Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon It-Kol [8, 3 ed.] 8257306835, 8257307009, 8257304921, 8257304948 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE leksikon It-Kol

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNS KAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Preben Munthe (formann) Trond Bers Eriksen Agnes Nygaard Haug Marit Trætteberg Lars Walløe

Tekstredaksjon: Trond Smith-Meyer (leder) Jon Gunnar Arntzen Ivar Bieltvedt Hege Blom Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Inger E. M. Eikeland Anne Eilertsen Helene Faleh Fladmark Arne Forsgren Nils Gundersen Eivor Hagen Kirsten Halvorsen Siv Haugan Rolf Karlsen Inge S. Kristiansen Henning Larsen

Produksjonsavdeling: Svein Freberg Heige (leder) Håkon Bergset Henny Bjerke Ludvig Ficko Randi Joveng Jan Fredrik Kirkeboe (grafisk tilrettelegging) Cecilie Kobro Lisbet Utheim Margo Øhrn

Anne Grete Nilsen Ove Olsen Astrid Fenne Sivertsen Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Barbro T ve i te Lisbet Utheim Mona Waagsbo

B illedredaksjon: Øyvind Reisegg (leder) Kjersti Norderhaug Ahlsen Beate Marie Bang Hege Blom Ove Olsen (datagrafikk) Anne-Hilde Vestre

Fagkonsulenter Oversikt bakerst i bindet

3. utgave

' Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og A/S Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1997

Papir: 90 g Opus fra Papeteries de Condat. Neuilly-sur-Seine, Frankrike

Kan: Nyproduksjon og ajourføring sed Unimap A/S. Drobak. © Kunnskapsforlaget

Try kk og innbinding: Druckhaus Neue Stailing GmbH & Co. KG. Oldenburs

Tegninger: Forlagets tegninger utfort av bl.a. Thomas S. Minker og Ole Rosen

Datagrafikk: Kartskisser og tegninger utfort av Ove Olsen, enkelte med grunnlag fra Lidman Production. Stockholm

Reproanstalt: Transfer A/S. Oslo

Tyskland

ISBN: 82-573-0683-5 (rød bd. 8) ISBN: 82-573-0700-9 (svart bd. 8) ISBN: 82-573-0492-1 (rod komplett)

Sats: Kunnskapsforlagets grafiske avd. / Brodr. Fossum A/S

ISBN: 82-573-0494-8 (svart komplett)

Skrift: Times 8/8 p / Helvetica

Opplag: 30 000 Oslo 1997

Veiledning INNHOLD

Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på a dokumen­ tere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk i store og små artikler som til sammen danner en helhet. Mange artikler er supplert med illustrasjoner, tabeller og kart.

Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind supple­ res av Nøkkelbindet. bind 16. I Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters pro­ duksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man ogsa finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler. Innbyggertall for Norges fylker og kommuner er Sta­ tistisk sentralbyrås endelige tall fra 1996. For norske tettsteder er det gjennomgående brukt de siste offisi­ elle tall fra Statistisk sentralbyrå, fra 1995. Kommunetabellenes tall for sysselsetting er estimert med basis i tilgjengelig materiale, i mangel av utførlige tellinger i siste folketelling (1990). For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene dateres i hvert en­ kelt tilfelle.

Redaksjonen er avsluttet mars 1997; i enkelte tilfeller har det vært mulig å foreta endringer også etter dette.

FRA A TIL Å

Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen; dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark)

Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt.

Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produk­ ter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

KARTTEGN

1 leksikonets kartverk er det brukt en del karttegn: 1

GEOGRAFISK KART

UTTALE, SKRIV EMÅTER

Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpas­ set norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: a a-/ø-lyd, som i engelsk but a «slapp» e-lyd. som i norsk suppe, fransk le E åpen e-lyd. som i fransk pere æ åpen æ-lyd. som i norsk vare u brukes for både norsk hus, tysk du, engelsk do og fransk ou p slapp b-/v-lyd. som i spansk Ha/zana d stemt th-lyd, som i engelsk faz/ier p ustemt th-lyd, som i engelsk r/zing i] ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk ,yø 3 stemt sj-lyd. som i engelsk plea.sure y stemt ch-lyd. som i spansk Tarragona x ustemt ch-lyd, som i tysk ac/i w halvvokal, som i engelsk one over vokal betegner at vokalen skal være nasal: E. ø, å : etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst.

Statsgrense Delstats-, provins-, fylkesgrense WASHINGTON

Hovedstad

Providence

Delstatshovedstad (Provins-)

■ CHICAGO

By med over 1 000 000 innb.

[• Jacksonville

By med 500 000—1 000 000 innb.

© Tallahassee

By med 100 000—500 000 innb.

© Panama City

By med 50 000—100 000 innb.

® Clarksville

By med 25 000—50 000 innb.

Georgetown

By med under 25 000 innb. Byens innbyggertall inkluderer forsteder

Viktig jernbane

Annen jernbane Viktig vei Viktig lufthavn

1______________ FYLKESKART GJERSTAD

Kommunegrense RISØR

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sam­ menheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe. ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endel­ sene -åf, -ef; kh uttales som i tysk arb. For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjen­ gitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få historiske navn fra det kinesiske fastland. Det fin­ nes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Kommunenavn

o -+

f

*

By

Kragerø

Større tettsted

Dalen

Mindre tettsted

Hovden

Kirkested

Tyhoimen

Severdighet

Evjemoen

Militærforlegning

Brokke

Større kraftverk

Tofte Industrier

Større industrianlegg

Kn a ben gruver

Gruveanlegg

Torungen fyr

Viktig kystfyr

—

Jernbane

----- E18 —

Europa- og riksvei

—

Annen vei

—

—

Helårs fergeforbindelse Hurtigruten

— Kjevik

Flyplass med regulær trafikk

PLASSERINGSKART- KOMMUNER • Aurlandsvangen

HENVISNINGER

Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►

Kommunens administrasjonssenter

■ Hermannsverk

Fylkets administrasjonssenter

• Høyanger

Tettsted

HORDALAND

Fylke Viktig vei

SIGNATURER

Retningslinjer finnes bakerst i bindet.

Jernbane

FORKORTELSER

Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter m.m. er ikke tatt med i denne oversikten. De finnes som regel som eget oppslag i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). 1 enkelte tabeller kan det forekomme snesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor. A A adj. adm. adv. agr. ags. akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. as tron. atm aug. avd. avh. B B.A. bd. biol. bl.a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C(°C) ca. cand.act. cand.agric.

cand.hort.

cand.jur. cand. mag.

cand.med. cand.med. vet. cand.min. cand.odont.

cand.oecon. cand.paed. cand.pharm.

cand.philol. cand.philos. cand.polit.

cand. psychol.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag candidatus agriculturae, landbruks kandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus horticulturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole candidatus juris, juridisk kandidat candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen candidatus medicinae, medisinsk kandidat candidatus medicinae veterinariae, kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) candidatus mineralogiae, bergkandidat candidatus odontologiae, kandidat i odontologi candidatus oeconomiae, kandidat i sosialøkonomi candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk candidatus pharmaciae, kandidat i farmasi candidatus philologiae, filologisk kandidat candidatus philosophiae, kandidat i filosofi candidatus rerum politicarum, kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi

candidatus realium, kandidat i realfag (eldre tittel) cand.scient. candidatus scientiarum, kandidat i realfag (ny tittel) cand.sociol. candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi cand.theol. candidatus theologiae, teologisk kandidat cd candela CD Centrum-Demokraterne CDU Christlich-Demokratische Union Chra. Christiania (1624-1877/97) cl centiliter cm centimeter CSU Christlich-Soziale Union da. dansk daa dekar Dan Daniel dB desibel d.e. den eldre dep. departement des. desember dial. dialekt(isk) dir. direktør dl desiliter DLF Liberale Folkepartiet, Det dm desimeter Dom Dommerne dr.agric. doctor agriculturae, doktor i landbruks vitenskap doctor artium, doktor i humanistiske dr. art. fag (ny tittel, grad mellom cand.philol, og dr.philos.) dr.avh. doktoravhandling dr.ing. doktor-ingenieur, doktor fra teknisk høyskole, lavere grad enn dr.tech. dr.med. doctor medicinae, doktor i legevitenskap dr.med.vet. doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap dr.odont. doktor odontologiae, doktor i odontologi dr.philos. doctor philosophiae, doktor i filosofi, dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper dr.scient. doctor scientiarum, doktor i realfag (ny tittel, grad mellom cand.scient. og dr.philos.) dr.techn. doctor rerum technicarum, doktor i teknikk, ingeniørvitenskap dr.theol. doctor theologiae, doktor i teologi dss. det samme som dvs. det vil si dwt dødvekttonn d.y. den yngre E (E 6) Europavei EDB databehandling Ef efeseme, Paulus’ brev til egentlig ege.Kr. etter Kristus (Kristi fødsel) eks. eksempel ekskl. eksklusive, ekskludert el. eller elektr. elektrisitetslære, elektronikk el.l. eller lignende EM europamester(skap) engelsk eng. Esek Esekiel Est Ester etnol. etnologi eV elektronvolt evt. eventuell, eventuelt F farad f. født f. (og det) følgende f. forma, form FDP Freie Demokratische Partei feb. februar f.eks. for eksempel fem. femininum (hunkjønn) ff. (og) flere følgende fhv. forhenværende fi. finsk figurlig figFil filippeme, Paulus’ brev til Filem Filemon, Paulus’ brev til filol. filologi

cand.real.

filos. filosofi f. Kr. før Kristus (Kristi fødsel) f.o.m. fra og med Fork. Forkynneren fork. forkortelse, forkortet forskj. forskjellig(e) fot. fotografi fr. fransk Frp Fremskrittspartiet f.t. for tiden FV Frisinnede Venstre fys. fysikk fysiol. fysiologi gram g G giga Gal galateme, Paulus’ brev til gastr. gastronomi, matlagning gen. genitiv geogr. geografi geol. geologi germ. germansk gl. gammel glasiol. glasiologi gleng. gammelengelsk glfr gammelfransk glhty. gammelhøytysk gammeltysk gity. g.m. gift med GMT Greenwich Mean Time gresk gr. gram. grammatikk Grl. Grunnloven GWh gigawattime(r) h time(r) (eng. hour, fr. heure) H Høyre ha hektar Hab Habakkuk Hag Haggai Hebr hebreerne, Brevet til hebr. hebraisk hhv. henholdsvis hist. historie hl hektoliter Hos Hosea høyesterettsh.r.hydr. hydrologi Hz hertz Høys Salomos Høysang iflg. ifølge illustrasjon, illustrert ill. imperativ imper. inform. informatikk inklusive, inkludert inkl. innbyggere innb. isl. islandsk it. italiensk joule J Jakobs brev Jak januar jan. japansk jap. Jeremia Jer Jesaja Jes jevnfør jfrJohannes, Evangeliet etter Joh Joh (1-3 Joh) Johannes’ brev Jos Josva junior jrJudas’ brev Jud juridiske fag jur. k kilo kelvin K kapittel kap. katolsk kat. Kristdemokratiska samhållspartiet KdS keltisk kelt. Konservative Folkeparti KF kilogram kg kongelig kgl kongelig resolusjon kgl.res. kinesisk kin. kjemi kjem. klokken kl. Klagesangene Klag kilometer km

kilometer per time km/h kolosseme, Paulus’ brev til Kol kommunistisk komm. Kongebok Kong (1 og 2 Kong) konjunksjon konj. konservativ(t) kons. korinterne, Paulus’ brev til Kor(1 og 2 Kor) krone(r) kr Kristiania (1877/97-1924) Kra. kristelig-demokratisk kr.-dem. Kristelig Folkeparti KrF Krønikebok Krøn (1 og 2 Krøn) kirkeslavisk kslav. konstituert kst. kilovoltampere kVA kilowattime(r) kWh liter 1 lengde (geografisk) 1. -lovens -1. latin lat. latinisert gresk lat.-gr. logaritme(r) (briggske) lg liberal(t) lib. liberal-konservativ(t) lib.-kons. lign. lignende litteratur litt. logaritme(r) (naturlige) log Lukas, Evangeliet etter Luk meter m m milli M mega Master of Arts M.A. magister artium/scientiarum mag.art./ scient. Malaki Mal m.a.o. med andre ord mar. maritime fag Markus, Evangeliet etter Mark maskulinum (hankjønn) mask. matematikk mat. Matteus. Evangeliet etter Matt M.B.A. Master of Business Administration medlem(mer) mdl. med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder milligram mg m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. million(er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk m o.h. meter over havet Mos (1-5 Mos) Mosebok M.Ph. Master of Philosophy mrd. milliard(er) m u.h. meter under havet mus. musikk MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi n nano N newton n. nord(lig)

Nah naturv. n.br. nederl. Neh NG NKP NM nom. NOU nov. nr. NS nty. n.v. nyd. nygr. nyisl. nyno. n.ø. nøyt. nåv. o.a. Obad off. o.fl. okt. OL o.l. oppr. Ordspr osv. overs. Pa paleont. part. PC ped. perf. pers. Pet (1 og 2 Pet) petrol. Pgæ PhD. Pi­ pi ur. pol. pop. port. prep. pret. prof. pron. pseud. psyk. rad. relig. repr. res. res.kap. resp. RF rm. Rom russ. RV Rv. (Rv. 168) s s. s. Sak Sal Sam(1 og 2 Sam) samfv. Saml. Sap

Nahum naturvitenskap nordlig bredde nederlandsk Nehemja Nasjonalgalleriet Norges Kommunistiske Parti norgesmesterskap) nominativ Norges offentlige utredninger november nummer Nasjonal Samling nedertysk nordvest nydannelse nygresk nyislandsk nynorsk nordøst nøytrum (intetkjønn) nåværende og andre (annet) Obadja offentlig og flere oktober olympiske leker, olympisk mester og lignende opprinnelig, opprinnelse Salomos Ordspråk og så videre oversettelse pascal paleontologi partisipp parsec pedagogikk perfektum persisk Peters brev petroleumsvirksomhet på grunn av Doctor of Philosophy plansje pluralis (flertall) politikk populistisk portugisisk preposisjon preteritum professor pronomen pseudonym psykiatri, psykologi radikalt religion(svitenskap) representant(er) resolusjon residerende kapellan respektive Radikale Folkeparti riksmål romerne, Paulus’ brev til russisk Rød Valgallianse, Radikale Venstre riksvei sekund(er) side (i et verk) sør(lig) Sakarja Salmene Samuelsbok

samfunnsvitenskap Samlingspartiet Samfundspartiet

s.br. Sef sen. sept. SF sing. skand. sml. sm.m. sos. sosantr. sosdem. sosiol. Sp sp. SPD språkv. sskr. ssp. sst. St. st. Sta. statsv. stri. strpl. subst. SV SV.

s.v. SvF s.ø. s.å. t T

tekn. temp. teol. Tess (1 og 2 Tess) t.h. tidl. tilsv. Tim (1 og 2 Tim) Tit t.o.m. tsjekk. t.v. tvangsfl. tvisteml. TWh tytyp. tyrk. u UB ung. univ. univ.stip. utg. V V v. var. vet. vitensk. v.l. VM Vp W zool. ø. økon. 0.1. Ap årg. årh.

sørlig bredde Sefanja senior september Sosialistisk Folkeparti singularis (entall) skandinavisk sammenlign(ing) sammen med sosialistisk sosialantropologi sosialdemokratisk sosiologi Senterpartiet spansk Sozialdemokratische Partei Deutschlands språkvitenskap sanskrit subspecies, underart sammesteds, samme sted Sankt, Saint stasjon Sankta, Santa statsvitenskap straffeloven straffeprosessloven substantiv Sosialistisk Venstreparti svensk sørvest Svenska Folkpartiet sørøst samme år tonn tera teknikk temperatur teologi tessalonikerne, Paulus’ brev til

til høyre tidligere tilsvarende Timoteus, Paulus’ brev til

Titus, Paulus' brev til til og med tsjekkisk til venstre tvangsfullbyrdelsesloven tvistemålsloven terawattime(r) tysk typografi tyrkisk atommasseenhet Universitetsbiblioteket ungarsk universitet(s-) universitetsstipendiat utgave, utgitt Venstre volt vest(lig) varietus, varietet veterinærvitenskap vitenskap vestlig lengde verdensmester( skap) Vansterpartiet watt zoologi øst(lig) økonomi østlig lengde Johannes’ åpenbaring årgang århundre

NASJONSFORKORTELSER I TABELLER

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C. R. Da. DDR Eg. Et.

= = = = = = = = = = = =

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia

Fi. = Fr. = Gu. = He. = Hviteru .= Ir. = lt. Jam. = Jap. = Ju. = Kas. = Ke. = Lie. =

Finland Frankrike Guatemala Hellas Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein

Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z. Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr.

= = = = = = = = = = = = =

Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika

S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

= Sør-Korea Spania = Sovjetunionen = Storbritannia = Sverige Taiwan Tsjekkoslovakia Tyskland = Ukraina Ungarn = Amerikas forente stater Østerrike

ITALIA

1

it (eng., eg. ‘det’), tiltrekningskraft (overfor det annet kjønn), sex appeal; opprinnelig tittel på en novellesamling (It, 1927) av Eiinor Glyn. IT, fork, for ►informasjonsteknologi. Itabira, gruvesentrum i Brasil, Minas Gerais, nordøst for Belo Horizonte. Ligger i Brasils rikeste jernmalmfelt. Malmen kalles itabiritt. Itabuna, by i Brasil. Bahia, rett vest for Ilhéus, ved Rio Cachoeira; 185 200 innb. (1991). Handels­ senter i et rikt jordbruksdistrikt med dyrking av bl.a. kakao. Sagbruk. Kjemisk industri. Grunnlagt 1910. itacolumitt, en glimmerholdig sandstein som har den eiendommelige egenskap at tynne heller er sterkt fleksible, dvs. de kan bøyes omtrent som sinkplater. Opprinnelig beskrevet fra Itacolumi, Minas Gerais. Brasil. Itagaki, Taisuke, greve. 1837-1919, japansk po­ litiker. Deltok i felttoget mot shogunen før restau­ rasjonen 1868. Ble medlem av riksrådet 1869, men var i opposisjon til den ledende klikk, krevde en fri forfatning med representativt styre og deling av makten. I 1874 stiftet han en liberal politisk klubb. Grunnla 1881 Japans første politiske parti, Jiyuto. Innenriksminister 1896, og 1898 i Japans første partiregjering. Itagui [itayui], by i Colombia, ved Rio Porce, 1570 m o.h., 8 km sørvest for Medellm; 169 400 innb. (1995). Tilhører industriregionen omkring MedelIfn med bl.a. stor tekstilindustri. Itaipu, kraftstasjon i sørlige Brasil, ved elven Paranå. Kraftstasjonen er et brasiliansk-paraguayansk samarbeidsprosjekt; de første aggregater ble satt i drift 1983. Installasjonen er 12 600 MW og gjør dette til verdens største kraftstasjon (1996). Demningene, den største med høyde på 196 m, er utført i betong med sidevanger av jord, total lengde 7300 m. Teknisk sett representerte Itaipu et prosjekt som med hensyn til presisjon og bruk av avanserte byggemåter og kon­ struksjoner stod i en særklasse. Itajaf [-jai], by i Brasil, Santa Catarina, ved utlø­ pet av Rio Itajaf, 80 km nord for Florianopolis; 119 600 innb. (1991). Handelsby og viktig fiskehavn. Over havnen skipes også tømmer, tapioka, sassafrasolje og tobakk. Lufthavn. Grunnlagt av italienske og tyske immigranter i midten av 1800-tallet. itakisme (dannet til den greske vokal eta. uttalt ita i nygresk) (språkv.), overgang av vokaler og dif­ tonger til i. Itakisme preger utviklingen av klassisk gresk til nygresk. idet e, ei, y, oi alle er falt sammen

med i. Itakisme finnes også i norsk, hvor gammel y blir til i og øy til ei i Solør. Vinger og Odal. itakonsyre, propen-2,3-dikarboksylsyre. vannløselig krystallinsk organisk forbindelse, en umettet tobasisk organisk syre. Kan fremstilles fra sitronsyre og blir brukt (gjerne i form av syreanhydridet) som råstoff bl.a. til umettede polyesterharpikser. Kjemisk formel ILC=C(COOH )CILCOOH. Itala eller Vetns Latina, samlebetegnelse for de eldste latinske bibeloversettelsene. I alt er ca. 50 håndskrifter og fragmenter bevart, det eldste tra 300-tallet. det yngste fra 1200-tallet. Skriftsitater, bl.a. hos biskop Cyprian. viser at denne oversettelsestradisjonen gar tilbake til midt pa IOO-tallet. Det dreier seg ikke om en samlet oversettelse av hele Bibelen. Innenfor Itala skiller man ofte mellom en afrikansk og en europeisk teksttradisjon, men gren­ sen mellom dem er flytende. Itala ble med tiden erstattet av ►Vulgata. Se ogsa ►Bibelen (bibelover­ settelser). ITALIA Italia, republikk i Europa, omfatter den midterste

av de tre søreuropeiske halvøyene (Apenninerhalvøya). avgrenset av hav i sør. øst og vest, og av Al­ pene i nord. Italia grenser til Frankrike i vest. Sveits i nord, Østerrike i nord og nordøst og Slovenia i øst. Omfatter ogsa øyene Sicilia og Sardinia foruten rundt 70 mindre øyer. De små enklavene San Marino og Vatikanstaten er uavhengige land som ikke tilhører republikken. Med sine naturlige grenser utgjør landet en klar geografisk enhet, men med store regionale variasjoner, både natur- og kulturgeografisk. Levekårene er svært ulike, med et sterkt industrialisert Nord-Italia og et mer tilbakeliggende Sør-Italia. Landet la lenge etter i industriutviklingen, men har etter den annen verdenskrig opplevd en sterk produksjonsvekst og er i dag blant verdens ledende industristater. Historisk var Italia preget av politisk oppsplitting og en økende grad av fremmedstyre frem til 1861, da mesteparten av landet ble samlet under Victor Emanuel 2, som var konge av Sardinia. Kongedøm­ met ble avskaffet 1946, etter at det var kommet i miskreditt pga. sitt nære samarbeid med det fascis­ tiske styret til Mussolini (1922-43). Landet opp­ gav 1947 alle krav på sine tidligere afrikanske kolo­ nier, og måtte avstå Dodekanesene (i Egeerhavet) til Hellas og Istria (nå Istra) med Fiume (Rijeka) til det daværende Jugoslavia.

Navnet ble i oldtiden tolket som vitulia, kvegland, av vitulus, oksekalv, antagelig dannet til itali, navn på en stamme der oksen vel var totem-dyr. Opprin­ nelig grekernes navn på Apenninerhalvøyas tåspiss (na Calabria), dernest pa det nåværende Sør-Italia;

ITALIA Innhold Stat og styresett Natur Klima Planteliv Dyreliv Befolkning Religion Språk Næringsliv Samfunn og kultur Litteratur Kunst Kunsthåndverk Arkitektur Musikk Teater Dans Film Kokekunst Historie

Side 2 5 6 6 7 7 8 8 8 13 14 16 20 21 23 24 25 25 26 27

Kart Geografisk kart Arealbruk Mineraler og industri Historiske kart 1400-tallet 1859-1924

30 34

Oversikter Nøkkelopplysninger Regioner Klima Største byer Jordbruk Industri Utenrikshandel Fremstående italienere Kort historisk oversikt Statsoverhoder Statsministere

2 4 6 6 9 10 11 12 28 38 38

3 9 9

ITALIA

Italia

2

ITALIA Befolkning Aldersfordeling: 16,4 % under 15 år; 63,0 % 15-59 år; 20,6 % over fylte 60 år (1991) Fødselsrate: 9.4 %o; dødelighet 9,5 %□ (1993) Spedbarnsdødelighet: 8,3 per 1000 levendefodte (1992) Årlig tilvekst: 0,2 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 80,2 år; menn 73,6 år (1990) Bosetning: 66,9 % i byer/ tettsteder (1993) Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1994): Totalt 1 101 258 mill. USD; per innb. 19 270 USD, 72,8 % av verdien for Norge Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1993): 8,8 % i landbruk; 27,8 % i industri; 63,4 % i tjeneste­ yting Jordbruk Jordbruksareal: 165 401 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 121 415 km2; per innb. 2,1 dekar Husdyr: Sauer, svin, kveg, kyllinger Jordbruksprodukter: Sukkerbeter, druer, hvete, mais, tomater, oliven, epler, poteter, ferskner og nektariner, bygg, pærer, soyabønner

Repubblica Italiana Republikk i Europa

301 277 km2 58 262 000 innb. (1995), 193,4 per km2 Hovedstad: Roma Offisielt språk: Italiensk Religion: Romersk-katolsk kristendom Mynt: Lira å 100 centesimi Nasjonaldag: 25. april

Skogbruk Skogareal: 69 294 km2 Årlig avvirkning: 9 860 000 m3 (1993) Fiske Årlig fangstmengde: 552 024 tonn (1993) Viktige fiskeslag: Muslinger, regnbueørret, lysing, sardiner, havkarusser, gullskjell, ansjos

Bergverk Viktige mineraler m.m.: Jernmalm, svovelkis, svovel, steinkull, kvikksølv, aluminium

Energi Forbruket av energi (1994): 31 945 kWh per innb., 50,9 % av forbruket per innb, i Norge

Industri Viktige industriprodukter: Sement, stål, aluminium, råjern, tekstiler, vin, øl, olivenolje, vaskemaskiner, kjøleskap, kjøretøy, fjernsynsapparater, nærings­ midler Utenrikshandel Eksportverdi: 168 452 mill. USD; importverdi: 147 542 mill. USD (1993) Viktige eksportvarer: Maskiner og transportutstyr, kjemikalier, tekstiler, klær, skotøy, metallprodukter Viktige importvarer: Maskiner og transportutstyr, presisjonsmaskiner, kjemikalier, metall og metallvarer, matvarer og levende dyr, råolje, tekstiler Viktige handelspartnere: Tyskland, Frankrike, Storbritannia

Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 19 595 km (1992) Veinett: Total lengde 303 518 km, hvorav 100 % asfaltert (1991) Handelsflåte: 1636 skip på i alt 10 940 065 mill, dwt (1992) Luftfart: 36 flyplasser med regulær trafikk (1995) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 489,7 personbiler (1991); 791,3 radioapparater (1994); 305,3 fjernsynsapparater (1994); 699,5 telefoner (1992); 157 aviser (1993); 5,4 leger (1992) Lesekyndige (over 15 år): 97,1 % av befolkningen (1990)

navnet ble overtatt av romerne og omfattet fra ca. 250 f.Kr. halvøya opp til Posletta, mens det fra Caesars tid fikk omtrent samme innhold som i dag. Antikke navn på Italia var Ausonia, Hesperia, Oinotria, Tyrrhenia og Opike. Sør-Italia og Sicilia ble av grekerne ofte kalt Stor-Hellas (gr. he megale Hellas, lat. Magna Graecia).

og koalisjonsparlamentarisme og hyppige regje­ ringsskifter. Det har bidratt til oppsplittingen at mange av partiene har vært heterogene og preget av gruppe- og personrivaleri. Oppsplittingen har gitt svake og ineffektive regjeringer. noe som igjen har ført til at et sektorisert byråkrati har kunnet vokse

Stat og styresett

Palazzo Montecitorio i Roma, sete for deputertkammeret.

FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Monarkiet ble avskaffet ved en folkeavstemning i 1946, og Italia ble republikk. Grunnloven ble ved­ tatt 1947 og trådte i kraft 1948. Ifølge denne er Ita­ lia en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhode er en president, valgt for sju år av et valgkollegium bestående av parlamen­ tets to hus og 58 regionale representanter. Presidenten har i hovedsak konstitusjonelle funk­ sjoner. Men han har spilt en betydelig rolle i det politiske «hamskifte» Italia har vært inne i etter at landets tradisjonelle partistruktur begynte å gå i oppløsning i kjølvannet av det kommunistiske sam­ menbruddet i Øst-Europa og de mange korrupsjonssaker mot fremtredende italienske politikere. Lovgivende makt er lagt til parlamentet, beståen­ de av et senat og et deputertkammer. Senatet har 315 medlemmer valgt i allmenne valg (stemmerettsalder 25 ar) og 10 utpekt for livstid. Deputertkam­ meret har 630 medlemmer, valgt i allmenne valg (stemmerettsalder 18 ar). Til begge husene velges V4 av medlemmene ved flertallsvalg og de øvrige V4 ved forholdstallsvalg. Begge husene velges for fem år, men kan oppløses før. For å få valgt inn kandidater på forholdstallsbasis må et parti nasjo­ nalt ha minst fire prosent oppslutning. Valgdelta­ gelsen i Italia er vanligvis nokså hoy. fra 85 til 90 prosent. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamen­ tet; i praksis har det betydd deputertkammeret. Det italienske part i mønsteret er nokså oppsplittet. Italiensk politikk er derfor preget av mindretalls-

og bli et betydelig samfunnsproblem: Det er bereg­ net at en gjennomsnittsitaliener taper mellom 15 og 20 arbeidsdager per år i møtet med byråkratiet. Denne situasjonen har fremmedgjort folk flest over­ for politikk og byråkrati, og for så vidt overfor en stat som aldri har hatt noen solid legitimitet: Italia

Gra;

'Gpassk-Dalr ^Tetjukhe-

Jssurijsk bukta

okkaido (Ezo)

K. Erimo •Chongjin

Oshima, halvøyfa

|

Y^Jshlnomaki hShiogama mdai

Sado iKangnung

K . Rokugé >^Wa//ma ■ .

OUIneung

Takeshima

Nagac

Notohalføfåj'

litachi

bAndong (

Kanaza\

SØR-/KOREA Okiøyene

\Kasumiga

FukyU

tEGU

Kita

'Schiba PREFEKTURER

25 Shiga 26 Kyoto

Hamat ,?Hanwtnatsu

7^a^(U n ''wfateyama r havet

4 Miyagi

28 Hyogo

^Oshima limpda Q

6 Yamagata

30 Wakayama

9 Tochigi

33 Okayama

Matsuzaka

.Tsushima

.Miyake

35 Yamaguchi

13 14 15 16

•Shingu Yawatat

37 Kagawa

Tokyo Kanagawa Niigata Toyama

41 Saga 42 Nagasaki

Hachijo

Shikoku

lakador

20 Nagano 45 Miyazaki 46 Kagoshima

NagasakC Aoga

Aniakusa

©/Kyushu Koshiki$a

Hovedjernbaner Andre jernbaner

Beyoneisu

liyazaki

Mukoshima *Yome

Nishmq

Bonin\Chichishima

Osumiøyene t , oyene

Tanega

. (Ogasawara)

Yaku

^Hahashima

26-

Ryukyu-øyene

Ryukyu-øyene

e^okino

Amami

øyene

©

SaKishima

-,k.zKikaiga

'Kita

Volcano-

(Kazan Ret to)

g Minami

Okinawa 132' 0 for Greenwich

’

@ **Io

129“

141°

81

ner de øvrige ministre, dog slik at minst halvparten rekrutteres fra riksdagen. Regjeringen er kollektivt ansvarlig overfor riksdagen. Japan har et flerpartisystem, men med ett parti, det liberal-demokratiske, som det dominerende. Partiet ble etablert i 1955 da de tidligere liberale og demokratiske partier gikk sammen. Det, og dets forgjengere, har hatt makten i nesten hele etterkrigs­ tiden. Etter valget i 1993 overtok imidlertid en koalisjon av flere av de øvrige partier makten. De viktigste partier utenom det liberal-demokratiske ei­ det sosialdemokratiske parti, fornyelsespartiet, Komei (partiet for en ren regjering) og Japans nye parti. De fleste japanske partier er elitepartier, ikke medlemspartier. De er ogsa løse og til dels oppdelt i halvoffisielle fraksjoner; det gjelder ikke minst det liberal-demokratiske parti. Personer og personrivaleri spiller en betydelig rolle i japansk politikk. Fra midten av 1980-årene har Japan vært rystet av en rekke korrupsjonsskandaler, noe som har redu­ sert den store stabiliteten som har preget japansk statsstyre etter I945. Flere finansskandaler i store private selskaper i de senere år har også bidratt til å redusere stabiliteten i japansk politikk og tilliten til japanske næringslivsledere. Siden 1980-årene har Japan ogsa forsøkt a kom­ me ut av sin etterkrigsrolle. Landets politiske rolle øker igjen, særlig i Øst-Asia. Det uroer nabolande­ ne. Ansvaret for de japanske ødeleggelser og over­ grep i de land Japan okkuperte under krigen, har også vært tatt opp i de senere år og skapt politiske konflikter mellom Japan og en del naboland. Japan krever også å få tilbake fra Russland deler av øy­ gruppen Kurilene nord for Hokkaido. Japans indre økonomiske politikk er markedsori­ entert. med et nært samarbeid mellom staten og de store selskapene. Stat og storkapital star hverandre antagelig nærmere i Japan enn i de fleste andre kapitalistisk-demokratiske land. Japan har en relativt velutviklet velferdsstat. En del velferdstjenester, som helsehjelp og utdannelse, tilbys dog privat. Administrativt er Japan delt inn i 47 prefekturer og disse igjen i mindre lokale enheter. Prefekturene ledes av en valgt guvernør og representative for­ samlinger, de mindre lokale enheter av ordførere og representative forsamlinger. Forsamlingene er folkevalgte. " OTB RETTSVESEN

Etter at Japan på 1800-tallet ble åpnet for fremmed innflytelse, har landet trolig mer enn noen annen stat utenfor den europeiske kulturkrets, uformidlet innført vestlig rett; opprinnelig fransk og tysk, et­ ter den annen verdenskrig anglo-amerikansk. Den øverste instans i rettsvesenet er høysterett. med en justitiarius og 14 dommere. Høyesterett behandler appeller (Jokuko) og klager (Kokoku). Den kan også prøve lovers grunnlovsforenlighet. Høyesterett fungerer gjennom den store benk (alle dommere til stede) eller en av tre små benker (fem dommere til stede). Neste ledd omfatter åtte over­ retter, som vanligvis settes med tre dommere. De behandler appellsaker fra underordnede domstoler og i første instans saker om høyforræderi (fem dom­ mere). Distrikts- og familieretter settes med én til tre dommere, avhengig av sakens betydning. Min­ dre saker behandles av enedommere ved summa­ riske (lokale) retter. Dommerne i de lavere retter utnevnes, etter innstilling fra Høyesterett, av regje­ ringen for ti år, med muligheter for nyutnevnelse. Høyesteretts dommere utnevnes av regjeringen. Justitiarius utnevnes av keiseren etter innstilling fra regjeringen. Domstolenes uavhengighet er sikret i forfatnin­ gen. Legfolk deltar i stor utstrekning i rettspleien, bl.a. som medlemmer av forliksnemnder. Rettsap­ paratet brukes i det hele tatt mindre i Japan, som i Kina, enn i vestlige land. Forlik foretrekkes ofte, av tradisjonelle og religiøse grunner.

JAPAN

Keiser Akihito og hans hustru Michiko Shoda, som er av borgerlig iett. Kronprins Naruhito til venstre. FLAGG OG EMBLEM

NASJONALSANG

Flagget består av en hvit duk, i midten belagt med en rød sirkel, symbol for solskiven. Flagget bygger pa århundrelange tradisjoner, ble offisielt antatt som orlogsflagg 1854 og som nasjonalllagg 1870. Statsemhlemet er det keiserlige emblem, en stili­ sert, gyllen krysantemum.

Nasjonalsangen er Kimi ga yo (‘Vår keisers herre­ dømme'), med tekst fra diktsamlingen Kokin wakashu (907) og melodi av Hiromori Hayashi. Den ble første gang fremført 1880; antatt som nasjonal­ sang 1893.

JAPAN Befolkning Aldersfordeling: 16,4 % under 15 år; 63,7 % 15-59 år; 19,9 % over fylte 60 år (1994) Fødselsrate: 10,0 %; dødelighet 7,1 %o (1994) Spedbarnsdødelighet: 4,2 per 1000 levendefødte (1994) Årlig tilvekst: 0,3 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 83,0 år; menn 76,6 år (1994) Bosetning: 77,4 % i byer/ tettsteder (1993) Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1994): Totalt 4 321 136 mill. USD; per innb. 34 630 USD, 130,8 % av verdien for Norge Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1994):5,6 % i landbruk; 32,5 % i industri; 61,9 % i tjenesteyting

Jordbruk Jordbruksareal: 51 240 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 44 604 km2; per innb. 0,4 dekar Husdyr: Svin, fjærkre, kveg, geiter, hester, sauer Jordbruksprodukter: Ris, sukkerbeter, poteter, korn, kål, sukkerrør, sitrusfrukt, løk, søtpoteter, epler

Skogbruk Skogareal: 252 126 km2 Årlig avvirkning: 32 570 000 m3 (1993) Fiske Årlig fangstmengde: 8 707 000 tonn (1993) Viktige fiskeslag: Sardiner, makrellfisker, torsk, skalldyr, sei, blekksprut, ål, karpe Bergverk Mineraler m.m.: Kalkstein, svovel, kull, bly, sink, kvikksølv, mangan, jernmalm, gull

Energi Forbruket av energi (1994): 45 089 kWh per innb., 71,8 % av forbruket per innb, i Norge

Industri Viktige industriprodukter: Elektroniske produkter, klokker, kalkulatorer, fjernsynsapparater, videoutstyr, kameraer, computere, personbiler, klima­ anlegg, stål og stålprodukter, sement, råjern

Utenrikshandel Eksportverdi: 396 243 mill. USD; importverdi: 274 924 mill. USD (1994) Viktige eksportvarer: Elektroniske produkter, motorkjøretøyer, kjemiske produkter, vitenskapelig og optisk utstyr, jern og stålprodukter, tekstilvarer Viktige importvarer: Maskiner og transportmidler, matvarer, petroleum og petroleumsprodukter, tekstiler, kjemiske produkter Viktige handelspartnere: USA, Kina, Hong Kong, SørKorea, Taiwan, Tyskland, Malaysia Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 20 250 km (1994) Veinett: Total lengde 1 130 892 km, hvorav 72 % asfaltert (1993) Handelsflåte: 9950 skip på i alt 23 600 000 mill, dwt (1993) Luftfart: 74 flyplasser med regulær trafikk (1995) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 327,0 personbiler (1993); 880,3 radioapparater (1994); 800,3 fjernsynsapparater (1994); 468,9 telefoner (1993); 576,0 aviser (1994); 2,4 leger (1992) Lesekyndige (over 15 år): nær 100 % av befolkningen

82

JAPAN

REGIONER OG PREFEKTURER Hovedstad —

Chubu Aichi Fukui Gifu Ishikawa Nagano Niigata Shizuoka Toyama Yamanashi Chugoku Hiroshima Okayama Shimane Tottori Yamaguchi Hokkaido Kanto Chiba Gumma Ibaraki Kanagawa Saitama Tochigi Tokyo Kinki Hyogo

Nagoya Fukui Gifu Kanazawa Nagano Niigata Shizuoka Toyama Kofu

Hiroshima Okayama Matsue Tottori Yamaguchi Sapporo Chiba Maebashi Mito Yokohama Urawa Utsunomiya Tokyo — Kobe

Innb. (1995) 21 400 000 6 868 000 827 000 2 100 000 1 180 000 2 194 000 2 488 000 3 738 000 1 123 000 882 000 7 775 000 2 882 000 1 951 000 771 000 615 000 1 556 000 5 692 000 39 520 000 5 798 000 2 004 000 2 956 000 8 246 000 6 759 000 1 985 000 11 772 000 22 468 000 5 402 000

Areal km2 61 560 5 112 4 188 10 209 4 185 12 598 10 938 7 328 2 801 4 201 31 805 8 474 7 008 6 706 3 507 6 110 83 451 31 939 4 934 6 363 6 094 2 413 3 731 6 408 1 996 32 830 8 385

Kyoto Mie Nara Osaka Shiga Wakayama Kyushu Fukuoka Kagoshima Kumamoto Miyazaki Nagasaki Oita Okinawa Saga Shikoku Ehime Kagawa Kochi Tokushima Tohoku Akita Aomori Fukushima Iwate Miyagi Yamagata

Hovedstad Kyoto Tsu Nara Osaka Otsu Wakayama — Fukuoka Kagoshima Kumamoto Miyazaki Nagasaki Oita Naha Saga — Matsuyama Takamatsu Kochi Tokushima — Akita Aomori Fukushima Morioka Sendai Yamagata

Areal km2 4 612 5 672 3 690 1 892 3 855 4 724 42 154 4 835 9 131 6 907 6 684 4 090 5 803 2 265 2 439 18 784 5 675 1 861 7 104 4 144 62 813 10 726 9 234 13 782 14817 6 860 7 394

Innb. (1995) 2 629 000 1 842 000 1 431 000 8 797 000 1 287 000 1 080 000 14 697 000 4 933 000 1 794 000 1 860 000 1 176 000 1 545 000 1 231 000 1 274 000 884 000 4 183 000 1 507 000 1 027 000 817 000 832 000 9 835 000 1 214 000 1 482 000 2 133 000 1 420 000 2 329 000 1 257 000

Enkelte arealtall er justert 1997 og avviker fra tidligere opplysninger

MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er yen (symbol ¥, valutakode JPY), tidligere delt i 100 sen. Vekslingskurs (januar 1997): 100 yen = 5,32 norske kr. Det utmyntes 1,5, 10, 50, 100 og 500 yen; seddel valørene er 1000, 5000 og 10 000 yen. Nippon Ginko ('Japans bank') ble grunnlagt 1882 og utfører sentralbankens oppga­ ver. Mål og vekt er metrisk; innført offisielt 1921 med en overgangsperiode frem til 1966 da metersystemet ble obligatorisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Japan er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; forøvrig av bl.a. Verdens han­ delsorganisasjon, OECD og APEC. Japan er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Japan ved sin ambassade i Tokyo, generalkonsulat i Kobe-Osaka og konsulat i Yokohama. FORSVAR

1 grunnlovens artikkel 9 er det nedfelt en doktrine om at det japanske folk for all fremtid skal avstå fra krig og militær makt eller trusler i internasjona­ le konflikter. 1 1960 inngikk Japan en gjensidig sik­ kerhetsavtale med LISA, som har baser i landet og opprettholder en styrke på 47 000 mann (1996). En lovendring i 1992 tillater japanske tropper å delta i FNs fredsbevarende operasjoner.

Militærtjenesten er frivillig. De militære styrker kalles selvforsvarsstyrker. Hærens personellstyrke var i 1995 151 000, med en reserve på 46 000. Materiel­ let omfattet ca. 1160 stridsvogner, ca. 500 pansrede kjøretøyer, ca. 800 rørartilleri fra 105 mm til 203 mm, ca. 80 flerrørsrakettkastere, bakke-til-luft missiler, samt tly og helikoptre. Marinens personellstyrke var 43 700 med 1100 i reserven. Av fartøyer hadde ma­ rinen 18 undervannsbåter, 8 jagere, 55 fregatter samt et antall mindre fartøyer. Marinen hadde 110 kamp­ fly og 99 væpnede helikoptre. Flyvåpenets personell var 44 600; ca. 450 kampfly.

Natur BELIGGENHET

Japan ligger mellom 24° (Ryukyuøyene) og 45° 40' n.br. og mellom 123° og 146° ø.l. Øygruppen er skilt fra det asiatiske fastlandet av Japanhavet og det 200 km brede Tsushima- og Koreastredet. Okhotske hav og La Pérouse-stredet danner skillet mot Sakhalin (Russland) i nord. Øst- og sørkysten av øyene vender mot Stillehavet. Japan består av de fire hovedøyene Honshu. Hokkaido, Kyushu og Shikoku - samt nærmere 3500 mindre øyer og hol­ mer. Fra nord til sør spenner øyene over en avstand av 3000 km. Japan gjør krav på Sør-Kurilene, in­ klusive øyene Iturup (jap. Etorofu) og Kunasjir (Kunashiro), som ble avstått til Sovjetunionen i 1945.

GEOLOGI OG LANDFORMER

Japan er en del av de bueformede sonene som er dannet ved kollisjon mellom to plater i jordskorpen (se platetektonikk) langs østsiden av Asia. Det er bygd opp av avleiringer fra silur til tertiær, og av vulkanske bergarter fra de samme tidene. Øyenes nåværende begrensning skyldes jordskorpebevegelser i ny tid. Japan er et av de mest aktive områder i jordskorpen, noe som viser seg ved kraftige jord­ skjelv og vulkansk aktivitet. Det finnes nærmere 200 aktive vulkaner, og vulkanske avsetninger dek­ ker nesten 25 % av landets overflate. Både på Hok­ kaido. nordlige og midtre Honshu og på det sørlige Kyushu finnes store områder med aktive vulkaner og varme kilder. Over hele Japan har de kompliserte foldningene og forkastningene skapt en sammensatt mosaikk av landformer. Alle øyene er fjel I ri ke. men særlig frem­ tredende fjellområder er oppstått på steder hvor flere foldebuer løper sammen. Gjennom det sentrale Honshu går De japanske alper med flere topper på over 3000 m o.h. Høyest og mest berømt av alle japanske fjell er Fuji-san (3776 m o.h.), sørvest for Tokyo. Kystlinjen har en samlet lengde på 27 200 km. Langs Stillehavet og Innlandshavet (Setonaikai) ligger lave kyst- og elvesletter; den største av disse er Kantosletta som dekker et område på over 15 000 km2.

KLIMA Temperatur VARMESTE MÅNED

Naha Kagoshima Osaka Tokyo Niigata Hakodate Sapporo Wakkanai

juli aug. aug. aug. aug. aug. aug. aug.

Maks. °C 32 31 32 30 30 26 26 23

Nedbor ÅRLIG

KALDESTE MÅNED

Min. °C 25 23 23 22 22 18 16 17

feb. jan. jan. jan. jan., jan. jan. jan.

Maks °C 19 12 8 8 feb. 4 0 —2 —4

Min. °C 13 3 0 —2 -1 -7 -12 -9

mm 2105 2245 1335 1565 1780 1185 1045 1165

VÅTESTE MÅNED

juni, aug. juni juni sept. des. sept. sept. sept.

mm 254 434 188 234 231 178 127 160

TØRRESTE MÅNED

mm des. 109 des., jan. 86 jan. jan. mai feb. april feb.

83

JAPAN

77/ venstre: Innlandshavet (Setonaikai) mellom Honshu. Shikoku og Kyushu erfylt opp av en rekke små øver - Til høvre: Fra Kamikochi i de «japanske alper» på Honshu. J ' ' ' KLIMA

Japan har et monsunklima med en utpreget arstidsveksling av de dominerende vindretninger, men med betydelige variasjoner, bade fra nord til sør. og fra øst til vest. De 4 store øyene dekker en breddesone på ca. 14 grader, omtrent som Norge. Klimaforskjellen mellom den nordlige og den sørlige delen er imidlertid støne enn breddeforskjellen alene skul­ le tilsi. Dette skyldes havstrømmer, den varme Kuroshio tra sørvest og den kalde Oyashio fra Beringhavet. som preger den nordlige delen. Til tross for den maritime beliggenhet far klimaet, særlig i nord, et kontinentalt preg, noe som skyldes vintermonsunen fra Asia. Forskjellen mellom høyeste og laveste månedsmiddeltemperatur lengst i nord er 20-25 C. mens den ved Europas vestkyst til sammenligning er 1015 °C. I nord finner vi det vinterkalde snø/skogklima med middeltemperatur -5 til -10 °C for januar og februar. 15-20 °C for august. Det sørlige Japan har et temperert klima med subtropisk preg. Mid­ deltemperatur for januar og februar er 5-10 °C, for juli og august til dels over 25 °C. Hele Japan mottar relativt store nedbørmengder, fra 800 mm til over 3000 mm årlig. I den sørlige del av landet ligger årsnedbøren vanligvis pa mel­ lom 1500 og 2500 mm. men nedbøren avtar hurtig mot nord. I alle arets måneder faller det nedbør over hele landet, men nedbørfordelingen varierer fra øst til vest. De fleste områder i den østlige delen av Japan mottar de største nedbørmengder om som­ meren i forbindelse med sørøstmonsunen; den vest­ lige delen av Japan får derimot mest nedbør om vin­ teren i forbindelse med nordvestmonsunen som tar opp fuktighet over Japanhavet. De store temperaturforskjellene mellom sør og nord om vinteren, gir en ustabil værtype med van­ drende lavtrykk og nedbørområder (frontaktivitet). Sammenstøtet mellom varme og kalde havstrøm­ mer er årsak til betydelige tåkedannelser over visse kyststrekninger, og i farvannet omkring det nordli­ ge Japan er vedvarende tåke karakteristisk også om sommeren. Om høsten kan tropiske stormer (taifu­ ner) gjøre store skader ved kysten lengst sør. PLANTELIV

Planteveksten er frodig, rik og svært variert. Over halvparten av landet er skogdekket. i Midt-Japan ligger skoggrensen på 2800 m o.h., og bare de aller høyeste fjelltoppene stikker opp over skogen. Bar­ skogen er meget utbredt, den består mest av østasi­ atiske eller spesielt japanske arter av furu, gran og edelgran og av lerk og japanseder. På Kurilene vok­ ser en dvergfuruart. Pinuspumila, og øverst på fjel­

lene pa Honshu en annen dvergfuruart. Pinus parviflora. I løvskogene dominerer eik. ask. lønn, bøk og bjørk i nord, mens det lenger sør utenom oppdyrkede omrader er store, vintergrønne skoger med kristtorn, eik. laurbær og magnolia. Lengst sør vok­ ser bade palmer og bambus, og pa Ryukyuøyene finnes tropiske mangroveskoger. Floraen er meget artsrik. med en mengde endemiske arter. DYRELIV

Dyregeografisk hører Japan til den palearktiske re­ gion. Faunaen ligner den man finner i Sibir. Mand­ sjuria og Korea. Store pattedyr som villsvin og den

Hekkete sikahjorten forekommer fortsatt i avsides­ liggende skoger. Sørhare. rødrev, snømus og røys­ katt er vanlige. Den vaskebjørnlignende mårhunden går i hi om vinteren. Japanmakaken finnes pa de fleste øyene unntatt Hokkaido og er verdens nordligste apeart. Den klarer seg godt i snø, noen aper bader i varme kilder vinterstid. Japansyvsover. kragebjørn og ullserov eller geiteantilope fin­ nes i fjelltraktene. Hare, pipehare, vanlig flygeekorn og brunbjørn finnes bare på Hokkaido. Mer enn 520 fuglearter er observert, av dem hek­ ker ca. 230. Japan, særlig Hokkaido, har tallrike

Japanernes hellige fjell. Fuji-san, er landets høyeste, med sine 3776 m. oh. Den regelmessige vulkankjeglen brukes ofte som motiv i japansk malerkunst.

84

JAPAN

og videre til 117 mill, i 1980. Familieplanlegging og stigende levestandard har i senere år medvirket til å redusere tilveksttakten. Lav dødelighet (7,1 per 1000 innb, i 1995) har resultert i en rekordhøy gjen­ nomsnittlig levealder både for kvinner og menn (henholdsvis 83 år og 76.6 år i 1995). Befolkningen er etnisk svært ensartet, og omkring 99 % regnes som japanere. Japanerne har trekk av flere asiatiske folkeslag, og om den opprinnelige befolkning finnes flere teorier; en av disse går ut på at den var beslektet med ►ainoene. Sørfra er det kommet inn et protomalayisk og polynesisk ele­ ment, og fra det asiatiske fastland i nord er mon­ golske folk vandret inn. Disse har så smeltet sammen, bortsett fra ainoene, som utgjør en stadig mindre minoritet i nord. I tillegg finnes små grup­ per av kinesere og koreanere. En særskilt gruppe i det japanske samfunnet er burakuminene, som er bosatt over hele Japan i nær­ mere 6000 småsamfunn og teller omkring tre milli­ oner. De er etterkommere av folk som i føydaltiden tok seg av «urene» yrker som lærarbeid. slakterivirksomhet og arbeid med de døde. Til tross for at de offisielt ble likestilt med resten av japanerne for over 100 år siden, er de fortsatt utsatt for diskrimi­ nering, bl.a. når de søker stillinger eller forsøker a finne seg ektefeller. Selv om befolkningstettheten i Japan i forhold til det totale landområdet (331,8 per km2) er mindre enn f.eks. i Nederland, er befolkningstettheten per arealenhet dyrket land trolig den høyeste i verden. Flytting fra landdistriktene har skapt alvorlige press­ problemer i de store by- og industriregionene. Mot­ stykket til de industrielle pressområder er provin­ sene i nordlige og vestlige Japan, som lider under en utstrakt avfolkning av landdistriktene. Den øken­ de industrialiseringen har medført at storbyene har vokst enormt og er blitt svært tett befolket. I 1850 bodde sannsynligvis bare 10% av befolkningen i byer; i dag lever rundt 80 % i byer med mer enn 10 000 innbyggere. 11 byer i Japan har over enn én million innbyggere (1995, se tabell). RELIGION

Japan er et av verdens tettest befolkede land, og størstedelen av befolkningen er bosatt i byer. Shinjuku i Tokyo. — Under: Den sterke veksten i Japans økonomi har ført til en stadig økende fuiiksjonærgruppe. Hove boligpriser i sentrale strøk fører til lange arbeidsreiser inn til byenes forretningssentre. arter felles med Europa (sjøfugler, rovfugler, liner­ le, kjøttmeis m.fl.). Mange ender, finker og buskspurver fra Sibir og Mandsjuria overvintrer. Krypdyrfaunaen omfatter ferskvannsskilpadder, øgler og noen få giftslanger. Den sjeldne og primitive japan­ ske kjempesalamanderen holder til i kalde fjellbek­ ker. Den blir opptil 1,5 m lang og er fredet. Elver og kystfarvann er meget fiskerike. Delfiner, niser og noen selarter kan påtreffes i farvannet rundt Ja­ pan, havoter nord for Hokkaido. Ryukyuøyene har mangroveskog med innslag av sørasiatisk fauna.

Befolkning Japan hadde 1996 en befolkning på 125,4 mill., hvilket plasserer landet på åttendeplass med hen­ syn til folkemengde i verden (etter Kina. India, USA. Indonesia. Brasil. Russland og Pakistan). På midten av 1800-tallet hadde Japan en befolk­ ning pa ca. 30 mill. Modernisering, industrialise­ ring og medfølgende forbedringer av hygiene vir­ ket til å fremme befolkningsveksten, og folketallet var i 1940 nådd opp i 71 mill. Til tross for ca. 2 mill, krigsofre økte folketallet til 83 mill, i 1950,

Svært mange japanere regner seg som både buddhis­ ter (72 %) og shinto-tilhengere (95 %). De tradisjo­ nelle buddhistiske sektene (Jodo, Zen, Shingon) har størst tilslutning, selv om de «nye religionene» (shinko shukyo) har hatt stor fremgang etter 1945. Krist­ ne utgjør en liten minoritet (ca. 1,5 %), men kristne forfattere og intellektuelle har likevel spilt en ikke ubetydelig rolle gjennom hele [900-tallet. Japans grunnlov (1946) slår fast at offentlige midler ikke kan bevilges til religiøse grupper. Shinto. Gjennom århundrene har det vært en ut­ bredt oppfatning at shinto er en felles kulturarv for alle japanere. Dette har særlig kommet til uttrykk i den japanske kosmogonien (mytiske skapelsesbe­ retningen) i verket Kojiki (7 12) der det fortelles om hvordan de japanske øyene og de viktigste guddom­ mene ble skapt i tidenes morgen av guden Izanagi og gudinnen Izanami. Blant deres avkom var også Solens guddinne Amaterasu Omikami, som den ja­ panske keiserætt fører sine aner tilbake til. 1868— 1945 var en nasjonalistisk variant av shintoismen statsreligion i Japan. Shinto ble da ikke definert som en religion, men som et moralsystem med vekt på patriotisme og forestillingen om keiseren som solgudinnens etterkommer, som alle japanere var for­ pliktet til å følge. Se ellers ►shinto. Buddhismen ble innført fra Korea på 500-tallet. 1 de følgende tusen år satte buddhismen stadig sterke­ re preg pa det japanske samfunn. Buddhismen ble først utviklet i hovedstaden Nara (Nara-skolene). Pa 800-tallet ble Tendai- og Shingon-skolene innført fra Kina; begge var knyttet til keiserhuset. Fra 1100-tallet av og i Kamakura-perioden (1185-1333) ble and­ re buddhistiske skoler innført fra Kina som i større grad appellerte til de brede lag av folket: de Rene Land-skolene (Jodo og Jodo-shinshu) og Zen. Nichi-

85

JAPAN

STØRSTE BYER Tokyo Yokohama Osaka Nagoya Sapporo Kyoto Kobe Fukuoka Kawasaki Hiroshima

Innb. (1995) 7 966 200 3 307 400 2 602 400 2 152 300 1 757 000 1 463 600 1 423 800 1 284 700 1 202 800 1 108 900

Innb. (1995) Kitakyushu 1 019 600 Sendai 971 300 Chiba 856 900 Sakai 803 000 Setagaya 781 400 Kumamoto 650 300 Ota 636 300 Nerima 635 600 Adachi 622 000 Okayama 616 100

ren-sekten, med sin særegne mangel på toleranse av andre buddhistiske retninger, ble dannet pa 1200-tallet. I denne perioden ble buddhismen og shinto ut­ satt for sterk gjensidig påvirkning. En rekke klostre utviklet seg til befestede byer og kunne mobilisere hærer av væpnede munker. Klos­ trene ble utradert under Nobunaga Oda (1534-82). men buddhismen ble siden benyttet av statsmakten for å kontrollere befolkningen. I 1638 innførte man et system som innebar at hver familie matte regis­ treres ved et buddhisttempel, og bare buddhistprester hadde tillatelse til a utføre ritualer i forbindelse med dødsfall. Etter gjenopprettelsen av keiserens politiske makt i 1868 ble buddhismens posisjon svekket til fordel for shinto. Kristendommen ble først brakt til Japan av jesuit­ ten Francisco Xavier i 1549 og fikk raskt betydelig utbredelse. De katolske misjonærene ble imidlertid utvist i 1587. og kristne ble utsatt for stadig forføl­ gelse inntil kristendommen ble totalt forbudt i 1637. Undergrunnskirker fortsatte imidlertid å eksistere frem til landet igjen ble åpnet for misjon i 1859. Nye religioner (shinko shukyo). Fra begynnelsen av 1800-tallet oppstod en rekke religiøse bevegel­ ser. dels med overvekt av elementer fra shinto. dels fra buddhismen. Blant bevegelser med overvekt av shinto-elementer kan nevnes Omoto; buddhistiske retninger er for eksempel Reiyukai, Soka Gakkai og Rissho Koseikai; og blant retninger som ikke naturlig kan klassifiseres i de to store hovedgrup­ pene er Tenrikyo. PL (Perfect Liberty) Kyodan og Aum Shinrikyo (Den Høyeste Sannhet). For de buddhistiske retningene har særlig Tendaiskolen. med dens betoning av at alle kan «bli en levende buddha» og dens sterke fokusering på Lotussutraen som skriftautoritet, vært særlig innfly­ telsesrik. Felles for mange av de nye religionene er at de er grunnlagt av karismatiske personer, i en rekke tilfeller kvinner, og at de ofte hevder å for­ midle en særlig, guddommelig åpenbaring. Forfedrekult er også ofte et fremtredende trekk. Ritualer. En rekke religiøse fester og tradisjoner feires av mange japanere. Det er vanlig at et hjem både har et kami-alter (kamidana) og et buddha-alter (butsudan) der offergaver i form av blomster og mat settes frem. Andre ritualer gjelder livets syklus (fød­ sel og bryllup feires gjeme med shinto-ritualer, mens begravelser utføres av buddhistiske prester) eller årets ulike faser: nyttårsfesten, midtsommerfesten (Bonfesten) og festene ved vår- og høstjevndøgn. Disse festene var opprinnelig knyttet til kulten av forfedre­ ne og bekreftelse av slektens samhold, men har i nyere tid til en viss grad fått et mer verdslig preg. Litt.: J. M. Kitagawa: Religion in Japanese History (1966); J. Tamaru og D. Reid (red.): Religion in Japanese Culture (1996); Hori Ichiro: Folk Religi­ on in Japan (1968); E. D. Saunders: Buddhism in Japan (1964); C. Caldarola: Christianity: The Ja­ panese Way (1979). PKv SPRAK

Offisielt språk er ►japansk, som snakkes over hele øyriket. Språket pa Ryukyuøyene er nokså forskjel­ lig fra spraket i Japan ellers, men det regnes som en

dialekt av japansk. Ainobefolkningen pa Hokkaido snakker i dag japansk. Deres eget sprak aino er nå utdødd. Det er ikke i slekt med noe annet kjent språk. En koreansk minoritet på ca. 1 mill, brukeren del koreansk seg imellom.

Næringsliv Japan har i tiden etter den annen verdenskrig utvik­ let seg til et av verdens ledende industriland, bl.a. pa grunn av en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, enorme investeringer i utstyr og anlegg og høyt utdannet arbeidskraft. Det har vært en voldsom økonomisk vekst i Japan etter 1945 til tross for at en stor andel av landets fabrikker la i ruiner etter krigen, og til tross for at landet er svært fattig pa råvarer. Koreakrigen (195053) spilte en viktig rolle for Japans økonomiske utvikling. Japan likk mange hundre millioner dol­ lar i fremmed valuta som betaling for japanskbygde lastebiler og annet tungt utstyr, i tillegg til inn­ kvartering og tjenesteyting for FN-troppene som bemannet forsyningsbaser i Japan. Som et resultat av dette kom japansk industri raskt til hektene igjen etter nederlaget i 1945. Etter Koreakrigen iverksatte den japanske regje­ ringen en effektiv femårsplan for økonomisk vekst, som innebar tollbeskyttelse og subsidier for nøk­ kelindustriene. Med regjeringens hjelp ble det dan­ net nye stal-, skipsbyggings- og industrikomplekser. Nye og effektive fabrikker vokste frem. Japan reinvesterte store deler av sitt brutto nasjo­ nalprodukt. 32% årlig 1956—60. i modernisering av gammel industri og kapital til ny. Landets bil­ produksjon økte raskt, fra 100 000 kjøretøyer i 1960 til to millioner i 1970. I begynnelsen av 1970-årene ble Japan verdens nest største bilprodusent, etter Vest-Tyskland. Samtidig innhentet den japanske lettindustrien sveitserne nar det gjaldt produksjon av ur. og tyskerne nar det gjaldt kameraer, linser og annet optisk utstyr. Det har siden 1970-årene vært satset pa energibesparende. kunnskapsorientert industri. Landet har en betydelig produksjon av motorkjøretøyer (biler, trucker, busser), stal, maskiner, elektrisk utstyr og kjemikalier. Japanerne har også en stor del av ver­ densmarkedet for varer som sykler, skiutstyr og forbrukerelektronikk. Veksten i økonomien har siden den annen verdens­ krig vært støne enn i noe annet ikke-kommunistisk industriland. Med et bruttonasjonalprodukt (BNP) pa over 3500 mrd. USD (1995) svarer Japan for ca. 15 prosent av verdens samlede BNP. Bare USAs

STØRSTE ØYER Areal km2 Hokkaido 83 451 Honshu 231 046 Shikoku 18 784 Kyushu 42 155 Okinawa 2 265

Innb. (1995) 5 692 000 100 995 000 4 183 000 13 424 000 1 274 000

Innb, per km2 68,2 437,1 222,7 318,4 562,5

Enkelte arealtall er justert 1997 og avviker fra tidligere opplysninger.

økonomi er større, ifølge den vanligste beregnings­ måten. En grunnleggende drivkraft bak Japans økonomis­ ke vekst har vært den japanske arbeidskraften, som er kjent for å vise sterk entusiasme og energi over­ for arbeidet. Japanske bedrifter satser mye på å bygge opp de ansattes moral og produktivitet. Le­ derne for japanske storkonserner oppmuntrer gjer­ ne sine arbeidere til a tenke på firmaet som en sammensveiset enhet, nesten som en familie. Større bedrifter tilbyr ofte sine arbeidere jobb på livstid, boligbygging i firmaets regi, pensjonsordninger og forfremmelse etter ansiennitet. Japansk næringsliv fra 1990-årene. I 1990-årene var servicenæringenes andel av BNP i markant vekst, mens tilvirkningssektoren minket. Enkelte økonomer betraktet dette som tegn på at landet er på vei inn i en postindustriell æra. Japan har en velutviklet og allsidig økonomi, med tyngdepunktet innen industrisektoren. Landet er imidlertid fattig pa naturresurser, og de fleste råva­ rer, inkludert energimineraler, må importeres. Sta­ tens kontroll over næringslivet er forholdsvis liten, men myndighetene har brukt pengepolitikken til å kontrollere graden av økonomisk ekspansjon og dessuten utarbeidet svært virkningsfulle økonomis­ ke planer. Industrien, som hovedsakelig produserer for eksport, domineres av et fåtall meget store pri­ vate selskaper. Japan har mange av verdens største selskaper. Næ­ ringslivet domineres av de kombinerte industri- og handelskonglomeratene (keiretsu) som består av han­ dels-, service- og industriselskaper som er knyttet sammen i allianser og krysseierskap. Blant de mest kjente keiretsu er Mitsubishi. Mitsui og Sumitomo. Som et ledd i rasjonalisering og kostnadskutt innen bankvesenet ble to av de største bankene, Mitsubishi Bank og Bank of Tokyo i april 1996 slått sammen til verdens største bank, Tokyo Mitsubishi Bank.

De to viktigste religionene i Japan er shinto, som kan regnes som den nasjonale religion, og buddhisme. — Til venstre: Torii, den hellige port, et symbol for shinto-religionen. Den representerer portalen som skiller det dennesidige fra den åndelige verden. - Til høyre: Helt til i dag har Japan vært en av buddhismens sterkeste skanser, og dens betydning for kunst, filosofi og litteratur har vært stor. Buddha-figurer hugd i stein, Usuki.

86

JAPAN

MINERALER OG INDUSTRI

AREALBRUK

® Wakkanai

Wakkanai Viktige industriområder

Monbetsu ' hAbashiri

Dyrket

• „ , Kushiro OtaruO oSapporo’ T o

mark

Kull Jernmalm

Ag

Oljeraffineri

A

Naturgass Gassrørledning

’ 1

i

Eng og beitemark

Cu PZ Cr U Mn W S Au

Olje

II

Skog

Vannkraftverk Varmekraftverk

akodate

Hachinohe

* C Fe

(^)under bygging

Kjernekraftverk

itoYb» ®«

Miyako

Himejio thinomaki

Kobber

Bly- og sink

Uran

Mangan

Wolfram

Sølv

Hanshin

EJ ,0

Fukuoka

X Karatsu0

Kure o Tokuyama 11 \

r.

4 7 X-Fukuoka Genkai.

' °

A

Q * r\ ,

Muroto Nagasafjj^

"A»

7 £ r G3AnnaK< Kamioka p? Fe M,^ma?c?Tsuruga

£

\c‘

IkataJ

Ris

E—.—* Nikko E3 ' Qlwaki E3 Cu,c4-|itachi DTokai

△5

i

J© Shimizu Hamaoka

Keihin

Cu

Kawasaki Yokohama^

'Saganoseki

Kitakyushu

Nagasaki

Z psendai

Sukkerroer

Makurazakr

■yOnagawa

Naoetst

Kobj^-Osaka

-°Sakai

"i!

Toyama -

Hiroshima Se

Kamaishi

^obe ° Osaka

Aioi «

Takehara

°Choshi

bAkita° *

QKyoto

Tamano ®

Tokyoo

r/ Hakodate

Svovel Gull

Okayama ©•

Shiogama

Shimonoseki

Sapporo

Krom

Chukyo v Nagoya Yokkaichi o m Mihama°® Oo®®®«TI • b ©

Sukkerrør

Te Sitrusfrukter

lllll

Silkeavl

Periedyrking

Aluminiumsverk Kobberveik Sinkverk

□ E

Fiskehavner

Blyverk Bly-og sinkverk

Glass- og

Mekanisk industri

Jern- og stålverk

□ 0

Tobakk

& O ® o

Kjemisk

industri

o

keramisk

Finmekanisk

Tekstilindustri

indtistri

Næringsmiddelindustri

©

Elektrisk industri

Skipsbygging

R

Papirindustri

Bilindustri

industn

Gummiindustri

Sementindustri

Japan. Til venstre: Arealbruk. - Til høyre: Mineraler og industri.

Den eksportorienterte japanske industrien ble i 1990-årene rammet av vanskeligheter den tidligere hadde vært forskånet for. Med sviktende omsetning også på hjemmemarkedet har næringslivet slitt med overkapasitet etter altfor store investeringer i 1980årene. Ulike regjeringer forsøkte uten større resul­ tater å løse problemene. Fra midten av 1990-årene var det tegn til at øko­ nomien var på vei opp fra den lengste lavkonjunk­ turen i etterkrigstiden. Samtidig nådde arbeidsløs­ heten et nytt rekordnivå, med 3,4 %. Valutaens sterke vekst har skapt store problemer for japansk eksport, idet japanske varer er blitt dyrere i utlan­ det. En mate å takle problemet på, har vært a kjøpe opp utenlandske selskaper og å flytte ut hjemlig produksjon ved å etablere produksjonsbedrifter i

JORDBRUK Produksjon av viktige vekster 1993

tonn Ris Sukkerbeter Poteter Kål Sukkerrør Sitrusfrukter Løk Søtpoteter Epler

14 976 000 3 853 000 3 400 000 2 700 000 1 670 000 1 512 000 1 400 000 1 264 000 1 048 000

EU-landene, USA og Sørøst-Asia. Et eksempel er bilindustrien, der tallet på japanske biler produsert i utlandet steg sterkt utover i 1990-årene. Japan var i 1990-årene verdens største giver av bistand til utviklingslandene, regnet i absolutte tall, med årlige beløp på rundt 10 mrd. USD. Dette ut­ gjorde imidlertid bare litt over 0,3 % av BNP. Ja­ pan er nest største bidragsyter til FN og svarte 1995 for 12.5 % av verdensorganisasjonens budsjett. JORDBRUK

Først i midten av 1960-årene opphørte jordbruket a være Japans viktigste næringsvei. Så sent som i 1955 sysselsatte jordbruket rundt 40 % av yrkesbefolk­ ningen og bidrog med nesten 20 % til bruttonasjo­ nalproduktet. I 1994 var jordbrukets andeler sun­ ket til henholdsvis 5,6 % av sysselsettingen og 2 % av BNP. Mangelen på dyrkbart land gjør at jord­ bruksarealene nyttes svært intensivt. Der det er mulig blir skråningene bygd opp i terrasser for å kunne gi nye arealer, og sør for den 38. breddegrad er det vanlig med to avlinger i året. Den gjennomsnittlige bruksstørrelse er bare på 1.4 hektar~dyrket jord, og ofte er jorden delt pa mindre teiser som ligger spredt. Føydale eiendomsforhold overlevde frem til 1946, da en jordreform ble gjen­ nomført etter amerikansk initiativ. Tidligere var mesteparten av jorden eid av store godseiere, mens de mange millioner småforpaktere måtte betale opptil halvparten av avlingen i avgift. Ved jordre­ formene ble 80 % av forpakterne selveiere mot en mindre betaling. Reformene har gitt økt produksjon.

men de mange småbrukene har samtidig virket hem­ mende på mekaniseringen av det japanske jordbru­ ket. Selvforsyningsgraden for matvarer generelt er ca. 70 %, men varierer sterkt fra produkt til produkt som en følge av bl.a. varierende lønnsomhetsnivå. Mens landet er selvforsynt med ris, rug, poteter, grønnsaker og egg, må bl.a. hvete, mais, soyabøn­ ner, sukker, fisk og kjøttvarer importeres. Ris er den viktigste kornsort, dekker 45 % av det dyrkede areal og står for 35 % av jordbruksproduk­ sjonen regnet etter verdi. Ris dyrkes over meste­ parten av landet, inkludert deler av Hokkaido. Inn­ føring av bedre, frosttålende rissorter har medført at denne veksten nå kan dyrkes i opptil 900 meters høyde og i mange områder i nord hvor de klimatis­ ke forholdene tidligere virket hindrende. Overpro­ duksjon var i slutten av 1960- og i 1970-årene et problem, og bøndene har blitt oppmuntret til å sat-

FISK OG SKALLDYR

tonn (1993) Sardiner Ketalaks Sei Makrellfisker Blekksprut Østers Andre muslinger

1 714 000 210 000 382 000 1 987 000 583 000 236 000 637 000

87

JAPAN

betydningen av kyst- og offshore-fiske igjen øken­ de, selv om det hemmes av en stadig alvorligere forurensning. Kunstig oppdrett av fisk (ørret, laks), skalldyr og tang er sterkt økende. BERGVERK

Japan har få mineralske resurser bortsett fra kalk­ stein og svovel, og landets industri er i stor grad avhengig av importerte råvarer og brenselsstoffer. Kull utvinnes på Hokkaido og det nordlige Kyus­ hu. med henholdsvis Hakodate og Nagasaki som utførselshavner. Kullene er imidlertid av dårlig kva­ litet, og utvinningen går tilbake. Utvinningen av kalkstein og svovel dekker det innenlandske beho­ vet, mens stort sett hele landets behov for bauxitt, råolje, jernmalm, kobbermalm og kull blir dekket ved import. Ellers utvinnes bly, sink, kvikksølv, mangan, jernmalm, krom og gull i små mengder. ENERGI

Bondehus (gasshozukuri) med rismarker i en Shirakawa-landshv. se på andre jordbruksprodukter. Mesteparten av Japans hvete, bygg og sitrusfrukter blir dyrket i et belte som strekker seg fra Kantosletta pa Honshu til det nordlige Kyushu, og innbefatter kystlandet ved Innlandshavet. Hvete og bygg blir ofte dyrket som vintervekster pa rismarkene. Siden den annen verdenskrig har økt velstand ført til betraktelige endringer i japanernes kostvaner. Dette reflekteres bl.a. i økt husdyrhold og økt kjøtt­ produksjon. Kjøttforbruket er likevel lavt sammen­ lignet med f.eks. Vest-Europa og USA. Storfeholdet er særlig utviklet pa Hokkaido, der de klimatiske forholdene har favorisert utviklingen av fedriftsnæringen, mens oppdrett av svin og fjærfe foregår over hele landet. SKOGBRUK

Skogene i Japan dekker nærmere 70 % av landets areal. Mer enn 7, tilhører private skogeiere, resten er i statlig eie. I motsetning til de nordiske landene ligger mesteparten av Japans skoger i utilgjengeli­ ge fjellområder, og under '/, av skogene blir kom­ mersielt utnyttet. Hokkaido bidrar med ca. 25 % av den innenlandske produksjonen, og ytterligere 15 %

kommer fra de fire nordligste prefekturene pa Hons­ hu: Aomori, Iwate, Akita og Fukushima. Til tross for landets store skoger må bade trevirke og tre­ masse importeres. FISKE

I etterkrigstiden har Japan utviklet en moderne fis­ keindustri. Fiskeriene er blant verdens største med en fangstmengde på 8,71 mill, tonn (1994), eller 15 % av verdens totale fiskefangst. Forbruket av fisk er svært høyt, og marine pro­ dukter dekker nærmere halvparten av befolkningens proteinbehov. De viktigste fiskeslag er sardiner, makrell, tunfisk, torsk og skalldyr. Det rike fisket skyldes først og fremst den kalde Oyashio- og den varme Kuroshiostrømmen, som flyter sammen øst for Kapp Inubo på Honshu. Tradisjonelt har kystfiske fra små båter dominert fiskerinæringen, og fortsatt er et flertall av fiskerbefolkningen kystfiskere. De største fiskefangster gjøres imidlertid fra moderne havgående fartøyer som opererer pa alle verdenshav, først og fremst Stillehavet. Etter at 200 mils grense ble innført i en rekke land fra midten av 1970-årene, er imidlertid

Japan importerer ca. 90 % av sitt totale energibe­ hov. Import av petroleum og petroleumsprodukter utgjorde totalt 11,9 % av Japans totale import i 1994. Landet har forsøkt å begrense sin avhengighet av petroleum ved å satse på kjernekraft, og i 1994 utgjorde kjernekraft 33 % av landets totale elektri­ sitetsproduksjon. 1996 var 42 reaktorer i drift og ytterligere 110 var planlagt eller i ferd med å byg­ ges. Stort sett hele Japans petroleumsproduksjon fore­ går på øya Honshu, men produksjonen dekker bare noen promille av landets behov. INDUSTRI

Japans fremvekst som industriland begynte i 1880arene, og industrien hadde allerede før den annen verdenskrig nådd et høyt nivå. Etter krigen har lan­ det utviklet seg til en av verdens industrigiganter, blant annet takket være en kontinuerlig teknologisk og bedriftsmessig fornyelse, med enorme investeringer i anlegg og utstyr, støttet av høyt utdannet arbeidskraft og et effektivt samarbeid mellom stats­ forvaltning og industriens organisasjoner. Til tross for at landet er råvarefattig, har Japan si­ den slutten av 1960-årene vært blant de land i ver­ den som har størst bruttonasjonalprodukt (BNP). Mangelen på råvarer gjør industrien svært sårbar for internasjonale politiske og økonomiske konjunktu­ rer. Industrien stod 1995 for 34,3 % av sysselsettin­ gen og ca. 38 % av BNP. Et karakteristisk trekk ved

Til venstre: Fiskeriene er blant verdens største, og forbruket av fisk og andre marine produkter er svært høyt. Fiskere på den nordligste øya, Hokkaido, som nettopp har losset dagens fangst. - Til høyre: Dyrking av marine planter, som alger og sjøtang, er utbredt. Plantene blir brukt til menneskeføde, til dyrefor og som gjødsel pa åkeren. ‘

88

JAPAN

INDUSTRI Produksjon av en del viktige varer 1993 Mineraler og metaller Stål Sement Stålprodukter Råjern Svovelsyre Gjødsel Plastikkprodukter

tonn 202 350 000 88 044 000 87 982 000 73 738 000 6 937 000 6 091 000 4 742 000

Industrivarer Klokker Kalkulatorer Air conditionere (klimaanlegg) Videospillere Kameraer Fjernsynsapparater Personbiler Videokameraer

stk. 447 693 000 41 576 000 21 615 000 19 986 000 12 428 000 10 717 000 8 494 000 7 699 000

den japanske industrien er den industrielle «dualis­ me». Det vil si at industrien er oppdelt i en håndfull store industri konserner, samtidig som det finnes tall­ rike småbedrifter som ofte er underleverandører til storselskapene. Tungindustrien dominerer den japanske industri­ strukturen. men landets industripolitikk har siden 1970-årene tatt sikte på utvikling av energibesparende. kunnskapsorienterte industrigrener med høy bearbeidelsesverdi. Siden 1965 har den raskeste veksten foregått innen maskinindustrien, den elek­ triske, elektroniske og transportutstyrsindustrien og innen skipsbygging. Japan er blitt en viktig produ­ sent av turbiner, maskiner, maskindeler og verktøy­ maskiner. Bilindustrien har vokst voldsomt, og Ja­ pan er i dag verdens største bilprodusent. Japan er ogsa blant verdens største skipsbyggingsnasjoner. Produksjonen av radio- og fjernsynsapparater og annet audiovisuelt utstyr har økt sterkt. Computerindustrien og annen elektronisk industri gjenspei­ ler også den stadig voksende datamengden i handel og industri generelt, og Japan er blitt en storleverandør av datasystemer. Stor vekt er også lagt på eksport av komplette industrianlegg. Andre bety­ delige industrigrener er kjemisk og petrokjemisk industri, som har utvidet sin produksjonskapasitet betydelig de siste 20-25 år. Japan er således ver­ dens nest største produsent av bl.a. syntetiske fi­ brer. Tekstilindustrien, som var den ledende indus­ trigren før den annen verdenskrig, har fått relativt

redusert betydning, bl.a. som følge av en overgang fra bomull og andre naturfibrer til kunstige produk­ ter. Mesteparten av Japans industri er konsentrert til et belte som strekker seg fra Kantosletta på Honshu i øst til de nordlige Kyushu i vest, med landets tre største industriregioner. Den viktigste er Keihin som omfatter byene Tokyo, Yokohama og Kawasaki. Hanshin. som bl.a. omfatter byene Osaka, Kobe og Kyoto, er også et viktig industriområde i tillegg til Chukyo omkring Nagoya. Andre betydelige indus­ triområder er det nordlige Kyushu med sentrum i byen Kita Kyushu, og Hiroshima og Okayama ved Innlandshavet. UTENRIKSHANDEL

Japan står for en stor andel av verdenshandelen, og bare USA og Tyskland har en større utenriksøkono­ mi. Japan er den største eller nest største handels­ partneren til alle nasjoner i Sørøst-Asia. I finansåret 1995/96 sank overskuddet i handelsbalansen med utlandet for tredje år på rad med 18 prosent til 96 mrd. USD. Overskuddet i handelsbalansen med USA falt med 27 prosent. I begynnelsen av 1996 viste for øvrig eksporten nedgang for første gang på tre år. Januar 1996 var første måned på 5 år da Japan hadde underskudd i driftsbalansen med utlandet, en følge av at Japan importerer mer og har lagt mye av indus­ triproduksjonen til utlandet. Japan er avhengig av import for å dekke det meste av sitt energi- og råvarebehov, og de viktigste ek­ sportvarer er elektroniske komponenter, maskiner og transportutstyr. Import av petroleum og petrole­ umsprodukter utgjorde 11.9 % av landets totale import. Japans viktigste handelspartner er USA, ellers Kina. Hong Kong. Sør-Korea og Taiwan. Japan er Norges desidert viktigste handelspartner i Asia. Den norske vareeksporten var 1995 4,6 mrd. kr; importen var 7,4 mrd. kr. SAMFERDSEL

Japan har et velutbygd og moderne samferdselsnett, som binder alle de større øyene og byene sammen. Utbygging av høyhastighetstoget Shinkansen og ekspressmotorveier har hatt høy prioritet. Utenfor storbyområdene er veinettet relativt svakt utviklet. In­ dustriveksten har forårsaket akutte trafikkproblemer i mange byområder, og offentlig transport i storbye­ ne er etter vestlig målestokk overfylt. Antallet personbiler i Japan har økt raskt siden midten av 1980-årene, og antall personbiler per inn­ bygger i Japan er på nivå med Vest-Europa. Det er planer om å bygge ringveier i de store byene for å redusere trengselen i de indre bydelene.

UTENRIKSHANDEL Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 1995 USA Kina Hong Kong Sør-Korea Taiwan Tyskland Malaysia

Eksport 29,7 4,7 6,5 6,2 6,0 4,5 3,1

Import 22,8 10,0 4,7 4,9 3,9 4,1 3,0

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 1994

Elektroniske produkter Motorkjøretøyer Kjemiske produkter Vitenskapelig og optisk utstyr Jern- og stålprodukter Tekstilvarer

24,6 14,4 6,0 4,6 3,8 2,1

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 1994 Maskiner og transportmidler Matvarer Petroleum og petroleumsprodukter Tekstiler Kjemiske produkter

24,6 15,2 10,1 8,1 2,1

Jernbaner. Japans første jernbane ble bygd i 1872 mellom Tokyo og Yokohama (29 km). Det tidlige­ re statkontrollerte Japanese National Railways (JNR) ble i 1987 privatisert. Jernbanenettet omfatter høyhastighetsnettverket Shinkansen (planlagt maksimal fart på 270 km/h, 1997), som består av Tokaido-ZSanyo-linjen, som går fra Tokyo via Nagoya, Kyoto, Osaka og Hi­ roshima, til Shimonoseki lengst vest på Honshu, og videre til Fukuoka på nordkysten av Kyushu. Tohoku-linjen går fra Tokyo, via Sendai, til Morioka nord på Honshu, og Joetsu-linjen går fra Tokyo til Niigata. I 1994 var det samlede jernbanenettet i Japan ca. 38 125 km. Veitransport. Japans totale veinett var i 1993 ca. 1.13 mill. km. hvorav ca. 5400 km er motorvei, og 53 304 km er hovedvei. Bro- og tunnelforbindelse mellom øyene Honshu og Kyushu er fullført, mens en bro mellom Honshu og Shikoku, Akashi-Kaikyo-broen (verdens lengste hengebro, 9,4 km), ven­ tes ferdig 1998. Luftfart. Det er internasjonale flyplasser i Tokyo

Japan har etter den annen verdenskrig utviklet seg til å bli en av verdens industrigiganter. Til venstre: Industriroboter i en Mazda-bilfabrikk. - Ti! høyre: Japan er kjent for sin produksjon av forbrukerelektronikk. Fra en forretning i Akihabara, Tokyo.

89

JAPAN

helsesentre. Tradisjonelle retninger som urtemedisin og en del filosofisk-religiøse tilnærminger til sykdom og behandling har ennå en viss utbredelse, men er på vikende front i forhold til den moderne skolemedisin, der Japan ligger langt fremme. Le­ gedekningen er høy, med én lege per 566 innbyg­ gere (1992), men likevel lavere enn i en rekke an­ dre, hovedsakelig vestlige, land. Sykehusdekningen er imidlertid blant verdens høyeste, med én seng per 74 innbyggere. Spedbarndødeligheten er lav (4,2 per 1000 levendefødte 1994). De viktigste dødsår­ sakene er kreft, hjerte/karsykdommer og hjerne­ blødning. Sosial omsorg. De offentlige trygdeordninger sup­ pleres av private og halvoffentlige pensjonsfond og forsikringsordninger. Ordningene omfatter alders­ pensjon, etterlattepensjon, yrkesskadetrygd, ar­ beidsløshetstrygd, uføretrygd, syketrygd, morstrygd og stønad til barnefamilier. Pensjonsalderen for ar­ beidere er 55 år. FAMILIE- OG LIKESTILLINGSSPØRSMÅL

Japan var tidlig ute med høyhastighetstog. Den første delen av Shinkansen, Tokaidolinjen mellom Tokyo og Osaka hle åpnet i / 964.

(Narita), Fukuoka, Kagoshima. Kansai. Nagoya, Komaki og Osaka. I 1994 ble verdens første inter­ nasjonale offshore flyplass åpnet i Osakabukta. 1 1991 vedtok regjeringen en plan om å bygge 5 nye flyplasser, og å utbygge 17 eksisterende. Det er bl.a. planer om å bygge nye flyplasser i Shizouka, Na­ goya og Kobe. I 1993 ble det åpnet en ny terminal på Haneda flyplass i Tokyo. Flyselskapene Japan Airlines (tidligere delvis statseid, privatisert 1987), All Nippon Airways. Japan Air System og Japan Asia Airways Co har alle interna­ sjonale ruter. Japan TransOcean Air og Air Nippon driver utelukkende innenlands flytrafikk. Skipsfart. Japan har en av de største handelsflåter i verden. Flåten bestod 1995 av 9950 skip (over 100 brt). Kystfarten er viktig, særlig mellom hav­ nene på stillehavskysten og havnene ved Innlandshavet. De største havnebyene er Tokyo, Yokoha­ ma, Nagoya og Osaka. Havneanlegget i den tidligere viktigste havnebyen Kobe ble ødelagt under jord­ skjelvet 1995. Gjenoppbyggingen er forventet å være ferdig i 1998.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Pa noen få tiar er Japan blitt en økonomisk super­ makt. og landet har også utviklet seg til a bli et moderne velferdssamfunn som scorer høyt pa de fleste indikatorer for levestandard. Selv om lønns­ forskjellene har vist en økende tendens de senere arene, regner det store flertallet av befolkningen seg til middelklassen og har det materielt sett bra. Et gjennomgående trekk ved samfunnet er disiplin og høy arbeidsmoral, men sammen med trangboddhet (etter vestlig målestokk) og svært høy befolknings­ konsentrasjon i storbyene skaper dette også ulike former for stress, som bl.a. gir seg utslag i høye selvmordsrater (16.8 per 100 000 innbyggere. 1992). Særlig hyppig forekommer selvmord blant ungdom under utdanning. Dette settes ofte i sam­ menheng med den ekstremt harde konkurransen som gjennomsyrer store deler av samfunnet, ikke minst skolesystemet. Helsevesen. Helsetjenester tilbys bade av det of­ fentlige og gjennom private sykehus, klinikker og

Helt fra 600-tallet har Japan vært sterkt påvirket av kinesisk kultur. Også i Japan lå det konfusianske, patriarkalske familieidealet til grunn for kjønnsideologiene. Kvinnenes viktigste oppgave var å sikre slektens fortsettelse ved å føde og oppdra sønner. Kvinnene var underlagt farens, ektefellens eller sønnens myndighet, og som gifte var de underlagt svigermoren. Under Tokugawa-perioden (1600-1868) ble livet som geisha et alternativ til det undertrykkende ek­ teskapet. Geishaen var langt friere enn sine gifte medsøstre. Etter endt opplæring, som kunne gå over flere år, ble hun økonomisk selvstendig og ofte meget velstående. Kvinnene var en meget viktig forutsetning for Ja­ pans effektive industrialisering. I 1876 utgjorde kvinner 60 % av arbeidskraften i industrien, i 1929 var andelen sunket til 53 %. Konstitusjonen av 1898 sentraliserte makten hos keiseren, og stemmeretten ble begrenset til et lite mindretall av den mannlige befolkningen. Et kvinneuniversitet ble åpnet i 1900, og samme år kom et særlig medisinstudium forkvin­ ner. Det vokste frem en aktiv kvinnebevegelse som kjempet både for kvinnestemmerett og generell bedring av kvinners sosiale og økonomiske rettig­ heter. I 1930-årene ble imidlertid de fleste kvinne­ organisasjonene forbudt, prevensjon ble forbudt, og kvinner ble oppfordret til å føde flest mulig sønner. En lov av 1937, som skulle beskytte fattige mødre,

Til venstre: Japanske barn blir tidlig trenet i selvbeherskelse og selvkontroll. Kendo er en japansk fektekunst, hvor stil, oppførsel og karakterutvikling er av større verdi enn effektivitet med sverdet. Sporten blir praktisert i mange japanske skoler. - Til høyre: Ikehana, japansk blomsterkunst, har lange tradisjoner, og det finnes 2000-3000 stilretninger. Ikehana-kurs er en populær aktivitet, særlig blant kvinnene.

SNL 3. utg VIII 5

JAPAN

90

FREMSTÅENDE JAPANERE Et utvalg japanere med betydning innen samfunn, kultur og vitenskap ca. 978-ca. 1016 Forfatter; kjent for Fortellingen om Genji Shikibu Murasaki Maler; utviklet en stil preget av zen-maleriets forenkling 1420-1506 Oda Sesshu Shogun; hans etterkommere beholdt makten til 1867 1542-1616 Tokugawa leyasu Lyriker; utviklet ha/ku-diktet til en populær verseform Matsuo Munefusa Basho 1644-94 Forfatter; en av Japans mest berømte dramatikere Monzaemon Chikamatsu 1653-1724 Maler og grafiker 1753-1806 Kitagawa Utamaro 1760-1849 Maler og grafiker Katsushika Hokusai Maler og grafiker 1797-1858 Utagawa Hiroshige Keiser fra 1867; innførte en moderne forfatning 1852-1912 Mutsuhito Forfatter; en av Japans betydeligste på 1900-tallet 1886-1965 Junichiro Tanizaki Forfatter; Nobelprisen 1968 Yasunari Kawabata 1899-1972 Fysiker; kjent for sitt arbeid om kvante-elektrodynamikk, 1906-79 Sin-itiro Tomonaga Nobelprisen 1965 Industrileder; grunnleggeren av Honda Soichiro Honda 1906-91 Fysiker; forutsa eksistensen av mesoner, Nobelprisen 1949 1907-81 Hideki Yukawa Filmregissør; bl.a. De syv samuraier (1954) 1910Akira Kurosawa Arkitekt; en fornyer av den modernistiske tradisjonen Kenzo Tange 1913Kjemiker; Nobelprisen 1981 Kenichi Fukui 1918Filmskuespiller; kjent fra mange av Kurosawas filmer 1920Toshiro Mifune Industrileder; grunnleggeren av Sony Akio Morita 1921Forfatter; behandler kulturkollisjonen mellom kristendom og Shusaku Endo 1923tradisjonelle japanske verdier 1925-70 Forfatter; regnet som etterkrigstidens fremste japanske forfatter Yukio Mishima (eg. Kimitake Hiraoka) Komponist; forente vestlig avantgardemusikk og japansk tradisjon Toru Takemitsu 1930-96 1935Dirigent; en av sin generasjons fremste Seiji Ozawa Forfatter; Nobelprisen 1994 Kenzaburo Oe 1935Sawao Kato 1946Turner; 8 OL-gull 1968-76 Pianist; særlig anerkjent som Mozart-tolker Mitsuko Uchida 1948Se også egne oversikter over japanske keisere og statsministere

minnet om at barna ikke var mødrenes eiendom, men keiserens. Grunnloven av 1945 innførte blant annet full stem­ merett til alle over 20 år. Den tradisjonelle familie­ strukturen ble oppløst, og alle barn skulle arve likt, uavhengig av kjønn og alder. Loven garanterte li­ kestilling i ekteskapet, i utdannelse og i arbeidsli­ vet. Abort ble tillatt hvis økonomiske hensyn gjor­ de det nødvendig. De reelle forandringene tok imidlertid mye lenger tid. Kvinner ble oppmuntret til å si opp når de giftet seg, noe over 90 % gjorde helt frem til 1980-årene, og gifte kvinner ble ikke ansatt til annet enn underordnede deltidsstillinger. I 1985 kom en ny og forbedret lov som omhandlet likestilling i arbeidet. Den moderne japanske kvinnebevegelsen i slut­ ten av 1960-årene hadde sitt utspring i anti-Vietnam-kampanjer og universitetene. Men vestlig in­ dividualisme har hatt liten grobunn i japansk mentalitet, og kvinnebevegelsens ideer har først i 1990-årene fått gjennomslagskraft i japansk poli­ tikk. I 1992 ble det innført en lov for barneomsorg som gav en av foreldrene mulighet til ett års permi­ sjon med 25 % lønn. I tillegg ble en lov om om­ sorgspermisjon vedtatt; denne effektueres fra april 1999, og gir ansatte rett til inntil tre måneders per­ misjon for å gi omsorg til trengende familiemed­ lemmer uten at det går ut over karriere- og avanseringsmuligheter. I juni 1995 ble the International Labour Organisation Convention No 156 ratifisert, noe som vil bedre kvinners rettigheter i arbeidsli­ vet betraktelig; pensjonsrettigheter for bondekvin­ ner ble også innført. KNAa SKOLE OG UTDANNING

De fleste barna går i førskolen fra de er 3 år. Det er obligatorisk og gratis skolegang fra barna er 6 til de er 15 år. Barneskolen (shogakko) er 6-årig. Der­ etter følger en 3-årig ungdomsskole (chugakko). Lærebøker og skolemateriell er gratis, og de som trenger det får tilskudd til mat og ekskursjoner. Bare et fåtall av grunnskolene er private. Skolene i Ja­ pan har ry på seg for å kreve god disiplin og mye arbeid. Elevene går på skolen 243 dager i året (i Norge ca. 190). Klassene er gjennomsnittlig større

enn i Europa og USA, og elevenes kunnskapsnivå ligger gjennomgående høyere. Den videregående skolen, som ikke er gratis, til­ byr allmennfaglige og yrkesfaglige linjer. I 1994 gikk ca. 96 % av ungdommen i videregående sko­ le. Ca. ’/4 av de videregående skolene er private. I overkant av 30 % tar høyere utdanning. Japan har 553 universiteter, hvorav 76 er nasjona­ le, offentlige universiteter, de øvrige er private. Av de nasjonale har universitetene i Tokyo, grunnlagt 1877, og Kyoto, grunnlagt 1897, størst prestisje. Det finnes fire ulike typer universiteter (daigaku). Videre finnes junior colleges (tanki-daigaku), som gir kortere 3-4-årig utdannelse, og tekniske høy­ skoler. Det er hard konkurranse for å komme videre på de beste videregående skolene og universitetene. Inn­ taket skjer på grunnlag av oppnådde faglige resul­ tater. Historikk. Skolesystemet har røtter langt tilbake i tiden. I landets eldste tid var det kinesisk kultur som preget undervisningen. Med kinesiske skrifttegn fulgte konfucianismen og buddhismen. På 700-tallet ble den første offentlige skolen opprettet etter mønster fra Tang-riket i Kina. Kinesiske og kore­ anske lærere ble innbudt, og det ble undervist i re­ ligion, jus, historie, kinesisk litteratur, musikk, matematikk og medisin. Skolen var sterkt elitepre­ get. I Heian-perioden (782-1184) opprettet aristo­ kratiet flere private skoler som ble sidestilt med de offentlige. Mot slutten av 1100-tallet overtok ridderklassen (samuraiene) den politiske ledelsen og ble toneangivende på undervisningsområdet. I den urolige tiden frem til 1600 var det de buddhistiske templer i Kyoto og Kamakura som var sentre for lærdom. På 1500-tallet gjorde jesuittene sitt inntog anført av Francisco Xavier. De var meget aktive skolefolk, men ble forbudt på 1600-tallet. På de je­ suittiske skolene underviste man i astronomi, geo­ grafi, medisin og kunst. På 1700-tallet, da en bety­ delig økonomisk fremgang fant sted, ble det opprettet tempelskoler over hele landet. Her fikk barna til vanlige mennesker elementære kunnska­ per i lesing og regning.

Den første loven om obligatorisk skolegang kom i 1872 under Meiji-restaurasjonen. Det store fler­ tallet av befolkningen har kunnet lese og skrive si­ den slutten av 1800-tallet. Under Meiji-restaurasjo­ nen ble de første universitetene opprettet. En reform under den amerikanske okkupasjonen i 1947 de­ mokratiserte skolen, og den oppbyggingen som ble lagt til grunn da, er fremdeles rådende. AW-S MASSEMEDIA

Presse. De første moderne aviser i Japan så dagens lys etter at landets isolasjon ble brutt i siste halvdel av 1800-tallet. Den første storavisen, Osaki Asahi Shimbun (Den oppadgående sol) ble grunnlagt av Ryuhei Murayama i 1879 og har tross mange poli­ tiske omveltninger bestått helt opp til våre dager. Den danner fundamentet i et av verdens største avis­ konserner. I 1897 fikk landet sin første aftenavis, og samti­ dig ble den første internasjonale kontakt etablert med Reuter. Klimaet i avisverdenen var lenge hardt, og myndighetene bekjempet alle opposisjonelle og kritiske tendenser. Først etter den annen verdens­ krig fikk Japan en form for pressefrihet, men lover om destruktiv virksomhet og om beskyttelse av statshemmeligheter legger stadig sterke bånd på ytringsfriheten. Teknisk står japansk presse meget høyt, men fremstillingsmessig har det innviklede skriftspråket skapt store problemer. Landets totale avisopplag per inn­ bygger er blant verdens høyeste. Mange av Japans ca. 120 dagsaviser utgir både morgen- og aftenavis. Størst opplag av Tokyo-avisene har Yomiuri Shim­ bun (1995: 4,5 mill.), og Asahi Shimbun (4.4 mill.). Blant engelskspråklige aviser i Tokyo er Japan Ti­ mes (65 596), Mainichi Daily News (46 000) og Asahi Evening News (38 800); dessuten Yomiuri også på engelsk. En viktig del av japansk presse er også de ukentli­ ge nyhetsavisene. I 1995 utkom det 104 ukeaviser, og 2753 månedlige magasiner. Radio og fjernsyn. Det statlige kringkastingssel­ skapet Nippon Hoso Kyokai (NHK), grunnlagt 1925, har to fjernsynskanaler og tre radiokanaler. Driften finansieres gjennom lisensavgift. De fleste programmene NHK sender er produsert i Japan, og ca. 80 % av sendingene er informasjons- og kultur­ programmer og ca. 20 % underholdning. Den nasjonale sammenslutning av kommersielle kringkastingsselskaper (MINPOREN) omfatter 123 fjernsynsselskaper og 59 radioselskaper. I tillegg finnes en rekke kommersielle fjernsynsstasjoner som står utenfor MINPOREN. De kommersielle radio- og fjernsynsstasjonene sender hovedsakelig underholdningsprogrammer. LITTERATUR

Til den eldste litteraturen som er overlevert til vår tid, bortsett fra fragmenter av brev, lovtekster o.a., hører Kojiki (Beretning om gamle hendelser, 712 e.Kr.) og Nihongi eller Nihon shoki (Japans anna­ ler, 720). Begge dreier seg om landets «historie», skrevet på kinesisk med sterkt japansk innslag. Begge starter med kosmogoniske beretninger om gudenes oppkomst, deres innbyrdes stridigheter, deres landnåm og keiserklanens bragder gjennom tidene. Shintoistiske bønneskrifter, Norito, ble ned­ tegnet først på 900-tallet, men gjengir eldre språk­ former. Samlingen Kaifuso (751) består av 120 ki­ nesiske dikt skrevet av den japanske hoffadel. Fudoki er topografiske og kulturgeografiske beskri­ velser av ulike provinser, hvorav fem er overlevert. Diktsamlingen Man’yoo-shuu (Samlingen av titusen blader) fra midten av 700-tallet er skrevet på japansk men med kinesiske tegn snart i semantisk, snart i fonetisk anvendelse, det kompliserte såkalte man’yoo-gana. Den inneholder ca. 4500 dikt av høyst forskjellige bidragsytere som dikterne Akahito, Okura og Yakamochi. Emnevalg og stil og diktenes lengde varierer, men de representerer en

91

JAPAN

Japan har hevdet seg i verdenstoppen i en rekke idretter. Til venstre: Kombinertløperen Kenji Ogiwara under et renn i Vuokatti, Finland 1994. - Til høyre: En idrett med lange tradisjoner i Japan er den profesjonelle tungvektsbrytingen sumo. Konkurransen foregår i en tradisjonell arena, som ligner en bokse ring. Den vinner som klarer å tvinge motstanderen ut av ringen eller få ham til d berøre matten med en annen kroppsdel enn fotsålene. Kampene er som regel svært korte.

formfullendt og utsøkt poesi. Choka (‘langt dikt’) og tanka (‘kort dikt', også kalt waka, ‘japansk dikt') er de to hovedtyper i samlingen. Tanka, som er uten rim og består av 31 stavelseri 5 linjer (5+7+5+7+7), kom til å dominere lyrikktradisjonen i Japan. Heian-perioden (800-1100-tallet). 1 begynnelsen av denne perioden oppstod de japanske stavelsestegn kana ved en forenkling av kinesiske tegn. Ka­ na egnet seg til å skrive japansk langt bedre enn kinesiske tegn, og i hoffmiljøet i Kyoto blomstret etter hvert en rik nasjonal litteratur. Diktsamlingen Kokin wakashu (Samling av gamle og nye dikt. 905) er redigert av dikteren Ki no Tsurayuki etter ordre fra keiseren og inneholder 1100 tanka. Av den na­ sjonale prosalitteraturen fra denne perioden må nev­ nes sjangere som monogatari (fortellinger), nikki (dagbøker), zuihitsu (essayer) og kagami (‘speil’litteraturen). Til den tidligste monogatari-litteraturen hører den folkeeventyr-pregede Taketori-monogatari (Historien om bambus-sankeren) og Isemonogatari (Fortelling fra Ise), som er en samling anekdoter i tilknytning til enkelte dikt. Ca. 1010 skrev hoffdamen Murasaki Shikibu (978-1016) Genji-monogatari (Fortellingen om prins Genji), som beskriver prins Genjis liv ved hoffet og ved templene, og gir et overdådig bilde av tidens este­ tiske smak og religiøse verdensanskuelse blant aris­ tokratene. Det var i hovedsak kvinnene som arbeidet med de enkle kana-tegnene, som også ble kalt «kvinneskrift», mens mennene oftest skrev på kinesisk. Et unntak er Tosa nikki (930-årene) av Tsurayuki, som er meget velskreven kana-litteratur. Blant essay-litteraturen fra denne perioden rager Makura no soshi (Puteboken, fra ca. 1000) av hoffdamen Sei Shonagon høyt. Betraktninger over tidens skikk og bruk, episoder og anekdoter er skrevet i en lett iro­ nisk, elegant stil. Andre kjente dagbøker er Kagero nikki (974), Izumi Shikibu nikki (1004), Murasaki Shikibu nikki (ca. 1010), som på en personlig måte kaster lys over kvinnenes situasjon slik de opplev­ de den. Interessant er den historisk orienterte kagami-litteraturen; Okagami (Stort speil, 1080-årene) er skrevet i form av en rekke rammefortellinger med dialoger og kommentarer til begivenheter fra om­ kring 850 til 1025. Okagami ble ogsa mønsterdannende for flere senere verker i denne sjangeren, som Masukagami (1376). Presten Genshins verk O/oyoshu (Hovedsaken for frelse, 985) er visjonær lit­ teratur som beskriver i detalj paradisets herlighet og helvetets kvaler, og som kom til å bety meget

for oppkomsten av sekten Jodo-shu (Det rene landsekten). Ryojin hisho (1169) er en religiøs folkediktsamling og inneholder bade korte shintoistiske og buddhistiske dikt. Til Kamakura-perioden (1185-1333) hører epo­ sene Hogen- og Heijimonogatari, Genpei seisuiki og Heike monogatari (fra midten av 1200-tallet). Særlig Heike monogatari er et gigantisk anlagt epos, fullt av dramatikk i beskrivelsen av den nye klas­ sens streben mot maktens tinde og deres innbyrdes blodige kamper. 1 undertonen hører man den budd­ histiske erkjennelse av menneskelivets fly ktighet og forgjengelighet. Stilen er også ny, preget av fle­ re kinesiske fremmedord og ordgrupper på 5 og 7 stavelser, som gir en rytmisk kraft ved resitasjoner. Presten Kamo no Chomei (1153-1216) skrev essaysamlingen Hojoki (Dagbok fra en hytte, ca. 1200), og presten Yoshida Kenko (1283-1350) skrev Tsurezure gusa (Tanker i ledige stunder, ca. 1331), men deres essayer gjenspeiler i form og inn­ hold den nye tidens krisebevissthet. Tanka-samlinger fra denne perioden er tallrike, men Shin kokinshu (Den nye kokinsku, 1205) er blitt stående som den mest representative med sin raffinerte uttrykks­ form. 1 Muromachi-perioden (1333-1572) oppstod en ny form for poesi som ble kalt renga (‘sammenlenkede dikt'). Flere diktere kom sammen og diktet i tur og orden hver sin halvdel av et tanka, slik at det oppstod en uendelig rekke av tanka-dikt med hver sin nye halvdel. Samlingene Tsukubashu (1356) og Minase sangin hyakugin (Hundre dikt av tre dikte­ re ved Minase, 1488) viser den populære og humo­ ristiske diktelek som renga utviklet seg til. I den urolige perioden da keiserhuset delte seg i to rivaliserende leirer, ble en rojalistisk, ideologisk avhandling Jinno shotoki (De guddommelige keiseres sannferdige genealogi, 1339) forfattet av Kitabatake Chikafusa (1292-1354) som keiserideologiens grunnbok. Ellers ble zen-buddhismen studert ved forskjellige templer i Kamakura og Kyoto, og den kom til å øve stor innflytelse blant de nye kunstgrener, først og fremst no-teateret. Nomesteren Zeami Motokiyos (1363-1443) Kadensho er en dyptpløyende dramaturgisk avhandling som belyser flere sider ved denne scenekunsten. Otogi zoshi (Underholdnings bok) fra denne tiden er en samling folkeeventyr og inneholder flere fortellin­ ger som fremdeles er avholdt av japanske barn. Under Az.uchi-Momoyama-perioden (1573-1603) og Edo-perioden (1603—1868) kom det japanske

samfunnet til å bli delt i klasser. Det var de laveste av dem, handelspatrisiatet og øvrige borgere i de voksende byene som etter hvert ble den kulturskapende klasse. Tiden fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet kalles GenrøZ:M-perioden i Japans kulturhistorie. Her opplevde borger­ nes yndlingsteater kabuki og bunraku sin første blomstringstid. Chikamatsu Monzaemon (1653— 1724) dramatiserte bl.a. ferske nyheter og viste skarpsynt analyse av den skjebnebestemte konflik­ ten mellom samfunnets normer og individets frihetstrang i det strengt lagdelte samfunnet. Innen den populære prosalitteraturen var det Ibara Saikaku (1642-93) som nådde høyest i å beskrive borger­ nes liv med deres bejaende holdning til livet. Matsuo Basho (1644-94) stammet fra krigerklassen, men valgte å leve som borger. Basho var den som fornyet tanka- og renga-tradisjonen radikalt, og åpnet den verden kortdiktet haiku representerer. Et annet høydepunkt opplevde borgerne i Edo (Tok­ yo) fra siste halvdel av 1700-tallet og utover, sær­ lig i prosalitteraturen. Her oppstod delvis vulgære, komiske bøker med rike illustrasjoner, og disse ble kjent som «gule» og «røde» bøker etter fargen på omslagene. En komisk føljetong, Tokaido hizakurige (På apostlenes hester gjennom Tokaido-veien), ble utgitt av Jippensha Ikku (1765-1831) i over 20 år. Ueda Akinari (1734-1809) er kjent som forfat­ ter av den mystiske Ugetsu monogatari (Fortellin­ gen om regn og måne), og Takizawa Bakin (17671848) for sin fantasifulle historiske roman Satomi Hakkenden (8 hunder fra Satomi). Innen haiku-tradisjonen var det maleren Yosa no Buson (1716-83) som fornyet tradisjonen fra Ba­ sho med koloristisk friskhet ved siden av Kobayashi Issa (1763-1824), som dyrket en personlig stil. Mot slutten av Edo-perioden ble det vanlig å gi ut­ trykk for borgernes misnøye med anonyme dikt som ble skrevet på vegger i løpet av natten. Diktene had­ de nøyaktig samme form som haiku, men her gjaldt det å ramme myndighetene, og denne bitende sar­ kastiske diktformen ble kalt senryu. Meiji-restaurasjonen (1868) betydde en enorm berikelse for japansk litteratur, men førte også med seg store omveltninger og en dyptgående nyorien­ tering i takt med teknologiske, politiske og sosio­ økonomiske endringer. Som et ledd i opplysnings­ virksomheten om Vesten ble europeiske forfattere som J. Verne, A. Dumas, W. Shakespeare oversatt til japansk. Man ble påvirket av flere strømninger fra Vesten på en og samme tid. Shoyo Tsubouchi

JAPAN

(1859-1935) reagerte mot det konfucianske littera­ tursyn og forsøkte gjennom Romanens essens (1885) å definere litteraturens form og funksjon ved å innføre det vestlige realismebegrepet. Japansk diktning på den tiden var skrevet i en litterær stil som var sterkt kodifisert, med et stort innslag av kinesiske skrifttegn, og som lå fjernt fra hverdags­ språket. For å sette Tsubouchis teori ut i praksis måtte japanske forfattere først utvikle en ny skri­ vestil som lå nærmere opp til måten folk faktisk kommuniserte med hverandre på. Bevegelsen som forfektet en utvikling for å bringe skriftspråket nær­ mere talespråket, er kjent som genbun 'itchi (‘over­ ensstemmelse mellom tale- og skriftspråket’). Tsu­ bouchis elev, Shimei Futabatei (1864-1909), som også var påvirket av Turgenjev og Dostojevskij, skrev romanen Drivende skyer (1881). Den er an­ sett for å være en av de aller første romaner i den nye dagligdagse stilen. Som en protest mot altfor rask vestliggjøring for­ søkte Koyo Ozaki (1867-1903) og hans tilhengere imidlertid å gjenreise den tradisjonelle japanske skrivestilen og forene den med realismen. Flere andre forfattere som for eksempel Rohan Koda (1867-1947) fortsatte å skrive i tradisjonell stil. Mot realismen stod også den tysk-orienterte Ogai Mori (1862-1922), som gikk inn for den romantiske estetisisme. Forfattere som Kyoka Izumi (18731939), Roka Tokutomi (1868-1927) o.a. gikk inn for en mer realistisk og kritisk samfunnsskildring. Innen haiku-tradisjonen var det Shiki Masaoka (1867-1902) som brøt med den fastlåste formalis­ men haiku-diktningen var havnet i, og han forlang­ te realisme og objektivisme i haiku-diktningen. Shiki startet tidsskriftet Hototogisu (Gjøken), som fikk tilhengere som dikteren Kyoshi Takahama (1874-1959), som satte dype spor etter seg i den modernistiske haiku. Innen tanka-tradisjonen stif­ tet ekteparet Tekkan Yosano (1873-1935) og Akiko Yosano (1878-1942) tidsskriftet Myojo (Mor­ genstjernen). Akikos diktsamling Ukjemmet hår (1901) hyller de menneskelige følelsers suverene rett. Følelsesvare diktere som Takuboku Ishikawa (1885-1912) og Hakushu Kitahara (1885-1942) stammer fra det rike miljøet rundt tidsskriftet Myo­ jo. Mange diktere følte at de konsentrerte uttrykks­ formene i haiku var blitt en tvangstrøye, og kretsen rundt tidsskriftet Bungakkai (Den litterære verden) skapte stilretningen shintaishi (‘dikt i en ny form’). Toson Shimazaki (1872-1943) utgav samlingen Wakanashu (Vårgrønt, 1897), som bestod av len­ gre lyriske og episke dikt. Bin Uedas (1874-1916) oversettelse av europeisk lyrikk i den nye formen ble trykt i samlingen Kaicho-on (Ekko fra flodbøl­ gen). Tiden etter 1905. Romanen var i tiden etter Tsubouchi og Futabatei blitt modernisert i retning av rea­ lismen og naturalismen. Etter den japansk-russiske krig ble litteraturen mer engasjert i samfunnsspørs­ mål, og påvirkningen fra fransk og russisk naturalis­ me ble spesielt merkbar. Ibsen og Strindberg hadde også innflytelse i enkelte kretser, blant annet i femi­ nistiske bevegelser representert av tidsskriftet Blå strømper og Hiratsuka Raisho (1886-1971). Toson forlot lyrikken og skrev den banebrytende naturalis­ tiske romanen Det brutte bud (1906). der probleme­ ne omkring Japans pariakaste eta ble tatt opp. I mellomtiden ble de japanske naturalistenes in­ teresse for individet konsentrert mer om skildring av menneskenes følelser enn individets forhold til samfunnet og andre mennesker. Naturalismen ble etter hvert tolket ikke som metode for å studere mennesker på vitenskapelig avstand, men som en sannferdig gjengivelse av forfatterens egne erfarin­ ger. Den oppnådde sitt endelige uttrykk i de såkalte jeg-romanene (shishosetsu). Katai Tayamas (18711930) selvbiografiske roman Dyne (1907) med eks­ plisitte erotiske fantasier er ansett for å være en av de første jeg-romanene av dette slaget.

92

En Kwannonskulptur fra Asuka-tiden, 600-tallet e.Kr.

Reaksjonen mot den raskt dominerende naturalis­ men kan spores hos de etablerte forfatterne med Soseki Natsume (1867-1916) i spissen. Som en av de desidert største moderne forfatterne i Japan le­ vendegjør Soseki smerten knyttet til den japanske moderniseringen, kampen mellom det gamle og det nye. Soseki debuterte med en satirisk roman, Jeg er en katt, i en alder av 38 år. Bredden i hans forfat­ terskap, fra de tidlige humoristiske og satiriske ver­ kene og en haiku-lignende roman, til de mer vestli­ ge realistiske romaner mot slutten av karrieren, demonstrerer hans vilje til å eksperimentere med forskjellige skriveteknikker av både japansk og vestlig opprinnelse. Hans mest kjente senere ver­ ker er trilogien Sanshiro, Deretter, Porten (190810) og det ufullendte verket Lys og mørke (1916). Påvirket av Soseki, som søkte å gjenreise den etis­ ke verdien i litteraturen, utgav flere forfattere tids­ skriftet Shirakaba (Bjørken, 1910-23). Mushanokoji Saneatsu (1885-1973), som var sterkt påvirket av Tolstoj, ledet gruppen og skrev romaner som Den lykkelige mann (1919), som var et innlegg i en på­ gående debatt om dannelsen av et idealistisk kol­ lektiv. Dette ble stiftet av Shirakaba-kretsens med­ lemmer i 1918 for å bevise at et bedre samfunn var mulig uten sosialistisk revolusjon. Et annet viktig medlem av kretsen var Naoya Shiga (1883-1971). som perfeksjonerte den intenst personlige jeg-roman-stilen. Med sin selvsikre stil lyktes Shiga i å frigjøre jeg-romanen fra den pessimistiske deter­ minismen i naturalismen. Blant hans kjente jeg-romaner er Forsoningen (1917) og Mørk natts passa­ sje (1921). Takeo Arishima (1878-1923) regnes også som medlem av den humanistiske Shirakabaskolen. Nyromantikken var en annen viktig strømning under merkbar estetisk påvirkning fra Europa. Kafu Nagai (1879-1959) skrev vemodsfylte. nostal­ giske fortellinger fra det svinnende Edo, som f.eks. Elven Sumida (1909). Junichiro Tanizaki (18861965) søkte skjønnhet og estetiske verdier i ekso­ tisk erotisme enten ved å hente inspirasjon fra Ves­ ten eller ved å vende tilbake til det «gode» gamle Japan. En tåpes kjærlighet (1925) er eksempel på det første. En tatoverer (1910) og hans oversettelse til moderne japansk av klassikeren Fortellingen om prins Genji er eksempler på det siste.

Anti-naturalistisk var også Ryunosuke Akutagawa (1892-1927) som skrev historiske noveller som Rashomon (1915) med sikker psykologisk iaktta­ gelse og stilsans. Tidsskriftene Såmannen (192123) og Den litterære front (1924-32) hørte til en forening av proletarforfattere. Takiji Kobayashi (1903-33), forfatteren av Fabrikkskipet (1929) som ble arrestert og myrdet av politiet, og Sunao Tokunaga (1899-1958) med sin Gate uten sol (1929, norsk overs. 1977), hørte til denne kretsen. Etablerte forfattere som Kan Kikuchi (1888-1948) hevdet at det ikke fantes noen sosiale klasser i kunst­ en, og skrev en rekke populære og melodramatiske verker som oppnådde rask kommersiell suksess. Han lanserte litteraturtidsskriftet Bungei shunju (Litterære årstider, I923-), som etter hvert fikk et støne opplag enn noe tidligere tidsskrift. Han opp­ rettet Ryunosuke Akutagawas litterære pris (1935), en av de mest prestisjefylte litterære prisene i da­ gens Japan, til minne om hans venn som begikk selvmord i 1927. Riichi Yokomitsu (1898-1947) og Yasunari Kawabata (1899-1972) kalte seg «nysensualister» og stod i et spent forhold både til venstreradikale kret­ ser og naturalistiske «tradisjonalister» i sin søken etter nye uttrykksformer. Kawabata debuterte med Danserinnen fra Izu (1926). Inspirert av den euro­ peiske avantgardelitteraturen eksperimenterte han med overraskende bilder og plutselige overganger. Osamu Dazai (1909-48) innførte en ny stil i jegromanen. I siste halvdel av 1930-årene ble littera­ turen preget av nasjonalistenes fremgang i form av stadig hardere sensurordninger. I 1942 ble forfat­ terne beordret til å melde seg inn i en statskontrol­ lert, patriotisk forening. Tiden etter 1945. Etter den annen verdenskrig fort­ satte de eldre etablerte forfatterne som Tanizaki og Kawabata å skrive, men mer tidsbevisst enn før. Tanizakis kjente verker fra årene etter krigen er Lett snø (1948), Nøkkelen (1956) og Dagboken til en gammel galning (1962). Kawabata skrev Snølandet (1948), Tusen traner (1952), Lyden av fjell (1952), Sovende skjønnhet (1961) og Kyoto (1962, norsk overs. 1969). Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1968. Osamu Dazai utgav sitt mest leste verk Ikke lenger mennesker (1948). Sammen med bl.a. Augo Sakaguchi (1906-55) ble han kjent for sin opprørske og dekadente stil (buraiha ‘libertiner’). Krigens brutaliserende virkelighet ble stadig tatt opp av ulike forfattere, som f.eks. i Slettebrann (1951) av Shohei Ooka (1909-88), Tomrom (1952) av Norna Hiroshi (1915-91) og Lysende mose (1954) av Taijun Takeda (1912-76). Ettervirknin­ gen av atombombene i Hiroshima og Nagasaki er tatt opp bl.a. av Masuji Ibuse (f. 1898) i Svart regn (1966). Fumio Niwas (f. 1904) Buddha treet (1965) dreier seg om en søken etter et fast holdepunkt i livet. Yasushi Inoue (1907-91) debuterte med Jaktgeværet (1950), men han ble bedre kjent for sine historiske romaner. Shichiro Fukazawa (1914-87) ble internasjonalt kjent med Betraktninger over Narayama-sangen (1956), der de gamle i et fattig bygdesamfunn blir satt ut for å dø. Shusaku Endo (1923-96) var katolikk og tok opp spørsmålet om den tause gud i Taus himmel (1966, norsk overs. 1971) med utgangspunkt i forfølgelsen av japanske kristne på 1700-tallet. Junnosuke Yoshiyuki (f. 1924) kaster lys over det dypeste lag av mennes­ kets underbevissthet med slående symbolspråk i romanen Mørke rom (1970). Kobo Abe (1924-93) skildrer det moderne menneskets forhold til den uvirkelige virkelighet der fremmedgjøring og tap av identitet er sentrale temaer. Hans mest kjente verker er Kvinnen isanden (1962, norsk utg. 1986), den Kafka-Iignende Eskemannen (1973) og Ansik­ tet til en annen (1964). Blant mange kvinnelige forfattere er Yuriko Miyamoto (1899-1951), Taiko Hirabayashi (1905-72),

93

Fumiko Hayashi (1903-51) og Ineko Sata (f. 1904). Sawako Ariyoshi (1931-84) er en meget lest for­ fatter som tok opp de eldres problemer i Den ek­ salterte mann (1972). Fumiko Enchi (1905-86) og Chiyo Uno (1897-1996) representerer etabler­ te kvinnelige forfattere som var aktive lenge. De er kjent for sine følsomme beskrivelser av kvin­ ners psykologi og seksualitet. Blant de best kjente verkene til Uno er Ohan (1957) og En viss kvin­ nes historie (1971). Blant Enchis verker nevnes År med venting (1957). Hennes oversettelse av den klassiske Fortellingen om prins Genji er også kjent. Yukio Mishima (1925-70) innehadde en sentral plass blant mannlige etterkrigsforfattere med sin brennende stil i grenseområdet mellom etikk og estetikk. Hans oppsiktsvekkende selvmord utført i rituell samurai-stil bidrog til å gjøre navnet hans kjent over hele verden. Politisk plasserte han seg lengst til høyre og appellerte om en grunnlovsend­ ring som ville gjøre det mulig for Japan å ruste opp militært. Mest kjente blant hans tallrike verker er En maskes bekjennelser (1949. norsk overs. 1986), Den gylne paviljongs tempel (1956. norsk utg. 1963) og tetralogien Fruktbarhetens sjø (1967-71). Shintaro Ishihara (f. 1932), som ble kjent med romanen om den nye rotløse ungdommen Solens årstid (1965). arbeider også som aktiv politiker pa høyre fløy. Kenzaburo Oe (f. 1935) og Makoto Oda (f. 1932) er samfunnsbevisste forfattere pa venstresiden. Oe er en ekstremt produktiv forfatter med mange be­ merkelsesverdige romaner, noveller og essayer om sosiale, politiske så vel som litterære emner. Over­ satt til norsk er Min egen sak (1964), Tid for fotball (1967) og M/T og fortellingen om skogens under (1986). Oe fikk Nobelprisen i litteratur i 1994. Hans siste verk er trilogien Grønne trær i flamme, der det siste bindet utkom i 1995. Hisashi Inoue (f. 1934) har arbeidet seg frem til en humørfylt, satirisk stil, som i Don Matsugoros liv (1975). Hiroyuki Itsuki (f. 1932) er en populær forfatter, særlig av ungdoms­ romaner, ofte med en hang til det utvendig spenningfylte, som i den selvbiografi ske Ungdommens port (1969-72). Akiyuki Nozaka (f. 1930) har lyk­ kes i å gi en lun og distansert skildring av mennes­ ker på bunnen av det seksualiserte og kommersia­ liserte samfunn i Pornografene (1963). Kenji Nakagami (1946-92), som var påvirket av Oe i be­ gynnelsen. ble kjent for sine selvbiografiske roma­ ner. Blant kjente kvinnelige forfattere er Minako Oba (f. 1930), Taeko Kono (f. 1926), Setsuko Tsumura (f. 1928), Yuko Tsushima (f. 1947) og den moder­ nistiske, opprørske Yumiko Kurahashi (f. 1935). Yasutaka Tsutsui (f. 1934), som debuterte med et science fiction-stykke, ble kjent for sin parodiske stil med bestselgeren Den uvesentlige professor Tadano ved instituttet for litteratur (1990). Blant mange nykommere som har tiltrukket seg interna­ sjonal oppmerksomhet for sin nye skrivestil er Ryu Murakami (f. 1952), som i Nesten gjennomsiktig blått (1976) gav en likefrem beskrivelse av et ung­ dommelig hasjmiljø. Haruki Murakami (f. 1949) ble kjent for sin amerikaniserte, postmodernistiske stil. Hans bestselger Norwegian Woods solgte over 2 millioner eksemplarer og overrasket de etablerte litteraturkritikerne. Sauejakten (1982) og Dans Duns Dans (1989) er oversatt til norsk. Banana Yoshimoto (f. 1964) er en annen ung, kvinnelig for­ fatter som har gjort suksess i utlandet. Hennes Kjøk­ ken (1987) er oversatt til norsk. Litt.: Antologier: D. Keene: Anthology of Japan­ ese Literature (1955); R. A. Auestad (red.): Japan forteller (1996). - Litteraturhistorie: D. Keene: World Within Walls. Japanese Literature of the PreModern Era 1600-1867 (1977); Dawn to the West (1981); S. Kato: A History of Japanese Literature (3 bd.. 1979-83). ' Ml/RAA

JAPAN

Den 15 m høye Amida Nyorai-buddhaen i bronse, nær Kamakura (omkring 1250). KUNST

Den japanske kunsten har mottatt impulser fra Ki­ na og Korea, men viser likevel et tydelig særpreg. I billedkunst er det først og fremst menneskeskild­ ringen i skulptur og maleri som viser en særegen japansk utvikling. Innen kunsthandverk har Japan hatt en sterk innflytelse pa europeisk kunst fra om­ kring 1700-tallet og fremover. Forhistorisk tid. Japans kunsthistorie går tilbake til den forhistoriske Jo/non-perioden (til ca. 300 f.Kr.). Fra denne perioden finnes prydgjenstander, amuletter og ikke minst håndformede krukker og kar, brent i lav temperatur og rikt dekorert med taumønster i store stilvariasjoner. Under Layoz-perioden (ca. 300 f.Kr.-ca. 300 e.Kr.) innførte risdyrkere en ny keramikk-kultur. Mønstrene på deres krukker, som er brent og dreid i høyere temperatur, er geometriske og stiliserte. Yayoi-kulturen fikk også bronse-redskaper fra det kinesiske kontinen­ tet. og i Japan ble de senere smeltet om til nye gjen­ stander som klokkelignende dotaku og stort dimen­ sjonerte hellebarden doboko, som begge antagelig ble brukt som symbol ved religiøse fester. Kommaformede stener, magatama, og bronsespeil av kine­ sisk og japansk opprinnelse er også funnet. Under den følgende Kofun (gravhaug)-perioden (ca. 300600 e.Kr.) ble større gravhauger anlagt, og arkeo­ logiske funn fra denne jernkulturen innbefatter harntva-figuriner av mennesker, husdyr og hus i miniatyr o.a. som viser deres hverdag. Asuka-tiden (552-645). Skulpturer fra denne kulturperioden viser påvirkning fra kinesisk kunst, og kan studeres i flere bevarte bronse- og trefigurer, de fleste i Horyuji. Et berømt eksempel er Tori Busshis bronsegruppe Sakyamuni Buddha, utført 623. Skikkelsene har en sluttet, abstrakt form med lineær stilisering i draperiene. En annen kjent buddhaskulptur, Miroku Bosatsu, er en av Japans høyest verdsatte kultbilder: en ung Siddharta som sitter med høyre ben over venstre kne og høyre hånd lett støt­ tende mot kinnet. Håret er oppsatt i to runde knu­ ter. Et godt eksempel på tidens maleri finnes i de­ korasjonen på Tamamushiskrinet, et tarnlignende skap, hvor sidene er prydet med bilder fra Buddhas liv. Nara-tiden (646-794). Skulpturen på 700-tallet hai­ en klar plastisk modellering av kropp og klesdrakt.

og viser tilknytning til både den modne Tangstilen i Kina og til den sene Guptaskulpturen i India. Et godt eksempel er den sittende Buddha med de to bodhisattvaene Gakko og Nikko i Yakushitempelet, utført i bronse 726. Amidatriniteten i Tachibane-relikvariet i Horyuji er utført med en større ny­ ansering i figurenes detaljer og ansiktenes uttrykk er mer menneskelige. Ved siden av bronse og tre ble også andre materi­ aler brukt, bl.a. tørrlakk som har stor holdbarhet, en kunstmasse bestående av lakk, tekstil, tre eller leire. Blant de mest kjente skulpturene er den seksarmede, trehodede Ashura Deva (734), oppbevart i Kofukujitempelet. Fremragende portrettkunst fin­ nes i skulpturen Den blinde munken Ganjin i Toshodajitempelet. Fra Naratiden stammer veggmalerier i Horyujitemplet. De sittende Buddha-skikkelsene, omgitt av stående disipler, minner i detaljene om de indiske freskene i Ajanta. Heian-tiden (795-1185). I denne perioden utvik­ let det seg en mer nasjonal japansk stil, ettersom kontakten med Kina ble brutt på slutten av 800tallet. I 794 ble hovedstaden flyttet til Heian (Kyo­ to). Skulpturene ble ofte utført i tre, f.eks. Shaka Buddha i Muroji og elvehøvdingen Kwannon i Hokkeji. Først i sen Heian eller Fujiwaratid (8981185) merkes en markert stilforandring i skulptur og især i malerkunsten, der den japanske egenarten vokser frem. Det japanske profanmaleriets mest berømte navn er Kanaoka (annen halvdel av 800-tallet) og Kawanari (782-853). Deres arbeid førte til de såkalte yamato-e (bilder med japanske motiver) til forskjell fra kara-e (bilder med kinesiske motiver). Sakralmaleriet, som er preget av tidens esoteriske budd­ hisme med mystiske drag, viser fremdeles sterk til­ knytning til Tang-tidens kunst. Kunstnere innen yamato-e-tradisjonen skapte og­ sa horisontalt komponerte billedruller, makimono, med motiv fra Japans legender og skjønnlitteratur. Berømt er også biskop Toba Sojos (1053-1140) satiriske billedruller, hvor kunstneren lar aper, fros­ ker og harer boltre seg i menneskelige gjøremål. Tegningen er det viktigste uttrykksmiddelet, og vi­ ser japanernes dyktighet i å skildre kropper i beve­ gelse. Kamakura-tiden (1185-1333). Hovedstaden ble flyttet til Kamakura. Skulpturen når et nasjonalt høydepunkt med fremstående mestere som Kokei, Unkei, Kaikei og Tankei, som har etterlatt seg en rekke personlige og kunstnerisk fremragende ver­ ker. Særlig kjent er Unkeis kolossale vekterskikkelser i hovedporten til Todaji (1203), Unkeis rea­ listisk modellerte presteportretter, og Tankeis uttrykksfulle skulptur Basu Sennin, fremstilt som en eldre, mager tiggermunk (1200-tallet). Mest kjent av alle skulpturer fra denne perioden er den store Amida /Vvoraz-buddhaen i bronse, nær Kamakura (omkring 1250). I malerkunsten skildret kunstnere på makimonos buddhisthelgeners liv og levnet, hvordan templer og helligdommer ble reist, og ikke minst borgerkri­ gen forut for denne perioden. Slagscener med rytterangrep, flyktende hoffolk og bygninger omgitt av røyk og flammer er malt med brutal realisme, og det er en enestående fart over fremstillingen. Portrettkunsten står også høyt i perioden, bl.a. med en rekke malte portretter av Minamotoslektens le­ dende shoguner. Ashikaga- eller Muromachi-tiden (1333—1572). I denne perioden ble det igjen intim forbindelse med Kina. Periodens mest interessante bidrag til billed­ kunsten er tusj maleriet, kalt suiboku, som utviklet seg under innflytelse fra Kina. Berømte tusjmalere er Sesshu (1420-1506), Sesson (ca. 1500-1560) og Kanoskolen; alle forener Sungmalernes stil med japanske elementer. Suibukimaleriet ble senere først og fremst dyrket av zenbuddhister. Kano Motonobu (1434-1530) grunnla Kanoskolen. Hans sønn

JAPAN

O. Sesshus malestil var preget av zen-maleriets suggestive forenkling. Tusj-maleriet Høst er fra annen halvdel av 1400-tallet.

