Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon Helm-Is [7, 3 ed.] 8257306827, 8257306991, 8257304921, 8257304948 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE leksikon Helm-Is

KUNNS K APS FORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Preben Munthe (formann) Trond Berg Eriksen Agnes Nygaard Haug Marit Trætteberg Lars Walløe

Tekstredaksjon: Trond Smilh-Meyer (leder) Jon Gunnar Arntzen Ivar Bieltvedt Hege Blom Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Inger E. M. Eikeland Anne Eilertsen Helene Falch Fladmark Arne Forsgren Nils Gundersen Eivor Hagen Kirsten Halvorsen Siv Haugan Rolf Karlsen Inge S. Kristiansen Henning Larsen

Produksjonsavdeling: Svein Freberg Heige (leder) Håkon Bergset Henny Bjerke Ludvig Ficko Randi Joveng Jan Fredrik Kirkebøc (grafisk tilrettelegging) Cecilie Kobro Lisbet Utheim Margo Øhrn

Anne Grete Nilsen Ove Olsen Astrid Fenne Sivertsen Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Barbro Tveite Lisbet Utheim Mona Waagsbø

B illedredaksjon : Øyvind Reisegg (leder) Kjersti Norderhaug Ahlsen Beate Marie Bang Hege Blom Eva Midttun Leira Ove Olsen (datagrafikk) Anne-Hilde Vestre

Fagkonsulenter Oversikt bakerst i bindet

© Kunnskapsforlaget. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og A/S Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1997

Papir: 90 g Opus fra Papeteries de Condat. Neuilly-sur-Seine. Frankrike

Kart: Nyproduksjon og ajourføring ved Unimap A/S. Drobak. © Kunnskapsforlaget

Trykk og innbinding: Druckhaus Neue Stal li ng GmbH & Co. KG, Oldenburg,

Tegninger: Forlagets tegninger utført av bl.a. Thomas S. Minker og Ole Rosen Datagrafikk: Kartskisser og tegninger utført av Ove Olsen, enkelte med grunnlag fra Lidman Production,

Stockholm Reproanstalt: Transfer A/S. Oslo

Tyskland ISBN: 82-573-0682-7 (rød bd. 7) ISBN: 82-573-0699-1 (svart bd. 7) ISBN: 82-573-0492-1 (rød komplett)

Sats: Kunnskapsforlagets grafiske avd. / Brødr. Fossum A/S

ISBN: 82-573-0494-8 (svart komplett)

Skrift: Times 8/8 p / Helvetica

Opplag: 30 (XX) Oslo 1997

Veiledning INNHOLD Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av ti­ dens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon leg­ ger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til interna­ sjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artik­ ler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart.

Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind supple­ res av Nøkkelbindet. bind 16. 1 Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters pro­ duksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler.

Innbyggertall for Norges fylker og kommuner er Sta­ tistisk sentralbyrås endelige tall fra 1996. For norske tett­ steder er det gjennomgående brukt de siste offisielle tall fra Statistisk sentralbyrå, fra 1995. Kommunetabellenes tall for sysselsetting er estimert med basis i tilgjengelig materiale, i mangel av utførlige tellinger i siste folketel­ ling (1990). For verden for øvrig brukes de siste tilgjen­ gelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene dateres i hvert enkelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet januar 1997; i enkelte tilfel­ ler har det vært mulig å foreta endringer også etter dette.

FRA A TIL Å Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen: dukkehjem, Et Norske Opera, Den

Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos. John (USA) Garcia Lorca, Federico, (spansk navnetradisjon) Nilsen. Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark) Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produkter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

UTTALE, SKRIVEMÅTER Lydskriften tar sikte pa å vise tilnærmet uttale, tilpas­ set norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: A a-/ø-lyd, som i engelsk bzzt ø «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le E åpen e-lyd, som i fransk pére æ åpen æ-lyd. som i norsk vare u brukes for både norsk hus, tysk dzz, engelsk do og fransk ou P slapp b-/v-lyd. som i spansk Habana 3 stemt th-lyd, som i engelsk faz/zer [) ustemt th-lyd. som i engelsk //zing i] ng-lyd uten uttalt g. som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk sjø 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleæsure y stemt ch-lyd, som i spansk Tarragona x ustemt ch-lyd, som i tysk ac/z w halvvokal, som i engelsk one over vokal betegner at vokalen skal være nasal: £, ø. å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst. Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; van­ lig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

KARTTEGN 1 leksikonets kartverk er det brukt en del karttegn:

GEOGRAFISK KART

Statsgrense Delstats-, provins-, fylkesgrense WASHINGTON

Hovedstad

Providence

Delstatshovedstad (Provins-)

■ CHICAGO

By med over 1 000 000 innb.

® Jacksonville

By med 500 000—1 000 000 innb.

© Tallahassee

By med 100 000—500 000 innb.

© Panama City

By med 50 000—100 000 innb.

® Clarksville

By med 25 000—50 000 innb.

o Georgetown

—

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myn­ digheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tra­ disjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få histo­ riske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Viktig jernbane Annen jernbane

Viktig vei Viktig lufthavn

FYLKESKART GJERSTAD —

RISØR

Kommunenavn Kommunegrense

By

° '

Kragerø

Større tettsted

0

Dalen

Mindre tettsted

Hovden

Kirkested

Tyholmen

Severdighet

f

Ev/emoen

Militærforlegning

|

Brokke

Større kraftverk

Tofte Industrier

Større industrianlegg

Knaben gruver

Gruveanlegg

■+

T

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelse­ ne -åf, -ef; kh uttales som i tysk ac/z.

By med under 25 000 innb. Byens innbyggertall inkluderer forsteder

*

Torungen fyr

—

Viktig kystfyr

Jernbane

----- E18 —

Europa- og riksvei

—

Annen vei

—

Helårs fergeforbindelse

—

Hurtigruten

©

Kjevik

Flyplass med regulær trafikk

PLASSERINGSKART- KOMMUNER HENVISNINGER Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

® Aurlandsvangen

Kommunens administrasjonssenter

■ Hermansverk

Fylkets administrasjonssenter

• Høyanger

Tettsted

HORDALAND

Fylke Viktig vei

SIGNATURER Retningslinjer finnes bakerst i bindet.

Jernbane

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter m.m. er ikke tatt med i denne oversikten. De finnes som regel som eget oppslag i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). 1 enkelte tabeller kan det forekomme snesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor. A A adj. adm. adv. agr. ags. akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C (' C(°C) ca. cand.act.

cand.agric. cand.hort.

cand.jur. cand.mag.

cand.med.

cand.med. vet. cand.min. cand.odont. cand.oecon.

cand.paed.

cand.pharm. cand.philol.

cand.philos. cand.polit. cand. psychol.

ampere norske Arbeiderparti. Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum. kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbruks kandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae. medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae. kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae. bergkandidat candidatus odontologiae. kandidat i odontologi candidatus oeconomiae. kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae, kandidat i farmasi candidatus philologiae, filologisk kandidat candidatus philosophiae, kandidat i filosofi candidatus rerum politicarum. kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae. kandidat i psykologi

candidatus realium, kandidat i realfag (eldre tittel) cand.scient. candidatus scientiarum, kandidat i realfag (ny tittel) cand.sociol. candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi cand.theol. candidatus theologiae, teologisk kandidat candela cd Centrum-Demokraterne CD Christlich-Demokratische Union CDU Christiania (1624-1877/97) Chra. centiliter cl cm centimeter Christlich-Soziale Union CSU da. dansk dekar daa Daniel Dan dB desibel den eldre d.e. departement dep. desember des. dialekt(isk) dial. direktør dir. desiliter dl Liberale Folkepartiet, Det DLF dm desimeter Dom Dommerne doctor agriculturae. doktor i dr.agric. landbruks vitenskap doctor artium, doktor i humanistiske dr. art. fag (ny tittel, grad mellom cand.philol, og dr.philos.) dr.avh. doktoravhandling doktor-ingenieur, doktor fra teknisk dr. ing. høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap dr.med. dr.med.vet. doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi dr.odont. doctor philosophiae, doktor i filosofi. dr.philos. dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag dr.scient. (ny tittel, grad mellom cand.scient. og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i dr.techn. teknikk, ingeniørvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi dr.theol. det samme som dss. dvs. det vil si dødvekttonn dwt den yngre d.y. Europavei E(E6) databehandling EDB efeserne, Paulus’ brev til Ef egentlig 62. etter Kristus (Kristi fødsel) e.Kr. eksempel eks. ekskl. eksklusive, ekskludert eller el. elektrisitetslære, elektronikk elektr. eller lignende el.l. EM europamester(skap) eng. engelsk Esek Esekiel Est Ester etnol. etnologi eV elektronvolt evt. eventuell, eventuelt F farad f. født f. (og det) følgende f. forma, form Freie Demokratische Partei FDP feb. februar f.eks. for eksempel femininum (hunkjønn) fem. (og) flere følgende ff. forhenværende fhv. finsk fi. figurlig fig. filipperne. Paulus" brev til Fil Filemon, Paulus’ brev til Filem filologi filol. cand. real.

filosofi filos. f. Kr. før Kristus (Kristi fødsel) f.o.m. fra og med Fork. Forkynneren fork. forkortelse, forkortet forskj. forskjellig(e) fot. fotografi fr. fransk Frp Fremskrittspartiet f.t. for tiden FV Frisinnede Venstre fys. fysikk fysiol. fysiologi 0 gram G giga Gal galaterne, Paulus’ brev til gastr. gastronomi, matlagning gen. genitiv geogr. geografi geol. geologi germansk germ. gammel glglasiol glasiologi gammelengelsk gleng. gammelfransk glfr. gammelhøytysk glhty. gammeltysk gltyg.m. gift med GMT Greenwich Mean Time gr. gresk grammatikk gram. Grl. Grunnloven gigawattime(r) GWh time(r) (eng. hour, fr. heure) h H Høyre hektar ha Habakkuk Hab Haggai Hag hebreerne, Brevet til Hebr hebraisk hebr. henholdsvis hhv. hist. historie hektoliter hl Hos Hosea høyesterettsh.r.hydrologi hydr. hertz Hz Salomos Høysang Høys iflg. ifølge illustrasjon, illustrert ill. imperativ imper. informatikk in form inkl. inklusive, inkludert innbyggere innb. islandsk isl. italiensk it. J joule Jak Jakobs brev januar jan. japansk japJeremia Jer Jesaja Jes jevnfør jfrJohannes, Evangeliet etter Joh Joh (1 - 3 Joh) Johannes' brev Josva Jos junior jrJudas’ brev jud juridiske fag jur. kilo k kelvin K kapittel kap. katolsk kat. Kristdemokratiska samhållspartiet KdS keltisk kelt. Konservative Folkeparti KF kilogram kg kongelig kgl. kongelig resolusjon kgl.res. kinesisk kin. kjemi kjem. klokken kl. Klagesangene Klag kilometer km

krn/h Kol komm. Kong (1 og 2 Kong) konj. kons. Kor(1 og 2 Kor) kr Kra. kr.-dem. KrF Krøn (1 og 2 Krøn) kslav. kst. kVA kWh 1 1. -1. lat. lat.-gr. lg lib. lib.-kons. lign. litt. log Luk m m M M.A. mag.art./ scient. Mal m.a.o. mar. Mark mask. mat. Matt M.B.A. mdl. med. mek. merk. meteor. m.fl. m.fst. mg m.h.t. mhty. Mi mil. mill. min miner. ml mlat. mm m.m. mnd. mnty. m o.h. Mos (1-5 Mos) M.Ph. mrd. m u.h. mus. MV MWh myt. n N n.

kilometer per time kolosserne, Paulus' brev til kommunistisk Kongebok

konjunksjon konservativ(t) korinterne. Paulus’ brev til krone(r) Kristiania (1877/97-1924) kristelig-demokratisk Kristelig Folkeparti Krønikebok

kirkeslavisk konstituert kilovoltampere kilowattime(r) liter lengde (geografisk) -lovens latin lati nisert gresk logaritme(r) (briggske) liberal(t) liberal-konservativ(t) lignende litteratur logaritme(r) (naturlige) Lukas. Evangeliet etter meter milli mega Master of Arts magister artium/scientiarum Malaki med andre ord maritime fag Markus. Evangeliet etter maskulinum (hankjønn) matematikk Matteus, Evangeliet etter Master of Business Administration medlem(mer) medisin mekanikk merkantile fag meteorologi med flere med forsteder milligram med hensyn til middelhøytysk Mika militærvesen million(er) minutt(er) mineralogi milliliter middelalderlatin millimeter med mer måned(er) middelnedertysk meter over havet Mosebok Master of Philosophy milliard(er) meter under havet musikk Moderate Venstre megawattime(r) mytologi nano newton nord(lig)

Nah naturv. n.br. nederl. Neh NG NKP NM nom. NOU nov. nr. NS nty. n.v. nyd. nygr. nyisl. nyno. n.ø. nøyt. nåv. o.a. Obad off. o.fl. okt. OL o.l. oppr. Ordspr osv. overs. Pa paleont. part. pc ped. perf. pers. Pet (1 og 2 Pet)" petrol. pga. Ph.D. pl. plur. pol. pop. port. prep pret. prof. pron. pseud. psyk. rad. relig. rep r. res. res.kap. resp. RF rm. Rom russ. RV Rv. (Rv. 168) s s. s. Sak Sal Sam (1 og 2 Sam) samfv. Saml. Sap

Nahum naturvitenskap nordlig bredde nederlandsk Nehemja Nasjonalgalleriet Norges Kommunistiske Parti norgesmester( skap) nominativ Norges offentlige utredninger november nummer Nasjonal Samling nedertysk nordvest nydannelse nygresk nyislandsk nynorsk nordøst nøytrum (intetkjønn) nåværende og andre (annet) Obadja offentlig og flere oktober olympiske leker,olympisk mester og lignende opprinnelig, opprinnelse Salomos Ordspråk og så videre oversettelse pascal paleontologi partisipp parsec pedagogikk perfektum persisk Peters brev

petroleumsvirksomhet på grunn av Doctor of Philosophy plansje pluralis (flertall) politikk populistisk portugisisk preposisjon preteritum professor pronomen pseudonym psykiatri, psykologi radikalt religion) svi tenskap) representant(er) resolusjon residerende kapellan respektive Radikale Folkeparti riksmål romerne, Paulus’ brev til russisk Rød Valgallianse, Radikale Venstre riksvei sekund(er) side (i et verk) sør(lig) Sakarja Salmene Samuelsbok samfunnsvitenskap Samlingspartiet Samfundspartiet

s.br. Sef sen. sept. SF sing. skand. sml. sm.m. sos. sosantr. sosdem. sosiol. Sp sp. SPD språkv. sskr. ssp. sst. St. st. Sta. statsv. stri. strpl. subst. SV SV.

s.v. SvF s.ø. s.å. t T tekn. temp. teol. Tess (1 og 2 Tess) t.h. tidl. tilsv. Tim (1 og 2 Tim) Tit t.o.m. tsjekk. t.v. tvangsfl. tvisteml. TWh tytyp. tyrk. u UB ung. univ. univ.stip. utg. V V v. var. vet. vietn. vitensk. v.l. VM Vp W zool. 0. økon. ø.l. Åp årg. årh.

sørlig bredde Sefanja senior september Sosialistisk Folkeparti singularis (entall) skandinavisk sammenlign(ing) sammen med sosialistisk sosialantropologi sosialdemokratisk sosiologi Senterpartiet spansk Sozialdemokratische Partei Deutschlands språkvitenskap sanskrit subspecies, underart sammesteds, samme sted Sankt, Saint stasjon Sankta, Santa statsvitenskap straffeloven straffeprosessloven substantiv Sosialistisk Venstreparti svensk sørvest Svenska Folkpartiet sørøst samme år tonn tera teknikk temperatur teologi tessalonikerne, Paulus’ brev til

til høyre tidligere tilsvarende Timoteus, Paulus’ brev til

Titus, Paulus' brev til til og med tsjekkisk til venstre tvangsfullbyrdelsesloven tvistemålsloven terawattime(r) tysk typografi tyrkisk atommasseenhet Universitetsbiblioteket ungarsk universitet(s-) universitetsstipendiat utgave, utgitt Venstre volt vest(lig) varietus, varietet veterinærvi tenskap vietnamesisk vitenskap vestlig lengde verdensmester! skap) Vånsterpartiet watt zoologi øst(lig) økonomi østlig lengde Johannes’ åpenbaring årgang århundre

NASJONSFORKORTELSER I TABELLER

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C. R. Da. DDR Eg. Et.

= = = = = = = = = = = =

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia

Fi. Fr. Gu. He. Hviteru.= Ir. lt. Jam. = Jap. = Ju. = Kas. = Ke. Lie. =

Finland Frankrike Guatemala Hellas Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein

Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z. Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr.

= Luxembourg Marokko = Mexico = Mosambik Nederland Nigeria Norge = New Zealand Polen = Portugal Romania Russland = Sør-Afrika

S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

= Sør-Korea Spania = Sovjetunionen = Storbritannia - Sverige Taiwan = Tsjekkoslovakia = Tyskland Ukraina Ungarn = Amerikas forente stater Østerrike

Heim, Brigitte, eg. Brigitte Gisela Schittenhelm. 1908-96. tysk filmskuespiller. Hun debuterte - og fikk et umiddelbart gjennombrudd - med dobbelt­ rollen som Maria og robotkvinnen i Fritz Langs Metropolis (1927). Hun spilte den hevngjerrige for­ førersken i Henrik Galeens skrekkfilm Alraune (1928). og hadde siden roller i Marcel L'Herbiers LArgent (1928) og G. W. Pabsts fantasifulle Die Herrin von Atlantis (1932). Trakk seg tilbake 1935. Helmand, Hilmend Rud. Hilmand. Helmund. elv i Afghanistan, kommer fra Hindukush og renner sørvestover inn i Seistanørkenen på grensen mot Iran, hvor den blir borte i en serie av saltsjøer og sumper; ca. 1200 km lang, nedbørfelt 160 000 km2. Helmand River Project, et større vanningsprosjekt langs elvens nedre løp. ble påbegynt 1946 med ame­ rikansk støtte, og irrigerer tidligere ørkenland. helmatch [-mætj], i rifleskyting en konkurranseøvelse hvor man skyter 120 skudd likt fordelt på stillingene liggende, knestående og stående. helmelk, ►melk hvor fløten ikke er fjernet. Helmelk i handelen er homogenisert og pasteurisert kumelk (H-melk). Helmholtz, Hermann (Ludwig Ferdinand) von. 1821 -94, tysk lege og fysiker, professor i fysiologi og patologi i Konigsberg 1849, i anatomi og fysio­ logi i Bonn 1855, i fysiologi i Heidelberg 1858. i fysikk i Berlin 1871. 1 1888 ble han president for den nylig opprettede Physikalisch-technische Reichsanstalt i Charlottenburg. Helmholtz regnes

Hermann von Helmholtz med et oftalmoskop, som han hadde oppfunnet i 1850. Utsnitt av et maleri av L Knaus, 1881.

som den fremste tyske naturforsker i siste halvdel av 1800-tallet. Han forente i sjelden grad betingel­ sene for å skape det ypperste: en genial skapende fantasi, fremragende dyktighet til å eksperimente­ re. dyp filosofisk innsikt og dertil fullkomment her­ redømme over matematikken. Hans arbeider gikk i begynnelsen mest i fysiologisk retning: undersø­ kelser over forholdet mellom muskeltemperaturog muskelarbeid. maling av impulsledninger i nerve­ systemet. særlig refleksbanene. Helmholtz konstru­ erte også det første oftalmoskopet, et instrument som man kan bruke for å iaktta øyets netthinne, og som også benyttes ved indremedisinsk diagnostikk. Av grunnleggende betydning er hans studier over fargesansen (1852). hvor han opptok og utvidet en glemt teori av Thomas Young. Hans akustiske un­ dersøkelser (Die Lehre von den Tonempfindungen) brakte klarhet i vanskelige spørsmål vedkommen­ de høresansen, bl.a. forklaringen på overtonenes betydning for toners klangpreg. og i Die Mechanik der Gehdrkndchelchen unddes Trommenfells (1869) gav han en teori for ørets virkemåte. Etter hvert ble han dratt mer til rent fysiske studi­ er. I sitt arbeid Uberdie Erhaltung der Kraft (1847) fremsatte han læren om energiens vedlikeholdelse. som var funnet i en mer spesiell form av den tyske legen J. R. von Mayer 1842. Han gav viktige bi­ drag til forståelsen av elektrokjemiske forhold, til forklaring av lysets dispersjon, til lovene for elekt­ romagnetisk induksjon, væskers bevegelse, under dette virvelbevegelse osv. På alle større områder i fysikken arbeidet han. og overalt brakte han nytt. Hans forelesninger over teoretisk fysikk ble utgitt etter hans død. 1 Vortrdge and Reden er hans man­ ge populære foredrag samlet. Biografier er skrevet av Leo Konigsberger (3 bd.. 1902-03) og H. Ebert (1949). Helmholtz-resonator, beholder med en åpning, det hele formet slik at det oppstår resonans når beholderen treffes av en tone med en bestemt fre­ kvens (tonehøyde). Oppkalt etter H. Helmholtz. helminter (av gr. "innvollsormer"), fellesbeteg­ nelse særlig for flatormer og rundormer som snyl­ ter i indre organer hos høyere dyr og mennesker. Helmold, før I i 25—etter 1177. tysk krønikeskriver, prest i Bosau i Holstein. Han skrev en Chronica Slavorum om tyskernes kamp med slaverne og misjonsvirksomheten blant disse til 1171. Han levde samtidig med de begivenheter han skildrer, og hans verk er derfor en viktig kilde som også gir

mange opplysninger om de nordiske land og om Valdemarenes kamper med venderne. Hans hoved­ kilde er Adam av Bremen. Verket ble fortsatt av Arnold fra Liibeck. Helmond |-nt|. by i Nederland. Noord-Brabant. 15 km nordøst for Eindhoven; 73 600 innb. (1995). Moderne industriby med stor bomullsindustri o.a. fabrikker. Byens rådhus holder til i et slott fra 1402. Helmont |-nt|. Frans Mercurius van. 1614-99. flamsk filosof og pedagog. Han virket i Saarland. Amsterdam. England og Berlin. Grunnleggende i hans filosofi er en monadelære. hvor tanken om reinkarnasjonen har en viktig plass. Som pedagog arbeidet han særlig med undervisning for døve. Helms, lesse, f. 1921. amerikansk politiker (re­ publikaner). Senator fra North Carolina siden 1973. formann for utenrikskomiteen fra 1995. Står på ytterste høyre fløy i amerikansk politikk, både i utenriks- og næringspolitikken. Helmsdal, Gudrid (Nielsen). f. 1941, færøysk lyriker. Debutsamlingen Lytt lot (1963. Mild bris), var den første diktsamling av en færøysk kvinne. Med denne anslår hun samtidig en ny tone i moder­ ne færøysk lyrikk, inspirert bl.a. av japanske haiku-dikt. I samlingen Morgan i mars (Morgen i mars. 1971) utvikler hun videre en fortettet ordkunst der sinn og natur glir over i hverandre. Diktene er sterkt visuelle og tar ofte utgangspunkt i kvinnelig hverdagsvirkelighet. Norske gjendiktninger i K. Ødegårds Moderne færøysk lyrikk (1974). Helmstedt |-J't-J. by i Tyskland, Niedersachsen, 30 km øst for Braunschweig; 26 700 innb. (1994). Viktigste grenseovergang mellom Vest- og ØstTyskland mens landet var delt (1945-89). Brunkullgruver og kaliutvinning i omegnen. Gammel by­ arkitektur med mange bindingsverkshus. Det vak­ re renessansebyggverket Juleum (1592-97) var hovedbygning for byens universitet, opprettet 1576. 1810 innlemmet i Gottingens. Andre byggverk er augustinerklosteret Marienbergs romanske kirke fra 1200-tallet. benediktinerklosterets kirkekrypt fra 1000-tallet og den gotiske Stephanskirche. Helmstedt oppstod omkring et benediktinerkloster fra 800-tallet, fikk byrett pa 1100-tallet, han­ sestad 1426-1518. Helmuth, Frits, f. 3. juli 1931. dansk skuespiller, sønn av O. Helmuth. Har særlig vært knyttet til Det Kongelige Teater, hvor han har vært en sentral ak­ tør i en årrekke. Han debuterte på film allerede som 7-åring; blant hans mange filmer kan nevnes Sver­

HELMUTH

re Udnæs' Fru Inger til Østråt (1975; som Niels Lykke). Dansen med Regitze (1989) og Detforsømte Forår (1992). Helmuth, Osvald. 1894—1966. dansk skuespiller og sanger. Debuterte 1912 i Randers, og fra 1914 var han ved Frederiksbergs Morskabsteater i København. Sitt store gjennombrudd fikk han 1929 pa Nørrebros Teater i revyen Paa Ho'det. og var 1935 med på å opprette Cirkusrevyen på Dyrehavsbakken. Han var Danmarks mest populære revyartist. og hans kunst var preget av en bred, men all­ tid varm og romslig folkelighet. Innenfor det etab­ lerte teater opptrådte han i tiere karakterroller, og huskes særlig for sin sensasjonelle innsats i tittelrollen i Holbergs Jeppe på Bjerget på Det Konge­ lige Teater i 1955. Utgav memoarbøkene Osvald Helmuth fortceller (1955) og Lev stærkt - dø gam­ mel (1963). Heines fyr, øst pa Magerøya i Finnmark, oppret­ tet 1908. Lysstyrke 1 371 000 cd. lysvidde 17,2 nautiske mil, brennetid 12. august-24. april. Tåkesignal. nautofon opprettet 1949. Heines radiofyr, opprettet 1955, kjenningssignal HS. frekvens 228 kHz. rekkevidde 70 nautiske mil. Modernisert i 1996 til også å omfatte utsending av korreksjonssignaler til det satellittbaserte naviga­ sjonssystemet Navstar GPS, såkalt differensiert ►GPS (Global Positioning System). helnote, se ►note. Héloise [elåi:z], 1101-64, fransk nonne, niese av en stiftsherre som gav henne filosofen og teologen Abélard til lærer. Abélard og Héloise ble heftig for­ elsket i hverandre, de fikk en sønn og giftet seg i all hemmelighet. Som hevn lot onkelen Abélard kast­ rere, og Héloise gikk da i kloster. De to brevvekslet til Abélards død. og denne korrespondansen på latin er blitt stående som et vitnemål om en liden­ skapelig og trofast kjærlighet som bestod alle prø­ ver. heloter (gr.), statsslaver i oldtidens Sparta. Helotene var rester av den tidligere befolkning, under­ trykt av de herskende dorerne. Det var atskillig fle­ re heloter enn fullborgere. og de representerte en eldre form for slaveri. Staten hadde eiendomsrett til dem. de levde i egne samfunn og kunne ikke omsettes. De dyrket borgernes jord og fikk beholde en bestemt del av utbyttet for seg selv. I hæren tjen­ te de mest som lettbevæpnede. Helotene kunne fri­ gis av staten, men ble ikke fullborgere. De gjorde gjentatte ganger opprør mot spartanerne, som un­ dertrykte dem hardt. Embetsmennene erklærte he­ lotene krig hvert ar. så drap pa dem ikke skulle ha religiøse eller juridiske konsekvenser. Frykten for oppstand blant helotene varen hovedgrunn til Spartas restriktive utenrikspolitikk i klassisk tid. Helpmann | helpman |. Robert, Sir, 1909-86, australsk-britisk koreograf, skuespiller og iscenesetter, ledende danser ved Sadler's Wells Theatre Ballet 1933-50. Her ble også hans dramatiske balletter, blant annet Haudet (1942). Miracle in the Gorbals (1944) og Adam Zero (1946). oppført med ham selv i hovedroller. Søm skuespiller er Helpmann mest kjent fra filmene De rode sko (1948) og Hoffmanns eventyr ( 1951). Han ledet den australske nasjonalballetten sammen med Peggy van Praaeh 1965-76. hel rasjonal funksjon (mat ), se ►polynom. Helreid Brynhildar, Brynhilds ferd til Hel. heltekvad i Den eldre Edda. Brynhild har fulgt Sigurd Fåvnesbane i døden. På vei til Hel (dødsriket) mø­ ter hun en gyger som gir henne vondord fordi hun søkeren annen kvinnes (Gudruns) mann, men hun svarer at hun ble selv sveket først, og na etter dø­ den er Sigurd hennes. helrom, rom mellom to tofter i en nordlandsbåt; skulle etter gamle regler være minst en tønnelengde.

2 helse er av Verdens helseorganisasjon (WHO) definert som «en tilstand av fullkomment legem­ lig. mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter». Det som kjennetegner helsen er evnen til å motstå de påkjenninger vi daglig ut­ settes for, uten å reagere med sykdom eller man­ gelfull tilpasning og trivsel. Jo større denne evnen er. desto bedre er helsen. 1 helsen inngår en legem­ lig (somatisk), en mental (psykisk) og en sosial komponent som er bundet uløselig sammen. God legemlig helse innebærer at de anatomiske struktu­ rer og legemlige funksjoner faller innenfor rammen av det vi vurderer som normalt for den gruppen in­ dividet tilhører (rase, kjønn, alder m.m.). God men­ tal helse innebærer at individet har evnen til å for­ like motstridende tendenser i eget sinn på en balan­ sert og sosialt akseptabel måte, og til å leve harmo­ nisk sammen med andre. Ved vurdering av helsen legger vi i økende grad vekt på om individet kan utføre de funksjoner i sam­ funnet som det har fått, at det trives i sine funksjo­ ner og er tilpasset til samfunnets normer og regler. God helse vurderes høyt av de fleste, både som verdi i seg selv og som middel til å oppnå andre goder. Helsen bygger på nedarvede anlegg, men påvirkes sterkt av de miljømessige forhold vi lever under. Av særlig betydning er miljøpåvirkningene under oppveksten, fremfor alt i de første barneår. I vok­ sen alder har yrke, levevaner og livsstil mye å si for helsen. For studiet av sykdommenes årsaker dan­ ner helseforholdene i de enkelte befolkningsgrup­ per et viktig grunnlag. helseattest, attest fra lege om en persons helse­ tilstand, se ►legeerklæring. Brukes også som be­ tegnelse på attester utstedt av offentlig helsemyn­ dighet om at skip, fly eller annet transportmiddel er inspisert med henblikk på muligheten av at det har smittefarlige personer, dyr eller last om bord, og er funnet ufarlig i så måte. Helsediktet fra Salerno. betegnelse på de sunnhetsregler som den middelalderske legeskolen i Salerno satte opp og senere utgav i litterær form på leoninske vers med tittel Regimen sanitatis Salerni. (Norsk utgave ved I. Reichborn-Kjennerud, 1932.) Helsedirektoratet, tidligere betegnelse pa sent­ raladministrasjonen for helsevesenet; nedlagt 1994 i forbindelse med omdannelsen til ►Statens helse­ tilsyn. helsefaghoyskoler, høyskoler som utdanner helsepersonell, bl.a. sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, radiografer og bioin­ geniører. Helsefaghøyskolene ble 1994 innlemmet i de statlige høyskolene. helseforskrifter, forskrifter om hygieniske for­ hold. utarbeidet med hjemmel i forskjellige lovverk, hvorav de viktigste er kommunehelsetjenesteloven og lov om planlegging av helse- og sosialtjenesten i kommunene av 19. november 1982, lov om stat­ lig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 og smittevernloven av 5. august 1994. Helseforskrif­ ter inneholder vanligvis bestemmeler om renhold, renovasjon, drikkevann, støy- og støvbelastning, næringsmidler (produksjon, oppbevaring og omset­ ning). husdyrhold, forholdsregler mot smittsomme sykdommer m.m. Enkelte helseforskrifter er statlige, andre er loka­ le og må godkjennes av kommunestyret og fylkes­ mannen. Vedtak som kommunens organer gjør med hjemmel i helseforskrifter, kan ankes til fylkesman­ nen. helsefysiker, fysiker med utdannelse i strålefysikk og kunnskaper om strålenes biologiske effek­ ter. Hovedoppgavene er å kontrollere røntgenappa­ rater og straleterapiutstyr så vel som radioaktive strålekilder som brukes i helsevesen og industri, for å sikre at pasienter og personell ikke utsettes for utilsiktede eller skadelige stråledoser.

helsefysikk, læren om virkningene av ioniserende stråling og beskyttelsen mot helsefarlige virkninger av denne. loniserende stråling - enten fra kunstige kilder (røntgenapparat eller stråleterapiutstyr), eller naturlige radioaktive kilder (isotoper) - kan ikke direkte merkes. Eventuelle skader vil først kunne registreres lenge etter at eksponering har funnet sted. Det er derfor viktig å utvikle måle­ apparater til registrering av stråling og metoder til å beskytte mot slik stråling slik at enkeltindivider og befolkningen kan beskyttes mot potensielt ska­ delige doser. Slik registrering og kontroll utføres av Statens strålevern, som også utarbeider retnings­ linjer og forskrifter for bruk av slik stråling. Ved bedrifter og helseinstitusjoner som benytter ioniserende stråling, vil ofte en helsefysiker ha ansva­ ret for at forskrifter og sikkerhetstiltak følges. Fag­ området får økende betydning etter hvert som bru­ ken av ioniserende stråler i industri og forskning øker risikoen for helseskadelig påvirkning. helseinstitusjon, fellesbetegnelse for institusjo­ ner som mottar syke til undersøkelse, diagnostikk og behandling. Institusjoner som er nevnt i syke­ husloven av 19. juni 1969 eller skal godkjennes i henhold til denne, er bl.a. sykehus, spesialsykehjem, fødehjem, sykestuer, sykehoteller, medisinske la­ boratorier og røntgeninstitutter samt kurbad, dag­ institusjoner og rekreasjonshjem. helsekort (vet.). kort som brukes i ►helsetjenes­ ten for enkelte husdyrarter med opplysninger om forekomsten av sykdommer og foretatt behandling. Helsekortet følger hvert enkelt produksjonsdyr li­ vet ut og fungerer som sykejournal til hjelp for ve­ terinærene i den daglige praksis. Formålet med hel­ sekortet er å bedre helsetilstanden hos dyrene gjen­ nom systematisk registrering og bruk av helseopp­ lysninger. Opplysningene danner dessuten en vik­ tig del av grunnlaget for den offentlige sykdomsstatistikken for de enkelte dyreartene. helse- og sosialfag, yrkesfaglig studieretning i videregående opplæring. Studieretningen gir opp­ læring som kvalifiserer for arbeid i helse- og sosi­ alsektoren, bl.a. i sykehus, sykehjem, barnehage, innenfor hjemmebaserte tjenester, helseservice og renhold. De to første årene av opplæringen blir gitt i videregående skole, den avsluttende opplæringen blir normalt gitt i bedrift eller institusjon. Skolede­ len av opplæringen består det første året av et felles grunnkurs i helse- og sosialfag. Fullført grunnkurs gir kompetanse til å søke videregående kurs I innen områder som omsorgsfag, barne- og ungdomsarbeiderfag, ambulansefag, renholdsfag, hjelpepleiefag. helseservicefag. hudpleiefag og fotterapeutfag. Det avsluttende videregående kurs 2 foregår torde fire førstnevnte fags vedkommende i lære i bedrilt/institusjon, for de øvrige fagene i skole med praksis­ perioder. helse- og velferdssentral, se ►eldresenter. helseorganisasjon, betegnelse for privat eller delvis privat organisasjon som arbeider for løsning av helseoppgaver og helserelaterte sosiale oppga­ ver. Landsomfattende helseorganisasjoner er bl.a. Anonyme Alkoholikere. Nasjonalforeningen lor folkehelsen, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Kvinners Sanitetsforening, Frelsesarme­ en, Bla Kors og Den Norske Kreftforening. Mange av helseorganisasjonene er diagnoserelaterte. og de finnes for en rekke kroniske sykdommer. Det er (1995) ca. 200 slike organisasjoner i Norge. helsepsykologi, grenseområdet mellom psyko­ logi og somatisk medisin. Helsepsykologisk forsk­ ning har som mål å undersøke hvordan faktorer som personlighet, atferd, kriser, stress og psykososiale forhold henger sammen med og har innflytelse på den kroppslige helse. Av de mest kjente funn kan nevnes at personer med såkalt type A-personlighet, personer som er utålmodige, konkurrerende, ambisiøse og som lett

HELSEVESENET

3 reagerer med sinne og aggresjon nar de møter moteang og hindringer, har forhøyet risiko for hjertekarlidelser. Videre finner man at tap. sorg og de­ presjon kan medføre et svekket immunforsvar, noe som i sin tid kan gi lavere motstandskraft og for­ høyet risiko for infeksjonssykdommer og muligens også for kreft. Kunnskap om sammenhenger mellom atferd og sykdom gir muligheter for å forebygge sykdom ved a påvirke til endret atferd. Helsepsykologer har der­ for viktige oppgaver innen forebyggende helse­ arbeid og helseopplysning. Helseopplysning, slik den tradisjonelt er blitt drevet, fører ikke alltid til endret atferd. Flertallet av røy kerne fortsetter a røy­ ke. til tross for at de er grundig informert ved ad­ varsler på sigarettpakker, annonsekampanjer og fjernsynsprogrammer om røykingens alvorlige ska­ devirkninger. A utforme helseopplysning slik at den når frem og fører til atferdsendring hos høyrisikogrupper. er en av de største utfordringene for helse­ psykologer. helsereiser, fellesreiser til land med varmere klima, arrangert for kronisk syke eller invalidiser­ te. se ►behandlingsreiser. helserisiko (fra engelsk health hazard). et ut­ trykk som er forsøkt innført i norsk medisinsk ter­ minologi. Se ►hasard og ►giftighet. helseråd, inntil 1988 betegnelse på kommunalt organ som skulle overvåke befolkningens helsetil­ stand og sette i verk nødvendige tiltak for å fore­ bygge sykdom og bedre helseforholdene. Deler av helserådenes oppgaver er overtatt av ►smittevernnemndene. Se ►kommunehelsetjenesten. helsesenter, kommunal eller privat institusjon som har ansvaret for den primære helsetjeneste i et område. Driver i sin enkleste form med legetjenes­ ter. i sin mest omfattende form med forebyggende og kurativ medisin, attføring og omsorg for uføre og eldre samt helseopplysning. Ved et helsesenter samarbeider leger, sykepleiere, jordmødre, psyko­ loger. sosionomer, fysioterapeuter o.a. helseperso­ nell. helsesport, fysisk aktivitet og idrett for funk­ sjonshemmede. se ►handikapidrett. helsesportsenter, institusjon hvor forholdene er lagt til rette for at funksjonshemmede og kronisk syke kan drive helsesport. Enkelte helsesportsentre er spesialinstitusjoner for fysisk medisin og re­ habilitering, for eksempel Beitostølen Helsesport­ senter i Valdres og Valnesfjord Helsesportsenter i Fauske. helsestasjon, institusjon hvor gravide kvinner, spedbarn og småbarn kan få gratis forebyggende helsetjenester som helsekontroll, råd og veiledning om amming, ernæring, barnestell, vaksinasjon m.m. Noen helsestasjoner har tilbud om familierådgiv­ ning og gir råd om seksualhygiene, prevensjon, oppdragelsesproblemer og sosiale spørsmål. Er van­ ligvis bemannet med helsesøstre, jordmødre og le­ ger. helsestudio, privat institutt hvor det drives fy­ sisk trening i form av styrketrening med apparater og vekter og kondisjonstrening gjennom aerobic o.l. De fleste helsestudioer har tilknyttet instruktører, fysioterapeuter m.m.. som er behjelpelige med til­ rettelegging av individuelle opplegg både for mosjonstrening og konkurransetrening. helsesøster, sykepleier spesielt utdannet for of­ fentlig helsearbeid. Driver blant annet med fore­ byggende helsearbeid blant barn og unge, skolehelsetjeneste, vaksinasjon og rådgivning om svan­ gerskap. Kommunehelsetjenesteloven av 19. no­ vember 1982 krever at alle kommuner har helse­ søstertjeneste. Helsesøsterutdannelsen, som også er åpen for menn, er en ettårig videreutdannelse som tilbys ved enkelte av de statlige høyskolene som utdanner sykepleiere.

Olaf Helset

Helset, Gunnar, f. 5. april 1931 i Oslo, norsk of­ fiser. sønn av O. Helset. Sjef for Brigaden i NordNorge 1976. for personellstaben/Hærstaben 1978. oberst I og avdelingssjef ved SHAPE. Belgia. 1979. Generalmajor 1982; kommandør for landstridskreftene i Nord-Norge. ved NATOs nordkomman­ do. Kolsås. 1983; norsk militær representant ved SHAPE 1987-90. Helset, Olaf. 1892-1960. født i Nannestad, norsk offiser og idrettsleder. Nestkommanderende hos generalinspektøren for infanteriet 1939-40. Ledet trefningen ved Midtskogen natt til 10. april 1940. der tyske styrker ble stanset. Var med a opprette Milorg. Flyktningsjef i Sverige 1943-44. oberst og sjef for de norske polititropper der 1944-45. Gene­ ralmajor og sjef for Distriktskommando Østlandet 1945; generalinspektør for infanteriet 1946. sjef for Hæren 1946 og midlertidig generalløytnant 1947. Han kom i opposisjon til forsvarsminister Hauge da han mente at Hæren fikk altfor snaue midler til den nødvendige oppbygging, og ble 1948 etter eget ønske frabeordret som sjef for Hæren. Generalma­ jor 1948 og sjef for Distriktskommando Sørlandet til 1950. for DK Viken 1951-53. Helset var 1930-32 formann i Norges Skiforbund. Formann i Norges Landsforbund for Idrett 1940 og. sm.m. Rolf Hofmo i Arbeidernes Idrettsforbund, den fremste pådriver for samlingen av norsk idrett i én organisasjon samme år. Formann i idrettens interimstyre under krigen, hvor han trosset forsøk på å nazifisere idretten og var en av initiativtagerne til idrettsfronten med idrettsstreik. Første formann i Norges Idrettsforbund 1946-48. Helseth, Edvin, f. I. okt. 1925 i Hamar, norsk interiørarkitekt. Egen praksis fra 1949. Han har bl.a. utviklet innredningssystemet Modul 5-15 (1961) og møbelserien Fureka fra 1970-årene. Helseth har deltatt på en rekke utstillinger og har mottatt flere premier og utmerkelser, bl.a. årets møbel i Norden 1972. Helseth, Randi. 1905-91. født i Oslo, norsk san­ ger (sopran). Debuterte 1934 som konsertsanger, 1938 som operasanger. Var knyttet til Nationalthe­ atret, Den Nationale Scene og Den Norske Opera, og opptrådte som solist i Norge og utlandet (bl.a. USA). Helseth, Robert, f. 13. feb. 1922 i Moss, norsk offiser. Kommandør og sjef for Kysteskadren 1972. kontreadmiral 1973 og sjef for sjøstridskreftene i Nord-Norge til 1978, sjef for Sjøforvarets forsy­ ningskommando 1978-80. viseadmiral 1980 og øverstkommanderende i Sør-Norge til 1983. Helseth, Sigurd, f. 23. juli 1945. norsk lyriker. Debuterte i 1975 med Samfunnet tetner til, og de etterfølgende samlingene har vist en bevisst språkkritisk lyriker, med en ofte frapperende retorisk kraft i billedspråket. De sierfred men menerfred (1976), Takket være banksammenslåing og forlis (1977), Ferske gjerninger (1978), Gerhardsens arvinger

(1979), Landet med de to soler (1984), Det nye le­ gemet (1990). Runer i yet (1991). Taushetens ek­ ko (1993). Helseth har redigert flere antologier, bl.a. Dikt og kritikk (1981). Med Blodvirkningen (1986) har han skapt tre tekster i grenselandet mellom po­ esi og dramatikk, og han har også skrevet ungdoms­ skuespillet Lepper av stål (1982) og dramaet Kort opphold i evigheten (1996). - Litt.: H. Bramnes (red.): Den blyge torden (1995). helsetjeneste. I. (med.). Offentlig helsetjenes­ te, se ►helsevesenet. 2. (vet.). Organisert, konkret program for forebyg­ gende veterinærmedisin. Et viktig hjelpemiddel i realiseringen av helsetjenesten for husdyr er bru­ ken av ►helsekort, som skal følge dyret hele livet. Det danner bl.a. grunnlaget for registreringen av forekomsten av de ulike sykdommene fra år til år. Hos melkekyr har mastitt (jurbetennelse) lenge vært en tapsbringende sykdom av stort omfang. Pa denne bakgrunn ble det 1981 utarbeidet en plan for systematisk bekjempelse og forebyggelse av den­ ne sykdommen (jurhelseplanen). 1 1991 ble planen utvidet og omfatter nå også andre viktige tapsbrin­ gende sykdommer hos storfe, først og fremst ketose, ufruktbarhet og kalvesykdommer. Virksomhe­ ten har betegnelsen Helsetjenesten for storfe og omfatter praktisk talt alle kyr i landet. Helsetjenes­ ten for gris har vært i virksomhet siden 1987, og det arbeides med planer om etablering av helsetje­ neste for andre dyrearter, f.eks. fjærfe og oppdretts­ fisk. Helsetjenesten er et resultat av overenskoms­ ter mellom veterinærmyndighetene, produsentorga­ nisasjonene og Den Norske Veterinærforening. Andre viktige medspillere er Statens dyrehelsetil­ syn og Statens veterinære laboratorier. Omkostnin­ gene dekkes dels av organisasjonene, dels av of­ fentlige midler. helsetning (gram.), dss. ►hovedsetning. helseundersøkelser, undersøkelser av større befolkningsgrupper gjennomført for å sette i verk forebyggende tiltak eller tidlig behandling for å hindre at sykdom oppstår eller utvikler seg videre. Eksempler på helseundersøkelser er skjermbilde­ fotografering for å oppdage tuberkulose, mammo­ grafi for a oppdage brystkreft og analyse av blod­ givere for å hindre spredning av HIV-viruset og smittsom gulsot. helsevesenet, det samlede system av tjenester, institusjoner og lovgivning som samfunnet har bygd ut for a styrke folkehelsen, yte diagnostikk, behand­ ling og omsorg ved akutte og kroniske sykdommer, skade, attføring, trygd m.m. Helsevesenets viktig­ ste oppgave er foruten å bidra til god folkehelse å sikre at alle, uansett sosial status, bosted og privat­ økonomi, får hjelp til å diagnostisere og behandle sykdom, skade og lyte, samt at alle sikres rehabili­ tering. pleie og omsorg. Lover. Helsevesenet er basert på og regulert av en lang rekke lover, bl.a. kommunehelsetjenesteloven, sykehusloven, lov om psykisk helsevern, lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, legeloven, tann­ legeloven. smittevernloven og kvakksalverloven. I tillegg kommer lov om folketrygd som regulerer flere økonomiske forhold og deler av pasientenes rettigheter. Lovgivningen er komplisert og til dels uoversiktlig. Organisering. Det er i løpet av 1980- og 1990årene skjedd en omfattende desentralisering av hel­ setjenestene i Norge. Kommunene har fått ansvaret for allmenne legetjenester, legevakt, hjemmesyke­ pleie, helsestasjoner, sykehjem og fysioterapi. Fyl­ keskommunene har ansvaret for de spesialiserte helsetjenester. Størstedelen av fylkeshelsetjenesten utgjøres av somatiske sykehus, psykiatriske syke­ hus, psykologtjeneste samt ambulansetjeneste. Fyl­ keskommunen skal også planlegge og drive tannhelsetjenesten. Fylkeslegen fører tilsyn med helse­ vesen og helsepersonell og skal gjennom råd, vei-

HELSFYR-SINSEN

4

Helsingborg. En del av havnen med fergeterminalen til høyre. Til høyre sees Kdrnan, et middelaldersk borgtårn, oppført av Erik av Pommern. i midten det nygotiske rådhuset.

ledning og opplysning medvirke til at befolknin­ gens behov for helsetjenester blir dekket. Fylkesle­ gen skal videre se til at lover, forskrifter og ret­ ningslinjer utarbeidet av statlige myndigheter blir kjent og overholdt og at Statens helsetilsyn er ori­ entert om helseforholdene i fylket og om forhold som innvirker på disse. Landet er inndelt i fem helseregioner; innenfor hver helseregion finnes et regionsykehus som iva­ retar region-, flerregion- eller landsfunksjoner. Hel­ seregion 1: Oslo. Hedmark, Oppland (Ullevål sykehus); helseregion 2: Akershus. Østfold. Bus­ kerud. Vestfold. Telemark. Aust- og Vest-Agder (Rikshospitalet); helseregion 3: Rogaland. Horda­ land. Sogn og Fjordane (Haukeland sykehus); hel­ seregion 4: More og Romsdal. Sor- og Nord-Trøndelag (Regionsykehuset i Trondheim); og helse­ region 5: Nordland. Troms og Finnmark (Region­ sykehuset i Tromsø). Staten har ansvaret for Rikshospitalet. Radium­ hospitalet og enkelte andre sykehus, foruten fore­ byggende helsearbeid gjennom Statens institutt for folkehelse og Statens helsetilsyn. Sosial- og helse­ departementet har en helseavdeling som har ansva­ ret for helsepolitiske og helseøkonomiske saker, samt for utvikling og fornyelse av lovgivning. Kir­ ke-, utdannings- og forskningsdepartementet har ansvaret for den vesentligste delen av utdannelsen av helsepersonell. I lopet av 1990-årene har det vært en omfattende debatt om helsevesenets organisering, bl.a. har spørsmål om privatisering, bedre regionalt samar­ beid. okt effektiv itet i sykehusdriften og hvem som skal eie sykehusene stått sentralt. Privat helsetjeneste omfatter privatpraktiserende leger, tannleger, fysioterapeuter m.m. Private sy­ kehus og klinikker må søke om godkjenning etter sykehusloven. Privat eide sykehus kan være tatt med i fylkenes helseplaner. De far i det alt vesentlige sine driftsmidler av fy Ikeskommunene og er i prak­ sis en del av det offentlige helsevesen (f.eks. Dia­ konhjemmets sykehus i Oslo). Det finnes også private sykehus som ikke er med i fylkenes helseplaner, men som er drevet pa kom­ mersiell basis (f.eks. Volvat Medisinske Senter og Rode Kors Klinikk i Oslo). Også disse må ha både

medisinskfaglig og bygningsmessig godkjenning etter sykehusloven. Økonomi og statistikk. Helsevesenet er en av Nor­ ges største samfunnssektorer med ca. 200 000 års­ verk og 120 definerte yrkesgrupper. Vi har ca. 1300 helseinstitusjoner med 69 000 sengeplasser og 700 000 innleggelser årlig. Driftsutgiftene er på ca. 64 milliarder kroner i året. Norge brukte 1995 ca. 6.4 % av BNP til helseut­ gifter. Andelen har vært synkende de siste årene, og Norge har de laveste helseutgiftene i Norden og blant de laveste i Vest-Europa. Reduksjonen har vært størst ved sykehusene, mens det innen kom­ munehelsetjenesten har vært en betydelig økning i antall årsverk for å dekke pleie- og omsorgsbeho­ vet for den økende andel eldre. De totale helseut­ giftene 1995 per innbygger var 13 621 kr; fordelt per innbygger utgjør utgiftene til sykehus 4710 kr. til behandling utenfor sykehus 1163 kr og til syke­ hjem og hjemmebaserte tjenester 5857 kr. Forde­ lingen mellom offentlig og privat helsevesen er i Norge 90:10. dvs. en av de høyeste offentlige an­ delene i Vest-Europa. Se også ►apotek, ►fylkeshelsetjeneste. ► kommunehelsetjeneste. ►Norge (helse) og ►sykehus. Helsfyr-Sinsen, administrativ bydel i Oslo, i ytre by øst. nederst i Groruddalen. Den grenser til indre by og strekker seg nordover til Trondheimsveien. sørover til Hovedbanen; 6.3 km2 med 20 330 innb. (1996). Bydelen omfatter svært ulike områder, bå­ de i arealbruk, bebyggelse og alder. 1 nordvest lig­ ger Sinsen med hovedsakelig tett boligbebyggelse fra arene like før den annen verdenskrig. Lenger øst og sørøst har Hasle og Økern omfattende næ­ ringsområder med industri, lager og kontorvirksomhel. Mellom disse næringsområdene og indre by ligger noen mindre boligområder som lille Tøyen fra omkring den første verdenskrig og Keyserløkka fra 1950-årene. Fra 1950-årene er også boligområ­ dene Valle og Hovin sentralt i bydelen. Disse er omgitt av betydelig næringsvirksomhet og idretts­ anlegg (Norges første kunstfrosne bane for hurtigløp pa skøyter, utendørs sykkelbane og riksanlegg for tennis). Helt sør i bydelen ligger Etterstad, det første støne boligområde i Oslo som ble utbygd etter den annen verdenskrig, og Bryn som i dag domine­

res av næringsvirksomhet. På Fjellhus helt i sørøst finnes noen mindre områder med småhusbebyggelse. Bydelen har i alt 27 200 arbeidsplasser (1991), det høyeste av Oslos bydeler (utenom sentrum). Helsfyr-Sinsen er gjennomskåret av en rekke tra­ fikkårer: Strømsveien (E 6) og Østre Aker vei (Rv. 163) sentralt i bydelen og Trondheimsveien (Rv. 4) helt i nord som alle går gjennom Grorudda­ len. og Store Ringvei (Ring 3) på tvers av denne. Viktigste kollektivforbindelse med sentrum er trik­ kelinjer fra Sinsen. Grorudbanen gjennom de sent­ rale strøkene av bydelen og Lambertseter-, Østensjø- og Furusetbanen som har felles trasé gjennom de sørvestre delene av bydelen. Bryn stasjon helt sør i bydelen, på Hovedbanen, er et viktig kollek­ tivknutepunkt. Bydelens viktige forretnings- og servicesenter er Fyrstikktorget på Helsfyr. Navnet Helsfyr har trolig sin opprinnelse i et ned­ settende navn som har sammenheng med lavtysk Helschwur. høytysk Holles-Feuer. ‘helvetes ild"; førsteleddet i Sinsen er norrønt sinn, 'reise' eller ‘vei’, sisteleddet er vin. ‘naturlig eng", dvs. veien gjennom engen. Helsingborg, kommune i Sverige, nordvestlige Skåne, Malmohus lån. ved Øresund; 345 km2 med 114 340 innb. (1996), 331,4 per km2. Kommune­ senter: Helsingborg. En stor del av kommunen opptas av en morenedekket åsrygg, Helsingborgsryggen. som går gjen­ nom kommunen i retning nordvest-sørøst. Ryggen er i sørgjennomskåret av elven Råån. Ellers fordel meste typisk jordbrukslandskap på marine avset­ ninger. Næringslivet er i stor grad dominert av Hel­ singborg by. Helsingborg by. ligger ved den smaleste delen av Øresund; 80 970 innb. (1991). Byen er et viktig knutepunkt for bl.a. vei- og jernbaneforbindelsene fra Stockholm og Oslo til kontinentet, med ferge­ forbindelse over Øresund til Helsingør og til Kø­ benhavn. Havnen er den nest travleste i Sverige (et­ ter Gøteborg). De store havneanleggene er bygd på utfyllinger i Øresund. Ny terminal for jernbane, buss og ferge ble innviet 1991. Helsingborg har en allsi­ dig industristruktur med bl.a. elektrisk og farma­ søytisk industri, mekaniske verksteder og skipsbyggerier, gummi- og sjokoladefabrikker m.m. Byen har teater, konserthus og flere museer, bl.a. Frederiksdals friluftsmuseum med botanisk hage. Bybeskrivelse. Bebyggelsen ligger dels på et slette­ land langs kysten, dels på et platå som stiger bratt opp fra kystlandet. I høyden ligger borgtårnet Kårnan fra 1300-tallet. en rest av de gamle festningsan­ leggene. Nedenfor Kårnan ligger Stortorget omgitt av monumentalbygninger fra århundreskiftet, bl.a. rådhuset. I nærheten ligger Sankta Mariakyrkan fra 1400-tallet. Ca. 5 km nord for sentrum ligger slottet Sofiero, tidligere kongelig sommerresidens, siden 1973 i kommunens eie. Sør for byen ligger Ramlosa brunn, kjent for sine mineralske kilder. Historikk. Helsingborg nevnes første gang ca. 1070. og i middelalderen var Helsingborg og Lund de viktigste byene i Skåne. Etter at Kronborg slott ble oppført ca. 1580. ble byen forbigått av Helsin­ gør. Helsingborg ble svensk 1658. Etter opphevel­ sen av Øresundstollen i midten av 1800-tallet utvik­ let den seg raskt, ikke minst takket være byggingen av de første jernbanene i 1860-og 1870-årene. Byen het til 1971 Hålsingborg. Helsinge, kommune i Danmark. Sjælland. Fre­ deriksberg amt; 146 km2 med 18 140 innb. (1996). 124.2 per km2. Helsinge by, 15 km nordvest for Hillerød; 6380 innb. (1994). Stasjonsby på Gribskovbanen. Han­ delssted for deler av de store sommerhusområdene ved kattegatkysten; noe industri, bl.a. maskin- og karosserifabrikk. Helsingfors, svensk navn på Finlands hovedstad. ► Helsinki.

HELSINKI

5

HELSINGIN SANOMAT Helsingin Sanomat, Helsinki. Finlands og Nor­ dens største dagsavis. Grunnlagt 1889 under nav­ net Pdivdlehti av Eero Erkko som talerør for de li­ berale finskhetsforkjemperne. Opplag 1995: 470 657. søndager 564 400. Etter å ha vært stanset noen måneder 1904 på grunn av sin aktive motstand mot russifiseringspolitikken, gjenoppstod avisen som Helsingin Sanomat og fort­ satte sin uavhengige, liberalt orienterte politiske lin­ je. I denne egenskap spilte den en betydelig rolle både før og etter Finlands frigjøring, men har sene­ re utviklet seg i retning av en politisk uavhengig avis for nyheter og kulturstoff, med en spesiell vekt på billedstoffet. Avisen har gjennom tre generasjo­ ner vært eid og til dels redigert av medlemmer av familien Erkko. Avisens eierselskap. Sanoma Corporation, omfat­ ter i tillegg bl.a. ukepresse og kabelfjernsyn (bl.a. det norske Janco Kabel-TV). Helsingin Yliopisto, Helsingfors Universitet, grunnlagt i Turku 1640 av Per Brahe d.y.. etter by­ brannen 1827 flyttet til Helsinki. Det har teologisk, juridisk, medisinsk, historisk-filosofisk. matematisk-naturvitenskapelig. pedagogisk, samfunnsvi­ tenskapelig. landbruksvitenskapelig og veterinær­ medisinsk fakultet. Undervisningsspråk er finsk og svensk. Ca. 30 000 studenter (1994). Helsingør, kommune i Danmark, nordøst på Sjæl­ land. Frederiksberg amt: 122 km2 med 57 420 innb. (1996), 470.7 per km2. Helsingør by ligger ved den smaleste delen av Øresund; 43 530 innb. (1994). Viktig industriby med et av Danmarks største skipsverft, samt gummifabrikk. bryggerier, maskin- og sementvareindustri. Overfartssted til Helsingborg med stor trafikk; jernbaneendepunkt. Betydelig turisttrafikk. Flere museer, bl.a. Danmarks Tekniske Museum og Han­ dels- og Søfartsmuseet. Akvarium. Bybeskrivelse. Bybildet domineres av ►Kronborg slott, «Øresunds vokter», som ligger på en odde som stikker ut i Øresund. Nærmest havnen ligger den gamle bydelen med smale gater og mange historis­ ke bygningen bl.a. domkirken som går tilbake til 1200-tallet, det tidligere karmelitterkloster Vor Frue med Mariakirken fra 1400-tallet og Karmeliterhuset fra 1450-1500. Både i hovedgaten Stengade og i Strandgade finnes en rekke fredete gamle bygnin­ gen og Helsingør har fått Europarådets pris for bybevarelse. Historikk. Helsingør vokste opp nord for konge­ borgen Flynderborg, og nevnes første gang 1231. Den ble kjøpstad 1426 under Erik av Pommerns tid, som fikk anlagt borgen Krogen for å kunne inn­ kreve Øresundstollen. Kronborg ble oppført under 1500-tallet av Frederik 2.1 Øresundstollens tid (opp­ hevet 1857) var det ferdselen gjennom sundet som gjorde Helsingør til en viktig by, i vår tid er det trafikken over sundet som gir byen fremtredende betydning. Helsinki, SV. Helsingfors, hovedstad i Finland og landets største by, administrasjonssenter for Uudenmaan laåni (Nylands lån), ved Finskebukta på sør­ kysten; 185 km2 (landareal) med 515 800 innb. (1995), hvorav 8,7 prosent svensktalende. Helsinki-regionen omfatter Helsinki samt 11 forstadskommuner; 2964 km2 med 990 000 innb. (1990). Helsinki, også kalt «Østersjøens datter», ligger vakkert til på en halvøy i Finskebukta. omgitt av mange småøyer, som delvis er knyttet sammen med broer. Landskapet er småkupert med høyder på 3060 meter. Byen kalles også ofte «Nordens hvite by» på grunn av den hvite granitten som preger den monumentale arkitekturen i bykjernen. Næringsliv. Helsinki er Finlands største industri­ by og sentrum for administrasjon, handel og kultur.

Helsingør. Bebyggelsen langs en del av havnen med St. Olai kirke i bakgrunnen. Kirken ble oppført på 1400-tallet, og har vært domkirke siden 1061.

Industrien er svært allsidig, og omfatter skipsverft, støperier. tekstil-, maskin-, papir- og næringsmid­ delindustri, samt den kjente keramiske fabrikken Arabia. Samferdsel. Havnen er god og romslig, men må holdes åpen av isbrytere i 2-3 vintermåneder. Hel­ sinki er Finlands viktigste importhavn, men har bare en mindre del av eksporten. Omkring 40 prosent av landets handelsflåte er hjemmehørende her. Det er gjort meget for å bygge ut havneanleggene, som bl.a. omfatter Våstra hamnen, som tar mye av den transatlantiske godstrafikken, og Sodra hamnen (kyst- og persontrafikk). Det er bl.a. fergeforbin­ delse til Tallinn. Stockholm og Travemiinde. Hel­ sinki er videre landets viktigste jernbaneknutepunkt. Byen har to lufthavner. Helsinki-Vantaa og Helsinki-Malmi. Den førstnevnte ligger 19 km nord for Helsinki, og er landet største med ca. 6 mill, passa­ sjerer (1994). De interne kommunikasjonene om­ fatter bl.a. et tunnelbanesystem. Offentlige institusjoner, kultur m.m. Byen er sete for landets regjering og andre sentrale forvaltnings­ organer og kulturinstitusjoner. Universitetet, grunn­ lagt i Turku (Åbo) 1640 og flyttet til Helsinki 1828. er landets største med ca. 29 700 studenter (1996). Det finnes teknisk høyskole (i forstadskommunen Espoo), både finsk- og svenskspråklig handels­ høyskole. veterinærhøyskole, militær høyskole og en rekke andre læreanstalter. Til de viktigste kul­ turinstitusjonene hører Sibeliusakademiet, nasjonal­ museum o.a. kunstsamlinger, det svenske teater, det finske teater, opera, riksarkivet m.m. Byen har og­ så et stort konserthus (Finlandiahuset, bilde se Al­ var ►Aalto) og olympiastadion fra sommerlekene i 1952. Bybeskrivelse. Helsinki er en moderne by, med svært få eldre bygningen Bebyggelsen har gradvis vokst seg utover hele halvøya og spredt seg til de omkringliggende øyer og selve fastlandet. Den eld­ ste delen av byen ligger på halvøyas østside. Her er Salutorget med Stadshuset (rådhuset), presidentpalasset og Uspenskijkatedralen. samt Senatstorget med Storkyrkan (domkirken), universitetet, univer­ sitetsbiblioteket og Trefoldighetskirken. Av andre

bygninger i nærheten kan nevnes Finlands bank og Riddarhuset. Byens administrative sentrum domi­ neres av bebyggelse i nyklassisistisk stil utformet blant andre av arkitektene C. L. Engel og J. A. Ehrenstrdm. Langs Sodra Esplanadgatan og Alexandersgatan ligger moderne kontor- og forretningsgarder. Rundt Jårnvågstorget ligger kunstmuseet Ateneum, utenfor står W. Aaltonens statue av Aleksis ►Kivi. Den største forretningsgaten er Mannerheimvågen, her ligger Svenska teatern. posthuset med rytterstatuen av Mannerheim utenfor. Riksdagshuset. Nasjonalmuseet og Michael Agricolakyrkan. De nyere bydelene rommer fremragende eksempler på moderne byplanlegging, blant annet har Tapiola (Hagalund) i Espoo vakt internasjonal oppmerksomhet for sin varierte boligbebyggelse, friområder og offentlige bygninger. Store arealer er lagt ut til parker og kolonihager. 1 denne sam­ menheng er det bygd ut mange store idrettsanlegg og friområder som Djurgården med Olympiastadion (til olympiske sommerleker 1952). og Sanduddens friluftsbad, Sibeliusparken og Toloområdet. Rundt fastlandet finnes øyer som Hdgholmen med zoolo­ gisk hage. Blåbårslandet og Ronnskår sjøbad. Sveaborg med tradisjonsrike festningsanlegg og histo­ risk museum. Historie. Helsinki ble grunnlagt av Gustav Vasa i 1550 for å konkurrere med hansabyen Reval (Tal­ linn) om handelen på Russland. Helsinki er den yngste hovedstad i Norden, og byen lå opprinnelig et annet sted enn der den ligger i dag, ved Koskela (Forsby) i Helsinge lån (derav navnet), nå del av Helsinki, ved elven Vantaas utløp. Beliggenheten var mindre heldig for skipsfarten, og hele byanlegget ble derfor flyttet i 1640 noen kilometer mot sør­ vest til området mellom det nåværende Senatstor­ get og Norra hamnen. Byens vekst ble hemmet av flere bybranner, i 1654, 1713, da byen ble brent av tilbaketrekkende svenske soldater, og 1808 ved den nye russiske erobringen. Helsinki var lenge bare en småby; i 1810 hadde den 4000 innb. På midten av 1700-tallet kom en økonomisk oppblomstring i for­ bindelse med anlegget av festningen Sveaborg. og etter at Finland i 1809 var blitt en del av Russland.

HELSINKI-ERKLÆRINGEN

6

Helsinki. Til venstre kart over hven med omland. Tallene viser til: /) Gamlebyen og Teknisk museum. 2) Zoologisk hage. 3) Sveaborg. 4) Teknisk høyskole. 5) Gallen-Kallela-museet. 6) Seurasaari (Folison) friluftsmuseum. — Til høyre kart over sentrum. Tidlene viser til: I) Stadshuset. 2) Presidentpalasset. 3) l/spenskijkatedralen. 4) Statsrådsborgen. 5) Universitetet. 6) Storkyrkan. 7) Finlands Bank. 8) Botanisk hage. 9) Nasjonalteatret. 10) Jernbanestasjon. //) Posthus. 12) Riksdagshuset. 13) Nasjonalmuseum. 14) Finska operan. 15) Finlandiahuset. 16) Olympiastadion. 17) Sibeliusmonumentet. 18) Tempelplatsens kyrka. ble Helsinki i 1812 gjort til hovedstad i det selv­ stendige storfyrstedømmet. Hensikten var å svek­ ke de båndene til Sverige som Turku (Abo) repre­ senterte. Etter at Turku brant 1827 ble også univer­ sitetet Hyttet til Helsinki. Omkring 1840-årene stod

det nye Helsinki ferdig med sine bygninger i nyklassisk stil. Byen fikk jernbaneforbindelse med Håmeenlinna 1862 og St. Petersburg 1870. Under frihetskrigen i 1918 ble byen beleiret av russerne, og under vinterkrigen 1939-40 ble byen flere gan-

Siidra Hamnen med Salutorget. Bak Stadshuset ruver Storkyrkan ved Senatstorget.

ger utsatt for russiske bombeangrep. Siden slutten av 1800-tallet har byen hatt sterk innvandring fra innlandet, noe som har ført til at andelen av svenskspråklige har gått gradvis tilbake. Helsinki arranger­ te olympiske sommerleker 1952 og var etter den annen verdenskrig - som hovedstad i et nøytralt land - vertskap for mange internasjonale konferanHelsinki-erklæringen, erklæring undertegnet i 1975 på en europeisk sikkerhetskonferanse i Hel­ sinki. Den inneholdt elementer om sikkerhetspoli­ tikk med militære «tillitsskapende tiltak» og prin­ sipper foren normalisering og tilnærmelse mellom de vestlige og østlige land i Europa, blant annet ikkeinnblanding i andre staters indre anliggender og respekt for menneskerettigheter. Helsinki-erklæringen ble etter 1975 hjørnesteinen i arbeidet i Kon­ feransen om sikkerhet og samarbeid i Europa. ► KSSE. Fra 1995 ble KSSE gjort permanent, se ► OSSE. Helsinki-konvensjonen, konvensjon av 19. august 1925 rettet mot alkoholsmugling; gjelder (1996) mellom Norge. Danmark. Sverige, Finland. Polen. Tyskland. Russland, Estland. Latvia og Li­ tauen. Prinsipielt interessante er dens bestemmel­ ser om tollkontroll, fordi partene anerkjenner hver­ andres rett til å håndheve sin lovgivning i dette øye­ med inntil 12 nautiske mil fra kysten. Konvensjo­ nen fastslår også retten til å forfølge smuglerfartøyer videre ut i havet. Pga. denne og lignende prak­ sis i andre land må det nå sikkert antas at statene i alminnelighet kan trekke sin tollgrense utenfor den alminnelige territorialgrense. Norge har i henhold til konvensjonen fastsatt sin tollgrense til 10 nau­ tiske mil fra de ytterste holmer og overvannskjær (tolloven av 10. juni 1966 § 2 og kgl.res. av 28. okt. 1932).

HELVETE

7 Helst, Bartholomeus van der, 1613-70. neder­ landsk maler, virket i Amsterdam. Særlig kjent for sine skytterbilderog «regentstykker» med legemsstore figurer. Representert i Nasjonalgalleriet i Os­ lo med et portrett. helstammedrift (skogbruk), heltredrift. drifts­ metode der trestammen blir transportert ukappet og som oftest ubarket ut av skogen, og kappingen skjer enten ved bilvei eller ved spesielle kappeanlegg pa industritomt. Ved heltredrift tas trærne ut av sko­ gen med kvistene på. og kvistingen skjer enten ved hjelp av motorsag på en opparbeidingsplass. eller ved hjelp av kvistemaskiner. Helstatsforfatningen, en dansk fellesforfatning vedtatt av Rigsdagen 1855 for kongeriket Danmark med Slesvig. Holstein og Lauenburg. Den danske grunnlov av 1849 skulle etter Helstatsforfatningen bare gjelde det egentlige Danmark, mens utenriksvesen. forsvar, toll og post skulle styres av et riks­ råd med forholdsvis representasjon fra alle lands­ deler. Tvisten om hertugdømmene vedvarte, og alt i 1858 måtte Helstatsforfatningen oppheves for Holstein og Lauenburg. 1 1863 fikk Danmark og Slesvig en ny forfatning. Se for øvrig ►Danmark (historie). Helsted, Axel Th(eophilus). 1847-1907. dansk maler, oppholdt seg 1870-79 i Italia og hentet man­ ge av sine motiver derfra, men skildret også med tydelig satirisk brodd og psykologisk karakteristikk det hjemlige borgerlige miljø. Helsted, Dyveke, f. 30. jan. 1919. dansk kunst­ historiker. Inspektør ved Thorvaldsens museum i København 1954. fra 1963 direktør samme sted. Hun har utgitt bl.a. Dronning Juliane Marie og Fredensborg Slot (1959). en rekke kataloger, biblio­ grafier osv., særlig omkring billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og hans tid. heisteins vegg, murvegg med tykkelse lik mur­ steinens lengde, som med teglstein i normalformat er 228 mm. Heltai [hæltai], Gåspår, 1490 eller 1510-1574. ungarsk humanist, boktrykker og protestantisk re­ formator (først tilhenger av Luther, senere av Cal­ vin). Hans boktrykkeri i Kolozsvår (i dag: Cluj). grunnlagt 1550, spilte en uvurderlig rolle for un­ garsk språk og åndsliv. Enkelte av hans verker er skrevet på latin eller tysk, men de fleste på ungarsk. Han oversatte nesten hele Bibelen til ungarsk og skrev det ungarske folks historie (1575). Heltai [hæltai]. Jeno, 1871-1957, ungarsk forfat­ ter og journalist. Han var den første ungarske for­ fatter som skildret moderne storbyers liv og men­ nesker, ikke uten påvirkning fra sin tids franske dikt­ ning. En rekke av hans verker ble oversatt til flere språk, bl.a. svensk. Heltberg, Grethe. 1911-96. dansk forfatter. Et­ ter debutsonettene Portræt af en pige (1942) utgav hun en rekke diktsamlinger; Udvalgte digte kom 1959. og et nytt utvalg i Alle mine søstre (1976). Hun skrev også romaner og novellesamlinger, bl.a. En Herre Kom og Gik (1945), Vore Små Sekunder (1964). Dukkerne (1965), Vi lukker om lidt (1972) og Bene og Mali (1985), samt essayer, aforismer og erindringsbøker. 1 sin tradisjonelle form er hun en fin psykolog, med inntrengende beskrivelser av den borgerlige kvinnes verden. Heltberg, Henrik Anton Schjøtt, 1806-73. født i Midtre Gauldal, norsk skolemann. I sin ungdom sluttet han seg til kretsen om Henrik Wergeland. Han opprettet i 1846 en egen toårig latinskole for eldre elever, kalt Heltbergs Studenterfabrik. som pga. hans pedagogiske evner vant stor anseelse. Blant elevene kan nevnes Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Aa. O. Vinje og Arne Gar­ borg. Bjørnson har i sitt dikt Gamle Heltberg og Garborg i romanen Bondestudentar tegnet et sym­ patisk bilde av mennesket og læreren Heltberg.

heltedikt, se ►epos. heltesagn, prosafortellingerom gamle sagnhel-

ters liv og gjerningen Typiske norrøne sagnhelter er Sigurd Fåvnesbane, Volund smed. Helge Hundingsbane, Orvarodd o.fl. Under romantikken ble heltesagn regnet som mytisk-historiske, nært knyt­ tet til gudesagnene. men heltesagn eksisterer i vir­ keligheten bare som del av heltediktningen (se ►epos). heltone (mus ), heltrinn. det store sekundintervall i den diatoniske skala (for eksempel mellom c og d). Heltzen, Christian Ernst, 1745-1825, født i Kø­ benhavn, norsk bergmann. Utdannet ved universi­ tetet i København og ved Bergseminaret i Kongs­ berg. Assessor ved Bergamtet i Kongsberg fra 1764, senere berghauptmann ved sølvverket. Fra 1788 berghauptmann ved Det Nordenfjelske Bergdistrikt i Trondheim. 1797-1818 ogsa bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Heltzen stod for opprettelsen av et norsk prospekteringsselskap for bergverksindustrien i 1782. I nødsårene som rammet Norge pa begynnelsen av 1800-tallet. gjorde han en stor innsats for å lære folk til a over­ leve ved a bruke spiselige urter, gress og mose. Han utgav skriftet Underretning om Urter, Gras og Lav eller Mosarter - anvendelige i Nødsfald til Men­ neskers Føde. Heltzen, Iver Anker. 1785-1842. norsk teolog; sønn av Chr. E. Heltzen. Sogneprest i Rana fra 1814. Han forfattet den naturvitenskapelige og sosiolo­ giske avhandlingen Rånens Beskrivelse og startet 1841 det første populærvitenskapelige tidsskrift i Norge. Almue-Magazin for Nordlændinge. Heltzen, Michael. 1712-70. født i Oslo, norsk bergmann. Berghauptmann ved Kongsberg sølvverk 1758 og siden oberberghauptmann og etatsråd over berg- og forstindustrien i Danmark-Norge. Heltzen var første nordmann som bekledde disse embeter. Han grunnla Bergseminariet pa Kongsberg 1757. Heltzen hadde også ansvaret for den rike utsmyk­ ningen av Kongsberg kirke. helull, tekstil fremstilt av ull. I henhold til for­ skrifter for ►fibermerking gjeldende fra august 1996 kan betegnelsen ikke brukes hvis ullen er blandet med mer enn 2 % andre fibrer, 5 % hvis tekstilen er fremstilt av kardegarn. Reglene før ►Woolmark er strengere, henholdsvis 0,3 og 5 %. Helveg, Ludvig Nicolaus. 1818-83. dansk teo­ log og kirkehistoriker. Hadde stor innflytelse i grundtvigsk retning ved sin virksomhet som predi­ kant, skribent og medredaktør av forskjellige tids­ skrifter, bl.a. For Literatur og Kritik (1843—18). Utgav bl.a. Den danske Kirkes Historie (4 bd., 1850-70) og (sm.m. Carl Joakim Brandt)£>en dan­ ske Psalmedigtning (2 bd.. I 846-47). Helveg Petersen, Niels, se Niels H. ►Petersen. Helvella, ►høstmorkel, slekt i klassen sekksporesopp, Ascomycetes. helvete (av det norrøne Hel og vfti, ‘straff'; or­ det ble laget av kristne misjonærer), de fordømtes pinested. Mange religioner har forestillinger om et mer eller mindre gledesløst oppholdssted for de døde (se ►dødsriket. ►Hel). Et helvete innebærer imidlertid i tillegg forestillingen om en straff som enten kan være tidsbegrenset eller evig. I KRISTEN TRADISJON

Kristendommen overtok jødiske forestillinger om Gehenna, straffestedet for dem som dømmes til evig pine i den ytterste dom (dommedag). Pinen er ofte forbundet med uutslokkelig ild. Forestillingen om helvete utvikler seg når troen på de dødes oppstan­ delse kombineres med tanken om en sortering av rettferdige og urettferdige, der de rettferdige tilkjen­ nes evig liv og de urettferdige evig straff (den dob­ belte utgang).

Helvete slik man kunne forestille seg det på 1400tallet. Tresnitt fra Ulm, Tyskland. Forholdet mellom helvete og dødsriket tilretteleg­ ges på ulike måter i kristen teologi. Noen gangerer dødsriket det midlertidige oppholdssted for alle døde som venter på oppstandelsen. Andre ganger tar beskrivelser av dødsriket farge av forestillinger om helvete, eller en forutsetter at de døde allerede enten befinner seg i helvete eller i himmelen. Dette innebærer at læren om den dobbelte utgang kan dominere over oppstandelsestroen og alternative frelsesforestillinger, som f.eks. ►apokatastasis. Helvete har vært et tydelig innslag i forkynnelsen innenfor noen nyere vekkelsesbevegelser (jfr. det polemiske uttrykket «svovelpredikanter»). Tidlig i 1950-årene utløste en radiopreken av professor Ole Hallesby og biskop Kristian K. Schjelderups mot­ svar den såkalte ►helvetesstriden. Både katolsk og protestantisk kirkelære unngår utmalende enkelt­ heter i sin omgang med helvete. Fortapelsen blir ofte beskrevet som atskillelse fra Gud eller Gudsfravær søm mennesket selv har villet gjennom sitt frie valg. Unntatt er her den klassiske kalvinske posisjon at frelse eller fortapelse er forutbestemt, se ►predestinasjon. Kunst og litteratur. Særlig i middelalderens kunst og litteratur finnes detaljerte og drastiske beskri­ velser av helvete søm et underjordisk, forvrengt ri­ ke der Satan hersker, f.eks. i Dantes Inferno, der helvete er evig is og kulde. I folkelig tradisjon har helvetesforestillinger og -frykt ofte spilt en viktig rolle, som i det norske Draumkvedet. i ISLAM

Helvete omtales ofte i Koranen og kalles ved flere navn, de meste brukte er jahannam (Gehenna) og al-nar (‘ilden'). De fordømtes pine beskrives som brennende ild. Sju porter fører inn i helvete. Det består av sju konsentriske sirkler som former et slags krater. I den laveste og siste etasjen finnes Zaqqumtreet, et tre som vokser opp fra helvetes grunn, og dets fruktkolber ser ut som satanhøder (sure 37, 6265). Disse og tilsvarende koranvers gav utgangs­ punktet for kommentarlitteraturens detaljerte og konkrete helvetesbeskrivelser. De klassiske filoso­ fene, som Muhammad al-Ghazali, tolket billedbru­ ken symbolsk og gav en filosofisk tilnærming til spørsmålet om fortapelse og straff. 1 ANDRE RELIGIONER

1 iransk religion (parsismen) må den døde gjennom­ gå bestemte prøver som skiller de onde fra de go­ de; de onde må oppholde seg i helvete inntil ver-

HELVETE

Helvetesild i kraftig utbrudd.

dens ende og alle tings gjenopprettelse i deres opp­ rinnelige fullkommenhet. I buddhismen spiller hel­ vete en svært viktig rolle som straffested for dem som har handlet ondt. Oppholdet i helvete varer inntil handlingene er sonet, i overensstemmelse med læren om sammenheng mellom årsak og virkning (karma). og er derfor alltid tidsbegrenset. Samme lære finner vi i hinduismen og i jainismen. I alle indiske religioner plasseres helvete dypt under jor­ den og er inndelt i ulike avdelinger, både varme og kalde. Litt.: L. Berg: Ingen evig pine (1962); S. G. F. Brandon: The Judgement of the Dead (1967); L. Aalen og S. Aalen: Bakenfor inferno (1955). Helvete, trangt gjel ved sørøst-enden av Espedalsvatnet i Gausdal kommune. Oppland; ca. 100 meter dypt. Her er en enestående samling av opptil 60 m dype og 20 m brede jettegryter. En del av juvet er en kjempejettegryte som kan ha vært 100 m dyp og 40 m bred. Jettegrytene antas dannet ved slutten av siste istid, da Espedalsvatnet var del av et større innsjøsystem som plutselig ble tappet. Helvete-, ledd i en rekke stedsnavn, særlig på fosser, gjel og fjellkløfter som ligger vilt til. Helvetesdalen, dalføre i Lenvik kommune. Troms, går sørøstover fra Helvetesvatnet på Senja (203-198 m o.h.). Gjennom dalen renner Lyselvvassdraget. Nederst i dalen, ved Lysvatnet (25 m o.h.). ligger Lysbotn kraftverk (3,8 MW) som nyt­ ter fallet fra Helvetesvatnet. Helvetesfoss, navn på Bere fosser, bl.a. i elven Dokka (Nordre Land kommune. Oppland) og i Mesnaelven (Lillehammer kommune. Oppland). helvetesild, herpes zoster, betennelse i senso­ riske ganglier forårsaket av samme virus som gir vannkopper. og kjennetegnet ved smerter og utslett av blærer lokalisert til utbredningsområdet for en eller flere sensible (sensoriske) ryggmargs- eller hjernenerverøtter. En kronisk smertetilstand, z.osternevralgi, kan følge i noen tilfeller. Det finnes ingen behandling som virker legende, men omslag og medisiner kan brukes for å dempe smerten. Helvetes porter (yap.Jigokumon). japansk spil­ lefilm (1953) med manus og regi ved Teinosuke Kinugasa. En krigsherre på 1100-tallet vil presse en kvinne til ekteskap, men hun tar sitt liv snarere enn å gi etter. I hovedrollene Kazuo Hasegawa og Machiko Kyo. Filmen fikk stor internasjonal opp­ merksomhet. og Kinugasa ble berømmet for sin bruk av farger. Filmen fikk Oscar-priser for beste uten­ landske film og beste kostymer. helvetesstein, sølvnitrat, AgNO,. dss ►lapis. helvetesstriden, vanlig betegnelse på den kir­ kelige striden som oppstod i Norge etter en radio­ overføring fra et indremisjonsmøte i Storsalen (Os­ lo) i januar 1953 der professor O. Hallesby bl.a. uttalte: «Du vet at om du døde i dette øyeblikk, stup­ te du like ned i helvetet.» Biskop K. V. K. Schjel­ derup ble i et telefonintervju med et kort referat av Hallesbys tale provosert til å ta avstand ikke bare

8 fra Hallesbys forkynnelse, men også fra tanken om evige straffer. Debatten som fulgte ble preget av at det dogma­ tiske lærepunkt om helvete er offisiell kirkelære i kraft av den augsburgske konfesjon, som lutherske prester ved sin ordinasjon lar seg forplikte av. Schjelderup ble beskyldt for å ha stilt seg utenfor Den norske kirkes bekjennelse, og han appellerte til Kirkedepartementet. Departementet innhentet uttalelser fra de teologiske fakultetene, fra de øvri­ ge biskopene, og dessuten fra den statsrettslærde professor F. Castberg. Da ikke alle uttalelsene gikk i samme retning, konkluderte departementet med at Schjelderup ikke kunne sies å ha satt seg utenfor Den norske kirkes tro. Dermed ble striden også en strid om statsmaktens kompetanse til å avgjøre lærespørsmål. Protokollkomiteens anmerkninger og sakens be­ handling i Stortinget markerer avslutningen på det administrative plan: departementets avgjørelse ble stående. Det 18. frivillige kirkemøte høsten 1957 tok likevel saken opp, og fant at lærepunktet ikke var sentralt nok til å skulle medføre embetsmessige konsekvenser for biskopen. Men prinsippet fra ►Calmeyergatemøtet 1920 hadde igjen sine tals­ menn i 1957; de mer konservative uttalte at de ikke kunne gå inn i noe frivillig åndelig samarbeid med biskopen. Litt.: L. Aalen og S. Aalen: Bakenfor inferno (1955); P. G. Lindhardt: Helvedesstrategi (1958). Helvetia, latinsk navn på Sveits. helvetierne (lat. Helvetii), keltisk stamme som i oldtiden bodde mellom Schwarzwald og Rhinen, inntil germanerne ca. 100 f.Kr. trengte dem inn i Sveits. Her hadde de til hovedstad Aventicum (Avenches, i Vaud). Senere drog de inn i Frankrike, men ble slått av Caesar ved Bibracte 58 f.Kr. og tvunget til å vende tilbake. Helvetiernes land ble innlemmet i det romerske Gallia, og folket ble etter hvert helt romanisert. Helvetiske konfesjon, navn på to reformerte sveitsiske bekjennelsesskrifter redigert/utarbeidet av H. Bullinger: 1 )Confessio Helvetica prior (1536) og 2) Confessio Helvetica posterior (1566), som ble utarbeidet på vegne av de sveitsiske kirker, aner­ kjent av alle de reformerte kantoner og også av en­ kelte reformerte kirker utenfor Sveits. Idéinnholdet er en forening av Zwinglis og Calvins teologi. Helvétius [elvesiys], Claude Adrien, 1715-71, fransk opplysningsfilosof, tilhørte encyklopediste­ ne. Hans filosofi var sensualistisk og materialistisk: Alle forestillinger og all tenkning har opphav i sans­ ning. I sin etikk var han hedonist: All handling sprin­ ger ut av egeninteresse og streben etter sanselig lyst, men gjennom riktig oppdragelse kan denne egois­ men bringes til å tjene fellesnytten. Helvétius' ho­ vedverk De Pesprit (1758) vakte atskillig forargel­ se og ble offentlig brent i 1759. Helvik, Jakob. 1844—1934. født i Stavanger, norsk rørlegger og blikkenslager, foregangsmann i norsk hermetikkindustri. Han fremstilte i 1860-årene de første (handlagde) blikkesker til nedlegging av an­ sjos. konstruerte de første norske maskiner til frem­ stilling av hermetikkesker og etablerte et flytende røkeri for behandling av brisling på selve fangst­ feltet. Han var den første som la ned fiskeboller i kraft. helvin, gult til brunt mineral som blant annet opp­ trer i syenittpegmatitter (for eksempel ved Langesundsfjorden) og på kontaktforekomster (for ek­ sempel i Oslofeltet). Det krystalliserer i det kubis­ ke system og har samme krystallstruktur som sodalitt. Krystallformen er vanligvis et tetraeder. Kje­ misk er det et mangan-berylliumsilikat med svovel Mn4Be,(SiO4).S. De analoge jern- og sinkforbindelser er danalitt Fe4Be,(SiO4),S og genthelvin Zn4Be,(SiO4),S.

Navn. Første ledd av gr. ‘sol', henspiller på den gule fargen. Helwig, Caspar (kalt Caspar Skildrer), 1643-90, norsk maler, innvandret fra Helsingør til Bergen se­ nest 1669 og fikk borgerskap der 1684. Han utførte en rekke dekorative arbeider i vestnorske kirker, bl.a. i Strandebarm og Førde. Han malte epitafier og por­ tretter, bl.a. visstnok det antatte portrett av Inger Krog (ca. 1681), nå i Norsk Folkemuseum, som med sin lett stiliserte eleganse og de fint utarbeidede draktdetaljer er betegnende for hans figurstil. Heloe, Leif Arne, f. 8. aug. 1932 i Harstad, norsk politiker (H), tannlege. Dr.odont.. professor i sam­ funnsodontologi ved Universitetet i Oslo 1975. Medlem av Harstad bystyre 1960-69, ordfører 1968-69. Vararepresentant til Stortinget for Troms 1965-73. Sosialminister 1981-86. Adm. direktør for Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) 1988-91. Fylkesmann i Troms fra 1991. Heloe, Liv, f. 3. feb. 1963 i Harstad, norsk skue­ spiller. datter av L. A. Heløe. Kom til Den Nationale Scene 1988. der hun har hatt så ulikeartede roller som Lene i Sverre Udnæs’ Visittid. Helga og Anitra i Peer Gynt, tittelrollen i Pippi Langstrøm­ pe og i Pia Maria av Karl Hoff. Ved Nationalthe­ atret fra 1995, der hun bl.a. har gjort seg bemerket som Kyra i Skylight av David Hare. Også roller i film og fjernsyn, bl.a. spilte hun Ragna i Landstry­ kere (1989) og hadde hovedrollen i fjernsynsserien Solens sønn og månens datter (1993). hem, den funksjonelle (prostetiske) gruppe i ►hemoglobin som også gir hemoglobinet dets far­ ge. Hem inngår også i myoglobin, i enzymer som katalase og peroksidase, og i cytokrom b og c. Hem, sogn i Lardal kommune og prestegjeld, Vestfold, lengst nord i fylket. 27 km2. Middelaldersk, enskipet steinkirke som etter tradisjonen skal være bygd i 1392, men som trolig er eldre. Kirken sterkt ombygd i 1680-årene. Hem, Tore, f. 12. nov. 1944, norsk bryter. EM-søl v i lett tungvekt 1969 og EM-bronse i tungvekt 1976. OL-deltager 1968 og 1976 (femteplasser) og 1972 (sjetteplass). 10 nordiske mesterskap. 20 NM i perio­ den 1965-91 i lett tungvekt (3), tungvekt (8) og supertungvekt (9), flere enn noen andre brytere. 4 kongepokaler. Klubb: Sportsklubben av 09, Oslo. hemagglutinasjon (av hemo-ogagglutinasjon), sammenklumping av røde blodlegemer. Hemagglu­ tinasjon skyldes en reaksjon mellom antistoff i se­ rum og antigen på overflaten av blodlegemene. Hemagglutinasjon kan være en meget alvorlig kom­ plikasjon hvis det ved blodoverføring overføres uforlikelig blod. Hemagglutinasjon er en meget vik­ tig laboratoriemetode for blodtypebestemmelser og for å påvise antistoffer i blodserum. hemangiom, svulst utgått fra blodårer. Den er vanligvis godartet. Den sjeldne, ondartede form kalles ►hemangiosarkom. hemangiosarkom, en sjelden kreftform som ut­ går fra blodårer eller beslektede celler. Hemangio­ sarkom har siden 1973 vært knyttet til eksponering for ►vinylklorid. Også i Norge har det vært obser­ vert hemangiosarkom hos enkeltpersoner som i man­ ge år har vært utsatt for vinylklorid i gassform. Hemans [hemanz], FeliciaDorothea, 1793-1835. britisk lyriker; debuterte da hun var 14 år gammel, og utgav en lang rekke diktsamlinger som ble me­ get populære. Hennes dikt er formsikre. men ofte sentimentale og konsentrert om populære roman­ tiske emner. hemartros (av hemo- og gr. 'ledd'), blødning i et ledd. Oppstår i de aller fleste tilfeller ved ytre vold. Hos pasienter med blødersykdom opptrer of­ te leddblødninger ved meget lette støt. hematemese, blodbrekning, symptom på syk­ dommer i svelg og magesekk.

HEMING

9

HEMATITT Kjemisk formel Hardhet Densitet Krystalliserer trigonalt

Fe2O3 5-6 5,26 g/cm3

hematitt (av hemato- og -itt), jernglans, et mine­ ral som består av jern(IIl)-oksid Fe,O,. Det er den viktigste ►jernmalm, med 70 % jern. Det er svart og metallisk med en karakteristisk blodrød strek. Forekommer i flere forskjellige varieteter, dels i vakre krystaller, særlig kjent fra Elba og Alpene (jernroser). dels som knoller eller i fibrig form. Jernglimmer (spekularitt) er en finbladet varietet; rødjernstein (blodstein) er meget finkornet; rød oker er jordaktig og ofte blandet med leire og andre foru­ rensninger. Hematitt er meget utbredt og finnes i en rekke forskjellige bergartstyper. Hematitt er et hovedmineral i enkelte norske forekomster (Dunderlandsdalen. Fen ved Ulefoss). hemato-, hemo- (av gr.), blod-, blodrød. hematofager (av hemato- og -fag), blodsugende parasitter. hematokrit (av hemato- og gr. 'skjelne, avgjø­ re’), en verdi som angir hvor stor del av blodets volum som utgjøres av de røde blodlegemene. He­ matokrit undersøkes ved å sentrifugere en porsjon blod i et tynt rør, slik at blodlegemene blir presset til bunns i røret og atskilt fra det klare gulaktige plasmaet over. Blodets hematokrit er da den pro­ sentvise andel som søylen av de pakkede røde blod­ legemene utgjør av hele blodsøylen i røret. Norma­ le hematokritverdier ligger omkring 45 %, litt høy­ ere hos menn enn hos kvinner. Hematokritmåling foretas ved anemier og en del andre sykdomstil­ stander. hematoksylin (nyd. av hemato- og gr. 'tre'), far­ gestoff som forekommer i det tropiske treet ► kampeche. Brukes som kjernefargestoff i mikroskopis­ ke preparater. Ved oksidasjon dannes det røde far­ gestoffet hematein. hematologi (av hemato- og -logi), læren om blo­ det og dets sykdommer, egen underspesialitet innen indremedisin med egne laboratorier og egne sykeavdelinger ved større sykehus. hematom (av hemato- og gr. 'svulst’) (med.), ansamling av blod i vev eller organer etter indre blødning. Kan komme av skader, etter operasjon eller ved økt blødningstendens. hematomyeli (av hemato- og gr. ‘marg’), blød­ ning i ryggmargen. Kan opptre ved skader, blodkarsvulster og visse blodsykdommer. hematopoese (av hemato- og gr. ‘produksjon, dannelse’), produksjon og utvikling av blodlege­ mer i organismen. Man skjelner mellom erytropoese, leukopoese og trombopoese (produksjon av hen­ holdsvis røde og hvite (fargeløse) blodlegemer og av blodplater). Erytropoesen foregår hos voksne i den røde ben­ margen, hos fosteret også i andre organer som le­ ver og milt. For normal dannelse og utvikling av røde blodlegemer er flere faktorer nødvendige, blant annet proteiner, det koboltholdige vitaminet B,2 og jern, som inngår som byggestein i det røde blodfargestoff hemoglobin. Erytropoesen er regulert slik at antallet røde blodlegemer, og dermed blodets evne til å transportere oksygen, holdes på et bestemt ni­ vå. Ved lavt oksygeninnhold i blod, for eksempel etter blodtap, stimuleres erytropoesen gjennom et hormon erytropoetin, hvor forstadiet dannes i ny­ rene. Leukopoesen. dannelsen av de ulike typene hvite blodlegemer, foregår dels i benmarg, dels i tymus (brisselen).

Trombopoesen. dannelsen av blodplater, foregår i benmarg. (Se for øvrig ►blod.) Mikroskopisk undersøkelse av benmargsprøver kan gi viktige opplysninger om hematopoesen. hematozoer (av hemato- og gr. ‘dyr’), parasit­ ter som lever og formerer seg i blodet, f.eks. ved malaria og afrikansk sovesyke. hematuri (av hemato- og urin), blod i urinen, symptom ved flere sykdommer (betennelse, svulst, stein) i urinveiene (nyrer, urinledere og blære). Behandlingen av hematuri avhenger av hvilken år­ sak som påvises. Hemberg, Eskil, f. 19. jan. 1938. svensk opera­ sjef. komponist, dirigent og organist. Elev av bl.a. Herbert Blomstedt ved Musikhogskolan i Stock­ holm. Dirigent for Akademiska Koren i Stockholm 1959-83, sjef for Stora Teatern, Gøteborg 198487, sjef for Kungliga Teatern i Stockholm fra 1987. Har komponert operaer, bl.a. en kirkeopera, korog andre vokal verker, f.eks. Three Ohio Gospels (1976). Sex emigrantballader (1976) og Markuspassion (1972—79). Hembre, Pal. f. 20. april 1963. norsk skytter. VM 1994 og EM 1993 i grovpistol. EM i standardpistol 1995. lag-EM 1989. 1993 og 1995. OL-deltager 1996. Nordisk mester i standardpistol 1989. 18 in­ dividuelle senior-NM i pistolskyting (per 1996). Klubber: Levanger PK. Stjørdal PK. Kirkenes PK. Hemel Hempstead |hemøl hempstid|. by i Stor­ britannia, England, Hertfordshire, 10 km vest for St. Albans, inngår i London-regionen. Papir- og elektroindustri og lettere mekanisk industri. Byrettigheter fra 1539. Fra 1947 utbygd som new town til avlastning for London. Hemera (gr. ‘dag’), i gresk mytologi dagens gu­ dinne. datter av Erebos og Nyx. søster til Aither. Fra 400-tallet f.Kr. ofte identifisert med Eos. hemeralopi (av Hemera og -opi), naltblindhet, manglende evne til å adaptere (tilpasse) sitt syn for nedsatt belysning. Sees som en medfødt, arvelig til­ stand, ved vitamin A-mangel eller som følge av spesielle, alvorlige øyesykdommer, ►retinitis pigmentosa. Hemerocallis (av Hemera og gr. ‘vakker’(.►daglilje, slekt i liljefamilien. Hemery |heimari |. David (Peter), f. 1944. britisk fri idrettsutøver. Olympisk mester på 400 m hekk 1968 med ny verdensrekord (48,12). OL-bronse 1972. Hemessen, Jan van. ca. 1500-etter 1575. flamsk maler, regnes også som en av grunnleggerne av flamsk genremaleri. Han virket i Antwerpen, på­ virket av Quinten Matsys og Jan Gossaert. malte religiøse motiver og portretter. hemi- (av gr.), halv-, hemianopsi (av hemi-, an- og -opi), tilstand hvor den ene halvdelen av begge øynes synsfelter er blind, mens den andre er seende. Skyldes skade av hjer­ nens synsbaner, oftest på grunn av blødninger, svuls­ ter eller infeksjoner. Kalles homonym hemianopsi hvis blindheten rammer begge synsfelters høyre (el­ ler venstre) halvdeler, bitemporal hemianopsi hvis den rammer begge ytre synsfelthalvdeler. hemiatrofi (av hemi- og atrofi), halvsidig vevssvinn, særlig brukt om en sjelden sykdom hemiatrophia progressiva faciei, Parry Rombergs syn­ drom, med fremadskridende svinn av hud, under­ hud, muskler og knokler i den ene ansiktshalvdelen. hemiballismus (av hemi- og gr. ‘kaste’), en sjel­ den form for ufrivillige bevegelser som består i voldsomme svingende bevegelser av lemmene på den ene siden av kroppen, oftest armene. Hemibal­ lismus opptrer ved sykdommer i de basale hjernegangliene, oftest etter mindre hjerneslag.

hemicelluloser (av hemi-), en gruppe av polysakkarider som forekommer i plantecellers vegger sammen med cellulose. De fikk sitt navn fordi man trodde de representerte trinn i dannelsen av cellu­ lose. Eksempler på hemicelluloser er xylaner, som er oppbygd av D-xylose, og mannaner, som er opp­ bygd av D-mannose. Hemicelluloser danner både rette og forgrenede molekyl kjeder, men kjedelengdene er vanligvis betydelig mindre enn i cellulose, og sammenbyg­ gingen av molekylene til større enheter skjer etter et mindre organisert mønster. Dette gjør hemicel­ luloser lettere løselig i forskjellige løsemidler enn cellulose, og herpå beror de vanligste metoder til kvantitativ bestemmelse av hemicelluloser. Ved industriell oppslutning av ved kan den meng­ de hemicellulose som løses ut, varieres. Dette er et viktig middel for å tilpasse fibermassen til varier­ ende papirtekniske formål. Se ►papir og ►trefored­ ling. Hemichordata (av hemi- og lat. ‘ryggstreng’), dyrerekke, se ►hemikordater. hemikordater,Hemichordata. dyrerekke. omfat­ ter ca. 100 marine arter fordelt på klassene ►enteropneuster (Enteropneusta) og ►pterobranchier (Pterobranchia). Kroppen deles i snabel, krage og en lang hoveddel. Gjellene ligger i fremre del av kroppen og munnen rett foran kragen. Larvene er svært lik pigghudlarver. Flere arter har direkte ut­ vikling uten larvestadium. Hemikordatene ble tidligere regnet som en underrekke av kordadyr. For nærmere systematisk plas­ sering og inndeling, se Nøkkelbindets tabell Dyre­ riket. Hemimetabola (av hemi- og gr. ‘forandring’), fellesnavn for insekter med ufullstendig forvand­ ling, dvs. at de fra egget klekkes som «små voks­ ne» uten å gjennomgå en forpupping som forvand­ ler dem fra larve til voksen. Eksempler på hemimetabole insekter er gresshopper, kakerlakker, teger og lus. Jfr. ►Holometabola. hemimorfi (av hemi- og -morfi), krystallutvikling som opptrer hos krystaller med polar symmetriakse (uten symmetrisentrum). Består i at de to motsatte ender av en krystall har forskjellige krystallflater. Se også ►holoedri. hemimorfitt, kiselsinkerts, fargeløst eller hvitt mi­ neral med rombisk symmetri. Det forekommer ofte i oksidasjonssonen i sinkforekomster. I Norge kjent fra en kontaktforekomst på Grua. Hadeland. Det er kjemisk et vannholdig sinksilikat Zn4Si,O7(OH), • H,O. hemin, oksidert ►hem. Danner med klorid et salt som brukes til påvisning av blodflekker, idet det dannes lett gjenkjennelige krystaller ved oppvar­ ming med natriumklorid og iseddik (Teichmanns prøve). Heming, norsk sagnskikkelse. Heming er hoved­ person i den islandske Heming-tått, visstnok fra 1300-tallet. i to norske folkeviser fra middelalde­ ren (Heming unge og Harald konge. Heming og gygri) og i nordnorske sagn nedtegnet i nyere tid. Han skildres alltid som en uovertruffen idrettsmann, og det fortelles om hans bedrifter som skiløper, bueskytter og svømmer, særlig om hans strid med en kong Harald, som i den islandske tått er Harald Hardråde. Heming, Idrettslaget, Oslo, stiftet 1916. Klub­ ben har gjort seg mest bemerket innen skiidrett, men har også orientering, friidrett, fotball og tennis på programmet. Heming arrangerte tidligere Galdhøpiggrennet. Baneanlegg på Gråkammen med hopp­ bakke. tennisbane og idrettshall. Kjente medlem­ mer i Heming er bl.a.: Marius Eriksen. Astrid Sand­ vik. Thorleif Schjelderup og Harald Maartmann (ski) samt Astrid Sunde (tennis). Ca. 2800 medlem­ mer (1996).

______________________________________ 10

HEMINGWAY

ERNEST HEMINGWAY

Et utvalg verker

Three Stories & Ten Poems In OurTime The Torrents of Spring The Sun Also Rises (også kjent som Fiesta) Men Without Women A Farewell to Arms Death in the Afternoon WinnerTake Nothing Green Hills of Africa To Have and Have Not The Fifth Column and the First Forty-Nine Stories For Whom the Bell Tolls Across the River and Into the Trees The Old Man and the Sea A Moveable Feast Islands in the Stream The Nick Adams Stories 88 Poems The Dangerous Summer The Garden of Eden

Hemingway |-wei], Ernest (Miller), 1899-1961, amerikansk forfatter. Han tjenestegjorde som fri­ villig ambulansesjåfør under den første verdenskrig, og ble alvorlig såret ved fronten i Italia da han var 18 år gammel. Ved krigens slutt ble han journalist foren kanadisk avis. I begynnelsen av 1920-årene slo han seg ned i Paris, fast bestemt på å bli forfat­ ter, og han fikk hjelp og råd av bl.a. Ezra Pound og Gertrude Stein. Sine første læreår i Paris skildret han i den posthume A Moveable Feast (1964). Hemingway debuterte i 1923 med Three Stories & Tea Poems. In Our Time var en samling noveller der mange har samme hovedperson, Nick Adams, som i disse og senere noveller (samlet i The Fifth Column and the First Forty-Nine Stories, 1938) følges fra guttedagene, gjennom en rekke oppriven­ de opplevelser med krigen i Italia som klimaks, til han selv er far til en gutt som han, i likhet med sin egen far, ikke kan åpne seg for (novellen Fathers and Sons). Det er kanskje nettopp i novellene at Hemingway nar høyest som kunstner, med den knappe, tilsynelatende nøytrale og følelsesløse sti­ len som ble hans varemerke og som har øvd innfly­ telse på en lang rekke yngre forfattere. Heming­ way var i sin tur påvirket av Sherwood Anderson, og hans første roman, den nokså ubetydelige The Torrents of Spring, er en litt ondskapsfull parodi på Anderson. Disse tidligste arbeidene vakte en del oppmerk­ somhet. men han ble med ett slag berømt, også i Europa, med romanen The Sun Also Rises (1926, filmatisert 1957; norsk overs. Og solen går sin gang), om en gruppe desillusjonerte mennesker, alle mer eller mindre merket av krigen, som driver målløst omkring i Paris og reiser til en tyrefektningsfestival i Spania. Denne boken, som er en av de mest kjente skildringene av den såkalte ►fortapte generasjon, lå nært opp til virkeligheten, og krigs­ romanen som fulgte. A Farewell to Arms (1929. fil­ matisert 1932 og 1957; norsk overs. Farvel til våp­ nene). bygde på Hemingways egne opplevelser ved den italienske fronten. Etter en bok om tyrefekt­ ning. Death in the Afternoon. skrev han den selvbiografiske Green Hills of Africa. en skildring av en storviltjakt. Begge disse bøkene er spekket med litterære digresjoner. Romanen To Have and Have Not (1937; filmatisert 1945) er preget av et våk­ nende sosialt engasjement, og bade det ubetydeli­ ge skuespillet The Fifth Column (1938) og roma­ nen For Whom the Bell Tolls (1940. filmatisert 1943; norsk overs. Klokkene ringer for deg) henter sitt stoff fra borgerkrigen i Spania, der Hemingway var korrespondent, som han også var under verdens­

1923 1925 1926 1926 1927 1929 1932 1933 1935 1937 1938 1940 1950 1952 1964 1970 1972 1979 1985 1986

krigen som fulgte. Også som journalist gjorde han seg sterkt gjeldende med sitt særpreg og sitt stilis­ tiske mesterskap. Den neste romanen. Ac ross the River and Into the Trees, kom først 1950. Her vendte han igjen tilbake til skueplassen for sine første krigsopplevelser, den­ ne gang med en aldrende oberst som hovedperson. Boken ble nærmest en fiasko, men Hemingway kom sterkt tilbake med The Old Man and the Sea (1952, filmatisert 1958; norsk overs. Den gamle mannen og havet), som ble den direkte foranledningen til at han fikk Nobelprisen i litteratur 1954. Flere ganger i sitt forfatterskap kretset Heming­ way omkring forholdet til faren, som han aldri kunne tilgi for å ha skutt seg selv. Til slutt ble det også slik han tok sitt eget liv, etter flere år med helsemessige problemer. Han etterlot seg flere manuskripter som senere ble utgitt, bl.a. romanene Islands in the Stream (1970, filmatisert 1977; norsk overs. Øyer i havstrømmen) og The Garden of Eden (1986; norsk overs. Edens have). Den norske utgaven av Hemingways samlede ver­ ker (195 1-53) var den første i sitt slag i verden. Litt.: S. Skard: H. in Norway (i The Literary Reputation of H. in Europe. 1965); C. Baker: E. H. (1968. norsk overs. 1970); M. W. Hemingway: How It Was (1976); S. Donaldson: By Force of Will (1977); .1. Myers; H.: A Biography (1986). OØ hemiplegi (av hemi- og gr. ‘slå’). halvsidig lam­ melse. opptrer særlig ved hjerneinfarkt og hjerne­ blødning. apopleksi, og andre hjernesykdommer. Hvis lammelsen ikke er fullstendig, kalles den hemiparese. hemisfære (av hemi- og sfære), dss. ►halvkule. 1 anatomi: hjernehalvdel. hemistikk (av hemi- og gr. linje’), halvvers. hemisykel (av hemi- og gr. ‘ring’), halvsirkel, hemjern, jernforbindelse som finnes i blod og muskler. Hemjern er bundet til porfyrin og inngår i hemoglobin og myoglobin. Om lag 70 % av jernmengden på ca. 4 gram i en voksen menneskekropp utgjøres av hemjern. Den resterende jernmengden, som kalles ikkehemjern (ionisert jern), finnes i blodet som serumjern/plasmajern og som lagerjern bundet til ferritin. Pa samme maten foreligger jernet i maten i to for­ mer, som hemjern og ikke-hemjern. Ikke-hemjern er ioniserbart jern mens hemjernet er bundet til pro­ tein. Begge typer finnes både i grønnsaker og i ani­ malske matvarer som fisk, fjørfe, kjøtt, blod og inn­ mat.

Absorpsjonen av jern fra kosten varierer bl.a. ut fra en persons jernstatus, men er først og fremst avhengig av det totale innholdet av jern i kosten og i hvilken form det foreligger. Hemjern absorberes lettere enn ikke-hemjern, og er også mindre avhen­ gig av faktorer i kosten som fremmer (f.eks. vita­ min C) eller hemmer absorpsjonen. Absorpsjonsgraden for hemjern er 15-35 % mens tilsvarende for ikke-hemjern er 2-20 %. Ved dårlig jernstatus og jernmangelanemi anbefales derfor bl.a. inntak av hemjern fra kjøtt og innmat. hemlock eller hemlockgran (fra eng., eg. 'gift kjeks’), Tsuga, bartrær i furufamilien, ligner gran, men nålene er flate og med to lengdestriper på un­ dersiden. 15 arter, derav to meget viktige tømmertrær i Nord-Amerika, canadahemlock, Tsuga canadensis, i øst, og vestamerikansk hemlock, Tsuga heterophylla, i vest. Disse og fjellhemlock, Tsuga mertensiana. er plantet i parker i Norge, forsøksvis som skogstrær. Yte og kjerneved av en grålig til lett brunlig tone, nokså matt. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,50 g/cm'. Veden er noe svakere enn norsk gran; bru­ kes til lette konstruksjoner og emballasje, men sær­ lig til tremasse. Av barken blir det fremstilt en me­ get anvendt garveekstrakt, som inneholder 20-25 % garvestoff (hemlocksålelær), og av nålene ekstra­ heres en slags furunålsolje. Hemmel, Peter, ca. 1420-etter 1501, tysk glassmaler; virket i Strasbourg, der han 1447 grunnla sitt verksted. Hans enorme produksjon finnes spredt over et område som strekker seg fra Alsace til Øs­ terrike. Utførte glassmalerier for kirkene St. Wil­ helm i Strasbourg (1470-årene), stiftskirken i Tiibingen (1478), domkirken i Ulm (1478-80) og Frauenkirche i Miinchen (ca. 1480). hemmelig avlytting, ubemerket lytting ved hjelp av teknisk innretning. I 1958 ble det i straffe­ loven av 1902 tilføyd en ny § 145 a, som setter straff av bøter eller fengsel inntil 6 måneder for: a) den som ved hjelp av hemmelig lytteapparat avlytter telefonsamtale eller annen samtale mellom andre, eller forhandlinger i lukket møte som han ikke selv deltar i. eller b) den som ved hjelp av lyd­ bånd eller annen teknisk innretning hemmelig gjør opptak av samtale som foran nevnt eller av forhand­ linger i lukket møte som han ikke selv deltar i, eller som han har skaffet seg adgang til ved falske foregivender eller ved å snike seg inn. eller c) den som anbringer lytteapparat, lydbånd eller annen teknisk innretning i øyemed som foran nevnt. § 145 a ram­ mer ikke hemmelig opptak som foretas av en som selv deltar i telefonsamtale eller annen samtale. Bestemmelsen rammer både private og offentlige myndigheters hemmelige avlytting, men gjelder ikke nar politiet har fått tillatelse av retten til å foreta telefonavlytting. En slik tillatelse kan imidlertid bare gis i de tilfeller hvor det dreier seg om hand­ linger som truer landets sikkerhet (lov av 24. juni 1915 om kontroll av post- og teletjenester) og i nar­ kotikasaker (straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 16 a). Verken loven av 24. juni 1915 eller strpl. kap. 16 a gir adgang til ved bruk av hemmelige mikrofoner å foreta avlytting av andres samtaler (såkalt romavlytting). Lund-kommisjonen. Påstander om ulovlig avlyt­ ting (telefon- eller romavlytting) førte til at Stor­ tinget i 1994 satte ned en kommisjon som avgav sin rapport i 1996. Granskingen omfattet Politiets overvåkingstjeneste. Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste i etterkrigstiden. Kommisjonen konkluderte med at det har vært dre­ vet en utstrakt overvaking av norske borgere, til dels i strid med regelverket. hemmelige selskaper, betegnelse som brukes om ulike sosiale og religiøse organisasjoner i en rekke samfunn. 1 enkelte av dem er selve medlem­ skapet hemmeligholdt, i andre er det kjent for uten­

HEMNE

11 forstående hvem som er medlemmer, men disse pålegges taushetsplikt om organisasjonens handlin­ ger. oppbygning og spesielle kunnskap. Hemmeli­ ge selskaper varierer også i form og formål - fra rekreasjons- og festklubber via organisasjoner for religiøs kult eller til fremme av økonomiske inter­ esser. til politiske pressgrupper og de rene terror­ organisasjoner. Som eksempel på den siste typen kan nevnes Ku Klux Klan i USA og leopardmenn i Afrika. Et av de mest kjente hemmelige selskaper i vestlige land er Frimurerordenen. Felles for de aller fleste hemmelige selskaper er at de har egne ritualer, initiasjonsseremonier og spesiell kunnskap som avsløres for medlemmene etter hvert som de avanserer i organisasjonen. I de fleste tilfeller er medlemskapet inndelt i grader. Så vel rekruttering som opprykk i gradene er vanlig­ vis frivillig, i mange hemmelige selskaper kan det også kjøpes. Ellers begrenses rekrutteringen etter kvalifikasjoner som kjønn, alder, sosial status eller etnisk identitet. Det hemmelige ved organisasjone­ ne gir dem en egen mystikk som ofte utnyttes av selskapene når de opererer som maktorgan. Hem­ melige selskaper finnes i stamme- og bondesam­ funn så vel som i industrisamfunn i alle verdens­ deler. Se for øvrig ►initiasjon, ►mannsforbund, ►maske. Litt.: W. Davis: Slangen og regnbuen (norsk utg. 1986). hemmelige tjenester, de. i Norge fellesbeteg­ nelse på Politiets ►overvåkingstjeneste. Forsvarets ►sikkerhetstjeneste og ►Forsvarets etterretningstje­ neste. Se også ►hemmelig avlytting. hemmelige vitenskaper, fellesbetegnelse for alkymi, astrologi, magi, nekromanti. djevlebesvergelse og andre lærer og handlinger basert pa opp­ fatninger av fysiske og åndelige krefter som ligger utenfor etablert vestlig vitenskap. Utøvelsen har opp gjennom historien ofte skjedd i det skjulte. De hem­ melige vitenskaper kan inndeles i fire store grup­ per: l) Astrologi. 2) Alkymi. 3) Spådomsvitenskapene, som av tilfeldige hendinger, bevegelser, hand­ linger eller ved tilveiebringelse av clairvoyante til­ stander (se ►clairvoyance) kan skaffe opplysning om fremtiden og det skjulte. 4) Teurgi, besvergelse av ånder og demoner ved gudenes hjelp. Fra oldtiden og den europeiske middelalder har vi en mengde skrifter som omhandler hemmelige vi­ tenskaper, bl.a. astrologisk-teurgiske tavler fra Ninive og dødsbøker og magiske tekster fra Egypt. En samlet fremstilling gir Henrik Cornelius Agrippa i sitt verk De occulta philosophia (1530-33). Se ►okkultisme. hemmelig stortingsmote. Stortingets forhand­ linger føres i alminnelighet for åpne dører, men for­ handling for lukkede dører kan besluttes med van­ lig flertall. Grl. § 84. Stortingets forretningsorden § 54 gir nærmere regler om hemmelig stortingsmø­ te; referatene fra disse skal innføres i en særskilt protokoll, denne oppbevares sammen med referatkonseptene forseglet i arkivet. Hemmer, Bjørn, f. 10. mars 1939 i Arendal, norsk litteraturforsker; cand.mag. 1964. lic.philos. 1970 med avhandlingen Keiser eller Galileer: Konfliktstrukturen i Henrik Ibsens diktning 1850-1873 (utg. 1970), professor i nordisk litteratur ved Universite­ tet i Trondheim 1972-76 og 1981-82. Førsteama­ nuensis ved Agder distriktshøgskole fra 1976. do­ sent sst. fra 1982 og professor fra 1991. Hemmer har særlig arbeidet med Ibsens dramatikk, og bl.a. publisert Brand, Kongsemnerne, PeerGynt. En stu­ die i Ibsens romantiske diktning (1972) og Ibsen og Bjørnson (1978). Hemmer, Jarl Robert. 1893-1944. finlandssvensk forfatter. Han debuterte som romantisk og skjønnhetsdyrkende naturlyriker med samlingen Ros ter­ na (1914). Samlingene Ett land i kamp (1918) og Over dunklet (1919) slår an stemningen av innad-

Torjus og Mikkel Hemmestveit, fotografert i sine norsk-amerikanske skidrakter i 1891, etterat Mik­ kel (til høyre), som den første i verden, hadde hop­ pet lenger enn 100 fot (30,5 m).

vendt samvittighetsproblematikk. uro. selvoppgjør og skyldfølelse i religionens tegn som skulle bestå i hans videre forfatterskap. Lidelsen og dens frel­ sende aspekt var hovedmotivet i Hemmers fremste verk, romanene om gutten Onni Kokko (1920) og om presten Bro i En man och hans samvete (1931). Novellesamlingene De skymda ljusen (1921) og Budskap (1928), romanen Ealtiggubbens brud (1926) og diktene i Skdrseld (1925) og Helg (1929) har ogsa lidelsen som tema. I de senere diktsamlin­ gene Nordan (1936) og Klockan i havet (1939) og i det symbolske skuespillet Med odet ombord (1924) varden religiøse stemningen enda mer fremtreden­ de. Han virket også som oversetter og essayist. En minneutgave av hans verker utkom 1945-46 i 4 bd. Litt.: J. Salminen: .1. H. (1955); M. Nordman: Stil­ drag i .1. H.s prosa (1974) og Stil och struktur i J. H.s En man och hans samvete (1981). Hemmer, PerChristian. f. 14. mai 1933 på Trom­ øy, Arendal, norsk sivilingeniør, dr.techn. 1959. Professor i teoretisk fysikk ved NTH (nå Norges teknisk naturvitenskapelige universitet) fra 1969. Visepresident for International Union of Pure and Applied Physics 1984-90. Hemmer har arbeidet innen flere felter: statistisk fysikk, spesielt bereg-

Hemne 659 km2 4300 innb. (1996) Administrasjonssenter: Kyrksæterøra Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

3 21 5 71

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

18 23 1 9 12 7 30

ninger av tilstandsligninger for klassiske og kvantemekaniske systemer, polymerfysikk og halvlederfysikk. Hemmerechts [hemaraxts|. Kristien, f. 1955. belgisk nederlandskspråklig forfatter. Hun er en av de betydeligste kvinnelige romanforfattere i neder­ landskspråklig litteratur. Debuterte 1987. Hemmestveit, Mikkel. 1863-1957, født i Mor­ gedal i Kviteseid, norsk skiløper; bror av T. Hem­ mestveit. Brødrene Hemmestveit holdt 1881 ski­ skole i Oslo, og Mikkel vant senere kombinert i Husebyrennet 1885 og 1886. Oppholdt seg 1886— 94 i Minnesota i USA. hvor han vant flere renn og 1891 hadde verdens lengste hopp med 102 fot (31,1 m). Tildelt Holmenkollmedaljen 1928. Hemmestveit, Torjus, 1861-1930. født i Mor­ gedal i Kviteseid, norsk skiløper; bror av M. Hem­ mestveit. Vant kombinert i Husebyrennet 1883 og 1888 og 50 km 1888. Reiste deretter til USA og ble sammen med sin broren av pionerene i amerikansk skiidrett. Hadde 1893 verdens lengste hopp med 103 fot (31.4 m). Tildelt Holmenkollmedaljen 1928. Døde i Minnesota, gravlagt på Brunkeberg kirke­ gård i Kviteseid sammen med sin bror. Hemmings, David, f. 1941. britisk filmskuespillerog regissør. Turnerte med English Opera Group som guttesopran. filmdebut 1959. Ble først kjent som fotografen i Antonionis Blow Up (1966). har senere spilt i filmer som Charge of the Light Briga­ de (De tapre seks hundre. 1968), Islands in the Streani (Øya i havet. 1977) og M urde r by Decree (Mordene ved Themsen. 1979). Debuterte som re­ gissør med Running Scared (1972), har senere bl.a. laget Just a Gigolo (1978). Hemmingsen, Niels. 1513-1600. dansk teolog; studerte i Wittenberg, der han ble en tro elev av Melanchton. Professor i gresk i København 1543. avsatt 1579. Hemmingsen varen avgjort motstan­ der av Calvins predestinasjonslære, men hevdet kalvinsk nattverdlære og ble derfor avsatt av Frederik 2. Han var en fremragende universitetslærer som fikk hedersnavnet «Danmarks lærer». Hans omfattende teologiske forfatterskap skaffet ham europeisk berømmelse, og hans arbeider om etikk og naturrett var banebrytende. Utgav bl.a. Enchiridion theologicum (1557. og 13 senere opplag; hand­ bok i systematisk teologi i.Syntagma institutionem christianorum (1574, stor dogmatikk). Hemne, kommune i Sør-Trøndelag fylke, strek­ ker seg sør- og vestover fra Hemnefjorden til fyl­ kesgrensen mot Møre og Romsdal. Dannet 1964 av de tidligere kommuner Hemne. Vinje og vestlige del av Heim.

HEMNEFJORDEN

12

Hemne. Mage røysundet med det gamle handelsstedet.

Natur. Berggrunnen består overveiende av gneis. I sørvest går den trange Vinjefjorden inn fra Nord­ møre. Mellom de to fjordene ligger det 8 km2 store Rovatnet (12 m o.h.) som er oppdemt og skilt fra Hemnefjoi den av en israndmorene. Hemne har stort sett et kupert ås- og fjel landskap. I vest på grensen til Møre og Romsdal når Todalsfjellet (Todalskjølen) opp i 821 m o.h. Kommunens høyeste topp er Ruten (1039 m o.h.), også den på fylkesgrensen, i sørøst. I trondheimsleia ligger Røstøya hvorav 3,3 km2 er vernet som barskogreservat. Bosetning. Folketallet har vært økende siden 1960, men i tiårsperioden 1986-96 har folketallet stag­ nert og gått noe tilbake. Bosetningen ligger hoved­ sakelig langs indre del av Hemnefjorden og Vinjefjorden, langs Rovatnet og ute ved kysten i nord­ vest. Mellom Rovatnet og Hemnefjorden ligger tett­ stedet og administrasjonssenteret Kyrksæterøra (2336 innb. 1995). Næringsliv. Jord- og skogbruk er en viktig næring med husdyrhold som viktigste driftsform. Industri­ en er betydelig, og sysselsetter tredjeparten av yr­

Hemnes 1594 km2 4787 innb. (1996) Administrasjonssenter: Korgen Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 1 14 8 77

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 13 19 6 8 11 7 36

kesbefolkningen. Den er variert med næringsmid­ del- og trevarebedrifter, skofabrikk, og smelteverk (Holla) som produserer ferrosilisium, silisiumme­ tall og silica. Kommunen har to betydelige bedrif­ ter innen transportnæringen. Utbyggingen påTjeldbergodden (metanolfabrikk og luftgassfabrikk) i nabokommunen Aure har også stor betydning for Hemne. Elven Søa er utbygd med en maksimal ytel­ se på 36 MW. Samferdsel. Fra Kyrksæterøra går Rv. 680 til Au­ re på Nordmøre og videre med fergeforbindelser til Kristiansund. Rv. 71 knytter kommunen til Halsa og Orkdal. Offentlige institusjoner. Hemne svarer til sognene Vinje, Hemne og Heim i Hemne prestegjeld, SørFosen prosti i Nidaros bispedømme, tilhører Hem­ ne og Snillfjord lensmannsdistrikt i Uttrøndelag politidistrikt og hører under Orkdal domssogn. Historikk og kultur. Ved trondheimsleia ligger Magerøya, i gamle dager et k jent handelssted, som nå er restaurert. Inneholder bl.a. sjøbruksmuseum. Øya er offentlig friluftsområde. Hemne har to åttekantede

kirker. Hemne kirke fra 1817 og Vinje kirke fra 1820, den siste med et krusifiks fra middelalderen. Kommunevåpenet (godkjent 1991) har fem gull hasselnøtter forent i rosett mot en rød bakgrunn; henspeiler på at det finnes hasselskog i kommunen. Navnet kommer av norrønt Hefni, trolig fjordnavn med betydningen ‘havn’. Litt.: Hemneboka (1959). JSt/Hemnefjorden, fjord mellom Snillfjord og Hem­ ne kommuner, Sør-Trøndelag; ca. 25 km lang. Går fra trondheimsleia innenfor Hitra, skjærer seg mot sørøst og lenger inne mot sørvest til Kyrksæterøra. Den midtre, smaleste delen kalles Bjørkøyfjorden. Hemnefjorden har to smale armer mot øst: Snillfjorden og Astfjorden, henholdsvis 14 og 17 km lange. Hemnes, kommune i Nordland fylke, på sørsi­ den av Ranfjorden, indre Helgeland. Kommunen strekker seg fra Ranfjordens midtre del sørover til Røssvatn og østover til svenskegrensen. Kommu­ nen ble opprettet 1964 ved en sammenslåing av den tidligere kommunen Sør-Ranas områder sør for Ranfjorden, de tidligere kommunene Korgen og Hemnes samt områdene omkring Røssvatns nordre dei, som tidligere hørte til Hattfjelldal. Natur. Berggrunnen består overveiende av sterkt omvandlede kambrosiluriske skifere, vesentlig glimmerskifer. Helt i sør er de særlig sterkt om­ dannet, og her rager fjellpartiet Okstindan opp, for største delen bredekket, og med Oksskolten (1916 m o.h., Nord-Norges høyeste fjell) i den østre de­ len. Helt i nord finner man kaledonske, magmatiske bergarter på den berglendte halvøya Hemnesøya og i Leirvikområdet vest for Skarpsundet, som fører inn til Ranfjordens sørgående armer Sørfjorden og Elsfjorden. Nord-sør gjennom kommunen går Røssågas dalføre fra Røssvatn til Sørfjordcn. Denne er åpen og vid og har god dyrkingsjord. Skog­ grensen går ved 400-500 m o.h.; mer enn halvpar­ ten av kommunens areal ligger over dette nivå, ba­ re ca. 6 % lavere enn 150 m o.h. som i store trekk faller sammen med dyrkingsgrensen. Øverst i Bryggfjelldalen ligger Grønndalgrotten, 2,1 km lang, og Ytterlihullet som er Norges 10. dypeste grotte, 180 m dyp. Bosetning. Folketallet i Hemnes var økende frem til omkring 1960, gikk kraftig tilbake i 1960-årene, og har frem til midten av 1990-årene i hovedsak hatt en svak nedgang. Bosetningen er i stor grad konsentrert til Røssågas dalføre med tettstedet og administrasjonssenteret Korgen (916 innb. 1995), videre nordover med tettstedene Bjerka (412 innb.) og Finneidfjord (426 innb.) ved sjøen, samt på Hemnesøya med tettstedet Hemnesberget (1362 innb.). Forøvrig spredt bosetning i kommunens sørlige og østlige deler. Næringsliv. En viktig resurs i kommunen er malm­ forekomstene. kobberholdig svovelkis med særlig betydelig bly- og sinkinnhold. Bleikvassli Gruber, like vest for Okstindan, produserer bl.a. sink-konsentrat og sølvholdig bly-konsentrat. Oppredningsverk og utskipning i Andfiskå ved Ranfjorden. Ra­ na kommune. Datterselskap av Sydvaranger A/S fra 1973 til 1994. da ansatte overtok og fortsatte drif­ ten. Alle tettstedene har i større eller mindre grad industri. Hemnesberget hårrike båtbyggertradisjoner og produserer både fritidsbåter og større far­ tøyer. I tillegg finnes mekaniske verksteder og tre­ vareindustri her. Næringsmiddelindustri i Finneid­ fjord (kaviarproduksjon). Jordbruket har særlig vekt på melkeproduksjon og sauehold. Jordbruksarealet i kommunen kan utvides ved eventuell nydyrking. I Hemnes ligger to av fylkets største kraftverk. Øvre og Nedre Røssåga med til sammen 410 MW i mak­ simal ytelse, totalt i kommunen 430 MW. Midlere årsproduksjon i kommunen er 2440 GWh (inkl. Bjerka). Samferdsel. E 6 fører fra Mosjøen over Korgfjellet ned til Korgen, hvor Rv. 806 tar av sørover til

HEMOLYSE

13

sen som gir blodet dets røde farge. Stoffet finnes inne i de røde blodlegemene og er sammensatt av to deler: den jernholdige forbindelsen hem og pro­ teinet ►g/o/m?. Hemoglobin har den spesielle egen­ skap at det både binder og avgir oksygen meget lett. Takket være hemoglobinet er det derfor mulig å få transportert nok oksygen med blodet fra lungene til alle legemets celler og vev. Hemoglobinet deltar også i transporten av karbondioksid fra vevene til lungene. Se for øvrig ►blod. Kjemisk sett er hemet i hemoglobin en ringformet tetrapyrrol, oppbygd av 4 pytTolkjerner som er knyttet sammen med CHbroer og med et sentralt jernatom:

Hemnes. Okstindan sett fra Korgenjjellet.

Bleikvassli. E 6 fortsetter nordover til Mo i Rana. Sidevei fra Finneidfjord til Hemnesberget (R v. 808) med bilferge til Leirvik og Rv. 17 videre til Sand­ nessjøen. Nordlandsbanen følger Ranfjorden og dens sørgående armer hele strekningen gjennom Hemnes (Elsfjorden/Sørfjorden og Finneidfjorden). Radiosender på Vettahaugen (693 m) på Hemneshalvøya. Offentlige institusjoner. Hemnes svarer til sogne­ ne Hemnes og Korgen i Hemnes prestegjeld. Indre Helgeland prosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Hemnes lensmannsdistrikt i Rana politidistrikt og hører under Rana domssogn. Historikk og kultur. Hemnes Museum i Bjerka, bygdemuseum med bygninger fra I830, bl.a. en årestue. I Korgen lå under siste verdenskrig en fan­ geleir for jugoslaviske krigsfanger der over 400 omkom. Minnesmerke sør for Korgen kirke. I Bleik­ vassli Ragna og Malla Bleikvasslis samlinger. Hem­ nes kirke i Hemnesberget, bygd 1872 (påbygd 1969). tegnet av arkitekt Niels Stockfleth Darre Eckhoff. Korgen kirke, korskirke i tre, bygd 1863. Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en gull båtklammer mot en blå bakgrunn; symboliserer båtbyggervirksomheten som har lange tradisjoner i kommunen. Navnet er eg. gårdsnavn, norrønt Heimnes, i be­ tydningen ‘det nærmeste neset’. Litt.: A. Coldevin og A. Frøholm: Rana bygdebok (1965); A. Frøholm: Mo prestegjeld. Gardhistorie (1965). " TDa/Hemnes, Bråte, tettsted i Aurskog-Høland kom­ mune, Akershus, ved tidligere Hemnes jernbane­ stasjon på Aurskog-Hølandsbanen; 573 innb. (1995). Trevareindustri. Høland Bygdetun. Hemnesberget, tettsted i Hemnes kommune, Nordland, ytterst på Hemnesøya, en halvøy i Ran­ fjorden; 1362 innb. (1995). Hemnesberget har god havn og vokste opp som et sentralt samlingssted for bygdene rundt fjorden. Før byggingen av Nord­ landsbanen var Hemnesberget et viktig fergested og knutepunkt for landverts trafikk gjennom Nord­ land. Tilknytning til E 6 ved Rv. 808 i Finneidfjord. Korteste vei Mo i Rana-Sandnessjøen går via fer­ ge Hemnesberget-Leirvika. Trevare- og båtbyg-

gingsindustri med lange tradisjoner. Det meste av Hemnesberget brant ned 1923. Store ødeleggelser ved tysk flyangrep 1940. Hemnessjoen, Øgderen. vann på grensen mel­ lom Aurskog-Høland kommune, Akershus, og Trøg­ stad kommune. Østfold, med avløp til Haldenvassdraget; 13,1 km2. 133 m o.h. Hemnskjel, øy i Snillfjord kommune. Sør-Trøndelag. ved innløpet til Hemnefjorden i Trondheims­ leia; 4.4 km2. Fra Sundan på fastlandet går bro til Hemnskjel på Rv. 714, undersjøisk veitunnel (Hitratunnelen) videre fra Hemneskjel til Sandstad i Hitra kommune åpnet 1994, verdens dypeste vei­ tunnel (1996). Navnet. Første ledd i navnet er havn, siste ledd er skjell, øy formen er sammenlignet med et skjell. hemo-, hemato- (av gr.), blod-, blodrød. hemocoel (av hemo-og gr. ‘hulrom’) (zool.), hos leddyr, bløtdyr og noen andre rekker av virvelløse dyr et indre kroppsrom som utgjør en fortsettelse av hjerte og arterier. Rommet omgir de indre orga­ nene som omspyles av sirkulerende blod (hemolymfe). Disse dyrene har ikke et lukket blodkarsystem der blod fra arteriene fordeles i et kapillærnett, hvor­ etter det gjennom vener føres tilbake til hjertet. He­ mocoel tilsvarer funksjonelt en egentlig kroppshule, ►coelom, men utvikles annerledes; det mangler naturlig forbindelse med yttermiljøet og innehol­ der aldri kjønnsceller. Hos leddyr ligger hjertet inne i hemocoelet og besørger blodets sirkulasjon. hemocyaniner (av hemo-), kobberholdige far­ gestoffer som finnes i blodet hos kreps, blekkspru­ ter, snegler m.fl. og som har en funksjon som sva­ rer til hemoglobinets hos de høyere dyr. Inneholder i motsetning til hemoglobin ikke porfyringrupper. hemodialyse (av hemo-),>dialysebehandling av blod, en prosess som brukes for å fjerne visse stoffskifteprodukter («avfallsstoffer») fra blodet hos pasienter hvor slike stoffer har hopet seg opp. hemofili (nyd. til hemo- og -fili), se kblødersykdom. hemoglobin, navn på den kjemiske forbindel-

Når hemoglobin nedbrytes i organismen, vil hem spaltes av fra globinet, tetrapyrrolringen åpnes og jernet avspaltes, og tetrapyrrolstrukturen omdannes sa til gallefargestoffer (biliverdin og bilirubin). 1 fri tilstand oksideres hem av luftens oksygen til hemin. idet jernatomet går over fra å være 2-verdig til å bli 3-verdig. Når hem er bundet til proteiner, skjer oksidasjonen bare i liten grad, selv i hemo­ globin. Den forhindres ved at hem sitter plassert i en beskyttende lomme. hemoglobin Sogn, en variant av hemoglobin som skyldes en utskiftning av aminosyre nr. 14 i hemoglobinets betakjede. Årsaken er en baseutskiftning i det tilsvarende gen på kromosom 11. Hemo­ globin Sogn ble oppdaget av dr. Eirik Monn hos et mor-barn par fra Sogn og er senere gjenfunnet hos norsk-amerikanere som har forfedre i Sogn. Anleg­ get er hittil bare registrert hos anleggsbærere hvor det ikke har sykdomsbetydning. Kartlegging av forekomsten har historisk interesse. hemoglobinuri, forekomst av blodfargestoffet hemoglobin i urinen. Dersom røde blodlegemer går til grunne mens de er i blodbanene, blir hemoglobi­ net frigjort, og vil da passere nyren. Puerperal hemoglobinuri sees etter fødselen hos storfe, særlig i høst- og vintermånedene. Årsaken er ukjent. hemokromatose (med.), tilstand med økt ned­ slag av jernholdig blodpigment (hemosiderin) i mange organer. Tilstanden kan oppstå enten ved overdreven tilførsel av jern, f.eks. ved mange blod­ transfusjoner, eller ved økt absorpsjon av jern i tar­ men. Primær hemokromatose skyldes en forstyr­ relse i jernopptaket. Når organene blir overfylt av jernholdig pigment, kan de bli ødelagt. Når binyre­ ne blir ødelagt, forstyrres ofte hormonproduksjonen. og dette fører til økt produksjon av pigment i huden. Samtidig ødelegges ofte bukspyttkjertelen også, og da får man sykdommen bronsediabetes. hemolyse (av hemo- og -lyse), ødeleggelse av celleveggen i røde blodlegemer slik at hemoglobi­ net lekker ut. Hemolyse opptrer ved visse sykdom­ mer og kan fremkalles av bakteriegifter (hemolysiner), av slangegift, eller av antistoffer mot blodle-

HEMOLYTISK IKTERUS

14

Hemsedal 753 km2 1767 innb. (1996) Administrasjonssenter: Hemsedal (Trøim)

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 2 18 5 75

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

24 7 2 11 18 6 32

Hardangervidda

gemene, som sammen med komplement (en nor­ mal serum faktor) kan lage huller i blodlegemenes cellevegg, såkalt immunhemolyse. I serologien bru­ ker man immunhemolyse i en del serologiske reak­ sjoner som komplementbindingsreaksjonen (f.eks. Wassermanns reaksjon), bl.a. som et middel til å påvise antistoffer mot sykdomsfremkallende mikro­ organismer (se ►blodgruppe, ►immunitet). hemolytisk ikterus, gulsott som skyldes for rask ødeleggelse av de røde blodlegemene. Sykdommen kan være arvelig og skyldes da en feil i oppbygnin­ gen av de røde blodlegemene. Ervervet hemolytisk ikterus skyldes oftest forekomst i blodet av ►anti­ stoffer rettet mot røde blodlegemer, og oppstår hyp­ pig som følge av virusinfeksjon. Av og til kan he­ molytisk ikterus bedres eller helbredes ved fjernel­ se av milten.

TELEMARK

Hémon [emå], Louis, 1880-1913, fransk forfat­ ter; var en tid bosatt i England og skrev der sportsromanen Battling Malone, pugiliste (posthumt 1925). Han ville imidlertid vekk fra del moderne industrisamfunnet, og reiste til Canada på leting etter en mer «primitiv» tilværelse. Maria Chapdelaine (posthumt 1916; filmatisert av Julien Duvivier 1934), en roman som har hatt stor innflytelse på senere kanadiske franskspråklige forfattere, skildrer nettopp et nybyggermiljø av den typen Hémon søkte. Stilen i boken er inspirert av fransk naturalisme, med presise og typiske detaljer fra hverdagslivet og med bruk av kanadisk dagligtale. hemoproteiner, gruppe av proteiner med ►hem som prostetisk gruppe. Hemoproteiner er meget utbredt i celler og organismer, hvor de deltar i en rekke viktige reaksjoner: 1) som oksygenbærere og

Hemsedal. Høststemning ved Storevatnet, Bubakken ved Lykkja. 1 bakgrunnen Skogshorn, 1728 ni o.h.

oksygentransportører; 2) i reduksjonen av peroksider; 3) som elektronoverførere i respirasjonskjeden. Eksempler på viktige hemoproteiner er hemoglo­ bin og enzymet katalase. hemoragisk diatese (av gr.), lidelse med ab­ norm blødningstendens. Skyldes feil eller svikt i den normale evnen til blodstansning, hemostasemekanismen, se ►blod. hemorfin, forbindelse som frigjøres fra hemo­ globinet i røde blodlegemer ved hemolyse ved sta­ dig gjentatte småskader (som ved maratonløp) el­ ler ved større skader, som skade av muskler. He­ morfin antas i likhet med endorfin å virke smerte­ stillende. Det arbeides (1997) med undersøkelser for å finne ut om hemorfin har betydning for det raske opphøret av smerter etter fødsel både hos fø­ dende og den nyfødte. hemorroider (av gr. ‘blodstrøm’), åreknuter i eller omkring endetarmsåpningen. Skyldes utvide­ de samleårer, vener. Lidelsen er av samme art som åreknuter andre steder og kan ha lignende årsak, bl.a. svakhet i åreveggen; som oftest er vanskelig­ gjort blodomløp den viktigste faktoren. Kronisk forstoppelse medfører ofte hemorroidedannelse, men også sår og svulster inne i tarmen kan ved trykk vanskeliggjøre blodomløpet og derved få venene til å svulme opp. Hemorroider er en vanlig lidelse hos kvinner og menn etter 20-25 årsalderen. Som regel utvikler de seg langsomt, men kan også komme hurtig etter akutt forstoppelse, fødsel m.m. Komplikasjoner er først og fremst blødning som i svære tilfeller kan føre til alvorlige anemier. Trombose i hemorroide­ ne er også alminnelig, de svulmer da opp, blir røde og smertefulle. Fremfall og innklemming forekom­ mer også ved store hemorroider, som kan bli pres­ set ut av endetarmsåpningen under avføring og der­ etter bli sittende i klemme når ringmuskelen trek­ ker seg sammen. Dette er en meget smertefull til­ stand. Behandlingen av hemorroider består dels i fjer­ ning av årsaken, regulering av magen, fjerning av svulster osv., dels i operativ fjerning av hemorroi­ dene. 1 en del tilfeller kan man også ha god nytte av injeksjonsbehandling. I de fleste tilfeller vil de skrumpe inn uten behandling. hemosiderin, jernholdig blodpigment som fin­ nes i bestemte celler (makrofager) etter indre blød­ ning. Hemosiderin oppstår ved nedbrytning av he­ moglobinet i røde blodlegemer. hemostase (av hemo- og gr. stillstand"),►blod­ stansning. Normal hemostase skyldes et komplisert samspill mellom karvegg. blodplater (trombocytter) samt blodets koagulasjons- og fibrinolysemekanismer. Se ogsa ►blod (koagulasjon). hemostatika (til hemostase), stoffer som ned­ setter eller stanser sivblødning fra sårflater. Til det­ te brukes enten gelatinsvamp eller cellulose som mekanisk stanser blødningen eller bestanddeler av blodet som inngår i blodlevringsprosessen. f.eks. fibrinogen, trombin eller tromboplastin. Hempel, Carl Gustav, f. 1905, tysk filosof. Fra 1934 bosatt i USA, professor ved Yale og Princeton. Han er opprinnelig representant for den logis­ ke empirismen, med særlig interesse for vitenskapsfilosofiske problemer. Hempel har hatt spesielt stor innflytelse gjennom sin teori om vitenskapelige forklaringers logiske struktur, fremsatt bl.a. i A.vpects of Scientific Explanation and Other Essays (1965) og Philosophy ofNatural Science (1966). — Litt.: A. Dahl: Forklaring og lovmessighet (1977). Hemphill, Julius, 1940-95, amerikansk jazzmusiker, saksofonist og komponist; grunnlegger av, og drivende kraft i. Black Artists Group i St. Louis fra 1968. Fra midten av 1970-årene var han bosatt i New York, der han deltok i den svarte, «frie» protest-jazzbevegelsen, i samspill med bl.a. Anthony

HENCH

15

Braxton og Lester Bowie. Hans store verk Kawaida for instrumentalister, stemmer, dans og teater ble fremført i St. Louis i 1972. I 1976 startet han. sammen med Oliver Lake. David Murray og Hamiett Bluiett. den fremgangsrike gruppen World Saxophone Quartet, som han var med i til 1991. Han komponerte en «saxophone opera». Long Tongues, som hadde premiere på Apollo Theater i Har­ lem. New York, i 1990. Fra 1991 ledet han en egen sekstett. Hemphill var en sentral skikkelse innen avantgardejazzen. Av album under eget navn kan nevnes Dogon A. D. (1972), Flat-Out Jump Suite (1980). Fat Man and the Hard Blues (1991) og Five Chord Stud (1993). hems, hemse, hemsedal (av stedsnavnet), lite soveloft i en stue, åpent ut mot selve hovedrommet i stua; dss. hjell. Hemsedal, kommune i Buskerud fylke, omfat­ ter størstedelen av den egentlige Hemsedal, side­ dalen til Hallingdal nordvest for Gol. og fjellene omkring. Hemsedal er en utpreget fjellbygd med 80 prosent av arealet over 900 m o.h. og laveste punkt (Hemsils nivå på grensen til Gol) på ca. 550 m o.h. Natur. Landskapet er sterkt preget av de kaledonske skyvedekkene. Disse er harde og motstands­ dyktige og utgjør berggrunnen i fjellet over ca. 1000-1100 m o.h. Høyest når Høgeloft på Jukleegga (1920 m o.h.). Vest for hoveddalføret når Raudbergnut på Randbergskarvet 1818 m o.h. Under skyvedekkene ligger dels sparagmitt. dels omvandlede kambrosiiuriske skifere (fyllitt). Disse er mind­ re motstandsdyktige mot erosjon. Ettersom de har­ de skyvedekkene er skjøvet slik at de er blitt lig­ gende over de løsere avsetningene, danner de flere steder høye, bratte skrenter. Mest markert er dette i Skogshorns øst- og sørvegg. Skogshorn (1728 m o.h.) rager 700-800 m over vidda i øst og sør. I dalbunnen i hoveddalføret er det sparagmitt i Tuvområdet. fyllitt ved Hemsedal tettsted (Trøim) og grunnfjell nedenfor Torset. Bosetning. Bosetningen er i stor grad konsentrert til hoveddalføret ved tettstedet og administrasjons­ senteret Hemsedal (Trøim) med 503 innb. (1995). Fast bosetning i Mørkedalen (det vestlige hoved­ dalføret ovenfor Tuv) til 5-6 km ovenfor Tuv, i Grøndalen (det østlige hoveddalføret ovenfor Tuv) til ca. 10 km ovenfor Tuv. Helt i øst ligger grenda Lykkja 830-900 m o.h. i sollia over Tisleifjorden og Storevatnet. Disse sjøene har avløp ved Tisleia til Valdres. Næringsliv. Jordbruket er hovednæringen i kom­ munen. Det drives et nesten rent husdyrhold med særlig vekt på storfe. Saueholdet betyr også mye. Brukene er gjennomgående store og relativt lettdrevne. Industrien er beskjeden og består av noen bedrifter i trevare- og møbelindustrien og i nærings­ middelindustrien, bl.a. meieri. Turismen er bygd sterkt ut i 1970- og 1980-årene, og det er særlig satset på vinterturisme, med store alpinanlegg, bl.a. Hemsedal Skisenter. Reiselivsnæringen sysselsetter i alt 17 % av de yrkesaktive (1990). En rekke hotel­ ler. pensjonater, campingplasser, hyttegrender m.m. Samferdsel. Gjennom Hemsedal går Rv. 52 (GolLærdal). Den følger Mørkedalen opp til fjellover­ gangen på 1137 m o.h. Private veier over fjellet til Vestre Slidre og Ål. Offentlige institusjoner. Hemsedal svarer til Hem­ sedal sogn i Gol prestegjeld, Hallingdal prosti i Tunsberg bispedømme, tilhører Gol og Hemsedal lensmannsdistrikt i Ringerike politidistrikt og hø­ rer under Hallingdal domssogn. Historikk og kultur. Hemsedal kirke, langkirke i tre. bygd 1882. Lykkja kapell, bygd 1961-62. Nor­ ges Høgfjellsskole driver bl.a. opplæring i ski- og brevandring. Kommunevåpenet (godkjent 1992) har et gull gaupehode mot en rød bakgrunn; gaupe finnes i kom­ munen.