Kano Motonobu (1474-1559) regnes som den frem­ ste kunstneren i denne skolen. Momoyama-tiden (1575-1615). I denne perioden ble landet, som lenge hadde vært herjet av borger­ kriger, gjenforent, og kunstinteressen vokste igjen. Til palassene ble det laget dekorerte veggfelter og store malte skjermer i sterke farger. De var utført av tidens fremste Kanomestere og dekorert med frukttrær, blomster og fugler, gjerne med bakgrunn av gull. En helt annen stil finnes i Hasegawa Tohakus (1539-1610) suibokumalerier, som er utført i Sesshus ånd. Edo- eller Tokugawa-tiden (1615-1867). Denne perioden er preget av en langvarig fred med Tokugawafamilien som shoguner og Edo, nåværende Tokyo, som nytt politisk og økonomisk sentrum. Sotatsu (død 1643) og Ogata Korin (1658-1716) grunnla en ny skole, som søkte sine forbilder i det eldre Yamatoemaleriet. Korin drev den japanske, dekorative stilen til et høydepunkt, i naturskildrin­ ger med abstraherte mønstervirkninger. Edoperioden er kanskje mest kjent for ukiyo-e, det forbigående øyeblikkets kunst, med tresnittet som uttrykksmiddel. Ingen har fått slik berømmelse uten­ for Japan som wbvo-e-skolen, hvis grafiske arbei­ der har hatt betydelig innflytelse på europeisk gra­ fikk. Særlig berømmelse har denne skolens mestere fått takket være fargetresnittet som mangfoldiggjorde deres verker. Fra midten av 1800-tallet vant dis­ se tresnittene innpass også i Europa og fikk stor betydning for kunstretninger som impresjonismen og syntetismen. Det japanske tresnitt forener en klar og livlig øyeblikksskildring med en dekorativ stilisering, bygd på samspillet mellom den grasiøse linjerytme, de hele, klart atskilte fargeplan og de praktfulle detal­ jer i draktmønstre o.l. Betydning for dens utvikling til selvstendig kunstart fikk Moronobu (1618-94) og Masanobu, som laget de første skildringer av skuespillere og geishaer. Tresnittet i to farger opp­ stod ca. 1740, i flere farger ca. 1760. Flerfargetryk-

94

kets første store mester var Harunobu (1725-70), som særlig skildret vakre unge kvinner. Blant hans etterfølgere på dette feltet var Utamaro (17531806). " På 1800-tallet dominerte landskapsskildringene med Hokusai (1760-1849), som utførte de kjente utsikter mot Fuji-san, samt landskapsskildreren Hiroshige (1797-1858). Etter 1850 medførte masseproduksjon og bruk av anilinfarger til en kunstnerisk tilbakegang. Det er imidlertid gjennom tresnittet at Europa først kom i kontakt med japansk billedkunst, og kom til å påvirke vestlig maleri, bl.a. impresjonistene. Japansk kunst og kunsthåndverk kom i siste halvdel av 1800tallet til å spille en viktig rolle i europeisk stilutvik­ ling, se ►japonisme. HB Etter Meiji-restaurasjonen (1868) fikk vesteuro­ peiske kunstidealer innpass i Japan, samtidig som japansk kunst virket fornyende på europeisk kunst. En kunstavdeling ble opprettet 1876 i tilknytning til en teknisk høyskole i Tokyo. Blant de mange kunstnere som arbeidet med yoga (europeisk male­ ri), er Kuroda Seiki (1866-1924) den mest kjente. Tenshin Okakura (1862-1913), som sammen med E. F. Fenollosa (1858-1908) ledet Tokyo kunsta­ kademi (opprettet 1887) og arbeidet iherdig for en fornyelse av japansk kunst. Okakura grunnla Nihon bijutsuin (Akademiet for japansk kunst); det ble senere ført videre av Taikan Yokoyama (1868— 1958), som fornyet nihon-ga, det tradisjonelle ja­ panske maleri. Kyotoskolen, ledet av Tessai Tomioka (1836-1924), ivaretok tradisjonen fra bunjin-ga og yamato-e. Den individuelle kunstoppfatningen som dominer­ te, førte til opprettelsen av gruppen Nika-kai, som formidlet de nyeste europeiske kunststrømninger. Deres ledere har vært bl.a. Ryuzaburo Umehara, Hanjiro Sakamoto (1882-1969) og Sotaro Yasui (1888-1955). Sammen med dem virket Tsuguharu Fujita (1886-1968), som senere reiste ut og ble en

To ri i Kiyonagasfargetrykkfra 1781-86 gjorde ham til tidens ledende kvinneskildrer Badescene fra et kvinnehus, 1785 (beskåret). Museum of Fine Arts, Boston.

Det japanske fargetresnitt ble, med kunstnere som Utamaro, Hokusai og Hiroshige, kjent langt ut over landets grenser og inspirerte franske kunstnere på 1800-tallet. Utagawa Hiroshiges Taubane over en elv, 1850-årene. 345 x 230 cm.

av de ledende kunstnere i «École de Paris». Etter den første verdenskrig arbeidet en rekke kunstnere for proletarkunsten og den sosialistiske realisme og opprettet flere kunstnerforbund. Innen nihon-ga-tradisjonen arbeidet foreningen Seiryusha, ledet av Ryushi Kawabata (1885-1966), som gikk inn for mer populær, lettfattelig kunst uten å være programbundet som proletarkunstnerne. I 1930-årene ble de første gruppene for abstrakt kunst dannet, men de fleste av de modernistiske kunstnergruppene ble oppløst da landets politiske klima forverret seg før og under den annen verdens­ krig. Etter krigen oppstod de igjen, og siden har tendensen til skoledannelser vært enda sterkere. Den modernistiske strømning i Europa etter krigen har også nådd Japan. Utstillingen av franske arbeider fra Salon de Mai i Tokyo 1951 virket stimulerende på dem som dyrket Vestens kunst. Art Informel ble en betydelig retning. De fremste navnene her er Toshimitsu Imai (f. 1928), Yoshiro Domoto (18921975) og Kumi Sugai (f. 1919). Informelkunsten har stått i vekselforhold til skulptur og arkitektur og har inspirert det tradisjonelle blomsterarrangement, som Sofu Teshigawara (1900-79) stod i spis­ sen for. Felles for disse kunstretningene er at de er sterkt knyttet til den gamle japanske kunstoppfatning og uttrykksmåte, og de forener øst og vest i sin modernisme. Gjenoppdagelsen av den japanske kunst er den røde tråd hos bl.a. keramikeren Shoji Hamadaf 1894-1978). Like tradisjonsbevisst er gra­ fikeren Shiko Munakata (1905-75). Aksjonsmaleri. pop-kunst og op-kunst gjorde sitt inntog i Japan i 1950-og 1960-årene. Krigen i Vietnam, stadig økende levestandard, computerisering av livsformen, miljø-ødeleggelse, angst og rastløshet som følge av urbanisering, gjenspeiler seg i kunstnernes søken etter adekvat formspråk. On Kawai (f. 1933) har laget en serie monokronistiske bilder i angstfylte, forrykkede perspektiver. Shusaku Arakawa (f. 1936) giren personorientert sivilisasjons-

95

JAPAN

Til venstre: Pagode i tempelanlegget Horyuji ved Nara, pa Sør-Honshu - Til høyre: Den gylne paviljong, Kinkakuji, hygd 1397, i Muromachi-perioden (13331573), da Japan hadde nær forbindelse med Kina. Dette byggverket er en rekonstruksjon av det opprinnelige.

beskrivelse. Kolorister som arbeider med deformer­ te, tradisjonelle former er Ay-0 (f. 1931), Toshinobu Onosato (f. 1912) o.a. Avdempet lyrisisme i gjen­ kjennelige symboler var Jiro Yoshiharas (1905-72) kunst. Natsuyuki Nakanishi (f. 1935) arbeider med materialbilder pa lignende mate som Tomio Miki (f. 1937) med øre-motiv av metall-legering; de uttryk­ ker kanskje moderne menneskers oppfatning av en isnende virkelighet. Graden av fornyelser av ulike tradisjoner er variert hos tallrike kunstnere, men det er et sant mangfold av kunstneriske virksomheter som preger dagens kunst også i Japan. Litt.: R. T. Paine og A. Soper: The Art and Ar­ chitecture of Japan (1955); Heibonsha Survey of Japanese Art (30 bd., 1975-76); S. Jenyns: Japa­ nese Pottery (1971); S. Yanagi: The Unknown Craftsman (1972); L. P. Roberts: A Dictionary of Japanese Artists (1976). Ml KUNSTHÅNDVERK

Det er få land der kunsthåndverket har en så høy anseelse som i Japan. Det skjer nå og da at eldre kunsthåndverkere med høyt ry får status som «na­ tional treasure», en heder som få kunsthåndverkere i andre land er forunt. Det japanske kunsthåndver­ ket har da også lange tradisjoner å bygge på. Alle­ rede under Jcwrøn-perioden (ca. 12 000-300 f.Kr.) ble det utført kunstnerisk utformet brukskeramikk. I de påfølgende periodene, Yavoi (ca. 300 f.Kr.-ca. 300 e.Kr.). Kofun (ca. 300-600) og Nara (646-794) ble det stadig sterkere innflytelse fra koreansk og kinesisk kunsthåndverk. Dette gjaldt bade kera­ mikk-, lakk-, metall-, glass- og tekstilarbeider. Det er bevart gode eksempler i det keiserlige skattkam­ meret i Shosoin. Under //ezan-perioden (795-1185) vokste det imidlertid frem en ren japansk stil. Den kom særlig til uttrykk i lakkarbeidene og i metallarbeider som bronsespeil. Tekstilene hadde fargerike mønstre som hadde sine forbilder i maleriet. Under Kamakura-

perioden (1185-1333) ble gullakk brukt i stor ut­ strekning til bruksgjenstander samt til møbler og andre innredningsdetaljer. Innen metallkunsten var det særlig sverd og rustninger som nådde et høyt nivå på denne tiden. Steingodset utviklet seg vide­ re ved de seks keramikkovncne i Sto, Yokoname, Bizen, Shigaraki, Echizen og Tamba. I Seto begyn­ te man ca. 1230 å kopiere de kinesiske keramikktypene jian yao, celadon og quinbai. Under Muromachi- (1333—1572) og Motnoyamaperiodene (1575-1615) arbeidet fremragende kunst­ håndverkere med lakk og metall (bl.a. våpen). Det var i denne perioden at te-seremonien kom til Ja­ pan fra Kina. Den førte til en ny produksjon av steingodsgjenstander til bruk i denne seremonien. Kjen­ te keramikktyper er Shino, Oribe og Raku. Er/o-perioden (1615-1867) var en rik og produk­ tiv periode for kunsthåndverket. Det skyldes først og fremst at det var en lang, fredelig periode. Edo (nåværende Tokyo) og Kyoto ble kunstneriske sen­ tre; 1 tillegg til steingodsproduksjonen begynte man også å produsere porselen etter at en koreaner had­ de funnet kaolin i nærheten av Arita på øya Kyus­ hu i 1616. Til å begynne med etterlignet man det koreanske blåhvite porselenet, men snart dominer­ te det kinesisk blåhvite og overglasurdekorerte Quing-porselenet som inspirasjonskilde. Imari-, Kakiemon-, Nabeshima- og Kutani-porselenet ble de fremste typene. På slutten av 1800-tallet ble det produsert en keramikktype med rik dekor i gull og kraftige farger, Satsuma-keramikken. Denne ble særlig eksportert til Europa. 1900-tallet. Mellom 1914 og 1931 ble Japan kraf­ tig industrialisert. Det gikk særlig ut over håndver­ ket. 1 1926 startet Soetsu Yanagi. Kanjiro Kawai og Shoji Hamada den japanske folkekunstbevegelsen. Dens oppgave var å bevare og utvikle kunnskapen om det tradisjonelle kunsthåndverket. Arbeidet har båret frukter - i dag blomstrer det japanske kunst­ håndverket. J-LO

ARKITEKTUR

Prototypen på shintotemplene synes å stamme fra Eq/wn-perioden: en trekonstruksjon med stolper og bjelkelag utfylt med lettvegger av tynne plater; ta­ ket er dekket av strå; på mønsåsen legges kort, rundt tømmer på tvers, gulvet er løftet fra jorden, og sval­ ganger løper langs huset på én eller flere sider; ka­ rakteristisk er umak, naturlig trevirke i motsetning til den senere kinesiske byggestil med den rike polykromering. Med innføringen av buddhismen, konfucianismen og den kinesiske kultur for øvrig, går Japan inn i den historiske tid fra 500-tallet. En del av bygningene ved Horyuji-tempelet ved Nara fra begynnel­ sen av 600-tallet representerer sannsynligvis ver­ dens eldste bevarte trehus. Anlegget består av en pagode, som har kvadratisk plan og fem takfall over hverandre, og den rektangulære gylne hall, kondo, med tre takfall på en steinterrasse, omgitt av en mur med gallerier på innsiden; umiddelbart bak anleg­ get står kodo (lærehallen). Fra 700-tallet stammer Yakushiji-tempelets pagode, som med sine tre eta­ sjer og sitt rikt utformede bæresystem hører til det vakreste og mest fullendte i all trebygningskunst. Fra 800-tallet fikk arkitekturen et lettere og sirligere preg og ble sterkere knyttet til naturen. På 1300og 1400-tallet, og i forbindelse med nye, sterkt ki­ nesiske impulser, ble det også anlagt enkle medita­ sjons- og studiepaviljonger, f.eks. Kinkakuji (den gylne paviljong) og Ginkakuji (sølvpaviljongen), begge i Kyoto. Nå kom også hagen til å spille en økende rolle, intimt forbundet med bygningene, som f.eks. i te-seremonihusene. En rikere dekorativ ut­ smykning gjør seg gjeldende i arkitekturen fra 1500og 1600-tallet. Interiøret i et typisk japansk bolig­ hus er enkelt, og møblene spiller liten rolle; de er få, tar liten plass og oppbevares i innebygde veggskap når de ikke brukes. Introduksjonen av stål og armert betong på slut­ ten av 1800-tallet medførte en rask endring av ja-

96

JAPAN

Kenzo Tange var fra 1950-årene den ledende arkitekt i Japan, og har vært skoledannende i moderne arkitektur. Sportshallen og svømmehallen i Yoyogi. hygd for de olympiske leker i Tokyo i 1964.

pansk bygningsindustri samtidig med de første på­ virkninger fra vestlig modernisme. I 1910 tegnet Kingo Tatsuno et hus som både bærer trekk tra tra­ disjonell japansk arkitektur og fra den importerte art nouveau-stilen. Den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wrights Imperial Hotel i Tokyo stod ferdig i 1922 og fikk umiddelbart betydning for en mindre gruppe arkitekter, blant dem Arata Edo (Koshien Hotel i Nishinorniya, 1930). Viktigere var likevel de reiser som yngre japan­ ske arkitekter stadig oftere foretok til Europa, der de kom i kontakt med de dominerende strømningene i samtidig vestlig arkitektur. Det førte raskt til at det ble reist en rekke bygninger i et moderne form­ språk, bl.a. tegnet Kikuji Ishimoto to bygninger i Tokyo (Asahi avishus, 1927 og Shirokiya varehus, 1928) som viser innflytelse fra Erich Mendelsohn og som må betegnes som eksempler på japansk eks­ presjonisme. Større betydning fikk påvirkningen fra Bauhaus-skolen. I 1930-årene ble det oppført flere bygninger i en tilnærmet rendyrket funksjonalistisk stil, som Bunzo Yamaguchis tannlegeskole (1934) og Mamoru Yarnadas sykehus (1937). begge i To­ kyo. Sutemi Horiguchi satte seg som mål å revitali­ sere den tradisjonelle arkitekturen ved bevisst å spille på motsetningen mellom denne og den vest­ lige tradisjonen (Okadahuset, 1934). Med gjenoppbyggingen etter fredsslutningen i 1951 fulgte en periode preget av forsøk på å forene tradisjonell japansk arkitektur med vestlig interna­ sjonalisme. En ny blomstringstid ble innvarslet med Kenzo Tanges Hiroshima-monument (1955 ) og hans senere visjonære prosjekter for utviklingen av Tok­ yo i 1960-årene. sterkt påvirket av den modernis­ tiske grupperingen Team-10. De såkalte metabolistene prosjekterte nå sine uendelige strukturer sammensatt av like prefabrikerte enheter. Disse overordnede arkitektoniske rammer skulle så tilpas­ ses de behov som til enhver tid var til stede. Det ble skapt en rekke visjonære prosjekter, som Arata Isozakis himmelby. men bortsett fra Kiyonori Kikukates «himmelhus» (1958) fikk metabolismen liten betydning utover å virke som et idéforum for en stor gruppe yngre japanske arkitekter. Kenzo Tange var den ledende skikkelsen i det ja­ panske arkitektmiljøet, og utover i 1960- og 1970årene utviklet han sitt brutalistiske formspråk vide­ re med flere arbeider som vekket internasjonal oppmerksomhet, som senteret for kommunikasjon

i Yamanashi (1966) og konferansesenteret i Kyoto (1973). I det siste kom Tange langt i å skape en umiskjennelig internasjonal arkitektur som samti­ dig gav assosiasjoner til japansk tradisjon. Denne nyorienteringen mot landets egen arkitekturarv sees tydelig i Koichi Otakes rådhus i Nago (1981). der både de terrasserte bygningsmassene og den omamentale detaljeringen tydelig peker tilbake på øya Okinawas regionale byggetradisjoner. Den voksende interesse og respekt for landets egen histo­ riske bygningsarv inntraff samtidig med en fornyet interesse for vestlig klassisk arkitektur, noe vi kan se i Yasufumi Kijimas tempelbygg i Kumamoto (1975) og to boliger av Takefumi Aida (1980-81). I og med denne sammenknytningen av regionalisme og inter­ nasjonal historisering. en tendens som ytret seg sam­ tidig overalt i internasjonal arkitektur, blir japansk arkitektur plassert i postmodernismen med navn som Kazuhiro Ishi (gavlhus i Tokyo. 1980) og Arata Isozaki (Tsukuba senter, 1983). For Isozaki. den tidlige­ re metabolisten som hadde samarbeidet med Tange, betydde postmodernismen ikke først og fremst til­ budet om arkitektonisk stil, men frigjøring av arki­ tekturen fra alle samfunnsmessige sammenhenger, og han eksperimenterer derfor med forskjellige form­ uttrykk. I kultursenteret i Mito (1990) finner vi en

Bonsai er opprinnelig en japansk teknikk; trær blir formet til dvergtrær vedforsiktig beskjæring av gre­ ner og røtter eller ved surring av grener for å tvin­ ge dem til å vokse i de ønskede former.

sammensetning av en rekke historiserende motiver, mens hele komposisjonen er kronet av en hundre meter høy tåmformet superstruktur. Også Itsuko kan rubriseres som postmodernist, men selv hevder hun at hennes bygninger og anlegg uttrykker hva hun kaller «en annen slags natur» (Shonandai kultursen­ ter i Fujisawa, 1987-89). Japansk etterkrigsarkitektur er et speilbilde på det japanske samfunnets forsøk på å kombinere den stadig sterkere integrering i den vestlige verden med en forankring i japanske tradisjoner. Kenzo Tange har vært den ruvende skikkelsen gjennom hele den­ ne perioden og hans nye rådhusbygning i Tokyo (1991) viser hans stadige evne til å skape arkitek­ tur som vekker oppmerksomhet. Bygningen er for­ met over det kompositoriske skjema i Notre-Dame i Paris, men har også en skulpturering av bygningsformen som peker tilbake på de amerikanske art deco-skyskraperne. Det enkle japanske huset har alltid stått som in­ spirasjon for japanske arkitekter, og i nyere tid er det ingen som har nådd lenger enn Tadao Ando i å overføre den japanske rom- og formfølelsen til et moderne språk. Etter en tid å ha samarbeidet med Tange, tegnet han på egenhånd flere mindre boli­ ger der ubehandlet betong gikk igjen som hovedmateriale (Sumiyoshi i Osaka, 1976) og senere og­ så i større prosjekter (leilighetskomplekset Rokko i Kobe, 1984). I disse arbeidene har Ando konsen­ trert all oppmerksomhet om bygningenes indre, der en bevisst bruk av åpne og tette flater skaper et vak­ kert spill med lys på betongflatene. Med kontor­ bygningen for selskapet Sumino-ku i Osaka (1989) utvidet han sitt repertoar av materialer og åpnet bygningen på en helt ny måte mot landskapet om­ kring. Litt.: M. Speidel: Japanische Architectur (1983); R. Banham og H. Suzuki: Contemporary Architecture of Japan (1985); GA Document nr. 25 (1990). KKi Hagekunst og landskapsarkitektur. Japansk hagekunst har gamle røtter. De første spor kan føres tilba­ ke til ca. 500 og viser sterk påvirkning fra kinesisk tradisjon. Det regnes at de viktigste grunnelemente­ ne og det japanske særpreg var fullt utviklet på 1400tallet. Formspråket er uformelt uten symmetri eller ty­ delig geometrisk linjeføring, men søker ikke å et­ terligne fri natur. Snarere er det tale om å symbolisere landskap, skape assosiasjoner og stimulere fantasien. En typisk situasjon viser store steinblok­ ker plassert på en forhøyning fora symbolisere fjell, med «voktersteinen» litt tilbake for midtpunktet. Vannflater med buktende omriss symboliserer ha­ vet, med steinblokker som øyer. Dette kan ogsa oppnås uten bruk av vann, med horisontale flater med revet sand eller dekke av furunåler som sinn­ bilde på havet, der stripenes retning markerer strøm­ mene. Anleggene er oftest små og oversiktlige, med en nær og direkte kontakt mellom rommene innom­ hus og hagen. Vegetasjonen er gjerne vintergrønn med mosedekke eller sand på bakken. Med hjelp av beskjæringsteknikker blir veksten hemmet slik at trær og busker holder formen nesten uendret gjen­ nom lang tid. Klassiske eksempler er tempelhagene i Kyoto der virkemidlene iblant er minimalisert til sand, stein og en omgivende mur. Arven fra den tradisjonelle hagekunst er ført vi­ dere i moderne japansk landskapsarkitektur og har påvirket miljøutformingen i vestlige land i betyde­ lig grad, spesielt med tanke på sammenhengen mellom inne- og utemiljø. Amerikanske landskapsarkitekter med japansk bakgrunn har spilt en ve­ sentlig rolle, blant andre Hideo Sasaki og Isodor Noguchi. 1 Japan finnes det utdanningsprogram i landskapsarkitektur ved 15-20 universiteter, og fag­ området har en viktig plass i nåtidens planlegging i landet.

97

JAPAN

MUSIKK

Den keiserlige hoffmusikken, gagaku, ble utviklet pa 700-tallet under kinesisk og koreansk påvirk­ ning. Gagaku er bundet av strenge regler uten rom for improvisering. Musikernes plassering og drak­ ter er nøye foreskrevet og bygger pa konfucianske ideer. Instrumentene er sho (munnorgel med 17 bambusrør), den korte oboen hichiriki, den 4-strengede lutt hiwa, en 13-strenget sither (so eller koto) og en metallklokke, shoko. Musikerne pa venstre side blir ledet av slagene pa en sylinderformet trom­ me (kakko), de pa høyre av en større, opphengt trom­ me (taiko). Opprinnelig var gagaku bestemt for ban­ ketter. men kom til å bli brukt ved alle keiserlige seremonier og rituelle danser. Na er den tilgjenge­ lig for det vanlige publikum. Den japanske religion shinto har sin egen tempelmusikk, kagura. Denne innbefatter gagaku. men inneholder ogsa andre elementer, bl.a. instrumen­ ter som er avbildet pa gravskulpturer fra 200—5(M) e.Kr. Buddhismens musikk er importert fra India og Kina, men har utviklet en egen japansk form. Skuespillerne i no-teateret resiterer i en eiendom­ melig syngestil til akkompagnement av musikere (fløyte, en liten og en stor timeglasstromme. og sylindertromme pa stativ). Trommeslagerne kon­ trollerer innsatsene med tilrop. Heller ikke i denne musikken er det plass for improvisasjon. I Edo-perioden (1603-1868) blomstret forskjelli­ ge former for instrumentalmusikk. Biwa. som len­ ge hadde vært brukt til akkompagnement for lange fortellende dikt, ble avløst av shamisen, en trestrenget lutt som spilles med et stort plekter. Det mest populære blåseinstrumentet ble shakuhachi, en kantblåst fløyte særlig brukt av en sekt omvandrende buddhistiske munker. Shakuhachi-musikken forut­ setter en avansert pusteteknikk og er en høyst raffi­ nert utnyttelse av de forskjellige klangmulighetene i instrumentet. Koto, en 13-strenget sither med bevegelige stoler, spilles med plektrer pa tre fingrer pa høyre hand, mens venstre hånd brukes til a flytte stolene og pres­ se strengene pa venstre side av stolen for a oppnå vibrato eller senkning og heving av tonen. Musik­ ken for koto består for det meste av danmono, som er en variasjonsform. Det blir ogsa brukt som ak­ kompagnement til sang. Koto var et gammelt instrument, innført fra Kina, men i Edo-perioden ble det spesielt populært og kom også til å bli brukt sammen med shamisen. Det oppstod en form for kammermusikk, der sang alternerer med mellomspill for instrumenter (jiuta). Instrumentene kan være koto, shamisen eller shakuhachi, eller alle tre sammen. Shamisen fikk også innpass i kabuki-teateret. Musikerne (fløyte og trommer) opptrer her enten på scenen eller skjult bak en bambusvegg. Folkesangen er knyttet til arbeid (fiske, risplanting). dans og høytider. Den akkompagneres av og til på shamisen. shakuhachi eller tromme. Ellers brukes ulike rytmeinstrumenter. Ainoene på Hok­ kaido og okinawaene på Ryukyuøyene har sine eg­ ne folkemusikkformer, som er delvis beslektet med de japanske. Japansk musikk foretrekker sarte virkemidler og raffinerte detaljer. Japanerne lakkerer sine instru­ menter for å dempe klangen, og bruker strenger av silke istedenfor metall. Under Meiji-perioden (fra 1868) og spesielt etter den annen verdenskrig har Japan gått inn for å dyr­ ke Vestens musikk. Det utdannes musikere med til­ nærmet perfekt teknikk, og japanske symfoniorkes­ tre. kammerensemblerog operascener haren meget høy standard. Mange japanske musikkutøvere har nådd internasjonal anerkjennelse, f.eks. dirigenten Seiji Ozawa, pianisten Mitsuko Uchida og fiolinis­ ten Midori. Moderne vesteuropeisk musikk (Darmstadt-skolen) tok opp virkemidler som lenge hadde vært brukt

Scene fra et kabuki-stykke, et japansk folkelig teater hvor både musikk, dans og drama inngår. i japansk musikk, og det var derfor lett for unge japanske komponister å tilegne seg de nye prinsip­ pene for komposisjonsteknikk. Flere av dem søkte a kombinere Vestens musikk med japanske tradi­ sjoner, og har skapt musikk som har vakt interesse i Vesten. Av de yngre japanske komponistene kan merkes Yoshiro Irino, Sadao Bekku. Y. Aikio, Ikuma Dan. Toshiro Mayuzumi og Toru Takemitsu. Ikke minst innen den moderne populærmusikken har påvirkning fra Vesten gjort seg sterkt gjelden­ de. og Japan har en lang rekke musikere innen rock og jazz som holder et høyt ni va. Det mest kjente navnet i Vesten er kanskje Ryuichi Sakamoto. som bade er utøvende musiker, komponist og filmskuespiller. Ellers er det japanske markedet for vestlig musikk av alle slag umåtelig stort og attraktivt. Ja­ panerne har ogsa vunnet innpass pa markedet for musikkinstrumenter (firmaene Nippon Gakki, som produserer Yamaha-klaverer, og Kawai Gakki), bade akustiske og, ikke minst, elektriske og elek­ troniske. Litt.: W. P. Malm: Japanese Music and Musical Instruments (1959); P. Landy: Musique du Japon (1970); E. Harich-Schneider: A History of Japan­ ese Music (1973); S. Kishibe (utg.): Japansk mu­ sikk pa 13 LP-plater med forklarende tekst (197172). OKI. TEATER

Fremveksten av klassiske teaterformer. Japan har en svært gammel teaterhistorie, samtidig som lan­ det er kjent for et spennende moderne teater som har utviklet seg i skjæringspunktet mellom egne tra­ disjoner og påvirkning fra vesten. De eldste teater­ formene bygger på rituelt baserte uttrykksformer med dans, musikk og teatrale elementer og var kjent allerede på 700-tallet. Etter at buddhismen ble inn­ ført i Japan kom det mange impulser fra det asiatis­ ke fastland, og noen av disse ligger nok til grunn for den utviklingen som skulle finne sted innenfor teater og dans. Mikagura var i overveiende grad et musikalsk og seremonielt spill om gudene som kan ha tatt opp i seg opprinnelige, folkelige elementer. Det eksisterte religiøse dukketeaterspill. satokagura, i forbindelse med japanske urreligioner. Gigaku var et regulært scenisk spill fra det asia­ tiske fastlandet som hadde utviklet seg i forbindel­ se med tempelkunsten, og som på 800-tallet fikk en egen japansk utforming. Det har sannsynligvis dreid seg om et slags danseteaterspill med masker og dramatiske elementer. Bugaku-spillet kom også fra det asiatiske fastlandet, og har med sine sere­

monielle danse-elementer overlevd ved keiserhoffet opp til vår tid. Det ble fremført under åpen him­ mel og hadde også en sterk karakter av underhold­ ning. Ut tra dette utviklet de klassiske japanske teaterformene no og kabuki seg. Sarugaku-spillet, som var en annen scenisk uttrykksform med sterke elementer av dans, hadde sin blomstringstid fra midten av IOOO-tallet til midten av 1200-tallet. Det var en særdeles artistisk og akrobatisk form med elementer av satire og ironi, som i utgangspunktet også hadde benyttet talte dialoger. Ut fra dansespill som sangaku og dengaku utvik­ let det seg spilleformer som sarugaku-no-no og dengaku-no-nou, altså forløpere for no-teateret. Kydgen-formen stod i umiddelbar sammenheng med no-teateret, og det var den eldste utviklede taleteatertradisjon i Japan. Den var basert på figurer og typer, og kan minne om den europeiske mimetradisjonen fra antikken til commedia delFarte. Bunraku var navnet pa et teater i Osaka. og på 1600-tallet gav det navnet til en mye eldre dukketeatertradisjon som baserte seg på virkelighetsnært utforme­ de dukker med øyne og øyebryn. Kabuki-teateret var basert på populære utstyrsstykker og var opp­ rinnelig spilt av bare kvinnelige skuespillere. På 1600-tallet overtok imidlertid mannlige, og det ble i det hele tatt vanlig at mannlige skuespillere også spilte kvinneroller. De klassiske teaterformene i Japan ved siden av no og kabuki, var altså kyogen og banraku. Det var først på slutten av 1800-tallet at det begynte å skje en utvikling i retning av et vestlig inspirert moderne teater. Moderne japansk teater. På slutten av 1800-tallet ble verker fra europeisk dramatikk for første gang oversatt og spilt i Japan, slik som stykker av Sha­ kespeare og Ibsen. Samtidig forsøkte man å refor­ mere de klassiske japanske teaterformene ved å inn­ føre shin-kabu-ki, det nye kabuki, og shimpageki, den nye skolen. Resultatet av dette ble et kommer­ sielt kabuki-teater beregnet på ren underholdning, og som fortsatt eksisterer. Skulle man imidlertid spille et vestlig repertoar, måtte man også tilpasse seg en vestlig teaterstil. Shingeki, bevegelsen foret nytt teater hadde en slik utvikling som målsetting gjennom i første omgang å etterligne og adoptere vestlige teaterformer både når det gjaldt skuespillerkunst og dramatikk. Dette skapte liten publikums­ interesse. Teaterbygningen Tsukijigekijo ble oppført i 1924 i Tokyo av en teatergruppe som ville bryte med et­ terligningen av vestlig teater, og ble representant

98

JAPAN

for et ikke-kommersielt og til dels politisk og proletært ideal. Dette ble slått ned på av det fascistiske styret i Japan etter 1931. og deres aktive virksom­ het - det gjaldt i det hele tatt shingeki-bevegelsen fikk ikke levelige vilkår igjen før etter den annen verdenskrig. En sentral representant innenfor den­ ne bevegelsen så langt hadde vært regissøren og dramatikeren Kaoru Osanai (1881-1928), som had­ de arbeidet ut fra Stanislavskij-metoden. Det var blitt satt opp en lang rekke stykker fra det europeis­ ke repertoar, og demokratiet som bevegelse hadde i stor grad vært idealet for virksomheten. Denne holdningen var det fascistregimet ikke hadde kun­ net tåle. Etter at virksomheten ble tatt opp igjen fra 1940-årene, var det mange forskjellige fraksjoner og holdninger som gjorde seg gjeldende, men alle var preget av kritiske samfunnsmessige holdninger. Stabile ensembler innenfor bevegelsen har siden 1950-årene vært Bungaku-za, Mingei-za og Haiyuza. Brecht ble etter hvert en sentral dramatiker, og det utviklet seg også en rik og internasjonalt aner­ kjent japansk dramatikk. Det har generelt sett vært liten støtte til teaterdrift i Japan, og de forskjellige kompaniene har vært nødt til å klare seg med få midler. I de siste ti-årene er det gjort forsøk på å myke opp de klassiske teaterformene, og til en viss grad la det klassiske og det vestlig inspirerte påvir­ ke hverandre gjensidig. En helt spesiell variant av denne utviklingen er representert ved det såkalte japanske avantgarde-teater. Avantgarde-teater siden midten av 1960-årene. Denne utviklingen må sees på bakgrunn av påvirk­ ningen fra den tyske ekspresjonismen allerede i 1920-årene. På japansk ble avantgarde-bevegelsen kalt angura, språklig sett et slags motstykke til det engelske underground. Angura-bevegelsen har sett på seg selv som et motstykke til shingeki med sitt til dels naturalistiske teaterideal, med vekt på intui­ sjon og følelse. Angura har basert seg på ekspressi­ vitet og stilisering og blanding av mediene. Den har nok hentet en del inspirasjon fra vestlige avantgarde-bevegelser i 1970- og 1980-årene. Et av angura-bevegelsens mål har vært å realisere idealet om å oppheve skillet mellom publikum og aktører, et ideal som stammer fra den europeiske historiske modernismen. Sentrale navn i det japanske avantgarde-teateret siden 1960-årene har vært Juro Kara, som grunnla Jokyo Gekijo. Situasjonens teater, i 1964. Den nå avdøde Terayama ledet siden 1965 Tenjosajiki-gruppen og den noe yngre Suzuki grunnla i 1968 Waseda-Shogekijo. Av dramatikere kan nevnes Makoto Sato (f. 1943), som har arbeidet med kjellerteateret Jiyu Gekijo. «Sentrum 68/71» er en nyere gruppe. Av regissørene regnes nok Terayama som den vik­ tigste fra denne tiden, med sin sterke inspirasjon fra bl.a. Artaud og dadaismen. Han tok også opp elementer fra de klassiske japanske teaterformene. Til den andre generasjonen av angura-bevegelsen regnes Kohei Tsuka (f. 1948) og Shogo Ota (f. 1939), mens en enda yngre generasjon er represen­ tert ved Hikedi Noda (f. 1955). Til dette bildet hø­ rer også Butho-dansere som Min Tanaka, som også har arbeidet ved Black Box-teateret i Oslo, og Carlotta Ikeda. Av nyere rene teatergrupper kan nevnes Dumb Types som gjennom sitt arbeid med den dan­ ske prosjektteatergruppen Hotel Pro Forma også har gjort et prosjekt i Norge. Stilisering og voldsomme groteske virkemidler på den ene siden, og mer konseptuelle og teknologi-orienterte på den andre si­ den. kjennetegner denne utviklingen i Japan. KOA DANS

Et fremtredende trekk ved de klassiske japanske danser er deres symbolske karakter, hvor så å si hver bevegelse, fot- eller håndstilling har sin betydning. Dansene kan deles i to grupper, religiøse og verds­ lige. Også bevegelsene kan deles i to hovedgrup­ per: Mai. som er de rolige, høytidelige, fortrinnsvis med bevegelse av hendene, hadde tilknytning til de

gamle japanske religiøse danser; odori, lystige og hurtige, rytmiske fotbevegelser, som stammer fra folkedanstradisjonen. Historikk. Til de eldste tempeldanser hører kagura, som bygger på eldgamle shintoistiske myter og ritualer. På 600-tallet kom den buddhistisk influer­ te gigaku fra Kina gjennom Korea. De opptredende bar utskårne tremasker som dekket hele hodet, og dansen, som egentlig er pantomime med masker, ble ledsaget av fløyte, håndtromme og cymbal. Gigaku eksisterer ikke lenger i Japan, men løvedansen mot de onde krefter er en populær arvtager av den. Gigaku ble dyrket i templene og ved hoffet, men ble snart fortrengt av bugaku-dansene. Det er to typer av bugaku. De opprinnelig japanske, som oppstod fra 600- til IOOO-tallet, danses bare på friluftsscener av grupper på 4-6 uten masker og med japanske drakter. Til akkompagnement anvendes fløyter og harper med 6 strenger foruten sanger. Den andre typen, som ble innført fra utlandet, deles inn i to grupper: venstre-dansene som stammer fra Ki­ na og India, hvor danserne for det meste er kledd i rødt, og høyre-dansene, som kommer fra Korea og Mandsjuria og med danserne kledd i grønn tone. De ledsages av blåse- og slaginstrumenter uten sang, og danserne bruker fantasifulle dyre- og fuglemasker. Antall dansere kan variere fra en til seks (i gamle dager opptil 12), og de opptrer på en forhøyd scene som er ca. 7 x 7 m mens musikerne sitter i bak­ grunnen. Dengaku kalles forskjellige folkedanser som opp­ stod på 800- og 900-tallet, opprinnelig i forbindel­ se med risplanting og andre viktige oppgaver eller ritualer i jordbruket, og nådde sitt høydepunkt på 1100- og 1200-tallet, da de ble populære i byene. Sangaku var opprinnelig kinesiske akrobatiske underholdningsdanser som ble innført allerede på 600-tallet. Etter at hoffets beskyttelse av denne dan­ sen opphørte på 700-tallet, ble den overtatt av all­ muen, som utviklet varianten sarugaku med komisk mimikk og dialog. Dette førte videre til utviklin­ gen av no og kyogen (jfr. ►no). Fra 1100-1200-tallet ble den livlige dansen, hayashiodori, utbredt. Med andre folkelige elementer, som rytmiske san­ ger. ble den tatt inn i Azz/n/Åz-tradisjonen, som til å begynne med bestod av sanger og danser, men se­ nere kom til å inneholde mer dramatiske elemen­ ter. Kabuki-dansene fikk sin nåværende form på 1800-tallet, og etter at mannlige skuespillere had­ de overtatt alle rollene i kabuki-spillet, oppstod det kvinnelige profesjonelle dansere utenfor teatermil­ jøet. En del av geishaene ivaretok denne tradisjo­ nen. Etter den annen verdenskrig gjenoppstod geishaenes årlige felles danseopptreden på teatrene. På 1900-tallet har interessen blant kvinner i å lære danser av denne typen økt. og det arrangeres ofte oppvisninger både i store og små byer. Forskjellige skoler arbeider med å ivareta og fornye denne tra­ disjonen. Tross vekslende popularitet har de tradisjonelle japanske danseformene overlevd, selv om interes­ sen for klassisk ballett og vesterlandske dansefor­ mer har slått rot også i Japan. På mange mater har de seneste årene vært en form for renessanse når det for eksempel gjelder kabuki og blandingsfor­ mer som butoh. Butoh legger stor vekt på det emo­ sjonelle og det estetiske i en slags ekspresjonisme, ofte i en nærmest ekstatisk form med store forskjel­ ler mellom ro og bevegelse. Musikken så vel som stillhet er en del av dansen, som ofte forsøker å pres­ se kroppens fysiske uttrykksmåter til det ytterste. En uttrykksform som ofte kan virke både brutal og grotesk, men som derved engasjerer publikum. " Vestlig klassisk ballett ble introdusert i Japan på begynnelsen av 1900-tallet med italieneren Giovan­ ni V. Rosi, og mange unge ballett-entusiaster reiste ut for å studere. Sammen med utenlandske lærere arbeidet de for å gjøre den nye dansen kjent. I 1930årene nådde bevegelsen foreløpig en topp: sentrale

navn var Ishii Baku og Takada Tasao. Etter den annen verdenskrig fikk den sitt gjennombrudd med Tokyos første ballettskole, Tokyo Ballet Gakko, som ble grunnlagt av Koichi Hyashi i 1960. Tadatsugu Sasaki reorganiserte i 1964 skolen og skolens kom­ pani. Tokyo Ballet Company. Repertoaret er en blan­ ding av kjente klassiske verk og mer moderne bal­ letter. En særegenhet ved japanske ballettkompanier er deres spesielle vekt på undervisning, med skoler på opptil flere tusen elever. Dyktige pedagoger har også medført at japanske klassisk trenede dansere er blant verdens beste, og ofte blant solistene i de store internasjonale ballettensemblene bade i USA og Europa. Utenom Tokyo-balletten, som ble grunn­ lagt for over 30 år siden, kan nevnes Asami Makikompaniet, Matsujama-balletten. Tani-ensemblet og Homura-kompaniet. Blant de fremste ensembler med en moderne dansestil er Star Dancers' Com­ pany. Også Takarazuka pikeoperette og Nichigekidancing-team har bidratt til utviklingen av moder­ ne ballett. Den mest populære folkedans i dagens Japan er den tradisjonsrike /røn-dans i forskjellige variasjoner; den oppføres ved minnefesten for de døde. Det reises et tårn, rikt illuminert med lanterner, og musikanter med samisen (den japanske gitar), trommer og fløyter spiller opp folkesanger fra toppen av tårnet mens folk danser rundt tårnet i ring. H-CA FILM

Japan er en av verdens store filmnasjoner. 1 motset­ ning til i Vesten ble filmen tidlig en respektert kunst­ art i Japan, og et høyt håndverksmessig nivå gjorde seg tidlig gjeldende i produksjonen. I etterkrigstiden kom produksjonen opp i over 500 spillefilmer i året. Iler enn i noe annet land på den tiden. I 1990-årene ligger produksjonen på ca. 230 filmer i året. Den første filmforestillingen fant sted 1897. og de første kinoer ble bygd i Tokyo 1905. Nikkatsu, som lenge var et av Japans største filmselskaper, ble etablert allerede 1912. Produksjonen fordelte seg på Tokyo og Kyoto. De tidligste filmene var gjengivelser av kabuki-teateret, inkludert bruk av mannlige skuespillere i kvinneroller. Fra ca. 1920 skilles det mellom to grunntyper av filmer, jidai-geki (historiske filmer henlagt til føydaltiden) og gendai-geki (samtidsdramaer). Jord­ skjelvet 1923 etterlot studioene i Tokyo i ruiner, og selskapene i Kyoto med sin produksjon av overvei­ ende jidai-geki ble en tid dominerende. Denne ty­ pen historisk film har siden hatt en sentral plass i japansk film, og dens personer, miljøer og temaer har vært nærværende både i den populære «sverdfilm»-sjangeren (chambara) og hos ledende regis­ sører. Ogsa utenlandske filmer kom inn på det ja­ panske markedet og øvde påvirkning bade på regissører og publikum. De første kvinnelige filmskuespilleme gjorde sin entré, og skildringer av mid­ delklassen ble en sentral del av produksjonen. Bå­ de Kenji Mizoguchi og Yasujiro Ozu, to av japansk films største kunstnere, ble eksponenter for denne utviklingen. Teinosuke Kinugasa gjorde seg bemer­ ket med Korsveien (1928), som også ble lansert i Europa. Japans kinoer i stumfilmtiden anvendte prinsip­ pet med en levende «forteller» (benshi) som sup­ plerte filmens handling under visningen. Denne yrkesgruppen gjorde kraftig motstand mot lydfil­ men, og til tross for at den første lydfilmen. Min hustru og kvinnen ved siden av i regi av Heinosuke Gosho, fikk premiere 1931. var ikke den nye for­ men etablert før i midten av 1930-årene. Foruten Mizoguchi. Ozu, Kinugasa og Gosho bør også Mansaku Itami og Sadao Yamanaka nevnes blant epokens ledende navn. Mestere innen jidai-geki var Hiroshi Inagaki, Tomu Uchida og Daisuke Ito. Den annen verdenskrig representerte en midlerti­ dig nedgangsperiode. En konsolidering førte til at fem selskaper, Shochiku, Toho, Nikkatsu, Daiei og

99

Toei, ble klart dominerende. Per 1953 hadde disse 90 % av markedet. I 1951 kom japansk films gjennombrudd i Vesten med Akira Kurosawas mesterverk Rashomon (Demonenesport, 1950; Oscar-pris). Kurosawa ble den japanske regissøren med størst internasjonal suk­ sess i årene som fulgte, og filmer som De .vvv sam­ uraier (1954), Macbéth-filmen Blodets trone (1957) og Yojimbo (1961) førte til at bade publikum og kritikere verden over oppdaget den japanske filmen. Mizoguchi blomstret i sine siste år og leverte mes­ terverker som Oharu (1952) og Ugetsu monogata­ ri (1953); det samme gjorde Ozu med filmer som En Tokyo-fortelling (1953) og Flytende gress (1959). Filmene lanserte skuespillere som Machiko Kyo, Tatsuya Nakadai. Takashi Shimura og ikke minst Toshiro Mifune. Kinugasa var stadig et viktig navn med Helvetes porter (1953; Oscar-pris) og Den hvite hegren (1958); likeledes Inagaki som bl.a. laget samuraitrilogien Miyamoto Musashi (1940; innspilt på nytt 1954-56; Oscar-pris 1955). Den vedvarende tradi­ sjonen med å filmatisere det beste av japansk lit­ teratur gjorde seg også sterkt gjeldende; en ledende eksponent var Shiro Toyoda med bl.a. Ekteskapeli­ ge forhold (1955). Betydelig var Mikio Naruse med sine inntrengende familieskildringer. bl.a. Sene kry­ santemer (1954). Keisuke Kinoshita laget kvinneskildringen Nihon no higeki (1953) og Fukazawafilmatiseringen Balladen om Narayama (1958). Kon Ichikawa fikk et stort navn i Vesten med antikrigsfilmen Biruma no tategoto (1956; også nyinnspilling 1985) og den brutale krigsskildringen Nohi (Kampen på slettene. 1959). Det samme gjor­ de Masaki Kobayashi med realisme-trilogien Ningen no joken (1958-61), samurai-fortellingen Seppuku (Harakiri, 1962) og den visuelt raffinerte spøkelsesfilmen Kwaidan (1964). Vid internasjo­ nal distribusjon fikk også Kaneto Shindo med Barn av Hiroshima (1952) og Onihaha (1964), og Hiroshi Teshigahara med Kvinnen i sanden (1964). Tadashi Imai var den ledende representant for en so­ sialrealistisk og sterkt samfunnsorientert film. Representant for en yngre generasjon var Nagisa Oshima som fikk oppmerksomhet med bi.a. En shinjukutyvs dagbok (1969), den sterkt erotisk ladede Sansenes rike (1977) og Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983). En stor produksjon av action-, gangster- og skrekk­ filmer vokste frem i 1960- og1970-årene. Særlig populær har vært Inoshiro Hondas serie om mon­ steret Godzilla (1954-95; 22 filmer). Yoji Yamada har hatt enorm suksess på hjemmemarkedet med sine komedier om den reisende selgeren Tora-san - de 48 filmene i serien (1969-95) spilte inn ca. 2 milliarder kroner! Animasjonsfilmen, kalt animé og beslektet med tegneserieformen manga, fikk et gjennombrudd med Osamu Tezukas serie om Astro Boy (1963 f). Katsuhiro Otomo fikk internasjonal distribusjon med sin Akira (1989). Japan er verdens nest største produsent av tegnefilm, etter USA. 1 1980-årene gjorde den aldrende Kurosawa et

JAPAN

Japansk films to hovedformer har tradisjonelt vært samtidsdramaet og den historiske filmen. Til venstre: Chishu Ryn og Chiyeko Higashiyama som foreldrene i En Tokyo-fortelling (1953) i regi av Yasujiro Ozu. Til høyre: Toshiro Mifune som Macbeth-skikkelsen i Akira Kurosawas Blodets trone (1957).

comeback med publikumssuksessene Kagemusha (1980) og Ran (1985). Ogsa Shohei Imamura, som hadde gjort seg bemerket med satiren Buta to gunkan (1961), kom tilbake med nyinnspillingen Bal­ laden om Narayama (1983; Gullpalmen i Cannes) og Kuroi ame (1988). hvor han tok utgangspunkt i atombomben over Hiroshima. Kohei Oguri laget den bemerkede barneskildringen Mudderelven (1981), dessuten fikk Mitsuo Yanagimachi interna­ sjonal distribusjon med lldfestivalen (1985) og Juzo Itami med Tampopo (1986). I de senere år har kampen med amerikansk film tilspisset seg og japansk film oppnår sjelden mer enn 30-40 % av hjemmemarkedet. Japanske selska­ per har i stedet kjøpt seg inn i amerikansk filmpro­ duksjon. Nikkatsu gikk konkurs 1993 etter 80 års drift. Antall solgte kinobiHetter nådde sitt laveste nivå (123 mill, i 1994), men med verdens høyeste billettpris (ca. 100 kroner i gjennomsnitt) har ja­ panske filmer likevel et betydelig inntektsgrunn­ lag. Et tegn på optimisme var det at Kon Ichikawa laget enda en ny versjon av den ofte filmatiserte samuraifortellingen 47 ronin (1994). Blant de mer uavhengige og interessante av dagens regissører bør nevnes Takeshi Kitano. TOS TIDSREGNING

Den gregorianske kalender ble innført i 1873, men et system med periodebetegnelser etter kinesisk mønster har vært i bruk siden 645. 1 likhet med de kinesiske var de forskjellige perioder av ulik varig­ het, men fra 1868 har periodebetegnelsene fulgt keisernes funksjonstid. Det regnes i nyere tid der­ for med følgende perioder: Meiji (1868-1912), Taisho (1912-26), Showa (1926-89) og Heisei (1989-). 1997 tilsvarer det 9. år i Heisei. Det finnes også en tradisjonell kronologi som tar utgangspunkt i den legendariske grunnleggelsen av landet ved Jimmu tenno i år 660 f.Kr., men den blir sjelden brukt. KOKEKUNST

Japan har i høy grad utviklet sin egen kokekunst. Landet har hentet lite fra nabolandene og enda min­

dre fra resten av verden. Det japanske kjøkkenet er nesten puritansk i sin enkelhet, og hensynet til na­ turen og årstidene, samt den estetiske helheten vei­ er tungt. Dette stemmer overens med den buddhis­ tiske filosofien - beskjedenhet og ydmykhet kjennetegner også den japanske livsstilen. Japanerne utmerker seg ved den eleganse maten blir presentert på, både under tillagingen, anretnin­ gen og valg av servise og ingredienser. For eksem­ pel kan man bruke servise med kirsebærblomstmotiv om våren og med snømotiv om vinteren. Henvisninger til bl.a. litteratur, tro og overtro fin­ ner man i navnet på rettene eller i matens utseende. For japanerne er symmetri av stor betydning, men deres begreper om likevekt og harmoni er ikke de samme som i Vesten, hvor de forskjellige rettene gjerne blir servert på et maken servise. I Japan skal tallerkener og skåler passe til matens form, farge og størrelse. Den rene og ukunstlede smaken er en forutsetning, dessuten skal det være ferskt og delikat; råvarene må komme til sin rett. Tilgangen på fisk og skall­ dyr har satt sitt preg på det klassiske japanske kjøk­ kenet. I overveiende grad er det blitt brukt sjømat og grønnsaker, men i de siste tiårene er det blitt benyttet kjøtt i økende grad. Råvarene skal høre til sesongen, og valget av meny bestemmes av årsti­ den, slik som tidligere nevnt servise og tilbehør gjør. For eksempel spiser man om våren og sommeren gjerne avkjølt tdfu (bønnemasse) og soba (bokhvetenudler). På høstmenyen finnes ofte stekt mat ved siden av soppretter og kastanjer, mens vintermenyene preges av gryteretter, varme nudler og supper. Av spesialiteter må nevnes sushi. De vanligste in­ gredienser i denne retten er rå eller marinert fisk skåret i tynne skiver, samt ris og grønnsaker. Vide­ re tempura. som er fisk, reker og grønnsaker over­ trukket med en porøs røre, raskt frityrstekt. Som tilbehør har man gjerne soyasaus tilsatt ingefær. Sukiyaki er tynne oksekjøttskiver som tilberedes ved bordet; tilbehør som soya, grønnsaker og nudler blir servert ved siden av. Sashimi, tynne skiver av rå sjømat, er kanskje mer enn noe annet det mest ty-

100

JAPAN

En av de mest kjente spesialitetene i det japanske kjøkken er sashimi, som er råfisk uten ris. Det er vanlig å anrette maten på et fellesfat, og hver og en forsyner seg til sin individuelle soyasausskål.

piske for det japanske kjøkkenet. Krydringen av ret­ tene er ukomplisert, og krydderet stammer hoved­ sakelig fra soyabønnen - enten som shoyu (en klar og tynn soyasaus) eller som miso (en tykk og salt kryddermasse). De hurtige og skånsomme tilberedningsmåtene gjør at matens naturlige næringsstof­ fer ikke går tapt i prosessen. Mange av rettene ser­ veres i den væsken de ble tilberedt i, slik at vita­ minene blir bevart. Menyen inndeles ikke i forretter og hovedretter. Det er viktig å servere mange forskjellige småret­ ter. Selv om rettene ikke har noen bestemt rekke­ følge, spiser man som regel rå fisk først og suppe til slutt. Ofte kan rettene bli servert på brett samti­ dig, det kommer an på hva slags mat som skal ny­ tes. Maten blir spist med spisepinner, som vanlig­ vis er av tre. Sake, den japanske risvinen, blir servert lunken i små porselenskopper. Te er blitt dyrket i Japan fra 800-tallet, mens teseremonien (cha-no-yi) antagelig har eksistert fra midten av 1400-tallet. Seremonien har stor betyd­ ning i det japanske samfunnet, og er vel det mest berømte eksempel pa den stilfullhet mat og drikke blir presentert med. Likeledes kan det ikke under­ strekes nok hvilken betydning den har hatt for ja­ pansk porselenskunst og japanske blomsterarrangementer. AGN

Historie FORHISTORIE

Trolig går bosetningen i Japan minst 100 000 år til­ bake. Fra slutten av steinalderen er kjent en rekke funn. Jomon-kulturen varer fra ca. 12 000 til ca. 300 f.Kr. Den er en ren jeger-, fisker- og sankerkultur som kjennes fra tallrike boplasser og skalldynger ved kysten og sjøene, sporadisk også fra SørKorea. 1 en hule. Fukin-hulen. er det funnet noe av den tidligste keramikk man kjenner, C-14-datert til ca. 12 000 f.Kr. Dette er et av de sjeldne eksempler på at det ble produsert keramikk i et fangstmiljø, men tyder også på at bosetningen var halvpermanent. Det er stor ulikhet mellom keramikken i Østog Vest-Japan. 1 vest ble den fremstilt med stempeldekor, mens den i øst ble dekorert med skjell. I

den sene Jomon-kulturen (ca. 2500-1000 t.Kr.) ble det lagt mer vekt på havfiske, og man oppfant en harpun for fangst av sjødyr. 1 de sentrale og nordlige deler av Japan fortsatte en yngre variant av Jomon-kulturen som en stein­ alders jordbrukskultur med fangstinnslag helt frem til ca. 700 e.Kr. I den sørvestlige delen av landet ble Jomon erstattet av Yayoi-kulturen (ca. 300 f.Krca. 300 e.Kr.). Trolig er nye folk kommet til øyene. Disse har introdusert risdyrking, vevkunst og metallbruk. Om lag midt i denne perioden er det blitt importert store mengder glass- og bronsegjenstander fra Kina. En velordnet bondetilværelse og en ny gravskikk vitner om et lagdelt samfunn. Det le­ dende sjiktet ble kremert dg begravd i urne. Som gravgods fikk de med seg våpen og speil som var importert fra Kina. Fra ca. 200 e.Kr. ble jernet vik­ tigste redskapsmateriale, og den keramikken som ble produsert, er av fremragende kvalitet. HISTORIE

Autentisk japansk historie begynner ca. 500 e.Kr. De viktigste kilder for vår viten om de eldste tids­ rom er dels kinesiske kilder, dels visse japanske annaler. Ved overgangen til historisk tid skimter vi en rekke patriarkalsk styrte, av hverandre uavhen­ gige ættesamfunn (uji), hvert med sitt landområde. Religionen bestod vesentlig av forfedredyrkelse og dyrkelse av visse naturguddommer. Som etterkom­ mere av solgudinnen, Amaterasu, og dennes ætling Jimmu tenno (ifølge sagnet den første keiser. 660 f.Kr.) hadde høvdingene av Yamato (nær det nåvæ­ rende Nara) lederskapet under felles hærtog, dels mot aino-stammene. dels mot småstatene i Korea. Under de urolige forholdene i Kina på 500-tallet hadde kinesiske lærde, skrivere og handverkere tatt sin tilflukt til Korea. Kinesere og til dels koreanere som tok veien til Japan, brakte med seg til fyrstehoffene kinesisk skrift, kunst og religion; dette ble den første begynnelsen til den mektige kulturpå­ virkningen fra Kina i de følgende århundrer. Ikke minst ble buddhismen av stor betydning (fra ca. 550); også konfucianske tanker ble kjent. En dyktig talsmann og sterk støtte tikk den kinesiserende tendens i regenten Shotoku taishi (593-

621), hvis verk i de følgende århundrer ble ført vi­ dere av Fujiwara-husets ledende menn. Et storstilt forsøk på å innføre kinesisk administrasjonsform omkring 650 lyktes bare delvis. All jord ble erklært å tilhøre keiseren, det ble etter kinesisk mønster utnevnt keiserlige embetsmenn, og embetsmannsklassen skulle rekrutteres gjennom litterære eksa­ mener (et universitet ble opprettet 668). Keisermaktens stilling ble ytterligere søkt styrket ved grunnleggelsen av den første permanente ho­ vedstad, Nara, bygd etter mønster av Changan (710). Kinesisk kunst og arkitektur fikk en oppblomstring i Japan. Den eldste japanske litteraturen ble til. Ved donasjoner var etter hvert buddhisttemplene blitt så rike at de ble politiske maktfaktorer. Provinsguvernørene i de fjernere provinser ble mer og mer uavhengige og viste stadig oftere keiserhuset åpen tross. I 794 ble hovedstaden flyttet til det nåværen­ de Kyoto, og denne byen forble keiserlig residens til 1868. Fra omkring 900 styrket de provinsielle potentater sin stilling avgjørende, idet det ved deres hoff vokste frem en ridderklasse. Lensherren, daimyo, utdannet sin personlige livvakt, bestående av lave­ re riddere (samuraier); dessuten ble bønder utskre­ vet til militstjeneste. Samuraiene kom snart til å danne en egen kaste, som hadde sine egne lover og sedvaner. Rivalise­ ring mellom de forskjellige daimyo førte til lange kriger dem imellom. Til sist gikk adelsætten Minamoto av med seieren (1185), og den historiske ut­ vikling inn i helt nye baner. Fortsatt beholdt keiserhoffefi Kyoto sin symbolske stilling som øverste myndighet, men fra nå av var i virkeligheten høv­ dingene av Minamoto- og senere Hojo-ætten lan­ dets uinnskrenkede militærdiktatorer. De la sin re­ sidens til Kamakura (nær nåværende Tokyo), hvor de dannet et mektig hovedkvarter. Administrative reformer ble foretatt i pakt med den nye maktfordelingen. Det ble opprettet en ge­ neralstab, hakufu. i Kamakura, og i hver provins ble det ved siden av de høyeste sivile embetsmenn innsatt sideordnede embetsmenn, shugo (krigskommissær) ogjito, som ivaretok forvaltningsmessige og judisielle saker. En rekke lensherrer ble avsatt og erstattet med betrodde Kamakura-folk. En jern­ hard disiplin ble innført, og en ny lovkodeks ble utgitt 1232. fl 192 ble opprettet det viktige embete shogun (storgeneral). Dette innebar at den øverste sjef i Kamakura fikk diktatorfullmakt for ethvert formål på ubestemt tid, og således ble rikets øverste mili-

Det japanske rikets fremvekst.

101

JAPAN

KORT HISTORISK OVERSIKT Ca. 30.000 f.Kr Inntil ca. 400 f.Kr

Ca. 300-250 f.Kr Ca. 400 f.Krca. 400 e.Kr 500-tallet e.Kr

710 794-1868 1100- og 1200-tallet 1300-tallet 1542

1580-årene

1600-tallet

1854 1868

1869 1890

1894-95

Paleolittiske bosetninger på Honshu, Shikoku og Kyushu Steinalder: Jomon-kulturen, en jeger-, fisker- og sankerkultur Omfattende innvandring fra Kina og den koreanske halvøy

Yayoi-kulturen i sørvest. Risdyrking; metaller kommer i bruk Historisk tid begynner. Patriarkalske ættesamfunn med en felles hærfører (keiser). Sterk kinesisk kulturpåvirkning; skrift, kunst og religion Nara blir den første permanente hovedstad Kyoto keiserresidens. Svak keisermakt

Makten samles hos en militærdiktator, fra 1192 med tittelen shogun Desentralisering; shogunenes makt blir svekket De første europeere (portugisere) kommer til Japan, begynner handels- og misjonsvirksomhet Ny rikssamling. Kristendommen blir forbudt 1587 (forbudet opphevet 1873) Shogunatet blir 1603 arvelig i slekten Tokugawa, som slår ned all motstand. Japan blir nesten fullstendig isolert. Et stramt føydalsystem blir bygd opp. Rask befolkningsvekst og kulturell blomstring En amerikansk flåtestyrke tvinger Japan til handels­ avtale med USA. Samurai-revolusjon. Shogunatet blir opphevet; keiseren overtar makten (Meiji-restaurasjonen) og åpner landet for samkvem med Vesten. Riket blir modernisert; omfattende industrireisning. En imperialistisk periode innledes Shinto-læren, som har sine rotter i forhistorisk tid. blir statsreligion Parlament blir opprettet, men keiseren og hans nærmeste krets har den egentlige makt Seier i krig med Kina, gir Japan status som stormakt i Østen. Japan erobrer Taiwan

tære befalhaver. Keiseren i Kyoto var dermed re­ dusert til en ren skygge, som ofte ikke engang ble konsultert før viktige avgjørelser ble tatt. Etter hvert ble det en regel at shogunatet tvang keiseren til å abdisere etter fa ar for dermed a inn­ sette en ny. I hovedsak kom dette statsapparat til å bestå til I868, da keiserhusets makt ble restaurert. Under Kamakura-shogunatet inntraff det storstilte mongolske invasjonsforsøk under Khubilai khan. To ganger (1274 og 1281) ble det sendt store flåte­ styrker mot Vest-Japan fra Korea, men angrepene ble begge ganger slått tilbake med store tap. Bort­ sett fra disse episodene opplevde Japan gjennom nesten hele 1200-tallet en fredelig og stabil perio­ de. I 1333 overtok huset Ashikaga shogunverdigheten. Også krigeradelen var etter hvert kommet inn under den kinesiserende kulturinnflytelse fra keiserhoffet i Kyoto. Både av denne grunn og fordi byen lå mer sentralt til når det gjaldt å kontrollere Vest-Japan, flyttet Ashikaga shogunatets residensstad til Muromachi i Kyoto. Men snart begynte shogunatet å tape mye av sin gamle effektivitet. Shugo- og jito-embetene ble ar­ velige, og mange av krigeradelens medlemmer be­ gynte å gå opp i Kyoto-miljøet med dets prakt og luksus, samtidig som det vokste frem nye genera­ sjoner av provinsembetsmenn med stor handlefri­ het. Indre stridigheter i shogunatet økte desentrali­ seringen og svekket etter hvert Ashikaga-husets posisjon. Etter at et ekte kinesisk dynasti, Ming, igjen var kommet til makten i Kina (1368), skjedde det et stort oppsving i handelen med Kina, og sentrene for denne handelen ble de nye blomstrende byene Sakai, Hakata og nåværende Kobe, litt senere også Osaka. Det nye handelspatrisiatet i disse byene

1901-10 1902 1904-05 1910 1914-18 1919-33 1931-32 1932 1936 1937 1940 1941

1941-42 1943—45 1945 1945-52 1951

1956 1960- og 1970-årene 1972 1973 1980-årene 1985 1989

1990-årene

1993 1996

Den første arbeiderbevegelse blir knust Forsvarsavtale med Storbritannia Seier i krig med Russland Japan annekterer Korea Japan står på ententens side i den første verdenskrig, og øker sin innflytelse i Kina Medlem av Folkeforbundet Japan erobrer Mandsjuria og oppretter et lydrike der Militærstyre som utover i 1930-årene får en klarere facisitisk karakter Japan undertegner Antikominternpakten med Tyskland Angrep på selve Kina Invasjon i Indokina Japans angrep på Pearl Harbor trekker Japan og USA inn i den annen verdenskrig Japan besetter hele det vestlige Stillehavsområdet og Sørøst-Asia De allierte driver japanerne tilbake USA tvinger Japan til kapitulasjon ved å slippe kjernefysiske bomber over Hiroshima og Nagasaki Amerikansk okkupasjon. Demokratisering. Keiseren frasier seg sin guddommelige makt (1946) Fredstraktat. Japan oppgir kravet på sine tidligere besittelser. Sovjet­ unionen undertegner ikke. Sikkerhetsavtale med USA Medlem av FN Japan blir verdens 3. største industriland, sterk økonomisk vekst inntil oljekrisen (1973). Det liberal-konservative parti (LDP) ved makten Japan får Okinawa tilbake Diplomatiske forbindelser med Kina blir opprettet Økonomisk vekst. Økonomien preges av store eksportoverskudd Japan går forbi USA og Vest-Tyskland som industrieksportor Keiser Hirohito dør etter 62 år på tronen og etterfølges av sønen Akihito. Sosialistene går kraftig frem i overhusvalget. To statsministre må gå av etter skandaler Konjunkturnedgang. Japan åpner for deltakelse i militære FNaksjoner. Avsløring av flere politiske og økonomiske skandaler i regjeringspartiet LDP LDP taper valget for første gang siden 1955. Koalisjonsregjering overtar. Ved valget vinner LDP tilbake noe av sitt tapte terreng, og danner mindretallsregjering, med Ryutaro Hashimoto som statsminister

fremelsket et nytt kulturmiljø med nye omgangs­ former, og utenlandsferdene førte med seg en ny og større horisont. Denne tidsepoken, hvor Japan ble et større kultur­ land med økende nasjonal bevissthet, førte landet opp i utenrikspolitiske problemer. I 1542 nådde de første portugisere Japan og begynte å drive misjon og handel. Fra 1567 var Nagasaki senteret for den­ ne virksomheten. Kristendommen hadde til å be­ gynne med stor fremgang, og det ble bygd mange kirker. En rekke av de provinsfyrstene som på den­ ne tiden var relativt uavhengige, favoriserte kris­ tendommen, særlig på Kyushu. En ny og sterk rikssamling, som ble gjennomført av Oda Nobunaga (død 1582) og hans etterfølgere Hideyoshi (død (1598) og Tokugawa leyasu (død 1616) brakte imid­ lertid en ny situasjon, og 1587 utstedte Hideyoshi et edikt som forbød kristendommen. Etter at Hideyoshi hadde nedkjempet de siste av sine motstandere og dermed var ubestridt herre over hele datidens Japan, utnevnte han seg til kwampaku (regent), opprettet et hovedkvarter i Nagoya og invaderte fastlandet for å gjøre Japan til den leden­ de makt i Østen. Det første slaget skulle rettes mot Korea; denne storstilte aksjonen begynte 1592. men ble oppgitt 1598, dels på grunn av tapper koreansk motstand, dels på grunn av den støtte koreanerne fikk av kinesiske styrker. Selv om Japans erobringsplaner på fastlandet ble mislykket, var landets sam­ ling et faktum. Sluttsteinen på denne utvikling var lagt ved slaget ved Sekigahara (1600), da Tokuga­ wa leyasu ble Japans ubestridte herre og således Hideyoshis arvtager. Han var grunnleggeren av her­ skerhuset Tokugawa. HHe Tokugawa-shogunatet 1603—1867. Tokugawa ley­ asu ble utnevnt til shogun 1603, og embetet ble gjort arvelig i hans ætt. Lenene ble fordelt med sikte på å

hindre fortsatt motstand, og 1615 var de siste fien­ der overvunnet. leyasu døde 1616. men hans verk ble ført videre av sønnen Hidetada (1616-23) og sønnesønnen lemitsu (1623-51). leyasu planla å oppmuntre handel med utlandet og ville ikke hånd­ heve de antikristne forordninger. Men etter hvert ble han mer mistenksom, især overfor spanierne, og gav handelsprivilegier til engelskmenn og hol­ lendere. I 1606 utstedte han forordninger mot jesuitter og fransiskanere, og 1615 begynte alvorlige forfølgel­ ser mot japanske kristne. Hidetada skjerpet forføl­ gelsene og forviste alle utenlandske prester av frykt for at lensherrer som sympatiserte med kristendom­ men, skulle få våpen utenfra. Et opprør i Shimabara hvor japanske kristne var implisert, ble brutalt slått ned 1638, alle japanere ble forbudt å reise ut av landet, og bare et fåtall hollendere og kinesere fikk adgang til å drive begrenset handel fra øya Deshima ved Nagasaki. Japan var nå fullstendig avsperret. I denne isolasjonen ble samfunnets administrative og sosiale struktur konsolidert. Hoffadelen, kttge, beholdt sin prestisje, men all politisk og økonomisk makt la hos krigerklassen. Tokugawaregjeringen, bakufu, var et rigorøst militærstyre med sete i Edo (Tokyo). Gjennom sine embetsmenn styrte den Tokugawahusets doméner, og indirekte øvde den kon­ troll med lensherrene. Disse måtte oppholde seg en viss tid av året i Edo og etterlate sine familier der som gisler. De mest betrodde fikk len i rikets sentra­ le deler, og alle veier til Edo og keiserhoffet i Kyoto gikk gjennom deres len. Plikter og privilegier var fastlagt i minste detalj for alle rangklasser, fra de store lensherrer, daimyo, til den laveste væpner blant samuraiene. Konfucianske normer ble rettesnoren for deres atferd. Un-

102

JAPAN

Til venstre: Kamp mellom japanere og mongoler i 1281, fra Moko Schurai Ekotoba, en billedrull fra 1293. Den keiserlige samling. - Til høyre: l 1854 tvang en amerikansk flåtestyrke, med M. C. Perry i spissen, Japan til en handelsavtale med USA, noe som brøt med japanernes isolasjonistiske politikk. der krigerklassen rangerte bønder, håndverkere, kjøpmenn og samfunnets utskutte, som skuespille­ re, slaktere o.l. Alle stender var pålagt strenge for­ skrifter med hensyn til atferd, klesdrakt m.m. Under Tokugawaenes rigorøse styre var det ubrutt fred. Edo, Osaka og andre borgbyer vokste, og en markant bykultur blomstret opp med rik utvikling av teater, litteratur og fargetrykk. Folkemengden økte til nærmere 30 millioner i begynnelsen av 1700-tallet, men stagnerte så. I resten av dette år­ hundret og frem til midten av 1800-tallet ble landet gjentatte ganger hjemsøkt av hungersnød og pest. Dette avslørte svakheter ved landets økonomi og samfunnsorden. Samuraiklassen, som talte ca. 2 millioner mot slut­ ten av Tokugawatiden, snyltet på samfunnet, men deres inntekter havnet i stor utstrekning hos den nye kjøpmanns- og bankierklassen. Bakufu ned­ skrev pengeverdien og påla tvangslån, men dette gikk mest ut over krigerklassen. Den forsøkte å pi­ ne mer ut av bøndene, som reagerte med hyppige opprør. Pengeøkonomien var m.a.o. i ferd med å undergrave hele lensvesenet, bygd på risavgifter. Yoshimune, shogun 1716—45, lettet litt på forbu­ det mot å lære av Vesten, og «hollandske studier» gav nå impulser i naturvitenskapelig retning. Øko­ nomer kom frem til at Japan trengte å handle med utlandet. Lavere samuraier var misnøyde med klas­ seinndelingen, og historiske studier vakte interes­ sen for shinto-religionen og keiserinstitusjonen, som ble brennpunkter for en våknende nasjonalisme. Størst var misnøyen i de sørvestlige klanene Satsuma, Choshu, Tosa og Hizen, som aldri helt hadde forsont seg med Tokugawa-shogunatet. Unge sam­ uraier av lavere rang i disse ytre len ble den driven­ de kraft i opprøret mot shogunen og i restaurerin­ gen av keisermakten. Anledningen kom da bakufu vaklet i sin politikk. Skremt av en amerikansk flå­ testyrke i Tokyobukta under kommando av Matthew C. Perry undertegnet den en handelstraktat med USA 1854. Opprørernes slagord var: driv barbare­ ne ut og adlyd keiseren. Angrep på konsulater og handelsskip førte imidlertid til britisk bombarde­ ment av Kagoshima 1863, og britisk-fransk-amerikansk bombardement av Shimonoseki året etter. Keiseren undertegnet handelstraktatene 1865, Satsuma begynte å bygge moderne krigsskip, og Chos­ hu rekrutterte bøndene i et moderne infanteri, som shogunens styrker ikke greide å slå. Høsten 1867 hadde samuraier fra disse klanene vunnet kontrollen over den keiserlige regjering, og gikk i gang med en omhyggelig planlagt revolusjon. Etter en kort bor­ gerkrig ble shogunatet opphevet 1868. Keiser Mutsuhito flyttet residensen fra Kyoto til Tokyo.

Opplysningstiden: Meiji, 1868-1912. Restaura­ sjonen er det store vendepunkt i Japans nyere histo­ rie. Den følgende tiden var preget av en rivende ut­ vikling på det politiske, sosiale og økonomiske området. Lenene som utgjorde Tokugawastyrets fundament, ble avskaffet, og landet ble inndelt i ken (provinser) som skulle administreres av embets­ menn. Forskjellen mellom klassene ble revidert, idet fol­ ket ble delt i tre kategorier: kizoku, adel, shizoku, etterkommere av tidligere samuraier, og heimin, allmuen. Til forskjell fra tidligere fikk allmuen rett til å velge arbeid og bosted under mottoet «alle sam­ funnsklasser har lik rett». Under parolene «et rikt land med sterk militærmakt» og «øk produksjonen, reis industrien» ble en gigantisk moderniseringspro­ sess satt i gang. Et industridepartement ble oppret­ tet 1870 og to år senere forsvarsdepartement og undervisningsdepartement. Statens inntekt ble sikret ved et nytt jordskattesystem, og statlige bedrifter reist. Myntvesenet og postvesenet ble opprettet 1871, og den alminnelige verneplikt innført i 1873. Den gamle shinto-læren ble erklært for statsreligion i 1869 og keiserideologien dermed styrket, mens buddhismen mistet sin beskyttede stilling. Utenlandske eksperter ble invi­ tert og unge japanere sendt ut for å studere; under press fra utenlandske borgere i landet ble forbudet mot kristendommen opphevet i 1873. Ulike idéstrømninger fra Vesten kom samtidig til landet. Li­ berale ideer, engelsk utilitarisme, fransk republikanisme, den amerikanske sosialismen med kristent grunndrag o.l. kom til å bety meget for landets intelligentsia. Misnøyen hos den gamle krigerklassen var stor; de følte seg tilsidesatt. I 1877 brøt det ut en samurai-oppstand som ble ledet av Takamori Saigo. Opp­ standen ble nedkjempet av regjeringshæren, som bestod av soldater fra ulike samfunnssjikt etter det nye militærsystemet. Statsledelsen kom til å bli dominert mer og mer av en klikk rundt keiseren, rekruttert fra noen få lensområder. Som reaksjon på maktkonsentrasjo­ nen ble bevegelsen for frihet og folkerett stiftet, anført av Taisuke Itagaki. Bevegelsen ble støttet av aviser som også startet i 1870-årene. Regjeringslederne med Hirobumi Ito i spissen måtte bøye seg for presset og lovet 1881 å innføre parlamentarisk styresett innen 10 år. Itagaki dannet straks et nytt politisk parti, Jiyu-to (liberale parti), og året etter ble et annet parti. Rikken kaishin to, stiftet av Shigenobu Okuma. Grunnlovsutkastet ble formet etter prøyssisk møn­ ster og behandlet av geheimrådet som ble opprettet

i 1888, og året etter ble Meiji-konstitusjonen for­ kynt av keiseren. I 1890 ble landets første parla­ ment åpnet. Grunnloven slo fast at regjeringen stod ansvarlig bare for keiseren som var hellig og ukren­ kelig, men ikke overfor parlamentet, som hadde to kammer, det ene for adelen og det andre for de fol­ kevalgte. Den reelle makt lå imidlertid fortsatt hos klikken rundt keiseren, som i geheimrådet dannet et selvsupplerende oligarki. På det utenrikspolitiske området var det to hoved­ siktemål: å oppnå full likestilling med andre mak­ ter, og å definere klart landets grenser mot nabosta­ tene. Ved en traktat 1875 ble Sakhalin erklært som russisk territorium, mens Kurilene ble anerkjent som japanske. I 1879 ble Ryukyuøyene innlemmet som Okinawa-ken. En gryende japansk imperialisme rettet seg fra først av mot det kinesiske kontinent. I 1876 ble Korea, som til da hadde stått under kinesisk over­ høyhet, tvunget til å åpne tre havner. Krig mellom Japan og Kina startet da begge land i 1894 sendte sin militærstyrke til Korea for å bekjempe en bondeoppstand. Japans moderne hær og flåte seiret med letthet i krigen. Ved fredsforhandlingene i Shimo­ noseki 1895 måtte Kina avstå Taiwan (Formosa), Liaotung- (Liaodong-)halvøya med Port Arthur, anerkjenne Koreas uavhengighet og betale krigserstatninger. Etter påtrykk fra Russland. Frankrike og Tyskland oppgav Japan imidlertid Liaotung, noe som førte til en antirussisk stemning i folket. GF Japan som stormakt. Japan ble regnet som stor­ makt i Østen. Vestmaktenes ekstraterritorialrettigheter ble oppgitt i 1899. Landet deltok pa like fot med de europeiske stormakter i underkuelsen av bokseropprøret i Kina i 1900. Interessekonflikten mellom Japan og Russland i Det fjerne Østen ble imidlertid stadig mer merkbar. I 1898 forpaktet Russland Port Arthur og Dairen, besatte Mandsju­ ria under bokseropprøret og økte sin innflytelse i Korea. Japan rustet opp og inngikk forsvarsavtale med Storbritannia i 1902. Da Russland ikke trakk seg tilbake fra Mandsjuria, slik det var lovet i 1901, gikk Japan til angrep på den russiske flåten i Port Arthur (se ogsa ►Russisk-japanske krig). Til lands og til vanns seiret japanerne. Japan fikk ved freds­ slutningen anerkjent sine omfattende interesser i Korea, overtok Liaotung og Russlands interesser i den sørmandsjuriske jernbane, og Russland avstod Sør-Sakhalin. Korea ble senere i 1910 annektert av Japan. Det vakte oppsikt over hele verden at en europeisk makt for første gang var blitt slått av en asiatisk makt. Opprustningen og industrialiseringen fortsatte;

103

JAPAN

Til venstre: 1 1858 ble shogunatet opphevet og keiseren overtok makten (Meiji-restaurasjonen). Inntoget i Edo (Tokyo), fra et samtidig litografi. - Til høyre: / 1930-årene hadde Japan et milita-rstyre, som etter hvert fikk klare fascistiske trekk. Landet undertegnet Antikomintempakten med Tyskland 1936, og i 1937 angrep Japan Kina. Bildet viser japanere som besetter Nanking.

statseide bedrifter ble solgt ut til de private, og familiekonsemene Mitsui. Mitsubishi. Sumitomoo.a. økte sin innflytelse innenfor finans, handel og in­ dustri. På denne tiden oppstod ogsa arbeiderbeve­ gelsen og noe senere kvinnebevegelsen. 1 1901 ble det forsøkt å stifte et sosialdemokratisk parti, som ble forbudt på dagen. Uroen blant industriarbeider­ ne og bondebefolkningen økte, men i 1910, da et komplott for å myrde keiseren ble avslørt, ble alle arbeiderorganisasjoner fullstendig knust gjennom en prosess hvor en rekke ledere ble dømt til døden. Da den første verdenskrig brøt ut i 1914. erklærte Japan krig mot Tyskland i overensstemmelse med traktaten mellom Japan og Storbritannia. Japaner­ ne befestet sin stilling i Kina mens storkrigen raste i Europa, og oversendte i mai 1915 den kinesiske regjering 21 krav som tok sikte på å gjøre Kina til et lydrike. 16 av kravene ble under trussel om krigs­ erklæring godkjent, og Japan sikret seg bl.a. store rettigheter i Sør-Mandsjuria og Indre Mongolia. Til krigen i Europa sendte Japan først i 1917 en flåte mindre krigsfart øyer til Middelhavet fora sikre de alliertes farvann. Japan sluttet den sakalte Ishii— Lansing-avtalen med USA, som anerkjente Japans særinteresser i Kina. Den russiske revolusjonen førte til brudd med Russland. Japan ble en drivende kraft i de alliertes intervensjon i Russland. Ved Versaillesfreden 1919 fikk Japan de tyske besittelsene i Shandong, noe som gav støtet til den anti-imperialistiske «Fjerde mai-bevegelsen» i Kina. Som resultat av nimaktsavtalen om Kinas suvere­ nitet og integritet av 1922 frasa Japan seg særret­ tighetene i Shandong, og Ishii—Lansing-avtalen opphørte. Landets militære ekspansjon ble forelø­ pig stagget, men de militære og nasjonalistiske kref­ ter fikk nettopp derfor ny næring. Verdenskrigen åpnet nye markeder for Japan, og landets varer ble solgt i alle verdensdeler. Industri­ en bie mer allsidig enn før, og antall arbeidere steg. Høykonjunkturen førte med seg inflasjon og sosia­ le kamper i Japan som i Europa. Den store økono­ miske krisen fra 1920, og et fryktelig jordskjelv i 1923 som raserte halvparten av Tokyo, gav ny næ­ ring til arbeiderbevegelsen blant industri- og jord­ bruksarbeidere, samt frihetsbevegelsen for landets pariakaste, eta, som dannet en landsomfattende or­ ganisasjon, suiheisha. Takashi Hara, var i 1918 blitt Japans første ikkeadelige regjeringssjef. De demokratiske bestrebel­ sene som ble lansert av flere initiativtagere, resul­ terte i innføringen av alminnelig stemmerett for menn over 25 år i 1925, riktignok sammen med en streng lov om opprettholdelsen av offentlig orden. Tilløp til en radikal arbeiderbevegelse ble under­

trykt, og den organiserte fagbevegelsen forble svak. I 1925 ble et arbeider-bondeparti opprettet, men etter hvert splittet i flere fraksjoner. 1924-32 vekslet de to politiske partiene seyukai og minseito om a ha regjeringsmakten; disse hadde intime forbindelser med familiekonsernene (zaibatsuene) Mitsubishi og Mitsui. Da den verdensom­ fattende krisen rammet Japan og konkursene ble tallrike, vokste zaibatsuene seg enda større ved sam­ menslåing og oppkjøp av konkursrammede banker og bedrifter. Symbiosen mellom de politiske parti­ er og trustene og skandalene i dens kjølvann skapte mistro til det partipolitiske systemet. Blant de mili­ tære ble den antidemokratiske tendensen stadig ster­ kere, og her fikk ekspansjonismen med tanke på Kina stadig større grobunn. Mens de politiske lederne og de militære var split­ tet i synet på økonomien og utenrikspolitikken, gikk de ekstreme elementer i hæren til aksjon i samar­ beid med en høyregruppering utenfor parlamentet. Statsminister Yuko Hamaguchi, som med flertallet i parlamentet bak seg hadde ratifisert flåteavtalen av 1930 i London, ble hardt såret ved et attentat. Heller ikke hans etterfølger Wakatsuki klarte å bremse aktivistene i hæren. Sammenstøt med kine­ siske tropper ble provosert av militære grupper tross politikernes ønske om å begrense konfliktene. September 1931 ble et bombeattentat på den sørmandsjuriske jernbanen utenfor Mukden foranled­ ning til åpen krig, og i løpet av få måneder besatte japanerne alle viktige strategiske punkter i områ­ det. I mars 1932 ble den kinesiske ekskeiseren Pu Yi (Xuandong) utropt til keiser over en ny stat, Mandsjukuo. Folkeforbundet fordømte Japans frem­ gangsmåte. Medlemslandene ble forpliktet til ikke å anerkjenne Mandsjukuo, og Japan meldte seg ut av Folkeforbundet. Tsuyoshi Inukai, som etterfulgte Wakatsuki som statsminister, ble myrdet av en gruppe marineoffiserer og høyre-ekstreme sivilister i mai 1932. Mor­ det markerte en foreløpig slutt på partiregjeringene og det liberale styret i Japan. De militære delte seg i to fraksjoner, den moderate og den ekstremt na­ sjonalistiske som fremhevet keiserens suverene makt til å regjere landet som den ledende nasjon i Asia uten demokratiske institusjoner. Da denne gruppen kom i mindretall, foretok den februar 1936 et blodig kupp der fremtredende moderate statsmenn ble myrdet. Opprøret ble slått ned og de ansvarlige henrettet, men nå var det de militære ekstremister som bestemte nasjonens kurs gjennom sine repre­ sentanter i regjeringen og i forbund med de ulike trustene som hilste ekspansjonen på det kinesiske kontinentet velkommen.

Høsten 1936 undertegnet den nye statsministeren, Koki Hirota, antikomintempakten med Tyskland, og året etter sluttet Italia seg til. Juli 1937 brøt kri­ gen ut for alvor etter et sammenstøt utenfor Bei­ jing. Japanerne rykket raskt frem i Nord-Kina. I november flyttet den kinesiske regjeringen til Chunking (Chongqing); Nanking (Nanjing) ble inntatt i desember, og mange sivile massakrert. Også flere større byer falt. Det kom til trefninger også med sovjetiske tropper ved grensen til Mandsjukuo. Krigen kostet japanerne enorme summer, og i 1938 ble loven om nasjonal mobilisering drevet igjen­ nom av de militære. Denne gav regjeringen utstrakte fullmakter. De politiske partier og arbeiderorgani­ sasjoner ble oppløst, og et nytt nasjonalt enhetspar­ ti opprettet. Utviklingen i Kina gjorde forholdet mellom Ja­ pan og Storbritannia og USA ytterst spent. USA sa opp handelsavtalen med Japan allerede i 1939. Et­ ter at japanerne rykket inn i Indokina for å avskjæ­ re våpenhjelpen fra USA og Storbritannia til Kina, ble alliansen med aksemaktene befestet. I april 1941 ble nøytralitetspakten mellom Sovjetunionen og Japan inngått, og fremrykkingen i Indokina fortsat­ te. USA, Storbritannia, Kina og Nederlandsk Ostindia svarte med å stanse all eksport til Japan (ABCD-fronten). Den annen verdenskrig. I september 1941 dannet general Hideki Tojo en ny regjering som var helt preget av de militære. Forhandlinger med USA ble nå oppgitt, og 7. desember gikk Japan til overras­ kelsesangrep i Pearl Harbor på Hawaii. Dermed var både Japan og USA kommet med i den annen ver­ denskrig. Japanerne hadde stor fremgang i begynnelsen av krigen og erobret Filippinene, Nederlandsk Ostindia. Malaya og Burma. I løpet av 1944 gjenerobret de allierte Marshalløyene, Guam og Leyte og be­ gynte å trenge japanerne tilbake i Burma. 5. febru­ ar 1945 falt Manila og 11. juni Okinawa. Sovjetunionen erklærte Japan krig 8. august, to da­ ger etter at den første atombomben var sluppet over Hiroshima. Den andre ble sluppet over Nagasaki 9. august. De allierte hadde i mellomtiden utarbeidet Potsdam-erklæringen, som staket opp Japans kurs etter en eventuell betingelsesløs kapitulasjon. Japan overgav seg betingelsesløst 14. august, og amerikan­ ske styrker ble landsatt. Under Moskva-konferansen desember 1945 ble det opprettet et alliert kontrollråd med sete i Tokyo og en kommisjon for Det fjerne østen med sete i Washington. Den reelle makt kom imidlertid til å ligge i hendene på general Douglas MacArthur. Okkupasjonen. De alliertes politikk gikk ut på å

104

JAPAN

avmilitarisere og demokratisere landet under indi­ rekte styre av okkupasjonsmakten USA. En inter­ nasjonal krigsforbryterdomstol ble etablert 1946; 28 av nasjonens ledere og ca. 4200 andre ble dømt, general Tojo og seks av 28 til døden. Ultranasjonale organisasjoner ble forbudt og all statsstøtte til shintoreligionen stanset. Keiser Hirohito erklærte I. januar 1946 at han ikke var en guddom. Under okkupasjonen (1942-52) fikk Japan ikke føre egen utenrikspolitikk; den ble skjøttet av USA. Krigsmakten ble avviklet. Japan ble påbudt en pa­ sifistisk grunnlov (1947) som setter forbud mot gjenopprustning. Utviklingen i Kina og den kalde krigen førte snart til endringen Etter at Koreakrigen brøt ut i 1950, tok general Mac Arthur initiati­ vet til etablering av en politireserve, en kamuflert hær, som 1954 ble omdannet til en såkalt «selvforsvarsstyrke». Forfatningen slo videre fast at Japan skulle ha et parlamentarisk politisk system etter amerikansk mønster. Den politiske utviklingen under okkupasjo­ nen var dominert av to konservative partier som byg­ de på mellomkrigstidens partier, med et kort unntak av Tetsu Katayamas sosialdemokratiske regjering 1947-48. Arbeiderne fikk organisasjons- og streike­ rett. Familiekonserner som Mitsui, Mitsubishi og Subitomo ble oppløst og antimonopollover innført. Japan måtte gi slipp på alle krigserobringer og også på områder som alltid var blitt betraktet som japan­ ske, f.eks. Uere øyer i Kurilene-gruppen i nord. Først i 1951 sluttet det slagne Japan fred i San Francisco med USA og dets vestallierte. Sovjetunionen, Kina og mange av landene som Japan hadde okkupert under krigen, deltok ikke i fredskonferansen. Sam­ me år ble det undertegnet en japansk-amerikansk sikkerhetspakt som gav USA rett til å ha tropper på de japanske øyene. Japan etter okkupasjonen. 28. april 1952 fikk Ja­ pan tilbake sin fulle suverenitet. Samtidig ble Ja­ pan et ledd i USAs globale sikkerhetssystem som en bastion mot kommunismen. Med støtte fra vest­ maktene ble Japan de følgende årene opptatt i en rekke internasjonale organisasjoner, som lettet han­ delen med omverdenen. Desember 1956 ble Japan medlem av FN etter en japansk-sovjetisk felleserklæring samme år om at krigstilstanden mellom de to land var opphørt. Ter­ ritoriale tvistemål om de fire sørligste av Kurilene, nord for Hokkaido. ble utsatt til en endelig fredsav­ tale. 50 år etter krigens slutt var en fredsavtale med Moskva ennå ikke kommet i stand. Koreakrigen. som gav japansk industri et sterkt oppsving, sluttet juli 1953. Deretter fulgte en øko­ nomisk reorganisering. Forbudet mot å bruke de gamle zaibatsunavnene var allerede opphevet, og nå ble karteller igjen til en viss grad tillatt. De gam­ le politiske partiene våknet til live, og nye ble dan­ net. En midlertidig gjenforening av de splittede so­ sialistene gav 1955 støtet også til en borgerlig samling. De to store konservative partiene. Demo­ kratene og Liberalene, slo seg sammen til Det liberaldemokratiske parti (LDP). Liberaldemokratene dannet regjering samme år og har siden dominert japansk politikk. LDP er intet vanlig politisk parti, men en slags koalisjon av politiske klaner eller frak­ sjoner gruppert rundt hver sin lederskikkelse. I midten av 1960-årene hadde Japan betalt sine krigserstatninger etter fredsavtaler med en rekke asiatiske land, og reist seg fra krigens ruiner. Sommer-OL i Tokyo 1964 ble symbolet på det gjenreis­ te og økonomisk stadig sterkere Japan. Samme år ble verdens raskeste jernbane satt i drift mellom Tokyo og Osaka. Hjulpet av landets sterke økono­ miske vekst, sine nære bånd til næringslivet og en splittet opposisjon satt LDP tilsynelatende urokke­ lig ved regjeringsmakten. Finanseksperten Hayato Ikeda erklærte ved sin tiltreden som statsminister 1960 at nasjonalinntekten skulle fordobles i løpet av kommende tiår, noe som ble betraktet som over-

Mot slutten av den annen verdenskrig, da Japan var alliert med Tyskland, tvang USA landet til å kapitulere ved å slippe kjernefysiske bomber over Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august 1945. Foto­ grafiet viser bomben som eksploderte over Naga­ saki 9. august.

optimistisk. Ved slutten av 1960-årene var nasjo­ nalinntekten mer enn firedoblet. 1964 ble Japan medlem av OECD og slo dermed inn på veien til en mer åpen økonomi. 1974 ble statsminister Kakuei Tanaka tvunget fra makten pga. tomtespekulasjon og andre mislighe­ ter. To år senere ble han tiltalt for å ha latt seg be­ stikke av den amerikanske fly fabrikanten Lockheed. LDP var også tidligere befengt med korrupsjonsaffærer, men denne var størst og kom til å plage par­ tiet i mange år. Fra 1980-årene. I 1983 hle Tanaka. fortsatt leder for LDPs største fraksjon, dømt til fire års fengsel, en dom som rystet Japans politiske establissement. Likevel kunne statsminister Yasuhiro Nakasone le­ de LDP frem til partiets hittil største seier ved par­ lamentsvalget 1986. Aret etter ble Nakasone avløst som regjeringssjef av Noboru Takeshita, som had­ de overtatt majoriteten av Tanakas LDP-fraksjon. Takeshita-regjeringens største problem var den stadig alvorligere tvisten med USA pga. Japans kraf­ tig voksende handelsoverskudd. Etter bare syv må­ neder ble den rystet av en ny skandale: en rekke ledende LDP-politikere og embetsmenn hadde fatt kjøpe billige aksjer i industrikonsernet Recruit, og kunne håve inn store gevinster. Flere ministre, der­ iblant finansminister Kiichi Miyazawa. matte trek­ ke seg. Da det ble kjent at ogsa statsministeren hadde mottatt millionbeløp fra Recruit. talt Takeshita-regjeringen i 1989. Velgernes støtte til LDP sank drastisk, og ved val­ get 1989 tapte partiet for første gang flertallet i Overhuset. Valgets vinner var sosialistpartiet JSP (Japan Socialist Party). Dette var ogsa en personlig seier for JSPs Takako Doi. den tørste kvinnen som hadde ledet et stort japansk parti. Keiser Hirohito døde i januar 1989 og ble i no­ vember 1990 etterfulgt av sønnen Akihito. Den nye keiserepoken fikk navnet Heisei. Kuwait-krisen i 1990 og vestmaktenes påfølgende krig mol Irak utløste debatt om Japan skulle bistå de allierte med ikke-stridende militært personell. Et forslag om

dette ble trukket tilbake etter heftig kritikk, særlig fra sosialistene. 1992 vedtok parlamentet likevel en omstridt lov som åpnet for at japanske soldater kun­ ne delta i fredsbevarende FN-operasjoner. Ikke-stri­ dende japansk personell ble i de påfølgende år sendt til Kambodsja, Sinai og Bosnia. Nye politiske og finansielle skandaler fortsatte å tære på LDPs prestisje i 1990-årene. 1992 ble det avslørt at Shin Kanemaru, ansett som LDPs mek­ tigste mann, hadde tatt imot 25 mill, kr i ulovlige bidrag fra et transportfirma. Han ble også tiltalt for skatteunndragelse for nær 70 mill. kr. Det vokste frem en sterk misnøye med LDPs «pengepolitikk». Da 39 misfornøyde LDP-representanter sommeren 1993 slo lag med opposisjonen og stemte ned LDPregjeringen, ble statsminister Kiichi Miyazawa tvun­ get til å utlyse nyvalg. Nærmere 50 LDP-represen­ tanter hoppet av og dannet to nye konservative «reformpartier»: Shinhinto (Fornyelsespartiet) og Sakigake (Pionerpartiet). Kraftig svekket av Kanemaruaffæren. avhoppene og en stagnerende økonomi tapte LDP valget i juli 1993, og ble drevet over i opposisjonen. En poli­ tisk epoke tok dermed slutt, med det første regime­ skifte på 38 år. 1993-valget snudde helt om på ja­ pansk politikk; velgerne sviktet også det største opposisjonspartiet. Sosialdemokratene, SDP (som frem til 1991 het Japans sosialistparti, JSP). En politisk broket 7-partikoalisjon med LDP-avhopperen Morihiro Hosokawa som leder, kom til makten på reformløfter. Den eneste betydelige re­ formen var ny valgordning; en kombinasjon av fler­ tallsvalg i enmannskretser (300 mandater) og for­ holdstallsvalg (200 mandater). Det ble satt grenser for hvor store donasjoner politikere kan ta i mot. Reformpartienes to regjeringer fikk til sammen knapt to års levetid. Sosialdemokratene brøt ut av Tsutomu Hatas regjering og gikk i koalisjon med sin gamle politiske erkefiende, LDP, tross store ide­ ologiske sprik. Sosialdemokraten Tomiichi Murayama ble statsminister. Han overrasket med å bryte mange av partiets hevdvundne prinsipper, f.eks. skulle «selvforsvarsstyrkene» ikke lenger betrak­ tes som stridende mot Japans pasifistiske forfatning. Murayama trakk seg tilbake i januar 1996 og over­ lot statsministerposten til LDPs Ryutaro Hashimoto, som skrev ut nyvalg, det første etter den nye valg­ ordningen. LDP vant tilbake noe av det tapte terreng med 239 av 500 mandater, en fremgang pa 28 i forhold til 1993-valget. Shinshinto ble nest størst med 156. Et nystiftet reformparti. Japans demokratiske Parti, fikk 52 mandater, mens sosialdemokratene ble re­ dusert til 14. Hashimoto dannet en mindretallsre­ gjering av LDP etter feilslåtte koalisjonsforsøk. Økonomisk utvikling. Etter Japans «gjennombrudd» som økonomisk makt i 1960-årene var økonomien preget av sterk ekspansjon frem til 1990-årene. av­ brutt av tilbakeslag i kjølvannet av oljekrisene. Si­ den 1980 har Japan rangert som nr. 2 i verden (etter USA) i industriproduksjon og stått for rundt 15 pro­ sent av verdens samlede BNP. Sterke spekulative tendenser fikk aksje- og eien­ domspriser til a svulme opp. særlig i årene 1985-89 («bobleøkonomien»). Et kraftig omslag kom 1990 med sterkt fallende priser. Blant «bobleøkonomien»s ettervirkninger var en krise i det japanske bankvese­ net, som utover i 1990-årene ble sittende med enor­ me misligholdte lån; disse ble 1996 anslått til 141 mdr. USD for de ti største bankene. Etter 60 måne­ ders uavbrutt vekst i BNP per innbygger, gikk Japan fra 4. kvartal 1991 inn i etterkrigstidens lengste lav­ konjunktur. Som et av flere stimulansetiltak kom dis­ kontoen i 1995 ned i rekordlave 0,5 prosent. Japan hadde lenge et svært stramt arbeidsmarked, men 1996 steg arbeidsløsheten offisielt til rekordhøye 3.4 pro­ sent. Japan hadde 1995 over 270 000 roboter sysselsatt i industrien. 2/, av hele verdens «robotbefolkning».

105

JAPANESE CHIN

Eksportveksten førte til et stort handelsoverskudd i 1980-årene og frem til midten av 1990-årene. Dette, sammen med høy innenlandsk sparing, gjor­ de Japan til verdens største långiver. Særlig fra midt­ en av 1980-årene gikk det fra Japan en kolossal kapitalstrøm utover verden, noe som ble en driv­ kraft for verdensøkonomien. Toppen ble nådd 1989 med en kapitaleksport på ca. 400 milliarder dollar. 1990 ble de 10 største japanske bankene også ran­ gert som verdens 10 største, men de følgende ar ble de rammet av krise. Utover i 1990-årene møtte den eksportrettede ja­ panske industrien vanskeligheter, hovedsakelig pga. den rekordsterke yen-valutaen og verdens høyeste industrilønninger. Mye av produksjonen ble «flag­ get ut», både til Europa, USA og lavkostland i Asia. 1995 produserte japanske selskaper 5,7 millioner biler utenfor landets grenser, eller 33 prosent av samlet produksjon. I juni 1994 brøt yen-kursen gjen­ nom det psykologiske taket pa 100 yen per dollar, i april 1995 kom en historisk rekord: 79,75 yen for en dollar. Deretter ble yen-kursen igjen svakere og kom 1996 igjen over 100-streken. Parlamentet vedtok 1992 at sentraladministrasjo­ nen innen år 2010 skal flyttes fra Tokyo til en ny hovedstad, delvis pga. overhengende jordskjeE fa­ re. Jordskjelvet i Kobe 17. januar 1995 malte 7,2 på Richterskalaen. drepte over 5500 mennesker og ødela ca. 130 000 hus. Utenrikspolitikk. Den japansk-amerikanske sikkerhetspakten av 1951. revidert 1960 og 1996. har vært en hjørnestein i forholdet Tokyo-Washington. Ja­ pan har gradvis imøtekommet amerikanernes øns-

KEISERE Keisere etter Meijirestaurasjonen 1867 1867-1912 1912-26 1926-89 1989-

Mutsuhito (Meiji) Yoshihito (Taisho) Hirohito (Showa) Akihito (Heisei)

STATSMINISTERE Statsministere siden 1937 1937-39 1939 1939-40 1940 1940-41 1941-44 1944-45 1945 1945 1945-46 1946-47 1947-48 1948 1948-54 1954-56 1956-57 1957-60 1960-64 1964-72 1972-74 1974-76 1976-78 1978-80 1980-82 1982-87 1987-89 1989 1989-91 1991-93 1993-94 1994 1994-96 1996-

Funimaro Konoe Kiichiro Hiranuma Noboyuki Abe Mitsumasa Yonai Fumimaro Konoe Hideki Tojo Kunaiki Koiso Kantaro Suzuki Prins Higashikuni Kijuro Shidehara Shigeru Yoshida Tetsu Katayama Hitoshi Ashida Shigeru Yoshida Ichiro Hatoyama Tanzan Ishibashi Nobusuke Kishi Hayato Ikeda Eisaku Sato Kakuei Tanaka Takeo Miki Takeo Fukuda Masayoshi Ohira Zenko Suzuki Yasuhiro Nakasone Noboru Takeshita Susuke Uno Toshiki Kaifu Kiichi Miyasawa Morihiro Hosokawa Tsutomu Hata Tomiichi Murayama Ryutaro Hashimoto

Japans nyere historie har vært preget av politisk stabilitet og sterk økonomisk vekst. Men landet har flere ganger vært rystet av kraftige jordskjelv med store tap av menneskeliv og materielle verdier. I januar 1995 ble storbyen Kobe rammet av et slikt skjelv. ker om en utvidet sikkerhetspolitisk rolle. Avtalen har vært omstridt i Japan, og tendenser til opprust­ ning har vakt negative reaksjoner i nabolandene. Forsvarsbudsjettet pa ca. 330 milliarder kr (1995) var blant de største i verden. Toppmøtet HashimotoClinton i 1996 stadfestet forsvarsalliansen og Ja­ pan påtok seg en utvidet forsvarspolitisk rolle, og­ så regionalt. USA vil i noen grad redusere sine baseanlegg pa Okinawa etter protester fra lokalbe­ folkningen. Japanerne begynte i 1990-årene å holde en høyere profil i utenrikspolitiske spørsmål der de tidligere hadde holdt seg passive eller fulgt USAs linje. Ja­ pan er blitt verdens nest største bidragsyter til FN og stod i 1995 for 12,5 prosent av FN-budsjettet. Oktober 1996 ble Japan innvalgt som en av Sikker­ hetsrådets faste medlemmer. Handelspolitisk ubalanse har siden midten av 1980-årene skapt friksjoner i forholdet Japan-USA. Tidlig i 1990-årene satte Japans handelsoverskudd rekord på rekord. Toppen ble nådd i 1993 med et løpende handelsoverskudd på 131,3 milliarder dol­ lar; dette gav massiv internasjonal kritikk og krav om større markedsadgang. Under Bill Clinton ble tonen skjerpet i den japansk-amerikanske handelsdisputten; USA truet flere ganger med straffetoll. Handelsoverskuddet falt så markant tilbake i 199596, en følge av at Japan importerer mer og har lagt mye av industriproduksjonen til utlandet. Dette dempet den handelspolitiske spenningen. Forsøkene på å slutte en fredsavtale med Sovjetunionen/Russland har strandet gang på gang. pga. tvisten om råderetten over de sørligste Kurileneøyene. Etter Mao Zedongs død i 1976 skjedde en tilnærming til Kina, og Japan ble Folkerepublikk­ ens største handelspartner. Gro Harlem Brundtland avla januar 1992 det før­ ste norske statsministerbesøk i Japan. 1 1990-årene ble norsk-japanske forbindelser vesentlig styrket. Japan er Norges desidert viktigste handelspartner i Asia, og ca. en fjerdedel av den norske handelsflå­ ten er involvert i handel med Japan (1997). Litt.: J. W. Hall: Japan from Pre-History to Mo­ dem Times (1970); E. O. Reischauer: The Japanese

(1977); J. Woronoff: Japan's Commercial Empire (1985); S. Ishihara; The Japan That Can Say No (1992); I. Ozawa: Blueprint for a New Japan (1994); Utrikspolitiska Institutet: Japan (1994). GF Japan Air Lines [d$apæn ea lainz], JAL. jap. Nikon Koko Kubushiki Kaisha, Tokyo, japansk fly­ selskap, opprettet 1951 som privateid selskap. Na­ sjonalt flyselskap fra 1953 med 50 prosent statlig eierandel; fullt privatisert 1987. da den japanske stat solgte sin 34,5 prosents gjenværende eieandel. Vidstrakt rutenett til 62 byer i 26 land (1996). Omsetning 1995: 15,0 mrd. amerikanske dollar; 20 000 ansatte. 1 alt 122 jetfly, hvorav 80 av typen Boeing 747. japanberberiss eller høstberberiss. Berberis thunbergii. busk i berberissfamilien. 0,5-1 m høy, med stive små blad og hele torner på stammen. Blomstene er gule med emmen lukt, bærene er av­ lange og røde. Japanberberiss stammer fra Øst-Asia, i Norge dyrkes den som prydbusk, bl.a. fordi den er motstandsdyktig mot skadesoppen svartrust. Den forvilles i Sør-Norge med fugl som spiser bærene. japanbille, PopiUia japonica, billeart i familien skarabider, Scarabaeidae. Fryktet skadedyr som kan leve på nærmere 300 planteslag, hittil utbredt i de­ ler av Asia og Nord-Amerika. Ikke etablert i Euro­ pa. men nylig funnet på Azorene (Portugal). De fles­ te land, bl.a. Norge, har strenge bestemmelser for japanbillen. Billen er 1-1,3 cm lang med inetallglinsende, grønn forkropp og brune dekkvinger. Hvite hårtuster bakerst og langs sidene og grønne ben skiller den fra hageoldenborren. De voksne japanbillene eter på blad og frukt og kan gjøre stor skade, mens de hvitaktige, krumbøyde, tykke lar­ vene særlig lever på gressrøtter. Biller kan følge med plantesendinger eller med fly som blindpassa­ sjerer. I tillegg til kjemisk bekjempelse er billen forsøkt bekjempet med mikrobiologiske organismer som bakterier og insektparasittære nematoder. japanese chin [d3æpani:z tjinj, japansk hunde­ rase, stammer fra Kina og kom til Japan med budd­ hismen ca. år 500. Etter at Japan i annen halvdel av

106

JAPANGROPEN

1800-tallet var åpnet for handel med Vesten, kom hunden til England og fikk sin endelige utforming der. Liten, kortkroppet; mankehøyde ca. 25 cm; forholdsvis stort hode med bred skalle og kort snu­ te; store, mørke øyne; små, V-formede ører som bæres foroverbrettet; kvadratisk kroppsbygning, halen bæres buet frem over ryggen; lang, rikelig, rett pels; hvit med svarte eller røde tegninger. Japangropen, renne i Stillehavet, øst for Japan, I0 374 m u.h. på det dypeste (Ramapodypet). Japanhavet, randhav til Stillehavet, begrenset av Japan, Korea og Russland, ca. I mill. kmr. Japanha­ vet har et største dyp på over 4000 m, og midlere dyp rundt I500 m. Det er forbundet med Okhotske hav gjennom La Pérousestredet og Tatarstredet i nord, Øst-Kinahavet gjennom Koreastredet i sør, og Stil­ lehavet i øst ved Tsugarustredet. I overflaten er det meget sterke kontraster i tem­ peratur og saltholdighet mellom den sørøstlige og den nordvestlige delen. 1 den sørøstlige delen er temperaturen og saltholdigheten i de øvre lagene influert av det varme og sake vannet i havstrøm­ men Kuroshio, mens den kontinentale innflytelse i nord og vest gir lave vintertemperaturer, under 0 °C. Den nordvestlige delen er derfor regelmessig islagt om vinteren; i de nordlige delene ligger isen halve året. Bukta utenfor Vladivostok er frosset desember-mars. Sommertemperaturen i overflaten går fra 18 °C i nord til 26 °C i sør. 1 dypere lag (under 600 m) finnes en meget homogen vannmasse med tem­ peratur mellom 0.5 og 0 °C og saltholdighet om­ kring 34 %; dødelighet 6,0 %0 (1995) Spedbarnsdødelighet: 33,0 per 1000 levendefødte (1994) Årlig tilvekst: 3,8 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 69,8 år; menn 66 2 år (1990-95) Bosetning: 71,5 % i byer/tettsteder (1995) Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1995): Totalt 5786 mill. USD; per innb. 1346 USD, 6,0 % av verdien for Norge

TYRKIA

_^IRAK

EGYPT

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1995): 6,0 % i landbruk; 32,0 % i industri; 62,0 % i tjenesteyting

'RAN

SAUDI-

ARABIA

SUDAN

ARABISKE

HAV

al-Mamlakah al-Urdunniyah al-Hashimiyah Det hashimitiske kongerike Jordan Konstitusjonelt monarki i Asia 89 206 km2 * 5 581 000 innb. (1996), 62,6 per km2

Hovedstad: Amman Offisielt språk: Arabisk Religion: Islam, kristendom Mynt: Dinar å 1000 fils Nasjonaldag: 25. mai (uavhengighetsdagen) ■) Ekskl. områder under israelsk okkupasjon («Vestbredden»)

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Jordan er et enhetsstatlig monarki, med parlamentarisk-demokratiske innslag. Tronen til det hashimittiske kongedømmet går videre blant mannlige etterkommere av kong Abdullah Ibn al-Hussein, som ble konge ved Transjordans uavhengighet i I946. Abdullah ble drept i et attentat i Jerusalem i 1951. Sønnesønnen Hussein ibn-Talal overtok tro­ nen i 1952. Han var da 16 år. Formelt overtok han kongemyndigheten i 1953. Kongen godkjenner og forkynner lover. Han erklærer krig, inngår fred og signerer traktater; traktater må imidlertid godkjen­ nes av nasjonalforsamlingen. Kongen er militær øverstkommanderende, utnevner og avskjediger offiserer, gir melding om valg og utnevner statsmi­ nister. senatspresident og senatsmedlemmer. Den lovgivende forsamling, nasjonalforsamlingen, har spilt en varierende, men beskjeden rolle under kong Hussein. Den består av to kamre, et folkevalgt representanthus og et utnevnt senat. Representanthuset har 80 medlemmer og velges for fire år. Partier ble forbudt i 1963, men ble tillatt igjen fra 1993. Representanthuset domineres likevel av uavhengi­ ge sentrumskandidater som er lojale overfor kon­ gen. Den islamske aksjonsfront er forsamlingens nest største parti. Senatet har 40 medlemmer utnevnt av kongen for åtte år, slik at halvparten fornyes hvert fjerde år. Formelt er regjeringen ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Jordans styresett er sårbart, og svært avhengig av kongens evne til å manøvrere. Det er sterke indre spenninger i Jordan, bl.a. fordi 60 % av befolknin­ gen er palestinere. En svak og sårbar økonomi, med store underskudd på handelsbalansen og stor uten­ landsgjeld. bidrar også til ustabiliteten. En høy be-

Jordbruk Jordbruksareal: 11 954 km2 (1993), hvorav dyrket mark: 2636 km2 (1995); per innb. 0.6 dekar Husdyr: Storfe, sauer, geiter, fjærkre Jordbruksprodukter: Hvete, bygg, tomater, appelsiner og mandariner, meloner, oliven, sitroner, lime, druer, auberginer, agurk, blomkål og kål. bananer, tobakk

Skogbruk Skogareal: 714 km2 Årlig avvirkning: 11 000 m3 (1993) Fiske Årlig fangstmengde: 62 000 tonn (1993)

folkningsvekst og voksende vannmangel gir grunn til bekymring. Det samme gjør landets plassering midt i konfliktområdet i Midtøsten. Sårbarheten ble bl.a. illustrert under Golfkrisen og -krigen i 1990 og 1991. da Jordan viste stor sympati for Irak og derfor tapte bade den økonomiske støtte fra Saudi-Arabia og i sterk grad belastet forholdet til USA. Hussein har imidlertid støttet fredsprosessen mel­ lom Israel og PLO fra 1993. og selv inngått freds­ avtale med Israel (1994). Administrativ inndeling. Jordan er fra 1996 delt inn i 12 guvernørstyrte enheter.

Bergverk Mineraler m.m.: Fosfatmalm, kaliumkarbonat, naturgass

Energi Forbruket av energi (1993): 11 753 kWh per innb., 19,6 % av forbruket per innb, i Norge Industri Viktige industriprodukter: Kunstgjødsel, sement, kjemikalier, forbruksvarer, mat, tekstiler, møbler Utenrikshandel Eksportverdi: 869 mill. USD; importverdi: 1813 mill USD (1995) Viktige eksportvarer: Råvarer, fosfater og kaliumkarbonat, kunstgjødsel og andre kjemikalier samt jordbruksprodukter Viktige importvarer: Maskiner og transportutstyr, jern, stål og andre industriprodukter, råolje og matvarer Viktige handelspartnere: Irak, arabiske naboland, EU-land, USA Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 788 km (1993) Veinett: Total lengde 7133 km, hvorav 100 % asfaltert (1995) Handelsflåte: 5 skip på i alt 113 557 mill, dwt (1992) Luftfart: 4 flyplasser med regulær trafikk (1995) Sosiale forhold Per 1000 innb.: 53,0 personbiler (1995); 231,7 radioapparater (1994); 59,1 fjernsynsapparater (1994); 77,0 telefoner (1995); 58,0 aviser (1992); 1,6 leger (1994) Lesekyndige (over 15 år): 85,0 % av befolkningen (1995)

MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er dinar (symbol JD, valutakode JOD) å 1000 fils. Vekslingskurs (februar 1997): 1 dinar = 9,19 norske kr. Mal og vekt. Metrisk mål og vekt ble innført 1953. For areal brukes enheten dunum (= 0.1 hektar). INTERNASJONALE FORBINDELSER

Jordan er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Arabiske liga. Jordan er representert i Norge ved sin ambassade i Bonn, mens Norge er representert i Jordan ved sin ambassade i Amman.

RETTSVESEN

Landets rettsvesen er basert både på islamsk rett og på elementer fra britisk conunon law. Øverste domstol er kassasjonsdomstolen. med sju domme­ re. Ellers er det to appellretter, hver med tre dom­ mere, sju førsteinstansretter, 14 magistratretter som dømmer i mindre sivile saker og to typer religiøse domstoler - s/avrrø-rettene og de kirkelige retter (for ulike kristne grupper). FLAGG OG VÅPEN

Flagget har tre like brede, horisontale striper i svart, hvitt og grønt (regnet ovenfra). Inne ved stangen en rød, likebenet trekant, i den røde trekanten en hvit, 7-tagget stjerne. Fargene er de såkalte panarabiske farger, og flagget bygger på del tidligere arabiske kongerike Hidsjas’ flagg. Riksvåpenet viser en svart ørn med utspilte vinger stående på en blå globus som er nesten dekket av et gyllent skjold, flankert av stridsvåpen og to jordan­ ske flagg. Under skjoldet tre gylne aks, en palme­ gren og et gult bånd, hvis tekst angir kongens fulle tittel. I båndet henger Nahda-ordenens ordenstegn. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Asha al-Malik (‘Lenge leve kon­ gen’), med tekst av Abdul-Mone’m al-Rifai og me­ lodi av Abdul-Qader al-Tanir. Den ble antatt som nasjonalsang I946.

Jordan er et monarki der kongen spiller en viktig rolle. Kong Hussein fotografert sammen med dron­ ning Noor.

190

JORDAN

ge våtmarksarter ved Azraq-oasen. Øglefaunaen er rik: varan, agamer, gekkoer, skinker og kameleon. Mange slanger, bl.a. de giftige huggormartene teppeslange og homslange. Den hellige skarabé (pilletriller) er en av Jordans mer enn 1700 billearter. Gresshoppeinvasjoner forekommer enkelte år.

Befolkning

Utsikt over Jordandalen. FORSVAR

Militærtjenesten er frivillig, men menn fra 16-65 år og kvinner fra 16—45 år er pålagt å trene i milit­ sen Folkets hær. Styrketallet var i 1995 for hæren 90 000 og 30 000 i reserven; hæren hadde ca. 1140 stridsvogner, ca. 1300 pansrede kjøretøyer samt ca. 485 feltartilleri av kaliber 105 mm, 155 mm og 203 mm. Marinen hadde en styrke på 600. Luftvåpenet hadde et personell på 8000, 82 kampfly og 24 angrepshelikoptre.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Geologisk ligger Jordan på det arabiske skjold, som til størstedelen består av grunnfjellsbergarter. Over disse ligger mange steder fossilførende kambriske lag, og over disse igjen, vesentlig kalksteiner fra kritt og tertiær. Kalklagene fra kritt inneholder fosfatlag, områdevise basaltpartier fra vulkanutbrudd forekommer. Aktive forkastningssoner langs Jordansenkningen og ut i Rødehavet forårsaker tidvis jordskjelv i området. Landformasjonene kan deles i tre hovedregioner: i vest Jordansenkningen og de vestlige høydene, som strekker seg i hele landets lengderetning nordsør; øst for disse det østlige platå, som er den nord­ vestlige utstrekningen av landformasjonene lenger sør; og øst på Arabiske halvøy, uten noen form for naturlige barrierer mot nabolandene Syria, Irak og Saudi-Arabia. Jordansenkningen er del av den afrikansk-syriske ► Rift Valley, med vannflaten på Dødehavet som laveste punkt på jordoverflaten. Betydelige løsmas­ ser dekker dalbunnen og de lavere partiene. Kuns­ tig vanning har gjort Jordandalen til landets mest produktive jordbruksområde. De vestlige høydene består av et kupert, til dels opprevet landskap; i nord med karakter av mindre platåer og åser, for så å anta fjellkjedeformasjoner lenger sør. Hele strekningen er skåret opp av østvestgående daler som munner ut i Jordansenknin­ gen. de fleste bare med vannføring i vintermånede­ ne. Høydene er lavest mot nord, 400—1000 m o.h., mens den sørlige delen reiser seg betydelig høyere. Jordans høyeste fjell. Jabaj Ram (1754 m o.h.), lig­

ger rett øst for al-Aqabah. Høydene nord for Wadi Hasa består i det vesentligste av kalkstein med ba­ saltpartier. Disse områdene er fra naturens side de mest fruktbare i Jordan og her bor storparten av lan­ dets befolkning. Lengre sør blir sandsteiner grad­ vis mer dominerende. Storparten av det østlige platå er halvørken eller ørken, omfattende et nordlig område mot Syria, et bredt dalområde. Wadi Sirhan, som strekker seg fra traktene nordøst for Zarka mot sørøst inn i SaudiArabia, og de sørøstlige ørkenområder. Høyden o.h. varierer mellom 700—1000 m, bare dalområdet lig­ ger betydelig lavere. Hele platået er tynt befolket, spesielt ørkenen i sør. KLIMA

Jordan har milde vintrer, varme, tørre somrer og vintemedbør i månedene november-mars. I Amman (ca. 1000 m o.h.) er maksimumstemperaturen i gjennom­ snitt for januar vel 12 °C, i august 32 °C. I Jordanda­ len (230 m u.h.) er tilsvarende gjennomsnitt 18 °C og 38 °C. Områdene nordvest for Amman på de vest­ lige høydene, er nedbørrike med årsgjennomsnitt over 600 mm. Også den nordøstlige Jordandalen har for­ holdsvis mye nedbør, med stedvise gjennomsnitt over 350 mm. Nedbørmengden avtar raskt når man kom­ mer øst-og sørover i landet; gjennomsnittet for Zarqa er 170 mm. Wadi Sirhan 100 mm, mens det for alAqabah er mindre enn 30 mm. PLANTELIV

Planteveksten er stort sett av tørr middelhavstype. med maquis-kratt som har rik blomstring om våren i vest, og går over i steppe og ørken i øst. Det er lite skog. DYRELIV

Struts, løve, gepard, addax- og oryxantilope ble ut­ ryddet tidlig på 1900-tallet. Leopard, stripehyene og villsvin er sjeldne. Ulv. karakal, villkatt, gaseller og steinbukk finnes i avsidesliggende strøk. Gullsjakal, rødrev og hare er vanlige. Tallrike gnagerarter, bl.a. ørkenmus, springmus og hulepinnsvin finnes. Rov­ fugler, vaktler, sandhøns, lerker, steinskvetter og san­ gere er karakteristiske representanter for Jordans 300 fuglearter. Det er et usedvanlig rikt fugleliv med man­

KLIMA

Amman

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. Min. °C °C aug. 32 18

KALDESTE MÅNED Maks Min. °C °C jan. 12 4

Nedbør ÅRLIG

Folketallet i 1996 var 5,6 mill. Befolkningsutvik­ lingen er først og fremst preget av den periodevise palestinske innvandringen, og meget høy naturlig befolkningsvekst sammenlignet med vestlige land. Jordan har dessuten i nyere tid hatt et betydelig antall både utenlandsarbeidere og gjestearbeidere fra andre land, varierende med arbeidsmulighetene og den politiske situasjonen i Midtøsten. Dette er også med på å påvirke inn- og utflyttingen, og føl­ gelig endringer i folkemengden. Folketallet umiddelbart før Jordan fikk sin ende­ lige selvstendighet var anslått til bare 400 000 (1945), for så å øke til over 900 000 i 1961. Da den siste flyktningbølgen hadde lagt seg i 1970, bodde det vel 1,5 mill, mennesker i landet. Befolknings­ veksten har den senere tid vært jevnt høy, men spe­ sielt høy for årene 1990—91, da Golfkrigen tvang en stor del av utenlandsarbeideme til hjemlandet. Befolkningen er ung på grunn av høy naturlig be­ folkningsvekst. Kjønnsfordelingen viser et betyde­ lig kvinneunderskudd (47,8 %). Jordans befolkning består av to hovedgrupper: jordanske arabere, som er etterkommere av den opprinnelige beduinbefolkningen i landet, og ma­ joriteten anslått til 60 %, araber-palestinere, med opprinnelse i Israel, de palestinske områdene Gaza og Vestbredden, eller som nedstammer fra den fast­ boende befolkningen på østsiden av elven Jordan. For en stor del er palestinerne innvandret etter at de ble fordrevet, eller valgte å flykte, fra Palestina under krigene i 1948 og 1967. Over halvparten av palestinerne, flyktninger og deres etterkommere, har fremdeles flyktningstatus, totalt 1 288 200 (1995); av disse bor 238 200 i flyktningleirer. Landets tsjerkessiske minoritet kom som flyktnin­ ger fra Kaukasus omkring forrige århundreskifte, under ottomansk styre. Størstedelen av befolkningen bor i området om­ kring Amman og i høydedragene nordover langs Jordandalen til grensen mot Syria. 47 % bor i de to største byene Amman og Zarqa. De østlige og spe­ sielt sørøstlige ørkenområdene av landet er meget tynt befolket, i guvernementet Ma'am mot den saudi-arabiske grensen bor det mindre enn 3 personer per km2. 78 % av befolkningen bor i urbane boset­ tinger med mer enn 5000 innb. (1995). Innbygger­ ne i ørkenområdene er vesentlig beduiner. RELIGION

Omkring 95 % er muslimer (sunni); flertallet føl­ ger shafiskolen, men hanafiskolen er også repre­ sentert. De to sunni-muslimske skolene har først og fremst betydning i rituelle-religiøse spørsmål, men deler av familieretten i landet er inspirert av islamsk lov. Omkring 1 % av befolkningen er dru­ sere og bahaier. De resterende 4 % er kristne. Den ortodokse kirke er i knapt flertall, tett fulgt av den romersk-katolske; det finnes også små protestan­ tiske og anglikanske grupper. SPRÅK

Offisielt språk er arabisk.

VÅTESTE MÅNED

mm

mm

mm

300

TØRRESTE MÅNED

feb.

74

juni-aug.

0

191

JORDAN

Næringsliv Jordan har få naturresurser. Vannforsyning for å dekke befolkningens og næringslivets behov er et konstant problem. Næringsstrukturen er ensidig og vareproduksjonen er liten og konsentrert til få. men likevel viktige industrigrener. Offentlig tjeneste­ yting og administrasjon spiller en dominerende rolle i økonomien. Tradisjonelt har jordanske fremmed­ arbeidere i oljeproduserende araberland, spesielt Irak og Kuwait, hatt stor betydning for økonomien gjennom pengeforsendelser til familiene i hjemlan­ det. Landet er sterkt avhengig av økonomisk hjelp utenfra og har mottatt betydelig støtte fra velståen­ de araberland. USA, men også Storbritannia og i noen grad Frankrike, har gitt vesentlige bidrag. Strukturen i næringslivet er dominert av familie­ foretak og økonomien er i betydelig grad av ufor­ mell karakter, bl.a. som følge av sterke familiebånd, som fremdeles kan være knyttet opp mot klan- og stammetilhørighet. Næringsutviklingen er gjentatte ganger satt kraf­ tig tilbake av kriger og intern uro: Seksdagerskri­ gen mot Israel i 1967. oppgjøret med den palestin­ ske geriljaen i Jordan 1970-71, og senest Golfkri­ gen 1990-91, med handelsblokaden av landets vik­ tigste handelspartner Irak, samt begrensede mulig­ heter for jordanske gjestearbeidere til å få arbeid i denne delen av regionen. I motsetning til disse kon­ fliktene bidrog krigen i Libanon og Irak-Iran-krigen positivt til Jordans økonomi i slutten av 1970årene og senere. Landets myndigheter har ut fra omstendighetene ført en aktiv politikk for å legge forholdene til rette for næringsutvikling med hovedvekt på infrastruk­ turtiltak, jordbruk, gruvedrift og prioriterte indus­ trigrener. De siste årene er det iverksatt flere tiltak for å liberalisere økonomien. Utenrikshandelen er underlagt få beskyttende reguleringer. JORDBRUK

På grunn av lite nedbør og store områder med ør­ ken og halvørken er mindre enn 10 % av totalarea­ let egnet til jordbruksproduksjon. Israels okkupa­ sjon av Vestbredden førte til at Jordans mest verdi­ fulle jordbruksarealer, på daværende tidspunkt, gikk tapt, med alvorlige konsekvenser for jordbrukspro­ duksjonen - spesielt av frukt og grønnsaker. For å øke selvforsyningen av matvarer, men også for å stimulere til økt eksport, ble det allerede i siste del av 1950-årene utarbeidet en plan for utbygging av kunstige vanningsanlegg i Jordandalen, delvis ba­ sert på utenlandsk bistand. Planen er videreført i byggetrinn, som gradvis kom til å omfatte en rekke støttetiltak forutvikling av jordbruksnæringen. Vann fra Yarmukelven og andre mindre vassdrag, med utløp mot Jordandalen, blir nå utnyttet til jordbruks­ formål gjennom et omfattende overføringssystem av kanaler, tunneler og magasiner. Det foreligger planer om videre utbygging av forsyningsanlegge­ ne for kunstig vanning av arealer lenger sør i Jor­ dandalen, og på høydene østenfor. Av landets tota­ le vannforbruk er det anslått (1993) at jordbruket står for 2/3. Myndighetene venter at totalt forbruk av vann i fremtiden vil overstige forsyningen både fra eksis­ terende og planlagte vannkilder. Det blir derfor ar­ beidet med tiltak for å redusere vannforbruket, sam­ tidig som man ønsker å skaffe seg tilgang til vannresurser utenfor landets grenser. Jordbruksproduksjonen er konsentrert om korn, frukt og grønnsaker, tobakk er også viktig. Nedbø­ ren avgjør stort sett den geografiske fordelingen av produksjonen. Korn- og deler av fruktproduksjo­ nen foregår i områder med tilstrekkelig nedbør i veksttiden, hovedsakelig på de vestlige høydene, nord for Amman, og vestover mot Jordandalen. I landets mest produktive jordbruksområde, Jordan­ dalen, dyrkes frukt, grønnsaker, også tropiske ar­ ter. samt noe sitrusfrukt. De tørre områdene øst og

Amman, hovedstaden i Jordan, ligger ca. 1000 m o.h. og er landets handels- og industrisentrum. Bildet viser en del av den eldre bebyggelsen sett fra byens citadell. - Bilde, se også * Amman.

sør i landet er vesentlig utnyttet av beduiner til bei­ te for sau og geit. Jordbruksproduksjonen og -eksporten, mest grønn­ saker, økte betydelig i 1980-årene. Den innenland­ ske produksjonen dekker vel 50 % av matvarefor­ bruket i landet. FISKE

Jordanernes fiske i Akababukta og Rødehavet har tradisjonelt hatt underordnet betydning. Fangst­ mengdene økte i begynnelsen av 1990-årene, med 1993 som foreløpig toppår. BERGVERK, ENERGI

Landet har få mineral resurser. Fosfatforekomstene er imidlertid store, og fosfatmalm utvinnes i områ­ dene sør for Amman og ved Ma'am (4.98 mill, tonn i 1995), kaliumkarbonat og kaliumsalter utvinnes

fra Dødehavet (1,78 mill, tonn i 1995). Ved Dødehavet blir det også produsert salt i mindre kvanta. Utvinningen herfra gir andre mineralske biproduk­ ter som bromider og magnesiumoksid. Mineralutvinning er viktig i Jordans økonomi, lan­ det er verdens tredje eksportør av fosfatmalm. Geo­ logiske undersøkelser for å påvise eventuelle drivbare mineralforekomster har høy prioritet. Det er bl.a. påvist lovende forekomster av kobber og mag­ nesium, i tillegg uran og vanadium som finnes i fosfatreservene. Forekomstene av kvartssand, leire og feltspat, egnet til produksjon av byggevarer og keramikk blir utnyttet i mindre skala. Drivbare oljeforekomster er bare påvist i mindre omfang. Utnytting av gassforekomster er under ut­ vikling nordøst i landet, men har foreløpig mindre betydning for energiproduksjonen. Landet har i nyere tid importert hele sitt råoljeforbruk fra Irak og Saudi-Arabia, periodevis mindre kvanta fra Sy­ ria. Nå er Irak eneste leverandørland (3,16 mill, tonn i 1995). Transporten fra Irak foregår med tankbiler, eventuelt med skip til Aqabah oljeterminal, fra Sau­ di-Arabia gjennom den transarabiske oljeledningen til raffineriet i Zarqa. Produksjonen av elektrisk kraft er basert på olje, gass har underordnet betydning. Energiforsyning fra sol og vind er lite utviklet. Totalproduksjonen er 5616 GWH (1995), vesentlig levert fra varmekraft­ verket i Aqabah. INDUSTRI

Industriutviklingen i Jordan er av nyere dato. Trass manglende industritradisjon er det utviklet flere betydelige bransjer for produksjon av forbruksva­ rer, bearbeiding og videreforedling av mineraler og importert råolje. Matvarer, tekstiler, klær og mø­ bler er de viktigste produktene innenfor produksjo­ nen av forbruksvarer. Sement, kunstgjødsel, andre gjødningsstoffer og en rekke kjemiske og mineral­ ske produkter med basis i den innenlandske utvin­ ningen av råstoffer er viktigste produkter for ek­ sport. Produksjonen av forbruksvarer er konsentrert til området omkring Amman og Zarqa. Her foregår også produksjon av sement, samt produksjon av

192

JORDAN

plassen ligger ved Aqabah. Royal Jordanian Airli­ ne er det nasjonale flyselskapet, Arab Wings flyr prioriterte ruter. Havnen i Aqabah er landets eneste; samlet gods­ mengde er 11.8 mill, tonn (1995). men den har be­ tydelig størte kapasitet. Den tar imot en stor del av godstransporten gjennom Jordan, til og fra nabo­ landene. En fergerute for bil- og persontransport går mellom Aqabah og Nuweibeh i Egypt. De siste årene er havneanlegget blitt kraftig modernisert i forbindelse med utbyggingen av lagre for tunge eksportvarer og etablering av en frihandelssone for industriutvikling. To oljeledninger går gjennom landet: den transarabiske ledningen som går fra Dhahran i SaudiArabia til Sidon i Libanon har delvis vært stengt på grunn av sprengningsaksjoner eller politiske uover­ ensstemmelser, og linjen til det Irakske oljekompani som gikk til Haifa. Denne linjen ble stengt etter krigen i 1967.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Aqabah ligger innerst i Akababukta, like ved grensen til Israel, og er Jordans eneste havneby.

kjemikalier knyttet til oljeraffineriet i Zarqa. Pro­ duksjon av gjødningsstoffer er hovedsakelig loka­ lisert til Aqabah. Utviklingen av landets tyngre industri er i stor grad basert pa tilførsel av utenlandsk kapital og bistand. Det er inngått utviklingsavtaler for å sikre eksport av industriprodukter til naboland og andre asiatis­ ke land. TURISME

Turistnæringen er voksende, og av vesentlig betyd­ ning for landets økonomi. Kapasiteten er på knapt 18 000 hotellsenger totalt (1995). Ufred og strenge restriksjoner på ferdselen mellom landene i regio­ nen har vært et alvorlig hinder for utviklingen av turistnæringen, helt til den seneste tid. Turisttrafik­ ken har vokst gradvis etter starten på fredsforhand­ lingene mellom Israel. Jordan og palestinerne. Antallet tilreisende fra utlandet er 4,4 mill. (1995). Det store flertallet kommer fra andre muslimske land. Svært mange muslimer reiser gjennom Jor­ dan på sin pilegrimsferd til Mekka. Bare 10-12 % av de tilreisende antas å være turister fra USA og Europa. Historiske steder og områder, mange kjent fra bi­ belhistorien, er de viktigste reisemålene for turister fra vestlige land. Mest besøkt er Petra nordost for Aqabah og Jerash nord for Amman. Som følge av korte reiseavstander benytter mange av Jordans tu­ rister også anledningen til å besøke steder i Israel. Strandområdene ved Akababukta er populære rei­ semål for turister fra andre arabiske land, og for jordanerne selv. UTENRIKSHANDEL

Jordans underskudd på handelsbalansen ble mer enn doblet under Golfkrigen. Det har siden vært meget stort som følge av økende import. Overføringer fra jordanske arbeidere i utlandet, som er betydelig re­ dusert fra tiden før Golfkrigen, og valutainntjeningen fra turistnæringen kan på langt nær dekke un­ derskuddet. Bistand 02 lån fra utlandet har til nå

finansiert underskuddet. Utenlandsgjelden er fare­ truende høy. Avdrag og renter på lån utgjør ca. 30 % av brutto nasjonalprodukt (1994). Fosfater, kaliumkarbonater. kunstgjødsel, andre kjemikalier og jordbruksprodukter, spesielt grønn­ saker. er i verdi viktigste eksportvarer. Kjøretøyer, annet transportutstyr, maskiner, råolje, stal, andre innsatsvarer for innenlandsk produksjon og for­ bruksvarer blir importert. Storparten av eksporten går til andre arabiske land, med Irak som desidert viktigste handelspartner både for eksport og import. Nest etter Irak er India viktigste mottagerland. '/, av Jordans import kommer fra europeiske land, Tyskland og Italia i særdeleshet, varer fra andre ara­ biske land og USA står for henholdsvis 25 og 10 % av importen (1995). Norges handel med Jordan er ubetydelig (1995). SAMFERDSEL

Jordan har fra gammelt av vært et transittområde for handelstrafikken mellom Arabiske halvøy, om­ rådene ved Persiske bukt og vestover til havnene ved Middelhavet. Landets beliggenhet er fremde­ les med på å prege infrastrukturutbyggingen og sam­ ferdselen, selv om konfliktene i regionen setter store begrensninger på utviklingen av transportnæringen, basert på trafikken vestover mot Egypt og Israel eller nordover mot Syria. Libanon og Tyrkia. Den smalsporede Hedjas-jernbanen går fra Syria via Amman og Ma an til grensen mot Saudi-Ara­ bia. med sidespor til Aqabah og fosfatbruddene i Shidiya. Planene om utvidelse av banen til normal sporvidde og bygging av jernbane mellom Aqabah og Bagdad har dels strandet på finansiering eller blitt utsatt på grunn av uroligheter. Jordans hovedveinett er godt utbygd med forbin­ delser til nabolandenes hovedsteder. Omfattende forbedringer i det innenlandske veinettet er gjen­ nomført de siste årene. Landets hovedflyplass. Dronning Alia, ligger 40 km sør for Amman, den andre internasjonale fly­

Det finnes et offentlig trygdesystem, som imidler­ tid bare omfatter alders- og uføretrygd og yrkes­ skadetrygd. Sykehus og andre helsetjenester drives dels i offentlig, dels i privat regi. Legedekningen er verken spesielt høy eller spesielt lav, med én lege per 574 innb. (1991). og sykehusdekningen er om­ trent i samme stilling. Tilbudet er imidlertid ujevnt fordelt i befolkningen. Spedbarnsdødeligheten er ganske høy, men har offisielt gått sterkt ned de se­ nere årene. Gjennomsnittlig forventet levealder var i 1991 70 år for menn og 73 år for kvinner. Syk­ dommer som tuberkulose, tyfoidfeber, hepatitt og dysenteri representerer alvorlige problemer, og i ørkenområdene i sør er endemisk (ikke-venerisk) syfilis utbredt. Levekårene er vanskelige for en stor del av be­ folkningen, med økonomiske innstramninger og sterk følsomhet overfor den ustabile situasjonen i området. SKOLE OG UTDANNING

Både islamsk og vestlig kultur preger utdannings­ systemet i landet. Utdanningen er obligatorisk og gratis for alle i 10 år. Barna må være 5 år og 8 må­ neder før de kan begynne på skolen. Grunnskolen er delt i 6-årig barneskole og 4-årig ungdomsskole. Ca. 75 % av barna går på offentlig skole, ca. 7 % på private skoler, og ca. 15 % på skoler for pales­ tinske flyktninger drevet av UNRWA (United Na­ tions Relief and Works Agency). Engelsk er obli­ gatorisk fra 5. klasse. Fransk tilbys i privatskoler og i noen få offentlige skoler. Etter grunnskolen føl­ ger den videregående skolen med allmennfaglig og yrkesfaglig del. Andelen med analfabeter er anslått til ca. 17 %, av mennene ca. 10 %, av kvinnene ca. 25% (1991). Høyere utdanning har vært i rask utbygging fra 1980-årene. Landet har 6 universiteter; Jordan uni­ versitet i Amman ble grunnlagt 1962. MASSEMEDIA

5 dagsaviser trykkes på arabisk med et samlet opp­ lag på over 250 000 eksemplarer. De to største avi­ sene er Ad-Dustour (opplag 1995: 90 000) og ArRai (90 000). Den engelskspråklige avisen The Jor­ dan Times har et opplag på ca. 15 000. Regjeringen kontrollerer deler av dagspressen. Det statlige radio- og fjernsynsselskapet er finan­ siert med direkte bevilgningen lisensinntekter og reklame. Fjernsynssendingene startet i 1968 og sen­ der 90 timer ukentlig på arabisk og engelsk. KUNST

Fra romersk tid finnes i ruinbyen Petra, omtrent midtveis mellom Dødehavet og Akababukta (Rødehavet), flere bygninger hugd inn i fjellet, bl.a. et Isistempel med senromersk praktfasade.