Navnet kommer trolig av Hemsa, eldre navn på elven ►Hemsil. Litt.: H. Flaten og O. Rudvin: Hemsedal slekts­ historie 1693-1975(1976). Tettstedet Hemsedal (Trøim) er administrasjons­ senter i Hemsedal kommune, Buskerud; 503 innb. (1995). GTh/Hemsedalsfjella, fjellene rundt Hemsedalen, Buskerud, bygd opp av harde, magmatiske bergar­ ter som er skjøvet frem over det underliggende, lag­ delte berg. De harde, omdannede bergartene ender i stup mot sør. ned mot de løsere lagdelte bergarte­ ne. dels fyllitt. dels sparagmitt. Det lagdelte berget vider seg ut i flate setervidder i 900-1 100 meters høyde. Høyeste lopp i området er Juklcegga (Hø­ geloft) 1920 m o.h. på grensen til Sogn og Fjorda­ ne. Populært område for fjellvandrere; vardedc ru­ ter nordover til Jotunheimen og vestover til Finse via Hallingskarvet og Geiteryggen. Hemsedal Skisenter, alpinanlegg i Hemsedal kommune. Buskerud, på sørsiden av dalen vest for tettstedet, et av Norges største alpinanlegg, åpnet 1961 som Hemsedal Skiheiser. Benyttet til juniorVM i alpine grener 1991. samt flere verdenscuprenn. Omfatter 30 løyper av ulik vanskelighetsgrad, den øverste starter under toppen av fjellet Totten (1494 m o.h.). Samlet løypelengde 40 km. lengste løype 6 km, høydeforskjell 800 m. Også bakker for kulekjøring og snøbrett. Anlegget betjenes av 12 skiheiser (derav 5 stolheiser). Hemsil, elv i Hemsedal og Gol kommuner, Bus­ kerud. renner gjennom Hemsedalen og faller ut i Hallingdalselva ved Gol. Mottar fra nord Grøndøla. fra nordvest Mørkedøla og Lauvdøla. Nedbørfelt 1454 km2. Kraftutbygging. Fallstrekningene er utbygd i kraft­ stasjonene Gjuva (10 MW). Brekkefoss (1.6 MW), Hemsil I (70 MW) i Lauvdølaog Hemsil II (82 MW) i Hemsila. Flævatn og Gyrinosvatn er demt opp til et felles magasin med høyeste regulerte vannstand 1109 m o.h. Hemsil I utnytter vannet fra Flævatnet og har en fallhøyde pa 540 m. Hemsil 11 utnytter Hemsil videre ned til Hallingdalselva ved Gol. fall­ høyde 370 m. Navnet. Opprinnelig Hemsusil, første ledd antage­ lig ‘grave, ødelegge', jfr. verbet hemse, hamse, ‘raske sammen'; sisteledd er norrønt sil, ‘stille sted i elven'. hemsko, kileformet jernkloss som settes foran hjul på vogner for at de ikke skal begynne å rulle. I overført betydning: hindring, klamp om foten. Hemsley (hemsli], Thomas, f. 1927, britisk san­ ger (baryton). Sang 1951 Aeneas i Purcells Dido og Aeneas sammen med Kirsten Flagstad ved Mermaid Theatre, London. Var senere for det meste ansatt ved tyske scener (også i Bayreuth som Beckmesser). Særlig bemerket i nyere musikk (Benjamin Britten, Sir Michael Tippett, Hans Werner Henze osv.). Også kjent som konsert- og oratoriesanger. hemverk, echappement, gang, del av mekanisk urverk som regulerer energitilførselen til den svin­ gende del og derved hastigheten (se kur). Hen, tidligere kommune i Møre og Romsdal, omkring Romsdalsfjordens arm Isfjorden. Oppret­ tet 1902 ved utskillelse fra Grytten. Hen ble sammen med Grytten, Eid og Voll og størstedelen av Veøy 1964 slått sammen til den nye kommunen Rauma. Det nåværende sognet Hen i Grytten prestegjeld svarer til den tidligere kommunen. Navnet kommer av norrønt Håvin, betydning uviss, første ledd kan være av norrønt hår, ‘høy’, og sik­ ter da til fjellene, eller hå, ‘ettervekst av gress'. Hen, tettsted i Ringerike kommune, Buskerud, i Ådalen, 7 km nord for Hønefoss; 408 innb. (1995). Atskillig industri, bl.a. spennbetongfabrikk, verk­ stedindustri m.m. Jernbane for godstransport Hønefoss—Hen—Randsfjord. Om navnet, se ► Hen (Møre og Romsdal).

Henan [xanan| (kin. ‘sør for elven’, dvs. Huang He), Honan, provins i Kina, midt i landet, gjennomstrømmes av Huang He i nord; 166 800 km2 med 90 270 000 innb. (1995). 541.2 innb, per km2. Ho­ vedstad: Zhengzhou. Området langs Huang He reg­ nes som en av vuggene for den kinesiske kulturen. Natur. Den østlige halvdelen av provinsen tilhø­ rer Den nordkinesiske slette, og ligger under 100 m o.h. Sletta er tett bebygd og oppdyrket. Den vestli­ ge halvdel består av høyland,med Taihang-fjellene i nord, Funiu-fjellene, en utløper av Qinlingfjellkjeden i vest, og Tongbai og Dabie-fjellene i sør. Fjellene lengst i vest når opp i over 2000 m o.h. Huang He (‘Den gule elv') renner gjennom den nordlige delen av provinsen fra vest til øst. Når den går ut på slettelandet, sakner den farten og avsetter betydelige mengder slam. For å kontrollere over­ svømmelser, er det gjennom århundrer bygd opp demninger. Øst for Zhengzhou har dette nådd så langt at elvebredden faktisk ligger fra 3 til 10 m høyere enn den omkringliggende slette, og over­ svømmelser har derfor lett for å bli omfattende. Mesteparten av området sør for Huang He drenerer til Chang Jiang (Yangtzekiang) gjennom bl.a. Huai He. Klimaet er relativt kontinentalt med kalde, tørre vintrer og varme fuktige somrer. Middeltempera­ turen i lavlandet i januar ligger rundt 0 °C, i juli ca. 28 °C. Årlig nedbørmengde er mellom 600 og 900 mm i det meste av provinsen, hvorav rundt halv­ parten faller om sommeren. Befolkning. Henan har Kinas nest folkerikeste pro­ vins, etter Sichuan, og den tredje tettest befolkede (etter Jiangsu og Shandong). Høyest er folketetthe­ ten på slettelandet i øst hvor den flere steder når opp mot 1000 per km2. Den etniske sammensetnin­ gen er homogen; han-kineserne omfatter 99 % av befolkningen. De største byene er( 1991): Luoyang (I 190 000 innb.), Kaifeng (507 800 innb.), Xinxiang (473 800 innb.) og Anyang (420 300 innb.). Næringsliv. Landbruket er viktigste næringsvei. Hvete dyrkes pa halvparten av den oppdyrkede jor­ den. og Henan er Kinas største hveteprodusent. Pro­ duksjonen av soyabønner, som dyrkes i den sentra­ le delen av slettelandet, er landets nest største. I vest, nord og øst dyrkes mais. Henan er også en av Kinas største produsenter av bomull, tobakk, oljeplanter (jordnøtter, raps og sesam) og frukter (epler, pærer, druer, daddelpalmer, dadler og kastanjer). Landbrukets samlede husdyrbestand er den nest største i Kina. Produksjonen av både svine- og stor­ fekjøtt er Kinas største, og bestandene av esel og muldyr er også spesielt store. Forekomstene av kull, aluminium og molybden er viktige for Kina. Kullforekomstene er blant Ki­ nas største, og brytes både i Taihang Shan, ved Jiaozuo, og Funiu Shan, ved Pingdingshan. Industrien er først og fremst knyttet til landbruks- og råvareresursene, med bearbeiding av matvarer, tekstilog metallurgisk industri samt produksjonen av trak­ torer og ulike maskindeler. Zhengzhou er et viktig jernbaneknutepunkt og ligger der den gamle stamjernbanen nord—sør (Beijing-Wuhan—Guangzhou) krysser Lunghai-banen. som går fra østkysten til Xinjiang i vest. CN Historie. Henan var i gammel tid den viktigste provins i Kina. Anyang i nord og Luoyang i vest var hovedsteder i henholdsvis Shang-dynastiet (1554-1045 f. Kr.) og Zhou-dynastiets (1100-221 f.Kr.) tid. Kaifeng, provinsens hovedstad til 1955, er også en av landets eldste byer, og var Kinas ho­ vedstad under Sung-dynastiet (960-1 126). Henares |enares], elv i Spania, bielv til Jarama, 150 km lang. Irrigerer Guadalajara-sletta nordøst for Madrid. Hench [hentjj, Philip Showalter, 1896-1965. amerikansk lege, knyttet til Mayo Clinic i Minne­ sota 1923, fra 1926 som leder av den revmatologiske forskning. Professor i medisin 1947. Fikk 1950

HENDANES FYR

16

Nobelprisen i medisin sammen med E. C. Kendall og T. Reichstein for «oppdagelser vedrørende binyrebarkens hormoner, deres oppbygning og bio­ logiske virkninger». Hendanes fyr, på sørsiden av Kvalheimsvika. Vågsøy kommune. Sogn og Fjordane. Opprettet i I914. Automatisert og ubemannet 1952. Hendanes radiofyr var i drift 1963-92. Hendaye [adaj], by i Frankrike, Aquitaine, de­ partementet Pyrénées-Atlantiques, ved Biscayabukta, ved elven Bidassoa. som her danner grensen mot Spania; 11 700 innb. (1990). Grensestasjon for jern­ banen Paris-Madrid. Meget populært badested. Byen er vokst sammen med Irun på den spanske siden av grensen. hendekasyllabos(av gr. ‘elleve’ og ‘stavelse’), versemål på elleve stavelser. Finnes i gresk dikt­ ning hos Sapfo, stikhisk (dvs. uten regelmessig opp­ deling i strofer) hos Falaikos; i latinsk diktning brukt stikhisk særlig hos Catull, Martial og senere: hendel (av eng.), håndtak, hevarm. Henderson [hendasn], Arthur. 1863-1935, bri­

tisk politiker (Labour), industriarbeider. Medlem av Underhuset fra 1903, partisekretær 191 1-34 og par­ tileder 1908-10, 1914-17 og 1931-32. Undervis­ ningsminister 1915 og medlem av Lloyd Georges krigskabinett 1917. men måtte gå av fordi han var tilhenger av en forhandlingsfred. Innenriksminis­ ter 1924 og utenriksminister 1929-31. Var presi­ dent for Folkeforbundets nedrustningskonferanse 1932-35; fikk Nobels fredspris 1934. - Litt.: C. Wrigley: A. H. (1990). Henderson |hendasn], Fletcher, 1897-1952, amerikansk jazzmusiker, pianist, komponist, arran­ gør og orkesterleder; en pioner på storbandjazzens område. I hans orkestre mellom 1923 og 1940 med­ virket praktisk talt alle jazzens fremste svarte so­ lister, musikken dannet mønster for de aller fleste kommende storband. Fra midten av 1930-årene fun­ gerte han også som arrangør for Benny Goodmans orkester, og hadde en stor del av æren for Good­ mans suksess. - Litt.: W. C. Allen: Hendersonia; The Music of F. H. (1973). Henderson [hendasn], Joe(eg. Joseph), f. 1937, amerikansk jazzmusiker, tenorsaksofonist. Han slo igjennom som en intens og meget personlig solist i 1960-årene, og spilte med bl.a. Kenny Dorham, Horace Silver, Freddie Hubbard og Herbie Hancock; de to sistnevnte har han også samarbeidet med se­ nere. 1 1970- og 1980-årene deltok han på en meng­ de plateinnspillinger, bade som leder og som en ettertraktet «sideman». Henderson er en kompromiss­ løs moderne jazzmusiker som alltid har vært høyt verdsatt av kolleger. 1 1990-årene har han også, overraskende nok, hatt stor kommersiell suksess, bl.a. med albumet Lush Life (1992). der han tolker musikk av Billy Strayhorn. So Near, So Far(1993) er en hyllest til Miles Davis, og på Double Rain­ bow (1995) er det Antonio Carlos Jobims musikk som blir gjenstand for Hendersons smakfulle tolk­ ning. hendiadys (gr. ‘ett ved hjelp av to’), retorisk fi­ gur som består i at ett begrep blir uttrykt ved to ord forbundet med og, som når Vergil sier: «vi ofrer med skåler og gull» for «gullskåler». Hendricks, Barbara, f. 1948. amerikansk sanger (sopran). Studerte i New York og debuterte som operasanger i San Francisco 1974. Hun har med sin klare og uttrykksfulle stemme etablert seg som en ledende operasanger med et meget allsidig reperto­ ar. Hennes roller inkluderer Gilda i Rigoletto, Susanna i Figaros bryllup og Sophie i Rosenkavaleren. Også virksom som oratoriesanger. Hendricks, Jon. f. 1921. amerikansk jazzsanger og tekstforfatter. Han fikk sitt kommersielle gjen-

Barbara Hendricks

nombrudd 1958 med trioen Lambert. Hendricks & Ross (Dave Lambert. Annie Ross), som sang Hendricks’ tekster til kjente instrumentalinnspillinger fra jazzens verden. Gruppen eksisterte til 1964, fra 1962 med Yolande Bavan i stedet for Ross. Hendricks har også skrevet flere større vokalverker av musikkdramatisk karakter, f.eks. Evolution of the Blues Song for Monterey-festi valen i 1960. 1968-73 bodde han i London og opptrådte som soloartist omkring i Europa. Deretter flyttet han til California, hvor han underviste og arbeidet som jazzkritiker, før han etablerte en vokalgruppe som inkluderte hans kone, datter og sønn, samt i en pe­ riode Bobby McFerrin. Han har også fortsatt å gi konserter som soloartist. Av album kan nevnes The Swingers (1959), Vocalese (1985) og Freddie Freeloader (1990. med bl.a. Bobby McFerrin. Al Jarreau, George Benson og Manhattan Transfer). Hendriksen, Arne (Olav). 1911-96, født i Oslo, norsk sanger (tenor); sønn av U. A. Hendriksen. Keramiker 1928-40. Operadebut 1938; knyttet til Den Nationale Scene i Bergen 1942-46, ved Kungliga Teatern i Stockholm 1947-64. Gjesteopptre­ den bl.a. i Oslo og USA. Roller bl.a. Don José i Carmen, Alfredo i La Traviata og Herodes i Salonie. Hendriksen, (Rasmus) Frederik, 1847-1938, dansk xylograf. Utdannet ved Kunstakademiet i København, fra 1870 eget atelier i København. Ut­ førte bl.a. xylografier til den første illustrerte utga­ ven av de norske folkeeventyrene. Hendriksen, Knut, f. 15. mars 1944 i Bergen, norsk operaregissør; sønn av A. O. Hendriksen. Ansatt ved Kungliga Teatern i Stockholm 1969, permisjon i tiden 1980-84, hvor han fungerte som førsteregissør med operasjefs ansvar ved Den Nors­ ke Opera. Hendriksen, Ulrik Adolph. 1891-1960, født i Danmark, norsk maler. Etter studier i Berlin og Ita­ lia 1909-14 slo han seg ned i Norge, der han utfør­ te en rekke kirkerestaureringer og malte landska­ per og blomsterbilder. Han var med på å stifte Un­ ge Kunstneres Samfund 1921. var 1930-41 med­ lem av Bildende Kunstneres Styre og dets formann 1939-52. Hendrix, Jimi (eg. James Marshall), 1942-70, amerikansk gitarist, komponist og sanger; en av rockens betydeligste gitarister og nyskapere. Han spilte tidlig i 1960-årene med bl.a. B. B. King, Ike

& Tina Turner, Sam Cooke og Little Richard, som han var mer eller mindre ansatt hos 1963-65.1 1966 flyttet han til Storbritannia, og fikk sitt gjennom­ brudd der året etter med gruppen The Jimi Hendrix Experience og sanger som Hey Joe, Purple Haze og The Wind Cries Mary. Han holdt et høyt tempo med stadige innspillinger og konserter, og vakte sensasjon på store festivaler som Monterey 1967, Woodstock 1969 (med den legendariske versjonen av den amerikanske nasjonalsangen The StarSpangledBanner) og Isle of Wight 1970, alle utgitt på plate. I tillegg til å være en glitrende musiker vakte han også oppsikt med sin sceneopptreden: Det hendte ofte at han spilte med tennene, at han holdt gitaren bak nakken mens han spilte, og at han til slutt knuste eller satte fyr på den. Med sin sammensmelting av rhythm’n’blues og progressiv, «psykedelisk» rock, sitt virtuose og sær­ pregede gitarspill og sin revolusjonerende bruk av den nye elektronikkens muligheter fikk Hendrix enorm innflytelse på rockmusikkens utvikling ge­ nerelt og oppfatningen av den elektriske gitaren spesielt. Av album kan nevnes Are You Experienced (1967), A.xis: Bold A.v Love (1967), Electric Ladyland (1968), Band of Gypsies (1970) og Cry of Love (1970). Imidlertid fikk han en kort karrie­ re; han døde 27 år gammel, etter alt a dømme som en følge av et hardt liv med høyt inntak av rusmid­ ler. Ved sin død etterlot han seg et stort innspilt materiale både fra studio og konserter, og det er blitt utgitt en mengde album av varierende kvalitet, f.eks. Live at Winterland (1987) og Blues (1995). Hendtzschel, Gottfried Anderssøn, 1600-tallet. født i Wroctaw (Breslau). norsk maler, en av de betydeligste i sin tid, virket i Stavanger ca. 162050. Han utførte dekorative arbeider, bibelske figu­ rer og ornamentikk i en lang rekke kirker i Roga­ land og Agder, bl.a. i Talgje, Utstein og Ogna. 1 Røldal malte han foruten altertavle og prekestol (1629) også korets elegante, spinkle rankeverk, og 1635 altertavle og staffering i Årdal. Motivet i hans mange altertavler følger temmelig nøyaktig stikk etter komposisjoner av Lucas van Leyden, Baroccio, Abraham Bloemaert, Karel van Mander og Jac­ ques de Gheyn, men med en særpreget koloritt. Av hans få bevarte portretter er de av sogneprest Dani­ el Jørgenssøn og hustru i Hjelmeland kirke de yp­ perste. Henein [fr. utt. ene], Georges, 1914-73, egyp­ tisk forfatter og journalist, skrev hovedsakelig på fransk. Utgav i Kairo det surrealistiske manifestet De 1’irréalisme (1935) og grunnla 1940 Al Tatta-

Jimi Hendrix

HENIE

17

wor, det første litterære og kunstneriske avantgardetidsskrift i den arabiske verden. I 1940- og 1950årene gjorde han seg bemerket som radikal politisk publisist. Heneins virke var preget av ønsket om å forene arven fra sitt etniske fedreland Egypt med impulsene fra sitt kulturelle fedreland Frankrike. Før 1960-årene stod han sentralt i kulturdebatten i begge land. Deretter trakk han seg tilbake fra of­ fentligheten. men flere manuskripter er utgitt etter hans død. og interessen for denne delen av hans forfatterskap er økende. Blant verkene hans kan nevnes diktsamlingene Déraisons d'étre (1938), L’Incompatible (1949). Senil interdit (1956) og Le Signe le plus obscur (1977). henequen (henakanj (sp.). fiber fra bladene av Agavefourcroydes, en plante som er vanlig i Mexi­ co. Brukes meget til tauverk og særlig til selvbindergarn, men har dårlig motstandsdyktighet mot saltvann og egner seg derfor ikke til maritimt bruk. heneuitt (etter 7/enrichAteumann), mineral med sammensetning CaMg5CO;(PO4),OH. originalbeskrevet i 1986 fra en serpentin-magnesitt-forekomst på Modum. Forekommer sammen med althausitt og holtedahlitt. hengeaks, Melica, slekt i gressfamilien med I2 blomstrede småaks i en smal, ensidig topp. Store ytteragner uten snerp. Småakset ender i en eller flere reduserte blomster som danner et oljeholdig ved­ heng, et elaiosom. som faller av sammen med frø­ et. Vedhenget spises av maur (se ►myrmekokorer), på den måten blir frøene spredt. 70 arter i tempe­ rerte strøk på den nordlige og sørlige halvkule, unn­ tatt Australia. 2 arter i Norge: vanlig hengeaks, Melica nutans, ►lundhengeaks, Melica uniflora; et par arter, blekhengeaks, Melica altissima og grushengeaks, Melica ciliata, er tilfeldig funnet som ugress. Vanlig hengeaks er 30-50 cm høyt, har en over­ hengende, smal topp og toblomstrede småaks med rødbrune ytteragner. Det ytterste frøet i småakset faller av sammen med oljevedhenget og spres med maur; det innerste frøet mangler vedheng og er mye lettere, det spres med vinden. Vanlig hengeaks vok­ ser i berg og på tørre steder i skog og kratt, finnes også over skoggrensen. Vanlig i hele landet. hengeask, Frqxinus excelsior var. pendula, va­ rietet av ►ask, med hengende grener. hengebenk (bergverk), stedet hvor sjakten mun­ ner ut i dagen. Hengebenker må være sikret mot flomvann og gi tilstrekkelig styrthøyde for berghalder. hengebjørk eller lavlandsbjørk, Betula pendu­ la, tidligere Betula verrucosa, tre i bjørkefamilien. 15-30 m høyt, eldre trær har grov, oppsprukket bark. Kvistene har harpiksvorter, noe vanlig bjørk mang­ ler. Bladomrisset er rektangulært eller trekantet, bladene har tverr grunn og er dobbelt sagtagget. Varmekjær, sørøstlig art, som trives best på tørre steder. Vanlig i lavlandet nord til Trøndelag, men finnes spredt nord til Sør-Varanger. Mange former brukes som prydtrær. Se også ► bjørk. hengebro, bro med et bæresystem der hoved­ elementene er kjeder eller kabler i samvirke med en bjelke formet som fagverk eller lukket stålkasse. Kablene bæres av høye tårn, og er vanligvis for­ ankret i grunnen. Se ►bro. hengefrytle, Luzulaparviflora, flerårig art i sivfamilien. 30-60 cm høy, stiv stengel og 1 cm bre­ de, spredt langhårede blad. Blomstene i en hengen­ de kvast, lysebrune. Sirkumpolar art som vokser på fuktige steder i fjellet, også ned i fjellskogene. Fore­ kommer i to områder her i landet, fra Hallingdal til Kvikne og fra Saltdal til Sør-Varanger. hengegran, Picea qbies forma viminqlis, form av vanlig ►gran. Den har hengende kvister. hengegress, Arctophila fulva, flerårig art i gress­ SNL 3. utg. VII 2

familien. 50-60 cm høy. Stor, slapp topp med lan­ ge. tynne grener med småaksene ytterst. Småaksene har 3-6 blomster. Bladene er 3-8 mm brede og langspisse. Sumpplante som vokser langs elver, vann og ved havet. Sirkumpolar art som bare fin­ nes i Finnmark her i landet. hengeisolator, elektrisk isolator av porselen el­ ler glass for kraftledninger med høy spenning. Av­ hengig av spenningens størrelse kan en hengeiso­ lator være satt sammen av flere isolatorledd til en isolatorkjede. Se ►elektrisk isolator. hengekuppel, halvkuleformet kuppel, loddrett avskåret på fire sider så den dekker et kvadratisk rom. hengekøye, køye av seilduk, nettverk el.l. til a henge opp mellom to festepunkter. Hengekøyer av seilduk ble benyttet av den menige besetning på de fleste orlogsskip inntil årene like etter den annen verdenskrig. Om kvelden ble køyene strukket mel­ lom kroker og bøyler oppunder dekk på banjerne. Om dagen ble de bortstuet i finkenett eller køykister/køybinger. Er nå erstattet av faste køyer. Hengelo, by i Nederland. Overijssel, ved Twente-kanalen. 45 km øst for Deventer; 77 400 innb. (1995), sammenvokst med Enschede. Jernbaneknutepunkt og betydelig industriby med bl.a. tekstil-, elektro- og næringsmiddelindustri. Saltleier i om­ egnen. Byen ble utsatt for store ødeleggelser under den annen verdenskrig. hengemyr, meget våt myr med et lag av mose og planterøtter øverst og mer eller mindre åpent vann under. Se ►myr. hengende dal, dal som munner ut høyt oppe i den bratte dalsiden i et større dalføre. Hengende daler er dannet ved iserosjon. Forskjellen i dalbunnnivå skyldes at de hengende dalene ble skavet ut av tynnere og langsommere sidebreer, som hadde mindre erosjonsevne enn breen i hoveddalen. Slike dalformerer vanlige landskapstrekk i områder som var dekket av is under istiden, og kan finnes mange steder i Norge, særlig på Vestlandet og i NordNorge. I noen av disse finnes ennå små breer, «hengebreer» eller «falljøkler». hengende hager, tak- eller terrasseanlegg som forekom i det gamle Babylonia; de ble båret av steinsøyler høyt over marken. For å holde liv i beplant­ ningen måtte man pumpe store mengder vann opp til øverste tak og lede det nedover i en mengde små kanaler. Se ►Babylons hengende hager. 1 våre dager blir takhager i byene ofte kalt hen­ gende hager. Taket må beskyttes med et vanntett lag. Over det legges grus eller singel som drenslag og øverst et jordlag på ca. 15 cm. hengepiggfrø, Lqppula deflexa, ett til toårig urt i rubladfamilien. 20-60 cm høy, stengelen er gre­ net langt ned, bladene er smale. Små blekblå bloms­ ter. Hengepiggfrø vokser på berg, tørre bakker og i ur over hele landet, mest på nitrogenrik jord, opp til 1200 m o.h.

hengesmelle, Silene pendula, ettårig art i nellikfamilien. 15-40 cm høy, med elliptiske blad og lyserøde, hengende blomster. Hengesmelle stam­ mer fra middelhavsområdet, i Norge er den funnet i grønnsakåkrer og eng, første gang i 1924. hengetak, takkonstruksjon hvor taket bæres av stålkabler som er opphengt over kabeltårn og for­ ankret i endene. Brukes for tak med stort fritt spenn (haller, idrettsarenaer m.m.). hengetrær, «sørgetrær», trær med hengende gre­ ner. De plantes gjerne i hager eller på kirkegårder. Noen kan være slik normalt, som f.eks. bjørk, an­ dre kan være avvikende former av vanlige trær, som alm, ask. bøk, eik, einer, gran, pil og rogn. Slike former kan oftest bare formeres ved okulering eller podning høyt oppe på en grunnstamme. hengeving, Phegopterisconnectilis. bregneart i hengevingfamilien. 15—40 cm høy, med trekantede blad, det nederste finneparet er hengende, derav navnet. I Norge vanlig i skogen i hele landet, på fjellet til over 1500 m o.h. hengevingfamilien,Thelypteridaceae. bregnefamilie i ordenenAspidiales. 23 slekter, 3 vokser i Norge. henggliding, se ►hanggliding. hengning, metode til fullbyrdelse av dødsstraff, nå avskaffet i de fleste land. Hengning er blitt an­ sett som mer vanærende enn halshugging. Avskaf­ fet i Norge ved lov av 25. oktober 1815. Heng Samrin, f. 1934. kambodsjansk politiker. Kom til makten i Kambodsja med vietnamesisk militærhjelp 1978. da Vietnam invaderte Kambod­ sja og sluttet en 25 års samarbeidspakt med Viet­ nam. Statsminister 1979-85; landets president 1985-91. Hengshui [xoijjwi], by i Kina. Hebei, på Den nordkinesiske slette (Huabei Pingyuan), ved sørbredden av Fuyang He. 115 km sørøst for provins­ hovedstaden Shijiazhuang; 104 300 innb. (1991). Sentrum for de store irrigasjons- og flomsikringsarbeidene langs Fuyang He som inngår i det større reguleringsarbeidet med Hai He. Hengst eller Hengist, og Horsa (‘hingst og hop­ pe’). etter sagnet to jyske brødre som begynte anglernes. saksernes og jydenes erobring av Britannia pa 400-tallet. Målet med deres reise skal ha vært å hjelpe den britiske konge Vortigarn mot pikterne og skoterne. Hengstenberg, Ernst Wilhelm. 1802-69. tysk teolog, professor i Berlin fra 1826. Innflytelsesrik forkjemper for ortodoks luthersk teologi i første halvdel av 1800-tallet. Som redaktør av Evangelische Kirchenzeitung øvde han stor kirkepolitisk inn­ flytelse. hengverk, konstruksjon til forsterkning av bjel­ ker ved hjelp av staver eller stag som opptar strekkrefter. Utføres av tre, stål eller kombinasjoner av disse, evt. også armert betong. Konstruksjonen er alminnelig ved broer, takstoler o.l. Hengyang |xarjjaij], by i Kina. Hunan, ved Xiang Jiang, 150 km sør for provinshovedstaden Changsha; 487 100 innb. (1991). Jernbaneknutepunkt og regionalt handelssenter. Endepunkt for skipsfarten på Xiang Jiang. Bly- og sinkverk; pro­ duksjon av gruveutstyr, diesel- og elektriske moto­ rer, traktorer, jordbruksmaskiner, kjemikalier og papirindustri. Henie, Marit, f. 13. feb. 1925. norsk skøyteløper (kunstløp); kusine av S. Henie. Nordisk mester 1949. OL-deltager 1948. 8 senior-NM i perioden 1940-51: 6 individuelt og 2 i parløp (sm.m. Erling Bjerkhoel). 2 kongepokaler. Klubb: Oslo IL. Henie, Sonja, 1912-69, født i Oslo, norsk skøy­ teløper (kunstløp) og filmskuespiller; datter av W. Henie. Hun er mestvinnende kunstløper gjennom tidene med 3 olympiske mesterskap, 10 verdens­

18

HENIE

mesterskap og 6 europamesterskap på rad indivi­ duelt. Hennes personlige stil, rytmisk og harmo­ nisk. men samtidig kraftig og fartsfylt, fikk en nes­ ten revolusjonerende virkning på kunstløp som idrett. OL-gull i928. I932 og 1936, deltok også i OL 1924 (11 år gammel), hvor hun ble sist. VM 1927-36. VM-sølv 1926. EM 1931-36. 5 NM in­ dividuelt (1925-29) og 3 NM i parløp (1926-28, sm.m. Arne Lie). 4 kongepokaler. Klubb: Oslo Skøiteklub. Henie ble profesjonell 1936 og medvirket i en håndfull populære filmlystspill i Hollywood, bl.a. One in a Million (Isens dronning, I936), Tliin lee (På glattisen, !937)ogSzm Volley Serenade (Høy­ fjellets sang, 1941). Hun ble amerikansk statsbor­ ger 1941. Opptrådte 1937-56 i store is-show i USA og Europa, i Norge på Jordal Amfi I953 og 1955. Utgav memoarboken Mitt livs eventyr (1938). Sammen med sin tredje mann, skipsreder Niels Onstad, opprettet hun 1961 en stiftelse bestående av en rik kunstsamling og penger til et museum på Høvikodden i Bærum (►Henie-Onstad Kunstsen­ ter, åpnet 1968). En statue av henne, utført av Per Ung, ble avduket I986 ved Frogner Stadion i Oslo. Litt.: M. L. Hoel: S. H. (I992). Henie, Wilhelm, 1872-1937, norsk forretnings­ mann og idrettsutøver; også kjent som trener og manager for sin datter Sonja Henie. VM i 100 km banesykling 1894. Annenplass i EM i hurtigløp på skøyter 1896. Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum kommune. Akershus, åpnet 1968. HenieOnstad-samlingen. som en del av året vises i sente­ ret. rommer kunstverker av bl.a. Edvard Munch, Henri Matisse. Pierre Bonnard. Juan Gris. Pablo Picasso. Jacques Villon. Joan Miro, Jean-René Bazaine, Maurice Estéve, Pierre Soulages og Jakob Weidemann. Et eget rom er viet Sonja Henies premiesamling. Sonja Henie og Niels Onstad er også gravlagt på området. Virksomhet. Kunstsenteret arrangerer utstillinger, konserter, elektrofoni, eksperimentteater. opera, fri dans, film og multimediashow. Kunstsenteret be­ stiller også verk av unge skapende kunstnere til oppførelse ved senteret. Ungdomsgrupper arbeider innen kunstsenteret med teater, film, foto eller for­ skjellige former for musikalsk virksomhet. Senteret blir besøkt av ca. 100 000 årlig. Direktør 1966-89 Ole Henrik Moe, 1989-96 Per Hovdenakk. Daglig leder fra 1997 Stein Slyngstad. Historikk. Kunstsenteret er reist av Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelser, som ble opprettet 1961 ved separate gavebrev fra de to donatorer. Gaven omfattet opprinnelig 110 verk av nyere malerkunst. 10 mill, kr til reising av et bygg for samlingen og 10 mill, kr til et driftsfond. De 20 mill, kr ble sene­ re økt til 48 mill. kr. Bærum kommune stilte tomt til disposisjon. Bygget ble etter arkitektkonkurran­ se tegnet av Jon Eikvar og Svein Erik Engebretsen. Det er et fritt, skulpturalt utformet bygg i naturbetong, glass og metaller. Utstillingsarealet ble 1994 mer enn fordoblet, med et tilbygg på ca. 2400 m-\ Hénin-Beaumont [enebåmå], by i Frankrike. Nord-Pas-de-Calais. departementet Pas-de-Calais. 8 km øst for Lens; 26 500 innb. (1990). sammenvokst med Lens. Næringslivet er dominert av kull­ gruver og koksverk, jern- og metallindustri. Het tid­ ligere Hénin-Liétard. Hen kei, Heike, f. 1964. tysk fri idrettsutøver. Olympisk mester i høydehopp 1992, VM 1991 og EM 1990. Innendørs VM 1991 og EM 1990 og 1992. Totalvinner i Grand Prix 1991. Holder (per I. des. 1996) innendørsrekorden med 2.07 m. satt 1992. Personlig rekord utendørs er 2.05 m. Henkemans, Hans. f. 1913. nederlandsk kompo­ nist og pianist. Har i et fritonalt tonespråk bl.a. skre­ vet k 1 averkomposisjoner, kammermusikk, orkester­ verker (Barcarola fantastica, 1960) og sanger.

Sonja Henie under trening i St. Moritz. i 1935. henleggelse (jur.), avgjørelse fra påtalemyndig­ hetens side om å frafalle tiltale eller ikke reise tilta­ le mot noen. Når etterforskningen i en straffesak er avsluttet, må påtalemyndigheten ta standpunkt til om tiltale skal reises (straffeprosesslovens § 249). Er gjerningsmannen kjent og straffeskylden pa det rene, blir normalt tiltale reist eller saken begjært pådømt i forhørsretten, evt. bøteforelegg utferdi­ get. Men påtalemyndigheten kan i disse tilfeller også gi påtaleunnlatelse. Er det ikke oppklart hvem gjer­ ningsmannen er. eller er vilkårene for straffbarhet ikke oppfylt, f.eks. kravet til subjektiv skyld, blir saken henlagt. I de tilfeller hvor saken henlegges av mangel på bevis, sier man gjerne at henleggelse skjer på grunn av bevisets stilling. Henleggelse blir også utfallet av saken hvis det ferdig etterforskede forhold etter sin art ikke er straffbart, eller hvor forholdet ligger så langt tilbake i tiden at foreldelse er inntrådt. Hen­

leggelse kan også skje på prosessuelt grunnlag, f.eks. hvis nødvendig påtalebegjæring fra fornær­ mede ikke foreligger. En ytterligere henleggelsesgrunn er at mistenkte nyter godt av diplomatisk immunitet. I praksis blir mange straffesaker hen­ lagt uten etterforskning fra politiets side. pga. mang­ lende kapasitet. Henlein [-lain], Konrad. 1898-1945. tsjekkoslo­ vakisk (sudet-tysk) politiker. Organiserte 1933 det sudettyske parti og ledet som Hitlers redskap dets aksjon mot den tsjekkoslovakiske stat i månedene frem til Miinchen-krisen 1938. da Sudetområdet ble avstått til Tyskland. Gauleiter i Sudetenland 193839, etter okkupasjonen av Tsjekkoslovakia sjef for siviladministrasjonen i «protektoratet», men spilte ingen politisk rolle. Begikk selvmord. Henlein [-lain], Peter. 1480-1542, urmaker i Nurnberg, den første som konstruerte ur drevet med fjærkraft (ca. 1510) og laget små bærbare, dåseformede ur. Henley [henli], William Ernest. 1849-1903. bri­ tisk forfatter og tidsskriftredaktør; tolket engelsk nasjonalfølelse og imperialisme, blant annet i sam­ lingene The Song of the Sword (1892) og For Englands Sake (1900). Hans mer stillferdige sam­ linger, som Hawthorn and Lavender (1899), er stort sett mer vellykkede. - Litt.:]. H. Buckley: W. E. H. (1971). Henley-regattaen I henli-], Henley Royal Regat­ ta. årlige konkurranser i kapproing på elven Thames ved Henley-on-Thames, ca. 70 km vest for London i Storbritannia. Arrangert første gang 1839. Banen er 2112 m lang og gir plass for kun to bater samtidig, slik at løpene arrangeres etter utslagsmetoden. Hovedløpene går i åtter og singlesculler. Henley-regattaen er en sosial begivenhet i britisk overklasse på linje med Ascot-løpene i galoppsport og Wimbledon-turneringen i tennis. Henmark, Kai, 1932-80. svensk litteraturkriti­ ker. kulturskribent og forfatter, debuterte 1960 som lyriker og novelleforfatter medResandes ensak. Han utgav flere dikt- og novellesamlinger, men tyngde­ punktet ligger i hans eksperimentelle romaner. Po­ litiske og språkteoretiske resonnementer glir over i hverandre i hovedverket, trilogien Det vaekra odjiiret (1963), T. Bullo och fdltmarskalken (1965) og Johan utan land (1966), der Henmark veksler mel-

Henie-Onstad Kunstsenter pa Høvikodden i Bærum. Interiørfra museet.

HENNINGSEN

19

lom fri fabulering og dokumentasjon, mellom språk­ lig eksperimentering, essayistikk og rent fiktive innslag. 1 1975 kom første del av et sviende opp­ gjør med misjonsbevegelsen og den institusjonali­ serte kristendom. Den som alskar sover inte. Ut­ valgte dikt i Dar spårarjag livets va.vt kom i 1982. henna (arab.), bladene av busken Lawsonia inermis, i kattehalefamilien. Vokser i Nord-Afrika. SørAsia og Sør-Kina. Et vandig uttrekk av henna har i uminnelige tider vært brukt i Orienten til rødfarging av hår. skjegg, fotsåler, handflater og negler. Fargeevnen av henna er knyttet til stoffet lawson. L-hydroksy-1.4-naftokinon. Henna, oldtidsnavn på byen Enna på Sicilia. 1 slavekrigen 135 f. Kr. ble byen besatt av oppstand­ ens leder, den syriske slaven Eunos. og først etter to års beleiring erobret av romerne. Henne, Henry, f. 21. okt. 1918 i Bergen, norsk språkforsker. sinolog. Professor i allmenn språkvi­ tenskap ved International Christian University. To­ kyo 1958-63 og 1965-66. professor ved Cornell University. Ithaca. New York. 1963-65; første pro­ fessor i østasiatisk sprak og litteratur ved Universi­ tetet i Oslo 1966-83, professor i allmenn språkvi­ tenskap ved Universitetet i Bergen 1983-88. Han har bl.a. utgitt vitenskapelige arbeider om hakkadialekten. den internasjonalt anerkjente gramma­ tikken A Handbook on Chine.se Language Structure (1977. sm.m. O. B. Rongen og L. J. Hansen), og den populærvitenskapelige Alt innenfor de fire hav. Streiftog i kinesisk historie og kultur (1982). Henneberg, Richard. 1853-1925. tysk-svensk komponist, dirigent og pianist. Medlem av Stock­ holms musikkakademi. Ledet 1873-75 Musikselskabet Harmonien i Bergen. 1878 kapellmester i Stockholm, ved Kungliga teatern 1885-1907. Mal­ mo orkesterforening 1916-21. Skrev teatermusikk (bl.a. til Ibsens Brand). kammermusikk, korverker, sanger, klaverstykker. foruten operaen Drottningens vallfart og balletten Undine. Hennebique [enabik], Frangois, 1842-1921, fransk entreprenør og arkitekt. Patenterte en tek­ nikk for armering av betong i 1892. Stod for oppfø­ ringen av en rekke byggverk i armert betong i Frank­ rike og andre land i Europa, i første rekke broer og industribygg, bl.a. Risorgimento-broen i Roma (1910) med et spenn på 100 m. Hennepin |henapin], Louis, 1640-1701. belgisk fransiskanermunk. misjonær og oppdagelsesreisen­ de. drog 1678 fra Niagara opp de store sjøene og utforsket øvre Mississippi. Hennepin ble tatt til fan­ ge og adoptert av siouxindianere. men ble befridd 1680 av en fransk oppdagelsesreisende. Daniel Greysolon. og drog senere til Frankrike, hvor han bl.a. utgav boken Description de la Louisiane. Hennes & Mauritz, H&M. Stockholm, svensk kleshandelskonsern. grunnlagt 1947 av Erling Persson (f. 1917). Butikkene het først Hennes og førte damekonfeksjon. i 1960-årene ble vareutvalget ut­ videt med herrekonfeksjon (Mauritz), senere også barneklær og kosmetikk. Stor ekspansjon, særlig utenlands, siden slutten av 1980-årene. Ca. 500 butikker i til sammen ni europeiske land; de viktig­ ste utenlandsmarkedene er Norge og Tyskland. Ogsa postordrevirksomhet (Rowells). Omsetning 1994: 11.5 mrd. kr; 8800 ansatte. Adm. direktør siden 1982 er grunnleggerens sønn Stefan Persson; familien Persson eier flertallet av aksjene. H&M Hennes & Mauritz A.S, Oslo,er et norsk datterselskap, etablert 1964. Omsetning 1995: 1,2 mrd. kr; 930 ansatte. Hennig, Otto, 1871-1920. født i Oslo, norsk maler, elev av Kristian Zahrtmann i København 1894. Han mottok året etter i Berlin og Miinchen sterke inntrykk av tyske romantikere som Moritz von Schwind og Arnold Bocklin. og ble i Norge ansett som en lovende nyromantiker. Senere inspi-

GerhardHenning. Liggende pike.modellert 194243. Bronseskulptur i Nasjonalgalleriet, Oslo.

rert av fransk impresjonistisk maleri. Nasjonalgal­ leriet eier fire av hans dystert romantiske skogland­ skaper. Hennig-Olsen Is A/S, Kristiansand, norsk iskremprodusent. grunnlagt 1924 av Sven HennigOlsen (1899-1945): fortsatt familieeid. Omsetning 1995: 306 mill, kr; 280 ansatte. hennin (av fr.), høyt, vanligvis kjegleformet hodeplagg, oftest med nedhengende slør, brukt av kvinner pa 1300- og 1400-tallet. Moten nådde sitt høydepunkt mellom 1440 og 1470. Se ►hode­ plagg. Henning, mannsnavn, opprinnelig t\ sk. av gammeltysk Hagining, av hagan- 'inngjerding', og av­ ledningsendelsen -ing. Brukt i Norge fra 1400-tallet. Navnedag 22. mai. Henning, Eva(Wetlesen),f. 10. mai 1920iUSA. svensk skuespiller, i mange år bosatt i Norge. De­ buterte 1939 pa Blancheteatem i Stockholm og opp­ trådte i 1940-årene i en rekke svenske filmer. Hen­ ning har gjestet ved Central teatret og Oslo Nye Teater og vist seg som en sterk og klok menneskeskildrer: Tekla i Strindbergs Kreditorer. Carmen i Balkongen av Jean Genet og Thea Elvsted i Hedda Gabler. Hun har medvirket i en rekke svenske filmer etter at hun 1943 fikk sitt gjennombrudd som filmskuespiller i tittelrol len i Elvira Madigan. For det norske publikum er hun først og fremst kjent som NRKs faste tolker av svensk prosa og lyrikk. Henning, Gerhard. 1880-1967. født i Stockholm, dansk billedhugger. Etter studier på Valands malerskole i Gøteborg 1898-1902 og i Italia og Paris 1903-04 slo han seg 1909 ned i København, der han til 1915 og på ny 1920-25 var knyttet til Den kgl. Porcelænsfabrik. Han virket først som maler, grafiker og illustratør i en utpreget dekorativ stil, og det samme gjelder hans rokokkopregede porselensfigurer. bl.a. Prinsessen på erten og Faun og nymfe. Under inntrykk av Kai Nielsen og Aristide Maillol laget han en rekke monumentale kvinnefi­ gurer. for eksempel Danae (1926-27), Stående pike (1928-29). Sittende pike (1936). Liggende pike (1942-43). Nasjonalgalleriet i Oslo eier to av hans bronsestatuetter og et bronseeksemplar av Lig­ gende pike. Henning, Sven. f. 18. sept. 1940 i Trondheim, norsk sceneinstruktør. Sekretær og instruktør ved Trøndelag Teater 1966-69. instruktør ved Den Nationale Scene 1971-72. direktør for Festspillene i Bergen og Musikselskabet Harmonien 1972-76. Sjef for Den Nationale Scene 1976-82. 1983 leder for instruktørlinjen ved Statens Teaterhøgskole og 1988-96 konsertsjef for Rikskonsertene. Han har med selvstendighet og engasjement iscenesatt absurdistiske stykker av Arrabal. lonesco og Pinter

og skapte en fast og gripende forestilling av Peter Shaffers Equus. Henning behersker i like stor grad det lukkede scenerommet i Mens vi venter på Godol som de store sceniske utfoldelsene innenfor så for­ skjellige former for musikkteater som Spelemann på taket og Flaggermusen. Han var ansvarlig for Den Nationale Scenes omdiskuterte oppsetning av Hair, og for Theodorakis-forestillingen Snart grvr ein morgon. Også oversatt dramatikk av Tsjekhov og Beckett. Henning-Jensen, Astrid, f. 10. des. 1914. dansk filmregissør, var gift med B. Henning-Jensen. Med kortfilmbakgrunn regisserte hun blant annet De pokkers unger (1947; sammen med ektemannen) og Palle alene i verden (1949). 1 Norge laget hun den betydelige Cora Sandel-filmatiseringen Kranes konditori (1951) med Rønnaug Alten i rollen som Katinka Stordal, og fulgte umiddelbart opp med Arthur Omre-filmatiseringen Ukjent mann (1951). Av senere filmer bør nevnes novellefilmen Min bedstefar er en stok (1967) etter Johan Borgen, Vinterbørn (1978) etter Dea Trier Mørch. og Barndom­ mens gade (1986) etter Tove Ditlevsen. Henning-Jensen, Bjarne. 1908-95. dansk film­ regissør. var gift med Å. Henning-Jensen. Begynte som dokumentarist. Ditte Menneskebarn (1946) med sin samfunnsengasjerte poetiske realisme fikk inter­ nasjonal distribusjon. Sammen med hustruen laget han bl.a. De pokkers unger (1947) og Arthur Omrefilmatiseringen Kristinus Bergman (1948). En blan­ det mottagelse Kort år sommaren (1962). en fil­ matisering av Hamsuns Pan. Hans dokumentarfilm fra Grønland. Hvor bjergene sejler (1955). vant Grand Prix i Venezia. Arbeidet siden for radio. Hennings, Betty. 1850-1939. dansk skuespiller. Var frisk og blendende i ungpikeroller og utviklet seg til å bli en betydelig karakterskuespiller. leden­ de i dansk scenekunst i en årrekke. Sine største tri­ umfer vant hun i Ibsen-rollene Nora. Hedvig og fru Alving. Henningsen, Agnes Kathinka Mailing. 18681962. dansk forfatter; vakte oppmerksomhet med Polens Døtre (1901). og gav senere ut en rekke ro­ maner. Hennes spesielle område var kvinnens fø­ lelsesliv. særlig de erotiske problemer, som hun skildret intenst og med stor psykologisk evne. Hen­ nes hovedverk er de atte erindringsromaner fra Let Gang paa Jorden (1941) til Skygger over Vejen (1955). - Litt.: B. Wamberg: Letsindighedens pris (1983). Henningsen, Frants Peter Didrik. 1850-1908 og Erik Ludvig. 1855-1930. danske malere, brødre. Begge skildret med naturalistisk detaljtroskap det københavnske småborger- og arbeidermiljø, under­ tiden med sosial tendens, men oftest med elskver­ dig lune. Henningsen, Poul. 1894-1967. dansk arkitekt, forfatter og kulturkritiker; sønn av A. Henningsen og C. Ewald. Gikk som ung sterkt inn for funksjo­ nalismen og søkte, særlig i tidsskriftet Kritisk revy (1926-28) a klarlegge retningens sosialistiske og kulturelle idéinnhold. Han gjorde banebrytende stu­ dier innen belysningsteknikken og konstruerte de kjente PH-lamper;Z?t7de, se ►Danmark (kunsthand­ verk og kunstindustri). Han tegnet ogsa hus og møbler. I sine polemiske kulturkritiske skrifter for­ fektet han den frie menneskelige livsutfoldelse. Hvad med kulturen utkom 1933; 1973 ble et utvalg av hans artikler utgitt i 4 bind under tittelen Kuhurkritik. Henningsen er en av Danmarks største revyfor­ fattere. Hans samfunnskritiske revyviser gjorde of­ te bruk av eldre litterære forbilder. Viser og dikt er samlet blant annet i Springende vers (1951). Alvor­ lig sjov( 1953),Talevers og P. H. viser (begge 1980). I 1935 laget han filmen Danmarksfilmen, en hyl­ lest til hverdagslivets Danmark i bilder, poesi og musikk.

20

HENNINGSMOEN

Henningsvær. Fiskebåter i indre havn, sett mot Vågakallen på Austvågøy. Henningsmoen, Gunnar. 1919-96, norsk pale­ ontolog, tilknyttet Paleontologisk Museum fra 1946, først som konservator og fra 1967 som professor. Hans vitenskapelige arbeidsområde var trilobittene, som foruten tallrike vitenskapelige publikasjoner resulterte i den populærvitenskapelige boken Trilobitter (1977). Henningsvær, tettsted i Lofoten, Vågan kom­ mune, Nordland, utenfor sørspissen av Austvågøy; 497 innb. (1995). Henningsvær er et betydelig fis­ kevær og ligger på øyene Heimoy og Hellandsøy. Mellom dem går det smale Heimsundet, som er en god havn. Sundet er i sør sperret av molo med vei over. Henningsvær ligger sentralt i Lofothavet på grensen mellom Aust- og Vest-Lofoten. Det er et av de største fiskevær i Lofoten. Under fiske kan flere tusen fiskere, fiskearbeidere og handlende holde til i Henningsvær. Betydelig fisketilvirkning. En del turisttrafikk. Bro til Festvåg på Austvågøy, herfra 5 km (Rv. 816) til Kong Olavs vei. E 10 (tidligere Lofotveien). Kapell. Karl Erik Harr Gal­ leri. Navnet kommer av mannsnavnet Henning. Henningsværstraumen, havstykke i Lofoten. Nordland, med sterk strom som fortsetter i Gimsøystraumen og skiller Vestvågøy fra Austvågøy. Hennum, Harald. 1928-93. født i Oslo, norsk fotballspiller. 43 landskamper; scoret 25 landskampmål. som er rekord for etterkrigstiden og tredje plass på norgesstatistikken. Fire ganger cupmester for Skeid: 1954. 1955. 1956. 1958. Toppscorer i ho­ vedserien 1954/55 og 1957/58. Har også virket som trener. Medlem av Skeid. Oslo og Frigg. Oslo. Hennum, Johan (Edvard). 1836-94. født i Oslo, norsk dirigent og cellist. Sammen med Ole Bull foretok han i 1864 en konsertreise i Norge, og ominstrumenterte flere av Bulls orkesterverker. Kapell­ mester ved Christiania Theater (1866-94). hvor han med stor dyktighet og små midler fikk fremført fle­ re operaer. Dirigerte 1876 uroppførelsen av Griegs musikk til Ibsens Peer Gynt. Medstifter av Kunstnerkvartetten (1865), som var det første faste kammermusikkensemble i Norge. Henny, kvinnenavn, opprinnelig kjælenavn til Henrikke og Henriette, jfr. ►Henrik. Navnedag 22. mai.

Henok eller Enok. en av israelittenes urfedre (1 Mos 5), sønn av Jared og far til Metusjalah. Det fortelles at han «vandret med Gud» og til slutt ble tatt opp til himmelen. I jødisk tradisjon gjaldt He­ nok for å være kulturbringer og vismann. Henoks bøker redegjør for det som hendte ham: Den etiopiske Henoks bok, en samling av apoka­ lyptiske tradisjoner, skrevet ned i 2. eller 1. århundre f.Kr. Originalen var trolig på hebraisk eller arame­ isk. Henoks bok har 108 kapitler med mange slags spekulasjoner, bl.a. over Menneskesønnen og om englene. Den har spilt en rolle for Det nye testamen­ te og mange av tankene der. Den såkalte 2. Henoks bok på gammelslavisk, oversatt fra gresk og opprinnelig skrevet før år 70 e.Kr. Den såkalte 3. Henoks bok, som ble funnet 1928; eksisterer på originalspråket hebraisk, men den stammer fra 200-tallet e.Kr. og representerer et yng­ re stadium i Henok-spekulasjonen. henologi (av gr. ‘en’ og -logi), enhetsfilosofi. platonisk filosofi. henoteisme (av gr. ‘en’ og -teisme), det at én guddom får tilbederens udelte oppmerksomhet, uten at eksistensen av andre guder benektes. Begrep inn­ ført av religionshistorikeren Max Miiller i 1867. Henreid, Paul. eg. Paul Hemreid von Wasel-Waldingau. 1908-92, østerriksk-amerikansk filmskuespiller og -regissør. Spilte teater i Wien, filmdebuterte der 1933. 1 britisk film fra 1935 med roller i bl.a. Goodbye Mr. Chips (Adjø, Mr. Chips, 1939) og Night Train to Munich (Nattekspressen, 1940). Gjennombrudd i Hollywood mot Bette Davis \Now \'oyager (Under nye stjerner, 1942). huskes av man­ ge for rollen som Ingrid Bergmans ektemann i Casa­ blanca (1943). Spilte til å begynne med sofistiker­ te verdensmenn, men tok etter hvert også roller som stod i motsetning til hans elegante ytre. Regisserte filmer som Dead Ringer (1964) med Bette Davis, og en rekke fjernsynsproduksjoner, bl.a. i serien Alfred Hitchcock presents (1955—61). Selvbiografi Ladies Man (1984). Henri, Adrian (Maurice), f. 1932, britisk forfat­ ter. kjent fra 1960-årene som en av «The Liverpool Poets», en krets av unge diktere med en uakade­ misk og regional orientering og med nær tilknyt­

ning til rockmusikken. 1967-70 var Henri medlem av rockgruppen Liverpool Scene, som bl.a. utgav albumene Amazing Adventures of L. S. (1968) og Heirloom (1970). Hans lyrikk er humoristisk og folkelig; temaene er oftest hverdagslige, men be­ handlet med fantasi og sans for det poetiske i mo­ derne storbyliv. Mange av hans beste dikt finnes i samlingene Tonight at Noon (1968) og From the Loveless Motel (1980). Et utvalg på norsk finnes i antologien Bemann barrikadene, fienden har slup­ pet løs sin pyjamas, redigert av P.-H. Haugen og E. Økland (1970). Henri, Robert, 1865-1929, amerikansk maler, utdannet bl.a. i Paris 1888-91. ble påvirket av den europeiske realistiske tradisjon, særlig av E. Ma­ net. Da han kom tilbake til Philadelphia ble han overbevist om at kunstnerne skulle male det de så. Han arbeidet nært med avistegnerne Luks, Shinn, Sloan og Glackens, og sammen formet de kjernen i The ►Eight, senere kjent som ►Ashcanskolen. Et av hans hovedverker er West 57th Street, New York (1902, University Art Gallery, Yale). Han laget og­ så gode portretter. Henri spilte en betydelig rolle som kunstorganisator og lærer ved modernismens gjennombrudd i USA. Henrichsen, Arne-Johan, f. 31. aug. 1918 i Os­ lo, norsk filolog. Dr.philos. 1956. Professor i fransk filologi ved Universitetet i Bergen 1956-85. Uni­ versitetets rektor 1972-77. Henrichsen, Sophus Septimus, 1845-1928, født i Kragerø, norsk fysiker. Studerte 1878-79 fysikk i Berlin og Leipzig, 1873-91 amanuensis ved Uni­ versitetets fysiske kabinett, 1890-1920 overlærer ved den tekniske skole i Oslo. Han offentliggjorde undersøkelser over vannets varmekapasitet (i 879) og over organiske forbindelsers magnetisme (1888 og 1892). Det siste arbeidet ble belønnet med kron­ prinsens gullmedalje. Henrichsen og hans hustru Julie testamenterte praktisk talt hele sin formue til Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, til et legat. Den gamle fysikklærers legat, til hjelp for viten­ skapelig arbeid ved instituttet. Legatets grunnkapi­ tal var ca. 115 000 kr. Henrichsen, (Carl) Theodor. 1828-68, født i Oslo, norsk forretningsmann; legatstifter. Oppret­ tet Grosserer Theodor Henrichsens legat til reisestipendier for kunstnere eller vitenskapsmenn. Han gav også midlene til Theodor Henrichsens Sjømandshjem i Oslo, åpnet 1905. Henricus Johannis Norvegus eller Henrik Johansson fra Norge, død 1556, norsk-svensk bis­ kop. Da reformasjonen ble innført i Sverige, var han prior i dominikanernes kloster i Vasterås, men gikk allerede 1529 over til den nye lære, ble domkirkepredikant og 1535 biskop i Vasterås. Han tok ivrig del i reformasjonsverket også utenfor sitt stift. Henri-Deux-stil [åridø-j (etter den franske kon­ gen Henrik 2), stilhistorisk betegnelse på høyrenessansen i Frankrike, ca. 1550-1600. Stilen kjenne­ tegnes av elegant proporsjonering og et forfinet li­ neært linjeløp, skapt med kjennskap til antikken. Stilen avløste den mer gotisk pregede ungrenessanse under Frans 1. Karakteristisk er det intime samarbeid mellom arkitekter og skulptører. Tidens to ledende arkitek­ ter, Pierre Lescot og Philibert Delorme, arbeidet sammen med de to fremste billedhuggerne, Jean Goujon og Pierre Bontemps. Jacques Ducerceau var tidens fremste ornamentstikker og fikk stor betydning for arkitektur og kunsthåndverk. Innen møbelkunsten skaptes den franske skaptype meuble å deux corps som kjenne­ tegnes ved todeling, flat relieffutsmykning og rikt inniegningsarbeid. Bokbinderkunsten utviklet seg sterkt i denne perioden, og i Oiron og St. Porchaire blomstret fajansen.

HENRIK

21 Henriette, kvinnenavn, fransk diminutivavledning av Henri, jfr. ►Henrik. Navnedag 18. septem­ ber. Henrik, mannsnavn, av tysk Heinrich, gammeltysk Haimirich, som svarer til norrønt heimr, 'hjem', og gotisk reiks, ‘høvding, hersker'. Vanlig i Norge fra ca. 1200, brukt i lokale varianter i hele VestEuropa: engelsk Henry med avledningen Harry, fransk Henri, italiensk Énrico, finsk Heikki. Tilsva­ rende kvinnenavn er Henrikke og Henriette. Nav­ nedag 20. oktober. Henrik (eng. Henry), konger i England. Henrik 1. Henrik Beauclerc, 1068-1135, konge 1100-35, yngste sønn av Vilhelm Erobreren. Han lå i strid med brødrene Robert og Vilhelm Rufus. Da Vilhelm døde, mens Robert var på korstog, grep Henrik kongemakten, og tok 1106 også Normandie fra Robert. Tross dette overgrepet mot en korsfarer fikk han i stand et kompromiss med kirken og sik­ ret seg kontroll med bispevalg. Han greide også å holde lensherrene under fast tilsyn, skaffet kronen store inntekter og gjennomførte viktige reformer i styringsverk og rettsvesen; blant annet opprettet han et eget fmansministerium innen Curia Regis. Ved hans død brøt det ut borgerkrig, da hans datter Matilda forgjeves forsøkte å overta makten. - Litt.: A. L. Poole: From Domesdav Book to Magna Carta (1955). Henrik 2, Henrik Plantagenet, 1133-89, konge fra 1154, eldste sønn av Henrik 1 s datter Matilda. Han var gift med Eleonore av Aquitania, som brakte ham len i Frankrike (Gascogne, Guienne, Poitou). Fra foreldrene hadde han arvet andre franske landsde­ ler (Maine, Anjou, Normandie), og da han ble en­ gelsk konge, stod han som en av Europas mektig­ ste fyrster. Hans rike strakte seg fra Skottland til Toulouse. Han gjenreiste kongemakten, som var i ferd med å gå i oppløsning, men arbeidet for kon­ troll over kirken førte ham opp i store vanskelighe­ ter (se Thomas ►Becket). Henrik er også kjent som lovgiver, og han organiserte et rettsvesen som hånd­ hevet lovene og utviklet jurysystemet. På denne måten ble mye av de lokale baronenes makt over­ ført til sentralmakten. Under ham ble de nordlige bystater i Irland erobret og grunnlaget lagt for det engelske herredømme i Irland. I sine senere år møtte Henrik mye motstand, bl.a. fra Filip 2 August av Frankrike og sine egne sønner. Henrik var far til Rikard 1 (Løvehjerte) og Johan uten land. - Litt.: W. R. Warren: Henry II (1973). Henrik 3, 1207-72, konge 1216-72 (men satt i realiteten bare med makten 1234-58), sønnesønn av Henrik 2; sønn av Johan uten land (John Lackland) og Isabella av Angouléme. Mens han var umyndig, lå makten hos formynderne (jarlen av Pembroke og senere Hubert de Burgh). Henrik over­ tok styret 1234 og kom snart i strid med adelen, som klaget overkongens sløseri, harde skattlegning og påtagelige favorisering av utlendinger. Da Hen­ rik lovte paven veldige summer til striden mot hohenstaufene, reiste baronene seg, sammen med den nye landadelen under Simon av Montfort. og kon­ gen måtte gi dem stor makt (Oxford-provisjonene, 1258). Men Henriks sønn Edvard førte «kongepartiet» til seier igjen, beseiret Simon 1265 og fikk i realiteten kongemakten deretter. Henrik var 1236 gift med Eleonore av Provence. Henrik 4, Henrik Bolingbroke, 1366—1413, konge fra 1399 som den første av huset Lancaster. Han var sønnesønn av Edvard 3 og sønn av hertugen av Lancaster, John av Gaunt. Da faren døde gikk hele arven til kronen, men Henrik gjorde opprør med Parlamentets støtte og tvang kong Rikard 2 til å abdisere. Henriks egen regjeringstid var også full av strid med opprørske adelsmenn i Skottland og Wales og med slekten Percy i Northumberland, som bl.a. ble slått i slaget ved Shrewsbury 1403. I stri­ den med lollardene stilte han seg på kirkens side. I

Henrik 8. Maleri av Hans Holbein d.v. Frankrikes indre strider førte han en splitt-og-herskpolitikk. - Litt.: M. H. Keen; England in the Later Middle Ages (1973). Henrik 5, 1387-1422, konge fra 1413, sønn av Henrik 4, satte seg til mal å legge Frankrike under England og regnes som en av Englands store krigerkonger. Hans vel planlagte felttog mot Frankri­ ke endte med stor seier for de britiske bueskyttere over franskmennenes ridderhær (slaget ved Azincourt 1415). Ved freden i Troyes 1420 ble Henrik fransk tronarving og regent; han giftet seg med Karl 6s datter Katarina av Valois, men døde før det en­ gelske herredømme var konsolidert. - Litt.: C. T. Allmand: Henry V (1968). Henrik 6, 1421-71, konge 1422-61 og 1470-71, sønn av Henrik 5. Han ble konge av England ni måneder gammel, og en måned senere overtok han den franske krone etter sin morfar Karl 6. For å forsvare sin franske tittel måtte han føre farens krig videre i Frankrike. Men i denne siste delen av Hundreårskrigen hadde England stadig motgang (se ►Jeanne d‘Arc), og 1453 var bare Calais igjen på engelske hender. I England kom det til indre krig mellom slektene Lancaster og York, de såkalte ro­ sekrigene; Lancaster førte en rød rose i sitt våpen, York en hvit. Henrik og Edvard av York satt skifte­

vis med kongemakten, men Henrik led et avgjøren­ de nederlag 1471 og døde i Tower; han ble trolig myrdet på ordre fra Edvards bror Rikard, den sene­ re Rikard 3. Henrik regnes som en ubesluttsom kon­ ge, men han hadde religiøse interesser og grunnla bl.a. King’s College i Cambridge og Eton College. - Litt.: K. Fowler: The Age of Plantagenet and Valois (1967). Henrik 7, Henrik Tudor, 1457-1509, konge fra 1485, den første av huset Tudor. Han var sønn av Edmund Tudor og Margaret Beaufort, en etterkom­ mer av John av Gaunt. Fra eksil i Frankrike kom han til England og gjorde ende på rosekrigene da han slo Rikard 3 i slaget ved Bosworth 1485. Der­ etter ble han tatt til konge av Parlamentet. Yorks kongsemne, Warwick, ble kastet i Tower og senere henrettet, men Henrik giftet seg med en datter av Edvard 4 av York, og dermed fikk han en viss for­ soning i stand. Det lyktes Henrik å styrke statens makt og hevde respekten for lov og rett. Han satte store krav til de menn som gjennom hans riksråd fikk den øverste administrative og dømmende myn­ dighet. Evner og utdannelse ble et krav, og bare høy rang var ikke lenger nok til å komme i ledende stil­ ling. Samtidig opplevde England økonomisk frem­ gang og lite ufred. Henrik kunne til en viss grad overse Parlamentet, da dette hadde lite å innvende mot den måten han regjerte på og ikke behøvde å skrive ut ekstra skatter. De siste 13 år kalte han det for øvrig inn bare én gang. Også i utenrikspolitik­ ken var Henrik forsiktig. Han la et solid grunnlag for de senere tudorers makt. - Litt.: R. L. Storey: The Reign of Henry VII (1968). Henrik 8, 1491-1547, konge av England 150947, fra 1541 også konge av Irland. Han var sønn av Henrik 7 og gift seks ganger; giftermålene hadde både personlige, dynastiske, politiske og religiøse motiver. 1509 giftet Henrik seg med Katarina av Aragon. som var enke etter hans bror Arthur. I hans innen­ rikspolitikk kom religiøse spørsmål i forgrunnen. De geistliges særretter, ikke minst økonomiske, skapte en antiklerikal stemning som naturlig gikk sammen med den nasjonale selvfølelse. Henrik ut­ nyttet denne stemning dels fordi han ville sikre klostrenes gods for kronen, og dels fordi paven ikke ville tillate ham å gifte seg med sin hoffdame Anna Boleyn så lenge Katarina levde. Paven var i hen­ dene på keiser Karl 5. som hadde tatt Roma 1527. og Karl 5 stod på sin tante Katarinas side. I 1533 erklærte engelske geistlige, med erkebiskopen av Canterbury (Thomas Cranmer. utnevt av Henrik) i spissen, uten å spørre paven ekteskapet med Kata­ rina for ugyldig. Dette førte til det endelige brudd med pavestolen. I 1534 gjorde Parlamentet Henrik til «den engelske kirkes overhode på jorden med myndighet direkte fra Gud». Kongen oppløste ca. 600 klostre og inndrog deres eiendommer. Dogmet om pavedømmets rett ble avløst av apostolisk suk­ sesjon. Den nye engelske kirke ble en biskopkirke fra første stund. I striden med paven brøt Henrik med kardinal ►Wolsey. som hadde vært hans rådgi­ ver. 1 kirkepolitikken svingte Henrik noe frem og tilbake, men ble til slutt stående på den protestan­ tiske siden.

HENRIK 8 Henrik 8s koner og deres skjebner Katarina av Aragon Anna Boleyn Jane Seymour Anna av Kleve Katarina Howard Katarina Parr

Gift med Henrik 1509-33 1533-36 1536-37 1540 1540-42 1543-57

Overlevende barn Maria (1) Elizabeth (1) Edvard (6)

Oppløsningsgrunn Skilsmisse Henrettet pga. utroskap Døde etter fødsel Skilsmisse Henrettet pga. utroskap Henrik døde

22

HENRIK

Henrik 4 av Frankrike, med sine tropper utenfor Annens. Maleri fra 1500-tallet. Musee des Beaux-Arts, Chartres.

Hans ekteskapspolitikk hang til dels sammen med disse svingninger. Henrik giftet seg med Anna Boleyn 1533, men lot henne henrette for påstått utro­ skap. Han giftet seg deretter med Jane Seymour, som døde et år senere etter å ha født ham en etter­ lengtet sønn. Da en allianse med protestantene i Tyskland var på tale, trolovet han seg med Anna av Kleve. Ekteskapet viste seg unødvendig, og Henrik syntes også hun var for stygg, og ekteskapet ble annullert etter kort tid. Den femte dronningen, Katarina Howard, var katolsk og ble også henrettet for utroskap. Den sjette og siste var Katarina Parr, som sympatiserte med reformpolitikken. Hun over­ levde Henrik. I sine eldre år kunne Henrik opptre tyrannisk, men stort sett hadde han folket bak seg, og Parlamentet viste ham tillit. Til vern mot ytre fiender bygde han en orlogsflate, som 1545 viste sin kraft ved å slå en fransk invasjonsflåte. Mye av konsolideringen og rikdommen etter faren forsvant under Henrik. Men det er liten tvil om at den politikk som ble ført i Henriks regjeringstid, fikk stor betydning for frem­ veksten av den engelske nasjonalstat. Tross sin per­ sonlige brutalitet har han blitt stående som et sym­ bol pa 1500-tallet og ogsa som et nasjonalsymbol i England. Alle de tre barna som vokste opp, ble re­ gjerende monarker i England. Motiver fra Henriks liv er bl.a. utnyttet av Shake­ speare i skuespillet King Henry Vill (ca. 1612), samt av Camille Saint-Saéns i operaen Henri Vill. Litt.: J. J. Scarisbrick: Henry Vill (1968). Henrik (fr. Henri) [ari |, konger i Frankrike. Henrik I, ca. 1008-60. konge fra 1031. sønn av Robert den hellige og sønnesønn til Hugo Capet. Hans regjeringstid var fylt av strid med tronkrevere og vasaller, og hans egen myndighet var liten og konsentrert til området rundt Paris og Orleans. Han matte gi Burgund som len til sin bror Robert, og skapte pa den maten det 1. burgundiske hertughus. Henrik 2. 1519-59, konge 1547-49. sønn av Frans 1.14 ar gammel ble han av dynastiske grunner gift med Katarina av Medici, som var pavens niese. 1

hans regjeringstid fikk kalvinismen stor utbredelse i Frankrike, til tross for eller kanskje nettopp fordi Henrik forfulgte dem med harde midler. Kongen var overbevist katolikk og stod bak forfølgelsespolitikken, men han hadde ikke fullt herredømme over statens styre. Hertugene av Guise og kongens el­ skerinne Diane de Poitiers hadde stor innflytelse. Motsetningen til habsburgerne gikk dypere enn hans avsky for protestanter, og under den schmalkaldiske krig allierte han seg med dem mot Karl 5. De franske styrker erobret bispedømmene Toul, Metz og Verdun; senere, da England allierte seg med Spania, vant Frankrike også Calais (1558). Ved fre­ den i Cateau-Cambrésis 1559 beholdt Frankrike disse områder. Freden med Spania skulle besegles med ekteskap mellom Filip 2 og Henriks datter Elisabet av Valois. 1 en turnering under bryllupsfestlighetene ble Henrik såret og døde kort etter. Henrik og Katarina hadde i alt ti barn; tre av søn­ nene ble konger i Frankrike: Frans 2, Karl 9 og Henrik 3. Henrik 3, 1551-89, konge fra 1574, sønn av Hen­ rik 2 og Katarina av Medici. Hertug av Anjou. valgt til polsk konge 1573, men rømte landet året etter for å overta den franske trone etter broren Karl 9s død. Han prøvde å styrke sin makt ved å spille på de reli­ giøse motsetningene, men ble selv offer for den ind­ re strid. Kongen var medansvarlig for hugenottforfølgelsene (Bartolomeusnatten 1572). men han så at religionsstriden nå tok form av en politisk maktkamp, og at moderate katolikker (les politiques) støttet hugenottene. Da Henrik svingte over mot denne fløyen, kom han i motsetning til Den katolske liga, ledet av Henrik av Guise. Henrik svingte da tilbake og ble overhode for ligaen, men Henrik av Guise fortrengte ham. og kongen måtte forlate Paris 1588. Henrik lot Henrik av Guise drepe, men dette førte til opprør, og Kong Henrik allierte seg da med protes­ tanten Henrik av Navarra (Henrik 4) og ble avhen­ gig av hugenottene. Under stridene som fulgte, ble Henrik drept. Henrik døde barnløs og utnevnte sin svoger Henrik av Navarra til tronfølger.

Henrik 4, 1553-1610, konge fra 1589. men fikk først full kontroll 1595. Henrik var den første bour­ boner på den franske trone og var sønn av Anton av Bourbon og Johanna av Albret, dronning av Na­ varra. Ved hennes død 1572 ble Henrik konge av Navarra. Han var oppdradd etter Cal vins lære. 1569 ble han hugenottenes nominelle leder; hans ekte­ skap med Margrete av Valois 1572 skulle besegle forsoningen mellom partiene, men bryllupsfesten utløste i stedet massemord på hugenottene (se ► Blodbryllupet i Paris). Henrik reddet livet ved å gå over til katolisismen, men flyktet 1576 fra det f ranske hoff og stilte seg i spissen for hugenottene. Henrik var ingen religiøs natur; hans personlige leg­ ning førte ham på linje med dem samtiden kalte les politiques. dvs. de som var mer opptatt av å kjempe mot oppløsningen av stat og samfunn enn av å skaffe sin egen religion seier. Fra 1584 var Henrik nærmeste arving til den fran­ ske krone, men året etter ble han bannlyst av paven og erklært for utestengt fra arvefølgen. Han tok til våpen for å gjøre sin rett gjeldende (de tre Henrik'ers krig). Etter mordet på den katolske li­ gas leder Henrik av Guise 1588 anerkjente den ka­ tolske Henrik 3 Henrik 4 som sin arving og de ryk­ ket sammen mot Paris, men ved Henrik 3s død 1589 utropte katolikkene kardinalen av Bourbon til kon­ ge som Karl 10, og ligaen og spanske tropper drev Henrik bort fra Paris. I de følgende år vant Henrik flere seire, som likevel ikke bedret hans stilling da det sterkt katolske Paris stod hardt mot ham. For a få slutt på striden gikk han så 1593 over til katoli­ sismen. Det er ved denne anledning Henrik skal ha sagt at «Paris er vel en messe verd». Aret etter åp­ net byen sine porter for ham, og 1595 bøyde kato­ likkenes fører Mayenne seg for ham. 1598 sluttet Henrik fred med Spania. Samme år ordnet han det religiøse spørsmål ved det berømte ►nantiske edikt, som sikret de franske hugenottene religiøse og po­ litiske rettigheter. Henrik gikk na inn for å sette statsapparatet i orden, gjenopprette kronens ødelagte finanser og bringe lan­ dets økonomi på fote. Høykonjunkturen førte til an­ legg av veier og kanaler, industriell utvikling og øken­ de velstand. Hans fremste minister var Sully, og re­ sultatet var bl.a. at sentralforvaltningen ble konsoli­ dert og en kraftig styrking av kongemakten. Under Henrik ble grunnlaget lagt for Frankrikes sterke stil­ ling i europeisk politikk. Henrik planla å angripe keiseren i allianse med de tyske protestanter da han 1610 ble myrdet av katolikken Ravaillac. Henrik skilte seg fra Margrete 1599 og giftet seg året etter med Maria av Medici. De hadde bl.a. søn­ nen Ludvig 13. Hans barn med Gabrielle d’Estrées fikk tittelen Vendome. Litt.: G. Bordonove: Henri IV (1981); J. P. Babelon: Henri IV (1982). HHo Henrik (ty. Heinrich), tyske konger og tysk-romerske keisere. Henrik 1 Fuglefanger, ca. 875-936. konge Ira 919. stamfar for det saksiske kongehus pa Tysklands tro­ ne. Samlet frankere og saksere, som hadde ligget i strid, senere godkjent også av schwabere og bayrere; tok Lothringen fra vestfrankerne. Slik la han grunnen til sønnen Otto Is store makt. Filnavnet skal han ha fått fordi han var opptatt med a legge ut fuglesnarer da han mottok meddelelsen om at han var valgt til konge. Henrik 2, 973-1024, konge fra 1002, den siste av det saksiske kongehus. Hindret slavisk ekspansjon mot rikets østgrense. Var sterkt kirkelig interessert og fikk tilnavnet den hellige. Keiser 1014. Henrik 3, 1017-56, sønn av Konrad 2. konge 1039, keiser 1046. Strengt religiøs forsøkte han å refor­ mere den forfalne pavemakt. Avsatte 1046 tre pa­ ver som kjempet mot hverandre, og fikk valgt en ny som kronet ham til keiser. Anerkjent som lens­ herre over Bohmen, Polen og Ungarn.

HENRIKSEN

23

Henrik 4, tysk-romersk keiser, ber abbed Hugo fra Cluny og markgrevinne Mathilde fra Toscana om å gd i forbønn hos pave Gregor 7 (under investiturstriden). Miniatyr fra Vita Mathildis, Biblioteca Apostolica Vaticana. Roma.

Henrik 4, 1050-1106. sønn av Henrik 3, konge 1056-1105, keiser 1084-1105. Myndig 1065. tok 1070 kampen opp mot vasallene og paven for å styr­ ke riksmakten. 1075 ble saksernes opprør slått ned. Samme år krevde pave Gregor 7 at Henrik skulle avstå fra å utnevne biskoper, og Investiturstriden blusset opp. Henrik ble lyst i bann. Paven og de tyske vasallene fant hverandre i kampen mot Hen­ rik. For å splitte fienden drog han til paven for å få syndsforlatelse, og møtte 1077 Gregor på borgen Canossa i Nord-ltalia. Henrik oppnådde hva han ville, og gjenvant hurtig sin makt i Tyskland. Han ble på ny lyst i bann 1080 og tok opp kampen mot paven; fikk valgt en motpave, som 1084 kronet ham til keiser i Roma. Sønnen. Henrik (5), gjorde 1 104 opprør og tvang faren til å abdisere. - Litt.: W. von den Steinen: Canossa (1957). Henrik 5, 1081-1 125, sønn av Henrik 4, konge 1106, keiser 1111. Førte farens politikk videre, sat­ te opp motpave, men fant det til slutt hensiktsmes­ sig å inngå en avtale med kirken (konkordatet i Worms 1122). Henrik 6, 1165-97, sønn av Fredrik 1 Barbarossa av Hohenstaufen, konge 1169, keiser 1191. Gift 1186 med Constantia, datter av Roger 2 av Sicilia. Gjorde krav på Sicilia og ble etter lange strider kro­ net til konge der 1194. Rikard Løvehjerte varen tid fange hos ham. Henrik drømte om å gjenreise Ro­ merriket. men greide ikke å gjøre riket arvelig; Tysk­

land og Italia skiltes ved hans død, og i stridene som fulgte, steg pavemakten til nye høyder under Innocens 3. Henrik 7 av Luxembourg, ca. 1275-1313. konge 1308. Han gjenopptok hohenstaufernes anstrengel­ ser for å hevde keisermakten i Italia, men møtte kraftig motstand. Ble kronet som keiser i Laterankirken 1312. - Litt.: F. Schneider: H. 7. Dantes Kaiser (2. utg. 1943). Henrik, prins av Danmark, f. 11. juni 1934 i Frank­ rike, tidligere Henri de Laborde de Monpezat. Prins Henrik var fransk diplomat inntil han 1967 ble gift med den daværende kronprinsesse Margrethe av Danmark. Henrik (ty. Heinrich), hertuger av Bayern og Sachsen. Henrik den stolte, ca. 1080-1 139, hertug av Bay­ ern 1126 og Sachsen 1137. Innledet welfemes kamp med hohenstauferne fordi Konrad 3 tok hertugdømmene fra ham. Striden varte i mer enn 100 år. Henrik Løve, 1129-95, sønn av Henrik den stolte, hertug av Sachsen 1 142-80, av Bayern 1 156-80. Gjorde flere korstog mot venderne, erobret land­ områder, grunnla kirkesentrer og byer. Ved sin støtte til tysk kolonisasjon øst for Elben har han fått stor historisk betydning. Han lot Liibeck gjenreise 1158 og støttet byens handel, bl.a. gjennom avtaler med svenskekongen. Med keiser Fredrik 1 Barbarossa

stod han først på god fot, men Henrik ble for mek­ tig. Fredrik fikk ham landsforvist og tok hans len, men 1190 fikk han de welfiske arveland tilbake. Litt.: H. Mau: H. der Ldwe (1943). Henrik den hellige, død ca. 1156, også kalt Fin­ lands apostel, engelsk-svensk geistlig, helgen. Var biskop i Uppsala og ska) ha fått i oppdrag av Erik den hellige å fremme kristendommens utbredelse i Finland, hvor han led martyrdøden. Æret som hel­ gen, men ikke kanonisert. Minnedag (i Norden) 19. januar. Henrik den svarte, død 1228, greve av Schwerin. Lå i strid med den danske konge Valdemar 2 Sejr, som gjorde grevskapet til dansk len 1214. Henrik lok 1223 med et dristig kupp Valdemar og hans sønn til fange på Lyø og førte dem til Tyskland. Valde­ mar kjøpte seg løs, men brøt sin ed og begynte kri­ gen på ny. Sammen med grev Adolf 4 av Holstein beseiret Henrik ham i slaget ved Bornhoved i Hol­ stein 1227, og satte dermed en stopper for Valdemars erobringspolitikk i Tyskland. Henrik Sjøfareren (port. Dom Henrique o Navegador), 1394—1460. portugisisk prins, sønn av kong Johannes 1. Han sendte ut ekspedisjoner som skul­ le oppsøke gull-landet Guinea. De nådde bl.a. Ma­ deira (1419). Kapp Verde (1445). Senegal og Gam­ bia (1 455). Henrik interesserte seg meget for astro­ nomiske instrumenter og sjøkarter, og opprettet sko­ ler for navigasjon og matematikk. Slik innledet han de store sjøferder og la grunnen til Portugals kolonivelde. - Litt.: J. Ure: Prince Henry the Navigatør (1977). Henrik Kaltisen ( Kalteisen),ca. 1400-1464, født i Tyskland, erkebiskop i Nidaros. Dominikaner, dr.theol. og inkvisitor. Ble utnevnt av paven til erke­ biskop av Nidaros istedenfor Olav Trondsson, som var valgt av domkapitlet, og eventyreren Marcellus, som ble støttet av Christian I. Fungerte i embetet fra 1452 til 1458. da Olav Trondsson overtok. Henrik Kaltisen drog da til Roma, ble utnevnt til (titulær) erkebiskop av Cæsarea, underholdt av Nidaros erke­ biskop. Hans kopibok, utgitt 1899 av Alexander Bug­ ge, er av betydelig historisk interesse. Henrikke, kvinnenavn, opprinnelig tysk avled­ ning av ►Henrik. Kortformene Rikke og Dikke(n) kommer av Hen(d)rikke. Henrik Kårsson, død 1260. trolig født i Norge, islandsk geistlig, ble viet til biskop av Hølar 1247 og var samme sommer til stede ved Håkon Håkonssons kroning i Bergen. Han var en ivrig talsmann for den norske konges overhøyhet. Døde i Tuns­ berg. Henriksen, Arent Mikal, f. 8. sept. 1946 i Sør­ fold. norsk politiker (SV). Medlem av Trondheim bystyre 1979-83. Stortingsrepresentant fra SørTrøndelag 1973-77 og 1981-89. Generalsekretær i Norges Fiskarlag 1989-92. Ordfører i Bjugn fra 1995. Leder av børsrådet fra 1994. Leder av næringspolitikkutvalget fra 1995. Fra 1997 styreleder i NSB. Henriksen, Arne. f. 26. feb. 1944 på Søndre Land, norsk arkitekt. Eksamen fra NTH 1971. Over­ arkitekt ved NSBs arkitektkontor 1975-89. 198992 professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Fra 1989 også egen praksis med vekt på oppdrag i transport­ sektoren, blant annet stasjons- og driftsanlegg for Oslo Sporveier og for NSB. som 1993 mottok Sta­ tens byggeskikkpris som byggherre for Henriksens anlegg. Jernbanestasjonen på Holmlia og lokomotivstallen på Loenga, begge i Oslo, plasserte Hen­ riksen blant de fremste eksponenter for postmoder­ nismen i Norge; disse ble henholdsvis 1988 og 1991 tildelt Houens fonds diplom. Jernbanestasjonen i Sandvika, Bærum, og stasjonsanleggene på for­ stadsbanene i Oslo særpreges derimot først og fremst av understrekingen og artikuleringen av de konstruktive elementene. Treprisen 1996.

HENRIKSEN Henriksen, Arve, f. 22. mars 1968, norsk jazzmusiker, trompeter. Han studerte fra 1987 på jazz­ linjen ved Trøndelag Musikkonservatorium i Trond­ heim. og var med i Bodega Band 1987-88. I trioen Veslefrekk fra 1989, gruppen Nutrio fra 1990, Fri Fot fra 1995. Henriksen er et spennende nytt navn i norsk jazz, med en stil som henter impulser både fra helt moderne jazzformer og andre sjangere. Han medvirket ved den første skandinaviske frijazzfestivalen i København 1995. Av album kan nevnes Veslefrekk (1993). Henriksen, Finn Benjamin, 1918-95, født i Åle­ sund. norsk bankmann; jurist. Banksjef i Bergens Sparebank 1959-64. i Bergens Privatbank fra 1964. adm. direktør 1968-82 (fra 1975 i Bergen Bank). Styreformann i Eksportfinans 1974-83. Henriksen, Georg, f. 1940, norsk sosialantropo­ log; professor ved Universitetet i Bergen. Han har gjort feltarbeid blant indianere i Canada, samer i Helgeland og turkana i Kenya. Hans analyser av tradisjonell livsstil i møtet med industrisamfunnets moderniseringskrav har bidratt til forståelse av hva som skjer når urbefolkninger ser sitt livsgrunnlag truet. Dette har ført ham over i såkalt action anthropology elleradvocacy; etter ønske fra naskapiindianerne i Labrador har han bistått dem i deres årelange kamp for rettigheter til et eget område. Han har også stilt seg til rådighet for samene i Helge­ land. I 1968 var Henriksen med i den gruppen av antropologer som grunnla organisasjonen Interna­ tional Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA), og fra 1984 har han dels vært formann, deis vise­ formann. Han har bl.a. utgitt Hunters in the Bar­ rens - The Naskapi on the Edge of the White Man ’s World (\986). Henriksen, Gustav Severin, 1872-1939, norsk skipsfartsmann. Var ansatt i Otto Thoresens rederi 1889-1911, direktør for Den Norske Amerikalinje fra 1911. President i Norges Rederforbund 1921 — 24; formann i Landslaget for Reiselivet i Norge. Henriksen, Hans Christian, 1909-83, norsk skipsfartsmann, sønn av G. S. Henriksen. Tilknyt­ tet Den Norske Amerikalinje fra 1937; kontorsjef 1939, assisterende direktør 1947, adm. direktør 1948-73. Formann i Oslo Børskomité 1956-70, president i Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning 1956-61. Henriksen, Hans J., 1903-77, norsk forkjemper for samisk språk og kultur. Ble i 1954 oppnevnt til sekretær for det nydannede sameråd for Finnmark, senere sekretær for Norsk sameråd. Mangeårig as­ sistent ved utarbeidelsen av Lappisk Ordbok. Han oversatte en rekke bøker til samisk og bidrog der­ ved til utviklingen av samisk som litterært språk. Henriksen, Jan O., f. 3. mai 1945 på Andøya i Troms, tegner, kjent under signaturen Jan O. Auto­ didakt. Har arbeidet som fast tegner i Fædrelands­ vennen 1967-74. Aftenposten 1985-87 og i Adres­ seavisa 1966-67 og fra 1987. Har også illustrert en rekke bøker, blant annet flere av bøkene til Tande P. Har utgitt i tegneserieform Nazismensfremvekst, utgitt på dansk på Gyldendal og Norge i krig, Cap­ pelen. Henriksen, Kristian («Svarten»), f. 3. mars 1911 i Ski. norsk fotballspiller. Norgesmester 1945 og 1946. 28 landskamper 1934-46. Spilte i VM 1938. Medlem av Lyn. Oslo (tidl, av Sarpsborg FK og SK Frigg). Henriksen, Rein. 1915-94. født i Oslo, norsk industrimann og jurist; sønn av G. S. Henriksen. Ansatt som juridisk konsulent ved Borregaard. Sarpsborg 1947. generaldirektør 1960-78. Siden advokatpraksis i Oslo. Henriksen hadde en rekke tillitsverv i norsk næringsliv (bl.a. president i Nor­ ges Industriforbund 1973-75). Henriksen, Sverre Dick. f. 1. nov. 1906 i Skien, norsk lege, dr.med. 1937. Etter bakteriologisk og

24

klinisk utdannelse i Norge, halvannet års studieopp­ hold ved Columbia University, New York. Statens epidemilege 1949-55, professor i medisinsk mikro­ biologi (bakteriologi) ved Universitetet i Oslo 1955— 77. Henriksen har utgitt en rekke vitenskapelige arbeider. Henriksen, Vera, f. 22. mars 1927 i Oslo, norsk forfatter. Bodde i USA 1946-63, studerte en tid ar­ kitektur og kunsthistorie. Hennes romanserie om Olav Haraldsson, Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962), Helgenkongen (1963), er preget av fortellertalent og vant et stort publikum. Den ble fulgt av en moderne ekteskapsroman. Glassberget (1966). En stor serie historiske romaner fra tiden etter re­ formasjonen i Norge ble innledet med Trollsteinen (1970) og fortsatte med Pilegrimsferd (1971), Blåbreen (1973) og Staupet (1975), avsluttet med Skjærsild (1977, og utgitt samlet i bd. 1-5 s.å.). Ellers har Henriksen skrevet sagaspill, bl.a. As­ bjørn Selsbane (i bokform 1972 sammen med As­ bjørn Toms) og Sverdet, som ble skrevet for olsokfeiringen i Borg (uroppført 1974). 1 det hele tatt har sagatidens materiale gitt grunnlag for mange av hennes bøker, med skildring av dramatiske hendel­ ser i tillegg til kunnskapsrikt historisk innblikk. Det gjelder Dronningsagaen (1979) og Kongespeil (1980), og romantrilogien «Bodvars saga»; Odins ravner (1983), Spydet (1984) og Ravn og due (1989), men også sakprosafremstillinger som Sa­ gaens kvinner (1981), Skjebneveven (1982), Ver­ denstreet (1984), Hellig Olav (1985) og Mot ver­ dens ytterste grense (1988). I de senere år har hun skrevet historisk om Luftforsvaret i romanform, Silhuetter mot hvitt lys (1990), og i sakprosa. Luft­ forsvarets historie (3 bd. 1994-). Henriksen, Aage, f. 25. april 1921, dansk litte­ raturforsker, professor i nordisk litteratur ved Kø­ benhavns Universitet 1969-90. Doktoravhandlin­ gen Kierkegaards romaner (1954) behandler Kierkegaards Fiksjonsverker oppfattet som romaner. Han har for øvrig særlig viet seg til studiet av vanskelig tilgjengelige forfattere som Jens Baggesen, Sophus Claussen og Karen Blixen. Karakteristisk for Hen­ riksen er det personlige engasjement og synet på litteraturtolkning som livstolkning, fremstilt i en kunstnerisk formet stil. Henrikson, Alf, 1905-95, svensk forfatter, med­ arbeider i Dagens Nyheter 1929-72. Han debuterte med den desillusjonerte diktsamlingen Jazzrytm 1927. Samlingene Vers (1945) og Dikter (1982) gir et utvalg av hans omfattende, spirituelle og innsikts­ fulle avispoesi. Han skrev versdrama om det mo­ derne Sveriges fremvekst, komedier og barneskuespill; dessuten reisebeskrivelser som Resa i antiken (1956). foruten en lang rekke historiske og anek­ dotiske samlingsverker samt barne- og ungdoms­ bøker (Vdgen genom A, 1949; Alfabetets anvdndning anar apoma aldrig, 1974). I 1982 debuterte han som romanforfatter med Ett hus i Spanien. Dikt­ samlingen Tveggehanda kom ut i 1985, samme år som han utgav Norge og Sverige gjennom 1000 år (sammen med A. F. Andersson og H. Seip). Hen­ rikson er også kjent som oversetter av operalibrettoer og kinesisk lyrikk og prosa (sm.m. Hwang Tsuyu). Henriques [henrikes], Fini (Valdemar Finni), 1867-1940. dansk fiolinist og komponist. Elev av bl.a. Johan Svendsen. Skrev musikk til Holger Drachmanns Vølund Smed (1896), balletten Den lille Havfrue (1909), orkesterverker, klaverstykker (Billedbogen. 1900. Børnelyrik, 1908). sanger og fiolinstykker. henry [henri], symbol H. Sl-enhet for selvinduktans og gjensidig induktans. Selvinduktansen i en leder er en henry hvis en jevn variasjon på en am­ pere per sekund gir en spenning på en volt, dvs. I H = 1 Vs/A. Navn etter J. ►Henry. Se ►elektrisitet (måleenheter).

Henry Charles Albert David, f. 15. sept. 1984. britisk prins, yngste sønn av prins Charles og prin­ sesse Diana. Henry [henri], Buck, eg. Buck Henry Zuckerman, f. 1930, amerikansk manusforfatter og filmskuespiller. Innførte en ny fjemsynsform med sine satiriske tekster til That Was the Week That Was (1964-65). Manus og roller i filmer som The Graduate (Manndomsprøven, 1967), Catch-22 (1970) og To Die For (Noe å dø for, 1994). Han regisserte Heaven Can Wait (Himmelen kan vente, 1978) sammen med Warren Beatty. Henry [henri], Joseph, 1797-1878, amerikansk fysiker, bl.a. professor ved Princeton University, og fra 1846 sekretær ved Smithsonian Institution. Hen­ ry er særlig kjent for studier over elektromagnetis­ me og elektromagnetisk induksjon, som han utfør­ te samtidig med M. Faraday. I 1835 foreslo han å bruke elektromagnetertil elektrisk telegraf, og kon­ struerte i tilslutning til tidligere arbeider av W. Sturgeon en av de første store elektromagneter og en elektromotor. Han arbeidet med problemer i akus­ tikken, meteorologien, signalisering i tåke og belysningskilder for fyrtårn. Henry har videre hatt stor betydning som organisator av det amerikanske vi­ tenskapsakademi (National Academy of Sciences) og American Association for the Advancement of Science. Den elektriske måleenheten henry er opp­ kalt etter ham. Henry [henri], O., pseudonym for William Sydney Porter, 1862-1910, amerikansk forfatter. Han forsøkte seg uten hell i en rekke yrker, og satt 18981900 i fengsel for et falskneri som visstnok ikke ble oppklart. Under fengselsoppholdet begynte han å skrive, og utgav siden en lang rekke noveller. De fleste av hans ca. 600 fortellinger skildrer med hu­ mor, patos eller ironi forhold og mennesker på li­ vets skyggeside, der handlingen følger et typisk skjema med en overraskende avslutning. Av hans novellesamlinger kan nevnes Cabbages and Kings (1905) ogRoads of Destiny (1909). Et utvalg kom i norsk overs. 1941. Spillefilmen O. Henry's Full House (Livets karusell, 1952), med bl.a. Charles Laughton, inneholder fem av hans fortellinger in­ trodusert av John Steinbeck. - Litt.: G. Langford: Alias O. H. (1957). Henry [henri ], Patrick, 1736-99, amerikansk po­ litiker. I 1765 ble han medlem av Virginias forsam­ ling og førte her en uforsonlig kamp mot «stempelloven». Møtte som representant for Virginia på kon­ gressen i Philadelphia 1774. Valgt til det frie Virgi­ nias første guvernør 1776-79 og 1784-86. Under kampen om statenes forfatning 1788 gikk Henry inn for de enkelte staters rettigheter, men tok mot­ satt standpunkt i sine siste år og ble føderalist. Henry [åri], Pierre, f. 1927, fransk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Paris, elev av Nadia Boulanger og Olivier Messiaen. Kom tidlig i kon­ takt med Pierre Schaeffer og skapte i samarbeid med ham et par av den konkrete musikks større verker, Symphonie pour un homme seul (1950) og Orphée 53 (1953). 1950-58 leder for Groupe de Recherches de Musique Concréte. har siden drevet sitt eget studio for hovedsakelig privat bruk (Studio Apsome i Paris), der han særlig har arbeidet med å skape en syntese av konkret og elektronisk musikk, så­ kalt «musique électro-acoustique». Av verker som er blitt til her kan nevnes La noire å soixante (1961), Le voyage (1962), Messe de Liverpool (1967, revi­ dert 1970), Apocalypse de Jean (1968), Kyldex 1 (1973) og film- og scenemusikk. Henry Draper-katalogen [henri dreipo-], for­ kortet HD, en fortegnelse over stjerner fordelt over hele himmelen. Stjernene er angitt med posisjon, størrelses- og spektralklasse. Første utgave (1890) omfattet 10 000 stjerner. Den ble utvidet til ca. 225 000 stjerner i 1918-24 av bl.a. den amerikanske

HEPATITT

25

astrofysiker Annie J. Cannon. Den siste utgaven omfatter ca. 400 000 stjerner. Henrys lov | henris — ]. det at mengden av en gass som kan løses i en væske ved en bestemt tempera­ tur. er proporsjonal med gassens trykk (partialtrykk) over væsken. Matematisk kan loven skrives: p, = H .y. Proporsjonalitetskonstanten H i ligningen kalles Henrys lovs konstant. Loven gjelder aldri helt strengt, men er best oppfylt når konsentrasjonen av den løste gassen er liten, altså ved lave trykk. Hen­ rys lov anvendes bl.a. til beregning av gass-væskelikevekter i prosesser for gassrensing eller andre systemer der det er viktig å vite hvordan en kom­ ponent fordeler seg mellom en gassfase og en væskefase som er i kontakt med hverandre. Loven ble funnet av den britiske medisiner og kjemiker Wil­ liam Henry (1774-1836). Henryson [henrisn], Robert, ca. 1430-ca. 1506, skotsk forfatter, en av de mest fremtredende blant dem som tok opp arven etter Chaucer. Henryson var visstnok lærer i Dunfermline. Hans Æoføne and Makyne er det første hyrdedikt på skotsk dialekt. I The Testament of Cresseid (trykt 1593) fortsatte han Chaucers lyrisk-episke Troilus and Criseyde. Dessuten gjendiktet han Æsops fabler. - Litt.: The Poems and Fables of R. H., utgitt med inn­ ledning av H. H. Wood (rev. utg. 1958); J. MacQueen: R. H. A Study of the Major Narrative Poems (1967). Henschel, Karl Anton. 1780-1861, tysk maskin­ ingeniør. Startet lokomotivfabrikken Henschel & Sohn i Kassel 1817. Fabrikken ble en av Europas største lokomotivfabrikker. Firmaet var en videre­ føring av hans fars, George Christian Carl Henschels jernstøperi og maskinfabrikk, grunnlagt i 1796. Henschel Flugzeugwerke flu:ktzåik-|, tysk flyfabrikk etablert i 1933. Bygde bl.a. stupbomberbiplanet Hs 123 og det tomotors attakkflyet Hs 129B.Hs 123 tløy for første gang i 1935, og ble prøvd under borgerkrigen i Spania. Henschel pro­ duserte også det som er påstått å være verdens før­ ste styrte missil, den radiodirigerte, delvis rakettdrevne glidebomben Hs 293. Hensel, Fanny, tysk pianist og komponist, se Fanny ► Mendelssohn-Bartholdy. Hensel, Kurt, 1861-1941, tysk matematiker, pro­ fessor i Berlin 1891, i Marburg 1902-30. Var sær­ lig interessert i algebraiske og tallteoretiske pro­ blemer og gav en ny begrunnelse for teorien for de algebraiske tall ved hjelp av sine såkalte p-adiske tall. Han utgav bøker om algebraiske tall, algebra­ iske funksjoner og tallteori. Han utgav også Kroneckers samlede verker. I en årrekke var han re­ daktør for Journal fur Mathematik, og ved Abeiminnefesten 1929 bie han æresdoktor ved Univer­ sitetet i Oslo. Hensen, Viktor, 1835-1924, tysk fysiolog og biolog, professor i Kiel 1868-1911. Hensens viten­ skapelige innsats var mangesidig med undersøkel­ ser innen både embryologi, histologi (særlig muskelhistologi) og marin biologi. Omtrent samtidig med Claude Bernard oppdaget han glykogenet i le­ veren. Mest kjent er hans grunnleggende undersø­ kelser av de minste dyre- og planteorganismene i havet. Hensen innførte betegnelsen plankton på disse organismene. Hensen organiserte en meget kjent ekspedisjon for å undersøke planktonets for­ deling, mengdeforhold og biologi. Hensen var også medlem av den prøyssiske landdag, og hans arbeid betydde meget for utviklingen av de tyske fiskerier. Hensfossen, foss i Ådalselv, Ringerike kommu­ ne, Buskerud; 17,8 m høy, 6 km ovenfor Hønefoss. Tidligere utnyttet av Hen tresliperi og Ådalens tre­ sliperi. Disse er nedlagt og Hensfossen sammen med ovenforliggende Brattlifoss er utbygd i Hensfoss kraftstasjon (16,7 MW).

hensikt, mål, mening. (jur.). Følgen av en handling sies å være fremkalt med hensikt når det har vært den handlendes ønske å fremkaHe vedkommende følge. Etter en rekke bestemmelser i straffeloven av 1902 er det et vilkår for straff at det er handlet i en bestemt hensikt; det er altså ikke nok med alminnelig ►forsett. Ved ty­ veri (§ 257) kreves det f.eks. at en annens gjenstand er borttatt «i hensikt å skaffe seg eller andre en ube­ rettiget vinning ved tilegnelsen». At det er handlet i en bestemt hensikt vil også kunne få betydning i straffeskjerpende eller formildende retning. At en handling er foretatt i en bestemt hensikt kan også i privatretten få rettslig betydning, særlig for spørsmålet om erstatningsplikt for skadegjørende handlinger. Det samme gjelder innenfor stats- og forvaltningsretten, f.eks. ved spørsmålet om en lov er grunnlovsstridig eller en forvaltningsakt ugyl­ dig som usaklig begrunnet. Litt.: J. Andenæs: Formuesforbrytelsene (6. utg. 1996); R. Knoph: Hensiktens betydning for gren­ sen mellom rett og urett (1921). Hensikten helliger middelet, læresetning til­ lagt jesuittene. 1 jesuitten Hermann Busenbaums bok Medulla theologiae moralis forekommer set­ ningen «Når hensikten er tillatt, er også midlene tillatt», og denne har visstnok ført til antagelsen om at dette er jesuittisk lære, noe ordenen selv benek­ ter. hensiktssetning, leddsetning som uttrykker en hensikt, innledes ofte av konjunksjonen/bra/, f.eks. Han kjøpte bil/orar han skulle slippe å gå. Henslowe [henzlou], Philip, død 1616, engelsk teaterleder, teaterdirektør i London. Hans forretningsdagbok fra 1592 til 1609, Henslowes Diary, er en av de viktigste kildene for kjennskapet til Shakespeare-tidens scene og skuespill, ikke minst i dateringsspørsmal. Den er utgitt med innledning og noter av R. A. Foakes og R. T. Rickert (1961). Henson [hensn], Jim, 1936-90. amerikansk dukkefilmskaper. arbeidet særlig for fjernsyn. Hans duk­ ker, kalt Muppets, ble først kjent i USA gjennom den pedagogiske fjernsynsserien Sesame Street (1969-). De dels groteske, dels komiske figurene med fros­ ken Kermit og Miss Piggy i spissen, oppnådde en slik popularitet at de fra 1976 ble hovedfigurer i sin egen serie for voksne, The Muppet Show, en løsslup­ pen music hall-parodi. Den første kinofilmen The Muppet Movie (1979) ble fulgt opp av The Great Muppet Caper (1981) som Henson selv regisserte, og siden av ytterligere oppfølgere. For barn laget Henson også serien Fraggle Rock. En viktig samar­ beidspartner var Frank Oz. henstand, betalingsfrist; utsettelse med betaling, mest om forlenget betalingsfrist utover den først avtalte. hensynsledd (gram.), dss. indirekte objekt, se ►objekt. Henzada, by i Myanmar (Burma), heter fra 1989 ► Hinthada. Henze |hentsø], Hans Werner, f. 1926, tysk kom­ ponist. Studerte med bl.a. R. Leibowitz. Skrev sine første komposisjoner under påvirkning av Bartok, Hindemith og spesielt Stravinskij, men studerte fra 1947 Arnold Schbnbergs musikk, og utviklet i åre­ ne som fulgte en personlig stil både med bruk av Schbnbergs tolvtoneteknikk og Stravinskijs formale og rytmiske prinsipper. I et klanglig raffinert og per­ sonlig tonespråk skrev han et stort antall verker, og oppnådde ikke minst gjennom sine operaer et navn som en av Tysklands fremste komponister. I siste del av 1960-årene markerte Henze seg poli­ tisk på den radikale venstre fløy, foretok bl.a. stu­ diereiser til Cuba, og har arbeidet med å tilpasse sine komposisjonsprinsipper til sitt politiske syn. f.eks. ved å gjøre musikken mer kollektiv ved å trek­ ke utøvende musikere inn i komposisjonsarbeidet.

Verker. Av hans verker kan fremheves operaene Kdnig Hirsch (1952-55), Per Prinz von Homburg (1958), Eiegy for Young Lovers (1959-61), The Bassarids (1965), We Come to the River (1976), El Rey de Harlem (1980) og barneoperaen Pollicino (1980), oratoriet Das Floss der Medusa (1967), tall­ rike andre vokalverker, balletter, sju symfonier, konserter, kammermusikk m.m. heparin (av gr. ‘lever’), forbindelse som hem­ mer blodkoagulasjonen og brukes til å forebygge eller stanse utvikling av trombose (blodpropp) el­ ler som tilsetning til blodprøver for å hindre at dis­ se koagulerer. Heparin er et glykosaminglykan, det består av en blanding av sure, sulfaterte polysakkarider som inneholder vekslende mengder av D-glykosamin, D-glukuronsyre og L-iduronsyre. Det forekommer bl.a. i lungevev, lever og arterievegger. Heparin er meget heterogent og inneholder komponenter med molekylvekt fra 3000 til 30 000, gjennomsnittet er ca. 15 000. Heparinets koagulasjonshemmende virkning be­ står i å potensere (forsterke) en av blodets egne koagulasjonshemmere, antitrombin III. For at heparinet skal være virksomt, må det gis intravenøst eller subkutant (under huden). Ved forskjellig tek­ nikk kan det fremstilles hepariner med molekylvekt på ca. 5000. Slike lavmolekylære hepariner har leng­ re virketid etter subkutane injeksjoner enn vanlig heparin. Dette gjør behandlingen enklere, og lav­ molekylære hepariner har derfor fått vid anvendel­ se i forebygging og behandling av trombose. Den­ ne behandlingen kan for en stor del gjennomføres utenfor sykehus. Heparin ble oppdaget i 1916 av amerikanerne W. H. Howell og H. MacLean. heparinantagonister, stoffer som nedsetter el­ ler opphever de forskjellige virkningene av ►hepa­ rin. Til injeksjon i blodbanen (intravenøst) brukes et basisk protein, protamin. heparprove (av gr. ‘lever’), kjemisk reaksjon som benyttes til kvalitativ påvisning av svovel (sul­ fid) i forbindelser. Hepatica (av gr. ‘lever’), planteslekt i soleiefamilien med 10 arter i Europa og Asia. I Norge vok­ ser én art, ►blåveis. hepatitis contagiosa canis (lat.), alvorlig, smittsom sykdom hos hund. Den skyldes et adenovirus som angriper først og fremst leveren, men også andre vev. Særlig hos unge hunder kan sykdom­ men gi sterke symptomer, høy feber, sterkt forstyr­ ret allmenntilstand, tydelige tegn på buksmerter. sjokklignende reaksjoner, høy dødelighet. Hos eld­ re hunder kan sykdommen opptre i mildere form. Dyr som overlever, vil ikke få varig organskade. Vaksine mot sykdommen er effektiv. Gis gjerne sammen med vaksine mot valpesyke. To nye typer hepatitt hos hund er nylig beskrevet, begge forårsaket av adenovirus. Den ene (CAV1) kan enten opptre i akutt form med sykelige forand­ ringer i lever, øyne, nyre og respirasjonsorganer, eller i kronisk form med utvikling av levercirrhose (skrumplever). Den andre formen (CAV2) angriper kun respirasjonsorganene. Også disse sykdomme­ ne kan forebygges ved vaksinasjon. hepatitt (lat. hepatitis), leverbetennelse, en fel­ lesbetegnelse på betennelsesreaksjoner i leveren. De viktigste årsakene er infeksjoner med hepatittvirus, virushepatitt og forgiftninger, toksisk hepatitt. TOKSISK HEPATITT

For visse cellegifter, cytostatika. toksin fra giftig fluesopp, ►karbontetraklorid og kloroform er lever­ skadens omfang avhengig av dosens størrelse. Til­ svarende gjelder ved alkoholisk leverbetennelse som utvikler seg etter langvarig og betydelig alko­ holforbruk. Tilstanden er svært alvorlig og kan fø­ re til levercirrhose, skrumplever. Ved de fleste hepatitter som skyldes legemidler, kommer reaksjo­ nen som følge av overømfintlighet overfor medi-

HEPATO-LENTIKULÆR DEGENERASJON

26

kamenter. Andre ganger kommer reaksjonen først etter lengre tids forbruk. Enkelte legemidler kan forårsake leverskade med markert gulsott. Legemid­ ler kan også gi gulsott uten at det er uttalt leverska­ de. Det er da betennelsesreaksjoner i de små gallegangene mellom levercellene. Gangene blokkeres, og blodprøvene gir funn som viser gallestase, til­ svarende som ved gallestein. Det kan også være lett hepatitt som ikke gir gulsott, såkalt anicterisk he­ patitt. VIRUSHEPATITT

Hepatitt hos mennesker fremkalt av hepatittvirus. med gulsott som fremtredende symptom: gulfarget hud og slimhinner som resultat av opphopning av gallefargestoffer i blodet pga. leverskade. Det er minst 5 ulike virusarter som ikke er nært beslekte­ de: hepatittvirus A. B, C. D og E. Hepatitt A virus er årsak til den vanlige, smitt­ somme, epidemiske formen av hepatitt, en forholds­ vis godartet infeksjon som kan forløpe med eller uten gulsott. Viruset finnes i den sykes tarminnhold og avføring, hvor det kan påvises i store mengder ved elektronmikroskopi, og smitten overføres of­ test ad såkalt fekal-oral vei: avføring fra den syke forurenser mat eller vann, og smitten skjer når ma­ ten spises eller vannet drikkes. Det er derfor særlig stor smittefare i områder med dårlig hygiene og hvor sykdommen forekommer ofte. Det anbefales der­ for vaksinering på forhånd hvis man skal reise til områder i Latin-Amerika, Asia og Afrika. Injek­ sjon med vanlig immunglobulin gir også beskyttel­ se for en viss tid. Inkubasjonstiden er 3-6 uker. Hepatitt A infeksjon gir ikke kronisk leversykdom eller smittebærertilstand. Hepatitt B virus smitter gjennom blod, plasmaprodukter, spytt og ved seksuell omgang. Smitten skjer f.eks. ved stikkskader med sprøytespisser som har vært brukt på infiserte pasienter eller når flere sprøytenarkomane bruker samme sprøyte (inokulasjonssmitte). Inkubasjonstiden er 3-6 måneder. Hepatitt B infeksjon kan gi kronisk hepatitt og smit­ tebærertilstand. Dette viruset kan finnes i store mengder i blodet og sees der i elektronmikroskop. Man ser dels typiske, sfæriske viruspartikler med diameter 42 nm. dels ser man mindre partikler og trådformede strukturer som foren vesentlig del sy­ nes å bestå av overflateantigener fra viruset. Slikt antigen er grunnlag for vaksine, enten fremstilt fra blod hos bærere av virus eller produsert med gen­ teknologi. Vaksinering er aktuell for særlig smitteutsatte, som noen kategorier av sykehuspersonell. Hepatitt C virus smitter stort sett som hepatitt B virus, og risikogruppene er de samme. Vaksine er ikke utviklet, og spesifikt immunglobulin mangler ogsa (1997). Inkubasjonstiden regnes til 6-8 uker og kronisk hepatitt utvikler seg ikke sjelden. Smit­ tebærertilstand forekommer også. Det beste fore­ byggende tiltaket er testing av blodgivere og kon­ troll av blodprodukter, slik det også gjøres overfor hepatitt B virus. Hepatitt D virus smitter som hepatitt B virus, men det er inkomplett virus og krever symbiose med hepatitt B virus. Forebyggende tiltak overfor hepa­ titt B virus vil derfor også beskytte mot hepatitt D virus. Hepatitt E virus smitter som hepatitt A virus og finnes særlig i utviklingsland hvor store vannbårne epidemier kan forekomme. ANDRE HEPATITTFORMER

►Cytomegalovirus kan gi hepatitt og forekommer også ved mononukleose. Lupoid hepatitt er en autoimmun sykdom, og det kan påvises autoantistoffer som ved ►lupus erythematosus disseminatus, LED, og sykdommen forekommer hyppigst hos yngre kvinner. I enkelte tilfeller av hepatitt kan det akutte sykdomsbildet være meget alvorlig. Det kan utvikles en sakalt fulminant hepatitt, som har stor dødelighet. KBo

Audrey Hepburn sammen med Re.\ Harrison i fil­ men My Fair Lady fra 1964. hepato-lentikulær degenerasjon, ►Wilsons sykdom, recessivt arvelig nervesykdom som ram­ mer hjerne og lever, skyldes defekt i kobberstoffskiftet. Hepburn [hebøm], Audrey, 1929-93, belgiskamerikansk filmskuespiller. Spilte småroller i bri­ tisk film da et møte med Colette førte til tittelrollen i Gtgz på Broadway. Hun fikk sitt filmgjennombrudd med Roman Holiday (Prinsesse på vift, 1953; Os­ car), og vant snart et stort publikum med sitt sjar­ merende spill i filmer som Billy Wilders Sabrina (1954) og King Vidors War andPeace (Krig og fred, 1956; som Natasja). Stor suksess med Breakfast at Tiffanys (Frokost hos Tiffany's. 1961), som Eliza Doolittle i George Cukors påkostede My Fair Lady ( 1964). og i Stanley Donens Twofor the Road (To må man være. 1967). Blant senere filmer kan nev­ nes Richard Lesters Robin and Marian (1976) og Steven Spielbergs Always (1989). Hepburn |hebø:n]. James Curtis, 1815-1911, amerikansk misjonær, virket som lege og misjonær i Japan 1859-92. Han ledet arbeidet med å overset­ te Det nye testamente til japansk (ferdig 1880) og utgav japansk-engelske ordbøker og grammatikkbøker. Han ble dekorert av den japanske keiseren. Hepburn |hebø:n|. Katharine, f. 1907, amerikansk skuespiller, en av amerikansk films betydeligste og mest særpregede karakferskuespillere. Filmdebut 1932, gjennombrudd i Morning Glory (1933; Os­ car). I 1930-årene spilte hun flere store roller i dra­ maer og lystspill, bl.a. kom hennes spesielle karakteriseringskunst ti! sin rett (Mary of Scotland (Ma­ ria Stuart, 1936). Bringing up Baby (Det ordner seg nok. 1938), og The Philadelphia Story (En nydelig historie, 1941); sistnevnte varen komedie hun had­ de feiret triumfer med på Broadway. Hennes popu­ laritet nådde sitt hoydepunkt med en serie filmer hvor hun spilte mot Spencer Tracy, bl.a. Woman of the Year (Arets kvinne, 1941). Adams Rib (Adams ribben, 1949) og Pat and Mike (Alle tiders jente. 1952). Hepburn fortsatte å levere bemerkede rolleprestasjoner gjennom 1950-og 1960-årene. bl.a. i The African Queen (Afrikadronningen. 1951 fLong Day 's Journey Into Night (Lang dags ferd mot natt, 1962), The Lion in Winter (Løven om vinteren. 1968; Oscar) og The Mad Woman of Chaillot (Den gale fra Chaillot. 1969). Hun spilte på nytt mot Tracy i Guess Who's Corning for Dinner (Gjett hvem som kommer til middag. 1967; Oscar). For rollen i On Golden Pond (Sensommer. 1982) vant hun sin fjer­ de Oscar-pris. Heppenheim [-haim] an der Bergstrasse, by i Tyskland. Hessen. 25 km sør for Darmstadt; 24 600 innb. (1994). Sentrum i et vindistrikt. Kursted, små­ industri. Mange bindingsverkshus, bl.a. det vakre rådhuset (1551). Bystatus 1318.

Hepplewhite fheplwait], George, død 1786. bri­ tisk møbelsnekker, en av Storbritannias mest be­ rømte møbelsnekkere på 1700-tallet. Utgav The Cabinet-Maker and Upholsterer's Guide og The Cabinet-Maker's London Book of Priees (begge 1788). den første med ca. 300 tegninger. Hans ar­ beider er oftest utført i mahogni og utmerker seg ved smekre dimensjoner og utsøkt materialbehandling. Ryggen er gjerne skjoldformet med spilt midtbrett, ofte smykket med strutsefjærmotiv eller ur­ ne. Hep Stars [- sta:z], The, svensk popgruppe dan­ net 1964 med vokalisten Sven «Svenne» Hedlund som forgrunnsfigur; Benny Andersson, senere ver­ densberømt med ABBA, var medlem 1964-68. Gruppen varen av Nordens mest populære i 1960årene, med suksesser som Cadillac, Farmer John og / natt jag dromde. Hedlund sluttet i 1969, og gruppen ble oppløst i 1973. Den har senere opp­ trådt sporadisk med skiftende besetning. Hepsø, Einar, f. 25. des. 1926 i Osen. Sør-Trøndelag, norsk fisker og politiker (A). Formann i SørTrøndelag Fiskarlag 1981-85. formann i Norges Fiskarlag 1984-94. Mangeårig medlem av repre­ sentantskap og salgsstyre i Norges Råfisklag, for øvrig en rekke tillitsverv innen fiskerinæringen. Medlem av Osen kommunestyre og formannskap; ordfører fra 1995. Tidligere medlem av fylkestin­ get i Sør-Trøndelag. hepta (gr.), tallet 7. heptakord (av hepta og gr. 'streng') (mus.), sjutonerekke, skala med sju toner innenfor oktaven (f.eks. durskalaen). Heptaméron [eptamerå] (av hepta og gr. 'dag'), en samling fortellinger skrevet av Marguerite d’Angouléme, dronning av Navarra (1492-1549). Som tittelen antyder, består boken av sju dagsberetninger som fortelles av et selskap som ligger værfast i Pyreneene under en oversvømmelse. For­ tellingene. som ble utgitt 1558-59. er preget av spenningen mellom erotiske temaer og et strengt protestantisk moralsyn. De er ofte humoristiske, rommer mange interessante opplysninger om seder og skikker i renessansetiden og inneholder en sterk oppvurdering av kvinnen. Forbildet er Boccaccios Decamerone. heptaner, flyktige organiske forbindelser i væskeform. De er hydrokarboner med formelen C7HI6, og tilhører alkanene. Ni isomerer er kjent. Den vik­ tigste ern-heptan (normal-heptan), med kokepunkt 98 °C, hvor molekylet inneholder en uforgrenet karbonkjede. N-heptan anvendes i referanseblandinger ved oktantallbestemmelse (har selv oktantall 0) som løsemiddel og i organisk-kjemisk syn­ tese. Heptaner finnes i råolje og kan renfremstilles ved fraksjonert destillasjon.

Katharine Hepburn i filmen Afrikadronningen fra 1951.

27

George Hepplewhite. Stol med skjoldformet rygg. Etter stikk fra Hepplewhites bok The CabinetMaker and Upholsterer ’s Guide, / 788. heptarki (av hepta og -arki), styre av sju perso­ ner eller riker, særlig brukt om de sju angelsaksiske småriker i England ca. 600-827.1 virkeligheten var det snart færre, snart flere enn sju. Hepworth |hepwø:|?|, Barbara, Dame, 1903-75, britisk billedhugger, en av de fremste i moderne britisk skulptur. Utdannet ved Royal College of Art, London, samtidig med Henry Moore. Hun delte bl.a. hans interesse for skjæringsteknikken i skulptur, i motsetning til modelleringsteknikken. Hennes tid­ ligste arbeider i tre og marmor utmerker seg ved sin naturlige enhet mellom materiale og form. Fra 1930-årene arbeidet hun med abstrakt skulptur, in­ spirert av naturen, og brukte særlig det hule rom som skulpturalt virkemiddel. Oftest er materialet finpolert og malt tre, mens hulrommene gjerne er gjennomskåret av hyssingplan. Hun utførte Dag Hammarskjølds minnesmerke Single form (1963. FN-bygningen i New York). Hennes Figure of Landscape (1968) er reist i Stavanger. Hun døde tragisk i en brann i sitt atelier. Hennes atelier og hage i Barnoon Hill, St. Ives i Cornwall er nå mu­ seum. - Litt.: B. H. The Complete Sculptures (196069). Hera, himmeldronningen i gresk mytologi, Zevs’ hustru, ekteskapets skytsgudinne. Etter de gamle episke dikt var hun også Zevs’ søster, datter av Kronos og Rhea; mor til Hefaistos og Ares, Hebe og Eileithyia. Hun skildres som majestetisk skjønn; bærer gylne sandaler og har sete i en gyllen tron­ stol. Av karakter viser hun seg ofte voldsom og er sjalu på Zevs; hun er trojanernes uforsonlige fien­ de. Hera ble dyrket over et stort område, men særlig på Peloponnes, i Argos, Sparta og Mykene. Et hovedtempe) lå i nærheten av Argos, smykket med et gull-elfenbensbilde, utført av Polykleitos. Opprin­ nelig er Hera Argos’ lokale guddom (her ennå ikke forent med Zevs), æret i bilde av en ku (Hera boopis). Et stort og meget gammelt tempel fantes på festplassen i Olympia, men særlig berømt var tem­ pelet på Samos. / billedkunst. Forskjellige statuer viser henne stå­ ende, med diadem og med septer i høyre hånd. En av de best kjente er Hera Barberini i Museo Nazionale Archeologico, Napoli. Kjente bystefremstillinger er den farnesiske Hera og Hera Ludovisi.

HERAKLES Heracleum (etter den greske sagnhelten Herakles), planteslekt i skjermplantefamilien, sekbjørnekjeks og ►tromsøpalme. Herad, tidligere kommune i Vest-Agder, oppret­ tet 1893 ved utskillelse av Spind, 1965 slatt sammen med Farsund, Lista og Spind til den nye Farsund bykommune. Utgjør i dag et sogn i Farsund kom­ mune. Navnet er trolig opprinnelig av norrønt lierad, 'bygd, grend’. Heradsbygd, tettsted i Elverum kommune, Hed­ mark. ved R v. 20 pa østsiden av Glomma. 14 km sør for Elverum tettsted; 360 innb. ( 1995). Navnetet trolig av norrønt herad, ‘bygd, grend’. Heradsbygda, tettsted i Ringerike kommune. Buskerud, like nordvest for Hønefoss; 2512 innb. (1995). Boligområde. Heradstveit, Daniel, f. 4. sept. 1940. norsk sam­ funnsforsker, dr.philos.. bror av P. 0. Heradstveit. Var forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk In­ stitutt 1975-85 og direktør 1979-81; siden 1985 har han vært forsker. 1985-95 professor II i sammen­ lignende politikk ved Universitetet i Bergen, siden 1995 også rådgiver i Statoil. Heradstveits forskning er knyttet til Midtøsten-spørsmål og mer generelt til politisk kommunikasjon. Han har bl.a. publisert The Arab-lsraeli Conflict. Psychological Obstacies to Peace (1979. dr.avh.). Norsk Utenrikspolitikk (red. med J. J. Holst. 1985). Politisk kommunika­ sjon: introduksjon til semiotikk og retorikk (med T. Bjørgo. 2. utg. 1992) og Etnisk nasjonalisme. Kon­ flikter i Kaukasus og Sentral-Asia (med A. Gran­ nes, 1994). Heradstveit, Per Øyvind, f. 26. mai 1932 i Skjold i Ryfylke, norsk journalist, bror av D. Heradstveit. Programsekretær i NRK 1956. knyttet til Fjernsy­ net fra 1961. som redaksjonssekretær i Opplysnings­ avdelingen fra 1972. programredaktør fra 1983. NRKs korrespondent i London 1987-92. Program­ redaktør for Faktaavdelingen. Fjernsynet 1992-96. Har bl.a. utgitt: Hemmelige tjenester (1973), De medskyldige. Israelsk etterretning og mordet på Lillehammer (1974), Spionasje og infiltrasjon i in-

Barbara Hepworth. Toledo. 1957. Tre med ståltråd. høyde 90 cm. Privat eie.

Hera. Romersk kopi av en gresk byste fra 400-tallet f Kr. dust rien (1976), Einar Gerhardsen og hans menn (1981), En liten mikrofon i en stor verden (1992). Herakleia, navn på en rekke greske byer i oldti­ den som var oppkalt etter Herakles. Herakleia i Lucania, ved Taranto-bukta i Sør-Italia, nå Policoro. anlagt på det ødelagte Siris’ by­ mark 432 f.Kr.. men bosetting allerede fra 700 f.Kr. Her vant kong Pyrrhos en seier over romerne 280 f.Kr. En betydelig by i keisertiden. Herakleia Lynkestis (nåv. Bitola i Makedonia), trolig grunnlagt av Filip 2 på 350-tallet f.Kr. Var et viktig kommunikasjons- og administrativt sentrum i romertiden. Herakleia Minoa, på sørkysten av Sicilia, grunn­ lagt pa 500-tallet f.Kr. av Selinus. Byen ble flere ganger inntatt av karthagerne. Herakleia Trakhinia, grunnlagt 426 f.Kr. av spartanerne, hadde sin storhetstid som medlem av det aitoliske forbundet pa 200-tallet. Herakleia ved Latmos, nåv. Bes Parmak i sørvestTyrkia, ved foten av fjellet Latmos. Bymuren fra ca. 300 f.Kr. er et av de best bevarte eksemplene på hellenistisk befestningskunst. Herakleia ved Pontos(nå Eregli), Lilleasia, i Bithynia ved sørkysten av Svartehavet. Kolonien ble anlagt av folk fra Megara ca. 560 f.Kr., var en bety­ delig havneby som hadde sin blomstringstid på 300tallet f.Kr. Herakleides/A/ Pontos, ca. 388-ca. 315 f.Kr., gresk filosof, elev av Platon og Aristoteles; var den første som mente at Jorden dreide seg om sin egen akse. Herakles, den mest populære av grekernes hero­ er, idealet for mannsmot og fysisk styrke, sønn av Zevs og Alkmene. Tilsvarer Herkules i romersk mytologi. Herakles’ tolv storverk. Hera hatet ham, og ved hennes renker kom han i tjeneste hos den svake og feige kong Evrysthevs i Argos. Etter oppdrag fra ham utførte Herakles sine tolv storverk: 1) kvalte løven ved Nemea i Argolis, 2) drepte den mangehodede hydra (vannslange) ved Lerna i Argolis, 3) fanget villsvinet som herjet ved fjellet Erymanthos i Arkadia, 4) fanget Artemis' hind med de gylne horn og kobberklover på fjellet Keryneia i Akhaia, 5) rengjorde fjøset til kong Augeias i Elis, 6) tem­ met den ildsprutende tyr hos kong Minos på Kreta, 7) skjøt ned de menneskeetende fugler ved den stymfaliske sjø i Arkadia, 8) fanget Diomedes' menneskeetende hester i Thrakia, 9) hentet amasonedronningen Hippolytes vidunderlige belte. 10) hentet kjempen Geryonevs’ bøling (scenen gjerne henlagt til det sørlige Spania), 11) hentet hespe-

HERAKLES PA SKILLEVEIEN

Herakles henter Kerberos opp fra Hades. Frem­ stilling på en gresk amforafra ca. 515 f.Kr. Louvre, Paris.

ridenes gullepler i det fjerne vest, 12) hentet helveteshunden Kerberos opp fra Hades. For den siste og tyngste strid fikk han himmelen til lønn og Hebe til hustru i Olympen. Det fortelles også om andre episoder fra Herakles' liv. I et anfall av vanvidd drepte han sin hustru Megara og deres barn. Som soning lot han seg sel­ ge som slave til Omfale i Lydia. Hans siste hustru Deianeira ble mot sin vilje årsak til hans død ved å sende ham en forgiftet skjorte, og under ulidelige smerter besteg han bålet på Evboia. Mange greske adelsætter og også den makedonske kongefamilie regnet ham som sin stamfar. I gresk diktning og billedkunst spiller Herakles en stor rolle: Sofokles’ Kvinnene i Trakhis, om hans død. Evripides' Den vanvittige Herakles dreier seg om forholdet til Megara. i Evripides' Alkestis, der han redder Alkestis fra dødens grep, har han bur­ leske trekk. Filosofene idealiserte ham (sekHerakles på skilleveien), og for kynikerne og stoikerne ble han eksempelet på utholdenhet og stod som menneskeslektens velgjører. Vasemaleri og skulp­ tur skildrer hans bedrifter og muskuløse skikkelse med løvehuden og køllen som attributter i et utall fremstillingen Litt.: C. K. Galinsky: The Herakles Theme (1972). Herakles på skilleveien, moraliserende fortel­ ling av sofisten Prodikos, bevart i Xenofons gjen­ fortelling (Memorabilia 2.1) fra 300-tallet f.Kr. Fortellingen beretter at den unge Herakles en dag på sin vei møtte to kvinner, den ene av venner kalt Lykksalighet. av uvenner Lasten, sminket og oppstaset. den andre Dyden, med edel skikkelse og i enkel drakt. Begge ville vinne ham. Herakles fulg­ te den siste, skjønt hun lovet ham møye og arbeid, men gjennom dette også alt godt og menneskelig stort. Herakles tok hennes råd til rettesnor for sitt liv. Herakles' soyler, i oldtiden navn på de to for­ berg nord og sør for Gibraltarstredet (i nord Calpe, i sør Abyle) etter sagnet reist av Herakles, da han drog vestover for å hente kjempen Geryonevs’ ok­ ser. For grekerne stod Herakles' søyler som gren­ sen for det farbare hav. heraklider, i gresk mytologi Herakles’ ætlinger, særlig hans sønn Hyllos’ etterkommere i tredje ledd, Temenos, Kresfontes og Aristodemos. Det var blitt spådd Hyllos at heraklidene skulle gjenerobre Peloponnes, som Herakles hadde vunnet og hans sønn forgjeves hadde søkt å holde på ved våpenmakt. Dorerne, som etter tradisjonen skal ha hatt herakli­ dene som ledere, påberopte seg dette sagnet for å

28 rettferdiggjøre sin erobring av Peloponnes; spartanemes konger regnet heraklidene som sine forfed­ re. Heraklion, by i Hellas, se ►Iraklion. Heraklios, Herakleios, 575-641, bysantinsk kei­ ser 610-641. sønn av eksarken i Karthago. Herak­ lios fordrev Fokas 610 og ble utropt til keiser. Prøv­ de energisk å motvirke den indre og ytre oppløs­ ning; han slo 628 perserne, som hadde erobret sto­ re deler av riket. Derimot gikk Spania tapt, og sla­ verne trengte frem i nord, dessuten begynte araber­ nes angrep. I hans regjeringstid mistet latinen sin offisielle status i det bysantinske riket, og Herakli­ os selv kalte seg basileus (gr., ‘konge’). Heraklit (gr. Herqkleitos), ca. 544-475 f.Kr., fra Efesos, gresk filosof, beskrev sin lære i et prosa­ verk Om naturen, som det er bevart bruddstykker av. Uttrykksformen har gitt rom for mange tolknin­ ger, og Heraklit ble tidlig kalt «den dunkle». Sene­ re het han også den gråtende filosof (motsatt den leende Demokrit). Heraklit lærte at «alt flyter» (gr. panta rhei), «man kan ikke to ganger gå ned i den samme elv», og fremhever altså den evige skiftning, motsatt eleatene. Av og til nevner han «den evige ild» som det stoff som alt var fremstått av og alt igjen ble oppløst i; ild blir til vann, vann til jord og omvendt; jord til vann, vann til ild. Han kalte krigen far til alle ting; alle forandringer beror på motsetninger. Heraklit var individualist på sin hals, sterkt kritisk overfor all autoritetstro. Han har hatt stor innflytelse på senere tenkning (stoikerne), like ned til våre dager. Fragmenter samlet i H. Diels’ Fragmente der Vorsokratiker (5. utg. 1934-37). heraldiker (etymologi, soherold), våpengransker. heraldikk (til herold), læren om skjoldmerkerog våpenskjold. Heraldikk i vid betydning omfatter både et utvik­ let våpen- og flaggvesen og visse andre offentlige høyhetstegn eller kjennemerker, dessuten enkelte offentlige seremonier av militær eller annen karak­ ter. Se også ►flagg, ►mynt, ►segl og ►symbol.

Våpenmerket hørte opprinnelig til krigerutrustningen, og var malt på skjoldet, båret på kappen eller våpenfrakken eller på hestens skaberakk. Våpenet fremtrer oftest i form av skjold eller flagg (banner, fane); normalt får skjold og flagg samme innhold. For at det skal foreligge et våpen, må komposisjo­ nen være vedtatt som et fast og varig kjennetegn for en bestemt person, ætt eller institusjon (nasjon, by, kommune, kirkesamfunn). Våpen vesenet har således både en estetisk og en juridisk side, idet våpnene er gjenstand for eiendomsrett og er vernet av lover og traktater. Grunnreglene for konstruksjon av et våpen er dis­ se: Våpenet skal bare inneholde ett motiv (enten en geometrisk deling av skjoldflaten eller et frittstå­ ende dyr el.l.) og skal bare ha ett metall og én farge (tinkturer). Dette krav til enkelhet må overholdes for alle primærvåpen (grunnvåpen), idet kombina­ sjoner først inntrer når det konstrueres unionsvåpen eller sekundære våpen for yngre slektslinjer o.l. Tinkturer. De to tinkturer som blir satt sammen til et våpen, bør velges blant følgende seks: gull, sølv, rødt, blått, svart og grønt. Opprinnelig regnet man med flere enn seks tinkturer, fordi hermelin og gråverk ble brukt in natura på skjoldene og således dannet to ekstra tinkturer. Purpur, orange og brunt har også vært brukt. Den eldste heraldikk brukte lite svart og svært lite grønt. Gull (= gult) og sølv

Heraldikk. 1. De vanligste heraldiske farger (tink­ turer) og de tilhørende skravurer som indikerer fargene.

gules (rød)

UTBREDELSE

Oppfatningen av heraldikkens område og innhold skifter med tid og sted. Mer eller mindre utviklede former for heraldikk finnes hos de fleste folk og kulturkretser i gammel og ny tid. Et vel utviklet heraldisk system er det europeiske, som har holdt seg i 800 år og har bredt seg til andre verdensdeler. Et annet særegent system er det japanske; se ne­ denfor. Flere trekk i den kristne, europeiske heral­ dikk, som løver og ørner m.m.. kan sammenlignes med den sumeriske, som var uttrykk for en statsorganisasjon. I det gamle Egypt fantes før og gjen­ nom hele faraotiden en rik faneheraldikk, som re­ presenterte guder, kongen, riket, embetsmenn og provinsene og ble brukt liturgisk og militært. På de runde hellenske krigerskjold i antikken stod en en­ kelt silhuettmessig figur, i de aller fleste tilfeller et dyr fra land, sjø eller luft. Den romerske republikk og de romerske keisere hadde sine militære faner og den østromerske hær utviklet en skjoldheraldikk. Det prekolumbiske Sentral-Amerika hadde en rik heraldikk; aztekiske krigerhøvdinger førte fargestrålende standarten hode- og draktpynt. hjelmtegn som viste militær rang, og runde skjold med personlige merker som var laget av fargede fjær eller malt. Stammer og klaner hadde særlige merker for at venn kunne skjelnes fra fiende og høvdingen fra den menige soldat.

gules (rød)

III azure (blå)

vert (grønn)

i i i i H i i i i i i i i

GRUNNREGLER

Heraldikk i snevrere betydning konsentrerer seg om våpenet og blir gjerne betegnet som vitenskapen om våpen og kunsten å konstruere og forme dem. Med våpen forstås i europeisk heraldikk et billed­ lig kjennetegn i farger, konstruert etter bestemte regler og opprinnelig bestemt til å brukes i friluft.

pourpre (purpur)

sable (svart)

sable (svart)

ermine (hermelin)

HERALDIKK

29

2. Delelinjer som er vanlig brukt på våpenskjold.

(= hvitt) kalles metaller, de andre tinkturer kalles farger. Skal et våpen inneholde mer enn ett metall og én farge, må det foreligge særlige grunner. Me­ tall må ikke grense mot metall og farge ikke mot farge. Unntak finnes i visse tilfeller, f.eks. der det gjelder en liten del av en grenselinje eller ved frem­ stilling av et dyrs bevæpning (klør, tunge, tenner, horn osv.). Et våpen må fullt tydelig kunne frem­ stilles alene ved hjelp av tinkturflater, uten hjelp av noen slags tegning med strek eller skygging. Disse lover skyldes dels praktiske krav om at våpenet skal kunne oppfattes på lang avstand og at det ikke må være tvil om hva det forestiller, dels de estetiske krav til en høytidelig virkning. Fargene må være ubrutte og lysende: rødt er sinober, blått er rent himmelblått (coelinblått). I svart/hvitt-illustrasjoner av våpen skal fargene antydes ved et skraveringssystem fra 1600-tallet. Se fig. 1. Figurer. Vesteuropeisk heraldikk er konsekvent bygd på fargen. Ut over de grunnleggende fargereglene finnes et strengt system for de figurer som et våpen kan inneholde. For å oppnå den største fargevirkning har heraldikken holdt seg til de enkleste figurer. Våpenet (skjoldet, flagget) inneholder en­ ten en såkalt heraldisk eller en «alminnelig» figur. De første blir dannet ved delelinjer som trekkes fra våpenets ene rand til den andre; de siste er dyr, plan­ ter, himmellegemer, fantasivesener og gjenstander eller deler av dem, som regel stilt fritt i feltet, un­ dertiden vokser de inn fra skjoldrammen. De mest brukte delelinjer er gjengitt i fig. 2. Linjene kan trekkes loddrett, vannrett eller diagonalt og kan dele våpenet i to eller flere stykker. Ved kombinasjoner fremkommer kors, sjakkmønster osv. Alt i alt gir anvendelse av delelinjer anledning til å skape et nær sagt ubegrenset antall våpen, som likevel har en­ kelt og klart innhold. Se fig. 3. Variasjonenes antall økes ytterligere ved valg av forskjellig farge. De «alminnelige» figurer gir ikke så mange variasjoner og omfatter i den eldste heral­ dikk egentlig nokså få, men utpregede motiver: dra­ ke, løve, bjørn, hund, hjort, svin, ørn, svale, delfin, muslingskall, arm, skanke, bjelke, sparre (vinkel), rose, lilje, måne, stjerne, pil, anker osv. Ved å holde motivkretsen knapp, var man alltid viss på å kjenne igjen figurene. Også av artistiske hensyn fant man det betenkelig å tilføre heraldikken for mange slags bilder. I stedet valgte man ulike antall og plasserin­ ger av motivene. Dyret kan for eksempel være opp­ rett eller gå på fire, antallet kan varieres eller man gjengir bare en del av dyret. God heraldikk bruker ikke sammensatte motiver i et grunnvåpen, det vil si i et våpen som ikke er avledet av et (eller flere) eldre. Stilisering. Heraldisk stil er ornamental-dekorativ og krever at dyr, planter og gjenstander tegnes størst mulig i forhold til feltet og i flatestil med sterk poengtering av de mest eiendommelige trekk i sil­ huetten. Å fremstille skjoldbiIder etter naturen el­ ler et zoologisk album er som regel absolutt feilak­ tig. Perspektiv brukes ikke; man forstørrer små og tynne deler; det mest karakteristiske ved bildet gjen­ gis unaturlig kraftig og stort. Et heraldisk tre har

ikke et ubestemt antall blad, men får f.eks. fem sto­ re blad som tydelig viser treslaget. Det opereres bare med faste typer; våpenbildet kan således være bor­ gen. men ikke en bestemt borg. Beskrivelse. Når et våpen skal skapes eller fast­ settes ved offisiell registrering, skjer det alltid ved en kort beskrivelse (definisjon, «blasonering») som bare angir våpenets innhold, men ikke fastslår for­ men («rødt med sølv isbjørn»). Formen er fri og må lempe seg noe etter tidsstil, materiale, størrelse og plassering. Terminologien, dvs. de faste navn for våpenfigurene m.m. i skjoldet, har fått den ri­ keste og mest logiske utforming på fransk, og be­ stemmelsen av ethvert våpen kan sikrest gis på fransk eller med støtte i dette språk. HISTORIE

Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-tallet, fremskyndet ved korstog og turnerin­ ger, og ble særlig utformet av det franske ridder­ skap og av heroldene, som førte lister og kontrol­ lerte skjoldene foran turneringene. Opprinnelsen må søkes i de foregående århundrers lansemerker, hjelmprydelserog tilfeldige skjoldbemalinger, som nå ble systematisert på forbausende kort tid. Opp­ byggingen forelå fullt ferdig i første del av 1200tallet, støttet til våpenregistre og til en bestemt ter­ minologi. som siden har vært en hovedbetingelse for å fastholde systemet. Et forhold som påskyndet utviklingen var at med 1100- og 1200-tallets rust3. Øverst: Vanlige skjolddelinger. - Nederst: Sam­ mensatte våpen (alliansevåpen) kan bli ganske kom­ pliserte. Det er vanlig å referere til de enkelte deler av skjoldet med navn hentetfra den klassiskefranske heraldiske terminologi.

kvadrert (firedelt)

skråbjelke (sinister)

sparre

* I et delt hovedskjold kalles det midtre feltet hjertestedet.

ninger var krigerens ansikt helt dekket av hjelmen; ved å anta en fast utsmykning av rustningen viste han hvem han var. Det merke han valgte seg, bar han på skjoldet og lansefanen og etter hvert også på kjortel og hesteklede. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på forskjellig vis ragende opp fra hjelmen. På hjelmen kunne stå noenlunde sam­ me merke som i skjoldet, men ofte noe annet som skapte variasjon eller differensiering; hjelmtegnet kunne gis fantastiske former, mindre regulert enn skjoldtegnet. Denne anvendte heraldikk varte til ut på 1500-tallet, da de virkelige kamp- eller turneringsskjold gikk ut av bruk. Skikken å gi et bilde av ridderens skjold og hjelm på hans segl og gravstein m.m. holdt seg imidlertid fortsatt. Når man i senere tid gjengir et våpen i skjoldform (tegnet, malt, skulptert) uten å avbilde en person som bærer det, tilføyes gjerne bildet av en hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede, eller krone, ordenskjeder og skjoldholdere. Det hele heter da Les Armoiries (eng. Coat of Arms), se fig. 4; skjoldet alene kalles Les Armes (eng. the Arms), se fig. 5. På norsk har vi bare det ene ord våpen, som må omfatte både det enkle vå­ pen og våpen med attributter. Skjoldenes form har skiftet etter stilartene. På 1900-tallet brukes oftest det trekantede (gotiske) kampskjold fra 1200-tallet eller den noe yngre ty­ pe som er et nedentil avrundet rektangel. Ruteformen viser at man har for seg en kvinnes våpen, en form som heraldikken fra ca. 1500 har overlatt kvin­ nekjønnet fordi kampskjold aldri hadde slik fasong. Forholdene med våpenskjoldets ledsagende attri­ butter berører ikke heraldikkens grunnregler, men har desto mer å gjøre med dens konvensjonelle reg­ ler og med smak og stilhistorie. Som spydbanner og flagg ble våpenet også tatt i bruk til skips. Fra skipsflagg fører linjen frem til de moderne staters nasjonalflagg. Opprinnelig var våpenet knyttet til den enkelte mann, men ble etter hvert til et slektsmerke. Når en slekt døde ut, ble våpenskjoldet knust og lagt i gra­ ven sammen med slektens siste mann. Deretter kun­ ne våpenet bli et territorialmerke for de områder slekten hadde eid; på den måten fremkom mange riks- og provinsvåpen. Også borgerklassen antok til dels våpen og dessuten de fleste republikker, bysamfunn, laug, kirker, klostre. I visse tilfeller, f.eks. for å kjennetegne yngre slektslinjer, ble grunnvåpenet endret ved et eller annet bitegn etter be­ stemte regler som varierer i de forskjellige land. Variasjoner av et våpen skyldes svært ofte et vasalI itetsbånd. For å markere at en våpenbærer var uekte født, ble det gjerne brukt en skråbjelke som krysser våpenet oppover mot høyre (bar sinister). Innenfor engelsk heraldikk ble det gjerne plassert en turnérkrage over våpenet for å angi det samme. Et forhold som enda sterkere bidrog til å frem­ bringe sammensatte og kompliserte våpen, er føl­ gende: Når to slekter eller territorier ble forent ved giftermål, ønsket man ofte å bevare begges våpen, og forente dem da til et unionsvåpen laget av to felter, eller av fire (kvadrering) med det fornemste våpen i 1. (og 4.) og det andre i 2. (og 3.) felt. Den­ ne utvikling, som kan spores alt på 1200-tallet, skjøt fart etter som virkelige kampskjold begynte å vike plassen for en sigi 11- og papirheraldikk, som frem­ brakte et rikt dokumentmateriale for ettertidens his­ torie. Fra 1300-tallet forekommer det at man midt på skjoldet gjengir et mindre ►hjerteskjold, og man kunne mellom dette og hovedskjoldet innskyte et mellomstort midtskjold. Disse ekstraskjold kan ha slektens opprinnelige våpen, stamvåpenet, og territorievåpen. Det fornemste våpen vil vanligvis være plassert i hovedskjoldets 1. felt. Våpnene var opprinnelig selvtatt, men regulert av herolder. Gavebrev og overenskomster fra tidlig tid viser at eierne selv kunne ordne videre med eien­ domsretten. Fyrstene tiltok seg fra 1200- og 1300-

HERALDIKK

30

og originale hjelmer, skjold og bannere. Se fig. 6 og 7. Heraldiske motiver har gjennom tidene spilt en stor rolle i dekorativ utsmykning, og finnes igjen i arkitektoniske detaljer, på gjenstander, kjøretøyer o.l. De politiske endringene i Øst-Europa fra slut­ ten av 1980-årene har ført til en voldsom oppbloms­ tring av interessen for heraldikk i disse statene. FASTSETTELSE AV VÅPEN

4. Det felles store våpen for keiserdømmet Østerri­ ke og kongeriket Ungarn i den versjon som ble brukt under keiser Franz Joseph 1. En svart, kronet, tohodet ørn på gull bunn. Over ørnen svever den øst­ errikske keiserkrone, og i klørne holder den rikssverd, septer og rikseple. På ørnens brystskjold se­ es huset Habsburgs stamvåpen — Habsburg, Øster­ rike og Lothringen. Om halsen har ørnen ordenskjederfor de keiserlige ridderordener: Øverst Jernkroneordenen, den militære Maria-Theresiaorden og Franz-Josephordenen, så følger den ungarske St. Stefansorden, Leopoldsordenen og nederst den Gyl­ ne Vlies. På ørnens vinger er festet territorialvåpen. Merk de forskjellige rangkroner på skjoldene. Våpenet øverst til venstre representerer kongeriket Ungarn (den ungarske Stefanskrone er brukt som heraldisk krone), så følger kongeriket Galizien, erkehertugdømmet Østerrike unter der Enns, erkehertugdømmet Østerrike ob der Enns, hertugdømmet Steiermark, fyrstegrevskapet Tirol, hertugdømmene Kdrnten og Krain, markgrevskapet Måhren og hertugdømmet Øvre og Nedre Schlesien, stor­ fyrstedømmet Siebenburgen, byen Ragusa og øverst til høyre, kongeriket Bbhmen (den bøhmiske Wenzeslauskrone er brukt som heraldisk krone). 1 kei­ serdømmet Østerrikes våpen inngår flere felter som ikke er vist her og som representerer keiserens forskje 11 ige te r ri to rier.

tallet a utstede eller la heroldkollegiene utstede våpenbrev til hjemmel for at et bestemt våpen tilhørte en viss ætt eller institusjon. Våpenbrev fra de nor­ diske unionskonger er kjent fra begynnelsen av 1400-tallet; de eldste er utstedt av Erik av Pommern. Lærebøker i heraldikk er bevart fra samme tid. og fra 1500-tallet finnes en trykt heraldisk lit­ teratur som vokste til stor bredde på 1600-tallet. Heraldikken ble fra ca. 1400 komplisert hos hoff og adel, og samtidig ble den popularisert for de bre­ de masser og tapte den strenge kunstneriske disi­ plin den var grunnlagt på. Tegnemåten ble influert bl.a. av urolig barokkstil. senere av yngre, til dels naturalistiske tidsmoter. Grunnsystemet forble li­ kevel uendret. 1 senere år har man søkt å heve nivået på den of­ fentlige bruk av heraldiske motiver ut fra et histo­ risk studium av den eldste heraldikken. Viktig for kjennskap til denne er særlig de engelske, neder­ landske. tyske og italienske våpenregistre fra 1200til 1400-tallet. hvorav hittil bare en del er publisert i trykk. Kilder til heraldikkens eldre historie er el­ lers krønikeillustrasjoner. segl og gravmæler m.m.