193

JORDAN

Tidlig islamsk skulptur, ornamentikk og billed­ kunst er bevart i omayyadenes ørkenpalasser fra 700-tallet, i veggmalerier med figurscener i senklassisk tradisjon i Quasayr Amra, i Msattas fasadedekor og i mosaikker, skulptur og stukkrelieffer i Khirbat al-Matjar. I kunsthåndverk merkes den islamske innflytelsen i det østlige middelhavsom­ råde. Se for øvrig ►islam (kunst). MUSIKK

Musikklivet reflekterer landets arabiske kultur, med sterke bånd til Libanon, Syria, Irak og Egypt, se ►arabere (musikk). Kunstmusikkens former og stil­ arter bygger på den felles, pan-islamske musikk­ teori og fremføringspraksis. Folkemusikken frem­ viser mer regionalt særpreg, med instrumenter som zamr mujwiz (dobbelklarinett) og rabåb (énstrengfele). Vestlig påvirkning, bl.a. harmonisering og rytmisk/melodisk forenkling, er merkbar i populærmusikken.

Historie Området som utgjør den moderne staten Jordan, har vært bebodd i ca. 8000 år og finnes nevnt i skrift­ lige kilder fra år 2400 f.Kr. Da fantes en avansert stavnsbundet jordbrukssivilisasjon der, som for­ svant plutselig ca. 1800. Fire semittiske folkeslag slo seg ned i området på 1200-tallet og drev jord­ bruk og handel. På 900-tallet erobret israelittene området, som ble gjenerobret av moabittene ca. 850. På 500-tallet tok det arabiske nabateerfolket mak­ ten og bygde sin hovedstad Petra, med kontroll over området fra Karak til Rødehavet. Ca. år 7060 tok romerne over styringen av den nordlige del av området, og ghassanidene fortrengte nabateerne ca. år 300 e.Kr. På 600-tallet bie det underlagt det islamske kalifat, og korsfarerne sikret seg en del av området på 1100-tallet, men de ble slått av Saladin som la det under sitt dynasti, som igjen ble er­ stattet av mamelukkenes styre. 1516-1918 hørte området til Damaskus-provinsen av det osmanske riket. Ved det osmanske rikets oppløsning etter den før­ ste verdenskrig, delte stormaktene Levanten inn i mandatområder. Storbritannia ble gitt et mandat i Palestina, innbefattet området øst for elven Jordan. 1921 rykket Amir Abdullah inn i Transjordan (som området da var kjent som) med en hær fra Hedsjas, og opprettet en regjering i Amman. Britene aner­ kjente ham som fyrste av Transjordan. mot at Ab­ dullah anerkjente det britiske mandatet. 1923 aner­ kjente Storbritannia formelt Transjordan som en selvstendig stat under britisk overoppsyn, og 192627 ble en transjordansk hær opprettet med britisk støtte. 1928 ble det indre selvstyret utvidet, og 25. mai 1946 ble Abdullah utropt til konge av det hashemittiske kongedømmet Jordan. Det selvstendige Jordan. Ved opprettelsen av sta­ ten Israel, 14. mai 1948, gikk Jordan sammen med andre arabiske stater til angrep på Israel, og besatte den såkalte Vestbredden (av elven Jordan) og ØstJerusalem. Området ble innlemmet i Jordan i 1950. 20. juli 1951 ble kong Abdullah myrdet i Jerusa­ lem, og hans sønn Talal etterfulgte ham. Kong Talal var mentalt syk og ble tjernet fra tronen året etter, da hans sønn, prins Hussein, ble utropt til kon­ ge 16 år gammel. Han besteg tronen da han ble 18, i mai 1953. I 1957 ble en anglo-jordansk avtale undertegnet, som innebar at de siste britiske trop­ per i landet ble trukket ut. I 1958 ble en sammen­ slåing av kongedømmene Jordan og Irak kunngjort, men unionen ble oppløst ved monarkiets fall i Irak samme år. Ved valgene i 1956 kom det radikale Nasjonale sosialistiske partiet til makten med Sudayman Nabulsi som statsminister. I 1965 ble Den palestinske frigjøringsorganisasjo­ nen (PLO) dannet, og begynte å rette militære an­ grep mot Israel, også fra jordansk område. Året et­ ter opphevet Jordan sin støtte til PLO, hvilket med-

Turismen hai i de senere ar spilt en stadig større rolle i Jordan. Et av de mest kjente turistmålene er ruinbyen Petra i nærheten av Wadi al-Arab, med de nabateiske kongegravene hugd inn i fjellet. førte et spent forhold til Syria, og det kom til spora­ diske grensesammenstøt mellom de to land. I mai 1967 undertegnet kong Hussein en militæravtale med Egypt, og da Israel angrep 5. juni, ble Jordan trukket med i krigen. Hele Vestbredden ble erobret og okkupert av Israel, og en strøm av flyktninger (ca. 200 (XX)) krysset elven Jordan og slo seg ned på Østbredden. Med Vestbredden tapte Jordan de rike jordbruksområdene i Jerikodalen, og de man­ ge turistattraksjonene som Jerusalem, Betlehem og Jeriko. De palestinske frigjøringsorganisasjonene styrket sin stilling i Jordan etter seksdagerskrigen 1967, også militært. De fremkalte israelske gjengjeidelsesaksjoner mot mål i Jordan, og de palestinske gruppenes voksende makt truet kong Husseins sty­ re. De palestinske gruppene ble som en stat i sta­ ten, og Hussein forsøkte å holde dem nede. Spen­ ningen førte til en rekke væpnede sammenstøt fra 1968, og til krig 1970-71.1 september 1970 var det

et attentatforsøk mot kongen, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) førte fire kaprede fly med gisler til en avsides flystripe i Jordan. Dette var en medvirkende årsak til at det brøt ut krig mel­ lom den palestinske frigjøringsbevegelsen og den jordanske hæren. De palestinske styrkene ble støt­ tet av syriske avdelinger og palestinske avdelinger i den egyptiske hær. En fredsavtale mellom Jordan og PLØ tillot palestinsk gerilja å holde til på lands­ bygda, men ikke i byene. Krigen kostet Jordan øko­ nomisk og politisk støtte fra flere arabiske stater, og i september 1971 ble statsminister Wasfi al-Tal myrdet av geriljagrupperingen Svart September. På det arabiske toppmøtet i Rabat i 1974 anerkjente Jordan, sammen med de øvrige arabiske stater, PLO som den eneste rettmessige representant for det palestinske folket, men forholdet mellom kong Hussein og den palestinske frigjøringsbevegelsen var lenge omskiftende.

Abdullah ibn-Hussein, en av de drivende krefter bak det arabiske opprør mot tyrkerne i 1916, ble 1921 emir i det britiske mandatområdet Transjordania, og konge da det ble selvstendig stat i 1946. Bildet viser ham under et besøk i Kairo i 1920, sammen med andre arabiske embetsmenn og den britiske agenten i Jidda (tredje fra venstre).

194

JORDAN

Under Yom Kippur-krigen i 1973 holdt Jordan seg i bakgrunnen, men sendte styrker til Golan for å kjempe på syrisk side; landet ble imidlertid ikke trukket direkte inn i krigen. I I978 lyktes det ikke president Jimmy Carter å få Jordan med i Camp David-forhandlingene, og Jordan sluttet seg til de øvrige arabiske stater i fordømmelsen av Egypt. I 1980 grep Saudi-Arabia inn som megler etter at en spent situasjon hadde utviklet seg mellom Syria og Jordan. Kong Hussein oppløste nasjonalforsamlingen i 1974. men oppnevnte i 1978 et «nasjonalt konsul­ tativt råd», som på nytt ble utnevnt i 1980 og 1982. Rådet ble avskaffet i 1984. og det gamle parlamen­ tet. oppløst ti år tidligere, ble kalt sammen til sin første sesjon siden 1967. De første valg på 17 år ble avholdt i mars 1984, og var samtidig det første valg hvor kvinner hadde stemmerett. Politiske par­ tier ble forbudt i 1963. Dette forbudet ble heller ikke opphevet forut for valget i 1989 - det første valg på ny nasjonalforsamling siden 1957. Valget kom etter at sosial uro og opptøyer i flere byer had­ de satt i gang en demokratiseringsprosess. Opptøy­ ene brøt ut som følge av betydelige prisøkninger på matvarer og offentlige tjenester, som ledd i en økonomisk kriseplan. En gruppe. Det muslimske brorskap, kunne imidlertid stille opp i valget, i kraft av å være registrert som en sosial hjelpeorganisa­ sjon. Brorskapet fikk 20 seter; uavhengige kandi­ dater som støttet det, fikk ytterligere 12. Etter val­ get dannet Mudar Badan ny regjering. I 1991 ble han etterfulgt av den liberale utenriksminister Tahir al-Masri. Da sammenkalte kong Hussein en nasjo­ nal konferanse med over 2000 delegater fra en rek­ ke organisasjoner og grupperinger. Disse vedtok et nasjonalt charter som formaliserte nye demokratis­ ke rettigheter, bl.a. retten til fri partidannelse. Ved å undertegne charteret godtok de til gjengjeld grunn­ loven og monarkiet. En ny lov som legaliserte poli­ tiske partier ble formelt vedtatt av parlamentet i 1992, og det ble holdt valg i november 1993. Et titalls partier stilte opp - det samme gjorde mange uavhengige kandidater, og 45 av de 80 valgte re­ presentantene var uavhengige. Den største parti­ gruppering ble Den islamske aksjonsfronten (IAF) med 16 representanter. IAF, som var motstander av fredsavtalen med Israel, gikk tilbake ved lokalval­ gene i 1995. I august 1996 kom det til opptøyer i byen Kerak som følge av en beslutning om å øke prisen på brød; regjeringen la ansvaret for uroen på Irak. Utenrikspolitikk fra slutten av 1980-årene. Etter fredsavtalen mellom PLO og Israel i 1993 gikk og­ så Jordan inn i direkte forhandlinger med Israel. I juli 1994 undertegnet de to landene en avtale som formelt endte krigstilstanden mellom dem. En freds­ avtale ble inngått i oktober. Avtalen møtte atskillig motstand i Jordan, og opposisjonen har bl.a. vært skeptisk til kong Husseins støtte til Israels nye stats­ minister Benjamin Netanyahu. Jordan har spilt en nøkkelrolle i Midtøsten-konflikten. men kongen har gjennom sine utenrikspo­ litiske valg tidvis spilt seg selv over sidelinjen, bl.a. under Golfkrigen 1991. I 1988 frasa Jordan seg det administrative ansvaret for Vestbredden, samme år som Det palestinske nasjonalrådet proklamerte en egen palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden. Jor­ danske myndigheter overlot da det formelle ansva­ ret for Vestbredden til PLO. 1 januar 1994 under­ tegnet Jordan og PLO en avtale om økonomisk sam­ arbeid. en annen for sikkerhets- og etterretnings­ samarbeid. 1 oktober 1996 besøkte kong Hussein Vestbredden for første gang siden okkupasjonen i 1967 - det nå selvstyrte palestinske området. Etter at forhandlingene mellom PLO og Israel om isra­ elsk tilbaketrekking fra Hebron låste seg fast i ja­ nuar 1997, bidrog den jordanske kongen som meg­ ler. Kong Hussein foretok en vanskelig politisk ba-

Forholdet til Israel og palestinernes organisasjo­ ner har i perioder vært meget vanskelig. Etter seks­ dagerskrigen i 1967, da Jordan mistet Vestbredden, startet palestinske geriljagrupper oppbygging av baser i Jordan øst for Jordanelven, noe som etter hvert truet Jordans statsmakt. Oppgjøret mellom sentralregjeringen og disse gruppene førte til en borgerkrig der palestinerne og deres tilhengere led nederlag. Bildet viser palestinske geriljasoldater i Amman under borgerkrigen i september 1970.

lansegang under Golfkrigen i 1991. Jordan bekla­ get, men fordømte ikke, den irakske invasjonen av Kuwait, og forholdt seg offisielt nøytral i konflik­ ten. Jordans manglende fordømmelse ble av man­ ge oppfattet som en stillingstagen for Irak - slik Jordan gjorde også under den første Golfkrigen, mellom Irak og Iran. Jordan kom derved i en klem­ me mellom sin sterke nabo Irak og sine tradisjonel­ le allierte både i den arabiske verden og Vesten. Jordan gikk, bl.a. i Den arabiske liga, inn for å fin­ ne en arabisk løsning på konflikten, og motsatte seg en flernasjonal intervensjon. Kong Hussein enga­ sjerte seg i diplomatiske forsøk på a bidra til en løsning på krisen, men uten å lykkes. Etter krigen var Jordan avhengig av å reparere forholdet bl.a. til Saudi-Arabia og USA. og inntok en kritisk hold­ ning til Irak. Landet tok også mot en rekke irakske opposisjonelle, bl.a. Saddam Husseins tidligere svi­ gersønn Hussein Kamel Hassan. I 1996 ble imid­ lertid forbindelsene med Irak noe bedret, samtidig som FN lettet noe på sanksjonene mot landet; dette åpnet for større økonomisk samkvem mellom Jor­ dan og Irak. 1 1994 inngikk Jordan og Irak en avta­ le om samarbeid innen oljesektoren, som bl.a. skal gi Jordan rimelig olje og teknisk bistand fra Irak. Golfkrigen og den påfølgende FN-boikotten av Irak, som bl.a. medførte en blokade av den jordanske havnen Aqabah. påførte Jordan betydelige økono­ miske tap. Samtidig uteble den økonomiske hjel­ pen fra Golfstatene. og forholdet til Saudi-Arabia ble anstrengt. Forholdet ble noe bedret etter den saudiske utenriksministerens offisielle besøk til Jordan i januar 1996, og Hussein fikk møte kong Fahd da han på ny besøkte Saudi-Arabia i august. Også forholdet til Kuwait har vært dårlig etter Golf-

STATSOVERHODER Emir 1923-46

Abdullah

Konger 1946-51 1951-52 1952-

Abdullah Talal Hussein

krigen. Som følge av Jordans støtte til fredsproses­ sen i Midtøsten og sin egen fredsavtale med Israel, ble forholdet til USA vesentlig styrket, med økt militærhjelp som ett resultat. Litt.: U. Dann: King Hussein’s Strategy for Survival (1992); K. Salibi: A Modem History of Jordan (1993); J. Nevo og 1. Pappe (red.): Jordan in the Middle East: The Making of a Pivotal State 1948— 1988 (1994); R. B. Satloff: From Abdullah to Hus­ sein: Jordan in Transition (1994); L. A. Brand: Jordan’s Inter-Arab Relations: The Political Economy of Alliance Making (1995); Y. Lukacs: Is­ rael, Jordan, and the Peace Process (1996). DLd Jordan l^årda], (Marie Ennemond) Camille, 1838-1922. fransk matematiker, professor ved Col­ lege de France og École polytechnique 1876-1912. Jordans hovedverk er hans Traité des substitutions et des équations algébriques, som utkom 1870. Her finner man for første gang en systematisk fremstil­ ling av gruppeteorien og dens anvendelse på den abel-galoiske ligningsteorien. Dette arbeidet har vært grunnleggende for den senere utviklingen av gruppeteorien. Innen gruppeteorien er Jordans navn knyttet særlig til den Jordan-Holderske sats, som omhandler de såkalte komposisjonsrekker i en grup­ pe. Meget viktig innen topologien er Jordans sats om kurver som deler planet. Han var i en årrekke redaktør av Journal des mathématiques. Jordans Cours d'analyse, som utkom i tiere utgaver, var i mange år den viktigste lærebok i funksjonsteori. Jordan ble æresdoktor ved Universitetet i Oslo ved Abelfesten i 1902. Jordan, Ernst Pascual, 1902-80, tysk fysiker, professor i teoretisk fysikk ved universitetet i Rostock 1929, i Berlin 1944, og i Hamburg fra 1947. Sammen med M. Born utviklet Jordan, på grunn­ lag av W. Heisenbergs ideer, kvantemekanikken. Han gjorde seg senere bemerket for arbeider hvor han viste kvantemekanikkens betydning for andre grener av vitenskapen, spesielt for studier av livs­ prosesser og for geofysiske og kosmologiske pro­ sesser. Han skrev også om naturvitenskapens be­ tydning for erkjennelsesteori og religion. Jordan [d3å:dan], Louis (Thomas), 1908-75, amerikansk altsaksofonist. sanger og orkesterleder. I 1930-årene spilte han med bl.a. Bessie Smith, Louis Armstrong og Ella Fitzgerald, og fra slutten av tiåret ledet han orkesteret The Tympany Five. De spilte i en stil som etter hvert skulle bli kalt rhvthm and blues, og hadde stor innflytelse pa bl.a. 1950-årenes rock-pionerer, som de etter hvert kom i skyggen av. Mange av platene deres ble store salgs­ suksesser. Clarke Peters’ musikal Five Guys Named Moe, som hadde premiere i London 1990. var basert på Jordans musikk. Jordan |d3å:døn|, Michael «Air», f. 1963. ame­ rikansk basketballspiller (guard), en av verdens best betalte idrettsutøvere i 1990-årene og ansett som verdens fremste basketballspiller gjennom tidene. Olympisk mester 1984 og 1992. Profesjonell i NBA for Chicago Bulls 1984-93 og fra 1995. hvor han har vunnet 4 NBA-mesterskap (1991-93, 1996). Spilte baseball fra høst 1993 til vår 1995. men uten større suksess. Kåret til NBAs beste spiller 4 se­ songer (1988. 1991-92, 1996), toppscorer 8 seson­ ger (1987-93, 1996), og er den NBA-spiller som gjennom tidene har scoret flest poeng i gjennom­ snitt per kamp (over 30). Jordan [d3å:døn], Neil. f. 1950. irsk filmregis­ sør. virksom i Storbritannia og USA. Jordan begynte som forfatter og hadde to romaner og en novelle­ samling bak seg da han ble manuskonsulent for John Boormans Excalibur (1981). Regidebuterte med thrilleren Angel (1982), og fikk oppmerksomhet med The Company ofWolves (Ulvenes natt. 1984), en versjon for voksne av eventyret om Lille Rød­ hette. En stor suksess ble samtidsberetningen Mo­ na Lisa (1986). Etter The Miracle (Miraklet, 1991)

195

Michael Jordan

har han laget The Crying Game (1992) med utgangs­ punkt i konflikten i Nord-lrland, den fantasifulle Interview With the Vampire (En vampyrs bekjen­ nelser. I994), og Michael Collins (1996) om den irske opprørslederen. Jordan |d3å:don], Sheila (Jeanette), f. 1928. ame­ rikansk jazzsanger; fikk sitt gjennombrudd tidlig i 1960-årene i samarbeid med bl.a. George Russell. Hun har siden etablert seg som en av den moderne jazzens fremste sangere, for det meste med egen trio der Steve Kuhn ofte har vært pianist. Dessuten har hun opptrådt en del bare akkompagnert av kon­ trabass. bl.a. i samarbeid med Arild Andersen. Av album kan nevnes Sheila (1977) og Lost and Found (1990). Jordan [d3å:dan], Stanley, f. 1959, amerikansk jazzmusiker. gitarist; begynte som gatemusikant. Han har utviklet en egen gitarteknikk som gjør at han spiller selvstendige melodilinjer med hver hånd samtidig. Jordan tikk et stort kommersielt gjennom­ brudd ved Kool Jazz Festival i New York 1984, og har siden hatt et publikum i mange land. Album bl.a. Magic Touch (1985), Stolen Moments (1991) og Bolero (1994). Jordan, Sverre, 1889—1972, født i Bergen, norsk komponist, pianist og dirigent. Utdannet i Berlin. Skrev over 200 romanser, korsanger og klaverstykker. Av orkesterverker kan nevnes melodramaet Feberdigte (1921) til tekst av Knut Hamsun, Norvegiana (1921), to klaverkonserter, hornkonsert, cellokonsert, Holberg-silhuetter (1938), Serenade for strykere (1960) og en god dei scenemusikk (til Halte-Hulda, 1922, Smeden, 1924. An-Magritt, 1960). Kantaten Norge i våre hjerter (tekst Nordahl Grieg) ble prisbelønnet av Musikselskabet Harmonien 1928. 1922-32 var Jordan kordirigent ved Harmonien. 1931-57 kapellmester ved Den Nationale Scene. Utgav skriftene Edvard Grieg (1954) og Fra et langt kunstnerliv (1973). Jordan, Wilhelm. 1842-99. tysk geodet, ytte ver­ difulle bidrag til nesten alle geodesiens spesialom­ råder. Hans litterære verker hører til de mest bety­ delige lærebøker for geodeten. Handbuch der Vermessungskunde er et sentralt oppslagsverk i faglit­ teraturen og blir stadig utvidet for å dekke nye de­ ler av kart- og oppmål i ngsfaget. jordanalyse, undersøkelse av jordarter for prak­ tiske og vitenskapelige formål. Ved mekanisk jord­ analyse bestemmes mengdeforholdet mellom kornstørrelsesgrupper av mineralmaterialet i jorden. De grovere partiklene skilles ved sålding, de finere ved slemming. dvs. bunnfelling i vann.

JORDBORER

I de nordiske land har svensken A. M. Atterbergs skala over kornstørrelsen vært mye brukt. Den har følgende grupper, med mål i millimeter (mm): blok­ ker over 200, stein 200-20, grus 20-2, grovsand 2,0-0,2, finsand 0,2-0,02, grovleire 0,02-0,002 og finleire (leire) mindre enn 0,002. Ofte todeles hver gruppe ved siffer 6. For partikler under 2 mm (fmjord) er denne skala altså firedelt. 1 de fleste land brukes nå tredelt skala med noe varierende grenser, i Norge følgende: sand 2,0-0,06 (grov 2,0-0,6; mid­ dels 0,6-0,2; fin 0.2-0,06), silt 0,06-0,002 (grov 0,06-0.02; middels 0,02-0,006; fin (),()06-0,002), leire under 0,002 mm (som før). Med minkende kornstørrelse øker evnen til a hol­ de pa vann; den kapillære ledningsevne øker med minkende kornstørrelse til en viss grense. Nærings­ innholdet og evnen til a holde på næringsstoffene øker som regel med minkende kornstørrelse. Ved særskilte fysiske analyser undersøkes sammenhengskraft, hygroskopisitet. gjennomtrengelighet for vann osv. Ved kjemisk jordanalyse finner man jordprøvens sammensetning av organiske og uorganiske forbin­ delser. Vekttapet ved gløding gir et mal for innhol­ det av organiske stoffer. Videre finnes reaksjonen (pH) og innholdet av plantenæringsstoffer. særlig nitrogen, fosfor og kalium. Her skjelnes mellom totalinnhold av vedkommende stoff og mengde som er tilgjengelig for plantene. Ved hjelp av reaksjo­ nen (pH), bufferevne og basemetningsgrad uttryk­ kes jordens kalktilstand. Jordan A.S, Oslo, norsk industrikonsern, grunn­ lagt 1837 av Wilhelm Jordan. Startet med produk­ sjon av kammer og begynte deretter med børstebinding. Verdenskjent som produsent av tannbør­ ster. men fremstiller også andre artikler innen munn­ hygiene m.m.; for øvrig pensler og malerverktøy, samt andre typer børster. Fabrikker i Oslo og pa Flisa. Betydelig eksport. Jordan eier Sveriges stør­ ste penselprodusent Anza AB; for øvrig fabrikker i Skottland og Nederland. Omsetning 1995: 655 mill, kr; 8(X) ansatte. Jordanes, 500-tallet, romersk-gotisk historieskri­ ver. Skrev De origine actibusque Getarum (Om goternes opphav og bedrifter), en bearbeidelse av Cassiodorus’ nå tapte gotersaga. og bevarte dermed goternes sagn og historiske tradisjoner for etterti­ den. Han skrev også en verdenshistorie til 552 e.Kr. Jordanes’ gotersaga er oversatt til norsk av Sigmund Skard (Bokverk frå millomalderen, nr. 4, 1932). jordanitt, et monoklint ertsmineral i sulfosaltgruppen, Pbl4(As,Sb)6S2,. Opptrer sammen med tennantitt i malmen fra Bleikvassli, Nordland. Dan­ ner en blandkrystallserie med ►geokronitt. Navn etter Dr. J. Jordan fra Saarbriicken i Tysk­ land. jordarbeiding, jordbearbeiding, behandling av det øvre jordlaget i kulturjord for å gi kulturplante­ ne best mulige vilkår for å spire og vokse. Omfatter vending, blanding, smuldring, jevning og pakking av jorden. Ved jordarbeiding skal plantene få opti­ mal tilgang til vann, lys og næringsstoffer, ugress bekjempes, gjødsel og jordforbedringsmidler blir blandet med jorden. Det er også et mål å skape god jordstruktur. Vending og i noen grad blanding skjer med plo­ gen. Pløying er den eneste form for jordarbeiding som gir stor og varig øking av porevolumet, videre moldes planterester ned så de lettere omdannes. Blanding og smuldring utføres med harv eller jordfreser. Jorden jevnes og smuldres overfladisk med slodd og harv. Av hensyn til såing eller setting smul­ dres jorden ofte mer enn det som gir maksimal spi­ ring og vekst. Pakking med trommel er da nødven­ dig for å skaffe god kontakt mellom frøet og jor­ den. Tromling brukes også bl.a. for å klemme ned klumper og stein slik at overflaten jevnes av hen­ syn til høstingen. God drenering er viktig for god

jordarbeiding. Metoder og redskap varierer med jordart, klima, ugressflora og kulturvekstens behov. jordart, se ►jord. jordavrenning, jorderosjon, det at jord vaskes vekk fra dyrket mark og føres med elvene ut i inn­ sjøer og havet sammen med store mengder nærings­ salter. Dette tapper dyrket mark for god jord og fø­ rer til uønsket fremming av algeveksten i innsjøer og i havet. Internasjonale avtaler, f.eks. Nordsjøavtalen, tar sikte på å redusere dette miljøproble­ met. Se ►arealavrenning. jordbakterier, bakterier som normalt lever i jord­ bunnen. De fleste spiller sammen med mange sop­ per en viktig rolle for det naturlige kretsløp av grunnstoffer som karbon, nitrogen og svovel. Bakteriemassen i den øvre del av jorden utgjør 0,252.5 g per liter jord. Normalt er bakteriemengden større i dyrket jord enn i udyrket. Spesielt er jorden nær rotoverflaten (rhizosfæren) rik på bakterier. Disse får sin næring fordi røttene utskiller et stort antall organiske stoffer og ved at celler stadig stø­ tes av fra rothetten. Denne næringstilgangen gir oftere en langt rikere bakteriellora enn i jorden for øvrig. Bakterienes aktivitet påvirkes av bl.a. temperatur, oksygen, surhetsgrad og fuktighet. De fleste jord­ bakterier er avhengig av organisk materiale som finnes i døde plante- og dyrerester og som er en energikilde for bakteriene. Mange av disse medvir­ ker ved spaltningen av kompliserte organiske stof­ fer i de døde organismer (eks. cellulose, stivelse, protein) til enkle organiske forbindelser eller helt til uorganiske stoffer, som vann, karbondioksid, ammoniakk og hydrogensulfid. En del viktige bakteriegrupper skaffer seg imidlertid energi ved å ok­ sidere uorganiske stoffer. Dette gjelder f.eks. nitritog nitratbakterier (slektene Nitrosomonas og Nitrobacter), som oksiderer henholdsvis ammoniakk til nitrit og nitrit til nitrat (nitrifikasjon). Nitrat er plantenes viktigste form for nitrogennæring. Under anaerobe forhold, dvs. uten oksygen i jorden, foregår hos denitrifikasjonsbakterier en re­ duksjon av nitrat til nitrogenoksider eller fritt ni­ trogen. N„ som unnviker til atmosfæren. Til jordbakteriene hører videre de bakterier som binder luftens gassformige nitrogen og overfører det til organiske nitrogenforbindelser i organismen. Foruten hos noen frittlevende bakterier foregår dette hos bakterier som lever i symbiose med høyere plan­ ter, f.eks. i rotknoller hos belgplanter. jordbier, Andrenidae, insektfamilie i ordenen åre­ vinger, Hymenoptera. De er enslige (solitære) bier som bygger sine bol i løs sandjord, ofte i kolonier. De kommer frem tidlig om våren. I Norden er det ca. 60 arter. Systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Dyreriket. jordboende virus, plantevirus som spres av jordboende nematoder og sopper. Omfatter ulike virus som infiserer og skader forskjellige plante­ slag. Frittlevende rotnematoder som har næringssug på planterøtter, kan få i seg plantesaft som inne­ holder virus. Når de senere suger på friske plante­ røtter, vil viruset kunne overføres til disse. Nematodene kan være smittedyktige i lang tid. Rattelvirus på potet blir overørt på denne måten. Sopper som overfører plantevirus er slike arter som infise­ rer planterøtter, og som spres med svermesporer, slik som f.eks. vorteskurvsopp, som overfører mopptoppvirus på potet. Svermesporene svømmer ijordvannet til de kommer i kontakt med røttene på en vertplante. De trenger inn i roten og fører samti­ dig med seg viruset. jordbor, bor til boring i jordarter for geologiske og tekniske undersøkelser; spesialredskap ved nedsetting av stolper. jordborer, Georychus capensis, smågnagerart i familien sandgravere. Marsvinlignende dyr med

196

JORDBRUGROTTEN

Jordbruk drives under de forskjelligste forhold rundt i verden, i de vestlige industrialiserte landene er jordbruksdrift høyt mekanisert og basert på til dels kostbare maskiner. / de fattige utviklingslandene er det meste avhengig av menneskelig arbeidskraft. - Til venstre engslått med forhøster i Verdal i NordTrøndelag. - Til høyre rishøst i Bangladesh. sylindrisk kropp og korte ben. De er tilpasset et grav­ ende levesett under jorden og bruker de store, meiselformede fortennene til å grave med. Forekom­ mer i Kapp-provinsen i Sør-Afrika. Jordbrugrotten, et mer enn 3 km langt karsthulesystem (se ►karsthule) i Plurdalen. Rana kommu­ ne, Nordland. Sprutbekken forsvinner under jorden i en høyde av ca. 620 m o.h., og kommer ut i en fjellvegg i et 20 m høyt fossefall, Sprutfossen. 100 m lavere. Jordbrugrotten inneholder flere fossefall og mange imponerende, til dels vannfylte, jettegry­ ter. Selve grotten er dannet i en grå- og hvitbåndet marmor. Foreløpig vet man lite om hvor gammel Jordbrugrotten er, eller hvordan den er dannet. Den er velegnet til grottesport. Se også tabell under ►grotte. jordbruk, den næringsvei som dyrker jorden med tanke på planteproduksjon. Ordet brukes også om næringsgrenen som omfatter en eller flere av virk­ somhetene som naturlig knytter seg til et gårdsbruk, f.eks. husdyrbruk, og som tar sikte på å fremstille produkter fra plante- og dyreriket for å dekke men­ neskenes behov. 1 eldre tid hørte jakt og høsting av det naturen gir nært sammen med jordbruk. Jord­ bruk brukes også med samme betydning som land­ bruk. Ekstensivt jordbruk vil si at det brukes lite arbeid og kapital per arealenhet, slik at jorden yter lite. Intensivt jordbruk bruker mye arbeid og kapital per arealenhet for å utnytte jorden så godt som mulig. Globalt domineres åkerbruket av korndyrking. Hvete opptar det største arealet, andre viktige korn­ arter er ris, mais, durra, hirse og bygg. Av husdyre­ ne er storfeet viktigst, deretter følger sau. svin, geit, bøffel, hest og kameldyr. Utvikling. Jordbruket har trolig gradvis vokst frem som et dyrkings- eller åkerbruk fra et samler- og høstingsbruk ved at folk etter hvert begynte å stelle og verne de plantene de høstet røtter eller frukter av. Også i dag finnes det slike såkalte halvjordbrukere med alle overgangsformer frem til det sterkt mekaniserte og industrimessige jordbruk. I Egypt ble jordbruket, grunnlagt pa vanning, innført for minst 6000-7000 år siden. Vanning dannet grunn­ laget for jordbruket hos alle de gamle kulturfolk i Babylonia, India og Kina. I de nordiske land dan­ net husdyrholdet grunnlaget i utviklingen av jord­ bruket. Dyrene måtte ha vinterfor, noe som etter hvert førte til dyrking av forvekster. I tropiske områder drives et jordbruk basert på at

et åkerstykke ryddes i skogen og deretter benyttes noen få år, hvoretter det forlates og et nytt stykke ryddes, mens det gamle jordstykket vokser til med skog. Metoden forutsetter rikelig tilgang på dyrk­ bar jord, og den er nødvendig der det er liten eller ingen tilgang på gjødsel. Til gjengjeld betyr den liten belastning for naturmiljøet. Jorden blir ikke utpint. Siden tilgang på jord er begrenset, er denne jordbruksformen i ferd med å forsvinne. Skiftebruk på et varig oppdyrket område kan be­ traktes som et neste utviklingstrinn, men som dess­ uten er sterkt knyttet til de tempererte klimasoner. Slik var det gamle jordbruket i Norge. En del av åkerlandet ligger hvert år brakk, dvs. uten å bære noen avling, men som mottager for gjødselen fra husdyrene som beitet der. En stor del av foret ble hentet utenfor åkerlandet ved beiting eller høsting. Forholdsvis stor buskap gav god tilgang på gjød­ sel. Slik drift var ekstensiv og gav små avlinger. Jordbruket i utviklingslandene kjennetegnes av en rekke problemer, særlig forårsaket av tørke og man­ gel på gjødsel og for. Vind- og vannerosjon skaper store skader på jorden, for sterk belastning på bei­ temarkene (overbeiting) utsetter jorden for erosjon, og skadedyr og plantesykdommer ødelegger avlin­ gene. En utviklingsmessig ytterlighet finner man i dag i de høyt industrialiserte land i Europa og NordAmerika. Her dyrkes til dels meget store, sammen­ hengende arealer i monokultur og ofte på industrimessig måte med stor innsats av maskiner og sterk avhengighet av kunstgjødsel og kjemiske plante­ vernmidler. Disse innsatsmidlene innebærer en ri-

JORDBRUK Andel i prosent av befolkningen knyttet til jordbruk

Afrika Asia Nord-Amerika Sør-Amerika Oseania Sovjetunionen Europa

1970 74,4 70,2 14,0 38,1 22,6 25,7 19,8

1980 68,7 65,7 12,2 28,7 19,6 20,0 13,7

1993 61,3 57,9 10,1 21,6 15,6 12,41 8,2

Verden

55,0

50,8

45,2

1 Ved Sovjetunionens oppløsning 1991

siko for miljøet, bl.a. for faunaen, ved forurensning av grunnvann og eutrofiering av vassdrag. Faren for uheldige miljøpåvirkninger og forurensning har ført til økt interesse for alternative måter å drive jordbruk på og til gjenopptagelse av den tidligere allsidige jordbruksdriften med planteproduksjon og dyrehold i kombinasjon. Se ►økologisk jordbruk. Om lag halvparten av Jordens befolkning er. i svært varierende grad, knyttet til jordbruket. 1 utviklings­ landene sysselsetter jordbruket 70-80 % av befolk­ ningen, i de industrialiserte landene under 10%. Om lag 11 % av Jordens landareal er jordbruksare­ al, mens bare om lag 3 % av Norges landareal er dyrket. I gjennomsnitt har hver verdensborger 2,7 dekar jordbruksareal, mens hver nordmann har 2,0 dekar. Om norsk jordbruk, se ►Norge (jordbruk). SChr/GSy jordbruks-, se også artikler på landbruks-, jordbruksarbeider, person som arbeider i jord­ bruket i tjeneste hos en annen. Arbeidsrett. Jordbruksarbeidere omfattes av be­ stemmelsene i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977. Det er likevel gitt en del særregler. Bl.a. er nattar­ beid tillatt for tilsyn med og stell av dyr og planter, og når det oppstår særlig press i jordbruket. 1 ilsvarende gjelder for søn- og helligdagsarbeid. Avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden kan inngås muntlig, men hver av partene kan kreve skriftlig avtale. Tilsvarende kan det muntlig avta­ les overtidsarbeid i den arbeidsfrie perioden, når dette er nødvendig for å unngå alvorlige driftsfor­ styrrelser. Ved særlig arbeidspress i jordbruket kan det avtales ukentlig overtidsarbeid, så lenge dette ikke overstiger 15 timer per uke. Med jordbruk menes i arbeidsmiljøloven ikke ba­ re det tradisjonelle jordbruk, men også skogbruk og annen virksomhet knyttet til jordbruket. Også virksomhet i husdyrbruk, pelsdyravl, gartneri og hagebruk regnes som jordbruk. jordbruksareal, mål for bruksstørrelse i den norskejordbruksstatistikken. Omfatter fulldyrket og overflatedyrket jord, det vil si dyrket jord til åker, eng og beite, pluss natureng til slått eller kulturbei­ te. jordbruksavtalen, næringsavtale mellom staten og jordbruket, inngått på grunnlag av hovedavtalen for jordbruket av 1950. Fastsetter maksimalpriser for jordbruksvarer og kraftfor, samt andre økono­ miske størrelser som påvirker jordbrukernes mu­ lighet til å skaffe seg næringsinntekter. Det gjelder

197

også inntekter fra annen jordbrukstilknyttet nærings­ virksomhet. f.eks. bygdeturisme. Avtalen omfatter også tilskudd til velferdstiltak, som avløserordnin­ gen, forskning m.m. Varigheten av avtalen følger de store, toårige tariffavtalene ellers i arbeidslivet. Hovedavtalen inneholder bestemmelser om justeringsforhandlinger i avtaleperioden. Før 1950 ble tilsvarende forhandlinger ført uten noen formell hjemmel. Avtaleparter er på den ene side staten ved Plan­ leggings- og samordningsdepartementet, pa den annen side Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i fellesskap. En embetsmann i Land­ bruksdepartementet. landbruksdirektøren eller de­ partementsråden. leder forhandlingene. Også Fi­ nansdepartementet og Miljøverndepartementet er representert i statens forhandlingsdelegasjon. Forhandlingene gjennomføres i to faser. I den før­ ste fasen blir rammene for bøndenes inntektsutvik­ ling fastlagt på basis av gjeldende landbrukspoli­ tikk vedtatt av Stortinget. Resultatet av denne før­ Jordbar ste fasen blir oversendt Stortinget for behandling gjennom en bevilgningsproposisjon. Den andre fa­ sen går mer detaljert til verks i fordeling av penger let og bruken av det. eierforhold, avlinger, buskap og fastsetting av regelverk som ligger innenfor jord­ og avdratt, investeringen bygninger. maskiner, vide­ re over eiers/brukers alder, utdannelse og eventuelt bruksavtalens område. Dersom de to jordbruksor­ ganisasjonene ikke greier å stå sammen i forhand­ tilleggsyrke m.m. Fullstendige jordbrukstellinger blir i Norge holdt med 10 ars mellomrom. I årene mel­ lingene. er statens forhandlingsleder tillagt rollen lom foretas representative utvalgstellinger. som megler. Fører meglingen ikke frem, er forhand­ lingene formelt brutt fordi jordbruket er definert som Den første jordbrukstelling ble holdt 1835 sammen én part. Staten kan likevel velge å forhandle videre med folketellingen. I alt ble det holdt 7 slike kom­ binerte tellingen Fra 1907 er det holdt selvstendige med en av organisasjonene. Det er ikke uvanlig at så skjer. jordbrukstellinger. og emnevalget er jevnlig blitt utvidet. Av hensyn til matforsyningen ble spesielle Dersom forhandlingene ikke fører til enighet, jordbrukstellinger holdt i krigsårene 1914-18 og fremmer regjeringen et forslag for Stortinget, nor­ malt basert på det siste reviderte tilbudet i forhand­ 1940—45. I 1989 ble jordbrukstelling og skogbrukstelling kombinert i en landbrukstelling. lingene. Forslaget er et totalt jordbruksoppgjør. Sta­ ten kan velge om den vil drøfte spørsmål knyttet til jordbue, tidligere brukt murt buehvelv med ut­ den andre, mer detaljerte fasen. I alle tilfeller skal buling nedover, anbrakt mellom grunnmurer eller begge organisasjoner ta del i gjennomføringen av pilarer for å fordele trykket fra byggverket utover avtalen, og jordbrukets egne organisasjoner skal underlaget. bidra til den praktiske gjennomføringen av den. De jordbundet, overføringsform for radio- og fjern­ tar også ansvar for å iverksette tiltak som på den synssignaler som gjør bruk av et linjenett basert pa ene side skal sikre produsentene avsetning for de­ sendere, omformere og mottagere basert på land­ res varer til omforente priser, og som på den annen jorden. i motsetning til satellittfjernsyn. side skal sikre markedet de varer som til enhver tid I fjernsynets barndom var sendinger via jordbun­ etterspørres. ►Omsetningsrådet star sentralt i arbei­ det nett det eneste teknologisk mulige, og alle de det for a skape balanse mellom forsyning og etter­ tradisjonelle, nasjonale kanalene sender på denne spørsel. måten. For publikum er den store fordelen at man Det viktigste beregningsgrunnlaget for forhand­ ikke trenger dyrt utstyr for å ta i mot signalene; lingene er jordbrukets totalregnskap og jordbrukets som regel er alminnelige antenner (VHF eller UHF) totalbudsjett, utarbeidet av Norsk institutt for land­ plassert på taket nok. bruksøkonomisk forskning (NILF) på vegne av Et jordbundet nett er svært kostnadskrevende å Budsjettnemnda for jordbruket. Hvis det på grunn bygge ut. og dette har begrenset utbyggingen av av overproduksjon ikke er mulig å oppnå den av­ slike fjernsynskanaler. I tillegg oppfattes jordbundne talte pris for et produkt eller en produktgruppe, skal nett gjerne som en begrenset resurs, og de enkelte jordbruket som regel selv bære kostnadene ved land opererer med ulike former for konsesjonstil­ markedsreguleringen. GSv deling. I Norge er det for eksempel bare NRK og jordbrukskollektiv, større jordbruksenhet der TV 2, i tillegg til lokalfjernsynsstasjonene, som jorden eies, forpaktes eller brukes av et arbeiderhar hatt anledning til å sende over bakkestasjoner. kollektiv under ledelse av et råd valgt av medlem­ TvNorge har, gjennom avtale med en rekke lokalmene, f.eks. kolkhos i det tidligere Sovjetunionen fjernsynsstasjoner, også utstrakt jordbundet distri­ og kibbutz i Israel. Se også ►kollektivbruk. busjon. jordbrukslære, fagområde som omfatter dyrking jordbunn, upresis betegnelse for de øvre jord­ og stell av jord og vekster. lag, ofte dss. ►jordsmonn, men kan dessuten om­ fatte frittliggende berggrunn som kan gi feste for jordbruksoppgjøret, se ►jordbruksavtalen, vegetasjon. Kan også betegne alle løsmasser over jordbrukspolitikk, område innen politikken som berggrunnen - jord, eller det laget på dyrket mark legger rammene for jordbruksproduksjonen. Om­ som årlig blir bearbeidet - ploglag, plogmål. mat­ fatter både økonomiske og juridiske virkemidler jord. som regulerer produksjonen og omsetningen av I landbruksvitenskapen mest brukt i sammenset­ jordbruksvarer. Se ►jordbruksavtalen og ►land­ ninger: jordbunnslære, jordbunnskart, jordbunnsforbrukspolitikk. hold o.l. jordbruksskole, se ►landbruksskole. jordbunnskart, jordsmonnkart, kart som viser jordbrukstelling, registrering av driftsenheter utbredelsen av ulike jordarter eller jordsmonntyper. med minst 5 dekar jordbruksareal; for hagebruk og I alminnelighet blir egenskaper man kan karakteri­ husdyrbruk også mindre enheter, eventuelt definert sere ute i marka lagt til grunn for klassifiseringen. ved antall dyr. frukttrær el.l.; utføres av Statistisk Se ►jordregister. sentralbyrå. Teitingene gir oppgaver over jordarea-

JORDBÆRMELDE jordbunnslære, jordlære. pedologi, vitenskapen om egenskaper og prosesser i jordsmonnet som voksested for planter. Faget omhandler sammen­ hengene mellom jordsmonnutvikling og værlag, plantevekst, opphavsmateriale, topografi, kulturinngrep m.m. Faget jordbunnslære er bl.a. et binde­ ledd mellom fysikk, kjemi, geologi, klimatologi m.fl. og på den annen side anvendte hagebruks-, jordbruks-, skogbruks- og jordskiftefag. jordbær, Fragaria, planteslekt i rosefamilien. Urter med trekoblede. rosettstilte blad, krypende, overjordiske utløpere og hvite blomster med man­ ge støvbærere og fruktemner. I hver blomst dannes mange smånøtter. De sitter på en oppsvulmet og saftig blomsterbunn som utgjør det spiselige i jord­ bæret. 15 arter hvorav 2 er opprinnelig viltvoksen­ de i Norge ►markjordbær, Fragaria vesca, og ►nakkebær. Fragaria viridis. Moskusjordbær, Fragaria muricata, ble tidligere dyrket og finnes forvillet mange steder. Hagejordbær, Fragaria x ananassa, er feiles navn for mange kulturformer som er oppstått ved krys­ ning mellom utenlandske arter; kan dyrkes over nesten hele Norge og på all slags jord, men plante­ ne er ikke særlig hardføre. De viktigste sortene er Jonsok. Glima og Zefyr som modner tidlig, og Sen­ ga Sengana som modner litt senere. Månedsjordbier, Fragaria vesca var. semperflorens, er gruppenavn for småfruktede. velsmakende sorter. Formeres ved frø. Dyrkes i hager, bl.a. som kantplanter. Blomstrer og setter frukt utover hele sommeren. Jordbær ble brukt i folkemedisinen som middel mot frostknuter og nevnes i eldre legebøker som innven­ dig rad mot stensmerter. Utpresset saft av markjord­ bær ble brukt sammen med salt på gamle sår. jordbærbladbille, Galerucella tenella. bi Heart i familien bladbiller, Chrysomelidae. Kroppen er okerbrun og 3-4 mm lang. Den er meget vanlig over hele landet og lever, på tross av navnet, hovedsake­ lig på mjødurt. jordbærbrunflekk, sykdom på jordbær forårsa­ ket av sekksporesoppen Diplocarpon earliana, med konidiestadiet Marssonina fragariae. Angrepet fø­ rer til små, rødbrune flekker på bladenes overside. Ved sterke angrep flyter flekkene sammen, og hele bladet blir misfarget. Bladene tørker delvis inn og bladkanten krøller seg oppover før hele bladet dør. Soppen trives best i fuktig og forholdsvis varmt vær, og gjør som oftest mest skade utover ettersomme­ ren og høsten. Soppens konidier spres med regn og vannsprut. Den overvintrer i gamle blad, og spres derfra til nye blad om våren. Sykdommen var tidli­ gere et stort problem på jordbærsorten «Abundance», men nye sorter har hittil vist seg å være resis­ tente. Jordbærbrunflekk bekjempes effektivt med samme kjemiske soppmidler som gråskimmel. jordbærjordloppe, Batophila rtibi, billeart i fa­ milien bladbiller, Chrysomelidae. 2 mm lang, svart med gulrøde ben. Om våren sitter de voksne bill­ ene mellom de unge sammenfoldede bladene av dyrket og vill jordbær og bringebær og gnager små sår eller groper i bladplaten. Gnaget ser ut som lyse prikker. Jfr. ►jordlopper. jordbærklover, Trifoliumfragiferum, flerårig urt i erteblomstfamilien. 5—20 cm lang, krypende sten­ gel. bladene sitter på lange stilker og er tettnervede. De lyserøde blomsterhodene ser ut som jord­ bær. Eurasiatisk art som vokser på gressbakker nær havet fra Oslofjorden til Lista. jordbærmelde, Chenopodium capitqtum, ettårig urt i meldefamilien. 30-40 cm høy, bladene er friskt grønne, mangler øverst på stengelen. Små blom­ ster i aks, som ved fruktmodningen ligner jordbær, idet blomsterdekket svulmer opp og blir saftig. Bla­ dene. blomstene og skuddene kan spises og arten har vært dyrket. Planten er funnet som ugress på avfallsplasser i Norge.

198

JORDBÆRMELDUGG jordbærmeldugg, sykdom på jordbær forårsa­ ket av sekksporesoppen Sphaerotheca alchemillae. Angrepet fører til et tynt, løst, hvitaktig belegg av sopphyfer på overflaten av blad, stilker, blomster og bær. Bladene angripes særlig på undersiden, og de ruller seg etter hvert innover fra bladkanten. Bla­ dets underside blir gradvis farget rødfiolett. Angrep­ ne bær kan bli helt hvite. I belegget dannes soppens konidier, og sporehus som kan sees som små svarte prikker. Sykdommen gjør mest skade i tørt, varmt vær, med kjølige netter og nattedugg. Enkelte sor­ ter, som «Zephyr», kan skades betydelig, mens an­ dre sorter har god resistens. Soppen overvintrer som mycel på blad og nedre deler av stilkene. Den kan bekjempes med kjemiske soppmidler. jordbærmellus, Aleyrodes lonicerae, nebbmunnart i familien mellus, Aleyrodidae. Voksne mellus er 1,5 mm lange, vinget og dekket av et tynt vokslag (ser ut som en hvit miniatyrsommerfugl). Utviklingsstadiene, nymfene, er flate, voksdekkede og sitter tett sammen, urørlig fastsugd til under­ siden av bladene. I forbindelse med saftsugingen skiller de ut store mengder honningdugg (ekskre­ menter). Sporadisk opptreden i de fleste jordbærdistrikter, skade i skyggefulle åkre på Vestlandet. Opptil tre generasjoner per år. Angrep vanlig også på vivendel. jordbærmidd, Steneotarsonemuspqllidus, middart i familien dvergmidder, Tarsonemidae. 0,25 mm lang, fargeløs som ung, lysebrun som voksen. Over­ vintringen foregår som voksne hunner nede i plan­ tene. Eggene legges vanligvis uten forutgående be­ fruktning, og det opptrer flere generasjoner i vekst­ sesongen. Midden lever og suger plantesaft mel­ lom de sammenfoldede småbladene, som blir gulflekkede med en ujevn overflate, bladkanten bret­ tes eller rulles mot undersidene. Ved sterke angrep visner småbladene uten å folde seg ut. Skaden vi­ ser seg først utover ettersommeren, verst i varmt vær. Midden er en av jordbærdyrkingens store fiender i Sør-Norge. Kjemisk bekjempelse er utelukket, da det her i landet i dag (1997) ikke finnes godkjente kjemiske midler som har effekt mot jordbærmidd. Forebyggende tiltak er derfor svært viktig, som vekstskifte og korte omløp. Da jordbærmidden sprer seg lett med plantene, bør det alltid kjøpes stats­ kontrollerte planter ved nyplanting, ikke småplan­ ter fra gamle felt eller fra naboen. En egen underart, cyklamenmidd, opptrer som skadedyr på Cyclamen (alpefiol) i veksthus. Jfr. ► midder. jordbærnematode, Aphelenchoides fragqriae, rundormart i familien bladnematoder, Aphelenchoididae. 0,5-1 mm lang, trådsmal rundorm. Den er en ektoparasitt, som lever mellom unge sammen­ foldede blad, ofte flere tusen sammen, og suger plan­ tesaft. Bladene blir misdannet med redusert tanning og behåring. bladstilkene blir korte og tykke, og plantene blir sterkt redusert i veksten. Vanlig utbredt og er et alvorlig skadedyr på jordbær. Ved nyplanting bør det kjøpes statskontrollerte planter. Jordbærnematoden er også et alvorlig skadedyr i veksthus, særlig på juleglede og andre Begonia-arter («begoniabladnematode»). På disse plantene lever nematodene inne i bladene (endoparasitter). Skaden ytrer seg først ved glassaktige partier ved bladkanten, senere blir det brune, råtne flekker som ofte er avgrenset av bladnervene. jordbærrotsnutebiller, billearter i slekten rotsnutebiller, Otiorhynchus, i familien snutebiller, Curculionidae. 3 arter er spesielt viktige som ska­ dedyr på jordbær: Liten jordbærrotsnutebille, Otiorhynchus ovatus, er 5 mm lang, svart med eggformet kropp og sammenvokste dekkvinger så den ikke kan fly. Billen gnager om natten halvmåneformede innsnitt i bladkantene, men den viktigste skaden er gnaget på røt-

tene av de hvite krumbøyde, fotløse larvene med brunt hode. Plantene svekkes og kan visne. En ge­ nerasjon tar 1-2 år. Tilsvarende opptreden og skade forårsakes av stor jordbærrotsnutebille, Otiorhynchus nodosus, som er 7 mm lang, glinsende svart, ofte med gråhvite hårflekker på dekkvingene, og av veksthussnutebille, Otiorhynchus sulcatus, som er 10-12 mm, gråsvart med flekkvis gulaktig behåring. Alle artene kan også leve på forskjellige ville planter. jordbærsnutebille, Anthonomus rubi, billeart i familien snutebiller, Curculionidae. Vanlig på jord­ bær, bringebær og roser i Sør-Norge, men økono­ misk skade forekommer bare på Østlandet. Billen er svart, 2-4 mm lang, og hodet er trukket ut i en lang snute. Eggene legges i blomsterknopper. der­ etter bites blomsterstilken av. og den gulhvite, fot­ løse larven utvikler seg i den visne blomsterknoppen. Den kommer ofte inn i jordbærfelt fra villbringebær. Jordbærstedet, Smultronstdllet, svensk film (1957) med regi og manus ved Ingmar Bergman. Om en aldrende lege som reiser til Lund for å he­ dres med et æresdoktorat, og om hans ungdoms­ minner og drømmer. Med Victor Sjostrom (som gjør en betydelig prestasjon i sin siste rolle), Ingrid Thulin, Gunnar Bjornstrand. Bibi Andersson. Naima Wifstrand og Max von Sydow. Mesterlig foto ved Gunnar Fischer. jordbærtege, Plagiognqthus arbustorum, nebbmunnart i familien bladteger, Miridae. Den er 3-4 mm lang, lysebrun til svart. Overvintrer som vok­ sen. Nymfene stikker og suger på blomster og kart av jordbær. Saftsugingen fremkaller misdannede bær med harde klumper i fruktkjøttet (knartbær). Tegen er også vanlig på nesle, mjødurt, reinfann, bjørnebær m.fl. Vanlig i jordbærfelt sør for Dovre. jordbærtre, Arbutus unedo, stor busk i lyngfamilien. Bladene er vintergrønne og fruktene vak­ kert skarlagenrøde, småvortet og minner om jord­ bær. De er spiselige, men har en noe flau smak, brukes mest til vinlegging. Jordbærtre er vanlig i middelhavslandene, hvor det ofte inngår i maquisvegetasjonen. jordbærvikler, vanlig, Acleris comariqna, sommerfuglart i familien viklere, Tortricidae. Sommer­ fuglen har ca. 15 mm vingespenn og gråbrune forvinger med en mørk, trekantet flekk. Larven er 10 mm lang, gråbrun til gråsvart med 3 par brystføtter og 5 par gangvorter. Overvintrer som egg. Larven eter mellom knoppsprett og blomstring i blomster­ knopper og sammenspunne blad som blir hullet og fillete. Skade i Sør-Norge er sjeldent, men har fore­ kommet på Sør- og Østlandet. Tilsvarende skade kan også forårsakes av stor jord­ bærvikler. Lozotaenia forsterana, og rød jordbær­ vikler, Olethreutes lacunana, etter overvintring som halvvoksne larver. jordbærvirus, sykdom på jordbær forårsaket av virus. Angrepet fører til forskjellige symptomer, fra veksthemming til klorotiske flekker, bånd og mo­ saikk på bladene. Kraftige angrep kan føre til at plantene dør ut etter ett til to år. Mange ulike typer virus kan være årsak til sykdommen. De overføres mellom planter dels med nematoder. dels med bladlus. Bekjempelse skjer ved bruk av virustestede

småplanter, og dyrking av jordbær på jord som er fri for virusoverførende nematoder. jordbæroyeflekk, sykdom på jordbær forårsa­ ket av sekksporesoppen Mycosphaerella fragariae, med konidiestadiet Ramularia grevilleana. Angre­ pet fører til små flekker på bladene, som først er mørkt rødbrune, men som etter hvert får et gråhvitt midtparti. De får således et øyeaktig utseende. I sentrum av flekkene dannes soppens konidier.Ved sterke angrep flyter flekkene sammen, og bladene kan visne og dø. Kraftige angrep kan redusere av­ lingen betydelig. Soppen trives best i tuktig vær, og på lune steder som tørker opp sent etter regn­ vær. Halvgamle eller unge blad angripes lettest, soppen utvikler seg derfor raskest om våren med kraftig bladvekst, og om høsten. Mange av jordbærsortene er resistente, men «Korona» kan bli sterkt angrepet. Sykdommen kan bekjempes effek­ tivt med de samme soppmidler som brukes mot gråskimmel. jordbølge, den form for forplantning av radio­ bølger mellom en sender og en mottager hvor jord­ overflatens egenskaper spiller en avgjørende rolle. I tillegg til jordbølgen regner man med den ionosfærereflekterte bølgen og den troposfærereflekterte bølgen. Når sender-og mottagerantenner ligger på selve jordoverflaten, vil jordbølgen bare bestå av en ren overflatebølge. Tyskeren A. Sommerfeld viste i 1909 at hvis sen­ der- og mottagerantennene var plassert pa eller nær jordoverflaten, ville feltstyrken nær antennen avta med distansen d som \/d, mens lenger ute vil felts­ tyrken avta som \/d2. Den kritiske distansen hvor lovmessigheten skifter over fra en \/d- til en a/J2lov, er avhengig av jordoverflatens elektriske egen­ skaper samt av den anvendte bølgelengden. Ved korte bølgelengder samt ved dårlig ledende jord og lav dielektrisitetskonstant blir denne distansen kort og dermed forplantningsforholdene dårlige. I Nor­ ge er ►jordkonstantene stort sett lave, og rekkevid­ den av jordbølgen er derfor dårlig selv på langbølger. Se også ►bølge (bølgeforplantning). " Hvis sender- og/eller mottagerantenner er plassert i en rimelig høyde over bakken (ca. 1 bølgelengde eller mer), suppleres overflatebølgen med en direkte bølge og en jordreflektert bølge. Den resulterende feltstyrken blir summen av feltstyrkene. Ved korte bølger (meterbølger VHF) svekkes overflatebølgen hurtig, og det er bare den direkte og den jordreflekterte bølgen som er av betydning. Man bør derfor i dette tilfelle ha fri sikt mellom sender og mottager. jorddamping, form for jorddesinfeksjon, gir sik­ rere resultat enn jorddesinfeksjon ved tørr oppvar­ ming, uten fare for at jorden blir brent. Dampen kan injiseres gjennom perforerte rør, eller trenge ned fra overflaten underet damptett lokk eller plastdekke. I veksthusgartnerier brukes jorddamping ofte som rent vekststimulerende middel, i benkegartnerier kan ugressbekjempelse være et hovedformål. Den virker dessuten mot sykdomsmitte, mot nema­ toder, insekter osv. og kan dessuten ha en fysisk virkning ved å forbedre jordstrukturen. jorddemning, demning bygd av stabile og tette jordarter, som oftest morene. De finere masser plas­ seres innerst som tetningskjerne og de permeable grovere masser ytterst som støttefyll og dekksjikt. Se ►dam. jorddesinfeksjon, metode til å befri jorden for skadeinsekter, nematoder og mikroorganismer som fremkaller plantesykdommer, helst uten at nyttige mikroorganismer, f.eks. slike som omsetter de or­ ganiske stoffer i jorden, utryddes. Den stimuleren­ de effekt på planteveksten skyldes både biologiske og kjemiske forhold, men også virkning på jord­ strukturen. Kjemisk jorddesinfeksjon brukes sær­ lig i veksthus. Jorden overbruses med desinfeksjons­ middel i løsning, eller dette injiseres med spesielle apparater. Kjemiske jorddesinfeksjonsmidlerergif-

199

JORDEN JORDEN SOM PLANET

Lars Jorde. Julegilde. Maleri. 1895-96. Nasjonalgalleriet i Oslo. tige og ubehagelige å arbeide med. Jorden må til­ dekkes eller veksthuset holdes lukket i tiere dager for at virkningen skal bli sikker. Jorddesinteksjon ved oppvarming, ► jorddamping, er mest brukt. For mange viktige veksthuskulturer brukes nå alltid sterile dyrkingsmedier, og jorddes­ inteksjon bortfaller som ordinært ledd i driften. Jorde, Lars. 1865-1939. født i Vang. Hedmark, norsk maler. Elev av Gerhard Munthe 1889. av Al­ fred Philippe Roll i Paris 1893. 1894-96 av Eilif Peterssens og Harriet Backers malerskole. og stu­ derte så til 1902 vesentlig hos Kristian Zahrtmann i København og i Italia. Senere bosatt på Lilleham­ mer. Under inntrykk av 1890-årenes romantiske stemninger malte han til å begynne med landska­ per og interiører i myke, blålige skumringstoner som Julegilde (1895-96, Nasjonalgalleriet). Møtet med Italia gav hans kunst strengere holdning, med mer vekt på linje enn på farge, f.eks. Jysk landskap (1899). Avgjørende ble hans inntrykk av fransk impresjonisme i Paris 1900. Fra da av malte han helst lyse og vennlige landskaper, bybilder og por­ tretter. ofte med vintermotiver. Han dekorerte bl.a. Vingroms kapell og altertavlen Jesu dåp til Sjøli kapell (1925). illustrerte Fridtjof Nansens Fram over polhavet (1897) og Tryggve Andersens / cancelliraadens dage (1907). Nasjonalgalleriet eier flere bilder av ham. - Litt.: O. R. Johannesen: Maleren L. J. (1995). jordebok, en særskilt fortegnelse over gårdsbruk og jorder i kronens, kirkens eller private godsbesitteres eie. og alle avgifter og plikter som hviler på dem. Et blad av Munkelivs jordebok og et av en jordebok for Jonskirken i Nidaros er bevart fra 1100tallet. Fra den senere del av middelalderen og 1500tallet er bevart en rekke kirkelige og andre jordebøker. bl.a. Bergens kalvskinn, Munkelivs jorde­ bok og Aslak Bolts jordebok. alle utgitt ved P. A. Munch (henholdsvis 1843, 1845 og 1852, den siste med mange feil), biskop Øysteins jordebok («Den røde bok») fra ca. år 1400, utgitt ved H. J. Huitfeldt-Kaas (1873-79) og Oslo og Hamar bispedøm­ mes jordebok 1574-77 (Povel Huitfeldts stiftsbok).

utgitt ved Sigurd Kolsrud (1929). En del jordebøker over kronens godser på 1500-tallet er trykt i Norske regnskaber og jordebøgerfra det 16de aarhundrede (1514-70), utgitt ved H. J. Huitfeldt-Kaas (4 bd., 1885-1906). — Litt.: O. A. Johnsen: Innfø­ ring i kildene til Norges historie (1939). jordeboksrettigheter, fellesbetegnelse for de forskjellige avgifter og ytelser som fra gammel tid hvilte på fast eiendom i Norge, de var opprinnelig dels ytelser som leidang og vissøre, og dels kontraktmessige ytelser. Ved lov av 16. juni 1939 ble det bestemt at rettighetene skulle innløses med et beløp som svarte til 16 ganger ytelsenes årlige ver­ di. jordekorn, fellesnavn på en rekke arter i flere gnagerslekter i ekornfamilien. De skiller seg fra øvrige ekorn særlig ved at snuten er mer langstrakt. Karakteristisk er store kjeveposer som de kan bære maten i. Halen er betydelig kortere enn kroppen. De er for det meste jordlevende og graver huler. Lever mest av nøtter og korn og samler vinterfor­ råd. Nevnes kan østlige chipmunker eller ►stripeekorn, Tamias, fra det østlige Nord-Amerika, vest­ lige chipmunker, Eutamias, med 16 arter, blant annet ►burunduk, E. sibiricus. Omfatter også slek­ tene ►børsteekorn, Xerus, og ►siseler, Spennophilus. jordelektrode (elektr.), en elektrode i form av plate, rør, tråd el.l. som er gravd eller slått ned i jorden slik at den får så god forbindelse med jor­ dens potensial som mulig. Jordelektroden skal gjen­ nom en jordledning lede farlige overspenninger og berøringsspenninger, som kan oppstå ved atmosfæ­ riske utladninger eller ved feil på elektriske anlegg, til jord. Jorden, Semlja, sovjetisk spillefilm (1930) i regi av Aleksandr Dovsjenko. Skildrer kollektiviseringen av jordbruket i Ukraina i 1920-årene. En av sovjetfilmens betydeligste og mest berømte verker, hvis naturlyriske stil har øvd stor innflytelse. Jorden (lat. Tellus), den femte største av de ni store planetene i vårt solsystem, Melkeveisystemet.

Jorden, den tredje planet regnet fra Solen, har til­ nærmet form som en kule. Den går rundt Solen i en ellipsebane (eksentrisitet 0,0167) med en midlere hastighet 29,8 km/s og bruker et siderisk år (365,2564 døgn) på et omløp. Jordens middelavstand fra Solen er 149,6 mill, km (= I astronomisk enhet), den minste avstand (perihel, ca. 3. januar) er 147,1 mill, km, den største (aphel, ca. 3. juli) er 152,1 mill. km. Jorden dreier seg rundt en akse som danner en vin­ kel på 66° 33' med banens plan, ekliptikken; rotasjonstiden i forhold til stjernehimmelen er 23 timer 56 min 4,09 s (det sideriske døgn). Hastigheten ved ekvator er 465 m/s. Aksen peker mot himmelens poler. Den gjør små svingninger, idet himmelpolen går rundt i en tilnærmet sirkel med radius 9,21 buesekunder i løpet av 18,6 år (nutasjonen). Samtidig går himmelpolen langsomt rundt i en sirkel med radius 23° 27' omkring ekliptikkens pol; omløpsti­ den er 26 ()(X) år (presesjonen). Aksen ligger heller ikke helt fast i forhold til Jorden. De to punkter der aksen «stikker igjennom» (Nordpolen og Sydpo­ len) beveger seg innenfor et område på ca. 12 • 12 m. Jordens aksehelling er årsak til årstidenes skiftning. Jordens størrelse og form ble tidligere bestemt ved gradmålinger. Et stykke av en meridianbue måles ved triangulering, bredden for endepunktene be­ stemmes astronomisk; av buelengden og vinkelen finner man da krumningsradius. Jorden er med stor tilnærmelse en omdreiningsellipsoide, flattrykt ved polene. Den internasjonale ellipsoiden, WGS 84, basert på moderne målinger med satellitter og radioteleskoper med nøyaktigheter i cm-området, gir standardverdiene som brukes ved satellittnavigasjon og til reduksjon av observasjonsdata. Geoidens av­ vik fra rotasjonsellipsoiden er liten. Jorden er svakt pæreformet. Sydpolen er omkring 25 m nærmere ekvatorplanet enn jordellipsoidens pol, mens Nord­ polen er omkring 20 m fjernere. JORDROTASJONEN

Jordens rotasjonstid. middelsoltiden, er rotasjonstiden i forhold til et fast punkt på stjernehimmelen (siderisk døgn). Tidevannsfriksjonen øker denne med 0,0016 s per århundre. Ut fra studium av Månens bevegelse og ved hjelp av meget nøyaktige kvartsur og atomur er det mu­ lig å påvise uregelmessigheter i Jordens rotasjon. Rotasjonstiden viser små periodiske årlige varia­ sjoner, som tilskrives forandring med årstidene i bevegelser av luftmassene over jordoverflaten og avsmeltning av de polare snøkalotter (om våren er rotasjonstiden ca. 0,001 s lengre og om høsten ca. 0,001 s kortere enn midlet), langperiodiske varia­ sjoner som bl.a. skyldes klimaendringer (f.eks. is­ tider) og små uregelmessige variasjoner som sann­ synligvis til dels skyldes masseforskyvninger i Jor­ dens indre. Jordrotasjonen gjør at Jorden avviker litt fra kuleformen, og at tyngdekraften er mindre ved ekvator

JORDEN Astronomisk tegn Middelavstand fra Solen Banens eksentrisitet Radius ekvatorradius polradius Masse Midlere densitet Midlere overflatetemperatur Siderisk omløpstid Rotasjonstid ved ekvator Aksehelning

Måner: Månen

® 149,6 mill.km (1 AU) 0,017 6378,14 km 6356,75 km 5,98 1024 kg 5,52 g/cm3 22 °C 365,256 døgn 23,934 timer 23°27’

200

JORDEN

JORDEN Landområder

Kontinent Afrika Asia1 Amerika Europa1 Oseania Antarktika I alt

Landareal i mill, km2 30,3 44,5 42,0 9,9 8,5 13,1 148,3

Prosent av samlet landareal 20,4 30,0 28,3 6,7 5,8 8,8

100,0

1 Som grense mellom Asia og Europa regnes Uralfjellene, Uralelven, Kaspiske hav og Kaukasus

Oppbygning og sammensetning

Antatt gjennomsnittlig sammensetning i vekt-prosent, med sammensetningen av chondritter angitt som sammenligning Grunnstoff Jern Oksygen Silisium Magnesium Nikkel Svovel Kalsium Aluminium Natrium Krom Mangan Kobolt Fosfor Kalium Titan

enn ved polene. For et menneske på 80 kg er for­ skjellen 4 N. vekten av 400 g. Alle bevegelser på jordoverflaten er påvirket av jordrotasjonen, men det er merkbart bare for store luft- og vannmengder, slike som sykloner, passater og monsuner og store havstrømmer og elver. FORDELING AV LAND OG HAV

Jordens overflate er anslått til ca. 510 mill, km2, derav ca. 148 mill, km2 land (innsjøer og elver med­ regnet) og 362 mill, km2 hav (se også fig. 1). For­ delingen av land og hav på Jorden er svært ujevn. På den sørlige halvkule er 16 % av arealet land, på den nordlige halvkule 39 % (tallene er noe usikre). Den virkelige grense mellom landmassene og hav­ områdene går på yttersiden av kontinentalsokkelen, der hvor kontinentalskråningen danner overgangen til dyphavet. I geologisk tidsperspektiv er kystlin­ jenes posisjon nærmest en tilfeldighet, for kontinentenes innbyrdes plassering forandres stadig. Forandringene skjer gradvis og med en årlig for­ skyvning på noen få centimeter. Det er vanskelig direkte å observere disse forandringer, men de se­ kundære virkninger som jordskjelv og vulkanut­ brudd er tydelige nok. Kystlinjenes plassering vil også kunne påvirkes av klimatiske forandringer. Dersom all isen som dekker Antarktis og Grønland smeltet, ville havflaten stige med omkring 70 m. og store lavlandssletter oversvømmes. Havbunnens topografi viser at nesten alle de stør­ ste havdypene, dyphavsgropene, opptrer som sma­ le trau nær land eller parallelt med øybuer (Aleute­ ne, Kurilene, den Indonesiske øybue m.fl.). De beste eksempler finner man i Stillehavet, hvor dyphavs­ gropene nesten overalt følger kystlinjene rundt som en ring. En helt annen kysttype finner man langs Atlanterhavet, hvor man har brede kontinentalsokler og ingen dyphavsgroper. Havbunnens topografi avslører også at de grunneste områder oftest opp­ trer langt til havs, først og fremst langs midthavsryggene. Disse undersjøiske fjellkjedene hever seg som brede og takkete fjellrygger over de omkring­ liggende dyphavssletter. Midthavsryggene er helt

og holdent bygd opp av vulkansk materiale, og ba­ re de aller høyeste toppene stikker opp som vul­ kanøyer, f.eks. Jan Mayen. Island med Surtsey, Azorene og Bouvetøya - alle langs Atlanterhavs­ ryggen. Kontinentene består av mer eller mindre oppbrukne grunnfjellsplater omgitt av ustabile toldesoner. Siden kambrium har man hatt 4 foldesystemer: den kaledonske foldning i silur og devon, den hercynske i karbon og perm, den mesozoiske i jura og kritt, og den alpine fra slutten av mesozoikum og i ter­ tiær. Jordens høyeste fjell ligger i den alpine foldesone. bl.a. Mount Everest, 8846 m o.h. De største havdyp finnes utenfor land eller øyer der yngre foldesoner går langsetter kystene. Dypest er Marianegropen øst for Marianene, ca. 11 035 m. Høydefor­ skjellen mellom høyeste fjelltopp og største hav­ dyp er knapt av Jordens diameter ved ekvator. Av det samlede landareal ligger 29 % opptil 200 m o.h., 27 % 200-500 m o.h.. 19 % 500-1000 m o.h., 17 % 1000-2000 m o.h.. 6 % 2000-4000 m o.h. og 2 % over 4000 m o.h. Hvis man kunne tenke seg Jordens rynkete overflate glattet ut, dvs. en jord­ overflate uten topografi, ville havet danne en jevntykk kappe ca. 2,6 km dyp. Sett utenfra ville Jor­ den da være en «vannplanet» uten utfoldelsesmuligheter for annet enn marint liv. OPPBYGNING OG SAMMENSETNING

For å studere Jordens indre oppbygning er man stort sett henvist til indirekte metoder, selv de dypeste gruver og borehull når bare noen tå kilometer ned i den ytre jordskorpe. Denne utgjør ca. 1 % av jordradien. og det gjenstår enda ca. 6360 km til Jordens sentrum. Den viktigste av de indirekte metoder er studiet av jordskjelvbølgenes forplantning gjennom de forskjellige bergarter. Dette gir opplysninger om elastiske egenskaper og densitet (egenvekt) i de forskjellige dyp. og har bl.a. vist at gjennomsnittsdensiteten er meget større i dypet enn nær overfla­ ten. Studiet av meteoritter og våre naboplaneter i rommet, som antagelig er dannet av samme urmateriale som Jorden, eksperimenter og teoretiske fy-

Jorden 34,6 29,5 15,2 12,7 2,39 1,93 1,13 1,09 0,57 0,26 0,22 0,13 0,10 0,07 0,05

chondritter 27,24 33,24 17,10 14,29 1,64 1,93 1,27 1,22 0,64 0,29 0,25 0,09 0,11 0,08 0,06

sikalsk-kjemiske betraktninger, supplert med geo­ detiske og magnetiske målinger og varmestrømsmålinger har også gitt verdifulle opplysninger om sammensetningen av Jorden. Sammensetningen av lavabergarter og deres inneslutninger (bruddstyk­ ker fra Jordens indre), har særlig bidratt til en nær­ mere kunnskap om Jordens mantel. Den roterende, svakt sammentrykte jordkulen er bygd opp av en rekke konsentriske lag. Lagene, som blir tyngre og tyngre mot sentrum, kan grovt sett deles inn i tre: jordskorpen, mantelen (kappen) og kjernen. Jordskorpen består av to hovedkomponenter: hav­ bunns- og kontinentalskorpen. Kontinentalskorpen er i gjennomsnitt ca. 35 km tykk, men kan bli hele 60-70 km under unge fjellkjeder (fjellkjederot); havbunnsskorpen er tynn og i gjennomsnitt bare 810 km tykk. Havbunnsskorpen består hovedsakelig av basaltisk lava og mørke gabbrobergarter med et tynt topplag av dyphavssedimenter. Kontinentalskorpen er mer komplisert og variert sammensatt, noe som reflekterer de mange proses­ ser som har vært aktive (sedimentasjon, metamor­ fose, vulkanisme, forvitring m.m.) gjennom lange geologiske tidsrom. Typiske bergarter i kontinen­ talskorpen er granitt, gneis og forskjellige skifere. Jordskorpens undergrense betegnes Mohorovicics diskontinuitet, eller bare Moho (etter den kroatiske forskeren A. Mohorovicic). Grensen er markert ved en brå økning i de primære jordskjelvbølgenes for­ plantningshastighet, fra ca. 6,8 km/s nederst i skor­ pen til ca. 8,2 km/s øverst i mantelen. Mantelen. Innenfor jordskorpen strekker mante­ len seg helt ned til mantel/kjerne-grensen i ca. 2900 km dyp. Mantelen deles ofte inn i øvre, midtre og nedre mantel. I den øverste del finner man for det meste peridotitter og grønnlige olivinsteiner av sam­ me type som man av og til kan finne som små klum­ per inneklemt i jordskorpebergartene (f.eks. pa

201

Møre). Dypere ned er temperaturen og særlig tryk­ ket så stort at de kjemiske komponentene (grunn­ stoffene) blir presset sammen til mindre plasskre­ vende mineraler, ved ca. 300-400 km og 600-700 km dyp opptrer såkalte høytrykksmodifikasjoner. mineralfaser som ikke kan eksistere stabilt under lave trykk, f.eks. på jordoverflaten. 1 disse over­ gangssonene øker også jordskjelvbølgenes forplant­ ningshastighet raskere enn ellers. Den nederste del av mantelen (1000-2900 km dyp) er meget tykk, kjemisk sett lik den øvre mantel, men med økende innhold av jern og sulfider nær­ mere undergrensen. Undergrensen kalles Guten­ bergs diskontinuitet, og markerer et enda større sprang i jordskjelvbølgenes hastighet enn Mohogrensen. Kjernen består av en ytre flytende, og en indre tast del. med en mellomliggende overgangssone pa ca. 140 km. Kjernen har en meget stor gjennomsnittsdensitet; den ytre del består sannsynligvis av silisium, metallisk jern foruten en del nikkel og andre metaller. I den indre kjerne er det antatt å være overveiende jern og noe nikkel. Den gjennom­ snittlige sammensetning for hele Jorden er vanske­ lig å beregne, siden mantelen og den enda mer ukjente kjernen til sammen utgjør over 98 % av Jordens totale masse. En antatt sammensetning er gitt i tabell; sannsynligvis skiller gjennomsnittssammensetningen seg lite fra visse typer steinmeteoritter (chondritter). Litosfære og asthenosfære. 1 tillegg til tre-delingen i skorpe, mantel og kjerne, har studiet av jord­ skjelvbølgene vist at fra ca. 100 km og ned til ca. 250 km dyp. er mantelen noe «bløtere», fordi den befinner seg meget nær bergartenes smeltepunkt. Dette «bløte» laget kalles asthenosfæren. Over asthenosfæren ligger den øverste del av mantelen og skorpen; til sammen utgjør de et relativt stivt skall, den såkalte litosfæren. Bruddstykker av den ca. 100 km tykke lithosfæreplaten kan «gli» på den under­ liggende asthenosfæren. Det er bevegelser i plate­ ne som forårsaker de dramatiske geologiske begi­ venhetene på jordoverflaten: jordskjelv, vulkanis­ me, fjellkjededannelse o.l.

JORDEN

-■ Jorden fotografert fra 35 800 kilometers høyde. Man kan gjenkjenne Sør-Amerika og den nordvestlige delen av Afrika. Over Nord-Amerika er en kaldfront i bevegelse østover.

DENSITET, TRYKK OG TEMPERATUR

Variasjoner i densitet og trykk fra overflaten til Jor­ dens sentrum er vist i to figurer (fig. 4 og 5) og temperaturgradientene i to segmenter til 250 km dyp i en tredje figur (fig. 6). De viktigste data om disse forhold får man gjen­ nom 1) bestemmelser av tyngdens akselerasjon'ved overflaten og gravitasjonskonstanten, hvorav gjennomsnittsdensiteten av Jorden beregnes; 2) forskyv­ ning av jevndøgnspunktene, hvorav treghetsmomentet og tyngdens fordeling gjennom Jorden be­ regnes; 3) seismiske data som angir tilstedeværel­ sen av diskontinuitetsflater i Jorden og som gir opp­ lysninger om elastisitetskonstantene gjennom Jor­ den; 4) måling av varmestrømning som gir opplys­ ning om fordeling av radioaktive grunnstoffer i Jor­ den. Disse opplysningene, sammen med laboratoriebestemmelser av de elastiske konstanter og mineralo­ giske fasestudier av bergarter ved forskjellig trykk og temperatur, og informasjon om de sannsynlige mengdeforhold mellom de kjemiske grunnstoffer, gir grunnlaget for alle hypoteser om Jordens indre struktur og sammensetning. Kontinentenes densitet er 2,75 g/cm1, mot ca. 2,9 g/cm for havbunnen; den gjennomsnittlige densi­ tet for Jorden er 5,5 g/cm’, og ved Jordens sentrum har den økt til ca. 13,5 g/cm1. Den gjennomsnittlige temperaturgradient i konti­ nentenes øvre del er ca. 30 °C/km. men avtar raskt. Temperaturen ved mantel-skorpegrensen under en 40 km tykk kontinentalskorpe antas å være ca. 800 C. Forløpet av temperaturgradientene under kon­ tinentene og havene er forskjellig i Jordens øvre del. men faller sammen fra ca. 400 km og nedover.

Temperaturen ved Jordens indre antas å være om lag 4000—5000 °C, hvilket gir en gjennomsnittlig temperaturgradient for hele Jorden på om lag 0.60.8 °C/km. Varmestrømmen til jordoverflaten må­ les i borehull ved bestemmelse av temperaturgradienten og varmeledningsevnen.

DANNELSE OG TIDLIGSTE HISTORIE

Den mest utbredte teori er at Jorden og solsyste­ mets øvrige planeter oppstod for ca. 4,5-5 milliar­ der ar siden fra en kosmisk gass- og støvsky av sam­ me type som de såkalte «globuler» som man kjen­ ner mange av i Melkeveisystemet.

3. Snitt gjennom en halvpart av Jorden fra overflaten til sentrum, med angivelse av konstanter for de forskjellige områder.

202

JORDEN RUNDT

ning er derfor preget av lave edelgasskonsentrasjoner. men ellers en grunnstoffsammensetning som ikke skiller seg meget fra solsystemet (og stjerner) for øvrig. For å få skilt ut den tunge metalliske kjerne og den lette jordskorpe fra en opprinnelig kald, homo­ gen klode, må Jorden ha gjennomgått en intens oppvarmingsfase, henimot smeltepunktet for jern. Ener­ gi til oppvarmingen kan stamme fra flere kilder, først og fremst spalting av radioaktive stoffer (særlig kaliumisotopen 40K) og gravitasjonsenergi. Også Månen kan ha spilt en rolle bl.a. ved at den tidlige­ re gikk i en bane nærmere Jorden og derved skapte betydelig større tidevannsbølger. Samlet bidrog de forskjellige mekanismer til å varme opp Jorden slik at denne gradvis differensi­ erte. De tyngre stoffer sank inn mot Jordens sen­ trum og skapte kjernen, de lettere fant veien mot overflaten og dannet skorpematerialet. De eldste skorpebergartene har en alder på ca. 3,8 milliarder år. Også vår atmosfære er i stor grad et produkt av en stadig «lekkasje» av flyktige stoffer (gasser, damp) fra Jordens indre. Fritt oksygen, som nå er en livsviktig bestanddel av atmosfæren, er tilført gradvis, først og fremst gjennom fotosyntese. De tidligste spor av liv (bakterier, alger) kan påvises 3,5-3,0 milliarder år tilbake. Den gradvise øknin­ gen av oksygeninnholdet i atmosfæren muliggjor­ de etter hvert den sterke utvikling av livsformer, først i havet og senere også på land. GLOBAL GEOLOGI

Diagrammer over densitet (4), try kk (5) og tempe­ ratur (6) i Jordens indre. Figur 6 viser antatte geotermiske gradienter under havbunner og prekambriske skjoldområder Gradientene antas å falle sammen på dyp av 300-400 km. Ved kondensasjon ble støvskyen omformet til en roterende diskosformet skive hvor gass- og støvpartiklene ble konsentrert dels i sentrum (hvor So­ len ble dannet), dels i mindre klumper som utviklet seg til planeter som alle roterer samme vei omkring Solen. Jorden (og de andre planetene) kan ikke ha vært særlig varm ved dannelsen, neppe høyere enn 1000-1500 °C. Ved denne temperaturen var de tleste stoffene faste, bare noen få edelgasser var i gassform ved disse lavere temperaturer, og unnslapp derfor i stor grad ut i rommet. Jordens sammenset­

► Platetektonikken, som hadde sitt gjennombrudd i slutten av 1960-årene, kan forklare mange storstil­ te geologiske trekk. Romforskning har også gitt ej vell av vitenskapelig materiale og kunnskap, også om Jordens indre og dermed om de geologiske pro­ sesser på Jordens overflate. Ideen om at kontinentene beveger seg er ikke ny. Alfred Wegener fremsatte i begynnelsen av 1900tallet kontinentaldriftshypotesen (se fig. 7). som skulle skape debatt gjennom en rekke årtier. Wege­ ner viste at en rekke merkverdigheter ved tidligere tiders klimaforhold, lettest kunne forklares ved at kontinentene hadde forflyttet seg. Bl.a. kunne ty­ delige, men spredte spor av en (ca. 300 millioner år) gammel ►istid på den sørlige halvkule best for­ klares hvis landområdene på den tid hadde vært føyd sammen til et enkelt sammenhengende superkonti­ nent, Pangaea. En annen, nyere og like viktig hypotese er havbunnsspredningen, som ble foreslått i begynnelsen av 1960-årene. Den går ut på at jordskorpen under verdenshavene og øverste del av mantelen (litosfæren) sprekker opp langs midten. Glødende lavamasser dannes under litosfæren, trenger opp i sprekkesonene, størkner og bygger dermed opp de veldi­ ge midthavsryggene, samtidig med at havbunnen på begge sider skyves til side. Havbunnsjordskorpe (havbunn) skapes m.a.o. stadig langs midthavs­ ryggene, og havbunnens alder vil øke jevnt med avstanden fra ryggen til begge sider. Men ingen steder på jordkloden har man funnet havbunn som er eldre enn ca. 200 millioner år. Tatt i betraktning Jordens alder på 4,6 milliarder år, må dette bety at havbunn ikke bare nyskapes, men at den også må forsvinne igjen. Ellers ville man måtte finne eldre havbunn. Dessuten, hvis stadig ny hav­ bunn oppstod uten at like meget havbunn «for­ svant», ville Jordens omfang måtte øke, og dette synes ikke å være tilfelle. De fleste problemene vedrørende den gamle kontinentaldriftshypotese, havbunnsspredningen og det forhold at jordradien er konstant, er tatt vare på i platetektonikken. Platetektonikken viser at jord­ overflaten (dvs. den ca. 100 km tykke litosfæren) er delt opp i store plater som beveger seg i forhold til hverandre. Der de glir fra hverandre, oppstår en såkalt spredningsakse eller midthavsrygg. Der de kolliderer, vil den oseaniske del av platene gjerne

Kontinentaldriftshypotesen. A) Kontinentenes plas­ sering for ca. 135 mill, år siden. B) Kontinentene i dag. C) Om ca. 50 mill. år.

presses inn under de kontinentale deler, slik man finner det rundt mesteparten av Stillehavet. I kolli­ sjonssonene (de såkalte subduksjonssonene) finner man dyphavsgroper der hvor «havbunnsplaten» bøyes og presses ned inn under «kontinentalplaten». Kollisjonssonene er også markert som intense jordskjelvsoner, koliisjonsspenningene utløses som plut­ selige brudd i bergartene: jordskjelv. Så lenge litosfæreplatene er i bevegelse, vil kollisjonssonene representere risiko-områder; Himalaya-KaukasusAlpene, Andesfjellene og de øvrige unge fjellkje­ der og øybuer rundt Stillehavet er alltid potensielle jordskjelvsområder. Også spredningsaksene er mar­ kert av jordskjelv, men her som mindre og grunne­ re skjelv. IR/lBry Jorden rundt på 80 dager (fr. Le Tourdu monde en quatre-vingts jours), roman (1873) av Jules Verne; en underholdende fortelling om en rik og eksentrisk engelskmann, Phileas Fogg, som inngår et veddemål om at han kan reise Jorden rundt på 80 dager. Med seg på reisen har han sin franske tjener Passepartout. Berømt amerikansk filmversjon (1956, Oscarpris) med bl.a. David Niven og Cantinflas, produsert av Mike Todd. Jordens Venner, se ►Friends of the Earth. jordeple, dialektnavn på ►potet. Også navn på de underjordiske knollene hos ►jordskokk. Jordet, Kirsti, f. 12. mai 1932, norsk friidrettsutøver. 14 individuelle senior-NM i diskos (5), kule (2), slengball (2), spyd, høyde, trekamp og hopp uten tilløp (2) i perioden 1949-56. 2 kongepokaler. Norske rekorder i diskos, spyd og høyde. Klubber: IL Follogutane; Røros IL; IL i BUL, Oslo. Jordet, Olav. f. 27. des. 1939. norsk skiskytter. Verdensmester på 20 km 1965, OL-bronse 1964. VM i stafett 1966 og 1967, OL-sølv 1968. VM for lag 1965. Nordisk mester på 20 km 1967. NM på 20 km 1962 og 1964, i stafett 1968. NM i skifeltskyting 1962 og 1963. Tildelt Morgenbladets gull­ medalje 1965. Klubb: Vingelen Skytterlag.

203 jordfarger, betegnelse for uorganiske mineralfarger som forekommer i naturen og som opparbeides ved mekanisk behandling (knusing, maling, sikt­ ing og oppsiemming). Fargen skyldes fargede metalloksider. Jordfarger er nå for det meste erstattet av syntetiske, uorganiske pigmenter. I fargesystematikk betegner jordfarger en klasse av sortaktige, altså relativt mørke fargenyanser. Typiske jordfar­ ger er olivengrønt og brunt, som til sammen omfat­ ter en bred palett av fargenyanser. Både som pigmentfarge og som optisk blandingsfarge på rote­ rende fargeskive oppstår typiske jordfarger gjen­ nom blanding av gule eller røde farger med sort. Den typiske jordfargekarakteren er imidlertid og­ så avhengig av at det finnes lysere fargenyanser i omgivelsen. Jordfargens motsetning er en luftig fargekarakter, som fremkommer gjennom tilsvarende blanding av blålige og rødlige fargenyanser med hvitt. Den blir undertiden omtalt som pastell. jordfeilbryter, en automatisk bryter som kobler ut strømtilførselen til en elektrisk installasjon så snart det oppstår jordslutning i installasjonen. Jordfeilbryteren kobler ut ved så liten strøm (typisk 30 mA) og på så kort tid (typisk 10-20 ms) at det ikke vil oppstå berøringsfare ved det apparat som har feil. Jordfeilbryter eller -varsler er påbudt i alle nye anlegg. jordfellesskap, egentlig bare jordsameie (full­ komment jordfellesskap), men i alminnelighet reg­ nes også andre typer av innviklede eiendomsfor­ hold å omfattes av begrepet (ufullkomment jord­ fellesskap). De sistnevnte eiendomsforhold forut­ setter imidlertid ikke noe fellesskap i eierforhol­ det. De gjeldende regler om jordskifte er gitt i lov av 21. desember 1979 om jordskifte o.a., som bru­ ker begrepet «eigedomar som det er vanskeleg å nytte ut på tenleg måte etter tid og tilhøve», hvilket omfatter både jordfellesskap og innviklede eien­ domsforhold («ulaglege eigedomshøve»). Om opp­ løsning eller ordning av jordfellesskap, se ►jord­ skifte. Sameie. Vanlig tingssameie, f.eks. at flere eier en eiendom sammen, kommer ikke inn under begre­ pet jordfellesskap. For at det skal foreligge jordfel­ lesskap, må hver loddeier ha sin særskilte eiendom (bruk), og til denne ligger så en ideell anpart i et sameieområde, dvs. at anparten ikke er bundet til noe bestemt areal innen sameiet. Andelens størrel­ se bestemmes i forhold til brukenes skyld, eventu­ elt etter annet forholdstall. Bruken i sameiet kan være ordnet på forskjellig måte. Det alminneligste er samtidig (hopeteig, hopslått, hophausting) eller vekselvis benyttelse (årbytte, omgangsteig, bytesteig el.l.). Bruken kan også være ordnet slik at de enkelte sameiere har særretter, men for øvrig be­ nyttes sameiet i fellesskap. Spaltingen i særretter kan være meget omfattende; én har f.eks. retten til løvtrærne, en annen grantrærne, en tredje furutrær­ ne, en fjerde beitet osv. «Ulaglege eigedomshøve». Herunder hører teigblanding som særkjennes ved at eiendommene ikke har sin jord samlet, men de forskjellige bruk har sine teiger blandet om hverandre. Uttrykket omfat­ ter også det tilfelle at bruket nok har sin jord sam­ menhengende, men jordstykket ligger slik til andre bruk at utnyttelsen er vanskelig. Historikk. 1 mange land antas det at jordfellesskap har vært den opprinnelige form for eiendomsretten til jorden. Dette henger sammen med overgangen fra nomadestadiet til bondesamfunn. Etter hvert som spørsmålet om eiendomsretten til jorden ble aktu­ elt, var det stammen (ætten) som ble betraktet som eier. Jordfellesskap ble lenge ansett som en vesentlig hindring for utviklingen i jord- og skogbruk. Allere­ de Gulatings- og Frostatingsloven hadde regler for jordskifte og odelskifte. Det vesentligste av jordfel­ lesskap i innmarken i Norge er nå oppløst, mens det

JORDKOLLOIDER

i utmarken fremdeles er store strekninger som ligger i jordfellesskap. I flere herreder på Vestlandet er det skiftet opptil ca. 95 % av innmarken. ThF jordfjerne, det samme som ►apogeum. jordflatbelg, Lqthyrus tuberpsus, flerårig urt i erteblomstfamilien. 30-100 cm høy, bladet består av ett par småblad og en slyngtråd. Blomstene er rosenrøde og velduftende. Rotknollene er nøttestore og ble brukt som mat i nødsår. Planten ble opp­ rinnelig innført som pryd- og nytteplante, vokser forvillet i åkre og på avfallsplasser. jordfly, Agrostris segetum, sommerfuglart i fami­ lien nattfly, Noctuidae. Vingespenn ca. 4 cm. forvingene er gråbrune og bakvingene nesten hvite. Unge larver angriper bladverket på mange plante­ slag utover høsten. Etter hvert blir de lyssky og le­ ver nede i jorden, hvor de kan gjøre stor skade ved å gnage groper i røtter og knoller, f.eks. på potet, gulrot, kålrot, rødbete og løk. Etter overvintring opptrer de glatte, gråbrune 4-5 cm store larvene som bøddellarver ved at de biter av unge planter (kal m.fl.) i rothalsen. Vanlig over Øst- og Sørlan­ det. Skaden blir størst i tørre år. Nedbør eller kuns­ tig vanning nedsetter larvenes aktivitet. Tilsvarende skade kan også gjøres av hagefly og åkerfly. jordflytning, langsom glidning av løse jordmas­ ser nedover skråninger, se ►solifluksjon. jordforbedringsmidler, stoffer som tilføres jor­ den for a endre de kjemiske, fysiske eller mikrobio­ logiske egenskaper og gjøre den bedre egnet som voksested for planter, til forskjell fra gjødsel som tilføres for å gi plantene næring. Viktigst er kalk, som gjør jorden mindre sur (se ►kalking). På skarp sandjord tilføres f.eks. leire. På myrjord, spesielt mosemyr. er allslags mineraljord gunstig; kompost pa moldfattig jord. Dessuten er de faste stoffene som skilles fra når kloakk gjennomgår rensing (se ► kloakkslam), anerkjent som jordforbedringsmiddel. Jordforsk, se ►Senter for jordfaglig miljøforsk­ ning. jordforurensning, grunnforurensning, forurens­ ning av jord og løsmasser med tilhørende grunnvannsforekomster. Forurensningen kan være mil­ jøgifter som tungmetaller, forskjellige petroleums­ produkter, radioaktive stoffer og plantevernmidler. Stoffene trenger inn i grunnen fra jordoverflaten eller fra tanker og rør, i forbindelse med bl.a. in­ dustrivirksomhet, gruvedrift, fyllplasser og depo­ nier. Også forurensede løsmasser i vann (fjordsedimenter, elvesedimenter m.m.) kan omfattes av be­ grepet jordforurensning. Konsekvenser. Forurensningen kan føre til helse­ fare ved direkte kontakt med løsmassene, og til spredning av giftstoffer gjennom grunnvannet eller gjennom stoffutveksling mellom sedimenter og vann ved f.eks. havneutbygginger. Tiltak. I Norge arbeider Statens forurensningstil­ syn (SFT) med kartlegging av forurenset grunn og tiltak i forbindelse med jordforurensning. Målset­ tingen er å redusere ytterligere forurensning, å re­ dusere faren for spredning av eksisterende forurens­ ning, og å redusere helsefaren for folk og dyr. Tiltak i forbindelse med eksisterende forurensning kan omfatte jordrensing lokalt eller i spesielle an­ legg, tildekking og isolering på stedet eller oppgra­ ving og ny deponering under kontrollerte betingel­ ser. Restriksjoner på bruk av arealer med foruren­ set grunn kan være nødvendig for å unngå skade­ virkninger, et eksempel vil være forbud mot eta­ blering av barnehager på gamle industritomter. jordfreser, motordrevet landbruksredskap til å arbeide jorden med. Jordfreseren har roterende ak­ sel med vinkelbøyde kniver som skjærer ut biter av jorden. Tohjulstraktor med freservals er mye brukt i gartneri og hagebruk for å lage såbed, til jordar­

beiding i Irukt- og bærhager og til radrensing. Radkulturfresere består av flere, smale freservalser montert side om side med passende avstand. Større jordfresere (fresersvanser) for firehjulstraktor har arbeidsbredde 1,0—1,8 m, arbeidsdybde inntil 20 cm. De egner seg særlig til nydyrking av myr, lyng- og torvmark. Rotorharv kan betraktes som en variant av jordfreser; den er lettere bygd, har andre knivformer, og arbeidsdybde begrenset til 12-15 cm. jordgjoker, fellesbetegnelse på flere fugleslekter i gjøkfamilien. Mest kjent er jordgjøken eller vei løperen (amer, roadrunner), Geococcyx californianus. fra det sørlige USA til Mellom-Amerika. Mørkebrun og brungul spraglet med svært lang ha­ le, totallengde ca. 50 cm. Løper fort. jordgravd gods, i eldre lovspråk verdigjenstan­ der som blir funnet i jorden (Christian 5s Norske Lov av 1687 5-9-3 flg.). Hovedregelen gikk ut på at hvis noen fant jordgravd gods og kunngjorde fun­ net på lovlig måte, da «eier Kongen tredie Parten, Odelsmand til Jorden, det udi findis, tredie Parten, og den, som finder. tredie Parten» (sml. ►danefe). De gjeldende bestemmelser finnes i lov om hitte­ gods av 29. mai 1953, som fastsetter at jordgravd gods og annet løsøre som har ligget lenge gjemt i jorden eller annensteds, ikke skal behandles som hittegods når det etter forholdene ikke lenger er ri­ melig håp om å kunne bringe eierforholdet på det rene. Eieren av grunn, bygning m.m. der slike funn er gjort, og finneren, skal hver ha halvparten av det som er funnet. Er det ting som går inn under lov om ► kulturminner av 9. juni 1978, gjelder reglene i denne lov. jordgust, hudsykdom som etter gammel folke­ tro skyldtes utdunstinger fra jorden eller at den an­ grepne var blitt pustet på av underjordiske. jordherbicid, kjemisk ugressmiddel, herbicid, som sprøytes eller strøs ut på jordoverflaten. Noen midler må i tillegg innarbeides i jorden. Jordherbicidene blir tatt opp av spirende frø og ødelegger ofte, men ikke alltid, planten før den kommer til syne. Andre jordherbicider blir tatt opp av røtter eller underjordiske stengler og blir transportert opp­ over i planten til blad og knopper. Alle jordherbici­ der er mer eller mindre systemiske. jordhumle, Bombus lucorum, årevingeart i fa­ milien humler og bier, Apidae. En mørkfarget hum­ le med gule tverrstriper rundt for- og bakkropp og hvit hårdusk ved bakenden. Arten er meget vanlig over hele Norge, også i fjellet, og flyr i hager, på enger, heier o.l. fra tidlig om våren til sent på høs­ ten. Bolene anlegges under jorden i gamle musebol, sprekker o.a. jording (elektr.), det å forbinde til jord (eg. jordpotensial). Beskyttelsesjording. Berørbare deler på elektriske apparater forbindes til jord ved vannledninger eller nedgravde jordelektroder for å unngå farlige berøringsspenninger ved feil på apparatene. I hjemme­ ne gjøres dette på kjøkken og bad, hvor vannled­ ninger o.l. gjør at bruk av ujordede apparater ved overledning o.l. kan medføre livsfare. Systemjording. Ved systemjording kobles deler av de elektriske anlegg, f.eks. transformatorers og maskiners nullpunkter, varig og tilsiktet til jord. Se ►elektrisk fordelingssystem. Arbeidsjording er en midlertidig jording av driftsstrømkretsen mens det arbeides på et høyspennings­ anlegg. jordisk, som gjelder Jorden. Det samme som ter­ restrisk. jordkabel, elektrisk kabel for nedgraving i jord, fjellgrøft o.l. Den er forsynt med ytre lag som skal beskytte mot mekanisk påkjenning og korrosjon, se ►elektrisk kabel. jordkollojder, elektrisk ladede jordpartikler som avgjør hva slags struktur jordsmonnet har. De kan

204

JORDKONSTANTER

være organiske (humuskolloider) eller uorganiske. De viktigste uorganiske er leirpartikler, aluminiumhydroksid, kiselsyre og jernhydroksid. Jordkolloidene har stor betydning for de fysiske egenskapene i jorden og for evnen til å holde på vann (absorpsjonsevnen). Sammenhengskraften og plastisiteten øker med kolloidinnholdet. Jordkolloidenes elek­ triske ladninger (oftest negativ) gjør at partiklene holder seg skilt så det er vanskelig å bringe jorden i god struktur. Ved å tilføre positive ioner, særlig kal­ sium («kalk»), får man den til å klumpe seg sammen, så jorden får grynstruktur. De uorganiske kolloider påvirkes lett av elektrolytter, mens humuskolloidene er mer motstandsdyktige. jordkonstanter, konstantene for jordens konduktans (ledningsevne) og dielektrisitet. Disse konstant­ ene er av avgjørende betydning for forplantning av radiobølger langs jorden (se ►jordbølger). Konduktansen av jorden varierer fra 10* Siemens per me­ ter, S/m, for helt tørr sand til 5 S/m for sjøvann. Dielektrisitetskonstanten i forhold til vakuum vari­ erer fra 3 til 81 og slik at lav konduktans vanligvis er knyttet til liten dielektrisitetskonstant. I Norge er jordkonstantene stort sett lave unntatt i deler av Øst-Norge. Jordkonstantene kan bestem­ mes ved radiotekniske metoder, men man får bare bestemt konstantene i de øverste sjiktene av jor­ den. Man har prøvd å finne malmforekomster (som har høy konduktans) ved radiotekniske metoder (radiogeologi), men uten særlig hell. jordkultur, i videste forstand alle tiltak for å be­ rede jorden for plantedyrking: nydyrking, grøfting, jordarbeiding, gjødsling osv. jordledning, elektrisk ledningsforbindelse som etableres for å avlede til jord farlige overspenninger som kan oppstå ved atmosfæriske utladninger eller ved feil på elektriske anlegg. Lynavlederanlegg og mastekonstruksjonero.l. ved høyspennings­ anlegg må ha en særlig solid jordledning forbundet direkte til egen jordelektrode for at de store lyn- og feilstrømmer skal kunne avledes. Ved elektriske husinstallasjoner forlanges ►jording av bruksgjenstandens metalldeler der hvor det ved overledning i bruksgjenstanden kan oppstå fare ved samtidig berøring av denne og vannledning, sentralvarmeanlegg o.l. Jordledning legges ved husin­ stallasjoner som egen leder i kablene og forbindes gjennom jordingsstikkontakter vanligvis til hoved­ vannledningen, eller hvis denne ikke er metallisk sammenhengende, til hovedjordledning eller til jordelektrode. jordleie, se ►tomtefeste og ►forpaktning. jordlopper, Alticinae, underfamilie i familien bladbiller, Chrysomelidae. Små (2-3 mm), ovale biller med tykke baklår med kraftig muskulatur som setter dem i stand til å gjøre plutselige og lange hopp. Fargen er oftest metallglinsende blå eller svart, noen arter har gulstripede dekkvinger. Lar­ vene er gråhvite til gule, med mørke prikker og mørkt hode og 3 par brystføtter. Overvintringen foregår som voksne biller i markdekket. Under var­ me og tørre værforhold om våren kan de opptre i store mengder på en rekke plantearter hvor de gna­ ger groper og runde hull i bladene. Viktige skadeli­ ge arter er bl.a. ►nepejordloppe og ►kornjordloppe. jordloven, lov om jord av 12. mai 1995. Loven gjelder for hele landet, med visse unntak, bl.a. for områder som er regulert til byggeområde. Formål. Loven legger vekt på at jordviddene skal brukes på den måten som er mest gagnlig for 1) samfunnet (med sikte også på fremtidige genera­ sjoners behov) og 2) de som har yrket sitt i land­ bruket. Arealresursene bør disponeres slik at man får «ei tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunns­ utviklinga i området og med hovudvekt på omsy­ net til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løy­ singar».

Landbruksmyndighetene. Ansvaret for behandling av landbrukssaker ligger dels hos kommunen, som må sørge for at administrasjonen har den nødven­ dige fagkompetanse, dels hos fylkesmann og fyl­ keslandbruksstyret, med Landbruksdepartementet som overordnet myndighet. Eiendomsovergang. De midler som kommune og fylkesmyndigheter har til rådighet, er i første rekke å prøve å oppnå rimelig salgstilbud på eiendom, hjelpe til med å få i stand kjøp og utarbeide planer for hvordan jorden skal nyttes. Strekker ikke en slik frivillig formidling til, kan det offentlige utnytte sin lovfestede forkjøpsrett som i betydelig utstrekning gjelder når jord, skog, fjell og jordbruksrettigheter går over til ny eier. Denne forkjøpsretten er hjemlet i konsesjonsloven av 31. mai 1974. Oppnår man ikke de ønskede resultater gjennom frivillig kjøp eller forkjøp, står adgangen til ekspropriasjon åpen. Deling av eiendom. I samsvar med bestrebelsene på å danne ideelle bruksenheter har loven forbud mot oppdeling av bruk. Eiendom som er brukt eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk, kan ikke deles uten etter samtykke. Slikt samtykke kan bare gis dersom deling er driftsøkonomisk forsvarlig el­ ler samfunnsinteresser av større vekt taler for det. Bruk av jord. Loven inneholder strenge regler om at all dyrket jord «som kan gi grunnlag for lønsam drift», skal holdes i hevd. Oppfyller ikke eieren denne plikten, kan han få pålegg om hva han skal foreta seg for å få jorden i hevd. Er han uvillig, kan han bli pålagt å leie bort jorden. Fører ikke disse tiltakene frem, kan eiendommen eksproprieres for å overdras til en som forplikter seg til å drive den forsvarlig. Endelig inneholder loven en regel som tar sikte på å hindre at dyrket jord eller dyrkbar jord unødig brukes til jordbruksmessig uprodukti­ ve formål, som f.eks. til byggetomter, veianlegg, øvelsesplasser m.m. Historikk. Jordloven av 22. juni 1928 var sterkt pre­ get av lovgiverens ønske om frigjøring av husmannsog bygselsvesenet. Under de vanskelige økonomis­ ke forholdene i 1920- og 1930-årene med stor ar­ beidsløshet ble problemet med å skaffe folk jord så de hadde noe å leve av, meget sentralt i jordrefor­ men. Denne loven ble avløst av lov om tilskiping av jordbruk av 18. mars 1955. Den la vesentlig vekt på det driftsøkonomiske, dvs. den søkte å fremme dannelsen av jordbruk som er så store eller har et slikt omfang at brukeren og hans familie ikke bare kan leve av det, men også har muligheter for et lønn­ somt erverv på høyde med andre næringer. Betyd­ ningen av kombinasjons- og støttebruk, sett i sam­ menheng med befolkningsmessige målsetninger og bygdenes muligheter for et allsidig næringsliv, ble imidlertid etter hvert erkjent i jordbrukspolitikken. Litt.: K. Normann: Jordloven med kommentar (1996). ThF jordluft, luft som fyller porene mellom de faste jordpartiklene. Mengden av jordluft avhenger av porevolumet og vanninnholdet. Jordluften er fatti­ gere på oksygen enn atmosfæren, men rikere på karbondioksid, metan, ammoniakk, hydrogensulfid o.a. gassarter, og mettet med vanndamp. Oksygen­ innholdet må fornyes ved jordånding. Denne fore­ går ved lufttrykkforandringer. vindens sug. grunn­ vannets og jordvannets pumpevirkning ved dets nivåforandringer, og diffusjon. Med en åpen, løs struktur og meitemarkganger osv. i jorden fremmes jordåndingen. jord lus, Zoraptera. insektorden. Den første arten ble oppdaget i 1913, og i dag kjennes 22 arter. Alle hører til samme slekt, Zoratypus, og lever i tropis­ ke områder i Asia, Afrika og Amerika. Kroppslengden er under 3 mm. De har ufullstendig forvand­ ling og viser visse indre og ytre likhetstrekk med støvlus, kakerlakker og termitter. Munndelene er bitende. Et merkelig trekk er at alle artene opptrer i to former. Den vanligste er lys, mangler vinger, fa-

Jordmagnetisme. Øverst: Feltlinjebildet for en magnetisk dipol i Jordens sentrum. Sløyfen merket / viser hvilken retning en strøm i Jordens indre må ha for å gi et slikt dipolfelt. - Nederst: De magne­ tiske komponenter av feltet B i tre koordinatsyste­ mer. kartesisk (blå), polar (rød) og sfærisk (grønn). sett- og punktøyne, mens den andre er mørk med vinger, fasett- og punktøyne. Begge formene er forplantningsdyktige. Jordlusene er sosiale, og trettes i grupper på steder med høy luftfuktighet som un­ der bark, i råtnende trevirke eller hulrom i jorden. Se også Nøkkelbindets tabell Dyreriket. jordloper, vanlig, Carabus nemorqlis, billeart i familien løpebiller, Carabidae. Kroppen er mørk med et tydelig fiolett eller grønnaktig metallskjær langs kanten. Lengde 22—26 mm. Arten er utbredt i hele Sør-Norge nord til Trøndelag, men er en sen innvandrer, som mange steder har fortrengt den nært beslektede ►hageløperen, spesielt i bystrøk. jordlopere, Carabus, billeslekt i familien løpe­ biller, Carabidae. De 12 norske artene er noen av våre største biller, hvorav den aller største, ►lærløperen. kan bli over 4 cm lang. Jordløperne er oftest mørke, men mange har større eller mindre innslag av metallglinsende farger. Vår vakreste og minste art er den vidt utbredte, men likevel sjeldne Cqrabus nitens som har metallglinsende grønne dekk­ vinger med svarte lengdestriper. Alle er rovdyr, selv om noen også tar frukt. De mangler flygevinger. Noen er vanlige over hele landet, også høyt til fjells, mens andre er knyttet til Sør-Norge. Se også vanlig ►jordløper og ►hageløper. jordmagnetisme, geomagnetisme, det magnet­ felt som finnes på Jorden. Sett utenfra vil Jorden være å betrakte som en magnetisert kule, hvor mag­ netiske kraftlinjer, feltlinjer, stråler ut fra ett områ­ de, magnetisk sydpol, og trekkes inn mot et annet område, magnetisk nordpol. (Fra definisjon av mag­ netisme er imidlertid den magnetiske nordpol den

205

polen som feltmessig tilsvarer sydpolen på en mag­ net.) Retningen av feltet og variasjoner i styrke i Jordens umiddelbare nærhet er svært likt det man ville få dersom man plasserte en stavmagnet, en magnetisk dipol, i Jordens sentrum. Feltet som omgir Jorden kaller man et dipolfelt. Magnetfeltet blir ofte anskueliggjort ved hjelp av feltlinjer, dvs. kurver som viser retningen på feltet. Ut tra hvor tett linjene ligger kan man også antyde styrken av feltet. Feltstyrken ved polene er dobbelt så stort som feltet ved ekvator, henholdsvis ca. 60 (XX) nT (nanotesla) og 30 (XX) nT. Forflytter man seg utover fra Jorden, vil feltet avta med tredje po­ tens av avstanden (1//?'). Form. Figur 1 viser feltl injebildet fra en dipol i Jor­ dens sentrum. Ved polene er feltet vinkelrett på jord­ overflaten, og ved ekvator er feltet horisontalt. Dipolaksen faller imidlertid ikke sammen med Jordens rotasjonsakse. Dermed vil man få en forskyvning mellom de geografiske poler (rotasjonspolene) og de magnetiske (dip-)poler (se ►geomagnetiske poler). Nærmere studier av jordfeltet viser imidlertid at det er avvik fra dipolfeltmodellen. Lokale og regi­ onale uregelmessigheter ved jordoverflaten og nær Jorden skyldes delvis at dipolen er litt forskjøvet i forhold til Jordens sentrum og delvis variasjoner i jordskorpens egenskaper. I store trekk vil dipolfeltrepresentasjonen være tilnærmet riktig ut til 4-5 jordradier. Lenger ut vil påvirkning fra solvinden og elektriske strømmer gi betydelig deformasjon av feltet (se ►magnetosfæren). Magnetiske koordinater. For å beskrive magnet­ feltet må man angi bade størrelse og retning pa fel­ tet. Et slikt felt kaller man et vektorfelt. For å fast­ sette feltvektoren på et tilfeldig sted på Jorden må man bruke et koordinatsystem. Dette kan for ek­ sempel være et rettvinklet (kartesisk) system hvor den ene aksen, x, peker mot geografl.sk nordretning, den andre, y, mot geografisk øst, og den tredje, z, vertikalt nedover (se fig. 2). I et polarkoordinatsystem vil feltvektoren define­ res ved størrelsen på det horisontale feltet. H. vin­ kelen mellom geografisk nordretning og den hori­ sontale feltretning. D, og den vertikale feltkomponenten, z. I et sfærisk system blir de tre jordmagnetiske ele­ mentene den totale feltstyrken, og de to vinkler mellom geografisk nord og horisontalfeltet og mel­ lom horisontalplanet og retningen av totalfeltet. I studier av jordmagnetisme blir alle tre systemer brukt. En kompassnål vil peke i samme retning som den horisontale komponent av feltet, altså mot den magnetiske pol, ikke mot den geografiske. Forskjel­ len mellom retningen mot magnetisk og geografisk pol, vinkelen D. kalles deklinasjon, eller ►misvis­ ning. Den regnes positiv østover og negativ vest­ over. Vinkelen mellom horisontalplanet og retnin­ gen på totalfeltet kalles inklinasjonen. 1. Ved mag­ netisk ekvator er inklinasjonen 0° og ved de mag­ netiske (dip-)poler er den 90°. Retningen av hori­ sontalfeltet og inklinasjonen gir grunnlag for å lage kart med koordinater, lengde og bredde, i et mag­ netisk orientert nett, helt analogt med lengde- og breddekurver i et geografisk kart. De magnetiske meridianene er halvsirkler som går fra pol til pol, og breddekurvene blir sirkler som står vinkelrett på meridianene. Årsak til magnetfeltet. Observasjoner av magnet­ feltet viser at mer enn 90 % av feltet har sitt opp­ hav i Jordens indre. De øvrige ca. 10% skyldes magnetisering i jordskorpen og forskjellige strøm­ systemer i ionosfæren og magnetosfæren. Det er gjennom tidene blitt foreslått mange teori­ er for å forklare hvordan magnetfeltet dannes. Den eldste teori, at Jorden selv er en stor magnet, har holdt seg levende langt inn i moderne tid, men er na forkastet fordi temperaturen i Jordens indre er så høy at alle kjente materialer som skulle kunne gi en slik permanent magnetisk effekt, vil ha mistet

JORDMAGNETISME

Isomagnetisk kart basert pa modellberegninger av det totale jordmagnetiske felt. Konturene forbinder punkter med samme magnetiske feltstyrke. Tallene angir feltstyrke i mikrotesla. Magnetfeltet har maksimal\ i tdier i Nord-C anada og Sibir og over Victoria Land i Antarktis, mens det i et område utenfor kysten av Sør-Amerika når en minimumsverdi. sin magnetisme (temperaturen ligger over Curiepunktet). Den mest sannsynlige kilde til jordmagnetisme er elektriske strømmer. Man mener at det skjer en dynamoprosess i Jordens kjerne, hvor det flyter elek­ trisk ledende masse i et kildefelt slik at det blir ge­ nerert en elektrisk strøm. Denne strømmen setter opp et nytt magnetfelt, som igjen vekselvirker med massestrømmen slik at magnetfeltet forsterkes. Forutsetninger for denne mekanismen er at man har et kildefelt, en elektrisk ledende, flytende masse og en mekanisme som gir en vridning i massestrøm­ men. I Jordens indre er alle disse betingelsene til stede. Drivkraften for strømmen er termisk oppvar­ ming. Man trodde lenge at denne prosessen hentet sin energi fra kjernereaksjoner i Jordens indre. 1 dag mener man at energien kommer fra størkningsprosesser i den flytende kjernen. Variasjoner i Jordens magnetfelt. Magnetfeltet forandrer seg stadig, både i styrke og retning. Den mest dramatiske forandring er at hele feltet skifter retning, slik at sydpol og nordpol bytter plass. Det­ te har skjedd flere ganger i løpet av Jordens histo­ rie. Selve skiftet skjer forholdsvis hurtig, sett i en geologisk tidsskala, over en periode på ca. 5000 år. Men det er store variasjoner i hvor lang tid som går mellom hvert omslag. I gjennomsnitt kan man ven­ te at feltet snur omtrent hvert 500 000 til 1000 000 år. Det er usikkert hva som utløser disse polaritetsvekslingene. Årsaken finnes sannsynligvis i selve dynamoen i Jordens indre, hvor det kan opp­ stå ustabiliteter som under spesielle forhold kan vokse og endre feltets retning i forhold til det opp­ rinnelige. I de mer normale forandringer i magnetfeltet skil­ ler man mellom sekulære variasjoner, langsomme forandringer over år eller hundreår, og mer hurtige forandringer som skjer med tidsskala fra dager til minutter. Typiske sekulære variasjoner er forand­ ringer i retningen av dipolaksen, slik at de magne­ tiske poler forflytter seg, og i feltstyrken. I løpet av de siste 100 år har f.eks. magnetfeltet minket med

ca. 6 %. Opphavet til disse forandringene antas å være sekundæreffekter i dynamoprosessen. De hurtigere variasjoner i magnetfeltet skyldes alt vesentlig strømmer i ionosfæren og magneto­ sfæren. Disse globale strømsystemene er knyttet til energiinnstrømning fra Solen til Jordens magnetosfære og atmosfære. Magnetfeltvariasjonene vil der­ med i tillegg til døgnlige variasjoner, fremvise pe­ riodiske svingninger knyttet til Solens 27-dagers rotasjonsperiode og 11-årsperioden i solaktiviteten. De regulære døgnlige forandringer er forholdsvis beskjedne (størrelsesorden promille). De voldsomste forandringene forekommer som ikke-periodiske forstyrrelser i forbindelse med utbrudd på So­ len. Slike magnetiske stormer er sterkest i polar­ områdene, og er da forbundet med nordlys og for­ styrrelser i ionosfæren. Under de sterkeste storme­ ne kan forandring i styrken av totalfeltet være opp til 2-3 %. Horisontalkomponenten av feltet blir ster­ kest påvirket, og man kan oppleve variasjoner på 10-15 % i den horisontale feltstyrke, og retningsforandringer (forandring i misvisningen) på opp til 10° i løpet av noen timer. Observasjoner av magnetfeltet. Magnetfeltmålinger utføres med spesielle instrumenter, magneto­ metre. Med disse instrumentene måler man enten totalfeltet eller de enkelte fei (komponenter. De eldste og enkleste magnetometre er basert på kompassprinsippet, en magnetisert stav som stiller seg inn i magnetfeltets retning. De forskjellige feltkomponenter måles ved å henge opp magnetstavene i forskjellige retninger. Mer avanserte, moderne magnetometre benytter andre prinsipper: induksjon av strømmer, kjerneegenskaper, forandring av materialers magnetiske og elektriske egenskaper og bevegelse av ladede partikler i magnetfeltet. Magnetfeltet overvåkes kontinuerlig, og det fin­ nes et verdensomspennende nett av observatorier for magnetiske målinger, som rapporterer inn til datasentre. I Norge er observatoriene i Tromsø og på Dombås de eldste. Det er også magnetiske må­ lestasjoner på flere av de norske arktiske øyer: Sval­

206

JORDMANDLER

bard (Ny-Ålesund), Jan Mayen. Hopen og Bjørn­ øya. Man har også satellitter spesielt instrumentert for magnetfeltmålinger. Nytte. Gjennom historien har nok bruken av mag­ netfeltet som hjelpemiddel i navigasjon (kompass) vært det som de fleste vil se på som den største praktiske nytte. Feltet blir brukt som referanse ved innretting og stabilisering av satellitter. Det blir også utnyttet i geologiske studier (paleomagnetisme) og i malmleting (magnetisk prospektering). Men den aller største betydning ligger nok i den rolle mag­ netfeltet har for fysiske prosesser i det nære verdensrom. Feltet er her en kontrollerende faktor som påvirker koblingen mellom vårt jordnære verdensrom (magnetosfæren) og partikkelstrømmen i det interplanetare rom. Feltet skjermer oss for mye av partikkelstrålingen, og har dermed en avgjørende betydning for liv og forhold på Jorden. Historie. Kineserne var sannsynligvis de første som innså at Jorden omgir seg med et magnetisk felt, men det er usikkert hvor langt tilbake i tiden denne kunnskap strekker seg. Kompasset ble imid­ lertid brukt i Kina i begynnelsen av vår tidsregning og av europeiske sjøfolk på 1100-tallet. Oppdagel­ sen av misvisningen blir ofte tilskrevet Columbus, men var i virkeligheten kjent lenge før hans tid bå­ de i Kina og Europa. Den første vitenskapelige av­ handling om Jordens magnetfelt kom fra engelsk­ mannen William Gilbert. I år 1600 utgav han sitt seksbinds verk De Magnete hvor han sier at «Jor­ den selv er en stor magnet», og at kilden til mag­ netfeltet er å finne i Jordens indre. Andre pionerer i utforskningen av jordmagnetismen er Edmund Halley (teorier), Georg Graham (variasjoner i magnet­ feltet), Anders Celsius (variasjoner i magnetfeltet og nordlys), Carl Friedrich Gauss (matematisk ana­ lyse) og de norske forskere Christoffer Hansten (kartlegging) og Kristian Birkeland (magnetiske stormer og nordlys). Både under det første og an­ dre internasjonale polarår, henholdsvis 1882-83 og 1932-33, var en av hovedoppgavene å studere Jor­ dens magnetfelt. JAH jordmandler, underjordiske, spiselige knoller av Cyperns esculentus, en art i starrfamilien som vok­ ser i Sør-Europa og Afrika. Arten dyrkes en del pga. det store oljeinnholdet i knollene. jordmaur, gul. Lqsius flqvus, årevingeart i fami­ lien maur. Formicidae. Arbeidernes kropp er ens­ farget gul eller brungul og 2,2^4-,8 mm lang. Arten lever underjordisk og bebor typisk enger og beite­ mark. men også skogholt og strender. Boene anleg­ ges under stein eller i jorden og danner ofte kom­ pakte, gressbevokste jordtuer på fuktig beitemark. Næring er underjordiske insekter og ►honningdugg fra rotlevende bladlus. Den gule jordmauren er van­ lig i hele Sør-Norge nord til Trøndelag. jordmaur, brun, Lqsius brunneus, årevingeart i familien maur. Formicidae. Arbeiderne har lysebrun forkropp, mørkebrun bakkropp og er 3,2-4,5 mm lange. Arten er sky og lever en skjult tilværelse inni gamle trær, spesielt eik. der boene anlegges. Noen ganger kan de bosette seg i hustømmer. Arten er i Norge bare funnet langs kysten fra Telemark til Oslo, men er lokalt vanlig. jordmaur, svart, Lqsius niger, årevingeart i fa­ milien maur, Formicidae. Arbeiderne er gråbrune til svartbrune og 3,5-5 mm lange. De er lite kresne m.h.t. bostedsvalg, og man finner dem fra tørr mark til myr, i hus og selv i byer. Boene anlegges i jor­ den under stein, heller, asfalt eller i morkent hus­ tømmer. særlig på varme steder. Innendørs finner man dem ofte under baderomsgulv med varmekab­ ler. Arten er aggressiv og jager andre maur. Opptil 10 000 maur kan bebo et reir, der det kun er én dron­ ning. På en bestemt dag i juli eller august, når væ­ ret er varmt og fuktig, kryper alle de svarte jordmaurene innen et stort område samtidig opp av jor-

Jordpyramider. Kvitskriupresteinn i Ula, Sel kom­ mune. den. Hannene og de unge dronningene, som begge er større enn arbeiderne og har vinger, legger ut på paringsflukt. På en slik dag er luften tett av maur. Etter paringen dør hannene, mens dronningen mis­ ter sine vinger og anlegger et nytt reir. Mauren er meget vanlig i Sør-Norge opp til Trøndelag. jordmidder, Trombidiidae, middfamilie i orde­ nen Acariformes. 2 mm store, bortimot firkantede, røde midder som lever av rov. Larve og nymfer snyl­ ter på edderkopper, vevkjerringer o.a. jordmor, sykepleier med videreutdanning i fød­ selshjelp. Yrket omfatter også mor- og spedbarnskontroll samt undervisning av blivende mødre i svangerskaps- og fødselsgymnastikk m.m. Jordmortjenesten er regulert i lov om jordmødre av 26. april 1985. Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. nov. 1982 bestemmer at alle kommuner skal ha jordmortjeneste. Fra 1973 har også menn fått adgang til jordmoryrket. men få menn har gjort bruk av adgangen. Jordmorutdanning gis ved flere av høyskolene som utdanner sykepleiere. Opptaksbetingelsene er 3-årig sykepleierutdanning samt et års praksis som syke­ pleier. Jordmorutdanningen er ettårig; i tillegg kom­ mer ett års turnustjeneste for å få offentlig godkjen­ ning. Organisasjoner. Jordmorforbundet (stiftet 1957. 680 medlemmer i 1996), som samarbeider med Norsk Sykepleierforbund, og Den Norske Jordmorforening (stiftet 1908. 1400 medlemmer i 1996). Begge organisasjonene er medlemmer av Interna­ tional Confederation of Midwives (ICM). jordmorfrosker, annet navn pa ►fødselshjelperpadder, amfibieslekt i familien skivetungefrosker. jordnære, det samme som ►perigeum. jordnott, navn på to plantearter. I. Arqchis hypogqea, dss. ►peanøtt, ettårig art i erteblomstfamilien. Av frøene presses jordnøttolje (arachisolje), som brukes i husholdningen og i in­ dustrien. 2. Conoppdium mqjus, flerårig urt i skjermplantefamilien med nøttestor knoll dypt ned i jorden. Den er 20-50 cm høy, findelte blad, hvite blomster og

blankt svartbrune frukter. Knollene er spiselige, smaken minner om mandler. Planten er i Norge ut­ bredt på Vestlandet, der den finnes i stor mengde mellom Stavanger og Bergen, men den er også kjent sør- og østover til Aust-Agder og nordover til Nord­ land. Den mangler i Sverige og Danmark, men fin­ nes i Normandie i Frankrike. Der kalles den jarnott, jemott eller génott, navn som må være lånord fra norrønt, kommet dit med norske vikinger. jordnottolje (eng. peanut oil), arachisolje. lyse­ gul, nesten luktfri, mildtsmakende olje fra jordnøt­ ter (peanøtter). Nyttes som mat- eller spiseolje på samme måte som olivenolje i husholdningen og i næringsmiddelindustrien. Jordnøttolje er meget sta­ bil og ikke-tørrende. Fettsyreinnholdet utgjøres av over 50 % oljesyre, 20-30 % linolsyre og små mengder linolensyre. I tillegg kommer mindre mengder palmitin-, stearin- og arachidinsyre. jordobservasjonssatellitter, satellitter kon­ struert for innsamling av informasjon om Jordens overflate eller atmosfære. Omfatter f.eks. havforskningssatel 1 itter. jordresurssatellitter og meteorolo­ giske satellitter. Instrumenteringen kan omfatte multispektrale kameraer, radiometre og radar, spe­ sielt ►SAR (syntetisk aperturradar). jord- og ferskvannsleddormer, Oligochaeta, leddormklasse. Leddormer som mangler børsteføtter, cirrer og gjeller og har få børster i hvert knippe. Hodet mangler oftest vedheng. De er hermafrodit­ ter. Mest kjent er meitemarkene. Se ►leddormer. jordolje, råolje, olje, brennbar væske som kan forekomme naturlig i undergrunnen og er sammen­ satt av mange forskjellige faste, flytende og gassformige forbindelser, særlig av hydrogen og kar­ bon (hydrokarboner). Se ►petroleum. jordomseiling ble første gang foretatt av Fernao de Maghalhåes" ekspedisjon 1519-22. Selv omkom han på Filippinene, og bare ett av hans fem skip, ledet av spanieren Sebastian del Cano. fullførte rei­ sen. Reiste fra øst mot vest. James Cook gjennomførte på sin annen stor reise, 1772-75, den første jordomseiling fra vest mot øst. jordpakker, undergrunnspakker, trommellignende jordbruksredskap som består av smale støpejernshjul med 15 cm avstand. Disse trenger langt ned i jorden og pakker plogveltene sammen med under­ grunnen slik at fuktigheten lettere trenger opp til planterøttene. jordpakking, sammenpressing av jordsmonnet i kulturjorden forårsaket av maskiner. Reduserer porevolumet i jordsmonnet og derved evnen til å dre­ nere bort ubundet vann. Jordpakking er usunt for jorden, og skadene blir særlig store ved kjøring på bløt jord. jordpiggsvin, se ►hulepiggsvin. jordplate (elektr.), jordelektrode i plateutførelse. nedgravd i jorden for tilkobling av jordledning. jordprofil, loddrett snitt gjennom de løse jord­ lagene (jordsmonnet) og ned i undergrunnen. Jords­ monnet er mørktarget av humus eller brunfarget av jernforbindelser. I dyrket jord skiller matjordlaget seg ut fra de dypere lag av jordsmonnet, plogbunnlaget (ofte kalt alv eller undergrunn). I et jordprofil kan lagdelingen være mer eller mindre tydelig og skarpt avgrenset. Se ►jord. jordprove, prøve av jord som skal benyttes til næringsstoffanalyse som grunnlag for dosering av gjødsel, og til pH-bestemmelse for vurdering av kalkingsbehov. Analysene utføres av Jordforsk, Landbrukets analysesenter, Ås, og noen andre la­ boratorier. Fra 1998 er alle gårdsbruk pålagt å ha en gjødselplan for driften basert på jordprøveresultater som ikke er eldre enn fem år. Se ►jordanalyse. jordpyramider, slanke pyramider eller søyler som er dannet i fast morenemasse ved regnerosjon. Som regel ligger det en større eller mindre stein på

207

toppen; den har beskyttet pyramiden mot direkte nedbør og muliggjort dannelsen av de ofte ganske merkelige formasjoner. Kjente jordpyramider i Norge er Kvitskriuprestinn i Uladalen i Sel; ver­ densberømte er de ved Bolzano (Bozen) i Sør-Tirol, som er opptil 30 m høye. jordpåkastelse, jordfestelse, ledd i seremonie­ ne ved kirkelig gravferd; består i at presten tre gan­ ger kaster jord på graven eller kisten og sier: «Av jord er du kommen. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå.» Jordpåkastelse har i Norge siden reformasjonen vært et ledd i begravelsesritualet. Den kan bare forrettes av prest; når han ikke kan være til stede ved gravferden, utfører han hand­ lingen ved en senere anledning. Jordpåkastelse blir også utført ved kremasjon. jordreaksjon, jordsmonnets surhetsgrad, uttryk­ kes ved pH-verdien (se ►pH). I sure løsninger lig­ ger pH mellom 0 og 7, i alkaliske løsninger mellom 7 og 14. pH-verdier mellom 5 og 6 er vanlig for kulturjord i Norge. Ved pH under 5 er jorden rela­ tivt sur. og for de fleste kulturplantene lønner det seg da å kalke. Når næringstilgangen og kulturtilstanden tor øvrig er god. synes jordreaksjonen å spille mindre rolle enn under dårligere vekstvilkår. De fleste nyttige jordbakterier trives best i nøytral eller svakt sur jord. Et mål for stabiliteten i jordre­ aksjonen er ►bufferevnen, jordens evne til å mot­ sette seg reaksjonsforandring ved tilsetning av syre eller lut. Relativt stor bufferevne er en heldig egen­ skap. Bufferevnen stiger med økende innhold av humus og leire i jorden. Se ►metningsgrad. jordregister, oppgave over areal resurser som er egnet til plantedyrking eller naturlig planteproduk­ sjon (skog og naturlig vegetasjon); omfatter pro­ duktivt areal utenom byer og tettsteder. Jordregisteret gir også et arealregnskap ved at endringer kom­ mer inn ved ajourføringsregistreringer. En grafisk del inngår i ►økonomisk kartverk. Det egentlige jordregister med statistiske data, kartverkets nume­ riske del, fås ved arealutregning (digitalisering av kartopplysningene). Jordregisteret utarbeides kom­ munevis. Det brukes til en rekke formål. Det er of­ fisielt arealregister for landbrukseiendommer og benyttes bl.a. ved en del av tilskuddsordningene i landbruket. I tillegg til markslags- og eiendomsinnholdet i økonomisk kartverk inneholder registeret data om eier- og brukerforhold. Markslagsklassifikasjonen er grunnlaget for utar­ beidelsen av jordregisteret. Den går utfra arealtil­ stand (jordbruks-, skog- og annet areal); driftsfor­ hold i jordbruk, aktuell eller potensiell produksjons­ evne (bonitet) for skog; tilleggsopplysninger om bestemte arealgrupper. Registeret og kartet gir over­ sikt over arealer som er egnet for oppdyrking eller for skogreising. Jordsmonnkart og jordsmonnregister er en utfyllende videreføring av markslagsregistreringen og viser jordart og jordtype; dessuten hellingsforhold, klima osv. Kartleggingen av arealtilstanden og resursene i jord, skog og vegetasjon og føringen av jordregis­ teret utføres av Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS), Ås. jordrente, godtgjørelse for eller inntekt ved bruk av jord i produksjonsvirksomhet, spesielt for jord­ bruksformål. se ►grunnrente. jordresurs-satellitter, en type jordobservasjonssatellitter som er konstruert for å registrere fore­ komster av, utnyttelsen av eller endringstendenser tor naturresurser på alle under jordoverflaten (i den grad forekomstene tilkjennegis på overflaten). In­ strumenteringen omfatter gjerne multispektrale ka­ meraer. Den første eksperimentelle jordresurs-satellitt var USAs Landsat 1, skutt opp 23. juli 1972 under betegnelsen ERTS 1 (Earth Resources Tech­ nology Satellite 1). jordrotasjonen, se ►Jorden (jordrotasjonen).