Norge. I Norge ligger ansvaret for den offentlige heraldikken, som omfatter riksvåpenet og våpen for primærkommuner og fylkeskommuner, hos Kom­ munal- og arbeidsdepartementet, med Riksarkivet som sakkyndig instans. Utenriksdepartementet har en heraldisk rådgiver, som også fører tilsyn med bruken av riksvåpenet og kronede statlige emble­ mer. Om fastsettelse av og rettsvern for slike vå­ pen. se ►fylkesmerke, ►kommunevåpen. ►Norge (flagg, våpen og segl). Det finnes ikke en tilsvaren­ de fastsettelses- eller godkjenningsordning for pri­ vate våpen (slektsvåpen), men et visst rettsvern, som kan utledes av den alminnelige lovgivning, f.eks. varemerkelovgivningen. Andre land. Offentlig heraldikk styres i de fleste land etter de samme prinsipper som i Norge. 1 land som fortsatt har en sterk tradisjon for adels- og andre slektsvåpen. finnes det ofte egne institusjoner som styrer den private heraldikken; disse kan være heleller halvoffentlige eller helt private. I noen lander ansvaret for så vel offentlig som privat heraldikk lagt til én og samme institusjon, jfr. det tidligere ►riksheraldiker-embetet i Sverige og College of Arms i Storbritannia. Se også ►herold. JAPANSK HERALDIKK

I sin systematiske utformning og bruk er den japan­ ske heraldikken minst jevngammel med Vest-Europas og har spilt like stor eller større rolle enn denne gjorde i middelalderen. Våpenmerket, mon, repre­ senterte en familie eller enkeltperson, opprinnelig innen føydal-, hoff- og militæradelen, senere hos al-

6. 1) Markgreve Otto 2 av Brandenburg, fra segl 1202. 2) Eirik Magnusson, 1289. Fra seglrevers; fremsiden har kongen i kroningsskrud på trone. 3) Engelsk admiralskip med kongevåpenet i seilet, fra segl 1395. le stender. Man fastholdt merkets idé, å fremheve individet og slekten, idet man unngikk å danne kor­ porasjons våpen. Heller ikke dannet man sa sammen­ satte våpen som i europeisk dekadanse-heraldikk. I japansk heraldikk er blomster og blad de vanligste motiver og får utallige og fint avstemte variasjoner; se fig. 8. Hertil kommer mange geometriske figurer, dessuten fugler, sommerfugler og gjenstander, mens firbente dyr spilleren minimal rolle. Nærbeslektede familier kunne ha samme våpenfigur med en liten forskjell - de keiserlige prinser fikk bruke keiserens krysantemumvåpen med 14 i stedet for 16 kronblad. Det japanske våpen ble satt på faner og standartspis-

5. En del kjente europeiske adelsslekters våpen. 1) Rantz.au (holsteinsk uradel). 2) Brahe (dansk uradel, svensk grevelig). 3) von Schwerin (mecklenburgsk uradel, svensk grevelig). 4) Bieike (dansk uradel, svensk grevelig). 5) Thott (dansk uradel, svensk grevelig). 6) Losnaætten (norsk uradel). 7) Rudbek (sønderjydsk uradel), Reventlow (holsteinsk uradel, dansk grevelig). 8) Byron (engelsk/fransk uradel). 9) Spend (dansk uradel). 10) Chandos (engelsk, barontittel). 11) Klanen Campbell (skotsk uradel, hertuger av Argyll). 12) Balliol (skotsk uradel). 13) Anthony Bek, biskop av Durham. 14) Ekbrikt Jonsson (norsk adelsmann, 1357). 15) Schanche (norsk uradel). 16) Galtung (norsk uradel). 17) Tre Rosor (svensk, grevelig). 18) Tordenstierne (norsk adel, 1505). 19) Hertugene av Bourbon. 20) Colonna (romersk fyrstelig). 21) Medici (storhertuger av Toscana).

1. Rantzau

2. Brahe

3. von Schwerin

4. Bielke

5. Thott

6. Losnaætten

7. Rudbek, Reventlow

Wir W'. WU :■ 8. Byron

9. Spend

15. Schancke

16. Galtung

10. Chandos

11. Campbell

12. Balliol

17. Tre Rosor 18. Tordenstierne 19. Bourbon

13. Anthony Bek

14. Ekbrikt Jonsson

20. Colonna

21. Medici

HERBART

31

7. Originalt skipsflagg (Mariakirken i Liibeck) fra slaget ved København 1427. Kong Eriks danske unionsvåpen i form av dannebrogskorset, med Dan­ marks. Sveriges, Norges og Pommems våpen. For­ an våpenet har skipets eier tilføyd Maria og St. Ja­ kob. ser. på skipsflagg og seil, på kappe, hjelm, lakkhatt. sverd, panser, stigbøyler, sal og hestedekken. på si­ vile hoffklær og på dameklær. på teltlignende for­ heng og på bruksting og i sigiller, altså en like allsi­ dig anvendelse som i Vesten. Merket ble ikke så ofte satt på skjold. Som regel har merket ingen fastlagt farge som bakgrunn, og i det hele har merkenes far­ ge ikke den betydning som i Vest-Europa. Hvis mer­ ket har en omramning. er dennes form fiksert og be­ tyr noe for identiteten. Mens hvert europeisk våpen er et motiv med til dels store variasjonsmuligheter i tegningens form, er det japanske mer bundet til én fastlagt tegning. Japansk heraldikk er eksakt, men intim, og ikke i samme grad som den europeiske be­ regnet for fjernvirkning. Litt.: Generelle verker: Siebmachers Grosses und allgemeines Wappenbuch (over 90 bd. 1854-1972); A. C. Fox-Davies: The Art of Heraldry (1904. faksimileutg. 1986). A Complete Guide to Heraldry (1909. ny utg. 1969); H. Trætteberg: Heraldiske farvelover(Meddelanden fran Riksheraldikeråmbetet 1938); A. Zappe: Grundriss der Heraldik (1968); C. A. von Volborth: Alverdens heraldik i farver (1972). The Art of Heraldry (1987); O. Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning (1976); Heraldisk tidsskrift (utg. av Skandinavisk heraldisk selskap 1960 ff.); Kulturhistorisk leksikon for nordisk mid­ delalder (1956-78), særlig bd. 6. - Enkelte land: Norge: H. Trætteberg: Offentlig heraldikk i Norge 1921-1975 (1975, utstillingskatalog); H. A. K. T. Cappelen: Norske slekts våpen (1969), Norske kom­ munevåpen (sm.m. K. Johannessen, 1987); H. L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel (1978). - Danmark: S. T. Achen: Danske adelsvåbener (1973). Dan­ marks kommunevåbener (1982). - Sverige: C. G. U. Scheffer: Svensk vapenbok for landskap, lån och stader (1967); P. Andersson: Heraldiska våpen i Sverige (1989); J. Raneke: Svensk adelsheraldik (1990). - Riksvåpen: W. Smith: Flags and Arms Across the World (1980).

8. Japansk heraldikk. A) og B) Keiserhusets to vå­ pen, krysantemum, gull, og paulownieblomst, fiolblå. C) Shogunætten Tokugawa, en ættegren. Stokkroseblad, formen varierer for de forskjellige ættegrener. D) Grener av Daimyo-ætten, Abe, Tani og flere. En skive. En rød skive på Tokugawa-shogunens skipsbanner ble Japans nasjonalflagg 1870. E) En gren av Daimyo-ætten, Abe. Ring. F) Dai­ myo-ætten So. Slangeøye.

Heraldische Raad, belgisk statsinstitusjon, opp­ rettet 1844. med oppgave å forvalte adelsstandens rettigheter. Rådet fører adelsmatrikkelen. utformer våpenskjold, utsteder adels- og våpenpatenter, og avgjør stridigheter om titler og adelige rettigheter. Det påser også at offentlige og adelige våpen ikke misbrukes. Heramb, Thore, f. 29. des. 1916 i Oslo, norsk maler, elev ved Statens Kunstakademi under Jean Heiberg 1939-40. Han vakte stor oppmerksomhet da han i 1947 vant konkurransen om utsmykningen av Akers herredshus med Fossen (ferdig 1948) som har motiv fra Akerselva, holdt i en kantet, stramt forenklet stil med svarte konturer og store fargeflater. Fra en figu­ rativ uttrykksform utviklet han etter den annen ver­ denskrig en forenklet, geometrisert stil frem til en abstrakt uttrykksform. Impresjon ismen og norsk koloristisk landskapskunst betydde mye for ham. Som impresjonistene malte han mest ute. direkte foran motivet. Naturen er alltid utgangspunkt, men det fer­ dige bildet blir en abstraksjon. Han har utført karton­ ger til Brit Fuglevaags billedtepper. Herand, tettbebyggelse i Jondal kommune. Hor­ daland. med Herandsholmen. gjestgiveri fra 1754. Gammelt tingsted og handelsplass. bronsealderristningerpa Bakko. Båtbyggeri. Herat, by i vestlige Afghanistan, ved elven Hari Rud, ca. 640 km vest for Kabul; 177 300 innb. (1988). flesteparten tadsjiker. turkmenere og usbeker. Herat ligger der viktige karavaneveier krysser hverandre og har alltid vært en viktig handelsplass med stor strategisk betydning. Den ligger i en frukt­ bar og veldyrket dal med kunstig vanning, og er kjent for teppeproduksjon og annet kunsthåndverk. Byen er omgitt av en veldig mur med mange tårn og porter. De praktfulle bygninger fra timuridenes tid er delvis sterkt forfalt. Historikk. Aleksander den store anla en gresk ko­ loni i den dengang all gamle by. og den ble kalt Alexandreia Areion. I 652 erobret araberne Herat. Den ble plyndret og ødelagt av tyrkere og mongo­ ler på 1100- og 1300-tallet, men under fyrster av Timurs ætt, ca. 1500, hadde byen en glansperiode og var et midtpunkt for persisk kunst og litteratur. Etter vekslende historie, snart under persisk, snart under afghansk herredømme, ble Herat 1863 ende­ lig innlemmet i Afghanistan. Byen ble. etter den sovjetiske invasjonen i 1979, utsatt for omfattende kamphandlinger og ødeleggelser. Hérault |erå], elv i Frankrike, springer ut i Les Cevennes, renner først mot sørøst, senere mot sør­ vest og faller ut i Middelhavet (Golfe du Lion) sør for byen Agde, 160 km lang. Hérault [erå], departement i Frankrike, Languedoc-Roussillon, omfatter områdene rundt elven Héraults midtre og nedre løp samt en større del av kyststrekningen innerst i Golfe du Lion; 6101 km2 med 830 800 innb. (1993), 136,2 per km2. Hoved­ stad: Montpellier. Den nordlige delen av departementet består av fjell og høydedrag (Les Cevennes. Massif central) som gradvis synker ned mot den lavtliggende kystsletta. Langs kysten ligger flere strandsjøer (Étang de Thau m.fl.). Jordbruket domineres av vindyrking. Det arbei­ des med å spre jordbruksproduksjonen på mer va­ rierte driftsformer. I fjellene drives en betydelig saueavl, som danner grunnlaget for produksjon av ost (bl.a. Roquefort). Bauxittutvinning; petrokje­ misk- og tekstilindustri. Middelhavskysten bygges ut til et viktig turistområde. Hérault de Séchelles [erå da sejel|. Jean. 175994, fransk revolusjonær politiker. Jurist, general­ advokat ved Parisparlamentet 1785, medlem av konstitusjonskomiteen av 1793 og av velferdskomiteen; henrettet sammen med dantonistene. herb- (av lat.), plante-, gress-, ugress-.

Herbarium. Et ark med hvitveis. Anemone nemorosa. fra herbariet ved Botanisk museum i Oslo. herbarium (av lat. ‘plante’), samling av planter som er presset og tørket og forsynt med etiketter med navn, finnested. dato og samlerens navn, ofte også med andre opplysninger, f.eks. om voksestedets natur. Blomsterplanter blir festet med smale papirstrimler på papir eller kartong. Moser, laver og sopper legges helst i papirkapsler. Etter pre­ pareringen ordnes plantene enten alfabetisk eller et­ ter bestemte botaniske systemer og legges i esker eller oppbevares i skap; de må stadig ettersees og beskyttes mot å bli ødelagt av sopp eller insekter. Slike sikkert bestemte plantesamlinger er uunn­ værlige hjelpemidler ved vitenskapelig studium av floraen i de forskjellige deler av Jorden. Typeeksemplarer av nyoppdagede plantearter blir plassert i herbarium. Store og viktige herbarier finnes i bo­ taniske museer i de fleste land, dessuten finnes det utallige private herbarier. I Norge er det større her­ barier i museene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Se ►botaniske museer og ►eksikkater. Herbart, Johann Friedrich, 1776-1841, tysk fi­ losof og pedagog. Studerte under Johann Gottlieb Fichte i Jena, senere lærte han i Sveits Johann Hein­ rich Pestalozzi å kjenne. Fra 1833 var han profes­ sor i filosofi i Gottingen. Herbart er en av grunn­ leggerne av moderne vitenskapelig pedagogikk. Filosofi. Herbart tar utgangspunkt i Kants filoso­ fi; hans metafysikk bærer også merker av David Humes skeptisisme. Derved kom han til å stå som motstander av Hegel. og hans ideer fant ingen sær­ lig grobunn i Tyskland. Hans utvikling av Kants ideer i realistisk retning stod i skarp kontrast både til Friedrich von Schelling. Fichte og Hegel. Etter at Hegels innflytelse hadde tapt seg, fant Herbarts kritiske filosofi mange tilhengere, og det dannet seg en hel pedagogisk skole omkring hans grunntan­ ker. Pedagogikk. Som vitenskap er pedagogikken iføl­ ge Herbart først og fremst avhengig av etikken og av psykologien: etikken skal sette målene for peda­ gogisk virksomhet, men det er psykologien som kan

32

HERBERGE

finne de egnede midler til realiseringen av målene. Det er Herbarts betoning av psykologiens rolle som har fått størst betydning for den senere utvikling av pedagogikken. «Grunnbegrepet i pedagogikken er den unges modifiserbarhet», sier han. og siden opp­ dragelsens hovedformål er karakterutviklingen, bør undervisningen knyttes til det forestillingsforråd eleven allerede har. Læren om forestillingene og deres samspill er sentral i Herbarts psykologi. Kunn­ skaper kan bare påvirke karakter og viljesliv hvis interessen for undervisningens emner alt er vekket. Et viktig mål for undervisningen blir derfor å vek­ ke allsidige interesser, og denne utvikling stimule­ res ved at ny kunnskap settes i forbindelse med det allerede kjente. Herbart blir derfor talsmann for en mangesidig dannelse med både humanistisk og na­ turvitenskapelig innhold. Av hans mange verker nevnes Allgemeine Padagogik (1806), Allgemeine Psychologie als Wissenschaft (1924), Metaphysik (1828), Umrisspddagogischer Vorlesungen (2. utg. 1841). herberge (norrønt herbergi, fra mnty.), husly, losji; om eldre forhold: losjihus, gjestgiversted. Tid­ ligere også betegnelse for overnattingssted for per­ soner uten fast bopel (husvilleherberge). Herbert, mannsnavn, opprinnelig tysk, dannet av de samme røtter som norrønt hen; "hær’ og bjart, "lysende, skinnende’. Herbert [ha:bat], Alan Patrick. Sir, 1890-1971, britisk forfatter og politiker, uavhengig parlamentsmedlem fra Oxford University 1935-40. Han frem­ met en reform av skilsmisselovene (Matrimonial Causes Act, 1937) og skrev om denne saken bl.a. i Holy Deadlock (1934). Ellers er han mest kjent som humorist og satiriker. Han begynte å skrive for Punch i 1910 og ble knyttet til redaksjonen 1924. Blant hans romaner kan fremheves The Water Gipsies (1930). Independent Member (1950) er selv­ biografisk. Herbert [ha:bat], Frank, 1920-86. amerikansk science fiction-forfatter, særlig kjent for serien om ørkenplaneten Dune: Dune (1965), Dune Messiah (1969), Children of the Dune (1976), God Emperor of Dune (1981) og Chapter House Dune (1985). Dune ble filmatisert 1984 av David Lynch, med bl.a. Sting på rollelisten. Herbert [hø:bat], George, 1593-1633, engelsk forfatter, yngre bror av lord Herbert of Cherbury. Han levde et fromt liv som landsbyprest i samsvar med de idealer han fremsatte i sitt prosaverk A Priest to the Temple (trykt 1652). Herbert regnes til den såkalte metafysiske dikterskole. Hans hovedverk, The Temple: Sacred Poems and Private Ejaculations (1633), inneholder noe av 1600-tallets fineste lyriske diktning. Diktene i samlingen er bygd over den anglikanske kirkes liturgi og lære og er preget av Herberts inderlige tro og fine dannelse. Versene er sikre og melodiøse, ofte sinnrikt oppbygd, slik at meningen formidles i troper og metaforer, av og til overdrevent kunstferdige. Diktet Love er et vel­ lykket eksempel på dristig billedbruk. - Litt.: J. H. Summers: G. H. (1954); H. Vendler: The Poetry of G. H. (1975); A. M. Charles: A Life of G. H. (1977). Herbert [hø:bat], Victor. 1859-1924. irsk-amerikansk dirigent og komponist. Mest kjent for sine operetter i tradisjonell romantisk stil, som The Red Mill (1906), Naughty Marietta (1910. med Ah! Sweet Mystery of Life) og Sweethearts (1913). Han kalles «den amerikanske operettens far», og ble forbilde for bl.a. Sigmund Romberg og Rudolf Friml. Herbert [ha:bat]. Wally, f. 1934. britisk polar­ forsker. ledet februar 1968-juni 1969 en 4-manns ekspedisjon med hundespann over Nordpolen fra Alaska (Point Barrow) til Svalbard, og ble den før­ ste som krysset Arktis via Nordpolen med slede. Ekspedisjonen var først og fremst en fin sportspres-

Herblock. «Du har alltid vært en god venn av meg, Josef». Tegning fra Washington Post 1953, i anled­ ning Stal in s død. tasjon, men det ble også foretatt observasjoner av vitenskapelig verdi underveis. Herbert |hø:bot], Xavier, 1901-84, australsk for­ fatter; gav i romanene Capricornia (1938, norsk overs. 1949) ogPoor Fellow My Country (1975) bre­ de, episke skildringer av Australias natur og folk, ikke minst innflytternes overgrep mot urbefolknin­ gen. Han skrev også noveller og filmmanuskripter, samt en åpenhjertig selvbiografi, Disturbing Element (1963; ny utg. 1991). -Litt. W. Clancy: X. H. (1981). Herbert [ha:bat], Zbigniew, f. 1924, polsk for­ fatter; har skrevet moralsk-filosofisk refleksjonspoesi med tilknytning til europeisk humanistisk tra­ disjon, ofte med utgangspunkt i antikke myter. Dikt­ samlinger bl.a. Lysstreng (1956), Innskrift (1969), Herr Cogito (1974), Rapport fra en beleiret by (1983; norsk overs. 1987), Elegi ved en bortgang (1990) og Rovigo (1992). Et utvalg av hans lyrikk kom i norsk gjendiktning i 1977. Herbert har også skrevet skuespill (FHosofenes hule, 1956) og kul­ turhistoriske essays. Herbert of Cherbury |ha:bot av tja:beri], lord, eg. Edward Herbert. 1583-1648. engelsk filosof, historiker, dikter og diplomat, grunnlegger av den engelske deisme, en såkalt natur- eller fornuftsreligion grunnet på tanken om medfødte ideer eller in­ stinkter. Skrev bl.a. De veritate (1624). Hans lære om medfødte religiøse ideer ble skarpt kritisert av John Locke. herbicider (av herb- og -cid), ugressmidler, mid­ ler som i nærmere angitte konsentrasjoner har evne til å drepe planter. Midlene brukes derfor til bekjem­ pelse av ugress. De aller fleste av dagens herbici­ der er kjemiske forbindelser, men det finnes også herbicider der mikroorganismer utgjør den aktive bestanddelen. Særlig i de senere årene har interes­ sen steget for denne typen herbicider. gjerne kalt mykoherbicider, men uten at de ennå har fått noen betydning i praktisk ugressbekjempelse. Herbicidene blir brukt enten selektivt eller ikkeselektivt. 1 første tilfellet brukes de blant kultur­ planter der de fjerner ugresset, mens kulturplante­ ne står igjen. Kulturplantene må da være resistente mot vedkommende middel, eller middelet må ut­ bringes på en slik måte at det ikke treffer kultur­ plantene. Ved ikke-selektiv bruk ønsker man å fjer­ ne alle planter. Det kan f.eks. være tilfelle før ny tilsåing av en eng.

For å få bedre oversikt over herbicidene blir de gjerne delt inn i grupper. Etter opptakssted i plante­ ne skiller man således mellom bladherbicider, jordherbicider og blad- og jordherbicider. Herbicidene blir også gruppert etter hvordan de oppfører seg etter at de er kommet inn i planten, det vil si etter hvor bevegelige de er. i kontaktherbicider og systemiske herbicider. Inne i plantene kan de ulike herbici­ dene virke på forskjellige vitale prosesser. Noen har svært spesifikke angrepspunkter, f.eks. glyfosat som hemmer ett spesielt trinn i den lange rekken av re­ aksjoner som leder frem til syntesen av aromatiske aminosyrer, og triaziner som avsporer elektrontrans­ porten under fotosyntesen, mens andre f.eks. fenoksysyrene har et bredere virkeområde. Hvor det egentlige angrepspunktet ligger, er for flere herbi­ cider ikke klarlagt i detalj. Historikk. Herbicidene kan dateres tilbake til 1857 da briten Delamer tilrådde bruk av koksalt mot ugress i aspargeskultur. I 1896 oppdaget den fran­ ske vindyrkeren Bonnet at åkersennep i kornåke­ ren under vinstokkene som var sprøytet med Bordeauxvæske (kobbersulfat) døde, mens kornplan­ tene stod igjen uskadd. Etter hvert dukket det opp flere forbindelser, først og fremst enkle, uorganis­ ke, som i gitte situasjoner hadde virkning mot ugress. Det store gjennombruddet kom imidlertid først etter den annen verdenskrig med introduksjo­ nen av fenoksysyrene. De var mindre farlig for bru­ keren, mer effektive mot ugresset og mer skån­ somme mot kulturplantene. Dessuten ble de brukt i langt mindre mengder og var derfor enklere å hånd­ tere. Denne utviklingen har fortsatt også siden. Mens f.eks. natriumklorat, som i sin tid var et viktig mid­ del (nå utgått), gjerne ble brukt i mengder på 30 til 60 kg per dekar, ligger mengden av fenoksysyrer på 0,075 til 0,150 kg, i ganske spesielle tilfeller oppe i 0,300 kg per dekar, og mengden av et middel som tribenuron helt nede på 0,7 til 1,3 g per dekar. HFy Herbin [ærbe], Auguste, 1882-1960. fransk ma­ ler. ledende skikkelse i abstrakt malerkunst i Frank­ rike. Han ble tidlig påvirket av Paul Cézanne og kubistene. utviklet i perioden 19 i 7-20 en plangeometrisk stil med hovedvekten på farge. 1922-25 malte han bilder med en sterkt plastisk karakter, men gikk deretter over til en abstrakt uttrykksform. I spenningsfylte komposisjoner brukte han plangeometriske elementer som sirkler, triangler og rek­ tangler i en klar, lysende koloritt. Han organiserte i Paris 1931 den internasjonale sammenslutningen Abstraction-Création, som han 1945 omdannet til Réalités Nouvelles. Han utgav LArt non-figuratif, non-objectif (1949). og har hatt stor betydning for yngre malere. herbivorer (av herb- og -vor), planteetende dyr. Herbjørn, mannsnavn, dannet av norrønt herr, "hær’, og dyrenavnet "bjørn'. Navnedag 14. januar. Herbjørnsrud, Hans, f. 2. jan. 1938 i Heddal, norsk forfatter. Debuterte med novellesamlingen Vitner (1979), som gav ham Tarjei Vesaas’ debu­ tantpris. og har senere utviklet et særpreget og kre­ sent novelleforfatterskap med samlingen Vannbæ­ reren (1984). Han (1987) og Eks og sett (1992). Herbjørnsruds novelletekster vitner om dyp psyko­ logisk forståelse og tematiserer ofte hvordan be­ visste eller ubevisste erfaringer fra fortiden kan slå inn i et menneskeliv, samtidig som de byr på stor fortellemessig variasjon. Herblock |ho:blAk|, pseudonym for Herbert Lawrence Block, f. 1909, amerikansk avistegner. Siden 1946 har han arbeidet som politisk kommen­ tator i Washington Post. Særlig kjent for sine fremstillinger av kommunistjegeren Joseph McCarthy og Richard Nixon (Watergate). Pulitzerprisen 1942.1954 og 1979. herbologi (av herb- og -logi), internasjonal be­ nevnelse på vitenskapen som omfatter alle sider ved ugress. Dette gjelder bl.a. studium av selve ugress-

HERCULES

33

plantene, deres vokse- og formeringsmåter, økolo­ giske forhold som konkurranseevne i forhold til andre planter og krav til vokseplass, dvs. ugressets sterke og svake sider. Dessuten omfatter herbologi teknikker og tiltak for bekjempelse av ugress i for­ skjellige kulturer og i ulike situasjoner, f.eks. i uli­ ke driftsformer, videre miljømessige konsekvenser av strategier og tiltak for bekjempelse av ugress. Herborg, Herbjørg, kvinnenavn, norrønt Her­ bjørg, ‘Avherr, 'hær', ogbjprg, ‘berging, vern, hjelp'. Navnedag 14. januar. Herborn, by i Tyskland. Hessen, ved elven Dill. 70 km nordvest for Frankfurt; 21 700 innb. (1994). Jern-, maskin- og elektroindustri. Protestantisk teo­ logisk seminar. Mange gamle hus. deriblant slottet (1251. 1630). Byens universitet (1584-1812) var midtpunkt for den kalvinistiske lære og ble besøkt av studenter fra hele Europa. Herbrand [ærbra], Jacques, 1908-31, fransk matematiker. Døde ung, men rakk å gjøre en bety­ delig innsats både innenfor logikk og algebraisk tallteori. Særlig viktig er hans arbeider innenfor matematisk logikk, hvor han sammen med K. Godel og T. A. Skolem var en hovedfigur i utviklin­ gen som matematisk logikk gjennomgikk omkring 1930. Herbst [ha:bst], Josephine, 1897-1969. ameri­ kansk forfatter, en av 1930-årenes fremtredende proletardiktere. Mest kjent er trilogien om en ame­ rikansk familie fra tiden etter borgerkrigen frem til depresjonstiden: Pity Is Not Enough (1933), The Executioner Waits (1934) og Rope of Gold (1939). The Starched Blue Sky of Spain (1991) er hennes memoarer. Herburger, Giinter, f. 1932, tysk forfatter. Har skrevet prosa, lyrikk og stykker for radio og fjern­ syn, ofte med en sanselig og intens realisme med nøyaktig beskrivelse av detaljer. Det moderne sam­ funns pseudokultur spiller en viktig rolle i romane­ ne hans, bl.a. Jesus in Osaka (1970). Andre prosa­ verker er Eine gleichmdssige Landschaft (1964) og Die Angen der Kåmpfer (2 bd., 1980—83). I roma­ nen Flug ins Herz(l983) gir han et vidt utsyn over det vesttyske samfunnet. Til lyrikksamlingene hans hører Ventile (1966), Die amerikanische Tochter (dikt, artikler og hørespill, 1973), Orchidee (1979) og Sturm und Stille (1993). Hercegovina [hertsegåvina], ty. Herzegowina, tyrk. Hersek (av ungarskherceg,'hertug’, dvs. ‘hertugdømme’), den sørlige delen av republikken ►Bosnia-Hercegovina. Herculaneum, it. Ercolano, oldtidsby i Campania, Italia, mellom Napoli og Pompeii, ved foten av Vesuvs vestre skråning. Muligens fantes her opp­ rinnelig et oskisk, senere etruskisk samfunn, men det første egentlige byanlegg skyldes greske kolo­ nister ved slutten av 600-tallet f.Kr. De gav byen navnet Herakleion, tilsvarende det latinske navn Herculaneum; senere var byen i samnittenes makt og ble endelig som municipium 89 f.Kr. stilt direk­ te under romersk herredømme. Likesom Pompeii ble Herculaneum 63 e.Kr. sterkt skadd av jordskjelv, og var i det vesentlige gjenreist da den 24. august år 79 e.Kr. ble fullstendig ødelagt ved Vesuvs ut­ brudd. Byen hadde da ca. 5000 innbyggere. Under de første utgravninger, som begynte 1738, var hensikten å få tak i kunstverker og kostbarhe­ ter. Utgravninger på 1700-tallet brakte virkelig en sjelden samling kunstverker for dagen, mens deri­ mot undersøkelsene i det følgende århundre var av mindre betydning. Teateret med plass for 1500 til­ skuere og patrisiervillaene var rikt smykket med skulptur. Enestående er samlingen av bronsestatuer, vesentlig kopier av berømte greske arbeider (hvi­ lende Hermes, drukken Silenos og en rekke kvinnestatuer), som likesom de øvrige kunstverker fra Herculaneum finnes i Napolis museum. Stor opp-

Herculaneum. Casa dei Cervi med peristyl; åpen gård omgitt av søyleganger Over sees noe av bebyggel­ sen i byen Resina, som delvis ligger over Herculaneum. sikt vakte funnet av vel 1800 papyrusruller i den såkalte Villa dei Papiri. med vesentlig epikureiske tekster. Norske forskere (Brynjulf Fosse, Ragnar Jensen, Knut Kleve) har i senere år gjort en stor innsats i bevaringen, avfotograferingen og tolknin­ gen av disse. Stort anlagte utgravninger som be­ gynte 1927 og ennå pågår, har frilagt en betydelig del av den gamle by, hvor det finnes idrettsanlegg, badeanlegg, patrisiervillaer med statuer, mosaikker og malerier, og en åpen plass omgitt av søylegan­ ger. Gatene er brolagt og har fortau. Foruten villa­ ene langs den gamle havstrand og oppover Vesuvs skråning, finnes tallrike enkle beboelseshus, som kan minne om leiegårder. Flere steder er annen eta­ sje bevart; gatebildet preges her av balkonglignende utbygg, båret av bjelker, som man har kunnet sette inn etter de forkullede rester av det gamle tre­ verk. Det har vært vanskeligere å drive utgravninger i Herculaneum enn i Pompeii fordi byen ble begravd av aske og regn, som ble til en hard vulkansk stein (tuff). Men dette har også ført til at vi i Hercula­ neum har bevart organisk materiale (tre. papyrus, tekstiler) som ikke finnes i Pompeii. Det er utgravd et fullstendig forretningskvarter, som utelukkende består av butikklokaler, opplagsrom m.m. Herculaneums forum og den nordlige del av byen ligger utilgjengelig under det moderne Ercolano. Litt.: E. C. Corti: Byene som Vesuv begravde (1941); M. Brion: Pompeji och H. (1968). LA/TSt Herculano de Carvalho e Araiijo [erkolAno åa kArvaljo e Araojo], Alexandre, 1810-77, portugi­ sisk forfatter og historiker. Ved siden av Garrett den ledende kraft innen den litterære romantikken i Portugal. På grunn av liberale ideer måtte han 1831 flykte fra landet. Tilbake i Portugal ble han leder av biblioteket i Porto, 1839 av det kongelige Biblioteca da Ajuda. Fra da av konsentrerte han seg om litterære og his­ toriske arbeider. Han var inspirert av de franske romantikerne, og opptatt av tysk litteratur. I sine historiske romaner (O bobo o.a.) følger han Walter Scott og Victor Hugo. Hans historiske studier og store evner som kildegransker førte først og fremst

til hovedverket Historia de Portugal (4 bd., 184653). Dessuten ledet han arbeidet med den viktige historiske dokumentsamlingen Portugaliae Monu­ menta Historica, utgav studier omkring inkvisisjo­ nen i Portugal og, i tillegg til tallrike historiske ro­ maner også en rekke viktige historiske og politiske essayer. Hercules [ha:kjulas],eg. Lockheed Martin C-130 Hercules, amerikansk firemotors, turbopropdrevet militært transportfly. Fløy første gang 7. april 4 955. Per 1996 er i overkant av 2100 fly levert til 64 na­ sjoner. Siste versjon er C-130J med forlenget skrog, ny cockpitutrustning, kraftigere motorer og femHercules C-130 J.

34

HERCYNITT

bladede propeller. Luftforsvaret i Norge har siden 1969 hatt seks Hy av typen C-130H. Disse flyene har også vært benyttet til humanitære aksjoner uten­ for Norges grenser. f.eks. nødhjelpsendinger til kri­ serammede områder. C-130H har et vingespenn på 40,4 m, en lengde pa 29,8 m, en tomvekt på ca. 170 tonn og en lasteevne på 19.3 tonn. Marsjhastigheten er 602 km/h. rekkevidden ca. 5000 km. hercynitt, jernholdig mineral i spinellgruppen, mørk grønt til svart, kjemisk formel FeAl,O4. Dan­ ner blandkry stal ler med spinell. MgALO4 (pleonast eller ceylonitt). Navn av \M.Silva Hercynia, romernes betegnelse pa de skogkledde fjellstrøk nord for Donau. Det nåværende Bohmerwald, hvor mineralet først ble funnet, er en del av dette området. hercynske fjellkjeder (av lat., se ►hercynitt), også kalt variskiske, de foldesoner som bie dannet i slutten av paleozoikum. I Europa finnes rester av hercynske fjellkjeder i det sørlige Irland, i Storbri­ tannia (Devonshire, Cornwall). på Kontinentet i Bretagne, Ardennene, Schwarzwald, Les Vosges og det franske sentralplatå. Utenfor Europa er de kjent i Ural og Novaja Semlja, i et belte fra det Kaspiske hav til Kina og i Appalachene, USA. På nordsiden av foldesonen, og mellom dens grener, ble det i karbon avsatt store kull-lag, særlig i Vest-Europa og USA. Herczeg [hærtsæg], Ferenc, 1863-1954. ungarsk forfatter. 1 sine romaner og dramaer behandler han dels historiske emner (Hedenskefolk, 1902; Bysants, 1904; Livets port, 1919; Pro Lihertate, 1936). dels skildrer han livet til de høyere samfunnslag (Gyurkovics-pikene, 1893; Gyurkovics-guttene, 1895; Gullfiolinen, 1916; Blåreven, 1917). Hans verker er rike på fengslende intriger og skikkelser, men overfladiske og preget av hans konservative, ofte nasjonalistiske oppfatninger. De fleste av dem er blitt oversatt til en lang rekke språk, og mange er filmatisert. Han startet og redigerte det populære litterære ukebladet Uj Idok (Nye tider, 1894-1944). Fra 1948 ble verkene hans ikke utgitt i Ungarn. herd (av ty. ‘ildsted, ovn’), egentlig en planert forhøyning, som regel fundament for ildsted. 1. Ildsted. 2. Stekeflate i bakerovn. 3. (metallurgi). Ovnsbunn, den indre del av en smelteovn. I sammensatte ord er den mer generelle betydning bibeholdt (jfr. herdvasking). Herdal, Harald, 1900-78, dansk forfatter, sluttet seg som arbeidsløs i 1920-årene til kommunismen. Debuterte 1929 som lyriker, men fikk sitt gjennom­ brudd 1934 som romanforfatter med Man skal jo leve, fulgt av andre samfunnskritiske romaner, bl.a. Løg (1935) om underklasseungdommens seksuelle avsporing. Den omstridte Ukuelige Menneske (1949) gir gjennom en jevn aviskone et bilde av arbeidernes politiske kamper før og under den tys­ ke okkupasjon 1940-45. Hans hovedverk er utvilsomt de selvbiografiske Barndom, De unge Aar og Læreaar (1944-46), hvor han direkte skildrer sin oppvekst og vanskelige livsvei. 1 motsetning til dette samfunnsagitatoriske for­ fatterskap står en stor del av Herdals lyrikk, som foruten klassebevisste kampvers (Nøgne Digte, 1933) rommer intime og følsomme strofer, reflek­ sjoner og naturstemninger, ofte i ganske korte lin­ jer; her røpes den tro på menneskene som ligger bak hans mange beretninger om elendighet, urett og råskap. herdelakker, lakker som herder ved kjemisk re­ aksjon mellom komponenter i lakken. Se ►herding og ►lakker. herdelim, lim som herder ved kjemisk reaksjon mellom komponenter i limet. Se også ►herding og ► lim.

Johann Gottfried von Herder. Stålstikk etter et oljemaleri av Friedrich Rehherg, ca. 1785.

herdenu, gammelt navn på karet med herdevann som ble brukt til herding av smidde gjenstander. Andre navn er herdslekopp, herdslekupe, herdetro eller herdslestamp. De gamle smeder hadde egne, hemmelige oppskrifter på herdevann som skulle gi særlige egenskaper til det ferdige produkt. I resep­ ten kunne inngå både dyreblod, urin, sprit og urter. herdeolje (eng. quench oil). 1. Spesialolje som benyttes ved herding av stål. 2. Kald olje for kjøling av petroleumsprodukter. Benyttes ofte ved crackere eller reformeringsenheter for å stoppe de kjemiske reaksjonene. herdeplast, plasttype som gjennom kjemiske reaksjoner herdes til et fast produkt under fremstil­ lingen (se ►herding). Den lar seg da ikke smelte igjen ved oppvarming, i motsetning til den andre hovedgruppen av plast, termoplast. Viktige herdeplasttyper er urea-, melamin-, fenol-, epoksy-, polyuretan-, umettet polyester- og de vanligste al ly 1plast, samt spesielle akrylplast av flerfunksjonelle akrylmonomerer. Se også ►plast. herder, herdemiddel. i plast-, lakk- og limteknologien en reagens som tilsettes for å gi et herdet produkt. Se ►herding. Herder, Johann Gottfried von, 1744-1803, tysk filosof, kritiker og forfatter. Studerte teologi i K6nigsberg, hvor han ble påvirket av filosofene I. Kant og især av J. G. Hamann. Her fikk han sin hovedidé om at poesi og kunst var utslag av folkeånden og som denne hevet over kritiske regler. I Fragmente iiher die neuere deutsche Literatur (1767-68) og Kritische Walder (1769) hevder han dette synspunk­ tet og blir derved banebrytende for «Sturm und Drang»-epoken i tysk litteratur. Ved å fremheve instinktets rett og ved i første rekke å kreve dybde, lidenskap og sannhet av diktningen ble Herder ret­ ningens talerør, og han øvde stor innflytelse på sin samtid. Han foretok en reise gjennom Tyskland og Frank­ rike og ble i Strasbourg kjent med den unge Goethe. Sammen med Goethe utgav han her programskrif­ tet Von deutscher Art und Kunst (1773). Herder peker her på nye kilder til fornyelse av litteraturen: folkevisen og Shakespeare. Han skiller mellom «folkepoesi» og «kunstpoesi». Den førstnevnte utmer­ ker seg ved konkret anskuelighet. musikalsk virk­ ning og individuell karakteristikk. Den andre byg­ ger på bevisst arbeid, regler og konvensjon og når aldri den kraft og rikdom som den litteraturen som er et uttrykk for «folkesjelen», slik som folkevisen. Han var 1771-75 prest i Buckeburg. Her trådte det mystiske i Herders natur frem, især i hans Alteste Urkunde des Menschengeschlechtes (1774— 76). Goethe kalte ham 1776 til Weimar. hvor han fikk en høy stilling i kirken. Han utgav samlingen Volkslieder (2 bd.. 1778-79). etter Herders død ut­ gitt under tittelen Stimmen der Volker in Liedern, som stimulerte romantikkens interesse for folkeviser og ballader. I Ideen zur Philosophie der Geschichte

der Menschheit (4 bd., 1784—91) fremsetter Herder sin hovedtanke om verdenshistorien som en orga­ nisk utvikling. Han ser også på alle kulturformer som bestemt av historiske forhold. Hans syn er be­ slektet med Charles de Montesquieus og Edmund Burkes, og han fastholder som disse ideen om den absolutte humanitet. Humanitet er det gudgitte i mennesket som utfolder seg på forskjellig vis. I overensstemmelse med dette skrev han Briefe zur Beforderung der Humanitdt (1793-97). Etter at Kant hadde utgitt sin Kritik der reinen Vernunft, gikk Herder ut mot sin gamle lærers ide­ er. Herder reagerte mot Kants skarpe skille mellom ånd og natur, mens Kant på sin side i Herders ideer så en fare for den allmenne fornufts autoritet. Her­ ders innflytelse var betydelig både i og utenfor Tysk­ land som inspirator og idégiver. Særlig har han vir­ ket ansporende på sansen for de folkelig-nasjonale verdier. Hans Werke i 5 bind ble utgitt 1963. Litt.: G. Sander: J. G. von H. (1987). EWI herdet fett, fast fett fremstilt fra umettede fete oljer, som plante-, hval- og fiskeolje, ved hydrogenering (herding). Gjennom denne prosessen økes fettets smeltepunkt og motstandsdyktighet mot ok­ sidasjon (harskning). Se ►fettherding. herdet glass, glass som ved varmebehandling eller kjemisk behandling far økt sin mekaniske styr­ ke og varmebestandighet. De forbedrede egenska­ pene oppnås ved at herdebehandlingen «forspenner» glasset, slik at det får trykkspenninger i overflatesjiktene og strekkspenninger i midtsjiktet. Termisk herdet glass fremstilles ved at glasset opp­ varmes til litt over mykningstemperaturen (ca. 650 °C) og deretter bråkjøles. Overflatesj iktene stiv­ ner først, og når midtsjiktet avkjøles og krymper, oppstår de indre spenningene, med strekkspennin­ ger i de midtre ca. V5 av tykkelsen. Termisk herdet glass kan ha en styrke som er 4—5 ganger det vanlig glass har, og får evnen til å tåle temperatursjokk på opptil 300 °C. Slikt glass er ikke mer ripefritt enn vanlig glass, er ømfintlig for slag på kantene og kan ikke bearbeides videre. Når termisk herdet glass går i stykker, utløses de indre spenningene og hele ruten faller sammen (granulerer) i små rektangulæ­ re biter. Kjemisk herdet glass fremstilles ved at kjemiske prosesser gir endringer i overflatesjiktenes sammen­ setning og struktur slik at de får meget sterk kom­ presjon. I kjemisk herdet glass er trykksonen bare ca. 0,1 mm tykk, slik at strekkspenningene i midt­ sjiktet blir relativt små. Slikt glass har derfor dårlig motstand mot slitasje og granulerer ikke, men sprek­ ker opp i lange, skarpe bruddstykker når det går i stykker. Skal det brukes som sikkerhetsglass må det lamineres, slik at bruddstykkene ikke faller ut. Kje­ misk herdet glass kan produseres i mindre tykkel­ ser og med høyere fasthet enn termisk herdet glass, men er dyrere. herdfersking, eldre metode for oksiderende raf­ finering av råjern til sveisjern. herding, reaksjon eller prosess som fører til at et materiale blir hardere. I. (metallurgi). Herding av metaller og legeringer er en fysisk-kjemisk prosess med formål å øke hard­ het, vanligvis også flytegrense og strekkfasthet i et metall eller en legering. Alle former for herding av metaller går ut på a forhindre forplantning av ►dislokasjoner i materialet under påvirkning av ytre krefter. Slike bevegelser fører til at materialet blir plastisk under større påkjenninger. HERDING AV STAL

Herding av stal har vært kjent og anvendt fra om­ trent år 1000 f.Kr. og har hatt en umåtelig betyd­ ning for menneskene. Ved siden av at stål er rime­ lig er det først og fremst herdingen som gir stålet dets særstilling blant metallegeringene. Martensittherding. Den best kjente herdemetoden

HEREFORD AND WORCESTER

35

er martensittherding. Stål er en legering av jern og opptil 1.7 % karbon, og avhengig av formålet til­ satt større eller mindre mengder legeringselementer som mangan, nikkel, krom og wolfram. I likhet med jern er stål med små tilsetninger allotrop, dvs. det opptrer med flere krystallstrukturer i fast til­ stand (se ►alfajern). Ved gløding i temperaturområdet 720-930 °C vil stål foreligge som austenitt (gammajern). 1 austenitt finnes karbonet i løst form, nærmere bestemt slik at karbonatomene er fordelt mellom jernatomene i austenittgitteret. Ved bråkjøling i vann eller olje endres krystallstrukturen til martensitt. Her ligger karbonatomene mellom jern­ atomene og tvinger dem fra hverandre. Denne til­ stand av tvang i gitteret medfører at dislokasjoner blokkeres og at hardhet, flytegrense og strekkfasthet øker. Martensitten er derfor meget hard, men også sprø. For å gjøre stålet mer duktilt (seigt, strekkbart) og egnet til praktiske formål, blir det anløpet, dvs. glø­ det i temperaturområdet 250-650 °C. Karbonet dan­ ner da sammen med jern strukturbestanddelen cementitt, som utfelles i finfordelt form i martensittstrukturen. Tvangstilstanden vil da i større eller mindre grad oppløses, hardheten synker noe, sam­ tidig som strukturen blir mer duktil. Praktisk herding av stål foregår således i tre trinn: 1) Gløding ved 770-850 °C avhengig av karbon­ innholdet. For legerte stål er herdetemperaturen ofte høyere. 2) Bråkjøling i vann eller olje. 3) Anløping i ovn ved 250-650 °C avhengig av den hardhet man ønsker. Høyeste anløpingstemperatur svarer til la­ veste hardhet, men også høyeste duktilitet. Stegherding og bainittherding. Disse to herdeprosessene avviker noe fra prosessen beskrevet oven­ for. Ved stegherding (marquenching) foregår bråkjølingen i to trinn, først i salt- eller blybad med temperatur 200-400 °C og så i vann eller olje. Ved bainittherding (austempering) bråkjøles metallet til 250-550 °C. Arbeidsstykket holdes relativt lang tid på denne temperatur og kan så avkjøles i luft. Stegherding og bainittherding anvendes i stor ut­ strekning for bil- og motordeler. Den vesentligste fordel ved disse metodene sammenlignet med kon­ vensjonell herding, er at sprekkfaren ved bråkjø­ ling reduseres. HERDING AV ANDRE METALLER

Utfellingsherding. En mye brukt herdemetode er utfellingsherding, der hardhetsøkningen skyldes en findispers utfelling av en hard fase. Herding avr/wralumin er et kjent eksempel. Duralumin er alumi­ nium med 4-5 % kobber og mindre mengder av magnesium, mangan og silisium. Ved 530 °C, mens legeringen fremdeles er i fast tilstand, er kobberet helt løst, nærmere bestemt er kobberatomene tradl inn i aluminiumgitteret og har erstattet noen av dets atomer. Ved bråkjøling i vann blir denne struktur fastlåst, men den er ustabil siden kobber på det nærmeste er uløselig i aluminium ved værelsestemperatur. Oppvarmes legeringen derfor forsiktig til 150 °C, utfelles et nettverk av ganske små soner av Al,Cu og Mg,Si, som skaper den tidligere nevnte motstand mot dislokasjonsforplantning. Mange andre aluminiumlegeringer og legeringer av andre metaller kan herdes etter samme prinsip­ per. Dette gjelder også noen høyfaste konstruksjonsstål av ny type. Oppløsningsherding. Herding ved innlegering av andre metaller. Kobber herdes f.eks. ved innlege­ ring med tinn. Produktet kjennes som bronse og fremgangsmåten var kjent allerede år 3000 f.Kr. Mekanisk herding, også kalt fastning. skjer ved kaldbearbeiding av metaller og legeringer. I tillegg til de nevnte herdingsmetoder kan de fleste polykrystallinske metaller og legeringer herdes ved reduksjon av krystall(korn)størrelsen. Dette skjer ved en kombinasjon av innlegering og termiske og mekaniske behandlingsprosesser. AA-N

2. (polymerkjemi). I plast-, lakk- og limteknologi brukes betegnelsen herding på de kjemiske proses­ sene som har til formal å gjøre produktet hardt og sterkt. HERDING AV MONOMERER

Flytende monomerer kan herdes gjennom polymerisasjon. Tilsetting av initiator. Polymerisasjonen skjer ved tilsetting av initiatorstoffer, f.eks. et peroksid (se ► polymerisasjon). Bestråling. Polymerisasjonen skjer ved bestråling med ultrafiolett eller synlig lys. eller med ioniserende. høyenergetisk stråling (fotopolymerisasjon, lysherding). Et eksempel er lysherding av tannfyl­ linger laget av plastkompositter. Her bestråles komposittmassen etter at den har blitt formet, og man far en rask herding ved at flerfunksjonelle mono­ merer polymeriserer til et molekylært nettverk som er hardt, uløselig og ikke lenger formbart eller smeltbart. Ved lysherding (fotoinitiering) tilsettes ofte såkalte fotoinitiatorer. HERDING AV POLYMERER

Den vanligste mekanismen ved herding av sakalte herdeplaster er at polymermolekyler knyttes sammen til tredimensjonale nettverk. Dette skjer ved innblanding av fornettingsmidler (herdere) som danner broer (tverrbindinger) mellom de enkelte polymermolekylene. Eksempler: ►Herdeplaster som epoksy- og polyuretanharpikser herdes med henholdsvis aminerog isocyanater. som bygges inn som broer mellom harpiksmolekylene. Umettet polyesterharpiks herder ved en kombinert prosess (kopolymerisasjon), der en monomer, of­ test styren, polymeriserer og samtidig danner broer av polystyrenkjeder mellom de umettede polyesterkjedene. Polyesteren forvandles i denne proses­ sen fra en siruplignende masse til en hard plast slik vi kjenner den i f.eks. glassfiberarmert polyester. Stoffer som tilsettes for å katalysere reaksjonen til herderne kalles akseleratorer. 3. (betong). Den fysikalske og kjemiske proses­ sen som foregår i sement lim etter at størkningen er avsluttet, og som gir betongen dens fasthetsegenskaper. 4. (næringsmiddelkjemi). Kjemisk prosess som omdanner umettede fete oljer til fast fett. Se ►fettherding. Herding-Herberth, Herbert. 1904-58. født i Fredrikstad, norsk skuespiller, instruktør og revy­ forfatter, sønn av Arne Svendsen. Debuterte 1919. Fra 1923 knyttet til flere revyteatre, også som sjef, bl.a. for Carl Johan Teatret, Chat Noir og en rekke landsturneer. Herdis, kvinnenavn, dannet av norrønt Z/e/v; ‘hær’. og dis, ‘gudinne, skjoldmøy'. Navnedag 29. januar. Herdla. I. Øy i Askøy kommune, Hordaland; 2 km ’. Herdla I igger der Fedjef jorden deler seg i Hjeltefjorden og Herdlafjorden. henholdsvis vest og øst for Askøy. Kirkested. Under krigen anla tyskerne flyplass her og rev kirken (nevnt første gang i 1146). Kirken er gjenreist, flyplassen er dels oppdyrket, dels friluftsareal. Herdla gård var krongods, ble plyndret av Sigurd Slembe 1139, senere adelig setegård. 2. Tidligere kommune i Hordaland, som foruten øya Herdla omfattet de vestre (ytre) delene av Ask­ øy og Holsnøy. tiere av øyene i nåværende Øygar­ den i vest, samt noen mindre øyer i nåværende Fjell i sør og Radøy i nord. Kommunen ble opprettet 1871 ved utskillelse av Manger og ble 1964 delt mellom hele fem kommuner: Askøy, Meland, Radøy, Fjell og Øygarden. Ved nedleggelse var Herdla 115 km2 i utstrekning. Herdla utgjør i dag et sogn i Askøy prestegjeld og kommune og svarer til den delen av den tidligere kommunen som ble overført til Ask­ øy.

Navnet kommer av norrønt Herdla, betyr kanskje ‘den fraskilte'; øya er skilt fra Askøy med et smalt sund. Herdlafjorden, fjord i Hordaland, mellom Ask­ øy, Askøy kommune, og Holsnøy, Meland kommu­ ne, 20 km lang fra Hjeltefjorden i nordvest til Salhusfjorden i sørøst. Herdlevær, øy i Øygarden kommune, Hordaland, vest for One; I km2. Veiforbindelse over Skogsøy til Rv. 561 på One. Herdlevær er kjent fra sagaen; her reiste Egil Skallagrimsson nidstang mot Eirik Blodøks, og her samlet Håkon Håkonsson den sto­ re leidangflåten han drog til Skottland med i 1263. Herdubreid, Island, utdødd og snødekket vul­ kan i lavamarken Odådahraun, nord for Vatnajokul. 1682 m o.h. herdvasking, metode for våt oppredning der to eller flere mineraler separeres på grunnlag av for­ skjell i densitet. Herdvasking foregår på svakt skrått­ stilte vaskebord forsynt med grunne, langsgående riller. Grovmalt gods suspendert i vann mates inn pa den ene ende av bordets øvre langside og møter under passering av bordet en tversgående vannstrøm som fortrinnsvis tar med seg de letteste partiklene (i alminnelighet avgangen), mens de tyngre mineralkorn (i alminnelighet konsentratet) i større ut­ strekning følger bunnen i rillene og tas ut i forskjel­ lige fraksjoner ved bordets kant. Bordet rystes me­ kanisk under prosessen. Herdvasking er en billig anrikningsmetode som fremdeles er i bruk. Héré de Corny [ere da kårnj |. Emmanuel, 170563. fransk arkitekt. Han var hoffarkitekt for Stanislaw Leszcyhski, tidligere konge av Polen og hertug av Lorraine. Hans hovedverk er utformingen av anlegget Place Stanislas i Nancy (1752-56). som er regnet som et av de fremste rokokko-anlegg i Frankrike. Hérédia |eredia|, José Maria de. 1842-1905. født på Cuba, fransk forfatter av spansk ætt. Levde i Paris og ble en av de ledende blant parnassianerne. med­ lem av Det franske akademi 1894. Han skrev klangfulle sonetter i et knapt, suggestivt språk. Hans fint siselerte og fargerike dikt er samlet i Les Trophées (1893). hereditær (av fr., fra lat.), arvelig. heredoataksier, en gruppe arvelige nervesykdommer med ataksi, dvs. mangelfull muskelkoordinering, som det viktigste symptomet. Heredoataksiene rammer lillehjernen, cerebellum, og dens for­ bindelser. Den viktigste av disse sykdommene er ►Friedreichs ataksi. heredopathia atactica polyneuritiformis,

►Refsums sykdom, kronisk nervesykdom beskre­ vet av den norske nevrologen S. Refsum. Skyldes en forstyrrelse i fettsyrestoffskiftet. Hereford [herifød], by i Storbritannia, England. Hereford and Worcester, ved elven Wye; 51 100 innb. (1992). Markedsby berømt for områdets rød­ brune \sNCg,herefordfe. Næringsmiddelindustri (si­ der, syltetøy, konservert frukt, øl). Sidermuseum. Bispesete fra 676. Byen er kjent for sin vakre katedral av lyserød sandstein, oppført 1079-ca. 1500, delvis styrtet sammen i 1786 og restaurert på begynnelsen av 1800-tallet. Katedralskole, grunnlagt 1384. Rike samlinger av gamle manuskripter, bøker og antik­ viteter. blant annet det berømte Mappa Mundi, et verdenskart fra 1290. The Old House er et bindingsverkshus fra 1600-tallet med fint interiør, i dag mu­ seum. Hereford er en gammel by, grunnlagt på 600-tallet, og spilte en stor rolle i grensestridighetene med Wales i tidlig middelalder. Hereford and Worcester [herifød øn wustø], grevskap (county) i Storbritannia, England, gren­ ser i vest mot Wales og i øst mot Midlands, dannet

36

HEREFORDFE 1974 ved sammenslutning av de tidligere grevska­ pene Herefordshire og Worcestershire (bortsett fra et mindre område i Nordøst-Worcestershire som ble lagt til West Midlands); 3927 km2 med 694 800 innb. (1993), 176,9 per km2. Administrasjonssenter og største by er Worcester (86 000 innb. 1992). Natur. Består av to sletteland delt av høydedraget Malvern Hills (425 m o.h.), som dannet den tidli­ gere grense mellom Hereford og Worcester. Sletta i vest dreneres av Wye og dens bielver, og avgrenses mot sør av Forest of Dean, og mot vest av Black Mountains (814 m o.h.). I øst omfatter slettelandet deler av dalføret til Severn, og avgrenses mot sør­ øst av høydedragene Cotswolds. Næringsliv. Jordbruk er viktigste næring med stor fruktproduksjon, bl.a. epler og pærer (til siderfremstilling). tidlig-grønnsaker. dyrking av humle, hus­ dyrhold (herefordfe). Industrien har økt i betydning, og er konsentrert til Worcester. Bromsgrove. Redditch, Kidderminster og Hereford. Stor turisttrafikk, bl.a. kjent laksefiske i Wye. Den nordøstlige delen, med byene Bromsgrove og Redditch grenser opp mot byregionen West Midlands. omkring Birming­ ham. og er i stor grad integrert i denne. herefordfe [herifad-], gammel engelsk kjøttferase som er blitt den vanligste kjøttferasen i ver­ den. Rød med hvite avtegn, vanligst med horn. Godt lynne, nøysom. Mindre enn kjøttferasene fra Frank­ rike og Italia, levende vekt ca. 600 kg. I Norge fin­ nes ca. 1000 kyr i renavl. I krysningsavl brukes ra­ sen mest som morrase. Avlen er organisert gjen­ nom Norsk kjøttfeavlslag. Herefordshire [herifadjla], Storbritannia, tidli­ gere grevskap i England, fra 1974 del av ►Here­ ford and Worcester. Herefoss, tidligere kommune i Aust-Agder, ble 1967 slått sammen med Birkenes og Vegusdal til Birkenes kommune. Herefoss var ved sammenslut­ ningen 148 km2. Tidligere stasjon på Sørlandsba­ nen ved den 23,5 m høye Herefossen i Tovdalselva like nord for Herefossfjorden. Navnet kommer fra fuglenavnet hegre, kanskje gjennom elvenavnet Hegra. Herefossfjorden, vann i Tovdalsvassdraget, Birkenes kommune, Aust-Agder; 4 km2,9 km langt, 79 m o.h. herero, ova-herero, damara, folkegruppe i det sentrale Namibia og i Botswana. Inntil begynnel­ sen av 1900-tallet var de omkring 100 000 hereroene kvegnomader og drev ikke jordbruk. I 1904 gjorde de opprør mot de tyske kolonistene som had­ de slått seg ned på deres beiteland. Den tyske kolo­ nimakten begynte da en regulær utryddelseskrig mot dem. og tre firedeler av befolkningen mistet livet i de fire årene massakrene varte. En gruppe hereroer flyktet til Bechuanaland (Botswana). Mens SørAfrika styrte i Namibia, bodde herero i reservater. Herero var ledende i motstandskampen mot det sør­ afrikanske regimet. De teller nå (1996) ca. 100 000 i Namibia og ca. 37 000 i Botswana. heresi (av lat.-gr.), kjetteri, vranglære. I sin opprinnelige betydning betegner det greske ordet heresi et parti, en skole eller en filosofisk ret­ ning. Denne betydningen finnes i Det nye testamen­ te; i Apg 5,17 om saddukeerpartiet og i Gal 5,20 om partivesen. også i nedsettende betydning om sekt, f.eks. i Apg 24,5 om nasoreer-sekten. I 2 Pet 2.1 brukes ordet om «vranglære som fører til un­ dergang» og i Tit 3.10 om «vranglærer». Den ned­ settende betydningen kom til å bli enerådende i kris­ ten språkbruk. Siden den kristne kirke helt fra begynnelsen men­ te at den hadde rett til å fastlegge den rette lære, avgrenset den seg mot vranglære. Behovet for slik avgrensning stimulerte utformingen av kristne dog­ mer. Katolsk teologi skjelner mellom formell og materiell heresi: Formell heresi er villet og varig forkastelse av kristne trossannheter. Dette er heresi

i egentlig betydning. Materiell heresi betyr å ha en feilaktig tro, men uten at man har valgt det eller er klar over det. Dette innebærer verken synd eller skyld, og er derfor ikke heresi i egentlig forstand. Heretica (lat., ‘kjetterskrift’), dansk litterært tids­ skrift, utgitt 1948-53, startet av to litteratur-magistere og forfattere fra Århus, Thorkild Bjørnvig og Bjørn Poulsen; redaksjonen overgikk 1950 til Mar­ tin A. Hansen og Ole Wivel og 1952 til Frank Jæ­ ger og Tage Skou-Hansen. Tidsskriftet var i sin re­ daksjonelle linje kjettersk overfor herskende strømninger som rasjonalisme, naturalisme og sosialrealisme, og dannet et samlingssted for en gruppe især yngre lyrikere som representerte forskjellige gra­ der av religiøs metafysikk og spiritualisme. heretiker (av heresi), vranglærer. heretisk, kjettersk. Herford, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, 15 km nordøst for Bielefeld; 65 700 innb. (1994), inn­ går i Bielefeld-regionen. Tekstil-, møbel-, jernva­ re- og tobakksindustri m.m. Mange gamle bygninger, deriblant Miinsterkirche, Johanniskirche og den høygotiske Marienkirche (alle fra 1300-tallet). Herford oppstod omkring et nonnekloster fra 790. Var hansestad fra 1342 til ut på 1600-tallet, ble riksstad 1631 og kom 1647 til Brandenburg. Herføl, småknauset, trebar øy i Hvaler kommu­ ne, Østfold; 1,9 km2, den sørligste av de bebodde øyene. Hyttebebyggelse. Herfølsåta, øyas høyeste punkt, er en røys fra bronsealderen. Navnet. Siste ledd antagelig av norrønt/e/a, 'gjem­ me'; Herføl kan bety øya der en (skips)hær kan gjemme seg. Hergé [Erse:], eg. Georges Remi, 1907-83, bel­ gisk tegneserietegner og -forfatter, mest kjent for serien Tintin, som han begynte å lage 1929. Serien, som henvender seg både til barn og voksne, er gjer­ ne bygd over en kriminalintrige, og kombinerer spenning og humor med innslag av mystikk og eksotisme. Også populær i tegnefilmversjon. Som teg­ ner har Hergé vært en stilskaper i europeisk tegneseriekunst, først og fremst gjennom Tintin-seriens strengt realistiske, minutiøst utformede bakgrunnstegninger. Han har også laget seriene Les Exploits de Quick et Flupke (1930), Les Aventures de Popol et Virginie (1934) og Les Aventures de Jo, Zette et Jocko (1936), som i større grad enn Tintin er rene barneserier. Hergel, Knut, 1899-1982, født i Oslo, norsk tea­ tersjef og regissør. Ble knyttet til Det Norske Teat­ ret 1935 som instruktør, var 1936-46 også teater­ sjef, unntatt i årene 1942-45, da han var flyktning i Sverige og instruerte ved Malmo Stadsteater. Han gjorde en betydelig innsats ved sin følsomme, ar­ tistiske instruksjon og sin sikre litterære smak. Til hans beste iscenesettelser hørte Olav Duuns Med­ menneske, og den åndfulle og gripende oppførel­ sen avAntigone (1945). 1946-60 sjef for National­ theatret. Her skapte han et fast ensemble etter krigs­ årenes oppløsning, og ledet teateret etter en klar lit­ terær linje, med hovedvekt på klassisk norsk og moderne utenlandsk dramatikk. Blant hans iscene­ settelser på hovedscenen er moderne psykologisk dramatikk som En handelsreisendes død og Prisen, begge av Arthur Miller, og store klassiske oppset­ ninger som Stor ståhei for ingenting og Kejser og galilæer. I 1954 iscenesatte han Brand på det fin­ ske nasjonalteater. 1960-69 fast instruktør ved Na­ tionaltheatret. Hergesheimer |ha:gashaima], Joseph. 1880— 1954, amerikansk forfatter; debuterte 1914 med romanen The Lay Anthony og slo igjennom med The Three Black Pennys (1917), en roman om Pennsylvanias stålindustri. Java Head (1919) er en his­ torisk roman fra seilskutetidens New England. Han skrev også biografier, reiseskildringer og en selv­ biografi, foruten en del romaner i populærsjange-

ren, blant annet Cytherea (1922) og The Party Dress (1929). Herholdt, Johan Daniel, 1818-1902, dansk arki­ tekt. Han varen av de fremste arkitekter i Danmark i annen halvdel av 1800-tallet. Hans hovedverk er universitetsbiblioteket i København (1856-61). Stil­ messig hører bygningen til historismen, men viser også klar sammenheng med de samtidige eksperi­ menter i bruk av støpejern og glass i Frankrike og Storbritannia. Hans bruk av tegl i fasadene skulle få varig innflytelse på dansk arkitektur. Hériat [eria], Philippe, eg. Raymond Payelle, 1898-1971, fransk forfatter; representerer den na­ turalistiske tradisjon. Hans best kjente verker gir kontroversielle analyser av samtidens borgerlige familieliv; LTnnocent (1931), Les Enfants gåtés (1939), Familie Boussardel (1946). Herisau, by i Sveits, hovedstad i halvkantonen Appenzeil Ausser-Rhoden. 10 km sørvest for St. Gallen, 780 m o.h.; 16 100 innb. (1995). Handels­ senter; tekstilindustri. Turisme. Herjangen, Herjangsfjorden, fjordarm innerst i Ofotfjorden, Narvik kommune, Nordland, ca. 10 km lang, bred og åpen mot nordøst. Grenda Herjangen ligger nede ved fjorden under Herjangsfjellet, fjellstrekningen på nordvestsiden av fjorden. E6 går langs østsiden av Herjangen og fortsetter fra Bjerk­ vik i fjordbotnen nordover til Troms, mens veien vestover til Harstad (E 10) grener av og følger vest­ siden av Herjangen. Et par kilometer øst for Bjerk­ vik ligger ekserserplassen Elvegårdsmoen. Navnet er trolig sammensatt av et bortkommet elvenavn. Herja, antagelig av norrønt heri, ‘hare', og angr, ‘vik, fjord’. Herje, Emil, 1894-1969, født i Kristiansund, norsk skolemann og forfatter, utgav diktsamlingen Min barndoms kyst (1944), romanen Et Herrens vær (1936), men er særlig kjent for sine mange og gode barne- og ungdomsbøker; bl.a. Mot og vilje (1932), Nils detektiv (1933), Lesja-losen (1954), Bygatt og sjøtroll (1956). Herjedalen, norsk navn på ►Hårjedalen. herjedalsrapp, Poa x herjedalica, flerårig urt i gressfamilien 40-50 cm høye planter, har felles trekk fra både fjellrapp og seterrapp. Har ikke nor­ male blomster, men inneragnen danner små vegetative skudd som spirer når de faller på bakken, ►vivipari. Toppen er gyllenbrun eller purpurfarget. Sjelden på fuktig grusmark i fjellet i hele landet. Herjulfsnes (norrønt Herjolfsnes, da. Herjolfsnæs), tidligere navn på det nåværende Ikigait på den sørlige del av Grønlands vestkyst ved Nanortalik. Ifølge den islandske Landnåmabok skal Herjulv (Herjolfr) Bårdsson ha bodd her. I middelalde­ ren var det kirkested her. Danske arkeologer un­ dersøkte 1921 ruinene av den middelalderske steinkirken og kirkegården, hvor man fant en rekke graver som var ualminnelig godt bevart på grunn av telen. Likene var lagt fullt påkledd i trekister. De bevarte tekstiler gir et meget viktig bidrag til middelalderens drakthistorie. Gravene tilhører utvil­ somt folk fra de norske bygder på Grønland; de fles­ te er anlagt på 1200-tallet, men funnene viser at forbindelsen med Norge varte til midten av 1400tallet. Herk, Aritha van, se Aritha ► Van Herk. herkogami (av gr. ‘hinder' og -gam), romlig at­ skillelse av støvbærere og støvveier hos planter slik at en selvbestøvning blir vanskeliggjort eller umu­ liggjort. Det er to hovedtyper av herkogame plan­ ter. Den ene er særbuplanter, der hann- og hunnblomster sitter på forskjellige individer, f.eks. osp, selje, nesle og palmer. Den andre er der støvbærere og arr er plassert på en slik måte i blomsten at selv­ bestøvning blir umuliggjort. Blant slike blomster er sverdliljer og mange orkideer.

HERMAN

37 Herkomer [ha:kama], Hubert von, Sir, 18491914, født i Tyskland, britisk maler og grafiker. Han er mest kjent for sine sosialrealistiske bilder, som Hard Times (1885, City Art Gallery, Manchester), motiver som var sjeldne i britisk kunst på denne tiden. Han malte også gruppeportretter, inspirert av nederlandsk 1600-tallsmaleri. Komponerte også musikk, opptrådte på scenen, og arbeidet med film. Herkules (lat. Hercules), i romerske mytologi tilsvaret til den greske hero►Herakles. Hos romer­ ne ble han meget populær, fra først av antagelig som gud for samferdsel og handel, som han hadde gjort mulig ved sine 12 storverk. Dyrkingen av Herkules kom til Roma via Campania og/eller Etruria. Det eldste kultstedet var Storalteret (Ara maxima)ved Kutorgetf Forum Boarium), se>Cacus. Det var flere helligdommer for Herkules i det samme området. Han hadde en sikker plass både i hjem­ mets kult og senere i keisertidens offisielle guds­ dyrkelse (særlig som Den uovervinnelige Herku­ les). Herkules (lat. Hercules), stjernebilde på den nordlige himmel, mellom Lyren og Nordlige kro­ ne. herkulesbille, Dynqstes hercules, billeart i un­ derfamilien neshornbiller. Hunnen er 6,5 cm lang, mattbrun og med en svak antydning til horn på ho­ det. Hannen skinnende svart og grønn, og hodet forlenget i to store horn, et øvre og et nedre, hvorav det øvre er størst, begge forsynt med tenner. Han­ nens lengde med hornene er ca. 16 cm. Lever i tro­ pisk Amerika. Herlandsfossen, foss i Herlandselva, Osterøy kommune, Hordaland. Utbygd i Herlandsfoss kraft­ stasjon (13,9 MW) og Møllefossen kraftstasjon (1,0 MW). Utnytter fallet fra Løtveitvatn (150-141 m o.h.) til Osterfjorden. Navnet er etter gårdsnavnet Helland, hvor første ledd trolig er adj. ‘hellig’; overgangen 11—rl finnes i flere navn i Hordaland. Herlaug Huvudfat eller Herlog Huvudfat, død 1508, fører foren bondereisning på Hedmark i kong Hans' regjeringstid, antagelig 1506. Reisningen var sannsynligvis rettet mot nye skattepålegg. Den ble slått ned av prins Christian (den senere Christian 2), og Herlaug Huvudfat og en del andre ble fanget og henrettet. Tilnavnet betyr hodeplagg, men grun­ nen til at han fikk det er ikke kjent. - Litt.: H. Koht i Norsk Biografisk Leksikon (bd. 6, 1934). Herleif, mannsnavn, norrønt Herleifr, av herr, ‘hær’, og leif ‘arving, etterkommer’. Herlev, kommune i Danmark, Sjælland, Køben­ havns amt; 12 km2 med 27 210 innb. (1996). Forstadskommune rett nordvest for København, inn­ går i Hovedstadsområdet. Amtsykehus. Variert in­ dustri, bl.a. maskin-, møbel-, tekstil-, betong- og næringsmiddelindustri. Gotisk kirke fra ca. 1480. herlighet, i eldre dansk-norsk rettsspråk særlige rettigheter som tilligger en fast eiendom på landet over fremmed eiendom eller sameiestrekninger, f.eks. hogstrett, fiskerett, beiterett, allmenningsrett el.l. I eldre skjøter sies det ofte at gården overdras med «herlighet og rettigheter», men dette tillegg er ikke rettslig nødvendig. Det tilsvarende uttrykk på nynorsk er «lut og lunnende» eller «lunnar». Herling-Grudzihski |-d3injski|,Gustaw,f. 1919, polsk forfatter og litteraturkritiker. Han satt i sov­ jetiske fengsler og leirer 1940-42, og var senere soldat i general Anders’ polske armé, bl.a. under felttoget i Italia. Etter krigen var han med på å grunnlegge emigranttidsskriftet Kultura, hvor han siden har vært en viktig medarbeider. Han arbeidet noen år som journalist i London og Munchen, og slo seg 1955 ned i Napoli. Blant hans utgivelser kan nevnes En annen verden (1953), basert på hans erfaringer fra GULAG,.Scz/»/e Heilo, Dolly! (1964), Mame (1966), Mack & Mabel (1974) og La Cage auxfolle.v (1983). Herman [ha:man], Woody (eg. Woodrow Char­ les), 1913—87, amerikansk jazzmusiker, klarinettist, sopran- og altsaksofonist, sanger og orkesterleder. Fra 1936 til sin død ledet han ulike storband. En spesiell plass i jazzhistoriene har utgavene fra siste

38

HERMAN-HANSEN del av 1940-årene, da en lang rekke av jazzens frem­ ste unge solister fikk sitt gjennombrudd i hans or­ kester. Han varen habil instrumentalist og en sjar­ merende sanger, men hans fremste egenskap var evnen til å sveise et storband, med stadig nye musi­ kere. sammen til en helhet, og han var meget av­ holdt blant orkestermedlemmene. Fra 1960-årene av engasjerte han stadig nye yngre musikere, og musikken skiftet karakter med innslag av jazzroek og andre nye former. - Litt.: G. Lees: Leader of the Band - The Life of W. H. (1995). Herman-Hansen, Olav, f. 14. jan. 1935 i Ber­ gen, norsk grafiker, maler og billedhugger, elev av bl.a. Povl Christensen ved Bergen kunsthåndverksskole 1953-58, Kunstakademiet i København 195962 og hos Stanley William Hayter (Atelier 17) i Paris 1962-63. Han fikk sine første kunstneriske impulser fra N. Astrups og H. Sørensens bilder. Under oppholdet i København ble etsningen Kon­ gens have (1962) kjøpt inn av Statens museum for kunst. Han gikk over til et abstrakt formspråk da han kom til Atelier I 7 i Paris. Han eksperimenterte også med collage og trykkfarge på svære respatexplater. utført sammen med dansken Jens Jørgen Thorsen, med musikk og publikum under utstillin­ gen. I samme eksperimentelle ånd kom han til å arbeide med skulpturer i plast og plexigiass. utfør­ te bl.a. en utsmykning til Sykepleierskolen i Ber­ gen (1970-79). I senere år har han laget grafikk og malerier i en slags magisk realisme med grønnsa­ ker. planter, leketøy og andre dagligdagse gjenstan­ der. ofte i miniformat. Hermann, Gottfried. 1772-1848. tysk klassisk filolog. Professor i Leipzig fra 1797. først i filoso­ fi. senere i veltalenhet og poesi. Han var en leden­ de fortolker og tekstkritiker i sin samtid, og særlig viktige er hans kommenterte utgaver av greske tra­ gedier av Aiskhylos. Sofokles og Evripides. Hans studier av gresk metrikk var banebrytende. Hermannsdalstinden, det høyeste fjell i VestLofoten. Moskenes kommune, Nordland: 1029 m o.h. Hermansdalstinden ligger på vestsiden av Moskenesøya, den vestligste av de store Lofotøyene. Hermannsson, Halldor, 1878-1958, islandskamerikansk bibliograf og litteraturhistoriker. Pro­ fessor i skandinaviske språk og bestyrer av Fiskesamlingen av islandsk litteratur ved Cornell Uni­ versity. Fra 1905 forfatter av en rekke bibliografis­ ke verker om islandske håndskrifter og islandsk lit­ teratur og utgiver av islandske håndskrifter. Han utgav bl.a. The Problem ofWineland(1936) og The Vinland Sagas (1944). Hermannsson, Steingrifnur, f. 22. juni 1928, islandsk politiker (Fremskrittspartiet); ingeniør. Sønn av Hermann Jonasson. Formann i Fremskritts­ partiet 1979-91. medlem av Alltinget 1971-94. Justis-, kirke- og landbruksminister 1978-79, fis­ keri- og samferdselsminister 1980-83. Statsminis­ ter i Island 1983-87, utenriksminister 1987-88. Igjen statsminister 1988-91. Fra 1994 sentralbank­ sjef i Islands nasjonalbank. Hermannus Contractus (lat. Herman den lam­ me’). 1013-54, sveitsisk musikkteoretiker. kompo­ nist og munk. Han var munk i benediktinerklosteret Reichenau. Skrev hymner, sekvenser, antifoner og teoretiske avhandlinger. Hermans, Willem Frederik. 1921-95. neder­ landsk forfatter. 1 hans romaner søker menneskene etter en sannhet og en meningsfull orden i virkelig­ hetens kaos. Okkupasjonstiden og den akademiske verden utgjør ofte bakgrunnen for hans verker. Han slo igjennom med romanen De tranen der Accacia 's (1948). Av senere romaner nevnes De donkere ka­ nter van Damocles (1958. norsk overs. Damokles’ mørkerom. 1962) og Nooit meer slåpen (1966. norsk overs. Aldri sove mer. 1992). om to unge arkeologers ekspedisjon pa Finnmarksvidda.

Tormod Hermansen Hermansen, Bjørn Erik Fermann, 1923-96. født i Halden, norsk flyoffiser. Oberst 1973 og sjef for Andøya flystasjon, lufttjenesteinspektør i Luftforsvarsstaben 1975. generalmajor og kommandør for luftstridskreftene i Sør-Norge 1976. Nasjonal re­ presentant ved SHAPE 1981 -83. Hermansen, Tormod, f. 23. april 1940. norsk sosialøkonom. Finansråd i Finansdepartementet 1986-90. adm. direktør i Televerket (senere Tele­ nor AS) fra 1991. Styreformann i Statens bank­ sikringsfond 1991-94. i Postbanken fra 1994. Herman’s Hermits [hatmanz ha:mits], britisk popgruppe dannet 1963 med vokalisten Peter Noone som hovedperson; hadde en lang rekke sukses­ ser i 1960-årene. bl.a. Fm Into Something Good, Mrs. Brown You 've Got a Lovely Daughter, No Milk Today og Theres a Kind of Hush. Hermanson, Åke, f. 1923, svensk komponist. Komponerer i et udogmatisk, moderne og meget konsentrert tonesprak. Har bl.a. skrevet tre symfo­ nier. to strykekvartetter og Appeller I-IV (1968— 69) for orkester. Nordisk Rads musikkpris 1982. Hermansson, Bo Ture. f. 6. juni 1937. svensk regissør, virksom i Norge, hvor han har vært invol­ vert i flere populære komedieproduksjoner på film og fjernsyn. Etter filmen Mannen som ikke kunne le (1968) hadde han regien på fjernsynsseriene om Fleksnes og Albert og Herbert, som ble utgangs­ punkt for to kinofilmer, henholdsvis Den siste Fleks­ nes (1974) og Skraphandlerne (1975). Også regi på kriminalserien Rød snø (1985), og filmene Pa stigende kurs (1987) og Fredrikssons Fabrikk - The Movie (1994). Sistnevnte var også basert på en po­ pulær fjernsynsserie (1990-).

Herme i Olympiastadion, Athen.

Hermansson, Carl-Henrik. f. 14. des. 1917. svensk politiker (kommunist). Journalist, sjefredak­ tør i Ny Dag 1959-64. Medlem av Riksdagen 196385. Partileder for (det nåv.) Vansterpartiet (VPK) 1964-75. Han omformet partiet i mer uavhengig retning og fikk bl.a. gjennomført navneskiftet fra Sveriges kommunistiska parti (SKP) til Vånsterpartiet Kommunisterna (VPK) 1967. Hermansverk, tettsted i Leikanger kommune. Sogn og Fjordane, på nordsiden av Sognefjorden; 1250 innb. (1995). Fylkeskommunen og Fylkes­ mannen i Sogn og Fjordane har sin administrasjon her, samt politimesteren i Sogn. Her ligger for øv­ rig Statens Vegvesen Sogn og Fjordane og Fylkes­ arkivet. Hermansverk er et sentrum for fruktomsetningen i Sogn. Statens forskningsstasjon for frukt­ avl. Njøs. har 1000-1100 forskjellige fruktsorter; næringsmiddelindustri (Lerum fabrikker). Fiske­ oppdrett. Ekspressbåtforbindelse med Bergen og Flåm og bussforbindelse med bl.a. Bergen, og Oslo via Gol i Hallingdal og Otta i Gudbrandsdalen (Lil­ lehammer). Navnet. Baker Hermann Brun bygde hus her i 1840-årene; tidligere navn Njøsanden. Hermas, forfatteren av Hyrden, et skrift som reg­ nes med blant de såkalte apostoliske fedre (sluttredigert 130-140); muligens bror av pave Pius 1 (pa­ ve ca. 140-155). herme (gr., av Hermes), dekorativt utformet ar­ kitektonisk støtte, som består av et skulpturalt ho­ de på en smalnende pilar. I antikkens Hellas var det som regel guden Hermes som ble avbildet, ofte fremstilt med en fallos på forsiden av pilaren. 1 gresk og romersk tid ble hermer stilt opp ved veikryss, ved grenser osv. Motivet ble tatt opp igjen i renessansens kunst, bl.a. i relieffer. I nyklassisismen ble hermene brukt uten pilar, men med en firkantet utforming av brystpartiet. hermelin, skinn av røyskatt. Betegnelsen herme­ lin (eng. ermine) antas å komme fra navnet Arme­ nia, idet det i oldtiden særlig var armenske han­ delsmenn som forhandlet de gode sibirske hermelinskinn. Se for øvrig ►pelsverk. Hermelin, Eric. 1860-1944. svensk friherre, over­ setter og forfatter. Etter et omflakkende liv bl.a. i India og Australia, ble Hermelin internert på et mentalsy­ kehus i Lund, hovedsakelig pga. alkoholisme. Omkring den annen verdenskrig gikk Hermelin i en serie skrifter til heftig angrep pa nazismen og dens antisemittisme, f.eks. i Om judarne (1938) og Factum et causa (1940). Han gav også uttrykk for avanserte synspunkter i politiske, sosiale og peda­ gogiske spørsmål i de noter og kommentarer som fulgte hans mange oversettelser av orientalsk og mystisk litteratur, f.eks. av Jakob Bohme og de iran­ ske forfatterne Omar Khayyam, Farid ud-din Attar og Jalal ud-din Rumi. Bade oversettelsene, kom­ mentarene og Hermelins personlige stil har øvd inn­ flytelse på svenske diktere fra Vilhelm Ekelund og fremover. Persiska antologin kom ut i 1976. Litt.: Per-Erik Lindahl: Angesthjulets svångningar (1976) samt senere studier 1979 og 1982. Hermelin, Samuel Gustaf, 1744-1820. svensk kartograf. Grunnla Sveriges kartlegging med Geografiska chartor dfver Sverige (1797-1818). Hermelin, Sven. 1900-84, svensk landskapsar­ kitekt. Gjennom sin omfattende virksomhet var han en pioner for det moderne, økologiske grunnsyn i planlegging og formgivning av landskapet og en banebryter for naturvernhensyn og landskapspleie ved store landskapsinngrep som vei- og vassdrags­ utbygging. Hans arbeider påvirket også utviklin­ gen i nabolandene, bl.a. i Norge. Han var lærer i hagekunst ved Alnarpinstitutet 1934-54. Statens vågvårdskonsulent 1939-48 og formann i Forenin­ gen Sveriges Trådgårdsarkitekter 1943-61.

HERMETIKK

39 hermeneutikk (av gr. hermenevein, 'tolke, ut­ legge'). læren om fortolkning av tekster. Betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Dilthey). eller en filosofisk teori om all forståelse (Heidegger). Historikk. Hermeneutikken var lenge ensbetyden­ de med de regler som fantes for fortolkning av do­ kumenter innen jus. klassisk filologi, og særlig teo­ logi (eksegese). Denne fortolkningskunst hadde karakter av håndverksdisiplin (ars interpretandi) i troen på at Bibelen og andre tekster hadde et særlig sannhetsinnhold som det gjaldt a finne frem til. For f.eks. Luther innebar dette at Bibelens budskap skul­ le klargjøres etter prinsippet om «skriften alene», uavhengig av den historiske sammenheng teksten var blitt til i. På begynnelsen av 1800-tallet utvidet Friedrich Schleiermacher hermeneutikken til a omfatte alle åndsprodukter og ikke bare særlig utvalgte autori­ tative eller hellige skrifter. Dermed mistet herme­ neutikken sin tradisjonelle oppgave med å finne tekstens sannhet. Den ble i stedet en tolkningsvitenskap som tok med i betraktningen opphavsper­ sonens psykologi, liv. samtid m.m.. og forståelsen av en tekst ble gjenopplevelsen av dette. For Sch­ leiermacher er denne gjenopplevelsen mulig ved at både forfatter og leser er uttrykk for det samme overindividuelle liv, den samme ånd. Wilhelm Dilthey gav hermeneutikken dens klas­ siske utforming som selve de humanistiske viten­ skapenes metode. Dilthey la sterk vekt på at de humanistiske vitenskapene, som han kalte andsvitenskapene. er vesensforskjellige fra naturviten­ skapene. Både naturvitenskap og åndsvitenskap setter fenomener inn i sammenhenger; naturviten­ skapen søker imidlertid å forklare dem ved å opp­ løse helheter i enklere bestanddeler og måle dem, mens de humanistiske vitenskapenes metode er å finne «mening» gjennom å forstå. Hermeneutisk filosofi. Hos Heidegger, Gadamer og Ricour er hermeneutikk en filosofisk teori om all forståelse. Heidegger karakteriserer sin filosofi om menneskets eksistens i Sein und Zeit som her­ meneutisk; ikke bare vår forståelse av tekster, men all vår viten, bygger på forståelse artikulert som en utlegning av det vi vet noe om. Ved denne utvidel­ sen kommer sannhetsbegrepet på nytt inn i herme­ neutikken. Filosofien blir en lære om menneskets historisitet, dvs. at mennesket som en «væren-i-verden» (In-der-Welt-Sein) «alltid allerede» befinner seg i forståelsessituasjoner som mennesket gjennom historisk forståelse må utlegge og korrigere for å finne sannheten. Gadamer utviklet en generell filosofisk hermeneu­ tikk med særlig vekt pa tradisjonsformidling med sikte på å klarlegge humanistiske fags metodepro­ blemer. Den hermeneutiske metode er ifølge Gada­ mer den eneste adekvate metode i humanistiske disi­ pliner hvor empiriske og naturvitenskapelige me­ toder er uegnet. En betingelse for erkjennelse av sannhet på slike områder er en forutgående forstå­ else av overleveringen eller tradisjonen. Vår indi­ viduelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn blir bestemmende for vår intellektuelle synsrand, vår «horisont». «Horisonten» og situasjonen endres hele tiden gjennom vår interaksjon med hverandre i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner. Paul Ricoeur har lagt vekt på det språklige aspekt ved «væren-i-verden». For å forstå sine egne ytringer må mennesket gå omveien om den ytre sammen­ hengen av kulturelle symboler det lever gjennom. Habermas har utviklet en kritisk hermeneutikk i delvis kontrast til Gadamer hvor siktemålet er at hermeneutikken har et frigjørende aspekt gjennom et ideologikriti.sk potensiale. Den hermeneutiske sirkel betegner at for å forstå noe som har mening (en tekst, en historie, et bilde, en handling) må vi alltid i fortolkningen av enkelt­

hetene ga ut fra en viss «forhåndsforståelse» av helheten som detaljene hører hjemme i. Den for­ ståelse vi dermed oppnår av delene, virker sa tilba­ ke på forståelsen av helheten osv. I tradisjonell hermeneutikk 1500-1800 svarer den hermeneutiske sirkel til et forhold mellom en meningshelhet og en meningsdel i en tekst. Hos Schleiermacher og Dilthey tilsvarer den forholdet mellom en del av en persons bevissthet eller liv. og hans liv, miljø, epoke o.l. forstått som en helhet. Hos Heidegger og Gadamer blir den hermeneutis­ ke sirkel forholdet mellom den konkrete delutlegning av noe og den forståelseshelhet (meningshorisont) som utlegningen befinner seg innenfor. Litt.: J. Wach: Das Verstehen (3 bd., 1926-33); E. Betti: Die Hermeneutik als allgemeine Methodik der Geisteswissenschaften (1962); H. Birus: Hermeneutische Positionen - Schleiermacher, Dil­ they. Heidegger. Gadamer (1982). JHA Hermes, i gresk mytologi en av de mest populæ­ re gudeskikkelser. sønn av Zevs og Maia; Kvilene i Arkadia er hans fødested. Tilsvarer romernes Mercurius. Allerede i de homeriske dikt er Hermes mellommann mellom gudene, spesielt mellom Zevs og menneskene. Fra gammel tid verner han om vei­ farende. Bilder av ham. hermer, ble stilt opp i stort antall på veier og gater; opprinnelig bare en stein­ røys. en steinstøtte eller tre-pei. ofte forsynt med fallos. Herolden, som i krig og farlige tider bringer bud mellom mennesker, star i særlig grad under hans beskyttelse. Han er handelens og kjøpmennenes skytsgud. og hans alter ble reist på torgene. Ende­ lig fører han sjelene pa den siste reise til skyggeriket (Hermes psykhopompos). Han tenkes som en kraftig skikkelse, idealet av en ung mannstype. og er den mandige idretts, gymnastikkens, beskytter. I egenskap av veltalende og snarrådig gudeherold blir han talekunstens og sær­ lig den politiske veltalenhets guddom (Hermes logios). Ogsa gjeterne dyrket ham; særlig mente man han lok seg av småfeet, sauer og geiter. Den home­ riske hymne til hans ære forteller muntert hvordan han (lyrens oppfinner) stjal feet fra Apollon. I billedkunst var Hermes" skikkelse svært popu­ lær. Den eldste Hermes-type er skjegget, og slik fortsatte han å være pa ►hermene. Ellers blir han fremstilt som en slank, ungdommelig skikkelse. Ofte har han vingesko og vingehatt, for hans vei fører ham ofte gjennom luften, dessuten kan han ha heroldstav. 1 senere tid kan han som kjøpmennenes gud bære en pengepung i handen. Blant de mange bevarte statuer i original eller ko­ pi er den mest berømte Praxiteles’ marmorfigur. Hermes med Dionysosbarnet, fra omkring 330 f.Kr.. som ble funnet i Heratempelets ruiner ved utgrav­ ningene i Olympia. Hermes, navn på skrinlagt europeisk romfergeprosjekt. Begynte som et fransk prosjekt, ble tatt opp av romorganisasjonen ESA ved ministerråds­ møtet i Haag høsten 1987. Ved rådsmøtet i Grana­ da høsten 1992 ble Hermes redusert til et teknolo­ giprogram. deretter kansellert. Hermes skulle være en ferge med deltaformet vingeparti. og vingespennet var anslått til ca. 10 m. Lengden, ca. 18 m. var omtrent halvparten av den amerikanske romfergens. Nyttelasten var 4.5 tonn og bærerakett skulle være Ariane 5. Første ubeman­ nede oppskytning var planlagt i 2002. første beman­ nede i 2003. Norge deltok i prosjektet med en an­ del på 0,2 %. Hermes Trismegistos (gr., den tre-fold store Hermes’), gresk betegnelse fra senantikken på egypternes gud Thot, gudenes skriver, som grekerne as­ sosierte med sin gud Hermes. Hermes Trismegis­ tos ble ansett som forfatteren av de såkalte herme­ tiske skriftene. Ifølge Clemens av Alexandria fan­ tes det 42 bøker av ham; 36 av dem inneholdt egypternes filosofi, mens de øvrige seks var viet lege-

Herrnes med Dionysosbarnet, marmorstatue av Praxiteles fra ca. 325f.Kr., 213 cm høy. Det arkeo­ logiske museet i Olympia.

kunsten. Tertullian nevner bøker av Mercurius Aegyptius (Mercurius er romernes svar pa Hermes); disse fremstilte en platoniserende psykologi. Det var altsa særlig de senere platonikere som benyttet seg av dette pseudonymet. De Hermes-skrifter som er bevart, er av nyplatonsk opprinnelse, og stam­ mer sannsynligvis fra 200-tallet e.Kr. (se ►herme­ tisk filosofi). Et av deres vesentlige formål er å for­ svare de nasjonale religioner, særlig den egyptiske. Utgitt av W. Scott: Hermetica (4 bd.. 1924-36. ny utg. 1968) og av A. D. Nock og A. J. Festugiére (4 bd., 1945-54). hermetikk (til hermetisk), matvarer som er lagt ned i helt (hermetisk) tette beholdere, vanligvis av blikk, aluminium eller glass og sterilisert ved opp­ varming. Ved tilstrekkelig oppheting (varmesterilisering. autoklavering) blir mikrober og deres spo­ rer drept og enzymene ødelagt. Steriliseringsbetingelsene avhenger både av pro­ duktets og emballasjens art. Mugg- og gjærsopp i frukt og bær drepes lett, mens bakteriesporer tren­ ger høy temperatur i lang tid for å tilintetgjøres. Også konsistensen av produktet er av betydning. Delvis flytende produkter (f.eks. fiskeboller i kraft) er lettere å sterilisere enn kompakte (f.eks. kjøttpudding) fordi et kompakt produkt har dårligere varmeledningsevne enn et flytende. Industriell sterilisering foregår i autoklav ved tem­ peraturer opp til 120 °C. Produkter som er varmesterilisert slik at mikrober, sporer og enzymer er ødelagt, er de egentlige hermetiske matvarer (sterilkonserver. helkonserver). Disse kan oppbevares ved værelsestemperatur i minimum 1-2 og opp til 20-30 år, alt etter produkttype. I hermetiske mat­ varer er råstoffenes næringsverdi og vitamininnhold relativt godt bevart. Enkelte produkter som skinke og pølser får nedsatt kvalitet ved sikker sterilise­ ring. Disse varer får derfor en mer moderat varme­ behandling og har begrenset holdbarhet (halvkonserves). De bør oppbevares kaldt (0-10 °C). I de såkalte kjølekonserver, f.eks. gaffelbiter, ansjosfilet, forlenges varens holdbarhet uten varme­ behandling ved sukring, salting, syrning osv. i for­ bindelse med tilsetning av konserveringsmidler, f.eks. benzosyre. Mikrobene er ikke drept i disse produkter, men deres virksomhet er hemmet. Kjø-

40

HERMETISK

lekonserver har begrenset holdbarhet og bør opp­ bevares kaldt. I tillegg til emballasje av fortinnet blikk, alumini­ um og glass brukes plast og forskjellige laminater av plast. Da den pakkede vare kan tære på metallet i blikk- eller aluminiumsbokser ved lagring (korro­ sjon), brukes ofte et beskyttende lakksjikt innven­ dig i boksene. Fabrikasjonen av hermetikk foregår ofte i meget stor målestokk og i høyt mekaniserte fabrikker. I Norge er fisk og fiskevarer dominerende som hermetikkråstoff, og «sardiner» fremstilt av røkt bris­ ling og småsild er industriens viktigste og mest kjen­ te produkter. Av annen hermetikk av fisk skal nev­ nes fiskeboller, seikaker, torskerogn, makrell og krabbe. Dessuten pakkes kjøtt og kjøttvarer, grønn­ saker (særlig erter og bønner), frukt og bær samt kjølekonserver. Disse usteriliserte produktene er ikke hermetikk i egentlig forstand, men regnes i dag så vel industri- som forskriftsmessig som en del av hermetikksektoren. Hermetisk melk (kondensert melk) pakkes av spesialfabrikker. Historikk. Franskmannen (Fran^ois) Nicolas Appert ansees som hermetikkens oppfinner, idet han i 1809 vant en pris som var oppsatt for den beste måte å konservere matvarer til militært bruk. Han hadde hermetisert 50 forskjellige produkter i vidhalsede flasker, som etter forsegling var oppvarmet i ko­ kende vann. Appert forstod ikke hva som egentlig gjorde at varen holdt seg, og først ca. 1860 klarla Pasteurs arbeider at det var ødeleggelsen av mik­ roorganismene og utelukkelsen av disse som gjor­ de matvarene holdbare. Den første som drev nedlegging av ansjos fabrikk­ messig i Norge var Chr. Aug. Thorne, som begynte denne virksomheten 1841 i Drammen. 1 1864 flyt­ tet han fabrikken til Moss, og hans ansjos oppnåd­ de etter hvert verdensry. Han fremstilte også annen hermetikk, og det oppstod flere lignende fabrikker. Det var imidlertid først etter at den hermetiske ned­ legging av fisk begynte på Vestlandet 1870-80 at den norske fiskehermetikkindustri ble utviklet til en storindustri, vesentlig på basis av røkte brislingsardiner i olivenolje. De ble først produsert ved Stavanger Preserving 1879, og ble i løpet av for­ holdsvis kort tid en verdensartikkel, noe som i høy grad skyldtes firmaet Chr. Bjelland & Co. A/S. Brislingsardiner ble industriens hovedprodukt. Senere kom også sildsardinene til. hermetisk (av fr., avledet av navnet på guden Hermes Trismegistos. hvis magiske segl kunne luk­ ke et glassrør slik at det ble lufttett), det som har tilknytning til vitenskapen eller til naturens og reli­ gionenes hemmeligheter, det som ikke er tilgjen­ gelig forden store mengde. Se ►hermetisk diktning, ►hermetisk filosofi. Også i den konkrete betydningen lufttett tilluk­ ket, utilgjengelig (se ►hermetikk). hermetisk diktning, generelt om poesi som bru­ ker okkult symbolisme; mer spesielt om en retning i poesien som med henvisning til diktere som Bau­ delaire, Mallarmé og Valéry søker en ren eller na­ ken poesi, der ordenes lydkvalitet, musikalitet, er viktigere enn meningen. Samspillet lyd/stillhet ble søkt gjennom svært subjektive uttrykk, som ofte ble utspekulerte og kompliserte, slik at «hermetisk» også kom til å stå for det utilgjengelige og uforståe­ lige. Noen kjente og langt fra utilnærmelige dikte­ re, bl.a. Giuseppe Ungaretti og Eugenio Montale, knyttes gjeme til retningen, som både i teori og prak­ sis først og fremst hører hjemme i Italia i første del av 1900-tallet. Se også ►ermetismo. hermetisk filosofi, hermetisisme, hermetisme, betegnelse for doktriner og livssyn som ble utlest av de hermetiske skrifter, en skriftsamling fra de første tre århundrer e.Kr. som ifølge tradisjonen skulle stamme fra ►Hermes Trismegistos, gudenes skriver og skrivekunstens mytiske opphavsmann.

De hermetiske skrifter røper påvirkning både fra gresk, romersk og egyptisk kultur og religion. Gjen­ nom Marsilio Ficinos latinske oversettelse ca. 1460 fikk de en viss innflytelse på renessansen, bl.a. på Giordano Bruno. Samlingen består av skrifter av til dels magisk og okkult tilsnitt om astrologi, alkymi og medisin foruten (mindre folkelig) om teologi og filosofi. Det endelige mål for den hermetiske filo­ sofi var å bidra til en guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom de kunnskaper den hermetiske filosofi forvaltet. Nyere forskning har påpekt retningens betydning for fremveksten av moderne naturvitenskap, særlig gjennom forbindelsen mellom den hermetiske filo­ sofi og den sterke religiøse interesse blant forskere på 1600-tallet, således av Francis A. Yates i The Rosicrucian Enlightenment (1975). Dette er i tråd med de tendenser i moderne vitenskapsfilosofi som betoner ikke-rasjonalistiske innslag og motiver i utviklingen av vestlig vitenskap som derved frem­ trer som mindre dominert av «ren» fornuft enn man tidligere gjerne ville tro. hermetisk separator, melkeseparator hvor melken separeres under trykk uten kontakt med luft. Herminium (av gr. ‘stolpe’), slekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien). 30 arter i Europa og Asia. Én art i Norge, ►honningblom. Hermione, i gresk mytologi datter av kong Menelaos og Helena, gift med Akhillevs’ sønn Neoptolemos. Mens de feiret bryllup i Sparta, kom iføl­ ge Odysseen Telemakhos, Odyssevs’ sønn, dit og fikk en gjestfri mottagelse. Andre sagn forteller om en feide mellom Orestes og Neoptolemos om Her­ mione. Hermitage [ermitas], vindistrikt i den nordlige delen av Rhonedalen, spesielt kjent for sine røde, alkoholrike og lagringsegnede viner som er blant Frankrikes beste. Hermite [ermjt], Charles, 1822-1901, fransk matematiker, ble professor ved École polytechnique 1869 og senere ved Sorbonne. Medlem av det franske vitenskapsakademi 1856. Han ble først kjent gjennom brev til den tyske matematiker C. G. J. Jacobi, hvor han løste forskjellige problemer angå­ ende elliptiske funksjoner. Siden viste han også hvordan 5. gradsligningen kan løses ved elliptiske funksjoner. Han fortsatte med dette Abels arbeid på området. Hermite viste (1873) at tallet e, grunntallet i det naturlige logaritmesystem, er transcendent, og det­ te ble senere grunnlaget for den tyske matematiker C. L. F. von Lindemanns bevis for at ti er et tran­ scendent tall. Hermites navn er knyttet til visse kvadratiske former som har vist seg meget viktige, og til polynomer som anvendes i rekkeutviklinger bl.a. i statistikken. Hans samlede verker ble utgitt av det franske vitenskapsakademi (4 bd.. 1905-17). Hermlin, Stephan, f. 1915, tysk forfatter. Aktiv motstandskjemper i Hitler-tiden. 1936-45 emigrant, bl.a. i Sveits. I 1947 flyttet han til den sovjetiske besettelsessonen, og var aktivt med på å utforme kulturpolitikken i det tidligere DDR. Ved hjelp av naturalistiske og barokke virkemidler har han skapt en personlig, moderne stil tilpasset sitt sosialistis­ ke engasjement. Hermlin har likevel alltid hevdet individets rett i det sosialistiske systemet. Allerede med sin tidlige diktsamling, Zwolf Bal­ laden von den grossen Stadten (1945), oppnådde Hermlin anerkjennelse. Han har også gjort seg gjel­ dende som prosaforfatter og essayist i samlingene Erzahlungen (1966, utvidet utgave 1970) ogBegegnungen 1954-1959 (1960) med politiske og litte­ rære essayer. Hermlin er også kjent som gjendikter av moderne amerikansk, fransk, latin-amerikansk og ungarsk lyrikk. Andre diktsamlinger er Wir verstummen nicht (1945), Zweiundzwanzig Balla­ den (1947), Der Flug der Taube (1952). Det prosalyriske erindringsverket Abendlicht (1979) kom i

norsk oversettelse 1980. In den Kdmpfen dieserZeit (1995) er en samling taler, artikler og samtaler. Hermod, i norrøn mytologi Odins sønn, som et­ ter Balders død red på sin fars hest Sleipner til døds­ riket for å be om at Balder måtte få komme tilbake til livet. Se ►Balder. Hermod, petroleumsfelt i blokk 25/11 i Nordsjø­ en, øst for Balder. Det inneholder anslagsvis 60 mill, m’ utvinnbar olje. Feltet ble funnet i 1991, og ulike utbyggingsløsninger er under vurdering (1996). Operatør er Norsk Hydro. Hermoder, navn på to norske tidsskrifter. 1. Hermoder, et norsk periodisk skrift, kom ut i Oslo 1795-1800 med 15 hefter (5 bd.) som et for­ søk på å skape en original norsk revy. Det ble redi­ gert av Fr. Schmidt (nr. 1-7) og Jacob Rosted (nr. 8-15). 2. Hermoder, et ugeblad af blandet indhold, kom ut i 12 bind (Oslo 1821-27) under redaksjon av Th. Broch o.fl. Som kunstbilag fulgte av og til fargelagte litografier av norske nasjonaldrakter etter teg­ ninger av Flintoe og Grosch. Av fortsettelsen Ny Hermoder, et æsthetisk ugeskrift, kom det 5 bd. (Oslo 184143). Hermodsson, Elisabet, f. 1927, svensk kunst­ ner og forfatter. Som kunstner representert i Nationalmuseum og i Modema museet i Stockholm. Som lyriker debuterte hun med Dikt-ting (1966), fulgt av Mdnskligt landskap, orattvistfordelat (1968) og AB Svenskt sjdlsliv (1970). Et gjennombrudd fikk hun med Disa Nilsons visor (1974), et innlegg i kjønnsrolledebatten som også er utgitt på LP-plate i likhet med mange av hennes øvrige viser. I 1979 kom Ord i kvinnotid, en essaysamling med kulturog sivilisasjonskritikk fra feministisk perspektiv. Hun debuterte som romanforfatter i 1983 medSr/mtal under tiden. Videre fulgte bl.a. diktsamlingene Stenar, skdrvor, skikt av jord (1985) og Molnsteg (1994). Hermokopideprosessen, en prosess i Athen 415 f.Kr. for å påvise «hermeknuseme», dvs. hvem som en natt hadde ødelagt flere Hermes-statuer før den store krigsflåten ble sendt mot Sicilia; de skyl­ dige ble ikke med sikkerhet funnet. Saken gjorde at Alkibiades måtte vende tilbake fra toget, anklaget for å ha tatt del i forbrytelsen. Også taleren Andokides ble fengslet, men gikk fri ved å angi andre. Hermon (hebr., ‘helligdom’), oldtidens navn på et fjell i Midtøsten, på grensen mellom Syria og Libanon, utgjør den sørlige delen av Anti-Libanon, nå kalt Jabal al-Shaykh, største høyde 2814 m o.h. Hermosillo [ermåsjljå], by i nordvestlige Mexi­ co, hovedstad i delstaten Sonora; 406 400 innb. (1990). Viktig handelssenter for de omkringliggende jordbruks- og gruvedistrikter. Universitet, grunn­ lagt 1938. Populært vinterturiststed. Et gammelt citadell dominerer byens sentrum. Grunnlagt 1700 som spansk militærbase. hermundurer, ermundurer, en gren av den gammelgermanske stammegruppe erminer. Slo seg i første hundreår f.Kr. ned ved Elbens midtre løp. Noen hermundurer fikk land av keiser Augustus i nærheten av øvre Donau. Hermundurerne holdt seg lenge til Roma, men falt fra under markomannerkrigen (166-180). De gikk opp i thiiringerne. Hernåndez [emandes], José, 1834-86, argentinsk forfatter. Han utgav 1872 et episk dikt El gaucho Martin Fierro, som med fortsettelsen La vuelta de Martin Fierro (1879) regnes som gaucho-litteraturens klassiske verk. På grunnlag av et intimt kjenn­ skap til livet på de argentinske pampas gav Her­ nåndez en virkelighetstro skildring av den allerede da utdøende gaucho-befolknings tradisjoner, ten­ kemåte og språk. Den melankolske og fatalistiske tonen som kommer til uttrykk er inspirert av dikte­ rens medfølelse og sorg over den urett som ble be-

HERODES

41

Gudmund Hernes gått mot denne befolkningsgruppen da sivilisasjo­ nen trengte frem på pampasslettene. Kritikere har i Hemåndez’ verk sett en symbolsk fremstilling av gauchoens fruktesløse kamp mot den europeiske immigrasjonens fremstøt. - Litt.: E. Martmez Estrada: Muerte y transfiguracion de Martin Fierro (2. utg. 1958); J. B. Hughes: Arte y sentido de Martin Fierro (1970); E. Carilla: La creacion del «Martin Fierro» (1973). Hemåndez [emande|)|. Miguel. 1910-42, spansk dikter. Hans første diktsamling. Perito en lunas (1933) viser innflytelse fra Gongoras stil. Aret et­ ter utkom hans religiøse skuespill Quien te ha vista y quien te ve y sombra de lo que eras. påvirket av Calderons autos sacramentales. Hemåndez slo imid­ lertid for alvor igjennom med sonettsamlingen El rayo que no cesa (1936). der man finner grunnmo­ tivene i hans diktning: livsmot, kjærlighet og tra­ gisk død, symbolisert ved tyren. I 1936 skrev han også ferdig et annet skuespill, El labrador de mds aire, inspirert av Lope de Vega. Under den spanske borgerkrigen (1936-39) stilte Hemåndez seg på republikkens side. Sine opple­ velser fra denne tiden skildret han i diktsamlingene Viento del pueblo (1937) og El hombre acecha (1937-39). Samtidig fortsatte han å skrive skuespill: Pastor de la muerte (1937) og fire énaktere samlet i Teatro en la guerra (1937). Etter borgerkrigens slutt ble Hemåndez arrestert og døde som politisk fange tre år senere av tuberkulose. Hans dikt fra fangenskapet, fulle av smerte og lengsel etter kone og barn, ble utgitt posthumt under tittelen Cancionero y romancero de ausencias (1958). Hemåndez har øvd sterk innflytelse på de nye spanske diktergenerasjoner som trådte frem i 1950-årene. Litt.: M. de G. Ifach (utg.): M. H. (1975); M. Chevallier: La escritura poética de M. H. (1977). Herne, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, i Ruhr-området, ved sammenløpet av Rhein-Herneog Dortmund-Ems-kanalen, 15 km vest for Dortmund; 180 300 innb. (1994), inkludert WanneEickel (innlemmet 1975). 1856-1978 store kullgru­ ver. Fremstilling av gruveutstyr o.a. maskiner og apparater, kjemikalier, tekstilvarer m.m. Emsehertalmuseet i slott Striinkede fra 16. og 17. århundre. Nevnt første gang 890; bystatus 1897. Hernes, Alf, f. 20. juli 1924, norsk sivilingeniør. Tilknyttet Produksjonsteknisk Forskningsinstitutt (PROFO) 1950-58, engasjert av ILO med oppdrag i Egypt 1958-60, ved Norsk Produktivitetsinstitutt 1960-66, direktør ved Statens teknologiske insti­ tutt (fra 1988 Teknologisk Institutt) 1966-90. Hernes, Gudmund, f. 25. mars 1941 i Trondheim, norsk sosiolog og politiker (A). Doktorgrad ved Johns Hopkins University, USA, 1971. Universi­ tetslektor (1969), senere (1971) professor i sosio­ logi ved Universitetet i Bergen. Formann i forsker­ gruppen for Maktutredningen 1972-79. Leder av NAVFs senter for samfunnsvitenskapelig forsker­ utdanning fra 1978. Formann Politisk Forum 1980SNL 3. utg. VII 3

81. Æresdoktor Umeå 1982. Forskningsleder ved Fagbevegelsens Senter for Forskning, utredning og dokumentasjon fra 1983. Gjesteprofessor ved Har­ vard University 1986. Hernes har bl.a. utgitt Makt og avmakt (1975), Dynamikk i borehullene: om kraftutbygging og lo­ kalsamfunn (1977, sm.m. Arne Selvik), Demokrati og politiske ressurser (1980, sm.m. Willy Martiniussen). Maktutredningens sluttrapport (1982, for­ mann), Klasseskiller og klassestruktur (1982), Makt og styring (1983). Han har også publisert en serie bøker av mer underholdende art, med såkalte «lo­ ver for det moderne menneske» (1980-86), og en kokebok, Mikromat (1986). Som politiker var han statssekretær i Planleggingssekretariatet 1980-81. 1990-95 var han kirke-, utdannings- og forskningsminister, var bl.a. ansvar­ lig for skolereformene og utnevnte den første kvin­ nelige biskop. Helseminister fra 1995. Hernes, Helga Marie, f. 16. jan. 1938 i Tyskland (nåv. Polen), norsk samfunnsforsker og politiker (A); Ph.D. Statssekretær i Utenriksdepartementet 1988-89 og 1990-93. Direktør ved Senter for in­ ternasjonal klima- og miljøforskning (CICERO) 1993-96, fra 1996 spesialrådgiver i Utenriksdepar­ tementet. Hernes, Thor, f. 15. aug. 1926 i Trondheim, norsk fotballspiller. 27 landskamper. Senere virket han som trener. Generalsekretær i Norges Idrettsforbund 1968-86. Medlem av Lyn, Oslo. Hernesmyra, kalles også Bodømyra, i Bodø kommune, Nordland, pa halvøya sørvest for den sentrale bebyggelse. Hernesmyra er drenert og størs­ tedelen er lagt ut til landingsplass for Bodø luft­ havn. Forøvrig en del boligbebyggelse. Herniaria (av gr. ‘brokk’), slekt i nellikfamilien, lave, matteformede urter med små, uanselige bloms­ ter. 35 arter, de fleste i middelhavsområdet. Noen arter blir brukt som plen- og fugeplanter på mager jord, deriblant ►brokkurt, som er den eneste vilt­ voksende arten i Norge. herniker, gammelitalisk folk (samnittisk?) i den midtre del av Latium. Inngikk etter tradisjonen 486 f.Kr. en traktat med Roma på like vilkår. Etter gallerinvasjonen 390 var de fiendtlig innstilt mot ro­ merne og ble undertvunget 306 f.Kr.

Herning, kommune i Danmark, Midtjylland, Ringkøbing amt; 542 km2 med 57 970 innb. (1996), 107 per km2. Herning by. ca. 35 km vest for Silkeborg; 29 060 innb. (1994). Viktig kommunikasjonsknutepunkt og industriby. Betydelig tekstil- og konfeksjonsindust­ ri; jern- og maskinindustri og slakterier. Skolesen­ ter. I byens sørvestlige utkant ligger de store mes­ sehallene «Herning Hallerne». Kunstmuseum med stor samling av moderne kunst; historisk museum. Sterk vekst fra midten av 1800-tallet (21 innb. 1840) i forbindelse med den jydske hedens opp­ dyrking og begynnende industrialisering. 1 Søby 5 km sørøst for Herning by ble det fra 1940 til 1967 drevet brytning av brunkull til bruk i kraftproduk­ sjonen. Hernæs, Bjørn, f. 23. nov. 1936 i Sør-Odal, norsk politiker (H); direktør, Sør-Odal. Leder for Ostlandskomiteen for utbygging av Gardermoen fra 1983. Stortingsrepresentant for Hedmark fra 1993. Hero og Leandros. greske sagnskikkelser. Hero var etter greske sagn prestinne i et Afroditetempel i byen Sestos ved Hellespont. Leandros fra Abydos, som lå på den andre siden av sundet, elsket henne og svømte om natten over for å besøke henne hem­ melig, ledet av Heros lampe i et enslig tårn ved stran­ den. Men da lampen en natt sloknet, druknet Le­ andros, og Hero styrtet seg i havet. Sagnet er ofte behandlet i kunsten; blant dikterne i oldtiden av Musaios og Ovid (heroidebrev 17 og 18), i nyere tid av bl.a. Schiller og Grillparzer. Herodes, familienavn pa en idumeisk. halvjødisk fyrsteslekt i Palestina. Herodes den store, ca. 73-4 f.Kr., sønn av Antipatros, som under de makkabeiske tronstridigheter hadde tilvendt seg makten i Palestina. fulgte med stort hell sin fars politikk. Etter at de romerske triumvirer hadde gitt ham tittel av konge (40 f.Kr.), erobret han 37 f.Kr. Jerusalem og ektet den makka­ beiske prinsesse Mariamne. Han utryddet det tidli­ gere makkabeiske kongehus, alle dronningens slekt­ ninger og under et anfall av sjalusi også henne selv (29 f.Kr.). Han maktet å vinne de skiftende romer­ ske makthaveres (Antonius’ og Augustus') velvil­ je. Herodes den stores rike omfattet etter hvert Ju­ dea, Samaria, Galilea. Idumea og Perea (Transjor-

HERO OG LEANDROS Hero og Leandros som motiv i kunsten

Billedkunst 1606 1860

Peter Paul Rubens Lorenz Frølich

maleri illustrasjoner (utg. 1899)

Heroides (dikt) Hero og Leander (epos) Die Ungluckhaft Lieb Leander mit Fraw Ehron Leandro (spansk bearbeidelse av Musaios) Hero and Leander (epos, fullført av George Chapman) Lenten Stuffe (satire) Fabula de Leandro y Hero (dikt) Héro et Léandre (skuespill)

1792 1801 1816 1827 1831 1936

Ovid Musaios Hans Sachs Juan Boscån Christopher Mariowe Thomas Nashe Luis de Gongora y Argote Jean-Jacques Le Franc de Pompignan Jean-Pierre Florian Friedrich Schiller John Keats Thomas Hood Franz Grillparzer A. E. Housman

Hero et Leander (melodrama) Hero und Leander (dikt) Picture of Leander (dikt) Hero and Leander (epos) Des Meeres und der Liebe Wellen (skuespill) Tarry, delight (dikt)

Musikk 1679 1879 1897 1898 1925

Francesco Antonio Pistocchi Arrigo Boito Luigi Marcinelli Ludvig Schytte Hermann Waltershausen

opera opera opera dramatisk arie symfoni

Litteratur ca. Kr.f. 600/700-tallet 1541 1543 1598 1599 ca. 1600 1750

HERODES ATTICUS dania). Han grunnla også Caesarea. I Jerusalem oppførte han et mektig palass, og restaurerte tem­ pelet, så det ble prektigere enn noensinne. I sine senere ar begikk han en rekke udåder (sml. fortel­ lingen om barnemordet i Bethlehem, Matt 2,16). Han lot tiere av sine sønner henrette, bl.a. sine to sønner med Mariamne, Aleksander og Aristobulos. Etter hans død delte Augustus riket mellom hans tre sønner Arkhelaos, Antipas og Filippos. Herodes Arkhelaos, ca. 23 f.Kr-18 e.Kr., sønn av ovennevnte. Han fikk som etnark («folkefyrste») Judea, Samaria og Idumea, men ble avsatt av Au­ gustus ar 6 e.Kr. Hans landområde ble lagt inn un­ der en romersk stattholder. Herodes Antipas, konge 4 f.Kr.-39 e.Kr., sønn av Herodes den store. Han fikk som tetrark Galilea og Perea. Likesom sin far var han hellenist og venn av romerne. Han bygde tiere byer, bl.a. Tiberias (som en rent hellenistisk by) på vestsiden av Gennesaretsjøen. Han ektet først en datter av araberkongen Aretas 4, men ektet senere sin bror Filippos' hustru Herodias. Følgen var en krig med Aretas, hvor Anti­ pas led nederlag, og at Johannes døperen opptrådte mot ham i Perea (Mark 6,16-29), hvoretter Hero­ des lot ham henrette. Herodes’ tilknytning til pro­ sessen mot Jesus (Luk 23,6-12) er omstridt. I 39 e.Kr. drog Herodes Antipas med sin hustru til Ro­ ma for å oppnå kongeverdigheten. men ble i stedet av Caligula forvist til Lugdunum (Lyon), hvor han visstnok ble drept snart etter. Herodes Agrippa /, «den store», 10 f.Kr.—44 e.Kr., sønn av Herodes den stores sønn Aristobulos; ble oppdratt ved hoffet i Roma. Caligula gav ham Filip­ pos' og senere Antipas' landområde. Senere gjorde Claudius ham til konge over hele Palestina. som ved hans død ble romersk provins. Hans politikk lå på linje med den fariseiske retning, og han søkte å vin­ ne jødene bl.a. ved å forfølge den unge kristne me­ nighet (Apg 12) og skal ha fått apostelen Jakob hen­ rettet, samme året som han selv døde i Caesarea. Herodes Agrippa 2, død ca. 100 e.Kr., sønn av Herodes Agrippa I. Oppdratt i Roma, regjerte over et kongerike som var av skiftende omfang, bl.a. Filippos' tetrarki, og som lå nord for det egentlige Palestina. Imidlertid hadde han rett til å føre tilsyn med tempelet i Jerusalem og til å utnevne yppers­ teprester. Under den jødiske oppstand (66) tok han parti for romerne. LA/TSt Herodes Atticus (lat., gr. Attikos), Tiberius Clau­ dius, 101-177, gresk taler. Hadde høye stillinger under Hadrian og Antoninus Pius, som gjorde ham til lærer for Marcus Aurelius og Lucius Verus. Han var meget rik og lot oppføre flere praktbygninger. i Athen marmorstadion og konserthallen Odeion med plass til 8000 mennesker, fremdeles hyppig i bruk. Av hans taler er bare et fragment bevart. Herodianos (gr. Herodianos), grekere. 1. Herodianos (Herodianus), ca. 180-240. gresk historiker, levde lenge i Roma og skrev der sin tids historie (180-238); fremstillingen er god, men inn­ holdet er lite pålitelig. (Tekstutgave av Stavenhagen 1922; overs, av Ludvig Holberg. 1746.) 2. Ailios Herodianos, gresk grammatiker fra Ale­ xandria, levde på 100-tallet e.Kr. i Roma. Av hans tallrike skrifter er lite bevart. Gjennom utdrag hos andre kjenner vi hans hovedverk. Alminnelig pro­ sodi, om gresk aksentlære. Herodias, person omtalt i Det nye testamente og av Josefus (Flavius Josephus); sønnedatter av He­ rodes den store, søster til Herodes Agrippa. Hun hadde datteren Salome med sin første ektemann, halvonkelen Herodes Filippos. som hun forlot til fordel for hans bror. Herodes Antipas. Døperen Jo­ hannes fordømte ekteskapet, og han ble fengslet. Det fortelles hvordan Herodias tok hevn ved å bru­ ke datteren Salome (Matt 14,3-12; Mark 6,16-29). Betatt av Salomes dans, lot Herodes Antipas seg

42

Herodot. Romersk kopi. Museo A rcheologico Nationale, Napoli.

overtale til å belønne henne, og etter press fra mo­ ren ba hun om døperens hode på et fat. Herodias blir også av Josefus fremstilt som en kvinne som utøver makt gjennom list og forførelse. Herodot (gr. Herodotos), 484?-ca. 425 f.Kr., gresk historieskriver, fra Halikarnassos i Lilleasia. Han deltok i reisningen mot tyrannherredømmet i hjembyen og måtte en tid leve i landflyktighet på øya Samos, før opprøret lyktes. Fra hans verk vet man at han foretok vidstrakte reiser (bl.a. til Egypt, Mesopotamia og skyterne ved Svartehavet), anta­ gelig i slutten av 450- og begynnelsen av 440-årene. Hans reiser førte ham også til Athen, der Sofokles og Perikles ble hans venner. Da Perikles grunn­ la byen Thurioi i Sør-Italia (444/443), ble Herodot borger av denne by, men oppholdt seg sannsynlig­ vis også siden i Athen. Hans omfattende reisevirksomhet synes å ha vært ledd i arbeidet med det historieverk som hans navn er knyttet til: Herodots Undersøkelse (gr. Historia). Hans emne er motsetningen mellom grekere og persere, som kulminerer med Xerxes" store tog mol Hellas og dennes nederlag ved Salamis (480) og Plataiai (479). Verket slutter med athenernes inntagelse av Sestos ved Hellesponten i 478, da den lan­ ge kamp kan sies å være avgjort til grekernes for­ del. Herodot er på ingen måte strengt konsentrert om sitt emne. Hans digresjoner er lange, som f.eks. i selvstendige partier om Egypt og Skythia, og hans anekdoter utallige. Hans verk er båret oppe av el religiøst grunnsyn som minner om Aiskhylos' og Sofokles' tragedier: Gudene slår i sin «misunnel­ se» ned på den altfor store lykke eller på mennes­ kelig overmot (hybris). Herodot synes å fortjene tilnavnet historiens far, som han fikk allerede i antikken. Hans perspektiv er i forhold til forgjengerne mer «verdenshistorisk». Nok kan han virke godtroende og naiv sammenlig­ net med etterfølgeren Thukydid, og klarer også van­ skeligere å skjule sine sympatier. Han må likevel ofte roses for sin vilje til å finne sannheten der hans kilder er motstridende. Han skjelner mellom førs­ te- og annenhånds kunnskap og ser med mistro på mangt som fortelles. - Norsk oversettelse av H. Mørland (2 bd., 1960). Héroét [eråe], Antoine, 1492-1568. fransk dik­ ter. biskop av Digne; en av de fremste franske re­ presentanter for renessanseplatonismen. Hans ver­ ker, som L’Androgyne (1535) og La parfaicte Amye (1542), peker frem mot Pléiade-diktningen. Herofilos, 300-tallet f.Kr., gresk lege, hørte til den aleksandrinske skole i Egypt, arbeidet som ana­ tom og fysiolog. Hans arbeider er bevart i brudd­ stykker og kjennes gjennom overleveringer. Herofi­ los beskrev en rekke anatomiske strukturer. Han skjelner vener og pulsårer fra hverandre ved veggtykkelsen og hevder at også pulsårene inneholder blod, et ukonvensjonell synspunkt på denne tid. Herofilos talte puls med vannur og satte opp en inn­ viklet pulslære.

heroic couplet [hirouik kApbt], femfotet, jam­ bisk verselinje, rimer parvis aa bb cc osv.; meget populær blant engelske diktere på 1600- og 1700tallet. Forbindes spesielt med diktere som John Dryden og Alexander Pope. heroide (av gr. ‘heltinne’), litterær betegnelse på fingert diktbrev, særlig fra heltinnen til sin elskede; forbildet er Ovids Heroides i distika, senere etter­ lignet særlig i renessansen og barokken, hvor heroiden ble en moteretning med et fast skjema. heroin (av heros, ‘helt', pga. den euforiske følel­ sen forbindelsen fremkaller), hvitt, bittertsmakende stoff. Heroin virker smerte- og hostestillende og har en sterk virkning på sentralnervesystemet. Det er sterkt vanedannende, én enkelt injeksjon kan skape avhengighet. I hjernen virker heroin raskere enn morfin fordi heroin passerer blod-hjernebarriéren raskere. Ved gjentatt tilførsel oppstår tole­ ranse, dvs. at større dose trengs for at samme effekt skal nås. Både fysiske og psykiske abstinenssymptomer oppstår om en tilvendt person ikke får tilført heroin. Behovet for å motvirke abstinenssymptomene fremtvinger fortsatt misbruk. En overdose av heroin kan føre til åndedrettslammelse og død. Heroin er et narkotikum som i Norge er forbudt å produsere, omsette, være i besittelse av eller bruke, også som legemiddel. Se ►narkotika. Kjemisk er heroin et morfinderivat, diacetylmorfin, med for­ mel Ci?Hi7NO(OCOCH,)2. Heroinmisbruk. Siden begynnelsen av 1970-årene har heroinmisbruket spredt seg i Europa, der det (1997) finnes over én million sprøytenarkomane som bruker heroin. En av årsakene til heroinets store utbredelse er den raske evnen stoffet har til å gi misbrukerne en flukt inn i en skinnverden der alle behov er tilfredsstilte og all angst fordrevet. I be­ gynnelsen av rusen er misbrukeren unaturlig rolig, men influensalignende abstinenssymptomer melder seg så snart rusen begynner å avta. De fleste mis­ brukere begår kriminelle handlinger eller prostitu­ erer seg for å skaffe nok penger til heroin. De nød­ vendige 3—4 injeksjonene per døgn medfører risiko for både smittsomme sykdommer, f.eks. HIV og gulsott, og overdose. Mange misbrukere havner i en tvangsmessig avhengighet med toleranseøkning og økende behov. Langvarig misbruk gir psykiske skader i form av personlighetsspaltning og depre­ sjoner. Heroinmisbrukere har høy dødelighet, ca. 5 ganger den som er normal for alderen. heroisk (til heros), heltemodig; storslått, opp­ høyd. heroisk landskap, landskapsmaleri med klas­ siske bygninger eller ruiner; figurscener i forgrun­ nen. gjerne klippeformasjoner i bakgrunnen. Landskapsmotivet skal minne om en klassisk heltetid, og minner også om den hellenistiske landskapsoppfatning. Et heroisk landskap må være komponert slik at roen er bevart, ingen detaljer må gripe ut over helheten. På 1500-tallet ble dette fullt utviklet av Annibale Carracci og nådde et høydepunkt med de franske malerne Nicolas Poussin og Claude Lorrain på 1600-tallet. I Norge hadde det en kort, ubemerket blomstring i en rekke bilder av Jacob Munch og Henrik August Grosch; de fleste ble kjøpt av Karl Johan. En stemning av lignende karakter kan til ti­ der finnes i J. C. Dahls. Joachim Frichs og Hans Gudes landskapsmalerier. heroisme (til heros). I. Heltemot. 2. (arkil ). Betegnelse som brukes når arkitektu­ ren tjener til å uttrykke det etablerte maktappara­ tets. som oftest statsmaktens, propagandistiske be­ hov. Heroisk arkitektur omfatter gjerne større of­ fentlige anlegg som er formet i tråd med klassisis­ tiske ordensprinsipper. Målet er å synliggjøre mak­ tens monumentale velde i forhold til enkeltindivi-

HÉROULT

43

dene, for eksempel gjennom bruk av symmetri og aksialitet. Vanligvis er begrepet heroisme forbun­ det med den reaksjonen mot modernismen som vokste frem i Tyskland og i Sovjetunionen i årene før den annen verdenskrig og som nådde sine mest outrerte uttrykk i Rikskanselliet i Berlin og partimøteanleggene i Niirnberg, begge tegnet av Albert Speer. herold (over ty. fra fr., til m\al. heraldus, eg. iden­ tisk med det germanske navn Harald, ‘den som be­ hersker. står i spissen for en hær"), utroper, sende­ bud, embetsmann for våpenvesen m.m. Under an­ tikken fremtrådte herolder som ambassadører og seremonimestere. I middelalderen ble våpenkunsten lagt i deres hender. De utviklet terminologien og rådde over den kunnskap om våpenmerkene som samtiden hadde, en kunnskap de anvendte i sitt embetsmessige virke og dessuten i litterære og litterært-kunstneriske arbeider. Man antar at disse herolder først hadde blandede oppgaver og var en uensartet klasse, som helst hørte til blant fyrstenes og høyadelens tjenerskap. Deres virke som praktis­ ke medhjelpere ved turneringer førte til at deres øvrige funksjoner gled i bakgrunnen, og at hoved­ oppgaven ble å vareta våpenvitenskapen, som der­ for ble kalt ars heraldica, ►heraldikk. I Frankrike omtales herolder 1170, våpenkonger 1260. Her og i England og Nederland kom standen tidlig til å stå høyt i dannelse og rang, på tysk grunn gikk den sosiale oppstigning langsommere. I Stor­ britannia har College of Anns (Heralds’ College) eksistert i sin nåværende form siden 1484. Det står under ledelse av the Earl Marshal (hertugen av Norfolk), som delegerer sin myndighet til flere Kings of Anns. Skottland har sin egen heraldiske institusjon. Court of the Lord Lyon, som kan føre sin historie tilbake til siste halvdel av 1300-tallet. Den gylne Vlies’ ordens våpenkonger kjennes i sammenhengende rekke tilbake til 1430. Blant kei­ serens herolder kjennes Geire (1300-tallet), som har etterlatt en egenhendig utført bok med 1800 møns­ tergyldige våpenmalerier; verket er også et pålite­ lig kildeskrift. De norske riksherolder på 1800-tallet førte an i seremoniellet ved Stortingets høytidelige åpning, ikledd embetsdrakter. Heroldsvesenet er fortsatt i full virksomhet i flere land, bl.a. Storbritannia, Spania og Irland. Andre land har private heraldiske sammenslutninger, i Norge f.eks. Norsk Heraldisk Forening. Hérold [erald], Louis Joseph Ferdinand, 1791 — 1833, fransk komponist. 1827 repetitør ved opera­ en i Paris. Mest kjent for operaene Zampa eller Marmorbruden (1831) og Le Pré aux deres (1832). Skrev i tillegg 2 symfonier, 4 klaverkonserter, 3 stry­ kekvartetter, klaverstykker, sanger m.m. Herold, Vilhelm (Christoffer), 1865-1937, dansk operasanger (tenor). Debuterte 1893 som Faust på Det Kongelige Teater, hvor han 1922-24 var ope­ rasjef; senere leder av teaterets operaskole. Opp­ trådte også i utlandet, særlig i London og Praha. På Nationaltheatret i Oslo 1900 og 1906. Han hadde også stort talent som billedhugger. Heron fra Alexandria, gresk matematiker og fy­ siker, levde sannsynligvis omkring 250 e.Kr. Skrev verker som bl.a. inneholder oppfinnelser (Herons kule og Herons brønn) og beskrivelser av krigsmas­ kiner. Av hans geometriske verker er bevart Metrica, Definitiones, Geometria, Geodaesia, Stereometrica, Mensurae og Liber geeponicus. Ved siden av de geometriske verkene skrev han også to optiske verker, Dioptra og Catoptrica, det første om land­ måling og det andre om refleksjon og lovene for den. Det siste verket kjennes i en latinsk oversettel­ se av Wilhelm fra Moerbeke. Både i Dioptra og Metrica finner man Herons formel for flateinnhol­ det av et triangel. Andre av Herons verker finnes bare i fragmenter eller er gått tapt; ett handlet om

Heroisk landskap. Hagars forvisning, 1668. Maleri av Claude Lorrain. Alte Pinakothek, Munchen. konstruksjon av vannur. Samlede verker utgitt i 6 bind (1899-1914). Herons brønn, springvann drevet med vanntrykket i en ledning som ligger lavere enn springvan­ net. Består av en fonteneskål og under den to be­ holdere halvveis fylt med vann. Fonteneskålen står i forbindelse med den vannfylte delen av den neders­ te beholderen. Luftrommet i denne beholderen står i forbindelse med luftrommet i den øverste behol­ deren. Fra den vannfylte delen av den øverste be­ holderen går det et rør opp over fonteneskålen. Heller man vann i fonteneskålen øverst, renner det ned i den nederste beholderen slik at luften i begge beholderne blir trykt sammen og dermed presser vann fra den øverste beholderen oppover sa det dan­ nes en liten fontene over skålen (se ►støthevert). Heron. I) Herons brønn. 2) Herons kule. 3) Herons eolipil.

Herons kule er i sin enkleste form en hul metallkule med hull som i en sil nederst og et rør øverst. Dypper man kulen i vann til over hullene og lukker røret med en finger, vil vannet ikke renne ut før røret åpnes igjen (se ►hevert). Herons eolipil består i prinsippet av en hul kule med to symmetrisk anbrakte utløpsrør, bøyd i rett vinkel i motsatte retninger. Når vann i kulen bringes til å for­ dampe eller damp blir ført inn i kulen gjennom den hule omdreiningsaksen, vil reaksjonstrykket fra den utstrømmende dampen få kulen til å rotere. Herons formel er et uttrykk for arealet A av en trekant når lengden av sidene a, b og c er kjent: A = y/s(s - a)(s - b)(s - c)

Her er

1 s = ~(a + h + c) 2 heros (gr.), helt; i det gamle Hellas betegnelse på historiske eller mytiske personer som ble ansett for å skille seg ut fra vanlige mennesker pga. sin skjønnhet, sitt mot, sin styrke eller sin tragiske død. De ble ansett for å være halvt guddommelige; Herakles hadde f.eks. Zevs til far, og Achilles had­ de Thetis til mor. Heroene (og kvinnelige heroiner) ble tilbedt ved sine gravsteder, der de fikk samme type offer som ble gitt guddommer knyttet til jor­ den. i motsetning til de olympiske guder. Kulten fant gjerne sted om kvelden eller natten, offerdy­ rets blod ble hell på jorden, dets kjøtt ble ikke spist. Den mest kjente av grekernes heroer var Herakles. Herostratos, en ellers ukjent greker som 356 f.Kr. satte fyr på Artem i stempelet i Efesos for å bli berømt. Hans landsmenn besluttet at hans navn aldri måtte nevnes. Dette forsøket mislyktes, tvert imot har hans navn gitt opphav til uttrykket herostratisk berømmelse, berømmelse foren slett handling. Héroult |eru|. Paul Louis. 1863-1914. fransk kje­ miker og metallurg. utviklet 1886 samtidig med. men uavhengig av amerikaneren C. M. Hall, pro­ sessen som fremdeles benyttes for fremstilling av ►aluminium. Se også ►Hall-Héroult-prosessen.

44

HERPES herpes, sykdommer fremkalt av herpesvirus, Herpesviridae, en familie av virus som ligner hver­ andre i form og struktur og delvis i de sykdomsbil­ dene de fremkaller. HERPES SIMPLEX

Herpes simplexvirus fremkaller utbrudd av små væskefylte blærer på hud eller slimhinner, som fly­ ter sammen og danner overfladiske sår, «forkjølelsessår». Det finnes to typer, type I og type 2, som har ulike overflateantigener og gir dannelse av ulike antistoffer. Immunitet mot type I beskytter ikke mot type 2, og omvendt. Herpes simplex type 1 virus angriper nesten alle mennesker, oftest i 6 til 18 måneders alder, ofte uten at tydelig sykdom opptrer. Men hos noen opptrer det utbrudd i munnen, på leppene eller på øyets hornhinne. Smittede vil bære virus i nerveknuter i hode/ halsregionen resten av livet. Forkjølelsessår oppstår hvis virus aktiveres og vandrer i nervefibrene ut til huden. Hos disse individene kommer det senere en rekke nye utbrudd på det samme sted som forrige gang, ofte etter tilfeldige foranledningen forkjølel­ se, solforbrenning, avkjøling, menstruasjon, stress osv., som forstyrrer likevekten i den latente infek­ sjonen og fører til reaktivering av viruset. Noen er plaget av hyppige utbrudd av slike sår. Herpes simplex type 2 virus er mindre utbredt, ut­ bruddene ofte lokalisert til kjønnsorganenes hud og slimhinner, og smitteoverføringen skjer oftest sek­ suelt i voksen alder. Av og til kan barn som fødes mens moren har herpes, bli smittet under fødselen. Type 2 virus har den samme tendens til å sette opp latente infeksjoner i de nervegangliene som svarer til det rammede hudområdet. Sykdommen viser seg som utbrudd av smertefulle små blemmer, som tør­ ker inn etter 1-3 uker. Mange har gjentatte utbrudd, ofte flere ganger i året. Utbruddene kan være svært plagsomme på grunn av smertene, og dessuten pro­ blematiske fordi sykdommen er smittefarlig ved seksuell omgang. Med tiden vil tendensen til ut­ brudd gjerne avta. Herpesutbrudd kan behandles effektivt med medi­ kamenter, men behandlingen er bare virksom mot det aktuelle utbruddet; virus forsvinner ikke fra kroppen. Personer som har hyppige utbrudd, kan ha nytte av kontinuerlig behandling for å forebyg­ ge utbrudd. Det er vist at det er en overhyppighet av livmorhalskreft hos kvinner som har type 2 herpes. ANDRE HERPESVIRUS

Vannkoppevirus, varicella-zostervirus, er en annen svært utbredt art avHerpesviridae, særlig hos barn. Dette viruset fremkaller også væskefylte blærer i huden. se>vannkopper. Etter sykdommen er de fles­ te immune for livet. Men hos noen kan det senere (ofte etter en eller annen utløsende årsak) opptre en reaktivering av et latent virus som har holdt til i et nerveganglion, og det kommer et nytt utbrudd av blærer i det hudområdet som svarer til gangliet, men nå i form av zoster (herpes zoster, ►helvetesild), f.eks. i den ene tinningen eller i et belte rundt den ene side av brystet. ►Cytomegalovirus og ►Epstein-Barr virus, årsa­ ken til infeksiøs mononukleose, «kyssesyken», hø­ rer også til Herpesviridae. SDH/KBø/TL herpetologi (av gr. 'krype' og -logi), gren av zoologien som omfatter læren om amfibier og kryp­ dyr. Herr Arnes pengar, svensk film (1919) i regi av Mauritz Stiller, med manus av Stiller og Gustaf Molander basert på Selma Lagerlofs roman. Om tre skotske leiesoldater som på 1500-tallet plyndrer en prestegård, og om prestens stedatter som uvi­ tende forelsker seg i en av dem. Et hovedverk i svensk stumfilm. Med Richard Lund, Mary John­ son og Hjalmar Selander. Også nyinnspilt som Herr Arnes penningar (1954) i regi av Gustaf Molander.

Herrehøe Fajansefabrikk. Terrin og fat. Kunstindustrimuseet i Oslo. herre (av norrønt, fra gammelsaksisk), i middel­ alderen brukt om mann av fornem stand eller av høy, verdslig eller geistlig, rang; samme betydning som adelsmann, stormann. Herre ble brukt i tiltale til stormenn og konger, og som tittel for medlem­ mer av hirden og den høyere geistlighet, senere også for prester og korsbrødre. Fra slutten av 1600-tallet ble tittelen alminnelig for alle menn man ville vise høflighet (forkortet herr, hr.). Som første ledd i norske gårdsnavn viser Herreat gården har vært adelig setegård med visse privi­ legier. Som substantiv betyr herre en person som er overordnet eller hersker over en annen; det betyr også mann, særlig fra et høyere samfunnslag, eller høflig, kultivert mann (gentleman) Religiøs betegnelse. Herre brukes som betegnelse på guddommen i flere religioner, bl.a. i mesopota­ misk, egyptisk og greske religioner. I Det nye testamente brukes ofte kyrios (gr. 'her­ re') om Gud. I Det gamle testamente er «min herre» (hebr. adonaj) en av mange gudsbetegnelser, mens de vanlig­ ste gudsnavn er Elohim og Jahve. Jahve ble i den jødiske gudstjenesteliturgien ansett som for hellig til å kunne uttales, og man leste i stedet adonaj. Denne lesemåten kom inn i den greske bibelover­ settelsen Septuaginta som kyrios. I moderne bibel­ oversettelser gjengis Jahve som Herren mens Elo­ him gjengis med Gud. Herre, tettsted i Bamble kommune, Telemark, pa vestsiden av Frierfjorden; 1421 innb. (1995). Herre, Bernhard Mogens. 1812-49, født i Køben­ havn. norsk forfatter. Debuterte 1841 med tre små skisser i Den Constitutionelle. det eneste han selv offentliggjorde. I 1840-årene hørte han hjemme i den krets av forfattere som søkte å fange inn de østlandske skogtrakters stemning i prosa og dikt. Særlig stod han P. Chr. Asbjørnsen nær, og fra tid til annen hjalp han vennen med å samle inn dikt og eventyr. Det var da også Asbjørnsen som etter Her­ res død ved vådeskudd i Nordmarka sammen med Welhaven gikk gjennom hans etterlatte papirer og fikk utgitt En Jægers Erindringer (1849), der for­ fatteren med stor kunstnerisk kraft giren rekke prosalyriske naturskildringer.

Herreboe Fajansefabrikk, foretak anlagt av Peter Hoffnagel på hans gård Herrebø i Idd ved Halden 1759 som fortsettelse av et teglverk, et pottemakeri og en kakkelovnsfabrikk. Allerede i 1761 måtte Hoffnagel selge fabrikken til et konsortium hovedsakelig bestående av rikfolk i Oslo. Det fulg­ te noen år med rik produksjon uten store økono­ miske problemer. Dårlige konjunkturer og konkur­ ranse særlig fra billig britisk steintøy førte til at pro­ duksjonen opphørte kort etter 1770. Christiania-konsortiet drev fra 1764 en annonse­ kampanje i Norske Intelligenz-Seddeler med full­ stendig spesifikasjon av fabrikkens produkter, som derfor er godt kjent. Dessuten er omkring 400 Herrebøe-fajanser fortsatt bevart. Hovedsamlingen er i Kunstindustrimuseet i Oslo. Produksjonen bestod av bordoppsatser med mange slags speserikar, punsjeboller og terriner i mange versjoner, taller­ kener og fat, tebord-plater. kaffe- og tekanner, tedåser, skrivestell, lysestaker, blomsterkrukker osv. De fleste gjenstander er brent i form, oftest med plastiske rokokkoornamenter, men også dreide gjen­ stander forekommer ofte. De fleste gjenstandene er dekket av hvit glasur. Den malte dekorasjon er en­ ten koboltblå eller manganfiolett. De fleste Herrebøe-fajanser er lett kjennelige ved karakteristiske rocaillevarianter. Naturalistiske blomster og figur­ framstillinger er også vanlige. Mange av Herrebøe-fajansene er signert, og det kjennes henimot 30 forskjellige signaturer. Likele­ des kjennes navnene på flere kunstnere knyttet til fabrikken. Likevel er det vanskelig å si hvem som skapte Herrebøe-stilen. Man har tenkt på H. C. F. Hosenfelder - ledende portrettmaler i Norge etter at fabrikken ble nedlagt, men de sikre fajanser fra hans hånd har ikke rocailledekor. Blant andre som har ytt kunstnerisk innsats på Herrebøe. kan nev­ nes Albert Lobeck, Gunder og Joseph Large og Andreas Rosendal. Kunstnerisk og teknisk leder i fabrikkens første tid var Johan Georg Kreipe. Selv om mange av Herrebøe-fajansene er lette å identifisere ut fra sin dekor, viser de tydelig slekt­ skap med mange av de nordeuropeiske fajanser fra tiden, særlig Slesvig-fabrikkens. Produktene har ujevn kvalitet, men de beste hevder seg selv etter europeisk målestokk.

HERRI BATASUNA

45 Herrebøe Fajansefabrikk ble brakt frem fra glem­ selen på slutten av 1800-tallet og presentert på en stor utstilling i 1900. Senere har Herrebøe-fajansene vært blant våre mest kostbare antikviteter. Et omfattende materiale om fabrikken og dens pro­ dukter ble fremlagt på en minneutstilling i 1959. Litt.: L. Opstad: Herrebøe Fajance Fabrique. Et norsk industrieventyr fra rokokkotiden (1959) og Boken om Herrebøefajansene (1992). LO herred i norrønt herad), i gammel tid betegnelse for lokale småsamfunn i Norden. Fra eldre tid i Norge kjenner vi i dag bare til en herredsinndeling fra den sørvestre og vestre del av landet. Da det lokale selvstyre ble innført med formannskapslo­ vene i 1837, ble landet inndelt i formannskapsdistrikter (basert på de gamle prestegjeld), fra 1863 kalt herreder på landet. Skillet mellom herreds- og bykommuner ble grad­ vis redusert etter den annen verdenskrig. Etter lov om styret i herreds- og bykommuner av 1954, bie skillet fortsatt formelt opprettholdt, men er borte i lov om kommuner og fylkeskommuner av 1992. herredag, i Danmark de møter som på 1500- og 1600-tallet ble holdt omtrent hvert år, og hvor kon­ gen og riksrådet dømte som rikets høyeste dom­ stol. I Sverige ble herredagene avholdt fra midten av 1400-tallet og ble starten til det som senere utvik­ let seg til riksdagen; et begrep som nevnes første gang 1561. I Norge ble den første herredag avholdt 1539, og her kom herredag til å betegne de møter som ble holdt under forsete av kongelige kommissærer ut­ sendt fra Danmark og med deltagelse av adelsmenn og lagmenn, iblant den norske kansler og statthol­ der. Den var Norges høyeste domstol, mottok kla­ ger og ønskemål fra allmuen, og kunne også gi for­ ordninger med lovs kraft. En herredags avgjørelse kaltes recess. Norske herredagsdombøker har vært under utgivelse siden 1893. herredskommune (av herred), tidligere beteg­ nelse på landkommune, i motsetning til bykommu­ ne. Slik status har på 1900-tallet gradvis fått mind­ re betydning både praktisk og formelt. I kommune­ loven av 25. september 1992, som trådte i kraft 1993, er alle rettslige forskjeller mellom by- og herredskommuner opphevet. I norsk lovgivning og forvaltning brukes nå bare fellesbetegnelsen ►kom­ mune om såvel by- som herredskommuner. herredsrett (av herred), den domstol som i land­ distriktene og i mindre byer dømmer i første in­ stans (underrett); den svarer til byrett i de støne byene. Herredsretten har en eller flere fast utnevn­ te embetsdommere. Er det flere embetsdommere, vil domstolen være administrativt ledet av en herredsrettsjustitiarius, eventuelt en sorenskriver. De øvrige embetsdommere vil ha tittelen herredsrettsdommere. Ved herredsretten er det også en eller flere dommerfullmektiger. Den enkelte sak behandles av en embetsdommer eller dommerfullmektig, even­ tuelt sammen med to meddommere. I straffesaker deltar det alltid meddommere (med mindre retten settes som forhørsrett), i sivile saker skjer det bare når en part forlanger det eller retten finner det øns­ kelig. herredsrettsdommer (av herred), dommer ved førsteinstansdomstol som har flere faste dommere, slik som i Asker og Bærum herredsrett og i enkelte større sorenskriverembeter med en fast dommer i tillegg til sorenskriveren. Domstol med flere faste dommere i by betegnes vanligvis som byrett og dommerne som byrettsdommere. herredsskogmester (av herred), statens skogoppsynsrepresentant i kommunene. Herredsskogmesteren er enten skogbrukskandidat eller skogtekniker. Han skal se til at de offentlige lover og be­ stemmelser om skogbruk blir fulgt, og føre kon­ troll med tildeling av statstilskudd til skogbruket. En av hovedoppgavene er å drive veiledning over­

for skogeierne. Et herredsskogmesterdistrikt kan bestå av en eller flere kommuner, men i enkelte kommuner kan det også være flere herredsskogmestere. herredsskriver (av herred), tidligere juridisk embetsmann i landdistrikt som utførte visse dommerforretninger, særlig på tinglysingsvesenets om­ råde (sml. byskriver). herredsstyre, tidligere benevnelse pa det folke­ valgte styre i ►herredskommune; nå ►kommune­ styre. herredyr,Primates. pattedyrorden, omfatter hal vaper og aper, se ►primater. herrefolk, gammelt begrep som ikke har noen seriøs vitenskapelig betydning i dag. Begrepet ble benyttet om erobrerfolk som etablerer seg som over­ klasse og holder det overvunne folk i en undertvunget stilling. Herrefolk har gjerne vært forbundet med gjeterfolk som på denne måten undertvinger åkerbrukere. Arierne i India har vært brukt som eksem­ pel. Den tyske nazistiske raseideologi hevdet at den såkalte nordiske rase var verdens herrefolk. herrefrisør, håndverker som foretar klipping og pleie av hår og skjegg, og som gir råd om pleie av hodebunnen. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skole­ delen består av et grunnkurs i formgivningsfag og et videregående kurs i frisørfag. Se også ►frisør, ►damefrisør og ►barber. herregård, storgård som tilhører eller har tilhørt en adelsmann (herremann); stor gård med leilendingsbruk under seg. herrehattemaker, handverker kjent i Norge fra begynnelsen av 1500-tallet som hattstafferer. men som spilte liten rolle før etter 1700. I Bergen hadde herrehattemakerne laug fra 1685, i Oslo først fra 1739. I slutten av 1700-tallet hevdet faget seg så godt at Norge kunne eksportere hatter. Antallet herrehattemakere steg til midten av 1800-tallet. da den fabrikkmessige hattefremstilling etter hvert for­ trengte dem. Det finnes nå svært få håndverksutlærte herrehattemakere. Se ►modist. herrehuset (ty. Herrenhaus), i Preussen offisi­ elt navn på førstekammeret i landdagen 1855-1918. i Østerrike på førstekammeret i riksrådet 18611918. Bestod av fyrstehusets myndige prinser, over­ hoder for visse slekter med arvelig medlemsrett, og visse medlemmer på livstid, i kraft av høye embe­ ter eller oppnevnt av monarken. herreløst gods, ting som ingen har eiendoms­ rett til, enten fordi de aldri har vært undergitt eien­ domsrett, f.eks. vilt i skogen og fisk i sjøen, eller fordi eiendomsretten er oppgitt, eieren har med for­ sett kvittet seg med dem (dereliksjon). Når man tar herreløst gods i sin besittelse, blir man vanligvis eier av tingen. For jakt, fangst og fiske er det i jaktog fiskerilovgivningen særlige regler, som fører med seg vesentlige innskrenkninger i den alminnelige adgang til å tilegne seg herreløst gods. Særregler gjelder også for fornminner o.l. herremoral, begrep som assosieres med Friedrich Nietzsches filosofi: det frie og sterke menneskes moral er preget av selvtillit og stolthet i motsetning til de underkuedes «slavemoral», som er preget av angst, ydmykhet og medlidenhet. Kristendommens moral er fra herremoralens synspunkt en slavemo­ ral. Herren Jennår, ballade som er kjent fra store deler av Europa. Ingebjørg blander gift i vinen til festermannen Jennår. Men Liti Kjersti advarer ham, og han tvinger sin festermøy til å drikke giften selv. Så fester han Liti Kjersti. Emnet går tilbake til en gammel fortelling om Rosamunde, dronning til langobardkongen Alboin. Herrera [erera], spanske malere. Francisco Herrera, El Viejo (den eldre), ca. 1576-

1656. en av Sevillaskolens grunnleggere, skildret religiøse motiver med dristighet. Hans sentimenta­ le folkelivsskildringer ble populære og fikk mange etterligninger i hans hjemby. Francisco Herrera, El Mozo (den yngre), 1622— 85, spansk maler og arkitekt, sønn og elev av Fran­ cisco Herrera d.e. Han fikk sin videre utdannelse i Roma, og innførte romersk barokk i spansk maleri og arkitektur. Han malte store, religiøse bilder og stilleben med fisk. Blant hans hovedverker er Ecce Homo. Herrera påbegynte den store katedralen Nuestra Senora del Pilar i Zaragoza med Peterskirken i Roma som forbilde. Herrera [erera], Fernando de, 1534-97, spansk dikter og humanist, kalt «el divino» (den guddom­ melige) av sin samtid. Han var født i Sevilla, hvor han levde hele sitt liv, og er den mest typiske repre­ sentant for den andalusiske dikterskole på 1500tallet. Hans platoniske kjærlighet til en gift adelsdame har inspirert en stor del av hans lyrikk, som viser klar påvirkning fra Petrarca-skolen. Den eneste diktsamlingen som ble publisert mens han levde, Algunas obras (1582), ble utgitt til minne om den­ ne adelsdamen. Herrera laget en kommentert utga­ ve av Garcilaso de la Vegas dikt, og her fremla han sine estetiske teorier. Hva formen angår represen­ terer hans diktning en forløper for Gongoras deko­ rative språk. Flere av sonettene hører til de klassis­ ke i spansk litteratur, og blant hans episke dikt må særlig fremheves oden om sjøslaget ved Lepanto. Litt.: O. Macri: F. de H. (1972). Herrera [erera], Juan de. ca. 1530-97, spansk ar­ kitekt. Hoffarkitekt for Filip 2 og den som innførte klassisismen i Spania. Til hans hovedverk regnes slottene Escorial i Madrid (1568-84) og Alcdzar i Toledo( 1571-75). Herrera Campins [erera kampins], Luis. f. 1925, venezuelansk politiker (kristeligdemokrat). En av grunnleggerne av det sosialkristelige partiet COPEI. Reiste i 1950-årene i eksil til Europa, men vendte tilbake i 1958 med tydelige innflytelser fra de europeiske kristeligdemokratene og ble straks medlem av nasjonalforsamlingen. Siden 1973 medlem av senatet. President i Venezuela 1979— 84. herreskredder, yrkesutøver innen en egen gren av sømfagene. Herreskredderen skal ha kjennskap til de vanligste sømteknikker og metoder for å pro­ dusere klær i tradisjonell håndverksretning eller industriell tilvirkningsmetode. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av et grunnkurs i formgivningsfag og et videregående kurs i sømfag. Se også ►skredder. Herresthal, Harald, f. 15. jan. 1944 i Neuwied. Tyskland, norsk organist. Debut 1968. Organist i Grefsen kirke 1967-74. Majorstuen kirke fra 1974. Konserter i inn- og utland med særlig nyere norsk orgelmusikk. Underviste ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1964, lektor 1967-78. Amanuensis ved Norges musikkhøgskole 1973-78. professor i kir­ kemusikk fra 1978. rektor 1980-82. Har skrevet kirkelig bruksmusikk og en del barnesanger. Har utgitt musikkhistoriske bøker, særlig om norsk 1800-tall. bl.a. Carl Arnold. Ein europdischer Mu­ siker des 19. Jahrhunderts (1993). Redaktør av Norsk kirkemusikk 1973-75. Formann i Norges Organistforbund 1973-76. herrgårdsost, en særpreget svensk gulost med små huller, formet som et hjul på 10 til 15 kg. lig­ ner emmentalerost. Den blir skarpere ved lagring. Herri Batasuna (baskisk, ‘forente folk'), HB. politisk parti i Baskerland. separatistorganisasjonen ETAs politiske tløy. Ved valgene til det spanske parlamentet 1996 fikk HB to mandater; ved lokal­ valgene i 1994 fikk HB 16 % av stemmene i Bas­ kerland.

46

HERRICK Herrick, Robert. 1591-1674, engelsk dikter. Et­ ter studier i Cambridge og et opphold i London, hvor han kom med i kretsen rundt Ben Jonson, ble han i 1629 landsbyprest i Devonshire. Han ble av­ satt 1647 på grunn av sin rojalisme, og gjeninnsatt 1662. Sine vers utgav han samlet 1648. De faller i to avdelinger. Hespe rides og Noble Numbers. Den siste inneholder hans religiøse diktning, som er ujevn, men stundom når meget høyt. Det er hans verdslige diktning. Hesperides, som har sikret ham en plass blant de engelske klassikere. Her er perler av fin lyrikk, melodiøs og enkel. Et hovedtrekk hos Herrick er at han avviser puritanismen og forkyn­ ner livsgleden: «Gatherye rose-buds while ye may». - Litt.: S. Ishii: The Poetry of R. H. (1974). Herriman, George, 1880-1944, amerikansk tegneserieforfatter og -tegner. I de første årene etter 1900 laget han flere serier, viktigst var The Dingbat Family (1908-16). Hans hovedverk er Krazy Kat (1916-44), en absurd historie om en hund som elsker en katt som elsker en mus. Krazy Kat er en av de mest originale tegneserier som er laget, og den er en forløper for intellektuelle humorserier som Knøttene og Tresk. Herri met de Bles (også Herry eller Henri), ne­ derlandsk maler, i Italia kalt Civetta (‘den lille ugle'). Virksom i første halvdel av 1500-tallet. Ar­ beidet i Italia og i Nederland. Malte landskaper, gjerne bibelske fremstillinger og fantastiske bergformasjoner, i liten målestokk, men omhyggelig utført. Herring, William Conyers, f. 1914, amerikansk fysiker, ved Columbia University 1941-45, profes­ sor i anvendt matematikk University of Texas 1946, 1946-78 tilknyttet Bell Telephone Laboratories, fra 1978 professor ved Stanford University. Herring er kjent for en rekke teoretiske arbeider innen faste stoffers fysikk, spesielt innen halvlederfysikken, bl.a. for studiet av konduktansens retningsavhengighet i krystaller, av termoelektrisitet og av elas­ tiske bølger og energien som transporteres av dis-

Herriot |erjå|. Édouard, 1872-1957, fransk filo­ log og politiker. 1905 borgermester i Lyon. Senator 1912-19, minister for offentlige arbeider 1916-17. Deputert fra 1919 og fra samme år leder for del radikale parti. Stats- og utenriksminister 1924-25, førte en forsonlig politikk overfor Tyskland; aner­ kjente 1925 sovjetregjeringen. President i deputert­ kammeret 1925-26, statsminister noen dager 1926, undervisningsminister 1926-28, statsminister juni— desember 1932, deretter minister uten portefølje 1934-36. Juni 1936 president i deputertkammeret til Frankrikes fall sommeren 1940. Da tyskerne okkuperte Vichy i november 1942. ble Herriot ført til konsentrasjonsleir i Tyskland. I 1947 president og 1954 permanent ærespresident i nasjonalforsam­ lingen. Han utgav en rekke bøker, bl.a. Madame Récamier et ses amis (1924), La Vie de Beethoven (1929, 1951) og personlige erindringer fra krigsår­ ene. Episodes 1940—44 (1950) og selvbiografien Jadis (2 bd., 1952). - Litt.: P. O. Lapie: H. (1967). Herriot [heriat], James, pseudonym for James Alfred Wright, 1916-95, britisk forfatter. Han var utdannet som dyrlege og praktiserte i Yorkshire. I en alder av 50 år begynte han å skrive ned sine opp­ levelser. IfOnly They Could Talk (1970), Il Shouldn 't Happen to a Vet (1972) og All Creatures Great and Small (1972) innledet en lang rekke bøker som straks ble salgssuksesser og oversatt til mange språk. Fjernsynsserien med Christopher Timothy, Robert Hardy og Peter Davidson som de tre dyrlegene har ytterligere bidratt til a gi Herriot et stort publikum. Herrljunga, kommune i Sverige, Vastergotland. Ålvsborg lån; 501 km-’ med 9750 innb. (1992), 19.5 per km2. Størstedelen av kommunen er skogkledd høyland. Sammenhengende sletteland kun i nord­ vest, omkring elven Nossans nedre løp. Industri­

kommune med bl.a. metall-, trevare-, elektronikk og steinindustri. Herrljunga tettsted, kommunesenter i Herrl junga kommune, 40 km nord for Borås; 3660 innb. (1991). Jernbaneknutepunkt på strekningen StockholmGoteborg. Herrmann, Bernard, 1911-75, amerikansk kom­ ponist og dirigent. Utdannet ved Juilliard School of Music i New York. Har komponert mest for film, men også annen musikk, bl.a. operaen Moby Dick (1938). Som filmkomponist regnes Herrmann som en av de betydeligste og mest originale. Han filmdebuterte med musikken til Citizen Kane (1941; som inkluderer en operapastisj i senromantisk stil), og vant Oscar for AU That Money Can Buy (Du kan ikke kjøpe alt for penger, 1941). Samarbeidet med Alfred Hitchcock resulterte i unik filmmusikk til bl.a. Vertigo (1958), Psycho (1960) og The Birds (Fuglene, 1963). Også musikk til Truffauts Fahren­ heit 451 (Brennpunkt Fahrenheit 451, 1966) og Martin Scorseses Taxi Driver (1976). Herrmann, Ignåt, 1854-1935, tsjekkisk journa­ list og forfatter. Han var uhyre produktiv, og er blitt meget populær i sitt hjemland ved sitt inngående kjennskap til middelklassen i Praha og sin evne til å portrettere spissborgeren. Hans fortsettelsesroman om svigerfar Kondelfk og svigersønn Vejvara (1898-1905) utgis fremdeles og har vært filmati­ sert tiere ganger. Delvis selvbiografisk er romanen Den oppspiste butikk (1890). I over 30 år redigerte han det ledende tsjekkiske vittighetsblad Svanda Dudåk (Sekkepiperen). Hans memoarer og kunstnerprofiler har historisk verdi. Herrmann, Karl Ernst, f. 1936, tysk scenograf. På Schaubiihne i Berlin har han hatt viktige scenografioppgaver for regissører som Lue Bondy og Peter Stein. For Stein har han bl.a. scenografert Shakespeares Memory i 1976 og Botho Strauss' Grofi und Klein i 1978; for Bondy Strauss' Kalldewev Farce i 1982. Han har også hatt operaoppgaver i Brussel. Det tablåaktige, med momenter fra postmodernisme og kabaret, har stått sentralt i hans arbeider, noe som har gjort ham til en av de mest sentrale scenografer både i tysk og europeisk tea­ ter. Herrmann, Richard, f. II. sept. 1919 i Larvik, norsk journalist og forfatter. Journalist i NTB 194152, i Reuter, London 1952-64, redaktør av Reuters britiske avdeling 1961-64. NRKs London-korrespondent 1964-77. Tildelt Narvesenprisen 1968. Har skrevet en rekke bøker om engelske samtidsproblemer og hverdagsforhold, bl.a. Over til Lon­ don (1967), Mine gleders by (1983), Victoria - en dronning for sin tid (1987), Maria Stua rt og hen­ nes verden (1988), Churchill-slekten i krig og fred (1992). Herrmann, Wilhelm, 1846-1922, tysk teolog; betydningsfull representant for den liberale teolo­ gi. Professor i systematisk teologi ved universitetet i Marburg fra 1879, der han søkte et empirisk grunn­ lag for teologien i det etiske liv: I møtet med Jesu «indre liv» slik det lar seg lese ut av evangelienes beretninger, står mennesket overfor noe som for­ plikter ubetinget. Jesus blir ideal, men han er også forløser. Gjennom Jesus kommer Gud mennesket nær for å ta bort dets skyld. Jesus er den eneste som viser oss hvordan Gud er; troen på ham forløser oss til sann medmenneskelighet, i glede og kjærlighet. Utgav Der Verkehr des Christen mit Gott (1886, tiere senere utg.) ogEthik ( 1901. tiere senere utg.). herrnhutere, vanlig betegnelse for medlemmer av ►Brødremenigheten. Hersant Iersa], Robert Joseph Émile, 1920-96, fransk aviseier og politiker. Begynte i 1950-årene å kjøpe opp provinsaviser og etablerte seg gjennom Hersant-gruppen som landets mektigste aviskonge. Hersant hadde kontroll over bl.a. Paris-avisene Le

Figaro, UAurore og France-Soir, og nærmere 20 prosent av provinsavisenes opplag. I tillegg kon­ trollerte han blader og tidsskrifter med samlet opp­ lag på ca. 3 millioner, mer enn 30 lokalradioer, pres­ sebyråer, annonsebedrifter og fra 1986 en fjernsyns­ stasjon. Hersant satt i den franske nasjonalforsam­ lingen i perioden 1956-78 og 1986-88. Herschbach [hafbæk], Dudley Robert, f. 1932, amerikansk kjemiker, fra 1963 professor ved Har­ vard University. Har utført banebrytende arbeider i kjemisk kinetikk og dynamikk. Ved å benytte en spesiell eksperimentell teknikk (molekylstråleteknikken) har han i detalj kartlagt vekselvirkningen mellom atomene i de reagerende molekylene i lø­ pet av en kjemisk reaksjon. For dette ble han 1986 tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med John Polanyi og Yuan T. Lee. Herschel |ha:Jøl], (Lucretia) Caroline, 17501848, tysk-britisk astronom, søster av F. W. Her­ schel. Assisterte broren i hans undersøkelser, men utførte også selvstendige astronomiske observasjo­ ner. Oppdaget 8 kometer og flere tåker. Herschel [hajøl], John Frederick, Sir, 17921871, britisk astronom, sønn av F. W. Herschel. Han fortsatte farens arbeid med å observere dobbeltstjerner, stjernehoper og tåker. Påbegynte 1824 en kom­ plett revisjon av farens observasjoner av tåker og offentliggjorde 1833 en katalog over 2306 tåker og stjernehoper, hvorav 525 var nye. Oppholdt seg 1834-37 i Sør-Afrika og foretok en tilsvarende kart­ legging for sørhimmelen. Herschel gav også en meget nøyaktig beskrivelse av De magellanske sky­ er, foretok den første systematiske sammenligning mellom stjernenes lysstyrker og fortsatte sin fars stjernetellinger. Etter tilbakekomsten til Storbritan­ nia benyttet Herschel tiden til å redigere og publi­ sere data som han og hans far hadde samlet. I 1864 offentliggjorde han en generell katalog over tåker som inneholdt 5079 objekter. 1850-54 var han direktørforden kongelige mynt (samme stilling som Newton tidligere hadde innehatt). Bilde, se Julia Margaret ►Cameron. Herschel |ha:jal|, (Friedrich Wilhelm) William, Sir, 1738-1822, født i Hannover, tysk-britisk ast­ ronom. Herschel emigrerte 19 år gammel til Stor­ britannia, hvor han arbeidet som musiker og ble en kjent komponist. Han var musikklærer i Leeds (1758-65), organist i Halifax (1765-66) og musikkdirektør i Bath (1766-81). Sine fristunder benyttet han til studium av mate­ matikk og astronomi. I 1776 konstruerte han et speilteleskop og startet med dette sin første systematis­ ke undersøkelse av himmelen. I 1781 oppdaget han Uranus. Takket være denne oppdagelse, som gjor­ de hans navn berømt over hele Europa, utnevnte kong Georg 3 ham til sin privatastronom og gav ham en årlig pensjon, som satte ham i stand til å bruke all sin tid på astronomi og konstruksjon av store teleskoper. Herschel bygde i 1789 en reflektor (åpning 48 tom­ mer. brennvidde 40 fot), som i et halv århundre var verdens største. Han observerte Solen, Manen, pla­ netene og kometer, oppdaget to satellitter til Saturn (Mimas, Enceladus) og to til Uranus (Titania, Oberon), men det er innenfor stellarastronomien han har gjort sin største innsats. Hans første fundamen­ tale oppdagelse på dette felt var påvisning av So­ lens bevegelse. Han undersøkte egenbevegelsen for 7 lyssterke stjerner og klargjorde at disse hadde en forflytning på himmelkulen som bare kunne være en refleks av Solens bevegelse mot stjernebildet Herkules (se ►apeks). Den første systematiske søkning etter dobbeltstjerner ble utført av Herschel. I 1782 publiserte han en liste over 260 (227 oppdaget av ham selv) og i 1784 en annen liste over 284 nye par. Hans interesse for dobbeltstjerner var grunnet på håpet om å kunne bestemme stjerners avstand. Den alminnelige anta-

47

HERSTEDVESTER

William Herschel. Tegning av Fr. Re h berg. 1814. geise var at dobbeltstjerner var to stjerner i meget forskjellig avstand som man tilfeldig så i samme retning på himmelen. Ved å anta at den fjerneste var så langt borte at den kunne brukes som et fast referansepunkt forsøkte Herschel å bestemme den annens parallaktiske bevegelse (metoden var opp­ rinnelig foreslått av Galilei). Han fant ikke stjerneparallakser, men kunne i 1802 fastslå at komponen­ tene av mange dobbeltstjerner var fysisk bundet sammen og at de beveget seg om hverandre i luk­ kede baner. Oppdagelsen var av grunnleggende betydning også fordi den gav det første bevis for at Newtonsgravitasjonslov varen universell lov som gjaldt overalt i verdensrommet. Helt fra begynnel­ sen av sin astronomiske karriere ofret Herschel mye tid på studiet av Melkeveisystemets bygning (him­ melens struktur), og han utførte systematiske stjernetellinger for å fastslå systemets størrelse. Han kartla også ca. 2500 tåker og stjernehoper. Hersch­ el forsvarte Kants hypotese om at svake tåkeflekker var fjerne stjernesystemer (galakser) langt uten­ for Melkeveisystemet. herse (norrønt hersir). høvding(navn). I de island­ ske sagaene forekommer en rekke stormenn med hersetittel på Vestlandet på 900- og I OOO-tallet (Er­ ling Skjalgsson m.fl.). Herser nevnes imidlertid ikke i lovene. Det er rimelig å anta at hersenavnet er et rangsnavn og ikke knyttet til et riksombud. Hersenes politiske forgrunnsstilling hvilte på ættens nedarvede makt i lokalområdet. Herseth, Astri, 1924-95, født i Wien, norsk san­ ger (sopran), datter av E. Herseth. Debuterte 1940. 1956-62 knyttet til Malmo stadsteater, 1963-71 til Den norske Opera.

Etter datidens målestokk var William Hersehels spe ilteleskop i Slough et kjempeteleskop. Det hadde en åpning på 48 tommer og en brennvidde på 40 fot.

Herseth, Erik (Johan), 1892-1993, født i Oslo, norsk sanger (baryton). Debuterte 1918. 1918-19 ved Opéra Comique i Oslo, 1924—28 knyttet til Wiener Volksoper. Virket fra 1930 som sangpedagog i Oslo. Hersey |ho:Ji|, John (Richard), 1914-93, ameri­ kansk forfatter; studerte ved Yale University og var en stund sekretær hos Sinclair Lewis før han ble journalist. Reportasjen ble hos Hersey til litterær kunst, som i Hiroshima (1946, norsk overs, s.å.) og The Wall (1950, norsk overs. Muren, 1951), om oppstanden i Warszawas ghetto under den annen verdenskrig. Romanen A Bell for Adano (1944; fil­ matisert 1945) ble belønnet med Pulitzer-prisen. I disse bøkene og i The War Lover (1959) er det en klar anti-krigstendens. Raseproblemet behandles i romanen White Lotus (1965), om et mytisk land i Orienten der hvite hol­ des som slaver. The Algiers Mote! Incident (1968) er en dokumentarbok om politiets drap på medlem­ mer av Black Panther-partiet i Detroit-ghettoen i 1967. Av andre romaner kan nevnes Too Far to Walk (1966), fra studentmiljø. Under the Eye ofthe Storm (1967), My Petit ion for More Space (1974), The Walnut Door (1977) og The Call (1985). I Aspects of the Presidency (1980) skriver han om Harry Truman og Gerald Ford. Hans siste bok, Key West Ta­ les (1993), er en novellesamling. Hersfeld |-falt], Bad. by i Tyskland. Hessen, 50 km sørøst for Kassel; 30 900 innb. (1994). Kursted med saltholdige kilder. Kjemisk og elektroteknisk industri. Fremstilling av tekstilvarer, maskiner m.m. Vakker Altstadt med bindingsverkhus. Ruiner av en stiftskirke fra 1 OOO-tallet, brent 1761. Hersfeld vokste opp omkring et benediktinerkloster fra 736 og ble by 1184. Til Hessen-Kassel 1648. Hershey |ho;Jl], Alfred D.. f. 1908, amerikansk biolog ved Carnegie Institution of Washington, fikk i 1969 Nobelprisen i fysiologi og medisin sammen med M. Delbriick og S. Luria for sine fundamenta­ le oppdagelser vedrørende virusforplantningen og arveanleggene hos virus. Hershey |ho:Ji], Barbara, f. 1947. amerikansk filmskuespiller. Debuterte 1968. medvirket i flere filmer i 1970-årene. dels under navnet Barbara Seagull. men fikk sitt store gjennombrudd først i Woody Allens Hannah and Her Sisters (Hannah og hen­ nes søstre, 1986). Siden har fulgt en rekke roller i filmer som Shy People (1987), Tin Men (Stjernesmell, 1987) og A World Apart (En splittet verden, 1987). Hun har også hatt større og mindre roller i The Last Temptation of Christ (Jesu siste fristelse, 1988; som Maria Magdalena), Paris Trout (1991) og Falling Down (1993). Hersholt |ho:JAIt |, Jean, 1886-1956, dansk-amerikansk skuespiller. Debuterte på Dagmar-teateret i København 1904. utvandret til USA 1913, filmdebuterte der 1915. Spilte biroller bl.a. i The Four Horsemen of the Apocalypse (1921), Greed (1924), Grand Hotel (1932) og Dinner at Eight (1933). Hersholt var kjent for sin veldedighet, og ved hans død etablerte Academy of Motion Picture Arts and Sciences, hvis formann han hadde vært, en pris til hans minne. The Jean Hersholt Humanitarian Award, som deles ut sammen med Oscar-prisene. Hersjøen, vann i Ullensaker kommune, Akers­ hus; 0.7 km2, 139 m o.h., nordøst for Oslo lufthavn, Gardermoen. Nordlige deler av Romerikssletta har avløp til Hersjøen, dels uten synlige overflateløp. Fra Hersjøen renner Risa til Andel va og Vorma. Perlefiske på 1700-tallet. herskerkult, dyrkelse av herskeren både i leven­ de live og etter døden, utbredt i hellenismen; hadde sammenheng med den gamle greske herosdyrkelse (se ►heros), men tidlig blandet det seg inn oriental­ ske, ikke minst egyptiske forestillinger om herske­ ren som gud. Om herskerkult i Romerriket, se ►kei­ serkult.

Herskovits |ho:JJovits|, Melville Jean. 18951963, amerikansk antropolog. Han studerte ved Columbia University under Franz Boas, og var fra 1935 til sin død professor ved Northwestern Uni­ versity. Herskovits spesialiserte seg først som fy­ sisk antropolog og studerte bl.a. fysiske variasjo­ ner hos afroamerikanere og afrikanere. Etter hvert tok han også opp kulturelle og sosiale sider ved «rase»-problemet. Dette brakte ham over i kulturantropologiske problemstillinger, og det var som kulturantropolog han markerte seg i 1940- og 1950årenes fagdebatt. Han utgav arbeider om musikk, folklore, billedkunst og religion. Mest kjent er kan­ skje hans studier omkring økonomi, som var med på å trekke opp linjene for våre dagers antropolo­ giske økonomikk (economic anthropology). Herskovits var opptatt av antropologisk teori og metode i sin alminnelighet, og hans lærebok Man and His Works (1948) var en tid standardverk og ble oversatt til flere språk. Boken skapte livlig dis­ kusjon, bl.a. om kulturrelativismen, som Hersko­ vits oppfattet som et grunnleggende prinsipp i all antropologisk forskning. Hersleb, Peder, 1689-1757, norsk teolog; hoffpredikant i København 1725, biskop i Oslo 173037. der han innførte konfirmasjonen 1732. Sjællands biskop 1737-57. Han var en nøktern pietist og del­ tok med kraft i pietismens mange reformtiltak, bl.a. Sabbatsforordningen av 1735. konfirmasjonens innførelse 17.36. Allmueskoleloven 1739. Skrev flere prekensamlinger og en bønnebok. Hersleb, Svend Borchmann. 1784-1836, norsk teolog; cand.theol. 1807. Lærer ved Metropolitanskolen i København 1808-13, lektor i teologi og hebraisk ved det nyopprettede universitetet i Chris­ tiania 1813, professor året etter. Han var i sin ung­ dom påvirket av Grundtvig og kjempet mot rasjo­ nalismen. Som teolog var han sterkt kirkelig or­ todoks, og han preget, sammen med sin kollega Stener J. Stenersen, en hel generasjon av norske prester med denne kristendomsforståelse. Hersleb deltok i opprettelsen av Det Norske Bibelselskap 1816, var med på å revidere oversettelsen av Det nye testamente og skrev en meget utbredt bibel­ historie. Herstad, John, f. 8. juli 1936 i Bergen, norsk his­ toriker. cand.philol. Dosent ved Universitetet i Tromsø 1974, professor fra 1980. Riksarkivar si­ den 198.3. Herstal, frankisk Héristal, by i Belgia, i provin­ sen Liége, ved Meuse, rett nordøst for byen Liége (som den er vokst sammen med); 36 800 innb. (1995). Industriforstad med produksjon av bl.a. våpen, motorsykler, jetmotorer, elektrisk utstyr m.m. Karl den stores fødested. Byen lå opprinnelig nord for den fransk-nederlandske språkgrense. Herstedvester, Anstalten ved Herstedvester, dansk fengselsanstalt i Albertslund kommune, vest for København. Mottok tidligere personer dømt til tidsubestemt forvaring i anstalt for psykisk avvi­ kende lovovertredere. Anstaltens formål var å gi disse domfelte en behandling som var avpasset de­ res sjelelige særart. Den ble åpnet 1935 som den første anstalt av denne art; til 1972 ledet av overle­ ge Georg K. Stiirup. Behandlingen var sterkt psykologisk-pedagogisk preget med sikte på å motive­ re de innsatte til å utnytte sine muligheter til å leve et sosialt akseptabelt samfunnsliv. Det ble lagt stor vekt på å tilrettelegge ettervernet. Den tidsubestemte reaksjon overfor psykisk avvi­ kende lovovertredere ble opphevet 1973. I stedet ble innført en mer begrenset adgang til tidsubestemt frihetsberøvelse når det er påkrevet for å forebygge fare for andres liv, legeme, helbred eller frihet ved nærmere angitte grovere forbrytelser. I anstalten anbringes nå mannlige domfelte med psykiske pro­ blemer. Også varetektsfengslede kan anbringes der.

48

HERSTMONCEUX

Lars Hertervig. Fra Tysvær 1867. Maleri, 40 x 55 cm. Nasjonalgalleriet i Oslo. Herstmonceux [ha:stmanzu:|, landsby i Stor­ britannia, England, East Sussex, 13 km nordøst for Eastbourne. Herstmonceux har et stort slott fra 1400-tallet, og til dette ble det 1946 vedtatt å flytte Greenwichobservatoriet. Overføringen ble avsluttet 1957. Observatoriet ble samtidig supplert med et 98 tom­ mers speilteleskop, The Isaac Newton Telescope, som var i bruk 1967-79 da det ble ombygd og flyt­ tet til La Palma, Kanariøyene. Observatoriet ble flyt­ tet til Cambridge i 1990. Herteig, Asbjørn, f. 15.des. 1919 i Hadsel, norsk arkeolog. Mag.art. 1952, konservator, senere førs­ tekonservator ved Historisk Museum, Universite­ tet i Bergen 1959-89. Ledet utgravningene pa Bryg­ gen i Bergen fra 1952 og har ytt en stor innsats for bevaring av Bryggen. Har bl.a. utgitt Bidrag til jern­ alderens busetningshistorie på Toten (1955) og (om Bergen-utgravningene) Kongers havn og handels sete (1969). Hertel lertel], Franyois, pseudonym for Rodolphe Dubé, 1905-85. kanadisk franskspråklig forfatter; forlot jesuittordenen i 1947 og flyttet til Frankrike. Han utgav en rekke romaner og diktsamlinger, men er mest kjent for essaysamlinger som Leur inquiétude (1936), Pour un ordrepersonnaliste (1942) og Nous ferons Tavenir (1945). Her drøfter han personbegrepet og hevder enkeltmenneskets rett over­ for institusjonen, statsapparatet. Diktsamlingen Mes naufrages (1951) er også høyt anerkjent. Herten, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, i Ruhr-området, like nord forGelsenkirchen; 69 400 innb. (1994). Kullgruver, maskinindustri. Bystatus 1936. Herter |hø:ta]. Christian Archibald. 1895-1966, amerikansk politiker og diplomat. Medlem av Re­ presentantenes hus 1943-53, guvernør i Massachu­ setts 1953-57. viseutenriksminister fra 1957 til John Foster Dulles' død 1959. deretter utenriksminister til demokratene overtok 1961. Hertervig, Lars. 1830-1902. født i Tysvær, norsk maler. Kom i malerlære i Stavanger og ble så hjulpet til å studere videre ved Den kongelige tegne­ skole i Oslo under Johannes Flintoe. Joachim Frich

og Johan F. Eckersberg 1851-52 og i Dusseldorf under Hans Gude 1852-54. Et utbrudd av sykdom avbrøt studiene våren 1854, og verken en sjøreise til Spania eller et opphold på Gaustad sinnssykeasyl (1856-58) brakte bedring. Under sitt opphold i Skånevik skapte han mektige synteser av vestlandsnatur: Ved smien og Rullestadjuvet(1855-56, Rogaland Kunstmuseum), dyst­ re dramatiske uværsstemninger uttrykt i en person­ lig form av stor intensitet, videre Den gamle bro (1856, Rogaland Kunstmuseum) og Sommerlandskap i tordenvær (1856, Nasjonalgalleriet). Bilder som Fjordbunn og noen akvareller med lignende motiver er fylt av en drømmeaktig stillhet og fred. Årene 1859-65 tilbrakte Hertervig på Borgøya innenfor Haugesund, og i de nærmeste par år malte han i Stavanger en rekke bilder i rike akkorder i blått og brunt, eller i lyse, klare toner av en emaljeaktig glans, der han tolker en inderlig og underti­ den ekstatisk naturopplevelse som setter ham i en særstilling i norsk landskapskunst. Kjente verker fra denne perioden er Gamle furutrær (1865, Ro­ galand Kunstmuseum),Skogtjern (1865, Nasjonal­ galleriet), Stavanger sett fra Våland (1865, Bergen Billedgalleri), Vårsildfiske (1866, Nasjonalgalle­ riet), Fra Tysvær, Fra Borgøya (begge 1867, Na­ sjonalgalleriet). Etter 1867 hadde han ikke penger til å male i olje. Derimot fant hans rike begavelse uttrykk i en rekke merkelige akvareller og tegninger. De fører oss inn i en drømmeverden full av mangetydige symboler, øde skoger, hester og ryttere, bypartier med gjenferdsaktige figurer, hav i storm. Hertervig døde en­ som og glemt på fattighuset i Stavanger; bare Ale­ xander og Kitty Kielland forsøkte å slå til lyd for ham. Først på Jubileumsutstillingen 1914 ble han trukket frem fra glemselen. Nasjonalgalleriet i Os­ lo eier åtte bilder og en del akvareller og tegninger av ham, og hovedverker finnes ellers i Bergen Bil­ ledgalleri og i Rogaland Kunstmuseum. Litt.: A. Blytt: L. H. (1939); H. Koefoed: L. H. (1984); O. K. Pedersen: Narren og hans mester (1987). FEH Hertford |ha:(t)fad|. by i Storbritannia. England, administrasjonssenter i Hertfordshire, ved elven

Lea, 30 km nord for London, inngår i London-regionen. Grafisk industri, bryggerier og annen lettindustri. Viktig by i saksisk tid, og sete for det første bispe­ møte i England i 672. Hertford [ha:(t)fad], britiske adelstitler som er blitt båret av overhodene for flere kjente engelske slekter. Gilbert de Clare (død 1152) ble ca. 1138 utnevnt til earl of Hertford; hans linje døde ut 1314. Edward Seymour (ca. 1500-1552), senere Lord Protector og duke of ►Somerset, ble 1537 utnevnt til earl of Hertford. 1547-52 ble tittelen båret av hans sønn Edward Seymour (1537-1621), men inn­ dratt ved protektorens fall 1552. Edward Seymour ble på nytt utnevnt til earl of Hertford 1559. Titte­ len gikk deretter i arv til Seymours sønnesønn Wil­ liam Seymour (1588-1660), som ble utnevnt til marquess of Hertford 1641 og duke of Somerset 1660. Marquesstittelen døde ut med den 4. duke 1675 og earltittelen med den 7. duke 1750. Tittelen earl of Hertford ble samme år fornyet for senere Lord Lieutenant of Ireland, Francis Seymour-Conway (1718-94), 2. baron Conway, som var en di­ rekte etterkommer etter protektoren. Han fikk 1793 tittelen earl of Yarmouth og marquess of Hertford. Ved den 4. marquess’ død 1870 gikk familiens tit­ ler i arv til en annen etterkommer av den 1. marqu­ ess, Francis Hugh George Seymour (1812-84), hvis etterkommere siden har båret dem. Hertfordshire [ha:(t)fadjla], grevskap (county) i Sørøst-England, nord for London; 1634 km2 med 999 700 innb. (1993), 611,8 per km2. Administra­ sjonssenter: Hertford. Natur. Mesteparten av fylket tilhører London-bassenget, som i nord avgrenses av kalkryggen Chiltern Hills, som skjærer gjennom Hertfordshire fra sørvest mot nordøst. Elvene (Colne, Lea) drenerer sørover mot Thames. Strenge arealrestriksjoner i London-regionen. med etablering av greenbelts, ‘grønne belter’, omkring selve London, har bidratt til å bevare områdets landlige preg. Næringsliv. Jordbruket baserer seg på melkepro­ duksjon og dyrking av frukt og grønnsaker for London-markedet. Industrien omfatter blant annet pro­ duksjon av legemidler, deler til aeroindustrien, da­ tautstyr, bryggerier, garverier, grafisk og mekanisk industri. Så godt som hele Hertfordshire ligger innenfor Londons pendlingsomland, og den sørlige delen er mer eller mindre sammenvokst med ho­ vedstaden. Den planmessige utbygging av forstedene begyn­ te alt tidlig på 1900-tallet med byggingen av de to første garden cities, 'hagebyene , Letchworth i 1903 og Welwyn Garden City i 1920. Etter den annen verdenskrig er fire av i alt åtte new towns som er blitt opprettet rundt London, lagt til Hertfordshire: Hatfield (1948), Hernel Hempstead (1947), Stevenage (1946) og Welwyn (1948). Hertha ble tidligere holdt for å være en dansk gudinne. Navnet er en mistydning av den german­ ske gudinnenavnet ►Nerthus. Herthas flak, grunner i Kattegat, ca. 10 nautiske mil sørøst for Skagens fyr. Minste dybde 9 m. Hertling, Knud, f. 7. jan. 1925, grønlandsk poli­ tiker og jurist. Han representerte Grønland i Folke­ tinget 1964-73 og var minister for Grønland 1971 og 1972-73. Hertling var medlem av Grønlandsrådet 1964-71 og ble ansatt i dets sekretariat 197377. I denne stillingen startet han arbeidet med inn­ føringen av hjemmestyre på Grønland. Hertling har blant annet utgitt Grønlandske paradokser (1977). Hertogenbosch, ‘.v- [shertåyanbås] eller Den Bosch. by i Nederland, hovedstad i Noord-Brabant, ved Zuid-Willems-kanalen; 96 400 innb. (1995). Handelssenter og allsidig industriby. Katolsk bispe­ sete. domkirken. Sint Jans-katedralen, er en veldig femskipet gotisk basilika, bygd ca. 1200-1550, res-

HERTZBERG

49

taurert 1860-1955, med en rikt utsmykket fasade og vakker døpefont av kobber. Rådhuset (Stadshuis) har fasade fra 1640. Biskopsmuseum med kirke­ kunst. ‘s-Hertogenbosch ble grunnlagt av den brabantske hertug på 1100-tallet som et økonomisk støtte­ punkt for hertugdømmet ved de store elveløpene, og fikk byrettigheter i 1185. Ved Fredrik Henrik av Oraniens inntagelse 1629 kom byen til det frie NordNederland, men pga. Noord-Brabants status som generalitetsland og dermed direkte underlagt Staten-Generaal i Haag, led den under de økonomiske begrensninger som ble pålagt hele generalitetsområdet, og som først ble opphevet av Napoleon i 1794. Da ble også Sint Jans-katedralen gitt tilbake til ka­ tolikkene, som utgjorde det store flertall i hele pro­ vinsen. hertug (mnty. hertoch, til gammelsaksisk heritogo, ‘hærfører’; sv. hertig, ty. herzog; latin dux, jfr. eng. duke, fr. duc, it. duca, sp. duque), opprin­ nelig de germanske stammers valgte hærfører, se­ nere en arvelig fyrste over en stamme. Da føydalis­ men ble den rådende samfunnsform på 1000-tallet, ble hertugtittelen i Det tyske rike og Frankrike brukt av de største kronvasallene med territoriell makt over store landområder. Hertug er senere den høy­ est rangerte tittel innenfor de fleste europeiske lands adel. Tittelen er svært eksklusiv, og har vanligvis bare blitt tildelt svært store godseiere, hærførere og statens aller øverste embetsmenn. I flere land har tradisjonelt medlemmer av konge­ huset båret hertugtittel. I Norge ble i middelalde­ ren av og til jarlene omtalt som dux. De to eneste norske hertuger var Skule Bårdsson (1189-1240), som fikk tittelen 1237, og kong Håkon 5 (12701319), som bar hertugtittel før han besteg tronen 1299. Under unionstiden med Danmark førte kon­ gehusets yngre mannlige medlemmer hertugtittel 1450-1660. Tittelen hertug av Schleswig-Holstein er båret av yngre linjer av det danske kongehus, f.eks. linjene Gliicksburg og Gottorp. Den eneste danske hertugtittel som er tildelt en ikke-kongelig er Gliicksbierg, som fra 1818 bæres av overhodet for den franske slekt Decazes. I Sverige bærer yng­ re medlemmer av kongehuset hertugtittel; prins Carl Philip er f.eks. hertug av Vårmland. I Tyskland er hertugtittel nesten utelukkende brukt av medlemmer av regjerende hus, f.eks. Bayern, Mecklenburg, Oldenburg, Sachsen og Wiirttemberg. Ellers tildelte de tysk-romerske, østerrikske og (et­ ter 1871) tyske keisere hertugtittel til overhodene for et titalls slekter. I Nederland ble hertugtittelen båret av en håndfull slekter, og samtlige av disse lever i dag i Belgia. I Storbritannia finnes det i dag 30 hertuger (5 medlemmer av kongehuset og 25 andre). De franske konger og keisere utnevnte i perioden 1550-1870 en rekke hertuger. Overhode­ ne for 36 franske familier bærer i dag hertugtittel. I Spania finnes ca. 50 hertuger (f.eks. hertugen av Alba) og i Portugal 4. Innenfor den italienske adel er hertug den nest høyeste tittel etter fyrste. Den bæres enten av overhodene for adelsslekter, eller av fyrsters eldste sønn. I Italia finnes ca. 200 hertu­ ger. De polske kongene tildelte hertugtittel som se­ kundær tittel til enkelte fyrster. Huset Radziwills store godser ble bl.a. betegnet som hertugdømmer. Utenfor Europa har hertugtittelen vært brukt i kei­ serdømmet Brasil, hvor en håndfull menn fikk tit­ telen. TBr Hertwig, Oscar, 1849-1922, tysk biolog, bror av R. von Hertwig; utredet 1875 at befruktningen egentlig er en forening av eggcellens og sædcel­ lens kjerne. Leverte grunnleggende arbeider også på andre områder, bl.a. overføring av anlegg for arvelige karakterer via cellekjernen, biogenetisk teori og virkningen av radiumstråler på celler. For­ fatter av flere høyt ansette hånd- og lærebøker. Kri­ tisk overfor darwinismens hevdelse av at seleksjo­ nen (det naturlige utvalg) arbeider på slump.

Heinrich Hertz

Hertwig, Richard von, 1850-1937, tysk zoolog, bror av O. Hertwig, elev av E. Haeckel; utformet sammen med broren den såkalte coelomteori (om hvordan fosteret utvikler seg fra to cellelag til en høyt utviklet skapning), som har hatt stor betyd­ ning i embryologien. Hertwig leverte systematiske arbeider om tiere virvelløse dyregrupper og grunn­ leggende studierom dyrs bygning, foryngelsesprosess og slektskapsforhold. hertz, symbol Hz, Sl-enhet for ►frekvens, lik I svingning per sekund, dvs. 1 Hz= 1 s1. Navn etter H. R. Hertz. Hertz, Gustav (Ludwig), 1887-1975. tysk fysi­ ker. nevø av H. R. Hertz. Fra 1917 privatdosent i Berlin, 1920 forsker ved Philips glødelampefabrikker i Eindhoven, fra 1925 professor i Halle, 1928 professor ved den tekniske høyskole i Berlin, 193545 direktør for Siemens" forskningslaboratorium i Berlin, 1945-54 beskjeftiget med vitenskapelig ar­ beid i SSSR. Deretter. 1955-60. professor i fysikk ved universitetet i Leipzig. Hertz arbeidet med spektroskopi. Mest kjent er hans undersøkelse av resonanser ved støt mellom elektroner og atomer, som han utførte sammen med James Franck i Gottingen 1913. De lot elektroner med forskjellig energi gå gjennom fortynnet kvikksølvdamp og fant at først når energien var over 4,5 elektronvolt, begynte kvikksølvdampen å lyse, og da til å begynne med bare med grunnlinjen i kvikksølvspekteret, den så­ kalte resonanslinjen. med bølgelengde 253,6 nanometer. Ved høyere elektronenergier kom etter hvert også de andre linjene i spekteret med. De påviste her for første gang at hver spektrallinje krever sin bestemte energimengde. Forsøket var en bekreftel­ se på Bohrs atomteori og på Einsteins ligning for energien av lyskvanta. For disse arbeidene fikk Franck og Hertz Nobelprisen for 1925. Hertz, Heinrich (Rudolf), 1857-94, tysk fysiker, studerte først ingeniørvitenskap, senere fysikk un­ der Helmholtz og Kirchhoff. Fra 1885 var han pro­ fessor i fysikk i Karlsruhe og fra 1889 i Bonn. Hertz er mest kjent for sin eksperimentelle påvisning av elektromagnetiske bølger (1887-88), som var for­ utsagt av Maxwell. I et brev til Helmholtz, datert 5. desember 1886, forteller han om de første positive resultatene. Han brukte en 3 m lang kobbertråd, som i hver ende var forsynt med en metallkule med dia­ meter 30 cm. I midten var tråden avbrutt, og begge halvdelene ble ført til en induktor. Hvis han lot induktoren være i funksjon, slo det gnister over mel­ lomrommet mellom trådene, og samtidig oppstod det elektriske svingninger som sendte elektromag­ netiske bølger ut i rommet omkring. For å påvise bølgene brukte han en annen tilsvarende tråd, som han strakte ut parallelt med den første. Den gav små gnister når svingningene var der. Hertz’ oppdagel­ se gav støtet til Marconis første forsøk med trådløs telegrafi, og førte senere til utviklingen av radiotelegrafien og kringkastingen.

Hertz var også den egentlige oppdager av den fotoelektriske effekt. Han utførte viktige arbeider innen elastisitetsteorien, og han forsøkte å gi den rasjonelle mekanikk en ny begrunnelse. V. Bjerk­ nes var assistent hos Hertz 1891. Hertz, Henrik. 1797 el. 1798-1870. dansk forfat­ ter. debuterte 1827 med holbergske komediepastisjer, men først med det versifiserte lystspill Amors Genistreger (1830) slo han avgjørende igjennom på scenen. Stor oppsikt vakte de vittige Gengangerhreve (1830). hvor Hertz etterligner Jens Baggesens stil og rimkunst og nærmest slutter seg til Heibergs estetiske retning. Heiberg og Hertz var også personlige venner (se de vakre diktene Erindringer fra Hirschholm, 1832), og i flere av Hertz’ senere skuespill er de kvinnelige roller skrevet med Johanne Luise Heiberg for øye. Av hans tallrike dramatiske arbeider kan for øvrig nevnes lystspil­ let Sparekassen (1835), det romantiske dramaSvenJ Dyrings hus (1837), hvor folkevisestilen er kalt til live igjen, og trubadurstykket Kong Renes Datter (1845). - Litt.: M. Brøndsted: H. H.s teater (1946). Hertz, Lone, f. 23. april 1939, dansk skuespiller; blant de ledende krefter i dansk teater og film. De­ buterte 1957, fikk sitt store gjennombrudd 1962 som musikalartist, men har senere spilt en rekke seriøse roller, bl.a. Nora i Et dukkehjem og Hedvig i Vildanden, samt tittelrollen i Frøken Julie. Populær i danske lystspillfilmer. Hun har også gitt gripende fremstillinger i seriøs film, bl.a. tittelrollen i Tine (1964) etter Herman Bangs roman, og regisserte den dokumentariske filmen Tomas, et barn du ikke kan nå (1980). Årene 1984-90 var hun rektor ved Sta­ tens Teaterskole. Hertzberg, norsk slekt som stammer fra Jens Gjertsen (1632-1717), degn i Vrå sogn, Jylland. Slekten kom til Norge 1719 med hans sønn Niels Jensen Hertzberg (1693-1764), sogneprest i Finnås. Han var far til bl.a. Margaretha Susanna Hertzberg (1720-63), som ble stammor for slekten la Cour i Danmark, og til sogneprest Peder Harboe Hertzberg (1728-1802), som etterfulgte faren i embetet. Dennes sønn, sogneprest i Kinsarvik, prost og stortingsmann Niels Hertzberg (1759-1841), var far til ekspedisjonssjef, stortingsmann og statsråd Nils Christian Egede Hertzberg (1827—1911), og sønner av ham var sorenskriver Nils Christian Ege­ de Hertzberg (1866-1941), misjonsprest Arthur Johan Hertzberg (1870-1940), rektor Johan Hertzberg (1872-1954), presten Mikael Skjelderup Hertzberg (1874-1928) og oberst Jens Skjelderup Hertzberg (1877-1940). Sistnevnte var farfar til profes­ sor Terje Hertzberg (f. 1937). Sogneprest P. H. Hertzberg var også far til sogne­ prest i Kvinnherad Peder Harboe Hertzberg (17751839), som var farfar til billedhuggeren Halfdan Hertzberg (1857-90). Litt.: N. Hertzberg: Familien H. (1932). Hertzberg, Ebbe Carsten Hornemann. 1847— 1912, født i Holmestrand, norsk rettshistoriker og sosialøkonom. Cand.jur. 1870, professor i statsøko­ nomi og statistikk 1877-86. Statsråd i «aprilministeriet» 1884, riksarkivar 1906. Utgav bl.a. Grundtrækkene i den ældste norske proces (1874), Om kreditens begreb og vcesen (1877) og Glossarium til Norges gamle love (1895). Hertzberg, Ewald Friedrich Graf von. 1725-95. prøyssisk politiker, greve 1786. Ledet Preussens utenrikspolitikk i en rekke år; gikk inn for en alli­ anse med Storbritannia og Russland. Han førte en sterkt antiøsterriksk politikk; denne linje ble imid­ lertid oppgitt, og 1791 trådte han ut av kabinettet. Hertzberg, Halfdan, 1857-90. født i Oslo, norsk billedhugger, utdannet som lege, som kunstner nær­ mest autodidakt. Han besøkte Paris og Roma 1889. Hans skulptur Plystrende gategutt (1886, Nasjonal­ galleriet) vant stor popularitet. En kopi står i Dag­ bladets resepsjon, og er blitt kjent under navnet

50

HERTZBERG Dagbla '-gutten. Kopier er også laget som statuet­ ter til utdelingen av Årets navn, kåret av Dagbla­ dets lesere. Hertzberg, Mikael Skjelderup, 1874-1927, norsk teolog, sønn av N. C. E. Hertzberg; tok 1904 av­ skjed fra prestetjeneste for å studere sosiale spørs­ mål, arbeidet et halvt år på mekanisk verksted. 1907-19 prest ved Tøyen småkirke i Oslo, senere ved Prestenes kirke. Utgav Hvad jeg lærte af mit Arbeiderliv (1905), Veien, sandheden og livet (3 bd., 1906-13). Hertzberg, Niels, 1759-1841. norsk teolog; sønn av P. H. Hertzberg. Cand.theol. 1783, sogneprest i Kvinnherad 1786. Kinsarvik 1803. 1810—32 prost i Hardanger og Voss. Han representerte Søndre Bergenhus amt på Stortinget 1814, der han inntok en stri holdning overfor Sverige. Hertzberg var opplysningsprest. særlig interessert i naturvitenskap­ ene og jordbruk, og fremragende som pedagog. Hans forkynnelse var ortodoks. - Litt.: E H. Kjelstrup: N. H. (1946). Hertzberg, Nils Christian Egede, 1827-1911, født i Ullensvang, norsk politiker og skolemann, sønn av N. Hertzberg. Bestyrer av Hamar lærer­ skole 1867, ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet 1873. Kirkestatsråd i Selmers regjering 1882-84, kirkestatsråd i Schweigaards regjering 1884. Stor­ tingsmann 1886-91. Hertzberg startet og redigerte Norsk Skoletidende (1869-73) og skrev en rekke bøker og artikler om skolespørsmål. Han arbeidet for gymnastikk og sløyd i skolen, gikk skarpt imot folkehøyskolene, som han ville motarbeide ved å organisere amtsskoler. Hans erindringer utkom i 2 bd. (1909-10). Hertzberg, Peder Harboe, 1728-1802, født i Davik, norsk teolog; cand.theol. 1752, sogneprest i Finnås 1764, 1785 prost i Sunnhordland. Opplysningsprest som bl.a. arbeidet for å få i gang dyr­ king av poteter. Dessuten virket han som lege i hele Søndre Bergenhus amt. Hertzberger, Herman, f. 1932, nederlandsk ar­ kitekt. Tidlig influert av den noe eldre Aldo van Eyck gjennom avantgardegruppen Forum. Som van Eyck regnes Hertzberger som strukturalist, men hans arkitektur betoner i sterkere grad den indre organiseringen av rommene enn den ytre formen. Han kombinerer sitt syn på arkitektur med tro på brukerdeltagelse, tydelig allerede i kontorbygnin­ gen Centraal-Beheeri Apeldoorn (1968-72). Hertzog, James Barry Munnik. 1866-1942, sør­ afrikansk politiker. En av boernes mest berømte generaler under krigen mot britene 1899-1902. 1913 stiftet han sitt eget parti, Nasjonalistpartiet. Hertzog stod for en mer ekstrem boer-nasjonalistisk kurs, og mente at boernes økonomiske og kul­ turelle interesser ikke var godt nok ivaretatt i SørAfrikarepublikken. Nasjonalistpartiet fikk kraftigere oppslutning under den økonomiske krisen i 1920årene, ikke minst fra hvite småbonder og arbeidere som fryktet konkurranse fra det afrikanske flertal­ let. Hertzog dannet regjering i 1924 sammen med det hvite arbeiderpartiet, og iverksatte en rekke til­ tak som pekte frem mot apartheidsystemet. Under Hertzogs ledelse ble også industrialiseringspolitikken påbegynt for å gjøre landet mindre avhengig av utenlandsk kapital og de britiske gruveinteresser. 1 1930-årene smeltet nasjonalistpartiet sammen med general Smuts’ Sør-Afrikaparti, og Hertzog ble sittende som statsminister til 1939. Hertzog sym­ patiserte med tyskerne og forsøkte å hindre at SørAfrika gikk med i krigen på britisk side. I 1940 ble han tvunget til å gå av som partileder, og trådte også ut av parlamentet. Hertzsprung [hærtsjprutj], Ejnar. 1873-1967. dansk astronom og ingeniør, professor i Gottingen 1909-14. observator ved observatoriet i Potsdam 1914-19. professor i Leyden 1920-45 og direktør

-10-]

superkjemper -54

104

o4

-102 æ

kjemper w

+5"

hovedserien

' / Solen

E

-102

+10hvite dverger

+15-^" O 25 000 -0,6

B

rode dverger

A 10 000 0.0

F

G 5000 +0,6

K

M 5000 +2,0

spektral type temperatur (K) fargeindeks

Hertzsprung-Russell-diagrammet

for Leyden observatorium 1935-45. Hertzsprung utførte viktige arbeider innenfor mange områder, bl.a. dobbeltstjerner, variable stjerner, astrometri. Han laget en grafisk fremstilling av stjerners forde­ ling etter lysstyrke og spektralklasse. Se ►Hertz­ sprung-Russell-diagrammet. Hertzsprung-Russell-diagrammet [hærtsJprutj rAsal-]. H-R-diagrammet, diagram hvor stjer­ nenes størrelsesklasse (el. luminositet) er tegnet mot deres spektralklasse (temperatur eller fargeindeks). Det er oppkalt etter dansken E. Hertzsprung og amerikaneren H. N. Russell, som laget dette uav­ hengig av hverandre. 1 stedet for en jevn fordeling av stjerner i diagram­ met, finner man veldefinerte grupper og bånd. Omkring 90 % ligger langs et diagonalt belte, ho­ vedserien. Solen befinner seg omtrent midt i dette. Over hovedserien er kjempene og superkjempene samlet, nedenfor til venstre ligger de hvite dverge­ ne. Egne diagrammer blir tegnet f.eks. for stjerner i Solens omegn, for stjerner som tilhøreren åpen stjernehop eller en kulehop. for variable stjerner. En stjernes posisjon i diagrammet gir opplysnin­ ger om dens masse, indre struktur og utviklingsbi­ stand. H-R-diagrammet er derfor av stor betydning for studiet av stjernenes utvikling. Et diagram laget på basis av teoretiske beregninger prøves mot et diagram bestemt fra observasjoner. En stjerne tilbringer mesteparten av sitt liv på ho­ vedserien. Når hydrogenbrennstoffet i kjernen er oppbrukt, forlater stjernen hovedserien og går. ofte etter en meget komplisert bane, over i omrader som «befolkes» av kjemper og superkjemper. De hvite dvergene representerer sluttstadiet for stjerner med forholdsvis små eller middelstore masser. Disse lig­ ger opprinnelig i nedre del av hovedserien. Se også ►stjerner. heruler eller eruler. nord-germansk folk. Pa 200tallet e.Kr. levde én del i Gallia, en annen ved Svar­ tehavet; 267 herjet de i Hellas. De kom så under goternes og hunernes herredømme. Mot slutten av 400-tallet dannet herulene et rike i det nåværende Jugoslavia. Da dette snart ble ødelagt av langobardene. vendte en del av folket tilbake til Nord-Europa. Herut, konservativt politisk parti i Israel, stiftet av Menachem Begin i 1948. Herut ble grunnlagt på restene av den oppløste Irgun Zvai Leumi-gerilja-

en. ledet av Begin og som kjempet mot det britiske mandatstyret i Palestina. og for opprettelsen av en jødisk stat. Herut går inn for at Israels grenser fra 1948 må utvides, og at de okkuperte områder fra 1967-krigen må innlemmes i Eretz Israel (det bi­ belske Israel). Herut er en del av den konservative ► Likudalliansen. Hervarar saga ok Heidreks konungs, is­ landsk fornaldarsaga, trolig fra 1200-tallet, støpt sammen av en rekke sagn. Et gjennomgangsmotiv er det magiske sverdet Tyrving. Vikingkongen Angantyr får Tyrving med i gravhaugen, men hans datter Hervor vekker ham opp og krever sverdet. Angantyr gir det fra seg, men spår at det vil føre til undergang for hennes ætt. Hervors sønn Heidrek dreper sin bror med Tyrving. Han blir senere konge i Reidgotaland, men taper i en stor gåtestrid med Gestumblinde (Odin) og blir deretter drept. Etter dette skildres en strid mellom Heidreks to sønner, den ektefødte Angantyr og frillesønnen Hlod, som var oppvokst hos sin morfar, hunerkongen. Det en­ der med et veldig slag mellom goter og huner. Go­ terne seirer og Angantyr feller sin bror med Tyr­ ving. Sagaen inneholderen mengde gamle strofer, bl.a. en rekke om den store kampen mellom goter og huner (Hlpdskvida). Slutten av sagaen innehol­ der sagnstoff om de eldste svea-kongene. Hervé |erve], Florimond, eg. Florimond Ronger, 1825-92, fransk komponist. Oppførte, til dels på eget teater, over 30 operetter i den sarkastisk-burlesk-frivole sjanger, som siden kulminerte med hans arvtager J. Offenbach. Mest kjent er Le petit Faust (1869. parodi på opera av Gounod) og Mam zelle Nitouche (1883). Skrev også kirkemusikk. herveost, belgisk ost fra Herve-platået i provin­ sen Liége. Den er myk med sterk smak og kraftig lukt, minner om limburgerost. maroilles og andre Port Salut-lignende oster. En meget gammel ost som trolig er laget siden 700-tallet. Osten er fortsatt blant de beste innen sitt slag. Den formes som en kloss 6-7 cm lang, vekt 100 til 200 g. Fettinnhold i tørrstoffet 45 %. Hervey |ha:vi|, John, lord Hervey, 1696-1743. britisk hoffmann; etterlot seg en meget frittalende dagbok, Memoirs of the Reign of George II. Her­ vey stod dronningen nær og var inne i alle tidens hoffintriger, så hans dagbok er en viktig historisk kilde. Den ble utgitt i ubeskåret stand først 1931.

51

HERØY

Aleksandr Ivanovitsj Herzen. Stikk fra ca. 1867. Hervieu [ervjø|, Louise, 1878-1954. fransk maler, grafiker og forfatter. Illustrerte en rekke bø­ ker, blant annet Baudelaires Les Fleurs du mal (1920). Hervieu [ervjø], Paul. 1857-1915, fransk forfat­ ter. Hans mest kjente roman, Peints par eux-mémes (1893), er en bitter satire over fransk aristokrati. Samme strenge analyse og moralske krav preger en rekke tendensdramaer, ofte noe skjematisk kon­ struert. Hervig, Harald, f. 31. mars 1948, norsk bryter. EM-bronse i fjærvekt (inntil 62 kg) 1973. OL-deltager 1972. 10 NM i perioden 1969-80 i fjærvekt (9) og lettvekt (1). Kongepokal 1975. Klubb: Sports­ klubben av 09, Oslo. Herwegh [herve:k], Georg, 1817-75, tysk dik­ ter. På grunn av konflikt med militære myndighe­ ter måtte han flykte til Sveits. Her utgav han 1841 diktsamlingen Gedichte eines Lebendigen, med ra­ dikal tendens, en begeistret hyllest til frihetsbestrebelser i tiden. Senere utkom nye diktsamlinger som gav næring til den revolusjonære stemning som for alvor brøt ut i 1848. I dikterisk form er han influert av Pierre-Jean de Béranger og August von Platen. Herzen [herzen I (russ.Gerr.se/!), Aleksandr Ivano­ vitsj, 1812-70, russisk forfatter og journalist. Han studerte ved Moskva universitet 1829-33, ble arres­ tert for deltagelse i en radikal studentgruppe og for­ vist 1834-39. I 1840-årene var han en av lederne for europeistene, som mente at Russlands fremtid lå i tilegnelsen av vesteuropeiske politiske og sosiale ideer. Under pseudonymet Iskander offentliggjorde han avhandlinger og skjønnlitterære verker (Doktor Krupov, Hvem har skylden?) i Belinskijs tidsskrif­ ter. Fra 1847 bodde han i utlandet. Februarrevolusjonen 1848 hilste han med begeistring, men da re­ volusjonen brøt sammen, mistet han sin tro på det europeiske liberale borgerskaps evne og vilje til å skape politisk og sosial rettferdighet. Hans utvikling avspeiles i Brev fra Italia og Frankrike (1847-52) og Fra den annen bredd (1850). Et nytt grunnlag for sosialismen fant han i den russiske bondekommune, befridd for livegenskapet.

Theodor Herzl

Livegenskapets opphevelse var fra nå av hovedmå­ let for hans publisistiske virksomhet. 1852-65 bod­ de han i London, og utgav der (senere i Sveits) sammen med Nikolaj P. Ogarjov tidsskriftene Polarstjernen (1855-69) og Klokken (Kolokol) (185767), som ble smuglet inn i Russland. Gjennom dem fikk han stor innflytelse, særlig i årene frem til liv­ egenskapets opphevelse 1861. Av Herzens kolossale produksjon for øvrig må nevnes De revolusjonære ideers utvikling i Russ­ land (fransk og tysk utg. 1851) og det store memoarverket Opplevd og tenkt (skrevet 1852-67, offent­ liggjort i Polarstjernen 1855-69), der han med stor dikterisk kraft skildrer sitt begivenhetsrike liv og den russiske og europeiske revolusjonære bevegel­ se. Hans samlede verker er utgitt i 30 bd. (1954— 66). Herzl [hertsol], Theodor (Tivadar), 1860-1904, ungarsk-født jødisk forfatter, grunnleggeren av den sionistiske bevegelse. Virket som jurist, forfatter og journalist. Under inntrykk av jødeforfølgelsene og den voksende antisemittisme i Vest- og MellomEuropa (Dreyfus-affæren i Frankrike) og i Russ­ land ble han overbevist om nødvendigheten av å opprette en jødisk stat, et jødisk nasjonalhjem i Pa­ lestina. Sine ideer og forslag fremsatte han i bøke­ ne Der Judenstaat (1896) og Altneuland (1902). I 1897 kalte han den første sionistiske verdenskon­ gress sammen i Basel, hvor det ble dannet en sio­ nistisk verdensorganisasjon med ham som dens før­ ste president. Herzl førte deretter en rekke forhand­ linger med europeiske statsoverhoder og politike­ re, den tyrkiske sultan og pavestolen om opprettel­ sen av jødestaten, men uten resultat. I 1949 ble hans jordiske levninger overført til Jerusalem. Av hans øvrige verker kan nevnes Das Palais Bourbon (1895); Tagebiicher (3 bd.. 1922-23); Gesanunelte zionistische Schriften (5 bd.. 1922-35). - Litt.: A. Chonraqui: Th. H. (1960); W. Dbbertin: Das ZionismusTh. H.s(1964); Herzl Year Book (1958-). Herzliyya [hertslijø], by i Israel, forstad til Tel Aviv, utgjøren egen kommune; 83 800 innb. (1995). Mediavirksomhet og noe elektrisk industri. Grunn­ lagt 1924 som egen by og oppkalt etter Theodor Herzl. Herzog [hertsåk], Chaim, f. 1918 i Nord-Irland, israelsk jurist, offiser, diplomat og politiker. Faren var overrabbiner i Irland, og Herzog emigrerte til Palestina i 1935, hvor han studerte jus. Tjeneste­ gjorde i de britiske styrker under den annen ver­ denskrig. Sjef forden militære etterretningstjenes­ ten i Israel 1959-62. general 1961. Israels ambas­ sadør i FN 1975-78. Medlem av utbrytergruppen

Herøy 121 km2 8296 innb. (1996) Administrasjonssenter: Fosnavåg

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 9 4 1 86

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

15 24 1 7 11 11 31

fra Mapai, Rafi, medlem av Knesset for arbeider­ partiet 1981-83. Israels president 1983-93. Herzog |erzog], Émile, den franske forfatteren Andre ►Maurois’ egentlige navn. Herzog [hertsåk], Roman, f. 1934, tysk jurist og politiker (CDU). Diverse ministerposter i BadenWiirttemberg 1978-83. Den tyske forfatningsdom­ stolens visepresident fra 1983, president 1987-94. Tysklands president fra 1994. Herzog | hertsåk ] Werner, eg. Werner Stipetic, f. 1942, tysk filmregissør. Spillefilmdebuterte 1968, fikk oppmerksomhet med Aguirre, derZorn Gottes (Jakten på El Dorado, 1972), en film om europeisk kolonisering i Sør-Amerika med Klaus Kinski, Herzogs mest benyttede skuespiller, i hovedrollen. Internasjonal oppmerksomhet fikk også Jederfiir sich und Gott gegen alle (Gåten Kaspar Hauser, 1974), om det berømte mysteriet rundt hittebarnet Kaspar Hauser fra 1820-årenes Niirnberg. Nyinnspillingen Nosferatu, Phantom der Nacht (1978) fikk en blandet mottagelse, og ble etterfulgt av Biichner-filmatiseringen Woyzeck (1979). Fitzcarraldo (1982), om en gummibaron i Brasil, ble tatt opp i Sør-Amerika under besværlige forhold. Inn­ spillingen er skildret av Les Blank i dokumentarfil­ men Burden of Dreams (1982). Herzog har siden bl.a. laget Cobra Verde (1988). Med sin billedska­ pende evne plasserte Herzog seg blant de ledende filmregissører i vest-tysk film i 1970-årene, men ble også kritisert for sin hang til å skape myter omkring sin egen person. Filmene er etter hvert blitt sporadiske. Han vakte oppsikt 1987 med sin opp­ setning av Wagners Lohengrin ved Bayreuth-festivalen. Herzogenrath [herts-], by i Tyskland. NordrheinWestfalen. 15 km nord for Aachen; 45 800 innb. (1994). inngår i Aachen-regionen. Industriby med kjemisk industri, glassindustri, nåleindustri m.m. Bystatus på 1200-tallet. Herøy, kommune i Møre og Romsdal fylke. Her­ øy ligger på Sunnmøre, ut mot havet mellom Åle­ sund og Stad og består av den nordøstlige del av Gurskøya (Herøys del, 65 km2), nord for denne Leinøya (14 km2) og Bergsøya (8 km2), og lengst ut mot havet i nordvest Sørøyane: Skorpa (3 km2), Nerlandsøya (15 km2), Remøya (4 km2) og Runde (6 km2). Mellom disse ligger en rekke mindre øyer, heriblant Herøya (0.2 km2). Notøy (0.8 km2) samt Flåværøyane (0,3 km2). Natur. Landskapet veksler mellom myrlendte fla­ ter og skogløse, temmelig nakne åser og fjell av gneis. Høyeste toppen er Sollia (660 m o.h.) på kommunegrensen mot Sande på Gurskøya. Farvan-

52

HERØY

Herøy i Møre og Romsdal. Fra øya Runde. Utsikt mot Runde fyr med Skarveura i forgrunnen. net i Herøy er meget urent og det er flere kraftige fyr: Svinøy, Runde, Grasøyane og Flåvær. Runde er kjent for sine eiendommelige geologiske forma­ sjoner med dype hull og «strandpilarer», dvs. steinsøyler som står rett opp av havet. Videre er Runde kjent for sitt rike fugleliv, hvor over 240 arter er observert. 3 fuglefredningsområder, bl.a. Rundebranden i vest, Norges sørligste fuglefjell, er det første fuglefjell med merkede ruter for turister og henvisningsskilt til velegnede utkikksplasser. Bosetning. Befolkningen vokste ganske mye i 1950- og 1960-årene, senere var veksten noe sva­ kere. I tiårsperioden 1986-96 har kommunen igjen hatt en svak vekst i folketallet. Bosetningen ligger hovedsakelig langs strendene, hvor den er meget tett. Bergsøya har den tetteste bosetningen. Her lig­ ger tettstedet og administrasjonssenteret Fosnavåg (2928 innb. 1995). På Gurskøya ligger tettstedene Tjørvåg (354 innb.) og Moldtustranda (320 innb.). På Leinøya ligger Leinestranda (480 innb.), på Rem-

Herøy 62km=

F

1927 innb. (1996) '■■' Administrasjonssenter: Silvalen

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 26 15 6 8 10 35

øya ligger tettstedet Remøy (402 innb.) og på Nerlandsøya ligger Kvalsund (438 innb.) og Kvalsvik (291 innb.). Næringsliv. Jordbruksarealet i Herøy er relativt lite, brukene små og drives ofte i kombinasjon med andre yrker. Herøy er en av de viktigste fiskerikommuner i fylket, med en ilandbrakt fiskemengde på ca. 325 000 tonn 1995. Nest etter Ålesund har Herøy fylkets største fiskemottak. Flere fiskeoppdrettsan­ legg innen kommunen. Industrien er knyttet til fis­ keriene med en rekke bedrifter innen nærings­ middel- og fiskeforedlingsindustri, og verksted-, tekstil- og konfeksjonsindustri. Skipsverft og plastbåtbyggeri. Trevareindustri. Industrien er preget av små og mellomstore bedrifter. I Fosnavåg utkommer lokalavisen Vestlandsnytt to ganger i uken. Samferdsel. Rv. 61 går fra Gurskøya med fergefor­ bindelse sørover til Nordfjord og nordover med bro til Hareidlandet og ferge til Ålesund. Veinettet innen

kommunen er godt utbygd, og Gurskøya, Leinøya, Bergsøya, Nerlandsøya, Remøya og Runde er knyt­ tet sammen med broer. Ekspressbåt til Ålesund. Offentlige institusjoner. I Fosnavåg ligger videre­ gående skole. Herøy svarer til sognene Herøy og Leikanger i Herøy prestegjeld, Søre Sunnmøre prosti i Møre bispedømme, tilhører Herøy og Sande lensmanns­ distrikt i Sunnmøre politidistrikt og hører under Søre Sunnmøre domssogn. Historikk og kultur. Ved Runde ble vraket av et skip fra 1725 funnet i 1972/73 med ca. 60 000 gullog sølvmynter (se ►Rundefunnet). På Herøya byg­ ges opp kystmuseum med blant annet en rekonstruk­ sjon av Sunnmørsjekta. Et av Kvalsundskipene fra 600-tallet som er funnet på Nerlandsøya 1920, står nå på Historisk Museum i Bergen (kopi på Sunn­ møre Museum i Ålesund). Kommunevåpenet (godkjent 1987) har to motstilte sølv skipsstavner mot en blå bakgrunn; henspei­ ler på funnet av Kvalsundskipene fra 600-tallet. Navnet. Første ledd visstnok norrønt herr, sann­ synligvis i betydningen skipaherr, ‘samlingsplass for flåten’. Litt.:B. Rabben: Herøyboka (6 bd., 1962-72). JSt/Herøy, kommune i Nordland fylke, på Helge­ landskysten utenfor Sandnessjøen. Herøy består av vel 1700 øyer. De største og mest bebodde er NordHerøy, Sør-Herøy, Tenna, Øksningan, Seløy og Staulen, som er sammenbundet med broer. Herøy fikk sine nåværende grenser 1962, da kommunens del av Dønna ble avgitt, og Husvær, Brasøy og Prestøy m.fl. ble tillagt fra Alstahaug. Natur. Øyene er bygd opp av omdannede kambrosiluriske bergarter (glimmerskifer og krystallinsk kalkstein). På øyene i nordvest finner man kaledonske magmatiske bergarter, vesentlig granitt. De fles­ te øyene er lave og ligger overveiende i sin helhet på strandflaten. Høyeste punkt finnes på Vardøya (122 m o.h.), en av øyene med granitt i undergrun­ nen. Bosetning. Herøy har vært bebodd siden forhisto­ risk tid. Folketallet har i etterkrigstiden vært preget av kraftig tilbakegang frem til slutten av 1970-årene, da det var en svak økning. Senere har folketal­ let avtatt igjen. Tilbakegangen skyldes i stor grad utflytting av ungdom. Dagens bosetning er særlig konsentrert til de seks største øyene. Kommunen har ett tettsted, administrasjonssenteret Silvalen på Nord-Herøy, med 640 innb. (1995). Næringsliv. Næringslivet er bygd opp omkring fis­ ke og havbruk. En stor del av arbeidsplassene har direkte eller indirekte tilknytning til disse næringe­ ne. Fisket drives både i lokale farvann, på bankene og i Lofoten og Finnmark. Viktige fiskeslag som ilandføres er torsk, sei, brosme, lange og uer. Fis­ keflåten består for det meste av sjarker under 40 fot, samt en del line- og garnbåter. Kommunen har flere fiskemottak samt fiskeforedlingsanlegg. For­ uten fisketilvirkning finnes flere mekaniske verk­ steder og slipper. Herøy var en av de tørste kom­ munene som satset på havbruk, og fiskeoppdrett har etter hvert fått stor betydning, med flere anlegg på ulike steder i kommunen. Jordbruket har relativt liten betydning og baseres på storte- og sauehold; utgjør ca. 35 årsverk (1994). Samferdsel. Fra Engan helt i nordøst på Nord-Herøy er det bilfergeforbindelse med Sandnessjøen og Austbø i Alstahaug kommune. Rv. 828 går fra En­ gan over Nord-Herøy til sentralskolen på Sør-Her­ øy. Fylkesveier går videre til Tennvalen som har hurtigbåtanløp fra Sandvær, Husvær og Brasøy. Fylkesveier også til Øksningan. Seløy og Staulen, som er sammenbundet med broer. Offentlige institusjoner. Administrasjonssenteret Silvalen har helsehus, alders- og sykehjem, foruten kommunehus og offentlige kontorer. Herøy svarer til Herøy sogn og prestegjeld i NordHelgeland prosti, Sør-Hålogaland bispedømme, til-

HESPE

53

Herøy i Nordland. Herøy kirke, kalt Helgelandskatedralen, og bygdetunet på Sør-Herøy, sett fra Silvalen på Nord-Herøy, ved Herøysundet.

hører Herøy og Dønna lensmannsdistrikt i Helge­ land politidistrikt og hører under Alstahaug domssogn. Historikk og kultur. På Sør-Herøy ligger Herøy bygdesamling og Herøy kirke, steinkirke fra 1100tallet, utvidet 1880. senere restaurert. På Nord-Her­ øy ble Petter Dass født, og her var han prest inntil 1689. Kommunevåpenet (godkjent 1987) har tre oppvok­ sende gull årer, den midterste nedsenket, mot en blå bakgrunn; symboliserer båtmannskap. Om navnet, se Herøy, kommune i Møre og Roms­ dal fylke. TDa/Herøya, industristed i Porsgrunn kommune, Te­ lemark, rett sør for bysenteret, hvor Skienselva fal­ ler ut i Frierfjorden. Meget viktig industriområde, med hoveddelen av Norsk Hydros industriproduk­ sjon (Porsgrunn Fabrikker). Store kaianlegg for Norsk Hydros eksport. Fabrikkanlegget ble 1943 bombet av engelske fly. 57 sivile mistet livet og aluminium- og magnesiumfabrikkene ble ødelagt. Navnet kommer trolig av norrønt herr, i betydnin­ gen ‘skipsflåte’. Herøybrua, veibro på Rv. 654 i Herøy kommu­ ne, Møre og Romsdal. Broen er et ledd i forbindel­ sen mellom øyene Leinøya og Gurskøya, en spennbetong-kassebærerbro bygd som fritt-frembygg. Hovedspennene er 85 m + 170 m + 90 m, totallengde 544 m. Stod ferdig i 1976. Herøyholmen, tidligere administrasjonssenter i Herøy kommune, i Nordland, se ►Silvalen. Herøysund, tettsted i Kvinnherad kommune. Hordaland, nord for Husnes, ved Rv. 48; 447 innb. (1995). Hurtigbåtforbindelse til Os ved Bergen. Hesbon, hebr. Kheshhon, nå Tell Hesban, oldtidsby i det østlige Jordan. Ifølge Det gamle testa­ mente amoritterkongens hovedstad, erobret av Josva. Arkeologiske utgravninger har imidlertid ikke avdekket bosetning før under jernalderen (1200-500 f.Kr.). Byen var bebodd av moabitter og ammonitter. deretter forlatt i rundt 300 år. Til­ hørte i romertiden Herodes den store. I de første århundrer e.Kr. sete for en kristen biskop. Omfat­ tende bysantinsk bebyggelse. Mindre bosetning i

tidlig islamsk tid og igjen en betydelig by under mamelukkene (ca. 1260-1456). Store ruiner vitner om byens betydelige størrelse. Hesby, sogn i Finnøy prestegjeld og kommune, Rogaland; 32 km2. Omfatter selve øya Finnøy. På vestsiden av Finnøy lå det gamle Hestbø, som var sete for en av middelalderens mektigste ætter i Norge. Hæstbøætten. Kirke trolig fra midten av II OO-tallet. Hesdin [ede], Jacquemart de, ca. 1350-1415, fransk bokmåler. Fra 1384 arbeidet han i hertugen av Berrys tjeneste, og utførte for ham miniatyrene i tidebøkene Tres helles heures du duc de Berry (ca. 1402) og Les grandes heures du duc de Berry. Han representerte gjennombruddsgenerasjonen for den nye realismen i det fransk-burgundiske maleriet. Påvirket av italienske forbilder bygde han opp en livfull figurstil mot en abstrakt bakgrunn. Heseltine [-tain], Michael Ray Dibdin, f. 1933. britisk politiker (konservativ). Medlem av Under­ huset fra 1966.1 skyggekabinettet 1974-79, miljø­ vernminister 1979-83, forsvarsminister 1983-86, da han gikk av i protest mot at statsminister Thatcher lot det amerikanske Sikorsky-selskapet gå inn i den britiske helikopterfabrikken Westland. Hesel­ tine ble senere en av Thatchers fremste motstande­ re i partiet og ledet aksjonen som førte til hennes avgang 1990. Heseltine var selv favoritt til å overta rollen som partileder, men måtte gi tapt for John Major. Miljøvernminister 1990-92, industri- og handelsminister 1992-95, fra 1995 utnevnt til en nyopprettet post som visestatsminister. heshet, grov, ru, uklar, rusten, klangløs stemme. Kan skyldes lokale sykdommer i eller skader av strupen, katarr, infeksjoner, godartede og ondarte­ de svulster, mest alminnelig ved forkjølelsessykdommer som angriper strupehodet og gir strupekatarr. laryngitt. Kan også være et overanstrengelsesfenomen som skyldes uttretting av strupens musk­ ler, ►fonasteni. Det forekommer særlig ved feil stemmebruk, og hos mennesker som bruker sin stemme meget, f.eks. lærere, talere, skuespillere og prester (pre ste syke). Heshet kan også være et symptom ved sykdom­

mer i sentralnervesystemet og ved sykelige proses­ ser i og omkring de nervene som går til strupens muskler. Heshet skyldes i disse tilfeller lammelser av stemmebåndene. Hesiod (gr. Hesiodos), ca. 700 f.Kr., gresk dikter født i Askra i Boiotia, etter tradisjonen Homers sam­ tidige, men i motsetning til ham en håndgripelig forfatterpersonlighet, den første i europeisk littera­ tur. Hans far var bonde, innvandret fra Lilleasia (Ky­ rne). Ifølge Hesiod selv fikk han dikterkallet av musene mens han gjette langs Helikonfjellet. Fra ham har vi to i hovedsak ekte dikt, Theogonien og Verk og dager, som begge med hensyn til språk­ form og versemål (heksameter) følger den episke tradisjon. Etter sitt innhold og med tanke på deres ettervirkning i den senere litteraturen kan de kalles de eldste læredikt. Theogonien (‘gudetilblivelsen’) omhandler i mytisk form verdens og gudenes opp­ rinnelse, de vekslende generasjoner av guder og deres slektskapsforhold. Verk og dager (også Erga 'verk') er en mangfoldig formaning til rettferd og arbeid. Første del omhandler i mytisk-religiøst per­ spektiv rettens vilkår i den herskende jernalder, den siste av de fem verdensaldre, dernest gis forskrifter for bondens liv og arbeid (en slags bondealmanakk) og for skipsfart, samt en redegjørelse for årets hel­ dige og uheldige dager (diktets «dager»). Det korte episke diktet Skjoldet, et utsnitt av Herakles’ liv med utførlig beskrivelse av hans skjold, er neppe av Hesiod. De øvrige diktene, som med tvilsom rett tillegges ham. er med unntak av noen få rester gått tapt. Dansk oversettelse av alle tre verk ved L. Ander­ sen (1973). hesitasjon (av lat.), tvilrådighet; støtvis, nølen­ de tale. hesje (muligens av norrønt ‘dreielig tapp, nagle"), stativ til å tørke høy, utresket korn, torv m.m. på. Består av en rad med staur som er satt ned i bakken medjerntråd, lange staur el.I. mellom. Det som skal tørkes blir hengt over tråden. Heske, Marianne, f. 21. feb. 1946 i Ålesund, norsk billedkunstner. Etter utdannelse ved Bergen kunsthåndverkskole 1967-71, hadde hun lengre kunststudier i Paris. London og Maastricht i Nederland. I sine arbeider har hun benyttet tradisjonelle gra­ fiske teknikker, fotografi, silketrykk, collage og installasjoner, men har vakt størst oppmerksomhet innen- og utenlands med computer-malerier av vestlandsmotiver tatt opp på video og deretter overført datamaskinelt med tusj på lerret. Festspillutstiller i Bergen 1993. Hennes installasjon Istårn (1992), bestilt til utstillingen Vinterland. OL Lillehammer 1994, viser to tårn, det ene er varmt inni, men kaldt utenpå, det andre er kaldt inni, men varmt utenpå. Disse tårnene skal få folk til å reagere på kulde og varme, mørke og lys. Representerte Norge ved Bien­ nalen i Såo Paulo 1996 med denne installasjonen. Hun har utført offentlige utsmykninger ved NRK Hordaland, Bergen (1991), ved Høgskolen i Stav­ anger (1995) og i Mannheller fjelItunnel i Sogn og Fjordane (1995). Illustrasjon, se s. 54. Heskestad, tidligere kommune i Rogaland frem til 1965 da størstedelen, det nåværende Heskestad sogn, ble innlemmet i Lund kommune, to mindre deler ble tillagt Eigersund kommune, øvre del av Gyadalen i nord og Grøsfjellområdet i vest, og en gård. Tjørn, ble tillagt Sokndal. Heskestad var ved sammenslutningen 22 km2. Sentralt gjennom sog­ net går Heskestaddalen med Sokndalselva mot sør. Navnet. Første ledd i navnet er ikke sikkert tolket, hespe, hespel, bestemt lengde garn, viklet opp slik at det danner en ringformet bunt på 80 tråder. Hesper deles inn i fedd eller dukker med en skilletråd. Se ►garn.

54

HESPERIA

Marianne Heske. Landscape in Wind and Rain. Videomaleri, 1987, 175 x 220 cm. Hesperia (gr., ‘aftenland, landet i vest") betyr hos de gammelgreske diktere snart alle landene vest for Hellas, snart bare Italia, snart Spania. Uttrykket ble opptatt av de romerske diktere. hesperidene (av gr. ‘aften’), i greske sagn nat­ tens døtre i det ytterste vest. De eide en herlig hage med gylne epler. Et av Herakles' 12 arbeider var å hente eplene og bringe dem til Evrysthevs. Det fin­ nes flere varianter av sagnet, og navnene på hespe­ ridene veksler: Aigle, Erytheia, Hestia, Arethusa m.fl. Hesperis (av Hesperia). planteslekt i korsblomstfamilien, 30 arter i Europa og Asia. Enkelte arter dyrkes som hageplanter, også i Norge, bl.a. ►dagfiol, Hesperis matronalis, og ►skumrefiol. Hesperis trist is. Hesperornis, utdødd fugleslekt i ordenen Hesperornithiformes. Ca. 90 cm lange svømmefugler med sa sterkt reduserte vinger at de ikke kunne fly. Hadde tenner. De levde i Nord-Amerika i den yng­ re del av kritt. 3 arter er kjent. hespetre, dss. ►garnvinde. Ordet brukes i dagligtale som nedsettende beteg­ nelse på en kranglevoren (og stygg) kvinne. Hespriholmen, øy i Bømlo kommune. Horda­ land. en av Nordøyane, vest for Espevær. Hespri­ holmen består av uvanlig god grønnstein. og er Norges eldste kjente steinbrudd, drevet så tidlig som fra 7000-6000 f.Kr. og ca. 3000 år fremover. Stei­ nen ble fraktet til Bømlo og hugd til der, og har vært handelsvare i strøk langt utenfor området. Navnet kommer kanskje av dial. Inisprei, ‘torden". hess, hi, (mus.), tonen h senket en halvtone. iden­ tisk med tonen b. Hess, Erika. f. 1962. sveitsisk skiløper. Verdens­ mester i slalåm, storslalåm og alpin kombinasjon 1982. i kombinasjonen 1985 og i slalåm og kom­ binasjonen 1987. OL-bronse i slalåm 1980. Vant verdenscupen sammenlagt 1982 og 1984. samt slalamcupen fem ganger og storslalåmcupen én gang. 1 alt 31 rennseirer i verdenscupen. Hess, (Victor) Francis. 1883-1964. østerriksk

fysiker kjent for studier av radioaktivitet og kos­ misk stråling. Professor i fysikk i Graz 1920-21, 1923-30 og 1937-38, 1921-23 direktør for U. S. Radium Corporations forskningslaboratorium i New Jersey. 1931-37 professor i Innsbruck. Etter Østerrikes innlemmelse i Tyskland 1938, utvandret han til USA og var 1938-52 professor ved Fordham University. New York. Hess foretok i årene 191114 sammen med W. Kolhorster en rekke ballongoppstigninger til over 5000 m. og påviste da med ionisasjonskammer at den radioaktive strålingen økte med høyden. For oppdagelsen av denne kos­ miske strålingen fikk han 1936 sammen med Carl D. Anderson Nobelprisen i fysikk. Hess, Germain Henri. 1802-50, født i Sveits, rus­ sisk kjemiker, professor i kjemi i Leningrad. Hess er en av grunnleggerne av termokjemien og kom I 840 frem til loven om de konstante varmesummer. Loven sier at varmen som utvikles eller bindes ved en kjemisk reaksjon, er entydig bestemt ved syste­ mets begynnelses- og sluttilstand og er uavhengig av om reaksjonen utføres direkte eller ad omvei over mellomprodukter. Loven har hatt stor praktisk be­ tydning da den gjør det mulig å bestemme reaksjonsvarmer som ikke kan måles direkte. Loven er

Rudolf Hess. Foto fra 1938.

i og for seg en direkte følge av loven om energiens konstans, men denne lov var ikke kjent da Hess beskrev sin lov. Hess, Moses (Moritz), 1812-75, tysk politisk forfatter. Utgav et verk (1862) om den jødiske nasjonalismes grunnsetninger, en forløper for Theo­ dor Herzls politiske sionisme. Hess, Myra, Dame. 1890-1965. britisk pianist. Debuterte i London 1907 og foretok turneer i Euro­ pa, USA og Canada. Opprettet Hess-stipendet for unge pianister. Hennes mesterskap viste seg særlig i tolkingen av klassikerne, kanskje spesielt Bach og Beethoven. Hess, Rudolf. 1894-1987, født i Alexandria, tysk nazistisk politiker. Sluttet seg 1920 til nasjonalso­ sialistene. Etter det mislykkede kuppforsøk 1923 ble han fengslet sammen med Hitler på festningen Landsberg. Ble 1925 Hitlers privatsekretær og et­ ter maktovertagelsen 1933 hans stedfortreder; ved krigsutbruddet 1939 av Hitler oppnevnt som etter­ følger nr. 2 (etter Gbring). Mai 1941 fløy han alene til Skottland, hvor han hoppet ut i fallskjerm; hen­ sikten var å forsøke å få i stand forsoning mellom Storbritannia og Tyskland før det tyske angrep på Sovjetunionen. Hess ble internert og stilt for krigsforbryterdomstolen i Numberg. Dømt til livsvarig fengsel 1946. Han ble sittende som den siste av de tyske krigsforbryterne i Spandau-fengselet i VestBerlin. Sovjetunionen avviste forslag om frigivel­ se. Begikk selvmord i fengselet. Hessa, Heissa, øy i Ålesund kommune. Møre og Romsdal, den vestligste av de øyene bybebyggelsen i Ålesund ligger på; 4 km2. Øst-vest-utstrekning med Sukkertoppen (314 m o.h.) som karakte­ ristisk landkjenningsmerke. Ellers omgitt av tett­ bygd strandflate. Flere fiskeindustribedrifter. Broforbindelse over Steinvågsundet med de sentrale bydeler på Aspøy og Nørvøy. Navnet er trolig avledet av hei. Hessbreen, botn-bre i Van Keulenfjorden på SørSpitsbergen, Svalbard. 6,2 km2. Oppkalt etter den tyske glasiologen Hans Hess. Breen har blitt kart­ lagt og studert av Norsk Polarinstitutt gjennom en årrekke. Breen hadde et fremstøt, en sakalt «surge» i 1974, og er en av de få breene på Svalbard som er studert under et fremstøt. Hesse, Eva, 1936-70. amerikansk billedkunstner, født i Tyskland. Fra 1965 arbeidet hun med løse, skulpturale. ofte amorfe former bygd opp av forskjel­ lige typer materiale som tekstil, gummi, hamp og plast. Hun laget sine såkalte eksentriske abstraksjo­ ner i perioden 1964-70. Hun ble sterkt opptatt av surrealismen, noe som kom til å prege hennes arbeid resten av livet. Hennes kunst har hatt stor betydning både for amerikansk og europeisk tekstilkunst. Hesse, Hans, tysk treskjærer, virksom i Liibeck på midten av 1400-tallet. Var i årene 1455-58 be­ skjeftiget med det store Birgitta-skapet i Vadstena klosterkirke, og på grunnlag av figurstilen i dette kan hans innsats etterspores i flere alterskap i sven­ ske kirker. Hesse, Hermann. 1877-1962, tysk-sveitsisk for­ fatter. Han vokste opp i et strengt pietistisk borger­ lig miljø. Studerte ved det evangeliske prestesemi­ nar i Maulbronn. men flyktet derfra i protest. Ar­ beidet senere som bokhandler bl.a. i Tubingen og Basel. Hesse debuterte med diktsamlingenRomantische Lieder (1 899) og en samling dikt og prosa, Hermann Lauscherl 1901). Sitt gjennombrudd som forfatter fikk han med romanen Peter Camenzind (1904. norsk overs. 1979). Både i denne og i senere utviklingsromaner (Unterm Rad. 1905) tar han tor seg den unge begavede, individualistiske mannens problemer, når han med sine tanker og idealer stø­ ter sammen med virkeligheten. Dette grunnmoti­ vet behandler han også i Gertrud (1910) og i novelletrilogien Knulp (1908-15).

HESSEN

55

Hermann Hesse. Foto ca. /960.

11916 gjennomgikk han en nervekrise og ble be­ handlet av en lege og psykoanalytiker som førte Hesse inn i bl.a. Jungs verker. Romanen Demian (1919. norsk overs. 1974), en selvbiografisk ung­ domsroman, var det første resultat av møtet med psykoanalysen. Han mottok sterke impulser fra Østens tankeverden og religioner. 1911 reiste han selv til India. 1 Siddhartha (1919-21, norsk overs. 1989) bruker han et indisk legendemotiv. DerSteppenwolf) 1927, norsk overs. Steppeulven, 1971) ble Hesses mest omdiskuterte roman. Her tok han opp problemet omkring dikteren som har opplevd ver­ denskrigen og samtidig det schizofrene drag hos begavede mennesker, personlighetsspaltningen som normalt eller patologisk problem. Narziss und Goldmund (1930, norsk overs. Narsiss og Gullmunn, 1981) er en middelalderroman om moderne, men evige mennesketyper. I sitt neste større prosaverk, Das Glasperlenspiel (påbegynt 1932. utgitt 1943. norsk overs. Glassperlespillet. 1993), rykker han frem i en tenkt fremtid omkring år 2000 og ser til­ bake på vår tid. Nevnes må også Weg nach innen. et utvalg noveller (1931). Hesse har i brev, essayer og artikler tatt stilling til politiske og samfunnsmes­ sige problemer. Hans politiske skrifter er samlet og foreligger i Politik des Gewissens- Diepolitischen Schriften, 1914-1962 (1977, et utvalg i norsk overs. Kunstneren og krigen, 1981). En urolig tid. rustet til krig, tørner her sammen med et individs «selvrådighet» (Eigensinn, Hesses yndlingsord). Han gjør seg til talsmann for forsvar av individualitet og egen­ art mot storsamfunnets maktkrav og vold. Som pa­ sifist var han sterk motstander av den første ver­ denskrig, og han kom i konflikt med det offisielle Tyskland. Da han også mente at tyskerne etter kri­ gen saboterte Weimar-republikken, ble han sveit­ sisk statsborger i 1923. Senere tok han åpent parti mot den nasjonalsosialistiske ideologi. Han ble nek­ tet adgang til Tyskland, og hans bøker satt på in­ deks. I 1946 ble Hesse tildelt Nobelprisen i litteratur. 1 begynnelsen av 1960-årene ble han gjenstand for stor interesse i USA. Med skildringer av bruk av rusmidler (Harry Haller; Steppenwolf), med sin orientalisme, med sin motstand mot krig og vold stod Hesse frem som dikteren som tydeligst artiku­ lerte den amerikanske undergrunnskulturens mål. Han ble «The Poet of the Interior Journey» og «den viktigste veiviseren til den psykedeliske verden». Litt.: S. Unseld: H. H. Eine Werkgeschichte (1985). TBe/EWl Hesselagergård, gods og slott i Danmark, sør­ østlige Fyn. 12 km nordøst for Svendborg. Godset er kjent siden 1200-tallet, og tilhørte slekten Friis 1446-1679, deretterbl.a. slektene Baggesen (1726— 98) og Dons (1802-1904), og tilhører fra 1904 slek­ ten Blixen-Finecke. Godset omfatter 5500 daa, hvorav 3500 daa dyrket mark. Hovedbygningen, en 21/,-etasjes rektangulær teglsteinsbygning med stort trappetårn og to mindre hjørnetårn, oppført omkring 1538 av kansler Johan Friis, er en av Danmarks mest interessante renes-

sanseborger, med bl.a. rundbuede gavler. I første etasje ligger Hjortesalen, som er utsmykket med godt bevarte kalkmalerier med forskjellige moti­ ver. bl.a. hjorter, hvor de malte kroppene tidligere har hatt utskårne trehoder og ekte gevirer. Hesselagerstenen, Damestenen. 7 km nord for Hesselagergård, Danmarks største flyttblokk fra is­ tiden; 46 m i diameter, 12,5 m høy over bakken, vekt 1000 tonn. Hesselberg, norsk slekt, med navn etter slektsgården Hesselberg i Norderhov. Medlemmer av slekten er bl.a. juristen, generalkrigskommissær Engebret Hesselberg (1728-88), generalmajor Hans Jacob Henning Hesselberg (1734-1809) og dennes sønn kontreadmiral Gabriel Hesselberg (1789— 1877), eidsvollsmannen, proprietær Iver Hesselberg (1762-1838). presten og forfatteren Iver Hesselberg (1780-1844) og dennes sønnesønns sønn, meteo­ rologen Hans Theodor Hesselberg (1885-1966). Komponisten Eyvind Hesselberg ( 1898- 1986) hø­ rer også til slekten. Hesselberg, Eyvind. 1898-1986. født i Nome, norsk komponist. Elev av bl.a. Eyvind Alnæs og Nadia Boulanger. Virket som organist, dirigent og musikklærer i Halden 1929-68. Av verker kan nev­ nes orkesterverkene Scherzo notturno (1924-26), Alegretto giocoso (1926). Ritornello e canto for kor og orkester (1954), Tre dikt for sopran, klarinett, strykekvartett og klaver (1924). Lettre de monjardin for fiolin, cello og klaver (1967), i tillegg til kirkemusikk, sanger m.m. Hesselberg, Iver, 1762-1838. født i Larvik, norsk næringsdrivende, eidsvolIsmann. Fra 1801 eide han gården Brekke i Tjølling, hvor han drev et skipsverft. Valgt til I. representant fra Larvik grev­ skap til riksforsamlingen på Eidsvoll, tilhørte tro­ lig selvstendighetspartiet. Hesselberg, Iver. 1780-1844. født i Drammen, norsk prest og forfatter, ble 1813 sogneprest i Grue, 1834 i Aker, en av de få prester som stilte seg vel­ villig til haugianismen. Med Gjenlyd fra fjeldet af Christ-kirkens røst (1829) sluttet han seg til Wil­ helm Andreas Wexels i dennes strid med filosofen Niels Treschow. Stor oppsikt vakte han ved sin «po­ litiske prædiken» 1836. Den ble trykt og fremkalte motskrifter, bl.a. en rekke artikler av J. S. Welhaven i Den Constitutionelle. Hesselberg svarte i en brosjyre, Christelig liberalisme (1837). Valgt til Stortinget 1839 fra Akershus amt, arbeidet for opp­ hevelse av konventikkelplakaten og innførelse av full religionsfrihet. - Litt.: P. W. Zapffe: Lyksalig pinsefest (1972). Hesselberg, (Hans) Theodor. I 885-1966, født i Lierne, norsk meteorolog, dr.philos. 1912, assistent hos professor V. Bjerknes 1908-15. 1915-55 di­ rektør for Det norske meteorologiske institutt. Pre­ sident for Den internasjonale meteorologiske orga­ nisasjon (1MO) 1935-46. Til fremme av samarbeid innen geofysikken dannet Hesselberg og andre geo­ fysikere Den geofysiske kommisjon (1918), utgi­ ver av Geofysiske publikasjoner som han lenge var redaktør for. Var medarbeider i V. Bjerknes’ Dynamic Meteorology and Hydrography og skrev tallri­ ke avhandlinger, særlig innen dynamisk meteoro­ logi, men også om klimatologi. Best kjent er hans og B. .1. Birkelands arbeider om klimaforandringer gjennom de siste 200 år. I Hesselbergs direktørtid ekspanderte Det norske meteorologiske institutt sterkt, særlig ble værvarslingstjenesten utbygd. Han spilte en ledende rolle i det internasjonale samarbeid i hele perioden 191955. Hans internasjonale anerkjennelse skyldtes ikke minst hans innsats for å omskape IMO til FN-organisasjonen Den meteorologiske verdensorganisa­ sjon (WMO). Hesselman, Bengt Ivar, 1875-1952, svensk språkforsker. Professor i Gøteborg 1914, i Uppsala

DANMARK

SCHLESWIGHOLSTEIN

HAMBURG BREMEN

NEDERLAND

NIEDERSACHSEN

MECKLENBURGVORPOMMERN

BRANDENBURG pOLEN

BERLIN

NORDRHEIN-WESTFALEN

SACHSENANHALT SACHSEN

THURINGEN

TSJEKKIA

BADEN-

BAYERN

FRANKRIKE WURTTEMBERG

SVEITS

ØSTERRIKE

Hessen 1919-40. Medlem av Svenska akademien 1931. Skrev mange viktige avhandlinger om nordisk språkutvikling, f.eks. Omljudoch brytning i de nordiska språken (1945) og Huvudlinjer i nordisk språkhistoria (i Nordisk kultur, bd. 3-4, 1948-53). hesselman-motor, semi-diesel motor med gnisttenning. konstruert 1925-30 av den svenske inge­ niøren Jonas Hesselman (1877-1957). Hessen, delstat (Land) i Tyskland; grenser i nord til delstatene Niedersachsen og Nordrhein-Westfalen. i sør til Baden-Wurttemberg og Bayern, i vest til Rheinland-Pfalz og i øst til Thiiringen; 21 114 km2 med 5 980 700 innb. (1995). 283,3 per km2. Hovedstad: Wiesbaden. Natur. Hessen ligger på overgangen mellom Nordog Sør-Tyskland og er skog- og fjellrikt. I vest hø­ rer det med Taunus (Feldberg 880 m o.h.) og den østlige delen av Westerwald til Rheinische Schiefergebirge, lenger øst til Hessisches Bergland. Lengst øst trenger Rhon inn og danner i Wasserkuppe, 950 m o.h., Hessens høyeste punkt. Mellom Taunus og basaltkjeglen Vogelsberg (Taufstein 774 m o.h.) ligger den fruktbare dalen Wetterau, en fort­ settelse av Oberrheinische Tiefebene og den brede Rhein-Main-sletta. 57 % av arealet har avløp til Rhinen med bielvene Main (med Kinzig) og Lahn, 43 % til Weser med Fulda og Werra. Befolkning. Hessen hadde i perioden 1950-80 en befolkningsvekst på 0,8 % i året (1950 4 243 000 innb.), hvilket gav en noe høyere vekstrate enn for Forbundsrepublikken totalt. Fra 1980 viste folke­ tallet en svak nedgang frem til 1988. Folketallet har siden svingt mellom vekst og nedgang. Totalt sett steg imidlertid folketallet med 1,6 % årlig i perio­ den 1990-94. Hessen har et forholdsvis høyt antall utlendinger (13,2 % i 1993). Hessen er blant de mest tettbefolkede delstater i Tyskland; spesielt Rhein-Main-sletta og lavlandet Wetterau er svært tett befolket. Nærmere 80 % er bosatt i byer og tettsteder. Frankfurt med 656 200 innb. (1994) og hovedstaden Wiesbaden (266 600 innb.) er de største byene, og danner sammen med nabobyene (bl.a. Mainz i Rheinland-Pfalz) en av Tysklands største byregioner(Rhein-Main). Andre viktige byregioner har vokst frem omkring Kassel (201 900 innb. 1994) helt i nord og Darmstadt (139 400 innb.) i sør. Et flertall av befolkningen er protestanter (5 1.7 % i 1987), mens ca. 30 % tilhø­ rer den romersk-katolske kirke.

56

HESSEN

Næringsliv. Hessen har en allsidig økonomi. 1993 var 2,6 % av de yrkesaktive sysselsatt innen primær­ næringene (jord- og skogbruk), 36,6 % innen sekundærnæringene (industri m.m.) og 60,8 % innen terti­ ærnæringene (tjenesteyting). 44 % av arealet er jord­ bruksland, av dette er ca. 7, åker og '/3 eng og beite­ mark. Det dyrkes særlig hvete, bygg, rug, havre og poteter. Ved Rhinen og Main drives stor vindyrking, og rundt de største byene finnes et intensivt hage­ bruk med dyrking av frukt, grønnsaker og blomster. I de høyereliggende deler er husdyrbruket viktig. I 1994 fantes 600 000 storfe, 1 mill, svin og 2,4 mill, fjærfe. Med 40 % av arealet skogkledd har Hessen relativt mer skog enn noe annet forbundsland. Delstaten er relativt fattig på mineralske resurser, bortsett fra mindre forekomster av kalisalt nær Fulda og brunkull bl.a. nær Kassel og Frankfurt. In­ dustrien er i stor grad avhengig av elvetransporten på Rhinen og Main, og er særlig konsentrert til Rhein-Main-området omkring Frankfurt, som dan­ ner en av Tysklands viktigste industriregioner. In­ dustrien her omfatter produksjon av biler (bl.a. Opelwerke i Riisselsheim mellom Frankfurt og Wiesbaden), kjemisk industri (bl.a. i Hochst sør­ vest for sentrum av Frankfurt), produksjon av elekt­ risk- og elektroteknisk utstyr, presisjonsinstrumenter, maskiner, tekstiler m.m. Kassel. Wetzlar, Fulda og Darmstadt er andre viktige industrisentra. Tu­ rismen er betydelig, bl.a. på grunn av de tallrike badesteder, som mineralkildene omkring Taunus har gitt grunnlag for. Universiteter finnes i Frankfurt. Giessen og Marburg. teknisk høyskole i Darmstadt. Den interna­ sjonale lufthavnen Frankfurt/Main er den travleste i Tyskland (38.2 mill, passasjerer 1995), og en av Europas største flyplasser. Delstaten Hessen ble dannet i 1945 av den ameri­ kanske militærregjeringen. Hessen omfatter størs­ tedelen av den tidligere prøyssiske provinsen Nassau og Volksstatt Hessen, et av landene i Weimarrepublikken. Historie. Hessen var opprinnelig et område bebodd av germanske chatter. Bonifatius og hans medar­ beidere innførte kristendommen på 700-tallet. I 1130 kom Hessen under landgrevene av Thiiringen og gjennom disse 1265 til huset Brabant. Riksfyrstedømme 1292. Omkring 1600 ble Hessen delt i Hessen-Kassel og Hessen-Darmstadt, som forble atskilt til 1945. Hessen-Kassel stod under trettiårskrigen på Gus­ tav Adolfs side og tok i den følgende tid imot man­ ge hugenoltiske flyktninger. Landgreve Fredrik I. Karl 12s svoger, var 1720-51 konge av Sverige, og styrte dessuten Hessen veden stattholder fra 1730. Under Vilhelm 2 (1821-47) og Fredrik Vilhelm I (1847-66) var det stadig strid mellom de autokra­ tiske herskere og den liberale landdag. Regjerin­ gen støttet seg til Østerrike, mens Preussen støttet landdagen. Etter krigsdeltagelse 1866 på østerriksk side ble landet innlemmet i Preussen og kom til å utgjøre hoveddelen av provinsen Hessen-Nassau. Hessen-Darmstadt stod i trettiårskrigen og senere pa habsburgernes side. Ludvig 10 (1790-1830) slut­ tet seg under Napoleonskrigene til Rhinforbundet og oppnådde betydelige landutvidelser. Storhertugdømme fra 1806. I 1813 gikk Ludvig over til Na­ poleons fiender. Landet fikk forfatning og landdag. Ludvig 3 (1848-77) drev mer reaksjonær politikk i forståelse med Østerrike. Etter krigen 1866 måtte landet (etter Hessen-Kassels innlemmelse i Preus­ sen bare kalt Hessen) betale erstatninger og avstå et større område. Fra 1919 Land i Det tyske rike. 1 1945 slo amerikanerne det meste av Hessen-Nas­ sau og Hessen(-Darmstadt) sammen til Gross-Hessen. senere Land Hessen i Forbundsrepublikken Tyskland. Den lovgivende myndighet er etter for­ fatningen av 1946 landdagen på 110 medlemmer. Denne velger ministerpresidenten. som utpeker ministre til å lede de ulike departementene.

Hessen, vidt forgrenet tysk fyrstehus, hvis stam­ far er Ludvig den skjeggete (død 1056). Hans søn­ nesønn Ludvig I den fromme ble 1130 utnevnt til landgreve av Thiiringen og giftet seg til grevene av Gudensbergs besittelser i Hessen. Hans etterkom­ mere var landgreve Ludvig 4 (død 1227; gift med St. Elisabeth av Thiiringen) og den tyske motkonge Henrik Raspe (1202-47). Ved sistnevntes død brøt den thiiringske arvefølgekrig ut. Datter av Ludvig 4 og St. Elisabeth var Sofia, hertuginne av Brabant, som 1264 erobret Hessen for sønnen Henrik barnet (død 1308). Han fikk 1292 rang som riksfyrste. Huset utvidet stadig sine besittelser og disse var gjenstand for flere delinger, men ble på nytt samlet av landgreve Filip den høymodige (1504-65). Han delte ved testament Hessen mellom sine fire søn­ ner, som grunnla linjene Hessen-Kassel, HessenMarburg (utdødd 1602), Hessen-Rheinfels (utdødd 1583) og Hessen-Darmstadt. 1) Hessen-Kassel tilfalt landgreve Wilhelm 4 den vise (1532-92). Han var farfar til landgreve Wilhelm 5 (død 1637), som igjen var farfar til bl.a. den dansk­ norske konge Christian 5s dronning Charlotte Ama­ lie (1650-1714), landgreve Karl 1 (1654-1730) og landgreve Philippav Hessen-Philippsthal. Karl 1 var far til kong Fredrik I av Sverige (1676-1751, svensk konge fra 1720 og fra 1730 også landgreve av Hes­ sen-Kassel) og landgreve WiThelm 8 (1682-1760), som overtok Hessen-Kassel ved kong Fredriks død. Hans sønnesønner var landgreve Wilhelm 9 (17431821). landgreve Carl (1744-1836) og landgreve Friedrich (1747-1837). Førstnevnte ble 1803 utnevnt til kurfyrste av Hessen-Kassel. som Wilhelm 1. Hans sønnesønn var kurfyrste Friedrich Wilhelm I (180275), som ble avsatt da landet 1866 ble innlemmet i Preussen. Hans morganatiske barn fører tittelen prin­ ser av Hanau. Huset fikk tilbake deler av sine godser ved en forsoning med Preussen 1873. Landgreve Carl (1744-1836) var gift med prin­ sesse Louise av Danmark-Norge (1750-1831) og ble dansk generalfeltmarskalk og kommanderende general i Norge. Han var far til bl.a. Frederik 6s dronning Marie Sophie Frederikke (1767-1852), visestattholder i Norge, prins Frederik (1771-1845) og prinsesse Louise Caroline (1789-1867). Sist­ nevnte var gift med Wilhelm, hertug av Gliicksburg (1785-1831), og deres sønn var kong Christian 9 av Danmark (1818-1906), som ble gift med neden­ for nevnte prinsesse Louise. Sønn av landgreve Friedrich (1747—1837) var dansk general, landgreve Wilhelm (1787-1867), gitt med Charlotte, prinsesse av Danmark (1789-1864). Blant deres barn var prinsesse Louise (1817-98), gift med Christian 9 av Danmark, og landgreve Friedrich Wil­ helm (1820-84). Sistnevnte var far til bl.a. landgre­ ve Friedrich Karl (1868—1940). som 1918 ble valgt til konge av Finland, men han tiltrådte aldri regjerin­ gen. Hans sønnesønn, landgreve Moritz (f. 1926). er huset Hessens nåværende overhode. Familiens god­ ser og store samlinger av kunst og antikviteter tilhø­ rer i dag Die Hessische Hausstiftung, med sete på Schloss ►Fasanerie ved Fulda. 2) Hessen-Darmstadt tilfalt landgreve Georg 1 den fromme (1547-96). Hans sønner var landgreve Ludvig 5 (1577-1626) og landgreve Friedrich av Hessen-Homburg (se nedenfor). Førstnevntes sønnesønns sønnesønn, landgreve Ludwig 9 (1753— 1830), fikk tittelen storhertug av Hessen 1806 (Lud­ vig 1) og fra 1816 også storhertug ved Rhinen. Hans sønn, Ludvig 2 (1777-1848) var far til storhertug Ludvig 3 (1806-77), prins Karl Wilhelm (181077) og prins Alexander (1823-88), som i sitt mor­ ganatiske ekteskap ble stamfar til huset Battenberg (Mountbatten). Sønn av prins Karl Wilhelm var stor­ hertug Ludvig 4 (1837-92), som igjen var far til bl.a. storhertug Ernst Ludwig (1868-1937), som abdiserte ved den tyske revolusjon 1918, og keise­ rinne Alexandra av Russland (1872—1918). som var gift med Nikolai 2, den siste russiske tsar.

3) Hessen-Homburg oppstod 1622 da Homburg ble overdratt til landgreve Friedrich (1585-1638) av Hessen-Darmstadt. Hans sønn feltherren land­ greve Friedrich 2 «med sølvbenet» (1633-1708), prinsen av Homburg, gjorde tjeneste som hærfører for kurfyrsten av Brandenburg. Huset døde ut med landgreve Ferdinand (1783-1866) og området ble innlemmet i Preussen. 4) Hessen-Philippsthal ble stiftet 1685 av land­ greve Philipp av Hessen-Kassel og døde ut 1925. 5) Hessen-Philippsthal-Barchfeld er en sidelinje av linjen Hessen-Philippsthal som fortsatt blomst­ rer; stiftet 1721. Fra landgreve Wilhelm Friedrich Ernst (1831-90) stammer en morganatisk linje, som 1876 fikk tittelen prinser og prinsesser av Ardeck. TBr Hesseng, tettsted i Sør-Varanger kommune, Finnmark, ved E 6, ca. 5 km sør for Kirkenes; 1371 innb. (1995). Boligområde. Hessenstein, to slekter. I. Stammer fra kong Fredrik I av Sverige (16761751), som med grevinne Hedwig Ulrike Taube (1715-44) hadde sønnene general Friedrich Wil­ helm (1735-1808) og generalløytnant Karl Eduard (1737-69). Begge disse fikk tysk riksgrevetittel og navnet von Hessenstein 1741, og ble naturalisert som svenske grever 1742. Greve Friedrich Wilhelm von Hessenstein ble utnevnt til riksfyrste 1772 og svensk fyrste 1785. Han ble tillagt prefikset Durchlaucht 1799, men døde uten barn. 2. Stammer fra Wilhelm 1, kurfyrste av HessenKassel (død 1821), som inngikk morganatisk ekte­ skap med Karolina Albertina Julina von Schlotheim (1767-1847), som 1788 fikk tittelen grevinne von Schlotheim og 1811 grevinne von Hessenstein. Deres sønner førte slekten videre. Hesses determinant (mat.), determinant hvor elementene utgjøres av en funksjons 2. deriverte. Oppkalt etter den tyske matematikeren Ludwig Otto Hesse (1811-74). hessitt (etter G. H. Hess), et sølvtellurid-mineral med formel Ag,Te. Påvist i små mengder fra flere norske malmforekomster. Hesstvedt, Eigil, 1920-79, født i Oslo, norsk meteorolog, cand.real. 1947. dr.philos. 1961, pro­ fessor i meteorologi ved Universitetet i Oslo fra 1966. Hesstvedts første vitenskapelige arbeid gjaldt skyfysikk (bl.a. perlemorskyer og lysende nattskyer), senere interesserte han seg mest for problemer knyttet til atmosfærens kjemi og forurensning. En rekke verv i tilknytning til nasjonal og internasjo­ nal meteorologi. hest. I. Tamhest, Equus caballus, upartået hovdyrart i familien hester, nedstammer antagelig fra den utdødde villhesten tarpan. Hester har en ene­ stående tilpasningsevne og finnes nå som husdyr i nesten alle land og blant alle folkeslag. Forvillede hester finnes i Nord- og Sør-Amerika samt Austra­ lia, hvor den som regel lever i mindre flokker. Menneskene har avlet frem hester til ulike formål, og dette har gitt betydelig variasjon i størrelse og utseende. De argentinske falabellaene har en mankehøyde på maksimalt 76 cm. mens engelske shirehester kan måle opp mot 200 cm ved manken og veie over 1000 kg. Både forbena og bakbena har sener som avlaster muskulaturen under hvile; hes­ ten kan således stå uten å bli sliten og den sover gjerne i stående stilling. Hannen hos hester kalles hingst og hunnen hoppe. Kastrert hingst kalles vallak. Drektighetstiden hos hester er omkring I I måneder, og det f ødes som regel bare én unge (føll). Både hingst og hoppe kommer i kjønnsmoden alder ved 1-2 års alder. Hesten kan pares med esel; dette gir imidlertid ste­ rilt avkom, som kalles muldyr eller mulesel etter­ som hesten er henholdsvis mor eller far. Se også >hester.

HEST

57

Hest. Til venstre: Hestens skjelett. - Til høyre: De viktigste betegnelser på hestens eksteriør. HESTEN SOM BRUKSDYR

I Kina ble hesten brukt både foran vogn og under rytter ca. 2000 f.Kr. I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr ca. 1500-1200 f.Kr. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr. I Osebergfunnet var det både vogner og sleder. Vikingene brakte hester med hjem fra si­ ne ferder. Snorre og de islandske ættesagaer fortel­ ler om hesteoppdrett og hestestell i middelhavsland­ ene, og i Norden var hesten midtpunktet både i of­ ferfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav. Etter folkevandringene og vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklin­ gen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget på Lyrskog hede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfareme kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyr kom den tunge hesten inn. 1 1530årene foretok Olaus Magnus, den senere biskop i Uppsala, en reise til Norge og priste den norske hesten og fortalte at bøndene sendte sine hester til fjells om sommeren. Hingstene var skarpskodde for å verne følgjene mot rovdyr. Når hestene ble tatt hjem om høsten, ble unghingstene skilt fra og sendt med båt som eksportvare til Tyskland, Danmark og de britiske øyer. Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jord­ bruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, dens betydning for jord- og skog­ bruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren har overtatt tungarbeidet på jordet og i skogen, og las­ te- og personbilen har overtatt skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse. Som sportsdyr blir hes­ ten brukt i galoppsport. travsport, ridning, kjøring, terapi og hobbybruk. Det drives totalisatorspill på ti travbaner og en galoppbane i Norge. Ryttersporten er i sterk utvikling og andre hobby-, terapi- og fritidstilbud med hest øker også sterkt. Antall års­ verk knyttet til hestehold er mer enn 3500.

HESTERASER

Av verdens ca. 60 hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med den arabiske hesten. Varmblodshestene deles ifullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre ra­ ser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsarabereren liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhes­ ten for hurtighet i galopp. Halvblodsraser har opp­ stått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver. Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene. På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette. Storbritannia. Den engelske fullblodshest (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre oriental­ ske hingster, Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb( 1724). Avlsutvalg fore­ går bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsba­ nen og etter avstamning. Som rene regnes bare hes­ teraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres til­ bake til første bind av stamboken (The General Stud Book. 1793). Denne er sannsynligvis verdens førs­ te stambok. Den engelske fullblodshest er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt 450475 kg, 152-163 cm stangmålshøyde, forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. 1 Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes. Av engelske halvblodshester er hackney (norfolkhest), vekt 450-590 kg, 152-160 cm stang­ målshøyde, en lettere kjørehest med særlig høy be­ vegelse og sterk reisning av halsen; Cleveland Bay og Yorkshire Coach Horse, vekt 540-700 kg, 160— 170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid. Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnier har særlig New Fore st, Welsh Mountain og Shetland Pony holdt seg. I Ir­ land er Connemara-ponnien utviklet. Hunterex ikke

egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig av­ stamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, dvs. V4 fullblod. Av trekkhestraser har Storbritannia bl.a. shirehesten, verdens største trekkhest, vekt ca. 900 kg, 165175 cm stangmålshøyde og 180-190 cm båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Clydesdalehesten, ca. 800 kg, en skotsk, lettere type av shirehesten, har holdt seg bedre og har hatt stor ut­ bredelse utenfor Europa. Den røde sujfolkhesten, ca. 800 kg, har gått tilbake. Halvblodshesten Cle­ veland Bay haren viss utbredelse som lettere trekk­ hest. Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren (anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom en­ gelske fullblodshingster og landrasehopper i Nor­ mandie, som er viktigste avlsområde. Det er trave­ re, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren, dannet av landra­ sehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney. Den typiske trekkhest i Frankrike er percheronhesten, en av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse utenfor Frankrike, vekt ca. 800 kg, 165-173 cm stangmålshøyde. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod, fargen svart og gråskimlet, vekt ca. 800 kg. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia. Den bel­ giske trekkhest regnes som verdens mest typiske trekkhestrase, vekt 650-900 kg, 158-170 cm stang­ målshøyde, vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden. I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og betydningen er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har bl.a. den tunge haivblodsrasen oldenburgeren, vekt 550-700 kg. 160-165 cm stangmålshøyde, og den noe lettere hannoveraneren, vekt 500-650 kg, 160-165 cm stangmålshøy­ de. Disse to er både gode jordbrukshester og kjøre hester. Trakehneren, vekt 450-550 kg. 158-163 cm stangmålshøyde, som hadde sitt avlssenter i stutte­ riet i Trakehnen (tidligere Øst-Preussen), anlagt 1732, er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.

58

HEST

Et lite utvalg av hesteraser. 1) Araber. 2) Engelsk fullblod. 3) El unte r. 4) Hannoveraner. 5) Lipizzaner. 6) Islandshest, norsk avl. Svipurfra Vangsåsen. 7} Ungat sk gidran. 8) Belgisk ardenner. 9) Dølehest, norsk kaldblodstraver, hingst John Sjur T. 254. 10) Nordlandshest, hingst Ringbu. / /) Fjordhest, hingst Engeseten 1689.

Østerrike hadde lipizzaneren, sterkt påvirket av den andalusiske hest. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er 7 år. Sirkushester tilhø­ rer vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester fin­ nes det få av i Sør-Europa. Den noriske hesten (noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg. Steiermark og Bayern, vekt 700-750 kg. 163165 cm stangmålshøyde. er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt. Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraveren mest kjent. Den ble dannet ca. 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og ne­ derlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen. Mange russiske hester går under navnet kosakkhester. Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøst­ lige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidlige­ re ble eksportert til mange land. Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hes­

teraser. få nasjonale raser. Mest kjent ev den ameri­ kanske traver, som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det pa amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyt­ tes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse, og som lette kjørehester The Morgan Horse og den nevnte traver, The American Trotting Horse. Skandinavia. Av skandinaviske hesteraser erfinsk hest en lettere trekkhest, vekt 450-600 kg. 150158 cm stangmålshøyde. av asiatisk opprinnelse med gode traveranlegg. Den er også en utmerket skogshest, fargen som regel rød. Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest, vekt 600-800 kg. 158-163 cm stangmålshøyde. en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhest med engelske trekkhester. særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende. er allerede nevnt. Den andre rasen er halvblodsrasen frederiksborghesten, en kjørehest. Det gamle, berømte Frederiksborg-stutteri ble opprettet 1570-80 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og

spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og ara­ bisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest, meget brukbar til lettere jordbruksarbeid, vekt 550— 650 kg, 152-162 cm stangmålshøyde. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod. Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for po­ pulasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Avles i dag for sprang- og dressuregenskaper. Tys­ ke hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner) benyttes i en viss grad i avlen. Islandshesten har sannsynligvis samme opprinnel­ se som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøye­ ne. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt. Sverige har hatt storhestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hest, ardennerhesten.

59

den dominerende trekkhest. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områder. Avlen av disse hester støttet seg vesentlig til avlssenteret Flyinge ved Lund (tidligere statsstutteri). Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen er vesent­ lig knyttet til det svenske jordbruket. I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hesten utbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den nors­ ke dølehest og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge; vekt 500-600 kg. 150-158 cm stangmålshøyde. OVa NORGE

Norge har tre nasjonale raser: dølehest, fjordhest ognordlandshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hund­ re år. Rasene er utviklet fra den gamle norske hes­ ten, men med større eller mindre påvirkning av uten­ landske raser. Størst betydning har utenlandske hes­ ter hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten. Den ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dek­ ke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800tallet. I dag er tungdølen. som den opprinnelige ra­ sen også kalles, en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet på 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. De to andre norske rasene klassifiseres interna­ sjonalt som ponnier (dvs. hester med mankehøyde under 148 cm). Foruten å være en arbeidshest er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i flere land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjen­ netegn vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på be­ na. Nordlandshesten er reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en sportsponni i konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel. Hesteholdet i Norge. Mekaniseringen av landbru­ ket reduserte antall hester i Norge fra 238 000 i 1946 til ca. 20 000 på 1970-tallet. I siste halvdel av 1990årene har bare ca. 10 % av driftsenhetene i land­ bruket hest, men antall hester er i sterk økning på grunn av fritidsbehov. rytter-, trav- og galoppsport. I 1995 var det 35 000-40 000 hester i Norge. Disse fordeler seg med ca. 50 % travhest (varm- og kaldblodstraver), 15 % fjordhest. 10 % varmblods ride­ hest. 10 % islandshest og ca. 6 % britiske ponnira­ ser. I tillegg kommer galopphest, nordlandshest, tungdøl. arabisk fullblod samt noen dyr av ytterli­ gere 4-5 raser. Mange av de tradisjonsrike avlstiltakene holdes i hevd også i dagens hesteavl. Hesteslipp i fjellet, hesteutsti 11inger, fellesbeiter og hesteavlslag er en del av dagens avlsarbeid og av norsk kulturhistorie. Samtidig er moderne avlsprinsipper med avlsplaner, avlsverdiberegninger osv. tatt i bruk i hesteavlen. Det er 1995 godkjent offisielle avls­ planer for 18 hesteraser i Norge. Litt.: B. Skelton: Den store hesteboken (1979); E. H. Edwards: Den store boken om hester (1985); O. Vangen: Hesteavl (1985); O. Vangen m.fl.: Hesteboka(!990). OVa MYTOLOGI, FOLKETRO M.M.

Hesten er sentral i mange folks mytologi og tros­ forestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den bl.a. med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbo­ lisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, bl.a. St. Georg. I skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbar-

HESTEHALE hetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det f.eks. henholdsvis 12 og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på Sleipne, med åtte ben. Hesten trakk og­ så Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nid­ stang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks. Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spi­ se hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sik­ kert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr. I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet, varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller døds­ fall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produk­ ter av hest vært brukt i folkemedisinen, f.eks. hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter. 2. (sjøuttrykk). Tau som holder ►perten, det tau man trår i, oppe under råen og slik at den blir passe dyp å stå i; kalles også pertrider. 3. (idrett). Gymnastikkapparat for sprangøvelser, en stoppet, lærbetrukket bukk på fire ben, som kan reguleres i høyden. I turn benyttes 1,6 m lange og 0,35 m brede hester som konkurranseapparat. Menn hopper på langs av 1,35 m høy hest, kvinner på tvers av en 1,2 m høy hest. Hoppene utføres med tilløp, sats på et springbrett, anslag av hendene på hesten og stående landing på andre siden. Utøverne har ett eller to forsøk. Se også ►bøylehest. Hestad, Harry, f. 7. nov. 1944 i Molde, norsk fot­ ballspiller. 31 landskamper (fem mål). Medlem av Molde FK. 1970-72 profesjonell i F. C. den Haag, Nederland. Hestbrepiggene, fjellrekke pa grensen mellom Lom og Skjåk kommuner i Oppland, 8 topper over 2000 m o.h„ høyest når Grautfatet (2160 m). Flere breer mellom toppene. Navnet er ikke sikkert forklart. Hestboætten, en av de mektigste stormannsætter i Norge i senmiddelalderen, med navn etter hovedgården Hestbø pa Finnøy i Ryfylke. Stamfa­ ren Agmund Sigurdsson (død 1320), kong Håkon 5s merkesmann i hirden, var beslektet eller besvog­ ret med kongehuset. Av hans sønner var Finn Agmundsson Rova (ca. 1290-1343), ridder og riksråd 1319, sysselmann i Bergen 1328, i Ryfylke 1340. og Ivar Agmundsson Rova, befalingsmann på Båhus under kong Magnus' mindreårighet. drottsete 1334-35, men sluttet seg til de misfornøyde stor­ menn og deltok i et opprør mot kong Magnus, som måtte gi etter for nordmennenes krav angående riks­ styrets fremtidige ordning. Finn Agmundsson var far til Ogmund Finnsson (ca. 1320-1388), en av de mest innflytelsesrike menn under Håkon 6, drott­ sete 1366—71 og 1381 -87. Slekten døde ut med ham. Hestdjupet, innerste del av Bleikdjupet, havdyp vest for Andøyas nordligste del, Vesterålen, Nord­ land, der kontinentalsokkelen er på det smaleste ved Norges kyst. På Hestdjupet faller kontinentalsok­ kelen av mot dybder på mer enn 1000 m. hesteaktinie, hestesjørose (svabergsjørose, styggmannsblod langs Mørekysten), Actinia equina, koralldyrart i ordenen sjøanemoner,Actiniaria. Purpurrød eller grønn sjørose, 10 cm høy, alminne­ lig på stein og fjell i fjæreområdet fra Stavanger og nordover. hesteantiloper, Addax, Oryx og Hippotragus, slekter av partåede hovdyr i oksefamilien. Omfat­

ter 7 store arter av gressetende antiloper. Hestelignende i form, store og tungbygde. Begge kjønn har lange horn, hannenes er størst. Halen er lang med en hårdusk i enden. Lever på tørr mark og savanneområder. Forekommer fra Afrika til Arabia. Han­ nenes ofte over en meter lange horn er et sterkt ettertraktet trofé blant storviltjegere; særlig høyt i kurs står den nå sjeldne sabelantilopens horn. Av arter kan nevnes sabelantilope (Hippotragus niger), blåbukk (Hippotragus leucophaeus), spydbukk (Oryx gazella) og mendesantilope (Addax nasomaculatus). hesteavlslag, hestealslag, har til formål å frem­ me hesteavlen i et distrikt eller for en rase. Særlig knyttet til dølehest- og fjordhestavlen i Norge. Lei­ er eller kjøper hingster for avlsbruk hos medlem­ mene. hesteavlsseter, sommerbeite og avlsstasjon for hest, tidligere drevet av Landbruksdepartementet, nå overtatt av Norsk Hestesenter, for å gi premierte hopper tilgang til de beste avlshingstene i landet, i første rekke for de norske hesterasene. Hver som­ mer slippes ca. 200 hopper i fjellet fordelt på 7-8 hamner. Heimdalen og Sikkilsdalen er de mest tra­ disjonsrike og kjente. hestebreddene (eng. horse latitudes), områder på ca. 30° n. og s.br. i Atlanterhavet og Stillehavet som vanligvis har svak skiftende vind eller vind­ stille. Faller sammen med den gjennomsnittlige posisjon for de ►subtropiske høytrykksområdene. Betegnelsen hestebreddene brukes mest om Atlanterhavets nordlige sti Hebelte. I seilskipenes tid kun­ ne hestetransporter fra Europa til Vestindia bli lig­ gende så lenge i vindstille i dette område at hestene døde, derav navnet. hestebrems, Gasterophilus intestinqlis, tovingeart i familien magebremser (Gasterophilidae). Ar­ ten er bielignende, stor og kraftig, 11-16 mm lang og med brunsvart, gullaktig behåret kropp. Som voksne verken stikker de eller tar næring til seg, men oppsøker med usedvanlig rask flygehastighet hester der eggene legges på forben eller skuld­ re. Hestene får nærmest panikk ved å høre sum­ mingen. Eggene klekker og hesten slikker dem i seg. Larvene utvikles først i kinnenes og tungens slimhinner. Senere borer de seg ut og hekter seg fast i magesekkens fremre halvdel. Næringen be­ står av blod, lymfe og verk de selv fremkaller ved å påføre magevevet stor skade. Neste sommer forla­ ter de ca. 18 mm lange larvene tarmen og forpupperseg nede i bakken. De klekkes etter ca. I måned og oppsøker på varme dager høytliggende steder hvor paringen foregår. Hunnen er kortlivet og må raskt finne en vert for sine egg. Hestebremsen har gått sterkt tilbake i Nord-Europa og er i dag sjelden i Norge. De vanlige, store, blodsugende ►kukleggene blir imidlertid ofte feil­ aktig kalt hestebrems. Sammen med andre mage­ bremser ble hestebremsen tidligere ført til familien ►bremser. hestebonne, Viciafqba, ettårig art i erteblomstfamilien. 40-90 cm høy, har ikke klatretråder. Bloms­ tene er hvite med to svarte flekker. Belgene kan bli over 10 cm lange og har innvendig et tykt svampet vev som omgir de store flate frøene. Hestebønne er en gammel kulturplante, og var vanlig dyrket allere­ de i oldtiden. Frøene ble brukt til brød og grøt. Nå dyrkes den dels til menneskeføde, dels som forvekst, særlig i Egypt, Sør-Europa, Tyskland og England. I Norge dyrkes hestebønne av og til som alternativ til oljevekster. Hestebønne kalles også åkerbønne, bønnevikke, bondebønne og velsk bønne. hestehale, Hippuris, eneste slekt i hestehalefamilien, Hippuridaceae; artene er flerårige, tofrøbladede vannplanter. 3 arter, alle er kosmopolitiske. To vokser i Norge, ►korshestehale og vanlig heste­ hale, Hippuris vulgqris. Den blir 10-60 cm høy, med saftfulle, hule stengler, kransstilte blad og små.

60

HESTEHAMP

Hestehov. De hestehovformede bladene sees tyde­ lig på planten til venstre. uanselige blomster i bladhjørnene. Som oftest stik­ ker toppen av planten opp av vannet, men det fin­ nes undervannsformer som har tynne og slappe blad. I Norge er hestehale nokså vanlig i hele landet, opp til over 1370 m o.h. i Lom. hestehamp, Conyza canadensis, ettårig art i kurvplantefamilien. 10—100 cm høy, med mange små hvite eller rødlige kurver. Hestehamp er en inn­ ført plante, den ble første gang funnet i 1870. Den vokser spredt langs veier og jernbaner og som ugress på Østlandet og langs kysten til Trøndelag. hestehavre, Arrhenqtherum elqtius, flerårig art i gressfamilien. 50-150 cm høyt, med en smal topp av toblomstrede småaks, den nederste blomsten er en hannblomst med langt, knebøyd snerp. Heste­ havre vokser på slåtte- og beiteenger, steinete strandkanter og tørre bakker nord til Finnmark. Hestehodetåken (NGC 2024), en mørk tåke nær stjernen Zeta Orionis i stjernebildet Orion. Den se­ es i mørk silhuett mot en lys emisjonståke. hestehov, Tussilqgofqrfara, også kalt leirfivel, flerårig urt i kurvblomstfamilien. 5-20 cm høy, med hestehovformede blad og skjellet stengel med en enkelt, gulblomstret kurv. Jordstenglene er sterkt grenet, med utløpere i flere etasjer. Hestehoven er en av de tidligste og mest populære vårblomstene, stengelen med blomstene skyter opp allerede i mars-april, og først senere vokser bladene frem. Det er på leirjord hestehov trives best, og på dyrket mark kan den bli et meget ondartet ugress som helt dekker grunnen og som det er meget vanskelig å utrydde. Det kreves enten flere gangers radrensing hvert år i en egnet kultur flere år etter hverandre, eller sprøyting en gang i året i kornåkrer, der både middel, dose og tidspunkt er spesielt rettet mot hes­ tehoven, gjerne i flere påfølgende år det også. 1 Norge er hestehov nokså vanlig i hele landet, bare noe sjeldnere på Sør- og Vestlandet. I fjellet går den opp til 1300-1400 m. Hestehov er en gammel medisinplante, det latin­ ske navnet Tussilago betyr hostefordriver. Bladene og stundom også blomstene ble samlet og tørket. Drogen inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer og ble særlig brukt i hostemidler. Planten inne­ holder imidlertid også kreftfremkallende stoffer, og hestehov brukes ikke lenger som medisinplante. hestehår, hestetagl, i snevrere forstand de lange, tykke hår langs øvre kant av hestens hals (man) og på hestens hale. Har pga. sin lengde, styrke og elas­ tisitet stor anvendelse, bl.a. til hår i fiolinbuer, hårduk (hårsikter). krøllhår. fangstapparater (doner) o.l. hesteigle, Haemopis sanguisuga, igleart i orde­ nen kjeveigler (Gnathobdellida). Ligner blodigle, men kjevene er nokså stumpe og kan ikke bite gjen­ nom varmblodige dyrs ytre hud, men bare tynne slim­ hinner. Den er tilfeldig funnet i svelget hos mennes­ ker og husdyr. Alminnelig i sjøer og dammer i Nor­ ge; ernærer seg av ormer og andre små vanndyr.

hesteinfluensa, hestehoste, virusinfeksjon i luft­ veiene hos hest. Forskjellige smittestoffer kan frem­ kalle hesteinfluensa. Vanligst er influensavirus, som etter en inkubasjonstid på 1-3 dager gir kraftig tem­ peraturstigning og hoste. Restitusjon vanlig etter 2-3 uker. Hesteinfluensa opptrer også etter infek­ sjon med viruset equine rhinopneumonitis, med en inkubasjonstid på 2-10 dager. Denne formen arter seg ved høy feber, hoste, neseflod, ofte med sekun­ dære bakterieinfeksjoner. Drektige hopper vil ofte abortere. Mot begge former eksisterer det effektive vaksiner. hestekamp (norrønt hestavig), kamp mellom hester arrangert som underholdning. Det eldste nor­ diske vitnesbyrd om hestekamp er fra 500-tallet (den svenske billedsteinen Håggebysteinen). Til «hestetinget» møtte hele bygda frem for å være tilskuere når hingstene ble hisset mot hverandre. Mennene som egget dem med sine «hestestaver», kunne og­ så komme i slagsmål. Således kunne hestekamper gripe inn i handlingen i flere islandske sagaer. I Norge holdt skikken seg lenger enn på Island, helt til slutten av 1800-tallet. I de setesdalske og telemarkske «skeid» finner vi hestekamp kombinert med kappridning. En levende skildring av heste­ kamp er gitt av J. Skar i Gamalt or Sætesdal (bd. 4, 1903-16). hestekastanje, Aesculus, slekt i hestekastanjefamilien, trær med motsatte, koblede blad, 5-tallsblomster i store klaser og kapselfrukt med tre store, blanke frø, hvorav som oftest bare ett utvikles. 13 arter, derav mange i Nord-Amerika. Vanlig heste­ kastanje, Aesculus hippocastanum, har klebrige knopper, 5-7 koblede blad, hvite blomster og pig­ get kapsel. Stammer fra de østlige middelhavsland og er ofte plantet som park- og allétre. Det blir opp til 15 m høyt. Også andre arter plantes av og til. Rød hestekastanje, Aesculus carnea, er egentlig en hybrid, den har store dyprøde blomster. Gul hes­ tekastanje, Aesculus octandra, stammer fra NordAmerika, blomstene er gule og kapselen glatt med bare to frø. Dverghestekastanje, Aesculus parviflora, stammer også fra Nord-Amerika. Det er et vak­ kert lite tre med hvite blomster i 30 cm lange klaser. Hos vanlig hestekastanje er både yte- og kjerne­ veden blekgul, ofte med rødlige fargetoner. Den er ringporig og minner i struktur om ask. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,55 g/cm3. Veden er ikke særlig holdbar, den er bøyelig, men lite elastisk. Brukes en del til dreierarbeid, intarsia, tresko og annet, ofte som finér. hestekastanjefamilien,Hippocastanaceae, tofrøbladet plantefamilie med 15 arter i to slekter.

Hestekastanje. Tre, blad og blomst.

hestekastanje, Aesculus og Bi Hia. Omfatter trær med motsatte, koblede blad og store, toppstilte blomstersamlinger. Vinterknoppene er store og er beskyt­ tet av en seig væske. Frukten er en kapsel og inne­ holder oftest bare ett frø med sterkt oppsvulmede frøblad. Systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Planteriket. hestekjoretøy, kjøretøy til transport av perso­ ner eller gods, trukket av hest (eller annet trekk­ dyr). Kjøretøyet kan være utstyrt med hjul (vogn, kjerre), eller meier (slede) til bruk på vinterføre. Slike kjøretøyer var, inntil jernbanen ble anlagt, enerådende på landtransportens område, og i utbredt bruk som transportmiddel til omkring 1950. VOGNER

Kjøretøyer med hjul har vært i bruk fra ca. 3000 år f.Kr. i mesopotamisk område. Tohjuls kjøretøyer er antagelig eldre enn firehjuls, men begge typer finnes på relieffer og i keramikkmodeller fra flere steder, f.eks. på den kjente mosaikkfrisen fra Ur, ca. 2500 f.Kr. Funn av trefigurer fra Mohenjo Daro viser at også India hadde oksekjerrer henimot år 3000 f.Kr. Kjøretøyer med to hjul var i oldtiden utbredt rundt hele Middelhavet, som transportkjerrer. jakt- og stridsvogner, veddeløpskjøretøyer og triumfvogner. Perserne og senere romerne, som hadde et utbredt veinett, brukte også firehjuls vog­ ner. Med det romerske veinett, som i keisertiden omspant hele middelhavsområdet, Mellom-Europa, Balkan og Lilleasia, utviklet også kjøretøyene seg. Hjulbeslag og akslinger av jern kom i bruk, reisevognene ble overdekket og forsynt med seter og puter, ofte også med køyer for overnatting. Kjørin­ gen i de trange gatene i romerske byer kan tyde på at vognene også må ha hatt svingbar forstilling. De fleste romerske vogner ble, som de øvrige oldtidskjøretøyer, trukket av to eller flere trekkdyr. I Nord-Europa er hjulkjøretøyer kjent fra flere helleristningen Vognene fra offergraver i Dejbjerg mose på Jylland (ca. 100 f.Kr.) er firehjulte praktkjøretøyer av keltisk type, som har likhetstrekk med en ca. 400 år eldre vogn fra Vix i Nord-Frankrike. Også Osebergfunnet omfatter flere kjøretøyer, bl.a. en rikt utskåret vogn, som har vært trukket av to hester. Alle disse vognene har neppe vært brukt til annet enn religiøse seremonier. De vanlige transport- og bondevogner har som typer utviklet seg lite fra oldtiden og opp til 1900tallet. Den romerske transportvogn er i hovedtrek­ kene lik den vanlige mellomeuropeiske bondevogn, kjent helt frem til nyere tid, i Norge som stivvogn eller forlengelsesvogn til tømmer- og plankekjøring. Personkjøretøyene har særlig fra 1600-tallet av gjennomgått en rik utvikling, og viser en mangfol­ dighet av typer. Før den tid var veiene i dårlig for­ fatning, og middelalderens firehjulsvogner med halvrundt telttak var fremdeles i bruk utover 1500tallet. Ca. 1600 ble vognenes fatinger opphengt i lærremmer, en form for tjæring. Disse såkalte ka­ rosser var meget store, og kupeen var bygd som et sluttet rom med kuskebukk utenfor; tidligere had­ de kusken sittet på en av hestene. Vognen ble truk­ ket av to eller flere hester. Både på 1600- og 1700tallet ble vognene rikt utstyrt, med treskjærerarbeid, forgylling og kostbare tekstiler. Vognens størrelse og utstyr gav uttrykk for eierens rang og verdighet. Enda vognen etter hvert ble lettere og mer elegant, var konstruksjonen den samme helt til ca. 1800. Da ble trykkfjær innført, og vognen ble mer behagelig. Særlig populær på 1800-tallet var den elegante landauer og den enklere victoriatri He. Andre meget utbredte kjøretøyer var (tohjuls) dogcart. gigg, cab (kabriolet), og i Norge særlig karjol, det vanligste skysskjøretøy; (firehjuls) kalesjevogn, jaktvogn, charabanc. faeton, kupé og berliner. Kareten var lukket med kuskebukk og tjenerplass, og ble særlig brukt av fyrstelige personer. Diligencen varen stor, tung vogn for person- og postbefordring i fast rute.