JORDSKJELV

Jordrotasjonens a\ bøyende kraft, corioliskraften. På grunn av jordrotasjonen har et sted ved ekvator en fart østover på mer enn 400 m/s, ved 60° bredde (Bergen-Oslo-Stoekholm osv.) over 200 m/s, ved nordpolen null. Luft som på den nordlige halvkule blåser rett sørover, vil derfor etter hvert komme til jordområder som har stadig større fart østover. Sett Ira bakken vil derfor vinden dreie stadig mer mot vest jo lengre sørover den kommer; på jordkartet lager vinden en høyresving. Vind som blåser rett nordover på nordhalvkulen. vil ha med seg sterk fart mot øst fra sørlige strøk. Lengre nord vil vin­ den derfor ha større fart mot øst enn jordoverflaten under den har, så sett fra bakken vil vinden dreie stadig mer mot øst jo lengre nord den kommer. På kartet lager vinden også na en høyresving. Store luftstrømmer og havstrømmer pa den nordlige halv­ kule vil dreie mot høyre. På den sørlige halvkule vil avbøyningen gå mot venstre. For a beskrive denne effekten sett fra den roteren­ de Jorden (se ►inertialsystem) innfører man en tenkt kraft som årsak til retningsendringen. Den kalles corioliskraft. Også i vertikalretningen virker jordrotasjonens avbøyende kraft. Et legeme som beveger seg øst­ over langs jordoverflaten, vil ha en tendens til å løfte seg litt, virke lettere, og omvendt i vestgående retning. Effekten er svært liten og avtar fra ekvator til null ved polene. Ifølge ►Baers lov vil alle elver pa den nordlige halvkule grave mer på høyre enn på venstre bredd, og omvendt på den sørlige. Mange store elver har derfor sletteland med forlatte løp til venstre, men en bratt kant på høyre bredd. 1 historisk tid har Indus og Eufrat flyttet seg langt til høyre, og ruinbyer ligger na langt ute i ørkenen, mens de i gammel tid lå ved elvene. jordrotte, annet navn pa ►vånd. jordroyk, Fumaria, planteslekt i valmuefamilien. Ettårige urter, oftest med tynne, grenete sten­ gler som slynger seg mellom andre planter. Blade­ ne er fint oppdelte, og blomstene sitter i tette kla­ ser. Begeret er firedelt, og ett av de fire kronblad­ ene har en poseformet honningspore. 55 arter, de fleste i middelhavslandene og i Orienten. I Norge finnes fire arter, derav vanlig jordrøyk, Fumaria offtcinalis, som er vanlig over hele landet nord til Troms. Jordrøyk trives best på lettere, næringsrik jord. Som ugress gjør den seg mest gjeldende i grønnsaker, rotvekster og potet, men finnes også otte i korn. Jordrøyk kan bekjempes med radrensing, hakking og luking. Kjemisk bekjempelse er også aktuelt, men jordrøyk er sterk mot mange ugressmidler. Av og til regnes jordrøyk. lerkespore og et par andre slekter som ikke vokser her i landet, til en egen familie, jordrøykfamilien. jordråme, jordfuktighet, den del av jordvannet som er nyttig for plantene, nemlig en del av kapillærvannet. jordsegment, bakkesegment, innenfor romterminologien uttrykk benyttet om faste installasjo­ ner på bakken som er nødvendige for å drive et romsystem. jordsig, se ►solifluksjon. jordsirisser, Gryllotalpidae, insektfamilie i or­ denen gresshopper, Orthoptera. Ca. 50 arter er kjent i verden. Alle er tilpasset et underjordisk levevis. Forbrystet er kraftig og forbena omdannet til store, skovlelignende graveben. De har ikke hoppeevne, men kan løpe hurtig oppå bakken. Noen er flyge dyktige, mens andre er vingeløse. Bare én art, den 35-50 mm lange Gryllotqlpa gryllotqlpa, er spora­ disk påtruffet i Norge, og alltid innført. Den opp­ trer imidlertid naturlig sørover fra Sør-Sverige og Danmark. Foretrukket levested er fuktige enger, men den er også kjent fra drivhus og dyrket mark. Plantene kan skades ved rotgnaging. Insekter og

mark inngår også i dietten. For nærmere systema­ tisk inndeling og plassering, se Nøkkelbindets ta­ bell Dyreriket. jordskifte (jur.), fellesbetegnelse for en rekke avgjørelser som treffes av jordskifteretten om ei­ endommer som det er vanskelig å bruke på en hen­ siktsmessig måte. Etter gjeldende jordskiftelov av 21. des. 1979 kan jordskifte skje både på landet og i byene for «eigedomar som det er vanskeleg å nyt­ te ut på tenleg måte etter tid og tilhøve». Det kan skyldes sameie (se ►jordfellesskap), omfattende bruksrettigheter, uhensiktsmessige grenser (dårlig arrondering) osv. Hensikten er å oppløse fellesska­ pet og omordne eiendommene slik at hvert bruk så vidt mulig får sin jord samlet og utgjør en passende driftsenhet. 1 mangel av frivillig ordning utføres jordskifte av Jordskifteverket (1859-1950 Utskiftningsvesenet). En jordskiftesak behandles i første instans av jord­ skifteretten (en jordskiftedommer og to skjønns­ menn). Anke over avgjørelser om grenser, eien­ domsrett og bruksrett innen det område som skiftet gjelder (jordskiftefeltet), samt spørsmål om saks­ behandlingsfeil går til lagmannsrett; for øvrig går anken til jordskifteoverretten (en jordskifteoverdommer og 4 skjønnsmenn). De faste jordskiftedommere er utdannet ved jordskifteavdelingen ved Norges landbrukshøgskole. Under jordskifte har retten meget frie hender. Bruksretter kan avløses, hus og veier kan påbys flyt­ tet o.l. De nye grenser beskrives og merkes, og hele feltet blir i regelen kartlagt. Jordskifteretten kan også på begjæring gi forskrifter om utøvelse av bruks­ retter, ordne beiteforhold i allmenning o.l. Litt.: T. Austenå og S. Øvstedal: Jordskifteloven med kommentarar (1984, 2. utg. 1994). jordskiftekandidat, yrkesutøver som arbeider bl.a. i teknisk etat i kommunene og i jordskiftever­ ket med landmåling, grensemerking og beregnings­ arbeid. 2-årig utdanning ved Høgskolen i Bergen. jordskinn, reflektert lys fra Jorden. Noen dager før og etter nymåne, når fasen er liten, kan man se hele måneskiven i et svakt grått lys. Årsaken til dette er at Jorden reflekterer sollyset (jordskinn). Ved nymåne vender Jorden hele sin belyste side mot Månen, slik at lyset da blir sterkest («fulljord» på Månen). jordskjelv, rystelser eller bevegelser i Jorden for­ årsaket av at to deler av jordskorpen, etter over tid å ha blitt utsatt for stadig økende spenninger, plutselig forskyver seg i forhold til hverandre. Forskyvningen skjer langs en bruddsone (forkastning), som vanlig­ vis ligger langt nede i jorden, men som også i sjeldne tilfeller kan bryte helt opp til overflaten. Fra skjel­ vets sentrum sprer rystelsene seg i alle retninger som jordskjelvbølger, som kan sammenlignes med lyd­ bølger. Hvis disse er sterke nok vil de oppleves di­ rekte som rystelser i bakken, mens en mer fintfølen­ de seismograf vil kunne registrere bølger med utslag på mindre enn en milliontedels millimeter. ÅRSAKER

På grunn av store varmemengder i det indre er ►Jor­ den stadig i langsom bevegelse, fra innerst til yt­ terst. Dette fører til at jordskorpeplatene som kon­ tinentene «henger fast» på, også settes i bevegelse og forskyver seg i forhold til hverandre med has­ tigheter på opp til 10 cm i året (se ►platetektonikk). Disse bevegelsene, som er ansvarlige både for fjell kjededannelser, vulkanisme og jordskjelv, kommer egentlig av at områder som ligger på samme dyp ikke alltid har helt samme temperatur og tetthet, og dette resulterer i konveksjonsstrømmer i Jordens indre som kan sammenlignes med det som skjer i en gryte med vann når den varmes opp. Bølgene fra et jordskjelv er forskernes viktigste hjelpemid­ del i undersøkelser av Jordens indre, et av seismologiens viktigste arbeidsområder. Teknikkene som anvendes er senere også blitt tilpasset for oljeleting med seismiske metoder.

208

JORDSKOKK

Pavlof

Laki m Surtsey

Shishaldin

Hekla

Katmai Mt. St. Helens

Unzen-dake

Krakatau

Vesuv. Etna' • Thira

Fuji-san

Kilauea

zPinatubo •t • Marianene

Kanariøyene

Popocatepetl *«•, Paricutin

’j Mt. Pelée

Kilimanjaro

Mauna Loa

Nevado del Ruiz

Galapagos CotopaxK

Tambora

Tonga

Påskeøya

Deception I.

South Sandwich I.

soner med hyppige jordskjelv

soner med sjeldnere jordskjelv

aktive vulkaner

Jordskjelv. Jordskjelvsoner og aktive vulkaner. STYRKE OG ENERGI

Jordskjelvenes størrelse eller styrke males etter Richters skala, og de malte verdiene, som ofte kal­ les magniluder. er knyttet til den utløste energi i jordskjelvsenteret. Skalaen er så komprimert at en økning pa én magnitude tilsvarer en økning på 10 i utslaget på den registrerende seismograf, og en øk­ ning på ca. 30 i den utløste energi. Dette betyr at skjelv pa ca. 3 på Richterskalaen, som bare kan merkes når man er relativt nær episenteret, utløser ca. én milliard ganger mindre energi enn de aller største skjelvene. Virkningene av et jordskjelv slik det oppleves et bestemt sted måles på en intensitetsskala fra 1 til 12, og på grunn av at bølgene dempes vil intensite­ ten avta med avstand fra senteret. De største jord­ skjelvene, med styrke opp mot 9 på Richterskala­ en, kan ha bruddsoner som er 500-700 km lange, med forskyvninger langs bruddflatene (horisontalt eller vertikalt) på 10-20 m. Et slikt skjelv kan føre til store endringer i landskapet, og det vil utløse en energimengde tilsvarende over 100 mill, tonn sprengstoff (TNT) eller over 100 000 ganger Nor­ ges årlige forbruk av elektrisk energi. Men det er lenge mellom skjelv av denne styrke, og når man kommer ned på styrker rundt 6 på Richterskalaen vil skjelvene som regel ikke bryte helt opp til over­ flaten. Selv om jordskjelv kan forekomme på dyp ned til 700 km er de fleste ganske grunne når man ser på Jorden som helhet, med dyp fra noen få kilometer og ned til ca. 40 km. JORDSKJELVSONER

Som et resultat av de storstilte, men langsomme bevegelsene til jordskorpeplatene, vil jordskjelve­ ne globalt fordele seg langs kjente soner, og med en viss regelmessighet både i tid og rom. I gjen­ nomsnitt vil antallet skjelv avta med en faktor av 10 for hver enhets-økning på Richterskalaen. En kjent jordskjelvsone, ildringen, der det også finnes mange aktive vulkaner, går rundt hele Stillehavet; en annen går fra Atlanterhavet gjennom Middelha­ vet. Italia. Balkan og Tyrkia, og videre gjennom Iran. Pakistan og Nord-India til Myanmar (Burma) og Kina. Man finner også både jordskjelv og vul­ kanisme lanet til havs, som f.eks. langs den under­

sjøiske fjellryggen som deler Atlanterhavet i to fra nord til sør (Atlanterhavsryggen), og der ny jord­ skorpe (havbunn) dannes som følge av at to jordskorpeplater (den amerikanske og den eurasiske) langsomt driver bort fra hverandre. SKADER OG MOTTILTAK

Det er anslått at mellom 50 og 100 mill, mennesker har omkommet som følge av jordskjelv i historisk tid. Jordskjelvene inntar dermed plassen øverst på listen over naturkatastrofer, og med en skadekurve som peker bratt oppover. Dette skyldes ikke at det er blitt flere og sterkere jordskjelv, men derimot at urbanisering og utviklingen generelt har gjort ver­ denssamfunnet stadig mer sårbart. Det er derfor blitt lagt ned en betydelig innsats for å utvikle metoder for varsling av jordskjelv, og selv om man har ek­ sempler på vellykket varsling er det likevel nå, et­ ter mange år med stor optimisme, lite som tyder på at man er i nærheten av metoder som er pålitelige nok til at de vil kunne få reell betydning i de områ­ dene der det trenges mest. Forskningen har imidlertid gitt meget gode resul­ tater i form av kunnskap om hvor, hvor ofte, hvor­ dan og hvorfor jordskjelv oppstår. På et statistisk grunnlag er dette utgangspunktet for såkalte seismis­ ke risikoanalyser, og når man samtidig lærer hvor­ dan man skal bygge (hus, broer m.m.) for best mu­ lig å motstå belastningene fra jordskjelvene, så har man et meget godt grunnlag for store besparelser både av liv og eiendommer. Det er imidlertid pro­ blemer med å få benyttet seg av og implementert denne kunnskapen. Spesielt gjelder dette i utvik­ lingsland der de største katastrofene, målt i men­ neskeliv. ofte finner sted. I økonomisk mer utvikle­ de omrader blir kostnadene tørst og fremst økono­ miske. på grunn av at byggeforskriftene gjerne pri­ oriterer vern av menneskeliv. NORSKE FORHOLD

I Norge er jordskjelv fra gammelt av et kjent feno­ men. og selv om ingen av skjelvene har hatt magnituder på over 6 på Richterskalaen så har likevel enkelte av de større skjelvene blitt merket av be­ folkningen over avstander opp til nesten 1000 km. Det forekommer fremdeles regelmessig skjelv som blir følt klart og tydelig, spesielt når man befinner

seg innendørs. De fleste av disse finner man langs kysten av Vestlandet, i Nordsjøen, langs kysten av Nord-Norge, langs hele kontinentalsokkelen, og i Oslo-området. Jordskjelvene i Norge utløser spenninger i jord­ skorpen som har både kontinentale, regionale og lokale årsaker, som kontinentaldrift, landhevning etter istiden, sedimentasjon på kontinentalsokkelen, topografiske forskjeller, og variasjoner i jordskorpens egenskaper (tykkelse, tetthet m.m.). Landhevningen, som var årsak til en rekke skandinaviske jordskjelv med Richtertall rundt 8 for 6000-9000 år siden, rett etter at isen ble borte, er i dag av min­ dre betydning og ansees nå bare som én av mange faktorer som spiller inn. Når et jordskjelv utløses skjer dette imidlertid på steder der jordskorpen er svakere enn andre steder, og av den grunn speiles den geologiske utviklingshistorien også i dagens jordskjelvkart. Hele Norge er nå relativt godt dekket av seismo­ grafer, alle med kontinuerlig datasamband til analysesentre ved våre to seismologiske forskningsin­ stitusjoner, jordskjelvobservatoriet NORSAR på Kjeller og Universitetet i Bergen. Noen av disse seismologiske målestasjonene er installert med sikte på kontroll av avtalen fra 1996 om forbud mot un­ derjordiske kjernefysiske prøver, mens andre er in­ stallert med sikte på å ivareta sikkerheten for platt­ former og andre installasjoner på den norske konti­ nentalsokkelen. Det finnes nå byggeforskrifter, bå­ de for offshorevirksomheten og for fastlands-Norge, som skal sikre liv og eiendom mot jordskjelv også hos oss. HBu jordskokk, Heliqnthus tuberosus, flerårig urt i kurvplantefamilien. 0,5-2 m høy, med motsatte, brede blad og inntil 8 cm brede, gule blomsterkurver. Jordstenglene har avlange, potetlignende, spi­ selige knoller, ofte kalt jordepler. Jordskokk stammer fra Nord-Amerika og ble på 1600-tallet innført til Europa, hvor den fra tid til annen har hatt betydning både som forplante og som menneskeføde. Jordskokken er lett å dyrke, den er hardfør og kan overvintre ute. Den finnes av og til forvillet langs kysten fra Østfold til Vest-Agder. De næringsrike knollene har en søtlig, litt flau smak. De inneholder bl.a. polysakkaridet ►inulin. jordskolopendere, Geophilomorpha, leddyrunderklasse i klassen skolopendere, Chilopoda. De 10 norske artene er 1,5-5 cm lange og kjennes fra ►steinskolopendere på sine flere benpar. minst 25 og opptil 65, i motsetning til sistnevntes 15, samt at de er blinde, tynne, lange og gule. Alle er glupske rovdyr, men med vidt forskjellige levesteder: noen er knyttet til råtnende trær, andre til enger eller mose og løv. En 4 cm lang norsk art holder til i fjæreso­ nen, hvor den lever av krepsdyr o.a. og kan svøm­ me på vannoverflaten. Systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Dyreriket. jordskorpe, den ytre del av Jorden, begrenset mot den underliggende mantelen ved Moho eller ► Mohorovicics diskontinuitet. Består under havom­ rådene av et gjennomsnittlig 8-10 km tykt lag av bergarter med basaltisk sammensetning og under kontinentene av et gjennomsnittlig 35 km tykt lag med granittisk sammensetning. Se for øvrig ►Jor­ den. jordskred, se ►skred. jordskygge, den del av verdensrommet som Jor­ den helt eller delvis hindrer lysstråler fra Solen a trenge inn i. jordskyld, eldre betegnelse for fast, årlig avgift som betales av en jordeiendom i henhold til matrikkelskylden, også om denne. jordslag, mørke flekker som kan ødelegge for­ skjellige slags tøy, duker, teltduker og presennin­ ger. Årsaken er mugg- og svertesopper i forbindel­ se med fuktighet og varme.

209

JORDSTERILANT

JORDSKJELV Store jordskjelv Tabellen omfatter et utvalg tidligere katastrofe-jordskjelv, samt noen nyere skjelv som av har fått stor oppmerksomhet

År 1556 1755 1906 1908 1920 1923 1935 1976 1976 1985 1988 1990 1993 1994 1995

Sted Kina, Shanxi Portugal, Lisboa USA, San Francisco Italia, Messina Kina, Gansu Japan, Kwanto Pakistan, Quetta Guatemala Kina, Tangshan Mexico, Michoacån Armenia Iran India, Latur USA Los Angeles Japan, Kobe

Styrke 8,3 8,7 8,3 7.5 8,6 8,3 7,5 7,5 8,0 8,1 6,9 7,7 6,2 6,8 6,8

Antall dode 830 000 60-70 000 700 70-100 000 200 000 143 000 30-60 000 23 000 255 000 9500 25 000 40-50 000 9700 60 5500

Merknad Skjelvet kom om natten, og de fleste omkom i sammenraste hus og huler Brann og flodbølge (tsunami), 10 000 døde i Marokko. Merket i Norge Brann, 430 km lang bruddsone Flodbølge (tsunami) Storbrann i Tokyo Byen ødelagt. Nytt stort skjelv i 1997 Ødeleggende for hele landets økonomi Offisielt tall, kan ha vært mange flere døde Enorme skader i Ciudad de México, over 400 km borte. Uoffisielt antydes mange flere døde

30 000 skadet, uvanlig store ødeleggelser for et så «svakt» skjelv Meget store ødeleggelser, 20 000 hjemløse, skader for 10-20 mrd. dollar Meget store ødeleggelser, 36 000 skadet, over 200 000 bygninger skadet eller ødelagt

Store jordskjelv i Norge Tabellen omfatter jordskjelv i eller nær Norge med styrke 5,0 eller mer på Richters skala (per 1997)

Dato 22. des. 1759

Sted Kattegat

5. aug. 1819

Lurøy i Nordland

5,8

3. sept. 1834 9. mars 1866

Agder-Telemark Haltenbanken

5,0 5,7

15. mai 1892 23. juli 1894

Sunnfjord Nordland

5,2 5,4

23. okt. 1904

Oslofjorden

5,4

27. jan. 1907 19. juli 1913 24. jan. 1927 7. juni 1931 17. juli 1935 3. juni 1955 23. jan. 1958 29. sept. 1969 8. aug. 1988 23. jan. 1989

Nordland Trøndelag Nordsjøen Doggerbanken Haltenbanken Nordfjord Haltenbanken Haltenbanken Nordvestlandet Nordfjord

5,2 5.0 5.3 5,5 5,0 5,2 5,0 5,0 5,3 5.1

Styrke 5,6

Merknad Merket over 600 km avstand i Danmark, Sverige, Tyskland og Norge. Skader i Jylland, spesielt i Alborg-regionen. Skapte stor frykt da det kom bare 4 år etter jordskjelvet som la Lisboa i grus Meget sterke rystelser, problemer med å sta oppreist, utrasninger av jord og stein, bølger på havet. Følt over det meste av Skandinavia

Følt meget sterkt over hele Midt-Norge, og i Trondheim ringte kirkeklokkene av seg selv. Noen skader på bygninger Følt over hele Sør-Norge Følt over 600 km avstand, og spesielt sterkt i Lofoten. Noen skader. En 200 tonns skonnert som befant seg rett over episentret sprang lekk og sank, og det kan ikke utelukkes at jordskjelvet var årsaken Følt over hele Sør-Skandinavia og marginalt i Baltikum. Inntraff under søndagens høymesse og skapte panikk, med påståtte personskader, i flere kirker i Oslo og Østfold (Moss-Fredrikstad). En god del skader på murvegger, piper, o.l.

Følt i Storbritannia, Danmark og Norge Følt i Storbritannia, kystområdene fra Frankrike til Danmark, og i Sørvest-Norge

Følt over hele Sør-Norge (men svakt i Oslo og Trondheim)

Følt bare fra Hardanger til Trøndelag på grunn av at episenteret lå ca. 120 km fra kysten Følt over hele Sør-Norge, inkludert deler av Oslo og Romerike der blot jordbunn (leire) forsterket rystelsene

Se også Nøkkelbindets tabell Jordskjelv

jordslutning, utilsiktet forbindelse mellom en spenningsførende del av et elektrisk anlegg og jord, f.eks. ved overslag over en isolator. Avhengig av det elektriske netts data kan det oppstå store strøm­ mer i jorden, som særlig ved dårlig ledende jords­ monn, kan føre til potensialforskjeller som kan være farlige for mennesker og dyr (skrittspenninger), og det kan også føre til skade eller ødeleggelse pa ting i jorden (f.eks. elektriske kabler, vann- og gassled­ ninger). Jordslutning i et elektrisk apparat, for eksempel komfyr, gjør apparatets metalldeler strømførende, og da vil en forskriftsmessig jordledningsforbindelse til apparatet beskytte mot farlig berøringsspenning. Jordfeilbryter kan også gi betryggende be­ skyttelse mot farlig berøringsspenning ved jordslut­ ning. jordslå, midlertidig planting av treaktige og urteaktige planter. De legges tett i tett i skrå grøfter, deretter kastes en del jord over røttene og tråkkes til. Plantene kan klare seg godt i lengre tid på den­ ne måten. jordsmonn, den del av jordskorpens løsavleirin­ ger som er påvirket av klima, vegetasjon, dyreliv SNL 3. utg. vill 10

og mikrobielle omsetninger, slik at den skiller seg ut fra undergrunnsjorden. Jordsmonnet er under våre forhold sjelden mer enn I m tykt. Ved tynnere løs­ avleiringer kan det nå helt ned til berggrunnen. Det omfatter mer enn matjordlaget eller det laget som på dyrket mark årlig blir bearbeidet (ploglaget, piogmålet). Det er i jordsmonnet planterøttene finnes. Se ►jord. jordsmonnkart, spesialutgave av økonomisk kartverk med opplysninger om jordkvalitet, klima og driftsforhold for dyrket og dyrkbar jord. Datae­ ne blir lagt inn i en jorddatabank. Se ►jordregister. jordsmonnutvikling, se ►jord. jordspisere, se ►geofager. jordstasjon, fast installasjon for å sende og motta signaler fra satellitter. I Norge er det jordstasjoner for telekommunikasjonssatellitter i Nittedal i Akershus og på Eik i Rogaland. Den siste benyttes særlig til maritim kom­ munikasjon. Også stasjonen på Tanum i Sverige benyttes for samband til Norge. For å få god retningsvirkning har signalene frekvenser i mikrobølgebåndene, og stasjonene er utstyrt med store para­ bolantenner.

Jordstasjoner kan også være utstyrt for datamottak fra og styring av f.eks. jordobservasjonssatellitter, rekognoseringssatellitter og romsonder, dess­ uten for kommunikasjon med bemannede røtnfartøyer. jordstatikk, læren om likevekt av og trykk i og fra jordmasser, se ►fundament, ►geoteknikk, ►jord­ trykk. jordstengel, rhizom, vegetativt formeringsorgan med stengeloppbygning som ligger mer eller min­ dre horisontalt i jorden. Jordstengelen er leddelt og har knopper dekket av skjellblad ved leddknutene. Fra knoppene utvikles nye jordstengler og lysskudd. Jordstenglene ligger hos noen plantearter grunt. 0-15 cm, mens de hos andre, for eksempel myrsnelle kan gå ned til 1,5 m og dypere. Jordsteng­ lene vokser ut fra morplanten i alle retninger og kan representere en viktig spredningsmåte for plan­ ten, for kveke for eksempel langt viktigere enn frø­ ene. jordsterilant, plantevernmiddel som er brukt i så høy dose at jorden holdes fri for den aktuelle skadegjøreren (ugress, sykdom, skadedyr) i en leng­ re periode.

210

JORDSTJERNER

jordstjerner, Geqstrum, stilksporesoppslekt som tilhører buksoppene. Gasteromycetales. De unge soppene er kuleformede med en dobbelt vegg og vokser i jordskorpen. Ved modningen sprekker den ytre veggen opp i fliker fra toppen og nedover, og disse bøyes bakover og nedover samtidig som sop­ pen presses opp over jorden. Soppene får derved utseende av en stjerne med en liten kule oppå. Stør­ relsen varierer hos de forskjellige artene fra ca. I — I0 cm. Soppens sporer ligger ved modningen som en løs masse inne i kuler og slipper ut av munnin­ gen som en liten røyksky når f.eks. regndråper plas­ ker mot den elastiske veggen. 9 arter i Norge, alle relativt sjeldne. jordstruktur, se ►jord. jordstrom, også kalt tellurisk strøm, betegnelse på elektrisk strøm i den øverste del av jordskorpen. Den dannes ved at elektrisk ladning forflyttes for å utjevne ulikt elektrisk potensial (spenningsforskjel­ ler) mellom forskjellig steder i jordskorpen. Slike spenningsforskjeller vil også drive strømmer i lan­ ge tele-, data- og kraftlinjer, i rørledninger og an­ dre elektrisk ledende forbindelser. Den sterkeste delen av strømmen er ren likestrøm, men det finnes også vekselstrømskomponenter over et bredt fre­ kvensområde. Spenningsforskjellene som driver strømmen, kom­ mer enten fra elektriske felter i Jordens indre, eller de induseres gjennom prosesser utenfor Jorden, i ionosfæren og magnetosfæren. Det er særlig bidra­ gene fra de eksterne kildene som gir de store varia­ sjonene i strømmen. Man registrerer dette spesielt i nordlyssonen, i forbindelse med nordlys og mag­ netiske stormer. Under slike forhold kan strømmen bli så kraftig at den kan gi skader på elektriske fjernlinjer og transformatorer. Jordstrømmer er et globalt fenomen, og man kan finne regulære mønstre og strømceller i de rolige strømsystemene. Det forekommer imidlertid store lokale uregelmessigheter som skyldes variasjoner i jordsmonnets elektriske konduktans (ledningsevne). Dette skyldes først og fremst forandringer i sam­ mensetningen av jordskorpen. Registrering av jordstrømmer kan brukes til å kart­ legge avvik i sammensetning av jordskorpen, og dermed gi opplysninger om for eksempel malm og mineralforekomster (magnetotelluriske undersøkel­ ser). jordstyre, tidligere betegnelse på ►landbruks­ nemnd. jordsvin, Tubulidentata, pattedyrorden med ba­ re én familie og én art, Orycteropus qfer Navnet jordsvin er en oversettelse av aardvark, boernes navn på dyret. I det ytre minner det om et kortbent, langhodet svin med kort, tung hale. Huden har lite hår. Fargen er blekt gulgrå. Lemmene har korte, kraftige graveklør. For- og hjørnetenner mangler helt, og tennene for øvrig har ikke emalje og er meget eiendommelig bygd. bl.a. er de sylinderformede. og består av mange små rør som sitter tett sammen (derav det latinske navnet, som betyr «de rørtannede»). Kroppen er 105—130 cm lang, vekten 40-65 kg. Tungen er lang, klebrig, særlig effektiv til å fange termitter eller maur som bygger reir. Maur er viktigste føde i tørketider, termitter i regntiden. Det er et nattdyr, som forlater den dype hulen sin ved solnedgang. Ved daggry går den igjen i et jordhull eller graver seg på kort tid et nytt. Forekom­ mer i åpent trebevokst landskap, busk- og gressmark. Finnes mer sjelden i regnskog og unngår klippelandskap og ørken. Utbredt i Afrika sør for Sa­ hara. Hulene til jordsvinet kan forårsake problemer, bl.a. i jordbruket, og bestanden er enkelte steder kraftig redusert som følge av menneskelig forføl­ gelse. jordsynkron bane, satellittbane rundt Jorden med omløpstid ett stjernedøgn (23 timer, 56 minut­ ter, 4 sekunder). Også kalt geosynkron bane. En

Jordsvin. Det høyt spesialiserte jordsvinet er enes­ te nålevende representant for den primitive orde­ nen Tubulidentata.

jordsynkron/geosynkron bane som er sirkelformet og ligger i ekvatorplanet kalles en ►geostasjonær bane. Jordtirsdag, i eldre tider betegnelse på annen tirsdag etter påske, som var fast rettsdag på åstedet i odelsløsningssaker. Ble også kalt Odelstirsdag. og mange steder Tokketirsdag, fordi den flyttet seg med påsken. jordtretthet, tilstand i dyrket jord som har vært tilsådd med samme planteslag i lengre tid, og som av den grunn gir mindre avling enn vanlig. Er ofte forårsaket av jordbundne plantesykdommer og snyl­ tere. Mangel på visse mikronæringsstoffer kan og­ så forårsake at plantene sturer. Skiftebruk er et sik­ kert middel mot jordtretthet. jordtrykk, trykket som utøves fra jord mot kjellermurer og støttemurer. Jordtrykket kan bli av be­ tydelig størrelse selv ved forsiktig tilfylling mot en kjellermur og er ofte årsak til oppsprekking av kjellervegger og utpressing av støttemurer. Størrelsen på trykket er avhengig av jordart (stein, grus, sand, silt eller leire) og av om konstruksjonen er ettergi­ vende. Jordtrykket kan bli svært stort ved frostsprengning. Tiltak mot frostsprengning er god dre­ nering med bruk av drenerende tilfyllingsmasser og i visse tilfeller også isolering. jordtungefamilien, Geoglossaceae, soppfamilie som tilhører sekksporesoppene. Soppene er stilkete med en tunge- eller hodeformet sporebærende del i toppen, oftest mindre enn 5 cm høye. 1 Norge atskillige arter, fordelt på flere slekter. Vanligst er gul spademorkel, Spathularia flava, med flattrykt. spadeformet hode, og hjelmmorkel. Cudonia circinans, med foldet, kuleformet hode. Begge vokser i barskog. Slimmorkel. Leotia lubrica. er relativt vanlig i løvskog, den er gulgrønn og har en geléaktig konsistens. Sumpklubbemorkel, Mitrulapahidosa og moseklubbemorkel. Bryoglossum gracile, har begge et gullgult hode og vokser fuktig, den siste til fjells og nesten alltid parasittisk på piperensermose, Paludella squarrosa. De fleste jordtungene er svarte og tungeformede. Vanligst er svartlodnetunge. Trichoglossum hirsntum og myrjordtunge, Geoglossum sphagnophilum. jordtype, jordsmonntype, jord som skiller seg tra annen jord når det gjelder opphav, struktur, profilutvikling m.m. Se ►jord. jordugle, Asio flqmmeus, fugleart i uglefamilien. Ca. 38 cm lang eller omtrent som kattugle, men den veier oftest mindre: 230—500 g. Jordugla er spraglet i rustbrunt og gulbrunt og vingespennet er ca. 1 m. De brunsvarte tlekkene på håndsvingfjæ-

rene er store og dråpeformede (den ligner ►hornugle). Arten er utbredt i Europa, det meste av Asia og Nord- og Sør-Amerika. Som vintergjest forekom­ mer den også i den orientalske region og i Afrika. Slekten Asio har fem arter, hvorav også hornugla i Norge. Jordugla hekker hos oss så å si bare i smågnagerår, langs skoggrensen og i snaufjellet over hele landet, fra Vestlandet til Nord-Norge også langs kysten. Reir legges på bakken, med opptil 14 egg i store museår. Jordugla er relativt dagaktiv, men jak­ ter helst i skumringen. Den er sammen med horn­ ugla eneste regulære trekkfugl blant uglene hos oss, men enkelte kan overvintre, bl.a. på fjellet i rike smågnagerår. jordulv, sibethyene, Proteles cristqtus, rovdyrart i hyenefamilien. Pelsen er mattgul, gulhvit eller rødbrun. På kroppen er det flere svarte striper, bade loddrett på kroppsidene. langs midten av ryggen, samt tverrstriper på bena. Den har også en karakte­ ristisk man, som kan reises ganske høyt. Kroppen er ca. 80 cm lang, halen ca. 30 cm, skulderhøyden 40-50 cm og vekten normalt 8-12 kg, av og til opp i mot 20 kg. Tannsettet er ufullstendig, og kinntennene er redusert til små plugger som sitter langt fra hverandre. Dette sammen med at den har fem tær på fremføttene, i motsetning til de øvrige hyenenes fire, har gjort at den systematisk sett tidligere har blitt ført til snikekattfamilien eller til en egen fami­ lie. Men jordulvens bygning, antall kromosomer og blodprotein viser klart at den står hyenene nærmest. Den er insektetende, lever særlig av termitter, men tar også åtsler og jakter på mindre pattedyr. Lever i åpent terreng, gressmark og savanner, buskmark og steinlendte strøk. Forekommer i Afrika fra helt sør i Egypt til Tanzania, samt fra det sørlige Angola og Zambia til Sør-Afrika. jordvann, vann som er innesluttet i jorden. Det kan være fritt (hydrostatisk), dvs. bare påvirket av tyngdekraften, eller bundet, fastholdt på en eller annen måte. Fritt vann er a) synkevann (sigevann) på vei ned gjennom de større porer i jorden etter regn og snøtining, og b) ►grunnvann som fyller alle åpninger i jorden og renner langsomt unna på et tett jordlag eller fjellgrunn. Stillestående vann høyt i jorden skader planteveksten. Friskt strømmende vann kan gi rik tilførsel av næringsstoffer og oksygen. Kjemisk bundet vann går inn som bestanddel av forskjellige stoffer i jorden, særlig som krystallvann. Hygroskopisk vann, opptatt fra vanndamp i luften og fortettet som et tynt lag på overflaten av jordpartiklene. Kapillærvann (porevann) holdes fast ved hårrørskraften, som også stadig fører vann fra våtere til tørrere steder. Dette vannet danner jordråmen eller jordfuktigheten og er direkte nyttbart for plantene, men noe av kapillærvannet holdes også så fast at plantene ikke kan få tak i det. Jord med god kapillærevne tåler tørkeperioder best. Å sørge for best mulig kapillærvirkning og å hindre for sterk for­ damping hører til de viktigste oppgaver i jordarbeidingen. Den mengde kapillærvann jorden kan holde regnes i prosent av tørr jord. For mineraljord er den 20-50 %; for humusjord kan den gå opp i flere hundre prosent, for hvitmosetorv 800-1000 %. Det kapillære vannet med løste stoffer kalles jordvæsken. jordvarme, varmeenergi fra undergrunnen, se ►geotermisk energi jordveps, Vespula vulgqris, årevingeart i famili­ en stikkveps. Vespidae. Den bygger helst bol i hul­ rom i jorden eller på mørke steder i hus. De ettårige bolene kan bli meget store, opptil 20 000 celler. Arten i Norge utbredt til 70° n.br. jordvern, tiltak for å verne om jorden som grunn­ lag for planteproduksjon mot naturlige, nedbryten­ de krefter, og mot tekniske, menneskeskapte inn­ grep.

211

De naturlige, nedbrytende kreftene er først og fremst vind- og vannerosjon. Omfanget av jordødeleggelsen ved disse kreftene er direkte og indirekte påvirket av jordart, kulturinngrep, topografi, ned­ bør og vindens styrke og varighet. Partikler i grov­ kornede jordarter rives forholdsvis lett løs av vind, regn eller strømmende vann, mens finpartikler (siltog leirfraksjonene) lettere transporteres over større avstander. Porøs jord kan absorbere forholdsvis sto­ re vannmengder på kort tid, slik at mengden av eroderende overflatevann reduseres. Finkornet jord vil enten umiddelbart eller etter tilslemming gjennom regndråpenes virkning bli så tett i overflaten at avrenningsmengden blir stor, men vil for en kortere tid kunne motstå utgraving ved sin større sammenhengskraft. Jord med gryn- eller dobbeltkornstruktur er forholdsvis motstandsdyktig. Pa den annen side påvirker vannerosjonen topografien. Vannero­ sjon er et aktuelt problem overalt hvor klima- og jordbruksforholdene ligger til rette for sesongbundet plantedyrking. Nedskjæringer i løsmassene de­ ler opp jordarealene sa de blir vanskelige eller umu­ lige å kultivere. I verste fall kan hele landskapet forandres. Amazonasvassdragets nedslagsfelt har vært sterkt utsatt for erosjon etter avskoging. I vass­ dragenes nedre deler samles sedimentene og forår­ saker flom i omradene omkring. Også i tidligere skogområder rundt Himalaya har økt utnyttelse av jorden til jordbruksformål økt erosjonsproblemene forårsaket av vann i stor hastighet. Tidligere ble vannet forsinket ned til jordoverflaten av vegeta­ sjonen. Skogen bandt mye vann, og vegetasjonslaget bremset vannhastigheten. Vinderosjonen virker vanligvis mer lokalt. Kjent også fra Norge er vandrende sanddyner som eter seg innover plantevekst og produktiv jord i den fremherskende vindretning. Beplantning med vis­ se gressarter, eller leplanting. er botemidler. Av et ganske annet omfang var f.eks. katastrofen i USA 1934, da veldige mengder av præriedistriktenes matjord i støvform blåste over de østlige deler av kontinentet og ut i Atlanterhavet. For å verne mot disse kreftene bør jordoverflaten være skjermet av plantedekke mest mulig. Røttene binder jorden sammen, blad og stengler bremser hastigheten på vann og vind. Dette kan oppfylles ved å ha varig eng eller beite, bruk av dekkvekst i radkulturer, utsatt pløying, høstonn fremfor våronn. I bratt fjell-landskap kan terrassering av åkerarea­ let virke forebyggende. I Norge har erosjonsskadene forholdsvis lite om­ fang. Imidlertid kan overflateavrenning fra bar mark før åkervekstene vokser til. ofte inneholde så mye av matjord at det utgjør et betydelig bidrag til foru­ rensningen av bekker og innsjøer, særlig fordi den­ ne jorden er næringsrik, ofte nygjødslet. Det er eta­ blert ordninger i jordbruksoppgjøret som skal sti­ mulere bønder med erosjonsutsatt jord til å avstå fra å pløye åkeren om høsten. Et slikt tiltak reduse­ rer erosjon og avrenning fordi perioden når jorden ligger uten plantedekke, blir redusert. Vern mot tekniske, menneskeskapte inngrep. I Norge utgjør omdisponering av arealer den største trusselen mot dyrket jord. Arealer som blir tatt til veier og byggetomter o.l., er for alltid tapt for plan­ teproduksjon for både jordbruk og skogbruk, mens jordbruksarealer som blir liggende brakk eller som vokser til med skog, forblir produktive i biologisk forstand. Det største behovet for jord lil veier og byggetomter finner man i tettbebygde strøk, som også er de beste jordbruksstrøk. I perioden 1967— 93 er vel 300 000 dekar dyrket jord, eller ca. 3 % av dagens jordbruksareal, blitt omdisponert til an­ dre formål. SChr/GSy jordvoks, ozokeritt, en naturlig blanding av fas­ te hydrokarboner, vokslignende med gulaktig, grønnlig eller brunlig til svart farge og aromatisk lukt. Variabelt smeltepunkt, 55-1 I0 °C. Finnes fle­ re steder sammen med kull og bitumen og i forbin­

JOSEF

delse med petroleumsforekomster. Ved rensing og bleking utvinnes et hvitt produkt (ceresin), som bl.a. anvendes til fremstilling av lys og til lærimpregnering. Joris, David, eg. Jorizoon, 1501/02-56, neder­ landsk sektstifter, gjendøper. Ca. 1536 begynte han å opptre som profet, idet han mente å motta visjo­ ner om tidenes ende og Herrens gjenkomst. Han lærte at Guds rikes utvikling har tre knutepunkter: det første var kong Davids regjering, det annet Jesu komme og det tredje hans egen opptreden. Han vant mange tilhengere, sakalte davidister eller jorister. særlig i Nederlandene og Nord-Tyskland. Øvrighe­ tene gikk hardt frem mot dem. Joris levde fra 1544 i Basel under dekknavn og ble identifisert først tre ar etter sin død. Hans lik ble da gravd opp og brent sammen med hans skrifter. Jormunrekk tnorrønt Jørmunrek(k)r), i norrøn litteratur konge over goterne, egentlig den historis­ ke goterkonge Ermanarik (300-tallet). Ifølge den eldre Edda og Vplsungasaga var Jormunrekk gift med Sigurd Fåvnesbanes datter Svanhild. Han mis­ tenker henne for utroskap og lar henne drepe. Hen­ nes brødre Hamde og Sorle overfaller Jormunrekk og hugger hender og føtter av ham, men blir selv drept av Jormunrekks hirdmenn. Jorn, Asger, eg. Asger Oluf Jørgensen. 1914-73, dansk maler, bror av lyrikeren Jørgen Nash. Elev av Fernand Leger 1936-37 og Axel Jørgensen 1937-39. Hans kunst utviklet seg under inntrykk av surrealismen, Paul Klee og primitiv kunst i sta­ dig friere og mer spontant fabulerende retning, med små myldrende figurer og masker som bærere av et sterkt suggestivt, magisk følelsesinnhold. Han var 1941-44 medarbeider ved Helhesten. 1948-51 var han sammen med bl.a. Karel Appel og Cornelis Corneille medlem av gruppen ►COBRA. Fra 1953 oppholdt han seg vesentlig i Paris, Sveits og Italia og vant et internasjonalt navn. Blant hans mest kjente arbeider er Det store tog (194850, Kunstmuseet i København), utført etter en reise til Tunisia 1947, og et stort keramisk relieff (1959) i Statsgymnasiet i Århus. Samme sted finnes hans fargerike billedvev Den lange reise, utført 1960 sammen med Pierre Wemaére. En større samling av sine arbeider skjenket han til Silkeborg museum. Museet for samtidskunst i Oslo eier flere arbeider av ham, og han er også representert ved Henie-Onstad kunstsenter og i museene i Bergen og Trond­ heim. Han har skrevet Held og Hasard (1952 og senere utg.), Guldhorn og lykkehjul (1957), Naturens or­ den og Værdi og økonomi (begge 1962), Ting og polis (1964), og utgav 1967 et utvalg skrifter av Julius Lange og Yrjd Hirn, Nordens teoretiske æstetik. Litt.: C. Dotremont: A. J. (1950); H. Kjærholm: A. J. Malerier (1964); V. Schade: A. .1. (1965); G. Atkins: A. J. (1964), J. in Scandinavia 1930-53 (1968), A. .1. The Crucial Years 1954-1964(1977), A. J. The Final Years 1965-1973 (1980) og A. J. Supplement: Paintings 1930-73 (1986). Joroinen, sv. Jorois, kommune i Finland, Mikkelin lååni (S:l. Michels lån), ca. 15 km sør for Varkaus; 577 km2 med 6300 innb. (1995), 10,9 per km2. Jordbrukskommune. Jorpes, Johan Erik, 1894-1973, finsk-svensk le­ ge og biokjemiker. Professor i medisinsk kjemi ved Karolinska institutet, Stockholm 1947-63. Tildelt Anders Jahres medisinske pris 1963 for banebry­ tende innsats innen biokjemien, særlig gjennom renfremstilling av heparin. Jorsala, genitiv av Jorsalir, norrønt navn på Je­ rusalem, derav navnet Jorsalfare om en som har fart til Jerusalem på korstog eller pilegrimsferd. Jortveit, tettsted i Grimstad kommune, AustAgder; 286 innb. (1995).

Asger Jorn. Betrengte komplekser. Maleri, 1964. 69,5 v 90,5 cm. Museet for samtidskunst, Oslo. — Bilde, se ogsa Danmark, kunst. Jorullo [xåruljå], vulkan i sørvestlige Mexico, Michoacån, 1300 m høy. Oppstod 1759 under vold­ somme utbrudd. Jorunn, kvinnenavn, norrønt Jdrunnr, dannet av jøforr eller jøfurr, ‘villsvin', derav ‘høvding’, og unna, ‘elske’. Finnes i flere former: Joran. Joron, Jøran. Navnedag 25. juni. Jos Id^ås), by i Nigeria, hovedstad i delstaten Plateau. på Josplatået, 1295 m o.h.; 201 200 innb. (1995). Sentrum tor landets tinnindustri med store dagbrudd og smelteverk. Annen industri omfatter produksjon av sement, stålplater og ulike forbruks­ varer. Sete for universitet (1975) og flere andre høy­ ere læresteder. Byen har et behagelig klima, og er et populært turist- og rekreasjonssted. Jos har et museumskompleks. med bl.a. en interessant utstil­ ling av tradisjonell nigeriansk arkitektur. Zoologisk hage. Jos ble grunnlagt 1903 av britene i forbindelse med etableringen av gruveindustrien. Josef, mannsnavn, av hebraisk Joseph, ‘Herren skal forøke’; kjent i Norge fra 1300-tallet. Navne­ dag 19. mars. Josef, bibelsk person, sønn av Jakob og Rakel. Han er helten i den oppbyggelige fortellingen i 1 Mos 37-50, som viser hvordan Gud lønner den rett­ skafne og bevarer ham gjennom alle farer. Josef blir av misunnelige brødre solgt som slave, kommer til Potifar i Egypt og motstår hans hustrus forførelseskunster, kastes i fengsel, men tyder Faraos drøm­ mer og opphøyes til hans mest betrodde mann. Jo­ sef brukes også som stammenavn istedenfor Efraim og Manasse (Josefs sønner). Hovedpersonen i Thomas Manns romansyklus Joseph und seine Bruder (4 bd., 1933^43; norsk overs. 1993-95), i Georg Friedrich Handels orato­ rium Joseph and his Brethren (Josef og hans brø­ dre, 1744), i Etienne Nicoias Méhuls opera Joseph (1807) og i musikalen Joseph and the Amazing Technicolour Dreamcoat (1968, rev. 1972, 1973 og 1991) med musikk av Andrew Lloyd Webber og tekst av Tim Rice. Litt.: G. W. Coats: From Canaan to Egypt. Structural and Theological Context for the Joseph Story (1976). Josef, gift med Maria, Jesu mor. Antagelig var han tømrer (Matt 13,55). Jesus kalles Josefs sønn to ganger i Joh 1,45 og 6,42. men ellers omtales han ved navn bare i fortellingene om Jesu fødsel og barndom (Matt 1-2 og Luk 1-2). I Matteus’ ver­ sjon har Josef en fremtredende plass, mens han hos Lukas befinner seg helt i skyggen av Maria. Begge synes imidlertid å bekrefte at Jesus gjennom Josef tilhørte Davidsætten, og at Josefs anerkjennelse av barnet Jesus derfor var viktig. Forestillingen om Josef som en gammel mann er uten belegg i det nytestamentlige materialet, men

212

JOSEF

er et forsøk på å forklare hvorfor han, til forskjell fra Maria og Jesu søsken, blir borte fra fortellinge­ ne om Jesu voksne liv. Josef (ty. Joseph), tysk-romerske keisere. Josef l. 1678-1711. sønn av Leopold 1. konge i Ungarn 1687 etter at riksdagen i Bratislava (Pressburg) hadde godkjent Stefanskronen som arvelig i huset Habsburg; 1690 romersk konge, 1705 tyskromersk keiser. Da Josef ble keiser, var den span­ ske arvefølgekrig i full gang. Hæren, under Eugen av Savoia, hadde stor fremgang og dominerte til tider både Bayern, de sørlige Nederlandene, Italia og en del av Spania. Samtidig undertrykte Josef en reisning i Ungarn. Da Karl 12 trengte langt inn i Tyskland (1707), ønsket Josef å unngå krig med ham, og viste seg imøtekommende overfor protes­ tantene i Schlesien som bl.a. fikk sine kirker tilba­ ke. Josef 2, 1741-90, keiser fra 1765, eldste sønn av Maria Theresia og Frans 1, det opplyste eneveldes representant i Østerrike. Inntil morens død (1780) var han hennes medregent i de østerrikske arveland, og hadde alt da stor makt, særlig over hæren og dermed utenrikspolitikken og rettsvesenet. I sin lovgivning og administrasjon slo han inn på en klar reformpolitikk. Han gjorde alle paveforordninger ugyldige i Østerrike, la presteskolene under staten og avskaffet en mengde klostre. Lutherane­ re. kalvinister og gresk-ortodokse tikk borgerrett, og han opphevet en del lover mot jødene; folkesko­ len ble utbygd og lagt under verdslig ledelse. Tysk ble innført som administrasjonsspråk overalt, dom­ stolene ordnet likt over hele riket; 1787 kom det en felles lovbok, som avskaffet adelige privilegier og innførte likhet for loven, tok bort alle ikke statlige domstoler og avskaffet tortur og dødsstraff. Som et ledd i arbeidet for å få jordbruket på fote, opphevet han 1781 livegenskapet. I sin økonomis­ ke politikk var han merkantilist, som de andre opp­ lyste enevoldsherskere. Hans reformer vakte mot­ stand. Loven om tysk som administrasjonsspråk vakte liv i ungarsk og tsjekkisk nasjonalfølelse. Josef måtte gi etter, og 1789-90 fikk både Neder­ landene og Ungarn igjen sine forfatninger. I Ned­ erlandene ble likevel republikken Belgia proklamert 1790. Også utenrikspolitisk var han aktiv. 1 1772 satte han igjennom, mot Maria Theresias vilje, at Øster­ rike ble med på den første deling av Polen. 1 1774 annekterte han det tyrkiske området Bukovina. For å sprenge den russisk-prøyssiske allianse gav han Russland frie hender mot Tyrkia og sluttet forsvars­ forbund med Russland. Da Tyrkia for å komme først angrep Russland i 1788, kom Østerrike med i kri­ gen. Josef ble syk på felttoget. Motgangen møtte ham på alle kanter; han måtte omgjøre det meste av sine reformer før han døde, men bl.a. opphevelsen av livegenskapet ble stående. Josefs eneste barn, en datter, døde ung, og hans bror Leopold ble kei­ ser etter ham. Josef fra Arimatea, person i Det nye testamente; ifølge evangeliene en rik og ansett mann, medlem av jødenes høye råd, som tok ansvar for Jesu be­ gravelse (Matt 27,57 ff.; Mark 15,42 ff.; Luk 23,50 ff.; Joh 19.38 ff.). Matteus og Johannes hevder at han i hemmelighet hadde vært Jesu disippel. Etter gammel engelsk legende kom han senere til Eng­ land med en kvist av Jesu tornekrone, som han plan­ tet ved en kirke han bygde i Somerset (Glastonbury). Han spiller også en rolle i legendekretsen om den hellige Gral. Josefine, 1807-76, norsk-svensk dronning (1844—59). Hun var datter av Eugene de Beauharnais og Augusta av Bayern, ble 1823 gift med kron­ prins Oscar, som ble konge (Oscar 1) 1844. Hun fikk fem barn: Karl 4(15). Oscar 2. Gustav. Eugenie og August. Under Krimkrigen 1853-56 betyd­ de hun mye for Sverige-Norges tilnærming til vest­

maktene gjennom forbindelsene til hennes fetter Napoleon 3. Josefine forble katolikk og bidrog bl.a. til opprettelsen av den katolske menighet i Kristia­ nia. Josef og hans brodre (ty. Joseph und seine Briider), romansyklus i 4 bind (1933-43. norsk overs. 1993-95) av Thomas Mann om Det gamle testamentes Josef-skikkelse. Josefson, Ruben. 1907-72, svensk teolog. Bi­ skop i Hårnosand 1958-67, erkebiskop 1967. Ut­ gav bl.a. Bibeln i vårt folks historia (1941), Guds och Sveriges lag (1950), Kyrka och stat (1956). Josefsson [jou-J, Ludvik, f. 16. juni 1914, is­ landsk politiker (venstresosialist). Opprinnelig læ­ rer, men hadde 1944-52 ledende stillinger i fiskeri­ industrien. Etter å ha trådt inn i kommunepolitik­ ken i 1938, fikk han sete i Alltinget i 1942. Han var parlamentarisk fører for Folkealliansen fra 1961 og var partiets formann 1977-80. Særlig bemerket gjorde han seg som fiskeriminister 1956-58 og 1971-74 da han hadde ansvaret for fiskeripolitik­ ken under de to første «torskekrigene» med Stor­ britannia. Etter alltingsvalget i 1978 gjorde han et mislykket forsøk på å danne regjering. Josefus (lat. Flavius Josephus), 37-ca. 100, jø­ disk historieskriver. Deltok 67 i oppstanden mot romerne, ble før Jerusalems ødeleggelse år 70 tatt til fange, men ble frigitt, levde senere i Roma i venn­ skap med keiserfamilien og skrev historiske verker på gresk. Av hans skrifter har vi bl.a. bevart Den jødiske krigs historie i sju bøker med pro-romersk tendens. Den jødiske arkeologi i 20 bøker (går fra verdens skapelse ti! Nero), hvor det jødiske folk forherliges, dessuten en selvbiografi, som forsva­ rer hans holdning i den jødiske oppstand. Joseph, amerikansk indianerhøvding, se ►Chief Joseph. Joseph |d3øuzif]. Helen, 1905-92, sørafrikansk anti-apartheidforkjemper; født i Storbritannia, flyt­ tet til Sør-Afrika i 1931. Aktiv i en rekke demokra­ tiske organisasjoner i Sør-Afrika, og var en av grunnleggerne av Den forente demokratiske fron­ ten (UDF) 1983. Helen Joseph ble arrestert mange ganger, og var tiltalt i den store forræderirettssaken 1956-61. Joseph, Pére [pe:r såzef], eg. Frangois Le Clerc du Tremblay. 1577-1638. fransk politiker; kapusinermunk; arbeidet ivrig for den katolske renessan­ se i Frankrike og for å bedre forholdene innenfor munkeordnene. Hadde bl.a. planer om korstog mot tyrkerne. Da kardinal Richelieu ble Frankrikes le­ dende politiker, sluttet Pére Joseph seg til ham og ble hans venn og nærmeste medarbeider. I 1625 var han fransk utsending i Roma, 1630 i Regensburg. «Den grå eminense» (tilnavnet fikk han etter kapusinernes grå ordensdrakt) var Richelieus stedfor­ treder når denne var syk, og har sikkert hatt stor del i hans arbeid for å organisere enhetsstaten og det kongelige enevelde. Han viste seg også villig til å se bort fra sine katolske interesser og godtok straks Richelieus forbund med protestantene (1624) mot huset Habsburg. Joséphine [såzefin], opprinnelig Marie Rose Joséphine Tascher de la Pagerie, 1763-1814. fransk keiserinne, datter av en løytnant og plantasjeeier på Martinique. Ektet 1779 vicomte Alexandre de Beauharnais, som hun fikk to barn med. Eugene og Hortense. Mannen ble henrettet 1794, og I 796 ble Joséphine gift med Napoleon Bonaparte; hun ble kronet sammen med ham 1804 og førte et lysende hoff. Da hun ikke fødte ham noen arving, tvang Napoleon henne 1809 til a innvilge skilsmisse. Jo­ séphine beholdt imidlertid keiserinne-tittelen. Brev­ vekslingen mellom Napoleon og Joséphine er pu­ blisert en rekke ganger. Joséphine-Charlotte l^åsefin JarlatJ, f. 1927, storhertuginne av Luxembourg, datter av kong Le­

opold 3 og dronning Astrid av Belgia, og er der­ med kong Haralds kusine. Gift 1953 med storhertug ►Jean av Luxembourg. Fem barn. Josephson [dsøuzifsn], Brian David, f. 1940, britisk fysiker, assisterende forskningssjef ved Roy­ al Society’s Mond-laboratorium fra 1967, profes­ sor i fysikk i Cambridge fra 1974. Josephson er mest kjent for teoretiske studier av kvantemekaniske tunneleffekter i faste stoffer ved lave temperaturer. Han har også gitt viktige bidrag til teorien for kritiske fenomener knyttet til faseoverganger i faste stoffer. I 1962 forutsa han ut fra teoretiske beregningen at det i overgangen mellom superledende metaller som er atskilt av et tynt isolerende sjikt, vil opptre ka­ rakteristiske strømfenomener som har sammenheng med kvantisering av det magnetiske felt. Disse fe­ nomenene ble senere observert eksperimentelt. (Se ►josephsoneffekt.) For sine banebrytende arbeider ble Josephson tildelt Nobelprisen i fysikk i 1973, sammen med japaneren L. Esaki og norsk-amerikaneren I. Giæver. Josephson, Erland, f. 15. juni 1923, svensk skuespiller, teatermann og forfatter. Han har utgitt romanene Spel med bedrovade artister (1947), Ensam och fri (1948), De vuxna barnen (1952), En berdttelse om herr Silberstein (1957) og Loppans kvdllsvard (1986). Videre har han skrevet en lang rekke skuespill og radiospill, bl.a. Utflykt (1954), Sdllskapslek (1956) og Den skdna Helene (1960), dessuten noveller og dikt, fjernsynsspillene Benja­ min og Generalskan (utg. 1963), og Vårbrytning (1977). Melankoli og ironi går over i hverandre i hans litterære produksjon, der identitetsproblema­ tikk og romantikerens mislykkede flukt fra den bru­ tale virkelighet utgjør hovedmotiver. Josephson er en svært betydelig og internasjonalt anerkjent karakterskuespiller. For Ingmar Bergman har han spilt filmroller i Nara livet (1957), Vargtimmen (1968), Scener ur et dktenskap (1973), Ansikte mot ansikte (1975) og Fanny och Alexander (1982), og har dessuten hatt roller i filmer som Andrej Tarkovskijs Nostalghia (1983) og Offeret (1986), Kjell Gredes God afton, herr Wallenberg (1990), Istvån Szabos Meeting Venus (Møte med Venus, 1991) og Liv Ullmanns Kristin Lavransdatter (1995). Også filmregi. Han har gjort en rekke betydelige rolleprestasjoner på scenen; fra de senere års karakterroller på Dramaten kan nevnes Julius i Botho Strauss’ Tiden og rommet i 1993. Han var sjef for Dramaten 196675. Selvbiografi i 3 bd.: Rollen (1989). Sanningslekar (1990) og Forestållingar (1991). Josephson, Ernst (Abraham), 1851-1906, svensk maler, studerte ved Konstakademien i Stockholm 1867-76, og besøkte Paris vinteren 1873-74, der han studerte de gamle mestere, særlig Rembrandt og Tizian. Under galleri studier i Firenze og Roma 1877— 79 utdypet han ytterligere sitt kjennskap til de gam­ les teknikk og maleriske syn. noe komposisjoner som David og Sau! og Faun og nymfe (begge 1878) og likedan portrettet av Ketty Rindskopf vitner om i sin dypstemte romantiske tone. Utløsning for sin maleriske begavelse likk han imidlertid først da han 1879 slo seg ned i Paris. Bortsett fra en vinter i Spania 1881-82 og flere be­ søk i hjemlandet ble han i Frankrike til 1888, og mottok her inntrykk først og fremst av Gustave Courbet, Édouard Manet og impresjonistene, im­ pulser som ble bestemmende for hans nye stil. En rekke portretter ble til i disse år, bl.a. det Manetinspirerte av journalisten G. Renholm (1880), av Ponlus og Gothilda Fiirstenberg (1883 og 1884), samt malerisk rike og fint innfølende skildringer av unge kvinner. I Spania malte han 1881 det naturalistiske hoved­ verket Spanske smeder, som linnes i to versjoner: i Nationalmuseum, Stockholm og Nasjonalgalleriet

213

i Oslo. Med Strdmkarlen, som bygger på en idé fra hans torste besok i Eggedal 1872 og ble fullført underet nytt opphold der I884. kom han i konflikt med tidens herskende realistiske syn. Han hadde et par år vært de unge svenske kunstneres selvskrev­ ne leder i deres kamp mot den hjemlige akademisme. men isolerte seg mer og mer. I I887 brøt han med det nyopprettede Konstnårsforbundet og slo seg til slutt ned på en øy i Bretagne, der en sinns­ sykdom brøt ut 1888. Fra de siste to år i Frankrike stammer eiendom­ melige bilder av fransk landsbyliv som Bysladder, Høstsol, Spinnersken og Joie de vivre. Den store komposisjon En skandale i sosieteten forble ufull­ endt. Av hans merkelige og fantasieggende sykdomskunst, som har fått betydning for senere mo­ dernistiske retninger, kan nevnes maleriene Gåslisa (ca. I890) og det intense portrett av onkelen Ludvig Josephson (1893), og dessuten ca. 2000 teg­ ninger, ofte med mytologisk, historisk eller religi­ øst innhold, og tross sykdomstegnene av en egen raffinert skjønnhet. Josephson opptrådte også som lyriker med sam­ lingene Svarta rosor (I888) og Gula rosor (I896). Litt.: E. Blomberg: E. J. Hans liv (1951); E. J.s konst. Historie-, portratt- och genremalaren (1956), og E. J.s Konst. Från Nåcken till Gaslisa (1959); Ernst Josephson. Spanske smeder, 1881. Motivet H. H. Brummer: Ernst Josephson (1991). finnes i to versjoner. Oljemaleriet som er gjengitt her, er malt direkte utenfor smia i Triena. Tilhører Josephson, Jacob Axel, 1818-80, svensk kom­ Nationalmuseet i Stockholm. Året etter, i 1882, ponist og dirigent. Elev av M. Hauptmann og Niels omarbeidet maleren motivet i en atelier-studie for W. Gade. Titulær professor, director musices og Salongen. Denne utgaven henger i Nasjonalgalle­ domorganist i Uppsala. Grunnla Filharmoniska riet i Oslo. sållskapet, dirigent for Orphei drångar. Skrev en mengde populære romanser og sanger, delvis til egne tekster, kantater, symfoni, pianostykker og Dikteren Zrinyi (1843) og Eerenc Rdkoczi // (1861). kirkemusikk. Josika ble skaperen av den ungarske historiske ro­ Josephson, Ludvig Oskar. 1832-99, svensk mandiktning, preget av romantiske følelser, libera­ skuespiller og teaterleder. Som sjel for Christiania le ideer, ekte fedrelandskjærlighet og høyt kunst­ Theater 1873-77 viste han stor forståelse for den nerisk nivå. Hans læremester var Walter Scott, men nye norske dramatikk. Kjent som instruktør av ur­ han hentet sine emner fra ungarsk historie. oppførelsen av Peer Gynt i Christiania Theater 24. Josjafat, Josafat, konge i Judariket ca. 875-850 feb. 1876. Han var sterkt musikkinteressert og inn­ f.Kr.. sønn av Asa. Sluttet fred med kong Akab i førte 1874 faste operaforestillinger på Christiania Nord-Israel og deltok i felttogene mot arameerne Theater. og moabittene (I Kong 22. 2; Krøn 17-20). Josephson, Ragnar, 1891-1966. svensk kunst­ Josjia, Josia, konge i Judariket ca. 639-609 f.Kr.. historiker og forfatter. Dosent ved Universitetet i sønn av Amon (2 Kong 22-23; 2 Krøn 17-20). Han Uppsala 1919, professor ved Universitetet i Lund utvidet rikets område da assyrerriket brøt sammen. 1929-57. Av hans mange arkitekturhistoriske ver­ Best kjent er han for sin kultreform i 622. da han ker kan nevnes Hur Rom byggdes under rendssans prøvde å rydde bort alle utenlandske kultinnslag. och barock (1926). Kungarnas Paris (1943), og det Josjia sentraliserte kulten i Jerusalem. Dette skjed­ grunnleggende arbeid om Stockholm slotts bygg­ de på grunnlag av en lovbok som ble funnet i tem­ mester, Tessin; tiden, mannen, verket (1930-31), pelet og angivelig var skrevet av Moses. Enkelte fulgt av Det Tessinska slottet (i Stockholms slotts forskere har ment at det dreier seg om skriftet ►Deuhistoria, bd. 2. 1940). I Bonniers konsthistoria skrev teronomium. Josjia falt i kamp mot farao Nekho han bindene om romantikken (1926) og barokken ved Megiddo i Nord-Israel. - Litt.: E. Eynikel: The (1948). I Lund grunnla han 1934 Arkiv for dekora­ Reform of King Josiah and the Composition of the tiv konst, som omfatter hele Norden, og skrev i sam­ Deuteronomistic History (1996). menheng med dette Kunstverkets fodelse (1940). I Josjkar-Ola, by i Russland, hovedstad i repu­ 1956 utkom Sergels fantasi (2 bd.). Sammen med blikken Mari El, 120 km nordvest for Kasan; elever utgav han Svenska skulpturidéer (1952) og 279 000 innb. (1996). Verksted- og skogindustri. Symbolister (1957). Grunnlagt som moskovittisk støttepunkt 1578. Han utgav Bere diktsamlinger og i 1930-årene en 1919-27 kaltes byen Krasnokoksjaj.sk, før den tid rekke skuespill, mest kjent er Kanske en diktare Tsarevokoksjajsk. (1932). Josephson virket også som teateranmelder Jospin [sospE], Lionel Robert, f. 1937, fransk og var 1948-51 sjef ved Dramatiska Teatern. politiker (sosialist). Medlem av Nasjonalforsamlin­ josephsoneffekt [dsouzifsn-], betegnelse for gen fra 1981. Generalsekretær i sosialistpartiet karakteristiske elektriske strømfenomener som opp­ 1981-88, partileder fra 1995. Undervisningsminis­ trer når to superledende metaller er atskilt av et tynt, ter 1988-92. Presidentkandidat 1995; han vant før­ isolerende sjikt. Legges det en liten konstant spen­ ste valgomgang (23,3 %) og tapte deretter mot Chining mellom metallene, vil det oppstå en elektrisk rac i andre valgomgang (47,3 %). Etter sosialist­ vekselstrøm gjennom det isolerende sjiktet, og det enes valgseier ved parlamentsvalgene 1997 ble Jos­ blir samtidig sendt ut elektromagnetisk stråling. pin fransk statsminister. Strømmen skyldes at elektroner kan passere gjen­ Josplatået |dsås-], tidl. Bauchiplatået, platåland nom isolatoren ved tunneleffekt. Oppkalt etter B. D. Josephson. i Nigeria, avgrenset av brattkanter, omfatter Afri­ kas viktigste tinngruvedistrikt. Platået er bygd opp Josika |jå:jika], Miklos, 1794—1865, ungarsk av gneis og granitter, med en rekke utslokkede vul­ forfatter. Han debuterte med romanen Abafi i 1836, kaner. Gjennomsnittshøyden er ca. 1250 m o.h.. og denne ble fulgt av bl.a. Den siste Bdthori (1837),

JOSTEDALSBREEN

høyeste punkt er Mount Shere (1780 m o.h.) nær byen Jos. Klimaet er relativt kjølig og nedbørrikt. Den moderne tinnbrytningen går tilbake til begyn­ nelsen av 1900-tallet. og området har siden den tid vært blant de fremste tinnprodusenter i verden. Det utvinnes også columbitt, wolfram, kaolin, zirkonium, uran og thorium. Josquin Desprez [jåskE depre] (des Prez. des Pres, de Prez), ca. 1440-1521. nederlandsk kom­ ponist. Knyttet til forskjellige hoff i Italia; 1486— 94 pavelig sanger i Roma. En av de betydeligste komponister innenfor den flamske skole. Skrev messer, motetter, chansons. Josselin de Jong, Jan Petrus Benjamin de, 1886-1984, nederlandsk antropolog; stifter av Leiden-skolen innen strukturalismen. Han gjorde mye for a spre kjennskap i den engelsktalende verden om slektskapsteoriene til Claude Lévi-Strauss, og gav ellers viktige bidrag til studier av malayiske folk. Jost [dsoust], Jon, f. 1943, amerikansk filmre­ gissør. Satt i fengsel 1965-67 for å ha nektet verne­ plikt under Vietnamkrigen, har siden gjennom sine lilmer kommentert og kritisert amerikanske sam­ funnsforhold. med titler som Speaking Directly: Sonte American Notes (1973) og Last Chants for a Slow Dance (1977). AU the Vermeers in New York (1990) er preget av et stilisert filmspråk og tilsyne­ latende improvisert dialog. Han har siden laget Su­ re Fire (1990) og The Bed You Sleep In (1993). Jostedal. 1. Dalføre i Luster kommune. Sogn og Fjordane, går fra Gaupnefjorden. en arm av Lustrafjorden. og ca. 60 km nordover langs østsiden av Jostedalsbreen. Dalen er dypt nedskåret. men dal­ bunnen ligger over lange strekninger på flate elvesletter avbrutt av bratte trinn. I nord blir landskapet temmelig vilt. Jevn bosetning i selve Jostedalen og flere av sidedalene. Jostedalen har på grunn av sin vakre og storslåtte natur stort besøk av turister. Flere brearmer strek­ ker seg ned mot dalen fra Jostedalsbreen. Mest kjent er Nigardsbreen, som så sent som på 1700-tallet strakte seg helt ned i gårdsbebyggelsen på gården Nigard, mer enn 4 km lenger ned enn den går i dag (1997). Ved inngangen til breen ligger Breheimsenteret, et informasjonssenter for Jostedalsbreen na­ sjonalpark. Jostedal kirke fra 1660 med verdifullt inventar fra 1600-tallet og dekorasjoner fra 1714. Vedrørende kraftutbygging, se ►Jostedalselva. 2. Tidligere kommune i Sogn og Fjordane, som 1963 ble slått sammen med Luster og Hafslo til den nye storkommunen Luster. Den tidligere kommu­ nen omfattet midtre og øvre deler av Jostedalen, nord for Alsmo og utgjorde 533 km2 ved sammen­ slåingen. Jostedal utgjør også et sogn og prestegjeld i Lus­ ter kommune. Sognet svarer til den tidligere kom­ munen. Prestegjeldet omfatter i tillegg sognene Gaupne, Fet og Joranger og omfatter således hele Jostedalen, samt områdene omkring Gaupnefjorden. Navnet. Første ledd er elvenavnet Jostru eller Jøstru, muligens avledet av norrønt jølstr, ‘istervidje' (treslag) eller jøstr, 'gjær', dvs. ‘den skum­ mende’. Litt.: J. Laberg: Jostedalen (1944). Jostedalsbreen, Norges og det europeiske fastlands største bre. Ligger i Sogn og Fjordane på gren­ sen mellom indre Nordfjord og indre Sogn. Østlige forgreninger skyter inn i Oppland. Breen har sin største utstrekning, ca. 100 km. i retning fra sørvest mot nordøst. Bredden er ca. 10-15 km. Den egent­ lige Jostedalsbreen mellom Lodalskåpa og skaret nord for Jostefonn er 415 km2. Jostefonn er en min­ dre platåbre som tidligere var forbundet med Joste­ dalsbreen. Regnes det sammenhengende område nord for Lodalskåpa med i Jostedalsbreens areal, blir det 486 km2. Hvis man dessuten inkluderer omliggende breer nordover mot Nordfjord og øst-

214

JOSTEDALSBREEN NASJONALPARKSENTER

Jostedalsbreen. Nigardsbreen, innerst i Jostedalen. over mot Skjåk og Skjolden, dekker breen 800 km2. Flere isolerte fjelltopper stikker opp over breflaten; i den sentrale del Høgste Breakulen, 1957 m o.h., som tidligere var dekket av breen, i nordkanten av platået Lodalskåpa som med sine 2083 m o.h. er det høyeste punkt i området. Tallrike brearmer grener seg ut fra hovedbreen til begge sider. Mot Sogn: Bøyabreen og Suphellebreene i Fjærland, Langedalsbreen og Austerdalsbreen i Veitastrond, Tunsbergdalsbreen. som er Jostedalsbreens største bretunge, 15 km lang, Bergsetbreen, Nigardsbreen, Fåbergstølsbreen, Lodalsbreen og Stegaholtbreen i Jostedalen m.fl. Mot nordsi­ den: Briksdalsbreen og Åbrekkbreen i Olden, Kvanndalsbreen, Tjerndalsbreen (Kjendalsbreen) og Bødalsbreen i Loen og Erdalsbreen i Stryn m.fl. Over Jostedalsbreen fører mange overganger, og i eldre tider foregikk atskillig ferdsel over breen mellom de indre bygder i Nordfjord og Sogn. Nå er det mest turister som ferdes i breområdene. I be­ gynnelsen av 1700-tallet skjøt flere av Jostedalsbreens utløpere seg frem og ødela dyrket mark, f.eks. Nigardsbreen og Åbrekkbreen. Fremstøtet kulminerte ca. 1745. Frem til 1960 gikk breene sterkt tilbake, Nigardsbreen over 2 km. På grunn av stor vinternedbør vokste Jostedalsbreen kraftig i perioden 1988-95. Det har resultert i at flere brear­ mer har rykket frem de senere årene, bl.a. Briks­ dalsbreen som har rykket over tre hundre meter frem etter 1990. Litt.: K. Fægri: Trekk fra Jostedalsbreens geogra­ fi og historie, i Turistforeningens årbok 1936. Jostedalsbreen Nasjonalparksenter, Opp­ stryn. informasjonssenter, åpnet 1992. Etablert som privat stiftelse i samarbeid med Miljøverndeparte­ mentet. Senteret presenterer natur og kultur tra Jostedalsbre-området og Sogn og Fjordane gjennom film, utstillinger og botanisk hage. Senteret driver også fjell- og breføring. Jostedalsbreen nasjonalpark, opprettet ved kgl.res. 25. oktober 1991 i området rundt Jostedals­ breen. Nasjonalparken har et areal på 1230 km2 og ligger i kommunene Luster, Stryn, Jølster, Bale­ strand. Førde. Gloppen og Sogndal. Nasjonalpar­ ken omfatter bl.a. Jostedalsbreen, den største breen på det europeiske fastland. Totalt dekker breområdet ca. 800 km2. Høyeste punkt er Lodalskåpa. 2083 m o.h.

Jostedalselva, Jostedøla, elv i Luster kommu­ ne, Sogn og Fjordane, renner gjennom Jostedalen med munning innerst i Gaupnefjorden, en nordvest­ lig arm av Lustrafjorden. Dens øverste kilder fin­ ner man sør for Rundegga (1708 m o.h.) i den nor­ dre del av Jostedalsbreen. Både hovedelven og de fleste tilløpene kommer fra breer. Viktigste tilløp er fra øst Fagerdøla og Vigdøla, fra vest (fra Joste­ dalsbreen) Krundøla og Leirdøla. Under snøsmel­ tingen kan elven forårsake betydelige flomskader. Nedbørfelt 804 km2, lengde 50 km. Like nord for Gaupne ligger Leirdøla kraftstasjon (100 MW), som nytter vannet i Leirdøla. Jostedal kraftstasjon, med maksimal ytelse 288 MW og midlere årsproduksjon 880 GWh, ble satt i drift 1989 ved Myklemyr i Jostedalen. Stasjonen nytter vann fra nedbørsfelter som ligger over ca. 1200 m o.h. og som løper ut i Jostedalen fra østsiden. Hovedmagasin er Styggevatnet (1200-1110 m o.h.) og Kupvatnet (1263-1190 m o.h.), begge nær grensen til Sjåk i Oppland. Styggevannet er demmet opp 44 m, mens utløpet er lagt 46 m under normal vann­ stand. Vannet samles opp gjennom den ca. 40 km lange tilløpstunnelen som løper fra Styggevatnet gjen­ nom fjellmassivet på østsiden av dalen. Fallhøyden i denne stasjonen er 1186 m og gir det største vanntrykk ved noen kraftstasjon i Nord-Europa. For å hindre frostrøyk ved utslipp av vannet i Jos­ tedøla, er vannet ført igjennom en 15 km lang tun­ nel ut i Gaupnefjorden. Tunnelen ender på 42 m dyp for å unngå isdannelse i fjorden med nedsatt lufttemperatur og skadevirkninger for vegetasjon og fruktdyrking. Jostedalselva inngikk opprinnelig i den såkalte Breheimen-utbyggingen som omfattet overføring til Loen og en samlet produksjon i tre kraftstasjoner på over"2000 GWh. Planene møtte motforestillin­ ger fra lokalt hold og den endelige løsningen inne­ bærer en betydelig reduksjon i både inngrep og pro­ duksjon. Se også ►Breheimen/Stryn. Jostedalsrypa, pike som nevnes i et sagn fra Jostedalen i Sogn. Da folk kom dit etter svartedau­ den, var dalen øde; den eneste som hadde overlevd pesten, var en liten pike, sky og vill som en fugl. Derfor kalte folk henne Rjupa. Hun ble stammor til en kjent slekt, Rjupeætta. Sagnet har knapt noe his­ torisk grunnlag, antagelig er det det sjeldne person­ navn Rjupa som har gitt oppslaget.

Jostefonn, isbre i Førde og Balestrand kommu­ ner, Sogn og Fjordane, sørvest for Jostedalsbreen, mellom Grøndalen, øvre del av Haukedal og Fjær­ land; 11 km2, høyeste punkt 1620 m o.h. Jostefonn var tidligere en del av Jostedalsbreen. Jostein, mannsnavn, norrønt Jbsteinn, av nor­ rønt jdr, ‘hest’, og steinn, ‘stein, edelsten'. Mulig variant: Just. Navnedag 2. februar. Josteinssøn, Nils, Nils Justesen Eide, 1705-98, norsk bonde på Eid i Hitra kommune, Sør-Trøndelag. Josteinssøn var etter sin tid en mønsterbonde. Han senket tjern, grøftet og tørria myr, plantet skog og var den første bonde i Trøndelag som dyrket poteter. Fikk 1771 det kongelige danske landhusholdningsselskaps gullmedalje og sølvpokal (nå på Norsk Folkemuseum). I 1778 fikk han en penge­ premie på 20 riksdaler og en sølvmedalje til sam­ me verdi. Om ham skrev Henrik Wergeiand diktet Nils Justesen var vel en bonde grov. Josva, bok i Det gamle testamente, fork. Jos. Hovedskikkelsen i boken er Josva, Nuns sønn, som ledet israelittenes erobring av Kanaan etter at Mo­ ses var død. Josvas bok forteller om erobringen og den første bosetting i det nye land. Boken, som ut­ gjør en del av det deuteronomiske historieverk (se ►Deuteronomium), konsentrerer begivenhetene til Josvas tid, men etableringen av det eldste Israel har sikkert strakt seg over et meget lengre tidsrom. Litt.: M. Ottosson: Josuaboken (1991). Josvarullen, en opprinnelig 10 m lang pergamentrulle (nå oppdelt), med en serie illustrasjoner til Josvas bok. Utført på 600-tallet, men kopiert et­ ter en betydelig eldre rulle (100-300 e.Kr.) og av stor betydning som vitnesbyrd om senhellenistisk, jødisk-aleksandrinsk kunst. josvatre, Yucca brevifolia, flerårig art i agavefamilien. Høy, forgrenet, treaktig stamme med bla­ dene samlet i tette dusker i grenspissene. Josvatreet er det høyeste av h/cco-artene, stammen kan bli mer enn 10 m. Treet inneholder steroider som er nyttige for kortison- og østrogenproduksjonen. Stammer fra ørkenstrøk i det vestlige Nord-Ameri­ ka. Se også ► Yucca. jota (gr., eg. iota), navn på den greske bokstav i. Også brukt om en betydningsløs bokstav eller en helt betydningsløs detalj, særlig i uttrykket «ikke en jota» (etter Matt 5,18), nå oversatt: den minste bokstav. jota [xåta], folkedans fra Nord-Spania, hurtig pardans i V4 eller V8 takt. Dansen er ofte brukt av ko­ reografer i ballettverk av spansk karakter, f.eks. av L. Massine i Den tresnutede hatt og M. Fokine i Jota aragonese. jotun (norrønt jptunn, flertall jptnar), i norrøn mytologi æsenes uforsonlige motstandere, også kalt turser eller rimturser. Jotnene nedstammer tra urvesenet Yrne, som Odin og hans to brødre i tidenes morgen drepte og skapte verden av, og de er bosatt i Jptunheimar, som ligger langt mot øst eller nord, skilt fra gudenes boliger i Åsgard ved elven Ifing, som aldri fryser til. De fremstilles som kjempesvære vesener, oftest klumpete og stygge, men enkelte av deres kvinner kan være meget tiltrekkende, således den fagre Gerd, som gjør guden Frøy syk av elskovslengsel. Mange jotner er i besittelse av stor visdom, det gjelder f.eks. Vavtrudne (VaJpriidnir), som kappes med selve Odin i kløkt. Kampen mel­ lom jotnene og Tor, deres farligste motstander blant æsene, er et hovedmotiv i de norrøne myter. I sene­ re tiders folketro lever forestillingene om jotner videre i troen på troll og gygrer. Ordet jutul (troll) er direkte avledet av ordet jotun. Jotun, oljefelt nord for Balder i Nordsjøen, be­ står av de tre reservoarene Elli, El 1 i sør og Tau. Plan for utbygging og drift fremlagt 1997. Planlegges utbygd med ett produksjonsskip og én brønnhodeplattform.

215 Jotun A.S, Sandefjord, norsk industrikonsern; hovedproduktene er maling og lakk. Produksjons­ anlegg også i Larvik, Oslo, Fredrikstad og Radøy, samt produksjon utenlands, delvis på lisens. Om­ setning 1995: 4,5 mrd. kr; 3100 ansatte. Adm. di­ rektør: Gunnar Hjartland. Orkla ASA eier (1997) ca. 42 prosent av aksjene i Jotun. Jotun ble dannet 1972 ved sammenslutning av bedriftene Alf Bjercke, Denofa og Lilleborg Ma­ ling- og Kunstharpiksfabrikk. Fleischers Kjemiske Fabrikker og Jotun Odd Gleditsch. I 1976 ble hovedanlegget i Sandefjord ødelagt ved den største industribrann i Norge; fabrikken var gjenoppbygd i 1977. Jotundekket, mange kilometer tykk skive av sterkt omvandlede prekambriske dypbergarter (sær­ lig gabbro, anortositt, jotunitt, mangeritt og ultramafiske bergarter) i indre Sogn og Jotunheimen. Berg­ artene er tyngre og mer motstandsdyktige mot ned­ brytning enn bergartene omkring og danner de høy­ este fjellene i landet. Alderen på de opprinnelige dypbergartene veksler fra omkring 1680 millioner år (gabbro) og 1250 millioner år (mangeritt) til ca. 870 millioner år (granodioritt). I senprekambrium og kambrium-ordovicium ble bergartene utsatt for erosjon og dekket med sedi­ mentære avleiringer. Under den kaledonske fjellkjedefoldning for ca. 425 millioner år siden ble de prekambriske bergartene (jotunbergartene, Jotunheims-komplekset) med overliggende sedimenter skjøvet flere hundre kilometer i sydøstlig retning og delvis snudd på hodet. Jotundekket ligger derfor i dag ovenpå betydelig yngre fyllitt og kvartsski­ fer. Jotunheimen, høyfjellsparti i det sentrale SørNorge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Det er ingen skar­ pe grenser for det egentlige Jotunheimen. Vanlig­ vis regner man med de øvre deler av Heimdalen, Sikkilsdalen og Sjodalen i øst og fjelltraktene mel­ lom Sognefjell og Fortundalen/Middalen i vest til Jotunheimen, men avgrensningen her er uklar. Den er noe fastere mot sør og sørvest, der fjellsjøene Vinstra, Bygdin og Tyin, samt Rv. 53 Tyin-Øvre Årdal og veien Øvre Årdal-Turtagrø danner gren­ sene. I nordvest avgrenses Jotunheimen av Bøverdalen, i nord av Ottavatn/Vågåvatn og i nordøst av Tessa og Sjodalen. I alt omfatter Jotunheimen etter denne avgrensningen ca. 3500 km2, og innen dette området finnes landets 26 høyeste topper. Jotun­ heimen omfatter deler av kommunene Lom, Vågå, Vang og Øystre Slidre i Oppland, Årdal og Luster i Sogn og Fjordane. Mindre områder av Skjåk og Nord-Fron i Oppland ligger også innenfor den oven­ nevnte avgrensningen. I 1980 ble ►Jotunheimen nasjonalpark på ca. 1145 km2 opprettet. Den omfatter de sentrale delene av Jotunheimen med alle de høyeste partiene. Navnet er et litterært navn. B. M. Keilhau foreslo i 1823 betegnelsen Jotunfjeldene, en oversettelse av det tyske Riesengebirge mellom Schlesien og Bohmen. Aa. O. Vinje brukte første gang Jotunhei­ men 1862, men dette ble ikke enerådende før flere tiår etter. NATUR

Geologisk er Jotunheimen en del av den kaledon­ ske fjellkjede, og er bygd opp av et stort flak av magmatiske bergarter som fra nordvest ble skjøvet over underliggende sedimentbergarter. Sedimentbergartene, vesentlig kambrosiluriske leirskifere som i kaledonsk tid ble omdannet til fyllitter, dan­ ner berggrunnen i Sjodalen og stikker frem overalt i utkantene av Jotunheimen. De magmatiske ber­ gartene er tor størstedelen gabbroer og nærstående bergarter, for en mindre del granitter og syenitter. Det er mange forekomster av jernrik olivinstein, som ved forvitring får rustrød farge, derav mange navn på rau-, Disse bergartene er seige, harde og

JOTUNHEIMEN 1 Geiranger n\

a LØanskehytta

a

Dalsnibba

ø

DNT-hytte. selvbetjent, låst DNT-hytte, ubetjent, låst

Hotell, pensjonat o.l.

Billingen

Diupvasshytta

Vollseter

DNT-hytte. betjent

Gård (ikke kvarter) Seter (ikke kvarter)

Vei med bussrute

■Stamseter

Merket sti med gangtid

6

Skridulaupbu^

Nasjonalpark

/*

8 Li

'

Flatsteinbu

Snønipa

,957

‘

Bnksdal

•Åmot

p

'JlSprongdalsbu

Gjerde

nasjonalpark

CQ

Soleggen

\

Trulsbu

5 Hestbrepiggene

>

Fast

Galdesand _ 4

Jlaudbergstulen

%JotunheimenElveseter fjellstue

2Å"'7

•

i

8

/ (

Juvasshytta • /" / 2469

‘

påldhøpiggen I 1

,

i h''

Smørliseter

Ftøysheim

S4-,''

;7

Fåbergstølen Nigardsbreen o 17 „ , -Fåperq Kroker^ • y '^-^Arentzbu

Q

Lomseggen

\s 1

„

'JOSTEDALSBREEN

Båtrute

ISotaseter

5»

x 2083

Heimste Lundadalsr. /

Mysubyttsr

Slæom

Bodatseter Lodalskåpa

Sk|åk

. Nordberg

L $

8 8

Veterdflseter

Umerketsti

Mork .rta'en

Rauddalen

Glittertind 2464 7^ Å '' ' ^Gftterh&nr-. • \ ■Spiterstulen . 2258 1 ,

\5

Tiingestølen

Vigdal

V/gdalStø

, Morkri' Skjolden ,

Fiatbret^tta

Wes • Suphelte

Bøyum

X. Kvam I

Fjærland

Leirdal

3 ' Fivla

Turtaqrø •

6 / ^NASJONALPARK

gpkogadalsbøen

Høyheimsvik

ø

I

10

20 km

x ,,5(^7

Å'Å

Veft/ Jør * Vettismorki

Avdalen

•o

Ajlavsbu

2258 ‘.

Hafslo • * Solvorn

Øvre ÅrdalI

_ •

'-

Eidsbugarden •

Gjendebu

t

5

V

Gjendestteim r'

■

SkagastølstAr./

a,

Gaupne1

_ * annafa F

24g3

Fortun

Luster

Navarsete

J

// \

iZ r/jt

1,

'V--'

Valdres • ~ Todmnsbu^ar^re^m

Jyinholmen ... „ Hjelle

Hjelledalen

Jotunheimen

motstandsdyktige mot erosjon og danner berggrun­ nen i de høyeste områdene i Jotunheimen. Land­ skapet er senere meislet ut av breer og elver. Bree­ ne har gravd botner i fjellsidene, mange steder har de gravd seg innover fra flere sider slik at fjellene har fått spisse, alpine former. Der hvor breene har gravd fra motsatte dalsider mot samme rygg, kan det være igjen en smal egg mellom dalene. Jo len­ ger vest man kommer, desto fuktigere er klimaet, og breene og elvene har større kraft; derfor er også tindene gjennomgående spissere, eggene skarpere, dalene dypere og dalsidene brattere i Vest- enn i Øst-Jotunheimen. Systematiske brefrontmålinger har vært drevet i området siden ca. 1900, fra 1948 startet Norsk Po­ larinstitutt målinger av volumendringer på Storbreen. Målingene viser at breene stort sett har gått til­ bake, men med enkelte kortere vekstperioder. Jo­ tunheimen har sannsynligvis vært helt isfri under den milde klimaperiode i yngre steinalder, men bre­ ene er kommet tilbake senere i perioder med kjøli­ gere og fuktigere klima. De hadde store fremstøt i første halvpart av 1700-tallet og har også senere hatt mindre fremstøt, senest i begynnelsen av 1920årene. Den store klimaforandringen med varme somrer fra omkring 1930 har medført en betydelig tilbaketrekning av breene, noe som har etterlatt store områder av naken ur og morene. Etter 1988 har til­ bakegangen stagnert. Enkelte breer har vist en svak

JOTUNHEIMEN Høyeste topper Galdhøpiggen Glittertind Store Skagastølstind Store Styggedalstind Skarstind 1 Med snøskavlen; fast fjell 2452 m o.h.

m o.h. 2469 24641 2403 2387 2373

volumøkning, men ingen brefronter har rykket frem­ over. Vassdragene i Jotunheimen har avløp dels vest­ over til Sognefjorden og dels nordover og østover til Gudbrandsdalslågen. Vannskillet går mellom Bygdin og Tyin over Langeskavlen og Mjølkedalsbreen og følger herfra stort sett fylkesgrensen mel­ lom Sogn og Fjordane og Oppland over Sjogholstind. Raudalsegga. Høgvagltindane og Stetind. Her­ fra går vannskillet øst-vest over Smørstabbreen og dreier så nordover på Sognefjellet og går over Krosshø mot Høydalen. De høyeste partiene vest for hovedvannskillet er Hurrungane, med fem topper over 2300 m o.h. Høy­ est når Store Skagastpltind (Storen, 2403 m). Stør­ ste vassdrag er Utla/Årdalselva med utløp i Ardalsfjorden. I Utladalen er det ville Vettisgjelet. Mel­ lom Skagastølstindane og Fannaråken fører Helgedalen, lenger nede kalt Bergsdalen, ned i Fortundalen. og Fortunelva faller ut i Lustrafjorden. Øst og nord for hovedvannskillet samler elvene seg enten i Otta (de fleste samles i Bøvra som munner ut i Otta), Sjoa eller Vinstra. Utenom Hurrungane fin­ nes fire avgrensede massiver med topper over 2300 m o.h. Mellom Leirdalen og Visdalen i nordvest ligger Galdhøpiggmassivet med 9 topper over 2300 m o.h., bl.a. Galdhøpiggen (2469 m, Norges høyes­ te fjell). Øst for Visdalen og nord for Veodalen/ Skautflya ligger Glittertindmassivet med to topper over 2300 m o.h. Høyest er Glittertind (2464 m o.h., herav fast berg 2452 m o.h.). Mellom Skautflya/ Veodalen og Gjende ligger et stort fjellområde med i alt sju topper over 2300 m o.h.. bl.a. Hellstugutindane (Store Hellstugutind, 2339 m), Memurutindane (Store Memurutind 2364 m) og Surtningssua (2368 m). Tindene sør for Gjende (mellom denne og Bygdin), har to topper over 2300 m o.h. (Store Knutsholstind, 2341 m, og Tjørnholstind, 2330 m). Av disse fire massivene har Galdhøpiggmassivet i sin helhet avløp enten direkte til Bøvra eller til dens to tilløp Leira og Visa. Glittertindmassivet danner vannskillet mellom Visa i vest, Smådøla i nord (som renner til Vågåvatnet) og Veo i sør og øst (som ren-

216

JOTUNHEIMEN FJELLSTUE

Skagastølstindane i Jotunheimen sett fra traktene ved Turtagrø. Toppen lengst til høyre. Store Skagastølstind (2403 m o.h.) er den høyeste i fjellområdet Hurrungane. ner til Sjoa). Sjoa er Gjendes avløp, og til denne elven har det meste av massivet mellom Gjende og Veodalen/Skautflya avløp. Tindene sør for Gjende ligger på vannskillet mellom Gjende (Sjoa) og Byg­ din (Vinstra). TURISME

Jotunheimen er nå mest kjent som et turistområde, men egentlig turistferdsel begynte først i annen halvdel av 1800-tallet. Som Jotunheimens oppdagere regnes gjerne botanikeren Chr. Smith og de to naturvitenskapsmennene B. M. Keilhau og Chr. P. B. Boeck, som henholdsvis 1813 og 1820 foretok de første forskningsferder hit. Norges geografiske oppmålings første trianguleringer i Jotunheimen ble foretatt 1826 og 1827, og først etter målinger i be­ gynnelsen av 1840-årene fikk man nærmere kjenn­ skap til områdets topografi. På et kart over Gud­ brandsdalen fra 1786 står nevnt flere navn fra ut­ kanten av Jotunheimen hvor bøndene hadde setrer. I de sentrale delene har det neppe noensinne vært setergrender. bare enkelt-setrer i flere av dalene både i øst og vest. Beitene i de indre strøk ble imidlertid først og fremst nyttet av driftekarer med sine fe­ drifter. og dessuten var Jotunheimen et rikt jaktter­ reng. Særlig viktig var villreinjakten. Den mest be­ rømte reinjeger var Jo Gjende. Felægrer og jakt- og fiskebuer var de eneste overnattingssteder i Jotun­ heimen inntil Den Norske Turistforening (DNT) begynte å reise husvære for turistene. Turistfore­ ningens første hytte i Jotunheimen ble åpnet 1871 (Tvindehougen på Tyins østbredd, nedlagt 1901). Den eldste av DNTs nåværende hytter der er Gjendebu. innviet 1871. DNT har (1997) 12 hytter i Jotunheimen, dessuten er det 28 private turisthytter og hoteller. SAMFERDSEL

1 nordvest gårRv. 55 Lom-Bøverdalen-SognefjellSkjolden. i sørvest Rv. 53 mellom Tyinkrysset på E 16 over Filefjell og Årdal langs Tyins sørbredd. 1 øst går Rv. 51 fra Øystre Slidre til østenden av Byg­ din og videre over Valdresflya til østenden av Gjen­ de. Herfra følger den Sjoas dalføre til Randsverk, hvor den fører over fjellet til Randen i Vågå. Det fører private bilveier fra Gudbrandsdalen til setertraktene i Jotunheimens østligste deler, likeledes fra

Randsverk til Glitterheim. Denne er stengt med bom noe utenfor nasjonalparken. Private veier finnes ellers fra Bøverdalen inn Visdalen til Spiterstulen, inn Leirdalen til Leirvassbu og fra Galdesand til Juvasshytta (1841 m o.h.) oppunder Galdhøpiggen. Fra sørenden av Tyin går vei langs østsiden av Tyin til Tyinholmen og Eidsbugarden (Rv. 252), og fra Øvre Årdal vest for Hurrungane (Fardalen) til Tur­ tagrø. Gjende og Bygdin trafikkeres av motorbåter i sommermånedene. GTh/KRAFTUTBYGGING

Det har vært lagt frem en rekke forslag om utbyg­ ging av kraftpotensialet i deler av Jotunheimen. Det mest ytterliggående fra 1973 gikk ut på en overfø­ ring av Øvre Otta til Styggevatnet i Jostedalen og videre til Loen i Nordfjord. Disse planene er etter hvert atskillig redusert og de omfattende overfø­ ringene er forlatt. Etableringen av Jotunheimen na­ sjonalpark har sikret de sentrale strøk av området mot utbygging. Jotunheimens ytterkanter er imidlertid berørt av kraftutbygging. Nedre Heimdalsvatnet, Bygdin og Vinstra er regulert i forbindelse med kraftstasjone­ ne i vassdraget nedenfor. I nordøst er Tessa regu­ lert. I sørvest er Tyin og noen vann vest for denne regulert i forbindelse med Tyin kraftstasjon i Øvre Årdal. De fleste av Utlas tilløp fra øst er ført inn til Tyin. Endelig er praktisk talt hele området mellom Sognefjell og Fortundalen berørt av utbyggingen av Fortunsvassdraget. Kraftutbyggingen har satt spor etter seg også i form av veibygging, f.eks. øverst i Gravdalen sørvest for Leirvassbu, i Koldedalen nordvest for Tyin og gjen­ nom hele Fortundalen. For Øvre Otta er (1997) forslag til kraftutbygging til konsesjonsbehandling. Se ►Breheimen/Stryn og ►Otta. Litt.: Th. Caspari: Av Jotunheimens saga (1942); P. Hohle (red.): Til fots i Jotunheimen og tilgren­ sende fjellområder (1980); Den Norske Turistfor­ enings årbøker (bl.a. for 1986); F. P. Nyquist (red.): Jotunheimen. Fra veidemark til nasjonalpark (1981); Den Norske Turistforening: Til fots i fjellet (1986); Th. Faarlund (red.): Jotunheimen fra hytte til hytte (1987).

Jotunheimen fjellstue, privat fjellstue i Lom kommune. Oppland, ved Rv. 55 (Sognefjellsveien) vest for Bøverkinnhalsen i Vest-Jotunheimen. 1000 m o.h. 90 senger. Jotunheimen nasjonalpark, opprettet ved kgl. res. 5. desember 1980, omfatter et ca. 1145 km2 stort fjellområde i kommunene Lom, Vågå og Vang i Oppland og Luster og Årdal i Sogn og Fjordane. Store deler av nasjonalparken er en utpreget tindeverden som rommer landets høyeste topper, bl.a. Galdhøpiggen 2469 m o.h. og Glittertind 2464 m o.h. En mengde større og mindre breer preger land­ skapet. Det er en del vann og mindre innsjøer, sær­ lig i de sentrale partiene, og elver med stor som­ mervannføring pga. smeltevann fra breene. Største innsjø er Gjende i øst. Flere områder har artsrikt planteliv, spesielt i øst. Jotunheimen har rike tradi­ sjoner når det gjelder fotturisme og klatring, og ei­ et meget populært friluftsområde med et omfatten­ de nett av merkede ruter og turisthytter. Utladalen landskapsvernområde, med bl.a. Vettisfossen (260 m fall) og sjelden furuskog på Vettismorki, grenser til nasjonalparken i sørvest. Historikk. Arbeidet med å verne Jotunheimen er en av de eldste og mest sentrale saker i naturver­ nets historie i Norge. Allerede 1904 fremmet Tu­ ristforeningen forslag om nasjonalpark i Jotunhei­ men, og i 1935 foreslo Naturvernforbundet konkret en nasjonalpark i området. Sentralt i planene stod vern av Gjende, noe som skapte konflikt med ut­ byggingsinteressene for vannkraft. Disse konflik­ tene førte til at Jotunheimen nasjonalpark, som var lansert i landsplanen fra 1964, ble utsatt til planene om kraftutbygging var avgjort. Det skjedde i 1973; i den første verneplanen for vassdrag ble hele Sjoa med Gjende varig vernet. Nasjonalparken ble der­ etter opprettet 1980. etter noenlunde de samme gren­ ser som Naturvernforbundet hadde foreslått 1935. jotunheimvalmue, Papaver radicatum ssp. intermedium, flerårig urt i valmuefamilien, underart av ►fjellvalmue. 10-25 cm høy, med gule blomster og flikete blad. Jotunheimvalmue vokser noen få steder på rasmarker og elverører i fjellet i Oppland, opp til 1820 m o.h. i Vågå. Joubert [3uber|. Joseph. 1754-1824. fransk fi­ losof og forfatter. Hadde høye embeter under Na­ poleon? Hans forfatterskap, som består av korte, elegante essayer, ble utgitt posthumt. Chateaubri­ and utgav hans Pensées (1838; utvidet 1842). og hans samlede skrifter. Les Carnets, utkom hundre år senere. De inneholder blant annet en rekke dyptloddende refleksjoner om fransk litteratur og en kunstfilosofisk teori inspirert særlig av Platons fi­ losofi. Jouffroy Isufroa], Frangois, 1806-82, fransk bil­ ledhugger. utførte betydelige oppgaver, bl.a. til Louvre, Operaen, Justispalasset og flere kirker i Paris. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo. Jouhandeau Isuadå], Marcel, 1888-1979, fransk forfatter; virket som lærer i den katolske «école libre». Forfatterskapet hans var preget av spenningen mellom udogmatisk religiøsitet og sterk sanselighet, og særlig konflikten mellom hans ho­ moseksualitet og katolsk moral. Hans satiriske skild­ ring av småbylivet blir en mystisk allegori på kam­ pen mellom menneske og Gud. Som moralist står han i tradisjonen fra La Bruyére; som saftig, bur­ lesk forteller er han i slekt med Rabelais og med middelalderens komedianten Jouhandeau var en utmerket stilist i den klassiske tradisjon. Blant hans nærmere hundre romaner kan nevnes Monsieur Godeau intime (1923), Chaminadour (1934) og Scenes de Ia vie conjugale (9 bd.. 1929-66). Jouhaux l3uå|. Léon, 1879-1954. fransk fagfo­ reningsleder. opprinnelig revolusjonær syndikalist, senere mer moderat. I tysk konsentrasjonsleir 1941— 45. Jouhaux gjorde en stor innsats i de internasjo­ nale arbeiderorganisasjoner og var fra 1949 presi-

217

JOUVET

James Prescotl Joule dent i Europabevegelsens internasjonale råd. I 1951 fikk han Nobels fredspris. joukowskiprofilen, se ►sjukovskijprofilen. joule [jul], symbol J, SI-enhet for energi (meka­ nisk. elektrisk og kjemisk energi; arbeid og varme). I J = I kg m2/S2 = I newtonmeter = I wattsekund = ca. 0.24 cal. Navn etter fysikeren J. P. Joule. Joule |d3ii:l], James Prescott. 1818-89, britisk fysiker; star sammen med J. R. Mayerog H. Helmholtz som grunnlegger av læren om varmen som energiform. Mens han var elev hos J. Dalton, ar­ beidet han med forskjellige elektriske og magne­ tiske problemer. Han studerte bl.a. eksperimentelt forbindelsen mellom mekanisk arbeid og varme og fremla det første resultatet av disse undersøkelsene i et møte i British Association 2I. august I843. Han kunne da angi vanneenhetens mekaniske ekvivalent, dvs. arbeidet som svarer til en varme pa I calori, med stor nøyaktighet. Resultatet var mindre enn l % fra dagens aksepterte verdi. I cal = 4.86 J. Hans undersøkelser over elektrisitet og varme ledet ham til ►Joules lov (for elektrisk energiomsetning). Joule-Brayton-prosess [d$u:l breitn-J, prosess som danner basis for analyse av gassturbiners ter­ miske forhold. Prosessen settes sammen av to isentroper og to konstant-trykklinjer. Joules lov |d3u:lz-]. fysiske lover oppkalt etter den britiske fysiker J. P. Joule. I. I elektrisitetslæren gir Joules lov et uttrykk for hvordan elektrisk energi omsettes til varme når det går strøm gjennom en leder. Etter denne loven er den energi som per tidsenhet omsettes til varme lik produktet av resistansen (motstanden) i lederen og kvadratet av strømmen som går gjennom den: P = R • r-, der P er effekten (energi per tidsenhet), R er resistansen og / strømmen gjennom lederen. 2. I varmelæren brukes Joules lov som betegnelse på den lov som sier at den indre energi av en gass er uavhengig av volumet. Joule stilte opp denne loven på grunnlag av eksperimenter han hadde ut­ ført. Senere er det vist at loven bare gjelder eksakt for ideale gasser. Joule-Thomson-effekt [dju:! tåmsn-], tempe­ raturforandring i en gass som følge av at den lang­ somt strømmer gjennom en porøs plugg, et kapil­ larrør, en ventil o.l., til et sted med lavere trykk. Avtar temperaturen, kalles effekten positiv; i mot­ satt tall negativ. Ved vanlig temperatur vil effekten ytre seg som avkjøling, unntatt for hydrogen, heli­ um og neon. Ved meget lav temperatur blir også disse avkjølt. Effekten utnyttes teknisk bl.a. ved fremstilling av flytende luft. Den er også av stor teoretisk interesse. Effekten ble oppdaget av J. P. Joule og W. Thom­ son (Lord Kelvin) i 1853. Joulwan jdjulwæn], George Alfred, f. 1939, amerikansk general. Stasjonert ved USAs styrker i Europa 1986-90. Øverstkommanderende for de amerikanske styrker i Mellom- og Sør-Amerika

1990-93. Øverstkommanderende for NATOs styr­ ker i Europa (SACEUR) fra I993. Jourdan Ijurda], Jean-Baptiste, greve, 1762I833, fransk marskalk. Deltok i den amerikanske uavhengighetskrig. En av den franske republikks beste generaler, seiret ved Wattignies 1793 og Fleurus I 794 og erobret Belgia. Først motstander av Napoleon, trådte senere i hans tjeneste. Etter De 100 dager støttet Jourdan en tid bourbonerne, men gikk over til opposisjonen og medvirket til julirevolusjonen. jourhavende [fur-] (av fr. jour, ‘dag’), daghav­ ende. betegnelse som angir et vakt- og ansvarsfor­ hold av et døgns varighet. Tjenesten for jourhaven­ de offiser er vanligvis noe lettere enn den som be­ tegnes vakthavende. Et jourhavende fartøy fører jourstander, et signalflagg som tilkjennegir at av de tilstedeværende marinefartøyer langs kai eller til ankers er dette fartøy klar til a utføre påkommende oppdrag. journal [norsk utt. Jorna:l] (fr., av ‘dag'). I. Fortløpende fortegnelse over inn- og utgaende post med angivelse av registreringsnummer (j.nr.). evt. et kort sammendrag av innholdet. 2. Det ark som i gjennomskriftsbokføring mottar gjennomskrift av samtlige posteringer pa de respek­ tive løsbladkontoer. 3. I eldre bokføringssystemer en hjelpebok for systematisering av poster som ble ført kronologisk i kassebok og memorial. 4. Sykejournal føres i sykehus, poliklinikker eller av privatpraktiserende leger, som en systematisk opptegnelse om et sykdomstilfelle. Journalen inne­ holder navn, fødselsdata og personalia, samt syke­ historie. anamnese, og kliniske funn, status presens. I journalen føres videre resultater av laboratorieun­ dersøkelser. operasjonsbeskrivelse, røntgenunder­ søkelser samt regelmessige notater om det videre sykdomsforløp, en ►epikrise som sammenfatter observasjonene og diagnosen etter at undersøkel­ sene er avsluttet. I henhold til legeloven av I3. juni 1980 har en pasient krav på å få se hva som er skrevet i hans journal. Se ►innsynsrett. 5. De dekks- og maskindagbøker som skal føres om bord pa skip, omtales undertiden som journa­ ler. Se ►dagbok (sjøfart) og ►loggbok. Journal de Genéve l^urnal dø3øne:v], sveit­ sisk dagsavis på fransk, utkommer i Geneve. Grunn­ lagt I826. Inneholder særlig stoff om internasjonal politikk. Avisen fikk i tiden mellom den første og den annen verdenskrig betydelig utbredelse uten­ for Sveits, pga. nyhetsreportasjen i saker om Fol­ keforbundet. Opplag I995: 31 682. Journal des débats [surnal dedeba], fransk avis, grunnlagt i Paris 1789 for å bringe referater av debattene i nasjonalforsamlingen. Fra 1870 konservativ-republikansk. Høyt ansett for sitt kulturel­ le og politiske stoff inntil den tyske okkupasjon 1940. Gikk inn 1944. Journal des savants, Le [Iø3urnal desava], Europas første og eldste litterære tidsskrift, startet 1665 i Paris. Hadde på 1600-tallet stor betydning fordi det skrev om litteratur og vitenskap på fransk og ikke pa latin. Utgis fra 1908 av 1’Académie des inscriptions et belles-lettres og inneholder nå ho­ vedsakelig artikler om vitenskapelige verker, sær­ lig innen arkeologi og klassisk historie. journalist [fo-| (av journal), en person som har sitt yrke i en redaksjonell avdeling i dagspresse, ukeog fagpresse, nyhetsbyråer eller kringkasting, og som i sitt arbeid direkte bidrar til å prege lesestof­ fet eller utsendingene, videre frilansere som har journalistikk som hovederverv. Yrket er ikke klart avgrenset, og betegnelsen journalist brukes også om folk som gjør journalistisk arbeid ved siden av an­

net arbeid. Journalistyrket rekrutterer folk med vidt forskjellig bakgrunn og utdannelse. Journalistutdanning. Bladmannaskulen, opprettet 1919 i Bergen, var den første skolen i Norge som utdannet journalister. Omgjort til brevskole 1921. I takt med medieutviklingen er det bygd ut flere ut­ danningstilbud for journalistikk og mediefag i Nor­ ge. Norsk Journalistskole (fra 1980 Norsk Journalisthøgskolc) bie opprettet 1965. Norsk Journalisthøgskole ble fra 1994 underlagt Høgskolen i Oslo, avdeling for journalistikk, bibliotek og informa­ sjonsfag. 1971 ble det opprettet journalistutdanning ved Høgskolen i Volda, bl.a. med egne linjer for radio og billedmedier. 1987 ble det opprettet jour­ nalistutdanning ved Høgskolen i Stavanger og Høg­ skolen i Bodø. Joutsa, kommune i Finland, Keski-Suomen lååni (Mellersta Finlands lån), sørøst for Jyvåskylå; 491 km2 med 4600 innb. (1995), 9,4 per km2. Lig­ ger i det sentrale innsjøområdet. Jordbruk med hus­ dyrhold og skogbruk. Noe industri. Turisttrafikk. Joutseno, kommune i sørøstlige Finland. Kymen lååni (Kymmene lån). Karelen, ved sørøstsiden av Saimma, nær grensen til Russland; 311 km2 med 11 700 innb. (1995), 37.6 per km2. Skog- og kjemisk industri. Industrimuseum. Jouve | 3u:v|. Pierre Jean. 1887-1976. fransk for­ fatter. Han gikk over til katolisismen 1924. men hans religiøsitet er mer gnostisk enn kristen. Forfatter­ skapet hans er ogsa sterkt preget av psykoanaly­ sen. Opprinnelig var han påvirket av symbolismen og unanimismen. og han opplevde lenge Romain Rolland som en «farsskikkelse». Men i 1925 «fornektet» han sine tidligere verker, og hans forfatterskap fra da av er et av de mest ori­ ginale i moderne fransk litteratur. Særlig lyrikken forteller om en virkelighetsopplevelse hvor det re­ ligiøse og det erotiske forenes. I hans ofte vanske­ lig tilgjengelige, intense dikt smelter from livstilbedelse sammen med angst og tilintetgjørelsesdrift. Av hans diktsamlinger kan nevnes Les Noces (1928), Le Paradis perdu (1929), Sueur de sang (1933) og okkupasjonsdiktene La Vierge de Paris (1945). Også i hans fortellinger, som Paulina 1880 (1925) og Vagadu (1931), møter man spenningen mellom freudiansk og religiøs inspirasjon. Jouve har dess­ uten skrevet betydningsfulle essays om litteratur og musikk. Gjendiktet til norsk av Wera Sæther (Gå til sin sol og dø. 1979). Litt.: M. Callander: The Poetry of J. (1964); R. Micha: P. J. J. (1971). Jouvenet l3uvne|. Jean-Baptiste. 1644-1717, fransk maler. Gikk først i lære hos faren. Laurent Jouvenet; begynte pa malerakademiet i Paris 17 år gammel. Under Charles Le Bruns ledelse arbeidet han med utsmykningen i Versailles. Som dekoratør og historiemaler stod han som den førende i Frank­ rike etter Le Brun og Pierre Mignard. Jouvenets stil er influert av Le Bruns italianiserende akademisme, men ca. 1700 tok han med stor suksess opp mer koloristiske virkemidler. Dette førte ham i nær­ mere kontakt med det flamske og nederlandske 1600-tallsmaleri, og særlig i hans religiøse arbei­ der er innflytelsen fra Rembrandt merkbar. Repre­ sentert i Louvre med bl.a. Marias og Elisabeths møte og Nedtagelsen fra korset. Jouvenet var også en betydelig portrettmaler i en offisiell representa­ tiv stil. Jouvet [3uve|, Louis, 1887-1951. fransk skue­ spiller, regissør og teaterleder. Begynte sin karriere som tekniker, senere skuespiller hos Jacques Copeau ved forsøksteateret Le Vieux Colombier 191322. Var en av banebryterne for moderne fransk tea­ ter i mellomkrigstiden, og stiftet sammen med Dullin. Baty og Piotéff i 1926 Le Cartel, som en reak­ sjon mot det naturalistiske teater. Han var både sjef, instruktør og ledende skuespiller ved Comédie des Champs-Elysées og Athénée. Særlig nært var hans

218

JOVELLANOS

kunstneriske samarbeid med dramatikeren Jean Giraudoux; oppførelsene av Siegfried. Amphitryon 38, La Guerre de Troie, Electre og Ondine hørte til høydepunktene i mellomkrigstidens franske teater. Jouvet var også en fremragende filmskuespiller med viktige roller i bl.a. La Kermesse héroique (Hertu­ gen søker nattkvarter, 1935), Un Carnet du Bal (Et ballkort, 1937) og Hotel du Nord (1938). I 1938 utgav han Réflexions du comédien. Etter frigjørin­ gen åpnet Jouvet med Giraudoux’ etterlatte skue­ spill Den gale fra Chaillot. En av hans siste store prestasjoner var Moliéres Don Juan. Jovellanos [xå^eljanås], Gaspar Melchor de, 1744-18 i ], spansk forfatter, statsmann og encyklo­ pedist. 1797-98 var han justisminister, og 1808-I0 medlem av den provisoriske regjeringen som ledet motstanden mot Napoleon. Han tilbrakte sju år i forvisning i Asturias (1790—97) og sju år i fangen­ skap på Mallorca (I8O1-O8) på grunn av sine me­ ninger. Som tenker er han den fremste representant for den spanske opplysningstiden. Hans skrifter har en sterk etisk grunntone. Han var fremfor alt refor­ mator. Hans Informe en el expediente de ley agraria (Betenkning om forslag til jordlov, 1795), ble utarbeidet etter oppdrag av Sociedad economica de Madrid. Den er skrevet med dyp innsikt i Spanias sosiale og økonomiske forhold, og er meget frem­ synt i sine forslag til løsning av jordproblemene. I 1825 ble betenkningen forbudt av inkvisisjonen på grunn av forfatterens frimodige ytringer om kirke­ godsene. Jovellanos har skrevet den eneste spanske ►comédie larmoyante av betydning. El delincuente honrado (1773). Hans Diarios (Dagbøker, skrevet I790-18I0) gir et åpent og ærlig portrett av forfat­ teren. Litt.: J. H. R. Polt: G. M. de J. (1971); G. Gomez de la Serna: J., el espanol perdido (I975). jovial (fra lat., til ‘Jupiter’; planeten gav ifølge middelalderens astrologi et lyst og fornøyd sinn), glad, munter, gemyttlig. Jovian, Flavius lovianus, 332-364, romersk kei­ ser, valgt av troppene 363 e.Kr. etter Julian den frafalnes død. Som kristen opphevet han forgjengerens tiltak mot kristendommen; med perserkongen Sapor sluttet han en ugunstig fred, døde i Bithynia i Lilleasia. Jovine [jåvine], Francesco, 1902-50, italiensk forfatter. Problematikken by-land står sentralt i hans litterære verker. Bylivet skildres gjerne som mon­ dent, men kjedsommelig, som en utilfredsstillen­ de, men bare foreløpig tilværelse. Den historiske romanen Le terre del Sacramento (1950) er hans mest berømte; den beskriver overtro og eldgammel urettferdighet blant bøndene i Molise-distriktet. de sosiale og kulturelle forutsetningene for fascismens fremvekst, og bøndenes kamp mot den statlige over­ makten. Poetisk verisme er den sjangermessige merkelappen som er blitt satt på boken, og det er påpekt hvor nær denne ligger en folkelig episk dikt­ ning. Jovkov, Jordan. 1884-1937, bulgarsk forfatter. Han debuterte i 1910 med Gjeterens klage, en for­ telling med lyriske innslag, bygd over folkedikt­ ning. Så fulgte en lang rekke fortellinger og novel­ ler, som er samlet i Legender fra Stara Planina (1927), Aftener i Antimovs herberge (1928), Den siste glede og Om de kunne tale —. Som forteller har han hatt stor betydning for utviklingen av bul­ garsk prosa. Han skrev flere romaner, bl.a. Slåtte­ karen og Godset ved grensen, dessuten skuespill som tragedien Albena, lystspillet Millionæren og Borjana, et alminnelig menneske, en satire over daværende bulgarske samfunnsforhold. Jowett [djouit], Benjamin, 1817-93. britisk teo­ log og filolog. Professor i gresk i Oxford fra 1855. Jowett er særlig kjent for sitt arbeid med Platon og

James Joyce. Kritt-tegning fra 1930 av Augustus John. Aristoteles, og utgav oversettelser av Platons dia­ loger. Som teolog var han preget av den liberale retning. Hans platonisk-kristelige idealisme øvde stor innflytelse, bl.a. på filosofen B. Bosanquet, politikeren A. J. Balfour o.a. Joyce Idjåis], James Augustine Aloysius, 18821941, irsk forfatter, en sentral skikkelse i 1900-tallets litteratur. Han vokste opp i Dublin i et katolsk og nasjonalistisk miljø, men kom etter en religiøs krise i oppvekstårene i en voldsom opposisjon til kirken og etter hvert også til den form for irsk ro­ mantisk kraftpatriotisme som han opplevde omkring århundreskiftet. Hans store frihetsprofet ble Hen­ rik Ibsen, som han lærte å lese på norsk, og som han etterlignet i sitt eneste skuespill. Exiles (1918). Joyce forlot Dublin for godt i 1904 og levde resten av sitt liv i Trieste, Ziirich og Paris, til å begynne med som språklærer. I alt han skrev kom han like­ vel til å kretse om «paralysesenteret» Dublin og menneskene der, slik han husket dem fra sin ung­ dom. Han led av en plagsom øyelidelse, som i hans senere år gjorde ham nesten blind. Under den an­ nen verdenskrig fant han asyl i Sveits, og døde der. Den første boken hans som kom på trykk, var en liten diktsamling, Chamber Music (1907). Gjen­ nombruddet kom med Dubliners (1914), en rekke treffsikre og raffinerte skildringer i novelleform fra livet i den irske hovedstaden (hvorav novellen The Dead ble gjenstand for en vellykket filmatisering ved John Huston 1987). Så fulgte den selvbiografiske A Portrait of the Artist as a Young Man (1916, norsk overs. 1948; filmatisert 1979), hvor Joyce i intense og avslørende episoder forteller om gutten Stephen Dedalus frem til hans brudd med hjemmet og kirken og hans ekstatiske hengivelse til sitt kunstnerkall. Et fyldigere utkast til denne boken, Stephen Hero, er utgitt posthumt. Joyce dyrket diktekunsten som en religion og gikk aldri på akkord med sin inspirasjon for å være an­ stendig eller lett forståelig. Hans kjemperoman Ulysses (1922, norsk overs. 1993), et av de mest interessante og banebrytende verker i moderne lit­ teratur. utkom i Paris og var lenge forbudt i Stor­ britannia og USA. Den følger Stephen Dedalus og noen andre borgere av Dublin i deres mest intime tanker og handlinger fra time til time i løpet av 16. juni 1904. Et veldig oppbud av artistiske virkemid­ ler er tatt i bruk for å tvinge inn i romanen en totalvisjon av tilværelsen; i lag på lag under den realis­ tiske Dublin-skildringen ligger temaer fra historie, myte og litterær tradisjon, gjenspeilet med størst rikdom og fylde i den snuskete, patetiske og hero­ iske hovedpersonen Leopold Bloom. Ofte gjengis en av personenes tilfeldige tankestrøm (stream of consciousness) uten kommentarer, i det berømme­ lige sluttkapittelet også uten skilletegn. Enda len­ ger gikk han i sitt siste store verk. Finnegans Wake (1939; filmversjon 1965). der selve ordene er opp­ løst som i drømme og sammensatt pa nytt med brok­ ker fra alle mulige språk, også norsk.

Joyces verker har øvd stor innflytelse og har av­ født en mengde kritiske og forklarende arbeider. Det finnes foreninger og tidsskrifter viet studiet av ham. først og fremst J. J. Quarterly (grunnlagt 1963). En brevsamling. Letters of J. J., ble utgitt i tre bind av S. Gilbert og R. Ellmann 1957-66, og J.s samlede artikler og essays. The Critical Writings of J. J., av E. Mason og R. Ellmann 1959. Litt.: A. Burgess: Here Comes Everybody (1965); H. Blamires: The Bloomsday Book: A Guide through Ulysses (1966); B. Tysdahl: J. and Ibsen (1968); W. Beck. J.’s Dubliners (1969); R. Ellmann: J. J. (1982); H. Blamires: The New Bloomsday Book: A Guide Through Ulysses (1988); P. Costello: J. J.: The Years of Growth 1882-1915 (1992); R. Brown: J. .1. (1992). KS Joyeuse [swajø:z], fransk hertugtittel, med navn etter lenet Joyeuse i Languedoc, som tilhørte huset Chåteauneuf de Randon. Joyeuse var allerede pa 1200-tallet et baroni, og innehaveren fikk 1432 tit­ telen vicomte. Til slekten hører kong Henrik 3 av Frankrikes vakre yndling Anne, vicomte de Joyeu­ se (1561-87), som ble gift med kongens svigerinne Marguerite de Vaudémont. og utnevnt til admiral av Frankrike. Han fikk 1581 tittelen hertug av Joy­ euse. Hans brødre var kardinal Frangois de Joyeuse (1562-1651), erkebiskop av Narbonne og senere av Rouen. den katolske feltherren Antoine Scipin de Joyeuse (død 1592). hertug av Joyeuse. og mar­ skalk av Frankrike Henri de Joyeuse (1567-1608), greve av Bouchage, som opprinnelig var kapusinennunk, og arvet hertugdømmet Joyeuse. Sist­ nevntes datter ble gift med Charles de Lorraine, hertug av Guise. og tittelen hertug av Joyeuse til­ hørte deretter hertugene av Guise. joyeuse entrée [jwajøtz åtre] (fr. ‘festlig inn­ tog’), Brabants og Limburgs privilegiebrev 1356. Det ble stadfestet av alle hertuger og habsburgske keisere i over fire hundre år, og da Josef 2 ville oppheve privilegiene 1789, utløste det en reisning mot østerrikerne. Navnet kommer av at hver ny fyr­ ste pleide å holde et festlig inntog i byene. Joyner Idsåina], Florence Griffith, amerikansk friidrettsutøver. se Florence ►Griffith Joyner. Joyner-Kersee [dsåina kø:si|, Jackie (eg. Jacqueline), f. 1962, amerikansk friidrettsutøver med 3 OL-gull og 4 VM-gull. Olympisk mester i sjukamp 1988 og 1992, i lengde 1988. Verdensmester i sjukamp 1987 og 1993, i lengde 1987 og 1991. Dessuten OL-sølv i sjukamp 1984 og OL-bronse i lengde 1992 og 1996. Totalvinner av Grand Prix 1994. Hun har holdt verdensrekorden i sjukamp fra 1986 med fire forbedringer, beste resultat 7291 po­ eng (i OL 1988), som er gjeldende rekord per 1. mars 1997. Satte 1987 også rekord i lengde med 7,45 m (personlig rekord er 7,49 m). Hun er søster til Al Joyner (f. 1960), olympisk mester i tresteg 1984. joystick Id^åi-I (eng.), styrespak, periferienhet for datamaskin bestående av en spak eller «stikke» som ved å bikkes til den ene eller andre siden bru­ kes til å styre ►markøren eller spillebevegelser på dataskjermen. Jozsef [jå:3æf], Attila. 1905-37. ungarsk lyriker, en av forgrunnsskikkelsene i 1900-tallets ungarske diktning; han sammenlignes ofte med sosialistiske diktere som B. Brecht. P Eluard og V. V. Majakovskij. Hans interesse spente fra surrealisme og eks­ presjonisme til folkediktning, fra marxisme til Freud, og han klarte å skape en egenartet syntese av disse påvirkningene. En tid var han medlem av det illegale kommunistiske parti og engasjerte seg aktivt i arbeiderbevegelsen, også som dikter. Jozsef debuterte med samlingen Skjønnhetens tig­ ger (1922), som ble fulgt av ytterligere 6 samlin­ ger; størst oppsikt vakte Fell kapitalen, ikke gråt (1931), som etter noen dager ble beslaglagt, og hans

219

siste samling. Det gjør veldig vondt (I936). Ikke bare landets høyreorienterte regime, men også hans egne partifeller, gjennomsyret av stalinistiske opp­ fatninger om litteraturen, så med mistro på hans lyrikk; i 1934 ble han ekskludert fra kommunist­ partiet. Han er representert på norsk i antologien Moderne ungarsk lyrikk (I975), og i 1980 kom et representativt utvalg av hans dikt i norsk gjendikt­ ning under tittelen Med rent hjerte. Juan |xwan], Don, prins av Spania og greve av Barcelona, 1913-93, spansk tronpretendent. tredje sønn av Altons I3, som I94l overdrog ham sine rettigheter til den spanske trone. Han tok I947 of­ fentlig avstand fra general Francos lov samme år om at Spania igjen skal bli kongedømme. Gikk li­ kevel I948 med på at sønnen Juan Carlos skulle få sin oppdragelse i Spania som tronarving, og erklærte i 1969 at han oppgav alle reservasjoner mot plane­ ne om å gjøre sønnen til konge. I mai 1977 erklærte han formelt at han oppgav alle krav pa den spanske tronen. Juana Inés de la Cruz, (Sor) [xwana ines de la krus (sår)], 1651-95. meksikansk forfatter. Hun er den betydeligste skikkelsen innen spansk-amerikansk litteratur i kolonitiden og ble kalt Mexicos «tiende muse». Allerede som barn viste hun litte­ rære evner. 17 år gammel ble hun nonne, og fort­ satte a skrive i klosteret. Hennes verk er samlet i Inundacion castdlida (1689) og i to senere bind. Det filosofiske diktet Primero sueho (trykt 1692) er skrevet i Gongoras barokke stil. Andre dikt be­ handler enkle og intime emner og er ofte fulle av vidd. I sine religiøse og profane skuespill følger hun Calderons skole. Mest kjent er intrigespillet Los empenosde una casa. - Litt.: G. Flynn: S. J. I de la C. (1971); O. Paz: S. J. I. de la C. (1982). Juan Carlos [xwan -], f. I938, konge av Spa­ nia. eldste sønn av Don Juan, greve av Barcelona (19I3-93) og sønnesønn av den forrige konge, Al­ tons I3. Juan Carlos ble allerede 1960 anerkjent av sin far og av det daværende spanske statsoverhode, general Franco, som første arveberettigede til den spanske trone. 1969 erklærte prinsen at han ville ta imot kronen hvis den ble tilbudt ham, og samme år vedtok nasjonalforsamlingen den nye tronfølgelov. Juan Carlos ble tatt i ed som Spanias konge 22. november I975 etter Francos død. Gift I962 med prinsesse Sophia av Hellas, datter av kong Paul og dronning Frederika. Tre barn: Elena(f. 1963), Chris­ tina (f. 1965) og Felipe, prins av Asturias (f. 1968), som er tronarving. Juan Carlos har spilt en viktig rolle som symbol for den demokratiske utvikling i Spania, ikke minst gjennom hans opptreden under kuppforsøket i 1981. Juan Chi, kinesisk forfatter, se ►Ruan Ji. Juan de Austria [xwan -], Don, 1547-78, sønn av keiser Karl 5 utenfor ekteskap. Ledet I57I den hellige ligas flåte mot tyrkerne, som hadde erobret Kypros fra Venezia, og seiret ved Lepanto. Seieren ble ikke utnyttet, og tyrkerne beholdt Kypros, men myten om deres uovervinnelighet var brutt, og det osmanske rike kom seg aldri helt etter slaget. Juan de Austria prøvde å skape seg et rike i Nord-Afrika, men fikk ikke hjelp av sin halvbror, Filip 2, og matte gi opp. I 1576 ble han generalguvernør i Ned­ erland, fikk liten støtte fra Spania og kunne ikke utmanøvrere Vilhelm av Oranien. Juan de Austria slo ham ved Gembloux 1578, men døde samme år. Juan Fernåndez |xwan fernandes], Islas, chi­ lensk øygruppe, ligger i Stillehavet mellom 30° og 34 s.br.. 650 km vest for Valparaiso. Består av øy­ ene Robinson Crusoe (93 km2), også kalt Mas å Tierra, Alejandro Selkirk (85 km2), også kalt Mas Afuera, og den mindre Santa Clara; til sammen 179 km- med ca. 550 innb. (1992). Eneste bosetting er landsbyen San Juan Bautista på nordøstkysten av Isla Robinson Crusoe.