61

HESTELUSFLUE

2

5

7 Hestekjøretøy. I) Praktslede fra Osebergfunnet, vikingtiden. Universitetets Oldsakssamling, Oslo. 2) Krubbeslede fra 1600-tallet, middelaldertype. Museet Gamle Hvam, Nes, Akershus. 3) Rokokkoslede, siste halvdel av / 700-tallet. Gande Hvam. 4) Sluffe fra slutten av 1800-tallet. Gamle Hvam. 5) Romersk reisevogn fra keisertiden. Relieff. 6) Karosse, 1600-tallet. Svensk kongevogn bygd i Paris. Kungl. Livrustkammaren, Stockholm. 7) Gigg fra midten av 1800-tallet. Gamle Hvam. 8) Tospent kalesjevogn fra siste halvdel av 1800-tallet. Toten Museum. 9) Karet. Norsk kongevogn fra 1905/06. I rutetrafikken kom utover 1800-tallet også hesteomnibussen og hestesporveien til. For transport i landbruket har de forskjellige land og landsdeler utviklet ulike typer, oftest bestemt av terrenget og forholdene for øvrig. I senere år har luftgummihjul avløst hjul med jernbeslåtte felger. Til gods- og varetransport i byene utviklet det seg på 1800-tallet en mengde spesialkjøretøyer, bl.a. bakerivogner, bryggeri vogner, brannsprøytevogner og renovasjonsvogner. På 1900-tallet er det til sportsbruk utviklet et par spesialkjøretøyer, sulky til travkjøring og såkalt maratonvogn, et særskilt robust firehjuls kjøretøy, til bruk ved kjørekonkurranser med to- eller firspann. SLEDER

Kjøretøyer med meier har antagelig utviklet seg fra det primitive slepedraget, som bestod av to stokker hvis forender var festet til hestens sider, mens de bakre endene slepte langs bakken. Lasten ble bun­ det fast til stokkene omtrent på midten. Sleden var i århundrene før den organiserte veibygging begyn­ te, det eneste hestekjøretøy av praktisk betydning i Norge. All tungtransport til lands ble kjørt på sle­ de, hovedsakelig på vinterføre, da tilfrosne sjøer og vassdrag tjente som ferdselsveier. De store mar­ keder, som krevde omfattende varetransport, var alle lagt til vinterhalvåret. Sleder ble til dels også brukt på sommerføre; høylass og lolass gled relativt lett på meier over stråstubb. En slede består av to sammenbygde meier, oftest av treverk med jernbeslag, hvor det er festet bunn

og karm for godstransport, eller kasse med seter, fating, for personbefordring. Sleden festes til hes­ tens seletøy med drag eller skjæker. De vanligste sleder i Norge har vært langsleden, en kraftig kon­ struert arbeidsslede for tyngre transport, høysleden, som ble brukt til kjøring av stråfor, og sluffen, en lettere slede med fating og løse seter til kombinert vare- og personkjøring. En spesiell type ertømmerdoningen, rustningen, som kom til Norge fra Sveri­ ge så sent som omkring 1900. Den består av to kor­ te, solide sleder, «bukk» og «geit», forbundet med kjetting. Spesielt for personbefordring er bredsleden med seter for 2-4 personer og kuskesete, og spissleden, en lettbygd slede for én person, med eller uten sete for skyssgutt, beregnet på rask kjøring. Grunntypen av sleder utviklet seg lite i historisk tid. Fra Osebergfunnet kjenner man to praktfullt dekorerte sleder med høy karm, i hovedtrekkene temmelig lik sluffen i dens siste utforming. Særskilt elegante kjøretøyer var «rokokko-sledene» med sine svungne fatinger, utskjæringer og malt dekor. Innelukke­ de sleder, såkalte sledekareter, til herskapsbruk var sjeldne kjøretøyer i Norge, men har hatt en viss ut­ bredelse i andre nordlige land. Litt.: N. Jarmann: Hestekjøretøyer (særtrykk av By og Bygd (13. bd., 1960)); Med hest og doning. Fra Norsk Folkemuseums samlinger (1975); T. Lindtveit og F. P. Nyquist: På hjul i Norge (1971). HE hestekjørvel, Oenqnthe aquqtica, ett- til toårig sumpplante i skjermplantefamilien. 30-50 cm høy,

sterkt oppdelte blad og hvite blomster i skjerm med 5-15 stråler. Giftig, gammel medisinplante. Er fun­ net noen få steder i Østfold og Vestfold. hestekraft, metrisk hestekraft, norsk symbol hk. enhet for effekt i det tekniske enhetssystemet. 1 hk = 75 kilopondmeter per sekund (kpm/s) = 735,5 W. Britisk hestekraft (horsepower), symbol hp er lik 550 foot poundforce per sekund (ft lbf/s) = 745,7 W = 1,014 hk. Enheten ble tatt i bruk av James Watt for å angi effekten av dampmaskiner. Han anslo trekkraften til en hest som drog en hestevandring til 180 Ibf, og satte den tilsvarende effekten lik en hestekraft. En­ heten skal ikke brukes sammen med Sl-enheter. Det er ikke noe internasjonalt godkjent symbol for den. På tysk brukes PF (Pferdestdrke) og på fransk cv (cheval vapeur) for metrisk hestekraft. hestelus, Haematopinus qsini. insektart i orde­ nen lus (Anoplura). Kroppen er oval og mørk med en lengde på 2-3,7 mm. Hodet er uvanlig langt, ca. 3 ganger lengre enn bredt. Arten lever som blodsuger på hest og har spredt seg noe i Skandinavia si­ den 1930-årene. Om sommeren finnes den hoved­ sakelig i hovskjegg, man- og halefeste, men bloms­ trer gjerne opp om vinteren, da særlig hals og rygg blir angrepet. hestelusflue, Hippobosca equina, tovingeart i familien lusfluer (Hippoboscidae). Kroppen er flattrykt, mørkebrun, 8-10 mm lang og med fullt utvik­ lede flygevinger. Arten blodsuger på hest og kveg. Den var tidligere vanlig, men er nå gått sterkt tilba-

62

HESTEMAKRELL

Hester. Skjematisk fremstilling av hestens utviklingshistorie fra eocen til nåtid. Stamtreet til høyre viser hl.a. miljøforandringen fra skog til steppe. Tegningene til venstre viser enkelte trinn i skjelettets utvikling. A) - D) er fire stadier i fotknoklenes forandring. A) firetået forben hos Eohippus (eocen). B) tretået hos Mesohippus (oligocen), C) tretået hos merychippus (miocen), D) entået hos Equus (kvartær). Foten av Eohippus (A) er tegnet i litt større målestokk enn de andre. - E) viser tegninger i tilnærmet riktig målestokk av skjelettene hos Eohippus. Hypohippus og Equus.

ke over hele Europa. Som voksen sees den oftest under dyrenes hale eller i lysken. Puppen overvint­ rer. hestemakrell, alminnelig dialektnavn pa^taggmakrell. Hestenes, Arne. 1920-95. norsk journalist, bror av O. Hestenes. Journalist i Dagbladet fra 1947. Utgav en rekke bøker basert på sine intervjuer og petitkåserier i Dagbladet, bl.a. Galleri Plut (1969), Galleri 11 (1970) og Zoom (1976). Hestenes, Olav. 1930-96. norsk jurist, bror av A. Hestenes. Høyesterettsadvokat 1965. fast forsva­ rer i Oslo byrett fra 1965. Utgav Kamp i sort kappe (1990) og Underveis med hvite hansker (1992). hestepest, \ irussykdom som angriper hester og muldyr i det sørlige Afrika. Sykdommen opptrer bare i regntiden, overføres trolig med blodsugende insekter og koster omkring halvparten av angrepne dyr livet. hestepolo, se ►polo. hester, Equidae. pattedyrfamilie i ordenen upartåede hovdyr. Består av én slekt (Equus) med 7 ar­ ter, og omfatter sebraer, esler og hester, foruten en rekke utdødde arter. Hestene er planteetere med en kraftig kropp, langt

hode og lang hals. De har slanke ben og bærer kroppsvekten på den midtre tåen (nr. 3) på hver fot. Hos hesteslekten er antall tær redusert slik at bare nr. 3 er igjen på hvert ben. Samtidig er det tilsva­ rende mellomfotbenet blitt betydelig forlenget og danner sammen med rudimenter av mellomfotben nr. 2 og nr. 4 mellomfoten eller pipen. Hestene har fortenner både i under- og overkjeven. De har høye kinntenner forsynt med riller og folder tor å kunne male føden i stykker. Hjørnetennene blir bare fullt utviklet hos hanner. Hestene er høyt spesialiserte steppedyr. Leveom­ rådene spenner fra frodige gressmarker og savan­ ner til sand- og steinørken. De er utbredt i Øst- og Sør-Afrika. Midtøsten til Mongolia. Foruten ►esler og ►sebraer regner man de nåle­ vende hestene til to forskjellige arter, ►przewalskihest (Equus przewalskii) og tamhesten (Equus cahallus; se ►hest). Sammenlignet med sebraene og eslene er hestene som regel større, har større hover, og halen er forsynt med lange hår. taggel. helt fra haleroten, mens esler og sebraer har haler med hår­ dusk bare i spissen. Som regel har hesten «kastan­ jer» på både for- og baklemmene. Fossile hester. Den eldste kjente representant for hestefamilien er urhesten Hyracotherium. kjent fra Europa og Nord-Amerika i eocen (eldre tertiær).

De var små skogsdyr med fire tær på for- og tre tær på baklemmene, og med lave kinntenner. Forskjellige fossilfunn tillater oss å følge utvik­ lingen i mange av hestefamiliens grener, som i lø­ pet av tertiær gjennomløp mye av de samme for­ andringer. De ble gradvis større, og antall tær ble mindre, i det tredje tå ble kraftigere utviklet, mens annen og fjerde tå ble mer og mer redusert. De yng­ ste hestene løper på den ytterste tåspissen, som er dekket av hoven. Kinntennene ble kraftigere med lengre røtter, og kronen fikk en komplisert utfor­ ming med både emalje, tannben og sement. Alt dette har sammenheng med endringer i heste­ nes levevis. De eldste levde nemlig i skogene, hvor de sprikende tærne passet til å gå på den bløte skogbunnen og de lavkronede tennene var nok for tyg­ ging av den saftige skogvegetasjonen. Med tiden trakk hestene ut på steppene, og her ble sidetærne redusert, mens den midtre tåen ble kraftig utviklet og foten fikk en mer oppreist stilling. Dette gjorde hestene til fremragende løpere, som lett kunne flykte fra sine fiender. De store tennene var ypperlig eg­ net til å tygge det stive steppegresset. Hestene oppstod i Nord-Amerika. men vandret tid­ lig til Asia og derfra til Europa og Afrika, hvor det delvis utviklet seg egne slekter. De nålevende hes­ tene stammer imidlertid fra senere utvandringer fra Amerika. Hestene var meget tallrike gjennom hele tertiær, men bare én hesteslekt har overlevd til i dag. I kvartær døde hestene ut i Amerika. hestereker, dss. ► sandreker, slekt i ordenen tifotkreps. hesteskjærer (norrønt), person som kastrerer («skjærer») hester og andre dyr. Yrket kjennes helt fra sagatiden, og har i stor utstrekning vært utøvd av tatere. Dyrevernloven bestemmer at kastrasjon av dyr bare skal utføres av veterinær. Unntak gjel­ der for kastrasjon eller sterilisering av reinsbukk og for grisunger under en måned gamle. hestesko, hovbeslag av smijern, formet etter nedre kant av hestens hover og festet med nagler (hesteskosøm) i den hensikt å hindre slitasje av hovene og å gi dem bedre feste. hesteskomagnet, stavmagnet som har hesteskolignende form slik at dens poler kommer nær hver­ andre. Derved blir magnetfeltet i luftgapet mellom polene konsentrert, og man tår et sterkt felt som sprer seg lite utover. Hesteskomagneter er godt eg­ net som løftemagneter. De kan lages som perma­ nente magneter eller som elektromagneter. hesteskoneser, eÅvc.Rhinolophidae. pattedyrfa­ milie i ordenen flaggermus. Småflaggermus som kjennetegnes bl.a. ved en hesteskoformet hudfold foran på hodet. De har brede, forholdsvis korte vin­ ger. Flukten flakkende og ikke videre rask. Fore­ kommer i den gamle verdens tempererte og tropis­ ke områder, men ikke i Skandinavia. Familien har én slekt og ca. 70 arter. Se også Nøkkelbindets ta­ bell Dyreriket. hesteskoneser, /a/.dc.Hipposideridae. pattedyr­ familie i ordenen flaggermus. Småflaggermus som ligner ekte hesteskoneser. men mangler tydelig hesteskoform pa nesefoldene. De varierer også mer i størrelse enn de ekte hesteskonesene. Lever mest av insekter, men noen store arter kan også ta små virveldyr. Noen arter danner enorme kolonier i sto­ re grotter. Omfatter ca. 60 arter i 9 slekter utbredt i tropiske strøk i Afrika, Asia og Australia. For sys­ tematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Dyre­ riket. hesteskosnok, Coluber hippocrepis. krypdyrart i slekten pilsnoker. Den er maksimalt 150 cm, gulaktig med mange grå, svartkantede flekker re­ gelmessig fordelt på ryggen. Navnet kommer av en hesteskolignende tegning bak på hodet. Hesteskosnoken er ikke giftig, men den er meget livlig og rask, klatrer i trær og oppover husvegger for å få

63

tak i fugler og fugleunger. Den tar også en del mus. Den er lite aggressiv og liker seg best i tørt lende. Utbredt på Sardinia og Pantelleria. i Spania og Por­ tugal, forekommer også mange steder i Nord-Afrika. hesteskotrafikken, vanlig betegnelse pa den transittrafikk som den svenske regjering tillot tys­ kerne å drive etter det tyske overfall på Norge i 1940, og som gjorde det mulig for tyskerne å over­ føre tropper og materiell fra Trøndelag til NordNorge (og til Finland) via svensk område og ved hjelp av svenske transportmidler. Transporten på­ gikk helt til høsten 1943. og man regner med at minst 120 000 tyske soldater ble transportert gjen­ nom Sverige hver vei, og antallet tyske forsyningstog nærmet seg 1000 da trafikken omsider ble stop­ pet i november 1943. Se også^permittenttrafikken. hesteskåner, fjærende innretning som festes mellom en kjøredoning og hesten for å minske støt som skyldes ujevnheter i kjørebanen eller hestens bevegelser. hestesport, fellesbetegnelse for ►galoppsport. ►travsport, ►polo og ►ridesport. Ridesport omfat­ ter dressurridning. sprangridning, distanseridning. feltritt. kjøring (med vogn) og voltige (akrobatikk på hest). hestespreng, Cryptogrqmma crispa, bregneart i hestesprengfamilien. Sinopteridaceae. 10-20 cm høy med to slags blad: sterile, filigranaktige blad og sporebærende blad med smale fliker. Når unntas flatbygdene på Østlandet er den temmelig vanlig i hele landet, ikke minst i fjellet. Sitt navn har den fått fordi den er giftig og fremkaller kolikk hos hes­ ter. hestetunge, Pentaglottis sempervirens, flerårig urt i rubladfamilien. 30-100 cm høy. tynn stengel med lange grener. Kronen er lyseblå, bladene bre­ de og tynne. Innført art som stammer fra SørvestEuropa, dyrkes som prydplante og finnes av og til forvillet. hestevandring, teknisk innretning der en hest går i ring og trekker drivverket til en maskin, sær­ lig treskemaskin. hesteveddeløp, kappritt eller kappkjøring pa bane hvor publikum kan satse pengeløp på en eller flere hester eller kombinasjoner av hester. Ved rik­ tig satsing får man utbetalt en gevinst, hvis størrel­ se er avhengig av eget innsatsbeløp og av vinnerhestens eller vinnerkombinasjonens odds, se ►totalisatorspill. Gjennom rikstoto kan man fra 1982 også spille på hester uten å måtte møte frem ved noen bane. Hesteveddeløp har vært kjent siden oldtiden, og spilte en meget stor rolle i det gamle Roma, hvor man bygde flotte baner for kjøring med flere hester foran tohjulte vogner. Nå arrangeres de fleste kon­ kurranser i ►galoppsport og ►travsport som vedde­ løp. I Norge ble veddeløp med totalisatorspill tillatt 1927. Den eneste galoppbanen her i landet er Øvrevoll i Bærum, åpnet 1932, mens det er ti travba­ ner med totalisator, hovedbanen er Bjerke Travba­ ne i Oslo, åpnet 1928. Hestheia hovedsender, hovedsender for radio og fjernsyn beliggende 298 m o.h. ved Greipstad nær Kristiansand. Kringkaster fjernsynskanalen NRK1 samt radioprogrammene Pl. P2. P3 og P4 i FM-båndet. NRK1 sender med en effekt på 5 kW og Pl. P2. P3 og P4 med 10 kW. Basestasjon for mobiltjenestene NMT450, NMT900 og for personsøkertjenesten. Stasjonen inneholder radiolinjeutstyr som inngår i NRKs programlinjenett og radio­ linjer for det generelle telenettet. Hestia (gr. Hestia, ‘arne’), gresk gudinne for arneilden og offerilden. og derved for hjemmet og familien. Tilsvarer romernes Vesta. Noen egentlig utformet person ble Hestia bare i liten grad; det var

HESYKHIOS

Hesteveddeløp. Galopp på en bane i Storbritannia. like meget selve arneilden som gudinnen man dyrket. Hun ble imidlertid fremstilt som datter av Kronos og Rhea og varen ærverdig kvinneskikkel­ se. Byens offentlige arne i rådhuset var helliget hen­ ne; kolonister tok med ild fra denne for symbolsk a bevare forbindelsen med moderbyen. Se også ► vestalinner. Hestjuvnatten, fjell i Hallingdal. Fla kommu­ ne. Buskerud; 1068 m o.h.. i Norefjellsomradet. Den isolerte beliggenheten og den djerve formen, til et østlandsfjell å være, gjør den til et blikkfang, sær­ lig sett sørfra. Hestmona, øy i Lurøy og Rødøy kommuner, Nordland; 12,8 km-. I nord og øst er den flat og myrlendt. Polarsirkelen går over nordre del av øya. Fergeforbindelser med de omliggende øyene. Fjel­ let Hestmona ligger i sørvest og når 571 m o.h. Fjel­ let er ofte (feilaktig) kalt Hestmannen og øya Hestmannøy. Navnemisforståelsen har gitt grunnlag for det velkjente sagnet om Hestmannen som skjøt et­ ter rivalen sin i kampen om Lekamøya. men bommet og laget hull i Torghatten. Navnet kommer av dyrenavnet hest og norrønt mon, ‘faks, man', opprinnelig brukt om fjellet som ligner en hest med flagrende man. Hestneshulen, hule pa garden Hestnes ved Straumsfjordens nordre arm pa Hitra. Sør-Trøndelag fylke. Hulen ligger 51 m o.h. Den ble utgravd 1909 av Theodor Petersen og gav spor etter boset­ ning som går tilbake til sen steinalder eller tidlig bronsealder; de største boplasslagene skriver seg fra eldre jernalder. Heston |hestøn], Charlton, eg. Charles Carter, f. 1924, amerikansk filmskuespiller. Spilte tittelrol­ len i en studentfilmversjon av Peer Gynt (1942), arbeidet siden for fjernsyn, og filmdebuterte profe­ sjonelt 1950. Etter Cecil B. De Milles The Greatest Show on Earth (Verdens største show. 1951) ble rollen som Moses i The Ten Commandments (De ti bud, 1956) starten på en karriere i «storfilmer» som Ben-Hur (1958; Oscar). El Cid(1961), The Agony and the Ecstasy (Han skapte en verden. 1965; som Michelangelo) og Khartoum (1966; som general Charles Gordon). Han var meksikansk politimann i Orson Welles’ Touch of Evil (1958). western-helt i Major Dundee (1965) og Will Penny (1968), stran­

det astronaut i Planet of the Apes (Apeplaneten. 1968), og hadde roller i 1970-årenes «katastrofefil­ mer». Birolle i Tombstone (1993). Han har også vært formann for det amerikanske filmskuespillerforbundet og for The American Film Institute. Utgav 1978 selvbiografien The Actors Life: Journals 19561976. Sønnen Fraser Heston er regissør. Hestryggen, fjell på grensen mellom Bardu og Målselv kommuner, Troms, vest for Iselvdalen; 1507 m o.h. Småbreer på nordsiden. Hestskjær fyr, utenfor Averøya. Møre og Roms­ dal, opprettet 1879. ombygd og forsterket 1960. 20 m hvitt betongbygg, lysstyrke 28 200 cd, lysvidde 15 nautiske mil. Bemannet fyr til 1986. Automati­ sert. Hestvika, tettsted i Hitra kommune. Sør-Trøndelag. helt i øst på øya Hitra; 218 innb. (1995). Fis­ keoppdrett. Variert industri. Fiskehavn. hesykasme (gr., ‘stillhet, indre fred"), tradisjon i den ortodokse kirke vedrørende kontemplativt liv og den indre, mystiske bønnen. Tradisjonen har røtter tilbake til 300-400-tallet, og fant sin fullt utvik­ lede form på 1300-tallet. Hesykastene anvendte særlig Jesus-bønnen, og for å lette konsentrasjonen ble bestemte kroppsstillinger og en bestemt pusteteknikk anbefalt. Bønnen skulle gradvis føre frem mot gudsopplevelsen. dvs. den direkte opplevelsen av «det uskapte lys». Deres lære og praksis ble an­ grepet på 1300-tallet (hesykast-striden), men Gre­ gor Palamas' sterke teologiske forsvar førte til full anerkjennelse av hesykasmen i den ortodokse kir­ ke. Flere av de sentrale tekstene som kaster lys over hesykastisk tradisjon er samlet i Philokalia. Hesykhios fra Alexandria, ca. 500 e.Kr.. gresk grammatiker. Hans leksikon over sjeldne greske ord. delvis fra senere tapt litteratur, er et kildeskrift for gresk språkforskning. Hesykhios fra Milet, 500-tallet e.Kr., med til­ navnet «den berømte», bysantinsk historiker og lit­ terær biograf. Skrev en romersk og allmenn histo­ rie som han førte frem til sin samtid (Justinian), og et leksikon over lærde menn som er en viktig kilde for vår viten om mange greske diktere, historikere o.a. Hans verk er kun bevart i bruddstykker eller i referat hos senere bysantinske lærde (Fotios. Suda).

64

HETE-ELEMENT

hete-element, hete-legeme, hete-tråd, tråd, bånd el.l. av et materiale med høy elektrisk resistans, oftest en krom-nikkel-legering. Hete-elementet er den aktive del av et elektrisk varmeapparat (ovn, strykejern, kokeplate osv.) der varmen utvikles ved strømgjennomgang. heteflate, den varmeoverførende flaten i varmevekslere, dampkjeler og andre apparater som var­ mer opp gasser eller væsker. Heteflaten bygges normalt opp av rør eller plater. Den effektive he­ teflaten beregnes som regel på den siden hvor varmeovergangen er dårligst. Strømmer det f.eks. vann inne i et rør som utvendig er oppvarmet av varme gasser, vil vanligvis varmeovergangsforholdene være langt gunstigere på vannsiden enn på gasssiden. Rørets utside regnes da som den effektive heteflaten. Dersom varmeovergangsforholdene er omtrent jevngode for rørets inn- og utside (f.eks. ved konveksjonsoverhetere i dampkjeler), regnes som effektiv heteflate middelet av de inn- og ut­ vendige røroverflatene. hetekramper, smertefulle muskelkramper som oppstår etter svetting i sterk varme (fyrbøtere, i tropene, ved gruvearbeid: «miner’s cramps»). He­ tekramper skyldes den sterke utskillelsen av salter, særlig koksalt, NaCl, med svetten, slik at det opp­ står en forskyvning i vevsvæskens normale sam­ mensetning. Forebygges ved ekstra salting av ma­ ten eller ved koksalttabletter. Heterakis, rundormslekt i ordenen spolormer, som opptrer som snyltere hos ville og tamme hønsefugler; hit hører bl.a. rypespolormen, Heterakis magnipapillqta. heterantheri (av hetero- og gr. 'blomst’), fore­ komst av forskjellig utviklede støvbærere hos sam­ me blomst. Jfr. ►heterostyli. hetero- (av gr.), annerledes, avvikende, ulik. Motsatt: homo-. heteroauxin (av hetero-), det opprinnelige nav­ net for plantehormonet indol-3-eddiksyre, som er det naturlig forekommende ►auxin. heterocerk (av hetero- og gr. 'hale'), skjevhalet, usymmetrisk haleform hos fisk, hvor den øverste fliken (hvori kroppsaksen fortsetter) er større enn den nederste. Finnes hos nålevende stør og hai. Var dominerende haletype hos paleozoiske, til dels og­ så mesozoiske, benfisk. heterodoks (av hetero- og gr. 'mening’), som avviker fra den kirkelige lære. Motsatt: ortodoks. heterodoksi, avvikelse fra kirkens lære. heterodynmottager, radiomottager hvor det mottatte signalet blir flyttet i frekvens til et fast frekvensbånd, mellomfrekvensbåndet, hvor det vesentlige av høyfrekvensforsterkningen i mot­ tageren foregår. Se ►radiomottager. heterofili (av hetero- og -fil), følelsesmessig og erotisk tiltrekning mellom personer av motsatt kjønn, dvs. at menn føler tiltrekning mot kvinner og omvendt; motsatt: homofili. Begrepet brukes i blant synonymt med ►heteroseksualitet, som imid­ lertid i snevrere forstand omfatter den seksuelle orientering og seksuelle handlinger rettet mot per­ soner av det annet kjønn. heterofoni (av hetero- og -foni) (mus.), enkel flerstemmighet som f.eks. fremkommer ved at et akkompagnerende instrument spiller samme me­ lodi som solostemmen, men utstyrer den med forsiringer (triller, gjennomgangstoner osv.) slik at det oppstår visse samklanger. heterofori, latent ►skjeling. heterofylli (av hetero- og gr. ‘blad’), forekomst av ulike bladtyper på én og samme plante. Tydelig hos en del vannplanter, hvor undervannsbladene er sterkt oppdelte, mens flytebladene og bladene over vannet har en mer eller mindre hel bladflate.

heterogami (av hetero- og -gam), det forhold at det dannes ulike gameter (kjønnsceller), enten ved differensiering i størrelse (anisogami) eller både i størrelse og struktur (oogami med egg og sædcel­ ler). Kan også betegne at det dannes to slags kjønns­ celler (heterogameter) hos samme individ. heterogen (av hetero- og -gen), forskjelligartet; motsatt: homogen. Innenfor kjemi: heterogent stoff, stoff hvor de fysiske og kjemiske egenskaper er forskjellig ulike steder i stoffet. Se ►homogen (homogent stoff). heterogen katalyse, fellesbetegnelse for katalytis­ ke gass-gass, gass-væske eller væske-væske pro­ sesser som foregår på overflaten av kondenserte materialer. Heterogen katalyse er meget viktig i kje­ misk industri i reaksjoner som er kontrollert av ki­ netikk. F.eks. er bilkatalysatoren en heterogen ka­ talysator. heterogene systemer, fellesbetegnelse for flerfase-systemer. Eksempler: to eller flere faste faser i mekanisk blanding, to eller flere ikke-blandbare væsker, faste partikler i suspensjon, faste partikler (f.eks. røyk) i gass. heterogoni (av hetero- og gr. ‘frembringelse’) (biol.), heterogenese, betegnelse på en veksling mellom en kjønnet og en eller flere partenogenetiske generasjoner. Se^generasjonsveksling. Tidligere betegnet heterogoni en syklisk forplant­ ning der to kjønnede generasjoner følger etter hver­ andre, som f.eks. hos trådormen Rhabdonema, som har en tvekjønnet Rhabdonema-generas]on i lun­ gene hos frosk og padde, og en enkjønnet frittle­ vende Rhabditis-generasjon. heterogyner (av hetero- og gyne), fellesbeteg­ nelse på insekter hvor hannen og hunnen er meget forskjellige. heterokarpi (av hetero- og gr. ‘frukt’), forekomst av to eller flere slags frukter hos en plante, f.eks. ringblomst. heterokladi (av hetero- og gr. ‘gren’), forekomst av ulike slags grener eller skudd hos én og samme plante. heteroklise (av hetero- og gr. ‘bøye’) (språkv.), heteroklitisk bøyning, bøyning av ord med flere stammer, f.eks. god - bedre. heterokont (av hetero- og gr. ‘åre’), flagellat med to ulike flageller, oftest en med to rekker av fine hår, flimmerflageU, og en uten vedheng, glatt flagell. Finnes både blant dyre- og algeflagellater. heteromorf (av hetero- og -morf), annerledes formet, som opptrer i forskjellige former. heteromorfose (av hetero- og -morf) (bot.), et planteorgans forandring på grunn av ytre årsaker. Heteroptera (av hetero- og gr. ‘vinge’), under­ orden i ordenen nebbmunner, se ►teger. heteroseksualitet (av hetero- og lat. sexuqlis, 'kjønnslig'), seksuell tiltrekning og seksuelle hand­ linger rettet mot personer av det annet kjønn; det motsatte av ►homoseksualitet. Se også ►heterofili og ►seksuell atferd. Heterosigma, marin slekt av gulbrune nåleflagellater (Raphidophyceae). Heterosigma akashiwo gjør ved oppblomstring skade i akvakulturanlegg i Japan. Den finnes også i norske farvann. heterosis (av hetero-), innen dyre- og planteavl det fenomen at krysningsproduktene mellom to ra­ ser ofte vil være mer hardføre, kraftigere utviklet og vokse raskere enn foreldrerasene, trolig fordi de er heterozygote for mange arveanlegg. Generelt sett er slike krysninger bedre tilpasset et variabelt miljø. heterospori (av hetero- og spore), forekomst av to slags sporer, storsporer (makrosporer) og småsporer (mikrosporer) hos karsporeplanter. Storsporene spirer til hunnlige forkim og småsporene til hannlige forkim.

Heterostraci eller Pteraspidiformes, rundmunnorden i klassen Pteraspidomorphi. Utfisker som lev­ de i ordovicium, silur og devon. Hodet og fremre del av kroppen var dekket med et benpanser som bestod av et varierende antall benplater. Resten av kroppen og halen var skjellkledd. De varierte i leng­ de fra noen cm til vel 1 m. Noen var frittsvømmende, men de fleste var bunnlevende. Bl.a. kjent med mange arter fra Svalbard. For systematisk plassering, se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. heterostyli (av hetero- og gr. 'griffel'), botanisk betegnelse på at én og samme planteart har to eller tre slags tokjønnede blomster som avviker fra hver­ andre ved griffelens og støvbærernes lengde o.a. De innbyrdes forskjellige blomstene sitter på for­ skjellige planter, men de blomstrer samtidig. Heterostyli finnes bare hos noen få familier, f.eks. hos nøkleblomfamilien og gjøkesyrefamilien. Hos disse har arten to slags blomster, dimorf heterosty­ li. Den ene blomstertypen har lang griffel, men korte støvbærere, den andre kort griffel og lange støvbærere. Hos kattehale er det tre slags blomster, trimorf heterostyli: langgriflede. hvor griffelen rager høyt opp over støvbærerne; disse står igjen i forskjellig nivå, idet den ene halvpart av dem når høyere opp enn den andre. De kortgriflede blomstene har beg­ ge støvbærerkransene høyere enn griffelen, og en­ delig har i den mellomgriflede formen griffelen en lengde som står midt imellom begge støvbærer­ kransene. Darwin, som undersøkte bestøvningsforholdene hos heterostyle blomster, fant at bestøvning (pollinering) fra støvbærere til arr som befinner seg i samme høyde oftest fører til befruktning, mens all annen bestøvning er mer eller mindre virkningsløs. heterosykliske forbindelser (av hetero- og syklisk), ►sykliske forbindelser der minst ett av atomene i ringen er et annet grunnstoff, f.eks. nit­ rogen, oksygen eller svovel. Motsetningen er isosykliske forbindelser, hvor det kun inngår karbonatomer i ringen. heterotrofe organismer (av hetero- og -trof), organismer som trenger organiske næringsstoffer i motsetning til ►autotrofe organismer, som kan utvikle seg normalt med utelukkende uorganisk næring. Alle dyr er heterotrofe, og de fleste bakte­ rier, alle sopp og noen høyere planter er heterotrofe. Grunnlaget for de heterotrofe organismenes næring er de organiske stoffene som er oppbygd ved hjelp av autotrofe organismer. Men selv i en autotrof or­ ganisme, f.eks. en vanlig grønn plante, er det deler som må karakteriseres som heterotrofe. Røttene er for eksempel heterotrofe med hensyn til karbon. Rotcellene mangler klorofyll og kan ikke selv assi­ milere karbondioksid, men må få tilført ferdig opp­ bygde karbohydrater fra de grønne, overjordiske delene av planten. Også et spirende frø lever heterotroft så lenge det må klare seg med opplagsnæ­ ringen. Det finnes forskjellige overgangsformer mellom heterotrofi og autotrofi. Planter som øyentrøst, engkall og marimjelle er hal vparasitter, det vil si de er grønne og kan derfor assimilere karbondioksid, mens røttene tar opp uorganiske næringsstoffer fra rotsystemet av en vertsplante. Rent heterotro­ fe planter mangler klorofyll og har et dårlig utvik­ let rotsystem. De kalles ►snylteplanter (parasitter) eller ►saprofytter ettersom de opptar næringsstoff­ ene fra levende eller døde organismer. heterozygot (av hetero- og gr. 'åk'; i flertall også 'par'), om celle eller organisme når et arveanleggspar i to homologe kromosomer omfatter to ulike utgaver eller varianter (alleler) av et gen. Jfr. ►homozygot. heteslag, plutselig innsettende bevisstløshet, som opptrer under sterk varme. Den skyldes sviktende

65 varmeregulering, og kommer særlig når en økt ind­ re varmeproduksjon ved muskelanstrengelse finner sted i varm og stillestående luft (soldater på ut­ marsj). Tilstanden kan ha dødelig utgang. hetetokter, symptom på overgangsalderen hos kvinnen. Hetetoktene ytrer seg ved anfallsvis opp­ tredende hetebølger som brer seg fra brystet til hals, hode og hender. De ledsages av rødme og etterføl­ ges av svetteutbrudd. Anfallene varer fra 10 se­ kunder til 2 minutter og opptrer fra noen få ganger til 20 ganger i løpet av dagen og natten. Ca. 75 % av alle kvinner får hetetokter. Hos de fleste som blir plaget av hetetokter forkommer anfallene i mer enn ett år, og hos 25 % i mer enn 5 år. Man antar årsaken er at østrogensvikten fører til en forstyrret likevekt i det autonome nervesyste­ met. Organismens forsøk på å gjenopprette den forstyrrede likevekten fører til anfall, sannsynligvis forårsaket av adrenalin og noradrenalin som øker blodtrykket. Tilførsel av østrogen pleier a ha god virkning mot plagene. Het Gooi [-yo:i], landskap i Nederland, provin­ sen Noord-Holland. like østsørøst for Amsterdam. Består av et sandholdig bakkelandskap, delvis dek­ ket av skog, som hever seg 20-35 m over det om­ kringliggende polderland. Het Gooi er et attraktivt boligområde, sterkt integrert i Amsterdam-regionen, og danner en nesten sammenhengende bebyg­ gelse. Flere store byer. bl.a. Hilversum. Naarden, Bussum, Huizen og Laren. Den første forstadsbebyggelsen kom allerede i 1870-årene. Hetland, tidligere kommune i Rogaland, omfat­ tet landet rundt Stavanger samt Riska sogn øst for Gandsfjordens munning. Hetland kommune het trem til 1922, da Randaberg ble utskilt fra kommu­ nen. Stavanger prestegjelds landdistrikt. Ved flere byutvidelser (1867, 1879, 1906, 1923 og 1953) av­ gav kommunen områder til Stavanger. Hetland ble nedlagt 1965 ved at områdene øst for Gandsfjorden ble lagt til Sandnes og den øvrige delen av kom­ munen sammen med Madla kommune ble slatt sammen med Stavanger. Ved nedleggelsen var Het­ land 92 km2. 91 % av folkemengden i kommunen ble overført til Stavanger. Navnet er egentlig gårdsnavn, visstnok prestegår­ den og kirkestedet; første ledd er norrønt hesli, ‘sted med hasselskog'; hassel heter i vestnorske dialek­ ter hatl. Lzrr.Trækav Hetlands historie 1814— 1914 (1914). Hetland, Audun, f. 12. april 1920 i Bergen, norsk tegner. Med frodig lune og treffsikker karakteris­ tikk har han i avis- og boktegninger, bl.a. i Aften­ posten og Bergens Tidende, skildret folkelige ty­ per. Hans muntre harselas over Heimevernet, Vi skal nok hite fra oss, utkom 1961, Grasrota og andre kjendisar (1974) og Kampen for tilværelsen (1982). Bokillustrasjoner til bøker av Jon Leirfall og Herbjørn Sørebø. Jubileumsutstilling i HenieOnstad kunstsenter og Bergen Kunstforening 1990. Representert i Nasjonalgalleriet og Bergen billed­ galleri. Hetlesaken, norsk kriminalsak. I 1906 ble Hen­ rik Andreassen Hetle funnet død ved Hetlestølen i Gaular, Sunnfjord. Naboen Mikal Gjertsen Hetle og dennes to sønner Ole og Matæus ble tiltalt for å ha drept ham. Ved dom av Bergenhus lagsogns lag­ mannsrett 1907 ble Mikal og Ole Hetle kjent skyl­ dige i overlagt drap; Matæus Hetle ble frifunnet. Mikal Hetle ble dømt til fengsel på livstid, mens Ole Hetle fikk 10 års fengsel. Begge ble løslatt på prøve 1914, Mikal Hetle etter delvis benåding. Den avsagte dom ble kritisert, spesielt av prosek­ tor dr.med. Ole Bernerog forfatteren Hans Seland. Tre ganger ble det forsøkt å få saken gjenopptatt, men uten resultat. Den fjerde begjæring ble frem­ satt 1931, året etter at Mikal Hetle døde. Saken ble forelagt Den rettsmedisinske kommisjon. Den kom SNL 3 utg. VII 4

HETTESNOK

Audun Hetland. Tegning med teksten: Det er falt 100 mm nedbør i Bergen siste døgn . . .

til at det «fra rettsmedisinsk synspunkt ikke fore­ ligger tilstrekkelig grunn for den oppfatning at Hen­ rik Hetles død er forårsaket av noen annen person tilføyd ytre vold, men at det heller ikke kan uteluk­ kes at sådan vold kan ha medvirket herved». Be­ gjæringen om gjenopptagelse ble forkastet av Gu­ lating lagmannsrett 1939. Ved kjennelse av et kjæremålsutvalg av den kommissariske Høyesterett 1942 ble saken besluttet gjenopptatt. Ved dom i Gulating lagmannsrett 1943 ble begge de domfelte frifunnet. Mikal Hetles ar­ vinger og Ole Hetle fikk 1944 erstatning av stats­ kassen på henholdsvis ca. 58 000 og 4900 kroner. I 1959 fikk Ole Hetle av Stortinget en billighetser­ statning pa 50 000 kroner av statskassen, dessuten et årlig beløp pa 5000 kroner for resten av leveti­ den. Litt.: J. B. Hjort: Justismord (1952). Hetlevik, tettbebyggelse i Askøy kommune, Hor­ daland, på sørvestsiden av Askøy, nordvest for Ber­ gen, del av den sammenhengende bebyggelsen på søndre del av Askøy. Industri. Navnet. Første ledd i navnet av hesli. ‘sted med hasselskog’; se også ►Hetland. hetman (polsk, fra ty. Hauptmann, russ, getman, ataman), tittel på embetsmenn i det gamle PolenLitauen og hos kosakkene. I Polen fantes en felthetman (hetman polny) og en storhetman (hetman wielki), som fra begynnelsen av 1500-tallet til 1795 var hærens sjef. Hos kosakkene var hetman (ata­ man) tittelen på den fører samtlige kosakker eller Hettemåke ved reiret.

et eldsteråd valgte. Han var utstyrt med uinnskren­ ket makt og spilte en betydelig politisk rolle på 1600-tallet. Under Peter den store ble denne mak­ ten innskrenket betydelig, og etter storrussernes besettelse av Ukraina 1764 ble hetmanstillingen opphevet. hets (fra ty., eg. det siste stadiet av parforcejakten, nar hunden får øye pa viltet og går løs på det), hatkampanje, ondsinnet og usaklig agitasjon rettet mot noe(n). hette (av norrønt ‘hodebekledning, beskyttelse'), hodeplagg, som regel av ulltøy, ofte med skulderslag som dekker hode, hals og skuldre, brukt uten­ dørs av både kvinner og menn. Kjent i folkedraktmaterialet. En ►køyse eller kyse er en kvinnehette sammensydd av to symmetriske halvdeler. En an­ nen type, blant annet kjent fra Tynset og Sør-Trøndelag, har hette laget av ett tøystykke med tilsydd skulderslag. Mannshetten er sammensydd av to symmetriske midtstykker og to symmetriske sidestykker. hettebrodre, betegnelse pa sjørøvere i Østersjø­ en fra ca. 1390. De var tyskere, og arbeidet for kong Albrecht av Mecklenburgs sak i Sverige etter at denne var blitt slått og var tatt til fange ved Falkbping 1389. Sml. ►vitaliebrødrene. Hettebrødrene var ansvarlige for «Kåpplingemordet», blodbad på svensker i Stockholm s.å. hettefly, Cucullia, sommerfuglslekt i familien nattfly (Noctuidae). De seks norske artene kjennes ved at hårene på brystets forkant står rett opp eller noe foroverbøyd og danner en «hette» over hodet. Vingemønsteret er generelt mindre broket enn hos andre nattfly. Larvene lever på ulike kurvplanter, f.eks. burot, malurt, gullris og sveve. To av de nor­ ske artene er vanlige. hettemugg, Spinellus fusiger. karakteristisk muggsopp i orden Mucorales i Zygomycetidae, vokser på ►hettesopp. hettemåke, Larus ridibundus, fugleart i måkefamilien. Den minste av våre vanlige måkearter, vekt ca. 250-300 gram. Voksne fugler (over 1-2 år) har mørkebrunt hode om våren og forsomme­ ren. Hvit underside og grå overside med hvit fremkant på vingene. Røde ben og nebb hele året. Høstog vinterdrakt. samt ungfugler, har hvitt hode med svart flekk bak øyet. Arten har ekspandert voldsomt i det nordvestlige Europa på 1900-tallet. Første hekkeregistrering i Norge (Jæren) i 1867, og arten etablerte seg fast som hekkefugl på Jæren fra ca. 1880. Av hettemåker forekom på Jæren 1919: 70 par, 1953-55: ca. 1300-1700 par, 1975: ca. 9500 par; ved Østensjøvannet i Oslo 1964: 4-5 par, 1972: 1820 par, 197477: ca. 2300 par. Hekkebestanden i Norge har økt videre fra 1970-årene og teller nå 20 000-30 000 par Arten har spredt seg i de siste tiår og er nå ut­ bredt over det meste av landet til Øst-Finnmark. Hettemåken er mest knyttet til ferskvann, gjerne med siv og gruntvannsområder, samt små øyer langs kysten. Påtreffes ofte på dyrket mark og i byparker på jakt etter føde. Hekker vanligvis i kolonier. Rei­ ret består av plantedeler og plasseres på bakken el­ ler i sivvegetasjon. De 2-3 eggene er olivenbrune med mørke flekker og ruges i 23-25 dager. Trekk­ fugl, men mange overvintrer langs Vestlandet og den sørlige delen av Østlandet. Det skrattende skri­ ket har gitt opphav til navnet lattermåke. Dialektnavn i Vest-Agder er hollandsk måge. Se for øvrig ►kanadahettemåke. hettesnok, Macroprotodon cucullqtus, krypdyrart i familien snoker. Hører til de opistoglyphe sno­ kene, som har gifttenner bakerst i kjeven og er ufar­ lig for mennesker. Den er liten og tynn, høyst 65 cm lang, gulbrun med korte, mørke bånd eller flek­ ker, og med en bred, svart flekk på hodet. Den le­ ver i varmt og tørt lende, holder seg mest i ro om

66

HETTESOPP dagen, men drar om natten omkring og jakter på firfisler og mindre pattedyr. Ltbredt i Sor-Spania. Balearene og i Nord-Afrika østover til Israel. hettesopp, Mycena. skivesoppslekt med minst 80 arter i Norge, ingen har matverdi. Oftest små og tynnkjøttede sopp med slank, ofte glatt stilk. Ski­ ver hvite, sporepulver hvitt. Ofte knyttet til stub­ ber. pinner, døde blad eller nåler. Hefting, Magnus Gabriel. 1811-92. norsk jurist og fiskeriadministrator. Som inspektør for ferskvannsfiskeriene 1855-74 utførte Hetting. sammen med H. H. Rasch. et banebrytende arbeid for kuns­ tig fiskeoppdrett og rasjonell fiskepleie i våre fersk­ vann. hettitter, hetitter. hittitter. folk ax indoeuropeisk opprinnelse som trengte inn i Lilleasia (Anatolia) før og rundt år 2000 f.Kr. De grunnla et rike som i løpet av de neste hundreårene utviklet seg til et av de mektigste oldtidsimperiene i den gamle Fororient. den «fjerde stormakt» ved siden av Egypt. Babylonia og Assyria. BAKGRUNN

Lilleasia har en meget gammel kultur, men vi vet lite om perioden før 2000 f.Kr. De hattier (og protohattier) som da holdt til i Anatolia. har muligens vært der gjennom meget lang tid. Fra disse stam­ mer betegnelsen «Hatti» (hettittiskÅTizim) som navn på landområdet rundt byen Hattusa på det anatoliske platået i det sentrale Tyrkia. Vårt «hettitter» stam­ mer fra Bibelens Het (hebr. khet), den eponyme stamfaren til hettittene ifølge 1 Mos 10:15. Til rundt 1900 f.Kr. holdt en assy risk handelskoloni (karum) til her. Innvandrede indoeuropeere (hettitter. luviere og palaier) underla seg etter 1800 f.Kr. det anatoliske platået uten å fortrenge de tidligere innvå­ nerne. Etter hvert utviklet hettittene et imperium som på høyden av sin makt, i siste halvdel av 2. årtusen f.Kr., skulle omfatte hele det anatoliske plataet, slettelandet Kilikia med kystområdene og de viktigste nordsyriske byene. Hvor de nøyaktige «grensene» for det hettittiske imperiet gikk, er svært usikkert. Kilder og utgravninger. Studiet av de gamle hettittenes historie og kultui (hettittologien) bygger særlig på de omfattende tekstfunnene fra Hattirikets hovedstad Hattusa. det moderne Bogazkale. ca. 140 km øst for Ankara. Franskmannen C.Texier oppdaget i 1834 ruinfeltene ved Bogazkale samt klippehelligdommen Yazilikaya like i nærheten. De første utgrax ningene ble gjort i 1893. og noen fa tekstfragmenter kom for dagen. I 1906 startet tyske arkeologer, under ledelse av H. Winckler, utgrav­ ninger på stedet. Disse har, med visse avbrudd, på­ gått til i dag og har avdekket omfattende bygnings­ masser og en imponerende mengde tekster til be­ lysning av hettittenes språk, historie og kultur. Teks­ tene stammer stort sett fra det hettittiske imperiets tid (etter midten av 2. årtusen f.Kr.). men mange er kopier av eldre tekster, noen helt fra Hattusili Is tid. En katalog fra 1971 anslår antallet til ca. 25 000 kileskrifttavler. mens et langt større antall ventet på å bli offentliggjort. Også senere er det dukket opp stadig nye tekster, noen av dem viktige. I til­ legg til Bogazkale er det også foretatt utgravninger Bere andre sentrale steder, bl.a. av amerikanske og tyrkiske ekspedisjoner. Nevnes kan tyrkernes ut­ gravninger ved Alaca Huyiik under ledelse av H. Kosay. ved Kiiltepe og Karahiiyiik (Elbistan) un­ der T. Ozgii^ og ved Karahiiyiik (Konya) under S. Alp. De spredte tekstfunnene fra disse og andre utgravningssteder (f.eks. Ras Sjamra/Ugarit, Meskene/Emar, begge i Syria) er imidlertid svært beskjed­ ne sammenlignet med de rike funnene fra Bogazkale. Den store mengden tekster som ble funnet i Bogazkale. særlig under utgravningene 1906-12. førte til at Bedfich Hrozny i 1915 kunne erklære at skriften nå var dechiffrert, og at språket var indo-

*6/

Yaz.hkaya; CAiaca Hattusa (Bogazkale)

Troja

c Kahesj (KOItepe cTabal

•

O L FA

c Mihd (Malatya

Nmrve Karatepe :

' Samal cKarkemisj Tarsos. (Zincirli) Mersin -' hurr; Alalakh1’ -Aleppo

Ugaritc Enkomi.

Arados3

Kypros

Kreta

^Hama C-Kadesj

Babylon

Byblos -

Hettitter. Den morke grønne fargen markerer hettittenes kjerneområde. Den lysere grønnfargen markerer rikets storste utstrekning eller snarere hettittenes interessesfære ca. 1300f.Kr. Området var ikke på noe tidspunkt en samlet enhet. europeisk. Han utgav også det første forsøk på en hettittisk grammatikk. Allerede i 1902 hadde imid­ lertid nordmannen J. A. Knudtzon. uten å bli trodd, hevdet at de såkalte Arzawabrevene fra Tell elAmama. som senere viste seg å være hettittiske, benyttet et indoeuropeisk språk. Takket være pio­ nerinnsatsen til forskere som B. Hrozny, E. Forrer. F. Sommer. J. Friedrich. A. Goetze. H. T. Bossert. E. Sturtevant. H. G. Giiterbock. H. Ehelof og andre er de fleste tekstene i dag godt forstått. Vi har et tilfredsstillende kjennskap til grammatikk og språk, selv om mange problemer, særlig ax leksikografisk og fonologisk art. gjenstår. Andre usikkerheter gjel­ der den historiske kronologien, samt vansker når det gjelder å koble de ulike arkeologiske utgravningsstedene til geografiske navn omtalt i de histo­ riske kildene. Kunnskapene om hettittene og deres kultur øker stadig. STAT OG SAMFUNN

Sosio-økonomiske forhold. Grunnlaget for Hattirikets økonomi var. som for alle pre-industrielle agrarsamfunn. jordbruk og dyrehold. Som ellers i den gamle For-orienten var jorden noenlunde likt fordelt mellom kongehuset (den største landeier), templene og de store landeierne. De viktigste pro­ duktene var bygg, hvete (til brødbaking og ølbryg­ ging). vindruer, frukt og bihold. Storfe og hester var høyt verdsatt, men sauehold, geitehold og grisehold langt mer utbredt. Som en følge av klimaet på den anatoliske høysletta (tørt sommervær, rike­ lig regnfall om våren og snø om vinteren) ble dyre­ ne brakt opp i høylandet for beite om sommeren og ned i dalførene om vinteren. Lilleasia var mer skog­ kledd enn i dag. Retten til beitemarker hadde stor økonomisk betydning. Gjeterhunder var høyt verd­ satt. Kildene nevner også vakt- og jakthunder. Hatti-riket hadde rike mineralforekomster: bly. kopper, sølv (sammen med korn datidens penge­ enhet). Metallindustrien var velutviklet, og de mest brukte metaller var kopper og bronse, men også, langt mindre utbredt, jern. Den tidligere vanlige oppfatningen at hettittene var de første som utvik­ let en betydelig jernindustri, bl.a. ved å smelte stø­ pejern ved hjelp av blåsebelger og å fremstille vå­ pen og redskaper av jern, er feilaktig. Jern ble kun brukt til utsmykning. Også tekstilindustrien var omfattende og lå på høyt nivå. En meget viktig del av økonomien skyldtes han­ del (byttehandel, krigsbytte og «ensidig import», dvs. skattlegging av erobrede områder). Organise­ ringen av varehandelen var omfattende, og i de fleste

store byer fantes store lagerhus. De funksjonærene som var knyttet til varehusene, hørte til hettittersamfunnets mest innflytelsesrike tjenestemenn. Foruten å kontrollere varehandelen, hadde disse også ox eroppsx net med innkrevingen av skatter og avgifter. Tekstene viser at hettittene hadde en om­ fattende handel med Babylonia. Egypt. Lxkia. Kyp­ ros, Ahhiyaxva (Mxkene?) og Nord-Syria. Samfunnet var organisert i en rekke forholdsvis store byer, samt et utall av små byer og landsbyer. Hettittersamfunnet varet typisk føydalsamfunn der stormennene eide jorden. Overklassens kxinner hadde stor makt og innflytelse. Om den jex ne mann finnes få informasjoner utover det en indirekte får vite av lovgivningen. Bønder og håndxerkere måt­ te yte pliktarbeid. Bøndenes len gikk i arx. men måtte godkjennes av føydalherren. Håndverkerne kunne selge sine praksiser. Pga. systemet med leilendingarbeid ble leiearbeidere brukt i mindre grad. Disse fantes i første rekke i hæren og i det sesongbetonte jordbruket, særlig knyttet til innhøstingen. Det fantes også slaxer i et visst omfang. Kongen var den absolutt mest sentrale personen i hettitterriket. Han varden største føydalherren, ei­ de lagerhus, palasser og jordbrukseiendommer over hele riket og drev imperiet mer eller mindre som sin egen forretning. Kongen omgax seg med de x iktigste embetsmennene, som oftest hans egne slekt­ ninger. De største byene og provinsene ble gitt til medlemmer av kongefamilien. Når fremmede va­ saller fikk beholde makten, bie de knyttet til kon­ gens familie gjennom giftermål. Kongen foretok regelmessige reiser gjennom riket og deltok på de store religiøse festene som kunne vare i mange da­ ger. Kongen var øversteprest for alle guder og ble salvet som prest ved tronstigningen. Etter sin død ble han guddommeliggjort. Ved sin side hadde kon­ gen en kx innelig prest med stor makt og innflytel­ se; hun var ofte, men ikke alltid, hans hustru. Dron­ ningen synes å ha hatt stor makt og utførte en lang rekke offisielle plikter. Kongen x ar også øverstkom­ manderende for de militære styrkene og deltok som regel selv i slagene. Han var rikets øverste dom­ mer. Pga. kongens store betydning ble det lagt mye vekt på tronfølgespørsmål. Militærvesenet var viktig for Hatti-rikets ekspan­ sjon og for å holde imperiet sammen. I tillegg skaf­ fet det betydelige inntekter. Hæren, som var ståen­ de med vervede soldater, var velorganisert og ef­ fektiv. Når en større hærferd ble planlagt, ble hæ­ ren supplert med tropper fra de områdene som het-

HETTITTER

67

defremstillinger. Typisk for den hettittiske monu­ mentalkunsten er figurer hugd i relieff på stein. Palass- og tempelarkitekturen var storstilt. I Hattusa er det funnet massive bygningskomplekser rundt en sentral gårdsplass. Et praktfullt tempelanlegg ble hugd ut i klippene ved Yazilikaya, nær hovedsta­ den. Her finnes de best bevarte skulpturarbeider i karakteristisk hettittisk stil. RELIGION

Til venstre: Hettittisk kriger på et relieff fra Karkemisj. Ill x 67 em. Det arkeologiske museum. An­ kara. - Til høyre: Gudepar med esel fra Kanesj (1700-talletf.Kr.). Leire, 6 x 5,5 cm.

tittene kontrollerte. Bare i krisetider ble deler av sivilbefolkningen innkalt. Så snart krisen var over, ble de dimittert. Det er vanlig å anta at bruken av stridsvogner oppstod i Lilleasia rundt ar 1600 f.Kr. Kongene i Hatti benyttet stridsvogner, og dette fikk etter hvert stor strategisk betydning. Stridsvognføreme tilhørte samfunnets elite. De kjempet med lan­ se, men buen var viktigst. Store slag var uvanlige i sen bronsealderen. Et unn­ tak finner vi bl.a. i slaget ved Kadesj i 1285 f.Kr., der den egyptiske farao Ramses 2 møtte hettitterkongen Muwatallis 2. Utfallet av slaget er noe uklart, men det endte ihvertfall med at egypterne trakk seg tilbake. Det ble kjempet med infanteri og kavalleri. Ifølge kildene mønstret hettitterkongen 3500 stridsvogner og 17 000 (eller 37 000) fotsol­ dater, en betydelig størrelse på en hær dengang. Lovgivning. En rekke lover (rundt 200) er overle­ vert. Lovene viser innflytelse fra mesopotamiske lover, men med en stor grad av selvstendig tilpas­ ning. Selv om de foreligger i én samling, stammer lovene åpenbart fra ulike tider og viser en utvikling fra et strengere mot et mildere straffesystem. Ty­ pisk for hettittisk lovgivning er fraværet avjus talionis, gjengjeldelsesprinsippet («øye for øye, tann for tann»), I stedet legges vekt på å gjøre skaden god (restitusjon). En rekke lover regulerer jordbruket. Bestialitet og voldtekt ble ansett som de alvorligste forbrytelser, for slaver ulydighet og trolldom. KULTUR

Hettittene overtok mange trekk fra mesopotamisk og hurrisk kultur, men oppviser også tydelige sær­ trekk. Mest selvstendige var disse «For-orientens romere» i forhold til statskunst, historiografi og jus. De rike funnene, i første rekke fra palass- og tempelarkivene i Bogazkale, er av mange slag: histo­ riske tekster, kongeinnskrifter, avtaleinngåelser (dis­ se siste har særlig vakt oppmerksomhet pga. sin lik­ het med de gammeltestamentlige pakttekstene), lo­ ver og andre juridiske tekster, brev (særlig diplo­ matisk korrespondanse), segl (både «stempler» og avtrykk), mytologiske tekster, ritualer, kultiske tekster, hymner og bønner, omentekster, økonomis­ ke tekster. Ettersom det ikke er kommet for dagen retts- eller forretningsarkiver, er vårt kjennskap til hettittenes styresett, administrasjon, dagligliv og sosiale forhold mangelfullt. Andre forhold er deri­ mot godt belyst.

Språk. Selv om det er vanlig å finne kulturer i den gamle For-orienten som benytter flere språk, er språkrikdommen i hettitterriket likevel enestående. Det er funnet tekster på åtte ulike språk. De innvandrede «hettitter» overtok den mesopotamiske kileskriften, og det er funnet tekster på sumerisk og akkadisk. Hettittisk kalles det indoeuropeiske språ­ ket som kongene i Hatti-riket i det østlige Lilleasia benyttet i sine historiske og statsrettslige, samt i en rekke andre offentlige dokumenter i perioden 16001200 f.Kr. Det ble skrevet med kileskrift på leirtavler. Selv kalte hettittene dette kileskrifthettittiske språket nesittisk (nesili, nasili), etter byen Nesa (dagens Kiiltepe). Hettittisk er det tidligst belagte indoeuropeiske språket. Det er mulig å skille mel­ lom ulike stadier i språkets historie: gammelhettittisk 1600-1500-tallet f.Kr., mellomhettittisk 1400tallet f.Kr., nyhettittisk 1300-1200-tallet f.Kr. Den hettittiske kileskriften er en avlegger av den akkadiske og skiller mellom tre ulike skrifttegn: fone­ tiske tegn, ideogrammer og determinativer. De indoeuropeiske språkene► luvisk og palaisk er begge beslektet med hettittisk og ble benyttet hen­ holdsvis i de sørlige og nordlige delene av hettit­ terriket. En tidligere antatt variant av hettittisk, kalt hieroglyf-hettittisk eller bi 1 ledhettitti sk, ble benyt­ tet i Syria og den sørøstlige delen av Lilleasia ved begynnelsen av 1000-taliet f.Kr. Ettersom dette språket nærmest utgjør en dialekt av luvisk, kunne det med fordel vært kalt hieroglyf-luvisk. Det mye yngre ► Iykisk, som stammer fra 400-200 f.Kr., står også svært nær luvisk. Kileskrifthettittisk, luvisk, palaisk, hieroglyf-hettittisk og lykisk regnes alle til den ►anatoliske grenen innen den indoeuropeiske språkfamilien. I hettitterriket ble også brukt de ikke-indoeuropeiske språkene ►hurrisk (fra en kultur som øvde en betydelig innflytelse, ikke minst religiøs, på het­ tittene) og proto-hattisk, som var det språket som den opprinnelige befolkningen i Hatti benyttet. Pro­ to-hattisk var utdødd i hettittisk tid, og ble bare be­ nyttet som kultspråk. Kunst og arkitektur. Kunst og arkitektur var først og fremst knyttet til religionen, og synes ikke å ha hatt noen profan eller selvstendig estetisk funksjon (enkelte jaktscener forekommer). Konger og dron­ ninger er avbildet mens de utfører prestelige tje­ nester. Motivene i kunsten er derfor begrenset og innskrenker seg stor sett til kultiske scener og gu-

En rekke kileskrift-hettittiske tekster fra 2. årtusen f.Kr. omhandler religiøse forhold; fra 1. årtusen er det bevart kultiske kalendere, ulike ritualer, bøn­ ner, besvergelser og gudelister på h ierogly ff-hetti ttisk. I tillegg kommer arkeologisk materiale (bygninger og ikonografiske fremstillinger). Pga. kil­ denes beskaffenhet er det ikke mulig å få full klar­ het i den religionshistoriske utviklingen. Kildene forteller lite om lokale kulter utenfor statskulten i Hattusa eller om den religiøse praksis blant almennheten. Antallet guder er stort og uoversiktlig. Ikke uten grunn omtales det hettittiske panteon som «de tusen guder i Hatti-land». I stor grad synes hettitterriket å ha overtatt religi­ onen fra de lilleasiatiske folkeslagene de underla seg (og i noen grad fra Mesopotamia), noe som før­ te til et utpreget synkretistisk og tolerant religiøst system. Hvilke guder som opprinnelig er hettittis­ ke, er vanskelig å bedømme. Kulten. Religionen og dens presteskap, med kon­ gen i spissen, ble oppfattet som viktig for at sam­ funnet kunne fungere tilfredstillende. Ulike «ren» og «uren»-forestillinger spiller en stor rolle. Fester (særlig om våren og høsten) og ofringer av forskjel­ lig slag var viktige. De overleverte bønnene viser en rasjonalistisk/pragmatisk, nærmest juridisk, kontraktbundet forhold mellom gud og menneske, og det er ikke overlevert rene (spontane) lovprisnin­ ger. Her skiller hettittene seg fra de andre folkesla­ gene i den gamle For-orienten, og deres teologi minner svært om det vi senere finner i romersk re­ ligion. Hettittene trodde på livet etter døden. Livet i det hinsidige kunne være trøstesløst og var avhengig av hvordan en hadde hatt det mens en levde, men også av sønners og etterkommeres status. En kun­ ne kommunisere med de døde, og disse var avhen­ gig av matforsyninger fra gjenlevende slektninger. Bare kongene steg opp til gudene. Gudene. 1 spissen for panteon står Stormguden i Hatti og, ved hans side, Solgudinnen av Arinna. Begge viser sterk påvirkning fra hurrisk mytologi. Umiddelbart etter disse i rang kommer de protohattiske gudene (de opprinnelige lokalgudene). Fremst blant disse er krigsguden Zababa, måneguden Kasjku og solguden Esjtan. Hovedguden blant de palaiske guder er Zaparwa. Blant de luviske gu­ dene finner vi stormguden Datta, måneguden Erma og solguden Tiwaz. De viktigste hurriske gudene ergudefaren Kumarbi (opprinnelig en vegetasjonsgud) og søskenparet Sjausjga (identifisert med Isjtar) og stormguden Tesjub. Blant de mange meso­ potamiske gudene i det hettittiske panteon finner vi An, Enlil og Enki. I tillegg finnes en lang rekke guder som ikke med bestemthet lar seg identifise­ re. Mytene stammer også fra en rekke andre kulturer. Den hattiske myten om guden Telepinu er overle­ vert som en del av et rituale som har til hensikt å formilde gudenes vrede under en nasjonal krise. Den foreligger i flere varianter. Når Telepinu forsvin­ ner, får dette fatale konsekvenser for landet: ildste­ dene slukner, avlingene på åker og eng uteblir, og fruktbarheten blant folk og fe opphører. Når Tele­ pinu til slutt vender tilbake, gjenopprettes orden og fruktbarhet. Hattisk er også myten om det drake lignende sjømonsteret Illuyanka (opprinnelig frem­ ført som innledning til den hattiske nyårsfesten). De hurriske mytene om Kumarbi er overlevert på hettittisk i ulike gjendiktninger, til dels i bruddstyk-

68

HETVIN ker. Til de best kjente hører myten om kongedøm­ met i himmelen. Her beskrives de tørste gudegenerasjoners maktkamp i himmelen. Kampen ender med at Stormguden beseirer Kumarbi og blir gude­ nes herre. Den lengste og best bevarte av de hurriske mytene er fortellingen om Ullikummi. Denne utgjør muligens fortsettelsen på kongedømmet i himmelen og beretter om Kumarbis forsøk på å til­ rane seg makten fra Stormguden ved hjelp av mon­ steret Ullikummi. En annen hurrisk myte handler om den barnløse Appu som føder sønnene Ond og God. Hettittene har også kjent myter fra Ugarit og ►Gilgamesj-tradisjonene fra Mesopotamia. HISTORIE

Det eldste dynasti (ca. 1650-ca. 1500f.Kr.). Etter at småkongene i Kussara. Pithana og sønnen Anitta, rundt midten av 1700-tallet hadde erobret Nesa (Kanesj/Kiiltepe) og etter hvert skaffet seg herre­ dømme over en rekke av de anatoliske bystatene, klarte de tre første hettittiske kongene. Labarna av Kussara. Hattusili I (ca. 1650-ca. 1620) og Mursili 1 (ca. 1620-ca. 1590). på forbausende kort tid å etablere et mektig dynasti i Lilleasia. Hattusili I bygde ut Hattusa som rikets hovedstad, og etter hvert ble også de nordlige delene av dagens Syria inkorporert i riket. Mursili 1 erobret Aleppo, den mektigste bystaten i Syria, og sendte militærekspe­ disjoner østover gjennom det nordlige Mesopota­ mia og inn i Babylonia (som i denne perioden opp­ levde nedgangstider). Hovedhensikten med erobringsferden var å kontrollere hurriene (hurrittene), som under Mitanni-slekten var i ferd med å vokse til en stormakt. Samtidig som hettittene i stor grad var kulturelt mottagelige for hurrisk påvirkning, var de, naturlig nok, mindre villige til å akseptere hurriske militære inntrengninger på eget område. Den hettittiske staten, som under Mursili I hadde eks­ pandert betydelig, gikk imidlertid raskt tilbake et­ ter hans død. Dette skyldtes både interne stridighe­ ter. hurrisk press østfra og endrede internasjonale forhold. Andre konger i det eldste dynasti var Hantili I (ca. 1590-ca. 1560). Zidanta I (ca. 1560-ca. 1550). Ammuna(ca. 1550-ca. 1530), Huzziya 1 (ca. 1530-ca. 1525). Selv om navnene på kongene er kjent, er datoene for deres regjeringstid svært usik­ re, og vi vet så å si ingenting om dem. Hele perio­ den etter Mursili 1, fra ca. 1590 til rundt 1500, er nærmest ukjent m.h.t. detaljer. En viktig konge var Telepinu som hersket ca. 1525-ca. 1500, og som fikk laget en rekke lover som bl.a. sikret arvefølgen. Dermed maktet han å stabilisere hettitterriket på ny. Heller ikke om denne kongen vet vi noe sær­ lig. Det midtre dynasti (ca. 1500—ca. 1430 f.Kr). Iden konvensjonelle inndelingen av hettittenes historie har det vært vanlig å regne med et «midtre dynas­ ti». En vet imidlertid svært lite om denne perioden, og flere har hevdet at manglende kunnskaper om periodens enhetlighet. eller om hvorvidt det var brudd eller kontinuitet i kultur og styringsformer i forhold til periodene før og etter, gjør det mer be­ rettiget å snakke om en overgangstid. Vi kjenner en rekke kongenavn: Tahurwaili, Alluwamna, Hantili 2, Zidanta 2. Huzziya 2, Muwatalli 1. men vet prak­ tisk talt ingenting om kongene selv. Flere av nav­ nene er dukket opp i kildene ganske nylig. Før yt­ terligere tekster som kan kaste lys over perioden er publisert, må den betraktes som en mørketid i het­ tittenes historie. Den nve dynasti. Det hettittiske imperium (ca. 1430-ca. 1200 f.Kr). MedTudhaliya 1 (ca. 1430ca. 1410) grunnlegges på 1400-tallet et nytt dynas­ ti. og under denne kongen og hans nærmeste etter­ følgere ekspanderer hettittene og skaffer seg kon­ troll over Kizzuwadna (Kilikia) i den vestlige de­ len av det hurriske Mitanni-riket og det nordlige Syria (med Aleppo). Andre konger i denne perio­ den er Hattusili 2 (ca. 1410-ca. 1400). Tudhaliya 2 (ca. 1400—ca. 1390), Arnuwanda 1 (ca. 1390—ca.

1380), Tudhaliya 3 (ca. 1380-ca. 1370). Enkelte detaljer er kjent for noen av disse, bl.a. avtaler de gjorde med fremmede konger. Igjen ble makten midlertidig. Hurriene i Mitanni gikk i allianse med egypterne og presset mot grensene til hettitterriket som var nær ved å gå under. Med Suppiluliuma I (ca. 1370-ca. 1330), «samti­ dens største militære geni», endret imidlertid for­ holdene seg. Nå innledes det hettittiske imperiums virkelige storhetstid som skulle vare noe over hund­ re år. Kizzuwadna ble heit inkorporert, og det hur­ riske Mitanniriket ble kraftig redusert. Nord-Syria ble underlagt helt til Damaskus. Dermed startet ri­ valiseringen om hegemoniet i Midtøsten mellom de to stormaktene Egypt og hettitterriket. Egypt ble svekket som en følge av indre stridigheter og med Suppiluliumas sønn Mursili 2 (ca. 1330-ca. 1295), som etterfulgte sin bror Arnuwanda 2 (som døde etter bare ett år på tronen), ble makten konsolidert gjennom en rekke felttog mot Egypt og mot det inn­ trengende Gasga-folket (nevnes i kildene, ellers ukjent) som truet Hattusa fra nordøst. Mursili un­ derla seg også Arzawa ved kysten av Egeerhavet. I et stort slag 1285 (?) ved Kadesj (Tell Nebi Mend), ved elven Orontes i Syria, beseiret Mursili 2s sønn Muwatalli 2 (ca. 1295-ca. 1282) tilsynelatende den egyptiske farao Ramses 2. Den samme Muwatalli måtte imidlertid Flytte hovedstaden fra Hattusa til Tarhuntassa i lavlandet (muligens fordi presset fra Gasga-folket ble for sterkt). Hattusa ble ødelagt, og mange av de hettittisk-dominerte nordlige om­ rådene gikk tapt. Mursili 3, bror av Muwatalli (ca. 1282-ca. 1275) ble avsatt av sin onkel Hattusili, som hadde gjenvunnet hovedstaden Hattusa og der­ etter blitt konge (Hattusili 3, ca. 1275-ca. 1245). Samtidig ble de syriske besittelsene truet av egypternes militære operasjoner i området. Tudhaliya 4 (ca. 1245-ca. 1215) gjenoppbygde Hattusa som hovedstad, og erobret Kypros. Likevel gikk riket tilbake i hans regjeringstid. Etter Arnuwanda 3 (ca. 1215-ca. 1210) kom Suppiluliuma 2 på tronen i ca. 1210. Hvor lenge denne siste av de hettittiske kon­ gene regjerte, vet vi ikke. Arkivene forteller ingen­ ting om de to siste hettitterkongene eller om hva som skjedde da katastrofen til slutt rammet. Bare arkeologien kan fortelle om en by som ble fullsten­ dig ødelagt av brann. Utgravninger har vist at nes­ ten alle de store byene i hettittenes imperium ble ødelagt av brann i den samme perioden. Hettittene dominerte Anatolia i nesten 400 år og skapte en til da usett politisk orden Og blomstrende økonomi over hele området. Deres makt ble imidlertid snart bor­ te. De nyhettittiske statene. Hettitterstatens fall må sees i en større sammenheng og utgjør en del av de omfattende etniske, demografiske, sosiale, politis­ ke og økonomiske omveltningene som fant sted i hele middelhavsområdet fra slutten av 1200-tallet og som resulterte i et sammenbrudd i senbronsealderens bystatskultur. Arkeologisk og historisk er overgangen fra senbronse- til jernalder en «mørke­ tid» med mange uløste problemer. Karakteristisk for perioden er innvandring, bl.a. av de såkalte «Sjø­ folkene», og indre forflytning av store folkegrup­ per. Ulike befolkningselementer overrant Anatolia, Syria og Palestina - mens Egypt unnslapp. De fles­ te større bystater gikk under (bl.a. Ugarit), og en rekke nye småstater ble dannet (bl.a. Israel). Til det anatoliske platået innvandret frygerne, og disse kan ha vært ansvarlig for Hatti-rikets fall. Smastatskulturen. med politisk selvstendige og økonomisk innbyrdes avhengige politiske enheter, preget hele perioden ca. 1100—ca. 900. Arven fra hettitterriket levde videre i en rekke såkalte nyhettittiske (også kalt sen-hettittiske og syrisk-hettittiske) småstater. Flere av dem er gravd ut (bl.a. Karkemisj på grensen mellom dagens Tyrkia og Syria og SanTal, dagens Zincirli i det sørlige Tyrkia) og har gitt oss et relativt godt kjennskap til kultur og

styringsformer. Lokale tekstfunn er imidlertid ube­ tydelige, og en er henvist til omtale i andre kilder. Etter hvert gikk småstatene opp i andre politiske systemer. F.eks. ble de uavhengige nyhettittiske sta­ tene i Kilikia annektert av Assyrerriket på 600-tallet. Hettittene og Bibelen. Hettittene omtales en rek­ ke ganger i Det gamle testamente. Ifølge Noas æt­ teliste i I Mos 10:15 er også hettittene etterkom­ mere etter Adam. Ifølge 1 Mos 15:20, 2 Mos 3:8. 2 Mos 13:5 m.fl. utgjorde hettittene et befolkningselement i Kanaan før israelittenes innvandring. 1 1 Kong 10:29 omtales hettittiske konger. Hettitter tjente i Davids hær (1 Sam 26:6, 2 Sam 23:39). Sa­ lomo hadde hettittiske hustruer (1 Kong 11:1). Et­ tersom hettitterrikets innflytelse i bibelsk tid ikke strakte seg sør for Damaskus, må de bibelske be­ leggene dels dreie seg om gammelt tradisjonsgods og dels om kontakter mellom Palestina og de ny­ hettittiske statene. Litt.: A. Kuhrt: The Ancient Near East ca. 3000330 BC (1-2, 1995); O. R. Gurney: The Hittites (1969); F. Cornelius: Geschichte der Hethiter. Mit besonderer Beriicksichtigung der geographischen Verhåltnisse und der Rechtsgeschichte (1976/1992); J. G. MacQueen: The Hittites and Their Contemporaries in Asia Minor (1986); K. Bittel: Die He­ thiter. Die Kunst Anatoliens vom Ende des 3. bis zum Anfang des 1. Jahrtausends vor Christus (1976); O. R. Gurney: Some Aspects of Hittite Re­ ligion (1977); H. H. Hoffner og G. M. Beckman: Hittite Myths (1990); V. Haas: Geschichte der hethitischen Religion (1994). HMB hetvin, eldre betegnelse på ►sterkvin. Hetzer (Haetzer), Ludwig, ca. 1500-1529, sveit­ sisk katolsk prest. Sluttet seg tidlig til H. Zwingli, men ble forvist fra Ziirich i 1525 pga. sitt syn på dåpen. Han stod anabaptistene nær og utviklet etter hvert ekstremt spiritualiserende synspunkter. Han benektet Kristi guddommelighet og treenighetslæren. Henrettet pga. bigami. hetærer (av gr. sing. ‘kamerat, felle’). 1. I den makedonske hær i oldtiden en slags liv­ vakt for herskeren, en adelig rytterstyrke på ca. 3000 mann. 2. I fem. (sing. hetqira) med betydningen «ven­ ninner» ble hetærer betegnelse på kvinner som stod utenfor de strenge familiestrukturene i de greske bystater, som selskapsdamer av svært forskjellig karakter og sosial status. Mange fungerte som rent anonyme gledespiker, enkelte gjorde seg gjeldende som selvstendige intellektuelle med litterær og musisk dannelse i et samfunn der kvinnen ellers var underlagt mannen og isolert i hjemmet. Hetærer var ofte innflyttere. De måtte betale en egen skatt, be­ regnet etter deres månedlige inntekt. De var blant de ytterst få kvinner i det antikke Hellas som selv kontrollerte sin økonomi. Kjente hetærer er Perik­ les' Aspasia, Fryne som billedhuggeren Praxiteles brukte til modell, og Ptolemaios’ Thais. Mange sce­ ner i billedkunsten skildrer hetærenes liv. hetæri (av gr. ‘brorskap, samfunn’), i det gamle Hellas mannsforbund innen borgerskapet, ofte med politisk formål, iblant hemmelige. På 1800-tallet betegnelse på forskjellige hemmelige forbund som arbeidet for grekernes frigjøring fra Tyrkia. Heuch |hø:k], norsk slekt. Stamfaren Peder Ol­ sen og sønnen Anders Pedersen (død 1747) var kjøp­ menn i Skien. Sistnevntes sønn Halvor Andersen Heuch (1722-85) var prokurator i Kragerø, hvor sønnen Peter Andreas Heuch (1756—1825) ble skips­ reder og en av Sør-Norges rikeste menn; han gav det neststørste bidrag til opprettelsen av det første norske universitet (1811). Han var tar til grosserer i Kragerø Johan Christian Heuch (1794-1843), som igjen var far til fogd Fredrik Høegh Guldberg Heuch (1827-1900) og biskop Johan Christian

HEVELIUS

69

Johan Christian Heuch Heuch( 1838-1904). Biskopen var far til billedhug­ geren Jacob Aall Bonnevie Heuch (1862-1913) og farfars far til keramikeren Hanne Heuch (f. 1954). -Litt.:C. Hopstock: Stabbestad. Kragerøslekten H.s lystgård (1967). Heuch |hø:k|. Hanne, f. I. juni 1954 i Oslo, norsk keramiker; utdannet ved Statens høgskole for kunst­ håndverk og design i Bergen (SHKD) og ved Sta­ tens håndverks- og kunstindustriskole. Hun mar­ kerte seg tidlig som en av Norges fremste kerami­ kere. Hennes arbeider er enkle og rå. men også føl­ somme og monumentale. Formene er ofte hentet fra den norske tradisjonen, men de er gitt et heit personlig preg. Grunnleggende er hennes dype in­ teresse for leiren som materiale. Heuch har ved Be­ re anledninger arbeidet med uvante materialkombinasjoner som leire og pleksiglass, noe som har understreket ulike karakterer ved forskjellige ma­ terialer. Professor ved keramikklinjen ved SHKD 1988-93. Heuch |hø:k], Johan Christian. 1838-1904. født i Kragerø, norsk teolog. 1865-73 personellkapellan hos Jørgen Moe (Bragernes og Vestre Aker). 1875 styrer av det praktisk-teologiske seminar. 1880 sogneprest i Uranienborg. Biskop i Kristiansand fra 1889. Heuch representerte strengt luthersk teologi, var konservativ og høykirkelig. Han var medredak­ tør av Luthersk Kirketidende 1875-77, og av det høykirkelige Luthersk Ugeskrift 1877-89. Her skrev han innlegg mot Bjørnstjerne Bjørnson og Georg Brandes, som utkom i bokform og vakte stor opp­ merksomhet pa grunn av sitt vidd og sin ironi. I 1880-årene holdt han en rekke apologetiske fore­ drag i Norge, Gøteborg og København. Disse fin­ nes i bøkene Vantroens væsen (1883) og Kirken og vantroen (1888). Hans siste år var viet kampen mot den moderne teologi, som stod for ham som en «overgangsteologi» på vei til rasjonalismen. Hans kampskrift Mod strømmen (1902) og hans Svar (1903) pa angrepene mot dette fikk stor utbredelse. Som biskop nøt han stor anseelse i sitt stift, ikke minst blant legfolket, som han fra først av hadde stått fjernt, og hans visitaser skildres som festlige opplevelser for menighetene. Hans fargerike Visitasberetninger 1889-1902 er utgitt (av Gunvald Børe, 1965). En frukt av Heuchs pastoralteologiske forelesninger er hans bok Sjælesorgen hos de syge (2. oppi. 1889). Et minnesmerke over hans predikantvirksomhet er hans Vidnesbvrd om Kris­ tus (2 bd., 2. oppi. 1900-01). Litt.: E. Molland: Fra Hans Nielsen Hauge til Ei­ vind Berggrav (1951 og senere utg.); K. Rygnestad: J. C. H. (1966). Heuchera [håi-| (etter den tyske botanikeren J. H. von Heuch, død 1747), alunrot, planteslekt i sildrefamilien. Ca. 50 arter i Nord-Amerika. Flerårige urter med langstilkede, avrundet hjerteformede og tannede blad i rosett, ofte marmorerte eller gråflekkede. Tallrike små, mer eller mindre klokkeformede blomster som sitter i grenete klaser på en 30-40

cm lang stilk. Purpuralunrot, Heuchera sanguinea, har røde blomster. Kulturformer av denne, til dels med avvikende blomsterfarger og krysninger med andre arter, blir dyrket i hager i Norge. heulanditt, hvitt mineral i zeolittgruppen (se ►zeolitter), krystalliserer monoklint. I Norge bl.a. kjent fra Oslofeltet og Sulitjelma. Navn etter J. H. Heuland (1778-1856), engelsk mineralsamler og -handler. Heuriger |håi-| (ty. 'årets (vin)’), østerriksk be­ tegnelse på ung, frisk vin av ganske enkel kvalitet; oftest servert i små restauranter med samme beteg­ nelse i turiststrøkene. heuristikk (av gr. 'finne'), oppfinnelseskunst; læren om de metoder som tjener til å vinne nye vi­ tenskapelige resultater. heuristisk, om en forskningsregel eller metode, eller mer allment en fremgangsmåte, som har prak­ tisk verdi uten å kunne begrunnes som prinsipielt gyldig. Gjerne om en regel som viser seg a gi prak­ tiske resultater uten at man vet om det skyldes til­ feldigheter eller noe annet. Heusinger |håi-]. Adolf. 1897-1982. tysk offi­ ser. generalløytnant 1942 og pa ny 1955. Sjef for operasjonsavdelingen i hærens generalstab 194044. satt en tid fengslet etter attentatet mot Hitler. Ble 1950 den vesttyske regjerings militære rådgi­ ver. generalinspektør for Bundeswehr 1957-61. formann i NATOs militærkomité 1961-64. Utgav 1950 erindringer fra krigsårene: Befehl im Widerstreit. heuslerlegeringer |hais-|, legeringer av kobber og mangan som er blitt ferromagnetiske ved tilset­ ning av aluminium, tinn, antimon, vismut, arsen eller bor i visse mengder (oppdaget av F. Heusler ca. 1900). Heuslerlegeringer representerer det første eksempel på ferromagnetisme hos legeringer der ingen av komponentene har denne egenskap. Prak­ tisk anvendelse av heuslerlegeringer er ubetydelig sammenlignet med andre typer ►magnetiske mate­ rialer. Heuss [håisj, Theodor. 1884-1963. tysk politi­ ker. Studerte statsvitenskap i Munchen og Berlin, redaktør av Neckar-Zeitung 1912-18. Medlem av Riksdagen (det tyske demokratiske parti. DDP) 1924-28 og 1930-33. Dosent ved Hochschule fiir Politik i Berlin 1920-33. Fikk skriveforbud av de nazistiske myndigheter. Han var i 1946 en av medstifterne av det frie de­ mokratiske parti (FDP). og ble partiets formann. Undervisningsminister i Wiirttemberg-Baden 194546. Medlem av det parlamentariske råd 1948-49, hvor han hadde stor innflytelse på utformingen av grunnloven for forbundsrepublikken; dens første president (1949-59). Skrev flere bøker om tysk politikk, biografier og memoarverk. Hevajra, en av de viktigste guddommer i den tantriske buddhismen, en såkalt «rasende» form av buddhaen Akshobhya. Hevajra har forskjellige for­ mer, med 2, 4, 6 eller 16 armer, og er omgitt av

Theodor Heuss. Foto 1960.

flammer. Fremstilles oftest i forening med sin kvin­ nelige partner Nairatma; Hevajra symboliserer da medlidenhet og Nairatma visdom, de to sidene ved den evige buddha-naturen. hevd. 1. (jur.). Rett grunnet på upåtalt utøvelse gjennom lengre tid, jfr. lov om hevd av 9. desem­ ber 1966. Hevd er et gammel rettsinstitutt i Norge, og bygger på den betraktning at nar en tilstand har bestått upåtalt gjennom en årrekke, har det formod­ ningen for seg at den er rettmessig; alminnelige samfunnshensyn tilsier også at det ikke i utrengs­ mål rippes opp i festnede forhold. Det kan vinnes hevd på eiendomsrett eller bruksrett til ting (f.eks. veirett, fiskerett, rett til stolpefeste). Ting vil her si fast eiendom, løsøre og visse verdipapirer, nemlig omsetningsgjeldsbrev og aksjer. Håndpantrett reg­ nes likt med bruksrett. Vilkår for hevd er i alminnelighet: I) at man opp­ trer som om man var eier (bruker tingen slik som en eier vanligvis gjør og hindrer andre i å utøve slik bruk) eller som om man var berettiget til en viss bruk; 2) at dette skjer gjennom 20 år for fast eien­ dom og 10 ar for løsøre og verdipapirer; 3) at man er i god tro, dvs. ikke vet eller bør vite at man egent­ lig ikke er eier eller bruksberettiget. Den som har en ting til forvaring, leie, lån eller pant eller har annen rett til å sitte med tingen, kan ikke hevde, fordi så lenge det f.eks. utøves en bruk som er i samsvar med en leieavtale, har rette eier ingen foranledning til å gjøre innsigelser. Hevd avbrytes når det blir reist søksmål mot hevderen om retten til tingen, når han mister den og ikke får den igjen innen 2 år og i alle tilfeller hvis tingen kommer tilbake til rette eier. For rett over fremmed eiendom til en bruk som ikke viser seg ved en fast innretning, gjelder en særskilt hevdfrist på 50 år, dog med unntak for nød­ vendig vei eller opplagsplass. En frist av 50 år gjel­ der likeledes for rett til bruk for folket i en bygd eller grend, eller i en by eller et annet større områ­ de. Mothevd og frihevd. Hvis en ting blir brukt i strid med en særlig rett (bonden pløyer opp jorden som veiretten er knyttet til), faller retten bort når hevd er fullført (mothevd). Bruksrett som rettighetsha­ veren ikke har utøvd i hevdstid, faller bort ved eiendomshevd eller når eieren har sittet med tingen i hevdstid, selv om tingen ikke er brukt i strid med retten (frihevd); tilsvarende gjelder i forhold til grunnbyrder og lignende ytelser. Rettsvern. Erverv ved hevd har rettsvern uten ting­ lysing, og hevderen kan fa grunnbokshjemmel ved å sannsynliggjøre at han, alene eller sammen med sin hjemmelsmann, har vært eier i minst 20 år (tinglysningslovens § 38 a). Om odelshevd, se ►odelsrett. Litt.: S. Brækhus og A. Hærem: Norsk tingsrett (1964); Th. Falkanger: Tingsrett (4. utg. 1993). 2. (agr.). God stand; kulturtilstand som følge av formålstjenlig jordforbedring, gjødsling og bruk i kortere eller lengre tid. Et jordstykke eller en gård sies å være i god hevd, evt. i vanhevd (forsømt). Hevea (av sp. jehe, oppr. fra et indiansk språk), søramerikansk planteslekt i vortemelkfamilien. 12 arter, store trær med trefingrede blad og med melkesaft. En av artene, Hevea brasiliensis, er det vik­ tigste gummitreet i de store gummiplantasjene som nå finnes i en rekke tropiske land, særlig i Malay­ sia og Indonesia, og det produserer ca. 99 % av all naturkautsjuk. Utvinningen og videre behandling av gummilateksen (melkesaften) er beskrevet under ►kautsjuk og ►naturgummi. Se også ►gummitre. Hevelius (lat. Havelke eller Hevelke), Johannes, 1611-87, tysk astronom fra Gdansk, en av de mest aktive astronomiske observatører på 1600-tallet. Bestemte Solens rotasjonstid, og var den første som gav en beskrivelse av de lyse områdene som finnes

70

HEVERT

Hevert. De to typene.

nær solflekker. Han kalte områdene fakler; et navn som benyttes fremdeles. Hevelius utgav det første detaljerte kart over Manen, Selenographia (1647). Han laget en katalog på over 1500 stjerneposisjoner, Uranographia, som også inneholdt et vakkert stjerneatlas. Katalogen ble utgitt 1690. Hevelius' verk er redusert ved at han ikke benyttet kikkert, men foretok alle observasjoner med det bare øye. hevert, U-formet rør til å tappe væske ut av en åpen beholder. Rørets ene gren føres ned i væsken og røret fylles med væske ved suging i den andre enden. Så lenge den andre, frie enden befinner seg under væskeoverflaten i beholderen, vil væske strømme ut gjennom røret pga. lufttrykket. Stikkhevert eller pipette er et glassrør som gjerne er utvidet på midten. Røret stikkes ned i væsken, som suges opp i røret. Væsken renner ikke ut igjen når man tetter røret øverst med en finger. Hevesy | hevefi], George de, 1885-1966, ungarsksvensk fysiker og kjemiker, professor i fysikk i Budapest 1918, Freiburg 1926, København 1935 og fra 1943 ved Stockholms universitet. Oppdaget under arbeid ved Bohrs institutt i København grunn­ stoffet hafnium sammen med D. Coster. Kjent tor sine undersøkelser over stoffomsetningen i orga­ nismen ved hjelp av radioaktive isotoper. Fikk 1944 Nobelprisen i kjemi for sine arbeider over anven­ delsen av radioaktive isotoper som indikatorer ved kjemiske prosesser. Ble 1959 for sine fundamenta­ le bidrag til den fredelig bruk av kjerneenergi til­ delt «Atoms for Peace»-prisen. hevr- (gr.), se også heur-, hevreka (gr. ‘jeg har funnet (det)’), et utrop som er tillagt Arkhimedes. Mens han satt i badekaret skal han ha oppdaget loven om legemers oppdrift (Arkhimedes’ lov) og hvorledes den kunne nyttes for å undersøke om kronen til kongen av Syrakus var laget av ekte gull. I begeistring over denne opp­ dagelsen sprang han naken ut på gaten og ropte hevreka. Hewett [hju:it], Dorothy, f. 1923, australsk for­ fatter. Hun har utgitt diktsamlinger, bl.a. A Tremendous World in Her Head (1989) ogSelected Poems (1991), romanen Bobhin' Up (1959; ny utg. 1985) og den selvbiografiske boken Wild Card (1990).

Dessuten har hun skrevet en rekke skuespill, og første bind av hennes Collected Plays kom i 1992. Hewins [hju:ins], Ralph. 1909-85, britisk jour­ nalist og forfatter. Utgav 1965 biografien Quisling -Prophet Without Honour (norsk utg. 1966: Profet uten ære); en bok som vakte stor oppstandelse i Norge. Bakgrunnen var at Hewins fremstilte Quis­ ling som en idealist, mens nordmenn i sin alminne­ lighet ble fremstilt som urealistiske og hevngjerrige. Flere sentrale personer fra okkupasjonstidens Norge kalte boken en frekk historieforfalskning, og saken førte til en intens debatt om rettsoppgjøret etter 1945. Hewish [hju:ij], Antony, f. 1924, britisk radioastronom, fra 1972 professor i radioastronomi ved universitetet i Cambridge. I samarbeid med kolle­ ger ved Mullard Radio Astronomy Observatory, Cambridge, påviste han i 1967 pulserende radiokilder. Disse fikk navnet pulsårer. Den første som ble funnet har betegnelsen CP 1919. For denne opp­ dagelsen og for sitt senere arbeid innen dette feltet fikk han Nobelprisen i fysikk i 1974 (sammen med Martin Ryle). hewittlampe [hju;it-J, iblant brukt som betegnel­ se på ►kvikksølvdamplampe etter oppfinneren, amerikaneren Peter Cooper Hewitt (1861-1921). Hewlett [hju:lit], Maurice Henry, 1861-1923. britisk forfatter. Han skrev en rekke romaner med emne fra Englands historie, bl.a. The Forest Lovers (1898), et tidsbilde fra 1100-1200-tallet, Richard Yea-and-Nay (1900) og The Queen ’s Quair (1904), om Maria Stuart. Stilen er nokså kunstig arkaiserende. I sine senere år skrev han mest lyrikk. Song of the Plow (1916) skildrer den undertrykte engel­ ske bonde ned gjennom tidene. Hewlett-Packard Co. [hju:lit pækod-], HP. Palo Alto, California, amerikansk produsent av dataut­ styr og elektroniske instrumenter, grunnlagt 1939. Datautstyr med tjenester og programvare utgjør ved midten av 1990-årene rundt 80 prosent av omset­ ningen. Selskapet er spesielt kjent for PCer, flerbrukerdatamaskiner, datanettverk og laserskrivere. Over 55 prosent av omsetningen skjer utenfor USA. Omsetning 1995: 31,5 mrd. amerikanske dollar; 102 300 ansatte. HP ble grunnlagt i 1939 av William Hewlett (f. 1913) og David Packard (1912-96) i en garasje i det nå så berømte Silicon Valley. Produktene var til å begynne med forskjellige typer måleinstrumen­ ter. En viktig kunde det første året var Walt Disney, som kjøpte HP-oscillatorer da han skulle lage fil­ men Fantasia. I 1960-årene startet man med data­ utstyr, først til tekniske, siden også til administrati­ ve oppgaver. 1 1972 lanserte HP sine første kalku­ latorer, som gjorde selskapet kjent på forbrukermarkedet verden over. I 1980 startet engasjementet i personlige datamaskiner, samtidig som selskapet utviklet sin første laserskriver og sine første RISCbaserte arbeidsstasjoner og minimaskiner. En bety­ delig omorganisering i første halvdel av 1990-årene la grunnlaget for en fordobling av omsetningen fra 1992 til 1995. Hewlett-Packard Norge A.S, Oslo, opprettet 1968, er et norsk salgsselskap. Omsetning 1995: 1,0 mrd. kr; 150 ansatte. hexa-, se også ►heksa-, Hexactinellida (av gr. ‘seks’ og ‘stråle’), dyreklasse i rekken svamper, se ►glassvamper. Hexapla (gr. ‘seksfoldig’), tekstkritisk bibelverk skrevet av Origenes på 200-tallet. inneholder i pa­ rallelle spalter seks former av Det gamle testamentes tekst: hebraisk tekst, den hebraiske teksten med greske bokstaver, samt fire ulike greske oversettel­ ser. Hexeberg, tettsted i Sørum kommune, Akershus, sør for Kløfta; 1001 innb. (1995).

hexemal, syklobarbital, ►sovemiddel i barbitursyregruppen. Se også^barbitursyre. Hexi-korridoren, dss. Gansu-korridoren, se ►Gansu. hexobarbitalum eller enhexymalum, metylcykloheksenyl-N-metylbarbitursyre,Cl2Hl6O3N2, et hvitt, krystallinsk pulver, meget tungt løselig i vann, løselig i eter og spiritus. Hexobarbitalum fremkal­ ler kortvarig søvn og ble tidligere brukt som innsovningsmiddel (inntatt i form av tabletter) eller til å fremkalle kortvarig anestesi. Heyden [hæi-] (eg. Heyde), Jan van der, 16371712, nederlandsk maler, tegner, grafiker og opp­ finner. Han bodde fra 1650 i Amsterdam og er mest kjent for sine byprospekter med arkitekturmotiv, vesentlig fra Amsterdam. Disse er ikke nøyaktige gjengivelser av motivene, men malt med hovedvekt på karakteristiske og spesielle sider ved dem, med stor detaljrikdom og i klart, kjølig lys. Figurene i hans landskaper var ofte malt av Adrian van der Velde. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Den gamle kirken i Delft (1675). Heyden regnes dessuten som grunnlegger av den moderne brannslokningsteknikk. Han oppfant brannslangen i 1672 og konstruerte den første brannsprøyten som både kunne suge og trykke vann. Heydrich [haidrikj], Reinhard, 1904-42, tysk nazistisk politiker. Sluttet seg til nasjonalsosialis­ tene og SS i 1931 ogoble i 1933 sjef for det hemme­ lige politi i Bayern. Året etter ble han den egentlige leder av Gestapo, og 1936 leder av Sicherheitspolizei, som Gestapo var en del av. Bygde ut disse in­ stitusjonene til fryktede terrororganer. 1939 ble han sjef for Reichsicherheitshauptamt. Deltok som ja­ gerfly ver i Norge i 1940, og var en tid stasjonert i Kristiansand under den annen verdenskrig. Etterfulgte 1941 von Neurath som riksprotektor i Bøhmen og Måhren. De første tyske konsentrasjons­ leirene ble opprettet av Heydrich. Goring og Himmler, og Heydrich spilte en sentral rolle i å planlegge den systematiske utryddingen av jøder. Tsjekkiske motstandsfolk såret ham ved et attentat mai 1942, og han døde noen dager etter. Det ble tatt en gru­ som hevn for hans død. se ►Lidice. Litt.: C. Wighton: H.: Hitler’s Most Evil Henchman (1962). Heyerdahl, norsk slekt som stammer fra Aurskog. Slektens eldste kjente mann, Gunbjørn Vigernes (død ca. 1654), var far til Erik Gunbjørnsen (160591), gårdbruker på Berger, som igjen var far til Halvor Erikssøn Haneborg (ca. 1641 -86), gårdbru­ ker på Haneborg. Dennes sønnesønn, lensmann i Høland Halvor Anderssøn Rakkestad (1691-1742) ble gift med Mette Haagendatter (1697-1770). dat­ ter av lensmann i Høland Haagen Lauritssøn Rak­ kestad og Anne Jørgensdatter Chortogæa (Heyer­ dahl). Btant deres II barn var løytnant Haagen Heyerdahl (1715-66), oberst Christian Heyerdahl (1723-1802), klokker Erik Heyerdahl (1728-1801) og proprietær Jens Heyerdahl (1731-86), som alle har etterslekt opp til nåtiden. Løytnant Haagen Heyerdahls sønnesønns sønn, gårdbruker Thorvald Clemetssøn Heyerdahl (180181) var far til komponisten Anders Heyerdahl (1832-1918) og ingeniør og brukseier Halvor Emil Heyerdahl (1840-1917). Førstnevnte var farfar til etnografen, dr.philos. Thor Heyerdahl (f. 1914). Brukseier H. E. Heyerdahl var far til direktør Thor­ vald Emil Heyerdahl (1881-1957), som var gift med professor Gerd Høst Heyerdahl. Oberst Christian Heyerdahl var far til sorenskri­ ver i Søndre Gudbrandsdalen Halvor Heyerdahl (1748-1819), som igjen var far til eidsvollsmannen, sogneprest i Gran Hieronymus Heyerdahl (1773-1847), sogneprest i Gausdal Niels Roth Heyerdahl (1785-1829) og sogneprest i Stange Hans Olai Fremming Heyerdahl (1789-1866). Sog­ neprest Hieronymus Heyerdahl var farfars far til

HEYERDAHL

71

Hans Heyerdahl. Svart-Anna, 1887. Maleri. 54 v 44 cm. Nasjonalgalleriet i Oslo.

h.r.advokat, ordfører i Oslo Hieronymus Heyerdahl (1867-1959). Sogneprest N. R. Heyerdahl var far­ far til bl.a. høyesterettsadvokat Nils Roth Heyer­ dahl (1844-90) - som igjen var farfars far til kon­ sernsjef i Orkla Borregaard Jens Paludan Heyer­ dahl d.y. (f. 1943), og til læreren og politikeren Eli­ sabeth Susanne (Elise) Heyerdahl (1858-1921). Sogneprest H. O. F. Heyerdahl var far til stadsingeniør Halvor Heyerdahl (1825-1900), som igjen var far til maleren Hans Olaf Halvor Heyerdahl (1857-1913). Fra proprietær Jens Heyerdahl (1731-86) stam­ mer bl.a. industrimannen Henry Heyerdahl (18251903), en av grunnleggerne av Christiania Seildugsfabrik, overlege, direktør ved Det Norske Radium­ hospital Severin Andreas Heyerdahl (1870-1940) og generalsekretær i Nordmanns-Forbundet Johan Fredrik Heyerdahl (f. 1937). Litt.: H. Sollied; Slekten H. (1940). CSSch/TBr Heyerdahl, Anders, 1832-1918, født i AurskogHøland, norsk komponist, fiolinist, folkemusikksamler og lokalhistoriker; bror av H. E. Heyerdahl. Elev av bl.a. Carl Arnold d.e. Han var andrefiolinist i Johan Svendsens strykekvartett. 1856-61 sam­ let han folkemusikk i Hallingdal og Aurskog (Nor­ ske Dansar og Slåtter, 1904). Hans komposisjoner er påvirket av folkemusikk. Han komponerte en symfonisk ouverture, en klaverkvintett, to stryke­ kvartetter, en klavertrio, musikk for fiolin og kla­ ver, klaverstykker m.m. Utgav Urskogs Beskrivel­ se (1882). Heyerdahl, Elise, 1858-1921, født i Oslo, norsk lærer og politiker. 1905-07 første kvinnelige med­ lem av Oslo formannskap. Første kvinne i Høyres Sentralstyre. I 1910 stiftet hun Høyrekvinners klubb. Heyerdahl, Halvor, 1825-1900, født i Tinn, norsk arkitekt og forfatter. Ble i 1859 ansatt som den første stadsingeniør i Drammen, der han også tegnet Bere sentrale bygg, bl.a. Brannvakten på Bragernes torg (1865-67), som stilmessig er preget av tidens his­ torisme. Gav 1848 ut en samling Historiske sange fra Norges fortid; senere en rekke dikt i blad og tidsskrifter. Heyerdahl, Halvor Emil, 1840-1917, født i Aurskog-Høland, norsk ingeniør; bror av A. Heyerdahl. Deltok i grunnleggelsen av en rekke viktige foretak: det tørste telefonanlegg (i Oslo) 1877, det første elekt­ riske lysanlegg (Bentse Brug, Oslo) 1878. Innførte 1882 den første fonograf til Norge. Var en banebry­

ter for de elektriske sporveier, hvor han hører til pio­ nerene internasjonalt sett. Heyerdahl fikk 1893 stif­ tet A/S Christiania elektr. Sporvei og var en av Holmenkolbanens grunnleggere. 1 1886 startet han sammen med Chr. Haneborg Ørje Brug, som 1916 gikk inn i Saugbrugsforeningen. En byste av ham (modellert av G. Lærum) ble reist på Skøyen i Oslo 1924, flyttet til Majorstuen stasjon 1980. Heyerdahl, Hans Olaf, 1857-1913, født i Dalar­ na, Sverige, norsk maler; sønn av Halvor Heyer­ dahl (1825-1900), vokste opp i Drammen. Etter et par år på Bergsliens malerskole drog han 1874 til Miinchen, der han vakte oppsikt med den overle­ gent gjennomførte komposisjon Adam og Eva dri­ ves ut av Paradiset (1877). 1878-82 var han i Paris som elev av Léon Bønnat, men studerte også de gamle mestere, især Rubens, et studium han fort­ satte i Firenze 1882-84, der også Arnold Bocklins mytediktende kunst fikk avgjørende betydning for ham. I Paris-tiden malte han foruten den store rea­ listiske komposisjon Det døende barn, som ble kjøpt av den franske stat, en rekke malerisk rike figurstudier, akter og portretter. Laura Gundersen (1879), Ved vinduet, (1881), Champagnepiken (ca. 1880). 1 1885 vendte han hjem; i Åsgårdstrand malte han lyse sommerbilder som Søstrene og Badende gut­ ter (begge 1887), og på atelieret i Oslo hovedver­ ker som Arbeiderens død (1888) og den blendende dyktig malte aktstudien Svart-Anna (1887). Også senere kunne Heyerdahl, særlig som kvinneskildrer, nå høyt, men hans lettpåvirkelige talent kom ikke sjelden på avveier under 1890-årenes nyromantis­ ke og symbolistiske strømningen 1 senere år opp­ holdt han seg mest i Paris og skildret Montmartre i en rekke bilder. Rikt representert i Drammens Mu­ seum for kunst og kulturhistorie. Nasjonalgalleriet i Oslo eier 41 bilder av ham. Litt.: H. O. H. (katalog Modums Blaafarveværk 1981). Heyerdahl, Hieronymus. 1773-1847, født i Are­ mark, norsk geistlig og eidsvollsmann. 1800 resi­ derende kapellan på Toten. 1812 sogneprest i Stjør­ dal, 1835 i Gran. I 1814 representerte han Nordre Trondhjems amt på Eidsvoll, der han støttet selvstendighetspartiet. 1804-08 drev han på Toten den første norske private lærerskole. Han gjorde en stor innsats for landbruket, og i sitt Bidrag til en mineralogisk-geognostisk Beskrivelse over Ringsagers og Thotens Prcestegjælde (1811) la han frem geo­ logiske synsmåter som ble fullt kjent og utnyttet først 100 år etter. Heyerdahl, Hieronymus, 1867-1959, født i Fred­ rikstad, norsk jurist og kommunalpolitiker (H), sønnesønns sønn av Hieronymus Heyerdahl. H.r.advokat 1895. Ordfører i Oslo 1912-14. Regu­ leringen av Jernbanetorget og Pipervikstrøket skyld­ tes hans initiativ, likeledes planen om å bygge et nytt rådhus. Til dette samlet han inn betydelige pengemidler og er derfor blitt kalt «Rådhusets far». President for Norges Røde Kors 1917-22.

Jens P Heyerdahl d.y.

Heyerdahl, Jens Paludan d.y., f. 17. feb. 1943 i Oslo, norsk industrileder; jurist, M.B.A. Direksjonssekretær i Dyno Industrier 1972-75. Direktør i Orkla Industrier 1975, adm. direktør 1979-86. Konsern­ sjef i Orkla Borregaard 1986-91, i Orkla fra 1991. Flere styreverv, bl.a. styreformann i Dagbladet 1982-90. Han var i flere år Norges fremste sprangrytter. Heyerdahl, Severin Andreas, 1870-1940, født i Oslo, norsk lege. Dr.med. 1910. Heyerdahl opptok som den første i Norge arbeidet med røntgen- og radiumbehandling i medisinen. I 1899 ble han be­ styrer av Rikshospitalets røntgenavdeling, 1919 dosent i medisinsk radiologi. Han varden drivende kraft for reisningen av Det Norske Radiumhospital og overlege der fra åpningen 1932 til 1938, direk­ tør sst. 1932-39. Heyerdahl, Thor. f. 6. okt. 1914 i Larvik, norsk etnograf og zoolog; med sine spektakulære ekspe­ disjoner og originale teorier en kontroversiell skik­ kelse og deltager i debatten om tidligere tiders kul­ turkontakt og -spredning. 1937-38 bodde Heyerdahl på en av Marquesasøyene i Polynesia og studerte befolkningen og dens opprinnelse. Oppholdet er beskrevet i På jakt efter paradiset (1938) og Fatuhiva (1974). I 1939-40 drev han arkeologiske og etnografiske studier blant kystindianerne i British Columbia, Canada. Etter omfattende studier av etnografisk og kulturhisto­ risk materiale fra Polynesia, det amerikanske kon­ tinent og Sørøst-Asia, fremsatte han den hypotese at Polynesia var befolket fra Amerika og ikke fra Sørøst-Asia, som var den vanlige oppfatning. Heyerdahls ideer fikk liten tilslutning, og for å bevise at det var mulig for indianere å reise over Stillehavet til Polynesia før kolonitiden, seilte han i 1947 over Stillehavet med flåten Kon-Tiki. Dette fartøyet var en nøyaktig kopi av de forhistoriske indianske flåtene av balsatre, slik de ble laget i Pe­ ru. Ferden gikk fra Callao i Peru til Tuamotu-øyene i Polynesia (se ► Kon-Tiki-ekspedisjonen). Bo­ ken om ferden, Kon-Tiki-ekspedisjonen (1948), ble en verdenssuksess og er oversatt til over 60 språk. For filmen om ekspedisjonen fikk Heyerdahl Oscarprisen for beste dokumentarfilm i 1951. Det er også blitt laget dokumentarfilmer om flere av hans senere ekspedisjoner. I 1952 utgav han American Indians in the Pacific: The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition, hvor han presenterer sin hypotese for et faglig publikum og underbygger den med et omfattende materiale om arkeologi, etnografi, mytologi og legender, etnohistorie og fysisk antropologi, foruten botaniske og zoologiske data og en analyse av havstrømme­ nes og vindretningenes betydning. På dette grunn­ lag hevder Heyerdahl at den første bosetning i Po­ lynesia kom fra Peru omkring 500 e.Kr.. og at en annen innvandring fra Nord-Amerikas nordvestkyst fulgte i tidsrommet 1000-1300 e.Kr. For ytterligere å underbygge sin argumentasjon organiserte Heyerdahl Norsk arkeologisk ekspedi­ sjon til Galapagos 1953. Sammen med to arkeolo­ ger gjorde han rike funn, bl.a. av oldsaker av indi­ ansk opprinnelse - både fra inka-tiden og av eldre dato. Slike funn var aldri gjort i Polynesia tidlige­ re. Resultatene ble lagt frem i Archaeological Evidence of Pre-Spanish Visits to the Galapagos Is­ lands (1956). 1955-56 ledet Heyerdahl en ekspe­ disjon med 25 deltagere til Påskeøya og andre po­ lynesiske øyer, hvor det ble foretatt omfattende ut­ gravninger. Resultatene ble offentliggjort \Reports of the Norwegian Archaeological Expedition to Éaster Island and the East Pacific (2 bd., 1961 — 65), og Indianer und Alt-Asiaten im Pazific (1966). På Påskeøya ble det funnet tre kulturepoker i stedet for den ene man før hadde regnet med. De store steinstatuene (se ►Påskeøya) tilhører 2. epoke. Ut­ gravningene brakte for dagen en rekke eldre statu­ er av en annen type, som viser stor likhet med sta-

72

HEYM

Kon-Tik 1947 — .... Tahiti

Raroia

Maldivene» •Tucume Callan uanao ■ l!l 11 •'

4TLAHTER

HA\ El

AFRIKA

> W

INDISKE HAV

SØR-AMERIKA

New Zealand

Thor Heyerdahl. Øverst: Til venstre: Fra Kon-Tiki-ferden, bilde fra hans oscarbelønte film, 1950. Til høvre: Heyerdahl fotografert med loggboken fra ferden med RA II. - Under: Kart med rutene for de tre flåteekpedisjonene inntegnet. tuer i Tiahuanaco i Bolivias høyland. På Rapaiti ble ruinbyen Moronga Uta gravd ut, det største byggverk som er kjent fra Polynesia. Heyerdahl skildrer ekspedisjonen i Aku-Aku, Påskeøyas hem­ melighet (1957) og Sjøveier til Polynesia (1968). Han vendte tilbake til Påskeøya i 1986, og i 1989 kom boken Påskeøya - en gåte blir løst, som for­ teller om hvordan de store steinstatuene ble trans­ portert og reist. Heyerdahls syn på Polynesias bosetningshistorie og de gamle kulturoverføringer i dette området er omstridt i antropologien. I mai 1969 la Heyerdahl og seks andre deltagere fra forskjellige land ut på en ferd fra Marokko til Amerika i sivbåten Ra, bygd av papyrus etter gammelegyptisk modell. Etter en seilas på 5000 km måtte mannskapet forlate flåten øst for Barbados. Ferden ble gjennomført med Ra II i 1970 (se ► Raekspedisjonene), og viste at slike sivbåter kan ha seilt med Kanari-strømmen over Atlanterhavet for 5000 år siden. Dette kan bidra til å forklare arkeo­ logiske funn i Amerika som tyder på forbindelse over havet i forhistorisk tid. 1 november 1977 la Heyerdahl ut på enda en ferd med sivbåt, Tigris, som ble bygd i Irak. Herfra gikk seilasen ut Persiabukta via Karachi til Djibouti, hvor båten ble brent 3. april 1978 i protest mot krigstilstanden på Afri­ kas horn (sekTigris-ekspedisjonen). Samme år kom for øvrig boken Early Man and the Ocean. Etter Tigris-ekspedisjonen har Heyerdahl, i sam­ arbeid med arkeologer fra Universitetet i Oslo, ut­ forsket forhistorien til øygruppen Maldivene i In­ diske hav. Undersøkelsene har brakt for dagen over 800 år gamle funn etter før-muslimske nybyggere på øyene, noe Heyerdahl setter i forbindelse med forhistorisk sjøfart i området. Maldiv-ekspedisjonen er beskrevet i boken Mysteriet Maldivene (1986). Han har også drevet forskning i Peru (Py­ ramidene i Tucume, 1993) og på Kanariøyene. 1

1992, i forbindelse med feiringen av 500-årsjubileet for Columbus' «oppdagelse» av Amerika, kom boken Skjebnemøte vest for havet. De beseiredes historie. Da Heyerdahl fylte 80 år i 1994, kom KonTiki-boken i praktutgave, og året etter kom CDROM-platen Kon-Tiki Interaktiv. I de senere tiår har Heyerdahl også vært sterkt engasjert i internasjonalt miljøvernarbeid, noe som bl.a. har resultert i bøkene Befolkningsbomben, overbefolkning, krig og fred (1985. sm.m. A. Fjør­ toft og J. O. Johansen) og Grønn var jorden på den syvende dag (1991). Han har mottatt en rekke ut­ merkelser; æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1961. Litt.: A. Jacoby: Senor Kon-Tiki. Boken om Thor Heyerdahl (1965); S. Evensberget: Thor Heyerdahl. Oppdageren (1994). AxS/EWæ Heym |haim|, Georg, 1887-1912, tysk forfatter. Hans dikt (Der ewige Tag, 1911; Umbra vitae, 1912) er typiske uttrykk for tysk ekspresjonisme og gjen­ speiler i «sorte visjoner» den kommende kulturkatastrofen og menneskelighetens forfall i storbyens steinørkener. Også hans landskapsdikt med deres heslige og uhyggelige elementer viser den radikale forandringen i livsfølelse og kunstnerisk uttrykk som er typisk for ekspresjonistene. Dichtungen und Schriften ble utgitt 1960-68. - Litt.: H. Korte; G. H. (1982). Heym [haim], Stefan, eg. Hellmuth Fliegel. f. 1913, tysk forfatter og politiker. Emigrerte 1933 til Tsjekkoslovakia og siden til USA; i 1952 flyttet han til DDR. Heyms verker er preget av kommunistisk ideologi og sosialt engasjement. Mange av sine bøker skrev Heym først på engelsk og siden på tysk. Hans første roman. Hostages (1942. filmatisert 1958 med tittelen Der Fall Glasenapp, 1958) behandler den tsjekkiske motstandsbevegelsens kamp mot fascismen. Romanen The Crusaders (1948; tysk utg.

Kreuzfahrer von heute, 1950) behandler tysk histo­ rie i årene 1944-45. Ellers henter han ofte stoff fra etterkrigstidens USA. f.eks. i romanen Goldsborough (1953, tysk utg. Goldenborough oder Die Liebe der Miss Kennedy, 1954), som behandler gru­ vearbeidernes streiker i 1950. Die Papiere des An­ dreas Lenz (2 bd., 1963, originaltittel The Lenz Papers) er en historisk roman som behandler de poli­ tiske kampene i Baden 1849. Nevnes bør også den historiske novellen Die Schmdhschrift (1970, eng. tittel The Queen Against Defoe, norsk overs. 1982). Heym var lenge en anerkjent forfatter i DDR. Men fra 1970-årene ble han en av de fremste forfatterrøstene i kritikken mot det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland. Etter at han begynte å ta opp ømtå­ lige temaer i romanene sine, bl.a. i 5 Tage im Juni (1974. norsk overs. 5 dager i juni. 1980) om opp­ standen i Øst-Berlin 17. juni 1953. og Collin (1979, norsk overs. 1980), en politisk nøkkelroman om «establishment» i DDR. og han undertegnet støtte­ erklæringen for Woif Biermann i 1976, utkom bø­ kene hans bare i vest. Heym ble utstøtt av den øst­ tyske forfatterforeningen 1979. Romanen Ahasver (1981. norsk overs. Åhasverus, 1982) vender seg mot all dogmatisk tilstivning.Schwarzenberg (1984, norsk overs, s.å.) forteller om en fri og udogmatisk ministat mellom øst og vest i Tyskland etter kapi­ tulasjonen i 1945. Under de fredelige omveltningene i landet i 1989 stod Heym frem som en av lederskikkelsene blant de intellektuelle og kunstnerne. Men under gjenforeningsrusen måtte han se mange av sine idealer gå tapt mot nasjonalisme og vesttysk økonomisk politikk. I noveWesamWngen AufSand gebaut (1990. norsk overs. Bygget på sand. 1991) gir han den tørs­ te litterære reaksjonen på hendelsene. I 1995 ut­ kom romanbiografien Radek om Karl Radek, den russiske revolusjonære fra Lenins krets. Heym ble 1994 innvalgt i Forbundsdagen som re­ presentant for PDS. EWl Heyn, Pieter Pieterzoon (Piet), 1578-1629, ne­ derlandsk admiral. 1 tjeneste hos det nederlandske vestindiakompani erobret han 1628, i en bukt på Cuba, den spanske sølvflåte. Denne var verdsatt til 4 mill, dukater. Året etter falt han, som sjef for den nederlandske marine, i et seierrikt slag ved Dunkerque mot pirater og kaprere som var leid av den spanske kongen. Heyne [haina], Christian Gottlob. 1729-1812, tysk klassisk filolog og bibliotekar. Professor i Gdttingen 1763. Hans forelesninger vakte ny interesse for studiet av antikken, ikke minst for mytologi og arkeologi, og han fikk stor betydning for F. A. Wolff, brødrene Schlegel og W. v. Humboldt. Heyrovsky, Jaroslav, 1890-1967, tsjekkisk kje­ miker. Professor i fysikalsk kjemi 1926-54. Fra 1950-63 var han direktør for det tsjekkoslovakiske vitenskapsakademis institutt for polarografi. Inn­ førte den dryppende kvikksølvelektroden, og har æren for å ha utviklet analysemetoden ►polarogra­ fi. Denne metoden har bl.a. fått anvendelse tør kvan­ titativ bestemmelse av lave konsentrasjoner av så vel uorganiske som organiske stoffer, studier av elektrodereaksjoner. bestemmelse av komplekskonstanter og overflateaktive stoffer. I 1959 fikk han Nobelprisen i kjemi for utvikling av den polarografiske analysemetode. Har utgitt flere bøker, bl.a. Application of the Polarographic Method (1933). Polarography (1941). Oscillographic Polarographv (1953) og Principles of Polarography (1953). Heyse [haiza], Paul Johann Ludwig von. 18301914. tysk dikter. I 1854 ble han av kong Maximilian 2 av Bayern kalt til Miinchen. hvor han sammen med Emanuel Geibel var ledende i en dikterkrets som holdt strengt på klassisk stil og kom i opposi­ sjon til naturalismen. Heyse skrev dramaer, roma­ ner og noveller. Mest kjent som novelleforfatter.

73

Hans mest kjente romaner er Kinder der Welt (3 bd., 1873), lm Paradiese (1875). Merlin (3 bd., 1892). Gesammelte Werke utkom 1984-85. Ble til­ delt Nobelprisen i litteratur 1910. Heyward [heiwad], DuBose, 1885-1940, ameri­ kansk forfatter; mest kjent for romanen Porgy (1925), som han dramatiserte (sammen med Ira Gershwin) til operaen Porgy and Bess (1935), med musikk av George Gershwin. Heywood [heiwud], John, ca. 1497-ca. 1580. engelsk dikter og musiker ved Henrik 8s hoff, kjent for sine «interludes» (mellomspill, korte stykker oppført ved store hoffester). Disse har ingen spen­ nende intrige, men Heywood skapte dagligdagse skikkelser fulle av liv og særpreg, og hans stykker er således av betydning for utviklingen fra middel­ alderens «morality play» til renessansens verdslige drama. Heywood [heiwud], Thomas, ca. 1574-1641, engelsk dramatiker og skuespiller; en overgangsskikkelse mellom det engelske renessansedrama og det borgerlige drama. Han var uhyre produktiv, og skal ha hatt en hånd med i 220 stykker; 24 av disse er bevart. Det beste og mest berømte er A Women kilde with Kindnesse (1607), en av de tidligste middelklassetragedier. Heywood hadde en fin evne til å gjenskape det fargerike, borgerlige London på scenen. For øvrig skrev han maskespill, historiske skuespill, og et prosaverk. An Apology for Actors (1612). Hezbollah, Hezballah, se ►Hizbollah. Hf, kjemisk symbol for grunnstoffet hafnium. HF, fork, for eng. High Frequency (‘høy fre­ kvens’), betegnelse på frekvenser mellom 3 og 30 MHz i det elektromagnetiske spekteret. Hg, kjemisk symbol for grunnstoffet kvikksølv (lat. hydrargyrum). HGH, fork. for eng. Human Growth Hormone, menneskets ►veksthormon. H-hour [eit/aua], engelsk uttrykk brukt forå kjen­ netegne det klokkeslett en planlagt militær opera­ sjon skal iverksettes. Også brukt på norsk, klokken H, f.eks.: «kl. H er 0600». Med utgangspunkt i det­ te klokkeslett fastholdes når deler av operasjonen skal begynne, f.eks.: «artilleribeskytning fra kl. H5 min». Se også ►D-dagen. som er dagen for ope­ rasjonens start. hi, bolig eller tilholdssted som blir laget for vin­ teren av dyr som ligger i dvale eller vintersøvn (bjørn, grevling o.a.). Uttrykket blir også brukt om boligen til de fleste ville pattedyr, f.eks. revehi, ulvehi. Brukes normalt ikke om tilholdssteder i trær. Hialeah [haialia], by i USA, Florida, rett nord­ vest for Miami; 194 100 innb. (1994), inngår i Miami-regionen. Boligforstad; berømt veddeløpsba­ ne. Grunnlagt i 1921. bystatus 1925. Hiatt [haiat], John, f. 1952, amerikansk sanger og musiker; først kjent som komponist og tekstforfat­ ter i Nashville. Han platedebuterte i 1974, men fikk ikke noe egentlig gjennombrudd før i 1987 med albumet Bring the Family, som han fulgte opp med Slow Turning (1988) og Stolen Moments (1990). Stilen hans er jordnær og rotekte rock’n’roll, med klare referanser til country og rhythm’n’blues. Sammen med bl.a. Ry Cooder dannet han i 1991 gruppen Little Village. som gav ut et album med samme navn (1992). Senere har Hiatt fortsatt solokarrieren med Perfectly Good Guitar (1993) og Walk On (1995). Han har også skrevet musikk til flere filmer. hiatus (av lat. ‘gap, kløft’). I (språkv.). Sammenstøt av to vokaler som hører til hver sin stavelse, og som ikke danner diftong. De to vokalene kan enten forekomme i ett ord, f.eks. naiv, eller som utlyd i ett ord og fremlyd i det føl­ gende, f.eks. gå inn. I visse språk, f.eks. islandsk

HIBERNERING

og fransk, faller den ene vokalen bort (elisjon). Hia­ tus ble så vidt mulig unngått i klassisk gresk og latinsk lyrikk og kunstprosa. 2. (geol.). Tidsrom uten sedimentær avsetning. I en lagrekke av sedimenter vil et hiatus utgjøre et brudd i rekken, av og til synliggjort ved en erosjonsflate mellom eldre og yngre lag. Hiawatha [haiowå/a], arvelig høvdingtittel innen skilpaddeklanen hos mohawk-indianerne, en av stammene i irokeserforbundet. Hiawatha står som nummer to på listen over forbundets 50 høvdinger. Den første som bar navnet Hiawatha, var virksom omkring 1570 og blir omtalt som en stor reforma­ tor, statsmann, lovgiver, religiøs leder og profet. Ettertiden har gitt ham æren for opprettelsen av Den store freden, dvs. irokeserforbundet. Han var disip­ pel av profeten og høvdingen Deganawida, en an­ nen legendarisk lederskikkelse, som i en visjon så et stort grantre rage helt opp til Livets Herre. Treet var alle stammenes søsterskap (ikke brorskap, da irokeserne er matrilineære), og røttene de fem irokeserstammene. Inspirert av denne drømmen padlet Hiawatha. iføl­ ge legenden, sin hvite kano fra stamme til stamme for å overtale alle til å slutte fred. Anstrengelsene ble kronet med hell, og De fem nasjoners forbund ble grunnlagt omkring 1570. En del viktige regule­ ringer ble innført bl.a. når det gjaldt blodfeider, og i forbindelse med drap ble en kvinne verdsatt høy­ ere enn en mann. Selv om høvdingposisjonen Hiawatha eksisterer, er det ingen som har tatt dette navnet noen gang siden. Navnet Hiawatha er gjort kjent gjennom Henry Wadsworth Longfellows dikt, som for øvrig er bygd på ojibwa-legender og ikke har noe å gjøre med den historiske irokeserhøvdingen. Hiawatha er og­ så dikterisk behandlet av Hulda Garborg i Den sto­ re freden (1919). Ellers er navnet blitt kjent gjen­ nom Walt Disneys film- og tegneseriefigur. Litt.: L. H. Morgan: The League of the Iroquois (1851/1962); P. Farb: Man’s Rise to Civilization as Shown by the Indians of North America from Primeval Times to the Corning of the Industrial State (1969). Hibbard [hibad|. Jack. f. 1940. australsk drama­ tiker; oppnådd stor popularitet og anerkjennelse med stykker som Dimhoola (1969) og A Stretch of the Imagination (1973). Av senere skuespill kan nev­ nes LiquidAmher (1982), Death Warmed Op (1984) og Odyssey of a Prostitute (1985). Hibbard er den av landets dramatikere i etterkrigstiden som har gått sterkest inn for å utforske den australske dialekten som kunstnerisk uttrykksform, og for å eksperimen­ tere med nye teaterformer. Han har også utgitt tre romaner, Memoirs of an Old Bastard (1989), The Life of Riley (1991) og Perdita (1992). Hibbert, Eleanor, Victoria►Holts egentlige navn. Hibbing [hibitj ], by i USA, Minnesota, i Mesabi Range, 100 km nordvest for Duluth; 17 700 innb. (1994). Rike jernmalmforekomster skapte et av verdens største dagbrudd (6480 dekar, dybde 163 m), som stort sett ble uttømt i 1950-årene. Byen har senere utviklet en stor taconitt-industri. hibernering (av lat. ‘vinterlig’), vinterdvale, en tilstand med nedsatt aktivitet hos enkelte likevarme (homoioterme, varmblodede) dyr, forårsaket av indre fysiologiske forandringer som svar på spesi­ elle ytre forhold. Likevarme dyr opprettholder en konstant, høy legemstemperatur (ca. 37-40 °C) ved å regulere var­ metapet fra og varmeproduksjonen i sitt legeme. Om vinteren er omgivelsestemperaturen så lav at de fleste små likevarme dyr produserer mer varme ved forbrenning enn om sommeren, samtidig som de utnytter sin hår- eller fjærisolasjon mest mulig. Dette fordrer større fødeinntak, hvilket kan by på vanskeligheter. En del fugler unngår disse vanske­

lighetene ved å trekke til varmere land, mens en del smågnagere tilbringer mye av vinteren i vel iso­ lerte ganger under snøen. Endelig er det noen dyr som i stedet for å kjempe for å opprettholde sin vanlige høye legemstemperatur, nedsetter legemstemperaturen til like over 0 °C og derved sparer ekstra «fyringsutgifter». Denne lave legemstemperaturen medfører at alle kroppsaktiviteter nedset­ tes, slik at dyret er i en tilstand som vi kaller hiber­ nering. Hibernering ansees således å være en fy­ siologisk tilpasning til kulde. Fysiologiske endringen Hibernering kan rent fy­ siologisk deles i flere faser: forberedende periode, innsovning, selve hiberneringen og oppvåkningen. I den forberedende perioden legger dyrene på seg fett som er mer umettet og har lavere smeltepunkt enn dyrets fett vanligvis har. Det betegnes brunt fett eller hiberneringskjertelen. Dyr som hibernerer om vinteren, vil om høsten også forandre sine indresekretoriske forhold. Dersom de utsettes for kul­ de etter at de er ferdige med den forberedende perio­ den. reagerer de ikke slik som andre likevarme dyr. med produksjon av hormoner som stimulerer til økt forbrenning, men ved å gå inn i hibernering. Innsovningen er noe forskjellig fra art til art. Ofte senkes temperaturen trinnvis ved at forbrenningen reduseres. Hjerte- og åndedrettsfrekvensen nedset­ tes, og nervesystemets aktivitet avtar. Under selve hiberneringen virker dyret nærmest dødt. I kuldeperioder ligger dyrets kroppstempera­ tur bare litt høyere enn 0 °C. Hjertet arbeider ure­ gelmessig idet impulsledningen mellom forkammer og hjertekammer er blokkert. Åndedrettet er like­ ledes meget uregelmessig. Under hiberneringen reagerer dyret dårlig på ytre påvirkninger, men sterk lyd eller mekanisk vibra­ sjon kan vekke det. Blodets koagulasjonstid er ned­ satt, noe som forhindrer blodpropp i det langsomt sirkulerende blodet. Blodets sammensetning er el­ lers ikke mye forandret. Dersom temperaturen om­ kring et hibernerende dyr synker under 0 °C, fører dette hos enkelte arter til at de våkner, hos andre til at de fryser i hjel (ofte hos flaggermus), mens atter andre øker sin varmeproduksjon tilstrekkelig til at de holder sin legemstemperatur like over 0 °C. Hos de sistnevnte synes det altså som om kroppens tem­ peraturregulering er innstilt (termostater!) på en lav temperatur under hiberneringen. En del dyr våkner periodevis under hiberneringen for å spise eller drikke. Hos amerikanske jordekorn forbrukes det like mye næring ved én oppvåkning som ved 10 døgns hibernering. Nervesystemets aktivitet reduseres når temperatu­ ren synker. Ved legemstemperatur under 5 °C kan man ikke registrere hjernebølger hos noen hibernator. Mens nervene hos vanlige likevarme dyr mister sin evne til å lede impulser ved 15-20 °C, vil nerve­ ne hos hibernerende dyr kunne lede ned imot 0 °C. Oppvåkningen er hurtig og begynner normalt når omgivelsestemperaturen stiger om våren, men kan også forårsakes ved lyd eller annen form for for­ styrrelse. Da hever dyret sin legemstemperatur i løpet av 7,-3 timer fra hiberneringstemperaturen og opp til det normale 37-40 °C. Karakteristisk er det at forbrenningen øker samtidig som åndedrettet og hjerteaktiviteten øker og blir regelmessig. Først øker temperaturen i hjernen og brystregionen, der­ nest i bakkroppen. Hiberneringens fysiologi har betydelig medisinsk interesse, både i forbindelse med frostskader av forskjellig art og i forbindelse med nedkjøling av pasienter under kirurgiske inngrep. Hibernerende dyr i Norge. Av hibernerende dyr her hjemme har vi piggsvin, flaggermus og bjørkemus, som hver på sin måte er nokså spesielle. Pigg­ svinet lever av vekselvarme dyr, og kroppen er del­ vis dekket av pigger som ikke har særlig god isolasjonsevne. Om høsten finner det seg et lunt sted hvor det bygger et slags reir. Der hibernerer det vin-

74

HIBERNIA

Hibiscus. Til venstre: Hibiscus syriacus. - Til høyre: Hibiscus rosa-sinensis. teren igjennom. Bjørkemusa tilhører en familie (hoppemus) som i andre land har flere hibernerende representanter. Flaggermusene lever utelukken­ de av flygende insekter, som det er svært lite av om vinteren. Dessuten har de et ytterst tynt hårlag. er meget små og har spesielt stor kroppsoverflate på grunn av vingene. De er derfor særlig utsatt for var­ metap. Om høsten søker flaggermusene inn i lune huler i fjellet, på loft el.L. og der henger de. oftest etter bakbena, hele vinteren. Flaggermusene hibernerer dessuten også ofte om dagen i den varme årsti­ den (de er nattdyr). Bjørnen hibernerer ikke; den sover store deler av vinteren, men opprettholder hele tiden en normal legemstemperatur (►vintersøvn). I andre land fin­ nes det en rekke andre dyr. særlig gnagere, som hibemerer. ÅA Hibernia dat.), Irland. Hibernian [hibømjøn], Edinburgh, skotsk fotball­ klubb, stiftet 1875, har vunnet fire liga- (det siste i 1952) og to cupmesterskap (1887 og 1902). Bane: Easter Road. Edinburgh. Drakt: grønn trøye m/hvite ermer, hvit bukse. Nordmennene Svein Mathi­ sen og Isak Arne Refvik har spilt for klubben. hibernisme (lat. nyd. til Hibernia), trekk fra irsk språk som er opptatt i andre språk, særlig engelsk. Hibiscus (av gr., betydning ukjent), planteslekt i kattostfamilien. Ca. 300 tropiske og to europeiske arter, både urter, trær og busker. Pga. de store, ofte praktfullt fargede blomstene er mange arter pryd­ planter. f.eks. kinahibisk eller hawaiirose, Hibiscus rosa-sinensis. en busk med glinsende, mørkegrønne blad og store, praktfulle, blodrøde blomster, men som er lite varige. Av denne arten finnes det som stueplanter flere varieteter med gule og røde, enkle og fylte blomster. Mer hardføre er de ettårige, f.eks. Hibiscus trionum, timerose. med gule, svartflekkede blomster. Den kan dyrkes på friland i de beste strøkene av Sør-Norge. Hibiscus cannabinus er en ettårig, inntil 3 m høy urt med blad som ligner hampens, og store, gule blomster. Dyrkes som fiberplante i India og på Ja­ va. Fibrene er like sterke som jutens og går i han­ delen som gambohamp eller ►javajute.

Hibiscus sabdariffa er 2-3 m høy og har gule blomster. Dyrkes som medisin- og fargeplante. De tørrede bærene brukes til te. Opprinnelig fra tro­ pisk Amerika. Hichens [hitjinz], Robert Smythe. 1864-1950, britisk forfatter; mest kjent for The Green Carnation (1894), et satirisk angrep på Oscar Wilde og estetismen innenfor datidens åndsliv. Han skrev for øvrig en rekke underholdningsromaner. hic jacet (lat.), her ligger; begynnelsesord på la­ tinske gravskrifter. hickory [hikari], Cqrya. planteslekt i valnøttfamilien. 25 arter i Nord-Åmerika og Øst-Asia. Trær med finnete blad og enkjønnede blomster. Hos no­ en arter, f.eks. pekantreet, Ca rya illinoensis, er nøt­ tene spiselige, de er rike på fett, og det kan presses nøtteolje av dem. Se også ►pekannøtt. Kjerneveden er rødlig-brun, mens yteveden er helt lys. Veden har store porer langs årringene og min­ ner i struktur om ask. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,80 g/cm'. Styrken er god og veden meget elastisk, hard og seig. Veden krymper middels, men brukes på grunn av sine gode styrkeegenskaper i utstrakt grad til verktøyskaft, særlig til slagverktøy som økseskaft og hammerskaft, videre til sportsut­ styr. Ofte foretrekkes den lyse yteveden. men den mørkere kjerneveden har de samme gode styrke­ egenskaper. Den er heller ikke så utsatt for soppskader som yteveden. Hickory [hikøri], by i USA, vestlige North Carolina, Catawba County, 350 m o.h.. ved foten av Blue Ridge. 240 km vestsørvest for Raleigh: 29 600 innb. (1994). Danner en større byregion Hickory-Morganton-Lenoir (metropolitan area), med 310 200 innb. (1995). Allsidig industriby, basert på elektrisk kraft fra Catawba River, med produksjon av bl.a. møbler, tekstiler og elektronikk. Grunnlagt 1874 omkring Hickory Tavern. Hicks, John Richard. Sir. 1904-89. britisk sosi­ aløkonom. professor i Manchester 1938—46, i Ox­ ford 1952-65. Har skrevet betydelige avhandlin­ ger i lønnsteori. pris- og kapitalteori, konjunkturteori. pengeteori og i økonomisk historie. Tildelt No­ bels minnepris i økonomi 1972 (sammen med Ken­ neth J. Arrow).

Hic Rhodus, hic salta! (lat. Her er Rhodos, hopp her!’), sitat fra den latinske oversettelsen av Aisopos’ fabel Storskryteren. En idrettsmann for­ teller at han en gang på øya Rhodos gjorde et rekordhopp og vil skaffe vitner på at det er sant. En av tilhørerne svarer: «Hvis det er sant, er det unød­ vendig med vitner: Hic Rhodus, hic salta!» hidalgo [iøalyå] (sp., eg. hijo de algo, 'sønn av noe’, dvs. av len, gods), tittel for den spanske lavadel; brukt fra 1100-tallet. En hidalgo har rett til tiltaleformen Don foran døpenavnet, men har el­ lers ingen adelstittel. På 1500- og 1600-tallet fan­ tes det et stort antall ubemidlede hidalgos i Spania. Deres viktigste adelsprivilegium var at de slapp å betale skatt. På den annen side tillot ikke en hidal­ gos æresfølelse ham å skaffe seg inntekter ved ma­ nuelt arbeid eller handel. Disse stolte, men lutfatti­ ge hidalgos ble et karakteristisk trekk i det spanske samfunnet og fikk sitt udødelige litterære bilde i Cervantes’ roman Don Quijote. Spania har frem­ deles mange lavadelige slekter. Hidalgo [iåalyå], delstat i midtre del av Mexico, nord for Ciudad de México; 20 813 km2 med 2 111 800 innb. (1995), 101,5 per km2. Hovedstad: Pachuca. Hidalgo ligger i den sørlige delen av fjellkjeden Sierra Madre Oriental. Lavere områder kun i nord­ øst. Store mineralrikdommer (sølv, gull, kobber, bly). Betydelig jordbruksproduksjon, bl.a. dyrking av mais, alfalfa, hvete samt husdyrhold. En del tu­ risttrafikk til ruinbyen Tula, toltekernes hovedstad. Hidalgo, asteroide 944, en av de asteroidene som kommer lengst fra Solen (aphelavstand 1440 mill, km), periode 14.2 år. Hidalgo er 29 km i diameter. Oppdaget av W. Baade 1920. Hidalgo del Parral [iåalyå del paral], by i Me­ xico, Chihuahua, ved Rio Parral. 190 km sørsørøst for byen Chihuahua, ca. 1700 m o.h.; 130 000 innb. (1994). Sentrum i et betydelig gruvedistrikt med brytning av bly, sink, sølv, kobber og gull. Byen har bevart mye av bymiljøet fra kolonitiden. Grunn­ lagt 1631 under navnet San José del Parral. Hidalgo y Costilla [iåalyå i kåstija], Miguel, 1753-1811, meksikansk frihetshelt. Han var prest av utdannelse og kom i motsetningsforhold til den spanske regjering på grunn av sine økonomiske reformbestrebelser. I 1810 reiste han et opprør. Re­ gjeringen møtte selvstendighetsbevegelsen med hensynsløs terror, og Hidalgo y Costilla selv ble skutt. hidatsa, også kalt minitari eller Gros Ventre of Missouri. indiansk folk i North Dakota, USA, språk­ lig tilknyttet sioux-familien. Kulturelt har de mye til felles med mandan og arikara, to andre landsbyfolk i samme område. Hidatsa var jordbrukere og jegere, dyrket mais og bønner og drev sesongjakt på bison. I motsetning til andre slettelandsfolk kun­ ne de lage keramikk. De var organisert i matrilineære klaner så vel som aldersklasser. Landsbyen bestod av store, runde jordhus som hvert rommet en piatrilokal storfamilie. Mellom crow-indianerne og hidatsa er det en historisk forbindelse som ble brutt før europeerne kom til landet. På slutten av 1700-tallet var det ca. 2000 hidatsa fordelt på tre landsbyer. En koppeepidemi i 1837 reduserte folketallet betydelig, og de gjenlevende slo seg sammen i én landsby. Etter stadige angrep fra dakotaene flyttet en gruppe hidatsa nordover i 1845. Senere fulgte resten etter sammen med man­ dan og. til slutt, arikara. Dette ble begynnelsen på en allianse som ble kjent under navnet The Three Affiliated Tribes. Fort Laramie-traktaten av 1851 anerkjente et krav fra de tre stammene på et stort landområde, men amerikanske myndigheter redu­ serte senere området drastisk. De tre stammene bor nå spredt i mindre enheter i Fort Bertold-reservatet, der de har dannet et repre­ sentativt stammeråd. Det drives noe jordbruk og

HIERMAN

75

fedrift, men den største arbeidsgiveren er stammerådet og føderale institusjoner. 1 1993 ble det åpnet et spillekasino som gir mange arbeidsplasser, men likevel er arbeidsløsheten høy. 1 1994 var det 6000 registrerte medlemmer av de tre stammene til sammen, hvorav ca. halvparten bodde på reserva­ tet. De fleste snakker engelsk, men morsmålet hol­ des ved like. Litt.: R. H. Lowie: Indians of the Plains (1963); R. Meyer: Village Indians of the Upper Missouri The Mandan. Hidatsas. and Arikaras (1977); M. B. Davis (red.): Native America in the Twentieth Century (1994). Hidayat, Sadiq, 1903-51. iransk forfatter. Studer­ te i Paris, hvor han kom under sterk innflytelse av de vestlige litteraturer. I 1930- og 1940-årene var han en av de ledende skikkelser i iransk litteratur. Særlig berømt er Hidayat blitt for sine noveller, beske melankolske bilder fra den iranske hverdag. Blant hans verker kan nevnes Den blinde ugle (1937, svensk overs. 1965). Han samlet også persisk fol­ kediktning og oversatte europeisk litteratur. Hidden Peak [- pi:k] eller Gasherbrum 1, fjell­ topp i Karakorum, i Kashmir, sørøst for K2, 8068 m o.h. Hiddensee, tysk øy, på vestsiden av Riigen, 17 km lang og smal, 19 km2. Badesteder. Kunstnerkoloni, spesielt i 1920- og 1930-årene (Th. Mann, Kåthe Kollwitz, Max Reinhardt m.fl.). hide [haid], hide of land (eng., av ags. higan-id, ‘det som tilhører en husstand’), gammel engelsk arealenhet, så mye land som trengtes for å fø en familie med tjenerskap, vanligvis mellom 70 og 120 acres. I nyere tid satt lik 100 acres = 405 dekar. Hidle, Jonas, f. 7. okt. 1912 i Stryn, norsk arki­ tekt. Utdannet ved NTH 1937. Han har virket som brukskunstner, fortrinnsvis i forbindelse med utfor­ ming av lysarmaturer. Innenfor dette spesialfelt har han gjort en avgjørende innsats i en tid da det har vært behov for ny belysning i nær sagt de fleste offentlige bygg i Norge, ikke minst ved restaure­ ringsarbeider ved de viktigste nasjonaleiendommer som Det Kongelige Slott, Nidarosdomen, Håkons­ hallen, Akershus slott og Erkebispegården i Trond­ heim, dessuten Rådhuset i Oslo og en lang rekke gamle og nye kirker. Hidra, øy i Flekkefjord kommune, Vest-Agder, den største øya i fylket; 20,5 km2 inkl, den mindre Dragøy i vest, skilt fra fastlandet ved det 350 m brede Hidrasundet. Lakseoppdrett og fiske er vik­ tigste næring. Fergeforbindelse med fastlandet på Rv. 469. Den gamle skolestuen er tatt i bruk som museum, «Fedrenes minne», en original samling som forteller øyas historie. Navnet. Øynavnet Hidra er dannet av flertallsfor­ men Hitrar, av norrønt Hitr, som kan bety ‘den split­ tede eller oppskårne’; sikter til at øya er delt i to av fjorden innenfor Rasvåg og dalsøkket over til Hidrasund. Hidra og Nes, tidligere kommune i Vest-Agder, 1893 delt i kommunene Hidra og Nes som sammen med Gyland og Bakke ble innlemmet i Flekkefjord 1965. Hidra og Nes, som utgjør søndre del av det nåværende Flekkefjord, het 1837-64 Flekkefjord Landdistrikt. Hielm, norsk slekt som stammer fra Jens Pedersson (død 1597), sogneprest til Hjelmeland. Slekten har tatt navn etter stamfarens embetsdistrikt. Den døde ut med Knud Hielm (død 1819), som var må­ ler og veier i Flekkefjord. Slektsnavnet er tatt opp av flere kognatiske grener. Hielm, Jonas Anton, 1782-1848, født i Kristian­ sand, norsk jurist og politiker. Cand.jur. 1800, auditør, senere høyesterettsadvokat i København; vendte tilbake til Norge 1814, fra november samme år ad­ vokat ved Høyesterett, fungerte 1815-16 som do­ sent i lovkyndighet ved Universitetet. I de første

Jonas Anton Hielm

årene etter 1814 førte han en rekke meget omtalte saker for Høyesterett og fikk ry som en meget skarp og dyktig forsvarsadvokat. Ved sine mange innlegg i Det Norske Nationalblad (utg. 1815-21 av broren Hans Abel Hielm) og ved sin nære kontakt med opposisjonsførerne på stortingene 1815-16 og 1818 gjorde han seg kjent som en ivrig opposisjonsmann. Et par sterkt injurierende artikler mot Christian Magnus Falsen (i Nationalbladet mai 1821) førte til at han i 1822 ble suspendert og 1825 avsatt fra sin stilling som regjeringsadvokat. Han flyttet der­ etter til Alby gård på Jeløya og var i de nærmeste årene opptatt med publisistisk virksomhet. 1830— 32 utgav han (anonymt) Almindeligt Norsk Maanedsskrift, et interessant bidrag til norsk tidsskriftlitteratur. Som stortingsrepresentant for Smaalenenes amt 1830, 1833, 1836 og 1842 kom han til å fremstå som en av de ivrigste og mest markante talsmenn for de nye nasjonale og liberale ideer. Sammen med Henrik Wergeland var Hielm med på å trekke opp hovedlinjene forden agitasjon som førte til at bøn­ dene for alvor kom med i det politiske liv («bondestortinget» 1833), og hjalp muligens Jon Neergaard med utarbeidelsen av Olaboka. På Stortinget støttet han bondeopposisjonen under Ole Gabriel Uelands lederskap i mange saker, men fikk ikke alltid bøndenes støtte for sine egne forslag. Hielms navn er for ettertiden først og fremst knyt­ tet til flaggsaken; det var hans forslag som i 1838 førte til loven om eget norsk handelsflagg. I unionspolitikken var han en ivrig talsmann for likestilling mellom Norge og Sverige ved behandlingen av dip­ lomatiske saker. Han var også en varm forkjemper for å gi jødene adgang lil riket. Henrik Wergeland har hyllet Hielm i to dikt, det mest kjente er Gangspilvise om Briggen «Jonas Anton Hielm». Litt.: F. C. Wildhagen i Norsk biografisk leksikon (1933). Hielmstierne, dansk adelsslekt som stammer fra den islandskfødte rådmann, justisråd Niels Hendriksen (1672-1745), som var kjøpmann i Køben­ havn og eide herregården Vesterbygaard ved Kalundborg. Hans sønn, kansellisekretær, høyesterettsassessor, geheimeråd Henrik Henriksen (1715-80), ble 1747 adlet med navnet Hielmstierne. Hielmstier­ ne samlet et stort bibliotek. Hans datter Agnete Marie Hielmstierne (1752-1838) ble gift med geheimestatsminister, greve Marcus Gerhard Rosencrone til baroniet Rosendal (1738-1811). De opp­ rettet Den Hielmstierne-Rosencronske stiftelse. Hien,eg. Kawasaki Ki-61 Hien, japansk propelldrevet jagerfly. Fløy første gang desember 1941, i tjeneste fra 1943. Japans eneste jagerfly med væskekjølt motor under den annen verdenskrig. Til sammen 2791 ble bygd. Hieracium (av gr. ‘hauk’), ►sveve, planteslekt i kurvplantefamilien, med ca. 2000 «arter» i Skandi­ navia alene.

Hierapolis (av hiero- og gr. ‘by’), navn på byer i oldtiden som var hellige kultsteder. Hierapolis i Frygia var et viktig kultsted for gu­ dinnen Kybele. Byen lå ovenfor nåværende Pamukkale, nær Denizli. Flere minnesmerker finnes, bl.a. et vel bevart romersk teater. Hierapolis i Syria, senter for dyrkingen av den syriske Astarte, Baalath Atargatis (hos Ktesias kal­ les hun Derketo), kjent gjennom Lukians skildring. Byen lå mellom Aleppo og Urfa og ble senere kalt Bambyke. hierarki (av hiero- og -arki), eg. de helliges her­ redømme; i overført betydning enhver streng rang­ orden, f.eks. militært hierarki, offentlig byråkrati, partidiktatur, eller abstrakt: verdienes hierarki i et filosofisk system. / religiøs sammenheng har hierarki flere betydninger: I) kirkesystem som bygger på et presteskap or­ ganisert i en fint gradert rangorden; 2) selve preste­ skapet, særlig det høyere; 3) kirkevelde, prestestyre, som en slik fast organisert kirke gjerne streber mot. Et mer eller mindre fast organisert presteskap er kjent fra de fleste religioner; også innen den krist­ ne kirke fikk hierarkiske organisasjonsprinsipper innpass på et tidlig tidspunkt. Særlig innen den romersk-katolske kirke utviklet det seg et typisk hier­ arki, ved innvielse atskilt fra legfolket og etter den kanoniske retts regler underlagt de overordnede instansers jurisdiksjon, med paven som øverste in­ stans. Reformasjonen brøt med denne kirkeordning; ut fra læren om de døptes alminnelige prestedømme bie skillet mellom lekfolk og presteskap kriti­ sert. Til tross for dette har skillet mellom lekfolk og presteskap kommet til å spille en betydelig rolle også i protestantisk tradisjon. / samfunnsvitenskapene brukes hierarki om orga­ nisasjonsformer som er preget av formaliserte overog underordnede relasjoner, spesielt der avstanden mellom topp og bunn er stor, og når det er mange underordnede i forhold til de bestemmende og over­ ordnede - såkalte pyramidale strukturer. Motset­ ningen til hierarki er egalitet eller likhet. Rangordningen i militære organisasjoner kan væ­ re utpreget hierarkisk, men i mindre strikt form kan hierarkier gjenfinnes i de fleste typer av organisa­ sjoner. Det har vært argumentert for at ingen sam­ funn, heller ikke moderne, differensierte demokra­ tier, kommer utenom sosiale hierarkier. Byråkra­ tisk organisasjon har f.eks. flere kjennetegn som er hierarkiske, basert på prinsippet om at hvert nivå i en beslutningskjede har en bestemt, lovregulert myndighet. En slik myndighet er avgrenset av ram­ mebestemmelser fattet på et høyere nivå og virker i sin tur avgrensende på hva folk på et lavere nivå kan bestemme seg for. Sosiologen Auguste Comte argumenterte i sin tid for at også ulike vitenskapelige fag eller disipliner burde forstås i en hierarkisk orden. Fag som arbei­ det med lovmessigheter mellom forholdsvis enkle enheter ville bli utviklet først, deretter kom de mer komplekse. Disse ville bygge på erfaring fra de først utviklede fagene, men uten at lovmessigheter på et mer komplekst nivå kunne reduseres til f.eks. me­ kanisk fysiske forklaringer. Comte så på sosiologi­ en som det faget som opererte med de mest kom­ plekse enheter av det som kunne studeres i lovmes­ sige sammenhenger. hieratisk skrift (av hiero-), forenklet kursivform av gammelegyptisk hieroglyfskrift på papyrus. hieratisk stil, stil preget av en høytidelig, ofte stiv strenghet, som særlig kjennetegner gammel, religi­ øs kunst. Hierman, Audun Munthe-Kaas, 1892-1975, født i Flora, norsk forfatter og journalist. Redigerte Smaalenenes Amtstidende 1919-31, senere dagbla­ det Sarpen, Larvik Morgenavis og 1950-54 Tøns­ bergs Blad. Utgav romanene Herrens ild (1925), Den trange port (1926), Potetespresten (1944),

76

HIERO

/usfje^^.

Hieroglyf. Til venstre: Hieratisk skrift fra Papyrus Ebers (øverst) med transkripsjon i hieroglyfer (ne­ derst). I) En annen (resept) for magen nar den er dårlig. 2) Karve, gåsefett, melk. 3) Kokes og drikkes. 4) En annen, for å hindre at en slange kommer ut av hulen. 5) En tørret fisk lagt over åpningen til hulen. 6) Så kommer den ikke ut. - Til høyre: Hieroglyfer på en søyle i Ramses 3s tempel i Medinet Habu. Kapteinen går ikke fra brua (1945) m.fl. Dessuten skrev han en rekke gode guttebøker under pseudo­ nymet Peder Flint. hiero- (av gr.), hellig. Hierochloé (av hiero- og gr. ‘gress’). planteslekt i gressfamilien. 30 arter som vokser i kalde og tem­ pererte strøk, og i fjellstrøk i tropene. I Norge vok­ ser det tre arter, ►marigress, ►elvemarigress og ►tjellmari gress. hieroduler (av hiero- og gr. ‘slave’), oldtidens tempeltjenere av begge kjønn; spesielt om prosti­ tuerte i de templer hvor erotisk virksomhet var knyt­ tet til gudstjenesten. hierofani (av hiero- og gr. ‘vise’), åpenbaring av noe hellig, religionsvitenskapelig begrep særlig anvendt av M. Eliade. 1 hans religionstolkningeret hierofani en hvilken som helst naturlig eller tilvir­ ket gjenstand, naturfenomen eller institusjon i sam­ funnet som, innen en gitt kultur, uttrykker eller synliggjør en bakenforliggende hellighet. hierofant (av hiero- og gr. ‘vise’), han som viser det hellige, yppersteprestens tittel ved dekelevsinske mysterier. Embetet var arvelig innen evmolpidenes slekt (se ►Evmolpos). hieroglyf (av hiero- og gr. ‘risse inn'), gammelegyptisk bil ledskrifttegn. Hieroglyfene ble brukt til å skrive ►egyptisk (gammelegyptisk) språk med i over 3000 år. De kan spores tilbake til 3000-tallet f.Kr. De siste hieroglyfene vi kjenner ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt og dateres til 394 e.Kr. De gamle egypterne mente selv at den hieroglyfiske skriften var skapt av gudene. Hieroglyf er en oversettelse til gresk av gammelegyptisk medunetjer ‘gudenes ord'. Hvert enkelt hieroglyfisk tegn kaltes tit ‘tegn, bilde, form'. Hieroglyfene kan klassifiseres i tegn som gir me­ ning, og tegn som representerer språklyder. Skrif­ ten inneholder dermed 1) billedtegn eller piktogrammer hvor hvert bilde betegnet en ting; 2) lydtegn

eller fonogrammer som uttrykte én, to, tre eller fle­ re konsonanter, og som ble brukt som bokstaver for å skrive andre ord eller deler av andre ord; 3) deter­ minativer eller tegn som uttrykker begreper. Deter­ minativene ble føyd til på slutten av ordene og hjalp til å skille ordene fra hverandre. Hieroglyfene fremstilte vesener og ting som om­ gav de gamle egypterne i deres hverdag: mennes­ ker, dyr, planter, redskaper og andre gjenstander. Den hieroglyfiske skriften bestod opprinnelig av 764 tegn. I senere perioder ble det utviklet opptil 6000 tegn. Men ikke alle tegnene var i bruk samti­ dig i de ulike historiske periodene. Hieroglyfer ble malt eller risset inn på vegger, papyrus, statuer og diverse monumenter. Inskrip­ sjonene ble skrevet horisontalt eller vertikalt. De leses fra høyre til venstre eller omvendt. Det er teg­ nene som fremstiller dyr, fugler eller mennesker som viser leseretningen. Estetiske betraktninger spilte en betydelig rolle i den interne utformingen av in­ skripsjonene. Tegnene ble derfor gruppert i usynli­ ge firkanter som sikret et harmonisk resultat. Fra ca. 2700 f.Kr. (Det gamle riket) skrev egypterne språket sitt med både hieroglyfer og såkalt hiera­ tisk skrift, som bestod av forenklede hieroglyfer. Disse to skrifttypene ble brukt samtidig. Hierogly­ fene ble først og fremst brukt på monumenter, mens hieratisk skrift ble brukt til daglig. I tiden ca. 600 f.Kr.-ca. 400 e.Kr. bie det brukt en forenklet form av hieratisk skrift, såkalt demotisk skrift. Det var franskmannen Jean-Frangois Champollion som i 1822 fant nøkkelen til tydningen av hiero­ glyfene da han dechiffrerte Rosetta-steinen. Litt.: W. V. Davies: Reading the Past. Egyptian Hieroglyphs (1987); S.-A. Naguib og B. Reinhold: Hieroglyfer og skole i det gamle Egypt (Etnogra­ fisk Museum. Universitetet i Oslo. 1995). S-AN hieroglyfslange, klippepyton. Python sebae, krypdyrart i familien kvelerslanger (Boidae). Ut­ bredt i tropisk Afrika; kan bli 7.5 m lang.

Hieron, herskere i Syrakus på Sicilia. Hieron 1, død 467 f.Kr., hersker (tyrann) i Gela fra 485 f.Kr., og fra 478 f.Kr. i Syrakus. Fortsatte med hell broren Gelons stormaktspolitikk, beseiret etruskerne avgjørende i sjøslaget ved Kyrne 474 og gjorde Syrakus til den ledende stat på Sicilia. Had­ de hos seg diktere som Aiskhylos, Bakkhylides og Pindar, samt fremragende arkitekter. Hieron 2, ca. 306-215 f.Kr., konge av Syrakus et­ ter seieren over mamertinerne i 264. Var fra 263 romernes faste forbundsfelle i kampen mot Karthago. Dyktig administrator og aktiv byggherre; støttet kunst og diktning. hieronymianere eller hieronymitter, eremittkongregasjon, oppkalt etter Hieronymus fra Stridon, arbeider med sjelesorg og vitenskap. Opprinnelig fantes det fire kongregasjoner i Spania og Italia: 1) Den hellige Hieronymus’ spanske eremitter, bekreftet 1373, bygde bl.a. klosteret i Escorial. Oppløst 1835, men gjenopprettet 1927. 2) Observanshieronymitter, grunnlagt 1424, opp­ løst 1688. 3) Den hellige Hieronymus’ fattige eremitter, be­ kreftet 1421 og 1477. oppløst 1953. 4) En kvinnelig gren av hieronymitter. grunnlagt 1375, oppløst 1835, men finnes på ny i Spania. ► Brødre av det felles liv kalles av og til hierony­ mianere, uten at denne bevegelsen har noe med de ovennevnte å gjøre. Hieronymus, Hjeronimus, mannsnavn, av gresk hieros, ‘hellig’, ogonoma. ‘navn’, også skrevet Jeronimus. Navnedag 30. september. Hieronymus, Sophronius Eusebius, ca. 347-419, født i Stridon i Dalmatia, helgen, kirkelærer og bibeloversetter. Studerte i Roma, der han ble døpt, bie kjent med asketiske idealer fra Østen ved det keiserlige hoff i Trier. Ca. 370 sluttet han seg til en gruppe venner, bl.a. Rufinus, i Aquileia, for å leve i pakt med disse idealene. Etter at gruppen ble opp­ løst levde Hieronymus et par år i ørkenen nær Alep­ po i Syria og studerte gresk og hebraisk. Deretter oppholdt han seg en tid i Antiokia, der han ble viet til prest (ca. 379). Han ble kjent med Gregor fra Nazianz i Konstantinopel og var sekretær for pave Damasus i Roma 382-385. I Roma fikk han ad­ gang til kretser av fornemme damer som dyrket asketiske idealer. Mest kjent av disse er enkene Marcella og Paula. Etter Damasus’ død (384) måt­ te Hieronymus forlate Roma, og reiste sammen med Paula og hennes datter Eustochium til Det hellige land og Egypt. Ca. 386 slo han seg ned i Betlehem og grunnla klostre der. Han stod i stadig konflikt med biskopen av Jerusalem og med sin tidligere venn Rufinus. som hadde slått seg ned på Oljeber­ get. Hans siste år ble merket av venners, ikke minst Paulas, død og Romas fall (410). Hieronymus er mest kjent for sin bibeloversettel­ se, Vulgata. I Roma ble han klar over at de eksiste­ rende latinske oversettelser trengte revidering og arbeidet med dette gjennom flere år. Han benyttet seg først av foreliggende greske oversettelser, sam­ let i Origenes’ Hexapla, men forsøkte etter hvert å arbeide direkte ut fra den hebraiske grunnteksten. Hieronymus oversatte mesteparten av Det gamle testamente fra hebraisk, bortsett fra de apokryfe skriftene og Salmenes bok. som er gjengitt fra gresk (Psalterium Gallicanum). I Det nye testamente re­ viderte Hieronymus kun evangeliene. Han oversatte også flere verker av greske kirkefed­ re til latin, særlig Origenes fra Alexandria som han først beundret, men som han senere mente var kjet­ ter. Hieronymus’ største fortjeneste utover bibel­ oversettelsen, ligger i å ha formidlet deler av den greske, kristne kultur til den latinske kirke. Hans stil preges av hans voldsomme, polemiske tempe­ rament. Dette kommer ikke minst til uttrykk i hans brev, hvorav 117 er bevart. Minnedag 30. september.

77

Hieronymus. Den hellige Hieronymus i sitt studerkammer. Kobberstikk av Albrecht Diirer, 1514. Litt.: J. N. D. Kelly: Jerome. His Life, Writings and Controversies (1975). PBH Hieronymusfra Praha, ca. 1371-1416. tsjekkisk teolog, reformator; venn av Jan Hus. Som Hus var han sterkt påvirket av Wycliffes lære, som han had­ de studert i Oxford. Han kom 1415 til kirkemøtet i Konstanz for å forsvare Hus, ble arrestert, torturert og i mai 1416 brent som kjetter. Hans dristige opp­ treden, ualminnelige lærdom og talegaver gjorde dypt inntrykk på øyenvitner, bl.a. dokumentert i den itali­ enske humanisten Poggio Bracciolinis brev. hieroskopi (av hiero- og -skopi), undersøkelse av offerdyrs innvoller. Av disses tilstand og utseen­ de tok både de gamle grekere og romere varsler; de sistnevnte hadde egne spåmenn (se ►haruspex) som var eksperter i dette. Hierosolyma, det latinsk-greske navn på Jeru­ salem. Hierro [jerå], Ferro (sp., ‘jern’), spansk øy, den vestligste og minste av Kanariøyene; 278 km2. Hovedby: Valverde. Øya består av basalt og er en sørøstlig, halvmåneformet rest av en kraterrand (største høyde 1501 m o.h.) omkring havbukta El Golfo i nordvest, det gamle krateret. Kystene stuper bratt ned i havet, og øya mangler skikkelige havner. I nordøst ligger lan­ dingsstedet Estaca. På grunn av vannmangel er Hierro mindre frukt­ bar enn naboøyene. men jordbruk er likevel viktig næringsvei. Det dyrkes bl.a. korn, poteter, tomater, fiken, mandler og vindruer, til dels ved hjelp av kunstig vanning. Øya er forholdsvis lite berørt av masseturismen. Historikk. I antikken var Hierro (Ferro) det vest­ ligste punkt som var kjent av europeiske geografer, og øyas vestligste kapp, Cabo Orchilla (18° 20' v.l.) ble frem til 1884 brukt som nullmeridian. På en kongress i Paris 1634 ble det bestemt å henlegge Ptolemaios’ initialmeridian til Hierro, fordi man trodde øya lå 20° vest for Paris. Den virkelige lengdeforskjell er 20° 23'9". Hierta [jæ-], Lars Johan, 1801-72, svensk publi­ sist og politiker, jur.kand. 1830 grunnla han det li­ berale Aftonbladet med en etter tidens målestokk helt usedvanlig god nyhetsdekning. Som politiker engasjerte han seg sterkt for en liberal reformpoli­ tikk, bl.a. næringsfrihet og utstrakt trykkefrihet.

HIGHLAND PARK Hietanen, Reino, f. 2. nov. 1932, finsk maler, elev ved Konstakademien i Helsinki 1957-61. har sene­ re undervist ved flere kunstskoler, fra 1972 rektor ved Konstskolan i Lahti. Et abstrahert Bybilde (col­ lage) fra 1972 finnes i Museet for samtidskunst i Oslo. Higashiosaka, by i Japan, Honshu, rett øst for Osaka; 495 000 innb. (1995), inngår i byregionen Hanshin omkring Osaka-Kobe-Kyoto. Boligforstad med stor industri (elektrisk utstyr, maskiner, lærvarer, tekstiler, kjemikalier). Universitet (1925). Dannet 1967 ved sammenslåing av de tidligere by­ ene Fuse. Hiraoka og Kawachi. Hiraoka, ved foten av Ikoma-fjellet, er også et populært utfluktssted. Higgins, Billy (eg. William), f. 1936. amerikansk jazzmusiker. trommeslager; fikk sitt gjennombrudd som medlem av Ornette Colemans kvartett 195860. I 1960-årene spilte han i grupper ledet av bl.a. Thelonius Monk. John Coltrane. Sonny Rollins og Herbie Hancock. Deretter samarbeidet han i man­ ge ar med pianisten Cedar Walton. Higgins har i over 30 år vært en av de mest etterspurte musiker­ ne i jazzens absolutte verdenselite. og har medvir­ ket på et utall innspillinger med musikkformens fremste solister; medvirket ogsa i filmen Round Midnight (1986). Han er en uhyre lydhør og smak­ full trommeslager som kan tilpasse seg de aller fleste stilretninger. Higgins, George V(incent), f. 1939. amerikansk forfatter. Han debuterte med The Friends of Eddie Coyle i 1970. og regnes som en fornyer av den «hardkokte» skolen i amerikansk kriminallitteratur. Det er særlig menneske- og miljøskildringene i bø­ kene hans som utmerker seg. Av senere romaner kan nevnes Outlaws (1987). Wonderful Years, Wonderftd Years (1989), Bomber ’s Law (1993) og Sandra Nichols Found Dead (1996). Flere av bøkene er oversatt til norsk. Higgins, Jack, f. 1933, britisk forfatter; kjent for en rekke spenningsromaner som er blitt internasjo­ nale bestselgere, bl.a. The Eagle Has Landed(1975; filmatisert 1977; norsk overs. Ørnen har landet, \977).Night oftheFoxi 1986; filmatisert for fjern­ syn 1990), A Season in Hell (1989), The Eagle Has Flown (1991), On Dangerous Ground (1994) og Year of the Tiger (1996). De Heste bøkene hans er oversatt til norsk. higgspartikkel, hypotetisk elementærpartikkel (ikke påvist per oktober 1996), som ifølge standard ►elektrosvak teori er indirekte ansvarlig for at elementærpartiklene har masse. Litt forenklet kan man si at alle eiementærpartiklene kan absorbere noe av energien som man antar er assosiert med higgspartikkelen og dermed fremstå som massive. Denne måten å forklare partikkel masser på kalles gjerne higgsmekanismen, etter fysikeren Peter Higgs som i 1964 fremsatte teorien. Utallige søk etter higgspartikkelen har vært gjort de siste årene, men uten resultat. Men man håper at eksperimenter ved svært store partikkelenergier skal gi svar på om higgspartikkelen virkelig finnes, og eventuelt hvor tung den er. Slike eksperimenter er under planleg­ ging ved det felles europeiske laboratoriet CERN i Genéve. highball [haibål] (amer.), longdrink av brenne­ vin, vann eller mineralvann og is, tilsvarer norsk pjolter. highbrow [haibrau] (eng., av eldre highbrowed, ‘høypannet’), person som er, eller foregir å være, forstandsmessig, intellektuelt, eller kulturelt over­ legen. Motsatt: lowbrow(ed), lavpannet, folkelig, ukultivert. High Church [hai tja:tj] (eng. ‘høykirke’), kir­ kelig retning innen den anglikanske kirke; oppstod på 1600-tallet, men ble kraftig styrket gjennom Oxfordbevegelsen på 1800-tallet. Legger vekt på tradisjonen fra tiden før reformasjonen, og betoner

særlig det kirkelige embete, nattverden og en rik liturgi. Den ytterliggående gren av High Church kalles anglokatolisisme. High Court of Justice [hai kå:t av djAstis], sentral engelsk domstol, del av Supreme Court. Den behandler i første instans sivile saker som hører inn under dens tre avdelinger: Chancery (bl.a. eien­ domsrett. firmarett), Queens (evt. King's) Bench (bl.a. erstatning, ærekrenkelse, sjørett) og Family (bl.a. skilsmisse, adopsjon, verger for umyndige). High Fidelity [hai fidelati] (eng. ‘høy nøyaktig­ het’), oftest forkortet Hi-Fi, betegnelse på særlig god, naturtro kvalitet ved lydgjengivelse. Betegnel­ sen anvendes vanligvis i forbindelse med vedtatte kvalitetsnormer, som setter bestemte tekniske mi­ nimumskrav til de enkelte deler av lydkjeden (CDspiller, kassettspiller, radio, forsterkere, høyttale­ re). Noen av de viktigste kvalitetsegenskaperer: stort frekvensområde, jevn frekvensgang, lite forvreng­ ning og støy, små motorvibrasjoner i platespillere (lav rumble) og små hastighetsvariasjoner i båndog platespillere (lite wow og Butter). Senere tids utvikling har medført at de fleste apparatene nå har gjennomgående bedre kvalitet enn de opprinnelige Hi-Fi-normene forutsatte (DIN 45 500). Highgate [haigit], Storbritannia, fornemt bolig­ strøk i den nordlige delen av London, omfatter de­ ler av kommunene Camden, Haringey og Islington. Blant mange kjente personer som har bodd i Highgate er Francis Bacon, Samuel Taylor Coleridge og George Eliot. Karl Marx, Michael Faraday, George Eliot og Herbert Spencer er gravlagt her. Highland |hailand|, region i Storbritannia, i nord­ lige del av Skottland; 25 784 km2 med 209 200 innb. (1995), 8 per km2. Administrasjonssenter og størs­ te by er Inverness med 65 200 innb. (1995). Highland ble dannet 1975 av de tidligere grevskapene Caithness, Sutherland. Ross and Cromarty, Inver­ ness og Nairn og deler av Moray og Argyll. Omfat­ ter størsteparten av det skotske høylandet, inklu­ dert hele Northwestern Highlands og deler av Grampian Mountains med Ben Nevis (1343 m o.h.), Skottlands høyeste fjell. Fjellsystemene deles i to av en nordøst-sørvestgående forsenkning, Glen More nan Albin. Her ligger bl.a. sjøene Loch Ness og Loch Lochy. Regionen omfatter også deler av Inner Hebrides med Isle of Skye. Rhum, Eigg. Raasay og andre småøyer. Highland Games [hailand geimz], skotske idretts- og kulturarrangement med røtter i gammel keltisk kultur og møter mellom klanene i det skot­ ske høylandet. Foruten idrett omfatter stevnene konkurranser og oppvisninger i sekkepipemusikk. folkedans m.m. I sin moderne form oppstod Highland Games i 1830-årene, og i 1990-årene er det hvert år mange stevner i Skottland og andre steder hvor det er skotske emigranter, særlig i USA og Canada. Idrettskonkurransene omfatter først og fremst gam­ le keltiske fri idrettsøvelser, hvor deltagerne bærer kilt. Den mest spesielle øvelsen er stokkekasting (tossing the caber). Med tilløp skal en opptil 60 kg tung og ca. 5 m lang tømmerstokk kastes fremover, lande på ene enden og så tippe over, slik at den peker mest mulig rett frem i tilløpsretningen etler landingen. Andre øvelser er kulestøt med steiner, enhånds vektkast både som lengdekast og høydekast (vekt ca. 25 kg), sleggekast hvor sleggen har treskaft, bæring av vekter en viss distanse, samt høydekast av halmsekker med en høygaffel. Highland Park [hailand pa:k], byer i USA, bl.a. 1. I Michigan, omgitt av Detroit; 20 100 innb. (1994), inngår i Detroit-regionen. Betydelig indust­ ri, bl.a. hovedsete for Chrysler Corporation og pro­ duksjon av traktorer (Ford Motor Company ). Her

78

HIGHLIFE

lå Henry Fords første bilfabrikk med samlebånd (1910-27). 2. I Illinois, ved Lake Michigan, nord for Chica­ go; 29 300 innb. (1994). inngår i Chicago-regionen. Velstående boligforstad; årlig musikkfestival og sommertilholdssted for Chicago Symphony Orchestra. 3. Borough i New Jersey, Middlesex County. Åsted foren mindre trefning under uavhengighets­ krigen mellom general Cornwallis og George Wash­ ington. Bystatus i 1905. 4. By i nordøstlige Texas, Dallas county, nær University Park. highlife | hailaifj (eng.), stilretning i vestafrikansk populærmusikk som oppstod ganske tidlig på 1900tallet. Den utviklet seg først i kystbyene i Ghana, og var en blanding av lokale rytmer og melodier og elementer fra europeisk musikk, bl.a. militærmusikk og sjømannssanger. Etterhvert som den spredte seg til tiere land og til landsbyene, oppstod det uli­ ke varianter der det europeiske elementet var mer og mindre fremtredende. Amerikansk musikk, bl.a. storbandjazz, øvde sterk innflytelse fra 1940-årene av. Mange av de senere årenes ledende skikkelser innen vestafrikansk musikk, som King Sunny Ade og Manu Dibango, er blitt påvirket av highlifemusikken. Highmore [haimå:], Joseph. 1692-1780, britisk maler, særlig kjent for sine portretter, men også for sin serie på 12 malte illustrasjoner til Samuel Richardsons bok Pantela (1745). Highmore hørte med i miljøet rundt William Hogarth. og var påvirket av denne og av fransk kunst, som han kjente fra studie­ reiser. High Point [hai påint], by i USA, North Carolina. 25 km sørvest for Greensboro; 72 200 innb. (1994). Inngår i den større byregionen GreensboroWinston-Salem-High Point (metropolitan area) med I 123 800 innb. (1995). Betydelig møbel- og trevareindustri; internasjonalt kjent møbelmesse. Metodist-høyskole. Grunnlagt av kvekere i 1750 og ble i 1853 erklært det høyeste punktet på jernbanen mellom Goldsboro og Charlotte. high school [hai sku:l] (eng.), amerikansk sko­ leslag som står mellom grunnskolen (elementary school) og college. 4-årig high school forutsetter 8 ars tidligere utdannelse. 6-årig high school krever 6 års grunnskole og inndeles i junior high school, allmenndannende, og senior high school med flere valgfrie fag. Highsmith [haismij)]. Patricia, 1921-95, ameri­ kansk forfatter av en lang rekke intense psykolo­ giske thrillere, f.eks. St rangers on a Train (1949, filmatisert av Alfred Hitchcock), The Two Faces of January (1964), Ripleys Game (1974), Found in the Street (1986), Ripley Under Water (1991) og Small g: A Summer Idyll (1994). Mange av bøkene hennes er oversatt til norsk. high tech [hai tek) (av eng. ‘high-style’ og ‘tech­ nology'). benevnelse som i 1970-årene ble lansert i forbindelse med det ekstremt tekniske preget som enkelte arkitekter og designere valgte å gi ikke-tekniske bygninger og gjenstander. Blant typiske high tech-bygninger er Pompidou-senteret for kunst og kultur i Paris. Hightower [haitaua]. Rosella, f. 1920. ameri­ kansk danser av indiansk avstamning; teknisk frem­ ragende. 1938-61 solist ved en rekke internasjona­ le ensembler. Grunnla i 1962 det kjente Centre de Dance Classique i Cannes. Ballettsjef ved Marseilles-operaen 1969-72. i Nancy 1973-74. ved Parisoperaen 1981-83 og La Scala 1983-86. Highway 61 Revisited [haiwei sikstiwAn rivizitid|. album av Bob Dylan (1965); en milepæl i rockmusikken. med sanger som Like a Rolling Sto­ lte. Ballad of a Thin Man og Desolation Row for­ uten tittelmelodien.

High Wycombe |hai wikomj. by i Storbritannia, England. Buckinghamshire, 20 km nordvest for Windsor; 161 100 innb. (1991). Byen ligger i den nordvestre utkant av Londonregionen. og er kjent for sin møbelproduksjon (Windsor-stoler). Øvrig industri omfatter papirindustri og produksjon av presisjonsinstrumenter. Utenfor byen ligger Hughenden Manor hvor den britiske statsmann Disraeli bodde 1847-81. Higravstindan, to fjell i Lofoten, på Austvågøy i Vågan og Hadsel kommuner, Nordland, mellom Sløverfjorden, Austnesfjorden og Trollfjordvatnet. Det høyeste fjellet når 1146 m o.h. og er høyeste fjell i Vågan kommune og på Austvågøy. Småbreer på østsiden av fjellene. hihat [haihæt] (eng., eg. high-hat, ‘høy hatt’), slaginstrument som består av to forholdsvis små cymbaler montert på et stativ. Cymbalene ligger horisontalt og vendt mot hverandre, og den øverste slås mot den nederste ved hjelp av en fotpedal. Hihaten er en viktig del av det moderne trommesett i jazz og populærmusikk, og spilles også med stik­ ker og visper. hihund, fellesbetegnelse på hunder som brukes på jakt etter rev og grevling og angriper dem i hiet, f.eks. terrier og dachshund. Hundenes oppgave er enten å drepe viltet eller drive det ut av hiet. Hi ide, Lisbet, f. 15. aug. 1956, norsk forfatter. Hun debuterte med novellesamlingen Alices sær­ egne opplevelse av natt (1985), som tematiserer kjærlighetsspill, begjær og erotiske lengsler i et språk der det drømmeaktige konfronteres med kon­ kret virkelighetsskildring. I Dame med nebb (1988) belyser hun et mor-datterforhold gjennom spill på elementer fra eventyrets verden, mens romanen De tankeløse og lettsindige (1996) skildrer fire ulike kvinner som ender som tyskertøser. Hiide har også arbeidet med dramatikk, og ble tildelt Nordisk Hørespillpris 1993 for radiomelodramaet Den ulykk­ salige enke i Michigan (bokutg. 1994). Hiim, Arild, f. 17. aug. 1945 i Ringerike, norsk politiker (H), cand.jur. Fylkesordfører i Buskerud 1980-83. Vararepresentant til Stortinget 1985-89, stortingsrepresentant for Buskerud 1989-97. Hiiumaa, sv. Dago, øy utenfor vestkysten av Est­ land, utgjør samtidig Hiiumaa fylke (maakondf, 1003 km2 med 11 900 innb. (1996). 11,9 per km2. Administrasjonssenter: Kårdla (4340 innb. 1996). Øya er for en stor del skogbevokst med bebyggel­ sen konsentrert til kysten. Vide sumpområder innen­ for. Tradisjonelle næringer er fiske og båtbygging. Forholdene er dårlige for jordbruk, men skogen spilleren vesentlig rolle. Fergeforbindelse til fast­ landet og til øya Saaremaa. Lufthavn. hijab |-d3-] (arab. ‘slør, forheng’), sløret som muslimske kvinner dekker håret med. I dagens muslimske språkbruk viser hijab ofte til hele den islamske kvinnedrakten, slik den ble utformet etter 1970. Den består av en fotsid, løstsittende kjole el­ ler kåpe ogal-khimar. det egentlige hodesløret som trekkes frem i pannen, festes under haken og dek­ ker nakke, bryst- og skulderparti; fargene skal væ­ re nøytrale, stoffene ugjennomsiktige. Noen bærer også niqab. ansiktsslør. et tøystykke som dekker hele ansiktet med bare en smal åpning til øynene; de strengeste bruker også hansker og sorte strøm­ per. Ordet hijab nevnes flere steder i Koranen i betyd­ ningen forheng, gardin, skille, men uten direkte re­ feranse til kvinners klesdrakt. Koranteksten krever ærbarhet og bluferdighet (av begge kjønn), og kvin­ ner oppfordres til å «svøpe kappen om seg» (sure 33.59; sure 24.30-31). Slørskikken er før-islamsk. men ble videreført i muslimske samfunn. I Midtøs­ ten kunne også ofte jødiske og kristne kvinner bæ­ re slør som tegn på gift stand, ærbarhet og høy so­ sial status.

Ordet hijab og betegnelsen muhajjaba (‘kvinne som bærer slør') kom i alminnelig bruk etter 1970. og det har sammenheng med den islamske politiskreligiøse vekkelsen. Den nye drakten er altså et politisk signal, og hijab har derfor vakt offentlig debatt (Tyrkia, Tunisia, Syria, Egypt). hijra [-ds-1 (arab. ‘utvandring, overgang, eksil’), betegnelse på profeten Muhammads utvandring fra fødebyen Mekka til Medina i 622, der han la grun­ nen for det islamske fellesskapet. Ifølge tradisjo­ nen markerer denne hendelsen slutten på før-islamsk tid, «hedendommens tid», og i 637 valgte den an­ nen kalif, Omar ibn al-Khattab. år 622 som år én i den islamsk-arabiske kalenderen. 1 religiøs sammenheng kan hijra anvendes om den troendes kår i verden; i sufi-tradisjonen tolkes hijra som sjelens utlendighet og reise mot Gud. Hijra betegner også en reise som utføres for å unngå for­ følgelse på grunn av religiøs tro. På 1900-tallet er hijra blitt et sentralt politisk-religiøst begrep og tol­ kes som en nødvendig tilbaketrekning fra gudløse samfunn og ideologier (kapitalisme, sekularisme, sosialisme) for å kunne bygge opp et islamsk alter­ nativ, det vil si en stat hvor islams lover etterføl­ ges. hikke, singultus, kort, høy lyd fremkalt ved plut­ selig innånding med krampaktig sammentrekning av mellomgulvet og samtidig lukking av stemme­ båndene. Årsaken er som regel ukjent. Opptrer ofte under normale forhold, ved forgiftninger (alkohol) og ved enkelte organiske sykdommer. Hikmet, Nazim, eg. Nazim Hikmet Ran. 190263, tyrkisk forfatter. Etter studier i Moskva vendte han 1924 hjem til Tyrkia som kommunist og ble fengslet for sin politiske aktivitet. Han drog 1951 igjen til Sovjetunionen, hvor han bodde til sin død. Hikmets prosaarbeider og særlig hans skuespill er preget av sosial agitasjon, men som lyriker er han blant de fremste på 1900-tallet. Han brøt her helt med den litterære tradisjonen i hjemlandet. Sterkt påvirket av den russiske lyrikeren Majakovskij ut­ viklet han en modernistisk, men samtidig episk stil. Hans språk er fullt av kraftige bilder og nyansert ordvalg. Det som dominerer alle Hikmets dikt, er det vanlige folks liv og sorger og en intens naturog nasjonalfølelse. Hovedverket blant hans diktsam­ linger er Portrett av mennesker fra mitt land. For seg selv står Rubailet; en samling kjærlighetsdikt til hans kone, i klassisk persisk versemål. I etterkrigstiden var hans bøker forbudt i Tyrkia i lange perioder. Et utvalg av hans dikt tinnes i norsk gjendiktning \Jeg har levd som et menneske på jor­ den (1990)? Hikone, by i Japan. Honshu. på østbredden av innsjøen Biwa. 55 km nordøst for Kyoto; 102 700 innb. (1994). Gammelt bybilde som domineres av et velbevart slott fra tidlig 1600-tall. Slottet er om­ gitt av tusenvis av kirsebærtrær. og er et særlig po­ pulært utfluktssted under trærnes blomstring. hil, fiskeredskap særlig brukt under seifisket. Be­ står av et håndsnøre med synk og fortom. Til for­ tommen er det festet en skjeangel eller krok med gummibelte. Under fisket hales redskapet rykkvis opp. hilairitt, sjeldent silikatmineral med formel Na,ZrSi,O9-3H,O. Opptrer som en sen dannelse i druserom i nefelinsyenittpegmatitt fra Lågendalen ved Larvik. Navn etter lokaliteten Mont St. Hilaire. Quebec, Canada. hilal (arab.), halvmåne, nymåne; brukes som sym­ bol i islam; ofte som dekorativt element i moskeen, på minareten eller øverst på moskékuppelen. Må­ nen tillegges religiøs betydning ved at månefasene bestemmer den islamske kalenderen og følgelig også tidspunktet for de religiøse høytidene. Begyn­ nelse og avslutning av fastemåneden ramadan er

79 knyttet til måneobservasjoner; fasten begynner når troverdige vitner rapporterer at de har sett nymå­ nen. Halvmånen på moskékuppelen viser bønneretningen (gihla). Halvmåne (med stjerne) er også et tegn på poli­ tisk makt og blir i nyere tid anvendt i flagget til flere muslimske land. 1 den muslimske verden har Røde Kors navnet (og emblemet) Røde Halvmåne. Den eldste kjente bruken av halvmåne-symbolet i arabisk-muslimsk kultur er å finne på syriske myn­ ter fra slutten av 600-tallet. Hilarius, ca. 315-ca. 367, gallisk (latinsk) kirke­ far, kalt Vestens Athanasius. Biskop av Poitiers fra ca. 350, 356-360 forvist til Frygia på grunn av sitt ortodokse standpunkt i striden med arianerne. Vend­ te tilbake til Gallia, men ble ikke gjeninnsatt i sitt bispedømme. Under eksilet hadde han lært den gres­ ke kirkes teologi å kjenne og ble en betydningsfull formidler mellom Østens og Vestens kirker. Skrev foruten et par bibelkommentarer et stort verk i 12 bøker, Om treenigheten (mot arianerne), og et skrift: Om synodene. Han tillegges æren for flere latinske hymner. Ble av Pius 9 1851 opphøyd til doctor ecclesiae. Festdag 14. januar. Hilbert, David. 1862-1943, tysk matematiker, professor i Konigsberg 1892-95 og i Gottingen 1895-1936. Han var sin tids kanskje fremste mate­ matiker, og gav banebrytende bidrag til mange områder av matematikken. Hans første arbeider behandlet teorien for de algebraiske tall og former. I sin bok Grundlagen der Geometrie (1899, siden en rekke opplag og overs.) la han frem en kritisk diskusjon av geometriens aksiomer og logiske opp­ bygning. Senere beskjeftiget Hilbert seg med integralligninger og fortsatte her E. I. Fredholms arbei­ der. Hans siste arbeider behandlet det alminnelige logiske grunnlag for matematikken. Hilbert var også virksom innen fysikken, der han arbeidet med ki­ netisk gassteori og relativitetsteori. På den internasjonale matematikerkongressen i Paris i 1900 la Hilbert frem en samling på 23 prob­ lemer som han så som sentrale for matematikken, og som han antok ville la seg løse i fremtiden. Dis­ se omtales som Hilberts problemer. Mange av dem er fortsatt uløst, og de har påvirket matematikkens utvikling på 1900-tallet på en gjennomgripende måte. Hilbert bie ved Abel-jubileet i 1902 æresdok­ tor ved Universitetet i Oslo. Hans samlede verker utkom i 10 bind 1932-33. Litt.: C. Reid: Hilbert (1996). Hilbert, Jaroslav, 1871-1936, tsjekkisk forfatter. Han var en beundrer av Ibsen og foretok som ung en reise til Norge for å lære miljøet for det ibsenske drama å kjenne. Allerede hans første drama, Skyld, ble en stor suksess ved oppførelsen i Praha 1896. Emne fra tsjekkisk historie har Zdvis av Falkenstein (1903), som spilles fremdeles. Senere fulgte en rekke skuespill fra moderne tsjekkisk liv, f.eks. Den annen bredd (1924) og Michael (1935). Han skrev også en roman med brodd mot tidens materia­ lisme, Ridder Kura (1910). hilbertrom (mat.), en bestemt type uendeligdimensjonale rom som bl.a. spiller en betydelig rolle i funksjonalanalysen og i den matematiske formule­ ring av kvantemekanikken. Oppkalt etter D. ►Hil­ bert. Hild, kvinnenavn, norrønt Hildr, ‘strid, kamp’; opprinnelig kortnavn til norske navn på -hild, f.eks. Åshild. Navnedag 18. januar. Hild (norrønt ‘strid, kamp’), valkyrjenavn, perso­ nifikasjon av kampen. Hild er i sagnet datter til kong Hogne. Hun blir bortført av Hedin Hjarrandason; Hogne fulgte etter dem, og det kom til en kamp som varer evig. Hver dag slåss flokkene og dreper hverandre, hver natt går Hild på slagmarken og vek­ ker dem til ny strid. Dette kalles hjadningekampen, kjempene er «hjadninger», dvs. Hedins menn. Sag­ net er gammelt; det er kjent i det gammelengeiske

HILDEBRANDT

David Hilbert diktet Wi'dsi'3 (500-tallet), av Brage (800-tallet) og senere skalder. Snorre, Saxo, i den sene Sørla jråttr og i det shetlandske Hildinakvadet. Skaldene kal­ ler krig for Hilds lek. Fra Norden har sagnet vand­ ret sørover og gjenfinnes i det tyske heltedikt Kudrun. Hild, petroleumsfelt i Nordsjøen på blokkene 29/ 6, 29/9, 30/4 og 30/7. Anslåtte utvinnbare reserver er 7,7 mill, m’ olje og 33,2 milliarder m’ gass. Det er ikke tatt stilling til eventuell utbygging (1996). Vanndybden er 120 m. Hildburghausen, by i Tyskland. Thiiringen, 25

km nordvest forCoburg; li 200 innb. (1993). Var 1684-1826 hovedstad i hertugdømmet SachsenHildburghausen. Om byens tid som residensby min­ ner ballhuset (1721). Rådhus fra 1595. Hilde, Hilda, kvinnenavn, samme opprinnelse som ► Hild. Navnedag 15. desember. Hildebrand, Adolf von. 1847-1921. tysk billed­ hugger, utdannet i Niirnberg og Munchen, oppholdt seg i Roma 1867-69. Hildebrand arbeidet særlig med monumentaloppgaver: Wittelsbacher Brunnen i Munchen, Reinhardbrønnen i Strasbourg og Bisrnarcks rytterstatue i Bremen. Hans skulpturale ut­ gangspunkt var antikken og ungrenessansen. Sin teoretiske oppfatning formet han i Das Problem der Form in der bildenden Kunst (1893). Hildebrand, Bror Emil. 1806-84, svensk numis­ matiker og historiker. Riksantikvar 1837-79; sent­ ral innen utbyggingen av et historisk museumsve­

sen og organiseringen av kulturminnevernet. Han utgav bl.a. Anglosachsiska mynt i svenska Kgl. myntkabinettet (1846; 2. utg. 1881) og redigerte 1864-80 Antiquarisk tidskrift, som han hadde grunnlagt. Hildebrandslied |-li:t|, det eldste kjente brudd­ stykket av et tysk heltedikt, antagelig skrevet om­ kring midten av 700-tallet av to Fulda-munker. Manuskriptet, som bare inneholder begynnelsen av diktet og finnes på omslaget til en latinsk kodeks i Kassel, er bare en avskrift etter en nedtegning som sannsynligvis også er unøyaktig. Originalmanu­ skriptet gikk tapt under den annen verdenskrig, men ble senere gjenfunnet i USA. Språket er en blan­ ding av høytyske og nedertyske dialekter. Diktet forteller om Hildebrand som var våpenmester hos goterkongen Theoderik (Didrik av Bern). 30 år etter at Hildebrand var blitt fordrevet fra Ita­ lia, står han igjen i kamp mot fienden. I kampen møter han sin sønn Hadubrand, som han hadde et­ terlatt i Italia. Hildebrandslied slutter før kampen begynner, men vi vet at sønnen faller for farens hånd. Stoffet er et vidt utbredt sagn hos de indo­ europeiske folk, i Norden f.eks. i sagnene om Did­ rik (Tjodrek) av Bern. Litt.: R. Liihr: Studien zur Sprache des Hildebrandsliedes (1982); O. Grønvik: Sunufatarungo, i Gedenkschrift fur Ingerid Dal (1988). Hildebrandsson, Hugo Hildebrand, 1838-1925, svensk meteorolog, professor og sjef for det meteo­ rologiske institutt ved universitetet i Uppsala 18781907. Ved sin deltagelse i den internasjonale meteo­ rologiske komité (1878-1907) fikk han stor betyd­ ning for organiseringen av det internasjonale sam­ arbeid i meteorologien. Kjent for sin klassifikasjon av skyer (sm.m. R. Abercromby), som resulterte i et internasjonalt skyatlas (1896). Hildebrandsson publiserte arbeider om atmosfærens sirkulasjon og utnyttet bl.a. skyenes bevegelse til å anslå vinden i høyere luftlag. Hildebrandt, Johann Lucas von, 1668-1745. østerriksk arkitekt, Fischer von Erlachs etterfølger som sin tids toneangivende. Hans arbeider er typis­ ke for den østerrikske barokk, slik den særlig kom­ mer til uttrykk i slottet Belvedere med tilhørende park, bygd i den daværende utkant av Wien for prins Eugen av Savoia (1713-25).-Litt.: B. Grimschitz: J. L. v. H. (Wien 1959).

Johann Lucas von Hildebrandt. Slottet Belvedere. Wien, 1713-25.

80

HILDEBRANDT Hildebrandt, Theodor. 1804-74, tysk historie-, portrett- og genremaler, fra 1832 lærer ved akade­ miet i Diisseldorf. professor 1836-54. Han står som en av lederskikkelsene i Diisseldorf-skolen og som grunnlegger av skolens romantiske og litterære historiemaleri. Hildebrandt fikk stor betydning for de norske malere i Diisseldorf. Hildegardfra Bingen, 1098-1179, tysk abbedis­ se, klostergrunnlegger, visjonær-profetisk forfatter, komponist, urtemedisiner og naturforsker. Hun var benediktinerinne og grunnla to abbedier. hvorav St. Hildegard Eibingen i vinmarkene over Riidesheim fremdeles eksisterer. Offisiell helgenkåring mangler, men Hildegard har vært feiret som helgen i århundrer; minnedag 17. september. Skriftene til Hildegard er gjenstand for stor fors­ kerinteresse. I det første verket.Scivias (Kjenn veie­ ne), finnes mektige visjoner av skapelsen. Guds vilje med skaperverket og teologiske belæringer om hvordan allskapningen skal finne veien tilbake til Gud. Liber vita’ meritorum (Boken om det fortjenstlige liv) er en etikk hvor Hildegard ser 35 par dyder og laster i dramatisk kamp med hverandre. Det sis­ te visjonsskriftet er Liber divinorum operum (Bo­ ken om Guds verk). Man må til Dante for å finne en like storslagen fremstilling av middelalderens kosmologi og katolske virkelighetsbilde. Naturstudier. Hildegards abbedier hadde store urte­ hager til medisinsk bruk. Hun var legekyndig og fikk i løpet av sitt liv ry som sin samtids største lege. Hennes bok Causæ et curæ (Årsaker og be­ handlinger) studeres flittig i våre dager. Om hen­ nes omfattende naturinteresse vitner også mindre skrifter om planter og dyr og edelstener. Komposisjoner Fra Hildegards hånd er også be­ vart 77 hymner som hun komponerte musikk til, dessuten antifoner, responsorier, sekvenser, et kyrie og et dramatisk syngespill, Ordo virtutum. Hen­ nes komposisjoner finnes tilgjengelige i en rekke moderne innspillingen Stilen er sen-gregoriansk. Hildegunn, Hilgunn. kvinnenavn, norrønt Hildigunnr, av hildt; oggunnr, som begge betyr ‘strid, kamp’. Navnedag 17. september. Hilden, by i Tyskland. Nordrhein-Westfalen. 1 1 km sørøst for Diisseldorf; 55 400 innb. (1994), sammenvokst med Diisseldorf. Jern-, metall- og teks­ tilindustri. Vokste opp omkring en eiendom som tilhørte erkebiskopen av Koln, og fikk bystatus 1861. Hildesheim j-haim], by i Tyskland, Niedersachsen, 25 km sørøst for Hannover; 106 200 innb. (1994). Elektroteknisk industri, støperier, maskin-, gummi- og sukkerfabrikker m.m. Universitet, man­ ge fagskoler, museer, biblioteker, teater. Bispesete 815, fikk markedsrett før 1000 og ble senere hansestad. Biskopen var riksfyrste fra 1200tallet til 1803. I 1815 tilfalt Hildesheim Hannover. Under bombing i mars 1945 ble gamlebyen med sitt bevarte middelalderpreg og utskårne bindingsverkshus nesten helt ødelagt, men er senere delvis gjenreist, bl.a. Knochenhauer Amthaus. Den kunst­ historisk berømte domkirken fra 1054-79 er gjen­ oppbygd. Michaelkirken (1010-33) er en av Tysk­ lands fineste basilikaer. Hildesheimer [-haimar], Wolfgang, 1916-91. vesttysk forfatter. Skrev prosa og dramatikk i en vittig og ironisk stil. Han benyttet seg ofte av kon­ vensjonelle situasjoner og temaer som parodieres ved hjelp av språklige midler og overraskende perspektiver. f.eks. i dramaet Meny Stuart (1970). Hans verker står sentralt i den tyske absurdistiske littera­ turen. I form av uhyggelige visjoner gjenspeiles menneskets ensomhet og dets oppløste virkelighets­ bilde. der verden forfaller til et mareritt for perso­ nene. 1 romanen Tynset (1965) signaliserer stedsnavnet for det skapende og søvnløse subjektet i boken et

utopisk sted, fjernt fra den realitet han befinner seg i. Minner fra naziliden blander seg med nåtiden og danner bakgrunnen for fantastiske parafraser med historien som materiale. Andre verker er Legenden (fortellinger, \952f. Landschaften mit Figuren (dra­ ma, 1959); Vergebliche Aufzeichnungen (fortellin­ ger, 1963); Masante (prosa, 1973). I biografien Mozart (1977) rives det idealiserende ferniss vekk, som ettertiden har lagt over den store komponis­ ten. Den detaljerte og dokumentariske biografien over kunsthistorikeren Marbot (1981) skapte sen­ sasjon, da det viste seg at hovedpersonen var en ren fiksjon. I 1987 utkom en samling tidligere notiser, Nachlese, og i 1989 Klage und Anklage. Hildinakvadet, shetlandsk folkevise, opptegnet av presten G. Low 1774. den eneste lengre tekst på det gamle shetlandsk-norske målet norn. Hildi­ nakvadet synes å inneholde en form av sagnet om ► Hild. Jarlen av Orknøyene røver Hildina mens hennes far er borte. Faren kommer hjem og tar opp jakten på jarlen. Hilluge, en av farens menn, for­ purrer et forslag til forlik og dreper jarlen for selv å få Hildina, men blir natten etter drept av henne. Kvadet er tydet og utgitt av M. Hægstad. Hilditch, Jacob, 1864-1930, født i Oslo, norsk forfatter. Debuterte 1889 med novellesamlingen Linder norsk Flag. Utgav småfortellinger, BandeLava (1890), Paa nært Hold (1892), Fremmede (1893), Sjø og Sjøfolk, Vandreliv (1895) og flere, samlet i Sjø-Fortællinger (2 bd., 1906) og Fortællinger fra folkelivet (2 bd., 1908). En del artikler fra dagspressen er samlet i Kristianiaportrætter (1895). For øvrig utgav han Rømlingerne (1912), Fagert er landet (1913), Unge aar (1921), Enkle skjæbner (1922), romanen Lille elskede (1924). Hans bestående innsats i litteraturen er Trangviks­ posten (3 bd.. 1900-07). en vittig og underfundig parodi på ravnekrokmentaliteten i en småby og pa småby-journalistikk. Ungdomsminner samlet Hil­ ditch i Unge aar. En fortælling om de unge sind og viljer (1921). Hildre, Per Oddvar, f. 23. april 1950 i Haram, norsk kordirigent. Utdannet ved Volda pedagogis­ ke høgskole og Bergen lærerhøgskole. Leder for Sunnmøre kristelige ungdomskor (SKRUK) som han stiftet 1973; stiftet og ledet Det norske kam­ merkor 1978-91; dirigerte The World Youth Choir 1989. Hildre har undervist i kordirigering og sang ved musikkskoler og distriktshøyskoler. Har hatt oppdrag som programprodusent i NRK/Radio og TV 2. Har utgitt Korboka (1984). hildring, siktmessig (optisk) fenomen som gjør at gjenstander i det fjerne synes å befinne seg høy­ ere oppe enn de gjør i virkeligheten. Arter seg f.eks. ved at objekter som vanligvis er skjult under hori­ sonten, blir synlig, ved at holmer og skjær synes løftet fra vannet eller ved at dønninger i det fjerne synes å tårne seg opp til høy sjø. Hildring. Når luften like over sjøen er vesentlig kaldere enn den høyere oppe, avbøyes lysstrålene langs jordoverflaten, og gjenstander som egentlig befinner seg under horisonten, blir synlige.

Hildring oppstår når det kommer relativt varm luft over kjølig hav slik at luften like over sjøen nedkjøles og får vesentlig større densitet og dermed større brytning (refraksjon) enn luften høyere oppe. Lysstrålene frem til iakttager følger dermed en krummere bane langs jordoverflaten enn ellers, og gjenstander synes å sveve i luften. Hildring er alminnelig i rolig vær ved norskekys­ ten, særlig om sommeren. Jfr. ►luftspeiling, der lys­ strålene speiles istedenfor å bøyes. Hildrum, Alf. f. 18. april 1948 i Overhalla, norsk journalist; siviløkonom. Informasjonssekretær i Handelsdepartementet 1977-78, personlig sekretær for handelsministeren 1978-79. Journalist ved Ar­ beidernes Pressekontor 1979-81, redaksjonssjef 1984-88. Redaktør i Bergens Arbeiderblad 198184. Adm. direktør for A-pressen ASA (tidligere Norsk Arbeiderpresse) fra 1988. Hilferding, Rudolf, 1877-1941, tysk journalist og politiker (sosialdemokrat); lege. Østerriksk stats­ borger til 1920. Redaktør av Vorwårts i Berlin 190715. Pasifist under den første verdenskrig. Medlem av riksdagen fra 1924. Finansminister 1923 og 1928-29. Det tyske sosialdemokratis fremste finansekspert; utgav Das Finanzkapital (1910). Emigrer­ te 1933. Døde i tysk fengsel i Paris. Hilgard, Ernest Ropiequet. f. 1904. amerikansk psykolog, professor ved Stanford University, for­ sket over læring og hypnose, kjent som forfatter av lærebøker, bl.a. i innføring i psykologi og læringspsykologiske teorier. Disse har vunnet stor utbre­ delse. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1994. Hilker, Georg Christian. 1807-75. dansk dekorasjonsmaler. Allerede med dekorasjonen av billed­ huggeren Hermann Ernst Freunds hjem i Køben­ havn ca. 1835 opptok han den pompeianske stil, som han studerte nærmere på en reise til Italia 183841, da han også fordypet seg i studiet av renessan­ sens ornamentikk. Etter hjemkomsten dekorerte han bl.a. universitetsvestibylen i København (1844-53, sammen med Constantin Hansen) og Sorø akademi (1860-70). Hill, Carl Fredrik. 1849-1911, svensk maler, sm.m. Ernst Josephson Sveriges betydeligste maler på 1800-tallet. Elev ved akademiet i Stockholm 187173, studerte så i Paris til han 1878 fikk et psykisk sammenbrudd og 1880 ble sendt hjem til Sverige som uhelbredelig sinnssyk. I sine første hektiske arbeidsår skapte han med utgangspunkt i Barbizonskolen, Camille Corot, Gustave Courbet og impre­ sjonistene en rekke ypperlige landskaper, som sær­ lig museene i Malmo og Stockholm har gode ek­ sempler på. Motivene er enkle; steinbrudd, bloms­ trende frukttrær, landsbygater og markveier, elvelandskaperog strandbilder. Dystert-suggestive kom­ posisjoner som Søster Anna danner overgangen til hans sykdomskunst, da han i tusener av tegninger (i Malmo museum) gir utløp for sin strømmende fantasirikdom. De hører ved siden av Ernst Josephsons til de merkeligste i sin art. Hans Minnesbok gir interessante innblikk i hans erindrings- og fan­ tasiverden. -Litt.: E. Blomberg: C. F. H. (1949); C. F. H. - Drawings (1950); A. Anderberg: C. H. (1951); N. Lindhagen: C. F. H. Sjukdomsårens konst (1976); S. Å. Nilsson: Hillefanten (1977); Lindha­ gen. N.: Hill tecknar (1988); G. Baselitz: C. F. H. (1994). Hill, David Octavius, 1802-70. britisk (skotsk) maler og fotograf, regnes av mange som grunnleg­ geren av den kunstneriske fotografi. Hill var landskapsmaler og stilte i løpet av sitt liv ut nærmere 300 bilder i Royal Scottish Academy, som han var en av stifterne av. Hans fotografiske karriere be­ gynte med forstudier til et monumentalmaleri til minne om oppløsningen av Church of Scotland i 1843. Han laget i samarbeid med Robert ►Adamson noen av 1800-tallets mest talende fotografiske

HILLARY

81

David Octavius Hill og Robert Adamson: Kalotypi, ca. 1845, av James Nasmyth (oppfinneren av damphammeren). — Bilde, se også ►fotografi. portretter. Etter Adamsons død i 1848 vendte han tilbake til malerkunsten. Samarbeidet var preget av Adamsons tekniske inn­ sikt og Hills kunstneriske styrke. De foretrakk kkalotypi fremfor daguerrotypi, fordi gjengivelsen ble mindre preget av detaljer og bedre fremhevet mo­ dellens indre egenskaper. De to fotograferte ofte mennesker i deres naturlige miljø, bl.a. fiskere, landsbyboere og sjømenn. Blant deres mer enn 1500 fotografier finnes også arkitekturbilder fra Edin­ burgh. Hill, Gary, f. 1951, amerikansk videokunstner, en foregangsmann innen video. Hans arbeider kan være lengre fortellinger eller de kan bestå av tiere moni­ torer som til sammen danner en installasjon. I ar­ beidene hans tas det opp dypere eksistensielle spørs­ mål og filosofiske temaer, f.eks. temaer som over­ gangen fra liv til død. Installasjonen Tall Ships ble vist på Documenta i Kassel i 1992 og under Whitney-biennalen i New York 1993. Verket bestod av et langt, trangt rom i totalt mørke. På veggene var det projiserte videopptak av personer som kom en sakte imøte fra den sorte avgrunnen. Et annet ho­ vedverk er filmen Incidents ofCatastrophe (198788), som er en poetisk og dyptpløyende skildring av et sammenbrudd. Hill, Geoffrey, f. 1 932, britisk dikter; har vært pro­ fessor i engelsk ved universitetet i Leeds, og «fel­ low» ved Emmanuel College, Cambridge; bor nå i USA. Hans tidlige dikt, samlet i For the Unfallen (1959), utgjorde et brudd med tidens toneangiven­ de stil, representert ved Philip Larkin. Hills stil er konsentrert og vanskelig; som William Blake og Gerard Manley Hopkins vil han fange livets sent­ rale gåter i ord, samtidig som han viser hvor tvety­ dige og glatte ord kan være. De senere samlingene King Log (1968), Tenebrae (1978) og The Mystery of the Charity of Charles Péguy (1983) tar opp tre temakretser: politikk, kjær­ lighet og tro. Hill er opptatt av statsmakt, og av hva som skaper diktaturer, krig, jødemord. Samtidig retter han et kritisk blikk mot våre reaksjoner på slike uhyrligheter. Diktet September Song (TdKing Log skildrer et jødisk barn i Tyskland i 1942, og også dikterens dilemma, som består i det potensielt smakløse i å behandle et slikt emne. Mercian Hymns (1971) er en samling korte teks­ ter i grenseområdet mellom poesi og prosa. De hand­ ler om en konge, Offa, som regjerte i Midt-England tor over 1000 år siden. Hill bruker ham som et symbol for denne delen av verden, og knytter år­ hundrene sammen i levende episoder fra handel.

krig, barnelek og kunst. Noen av diktene er humo­ ristiske perler, men alvoret er aldri langt borte: menneskers sans for makt og for kunst er forbundet på foruroligende måter. Hill er en omstridt dikter, noe som er naturlig på grunn av hans egenartede stil og hans skarpe tema­ tiske profil. Collected Poems kom i 1994. Han er også kjent som en skarpsindig og særpreget littera­ turkritiker. Litt.: P. Robinson (red.): G. H.: Essays on His Work (1985); H. Hart: The Poetry of G. H. (1986); V. Sherry: The Uncommon Tongue: The Poetry and Criticism of G. H.; E. M. Knottenbelt: Passionate Intelligence: The Poetry of G. H. (1990). Hill, George Roy, f. 1922, amerikansk filmregis­ sør. Begynte som skuespiller, filmregi fra 1963. Gjorde seg bemerket som en dreven underholder med Hawaii (1966) og Thoroughly Modem Millie (1967). Stor kinosuksess med Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) og The Sting (Stikket. 1973; Oscar), begge med Paul Newman og Robert Redford i hovedrollene. Slaughterhouse Five (Slaktehus fem. 1972), etter en roman av Kurt Vonnegut, ble kritikerrost og prisbelønt. Også publikumssuk­ sessene The World According to Garp (Garp og hans verden. 1982) og The Little Drammer Girl (Piken med trommestikkene, 1984). Hill, Graham, 1929-75. britisk racerkjører. Ver­ densmester i formel 1 1962 (BRM) og 1968 (Lotus Ford). 14 løpsseirer på 176 starter i Grand Prixkarrieren 1958—75, bl.a. Monaco Grand Prix fem ganger. Vant Indianapolis 500 i USA 1966 og 24timersløpet på Le Mans 1972. Omkom i en fly­ ulykke i London. Sønnen Damon Hill (f. 1960) vant VM i formel I 1996. Hill, Joe. 1879-1915, eg. Joel Emanuel Hågglund, svensk-amerikansk arbeiderorganisator og visedik­ ter, utvandret til USA 1902. Agiterte for Industrial Workers of the World og organiserte sabotasjeak­ sjoner til støtte for streikende. Diktet kampsanger og satiriske viser, bl.a. Casey Jones. Dømt til dø­ den og skutt i Salt Lake City for mord etter omtvistet rettsbehandling. Hans liv er beskrevet i Bo Widerbergs film fra 1971 med Thommy Berggren i tittelrol len. Hill, Julian, 1904—96, amerikansk kjemiker, ar­ beidet i 1930-årene bl.a. sammen med W. Carothers innen polymerkjemi hos industriselskapet DuPont. Arbeidet ledet bl.a. til oppdagelsen av nylon. Hill, PhiKip Toll), f. 1927, amerikansk racerkjø­ rer. Verdensmester i formel I 1961 (Ferrari). Vant 3 Grand Prix-løp, samt 24-timersløpet på Le Mans 1958, 1961 og 1962. Hill, Rowland, Sir, 1795-1879, britisk pedagog og postembetsmann. Agiterte foret undervisnings­ system basert på elevaktivitet. Hill fikk i oppdrag å komme med forslag til reformering av det britiske postverket, og var den første som fremkastet tan-

Joe Hill

Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay, de første som nådde toppen av Mount Everest. Bildet er tatt etter bestigningen i 1953. ken om ens brevporto og bruk av frimerker. Hans forslag ble vedtatt av parlamentet i 1839, og i mai året etter utkom det første frimerket. 1856 introdu­ serte Hill postnummersystemet i London. Hill, Susan (Elizabeth), f. 1942, britisk forfatter. 1 sine romaner benytter hun deis historisk stoff, som i Strange Meeting (1971), med emne fra den første verdenskrig, men vender seg også til samtiden, f.eks. i A Change for the Better (1969) og In the Springtime of the Year (1974). Mange av hennes fineste noveller er samlet i The Albatross (1971). Susies Shoes (1989) og The Glass Angels (1991) er blant hannes mest kjente barnebøker. Hill, Terence, eg. Mario Girotti, f. 1929, italiensk filmskuespiller. Filmdebut 1952, spilte lenge birol­ ler i italiensk film, bl.a. i Viscontis // gattopardo (Leoparden, 1963). Ble et publikumsidol i 1970årene, først i lavkomiske, italienskproduserte westerns som Lo chiamavano Trinitå (Trinity - djeve­ lens høyre hånd, 1971). Bud Spencer (eg. Carlo Pedersoli, f. 1931) var fast medspiller. Hill, Walter, f. 1942, amerikansk regissør og ma­ nuskriptforfatter. Begynte sin karriere som manu­ skriptforfatter, skrev manus til bl.a. The Getaway (1972), før han regidebuterte med Hard Times (1975). Har senere vært en produktiv regissør av hardtslåen­ de, effektivt fortalte action- og westernfilmer, bl.a. The Long Riders (Frank og Jesse James, 198Q),South­ ern Comfort (Døden i sumpene, 1981), 48 HRS (48 timer, 1982) og Streets of Fire (1984). Geronimo (1993) varen stort anlagt indianerwestern,Zzi.srMan Standing (1996) en actionfilm med røtter i Dashiell Hammett og Akira Kurosawa. Hillah, al- [-hila], Hilla, by i midtre del av Irak, ved Eufrats østre løp Shatt al-Hillah, ca. 90 km sør for Bagdad; 215 200 innb. (1985). Handelssenter og viktig elvehavn. Deler av byen er bygd av stein fra oldtidens ►Babylon, hvis ruiner ligger ca. 5 km nord for byen. Hillary [hiløri], Edmund (Percival), Sir, f. 1919, newzealandsk fjellklatrer, av yrke birøkter, senere diplomat. Han deltok 1953 i en britisk ekspedisjon, ledet av John Hunt, til Mount Everest i Himalaya, verdens høyeste fjell (8846 m o.h.). Som de første nådde Hillary og Tenzing Norgay, sherpa fra Ne­ pal, toppen 29. mai 1953. Året etter gjorde Hillary et mislykket forsøk på å bestige Makalu (8481 m o.h.), et nabotjell til Everest. Han var 1956-58 le­ der for det newzealandske partiet i Vivian E. Fuchs’ ekspedisjon til Antarktis, som 1958 nådde den ame­ rikanske sydpolstasjonen med motorslede, den førs­ te ferd over land til Sydpolen siden Amundsen og Scott. 1 1960-årene ledet Hillary flere ekspedisjo­

82

HILLARY ner til Himalaya, bl.a. for å lete etter spor av «den avskyelige snømann», samt en klatreekspedisjon til Antarktis. I 1977 var han leder for en reise med motorbåt opp elven Ganges og videre klatring til dens kilder i Himalaya. Hillary har bl.a. utgitt Å/zg/z Adventure (1955, norsk overs. 1956), The Crossing of Antarctica (1958, sm.m. V. Fuchs), No Latitude for Error (1961) og Nothing Venture, Nothing Win (1975, selvbiogra­ fi). Ridder av Hosebåndsordenen fra 1995. Hillary [hilari], Richard, 1919-43, britisk forfat­ ter; falt i aktiv tjeneste under den annen verdens­ krig. Hans selvbiografiske skildring fra krigsårene. The Last Enemy (1942, norsk overs. Den siste fien­ de, 1946) er et gripende menneskelig dokument, som gjennom vennen Arthur Koestlers essay i The Yogi and the Commissar (1945) fikk stor publisitet; Hillary ble et symbol på tidens søkende ungdom. Litt.: L. Dickson: R. H. (1950). hillbilly [hilbili] (eng., av hill, ‘ås’, ogbillygoat, 'geitebukk'), økenavn på bønder fra avsidesliggende skog- og fjellstrøk i USAs sørstater; også betegnel­ se på folkemusikk (hillbilly music) som har sin opp­ rinnelse i disse traktene. Hillbåck, Ella, 1915-79, svensk forfatter; debu­ terte som lyriker 1939 med Hos en poet i kjol. Reli­ giøse, mystiske, men også sensuelle trekk preger senere samlinger Vårldsbild (1947), Det ålskansvårda (1956) ogEn mork blå redovisning (1969). ProsasamlingenSweKarlebotn. Dels dreier det seg om rester etter hus som har vært delvis gravd ned i bakken og gitt plass for et par familier, dels er det mindre tufter med en gammelignende konstruk­ sjon. Også i Sør-Norge er det i de senere år gjort interessante funn av hustufter fra yngre steinalder. Best kjent er kanskje Kråkerøy-funnene ved Fred­ rikstad, som består av forskjellige små hyttefundamenter og rester av brent leirklining fra veggene. Fra Hardangervidda kjennes også en del små tufter fra steinbrukende tid av oval eller rektangulær form, til dels med steinsatte fundamenter. Bl.a. er en grup­ pe av disse undersøkt på kSumtangen ved Finnsbergvatn. Slike tufter som det nesten ikke finnes synlige spor etter i terrenget, vitner om en lite stabil bosetning. Pa en av Sunnmørsøyene er det gravd ut tufter etter to langhus fra sen yngre stein­ alder. Tuftene er av samme type som sørskandinaviske tufter fra samme tid. I Danmark er det av­ dekket arealer med større hustufter samlet i lands-

Hustufter. Rester etter mer enn 3 500 år gamle hus på Talgje i Ryfylke. Husets gamle steinmur sees tydelig i terrenget.

282

HUSTUKT

bylignende komplekser fra bronsealderen. Disse husene har vært lange og rektangulære og har hatt to rekker med takbærende stolper og vegger av leirklint risfletning. Enkelte trekk ved noen av dis­ se tuftene tyder på at inneforing av fe har fore­ kommet i bronsealderen. Også i Norge har man gravd frem tufter fra bronsealderen. Fra Talgje i Ryfylke kjenner vi en tuft fra ca. 1600 f.Kr. I et av stolpehullene ble det funnet vevtyngder, de eldste slike her i landet. På Forsand, også i Ryfylke, vit­ ner tallrike tufter om sammenhengende bosetning fra ca. 1200 f.Kr.-600 e.Kr. I løpet av eldre jernalder blir bosetningen i store deler av Europa, ikke minst i Norden, mer konsent­ rert og knyttet til faste gårder, som i visse strøk har dannet bylignende komplekser. Ikke minst er det fra deler av Danmark - særlig Jylland - og på Oland. Gotland og Bornholm gravd ut til dels om­ fattende samlinger av hustufter fra romersk jernal­ der og folkevandringstid. Den samme tuftformen er i hovedtrekkene også godt kjent fra deler av Sørvest-Norge i samme tidsrom. Det dreier seg her stort sett om velbygde hus, 10-60 m lange. Disse har gjerne vært delt i flere rom, og ofte har fjøset ligget i langhusets vestre del. Veggene har som re­ gel vært bygd av stein og torv og har hatt en indre bordkledning. Taket har vært båret av solide stol­ per. Tuftene har gjerne ligget som sentrum i et gårds­ anlegg der det finnes spor etter innmark med åkrer, beiteland, gravhauger og rydningsrøyser omgitt av gjerder. Eksempler på slike ødegårder med store hustufter fra eldre jernalder som er godt arkeolo­ gisk gransket, er Sostelid, Åseral i Vest-Agder og Ullandhaug nær Stavanger. På Ullandhaug er huse­ ne rekonstruert og området fredet, slik at man kan se hvordan iakttagelser fra utgravningene av tufte­ ne kan vise hvordan selve husene har sett ut. Hustufter av den langstrakte, rektangulære for­ men som kjennes f.eks. fra Ullandhaug og Sostelid. forteller om en byggeform fortrinnsvis knyttet til de mer skogbare kyststrøkene i Skandinavia. Fra mer skogrike strøk kjennes i alle fall ingen tufter av dette slaget. I det hele tatt vet man foreløpig lite om hustufter og byggeskikk i skogområdene i eldre jernalder. En type hustuft som særlig i de senere år er blitt gjenstand for gransking, og som er særegne for Norge, er nausttuftene. Disse kjennes i et stort antall fra Agder til Troms. Eiendommelig nok er også restene etter et større naust lokalisert på Åker nær Hamar ved Mjøsa. Nausttuftene er gjerne 20-30 m lange, og har rester etter vegger av jord og stein. Det er også konstatert til dels betyde­ lige spor av trekonstruksjoner som viser at vegge­ ne kan ha vært bygd av brede loddrettstående plan­ ker felt ned i liggende, solide sylstokker. Flere slike tufter er gravd ut og kan dateres til eldre jernalder, fortrinnsvis folkevandringstid. Hustufter kjennes også fra yngre jernalder. I Nor­ ge er et gårdsanlegg fra vikingtid gransket på Nodvo, Årdal i Sogn. Et stort hus er også undersøkt på Borg i Lofoten. Også en del såkalte tunanlegg i Nordland og Troms skriver seg i en viss utstrek­ ning fra denne perioden. Dette er lange tufter der veggrester tegner seg som lave jordvoller. Disse er ordnet radiært rundt en mindre sentrumsplass. Så vel den eiendommelige plasseringen som selve tuft­ formen bygger åpenbart på eldre tradisjoner, slik vi kjenner dem især fra Rogaland. Berømt er for øv­ rig hustuftene fra de danske borganlegg som Trelle­ borg og Aggersborg. Disse kan dateres til sen vi­ kingtid. Også her dreier det seg imidlertid om tufter dels etter hus som bygger på eldre tradisjoner - det treskipede langhuset - dels etter hus som er bygd for spesielle militære behov. AHa/BSo hustukt, orden og disiplin i et hjem, håndhevet av husfaren (ved legemlig refselse). Etter Christian 5s Norske Lov kunne en husbond refse sine barn og tjenere med ris eller kjepp. Denne adgang til å utø­ ve hustukt ble sterkt begrenset ved lov av 20. juni

1891 om innskrenkning i anvendelsen av legemlig refselse. Etter loven kunne foreldre og andre som står i foreldres sted, bruke måteholden legemlig ref­ selse overfor barn som stod under deres myndighet. Loven av 1891 ble opphevet i 1972. Det har vært omstridt om opphevelsen førte til at enhver legemlig refselse for fremtiden ble ulov­ lig, eller om det bestod en viss adgang til slik refsel­ se i oppdragelsesøyemed i kraft av gammel sedva­ ne. For å fjerne denne tvilen, ble det ved en endring av barneloven av 8. april 1981 § 30 i 1987 slått fast at barn ikke må bli utsatt for slag, spark eller annen vold. Barnet må heller ikke på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Husum, by i Tyskland, Schleswig-Holstein. ved munningen av Husumer Au i Nordsjøen; 21 400 innb. (1994). Nord-Frieslands kulturelle og økono­ miske sentrum. Havneby med skipsverft, maskinog kjemisk industri. Museer. Slott fra 1577-82, mange gamle gavlhus. Dikteren Theodor Storms hjemby. Byrettigheter fra 1603. Husum Hotell, hotell i Borgund, Lærdal kom­ mune, Sogn og Fjordane fylke. Et av de best bevar­ te trehotellene i Sogn. På Husum gård har det vært hotell- og skysstasjonvirksomhet siden 1835. Den første hotellbygningen er fra midten av 1800-tallet; den ble utvidet og ombygd 1887 til det som fortsatt er hotellets hovedbygning. Karakteristisk for bygningen er verandaene med store takutstikk med usedvanlig rik dekor av løvsagarbeider. Åpent i sommersesongen, 24 sengeplasser. husundersøkelse, husinkvisisjon, ransaking av privat hjem foretatt av politiet. Må etter Grunnlo­ vens § 102 ikke finne sted uten i «kriminelle tilfel­ le», dvs. i straffesaker (se ►ransaking). Som husun­ dersøkelse i forhold til Grunnloven regnes ikke et­ tersyn som finner sted for å kontrollere at for­ skriftene i brann-, bygnings-, helselovgivning m.m. blir overholdt. Undersøkelse av forretningsloka­ ler, restauranter o.l. faller utenfor Grl. § 102. Husveg, Arne, f. I 1. feb. 1933 i Stavanger, norsk organisasjonsmann, utdannet fysioterapeut. For­ mann for Norges Blindeforbund 1969-71, general­ sekretær 1971-94, deretter internasjonal leder. For­ mann for Funksjonshemmedes fellesorganisasjon 1980-83. President i det europeiske blindeforbun­ det 1987-96. Husvik, tettbebyggelse i Tønsberg kommune, Vestfold, øst for bysenteret. Betydelig industri (bl.a. Saba Mølnlycke). God småbåthavn. Ved Husvik tid­ ligere opplagshavn for hvalkokerier. Husvik, fraflyttet bosetning på nordøstkysten av øya South Georgia i sørlige Atlanterhavet. Her lig­ ger bl.a. en norsk kirke og kirkegård. E. Shackleton er begravd her. husvilleherberger, tidligere betegnelse for over­ nattingssteder for personer uten fast bopel. Husvær, øy i Herøy kommune, Nordland, på Helgelandskysten; 0,7 km2 inkl, omliggende små­ øyer. Fiskevær. Hurtigbåtforbindelse medTennvalen og Sandnessjøen. Navnet er sammensatt av hus og veer, ‘fiskevær’, og er brukt om ‘et vær med hus på'. Huszka [hoska], Jeno. 1875-1960. ungarsk kom­ ponist, kjent representant for den ungarske operetteskolen. Flere av hans operetter oppnådde be­ tydelig publikumssuksess {Hertug Bob; GUI Baba; Baronesse Lili; Premierløytnant Maria etc.). husøkonom (tidl, oldfrue), person som fører til­ syn med bl.a. rengjørings- og vaskeripersonalets arbeid, og har ansvar for lintøy, servise o.a. i en storhusholdning, særlig hotell, helseinstitusjon o.l. 2-årig utdanning ved Høgskolen i Akershus. Husøy, øy i Tønsberg kommune, Vestfold, 8 km sørøst for bysenteret; 0,8 km2. Broforbindel.se til

Føynland og dermed knyttet til Nøtterøy og Rv. 309. Tidligere tollsted, nedlagt i 1958. Kjent sommersted. Husøy, øy og sogn i Solund kommune. Sogn og Fjordane, utenfor Sognefjordens munning. Sognet omfatter den vestre del av Ytre Sula samt småøye­ ne utenfor; 25 km2. Husøy sognekirke lå til 1896 på en liten øy helt sørvest i Solund, og ble dette år flyttet til Straumen på Ytre Sula. Husøy, øy i Træna kommune, Nordland, den nest største, men folkerikeste i kommunen; 1,5 km2 med 388 innb. (1990). Øya er relativt flat med ca. 88 % av bosetningen konsentrert i tettstedet og administrasjonssenteret Husøy på nordøstsiden (340 innb. 1995). Fiskevær med fisketilvirkning og mekanisk verksted. Fergeforbindelse med fast­ landet via bl.a. Lovund og Sol vær i Lurøy kommu­ ne. Husøy, tettsted i Lenvik kommune, Troms, ved Øyfjorden på nordvestsiden av Senja; 222 innb. (1995). Folketallet økte sterkt etter 1950 da stor­ parten av befolkningen fra det værharde Øytjordvær flyttet hit. Veiforbindelse med Botnhamn og Rv. 861. Husøy, Inger Lise, f. 30. jan. 1957 i Rauma, norsk politiker (A), informasjonskonsulent, Oslo. Vara­ representant til Stortinget for Oslo fra 1989, fast møtende fra 1993. Husøya, den største øya i øygruppen Tarva i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag, utenfor kysten av Fosenhalvøya; 7,8 km2. Husøyflaket, fjordområde øst for Husøy i Tøns­ berg kommune, Vestfold. Området ble nyttet som ankringsplass for hvalkokeriene mellom fangstse­ songene i Antarktis, senere som oppankringsplass for nye båter fra Kaldnes mek. Verksted. Regattaområde. Hutcherson [hAtfasn], Bobby (eg. Robert), f. 1941, amerikansk jazzmusiker. vibrafonist; siden midten av 1960-årene en av jazzens fremste utøvere på sitt instrument. Han vakte oppsikt gjennom sin medvirkning på Eric Dolphys album Out to Lunch (1964), og ble snart meget etterspurt. 1967-71 le­ det han en gruppe sammen med saksofonisten Har­ old Land, og siden har han ledet egne grupper og opptrådt i en mengde ulike sammenhenger. Ålbum under eget navn bl.a. Dialogue (1965), Un Poco Loco (1979), //? the Vanguard (1986) og Mirage (1991). Hutcheson [hAtjisn], Francis, 1694-1746, bri­ tisk filosof, professor i Glasgow fra 1729. Antar en medfødt moralsk sans som skiller mellom rett og urett; står derved i motsetning til Thomas Hobbes og John Locke. Opphavsmann til prinsippet «størst mulig lykke for flest mulig», som senere ble utnyt­ tet av J. Bentham og utilitarismen. Hutchinson [hAtfinsan], by i USA, Kansas, ved Arkansas River. 65 km nordvest for Wichita; 39 800 innb. (1994). Store saltgruver, møller, slak­ terier, jernbaneverksted m.m. Sentrum for et av Midtvestens rikeste petroleumsområder og korndistrikt (hardhvete). Kansas State Fair arrangeres årlig her. Hutchinson [hAtfinsan], Anne, 1591-1643, ame­ rikansk religiøs dissenter. Hun led den vanskjebne å være en uortodoks og myndig kvinne på et tids­ punkt da begge deler ble satt lite pris på i New England-koloniene. Hun ble til slutt bannlyst og måtte flykte fra Massachusetts til Rhode Island og sør­ over. Omkom i et indianerangrep. Hutchinson [hAtfinsan], R(ay) C(oryton), 190775, britisk forfatter; opptatt av lidelsens problem i en dramatisk og omskiftelig moderne tid. Som sin ramme valgte han ofte 1900-tallets store be­ givenheter, for eksempel den russiske revolusjon (Testament, 1938), tiden før nazismens seier i Tysk­

283

land (The Fire and the Wood, 1940), depresjonen i Storbritannia i mellomkrigstiden (Elephant and Castle, 1949), den annen verdenskrig og etterkrigs­ årene (Recollection of a Journey, 1952). Av hans senere romaner kan nevnes A Child Possessed (1964). Hutchinsons bøker gjenspeiler hans kristne livsfilosofi, som gir mening til menneskelig li­ delse. Hutchinsons tenner [hAtfinsans spesiell form på de blivende tenner hos personer med med­ født syfilis. Huth, Heinrich Wilhelm von. 1717-1806, født i Sachsen, dansk-norsk offiser. General 1765. hadde overkommandoen i Norge 1772-74 da man fryk­ tet et svensk angrep. Under hans ledelse ble det norske forsvar styrket, særlig ble festningene ut­ bygd og artilleriet forbedret. Huth grunnla 1773 Norges Geografiske Oppmåling, som til å begynne med var en rent militær institusjon. Huth stod kron­ prins Frederik nær, deltok i statskuppet 1784 og var til 1796 medlem av geheimerådet. hutiaer, beverrotter, Capromyidae, pattedyrfamilie i ordenen gnagere. Omfatter 3 slekter med til sammen 12 marsvinlignende arter. Kraftige dyr, kroppslengde fra 20-60 cm, vekt opptil 7 kg. Fore­ kommer i Vestindia. For systematisk plassering, se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. Hutten, Ulrich von, 1488-1523, tysk humanist og forfatter. Kom som gutt til klosteret Fulda for å bli munk, men flyktet derfra og begynte et omflak­ kende liv, som bl.a. førte ham til Italia. Han ble grepet av humanismen, og forbandt med den en varm nasjonalfølelse og et glødende hat til paven og munkene, som han så som undertrykkerne av kirkelig frihet og den tyske nasjon. Reformasjonen hilste han med begeistring, især på grunn av dens kirkepolitiske og nasjonale program. Derimot hadde han mindre forståelse for dens religiøse innhold. I 1517 ble han kronet av keiser Maximilian til poeta laureatus. Han skrev en rekke dikt og dialoger med beske angrep på pavedømmet og klosterlivet, og senere polemiske skrifter på tysk i samme ånd. En tid var han i tjeneste hos erkebiskop Albrecht av Mainz, som gikk for å være en venn av humanistene. Se­ nere kom han i kontakt med Franz von Sickingen. men forlot også ham og drog så omkring til han kom til Zurich, hvor Zwingli tok seg av ham. Hut­ ten var en av forfatterne til skriftet t-Epistolae obscurorum virorum. Hans romantiske skjebne har øvd tiltrekning på senere tiders forfattere, bl.a. skrev C. F. Meyer det episke diktet Hattens letzte Tage (1871). Hutton [hAtn], Betty, eg. Betty Jane Thornburg, f. 1921, amerikansk sanger, danser og skuespiller. Debuterte på film i The Fleet’s In (1942), og ble raskt en energisprutende stjerne i en rekke musikk­ filmer fra 1940-årene, f.eks. The Miracle of Morgan 's Creek (1944). Incendiary Blonde (1945 j. The Perils of Pauline (1947). Best huskes hun for tittelrollen i filmatiseringen avAnnie Get YourGun (1950) og hovedrollen i Cecil B. De Milles gigantfilm The Greatest Show on Earth (Verdens største show, 1952). Hutton [hAtn], James, 1726-97, britisk (skotsk) geolog, egentlig utdannet som lege. Viste at granitt o.l. bergarter hadde vært glødende smelter. Grunnla ►plutonismen. Hans teorier var langt forut for sin tid og ble først anerkjent etter at han var død, først og fremst ved eleven. J. ►Playfairs arbeider. hutu, bahutu. wahutu. bantutalende folk i Rwanda og Burundi i det sentrale Afrika. Deres sosiale orga­ nisasjon er basert på patrilineære klaner. Hutuene, som har jordbruk (sorghum, maniok. mais) som hovednæringsvei, utgjør det store flertallet i begge statene og teller over ti millioner mennesker. De

HUXLEY

A Ido us Huxley har imidlertid tradisjonelt levd i et slags vasallforhold til ►tutsi-folket, et forhold som antok nye avhengighetsformer under kolonialismen og i ti­ den etter nasjonal uavhengighet i Rwanda og Bu­ rundi. På den annen side fordrev hutuene den opp­ rinnelige befolkningen. >twa (pygméfolk), da de i sin tid flyttet inn i området. Gjennom kuppet mot tutsiene i Rwanda 1959— 61, et tilsvarende, mislykket kupp i Burundi i 1965, og ikke minst gjennom folkemordet i Rwanda 1994. er hutu kommet i et internasjonalt søkelys som etnisk og politisk gruppe. (Se ogsåkBurundi. histo­ rie og ►Rwanda, historie.) Omtalen av de vold­ somme konfliktene har særlig lagt vekt på etniske dimensjoner gjennom skildringer av gamle stammekonflikter og etnisk basert hat. I mindre grad har media klart å formidle de vanskelige økono­ miske forholdene i de to landene, med en enorm folketetthet og medfølgende knapphet pa resurser. At etnisk identitet, valgt sa vel som tilskrevet, blant hutu og tutsi har vært et relativt fleksibelt fenomen, har heller ikke vært betonet. Folkemor­ det i 1994 var nøye planlagt av to ekstreme poli­ tiske hutu-grupper, i samarbeid med militæret og lokale «dødsskvadroner». Det var snakk om en endelig løsning for å avskaffe en brysom politisk opposisjon. På grunn av en intens skremselspropa­ ganda over radio og den kaotiske situasjonen som oppstod, ble også alminnelige sivile trukket med i myrderiene. Tragedien i området har i høy grad sin bakgrunn i slike forhold, og ikke i såkalte stammekonflikter alene. Forskere har lagt mer vekt på at tutsi, hutu og twa representerte tre lag i det gamle samfunnshierarkiet enn at de var å betrakte som separate etniske grupper, og på at det særlig var gjennom kolonimaktenes forskjellsbehandling at ulikhetene ble aksentuert i alvorlig grad. Huuse, Arne, f. 19. mai 1939 i Øyer, norsk po­ litiembetsmann. Cand.jur. 1967. 1979-83 sjef for narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer, 1983— 88 kriminalsjef sst., 1988-90 visepolitimester sst., 1990 kst. politimester i Drammen, 1991-94 poli­ timester for OL-planlegging, 1994 OL-politimester. Fra 1994 sjef for Kriminalpolitisentralen. Huus-Hansen, Johan Wilhelm, 1894-1935, født i Oslo, norsk organist og komponist. 1921-35 or­ ganist i Trefoldighetskirken. Oslo. Komponerte korverker, orgelmusikk og sanger. Formann i Nor­ ges Organistforening 1924-35. Huvestad, Talleiv Olsen, 1761-1847, født i Tok­ ke, norsk gårdbruker, eidsvollsmann. Møtte som 3. representant fra Bratsberg amt på Eidsvoll 1814, tilhørte unionspartiet. Huvestad var en av de bøn­ der som gjorde seg mest bemerket på Eidsvoll, som talsmann for bøndenes næringsinteresser. Stortings­ mann 1818. Huxley [hAksli], Aldous, 1894-1963, britisk for­ fatter, sønnesønn av T. H. Huxley og bror av .1. S.

Huxley. Han studerte i Oxford, levde i noen år som litterat og teaterkritiker, og debuterte i 1916 med diktsamlingen The Burning Wheel. Den ble fulgt av flere samlinger, men det er som romanforfatter og essayist han har vunnet sitt ry. 1 1920-årene skrev han spirituelle og kyniske fabler om hvordan mo­ derne psykologi og naturvitenskap hadde brutt ned tradisjonelle verdier og ført til rotløshet og retningsløshet blant de intellektuelle: Cronie Yellow (1921). Mortal Coils (1922), Antic Hay (1923), Those Barren Leaves (1925), Two or Three Graces (1926) og Brief Candles (1930). 1 Point Counter Point (1928) finner vi et av ho­ vedtemaene fra denne perioden: mennesket bærer i seg for mange motstridende elementer til å kunne oppnå jordisk lykke. Rent romanteknisk er også boken interessant; mange temaer utvikles samtidig. Denne delen av forfatterskapet kulminerer i satiren Brave New World (1932), fremtidsvisjonen der tek­ nologien har eliminert alle problemer og konflikter, og der også enhver moralsk streben er blitt overflø­ dig. Mellomstadiet betegnes av Eyeless in Gaza (1936). Huxleys produksjon preges etter hvert av større etisk alvor, og han begynner å finne verdier i en indre, mystisk sjelstilstand, uansett hvordan denne oppnås. Hans senere romaner avspeiler en mystisk gudsopplevelse, særlig After Many a Summer (1939). I Ape and Essence (1948) vender han til­ bake til den satiriske fremtidsskildring, denne gang av verden etter en atomkrig. The Devils of Loudun (1952) er en studie i massepsykose. Island (1962) skildrer et utopisk samfunn på en tropeøy. Selv om det utopiske eksperimentet tilsynelatende mislyk­ kes, er det likevel et glimt av optimisme over bo­ kens siste sider. Huxleys tallrike essaysamlinger avspeiler, i likhet med romanene, hans vei fra skeptisisme og kjølig iakttagelse via kravet om etisk alvor frem til det metafysiske. Han var en resonnerende teoretiker, som i sin trang til å sprenge erkjennelsens grenser foretok eksperimenter med meskalinrus (The Doors of Perception, 1954, og fortsettelsen Heaven and Hell, 1956). Av hans øvrige samlinger kan nevnes The Perennial Philosophy (1946), som vi­ ser hans sympati for Østens mystisisme. Science, Liberty and Peace (1947), hvor han gjør sitt pasi­ fistiske standpunkt gjeldende, og Brave New World Revisited (1958), et tilbakeblikk og en oppsumme­ ring av de fysiske og psykiske farer som truer det moderne samfunn. Huxleys tidlige romaner er litterært sett de mest interessante; i sin senere produksjon opptrer han mer som moralist og læremester enn som roman­ forfatter. Hele hans verk var imidlertid alltid utford­ rende, stimulerende og intelligent. Litt.: J. Atkins: A. H.: A Literary Study (1956); J. Brooke: A. H. (1963); J. Huxley (utg.): A Memori­ al Volume (1965); S. Bedford: A. H.: A Biography (1974). RNm Huxley | hAksli |, Elspeth Josceline, 1907-97, bri­ tisk forfatter og journalist. Om sin barndom og oppvekst i Kenya forteller hun i The Flatne Trees of Thika (1959) og The Mottled Lizard (1962). Hun har skrevet med stor innsikt og forståelse om Øst-Afrika, spesielt Kenya og dets problemer. I 1959 ble hun oppnevnt som offentlig konsulent i sentralafrikanske spørsmål. Red Strangers (1939) regnes for hennes beste roman. Andre er The Walled City (1948), A Thing to Love (1954, en skild­ ring av Mau Mau-opprøret), Red Rock Wilderness (1957), kriminalromanen The Merry Hippo (1963) og Love Among the Daughters (1968). Huxley [hAksli], Julian Sorell. Sir, 1887-1975, britisk biolog og forfatter, sønnesønn av zoologen T. H. Huxley, bror av forfatteren A. Huxley. Virket som forsker og akademisk lærer i England og USA 1910-24. I 1925 tilsatt som ordinær professor i zoologi ved King’s College, London, men gikk et-

284

HUXLEY

Sir Jidian Sorell Huxley. Foto fra 1963.

ter et par år over i en friere stilling som «honorary lecturer» samtidig som han hadde en lærestol i fy­ siologi ved Royal Institution til 1931. 1935-42 sekretær i Zoological Society. London. I 1945 til­ satt som direktør for UNESCOs forberedende kom­ misjon, og generaldirektør samme sted 1946-48. Hans interesser lå spesielt i skjæringspunktene for biologi, sosiologi og naturfilosofi. Huxley tilhørte vår tids ledende biologer, og publiserte en rekke meget viktige arbeider. Til disse hører Essays of a Biologist (1923), Essays in Popula r Science (1926), The Stream of Life (1926), The Science of Life (1929-30, sm.m. H. G. og G. P. Wells; norsk overs. Livets vidundere, 2 bd.. 1936-37), Problems of Relative Growth (1932, 2. utg. 1972), The Uniqueness of Man (1941), Evolution, The Modem Synthesis (1942, 3. utg. 1974), From an Antique Land (1954), The Story of Evolution (1958; norsk overs. Historien om livets utvikling, 1960), Biological Aspects of Cancer (1958), Essays of a Humanist (1964), Meniories (1970) og Memories II (1973). Huxley [hAksli], Thomas Henry, 1825-95, bri­ tisk naturforsker. Kom fra små kår, men klarte å få medisinsk eksamen ved universitetet i London i 1845. Var deretter som lege med på marinefartøy­ et Rattlesnakes tokt til Australia og Ny Guinea 1846-50 og drev herunder anatomiske studier, som resulterte bl.a. i boken On the Anatomy and the Ajfinities of the Family of Medusae (1849) og On the Oceanic Hydrozoa (1859), hvor han beskriver hydrozoenes anatomi og biologi og klarlegger de­ res forplantningsforhold. 1 1854 ble Huxley pro­ fessor ved Royal School of Mines i London, og i denne tid ble hans interesse for paleontologi vakt. 1863-70 var han professor i sammenlignende ana­ tomi ved Royal College of Surgeons og var til sin død dekan og æresprofessor i biologi ved Royal College of Science. Huxleys vitenskapelige pro­ duksjon var meget omfattende. Han fremsatte bl.a. kimbladteorien, tok livet av Goethes teori om at kraniet er bygd opp av omdannede ryggvirvler, Sir R. Owens urtypeteori og pastanden om at menneskehjernen inneholder deler som ikke finnes hos de andre pattedyrene. Men særlig stor betydning fikk Huxley gjennom sitt arbeid i skolekommisjonen for en ny skoleordning, sine nyskapende lærebø­ ker i naturfag og sitt arbeid med organisering av den praktisk-vitenskapelige fiskeriforskning, et arbeid som fikk betydning også for Norge. Huxley varen av de ivrigste forkjempere for Darwins utvik­ lingslære, selv om han ikke var enig med Darwin på alle punkter. Huxley var den første biolog som mente det måtte forekomme plutselige arvelige forandringer, og foregrep således mutasjonsbegrepet. Også som essayist, taler og populærvitenska­ pelig forfatter bidrog han med mye og var med på å skape en spesiell engelsk tradisjon på dette områ­ det. Blant hans mange verker skal, foruten de to alle­ rede omtalte, nevnes: Evidence as to Man 's Place

in Nature (1863), A Manual of the Anatomy of Vertebrated Animals (1871), A Manual of the Ana­ tomy of Invertebrated Animals (1877), og de mer filosofisk betonte Science and Culture (1881), Essays on Some Controverted Questions (1892) og Evolution and Ethics (1893). Huxley er et av de største navn i 1800-tallets vitenskap. Litt.: L. Huxley: Life and Letters of T. H. Huxley (1900). Huy [yi], nederl. Hoei. by i Belgia, i provinsen Liége, ved Meuse mellom Namur og Liége; 18 400 innb. (1996). Allsidig industri, bl.a. stål- og emaljeverk. Gammelt og vakkert bybilde dominert av ci­ tadellet Chestia (1818-23), brukt av tyskerne som konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Den gotiske katedralen fra 1000-1400-tallet reg­ nes som en av de vakreste i landet. Hu Yaobang, 1913-89. kinesisk politiker. Et­ terfulgte Hua Guofeng som partiformann 1981: da formannsvervet ble avskaffet 1982, fortsatte han som partileder med tittelen generalsekretær. Var en nær medarbeider av Deng Xiaoping og ble an­ sett som relativt liberal og udogmatisk. Etter studenturolighetene i 1986 ble Hu kritisert og måtte januar 1987 trekke seg som partileder. Hans død i april 1989 utløste store sorgdemonstrasjoner; det­ te bidrog til protestbølgen som kulminerte med at hæren slo ned demokratibevegelsen i juni 1989. Huygens, navn på ESA-instrumentkapselen som skal frakobles den amerikanske romsonden ►Cassini for på egen hånd å utforske Saturn-månen Titans atmosfære og overflate. Oppkalt etter Christiaan Huygens. Huygens I høypns] (Hugenius).Christiaan, 1629 95. nederlandsk matematiker, fysiker og astronom, sønn av C. Huygens, utdannet som jurist. Han var av formuende familie og kunne leve som fri forsker. I 1666 ble han av Ludvig 14 kalt til en vel avlønnet stilling ved vitenskapsakademiet i Paris, som nett­ opp da var opprettet. Her levde han til 1681, vendte så pga. krigen med Nederland tilbake til hjemlandet, og tilbrakte sine 14 siste leveår på sitt fedrenegods Hofwijck ved Haag. Huygens er en av de store grunnleggere av den nyere tids naturforskning. Han danner ved siden av Kepler bindeleddet mellom Galilei og Newton. Ut fra de lover som Galilei hadde funnet for de enkles­ te bevegelser, fant Huygens lovene for mer innvik­ lede bevegelsesformer: legemers bevegelse i sirkelThomas Henry Huxley. Oljemaleri av John Colli­ er, National Portrait Gallery, London.

Huygens. Instrumentkapselen i forgrunnen. Rom­ sonden Cassini i bakgrunnen.

formede baner, legemers støt og den fysiske pen­ del. Gjennom sine inngående studier av disse beve­ gelsesformene oppfant han videre pendeluret (1656) og utformet i sin Horologium oscillatorium (1673) konstruksjonen av dette på en så genial måte at man i hovedtrekkene bygger på den frem­ deles. Ikke mindre betydning hadde han for optik­ ken. Han grunnla bølgeteorien, bygd pa hypotesen om en lyseter, og utformet det viktige prinsippet for konstruksjonen av en bølgefront som senere er kjent under navnet ►Huygens’ prinsipp. Han un­ dersøkte lysets dobbeltbrytning og forbedret kik­ kerten, bl.a. ved konstruksjonen av et sammensatt okular. Huygens’ okular, som ennå brukes i mikro­ skoper. Disse arbeidene førte til at han oppdaget en av Saturns måner og konstaterte at ringen omkring denne planeten er frittsvevende (offentliggjort i Systema Saturnium 1659). Som matematiker var han også fremragende. For­ uten hans mange arbeider over anvendt matema­ tikk må særlig nevnes hans De Ratiociniis in Ludo aleae (1657), som gir den første systematiske frem­ stilling av sannsynlighetsregningen. Hans interesse for pendelur ledet ham til studier over sykloider, han innførte begrepet evoluten til en kurve, be­ stemte kjedelinjen og fant nye egenskaper ved en rekke kjente kurver. Huygens | høyyans], Constantijn. Heer van Zuylichem, 1596-1687, nederlandsk forfatter, kom­ ponist og statsmann. Han fikk en allsidig utdannel­ se, studerte jus i Leiden og drog derettertil London, hvor han hadde kontakt med Bacon og Donne. Fra 1625 var han til sin død sekretær for tre stattholder-prinser av Oranien. Hans diktning gir uttrykk for en intellektuell kalvinisme, særlig i de større moraliserende og beskrivende dikt, som Voorhout (1621), Zedeprint (1624), Scheepspraet (1625) og det satiriske Oogentroost (1647). Som lyriker er han en stor formkunstner i et ofte vanskelig til­ gjengelig billedspråk. Lettere tilgjengelige er hans mange korte «snell-dichten». Hans eneste drama­ tiske verk, den løsslupne og frodige komedien 7/7jntje Cornelis (1663), har i vår tid fått en renessan­ se på nederlandske og flamske scener. Huygens var også tegner, arkitekt og komponist; han skrev mer enn 600 komposisjoner, som for det meste er gått tapt. En rekke bevarte åndelige og profane sanger vitner om personlighet og origi-

285

nalitet. Under sine mange diplomatiske oppdrag i fremmede land opptrådte han i selskapslivet som trubadur; han sang sine dikt på fremmede språk til egne melodier og til eget akkompagnement på theorbe (basslutt). Huygens skrev også musikkteoretiske verker. Huygens' prinsipp [hoyyans], prinsipp som rik­ tig anvendt gjør det mulig å beregne hvordan en bølgebe vegel se forløper i tiden når man kjenner bølgetilstanden i hele rommet i et bestemt tidspunkt. Historie. Prinsippet ble opprinnelig funnet av Chr. Huygens og senere (1816) utformet videre av A. J. Fresnel og brakt i streng matematisk form (1882) av G. R. Kirchhoff. Teori. Ideen i Huygens’ prinsipp er at ethvert punkt i mediet hvor bølgebevegelsen foregår, kan opp­ fattes som utgangspunkt for bølger, såkalte elementærbølger, som utbrer seg jevnt i alle retninger. Den virkelige bølgebevegelse blir lik summen av alle elementærbølgene som i et gitt øyeblikk går ut fra en bølgeflate, og man kan ved å beregne ele­ mentærbølgene og summere dem finne bølgetlatens form etter en bestemt tid. Huygens tok denne som omhyllingsflate for ele­ mentærbølgene, men Fresnel viste at man ma be­ regne summen og ta hensyn til elementærbølgenes faser. Begrunnelsen for prinsippet ligger i at et­ hvert punkt i en bølgebevegelse er i svingning, og at punktets svingning utad virker uavhengig av svingningene i de andre punkter. Anvendelse. I den form Fresnel og Kirchhoff gav prinsippet, forklarer det bølgefenomener som in­ terferens og bøyning (diffraksjon). Det forklarer også lysets refleksjon, brytning og rettlinjede gang. Huygens innførte det opprinnelige prinsippet for å forklare dobbeltbrytningen. Huygens’ prinsipp er grunnlaget for all bølgeteori. og gjelder for lysbølger, lydbølger, radiobølger osv. Huyghe [yig], René, f. 1906. fransk kunsthisto­ riker. førstekonservator ved Louvre 1937-51. æresdirektør fra 1951. Han hadde ansvaret for evakue­ ringen av Louvre under den annen verdenskrig, og monterte malerisamlingene etter krigen. Huyghe har særlig interessert seg for det moderne maleri. Han har bl.a. utgitt Histoire de Tart contemporain (1935),L %. Triti­ um er radioaktivt med halveringstid 12,40 år:

|H = 2 He + °e Hydrogen brenner i luft med svakt blålig, lysende, meget varm flamme til vann: 2H, + O2 = 2H.O + 572 kJ. Ved vanlig temperatur reagerer hydrogen- og oksygengass med hverandre kun i nærvær av en ka­ talysator som finfordelt platina eller palladium. Over ca. 550 °C reagerer de med hverandre uten katalysa­ tor. Ved antenning er reaksjonen eksplosiv rask. Re­ aksjonen er særlig voldsom når gassblandingen be­ står av to volumdeler hydrogen og en volumdel ok­ sygen, dvs. i samme forhold som de danner vann. En slik blanding kalles ►knallgass. Også andre blan­ dingsforhold er eksplosive, og 4,1 volumprosent hyd­ rogen i luft er tilstrekkelig til å gi eksplosjon. Man må derfor være ytterst forsiktig med alt som kan frem­ bringe gnister eller flammer der det arbeides med hydrogen (f.eks. i rom hvor bilbatterier står til la­ ding). I brennere som er basert på knallgass, kan flam­ men ha temperaturer på opptil 2700-2900 °C. Orto- og parahydrogen. De to atomkjernene i hydrogenmolekylet roterer om hver sin akse (kjernespinn). I ortohydrogen roterer atomkjernene i sam­ me retning, i parahydrogen i motsatt retning. Meng­ deforholdet mellom orto- og parahydrogen er tem­ peraturavhengig. Ved lavere temperatur dominerer parahydrogen mer og mer, ved romtemperatur ut­ gjør ortohydrogen 75 %. I flytende hydrogen ermer enn 95 % parahydrogen, ved det absolutte nullpunkt foreligger kun parahydrogen. FOREKOMST

På Jorden forekommer fritt hydrogen i svært små mengder. Det er påvist i vulkanske gasser, enkelte mineraler, i kullgruver, oljekilder og naturgasser. Hydrogen er også påvist i spormengder i den nedre delen av atmosfæren, men pga. hydrogenmolekylenes lave masse og tilsvarende høye hastighet, vil de unnslippe Jordens gravitasjonsfelt. I høyere atmosfærelag er hydrogen relativt til stede i større mengder. I en høyde av 2000-20 000 km er Jorden omgitt av et tynt hydrogenhylster. Det alt vesentlige av hydrogen på Jorden er kje­ misk bundet, størsteparten i form av vann som inne­ holder 11,2 masseprosent hydrogen. Hydrogen er videre kjemisk bundet i forbindelser som petrole­ um, proteiner, karbohydrater, fett og alkoholer. I gjennomsnitt er hvert 6. til 7. atom i jordskorpen et hydrogenatom. I Solen og universet er hydrogen det dominerende grunnstoffet. Det er estimert at ca. 57 % av Solens masse er hydrogen, ca. 40 % er helium og bare ca. 3 % er tyngre grunnstoffer. 84 % av Solens atomer er hydrogenatomer. I universet som helhet er det beregnet at ca. 90 % av alle atomene er hydrogen­ atomer. I Solen og stjernene produseres energi bl.a. ved at hydrogenatomer fusjonerer under dannelse av helium og positroner: 4[H = jHe + 2 ’Je + energi FREMSTILLING

1

H, ved 0 °C, 1 atm

Hydrogen kan fremstilles på mange forskjellige måter. En vanlig brukt metode i laboratoriet er å

313

reagere et uedelt metall, f.eks. sink, med syre: Zn + 2H+ —» Zn2+ + H,. Hydrogen fremstilles i mindre mengder industrielt ved elektrolyse av fortynnede vandige løsninger, f.eks. av natriumhydroksid, der vann spaltes til hydrogen og oksygen etter totalreaksjonen: 2H,O - 2H, + O,. En annen viktig metode har vært å reagere vanndamp med gløden­ de koks: C + H,O = CO + H, under dannelse av gassblandinger betegnet som vanngass. Karbonmonoksidet kan videre oksideres ved å lede gassblandingen sammen med vanndamp over en kata­ lysator ved ca. 500 °C: CO + H,O = CO, + H,. Der­ ved oppnås enda mer hydrogen. Ved fremstilling av koks fra kull fås en gass som inneholder mer enn 50 % hydrogen. Petroleum (naturgass og olje) er det viktigste rå­ stoffet for fremstilling av hydrogen. Dette skyldes at hydrokarboner, f.eks. metan, CH4, etan, C,Hh, og propan, C,HS, kan avspalte hydrogen ved hjelp av kjemiske metoder. Ved en av disse, steam reforming process, reageres hydrokarbonene med vann­ damp i nærvær av en nikkelkatalysator ved 800 °C, f.eks. CH4 + H,0 = 3H, + CO. Karbonmonoksidet reageres videre med vanndamp som beskrevet oven­ for. Ved en annen metode omdannes petroleum (f.eks. naturgass og olje) til hydrogen og karbonmonoksid ved ufullstendig forbrenning med oksy­ gen, f.eks. 2CH4 + O, - 4H, + 2CO. I mindre skala kan hydrogen fremstilles ved anaerob fermentering. Særlig rent hydrogen kan fremstilles ved å lede urent hydrogen gjennom oppvarmede rør (membra­ ner) av palladium eller en palladium-sølv-legering. Hydrogenet diffunderer gjennom røret, mens foru­ rensningene blir tilbake. Videre fås helt rent hydro­ gen ved termisk spalting av metallhydrider. BRUK

Størstedelen av hydrogen som blir fremstilt indus­ trielt, blir brukt til fremstilling av ammoniakk: 3H, + N, = 2NH, i Haber Bosch-metoden. En an­ nen viktig anvendelse er hydrogenering av umettede organiske forbindelser, bl.a. fremstilling av fast fett, vegetabilske og animalske oljer, fremstilling av bensin og smøreoljer. Viktig er også fremstil­ ling av metanol fra karbonmonoksid og hydrogen. CO + 2H.0 = CH,OH, fremstilling av hydrogenklorid fra hydrogen og klor, H, + Cl, = 2HCI o.a. Fle­ re metaller, f.eks. wolfram og molybden, fremstil­ les fra deres oksider ved bruk av hydrogen som re­ duksjonsmiddel, f.eks. WO, + 3H, = W + 3H,O. Store mengder flytende hydrogen blir brukt som drivstoff for raketter og romskip sammen med ok­ sygen. Det brukes i meteorologiske forsøksballonger pga. den svært lave densiteten. Vår viktigste energikilde, petroleum, er en begren­ set resurs, og vil bli en mangelvare. Derfor utføres det betydelig forskning for å vurdere hydrogen som energikilde og energibærer. Slik bruk av hydrogen byr på flere fordeler: Forbrenningsproduktet er vann som ikke forurenser omgivelsene og på vektbasis er hydrogen et mer effektivt brensel enn f.eks. ben­ sin. Sekhydrogenlagringsmaterialerogkhydrogendrivstoff. HYDROGENFORBINDELSER

Hydrogen danner forbindelser med alle grunnstof­ fene unntatt edelgassene. Slike binære forbindelser kalles ofte med et fellesnavn forkhydrider. Hydro­ gen er alltid enverdig i kjemiske forbindelser, for­ melt oksidasjonstrinn er +1 eller, mindre vanlig, -I. Hydrogen har en midlere elektronegativitet, og bin­ dingene i hydrogenforbindelser har stor spennvid­ de m.h.t. polaritet. 1 vann er hydrogenionet H” solvatisert (hydratisert, se ►hydratasjon), dvs. H+-ionet er forent med ett eller flere av vannets molekyler. (Se ogsåkhydrogenbinding.) Det enkleste sol vatiserte ►hydrogen­ ionet har sammensetningen H,O+. Dette ionet kal­ les oksoniumionet og er også påvist i faste stoffer, for eksempel i perklorsyrehydrat, HC1O4 H,O,

HYDROGENBOMBE

H,O+C1O| . Se for øvrig egne artikler på de forskjel­ lige hydrogenforbindelser. HISTORIKK

T. B. Paracelsus (1493-1541) iakttok at det ble utvik­ let gass når jern ble øst i svovelsyre. Gassen var hyd­ rogen. men han trodde den var brennbar luft. I 1766 påviste briten H. Cavendish at hydrogen er en egen gass forskjellig fra alle andre. Cavendish bestemte også flere av hydrogenets egenskaper, angav forskjel­ lige fremstillingsmetoder og fant at hydrogen dan­ ner vann ved forbrenning. Navnet hydrogen skriver seg fra A. Lavoisier (1783). PKK hydrogenazidsyre eller hydrogennitrogensyre, HN,, en fargeløs, giftig, eksplosiv og rykende væs­ ke som lukter vondt. Selv i små konsentrasjoner forårsaker den besvimelse og synsforstyrrelser. Dampen eksploderer ved kontakt med en varm gjen­ stand: 2HNt —» 3N, + H,. Med vann danner hydro­ genazidsyre en stabil løsning med syrestyrke som eddiksyre. Syren løser metaller, uten utvikling av hydrogen. Saltene kalles azider og er alle eksplosi­ ve. Enkelte tungmetallazider, f.eks. Pb(N()„ bru­ kes som initialsprengstoffer. hydrogenbinding, en spesiell type kjemisk bin­ ding mellom hydrogen og to andre atomer. De to atomene kan være like eller forskjellige grunnstof­ fer og tilhøre ett og samme molekyl eller to for­ skjellige molekyler. En hydrogenbinding kan tol­ kes ut fra to innfallsvinkler, en ionisk basert på uli­ ke ladninger, og en kovalent basert på deling av elektroner. Hydrogenbinding er svakere enn ►ionebinding, ► kovalent binding og ►metallbinding. Utbredelse. Hydrogenbinding er mest utbredt for forbindelser som inneholder de mest elektronegative atomslag, f.eks. nitrogen, oksygen, svovel, fluor og klor. Enkle eksempler pa forbindelser med hyd­ rogenbinding er hydrogenfluorid, HF, og vann, H.O. I molekylene HF og H,0 er atomene bundet sammen med normale elektronparbindinger, men pga. elektronegativitetsforskjell vil elektronene i bindingene være forskjøvet mot henholdsvis fluor og oksygen. Molekylene vil derfor ha en positiv og en negativ ende; H.O og HF har store dipolmomenter. Vindingsforhold i H.O. I væskefase vil hydrogen­ atomer fra et gitt molekyl kunne tiltrekkes av de negative ender fra andre tilsvarende molekyler. En svak elektrostatisk binding vil medføre at man får en viss form for polymerisering. Bindingsavstanden for hydrogenbindingen er mye lenger enn for den normale O-H-bindingen, typisk 180 versus 95 pm. Dissosiasjonsentalpien foren hydrogenbinding er 20—40 kJ/mol, dvs. 10 % av verdien for en nor­ mal kovalent binding. Hvert vannmolekyls oksygenatom kan inngå i to hydrogenbindinger. Slike hydrogenbindinger brytes og knyttes uavlatelig, og vannmolekylene beveger seg stadig i forhold til hverandre. I fast tilstand, dvs. is, bindes vannmolekylene til hverandre i et nettverk. Her er hvert oksygenatom omgitt av 4 hydrogenatomer gjennom to normale bindinger og to hydrogenbindinger. Denne nettverk strukturen er relativt åpen, noe som gjør at is er lettere enn vann.

Hydrogenbindinger i vann.

Diagrammet viser øverst: a) smeltepunkter og b) kokepunkterfor hydrogenforbindelser med stoffer i gruppe 14. 15, 16 og 17. - Nederst: Nettverks­ strukturen av is. Konsekvenser. Når et stoff går over fra væskeform til fast form, øker som regel densiteten. Men for vann er situasjonen annerledes, noe som er meget viktig for liv. Dannet is vil dermed ligge oppe på vannet og således f.eks. virke isolerende for flora og fauna i en innsjø. Sammenligner man smelte­ punkter og kokepunkter for hydrogenforbindelser ser man at vann star i en særklasse. Hadde det ikke vært for hydrogenbindingene, ville vann ha frosset ved ca. — I ()() °C, og det ville ha kokt ved ca. -80 °C. Uten hydrogenbindingene ville verden sett ganske annerledes ut. Hydrogenbindinger er viktige i organiske og bio­ logiske forbindelser, f.eks. proteiner. Aminosyrene bindes sammen med peptidbindinger til kjeder. Proteinkjedene bindes sterkere sammen med hydrogen­ bindinger. JMi/HeFj hydrogenbombe, også kalt fusjonsbombe, termonukleær bombe eller H-bombe, kjernefysisk bombe hvor energien utvikles ved at hydrogenkjer­ ner reagerer med hverandre og danner tyngre kjer­ ner. Prinsipp. Fusjonsprosessen i bomben holdes bare ved like ved meget høye temperaturer og kalles derfor en termonukleær reaksjon. Vanlig og mest effektiv er reaksjonen hvor hydrogenisotopene deu­ terium, 2H. og tritium, 'H, slår seg sammen. Det dannes helium 4He, og nøytroner frigjøres. Med symboler skrives reaksjonen: 2H + H -» 4He + n. Som utgangsmateriale brukes av tekniske grun­ ner ikke tritium og deuterium i ren tilstand. I bom­ ben er deuterium bundet kjemisk til litiumisotopen 6Li som litiumhydrid,6Li2H, mens tritium produse­ res under eksplosjonen ved at”Li bombarderes med nøytroner så man får reaksjonen: 6Li + n -» H + 4He. I likhet med vanlig hydrogen, 'H, er både deu­ terium og tritium gasser. For å få stor nok tetthet for fusjon av disse stoffene i ren tilstand, måtte man avkjøle dem slik at de ble flytende. Det ville kreve så store kjøleanlegg at hydrogenbomben neppe kun­ ne la seg realisere. Anvendelsen av 6Li2H er derfor et viktig ledd i utviklingen av bomben. Når fusjonsprosessen mel-

314

HYDROGENBROMID

lom 2H og ’H kommer i gang, holder den seg ved like ved en temperatur på ca. 45 mill, grader. Den­ ne temperaturen oppnås ved sprengning av en tisjonsbombe (uran- eller plutoniumbombe). Konstruksjon, virkemåte. Ut fra de informasjoner som er tilgjengelige om hydrogenbomben. antar man at den eksploderer i tre trinn, og kan betraktes som sammensatt av tre slags bomber. Innerst har man en fisjonsbombe. f.eks. av 23>U. Omkring den­ ne har man en større eller mindre mengde 6Li2H, det egentlige sprengstoffet i bomben. Utenfor dette er et lag med konvensjonelle eksplosiver, og det hele er omgitt av et skall av naturlig uran 238U. Bomben antennes ved detonering av de ytre eks­ plosivene, og detoneringen forårsaker en trykkbøl­ ge innover, en implosjon. Uranbomben i midten blir presset sammen og tettheten av uran stiger inntil bomben blir overkritisk så det startes en eksplo­ sjonsartet kjedereaksjon. I den frigjøres nøytroner som reagerer med litiumkjernene utenfor og pro­ duserer tritium. Samtidig stiger temperaturen så mye at den termonukleære reaksjonen mellom deuteri­ um og tritium kommer i gang. Det tunge skallet av 2,SU tjener til å holde bomben sammen lengst mu­ lig for å få størst mulig effekt. Samtidig får man fisjon av 238U ved innfangning av hurtige nøytro­ ner. Det frigjøres derved nye nøytroner som sendes tilbake og reagerer med litium. På den måten økes bombens effekt. Størrelse. I motsetning til uranbomben som eks­ ploderer spontant dersom størrelsen overskrider en kritisk grense, finnes det ingen prinsipiell øvre gren­ se for størrelsen av hydrogenbomben. Som ved kon­ vensjonelle våpen er skadevirkningen dels knyttet til selve varmeutviklingen og varmestrålingen som forårsaker antennelser og brannskader, dels er den knyttet til sprengvirkningen, dvs. til trykkbølgen som oppstår pga. varmeutviklingen. Størrelsen av disse formene for skadevirkning kan måles ved den energimengde som frigjøres, og den angis vanlig­ vis ved massen av den mengde TNT (trinitrotoluen) som har samme sprengvirkning. Man regner at I kg TNT tilsvarer en frigjort energimengde på 4,15 MJ (megajoule). Mens uranbomber som regel har en sprengvirkning på under 50 kilotonn TNT, lages hydrogenbombene I00-1000 ganger større. USA foretok i 1954 prøver med bomber på opptil 15 megatonn TNT, og i I96l gjennomførte SSSR en prøveserie hvor en av bombene antas å ha hatt en sprengvirkning på over 50 megatonn. En slik bom­ be inneholder atskillige tonn6Li2H. Fisjonsbomben i midten veier derimot bare ca. 10 kg. Skadevirkning. Foruten skadevirkninger som di­ rekte følger av eksplosjonen, vil man som ved and­ re kjernevåpen også få skader pga. radioaktiv strå­ ling. Både i fisjons- og fusjonsprosessen sendes det ut nøytroner og y-stråling med stor gjennomtrengningsevne. I store doser virker slik stråling døde­ lig, mens man ved svakere bestråling, f.eks. i store avstander fra eksplosjonsstedet eller når man tilsy­ nelatende er avskjermet, kan få doser som ikke gir merkbare virkninger med det samme, men som et­ ter en tid viser seg å være sykdomsfremkallende (kreft, blodsykdommer) eller virker forstyrrende på arveanleggene. Ved fisjon frembringes det dessuten en stor mengde radioaktive isotoper med halver­ ingstid fra en brøkdel av et sekund til mange år. Slike stoffer slår seg ned i og omkring bombekrateret og infiserer det i tiden etter eksplosjonen. De slynges også delvis som støvpartikler eller gass opp i atmosfæren og blir opphav til radioaktive foru­ rensninger av luften. Etter hvert brer disse forurens­ ningene seg ut over store områder, sirkulerer om­ kring Jorden og føres etter en tid ned med nedbø­ ren. Stråling fra nedfallet, særlig fra den del av det som absorberes lett i organismen, regnes som et vesentlig faremoment etter sprengning av kjerne­ våpen. Men siden stoffene hovedsakelig dannes i fisjons-

prosessen, vil forurensningene fra hydrogenbom­ ben bli vesentlig mindre enn fra uran- og plutoniumbomber, sett i relasjon til bombenes sprengvirk­ ning. Helt rene hydrogenbomber, dvs. bomber som ikke gir noen radioaktiv forurensning av atmosfæ­ ren. kan man ikke lage da man er avhengig av en fisjonsbombe for å starte prosessen. Dessuten vil nøytronene som stråler ut. til dels bli absorbert i stoffer i omgivelsene og gjøre dem radioaktive. Stor­ parten av denne induserte aktiviteten vi! forsvinne igjen etter noen dager eller uker. NØYTRONBOMBEN

Nøytronbomben, som i I977 var blitt utviklet i USA, er en hydrogenbombe hvor nøytronene fra 2H + 3H reaksjonen bare i liten grad inngår i kjedereaksjo­ nen. De forsvinner isteden ut av bomben med stor hastighet. Som følge av dette blir varme- og spreng­ virkningen i senteret for eksplosjonen redusert, mens skadevirkningene i omgivelsene på grunn av nøytronstråling blir større. Strategisk betyr dette at man har valg mellom nøytronbomber med stor strålevirkning og mindre sprengvirkning og tradisjo­ nelle hydrogenbomber hvor sprengvirkningen blir større om man tilstreber en bestemt strålevirkning, men hvor stråleskadene blir mindre om man tilstre­ ber en bestemt sprengvirkning. HISTORIE

Allerede i 1943, mens fisjonsbomben var under ut­ vikling, ble det konstatert at det ville være mulig å lage en hydrogenbombe. Men først etter at SSSR i 1949 hadde foretatt sin første prøvesprengning med en fisjonsbombe, ble det i USA satt i gang et pro­ sjekt for utvikling av en slik bombe. Som hovedan­ svarlig for utviklingen regnes den ungarskfødte fy­ siker E. Teller. Den første prøvesprengning ble fore­ tatt 31. okt. 1952 ved Marshall Islands i Stilleha­ vet. Tilsvarende prøver med bomber utviklet av den senere godt kjente fysiker og fredsforkjemper A. Sakharov. ble gjennomført av SSSR I7.aug. I953. Siden har man gjennomført en rekke prøver, og våpenets muligheter og begrensninger er nå anta­ gelig avklart. Storbritannias første prøver fant sted 1956, Kinas i 1967 og Frankrikes i 1968. Hydrogen­ bomben er til nå aldri brukt i aktiv krigføring. TH hydrogenbromid, HBr. fargeløs gass som ry­ ker sterkt i fuktig luft og i høy grad irriterer slim­ hinnene. Den kondenseres ved avkjøling til en far­ geløs væske med kokepunkt -66.7 °C og frysepunkt -86,9 °C. Egenskaper. Hydrogenbromid løses lett i vann, ved 0 °C og I atm løses 600 volumdeler per volumdel vann. Løsningen reagerer sterkt surt og kalles hydrogenbromidsvre. Syren er i konsentrert tilstand (69 vektprosent hydrogenbromid) en rykende, etsende væske som viser stor likhet med saltsyre. Saltene til hydrogenbromidsyre kalles t-bromider; de fles­ te av disse er lett løselige i vann. Fremstilling. Hydrogenbromid kan fremstilles på flere måter, bl.a. ved at rent hydrogen og brom rea­ gerer: H, + Br. = 2HBr, eller ved å la fosfortribromid, PBr,, reagere med vann. H,O: PBr, + 3H.O = HPO, + 3HBr. I industrien fås ofte hydrogenbro­ mid som biprodukt ved bromering av organiske for­ bindelser. Bruk. Hydrogenbromid brukes til fremstilling av uorganiske og organiske bromider, som reduksjons­ middel, som katalysator og til fremstilling av hyd­ rogenbromidsyre. Administrativ norm for hydrogenbromid i arbeidsmiljøatmosfære er 10 mg/m3. hydrogendrivstoff, drivstoff basert på forbren­ ning av hydrogen. Hydrogen forekommer i utøm­ melige mengder bundet til oksygen i vann, men må isoleres derfra ved elektrolyse og forbruk av ener­ gi. Stoffet er således bare energibærer, ikke en selv­ stendig energiform, men et «lager» tor energi. Prin­ sippet for bruk, f.eks. i biler, er at man tørst frem­ stiller hydrogen, som så benyttes direkte tor å drive

en forbrenningsmotor eller indirekte for opplading av brenselsceller som driver en elektromotor. hydrogenelektrpde, gasselektrode som benyt­ tes som referansenivå for måling av elektrodepotensial. Standard hydrogenelektroden består av et platinert platinablikk som står i en løsning med hydrogenioneaktivitet aH+ = 0.1 og som omspyles med hydrogengass med partialtrykk = 1. Elektrodepotensialet av denne elektroden er per definisjon satt til 0.000 V. Bruksmessig er hydrogenelektro­ den lite praktisk og vanligvis benyttes andre normalelektroder, f.eks. kalomelektroden. hydrogenering, tidligere også kalt hydrering, innføring av hydrogen i uorganiske og organiske forbindelser. For uorganiske forbindelser dreier det seg særlig om dannelse av metallhydrider. Her vil hydrogen fylle opp hulrom i metall strukturen. For metallhyd­ rider til energilagring eller batteriformål, må hydrogeneringen være reversibel og kunne skje ved moderate temperaturer. For organiske forbindelser er hydrogenering sær­ lig viktig for forbindelser som har dobbel- eller trippelbinding mellom karbonatomene. Teknologisk utføres addering av hydrogen til umettede forbin­ delser ved hjelp av katalysator. Bruk. Hydrogenering brukes i viktige prosesser, f.eks. fettherding. fremstilling av flytende hydro­ karboner av steinkull og brunkull (syntetisk ben­ sin). fremstilling av alkoholer av karbonmonoksid o.a. hydrogenfluorid, HF. fargeløs giftig gass med stikkende lukt. Fortettes ved 19.5 °C til en sterkt rykende, giftig væske som formelmessig angis som (HF)„. hvor n varierer mellom 1 og 6 med et gjen­ nomsnitt på 3,5. Mellom hydrogenatomene og det sterkt elektronegative fluoridanionet dannes hydrogenbindinger, noe som er ansvarlig for polymerisasjonen angitt av parameteren n. Hydrogenfluorid unnviker mange steder fra magma. Med vann dan­ ner hydrogenfluorid ►flussyre, som bl.a. løser opp glass. Fremstilling, bruk. Hydrogenfluorid fremstilles av flusspat og svovelsyre i retorter av bly, støpejern eller platina. I de senere år har hydrogenfluorid vært brukt under fremstilling av bensin med høyt oktantall. Hydrogenfluorid brukes også en del i orga­ nisk syntetisk kjemi. Administrativ norm for hydrogenfluorid i arbeidsmiljøatmosfære er 0.6 mg/m3. hydrogenhalogenider, fellesbetegnelse for hydrogenfluorid. hydrogenklorid, hydrogenbromid og hydrogenjodid. Forbindelsene er gassformige ved romtemperatur, men de lar seg lett fortette til væsker. Væskene er ikke dissosiert. I vandig løs­ ning danner de syrer som er dissosiert. Syrestyrken øker fra den svake syren HF til de sterkere syrene HC1. HBr og HI. hydrogenionekonsentrasjonen, iH,0 - Cl + H(H,O),; hvor n = l, 2, 3, vil likevekten være fullstendig forskjøvet til høyre. For svake syrer, f.eks. eddiksyre CH.COOH vil like­ vekten CH.COOH +//H,d = CH.COO + H(H,OF ikke være tilsvarende forskjøvet, og det dannes ba­ re moderate mengder H+. Den molære hydrogenionekonsentrasjonen i en løsningc(H+) eller | H’|, angis normalt i form av sin negative logaritme pH =-logc(H+). Vann viser en viss egendissosiasjon: HO + HO = H,O+ + OH . I rent vann er hydrogenionekonsent­ rasjonen meget liten. Ved 25 °C er den !0~7 mol/ dm’ svarende til pH = 7,00. I rent vann og i enhver nøytralt reagerende vannløsning er konsentrasjonen av hydrogenioner og hydroksidionerlik, dvs.c(H+)=c(OH )= I(F7 mol/ dm' ved 25 °C. Dette betyr at pH = pOH = 7 i alle nøytrale vannløsninger. loneproduktet fordissosiasjonen blir således c(H*)c(OH )= 1(FU. Produktet varierer med trykk og temperatur. Er pH mindre enn 7, sies løsningen å være sur. Er pH større enn 7, er den basisk. I en løsning av en sterk syre, f.eks. saltsyre, vil hydrogenionekonsentrasjonen være lik syrens molare konsentrasjon. len l molar saltsyreløsning blir derfor c(H*) = l og pH = 0.1 mer konsentrerte saltsyrcløsninger vil pH kunne bli negativ. På tilsvarende måte vil konsentrasjonen av hydroksidioner i vandige løsninger av sterke baser, f.eks. av natriumhydroksid. NaOH. være lik hydroksidets molare konsentrasjon. En I molar natriumhydroksidløsning har derfor c(OH) = i, dvs. pH = I4. pHskalaen går normalt fra 0 til I4. Jo lenger pH er fra 7, jo mer utpreget sur eller basisk er løsningen. Se ►pH. HHa/HeFj hydrogenjodid, HI. fargeløs, giftig gass med stikkende lukt. Den ryker sterkt i fuktig luft. Egenskaper. Ved avkjøling kondenseres hydrogen­ jodid til en fargeløs væske med kokepunkt-35,4 °C og frysepunkt -50,8 °C. Ved oppvarming over 180 °C vil spaltingsreaksjonen 2HI *=► I, + H, skje i økende grad. Hydrogenjodid løses lett i vann som hydrogenjodsyre som er en sterk syre. Saltene kal­ les ►jodider. Både som gass og i vannløsning ok­ sideres hydrogenjodid langsomt av luftens oksygen til jod og vann: 4HI + O, = 2H,0 + 2L. Lys påskyn­ der joddannelsen. Fremstilling. Hydrogenjodid kan fremstilles ved å lede hydrogen og joddamp over en katalysator (platinasvamp) ved temperaturer over 300 °C: H, + L = 2HI. En annen metode går ut på å la fosfortrijodid reagere med vann: PI, + 3H,O = H.PO, + 3HI. Bruk. Hydrogenjodid og hydrogenjodsyre blir brukt til fremstilling av uorganiske og organiske jodforbindelser (farmasøytika, desinfeksjonsmidler, jodpreparater) og som reduksjonsmiddel. hydrogenkarbonater, primære karbonater, tid­ ligere også kalt bikarbonater og sure karbonater. Hydrogenkarbonater er avledet av karbonsyre, H CO,, ved at bare ett av de to hydrogenatomene er blitt erstattet med et kation. Faste hydrogenkarbonater er kjent for alkalimetallene (med unntak av litium) og ammonium. Natriumhydrogenkarbonat. NaHCO,, er relativt tungt løselig i vann og faller ut som bunnfall når karbon­ dioksid ledes inn i en kald, mettet løsning av nat­

HYDROGENSULFID

riumhydroksid eller soda; 2Na+ + OH + CO, —» NaHCO,. Natriumhydrogenkarbonat gir svakt ba­ sisk reaksjon i vann. pH = 8. Det har vært brukt som middel mot syreoverskudd i magesekken og blir brukt i bake- og bruspulver. brannslokningsapparater m.m. Ved oppvarming omdannes NaHCO, til natriumkarbonat Na,CO,. Ved innvirkning av sterk syre avgir hydrogenkarbonatene CO,. Tungt løselige karbonater som CaCO, kan bringes i løsning som hydrogenkarbonat ved påvirkning av karbondioksid. CaCO, + H,O + CO, —* Ca-+ + 2HCO, . Denne prosessen foregår også i naturen og er den viktigste årsak til at det dannes hardt vann. Ved koking av slikt vann går reaksjonen i motsatt retning. Karbondioksid avgis og karbonat faller ut. Den hardhet (temporær hard­ het) som skyldes hydrogenkarbonater. kan derfor fjernes ved koking. hydrogenklorid, HCI. fargeløs, giftig gass med stikkende lukt. Den danner en lake av saltsyredråper i fuktig luft og ryker derfor sterkt. Densitet vedO °C og 1 atm er 1,639 g/dm'. Gassen lar seg lett fortette til en fargeløs væske med kokepunkt -85,0 C, og væsken fryser til en hvit krystallmasse ved-114,2 °C. Egenskaper. Hydrogenklorid løses lett i vann. Ved romtemperatur og 1 atm trykk løser en volumdel vann 450 volum deler hydrogenklorid-gass. En meitet vannløsning inneholder 42 vektdeler hydro­ genklorid i 100 vektdeler løsning ved 20 C. Vann­ løsninger av hydrogenklorid kalles ►saltsyre, som er en viktig syre og fremstilles industrielt i stor målestokk. Helt tørr hydrogenklorid er forholdsvis lite reaktiv og angriper f.eks. ikke metaller som sink, magnesium og jern. Derimot «brenner» alkali- og jordalkalimetallene i hydrogenklorid. Forekomst, fremstilling. I naturen forekommer hydrogenklorid bare i små mengder i gasser av vul­ kansk opprinnelse. Hydrogenklorid fremstilles tek­ nisk ved a varme opp natriumklorid med konsent­ rert svovelsyre: 2NaCI + H,SO4 = Na.SO, + 2HCI. En annen metode består i direkte reaksjon mellom klor og hydrogen: H, + CL = 2HCI. Betydelige mengder hydrogenklorid fås som biprodukt ved klorering av alifatiske og aromatiske hydrokarboner, f.eks. under klorering av benzen: C,H, + CL C6H5C1 + HCI. Bruk. I industrien blir ren, flytende hydrogenklo­ rid i stigende grad brukt istedenfor konsentrert salt­ syre, og anvendes f.eks. til direkte fremstilling av vinyIklorid av acetylen: C,H, + HCI - C,H,C1, etylklorid av etylen: C,H4 + HC1 = C,HSC1 o.l. Hydro­ genklorid blir også brukt som katalysator f.eks. ved isomerisasjon av alifatiske hydrokarboner. Administrativ norm for hydrogenklorid i arbeidsmiljøatmosfære er 7 mg/m'. Pavirkningssymptomer er akutt bronkitt som gjerne avtar etter få dager. hydrogenlagringsmaterialer, uorganiske eller organiske forbindelser som kan ta opp og avgi hyd­ rogen avhengig av ytre betingelser. De viktigste typene er metall-legeringer og intermetalliske fa­ ser. Ved å fylle opp hulrom (interstitielle posisjo­ ner) i slike forbindelser kan hydrogen lagres med større tetthet enn i kondensert tilstand. Bevegelig­ heten av hydrogen i materialene er ekstremt høy, mange tierpotenser større enn for diffusjon av ok­ sygen. For praktisk bruk må materialene oppfylle flere kriterier: hydridet må dannes og spaltes ved for­ holdsvis lav temperatur, det må ikke være for usta­ bilt slik at høye trykk blir påkrevd, det bør ha lav densitet, høyt relativt masseinnhold av hydrogen og være rimelig. I tillegg må materialet tåle mange hydrogenerings- og dehydrogeneringssykluser. Hydrogenlagringsmaterialer har i dag fått en sta­ dig større betydning, fremfor alt i batterier, se ►hydridbatteri. Et annet bruksfelt er hydrogendrevne kjøretøy. Så langt har demonstrasjonsmodeller blitt konstruert av biler og busser, men vekt/nyttelast-

forhold er foreløpig for lite gunstig. En annen in­ teressant mulighet er å utnytte solenergi til elektro­ lyse av vann og lagre det dannede hydrogen som metallhydrid for senere bruk. Et særlig viktig as­ pekt ved bruk av hydrogen som energikilde er at det ikke byr på forurensningsproblemer siden pro­ duktet etter forbrenning er vann. Se også ►hydrogendrivstoff. hydrogenperoksid, tidligere kalt vannstoffperoksid, H,O,, en viktig teknisk forbindelse, og et sterkt oksidasjonsmiddel. Selges bl.a. i 3 og 30 pro­ sents vannløsning. Hydrogenperoksid foreligger normalt i vandig løsning (inntil 91 vektprosent H,O,). Det dekompone­ rer lett i base, 2H,O,—»2H,0 + O,, og ved tilstede­ værelse av visse katalysatorer. Løsningene forhind­ res fra dekomponering ved tilsetting av stabilisa­ tor. Fremstillingsmetoder. Tidligere ble H,O, fremstilt av bariumperoksid ved behandling med svovelsy­ re. Inntil nylig ble mesteparten av kommersiell H,O, fremstilt ved destillasjon og hydrolyse av ammoniumperoksodisulfatløsninger, som fås ved elektro­ lyse av ammoniumsulfat i svovelsyre. Nå fremstil­ les hydrogenperoksid fra hydrogen og oksygen ved bruk av katalysator. Bruk. Hydrogenperoksid har tre hovedbruksområder, som oksidasjonsmiddel, reduksjonsmiddel og som reagens for dannelse av peroksider. Som et mildt oksidasjonsmiddel brukes H,O, som blekemiddel for ull, har. tenner, silke, papir, oppgrade­ ring av gamle oljemalerier med svertede blypigmenter m.m. I medisinsk bruk som antiseptisk middel. Det benyttes som oksidasjonsmiddel i kjemisk in­ dustri. Fordelen med hydrogenperoksid i denne sammenheng er at reaksjonsproduktene er vann og oksygen. Som reduksjonsmiddel benyttes H,O, som «antikior». dvs. at det fjerner rester av klor eller hypokloritt fra kraftige blekeprosesser. Det brukes vide­ re til storskala produksjon av organiske peroksosyrer. Sammen med natriumpermanganat er hydrogen­ peroksid brukt som drivstoff for torpedoer og ra­ ketter. Det ble under den annen verdenskrig brukt sammen med hydrazin som drivstoff i raketter, tor­ pedoer og ubåter. Administrativ norm for H2O, i arbeidsmiljøatmosfære er 1,4 mg/m'. hydrogenselenid, H.Se, en giftig gass med egenskaper lignende de for hydrogensulfid, H,S. Hydrogenselenid er et viktig reduksjonsmiddel. Løst i vann er hydrogenselenid en svakere syre enn hyd­ rogensulfid. H,Se spaltes lettere til hydrogen og selen enn H,S spaltes til hydrogen og svovel. Ad­ ministrativ norm for H,Se i arbeidsmiljøatmosfære er 0,05 mg/m' (0,01 ppm). hydrogensprøhet, karakteristisk endring av egenskapene hos visse metaller, spesielt stål, i nær­ vær av løst hydrogen. Hydrogensprøhet ytrer seg ved nedsatt formbarhet under langsom belastning i et temperaturområde omkring romtemperatur. Ved slagaktig belastning, eller ved påkjenning utenfor det kritiske temperaturområdet, kan det samme materiale være seigt. Hydrogensprøhet opptrer ved lave konsentrasjo­ ner av løst hydrogen (i størrelsesorden 1 ppm). Sli­ ke mengder kan være til stede etter fremstillingen, de kan være tilført under fabrikasjon (f.eks. ved beising ellerelektroplettering) eller under bruk (ved korrosjon eller påvirkning av hydrogen under høye trykk og temperaturer i kjemisk industri). hydrogensulfid, tidligere kalt svovel vannstoff, H,S, fargeløs, giftig, brennbar gass som lukter som råtne egg. Smeltepunkt -82,9 °C, kokepunkt -61,8 °C, densitet 1,539 g/dm'. Egenskaper. Hydrogensulfid er løselig i vann, og gir en svak, toprotisk syre. Saltene kalles sulfider.

316

HYDROGENSULFITTER Disse er ofte tungt løselige. Hydrogensulfid danner to rekker salter, normale sulfider og hydrogensulfi­ det. Eksempler er natriumsulfid Na2S, og natriumhydrogensulfid NaHS. Fremstilling, forekomst. Hydrogensulfid fremstil­ les av sulfider under innvirkning av syrer. Hydro­ gensulfid dannes ved forråtnelse av svovelholdige biologiske stoffer. Det forekommer i visse mineralkilder (svovelkilder), i vulkanske gasser og i na­ turgass, særlig i den fra Vest-Canada og Laqué i Frankrike. Bruk. H.S ble mye brukt som analytisk reagens. Det er nå i stor grad erstattet av tioacetamid. Administrativ norm for H.S i arbeidsmiljøatmosfære er 15 mg/m3 (10 ppm.) Giftighet. Hydrogensulfid tas opp i kroppen først og fremst ved' innånding. Ved eksponering tor lave konsentrasjoner er gassen først og fremst irriteren­ de på slimhinnene i luftveiene. Ubehagelig lukt er et godt varsel ved lave konsentrasjoner i luften, men luktesansen forsvinner raskt ved eksponering for høyere konsentrasjoner. Ved eksponering for konsentrasjoner mellom 10 og 500 ppm kan det opptre hodepine, smerter i leggmusklene, og i enkelte tilfeller betydelig åndenød. Bevisstløshet kan opptre i løpet av 10-20 minutter som følge av åndedrettssvikt. Det er ikke fastslått med sikkerhet om eksponering for hydrogensulfid fører til kroniske skader i sentralnervesystemet, i form av polynevritt, paralyser og økt tendens til psykiske forstyrrelser. Mekanismene for forgiftningene er at hydrogen­ sulfid hemmer viktige enzymer i cellestoffskiftet, særlig cytokrom oksidase. Det kan føre til at de enzymene som regulerer den intracellulære elekt­ rontransporten kan blokkeres. Gassen har sannsyn­ ligvis også en direkte innvirkning på styringen av åndedrettet og hjerterytmen, og kan føre til hurtig åndedrett og langsom hjertereaksjon. hydrogensulfitter, bisulfitter, sure sulfitter el­ ler hydrosulfitter, gruppe salter avledet av svovel­ syrling. H,SOV Svovelsyrling er en toprotisk syre og danner to rekker av salter, sulfitter, M2SO,, og hydrogensulfitter (bisulfitter) MIISO,. Hydrogen­ sulfitter. f.eks. natriumhydrogensulfitt, NaHSO,, brukes mye som tilsetningsstoff til saft, tørkede frukter m.m. for å hindre oksidasjon. Se tor øvrig ►svovelsyrling. hydrogeologi (av hydro- og geologi), vitenska­ pen om ►grunnvannet, dets forekomst, bevegelse i jordskorpen, kvantitet og kvalitet. Hydrogeologi bruker kunnskaper fra flere fagområder: hydrolo­ gi, meteorologi, geologi, jordbunnslære, geokjemi m.fl. Hydrogeologi ser på grunnvannet som en geo­ logisk resurs, preget av det medium som omgir det. Grunnvannet er et ledd i vannets kretsløp (det hydrologiske kretsløp). Hydrogeologien har lange tradisjoner i land med tørt klima, der grunnvannet ofte er en forutsetning for å overleve. 1 Norge er hydrogeologien en ung vitenskap som. bortsett fra spredte aktiviteter, kom i gang ved Norges geologiske undersøkelse ca. 1950. Drikkevann. Siktemålet de første årene var å skaffe vann til landsbygda, senere også til byer og tettste­ der. Behovet øker sterkt fra år til år. bl.a. som følge av økende forurensing av overflatevann. I dag blir ca. 13 % av befolkningen i Norge forsynt med vann fra grunnvannsforekomster i fast berggrunn eller løsmasser, og omkring 4000 nye brønner bores hvert år. Kraftutbygging. Grunnvannet har stor betydning ved vannkraftutbygging. Om lag 1960 startet Nor­ ges vassdrags- og energiverk utforskningen av grunnvannstilførselen til vassdragene for å bereg­ ne tilskuddet i tørre perioder. Forurensning. Hydrogeologien er en viktig disip­ lin også i forbindelse med forurensning fra søppel­ plasser, slamlaguner o.l., i det grunnvannet frakter

med seg forurensningene. God kjennskap til de lo­ kale grunnvannsstrømmer er derfor viktig. I forbindelse med Den Internasjonale Hydrologiske Dekade fra 1965 til 1974 og senere arbeider med utbygging av Oslo Lufthavn Gardermoen, ble grunnvannsforholdene i Gardermo-området særlig grundig undersøkt. Sandmassene her er landets største grunnvannsreservoar med tilførsel uteluk­ kende fra nedbør, og det strømmer årlig 26,8 millio­ ner kubikkmeter vann mot Hersjøforsenkningen li­ ke nordenfor. Man håper å unngå forurensing av denne verdifulle grunnvannsresursen. dels gjennom de naturlige renseprosesser som foregår i grunnen og dels ved plassering av jordrenseanlegg på utsat­ te steder (se også ►jordforurensning). hydrograf! (av hydro- og -grafi). 1. Den del av havforskningen som behandler hav­ vannets kjemiske og fysiske forhold (saltholdighet, temperatur, sirkulasjon m.m.). 2. Det arbeid som ligger til grunn for utgivelsen av sjøkart, farvannsbeskrivelser, tidevannstabeller m.m. Utførelsen av hydrografering langs kysten og utgivelsen av sjøkart besørges av Statens kartverk. Sjøkartverket. hydrograf en som driver hydrografisk arbeid. Jfr. ► hydrologi. hydroider (av Hydra og -oid), Hydroida, polyppdyrorden i klassen småmaneter (hydrozoer) (Hydrozoa). Polyppgenerasjonen er den mest fremtre­ dende. Enkelte hydroider lever i ferskvann, de fles­ te i havet hvor de forekommer alminnelig helt opp i strandregionen på fast underlag som steiner, fjell, skjell og tareblad. Alminnelig er slektene Clava, Campanularia, Laomedea, Sertularia m.fl. Se og­ så ►småmaneter. For systematisk plassering, se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. hydrokarboner, organisk-kjemiske forbindelser som bare inneholder karbon og hydrogen. De kan være av flere typer alt etter hvordan innholdet av hydrogen og de kjemiske bindinger i molekylene varierer. Mettede hydrokarboner inneholder maksimal mengde hydrogen og bare enkle bindinger i mole­ kylene (se ►alifatiske forbindelser og ►alkaner). Umettede hydrokarboner inneholder mindre hyd­ rogen og er delvis bundet sammen med dobbel-eller trippelbindinger (se ►alkener og ►alkyner). Sykliske hydrokarboner har et ringformet molekylskjelett (se ►sykliske forbindelser og ►sykloheksan). En særlig type sykliske hydrokarboner er de aromatiske, også kalt benzenderivater (se ►aro­ matiske forbindelser, ►benzen og ►benzenderiva­ ter). Hydrokarboner kan også være kombinasjoner av ovennevnte kategorier, f.eks. styren, som er aroma­ tisk med en umettet sidekjede. Råolje og naturgass består hovedsakelig av til dels meget kompliserte blandinger av hydrokarboner. Steinkull inneholder også betydelige mengder hyd­ rokarboner. En stor del av verdens energibehov dek­ kes således ved forbrenning av denne typen forbin­ delser. hydrokarp (av hydro- og gr. ‘frukt-), plante med frukter som modnes under vann. hydrokinon, hvit krystallinsk organisk forbin­ delse med smeltepunkt 170 °C. lett løselig i varmt vann og i alkohol. Virker reduserende, særlig i ba­ sisk løsning, og brukes av den grunn som fotogra­ fisk fremkaller. Det er også et antioksidasjonsmiddel og stabiliseringsmiddel for diverse kjemisk-tekniske produkter, og i monomerer brukes det ofte som inhibitormot uønsket polymerisasjon. Kjemisk sett er hydrokinon en toverdig fenol. 1,4-dihydroksybenzen med formelen CfiH4(OH)2. Fremstilles vanligvis ved reduksjon av kinon. Hydrokinon er giftig og kreftfremkallende.

hydrokolloider, hydrofile polymerer som agar, alginater, gummi arabicum. dekstran og polyvinylalkohol, som kan danne sol eller gel med vann. Se også ►kolloider. hydrokon, dihydracodeinon, effektivt hostestillende legemiddel av opiumsgruppen. et morfinderivat. Anvendes mot tørrhoste. Bør ikke brukes gjen­ nom lengre tid da det etter hvert kan komme tilven­ ning. hydrokoraller (av hydro- og korall), Hydrocorallina, polyppdyrorden i klassen småmaneter. Byg­ ger opp grenete kolonier av kalk, hvor polyppene er dimorfe og ofte ordnet i stjerneformede grupper i grenene, så koloniene ser ut som miniatyr-korallkolonier. Mange arter er vakkert farget. De fleste artene finnes i tropiske og subtropiske farvann. To arter i slekten Stylaster finnes i norske farvann. For systematisk plassering, se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. hydrokortison, eldre navn på ►kortisol. hydroksider, uorganiske forbindelser som inne­ holder negativt ladede hydroksidioner, OH . Alkalimetallenes hydroksider er lett løselig i vann, f.eks. natrium- og kaliumhydroksid (NaOH. KOH). Slike vandige løsninger reagerer sterkt basisk og betegnes henholdsvis natronlut, kalilut. Også bariumhydroksid. Ba(OH)2, er lett løselig (baryttvann). Kalsiumhydroksid, Ca(OH),, er tyngre løselig, men løser seg tilstrekkelig til å gi vannet tydelig basisk reaksjon (kalkvann). Noen metallhydroksider, f.eks. aluminiumhydroksid og sinkhydroksid, har amfotere egenskaper, dvs. de løses både av syrer og ba­ ser (se ►amfoter). De vannløseiige hydroksidenes basiske reaksjon skyldes at den komplementære basen til H+, dvs. OH-, dannes direkte ved løsningsprosessen: NaOH = Na+ + OH- (se ►baser og ►hydroksidion). Hydroksidgruppene i et hydroksid kan erstattes med syrerester. dvs. anioner. Av NaOH kan man f.eks. få NaCI (CF fra saltsyre, HCI). Alt ettersom hydroksidene inneholder en. to eller flere hydroksidgrupper som kan erstattes med syrerester, sier man at hydrok­ sider er én-, to- eller flersyrig. Når alle hydroksid­ gruppene er erstattet med syrerester. fås normale sal­ ter, for eksempel NaCI, KNO,, CaSO4. Dersom hyd­ roksidgruppene bare er delvis erstattet med syreres­ ter, fås ►basiske salter eller hydroksidsalter. Et eks­ empel er basisk kobberkarbonat, Cu,(OH),CO,. hydroksidion, det enverdige, negativt ladede an­ ion OH . Ionet finnes i hydroksider og i hydroksidsaltene (basiske salter). Hydroksidionet foreligger i alle vannløsninger som viser basisk reaksjon, og er karakteristisk for ►baser. Som anionisk ►ligand i komplekse forbindelser betegnes OH -ionet hydrokso, f.eks. heksahydroksostannat [Sn(OH)6]2 . Når en løsning reagerer basisk, betyr det at den inneholder hydroksidioner. Jo større hydroksidionekonsentrasjonen er. dess mer basisk er løsningen. Hydroksidionekonsentrasjonen betegnesc(OH ), og angis oftest ved sin negative logaritme pOH = -logdOH ). I rent vann ved 25 °C er c(OH ) lik 1(F7 mol/dm3, dvs. pOH = -log 1 (F7 = 7. Denne ver­ dien gjelder for enhver nøytral vannløsning. For basiske vannløsninger er c(OH (størreenn 10 mol/ dm3, og pOH er følgelig mindre enn 7. Hydroksidet NaOH. som er en sterk base, vil i vandig løsning gi OH -ioner direkte ved løsnings­ prosessen: NaOH = Na- + OH . Hydroksidionekon­ sentrasjonen c(OH ) er da lik selve hydroksidets konsentrasjon. 1 en 1 molar løsning av NaOH er c(OH ) = I mol/dm3 og pOH = 0. Erc(OH ) mindre enn 1 CF7, er løsningen sur. I mo­ lar saltsyre. HCI, vil ha pOH = 14. Normalt i kjemi angis en vandig løsnings sure eller basiske karakter ved hjelp av ►pH. det vil si den negative logaritme til hydrogenionekonsentrasjonen. Sammenhengen mellom pH og pOH ved 25 °C er gitt ved ligningen pH + pOH - 14 (se også ►hydrogenionet).