JUBELÅR

Natur. Øyene er av vulkansk opprinnelse. Robinson Crusoe nar opp i 9I6 m o.h. og Alejandro Sel­ kirk i I650 m o.h. Klimaet er maritimt subtropisk og øyene er dekket av tett skog. Over halvdelen av planteartene og også noen fuglearter er stedegne. Magellanpingvin og 6 stormfuglarter, hvorav to er stedegne. hekker. En av verdens mest sjeldne selar­ ter. femandezpelsselen. med en bestand på under I000 dyr. yngler på øyene. Pattedyr fantes ikke tid­ ligere, men nå er geiter vanlige. Næringsliv. Hovedsakelig fiske, særlig etter kjempelangust. Noe turisme. Historikk. Øyene er oppkalt etter spanjolen Juan Fernåndez, som oppdaget øyene I563 (årstallet er noe usikkert). På øya Robinson Crusoe levde 170409 en skotsk sjømann. Alexander Selkirk. hvis opp­ levelser gav Daniel Defoe ideen til fortellingen om Robinson Crusoe. Juankoski, kommune i Finland. Kuopion lååni (Kuopio lån), nordøst for Kuopio; 467 km2 med 6400 innb. (1995), 13,7 per km2. Jord- og skogbruk. Industri, bl.a. jernverk fra 1746. Juan Manuel | xwan manuel], 1282-1348, spansk prins og forfatter, brorsønn av Alfons 10. Under den kastilianske kong Alfons 1 Is mindreårighet var Ju­ an Manuel medregent. Da kongen var blitt myndig 1325, gjorde Juan Manuel ofte opprør, men til sist ble han kuet og støttet kongen trofast i kampene mot maurerne, særlig i det berømte slaget ved Salado 1340. Som forfatter skapte Juan Manuel den første personlig pregede kastilianske prosastil. Blant hans hovedverker kan nevnes El libro del cavallero et del eseudero (1326), en håndbok i ridderskap skrevet i romanform. El libro de los Estados (ca. 1330) gir et levende bilde av samfunnet på hans tid. og er samtidig et spansk Kongespeil. Mest kjent blant verkene er El conde Lucanor (og­ så kalt El libro de Petronio, 1335), som er en sam­ ling fortellinger av didaktisk karakter, for en stor del i form av fabler. lignelser og allegorier. El con­ de Lucanor, skrevet 13 år før Boccaccios Decamerone, er den første i rekken av europeiske novelle­ samlinger skrevet etter orientalske forbilder. Litt.: A. Giménez Soler: Don J. M. (1932); H. T. Sturcken: Don J. M. (1974); I. Macpherson (utg.): J. M. studies (1977); I. Macpherson (utg.): The Manueline Succession: The Poetry of Don Juan Manuel II and Don Joao Manuel (1979). Juantorena [xwantårena], Alberto, f. 1950, ku­ bansk fri idrettsutøver. Olympisk mester på 400 og 800 m 1976. Vant begge distanser i finalen i verdenscupen 1977. Satte to verdensrekorder på 800 m. 1.43,5 i OL-finalen 1976 og 1.43,4 i 1977. Per­ sonlig rekord på 400 m er 44,26 (i OL-finalen). Juårez [xwares], Benito, 1806-72, meksikansk politiker av indiansk herkomst. Deltok 1855 i det seierrike opprøret mot Santa Anna, ble justisminis­ ter. senere formann for høyesterett, visepresident 1857. Gjennomførte en liberal forfatning 1857. Da president Ignacio Comonfort måtte flykte under

forfatningskampene, overtok Juårez presidentvervet 1858 og gjennomførte en rekke antikirkelige reformer. I 1861 ble han valgt til president, men kom snart i konflikt med stormaktene da han inn­ stilte betalingene på statsgjelden. Napoleon 3 inn­ satte da erkehertug Maximilian som keiser i Mexi­ co, og Juårez ble fordrevet av franske tropper. Han fortsatte imidlertid med geriljakrig og fikk diplo­ matisk støtte av USA. I 1867 ble de franske tropper trukket tilbake, og Juårez kom igjen til makten, gjen­ valgt 1871. En av Mexicos nasjonalhelter. Juårez |xwares|, Ciudad, by i nordlige Mexico, største by i Chihuahua, ved grenseelven Rio Gran­ de (Rio Bravo del Norte), rett overfor El Paso i Te­ xas; 797 700 innb. (1990), danner sammen med El Paso en større internasjonal byregion. Grensehan­ del og turisttrafikk er av stor betydning for byens økonomi. Industrien er i vekst; en rekke amerikan­ ske bedrifter har flyttet produksjonen hit for å nyte godt av billigere arbeidskraft. Universitet (1973). Anlagt 1681. Byen var hovedkvarter for president Juårez i 1865; omdøpt fra El Paso del Norte 1888. Juåzeiro Ijwazeiru], by i Brasil, Bahia, ved Rio Såo Francisco, 450 km nordvest for Salvador; 128 700 innb. (1991). Elvehavn og endepunkt for skipsfarten pa Sao Francisco-elven, som er farbar fra Pirapora i Minas Gerais. Handel med kveg, hu­ der og andre jordbruksprodukter. Grunnlagt ^878. Juåzeiro do Norte [jwazeiru du nårti], by i Bra­ sil. Cearå. oase i det tørre Sertao-området, ved fo­ ten av fjellene Chapada do Araripe. 400 km sør for Fortaleza; 163 500 innb. (1991). Viktig handelssen­ ter med sukker- og bomullsindustri. Pilegrimsby for troende av den kontroversielle presten Cicero som ble en viktig predikant i Sertao-området. Juba, Jubba, elv i Øst-Afrika, kommer fra det sørlige Etiopia under navnet Genale, renner inn i Somalia ved byen Dolo, og munner ut i Indiske hav nær ekvator, rett nord for havnebyen Kismaayu, 875 km lang. Juba, by i sørlige Sudan, ved Hvite Nil. ca. 200 km nord for grensen til Uganda; 115 000 innb. (1993). Viktig administrasjons-, handels- og kul­ tursenter i det sørlige Sudan. Endepunkt for elveskipsfarten i Sudan; universitet (1975). Byen er en ledende kraft i Sør-Sudans motstand mot Nord-Sudans politiske, religiøse og økonomiske dominans. Jubaland, landområde i Øst-Afrika, vest for el­ ven Juba. Tilhørte tidligere Kenya, men ble i 1925 avstått til Italia, som i 1926 innlemmet Jubaland i Italiensk Somaliland. Er nå en del av Somalia. Jubayl, al-, Jubail, by i Saudi-Arabia, ved Per­ siske bukt, ca. 90 km nord for Dammam; ca. 50 000 innb. (1986). Moderne industriby med oljeraffine­ rier, store petrokjemiske anlegg, oljeterminal, gassanlegg, kunstgjødselfabrikk, stålverk, betongfabrikker m.m. Mesteparten av industrien baserer seg på naturgass, som transporteres gjennom den 1200 km lange gassrørledningen «Master Gas System». To store havner, en godshavn (mottok 1 mill, tonn im­ portvarer fordelt på 1100 skipsanløp i 1993) og en industrihavn (3 mill, tonn importvarer 1993). En 100 km lang jernbane skal knytte byen sammen med resten av Saudi-Arabias jernbanesystem. Stor in­ ternasjonal lufthavn. Kirke, fra 300-tallet, under utgraving utenfor byen. Jubayl var en liten fiskeriandsby da det ble be­ stemt at stedet, sammen med Yanbu ved rødehavskysten, skulle utvikles til å bli Saudi-Arabias frem­ ste industrisenter. Utbyggingen startet i midten av 1970-årene. Byen skal etter planen romme en be­ folkning på ca. 300 000 innen år 2000. jubelår (første ledd av hebr. ‘bukkehorn, signalhorn’), navn på et høytidsår som ifølge 3 Mos 25,8 ff. skulle feires hvert 50. år, dvs. etter hvert 7. sab­ batsår. Slaver skulle frigis, ervervet jord skulle gis tilbake til den opprinnelige eier uten vederlag. Be-

JUBILEUM

Poeten Juda ha-Levi figurerer i mange verker skre­ stemmelsene er karakteristiske for et samfunn hvor vet av jøder. Heinrich Heine skildrer ham i samlin­ livet og jorden tilhører Gud og ætten, ikke den en­ gen Romanzero (1851). Flere av Juda ha-Levis dikt kelte. Overføring av slike verdier skulle i Israel bare er tatt opp i den jødiske liturgien; hans Ode til Sion skje gjennom «forpaktningsavgift» beregnet etter hører til liturgien for 9. Av (fastedagen til minne antall år frem til neste jubelår, men det synes klart om Jerusalems ødeleggelse). at bestemmelsene ikke alltid har vært etterlevd. Litt.: C. Sirat: A History of Jewish Philosophy in Den romersk-katolske kirke har siden 1300 (Bothe Middle Ages (1985). nifatius 8) praktisert et «åndelig» jubelår, kalt anno santo, ‘hellig år’, da kirken tilbyr fullstendig avlat judaisme (av jøder og -isme), betegnelse på jø­ til dem som oppfyller visse forutsetninger, fra 1350 disk religion og livssyn i de siste par hundre år før hvert 50. år, senere hvert 33. og hvert 25. år frem til Kristus og fremover. Judaismen har funnet uttrykk den franske revolusjon. Leo 13 gjenopptok skik­ i Talmud og hos rabbinerne. ken 1900, og året ble feiret både 1950 og 1975 un­ Juda rike, det sørligste av de to riker som Israel der stor tilslutning av pilegrimer i Roma. ble delt i etter kong Salomos død (ca. 933 f.Kr.?); jubileum (av lat.), jubelår, jubelfest som holdes omfattet Juda stamme og en del av Benjamins (1 fordi det er gått et rundt antall år, f.eks. 10, 25, 50 Kong 12). Jerusalem var hovedstad og religiøst sen­ eller 100 siden en begivenhet fant sted. trum i Juda rike, som ble knust av babylonerne år 586 f.Kr. Se ►Israel (I, historie). jubilant, den som feirer et jubileum. Judas (gr., av hebr. Juda/Yehuda), tiere personer jubilere, feire et jubileum. i Det nye testamente: Jucar [xukar], elv i Spania, har utspring i Iberis­ Judas, Jesu bror (Matt 13,55 og Mark 6.3). Tidlig ke randfjeli, renner mot sør og øst over den tørre tradisjon tilla ham å være forfatter til Judas' brev. mesetaen og ut i Middelhavet sør for Valencia, 498 km lang. 5 større damanlegg produserer elektrisk Judas, en av de tolv apostlene jfr. Luk 6.16 og kraft og gir kunstig vanning til store jordbruksom­ Apg 1.13. Mark 3,18 og Matt 10,3 nevner i stedet Taddeus (i noen håndskrifter Lebbeus). Muligens råder. er dette samme person som har hett Judas Taddeus; juche, nordkoreansk selvbergingsideologi, utar­ Judas-navnet kan ha blitt sløyfet for å unngå for­ beidet av Kim II Sung (Nord-Koreas statsminister veksling med Judas Iskariot. 1948-72 og president 1972-94). Juche-ideologien tar utgangspunkt i en nasjonal koreansk kommu­ Judas Iskariot, en av de tolv apostlene; ifølge evan­ nisme som vektlegger økonomisk og kulturell selv­ geliene den som angav Jesus. Historisk er det ikke berging for landet. Ideologien har i flere årtier vært Vett å fastslå hvilken rolle Judas faktisk spilte. Han det politiske fundament for Nord-Korea. tilhørte Jesu nærmeste disippelkrets, og muligens var han den som forvaltet disiplenes felles kasse. Jud, Leo, el. Judae, 1482-1542, sveitsisk prest, Antagelig var han den første av disiplene som svikreformator. Han ble 1518 H. Zwinglis etterfølger tet og forlot gruppen, og han lot presteskapet få vi­ som prest i Einsiedeln og 1523 prest i Zurich. Han te hvor og hvordan de kunne pågripe Jesus i still­ sluttet seg til Zwingli, men avslo etter hans død å ta het. Judas Iskariot vendte aldri tilbake til disippelledelsen av reformasjonsverket i Sveits. Jud utgav fellesskapet. og når de i umiddelbar ettertid søkte en del av Zwinglis skrifter og skrev bl.a. en større forklaringer på Jesu død. ble Judas forræderen som og en mindre katekisme. hadde latt seg bestikke med 30 sølvpenger for å Juda, bibelsk person, sønn av Jakob og Lea (I forråde Jesus. 1 dette bildet som formidles i evan­ Mos 29,35), den eponyme stamfaren til Judastamgeliene fornemmes spenningen mellom tanken om men, som holdt til i området Juda i Sør-Palestina, at Judas’ rolle varen del av Guds ubønnhørlige plan, mellom Hebron og Jerusalem. Stammen Juda ble i og at handlingen var Judas’ egen beslutning og kong Davids tid til «staten» Juda (2 Sam 2). Se og­ skyld. Judasskikkelsen symboliserer derfor det teo­ så ►Juda rike. logiske problem om hvordan guddommelig forut­ Juda, Fyrsten, se ►Jehuda ha-Nasi. bestemmelse forholder seg til menneskets frie vil­ Judaberg, tettsted og administrasjonssenter i je. Judas er blitt en av historiens tragiske skikkel­ Finnøy kommune, Rogaland, på østsiden av Finn­ ser. øy; 444 innb. (1995). Noe småindustri; meieri. Om Judas’ endelige skjebne vet vi ingenting sik­ Hurtigbåtforbindelse med Stavanger og biltergeforkert. Matteus forteller at han angret og gav prestene bindelse med naboøyene. Videregående skole med blodpengene tilbake før han tok sitt eget liv (Matt bl.a. helse-, sosial- og husholdningsfag. 27,3 ff). Hos Lukas foreligger ingen anger, og Ju­ Navnet. Første ledd av jute, jyde, og sikter til en das forulykker som straff for sine handlinger (Apg mann fra Jylland, Sefrinn lude, som bodde på går­ 1.18 ff). Begge forbinder Judas' død med et sted den Hausken omkring 1520. utenfor Jerusalem som kaltes Blodåkeren. Navnet. Betydningen av navnet Iskariot er usik­ Juda ha-Levi, Jehuda ben Samuel ha-Levi (arab. ker; enklest er forklaringen at han var «mannen tra Abu-I-Hasan al-Lavi), ca. 1075-1141, jødisk filo­ Kerijot», en landsby i Judea. Andre forbinder ham sof og forfatter. Han var født og praktiserte som med sicariene (dolkemennene), en aggressiv mot­ lege i Toledo. 1140 drog han til Egypt og ville fort­ standsgruppe (seloter), eller hevder at navnet har sette til Palestina, da han døde. Han har et stort navn sammenheng med ord for falskhet og forræderi, i som filosof og dikter (ca. 800 av hans dikt er be­ så fall er det et navn gitt i ettertid, for å merke ham vart). Hans ungdomsballader om vin og kjærlighet som den disippel som lot seg bestikke til å forråde ble avløst av religiøse dikt, som betegner et høyde­ Jesus. punkt for jødisk religiøs diktning i middelalderen. Litt.: W. Klassen: Judas (1996). TKS Han skrev sine dikt på hebraisk, men benyttet man­ ge arabiske kunstformer. 1 Schirej Zijon (SionssanJudas' brev, et av de katolske brev i Det nye ger. Sioniden) gir han uttrykk for stolthet over Isra­ testamente, dvs. et brev uten en bestemt adressat. els utvelgelse, for smerten over Israels fornedring Forfatteren kaller seg Judas, bror av Jakob, men det og sin lengsel til Sion («Mitt hjerte i Østen, jeg selv er uenighet om han skal identifiseres med Judas. ved Vestens rand»). Hans religionsfilosofiske verk Jesu (og Jakobs) bror, slik tidlig tradisjon forutsat­ Kusari (arab. al-Khazari) er formet som en dialog te. Skriftet dateres også meget forskjellig, men er mellom khazarenes konge Bulan og en jødisk lærd. neppe senere enn ca. 100. Leserne oppfordres til å Det er en polemikk mot filosofien til fordel for re­ holde fast ved den tro som en gang for alle ble over­ ligionen. Profeten står over menneskelig fornuft og latt til de hellige, og til å huske apostlenes ord. Det­ nærmere Gud enn filosofen. Det er profetens opp­ te er de autoriteter forfatteren påberoper seg i kam­ gave å vise menneskene gjerninger som fører til pen mot. muligens gnostiske, vranglærere. De imøopplevelse av Guds nærvær.

220

tegås også gjennom skriftlærd fortolkning av både gammeltestamentlige skrifter og, bemerkelseverdig nok, jødiske apokryfer. Judas' brev er kortfattet, og finnes for det meste igjen i 2 Peters brev. Judas Makkabeus, død 160 f.Kr.. jødisk opprørsleder, sønn av presten Mattatias, som ledet jø­ denes oppstand mot selevkidene i 167 f.Kr. Judas Makkabeus, hvis tilnavn betyr hammeren, overtok ledelsen av kampen ved farens død i 166.1 165 holdt han Jerusalem en tid og oppnådde fri religionsøvelse for jødene. Fremragende hærfører; falt i slaget ved Elasa 160 f.Kr. (1 Makkabeerbok 3-9 og 2 Makkabeerbok 8-15). judaspenge, Lunqria annua, ett- eller toårig urt i korsblomstfamilien. Inn til 1 meter høy med hjerteformede, tannete blad, og store, mørkerøde blom­ ster i klaser om våren. Store, flate, pengeformede skulper. Når frøene og skulpeklappene er falt av, blir de flate, halvt gjennomsiktige skilleveggene stående igjen. De er vakkert sølvglinsende og bru­ kes derfor i tørrbuketter. Stammer fra Sør-Europa, dyrkes i Norge som hageplante. Judas Priest |d3u:das pri:st], britisk rockgruppe dannet 1970. med bl.a. Kenneth Downing, gitar, og (fra 1973) Rob Halford, sang. Fra slutten av 1970-årene var gruppen en av de fremste innen hea­ vy metal, og til dels ganske kontroversiell. I 1989 ble medlemmene saksøkt i USA for a ha drevet to unge gutter til selvmord med en av sangene sine, men ble frifunnet. Av album kan nevnes Stained Class (1978), Screaming for Vengeance (1982) og Painkiller (1990). Gruppen har ikke vært aktiv i 1990-årene. judastre, Cercis siliquqstrum. middelstort tre i familien Caesalpinaceae. Har vakre, rosenrøde blomster, hører hjemme i middelhavslandene. Et­ ter sagnet skal Judas Iskariot ha hengt seg i et slikt tre. Veden er meget hard, gul med mørkere kjerne­ ved; den brukes til finere snekkerarbeid. Amerikansk judastre, Cercis canadensis. er et vak­ kert prydtre, som av og til plantes i Europa. judasore. 1. (sjøuttrykk). Bjelke som støtter baugsprydet på hver side av forstevnen i et treskip. 2. Navn på soppen Auriculqria auricula, som min­ ner om et øre og fortrinnsvis vokser på svarthyll. Den har fått navn pga. et gammelt sagn om at Judas skal ha hengt seg i et hylletre. Er ennå ikke funnet i Norge. Judd IdjAd], Donald, 1928-94, amerikansk bil­ ledkunstner, en betydelig representant for såkalt minimal art. Etter kunststudier 1947-53 og kunsthistoriestudier 1953-61 under Meyer-Shapiro og Rudolph Wittkower, to av vår tids mest betydnings­ fulle kunsthistorikere, var han bl.a. kunstkritiker. lærer ved Yale University og ledet 1968 Artists Workshop i Regina, Canada. Utførte plastiske ar­ beider av prefabrikerte materialer ordnet i geome­ triske rekker. Judea (av arameisk jehud, som var navn på den persiske provinsen som hadde Jerusalem til hoved­ stad), gresk-latinsk betegnelse for den sørlige del av Palestina, hvor jødene bodde etter eksilet, mel­ lom Middelhavet og Dødehavet, sør for Samaria og nord for Idumea. Sterkt utvidet under makkabeerne. Også den romerske provins Judea omfattet naboområdene i nord og sør, Samaria. Galilea. Perea. Idumea, foruten det egentlige Judea. Etter Herodes den stores død ble det egentlige Judea eget forvaltningsområde. I Det nye testamente brukes betegnelsen både om den romerske provinsen og om det egentlige Judea (Luk 3,1; Apg 2,9). Det moderne Judea. Storparten av området ligger i dag på det palestinske Vestbredden; randsonene (unntatt i øst) ligger i Israel. Viktigste by er He­ bron. Judenitsj, Nikolaj Nikolajevitsj, 1862-1933, russisk general, en av lederne for de hvite styrkene

221

under borgerkrigen i Russland 1918-20. Han stod i spissen for den antibolsjevikiske armé i nordvest, og gjorde i 1919 to mislykkede forsøk på å erobre Petrograd. Ble slått av Den røde hær på estisk om­ råde og emigrerte. Judenstaat [ju:danjta:t], Der. Jødestaten, skrift fra 1896 av sionismens grunnlegger. T. Herzl. der han tor første gang la frem ideen om en egen jødisk stat. judisiell (til judisium), rettslig. judisium (av lat. ‘rettssak, domsavsigelse'). døm­ mekraft, skjønn. A ha et godt judisium, å ha evnen til å treffe en avgjørelse i samsvar med rettslivets behov, gripe kjernen i en sak. Judit, kvinnenavn, hebraisk Jehudith. ‘jødinne’. Brukt i Norge fra ca. 1500. Navnedag 10. desem­ ber. Judits bok, et av Det gamle testamentes apok­ ryfe skritter, forteller legenden om den jødiske en­ ken Judit, som drepte den assyriske hærfører Holofernes og oppnådde at fiendehæren flyktet. Boken foreligger på gresk og er muligens skrevet på 100tallet f.Kr. Viktig inspirasjonskilde for billedkunst og diktning i ettertiden. - Litt.: T. Craven: Artistry and Faith in the Book of Judith (1983). judo (jap. ‘myk vei ), japansk kampsport, en form for bryting hvor man fra stående prøver å kaste motstanderen ned på ryggen eller å holde ham un­ der kontroll nede på matten. Judo praktiseres som mosjons- og beltetrening. som formelle øvelser (ku­ ta) hvor grunnleggende teknikker skal utføres kor­ rekt. eller som kamp (shiai). God teknikk og balan­ se er viktigere enn stor styrke, og man søker å ut­ nytte motstanderens bevegelse til egen fordel. Ju­ do ble utviklet av japaneren Jigoro Kano i 1880årene ved å fjerne spark og slag fra det våpenløse selvforsvarssystemet ►ju-jitsu. Utstyr Som i mange andre budoformer foregår tre­ ning og konkurranser i judo i et lokale (dojo) hvor hele eller deler av gulvet er dekket av ca. 1x2 m store og vanligvis grønne matter (tatami). Disse var opprinnelig fylt med presset rishalm. na vanligvis skumgummi. For judokamper er konkurranseom­ rådet kvadratisk med 8-10 m lange sider (10 m i internasjonale konkurranser), inkludert en ca. I m bred randsone av røde matter. Det er omgitt av en minst 3 m bred sikkerhetssone. Judo utøves barføtt i vid bukse og jakke, kvinner også trøye. Drakten (judogi) er laget av bomull el­ ler lignende materiale, og jakken holdes løst sammen ved et knyttet tøybelte rundt livet. Beltefargen angir utøverens dyktighetsgrad. I de seks læregradene (kyu) er fargen (i stigende grad) hen­ holdsvis hvit, gul, orange, grønn, blå og brun. Det er også ti mestergrader (dan), hvor beltefargen er svart for 1.-5. dan (tekniske grader og konkurransegrader), rød og hvit for 6.-8. dan (administrasjonsgrader) og rød for 9.-10. dan (honorære grader). Motstanderne har henholdsvis hvit og blå drakt for å skille dem hos publikum og dommere (tidl, rødt og hvitt kampbelte). Kampregler. I seniorklassen er kamptiden inntil 5 minutter effektiv tid (kvinner 4 min). Kampene sty­ res av en kampleder, som også bedømmer teknik­ ker og tildeler straffer i samarbeid med to sidedommere utenfor konkurranseområdet. Man starter stå­ ende fra midten av konkurranseområdet med et fast rituale hvor konkurrentene viser respekt for hver­ andre ved å bukke. Utøverne kan score poeng ved å kaste motstanderen ned på matten, eller ved å hol­ de ham fast nede på matten en viss tid. Det er rundt 65 godkjente kast, som kan deles i hånd- og armkast, hoftekast, fot- og benkast, samt kast hvor man drar med seg motstanderen i eget fall (offerkast). Alle kastteknikker bygger på at man griper fatt i motstanderens drakt og prøver å få ham ut av ba­ lanse og deretter forsterke ubalansen med egne kref­ ter. Etter et kast, eller hvis man faller, fortsetter

JUEL

Judo. Kampscene som demonstrerer nedleggelse av motpart (nederst) gjennom lårkast (ushimata).

kampen nede pa matten (ne-waza). Her prøver man a ta kontroll over motstanderen gjennom ulike holdegrep, kvelegrep (halslås) eller låsegrep mot arrnleddene. Fra og med 1964 er utøverne delt i vektklasser, per 1997 sju klasser for begge kjønn. I NM. EM og VM konkurrerer man ogsa i apen klasse, som var OL-øvelse til og med 1984. Poeng og kampresultat. Man tildeles poeng for godt utførte kast, eller for å holde motstanderen under kontroll nede på matten en viss tid. For et fullverdig kast gis det 10 poeng (ippon). dvs. for et kast utført hurtig, kontrollert og med stor kraft og slik at motstanderen hovedsakelig lander på ryg­ gen. I mattekamp dømmes ippon hvis man holder motstanderen under kontroll i minst 30 s med holdegrep. eller tvinger ham til å gi opp gjennom kve­ le- eller låsegrep. Nest høyeste poeng, 7 poeng (uyzza-ari), tildeles kast som er nesten perfekte, eller for holding nede på matten i 25-30 s. Dårligere ut­ førte kast, eller holding pa matten i henholdsvis 2025 s og 10-20 s, tildeles 5 poeng (yuko) eller 3 po­ eng (koka). Man kan ogsa tildeles straff pa fire for­ skjellige nivåer, som i poengverdi tilsvarer de fire scoringsnivåene. Kampen vinnes direkte og avsluttes hvis en utø­ ver tildeles ippon eller tildeles waza-ari for andre gang. Med én waza-ari vinner han også direkte hvis motstanderen tidligere har fått, eller senere får, nest høyeste straff (keikoku). Høyeste straff (hansokumake) fører til direkte diskvalifikasjon. En kamp kan også vinnes før tiden ved at motstanderen ikke møter opp, trekker seg under kampen eller blir ska­ det. En kamp som går tiden ut, vinnes av den som har oppnådd høyere enkeltpoeng enn motstande­ ren, slik at én waza-ari går foran flere yuko og én yuko foran flere koka. Poengene summeres altså

JUDO Vektklasser Tallene angir øvre grense for klassen (opp til tungvekt) Menn Kvinner Lett fjærvekt 60 kg 48 kg Fjærvekt 65 kg 52 kg Lettvekt 71 kg 56 kg Weltervekt 78 kg 61 kg Mellomvekt 86 kg 66 kg Lett tungvekt 95 kg 72 kg Tungvekt over 95 kg over 72 kg

ikke. Hvis motstanderne ikke kan skilles pa denne måten, kåres seierherren av dommerne i samråd. Historikk. Japaneren Jigoro Kano (1860-1938) grunnla 1882 en egen treningsskole (Kodokan) i et buddhisttempel i Tokyo. Der utviklet han en ny sport kalt judo ved a fjerne slag, spark, støt og alle farli­ ge grep fra det våpenløse kampsystemet ju-jitsu. Kano og hans studenter brakte judo til Europa og USA, først til Frankrike og Storbritannia rundt 1890. Senere utviklet han judo videre i sin skole, som fremdeles er et av verdens ledende judosentre. Ka­ no var medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) fra 1909, men skapte judo først og fremst som en metode for fysisk trening og psykisk selvinnsikt, ikke som en konkurranseidrett (se ►budo). Etter den annen verdenskrig fikk judo sitt gjen­ nombrudd i vestlige land, og ble raskt en kampidrett med dannelse av internasjonale organisasjo­ ner og mesterskap og etter hvert innføring av vekt­ klasser. Organisering og konkurranser. Den Europeiske Judounion ble stiftet 1948 og arrangerer EM fra 1951 (kvinner fra 1982). Ogsa europacup for klubb­ lag. International Judo Federation (IJF) ble stiftet 1951. Det har 175 medlemsland (per 1997) og ho­ vedsete i Seoul i Sør-Korea. VM for menn er arran­ gert fra 1956, for kvinner fra 1980; mesterskapene gar nå samtidig annethvert ar. Judo var olympisk idrett for menn i Tokyo 1964, deretter fra og med 1972, kvinner første gang 1992. Hven fjerde år (året tør OL) holdes ogsa verdenscup for landslag. Nor­ disk mesterskap er arrangert fra 1964, og Nordisk Judo Union ble stiftet 1973. I Norge er judo trent fra 1950-årene. Den første klubben var Norges Judo og Jiujitsu Klubb, stiftet 1960 av Henrik Lundh, den første av i alt fem nor­ ske utøvere gradert i 5. dan. Norges Judoforbund ble stiftet 1967 og har ca. 4000 medlemmer i 83 klubber (per 1997). NM er arrangert siden 1969, hvor det kåres mestere individuelt og for lag for begge kjønn. De beste norske plasseringene i inter­ nasjonale mesterskap er VM-sølv og VM-bronse 1982 til henholdsvis Inger Lise Solheim og Heidi Andersen, samt bronse i junior-EM 1981 til Kay Otto Nilssen. Se også Nøkkelbindets tabell Judo. RBr Judson [dsAdsn], Adoniram, 1788-1850. ame­ rikansk misjonær og lingvist. Reiste som misjonær til India 1812, i 1813 kom han til Myanmar (Bur­ ma), noe som markerer begynnelsen på den moder­ ne misjonsepoken i landet. Judson arbeidet særlig blant buddhister. Han oversatte Bibelen til burmesisk og utgav en stor ordbok. Juel, vidt forgrenet dansk adelsslekt, som stam­ mer fra Palle Juel til Øgelstrup (nevnt 1350). Slek­ tens hovedlinjer stammer fra hans sønnesønner Palle Juel (nevnt 1417-54) og Iver Juel til Øgelstrup (død 1468). Fra førstnevnte stammer stattholder i Norge Jens Juel (1580-1634). Fra Iver Juel stammer flere grener gjennom brødrene riksråd Erik Juel (15911657) og Jens Juel (1594-1636). Erik Juel var far til bl.a. admiral Niels Juel (162997) til Valdemars Slot og geheimestatsminister Jens Juel (1631-1700) til Juellinge. Niels Juels etterkom­ mer i 5. ledd, Carl Juel (1780-1859) ble 1812 opp­ høyet til baron med navnet Juel-Brockdorff. Hans etterslekt eier fortsatt godset Valdemars Slot på Fyn. Fra Carl Juels bror Adolph Juel (1789-1874) stam­ mer grenen Juel til Villestrup. som døde ut 1961. Geheimestatsminister Jens Juel ble opphøyet til baron 1672. Hans datter Helvig Eleanora (1662-85) ble gitt med baron Fredrik Krag til Steensballegaard, og hun brakte ham baroniet Juellinge i medgift. Fra disse to stammer slekten ►Krag-Juel-Vind-Frijs. Fra Jens Juel (1594-1636) stammer bl.a. general­ major Gregers Juel (1667-1731) til Eriksholm, som bl.a. eide herregården Kanestrøm på Nordmøre og ble stamfar til grenen Juel til Hverringe. Litt.: Danmarks adels aarbog 1927.

222

JUEL

Juel, flere norske slekter.

1. Stammer fra Hans Rasmussen Juel (ca. 1626— 1709) på Lolland. Slekten kom til Norge med hans sønn Rasmus Hansen Juel (1678-1762), som ca. 1710 kjøpte gården Eik i Skoger. Hans eldre bror. Hans Hansen Juel (1670-1720) hadde sønnen An­ ders Hansen Juel (1719-74), som kom til Norge før 1745 etter farbrorens anmodning og overtok Eik. En nålevende slekt stammer fra ham. 2. Stammer fra kommunitetsforvalter ved Oslo katedralskole Christian Nielssøn Juel (død 1676). Hans etterslekt eide i flere generasjoner gården Vestby i Enebakk. Til denne slekten hører zahlkasserer Jacob Juel (1744—1800). 3. En slekt som stammer fra tollvisitør i Halden Niels Juel. Han var far til fogd i Sunnhordland, kammerråd Andreas Juel (1722-77), som 1758 kjøpte godset Halsnøy kloster i Kvinnherad. Dennes sønne­ sønns sønn, proprietær Niels Juel (1831—97) drev godset opp til et mønsterbruk, og hans etterkom­ mere eide og drev godset frem til etter den annen verdenskrig. Litt.: E. Juel: Familien J. fra Skoger 02 Drammen (1937). Juel, Axel (Niels Christian), 1883-1948. dansk forfatter. Debuterte 1909 med De første blomster og utgav tiere diktsamlinger hvor han tolker sin kjærlighet til kvinnen, livet og sitt fedreland i jev­ ne. enkle vers. Juel, Dagfin. 1909-85, norsk sosialøkonom. Cand.oecon. 1932. Ansatt i Sosialdepartementet 1938, under den annen verdenskrig i Storbritannia og byråsjef i samme departement. Byråsjef i Han­ delsdepartementet 1949. underdirektør 1954. 1956— 65 statssekretær ved statsministerens kontor. Sjef forden økonomiske planlegging i Swaziland 1968— 69. rådgiver ved Economic Commission for Africa 1970-71. Direktør i Kommunaldepartementet (Ho­ vedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen) 1971-79. Juel forestod arbeidet med regjeringens tre første langtidsprogrammer (1948-57). Han utgav bl.a. Det store eksperiment. England på nye veier (1947). Juel, Dagny, 1867-1901, født i Kongsvinger, norsk forfatter. Hun reiste til Berlin for å studere musikk, ble der knyttet til bohemkretsen. og fikk betydning for bl.a. Edvard Munch. August Strindberg og den polske forfatteren Stanislav Przybyszewski (1868-1927), som hun giftet seg med 1893. Hun debuterte som forfatter i 1893 med fortellin­ gen Den gjenoppstandne. Skuespillet Den sterke ble trykt i Samtiden 1895. Senere skrev hun bl.a. skue­ spillene Ravnegård, Når sol går ned og Synden, det siste ble utgitt på tsjekkisk og oppført i Praha. Hen­ nes liv er filmatisk behandlet av Haakon Sandøy i Dagny (1977). - Litt.: M. K. Norseng: D. J. - Kvin­ nen og myten (1992). Juel, Jacob, 1744-1800, født i Oslo, norsk em­ betsmann og trelasteksportør. assessor i Overretten 1770, statens hovedkasserer i Norge (Zahlkasserer) 1774, en av Christianias rikeste menn med betyde­ lige jord- og skogeiendommer og skipsrederi. 1784 ble han arrestert foren kassemangel på 556 000 riks­ daler. men klarte å rømme til Sverige, hvor han si­ den bodde som brukspatron. Vnder de svensk-norske tilnærmelser 1788—91 ser det ut til at Juel har spilt en viss rolle. Juel, Jens. 1580-1634, dansk adelsmann, 1618— 29 stattholder i Norge og lensmann på Akershus. Sammen med kansler Jens Bjelke forfattet han den Krigsordinans av 1627 som ble grunnlaget for den nasjonale norske hær som siden ble utformet av Hannibal Sehested. - Litt.: 0. Rian: Jens Juels stattholderskap 1618-29 (1975). Juel, Jens, 1631-1700, dansk adelsmann og di­ plomat, søstersønn av Hannibal Sehested. bror av admiral Niels Juel, virket som sendemann i Polen

Jens Juel. Selvportrett av kunstneren og hans hus­ tru. Maleri. 1795. Statens Museum for Kunst. Kø­ benhavn.

og Sverige. 1675-77 i Norge som medlem av krigs­ rådet og leder av regnskapsvesenet. Juel spilte en betydelig politisk rolle, gikk inn for dansk-norsk samarbeid med Sverige. Friherre 1672, generaladmiral 1699. Juel, Jens, 1745-1802, dansk maler. Etter en læ­ retid i Hamburg studerte han 1765-71 ved Kunsta­ kademiet i København, senere i Roma. Paris og Genéve. I 1784 ble han professor ved akademiet i København og var 1795-97 og 1799-1801 dets di­ rektør. Alt før utenlandsreisen hadde han vist seg som en talentfull portrettmaler. og under oppholdet i Genéve malte han etter engelsk forbilde flere helfigurs portretter med landskapsbakgrunn. Også i gruppeportrettet nådde han høyt. Med treffsikker karakteriseringsevne skildret han kjente personer fra samtiden, bl.a. atskillige norske. På Bogstad i Oslo finnes et gruppebilde av Peder Anker med frue og datter (1792), andre i Nasjonalgalleriet i Oslo. Hans landskaper, som Udsigt over Lillebælt, Dansebakken ved Sorgenfri og Optrækkende uveir. alle fra hans siste år, har med sitt klare og friske natursyn gitt viktige impulser bl.a. til J. C. Dahl. - Litt.: E. Poulsen: J. J. (1961 og 1991, 2 bd.). Juel, Karin. 1900-76. svensk sanger og forfatter. Vant seg et navn ved sin tolkning av et internasjo­ nalt viserepertoar. Juel utgav romanene Prostens

Niels Juel. Etter et maleri av Jacob Coning. Frederiksborgmuseet.

dotter (1933), I anden fattig (1948. norsk overs. 1949) m.fl. Juel, Niels. 1629-97. født i Oslo, dansk sjøoffi­ ser. bror av Jens Juel. admiral 1657. Under det sven­ ske angrep på København 1658-59 ledet han det danske sjøforsvar. Under den skånske krig (167579) erobret Juel som øverstkommanderende for flå­ ten Gotland og kjempet med fremgang mot en svensk flåte ved Falsterbo. Senere måtte han gi fra seg kommandoen over flåten til C. M. Tromp. men etter sin store seier over den svenske hovedflåten i Koge Bugt 1677 ble han igjen øverstkommande­ rende. Som sjef for sjøvernet 1679-83 og deretter som president i admiralitetet 1683-96 la han tor dagen utpregede administrative evner. Juel blir reg­ net som den største sjøhelt i Danmarks historie. Juel, Niels. 1831-97. født på Halsnøy. Kvinnhe­ rad. norsk bonde og politiker, drev fra 1868 Halsn­ øy kloster og gjorde det til et mønsterbruk, oppret­ tet sammen med Wollert Konow Halsnøy folkehøy­ skole. Stortingsmann for Sondre Bergenhus amt 1873-88. tilhørte den radikale fløy innen Venstre. Juel var den første som i Stortinget fremsatte for­ slag om folketrygd (1888). Juel, Povel. ca. 1673-1723. født i Trondheim, norsk embetsmann, opprinnelig handelsmann i Nordland, senere prokurator i Bergen og konstitu­ ert byfogd der 1709-10; utnevnt til amtmann i Lis­ ter og Mandal amt 1711. avsatt 1718. Etter sin av­ settelse innlot han seg i en sammensvergelse som hadde til mål å få Russlands hjelp til å skille Norge. Island. Færøyene og Grønland fra Danmark, og la hertug Karl Frederik av Gottorp bli konge i Norge. Da disse planene ble kjent av myndighetene i Kø­ benhavn. ble Juel arrestert, torturert og henrettet. Juel forfattet bl.a. En god Bonde, hans Avl og Biæring. en lærebok i jordbruk som fikk stor utbredel­ se i Danmark og Norge. Juell, norsk slekt som kan føres tilbake til den ene av fem brødre Juel (Juell). som levde fra midt­ en av 1600-tallet. Jens Christensen Juell. som 1676 var ansatt ved de kgl. staller i København, var far til Christian Juell (Juel) (1679-1744). som døde som fogd i Østerdalen. Solør og Odal. Christian Juell var far til bl.a. fogd Jens Juell (1708-67) med etter­ slekt i Hedmark. Oslo. Arendal og Stavanger, til overkonduktør og kaptein Mathias Juell (1725— 1814). sogneprest Claus Juell (1726—97) med et­ terslekt i Risør, og fogd Morten Juell (1734-97) med etterslekt i Arendal og Danmark. - Litt.: S. H. Finne-Gronn: Solørslegten J.. i Norsk slektshistorisk tidsskrift (1934). Juell, Conny (Constance), 1889-1947. født i Namsos, norsk journalist, medarbeider i Tidens Tegn fra 1917. redaktør av tidsskriftet Urd fra 1933. Avsatt etter tysk ordre 1940. men overtok på ny redaktørstillingen 1945. Juell, Johanne Regine (Elvig). 1847-82. født i Bergen, norsk skuespiller. Debuterte 1865 i Bergen og kom 1866 til Christiania Theater. hvor hun var en av de bærende krefter. Det var fremfor alt i Ib­ sens og Bjørnsons nåtidsskuespill hennes rike ev­ ner kom til utfoldelse; hun ble landets tørste store realistiske skuespiller, og hennes største rolle var en temperamentsfull, virkelighetsnær Nora i Et duk­ kehjem. Først gift med skuespilleren Mathias Juell (1835-94); deres datter var Johanne Dybwad. Se­ nere ble hun gift med skuespilleren Arnoldus Reimers. — Litt.: N. C. Vogt: J. J. (1918). Juellinge, gods (tidligere baroni) i Danmark. Baroniet Juellinge ble opprettet 1672 av statsman­ nen Jens Juel (1631-1700), med herregården Juel­ linge på Sjælland som hovedsete. Ved Juels død gikk baroniet i arv til svigersønnen, stiftamtmann Fre­ derik Vind, som tok navnet Juel-Vind. Hans sønn, baron Jens Juel-Vind. makeskiftet 1719 med kon­ gen slik at denne fikk Juellinge. mens Juel-Vind

223

overtok Halsted kloster pa Lolland. som fikk nav­ net Juellinge og ble baroni. Baroniet gikk deretter i arv innenfor hans etterslekt, baronene Krag-JuelVind og grevene Krag-Juel-Vind-Frijs inntil det ble avløst 1921. og deretter ble fri eiendom. Den gamle herregården Juellinge på Sjælland het opprinnelig Valbygard. og er første gang nevnt 1387. da den tilhørte slekten Lunge. Den tilhørte deretter medlemmer av slektene Lillie. Bjørn. Lindenov, Svave. Daa og Rosenkrantz. inntil den 1657 ble solgt til Ide Lunge. Hans datter Vibeke Skeel ble gift med Jens Juel. som gjorde gården til hovedsete i baroni­ et Juellinge. Fra 1719 var gården kongens eiendom inntil den 1735 ble gitt som gave til generalløyt­ nant. greve Frederik Danneskiold-Samsøe. Han solgt 1750 til greve Adam Gottlob Moltke, som la Juellinge inn under grevskapet Bregentved. Grev­ skapet ble avløst 1922. og det ble avstått 2400 daa av Juellinges marker, men resten var greve Moltkes privateiendom til 1937. da gården ble solgt. Juellinge omfatter (1996) 3120 daa. hvorav det al­ ler meste er dyrket mark. Juellinges hovedbygning ligger pa et vollsted omgitt av vollgraver. Huset er oppført i hollandsk barokk av Jens Juel 1675. Det har to etasjer mot gårdsiden og tre etasjer mot hagesiden. På begge sider er midtpartiet dratt frem foran fasaden, og bygningen er dekket av en mellomting mellom mansard- og valmtak. Juellinge-funnet, fire særlig rike kvinnegraver fra romersk jernalder på Lolland i Danmark. Gra­ vene var uten noen markering på overflaten, men det var spor etter trekister. I den ene graven ble det funnet en rekke importsaker: to fasettslipte glassbeger. to drikkehorn med bronsebeslag. en bronsekjel og en bronseøse. Kvinnen har vært gravlagt i festdrakt, med to gullforgylte sølvnåler i håret, gullsmykke rundt halsen og sølvnåler som har holdt drakten sammen på skuldrene. I et treskrin har hun hatt toalettsakene sine. De andre gravene inneholdt lignende utstyr. De er paralleller til andre rike ger­ manske gravfunn fra Mellom-Europa. Juelsminde, kommune i Danmark. Jylland. Vejle amt. på nordsiden av Vejle Fjord; 240 km2 med 14 690 innb. (1996), 61.2 per km2. Industri, bl.a. verksted-, plast- og næringsmiddelindustri. Juelsminde by, øst for Vejle; 2860 innb. (1994). jufter, fagbetegnelse for ►russlær; hudene bindes sammen parvis under garvingen. juge général s’armes de France Isys 3eneral za:rm da frå:s], tidligere fransk heraldisk dom­ merembete, opprettet 1616. Dommeren skulle av­ gjøre tvistemål om hvem som hadde rett til å føre et bestemt våpen, og han skulle påse at nye våpen ble utformet i henhold til reglene for god heraldikk. Embetet var fra 1641 i hendene på familien d Hozier, og ble opphevet ved den franske revolu­ sjon 1789. jugend [ju:gant], den tyske variant av ►art nouveau.

Navnet er etter tidsskriftet Die Jugend, som ut­ kom i Miinchen 1896-1914. jugere [JyJerø] (fra fr. 'dømme'), verdsette etter skjønn, anslå. jugement [fy/mag], dom, det å verdsette etter skjønn, anslag. jugerum (av lat. ‘åk’), romersk arealenhet, lik en dags pløyeland, ca. 2500 m2. Sml. ►joch. Juglans, ►valnøtt, planteslekt i valnøttfamilien, Juglandaceae. 15 arter, alle trær. Jugnauth, Aneerood. f. 1930. mauritisk politiker. Leder av opposisjonen fra 1976, statsminister 198295. Han ledet opprinnelig partiet Mouvement Mili­ tant Mauricien. men ble ekskludert i 1983, og dan­ net Mouvement Socialiste Mauricien. Ved valget 1995 tok opposisjonen alle setene i parlamentet.

JUGOSLAVIA

JUGOSLAVIA Innhold

Jugoslavia frem til 1991-92. Kartet viser delstate­ nes beliggenhet. jugoslaver (av slavisk jug, ‘sør’, altsa ‘sørslavere'), betegnelse som under den første verdens­ krig ble brukt som politisk samlingsnavn på de slaviske folkene i det sørlige Østerrike, kroaterog slovenere. og de beslektede serbere og montenegrinere. Betegnelsen er senere blitt brukt om innbygger­ ne i Jugoslavia, mens sørslavere også omfatter bul­ garerne. Jugoslavia (av slavisk jug, 'sør ). tidligere re­ publikk i Sørøst-Europa 1918-92. Omfattet foru­ ten Serbia og Montenegro. de nåværende selvsten­ dige statene Slovenia. Kroatia. Makedonia og Bos­ nia-Hercegovina; til sammen 255 804 km2 med 23.7 mill. innb. (1990). 1963-92 var republikkens fulle navn Den sosia­ listiske føderative republikk Jugoslavia. Føderasjo­ nen gikk i oppløsning 1991-92 da Slovenia. Kroa­ tia. Bosnia-Hercegovina og Makedonia erklærte seg selvstendige. En ny jugoslavisk stat ble dannet 1992 av Serbia og Montenegro. Se forbundsrepublikken ►Jugoslavia. FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Da den jugoslaviske republikk fikk sin første for­ fatning i 1946. ble landet betegnet som et folkede­ mokrati. Denne forfatning ble siden endret, sist i 1974, og det het da at Jugoslavia var en sosialistisk forbundsrepublikk. Det sosialistiske ved Jugosla­ vias politiske system kom særlig til uttrykk på tre måter: For det første ved at alle produksjonsmidler og naturresurser, utover små jordbrukseiendommer og private boliger, ble erklært som samfunnseiendom; for det andre ved at ett parti, det kommunis­ tiske, var gjort statsbærende; for det tredje ved at de besluttende organer var basert på et lokalt og industrielt selvstyresystem. Det er spesielt på det siste punkt Jugoslavias poli­ tiske system atskilte seg fra de øvrige kommunis­ tiske land i Øst-Europa. Innen mindre områder, et lite lokalsamfunn eller en større arbeidsplass, ble

Forfatning ogpolitisk system Befolkning Økonomi og næringsliv Historie

Side 223 223 224 224

Kart Delstatenes beliggenhet

223

Oversikter Republikker Befolkningsstruktur Jugoslavias oppløsning

223 224 228

Denne artikkelen omhandler den tidligere republik­ ken Jugoslavia. Se også artikkelen om forbunds­ republikken Jugoslavia, s. 228

det valgt delegater til en lokal forsamling. Denne forsamling hadde et nokså vidt selvstyre innen sitt område og skulle utøve det i nær kontakt med dem som har valgt den. Fra den lokale forsamling ble det valgt delegater til forsamlinger på høyere nivå­ er; til forsamlinger pa republikkenes og de autono­ me områders nivå, og til forbundsforsamlingen på nasjonalt nivå. BEFOLKNING

Det tidligere Jugoslavia hadde en beregnet folke­ mengde pa 23.7 mill. innb. (1990). Befolkningstil­ veksten var moderat, men likevel høyere enn i de fleste andre europeiske land. Veksten sank imidler­ tid betraktelig etter den annen verdenskrig, både som følge av tapene under krigen, emigrasjon blant mange minoritetsgrupper og ikke minst synkende fødselstall. Befolkningen var mer sammensatt enn i noe annet europeisk land. Sørslaviske folk utgjorde til sammen 80 % (1981). hvorav serbere 36 %, kroater 19 %, bosniere 9.6 %, slovenere 8 %, makedonere 5.8 % og montenegrinere 2.5 %. I tillegg kom store ikkeslaviske folkegrupper: albanere (9.1 %), ungarere (1.6 %), sigøynere (0.8 %) og tyrkere (0.5 %). Slovensk og makedonsk er egne slaviske språk, temmelig forskjellige fra språket i Kroatia. Serbia. Bosnia-Hercegovina og Montenegro. hvor de språk­ lige forskjellene er relativt små. Ulik historisk ut­ vikling etterlot en temmelig skarp kulturgrense mellom kroater og slovenere på den ene side og de andre gruppene på den andre. Kroater og slovenere stod i århundrer under habs­ burgerne og brakte med seg inn i Jugoslavia romersk-katolsk religion, latinsk alfabet og en helt annen kultur enn innbyggerne i de tidligere tyrkis­ ke områder, som fra Bysants hadde mottatt greskortodoks religion og kyrillisk skrift. Slovenia had­ de før den annen verdenskrig 10% analfabeter, Bosnia. Hercegovina og Sør-Serbia over 80 %.

REPUBLIKKER OG PROVINSER Inndeling ved oppløsningen 1991-92

Bosnia-Hercegovina Kroatia Makedonia Montenegro Serbia Kosovo’ Vojvodina1 Slovenia ’ Provins i Serbia 2 Fra 1991 Podgorica

Hovedstad Sarajevo Zagreb Skopje Titograd2 Beograd Pristina Novi Sad Ljubljana

Areal km2 51 129 56 538 25 713 13812 88 361 10 887 21 506 20 251

Innb. (1991) 4 365 600 4 763 900 2 034 000 616 300 5 753 800 1 954 700 2 012 600 1 974 800

224

JUGOSLAVIA

BEFOLKNINGSSTRUKTUR Serbere Kroater Slovenere Makedonere Muslimer Albanere Ungarere Montenegriner

1948 6 547 117 3 784 353 1 415 432 810126 808 921 750 431 496 492 425 703

1991 8 527 800 4 633 300 1 750 800 1 371 900 2 280 700 2 172 700 377 700 534 500

I 1980-årene opplevde Jugoslavia en dyp økono­ misk krise, og hovedårsakene var det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene landet had­ de tatt opp i utlandet i 1970-årene. Lånene ble for en stor del brukt til ulønnsomme investeringer. Det økonomiske «selvforvaltningssystemet» gav de enkelte foretakene stor frihet, bl.a. til å øke lønnin­ gene, samtidig som bedriftene var avhengig av of­ fentlig støtte og ikke kunne gå konkurs. Dette førte til en galopperende inflasjon, som passerte 2700 % i 1989. HISTORIE

Delrepublikkene var tilnærmet nasjonale enheter: over 90 % av befolkningen i Slovenia var slovenere, 82 % av befolkningen i det egentlige Serbia (ekskl. Kosovo og Vojvodina) var serbere. Mest blandet var befolkningen i Vojvodina med en bety­ delig ungarsk minoritet. Kosovo med en albansk majoritet, men med et betydelig serbisk innslag og Makedonia med en betydelig albansk majoritet. 1 Bosnia var ingen nasjonal gruppe i flertall (1991: 44 % muslimer, 31 % serbere og 17 % kroater). Serberne var i særlig høy grad spredt over hele Ju­ goslavia, mens slovenerne og makedonerne mest var konsentrert til de respektive republikker. ØKONOMI OG NÆRINGSLIV

Ved opprettelsen var Jugoslavia et utpreget jord­ bruksland og et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tid­ ligere habsburgske områdene (Slovenia, Kroatia, Vojvodina), som var mer industrialiserte og Serbia som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde landet en sterk økonomisk vekst. Etter den annen verdenskrig ble det satt i gang økonomisk planlegging, som i sterk grad fremmet industrialisering. Likevel forble nasjonalinntekten (BNP) per innbygger en av de laveste i Europa. 1 1953 gikk Tito bort fra den sovjetiske modellen med sentralstyrt planlegging til en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene fikk en stor grad av selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. I 1965 ble det iverk­ satt en økonomisk reform som skulle styrke mar­ kedsmekanismene og reformere bankvesenet. Dis­ se reformene var ikke vellykkede, og motsetninge­ ne vokste mellom de velstående og de underutvik­ lede landsdelene. I 1960 var Slovenias nasjonalpro­ dukt fem ganger Kosovos.

En stat blir til. 1. desember 1918 ble en jugoslavisk (sørslavisk) stat opprettet med navnet Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike (Kongerike SHS). Den direkte foranledningen var avslutningen av den første verdenskrig og Østerrike-Ungarns sammenbrudd. Selv om statsdannelsen tant sted i all hast var den resultat av en lang prosess. «Den jugoslaviske ideen» om enhet og samarbeid mellom de sørslaviske folkene hadde røtter tilbake til romantikken i første halvdel av 1800-tallet og stod særlig sterkt i Kroatia, hvor den «illyriske» bevegelsen var en romantisk, sørslavisk bevegelse. Med økt påtrykk fra Ungarn, som Kroatia var un­ derlagt, ble tanken om en felles stat med serberne mer tiltrekkende etter århundreskiftet, og ble styr­ ket av serbernes seirer i Balkan-krigene 1912—13. I løpet av den første verdenskrig virket to grupper for opprettelse av en jugoslavisk stat. Jugoslavis­ ke, særlig kroatiske, emigranter organiserte «Den jugoslaviske komiteen», mens sørslaviske politikere innenfor Østerrike-Ungarn opprettet et «Nasjonal­ råd». «Den jugoslaviske komiteen», som hadde sitt sete i London Jedet av kroaten Ante Trumbic. arbeidet for å få alliert støtte til opprettelsen av en sørsla­ visk stat. Da det i april 1915 ble inngått en hemme­ lig stormaktsavtale, «London-avtalen», om å tilby Italia et stort sørslavisk territorium dersom Italia gikk over til alliert side, ble faren for italiensk ek­ spansjon den viktigste grunnen til at slovenerne og kroatene gikk inn for en løsning sammen med Ser­ bia. I Serbia ønsket den ledende politikeren, stats­ minister Nikola Pasic, primært en storserbisk løs­ ning. I juli 1917 møttes representanter for Den ju­ goslaviske komiteen og Pasic på Korfu og under­ tegnet «Korfu-deklarasjonen» om en fremtidig ju­ goslavisk stat under det serbiske Karadjordje-dynastiet.

I Østerrike-Ungarn organiserte slovenske og kroa­ tiske politikere i 1916 en «Sørslavisk klubb» som gikk inn for samling av sørslaverne i en egen enhet innenfor Habsburg-monarkiet. I oktober 1918 møt­ tes et «Nasjonalråd av slovenere, kroater og serbe­ re» innenfor Østerrike-Ungarn, med sloveneren Korosec som formann. Nasjonalrådet gav Den ju­ goslaviske komiteen fullmakt til å opptre på dets vegne. I slutten av oktober overførte den kroatiske nasjonalforsamlingen sine fullmakter til Nasjonal­ rådet. og i slutten av november kom representanter for rådet til Beograd for å forhandle om sammen­ slutning med Serbia, noe den serbiske prinsregenten Aleksandar gikk med på. Montenegro. som vai­ et eget kongedømme, ble presset til å godta den nye statsdannelsen. Den nye staten bestod dermed av de to tidligere kongedømmene Serbia og Montenegro (med Ma­ kedonia og Kosovo som var blitt erobret fra tyrker­ ne i 1912-13) samt de sørslaviske delene av Øster­ rike-Ungarn (Slovenia. Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Vojvodina-Sør-Ungarn). Statens grenser ble fastsatt ved fredstraktatene i Versailles 1919. unntatt grensen mot Italia som ble bestemt av Rapallo-traktaten i 1920. Italia tikk he­ le Istria-halvøya og Venezia Giulia-provinsen med stor slovensk befolkning, samt byene Zadar og fle­ re øyer i Adriaterhavet. Byen Fiume/Rijeka ble okkupert av Gabriele D’Annunzio, og ble i 1924 innlemmet i Italia. Forholdet til Ungarn var spent pga. den store ungarske minoriteten i Vojvodina (ca. 400 000). Også til Bulgaria hadde Jugoslavia et spent forhold pga. Makedonia, og til Albania pga. Kosovo. Mellomkrigstiden. Den jugoslaviske staten varmer sammensatt enn noen av de andre nye statene som ble opprettet etter den første verdenskrig. Ingen folkegruppe utgjorde flertall. Det var offisiell poli­ tikk å slå serbere og kroater sammen for å skape et kunstig inntrykk av et dominerende «statsfolk». Minoriteter som makedonere, albanere, ungarere eller bosniske muslimer hadde ingen kulturelle ret­ tigheter. Ifølge folketellingen i 1921 hadde staten ca. 12 mill, innbyggere. Jugoslavia var et utpreget jordbruksland og var et av de fattigste landene i Europa. Økonomisk var det store forskjeller mellom de tidligere habsburg­ ske områdene (Slovenia. Kroatia. Vojvodina), som var mer industrialiserte og Serbia som var svakt utviklet. I løpet av mellomkrigstiden opplevde lan­ det en sterk økonomisk vekst.

Til venstre: Den jugoslaviske regenten, prins Paul, og regjeringen sluttet seg i mars 1941 etter tysk press til tremaktspakten mellorn Tyskland, Italia og Japan. Dette førte til voldsomme demonstrasjoner i alle større byer, som her i Beograd. — Til høyre: Tito i partisanenes hovedkvartei pa øya is . . i \cns ie, nærmest Tito, Edvard Kardelj, lengst til høyre Milovan Djilas.

225

JUGOSLAVIA

Det politiske liv i mellomkrigstiden var preget av konflikter mellom folkegruppene. Det sentrale te­ ma var spørsmålet om staten skulle være sentral­ styrt eller en føderasjon. Kroatene og slovenerne hadde forventet en viss grad av selvstyre, slik de hadde hatt innenfor Østerrike-Ungam. Serbia som hadde gått ut av verdenskrigen med stor prestisje som en av seiersmaktene, forventet å spille den dominerende rolle. 1 1921 ble den serbiske regenten, kronprins Aleksandar. kronet som konge i den nye staten. Med sin sterke og veltrente hær og vel utbygde embetsverk kom serberne til å undertrykke de andre folkegrup­ pene. Det dominerende partiet i Kroatia var Det kroatiske bondepartiet (HPSS). ledet av den popu­ listiske Stjepan Radic, som gikk inn for kroatisk selvstyre. Ved valgene i 1920 fikk de sentralistisk orienterte partiene flertall i nasjonalforsamlingen. Skupstina. Statsminister ble den tidligere serbiske statsminis­ teren Nikola Pasic fra Det radikale partiet, et kon­ servativt. storserbisk parti. Sentralistisk var ogsa Det demokratiske partiet, ledet av Svetozar Pribicevic. en serber fra Kroatia. Da forslagene om å gjøre sta­ ten til en forbundsstat ble forkastet, trakk kroatene og slovenerne seg ut av nasjonalforsamlingen, og overlot dermed styringen til Pasic og sentralistene. Grunnloven av 28. juni 1921 gjorde staten sterkt sentralistisk og serbiskdominert. I 1921 ble kom­ munistpartiet forbudt etter et mislykket attentat mot Josip Tito ledet den jugoslaviske staten med fast hånd og dominerte totalt jugoslavisk politikk gjennom 35 kongen og statsministeren. I 1920-årene ble det år. Tito-plakat i Split i Kroatia. politiske liv preget av konstante kriser, med stadi­ ge regjeringsskifter og politisk terror. Pasic var le­ der for 10 regjeringer frem til 1926. da han døde. mellom Beograd og Vatikanet («Konkordatet») om tyngdepunktet ble snart forflyttet til Montenegro Ingen av partiene hadde flertall i nasjonalforsam­ å normalisere forholdet til den katolske kirken. Vold­ og særlig Bosnia, hvor mange bosniske serbere slut­ lingen. og partilederne klarte ikke å danne koali­ somme protester fra serbisk-ortodoks hold gjorde tet seg til motstanden. I det okkuperte Serbia var sjoner. at Stojadinovic matte trekke forslaget tilbake. Val­ det få krigshandlinger, men tyskerne utøvde grov En kort periode i årene 1925-26 var Radic med­ gene i 1938 ble et nederlag for regjeringen, mens terror mot befolkningen og mange ble sendt til tys­ lem av regjeringen, men valgte for det meste å Macek gjorde det godt. Ny statsminister ble Dragke leirer. motarbeide sentralmakten og boikotte det parlamen­ isa Cvetkovic. som straks tok opp forhandlinger med I Slovenia var det en bredt sammensatt motstands­ tariske liv. I 1928 ble han og hans nevø skutt ned Macek om en løsning på det kroatiske spørsmålet. bevegelse. anført av kommunistene, og også i Kro­ under et møte i nasjonalforsamlingen av en monte1941—45. 25. mars 1941 undertegnet Jugoslavia atia var det en partisanbevegelse, særlig i Dalmanegrinsk deputert, og døde vel en måned senere. en samarbeidspakt med Tyskland og Italia, noe som tia, ledet av kommunisten Andrija Hebrang. I løpet Med attentatet i nasjonalforsamlingen var brud­ førte til store antityske demonstrasjoner i Beograd av 1943 ble partisanene hardt presset i Bosnia av det mellom Zagreb og Beograd definitivt. 6. januar og andre byer i Serbia. To dager etter ble regjerin­ flere tyske offensiver, men etter Italias kapitulasjon 1929 oppløste kong Aleksandar parlamentet, opp­ gen avsatt ved et militærkupp og den 17 år gamle i september talt store mengder våpen i partisanenes hevet forfatningen og innførte kongelig diktatur. Petar innsatt som konge. Bare ti dager senere, 6. hender og deres styrke vokste. I desember 1943 ble Landet ble inndelt i ni store distrikter. banovina’er. april 1941. ble Jugoslavia angrepet av Tyskland, Tito anerkjent av de allierte som øverstkommande­ som ikke fulgte etniske eller historiske grenser. Italia og Ungarn. Beograd ble bombet, og Jugosla­ rende i Jugoslavia. Offisielt snakket man nå om jugoslavene som «tre via kapitulerte 17. april. Kongen og regjeringen Parallelt med motstandskampen forberedte parti­ stammer av ett folk». Som uttrykk for statens «na­ forlot landet, og en eksilregjering ble opprettet i sanene en politisk omveltning etter frigjøringen. I sjonale enhet», ble navnet forandret til Jugoslavia. London. byen Bihac ble det i november 1942 opprettet et Men det kongelige diktaturet løste verken den poli­ Jugoslavia ble oppstykket mellom Tyskland (ØstAntifascistisk råd for Jugoslavias nasjonale frigjø­ tiske eller økonomiske krisen. Misnøyen vokste, og Slovenia, Banat), Ungarn (Backa). Bulgaria (Ma­ ring (AVNOJ). Under AVNOJs 2. møte i byen Jajdet stod frem ekstremistiske eksilorganisasjoner, kedonia) og Italia (adriaterhavskysten). mens Mon­ ce 29. november 1943 ble det valgt en Folkekomité som den makedonske IMRO og den kroatiske Ustatenegro var et italiensk protektorat, liksom Alba­ med Tito som leder. AVNOJ ble gitt funksjon som sja. nia, som fikk innlemmet Kosovo og deler av Ma­ høyeste jugoslaviske lovgivningsorgan, mens ko­ Utenrikspolitisk tilhørte Jugoslavia Den lille en­ kedonia. Kroatia og Serbia var i navnet egne stater miteen skulle fungere som provisorisk regjering. tente (fra 1920), sammen med Tsjekkoslovakia og med quisling-regimer. I Kroatia, som ble betegnet I den følgende tiden var det skarp strid mellom Romania, land som var mot ungarske ekspansjonsDen uavhengige staten Kroatia og omfattet hele eksilregjeringen og Tito, men forhandlinger førte planer, og landet var knyttet til Frankrike (vennBosnia-Hercegovina, ble ustasjalederen Ante Patil at eksilregjeringen anerkjente Tito som øverst­ skapsentente fra 1927). I 1934 drog kong Aleksan­ velic innsatt som fører. Ustasja gjennomførte en kommanderende i juni 1944. 1 1944 ble Beograd dar på offisielt besøk til Frankrike, og ved ankom­ omfattende terror, særlig mot serberne i Bosnia bombet av allierte fly, og 20. oktober ble byen be­ sten til Marseilles ble han og den franske utenriks­ (over 300 000 drept). 1 Serbia innsatte tyskerne en fridd av sovjetiske tropper. Subasic. leder for eksil­ ministeren myrdet av en makedonsk terrorist som marionettregjering under general Nedic. regjeringen var enig med Tito om at et regentskapsstod i ledtog med den kroatiske Ustasja-bevegelTo konkurrerende motstandsbevegelser stod frem: råd skulle utøve kongemakten inntil dens skjebne sen. Aleksandars ti ar gamle sønn Petar ble konge, tsjetnikene, en høyreorientert serbisk nasjonalistvar avgjort ved folkeavstemning. Rådet skulle og­ med onkelen prins Pavle som regent. bevegelse under general Draza Mihajlovic, som så innsette en provisorisk koalisjonsregjering. På I mai 1935 skrev Pavle ut nyvalg, men pga. på­ støttet kongen; partisanene, anført av kommunist­ Jalta i februar 1945 godtok «de tre store» i hoved­ stått valgfusk boikottet opposisjonen, ledet av Vlalederen Josip Broz, kjent under dekknavnet Tito, trekk avtalen under forutsetning av at AVNOJ ble do Macek. parlamentet. Den nye statsministeren begynte motstanden etter det tyske overfallet på utvidet med tidligere medlemmer av nasjonalfor­ Milan Stojadinovic fortsatte den harde linjen og lot Sovjetunionen. Tito hadde vært generalsekretær i samlingen. Eksilregjeringen ble oppløst. Jugoslavia nærme seg stadig mer aksemaktene. Fra kommunistpartiet siden 1937 og arbeidet for Kom­ Titos styre, 1944-80. I mars 1945 overtok regent1934 ble Tyskland, og ikke Frankrike, Jugoslavias intern i Moskva i 1930-årene. rådet og den provisoriske regjeringen med Tito som viktigste støtte, og samme år gikk Jugoslavia med i Partisanene ble etter hvert de mest aktive i mot­ statsminister. Subasic ble utenriksminister, og i alt Balkanententen, sammen med tidligere erkefienden standskampen. mens tsjetnikene til dels samarbei­ var fire fra eksilregjeringen med i Titos regjering. Bulgaria. Økonomisk ble Jugoslavia knyttet til det med okkupantene, særlig italienerne, for å be­ Men kommunistene dominerte. Allerede i april 1945 Tyskland. kjempe de kommunistledede partisanene. Partisa­ sluttet Tito en vennskaps- og bistandspakt med Sov­ I 1937 brøt det ut heftig strid om en overenskomst nenes motstand hadde sitt utspring i Serbia, men jetunionen, som måneden etter ble utfylt med en

226

JUGOSLAVIA

Albanske nasjonalister i Kosovo 1990. Parallelt med den økonomiske krisen i 1980-årene vokste nasjona­ lismen i flere deler av det svært uensartede Jugoslavia. I 1990 opphevet Serbias president, Milosevic, selvstyret for Kosovo (og Vojvodina), noe som førte til store uroligheter i Kosovo. Oppstanden ble slått ned militært, og i Serbia økte kravet om at den serbiske minoriteten i Kosovo måtte beskyttes og Kosovo fratas sitt selvstyre. Serbiske intellektuelle stod bak et «Memorandum» i 1986, som krevde tiltak mot Kosovoalbanerne og større innflytelse for Serbia. handelstraktat. Først 9. mai 1945 ble Zagreb be­ fridd av partisanene. Jugoslavia hadde lidd enormt under krigen, både materielt og i tap av menneske­ liv. Offisielt var tallet på krigsofre 1,7 mill., men senere undersøkelser tyder på at tallet var ca. 1 mill. Pga. krigsinnsatsen stod det jugoslaviske kommu­ nistpartiet sterkere enn i andre østeuropeiske land, og maktovertagelsen skjedde derfor raskere og mer brutalt. De ikke-kommunistiske medlemmene i samlingsregjeringen ble presset ut, og ved valget i november 1945 var det bare én liste. Den kommu­ nistiske maktovertagelsen var et faktum. Konge­ dømmet ble opphevet og Den føderale folkerepu­ blikken Jugoslavia (SNRJ) ble proklamert. Kanskje så mange som 100 000 politiske motstan­ dere ble henrettet av Tito etter krigen uten lov og dom. «Klassefiender» ble dømt og fikk sine eien­ dommer konfiskert. Den første perioden i Jugoslavias etterkrigshistorie 1945-53 ble preget av stali­ nisme. Jugoslavia ble en sentralistisk ettpartistat. Grunnloven av 1946 bygd på Stalins grunnlov i Sovjetunionen. 1 tillegg til Jugoslavias kommunist­ parti (PKJ) var maktbasen Jugoslavias folkehær (JNA) og det hemmelige politiet (UDBa). Tito forsøkte å løse det nasjonale spørsmålet ved å gi de ulike folkegruppene utstrakt kulturelt selv­ styre. Makedonerne fikk for første gang sitt eget språk, albanerne fikk bruke albansk og minoritete­ ne ble gitt kulturelle rettigheter. Slagordet var «en­ het og brorskap». Landet ble en forbundsstat (føde­ rasjon) etter sovjetisk mønster, med 6 republikker og 2 autonome provinser (Vojvodina og Kosovo) innenfor den største republikken. Serbia. Men i den første tiden var selvstyret svært begrenset. Grense­ ne mellom delrepublikkene fulgte såvidt mulig gam­ le historiske grenser, men ble et stridsspørsmål da Jugoslavia gikk i oppløsning. Spørsmålet om Jugoslavias grenser mot Italia og Østerrike førte til konflikter. Jugoslavia tok Istriahalvøya som hadde tilhørt Italia i mellomkrigsti­

den, og over 200 000 italienere flyktet til Italia. Ti­ to ønsket å innlemme også Trieste og besatte byen i 1945, men ble tvunget til å trekke seg tilbake av de allierte. I 1946 ble området delt i to soner, men uenighet om delingen mellom Italia og Jugoslavia førte til en internasjonal krise som først ble løst i 1954. da det ble inngått en avtale om at Italia skulle få sone A med byen Trieste, og Jugoslavia sone B med byens omland. Allerede under verdenskrigen hadde Tito planer om å opprette en Balkan-føderasjon som skulle omfatte Jugoslavia, Albania, Bulgaria og om mu­ lig Hellas. Titos selvstendige utenrikspolitikk uro­ et Stalin, som i 1947 opprettet et Kommunistisk Informasjonsbyrå (Kominform) med sete i Beograd for å styrke sin makt. En maktkamp utviklet seg mellom Moskva og Beograd om kontrollen over Jugoslavia; ideologiske forskjeller spilte liten rol­ le. Striden førte til at Stalin utstøtte Jugoslavia fra Kominform 28. juni 1948. Sovjetunionen og ØstEuropa utsatte Jugoslavia for voldsomt press og en økonomisk boikott som holdt på å knekke landet. Bruddet med Stalin førte til en storstilt jakt på Stalin-sympatisører. som ble sendt til bl.a. den beryk­ tede fangeøya Gol i Otok i Adriaterhavet; blant dem som ble utrensket var den kroatiske kommunistle­ deren Andrija Hebrang. Selv etter bruddet med Stalin gikk jugoslavene inn for å bevise at de var gode stalinister, og satte i gang kollektivisering av landbruket i 1949, et eksperi­ ment som ble oppgitt etter noen få år. Fra begyn­ nelsen av 1950-årene begynte Jugoslavia å få bety­ delig bistand fra vestlige land, særlig omfattende hjelp og lån fra USA. Fra begynnelsen av 1950-årene kom det et grad­ vis skifte i retning av reformer og desentralisering. På den 6. partikongressen i 1952 ble kommunist­ partiet omdøpt til det jugoslaviske kommunistforbundet (SKJ). en seier for dem som ønsket en stør­

re grad av føderalisering i motsetning til sentralistene. Allerede i 1950 ble en lov om arbeiderråd i bedriftene vedtatt, og grunnloven av 1953 slo fast «arbeiderselvstyret» som prinsipp. Jugoslavia gikk bort fra den sovjetiske modellen med sentralstyrt planlegging til en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor enhver bedrift hadde stort selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. Også i kulturlivet skjedde det en gradvis liberalisering. Men da Milovan Djilas, tidligere propagandaminister og Titos nære medarbeider gikk inn for reformer og kritiserte «den nye klassen», den kommunistiske elitens livsstil, ble han 1954 utstøtt av partiet, anklaget for statsfi endtlig virksomhet og dømt til flere års fengsel. Titos balansegang mellom øst og vest gav Jugo­ slavia en stadig viktigere internasjonal posisjon. Tito var med på å grunnlegge den alliansefrie bevegelse av land, særlig i den tredje verden, som ønsket å holde seg nøytrale i øst-vest konflikten. I 1953 inn­ gikk Jugoslavia en Balkan-pakt med Hellas og Tyr­ kia om vennskap og samarbeid. Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen bedret, og i 1955 kom Khrustsjov på offisielt besøk til Beograd. «Moskva-deklarasjonen» i 1956 normaliserte for­ holdet mellom partiene. Jugoslavia støttet Sovjet­ unionens undertrykkelse av oppstanden i LIngarn i 1956, og Jugoslavia fikk store våpenleveranser fra Sovjetunionen. Men Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968 forverret forholdet til Sovjetunionen. Forfatningen av 1963 gikk videre i retning av de­ sentralisering, og statens navn ble endret til Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (SFRJ). Tito var ifølge grunnloven president på livstid. I 1965 gjennomførte Jugoslavia en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og refor­ mere bankvesenet. Tito støttet nå den liberale fløy i kommunistpartiet. Selv om levestandarden steg betraktelig i 1960-årene, var ikke reformene vel­ lykkede. Flere hundre tusen jugoslaver ble «gjeste­ arbeidere» i Vest-Europa. Motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene. I 1960 var Slovenias nasjonalprodukt fem ganger Kosovos. Overfø­ ringene fra de rike til de fattige landsdelene skapte misnøye både hos giverne, som syntes de gav for mye, og mottagerne som syntes de fikk for lite. Motsetningene økte også etter hvert som kulturli­ vet og media ble friere i 1960-årene. Med utdan­ ningseksplosjonen utfordret et nytt velutdannet sjikt partisangenerasjonens makt. Men det største hin­ der for reformer var partiets monopol. Det var gren­ ser for hvor mye et kommunistparti kunne demo­ kratiseres uten å miste makten. Selv om kommunistpartiet en periode fra slutten av 1950-årene prøvde å fremme en felles jugosla­ visk identitet, «jugoslavisme», bidrog ikke partiets nasjonalitetspolitikk til å fjerne de nasjonale mot­ setningene. Tvert imot ble mange ulikheter opprett­ holdt og styrket under kommunistregimet, gjennom utstrakt desentralisering og kulturell autonomi. Jugoslavia var oppdelt i ulike språk (slovensk, serbokroatisk, makedonsk, albansk osv.) og innen­ for det dominerende språket som hadde to «varian­ ter» (serbokroatisk/kroatoserbisk), skilte alfabetet serberne fra kroatene, ved at serberne som andre ortodokse slavere brukte det kyrilliske alfabetet. Religiøst var Jugoslavia splittet mellom den orto­ dokse kirke (serbere, montenegrinere. makedone­ re), den katolske (slovenere, kroater) og islam (bosniske muslimer, albanere, tyrkere). Det var ikke slik at kommunistene la et lokk over motsetningene, tvert imot lot kommunistene sammensetningen av politiske organer bygge på en nasjonal fordelings­ nøkkel, og på mange måter ble motsetningene styr­ ket av det kommunistiske systemet. Men religio­ nen ble undertrykt. Selv om kirke-samfunnene fikk lov til å drive sin virksomhet, var staten ateistisk.

227

På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970årene begynte etniske konflikter å rokke ved Jugoslavias stabilitet. I 1968 demonstrerte albanerne i Kosovo for større rettigheter. I perioden 1967-71 vokste det frem en nasjonalistisk bevegelse i Kroa­ tia, ledet av intellektuelle, studenter og til dels Kroatias reformkommunistiske partiledelse. I desem­ ber 1972 slo Tito til, avsatte partiledelsen, med på­ følgende utrenskninger og arrestasjoner av bl.a. flere av de politikerne som stod frem i Kroatia etter kom­ munismens fall 20 år senere. I 1972 avsatte Tito den liberale partiledelsen i Serbia, med partiforman­ nen Marko Nikezic i spissen. Også i andre repu­ blikker ble liberale politikere fjernet. I 1974 ble en ny grunnlov vedtatt, som innførte et komplisert politisk og økonomisk system og en omfattende desentralisering. Delrepublikkens full­ makter ble betydelig styrket, og de to autonome provinsene Kosovo og Vojvodina fikk omtrent like utstrakt selvstyre som republikkene. I 1976 ble en ny økonomisk lovgiving vedtatt - næringslivet skul­ le organiseres i basisgrupper, «grunnorganisasjoner av forent arbeid», som kunne inngå i et nett av sam­ arbeidsavtaler. Dette nye systemet, utarbeidet av Titos nærmeste medarbeider, sloveneren Edvard Kardelj, må antagelig ta sin del av skylden for Jugoslavias sammenbrudd. Økonomisk krise og nasjonalisme, 1980-91. Josip Broz Tito døde i 1980. Landet fikk nå et kollek­ tivt lederskap som bygde på rotasjonsprinsippet og som skulle ta avgjørelser på grunnlag av enighet, noe som i praksis førte til passivitet, til tross for at Jugoslavia kom ut i en dyp krise i 1980-årene. Øko­ nomien var i krise pga. det ineffektive økonomiske systemet og de store lånene Jugoslavia hadde tatt opp i utlandet i 1970-årene. I 1985 var arbeidsløsheten over 16 %, realinntek­ ten i offentlig sektor var falt med 25 % i forhold til 1979 og den årlige inflasjonen passerte 100%. Milka Planinc ble statsminister i 1982 og Branko Mikulic i 1986, men de klarte ikke å hanskes med de økonomiske problemene, inflasjonen nådde 250 % i 1988. Ante Markovic, som ble statsminis­ ter i 1989, gjennomførte sjokkterapi, stanset hyperinflasjonen på 2500 % det året og knyttet den jugo­ slaviske dinaren til vestlig valuta fra 1. januar 1990. Men det var for sent, en slik reform burde ha kom­ met mange år tidligere. Parallelt med den økonomiske krisen i 1980-årene vokste nasjonalismen. Allerede i 1981, bare ett år etter Titos død, brøt det ut omfattende demon­ strasjoner blant albanerne i Kosovo. Oppstanden ble slått ned militært, men i Serbia økte kravet om at den serbiske minoriteten i Kosovo måtte beskyttes og Kosovo fratas sitt selvstyre. Serbiske intellektu­ elle stod bak et «Memorandum» i 1986, som krev­ de tiltak mot Kosovo-albanerne og større innflytel­ se for Serbia. Slobodan Milosevic ble formann i det serbiske kommunistpartiet i 1986 og president i 1987, og det første han gjorde var å fjerne de liberale kom­ munistlederne i Serbia. Han forstod snart at den serbiske nasjonalismen kunne brukes til å konsoli­ dere makten, og begynte en kampanje rettet mot albanerne. Ved å mobilisere massene fjernet han partiledelsen i Kosovo, Vojvodina og Montenegro og forandret i 1989 den jugoslaviske grunnloven for å redusere Kosovos selvstyre, noe som ble ned­ felt i den nye grunnloven i 1990 hvor selvstyret for Kosovo og Vojvodina ble opphevet. Et høydepunkt i den serbiske nasjonale mobilise­ ringen var Milosevics tale i Kosovo 28. juni 1989, dagen for slaget mot tyrkerne 600 år tidligere. Ser­ biske historiske myter og den serbisk-ortodokse kirken ble brukt i en kampanje for å hevde serber­ nes rettigheter innenfor føderasjonen. Det ble en utbredt oppfatning at Serbia, som den største na­ sjonen, var blitt vingestekket i Titos Jugoslavia. Milosevics militante nasjonalisme og dogmatiske

JUGOSLAVIA

Kroatia og Slovenia løsrev seg fra Jugoslavia og erklærte seg selvstendige 25. juni 1991. Bildet er fra Kroatias feiring av selvstendigheten. Til høyre i hildet ser vi (fra høvre billedkant) Stipe Mesic og Franjo Tudjman. kommunisme vakte en motreaksjon i Slovenia, hvor reformorienterte kommunister kom til makten, med Milan Kucan i spissen. Debatten mellom Serbia og Slovenia om demokratisering og desentralisering dominerte det politiske liv i 1988-89. Allerede i september 1989 vedtok Slovenia lovendringer som åpnet for selvstendighet. Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 førte til at Jugoslavia ble liggende pa etter­ skudd m.h.t. demokratiske reformer. Ikke lenge et­ ter gikk også det jugoslaviske kommunistpartiet i oppløsning, da slovenske delegater marsjerte ut fra en partikongress i januar 1990. Med det jugoslavis­

ke kommunistpartiets sammenbrudd var det fritt frem for flerparti valg i de jugoslaviske delrepublikkene. I Slovenia og Kroatia ble valgene avholdt varen 1990, i de andre republikkene mot slutten av året. Resultatet var at mange svært ulike politiske krefter kom til makten i de forskjellige republikke­ ne. I Kroatia ble valget vunnet av det sterkt nasjona­ listiske partiet Den kroatiske demokratiske allian­ se (HDZ), ledet av Franjo Tudjman, som ble valgt til president. Den undertrykte kroatiske nasjonalis­ men fikk nå fritt spillerom, med militante utslag som skremte den serbiske minoriteten i Kroatia (ca.

Den bosniske landsbyen Srebrenica ble ødelagt av serberne.

228

JUGOSLAVIA

JUGOSLAVIAS OPPLØSNING Oversikt 1988-96

1988—89 - Nasjonalistisk opptrapping Serbias nye partisjef, Slobodan Milosevic, innleder en nasjonalistisk politikk, særlig rettet mot Kosovoalbanerne. Reformkommunister kommer til makten i Slovenia. Sterk motsetning bygger seg opp mellom Serbia og Slovenia, som begynner å forberede seg på uavhengighet.

1990 — Unionen rakner Det jugoslaviske kommunistpartiet oppløses i januar. Flerpartivalg avholdes i alle republikker i løpet av året, stort sett vunnet av nasjonalistiske partier. Milosevic opphever selvstyret for Kosovo og Vojvodina. Serberne i Krajina erklærer seg uavhengige av Kroatia. 1991 - Krig i Slovenia og Kroatia 25. juni erklærer Slovenia og Kroatia seg uavhen­ gige. Den jugoslaviske hæren angriper Slovenia, men gir seg etter bare ti dager. Krigen i Kroatia pågår sommeren og høsten 1991. Serberne tar kontroll over 1/3 av Kroatia, med store flyktninge­ strømmer som resultat. Byen Vukovar legges i ruiner. Makedonias uavhengighetserklæring i september utløser en strid med Hellas.

1992 - Krig i Bosnia Slovenia og Kroatia blir internasjonalt anerkjent 15. januar. FN-styrker (UNPROFOR) utplasseres i de serbiskkontrollerte områdene i Kroatia. Flertallet i Bosnia-Hercegovina stemmer for uavhengighet 1. mars, men serberne boikotter og forlanger sammenslåing med Serbia. 6. april anerkjennes Bosnia-Hercegovina og krigen bryter løs. FN innfører økonomiske straffetiltak mot Serbia og Montenegro. I løpet av sommeren tar serberne kontroll over 70% av Bosnia-Hercegovina og beleirer Sarajevo og andre muslimske enklaver. I august avsløres serbiske dødsleirer, og en internasjonal Jugoslavia-konferanse avholdes i London.

580 000, 12 % av Kroatias befolkning). Statsminis­ ter Ante Markovic forsøkte sommeren 1990 å dan­ ne et alljugoslavisk parti. Alliansen av reformkrefter, men «reformistene» fikk liten oppslutning. I Serbia og Montenegro vant de tidligere kommunis­ tene. nå under navnet sosialister. Det ble ikke avholdt valg på føderalt nivå, og val­ gene i 1990, hvor nasjonalister kom til makten i de fleste republikker, la veien åpen for oppløsning av føderasjonen. Propaganda og mediekontroll var vik­ tig for å piske opp stemningen. I juli stadfestet Slo­ venia at republikkens lover gikk foran føderasjon­ ens. 1 desember vedtok Kroatia en ny grunnlov som åpnet for løsrivelse og Slovenia avholdt en folke­ avstemning som gikk inn for selvstendighet. Uenighet mellom Serbia og de andre republikke­ ne om hva slags stat Jugoslavia skulle være, førte til statens sammenbrudd. Mens Serbia ønsket et samlet Jugoslavia, mest mulig sentralisert, med begrunnelsen at bare en slik stat kunne sikre rettig­ hetene til de serbiske folkegruppene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina (til sammen ca. 2 mill.. '/4 av serbernes samlede folketall), ønsket Kroatia. Slo­ venia og Makedonia et løsere statsforbund eller full selvstendighet. Våren 1991 kom det til lokale sammenstøt mel­ lom serbere og kroater. og forsvarsminister Kadijevic truet med å innføre unntakstilstand. Det jugo­ slaviske statspresidiet. som bestod av representan­ ter fra delrepublikkene. ble lammet av serbisk boi­ kott da kroaten Stipe Mesic ble kroatisk represen­ tant i mai. Republikkpresidentene førte endeløse.

1993 - Fredsplaner FNs og EUs fredsmeglere, Vance og Owen, legger frem en fredsplan som forkastes av de bosniske serberne, som fortsetter erobringen av Øst-Bosnia. Krig bryter ut mellom kroatene og muslimene om kontroll over Sentral-Bosnia. Owen-Stoltenbergplanen om oppdeling av Bosnia-Hercegovina forkastes av Sarajevo-regjeringen. Makedonia anerkjennes som en uavhengig stat. 1994- Krigen fortsetter Etter en massakre på markedsplassen i Sarajevo i mars tvinges serberne til å trekke tunge våpen vekk fra byen. USA forhandler frem en avtale mellom kroatene og muslimene om samarbeid i en føderasjon. Serbernes angrep mot den FN-sikrede enklaven Gorazde utløser en krise i april. Stormaktenes «kontaktgruppe» legger frem en fredsplan som forkastes av serberne. Høsten preges av serbernes press mot Bihac-enklaven.

1995 — Offensiver og fredsavtale Kroatia tar Vest-Slavonia i begynnelsen av mai. I juni tar serberne flere hundre FN-utsendinger som gisler. I juli tar serberne de FN-sikrede enklavene Srebrenica og Zepa. Kroatia tar Krajina i begynnelsen av august. USA innleder sitt fredsdiplomati. NATO bomber serbiske stillinger i september. Våpenhvile inngås 12. september. Fredsforhandlinger pågår i Dayton, Ohio, i november og fredsavtalen undertegnes i Paris 10. desember. NATOstyrker utplasseres i Bosnia-Hercegovina.

1996 — Gjennomføring av freden Gjennomføringen av Dayton-avtalen, ledet av Carl Bildt, møter vanskeligheter. Serberne forlater Sarajevos forsteder, som skal inngå i den muslimskkroatiske føderasjonen. Kroatiske politikere i Hercegovina («Herceg-Bosna») boikotter avtalen. Sanksjonene mot Forbundsrepublikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro) oppheves. Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag begynner første rettsak. Valg i Bosnia-Hercegovina i september.

resultatløse forhandlinger. 19. mai stemte flertallet i Kroatia for uavhengighet. Da Slovenia og Kroatia erklærte seg uavhengige 25. juni 1991. gikk Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia i opp­ løsning. Makedonia fulgte etter i september sam­ me år. I desember gikk Mesic av som føderal presi­ dent. Borgerkrig 1991-95. Den jugoslaviske folkehæ­ ren (JNA) intervenerte i Slovenia for å hindre løsrivelsen. men de militære aksjonene ble avsluttet etter bare ti dager (juni—juli 1991). 1 Kroatia for­ søkte den nå serbiskkontrollerte hæren å ta kontroll over store deler av landet i en krig som varte fra sommeren 1991 og ut året. Resultatet var at Kroa­ tia og Slovenia ble internasjonalt anerkjent i januar 1992. mot at FN-styrker skulle beskytte den serbis­ ke minoriteten i Kroatia. Over 10 000 mistet livet under krigen i Kroatia i 1991. Da flertallet i Bos­ nia-Hercegovina (muslimene og kroatene) gikk inn for uavhengighet våren 1992. satte serberne inn et angrep for å hindre dette. Krigen i Bosnia-Hercegovina utviklet seg til en lang og komplisert borgerkrig 1992-95. med over 200 000 drepte. Oppløsningen av den Jugoslaviske unionen ble dermed den mest blodige konflikt i Europa etter den annen verdenskrig. Bare Makedo­ nia kom seg gjennom konflikten uten krigshandlin­ ger, klokt ledet av Kiro Gligorov, og fra 1993 med FN-styrker til å overvåke freden. Heller ikke i Ser­ bia og Montenegro var det krigshandlinger, men disse republikkene var direkte involvert i krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Resultatet av

krigen(e) i Jugoslavia var ca. 2,7 mill, flyktninger og enorme materielle ødeleggelser. Økonomien og samfunnsutviklingen i hele det tidligere Jugoslavia ble satt årtier tilbake. Det internasjonale samfunnet (FN. EU, OSSE, NATO) ble satt på en vanskelig prøve da de skulle forsøke å håndtere den jugoslaviske konflikten. Først ble konflikten i Kroatia 1991 overlatt til EF (EU), idet bl.a. USA så på dette som en europeisk konflikt. FN kom imidlertid inn som garantist for fredsplanen i 1992, da FN-styrker (UNPROFOR) ble utplassert i de serbiskkontrollerte delene av Kroatia (Krajina). En styrke på ca. 15 000 FN-soldater stod i disse områdene i perioden 1992-95. Planen om demilitarisering og fredelig integrering i Kroatia ble til slutt forhindret av den kroatiske erobringen av Kra­ jina i august 1995. I Bosnia-Hercegovina ble opptil 30 000 FN-soldater utplassert fra 1992, først med mandat til å sikre humanitære hjelpesendinger, fra 1993 også for å overvåke seks «sikre soner» med muslimsk befolkning. Da FN ikke klarte å beskytte de sikre sonene, bl.a. Srebenica som serberne tok i juli 1995. ble den militære siden av oppdraget i Bosnia-Hercegovina overtatt av NATO og stormaktene, særlig USA. In­ tensive fredsforhandlinger kombinert med flybombing av serbiske stillinger, en stor kroatisk og bosnisk-muslimsk offensiv og hardt internasjonalt press, bl.a. mot president Milosevic i Serbia, som igjen presset de bosniske serberne, førte frem til Dayton-avtalen i november-desember 1995. 60 000 IFOR-styrker (hovedsakelig NATO-styrker) ble ut­ plassert i 1996. Dermed var krigen i Bosnia-Herce­ govina over. men situasjonen i det krigsherjede lan­ det var langt fra løst. Avtalen førte imidlertid til en normalisering av forholdet mellom Serbia og Kro­ atia. Makedonia fikk normalisert sitt forhold til Hellas i 1996. Etter fem års konflikt som en følge av Jugoslavias oppløsning var endelig forholdene i regionen i ferd med å bli mer stabile. Men alle de jugoslaviske etterfølgerstatene. med unntak av Slovenia, var pre­ get av manglende demokratisering, sendrektig pri­ vatisering og omstrukturering av næringslivet, ut­ strakt korrupsjon og svart økonomi, utløste etniske konflikter og grensetvister. Blant de uløste spørsmålene som var en følge av Jugoslavias oppløsning, og som fortsatt kunne ska­ pe konflikter, var situasjonen for de ca. 2 mill, al­ banerne i Kosovo og den albanske minoriteten i Makedonia, samt det fremtidige forholdet mellom folkegruppene i Bosnia-Hercegovina den dagen det internasjonale militære nærværet eventuelt ville opphøre. SMd JUGOSLAVIA Jugoslavia, forbundsrepublikk i Sørøst-Europa.

opprettet 1992, beliggende på Balkanhalvøya. Sta­ ten grenser til Ungarn i nord. Romania i nordøst, Bulgaria i sørøst. Makedonia og Albania i sør. Adriaterhavet i sørvest, Bosnia-Hercegovina i vest og Kroatia i sørvest og nordvest. Jugoslavia består av republikkene Montenegro og Serbia (innbefattet de tidligere autonome provin­ sene Kosovo og Vojvodina). I 1992 vedtok Serbia og Montenegro å gå sammen i en føderasjon. Forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ). SRJ ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat etter Den sosialistiske føderative republik­ ken Jugoslavia gikk i oppløsning 1991-92, da Slo­ venia. Kroatia. Bosnia-Hercegovina og Makedonia erklærte seg selvstendige. 1992-96 var landet underlagt omfattende økono­ miske og kulturelle sanksjoner, vedtatt av FNs sik­ kerhetsråd, grunnet innblandingen i krigen i Bos­ nia. Navnet. Forstavelsen Jug er slavisk og betyr sør, dvs. Sørslavia.

229

JUGOSLAVIA

Jugoslavia

Federativna Republika Jugoslavija Føderative republikk Jugoslavia Republikk i Europa 102 173 km2 10 294 000 innb. (1996), 100,8 per km2 Hovedstad: Beograd Offisielt språk: Serbisk Religion: Ortodoks og romersk-katolsk kristendom, islam Mynt: Dinar å 100 paras Nasjonaldag: 29. november

Stat og styresett

Jugoslavia

FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Jugoslavia er, etter forfatningen av 1992, en for­ melt, men ikke helt reelt, demokratisk forbunds­ republikk. bestående av republikkene Serbia og Montenegro. Serbia dominerer forbundet helt og forbundsorganene er derfor av underordnet betyd­ ning. Lovgivende makt i forbundsrepublikken er lagt til en forbundsforsamling bestående av et borgerkammer og et republikkammer. Det første har 138 medlemmer valgt i allmenne valg, det annet 20 representanter valgt slik at de forholdsmessig skal representere de to enkeltrepublikkenes lov­ givende forsamlinger. Presidenten, som har liten makt, utnevnes av forbundsforsamlingen. Han ut­ nevner regjeringen. Enkeltrepublikkene er også formelt demokratiske, med lovgivende myndighet lagt til folkevalgte republikkforsamlinger (250 medlemmer i Serbia, 85 i Montenegro). Utøvende makt er lagt til folkevalgte presidenter. Det er presidentene i republikkene som har preget politik­ ken. også på forbundsnivå, og spesielt gjelder det den serbiske presidenten (Slobodan Milosevic). Kosovo var tidligere en autonom provins i Serbia, men blir nå direkte styrt fra Beograd. Vojvodina har fortsatt en viss autonomi som serbisk provins og har en egen valgt provinsforsamling og provins­ regjering. Jugoslavia er en svært ustabil forbundsstat og står i fare for å splittes opp i enkeltrepublikker: I Mon­ tenegro er det økende misnøye med den serbiske dominans. Også innad i republikkene er styret usta­ bilt, selv om sosialistpartiet, det gamle kommunist­ parti, fortsatt har flertall i republikkforsamlingene og presidentene styrer nokså egenrådig. I Serbia har opposisjonen mot sosialistene og president Milo­ sevic økt betraktelig i løpet av 1996 og 1997. Beg­ ge republikkene har fått sin økonomi ødelagt, bl.a.

på grunn av utenlandsk økonomisk boikott, og star foran en langvarig og kostbar gjenoppbygging. Ju­ goslavia, eller Serbia, kan også få store problemer med å handtere forholdet til de serbisk befolkede deler av Bosnia-Hercegovina, og til muslimene og kroatene i de øvrige deler av Bosnia-Hercegovina. Forsøkene på å gjøre Kosovo mer serbisk skaper voksende motstand blant det albanske flertallet i provinsen. RETTSVESEN

De spesielle føderale domstoler er en forfatnings­ domstol og forbundsdomstolen. Den siste er øver­ ste appellinstans for de lavere domstoler, som alle er republikkdomstoler. I hver republikk er det en forfatningsdomstol og en høyesterett. Videre er det regionale og lokale domstoler. Det er også egne militære domstoler, ledet av en militær høyesterett, og økonomiske domstoler. Dommerne velges og avsettes av republikkforsam­ lingene eller forbundsforsamlingen. Både på for­ bunds- og republikknivå er det egne påtalemyndig­ heter. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har tre like brede, horisontale striper i blått, hvitt og rødt (regnet ovenfra). Det ble opprinnelig tatt i bruk da kongeriket Jugoslavia ble opprettet 1918. Frem til 1941 var kongevåpenet i det hvite midtfeltet, deretter en femtagget, rød stjerne med gul bord. Ved opprettelsen av dagens jugoslaviske føderasjon i 1992 ble stjernen fjernet. Riksvåpenet er et rødt skjold belagt med en sølv dobbeltørn med gullbevæpning. Ørnen er belagt med et skjold med fire felt: to med et sølvkors med et sølv, sigdformet fyrstål i hvert hjørne, to med en løve i gull, henholdsvis serbiske og montenegrin-

JUGOSLAVIA Innhold Stat og styresett Natur Geologi og landformer Klima Planteliv Dyreliv Befolkning Religion Språk Næringsliv Samfunn og kultur Litteratur Kunst Musikk Teater Dans Film Historie

Side 229 230 230 231 231 231 231 231 231 231 232 233 235 235 236 236 236 236

Kart Geografisk kart Økonomisk aktivitet

229 232

Oversikter Nøkkelopplysninger Administrativ inndeling Klima

229, 230 230 231

Denne artikkelen omhandler forbundsrepublikken Jugoslavia (opprettet 1992). Se også artikkelen om den tidligere republikken Jugoslavia, s. 223

230

JUGOSLAVIA

JUGOSLAVIA Befolkning Aldersfordeling: 22,8 % under 15 år; 60,4 % 15-59 år; 15,7 % over fylte 60 år (1991)' Fødselsrate: 13,5 %; dødelighet 10,2 %o (1993) Spedbarnsdødelighet: 21,9 per 1000 levendefødte (1993) Årlig tilvekst: 0,0 % (1990-95) Middellevealder: Kvinner 74,4 år; menn 68,6 år (1992) Bosetning: 52,0 % i byer/tettsteder (1991)

Fiske Årlig fangstmengde: 6500 tonn (1994)

Nasjonalprodukt Bruttonasjonalprodukt (1994): Totalt 10 000 mill. USD; per innb. 1000 USD, 3,8 % av verdien for Norge

Industri Viktige industriprodukter: Jern- og stålprodukter, kobberprodukter, svovelsyre, hermetiserte matvarer, kjemiske produkter

Sysselsetting Yrkesbefolkningen fordelt etter næringer (1994): 3,7 % i landbruk; 33,1 % i industri; 63,2 % i tjenesteyting

Samferdsel Jernbanenett: Total lengde 3960 km (1993) Veinett: Total lengde 48 960 km, hvorav 59,0 % asfaltert (1992) Luftfart: 5 flyplasser med regulær trafikk (1995)

Jordbruk Jordbruksareal: 58 545 km2 (1992), hvorav dyrket mark: 38 519 km2; per innb. 3,7 dekar Husdyr: Svin, sauer, geiter, kveg, fjærkre Jordbruksprodukter: Mais, hvete, poteter, sukkerbeter, druer, plommer

Skogbruk Skogareal: 26 974 km2 Årlig avvirkning: 1 755 000 m3 (1993)

Myntenheten er ny dinar (symbol Din, valutakode YUN) å 100 paras. Vekslingskurs (januar 1997): I ny dinar = 1,20 norske kr. I 1990 ble en ny dinar innført og satt lik 10 000 gamle dinarer. Flere devalueringer og valutasaneringer fulgte; i 1993 førte borgerkrig og internasjo­ nal boikott til hyperinflasjon i Jugoslavia. I januar 1994 ble en «ny» ny dinar (dagens valuta, den så­ kalte «super-dinaren») innført. Den ble bundet til Deutsche Mark og satt lik 13 000 trillioner tidlige­ re nye dinarer. Jugoslavias nasjonalbank, opprinnelig grunnlagt 1883 som Kongeriket Serbias nasjonalbank, utøver sentralbankens funksjoner. Mål og vekt. Metrisk mål og vekt har vært i bruk siden 1883. 1 wagon (=10 tonn) brukes som enhet for kull og enkelte andre varer. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Den nye jugoslaviske føderasjonen fikk ved opp­ rettelsen 1992 ikke overta det gamle Jugoslavias plass i FNs hovedforsamling. Landet fikk likevel fortsette i FNs ulike særorganisasjoner. Pga. Jugo­ slavias støtte til den serbiske krigføringen i Bos­ nia-Hercegovina. vedtok FN økonomisk, politisk og kulturell boikott av landet. Landets medlemskap i visse andre organisasjoner, bl.a. i Organisasjonen

ADMINISTRATIV INNDELING

1 Provins i Serbia 21994

Areal km2 13 812 88 361 10 887 21 506

Sosiale forhold Per 1000 innb.: 5,6 personbiler (1993); 254,9 radioapparater (1993); 69,3 fjernsynsapparater (1989); 182,1 telefoner (1993); 98,0 aviser (1990); ca. 2,8 leger (1993) Lesekyndige (over 10 år): 89,2 % av befolkningen (1981)

Slobodan Milosevic, Serbias presidentfra 1989, har vært en sentral skikkelse i den serbiske nasjonale mobiliseringen. Hans politikk har vært preget av dogmatisk kommunisme og militant nasjonalisme.

rede kjøretøyer samt 1500 artilleri fra kaliber 105 mm til 155 mm og flerrørsrakettkastere. Marinen hadde en personellstyrke på 6000. Materiellet om­ fattet fire undervannsbåter, fire fregatter og 75 min­ dre fartøyer. Flyvåpenets personell var 29 000, og materiellet omfattet 282 kampfly og 110 væpnede helikoptre. Hovedtyngden av materiellet er russisk produsert.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

MYNT, MÅL OG VEKT

Hovedstad Podgorica Beograd Pristina Novi Sad

Energi Forbruket av energi (1993): 27 737 kWh per innb., 46,2 % av forbruket per innb, i Norge

1 1,1 % er ukjent

ske nasjonalsymboler. Våpenet er det samme kon­ geriket Jugoslavia brukte før den annen verdens­ krig, men da var skjoldet delt i tre, med slovenske, kroatiske og serbiske symboler.

Republikker Montenegro Serbia Kosovo1 Vojvodina1

Bergverk Viktige mineraler m.m.: Bly, bauxitt, kobber, kull

Innb. (1995) 708 200 10 393 600 2 079 0002 1 996 0002

for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), ble også suspendert. FN-sanksjonene ble suspendert 1995 og formelt opphevet 1996. Jugoslavia er representert i Norge ved sin ambas­ sade i Oslo, mens Norge er representert i Jugosla­ via ved sin ambassade i Beograd. FORSVAR

Militærtjenesten er 12-15 måneder. Hærens perso­ nellstyrke var i 1995 om lag 90 000. Hærens hovedmateriell bestod av 639 stridsvogner, 660 pans-

Landskap i nærheten av Beograd.

Jugoslavia kan meget grovt deles inn i lavlandet i nordøst og høylandet i sør. men især høylandet er svært avvekslende og sammensatt. Størstedelen er bygd opp av foldede mesozoiske og tertiære sedimenter, og er en fortsettelse av den alpine foldesone sørover fra Alpene og Karpatene. Landet har en smal kyststripe ved Adriaterhavet. Dinariske alper strekker seg sørøstover helt til Skutarisjøen ved den albanske grense. Fjellene vi­ der seg ut til vel 280 km bredde nær Ulcinj i Mon­ tenegro. Høyeste topp er Durmitor (2522 m o.h.). Den sørligste delen av Dinariske alper består av ren kalkstein fra kritt og tertiær, og danner et utpreget

231

JUGOSLAVIA

KLIMA

Nis Beograd

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. °C juli 29 juli 29

Min. °C 16 16

karstlandskap med huler og underjordiske elveløp; uttrykket karst stammer herfra. I østlige deler av Jugoslavia ligger Balkanfjellene. Hele det jugosla­ viske høylandet er utsatt for jordskjelv. Den økonomisk viktigste delen av Jugoslavia er slettelandet i nordøst omkring Donau. Tisa og Sava. Slettelandet henger sammen med den ungarske slette i nord, og danner en senkning fylt med unge sedimenter. På grensen mot Albania ligger Skutarisjøen. KLIMA

I nord er det kontinentalt klima; kalde vintrer og varme fuktige somrer med mye regn. I sentrale de­ ler er det kontinentalt og middelhavsklima. Sørlige deler har middelhavsklima langs kysten, som er karakterisert av milde, nedbørrike vintrer og var­ me, mer eller mindre tørre somrer. Innlandet er pre­ get av varme, tørre somrer og relativt kalde vintrer med snø. Årlig middeltemperatur i Beograd, ca. 12 °C, middelnedbør ca. 600 mm. PLANTELIV

I lavlandet ved Donau er det gress-sletter. På fjell­ skråningene er det åpen skog av kastanje, bøk. lønn og eikearter blandet med sypress og aleppofuru. Opp mot skoggrensen ved 2000 m er det barskoger av gran, edelgran og furu. Ved Adriaterhavet er det vegetasjon av maquis- og garrigue-typen. DYRELIV

Dyrelivet er ganske rikt og har innslag av steppearter i øst og middelhavsfauna langs Montenegros kyst. I avsidesliggende fjelltrakter forekommer fremdeles bjørn, villkatt, ørner og gribber. Sørhare, rev. mange mårdyr og rådyr har stor utbredelse. Villsvin og hjort forekommer spredt, sjakal i sør og øst. Mer enn 200 fuglearter hekker. Store flokker gjess og ender overvintrer ved Skutarisjøen. Om sommeren finner man pelikaner, dvergskarv, bronseibis og mange hegrearter i våtmarkene. Krypdyrfaunaen omfatter en del små øgler, slanger og landskilpadder. Det finnes mange amfibier. Elver og inn­ sjøer er fiskerike.

Befolkning Jugoslavia (Serbia og Montenegro) hadde I996 en beregnet folkemengde på 10,3 mill. Etter 1990 har folkemengden i Serbia og Montenegro sunket, ho­ vedsakelig som følge av unionsoppløsningen og de påfølgende krigshandlinger. Middellevealderen er 68,6 år for menn og 74,4 år for kvinner. Største folkegrupper 1991 var serbere (62,3 %), albanere (16,6 %) og montenegrinere (5,5 %). Den albanske minoriteten (ca. 1,7 mill.) er i hovedsak konsentrert til den serbiske provinsen Kosovo; he­ le 90 % av befolkningen i Kosovo er albanere. Det er også en albansk minoritet i Montenegro, langs grensen til Albania. Den ungarske minoriteten (ca. 345 000) er kon­ sentrert til den nordøstre del av den serbiske pro­ vinsen Vojvodina. I Montenegro utgjør montene­ grinere størstedelen av befolkningen (ca. 85 %). Det finnes ca. 330 000 muslimer, hovedsakelig i Sandzak-området, mens rumenere, slovaker, bul­ garere o.a. utgjør mindre grupper. Folketettheten er i gjennomsnitt 100,8 innb, per km2, med størst tetthet i slettelandet omkring Do­ nau og Tisa og i deler av Kosovo, minst i Montene­

KALDESTE MÅNED Maks °C jan. 4 jan. 3

Min. °C -3 -3

Nedbor ÅRLIG

VÅTESTE MÅNED

mm 570 625

mai, juni juni

gro. Befolkningen er noenlunde jevnt fordelt mel­ lom by og land. Største byer 1991: Beograd (1 553 850 innb.), Novi Sad (264 530 innb.). Ni§ (247 9(X) innb.). Kragujevac (178 880 innb.) og Leskovac (160 950 innb.). RELIGION

Ca. 70 % av befolkningen tilhører den ortodokse kirke, 20 % er muslimer. 4 % katolikker og 1 % protestanter. SPRÅK

Offisielt språk er ►serbisk, som skrives med det kyrilliske alfabetet. Serbisk er morsmål for ca. 70 % av befolkningen. 1 provinsen Kosovo er den over­ veiende delen av befolkningen albanskspråklig (ca. 1,6 mill.), i provinsen Vojvodina er det en ungarskspråklig (ca. 0,5 mill.) og en rumenskspråklig mi­ noritet.

Næringsliv Jugoslavias økonomi og næringsliv er sterkt preget av at landet befant seg i en krigssituasjon første halvdel av 1990-årene. FNs sikkerhetsråd vedtok omfattende økonomiske sanksjoner mot Jugoslavia 1992-95, og dette innebar en alvorlig hindring for den økonomiske utviklingen i landet. Stort sett all

mm 71 71

TØRRESTE MÅNED mm

feb., mars, sept. feb.

33 33

utenrikshandel stanset, og svart økonomi og smug­ ling blomstret opp, ledsaget av kriminalitet. Inter­ nasjonal isolasjon, sanksjoner, høy inflasjon, ar­ beidsledighet, nedgang i produksjonskapasiteten på nesten alle områder og manglende investeringer har ødelagt landets økonomi. 1992-93 gikk ca. 20% av BNP med til utgifter knyttet til krigen i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Mellom 1990 og 1993 ble BNP halvert. Mens gjen­ nomsnittsinntekten i 1990 lå på 3600 USD, var den i 1993 under 1000 USD. Inflasjonen nådde svim­ lende høyder (månedlig 1900% i oktober 1993, 313 mill. % i januar 1994, på årsbasis i 1993 hele i 16 545 906 563 %), inntil den nye sentralbanksje­ fen Avramovic klarte å stanse utviklingen gjennom et stramt stabiliseringsprogram. Over 50 % av landets arbeidskraft var arbeidsle­ dige 1995, og 1 mill, av de 2,3 mill, som offisielt var sysselsatt, var permitterte og fikk bare en brøk­ del av lønnen utbetalt. 200 000 unge mennesker, mange med høy utdanning, forlot landet etter 1992. JORDBRUK, SKOGBRUK, FISKE

Jordbruk, skogbruk og fiske sysselsetter ca. 3,7 % av arbeidsstokken og utgjør (1995) ca. 9 % av lan­ dets totale inntekter. Omkring halvparten av det totale landarealet er dyrket mark eller beitemark.

Den fjordlignende Kotorbukta i Montenegro er omgitt av høve fjell. Havnebyen Kotor er Montenegros eldste by.

232

JUGOSLAVIA

MINERALER OG INDUSTRI

Gassrørledning

Karakteristisk bebyggelse i byen Prizren i Kosovo.

Oljerørledning Bauxitt

Brunkull Magnesitt

Kobber Gull Bly og sink

uthugd, og reservene består mest av bøk og eik. Ca. halvparten av skogområdene er statseid. I 1994 ble det fisket 6229 tonn ferskvannsfisk og 264 tonn saltvannsfisk. ENERGI, BERGVERK

Jernporten

Jugoslavia har rike mineralske resurser, og gruvesektoren ble mindre rammet enn andre sektorer av krigshandlingene. De viktigste mineralene som blir utvunnet er kull (hovedsakelig brunkull), kobbermalm og bauxitt, mens det er mindre forekomster av jernmalm, råolje, sink og naturgass. Etter 1993 har det vært en jevn økning i utvinningen av kull. Olje og naturgass, for det meste oppdaget etter 1950, utvinnes i Kosovo. INDUSTRI

□

Aluminiumsverk

E5 BU

Kobberverk

A

Jern- og stålverk

Bilindustri

Smkverk

•

Mekanisk mdustn

Jordbruksmaskiner

△

Naturgass

£

Kjemisk industri

Eleknsk industri

Varmekraftverk

O

Tekstilindustri

Tobakkindustri

Vannkraftverk

Næringsmiddelindustri

De viktigste vekstene er mais, hvete, sukkerbeter og poteter. Dyrking av frukt og grønnsaker er også viktig, og det er betydelig husdyrhold. Vojvodina er et viktig jordbruksområde, og står for ca. 80 % av Jugoslavias totale kornproduksjon. Serbia har en lang vekstsesong og produserer frukt, druer og korn, i tillegg til husdyrhold (sauer og stor­ fe). 1 Kosovo produseres frukt, grønnsaker, tobakk og små mengder korn i lavlandet, mens det i høy­ landet av Kosovo og Montenegro er utbredt med husdyrhold av geiter og sauer. Montenegro har for øvrig en liten jordbrukssektor, for det meste nær kysten hvor middelhavsklimaet gjør det mulig å dyrke oliven, sitrusfrukter, druer og ris. Inntektene fra landbruket sank med 22 % i 1992, og med 3,3 % i 1993. Men fra 1994 har det vært en positiv utvikling, og i 1995 økte landbruksproduk­ sjonen med 3 %. Serbia har store skogområder. Barskogen er sterkt

1 1995 var det 217 654 industriforetak i Jugoslavia, av disse var 152 854 private. Områdene rundt Beo­ grad har hovedtyngden av industrien, mens Mon­ tenegro er lite industrialisert. Jern- og stålindustri, maskinindustri, cellulose og gummiindustri, elek­ troteknisk og kjemisk industri er de viktigste sek­ torene. Det har siden begynnelsen av 1990-årene vært en sterk nedgang i produksjonskapasiteten i industrien. UTENRIKSHANDEL

I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende økonomiske sanksjoner mot Jugoslavia, som varte til november 1995. I denne perioden var så godt som all utenrikshandel stanset, og dette tikk katas­ trofale følger for landets økonomi. Etter at sank­ sjonene ble opphevet har Tyskland. Italia og Make­ donia vært landets viktigste handelspartnere. Jugo­ slavia har også satt i verk tiltak for å liberalisere utenrikshandelen.

Samfunn og kultur SOSIALE FORHOLD

Offisielt finnes det et omfattende trygdesystem, med alderstrygd, uføretrygd, syketrygd, yrkesskade­ trygd. arbeidsledighetstrygd og barnetrygd. I hvil­ ken grad systemet fungerer, er et annet spørsmål. Lege- og sykehusdekningen er god, med én lege per 420 innb. (1993) og én sykehusseng per 183 innb. Spedbarndødeligheten (22 per 1000 levendefødte) er høyere enn i de fleste andre land i Europa. De viktigste dødsårsakene er hjerte-kar-sykdommer, kreft og ulykker. De senere årenes krigstilstand, sanksjoner, og en ødelagt økonomi med hyperinflasjon. svartebørs, kriminalitet og enorm arbeidsløshet har nødvendig­ vis ført til svært vanskelige levekår for det store flertallet av befolkningen. SKOLE OG UTDANNING

Det er vanskelig å finne pålitelige kilder om utdan­ ningssystemet per mars 1997. Over tid har det vært preget av landets etniske og språklige splittelse. Ved oppløsningen av landet 1991-92 var analfabetis­ men under 10 %, og det eksisterte et godt utbygd 8-årig grunnskoletilbud. Grunnskolen skal være gratis og obligatorisk for alle i alderen 7-15 ar. Den 4-årige videregående skolen med allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger blir tilbudt alle som fy ller kravene. Etter videregående skole kan ung­ dommen begynne å studere ved landets 145 høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 6 er universiteter. Etter at selvstyret for provinsen Kosovo ble opp­ hevet 1989-90, ble de etnisk albanske skolene i provinsen stengt. 1 1995 var det fremdeles mange albanske barn som ikke gikk i offentlige skoler. Iste­ den har albanerne organisert sitt eget skolevesen uavhengig av de serbiske myndighetene.

SAMFERDSEL

Vei- og jernbanenettet er relativt godt utbygd. I 1994 var det totalte veinettet 48 960 km. hvorav 6477 km hovedvei. Forholdsvis lav biltetthet etter euro­ peisk standard. Det totale jernbanenettet er 3960 km. Det er fem flyplasser: internasjonale lufthav­ ner ved Beograd og Podgorica. Viktigst av de indre vannveier er Donau med elvehavnene i Beograd og Novi Sad. Etter 1992 er adgangen til Adriaterhavet vesentlig redusert. Havnen i Barer na viktigste hav­ neby.

MASSEMEDIA

I 1994 kom det ut 16 dagsaviser og 520 andre avi­ ser i Serbia og Montenegro. De fleste er på serbisk, men det er også publikasjoner på albansk, ungarsk, romansk og tsjekkisk, tyrkisk, bulgarsk og engelsk. Totalt ble det publisert 411 tidsskrifter. De fleste utgivelser er statskontrollerte, og Nasa Borba er den eneste uavhengige dagsavisen (1997). Fjernsyns- og radiostasjonene i Jugoslavia er ho­ vedsakelig statlig drevet og kontrollert. B92 er en

233

JUGOSLAVIA

Beograd er hovedstad i Jugoslavia og i republikken Serbia. Til venstre: Parlamentet. - Til høyre: Ada-stranden ved elven Save.

uavhengig radiostasjon, som under krigen i Jugo­ slavia (1991-95) stod for en uttalt antikrigsholdning. Under Jugoslavia-konflikten spilte mediene en viktig rolle. Etter at Milosevic vant parlamentsval­ get i 1993, sikret det regjerende sosialistpartiet seg kontroll over det statlige fjernsynet og de viktigste avisene. I Beograd fantes det uavhengige medier, men de var ute av stand til å nå massene. Den offi­ sielle propagandaen hadde dermed god grobunn. Massemedia, særlig TV, ble viktige redskaper for nasjonalismen.

LITTERATUR

Her omtales serbisk og montenegrinsk litteratur; den øvrige litteraturen i det tidligere Jugoslavia omtales under hhv. Bosnia-Hercegovina. Kroatia. Makedonia og Slovenia. Den tidligste litteraturen. Serberne kom tidlig i kontakt med det kirkeslaviske språket som ble skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios pa S00tallet. Det utviklet seg en rik litteratur pa serbiskkirkeslavisk. skrevet med det kyrilliske alfabetet og sterkt påvirket av den bysantinske litteraturen (Miroslav-evangeliet, 1 I()()-tallet. fra Hercegovina).

Men særlig da den serbiske middelalderstaten ble konsolidert under Nemanja-dynastiet fra 1000-tallet, kom en gullalder i serbisk litteratur. Serbias nasjonalhelgen. den hellige Sava (død 1236). skrev en levnetsskildring om sin far. kong Stefan Nemanja. Denne religiøse litteraturen ble særlig dyrket i klostrene i Serbia og i Hilandar-klosteret på Athos-fjellet i Nord-Hellas. som varet av de viktigste sentre for serbisk litteratur i middelalderen. Særlig i lovtekster og dokumenter ble det kirkeslaviske språket blandet med mer ekte serbisk folkemål. Høydepunktet er kong Dusans Lovbok (1349).

Til i ens tre. Jordbr uk er stadig en viktig nw ring i Jugoslavia. Innhøsting av paprika i Kosovo. — Til høvre: Mellom sørenden av Karpatene og de nordlige utløperne av Balkan, på grensen mellom Jugoslavia og Romania, renner Donau gjennom et 130 km langt, ned til 150 m bredt skar (Jernporten). Et felles jugoslaviskrumensk kraftanlegg, til sammen 2100 MW, stod ferdig 1972, og har skapt en 150 km lang innsjø.

SNL3. utg VIII 11

JUGOSLAVIA

234

Gudsmoder- og Apostelkirken, fra 1100-1300-tallet, i det gresk-ortodokse patriarkatet Pec i Kosovo. En viktig kunstskatt er også patriarkatet i Pec, den serbiske kirkens sentrum, med rikt utsmykkede kirker fra 1300-tallet. 1700- og 1800-tallet. Tyrkernes erobring av Ser­ bia etter slaget på Kosovo polje i 1389 stanset den videre utviklingen av det åndelige liv. Først på 1700tallet kom det til en langsom oppvåkning av ser­ bisk litteratur. Den første opplysningsforfatter var Zaharija Orfelin (1726-85), men den største rasjo­ nalisten i Serbia var Dositej Obradovic (17421811), som rømte fra klosteret som ung og reiste rundt i hele Europa, noe han skildret i sin selvbio­ grafi Liv og opplevelser. Etter oppstandene mot tyr­ kerne i 1804 og 1813 fikk Serbia et begrenset selv­ styre, og påvirket av europeisk romantikk vokste den nye serbiske litteraturen frem. Det var særlig i områdene nord for Donau, som hørte til Ungarn, at det litterære liv blomstret opp, i Novi Sad og andre byer i Vojvodina, preget av borgerskapet og den ortodokse kirken. Språket var «slavoserbisk», en blanding av kirkeslavisk, russisk og serbisk. Mot dette kunstige språket kjempet Vuk Karadzic (1787-1864), som skapte et nytt skriftspråk bygd på folkemålet. Han skrev en serbisk ordbok (1818), reformerte alfabetet og rettskrivningen og samlet folkediktningen. Den serbiske folkeviseskatten, både de lyriske «kvinnesangene» og de episke heltesangene, ble entusiastisk mottatt av de tyske ro­ mantikerne Grimm. Herder og Goethe, og den ser­ biske folkediktningen ble kjent over hele Europa. Nå fikk det egentlige Serbia, dvs. områdene sør for Donau, preget av patriarkalsk bondekultur, større betydning i litteraturen. Den første dikteren som skrev på det nye språket, Branko Radicevic (1824— 53), var likevel fra Vojvodina. Med sine Dikt (1847) innførte han nye, friske toner i serbisk litteratur. Samme år utgav Petar Petrovic Njegos (1813-51), biskop og fyrste i Montenegro, sitt hovedverk Bergkransen. Njegos, serbernes nasjonaldikter, var en utpreget filosofisk dikter, med røtter i ortodoks re­ ligion. heroisk folkediktning og dyp nasjonalfølel­ se. Jovan Sterija Popovic (1806-56) var en satirisk komedieforfatter. Romantikk og realisme. Den egentlige romantik­ ken kom i Serbia først i 1850- og 1860-årene. De betydeligste romantikere var lyrikerne Jovan Jovanovic Zmaj (1833-1904), Laza Kostic (1841-

1910), Jovan Ilic (1824-1901) og Djura Jaksic (1832-78). En egenartet novellist var Stjepan Mitrov Ljubisa (1824-78) fra montenegrokysten. Fra 1870-årene overtok realismen. Det gamle patriar­ kalske samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning. Den første realisten var Jakov Ignjatovic (182488), som skapte den serbiske, sosiale roman. Bon­ defortellinger og landsbyidyll ble en viktig retning i serbisk realisme, som hos Milan Glisic (18471908) og Laza Lazarevic (1851-90; på norsk fore­ ligger Kortspilleren og andre noveller, 1985). Mer romantiserende var romanforfatteren Janko Veselinovic (1862-1905). Svetolik Rankovic (1865-99) skrev psykologiske romaner om de mørkeste sider ved livet i Serbia. I motsetning til flertallet av de serbiske realistene som først og fremst beskrev landsbygda, fant Stevan Sremac (1855-1906). hu­ morist og satiriker, sine motiver blant småborger­ skapet. Fra Dalmatia kom Simo Matavulj (1852— 1908), som realistisk skildret småborgerskapet i de dalmatinske byene. Den eneste betydelige lyriker i realismens tidsalder var Vojislav Ilic (1862—94), som med Pusjkin som forbilde skapte en forfinet, stemningsvar poesi. 1900-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet opp­ levde Serbia en økonomisk oppblomstring. I kul­ turlivet kom det en sterk åpning mot Vesten, særlig mot Frankrike. Stor betydning fikk litteraturhistorikeren Jovan Skerlic (1877-1914). Den populære dikteren Aleksa Santic (1868-1924) fra Mostar gav i sine dikt uttrykk for den orientalske mentaliteten i Hercegovina og er kjent for sine kjærlighetsdikt og patriotiske dikt. Franskinspirert var den intellektu­ elle. filosofiske dikteren Milan Rakic (1878-1938). Den mest kosmopolitiske av de serbiske symbolistene var Jovan Ducic (1874-1943), som var diplo­ mat, liksom Rakic. Ducic var individualistisk og aristokratisk av legning og er den reneste represen­ tant for 1'art pour Tart i serbisk poesi. Ytterliggå­ ende pessimisme og individualisme representerte dikterne Sima Pandurovic (1883-1960) og Vladislav Petkovic-Dis (1880-1917). I prosaen var tendensen i denne tiden, fra århun­ dreskiftet til den første verdenskrig, satire og an­

grep på det bestående system i Serbia, som hos no­ vellisten Radoje Domanovic (1873-1908). Satiri­ ker var også Petar Kocic (1877-1916), som nåde­ løst angrep den østerrikske administrasjonen i Bos­ nia. Fra Dalmatia kom Ivo Cipiko (1867-1923), som i satiriske noveller og romanen Edderkoppene vis­ te hvordan de dalmatinske bøndene ble utnyttet. Den betydeligste prosaforfatter i Serbia i begynnelsen av 1900-tallet var Borislav Stankovic (1876-1927), som skildret det orientalske, balkanske livet i sin hjemby Vranje, på overgangen til en ny tidsalder. Hans hovedverk er romanen Urent blod, med fin psykologisk skildring av et kvinnesinn. En vestlig orientering kom tydelig frem hos den kvinnelige forfatteren Isidora Sekulic (1877-1958), som ble kjent bl.a. for sin bok Brev fra Norge (1913). Svært produktiv var skuespiilforfatteren Branislav Nusic (1864-1938), som i en rekke komedier Iatterliggjor­ de byråkrati, snobbethet og maktstrev. Hans kvik­ ke Beograd-replikk og sans for situasjonskomikk gjør at hans komedier fremdeles er meget populæ­ re. Nusic fortsatte å skrive også i mellomkrigsti­ den. Den største forfatteren i denne perioden var Ivo Andric (1892-1975), som skrev noveller med motiv fra Bosnia. Hans tre store romaner som kom ut i 1945, Travnik-krøniken (norsk overs. Konsule­ ne), Broen over Drina og Frøkenen, gir et monu­ mentalt bilde av Bosnias historie. I 1961 fikk Andric Nobelprisen i litteratur. I mellomkrigstidens Serbia utviklet det seg en sur­ realistisk retning, i nær kontakt med fransk surrea­ lisme. Surrealistene opptrådte som en organisert gruppe i Serbia i perioden 1928-32 og omfattet dik­ tere som Milan Dedinac (f. 1902), Marko Ristic (f. 1902), Aleksandar Vuco (f. 1897), Dusan Matic (f. 1898) og Oskar Davico (f. 1909). Flere av disse har gjort seg gjeldende også etter krigen. Ekspresjonis­ men gjorde seg mindre gjeldende i serbisk diktning i mellomkrigstiden enn i kroatisk og slovensk. En representant for denne retningen var Milos Crnjanski (1893-1978), som imidlertid ble mer kjent for sin historiske roman Folkevandringer (1929), et av de betydeligste verk i serbisk litteratur. Den kvin­ nelige lyrikeren Desanka Maksimovic (1898-1991) ble kjent for sin kjærlighetslyrikk i mellomkrigsti­ den, skrev deretter dikt med motiv fra krigen, og var aktiv til 1970-årene. Tiden etter den annen verdenskrig. Den første perio­ den i serbisk etterkrigslitteratur, 1945 til ca. 1950, ble preget av den sosialistiske realismen, anført av den dogmatiske parti ideologen Radovan Zogovic. I 1950-årene ble det utkjempet en litterær og kultur­ politisk strid i Serbia mellom «realistene» og «mo­ dernistene», samlet rundt tidsskriftene Savremenik og Delo. De dogmatiske «realistene» tapte striden. Tegn på et friere syn på litteraturen kom med Oskar Davicos roman Diktet (1952) og Dobrica Cosics ro­ man Fjernt står solen (1951. norsk overs. Til siste patron), som begge skildret partisanene som men­ nesker med tvil og følelser. Cosic utviklet seg til å bli en av de betydeligste romanforfatterne i serbisk etterkrigslitteratur, mens Davico mer gjorde seg gjel­ dende som lyriker. Den tredje betydelige romanfor­ fatteren omkring 1950 var Mihajlo Lalic (f. 1914), som i en rekke psykologiske romaner fant sine moti­ ver i partisankampene i Montenegro. En annen pro­ saforfatter som tilhører «partisantradisjonen» i ser­ bisk litteratur, er Antonije Isakovic (f. 1923). Branko Copic (1915-90) var en populær forfatter som skrev humoristiske fortellinger om den sosiale omveltnin­ gen på landsbygda og om partisankrigen i Bosnia. Erih Kos (f. 1913) er kjent for sin satire. Fra slutten av 1950-årene fikk «modernismen» fritt spillerom i serbisk litteratur. Til de fremste moder­ nistiske lyrikere hører Vasko Popa og Miodrag Pavlovic (f. 1928). Andre lyrikere er Branko Miljkovic (1934-61), hvis lidenskapelige dikt ble svært mye lest, ikke minst etter hans tragiske død, og Stevan Raickovic (f. 1928), som skriver intim og følsom

235

lyrikk påvirket av surrealismen. Mer retorisk er Matija Beckovic (f. 1939) fra Montenegro. Andre betydelige lyrikere er Ivan V. Lalic (f. 1930), Branislav Petrovic (f. 1937). Dragan Kolundzija (f. 1938). Branko V. Radicevic (f. 1925) og R. Petrov Nogo (f. 1945). En eiendommelig retning i serbisk poesi er de «naive» bondedikterne. Den fremste representant for dem er Dobrica Eric (f. 1936). 1 prosaen ble modernismen innledet av Miodrag Bulatovic (1930-91) fra Montenegro, som med si­ ne groteske og burleske romaner (norske overs. Til himmels flyr den rode hane. Helten på eselryggen) ble mer anerkjent i utlandet enn i Jugoslavia. Den kvinnelige forfatteren Grozdana Olujic (f. 1934) ble kjent for sine romaner om Beograd-ungdom (norsk overs. En utflukt i himmelen). Dragoslav Mihajlovic (f. 1928) innførte nyrealisme og sjargong. Hu­ moristen Momo Kapov (f. 1937) ble populær med sine bøker for ungdom. I slutten av 1960-årene stod det frem en krets av yngre, eksperimenterende prosaforfattere. Til dem horer Radovan Smiljanic (f. 1934), Slobodan Selenic (f. 1933), Mirko Kovac (f. 1938), Vidosav Stevanovic (f. 1942; pa norsk foreligger Sne i Aten), BranimirScepanovicff. 1937), Filip David (f. 1940) og satirikeren Bora Cosic (f. 1932). Den mest kjen­ te er Danilo Kis (1935-89). Hans noveller og ro­ maner er oversatt til mange sprak (til norsk novel­ lesamlingene Et gravmæle for Boris Davidovitsj og de dødes encyklopedi). Den mest kjente dramati­ keren er Aleksandar Popovic (f. 1929), som har skrevet en rekke skuespill (bl.a. Strømpen med 1 (X) masker). Skuespill skriver også satirikeren Brana Cmcevic (f. 1933). Romanforfatteren Borisav Pekic (f. 1930) er kjent for sine komedier. Internasjo­ nal suksess fikk litteraturprofessoren Milorad Pavic (f. 1929) fra Novi Sad med sin «leksikonroman» En Hazar-ordbok (1985), oversatt til mange språk. I Novi Sad lever også prosaisten Aleksandar Tisma (f. 1924), som i moden alder vant internasjonal be­ rømmelse for sine romaner om de jugoslaviske jø­ denes skjebne (norske overs. Bruk av mennesker, Kapo). Den unge generasjonens frustrasjon under krigen i 1990-årene kom til uttrykk i den unge Beograd-forfatteren Vladimir Arsenijevics roman På nederste dekk (norsk overs. 1995). Litteratur på minoritetsspråkene. Som en følge av at de forskjellige folkegruppene i Jugoslavia hadde fulle minoritetsrettigheter, utviklet det seg i tiden etter den annen verdenskrig aktive, litterære miljø­ er også på andre språk enn slovensk, serbokroatisk og makedonsk. Den albanske litteraturen i Jugo­ slavia utviklet seg i den autonome provinsen Koso­ vo, med Pristina som sentrum. Særlig innen lyrik­ ken er det kommet interessante bidrag. Den alban­ ske poesien søker sin kilde i den rike folkloren i Kosovo. men har moderne uttrykksformer. Den mest kjente lyrikeren er Esad Mekuli (f. 1916), som også gjorde en stor innsats for å organisere det lit­ terære liv i Kosovo og som bl.a. oversatte mye klas­ sisk litteratur til albansk. Sentre for den ungarske litteraturen i Jugoslavia, som kan mønstre flere betydelige forfattere, er No­ vi Sad, Subotica og andre byer i Vojvodina. I dette området er det også andre folkegrupper som utfol­ der litterær virksomhet pa sine minoritetsspråk: slo­ vaker, rumenere og rusinere (som snakker en ukrainsk eller øst-slovakisk dialekt). SMø KUNST

I Serbia møtes de eldgamle ferdselsveiene langs Donau fra Sentral-Europa til Svartehavet og sør­ over langs Morava-dalen mot Makedonia og Egeer­ havet, og området har derfor alltid vært et møtested for kulturer. Den eldste kjente kulturen er den ca. 8000 år gamle bosetningen i Lepenski Vir ved Don­ au. Ved utgravningene i 1960-årene fant man over 100 hustufter og 50 skulpturer med relieffer på eggformede steiner som forestiller menneskehoder, med stor kunstnerisk uttrykkskraft.

JUGOSLAVIA

Av antikk kunst er det gjort spredte funn, men ikke av sammme omfang som i andre deler av Balkanhalvøya. selv om byer som Sirmium (Sremska Mitrovica) og Singidunum (Beograd) var viktige ro­ merske byer. I Montenegro er det gjort rike funn i den romerske byen Doclea (Duklja). Under det serbiske rikets storhetsperiode i mid­ delalderen, fra 1200-tallet til Serbias endelige fall for tyrkerne i 1459, blomstret den bysantinske kunsten innenfor alle grener. Gjennom den ortodok­ se kirken kom Serbia og Montenegro under sterk gresk-bysantinsk innflytelse. Fra slutten av 1 1(X)tallet stammer det rikt utsmykkede Miroslav-evangeliet (med illuminerte miniatyrer) fra Duklja eller Hum, det nåværende Hercegovina. Pa slutten av 11OO-tallet ble Raska (det nåværende Sandzak) sen­ trum i et serbisk rike under Nemanja-dynastiet. Ste­ fan Nemanja. dynastiets grunnlegger, lot reise kir­ ker og klostre som viser en blanding av vestlig og bysantinsk stil. Blant de eldste er den lille kirken i landsbyen Nerezi (1164) utenfor Skopje i Makedo­ nia, som hørte til den serbiske middelalderstaten. Til Raska-skolen hører klostrene Djurdjevi Stupovi, Sopocani. Zica. Mileseva. Studenica og Moraca (i Montenegro). Klostrene er rikt dekorert med freskomalerier, særlig kjent er freskene i Mileseva (1235) og Sopocani (1260). Pa 1300-tallet ble det reist rikt dekorerte kirker og klostre i det sørlige Serbia, som kirken i Bogorodica Ljeviska i Prizren og klosteret Gracanica ved Pristina. Freskene i klosteret Decani (ca. 1330) ved Pec i Kosovo regnes til det ypperste i bysantinsk kunst på Balkan. En viktig kunstskatt er også patri­ arkatet i Pec. den serbiske kirkens sentrum, med rikt utsmykkede kirker fra 1300-tallet. Morava-skolen oppstod pa slutten av 1300-tallet lenger nord i Serbia, etter at tyrkerne hadde erobret den sørlige delen etter slaget i Kosovo i 1389, og varte til tyrkernes erobring av Serbia i 1459. De fremste eksemplene er klostrene Ravanica, Ljubostinja, Kalenic og Manasija. Et viktig bygg­ verk i senbysantinsk stil er klosteret i Cetinje i Montenegro (1484). setet for den montenegrinske fyrste-biskopen. Etter tyrkernes erobring av Serbia ble byene pre­ get av den islamske kulturen. Det osmanske rikets kunst og arkitektur ble enerådende blant overklas­ sen. mens den folkelige serbiske kulturen holdt seg blant de ufrie bøndene i form av folkelige tradisjo­ ner og handverk. Siden Montenegro aldri ble full­ stendig erobret av tyrkerne, holdt mer av den opp­ rinnelige slaviske kulturen seg her, oppe i de util­ gjengelige fjellene. I århundrene under osmansk herredømme hadde den ortodokse kirken stor be­ tydning som bærer av den serbiske kulturtradisjo­ nen fra middelalderen, særlig etter at patriarkatet i Pec ble gjenopprettet i 1557. I klostrene og kirkene ble bysantinsk ikonmaleri og bokkunst ført videre, om enn i begrenset omfang. De best bevarte bygningene fra tyrkisk tid finner man i dag i Sør-Serbia, og spesielt i Kosovo. En rekke praktfulle mos­ keer ble bygd i klassisk osmansk stil med rike or­ namenter, fra 1400-1600-tallet. Til de mest kjente hører Fatih-moskeen (Sultan-moskeen) i Pristina (1461), Hadum-moskeen i Djakovo, Bajrakli-moskeen i Pec. Sinan-Pasja-moskeen i Prizren (1615). Det tyrkiske badet Mehmed-Pasjas hamam i Prizren fra 1500-tallet er et godt bevart eksempel på os­ mansk sekulær arkitektur. Tyrkiske bad er også be­ vart i Vranje, Prizren og Novi Pazar, alle byer med et orientalsk preg. I Pljevlja i Montenegro ligger den rikt utsmykkede Husein Pasja-moskeen (1569). Langs Montenegro-kysten ligger en rekke byer bygd med trange gater, bymurer og kirker, bl.a. Herceg-Novi. Perast, Kotor og Budva. Også langs Dalmatia-kysten lenger nord gjorde den italienske renessansen seg sterkt gjeldende fra slutten av 1400tallet. Kotor har klokketårn i renessansestil og en kirke, St. Tripun, som ble bygd opp igjen på 1600-

tallet etter et jordskjelv. På en liten øy ute i Kotorfjorden ligger barokkirken Vår frue på klippen. I Vojvodina i den nordlige delen av Serbia, inntil den første verdenskrig en del av Ungarn, er arkitek­ turen preget av barokken, som ellers innenfor det tid­ ligere habsburgske riket. Da serberne bosatte seg her fra slutten av 1600-tallet. ble også den ortodokse kir­ kearkitekturen influert av barokken, noe man kan se bl.a. i Sremski Karlovci, den serbisk-ortodokse kir­ kens sete, og klostrene i Fruska Gora. Ved Novi Sad ligger den tidligere østerrikske festningen Petrovaradin (Peterwardein), bygd 1690-1776. Da Serbia vokste frem som stat på 1800-tallet, begynte en nasjonalromantisk strømning i maler­ kunsten. De fremste malerne var Djura Jaksic (1832-78) og Novak Radonic (1826-90). En over­ gang mellom romantikk og realisme finner vi hos Paja Jovanovic (1859-1957), som bl.a. malte his­ toriske motiver. 1900-tallet. Etter århundreskiftet ble serbisk kunst mer påvirket av moderne europeiske strømningen Mange kunstnere oppholdt seg i Paris og andre metropoler. Betydelige malere i mellomkrigstiden var Petar Dobrovic, Sava Sumanovic, Milo Milunovic. Jovan Bijelic. Stojan Aralica. Milan Konjovic, Ivan Tabakovic, Marko Celebonovic. Pedja Milosavljevic, Nedeljko Gvozdenovic, Petar Lubarda, Zoran Pertovic og grafikeren Mihajlo Petrov. Flere av disse var aktive også i tiden etter 1945. Etter den annen verdenskrig stod den første perio­ den i den sosialistiske realismens tegn, men fra be­ gynnelsen av 1950-årene vant modernismen frem. Kunstlivet ble preget av forskjellige grupperinger og skarpe kunstdebatter. I de senere tiårene har fle­ re betydelige serbiske malere hatt tilhold i Paris, bl.a. Ljuba Popovic, Vladimir Velickovic, Bata Mihajlovic og Petar Omcikus. Flere har vært på­ virket av surrealismen. En egen skole innenfor serbisk malerkunst er de «naive», selvlærte landsbykunstnerne. Sentre for naivistene er landsbyene Kovacica og Uzdin i Vo­ jvodina. I Svetozarevo er et galleri for naivistisk kunst. Av billedhuggere kan nevnes Sreten Stojanovic, Olga Jevric, Jovan Kratohvil og Oto Logo. Museet for moderne kunst i Beograd (1965) er teg­ net av Ivan Antic. MUSIKK

Musikklivet og de musikalske formene i så vel Ser­ bia som Montenegro er preget av den langvarige kontakten med bysantinsk og tyrkisk kultur. Folkemusikk. Jugoslavia har en rik og egenartet folkemusikk med lange tradisjoner. Sangen er ofte ornamentert med fri rytme, mens intrumentalmusikken fremviser et mangfold av komplekse rytmer, bl.a. med anvendelse av 5-, 7- og 9-delte taktarter. Av spesiell interesse er lange serbiske helteepos, fremført av solist til akkompagnement på det enstrengende, pæreformede strykeinstrumentet gusle. I fjellstrøkene er den vokale og instrumentale folketradisjonen særlig sterk. Her finnes bl.a. en sær­ preget tostemmig folkesang med hyppig bruk av sekundsamklanger som skaper en sterk effekt og dermed kan høres over lange avstander. Nyere tostemmig sang benytter mer parallelle terser, i tråd med vestlig tradisjon. Folkesangen er i stor grad knyttet til riter i forbindelse med års- og livssyklu­ sen (bryllup, fødsel, gravferd). Kunstmusikk. Kirkemusikken fikk tidlig impulser fra bysantinsk kirkesang, og utviklingen av kunstmusikalske former kom sent i gang på grunn av den kulturelle påvirkningen fra tyrkerne. Musikken ved det serbiske hoffet i middelalderen er lite kjent, men ikonografiske kilder viser utøvere med forskjellige instrumenter. Utviklingen av kunstmusikk skjøt ikke fart før på 1800-tallet, etter reisningen mot den tyr­ kiske dominansen. Musikere fra Vojvodina og Tsjekkia spilte viktige roller i denne prosessen, og kortbevegelsen med tilknytning til kirken stod og­ så sentralt.

JUGOSLAVIA

En rekke komponister har på 1900-tallet fått sin utdanning i Praha og Wien. Blant disse er Stanojlo Rajicic, Ljubica Marie. Milan Ristic og Vojislav Vuckovic, som gjennom sitt virke i Beograd i 1930årene bidrog til å utvikle serbisk kunstmusikk. Et­ ter den annen verdenskrig merkes en viss konser­ vativ trend. Musikklivet i Beograd og regionale sentre som Nis og Novi Sad bidrog likevel til ut­ vikling av nye former innenfor seriell musikk, aleatorikk og, i mindre grad, elektrofoni. 1 etterkrigs­ tiden er det for øvrig etablert en rekke operahus, symfoniorkestre, musikkakademier og musikksko­ ler. Litt.: S. Djuric-Klain: Serbian Music Through the Ages (1972); D. Cvetko: Musikgeschichte der Siidslawen (1975). OKL TEATER

Historikk. Man kan si at dagens Jugoslavia videre­ fører tradisjonene fra det gamle Serbia, samtidig som det representerer den rike teaterutviklingen i byer som Beograd og Novi Sad slik den fant sted særlig i tiden etter den annen verdenskrig. Derfor vil et perspektiv på teaterutviklingen i Jugoslavia av i dag atskille seg fra det som gjelder utviklingen i Kroatia. Slovenia og Makedonia (Skopje). Dette vil også samsvare med holdningene i de jugosla­ viske etterfølger-statene, hvor man også legger vekt på å definere sine språk og kulturytringer som for­ skjellige fra serbisk, og dermed blir forestillingen om en felles serbo-kroatisk kultur forlatt. Den kri­ gen som nylig har vært, har inntil videre ødelagt forutsetningene for kulturelt fellesskap mellom dis­ se landene. Utviklingen av et serbisk profesjonelt teater. Fra både den ortodokse og den katolske kulturen i det sørslaviske området kjenner man ritualer med bruk av masker og kostymer, og i Balkan-området gene­ relt har en gjøglertradisjon overlevd. Med tyrkerne kom skyggespill, og den kristne befolkningen i det ottomanske riket tok vare på sine fortellertradisjo­ ner. Etter at serberne hadde vunnet sin delvise fri­ het under det ottomanske styret i 1815, kom en viss teaterutvikling basert på amatører i gang, represen­ tert ved Joakim Vujic og hans teater i Kragujevac fra 1834. 11861 ble det første serbiske nasjonalteater grunn­ lagt i Novi Sad. og et tilsvarende teater ble grunn­ lagt i Beograd i 1868. Den første dramatiker av betydning var Jovan Sterija Popovic, som skrev tra­ gedier inspirert av nasjonal historie og legender i kombinasjon med nyklassisistiske og romantiske elementer. Dramatikk fra det tyske språkområdet ble oversatt til serbisk, og det ble etter hvert spilt et repertoar som bl.a. omfattet Ibsen og Hauptmann. Etter at Jugoslavia var grunnlagt, kom det i 1920arene en sterk orientering mot et europeisk regiteater, med elementer av både tysk ekspresjonisme og russisk Stanislavskij-tradisjon. Viktig for utviklingen i serbisk-jugoslavisk teater var grunnleggelsen av Det jugoslaviske dramateater i Beograd i 1948 ved regissøren og scenografen Bojan Stupica. Dette teateret høstet stor suksess under Théåtre des Nations i Paris i 1954. Atelje 212 ble tilsvarende grunnlagt i Beograd i 1954. og fra 1956 eksisterte en stor nasjonal teaterfestival i No­ vi Sad. Av internasjonal betydning ble BITEF-festivalen i Beograd, hvor rike impulser fra europeisk og amerikansk teater ble formidlet. Jugoslavia hadde ikke en tilsvarende regimebestemt avsperring eller isolasjon som mange av de andre øst-europeiske landene, og en særlig form for grotesk realisme og stilisering gjorde seg gjeldende. Regissører som ble inspirert av denne utviklingen var D. Jovanovic, Lj. Ristic og S. Unkovski. Teaterutviklingen i Jugoslavia etter 1991 ser ut til å skyte fart, og særlig har teateret i Novi Sad en sentral posisjon. Dette til tross for at fellesskapet som eksisterte mellom Serbia og de andre delrepu-

236

blikkene i det gamle Jugoslavia - som i seg selv representerte en kunstnerisk kraft - har gått i opp­ løsning. KOA DANS

Dagens Jugoslavia har en rik folkedanstradisjon. Mange av folkedansene viser felles elementer med andre Balkan-land. De mest vanlige ring- og rekkedansene. med fellesnavnet kolo, utføres i felles­ skap av både kvinner og menn, men også som rene manns- og kvinnedanser. Blant de typiske mannsdansene finner vi momacko, som i likhet med den norske halling tar sikte på å imponere de kvinneli­ ge tilskuerne. Derimot er kutunka og lilka såkalte frierdanser og dermed typiske pardanser. Selv om folkedansene fremdeles er en del av det sosiale liv, ofte i forbindelse med høytider, er det også dannet mer profesjonelle grupper med etniske danser som utgangspunkt. Den mest kjente gruppen er Koloensemblet med base i Beograd. Når det gjelder den klassiske tradisjonen, er de fleste ballett-kompanier som er tilknyttet operahus­ ene i de større byene, grunnlagt etter den annen verdenskrig. Beograd-balletten derimot ble grunn­ lagt i 1921 under ledelse av Claudia Issachenko og med Natalia Boskovic som prima ballerina. Etable­ ringen av en ballettskole året etter fikk stor betyd­ ning for ballettkunsten. og alt i 1930 var kompaniet vokst til ca. 50 dansere. Dette skyldtes til en viss grad emigrantdansere fra Sovjetunionen som fant seg vel hjemme i det slaviske Beograd. Blant disse må spesielt nevnes Margaret Froman (1880-1970). Hun hadde tidligere vært solist ved Bolsjoj-ballet­ ten og medlem av Djagilevs kompani. I 1924 kore­ ograferte hun den kjente balletten Pepperkakehjertet. Froman startet flere ballettskoler, først i Zagreb, senere i Beograd. Blant hennes mest berømte elev­ er var Mia Slavenska, som var Zagreb-ballettens prima ballerina i 1930-årene, og Ana Roje, solist i Beograd og senere ballettmester ved Ballets Russes de Monte Carlo. Under den annen verdenskrig opphørte kompani­ ets virksomhet og måtte derfor starte på nytt i 1945. Fromans kjente verk. Ohrid-legenden, hadde urpre­ miere i 1947 med stor suksess og ble begynnelsen på en rik tid for jugoslavisk ballett. Moderne dans har ikke hatt samme popularitet, selv om kompani­ et i Novi Sad i større grad enn i Beograd har satset på moderne verk. De senere år har også satt sitt preg på dansemiljøet i det nye Jugoslavia. Manglen­ de økonomiske resurser og kunstneriske utfordrin­ ger har ført til at flere av de mest kjente danserne har søkt seg til utenlandske kompanier både i Euro­ pa og USA. H-CA FILM

Den første filmfremvisning i Beograd fant sted 1896, og de første filmopptak ble gjort 1897. Milton Manaki begynte 1905 å lage aktualitetsfilmer, hovedsakelig av folkelige tilstelninger i Makedo­ nia. Det franske selskapet Pathée produserte den første spillefilmen, Kara-Georg (1910), som skil­ drer nasjonalhelten av samme navn. En viss pro­ duksjon av spillefilm fantes i slutten av 1920-årene og i 1930-årene, hvorav Med troen på Gud (1934), en film av Mihajlo Popovic som skildret serbernes skjebne under den første verdenskrig, fikk oppmerk­ somhet. I den sosialistiske republikken Jugoslavia ble en statlig filmindustri organisert. Påvirkningen fra sov­ jetisk og tsjekkoslovakisk film var betydelig da flere jugoslaviske filmskapere ble utdannet i disse lan­ dene. Tematisk var filmene i etterkrigstiden preget av krigen og krigens konsekvenser. De fremhevet kollektivet på bekostning av individet; hovedper­ sonen er gjerne partisanen eller samfunnsbyggeren, og det fremste mål er å vise folkets strev for å byg­ ge landet opp igjen etter krigens ødeleggelser. Li­ kevel var ikke hele filmproduksjonen dogmatisk; en friere estetikk gjorde seg gjeldende i f.eks.

Bakonjafra Brno (1951) av Fedor Hanzekovic. Som filmatisering av et kjent litterært verk er den samti­ dig karakteristisk for en annen side av tidens film­ produksjon. I 1950-årene fikk jugoslavisk film et internasjo­ nalt gjennombrudd gjennom animasjonsfilmen, og særlig etter etableringen 1956 av et eget tegnefilmstudio i Zagreb begynte denne filmformen å blom­ stre, se ► Kroatia (film). I slutten av 1960-årene fikk også spillefilmen in­ ternasjonal oppmerksomhet, og en ny generasjon skapte en kritisk, eksperimentell og samfunnsori­ entert film. Sentrale, men svært forskjellige skik­ kelser fra denne tiden er Purisa Djordevic med sin Krigstrilogi (1965-67), Velko Bulajic med Slaget ved Neretva (1969) og Aleksander Petrovic med Jeg har også møtt lykkelige sigøynere (1967). Mest kjent utenfor Jugoslavia ble Dusan Makavejev som forlot landet etter et ublidt mote med sensuren over den kontroversielle W. R. - Organismens mysterier (1971). 1970- og 1980-årene preges av en oriente­ ring mot vestlig film, særlig italiensk. Fra tid til annen vender den jugoslaviske filmen tematisk til­ bake til krigen, som f.eks. Okkupasjon i 26 hilder (1978) av Lordan Zafranovic. Sjangerfilmer som skrekkfilmer, westerns og science fiction, produse­ res også, bl.a. Forbrytelsens rytme (1981) av Zoran Tadic. I 1980-årene er det blitt laget flere filmer med te­ ma fra forholdet til Sovjetunionen og stalinismen. Av disse har Emir Kusturicas Pappa er på forret­ ningsreise (1985; Gullpalmen ved Cannes-festivalen) og Under jorden (1995) vakt størst internasjo­ nal oppmerksomhet. Blant de øvrige regissørene virksomme i dagens Beograd kan nevnes Milos Radivojevic og Slobodan Sijan. TOS

Historie For eldre historie se ►Serbia og ►Montenegro. For tiden 1918-92, se artikkelen om den tidligere repu­ blikken ►Jugoslavia. Navnet Jugoslavia ble beholdt av Serbia og Mon­ tenegro, som ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat etter Den sosialistiske føderative republik­ ken Jugoslavia. 1 1992 vedtok Serbia og Montene­ gro å gå sammen i en føderasjon. Forbundsrepu­ blikken Jugoslavia (SRJ), og en ny grunnlov trådte i kraft 27. april samme år. Å bli oppfattet som Jugoslavias legale etterfølger var viktig, både for å ‘arve’ Jugoslavias plass i in­ ternasjonale sammenhenger, og for å kunne overta mest mulig av ‘boet’ etter Jugoslavia. Det ble for­ handlet med de andre republikkene om fordeling av verdier og gjeld etter det sosialistiske Jugosla­ via. Internasjonalt var det vanskelig for Jugoslavia å bh anerkjent. I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner mot ‘Rest-Jugoslavia’, som den nye sta­ ten litt nedsettende ble kalt. pga. innblandingen i krigen i Bosnia. Disse sanksjonene, som gjaldt bå­ de økonomisk og kulturelt samkvem, stod ved lag i nesten fire år. til våren 1996. Jugoslavia ble fratatt medlemskapet i FN i september 1992. og landets medlemskap i andre internasjonale organisasjoner ble lagt på is. De økonomiske sanksjonene betydde en alvorlig hindring for den økonomiske utviklingen i SRJ. Så å si all utenlandshandel stanset, mens svart økono­ mi og smugling blomstret opp. ledsaget av utstrakt kriminalitet. Virkningene av sanksjonene gikk har­ dest ut over barn, gamle og syke. I 1994 var offisi­ elt en tredjedel av befolkningen under fattigdomsgrensen. Mange overlevde ved hjelp fra slektnin­ ger på landet og gjennom svart økonomi. En ny klas­ se av krigsprofitører og svartebørshandlere bidrog til at de sosiale forskjellene ble store. I tillegg til sanksjonene led økonomien av politisk vanstyre. Verken den føderale regjeringen eller regjeringene i Serbia eller Montenegro førte noen effektiv øko­

237

nomisk politikk, men var mest opptatt av å beholde kontroll over næringslivet. I Serbia gikk privatise­ ringen trått, mens det i Montenegro var større vilje til forandring. Det politiske systemet i forbundsstaten var preget av at Serbia, som den største partneren, ønsket å kontrollere også det føderale nivået. Serbias presi­ dent, Slobodan Milosevic. hadde større makt enn føderasjonens president, og den føderale nasjonal­ forsamlingen hadde liten innflytelse. De første fø­ derale valgene i mai 1992 ble boikottet av opposi­ sjonen. Milosevic innsatte sine menn, forfatteren Dobrica Cosic som president, og Milan Panic, en serbisk-amerikansk forretningsmann som statsmi­ nister. Nyvalg ble holdt i desember 1992. Da Cosic og Panic begynte å kritisere og utfordre Milosevic, ble de tvunget til å trekke seg, Panic i desember 1992, og Cosic i mai 1993. Ny føderal statsminister ble Radoje Kontic og føderal president Zoran Li lic. Opposisjonen, som i Serbia organiserte seg i valg­ forbundet DEMOS, hadde vanskelig for a samar­ beide. Lederen for partiet Serbias fornyelsesbevegelse (SPO). Vuk Draskovic, ble i 1993 fengslet og mishandlet av Milosevic. I perioder støttet Milose­ vic seg til det ultranasjonale Radikale partiet ledet av Vojislav Seselj. Selv om Milosevic ble kritisert da han i 1994 ble presset til å ta avstand fra de bosniske serberne, var hans maktposisjon sterk, ikke minst pga. hans rolle i Dayton-avtalen om Bosnia-Hercegovina i 1995. Store demonstrasjoner etter fusk med lokalvalgene i Serbia i november 1996. rokket imidlertid alvor­ lig med Mi lose vies posisjon, da han etter tre måne­ der måtte innrømme opposisjonen seieren i februar 1997. Opposisjonen hadde nå klart å samle seg i et valgforbund. Zajedno, som bestod av Serbias fornyelsesbevegel.se. Det demokratiske partiet og Borgeralliansen. Forholdet mellom de to partnerne i føderasjonen. Serbia og Montenegro, var ikke uproblematisk. Montenegros president, Momir Bulatovic, var Milosevics mann, men ønsket samtidig et visst spille­ rom for Montenegro innenfor føderasjonen. Da Montenegro ved flere anledninger utfordret Milosevics linje, både med hensyn til krigen i Bosnia og internasjonale kontakter, førte dette til handelskrig fra Serbias side i 1994. Montenegro følte at dets interesser ikke ble ivaretatt, men var for økonomisk avhengig av Serbia til at uavhengighet kom på tale. Men en høylydt opposisjon krevde at Montenegro måtte tre ut av føderasjonen. Forholdet til den albanske befolkningen i Kosovo var også anspent. Albanerne anerkjente ikke den nye staten Jugoslavia, og mente at de hadde rett til selvstyre, når den gamle staten Jugoslavia ikke len­ ger eksisterte. Også i Vojvodina var forholdet mel­ lom folkegruppene spent. SRJ fikk et stort flyktningproblem som følge av krigene i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I 1995 var det 300 000 flyktninger i Serbia og Montene­ gro. 1 1995 kom over 100 000 serbiske flyktninger fra Krajina etter kroatenes offensiv. Først i 1996 ble Forbundsrepublikken Jugoslavia internasjonalt anerkjent, som en følge av Dayton-avtalen. Norge anerkjente staten I I. april 1996. Med opphevelsen av sanksjonene og den internasjonale anerkjennel­ sen begynte SRJ gradvis å komme med i interna­ sjonale organisasjoner. Litt.: I. Banac: The National Question in Yugoslavia (1984); J. R. Lampe: Yugoslavia as History (1996); S. Mønnesland: Før Jugoslavia og etter (1995); L. Silbers, A. Littles: The Death of Yugo­ slavia (1995). SMø Jugoslavia-domstolen, se Den ►internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia. Jugurtha, ca. 158-104 f.Kr., konge av Numidia i Nord-Afrika, uekte sønn av Masinissas sønn Mastanabal, oppdratt av sin farbror Micipsa som jevn-

JUIN

Omfattende demonstrasjoner mot Milosevic i Beograd i desember /996, etter fusk med lokalvalgene. Etter tre måneder matte Milosevic innrømme opposisjonen seieren. byrdig med dennes sønner. Som fører for et hjelpe­ korps som kjempet under Scipio ved Numantia 134/ 133, lærte han romerne a kjenne. Etter Micipsas død 118 ryddet han dennes yngre sønn av veien og fikk ved bestikkelser av romerne satt igjennom at Numidia ble delt mellom ham og Micipsas eldre sønn Adherbal. Snart angrep han denne og fikk ham nedhugd. Romerne begynte na krig mot Jugurtha (jugurthinske krig, 111-105), men ble flere ganger overvunnet, inntil først Caecilius Metellus og se­ nere Gaius Marius overtok kommandoen mot ham. Marius brakte krigen til avslutning og førte Jugur­ tha i triumf inn i Roma, hvor han ble satt i et under­ jordisk fengsel (det mamertinske fengsel) og sultet i hjel. Historikeren Sallust har skildret Jugurtha i et overlevert verk og vist hvordan krigen mot ham røper bestikkeligheten i den romerske nobilitet, som Jugurtha visste å utnytte på en mesterlig måte. Litt.: E. Skard: Romersk politikk i krigen med J. (1924); Sallust: Catilina og Jugurtha (norsk overs, ved T. Width, 1963). Juhåsz |joha:s|, Ferenc, f. 1928. ungarsk dikter. Han debuterte i 1949. og gjorde seg etter hvert gjel­ dende med en rekke episke diktverk der tradisjonell form ble fylt med moderne og aktuelt innhold. Sene­ re fremstod han som en dristig eksperimentator, med en usedvanlig evne til a skape suggestive bilder. Hans språk er spekket med ord og uttrykk hentet fra natur­ fag. noe som gjør diktene hans særegne og ofte van­ skelig tilgjengelige. En vesentlig del av hans pro­ duksjon består av såkalte «lange dikt» med bredt anlagte, kosmiske visjoner. Blant verkene hans kan nevnes Familien Såntha (1950), Blomstenes makt (1955), De dødes konge (1971) og Kjærligheten ti! Altet (1972). Norske gjendiktninger finnes i antolo­ gien Moderne ungarsk lyrikk (1975). Juhåsz |joha:s], Gyula, 1883-1937. ungarsk dik­ ter, en fremtredende representant for moderne un­ garsk lyrikk. Han debuterte i 1907, og utgav en rek­ ke diktsamlinger med fin musikalitet og rikdom på former og motiver. I diktene sine skildret han med forkjærlighet og innlevelse det ungarske landska­ pet og landsbylivet. Hans lyrikk var ellers preget av patriotisme og melankolsk tungsinn.

Juhl, Finn, f. 30. jan. 1912. dansk arkitekt. Ut­ dannet ved Kunstakademiet i København. Har for­ trinnsvis tegnet møbler, kjennetegnet av lette, spen­ stige former og sterk poengtering av det konstruk­ tive. Er bl.a. representert i Museum of Modem Art, New York, og innredet i 1952 et eget rom i Norden­ fjeldske kunstindustrimuseum, Trondheim. juice [dsu:s el. (norsk utt.) ju:sj (eng.) eller jus, ren fruktsaft. Juilliard Quartet Idjuliod kwå:tet], amerikansk strykekvartett. Dannet 1946 pa initiativ av William Schuman, som da var rektor ved Juilliard School of Music. Har ved tallrike turneer og plateinnspillin­ ger vunnet anerkjennelse som et av samtidens bes­ te kvartettensembler. med et repertoar som spenner fra wienerklassisisme til samtidsmusikk. Juilliard School [djuliad sku:l], høyskole for musikk, teater og dans i New York. USA. Grunn­ lagt 1905. i 1926 overtatt av Juilliard Musical Fo­ undation, stiftet av teksti(fabrikanten Augustus D. Juilliard (1836-1919). Fikk 1946 etter en omorga­ nisering navnet Juilliard School of Music, 1968 omdøpt til Juilliard School. Takket være en lang rekke fremragende lærere har den hatt renommé som et av verdens fremste konservatorier. Se ►Lincoln Center for the Performing Arts. Juin Isye], Alphonse Pierre, 1888-1967, fransk offiser, marskalk av Frankrike 1952.1 juni 1941 fikk han på vegne av Vichyregjeringen kommandoen over franske styrker i Nord-Afrika. Ved den allier­ te invasjon der 1942 tok han først opp kampen, men gikk over til de frie franske styrker og etterfulgte Giraud som sjef for de franske styrker i Nord-Afri­ ka. I 1943 sjef for de franske styrker i det italienske felttog. General stabssjef 1944 og fra 1946 stabs­ sjef for hæren i Indokina. Han ble 1947 generalresident i Marokko. 1951-53 øverstkommanderende for de franske stridskrefter og sjef for NATOs landstyrker i Mellom-Europa. 1953-56 sjef for Sentral­ kommandoen i NATO, da han ble fratatt sine kom­ mandoer pga. motstand mot europahæren. Han var kritisk til de Gaulles Algerie-politikk og ble 1960 fjernet som medlem av det nasjonale forsvarsråd.

238

JUIZ DE FORA Juiz de Fora l3wiz di fåra], by i Brasil, Minas Gerais, 675 m o.h., mellom Serra dos Orgaos og Serra da Mantiqueira, 130 km nord for Rio de Ja­ neiro; 399 300 innb. (1993). Byen er sentrum for et rikt jordbruksdistrikt, og er viktig industriby med tekstil-, plast-, papir- og mekanisk industri. Uni­ versitet (grunnlagt 1960), museum m.m. ju-jitsu (jap., 'myk og fleksibel teknikk’), ju-jutsu, jiu-jitsu, gamle japanske kampteknikker, opp­ rinnelig benyttet av samurai og andre krigerstender (bushi) som forsvar mot bevæpnede fiender. Tek­ nikkene omfatter både slag, spark, kast og ulike holde- og låsegrep, hensikten var å skade og uska­ deliggjøre motstanderen. Etter hvert oppstod man­ ge ulike skoler og stilarter, også med bruk av vå­ pen. Budoformer som judo og aikido ble utviklet fra ju-jitsu ved å fjerne farlige elementer. Moderne ju-jitsu har lagt mest vekt på de defensi­ ve, såkalte myke teknikkene til bruk i praktisk selv­ forsvar mot fysisk sterkere personer med eller uten våpen. Grunnprinsippet er her å bruke motstande­ rens kraft mot ham selv og uskadeliggjøre ham uten å volde mer skade eller smerte enn strengt nødven­ dig. Slik trening utføres som ulike formelle øvelser (kata), vanligvis med en partner som angriper. Som i judo og karate benyttes tradisjonell japansk eti­ kette, og draktenes beltefarge viser hvilken dyktighetsgrad utøveren har nådd. I visse stilarter legger man mer vekt på offensive og harde teknikker, f.eks. slag mot vitale punkter på kroppen. Det arrangeres også konkurranser i ju-jitsu, hvor man skifter om å angripe og forsvare seg og tildeles poeng for utfø­ relsen av forsvarsteknikkene. En annen konkurranseform er par-kata, hvor to utøvere bedømmes for gjennomføringen av en innlært kombinasjon av tek­ nikker. I Norge er ju-jitsu utøvd fra rundt 1920, hovedsa­ kelig som selvforsvar. 1 1970-årene fikk ju-jitsu en oppblomstring under betegnelsen «mykt selvfor­ svar», men denne betegnelsen er senere stort sett forlatt. Norges Jiu-Jitsu Forbund ble stiftet 1978, og fra 1992 er ju-jitsu (sm.m. aikido) organisert som en seksjon i Norges Budo Forbund, som er særfor­ bund i Norges Idrettsforbund. Seksjonen har tilslut­ ning fra ca. 25 klubber med rundt 2500 medlem­ mer (per 1997). Det er også egne organisasjoner for ulike stilretninger, bl.a. Ju-jitsu Norge. jujuber (av lat.), «kinesiske dadler», frukter fra arter i slekten Ziziphus i trollheggfamilien. Gamle kulturplanter i middelhavslandene og Øst-Asia. Spises rå, tørket eller syltet, enkelte steder brukt som medisin, f.eks. mot katarrer. ju-jutsu, se ►ju-jitsu. Jujuy |xuxui]. I. Provins i nordvestlige Argenti­ na, grenser mot Chile i vest og Bolivia i nord; 53 219 km2 med 514 000 innb. (1991), 9,7 per km2. Ho­ vedstad: (San Salvador de) Ju juy. Provinsen er gjennomskåret av fjellkjeder, opptil omkring 5000 m o.h. Rike mineralske resurser, blant annet jernmalm, bly, sink, tinn og sølv. Stålverk i Zapla. Noe jord­ bruk. 2. By i Argentina, eg. San Salvador de Jujuy, ho­ vedstad i provinsen Jujuy, 300 km nord for Tucumån, 1260 m o.h.; 181 300 innb. (1991). Han­ delssenter med møller, sagbruk m.m. Universitet (1972). Flott katedral fra kolonitiden. Byen ble grunnlagt første gang 1561, ble ødelagt av indianere og grunnlagt på ny 1593. jukagirer, yukaghirer, sibirsk folk; inntil de ble fortrengt av jakuter og evenker (tunguser), holdt de til i tundraområdet nord for Verkhojansk- og Stanovojfjellene. De snakket et paleosibirsk språk, og ernærte seg av reinsdyrjakt og fiske. Jukagirene er gått sterkt tilbake i antall, nesten alle er gått opp i den omboende russiske, tungusiske, jakutiske og tsjuktsjiske befolkningen. En liten gruppe lever ved Kolyma-elven nord for Sredne-Kolymsk. Disse kaller seg odul.

Ju-jitsu. Typisk situasjon fra trening i mykt selv­ forsvar. Ju-jitsu-utøveren til høyre forsvarer seg med en myk og effektiv nedleggingsteknikk. jukeboks |d3u;k-] (av amer.-eng.), kabinett med automatisk grammofonplatespiller, fremstilt første gang i 1906. Den kan stilles inn på en ønsket plate som blir spilt når en mynt slippes på automaten. Jukeboksen ble vanlig på kafeer o.l. i USA i 1930årene og overtok da for mekaniske pianoer og an­ dre lignende innretninger. Etter hvert spredte den seg til Europa og en stor del av resten av verden, og særlig i 1950- og 1960-årene varden en viktig spre­ der av populærmusikk og et sentralt element i den nye ungdomskulturen som vokste frem. Ordet juke kommer fra ►gullah og betyr egentlig 'forstyrrende, støtende’. Det ble etter hvert brukt som betegnelse på enkelt, billig etablissement der man kunne drikke og danse til musikken fra juke­ boksen. Jukleegga, høyeste fjell i fjellområdet mellom Vestre Slidre, Valdres og Hemsedal, på grensen mellom Buskerud (Hemsedal kommune) og Sogn og Fjordane (Lærdal kommune); 1920 m o.h. Høy­ este punkt på fjellet kalles Høgeloft. jukse, juksa, fiskeredskap, består av et snøre med lodd (synk) og én eller flere kroker. Kan opereres for hånd, med manuelt operert hjul eller juksemaskin. Brukes mye i det nære kystfisket etter torske­ fisk og akkar. jul (norrønt jol. nynorsk delvis jol), fellesnordisk navn på den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv (midtvinter). Da ordet jul også forekommer i andre germanske språk (med et avledet månedsnavn, norrønt ylir). må det her være tale om en eldgammel fellesgermansk fest. Festen skulle, etter de norrøne kilder, holdes for et godt år, og man skulle ha jule-øl og drikke gudenes minne. Til julen har det i tidens løp knyttet seg forestil­ linger av forskjellig opphav. Noen har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, men folke­ troen og de skikker som er knyttet til julen, gir bare svake holdepunkter for en slik antagelse. Snarere synes julen å være forbundet med jordbruket som en fest ved slutten av arbeidsåret, og en rekke kul­ tiske handlinger med vegetasjons-symboler spiller en stor rolle i skikkene. Enkelte forskere har ment at julebukken hører hit, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell og gjerne ut­

styrt med bukkemaske. Andre har ment at julebuk­ ken er en rest av middelalderens kirkelige opptog, hvor den som representerte djevelen, var forsynt med hornmaske. Det er sannsynlig at sørligere maskeskikker tidlig har vært kjent og brukt i Norden. Julesvein var et annet navn på forkledde omvandrende personer, men dette ordet kunne også bru­ kes om halmfigurer og om en gruppe av skremselsvettene som var på ferde ved juletider. I det hele er fruktbarhetsfortolkningene blitt noe redusert i senere forskning, enda fruktbarhetsriter sikkert har spilt en viss rolle. Det er riktignok tvil­ somt om julegrisen kan føres tilbake til Frøys offer (en galte), men forestillingene er klarere når det gjelder julekake (julebrød). En slik kake eller et brød ble gjemt i kornkisten. Under pløyingen om våren ble den delt mellom onnefolket og hesten, og noe ble blandet i frøkornet. Julen var den tid da de overnaturlige vesener på grunn av mørket hadde friere spillerom enn ellers. Da søkte de døde tilbake til sitt hjem på Jorden, da måtte man ved tjærekors over døren og på øltønner verge seg mot det ridende følge som farer gjennom luften og kalles ►oskorei eller ►julerei. Etter innføringen av kristendommen i Norden ble julen en fest til minne om Kristi fødsel. Det varte temmelig lenge før kirken innførte denne minne­ festen, og da Jesu fødselsdag er ukjent, ble julen i begynnelsen feiret til forskjellige tider, bl.a. 6. ja­ nuar. Først omkring midten av 300-tallet ble 25. desember den vanlige festdag i Roma; før var dette festdag for solguden (Sol Invictus). Julen regnes i Norge å vare til 13. januar (20. dag jul). Flere av de mest populære juleskikkene er av for­ holdsvis sen dato, f.eks. ►juletreet. Julenissen duk­ ker først opp på 1800-tallet og har sitt opphav i en mistydning av bilder av den hvitskjeggete St. Nikolaus; helgenen bie oppfattet som en nisse (tom­ te). Litt.: O. Bø; Vår norske j. (1970); I. Piø: Julens hvem hvad hvor (1977). OBø Julaftensfeiden, navn på urolighetene i Køben­ havn 24. og 25. des. 1771. De begynte da J. F. Struensee beordret livgarden oppløst og gardistene, som nesten alle var norske, fordelt på garnisonsregimentene. Gardistene hevdet at de utelukkende hadde vervet seg til garden og krevde å bli dimittert. Struensee prøvde forgjeves å gjennomføre nyordningen med makt, men gardistene besatte vakten på Chris­ tiansborg slott. Struensee bøyde deretter av. Jularbo, Calle, eg. Carl Karlsson, 1893-1966, svensk trekkspillvirtuos og komponist; holdt fra 1924 mange populærkonserter i svensk radio, og reiste på turneer i Sverige og Norge. Han kompo­ nerte omkring 100 melodier av typen «gammel dan­ semusikk». Særlig kjent er valsen Livet i finnskogarna (1913) og Nya Vdrmlandsvalsen. 1 1946 gav han ut selvbiografien Med dragspelet i hbgsdtet. julebord, egentlig ethvert spisebord med juledekorasjoner og dekket med tradisjonell julemat. I eldre tradisjon var julebord navn på det bordet som i alle fall julenatten, noen steder hele julen, stod dekket. På bordet skulle det brenne lys hele jule­ natt. På 1900-tallet er julebord særlig blitt beteg­ nelse på en stående buffet med kalde og varme ret­ ter i hoteller og restauranter i ukene rundt jul, og for firmafester i tilknytning til julen. Enkelte ste­ der er julebord også betegnelse for det bordet der familiens julepresanger legges frem julaften. julebukk, se ►jul. juledag, 25. desember, festdag til minne om Jesu fødsel; er etter hvert blitt etablert som «Jesu fød­ selsdag», selv om denne i virkeligheten er ukjent. I folketroen er juledag den viktigste merkedagen for vær, avling, fiske, kjærlighet, liv og død. Søn­ navind gav mild vinter, sa man i Østfold; stille vær gav et år med lite vind, het det i Romsdal. Over hele landet finnes rimet «Juledag klår gir godt år».

239

JULENISSEN

Jul. Det sentrale i den kristne jul er feiringen av Jesu fødsel. Til venstre et maleri av Piero della Francesca fra annen halvdel av 1400-tallet. National Gallery, London. - Juletrær ble for første gang brukt i Tyskland på slutten av 1500-tallet. Til Norge kom denne skikken på 1800-tallet. Til høyre et dansk julekort fra omkring 1900. Det Kongelige Bibliotek, København. Snøfull skog juledag varslet gode åringer i kom­ mende år. Juleevangeliet, vanlig navn på beretningen om Jesu fødsel i Luk 2,1-20. julefakkel, korallranke, Euphprbiafulgens, plan­ teart i vortemelkfamilien, har tynne, hengende gre­ ner med lysende røde høyblad. Snittblomst som må dyrkes i veksthus. Stammer fra Mexico, lite dyrket i Norge, men importeres til jul fra Danmark og Nederland. Julefakkel tilhører samme planteslekt som julestjerne. julefredning, i Norge forbud mot all jakt mel­ lom julaften og nyttårsaften, begge dager medreg­ net. juleglede, Begonia x cheimantha. kultivert plante i slekten ^Begonia. Blomstene er rosa, hvite eller rent røde. Riktblomstrende, opprinnelig populær juleblomst, men sesongen er utvidet og den er nå i handelen fra tidlig høst til sen vår. Med godt stell kan den vare i mange år. Avskårne blomster er hold­ bare og egner seg godt til borddekorasjon. Holdes jevnt fuktig på et lyst sted uten direkte solbestrå­ ling. julekaktus, Zygocqctus truncqtus, flerårig art i kaktusfamilien. Flate, leddete stengler og vakre, røde blomster fra de øvre leddene. Julekaktus stam­ mer fra Brasil og dyrkes som stueplante i Norge. julekort, postkort med illustrasjon som har til­ knytning til julen. Helt fra middelalderen finnes det tresnitt som synes å være laget med dette formål, men det antatt første julekort i nyere tid ble tegnet i 1843 av den britiske kunstner John Calcott Horsley (1817-1903). Det fremstiller en familie som sam­ let om julebordet hever sine fylte glass og ønsker kortets mottager en gledelig jul. Kortet ble kritisert i tidens presse av mange som mente det ville forle­ de folk til slapphet og drukkenskap, men den nye form for julehilsen ble snart meget utbredt. Omkring 1900 var skikken å sende julekort blitt alminnelig også i Norge. Et av de første norske jule­ kort gjengav Adolph Tidemands Stabbur med korn­ nek. Meget populære var også Nils Bergstiens tyskinspirerte nissebilder, hvor nisser med tynne ben og store mager spiste julegrøt av svære gryter eller rosemalte fat. Den mest produktive norske julekorttegner var trolig Paul Lillo-Stenberg, som i mel­ lomkrigstiden tegnet hundre originale julekort.

Okkupasjonsårene frembrakte en egen type av jule­ kort som ikke bare var knyttet til julen, men også henspilte på den aktuelle politiske situasjon, hvis man «leste mellom linjene». Bonderomantiske motiver har vært dominerende i norsk julekortproduksjon, mens religiøse motiver har spilt hovedrollen i de fleste andre land. USA er den største produsent av julekort, med eksport til alle verdens kanter og lisensproduksjon i mange land. I Norge har man konsentrert seg om noen få spesielle motiver, bl.a. reproduksjoner av kjente norske kunstneres arbeider - T. Kittelsens vinterstemninger. Trygve M. Davidsens humoristiske nissekort osv. En egen type av julekort er UNICEFkort, som hvert år selges i veldige opplag i mange land. Litt.: G. Buday: History of the Christmas Card (1965). julemerke (folkeminne), solemerke, betegnelse som nå bare finnes i uttrykk som «om ikke alle julemerker slår feil». Etter folketroen varslet juleda­ gene (25. des.-6. jan.) hvordan været skulle bli i hver av det kommende årets måneder. Man satte merker på veggen eller en bjelke: O Klarvær hele måneden # Nedbør hele måneden €> Nedbør først i måneden, klarvær siste del O Klarvær først i måneden, nedbør siste del Julemerker stammer fra ►Bondepraktika, men er der kommet inn fra antikke kilder. Julemerket, velgjørenhetsmerke i frimerkeformat til å klebe på brev og postkort, utgitt av Nasjo­ nalforeningen for Folkehelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening. Ideens far var den danske post­ mester Einar Holbøll, og det første julemerke ut­ kom i Danmark 1904. Sanitetsforeningen sendte ut det første norske merke i 1906. Også andre organi­ sasjoner har etter hvert begynt å utgi slike velgjørenhetsmerker. julemåned, i moderne tid identisk med desem­ ber. I eldre tid er det mye som tyder på at det har vært to julemåneder, den første fra midten av no­ vember til midten av desember, den andre frem til midten av januar. Det har også vært vanlig å regne med en julemåne, den månemåneden som trettendedagen falt i.

julenek, kornnek som henges ut til fuglene i ju­ len. De første skriftlige opplysninger om julenek finnes hos E. Pontoppidan i Norges Naturlige His­ torie (1753), men skikken er eldre både i Norge og Sverige. Et julenek skulle være stort og av beste sort korn; i en del oppskrifter heter det at det skulle være det siste man laget om høsten. Eldre forskere tolket julenek som et offer til Odin eller fruktbarhetsdemoner, senere er skikken forklart som en form for magisk bestikkelse av skadegjørende fugler for å hindre disse i å ødelegge neste års avling, som man også tok varsel for av fuglene i neket. En nye­ re forklaring på julenek er ganske enkelt at i julen skal alle ha en ekstra godbit. julenissen (da. julemanden, sv. jultomten, eng. Santa Claus, ty. der Weinachtsmann), i moderne tid en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, kledd i lang, rød frakk, store støv­ ler og rød topplue. Han kommer med gaver og kan sees i hvert stormagasin i Europa og USA. Oftest har han gavene i en sekk på ryggen, men i billedfremstillinger inspirert fra USA kjører han gjerne med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske land på slutten av 1800-tallet. Opprinnelsen kan man søke i legender om helge­ nen St. Nikolaus, som skal ha levd i Tyrkia på 200300-tallet. Han var den fremste til å hjelpe barn og unge når de eller foreldrene var i nød, og han ble derfor tidlig tilbedt som barns og unges helgen. Mange legender forteller om hvordan Nikolaus opp­ trer som den forkledte eller usette velgjører. På 1200-tallet ble den store bamefesten i Frankrike lagt til hans dag, 6. desember, Nilsmesse i norsk kalendertradisjon. Snart spredte skikken seg utover Eu­ ropa, og blant festskikkene finner vi også å gi små gaver, Nikolaus-gaver. På bakgrunn av legendene ble det snart slik at det var Nikolaus selv som kom med gavene. På 1400-tallet synes den kirkelige Nikolaus-festen å få en parallell i at han kommer som gavegiver i hjemmene, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene, er det klar sammenheng mellom ham og julenissen. Denne figuren har ingenting å gjøre med den øst­ landske nisse, som nærmest er en særform av kgardvord. Bare nisse-navnet har de felles, og det synes i begge tilfeller å gå tilbake på mannsnavnet Nils, en nordisk form av Nikolaus. Den vesle nissen ble, særlig gjennom billedfremstillinger, også en jule-

JULEORATORIET

Julenissen. Et glansbilde fra omkring 1900 med fremstilling av den tradisjonelle julenissen, hvis opprinnelse kan føres tilbake til St. Nikolaus. Den­ ne figuren er ikke i slekt med norske fjøsnisser nisse, men det er et ungt fenomen i forhold til den opprinnelige vetten. Som så mye annet i forbindelse med den moderne julefeiringen er julenissen blitt kommersialisert. F.eks. har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjem­ sted. i konkurranse med bl.a. Drøbak. Juleoratoriet, en samling av seks kantater for advents- og julegudstjenestene av J. S. Bach. De tre første er for selve julehøytiden, de tre siste er bygd over tekstene i nyttårshelgen frem til trettendedagen. Oratoriet handler om Jesusbarnets frem­ stilling i tempelet og de vise menns tilbedelse. Kom­ ponert 1734. julerei, vestnorsk form av oskoreitradisjonen med utløpere til Valdres og Hallingdal. Tradisjonen om julereia har ikke det uhyggelige preg som sagnene om oskoreia. Ofte er det underjordsfolket som fa­ rer i rei juletider. julerose, Helleborus, planteslekt i soleiefamilien. 20 arter, de fleste i Sør-Europa og Middelhavs­ landene. alle giftige. Store, delte blad og blomster med stort, farget beger og små. rørformede og nektarbærende kronblad. Som prydplanter dyrkes hvit julerose. Helleborus niger, som har svart jordstengel og hvite begerblad. grønn julerose. Helleborus viridis. med grønne, og hage-julerose. Helleborus hybridus, med rødbrune begerblad. julesalat, sikorisalat, de blekgrønne, unge skud­ dene av ►sikori. Cichorium intybus. i kurvplantefamilien. Brukes som salat. Dyrkes lite i Norge, men importeres i vinterhalvåret, særlig fra Belgia og Frankrike. Jules et Jim [jyl e 3im], fransk spillefilm (1961) i regi av Frangois Truffaut, etter en roman av Henri-Pierre Roché. Handlingen er henlagt til tiden rundt den første verdenskrig, om to venner, den ene tysk og den andre fransk, og om kvinnen som beg­

240

ge elsker. En av de sentrale filmene i «den nye bøl­ gen». Med Oskar Werner, Henri Serre og Jeanne Moreau. Foto ved Raoul Coutard. Musikk ved Ge­ orges Delerue; hans sang Le Tourbillon, sunget av Moreau, ble en slager. julestjerne, Euphorbia pulcherrima, i enkelte land også kalt poinsettia, busk i vortemelkfamilien, stammer fra Mexico. Vanlig dyrket i varme strøk, blir der flere meter høy, i Norge som stueplante. Blomstene er uanselige, men like under dem sitter en stjerneformet krans med store, intenst røde, rosa eller hvite høyblad. Julestjernen er en typisk kortdagsplante og blomstrer bare ved daglengde under 12 timer. Blomstrer normalt i desember-januar. Julestjerne er giftig. juletre, julens symbol fremfor noe annet på 1900tallet, kjent fra tysk område mot slutten av 1500tallet. I Norge omtales det første juletre i Oslo i 1820-årene. Skikken bredte seg fra velstående hjem i byene, men først fra omkring 1900 kan man si den var allmenn. Likevel er det langt fra at juletrær fin­ nes i alle norske hjem, og i mange menigheter er det motstand mot juletrær i kirkene. - Litt.: L. Weiser Aall: Juletreet i Norge (1953). julgolditt, mineral originalbeskrevet fra skarnforekomsten Långban i Vårmland. Sverige. 1 Nor­ ge kjent fra Tafjord-området. Mineralet er beslek­ tet med pumpellyitt, med både to- og treverdig jern. Formel Ca,Fe(Fe,AI),(SiO4)(SLO7)(OH), H,O. Navn etter Julian R. Goldsmith (f. 1918), ameri­ kansk geokjemiker. juli, årets 7. måned, oppkalt etter Julius Caesar, som ble født i denne måneden; het tidligere quintilis (den 5. måned, idet året begynte med mars). Juli har 31 dager. Klima i Norge. Juli er årets varmeste måned unn­ tatt i ytre kyststrøk fra Lista til Vesterålen hvor ha­ vets forsinkende virkning gjør august litt varmere. I de sentrale lavtliggende områder i Sør-Norge lig­ ger middeltemperaturen på 16-18 °C. Temperatu­ ren avtar ut mot kysten og nordover til ca. 11 °C i Lofoten og 9 °C i Øst-Finnmark. Juli er nedbørrikeste måned på indre Østlandet og indre Finnmark, samt spredte steder langs Kjølen. Se ellers ► Norge (klima). Julia, navn på kvinner av den juliske slekt i Ro­ ma. Julia, ca. 76-54 f.Kr.. Julius Caesars datter, gift 59 med Pompeius. Døde i barselseng. Julia, 39 f.Kr.-14 e.Kr., Augustus’ datter med Scribonia; hans høyt elskede, eneste barn. Hun ble først (25 f.Kr.) gift med sin fetter Marcellus, deret­ ter med feltherren Agrippa (21 f.Kr.), som hun fikk fem barn med. Etter hans død ble hun gift med Tiberius. den senere keiser (11 f.Kr.). Dette ekteskap var ulykkelig; Julia levde et utsvevende liv i Roma, mens Tiberius oppholdt seg på Rhodos. Augustus forviste henne til øya Panataria 2 f.Kr.; hun døde i byen Rhegium. Julia [djuflja], Raul. 1940-94, amerikansk (puer­ toricansk) skuespiller. Teaterdebut 1964, filmdebut 1971. spilte klassiske teaterroller ved Lincoln Cen­ ter i New York og småroller i amerikansk film, før han fikk hovedroller i Francis Ford Coppolas One From the Heart (Elskede, jeg hater deg. 1982). Paul Mazurskys Tempest (Stormen, 1982) og Hector Babencos Kiss of the Spider Woman (Edderkoppkvinnens kyss, 1985). Var overbevisende som skurk i Robert Townes Tequila Sunrise (1988) og som familiefaren i Barry Sonnenfelds «skrekkkomedie» The Addams Family (1991; oppfølger 1993). Julia Domna, 162-217. romersk keiserinne, fra Emesa i Syria. I 187 ble hun gift med den senere keiser Septimius Severus. Hun var en kunnskaps­ rik kvinne med atskillig innflytelse i samtiden; søkte uten hell å forsone sine sønner Caracalla og Geta.

Julia Maesa [- mesa], død 226, romersk adelskvinne, søster til Julia Domna, mor til Julia Mammaea. Etter søsterens død tok hun del i rikspolitik­ ken og fikk gjort sine dattersønner Heliogabalus og Alexander Severus til keisere med militær hjelp. Julia Mammaea |-mea], død 235, romersk adelskvinne, datter til Julia Maesa. Hun ledet formynderregjeringen for sin sønn, keiser Alexander Seve­ rus. Hun ble drept sammen med sin sønn av opp­ rørske tropper ved Mogontiacum (nåv. Mainz). Julian, lat. Flavius Claudias Julianus, av de krist­ ne gitt tilnavnet Apostata, den frafalne, 331-363, romersk keiser (fra 361) og forfatter, sønn av Kon­ stantin den stores bror Julius Constantius. Julian fikk allsidig utdannelse og hadde litterære interesser. Av sin fetter, keiser Constantius, ble han 355 sendt som medkeiser til Gallia, som han forsvarte godt mot germanerne, bl.a. i slaget ved Argentorate 357. Constantius ble mistenksom overfor ham og ville ta fra ham en del av hans hær, men troppene tvang ham til opprør mot keiseren. Før det kom til kamp, døde imidlertid keiseren, og Julian ble anerkjent som enehersker. I sin korte regjeringstid forsøkte Julian, som selv hadde en nyplatonsk tro på Solguden, å trenge til­ bake kristendommen og fornye den gamle religion etter kristent mønster. Geistligheten mistet sin pri­ vilegerte stilling og kirken en del av sitt gods; de kristne ble tilsidesatt. Julian var en dyktig feltherre og administrator, men hans religiøse fremstøt had­ de liten virkning. Han falt under et felttog mot per­ serne, ifølge legenden med ordene «Du har seiret, galileer». Julians skrifter er delvis bevart. De omfatter embetsbrev, private brev og epigrammer og en rekke «taler»; lovtaler, et trøsteskrift, betraktninger om filosofi, religion og politikk m.m., som alle vitner om stor fortrolighet med klassisk kultur. Til hans tapte verker hører bl.a. tre bøker «mot galileerne» (de kristne). - Han er hovedperson i Henrik Ibsens Kejser og galilæer. - Julians verker er utgitt bl.a. av W. C. Wright (3 bd., 1913-23 og senere opplag, med engelsk oversettelse). Litt.: Å. Ræder: Julian den frafalne (1932); R. Browning; The Emperor Julian (1975). Julian [dsufljan] of Norwich, eller Juliana, ca. 1342-etter 1413, engelsk eneboer og mystiker. Li­ te vites med sikkerhet om hennes liv, men i 1373 fikk hun en serie åpenbaringer av Kristi lidelse og Treenigheten. Hennes meditasjoner over disse ble nedskrevet tjue år senere: The Sixteen Revelations of Divine Love, moderne oversettelse 1966; norsk oversettelse (av et tekstutvalg) ved J. E. Rekdal: Innhyllet i kjærlighet (1986). - Litt.: R Molinari: Julian of Norwich (1958). Juliana Louise Emma Marie Wilhelmina, f. 1909. eksdronning av Nederland, eneste barn av dronning Wilhelmina og prins Hendrik. Gift 1937 med prins Bernhard Leopold av Lippe-Biesterfeld. Fire barn: Dronning ►Beatrix (f. 1938), prinsesse Irene (f. 1939). prinsesse Margriet (f. 1943), prinsesse Ma­ ria Christina «Marijke» (f. 1947). Juliana studerte historie og jus ved universitetet i Leiden. Da tyskerne besatte Nederland mai 1940. reiste hun sammen med moren og resten av famili­ en til London og derfra til Canada, hvor hun bodde sammen med sine barn under krigen. Da dronning Wilhelmina abdiserte 1948. ble hun etterfulgt av Juliana. Juliana abdiserte selv 1980 til fordel for sin datter Beatrix, og fører nå tittel av prinsesse av Nederland. Julianakanalen, kanal i Nederland, sidekanal til Maas mellom Maasbracht og Bogharen. nord for Maastricht, 35 km lang. Seilbar for båter inntil 2000 tonn. Julianehåb, kommune og by i Grønland, se ►Qaqortoq.

241

Juliane Marie, 1729-96. norsk-dansk dronning (1752-66), datter av hertug Ferdinand av Braunschweig-Wolfenbiittel. Ble 1752 Frederik 5s annen hustru. Sammen med sin sønn, arveprins Frederik, hørte hun til den krets som medvirket til Struensees fall 1772. Under Guldbergs styre øvde hun en ganske stor politisk innflytelse, men statskuppet mot ham 1784 forte til at hun ble satt utenfor det offent­ lige liv. juliansk dato, JD. antall dager og brøkdel av en dag siden Greenwich middelmiddag 1. jan. 4713 f.Kr. Juliansk dato er hyppig brukt i astronomien og i kalendariske tabeller. Det er en metode a num­ merere dager på som er fri for oppdeling i måneder og år, og den er derfor spesielt nyttig når man tren­ ger å vite intervall i dager mellom to tidspunkter. Innført av J. J. Scaliger i 1582. Juliansk dato kl. 12 Greenwich tid I. januar 1997 er 2 450 450. juliansk dato modifisert, MJD: juliansk dato mi­ nus 2 400 000,5. juliansk kalender, kalender innført av Julius Caesar fra år 46 f.Kr. Den romerske kalender har sin opprinnelse i den lokale kalender for byen Roma. Aret hadde til å begynne med 10 måneder, den første var mars; se­ nere ble januar og februar føyd til. Under den ro­ merske republikk var den normale lengde av året 355 dager; det bestod av 12 måneder hvor lengden rettet seg etter den synodiske måned. En ekstra måned på 23 dager ble innskutt når myndighetene fant det påkrevd, for at middellengden av aret til­ nærmet skulle bli lik solaret. Under Julius Caesar. som ble Pontifex Maximus i år 63 f.Kr.. ble innset­ tingen av ekstramåneder forsømt, og i 47 f.Kr. var kalenderen omtrent 2 måneder ute av fase med solåret. I 46 f.Kr. innførte derfor Caesar den julianske kalender. Som mønster ble den egyptiske kalender benyttet, og under utarbeidelsen hadde han hjelp av astronomen Sosigenes fra Alexandria. Den nye kalenderen retter seg etter solåret, og den midlere lengde av året er 365.25 dager; av fire år har tre 365 dager, og det fjerde (skuddåret) har 366. Månedene fikk sin nåværende lengde, men to av dem har senere forandret navn, juli og august. Kalenderen ble ført tilbake på riktig plass i solåret ved at det i 46 f.Kr. ble innskutt 3 måneder med til sammen 90 dager (Forvirringens år). Ved en feil fikk hvert 3. år frem til 8 f.Kr. 366 dager; keiser Augustus rettet på dette ved å sløyfe alle skuddår mellom 8 f.Kr. og 8 e.Kr.; senere ble kalenderen benyttet uforandret frem til sin reform i 1582 av pave Grevor 13 (se ►gregoriansk kalender). Ved overgang fra år f.Kr. til år e.Kr. er det ikke noe år null. Astronomisk regnes år f.Kr. med nega­ tivt tegn, og tallet er ett mindre enn den historiske betegnelse (år 0 astronomisk er år 1 f.Kr.). Da det første år i den julianske kalender (45 f.Kr., astron. -44) var skuddår, vil alle år i den kristne æra som er delelig med 4 være skuddår. I Roma var årets begynnelse henlagt til den dato da konsulen overtok sitt embete, og mars var lenge den første måned. Fra 153 f.Kr. ble konsulen inn­ satt 1. januar, og denne dagen er senere innført som nyttårsdag i den julianske kalender og gregoriansk kalender. juliansk periode, et kontinuerlig mål for tiden. Den julianske periode kombinerer solsyklusen (28 år), månesyklusen (19 år) og indikasjonssyklusen (15 år) og inneholder derfor 28-19 15 år = 7980 år. Alle disse sykluser forutsettes å begynne 1. januar i den julianske kalender, og man har funnet at de begynte samtidig i 4713 f.Kr., slik at en juliansk periode inkluderer alle tidspunkter i fortid og fremtid som man kan regne med å referere til. Opp­ stilt av den nederlandske kronolog J. J. Scaliger i 1582. Julie, Julia, kvinnenavn, latinsk avledning av ►Julius, opprinnelig slektsnavn. Navnedag 12. april.

JULIUS CAESAR

Julius 2. Utsnitt fra et maleri av Rafael. Palazzo Pitti, Firenze. julienne [syljen| (fr.), grønnsaker skaret i fyrstikktynne strimler. Brukes mest i supper, men og­ så i lette, fine fiskeretter. julikongedommet, Ludvig Filips regjeringstid i Frankrike (fra julirevolusjonen 1830 til februarrevolusjonen 1848). Ju-lin wai-shih, se ►Rulin waishi. julirevolusjonen, revolusjonær oppstand i Pa­ ris mellom den 26. og 29. juli 1830. rettet mot Karl lOs reaksjonære regjering. Den utløsende årsak til revolusjonen var de såkalte juliordonnansene, som ble fremlagt 25. juli. De innebar bl.a. innskrenk­ ning av stemmeretten, det nyvalgte kammeret ble oppløst før det hadde rukket å tre sammen, og det ble vesentlige innskrenkninger i ytrings- og tryk­ kefriheten. De første sammenstøt fant sted da poli­ tiet begynte å beslaglegge opposisjonelle avisers lokaler og trykkpresser. Etter tre dager abdiserte kongen og flyktet til England. De dypereliggende årsaker til revolusjonen finnes i regimets anstrengelser for a føre forholdene i Frankrike tilbake til situasjonen før 1789. Særlig var denne prosessen blitt markert etter at Karl 10 overtok tronen 1824. Nasjonalgarden var oppløst, adelen var blitt tilkjent erstatning for tapene under revolusjonen, og prestene var begynt å undervise i skolene. Adelen og geistligheten preget samfunnet. Revolusjonens kjernetropper var byborgerne i Pa­ ris, håndverkere og arbeidere. Resultatet av revolusjonen var at Frankrike kon­ soliderte seg i samsvar med restaurasjonen 1815. Det konstitusjonelle monarkiet fikk bestå. Stemme­ retten ble noe utvidet. Men det nye styret ble pre­ get av finansborgerskapet, og «borgerkongen» Lud­ vig Filip klarte ikke å løse Frankrikes problemer. Julirevolusjonen peker derfor fremover mot den sto­ re revolusjonen i 1848, se ►februarrevolusjonen. Se også bilde under ►Frankrike (historie). Julirevolusjonen var den utløsende årsak til Bel­ gias selvstendighet fra Nederland (1832) og førte også til stemmerettsreform i Storbritannia. Juliske alper, fjellkjede i Europa, i grenseområ­ det mellom Italia og Slovenia, del av de sørøstlige Kalkalpene. Høyeste topp er Triglav, 2863 m o.h., Slovenias høyeste fjell. Julita, gods i Sverige, Sodermanlands lån, ved østbredden av innsjøen Oljaren ca. 20 km nordvest for Katrineholm. Eiendommen omfatter totalt 19 570 daa, hvorav 4400 daa dyrket mark. Omkring 1180 flyttet et cistercienserkloster hit fra Viby nær Sigtuna. Julita (også kalt Såby eller Saba) kloster fikk rang av valfartssted 1461, men ble sekularisert sammen med de andre klostrene i Sverige ved re­ formasjonen i 1520-årene, og eiendommen ble inn­ dratt til kronen. 1662-1876 tilhørte Julita slekten Palbitz.ki. Den siste private eier, løytnant Arthur Båckstrom, la grunnlaget til en stor samling av malerier og kunstindustri og et friluftsmuseum. Ju­ lita skans. Ved hans død 1941 ble eiendommen og

samlingene overlatt til Nordiska museet. Den nå­ værende hovedbygningen er oppført i barokkstil omkring 1750. Julius, mannsnavn, av gresk og latin, betyr kan­ skje ‘ung mann'. Slekts- og personnavn i oldtidens Roma, særlig populært etter Julius Caesar. Jfr. månedsnavnet juli. Navnedag 12. april. Julius, paver. Julius I. død 352, pave fra 337. helgen. Han tok aktivt del i de arianske stridigheter og støttet Athanasius av Alexandria og Marcellus (Markellos) av Ankyra. De østlige biskopene ekskommuniserte ham ved et kirkemøte i Sardika 342. Han ble tidlig æret som hellig, og ble opptatt i den romerske kir­ kes helgenkalender allerede i 354. Minnedag 12. april. Julius 2, oppr. Giuliano della Rovere, 1443-1513, pave Ira 1503; kardinal 1471. Han var energisk og effektiv i sine bestrebelser på å styrke og utvide kirkestaten og å fri Italia fra utenlandsk innflytelse. Han kom i konflikt med Ludvig 12 av Frankrike som sammenkalte et kirkemøte mot ham i Pisa 1511. For å unngå skisma og innlede reformer innkalte Julius til det femte laterankonsil i 1512. Han varen av renessansens største mesener og gjorde Roma til høyrenessansens sentrum ved å støtte kunstnere som Bramante, Michelangelo og Rafael. Julius 3, oppr. Giovanni Maria del Monte, 1487— 1555, pave fra 1550; kardinal 1536. Som den frem­ ste av de pavelige legater åpnet han konsilet i Trento 13. des. 1545 (se ►Trient-konsilet) der han frem­ hevet pavens autoritet overfor konsilet og keiser Karl 5. I 1547 fikk han konsilet flyttet til Bologna. Han ble valgt til pave etter et langvarig konklave (pavevalg) med i alt 60 valgomganger. Han ønsket å forhandle med protestantene om gjenforening av kristenheten, også med tanke på felles motstand mot tyrkerne. I 1551 sammenkalte han igjen konsilet i Trento, men da Henrik 2 av Frankrike truet med skisma og inngikk forbund med tyske protestantis­ ke fyrster, oppløste han på nytt konsilet i 1552. Til tross for praktgiede og nepotisme arbeidet han for reformer i kirken. I 1550 gav han jesuittene endelig godkjennelse og støttet deres misjonsvirksomhet. Gjennom kardinal R. Pole oppnådde han 1554 å gjenforene England med den romersk-katolske kir­ ken, dog uten varig virkning. Julius Africanus, Sextus, død ca. 240 e.Kr., gresk forfatter i Alexandria og Emmaus. Skrev et kronografisk verk som søkte å koordinere den jø­ diske, den kristne og den hedenske historie, og fikk stor betydning for lignende arbeider i ettertiden. Et annet verk er Kestoi (Belter), en slags naturhisto­ risk encyklopedi. Av begge er bare fragmenter be­ vart. Julius Caesar, tragedie av W. Shakespeare, opp­ ført i 1599 på Globe-teateret og utgitt i folioutgaven av hans samlede skuespill i 1623. Handlingen og mange av detaljene er hentet fra Plutarks bio­ grafier over berømte grekere og romere. Shakespea­ re har på dette grunnlaget skapt et fengslende psy­ kologisk og politisk drama omkring de sammensvornes motiver for attentatet på Caesar og årsake­ ne til deres nederlag i slaget ved Filippi. Den sen­ trale skikkelsen er Brutus, men den mest kjente sce­ nen er den hvor Antonius med sin talekunst vender folket mot drapsmennene. Shakespeares skuespill har vært filmet flere gan­ ger. Kjent er Joseph L. Mankiewicz’ amerikanske Julius Caesar (1953) med Louis Calhern som Cae­ sar, Marlon Brando som Marcus Antonius, James Mason som Brutus og John Gielgud som Cassius. Også filmatisert i England av Stuart Burge (1969) med John Gielgud som Caesar, Charlton Heston som Antonius og Richard Johnson som Brutus. Julius Caesar (Giulio Cesare) er også tittel på en opera av Georg Friedrich Hånde! til tekst av Nicola

JULIUS NEPOS

Francesco Haym, oppført første gang i London 1724. Julius Nepos, død 480, vestromersk keiser fra 474. Han ble året etter erstattet av motkeiseren Romulus Augustulus og hersket siden over et rike i Dalmatia. Da Romulus ble avsatt av Odovaker al­ lerede 476, ble Julius Nepos faktisk den siste vestromerske keiser. Juliusson, Stefan, f. 1915, islandsk forfatter. Mest kjent for sine barne- og ungdomsbøker, for eksempel serien om Kari litli (norsk overs. Vesle Kåre), men har også skrevet flere romaner og no­ vellesamlinger i realistisk fortellerstil (delvis un­ der pseudonymet Sveinn Auåunn Sveinsson), ar­ tikkelsamlinger, reiseskildringer og en rekke tea­ terstykker for barn. Jullundur [dsAlAndo], Jalandhar, by i India, Pun­ jab, 80 km østsørøst for Amritsar; 510 000 innb. (1991). Samferdselsknutepunkt. Handelssenter for jordbruksprodukter fra omegnen. Variert industri, bl.a. tekstil- (silke-) og tobakksindustri, rikt kunst­ håndverk. Sete for en del av Punjab-universitetet. Julsrud, Mona, f. 16. okt. 1963, norsk sanger (so­ pran). Utdannet ved Norges musikkhøgskole og Royal College of Music, London. Mye benyttet som konsertsanger i inn- og utland. Har også sunget i operaoppsetninger, bl.a. Elisa i Mozarts // re pastore under festspillene i Aldeburgh 1991. Juiussa, sideelv til Rena i Elverum og Åmot kommuner, Hedmark, renner mot nord fra Bergesjøen (322 m o.h.) i Elverum til Rena, 4 km oven­ for sammenløpet med Glomma, i Åmot. Jumala, oppr. finsk ord for himmelgud, gudefar; ved overgangen til kristendommen brukt om den kristne Gud. Til samisk er det tilsvarende ord, ibmel osv. lånt fra finsk. Jumblatt, Kamal, 1917-77. libanesisk politiker. Utdannet ved Sorbonne, medlem av den libanesis­ ke nasjonalforsamling fra 1946, grunnla og ledet Progressive Socialist Party frem til 1977, da han ble myrdet. Leder for den drusiske befolkningsgrup­ pen i Libanon, og en fremtredende leder på den politiske venstreside. Jumblatt, Walid Kamal, f. 1949, libanesisk poli­ tiker. Universitetsgrad i statsvitenskap, president i Progressive Socialist Party fra 1977, leder for den drusiske befolkningsgruppen i Libanon etter faren Kamal Jumblatts død i 1977. Medlem av koalisjons­ regjeringen fra 1984, bl.a. som turistminister og minister for flyktninger. jumbojet (av eng.), betegnelse på det meget sto­ re amerikanske firemotors passasjerfly Boeing 747 (se ►Boeing Company). Jumilla [xumilja], by i Spania, Murcia, 60 km nordvest for byen Murcia; 20 800 innb. (1994). Pro­ duksjon av vin, olivenolje, likør m.m. Slott fra 1460. Juminer [syminer], Berténe. f. 1927, fransk for­ fatter fra Fransk Guyana; også lege. Romanene hans behandler ettervirkningene av slaveriet og koloni­ seringen. og ikke minst de traumer som sitter igjen i befolkningen. Nevnes kan Les Båtards (1961) og La Fradion de seconde (1990). Det humoristiske hørespillet La Revanche de Bozambo (1968) skil­ drer hvite som koloniseres av svarte. jumper [eng. utt. djAmpa] (eng., av dial. jump, ‘kort jakke’), fra ca. 1918 vanlig betegnelse på et strikket eller heklet plagg for kvinner, som trekkes over hodet og rekker til livet eller hoftene. Fason­ gen har vekslet med skiftende motetendenser. De første jumpere var løsthengende og bluselignende, mens den mer ettersittende jumper kom i 1930-årene. jumpers [dsAmpaz] eller holy jumpers (eng., ‘(hellige) hoppere'), økenavn på en del små, religi­ øse sekter i USA. Deres religiøse ekstase gir seg utslag i hopping og dansing. Lignende fenomener

242

Carl Gustav Jung

har forekommet i periferien av den metodistiske vekkelse i England ca. 1760 og andre steder i Euro­ pa i tidligere tider. jumperstag (av eng.), på skonnert omtrent hori­ sontale stag mellom mastenes salinger. jun, skillemynt i Nord-Koreaog Sør-Korea. I jun = '/ioo wonJunagadh [djuna-j, by i India. Gujarat. på Kathiawarhalvøya, 275 km sørvest for Åhamadabad, ved foten av det hellige fjellet Girnar; 130 500 innb. (1991). Handelssenter. Flere hinduistiske ogjainistiske templer og buddhistiske tempelgrotter. Stort tempel på toppen av Girnar, med utsikt over byen. Også flere festningsanlegg fra rajput- og mogultiden, bl.a. borgen Upar Kot, med en drøye 20 m høy, massiv mur. Stort muslimsk mausoleum, museer m.m. Fra 1735 hovedstad i fyrstestaten Junagadh (Junagarh). Den muslimske fyrsten forsøkte 1947 å slutte seg til Pakistan, men India grep inn og okku­ perte staten. Junayd, Abu al-Qasim al-, ca. 825-ca. 910. iraksk mystiker, en av de store sufi-mestre i islams histo­ rie; engasjerte seg i sufismen (islamsk mystikk) et­ ter å ha studert rettsvitenskap og teologi i hjemby­ en Bagdad. Han fremstår som en subtil essayist, og hans brev (Rasail) gir innblikk i hans tankeverden; brevene er med hensyn dunkle og gåtefulle i for­ men for å beskytte sufiene mot angrep fra religiøse og verdslige makthavere. Lære. Al-Junayd formulerte en sammenhengende mystisk doktrine som hviler på tanken om Guds enhet (arab. tawhid). De troende klassifiseres i tre grupper: vanlige muslimer, som bekjenner seg til Guds enhet gjennom trosbekjennelsen, teologene, som intellektuelt begrunner enhetstanken. og sufi­ ene. som har begge disse gruppenes kvaliteter, men som overgår dem ved selv å erfare sannheten om Guds enhet. Dette svarer igjen til tre grader av kunn­ skap: troen som lydig akseptasjon, troen støttet på fornuft og resonnement, og troen som omfatter beg­ ge disse aspekter, men som samtidig er mystisk inn­ sikt (arab. marifa, ‘kunnskap, gnosis’) som Gud lar de utvalgte få del i. Et fremtredende trekk er dok­ trinen om «edruelighet» (arab. salnv). som opp­ fordrer sufien. som har nådd den høyeste form for innsikt, til å engasjere seg i hverdagslivets gjøre­ mål og være et forbilde for andre. Mens de tidlige sufiene først og fremst var opptatt av den mystiske erfaringen og hvordan man når slik erfaring, la alJunayd grunnen for en fullt utarbeidet mystisk teo­ logi. som også bygger bro over til rettsvitenskapens islam-tolkninger. Slik blir al-Junayd sett som en forløper for den store filosofen al-Ghazali 200 år senere. Juncaginaceae (avledet av Juncus), sauløkfamilien, enfrøbladet plantefamilie i ordenen Najadales. 3 slekter med 25 arter i tempererte og kjølige strøk. En slekt i Norge, ►sauløk.

Juncker, Jean-Claude, f. 1954, luxembourgsk politiker (kristelig-sosial). Finansminister 1989-95, statsminister fra 1995. Juncus (lat., betydning ukjent), ksiv, planteslekt i sivfamilien med 300 arter i alle verdensdeler. I Norge vokser 20 arter. Jundiai [jundiaj], by i Brasil, delstaten Såo Pau­ lo, 50 km nordvest for Sao Paulo, 750 m o.h.; 253 200 innb. (1991). Handelssenter i et rikt jord­ bruksdistrikt. Allsidig industri, med produksjon av bl.a. stål, tekstiler, møbler og næringsmidler. Grunnlagt 1865; tidligere kalt Porta do Sertåo. Juneau [d^umou], by i USA. hovedstad i Alas­ ka, ved fjordkysten i sør; 28 700 innb. (1994). Hav­ nen er isfri året rundt. Fiske og fiskeindustri; turis­ me. Sete for universitet (grunnlagt 1972) og Alas­ kas delstatsmuseum. Byen ble grunnlagt 1880 etter rike gullfunn i om­ egnen. Gruvedriften opphørte 1944. Manglende utvidelsesmuligheter og beliggenheten i jordskjelvsone førte til at man 1976 utpekte et ubebygd om­ råde lenger nord ved Anchorage for bygging av en ny hovedstad. I 1970 ble Juneau slått sammen med Douglas, på en øy tvers over kanalen, og ble USAs største by i utstrekning (8050 km-). Jung, Carl Gustav, 1875-1961, sveitsisk psykia­ ter og psykolog. Tjenestegjorde 1900-09 ved den psykiatriske universitetsklinikken i Ziirich under Eugen Bleuler, dosent 1905-13, ofret seg siden helt for psykoterapeutisk praksis, forskning og skribentvirksomhet. Jung ble tidlig interessert i psykoana­ lysen og var i en årrekke en av Freuds aller nær­ meste medarbeidere. I 1913 brøt han definitivt med Freud og ble etter hvert stående som eksponent for en egen dybdepsykologisk retning, den såkalte analytiske psyko­ logi. Jung avvek fra Freud bl.a. i synet på driftslæ­ ren. Libido, det sentrale driftsbegrep som Freud anså å være av overveiende seksuell natur, betrakter Jung som psykisk energi i sin alminnelighet. Jung utar­ beidet en egen typelære; særlig kjent er hans ekstroverterte (utadvendte) og introverterte (innadvend­ te) typer. I sin behandling av nevrosene legger Jung mer vekt på pasientens fremtid og mindre vekt på analysen av tidligere opplevelser. Dette henger sammen med Jungs tro på at mennesket har en iboende tendens til selvutvikling eller individuasjon, som går i ret­ ning av å skape en høyere grad av balanse og jevnbyrdighet mellom de bevisste og ubevisste sider av sjelelivet. Jung viste stor interesse for dybdepsykologisk forskning i forbindelse med religion, kunst­ historie, symbolikk, mytologi osv. Han regnet med en fellesmenneskelig arv av ubevisste symboler, forestillinger, myter osv., det såkalte kollektivt ube­ visste, foruten det ubevisste hos hvert individ. Sli­ ke symboler, myter eller temaer som man kan fin­ ne igjen i religion, mytologi, folkeeventyr og i den enkeltes drømmer, kalles ofte arketyper. Jungs teorier utviklet seg relativt isolert fra psy­ kologien for øvrig, og han har antagelig hatt større betydning for europeisk åndsliv og tenkning uten­ for det psykologiske fagområde enn innenfor. Av Jungs mange bøker foreligger på norsk bl.a. Det ubevisste (norsk overs. 1963), Jeget og det ubevis­ ste (norsk overs. 1966), Mitt liv (norsk overs. 1966), Svar på Job (norsk overs. 1969), Analytisk psyko­ logi (norsk overs. 1972). Psykologiske typer (norsk overs. 1975). Litt.: F. Fordham: Jungs psykologi (1964); J. Jacobi: Jungs psykologi (1968). Jung, Dora. 1906-80, finsk tekstilkunstner, sent­ ral innenfor Scandinavian Design. Hun vant Grand Prix ved alle Triennaler i 1950-årene, og i 1972 tikk hun den nordiske pris for kunsthåndverk og design. Allerede i 1932 etablerte hun eget verksted, men ar­ beidet også meget for tekstilindustrien. Hun har an­ vendt mange tekstilmaterialer, oftest lin. Både hen­

243

nes metervare og billedvev eier en karakteristisk en­ kelhet i mønster, motivbehandling og fargeholdning. Jung, Gustav ter, f. 15. mai 1928 i Bergen, norsk bankleder; siviløkonom. Ansatt i Bergens Privat­ bank 1952, banksjef 1968-70. banksjef i Christia­ nia Bank og Kreditkasse, Bergen, 1970-78. Adm. direktør i Andresens Bank, Oslo, 1979-80, viseadm. direktør i Christiania Bank og Kreditkasse 1980-90. Styreformann for Festspillene i Bergen 1967-73, formann i Kringkastingsrådet 1970-73, styrefor­ mann for NRK 1982-86. Jung, Helge, 1886-1978, svensk offiser. Oberst og sjef for Generalstaben 1937-40, generalmajor 1938, generalløytnant 1944, general og øverstkom­ manderende for det svenske forsvar 1944—51. Hans innstilling for støtte til Norge lettet arbeidet med oppsetting av norske tropper i Sverige 1943-45. Junge, Johannes, ca. 1380-ca. 1445, tysk billed­ hugger, en av de fremste representanter for den sengotiske stil i Liibeck. men samtidig en utsøkt tolker av religiøse emosjonelle opplevelser. Et av hans mest kjente verker er Gravmælet over dronning Margrete i Roskilde domkirke. Junge Deutschland [- dåitjlant], Das, Det unge Tyskland’, en gruppe tyske forfattere og jour­ nalister som etter julirevolusjonen 1830 sluttet seg sammen og kjempet for en litteratur som skulle ha nær forbindelse med aktuelle stridsspørsmål, sær­ lig av revolusjonært og liberalt tilsnitt. De fremste representanter var H. Heine, L. Borne. K. Gutzkow. L. Wienbarg, T. Mundt og H. Laube. jungekniv, slirekniv med flatt, tynt blad; tradi­ sjonelt brukt av sjøfolk. jungel (eng. jungle IdjAgglj) kalles særlig i In­ dia en tropisk, nesten ufremkommelig krattskog. Jungel betyr egentlig den skogen som vokser opp, når selve urskogen er ryddet. Navnet kommer fra hindi jangal, ‘skog’, avledet av sanskrit jangala. ‘villmark’. Jungelboken, dyrefortellinger for barn av Rudyard Kipling, utgitt i to samlinger. The Jungle Book (1894) og The Second Jungle Book (1895). Hoved­ personen Mowgli oppdras av dyrene i jungelen, først og fremst av ulvene, bjørnen Baloo og panteren Bagheera, men vender til slutt tilbake til livet blant menneskene. Jungelboken har vunnet plass som en av verdenslitteraturens mest populære barnebøker. Den kom på norsk første gang i 1914. Filmatisert første gang 1942, mest kjent er Walt Disney Productions’ tegnefilmversjon fra 1967. jungelkatt, Felis chaus, rovdyrart i kattefamilien. Lite kattedyr med sandbrun til gulgrå pels, ofte med mørke striper i ansikt og på bena, og mørke ringer på en kort hale. Bena er lange, og ørene blir smalere mot spissen og har en lys flekk ved roten. Kropp opptil 75 cm lang, hale 25-35 cm. vekt 713,5 kg. Stort sett dagaktiv, lever av smågnagere, frosk og til en viss grad fugl. Forekommer i tresavanne og tørre skoger. Utbredt i området fra Egypt og utløpet av Volga til Sri Lanka og Sørøst-Asia. jungelkniv, stor kniv brukt til å hugge sti i jun­ gelen. Jfr. ►machete. jungel-musikk, i tidlig jazzkritikk en nedsetten­ de betegnelse på jazz; senere brukt som karakteris­ tikk på en del av Duke Ellingtons musikk, der ulike lydimitasjoner ble frembrakt av messingblåserne ved bruk av forskjellige dempere (muter). I rocken er en spesiell, sterkt synkopert rytme som særlig Bo Diddley har gjort til sitt varemerke, blitt kalt jungle rliythm, og jungle blir også brukt som betegnelse på en stilretning innen den nye houseog techno-musikken. jungeltelegraf, rask spredning av nyhet, rykte eller sladder, kun gjennom muntlige meddelelser fra det ene mennesket til det andre.

JUNIUS-BREVENE Jungermannia, sleivmose, levermoseslekt i or­ denen Jungermanniales. Plantene er differensiert i stengel og blad, bukblad (amfigastrier) mangler. Bladene er runde-ovale, hele. Lever på fuktige, skyggefulle steder. 14 arter i Norge. Tidligere ble alle artene i Jungermanniales regnet med i denne slekten. Jungermanniales, orden i klassen levermoser, Hepaticae. Inneholder 9(XX) arter, de Heste tropiske. Det er ca. 90 % av alle kjente levermoser. Noen arter består av et enkelt grenet eller ugrenet ►thallus. De fleste artene er differensiert i stengel og blad. Blade­ ne er bare ett cellelag tykke og mangler midtribbe. Ordenen blir delt inn i to undergrupper: Anacrogynae, der arkegoniene ikke er endestilt og Acrogynae, som bærer endestilte arkegonier. Systematisk plassering, se Nøkkelbindets tabell Planteriket. Jungfrau, fjell i Sveits. Berner Alpen, 4158 m o.h.. sørøst for Lauterbrunnental. på grensen mel­ lom kantonene Bern og Valais. En tannhjulsbane, påbegynt 1896. ferdig 1912. fører fra Lauterbrunnen og Grindelwald via Kleine Scheidegg (2061 m o.h.) i tunnel under Eiger til Jungfraujoch (3454 m o.h.), like nordøst for Jungfraus topp. På Jungfrau­ joch er det en liten underjordisk «by», med forsk­ ningsstasjon. meteorologisk observatorium, post­ kontor. forskjellige turistetablissementer m.m. Jung­ frau ble besteget første gang 1811. Navnet die Jungfrau. ‘Jomfruen’, gitt til ære for Augustiner-nonnene i Interlaken, har sannsynlig­ vis sammenheng med fjellets hvite, nonnelignende drakt, i motsetning til de dystre veggene på nabofjellet, der Miinch, ‘Munken’. junggrammatikere, tilhengere av en retning i språkvitenskapen fra 1870-årene av. I opposisjon til eldre språkhistorikere hevdet junggrammatikerne at lydutvikling foregår etter lydlover som virker som naturlover. Unntak fra lovene ble forklart som analogidannelser. Junggrammatikerne innførte der­ med en større metodisk stringens i språkvitenska­ pen. Deres innflytelse var stor, og blant de fremste junggrammatikere var A. Leskien, K. Brugmann, B. Delbriick, H. Osthoff og H. Paul. Jungius (latinisering av Jung), Joachim. 15871657, tysk botaniker og filosof. Professor i mate­ matikk i Giessen. Liibeck. Helmstedt, fra 1629 rek­ tor ved Johanneum i Hamburg. Han gjorde en bety­ delig vitenskapelig innsats innen både matematikk, fysikk, mineralogi, zoologi og botanikk. Mest kjent er hans botaniske arbeid om morfologi, vekst hos plantene samt blomstringsteori. I motsetning til sko­ lastikerne hevdet han iakttagelsen som grunnlag for naturvitenskapen. Linné støttet seg på hans arbei­ der om nomenklatur. Jungk, Robert, 1913-94, tysk journalist og for­ fatter. Fra 1950 amerikansk statsborger; bodde i Østerrike fra 1957. I sine bøker Die Zukunft hat schon begonnen (1952, norsk overs. 1953), Heller als tausend Sonnen (1956, norsk overs. 1957), Strahlen aus der Asche (1958, norsk overs. 1960) og Die grosse Maschine (1966) behandler han den moderne tekniske utviklingen og dens destruktive muligheter. Der Jahrtausend-Mensch kom i 1973; i 1977 Der Atom-Staat (norsk overs. 1978), en av­ slørende rapport om dagens atomindustri og en do­ kumentasjon av tendenser som tegner et skremmen­ de fremtidsbilde. Selvbiografien Trotzdem utkom 1993. jungmann (av ty.’ung’), tidligere benevelse på ung sjømann rangert mellom dekksgutt og lettmatros. Jungmann, Josef Jakob, 1773-1847, tsjekkisk språkforsker. Med sin store tsjekkisk-tyske ordbok (5 bd., 1835-39) og sin tsjekkiske litteratur- og språkhistorie (1825) gjorde han et banebrytende arbeid for det nyere tsjekkiske litteraturspråk. Han var en utrettelig forfatter, lærer og organisator som

satte sitt preg på sin samtids tsjekkiske åndsliv. Hans lærebok i tsjekkisk stilistikk med en fyldig antolo­ gi av tekster. Ordkunst (1820, rev. utg. 1845), ble grunnleggende for all senere opplæring. Jungmann fremmet systematisk utgivelsen av tsjekkiske læ­ rebøker i de forskjelligste vitenskapelige og prak­ tiske fag og av et populærvitenskapelig tidsskrift, og fastla ettertidens tsjekkiske vitenskapelige ter­ minologi. - Litt.: M. Blekastad: Millom bork og ved (1978). Jungner, (Ernst) Waldemar, 1869-1924, svensk ingeniør, kjent for oppfinnelsen av den alkaliske akkumulator. Jungner dannet et selskap som skulle fabrikkere en akkumulator av sink, alkali og kobberoksid med gelatinert elektrolytt. Vanskelighete­ ne med den løselige sinkelektroden førte Jungner til å søke etter et grunnstoff som kunne erstatte sin­ ken. Han kom i en patentstrid med Edison, som to ar etter Jungner tok ut patent på en nikkel-jern-akkumulator, og det lyktes ikke Jungner å få dette patentet erklært ugyldig. Jungner gjorde også an­ dre oppfinnelser, hvorav de viktigste er hans meto­ der til samtidig fremstilling av kali og sement av alkaliholdig silikat. Jungstedt, Axel, 1859-1933, svensk maler, elev ved Konstakademiet i Stockholm 1878-83 og av William Bouguereau i Paris. Han malte naturalis­ tiske folkelivsbilder og portretter og dekorerte bl.a. Operaen i Stockholm. Professor ved Konstakademien 1909-25. Nasjonalgalleriet i Oslo eier hans Dannemora gruver (1890). Jungstedt, Kurt, 1894-1963, svensk maler og illustratør, elev av Carl Wilhelmsen 1911-14 og Henrik Sørensen og Oluf Wold-Torne i Oslo 1914— 17. Etter en kortvarig kubistisk periode fant han sin personlige stil, dels i eksotiske reiseskildringer (In­ disk oksespann, 1934. Nasjonalgalleriet i Oslo) og Bohuslån-landskaper, aktstudierog commedia dell'arte-motiver, men først og fremst i en lang rekke illustrasjonsoppgaver med hovedvekten på svenske og franske forfattere fra 1800-tallet. I 1954 utgav han Nar livet dr ungt. - Litt.: M. Strømberg: K. J. (1945). Jung-Stilling [—J't- ]. Heinrich, eg. Johann Heinrich Jung. 1740-1817, tysk forfatter. Studerte me­ disin i Strasbourg, hvor han traff Goethe. Jung-Stil­ ling hyller en eksaltert, mystisk preget pietisme, og var hemmelig leder av en vekkelsesbevegelse. Mest kjent er hans selvbiografiske Heinrich Stillings Jugend, eine wahrhafte Geschichte (1777), dessuten kan nevnes Szenen aus dem Geisterreich (3 bd., 1797-1801) og Theorie der Geisterkunde (1808). juni (lat., avledning av Juno), årets 6. måned, har 30 dager. Klima i Norge. Månedens høyeste middeltempe­ ratur finner man i de sentrale lavtliggende områder i Sør-Norge, med ca. 15 °C. Temperaturen avtar ut mot kysten og nordover til ca. 11 °C i Nordland og 6-8 °C i Øst-Finnmark. Se ellers ►Norge (klima). Junigrundloven, den frie forfatning som Fre­ derik 7 stadfestet for det danske monarki 5. juni 1849 (jfr. ►Danmark (forfatning, historie)). 5. juni er Danmarks nasjonaldag. junior (lat.), yngre, ofte knyttet til en persons navn for å skjelne vedkommende fra en eldre (senior); forkortet jr. (idrett). Årsklassene fra 16 til 18-20 år; kan vari­ ere mellom de enkelte idretter, og være delt i eldre og yngre junior. Juniperus, bartreslekt i sypressfamilien. 60 ar­ ter på den nordlige halvkule. Se ►einer. junisotmispel, Amelqnchier spicqta, ►blåhegg, busk i rosefamilien. Junius-brevene (eng. Letters ofJunius), kritis­ ke politiske artikler som 1768-72 stod i Londonbladet Public Advertiser under pseudonymet Juni-

JUNKER

us. De var usedvanlig velskrevne, og viste at for­ fatteren hadde et godt kjennskap til de politiske for­ hold. Få av de ledende menn og institusjoner unn­ gikk kritikk, og brevene vakte voldsom oppsikt. Det ble anlagt sak mot utgiveren av avisen, men artik­ lene stanset ikke, og forfatterens identitet ble ikke klarlagt. Det har hersket tvil om hvem forfatteren var, og det foreligger mange bøker om emnet. Det er sannsynlig at Sir Philip Francis var forfatteren. junker (ty., eg. ‘ung herre’), opprinnelig tittel for kongesønn, senere for ung adelsmann som ennå ikke var slått til ridder, videre en ung adelsmann som tjente ved et hoff eller var gått inn i hæren for å bli offiser. Betegnelsen ble tatt opp i dansk språk ca. 1250, på 1300-tallet også i de andre nordiske land. I Nederland brukes tittelen Jonkheer (fem. Jonkvrouw) av alle adelsmenn som ikke inneharen høye­ re tittel. Mer spesielt er junker brukt om adelige godseiere i Preussen på 1800-tallet som var tilhengere av et høykonservativt parti (junkerpartiet). junkerbregne, Polystichum brqunii, bregneart i stortelgfamilien. 40-100 cm høye blad som er blankt mørkegrønne og noe hårete. Junkerbregne vokser i steinete, moldrike løvskoger, urer o.l., på Østlan­ det og langs kysten til Nordland, opp til 1050 m o.h. i Hordaland. Ikke vanlig. Junkerdalen, dal i Saltdal kommune, Nordland, sidedal mot øst til Lønsdalen, som er den øverste del av Saltdalen. Nederste del av Junkerdalen er et trangt gjel med den farlige Junkerdalsura på nord­ siden, kjent for sin artsrike vegetasjon med sjeldne planter. Plantelivet er fredet i et område på 440 km2 (Junkerdal/Balvatn plantefredningsområde). I den øvre delen vider dalen seg ut med gode vilkår for jord- og skogbruk. Ved munningen av Junkerdalen ligger det markerte, kjegleformede fjellet Solvågtind (1559 m o.h.). Ved Storjord tar R v. 77 av fra E 6 og følger dalen østover til Sverige. Turisttra­ fikk med bl.a. Graddis fjellstue og Junkerdal Fjellsenter. Navnet. Etter tradisjonen navn etter lensherren Preben von Ahnen, kalt Junkeren, som drog gjen­ nom dalen på hærtokt til Sverige; navnet kan også ha sammenheng med det samisk mytologiske jun­ ka r, ‘en gud'. junkergylt, Coris julis, benfiskart i leppefiskfamilien. Fargerike langstrakte fisker med sørlig ut­ bredelse, enkelte streifindivider kan opptre i Oslo­ fjorden. Junkergylten er hermafroditt; som små er de hunner, siden blir de hanner. Hanner blir opptil 30 cm, hunner opptil 18 cm. Hunnenes farger vari­ erer fra brunt til rødt, med brunaktige/røde striper langs sidene. Hannene er rødaktige eller oransje, med brune eller grønne striper. Opptrer i grupper dominert av en hann. Unge individer opptrer ofte som «pussefisker» ved at de tjerner matrester og parasitter fra munnen til andre fisker. Junkerpartiet, i Preussen etter 1848 det reaksjonær-konservative adelsparti, som støttet den ene­ veldige kongemakt og var motstander av alle forfatningsreformer. Partiets hovedorgan. Kreuzzeitung, spilte en hovedrolle under Fredrik Vilhelm 4. inntil prins Vilhelms overtagelse av regentskapet 1858 innledet en mer liberal epoke. Bismarck, som i sin tid ble ansett for en utpreget tilhenger av Jun­ kerpartiet. fjernet seg senere fra det. Junkers, Hugo. 1859-1935. tysk flykonstruktør, professor ved den tekniske høyskole i Aachen 18971912. Etablerte fra 1895 flere bedrifter, bl.a. de som skulle bli ►Junkers Flugzeug- und Motorenwerke. Fikk 1910 patent på en flygende ving som skulle romme motorer, frakt, mannskap og passasjerer; hensikten med vingen var å oppnå redusert luftmotstand. Junkers var fra 1915 pioner i utviklingen av helmetallfly, bl.a. med ytterhud av karakteristiske korrugerte (riflede) aluminiumsplater. som gav økt stivhet og styrke.

244

Junkers Flugzeug- und Motorenwerke. Ju-52, 1930-årenes mest brukte passasjerfly. Dets første flygning fant sted i 1932. Det hadde plass til 17 passasjerer, var 18,90 m langt og hadde et vingespenn på 29,25 m. Junkers Flugzeug- und Motorenwerke [-

flmktsåik-], vanligvis kalt Junkers, tysk fly- og flymotorfabrikk med navn etter Hugo ►Junkers, opp­ rettet 1936 etter sammenslåing av Junkers fly- og motorfabrikker (fra henholdsvis 1919 og 1924). Motorfabrikken utviklet og bygde bl.a. Jumo-motorene. Junkers konstruerte i 1915 verdens første helmetallfly, det enseters monoplanet Jl. Jagerflymonoplanet J9 og det toseters bombeflyet .110 fra 1918 benyttet for første gang ytterhud av korruger­ te (riflede) aluminiumsplater. Fl3 som var utviklet fra J10, fløy for første gang i 1919, kunne ta fire passasjerer og ble historiens første kommersielle helmetallfly. Det store firemotors G38 fra 1929 hadde et vingespenn på 44 m og kunne ta 34 passa­ sjerer (bare to ble bygd). Fly- og motorfabrikkene ble overtatt av den tyske stat i 1933. Nesten alle fabrikkene ble beslaglagt av Sovjetunionen i 1945, men Junkers Flugzeugund Motorenwerke AG nær Miinchen ble i 1965 overtatt av Messerschmitt. som under navnet MBB (Messerschmitt-Bolkow-BlohmGmbH)i 1989gikk inn i DASA (dengang Deutsche Aerospace AG. nå Daimler-Benz Aerospace AG). KJENTE JUNKERS-FLY

W34, enmotors propelldrevet sjøfly med flottører, fløy første gang 1930. Ett fly ble anskaffet av Det Norske Luftfartsselskap i 1935, og åpnet (under navnet Ternen) 7. juni 1936 kystruten fra Bergen til Nord-Norge. Flyet kunne ta åtte passasjerer. Vingespennet var 18,5 m, lengden 10,3 m, største start vekt 3,2 tonn og rekkevidden 900 km. Ju-52, passasjer- og transportfly som først (1930) var utstyrt med én motor, men som senere (1932) fikk tre. Denne versjonen. Ju-52/3m, som også kun­ ne utstyres med flottører, var et av historiens mest robuste transportfly. DNL/SAS hadde opptil fem fly i tjeneste (1935—40 og 1945-56). Ju-52/3m var et meget benyttet tysk militært transportfly under den annen verdenskrig. Totalt ble 4800 eksempla­ rer bygd. Vingespennet var 29,3 m, lengden 19,0 m, største startvekt 10,5 tonn, marsjhastigheten 240 km/h og rekkevidden 1287 km. Ju-87, kjent som Stuka (av ty. Sturzkampfflugzeug, ‘stupkampfly’), toseters propelldrevet stupbombefly. Ble påbegynt 1934, første flygning 1935. le­ veranser fra 1937. Under den annen verdenskrig gjorde Stuka en viktig innsats under tyskernes an­ grep på Polen og under fremrykkingen på vestfron­ ten. I overkant av 5700 fly ble bygd. Vingespennet var 13,8 m, lengde 11.5 m, største startvekt 6,6 tonn, største horisontale hastighet 410 km/h og rekkevid­ den 1000 km. Kunne ved siden av fast bevæpning medføre f.eks. 1800 kg bombelast under skroget og to 500 kg bomber under vingene. Ju-88, tomotors propelldrevet bombefly. Fløy før­ ste gang 1936, i tjeneste fra 1939. Et stort antall deltok i slaget om Storbritannia 1940. Videreutvik­ let under krigen og benyttet som lavangrepsfly, torpedofly, nattjager og rekognoseringsfly. Over 15 000 fly ble produsert. Vingespennet var 22,0 m, lensden 15.0 m, største startvekt 14,5 tonn, største

hastighet 520 km/h og rekkevidden 2500 km. Kun­ ne i tillegg til fast bevæpning medføre opptil 3000 kg bomber. ET junkoer, Junco, fugleslekt i buskspurvfamilien. Omfatter 4 nord- og mellom-amerikanske arter som kjennetegnes bl.a. ved grå fjærdrakt, hvite ytre haletjær. Best kjent er vinterjunko, Junco hyemalis, som også er funnet tilfeldig i Europa, inklusive Norge. junksjon (av lat. ‘sammenføye'), grammatisk begrep for forbindelsen mellom visse ord eller ledd i en setning (f.eks. adjektiv og substantiv). junktur (av lat. ‘sammenføye"), forbindelse, ledd, fuge; i språkvitenskap lydlig markering av grensen mellom ord eller morfemer. Juno, italisk/romersk gudinne, den høyeste og mektigste, oppfattet som Jupiters hustru og derfor som himmelens dronning. Navnet er sannsynligvis dannet av samme rot som Jupiter. Opprinnelig var hun en personifikasjon av kvinnens innerste vesen, hennes skytsånd, slik at hver kvinne hadde sin juno. Allerede i førhistorisk tid vokste imidlertid fore­ stillingen om en stor gudinne, Juno, frem. Hun ble særlig dyrket av kvinner som bryllupets og ekte­ skapets beskytter {Juno, Juga el. Pronuba) og som fødselsgudinne (Juno Lucina); senteret for kulten var Latium og Roma. Det at hun var kvinnenes spe­ sielle guddom har også sammenheng med hennes forhold til Månen og til kalenderen. Den første dag i hver måned. Kalendae (dagen for nymånens frem­ komst), var spesielt viet Juno, og på denne månedsdato var alle hennes templer i Roma blitt innviet. På flere steder i Mellom-Italia kom hun til å bli folkets fremste guddom, f.eks. i den latinske byen Lanuvium, hvor hun hadde tilnavnet Sospita (‘den frelsende’). Her ble hun fremstilt med lanse og skjold, snabelsko og med skinnet av en geit, hen­ nes hellige dyr, over rygg og hode. I Roma hadde hun flere helligdommer, bl.a. et tempel til Juno Regina (‘dronningen’) fra 392 f.Kr. på Aventinerhøyden, et til Juno Lucina på Eskvilinerhøyden og et til Juno Moneta (‘den manende’) på Capitolium (berømt for gjessene som ble holdt der som gud­ innens hellige fugler). Til Junos ære feiret de romerske kvinner hvert år to store fester, I. mars (Matronalia) og 7. juli (Nonae Caprotinae). Ansvaret for hennes kult hadde Jupiters prest, flainen dialis, og hans hustru, flaminica. Hennes offerdyr var en hvit ku. I historisk tid ble Juno identifisert med den greske Hera og overtok forestillinger knyttet til henne. Denne identifiseringen foreligger allerede i den berømte kultus av Juno sammen med Jupiter og Minerva i det store Jupitertempelet på Capitolium, innviet 509 f.Kr. Den greske kunsts Hera-type ble uten videre overført og brukt til bilder av den italiske gudinnen. Måneden juni har sitt navn etter Juno. Juno (astron.), den fjerde største asteroide, og den tredje som ble oppdaget (K. L. Harding, 1804). Middelavstanden fra Solen er 2,67 AU og omløps­ tiden 4.36 år. Diameteren er ca. 250 km. Juno rote­ rer om sin egen akse på 7.25 timer. Asteroiden har sannsynligvis et mye høyere jerninnhold enn de fles­ te andre asteroider. Juno [dsumou], egentlig Project Juno. britisk/ sovjetisk kommersielt foretagende for å bekoste gjennomføringen av britiske eksperimenter og et opphold i romstasjonen ►Mir. Juno [dsumou], amerikanske firetrinns bæreraketter. Juno 1 ble brukt 31. jan. 1958 til oppskytning av USAs første satellitt. Explorer I. Raketten hadde en høyde på 20,9 m og en største diameter på 1,8 m. Startvekten var 29 tonn og skyvkraften i startøyeblikket 370 kN. Juno I var en versjon av tretrinnsraketten Jupiter C. Junod |3ynå|, Henri Alexandre. 1863-1934, sveitsisk protestantisk misjonær og etnograf. Ar-

245

Juno. Antikk skulptur. Vatikanmuseet, Roma. beidet blant flere folkegrupper i Afrika, deriblant ►thonga, som han beskrev i boken Life of a South African Tribe (1913). junonisk (etter lat., til Juno), svulmende, yppig (om kvinnefigur, kvinneformer). Junqueiro Ijuijkeiru], Abilio Guerra, 18501923, portugisisk dikter. Han var republikaner, og hans diktning er sterkt preget av radikalisme. Han ble kjent med den anti-romantiske satiren A Morte de D. Joåo og Velhice do Padre Eterno, men han angret siden på den krasshet disse var kjennetegnet av. Junqueiro hørte til Escola Nova og er en av Portugals store diktere. Hans patriotiske sinnelag kom­ mer til uttrykk i Finis Patriae (1890) og i skuespil­ let Patria. Som Gomes Leal var han påvirket av Baudelaire og V. Hugo. junta (sp., port., av lat. 'føye sammen’), foren­ ing, forsamling, råd, betegner i Spania. Portugal og Sør-Amerika (administrativ) kommisjon eller ko­ mité. Over engelsk er ordet kommet inn i andre språk med nedvurderende betydning, om politiske klikker, sammensvergelser m.m., særlig av offise­ rer (militærjunta, juntastyre). Jupiter eller Juppiter, den høyeste og mektigste gud hos romerne og de italiske folkene, tilsvarer grekernes Zevs som Jupiter tidlig ble identifisert med. Hans ektefelle var himmeldronningen Juno.

Jupiter. Romersk bronsestatuett.

JUPITER

Jupiter var romernes viktigste guddom og ble fra den eldste tid dyrket som hersker over himmel og jord og alt som kommer fra himmelen til Jorden (lys, regn, lyn). Han bestemte naturens gang, og overvåket verdens orden. Det var Jupiter som sendte regn, snø og hagl; til ham ofret bøndene i såtiden for å få godt vær og stor avling, og utfallet av jord­ bruk og husdyrhold, og dermed hele samfunnets velferd, var avhengig av ham. Særlig betraktet man torden og lyn som åpenbaringer av hans kraft; ste­ det der lynet hans hadde slatt ned var hellig. I sin helligdom pa Marsmarken ble han dyrket med til­ navnet Fulgur(‘lynet’). Etter etruskisk mønster tok augurene varsler av lyn og torden som uttrykk for gudens vilje. Som lynets herre ble Jupiter også en kamp- og krigsgud og ble dyrket som Jupiter Vic­ tor (‘seiersvinneren’) og som den som gav mot og motstandskraft til hæren. Det var en lett forklarlig overgang fra naturens til menneskenes verden at himmelguden ble troskapsforpliktelsenes hevnen­ de beskytter (Jupiter Fidius). og dermed den som overvåket at lov og rett samt ro og orden i stat og samfunn ble opprettholdt. I kongetiden bad kongen Jupiter om hjelp og be­ skyttelse. under republikken påkalte de øverste myndigheter ham ved alle større tiltak av betyd­ ning for staten, og i keisertiden var han ikke bare statsmaktens beskytter, men ble ansett som keise­ rens personlige skytsgud. på samme måte som kei­ seren ble oppfattet som Jupiters representant på Jorden. Til ham ofret embetsmennene når de til­ trådte, og den seirende feltherres triumftog hadde hans hovedhelligdom pa Capitolium som mal. Fra tempelets innvielse i 509 f.Kr. var det etter etrus­ kisk forbilde delt i 3 rom. hvorav det midterste var viet Jupiter Optimus Maximus (‘den ypperste og største') og hadde et gammelt leirbilde av ham sit­ tende på en trone med lynstrålen i handen; de andre to var helliget Juno og Minerva. Skattene som ble oppbevart i tempelet, tilhørte ham. Jupiters særlige prest kaltes flamen dialis. en av de tre flamines majores, som var underkastet en mengde gamle taburegler som ble opprettholdt i historisk tid. enda deres betydning var glemt. Fester. Tre store fester var knyttet til de kapitolinske guddommer, ludi Romani, plebeii og magni. De ble feiret med et gudemåltid på Kapitol samt folke­ fester med kappkjøring. kampleker m.m. Romerne deltok også i den latinske forbundskultus for Jupi­ ter på Albanerberget i Latium, der han ble dyrket med tilnavnet Latiaris som forbundets skytsgud. Den dag som i den romerske kalender ble kalt Idus (den 13. eller 15. i måneden) var særlig helliget ham. /kunsten fremstilles han som en moden mann med fullskjegg lik de greske Zevs-bilder, eller som en skjeggløs ung mann. I begge tilfeller er hans attri­ butter tordenkile og scepter, ofte også en ørn, hans hellige fugl. Navnet er en nedarvet betegnelse på den indoeu­ ropeiske himmel- eller iysgud, sml. eldre nom. Diespiterav ‘dag’ og ‘far’; etymologisk identisk gr. Zevs pater. Jupiter, den største av de store planetene og den 5. regnet fra Solen. Middelavstanden fra Solen er vel 5 ganger Jordens, planeten er sterkt flattrykt pga. den raske rotasjonstiden. Mye av vår kunnskap om Jupiter stammer fra romsondepasseringer. Pioneer 10 og 11 passerte plane­ ten 1973 og 1974. De amerikanske romsondene Voyager 1 og 2 passerte nær opptil Jupiter i mars og juli 1979 og fotograferte en svært nyansert og dynamisk atmosfære med vindhastigheter opptil 150 m/s. I desember 1995 dalte en måneprobe fra den amerikanske romsonden Galileo ned gjennom at­ mosfæren, som viste seg å være enda mer lik So­ lens sammensetning enn forventet. Jupiter er den lyssterkeste planeten etter Venus, størrelsesklassen i midlere opposisjon er -2,4. Pla­ neten er dekket av et tykt skylag som viser utpreget

Jupiter. Planeten og to av dens måner, lo til venstre, Europa til høyre, fotografert fra romsonden Voyager I, 5. mars 1979. i en avstand på ca. 280 000 km. lo er ca. 350 000 km over Jupiters «røde flekk». Euro­ pa ca. 600 000 km over Jupiters skyer. struktur, særlig fremtredende er mørke og lyse far­ gede striper som løper parallelt med ekvator. Disse skyldes strømninger- de lyse oppstigende, de mør­ ke nedstigende - frembrakt av den hurtige rotasjo­ nen sammen med varmetransport ut fra planeten. Energien produseres ved at planeten trekker seg sammen. Meget iøynefallende er også lokale skyformasjoner. De fleste er variable, men enkelte er nokså stabile. Mest kjent er den røde flekk, som ble oppdaget i 1878 (senere gjenfunnet pa tegninger av G. Cassini fra 1800-tallet). Dette er en ca. 45 000 km lang og ca. 10 000 km bred oval dannelse. Posisjonen er noe foranderlig, og intensiteten er sterkt vekslen­ de. Det har i tidens løp vært gitt flere forklaringer på den røde flekken. Man vet nå at det er et stormsentrum, en svær atmosfærisk virvel. Oppbygning. Oppfatningen av planetens indre byg­ ning har vekslet sterkt. En av de siste modellene, som bygger på data fra romsondene Pioneer og Voyager, er følgende: Atmosfæren består av hydrogen og he­ lium med tilsetning av ammoniakk og metan. Den øvre delen av skylaget er bygd opp av ammoniakk iskrystaller, den nedre del av vann i dråpeform. Tem­ peraturen øker fra ca. -140 °C på toppen av skylaget til varmegrader i bunnen. Den stiger videre innover. Hydrogenet, som er den helt vesentlige bestandde­ len, er nå ikke lenger i gassform, men presset sammen til en væske. I ca. 25 000 km dybde får denne væs­ ken noen av metallets egenskaper. Det er mulig at planeten har en kjerne av tyngre stoffer, men også den er i tilfelle flytende. Nær sen­ teret er temperaturen beregnet til 30 000 °C og tryk­ ket til 40 mill. atm. Jupiter har altså ingen fast over­ flate. Stråling. I 1955 ble det påvist at Jupiter sender ut radiostråling; den er den sterkeste kilde etter So-

JUPITER Astronomisk tegn 2f 778,3 mill.km Middelavstand fra Solen Banens eksentrisitet 0,048 Banens ekliptikkhelning 1,30° 11,21 Radius (Jorden = 1) Masse (Jorden = 1) 317,8 Midlere densitet 1,33 g/cm3 Midlere overflatetemperatur -150°C 11,862 år Siderisk omløpstid 9,925 timer1 Rotasjonstid (System III) Aksehelning 3,12° Måner: Amalthea, lo, Europa, Ganymedes, Callisto, dessuten 11 mindre måner 1 Noe kortere ved ekvator

JUPITER C

len. Mekanismen er ikke helt klarlagt, men utbrud­ dene henger sammen med at planeten har et sterkt magnetisk felt og er omgitt av to intense strålingsbelter. Jupiters ring. Da Voyager 1 passerte Jupiter, ble det for første gang registrert en tynn ring rundt pla­ neten. Ringen ligger i Jupiters ekvatorplan, innen­ for den innerste månen. Den består av støv og gass. Måner. Jupiter har 16 kjente måner. De fire første, ►lo, ►Europa, ►Ganymedes og ►Callisto ble opp­ daget av Galilei i 1610, den 13., Leda, av C. Kowal i 1974; de tre siste (Adrastea, Metis og Thebe) ble funnet av Voyager i 1979. Alle unntatt de fire «galileiske måner», er små og lyssvake; flere av dem er sannsynligvis asteroider som Jupiter har fanget inn. Ved å studere tidspunktene for formørkelser av de fire store månene kunne Ole Rømer i 1676 beregne lysets hastighet. Månene har også vært brukt ved navigasjon og ved astronomiske lengdebestemmelser på Jorden. Litt.: D. Morrison, J. Samz: Voyage to Jupiter (1980); J. H. Rogers: The Giant Planet Jupiter (1995). TR Jupiter C [dsu:pita si], amerikansk tretrinns ra­ kett utviklet av hærens Ballistic Missile Agency for tilbakevendingsforsøk og utprøving av komponen­ ter og systemer for rakettvåpenet Jupiter. Første trinn bestod av en Redstone rakett. En firetrinns versjon, ►Juno 1, ble brukt til oppskytning av USAs første satellitt, Explorer I. Jupitersymfonien, betegnelse på W. A. Mozarts symfoni nr. 41 i C-dur KV 551 (1788). Noen for­ skere har villet se en sammenheng mellom denne og symfoni nr. 39 i Ess-dur KV 543 og nr. 40 i gmoll KV 550, der Jupitersymfonien ansees å danne kronen på en utvikling. Alle tre ble komponert som­ meren 1788. Særlig berømt er den fugerte siste sats blitt (derav også navnet Sinfonie mit der Schlussfuge - Symfonien med sluttfugen). Fugen bygger på et motiv av fire toner som Mozart også benyttet i andre verker, bl.a. i symfoni nr. 1 i Ess-dur KV 16 (1764). Juppé Isype], Alain, f. 1945, fransk politiker, gaullist (RPR). Nær medarbeider av Jacques Chirac og medlem av dennes stab, 1986-88 budsjettminister. Borgermester i Bordeaux fra 1995. Uten­ riksminister 1993-95; statsminister i Frankrike 1995-97. jur, melkekjertler hos dyr. Av husdyrene har ku 4 atskilte kjertler, sau, geit og hest har 2, mens gris har 10-14 og hund 10. Hver jurkjertei munner ut i en tappformet papill, spenen, som hos de fleste husdyrarter har én kanal, hos hest 2-3. Melken dannes i et spesielt epitel som danner veggen i melkealveolene, små blærer som munner ut i de fineste melkegangene. Disse samles i større melkeganger som leder melken inn i melkekammeret, et hulrom i kjer­ telen. Melkekammeret er meget stort hos geit, rela­ tivt mindre hos ku. Mellom melkekammeret og spe­ nens hulrom ligger det en slimhinnefold, Fiirstenbergs rosett, som tjener som stoppventil mellom hver melking eller suging. Nedgivning av melken utløses ved en nevrohormonell refleks med frigjøring av hormonet oksytocin fra hypofysens baklapp. Refleksen utløses ved suging eller ved massasje av juret. Oksytocinet fremkaller sammentrekning av de glatte muskelcel­ lene, kurvcellene, som omgir melkealveolene som et nettverk. Melken presses da gjennom melkegangene og inn i melkekammeret. Samtidig avslappes Fiirstenbergs rosett, og melken strømmer inn i spe­ nens hulrom. Herfra avgis så melken lett ved sug­ ing eller ved melking med hånd eller maskin. SYKDOMMER

Jurbetennelse (mastitt) er den viktigste og alvor­ ligste blant jursykdommene. Den forekommer hos alle husdyr, men er mest utbredt hos melkeku. Den

246

opptrer enten i akutt eller kronisk form. Ved den akutte formen viser juret hevelse, varme og ømhet, ofte ledsaget av feber. Sekretet er sterkt forandret, inneholder som regel fnokker og har ofte abnorm farge, lukt og smak. Den kroniske formen har et snikende forløp, idet både juret og melken i begyn­ nelsen virker normale. Etter hvert skrumper kjerte­ len inn (juratrofi), samtidig som det oppstår knutedannelser. Melken blir gradvis «tynnere», og inne­ holder fnokker. Årsaken til jurbetennelse er nesten alltid bakterier som invaderer jurkjertelen gjennom spenekanalen. Dette skjer spesielt lett dersom det oppstår skader eller sår på spenen, f.eks. etter spenetråkk, eller påkjenninger på jur eller spener som følge av feil melketeknikk osv. Tidligere var det smittsom jur­ betennelse fremkalt av den spesifikt jurpatogene bakterien Streptococcus agalactia som spilte den dominerende rolle. Systematisk bekjempelse har ført til at denne formen fra begynnelsen av 1970årene er redusert til bare noen få tilfeller per år. 1 dag er det bakterier som befinner seg i dyrenes mil­ jø som er hovedårsaken. Disse formene er ofte van­ skeligere å behandle, men som oftest har antibioti­ ka god effekt. Hyppigheten av mastitt hos ku har vist seg å ha klar sammenheng med økningen i melkeytelse. Fra 1950 til 1990 økte årsavdråtten i kontrollerte besetninger fra ca. 2900 til ca. 6800 kg melk per ku. 1 samme tidsrom økte antall årlig be­ handlede tilfeller av mastitt fra 36 til 180 per 1000 kyr, med en tilsvarende økning i forbruket av anti­ biotika. I 1995 utgjorde bruken av antibiotika i mastittbekjempelsen ca. 4 tonn av et totalt veteri­ nærmedisinsk forbruk på ca. 10,2 tonn. Melk fra behandlede kyr må ikke leveres ti! meie­ ri før den er fri for legemiddelrester av hensyn til forbrukerne (allergier, risiko for utvikling av antibiotikaresistente bakteriestammer), og fordi anti­ biotika i melken kan skade produksjonen av mel­ keprodukter basert på bruk av bakteriekulturer. I Norge er mastitt hos ku den mest tapsbringende av alle husdyrsykdommer. Antallet av behandlede til­ feller av klinisk mastitt var i 1995 ca. 155 000. Ut­ lignet på den samlede bestand av melkekyr var ta­ pet beregnet til ca. 900 kr per dyr. Mastitt opptrer også hos småfe og gris, men langt mindre hyppig enn hos ku. Speneskader er også en viktig gruppe jursykdommer hos ku. Den omfatter forsnevring eller tilstop­ ping av spenekanalen, tråkk- eller rivskader, vortedannelser m.m. Årlig behandles i størrelsesorden 20 000 slike skader. " Kopper kan opptre på jur og spener hos både ku og gris. Jursvulster forekommer sjelden hos produksjonsdyr på grunn av deres relativt korte levetid. Hos eldre hundtisper er hyppigheten høy, og utgjør om­ kring en fjerdedel av alle nydannelser. Jurødem opptrer av og til i forbindelse med fød­ sel, men går som oftest spontant tilbake. Jurblødning (blod i melken) kan forekomme, dels ved betennelser, dels som følge av mekaniske ska­ der. WMV jura (lat., plur. av jus), eldre betegnelse for jus (fordi rettsstudiet da omfattet både verdslig og ka­ nonisk rettsvitenskap). jura, juratiden, geologisk tidsavsnitt som ligger mellom 206 og 142 millioner år tilbake, dvs. i midtre del av Jordens mellomalder (mesozoikum). Perio­ den kom etter trias og ble fulgt av kritt. Den deles inn i tre epoker: tidlig-, mellom- og senjura for hen­ holdsvis 206-180, 180-159 og 159-142 millioner år siden. Bergartene som ble dannet i løpet av jura, utgjør jurasystemet, som først ble navngitt av A. von Humboldt. Bergarter. I begynnelsen av jura begynte det store kontinentet Pangaea å bryte i stykker, og de enkel­ te delene drev til hver sin kant. Atlanterhavet be­

gynte å danne seg mellom Nord-Amerika og Euro­ pa; klimaet var varmt, og grunne hav bredte seg langt inn over kontinentene. Det ble dannet mye kalkstein og slamstein i havet, både på dypt og grunt vann. 1 Asia ble det dannet kontinentale avleiringer bl.a. med steinkull. Dyre- og planteliv. De første, primitive pattedyre­ ne, små dyr på størrelse med mus, begynte å utvi­ kle seg i jura, men perioden er særlig kjent for ►di­ nosaurene, som omfattet de største landdyr som har levd på Jorden, både planteetere og rovdyr. 1 luften seilte flygeøgler (Pterosauria) og de første fuglene begynte å dukke opp (Archaeopteryx). 1 havet var dyrelivet preget av svaneøgler (Plesiosauria), fiskeøgler (Ichthyosauria) og særlig rikelig av blekk­ spruter som ammonitter og belemnitter. På land var tropiske skoger utbredt, med bregner, konglepalmer og bartrær, men moderne blomster­ planter manglet ennå. Nordsjøområdet. Langs midten av Nordsjøen var det allerede i trias begynt å danne seg en rift (gra­ ben) i nord-sørlig retning. Havet trengte i tidlig jura sørover et utjevnet ørkenlandskap. Her ble det et stadig skiftende øyrike med grunne havstrekninger, flate landområder, sumper og delta. En av sandavleiringene fra tidlig jura ble til Statfjordsandsteinen, en viktig reservoarbergart for olje, og flere av de yngre sandsteinene er også viktige reservoarer for petroleum. I midten av perioden hevet Nordsjøområdet seg til et lavland som ble utsatt for erosjon og vulkansk virksomhet. I sen jura lå mesteparten av Nordsjøområdet igjen under havnivået, og det ble avleiret et mudder med mye organisk materiale, som gav opphav til en berg­ art kjent som Kimmeridgeskiferen. Denne ble etter hvert en viktig kildebergart for olje, og grunnlaget for de fleste forekomstene i Nordsjøen og lenger nordover langs norskekysten (f.eks. Statfjord, Brent, Gullfaks og Troll). Fastlands-Norge og Svalbard. Fra fastlands-Norge kjennes bergarter fra overgangen jura—kritt på Andøya. Her er sandsteiner, steinkull og skifer hvor det bl.a. er funnet et nesten fullstendig bevart skje­ lett av en fiskeøgle. Under Beistadfjorden innerst i Trondheimsfjorden er det et lite felt fra jura, og man har også kommet inn i bergarter fra jura under un­ dersjøisk tunnelarbeid ved Bjorøy sør for Bergen. På Svalbard er det betydelige forekomster av berg­ arter fra jura. Navnet er etter Jurafjellene ved grensen mellom Frankrike og Sveits; opprinnelig et ord for skog. /Bry Jura [syra], departement i Frankrike, FrancheComté, ved grensen mot Sveits; 4999 km2 med 250 700 innb. (1993), 50,2 per km2. Hovedstad: Lons-le-Saunier. I øst går Jurafjellene i parallelle kjeder sørvestnordøst. Vest for elven Ain er det skogkledde pla­ tåer, videre mot vest et bakkelandskap, og lengst i vest et fruktbart lavland. 25 % av arealet er dyrket mark, 35 % skog. Jordbruket baserer seg på hus­ dyrhold med betydelig osteproduksjon og produk­ sjon av spesialviner som Vin Jaune (gul vin) og Vin de Pai Ile (stråvin). Kjente produksjonssteder er Arbois, UÉtoile og Chateau Chalon. Noe småin­ dustri i Jurafjellene. Jura [syra], yngste kanton i Sveits, opprettet 1979, opptatt som den 23. kanton i det sveitsiske edsforbund; 837 km2 med 69 000 innb. (1995), 82,4 per km2. Hovedstad: Delémont. Kantonen omfatter de nordvestlige, fransktalende deler av den tidligere kantonen Bern. Landbruk (særlig husdyrhold), ur-, maskin- og metallindus­ tri. Historikk. Jura ble annektert av Frankrike i 1792, men på Wienkongressen 1815 innlemmet i kanto­ nen Bern som en kompensasjon for Berns tap av Vaud og Aargau. Foreningen av Bern og Jura var vanskelig pga. de kompliserte språklige og religiø­

247

se forholdene. Den store fransktalende majoriteten i Jura er reformert som i den tysktalende, sørlige delen av kanton Bern. Ideen om en egen kanton oppstod først på slutten av 1940-årene som et re­ sultat ikke bare av de språklig/religiøse forholde­ ne. men kanskje i like høy grad av politiske og øko­ nomiske årsaker, som igjen var en følge av Juras svake økonomiske stilling i forhold til resten av Bern. Første folkeavstemning fant sted i 1959 med et flertall mot løsrivelsen som resultat; 1974 gikk derimot et klart flertall i Jura inn for opprettelse av en ny kanton; 1978 godkjent ved folkeavstemning i alle landets kantoner og deretter i forbundsforsamlingen (Bundesversammlung). Jura Idjura], gælisk Diiiraidh (av norrønt Dyrey), øy i Storbritannia. Skottland, regionen Strathclyde, den fjerde største av luner ►Hebrides; 381 km2. Øya er fjellrik; høyeste punkt er Paps of Jura. 784 m o.h. Viktigste næringsveier er fiske, åkerbruk og husdyrhold. Fergeforbindelse til Islay. Utenfor nord­ kysten malstrømmen Corrievrecken. Jurafjellene [fr. syra-, ty. ju:ra-| (antagelig av keltisk, ' tjellskog'), fjellområde i Europa, langs den fransk-sveitsiske grensen, fra Rhones løp mellom Genéve og Lyon i sørvest til elvemøtet mellom Rhinen og Aare i nordøst, omtrent 300 km langt og opptil ca. 70 km bredt. Består av lagdelte bergarter, vesentlig fra jurasystemet. Opprinnelig har hele området bestått av flattliggende sedimenter. vesentlig kalk, men i forbin­ delse med alpefoldingene ble sedimentene utsatt for sterkt press fra sørøst, og man fikk i sørøst marker­ te foldekjeder som reiser seg bratt opp fra den sveit­ siske slette. I nordvest er foldene svakere eller mangler, og her danner landskapet en svakt bølgen­ de overflate. Platået faller av i bratte skrenter mot lavlandet i Bourgogne. Helt i nord har man noen områder med ufoldet berggrunn, men med forkast­ ninger og mindre innsynkningsområder. Foldene er klemt sammen i sørvest og nordøst og brer seg ut pa midten. Elver og daler løper langs foldene, med enkelte trange gjel på tvers. Viktigste elver går til Rhone. Ain i sør og Doubs i nord. Pa kalkberggrunnen finnes innsjøer uten synlig avløp, f.eks. Lac de Joux (1008 m o.h.). Høyest når foldekjedene, særlig i sørøst. Crét de la Neige, 'snøfjellet', i Frankrike, nordvest for Ge­ néve, når 1723 m o.h. Jurafjellene er svært skogrike; bare de høyeste toppene når over skoggrensen. Bosetningen er i dalene. Flere viktige jernbanefor­ bindelser går i tunnel under foldekjedene. juraisk (eldre juras(s)isk), som gjelder ►jura (juratiden). jurastover, sveitsisk harehundrase, rektangulær kroppsbygning, mankehøyde 49-59 cm for hannhunder, 47-57 cm for tisper. Middels stort hode, svakt hvelvet skalle, lite markert stopp, langt snuteparti; middels store, helst mørke, øyne; store, lan­ ge, lavt ansatte, hengende ører; lang hale som bæ­ res rett eller hengende; glatt, kort pels; gul- eller rødbrun med eller uten svart sadel eller svart med rødgule tegninger. jurasystemet, bergarter avsatt i den geologiske perioden ►jura. jurbetennelse, se ►jur. Jurga, by i Russland. Kemerovo fylke, i Sibir, 90 km nordvest for Kemerovo; 88 000 innb. (1996). Jernbaneknutepunkt ved den transsibirske jernba­ ne; bygnings- og næringsmiddelindustri. Teknisk høyskole. juri- (av lat. genitiv av jus), som har med lov og rett å gjøre. juridisk (av juri-), rettslig; som hører under retts­ vitenskapen, rettsstudiet eller rettsvesenet. juridisk person, rettssubjekt som ikke er en fy­ sisk person, men en stat, kommune, selskap, insti­ tusjon. stiftelse, forening el.l. Begrepet juridisk per­

JURY

son er noe flytende, idet rettsordenen behandler sammenslutninger som egne rettssubjekter i for­ skjellig grad; ofte er det en terminologisk smaksak om en sammenslutning skal sies å være en juridisk person. I likhet med fysiske personer kan juridiske perso­ ner ha rettigheter og plikter og foreta rettsstiftende handlinger. Den rettslige realitet som ligger til grunn for begrepet juridisk person, kommer til uttrykk i språkbruken hvor man sier at f.eks. et aksjeselskap selger, kjøper, eier osv. til tross for at selskapet i og for seg ikke er noe som helst annet enn et rettsfor­ hold mellom selskapsdeltagerne. Juridisk rådgivning for kvinner, fork. JURK, rettshjelpskontor drevet av studenter ved Det juri­ diske fakultet. Universitetet i Oslo. Yter gratis retts­ hjelp til kvinner og driver rettspolitisk arbeid. Jurinac [jurinats], Sena, f. 1921, bosnisk-østerriksk sanger (sopran). Debuterte 1939. Ansatt ved Wiener Staatsoper 1944—82; gjesteopptreden bl.a. Covent Garden, La Scala, festspillene i Salzburg, Glyndebourne og Edinburgh. Særlig beundret for roller i operaer av Mozart og R. Strauss. jurisdiksjon (av juri- og lat. 'si', eg. ‘rettshåndhevelse’), domsmyndighet. Saklig jurisdiksjon bru­ kes om arten av de saker som hører under en dom­ stol. stedlig jurisdiksjon om dens embetsdistrikt. Det engelske jurisdiction brukes ofte om rettslig myn­ dighet i det hele tatt, også lovgivende og forvaltende. jurisdiksjonssjefer (mil.), de offiserer som i krigstid leder påtalemyndigheten over de militær­ personer og sivile i Forsvaret som er undergitt de­ res kommandomyndighet. I 1975 ble det opprettet to jurisdiksjoner, en for Sør-Norge og en for NordNorge med henholdsvis Øverstkommanderende for Sør-Norge og Nord-Norge som de respektive juris­ diksjonssjefer. Jurisdiksjonssjefene er underlagt generaljurisdiksjonssjefen (forsvarssjefen). jurisprudens (avjuri-og lat. 'klokskap, innsikt’), lovkyndighet, rettsvitenskap. jurist (av juri-), den som har bestått juridisk em­ betseksamen. Har rett til tittelen candidatus (for kvinner candidata) juris, forkortet cand.jur. Utdannelse. Juridisk embetseksamen kan avleg­ ges ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Studiet er lagt opp med noe avvikende fagforde­ ling og vektlegging ved de tre universiteter. Nor­ mert studietid er 6 år inkludert examen philosophi­ cum med påbyggingsdel. juristeri, formalistisk bruk av lovregler, ensidig formalistisk begrepsfortolkning. Jurlof-Achmarof-Hassel, 1939d, komet opp­ daget 16. april I939 av den norske amatørastronom Olaf Hassel. Den ble samtidig funnet av to sovje­ tiske amatørastronomer, og ved navngivningen fikk den navn etter alle tre. Jurmala, by i Latvia, ved Rigabukta (Østersjø­ en), 30 km vest for Riga; 59 300 innb. (1995). Ba­ dested med en rekke sanatorier; treforedlingsindus­ tri. Grunnlagt 1959 ved sammenslåing av byene Kemeri og Sloka. jursykdommer, se ►jur. jurt, jurte (av tyrk.), konisk filttelt med avrundet topp, brukt av sentral-asiatiske nomader. Brukes også i betydningen bosted eller oppholdssted. Juruna, Mario, eg. Mario Dzuruna Butse, f. ca. 1944, brasiliansk indiansk politiker; ble I982 som den første indianer innvalgt i den brasilianske kon­ gressen for Rio de Janeiro. Hans mange initiativ for å bedre indianernes situasjon har bl.a. ført til forsøk på å utstøte ham fra kongressen, men dette ble stanset av en internasjonal protestkampanje. Juruna har tidligere vært leder (cacique) for xavante-indianeme, og han har også hatt internasjonale

verv. I I980 ble han valgt til president for det fjerde internasjonale Russell-tribunalet i Rotterdam om de amerikanske indianernes rettigheter, men han ble nektet utreise fra Brasil. Han har også representert xavante og andre indianske folk ved fremleggelse av vitnesbyrd om deres situasjon for FN-organer og andre fora. Jurva, kommune i Finland. Vaasan lååni (Vasa lån), sørøst for Vaasa; 445 km2 med 5200 innb. (I995), 11,7 per km2. Jordbruk. Møbelindustri. Bilbane. jury (eng., av glfr. 'ed, rettsundersøkelse’), i norsk rett kalt lagrette, en gruppe legmenn (ikke juridis­ ke fagdommere) som deltar i rettsavgjørelser gjen­ nom å svare på bestemte spørsmål. På sitt område er juryen enerådende. I enkelte land, f.eks. i USA, kreves enstemmighet av juryen for at tiltalte i en straffesak skal kjennes skyldig. Hvis jurymedlemmene ikke kan bli enige (i USA hung jury), må saken prøves på nytt for en ny jury. I anglo-amerikansk rett deltar juryen ikke bare i straffesaker, men også i visse sivile saker. Juryordningen kan ha hatt sitt utspring i England eller ha blitt introdusert der av normannerne etter 1066. Den er nå i bruk i store deler av verden. I Norge ble juryen innført ved straffeprosessloven av I887, og juryordningen ble opprettholdt i straf­ feprosessloven av 22. mai 1981. Siden straffepro­ sessloven trådte i kraft i I986. er det imidlertid fore­ tatt en rekke endringer i loven som har ført til sterk reduksjon i saker som skal behandles med jury. Et­ ter to-instansreformen i I995 skal lagmannsretten som hovedregel settes med jury kun når det er an­ ket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmå­ let og anken gjelder straff for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år. I an­ dre ankesaker settes retten som ►meddomsrett. Juryen blir i Norge kalt lagrette, og består av ti lagrettemedlemmer. Lagretten avgjør skyldspørs­ målet. Til fellende kjennelse kreves at minst sju av lagrettemedlemmene har svart ja på spørsmålet om tiltalte er skyldig. Kommer retten (lagmannen og de to andre juridiske dommere) til den overbevis­ ning at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte er skyldig i samsvar med lagrettens kjennel­ se, kan den beslutte at saken skal behandles på ny for andre dommere. Ved den nye behandlingen av­ gjøres skyldspørsmålet uten deltagelse av juryen. Det samme gjelder om tiltalte er kjent ikke å være skyldig, men retten enstemmig finner det utvilsomt at han er skyldig. Det er svært sjelden at juryens kjennelse settes til side. Etter en fellende kjennelse av juryen er det retten og fire av lagrettens med­ lemmer (ordføreren og tre medlemmer trukket ut ved loddtrekning) som sammen fastsetter straffen. I hvert lagsogn skal det hvert fjerde år velges to utvalg av lagrettemedlemmer, ett for kvinner og ett for menn. Valgbare er personer over 18 år som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg. Ute­ lukket fra valg er personer i enkelte stillinger og de som i løpet av de siste fem årer idømt betinget feng­ selsstraff eller i løpet av de siste ti år er idømt ube­ tinget frihetsstraff og ikke løslatt. Rett til å be seg fritatt har bl.a. personer som har fylt 65 år, eller som ikke kan gjøre tjeneste uten fare for sin hel­ bred eller uten å forsømme viktige private eller of­ fentlige forretninger, eller ikke uten vanskelighet kan bære det tap av arbeidsfortjeneste som vervet fører med seg. I den enkelte sak blir det ved loddtrekning trukket ut sju lagrettemedlemmer og ett varamedlem av hvert av disse utvalgene; ti av disse gjør tjeneste. Påtalemyndigheten og tiltalte har rett til å skyte ut de som er til stede flere enn ti; blir utskytelsesretten ikke brukt eller delvis brukt, tas de ti lagrette­ medlemmer ut ved loddtrekning. Utskyting og lodd­ trekning skal skje på en slik måte at det til slutt så langt det er mulig blir like mange kvinner og menn tilbake. Se også ►lagmannsrett og ►straffeprosess. EKe

248

JUS

jus, se ►juice. jus (lat.), se ►rett og ►rettsvitenskap. jus civile (lat., av jus og ‘borgerlig’).