317 hydroksidionekonsentrasjonen, c(OH ) el­ ler [OH ], er et kvantitativt mål for en løsnings basiske karakter eller basisitet. Den angis ved løs­ ningens pOH-verdi eller vanligere indirekte ved dens pH-verdi (se ►hydroksidion). hydroksidsalter, basiske salter, salter som inne­ holder én eller flere hydroksidgrupper, OH . Avle­ des av flersyrige hydroksider, f.eks. AI(OH),, ved at hydroksidgruppene bare delvis er erstattet med syrerester (anioner). I f.eks. aluminiumhydroksidsulfat, AI(OH )SO4, er to av tre mulige OH-grupper erstattet av SO4. hydroksisyrer, tidligere kalt oksysyrer, organis­ ke syrer som samtidig er alkoholer eller fenoler. En av de mest kjente er melkesyre med formelen CH,CH(OH)COOH. Teoretisk kan man tenke seg denne avledet av propionsyre CH,CH,COOH ved at et hydrogenatom er blitt byttet ut med en hydrok­ sylgruppe. Vinsyre. HOOCCH(OH)CH(OH)COOH. kan på tilsvarende måte avledes av ravsyre. HOOCCH,CH,COOH. ved at to hydrogenatomer er byttet ut med hydroksylgrupper. En fenolisk hydroksisyre er salicylsyre, C6H4(OH)COOH, som er av­ ledet av benzosyre ChH,COOH. Hydroksisyrene spil­ ler en stor rolle i organisk kjemi, i kjemiteknikk og i de levende organismers stoffskifte. hydroksosalter, salter hvor hydroksidionet OH inngår som ► ligand i et komplekst anion, f.eks. dinatriumheksahydroksostannat. Na,|Sn(OH)J. hydroksybenzosyre, C,H4(OH)COOH. se ►sa­ li cyl sy re. hydroksycobalamin, vitamin Bl2, koboltholdig forbindelse som produseres av enkelte tarmlevende mikroorganismer. Viktigste kilde i kostholdet er kjøtt og innmat. Vitamin Bl2 er nødvendig for at de røde blodlegemene skal utvikle seg normalt. Man­ gel på vitamin Bl2 gir perniciøs anemi (se^anemi). hydroksyetylcellulose, vannløselig eter av cel­ lulose som brukes som bindemiddel, fortykningsmiddel, til stabilisering av emulsjoner, i vaskemid­ ler m.m. Den fremstilles ved å reagere alkalicellulose med etylenoksid. hydroksyl, den uladede atomgruppen OH når den foreligger tritt som et radikal eller som substituent for hydrogen. Et eksempel er hydroksylamin, NH2OH. hvor OH-gruppen har erstattet ett av hyd­ rogenatomene i ammoniakk, NH(. Som fritt radi­ kal er hydroksyl påvist spektroskopisk i det interstellare rom. Den negativt ladede atomgruppen OH betegnes hydroksidion, som ligand i komplekse forbindelser betegnes den hydrokso (se ►hydroksosalter). Som substituent i organiske forbindelser betegnes OH gruppen hydroksy, for eksempel hydroksyeddiksyre CH2(OH)COOH. hydroksylamin, NH,OH. ustabilt, giftig, farge­ løst fast stoff med smeltepunkt 33-34 °C, gir ba­ sisk reaksjon i vann. Fremstilles ved elektrolytisk reduksjon av salpetersyre i svovelsur løsning. Bå­ de hydroksylamin og dets salter er sterke reduksjonsmidler. Brukes til fremstilling av organiske oksimer, det vil si derivater av aldehyder og ketoner. hydroksylaser, en gruppe enzymer som når de virker på visse organiske forbindelser, erstatter et hydrogenatom i vedkommende forbindelse med en hydroksylgruppe, OH. Forbindelsen blir hydroksyiert. Slike enzymer plasserer det ene oksygenatomet fra et oksygenmolekyl, O2, i stoffet som skal hydroksyleres, mens det andre oksygenatomet re­ duseres til vann. H2O, ved hjelp av en hydrogendonor. Det samlede resultat kan skrives slik: AH + XH2 + O2 -> AOH + H2O + X Her er XH, hydrogendonoren, AH symbol forden organiske forbindelsen som skal hydroksyleres og AOH den hydroksylerte forbindelse.

HYDROMETEORER Oppgaver i organismen. Hydroksylaser virker ved omdannelsen av kolesterol til gallesyrer, ved bio­ syntesen av steroidhormoner, ved dannelsen av aminosyrene ►hydroksyprolin, ►hydroksylysin, tyrosin og umettede fettsyrer. Dessuten virker hydroksylasene ved omdannelsen av visse medikamen­ ter og andre fremmedstoffer. Fremmedstoffene kan da lettere skilles ut fra organismen fordi de nå kan bli tilknyttet stoffer som gjør dem mer vannløselige. Undertiden fører imidlertid hydroksyleringen til at fremmedstoffet blir i stand til å angripe celle­ nes proteiner og nukleinsyrer. Dette kan føre til vevskader, ondartede svulster og mutasjoner. Oppbygning. Hydroksylasene er i de fleste tilfel­ ler sammensatte enzymer, bygd inn i membranene i det endoplasmatiske nettverk (retikulum) i celle­ ne (se ►celle). Oksygenet og stoffet som skal hyd­ roksyleres, bindes til et spesielt cytokrom. cytokrom P450. Hydrogenet leveres av redusert nikotinamidadenindinukleotidfosfat. NADPH, via et flavinenzym. Substratinteraksjon. Hydroksylasene i membrane­ ne i leveren virker på mange stoffer. Fremmedstof­ fer og organismens egne stoffer må derfor konkur­ rere om plassen på enzymet. Hydroksylasene er induserbare enzymer. tilførsel av et fremmedstoff vil derfor føre til økt evne til å omdanne dette frem­ medstoffet. men også til å omdanne andre stoffer. Kunnskaper om dette kan være viktig ved behand­ ling av pasienter med medikamenter. hydroksylysin, aminosyre som oppstar ved en­ zymatisk innføring av en hydroksylgruppe på kar­ bon nr. 5 i aminosyren lysin etter at polypeptidkjeden er syntetisert. Hydroksylysin forekommer først og fremst i fiberproteinet kollagen. hydroksyprolin, aminosyre som oppstår ved enzymatisk innføring av en hydroksylgruppe på karbon nr. 4 i aminosyren prolin etter at polypeptidkjeden er syntetisert. Hydroksyprolin forekom­ mer først og fremst i fiberproteinet kollagen. hydroksypropylmetylcellulose, organisk for­ bindelse, et celluloseeter som brukes som stabilisa­ tor eller fortykningsmiddel i næringsmidler, for eksempel for å hindre at sukker krystalliserer seg i godterier eller for å stabilisere strukturen i iskrem. Benyttes ogsa som overflatebehandlingsmiddel til spekede kjøttvarer. Har dessuten anvendelse innen blant annet farmasøytisk industri. Kodenummer E 464. hydroksypropylstivelse og hydroksypropylstivelsesfosfat. kjemisk modifiserte stivelser som be­ nyttes i næringsmiddelindustrien for å bedre pro­ duktenes konsistens. Eksempler på anvendelse er som fortykningsmiddel i sauser eller som binde­ middel i farser. Modifiserte stivelser brytes ned i fordøyelsen pa samme måte som annen ►stivelse. Kodenummer henholdsvis E1440 og E1442. hydrolaser, en gruppe enzymer som spalter or­ ganiske forbindelser under opptak av vann, en pro­ sess som betegnes hydrolyse. Til hydrolasene hø­ rer lipaser som spalter fett i fettsyrer og glyserol, karbohydraser, som spalter visse karbohydrater, og proteaser, som spalter proteiner og peptider. Hyd­ rolasene er meget viktige enzymer i fordøyelsesprosessen. hydrologi (av hydro- og -logi), eg. læren om van­ net, vitenskapen om vannets forekomst, kretsløp og fordeling på landjorden. Hydrologien omfatter og­ så vannets fysiske og kjemiske egenskaper, og hvor­ dan det forandrer seg i forhold til omgivelser og menneskelig aktivitet. Hydrologien omhandler ned­ bør, fordampning, avrenning i vassdragene, og van­ net i undergrunnen (►hydrogeologi). Snø og is er viktige hydrologiske fenomener i Norge (se for øvrig ►glasiologi). Vannets kretsløp er ikke bare knyttet til landjor­ den, men også til atmosfæren og havene (jfr. ►me­ teorologi og ►oseanografi). Hydrologien gir kunn­

skaper som trengs for all utnyttelse av ferskvann til vannforsyning, energiproduksjon, jordbruksvanning og industriformål, og for bruk av vassdragene bl.a. for transport og som resipienter for forurenset vann. Hydrologien gir dessuten grunnlag for prognoser og varsler av ►flom. Forskningen innen hydrologi er styrket i senere år, ikke minst gjennom UNESCOs programmer. Den internasjonale hydrologiske dekade 19651974, og Det internasjonale hydrologiske program, IHP. siden 1975. Norsk deltagelse samordnes av Norsk hydrologiråd. Internasjonal samordning av hydrologisk datainnsamling og prognosearbeid skjer i Verdens meteorologiorganisasjon, WMO. I Norge er Norges vassdrags- og energiverk ansvar­ lig for innsamling og analyse av hydrologiske data. Innen hydrogeologien er også Norges geologiske undersøkelser aktiv. hydrolyse (av hydro- og -lyse), kjemisk reak­ sjon der en forbindelse spaltes under reaksjon med eller ved opptak av vann. Uorganiske forbindelser. Hydrolyse av salter i vandig løsning, sakalt protolyse, skjer når saltets ene ioneslag reagerer med vannet slik at løsningen viser enten sur eller basisk reaksjon. Salter med anion fra svake syrer og med kation fra sterke ba­ ser reagerer basisk. F.eks. vil natriumkarbonat, Na,CO3, ved hydrolyse gi HCO, og OH . og der­ med gi basisk reaksjon. Tilsvarende vil salter av sterke syrer gi sur reaksjon når de reagerer med svake baser. F.eks. vil ammoniumklorid, NH4CI. ved hydrolyse gi NH, og H;O+. Hydrolyse kan videre være direkte koblet til hyd­ ratasjon av ioner. F.eks. vil aluminiumioner bli hydratisert i vann. Al’+ + 6H,0-* [Al(H,O)6f+. men pga. ionets høye positive ladningstetthet, vil det skje en hydrolyse der protoner fra det bundne vann fri­ gjøres, [AI(H2O)J’+ + H2O -> |Al(H2O)sOH]2+ + H,O+. Tendensen til slik hydrolyse øker med øken­ de kationladning og avtagende ionestørrelse. Ved oppløsning av oksider, gir hydrolyse av O? -ionet alltid hydroksidionet OH ; CaO+H,O—»Ca(OH)2. Organiske forbindelser. Hydrolyse av organiske forbindelser kalles ofte forsåpning. Ved hydrolyse av fettstoffer, som er glyserolestere av fettsyrer, dannes glyserol og fettsyre; hydrolyse av rørsukker gir druesukker og fruktsukker. Hydrolyse av organiske forbindelser spilleren stor rolle i teknikken. Som katalysatorer brukes syrer eller baser. Hydrolyse spiller også en stor rolle i organismen; her katalyseres reaksjonene av ►en­ zymer, såkalte hydrolaser, slik at beslektede reak­ sjoner forløper ved langt lavere temperaturer enn under teknisk hydrolyse. hydromagnesitt (av hydro- og magnesitt), hvitt, monoklint mineral som kjemisk er et vannholdig magnesiumkarbonat Mg5(CO,)4(OH)2 ■ 4H,O. I Norge bl.a. kjent fra serpentinforekomster på Mo­ dum, Buskerud. Jfr. ►dypingitt. hydromekanikk (av hydro- og mekanikk), læ­ ren om krefter og bevegelser i væsker. Se ►hydrostatikk (væsker i ro) og ►hydrodynamikk (væsker i bevegelse). hydrometallurgi (av hydro- og metallurgi), læ­ ren om utvinning av metaller ved utluting av rå­ stoff, konsentrat eller mellomprodukt med kjemi­ kalier løst i vann, etterfulgt av en utfelling, f.eks. ved elektrolyse i vandig løsning. Eks. på hydrome­ tallurgi i norsk industri har man ved fremstilling av nikkel og sink. hydrometeorer (av hydro- og gr. ‘som befinner seg i høyden’), fellesbetegnelse på produkter dan­ net ved kondensasjon av vanndamp enten i den fri atmosfære eller ved jordoverflaten: regn, snø, yr, hagl, skyer, tåke, rim, dugg. Også faste eller flyten­ de partikler som virvles opp fra jordoverflaten og føres av sted med vinden (fokksnø, sjøsprøyt o.l.), regnes som hydrometeorer.

318

HYDROMETEOROLOGI hydrometeorologi (av hydro- og meteorologi), den del av meteorologien som direkte angår hydrologiske problemer: vassdragskontroll, produksjon av hydroelektrisk energi o.l. Sentrale telter er stu­ diet av nedbør og fordampning. hydrometer (av hydro- og -meter). I. Instrument til å måle hastigheten av strømmen­ de vann (se ►vannføringsmåling). 2. I engelsktalende land betegnelse for areometer, hydrometri (av hydro- og -metri), måling av sjøers og elvers vannføring, bunnprofiler og vanntverrsnitt og de dertil knyttede bevegelsesforhold. Se ►vannføringsmåling. hydronblått, hydron. betegnelse på en gruppe høymolekylære svovelfargestoffer. De er mye brukt, særlig på grunn av sin lysekthet. hydronefrose (av hydro- og nefrose), utvidelse av nyrebekkenet pga. hindret avløp av urinen gjen­ nom urinlederen (ureter) pga. sykelige tilstander som f.eks. medfødte klaffedannelser, trykk av ab­ normt forløpende kar, fastsittende nyrestein eller trykk av svulster. hydrophthalmus (av hydro- og gr. ‘øye'), egen form for ►grønn stær som oppstår hos barn pga. medfødte misdannelser. Øyets indre trykk stiger, og siden øyeveggen hos barn gir etter, vil øyet spi­ les ut og bli uvanlig stort. Kalles også buphthalmus, okseøye. hydroplan (av hydro-). I. Sjøfly. 2. Eldre betegnelse på hurtig, planende båt. hydrops (av hydro-), dss. ►vattersott. Hydrops i ledd er en abnorm væskeansamling i ledd; hydrops genus, vann i kneet. hydrosfære (av hydro- og sfære), havet; i mot­ setning til luften, atmosfæren. hydrosinkitt (av hydro-, sink og -itt). et nokså uanselig mineral som opptrer som hvite belegg el­ ler masser i sinkforekomsters forvitringssone. Sam­ mensetningen er Zn5(CO,)2(OH)6. Kjent fra flere norske forekomster, f.eks. Konnerudkollen ved Drammen. hydrosol (av hydro- og lat. ‘løselig’), løsning eller dispersjon av et ►kolloid i vann. hydrostatikk (av hydro- og statikk), del av hydromekanikken som handler om væsker i ro. Krefter mot ytre flater. I en væske kan de enkelte delene flytte seg i forhold til hverandre. Mot denne bevegelsen virker riktignok en viss friksjonskraft, men den forsvinner når væsken er i ro, og friksjons­ kraften kan ikke hindre at væsken kommer i beve­ gelse når den er ute av likevekt. Denne eiendommelighet ved friksjonskreftene i en væske gjør at kraften mellom en væske, som er i ro i et kar, og veggen til det karet den er i, alltid må stå vinkelrett på veggen. Kraften mot veggen per flateenhet kal­ les trykket. Hvis trykket mot en flate bare skyldes en væske, og væsken er i ro, er kraften per flateen­ het lik tyngden av en væskesøyle med tverrsnitt lik flateenheten og høyde lik flatens dybde under væs­ kens overflate. Trykket av en væske i ro mot bun­ nen av et kar er altså ikke avhengig av karets form, bare av væskens dybde (se►hydrostatisk paradoks). Driver man en kork inn i en flaske som er helt fylt med vann, vil ethvert stykke av tlaskeveggen som er like stort som korken, bli utsatt for en økning av trykkraften lik den kraft korken trykker på væsken med. Denne loven ble funnet av Leonardo da Vinci og senere av Blaise Pascal. Overflaten av en væske i et åpent kar er alltid hori­ sontal. Enhver forhøyning eller fordypning på over­ flaten som oppstår av en eller annen grunn, likesom enhver avvikelse fra likevekten, må jevne seg ut for­ di væsken glir tilbake til likevekt. Utjevningshastigheten avtar med voksende viskositet (seighet).

Hydrostatisk paradoks. Skjematisk tegning av Pascals kar som viser at bunntrykket på platen (P) er uavhengig av formen på karet. Sylinderen (A) kan hvttes om med de to andre sylindrene (B) og (C). Ved samme belastning på vektskålen slipper bunnplaten (P) alltid ved samme vannhøyde. Oppdrift. Arkhimedes fant loven om oppdriften (►Arkhimedes’ lov): Et legeme som er senket ned i en væske, blir trykket oppover av væsken med en kraft som er lik tyngden av den væskemengden le­ gemet trengte vekk. Oppdriften kan erstattes av en enkelt kraft som virker der tyngdepunktet av den fortrengte væskemengden lå. Dette punktet kalles oppdriftens angrepspunkt. Ligger tyngdepunktet i et svømmende legeme over oppdriftens angreps­ punkt. kan likevekten være ustabil. Stabilitet. Christiaan Huygens fant en betingelse for stabilitet: Om legemet blir veltet ut av den stil­ lingen det flyter i, så kan høydeforskjellen mellom tyngdepunktet og oppdriftssenteret bli større eller mindre. Blir den større, såer likevekten stabil. Pierre Bouguer og Frangois Pierre Charles Dupin (I 784— 1873) fant en annen betingelse for stabil likevekt, som beror på ideen om metasenteret. PD hydrostatisk paradoks (av hydro- og statisk), navn på en lov som ble funnet av Blaise Pascal: Trykket på bunnen av et kar med en væske i er bare avhengig av avstanden til overflaten og av væskens densitet, men uavhengig av formen på karet. Pas­ cal viste også at man kan sprenge en tønne nar man setter et høyt rør som slutter tett til åpningen og fyller tønnen og røret helt med vann. hydrostatisk trykk (av hydro- og statisk), sta­ tisk trykk, trykket et sted i en væske i ro. hydrostatisk vekt (av hydro- og statisk), toarmet vekt som brukes til å måle oppdriften av gjenstan­ der som er senket ned i en væske. Gjenstanden som skal undersøkes, henges i en tråd under den ene vektskålen. Gjenstanden veies når den henger i luf­ ten og når den henger i et kar med vann som stilles under vektskålen. Forskjellen i de to vektene er gjen­ standens oppdrift. Av disse målingene kan man be­ stemme gjenstandens volum og densitet. Metoden kan også brukes til å bestemme densiteten av væs­ ker. Man veier da en gjenstand når den henger i luft og i vann og når den henger i den væsken som skal undersøkes. Av de målte oppdriftene bestemmes væskens densitet. hydrosyklon (av hydro- og syklon), apparat til utskilling av partikler fra væsker, se figur. Virkemåte. Når en strøm av en væske som inne­ holder tyngre partikler, sendes tangensielt inn i en sylinder, vil partiklene føres mot veggen på grunn av sentrifugalkraften som oppstår når væsken rote­ rer. Etter det tangensielle innløpet danner væsken en ytre virvel som går nedover mot spissen. Faste partikler glir nedover langs veggen og tas ut gjen­ nom bunndysen sammen med en liten del av væs­ ken. Resten av væsken danner en indre sekundær virvel som går opp og ut gjennom virvelsøkeren, et aksielt rør med innløp litt nedenfor det tangensielle innløpet. På grunn av den store rotasjonshastighe­ ten i indre virvel kan partikler som er revet med, bli slynget ut i ytre virvel. Når væsken når virvelsøke­ ren, kan den derfor være renset for partikler.

Anvendelse. Hydrosyklon brukes både til utskil­ ling og til klassifisering, dvs. oppdeling av partik­ ler etter partikkelstørrelsen. 1 den senere tid er hydrosykloner også tatt i bruk til å skille gass, olje, saltvann og evt. sand i brønnstrømmen på produksjonsinstallasjoner på petroleumsfeltene. Dette gir betydelige vektbesparelser sammenlignet med kon­ vensjonelle separasjonstanker, et viktig moment ved installasjoner til havs. hydrotalkitt ogmanasseitt, to mineraler med sam­ me kjemiske sammensetning, Mg(iALCO,(OH)1() • 4H,O. Mineralene er hvite til blålige, voksaktige med bladig utvikling, og har liten hardhet (2). De har hen­ holdsvis trigonal og heksagonal krystallsymmetri og er eksempler på to polytype former (se ►polytypi). Begge forekommer i serpentinforekomster i Modum, Buskerud. Navnene henholdsvis av hydro-, talk og -itt, og etter E. Manasse, 1875-1922, italiensk kjemiker og mineralog. hydroteknikk (av hydro- og teknikk), områder av teknikken som omhandler vann. Eksempler: maga­ sinering og ledning av vann (vannverk, avløp, dre­ nering, vanning, vassdragsregulering, vannkraftverk, pumpesystemer), omsetning av vannets energi til mekanisk arbeid eller omvendt (vannkraftmaskiner, pumper, kjølesystemer), kraftoverføring gjennom vann (hydrauliske presser, koblinger, veksler, brem­ ser), formidling av ferdsel på eller gjennom vann (havner, kanaler, sluser, fartøyer, dokker), beskyttel­ se mot skadevirkninger av vann (flomsikring, elvereguleringer, forbygninger. moloer). Se også ►hydraulikk, ►hydrodynamikk, ►hydrostatikk. hydroterapi (av hydro- og terapi), læren om vann som helbredeisesmiddel. Anvendes i forskjellige badeformer, både for kaldt og varmt vann med og uten tilsetninger som: helbad. halvbad. sittebad og fotbad, avrivninger og overhelling, videre innpak­ ninger, omslag (Priessnitz), karbondioksid(kullsyrejbad, tangbad, saltbad, gytjebad. Badebehandling ved poliomyelittiske og andre lammelser er av vesentlig betydning som øvelsesbehandling. Hydro­ terapi er et viktig behandlingsmiddel i den kyndige leges hånd og har i menneskenes historie spilt en stor rolle for behandling av mange slags sykdom­ mer. Historikk. Hydroterapi er en gammel behandlings­ form, som først ble systematisert på 17OO-tallet. I Europa finnes brønner fra flere tusen år tilbake ut­ gravd i Frankrike og Sveits, og man kan av for­ skjellige funn konstatere at de har vært brukt til kurmessig behandling. Vannkurene var opprinne­ lig en del av ritualet i religiøse seremonier, men etter hvert gikk de også over til å være en del av dagliglivets hygiene (greske og romerske termer). Romerne søkte ifølge historiske beretninger ofte til kursteder for behandling av sykdom, og flere av de gamle romerske badesteder er i fortsatt bruk, f.eks. Royat i Frankrike. Bath i England. Aachen. Badenweiler. Ems, Wiesbaden o.fl. i Tyskland. Montecatini og mange andre steder i Italia. I Japan og India går badenes historie sannsynligvis enda lenger til­ bake enn i Europa. Gjennom tidene har legenes syn på vann- og badebehandling variert meget. Hippokrates (460-377 f.Kr.) omtaler allerede fra sin tid gagn og mangler og overdrivelser i denne behandlingsmetode. Den rekke menn som markerer veien er følgende: den engelske lege Floyen (1649-1734) som påviste sjø­ badenes betydning i kurbehandling. Den engelske lege Russell påviste sjøklimaets betydning for ku­ rene mot skrofulose (badestedet Brighton skyldes hans initiativ). I Tyskland begynte utviklingen av kaldtvannskurene med legen J. S. Hahn. Det ble anvendt drikkekurer med kaldt vann, vaskninger, omslag, bad. dusj og overhellinger. Priessnitz (1799-1851) var foregangsmann og innrettet kur­ sted for kur og diett på sitt sted Gråfenberg i Schle-

319 sien og ble søkt fra alle verdensdeler for sin be­ handling av akutte og kroniske sykdommer. Men han førte sine kurer ut i overdrivelsen. Den neste i rekken var Kneipp (1821-97). en katolsk prest, som innførte kurer for revmatiske sykdommer, gikt, mage-tarmlidelser og nervesykdommer. Den viten­ skapelige skole dannet Winternitz (1835-1912). Han ble professor i hydroterapi i Wien, den første lærer i sitt fag. Det hydrologiske selskap ble startet i Gottingen 1854 under en kongress av hydrologer. 1 England og Amerika har hydroterapien hatt rik utvikling. 1 England er det opprettet egen lærestol for medisinsk undervisning i faget. I Norge ble kaldtvannskurer gjennomført pa Gref­ sen bad av overlege Sontum i årene omkring 1890. Videre startet dr. A. Koren 1896 en Kneipp-kuranstalt i Oslo. Andre navn i Norge for hydroterapi og klimatoterapi er legene Egeberg, Sandberg, M. Skjelderup som særlig arbeidet for kaldtvannskur, og overlege P. A. M. Meilbye (Norges kursteder og deres kurmidler) og dr. H. Thaulow (1808-94). Av kursteder i drift har vi bl.a. Hokksund og Viker­ sund bad og Skogli badesanatorium ved Lilleham­ mer. Kurbadet i Oslo (etter Skodsborg-metoden) med filialer i flere byer. Se også ►bad. hydrotermal (av hydro- og -term), i geologien om varme, vandige løsninger som gjennomtrenger bergartene, se ►hydrotermale prosesser. hydrotermale prosesser, prosesser som fore­ går i nærvær av vann ved minst 100 °C og høyt trykk. I naturen dannes mange mineraler gjennom hydrotermale prosesser. Oppløsning og krystallisa­ sjon av mineraler og våtforbrenning av organisk materiale er hydrotermale prosesser som kan utfø­ res industrielt. HYDROTERMAL MINERALDANNELSE

Gasser fra vulkaner og fra underjordiske smelte­ masser (magmaer) reagerer med bergartene de pas­ serer ved en prosess som kalles pneumatolyse. Når temperaturen faller, kondenseres gassene og gir vandige løsninger. Den hydrotermale virksomhet består i reaksjon mellom disse løsningene og sidesteinen. Hydrotermalløsninger transporterer mineralsubstans som avsettes i hulrom og på sprekker, som konkresjoner eller som hydrotermalganger og -årer, eller som impregnasjon langs korngrensene. Viktige malm- og ertsmineraler avsettes på denne måte. Det skilles mellom tre temperaturintervaller: I) hypotermal 300-500 °C; 2) mesotermal 200-300 °C; 3) epitermal 50-200 °C. Hydrotermal mineraldannelse kan iblant observe­ res der varme kilder kommer til overflaten, for eks­ empel ved de praktfulle Mammoth Hot Springs i Yellowstone National Park i USA. HYDROTERMAL SYNTESE

Mange av de naturlige hydrotermale prosessene er etterlignet i laboratoriet og utviklet videre til tek­ niske prosesser kjent som hydrotermal syntese el­ ler hydrotermal krystallisasjon. Ved fremstilling av store enkeltkrystaller av kvarts, SiO„ anvendes en høytrykksmetode med superkritisk vann ved 800 bar og en temperatur på ca. 400 °C. Råmaterialet, ren kvarts i små stykker, befinner seg i bunnen av en langstrakt stående autoklav som inneholder ca. I molar lutløsning. En eller tiere startkry stal ler av kvarts henger over i et område hvor temperaturen holdes ca. 50 °C lavere. På grunn av at løseligheten avtar ved fallende temperatur vil kvarts som løses ut i bunnen etter hvert felles ut på startkrystallene. Temperaturforskjellen sørger for indre strømning og transport i autoklaven. For å oppnå perfekte, store krystaller må utfellingen skje svært langsomt. Pro­ duksjon av en krystall på et halvt kilo kan ta 2-3 måneder. Hydrotermal syntese omfatter også produksjon av en rekke høyrene oksider der det først utfelles mik-

HYENER

Hyener. Flekkhyene med lo unger. rokrystallitter, gjerne mindre enn 10 mm i diame­ ter. Eksempler er SiO, til elektronisk utstyr og kromdioksid, CrO,. til magnetband for informasjonslagring. Et annet viktig produkt ei ►zeolitter, spesielle krystaller av aluminosilikatcr som anvendes til ka­ talysatorer og til selektiv adsorpsjon av komponen­ ter (molekylsiler). Superkritisk vann. Flere av de industrielle proses­ sene utnytter de spesielle egenskapene til superkri­ tisk vann, dvs. vann nær eller over det kritiske punkt, som for vann er 374 C og 220.5 bar. Vann i super­ kritisk tilstand kan ikke lenger identifiseres som damp eller væske, men har egenskaper som minner om begge faser. Eksempelvis er densiteten helt av­ hengig av trykket, slik den er for en gass, og den kan ved høye trykk bli vesentlig høyere enn for vann. Løsemiddelegenskapene ligner vannets, men da de er sterkt avhengig av trykk og temperatur, kan man styre oppløsning og utfelling ved relativt små endringer i disse parametrene. Superkritisk vann har lav viskositet og høy diffusivitet, omtrent som for gasser. Oppløsningshastighet og evne til å trenge inn i små sprekker og hulrom i et materiale er derfor svært god. HØYTRYKKS-HYDROMETALLURGI

Denne teknologien omfatter vannkjemisk behand­ ling av metallførende mineraler ved høyt trykk og temperatur. De verdifulle komponentene ekstrahe­ res selektivt over i vannfasen og kan deretter utvin­ nes i ren form. I ►bayerprosessen for produksjon av aluminiumoksid. er et av trinnene behandling av bauxitt med konsentrert natronlutløsning i autoklaver ved 160-170 °C. Derved løses aluminium ut som natriumaluminat mens uoppløst jern og silisi­ um kan filtreres fra. Hovedreaksjonene er Al(OH), + NaOH-^NaAI(OH)4 (aq) eller AIO(OH) + NaOH + ILO—NaAI(OH)4 (aq) VÅTFORBRENNING

Våtforbrenning er en reaksjon mellom oksygen og suspendert eller løst organisk materiale i en vannfa­ se. Typiske betingelser er temperaturer mellom 150 og 325 °C og trykk fra 20 til 200 bar. Prosessen er i prinsippet nokså lik vanlig forbrenning, men den er vanskeligere å initiere (tenne). Når innholdet av or­ ganisk materiale er ca. 0,5 %, er våtforbrenningen selvforsynt med varme; ved høyere konsentrasjoner kan energi hentes ut i varme vekslere. Våtforbrenning er tatt i bruk til destruksjon av mange forskjellige typer organisk problemavfall. Graa/NN Hydro Texaco, København, oljeselskap grunn­ lagt 1995; markedsfører bensin og oljeprodukter i Norge og Danmark. Eies med 50 % hver av Norsk Hydro og Texaco. 1200 bensinstasjoner i Norge og Danmark, i tillegg har selskapet etablert enkelte sta­ sjoner i de baltiske land. Egen kjede av automatsta­ sjoner (Uno-X).

Hydro Texaco AS driver virksomheten i Norge. Selskapets markedsandel for petroleumsprodukter i Norge er 14% (1995; for bare bensin 19%). Omsetning 1995: 2,5 mrd. kr; 230 ansatte. hydrotropisme (av hydro-, -trop og -isme), hygrotropisme, vekstbevegelse hos røtter. fremkalt av ulike f uktighetsforhold (gradienl i vanndamptrykk) i jorden. Vekst av en rot mot et høyere vanninnhold i jorden er betinget av at det eksisterer et visst fuktighetsnivå der roten befinner seg, fordi all vekst av røtter er nær knyttet til et samtidig vannopptak. hydrotrop losning (av hydro- og -trop), vandig saltløsning som gir opphav til økt løselighet av tungtløselige stoffer. Blant hydrotrope forbindelser finnes fuktemidler, vaskemidler og emulgatorer. Hydrotro­ pe løsninger kan erstatte organiske løsemidler i ekstraksjonsprosesser, og har fordeler ved at de ikke er flyktige, ikke brennbare og ikke giftige. hydrozoer (av hydro- og gr. 'dyr'), Hydrozoa, klasse i rekken polyppdyr, omfatter bl.a. hydroider og blæremaneter. Se ►småmaneter. Hyen, sogn i Gloppen kommune. Sogn og Fjor­ dane, i Nordfjord, utgjør den sørvestre del av kom­ munen; 381 km’. Hyen ligger omkring den inner­ ste del av den 14 km lange og trange Hyenfjorden, som strekker seg sørover mellom bratte fjell fra Nordfjord. Betydelig småbåtproduksjon. Rv. 615 går sørover gjennom Hyen kirkested til Storebru i Flora kommune der den møter Rv. 5. Funn av devonske plantefossiler (som Hyenia, oppkalt etter Hyen). Navnet kommer av norrønt Hyi, opprinnelig fjordnavn. usikker betydning. hyenehund, jakthyene, afrikansk villhund, Lycaon pictus, rovdyrart i hundefamilien. Pelsen er broket, store gule og hvite flekker usymmetrisk for­ delt over hele kroppen. Den kan bli inntil 1 meter lang med en 30-40 cm lang hale, og en vekt på 1623 kg. Ørene er store, opprettstående og nesten nak­ ne. Minner om hyenen i utseende og har også den samme kraftige stanken. Jager i flokker på 10-20 (opptil 60) dyr og kan holde en fart på 60 km/t. Lever både i halvørken og fjellterreng, men ser ut til å foretrekke tresavanne. Favorittbyttet varierer fra sted til sted. Tar alt fra rørrotter, gaseller og an­ tiloper til kveg og kudu; byttedyrvekten varierer fra 5 til 310 kg. Forekommer i Afrika fra Sahara til Sør-Afrika. Regnes som utryddelsestruet; bestan­ den teller i dag antagelig under 7000 dyr. hyener, Hyaenidae, pattedyrfamilie i ordenen rovdyr. Omfatter 3 slekter med til sammen 4 arter. Bortsett fra jord ul v, har de egentlige hyenene me­ get kraftige kranier med usedvanlig kraftige kjever og tenner, sterkt spesialisert til benknusing. Jordulven som hovedsakelig er insekteter, har et tannsett som avviker sterkt fra de øvrige hyenenes ved å ha få og små, plugglignende tenner, som ofte mistes hos voksne individer. Hyenene er hundelignende tågjengere med lange ben og med en eiendomme­ lig sammentrengt kropp som faller sterkt av fra skuldrene til krysset. De har manke; hodet har sto­ re, oppstående ører og skjeve øyne. Forbena er litt krumme og vel egnet til å grave med. Bakbena er korte, halen kort og langhåret. Hyenene er på stør­ relse med en ulv. De er nattlige dyr, som bor i hu­ ler. Ved sitt vesen, utseende, stank og hyling virker de frastøtende for mange. De finnes bare i Afrika og Vest- og Sør-Asia. Det er fire arter: 1) Flekkhyene, Crocuta crocuta. Pels korthåret, skittengul til rødaktig, med mørke, ovale flekker. Kort fremadrettet man som kan reises. Kroppsleng­ de 120-140 cm, skulderhøyde 70-90 cm, vekt 5080 kg. Lever i åpent, flatt terreng (gressmark). Hø­ rer hjemme i Afrika sør for Sahara og er alteter. Det er den sterkeste av hyenene. Tidligere var den meget alminnelig i Sør-Afrika, men bestanden har i den senere tid vært meaet sterkt beskattet.

320

HYENFJORDEN

2) Brunhyene eller skaberakkhyene, Hyaena brunnea. Den er ensfarget brun med hvit krage bak ørene. Kroppslengde 110-130 cm, skulderhøyde 65-85 cm, vekt 35-50 kg. Lever i tørre, steinete busk- eller ørkenområder. Vesentlig åtseleter. Den finnes i det sørlige Afrika, men er utrydningstruet. 3) Stripehyene. Hyaena hyaena, står forannevnte nær. Den er gråaktig med svarte tverrstriper, og har store nakne ører. Kroppslengde 100-120 cm, skul­ derhøyde 65-80 cm, vekt 30-40 kg. Lever i den samme biotopen som brunhyenen. Også stripehyenen lever mest av åtsler, men kan drepe sau, geit og hund. Stripehyenen forekommer i vestlige deler av Asia og i Nord-Afrika. 4) Jordulv eller dverghyene, Proteles cristqtus. Pelsen er mattgul. gulhvit eller rødbrun. Svart rygg­ stripe helt ut til halespissen. Svarte striper på tvers av kroppssidene. Lengde fra snute til halespiss 85105 cm, skulderhøyde 40-50 cm, vekt 8-12 kg. Lever i åpne områder, gressmark og savanner. Spi­ ser vesentlig insekter. Forekommer i Afrika; fra sørlige Egypt til Tanzania, og fra de sørlige delene av Angola og Zambia til Kapp Gode Håp. EØ Hyenfjorden, fjord i Gloppen kommune. Sogn og Fjordane, en smal, sørgående arm av Nordfjord; 14 km lang. Ved fjordbotnen Hyen kirkested. Hyéres [ijer], by i Frankrike, Provence-AlpesCote d’Azur, departementet Var, 18 km øst for Toulon, 5 km fra Middelhavet; 50 100 innb. (1992). Turist- og vinterkursted med subtropisk vegetasjon. Vinhagerog store handelsgartnerier. Gamlebyen har trange, krokete gater og rester av bymurer. Romersk fort, kirke fra 1200-tallet. Hyéres var romernes Castrum Arearum. Hyéres, Iles d' [ildijer], øygruppe i Frankrike, Middelhavet, sørøst for toulon, omfatter øyene Ile de Porquerolles, Ile du Levant og Ile de Port-Cros (nasjonalpark). Betydelig sommerturisme, med båtforbindelse med bl.a. Toulon, Hyéres-Plage. Le Lavandou og Cavalaire-sur-Mer på Cote d'Azur. hyfer (av gr. ‘vei") (bot.), celletråder som utgjør grunnvevet i sopp. De kan være grenete og har hos de fleste sopper tverrvegger med porer som slipper cytoplasma gjennom fra celleavsnitt til celleavsnitt. Vekst foregår bare i spissen. Hyfer finnes også hos bakteriegruppen «strålesopp», Actinomycetes, men ellers ikke hos noen livsformer. Hygea, Hygia, lat. for^Hygieia, greske gudinne for sunnhet. Hygea, Livsforsikringsselskapet, forsikringssel­ skap stiftet 1883. Sammensluttet med Norsk Kol­ lektiv Pensjonskasse A/S 1989, under navnet Vital Forsikring. Hiigel, Friedrich Baron von, 1852-1925, østerriksk-skotsk katolsk teolog og filosof. Giftet seg 1873 med Lady Mary Herbert og kom gjennom henne i forbindelse med katolske og aristokratiske kretser i London, der han bodde resten av livet. Han studerte geologi, filosofi, bibelkritikk og religionshistorie og kom i kontakt med ledende modernister som A. Loisy og G. Tyrrell som ble hans venner for livet. Hiigel forsøkte å utarbeide en kristen kulturfilosofi (incarnational philosophy) og hevdet at de tre konstante elementer i religionen er det institusjonelle, det in­ tellektuelle og det mystiske. Religionens vesen er til­ bedelse. Hans viktigste verker er The Mystical Ele­ ment ofReligion as studied in St. Catherine of Genoa and Her Friends (1908). Eternal Life (1912). Essays and Addresses on the Philosophy of Religion (1921) og The Reality of God (utgitt posthumt 1931). Ved siden av J. H. Newman var von Hiigel den mest mar­ kante personlighet i engelsk katolisisme i moderne tid. - Litt.: M. de la Bredoyére: The Life of Baron von Hiigel (1951). Hygen, (Jacob) Georg (Fredrik). 1908-94. norsk botaniker, sønn av Johannes Hygen; cand.real. 1933, dr.philos. 1951. Vitenskapelig assistent ved Bergens

Hygenhund

Museum 1935-40, universitetsstipendiat i Oslo 1943^5, amanuensis ved Botanisk laboratorium ved Universitetet i Oslo 1946-51. Professor i bota­ nikk ved Norges landbrukshøgskole 1951-76. Hy­ gen skrev flere plantefysiologiske avhandlinger, bl.a. doktorarbeidet Studies in Plant Transpiration (1951), og en rekke arbeider om alger; videre Trekk fra plantefysiologiens utvikling 1939-1959 (1961) og (sammen med G. A. Berg) Botanikk (3. utg. 1967). Styremedlem i Norsk Utviklingshjelp 196368. bestyrer ved Svanøy stiftelse i Sunnfjord 197879. Hygen, Johan Bernitz, f. 16. juli 1911 i Oslo, norsk teolog; sønn av Johannes Hygen; dr.theol. 1948 på avhandlingen Moralen og Guds rike. 1942 dosent ved Universitetet i Oslo. 1954—78 professor i religionsfilosoti og etikk sst. Prest i Majorstuen kirke, Oslo 1941-45. Har utgitt Albert Schweitzers tanker om kulturen (1954), Elementær etikk (1954). Hygen er også billedhugger og utgav 1958 boken Kunst, livssyn og moral (1958). Han har videre skre­ vet Guds allmakt og det ondes problem (1974). Noen av hans mange artikler ble samlet og utgitt til hans 70-årsdag i boken Kristendom og kultur (1981). Hygen, Johannes. 1876-1965, født i Oslo, norsk teolog. Sogneprest i Tønsberg 1905-06. fra 1906 prest i Frogner i Oslo, fra 1917 residerende kapel­ lan, fra 1927 sogneprest. 1934-46 domprost ved Vår Frelsers kirke i Oslo. Under okkupasjonsårenes kir­ kekamp fikk han som vikar for den internerte bis­ kop Berggrav, sete i Den midlertidige kirkeledelse inntil han oktober 1942 ble forvist fra Oslo. Hygen var aktiv i sosialt arbeid. Utgav prekensamlingen Den faste grunn (1945). hygenhund, norsk harehundrase, navn etter F. Hygen, som i 1830-årene begynte oppdrett av en rødgul variant som hovedsakelig fantes på Ringe­ rike. Hygenhunden ble anerkjent som rase i 1902, men ble i 1925 slått sammen med dunker under navnet «norsk harehund». Sammenslåingen ble aldri populær og fikk liten praktisk betydning. I 1934 ble rasene igjen atskilt slik at hygenhunden nå igjen er en egen rase. Rektangulær kroppsbygning, men forholdsvis tett. Idealhøyde for hannhunder 54 cm, for tisper 51 cm; stumpt, men ikke tungt hode, noe hvelvet skalletak, tydelig stopp; middels store øy­ ne med rolig uttrykk; middels lange, hengende ører; rett, stri, blank pels; rødgul, sort og brun eller hvit med flekker. Hyggen, strandsted i Røyken kommune, Buske­ rud, på østsiden av Drammensfjorden. Tidligere steinbrudd og steinhuggerier (granitt). Jordbær- og fruktproduksjon. Hyttebebyggelse. Navnet kommer trolig av et norrønt bekkenavn Hegg eller Heggja, dannet av trenavnet heggr. Hygieia (av gr. ‘sunnhet'), lat. Hygea. Hygia. gresk gudinne for sunnhet; først kjent fra 500-400tallet f.Kr; oppfattes oftest som Asklepios' datter og ble dyrket sammen med ham (f.eks. i Athen og

på Kos). Hun ble fremstilt i ungdommelig kvinne­ lig skikkelse, i fotsid drakt, ofte i ferd med å la den hellige slange drikke av en skål. Flere statuer og mange relieffer er bevart til vår tid. Både Skopas og Kefisodotos skal ha utført statuer av henne. hygiene (av gr. ‘sunnhet’), sunnhetslære, fore­ byggende medisin på naturvitenskapelig grunnlag. Man skiller mellom den personlige hygiene og samfunnshygienen. Den personlige hygiene tar sikte på å holde enkeltpersonen sunn og frisk. Samfunnshygienen har tilsvarende formål systematisert for hele eller deler av befolkningen, f.eks. i forbindel­ se med smittsomme sykdommer, allergi, stråling, forurensning m.m. knyttet til luft, støy og nærings­ midler, samt miljøspørsmål knyttet til bolig, sko­ ler, arbeidsplasser m.m. hygienisering, se ►slambehandling. hygro- (av gr.), fuktighets-, væte-, hygrofytter (av hygro- og gr. ‘plante’), planter som er tilpasset høy fuktighet i jordbunn og atmo­ sfære. Mange planter som vokser i sterk skygge, og planter fra tropiske regnskoger hører hit. Hygrofyttene er karakterisert ved tynne, ofte store, blad med tynn kutikula, slik at det er liten motstand mot transpirasjonen. hygrograf (av hygro- og -graf), instrument som registrerer luftens fuktighetsgrad ved å tegne opp en kurve på et diagram med skala for fuktighet og tid. Se ►hygrometer. hygrometer (av hygro- og -meter), instrument som måler luftfuktighet. Ulike metoder kan brukes. Hårhygrometeret utnytter den egenskap ved hår at det forandrer lengde og vrir seg når det tar opp fuktighet fra luften. Vanlig brukt er en bunt heste­ hår. Endringen måles mekanisk ved tilknytning til en viser eller elektronisk via et potensiometer der signaler sendes til et datalager. En svakhet ved metoden er det at hårbunten kan endre egenskaper, f.eks. i forurenset luft. En mer nøyaktig, men krevende metode er bruk av psykrometer, som utnytter varmetapet ved for­ dampning, samt at fordampningen øker når den re­ lative fuktighet avtar. To like termometre leses av, det ene med fuktet termometerkule, og luftfuktig­ heten bestemmes etter tabell. Se ogsåkaspirasjonspsykrometer og ►aspirasjonstermometer. Duggpunkthvgrometeret benyttes særlig ved lave temperaturer. Man bestemmer den temperatur som

321 luften må kjøles til for at vanndampen skal fortettes; ved å slå opp i tabell sammenholdt med den ordinære lufttemperatur kan man så bestemme luft­ fuktigheten. Til tekniske måleinstrumenter utnyttes endring i stoffers kjemiske og elektriske egenskaper. Vanndampens diffusjon og absorpsjonsspektrum kan også nyttes for å bestemme luftfuktigheten. hygroskopisk (av hygro- og -skop), det at et stoff har evne til å ta opp fuktighet fra en vanndampholdig gass, f.eks. luft. Dyrehår, tre m.m. sveller ut i fuktig luft fordi de er hygroskopiske. Sterkt hygroskopiske stoffer kan ved vannopptak øke vekten med 10-20 %. Salter, f.eks. kalsiumklorid, CaCL, kan til og med bli flytende. Hygroskopiske stoffer benyttes som tørkemiddel, f.eks. fosforpentoksid. For å hindre reaksjon med fuktighet må hygroskopiske stoffer lagres i inert atmosfære. Se ►hydrater. hygroskopiske bevegelser (av hygro- og -skop), bevegelser hos planter som skyldes endringer i vanninnholdet i cellevegger, oftest hos døde celler. Celleveggens finstruktur er slik at det opp­ står spenninger i veggen ved uttørking eller svelling. Uttørking kan utløse oppsprekking av frukter (kapsler, belgfrukter, belger) og sporehus eller føre til at kongleskjell spriker slik at frøene faller ut. Slik har hygroskopiske bevegelser stor spredningsøkologisk betydning. hygrostat (av hygro- og -stat), apparat eller in­ strument som automatisk regulerer luftfuktigheten i et rom eller en bygning. Hygrostat brukes f.eks. i industri eller lagerrom som krever meget konstant relativ fuktighet og i boliger som er utstyrt med ► klimaanlegg. hykle (av mnty.), forstille seg, opptre skinnhel­ lig, vise uekte følelser, særlig for å oppnå velvilje eller popularitet. hykler, person som hykler; ofte brukt om person som gir sterkt uttrykk for strenge moralregler, men selv handler umoralsk i det skjulte. hyksos (av egyptiskheqa khoswe, ‘høvding over fremmede land’), betegnelse for de herskerne av utenlandsk herkomst som regjerte i det gamle Egypt i den andre mellomperioden, etter det 13. og 14. dynasti, dvs. ca. 1675-1558 f.Kr. Hyksos-kongene regjerte fra sin sterkt befestede hovedstad Avaris (Hatuaret) i det nordøstlige delta. Deres makt var ikke absolutt. De måtte bøye seg for den overlegne egyptiske kultur; statsforvaltningen ble bibeholdt, og offisielt opptrådte de som etterfølgere av faraonene og utgjorde det 15. og 16. dynasti. Etter ca. 100 års herredømme fikk hyksos farlige motstan­ dere i de thebanske fyrster, og for én av disse, kong Ahmes 1, lyktes det å drive dem ut av Egypt og forfølge dem et godt stykke nordover gjennom Pa­ lestina. Hyksos’ opprinnelse er omstridt. På de samtidige egyptiske minnesmerker betegnes de som asiater og barbarer. De var trolig amoritter, selv om mange av navnene på lederne er hurriske. Hyksos stod for innføringen av hester og stridsvogner i den egyp­ tiske hæren, for øvrig har de ikke etterlatt seg ver­ ken kunstgjenstander eller monumenter. Hyland, Lennart, 1919-93, svensk kringkastings­ medarbeider; ansatt i Sveriges Television 1969-83. Kjent som idrettsreporter og leder av underhold­ ningsprogrammer (bl.a.Hylands hiirna). Hyland ble regnet som en banebryter innen radio- og TV- jour­ nalistikken. Hylander, Dan, f. 1954, svensk sanger og musi­ ker; fra midten av 1970-årene en fremtredende skik­ kelse i svensk rock, som leder for Raj Montana Band, der han fra 1980 delte vokalistrollen med Py Backman. En rekke album, bl.a. Calypso (1983) og Lycklig måne (1990). Hylen, kraftstasjon innerst i Hylsfjorden, Suldal

HYLLANDSFOSS

Hylestadportalen. Utsnitt av portalen med fremstil­ ling av sagnet om Sigurd Fåvnesbane. Vi ser Regin til venstre og Sigurd til høyre, i ferd med å steke dragens hjerte. Sigurd får noe av dragens blod på sine lepper, og blir dermed i stand til å forstå hva fuglene i treet over ham sier.

kommune, Rogaland. Inngår i UlIa-Førre-anleggene, i drift 1980. Kraftstasjonen nytter fallet fra Suldalsvatnet (68 m o.h.) som i Suldalslågen munner ut i Sandsfjorden sør for Hylsfjordens munning. Maksimal ytelse 160 MW, midlere årsproduksjon 777 GWh. Hylen, Hans Andreas Jonsson, 1876-1971, født i Suldal (Sand), norsk oversetter, lyriker og skole­ mann, en av pionerene i Norge som tolker av is­ landsk lyrikk. UtgavMillom frendar (1944), en an­ tologi av islandsk lyrikk 1850-1930. Hylen over­ satte en rekke islandske noveller, og oversatte også fra engelsk og tysk. Hylestad, tidligere kommune i Aust-Agder, opp­ rettet 1915 ved utskillelse fra Valle, 1962 slått sammen med Valle igjen. Den tidligere kommunen utgjorde 570 km2 og lå sentralt i Setesdalen. Hyle­ stad utgjør i dag et sogn i Valle kommune tilsva­ rende den tidligere kommunen. Navnet kommer kanskje av norrønt hylr, ‘høl, kulp’. Hylestadportalen, portal fra Hylestad gamle stavkirke. Valle kommune, Aust-Agder, nå i Uni­ versitetets oldsaksamling, Oslo, den eldste og mest berømte av en gruppe stavkirkeportaler fra 1200-

tallet. Den har yngre paralleller i portalene fra Vegusdal og Austad, og som disse behandler den motiver tra Vølsungasaga. Dels rammet inn i me­ daljonger og dels i en friere inndeling ved plantemotiverser vi på Hylestadportalen gjenfortalt kjente episoder fra sagnet om Sigurd, Regin og Fåvne; sverdet blir smidd og prøvd mot ambolten, Sigurd dreper Fåvne (som her samtidig fungerer som portaldrake), deretter steker han Fåvnes hjerte, og vi ser fuglene i treet og Grane og til slutt drapet på Regin. Endelig øverst til venstre Gunnar i orme­ gården med harpen mellom tærne, et av de mest yndede motiver i norsk og svensk middelalderkunst. Hylinger, Claes, f. 1943, svensk forfatter og lit­ teraturkritiker, debuterte 1972 med romanen 1 krig och kdrlek. I sin prosa likesom i de antologier Hy­ linger har utgitt sammen med M. Hedlund, videre utvikler han en naivistisk og absurdistisk tradisjon med røtter i fransk århundreskifte (dadaisme, A. Jarry). Essayer, dikt, novelleutkast og selvbiografi blandes i reiseskildringene Fårdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och blinder (1973) og Da­ gar och nåtter i Paris och Gdteborg (1975) samt i romanen Ett langt farvål (1981). Videre har han utgitt Det hemliga sdllskapet (1986) og Den stora sammankomsten (1990). hylk, høllik, hyllik osv., betegnelse på hodeplagg til barn i eldre tid, sydd av et rektangulært tøystyk­ ke som ble lagt over barnets hode og holdt sammen under haken eller i nakken. I enkelte distrikter som Setesdal og Numedal levde hylken videre som dåpsplagg inn på 1900-tallet. Plagget har tidligere også vært brukt av kvinner. Hylkje, tettsted i Bergen kommune, Hordaland, ved E 39 nord på Bergenshalvøya; 1040 innb. (1995). Navnet kommer av nynorsk hylkje, et slags kar; henspiller på landskapets form. hyll, Sambuens, planteslekt i kaprifoliumfamilien, busker med løs marg, motsatte, finnete blad, regelmessig 5-tallsblomst og saftig steinfrukt med 3—4 steiner. 40 arter, utbredt over store deler av Jor­ den. I Norge to arter, ►rødhyll og ►svarthyll, som ikke er opprinnelig viltvoksende, men som plantes som prydbusker og ofte forvilles. Noen steder må de regnes for å være helt naturalisert. Av hyllemarg ble det tidligere laget kuler til bruk ved elektriske forsøk i fysikkundervisningen. Hylla, tettsted i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag, ved Trondheimsfjorden; 303 innb. (1995). Lig­ ger 2 km sørvest for Røra stasjon på Nordlandsba­ nen og E 6. Stedet varen kjent losseplass. Kalkverk. Navnet er visstnok samme ord som ‘helle, flatt berg’. Hyllandsfoss, tørrlagt foss i elven Tokke, Vinje kommune, Telemark, like nord for Åmot; fallhøyHyll. Rødhyll.

322

HYLLEBLADLUS

de 55 m. Tørrlagt i forbindelse med Tokkereguleringen. hyllebladlus, Aphis sambuci, nebbmunnart i bladlusfamilien Aphididae. Glinsende svart bladlus som kan forekomme i store mengder på toppskudd, rotskudd og blad. Plantene blir sterkt tilgri­ set av honningdugg (ekskrementer) og veksten svek­ kes. I varme somrer opptrer flere generasjoner, bå­ de på rødhyll og svarthyll. hyllegallmidd, Epitrimerus trilobus, middart i familien gallmidder (Eriophyidae). Den overvintrer som voksen midd inntil knoppene. Saftsugingen fører til misdannede skuddtopper, rynkete og buklete blad, samtidig som de ruller seg helt eller del­ vis sammen mot oversiden. Angrep forekommer av og til på viltvoksende rødhyll. Hylleraas, Egil Andersen, 1898-1965, født i Engerdal, norsk fysiker. Universitetsstipendiat i fysikk 1926-31, studerte teoretisk fysikk hos Max Born i Gott i ngen 1926-28. dr.philos. 1933, 193137 medlem av Chr. Michelsens institutt i Bergen og fra 1937 til sin død professor i teoretisk fysikk ved Universitetet i Oslo. Av hans vitenskapelige arbeider kan fremheves eksperimentelle bestemmelser av atomanordningen i krystaller, teoretiske undersøkelser av dobbeltbrytning og optisk dreiningsevne i krystaller og deres avhengighet av krystallstrukturen. samt teoretiske beregninger av energitilstander for atomer og mo­ lekyler på grunnlag av den nye kvantemekanikk. Grunnleggende var en behandling av flerelektronproblemer, som støtter seg på anvendelse av variasjonsregningens metoder, og som han anvendte for å beskrive heliumatomet og det negative hydrogenion. Videre kan nevnes beregning av bindingsenergien i positroniummolekylet. av den magnetiske skjerming i helium- og hydrogenmolekylet og stu­ dier av den relativistiske bølgeligning. Hylleraas utgav en omfattende lærebok i teoretisk fysikk og en populær bok. Atomene, forskningens vei mot ukjent land (1947). I 1939 startet han tids­ skriftet Fra fysikkens verden og var redaktør for dette til 1956. Han skrev en rekke artikler av popu­ lærvitenskapelig. historisk og filosofisk innhold, og mottok flere utmerkelser for sine vitenskapelige arbeider. Hyllestad, kommune i Ytre Sogn. Sogn og Fjor­ dane fylke, pa nordsiden av Sognefjorden, har sine nåværende grenser fra 1861. Omfatter landet om­ kring Åfjorden og dens to indre armer, Sørefjorden og Hyllestadfjorden, som skjærer seg østover like nord for Sognefjordens munning. Fra selve Sogne­ fjorden går de to korte fjordarmene Lifjorden og Bøfjorden henholdsvis østover og nordøstover. Helt i nord skjærer en smal fjord, Skitjorden, seg øst­ over parallelt med Åfjorden. Fjordene deler kom­ munen opp i en rekke halvøyer. Til Hyllestad hører to større øyer. Skorpa sør for Åfjordens munning og Risnesøy midt i innløpet til Lifjorden. Natur. På ytre del av halvøya mellom Åfjorden og Lifjorden og på øya Skorpa består berggrunnen av devonsk sandsteinskonglomerat. en hard bergart som danner bratte skrenter mot fjorden og de un­ derliggende. løsere kambrosiluriske, senere omdannede. skiferene. Devonavsetningene utgjør Hyllestads høyeste partier (Lifjell, 776 m o.h.). Skifer­ ene finnes langs sidene av Åfjorden og dens indre armer, langs Lifjorden. og i disse områdene finnes det meste av den dyrkede jorden. I nord og øst gneis av kaledonsk struktur, stedvis med intrusiver, sær­ lig gabbro. Her er landskapet noe lavere og landskapsformene mer avrundede enn i devonområdene. Bosetning. Bosetningen er forholdsvis jevnt for­ delt langs fjordsidene der terrenget ikke er for bratt, samt i det indre, lavereliggende området mellom Åfjordens arm Hyllestadfjorden og Bøfjorden. Øy­ ene er fraflyttet. Kommunen har tre tettbebyggel-

Egil Andersen Hylleraas. Foto fra 1959.

ser, administrasjonssenteret Hyllestad innerst i Hyllestadfjorden. Leirvik innerst i Bøfjorden, og Sørbøvåg på nordsiden av Åfjorden. Kommunens fol­ ketall har hatt en svak reduksjon i tiårsperioden 1986-96. Næringsliv. Ca. 2 % av jordbruksarealet er åker og hage, og jordbruket, særlig sauehold, melke- og kjøttproduksjon, drives ofte i kombinasjon med andre yrker. Fisket betyr lite, kommunens beliggen­ het tatt i betraktning, men det finnes flere fiskeopp­ drettsanlegg, særlig langs Åfjorden. Kværner Kle­ ven Leirvik AS er kommunens største bedrift (190 ansatte per 1996) med produksjon av skip opp til ca. 15 000 dødvekttonn. For øvrig plastvarefabrikk og bygge- og entreprenørvirksomhet. Bøfjordelva, som munner ut i Leirvik, er utbygd i to kraftverk, hvorav Nedre Svultingen (9 MW maksimal ytelse, 36 GWh i midlere årsproduksjon) ligger i Hylle­ stad. Samferdsel. Rv. 57 fører fra Hyllestad nordover til Dale i Sunnfjord og sørover via fergeforbindel­ sen Rysjedalsvika-Rutledai over Sognefjorden til Bergen. Rysjedalsvika har for øvrig anløp av eks­ pressbåtene mellom Bergen og Sogn. Østover langs Sognefjorden går Rv. 607 til Lavik i Høyanger. Denne veien fortsetter langs Sørefjorden nordvest­ over til områdene ved ytre del av Dalsfjorden. El­ lers viktig fergeforbindelse vestover til Solund (Rysjedalsvika-Krakhella, Rv. 606). Offentlige institusjoner. Hyllestad svarer til sog­ nene Hyllestad, Bø og Øn i Hyllestad prestegjeld. Ytre Sogn prosti i Bjørgvin bispedømme, Hylle­ stad lensmannsdistrikt i Sogn politidistrikt og hø­ rer inn under Ytre Sogn domssogn. Historikk og kultur. 1 de skifrige bergartene på

Hyllestad 259 km2 1677 innb. (1996) Administrasjonssenter: Hyllestad Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 6 31 3 60

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 22 18 2 13 6 10 29

nord- og østsiden av Åfjorden ble det allerede på 1000-tallet hugd kvernsteiner som ble levert langs kysten. 1990 ble det i Alverstraumen funnet en skipslast med kvernstein etter et forlis, trolig i tids­ rommet 1750-1815. Store steinkors er laget av den­ ne bergarten fra den første kristne tid. Slike kors finnes i Korssund i Fjaler (ca. 4 m høyt), i Eivind­ vik (Gulen), Loen og på Svanøy. Den Trondhjemske Postvei gikk gjennom kommunen, og flere strek­ ninger og broer er nå restaurert. Ved Skor bro fra 1806 finnes bevart kvernhus og vannsag som er rehabilitert. Hyllestad kirke, langkirke i tre bygd 1880 med døpefont i kleberstein fra ca. 1200. Kommunevåpenet (godkjent 1989) har tre sølv kvernsteiner i skrå rekke mot en blå bakgrunn; sym­ boliserer jordbruk og møllesteinproduksjon. Navnet er opprinnelig gårdsnavn, første ledd inne­ holder trolig et fjordnavn Hylli eller Hyllir, av nor­ rønt hylli, 'rolig eller vennlig sted’; eller hylli, 'vel­ vilje’. GTh/hylle-te, utkok av tørrede hylleblomster, gammelt husmiddel ved forkjølelse. hylling eller konungstekja, i Norge i gammel tid den seremoni som gav en konge det nødvendige rettsgrunnlaget for å overta riksstyringen. Hyllin­ gen foregikk på hovedtingene. men Øyratinget kom tidlig til å innta en særstilling som rikshyllingsting. Kongsemnet fremstilte seg for tingallmuen, gjorde rede for sitt arvekrav (odelsrett til riket) og lovte å holde, og eventuelt å bedre, landets lover. Tingfolket vurderte kongsemnets skikkethet, tildømte ham «land og tegner», og en høyættet bonde gav ham kongsnavn. I Magnus Lagabøtes hirdskrå er det fast­ satt nye regler om hvordan hyllingen skulle gå for seg. Den fornemste av de menn som var til stede, skulle gi kongen kongsnavn idet han fremsa en fast­ lagt formular. Deretter satte biskopene, lendmenn, hirdstjorer og lagmenn kongen i høysetet, prestene sang Te Deum og legfolket skulle synge Kyrie eleison. På denne tid foregikk seremonien på Domkirkegården, der kongens høysete ble reist. Den siste kongen som ble hyllet på Øyratinget. var Erik av Pommern (1391). Etter reformasjonen ble kongene hyllet på Hovedtangen ved Akershus. Oslo. Etter at eneveldet var blitt innført 1660. falt seremonien bort. Hylocomium (av gr. ‘tre’ og 'hår'), husmose, bladmoseslekt i flettemosefamilien, Hypnaceae. 4 arter i Norge. Stengelen er fjærgrenet, relativt tykk og med sidestilte sporehus. Hit hører en av de van­ ligste og lettest kjennelige mosene i skogen, ►etasjemose.

323

HYMNOLOGI

Hyllestad. Eldre naust i Buavika, med Lifjellet i bakgrunnen. hylomorfisme (av gr. ‘stoff’, -morf og -isme), læren om at alle fysiske ting er sammensatt av stoff (eller materie) og form. Særlig brukt om den aristoteliske og skolastiske filosofi hvor formen står i forbindelse med tingenes art eller vesen og materi­ en med deres individualitet. hylozoisme (av gr. ‘stoff’, ‘liv’ og -isme), mo­ derne betegnelse for læren om at alt stoff er leven­ de. Representanter: en del greske naturfilosofer, stoikerne, Giordano Bruno, Goethe m.fl. Hylsfjorden, fjord i Ryfylke. Suldal kommune, Rogaland, en ca. 20 km lang nordøstgående arm av Sandsfjorden. Hylsfjorden er smal og skjærer seg inn mellom bratte fjell. Boknafjordens største leng­ de, 96 km, er regnet langs Sandsfjorden/Hylsfjorden. Spredt bebyggelse ved ytre og midtre dei. Ved fjordbotnen ligger Hylen kraftstasjon (160 MW). Fra Hylen fører en gammel ferdselsvei gjennom det trange Hylsskaret over til Suldalsvatn; i dag går Rv. 13 like innenfor fjordbotnen i tunnel under Hylsskaret. Navnet er etter gården Hylen. norrønt Hyll, muli­ gens beslektet med angelsaksisk healh, ‘skjulested, havbukt’). hylsterblad, et stort høyblad, som f.eks. hos myrkongie ogArum omslutter blomsterstanden før blomstringen. Hylte, kommune i Sverige, Småland, lengst øst i Hallands lån; 951 km2 med 10 960 innb. (1996), 11,5 per km2. Sterkt kupert landskap med mange mellomliggende innsjøer og myrområder. Industri­ kommune med mange småforetak. Verksted- og tre­ foredlingsindustri. Stor produksjon av avispapir.

Hyltebruk tettsted, kommunesenter i Hylte kom­ mune; 4020 innb. (1996). Hyltén-Cavallius, Gunnar Olof. 1818-89, svensk forfatter og etnolog, var med pa å stifte Sven­ ska fornskriftsållskapet 1843 og Svenska fornminnesforeningen 1869. 1856-60 direktør for Kungliga teatern. Utgav bl.a. Svenska folksagor och dfventyr (1844-49, sammen med G. Stephens) og Wdrend och wirdarne (1864-79). Hyman [haiman], Earle, f. 1926, amerikansk skuespiller. Han har spilt store roller på Broadway, ved American Shakespeare Festival og i London, bl.a. Othello. Fra 1964 har han ofte opptrådt i de nordiske land og spilte blant annet på norsk (Kei­ sar Jones av Eugene O'Neill, Othello) i Bergen. Oslo og ved Riksteatret. Med sin dynamiske per­ sonlighet og sin varme følsomhet har han overalt gjort sterkt inntrykk. I 1978 iscenesatte han Den kvitkledde frå Amherst ved Sogn og Fjordane Tea­ ter med Anne Gullestad i rollen som den amerikan­ ske dikteren Emily Dickinson. Etter Broadwaysuksess i Lang dags ferd mot natt, der han var den førs­ te svarte skuespiller som gjorde suksess i en «hvit» rolle i et ensemble med hvite skuespillere, gjestet han 1984 Oslo Nye Teater i Athol Fugards Master Harold. 1990 på Riksteaterturné med Sjåfør for Miss Daisy sammen med Gullestad. På fjernsyn har han gjort seg bemerket i rollen som bestefaren i det populære Bill Cosby Show. Hyme (norrønt Hymir), jotun i norrøn mytologi, far eller stefar til Ty. Han er særlig kjent fra edda­ diktet ►Hymiskvida og fortellingen om Tors fiske i Snorre-Edda.

hymen (av gr.) (anat.). ►jomfruhinne, slimhudfold som mer eller mindre stenger for skjedeinngangen. Hymen, latinsk navn på den greske bryllupsguden ► Hymenaios. Hymenaea courbaril, lokusttre eller courbariltre, søramerikansk treart i familien Caesalpiniaceae. Veden er brun, hard og tung, brukes til finere snek­ kerarbeid. Av treets røtter og bark fås brasiliansk kopal, en harpiks som har teknisk og medisinsk anvendelse. Hymenaios, Hymen, lat. Hymenaeus, bryllupsgud i gresk og romersk religion. Han vernet om ekteskapsstiftelsen og ble påkalt i bryllupssangen. Hans personlighet er lite utpreget, sagnene om ham få og visstnok fra sen tid, men selve navnet er gam­ melt. Pa et veggmaleri fra Pompeii er han fremstilt i ungdommelig skikkelse, med fakkel og krans. hymenium (av gr. ‘hinne’), sporeproduserende vevssjikt eller hinne som er typisk for mange sopp­ grupper. både av stilk- og sekksporesopper. Hin­ nen kler f.eks. skivene hos skivesoppene, rørveg­ gene innvendig hos rørsoppene og den ytre eller indre overflaten hos morkler og begersopper. Hymeniet består hovedsakelig av tettstilte sporesekker. asci. eller sporekøller. basidier. med sporer. hymenomyceter (av gr. hinne’ og sopp ), en ofte brukt betegnelse på enkelte grupper av stilksporesopper av meget forskjellig form, som har det til felles at sporene utvikles i et hymenium som ikke er innelukket, men ligger åpent. De fleste mat- og giftsopper er hymenomyceter. i tillegg kommer barksopper, kjuker m.m. Hymenophyllum (av gr. ‘hinne’ og blad’), bregneslekt i hinnebregnefamilien. 25 arter, de fleste vokser i tropiske strøk. En art i Norge, ►hinnebreg­ ne. Hymenoptera (av gr. ‘hinne, hud' og -pter). insektorden, se ►årevinger. Hymettos, fjell i Hellas. Attika, 1027 m o.h. Var i antikken berømt for sin honning og sin blågrå marmor. Hymiskvida, gudedikt i Den eldre Edda, fortel­ ler om guden Tors ferd til jotnen Hyme for å hente en veldig bryggekjel, som havguden Æge trenger når han skal brygge øl for æsene. Tor må utføre en rekke kraftprestasjoner før han får tak i kjelen, er f.eks. med Hyme på fiske og drar opp selve Midgardsormen. Stilistisk står Hymiskvida skaldediktningen nær mer enn andre eddakvad. Det antas å tilhøre de yngre av gudediktene. hymne (av gr. ‘lovsang’), hos antikkens grekere en enkel, høystemt sang til guders eller mennes­ kers pris. Innen kirkemusikken betegner hymne en lov- eller takkesang til Guds ære. Kirkefaderen Ambrosius er den første store hymnedikter. I nyere musikk er hymne ofte et større anlagt festlig verk for kor og orkester. Jfr. ►hymnologi og ►sekvens. hymnologi (av hymne og -logi), tverrvitenska­ pelig fagdisiplin som gjennom historiske og analy­ tiske studier arbeider med den kristne sangen. Em­ net har først og fremst vært ivaretatt innenfor teo­ logi, musikkvitenskap og litteraturvitenskap. Hym­ nologi er ikke en selvstendig universitetsdisiplin, men inngår som et viktig fag i kirkemusikkstudiet og den praktiske del av teologistudiet. Nordisk institutt for hymnologi (Nordhymn) med sete i København, er et forskernettverk for nordis­ ke hymnologer. Instituttet utgir tidsskriftet Hymnologiske meddelelser i samarbeid med Salmehistorisk selskab i Danmark. På den internasjonale are­ na arbeider Internationale Arbeitsgemeinschaft fur Hymnologie (IAH) bl.a. gjennom arbeidskonferan­ ser som holdes hvert annet år. Dette arbeidsfelles­ skapet står bak utgivelsene av Jahrbuch fiir Liturgik und Hymnologie og IAH Bulletin.

324

HYNDE offer for en oppstand som ifølge tradisjonen ble isce­ Litt.: J. N. Skaar: Norsk salmehistorie (2 bd., nesatt av biskop Kyrillos mot den hedenske filoso­ 1879-80); H. Blom Svendsen: Norsk salmesang (3 fi. bd.. 1933-55); P. E. Rynning: Salmedingi i Noreg (2 bd., 1954) og Norsk salmeleksikon (1967); L. hyper- (av gr.), over-; overdrevent, usedvanlig, Aanestad m.fl.: Kristen sang og musikk (2 bd., altfor meget. Motsatt: hyp(o)-. 1962-65); E. Elseth: Til paradis med sang (1985). hyperacusis (av hyper- og gr. ‘hørsel’), sykelig Hynde | haind |, Chrissie, f. 1951, amerikansk san­ ømfintlighet, overømfintlighet for lyd. ger og musiker, frontfigur i rockgruppen The Prehyperaktivitet (av hyper- og aktiv), overaktivi­ tenders. som hun dannet 1978 i Storbritannia. Grup­ tet, urolig atferd. pen har hatt en vekslende karriere, men Hynde har hyperaktivitetssyndrom, betegnelse på tilstand hos etablert seg som en av rockens markante kvinneli­ voksne og barn som har lette hjerneskader (mini­ ge artister. Av album kan nevnes Get Close (1986), mal hjerneskade, se ► MBD) og som på grunn av Packed! (1990) og Last of the Independents (1994). denne har problemer med å være i ro og konsentre­ Hyndluljoå, norrønt dikt av eddadiktenes type, re seg. bare kjent fra Flateyjarbok (ca. 1390). Gudinnen hyperaldosteronisme (av hyper-, aldosteron og Frøya søker jotunkvinnen Hyndla for å spørre hen­ -isme), sykdom som skyldes eller følges av økt pro­ ne ut om hennes yndling Ottars forfedre, og diktet duksjon av ►aldosteron. Primær hyperaldosteronis­ regner så opp navn på en mengde helter og menn me kommer av en liten knute, et adenom, i binyren, av stor ætt. Strofe 33 er sitert i Snorre-Edda, hvor som produserer aldosteron. Den forekommer oftest det heter at strofen står i Den korte Vøluspå. Dette hos kvinner og består i tretthet, muskelsvakhet, prikkan ha vært et særskilt dikt som er innarbeidet i king i armer og ben, rikelig vannlatning og tørst, Hyndluljoå. samt forhøyet blodtrykk. Sykdommen er svært sjel­ Hynek |hainak], J. Allen, 1910-86, amerikansk den. Den ble første gang beskrevet av J. W. Conn i astronom og UFO-forsker. Han analyserte tituse­ 1955 og kalles etter ham Conns syndrom. Den kan ner av UFO-rapporter og skrev og redigerte flere helbredes ved operasjon. Ved sekundær hyperaldos­ bøker om fenomenet, best kjent er The UFO Expeteronisme forstår man den økte utskillelse av al­ rience (1972, norsk overs.: UFO — en dokumenta­ dosteron i urinen som kan forekomme ved sykdom­ sjon, 1981). mer forbundet med ødem: hjertesvikt, visse nyreog leversykdommer. Årsaken til den økte aldostehynne (eldre hynde. av norrønt, eg. ‘bekvemme­ ronproduksjon og -utskillelse ved disse tilstandene lighet’), lang, flat benkepute. er kompleks. Hynnekleiv, tidligere stasjon på Sørlandsbanen i Froland kommune. Aust-Agder, I 7 km sørvest for hyperalgesi (av hyper- og gr. ‘smerte’), økt Nelaug. Leirskole. Veiknutepunkt (Rv. 41 og 42). smertefølelse, så også lett berøring kan føles som ubehag eller smerte (allodyni). Forekommer ved Hyogo, prefektur i Japan, i den sørvestlige delen visse sykdommer eller skader i nervesystemet hvor av Honshu, vest for Osaka og Kyoto; 8384 km2 med sensible baner eller nerver irriteres (nevrogen smer­ 5 514 000 innb. (1994), 657,7 per km2. Hovedstad: te). Kobe (1 456 800 innb. 1995). Ligger mellom Innlandshavet (Setonaikai) i sør og hyperbar oksygenbehandling (av hyper- og Japanhavet i nord, og omfatter blant annet Awajigr. ‘trykk’), behandling av visse sykdommer i trykkshima, den største av øyene i Innlandshavet. Chugokammer, se ►dykkerskader. kufjellene hever seg i det indre, til ca. 1500 m o.h., hyperbar situasjon (av hyper- og gr. trykk ), og danner et hovedvannskille. det at trykket i den gass eller væske som omgir en Næringslivet domineres av byen Kobe og de and­ person er høyere enn atmosfærisk. Ved høyt omgi­ re kystbyene langs Innlandshavet. Her er betydelig vende trykk, slik som f.eks. ved dykking til store industri, med vekt pa tungindustri (jern og stål, dyp, oppstår det fysiologiske og medisinske prob­ skipsbygging, maskin- og petrokjemisk industri) og lemer (se ►dykkerskader og ►dykking). tekstilindustri. hyperbari.sk kammer eller høytrykkskammer (og­ hyoscin, alkaloid av atropintypen, dss. ►skopolså kjent som dekompresjons-/kompresjonskammer), amin. rom som brukes for å simulere forholdene under hyoscyamin, CI7H,.N()., den venstredreiende dypdykking. Under kontrollerte forhold kan man komponent avk-atropin. Hyoscyamin ligner atropin her gjennomføre en gradvis overgang mellom over­ meget i sine egenskaper; skiller seg fra denne ve­ flate- og dybdetrykk. De kan brukes som oppholds­ sentlig ved sin optiske aktivitet og ved at det i visse rom for metningsdykkere og til behandling av vis­ henseender har en betydelig sterkere fysiologisk se dykkerskader og et økende antall øvrige lidelser virkning. slik som f.eks. enkelte anaerobe infeksjoner og vis­ se typer sår. Hyoscyamus (av gr. ‘svin’ og ‘bønnevikke’), planteslekt i søtvierfamilien, med 20 sterkt giftige hyperbaton, hyperbasis (av gr.), ombytting av arter i Europa, Nord-Afrika og Asia. Best kjent er ord eller setningsdeler for å fremheve eller under­ den gamle trolldoms- og medisinplanten ►bulmeurt, streke, f.eks. gamle mennesker og unge; ham hus­ Hyoscyamus niger. ker jeg. hyp-, hypo- (av gr.), under-. Motsatt: hyper-, hyperbel (av gr. ‘overdrivelse’). hypacusis (av hypo- og gr. ‘hørsel’), nedsatt 1. (språkv.). Se ►hyperbol. hørsel. Hypacusis professionalis, tunghørthet hos 2. (mat.). En plan kurve med den egenskap at dif­ personer som gjennom lengre tid har arbeidet i støy. ferensen mellom avstandene fra ethvert punkt P på hypallage (av gr.), retorisk figur som består i en kurven til to faste punkter F, og F,, brennpunktene, tilsynelatende ombytting av visse setningsdeler, er konstant (se figur). Denne konstante lengden f.eks. substantiv istedenfor adjektiv eller omvendt: kaller vi her 2a. Til høyre i figuren err2-r, = 2a, og sjømannens dristighet istedenfor den dristige sjø­ til venstre err.-r-, = 2a. Hyperbelen har to symmetmann. riakser. Den ene går gjennom brennpunktene og skjærer hyperbelen i to punkter A2 og A,, som vi Hypalon, registrert varemerke (Du Pont, 1951) kaller toppunktene. Den andre aksen står vinkelrett på den første, kommersielt fremstilte syntetiske på den første midt mellom toppunktene, i hypergummi av typen ►klorsulfonert polyetylen. belens sentrum O. Hypatia, død 415, født i Alexandria, nyplatonsk Dersom avstanden mellom brennpunktene settes filosof. Hun ledet den filosofiske skole i Alexand­ lik 2c, vil ligningen foren hyperbel i et rettvinklet ria med stor dyktighet, og var Vestens først kjente koordinatsystem, hvorx-aksen går gjennom brennkvinnelige matematiker og astronom. Falt 415 som

Hyperbel. A! og A, er toppunktene, F, og F, brenn punktene. punktene og v-aksen gjennom hyperbelens sentrum O, bli

Det er vanlig å settec--a- = b-, og hyperbelens lig­ ning blir da

1 hyperbelens toppunkter er v = 0 og x = ±a. Av­ standen mellom de to toppunktene A, og A, er altså lik den konstante lengden 2a nevnt ovenfor. Hy­ perbelen består av to atskilte grener som begge med voksende tallverdi av x nærmer seg to rette linjer gjennom hyperbelens sentrum, asymptotene. Lig­ ningen for asymptotene er

y=±

h

x

a Hyperbelen er et ►kjeglesnitt med eksentrisitet større enn I. Eksentrisiteten e er gitt som forholdet mellom brennpunktenes avstand 2c og toppunktenes avstand 2a, dvs.

e=

a Eksentrisiteten bestemmer vinkelen mellom asymptotene. Hvis vinkelen er 90°, sies hyperbe­ len å være likesidet. hyperbelnavigasjon, posisjonsbestemmelse ved hjelp av radiosignaler fra landstasjoner til elekt­ ronisk mottagerutstyr om bord i skip (se ►radionavigasjon). Prinsipp. To landstasjoner sender ut signaler som er synkroniserte slik at de har samme fase i de res­ pektive senderantenner. Pga. forskjell i avstanden fra skipet, vil signalene nå mottageren med en viss Hyperbelnavigasjon. Hyperblene (mørke blå) er stedlinjer med konstant avstandsforskjell, og denne avstandsdifferansen tilsvarer tidsforskjellen (faseforskjellen) mellom signalene fra to sendestasjoner.

325

J4YPERGE0METRISK FORDELING

faseforskjell, som måles nøyaktig i mottageren. Dette uttrykker forskjellen i avstandene til de to sta­ sjonene. Ettersom hyperbelen er det geometriske sted for punkter med konstant differanse i avstan­ den til to gitte punkter (brennpunktene), vil signa­ lene mottatt fra to senderstasjoner definere posi­ sjonen til en hyperbel på kartet. Med tre eller tiere stasjoner kan man finne skjæringspunktet mellom to eller tiere hyperbler. og derved er posisjonen kjent med stor nøyaktighet. Typer. Decca-systemet gir god nøyaktighet, men begrenset rekkevidde, og er utbygd bare i de mest trafikkerte farvann (se ►Decca). ►Loran og ►Ome­ ga er systemer som gir lang rekkevidde, men mind­ re nøyaktighet. Satellittbaserte navigasjonssystemer som ►GPS tas nå i økende grad i bruk til erstatning for hyperbelnavigasjonssystemene. hyperbol, hyperbel (av gr. 'overdrivelse'), språk­ lig overdrivelse, f.eks. vente en evighet (el. ...i det uendelige), ofte i sammensatte ord der forleddet skal angi høy grad (jernneve, laserskarpt blikk). hyperboloide (av hyperbel og-oid) (mat.), kjeglesnittstlate (annengradsflate) som nar den blir skå­ ret av forskjellige plan, gir ulike ►kjeglesnitt (el­ lipser, parabler eller hyperbler), avhengig av hvor skjæringen skjer. En hyperboloide har tre symmetriplan; deres skjæringspunkt kalles hyperboloidens sentrum, og de tre skjæringslinjer hyperboloidens akser. Det eksisterer to typer hyperboloider: en sammen­ hengende enkappet hy perboloide og en som består av to atskilte deler, tokappet hyperboloide. 1 et ko­ ordinatsystem der aksene faller sammen med hy­ perboloidens akser, har den enkappede hyperboloiden ligningen

cr h c" mens den tokappede har ligningen 1 >’ 2 a b c Den enkappede hyperboloiden er en linjeflate. idet den kan tenkes fremkommet ved bevegelsen av en rett linje på to forskjellige måter. Når en hyperbel dreies om en av sine akser, opp­ står en orndreiningshyperboloide. Hvis dreiningen foregår om den akse som skjærer hyperbelen, får man en tokappet hyperboloide, mens dreining om den annen akse gir en enkappet hyperboloide. hyperbolske funksjoner (av hyperbel) (mat ), funksjonene sinh (sinus hyperbolicus), cosh (cosi­ nus hyperbolicus), tanh (tangens hyperbolicus) og coth (cotangens hyperbolicus). definert ved form­ lene

sinh x =

e -e 2

cosh x = 2

tanh x =

sinh x _ ex - e x cosh x ex + e~x

og

coth x =

1

_ ex +e~x

tanhx ex — e~x Her er e grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. De hyperbolske funksjonene har egenskaper som er analoge med de ►trigonometriske funksjonene; på samme måte som sin x og cos x kan brukes til å

Hyperboloide. 711 venstre enkappet. til høvre tokappet hyperboloide.

Et krav til kabelnett som skal benytte hyperbån­ det, er at kablene må være meget godt skjermet. Ikke alle fjernsynsmottagere er innrettet for å ta imot kanaler i hyperbåndet. Hypereides, lat. Hyperides, 389-322 f.Kr., gresk taler. Elev av Isokrates, partifelle av Demosthenes, som han imidlertid kom i strid med i bestikkelsessaken mot Harpalos. Etter Demosthenes ble han leder av Athens politikk, men måtte Hykte fra byen etter den lamiske krig (323-322) og ble henrettet pa Aigina av Antipatros. Som taler var han høyt skattet; seks taler er bevart gjennom nyere papyrusfunn, hans språk er folkelig og levende. Tekstutgave ved C. Jensen (opptrykk 1963). hyperekstensjon (av hyper- og lat. ‘strekning’) (med.), overstrekning, oftest i et ledd, f.eks. ved nakkesleng. hyperelliptisk integral (av hyper- og ellipse) (mat.), integral på formen J F(x, y\lx,

hvor F(x,y) er en rasjonal funksjon og parametrisere en sirkel, kan de hyperbolske funk­ sjonene sinhx og cosh x parametrisere en hyper­ bel. Til f.eks. sin x svarer den hyperbolske funk­ sjon sinhx. De hyperbolske funksjonene kan avle­ des av de vanlige trigonometriske funksjoner ved relasjonene sin(zx) = i sinh x, cos(zx) = cosh x, hvor i betegner hyperbolsk geometri (av hyperbel) (mat.), geo­ metri basert på at det gjennom ethvert punkt uten­ for en rett linje kan trekkes uendelig mange paral­ leller med linjen, se ►ikke-evklidsk geometri. hyperbolsk hastighet (av hyperbel), i romterminologien hastighet som overskrider unnslipningshastigheten. For Jorden er unnslipningshastigheten 11,2 km/s (ved havoverflaten, mindre høyere opp), og en hyperbolsk hastighet ligger følgelig over det­ te. hyperbolsk paraboloide (av hyperbel, parabel og -oid) (mat.), annengradsflate som av et plan skjæ­ res langs en parabel eller en hyperbel, se ►paraboloider. hyperbolsk spiral (av hyperbel) (mat.), spiralformet kurve som i polarkoordinater (se ►koordi­ nat) har ligningen r • ø = konstant. Den harx-aksen som asymptote. hyperboreer (av hyper-), de som bor nordenom nordavinden (gr. boreas). De gamle grekerne men­ te hyperboreerne var et gudbenådet folk, fritt for sykdom og alderdom, særlig elsket av Apollon, som levde hos dem om vinteren, og av Artemis. Tradi­ sjonen om hyperboreerne var sterk på Delos og i Delfi. Etter hvert som grekerne lærte de nordlige områder bedre a kjenne, tenkte man seg hyperboreernes bosted stadig lenger mot nord. Når hyper­ boreerne hadde året delt mellom én fortløpende dag og én fortløpende natt, ligger faktisk kunnskap om midnattssolen til grunn. I nyere tid brukes hyper­ boreer om polarfolkene. hyperboreisk, som ligger eller hører hjemme langt mot nord; usivilisert, vill. hyperbånd, betegnelse på frekvensbånd som benyttes til distribusjon av fjernsynsprogrammer i kabelfjernsynsnett. Fjernsynskanaler i UHF- og SHF-båndet dempes sterkt i kabelnett. Det er der­ for vanlig å konvertere de mottatte UHF- og SHFkanalertil lavere frekvenser før utsendelse i kabelfjernsynsanlegg. Hyperbåndet ligger i frekvensområdet 302-470 MHz og inneholder kanalene S21-S41, hver med en båndbredde på 8 MHz. Dette frekvensbåndet benyttes til andre formål i eteren, men kan benyttes i skjermede kabelnett.

hvor f(.\j er et polynom. De inverse funksjoner av hyperelliptiske integraler kalles hyperelliptiske funksjoner. Når f(x) er et polynom av tredje eller fjerde grad, får man et elliptisk integral. Hyperel­ liptiske integraler er et spesialtilfelle av abelske integraler, og de ble først studert av Abel. hyperemesis gravidarum (lat.), voldsomme og tilbakevendende brekninger i svangerskapet. I om­ trent halvparten av alle svangerskap opptrer brek­ ninger, særlig om morgenen, emesis gravidarum. i sjeldne tilfeller blir brekningene så hyppige og svæ­ re at pasientens liv kommer i fare, man taler da om hyperemesis gravidarum. Av og til kan det bli nød­ vendig å avbryte svangerskapet. Årsaken er ikke sikkert kjent, men sannsynligvis henger den sammen med hormonale forstyrrelser. Psykiske fak­ torer spiller også en viktig rolle. hyperemi (av hyper- og -emi), overfylling med blod hvor som helst i kroppen. Et eksempel på hy­ peremi er den økte blodtilstrømning ved betennel­ ser. hyperestesi (av hyper- og gr. ‘sanseinntrykk’), økt sensibilitet; brukt i betydningen sykelig økt sen­ sibilitet i hud ved berøring. hyperfiltrering (av hyper- og filtrering), det sam­ me som revers (omvendt) osmose. Se ►membranfiltrering. hyperfinstruktur (av hyper-; ‘svært fin struk­ tur’), samling av spektrallinjer som ligger meget nær hverandre og som skyldes vekselvirkning mel­ lom det magnetiske feltet fra et av atomets elektro­ ner og kjernens magnetfelt. Når atomspektre un­ dersøkes med spektrometre med høy oppløsning, viser hyperfinstrukturen seg som en oppsplitting av de enkelte spektrallinjene. Hyperfinstrukturen kan også undersøkes ved elektronspinnresonansmetoden. Studier av hyperfinstrukturen gir opplysnin­ ger om kjernens spinn (rotasjonstilstand) og om ladningsfordelingen i kjernen. hypergami (av hyper- og -gami), en norm eller praksis som krever av en mann at hans datter skal giftes til en status høyere enn den han selv har; fore­ kommer mange steder bl.a. i India. hypergeometrisk fordeling (av hyper- og geo­ metrisk) (stat.), den statistiske sannsynlighetsfordelingen til antall individer med en bestemt egen­ skap i et tilfeldig utvalg fra en populasjon (jfr. ►ut­ valgsundersøkelse). Alle individene i populasjonen har samme sannsynlighet for å komme med i utval­ get. HvisA/ av totalt N individer i populasjonen har egenskapen, og det trekkes et utvalg på n enheter.

326

HYPERGEOMETRISK REKKE sa er sannsynligheten for at vi får .v enheter med kjennetegnet i utvalget lik

hvor

la er binomialkoeffisienten a(a — 1)...(« — /? + 1)

1 • 2 • 3-,. .b se ►binomisk fordeling. NårN er stor i forhold til n er denne sannsynligheten tilnærmet lik sannsynlig­ heten for verdien x i en binomisk fordeling med p = M/N. Eksempel: Antallet arbeidsledige i ett enkelt til­ feldig utvalg på 30 personer fra en befolkning pa 100. hvorav 10 er arbeidsledige, er hypergeometrisk fordelt med N= 100. M= 10 og n=30. Ved a bru­ ke formelen ovenfor, finner vi at sannsynligheten for at det er 3 arbeidsledige i utvalget blir 0.28. mens sannsynligheten for at det ikke er noen arbeidsledi­ ge i utvalget er lik 0,02. hypergeometrisk rekke (av hyper- og geomet­ ri) (mat.), en rekke på formen 1+

ab

lc

• .v +

2

a(a + 1)/?(/? +1) ■ X

l-2c(c+l)

«(« 4-1)(« + 2)/?(/? + !)(/? + 2) 3

l-2-3c(c + lXc + 2) der c må være større enn eller lik I. En hypergeo­ metrisk rekke er konvergent dersom .v < 1 Slike rekker ble først innført av Euler, mens mer generelle resultater ble gitt av Gauss og senere matematikere. En generalisert eller høyere hyper­ geometrisk rekke er en rekke

do + rt|.v+.. ,+rz(l.v' +... hvor forholdet

an-\ er en rasjonal funksjon av n. Blant de mange resultater angående slike rekker kan nevnes at Richard Birkeland påviste at røttene i en vilkårlig algebraisk ligning kan skrives som en sum av høyere hypergeometriske rekker. hyperglykemi (av hyper- og gr. ‘søtt blod'), for­ høyet konsentrasjon i blodet av glukose (blodsukker). Denne konsentrasjon er nøye regulert i orga­ nismen, slik at den normalt holder seg innen be­ stemte grenser. Hyperglykemi er et av funnene ved ubehandlet sukkersyke, hvor organismens kontroll med glukoseomsetningen og glukosekonsentrasjonen i blodet svikter. Hyperglykemi kan også sees ved enkelte andre sykelige tilstander, f.eks. ved visse hjerneskader. Sekglykemi. hypergplisk drivstoff (av hyper-. ergo- og lat. ‘olje’), betegnelse for selvantennelig drivstoff. Brensel og oksidasjonsmiddel oppbevares hver for seg, og reagerer spontant når de kommer i kontakt. Benyttes av romfartøyer. hyperhidrose (av hyper- og gr. svette'), økt svettesekresjon. oftest i armhuler, hyperhidrosis axillaris, i håndflater, hyperhidrosis palmaris eller på føtter. hyperhidrosis plantaris. Svettesekresjo-

nen er underlagt det autonome nervesystem og sær­ lig under armer og i håndflater er svetten påvirke­ lig av psykologiske faktorer. Økt svetting pa disse områder kan være et betydelig problem. Svettingen kan forsøkes redusert ved bruk av aluminiumheksaklorhydrat 20 % i alkohol, som smø­ res på de aktuelle områder. I noen tilfeller kan det være aktuelt å fjerne svettekjertlene i armhulene operativt. Ved svetteproblemer på hender og føtter kan iontoforese benyttes. Metoden går ut pa å plas­ sere hender/føtter i et strømførende bad noen gan­ ger i uken. Det reduserer svettesekresjonen. 1 de siste årene er det tatt i bruk en ny metode for be­ handling av svetting, som består i å kutte de nervefibrene som stimulerer svettingen i henholdsvis håndflater og armhuler. Metoden er effektiv, men kan gi bivirkningen Hypericum (av hypo- og gr. ‘høyvokst lyng'), tofrøbladet planteslekt med over 400 arter. Se ►pe­ rikum. hyperiiner, Hyperiidea, storkrepsunderorden i ordenen tanglopper (Amphipoda). Pelagiske eller parasittiske, nesten gjennomsiktige dyr med store øyne. Med sine kraftige klamreføtter haker de seg fast på undersiden av f.eks. maneter; flere arter fin­ nes langs norskekysten, bl.a. på glassmaneter og brennmaneter. For nærmere systematisk plassering, se Nøkkel­ bindets tabell Dyreriket. Hyperion, en av titanene; far til solguden Helios. månegudinnen Selene og morgenrødens gudin­ ne Eos. Helios kalles av og til Hyperion. hyperitt, magmatisk bergart (dypbergart), en ►gabbro som inneholder augitt og hypersthen, even­ tuelt noe olivin. Svart granitt benyttes som handels­ navn for hyperitt. hyperkinesi (av hyper- og gr. ‘bevegelse’), sam­ lebetegnelse for ufri vi 11 ige kroppsbevegelser ved for­ skjellige nervesykdommer som berører basalgangliene. Se også ►dyskinesi. hyperkjerne, en atomkjerne som består av pro­ toner, nøytroner og en eller flere særbaryoner (hyperoner). Et eksempel på en hyperkjerne er A° (lambda)-partikkelen. Den er det letteste hyperonet og har en levetid på 2,6 10 10 s. Eikevel lever den lenge nok til at hyperkjernens egenskaper kan studeres. En vanlig metode for å danne hyperkjerner er å sende et kaon. K mot en atomkjerne X. Kaonet går over til å bli en lambdapartikkel inne i kjernen samtidig som et pion sendes ut ifølge reak­ sjonen

K + X —> a X + 7t.

Her kan for eksempel aH (lambda hypertriton) dannes. Hittil har man produ­ sert tyngre hyperkjerner helt opp til

a0' lambda hyperoksygen. hyperkomplekse tall (mat.). Et hyperkomplekst system, også kalt en algebra, er et algebraisk sys­ tem med basiselementer zSaudi-Arabia (historie), ►wahhabitter. Ibn al-Arabi, 1165—1240. født i Andalucia, is­ lamsk mystiker, filosof og dikter. Etter reiser i NordAfrika og opphold i Mekka, døde han i Damaskus, der hans mausoleum er et viktig pilegrimssentrum. Hans mystiske doktrine påvirket ikke bare utvik­ lingen av mystikken i sunni-islam. men fikk også stor betydning for sjia-islams mystiske tradisjon. Sentralt star tanken om enheten i det værende (arab. wahdat al-wujud); skaperverket er manifestasjonen av det ene, intet eksisterer uten Gud. Temaet er ut­ formet i hans poetiske og filosofiske verk. Han had­ de et omfattende forfatterskap, og tiere av hans ver­ ker er oversatt til europeiske språk. Ibn al-Haitham, eg. Abu Ali al-Hasan (eller alHusain) ibn al-Haitham, lat. navn Alhazen, ca. 965I039, arabisk fysiker, matematiker og astronom. Han levde i Kairo under beskyttelse av kalifen Hahem Bi-Amrillah, men måtte senere ernære seg som avskriver og døde i fattigdom. Hans hovedverk om optikk (Kitab al-manazir) viste store fremskritt i eksperimentelle metoder, i studier av linser, sfæriske og parabolske speil, og verket har hatt stor be­ tydning for Vestens vitenskap, bl.a. for R. Bacon og J. Kepler. Ibn al-Haitham forklarte øyets virke­ måte og lærte, i motsetning til Aristoteles, at lysstrålen kommer fra objektet som sees, og ikke fra øyet selv. Han forsøkte å finne atmosfærens høyde ut fra at demringslyset forsvinner når Solen er I9° under horisonten, og han oppfant et camera obscura. Han gjennomførte løsningen av fjerdegradsligningen og tredjegradsligningen. Han regnes som den største arabiske fysiker og en av de største som har levd innenfor studiet av optikken. Hans optikk ut­ kom på latin i Basel 1575. Ibn Babuya, Mohammad, også kalt Ibn Babaway, ca. 918-991. født i Qom, Iran, en av de tidlige og betydningsfulle sjia-muslimske lærde; forfatter av en lang rekke verk. Hans navn er først og fremst knyttet til en samling av hadith-tekster (beretnin­ ger om profeten Muhammad). Ibn Babuyas sam­ ling av hadith-tekster er én av fire normative hadith-samlinger i sjia-islam. Ibn Badsja, ]at. Avempace, ca. I100-1138, spanskarabisk filosof, en av mange som i middelalderen gjorde seg gjeldende i åndslivet i det kristne Europa,

særlig gjennom sine kommentarer til Aristoteles. Var også matematiker, astronom og medisiner. Ibn Battuta eller Batuta, 1304-ca. 1368, nordafrikansk oppdagelsesreisende og geograf. Han var av berberslekt. og med Nord-Afrika som utgangs­ punkt foretok han gjennom 25 år en serie reiser omkring i verden, hl.a. til Vest-Afrika, Midtøsten. India. Kina og Ceylon (Sri Lanka). Størst betyd­ ning har Ibn Battuta fått på grunn av geografiske opptegnelser og reisebeskrivelser fra Vest-Afrika, nærmere bestemt de høyt organiserte Mali- og Songhai-rikene. Hans skrifter fra disse områdene hører med til de viktigste kilder for kunnskap om denne perioden i afrikansk historie, bl.a. gjennom sin do­ kumentasjon av leveforhold, politisk liv, sentrali­ sert statsmakt og utvikling av en omfattende fjernhandel gjennom Sahara. Ibn Fadlan, Ahmad, 900-tallet, arabisk lærd som deltok i en sendeferd fra kalifen i Bagdad til Volgabulgarenes fyrste år 921. Han traff nordiske han­ delsfolk, som kom med sine varer (vesentlig sla­ vinner) nedover Volga, og gir en skildring av en høvdings bålferd. Ibn Hazm, 994-1064, født i Cordoba, spanskarabisk rettslærd, teolog og historiker; utmerket seg også som poet og politiker. Han tilhørte en rik og innflytelsesrik familie og fikk datidens beste utdan­ nelse. Senere fungerte han som visir (kalifens råd­ giver) hos to av de siste omayyade-kalifene i Spa­ nia. Flere av hans bøker er bevart. Et av hans mest berømte verk ev Duens halsbånd, en poetisk traktat om kjærlighetens vesen. Ibn Hazm var opptatt av sammenlignende religionsstudier og skrev minst ett apologetisk (forsvarsskrift for islam) verk. Han for­ fattet også flere rettsvitenskapelige studier og ble den mest berømte talsmann for zahiri-lovskolen, en utdødd sunni-islamsk lovskole som fremmet bokstavtro tolkninger av koranteksten. Ibn Junis eller Junus, 940-1008, arabisk astro­ nom. utførte nøyaktige astronomiske målinger på observatoriet som kalif al-Hakim bygde på fjellet Mokattam øst for Kairo. Utarbeidet de Hakimittiske tabeller over Sol. Måne og planeter; bare brudd­ stykker er bevart. Han beregnet trigonometriske tabeller og gav nye formler i den sfæriske trigono­ metri. Ibn Khaldun, 1332-1406. arabisk historiker og statsmann. Han var av en høyt utdannet stormannsslekt som hadde hele den arabiske verden som virke­ felt, og bekledte mange politiske poster før han i 1370-årene påbegynte sitt omfattende hovedverk om de arabiske statenes og de nord-afrikanske folkenes historie (svensk oversettelse 1989: Prolegomena: En introduktion till varldshistorieri). En stor del av vår viten om arabernes og berbernes historie i de siste 500 år frem mot 1300-tallet skyldes det arbeid Ibn Khaldun utførte. Hans historieverker anlegger et sam­ menhengende sosialt, politisk og økonomisk perspek­ tiv på historien, og ved sin tolkning av årsakene til de høyt utviklede statenes stagnasjon og oppløsning har han bidratt til forståelse av fattigdommens og underutviklingens opprinnelse. Ibn Rashid, arabisk dynasti i den nordlige del av Nedsjd. med hovedstad Hail. Dynastiets makt­ stilling ble vunnet av de to emirene Talal (død 1867) og Muhammad ibn-Abdullah. som etter hvert gjor­ de seg uavhengig av wahhabittdynastiet Ibn Saud i Riyad (lenger sør). Muhammad inntok endog Riyad, og Abdulaziz Ibn Saud måtte søke tilflukt i Kuwait (1891). Men etter Muhammads død (1897) gikk det tilbake med dynastiet. I 1921 tok Ibn Saud hovedstaden Hail. og de medlemmer av slekten Ibn Rashid som ikke var drept, ble ført bort i fangen­ skap. Ibn Saud, dynasti i Sentral-Arabia (Nedsjd) og senere i Saudi-Arabia, grunnlagt av Muhammad ibn-Saud (1746-65), sønn av sjeiken Saud ibn-

386

IBNTAYMIYYA

Muhammad. høvding over oasen Dariyya. Dynas­ tiet var fra starten av ledende innenfor den puritansk-religiøse wahhabitterbevegelsen. Til 1927 var slektens overhoder emirer av Nedsjd. 1927-32 kon­ ger av Nedsjd. Hedsjas og biland, fra 1932 konger av Saudi-Arabia. Som følge av de saudiske kongers og prinsers po­ lygami teller dynastiet i dag flere tusen prinser, og disse bekler en rekke ledende stillinger innenfor Saudi-Arabias næringsliv, forsvar og offentlig for­ valtning. Arvefølgen har tradisjonelt fulgt kong Ibn Sauds sønner, slik at den til enhver tid eldste gjen­ levende av disse har overtatt kongeverdigheten ved den nærmeste eldre brorens (eller halvbrorens) død. De mest kjente representanter for dynastiet er: Abdulaziz Ibn Saud, ca. 1880-1953, grunnlegge­ ren av Saudi-Arabia og konge fra 1932. Fra Kuwait åpnet han 1900 sitt felttog mot det indre Arabia, og 1902 hadde han sikret seg herredømmet i Nedsjd. Ble anerkjent som torer for den strenge wahhabittsekten. I årene før og under den tørste verdenskrig utvidet han sin innflytelse i det indre Arabia, og erobret 1921-25 Hedsjas og 1933-34 Asir. Abdu­ laziz befestet sitt herredømme økonomisk ved å gi konsesjoner til amerikanske oljeselskaper, noe som dannet grunnlaget for familiens og landets rikdom­ mer. I sin utenrikspolitikk støttet han panarabismen. men han inntok samtidig en steil holdning overfor Egypt og overfor Jordan og Irak. Han opprettholdt et vennskapelig forhold til Storbritannia og USA. Han holdt sitt Tand nøytralt under den annen ver­ denskrig. I 1943 motsatte han seg den jødiske inn­ vandring til Palestina. Hans armé deltok med lite hell i Palestina-krigen 1948-49. Abdulaziz Ibn Sauds sønner er bl.a.: Saud 3 ibn-Abdulaziz, 1903-69. konge 1953-64, se ►Saud. Feisal 2 ibn-Abdulaziz, 1905-75. konge 1964—75. se ►Feisal. Khalid 2 ibn-Abdulaziz. 1913-82, konge 1975-82. se ►Khalid. Fahd ibn-Abdulaziz, f- 1920. konge tra 1982, se ► Fahd. Abdallah ibn-Abdulaziz, f. 1921, kronprins fra 1982, se ►Abdallah. IbnTaymiyya, Taqi al-Din Ahmad. 1263-1328. født i Harran (nåv. Tyrkia), muslimsk rettslærd, fi­ losof og politiker; tilhørte hanbali-skolen; prekte og underviste i Damaskus, der han ogsa ble begravd. Han angrep alt han ansa a være uforenlig med is­ lams strenge monoteisme og aksepterte verken sufisme (islamsk mystikk) eller folkelig ærefrykt for hellige menn og kvinner. De strenge korantolkningene og kompromissløse rettsavgjørelsene provo­ serte. og han endte flere ganger i fengsel. Ibn Taymiyya er særlig kjent tor å ha erklært samtidens mongolske herskere for frafalne fra islam. De ble anklaget for ikke å anvende islams lov i dens stren­ geste og reneste form. Hans lovtolkning legitime­ rer væpnet motstand mot enhver muslimsk hersker og ethvert muslimsk regime som kan anklages tor ikke å styre i samsvar med islamsk lov. Hans ver­ ker inspirerte wahhabittenes reformbevegelse på 1700-tallet og ble en viktig referanse for 1900-tallets fundamentalistiske islam. Skriftene har fatt en renessanse etter 1975. ibo, igbo. folk i det sørøstlige Nigeria, fra det sumpige deltaomradet nær kysten i sør. gjennom regnskogsbeltet til savanneomradet rundt Nsukka i nord. 1 vest strekker iboenes bosetningsområde seg vest for Niger, i øst til Cross River. De teller (1996) ca. 18 millioner, og er tradisjonelt inndelt i mer enn 200 stammer. Alle taler ulike dialekter av samme språk, ibo. Dette hører til kwa-gruppen av nigerkongospråkene. Iboene er tradisjonelt akerbrukere og dyrker yams. kassava og tannia (taro). Til tross for enkle redska­

per er jordbruket så effektivt at området har den største folketetthet av alle afrikanske jordbruksdist­ rikter. Viktigste salgsvare er palmeolje. Iboene var et av de folkene som ble verst herjet under slavehandelen. Kristen misjon begynte i 1850-årene. og omtrent samtidig ble handelsstasjo­ ner opprettet i området. Fra 1906 kom også stats­ skoler i gang. Folket reagerte positivt pa misjonsog skoletilbudene og tilegnet seg en forholdsvis høy grad av «vestlig» utdanning. I stort antall flyttet de til byområdene over hele Nigeria, hvor de drev han­ del og tok lønnet arbeid som funksjonærer, sjåfører osv. Etter hvert som andre nigerianske folkegrup­ per også fikk utdannelse, særlig i den overveiende muslimske Nord-regionen. ble iboene i disse om­ radene anklaget for å monopolisere jobber som krev­ de utdanning. Deres angivelige arroganse og sterke samhold skal også ha bidratt til at de ble lite velsett i det øvrige Nigeria. Bade under Nigerias frigjø­ ringskamp og etter uavhengigheten var iboene po­ litisk aktive, og mange av de fremste politiske le­ derne var av ibo-herkomst. 1 den konfliktfylte ti­ den etter uavhengigheten fikk disse ord på seg for å sette sine stammeinteresser over de nasjonale, og situasjonen tilspisset seg inntil den ibo-dominerte Øst-regionen 30. mai 1967 erklærte seg uavhengig under navnet ►Biafra. Under borgerkrigen mistet titusener av iboer livet, både ved krigshandlinger og hungersnød. Til tross for at borgerkrigen ble utkjempet med stor bitterhet og brutalitet, har iboene i tiden etter­ på innpasset seg raskt i Nigeria, og er også blitt akseptert av sine landsmenn, selv om motsetnings­ forhold fortsatt er til stede. Litt.: D. Forde og G. S. Jones: The Ibo and Ibibio-Speaking Peoples of South-Eastern Nigeria (1950); E. Isichei: A History of the Igbo People (1976). ArS IBR, fork, for infeksiøs bovin rhinotrakeitt. syk­ dom hos storfe forårsaket av et virus i herpesgruppen. Symptomene er høy feber, tapt matlyst, an­ strengt respirasjon, utflod fra nese og øyne. En al­ vorlig form som kan være dødelig, har særlig fore­ kommet i USA. En mildere, forbigående form har også opptrådt i Norge. Ibrahim (arab.), se ►Abraham. Ibrahim, Abdullah. opprinnelig Adolf Johannes «Dollar» Brand (han skiftet navn da han konverter­ te til islam i 1968). f. 1934. sørafrikansk jazzpianist og komponist. Han kom til Europa med egen trio i 1962. og fikk hjelp av Duke Ellington til platekontrakt og engasjement ved Newport-festivalen 1965. Deretter samarbeidet han med avantgardemusikere som Don Cherry og Elvin Jones, og sene­ re har han dels opptrådt som pianosolist. dels med egen trio. Ibrahim er en egenartet pianist som i ut­ gangspunktet var inspirert av Thelonius Monk. men med en stil som også er preget av hans afrikanske bakgrunn. Hans multimedia-collage Kalahari Li­ beration Opera (1982) er blitt fremført flere steder i Europa. Fra midten av 1980-årene har han i perio­ der ledet en septett under navnet Ekaya. Album bl.a. Anatomv of a South African Village (1965). Live at Montreux (1980). Waterfrom an Ancient Well (1985) og Yarona (1995). Ibrahim, Encik Anwar bin. f. 1947. malaysisk politiker. Diverse ministerposter siden 1983. bl.a. finansminister siden 1991 og visestatsminister fra 1993. Nestleder i partiet UMNO (United Malays National Organization) fra 1993. Ibrahim ble 1995 utpekt som statsminister Mahathir Mohamads et­ terfølger. Ibrahim pasja, 1789-1848. egyptisk hærfører og politiker, sønn av Muhammad Ali. 1812-16 var han guvernør i Øvre-Egypt, og 1816—11 øverstkomman­ derende for den egyptiske hær. Han utmerket seg særlig ved seirene over de arabiske wahhabittene 1816-18. underkastet seg Sudan 1820-22. kjempet

Henrik Ibsen, malt av Erik Werenskiold, 1895. Nasjonalgalleriet, Oslo.

på tyrkisk side mot grekerne 1825-28. 1831—33 vant han mange seirer i Muhammad Alis krig mot den tyrkiske sultan, og han styrte Syria etter oppdrag fra faren til 1840. Ibsen, asteroide nr. 4582, oppdaget av C. J. van Houten og I. van Houten-Groeneveld i 1960. Opp­ kalt etter Henrik Ibsen. Ibsen, norsk slekt som stammer fra skipper Ras­ mus Ibsen, bosatt i Stege på Møn. Slekten kom til Norge med hans sønn, skipper Peder Ibsen (død 1766), som tok borgerskap i Bergen 1726. Han var farfars far til Knud Ibsen (1797-1877). kjøpmann i Skien, som igjen var far til dikteren Henrik Ibsen (1828-1906). Dennes sønn, statsminister, dr.juris Sigurd Ibsen (1859-1930) ble gift med Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergliot (1869-1953). og var tar til bl.a. filmregissøren Tancred Ibsen (1893-1978). gift med skuespilleren Lillebil Ibsen (1899-1989). Deres sønn er ambassadør Tancred Ibsen (I. 1921). - Litt.: H. Krog Steffens: Norske Slægter (1915). Ibsen, Bergliot. 1869-1953, født i Oslo, norsk sanger (mezzosopran); datter av Bjørnstjerne Bjørnson. gift med S. Ibsen. Utdannet som sanger hos Mathilde Marchesi og Désirée d’Artot i Paris. De­ buterte 1880. Foretok en rekke turneer som romansesanger. til dels sammen med sin far. Hennes fars brev til henne ble 1911 utgitt: Aulestadbreve. Ut­ gav 1948 De tre. skildringer fra svigerfarens fami­ lieliv. Gravlagt i Æreslunden pa Var Frelsers grav­ lund i Oslo. Ibsen, Henrik (Johan). 20. mars 1828-23. mai 1906. født i Skien, norsk forfatter, sønn av Marichen (f. Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstå­ ende kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var atte år gammel. Følelsen av å være fallentens sønn kom til å prege Ibsen sterkt og har satt spor i hans diktning. Etter konfirmasjonen var han lære­ gutt ved apoteket i Grimstad i seks år. Om kvelden Feste han til artium. Inntrykket fra latinpensumet

387

(Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen, men ikke mindre dikterens egen situasjon, preger trage­ dien Catilina, utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme 1850 (omarbeidet utg. 1875). Det bærende i stykket er følelsen av kall og skjebne. Varen 1850 drog Ibsen til hovedstaden for a ta artium. Hosten samme år tikk han oppført Kjæmpehøien på Chris­ tiania Theater. et enaktsdrama i Oehlenschlågers ånd. Han kom i forbindelse med thranittene. den første norske arbeiderbevegelse, var med på møter og skrev i Arbeider-foreningernes blad. Men han slut­ tet også vennskap med den lærde Paul Botten-Hansen og flere av de litterære personligheter i tiden. Sammen med Botten-Hansen og Vinje gav han 1851 ut det satiriske ukeblad Manden. senere Andhrimner, etter forbilde av M. A. Goldschmidts Corsaren i København. I dette bladet offentliggjorde han en rekke dikt, noen teaterkritikker og operaparodien Nonna eller en politikers kjærlighed, en satire over stortingsfrieri og politisk holdningsløshet, som vir­ ker som en forstudie til De unges forbund. Hosten 1851 mottok han et tilbud fra Ole Bull, som nett­ opp hadde grunnlagt Bergens norske Theater, om å komme dit og assistere teateret som dramatisk for­ fatter. Aret etter fikk han et lite reisestipendium av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør ved tilbakekomsten. Årene i Bergen fikk meget å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne. Hvert år ble det opp­ ført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: i 853 Sancthansnatten, 1854 en omarbei­ ding av Kjæmpehøien, 1855 Fru Inger til Østeraad (trykt 1857), 1856 Gildetpaa Solhoug og \857 Olaf Liljekrans. Dramaet om fru Inger, en tragedie med historisk emne, var hans første betydelige verk. Men langt større lykke enn tragedien gjorde det lyriske skuespill, bygd på Landstads folkeviser. Gildet paa Solhoug. Ibsens lyriske periode henger sammen med en kortvarig «forlovelse» med Rikke Holst (dikt som Markblomster og potteplanter o.a.). Sam­ tidig studerte han sagaen, som lå hans natur nær­ mere enn folkevisen. Høsten 1857 var Hærmændene på Helgeland fer­ dig. På denne tid drog Ibsen til Oslo for a overta stillingen som artistisk direktør for Christiania nor­ ske Theater. I 1858 giftet han seg med Suzannah (eller Susanna) Thoresen, som han var blitt kjent med i Bergen. Han kjempet for norsk skuespillkunst, og sammen med Bjørnson stiftet han Det norske selskab. som skulle arbeide for «nasjonaliteten i lit­ teratur og kunst». Oppholdet i hovedstaden 185764 ble hans verste trengselstid. Teaterets finanser var elendige, og 1862 gikk det fallitt. Han hadde innlevert Hærmændene til Christiania Theater 1857, men styret utsatte oppførelsen. Det Kongelige Thea­ ter i København avviste stykket, og da han oppfør­ te det på sitt eget teater, ble det ingen suksess, og oppførelsen av Fru Inger ble et nederlag. Fia denne tid stammer diktet Paa Vidderne, som inneholder kimen til versdramaet Kærlighedens Komedie (1862). Dette vittige, elegante og dypt idealistiske skuespill vakte en storm av forbitrelse. Stykket er i slekt med Camilla Colletts Amtmandens Døttre ved sin tvil på kjærlighetens evne til å bære forlovelse og ekteskap, men handler også om motsetningen mellom dikterkallet og hverdagens plikter. Året etter kom hans første storverk, den his­ toriske tragedien Kongsemnerne (1863), der han i Skule og Håkon gir et bilde av sitt forhold til den lykkelige medbeiler Bjørnson. Ibsen hadde flere ganger søkt regjeringen om rei­ sebidrag; han fikk et lite stipend for å studere fol­ ketradisjoner sommeren 1862 og 1863, og høsten 1863 et reisestipend på 400 spesidaler. Våren I 864 drog han sørover. Det ble innledningen til et uten­ landsopphold som, med korte avbrytelser i 1874, 1885 og 1890, skulle komme til å strekke seg over 27 år. Norges holdning under den dansk-tyske krig

IBSEN

HENRIK IBSEN Skuespill

Catilina Kjæmpehøien Norma eller En Politikers Kjærlighed (operaparodi) Sancthansnatten (eventyrkomedie) Gildet paa Solhaug Fru Inger til østeraad Olaf Liljekrans Hærmændene paa Helgeland Kjærlighedens Komedie Kongsemnerne Brand Peer Gynt De unges Forbund Kejser og galilæer Samfundets stotter Et dukkehjem Gengangere En folkefiende Vildanden Rosmersholm Fruen fra havet Hedda Gabler Bygmester Solness Lille Eyolf John Gabriel Borkman Når vi dode vågner

Et utvalg enkeltdikt

1850 1850 1851 1852 1856 1857 1857 1858 1862 1863 1866 1867 1869 1873 1877 1879 1881 1882 1884 1886 1888 1890 1892 1894 1896 1899

økte den bitterhet som trengselsårenes mindreverds­ følelse hadde skapt i ham (En broder i nod. Troens grund. Mindets magt). I Italia tok det dramatiske dikt Brand form (1866, først påbegynt som et for­ tellende dikt: Den episke Brand. utgitt av K. Lar­ sen 1907). Her har kallstanken, som går igjen i de fleste av Ibsens dramaer, fatt sitt mest sublime ut­ trykk. Med sitt etiske alvor og sitt uhøvelige per­ son lighetskrav er dramaet et oppgjør med samti­ den. Men det er også et sammensatt diktverk om mennesker i konflikt og dyptgripende sjelestrid. Presten Brands motstykke er skildret i Peer Gynt (1867). dikterens frodigste verk, blinkende av inn­

Trykningsår Paa Akershuus 1850 Bjergmanden 1851 Edderfuglen 1851 Vandresang (Vi vandre med frejdigt Mod) 1853 Lysræd 1855 Sølvet det er sig saa ædelt et Malm (fra Olaf Liljekrans) 1857 Markblomster og Potteplanter 1858 Byggeplaner 1858 Paa Vidderne 1860 Terje Vigen 1862 Forviklinger 1862 Vuggevise (Nu løftes laft og loffe; fra Kongsemnerne) 1863 En broder i nød 1863 Abraham Lincolns mord 1865 Agnes, min dejlige sommerfugl (fra Brand) 1866 Til min ven revolutions-taleren 1869 Ballonbrev til en svensk dame 1871 Borte! 1871 Troens grund 1871 Rimbrev til Fru Heiberg 1871 Brændte skibe 1871 Et rimbrev (Jeg spørger helst; mit kald er ej at svare) 1875 Et vers (At leve - er krig med trolde) 1878

fall. fylt av lyrikk og baret oppe av stor psykolo­ gisk innsikt. I mystiske skikkelser som trollene. Bøjgen. den fremmede passasjer, den magre og knappestøperen skapte han symboler for grunnkrefter i livet. Med disse verkene var Ibsen blitt den mest kjente og omstridte dikter i Skandinavia. Etter Brand had­ de ogsa Stortinget bevilget ham diktergasje. I I 868 flyttet han til Tyskland (Dresden 1868; Munchen I 875), besøkte København og Stockholm, og 1 869 deltok han etter innbydelse fra kediven av Egypt i festlighetene ved åpningen av Suezkanalen. På den­ ne tid kom De unges forbund, komedien om frase-

Fra oppførelsen av Et dukkehjem, på Christiania Theater 20. januar 1880. Scenen er fra annen akt. og viserfra venstre: Nora (Johanne Juell), Helmer(Arnoldus Reimers), Fru Linde (Thora Hansson (Neelsen)) og Doktor Rank (Hjalmar Hammer). Tegning av teatermåler Olaf Jørgensen.

388

IBSEN

Fra en av de tre Peer Gynt-oppsetningene på Nationaltheatret høsten 1985. Bildet viser scenen med Peei (Toralv Maurstad) i Dovregubbens hall. I midten Den grønnkledte (Mari Maurstad) og Den grønnkledtes søster (Morten Faldaas); i bakgrunnen et hofftroll (EyolfSoot Kløvig). politikeren Stensgård. Den har som bakgrunn vens­ trepartiets oppmarsj under Bjørnsons og Sverdrups førerskap; den ble mottatt med piper og fløyter fra venstrepartiets side under oppførelsen i Oslo og ødela for lange tider vennskapet med Bjørnson. Med De unges forbund skapte Ibsen den moderne nor­ ske prosadialog. Den følgende tid var han opptatt med å samle og omarbeide et utvalg av sin ungdomslyrikk, og 1871 kom hans eneste samling Digte; nye utgaver ble økt med noen få dikt fra senere år. Det mektige dobbeltdrama som han hadde tumlet med i 9 år. Kejser og galilceer (1873). bunner i dikterens interesse for romertidens konflikter, men har også en bakgrunn i de store hendinger i tiden, den fransk-tyske krig, kommunardoppstanden i Paris og nyere filosofi. Det forkynner drømmen om «det tredje rige». Avgjørende for hans utvikling ble også Georg Brandes' virksomhet, og 1870-årene var i det hele for Ibsen, som for Bjørnson, en gjennombruddstid. Det borgerlige skuespillSamfundetsstøtter) 1877), det første av hans samfunnsdramaer, viser omsla­ get. Stykket, som retter sin brodd mot hykleriet innenfor de såkalte samfunnsbevarende kretser, bante veien til dikterens verdensry; fem av Berlins teatre spilte det i samme uke. Men helt på ny grunn er han først i ekteskapsdramaet Et dukkehjem (1879). Her er hans særpregede teknikk, hans sammentrengning av et helt menneskeliv i en eneste konflikt, fullt utviklet. Skuespillet vakte voldsom diskusjon og ble et programskrift for kvinnesaken. Enda sterkere var indignasjonen over Gengange­ re (1881), en rystende moderne skjebnetragedie, et psykologisk mesterverk som stiller ekteskapsproblemet under belysning av arvelighets- og degenerasjonslovene, samtidig som det vender seg mot alt dødt tankestoff i tiden. Det ble avvist på alle nor­ diske scener. Bare enkelte, blant dem Bjørnson, våget å ta det i forsvar, og det ble en omreisende svensk teaterdirektør. Aug. Lindberg, som først oppførte det. Den mottagelse Gengangere hadde fått, inspirerte Ibsen til et festlig oppgjør med «den kompakte majoritet», tragikomedien En folkefien­ de (1882). Alle Ibsens samfunnsdramaer var i grunnen antisamfunnsdramaer som kjempet for den enkeltes rett til å «være seg selv», uhindret av samfunnets for­ dommer og hykleri. Med de dypt psykologiske skuespill Vildanden (1884) ogRosmersholm (1886)

gjorde han seg fri for all moralisme og polemikk. Fra nå av behandler han. gjerne med et innslag av symbolikk, mer individuelle problemer, den enkel­ tes lykketrang og syke samvittighet, møtet mellom alderdom og ungdom, egoisme og offertrang. Inn­ trengende kvinnestudier er Fruen fra havet (1 888) og Hedda Gabler (1890), der dikteren på mange måter foregriper psykoanalysen. I 1891 bosatte Ibsen seg i Oslo. Aret etter kom Bvgmester Solness, et drama om «den skrantne sam­ vittighet». Lille Eyolf (1894) handler bl .a. om «det menneskelige ansvar», og i John Gabriel Borkman (1896), som i mangt griper tilbake til Kongsemnerne og Samfundets støtter, skildrer han ensomheten, tomhetsfølelsen og uhyggestemningen hos den som har ofret sin egen og andres lykke for makt og ære. Når vi døde vagnen en dramatisk epilog, reiser spørsmålet: Var hele det ensomme liv verd de ofre av levende verdier det har kostet? Og enda dypere Lillebil Ibsen. Rollebilde fra Dårskapens time, 1955, på Det Nye Teater.

går spørsmålet: Ville ikke også min diktning vært sannere, mer livsnær, om jeg hadde deltatt i det le­ vende liv? Han ble rammet av slag i 1900, og etter hvert ble han stadig svakere. Gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ingen nordisk forfatter har greid å oppta sin sam­ tid som Ibsen, og ingen skandinavisk dikter har øvd en så omfattende og dyptgående innflytelse på ånds­ livet verden over. Som dramatiker hører han til de store mestere i verdenslitteraturen. Ibsens Samlede verker kom i 9 bd. + supplement 1898-1902, en minneutgave i 5 bd. 1906—07, en standardutgave med et bind varianter ved D. A. Seip i 7 bd. 1918, samme utgave i 6 bd. 1922 og en folkeutgave ba­ sert på samme tekst 1930 og senere. Efterladte skrif­ ter ved H. Koht og J. Elias, 3 bd. 1909, og 2 bd. Breve ble sendt ut 1904, og en rekke brev er trykt senere, jfr. brevregistrant ved 0. Anker (1978). 1928-57 kom det en vitenskapelig utgave av Ib­ sens skrifter i 21 bd. under ledelse av H. Koht, F. Bull og D. A. Seip. En statue av Henrik Ibsen ble utført i bronse av Stephan Sinding, oppført 1899 foran hovedinngangen på Nationaltheatret i Oslo. Minnesmerke i Skien, reist 1903 etter modell av Jo Visdal. Ibsen er portrettert av bl.a. Eilif Peterssen og Erik Werenskiold. Kjent er også Olav Gulbranssons karikatur. Den eldste av over 50 Ibsen-filmatiseringer er vel den amerikanske The Ladyfrom the Sea (1911). Den ble fulgt av et stort antall amerikanske, tyske, rus­ siske og italienske stumfilmversjoner, særlig av samtidsskuespillene. Av størst betydning fra denne epoken er likevel Victor Sjostroms Terje Vigen (1916). Av lydfilmversjoner kan nevnes den tyske Peer Gynt (1934) med Hans Albers, to A DolFs House (Et dukkehjem) fra 1973 med henholdsvis Jane Fonda og Claire Bloom som Nora, og den in­ diske Ganashatru (En folkefiende, 1988) i regi av Satyajit Ray. To norske spillefilmer er etter Ibsen, Vildanden (1963) i regi av Tancred Ibsen, og Fru Inger til Østråt (1975), i regi av Sverre Udnæs. 1 tillegg finnes en rekke fjernsynsversjoner. Se også ►Ibsen-museer. Litt.: Halvorsens forfatterleksikon; H. Pettersen: H. I. bedømt af samtid og eftertid (1928); årsbibliografier i Ibsen-årbok; J. Northam: I.s Dramatic Method (1952) og I. - A Critical Study (1973); O. Lous Mohr: 1. som maier (1953); H Koht: H. 1.; eit diktarliv (rev. utg. 1954): H. Dahl: Bergmannen og byggmesteren. H. I. som lyriker (1958); H. Midbøe: Streiflys over I. og andre studier (1960); J. W. McFarlane (red.); Discussions of H. 1. (1962), H. I. - A Critical Anthology (1970), 1. og Meaning (1989); I. Tedford: Ibsen Bibliography 1928-1957 (1961); D. Haakonsen: H. I.s realisme (1955) og H. I. — mennesket og kunstneren (1981); A. Haaland: Seks studier i I. (1965) og I.s verden (1978); H. Bien: H. I.s realisme (1974); H. Heiberg: ...født til kunstner( 1967); M. Meyer: H. I. En biografi (norsk utg. 1971); E. Beyer: H. 1. (1978); J. Haugan: Diktersfinxen (1982); I. Hauge: Den fremmede passa­ sjer (1986); T. O. Larsen; Peer Gynt og Brand (1990); F. Engelstad: Kjærlighetens irrganger (1992); R. Ferguson: H. I. - Mellom evne og higen (1996). EBe Ibsen, Immanuel, 1887-1944, dansk maler, elev ved Kunstakademiet i København 1911-15 og Lud­ vig Karsten 1916. I en mild og lys, dempet tone, inspirert av Harald Giersing og Edvard Weie, mal­ te han oppstillinger, bybilder og tigurmotiver. Ibsen, Lars Møller, 1786-1846, født i København, norsk komponist. Gjorde seg gjeldende i musikkli­ vet som pedagog, sanger og korleder. Skrev bl.a melodier til Hvor herligt er mit Fødeland (S. O. Wolff) og Mens Nordhavet bruser (C N. Schwach). Ibsen, Lillebil, eg. Sofie Parelius (f. Monrad Krohn), 1899-1989, født i Oslo, norsk skuespiller, gift med T. Ibsen. Debuterte 1911 som danser i Prin-

389

IBSEN

Sigurd Ibsen sessen på erten på Nationaltheatret. Hennes følsom­ me og dramatiske dans gjorde henne kjent langt utenfor Norge. 1917-18 var hun prima ballerina hos Max Reinhardt i Berlin, hun opptrådte i London flere ganger, gjestet på operaen i Stockholm og på Det Kongelige Teater i København. I 1915 debu­ terte hun som skuespiller i Den uskikkelige lille prinsesse på Nationaltheatret, og omkring 10 år senere gikk hun helt over til skuespillkunsten. Som skuespiller var hun lengst knyttet til Det Nye Teater! 1928-56), hvor hun skapte humørfylte lystspillfigurer og henrivende klassiske komedieskikkelser(7rø/Z kan temmes. Madame Sans Géne). Med følelse og intelligens spilte hun også en rekke Ibsen-roller (fru Al ving, Nora, Gina Ekdal). 1956-69 var hun knyttet til Nationaltheatret, hvor hun utdy­ pet sitt talent både i komedien og det moderne dra­ ma. Hun spilte bl.a. tittelrollen i Mrs. Warrensfor­ retning og Martha i Hvem er redd for Virginia Woolf? I sin siste sesong som fast ansatt skuespiller

(1968-69) skapte hun djerve karakterkomiske skik­ kelser som Magdelone i Den stundesløse og Abby i Arsenikk og gamle kniplinger. På sin gamle scene, Oslo Nye, gjestet hun i ho­ vedroller som Maude i Harold og Maude og Mada­ me Armfeldt i A Little Night Music (1978). Hun feiret sitt 70-årsjubileum som scenekunstner i 1981 med sin kanskje mest kjente rolle. Mrs. Pat i Kjære Løgnhals, som hun siden premieren 1961 spilte mer erm 300 ganger, på scenen og i radio- og Ijernsynsteaterversjoner. Utgav 1961 selvbiografien Det be­ gynte med dansen. Ibsen, Sigurd, 1859-1930. født i Oslo, norsk po­ litiker og forfatter, sønn av H. Ibsen, gift med B. Ibsen. Dr.juris i Roma 1882, ansatt i konsulatkontoret i Indredepartementet 1884 og 1885-89 i norsksvensk utenrikstjeneste i Stockholm, Washington og Wien. 1890-99 bodde han i Oslo, der han bl.a. var medredaktør av Nyt Tidsskrift noen år og utgav Ringeren 1898-99. Ellers var han på denne tiden opptatt med vitenskapelig og litterær virksomhet. Således utgav han 1891 Unionen, samme ar De to Udenrigsministres Samvirken; 1894 kom hans Mcend og magter og i 1898 Nationalt kongedøm­ me. Det var sterke krefter i sving for å få opprettet et ekstraordinært professorat for ham ved Univer­ sitetet. men han ble ikke funnet helt kompetent. 1899 ble han ekspedisjonssjef i Indredepartemen­ tets utenriksavdeling og var medlem av den annen konsulatkomité 1902. 21. april 1902-21. oktober 1903 medlem av Otto Blehrs regjering som med­ lem av statsrådsavdelingen i Stockholm, deretter statsminister i Stockholm i Hagerups samlingsre­ gjering til 11. mars 1905. Han var meget imot den linje som ble valgt for unionsoppløsningen og mente at direkte forhand­ linger med Sverige uten noen 7. juni-beslutning ville ha vært best. For sitt syn her redegjorde han i en artikkel i Samtiden 1906. Fra 1906 var Ibsen med-

Tancred Ibsen. Foto fra 1975. lem av voldgiftsdomstolen i Haag. Sitt forfatterskap gjenopptok han med den filosofiske studie Men­ neskelig kvintessens (1911), hvor han viser at det spesifikt menneskelige åpenbarer et prinsipp som ikke kan avledes av «naturen». I essay-samlingene Udsyn og indblik (1912) og Politikens modscetninger (1925) møter vi den samme kritikk av natura­ lismen. Han utgav også et par dramatiske arbeider, Robert Frank (1914; oppført på Nationaltheatret) og Erindringens tempel (1917). Ibsen ble gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Litt.: Bergliot Ibsen: De tre. Erindringerom Hen­ rik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen (1948). Ibsen, Tancred. 1893-1978. født i Gausdal, norsk filmregissør, en av våre betydeligste filmskapere. Som sønn av Henrik Ibsens sønn Sigurd og Bjørn­ stjerne Bjørnsons datter Bergliot ble han tidlig gjen­ stand for oppmerksomhet, men valgte å utdanne seg som offiser og flyger. Da han fulgte sin hustru, skue­ spilleren Lillebil Ibsen, på turné til USA, ble han

TANCRED IBSEN Spillefilmer Hovedroller 1931 1933 1933

Den store barnedåpen Vi som går kjøkkenveien Op med hodet

1934 1935 1935 1936 1936 1936 1937 1937 1939 1939 1940

Synnøve Solbakken1 Du har lovet mig en kone Kanske en gentleman Å vi gifta? Stackars miljonårer Spdketpå Bragehus To levende og en død Fant Valfångare Gjest Baardsen Tørres Snørtevold

1942

Den farlige leken

1946

Et spøkelse forelsker seg

1948 1950 1951

Den hemmelighetsfulle leiligheten To mistenkelige personer2 Storfolk og småfolk En odelsbonde Da jeg lå i byen med smør I bestefars tid Brødre i Herren Mari Smehaugen Savnet siden mandag3 Venner Vildanden

1955 1960 1963

Einar Sissener, Aase Bye, Agnethe Schibsted Hansson, Hjalmar Fries, Hauk Aabel, Theodor Berge Theodor Berge, Randi Brænne, Steinar Jøraandstad, Ulf Selmer, Tove Tellback, Joachim Holst-Jensen, Egil Hjort-Jenssen Tore Foss, Lillebil Ibsen, Julie Lampe, Egil Hjort-Jenssen, Leif Amble-Næss, David Knudsen, EinarVaage, Lalla Carlsen, Per Kvist, Leif Enger, Herberth, Leif Juster Randi Brænne/Karin Ekelund, Fritiof Billquist, Victor Sjdstrdm, Solveig Hedengran, John Ekman Randi Brænne, Einar Sissener, Kirsten Heiberg, Lasse Segelcke, EinarVaage, Hauk Aabel Adolf Jahr, Carl Barcklind, Olga Andersson, Brita Appelgren, Frank Sundstrom Adolf Jahr, Nils Wahlbom, Eleonor de Floer, Hjbrdis Petterson, Stig Jårrel Adolf Jahr. Anna Olin, Ernst Eklund, Eleonor de Floer, Gudrun Brost, Holger Ldwenadler Adolf Jahr, Annalisa Ericson.Tollie Zellman, Britta Estelle Hans Jacob Nilsen, UnniTorkildsen, Jan Vaage, Toralf Sandø, Lauritz Falk, Hans Bille, Joachim Holst-Jensen Alfred Maurstad, Sonja Wigert, LarsTvinde, Guri Stormoen, Oscar Egede-Nissen, Joachim Holst-Jensen, Carsten Winger Oscar Egede-Nissen, Hauk Aabel, Tutta Rolf, Titus Vibe-Muller, Georg Løkkeberg Alfred Maurstad, Vibeke Falk, Joachim Holst-Jensen, Lauritz Falk, Jens Holstad, LarsTvinde Alfred Maurstad, Folkman Schaanning, Wenche Foss, Erna Schøyen, Thomas Thomassen, Ingeborg Cook, Hilda Fredriksen, AastaVoss, Ola Isene, Ellen Isefiær, Tryggve Larssen, Carl Struve, EinarVaage Per Aabel, Lauritz Falk, Nanna Stenersen, Jorunn Groth, Fridtjof Mjøen, Else Heiberg, Eva Lunde, Joachim Holst-Jensen, Wenche Foss, Jon Lennart Mjøen, Torleif Reiss Per Aabel, Guri Stormoen, Wenche Foss, Per Aabel, Joachim Holst-Jensen, Carsten Winger, Andreas Aabel, Arne Thomas Olsen, Folkman Schaanning Ola Isene, Sonja Wigert, Egil Hjorth-Jenssen, Joachim Holst-Jensen, EinarVaage Peter Lindgren, Ivar Svendsen, Britta Lech-Hanssen, Bjarne Bø Episodefilm i 5 deler med Bjarne Bø som forteller: EinarVaage, Ragnhild Hald, Harald Heide Steen Jr., Grete Anthonsen, Astrid Sommer, Guri Stormoen, Gisle Straume Einar Sissener, Eva Strøm Aastorp, Ada Kramm, Leif Enger, Johan Fillinger Edvard Drabløs, Halvor Schjelderup, Harald Heide Steen, Berit Fossum, Maria Hald Joachim Holst-Jensen, Tryggve Larsen, Bjarne Bø, Thor Hjorth-Jenssen, Ole Oppheim, Sigurd Magnussøn Lydia Opøien, Harald Heide Steen Peter Lindgren, Ivar Svendsen, Sonja Heiberg, Jack Fjeldstad, EinarVaage, Britta Lech-Hanssen, Kari Diesen, Bjarne Bø Alf Mailand, Eva Bergh, Tor Stokke, Ingerid Vardund, Einar Sissener, Ola Isene, Wilfred Breistrand Henki Kolstad, Wenche Foss, Lars Nordrum, Kjersti Dalbye, Ola Isene, Hans Stormoen

’ Innspilt samtidig i norsk og svensk versjon med de samme skuespillerne i alle roller bortsett fra tittelrollen. 2 Forbudt vist ved dom i Oslo byrett 27. okt. 1950. Høyesterett stadfestet dommen i 1952. 3 Ca. 60% av denne filmen er materiale fra den forbudte To mistenkelige personer, resten er nyinnspilte sekvenser i regi av Sigval Maartman-Moe.

390

IBSEN interessert i filmarbeid, og havnet 1924-25 i Hol­ lywood som assistent. I 1926 arbeidet han for Nor­ disk i København med et manus over Johan Bojers roman Den siste viking som ikke ble realisert. Hjem­ me igjen regidebuterte han med dokumentarfilmen Norge (1926), som imidlertid er gått tapt. Sammen med Einar Sissener laget han den tørste norske lydfilmen. Den store barnedåpen (1931). som ble hans virkelige ildprøve som regissør. Tross lavt budsjett, kummerlige innspillingsforhold og uprøvet teknologi ble filmen en stor suksess. Etter å ha regis­ sert norsk versjon av Vi som går kjøkkenveien (1933), laget han Op med hodet (1934), et filmeksperiment som gjorde original bruk av underholdningskreftene ved Chat Noir. Filmen ble ingen suksess, og Ibsen reiste til Sverige hvor han regisserte Synnøve Sol­ bakken (1934) og en serie lettere komedier for sel­ skapet Ire-film i Stockholm. Hjemme igjen ble Ibsen hovedfiguren i en kort «gullalder» for den norske filmen. Den ble innledet med To levende og en død (i 937) etter Sigurd Chris­ tiansens roman, med gode skuespillerprestasjoner og et sofistikert kameraarbeid muliggjort gjennom Norsk Films nye atelierer på Jar. Den ble straks fulgt opp av den vitale Fant (1937), en av de sentrale filmene i norsk filmhistorie med sin usentimentale skildring av sigøynerliv, sin fine bruk av opptaks­ steder langs sørlandskysten, og sitt realistisk for­ tellende kamera. Gjest Baardsen (1939). en frisk og ironisk ballade om en snarrådig, frihetselskende Robin Hood-figur. ble en ny suksess. Tørres Snørtevoldl 1940). en Aleksander Kielland-filmatisering om en driftig oppkomling som vil ha revansj over samfunnsstøttene i en norsk kystby, viser Ibsens format som personinstruktør. Alle tre filmer har en karismatisk tittelrolleinnehaver i Alfred Maurstad. Etter Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948). en nærmest eksperimenterende film med Ola Isene som middelaldrende byråkrat som tiltrekkes av en mys­ tisk yngre kvinne, laget Ibsen i 1950 To mistenkeli­ ge personer, bygd over Gunnar Larsens bok om lensmannsmordene i 1920-årene. Gjerningsmannen, som hadde sonet sin dom, anla sak for å få stanset filmen, og filmen fikk visningsforbud som etter appell ble stadfestet i Høyesterett. 1950-årene ble lite produktive for Ibsen, og hans senere filmer hadde ikke samme friskhet som gullalder-filmene. Storfolk og småfolk (1951) er en ujevn episodefilm etter noveller av Hans Aanrud. De 17 olympiske vinterleker Oslo 1952 (1952) en kompetent men tradisjonell reportasjefilm. Etter Venner, et melodrama i fjellklatrermiljø basert pa et skuespill av Arnulf Øverland, ble Vildanden (1963) etter farfarens skuespill, hans siste film. Selv­ biografien Tro det eller ei kom i 1976. Tancred Ib­ sen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers grav­ lund i Oslo. TOS Ibsen, Tancred. f. 6. juli 1921 i Oslo, norsk dip­ lomat. sønn av L. og T. Ibsen. Cand.oecon, og cand.jur. Ansatt i Utenriksdepartementet 1947. by­ råsjef 1960. Ambassaderåd ved EF-delegasjonen 1962. fast delegert til Genéve 1963. underdirektør i Utenriksdepartementet 1965. ambassadør Budapest 1968-73. Kairo 1973-79. Beijing 1979-82. New Delhi 1982-86 og i Athen 1986-89. Ibsenforbundet, Skien, stiftet 1948; utgir skrif­ ter om Henrik Ibsen, deriblant fra 1952 en Ibsenårbok. med samlinger av litteraturvitenskapelige og teaterhistoriske artikler om Ibsen og hans verker. Ibsenhuset, Skien, kultursentrum for Nedre Te­ lemark. etablert som aksjeselskap og innviet 1973. Rommer teater- og konsertsaler (Telemark region­ teater. åpnet 1975). kunstutstilling, mote- og sel­ skapslokaler. biblioteksal m.m. Bygningen er teg­ net av arkitektkontoret 4B. Ibsenhuset, Grimstad, se ► Ibsenmuseer. Ibsenmuseer, museer knyttet til Henrik Ibsens liv og verk.