I. Den rett som er særegen for en stat eller et folk, og som staten eller folket selv har etablert. 2. Den eldre romerrett i motsetning til jus praetoriuin, dvs. den del av romerretten som bygde på pretors edikt. Se ►romerrett. 3. De rettsregler som bare gjaldt for romerske bor­ gere, i motsetning til den del av romerretten som også fikk anvendelse på fremmede, den såkalte jus gentium. jus gentium dat., av jus og ‘folk’). 1. Den del av romerretten som også fikk anven­ delse på utlendinger, i motsetning til jus civile, som bare gjaldt for romerske borgere. 2. Folkerett. Jusjno-Sakhalinsk [ju^nå-], by i Russland, Sakhalin fylke, på den sørlige delen av øya Sakha­ lin; 181 000 innb. (1996). Byen er det administrati­ ve sentrum for Sakhalin, og knutepunkt for øyas jernbanenett. Industrien omfatter jernbaneverksteder, trevareindustri, bryggerier m.m. Flere høysko­ ler. Byen ble grunnlagt 1881, og het til 1905 Vladimirovka. Tilhørte Japan 1905-45 og het da Toyohara. Juslenius, Daniel. 1676-1752, finsk prest. Bi­ skop fra 1734. Utgav 1745 den første større finske ordboken med 16 000 finske ord oversatt til latin og svensk. Ordboken er en av våre viktigste kilder til kjennskapet til eldre finsk. jus primae noctis (lat., ‘retten til den første natt’), retten for en annen enn brudgommen til å tilbringe bryllupsnatten hos bruden. Fra flere folk har man beretninger om at brudgommen avstod den første natten hos bruden til andre; en slik skikk fin­ nes også omtalt i gamle beretninger fra enkelte ste­ der i Europa, f.eks. i Sør-Frankrike og Spania. I enkelte samfunn hadde en prest eller en høvding retten; i Europa fikk lensherren eller godseieren den første natten. Juss-Buss, rettshjelpstiltak som drives av stu­ denter ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Ble startet 1971. Yter gratis rettshjelp og dri­ ver rettspolitisk virksomhet. Navnet kommer av at Juss-Buss i starten holdt til i en buss, og reiste rundt i Oslo. Fortsatt brukes buss i tillegg til faste kontorer. Jussformidlingen i Bergen, rettshjelpskontor drevet av studenter ved Det juridiske fakultet. Uni­ versitetet i Bergen. Gir gratis rettshjelp. Juss-Hjelpa, rettshjelpskontor drevet av studen­ ter ved Institutt for rettsvitenskap. Universitetet i Tromsø. Gir gratis rettshjelp. Just, Carl. 1897-1990 i Oslo, norsk journalist. Journalist fra 1917, bl.a. i Dagbladet, Dagen og Morgenbladet. Han var Bergen kringkasters faste nyhetsredaktør 1926-28. Just redigerte tiere uke­ blad fra 1936, han har vært redaktør av årbøker, f.eks. Den Norske Turistforenings årbok 1950-65. Leder av Journalistakademiet 1951-64. Har utgitt en rekke bøker, bl.a. Rådhuset i Oslo (2 bd., 195052), Carl Johans gate (1950) og lærebøker i jour­ nalistikk. Han var redaktør for Oslo Byleksikon (2. utg. 1966). justaucorps [ sy ståkar] (fr., eg. ‘tett til kroppen’), knelang, krageløs mannsfrakk som kom på moten i Frankrike i 1680-årene og ble båret over knebukser og vest. Den var ettersittende med vidde fra livet og ned. Knapper og knapphull ble brukt rent deko­ rativt langs åpningen, på de store ermeoppslagene og lommeklaffene. Med små endringer var typen vanlig hele 1700-tallet. Fasongen kan finnes igjen i enkelte norske folkedrakter.

Leif Juster og Synne Skouen i en scene fra Arne Skottens kjente familiefilm, Bussen,/ra /961. juste, gammel norsk volumenhet for væsker, lik ‘/4 bolle = '/6 ask = 0,675 1, fastlagt ved Magnus Lagabøtes landslov. juste milieu [jyst miljø] (fr.), den gylne middel­ vei. like langt fra reaksjon og radikalisme; et slag­ ord som ble skapt under Ludvig Filips kongedøm­ me i Frankrike (1830-48) for å karakterisere den moderat-liberale politikk som da ble ført. Juster, Leif, 1910-95, født i Oslo, norsk skue­ spiller og teatersjef. Debuterte som elev av Ingolf Schanche på Det Nye Teater 1931. men hadde alt i 1930 leilighetsvis opptrådt på Chat Noir, og revykunsten ble hans populære spesialitet. Han var knyt­ tet til Chat Noir og Scala før han 1942 åpnet sitt eget teater Edderkoppen, som han ledet til det måt­ te avvikle i 1967. Her utviklet han sin meget per­ sonlige kabaretform, som komiker og revyvisesanger, der han forente umiskjennelig humør og seierssikker gjøglerglede med skarp ironisk fantasi. Jus­ ter ble 1967 ansatt ved Oslo Nye Teater, hvor han frem til pensjonsalderen var den ledende karakterkomikeren både i elleville farser og i mer stillfa­ rende komedier. Han gjestet senere teateret bl.a. i Gogols Revisoren og som vaktmesteren i farsen Panikk i kulissene. Siden filmdebuten i Op med hodet! (1933) mar­ kerte han seg som filmkomiker i en rekke filmer, bl.a. i farser som Den forsvunne pølsemaker (1942), Fjols til fjells (1957), Bustenskjold (1958) og Fres­ ke fraspark (1963), i karakterkomiske roller i Bus­ sen (1961) og Musikanter (1967), begge skrevet spesielt for ham av Arne Skouen, samt i Skraphand­ lerne (1975). Amandas ærespris 1991. Skulptur ut­ ført av Nina Sundbye, oppstilt foran Chat Noir 1996. justering (over ty. fra mlat. justus, ‘riktig, rett’), tilpassing, regulering av f.eks. et apparat, en stør­ relse eller en metode. Spesielt brukt om offentlig kontroll av måle- og vektredskaper hvor det ved merking og forsegling bekreftes at redskapet til­ fredsstiller fastlagte krav til målestørrelse og nøy­ aktighet. Lovgivning. Bestemmelser om justering er fast­ lagt i lov om mål og vekt fra 1946 med senere end­ ringer. Loven sier at alle måleredskaper som bru­ kes i handel og vandel og for beregning av avgifter, dessuten febertermometre. personvekter som bru­ kes i helsevesenet, og måle- og vektredskaper som holdes til salgs, skal være justert og stemplet i Nor­ ge. Ved justeringen blir det kontrollert at den utmålte størrelsen faller innenfor visse justertoleranser. Senere kan redskapet brukes så lenge målefei­ len ikke overstiger de noe større brukstoleransene. Alle måleredskaper skal bære angivelser i Sl-enheter (metriske enheter) og skal normalt ikke være utstyrt med andre enhetsnavn eller -inndelinger. All justering skai foretas av ►Justervesenet. Hvis redskapet må repareres eller er skadd slik at det kan reises tvil om justeringens gyldighet, må det juste­ res på ny. Etter justering skal redskapet merkes med

justerstempel og eventuelt med påføring av tid for justeringens gyldighet. Det påligger bruker og eier av måleredskapet at det til enhver tid er i orden og har gyldig justerstempel. Justervesenet skal foreta inspeksjon av redskaper som er i bruk. Redskap som ikke tilfredsstiller justerkravene, skal forsegles og må repareres og omjusteres før det igjen kan tas i bruk. Hvis det ikke lar seg reparere, skal det fjernes eller gjøres ubrukbart av justertjenestemannen. justeringsforhandlinger, forhandlinger om å gjennomføre endringer i plasseringen av enkelte stillinger eller grupper av stillinger innenfor gjel­ dende lønnsregulativ. Justeringsforhandlinger fore­ kommer særlig i forbindelse med statens lønnsopp­ gjør med tjenestemennene, og tvister i forbindelse med justeringsforhandlinger kan ikke søkes løst ved hel eller delvis arbeidsnedleggelse, arbeidssteng­ ing eller annen arbeidskamp (tjenestetvistloven av 18. juli 1958 § 29). Hver av partene kan bringe en slik tvist inn for Statens lønnsutvalg, som avgjør tvisten med bindende virkning for tariffperioden. justersag, kløyvsag, sirkelsag til kløyving av heltre, og lengde- og breddejustering av arbeidsstykker som er rettet og høvlet. Arbeidsbordet på justersagen er festet til et solid stativ, og på arbeids­ bordet er det montert anlegg for arbeidsstykket. Sagbladet er festet til sagspindelen med klemskiver, og kan heves og senkes, evt. også skråstilles (inntil 45 °) i forhold til arbeidsbordet. justerteori (eng. gauge-theory), spesiell type ►kvantefelt-teori som er invariant (symmetrisk) ved såkalte justertransformasjoner. En enkel form for justerinvarians er kjent fra elektromagnetismen, idet nullpunktet for det elektriske potensialet kan vel­ ges fritt (f.eks. velges potensialet på den negative batteripolen i en strømkrets ofte lik null volt). En justerinvariant kvantefeltteori inneholder ge­ nerelt et sett av fermionfelt (tilsvarende f.eks. elek­ tronet, nøytrinoet, kvarkene) og et sett av justerbosonfelt (f.eks. fotonet. W- og Z-bosonet og gluonene). Ved en justertransformasjon transformeres (ro­ teres) feltene over i hverandre etter bestemte reg­ ler. Samtidig justeres bosonfeltene og transforme­ res over i hverandre, slik at de dynamiske ligninge­ ne er uforandret (invariant). Dersom en teori skal være justerinvariant, setter dette krav til teorien som reduserer antall frie antall parametere i teorien (dvs. antall størrelser som ikke er gitt ut i fra teorien, men må bestemmes eksperi­ mentelt). Justerinvariante kvantefeltteorier har fra 1970-årene hatt stor suksess i teorien for vekselvirkningene mellom elementærpartikler. Både elektrosvak teori og kvantekromodynamikk, som til sammen utgjør standardmodellen for elementærpartikkelfysikk, er justerinvariante teorier. justert skurlast, skåret trelast som er justert til korrekt mål etter tørking. Det er langt trangere dimensjonstoleranser på justert skurlast enn på van­ lig skurlast, og (latsidene er plane. Justeringen fore­ tas oftest med høvelmaskin, men dette er ingen be­ tingelse. I moderne byggevirksomhet er man i stor utstrekning gått over til å bruke justert skurlast. Justervesenet, offentlig etat med ansvar for nasjonale normaler for måleenheter samt for ►jus­ tering og kontroll av måleredskaper. Justervesenet er underlagt Nærings- og energidepartementet og ledes av Justerdirektøren, som utnevnes av Kon­ gen. De nasjonale normalene for grunnenhetene meter og kilogram oppbevares i Norges Bank, og blir regelmessig sammenlignet med de internasjo­ nale normalene (prototypene) som oppbevares ved Meterbyrået i Paris. Justervesenet spiller også en viktig rolle i det internasjonale arbeidet for stan­ dardisering av måleenheter. Hovedvirksomheten med administrasjon og tre tekniske avdelinger har tidligere ligget i Oslo, men ble i 1997 flyttet til Kjel­ ler.

249

Avdelingen Nasjonale normaler sørger for oppbe­ varing og kontroll av de norske hovednormalene, for å opprette og vedlikeholde nasjonale normaler og å stille normaler til bruk for justerkamrene. Le­ gal metrologi foretar typegodkjenning og utarbei­ der nasjonale og internasjonale forskrifter og test­ metoder for nye måleredskaper. Nasjonal akkredi­ tering har det nasjonale ansvar for godkjenning av laboratorier og sertifiseringsorganer. I tillegg består Justervesenet av 9 justerkamre be­ liggende i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø, Tromsø og Hamar. Hvert av disse bestyres av en justermester. Hvert justerkammer har ansvar for justering i sitt distrikt og foretar justering etter oppdrag fra kunder. Juste­ ringen foregår vanligvis ved at redskapet bringes til justerkammeret, men redskap som ikke er Bytt­ bare, kan justeres på stedet. Justervesenets historie i Norge kan føres tilbake til Kristian 5s forordning av 1683 om ensartet mål og vekt i hele kongeriket. Det ble da opprettet et justervesen med et Prober-Cantor som skulle utar­ beide riksnormaler for lengde (fot), volum (pott) og vekt (pund), og som fikk enerett på fremstilling og salg av justert måleredskap. Justerretten ble i Norge overlatt til justerkamre i Bergen og Christia­ nia og - noe senere - Trondhjem og Christiansand. Byens rådmann skulle bestyre justervesenet, men det daglige arbeidet ble ledet av en justermester. Denne ordningen fortsatte i Norge praktisk talt ufor­ andret frem til innføringen av metersystemet i 1875, bortsett fra at det i 1824 ble vedtatt norske riks­ normaler som avvek litt fra de danske. Ved innfø­ ringen av metersystemet ble et embete som Juster­ direktør innført, og de lokale justerkamrene ble underlagt dette. Se også ►Norge (mål og vekt). TH Justice [dsAstis], James Robertson, 1905-75, britisk skuespiller, tidligere journalist. Kom til fil­ men gjennom regissøren Harry Watt, debuterte 1944. Gjorde seg først bemerket i Scott of the Antarctic (Scott, Sydpolsfareren, 1948), og huskes el­ lers som en fargerik karakterskuespiller i Whisky Galore (Et skip med whisky. 1949). Doctor in the House (Doktor underveis, 1954), Mobv Dick (1956) og The Guns ofNavarone (Kanonene på Navarone, 1961). justifikasjpn (av lat.), bekreftelse i rettslige for­ mer. Justinian(us), bysantinske (østromerske) keise­ re. Justinian(us) 1, ca. 482-565, bysantinsk (østromersk) keiser tra 527. Han var opprinnelig traker av fødsel og het Petrus Sabbatinus, fikk navnet Justinian da han ble adoptert av sin farbror, keiser Justin, som sørget for å gi ham den beste utdannelse og raskt forfremmet ham. Kort før Justins død var Justinian blitt medkeiser (Augustus). Gift 522 med den tidligere skuespillerTheodora, som varen from og sterk personlighet og faktisk medregent inntil sin død i 548. Politisk søkte Justinian å konsolidere og restaurere det gamle romerske rike, og hans re­ gjeringstid betegner en kortvarig maktperiode for Bysants. I nord fikk han stanset slavernes ekspan­ sjon, og i øst ble det omsider fred med perserne (532, 562), som Justinian måtte betale store tribut­ ter til; i sør gjenerobret Belisarios Afrika fra van­ dalene (533), mens Narses etter langvarige kriger sikret herredømmet over en del av Italia (553); og­ så deler av Spania kom under bysantinsk kontroll (551). Rettslig var Justinians samling og revisjon av ro­ merske lover i Corpus juris civilis ved juristen Trebonian av vidtrekkende betydning. Administrativt foretok han omfattende reformer for å effektivisere styret, og på det økonomiske område søkte han å sikre seg kontroll med utgiftene, skjønt det ble nød­ vendig å øke landskatten. Religiøst stod Justinian

JUSTITSRÅD

annen apologi. Av hans øvrige verker er en stor Dialog med jøden Tryphon bevart; den handler om forholdet mellom jødedom og kristendom. Jus­ tinus martyr led martyrdøden i Roma; aktene fra prosessen er bevart. - Litt.: Soga um J., ved J. Skar (1904); N. Hyldahl: Philosophie und Christentum (1966); O. Skarsaune: The Proof from Prophecy (1982). justis (av lat. ‘rettferdighet’). 1. Rettspleie. 2. Person(er) eller myndighet som utøver retts­ pleien. 3. Domfellelse, avstraffelse. 4. Orden, disiplin (holde justis). Justinian 1. Utsnitt av mosaikk i Justisdepartementet, Justis- og politideparte­ San Vitale, Ravenna. mentet, ble opprettet ved kgl. kunngjøring av 17. nov. 1818. Under Justisdepartementet ble lagt den vesentligste del av de saker som tidligere hadde hørt på et strengt ortodokst standpunkt, mens Theodora under annet og tredje departement. I 1876 ble Feng­ tilhørte monofysittene. Han førte en aktiv religionsselsstyret opprettet som egen avdeling. I 1885 ble politikk mot hedninger, jøder og kjettere, og blan­ det opprettet et lovkontor, som 1899 ble utvidet til det seg ofte opp i de kirkelige forhold. Det gamle en lovavdeling, og i 1945 en politiavdeling. 1 1996 Akademiet i Åthen ble stengt i 529. fikk departementet en domstolsavdeling. Justisde­ Justinian var også en av antikkens siste store bygg­ partementet består (1997) av følgende avdelinger: herrer. Han lot oppføre bl.a. Hagia Sofia-kirken i Plan- og administrasjonsavdelingen, DomstolsavKonstantinopel og San Vitale i Ravenna med de delingen, Kriminalomsorgsavdelingen, herunder praktfulle mosaikkene. Til tross for et prektig hofffengselsstyret. Lovavdelingen, Polaravdelingen, hold med stivt seremoniell var Justinians makt ikke Politiavdelingen. Rednings- og beredskapsavdelin­ grunnfestet, og da sirkusopptøyer i Konstantinopel gen, Sivilavdelingen og Utlendingsavdelingen. i 532 utviklet seg til et politisk opprør med lanse­ Under Justisdepartementet sorterer bl.a. Riksad­ ring av en motkeiser, var det bare med nød og nep­ vokaten. Regjeringsadvokaten. Påtalemyndigheten, pe Justinian kunne ri stormen av; det sies at TheoPolitiet, Sivilforsvaret, Sysselmannen på Svalbard, doras bistand skal ha vært avgjørende. Selv skal Datatilsynet og Brønnøysundregistrene. keiseren ha vært arbeidsom og utholdende, men Statsråder i Justisdepartementet, se Nøkkelbindets også mistenksom og smålig, spesielt overfor sine tabell Departementer. hærførere. Justiskomiteen, en av Stortingets faste fagkoLitt.: R. Browning: J. and Theodora (1971, 1987); miteer. Under komiteen hører saker om rettsvese­ J. A. S. Evans: The Åge of Justinian (1996). ØAn/TSt net, kriminalomsorgen, politiet, sivile tjenesteplikJustinian(us) 2, ca. 668-711, bysantinsk keiser tige, andre justisformål, billighetserstatninger, al­ 685-695 og 705-711, sønn til Konstantin 4. En ener­ minnelig forvaltningslovgivning, straffelovgivning, gisk. men hensynsløs hersker som ble avsatt etter ti prosesslovgivning, alminnelig sivillovgivning og års regjeringstid. Han ble forvist til Krim, men kom utlendingslovgivning. Komiteen har 11 medlemmer, tilbake til makten 705 med bulgarsk hjelp og inn­ justismord, opprinnelig det tilfelle at en uskyl­ førte et enda verre tyranni enn tidligere. Dette førte dig ble domfelt og henrettet. 1 nyere språkbruk be­ til opprør, der Justinian ble drept. Han fikk tilnav­ tegner uttrykket enhver alvorligere straffedom som net Rhinotmetos («stumpnesa») etter at han fikk rammer en uskyldig. nesen avkuttet 695. Justitia (lat. ‘rettferdighet’), romersk gudinne, just-in-time jdjAst in taim] (eng. ‘akkurat i ti­ personliggjøring av rettferdighet. Hennes hode fin­ de', jap. kanban), JIT, organiseringsprinsipp i be­ nes avbildet på mynter; i nyere kunst fremstilles drifter der målet er å avpasse produksjonen konti­ rettferdigheten allegorisk som en kvinne med tilnuerlig etter behov og på den måten redusere beho­ bundne øyne, en vekt i den ene hånden og et sverd vet for lagerhold. Systemet ble utviklet av den ja­ i den andre. panske bedriften Toyota i slutten av 1930-årene, justitiarius, tittel for formannen i Høyesterett og men ble alminnelig innført først i 1960-årene, først noen kollegiale byretter og herredsretter. i bilfabrikker, senere også i annen industri. Syste­ justitiekansler, høy embetsmann i finsk og met kan også omfatte delleverandørers produksjon, svensk statsforvaltning. Det påhviler justitiekansog krever dermed gode transportmuligheter. leren å føre overtilsyn med rettsvesenet, å repre­ Justin(us), bysantinske keisere. sentere regjeringen i rettssaker som angår den al­ Justin(us) 1, ca. 450-527, keiser 518-527, sønn av minnelige sikkerhet og statens rettigheter, og å vå­ en bonde i Makedonia, ble soldat, og steg raskt til de ke over trykkefriheten og påtale misbruk av denne, høyeste stillinger i hæren. Justinus kunne verken le­ justitieombudsman, JO, i Finland og Sverige se eller skrive; som keiser lot han andre styre i sitt ombudsmann valgt av riksdagen for fire år; fører navn, især sin brorsønn og etterfølger Justinian 1. tilsyn med at tjenestemenn innen forvaltningen og Justin(us) 2, keiser 565-578, søstersønn og etter­ dommere overholder lover, og påtaler ulovlig mynfølger av Justinian 1, greide ikke å bevare det store dighetsutøvelse og forsømmelser. Siden 1968 er det rike denne hadde samlet; langobardene erobret stør­ i Sverige tre ombudsmenn med tittelen justitieom­ stedelen av Italia, og avarerne trengte på ved Do­ budsman, hver med sitt saksområde. I tillegg er det nau; også mot perserne måtte han føre krig. en sjefs-JO. Justinus martyr, ca. 100-165, oldkirkelig forfat­ justitium (lat.), avbrudd i rettspleien, f.eks. un­ ter (apologet), født i Elavius Neapolis (tidl. Sikem) der krig; rettsferie. i Palestina av hedenske foreldre. I sin religiøse sø­ justitsråd (da.), fra eneveldets innførelse i Danken vendte han seg først til filosofskolene og var mark-Norge 1661 betegnelse for høyesterettsdom­ en tid platoniker innen han ble kristen. Som kristen mere; senere en dansk-norsk ærestittel, i Danmark lærer i filosofkappe drog han fra sted til sted for først avskaffet 1912. å forkynne sin tro. I Roma skrev han i 150-årene justitieråd, i Sverige og Finland tittel for høyeste­ et forsvarsskrift (apologi) for kristendommen, til­ rettsdommere. egnet keiseren og senatet, og et tillegg kalt Den

JUSTUS VAN GENT

Justus van Gent |- xent|, eg. Joos van Wassenhove, virksom 1460-80, nederlandsk maler. Ble til­ kalt av hertugen av Montefeltro i Urbino og utførte for ham en altertavle med innstiftelsen av nattver­ den (1473-74) og for hans bibliotek en rekke por­ tretter. Justus understreker det nederlandske oljemaleris stilling i Italia på 1400-tallet. I hans stil forenes nederlandsk intimitet og italiensk represen­ tativ holdning. Justvik, Gjusvik, tettsted i Kristiansand kommu­ ne, Vest-Agder, på vestsiden av Topdalsfjorden, ca. 6 km nord for bysenteret. Boligområder utbygd fra 1960-årene; 1740 innb. (1995). Justoy, øy i Lillesand kommune, Aust-Agder; 7,9 km2, sør for bysenteret. Småknauset, frodig og del­ vis skogkledd. Fastlandsforbindelse ved en 116 m lang bro. I sør uthavnen Brekkestø med fastboen­ de, pensjonater og hytter. Navnet kommer antagelig fra norrønt Jostr, et tre­ slag. Jusupov, russisk adelsslekt som stammer fra de tatariske khaner av Astrakhan og Kasan. Da tatare­ ne hadde tapt i kampen mot russerne omkring 1550, gikk Jusuf, et medlem av denne slekten, over til den ortodokse tro og fikk tittelen fyrst Jusupov. Hans etterkommer fyrst Ivan Jusupov var Katarina den stores elsker og var kjent for sin ekstravaganse. Han bygde ut slottet Arkhangelskoje slik at det ble et av de prektigste i Europa. Fyrstinne Xenia var den siste ætling av huset Ju­ supov. Hun ble regnet som Russlands rikeste ar­ ving og giftet seg 1882 med grev Feliks Sumarakov-Elson og brakte ham som medgift fire byslott og 32 godser. Han fikk også lov til å anta sin hus­ trus titler og familienavn. Deres sønn var fyrst Fe­ liks Jusupov (1887-1967). Jusupov, Feliks Feliksovitsj, 1887-1967, russisk fyrste og hoffmann under Nikolai 2. Som leder for en patriotisk sammensvergelse av offiserer stod han bak mordet på Rasputin i desember 1916. Han ble forvist til Sør-Russland, men frigitt etter marsrevolusjonen 1917. Etter bolsjevikenes maktovertagel­ se forlot han Russland og bosatte seg i Frankrike. Skrev Rasputins Ende (1927) og memoarer. jute (eng., fra bengalsk), bastfibrer av de ettårige artene Corchorus capsularis og Corchorus olitorius i lindefamilien. Juteartene blir opp til 5 m høye og stammer fra India hvor de har vært dyrket siden 800 f.Kr. I dag dyrkes jute over alt i tropiske områ­ der. Utvinningen av jutetrevlene skjer ved avskrelling og etterfølgende gjæring (røytning) i 8-10 da­ ger. De 1-2,5 m lange trevlene (undertiden 4,5 m lange) er gulhvite eller sølvgrå, silkeglinsende og bløte. Jute er ikke så sterk som lin og taper styrke når den blir våt. Den nedbrytes hurtig i sollys og mørk­ ner. Brukes meget som teppebunn. men kan forår­ sake problemer fordi materialet kan krympe ved påvirkning av fuktighet. Anvendes for øvrig ved fremstilling av linoleum, til veggtapet, stopping av møbler, sekkestrie o.a. Juteini, Jaakko, eg. Jacob Judén. 1781-1855, finsk forfatter og folkeopplysningsmann. Han ut­ gav filosofiske, estetiske, poetiske verker og språk­ lige arbeider, de fleste på svensk. På finsk skrev han noen hundre dikt og et par skuespill. Av hans dikt, ofte meget patriotiske, men ikke spesielt litte­ rært verdifulle, bør nevnes Suomen laulu (Finlands sang, 1816), historisk sett den første finske nasjo­ nalsang. Juteini arbeidet også ivrig for å bedre det finske språks stilling i landet. Jutkevitsj, Sergej, 1904-85. sovjetisk filmregis­ sør. Var aktivt med i den sovjetiske avantgardebevegelsen i 1920-årene, samarbeidet bl.a. med Eisenstein ved Proletkult-teateret i Moskva. Debuterte som filmregissør 1928, og varet fremtredende navn i sovjetisk film til sin død. Blant filmene bør nev-

250

Jutulhogget mellom Østerdalen og Rendalen. nes Den tapre soldat Svejk (1943) og den sovjetiskalbanske samproduksjonen Skander Beg (1953). Hans Shakespeare-filmatisering Othello (1955), med Sergej Bondartsjuk i tittelrollen, sikret ham regiprisen ved filmfestivalen i Cannes. Også do­ kumentarfilmer, bl.a. Frankrikes frigjøring (1946) og Hallo Moskva! (1946). Filmskolelærer i Mos­ kva fra 1938. Jutrem, Arne-Jon, f. 2. aug. 1929 i Oslo, norsk glasskunstner, designer og billedkunstner. Utdan­ net ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1946-50. Ble i 1950 ansatt som designer ved Ha­ deland Glassverk, 1963-66 frilans designer for Holmegaard Glasværk, Danmark. Deretter desig­ ner ved PLUS i Fredrikstad før han i slutten av 1960årene viet seg helt til billedkunsten. Jutrem debu­ terte som maler allerede i 1950, men det var 1970årene som ble hans viktigste år som maler og grafi­ ker. I 1984 ble han igjen knyttet til Hadeland Glass­ verk, og fra 1988 har han vært dets kunstneriske leder. Hans glass har hele tiden hatt en stram, skulpturell karakter. Fra 1982 også dosent og professor i estetikk ved Høgskolen i Oslo. Representert i de norske og i tiere utenlandske kunstindustrimuseer og faste kunstgallerier. Jutrem har mottatt tiere internasjonale priser, bl.a. Lunningprisen 1959. Jacob-prisen 1992. Jutterstrdm, Christina, f. 1940, svensk journa­ list. Sjefredaktør i Dagens Nyheter 1982-95, i Expressen 1995-96. jutul, jøtul (norrønt jøtunn, sv. jatte, da. jætte; hører visstnok til verbet eta, altså egentlig ‘store­ ter’). i nordisk folketro og mytologi et vesen med menneskeskikkelse, men med overmenneskelig størrelse og kraft. Den kvinnelige jutul kalles gy­ ger. Jutulene er oftest fiendtligsinnet mot mennes­ kene. I folkesagn, folkeviser og eventyrsagaer bor de gjeme inne i fjellet i en hule. De tåler ikke dags­ lyset, og blir til stein når solen skinner på dem. De har en kolossal størrelse, kan skritte tvers over da­ ler og vann og kaste kjempestore steinblokker etter kirker. (Mange sagn knytter seg til store, frittståen­ de steiner.) Jutulene fremstilles undertiden som menneskeetende og er nesten alltid dumme og ond­ skapsfulle, men trofaste. De er eldgamle og stygge

av utseende og bor helst hver for seg. Se også ►jo­ tun. Jutulhogget, canyon i Alvdal og Rendalen kom­ muner, Hedmark. Jutulhogget skjærer seg nesten igjennom åsryggen mellom Glomma og Tylldalen (Rendalen), i hhv. Alvdal og Rendalen kommuner. Det ligger ca. I km øst for Barkald stasjon, og er avsluttet mot vest som en botn, mot øst ved elven Tysla. De stupbratte veggene i den vestre delen er over 100 m høye, lenger øst 220-240 m. Bredden ved den øvre randen er fra 150 til 400-500 m. Ju­ tulhogget er 2,5 km langt, og hovedretningen er vest-øst. Jutulhogget antas å være utgravd under en «katastrofetapping» av en isdemt sjø, som under avslutningen av istiden fylte den øvre delen av Glommadalen. Navnet knytter seg til et sagn om at det var Rendalsjutulen som hugde fjellkløften i den hensikt å føre Glomma over i Rendalen, noe han i siste liten ble hindret i av Glåmdalsjutulen, som slo ham i hjel. Jutulstraumen, brestrøm i Antarktis, en av de største brestrømmene i Dronning Maud Land. Dre­ nerer et område på 124 000 km2 og beveger seg med opptil 700 meter per år. Brestrømmen ender i isshelfen Fimbulisen. Jutulstraumen har vært studert av norske glasiologer gjennom mange ekspedisjo­ ner, første gang under den norske antarktisekspedisjonen ut fra Norway Station i årene 1956-60. Juuka, svensk Juga, kommune i Finland, PohjoisKarjalan lååni (Norra Karelens lån), ved vestbred­ den av innsjøen Pielinen; 1504 km2 med 7100 innb. (1995). 4.7 per km2. Jord- og skogbruk. Noe indust­ ri, bl.a. fremstilling av keramikkvarer. Flere museer. Juul, dansk adelsslekt som stammer fra Niels Juul (nevnt 1286). Han var far til bl.a. Esger Juul (død 1325), erkebiskop av Lund. Fra en annen sønn stam­ mer de nålevende grener av slekten. Visestattholder i Norge Ove Juul (1615-86) til Villestrup var far til oberst Christian Juul (1651 — 90) til Rysensteen, som 1679 ble opphøyet til ba­ ron Hans etterslekt, som antok navnet Juul-Rysensteen, døde ut på mannssiden 1907. Fra Christian Juuls bror Frederik Juul (1661-1721) stammer en annen gren. Denne gren eier fremdeles storgodset Ravnholt på Fyn.

251

Juul, Mona, f. I0. april 1959 i Sparbu, norsk di­ plomat; cand.polit., gift med Terje Rød-Larsen. Konsulent i Utenriksdepartementet 1991-93, en av de norske forhandlerne i arbeidet som førte frem til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO 1993. Byråsjef ved utenriksministerens sekretariat 1993, 1994-97 ambassaderåd ved den norske ambassaden i Tel Aviv. Fra 1997 Midtøsten-koordinator i Utenriks­ departementet. Juul, Ole, 1852-1927, født i Sortland, norsk ma­ ler, elev av Anders Askevold i Bergen 1873, stu­ derte 1877-81 i Diisseldorf. Han malte særlig kystmotiver fra Ørlandet og Nordland med fint studerte lysvirkninger; også en del portretter. Hans kunst var lenge glemt og ble først gjenoppdaget på en utstil­ ling i Oslo 1922. Trøndelag Kunstgalleri eier 12 arbeider av ham. Nasjonalgalleriet eier Strandpar­ ti, Landsbygate og Nordlandsbåt. - Litt.: X. Harbitz: Nyopdagede malere (1923); D. Bakke i Kunst og Kultur 1978. Juul, Ole, f. 10. okt. 1918, dansk forfatter, jour­ nalist, flyktet til Sverige under den tyske okkupa­ sjon 1940-45 og utgav her skildringer av den dan­ ske frihetskamp. Det næsthelligste (1944) og De røde enge (1944, filmatisert). Av hans senere for­ fatterskap kan nevnes romanen Den syvende basun (1950), om en tredje verdenskrig. Større suksess oppnådde de humoristisk-satiriske romaner Det los­ sede paradis (1953) og Profeten går i land (1954). Videre har Juul bl.a. skrevet reiseskildringer og hørespill, samt barnebøker i Jesper-serien (1973— 76). Juul, Ove, 1615-86, dansk adelsmann, 1661 amt­ mann i Ålborg, 1669-74 visestattholder i Norge, 1676-79 visekansler i Danske Kancelli, 1681 stiftamtmann i Århus. Skrev en dagbok med mange in­ teressante opplysninger fra en reise han foretok i ungdomsårene til Mellom- og Sør-Europa. Juul, Pia, f. 1962, dansk forfatter. Debuterte med diktsamlingen Levende og lukket (1985), fulgt av / brand måske (1987), Forgjort (1989) og En død mands nys (1993). Hun har markert seg som en av de senere års betydeligste danske erotiske lyrikere. I et billedspråk som beveger seg på flere virkelighetsplan, behandles forholdet mellom sjel og kjønn. Hun har også skrevet prosaverket Skaden (1990) og radiospillet Forskel (1994). Juupajoki, kommune i Finland, Håmeen lååni (Tavastehus lån), nordøst forTampere; 259 km2 med 2500 innb. (1995), 9,7 per km2. Treforedling og lærindustri; sko og lærmuseum. Vintersport. Juva, kommune i Finland, Mikkelin lååni (S:t. Michels lån), nordøst for Mikkeli; 1169 km2 med 8300 innb. (1995), 7,1 per km2. Jord- og skogbrukskommune, med stor vekt på økologiske driftsfor­ mer. Juva, Mikko (Einar), f. 1918, finsk teolog; pro­ fessor ved universitetet i Turku 1957-62, ved uni­ versitetet i Helsinki 1962-78, Finlands erkebiskop 1978-82. Juva var president for Det lutherske ver­ densforbund 1970-76. Juvara, Filippo (Juvarra), 1678-1736, italiensk arkitekt, virket også som teaterdekoratør, maler og grafiker. Startet på en geistlig løpebane, men brøt av og ble elev hos arkitekten og byplanleggeren Carlo Fontana i Roma. Hans første oppdrag var moderniseringen av kongepalasset i Messina. I 1714 ble han kalt til Torino av Vittorio Amadeo 2 av Savoia, og virket i en årrekke som ledende arkitekt ved det piemontesiske hoff. I Palazzo Madama (1718—21) og i Chiesa del Carmine (1732-36) viser han seg influert av Bernini, og hans innsats her betyr en reaksjon mot Guarinis senbarokke stil. En mengde arkitekturprosjekter som var påbegynt av Guarini, ble avsluttet av Juv­ ara i et roligere og mer stabilt formspråk. I Stupinigi, like utenfor Torino, reiste han et jaktslott for

JYLHÅ

kongefamilien over en X-formet grunnplan med lange sidefløyer (1729-35). Juvaras kanskje mest særpregede verk i Torino er Superga-basilikaen (1716-31). Juvaras ry som arkitekt spredte seg over hele Eu­ ropa, og han ble kalt til konsultasjoner i Lisboa, London og Paris. Han døde i Madrid, hvor han var tilkalt for å tegne det kongelige palass, som ble reist av hans elever. Litt.: S. Boscarino: J., Architetto (1973); H. A. Millon: F. J.: Drawings From the Roman Period, 1704-1714 (1984). Juvasshytta, privat turisthytte i Lom kommu­ ne, Oppland, ved Juvvatnet nordøst for Galdhøpig­ gen i Jotunheimen. 1841 m o.h. Opprinnelig bygd av fjellføreren Knud O. Vole i 1884, ombygd 197576. 75 senger. Utgangspunkt for turer til Galdhø­ piggen. Juvatn, vann i Åseral kommune, Vest-Agder, 513-489 m o.h. Oppdemt ved Juvassdammen i sørenden i forbindelse med Logna-utbyggingen (1958). Juve, Jørgen, 1906-83, født i Porsgrunn, norsk fotballspiller og journalist, utdannet som jurist. Spilte 45 landskamper (1928-37), toppscorer med 33 mål. Kaptein på bronselaget 1936. En av Nor­ ges største fotballspillere i mellomkrigstiden, som spilte på en rekke forskjellige plasser på banen. Norges Fotballforbunds gullklokke og gullmerke. Medlem av Lyn, Oslo. Sportsredaktør Dagbladet 1928, i Tidens Tegn 1934-40. Journalist i Dagbla­ det fra 1945. Utgitt Alt om fotball (1934), Norsk fotball (1937), Øyeblikk (1978). juvel (over gfr. fra lat. ‘lek. spøk'), slipt edelsten, smykke av edelstener; i overført betydning om noe fint og kostbart. juveler, person (gullsmed) som har sliping, inn­ fatning og/eller salg av edelstener (smykker) som yrke. juvelornamentikk, omamentmotiver som opp­ rinnelig stammer fra India og som vant innpass i europeisk bygningskunst, dekorativ skulptur, møbelkunst og tekstil under renessansen. Søker å et­ terligne edelstener med eller uten innfatninger, eventuelt gjerne i form av kartusjer. Juvenal, eg. Decimus Junius Juvenalis, ca. 67etter 127 e.Kr., romersk forfatter; satiriker. Studer­ te retorikk, begynte som moden mann å skrive sati­ rer over livet i Roma (16 i fem bøker). De er sterkt retorisk farget, kaprisiøse i sin bygning, ofte po­ engterte og virkningsfulle, med mange fyndord (mens sana in corpore sano o.l.). Han skrev satire­ ne under Trajans og Hadrians regjering, men av tak­ tiske grunner henla han som oftest sine satirer til Neros og Domitians tid. Kjent er særlig 6. satire mot lettsindige og affekterte kvinner. Juvenal har hatt stor betydning f.eks. for Holberg. Engelsk over­ settelse ved P. Green (1967). - Litt.: G. Highet: J. the Satirist (1954). juvenil (av lat. ‘ung’), ungdommelig, jomfrue­ lig(geol.). Betegnelse på vandige løsninger og gas­ ser som stammer direkte fra et magma, uten å være blandet med materiale fra jordoverflaten. juvenilt angiofibrom (av juvenil, angio- og fi­ ber), godartet, kar-rik bindevevssvulst i nesesvelget, sees kun hos gutter før og under puberteten. Veksthastigheten avtar i voksen alder. Juventas (lat.), romersk gudinne for ungdom­ men; etter Den annen puniske krig (218-201 f.Kr.) identifisert med den greske gudinne Hebe. Juven­ tas hadde et kapell i det store tempelet på Kapitol, hvor det var vanlig at unge menn ofret til henne når de første gang tok på seg mannstogaen. Juventus, italiensk fotballklubb, stiftet 1897 i Torino. Vinner av UEFA-cupen 1977, 1990 og 1993,

Europacupen for cupvinnere 1984 og for serievinnere 1985 og 1996. Har (til 1996) vunnet 23 serieog ni cupmesterskap i Italia. Drakt: svart og hvit vertikalt stripet trøye, hvit bukse. Bane: Stadio delle Alpi, nybygd til VM 1990. Dino Zoff, Claudio Gentile, Gaetano Scirea, Antonio Cabrini, Marco Tardelli og Paolo Rossi deltok alle på Italias gulllag under VM 1982. Andre kjente spillere: Roberto Baggio, Alessandro del Piero, polakken Zbigniew Boniek, franskmannen Michel Platini og dansken Michael Laudrup. Juvet, Morten, f. 18. mars 1953 i Holmestrand, norsk maler og grafiker. Sammen med Petter Brønn og Magne Rudjord dannet han 1975 Gruppe Elg, som markerte samfunnskritiske holdninger i bl.a. collage og konseptkunst, foruten i mer tradisjonel­ le billedformer. Film, video og tegneserier, så vel som rockmusikk og undergrunnslitteratur har vært viktige forutsetninger for Juvets kunstuttrykk. Det maleriske har fått større og større betydning i hans kunst, og fargebruken utgjør en viktig del av hans figurativt fabulerende billedunivers. Museet for samtidskunst eier fire malerier av ham. Juvkam, Lizzie, 1883-1969, født i Drammen, norsk forfatter, debuterte 1942 med Virgins vei, en særpreget roman om en kvinnelig pianists utvik­ ling, det mest verdifulle Juvkam skrev. Senere ro­ maner er Antonia og yogien (1948), Virgin og kjær­ ligheten (1950), fortsettelse av debutromanen, og Eneboere (1952). I 1955 kom Hun og giganten. Juvkam interesserer ikke minst ved sin heftige be­ toning av spiritualistiske momenter. Juvkam, Per, f. 21. mars 1907, norsk teolog. Hjel­ peprest i Vestre Toten 1938, sogneprest i Vestre Sli­ dre 1950, res.kap. i Sinsen menighet, Oslo 1957, biskop i Bjørgvin 1961-77. Juvkam var formann i Den norske presteforening 1960-62 og i Det frivil­ lige kirkeråd 1961-65. Han var medlem av Kirkestat-kommisjonen av 1971. Juvkam har utgitt et register over kirkerettslige bestemmelser (1956), prekensamlingen Høgtidsda­ gar i Bjørgvin (1977), skriftet Folkekirken - visjon og virkelighet (1980) og deltatt i arbeidet med den nynorske bibeloversettelse. Juvonen, Hel vi, 1919-59, finsk forfatter; skrev religiøst farget lyrikk. Delvis var hun den siste sto­ re representant for tradisjonell finsk poesistil, del­ vis en representant for 1950-årenes modernisme. Karakteristisk for Juvonen er et kraftfylt og smidig språk, en personlig preget billedbruk samt evnen til å åpne vide og dype perspektiver med utgangs­ punkt i detaljer. Samlinger: Dvergtreet 0949), Bunnis (1952), Fra dag til dag (1954), Fjellgrunn (1955), Budbæreren (1959). Juvvatnet, fjellvann i Lom kommune, Oppland, nordøst for Galdhøpiggen; 1835 m o.h., regnet som det høyeste i Nord-Europa. Nordøst for vannet lig­ ger Juvvasshø (1894 m o.h.), i sør Juvflya, i sørvest Galdhø (2238 m o.h.) og Veslejuvbreen som strek­ ker seg ned til vannet. Alpinbakke på breen. Ved vannets nordøstlige ende ligger Juvasshytta. jyde, person fra Jylland. jydepotter, «svarte potter», en type dansk kera­ mikk, uglasert, svartbrent leirtøy. Tilvirkningen har vært drevet som kvinnearbeid, og ble utført med ytterst primitivt verktøy, bl.a. uten bruk av pottemakerhjul (dreieskive). Produksjonen går sannsyn­ ligvis tilbake til forhistorisk tid og har vært drevet som bondehåndverk eller husflid til våre dager. Nå praktisk talt opphørt i denne form. Jylhå, Yrjo, 1903-56, finsk lyriker; skrev dikt preget av et virilt formspråk. Hans siste samling Skjærsilden (1941), som bygger på personlige opp­ levelser fra vinterkrigen, har gjort at Jylhå er best kjent som vinterkrigens skald. Han leverte gode oversettelser av bl.a. Shakespeare, Milton, La Fontaine og Heine til finsk.

JULICH

Julich [-ikjj, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, ved elven Rur, 40 km vest for Koln; 31 800 innb. (1994). Sentrum for det fruktbare jordbruks­ distriktet Jiilicher Borde; papir- og sukkerindustri, atomforskningsanlegg. Julich var hovedstad i grevskapet Julich. fra 1357 hertugdømme, 1423 forent med Berg (►Bergisches Land), 1524 med ►Kleve. Etter at fyrsteslekten 1609 var utdødd på mannssiden, ble det strid mellom flere makter om det rike området, som 1614 og 1666 ble delt mellom Pfalz-Neuberg og Brandenburg. I 1815 kom omtrent hele det gamle hertugdømmet til Preussen. Jylland (‘Jydenes land'), halvøy i Europa, ho­ vedsakelig i Danmark. Jylland er omgitt av Nord­ sjøen, Skagerrak, Kattegat og Lille Bælt. Limfjorden deler Jylland i en fastlandsdel og nord for den­ ne, Nørrejyske 0.1 sør danner elven Eider og NordOstsee-Kanal (Kielkanalen) grense; 29 776 km2 (inkl, tilliggende småøyer). Natur. Jylland ender mot nord i odden Skagen, mens den sørligste delen, Sør-Slesvig, ligger i Tysk­ land (Schleswig-Holstein). Vestkysten går i lange slake buer og grunne bukter. Nissum Fjord og Ringkøbing Fjord er sperret av sandtanger. I sør ligger de to øyene Fanø og Rømø, skilt fra kysten ved et ganske grunt farvann som delvis ligger bart ved lav­ vann. Den nordlige delen av østkysten har ingen store bukter nord for innløpet til Limfjorden. I Limfjorden ligger den store øya Mors. Sør for halvøya Djursland og Mols skifter kysten karakter. Mange små traktformede fjorder går inn i landet, bl.a. Vej­ le Fjord og Flensborg Fjord. Utenfor østkysten lig­ ger flere små og store øyer (Samsø, Fyn, Als m.fl.). Undergrunnen består av lag fra kritt- og tertiær; på Mors finnes lag av vulkansk aske. Ellers er lan­ det dekket av løsmasser fra istiden, med morene, sand, leire. Danmarks høyeste punkter finnes på Jylland: Yding Skovhøj (173 m o.h.), Ejer Bavnehøj (171 m o.h.) og Himmelbjerget (147 m o.h.). Fjordene på østkysten var leier for bre-elver som løp frem under isen mot vest. Disse avsatte svære sandsletter, de jyske heder, med mager jord. Især i nord lå store flater under vann etter istiden; her er til dels store myrer, f.eks. Lille og Store Vildmose. Langs vestkysten er det noen steder i sør lavt marsk­ land, andre steder har havet skåret ut bratte klinter. Store strekninger er rammet av sandflukt fra sand­ dyner (klitter) langs strendene. I moreneområdene ligger flere små sjøer, og Jylland har mange små­ elver. De største er Gudenå og Kongeå, den siste deler Jylland i Nørre-Jylland og Sønder-Jylland. I øst finnes en del løvskog, på sandslettene er det plan­ tet gran og furu.

MORGENAWSEN Jyllands-Posten, Morgenavisen, dansk morgen­ avis, utkommer i Viby 7 dager i uken. Opplag 1995: 152 000. søndager 250 000. Avisen ble grunnlagt 1871 som et uavhengig kon­ servativt regional-organ for Jylland og hadde be­ skjeden spredning. I mellomkrigstiden fikk den en enestående oppgang som fortsatte etter den annen verdenskrig, og ble etter hvert Danmarks største avis utenfor København. Årsaken var en stadig redak­ sjonell og teknisk fornyelse, som bl.a. gjorde Jyllandsposten til en fremragende nyhetsavis. Jyllandsposten har bevart sin utpreget konservative innstil­ ling og har gått inn for å hevde provinsens økono­ miske og kulturelle interesser overfor København. Etter en stor satsing i 1990-årene (bl.a. med en egen København-utgave fra 1995) er avisen blitt en av Danmarks største morgenaviser. Jyllandsslaget, eng. The Battle of Jutland, ty. Die Seeschlacht vor dem Skagerrak, den første ver­

252

denskrigs største sjøslag, fant sted 31. mai/l. juni 1916 ca. 60 nautiske mil vest av Jylland, mellom tyske sjøstridskrefter under admiral Scheer, og bri­ tiske under admiral Jellicoe. Selve hovedslaget be­ gynte ved 18-tiden 31. mai og varte inntil den tys­ ke flåten en stund etter midnatt under dekke av mørke og tåke avbrøt og styrte mot hjemmehavn. Av de britiske skipene ble 14 senket, mens 1 1 tyske skip gikk tapt. Til tross for taktisk suksess, vant Tyskland ingen varig fordel. Den tyske Hochseeflotte forble i havn resten av krigen. Jynge, Andreas Grimelund, 1870-1955, født i Skien, norsk embetsmann og forfatter, far til Gert Jynge. Sekretær i Arbeidsdepartementet 1898, by­ råsjef 1912, jernbanedirektør 1919-37. Gav 1896 ut Viser og vers, en samling enkle barnerim som viste fin og ekte naturfølelse, og 1903 diktsamlin­ gen Egne veie. Han var i en årrekke teater- og litte­ raturkritiker i forskjellige aviser. Jynge, Gert, 1904-94, født i Oslo, norsk maler, sønn av A. Jynge. Hans bilder, som vesentlig ble til i 1930-årene, viser sterke impulser fra tysk ekspre­ sjonisme. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Morgen (1933) og Gårdbruker (1937). Han stod i opposi­ sjon til den rådende fransk-norske estetiserende tra­ disjon og virket som inspirator på norsk kunstmiljø. Han var spesielt opptatt av maleriets tekniske og håndverksmessige sider. 1957-74 var han over­ lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Jynge, Gjertrud Louise, f. 18. okt. 1966 i Trom­ sø, norsk skuespiller. Hun har vært ansatt ved Ro­ galand Teater siden debuten som Hedvig i Vildanden i 1993. På kort tid har hun gjort seg bemerket i så sentrale roller som Agnes i Brand, Nora i Et duk­ kehjem, Elmire i Tartuffe av Moliére, Leah i Mor­ det på Le Mans av Wendy Kesselman, Ann i Alle mine sønner av Arthur Mil ler, og i tre sentrale kvin­ neroller i Prosessen av Kafka. Gjestespill ved Det Norske Teatret 1996-97, hvor hun bl.a. har hatt hovedrolle i musikkspillet Ungen basert på Oskar Braatens skuespill. Også rolle i Morten Thomtes TV-film / begynnelsen var støyen (1993). Jiinger, Ernst, f. 1895, tysk forfatter, bror av F. G. Jiinger. Skildret sine opplevelser som ung og høyt dekorert løytnant i den første verdenskrig i krasse og likevel entusiastiske bilder av vestfrontens nærstrid i In Stahlgewittern (1920). I senere bøker for­ herliger han krigen som en avgjørende faktor i in­ dividets og nasjonens liv. Utviklet fra 1930-årene sosialpolitiske ideer om en ny kollekti vistisk livs­ holdning, som vant sterk gjenklang i nasjonalistis­ ke kretser. Tross sin høyreradikalisme tok han snart avstand fra de nazistiske makthaverne. I den symbolske ro­ manen Aufden Marmor-Klippen (1939, norsk overs. På marmorklippene. 1979) viser han hvordan auto­ ritær makt kommer i det ondes tjeneste. I senere verker, blant annet Strahlungen (1949; dagbøker fra Jiingers tid som okkupasjonsoffiser i Paris 1941 — 44), har han brutt med sitt opprinnelige syn på krigen og gått inn for de gamle vesteuropeiske kulturidealer. Heliopolis (1949) og Gldserne Bienen (1957. norsk overs. Glassbiene, 1979) er utopiske romaner, der teknologisk perfeksjonisme og effek­ tivitet truer individuell bevissthet og nedarvede verdier. Stilen er kjølig, presist beskrivende, med en hang til epigrammatiske effekter som ofte kan virke tilstrebet. Kjent blant Jiingers senere verker er Anndherungen. Drogen und Rausch (1970), Eumeswil (1977) og Siebzig verweht (2 bd., 1980— 81). Jiinger mottok i 1982 den ettertraktede GoethePreis der Stadt Frankfurt, en utdeling som til dels ble sterkt kritisert og utløste en heftig debatt om Jiinger og hans forfatterskap. Samlede verker ut­ kom i 18 bind (1978-82). Litt.: H. Schwilk (red.): E. J. (1988).

Jiinger, Friedrich Georg, 1898-1977, tysk for­ fatter, bror av E. Junger. Han utgav diktsamlinger, bl.a. Gedichte (1934), Der Missouri (1940), Ring der Jahre (1954), og essayer, Uber das Komische (1936) og Die Perfektion der Technik (1946), hvor han bekjenner seg til et humanistisk livssyn. Klas­ sisistisk orientert. Selvbiografien Spiegel der Jah­ re kom i 1958; Laura und andere Erzdhlungen i 1970. Jurgens, Curd, 1915-82, tysk skuespiller. Filmdebut 1935, internasjonalt gjennombrudd i Helmut Kåutners Des Teufels General (1955) og, mot Bri­ gitte Bardot, i Et Diett créa la femme (Og Gud skap­ te kvinnen, 1956). Medvirket siden i et bredt spek­ ter av internasjonal film, blant annet The Inn of the Sixth Happiness (Vertshuset den sjette lykke, 1958), hvor han spilte mot Ingrid Bergman, og Lord Jim (1964). Spilte en skurkerolle i James Bond-filmen The Spy Who Loved Me (Spionen som elsket meg, 1977). ’ Jurgensen, Fritz, 1818-63, dansk tegner; skil­ dret i tekst og tegninger med sarkastisk lune det københavnske borgerliv i 1840-50-årene. Hans teg­ ninger er utgitt i bokform, første gang 1860 og fle­ re ganger senere. Jurgensen, Heinrich, 1871-1953, født i Tysk­ land, norsk arkitekt. Han fungerte som rådgiver ved oppførelsen av De Sandvigske Samlinger på Mai­ haugen. Jurgensen var også sentral under gjen­ oppbyggingen av Ålesund etter brannen i 1904, og han oppførte ca. 25 bygninger som alle bidrar til å gi byen dens jugendpreg. Jurgensen, Jørgen, 1780-1845. dansk eventy­ rer. Som leder av et britisk kaperskip «erobret» han 1809 Island og oppkastet seg til enehersker; lovli­ ge tilstander ble opprettet da et britisk krigsskip ankom senere samme år. I islandsk tradisjon er Jiirgensen blitt kalt Hundadagakonungur. fordi han «regjerte» i hundedagene 1809. Hans selvbiografi Kongen af Island utkom i ny utgave 1974. Jurgensen, Wilhelm. 1762-1842, født i Slesvig, norsk offiser, kaptein 1802, major 1814. I 1802 medvirket han i opprettelsen av det Lærdalske lette infanterikompani, noe lærdølene var mot fordi de tidligere hadde vært fritatt for militærtjeneste. Kom­ paniet utmerket seg under felttoget 1808. Det dan­ net seg en hel sagnkrets om Jurgensen og hans lær­ døler. Jyske lov, lov utferdiget 1241 på en riksforsam­ ling i Vordingborg under kong Valdemar 2 Sejr. Den gjaldt direkte bare for det jyske rettsområde (der­ under Fyn og Slesvig), men ble brukt også i andre deler av Danmark, hvor ingen lovbok stadfestet og utgitt av kongen fantes. Jyske lov inneholder ve­ sentlig eldre jysk rett, men er noe påvirket av kano­ nisk rett. Den ble avløst av Christian 5s Danske Lov 1683, men for Slesvigs vedkommende først av den tyske borgerlige lovbok 1900. Jyske lov er den vik­ tigste av Danmarks eldre lovbøker og har betyd­ ning også for forståelsen av enkelte artikler i Chris­ tian 5s Norske Lov av 1687. jysk hest, jydsk hest, middelstor til stor dansk trekkhest, rød med oftest lys man og hale. Det er under 300 hester igjen av rasen i Danmark, og et bevaringsprogram er iverksatt. jysk svartbotet fe, sortbroget jysk melkekvæg (SJM), Danmarks eldste storferase. Foredlet siden slutten av 1700-tallet. Ble 1949 slått sammen med hollenderfeet til sortbroget dansk melkekvæg (SDM), den rasen som nå er størst i Danmark. Jiiterbog, by i Tyskland. Brandenburg, 30 km nordøst for Wittenberg; 12 600 innb. (1986). Mø­ bel- og småindustri. Med sine bymurer og gamle bygninger (Liebfrauenkirche fra 1100-tallet. Jakobikirche fra 1200-tallet) gir Jiiterbog et middelaldersk inntrykk. Byrett 1174. Her seiret svenskene under L. Torstenson 1644 over den keiserlige hær.

253 Jyvåskylå, bykommune i Finland, hovedstad i Keski-Suomen lååni (Mellersta Finlands lån), ved nordenden av innsjøen Påijanne; 106 km- med 73 100 innb. (1995). 689.2 per km2. Jernbaneknutepunkt. De fleste arbeidsplassene er innen servi­ cenæringene. Ellers en del industri, bl.a. fremstil­ ling av maskiner til treforedlingsindustrien, papir­ fabrikker, møbel- og annen trevareindustri. Byen har en rekke bygninger tegnet av arkitekten Alvar Aalto. Universitet (grl. 1966) og landets eldste ftnskspråklige lærerhøgskole. Alvar Aalto-museum, kunsthåndverksmuseum m.m. Årlig billøp. Grunn­ lagt 1837. Jyvdskyld landkommune; 449 km2 med 30 200 innb. (1995). 67.2 per km2. Flyplass. Museum som viser det finske flyvåpenets historie. Jåderlund, Ann. f. 1955. svensk forfatter. De­ buterte 1985 med diktsamlingen Vimpelstaden. Den andre samlingen. Som en gång varit ang (1988). ble utgangspunkt for en heftig debatt om lyrikkens uforståelighet og kritikkens uforstand. Jåderlund skriver en rasjonelt utilgjengelig, men samtidig enkel, musikalsk lyrikk med umiddelbar sanseappell. Videre kan nevnes diktsamlingene Snart går jag i sommaren ut (1990), Rundkyrka och sjukhusldngor vid vattnet. Hinden årfbrgylld av solens sista strålar (1992) og Morker morka morkt krist­ aller (1995). Hun har også gitt ut teaterstykket Evrydike och Amor (1992). Jæger, flere norske slekter uten påvist innbyrdes forbindelse. 1. En slekt som stammer fra magister, prost i Ribe Thomas Knudsen (ca. 1503-1581). hvis sønnesønns sønn prost Christian Claussøn Jæger (død 1695) var sogneprest i Helleland. Fra ham stammer en nordlands- og en vestlandsgren. Til vestlandsgrenen hører litteraturhistorikeren Henrik Bernhard Jæger (1854-95) og hans sønn, litteraturhistorikeren Her­ man Henrikssøn Jæger (1886-1938), samt maleren Tycho Christopher Jæger (1819-89), hvis sønne­ sønns sønn Tycho Christopher Jæger er gift med maleren, professor Irma Salo Jæger (f. 1928). 2. En slekt som stammer fra tollvisitør, senere mølleeier i Frederikssund og Roskilde Jørgen Jæ­ ger. Slekten kom til Norge med hans to sønner, dis­ pasjør og stortingsmann Adam Gottlob Ferdinand Jæger (1778-1837) og byfogd Jens Nicolai Henrich Jæger (1780-1846). Byfogd J.N. H. Jæger var far til brigadeauditør Nicolai Henrik Jæger (181864), som igjen var far til forfatteren Hans Henrik Jæger (1854-1910) og professor i sosialøkonomi Oskar Gustav Jæger (1863-1933). 3. En slekt som stammer fra birkedommer, inspek­ tør over grevskapet Frijsenborg i Jylland Jørgen Ibsen Jæger. Slekten kom til Norge med hans søn­ nesønn Ephraim Jæger (1737-99), død som sogne­ prest i Sogndal. Den nålevende slekt stammer fra hans adoptivsønn, overtollbetjent i Mandal Nils Winther Luth-Jæger (1772-1840). Litt.: O. Jæger: Familierne J. i Norge (1917). Jæger, Frank, 1926-77, dansk forfatter. Debu­ terte 1948 med Dydige digte; viktigste senere dikt­ samlinger er Tyren (1953), Havkarlens sange (1956) og Idylia (1967). Han tilhørte kretsen omkring tids­ skriftet Heretica, men skiller seg ut fra disse religi­ øst søkende, angst- og ensomhetsbesatte lyrikere ved en mer verdslig livsbekreftel.se, ofte galgenhu­ moristisk uttrykt i en småironisk forherligelse av det idylliske og arbeidsfylte familieliv på landet (Sjælland, senere Langeland), med mektige og gro­ teske naturbilder. Inntagende er hans fortellinger, dagdriver-romanen Iners (1950), novellene Hver­ dagshistorier (1951) og Døden i skoven (1970), er­ indringsboken Den unge Jægers lidelser (1953). Han fikk Det danske Akademis store litteraturpris 1969. - Litt.: B. Nielsen Brovst: F. J.s forfatterskab (1977).

JÆGERVASSTINDAN

Hans Jæger. Utsnitt av Edvard Munchs maleri i Nasjonalgalleriet, fra 1889. Jæger, Hans (Henrik). 1854-1910. født i Dram­ men. norsk forfatter, bror av O. G. Jæger. Ble 1875 student og stortingsstenograf, drev omfattende fi­ losofiske studier, og gav 1878 ut Kanls fornuftskritik. Et par dramatiske arbeider, Olga (1883), og for­ spillet til dette. En intellektuell forførelse (1884), ble desember 1885 fulgt av Era Kristiania-Bohémen, roman i to deler (en forkortet og «renset» ut­ gave i ett bd. utkom 1895). Boken forkynner nød­ vendigheten av en samfunnsomveltning som kun­ ne skape rom foren friere utfoldelse av individenes evner og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold. Fortalen var utkommet særskilt noen uker i forveien, og boken ble straks beslag­ lagt. I 1886 ble Jæger dømt til 60 dagers fengsel for blasfemi og for krenkelse av bluferdighet og sede­ lighet (Min forsvarstale i høiesteret, 1886). Roma­ nen kom til å innlede en diskusjon som fikk stor sosial og litterær betydning. Tilslutning fikk be­ vegelsen bare hos den radikale «intelligens», som den bidrog til å sprenge ut av venstrepartiet, men den fant også forståelse hos det unge sosialdemo­ kratiske parti. I 1950 kom Fra Kristiania-Bohémen ut i ny utgave, uten at den vakte større diskusjon. I 1888 gav Jæger ut Kristianiabilleder og 1889 Novelletter. Bøkene er svært selvbiografiske, og i de tre sammenhengende bøkene Syk kjærlighet (1893). Bekjendelser (1902) og Fængsel og Fortvi­ lelse (1902) utleverer han sine erotiske problemer hensynsløst, men viser et større litterært talent enn før. Også disse bøkene ble straks beslaglagt; de ble utgitt på nytt 1969-70. Sin forfattervirksomhet av­ sluttet Jæger med det omfangsrike verk Anarkiets Bibel 0906). Litt.: J. J. Ipsen: H. .1. (1926); Olav Storstein: H. J. (1935); H. Fosli: Kristianiabohemen (1994). Jæger, Henrik Bernhard, 1854-95, født i Ber­ gen, norsk litteraturhistoriker og kritiker; brorsønn av T. C. Jæger. Gav 1878 ut Litteraturhistoriske Pennetegninger. Jægers festskrift til Ibsens 60-årsdag er den første større Ibsen-monografi; mer kri­ tisk estetisk er Henrik Ibsen og hans værker (1892). Hans hovedverk er Illustrerer norsk Literaturhistorie (3 bd., 1892-97; etter forfatterens død avsluttet av Otto Anderssen), som vitner om allsidig kjenn­ skap til den norsk-danske litteratur. Av hans øvrige skrifter kan nevnes En gammel kjærlighedshistorie, (1891), Bergen og Bergenserne (1891), Kristi­ ania og Kristianienserne (1890) og Mixed Pickles (1889). 1880-83 var han konsulent ved Christiania Theater, 1888-89 sceneinstruktør i Bergen. Skrev også et par mindre skuespill, Løse Fugle og Arve­ gods. Jæger, Herman Henrikssøn, 1886-1938, født i Oslo, sønn av H. B. Jæger, dosent ved Universitetet i Oslo 1921, foreleste over engelsk litteratur. Hans dr.avh. fra 1917, Taine; en tænkerprofil, er et verdi­ fullt arbeid. Skrev dessuten flere avhandlinger om norsk og fremmed litteratur i tidsskrifter, særlig i Edda, hvor han også skrev gode årsoversikter 1914—

24. Sammen med D. A. Seip forestod han utgivel­ sen av Wergelands Samlede Skrifter (1918^10). Jæger, Irma Salo, f. 13. des. 1928 i Finland, norsk maler. Etter eksamen i kunsthistorie ved universi­ tetet i Helsinki 1953 gikk hun 1954-57 på Statens handverks- og kunstindustriskole i Oslo og 1958— 61 på Statens Kunstakademi. Hun har engasjert seg i miljøproblematikk, utført utsmykningsarbeiderfor T-banen i Oslo, svømmehallen i Honningsvåg og Agder ingeniør- og distriktshøgskole i Grimstad. Hennes staffelimaleri i et abstrakt formspråk har ofte sterk koloristisk virkning. Professor ved Sta­ tens Kunstakademi 1986-91. Hun har flere tillits­ verv innen kunstnerorganisasjonene. Museet for samtidskunst eier sju malerier av henne. Jæger, Jens Nicolai Henrich, 1780-1846, norsk jurist og filolog. Ved siden av sitt byfogdembete i Arendal utførte han et pionerarbeid i nederlandsk filologi ved sitt store ordbokverk Hollandsk lexicon for Norske og Danske I-Il (1826-31). Senere utgav han i ett bind Hollandsk Grammatik og Hol­ landsk Læsebog (1835). Jæger, Oskar Gustav, 1863-1933, født i Bergen, norsk sosialøkonom, bror av Hans Henrik Jæger. Cand.mag. 1888, studerte sosialøkonomi og tok 1894 doktorgraden på sitt verk Den moderne statsøkonomis grundlæggelse ved Adam Smith. Cand. jur. 1897, universitetsstipendiat 1898. professor i stats­ økonomi og statistikk 1902. Jæger fulgte som teo­ retiker synspunkter som var fremlagt av BohmBawerk og hans skole. Han interesserte seg både for den teoretiske sosialøkonomi og for fmansvitenskapen. Hans hovedverker er Teoretisk socialøkonomik (1927) og Finanslære (1930). Jæger tok også aktivt del i den sosiale reformpolitikk; han var formann i komiteen til behandling av spørsmålet om arbeidsledighetsforsikring (1904) og folkeforsikringskomiteen (1907). Under den første verdens­ krig kritiserte Jæger Norges Banks inflatoriske pen­ gepolitikk. Jæger tok livlig del i den politiske og i den kirke­ lige og religiøse diskusjon. Interessert spiritist, for­ mann i Norsk selskap for psykisk forskning fra stif­ telsen 1918. Jæger, Tycho Christopher, 1819-89, født i Ber­ gen, norsk maler; elev ved akademiet i København 1844—46. Han skildret Bergen i en rekke prospek­ ter, ofte med dramatiske motiver som storm og il­ debrann. Nasjonalgalleriet i Oslo eier Urnes kirke (1853). Jågerhorn, Jan Anders (af Sparila), 1757-1825. finsk offiser og politiker, en av lederne i Anjalaforbundet. Etter utbruddet av den svensk-russiske kri­ gen 1788 bidrog han til å utforme den såkalte Liikalaskrivelsen med forslag om fredsslutning med Russland. Den ble overlevert til keiserinne Katarina 2 av Jågerhorn. Han ble mottatt med mistro ved hjemkomsten, flyktet til Russland og gikk i russisk krigstjeneste. Under krigen 1808-09 kom han til­ bake til Finland og deltok i landdagen i Borgå. Jå­ gerhorn forfattet et viktig finsk grunnlovsforslag som ble overlevert til tsar Aleksander. Jægerspris, kommune i Danmark, Nord-Sjælland, Frederiksberg amt, på en halvøy som stikker ut mellom Isefjord og Roskilde Fjord; 96 km2 med 8960 innb. (1996), 93,3 per km2. Jægerspris by, 6 km vest for Frederikssund; 3530 innb. (1994). Byen er vokst opp omkring Jægers­ pris slott. Jægerspris slott, til 1677 Abrahamstrup, Dan­ mark. Nord-Sjælland. i den bymessige bebyggelse Jægerspris. Kjent som krongods fra 1300-tallet; Frederik 7 og grevinne Danner bodde her. og 1873 gjorde grevinne Danner det til en stiftelse for unge piker (Kong Frederik 7s stiftelse). Jægervasstindan, tre fjell i Lyngsalpene i Lyn­ gen kommune, Troms. Store Jægervasstind, 1543

JÆGERVATNET

m. Lille Jægervasstind, 1410 m. og Nordre Jægervasstind. 1042 m o.h. Store breer. Store Jægervass­ tind ble besteget første gang i 1898. Jægervatnet, vann i Lyngen kommune, Troms; 7,5 km2, 3 m o.h. Ligger på vestsiden av Lyngshalvøya, med avløp til Ullsfjorden. Øst for vannet ligger de spisse Jægervasstindan. Jamijårvi, kommune i Finland, Turun ja Porin lååni (Abo och Bjorneborgs lån), ca. 70 km nordøst for Pori; 214 km2 med 2400 innb. (1995), 11,2 per km2. Jord- og skogbrukskommune. Turisttrafikk. Jamså, bykommune i Finland. Keski-Suomen lååni (Mellersta Finlands lån), ved vestsiden av Påijånne; 670 km2 med 13 100 innb. (1995), 19,6 per km2. De fleste arbeidsplasser er innen servicenæringer og industri, bl.a. papirindustri. Turisme. Jamsånkoski, bykommune i Finland, KeskiSuomen lååni (Mellersta Finlands lån), på vestsi­ den av Påijånne; 401 km2 med 8000 innb. (1995), 20 per km2. Stasjon på jernbanelinjen mellom Tampere og Jyvåskylå. Mange arbeidsplasser innen servicenæringer og industri. Betydelig papirindustri. Bystatus fra 1986. jåmthund, svensk elghundrase, Nordens største og kraftigste elghund; urgammel i Jåmtland og Hårjedalen, men først anerkjent som rase i 1946. Tett, kraftig, rektangulær kroppsbygning; mankehøyde 57-65 cm for hannhunder, 52-60 cm for tis­ per; ganske langt hode, bred, svakt hvelvet skalle, tydelig stopp, dyp, forholdsvis lang snute; små, mørke øyne; forholdsvis små, spisse, høyt ansatte, stående ører; ringlet hale over eller nær inntil ryg­ gen; bløt underull, stritt, ofte med tilliggende dekkhår; grå med lysegrå til kremfargede tegninger på snute, kinn, ben, buk og halens underside. Jåmtland, norsk Jemtland, landskap i Sverige, Norrland, fra norskegrensen (Trøndelag) og sørøstover omkring Storsjon og Indalsålven med bielver; 34 009 km’ med 119 400 innb. (1995). 3.5 per km2. Sveriges nest største landskap i areal. Det meste av landskapet inngår i Jåmtlands lån, omfatter også mindre deler av Våsternorrlands og Våsterbottens lån. Natur. Geologisk faller Jåmtland i tre deler: i øst et grunnfjellsplatå med lave åser, i midten et lavere område omkring Storsjon med kambrosilurisk ski­ fer og kalkstein, og i vest fjellsonen med gneis, kvartsitt og sandstein. De høyeste fjellene er Helagsfjållet, 1796 m o.h., og Sylene på grensen mot Tydal (Lillesylen 1704 m o.h.). Løsavsetningene er mest morene. Bare den nedre del av Indalsålvens dal har ligget under havet etter istiden, her finnes moer og leirterrasser opptil 230 m o.h. Myr og sumpmark dekker store arealer. I sør og øst er det typisk innlandsklima, i vest tren­ ger havluft inn fra Trøndelag og gir vinter og større nedbør enn ellers i Norrland. Middeltemperatur i Østersund er i januar -8 °C, i juli 15 °C, årsnedbøren 530 mm. Barskoggrensen ligger på 700-750 m o.h., men fjellbjørkeskogen når opp til 950 m o.h. Bosetningen er tettest i området omkring Storsjon og i de nedre dalene. Ved Storsjon ligger også de to største byene, Østersund og Froso. Storsjobygdene er gamle kulturbygder som alltid har hatt livlig for­ bindelse med Trøndelag. I fjellstrøkene bor en del samer, hvorav enkelte driver med tamrein. Næringsliv. Jordbruket har hovedvekten på hus­ dyrhold. Storfeet dominerer, men saue- og geite holdet har betydning i fjellbygdene. Stor potetdyr­ king. Brukene er små, og skogbruket er en viktig støttenæring. Skogen dekker 55 % av landarealet. Jåmtland har betydelige mengder vannkraft, vesent­ lig i Indalsålven. Ved kraftutbyggingen er det fore­ tatt omfattende reguleringer av sjøene. Industrien er hovedsakelig lokalisert til stasjonsbyer og i før­ ste rekke til Østersund med bl.a. næringsmiddelin­ dustri (meieri, slakteri m.m.), verkstedindustri og ellers mange større sagbruk, trevarefabrikker og

254

annen treforedlingsindustri. Turisttrafikken har stor økonomisk betydning. Jernbanenettet er godt utbygd med mellomriksbanen til Trondheim og innlandsbanen som går gjen­ nom landskapet i retning nord-sør. Viktigste bilvei er mellomriksveien Sundsvall-Verdal. Historie. Jåmtland har mange oldfunn fra steinal­ der og jernalder; fra mellomliggende tid er det få funn. Det synes rimelig å anta at bondekolonisasjonen - som kanskje særlig har skjedd fra Trønde­ lag - i hovedsak er knyttet til yngre jernalder, sær­ lig vikingtid, og med en ytterligere ekspansjon i kristen middelalder. Men parallelt med denne fort­ setter en fangstkultur inn i kristen middelalder. Et viktig spørsmål er hvilken gruppe som bærer oppe fangstkulturen i skogs- og fjellområdene. Samene har i den sammenheng vært nevnt, men dette er fort­ satt omstridt. En viktig vei mellom Trøndelag og østersjøkysten gikk gjennom Jåmtland; kulturinnflytelser har gått begge veier. Stedsnavn viser at det har vært religiøse midtpunkter på Froson og Nordon i Stor­ sjon, hvor Frøy og Njord ble dyrket. Jemtene had­ de sin egen organisasjon, en aristokratisk «bonde republikk», egen lov og ting. Jamtamot, på Froson. Området ble kristnet ca. år 1000, og kom under bis­ pen i Uppsala; men handelsinteressene drog mot vest, og fra 1200-tallet hørte Jåmtland politisk un­ der Norge. Under den nordiske sjuårskrig (1563-70) ble Jåmt­ land erobret av Sverige, men kom tilbake til Norge ved freden i 1570, og kirken ble da lagt under Trondhjems stift. Landet ble atter svensk under Kalmarkrigen 1611-13, og befolkningen måtte avlegge troskapsed til den svenske kongen. Ved fredsslutningen ble Jåmtland norsk, og Christian 4 lot gjennomføre en hardhendt avstraffelse av befolkningen. I 1645 (freden i Bromsebro) kom landet for godt under Sve­ rige. Det ble satt i gang en omfattende forsvenskningsprosess, som i begynnelsen hadde lite hell med seg; under krigene 1657-60 og 1676-79 hilste be­ folkningen nordmennene som befriere. Først etter skogsdriftens store oppkomst i 1840-årene ble de økonomiske interesser vendt østover. Jåmtland fikk beholde et visst indre selvstyre; det gamle ting fort­ satte under navnet landsting like frem til 1863. Litt.: E. Bull: Jemtland og Norge (1927). Jåmtland, lån i Sverige, Norrland, omfatter stør­ stedelen av landskapene Jåmtland og Hårjedalen, samt Ytterhogdals og Ångersjo sogn i Hålsingland, Bodum, Fjållsjo og Tåsjo sogn i Angermanland samt mindre områder i Dalarna, Medelpad og Lappland; 49 443 km2 med 134 550 innb. (1997), 2,7 per km2. Administrasjonssenter: Østersund. Se for øvrig ►Jåmtland og ►Hårjedalen. Jåndel, Olof Ragnar. 1895-1939, svensk forfat­ ter, utgikk som lyriker fra en sosial kampholdning i samlinger som Till kdrleken och hatet (1917, de­ but) og De tappra (1918, om de røde i den finske borgerkrigen), men nærmet seg i Under vårstjdrnor (1920), Sånger och hymner (1921) o.tl. en kris­ ten, fransiskansk mystikk. I artikkelsamlingen Vagledare (1921) gjør han rede for sine forbilder (V. Ekelund, Dan Andersson, S. Obstfelder). De følgende samlinger kretser rundt hjembygden og oppveksten. Personlige kriser og den politiske situ­ asjon preger de mørke, angstfylte samlingene Vårt rike (1931) og Maldrt (1933). Den tranga porten (1924) er en av de første selvbiografier fra arbei­ dermiljø i svensk litteratur. Samlade skrifter i 5 bd. utkom 1940. En ny utgave Valda dikter kom i 1984. Jåppilå, kommune i Finland. Mikkelin lååni (S:t. Michels lån), i det sentrale innsjøområdet, nordvest for Varkaus; 331 km2 med 1800 innb. (1995), 5,4 per km2. Jordbrukskommune. Jærbladet, uavhengig avis, utkommer tre gan­ ger ukentlig i Bryne. Grunnlagt 1949. Opplag 1996: 12 085.

Jåregård, Emst-Hugo, f. 12. des. 1928, svensk skuespiller. En særpreget karakterkunstner som er like hjemme i tragedie som i farse, ofte i det helt bisarre rollefaget. og med et sterkt fysisk uttrykk. Han har vært aktiv som skuespiller siden slutten av 1940-årene, og fra 1962 en bærende kraft både ved Dramatiska teatern, i svensk TV-teater og i film. Til hans viktigste sceneroller hører Svejk i andra vdrldskriget, 1 vdntaii på Godot, Tartuffe, Vildanden (Hjal­ mar Ekdal), Strindberg i Per Olov Enquists Tribadernas natt og nesten alle roller i fortellerteatersuksessen Tant Augusta (1996) av Graham Greene. Fra film er han særlig kjent for rollene som førstefange i Slapp fångarna loss - det dr vår! (1975) og den sarkastiske legen i Lars von Triers danske TV-serie Riget (1995)?

Jæren, det lave, flate kystområdet sør for Bok­ nafjorden i Rogaland. Det egentlige Jæren, LågJæren, er den 10-15 km brede randen langs kysten fra Brusand vel 15 km nordvest for Egersund, og 60 km nordover til Tungenes, nordspissen av halv­ øya mellom Gandsfjorden og Nordsjøen. Dette området, ca. 700 km2, er Norges største lavslette. Administrativt brukes navnet om Jæren domssogn, som omfatter kommunene Hå, Klepp, Time og Sola, altså bare den søndre delen av det egentlige Jæren. Jæren prosti omfatter de samme kommunene og i tillegg Gjesdal, Sandnes og Randaberg. Geografisk regnes alle de sju nevnte kommunene, samt Sta­ vanger, til Jæren, med unntak av de østre delene av Sandnes og Gjesdal og søndre del av Hå. De åtte nevnte Jæren-kommunene utgjør i alt 1628 km2 med 226 998 innb. (1996). 64 % av fylkets folketall. Natur. Låg-Jæren er en lavtliggende hylle i det faste fjell bestående av omdannede, kambrosiluriske ski­ fere (fyllitt). Fyllitten er dekket av mektige lag morenemateriale som gir dagens landskap dets ka­ rakter. Den vanlige teorien om Jærens tilblivelse går ut på at en bre (Skagerrakbreen) fra sørøst un­ der nest siste istid har lagt opp en mektig morene på den lave hyllen. Morenematerialet er skrapt opp fra havbunnen og består for det meste av kalkhol­ dig leire, stedvis med betydelige mergelforekomster. Over denne er det under siste istid avsatt et tynt morenelag, lagt opp av breen, som har støtt over grunnfjellet i nordøst. Materialet i denne øvre mo­ renen er sand, grus og stein. I sør er dette øvre laget sparsomt; stedvis mangler det. Tykkelsene på mo­ renematerialet går opp i over 100 m i sør; det min­ ker nordover. Bare få steder stikker bart fjell opp av Låg-Jærens morenedekke, f.eks. i og omkring Stavanger. Overgangen til Høg-Jæren (over ca. 120 m o.h.) er skarp i nord og tydelig også i sør. Heilandskapet på Høg-Jæren har bare et sparsomt mo­ renedekke (sand og grus) over grunnfjellet i under­ grunnen. Kystlinjen langs Jæren er sør for Sola for­ holdsvis rettskåret og praktisk talt uten øyer uten­ for. I nord trenger bl.a. Hafrsfjorden inn, og her fin­ nes noen mindre øyer utenfor kysten. Langs stran­ den flygesand, særlig i nord. 1 sør har brenningene lagt opp en mer eller mindre sammenhengende voll av rullestein. Jæren mangler marine avsetninger. Man regner at Jæren har vært trebar fra klimafor­ verringen ved inngangen til jernalderen. Jærenstrendene er et av de fuglerikeste områdene i landet, og et viktig overvintrings- og hekkeområde foren rekke arter. Jærstrendene landskapsvernområde, opprettet 1977, omfatter en sju mil lang kystlinje fra Randabergvika i nord til Ogna i sør, med unntak av strek­ ningen Vistnes-Kolnes samt skjærgården vest for fastlandet. Landskapsvernområdet omfatter 16 km2 i hhv. Randaberg, Sola, Klepp og Hå kommuner og består av områder med fuglefredning, plantelivsfredning og geologiske naturminner. Sanddynene er særlig vernet mot nydyrking. I tillegg finnes ca. 150 fredede fornminner, bl.a. gravhauger, og om­ råder tilrettelagt for friluftsliv. Bosetning. Jæren ble tidlig isfritt og derved tidlig

255

JÆREN

Kulturlandskap på Jæren med steingjerder og beitende hester ved Obrestad.

Jæren bosatt. Flere funn fra steinalder og bronsealder, men særlig de rike funnene fra jernalder og vikingtid er interessante. Her er de rikeste funn av jernalderbebyggelse i Norge. Flere usammensatte gårdsnavn vitner også om meget gammel bosetning (Sola, Se­ le. Orre, Hå, Reve osv.). Dagens bosetning er i do­ minerende grad konsentrert til Låg-Jæren. Av Jærens befolkning bodde 1995 71 % i tettstedene Sta­ vanger og Sandnes, 16% i de øvrige tettstedene. Folketallet øker raskt både i byene og landdistrik­ tene, for Jæren samlet med 13,9 % 1986-96 (mot 5.1 % for landet som helhet). Utenom Stavanger

og Sandnes var tettstedsandelen 1995 60%. Stør­ ste tettsteder utenom byene er: Bryne (6401 innb. 1995), Ålgård (7148 innb. inkl. Figgjo), Nærbø (4421 innb.) og Sola (3989 innb.). Næringsliv. Helt til midten av 1800-tallet ble Jærens jordbruksresurser dårlig utnyttet, i første rek­ ke som følge av storsteinet jord og stort innslag av lynghei, torvmyr og vannsyk jord. Fra 1860-årene begynte en nydyrkingsperiode som mot slutten av 1800-tallet ble stimulert av tekniske nyvinninger, bedrede kommunikasjoner (Jærbanen åpnet 1878), utviklingen av landbrukssamvirket osv. Flere til dels store vann er uttappet, myrer drenert, sur lynghei er lagt under plogen og jorden er renset for stein. Naturlig torvmyr, som tidligere var et karakteris­ tisk trekk i landskapet, er det lite igjen av. Det fin­ nes ennå atskillig dyrkbar jord som ikke er dyrket opp, samtidig som dyrket jord mange steder kom­ mer i konflikt med utbyggingsbehov. Jorden er i utgangspunktet ikke spesielt næringsrik, og før de moderne landbruksmaskinene gjorde sitt inntog, kostet det et uendelig slit å få den dyrkbar. Jærens fortrinn som jordbruksområde er først og fremst knyttet til klimatiske forhold og jordens egnethet til maskinell drift. Vekstperioden og beitetiden er lang, og forholdet mellom varme og nedbør er gun­ stig for gressvekster og rotfrukter. Hovedvekten i jordbruket ligger på husdyrproduksjon: melkepro­ duksjon, svine- og hønsehold, samt sauehold på Høg-Jæren og i de tilstøtende områder av Dalane. Jæren har (1996; gjelder de 8 kommunene) 0,5 % av Norges landareal og 5,2 % av folketallet, men 4,3 % av jordbruksarealet. 13,7 % av arealet til rotvekstertil for, grønnforog silovekster, 15 % av lan­ dets svin, 13,4 % av hønsene og 12 % av storfeet. Avlingene per arealenhet og avkastningen per dyr er dessuten gjennomgående høyere enn ellers i lan­ det. Jæren har en rekke offentlige institusjoner til­ knyttet jordbruket, f.eks. forsøksgårder, kontroll­ stasjoner og stamsædgårder. Industrien er meget betydelig, viktigst er bygging av oljeplattformer med 34,8 % av industriens sys­ selsatte (1994). Viktigste industribransjer ellers er for en stor del knyttet til eller vokst frem av jord­ bruket, f.eks. næringsmiddelindustri (meierier, slak­

terier med 13,2 % av industriens sysselsatte 1994) og landbruksredskaps- og landbruksmaskinindustri (11,5 % i maskin- og metallvareindustri av in­ dustriens sysselsatte). Landets største bedrifter i sistnevnte bransje ligger på Jæren (Bryne, Kleppe, Kvernaland og Nærbø). Ellers trevare- og møbelindustri, bl.a. ferdighusindustri. Teglverk (Sandnes) og flint- og porselensproduksjon (Figgjo i Sandnes). Av Sandnes og Stavangers industri kan også nev­ nes skipsbyggings-, jern- og metall- og grafisk in­ dustri i Stavanger, og J. Øglænds konfeksjons- og sykkelfabrikk i Sandnes; begge landets største i si­ ne bransjer. Nytt, stort industriområde på Forus mellom Stavanger, Sola og Sandnes, med bl.a. lan­ dets største slakteri. Samferdsel. Sørlandsbanen går sentralt gjennom Låg-Jæren, og nesten alle de største tettstedene på Jæren ligger ved jernbanen. Hovedveien over Jæ­ ren er Rv. 44 (Stavanger-Sandnes-Bryne-Egersund). E 39 tar fra Sandnes en østlig trasé gjennom tynt bebodde områder på Høg-Jæren. Indre stam­ vei på Vestlandet, Rv. 13, har sitt utgangspunkt i Sandnes. Internasjonal lufthavn på Sola. GTh Språk. Jærmålet skiller seg fra målet i Dalane ved å ha flertall bestemt form på -e, som i bilane mot bilan, og fra målet i Ryfylke og Stavanger ved ikke å ha -r i ubestemt form flertall, som i bila mot bilar. Midt på Jæren, ved Hå-elva, går et skille mellom et nordlig område som har osse, og et sørlig som har okke for pronomenet oss. Målet i Sandnes er by­ messig jærmål påvirket av stavangermål. Jærmålet har typisk sørvestlandsk karakter. Det hører til rz-målene, dvs. mål som har endelsen -a i infinitiv og svake hunkjønnsord, f.eks. å visa og ei visa. Det er lik endelse i bestemt form entall av ster­ ke og svake hunkjønnsord, nemlig -å (eller -o), f.eks. solå og viså, jfr. stedsnavnet Knudaheio, med be­ stemt form av hei. Både presens av verb og flertall av substantiv er uten -r Bestemt flertall ender på -ane eller -ene. f.eks. hestane, vegene, ukene. Jæren faller helt innenfor «den blaude kyststribå», som går fra øst for Arendal til midt på Karmøy og har konsonantene b, d, g for norrønt p, t, k etter lang og forlenget vokal, f.eks. i ord som gaha, mad, vega. En rekke konsonantforbindelser viser typisk

JÅRFÅLLA

vestnorsk ulikhet mellom første og annet element, dels ved at et gammelt forhold er holdt oppe, som i skapt (ved siden av skaft), hatl, hassel, ops, nedkant pa hustak; dels ved ulikgjøring. som i nabn, navn, håddn, horn, eller ved tillegg av et nytt ele­ ment. som i luedl, hæl. steidn, stein. Norrøne korte vokaler er senket eller åpnet til ny kvalitet, som o, u, v i bårk, fogl, øve, over. Kort a er høyere enn lang a og nærmer seg re-kvalitet. Det gamle jærmålet er utsatt for sterke utjevningstendenser i dag. mest i sentre som Bryne. Navnet var tidligere Jæderen; av norrønt Jadarr, ‘rand. kant’. Litt.: Th. Dahl: J. i syn og minne (1943); A. Aadnøy (red.): Rogaland (1979. i serien Bygd og by i Norge). Jårfålla, kommune i Sverige. Uppland. Stock­ holms lån, forstadskommune nordvest for Stock­ holm; 54 km2 med 58 950 innb. (1997), inngår i Stor-Stockholm. Omfatter områdene Barkarby. Jakobsberg. Kallhåll. Skålby, Ståket og Viksjo. Bety­ delig industri, bl.a. innen elektronikk og mekanikk. Meieri. jærhare, blåhare, lokalnavn på hare, Lepus timidus, haredyrart i harefamilien. Benyttes på Jæren og til dels på resten av Vestlandet og Sørlandet for­ di haren der ofte har en mer eller mindre mørk blå­ grå vinterpels. En mørkere farget vinterpels gjør at haren i disse strøkene, med milde vintrer og lite snø, lettere vil unnslippe rovdyr. jærhons, den eneste nasjonale, norske fjærferase. En gammel landrase som var karakterisert ved flere fargevarianter, men som i dag er spraglet grå og brun. Hanene er lysere enn hønene. De kan kjønnssorteres etter dundrakten allerede som daggamle (autosexing). en fordel i hønseholdet. Rasen forsvant nesten helt da hvit italiener tok over eggproduksjonen i Norge. Bevaringsarbeid har red­ det rasen, og den øker i popularitet både blant hobbyavlere og i krysningsavl. Voksne høner veier 1,51.7 kg og produserer 160-200 egg i året. Skallkvaliteten er svært god. jærlupin, Lupinus perennis, flerårig urt i erteblomstfamilien. 30-70 cm høy, stengelen har kor­ te, myke hår, bladene er 6-10-koblede. Blomstene sitter i en klase og er blåfiolette. rosa, hvite eller fiolette. Jærlupin stammer fra det østlige NordAmerika. 1 Norge er den innført som for- og pryd­ plante og finnes forvillet enkelte steder nord til Nord-Trøndelag. Jærn, Albert, 1893-1949, født i Oslo, norsk teg­ ner og bokkunstner, særlig kjent for sine ex libris; han utgav 232 av dem i 10 mapper (1928-46). Jårnefelt, svensk-finsk adelsslekt. hvis eldste kjente stamfar, kaptein Didrik Keldunck, innvan­ dret til Sverige fra Tyskland på 1600-tallet. Hans to sønner ble adlet med navnene Jernskold (1648) og Jernefelt (1651). Tre grener av den sistnevnte slekt er bosatt i Finland og skriver seg Jårnefelt. Til slek­ ten hører brødrene forfatteren Arvid Jårnefelt (1861-1932). maleren Eero Jårnefelt (1863-1937) og komponisten Armas Jårnefelt (1869-1958), samt astronomen, professor Gustaf Juhana Jårnefelt (1901-89). Jårnefelt, Armas. 1869-1958. finsk-svensk diri­ gent og komponist; bror av A. og E. Jårnefelt, gift 1893-1908 med M. Jårnefelt-Palmgren. Var elev av Martin Wegelius, Ferruccio Busoni og Jules Massenet. 1907-32 kapellmester ved Kungliga teatern i Stockholm, hvor han særlig virket for Wagner-operaene. 1932-36 kunstnerisk leder av Finska operan i Helsinki. Som komponist er Jårnefelt mest kjent for to små orkesterstykker. Berceuse og Preludium, men han skrev også orkestersuiter. symfoniske dikt (Korsholm, Symfonisk fantasi), sanger, kor- og pianoverker. Hans musikk kjennetegnes av en nordisk romantisk stil.

256 Jårnefelt, Arvid. 1861-1932, finsk forfatter, bror av A. og E. Jårnefelt; utdannet som jurist. Tilhørte den liberale, ungfennomanske krets som i 188090-årene søkte kontakt med de moderne strømninger i Europa. Under innflytelse av Leo Tolstojs ideer oppgav han i 1891 sin juridiske karriere og ble hus­ mann. Dette skildret han i romanen Da jeg våknet (1894). Hans omfattende produksjon senere var for størstedelen tendensiøse samfunnsromaner, inspi­ rert av Tolstojs og Henry Georges lærer, som han propaganderte energisk for i tale og skrift. Blant hans verker kan nevnes romanene Menneskeskjeb­ ner (1895), Maria (1897) og Helena (1902), skue­ spillet Titus (1902), eventyrspillet Døden (1903) (til det siste skrev hans svoger J. Sibelius musikken; Valse triste er forspill til en av aktene). Som kunstner virker Jårnefelt kanskje sterkest i sine noveller, som Livets hav (1904), I stillhet (1913). Godt kjent og mye lest ble hans interessan­ te biografiske skildring Mine foreldres roman (1928-30). Jårnefelt, Eero. 1863-1937. finsk maler, bror av Armas og Arvid Jårnefelt. elev ved Konstforeningens skole i Helsinki, akademiet i Leningrad 188385 og av William Bouguereau og Robert-Fleury i Paris 1886-91. Han sluttet seg til Albert Edelfelts naturalistiske folkelivsmaleri med grundig studer­ te arbeider som Savolaksbåt (1889) og På hjemvei­ en (1903). men gav også stillferdige landskapsskildringer med en fin lyrisk tone. Hans portretter har holdning og skarp karakteristikk. Foruten en rekke altertavler malte han to store dekorative felter i uni­ versitetets aula i Helsinki: Auroraforbundet (1916) og Florafesten (1920). Jårnefelt-Palmgren, Maikki (Pakarinen). 18711929, finsk sanger (sopran); gift med Armas Jårne­ felt 1893-1908 og Selim Palmgren fra 1910. Knyt­ tet til operascener i Tyskland og Italia; særlig kjent som Wagner-sanger. Også regnet som en fremra­ gende romansesanger. Jårrel, Stig, f. 8. feb. 1910. svensk skuespiller. Han har vært knyttet til en rekke svenske scener, bl.a. Dramatiska teatern. Blant hans karakterroller er Jean i Strindbergs Froken Julie, kapteinen i Strindbergs Dodsdansen og baron Sinclair i Av hjar­ tans lust. Kjent som den ledende kraft i en lang rekke av Karde Mummas revyer. Fra 1930-årene til midt­ en av 1960-årene var han en av de flittigst benytte­ de svenske filmskuespillere, og har i alt deltatt i mer enn 100 filmer. Hans filmroller spenner fra farseløyer som kvinnerollen i Hasse Ekmans Fram for lilla Marta (1945) til den psykologisk dyptloddende karakterrollen som læreren i Hets av Alf Sjø­ berg (1944).

jærsiv, Juncus foliosus, ettårig art i sivfamilien. 10-30 cm høy, stengelen er lysegrønn med flate blad. Små blomster i en åpen kvast. Jærsiv vokser på åpne steder i beiter, myr og langs tjern. Den har hovedutbredelse i Vest-Europa, i Norge vokser den noen få steder i Rogaland. jærstol, sørvestlandsk stoltype med en lang for­ historie utenfor Norge. Stolen har rygg med hori­ sontale brett (stigerygg), sete av flettet siv som er festet til fire smale sarger, og ben som regel avsti­ vet med åtte sprosser. Historikk. I middelhavsområdet er stoltypen kjent fra antikken og har like til vår tid, f.eks. i Italia, helst vært laget som en alminnelig bruksstol. Den er også kjent over store deler av vesteuropeisk om­ råde, og har på et eller annet tidspunkt funnet veien til sørvestre deler av Norge, hvor den ble laget fra ca. 1850. Stoler fra Kypros eller Sør-Spania og fra Jæren viser forbløffende likheter i utseende og kon­ struksjonsdetaljer. Navnet «jærstol» ble trolig skapt ca. 1900, da produksjonen tok seg opp og produk­ tene ble spredt over store deler av Norge. Man fikk siv fra tjernene på Jæren, men selve produksjonen av stoler foregikk i områder lenger inn i landet, hvor det var tilgang på egnede trematerialer, bl.a. på Hjel­ meland. I nyere tid nytter man kinesisk sjøgress i stedet for siv. jærsote, Gentianella amarella ssp. septentrionqlis, toårig urt i søterotfamilien. 5-25 cm høy, gre­ net eller ugrenet med smale blad og gulhvite eller blekfiolette blomster. Jærsøte vokser på slåtteen­ ger og fuktige sanddyner, i Norge bare funnet i Rogaland, for øvrig er den bare kjent fra Skottland og Island. Jårta (eg. Hierta), Hans. 1774-1847. svensk po­ litiker og forfatter. Han gikk inn for stendenes skatteutskrivningsrett og fulle kontroll over forvaltnin­ gen. I 1809 var han Konstitutionsutskottets sekre­ tær og formulerte forslaget til den nye regjeringsform. 1809-11 fungerte han som statssekretær for handel og finanser, og var 1812-22 landshøvding i Falun. Startet så tidsskriftet Odalmannen. der han skarpt angrep den politiske liberalisme. 1837-44 var han sjef for riksarkivet. Et utvalg av hans skrif­ ter utkom 1882-83. jærtegn (av norrønt), et påfallende, naturlig el­ ler overnaturlig fenomen som oppfattes som et var­ sel. Troen på jærtegn har vært svært utbredt, og enkelte gamle kulturfolk, særlig assyrere, babylo­ nere og romere, utviklet denne troen til et helt sys­ tem. Rester av troen har holdt seg til vare dager. I eldre språkbruk kunne jærtegn betegne et slags legitimasjonstegn, f.eks. noe en person fikk med seg for å vise at han var den han gav seg ut for å være, og hadde det oppdrag han påstod å ha. jærtistel, Serrqtula tinctoria, flerårig urt i kurvplantefamilien. 30-100 cm høy, stengel og blad snaue, bladene finnet eller buktfinnet. Kurvene er få og små, kronene er mørkerøde. Jærtistel vokser på beitemark og i småskog. Sørlig art som her i landet bare er funnet på Jæren. Jårv, Harry, f. 27. mars 1921, finlandssvensk bib­ liotekar. kritiker og oversetter, fra 1945 bosatt i Sverige. Han har utgitt antologier, satt sammen en imponerende Kafka-bibliografi (1961), og samlet materiale fra Sveriges største litterære strid i Strindbergsfejden (2 bd.. 1968). I sin litterære kritikk fore­ ner han analytiske evner, lærdom og perspektiv, som i Kritik av den nya kritiken (1953), Vreden som brann hos peliden Achilleus (1962). Varaktigare an koppar (1962), Introduktion till Kafka (1962), Ldsarmekanismer (1971). Frihet, jdndikhet, konstndrskap (1974). Konst dr kvalitet (1979) og Enfald eller mangfald (1982). Jårvamaa, fylke (maakond) i Estland; 2623 km2 med 43 500 innb. (1996). 16,6 per km2. Adminis­ trasjonssenter: Paide (10 300 innb. 1996).

257

Jarvamaa ligger på slettelandet i landets midtre deler, og er preget av skogbevokste moreneiandskaper (drumliner) i øst, og Pårnuelvens elveløp i sørvest. Jarvenpåå, sv. Trdskdnda, bykommune i Fin­ land, Uudenmaan lååni (Nylands lån), 35 km nord­ øst for Helsinki; 38 km2 med 34 300 innb. (1995). 902.6 per km2. Handels- og industriby. Nord for byen ligger Ainola, som var Sibelius’ hjem, i dag museum. jårvi (fi.), sjø; brukes som ledd i stedsnavn. Jårvi, Neeme, f. 1937. estisk dirigent, fra 1980 bosatt i USA. Utdannet ved konservatoriet i Sankt Petersburg. Grunnla Tallinns kammerorkester 1962. Sjefdirigent for Estisk radios symfoniorkester 196376. for Royal Scottish National Orchestra 198188, for Goteborg Symfoniorkester fra 1982. fra 1990 også musikalsk leder for Detroit Symphony Orches­ tra. Har gjestet bl.a. Berlin Philharmoniker, New York Philharmonic Orchestra. Metropolitan. Ber­ gen Filharmoniske Orkester og Oslo Filharmonis­ ke Orkester. Stor plateproduksjon. Jårvinen, Matti, 1909-85, finsk friidrettsutøver. Olympisk mester i spydkast 1932. EM 1934 og 1938. Satte 10 verdensrekorder på rad i perioden 1930-36. beste resultat 77,23 m. Hans far Verner J. (1870-1941) vant OL-gull i diskos 1906, broren Akilles J. (1905-43) vant OLsølv i tikamp 1928 og 1932 og satte verdensrekor­ der i øvelsen, mens broren Kalle J. (1903—11) satte finske rekorder i kule. Joa, øy i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag; 55,3 km2. Øya er delvis skogkledd. Den sørlige delen er flat og myrlendt, den nordlige kupert med topper opp til 297 m o.h. (Moldvikfjellet). Midt på øya ligger Fosnes kirkested og Dungårdene, forfatteren Olav Duuns hjemsted. Navnet kan ha sammenheng med norrønt jod, ‘ny­ født barn’ eller ‘det som er delt ifra'. Jdde, Fritz, 1887-1970, tysk musikkpedagog. Professor ved Staatliche Akademie fur Kirchen- und Schulmusik i Berlin. 1923 stiftet han den første ungdomsmusikkskole og 1925 den første folkemusikkskole; ved disse og ved sine «åpne sangtimer» skapte han stor musikkinteresse, også for eldre ti­ ders musikk. Jode var en fremragende musikkpe­ dagog og skapte en omfattende musikkbevegelse blant tysk ungdom. Han utgav tallrike sang- og musikkbøker. jodeblom, Tradescqntia, enfrøbladet planteslekl i familien Commelinaceae. 60 arter i Nord- og SørAmerika. Se ►vandrejøde og * Tradescantia. jødedommen, den jødiske religion. Totalt er det ca. 14 mill, jøder i verden (1997). Siden 1948 er Israel det religiøse senter for jødedommen, men det eksisterer jødiske menigheter i en rekke land i ver­ den. den største jødiske befolkning utenfor Israel finner vi i USA (ca. 5,5 mill.). Jødedom i Norge, se Det ►Mosaiske Trossamfund. Se også ►Israel I (religion) og ►jøder. OPPRINNELSE OG TROSLÆRE

I den jødiske tradisjon regnes Abraham som den første jøde. På Guds befaling forlot han sin slekt i Ur og begav seg på vandring mot det landet Gud lovet ham. Gud inngikk en pakt med Abraham og lovet at hans slekt skulle bli så tallrik som stjernene på himmelen. Denne pakten ble senere gjentatt med Jakob. Den virkelige begynnelse på jødenes historie som folk og én nasjon, og jødedommen som religion, starter på Sinai med paktinngåelsen, da Gud åpen­ barte seg for Moses og inngikk en pakt med hele det jødiske folk. Denne pakten danner grunnlaget for all senere jødedom og ble samlet i det som kal­ les Torah (Mosebøkene). Ifølge den jødiske tradi­ sjon ble Torahen gitt i sin helhet direkte fra Gud til Moses på Sinai, og Moses skrev den ned mens han SNL 3 utg. VIII 12

JØDEDOMMEN

Jødedommen. Over: Tetradrakme utstedt av Bar Kochha ca. 135 e.Kr, med hilde av fasaden på tem­ pelet i Jerusalem, som ble ødelagt av romerne 70 e.Kr. - Til høyre: Muhammad gir ordre til ekseku­ sjon av jøder. Illustrasjon i gammelt tyrkisk hånd­ skrift. oppholdt seg der. Torah kalles «den skriftlige læ­ re», til forskjell fra «den muntlige lære», som iføl­ ge den jødiske tradisjon ogsa ble åpenbart til Mo­ ses pa Sinai og senere levert muntlig fra generasjon til generasjon. Fora sikre lovens fleksibilitet og evne og mulighet til a tilpasse seg samfunnets utvikling skulle den ikke skrives ned. Store læresteder ble opprettet der den muntlige lære ble holdt ved like og Torahen tolket etter bestemte tolkningsprinsipper. Da jødene nådde Israel, ble Jerusalem senter for religionsutøvelsen. og Det første tempel bygd. Jø­ dene levde i Israel med skiftende styre, noen gan­ ger under jødiske konger, andre ganger med frem­ mede okkupasjonsmakter, som i lange perioder fra­ tok dem retten til å praktisere sin religion. 1 år 70 ble jødene fordrevet fra Israel, Det annet tempel i Jerusalem jevnet med jorden, og den jø­ diske diaspora, utlendighet, begynte, og sluttet ikke før staten Israel ble opprettet i 1948. Diasporaen følle til at jødene ble spredt over store landområder og den muntlige lære kom i fare for å gå tapt. Rabbinske ledere besluttet derfor å samle denne i ett bokverk, Talmud. Arbeidet ble startet av rabbi Je­ huda ha-Nasi pa 100-tallet og avsluttet i år 500. Talmud deles i Misjna og Gemara; den består av legender, etikk, moral samt de religiøse lovene, halakha. Etter Talmud har flere store rabbinske au­ toriteter skrevet halakhiske verk. Halakha må hele tiden forholde seg til skiftende forhold innen tek­ nologi, medisin, sosiologi og økonomi. Innen orto­ doks jødedom blir alle spørsmål behandlet og løst innenfor et halakhisk rammeverk. Etter at jødene var fordrevet fra Jerusalem, ble Babylon det viktigste senteret for religiøse studier og rabbinsk autoritet. Senere ble Nord-Afrika og siden Spania (frem til 1492) viktige jødiske sentre. Under stadige forfølgelser og vanskelige forhold bosatte jødene seg i hele Europa, og frem til den annen verdenskrig var Øst-Europa sentrum for ver­ dens jødedom. Siden 1948 er Israel det religiøse senter for jødedommen. Gudshegrep. Gud er ifølge jødisk lære, én og udelelig. Han er allmektig, allvitende, far, dommer og konge. Han er kjærlig og barmhjertig, men også straf­ fende. Han følger jødene gjennom historien, har dan­ net en pakt med dem og pålagt dem spesielle reli­ giøse forpliktelser. Trosbekjennelsen lyder; «Hør Is­ rael, Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4). DET RELIGIØSE LIV

Den person som er født av en jødisk kvinne er jøde, uansett hvem faren er. Det er mulig å konvertere til jødedommen, men misjonering er forbudt, og nye medlemmer verves ikke. Jødedommen er en prak­ tisk religion og en livsform. Det finnes ikke noe egentlig skille mellom den religiøse og den seku­ lære sfære. Religionen berører alle livets sider; det er regler for hvordan man skal kle seg, hva man

spiser (►kosher), bønn og gudstjenester. Man er forpliktet til å følge Torah og de store rabbineres fortolkninger, men ikke alle jøder følger dette i prak­ sis; det finnes ortodokse, konservative, reforme og sekulære jøder. Ortodokse jøder overholder Torah strengest. De deles inn i ulike undergrupper: ultraortodokse, or­ todokse og moderne ortodokse. Gruppene er ofte rivaliserende og har egne rabbinske ledere. Kon­ servative jøder utgjør en mellomgruppe som i et ønske om å modernisere religionen, har fraveket halakhaen på en del punkter, f.eks. kan kvinner være rabbinere. Reform jødedom er mest utbredt i USA og har i store trekk gått ut over den religiøse loven i sin tilpasning til det moderne liv. De anser ikke lenger Torah som bindende. Mennesket er skapt som to selvstendige individer, mann og kvinne, som trenger hverandre og ut­ fyller hverandre og er, når de er sammen, et bilde pa skapelsens fullkommenhet. Ekteskapet regnes som innstiftet av Gud, en religiøs forpliktelse og eneste tillatte samlivsform. Menn og kvinner har ulike oppgaver og ulike religiøse forpliktelser. Kvin­ ner har flere oppgaver knyttet til hjemmet og den private sfære, menn flere forpliktelser knyttet til den offentlige sfære og den offentlige religionsutøvel­ se. Ifølge halakha kan ikke kvinner bli religiøse le­ dere, men de har en relativt stor innflytelse innen familien som oppdragere og kulturbærere. Jøde­ dommen er en familieorientert religion, grunnlag for jødisk identitet og feiring av fester og helligda­ ger legges i hjemmet, noe som først og fremst er kvinnens ansvar. Den generelle kvinnekampen har påvirket jødedommen, og jødiske kvinner arbeider for å påvirke den halakhiske utvikling innen områ­ der som er særlig problematiske for dem, f.eks. skilsmisselovene. Jødiske gutter blir omskåret og får navn den åt­ tende dagen. Omskjærelsen, berit mila, som er tegn på den pakten Gud inngikk med Abraham, foretas av en spesiell utdannet, religiøs, mannlig jøde. Pi­ ker blir ikke omskåret, de får navn i synagogen uken etter fødselen. En gutt blir bar mitzva (‘pliktens sønn’), når han er 13 år, fra da av regnes han som voksen jøde. En pike blir bat mitzvah (‘pliktens datter’) når hun er 12 år. Helligdager. Den jødiske kalender (se ►kalender) inneholder mange små og store helligdager. Alle feires både i hjemmet og i synagogen. De fleste er knyttet til religiøse og historiske hendelser:

JØDEDOMMEN

258

helhet på hebraisk. Det må være ti menn til stede for at man skal kunne holde en gudstjeneste. Når man ber, står man vendt mot Jerusalem. Under sabbats-gudstjenesten og ellers to ganger i uken tas Torah-rullene ut av skapet og ukens Torah-avsnitt leses. Synagogene har varierende arkitektonisk utfor­ ming alt etter hvilket land og tidsepoke den er bygd i, men den rommer alltid et Torah-skap til oppbe­ varing av Torah-rullene og et bord der Torah-rulle­ ne legges når man leser dem. Det er billedforbud i jødedommen, og det finnes kun ornamental utsmyk­ ning i en synagoge. LEDERSKAP

Til venstre: Interiør fra Altneuschul i Praha, grunnlagt 1620. - Til høyre: Del av den jødiske gravlunden i Praha.

Sabbaten er den viktigste jødiske helligdagen. Da skal alt skapende arbeid og aktivitet opphøre, og mange spesielle regler er forbundet med den. Sab­ baten innledes fredag ettermiddag og går ut lørdag kveld ved solnedgang. Det jødiske nyttår (►Rosh Hashannah) feires om høsten og innleder en lang helligdagsperiode. Jom Kippur (►forsoningsdagen) avslutter den botsperiode som begynner med Rosh Hashanna. ►Løvhyttefesten (sukkot) er en av de tre såkalte valfartsfestene eller pilegrimsfestene. Fes­ ten feires til minne om vandringene i ørkenen, men er ogsa en innhøstningsfest for kornhøsten. ►Simcha Torah avslutter høstens helligdags-periode. ►Chanukka er en lysfest som feires i desember til minne om makkabeeropprøret i 165 f.Kr. ►Purim feires om våren til minne om dronning Esther som

reddet jødene fra utryddelse i Persia i år 480 f.Kr. ►Pesach er den jødiske påske og feires om våren til minne om jødenes utgang fra Egypt. ►Shavuot (ukefesten) feires på forsommeren til minne om åpen­ baringen på Sinai da Moses mottok Torah. Den jø­ diske festkalender inneholder også flere fastedager. Foruten Jom Kipper er Tisha be Av den viktigste. Da faster man og sørger over ødeleggelsen av Det annet tempel. Gudstjeneste. Etter ødeleggelsen av Det annet tem­ pel opphørte både presteskap og ofringer, og all offentlig gudstjeneste ble samlet i synagogen, slik det er fremdeles. Det holdes gudstjeneste tre gan­ ger om dagen. Hver gudstjeneste har sine faste bøn­ ner. Bønnene er samlet i en siddur, en bønnebok. Gudstjenesten ledes av en kantor og synges i sin

Tradisjonen med religiøst lederskap går tilbake til Moses. Han var det første religiøse overhodet i jø­ denes historie. Senere utviklet presteskapet seg, og sammen med profetene utgjorde det Israels leder­ skap. Etter ødeleggelsen av Det annet tempel utvik­ let lederskapet seg slik vi kjenner det i dag, med rabbinere, religiøse dommere og domstoler. Rabbineren er ekspert på Torah, Talmud, jødisk religiøs lov og dens praksis. Det krever et langt stu­ dium, og innen ortodoks jødedom kan bare menn bli rabbinere. En menighet velger sin rabbiner som sitt religiøse overhode og forplikter seg til å følge ham. Det finnes også rabbinere som ikke er knyttet til en menighet. Rabbineren har myndighet til å vie og skille folk, avgjøre konverteringer og alle andre saker som har med jødisk religiøs lov å gjøre. En rabbiner er ofte også lærer. Bet Din er en religiøs domstol som dømmer i fa­ milierett i henhold til halakha. Den må bestå av minst tre menn. Kantoren leder gudstjenesten og fungerer også ofte som lærer, i ortodoks jødedom er kantoren alltid en mann. LITTERATUR

Den jødiske religiøse lov har alltid vært tolket av de religiøse ledere som gjennom den jødiske histo­ rie har vært betrodd til dette. Ofte skrev de ulike rabbinere ned sine tolkninger av lovene og utgav

Synagogen, jødenes gudshus, har gjennom tidene hatt varierende utforming alt etter sted og kultur. Felles har imidlertid vært Torah-skapet, der Torah-rullene oppbevares, og bordet der Torah-rullene ligger under lesningen. — Til venstre interiør fra synagogen i Cochin i India. Her sees Torah-skapet med forheng i bakgrunnen og bordet med forgylt utsmykning i forgrunnen. — Til høyre: Synagogen i Oslo, tegnet av arkitekt Herman Herzog, oppført 1918. Inskripsjonen over inngangsportalen lyder i oversettelse: «For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk».

259

Fra en bar mitzva-fest der en rabbi leserfra Torahrullen. som inneholder de fem Mosebøkene og jø­ denes viktigste lover. Bar mitzva kalles også den unge mannlige jøden som i religiøs sammenheng blir myndig ved fylte 13 år.

dem i store bokverk som senere har blitt stående som hovedverk i den halakhiske litteratur. Etter Talmuds nedskrivning ble det raskt behov for nye kommentarer og forklaringer, og ikke minst å gjøre loven tilgjengelig for allmennheten. Noen av disse verkene med kommentarer er Isaac Mifezs (Alfazi) Talmud Katan (1000). Moses Maimonides’ A Guide to the Perplexed og Mishne Torah og Jo­ sef Karos’ Schulchan Aruch (Det dekkede bord, 1500-tallet). Prosessen med å skrive halakhiske verk og kom­ mentarer fortsetter frem til i dag. I tillegg finnes lit­ teratur bygd på legender, folklore, religionsfilosofi og kommentarer og forklaringer til Tanach (Det gam­ le testamente). Den mest kjente Torah-kommentator er Raschi (eg. rabbi Schlomo (ben) Jitzchak, 10401105). Se også ►jøder (litteratur). KJC jødeforfølgelser er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang også i Romerri­ ket. men tikk særlig utbredelse i det kristne Europa fra middelalderen av. Motivene for disse har vært politiske, økonomiske, sosiale og religiøse; over­ tro, fordommer og frykt er også blitt utnyttet. Mosebøkene beretter om tiltak i Egypt mot jøde­ ne, og Esters bok om planlagt total utryddelse i per­ serriket. I Israel førte den greskættede kong Antiokhos 4s forsøk på å oppheve de mosaiske lover til makkabeeropprøret (166 f.Kr.), og keiser Hadrians forbud mot all jødisk kultus fremkalte Bar Kochba-opprøret 132 e.Kr. Motsetningsforholdet mellom hellenere og jøder i Alexandria førte til jødefiendtlige skrifter og forfølgelser som kulminerte år 415 da 100 000 ble fordrevet. Dertil kom ritualmordbeskyldninger, fremsatt første gang 38 e.Kr. i Ale­ xandria. Disse dukket senere opp med jevne mel­ lomrom, første gang i kristen tid 1144 i England, og så sent som 1911 gav ritualmord opphavet til en rettssak (Beilis-prosessen) i Kijev. Likeledes ble jødene beskyldt for hostieskjending, og under Svartedauen 1348-49 ble det sagt at de forgiftet brøn­ ner, skjønt pesten også rammet jødene; 350 jødiske menigheter ble utryddet ved massakrer som følge av disse beskyldninger. Kirken betraktet inntil 1964 jødene som Kristi mordere og holdt dem kollektivt ansvarlige. OLTID OG MIDDELALDER

Fiendtlige, nedverdigende forordninger og forføl­ gelser kom til da kristendommen ble opphøyet til statsreligion i Romerriket (år 380). Da visigoterne i Spania ble kristnet 589, forbød de den jødiske re­ ligion. Muslimene, som hadde drevet ut fra Arabia alle jøder som ikke ville anta islam, viste større for­

JØDEFORFØLGELSER

ståelse i andre land, således i kalifatet i Bagdad og på Pyreneiske halvøy, men ettersom kristne fyrster igjen vant vesentlig makt på halvøya, begynte for­ følgelsene igjen. I 1391 erklærte erkebiskopen av Sevilla krig mot jødene. De ble drept, tvangsdøpt eller solgt som slaver. Forfølgelsene kulminerte i 1492 da Ferdinand og Isabella tvang 300 000 jøder til å forlate landet. Ca. 100 000 av disse drog til Portugal, der samme skjebne rammet dem få år et­ ter. Dermed var Spania og Portugal fri for jøder. Men forfølgelsene fortsatte mot dem som hadde latt seg døpe tidligere, marranerne, som ble beskyldt for å være kryptojøder. Gjennom inkvisisjonens tortur ble minst 30 000 tvunget til tilståelse og brent. I Vest- og Mellom-Europa dannet korstogene et vendepunkt for jødene. Del første korstog kostet mange jødiske liv, ogsa før korsfarerne nådde Jeru­ salem, der jødene ble stengt inne i en synagoge og brent. Blomstrende menigheter i Rhinland ble hjem­ søkt, i Mainz. krevde massakrene 1100 liv på én dag. Forfølgelsene gikk videre til Regensburg, Praha og Ungarn. Noen steder satte jødene seg til motverge, flere tok sitt eget liv eller drepte hverandre for å unnslippe voldsmennene. Også de to neste korstog førte til overgrep, det tredje særlig mot jødene i England, der det 1189 fant sted en blodig forfølgel­ se i London. Like før påske aret etter tok hele me­ nigheten i York sitt liv. Midt på 1200-tallet avtvang Henrik 2 jødene store summer, og 1290 ble 6000 forvist, mens de få gjenværende ble fordrevet 1358. Fra Frankrike ble jødene utvist og berøvet sine ei­ endeler i 1182, 1306 og 1322, og definitivt fordre­ vet i 1394. De var blitt gjeninnkalt fordi kredittforholdene krevde deres nærvær, men ble utsatt for lokale forfølgelser. Påtvungne talmud-disputaser hadde kostet rabbinere livet i mange land. Talmud ble offentlig brent. Forfølgelsene i korstogstiden og på 1300-tallet førte til al de fleste jøder ble utryddet i det vestlige Tyskland; de overlevende reddet seg ved flukt øst­ over (Polen, Litauen, Ungarn). Pavemakten - noen steder fyrstene - forsøkte å skride inn mot de ver­ ste utskeielser, men kirkemøtene (det tredje Laterankonsilet 1179, men fremfor alt det fjerde 1215) bekreftet tidligere kirkelige vedtak mot jødene. De måtte bære egen drakt med gult merke og særskilte hatter og bo i jødekvarterer, de senere ghettoer, iso­

lert fra omverdenen, ofte ved murer. Under motreformasjonen blusset forfølgelsene opp på ny. Pa­ ven opprettet en ghetto i Roma 1555, og det samme skjedde i andre italienske byer. ANTISEMITTISMEN

Etter at en polsk borgerklasse hadde vokst frem på 1500-tallet, innskrenket nye lover jødenes virksom­ het. De ble fortrengt fra flere byer, bl.a. Warszawa. Bøndenes hat mot herrene vendte seg mot jødiske skatteoppkrevere. I 1648 slo jødehatet ut i lys lue. Under kosakkhøvdingen Khmelnitskijs ledelse ble jødene overfalt, senere også av polakkene i rikets sentrale og vestre deler. I perioden 1648-58 ble hundretusener drept, tvangsdøpt eller tatt til fange og solgt som slaver, 700 menigheter ble utslettet. Med disse massakrer og tapene under Trettiårskri­ gen var tallet på jøder i verden sunket til under I million, det laveste siden diasporaen begynte. Med den franske revolusjon ble jødenes emansi­ pasjon i Vest-Europa og de tysktalende land innle­ det, men ble i de sistnevnte land etterfulgt av en reaksjon etter Napoleons fall. I Polen og Russland, som hadde Europas største jødiske befolkning, ble de fortsatt diskriminert. Attentatet på tsar Aleksan­ der 2 1881 utløste omfattende pogromer. Nye po­ gromer fulgte etter 1900. den i Chi§inåu 1903 var nøye forberedt. Mange inntraff under den russiskjapanske krig. Opptil 2000 pogromer i Ukraina 1918—21 som kostet 60 000 livet, samtidig med pogromer i Lemberg (Galicja) vakte avsky i den vestlige verden. Mange polske jøder flyktet til Tysk­ land. Den rasistiske antisemittisme vokste frem på tysk grunn i annen halvdel av 1800-tallet og var rettet mot jødenes sosiale, økonomiske, kulturelle og bor­ gerlige stilling. En rekke antisemittiske skrifter ble utgitt. Til de anklager som tidligere hadde utløst jødeforfølgelser, ble føyd en rekke nye. Jødene ble bebreidet dels at de isolerte seg, dels at de ved eman­ sipasjon og assimilasjon truet med å ødelegge be­ folkningens «raseegenskaper» og beherske den øko­ nomisk. kulturelt og politisk. Jødene ble betegnet som nasjonalt upålitelige, som kosmopolitter og revolusjonære samtidig som de ble beskyldt for å representere en jødisk nasjonalisme og en interna­ sjonal kapitalisme.

Jødeforfølgelser. Til venstre: Jøder brennes på bål i Trent. England. 1475. Tysk tresnitt fra slutten av 1400-tallet. - Øverst til høyre: Jøder blir offentlig nedverdiget i en tysk by. Etter kobberstikk fra 1715 av Peter Fehr. — Nederst til høyre: Ofre for pogromen i Chi.pnåu, 1903.

JØDEFORFØLGELSER

260

Nazistenes jødeforfølgelser startet med diskriminering og trakassering og endte med organisert massedrap. Øverst til venstre: Såkalte «raseskjendere» utstilt offentlig i 1930-årenes Tyskland, bevoktet av SA-folk. På plakaten kvinnen bærer står det: «Jeg er stedets største svin, jeg innlater meg bare med jøder». På mannens plakat: «Som jødegutt tar jeg alltid bare tyske jenter med på kammerset». - / midten: Tilgrising av jødiske forretninger i Oslo 1942. Her ser vi utstillingsvinduet til en skredder. - Under: Fanger fra Warszawas ghetto føres bort av tyske SS-tropper etter oppstanden 1943. - Øverst til høyre: Fra Auschwitz, der et meget stort antall jøder endte sine liv i gasskamrene. 1 forgrunnen en galge. - Nederst til høyre: Monumentet i Oslo over de norske jødene som ble drept under den annen verdenskrig. Betegnelsen antisemittisme ble først brukt i en pamflett 1879. I Tyskland ble det stiftet et antise­ mittisk preget kristelig-sosialt arbeiderparti (1878). Antisemittiske studentforbund oppstod. Fremfor alt skapte Houston Stewart Chamberlain en antisemit­ tisk mentalitet ved sitt verk Die Grundlagen des 19. Jahrhunderts (1899-1901). Hans F. K. Giinther og nasjonalsosialismens fremste raseteoretiker. Al­ fred Rosenberg, la grunnlaget for nazismens raselære og antisemittiske propaganda, som bl.a. kom til uttrykk i Julius Streichers tidsskrift Der Stiirmer og i Hitlers Mein Kampf. I Frankrike ble det sist på 1800-tallet pisket opp en forbigående antisemittisk stemning. Reaksjonære katolikker, rojalister, mili­ tarister o.a. gjorde jøder til syndebukker for neder­ laget 1870-71 (som i Tyskland 1918), og i 1894 ble kaptein Alfred Dreyfus anklaget for landsfor­ ræderi. Flere skribenter benyttet løsrevne og for­ falskede talmudsitater. 1 USA drev Ku Klux Klan sin aktivitet. Ellers har antisemittismen i USA ve­ sentlig kommet til uttrykk i den sosiale holdning til jøder. Denne form for antisemittisme fantes bl.a. i keisertidens Tyskland (utelukkelse fra statsembeter). Antisemittismen var også sterk i mellomkrigs­ årene i Romania. FØR OG UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG

Ingen politisk bevegelse var gjennomsyret av en så voldsom antisemittisme og agitasjon som den tys­ ke nasjonalsosialisme, og intet sted ble tiltakene satt i verk så systematisk som i Tyskland og de tyskokkuperte land. Reaksjonære organisasjoner star­ tet voldsgjerningene alt i 1920-årene, bl.a. mordet

på utenriksminister Walther Rathenau. Hitlers pro­ paganda grep folk, men fåTorestilte seg at program­ met om jødene skulle bli realisert like til utryddel­ se. På boikottdagen 1. april 1933 ble jødiske fore­ tagender merket, og 10. mai ble bøker av jødiske forfattere brent. Arierparagrafen ble innført, jødis­ ke leger fratatt sykehuspraksis. embetsmenn avsatt, pensjoner nektet, kunstnere forbudt å opptre, kvo­ teordning innført ved universiteter og skoler, pres­ sen og forlagene «renset». Niirnberglovene 1935 fratok jødene statsborgerlige rettigheter og forbød ekteskap mellom «ariere» og jøder. De samme lo­ ver ble innført i Østerrike ved den tyske innmarsj 1938, et halvt år senere i Sudetlandet. Den 9.-10. november fulgte den såkalte «Krystallnatten». Hun­ drer av synagoger ble brent eller sprengt, minst 30 000 jøder brakt til konsentrasjonsleirer og tvangsarbeid, mange hjem ødelagt. Jødene ble ilagt en milliardbot. og deres firmaer ble overlatt til ari­ ere. De fikk ikke vise seg i parker, badeanlegg og forlystelsessteder. I 1938 gjennomførte også Mus­ solini raselover, men håndhevet dem moderat. Før krigsutbruddet 1939 hadde omtrent halvpar­ ten av jødene i Tyskland emigrert, men mange av disse falt i tyskernes hender i de stater som ble ok­ kupert. Etter innmarsjen i Polen ble 450 000 jøder i og omkring Warszawa samlet i en ghetto, der de gjenlevende 40 000 i april 1943 gikk til åpent opp­ rør mot tyskerne og holdt ut i vel en måned. Også andre steder ble ghettoer opprettet. Jøder ble sendt til «arbeids»leirer i Lublin-distriktet. Propaganda­ en gav jødene skylden også for denne krigen. Etter

angrepet på Sovjetunionen ble jødeforfølgelsene intensivert, og spesialavdelinger av SS og Gestapo likviderte systematisk den jødiske befolkning. Hun­ dretusener omkom på denne måten. Tallet på jøder fra Kijev drept ved Babij Jar 29. og 30. sept. 1941 var 33 791. For hele tidsrommet til høsten 1943 er ofrenes antall anslått til 100 000, de fleste jøder. Planen om en «endgiiltige Losung» av jødespørs­ målet ble vedtatt på Wannsee-konferansen 20. ja­ nuar 1942. Alle jøder i tyske og tyskokkuperte land skulle transporteres til tvangsarbeids- og tilintetgjørelsesleirer i Polen: Majdanek, Birkenau. Ausch­ witz. Treblinka m.fl. Den mest beryktede i Tysk­ land ble Bergen-Belsen. Brakketilværelsen var helsenedbrytende, arbeidsbyrden umenneskelig, kos­ ten minimal. Etter få måneder stupte de fleste av utmattelse eller ble tatt av dage. Avlivningsmeto­ dene varierte: Massehenrettelser med mitraljøser, kvelning ved avfallsgasser fra motorer og endelig fra 1942 gasskamre, som gjorde det mulig å likvi­ dere titusener hver dag. Auschwitz kunne ta imot 4-5 fullastede transporter daglig. Alle eldre, barna og mange kvinner ble sendt direkte til gasskamre­ ne, de øvrige til selve leiren som slavearbeidere, bl.a. for tyske firmaer. Før transporten var jødene blitt fratatt alt de eide. bl.a. som «betaling» for trans­ porten. Før gassingen måtte ofrene kle seg nakne. Før kremeringen i store ovner (noen steder ved bål­ brenning) ble gullplomber trukket ut av tennene, håret klipt og brukt til madrasstopp, og menneske fettet gikk til såpefabrikasjon. Slik myrdet tysker­ ne ca. 6 millioner av Europas 9,7 millioner jøder

261

(tyskerne hadde anslått sistnevnte tall til 11 millio­ ner). I Tyskland fantes i I945 bare 2OOOO tyske jøder igjen. Av Polens 3,3 millioner omkom ca. 90 %, likeledes 90 % i Litauen og Latvia, 80 % i Jugoslavia. Tsjekkoslovakia og Hellas. Langt over en million jøder var omkommet i Sovjetunionen. I vest var Nederland hardest rammet, tallet sank der fra 150 000 jøder i 1939 til 30 000 etter krigen. Jø­ deforfølgelsene (folkemord) ble viktige anklagepunkter under Niirnbergprosessene og i krigsforbryterprosesser i en rekke land. Mest kjent er Eichmann-saken i Jerusalem (1961). Slike prosesser føres fremdeles i 1990-årene. I Norge forlangte Gestapo i mai 1940 medlems­ lister av de to jødiske menighetene (Oslo og Trond­ heim), og jødenes radioapparater ble beslaglagt. Da tyskerne angrep Sovjetunionen, ble flere jøder ar­ restert, først i Nord-Norge, i Trondheim vinteren 1941/42 og under unntakstilstanden oktober 1942. Den store arrestasjonsbølgen fulgte 26. oktober-26. november. Ved forordning fra Quisling-myndighetene i januar 1942 fikk jødene J stemplet i legiti­ masjonskortet. I mars ble grunnlovsforbudet (§ 2) gjeninnført. Ved lov av 26. oktober samme år ble jødenes formuer beslaglagt, og meldeplikt ble inn­ ført 17. november (også for halv- og kvartjøder). De menn som var blitt arrestert 26. oktober, ble ført til Berg-leiren ved Tønsberg; de fleste av disse ble 26. november transportert fra Oslo med skipet «Do­ nau». sammen med kvinnene som nå ble arrestert. 532 fulgte med «Donau». En Grini-transport gikk samme dag (samt en uken før); en gruppe pa 158 ble deportert 24. februar 1943. Enkeltdeportasjoner forekom helt frem til høsten 1944. 1 alt ble ca. 760 deportert; bare 25 av disse overlevde. Det sam­ lede antall jødiske krigsofre var 758. Av de ca. 1800 jøder som befant seg i Norge 9. april 1940 (over 300 av dem flyktninger fra Mellom-Europa) reddet vel halvparten seg over til Sverige, men ikke alle vendte tilbake til Norge etter krigen. ETTER 1945

Etter den annen verdenskrig måtte 800 000 jøder forlate de arabiske land i Midtøsten og Nord-Afri­ ka; storparten slo seg ned i Israel. I Irak ble flere hengt. Der og i Syria er jødene sterkt diskriminert. Etter Khomeinis maktovertagelse forlot ytterligere titusener av jøder Iran. I 1980-årene ble grupper av etiopiske jøder (felasjer) brakt til Israel. Også i ØstEuropa har antisemittismen gjort seg gjeldende, ofte under navn av antisionisme, særlig i Sovjetunio­ nen. I Stalin-tiden hadde antisemittismen vært ty­ delig, og sionismen erklært som statsfiendtlig. Man­ ge av ofrene for utrenskningene i 1930-årene var jøder, flere av dem fremtredende kommunister fra Sovjetunionens første år. Prosessen etter «legekomplottet» mot Stalin i 1952 viste at antisemittismen var sterk. Det ble lagt hindringer i veien for jødisk religionsutøvelse og kulturliv. De fleste synagoger er stengt. Helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble det også lagt hindringer i veien for utvand­ ring til Israel. Flere jødiske kulturarbeidere ble til­ talt og dømt til fengselsstraffer og indre eksil. Un­ der kommuniststyret i Tsjekkoslovakia ble flere jødiske kommunister henrettet (Slansky-prosessen 1952). 1 Polen førte en kraftig antisionistisk agita­ sjon sist i 1960-årene td masseemigrasjon. I 1980 var det bare 5000 jøder igjen i Polen. En sterk opi­ nion i Vest-Europa i etterkrigsårene har ikke kun­ net hindre nye utslag av antisemittisme. Nynazis­ tiske grupper og partier har oppstått i flere land. Flere terroranslag er blitt rettet mot jødiske bygninger, institusjoner og enkeltpersoner i flere land i Europa i 1980- og 1990-årene. Også rasistiske hold­ ninger har gjort seg gjeldende. Litt.: L. Eitinger (ed.): The Antisemitism in Our Time (1984); Mennesker blant mennesker. En bok om antisemittisme og fremmedhat (1985); O. Mendelsohn: Jødenes historie i Norge (I—II 1969/ 1986). “ OMn

JØDER

jodekirsebær, Physalis alkekengi, flerårig urt i søtvierfamilien. 20-60 cm høy, med brede blad og hvite, uanselige blomster. Frukten er et oransjerødt. giftig bær omgitt av et stort, eggformet oppblåst beger som blir rødt under modningen og ligner en kinesisk lykt. Stammer fra Sør-Europa og dyrkes som hageplante i Norge. Fordi begeret er meget dekorativt og varig, blir jødekirsebær brukt til snitt for tørrbuketter. Formeres lett ved frø eller deling. Bør dekkes på utsatte steder. En annen art i samme slekt. Physalis peruviana, har spiselige bær. ►ananaskirsebær. jodekristne, betegnelse for kristne av jødisk her­ komst i den eldste kirke, de overholdt Moseloven og levde etter jødiske forskrifter. Paulus hadde tid­ lig skapt kontroverser rundt spørsmålet om kristne skulle være forpliktet pa den jødiske Loven, og fler­ tallet menigheter ser ut til å ha godtatt en ordning der i hvert fall ikke-jøder som ble kristne (såkalte hedningkristne), ikke skulle omskjæres og/eller føl­ ge jødisk skikk. Imidlertid fortsatte mange jødiske kristne å leve pa jødisk vis, og det som skilte dem fra andre jøder var troen på at Messias, i og med Jesus, allerede var kommet til frelse og utfrielse for Guds folk. Mange av dem forkastet Paulusbrevene pa grunn av Paulus' kritikk av Loven, og deres syn på Jesus understreket hans menneskelighet på en måte som noen forskere mener senere fikk betyd­ ning for den antiokenske skole i Oldkirken. Man regner med at urmenigheten i Jerusalem un­ der ledelse av Jakob. Jesu bror, hadde stor betyd­ ning for de jødekristne. og at den jødiske krig og Jerusalems fall i ar 70 e.Kr. derfor berørte dem sterkt. Ifølge en tradisjon referert hos Evsebios. søkte de jødekristne fra Jerusalem under krigen til­ flukt til Pella. De jødekristne ble etter hvert isolert fra den øvrige kirke, og kirkefedrene betraktet dem med mistenksomhet. I noen områder (Transjordan og Syria) fantes be­ tydelige jødekristne grupper i flere århundrer. Vi kan generelt skjelne mellom tre hovedgrupperinger: ebjonitter. jakobitter (som anså Jakob som sin særlige autoritet) og nazareere. Av disse var ebjonittene de markert strengeste. joder (av gr., fra hebr. jehudim), et folk med opp­ rinnelse i Midtøsten. Betegnelsen ble først brukt om medlemmer av Juda stamme, senere om innbyg­ gerne i Juda rike (se ►Israel I), og etter hvert om deres etterkommere utenfor de gamle jødiske om­ rådene og alle som bekjenner seg til den jødiske religion. Jødene utgjør i dag ingen homogen grup­ pe i noen biologisk forstand, men oppfattes, og opp­ fatter seg selv, som et eget folk i kraft av sin religi­ on, sin historie og sin kultur. Ifølge tradisjonell re­ ligiøs oppfatning er en person født av en jødisk mor å betrakte som jøde, likeledes enhver som konver­ terer til jødedommen. Avgjørende for mange med jødisk bakgrunn blir om man selv oppfatter seg som jøde. Det totale antallet jøder kan (1997) anslås til i overkant av 14 millioner, hvorav nærmere 10 mil­ lioner er bosatt i USA og Israel. Resten er spredt i en lang rekke land, hovedsakelig i Europa og Ame­ rika. I 1939 var antallet jøder beregnet til 16,6 mill., i 1946 10,9 mill. Jødene har bevart og utviklet sin identitet og sin kultur gjennom en lang historie preget av oppsplit­ ting og minoritetstilværelse i mange land. De er all­ tid blitt betraktet som «annerledes» og ofte som uønsket, og er til ulike tider og på ulike steder og måter blitt diskriminert og forfulgt (se ►jødeforføl­ gelser). Mange steder ble de nektet å eie jord, og svært tidlig vant de en posisjon som handelsfolk, ikke minst i landene omkring Middelhavet. Denne posisjonen har gitt økonomisk makt, men har også gjort dem sterkt utsatt for å bli utpekt til syndebuk­ ker, både av myndigheter og av andre grupper i befolkningen. Dette har utvilsomt bidratt til å styr­ ke samholdet og gruppetilhørigheten innen de for­ skjellige jødiske befolkningsgruppene.