Gården Venstøp i nærheten av Skien tilhører Fylkesmuseet for Telemark og Grenland. I hovedbyg­ ningen bodde Henrik Ibsen med sine foreldre fra 1835 til I 843. Her gjorde han sine første dramatis­ ke forsøk med dukketeater. Interiørene er åpne for publikum. Minner om loftet på Venstøp mener man å finne igjen i Vildanden. Fylkesmuseet på Brekke i Skien har en egen avdeling med Ibsen-minner. Ibsenhuset i Grimstad ble innkjøpt til museum i 1914 og skjenket til byen ved 100-årsjubileet. 1 bygningen, som skriver seg fra 1757. står ennå det autentiske apotekinteriør fra 1839. der Ibsen arbei­ det som apotekerlærling og senere medhjelper I 844-50. De siste 3 år bodde han i huset. I den be­ varte vaktstuen skrev han Catilina. Bygningen rom­ mer også Grimstad Bymuseum. Ibsenmuseet i Arbins gate I. Oslo, viser hans lei­ lighet med arbeidsværelset der han bodde 18951906. Interiøret fremtrer slik det da stod. Åpnet for publikum 1993. Ibsenprisen, litterær pris som årlig utdeles av Skien kommune til en norsk forfatter som siste ka­ lenderåret har fått oppført et nytt skuespill. Prisut­ delingen foregår pa Henrik Ibsens fødselsdag 20. mars; første gang i 1986. Prisen består i tillegg til et pengebeløp av en statuett av Ibsen laget av Nina Sundbye. Prisvinnere, se Nøkkelbindets tabell Ibsenprisen. Ibykos, omkring 530 f.Kr., gresk lyriker fra Rhegion i Sør-Italia. Reiste som sanger omkring i byene på Sicilia og i Sør-Italia; en tid levde han hos tyrannen Polykrates på Samos. Et sagn fra hel­ lenistisk tid forteller at han på en reise til de istmiske lekene ble myrdet av røvere, som senere ble av­ slørt av noen skrikende traner. Sagnet er benyttet av Schiller i diktet Die Kraniche des Ibykus. Av Ibykos' dikt (i 7 bøker) er bare noen fragmenter bevart. - Litt.: C. M. Bowra: Greek Lyric Poetry (1961). Ica, by i midtre del av Peru. 275 km sørøst for Lima og ca. 50 km fra Stillehavet; 161 400 innb. (1993). Handelssenter for de kunstvannede omra­ dene langs Rio lea (dyrking av bomull og vindru­ er). Stor handel med vin. Universitet (1961); arkeo­ logisk museum. Jernbane til havnebyen Pisco. Ica ble grunnlagt 1563 og er to ganger blitt ødelagt ved jordskjelv. ICA Handlarnas AB, oppr. fork, forInkdpcentralernas Aktiebolag. svensk kjøpmannseid handelskonsern. grunnlagt 1938 av Hakon Swenson. De enkelte kjøpmenn (ca. 2600 i 1995) eier og driver sin egen butikk og eier konsernet i fellesskap. ICA Handlarnas AB er ansvarlig for grossistvirksomhet, markedsføring osv. Omsetning 1994: 42,3 mrd. svenske kr; 11 400 ansatte. Fra 1992 har ICA Handlarnas AB hatt en stor ei­ erandel i norske Hakon Gruppen (45 % i 1996) og de to handelskonsernene samarbeider nært, bl.a. ved et felles innkjøpsselskap og ved å drive hverandres butikkjeder (ICA driver Rimi-kjeden i Sverige, mens Hakon driver ICA i Norge). ICA Norge A/S, grunnlagt 1993. er datterselskap av Hakon Gruppen. Driver supermarkedkjeden ICÅ i Norge. ICAO, fork, for eng. International Civil Aviation Organization, internasjonal luftfartsorganisasjon som under FN arbeider for en trygg og ordnet ut­ vikling av internasjonal sivil luftfart med like mu­ ligheter for alle medlemsland. Opprinnelsen går til­ bake til 1944 da 52 land møttes i Chicago for å drøfte den sivile luftfarts reorganisering etter krigen. Den permanente organisasjon (ICAO) ble opprettet 1947 da 26 land hadde undertegnet avtalen. ICAO arbei­ der med regler for internasjonal lufttrafikk, retnings­ linjer for konstruksjon og operasjon av sivile trans­ portfly, for utvikling av flyplasser, sertifikater tor flyvere og teknisk personell, med kommunikasjons-

og navigasjonsproblemer, meteorologiske spørsmål, registrering og merking av fly, flykart m.m. 183 medlemsland (1996); Norge sluttet seg til 1947. Organisasjonens forsamling, der alle medlemsland er representert, møter minst hvert tredje år og vel­ ger et råd med 33 medlemmer. Sekretariat i Mont­ real. Icaza [ikasa]. Jorge. 1906-78, ecuadoriansk for­ fatter. Han var den fremste blant de forfatterne som så det som sin oppgave å kjempe mot undertryk­ kelsen av Ecuadors indianerbefolkning. Hans vik­ tigste verker er novellesamlingene Barro de la sierra (1933) og Seis relatos (1952) og romanene Huasipungo (1934, revidert og økt utg. 1953). En las calles (1935). Cholos (1937). Media vida deslumbrados (1942). Huairapamushcas (1948) og El chulla Romero y Flores (1958). I 1972 utkom den delvis selvbiografiske trilogien Atrapados. Hovedverket Hnasipungo forteller om hvordan en godseier tvinger fjellindianere bort fra jorden deres for å selge den til utenlandske kapital­ interesser, mens indianerne selv brukes som billig arbeidskraft. Litt.: M. Corrales Pascual: J. I. (1974); T. A. Sackett: El arte en la novelistica de 1. (1974); J. Gallegos Lara og E. Gil Gilber: Narradores ecuatorianos del "30 (1981). ICBM, fork, for eng. Intercontinental Ballistic Missile, langdistansemissil med rekkevidde over 5500 km. ICCROM, fork, for eng. International Centrefor the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property. internasjonal, selvstendig viten­ skapelig institusjon som har som formal a fremme kunnskap om og forskning innen konservering og restaurering. ICCROM ble grunnlagt av UNESCO i 1956, og har sitt sete i Roma. Institusjonen mottar bidrag fra UNESCO og 91 medlemsland (1996), bl.a. Norge. ICCROM har i kraft av sin faglige tyng­ de og nære samarbeid med ►ICOM og ►ICOMOS bidratt meget til konserveringsfagets fremme. ICD-10, forkortelse for eng. ^-International Classification of Diseases and related health problems. 10th edition. ICE, fork, for eng. Ice, Compression, Elevation. medisinsk behandlingsmåte ved skader, bl.a. idrettsskader. Skaden blir redusert og smerten minsket nar man benytter isomslag, trykkbandasje og holder skadestedet høyt. Ice Cube [ais kjutb], eg. O’Shea Jackson, f. I969. amerikansk rap-artist. først kjent som medlem av gruppen N.W.A. 1986-89. Siden har han hatt suk­ sess som soloartist i en «hardkokt» stil (gangsta rap) der livet i ghettoen skildres krast og usminket. Al­ bum bl.a. Amerikkkas Most Wanted (1990), The Predator (1992) og Lethal Injection (1993). Han har også hatt flere filmroller, bl.a. i Boyz 'N' the Hood (1991). Trespass (1992) og Higher Learning (1994). I^el [itjel]. by i Tyrkia, se ►Mersin. Icelandair [aislandeø], det internasjonale navn pa det islandske flyselskap Flugleiåirhf grunnlagt I973 som holdingselskap for Flugfélag Islands (grunnlagt 1937) og Loftleiåir (grunnlagt i 944) som drev innenlandsflygning til 1952, deretter kun ru­ ter på utlandet. Full fusjon 1979. Hovedkontor i Reykjavik. Driver (1996) innenlandsruter og ruter til Skandinavia. Europa og USA. Flyflåte pa 11 fly; 1400 ansatte (1996). Ice-T [ais ti:|. eg. Tracy Morrow. f. 1958, ameri­ kansk rap-artist. Han vokste opp i et kriminelt be­ lastet ghetto-miljø i California, og i musikken sin gir han usminkede beskrivelser av det harde livet blant de fattige og utstøtte i de amerikanske storby­ ene. Album bl.a. Freedom of Speech (1989). O. G. Original Gangster (I99l), Home Invasion (1993) og VI: Return of the Real (1996). Dessuten er han

391

vokalist i heavy metal-gruppen Body Count. Han har også hatt Bere filmroller, hl.a. i New Jack City (1991), Ricochet (1992) og Trespass ( 1992). Ichang, by i Kina, se ►Yichang. Ichihara | itji-], by i Japan, Honshu, pa østkysten av Tokyobukta, 8 km sør for Chiba; 276 200 innb. (1995), inngår i by- og industriregionen Keihin omkring Tokyo. Industriby med stålverk, metallin­ dustri, varmekraftverk og petrokjemiske anlegg. Ichikawa |itjl-|. by i Japan, Honshu, Chiba. ved elven Edo. 10 km øst for Tokyo; 428 400 innb. (1995). inngår i by- og industriregionen Keihin omkring Tokyo. Tungindustri med vekt på jern- og stålindustri. Flere universiteter og forskningsinsti­ tutter. Ichikawa |itjl-|. Kon. f. 1915. japansk filmregis­ sør. Regidebuterte med en kabuki-inspirert dukkefilm, slo for alvor gjennom med antikrigsfilmen Birumano tategoto (1956; også nyinnspilling 1985). som er henlagt til Burma etter den japanske kapitu­ lasjonen i 1945. Etter Enjo (1958). bygd pa Yukio Mishimas roman Den gyldnepaviljongs tempel, og den betydelige Kagi (1959). etter Junichiro Tanizakis erotisk ladede roman, fikk han suksess med den brutale krigsskildringen Nobi (Kampen pa slette­ ne. 1959) og med Yukinojo henge (1963), om en kabuki-skuespiller som hevner sine foreldres død. Tokyo Orinpikku (Tokyo-olympiaden, 1964) regnes som en av de beste dokumentarfilmene om de olym­ piske leker. Sasameyuki (1983) er hans filmatise­ ring av Tanizakis mest berømte roman, 47 ronin (1994), en nyinnspilling av en klassisk samurai-fortelling. l-ching [itfitj], kinesisk visdoms- og spådomsbok, se ►Yijing. Ichinomiya [itfi-]. by i Japan, Honshu, 20 km nord for Nagoya; 267 200 innb. (1995), inngår i byog industriregionen Chukyo omkring Nagoya. Teks­ tilindustri. Ichneumonidae, insektfamilie i ordenen årevin­ ger. Tallrik familie av ►snylteveps. Omfatter man­ ge store arter. ichtammol, handelsnavn ichtyol, klar, rødbrun til brunsvart, sirupstykk væske med en brennende smak og en karakteristisk tjæreaktig lukt. Fremstil­ les ved at olje fra bituminøs skifer behandles med konsentrert svovelsyre og nøytraliseres med ammo­ niakk. Den er blandbar med vann og glyserol. An­ vendes i medisinen som dermatologisk middel, f.eks. ved eksemer, frostskader og visse hudbetennelser. ichthyologi (av gr. 'fisk' og -logi), vitenskapen om fiskene. Ichthyornis (av gr. ‘fisk’ og ‘fugl’), fugleslekt i ordenen Ichthyomithiformes. Levde i krittperioden. Ichthyornis var store som terner og antagelig sjøfug­ ler, da rester etter dem er funnet i marine avsetnin­ ger i Kansas, USA. De hadde store vinger og velut­ viklet brystben. I motsetning til alle andre fugler, bortsett fra urfuglen, haddeIchthyornis tenner i kje­ vene innenfor nebbet. Ichthyosauria (av gr. ‘fisk og ‘øgle’), krypdyrorden. Utdødde mesozoiske øgler som fullstendig hadde tilpasset seg livet i havet. Se ►ftskeøgler. ichthyosis (av gr. ‘fisk’ og -osis), ►iktyose, fiskehudsykdom, en oftest arvelig hudsykdom med unormal forhorningstendens. Ichthyostega (av gr. ‘fisk’ og ‘dekke’), utdødd amfibieslekt i ordenen Ichthyostegalia, underklas­ sen panserpadder. De levde i sen devon på ØstGrønland. Ichthyostega er den hittil eldste kjente representant for amfibiene og således også det eld­ ste firbente landvirveldyr. Kraniets bygning viser stor likhet med kraniebygningen hos en gruppe av kvastfinnefisk. Ichthyostega hadde to par meget korte lemmer som hadde fem fingrer hver. 1 mot­

IDAG

setning til alle andre firbente virveldyr var den lan­ ge halen dens omgitt av en finnebrem støttet med finnestråler, akkurat som hos fiskene. ICI, fork, for eng. Imperial Chemical Industries PLC, britisk industrikonsern, grunnlagt 1926, et av Europas største innen kjemisk industri. Produkt­ spekteret har dekket de fleste kjemiske områder. Hovedområdene i 1990-årene er industrikjemikalier (35 % av omsetningen), plastråstoffer, maling og sprengstoff. Omsetning 1995: 16,2 mrd. amerikan­ ske dollar; 63 800 ansatte. ICI ble dannet ved sammenslutning av fire britis­ ke selskaper: British Dyestuffs Corporation Ltd., Brunner, Mond & Co. Ltd., Nobel Industries Ltd. og The United Alkali Co. Ltd. Konsernet ble delt 1993, idet omradene farmasi og biovitenskap ble skilt ut i det selvstendige selskapet Zeneca. ICL PLC, britisk industriselskap, grunnlagt 1968 som International Computers Ltd. ved sammenslut­ ning av flere britiske dataselskaper. Produserer da­ tamaskiner og -systemer; aktiviteter i ca. 80 land. Aksjemajoriteten ble overtatt av japanske Fujitsu 1990. ICL overtok 1991 finske Nokia Data. Om­ setning 1995: 4.9 mrd. amerikanske dollar; 23 000 ansatte. ICO, egentlig ICO Global Communications, tid­ ligere kjent som lnmarsat-P. globalt satellittbasert kommunikasjonssystem for små, bærbare telefoner. Vil benytte 10 satellitter (pluss to reserver) i to baneplan med inklinasjon eller ekvatorvinkel 45 ' og en banehøyde på 10 350 km. Skal være ferdig ut­ bygd i år 2000. og er beregnet til a koste ca. 3 mil­ liarder dollar. ICOM, fork. for eng. International Council of Museums, internasjonalt museumsforbund med se­ te i Paris. Opprettet 1946. Formålet er a tjene som samarbeidsorgan for verdens museer, øke forståel­ sen for museenes oppgave og fremme den faglige standard både ved bedre utdannelse og ved muse­ umsteknisk forskning. Det legges stor vekt pa hjelp til museumsvesenet i utviklingslandene. Ved sekre­ tariatet i Paris er et betydelig dokumentasjonssen­ ter. ICOM utgir tidsskrifter og andre publikasjoner. Organisasjonen er bygd pa nasjonale komiteer der alle museumsansatte kan bli medlemmer. Det ek­ sisterer over en rekke internasjonale fagkomiteer samt en del tilsluttede fagorganer. De enkelte med­ lemmer kan slutte seg til den komité som dekker vedkommendes spesialitet. Disse komiteer holder jevnlig møter. Verdenskongress for hele ICOM hol­ des hvert 3. år. ICOMOS, fork. for eng. International Council on Monuments and Sites, internasjonal organisasjon for vern om kulturminner, opprettet 1965. Medlems­ massen består av enkeltpersoner og institusjoner. ICOMOS er selvstendig, men mottar tilskudd fra UNESCO. Formålet er å verne om den bygnings­ messige kulturarv og dens omgivelser, spre kunn­ skap om denne og fremme det internasjonale sam­ arbeid, bl.a. gjennom faglige internasjonale komi­ teer. Organisasjonen har sekretariat i Paris, og er bygd opp med nasjonalkomiteer i over 80 land. bl.a. Norge. ICOMOS fungerer også som UNESCOs fag­ lige råd for utvelgelse av kulturminner til ►Liste over verdens kultur- og naturarv. Icopal A/S, dansk byggevarekonsern med ut­ gangspunkt i Jens Villadsens Fahriker. grunnlagt 1894. Europas største takpapp-produsent; for øvrig tak- og veimaterialer. plastrør og plastfolie, samt anleggsvirksomhet. Omsetning 1995: 3.8 mrd. dan­ ske kr; 3100 ansatte. Icopal as (til 1995 A/S Fjeldhammer Brug), grunn­ lagt 1895,produsent av tak- og bygningspapp, veiasfalt. plastartikler m.m; i tillegg entreprenørarbeid (veiasfalt og taktekking). Hovedanlegg på Fjellhamar i Lørenskog. Omsetning 1995: 1.2 mrd. kr; 940 ansatte.

ICP, fork for eng. Inductively Coupled Plasma. en emisjonspektroskopisk metode for bestemmel­ se av metaller. Utførelse. Prøveløsningen sprøytes som en aero­ sol inn i en argonstrøm i et kvartsrør. Utenpå røret er det en kobbercoil som er koblet til en generator som vanligvis gir 72 MHz (radiofrekvenser). Gas­ sen antennes med en gnist eller teslautladning, og den ioniserte gassen (plasma) far en temperatur på 6000- 10 000 K. Atomene i prøven blir eksilert og sender ut lys med bølgelengder som er karakteris­ tisk for de enkelte atomer i prøven og intensiteten av lyset (som er proporsjonal med konsentrasjonen), måles med fotoceller. Egenskaper. ICP er en multielement-metode. og pa grunn av den høye temperaturen, er den mer føl­ som enn f.eks. atomabsorpsjonspektroskopi. Kje­ misk interferens fra tungt løselige oksider er også minimal fordi atomiseringen skjer i en inaktiv atomsfære. ICP benyttes også som ionekilde for massespektrometri. Ved bruk av massespektrometer som indi­ kator økes følsomheten flere hundre ganger. ICPEMC, fork. for eng. International Commission for Protection against Environmental Mutagens and Carcinogens, Den internasjonale kommi­ sjon for vern mot mutasjons- og kreftfremkallende miljøgifter, stiftet 1977 etter initiativ av en gruppe forskere, deriblant nordmannen Per Oftedal, ne­ derlenderen Fritz Sobels og amerikaneren Fred de Serres. ICPEMC er blitt finansiert av private mid­ ler og av det amerikanske National Institute of Health. Kommisjonen har gitt ut en lang rekke rapporter, tilradningerog vitenskapelige bakgrunns­ dokumenter. Den ble etablert delvis med den inter­ nasjonale strålevernkommisjonen (ICRP) som mo­ dell, men har hittil ikke fått den samme posisjonen med hensyn til nasjonale myndigheters bruk av kommisjonens arbeid. ICRP, fork. for eng. International Commission on Radiological Protection. se Den ►internasjonale kommisjon for strålevern. icterus (etter det greske navnet på en gul fugl), samlebetegnelse for de sykdommer som medfører gulfarging av huden. Se ►gulsott. id (av lat. ‘det’), representant for de fundamenta­ le instinkter og drifter, og utgjør sammen med ego og superego grunnkomponentene i Sigmund Freuds teori om personlighetens struktur. Id er forankret i det ubevisste og er enerådende i den tidligste spedbarnsalder. Id er fullstendig underlagt instinktenes krav om umiddelbar tilfredsstillelse og virker der­ for utelukkende etter lystprinsippet. id., fork, for lat. idem, den (det) samme. id (arab.). fest, feiring. Se ►id al-fitr og ►id aladha. -id (av gr. ‘utseende, form’), som ligner. (kjem.). Suffiks i kjemiske navn. I binære forbin­ delser legges -id til navnet på ikke-metallet eller det mest elektronegative grunnstoffet, f.eks. jernoksid, eller radikalet, f.eks. amid. Ida, kvinnenavn, opprinnelig tysk, trolig kortnavn til navn på Id-, f.eks. Idunn. Det norrøne id betyr ‘verk, virksomhet, flid". Navnedag4. september. Ida, oldtidsnavn på to fjell: I. I nordvestre del av Lilleasia, nå Kaz Dagi, ‘GåsefjelT, 1710 m o.h., kjent fra de troiske sagn (Ganymedes’ rov og Paris’ dom). 2. I det indre av Kreta, nå Idhi Oros, 2454 m o.h. Her ble etter sagnet Zevs oppfostret av nymfene. iDag, GT/Kvdllsposten, svensk middagsavis, grunnlagt 1990 ved sammenslutning av GoteborgsTidningen (GT) og Kvållsposten, Malmo. Utkommer i Malmo, og distribueres hovedsakelig i Sørog Vest-Sverige. Opplag 1995: 188 300, 261 000 (søndager).

392

IDAHO Idaho [aidahou] (av shoshonindiansk Eda-hoe, 'lys skinner på fjellet’), forkortet ID eller Ida. (ofte omtalt som The Geni State på grunn av statens rike forekomster av mineraler; en annen teori er at det kommer av et kiowa-apache-navn på comanchene), delstat i USA, i den nordvestlige delen av landet. Grenser i nord mot Canada, i øst mot Mon­ tana og Wyoming. i sør mot Utah og Nevada og i vest mot Oregon og Washington; 216 457 km2 med 1 163 300 innb. (1995), 5,4 per km2. Hovedstad: Boise City. I 1863 ble Idaho Territory opprettet (omfattet og­ så Montana og Wyoming), og i 1890 ble Idaho del­ stat nr. 43 i unionen. Natur. Idaho ligger i de nordlige Rocky Mountains, som innenfor delstatens grenser danner mer enn 80 mindre fjellkjeder. Delstaten ligger vest for hovedvannskillet og dreneres til Stillehavet gjennom Sna­ ke River med bielver, som tiere steder skjærer seg ned i dype canyons (bl.a. Hells Canyon, den dypes­ te i Nord-Amerika). I vest danner Snake River på en strekning grensen mot Oregon og Washington. Størstedelen av grensen mot Montana i øst dannes av Bitterroot Range med flere topper på over 3000 m o.h., bl.a. Scott Peak (3472 m o.h.). Idahos høy­ este topp er Borah Peak (3859 m o.h.) i Lost River Range. Den sørvestlige delen av Idaho er en høy­ slette som ligger mellom 1200 og 1800 m o.h. I sørøst ligger ørkenen Snake River Desert med na­ sjonalparken Craters of the Moon, med et eiendom­ melig vulkansk landskap som minner om Månens overflate. De høye fjellene stenger for kalde luftmasser fra øst og gjør det mulig for mild stillehavsluft å tren­ ge inn over mesteparten av Idaho fra vest. Middel­ temperaturen i hovedstaden Boise (870 m o.h.) er -2 °C i januar og 24 °C i juli. Årlig nedbør varierer mellom 250 mm på slettelandet og 1000 mm i fjel­ lene. Befolkning. Idaho har hatt en raskt voksende be­ folkning. I tiåret 1970-80 vokste folketallet tre gan­ ger raskere enn det nasjonale gjennomsnittet. Veks­ ten fortsatte i 1980-årene og har økt i 1990-årene. Bare om lag halvparten av innbyggerne er født i delstaten. «Livskvalitet» oppgis ofte som flyttegrunn. Politisk er befolkningen ganske konserva­ tiv, og en del ekstremistgrupper (militser) har til­ trukket negativ oppmerksomhet i nasjonale media. 94,4 % av befolkningen regnes som hvite (1990), mens indianere, blant annet nez percés og shoshoni som delvis lever i reservater, teller ca. I % av fol­ ketallet og svarte 0,3 %. Spansktalende utgjør 5,3 %. Delstaten er tynt befolket (5,4 per km2), og bare 57,4 % av befolkningen bor i byer (1990). De største byene er hovedstaden Boise City med 146 000 innb. (1994), Idaho Falls (49 900) og Pocatello (49 600). Næringsliv. Jordbruket er i dag forbigått av industri som viktigste næringsvei, men spil ler fortsatt en stor rolle. Jordbruksarealet dekker 27 % av delstatens areal. Av dette irrigeres ca. V4 ved hjelp av store overrislingsanlegg. Viktigste produkt er poteter (Idaho er den største produsent i USA, og er også kjent som «potetstaten»). Det dyrkes også hvete, sukkerbeter, alfalfa. havre, bygg, epler m.m. 1994 fantes 1,7 mill, storfe, 250 000 sauer og 1.3 mill, fjørfe. Skogen dekker nær 38 % av landarealet, og skogbruket er en viktig næringsgren. Gruvedriften foregår særlig i nord. De viktigste produktene er bly, sølv, sink, kobber og fosfater m.m. Gull, som gav støtet til gruveindustrien i Idaho, er nå av mindre betydning og utvinnes vesentlig som et biprodukt ved produksjonen av andre mineraler. Moderne gru­ vedrift i den sentrale delen av Idaho, særlig i områ­ det omkring McCall. er basert pa beryllium, vana­ dium og thorium. Gruveindustrien var tidligere of­ te hjemsøkt av arbeidskonflikter, og både populistbevegelser og den radikale fagorganisasjonen IWW stod sterkt her ved århundreskiftet.

• San Francisco

UTAH Los Angeles#

Houston •

Idaho Industrien arbeider for en stor del med foredling av delstatens egne jord- og skogbruks- og bergverksprodukter. De tallrike nasjonalparkene har gitt grunnlag for en stor turisttrafikk. Særlig besøkt er det naturskjønne innsjølandet omkring Coer d’ Alene og Craters of the Moon. I 1975 ble en kanal fra Stillehavet til Lewiston i nordvest, Columbia-Snake River Inland Waterway, åpnet og gav hvetefarmerne i nordøst adgang til havet. Historie. Idaho tilhørte opprinnelig Oregon-territoriet, som Storbritannia oppgav sitt krav på i 1846. Området kom da under USA, og kolonisasjonen begynte 1860, samtidig som det ble funnet gull i området. 1863 ble området (sammen med den se­ nere staten Montana og mesteparten av Wyoming) organisert som eget territorium. Opptatt i unionen som den 43. stat i 1890. Idaho velger 2 senatorer og 2 representanter til Kongressen i Washington. Delstatens eget senat har 70 medlemmer, representanthuset 35 medlemmer. Idaho Falls [aidahou få;lz], by i USA, i sørøstli­ ge Idaho, ved Snake River; 49 900 innb. (1994). Allsidig industri. Sentrum i jordbruks- (potet og sukkerbeter) og gruveområde. Idaho National En­ gineering Laboratory. som driver kjernefysisk forsk­ ning, ligger i nærheten. Stort mormontempel. Grunnlagt i 1860-årene og fikk bystatus 1891. idaitt (etter gruvelokaliteten Ida i Namibia, Afri­ ka), kobberholdig ertsmineral med sammensetning Cu.FeS4, funnet i små mengder tiere steder i Nor­ ge. bl.a. på kontaktforekomster i Oslofeltet. id al-adha (arab. ‘offerfesten’), religiøs fest som feires over hele den muslimske verden ved avslut­ ningen av den årlige pilegrimsferden til Mekka (se ►hajj). Offerfesten kalles ogsaidal-kabir (‘den store høytiden’), og er en av de to store årlige festene (den andre er id al-fitr som avslutter fastemåneden). Høytiden starter den tiende dagen i den islamske tolvte måned, dhu-l-hijja, og innledes med høyti­ delig bønn og preken fkhutba) i moskeen. På denne dagen ofrer pilegrimene i Mina (ved Mekka) et dyr til minne om Abraham som var villig til å otre sin sønn (sure 37. 99-113). Offerdagen er den første av en tre dagers lang feiring; slaktofferet utføres over hele den muslimske verden, og festen omfat­ ter et festmåltid, gaver og samvær med slekt og venner. id al-fitr (arab. ‘festen for fastens avslutning'), religiøs fest som feires av muslimer ved avslutnin­ gen av fastemåneden ramadan. Festen kalles også id al-saghir (arab. ‘den lille høytid’), og er en av de to årlige høytider som feires over hele den muslim­ ske verden (den andre er offerfesten, id al-adha). Ifølge den islamske kalenderen begynner festen den første dagen i måneden shawwal, måneden som følger ramadan. og varer i tre dager; i disse dagene

er faste forbudt. Festen innledes med høytidelig fellesbønn og preken (khutba); man kler seg i festklær. barna får gaver og man besøker familie og venner. I tilknytning til festen betales en obligato­ risk fasteavgift (zafør al-fitr) for hvert familiemed­ lem. Avgiften skal gå til de trengende og er et ut­ trykk for de troendes solidaritet (må ikke forveks­ les med zakat, den religiøse skatten som betales av overskuddet av årlig opptjente midler). Idalion, nå Dhali, by i det indre av Kypros, mel­ lom Larnaka og Nikosia. Var allerede på 600-tallet f.Kr. en betydelig by under egne konger (bylisten til Assarhaddon, 681-668). I oldtiden kjent som kultsted for Afrodite. Idar, mannsnavn, avledet av kvinnenavnet ►Ida. Kjent i Norge siden midten av 1800-tallet. Navnedag 4. september. Idar-Oberstein [-Jtain], by i Tyskland, Rheinland-Pfalz, ved elven Nahe, 50 km øst for Trier; 34 400 innb. (1994). Siden 1600-tallet et av de frem­ ste sentra for tysk smykkeindustri. Steinmuseum. Dannet ved sammenslåing av byene Idar og Oberstein i 1933. Idas, gresk sagnhelt, bror til Lynkevs, deltok i argonautertoget og den kalydonske jakt. Brødrene fridde til Levkippos’ døtre, som ble bortført av Kastor og Polydevkes. Idas drepte Kastor, som ble hevnet av Zevs. Ida-Virumaa, fylke (makond) på nordkysten av Estland, grenser i øst til Russland og i sør til inn­ sjøen Peipsi; 3203 km2 med 202 900 innb. (1996), 63,3 per km2. Største byer (1996): Narva (76 350 innb.), Kohtla-Jårve (69 900 innb., inkl, administ­ rasjonssenteret Johvi) og Sillamåe (19 450 innb.). Langs den steile nordkysten finner man naturskjøn­ ne områder, mens utvinning av oljeskifer, energi­ produksjon og annen industri ellers har skapt enor­ me forurensningsproblemer. Idavollen (norrøntIdavpllr), i eddadiktet Voluspå den sletten hvor gudene møtes i tidenes morgen, og hvor de lever lykkelig, bygger hov og horger, lager seg smieavl, smir og spiller tavl med brikker av gull. Ufreden kommer med tre tussemøyer, og først etter ragnarok kan æsene samles igjen på Idavollen, og det lykkelige liv begynner på ny. IDC, fork, for eng. International Data Corpora­ tion, se klDG. Idd. 1. Sogn i Halden kommune. Østfold. 5 km sør for byen. Gjennom Idd går Østfoldbanen tra Halden til Kornsjø og inn i Sverige. På Iddesletta ligger Idd kirke, en middelaldersk steinkirke med bl.a. to krusifikser fra 1200-tallet. Her la gården Herrebø (fajanseproduksjon på 1700-tallet). Ved kirken to helleristningsfelter fra bronsealderen. 2. Tidligere kommune i Østfold, fra 1967 del av Halden kommune. Den tidligere kommunen var 383 km2 ved sammenslutningen. Idd utgjør i dag et pres­ tegjeld bestående av fire sogn. Idd. Asak, Tistedal og Enningdal. Prestegjeldet grenser mot Sverige i øst, sør og vest; vestgrensen går langs Iddefjorden. To grener av Østfold-raet har demt opp tiere store innsjøer som med store omveier renner ut i Idde­ fjorden. Navnetet usikkert tolket, muligens av norrønt id, ‘gjerning’, og da som følge av at innbyggerne her utmerket seg som jordbrukere i motsetning til i skog­ bygdene i Marker lenger nord; kan også ha sam­ menheng med fiskenavnet id. Iddefjorden, fjord i Halden kommune, Østfold, på grensen mot Sverige, med munning øst for Hvalerøyene like utenfor tettstedet Sponvika. Den ytre, trangeste 10 km lange delen skjærer seg mot østnordøst og er gravd ut av isen langs en oppsprekning i grunnfjellet på tvers av strøkretningen. Iddefjordens viktigste tilløp. Tista. fortsetter fra Halden i samme retning. Ved Halden bøyer fjorden mot sørøst (ca. 17 km) og blir bredere, med dypere vi-

393

IDEALTYPE

Iddefjorden fotografert mot vest fra Svinesundbroen. Sverige til venstre, Norge til høvre. ker. Til fjordbotnen rennerEnningdalselva fra Norra Bullaren i Sverige. Svinesundsbroen med E 6 over ytre del av tjorden er Norges viktigste veiforbin­ delse med utlandet. Fjorden har vært sterkt foru­ renset pga. utslipp fra treforedlingsindustrien og kloakk, særlig fra Halden, men etter nedleggelse av fabrikken og bygging av renseanlegg er foru­ rensningen betraktelig redusert (1996). iddefjordsgranitt, lys grå. homogen granitt som forekommer i deler av Østfold og sørover i Sverige (også kalt østfoldgranitt, haldengranitt og bohusgranitt), der den utgjør en forholdsvis ung dei av grunnfjellet (omkring 925 millioner år gammel). Tidligere meget benyttet som bygningsstein og kantstein; mange av statuene i Vigelandsparken er ut­ formet i denne granitten. idé (av gr. idea, beslektet med gr. eidos, 'utseen­ de, art’, ogidein, 'se'), begrep som i allmenn språk­ bruk har flere betydninger: 1) tanke i form av en plutselig innskytelse, innsikt eller innfall (en god idé, en lys idé), 2) oppfatning som f.eks. kan være provisorisk og ubestemt (å ha en uklar idé om), el­ ler bestemt, men uten tilknytning til virkeligheten (en fiks idé), 3) nærmest som allmennbegrep, med forbilledlig eller regelgivende funksjon, og med mer eller mindre tydelig tilknytning til Platons lære (fri­ hetens idé, det skjønnes idé). Filosofi. I filosofien brukes begrepet med flere ulike betydninger. For Platon er en idé noe som har selvstendig og uforgjengelig eksistens i en egen oversanselig verden som de sanselige tings urbil­ der, en lære som avvises av Aristoteles. Plotin og andre nyplatonikere mener at disse urbilder finnes i verdensfornuften, som er den høyeste virkelighet. For skolastikerne er ideene urbildene av tingene, slik de fantes i Guds bevissthet før skapelsen. I nyere tid får ordet helt andre betydninger. En­ gelsk og fransk filosofi etter 1500 bruker idé om alle slags forestillinger eller bevissthetsinnhold, enten de stammer fra sansning, tenkning, hukom­ melse eller fantasi. Ett av hovedstridsspørsmålene mellom rasjonalister, f.eks. Descartes, og empirister, f.eks. Locke, gjaldt medfødte ideer (som ikke skulle ha sitt opphav i erfaringen, se ►rasjonalis­ me). Hos Hume står ideen ikke for sanseinntrykk (impressions), men for deres svakere «avbilder» i

bevisstheten (hukommelse eller fantasi). I Immanuel Kants filosofi star ideene for fornuftsbegreper (det absolutte subjekt, frihet, verden. Gud); de har ikke sitt opphav i erfaringen, men er uttrykk for fornuftens grensesprengende streben etter absolutt erkjennelse. Andre betydninger igjen finnes hos senere filosofer, f.eks. Hegel. Innen moderne filosofi brukes ordet helst i uteknisk og mer hverdagslig betydning. ideal (av idé) brukes i dagligtalen helst om møns­ tergyldig eksempel til etterfølgelse, forbilde, høy­ verdig mål; også om noe som ennå ikke er realisert, eller om noe som bare finnes i tanken og ikke også i virkeligheten. Begrepet ble dannet på 1600-tallet, og har fått sin filosofiske betydning gjennom Kant. Schiller og de tyske idealister. (mat.). Der hvor et matematisk system (bestående av tall, punkter eller abstrakte elementer) mangler visse ønskelige egenskaper vil en ofte søke å råde bot på dette ved å utvide systemet - ved å innføre nye «ideale elementer». Innføringen av irrasjonale, imaginære og hyperreelle tall, av punkter i det «uen­ delig fjerne» i den projektive geometri osv., kan sees under denne synsvinkelen. Innenfor visse områder (systemer) av «hele» tall (i den algebraiske tallteo­ ri) gjelder ikke lenger den vanlige entydige oppspaltningen i produkter av primfaktorer. Det var ► Kummer og ►Dedekind som først viste hvordan en slik entydig oppspaltning kan gjenopprettes innenfor et utvidet område av «ideale tall» eller idea­ ler. Siden har dette idealbegrepet fått stor betyd­ ning innen algebraisk geometri og i analyse. Det generelle idealbegrep har sin plass innen al­ gebraen. Et ideal defineres der som en undermengde A av en (kommutativ) ►ring/? som har den egen­ skapen at om a og b hører til A så hører alltid a + b og a - b til A, og om a hører til A og r er et vilkårlig element i /?, så hører alltid ra til A. idealisere, tillegge en gjenstand positive egenska­ per den i realiteten ikke har; abstrahere fra visse trekk ved en gjenstand. ideal gass, ideell gass, betegnelse på en gass som fullt ut tilfredsstiller tilstandsligningen, pV = nRT, se ►gass. I praksis er det helium og hydrogen som er nærmest ideale gasser.

idealisme (av ideal og -isme) betegner i filosofi­ historien en rekke svært ulike retninger av til dels motstridende art. Et fellestrekk er at bevisstheten (eller ånden eller ideene) tillegges et primat frem­ for den konkrete, sansemessige verden. Vi kan ge­ nerelt skille mellom: Metafysisk idealisme, som hevder at abstrakte for­ hold er mer virkelige enn de objektene som er gitt for sansene, og at disse forholdene eksisterer uav­ hengig av enkelttingene. Motsatt: materialisme. Erkjennelsesteoretisk idealisme hvor objektenes virkelighet er avhengig av deres erkjennbarhet. Motsatt: realisme. Estetisk idealisme. Det skjønne er skjønt i kraft av å bringe en (platonsk) idé til uttrykk i noe materi­ elt. Motsatt: formalisme. Moralsk idealisme. Handlinger bør springe ut av høyere motiver enn de egoistiske og sanselige. Be­ grepet brukes også i allminnelighet om en streben for å realisere idealer. Noen individuelle idealistiske oppfatninger: Pla­ ton hevdet at det virkelige er evige og uforanderli­ ge ideer som bare kan gripes gjennom tenkningen, men som eksisterer uavhengig av den menneskeli­ ge bevissthet, altså en form for objektiv idealisme. Berkeley representerer en subjektiv idealisme og hevder at et objekt bare eksisterer såfremt de erfa­ res av en menneskelig eller guddommelig bevisst­ het. Det er uenighet om hvordan Kants transcen­ dentale idealisme skal forstås, men et hovedpunkt er at erkjennelsens allmenngyldighet og nødven­ dighet bare kan sikres såfremt erkjennelsens gjen­ stander er konstituerte av våre erkjennelsesevner. Tingene i seg selv, uavhengig erkjennelsesevnene, kan ikke være gjenstand for erfaring, og vi erkjen­ ner følgelig bare fremtredelser (Erscheinungen). Den tyske idealisme betegner hovedretningen i tysk filosofi etter Kant i årene 1790-1X30. De mest sent­ rale skikkelsene er Fichte, Schelling og Hegel, som representerer en form for objektiv eller absolutt idea­ lisme. Disse kritiserte Kants skille mellom tingene i seg selv og deres fremtredelser, og hevdet, på noe ulikt grunnlag, at det må ligge ett prinsipp til grunn for både virkeligheten og erkjennelsen; dette prin­ sipp er det absolutte. idealkonkurrens, i strafferetten det forhold at noen ved en og samme handling begår flere forbry­ telser eller forseelser. Dette kan enten skje ved at handlingen rammes av flere forskjellige straffebud, f.eks. ved voldtekt av en nær slektning. Her fore­ ligger to forbrytelser, nemlig voldtekt (straffeloven av 1902 § 192) og incest (stri. §§ 207 og 208). Det­ te er ulikeartet (heterogen) idealkonkurrens; om li­ keartet (homogen) idealkonkurrens taler man når samme straffebud blir overtrådt flere ganger ved én handling, f.eks. når et skudd dreper flere perso­ ner. Stri. §§ 62 og 63 har regler om straffutmålin­ gen ved idealkonkurrens. Forskjellig fra idealkonkurrens er det tilfelle at en handling lar seg henføre under flere straffebud, men hvor det er lovens forutsetning at bare det ene skal anvendes (sammensatt forbrytelse). Eks.: Grovt ty­ veri som er forøvd ved innbrudd (stri. § 258), går inn under så vel stri. § 147 (innbrudd) som § 257 (tyveri), men bare § 258 blir å anvende. Sml. ►realkonkurrens. Litt.: J. Andenæs; Alminnelig strafferett (3. utg. 1989). idealtype, et begrep som brukes i sosiologisk lit­ teratur; innført av Max ►Weber. En idealtype er ikke nødvendigvis et etisk ideal, men en analytisk kon­ struksjon der typiske egenskaper ved et sosialt fe­ nomen trekkes frem, og vi kan ikke vente å finne den i ren form i den sosiale virkelighet. Likevel kan idealtypene være nyttige for analyser av komplek­ se sosiale størrelser, i og med at de gir et oversikt­ lig sammenligningsgrunnlag med klare og karakte­ ristiske trekk. Weber omtalte f.eks. byråkratiet et­ ter en del rendyrkede kjennetegn som til sammen

394

IDEAL VÆSKE gav et idealtypisk bilde av denne styringsformen lil forskjell fra andre styringsformer. Beskrivelse­ ne av «det økonomiske menneske», som alltid kal­ kulerer rasjonelt etter muligheter for tap og vinning, er et annet eksempel på en idealtype som i mange sammenhenger er analytisk nyttig, selv om denne beskrivelsen ikke helt svarer til noe konkret men­ neske. Av og til kan idealtyper settes opp som to ekstre­ me motsetninger, der virkeligheten blir å finne et sted på et kontinuum mellom dem; jfr. ►Gemeinschaft versus ►Gesellschaft. ideal væske, i hydrodynamikken betegnelse for en væske uten indre friksjon. I spesiell betydning en væske som ikke har indre friksjon og er inkompressibel. Den klassiske hydrodynamikk behand­ ler bare ideale væsker, men gjelder tilnærmet for væsker med liten indre friksjon når det ikke er no­ en faste legemer til stede, f.eks. for overflatebølger i vann. Pa grensen mot faste legemer blir det i reale væsker et grensesjikt, der væskens bevegelse rela­ tivt til de faste grenseflater avtar raskt for å for­ svinne helt ved grenseflatene. Virkningen av den indre friksjon blir her stor, så lovene for ideale væs­ ker gjelder ikke i grensesjiktet. For dette gjelder tilnærmet Prandtls grensesjiktsligninger, se ►grenselag (tekn.). Ideal Wasa AS, Hamar, industribedrift grunn­ lagt 1924 av Emil Nordby. Fremstiller flatbrød av forskjellige typer, samt griljermel. Tidligere familieeid; overtatt av svenske Wasa 1988. Egen pro­ duksjon på Stange; for øvrig import og distribusjon av Wasas varer og produkter fra Wasas eierselskap, sveitsiske Sandoz (fra 1996 Novartis). Omsetning 1995: 202 mill, kr; 80 ansatte. idéassosiasjon, tanke eller erindring vakt til live av en annen tanke med en viss tilknytning til den første. idédrama, skuespill hvor handlingen tjener til å demonstrere en idé eller drøfte et problem. Sjange­ ren er først og fremst knyttet til sosialrealismens gjennombrudd mot slutten av 1800-tallet. idée fixe [ide fiks] (fr. ‘fast idé'), et tema som kommer igjen i flere satser av en musikalsk kom­ posisjon og som ofte knyttes til noe utenommusikalsk. Termen ble første gang anvendt av Hector Berlioz i forbindelse med hans Symphonie fantastique og betegner et kompositorisk prinsipp beslek­ tet med Richard Wagners ledemotivteknikk. ideelle gasser, dss. ►ideale gasser. ideell hastighet, i romterminologien slutthas­ tigheten en bærerakett eller et enkelt rakett-trinn ville oppnå dersom ingen andre krefter enn fremdriftssystemets skyvkraft hadde virket. ideell rett, fr. droit moral, det vern en opphavs­ mann til et åndsverk har for sine ideelle (ikke-økonomiske) interesser, f.eks. retten til å motsette seg krenkende endringer av verket, retten til å bli navn­ gitt ved bruk av verket osv. Se ►opphavsrett. idéflukt, tankeflukt. hvor assosiasjonene følger hverandre i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. Tilstanden er vanlig hos små barn, hvor overordnede begreper ennå ikke er utviklet. Hos voksne kan idé­ flukt være karakteristisk ved enkelte sinnslidelser. idéhistorie, gren av historieforskningen som systematisk studerer de teorier, ideologier eller mentaliteter (intemaliserte tenkemåter) som gjør seg gjeldende, dominerer eller brytes med hverandre innenfor et samfunn eller en kulturkrets. Faget kan deles inn i politisk, filosofisk, religiøs og litterær idéhistorie avhengig av hvilket område den retter seg mot. men fagets styrke ligger primært i studiet av sammenhenger mellom disse områdene. I de vestlige land er idéhistorie mer eller mindre ensbe­ tydende med europeisk eller vestlig idéhistorie. Faget er i det vesentlige basert på tekststudier, men f.eks. film og bilder har etter hvert blitt tatt i bruk.

Faget kan utføres som: 1) Begrepshistorie, som er studiet av hvordan bestemte betegnelser blir brukt og forstått i ulike epoker. 2) Motivhistorie, som er studiet av hvordan be­ stemte motiver i ulike typer tekster forandrer ka­ rakter i forhold til deres historiske omgivelser. 3) Ideologihistorie, som er studiet av ideologiers fremvekst og utvikling. 4) Mentalitetshistorie, som er studiet av internaliserte tenkemåter som sosialiseres inn i ulike epo­ ker. Metodespørsmål står sentralt i idéhistoriefaget. og det er tvilsomt om man kan snakke om noen metodologisk enhet i faget. For det første kan et stort antall perspektiver legges på idéhistorien, eksem­ pelvis feministiske eller marxistiske. For det andre vil de ulike historiske objekter stille ulike krav til rekonstruksjon; det er f.eks. mer rimelig å snakke om naturvitenskapelige enn om religiøse fremskritt. En vesentlig motivasjon for arbeidet med faget er at forståelse av idéhistorien også kan føre til økt selvforståelse ved at den historiske bakgrunn for samtidige teorier, ideologier og mentaliteter avdek­ kes. Historikk. Faget idéhistorie ble grunnlagt av ameri­ kaneren A. O. Lovejoy (1873-1962). som skrev det sentrale verket The Great Chain ofBeing (1936) og grunnla tidsskriftet Journal of the History of Ideas. Lovejoys formål var å motvirke oppsplittelsen av separate historiske disipliner (religionshistorie, poli­ tisk historie osv.) som hadde funnet sted, og ville etab­ lere en disiplin som kunne studere sammenhengen mellom disse. Ifølge Lovejoy finnes det bare et be­ grenset antall sentrale filosofiske ideer, og idéhistorikerens oppgave er å redegjøre for hvordan disse ideene har utviklet seg gjennom historien og inngått i ulike sammenhenger. Lovejoy kan derved sies å være en forkjemper for et diakront perspektiv på idé­ historien. Like sentralt står imidlertid det synkrone perspektivet, hvor man undersøker en idés (eller tenkers) forhold til dens samtid eller epoke. I Norge blir idéhistorie stort sett forbundet med universitetsfaget ved samme navn. Det var i Upp­ sala at idéhistorie først ble innført som egen disip­ lin (1932) ved et nordisk universitet; Danmark fikk sitt første professorat i disiplinen 1967 ved Aarhus Universitet. Det første norske professoratet i idé­ historie ble opprettet ved Universitetet i Oslo 1946, og ble tildelt A. H. Winsnes. Faget ble i Norge opp­ rettet som motvekt til det språkanalytiske og positivistiske perspektivet (særlig representert ved Ar­ ne Næss) som preget filosofien, og hadde som sitt fremste mål å forvalte den filosofihistoriske arven. Faget har imidlertid gjennomgått store forandrin­ ger siden den gang. Det som først og fremst skiller idéhistorie og filosofi er nettopp det historiske per­ spektivet. Mens filosofien er mest opptatt av en påstands sannhetsverdi, er idéhistorikeren primært opptatt av hva påstanden forteller om den tiden og de omgivelsene den ble fremsatt i. Det er imidler­ tid problematisk å trekke noen klar grense mellom idéhistorie og filosofi, og det er store «gråsoner». I fagets første tyve år tilhørte idéhistorie samme in­ stitutt som filosofi, inntil Institutt for Idéhistorie ble opprettet 1966. 1 1990 ble idéhistorie en avdeling under Institutt for Kultur og Samfunn, som i 1995 forandret navn til Institutt for kulturstudier. Denne omflakkende tilværelsen er betegnende for faget, som er vanskelig å avgrense og som kanskje først og fremst preges av tverrfaglighet. Litt.: R. Davenport. K. Gjerpe. K. Sletnes: Hel­ het pa tvers - 50 år med idéhistorie i Norge (1996); D. R. Kelley (red.): The History of Ideas (1990); J. Slok: Hvad er idéhistorie? (1968); P. Strømholm: Farvel til fortida (1991). LFS Idelsohn, Abraham Zvi, 1882-1938, jødisk musikkforsker. Hans forskning innenfor den jødiske musikks historie har også hatt betydning for forstå­

elsen av den gregorianske sang og dens orientalske røtter. idélæren, Platons lære om ideene. Se ►Platon, idem (lat.), den (det) samme; forkortet id. Idemitsu Kosan, Tokyo, japansk oljeselskap, grunnlagt 1911. Startet eget raffineri 1957, oljeut­ vinning i Japanhavet fra 1976. Også fremstilling av plastartikler og syntetiske stoffer. Omsetning 1995/96: 14,8 mrd. amerikanske dollar; 5300 an­ satte. Idemitsu Petroleum Norge A/S har eierandeler på norsk kontinentalsokkel. Omsetning 1995: 1,2 mrd. kr; 18 ansatte. Iden, Ellen Nordan Lund. 1897-1961. født i Os­ lo, norsk maler, elev av Othon Friesz i Paris 1920, ved Statens Kunstakademi under Axel Revold 1931-32 og elev av Leon Aurdal. Hun malte land­ skaper og interiører i en fint avstemt koloritt. Na­ sjonalgalleriet i Oslo eier Studie av Gertrud (1949), Kobberfjellet (1954-55) og Bergknaus etter regn (1960). Idensalmi, svensk navn på den finske bykom­ munen ►lisalmi. identifikasjon (av identifisere), identifisering, det å identifisere. (jur.). Det forhold at en persons handlinger (eller unnlatelser) får betydning for en annen persons retts­ stilling, det vil si som om handlingen var foretatt av denne selv. Identifikasjon forekommer i erstat­ ningsretten om det forhold at en person pådrar seg erstatningsansvar for skade en annen har voldt (ak­ tiv identifikasjon). Dette er særlig aktuelt hvor en arbeidsgiver blir ansvarlig for skader som hans an­ satte volder under utførelsen av sitt arbeid. Et erstatningskrav kan også tenkes å bli redusert ved en annen persons forhold, f.eks. en annens medvirkning til skaden (passiv identifikasjon); dette er tilfelle ved tap av forsørger hvor de etterlattes krav reduseres på grunnlag av den omkomnes for­ hold. I forsikringsretten er den passive identifika­ sjon aktuell ved at sikredes krav mot selskapet kan falle bort når forsikringstilfellet er fremkalt av per­ soner som sikrede identifiseres med, f.eks. ektefel­ len (forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 § 4II). identifisere (av lat. ‘det samme’, og -fisere), påvise identitet mellom eller med; gjenkjenne, vise samstemmighet med. identifisering, det å identifisere, gjenkjenne, ha samfølelse med. 1. (psyk.). Det at en person på grunn av følelses­ messig tilknytning til et annet menneske mer eller mindre «setter seg i den andres sted», og ubevisst synes å anla tanker, følelser og handlinger etter den andres forbilde. Identifisering er et sentralt begrep både innen ut­ viklingsteori. personlighetsteori og sosialpsykolo­ gi. Innen utviklingsteori betones identifisering med sentrale personer på ulike alderstrinn som betyd­ ningsfullt for personlighetsutformingen. I de tidli­ ge barneårer identifiseringen med foreldrene sent­ ral. 1 skolealderen vil identifisering med andre voks­ ne enn foreldrene, f.eks. lærere, ha betydning. Innen personlighetsteori har man beskrevet iden­ tifisering som en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, ved at man forsvarer seg mot angst for en person ved at man identifiserer seg med den­ ne. Innen sosialpsykologi er identifisering som del av den sosiale læring og identifisering med grup­ per og institusjoner sentrale fenomen. Ved sosial læring vil identifisering sterkt medvirke til læring av sosiale roller som kjønnsroller og yrkesroller. Identifisering spiller stor rolle i sosial læring, f.eks. ved individets tilknytning til sosiale roller, f.eks. kjønnsrolle, yrkesrolle. Gruppe-identifisering an­ tas som regel å føre til støne samhold og solidari-

395

tetsfølelse, men kan i ekstreme tilfeller ha uheldige følger, f.eks. identifisering med kriminell gruppe. Identifisering antas også å være av grunnleggende betydning for utviklingen av et individs moralnormer og samvittighet (se ►over-jeg). Identifisering med enkeltpersoner er ofte grunnleggende i utvik­ lingen av det såkalte ►jeg-ideal. Sterk identifise­ ring, f.eks. med en av foreldrene, kan også virke hemmende for personlighetsutviklingen. 2. (kriminalteknisk). Det å fastslå hvem en per­ son virkelig er, eller hvilken gjenstand man har for seg. Identifisering av biologisk materiale gjøres ved inspeksjon. DNA-identifisering og andre spesielle fysiske og kjemiske prøver. Identifisering av per­ soner kan skje ved umiddelbar gjenkjennelse, ved DNA-undersøkelse. undersøkelse av fingeravtrykk eller tannforholdene. Også fotsåleavtrykk kan an­ vendes for identifisering. Identifisering av forarbeidede gjenstander som klær, smykker, ur o.l. gjøres oftest ved hjelp av utseende, fabrikkmerker eller fabrikatnummer. Identifiseringsgruppenved Kriminalpolitisent­ ralen ble opprettet ved kgl. res. 25. april 1975 og skal bistå landets politikamre med å fastslå identi­ teten når flere mennesker samtidig er omkommet ved ulykker, og når ukjente lik blir funnet. Grup­ pen trer i funksjon nar likene ikke lar seg identifi­ sere ved enkle metoder. Medlemmer er en politi­ mann (formann) og en kriminaltekniker. begge fra Kriminalpolitisentralen, dessuten fem rettsmedisi­ nere og fem rettsodontologer fra ulike deler av lan­ det. identisk (av lat. ‘det samme'), som har de sam­ me egenskaper, ikke er forskjellig (fra noe annet som det sammenlignes med). Se ►identitet (filos.). identitet (av lat. ‘det samme’), fullstendig likhet; personlighet, den man er; selvbilde, selvoppfatning. I. (filos.). A og B sies å være identiske bare hvis de er like i alle henseender. Det er tilfelle hvis A og B er to betegnelser på en og samme gjenstand eller ting. Ifølge Gottfried Leibniz foreligger dette hvis de to betegnelsene kan erstatte hverandre i alle meningsfulle setninger uten at setningenes sannhets­ verdi endres (salva venlt/re-prinsippet). Et annet prinsipp oppstilt av Leibniz (identitas indiscernibilium. identitet mellom ting som erkjennelsesmessig ikke kan skilles fra hverandre) sier at det ikke finnes to numerisk forskjellige ting i verden som ligner fullstendig på hverandre, dvs. er identiske. I logikk betegnes identitetsrelasjonen med teg­ net =. Genetisk identitet foreligger mellom to tilstander i et og samme individs livshistorie: en person er identisk med seg selv (er samme person) som barn og som voksen, til tross for at den voksne har man­ ge egenskaper som barnet ikke har, og omvendt. 2. (psyk. og samfv.). I psykologien brukes identi­ tet om den del av personens selvoppfatning som oppleves som særlig sentral, ekte og typisk for ved­ kommende. «A finne sin identitet» vil si å danne et selvbilde man føler man kan akseptere og leve opp til, og så etablere en livsstil som svarer til dette bil­ det. I samfunnsvitenskaper som sosialantropologi har man en mer utvidet forståelse av begrepet identitet. Her utvides perspektivet til å se individets selvfor­ ståelse og posisjonering i relasjon til gruppefenomenersom sosial, kulturell eller etnisk identitet. En del kritikere har hevdet at begrepet er for statisk, som om identitet skulle være en fast egenskap hos en person eller gruppe. Disse har i større grad inter­ essert seg for selve identifiseringsprosessen. 3. (mat.). Identitet brukes ofte i samme betydning som likhet. Mer spesielt sies en ligning å være en identitet hvis den er riktig for alle verdier av de variable som forekommer i den. For eksempel er ligningen a:+2xv+v2 = (.v+y)2 en identitet.

IDEOLOGI identitetsfilosofi kalles den metafysiske opp­ fatning at subjekt og objekt, tenkning og væren, det sjelelige og det legemlige, bare er forskjellige sider eller fremtredelsesformerforén eneste virkelighet, og at de i grunnen er «identiske». Betegnelsen ble innført av Schelling (1801 ), som hevdet at «ånd» og «natur» i bunn og grunn er sam­ me sak og identisk med «det absolutte». I den mo­ derne tenkning representeres identitetsfilosofi og­ så av Spinozas oppfatning om at tanke og utstrek­ ning bare er to former for den ene substans. Gud eller naturen som helhet. Hegels dialektikk er et forsok pa å etablere en identitetstenkning som kan tilbakeføre alt til ett prinsipp. I vart århundre har denne hegelianske tenkningen vært gjenstand for kritikk fra Adorno, Deleuze, Derrida og Foucault. som alle kritiserer identitetstenkningen for a være undertrykkende i forhold til forskjelligheten, og som pa ulik mate forsøker a tenke det ikke-identiske (Adorno), det forskjellige eller forskjelligheten som sådan. identitetsforstyrrelse, tilstand kjennetegnet ved en gjennomgripende opplevelse av usikkerhet om­ kring hvem man er, hva man star for, hvilke verdier man har osv. 1 sin mest uttalte form, f.eks. ved vis­ se former for schizofreni, kan personen helt man­ gle opplevelsen av a være en person. I mere mode­ rate former vil personen for så vidt vite at han er en person, men beskrivelsen av seg selv vil ofte være vag og ofte brukes andres ord og beskrivelser nar personen blir bedt om a beskrive seg selv. Forstyr­ relse av identitet kan f.eks. være begrenset til ens opplevelse av eget kjønn. identitetskrise oppstår nar man av ytre eller ind­ re grunner ikke lenger kan opprettholde sin tidligere livsførsel eller selvoppfatning. Typiske identitets­ kriser er de som kan oppstå ved overgangen til et nytt alderstrinn, puberteten, overgangsalderen, alder­ dommen, og med endrede livsoppgaver, som å gå inn i yrkeslivet, å inngå ekteskap, å bli foreldre, å pensjoneres og ved alvorlig sykdom og invaliditet. identitetsloven, identitetsprinsippet, en av de sakalte tankelover i logikken. Den kan uttrykkes pa Uere mater, f.eks. A er lik A, A er A, A er ikke ikke-A osv., eller mindre formalt: Enhver ting og ethvert begrep er identisk med seg selv. identitetsmerke, gjenkjenningsmerke. Soldater, sivilforsvarspersonell o.a. bærer identi­ tetsmerke i form av metall brikker i kjede rundt hal­ sen. Brikken kan brekkes i to deler, pa hver halvdel er preget navn, personnummer, blodtype osv., slik at personen kan identifiseres om vedkommende ikke selv kan gjøre rede for seg. Dør bæreren på slag­ marken eller i krigsfangenskap, skal den ene halv­ parten begraves med den døde, den andre sendes til Røde Kors' opplysningskontor i hjemlandet. Flere pasientorganisasjoner har innført identitets­ merker for sine medlemmer, plastmerker til å hen­ ge rundt halsen eller bære på jakkeslaget eller an­ net synlig sted. Merkene gir opplysning om syk­ dommen, f.eks. sukkersyke, epilepsi, hjerte- eller lungesykdom, og viser til et identitetskort som pa­ sienten skal ha på seg, med navn, adresse, person­ nummer, pårørende, hvilke medikamenter som bru­ kes og andre opplysninger til hjelp hvis vedkom­ mende skulle bli utsatt for illebefinnende eller ulyk­ ke. For husdyr er bruk av gjenkjenningsmerke av gam­ mel dato. Ulike metoder har vært og er i bruk, av­ hengig av dyreart: brennemerking (storfe, hest), tatovering av øre (gris, hund), klippemerking av ørene (storfe, småfe, reinsdyr). Av nyere dato er elektronisk identitetsbrikke (ID brikke), ogsa kall databrikke eller mikrochip, som implanteres under huden. Brikken fungerer som en radiosender. Slik merking er nå vanlig for hund. Det siste er ID-brikke til bruk på kjøttproduserende dyr. Den er svært liten, og kan implanteres under huden ved ørebasis

allerede ved fødselen. I brikken er lagret 15 for­ skjellige tall som kan gi opplysninger om fødsels­ dato og oppvekststed. Pa slakteriet blir brikken av­ lest og opplysningene mangfoldiggjort og lagt ved hvert kjøttstykke under pakkingen. Pa den måten kan forbrukerne bli informert om produktenes his­ torie. I Norge foreligger planer om slik identitetsmerking av storfekjøtt og lam fra 1997. identitetsreaksjon, reaksjon som i kvalitativ k jemisk analyse entydig påviser at et stoff eller ion er til stede. Først foretas en systematisk behandling av prøven med diverse løsemidler og reagenser, slik at ionet blir separert fra andre ioner i løsning. Som identitetsreaksjoner velges reagens som er selek­ tivt følsom, svært ofte benyttes fargereaksjoner. I dag brukes forskjellige instrumentelle analyseme­ toder til kvalitativ analyse. ideo- (av gr.), tanke-; som gjelder tanke, forestil­ ling, begrep. ideografi (av ideo- og -grafi), ideografisk skrift, skriftsystem hvor skrifttegnene star for ordenes betydninger. begreper. Skriftsystemer som bygger pa dette prinsippet er f.eks. de gammelegyptiske hieroglyfer og kinesisk skrift. Vare talltegn er ideo­ grafi ske tegn. Termen ble først brukt av Jean-Frangois Champollion. som løste hieroglyfenes gale i 1822. Han inn­ så at hieroglyfene ikke bare stod foret meningsinn­ hold, men også hadde en fast uttale, og at tegn med en gitt uttale kunne brukes for a gjengi andre ord med forskjellig betydning, men samme uttale. Det kinesiske skriftsystemet bygger den dag i dag på lignende prinsipper. Ideografiske tegn er altså knyt­ tet til enkeltord i et gitt språk, ikke til et abstrakt språkuavhengig meningsinnhold. Forestillingen om at ideografisk skrift kan danne grunnlag for et uni­ verselt skriftspråk, slik bl.a. Leibniz, hevdet, byg­ ger derfor pa en misforståelse. ideogrqm. skrifttegn i ideografisk skrift, skrifttegn som står for et begrep. ideolog (av ideo- og -log), person som forfekter et idésystem. person som har til oppgave å redegjø­ re for spørsmål som oppstår i forbindelse med et partis eller en bevegelses (offisielle) ideologi, eller som pa disses vegne tar standpunkt til ideologiske stridsspørsmål. ideologi (av ideo- og -logi), idésystem. grunn­ syn, samfunnssyn; betegnelse innført av den fran­ ske greven Destutt de Tracy i 1796 for et program for en vitenskap om hvordan ideer eller forestillin­ ger forbindes med hverandre i sosiale grupperin­ ger. Senere er ideologi blitt brukt i tiere betydnin­ ger: som en nøytral registrering av sosialt forkla­ rende systemer, som en positiv betegnelse for ord­ nende og motiverende ideer som et samfunn er av­ hengig av, og negativt som interessebestemte og virkelighetsfordreiende kollektive oppfatninger. Karl Marx brukte ordet i sistnevnte betydning, og det er denne som er blitt den vanligste i samfunns­ vitenskapelig litteratur, ikke bare i den marxistisk orienterte. / marxistisk tolkning er en ideologi noe som utgår fra en overklasse med egeninteresse av å opprett­ holde en bestemt samfunnsorden, selv om denne virker undertrykkende på andre klasser. Ideologiens funksjon skulle slik sett være å gi en harmoniserende fremstilling av sosiale motsetninger for å legitimere en overklasses privilegier, og å hindre eller dempe opposisjonen mot en gitt samfunnsor­ den. For å få ideologien til å virke troverdig, måtte den bli sosialt realitetsfordreiende og fremstille overklassens særinteresser som allmenne, noe som progressive kulturarbeidere burde avsløre. Marx tenkte seg ikke at hans lære, som var rettet mot bor­ gerskapet i en tidlig fase av kapitalismens utvik­ ling, i sin tur kunne bli en legitimerende ideologi for politiske partier som gav seg ut for å styre på vegne av proletariatet og de undertrykte.

396

IDEOLOGIKRITIKK

Karl Mannheim argumenterte i mellomkrigstiden for at det var feilaktig å gå ut fra at én klasses inter­ esser disponerte for ideologisk fordreining, mens en annen klasses interesser skulle disponere for en utilslørt sannhet. Sosiologisk sett var det mer frukt­ bart å se alle politiske læresystemer som preget av interessene til spesielle grupper. Mannheim hevdet at både konservative og liberale, fascistiske og na­ zistiske, kommunistiske og sosialistiske samfunnsfortolkninger kunne analyseres som ideologier, med hver sine forutsetninger og begrensninger som de­ res talsmenn ikke alltid gjorde rede for. / nyere tid er ideologi brukt om forskjellige samfunnsforklaringer som kan virke mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det kan tales om klasseideologi, kjønnsideologi, generasjonsideologi og raseideologi. I en vurdering av denne ordbruken ei­ det grunn til å være oppmerksom på at også utleg­ ninger som gir seg ut for å være konkurrerende grup­ pers ideologier, kan være ledd i en ideologioppbygging for egen gruppe. Det er ikke bare grupper som ønsker å bevare bestemte privilegier som utvikler ideologier for å legitimere sine interesser som all­ menne. Også grupper som mener seg å ha rett til flere goder enn de har, kan utvikle ideologier om at en innfrielse av nettopp deres krav vil være allment fordelaktig for samfunnet som helhet, økonomisk eller moralsk. Kampen om «offerstatus» kan bli en del av en ideologisk strid. Likeså kan forsøk på å latterliggjøre eller diskreditere folk og grupper med holdninger som avviker fra dominerende synsmå­ ter innenfor organisasjoner, kulturliv og underholdningsvirksomhet, inneholde elementer av ideolo­ gisk maktkamp. Se også ►falsk bevissthet og ►kunnskapssosiolo­ gi. Litt.: K. Marx: Fra den tyske ideologi (1846), gjengitt i Verker i utvalg 2 (1970); K. Mannheim: Ideology and Utopia (1930); A. Næss: Democracy, Ideology and Objectivity (1956); H. Skjervheim: Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (1973); J. Lorrain: The Concept of Ideology (1979); S. Skirbekk: Ideologiavsløring som ideologi (1986). SiS ideologikritikk (fra ty. Ideologiekritik), et man­ getydig uttrykk som betegner metodiske forsøk på å skille - ved argumentasjon, bevis og belegg gyldig og holdbart fra ugyldig og uholdbart på normenes og verdienes område. Ordet har røtter i det marxistiske ideologibegrep, hvor ►ideologi ofte er det samme som «falsk be­ vissthet». I senere år har ideologikritikk særlig vært forbundet med den ny-marxistiske^Frankfurterskolens virksomhet, spesielt dens kritiske teori. Teori­ ens oppfatning av samfunnsvitenskapenes legitime oppgaver som frigjørende og samfunnskritiske, fremstod for dens tilhengere som et resultat av en ideologikritisk analyse av forholdet mellom viten­ skap og samfunn. Representativ for dette syn er Jiirgen ► Habermas’ Technik und Wissenschaft als «Ideologie» (1968, norsk overs. 1969). Den funk­ sjon vitenskap og teknikk faktisk har i et gitt sam­ funn (f.eks. herredømmebevarende for de sterke, undertrykkende for de svake), kan være forskjellig fra de påståtte velferdsvirkninger hvorved de rett­ ferdiggjøres (legitimeres) overfor offentligheten. Påvisningen av et slikt misforhold mellom ideal og virkelighet fremstår da som et stykke ideologikritikk. id est (lat.), det er, det vil si; forkortet i.e. i det Herrens år-, uttrykk oppstått av den latin­ ske dateringsskikk å sette Anno Domini. Herrens år (forkortet Å.D.), foran årstallet. Idfu, Edfu. by i Egypt, ved den vestre Nil-bredd, 95 km nord for Aswan; 45 700 innb. (1986). Han­ delssenter. Produksjon av sukker, tepper og metallvarer. I oldtiden lå her en prektig by, nå finnes bare res­ tene av en kai ved Nilen, og fra ptolemaiertiden et

tempel, som er overmåte vel bevart (bygningen påbegynt 237 f.Kr.), i det store og hele bygd etter grunnskjemaet for de eldre egyptiske templer. På dette sted dyrket man solguden Horus (som greker­ ne sammenstilte med Apollon, byen fikk også nav­ net Apollinopolis Magna) under bildet av en vinget solskive; i denne skikkelse hadde han en gang ved Idfu beseiret den onde gud Set og hans kampfeller. Årlig kom gudinnen Hathor fra byen Dendera i høy­ tidelig prosesjon til byen for sammen med solgu­ den Horus å feire minnet om hans triumf over Set, og Horus’ tronbestigning. IDG, fork, for eng. International Data Group, amerikansk IT-konsern grunnlagt 1964. IDG har tre hovedtyper virksomhet: publikasjoner, markeds­ analyse og utstillinger. IDG publiserer datatidsskrifter og aviser i 75 land (bl.a. Computerworld, InfoWorld, Macworld, NetWork World og PC World); for øvrig bokforlag. Datterselskapet International Data Corporation (IDC) publiserer regelmessige rapporter om markeds- og teknologiutviklingen innen databransjen, med utgangspunkt i 41 forskningssentre, bl.a. i Oslo. IDGs selskaper lager ved midten av 1990-årene rundt 90 utstillinger årlig i 35 land. I Norge arrangerer IDG Expo flere årlige utstillinger for databransjen, ofte i samarbeid med Den norske dataforening. Omsetning 1995: 1,4 mrd. amerikanske dollar; 8500 ansatte. Idhra, øy i Hellas, se ►Hydra. idio- (av gr.), som skyldes en selv, personlig; (sær)egen; som er laget av en selv; forskjellig, at­ skilt. " idiofoner (av idio- og -fon), musikkinstrumenter hvor selve materialet i instrumentkroppen settes i svingninger og frembringer tonene, bi.a. de fleste slaginstrumenter (kastanjetter, bekken; ikke trom­ me). idioglossi (av idio- og gr. ‘tunge, språk’), taleforstyrrelse med manglende evne til å frembringe gane- og strupelyder. idiografisk (av idio- og -graf), om vitenskaper som legger hovedvekten på å granske den enkelte begivenhet, person osv. og dens individuelle og særmerkede egenskaper og forutsetninger. Beteg­ nelsen ble først brukt av historiefilosofen Windelband. som mente at historie er en idiografisk viten­ skap, i motsetning til naturvitenskapene som grans­ ker generelle, ikke-individuelle, allmenngyldige lovmessigheter, såkalte nomotetiske vitenskaper. Historiske begivenheter er ifølge Windelband kjen­ netegnet ved at de er einnialig eller engangsforete­ elser som strengt tatt ikke gjentar seg. idiokromatisk (av idio- og kromatisk), om far­ gen hos et mineral der denne er knyttet til en kje­ misk hovedbestanddel. Motsatt: allokromatisk, hvor fargen skyldes et tilfeldig innhold av en fargende bestanddel. idiolekt (av idio- i tilknytning til dialekt), vari­ ant av et standardspråk hos ett enkelt menneske, til forskjell fra dialekt og sosiolekt. idipm (av idio-), uttrykk eller vending som er karakteristisk foret språk. Foreldet: språk, dialekt. idiomatisk, som er karakteristisk for et språk (om uttrykk og vendinger), språkriktig. idiomprf (av idio- og -morf), tekstur i magmatiske bergarter, karakterisert ved at de enkelte mineralkorn er euhedrale. dvs. viser sin egen krystall­ form. Jfr. ►allotriomorf og ►hypidiomorf. idiopatisk (av idio- og -pat), medisinsk beteg­ nelse for sykelige tilstander, ofte med ukjent arsak. som opptrer uavhengig av andre sykdommer. idiosynkrasi (av idio- og gr. 'blande'), medisinsk betegnelse på kvantitativ overømfintlighet overfor legemidler, dvs. at et legemiddels farmakologiske virkning inntrer ved mindre dose enn normalt. Bru­ kes feilaktig også om kvalitativ overømfintlighet

(►allergi), som ikke har noe med stoffets farmako­ logiske virkning å gjøre. I psykologien betyr idiosynkrasi en atferdsform eller egenskap ved individet som særmerker dette individ i forhold til andre mennesker. I populær betydning: sterk personlig motvilje mot noe. Idioten, roman (1868) av Fjodor Dostojevskij; filmatisert flere ganger. idioti (av gr. ‘ukyndig’, egentlig ‘privatperson, legmann’), i psykiatri eldre betegnelse for psykisk utviklingshemning med intelligenskvotient (IQ) under 35. Begrepet er forlatt. I dag kalles tilstander kjennetegnet av IQ i området 20-35 (mental alder hos voksne 3-6 år) for alvorlig psykisk utviklings­ hemning, mens IQ under 20 (hos voksne mental alder under 3 år) kalles dyp ►psykisk utviklings­ hemning. idiotikon (gr., av idio-), samling av, ordbok over uttrykk og vendinger (idiotismer) som er karakte­ ristiske for et språk eller en forfatter. idja, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: natt. ID-kort, identifikasjonskort, ofte med personda­ ta, adgangskoder, autorisasjon m.m. lagret på en magnetstripe el.l. på kortet. Se også ►smartkort. Idle [aidl], Eric, f. 1943, britisk filmskuespiller. Var medlem av Monty Python-gwypvn. På egen hånd har han laget filmen The Rutles (1978), en Beatles-parodi som utleverer oppsøkende fjernsyns­ journalistikk. Foruten Monty Python-filmene har han medvirket i filmkomedier, bl.a. Nuns on the Run (Nonner på flukt, 1990). ido, internasjonalt hjelpespråk utviklet på grunn­ lag av esperanto 1907 av franskmannen Louis Couturat og den franske esperantistleder Louis de Beaufront. Ido atskiller seg i grammatikk og ordavledning ikke så mye fra esperanto. Esperantos grunnlegger, Ludwig L. Zamenhof, nektet enhver befatning med ido. Av ido er senere utgått kunstspråket novial. Ido spiller ingen rolle lenger nå. idokras (av gr. ‘form’ og ‘blanding’), opprinne­ lig fransk betegnelse på mineralet ►vesuvian. Bru­ kes ennå i fransk, delvis i engelsk litteratur. idol (av gr.), avgud, ideal, favoritt. idolatri (av idol og gr. ‘dyrkelse’), avgudsdyrkel­ se. Idomenevs, gresk sagnkonge på Kreta, kreternes leder i kampene ved Troja. Han utmerket seg gjentatte ganger i krigen; bl.a. var han en av dem som lot seg stenge inne i trehesten som grekerne lurte inn i Troja, og som ble årsak til byens fall. Etter krigens slutt vendte han tilbake til Kreta og ble til sist begravd i Knossos, der han ble dyrket sammen med Meriones. I Dovregubbens hall, se ►Peer Gynt. Idre (muligens av norrønt iiiri, ‘indre’), bygd i Sverige, i nordvestlige Dalarna, øst for Engerdal. Store skoger, reinbeiter. I nærheten finnes et av Sveriges største turistanlegg. Idre var norsk til 1644 og ble endelig avstått til Sverige 1751. Dialekten har mye til felles med den norske i Trysil og Østerdalen. idrett (norrønt iftrott, av id, ‘virksomhet’, og fjrottr, ‘styrke’), fysisk aktivitet drevet for å bedre utøverens fysiske og psykiske helse gjennom mo­ sjon og rekreasjon (mosjonsidrett) eller for å oppnå best mulige resultater i øvelser med tast struktur og regelverk (konkurranseidrett). Opprinnelig ble or­ det brukt om alle former for høyt ansett dyktighet, både av åndelig art (innen musikk, diktekunst, kunn­ skap om runer m.m.) og legemlig gjennom ulike kroppsøvinger. Pa 1800-tallet oppstod et skille mellom idrett og gymnastikk. Mens kroppsøvinger innen idrett var et middel til å oppnå (målbare) resultater i spesielle

397

IDRETTSFAG

Idrett. 1 løpet av 1900-tallet har idrettens samfunnsmessige betydning og menns og kvinners plass i den endret seg sterkt. Bildet til venstre viser en kvinnelig stavhopper i ar 1900. — 7/7 høvre den amerikanske vektløfteren Karen Marshall i rykk i slutten av 1980-årene. aktiviteter, var gymnastikk systematiske øvelser for a styrke kroppen av helsemessige årsaker. Dette skillet forsvant ved at turn og rytmisk sportsgymnastikk utviklet konkurranseaspektet, mens gymnastikkens opprinnelige målsetning er videreført i mosjonsidretten og i kroppsøvingsfaget i skolen. Nær beslektet med idrett er leken, bl.a. i ulike ►ball­ spill. og ulike former for friluftsliv. Moderne idrett oppstod ved universiteter og pri­ vate internatskoler i Storbritannia. Allerede på 1500tallet ble betegnelsen sport brukt om fritidsaktivi­ teter drevet av den britiske overklassen for fornøy­ elsens skyld (av gammelfr. desport. ‘atspredelse, fornøyelse'). På 1800-tallet ble det satt opp faste regler for ballspill og ulike fysiske aktiviteter, og utøverne sluttet seg sammen i klubber og forenin­ ger. Sportsbegrepet ble overført på disse nye akti­ vitetene. Den britiske sporten spredte seg til det øvrige Europa og USA. og fra århundreskiftet ble det dannet internasjonale forbund, som vedtok ens­ artede regler og arrangerte internasjonale mester­ skap. Den moderne konkurranseidrettens forbilder var hentet tra antikkens Hellas, hvor konkurransene opprinnelig var knyttet til religiøse ritualer og fes­ ter. De viktigste øvelsene var løp, hopp, kast, bok­ sing, bryting og ulike konkurranser med hester, og det var flere faste idrettsarrangementer, bl.a. ►olym­ piske leker fra 776 f.Kr. Med stiftelsen av den in­ ternasjonale olympiske komité 1894 (►IQC) ble ideen om olympiske leker gjenopptatt fra 1896. 1 Norge ble den første landsomfattende idrettsor­ ganisasjonen stiftet 1861, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. De første særforbund forenkeltidretter kom i 1890-årene (gymnastikk, skøyter, friidrett). Fra slutten av 1870-årene fikk den britiske sporten innpass i Nor­ ge med flere nye idretter og vekt på spesialisering og prestasjoner. Idretten var inntil da klart nytteorientert, bl.a. for å styrke landets forsvarsevne, og norsk idrett sorterte under Forsvarsdepartementet til 1929. Etter hvert ble de fleste idretter benevnt som sport (svømmesport, skisport, skøyteport osv.), og nye idrettslag ofte kalt sportsklubber. Ordet idrett ble brukt nesten synonymt med friidrett. Nå har ordene sport og idrett stort sett samme betydning.

selv om man tradisjonelt snakkerom sport i aktivi­ teter hvor en grunnleggende forutsetning er el hjel­ pemiddel som utøveren selv kan trene eller forbed­ re. Dette gjelder bl.a. ridesport. seilsport og motorsykkelsport, men ogsa disse er organisert i ►Nor­ ges Idrettsforbund (NIF), den største norske idretts­ organisasjonen. NIF organiserer bade toppidrett og breddeidrett og har tilslutning fra 55 særforbund og utvalg med i alt ca. 1.7 mill, medlemmer! 1997), landets største frivillige organisasjon. NIF og Nor­ ges Olympiske Komité ble 1996 slatt sammen til én organisasjon. Statens idrettsorgan er Ungdomsog idrettsavdelingen i Kulturdepartementet. Se for øvrig idrettsavsnittet under ►Norge. Amatørbegrepet oppstod i Storbritannia fora skille sportsmen eller gentlemen, som drev sport for spor­ tens egens skyld, tra yrkesutøvere i boksing, roing m.m. (se^amatøridrett). 1 konkurranseidrett pa eli­ tenivå er nå skillet mellom amatøridrett og profe­ sjonell idrett i praksis forsvunnet. IOC, verdens mektigste idrettsorganisasjon, har fra 1980-årene lempet pa amatørkravene, samt tillatt profesjonelle utøvere å delta i de olympiske leker. Klubber og organisasjoner finansieres for en stor del av rekla­ meinntekter fra næringslivet og andre sponsorer, særlig er inntekter fra senderettigheter for fjernsynsoverførte konkurranser blitt viktige. Toppidrettsut­ øvere mottar også pengepremier og representerer slik sett en underholdningsindustri, hvor de mest ytterliggående eksempler sees i profesjonell nord­ amerikansk idrett. Økte prestasjonskrav og store pengepremier har imidlertid ført til problemer med bruk av stimulerende midler, se ►doping. I de vest­ lige land har samtidig masseidrett og mosjon fått større utbredelse pga. økt fritid for folk Hest. Store deler av mellomkrigstiden 1918-39 var både norsk og internasjonal idrettsbevegelse politisk split­ tet som en avspeiling av den generelle samfunnskampen (se^arbeideridrett). Senere er boikott av de olym­ piske leker blitt brukt til politiske markeringer fra nasjonenes side, stikk i strid med den olympiske be­ vegelsens opprinnelige målsetning. De fleste idretter og viktige idrettsarrangementer har artikler på alfabetisk plass i leksikonet, og i Nøkkelbindets tabelldel er det samlet resultatoversikter. RBr

idrettsanlegg, taste utendørs eller innendørs anlegg for idrettslig utfoldelse. 1 antikkens Hellas foregikk idrett pa et stadion og kappkjøring med hester i en hippodrom. Mange byer hadde ogsågv/z/nas, som var innendørs anlegg for ungdommens fysiske oppdragelse. Hos romerne foregikk gladiatorkamper i et amfiteater (bl.a. Colosseum) og hestekjøring i sirkus. 1 norrøne sagaer hører man om leikvQllr hvor ungdom møttes til lek og idrett. Navn som Løken og Leikvin antyder hvor slike plasser har ligget i Norge. Først mot slutten av 1800-tallet ble det anlagt spesielle plasser for idrett her i lan­ det. Typer anlegg. Norske idrettsanlegg er inndelt i fi­ re kategorier. Nærmiljøanlegg skal ivareta lokale behov for trening, mosjon og lek og er ikke bereg­ net for konkurranseaktivitet. I kommuneanlegg skal det være mulig a arrangere kretsmesterskap, i fylkesanlegg norske mesterskap og i riksanlegg (na­ sjonale anlegg) internasjonale mesterskap. Etter den annen verdenskrig har overskudd fra fotballtippingen vært dominerende finansieringskilde for byg­ ging av idrettsanlegg. Man regner i 1990-årene at det er 10 000-12 000 idrettsanlegg i Norge. En enkel utendørs idrettsplass består av en gresseller grusbane for fotball og andre ballspill og le­ ker, omgitt av løpebaner. Om vinteren kan plassen islegges og brukes til skøyteløp, bandy eller ishoc­ key. Et stadion er en stor idrettsplass omgitt av opp­ bygde og ofte overbygde tribuner for tilskuere, f.eks. stadioner for fotball, friidrett, skøyter eller tennis. Spesielle utendørsanlegg er skytebaner, billøpsbaner, galopp- og travbaner, golfbaner, hoppbakker, alpinanlegg og akebaner. Idrettshaller er bygd for innendørsidrett og for å kunne drive utendørsidretter året rundt. De fleste hallene er allsidige og brukes til lagspill som hånd­ ball, basketball og volleyball, samt individuelle idretter som bordtennis, tennis, badminton, turn, ulike kampidretter, mosjonsidrett m.m. Andre idrettshaller er spesialhaller, blant annet for bow­ ling, squash, svømming og stup og banesykling (velodromer). Den første norske svømmehallen kom 1920 (Bislett bad i Oslo). Storhaller for tradisjo­ nelle utendørsidretter som fotball og friidrett er også blitt vanlig. En ishall er en idrettshall med kunstfrossen is og benyttes særlig til ishockey, men også kunstløp, curling m.m. Den første norske ishallen ble åpnet 1963 (Sparta Amfi i Sarpsborg), og det er 1997 vel 30 ishaller i Norge. Til Lillehammer-OL 1994 ble det bygd store ishaller i Hamar, Gjøvik og Lille­ hammer, samt landets eneste innendørsbane for hurtigløp på skøyter i Hamar. Dette er såkalte flerbrukshaller, som også benyttes til idretter som ikke foregår pa is, samt til ikke-idrettslige aktiviteter (messer, utstillinger, konserter m.m.). RBr Personale. Driftsoperatøren for idrettsanlegg sør­ ger for drift og vedlikehold av idrettshaller, bade- og svømmeanlegg. ishaller og alle typer utendørs idretts­ anlegg fra fotballbaner til hoppbakker. Opplæringen i faget skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære på en arbeidsplass. Skoledelen består av et grunnkurs i naturbruk eller byggfag og et videre­ gående kurs for anleggsgartnere og driftsoperatør for idrettsanlegg. Opplæringen på arbeidsplassen avslut­ tes med en fagprøve. Voksne med minst 5 års allsi­ dig praksis kan skaffe seg teorikunnskaper og gå opp til fagprøve som privatister. Idrettsdepartementet (Departementet for ar­ beidstjeneste og idrett) ble opprettet av okkupasjonsregimet i Norge 25. sept. 1940 med Axel Hei­ berg Stang som leder. Idrettsdepartementet hadde en alminnelig avdeling og en idrettsavdeling. Sent­ ralorganisasjonen for arbeidstjenesten sorterte og­ så under Idrettsdepartementet. Oppløst 1945. idrettsfag, studieretning i videregående opplæ­ ring. Studieretningen gir treårig utdanning i idretts­ fag og friluftsliv, men også i felles allmenne fag.

398

IDRETTSFRONTEN

Etter fullført og bestått opplæring får elevene ge­ nerell studiekompetanse og er kvalifisert lor inntak til universiteter og høyskoler. idrettsfronten ble til høsten 1940 etter at Nor­ ges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idretts­ forbund var oppløst ved forordning fra det nazistis­ ke idrettsdepartement av 22. nov. 1940. Forbund, kretser og lag gikk til «idrettsstreik» hvorved orga­ nisert idrettsliv og offentlige konkurranser ble stan­ set. Den nazistiske nyordning av idretten bestod i opprettelse av ett forbund med politisk lojale «fø­ rere» for hver idrettsgren. Idrettsfronten ble offisi­ elt oppløst juni 1945. idrettsmedisin, læren om forholdet mellom idrett og fysisk, psykisk eller sosial helse. Under idrettsmedisinen hører studiet av hvordan idrett vir­ ker på vekst og utvikling, og hvordan idrett kan forebygge og hindre eller forsinke utviklingen av sykdom og skader. Idrettsmedisin utreder også hvil­ ke former for idrett og kroppsøving som er aktuelle i behandling av ►idrettsskader og sykdomstilstan­ der. samt studerer etiske, sosiale og medisinske problemer som reises ved stadige forsøk på å øke individets prestasjonsnivå i ulike aldere, bl.a. gjen­ nom ►doping. Som rådgivende organ i medisinske spørsmål har Norges Idrettsforbund oppnevnt et idrettsmedisinsk råd med fem medlemmer. Idrettsmedisin er ikke eget fag ved norske univer­ siteter. men det ble 1977 opprettet en idrettsmedi­ sinsk avdeling ved Norges idrettshøgskole (NIH). Det er 1997 to professorater i idrettsmedisin ved NIH. Idrettsmedisin var tidligere en medisinsk spe­ sialitet. som 1962 ble erstattet med spesialiteten «fysikalsk medisin og rehabilitering». Norsk Idretts­ medisinsk Forening ble stiftet 1966 og utgiret tids­ skrift i idrettsmedisin. Litt.: L. Engebretsen og S. Mæhlum: Idrettsme­ disin (1989). Idrettsmerket, eg. Norges Idrettsforbunds Idrettsmerke, ferdighetsmerke i tre grader (bronse, sølv, gull) innstiftet 1915 av Norges Riksforbund for Idræt for å vekke og vedlikeholde interessen for allsidig mosjon og idrett. Fra 1934 kan også kvinner ta Idretts­ merket. 1933 ble det vedtatt å opprette en Idrettsmerkestatuett for menn (modellert av Gunnar Janson). utdelt første gang 1937. 1946 fikk kvinnene sin statuett. Krus, miniatyrstatuetter og hederspris er nyere utmerkelser. Idrettsmerket administreres fra 1996 av Norges Bedriftsidrettsforbund. og det kan også tas av utenlandske statsborgere, samt av nord­ menn i utlandet. Prøvene kan arrangeres av alle ty­ per organisasjoner, grupper og lag, men to ansvarli­ ge kontrollører må være til stede. Merkekrav. Merkeprøven må utføres i løpet av ett kalenderår og omfatter én øvelse i hver av fem øvelsesgrupper: trim, spenst og presisjon, hurtighet, styr­ ke og utholdenhet. Det er atte aldersklasser med gradvis reduserte fordringer: 16-25 ar. 26-39 år. 40—49 år. 50-59 ar. 60-64 år. 65-69 år, 70-74 år og 75 år og eldre. Bronsemerket får man etter å ha klart prøven én gang. De andre merkene tildeles etter et poengsystem. hvor man. avhengig av aldersklas­ sen, far fra ett til ti poeng per godkjent prøve. Sølvmerket krever 5 poeng, gullmerket 15 poeng og sta­ tuetten 30 poeng. Krus, miniatyrstatuetter og he­ derspris krever fra 45 til 90 poeng. For barn og ungdom finnes det egne idrettsmerker. som administreres av Landslaget Fysisk Fost­ ring i Skolen. Det er Barneskolens Idrettsmerke (10-

Idrettsmerket

13 år) og Ungdommens Idrettsmerke (13-18 år), begge i bronse, sølv og gull. idrettspsykologi, anvendelse av psykologiske prinsipper i sportssammenheng. Sentrale siktemål er å anvende psykologisk kunnskap for å forbedre idrettsutøverens ytelse, f.eks. gjennom psykologisk rådgiving og trening, ved å analysere og avhjelpe problemer og ved å avdekke hvilke idrettsutøvere som passer best til hvilke sportsformer. Mer gene­ relt er idrettspsykologien opptatt av å se idrett i en større samfunnssammenheng, hvor temaer som bar­ neidrett og idrett i helse og rehabilitering er sentra­ le temaer. idrettsskader, fysiske skader en person pådrar seg ved å drive idrett eller mosjon. Risikoen for å pådra seg en idrettsskade varierer med hvilken idrett man driver og med ytre forhold som egen treningstilstand og helse, hvilket utstyr man bruker, treningseller konkurranseforhold m.m. Man regner at rundt 10 prosent av alle skader som behandles i helseve­ senet er idrettsskader, de Heste lette skader. Man finner den største skadefrekvensen i lagidretter med kroppskontakt (fotball, handball, ishockey). I fri­ idrett er det mange strekkskader. Mosjonsbølgen har ført til et økende antall belastningsskader. Idretts­ skader er først og fremst bløtdelsskader som ram­ mer muskler, sener eller bånd, men man ser også skjelettskader i form av brudd. Hjerneskader etter støt mot hodet kan oppstå i alle idretter, men risi­ koen for alvorlige hjerneskader er særlig stor i bok­ sing. Idrettsskadene kan deles i to hovedgrupper, akutte skader og belastningsskader. Akutte skader. Akutte bløtdelsskader skyldes at muskler, sener eller bånd et øyeblikk har vært ut­ satt for overbelastning. De kan deles i støtskader og strekkskader. Ved støtskader blir muskler, sener eller bånd klemt mot kroppens knokler, slik at det skjer en knusning av vevsceller. samtidig som blod­ årer skades eller ryker. Ved kraftige støt vil også knoklene skades, i verste fall brekke. Ved strekkskaderblir påkjenningen på muskel, sene eller band for stor, slik at noen eller alle fibrer slites over. Også her vil blodårer kunne skades eller ryke. Begge ska­ detypene fører til en reaksjon på skadestedet som kalles inflammasjon, hvor kroppens forsvarsmeka­ nisme mobiliseres for å begrense og reparere ska­ den. En skade gir således inflammasjon og blød­ ning i skadeområdet. Inflammasjonen medfører utsiving av blodplasma og vevsvæske (ødem), som gir hevelse og smerter. Blødningen forsterker he­ velsen og smertene direkte gjennom selve blod­ mengden, og indirekte ved å øke inflammasjonen. Typiske akutte strekkskader er kneskader i hand­ ball og alpin skiidrett med ødelagte leddbånd eller menisk. Støtskader i fot og legg er vanlige i fotball. Belastningsskader. Dette er skader som inntrer når kroppsdeler er overbelastet etter gjentatt og ensi­ dig belastning over lang tid. Ved jevnlig trening kan nesten umerkelige småskader ikke rekke å heles før neste belastning og dermed langsomt forverres. Man vil etter hvert kjenne smerte ved belastning, helt til aktiviteten er umulig. Belastningsskader kan også ytre seg som en plutselig og akutt skade ved at en liten ekstra påkjenning medføreren skade som nor­ malt ikke hadde kommet hvis vevet var usvekket pa forhand. Belastningsskader rammer som regel senefester pa knokler eller muskler, samt selve knokkelen. En typisk belastningsskade i armene er såkalt «tennisalbu», som rammer muskelfestet på yttersiden av albuen. Ved løping opptrer ofte over­ belastning i føtter og ben. bl.a. «langdistansekne», en irritasjon av sener på utsiden av kneet, benhinnebetennelse langs skinnebenet, akillessenebetennelse ved hælen, samt tretthetsbrudd i fotknokler. Skadebehandling. En person som pådrar seg en akutt idrettsskade. bør straks avbryte aktiviteten og fa førstehjelp sa snart som mulig for å redusere skadetiden. Førstehjelpen har som mål å stanse blødningerog dempe den inflammatoriske reaksjon slik

at den begrenses til selve skadestedet. Kraftig mas­ sasje eller varmebehandling av skaden må ikke fore­ komme de første 2-3 døgn, da det vil forsterke blød­ ningen og inflammasjonen. I praksis skjer første­ hjelpen etter retningslinjer symbolisert ved kode­ ordet RICE. Her står R for ro, I for is. dvs. nedkjø­ ling av skadestedet med kaldt vann eller is for å begrense inflammasjonen. C for kompresjon, dvs. trykkbandasje omkring skadestedet for å stanse blødninger. og E for elevasjon, dvs. at skadestedet heves til minst brysthøyde (hjertehøyde) for å mins­ ke blødningen. Arrvev på skadestedet trenger minst 8-10 dager før det tåler noen særlig belastning, og det oppnår full styrke først etter flere måneder. For å ha full nytte av førstehjelpen, er derfor etterbehandlingen viktig. Varmebehandling er i denne fasen nyttig for å øke blodtilførselen rundt skadestedet. Et syste­ matisk oppøvingsprogram med gradvis belastnings­ økning på skadestedet bør starte allerede I -2 døgn etterat skaden skjedde. Slik gradvis belastningsøk­ ning vil gi et sterkere arr enn om skadestedet hol­ des helt i ro. For å opprettholde kondisjon og styr­ ke kan man velge treningsformer som belaster ska­ destedet mindre enn normalt, f.eks. sykle, svøm­ me, gå på ski eller løpe i vann i stedet for å løpe ved en benskade. Behandling av belastningsskader er ofte langva­ rig. Slike skader kan også bli kroniske, og operati­ ve inngrep er noen ganger nødvendig. Etter en be­ lastningsskade er det viktig å analysere årsakene til skaden og eventuelt endre treningsrutiner eller tek­ nikk. Idrettsskader kan generelt begrenses gjennom systematisk forebyggende arbeid angående forhold på og omkring konkurransearenaen, sikringsregler, utøverens personlige utstyr, samt selve treningens oppbygging og gjennomføring. Skadebehandling er en viktig del av ►idrettsmedisinen. Litt.: S. Nilsson: Behandling av idrettsskader (3. utg. 1989); L. Peterson og P. Renstrom: Skador inom idrotten (1983). Idrettstinget, høyeste myndighet i ►Norges Idrettsforbund. Idris, Sayyid Muhammed Idris-as-Sanusi, 18901983. konge i Libya 1951-69. Han motarbeidet Italias forsøk på å ta kontroll over Libya. Da Libya ble selvstendig stat 1951. ble det konstitusjonelle kongedømmet opprettet og Idris tilbudt tronen. Han førte en konservativ, vestorientert politikk og ble styrtet i militærkuppet 1969 som brakte oberst Gad­ dafi til makten. Idris levde senere i eksil i Egypt, og ble av de nye makthaverne dømt til døden in absentia. Idris, Yusuf. 1927-91. egyptisk forfatter. Utdan­ net lege og praktiserte noen ar før han ble skribent på heltid. Han var i mange år kulturredaktør i avi­ sen al-Ahram og en frittalende kritiker av korrup­ sjon og utslag av manglende demokratiske rettig­ heter i det egyptiske samfunnet. Idris debuterte 1954 med novellesamlingen Den rimeligste aften. Den vakte oppsikt på grunn av sine realistiske, ofte gro­ teske skildringer av fattigfolks kar pa landsbygda som i storbyen, og for sitt språklige særpreg. Idris la vekt på å finne en språkform som forener det opphøyde skriftspråket med talemålets musikalitet og frodighet. Idris skrev et par romaner og en rekke skuespill, men er først og fremst kjent som den ara­ biske verdens fremste novellekunstner. - Litt.: R. Allen (red ): Critical Perspectives on Y. I. (1994); G. Mejdell: Omkring Y. I.s forfatterskap (i Samti­ den nr. 2. 1988). Idrisi, al-, eg. Abu Abdallah Muhammad Ibn Muhammad Ibn Abdallah Ibn Idrisi, ca. 1099-1154, arabisk geograf og kartograf. Studerte i Cordoba; reiste senere i Lilleasia, og kom til kong Roger 2 av Sicilia. Han laget en himmelglobus og et verdens­ kart for kongen, og skrev et geografisk verk, alRujari. Han samlet her tidligere tiders kunnskap.

399

som Ptolemaios, og nye etterretninger, bl.a. om de nordiske land, Europa, Afrika og For-Asia. To ma­ nuskripter finnes i Bibliothéque Nationale. Paris, to i Bodleian Library, Oxford. Fransk oversettelse av Joubert 1836-40. Deler av verket er oversatt og utgitt Bere steder. idrisidene, muslimsk dynasti i Maghreb (Maghrib), Nord-Afrika, grunnlagt av Idris 1 (død 791). Under Idris 2 (dod 828) nådde dynastiet sin største makt: han grunnla Fés, som ble hovedstad. Idrisi­ dene satt med makten til ea. 970, og matte så vike for omayyadene (i Spania). Idrottsbladet, fork. IB. svensk idrettsblad grunn­ lagt 1910. Torsten Tegnér var eier og redaktør 191557 og fortsatte som redaktør til og med 1967. I den tiden hadde bladet en enestående posisjon i Sverige. Nå hovedsakelig organ for svensk motorbåtsport. Idsal, øy i Strand kommune, Rogaland, mellom Idse og fastlandet, sørvest for tettstedet Jørpeland; 3,2 km2 med liten bosetning. Idsal er skilt fra fast­ landet ved det smale Idsalsundet. Bro over Idsalsundet til fastlandet med videre veiforbindelse øst­ over til Rv. 13. Navnet kommer av norrønt Eidsa, se ►Idse; siste ledd -al, antagelig av norrønt halfa, 'halvpart', for­ di Eidsa opprinnelig er brukt om begge øyene. Idse, Idsøy, langstrakt og delvis skogkledd øy i Strand kommune, Rogaland, ved munningen av Høgsfjorden. sørvest for Jørpeland; 5,2 km2. I øst skiller det trange Idsesund Idse fra den 3,2 km2 sto­ re øya Idsal. Over sundet går bro som forbinder Idse med Idsal og videre østover til Rv. 13 på fastlan­ det. Nord for øyene går Idsefjorden inn til Jørpe­ land. Hyttebebyggelse. Navnet kommer av norrønt Eidsa, av eid, 'eid’, her brukt om det grunne sundet mellom øyene Idse og Idsal. Idstrdm, Annika, f. 1947, finlandssvensk forfat­ ter som skriver på finsk. Hun har bl.a. gitt ut Min far, min elskede (1981. norsk overs 1986) og Min bror Sebastian (1985, norsk overs. 1987). Idstrom har også arbeidet som fotograf og journalist, regis­ sør og dramaturg. Idun, Livsforsikringsselskapet, livsforsikringssel­ skap stiftet 1861. Na ►Storebrand AS. Idunn, Idun, kvinnenavn, norrønt Idunn(r), av id-, 'på nytt, igjen', og unn- av verbet unna, 'els­ ke . hele navnet kan muligens bety 'hun som gjør ung igjen'. Navnedag 31. januar. Idunn (norrønt Idunn. 'den fornyende, foryngende‘), gudinne i norrøn mytologi; Brages hustru. Hun tar hånd om ungdomseplene. som gudene spiser av for å oppnå evig ungdom. Idus, fork. Id., merkedag i den romerske kalen­ der. Idus varden 15. dag i månedene mars, mai. juli og september, den 13. i øvrige måneder. Caesar ble drept på Idus Martiae (15. mars). idyll (av gr. 'lite bilde"), fredelig og harmonisk tilstand; fredelig, vakkert sted; litteratur som skild­ rer enkle menneskers liv og følelser i bunden eller ubunden form. Idyllen henter som oftest sitt stoff fra landlivet, og fremstår i alminnelighet som ut­ trykk for en reaksjon mot en tidsalders overforfinede, nervøst oppjagede eller naturfornektende kul­ tur. Fullt utviklet møter vi idyllen først hos den gres­ ke dikteren Theokrit, som skildrer de sicilianske gjeteres liv. Han etterfølges av romeren Vergil, som 41-37 f.Kr. skrev sine Bucolica. Sistnevnte ble ut­ gangspunktet og forbildet for renessansens hyrdediktning. Av rokokkoens idylldiktere kan nevnes sveitseren Salomon Gessner (Idyllen. 1756-72). franskmannen Jean-Pierre Claris de Florian (Galatée. 1783). svensken Gustaf Philip Creutz (Atis och C ainilla. 1761) og i den dansk-norske felleslittera­ turen historikeren Peter Frederik Suhm (Idvller og samtaler. 1772). Ny-klassisismens preg bærer Jo-

IFIGENEIA

hann H. Voss' Luise (1795) og Goethes Hermann und Dorothea (1797). En moderne variasjon av idyll er bondefortellingen, f.eks. Carl Jonas Love Almqvists Grimstahanms nybygge (1839), Berthold Auerbachs og Bjørnstjerne Bjørnsons fortellinger. idylliker, kunstner som dyrker og skildrer idyl­ liske forhold. idyllisk (av idyll), harmonisk, fredelig. IE, forkortelse for internasjonal enhet for vitaminers og hormoners fysiologiske virkning. Tidligere var man meget avhengig av biologiske prøver for å standardisere styrken av vitaminer og hormoner. Na kan man bestemme de Heste vitaminer og hormo­ ner kjemisk, og angir dem derfor helst i vektenheterog konsentrasjonen i mol/1. IEA, fork for. eng. Internationa! Energy Agency, se det ►Internasjonale energibyrå, IEC, se ►International Electrotechnical Commission. IEEE, fork, for eng. Institute of Electrical and Electronical Engineers, bransjeorganisasjon for elektro- og elektronikkbransjen, grunnlagt 1884. Organisasjonen har sitt hovedkvarter i USA, men har 320 000 medlemmer i 147 land (1995). IEEE organiserer og støtter tekniske konferanser, driver en utstrakt publiseringsvirksomhet og spiller en betydelig rolle nar det gjelder standardisering, bl.a. av grensesnitt mellom forskjellige typer utstyr i et datasystem. leng Sary, I. 1930. kambodsjansk politiker. Stu­ derte i Paris, sluttet seg til marxist-leninistiske grup­ per. Aktiv i illegalt arbeid for Røde Khmer 196375, visestatsminister med ansvar for utenrikspoli­ tikk i Røde Khmer-regjeringen 1975-79. Dødsdømt in absentia for folkemord av det nye regime 1979. Visestatsminister i Røde Khmers motstandsregjering 1979-82. siden ansvarlig for økonomisaker i prins Sihanouks motstandskoalisjon 1982-92. Le­ det i august 1996 en utbryterfraksjon som brøt med Røde Khmer og sluttet seg til Phnom Penh-regjeringen. Etter dette ble han gitt amnesti. leper | i :par], fr. Ypres. ty. Ypern, by i Belgia. WestVlaanderen, 50 km sørvest for Brugge; 35 400 innb. (1996). Tekstilindustri. leper var i middelalderen ved siden av Brugge og Gent en av de tre ledende byer i grevskapet Flan­ dern pa grunn av sine veverier og hadde på 1300tallet ca. 28 000 innb. Byen hadde en årlig vare­ messe av stor europeisk betydning og var medlem av den flamske London-hansaen. Da byen ville ut­ bre sin innflytelse til det omliggende jordbruksom­ råde, kom den i konflikt med greven av Flandern og dessuten med Gent og Brugge, noe som fikk svært uheldige følger for veverivirksomheten. Mot slutten av 1300-tallet var storhetstiden slutt. Opp gjennom århundrene ble byen gjentatte ganger her­ jet av krig. Under den første verdenskrig var byen på de alliertes hender, og stadige tyske angrep og bombardementer la byen fullstendig i grus. Senere er katedralen. Sint Maartens-kerk, den berømte 130 m lange gotiske tekstilhallen (1200-30) med det 70 m høye belforttårn og rådhuset i renessansestil blitt restaurert. Ved byområdets sørlige grense lig­ ger det monumentale og gripende minnesmerke over falne soldater i slagene i den første verdens­ krig, med alle de falnes navn. Berømt folkloristisk arrangement er det årlige «katte»-opptog. leper var tidligere katolsk bispesete. Den berømte teolog Cornelius Jansenius (Cornelis Jansen), jansenismens opphavsmann, var biskop her fra 163 I til sin død i 1638. lesjåvri |ief-|, største vann i Finnmark, på gren­ sen mellom kommunene Alta, GuovdageaidnuKautokeino og Kåråsjohka-Karasjok; 68 km2. 390 m o.h. Avløp gjennom lesjohka sørover til elven Kåråsjohka. Navnet er samisk og betyr Storvatnet.

lesjohka |iejjåkka|. elv i Kåråsjohka-Karasjok og Guovdageaidnu-Kautokeino kommuner, Finn­ mark; 95 km lang. Kommer fra lesjåvri og munner ut i elven Kåråsjohka ved Åssebåkti. Nedbørfelt 1874 km2, iettatore (it.), i italiensk folketro en person som kan bringe ulykke over andre, ulykkesfugl. leyasu |iejasu], Tokugawa, 1542-1616. japansk statsmann (shogun). Oppnådde en maktposisjon under Nobunaga og fikk navnet Tokugawa 1566. Ved hans død 1582 var han den mektigste lensfyrste nest etter Hideyoshi. Pa Hideyoshis ordre ble hans len flyttet til Edo (Tokyo). Etter Hideyoshis død vant han 1600 det avgjørende slaget ved Sekigahara mot hans tilhengere. I 1603 fikk han shogun-tittelen av keiseren, men 1605 lot han sin sønn overta den for dermed a gjøre den arvelig innen Tokugawafamilien. Han svekket lensfyrstenes makt og gav Japan en sterk organisasjon som lensstat med en eneveldig sentralmyndighet. Han interesserte seg for utenriks­ handel. og engelskmannen William Adams ble hans rådgiver. I noen år tolererte han den kristne misjon, men 1613 forbød han den totalt. 1614-15 provo­ serte han Hideyoshis sønn og hans tilhengere til strid, og tilintetgjorde den siste rest av motstand mot Tokugawa-klanens hegemoni. Dette bestod til 1867 da kretsen rundt keiseren rev til seg den poli­ tiske makt. Se ►Japan (historie). If, liten fransk klippeøy i Middelhavet. 3 km sør­ vest for Marseille. Chateau dif, bygd 1524 av Frans I. var lenge benyttet som statsfengsel og er særlig kjent fra Dumas' roman Greven av Monte Cristo. If dikt av Rudyard Kipi ing (1910), st i let til søn­ nen John. Diktet uttrykker Kiplings idealer for moralsk og mandig livsholdning, og er i versteknisk henseende noe av et mesterverk. Kjent og po­ pulært ogsa i Norge, bl.a. gjennom oversettelser av C. J. Hambro og André Bjerke. IF-bat, fork, for internasjonal ►folkebåt, seilbåt konstruert av svensken Tord Sundén 1979, éntype kjølbåt for to eller tre personer. Største lengde 7,87 m, største bredde 2,2 m, dyptgående 1,21 m, vekt 2200 kg, seilareal 31 m2 pluss spinnaker 40 m2. Nasjonal klassemyndighet: Norsk IF-Båt Klubb. Stor regattaklasse, bl.a. NM-klasse. Ife, by i Nigeria, midtre del av Osun, 75 km nord­ øst for Ibadan; 289 500 innb. (1995). Handelssen­ ter. Produksjon av kakao, bomull og oljepalmeprodukter. Universitet (1961). Midt i byen ligger et gammelt kongepalass. i dag delvis brukt til muse­ um. Yorubaenes religiøse og kulturelle sentrum, tro­ lig grunnlagt pa I OOO-tallet. Byen hadde 800-1100tallet en kunstnerisk oppblomstringstid, og det er bevart mange flotte skulpturer i bronse og terrakot­ ta. ife, se ►Institutt for energiteknikk. IFF, fork, for eng. Identification Friend or Foe, en metode som benyttes i forbindelse med radaran­ legg for å skjelne mellom forskjellige fly eller far­ tøyer, f.eks. vennligsinnede eller fiendtlige. Prin­ sippet for IFF er at når en transponder i et fartøy mottar en radarimpuls. vil den svare med en kodet svarimpuls. Fartøyet kan så identifiseres. Iffland, August Wilhelm. 1759-1814, tysk skue­ spiller, teatersjef og forfatter. Han skrev en rekke borgerlige komedier og sørgespill, fire av disse ble oppført på Christiania Theater. Ifigeneia, i greske sagn datter av Agamemnon og Klytaimestra. Da hennes far, som hadde krenket Artemis, ville ofre henne i Aulis for å forsone gu­ dinnen (som hindret hellenerne i å få gunstig vind på ferden mot Troja), ble hun i siste øyeblikk red­ det av gudinnen, som satte en hind i hennes sted. Ifigeneia ble ført til taurerne på Krim, der hun ble Artemis’ prestinne og skulle ofre alle fremmede som kom til landet. Da hennes bror Orestes kom dit, gjen-

400

IFJORD kjente hun ham og flyktet bort med ham ved Athenes hjelp. De tok med seg et bilde av Artemis som var falt ned fra himmelen. Dette brakte Ifigeneia senere til Brauron i Attika, der hun stiftet en kultus for gudinnen. Opprinnelig var Ifigeneia antagelig en personifi­ sering av en side ved Artemis' vesen. Stoffet er behandlet i tragedier av bl.a. Evripides, Racine og Goethe. Det har også vært benyttet i en rekke musikkverker. Ifjord, Idjavuotna, grend i Lebesby kommune, Finnmark, innerst i Hjorden, ved munningen av Ifjordelva (samisk Iddjavuonjohka). Veidele på Rv. 98 med sidevei til Lebesby kirkested og Kalak (Rv. 888). Rike fiskevann i området. Ifjor i Marienbad, LAnnée derniére å Marienbad. fransk spillefilm (1961) i regi av Alain Resnais etter et manuskript av Alain Robbe-Grillet. Filmen, som er henlagt til et barokkslott og dets symmetris­ ke hageanlegg, har ingen lineær handling, men blan­ der fortid og nåtid i en stilisert erotisk atmosfære. Regnes som et av hovedverkene innen etterkrigsti­ dens filmavantgarde. Foto ved Sacha Vierny, sce­ nografi ved Jacques Saulnier. Hovedroller: Delphine Seyrig, Giorgio Albertazzi. IFK Gdteborg (IFK er fork, for Idrettsforenin­ gen Kamraterna), svensk idrettsklubb, stiftet 1904. mest kjent for sin fotballavdeling. Den domineren­ de klubben i svensk fotball de siste 20 årene. Vant UEFA-cupen 1982 og 1987; den eneste skandina­ viske klubb som har vunnet Europacupen. 17 serieog fire cupmesterskap (per 1996). Kalles populært «Ånglarna». Drakt: Blå og hvit vertikal stripet trøye, blå bukse. Hjemmebane: Nya Ullevi. Kjente spil­ lere: Gunnar Gren, Torbjorn Nilsson, Thomas Ravelli, Glenn Hysén, samt nordmennene ErikThorstvedt og Per E. Mordt. IFK Norrkoping, svensk idrettsklubb, stiftet 1897. Særlig kjent som fotballklubb, driver også bowling og orientering. Svensk mester i fotball 12 ganger (per 1997), herav 11 ganger i perioden 194363 (siste gang 1989). Cupmester seks ganger. Sta­ dion: Idrettsparken. Drakt: Hvit trøye, blå bukser. Kjente spillere: Gunnar Nordahl. Ove Kindvall. Tomas Brolin. Ifni, område i Marokko, på atlanterhavskysten, tidligere spansk enklave og provins; ca. 1500 km2 med 60 000 innb. (1990). Største by: Sidi Ifni. Vik­ tige næringer er husdyrhold, fiske og handel med Kanariøyene. Ifni var under Spania 1476 til 1524, og igjen fra 1860 til det i 1969 ble overført til Marokko etter avtale mellom Spania og Marokko. IFOR, fork, for eng. Implementation Force, NATO-ledet. flernasjonal styrke i Bosnia-Hercegovina. Overtok kommandoen i landet i desember 1995 etter at FNs Sikkerhetsråd hadde vedtatt å iverkset­ te Dayton-fredsplanen. IFOR erstattet FNs beskyttelsesstyrke UNPROFOR. som begynte sitt oppdrag i det tidligere Jugoslavia 1992. IFOR var på i alt 60 000 soldater, hovedsakelig fra NATO-land og land som deltar i NATO-samarbeidet Partnerskap for fred. Styrkens oppdrag var begrenset til 12 må­ neder. Etter FN-resolusjonen patok NATO seg ansvaret for alle militære sider ved gjennomføringen av fredsplanen. IFOR overvåket og sikret bl.a. at vå­ penhvilen ble overholdt, sikret tilbaketrekkingen av partenes styrker og atskillelsen av dem. og kontrol­ lerte luftrommet over Bosnia-Hercegovina. IFOR skulle i tillegg sørge for trygge forhold for dem som skulle samarbeide om gjenoppbyggingen i BosniaHercegovina og ha oppsyn med mineklarering. Ved FN-mandatets utløp desember 1996 ble IFOR omorganisert og redusert til 31 ()()() soldater under navnet SFOR (Stabilization Force), med et FNmandat på 18 måneder.

Igler. Lengdesnittet av blodigle, sett fra baksiden.

IFPI, se ►International Federation of the Phonographic Industry. ifrit (arab.), åndevesener i arabisk folketro. De er opprørske, storvokste og ikke alltid vennligsinne­ de; griper inn i menneskenes liv på samme måte som jinnene. Ifritene omtales bare en gang i Kora­ nen, og da som del av jinnenes gruppe (sure 37,39). De ble imidlertid sentrale skikkelser i folkeeven­ tyrene og dukker ofte opp i fortellingene i Tusen og én natt. ifugao, indonesisk (proto-malayisk) folk på Fi­ lippinene, i det nordvestlige Luzon. De holder til i et lite område i Podis Range og vestskråningen av den sentrale Cordillera, og teller midt i 1990-årene ca. 190 000 mennesker. Folketettheten er høy, en­ kelte steder ca. 150 per km2. Dette muliggjøres ved en høyt utviklet risdyrkingsteknikk. Det brattlend­ te landet er bygd ut i veldige systemer av overrislingsterrasser, som kan dekke fjellsidene opptil 300— 400 m over dalbunnen. Ifugao lever i små landsbyer, som ofte er bygd på utilgjengelige fjellknauser. 1 hver landsby bor en familiegruppe, som går sammen om arbeidet med risdyrkingen og vedlikeholdet av terrasser og ka­ naler. Flere landsbyer er organisert i større lokal­ grupper, som samarbeider ved mer omfattende opp­ gaver som terrassebygging. Mellom slike lokalenheter var det tidligere stadig ufred og blodfeider. Ifugao har ingen høvdinger, men folk som eier mye jord og kan mønstre mange slektninger, har stor innflytelse. Tidligere var ifugao hodejegere, og dyktighet i denne forbindelse gav familielederne ytterligere prestisje. Særlig etter den annen verdens­ krig er skolevesen og kommunikasjoner blitt utbygd, og ifugaos område er etter hvert blitt en turistat­ traksjon. IGAD, fork, for eng. Inter-Governmental Authority on Development, regional samarbeidsorganisa­ sjon grunnlagt 1986 av Djibouti, Etiopia, Kenya, Somalia, Sudan og Uganda; Eritrea medlem fra 1993. Opprinnelig het organisasjonen IGADD (...Drought and Development) og var ment å arbei­ de for en felles politikk overfor tørkeproblemer og utvikling. 1996 fikk IGAD sitt nåværende navn, og arbeids­ området ble utvidet til også å omfatte konfliktløs­ ning, infrastruktur og økonomisk samarbeid. Igaliko, det nåværende eskimoiske navn på ting­ stedet og biskopsetet ►Gardar som var sentrum for Austerbygd og hele den norrøne koloni på Grøn­ land. Igarka, by i Russland, Krasnojarsk distrikt, ved Jenisej. 670 km fra utløpet. 100 km nord for polar­ sirkelen; 14 900 innb. (1996). Utmerket havn med stor trafikk av havgående skip i de 2-3 måneder Jenisej og Karahavet er åpne. Skipning av tømmer, sagbruk og fiskeindustri. igbo, se ►ibo. igelkott (av norrønt igull, ‘pinnsvin’, og kottr. ‘katt’), gammelt navn på pinnsvin. Fremdeles van­ lig i østnorske dialekter og i Sverige. Igeroy, øy i Vega kommune, Nordland, på nord-

østsiden av øya Vega; 6,6 km2. Bro- og veiforbin­ delse med Vega på Rv. 839. Fergeforbindelse øst­ over med Horn og Anddalsvågen på fastlandet samt nordover til Tjøtta (Rv. 17). Iggesund, tettsted i Sverige. Hålsingland, Gåvleborgs lån. Hudiksvall kommune, ved Bottenhavet; 3830 innb. (1996). Industristed. Det fremstil­ les cellulose, papir, finér, ferdighus m.m. Iggy Pop, eg. James Jewell Osterberg. f. 1947, amerikansk sanger og musiker; først kjent i slutten av 1960-årene med gruppen The Stooges, som med sin rå og harde musikk var en slags forløper for punkrocken. Han har hatt en nokså skiftende og problemfylt karriere, men har etter hvert fatt status som en levende legende. Av album kan nevnes Lust for Life (1977), Zombie Birdhouse (1982), Blah, Blah, Blah (1986), American Caesar (1993) og Naughty Little Doggie (1996). Han har hatt flere filmroller, bl.a. i Cry Baby (1990). igler, Hirudjnea, klasse i rekken leddormer. De er nær i slekt med jord- og ferskvannsleddormene, og mangler følere og cirrer, oftest også børster og gjel­ ler. Kroppen er gjerne noe avflatet og består av 33 ledd (segmenter); utvendig har kroppen tettere stilte tverrfurer, som hos igler ikke svarer til den indre leddeling slik de gjør hos børsteormene, det går Uere ytre ringer på hvert segment. Ofte sterkt pigmentert. Bakerst på kroppen er det en oftest kraftig ut­ viklet sugeskål, og omkring munnen er det en lig­ nende sugeskål, som hos noen er skålformet, men hos de fleste delt i to lapper. Primitive øyne finnes på forenden av dyret, hos noen fiskeigler også på den bakerste sugeskålen. Muskulaturen er velutvik­ let, så dyrene er meget bevegelige. Tarmen består av tre avsnitt: svelg, midttarm og endetarm. Svel­ get er meget forskjellig utformet. Midttarmen har hos blodsugende arter mange parvis ordnede blindsekker langs sidene, hvor dyret kan oppbevare det oppsugde blodet friskt i månedsvis. Fordøyelsen foregår i endetarmen, som munner ut like over den bakre sugeskålen. Kroppshulen er oftest redusert til et system av kanaler og lakuner som er fylt med rødt blod, og fungerer som et blodkarsystem; bare snabeliglene har dessuten et eget blodkarsystem med fargeløst blod. Iglene er hermafroditter; egge­ ne legges i hornaktige kapsler. Levevis. De fleste igler lever i ferskvann, en del i havet, og noen på fuktige steder på land. De beve­ ger seg ved å feste sugeskålene vekselvis på under­ laget, eller de svømmer ved buktninger av krop­ pen. Igler er dels rovdyr som sluker sitt bytte, dels snyltere som suger blod av større dyr; en del arter lever hele sitt liv på vertsdyret, andre er leilighetssnyltere. Systematikk. Det er kjent ca. 300 arter av igler, som deles i fire ordener: I ) Børsteigler (Acanthobdellae); har børster på de fem forreste kroppsledd. Den eneste kjente arten, Acanthobdel/a peledina, er bl.a. funnet på fersk­ vannsfisk i Trysilvassdraget. 2) Snabeligler (Rhynchobdellae); har en kjegle­ formet tapp («snabel») i bunnen av svelget. Den brukes til å bore hull på offerets hud med, og som hjelp under blodsugingen; hit hører fiskeigler og de små bruskiglene. 3) Kjeveigler (Gnathobdellae) har tre faste, mus­ kuløse lengdefolder, kjever, i svelget. De er forsynt med kalktenner som brukes til å sage hull på byt­ tets hud, så de kan suge i seg blodet; hit hører blod­ igle eller legeigle og hesteigle. 4) Svelgigler (Pharyngobdellae) har ikke kalkten­ ner på lengdefoldene i svelget; hit hører hundeigle. Se for øvrig Nøkkelbindets tabell Dyreriket. CS-B Iglerod, Ole Svendsen, 1784-1871, født i Are­ mark, norsk gardbruker; eidsvollsmann, møtte på Riksforsamlingen 1814 som 2. representant tor Søndentjeldske infanteriregiment. Tilhørte selvsten-

401 dighetspartiet. Regimentet deltok i krigen mot Sve­ rige 1814. Iglesias, by i Italia. Sardinia, 50 km vestnordvest forCagliari; 30 100 innb. (1991). Sentrum i et gruvedistrikt med brytning av bly og sink; gruveteknisk høyskole og museum. Katedral fra 128588. Iglesias, Julio. f. 1944. spansk sanger i en myk. melodiøs popstil; først kjent som fotballspiller i klubben Real Madrid. Han tikk sitt gjennombrudd som artist 1965. har utgitt plater på tiere språk, og har på verdensbasis solgt over I ()() millioner album. Nevnes kan Julio (1983) og Crazy (1994). igloo eller iglo (fra grønlandsk), eskimoisk (inu­ it) ord for vinterbolig. Den er bygd av snøblokker som legges i spiral og skråner innover slik at det ferdige huset har form av en komplett halvkule (kup­ pel), konstruert som en såkalt ekte bue eller hvel­ ving - et avansert bygningsteknisk prinsipp. Alle snøblokkene kuttes innenfor sirkelen avtegnet pa forhånd, skjæres til med en snøkniv av ben og leg­ ges pa innenfra. Siste blokk settes i fra utsiden, midt i kuppelen. Iglooen brukes f.eks. av netsilik-inuitene i hele vintersesongen mens pustehullfangsten pa sel på­ går. Dette huset er stort og meget forseggjort, med lagerrom og gang/vindtunnel. Oppholdsrommet kunne være over 3 m høyt og 5 m i diameter. Langt mindre og enklere iglooer ble brukt under jaktekspedisjoner og på reiser. Disse var ikke mer enn 1,5 m høye og litt over 2 m i diameter. Litt.: A. Balikci: The Netsilik Eskimo (1970). iglulik, samlebetegnelse pa tre inuitgrupper i Ca­ nada. pa Melville-halvøya og Baffin Island: iglulingmiut. aivilingmiut og tununirmiut. Det er all­ ment godtatt at våre dagers iglulik er etterkommere etter den folkegruppen som brakte Thule-kulturen til området på 1200-tallet. Språklig tilhører de inuit-inupiaq eller «øst-eskimoene». Deres tradisjonelle tilpasning var basert på hvalrossjakt. sel- og hvalfangst. Sommer og høst drog de imidlertid også på jaktekspedisjoner etter caribou innover i landet. En leir eller landsby av igloo­ er kunne bestå av en eller flere utvidede familier, under lederskap av en uformell leder kalt/.vimic/rut/. Han måtte være en erfaren mann og en dyktig je­ ger. På 1800-tallet begynte iglulik å drive handel med britiske hvalfangere som kom til området, og fikk på den måten bl.a. tilgang på geværer. Tidlig på 1900-tallet ble det opprettet faste handelsstasjoner, og misjonsvirksomhet ble satt i gang. Dette førte til at mange iglulik gikk over til fangst på pelsdyr, og til at bosetningsmønsteret ble endret i retning av sterkere sentralisering. Da Sir William E. Parry besøkte området i 182223, skal befolkningen ha talt 520 mennesker i alt. Da Therkel Mathiassen kom til området med The Fifth Thule Expedition i 1922. var folketallet 504. I 1922 var det steget til 1373. og i 1981 til 2395. Se også ► inuit. Litt.:T. Mathiassen: Material Culture of the Iglu­ lik Eskimos; i Report of the Fifth Thule Expedition (1928). Ignatijev, Nikolaj Pavlovitsj, 1832-1908. russisk diplomat og politiker, kjent som ledende talsmann for panslavismen. Arbeidet energisk for å styrke Russlands innflytelse på Balkanhalvøya, og under krisen 1875-77 bidrog han sterkt til å koordinere stormaktenes holdning overfor Tyrkia; de strenge fredsvilkarene som sultanen måtte godta ved fre­ den i San Stefano var i første rekke hans verk. Da stormaktene sa i siste instans ikke ville godta dem. måtte Ignatijev gå av. Han var innenriksminister 1881-82. Ignatius, Den hellige, død ca. 115, biskop av Antiokia, en av de apostoliske fedre; ble under keiserTrajan ført som fange til Romaforåbli kastet SNL 3 utg. VII 18

IGORKVADET

Igloo. Øverst: Foto som viser hvordan iglooer er bygd opp. De store snøblokkene legges gradvis oppover og innover mot midten. — Under: Tre tegninger av en igloo. A) Tverrsnitt av oppholdsdelen. B) Eksteriør, med inngangspai tiet foran. C) Lengdesnitt som viser hvordan inngangspartiet ligger lavere enn oppholdslommet fot d hindre den kalde luften i a trenge inn. Ventilasjon foregår gjennom en ljore i taket. Inne i en snøhule kan man selv i kaldt veer ha varmegrader nar åpningen lages på denne måten.

for ville dyr. Under fangetransporten dit skrev han sju brev, til menigheter i Lilleasia, til de kristne i Roma og til biskop Polykarp. Brevene er preget av en lidenskapelig, mystisk preget fromhet. I dem bekjemper han gnostiske kjetterierog innskjer­ per menighetene å holde seg trofast til sin biskop, dessuten legger han for dagen en glødende lengsel etter å bli martyr. Brevene er oversatt til norsk av S. B. Bugge i Vidnesbvrd af kirkefeedrene (bd. 11 1885). ignatiusbonner, de giftige frø av Strychnos ignqtii, familien Loganiaceae. Inneholder ca. 3 % stryknin og brusin og brukes til fremstilling av dis­ se to alkaloider. igni-(av lat.), i sammensetninger ild-, ilds-, f.eks. ► ignipunktur. ignimbritt (av igni-, lat. ‘skur’, og -itt), bergart dannet ved avsetning og konsolidering av askesuspensjoner som oppstår ved eksplosive utbrudd av sterkt gassholdige magmaer (ntiée ardente). Berg­ arten inneholder striper, bånd og linser av forskjel­ lig materiale; pimpsteinsfragmenter og glass er van­ lige bestanddeler. Ofte er bergarten sterkt sammensveiset i bunnen av de enkelte strømmer. Permiske ignimbritter er kjent fra Oslofeltet.

ignipunktur (av igni- og lat. "punktere, stikke') (med.), punksjon (stikking) med glødende nål. ignoramus et ignorabimus (lat. ‘vi vet det ikke og vi vil aldri få vite det"), berømt slagord fra den tyske fysiolog E. Du Bois-Reymonds skrift Uber die Grenzen des Naturerkennens (1872). Han men­ te at naturvitenskapen neppe ville gå utenfor sine daværende grenser og at den ikke vil erkjenne fe­ nomener som viljens frihet, bevisstheten osv. ignoranse (av ignorere), uvitenhet. ignorant, person som er uvitende, særlig i faglige spørsmål som han/hun burde kjenne. ignorere (av lat. "ikke vite'), late som man ikke ser, hører; overse, overhøre. Igorkvadet eller Talen om Igors heertog (russ. Slovo o polku Igoreve), et av de få verdslige verker bevart fra gammelrussisk litteratur, antagelig skre­ vet ca. I 187 av en ukjent forfatter. Verket ble lenge definert som et episk heltekvad og sammenlignet med europeiske heltedikt som f.eks. Rolandskvadet. I motsetning til heltekvadene. som er versdiktning, er Igorkvadet et prosadikt med gjennomrytmiserte passasjer etter bysantinske mønstre. Det er en retorisk lovtale som i sine fortellende hovedav­ snitt beskriver det felttoget fyrst Igor Svjatoslavitsj

402

IGOROT

Iguagu. Igua^u-fallene i Brasil.

av Novgorod-Seversk 1185 førte mot den noma­ diske polovtserstammen, der han led nederlag, ble tatt til fange og rømte. I overensstemmelse med lov­ talens regler er hovedhandlingen avbrutt av en se­ rie temmelig frittstående episoder, som t.eks. Igors hustrus klagesang over sin tapte husbond. Hoved­ handlingen avsluttes med Igors inntog i Kijev etter flukten, og talen munner ut i en seiershymne til de russiske fyrster og deres hær. som har kjempet mot de hedenske horder. De innskutte passasjene er rike på arkaiske allu­ sjoner som lar seg spore tilbake både til slavisk og polovetsisk folklore. Men det er karakteristisk tor Igorkvadets retoriske karakter at tort åtteren har omformet elementene tra den muntlige overleve­ ringen og gitt dem en poetisk funksjon i sitt eget kompliserte billedspråk. Teksten ble oppdaget i begynnelsen av 1790-årene i et håndskrift tra 1500tallet, og utgitt 1800. Originalmanuskriptet gikk tapt ved Moskvas brann 1812. Enkelte forskere hevder fremdeles at Igorkvadet er en forfalskning. Norsk utgave 1987. oversatt og med kommentarer av S. Sverdrup Lunden, etterord av J. Børtnes. igorot, samlebetegnelse pa flere indonesiske (proto-malayiske) folk i Filippinene, på det nordvestli­ ge Luzon. 1 eldre etnografisk litteratur ble navnet ofte brukt om alle de indonesiske folkene på Filip­ pinene og de større ostindiske øyene. 1 dag brukes det bare om de indonesiske fjellfolkene i det indre av Luzon. særlig om stammene ►bontok. kankanai og nabaloi (ibaloi). til sammen 400 000-500 000 mennesker. Moderne kommunikasjoner, misjon og skolevesen har ført til at flere igorotgrupper er blitt assimilert i den filippinske befolkning for øvrig. Igua^u [-su], Rio. arg. Rio Iguazu. paraguansk Rio Iguassu (guarani. 'stort vann’), elv i Brasil, delstaten Paranå. danner ved sitt nedre løp grensen

mot Argentina, sammenløper med Rio Paranå der Brasil, Argentina og Paraguay møtes, 1320 km lang. Igua^u-fallene, port. Saltos do Iguazu. Cataratas do Iguazu, arg. Cataratas del Iguazii. vannrike fos­ sefall i Rio Iguagu, 23 km ovenfor utløpet i Paranå, mellom 60 m og 82 m høye og ca. 4 km brede, en av Sør-Amerikas største turistattraksjoner. Nasjonalpark bade på argentinsk og brasiliansk side. Rikt plante- og dyreliv. Satt på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv 1986. iguaner, leguaner, Iguanidae, krypdyrfamilie i underorden øgler. Forholdsvis store arter med lang kropp og hale, og forholdsvis korte ben. Tungen kort, tykk, nesten ikke kløvd. Karakteristisk er bl.a. at tennene er festet til kjevenes innside. De lever delvis av plantekost, men hovedsakelig av insekter og andre små dyr. Iguaner som lever i trær og bus­ ker er gjerne grønne, har sammenpresset kropp, lang hale og relativt høye lemmer med lange tær og klør og er utmerkede klatrere. Arter som holder seg på bakken, har flatere kropp, kortere hale, lavere ben med korte klør og er som regel gråbrune. De fleste legger egg. men levendefødsel er ikke uvanlig. De ca. 750 artene (55 slekter) hører hjemme i var­ me deler av Amerika, unntatt 6 arter fra Madagas­ kar og én slekt pa Fiji og Tonga. Basiliskene, slek­ ten Basiliscus. kjent fra Mexico til Ecuador, kan bli 70-80 cm og er utmerkede klatrere. En av de størs­ te iguanene er ekte eller grønniguan. Iguana igua­ na, som er utbredt tra Mexico til Sør-Amerika; den er en god klatrer og kan bli opptil 2 m lang, hvorav hode og kropp utgjør mindre enn en tredel. Vel­ kjent er haviguanen. Amblyrhynchus cristatus, fra Galapagos. som kan bli 1.7 m lang inklusive halen, svømmer godt og lever av tang. Galapagos to landiguaner. slekten Conolophus, er noe mindre - ca. 1.2 m. mer grovbygde og holder seg utelukkende

på land. Neshorniguanen, Cyclura cornuta. fra Haiti og Dominikanske Republikk, kan bli ca. 1 m lang og har tre horn på nesen. Paddeiguanene, slekten Phrvnosoma, er små. flate, brede, piggete arter tra sørlige Nord-Amerika. I levevis og utseende min­ ner iguanene ofte om agamider fra den gamle ver­ den. De har sannsynligvis felles opprinnelse. For nærmere systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Dyreriket. Iguanodon, utdødd krypdyrslekt i den mesozoiske ordenen Ornitischia. som var den ene hoved­ gruppen av dinosaurier. Den var en 8—10 m lang planteetende landøgle som holdt hodet 4-5 m over bakken. Forlemmene var korte med fem fingrer, hvorav den første var utformet som en pigg. Bak­ bena var lange, kraftige og hadde utviklet tre tær, mens halen var bred og lang. I kjevene satt et me­ get stort antall tenner. Iguanodon levde i sen jura og tidlig kritt og er spesiell godt kjent fordi man i Bernissart i Belgia i 1878 fant 23 fullstendige skje­ letter, som nå er utstilt i det naturhistoriske museet i Brussel. Ellers kjent bl.a. fra England, og i 1960 ble 13 fotspor etter Iguanodon funnet ved Grøn­ fjorden på Svalbard. Det er til nå det nordligste tinnested i verden for dinosaurier. Iguazu, se ►Iguacu. iguvinske tavler (lat. tqbulae Iguvinae. også Eugubinae), sju (oppr. ni) tavler med innskrift av religiøst innhold i umbrisk dialekt og i dels umbrisk. dels latinsk alfabet fra ca. 300-80 f.Kr. Fun­ net 1444 i byen Gubbio (oppr. Iguvium. i middelal­ deren forvansket til Eugubium) i Umbria i Italia. Tavlene er den viktigste kilden til kjennskapet til det umbriske spraket (se ►italiske språk). Utgitt av G. Devoto (3. utg. 1962). - Litt.: J. W. Poultney: The Bronze Tables of Iguvium (1959, med gram, og eng. overs.). ihendehavergjeldsbrev, gjeldsbrev som lyder på ihendehaveren eller som ikke nevner hvem gjel­ den skal betales til, jfr. lov om gjeldsbrev av 17. februar 1939 §11. Ihendehavergjeldsbrev er om­ setningsgjeldsbrev. Den som har et ihendehaver­ gjeldsbrev i sin besittelse, er legitimert til a rade over dokumentet bade overfor skyldneren og den

Iguaner. Grønn iguan holder til i Sør- og MellomAmerika. og kan bli 2 meter lang.

403

Iguanodon. Den tretåedefoten til Iguanodon laget avtrykk pa en sandflate på Svalbard i begynnelsen av kritt-perioden, for ca. 140 millioner ar siden. Foten var ca. 78 cm lang fra hæl til ytterste tå og 72 cm bred mellom tærne. som kjøper gjeldsbrevet eller får pant i det. I lov om Verdipapirsentral av 14. juni 1985 er bestemt at ihendehavergjeldsbrev skal registreres i Verdipapirsentralen. I praksis betyr det at det ikke lenger kan utstedes ihendehavergjeldsbrev, og at de har mistet sin praktiske betydning. ihendehaverobligasjonslån, lan der lånesum­ men er delt opp på en rekke enkeltobligasjoner. lyd­ ende på ihendehaveren og omsettelige hver for seg; derfor kalles låneformen også partialobligasjonslån. Denne låneformen benyttes av staten, kommu­ ner. finansinstitusjoner og store foretak som ønsker å låne så store beløp at det er vanskelig å få dekket lånebehovet hos en enkelt långiver. Som regel foregår emisjon av ihendehaverobliga­ sjonslån gjennom et konsortium av banker og even­ tuelt forsikringsselskaper, som får provisjon eller kursfordel for sin medvirkning. Hvis det er stilt pant for lånet, deponeres en hovedobligasjon og pantsettelsesdokumentene hos den bank som fungerer som hovedkommisjonær. Slike lan er vanligvis lang­ siktige med en løpetid på opp mot 30 år. men ofte forbeholder låntageren seg rett til konvertering et­ ter en viss kortere tid. De fleste obligasjoner blir registrert i Verdipapirsentralen. Etter tilbakebetalingsmåten skiller man mellom faste lån med tilbakebetaling av hele summen ved utløpet av lånetiden, amortiseringslån med tilba­ kebetaling av faste halv- eller helårlige avdrag ved at et bestemt antall obligasjoner trekkes ut til inn­ frielse (låntageren kan også forbeholde seg rett til å kjøpe obligasjoner på det åpne marked og tilintet­ gjøre dem), ogannuitetslån der den årlige ytelse til renter og avdrag er den samme i hele lånetiden. Rentefoten var tidligere vanligvis fast i hele løpeti­ den. men nå har mange obligasjonslån regulerbare renter. Hvis rentebeløpet utloddes som gevinster til en del av obligasjonene, kalles lanet premieobligasjonslån. Ved utgangen av september 1996 var samlet mar­ kedsverdi av norske obligasjoner 335,5 mrd. kr. Av dette beløpet eide forsikringsselskapene 42,9 % og forretnings- og sparebankene 18,4 %. Ihimaera [-maira], Witi, f. 1944. newzealandsk forfatter og diplomat med maori-bakgrunn. Han har utgitt novellesamlingene Pounamu, Pounamu (1972), The New Net Goes Fishing (1977) og Dear Miss Mansfield: A Tribute to Katherine Mansfield Beauchamp (1989). Dessuten har han skrevet flere romaner, bl.a. The Whale Rider (1989) og Bulibasha: King of the Gypsies (1994). I likhet med andre maori-forfattere er Ihimaera opptatt av hvordan maoriene best kan bevare sin kulturelle egenart i et «europeisk»-dominert samfunn. Han har redigert en trebinds antologi over maori-litteratur, både skrift­ lig og muntlig, som utkom i 1993.

IHRE Ihle, Geirmund, f. 29. des. 1934 i Haugesund, norsk politiker (A). Rektor ved Haugesund kokkog stuertskole fra 1976. Medlem av Haugesund kommunestyre 1963-75. Stortingsrepresentant for Rogaland 1969-81. Medlem av representantskapet i Norges Bank fra 1981. nestleder fra 1992. Ihlebæk, Guttorm, f. 15. okt. 1943 i Fredrikstad, norsk kirkemusiker. Teologisk embetseksamen 1971. organisteksamen 1976. 1976-79 seksjonsle­ der ved Bergen musikkonservatorium, fra 1979 læ­ rer i kirkesang og messe ved Praktisk-teologisk se­ minar, Universitetet i Oslo. Fra 19X9 domkantor i Fredrikstad. Redaktør av Norsk kirkemusikk 198789 og fra 1994. Har komponert salmer. Formann i Norges Organistforbund 19X1-85. president i Nor­ disk kirkemusikkrad 1982-86. Ihlebæk, Hans Andreas. 1930—93, norsk journa­ list. Journalist i Rana Blad. Bergens Arbeiderblad og Vestfold Arbeiderblad 1957-65. Lektor ved Norsk Joumalistskole 1965-72. generalsekretær i Norsk Presseforbund 1972-90. Ihlebæk markerte seg sterkt i den presse-etiske debatten i 1970- og 1980-årene. Har utgitt Lov og etikk i journalistikk (1977). Ihlen, norsk slekt fra garden Ilen i Modum. Slek­ tens eldste kjente mann er Nils Evensen Ihlen (1666-1730). Han var farfars far til Nils Nilsson Ihlen ( 1760-1833). kjøpmann pa Bragernes, sene­ re i Holmestrand. Slektens to hovedlinjer stammer fra hans sønner, skipsreder Nils Ihlen (1793-1865) og skipskaptein Johan Ihlen (1801—47). Skipsreder Nils Ihlen var tar til kontreadmiral, direktør for Det Norske Veritas Nils Ihlen (18241905). brukseier Vincentz Thurmann Ihlen (1826— 92) og skipsreder Johan Henrik Tordenskiold Ihlen (1835-1916). V. T. Ihlen var far til utenriksminis­ ter. brukseier Nils Claus Ihlen (1855-1925), som igjen var far til direktør i Det norske Skogselskap Nils Nilsson Ihlen (1893-1981), Joakim Lund Ihlen (1899-1981)og Alfred Nilsson Ihlen (f. 1900), begge direktører ved A/S Strømmens Værksted. Skipsreder J. H. T. Ihlen var far til professor, dr.theol. Christian Ihlen (1868-1958). Skipskaptein Johan Ihlen var farfar til fylkesmann Alfred Ihlen (1877-1961). Litt.: H. Krog Steffens; Norske Slægter (1915). Ihlen, Alffred) Nilsson, f. 30. juni 1900 i Skeds­ mo. norsk industrimann; sønn av N. C. Ihlen. Ut­ dannet som sivilingeniør i USA. Direktør ved A/S Strømmens Værksted 1923-72. En rekke tillitsverv i næringslivet, bl.a. formann i Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd 1946-52. Ihlen, C hristian. 1868-1958. født i Holmestrand, norsk teolog; dr.theol. 1906. Professor i systema­ tisk teologi ved Universitetet i Oslo 1906-38. Ut­ gav bl.a. Kristustroen som visshet og som problem (1925), Systematisk teologi i omriss. 1. Prinsipplære (1927). Dogmatikk (1946) og Den norske Israelsmisjons historie i hundre år 1844-1944 (1947). Fra 1907 sekretær. 1918-48 formann for Den nor­ ske Israelmisjon, redigerte Missionsblad for Israel 1908-56, medredaktør av Luthersk kirketidende 1911-18. Ihlen, Joakim Lund, 1899-1981. født i Skedsmo, norsk industrimann; sønn av N. C. Ihlen. Adm. di­ rektør for A/S Strømmens Værksted 1924-72. Ut­ gav 1945 Frendefolk (sammen med Bertil Kugelberg), 1957 Næringsliv og tollpolitikk. En rekke til­ litsverv i næringslivet. Ihlen, Nils Claus, 1855-1925, født i Oslo, norsk industrimann og politiker (V). 1878 bestyrer av Strømmens Værksted i Skedsmo og dets eier 1883. Opparbeidet og utvidet bedriften til en av de bety­ deligste i sitt slag i landet. I 1906 innvalgt på Stor­ tinget og 1908-10 arbeidsminister i Gunnar Knudsens første regjering. I Knudsens annen regjering var han utenriksminister 1913-20. I stillingen som leder av Norges utenrikspolitikk under den første

Nils Claus Ihlen. Foto fra 1921.

verdenskrig ble det hans oppgave med takt og smi­ dighet a hevde Norges nøytralitetspolitikk. Ihlen, Nils Nilssøn, 1893-1981. født i Skedsmo, norsk forstmann, sønn av N. C. Ihlen. Konsulent i Det norske Skogselskap 1939—49, adm. direktør sst. 1949—62. Ihlen arbeidet for bedre opplysnings- og informasjonsvirksomhet blant skogeiere og skogs­ arbeidere og for norsk og nordisk samarbeid i skog­ bruket. IHN, fork, for infeksiøs hematopoietisk nekrose. fiskesykdom som forårsaker høy dødelighet hos regnbueørret og ulike arter stillehavslaks. Det er en akutt rhabdovirusinfeksjon som også er beskrevet hos atlantisk laks. Sykdommen er beskrevet fra USA og Japan. IHN ble introdusert til Europa i 1987. trolig med rogn fra USA. Sykdommen er ikke på­ vist i Norge (1996). De første tegn til IHN er en plutselig økning i dø­ deligheten blant yngel/settefisk. Affisert fisk søker å unngå sterk strøm, men driver med strømmen. Korte intervaller med avsindig svømming er regist­ rert. Kliniske symptomer er karakterisert ved ut­ stående øyne(exophthalmus). utspilt buk(ascites), mørk pigmentering og blødninger ved basis av bukfinnene. En tykk, slimet streng, såkalt «fecal casts». henger ut av gattåpningen hos enkelte fisk. I indre organer og muskulatur kan man finne tallrike blød­ ninger. og fisken har et anemisk preg. Histologiske undersøkelser viser vevsdød i det bloddannende vevet i nyrene, og vevsdød i bukspyttkjertelen kan også iakttas. l-ho-chuan [ihåtfyan], hemmelig selskap i Ki­ na, spilte en fremtredende rolle under bokseropprøret 1900. Boksere er en nedsettende gjengivelse av navnet, som egentlig betyr Rettferdighet og har­ moni. Selskapet praktiserte en egen form for bok­ sing (chiian) som var beslektet med den gamle ki­ nesiske militærkunst wu-shu, som siktet på å forbe­ rede sinn og kropp for kamp. ihram (arab. ‘innvielse’), betegnelse på tilstand av rituell renhet som er nødvendig for muslimer under pilegrimsferd til Mekka, bade under hajj. den femte og siste av islams søyler, og umra, den lille pilegrimsferden. Ihram forutsetter at den troende utfører de store renselser (se ►ghusl), uttaler inten­ sjonen om å utføre pilegrimsferden og fremsier de fastlagte bønnene. For menn markeres ihram-tilstanden gjennom pilegrimsdrakten, to hvite, sømløse tøystykker. Drakten symboliserer de troendes lik­ het og samhold. Ihram-tilstanden krever dessuten at pilegrimene, både menn og kvinner, overholder en lang rekke renhetsforskrifter. Ihram betegner også tilstanden av rituell renhet som kreves for å utføre den daglige rituelle bøn­ nen, den andre av islams fem søyler. Ihre, svensk adelsslekt som opprinnelig stammer fra Gotland. Slekten ble adlet 1757 og dens over­ hode har i mange generasjoner eid godset Ekebyhof i Uppland. Her samlet familien et stort biblio­ tek med særlig vekt på språkvitenskap. Biblioteket

404

IHRE ble solgt omkring 1980. Til slekten hører språkforskeren Johan Ihre (1707-80) og dennes sønnesønn, utenriksminister Albreeht Elot Ihre (1797-1877), som ble utnevnt til friherre 1843. Ihre, Johan, 1707-80, svensk språkforsker. Pro­ fessor i Uppsala fra 1737. Hans hovedverk, den ety­ mologiske ordboka Glossarium suio-gothicum (2. bd., 1769), sammenlignet svenske ord med tilsva­ rende ord i andre germanske språk, og kan sees som en forløper forden sammenlignende språkforskning på 1800-tallet. Utgav ogsa en ordbok over svenske dialekter (1766) og et arbeid om runene (1769). IHS, latinsk Kristus-monogram, opprinnelig opp­ slått av et gresk monogram av de tre tørste boksta­ vene i IHÉOYZ (Jesus): IHC, der tredje bokstav ble latinisert til S. Era middelalderen blir monogrammet tydet for­ skjellig: 1) Jesus Hominum Salvator. ‘Jesus men­ neskenes frelser'. 2) In hoc signo (vinces), ‘i dette tegn (skal du seire)', en hentydning til Konstantin den stores syn. og 3) Jesuin habemus socium, ‘vi har Jesus som forbundsfelle'. Jesuittene har monogrammet som ordenstegn. men det benyttes ogsa av andre ordener og forekommer ofte også i den evangeliske kirke på messehagler og annet kirkeutstyr. li, sv. Ijo, kommune i Finland. Oulun lååni (Uleåborgs lån), ved Bottenviken. ca. 25 km nord tor Oulu; 620 km2 med 6200 innb. (19