Jøder. En side av en bønnebok fra 1272, funnet i Rhindistriktet, Tyskland. RELIGION

Den jødiske religionen er nært knyttet til folkets historie og identitet, se ►jødedommen. SPRAK

Jødenes språk er ►hebraisk, som er språket i Det gam­ le testamente, dvs. Den hebraiske bibelen, og som er offisielt språk i staten Israel. Særskilte språk for jø­ dene er også ►jiddisch, som brukes av de askenasiske jødene i Øst-, Mellom- og Vest-Europa, og ►ladino, som brukes av de sefardiske jødene på Balkan og i middelhavsområdet. Ellers snakker jødene også de nasjonale språkene i landene hvor de bor. LITTERATUR

Hebraisk- og jiddischspråklig litteratur. Den etterbibelske jødiske litteraturen med jødisk religion og kultur som emne hadde fortsatt tilknytning til Pa­ lestina (Israel), men diaspora-litteraturen tok også preg av den omgivende kultur og benyttet delvis dens språk. I århundrene omkring Kristi fødsel var den hellenistiske innflytelsen sterk (Septuagintaoversettelsen. filosofen Filo, historikeren Flavius Josefus). Filo forente jødisk tradisjon og troen på guddommelig åpenbaring med gresk rasjonalistisk tenkning. I de følgende 1500 år var den rabbinske litteraturen fremtredende, oftest i tilknytning til Talmud. Misjna var skrevet på hebraisk, Gemara på arameisk. En tid etter Misjna kom et tillegg, Tosefta. Fra samme periode stammer fortolkninger til visse bibelavsnitt (midraschim). På 600-700-tallet skrev de talmudlærde Eliasar Kalir og Jannaj dikt som lever videre som hymner; omtrent 800 dikt av sistnevnte kom for dagen i 1896. Fra tiden 600-1038 (den gaonske periode) finnes traktater og responsa; de siste, forespørsler til og svar fra rabbinske autoriteter, er en sjanger benyt­ tet helt frem til vår tid. Gaonen Saadia ben Josef oversatte Bibelen til arabisk med kommentarer, og beskjeftiget seg med religionsfilosofi, hebraisk grammatikk og Talmud-kommentarer. De viktigste kommentarer til Bibelen og Talmud skapte imid­ lertid Raschi (eg. rabbi Schlomo (ben) Jitzchak, 1040-1105) i Troyes i Nord-Frankrike. På 1100og 1200-tallet kom de såkalte tosafister i Rhinenområdet med bemerkninger til Raschis kommenta­ rer. Fra den arabisk-jødiske kulturkrets i Spania ut­ gikk Moses Maimonides (1 135-1204), Josef ben Efraim Karo, og den store dikter og filosof Juda ha-Levi (ca. 1075-1141). Religiøse dikt av ham og av Salomon ibn Gabirol (1000-tallet) er tatt opp i

262

JØDER

jødisk liturgi. Gabirols filosofiske hovedverk, Li­ vets kilde, et nyplatonsk arbeid, er skrevet på ara­ bisk. Han hørte med til kretsen omkring Samuel ha-Nagid (993-1055), som skrev dikt og en Talmud-innledning. Emner for Moses ibn Esra er li­ vets skjønnhet, vennskap og kjærlighet. Hans sam­ tidige, Abraham ibn Esra (1092-1167) skrev dikt, religiøse hymner, grammatiske, filosofiske og as­ tronomiske verker, foruten en kritisk bibelkommentar. Isak Arama (ca. 1420-94) er mest kjent for Akedat Jitzchak, en filosofisk og allegorisk kommen­ tar til Isaks ofring. I Sør-Frankrike virket grammatikeren David Kimchi, som opprinnelig var fra Spania. En annen hebraisk filolog var Elija Levita; hans verker ble banebrytende også for jiddisch. Til den jødiske lit­ teratur hører også en rekke prekensamlinger, mo­ ralske læresetninger, visdomsord, leveregler, testa­ menter (skrivelser fra far til barn, lærer til elev), fabler og religiøse hymner. Det moralfilosofiske verket Messilat Jescharim (De rettskafnes vei) av den italienskfødte Moses Chajim Luzzatto (170747) vant stor utbredelse blant tilhengere av hasidismen i Øst-Europa på 1700-tallet. Moses Mendelssohn ble 1700-tallets mest fremtredende jødiske forfatter og opplysningsfilosof. Jiddisch litteratur har røtter tilbake til høymiddel­ alderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. På 1800-tallet oppstod i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Frem til 1940 opplevde jiddisch litteratur og presse en blomstringstid. Mange ville opphøye jiddisch til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk. Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj, 1835-1917) og Isak Leib Perez (1852-1915). Bokkolportøren Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisch det jødis­ ke miljø med alvor og humor, medfølelse og ref­ sende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scho­ lem Rabinowitz, 1859-1916) skrev nesten samtli­ ge av sine bøker på jiddisch. En del av hans forfat­ terskap er kjent også i den vestlige verden (melke­ mannen Tevje). Disse tre regnes som grunnlegger­ ne av moderne jiddisch litteratur. 1900-tallet. Flere jødiske forfattere utvandret på 1900-tallet. de hebraiskspråklige mest til Palestina (se ►Israel 11. litteratur), de jiddischspråklige oftest til USA. Best kjent av de sistnevnte er Schalom Asch og brødrene Israel Joshua Singer og Isaac Bashevis Singer. som fikk Nobelprisen i litteratur 1978. I åre­ ne etter den første verdenskrig dominerte prosaen, men poesien, særlig den ekspresjonistiske, økte i omfang. Den var rik på motsetninger og merket av omveltningene etter krigen. Jiddisch utviklet seg til et rikt litterært språk. Mange jiddische forfattere i Sovjetunionen trodde på vekstvilkår for en seku­ larisert jødisk kultur, bl.a. teateret, men ble skuffet over utviklingen etter 1930. Flere av de fremste forsvant eller ble brakt til taushet, som f.eks. Mose Kulbak. og lyrikerne Iz.i Charik. David Hofstein, Leib Kvitko. Itzik Feter og Perez Markisch og pro­ saforfatterne David Bergelson og Pinchas Kahanowitsj (kjent som Der Nister). Mellomkrigstiden. Mange diktere av ulike retnin­ ger fremstod i mellomkrigsårene i de baltiske land og Polen, hvorav flere ble nazismens ofre. Blant de mest kjente var lyrikeren Itzik Manger, som over­ førte bibelske karakterer og handlinger til østjødisk miljø; Miriam Uljanova (religiøs lyrikk). Chaim Grade. Aaron Zeitlin (lyrikk og drama) og den lit­ terære Unge Vilna-gruppen fra 1930-årene. Bare få verker skapt av forfattere som var sperret inne i ghettoene under den annen verdenskrig, ble bevart. Itzchak Katzenelson fortsatte sitt forfatterskap på hebraisk og jiddisch både i ghettoen og konsentra-

Denne mosaikken fra Bet Alfa-synagogen ved Gilboafjellet (500-tallet e.Kr.) viser Dyrekretsens 12 tegn og - i midten - solvognen og de fire årstider. Mosaikken er her brukt som motiv på en israelsk frimerkeblokk fra 1957. sjonsleiren og fullførte 1944 Sangen om det myrde­ de jødiske folk. USA, særlig New York, ble fra ca. 1900 et nytt sentrum for jiddisch litteratur. Mange av forfatter­ ne var innvandrere (David Pinski, Ossip Dymow, Abraham Reisen). Nye litterære retninger og ame­ rikanisering gav forfatterne et særpreg i tillegg til den østeuropeiske bakgrunn. I romaner skildret de emigrantenes tilværelse i storbyen som fattige in­ dustriarbeidere, blandet med en lengsel til det opp­ rinnelige hjemsted. Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes Joseph Opatoschu, Zalman Schneour, Lamed Schapiro og I. J. Singer. Etter den annen ver­ denskrig har flere jødiske forfattere i USA villet reise et monument over en jødisk verden som ble borte, den såkalte c/zarf>M/r-litteraturen (‘under­ gangs-’), som i Jehiel Jeshaia Trunks sjubindsverk om Polen, I. B. Singers romaner og i Chaim Grades prosa og poesi med minner fra Vilna. Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdanne­ de jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisch, mens jiddisch, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil bl.a. Ben Jehuda fornyet det he­ braiske språket. Til dem som benyttet hebraisk hørte i Russland Isak Bår Levinsohn og i Litauen poete­ ne Abraham Bår og Micha Josef Lebensohn, Juda Leib Gordon og Abraham Mapu. Juda Leib Gordon (1831-92) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808-67) ble den første som skrev hebraiske ro­ maner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham. men han bante samtidig veien for neste gene­ rasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin og Reuben Ascher Braudes. Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg (Achad Haam) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé. det nasjonale hjemland som et ånde­ lig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay. I Warszawa omfattet den impresjonistiske grup­ pen foruten Isak Perez diktere som David Frischmann (bibelske legender) og Micha Josef Berdyc-

zewski, som ofte skildret jøder som ville ut av barn­ dommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse, skyldfølelse. Også Mordechai Ze’ew Feuerberg (1874-99) skil­ dret den tragedien tapt tro medfører. Med Chaim Nachman Bialik nådde den hebraiske diktning i Europa et høydepunkt. I USA startet den moderne hebraiske litteratur et­ ter 1870 med diktere innvandret fra Øst-Europa; Gerson Rosenzweig var en av de betydeligste av disse. 1918—40 var New York og Israel sentre for hebraisk litteratur. Et tredje sentrum i Tyskland gikk til grunne i 1930-årene. Jødisk litteratur på nasjonale språk. På 1800- og 1900-tallet har mange jødiske forfattere benyttet språket i det landet de bor i. Av disse har Paul Heyse, Henri Bergson, Boris Pasternak, Nelly Sachs og Saul Bellow mottatt Nobelprisen i litteratur. Blant kjente forfattere på 1900-tallet skal ellers nevnes de tyskspråklige Max Brod. Martin Buber, Karl Emil Franzos, Lion Feuchtwanger. Franz Kafka, Arthur Schnitzler, Max Tau (til Norge 1938), Ja­ kob Wassermann, Franz Werfel og Stefan Zweig. På fransk skrev Henri Leon Bernstein (dramati­ ker), Albert Cohen, Edmond Fleg, André Maurois, André Schwarz-Bart og Elie Wiesel; på engelsk (Storbritannia) Israel Zangwill. Louis Golding og Arnold Wesker. I 1930-årene var Ludwig Lewisohn et kjent navn i USA. Samfunnsforhold og menneskelige problemer er kommet i fokus i etterkrigstidens litteratur, men den jødiske bakgrunn kan bidra til å nyansere og forsterke temaene. Andre emner er amerikansk anti­ semittisme. holdningen til religion, det jødiske fel­ lesskap og sionismen, i en rekke romaner også jø­ deforfølgelser under den annen verdenskrig og tid­ ligere. Til denne forfattergenerasjon hører Saul Bellow, Bernard Malamud, Chaim Potok, Philip Roth, Leon Uris, Herman Wouk, og i noen grad dramatikeren Arthur Miller. To norske jøder har skildret oppholdet i konsen­ trasjonsleirene: Moritz Nachtstern (Falskmynter i blokk 19) og Herman Sachnowitz (Det angår også deg). Leo Eitinger utgav arbeider i forbindelse med medisinske undersøkelser av overlevende fra kon­ sentrasjonsleirene. Eva Scheer har behandlet jødis­ ke emner skjønnlitterært. Jødiske innslag i svensk diktning finner man bl.a. hos Oscar Levertin. Meir Aron Goldschmidt og Henri Nathansen er de to mest kjente dansk-jødiske forfattere. Av forfattere som har bearbeidet jødisk tematikk i 1980- og 1990-årene nevnes Péter Nådas, Imre Kertész og Miklos Våmos i Ungarn, Marek Halter og Fania Fenelon i Frankrike, Ida Fink i Tyskland. Danilo Kis og Aleksandar Tisma i Jugoslavia. Leonard Cohen og David Levine i Canada. Se også ►Israel I (litteratur) og ►Israel II (littera­ tur). Litt.: S. Halkin: Modern Hebrew Literature. From the Enlightment to the Birlh of the State ot Israel (1970); G. Stemberger: Geschichte der jiidischen Literatur. Eine Einfuhrung (1977). OMn/ØWW KUNST

Jødisk kunst eksisterte alt i bibelsk tid, men fra ti­ den før var tidsregning er så godt som ingen ting bevart. De store bygningskompleksene fra den før­ kristne tiden er forsvunnet. De tidligste eksempler på jødisk kunst er bl.a. freskene i Dura-Europossynagogen i Syria fra 200-tallet. utført i hellenistisk-romersk stil med scener fra bibelhistorien, og mosaikkfremstillingene i Beth-Alpha-synagogen ved Gilboafjellet (500-tallet). Fra 600-taIlet stam­ mer et mosaikkgulv i en synagoge i Jeriko. Det jødiske billedforbudet gjorde seg sterkere gjel­ dende fra 700-tallet. Utsmykningen av tallrike sy­ nagoger i Europa består vesentlig av skrifttegn og geometriske ornamenter. I en særskilt stilling står de synagogene som ble oppført i tre på 1500-tallet

263

i Galicja (Polen). De er dekorert med veggmalerier og tresnitt og har en sterk forankring i polsk folke­ kunst. På tross av billedforbudet ble det på 1200-tallet utviklet praktfulle jødiske bokmalerier i de islam­ ske delene av Spania, der jødene i middelalderen hadde en betydelig sterkere stilling enn i det øvrige Europa. 1 de følgende århundrer fikk det islamskjødiske bokmaleriet etterfølgere i andre europeiske land. Den jødiske kunsten var hovedsakelig knyttet til kalligrafi og gjenstander knyttet til religionsutøvelsen. En rekke sakrale gjenstander ble fremstilt i metall eller av stoffer. Gravkunsten utviklet seg sterkt etter renessansen med bl.a. bibelske relieffer. De jødiske håndverkerne fikk ikke slutte seg til det europeiske laugsvesen før på 1800-tallet. På 1800-tallet frigjorde mange jødiske kunstnere seg fra de strenge reglene som religionen foreskrev. Av jødiske malere kan nevnes brødrene Henschel i Tyskland. Salomon Jomtov Bennet og Charles Towne i Storbritannia; senere på 1800-tallet virket Moritz Daniel Oppenheim (Tyskland), i Italia Vito d'Ancona og Serafino da Tivoli, og i Storbritannia Alexander Hart. Abraham og Simeon Solomon og impresjonisten Sir William Rothenstein. Andre fremtredende kunstnere var franskmannen Camille Pissarro. svensken Ernst Josephson. neder­ lenderen Isaac Israel og i Tyskland Max Liebermann. som i likhet med andre jødiske malere ble utsatt for kraftig antisemittisk motstand. Motstanden mot den påståtte radikale tendens hos jødiske kunstnere kulminerte i Hitler-Tysklands fordømmelse av «entartete Kunst». Motivene hos malerne var ofte jødiske miljøer, gamle synagoger som Altneuschul i Praha, fromme rabbinere, sce­ ner fra lærehuset og familielivet, og pogromer. I Storbritannia benyttet en rekke Whitechapeimalere jødiske motiver. Mange av malerne i Vest-Euro­ pa kom fra Øst-Europa, f.eks. Mare Chagall, som ofte benyttet bibelske motiver. Kjente billedhugge­ re er Sir Jacob Epstein (Storbritannia), Jacques Lipchitz og William Zorach (USA). Mange kunstnere omkom i konsentrasjonsleirene og gasskamrene. Noen av dem fikk tegnet i smug hva de opplevde. En rekke slike arbeider finnes i museer og institusjoner. Noen overlevende har se­ nere brukt leirtilværelsen som motiv. Minnet om forfølgelsene er nedfelt i en rekke monumenter. Se også ►Israel (kunst). MUSIKK

Det gamle Israels religiøse musikk var knyttet til liturgien ved tempelet i Jerusalem og synagogene utover landet. Men også i det profane liv ble mu­ sikk brukt ved festlige eller betydningsfulle anled­ ninger. Allerede Bibelens eldste deler forteller om sang og dans. Instrumentalmusikken synes å ha vært hovedsakelig av ledsagende art. Det nevnes blåse-, stryke- og rytmeinstrumenter. Disse har sannsyn­ ligvis sine paralleller i den antikke Orients musikkpraksis (Egypt). Vår tids synagogesang går i vesentlige trekk til­ bake til oldtidens. Den har ikke streng, motorisk rytme, men følger og gir liv til tekstens metriske struktur. Det melodiske grunnlag dannes av et an­ tall modi (skala- og melodiformler), som til dels har sitt motstykke i de gregorianske kirketoneartene. Til bønnetekstene, som i stor utstrekning hører middelalderens religiøse poesi til, brukes en noe triere musikk. Modiene er av større omfang; man finner også faste rytmer og et rikt, melismatisk linjespill. Synagogesangen er en mellomting mellom resita­ sjon og egentlig sang, en såkalt kantilasjon («messetone»), som især i sine eldste former har betyde­ lig likhet med bysantinsk og gregoriansk sang. Den ledes av en forsanger (kantor, hebr. chazzan). Tradisjonsformidlingen skjedde opprinnelig munt­ lig ved hjelp av kheironomi (tegngivning med hånd

JØDER

og fingrer). Denne ligger til grunn for et notasjonssystem som viser likhet med middelalderens neumesystemer. Det tiberiensiske som ennå blir brukt, går tilbake til Aaron ben Asher (800-tallet f.Kr.). I løpet av en totusenårig tilværelse i diasporaen har synagogemusikken utkrystallisert seg i tre hovedtyper: den orientalske, som viser de eldste overleveringer (i bruk bl.a. hos yemenittiske, ma­ rokkanske og persiske jøder), den sefardiske, som er i bruk hos de spansk- og portugisisktalende jø­ der, og den ashkenaziske. som er hjemmehørende i det øvrige Europa. Mens den sefardiske type har bevart mye av de eldste tradisjoner, viser den ash­ kenaziske i sterkere grad overgang til harmonisk tonefølelse. metrisk rytmikk og improvisatorisk ornamentikk. På 1700-tallet stod den liturgiske tradisjon i Euro­ pa i fare for å drukne i et utall av varianter, særegne for de mange forskjellige menigheter. På 1800-tallet ble synagogesangen gjenstand for en gjennom­ gripende systematisering og en mesterlig, men ofte ganske hardhendt modernisering (S. Naumbourg, Salomon Sulzer. L. Levandovski). Orgel og flerstemmig korsang ble innført i gudstjenesten. 1800-tal lets nasjonalromantiske strømninger vakte interessen for den jødiske folkemusikken. Den er, som den synagogale musikk, overveiende vokal. 1 tidens løp har den. i sterkere grad enn den synago­ gale. tatt farge av sine omgivelser. Svært ofte er visene blitt danset; derav deres rytmiske karakter. Det finnes viser med religiøst innhold (til sabba­ ten. påskefesten. såkalte Elijasanger o.l.). men og­ så kjærlighets- og bryllupsviser, naturlyrikk. balla­ der og humoresker. Forfølgelsen har satt sitt preg pa innhold og form av mange av dem. Også hasidismen har frembrakt en egenartet viselitteratur. bl.a. ekstatiske sanger uten ord. Den nyvakte nasjonalfølelse i forbindelse med si­ onismen frembrakte komponister som søkte å ska­ pe en syntese mellom synagogal eller folkelig og moderne europeisk tonespråk (Mikhail Gnesin. L. Sawinsky. Joel Engel, Aleksandr Krejn; i nyere tid Ernest Bloch, Alexandre Tansman, Darius Milhaud. Mario Castelnuovo-Tedesco, Moses Pergament). Denne prosess fortsetter i det nye Israel, hvor et relativt betydelig antall immigranter fra de fleste europeiske land virker som komponister og har bi­ dradd til å skape en ny musikergenerasjon; se ►Is­ rael 11 (musikk). Vestlig kunstmusikk har fått vesentlige bidrag fra jødiske komponister (Giacomo Meyerbeer, Felix Mendelssohn, Jacques Offenbach, Karl Goldmark. Gustav Mahler, Arnold Schonberg, Ernest Bloch. Darius Milhaud, George Gershwin. Aaron Copland og Leonard Bernstein) og utøvere (fiolinistene Fritz Kreisler, Yehudi Menuhin. Jascha Heifetz og Itzhak Perlman. pianistene Artur Schnabel og Rudolf Serkin, og dirigentene Bruno Walter, Otto Klemperer og Leopold Stokowski). Litt.: I. L. Cahan. Yiddish Folk-Songs (2 bd.. 1912); A. Z. Idelsohn: Thesaurus of Oriental Hebrew Melodies (10 bd., 1914-32); I. Yasser: Bibliography of Articles and Books on Jewish Music (1947); P. Gradenwitz; The Music of Israel (1949); A. Szendrey: Jewish Music (1951). OKL HISTORIE

Den jødiske diaspora (gr. ‘atspredelse" ) inntraff da jødiske grupper søkte til, eller med makt ble ført til, andre land, som da Israel ble inntatt 722 f.Kr. og innbyggerne i Juda 586 f.Kr. ført til Babylon. I Palestina ble sabbatsfeiring, alle riter og studiet av torah forbudt etter Bar Kochbas opprør 132-135 e.Kr. Jerusalem ble en romersk militærkoloni, og dermed begynte utlendigheten (galut, diaspora) uten en jødisk stat. Mange jøder søkte til Babylon, der eksilarken ble deres øverste leder frem til ca. år 1000. Under den islamske æra ble hans religiøse lederskap overtatt av gaonene.

I Egypt fantes alt på 600-tallet f.Kr. en større jø­ disk befolkning, med Alexandria som sentrum. Jø­ dene der ble raskt hellenisert, men forble tro mot jødedommen og utviklet en høy kultur. Etter en for­ følgelse i 38 e.Kr. gjenvant de aldri sin velstand og anseelse. Også i Syria. Lilleasia. Hellas og Italia bodde mange jøder alt før Kristi fødsel. Etter år 70 ble mange jøder ført til Roma som slaver; andre kom til de øvrige romerske områder nord for Alpe­ ne, som slaver eller kjøpmenn. Antallet jøder i Per­ sia. Palestina og Romerriket i I. århundre e.Kr. an­ slås til 7-8 milllioner, av dem 2-3 millioner i Pa­ lestina, et tall som ble mer enn halvert etter år 70 og opprøret 132-135. Etter at kristendommen 380 ble statsreligion i Romerriket, fulgte antijødiske forordninger og forfølgelser. Alt på Salomos tid hadde jøder slått seg ned i ara­ biske land (visstnok også i Spania), og tallet økte etter år 70 og 135. Gjennom dem fikk også Mu­ hammad kjennskap til jødedommen, men han vend­ te seg mot jødene da han ikke klarte å vinne dem for islam. I det arabiske Spania gjorde jødene seg gjeldende i det kulturelle og vitenskapelige liv, sær­ lig på 1000- og 1100-tallet, bl.a. i matematikk, as­ tronomi, medisin, språk, jus og statskunst, filosofi og diktning, med menn som Juda Halevi og Moses Maimonides. Da jødene ble fordrevet i 1490-årene. søkte de tilflukt i Nord-Afrika. Italia og Tyrkia. Noen fortsatte til Palestina, der nye menigheter oppstod. Fra Tyrkia, der jødene snart spilte en be­ tydelig rolle, spredte de seg til områder tyrkerne erobret. De fortsatte å bruke det særegne spanskjødiske språket ladino. Det er etterkommere av de spanske jøder som ve­ sentlig utgjør den sefardiske gruppe. Mange av dem er ætlinger av tvangsdøpte jøder, de såkalte marranere. bl.a. i Nederland, Hamburg og Sør-Amerika. Jødene fra Øst-. Mellom- og Vest-Europa kalles ashkenaziske jøder. Dagligspråket jiddisch hadde utviklet seg på tysk grunn fra 1 OOO-tallet av, og ble senere benyttet i hele det område der de ashkena­ ziske jøder slo seg ned, i første rekke Øst-Europa. Jødene i Europa frem til 1789. I Frankrike hadde Karl den store oppmuntret til jødisk bosetting, men i 1394 ble de definitivt utvist derfra, og fra Eng­ land ble de fordrevet alt i 1290. Pga. skiftende hold­ ning til jøder i de tyske enkeltstater måtte de stadig søke nye tilfluktssteder. Ved middelalderens slutt var det totale antall jøder ca. 1,5 millioner. Keiser Fredrik Barbarossa (1152-90) hadde villet beskyt­ te jødene ved å erklære dem som fyrstens private eiendom, «keiserens kammertjenere» (i praksis liv­ egne). De ble nektet retten til å eie jord, og de fikk heller ikke adgang til laugene, og mistet dermed retten til å drive håndverk; de ble dessuten trengt ut fra internasjonal handel av hansabyene og de nord­ italienske bysamfunn. Pengehandelen derimot, som kirken forbød, men som statsfinanser og handel var avhengig av, ble overlatt jødene. Innenfor ghetto­ ens murer utviklet jødene et fellesskap med de jø­ diske institusjoner, skolene og synagogen som sen­ trum. Alt på Jesu tid var det kommet jøder til egnene ved Svartehavet, det sørlige Russland og Balkan. På 700-tallet tok khazarene kontrollen over landet mellom Svartehavet og Kaspiske hav (senere også deler av Romania), og kongen, hoffet og en stor del av folket antok jødedommen. Da khazar-riket brøt sammen 969. ble Kijev senteret for østeuropeisk jødedom. Under korstogstiden strømmet mange jø­ der dit og til Ungarn; til Polen kom de alt på 1 OOOtallet. I sistnevnte land ble de oppmuntret til å dri­ ve handelsvirksomhet. Antallet jøder vokste da Polen utvidet sitt landområde, og ved foreningen med Litauen. På 1400-tallet ble jødene i Polen og Litauen drevet ut av flere byer, og deres virksom­ heter ble forbudt, men i 1551 utstedte kong Sigis­ mund August et dekret om jødisk selvstyre. I perio­ den 1569-1648 slo mange polske jøder seg ned i

JØDER

New York har siden 1800-tallet hatt en stor jødisk befolkning. Gatebilde fra et jødisk strøk på Lower East Side i 1898. Ukraina. Denne periode med blomstrende økono­ misk, sosialt og kulturelt liv fikk en brå slutt med kosakkhøvdingen Khmelnitskijs opprør 1648. På 1500- og 1600-tallet inntrådte langsomt en be­ dre tid for jødene i Tyskland og Vest-Europa. I Ned­ erland skapte etterkommere av marranerne en blom­ strende menighet fra slutten av 1500-tallet. Jødene var med på å utvikle landets økonomi, finansliv og sjøhandel. Til England fikk jødene adgang under Oliver Cromwell (1655). Etter Trettiårskrigen fikk Frankrike igjen en jødisk befolkningsgruppe (i Al­ sace). I enkelte stater i Tyskland ansatte fyrstene «hoftjøder». Ved siden av disse fant man de såkalte «beskyttede» jøder, hovedsakelig rike leverandø­ rer og kjøpmenn som oppnådde rettslige fordeler i motsetning til det store flertall «tolererte» jøder. Opplysningstiden førte ikke til synderlig bedring av rettsvilkårene, men brakte større religiøs tole­ ranse. Ved å tilegne seg allmenn europeisk kultur ville jødene oppnå likestilling med ikke-jøder. men mange så i denne opplysningsform en fare for den jødiske religiøsitet. Mendelssohns opplysningsbevegelse nådde også de østeuropeiske jøder. Både Fredrik 2 av Preussen (1750) og keiser Josef 2 (1782) utstedte toleranseedikt. Kong Fredrik tole­ rerte jødenes religiøse utfoldelse, men regulerte deres antall og påla dem ekstra skattebyrder. Perioden 1789-1948. Frankrike skapte grunnla­ get for jødenes emansipasjon med et vedtak i na­ sjonalforsamlingen 1791, med talsmenn som Mirabeau. Henri Grégoire, Talleyrand og Robespierre. I 1806 innkalte Napoleon franske jøder til en notabelforsamling og året etter til et synhedrion (sanhedrin ) som sentralt organ for jødene mot at de opp­ gav kravene om egen forvaltning, jurisdiksjon og nasjonalitet. Jødenes borgerlige likestilling ble inn­ ført i de land Napoleon inntok, men ble avskaffet eller modifisert igjen i flere stater etter Wien-kongressen. I 1831 fikk jødene full likestilling i Frank­ rike. Jødene fikk fulle borgerlige rettigheter i Stor­ britannia 1845/1859, i Sveits 1863. Østerrike-Ungarn 1867 og i 1870-årene i Italia, Tyskland. Tyr­ kia og Balkanlandene. unntatt Romania. Tendenser til assimilasjon førte ut gjennom 1800-tallet til re­ ligiøs reformvirksomhet og til at mange begynte å betone sin tilhørighet til landet som borgere av mosaisk tro. Sist i århundret fremstod sionismen som bevegelse og økte den jødiske nasjonale be­ vissthet. særlig i Øst-Europa. før Theodor Herzl skapte den politiske sionisme. Det oppstod også jødiske filantropiske organisasjoner. En rekke jø­ der i Vest-Europa ble engasjert i vitenskap, kunst, litteratur og industri, andre i finansvesen (familien Rothschild), enkelte i politikk, men de fleste i små­ handel og som funksjonærer, håndverkere eller ar­ beidere. Flertallet tilhørte en temmelig ubemidlet

264

mellom- og underklasse, ikke minst i Øst-Europa. Ved erobringen av svartehavsområdet fra Tyrkia i 1768 og ved Polens delinger fikk Russland, som inntil da hadde sperret jøder ute, distrikter med en tallrik jødisk befolkning. Disse jødene bodde i min­ dre byer og landsbyer, som utviklet seg til den ty­ piske østeuropeiske stetl (stedtl). Men restriksjo­ nene var mange; jøder fikk bare bo i bestemte bosetningssoner i Vest-Russland mellom Svartehavet og Østersjøen. Aleksander 1 ville gjøre jødene til bønder og tvang dem flere ganger ut av landsbye­ ne. Under Nikolai 1 ble russifiseringen satt i gang gjennom 25 års militær tjenesteplikt, senere satt ned til 10. Det forekom at barn under 12 år ble slept til leirer fjernt fra hjemmet, pisket og mishandlet og tvunget til dåp. Isak Bår Levinsohn (1788-1860) startet en jødisk opplysningsbevegelse, Haskala, med Moses Mendelssohn som forbilde. En del for­ fattere brukte jiddisch som skriftspråk, men etter hvert tok Haskalas forfattere i bruk hebraisk. Alek­ sander 2 åpnet universitetene for jøder og tillot en del å slå seg ned i storbyer som St. Petersburg og Moskva. Flere bidrog til utviklingen av industri og jernbanedrift. virket som leger og jurister, engasjerte seg i presse, litteratur og kunst; men den store mas­ se bestod av dagarbeidere, tjenestefolk og industri­ arbeidere. Polen opphevet 1862 restriksjonene for jøders bosetning i byene, men de ble fordrevet fra landsbyene. 1 1870-årene vokste antisemittismen innen det russiske embetsverket. Mordet på Alek­ sander 2 1881 resulterte i pogromer. Det ble stiftet flere sionistiske foreninger, og den første gruppe ungdommer reiste 1882 til Palestina. hvor de star­ tet jordbrukskolonier. Radikale tendenser vant inn­ pass, og det jødiske sosialdemokratiske Bund hev­ det retten til kulturell autonomi og anerkjennelse av jiddisch som nasjonalt språk. Fattigdom og nye pogromer (særlig omkring 1905) førte til masseutvandring. vesentlig til USA og Vest-Europa. 18811914 emigrerte to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske land. I samme periode befestet jødene i Ungarn sin posisjon, og utviklet et rikt jø­ disk liv. Ved Balfour-deklarasjonen 1917 lovte den britiske regjering - etter Chaim Weizmanns man­ geårige bestrebelser - at et jødisk nasjonalt hjem skulle opprettes i Palestina (se ►Palestina og ►Isra­ el II). Etter den første verdenskrig oppstod en rekke nye stater, som på fredskonferansen - etter sterk mot­ stand - aksepterte minoritetenes rettigheter, senere garantert av Folkeforbundet. Men etter hvert ble disse satt til side; i noen land ble del innført ad­ gangsbegrensninger for studier og yrker. I Sovjetu­ nionen avviste bolsjevikene antisemittismen. Mange jøder sluttet seg 1917 aktivt til revolusjonen. Jøde­ ne fikk drive egne politiske og kulturelle institu­ sjoner og jiddische skoler. Sovjetisk-jiddisch kul­ tur blomstret frem til midten av 1930-årene. Noen forfattere (Ilja Ehrenburg, Boris Pasternak. Isak Babel, Samuel Marsjak) benyttet russisk. Sovjets antireligiøse holdning førte til kamp mol jødisk re­ ligiøs opplæring, mot hebraisk og mot sionisme. Et autonomt jødisk område, Birobidsjan, ble opprettet med jiddisch som nasjonalt språk, men få søkte dit. Tidligere hadde forfulgte jøder i Øst-Europa fun­ net et tilfluktssted i USA. men innvandringslovene etter 1924 rammet nettopp disse gruppene. Også adgangen til Palestina var regulert, og ble i 1939 innskrenket til 75 000. etterfulgt av innvandrings­ stopp. Imens hadde nazistene i Tyskland satt anti­ semittismen i system. «Den endelige løsning» av jødespørsmålet kostet 6 millioner jøder livet. I no­ en land, særlig i Øst-Europa. sluttet jøder seg til partisangrupper eller dannet egne motstandsgrup­ per. Mest kjent er opprøret i Warszawa-ghettoen våren 1943 og i Treblinka-leiren (se ►jødeforføl­ gelser). I noen land fikk jødene hjelp av den øvrige befolkningen. Mange hundre tusen jøder falt i kamp i de allierte

armeer. Ca. 50 000 jøder ble befridd fra leirene i Østerrike og Tyskland ved krigens slutt; de fleste av disse havnet i leirer for displaced persons sam­ men med folk som hadde ligget i skjul eller deltatt i partisanbevegelsen. Til disse leirene kom også stor­ parten av de henved 150 000 jøder som ble repa­ triert fra Sovjetunionen til Polen, men som var blitt skremt av bl.a. en polsk pogrom i Kielce 1946. De fleste ville til Palestina, mange ble oppbrakt av bri­ tene før de nådde landet og internert på Kypros, en gruppe på flere tusen ble brakt tilbake til leir i Tysk­ land. Mange kom til ulike europeiske land og USA, men mange reiste til Israel etter 1948. Etter 1948. Opprettelsen av staten Israel 1948 bi­ drog til fornyet religiøs og kulturell aktivitet i jø­ diske menigheter i Vest-Europa. Mange unge fra disse har søkt til Israel. 1948-70 immigrerte 500 000 jøder fra Øst-Europa, 75 000 fra Vest-Europa, vel 800 000 fra andre land. Ikke-jøder har etter hvert fått større forståelse for jødenes spesielle stilling kulturelt og sosialt. Flere stater har vedtatt lover mot krenkelse av etniske og religiøse minoriteter, bl.a. Norge i 1961 og 1970. Se for øvrig ►Israel (II, det moderne Israel, befolkning og historie). Jødene i Amerika. De første jøder på det ameri­ kanske kontinent (Mexico. Sør-Amerika) var marranere omkring år 1500, men inkvisisjonen hjem­ søkte dem også der. Den første jødiske menighet i Nord-Amerika ble grunnlagt i New England 1658. Uavhengighetserklæringen 1776 la grunnlaget for likestilling, borgerrettigheten ble fastslått i unionsforfatningen 1787, men gjennomføringen berodde på hver enkelt delstat. I 1776 bodde vel 2000 jøder i USA. 25 år senere ca. 20 000. Etter 1880'satte masseinnvandringen fra Øst-Europa inn, i tidsrom­ met 1881-1914 innvandret over 2 mill, jøder fra Europa til USA; de aller fleste kom fra Øst-Euro­ pa. 1915 fantes det i alt 3.25 mill, jøder i USA. de fleste i de store industribyene på østkysten som fabrikkarbeidere (særlig innen tekstil- og konfeksjons­ industrien). De stiftet arbeiderforeninger, kjempet for bedre leveforhold og sosial status, bl.a. gjen­ nom mer skolegang. Mange publikasjoner på jid­ disch utkom. Storparten av de amerikanske jøder står tilsluttet ortodokse menigheter, de andre for­ deler seg på konservative og liberale (reformerte) menigheter. Flere fremtredende forfattere, kunstne­ re, forskere og personer tilknyttet filmindustrien er av jødisk herkomst. USA er det land som har flest jødiske innbyggere, 5,9 mill. (1996), hvorav 2,5 mill, i New York. Si­ den 1920-årene har mange jøder fra Europa også slått seg ned i Canada og Latin-Amerika. I LatinAmerika er det i 1990-årene vel I mill, jøder, der Argentina har den største gruppen. De nordiske land. Christian 5s norske lov 1687 (og den danske 1683) bekreftet forbudet mot jø­ ders adgang og gjeldende praksis om at de i enkelt­ tilfeller hadde adgang mot «særdeles leidebrev». Loven fastsatte tusen riksdaler i bot for dem som overtrådte forbudet, og belønning til den som an­ gav en jøde. Loven gjaldt ikke de sefardiske jøder, som ved kongebrev av 1657 og senere fikk rett til å ferdes fritt i kongens riker og drive handel der. Ba­ re få jøder kom til Norge før 1814. Grunnlovens § 2 medførte absolutt innreise- og oppholdsforbud. I Danmark hadde man i 1814 tatt avgjørende skritt henimot jødenes borgerlige likestilling (de siste innskrenkninger ble opphevet 1850).! 1830-årene fant den norske regjering det hensiktsmessig å ta opp leidebrevpraksisen fra før 1814. og i 1844 bekref­ tet Justisdepartementet portugisjødenes frie adgang. I 1839 sendte Henrik Wergeland forslag til Stortin­ get om å oppheve forbudet i § 2, et spørsmål han hadde utredet bl.a. i Indlæg i Jødesagen og arbei­ det for gjennom andre opplysningsskrifter og presseinnlegg. foruten ved sin diktning (Jøden. Jødinden). Det nødvendige 2f flertall ble oppnådd først i 1851. Bestemmelsene i Christian 5s lov ble opphe-

265

Ifølge den norske grunnloven av 1814 hadde jøder ikke adgang til riket. Statsborgerlig likestilling ble ikke oppnåddfør i 1851. At dette ble oppnådd, skyld­ tes ikke minst Henrik Wergelands kampfor jødenes rettigheter. På hans gravmonument på Vår Frelsers gravlund i Oslo lyder en av innskriftene (ikke syn­ lig på bildet): «taknemelige jøder udenfor norriges grændser reiste ham dette minde MDCCCXLV1I». Hver 17. mai arrangerer det mosaiske trossamfunn her en minnehøytidelighet.

vet. Jødene ble innrømmet fulle borgerlige rettig­ heter og likestilt med kristne dissentere. Den første mosaiske trosbekjenner tok fast bopel i Norge 1852. De fleste slo seg ned i Oslo og Trondheim, der det ble dannet menigheter i henholdsvis 1892 og 1905. Synagogen i Oslo ble innviet i 1920, i Trondheim i 1925. I 1920 bodde 1457 jøder i Norge. Tallet på jøder 9. april 1940 utgjorde over 1800. 757 ble ofre for krigen. Ifølge folketellingen i 1946 oppgav 559 at de var mosaiske trosbekjennere, i 1950 836. I mellomtiden hadde vel 500 displaced persons kom­ met til landet, men henved halvparten forlot landet etter få år, de fleste til Israel. Tallet på mosaiske trosbekjennere i Norge (1997) er ca. 1100. Se for øvrig Det ►Mosaiske Trossamfunn. I Danmark er tallet på jøder ca. 8000 (1996), i Sverige 16 000-20 000 (1994). Polske jøder var kommet til disse landene sist i 1960-årene, 1500 til Danmark og ca. 2500 til Sverige. Av de 478 som i 1943 ble deportert fra Danmark til Theresienstadt, døde 55, mens 7220 av jødisk herkomst reddet seg over til Sverige. I 1930 levde ca. 6000 jøder i Sve­ rige. 1946 22 000. Vel 13 000 overlevende jøder fra konsentrasjonsleirene var kommet dit i 1945, de følgende år ytterligere et par tusen: ca. 4000 tilhø­ rende disse kategorier har forblitt i Sverige. Siden 1775 hadde mosaiske trosbekjennere hatt adgang til Sverige, men bare til enkelte byer. Fra 1860 fikk jødene rett til å slå seg ned overalt i riket, og i 1870 ble den fulle emansipasjon gjennomført. I Finland fikk jødene borgerlige rettigheter først i 1918. De utgjorde i 1939 ca. 2000. i 1946 1800. Siden 1950 har mange utvandret til Israel. 1996 var det ca. 1000 medlemmer i de to menighetene i Helsinki og Tur­ ku. Litt.: G. og L. Klaperman: Historien om det jødis­ ke folk II (1964); H. Valentin: Judarna i Sverige

JOLSTER

(1964); Ved 150-Årsdagen for Anordningen av 29. Marts 1814 (utg. av Det Mosaiske Troessamfund og Danmark Logen, 1964); O. Mendelsohn: Jøde­ nes historie i Norge gjennom 300 år (bd. 1 1969, bd. 2 1986); S. Hahn, A. Brody og W. Fiirstenberg: Judarnas historia (1970); A. Eban: Mitt folk (1971); Encyclopædia Judaica (16 bd., 1971-72); Ameri­ can Jewish Year Book (1981 og 1983). OMn Joder for Jesus (eng. Jews for Jesus), evange­ lisk kristen misjonsorganisasjon, grunnlagt i USA 1973. Den består utelukkende av kristne jøder og ble stiftet av unge jøder som etter omvendelse til tro på Jesus som den lovede Messias nektet å for­ kaste sin jødiske arv. Den første leder var Moishe Rosen. Jøder for Jesus er den mest kjente delen av en voksende kristen bevegelse blant jøder, de så­ kalte «messianske jøder». Organisasjonen har ca. 100 misjonærer og driver aktiv evangelisering blant jøder i en rekke land, deriblant Israel. Den har møtt sterk motstand fra representanter fra jødedommen. jodiske autonome fylke, Det, Jevrejskaja avtonomnaja oblast (omtales også uoffisielt som Birobidsjan). administrativ enhet i østlige Russland, og del av Khabarovsk distrikt, grenser i sør til Kina. 36 000 km2 med 2 210 000 innb. (1996). 61,4 per km2. Administrasjonssenter: Birobidsjan. For det meste sletteland. Opprettet som jødisk nasjonalt distrikt 1928, men noen større innflytting av jøder fant ikke sted. 1 1997 er kun ca. 4 % av befolkningen jøder, resten alt overveiende etniske russere. Variert industri og landbruk. jodisk festkalender, se ►jødedommen. Jodisk nasjonalfond, hebr. Kerem Kajemet. jødisk internasjonal organisasjon, stiftet i Basel 1901, fra 1917 i Norge. Formålet var opprinnelig å kjøpe opp jord i det daværende Palestina, nå er et hovedprosjekt å plante skog i Israel. Organisasjo­ nen har kjøpt og rehabilitert store jordeiendommer og sumper i Israel. jodisk tidsregning, se ►kalender. Jdfraskinna, norrønt pergamenthåndskrift skre­ vet i Norge ca. 1325, inneholdt bl.a. Heimskringla, Sverres saga og Håkon Håkonssons saga; gikk til grunne ved Københavns brann 1728, men var da avskrevet, og noen få blad av membranen er be­ vart. jokel (norrønt jpkull), istapp, is eller isbre; som regel brukt om en platåbre, f.eks. Hardangerjøku­ len. jøkelarve, Sagina nivqlis, flerårig urt i nellikfamilien. 1-3 cm høy, trådsmale blad, liggende, spin­ kel plante. Stengelen knudrete, nedbøyd. Blomsten er som regel 4-tallig, av og til 5-tallig. Kronblad­ ene er kortere enn begerbladene. Sirkumpolar art som vokser på snøleier og grus i fjellet fra Setesdal til Finnmark, helst på kalkrik grunn. Jokelfjorden, fjord i Kvænangen kommune, Troms, en 16 km lang, nordøstlig arm av Kvænan­ gen. Øksfjordjøkelen, som fjorden har navn etter, kalver direkte i fjordbotnen. jøkelstarr, Cqrex rufina, flerårig art i starrfamilien. 2-8 cm høy, flate, tette tuer som skjuler strå og aks. Egne hann- og hunnaks, tre arr. Dekkskjellene er rødbrune og fruktgjemmene grønne og kortnebbete. Jøkelstarr er en amfi-atlantisk art som vok­ ser i snøleier og langs elvekanter i fjellet fra Roga­ land til Troms. Jøkulkyrkja, Antarktis, høyeste fjell i Dronning Maud Land, 3148 m o.h. jøkullaup, islandsk ord som betegner flom og oversvømmelse betinget av vulkansk virksomhet under breene. Når en subglasial vulkan har utbrudd, vil de overliggende masser av is smelte og svære mengder av vann dannes. Hvis den termiske energi av vulkanen ikke er stor nok til å smelte bort hele tykkelsen av det overliggende isdekket, vil smelte­

vannet likevel til slutt finne utløp mellom isbreen og fjellgrunnen. Store områder av den overliggen­ de bre vil synke inn, og slik vil det kunne danne seg svære søkk i breoverflaten mangfoldige kilometer i diameter. Hvis hele breen over og omkring vulkanen smel­ ter, vil det danne seg en innsjø i breen. Store vann­ mengder vil derved kunne demmes opp og til slutt bryte gjennom isdemningen. Fra isbreens rand vil da kolossale masser med vann blandet med is, stein og grus styrte nedover fjellsiden, ødelegge og be­ grave alt i sin vei og til slutt overflømme lavlandet nedenunder. Fenomenet er bl.a. kjent fra ►Vatnajøkull. Jokulså [-au], navn på en rekke elver på Island som alle kommer fra breer, bl.a.: Jokulså å Fjollum, Islands nest lengste elv, 206 km lang. Den kommer fra Vatnajokull og danner på sin vei til havet i Axarfjordur vannfallet ► Dettifoss. Jokulså å Dal (også omtalt som Jokulså å Bru), i Jokuldal, 150 km lang. Jølsen, Ragnhild Theodora, 1875-1908, født i Enebakk, norsk forfatter, debuterte 1903 med Ve’s mor, en kraftig og særpreget kvinneskildring. Aret etter kom Rikka Gan, som gir en rekke fantasifulle bilder av underlige, skjebnebundne eksistenser. Lig­ nende motiver har Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906). Fremstillingen er sterkt ryt­ misk. stilisert, og det groteske, det lystige og det dystre er blandet om hverandre. Mer realistisk er den ypperlige samling Brukshistorier (1907), som preges av et frodig humør. Et utvalg av hennes et­ terlatte arbeider ble utgitt 1908. All hennes dikt­ ning har sin rot i natur, sagn og tradisjon i Ene­ bakk. Samlede skrifter kom i 3 bd. 1909; 2 bd. 1923. 1 1938 kom en vakker utgave av Brukshistorier med tegninger av Henrik Sørensen. Jens Bjørneboe ut­ gav i 1964 en biografisk roman om hennes liv. Drømmen og hjulet. Litt.: A. Tiberg: R. J. i liv og digtning (1909); K. Christensen: Portrett på mørk treplate (1989); H. Nordahl: Tre kyss for den ensomme fugl (1991). Jølster, kommune i indre del av Sunnfjord. Sogn og Fjordane fylke. Omfatter områdene omkring Jølstravatnet og øvre del av avløpet herfra. Jølstra. I nord stikker søndre del av Breimsvatnet (Førdefjorden) inn i kommunen (overført 1964), og i nord­ øst Stardalen med Storelva som har avløp til Breims­ vatnet. I øst når Jølster opp til toppen av Jostedalsbreens platå. Natur. Berggrunnen består av opprinnelig prekambrisk gneis og granitt, omdannet under den kaledonske fjellkjedefolding. Hoveddalene er typiske U-daler, dypt nedgravde ved iserosjon i sprekker i berggrunnen. Bratte lier fører opp til høyfjellet, opptil 1640 m o.h. sør for Jølstravatnet (Grovebreens høyeste punkt), 1472 m o.h. nord for dette (Skjorta). Høyest når imidlertid fjellene i øst (Jostedalsbreens platå ca. 1800 m o.h.) og i nordøst på grensen til Gloppen (Snønipa på Myklebustbreen 1827 m o.h.). Ca. '/5 av kommunens areal inngår i Jostedalsbreen nasjonalpark. Bosetning. Bosetningen er tettest langs nordsiden av Jølstravatnet og langs Jølstra med konsentrasjo­ ner i Vassenden ved vestenden av Jølstravatnet og i administrasjonssenteret Skei (289 innb. 1995) samt i Alhus på nordbredden. Næringsliv. Jordbruket er viktigste næring. Hus­ dyrhold dominerer; bare 4 % av jordbruksarealet nyttes til åker og hage. Det holdes mye storfe, sau og geit; ved siden av Gloppen og Aurland er Jølster fylkets viktigste geitebygd. Siden 1960-årene er skogarealet økt sterkt pga. nyplanting. 1993/94 ble det avviklet 2404 m’ skog, vesentlig gran. Industri­ en er beskjeden. Noe næringsmiddelindustri, bl.a. bakeri på Vassenden, maskinindustri og trevareproduksjon. Av betydning ellers er kunsthåndverk, Jøl-

JØLSTRA

266

Jølster

664 km2 2960 innb. (1996) Administrasjonssenter: Skei Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

3 20 66 11

Sysselsetting (1990): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Kraft- og vannforsyning Bygg og anlegg Forretningsvirksomhet Samferdsel Andre tjenesteytende næringer

% 24 10 1 11 15 5 34

ster er kjent for åkleveving. Stor turisttrafikk om sommeren; turisthotell i Skei. Om kraftpotensial, se ►Jølstra. Samferdsel. E 39 (ytre stamvei på Vestlandet) går gjennom hele kommunen fra Førde langs Jølstra og nordsiden av Jølstravatnet til Sandane i Gloppen. Rv. 5 (Florø-Lærdal) går fra Skei langs Kjøsnestjorden med tunnel under Jostedalsbreen (6,4 km) til Fjærland i Sogn. Fylkesveier på sørsiden av Jøl­ stravatnet med bro over Kjøsnesfjorden, den østre del av Jølstravatnet, og østover Stardalen til Fonn under Jostedalsbreen. Offentlige institusjoner. Standkvarter for Fjorda­ ne heimeverndistrikt flyttet 1990 fra Bergen til Skei. Jølster svarer til sognene Alhus og Helgheim i Jølster prestegjeld, Sunnfjord prosti i Bjørgvin bis­ pedømme, Jølster lensmannsdistrikt i Fjordane po­ litidistrikt og hører under Sunnfjord domssogn. Jølster. Astruptunet ved Jølstravatnet.

Historikk og kultur. Ved kirken på Ålhus, finnes tuftene av en borg som høvdingen Audun Hugleiksson (1240-1302) lot bygge. På sørsiden av Jølstra­ vatnet bodde maleren Nikolai Astrup, som har malt en rekke bilder med motiv fra Jølster. Astruptunet er nå museum. På Alhus ligger Eikaasgalleriet med bl.a. fast utstilling av kunstneren Ludvig Eikaas, åpnet 1994. Bygdetun i Stardalen. Kommunen har to kirker: Alhus kirke, langkirke i tre bygd 1795, med en del inventar fra en stavkirke som tidligere stod på samme sted. Helgheim kirke, langkirke i tre bygd 1877. Jølster Skisenter sør for Vassenden med hopp- og alpinbakke. Kommunevåpenet (godkjent 1983) har et gull liljekors mot en rød bakgrunn; Audun Hugleiksson førte et liljemotiv i sitt våpen. Navnet ble i norrøn tid skrevet Jølmstar, kanskje opprinnelig navn på Jølstravatnet eller elven Jøls­ tra; kan ha sammenheng med norrønt jalmr, 'brak'.

Litt.: A. Joleik: Soga um Jølster fram til 1801 og litevetta um Breim (1967). GTh/Jolstra, elv i Sunnfjord, Jølster og Førde kom­ muner. Sogn og Fjordane, med utspring i Jølstra­ vatnet (207 m o.h.) og munning i Førdefjorden. Lengde fra Jølstravatnet 22 km, nedbørfelt for hele vassdraget 540 km2. Utbygd med to kraftstasjoner, ett i den 44 m høye Stakaldefossen (10 MW) og ett i Brulandsfoss (11 MW). Jølstravatnet, vann i Sunnfjord. Jølster kommu­ ne, Sogn og Fjordane; 40 km2, lengde ea. 30 km. bredde 1-1,5 km, 207 m o.h. I øst skjærer den sma­ le armen Kjøsnesfjorden seg mot Jostedalsbreen. Sør for Kjøsnesfjorden ligger Grovebreen. Jølstra­ vatnet er omkranset av imponerende fjell; breene sender utløpere ned de trange dalene mot vannet. Flere mindre tilløp, særlig fra breområdene i øst. Avløp ved Jølstra til Førdefjorden. Jølstravatnet er Vestlandets rikeste fiskevann med ørret opptil 1015 kg, og gir en årlig avkastning på 15 000-20 000 kg. Reguleringen i forbindelse med Stakaldefossen kraftverk i Jølstra synes ikke å ha skadet fiskebe­ standen. Jonkdping |-kj-|. I. Lån i sørlige Sverige, i midt­ re del av Gotaland, på sørsiden og sørøstsiden av Våttern, omfatter stort sett det nordvestlige Små­ land; 9944 km2 med 311 800 innb. (1997), 31,4 per km2. Administrasjonssenter: Jonkdping. Natur. Hovedsakelig skogkledd morenelandskap, mer kupert i nord, flatere i sør. Mange små innsjø­ er. Næringsliv. Omtrent 2/, av arealet er dekket av skog, og skogbruket danner grunnlaget for en bety­ delig tre- og trevareindustri. Det drives noe jord­ bruk, men hovedsakelig på småbruk og i kombina­ sjon med skogbruk og industri. Betydelig verksted­ industri. Småindustrien har lange tradisjoner og både Huskvarna og Jonkdping er allsidige industri­ steder. Ellers er småindustrien svært fremtredende i kommunene i sørvest (Gnosjo. Gislaved og Vårnamo). 2. Kommune i Sverige, nordlige Småland, i Jonkdpings lån, omkring sørlige del av Våttern; 1485 km2 med 115 650 innb. (1997), 77,8 per km2. Oppskåret platålandskap med en rekke innsjøer i øst. En del dyrket mark der det er næringsrik morenejord, furuskoger i de mer næringsfattige områdene med sand- og grusunderlag. Vernede myrområder. 3. Jonkdping tettsted, ved sørenden av Våttern, ad­ ministrasjonssenter i Jonkdpings lån; 79 910 innb. (1995) inkl. Huskvarna som den har vokst sammen med. Jernbane- og veiknutepunkt. Betydelig indus­ tri, blant annet fyrstikkindustri, papir-, finérfabrikk, mekaniske verksteder og kjemisk-teknisk industri. Kunst- og kulturhistorisk museum, friluftsmuseum. Jonkdping fikk byprivilegier 1284. 1567 ble byen brent av danskene, 1612 av borgerne selv under et nytt dansk angrep. 1805 hadde Jonkdping 3000 innb., 1850 6000, 1910 27 000. Industrialiseringen begynte med anlegget av Sveriges første fyrstikk­ fabrikk 1845. jdnkdpingstol |-kj-|, enkel fabrikkstol (pinne­ stol) av samme type som windsorstol og budalsstol. Stor produksjon av jonkopingstol omkring 1900 like utenfor Jonkdping i Sverige. Stoltypen fikk stor betydning for møbelproduksjonen i Nor­ ge. Den ble kopiert og produsert i store mengder, bl.a. på Moi i Rogaland og i Budal i Sør-Trøndelag. Jonndalen, øvre de! av Uvdal i Nore og Uvdal kommune, Buskerud. Jønndalen går opp mot Har­ dangervidda, og Store Nordmannsslepa går gjen­ nom dalen. Gode beiteforhold, gammelt setermiljø. Hytteområde. Jønndalsåa går sammen med Tøddøla og danner Uvdalselva. Navnet kommer av ordet jern", og henspeiler tro­ lig på jernutvinning i gammel tid.

267

Jonsson, Amy, f. 8. juni 1967 i Gøteborg, norsk tennisspiller. I alt 18 individuelle senior-NM i single (10), double (2) og mixed double (6) i perioden 1984-95, derav 9 i single utendørs (kongepokaler). En periode i 1987 rangert blant verdens 150 beste kvinnelige spillere. Klubber: Holmenkollen TK. Oslo TK, Drammen TK, Grefsen TK. Jonsson, Anders, 1883-1965, svensk billedhug­ ger, til å begynne med påvirket av Auguste Rodin, laget senere grupper og statuer, portretter og dyreskulpturer i en bredere, mer dekorativt oppfattet stil. Var i noen år gift med forfatteren Cora Sandel. Jonsson, Bjørg, f. 3. mars 1940, journalist, lit­ teraturkritiker og forfatter, gift med Odd Eidem. Hun har utgitt Drømmen og skyggen (1976), Emily (1979), Livsfrisen (1983), Én sommer i Visby (1985), alle preget av sterk innlevelse og opptatthet av all­ mennmenneskelige problemer. Jonsson har dessu­ ten gitt ut to antologier bygd over arbeider av Odd Eidem (Fløyten og Orgelet, 1978 og Under appelsintreet, 1981). en minnebok om H. Rieber-Mohn. Pateren (1983), samt intervjuboken Bak masken (1993). Jonsson, Gabriel, 1892-1984, svensk forfatter og pressemann, debuterte i 1920 med diktsamlin­ gen Flaskpost, og har skildret senere både i lyrikk og prosa natur og tradisjoner i Skåne. Hans vers er melodiske og sensuelle, og stiller gjerne hverdagsidyllen og jordens trygghet opp mot havets uro. Mest kjent er hans dikt Vid vakten blitt under tittelen Flicka från Backafall, med melodi av Gunnar Turesson. Jonsson, Gitta, 1869-1950, født i Tromsø, norsk politiker (A). Hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet 1909 og ble en av pionerene i nordnorsk arbeider­ bevegelse. I 1910 stiftet hun Tromsø Arbeiderpar­ tis kvinneforening og var formann nesten sammen­ hengende i 35 år. Fra 1913 medlem av Tromsø by­ styre og formannskap. Hun var formann for NordTroms Arbeiderparti og medlem av Arbeiderparti­ ets landsstyre 1923—45. Jonsson, Reidar, f. 1944. svensk forfatter. En borgares ddd (1971) er en sosialt og politisk orien­ tert utviklingsroman fra arbeidermiljø. Dokumentarskildringen Emilia! (1972) er en studie av en pensjonists hverdag. Den filmatiserte romanen Mitt liv som hund (1983) ble en stor suksess. Jonsson har også skrevet for teater, radio og TV. Jørgen, mannsnavn, opprinnelig en nedertysk variant av ►Georg. Tidligere også blandet sammen med ►Jørund. Navnedag 23. april. St. Georgs dag. Jorgen Eriksson, 1535-1604. dansk-norsk bi­ skop. Tok magistergraden i Tyskland. Superintendent (biskop) i Stavanger 1571-1604. Han var en dyktig teolog og administrator som gjennomførte reformasjonen og dens kirkeordning i Stavanger bispedømme, bl.a. ved å innkalle prestene til synoder. Utgav Jonae Prophetis skiøne Historia udi 24 Predicken (1592). Jørgen Hansson, død etter 1543, dansk-norsk embetsmann, høvedsmann på Bergenhus 1516-23, fulgte Christian 2 i landflyktighet til Nederland. Jørgen Hanssøn var en virksom støtte for kongen i dennes bestrebelser for å skaffe seg den flåte som han i 1531-32 forsøkte å erobre Norge tilbake med. Jørgensen, Adolf Ditlef, 1840-97, dansk histo­ riker, riksarkivar fra 1889. Jørgensen var en av sin samtids fremste danske historikere, en grundig kildegransker og fremragende stilist. Hans hovedverk er Den nordiske Kirkes Grundlæggelse og første Udvikling (3 bd., 1874-78). Av hans øvrige rike produksjon kan nevnes Peder Schumacher Griffenfeld (2 bd.. 1893-94), tidsrommet 1814—52 i Dan­ marks Riges Historie (1896-97) og Det dansk-tyske Spørgsmaal (1900). Jørgensen, (Karl) Aksel, 1883-1957, dansk maler, som kunstner vesentlig selvlært. Hans tidli­

JØRGENSEN

ge malerier og grafiske blad med storbymotiver har en tydelig sosial appell; de viser med djerv realis­ me scener fra kneiper og dansebuler, fra prostitu­ sjonens og proletariatets verden. Under inntrykk av Edvard Munch utviklet han en friere fargekunst, mens han i stilleben og interiører fra senere år la vekten på den stramme komposisjon og form. Han malte scener fra dikterens liv i Drachmanns kro i København (1911-13), utførte offisielle gruppeportretter som Prof. Th. Rovsing ved en klinisk foreles­ ning (1918), og illustrerte en rekke bøker. For ut­ viklingen av dansk grafikk, særlig tresnittet, gjorde han en betydelig innsats. Professor ved Kunstaka­ demiet i København 1920-53. Nasjonalgalleriet i Oslo eier et mannsportrett (1916) og et stort sommerlandskap med badende gutter (1918). - Litt.: H. Bertram, K. Tengberg og O. Wivel: Maleren A. J. (1946). Jørgensen, Anker, f. 13. juli 1922, dansk politi­ ker (sosialdemokrat) og fagforeningsleder, statsmi­ nister 1972-73 og 1975-82. Som foreldreløs waisenhusgutt måtte han 14 år gammel ta jobb som bud. Hans politiske karriere var lenge knyttet til fagbevegelsen, først til lager- og pakkhusarbeidernes forbund, hvor han ble nestformann i 1950, og så fra 1962 til Danmarks største forbund, Dansk Arbejdsmands- og Specialarbejder Forbund, som omfatter ikke-faglærte arbeidstagere. Her ble han formann i 1968. Medlem av Folketinget 1964-94. Han avslo tiere ganger å gå inn i regjeringen, men da Jens Otto Krag i 1972 trakk seg tilbake som stats­ minister, ble Jørgensen overraskende utnevnt til hans etterfølger. 1973 ble han sosialdemokratenes gruppeleder i Folketinget, før han på nytt ble stats­ minister i 1975; også utenriksminister en kort peri­ ode 1978.1 regjeringssamarbeid med Venstre 1978— 79. Fra 1979 ledet han en rent sosialdemokratisk regjering til 1982. På nytt gruppeleder 1982-87. Formann i det sosialdemokratiske partiet 1973-87. Hans statsminister-perioder falt i en overordent­ lig vanskelig tid for Danmark, med store økono­ miske problemer og en flytende parlamentarisk si­ tuasjon. Under disse forhold viste Jørgensen en smidighet og en handlekraft som skaffet ham re­ spekt langt utenfor hans partis enemerker. For å styr­ ke sin parlamentariske stilling under kampen mot den økonomiske krisen omdannet Jørgensen august 1978 sin regjering på grunnlag av en koalisjon med det borgerlige partiet Venstre. Denne nyskapning i dansk politikk vakte skarpe reaksjoner i vide sosia­ listiske kretser, ikke minst i landsorganisasjonen. Han har utgitt politiske dagbøker og erindringsbo­ ken Fra Christianshavn til Christiansborg (1994). Jørgensen, Børge, f. 10. juni 1926. dansk bil­ ledhugger, selvlært. Han har utført en rekke skulp­ turer, først sterkt forenklede naturformer i granitt, etter 1960 vesentlig abstrakte arbeider i glass, stål og jern. Jørgensen, Erik. 1848-96. født i Asker, norsk børsemaker. Konstruerte sammen med Ole Krag det såkalte ►Krag-Jørgensen-geværet. Jørgensen, Eugen Honoratus, 1862-1938. norsk botaniker. 1894-1932 adjunkt og siden lektor ved Bergens katedralskole. 1898-1932 dessuten stipen­ diat ved Bergens Museum. Han gjorde en mengde studiereiser i Norge, besøkte Svalbard 1896 og Vest­ india 1910. Ved siden av en rekke plantegeografiske arbeider og inngående studier over plankton var mosene hans viktigste arbeidsfelt. Av hans arbeider kan nevnes Die Ceratien (1911), Die Euphrasia-Arten Norwegens (1919), Norges levermoser (1934). Jørgensen, Gerd, 1923-78, født i Tønsberg, norsk skuespiller. Debuterte 1946 på Trøndelag Teater, opptrådte her og ved Rogaland Teater i fle­ re sesonger, men var lengst knyttet til Riksteatret. Spilte realistisk og åpent i stort repertoar, bl.a. Liza i Pygmalion, Milja i Ungen, mor Aase i Peer Gynt og Tale i Medmenneske.

Jørgensen, Gunnar, 1896-1963, dansk forfat­ ter, debuterte 1918 med gutteboken Flemming, nav­ net på helten i en serie guttebøker som senere fulg­ te og ble svært populære også i Norge. Jørgensen skrev også andre bøker for barn og ungdom, bl.a. Skolehistorier 1-3 (1937-39). Jørgensen, Hans Otto, f. 1954, dansk forfatter. Både debutromanen Tårnet (1989) og Indianeren (1991) skriver seg inn i en romantradisjon fra Jo­ hannes V. Jensen. Videre har han gitt ut romanene Sildedagsfolkene (1992) og Ekliptika (1993), no­ vellesamlingene Amerika (1990) og / tidens standsning (1991) og kortprosaboken Den bronzefarvede kalkun (1993). Debuterte som lyriker med Idyller (1995). Den prosalyriske boken Nåden (1996) skil­ drer en gutts oppvekst på landet. Store deler av for­ fatterskapet har det jyske landliv som motiv og for­ utsetning. Jørgensen, Harald, f. 6. april 1942 i Finnsnes, norsk musikkforsker og pedagog. Cand.paed. 1972. Lektor ved Musikkonservatoriet i Oslo 1972, lektor/førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole 1973-77, forskerstilling ved Universitetet i Trom­ sø 1977-79, dosent i pedagogikk ved Norges mu­ sikkhøgskole siden 1980, fra 1985 professor, sko­ lens rektor 1983-89. Har bl.a. skrevet: Elementær utvalgsteori (1972), Fire musikalitetsteorier (1982), Sang og musikk. Et fags utvikling i grunnskolen 1945-80 (1982) og Musikkopplevelsens psykologi (1989). Jørgensen, Jens-Petter, f. 20. mai 1948, norsk lærer og predikant. Tilknyttet Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag 1970-73, ansatt i Det norske lutherske Indremisjonsselskap 1973-85, 1985-97 daglig leder av fornyelsesbevegelsen Oa­ se. Jørgensen har spilt en viktig rolle innen den luth­ erske karismatiske bevegelsen og var en av initiativtagerne ved opprettelsen av Oase og dens første leder. Han har bl.a. utgitt Åndens gjerning i liv og tjeneste (red., 1977). Mulighetenes Gud (1986) og Forandring (1989). Jørgensen, (Jens) Johannes. 1866-1956. dansk forfatter, studerte naturfag, men hans interesse for kunst og litteratur førte ham over til journalistikk og forfatterskap. Hans ungdoms radikalisme svingte i 1890-årene over til religiøsitet, merkbar i tidsskrif­ tet Taarnet, som han gav ut 1893-94; 1896 gikk han over til katolisismen. Debuterte med Vers (1887), gjennombrudd som lyriker med Bekendel­ se (1894), senere fulgte Digte 1894-98 (1898), Af det dy be (1909). Der er en bi ond som rinderl 1920). Efterslæt (1931). Vers fra Vadstena (1941) og Dig­ te i Danmark (1943). Hans selvbiografi ske romaner En fremmed (1890), Livets træ (1893) samt Den yderste dag (1897) skil­ drer hans vei gjennom kriser til tro. Trosspørsmål er tema også i Lignelser (1898) og i satirene Som en tyv om natten (1921) og Joakims hjemkomst (1933). Bekjennelsesboken Livsløgn og livssandhed (1896) har religiøst-polemisk innhold. Han skrev også helgenbiografier: Romerske helgenbilleder (1902), Den hellige Frans af Assisi (1907), / det høje (1908), Den hellige Katerina af Siena (1915), Don Bosco (1929) og Den hellige Birgitta af Vad­ stena (1941-43). Av vesentlig betydning til forstå­ else av hans diktning er den store selvransakende selvbiografien Mit livs legende (7 bd., 1916-28). Litt.: E. Frederiksen: J. J.s ungdom (1946); G. Jo­ nes: J. J.s modne år (1963). Jørgensen, Jørgen, 1888-1974. dansk politiker (Radikale Venstre), jordbruker av yrke, medlem av Folketinget (Rigsdagen) 1929-60. Han spilte en sentral rolle i dansk politikk fra midten av 1930årene, dels som sitt partis parlamentariske fører 1934-35 og 1945-57, dels som medlem av regje­ ringen. Han var undervisningsminister 1935-42, innenriksminister 1942-45 og igjen undervisnings­ minister 1957 og 1960-61.

JØRGENSEN

268

Sven Jørgensen. Arbeidsløs, 1888. Maleri. 129,5 x 158,5 cm. Nasjonalgalleriet i Oslo.

Jorgensen, Jørgen, 1894-1969. dansk filosof, professor i København fra 1926. Han var en repre­ sentant for analytiske retninger i moderne filosofi, utgav blant annet Henri Bergsons Filosofi i Omrids (1917) og A Treatise of Formal Logic (3 bd., 1931). I det siste verket gir han en bred fremstilling av logistikkens utvikling. Videre Psykologi paa bio­ logisk Grundlag (1942—46), Den logiske empirismes Udvikling (1948), Sandhed, Virkelighed og fysikkens Metode (1956) og Om empirisk og aprio­ risk erkendelse (1960). Jørgensens skrifter bidrog sterkt til å gi logisk empirisme en fremtredende posisjon i dansk filosofi. Jorgensen, Knut, 1937-91, født i Oslo, norsk maler, utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. bl.a. under Chnx Dahl. Hans detaljrike bilder økte etter hvert i format. De er preget av fro­ dig fantasi og myldrende liv, samt av kunstnerens litterære og kunsthistoriske skolering — ofte ved spøkefulle billedsitater. Oljemaleri, håndkolorert grafikk og akvarell viser sikker følelse for koloristiske virkemidler. Han har også utført collager. Museet for samtidskunst eier 10 arbeider av ham. Litt.: K. J.: Siste kapittel (1993). Jorgensen, Leit. 1927-88. født i Elverum, norsk fiolinist og pedagog. Studerte fiolin i Oslo og Kø­ benhavn. Debuterte i Oslo 1959. Knyttet til Kring­ kastingsorkestret 1958, Filharmonisk Selskaps or­ kester 1960-74. Medlem av Hindarkvartetten 1960— 78. Amanuensis ved Norges musikkhøgskole 1973— 77, førsteamanuensis 1977-79, professor i strykeropplæring 1987-88. Virket som pedagog ved Øst­ landske Musikkonservatorium 1979-87. Sammen med Karsten Andersen og Harry Kvebæk en av initiativtagerne til opprettelsen av Ungdomssymfonikerne i Elverum. Jorgensen, Mosse (eg. Margit), f. 3. jan. 1921, norsk lærer, cand.mag. Hun var med og stiftet For­ søksgymnaset i Oslo 1967 og var dets første rektor, medstifter av organisasjonen Lære for livet 1977.

Som lærer og deltager i norsk skoledebatt har hun vært en forgrunnsskikkelse i det pedagogiske mil­ jøet, bl.a. med bøkene Kunsten å overleve med en tenåring i huset (1969), Fra skoleopprør til opprørsskole (1971), En nødvendig skole (1972). Hver­ andre (1981) og Skoler jeg har møtt (1997). Jorgensen, Per, f. 9. sept. 1952 i Bergen, norsk jazzmusiker, trompeter, gitarist og sanger. Han har sin bakgrunn fra ulike blues-, rock- og jazzgrupper i Bergen, og fikk stor oppmerksomhet gjennom sin medvirkning i gruppene Ny Bris 1980-83, Tamma 1981-85, Bergen Blues Band 1983-86 og E’Olen 1985-88. Fra 1990 har han samarbeidet mye med pianisten Jon Balke og trommeslageren Audun Klei­ ve i en trio som fra 1992 kaller seg Jøkleba og som bl.a. har utgitt albumet Jøkleba Live (1994). I 1991 ble han tildelt Vossajazzprisen, og i 1995 Norsk Jazzforbunds Buddy-pris. Jørgensen er en fantasi­ rik og sterkt engasjert improvisator som setter sitt preg på alle musikalske sammenhenger han deltar i. Jorgensen, Ragna Berget, f. 19. nov. 1941 i Skogn, norsk politiker (A). Forbrukerkonsulent i Nordland fylke fra 1974. Medlem av Bodø bystyre og formannskap fra 1979. Medlem av landsstyret i Norsk Tjenestemannslag fra 1978. Stortingsrepre­ sentant fra Nordland 1981-97. Jorgensen, Reidar, 1904-85, norsk friidrettsutøver og botaniker. I alt 6 NM på 800 m. 1500 m (4) og 5000 m i perioden 1927-33. OL-deltager 1928. Fire norske rekorder på 1500 m, bl.a. første nord­ mann under 4 min (3.56,6 i 1929). Også rekord på 3000 m. God skiløper og tildelt Egebergs ærespris for 1929. Klubber: Lillehammer IF; SK Freidig, Trondheim; Lillehammer Skiklub; Trondhjems Skiklub. Som botaniker utgav han bl.a. Karplantenes høidegrenser i Jotunheimen (1932), Die Hohengrenzen der Gefdsspflanzen in Troms fylke (1936), Fjell­ flora (1952, i samarbeid med O. Gjærevoll).

Jorgensen, Simon Emanuel, 1846-1937, norsk teolog, misjonsprest. Reiste 1875 i tjeneste for Det Norske Misjonsselskap til Madagaskar. Han gjorde en betydelig innsats gjennom sine litterære arbei­ der (kirkehistorie, pastorallære osv.) på gassisk. Senere lærer ved og forstander for selskapets misjonsskole i Stavanger. 1897-1908 var han res.kap. i Bakklandet, 1908-15 sogneprest i Lademoen. Jør­ gensen var en foregangsmann for misjonsforskning og -opplysning i Norge. Ugav bl.a. Missionslcere (1899). Jorgensen, Sven, 1861-1940, født i Drammen, norsk maler, elev ved Wilhelm von Hannos tegne­ skole 1877-79, studerte 1880-83 ved akademiet i Miinchen og besøkte Paris 1889 og 1891-92, siste gang som elev av Léon Bonnat. Sterkere virket li­ kevel Frangois Millet og Pierre Puvis de Chavannes på ham, og etter at han 1886 hadde slått seg ned i Slagen, skildret han med naturalistisk ærlighet li­ vet i de små stuer i en rekke grundig gjennomarbei­ dede bilder, gjerne med få og store figurer. Til de mest kjente hører Enken (1889), Arbeidsløs (1888) og Sønnen (1894). de to siste i Nasjonalgalleriet. Litt.: B. Stenersen: Slagensmaleren S. J. (1990). Jorgensen, Tor Berger, f. 27. des. 1945. norsk teolog. Misjonsprest i Japan for Det Norske Mi­ sjonsselskap (NMS) 1974-80 og 1983-84, lærer i kirkehistorie ved Kobe Luthersk-teologiske semi­ nar 1984-89, mediasjef NMS 1989-91. generalse­ kretær i Misjonsselskapet fra 1991. Utgitt Fra Luth­ er til Marx (1971) og Glede i grått (1983). Jorgensen, Øyvind, f. 6. april 1960 i Kragerø, norsk danser og koreograf. Utdannet ved Statens Balletthøgskole 1983 og Martha Graham School of Contemporary Dance. New York. Danset i Martha Graham Company 1984-85. Grunnla i 1987Zakraz Dansekompani sammen med koreografene Ingun Bjørnsgaard og Karen Foss, eget produksjonssel­ skap fra 1994. Har satt opp mer enn 20 forskjellige verk, bl.a. Tundra for Nasjonalballetten 1993 og del omstridte Brytningstid, som opprinnelig var et be­ stillingsverk til feiringen av kirkens 1000 års-jubileum 1995. men som ble nektet vist av arrangørene og senere oppført av Nye Carte Blanche. Jorgensen Orgelfabrik, J. Hnorsk orgelbyggerfirma, Norges ledende i nyere tid. Grunnlagt 1876, nedlagt 1983. Bygde ca. 700 orgler. Da grunn­ leggeren August Nielsen døde 1885, overtok hans enke, Petrine Nielsen, senere Nils Reinhardt Olsen og Jens Henrik Jørgensen (Olsen & Jørgensen). Nåværende navn fra 1925. I 1939 overtok Josef Hilmar Jørgensen og 1961-83 Arne Nielsen. Jorn, mannsnavn, nordisk form av ►Jørgen. Navnedag 23. april. St. Georgs dag. Jørpeland, tettsted og administrasjonssenter i Strand kommune, Rogaland; 4930 innb. (1995), øst for Stavanger, ved munningen av Jørpelandselva i Idsefjorden. Industristed med bl.a. Scana Stavan­ ger AS (tidligere Stavanger Staal). Ellers grafisk industri, verksted-, trevareindustri. Sykehusvaskeri. Handelssenter. Rv. 13. Ryfylkeveien, går gjen­ nom Jørpeland. Forbindelse til Stavanger med bil­ ferge fra Tau, 11 km lenger nordvest, og til Sand­ nes via ferge over Høgsfjorden Oanes—Lauvvik, 24 km lenger sør. Direkte hurtigbåtforbindelse med Stavanger. Navnet er trolig opprinnelig Jørpuland; første ledd gen. av et ellers ukjent elvenavn, Jarpa, av jarpr ‘brun’, dvs. ‘den brune elven'. Jørpelandselva, elv i Strand kommune. Roga­ land, med kilder i heiene mellom Lysefjorden og Årdalsfjorden. Den faller i Idsefjorden, arm av Bok­ nafjorden, i Jørpeland; lengde 25 km, nedbørfelt 70 km2. Nedre del utbygd i Jørpeland II (5,4 MW). Jørstad, Ivar, 1887-1967, norsk botaniker og plantepatolog. Norges første statsmykolog (1920— 57), og bestyrer av Statens planteverns botaniske

269

avdeling i Oslo. En banebryter i kampen mot plan­ tesykdommer og høyt verdsatt rådgiver i praktisk landbruk. Utgav en rekke avhandlinger om plantepatologiske og mykologiske emner, dessuten sammen med statsentomolog T. H. Schøyen Ska­ dedyr og sykdommer i frukt- og bærhagen (1946), Sykdommer og skadedyr på jordbruksvekster (1944) og Skadedyr og sykdommer på grønnsakvekstene (1949). Hans mykologiske arbeider handler især om rustsopper (uredineer), som han var verdenskjent spesialist på. Jorstad, Jarl Waldemar, f. 29. mars 1923 i Oslo, norsk lege, overlege ved Dikemark sykehus 196475 og ved psykiatrisk avdeling B, Ullevål sykehus 1976-90. Pioner innen behandlingen av narkoma­ ne i Norge. Publisert artikler og bøker om psykia­ triske emner. Jorstadmoen, tettsted i Lillehammer kommu­ ne, Oppland, på vestsiden av Lågen nordvest for bysenteret; 551 innb. (1995). Militær øvingsplass; fra 1886 ekserserplass for Gudbrandsdals bataljon, siden 1956 øvingsplass for Hærens samband. Stand­ kvarter for Sambandsregimentet (SBR) med skoler og øvingsavdeling. Navn etter øvingsplassen. fra gården Jørstad, som i middelalderen er skrevet Joregstadum, Joræstadom o.l., muligens sammensatt med et mannsnavn Jorekr, eller første ledd er elvenavnet Jøra, norrønt Jadra, ‘grenseelven’. Jorum, Einar, f. 16. juni 1924 i Åsen. Nord-Trøn­ delag, norsk fotball-leder. Tidligere aktiv spiller i Rosenborg og Vålerengen. Formann i Norges Fot­ ballforbunds uttakingskomité 1960-69, president i Norges Fotballforbund 1970-80. Jorund, mannsnavn, norrønt Jørundr, trolig av norrønt jara; 'kamp, strid', og endelsen -und. kan­ skje i betydningen ‘seierherre'. Navnedag 25. juni. Jorund, død 1309, norsk erkebiskop. Valgt til biskop i Hamar 1285, utnevnt ved pavelig provi­ sjon til erkebiskop i Nidaros 1287. JøruncT lå som erkebiskop i langvarig strid med korbrødrene sine (domkapitlet). Bade konge og pave måtte megle. Korbrødrene fikk i hovedsak medhold, og Jørund gav seg under kongens vern og ble hans jarl. I for­ handlinger med kongen gav han opp mange kirkekrav som Jon Raude hadde hevdet med styrke. Hvor omfattende tilbaketoget var. er omstridt. Joraandstad, Steinar. 1903-46, født i Oslo, norsk skuespiller og sanger. Debuterte 1927 i ope­ retten Ikke på munnen ved Brødrene Hals’ Teater i Oslo. Opptrådte 1928-34 på Chat Noir og på VasaTeatern i Stockholm. På Centralteatret viste han 1934-46 sitt eminente talent som lystspill- og operettekunstner. I hans store repertoar må fremheves Mackie Kniven i Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen. Han var fra slutten av 1920-årene, særlig i perioden tør Book Jensens gjennombrudd, Norges ledende grammofonsjarmør; hans største suksess var Under palmene (1936). Også filmroller. Josenfjorden, fjord i Hjelmeland kommune, Rogaland, en av Boknafjordens armer, som fra tett­ stedet Hjelmelandsvågen skjærer seg 24 km mot nordøst. Den er 1—2 km bred i ytre og midtre del, men snevrer seg sterkt inn innenfor Vadla på nord­ siden, der elven Ulla munner ut. Til fjordbotnen renner Førre. Fjorden har bratte sider, med stort sett sparsom bosetning. Over fjorden ferge HjelmelandNesvik på Rv. 13, Ryfylkeveien. Navnet. Første ledd i navnet har kanskje vært Mjøsund, av norrønt mjor, ‘smal’, og sund; fjorden smalner av her. Jossang, Torstein, f. 31. okt. 1933, norsk fysi­ ker, cand.real, ved Universitetet i Oslo 1962, dr.philos. 1968, professor fra 1987. Sammen med J. Feder startet han i 1973 en forskningsgruppe for kritiske fenomener, som har stor betydning både innen norsk og internasjonal forskning. Jøssang har

JAKS

Søren Jaabæk

arbeidet innen teoretisk og eksperimentell materi­ alforskning, og har gitt viktige bidrag innenfor elastisitetsteorien og studiet av faseoverganger, kritis­ ke fenomener, porøse medier og fraktaler. Jdsse Eriksson (da. Jens Eriksen), død 1436, dansk fogd i Sverige pa Erik av Pommerns tid; til­ hørte en jysk adelsslekt; giftet seg i Sverige med en norsk adelsdame, Birgitte Ulfsdatter av Havtore Jonssons ætt. Jdsse ble fogd i Våstmanland. Bergslagen og Dalarna 1414, og samlet et stort jorde­ gods. Etter tradisjonen var det hans harde styre som utløste Engelbrekts reisning 1433-34. Nyere forsk­ ning fremhever Erik av Pommerns krig mot hanse­ atene som en dypere årsak, fordi Bergslagen ble avskaret fra sitt tyske marked. Men det er ogsa på det rene at Jdsse Eriksson ble dødsdømt og henret­ tet av bondeopprørere 1436. jossing (av stedsnavnet Jøssingfjord), under den annen verdenskrig populær benevnelse på alle nord­ menn som var motstandere av den tyske okkupasjonsmakts og NS' styre og håpet på en alliert sei­ er. Uttrykket ble visstnok brukt første gang - og i nedsettende betydning - i en artikkel i det svenske nazistorgan Sverige Fritt 31. januar 1941, gjengitt i Fritt Folk 18. februar. NS søkte å popularisere ut­ trykket som et alminnelig økenavn på alle engelskvennlige i landet, for dermed å nøytralisere skjells­ ordet quisling, som alt da hadde fått hevd. Dette lyktes imidlertid ikke, da ordet omgående ble an­ nektert som hedersnavn. Jossingfjord, trang og dyp fjord i Sokndal kom­ mune. Rogaland; ca. 3 km lang. Ved Jøssinghamn ligger utskipningsanlegget for fitania A/S. På Dynga-dypet utenfor fjorden omstridt deponering av avfall fra ilmenittproduksjonen. Da deponiet ble fylt opp ved midten av 1980-årene. kom det til konflik­ ter mellom Titania og lokale fiskere og miljøorga­ nisasjoner om et nytt deponi. 1990 ble det bestemt at deponiet skulle ligge på land. Ved fjordbotnen går Rv. 44 i store slyng over Hel­ leren, en nedlagt gård under et stort fjelloverheng; her var boplass alt i steinalderen. Jøssingfjord ble verdenskjent pga. ►Altmark-saken i februar 1940. Navnet kommer trolig av Mjøsund-, se ►Jøsenfjorden. Jøssinghamn, tettbebyggelse ved Jøssingfjord, Sokndal kommune, Rogaland. Utskipningshavn med silo- og tørkeanlegg for ilmenittmalmen fra Titanias gruver på Tellnes. Ilmenittmalmen føres til Jøssinghamn via en 3,6 km lang tunnel. Jossund. 1. Sogn i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag, på vestsiden av Fosenhalvøya ut mot Frohavet. Her er en mengde små øyer, holmer og skjær, og kysten er sterkt innskåret av trange viker. Fiskeforedlingsbedrifter i Lysøysund og Vallersund (sild og krabber). 2. Tidligere kommune i Sør-Trøndelag, opprettet 1896 ved utskillelse fra Åfjord og ble 1964 sammen med Nes, og nordre del av Stjørna, lagt til Bjugn

kommune. Kommunen var ved sammenslåingen 79 km2. Navnet kommer av norrønt Mjdsund, av mjor, ‘smal'. Jotul ASA, Fredrikstad, norsk industribedrift, grunnlagt 1853 med jernstøperi på Kråkerøy og emaljering og montering i Oslo. Produserer ildste­ der i støpejern; stor eksport. Omsetning 1995: 231 mill, kr; 280 ansatte. Jøtul ble 1977 overtatt av Norcem og ble en del av det fusjonerte Aker-konsernet. I 1994 solgte Aker aksjemajoriteten, og Jøtul ble børsnotert som et selv­ stendig selskap. Jaabech, Erich Haagensen, 1761-1845, født i Øyslebø, norsk bonde og eidsvollsmann. Gårdbru­ ker i Halse, representerte Mandals amt på Riksfor­ samlingen 1814. stemte helst med unionspartiet. jåblom (el. ljåblom; hentyder at den blomstrer når slåtten nærmer seg). Parnqssia palustris, fler­ årig urt i sildrefamilien. 5-25 cm høy, bladene er hjerteformet og sitter i rosett ved grunnen, og et enkelt, omfattende blad oppe på stengelen. I top­ pen av stengelen sitter en enslig, skålformet blomst med hvite kronblad. I Norge vanlig på gressmyrog fuktig eng på kalkgrunn, i fjellet opp til 1750 m o.h. Nærstående arter finnes i Asia og Amerika. Jaabæk, Søren Pedersen, 1814-94, født i Holum, norsk politiker. Omgangsskolelærer i Holum, senere lærer og kirkesanger i Halse og Harkmark til 1845. 1 sin hjembygd var han ordfører 1842-52 og 1860-90. 1845 ble han valgt til stortingsmann for Lister og Mandals amt og møtte på hvert Stor­ ting til 1890. Jaabæk gikk alltid inn for en konsekvent sparepo­ litikk, og som medlem av gasje- og pensjonskomiteen (fra 1862) stemte han mot pensjon til embets­ mennene. Det var særlig dette forhold som skaffet ham tilnavnet «Neibæk», og jaabækianisme ble of­ te brukt i samme betydning som smålighet. Som konsekvent tilhenger av den økonomiske liberalis­ me ville han ha størst mulig næringsfrihet for den enkelte borger. Det økonomiske liv burde få utvik­ le seg fritt fra statens reguleringer og inngrep. Pris­ fallet og den økonomiske krise som rammet norsk jordbruk i 1860-årene, brakte Jaabæk frem i første rekke som bøndenes fører. Det ble nå en bred opp­ slutning om hans sparelinje. I 1865 stiftet han etter dansk forbilde det første bondevennselskap, som utviklet seg til en landsomfattende bevegelse, i 1868 ble han valgt til formann. Hovedorganet for bonde­ vennene var Folketidende, startet av Jaabæk i Man­ dal 1865. I sitt politiske grunnsyn delte han mange av Johan Sverdrups tanker. Han støttet etter hvert Sverdrup i kampen om de to merkesaker, jury og årlige stor­ ting. men hans frykt for at det ville koste for meget fikk ham til å stemme mot under inntrykket av den økonomiske depresjon i 1860-årene. Da tidene be­ dret seg i slutten av tiåret, var tiden moden for et nærmere samarbeid mellom Jaabæk og Sverdrup, og dermed var grunnen lagt for dannelsen av Ven­ stre. Gjennom hele sin følgende politiske virksom­ het var Jaabæk en trofast tilhenger av Sverdrup. Jaabæk var en meget omstridt politiker, populær blant store befolkningslag, hatet av andre. Litt.: D. Slettan: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt (1972). Jåks, Iver, f. 25. okt. 1932 i Karasjok, norsk sa­ misk kunstner. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens sløyd- og tegnelærerskole. Studerte grafikk ved Kunstakademiet i Kø­ benhavn 1958-59. Jåks har virket både som tegner, maler og skulptør, foruten som kunsthåndverker. Han har bevisst søkt tilknytning til gammel samisk kultur og religion, bl.a. runebommens figurverden. Han bruker naturmaterialer som tre, horn, skinn og stein i sine skulpturer og installasjoner. Han har il­ lustrert en rekke samiske bøker og utsmykket flere

270

JÅSTAD

offentlige bygninger, bl.a. det samiske museum i Karasjok og Tromsø museum. Han har mottatt fle­ re priser, og arbeider av ham er innkjøpt av Riks­ galleriet, Norsk kulturråd og Museet for samtids­ kunst. Tildelt Norsk Kulturråds ærespris 1992. Jåstad, Birger. 1904-84, født i Leirfjord, norsk forfatter og lærer. Han skrev en rekke bøker for ungdomslag, bl.a. Viking Fredlaus. Sogespel frå Hålogaland, som vant førsteprisen i Noregs Ung­

domslags konkurranse i 1939. Mest kjent for sine barnebøker; Stabbursungane (1974), Guten med kråkene og endene (1975), Moselandet (1976), Per går Sjølvtrøddvegen (1977), Kongeørn-ungen (1978) og Nordlys-katten (1979). Jåstad var aktiv lokalpolitiker og formann i en rekke organisasjo­ ner; også en dyktig radiokåsør. 1 1977 fikk han Eli­ as Blix-prisen.

Jaastad, Lars, 1871-1926, født i Ullensvang, norsk forfatter. Hans viktigste litterære innsats er fortellingene Husmann og bonde (1911), Linde og Røynsnes (1912), Dagleg braud (1915), Naalauga (1920), Tre tun (1922). De skildrer livet i en vestlandsfjord og brytningene mellom gammelt og nytt i bondesamfunnet. Nordpå fant han emnet til for­ tellingene Utnesstova (1923) og Nedgangsskulen (1924).

271

K, k, den 11. bokstaven i vart latinske alfabet, stam­ mer fra gresk kappa (K. K). som i latin og i de ro­ manske språkene så godt som helt er avløst av c. Bokstavens lydverdi er i regelen en ustemt, bakre plosiv. men foran fremre vokaler på norsk og svensk har den oftest lydverdien [kj| (på norsk foran e, i og ei, øy, unntatt i visse navn og fremmedord). Ord som ikke finnes på k bor søkes under c. Merk også at både den greske bokstaven x og den russis­ ke bokstaven x blir transkribert som kh. f.eks. Khalkis, Kharkov. k, i trykt tekst k. symbol for SI-prefikset kilo-. Skrevet foran et enhetssymbol betyr det at enheten skal multipliseres med 1000. Innen edb står k (kilo) for 2"’ = 1024. For eksem­ pel er l kB = I kilobyte - 1024 bytes. k, i trykt tekst k, symbol for Boltzmann-konstanten = 1,380 662 ■ IQ--’ J/K (se L. ►Boltzmann). K, kjemisk symbol for grunnstoffet kalium. K, symbol for ►kelvin. SI-enhet for temperatur. K, i trykt tekst K, symbol for ►varmeoverføringskoeffisient (varmegjennomgangskoeffisient). Også k blir brukt. K, i skandinaviske og tyske ordensbetegnelser forkortelse for kommandør (ty. Komtur eller Kommandeur), vanligvis ordenens nest høyeste grad; i britiske ordensbetegnelser er den forkortelse for Knight. Ka, Abdou Anta. f. 1931, senegalesisk forfatter. Hans noveller og skuespill har en lett og elegant uttrykksform, og utleverer skarpt og ironisk både de tidligere koloniherrene og det moderne borger­ skapet i Senegal. Særlig kjent er skuespillet Pinthioum-Fatm (1969), om livet i et mentalsykehus, og novellesamlingen Mal (1975). Kaaitheater [ka:i-], belgisk prosjektteaterorganisasjon med eget teater, startet i Brussel I975 av Hugo de Greef. Har stått sentralt når det gjelder å fremme den såkalte belgiske eller flamske bølge i 1980- og 1990-årenes teater og danseteater. Pro­ duksjonsmessig arbeides det på to forskjellige ni­ våer: dels produserer Kaaitheater fast flere prosjekt­ grupper. dels har Kaaitheater assosierte grupper. Av de gruppene som er blitt produsert fast av Kaaitheat­ er kan særlig nevnes Rosas, en danseteatergruppe med Anna Teresa de Keersmaeker som fast koreo­ graf. og Needcompany, som er ledet av regissøren Jan Lauwers. Kaarina [ka:-], sv. S:t Karins, bykommune i Fin­

KABALEVSKIJ

land. Turun ja Porin lååni (Åbo och Bjorneborgs lån), rett sørøst for Turku; 60 km2 med 19 000 innb. (1995). Kaavi [ka:vi], kommune i Finland. Kuopion låå­ ni (Kuopio lån); 676 km2 med 4100 innb. (1995), 6.1 per km2. Jord- og skogbruk. Treforedling. Kaba (arab. al-ka 'ba. ‘terningen’). islams sentralhelligdom. sentrum i hovedmoskeen i Mekka; må­ let for alle pilegrimer under hajj. og stedet alle muslimer vender seg mot i bønn Opprinnelsen til Kaba og dens historie inntil Muhammad er ukjent, men ifølge tradisjonen ble den først bygd av Adam, siden gjenreist av Abraham og Ismael etter synd­ floden. For Muhammad var Kaba Allahs helligdom, og derfor satte han meget inn pa a overta den fra de vantro innbyggerne i Mekka. Kaba er oppført av stein, med tretak; 10 m lang. 12 m bred. 15 m høy. Gulvet er dekket med marmorplater. Fra taket, som bæres av tre søyler av tøm­ mer. henger lamper av gull og sølv. Bygningen er dekket av kiswa, et teppe av svart brokade, der den islamske trosbekjennelse er innvevd. Den svarte stein, som kysses av pilegrimene når de beveger seg sju ganger rundt Kaba. er anbrakt i helligdommens østre hjørne. I den nordøstre mur. et kort styk­ ke fra steinen, finnes inngangsdøren. Rett ut for Kaba, islams hovedhelligdom og mål for muslimenes pilegrimsferd hajj, står sentralt i den store moskeen i Mekka, Saudi-Arahia.

døren er en fordypning, «trauet»; der skal Abra­ ham og Ismael ha tilberedt den murkalk de brukte under oppføringen av Kaba. Ved den nordvestre vegg er en innhegnet plass der det sies at Hagar og Ismael ligger begravet. Ut over denne vegg stikker frem en forgylt takrenne; qibla, retningen alle mus­ limer skal vende seg under bønnen, hvor i verden man enn befinner seg, er knyttet til veggstykket mellom rennen og det vestre hjørne. Den store moskeen omfatter også andre bygnin­ ger: Maqam Ibrahim (‘Abrahams plass’), en preke­ stol (minbar) av hvit marmor og en kuppelbygning oppført over den hellige Zamzam-brønnen. Kaba er flere ganger blitt ødelagt, av brann eller ved oversvømmelse. Bygningens indre står nå tomt; i før-islamsk tid skal det ha rommet en statue av guden Hubai. kababish, folkegruppe i Sudan, i den nordlige delen av Kordofan-provinsen, en av ►baggara-stammene; teller anslagsvis noe over 70 000 mennes­ ker. De snakker arabisk og er muslimer. Kababish. som er en løs føderasjon av uavhengige grupper, har opprettholdt beduinenes tradisjonelle kamelnomadisme og driver lite jordbruk. Foruten kame­ ler holder de sauer og geiter, i sør dessuten storfe. kabal (over fr. og mlat.. fra hebr. kabbala, ‘mys­ tisk lære’). I. I eldre tid. som regel skrevet kabale, en hem­ melig sammenslutning, komplott; kabaler, renker, intriger. Jfr. ►Cabal-ministeriet. 2. (spill). Kortspill for én person, spilles med én eller flere kortstokker. Det finnes hundrevis av for­ skjellige kabaler, hvor noen også kan spilles som selskapsspill med flere deltagere. Alle kabaler har bestemte regler for hvordan kort skal legges ut og deretter flyttes. Eventuelle kort igjen på hånden hentes inn etter hvert. Kabalen «går opp» hvis det lykkes å legge alle kort i en bestemt orden, som ofte er i bunker med stigende eller fallende sekvens for hver farge. I mange kabaler avhenger sluttre­ sultatet utelukkende av hell, mens det i andre også kommer an på spillerens omtanke og dyktighet. Kabalevskij, Dimitrij Borisovitsj, 1904-87, rus­ sisk komponist. Utdannet ved konservatoriet i Mos­ kva, der han virket som lærer fra 1932, fra 1939 som professor. Han hadde en rekke tillitsverv i sov­ jetisk musikkliv og gjorde mye for oppbyggingen av musikkutdanningen, både gjennom organisa­ sjonsarbeid, pedagogisk virksomhet og komposi­ sjon av undervisningsmusikk. I 1965 ble han vise­

272

KABARDINER

president og 1973 ærespresident i International Society for Music Education. Kabalevskijs komposisjoner er stilistisk nokså tra­ disjonelle. Han fulgte den nyrussiske skoles tradi­ sjoner, hans musikk er lettfattelig og tar ofte opp elementer fra folkemusikken; flere er inspirert av emner fra hans hjemlands historie og samtid. Verklisten omfatter operaer, bl.a. Colas Breugnon (1937, revidert 1970) og Semja Tarasa (1947), balletter, kantater, Requiem (1963), 4 symfonier, 3 klaver­ konserter, 2 cellokonserter, fiolinkonsert, kammer­ musikk. klavermusikk (hvorav en lang rekke styk­ ker for barn) og sanger. kabardiner, se ►tsjerkessere. Kabardino-Balkaria, republikk i Russland, nord for Kaukasus; 12 500 km2 med 790 000 innb. (1996). 63,2 per km2. Hovedstad og største by: Naltsjik (237 000 innb. 1996). Natur. Republikken omfatter nordskråningen av Kaukasus ned fra Elbrus, men den viktigste delen er den kabardinske slette omkring øvre Terek. Befolkningen består av 48 % kabardinere (tsjer­ kessere). 9 % balkarere (et tyrkisk folk), resten rus­ sere (32 %), ukrainere og osseter. Næringsliv. Det drives et rikt åkerbruk på den ka­ bardinske slette. De viktigste industrier er gruve­ drift (bl.a. molybden, kobber, kull), skogs- og næ­ ringsmiddelindustrier. Historie. Kabardinernes forfedre bodde i det 1. årtusen f.Kr. i en dei av det nordlige Kaukasia og ved Svartehavet; balkarernes forfedre hadde besatt lavlandet i det nordlige Kaukasia. Kabardinerne trengte balkarerne opp i fjellene, der balkarerne blandet seg med den opprinnelige befolkningen osseterene og svanerne. Kabardinernes fyrster var vasaller av khanen på Krim, men i 1557 ble Mos­ kva deres beskyttelsesmakt. I 1827 undertvang rus­ serne også balkarerne. Etter at sovjetregimet var etablert ble den såkalte autonome Fjellrepublikken opprettet i 1921. og her inngikk bl.a. kabardinernes og balkarernes distrikter. Distriktene fikk senere status som det kabardino-balkarske autonome område, som så i 1936 ble omdannet til autonom republikk. I 1994 ble det inn­ gått en avtale med Russland som definerer gjensi­ dige ansvarsområder, innenfor rammene av det rus­ siske lovverket. kabaret [-re] (av fr. cabaret, ‘lite vertshus'). I. Offentlig underholdning, særlig visesang, dans, opplesning, i et oftest lite, intimt lokale der det sam­ tidig er servering; også om lokale for slik under­ holdning og om selve underholdningen som sjan­ ger, yrke. 2. Oppdelt fat til småretter, pålegg o.l. Også rett av f.eks. fisk eller kjøtt med grønnsaker i gelé. kabbala (nyhebr. 'overlevering'), egentlig beteg­ nelse pa de gammeltestamentlige profetiske og his­ toriske skrifter i den jødiske skriftsamlingen Tal­ mud. til forskjell fra Loven; også om Halakha. Mest kjent er imidlertid kabbala blitt som navn på middelalderens jødiske, mystisk-teosofiske religionsfilosofi. Likesom islams sufisme og kristendom­ mens mystikk, er kabbala fremgått av en trang til utdypelse av den religiose følelse; den betegner en reaksjon mot Talmud-studiets tørre juristeri og mot den rasjonalisme som kulminerte med Maimonides. Kabbala eksisterte fra 600- til 1700-tallet e.Kr.. med høydepunkt på 1200-tallet. Fra Provence for­ plantet bevegelsen seg til Spania, kabbalas egentli­ ge hjemland; da jødene ble fordrevet derfra, fikk kabbala tilhold i Palestina. hvorfra den sa bredte seg ut til de forskjellige europeiske land. Ifølge kabbala er Gud det rent åndelige, uendeli­ ge, usynlige og ufattelige urprinsipp. Av Gud er emanert intelligible substanser eller mellomvesener. Ved siden av lysets og det godes urpotenser finnes mørkets og det ondes. Kabbala lærte også sjelevandring. Sjelene er preeksistente, og det er en

ulykke for sjelen å bli fengslet til et menneskelig legeme; hvis den forsyndet seg, må den endog inn i dyrelegemero.l.. inntil den gjennom bot og bedring har oppnådd den renhet som kreves for at den skal kunne vende tilbake til sitt himmelske oppholds­ sted. Imidlertid har kabbala etter hvert begynt med magi, kiromanti. astrologi, tallspekulasjoner av pytagoreisk opprinnelse o.l. Denne siden av kab­ bala har i senere tid hatt tilhold vesentlig blant pol­ ske jøder, som har fått betegnelsen khasideer. Ho­ vedverker innen kabbalas litteratur er Jesira (Skapelsesboken), visstnok fra 700-tallet, og Sohar (Lysglansboken), fra 1200-tallet, kabbalas bibel. kabbe, liten blokk med tau. festet midt i underliket på et seil; tjener til å holde seilet inn til masten. kabel, fellesbetegnelse for sammenspunne, tauaktige konstruksjoner av organiske fibrer, stål- el­ ler metalltråd. Kabler av organiske fibrer (kabeltau, tau) fremstilles av hamp, bomull eller nylonfibrer (sjelden av ståltråd), spunnet (slatt) av tre eller fire tynnere trosser. Kabelslått tauverk brukes sær­ lig til slepere og svære fortøyninger. Kabel til elek­ triske ledninger fremstilles av kobbertråd eller aluminiumstråd med kjerne av stål. Bærekabel frem­ stilles alltid av ståltråder, som på forskjellig måte er spunnet sammen. Er kabelen fremstilt av runde tråder, får man en såkalt åpen kabel. Lukket kabel fremstilles av ståltråd med et spesielt profil som gir en kabel med glatt overflate (ståltau). For å motvir­ ke rustdannelse blir kabeltrådene til dels forsinket eller innsatt med et rustbeskyttende stoff (tjæreprodukt). Bærekabel for større hengebroer, taubaner o.l. er fremstilt av ståltråd med forskjellige profiler med tverrmål 2-6 mm med stor bruddstyrke og kan være spunnet av et stort antall tråder. I f.eks. Grenlandsbrua (1996) er det brukt kabler med nominell diameter fra 84 mm til 139 mm. De største kablene er spunnet av 476 tråder og har en nominell brudd­ styrke på 2140 tonn (21000 kN). Se også ►elektrisk kabel, ►telekabler. Kabelåc [-a:tj'J. Miloslav. 1908-79. tjekkisk kom­ ponist. Påvirket av Janåcek. gregoriansk sang og orientalsk musikk, spesielt japansk og indonesisk, men uten at man av den grunn savner en personlig stil i hans verker. Et ekte musikalsk uttrykk er for­ ent med klar form, men samtidig svært moderne musikalske midler. Av verker kan nevnes 8 symfo­ nier (1942-68), Passacaglia for stort orkester (1957), Mysterium casu (Tidens mysterium, 1957), kantater, kammermusikk og sanger. kabelar, kubelaring (av nederl., fra port, cabo d’ala e largo, ‘tau til å hale og fire"), endeløs kjet­ ting som brukes til å overføre kraft fra en maskin til en annen, f.eks. fra vinsj til ankerspill. Tidligere også om tau som ble satt fast og etter hvert skiftet nedover på ankertauet og ført til gangspillet under innhiving av ankeret. kabelarskive, på ankerspill. hjulet som hiver inn kjettingen. Skiven er forsynt med minst fem «lom­ mer», som griper inn i kjettingleddene. kabelbaner, transportbaner for sterke stigninger med vogner som går på skinner og trekkes av en kabel. Kabelen drives av et spill med motor og bremseutstyr. Av sikkerhetshensyn kan vognene utsty­ res med gripeanordninger som ved brudd i kabelen automatisk låser vognene fast til skinnene. Vogne­ ne kan festes til kabelens ender, én vogn i hver en­ de, slik at den ene går opp og den andre ned samti­ dig. For persontrafikk er vognene gjerne lukket og bygd trappeformet svarende til stigningen, f.eks. ►Fløibanen i Bergen, kabelbygger, yrkesutøver som arbeider med pro­ duksjon av kabler og ledninger for overføring av elektrisk strøm og informasjon. Opplæringen i fa­ get skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Skoledelen består av et grunn­ kurs i mekaniske fag og et videregående kurs i me­

kaniske prosessfag. Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en fagprøve. kabelfjernsyn, fjernsyn hvor programmene over­ føres direkte og utelukkende over kabelnett til abon­ nentenes mottagere. Kabelfjernsyn brukes også som samlebetegnelse og dekker da i tillegg videresen­ ding i kabelnett av kringkastede fjernsynsprogram­ mer. Dessuten brukes det om anlegg for fremføring av fjernsynsprogrammer over kabel til flere fjernsynsmottagere. Teknisk beskrivelse. Et kabeltjernsynsanlegg består i hovedsak av en hovedsentral og kabelnettet med forsterkere, signalsplittere og avtappingsenheter. Hovedsentralen inneholder antenner og mottagerutstyr for fjernsynssignaler som skal formidles videre i kabelnettet, enten fra satellitter eller fra jordbundne sendere. Signalene blir her konvertert til frekvenser som er spesifisert for kabelfjernsyn, og enkelte ka­ naler blir kodet slik at det kreves særskilt utstyr i mottageren for dekoding. I kabelnettet benytter man overveiende koaksial kabler, men optiske fibrer kan også forekomme i deler av slike nett. Signalsplittere deler signalene i ulike retninger. 1 avtappingsenhetene tapper man av deler av det gjennomgående sig­ nal på et antall avtappingsutganger. På denne måten blir signalet svekket, slik at kabelfjemsynsnettet og­ så må inneholde et antall forsterkere. Et kabelfjernsynsnett kan også utstyres med en returkanal. slik at meldinger kan sendes tilbake fra brukerne til hovedsentralen. Det er lansert ideer om å utnytte en slik returkanal til å bestille overføring av videoer etter ønske (Video-on-Demand). men det er mer sannsynlig at dette blir realisert over vanli­ ge telefonlinjer i det eksisterende telenettet ved å benytte avansert datakomprimeringsteknologi. Ka­ belfjernsyn er godt utbygd i byer og teltbygde strøk. Etter som mottagerutstyr for kringkastingssatellitter faller i pris er dette et aktuelt alternativ til ka­ belfjernsyn. Se også ►antenne. Fjernsynssendinger via kabel. Husstander som er tilsluttet et kabelnett står i kontakt med en kabeloperatør som vanligvis driver passiv videresending av fjernsynsprogrammer, med unntak av en even­ tuell informasjonskanal angående kabelselskapets tilbud o.l. Kabelselskapene tar imot programmer over egne antenner (hovedsakelig fra satellitter), som de distribuerer videre til sine abonnenter. Kabeloperatøren har ikke redaktøransvaret for inn­ holdet i de sendinger som videresendes. De som ønsker å være tilknyttet et kabelnett må vanligvis betale en tilknytningsavgift og en årlig abonne­ mentsavgift. Ulike firmaer har deltatt i utbyggingen av abonnentdelen og nærnettet av kabeltjernsynsanlegg i Norge. De senere arene har videresending av kring­ kasting i kabelnett vært gjenstand for en rask ut­ vikling, samtidig som tilbudet av fjernsynssendin­ ger over satellitt har økt. Kabel-TV-nettene er i all hovedsak privateid, og de største selskapene som formidler disse tjenestene i Norge er Telenor. Jan­ co Kabel-TV og Norkabel. Utbyggingen av kabelnett i Norge startet i slutten av 1960-årene. Utgangspunktet var ønsket om vi­ deresending av svensk fjernsyn i Østlandsområdet. Tilbudet av fjernsynssendinger som kan mottas i Norge via kabel, er først og fremst preget av uten­ landske sendinger, som ikke er primært rettet mot Norge. Med utbyggingen av kabelfjernsynet har man fått et økende antall spesialkanaler (innen sport, musikk, nyheter, film osv.). I 1997 var nærmere halvparten av befolkningen i Norge tilknyttet kabelnett. I Oslo og Akershus var andelen ca. 80 prosent. Begrepet kabelfjernsyn oppstod i USA i 1940-årene. da det var vanlig at flere husstander hadde fel­ les antenne for å bedre mottakskvaliteten pa etersendinger, og fra denne fellesantennen ble det lagt kabler til de enkelte hus.

273

Rettslige forhold. For alle kabelnett gjelder tek­ niske forskrifter (av 25. juni 1984 for kabelnett/fellesantenneanlegg). Annen formidling av program til offentligheten enn samtidig og uendret videre­ sending av kringkastingssendinger krever konsesjon etter lov av 13. juni 1980 om kringkasting. Når antall abonnenter eller øvrige forhold medfø­ rer at overføring av program i kabelnettet må sies å skje utenfor det private område, er det nødvendig å innhente samtykke til programoverføringen fra ret­ tighetshaverne til programmene. Hvis det er tale om samtidig og uendret videresending av kringkastingsprogram. er det tilstrekkelig a innhente samtykke fra de kringkastingsforetak hvis sendinger videreformidles (jfr. lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk § 45 a), og fra en felles organisasjon av norske rettighetshavere på området, som er god­ kjent av Kulturdepartementet (jfr. § 34). Avtalen med den felles organisasjon utløser en rett til a vi­ deresende også de programmer som inneholder ver­ ker og prestasjoner av utenlandske eller ikke-organiserte norske rettighetshavere (jfr. § 36). Departe­ mentet har godkjent organisasjonen ►Norwaco. Se ogsa ►fotografiers rettsbeskyttelse, ►opphavs­ rett. ►utøvende kunstnere og ►kringkasting. kabelgarn, se ►gam (sjøuttrykk). kabelgatt, lite rom for oppbevaring av tauverk o.l. på fartøyer. kabeljau, kabeljå (ogsa skrevet kabliau, kabiljauw, cabillaud), stor torsk. Ordet er lånt fra eldre nederlandsk, der det trolig er omdannet av spansk bacalao. kabelkran, taubane for tømmertransport i bratt terreng, hvor det er vanskelig a komme frem med hjulgående redskap. Kabelkran har en fastspent bærekabel. og lasset henger i en vogn (løpekatt) som trekkes frem og tilbake på bærekabelen ved hjelp av trekk- og returline. Kranen drives av en vinsj, som enten har separat motor, eller som sitter påmontert en traktor, og enkelte er bygd for radiostyring. kabellengde, lengdeenhet brukt til sjøs fra 1500tallet, egentlig den lengden som tau og trosser ble levert i fra repslageren. For tauverk i eldre tid (og fortsatt i Storbritannia og USA) regnet lik 120 fav­ ner. I Norge i senere tid enten 100 (norske) favner (188,2 m) eller 200 m. For navigasjon regnet lik 710 nautisk mil = 185,2 m. kabelnett, anlegg som ved hjelp av kabel (tråd) kan overføre kringkastingssendinger og lyd- og bil­ ledopptak eller informasjon, data o.l. til tilknyttede mottagere. Se ►kabelfjernsyn. kabelolje, mineraloljer og syntetiske oljer brukt som isolasjonsoljer i høyspentkabler i jord og un­ der vann. Resultater av undersøkelser kan tyde på at langvarig eksponering for kabeloljer kan gi økt risiko for lungekreft. kabelslått tau, tauverk som er tvunnet mot høy­ re, se ►tau. Kabelvåg, tettsted i Vågan kommune, Nordland, på sørsiden av Austvågøy; 1716 innb. (1995). Lofotens eldste og tidligere også største fiskevær. Ste­ det er kjent fra sagatiden, kong Øystein (konge 1103-28) bygde rorbuer og oppførte kirke. Indus­ trien består av mekaniske verksteder, sementvarefabrikk og fisketilvirkningsanlegg. Kabelvåg har videregående skole og folkehøyskole, her ligger Vågaheimen. hjem for psykisk utviklingshemme­ de, og sykehjem, foruten at Kystverket (tidl. Sta­ tens havnevesen) haren vedlikeholdsavdeling som er en av stedets største arbeidsplasser. Flere eldre bygninger i Kabelvåg sentrum ble ødelagt av brann hhv. 1991 og 1992. Av severdigheter kan nevnes Lofotkatedralen (fra 1898. med 1200 sitteplasser), Lofotmuseet, et regionmuseum som viser Lofotfisket og væreiertiden i et historisk perspektiv. Galleri Espolin med utstil-

KABIRER

Ixiurent Kabila. Foto fra 1997. linger av Kare Espolin Johnsons bilder. Lofotakvariet. E 10. Kong Olavs vei (tidl. Lofotveien), går gjennom Kabelvåg. Navnet. Første ledd er ordet kapell, og sikter mu­ ligens til den kirken kong Øystein lot bygge, og siste ledd våg. ‘fjordbukt’. Kaberry, Phyllis M.. 1910-77. amerikanskfødt britisk antropolog; utførte feltarbeid pa Ny-Guinea, i Australia og Kamerun. Hun var en pioner nar det gjaldt antropologiske studier av kvinner, og utgav bl.a. Aboriginal Women (1939) og Wonien of the Grassfields (1951). Kabila, Laurent-Désiré. I. 1939. kongolesisk (zairsk) politiker og opprørsleder. Han har deltatt i zairsk politikk siden 1960-årene og dannet i 1967 Parti révolutionnaire du peuple (PRP). Kabila har tiere ganger ledet væpnede opprør mot sentralmyn­ dighetene. bl.a. i slutten av 1970-årene. Som front­ figur foropposisjonsgrupperingen Alliance des forces démocratiques pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL-CK) ledet Kabila fra hosten 1996 et omfattende militært opprør med basis i de østlige delene av landet. Varen 1997 inntok han hovedsta­ den Kinshasa uten nevneverdig motstand og ble ny president i landet, som han døpte om til den demo­ kratiske republikken Kongo. kabin, lugar for passasjerer om bord på et skip, også om den del av et passasjerfly hvor passasjere­ ne oppholder seg og om den del av et bemannet romfartøy hvor mannskapet holder til. kabinett (av fr., avledet av lat. 'hytte'). 1. Lite, intimt rom. fra 1500-tallet knyttet til so­ veværelset, først som smykke-kabinett, senere som senter for det intime liv. som dermed ble flyttet fra soveværelset. Dette kabinett var forløper for 1700tallets salong og 1800-taIlets dagligstue. Allerede pa 1600-tallet fikk man tiere kabinetter; de fikk navn etter de gjenstander som man oppbevarte der. f.eks. mynt-kabinett. antikk-kabinett, kunst-kabinett. 2. Skap utviklet i Sør-Europa fra 1500-tallet. Den gang var skapene ganske små. med skuffer og små hyller. Senere fikk de understell. Fra 1600-tallet var kabinettskapene utpregede praktmøbler. Det kost­ bare trematerialet ble innlagt med f.eks. elfenben, perlemor, metaller eller forskjellige marmorsorter. I en rik fasade kunne det bak dørene åpenbares en fantasifull innredning med dekorerte skuffer og hyller, av og til illusjonspartier ved hjelp av speil. Med kabinettskapet plassert på en kommode frem­ kom skatollet i utallige variasjoner. 3. Statsrettlig og politisk uttrykk i en del vestlige land, særlig de engelsktalende, om hele eller en engere del av statssjefens råd (regjeringen). Et ka­ binett har gjerne rundt 20 medlemmer. For visse formål og i visse situasjoner er dette i meste laget, og en del av kabinettet opptrer da som et «indre kabinett», eller det oppnevnes spesielle kabinettkomiteer; i krigstid etableres gjerne et krigskabinett. I de land hvor uttrykket kabinett brukes, har

«regjeringen» som regel en videre betydning enn det som er vanlig f.eks. i skandinaviske land; re­ gjeringen er da kabinettet pluss en lang rekke un­ der- eller juniorministere - ofte til sammen rundt 50 personer. Medlemmene av et kabinett bestyrer vanligvis et departement, men det forekommer og­ så at noen er ministere uten portefølje. Historisk har kabinettet sin opprinnelse i en ko­ mité som i sin tid utgikk fra det for store britiske Privy Council. Denne komité skulle fungere som monarkens personlige rådgiverstab. På 1800-tallet mistet det britiske kabinett gradvis karakter av å være rådgiverstab for monarken; det overtok selv monarkens utøvende funksjoner samtidig som det ble mer og mer avhengig av a ha støtte fra Under­ husets flertall. I USA har fortsatt kabinettet bare en rådgivende oppgave i forhold til den folkevalgte statssjefen, presidenten. I Frankrike skjelnes det mellom conseil des ministres, hvor republikkens president fører forsetet, og conseil de cabinet, hvor presidenten ikke er til stede. I enkelte konstitusjo­ nelle monarkier, bl.a. det norske, brukes kabinett i visse sammenhenger om monarkens personlige kon­ tor; jfr. uttrykket kabinettsekretær. kabinettformat, fotografiformat, vanligvis 12x16,5 cm. kabinettsekretær, funksjonær som forestår en fyrstes personlige korrespondanse og kontorhold. I Norge heter kongens personlige kontor H. M. Kon­ gens kabinettsekretariat og ledes av kabinettsekre­ tæren. kabinettspørsmål, det at en parlamentarisk re­ gjering eller et regjeringsmedlem setter sin stilling inn på å få sitt standpunkt i en sak vedtatt av nasjo­ nalforsamlingen. Kabinettspørsmål brukes som press­ middel overfor partier eller grupper som er en del av regjeringens parlamentariske støttegrunnlag, for å få dem til å støtte regjeringen i en sak som de ellers er uenig i. I Norge har kabinettspørsmål blitt brukt en rekke ganger og førte f.eks. 1986 til regjeringen Willochs fall. kabinettvin, fellesbetegnelse for en gruppe be­ dre tyske viner; de enkleste og normalt tørreste av QbAmP-vinene. kabinpersonale omfatter tre grupper av yrkes­ utøvere i passasjerfly: stuerter, flyverter/flyvertin­ ner og pursere. Pursere er en opprykksstilling som besettes ved rekruttering fra de to andre gruppene. De større flyselskapene gir utdanning for kabinper­ sonale ved egen kursvirksomhet. Det kreves god allmennutdanning, meget gode språkkunnskaper og erfaring eller utdanning fra andre serviceyrker. Kabir, 14307—1518, indisk dikter og religiøs re­ formator. Grunnla den hinduiske sekten Kabir-panthis (Kabirs vei), som har mange tilhengere i India, vesentlig i Varanasi-distriktet. Kabir tilhørte en kaste av vevere som var blitt omvendt til islam. Men iføl­ ge indisk tradisjon kom han tidlig under innflytelse av hinduen Ramananda, som for Kabir symboliser­ te opprør mot ortodoksi og livsfjern filosofering. Selv angrep han alt utvendig i hinduisme og islam og hevdet at hengivenhet overfor Gud (bhakti), uav­ hengig av konfesjon og kaste, var veien til sahayoga. mystikerens union med det absolutte (sahaja), som han i persons form kaller Ram. Kabirs sanger (det er flere hundre av dem) er skre­ vet i et blandingsspråk basert på hindi, som må ha tjent som lingua franca i religiøse kretser i NordIndia på 1500-tallet. Sangene er bevart i sikhenes hellige bok Adigranth. og i Bijak (Kjernen), som synges av Kabir-panthis. Best kjent i Europa er R. Tagores gjendiktning One Hundred Poems of Ka­ bir (1923), som representerer en langt senere, munt­ lig tradisjon i Bengal. Oversettelser ved C. Vaude­ ville (1974) og L. Hess (1983). kabirer (gr. kabeiroi, av semittisk kabbirim, 'sto­ re’), en gruppe greske guddommer; kom inn i gresk

274

KABOTASJE

religion utenfra, kanskje fra Lilleasia og øyene uten­ for Lilleasia. Det er usikkert om de er av semittisk opprinnelse, ettersom de i den eldste form ikke opp­ viser karakteristiske semittiske trekk. De var i før­ ste rekke de sjøfarendes beskyttere, og kan ha fått navnet av fønikerne. En relativt sen fortelling hos Clemens Alexandrinus, som gjør kabirene til tre brødre hvorav den ene ble drept av de to andre, kan hvile på en gammel tradisjon om at kabirene var fruktbarhetsguder. I så fall er en semittisk opprin­ nelse mulig. kabotasje (av fr.), opprinnelig innenriks kystfart, i transportterminologien utvidet til å bety transport av personer og gods med ethvert transportmiddel innenlands i en annen stat enn der transportmidde­ let hører hjemme; f.eks. en nederlandsk lastebil som frakter gods som er lastet i Oslo og skal til Trond­ heim. Mens kabotasje tidligere har vært forbudt i euro­ peiske land, åpnes det nå gradvis for kabotasje for alle transportmidler i Den europeiske union (EU). Dette er et ledd i EUs transportpolitikk og oppbyg­ ging av det frie marked; dvs. den frie konkurranse om internasjonale transporter. Kabotasjereglene gjelder hele EØS-området og dermed også i Norge og for norske transportører. Formen for kabotasje og tempoplaner varierer med transportmiddelet, avhengig av struktur, markeds­ forhold m.m. kabriolet [-le] (av fr. ‘bukkesprang’), lett, to-hjult, enspent hestekjøretøy med kalesje over setet; nå om biltype med tak som kan slås ned (cabriolet). Jfr. ►convertible. kabuki, det japanske skuespill, har gjennom 350 år utviklet en egenartet kunst. Betegnelsen stam­ mer fra ordet kabuku (helle, være rar. komme ut av likevekt). I dag er ordet blitt betegnelsen på den tidligere folkelige teaterart hvor både musikk, dans og drama inngår. Kabuki ble etter sigende kjent gjennom kvinnen Okunis virksomhet i Kyoto rundt år 1600. hovedsakelig med kvinnelige skuespillere (onna-kabuki). Snart bredte det seg utover landet, men onna-kabuki ble forbudt 1629 på grunn av pro­ stitusjon. Man brukte unge gutter, wakashu, til å spille kvinnerollene, men dette ble igjen forbudt på grunn av utbredt homoseksuell virksomhet. Da wakashu-kabuki ble forbudt, opphørte kabuki en tid. men siden arrangørenes rett var garantert ved en lisensordning, fikk de i stand kabuki med bare mannlige skuespillere (yaro-kabuki). Kvinnerolle­ ne ble derfor spilt av menn. Disse onnagata (el. oyama) studerer kvinnens vesen og opptreden, ta­ ler i falsett og gjengir det typisk kvinnelige, det være seg som kurtisane eller hoffdame. Yaro-kabuki. som la hovedvekten på «den dramatiske gjengivelse av livet», ble prototypen på kabuki slik den er i dag. 1 Genroku-perioden (1688—1703). da borgerklas­ sens fremgang var merkbar, ble kabuki den mest populære teatersjanger ved siden av dukketeateret. bunraku. Borgernes besøk i byens lystige kvarta­ ler. vittige samtaler med de prostituerte, var de ko­ miske elementer, wagoto. Scener som beskrev de skadedes smerter ble kalt teoigoto, og de populære spøkelsesscener ble kalt onryo-goto. Disse ble ho­ vedsakelig dyrket i Osaka. mens man i Edo la stør­ re vekt på kampscener, aragoto. Det var vanlig at skuespillerne selv skrev stykkene, men i denne pe­ rioden kom yrkesforfattere som Chikamatsu o.a. til. De utviklet kabuki til et høyverdig replikkdrama i lyrisk dramatisk stil, med emner fra den borgerlige motivkrets, som konflikten mellom plikt og men­ neskelig følelse (sewamono), og med historiske dra­ maer (jidaimono). Mot slutten av 1700-tallet ble dreiescener og plas­ tiske dekorasjoner tatt i bruk. Teatrene hadde frem­ skutt scene i likhet med no, men på denne tid ble korridoren, hanainichi, mellom tilskuerrommets bakgrunn og scenens venstre side en fast bestand­

del. Hanamichi kan brukes til å antyde forskjell i tid og rom og tjener dessuten som entré for de po­ pulære hovedpersonene. Fremførelse. Kabuki-forestillinger varer som re­ gel flere timer og veksler mellom danse- og replikk­ drama, med mange spisepauser imellom. Tilskuer­ ne kommer med livlige tilrop fra galleriet, og før teppet går opp eller ned, slår sceneassistenten på høyre side av scenen to stykker hardt tre, hyoshigi, mot hverandre, først langsomt, men stadig mer in­ tenst. I enkelte stykker sitter en eller flere resitatorer og musikanter med den japanske gitar, samisen, oppe på scenen. Kabuki-teateret har til alle tider nytt stor popularitet og har utvilsomt bidratt til å befeste tradisjonelle livsverdier. Etter Meiji-restaurasjonen 1868 ble forbudet mot kvinnelige skue­ spillere opphevet, og replikkene fikk et sterkere muntlig preg (shin-kabuki). Også de siste hundre år har mange forfattere skre­ vet stykker for kabuki-teateret. Til forskjell fra tid­ ligere er sjangeren nå blitt en klassisk teaterart. Kabuki-teateret er nå for det meste overtatt av underholdningskonserner som Shochiku og Toho. Ei­ endommelig er Zenshinza-gruppen, som etter den annen verdenskrig har vært tilknyttet venstrebevegelsen. Nasjonalteateret i Tokyo har gitt plass for kabuki-forestillinger siden 1968. Litt.: F. Bowers: Japanese Theatre (1954); A. & G. Halford: The Kabuki Handbook (1956); S. Tsubouchi: History and Characteristics of Kabuki (1960); E. Ernst: The Kabuki Theatre (1956); R. M. Shaver: Kabuki Costume (1966). Ml Kabul, elv i Afghanistan og Pakistan, bielv til Indus; 700 km lang. Kommer fra en utløper av Hindukush, renner østover gjennom byen Kabul, sammenløper med Indus nær Pakistans hovedstad Islamabad. Elven har stor betydning for kunstvanning i områdene omkring Jalalabad i Afghanistan og Peshawar i Pakistan. Aleksander den store. Dsjengis-khan. Babar m.fl. trengte inn i India gjennom Kabuldalen. Kabul, hovedstad og største by i Afghanistan, på begge sider av Kabulelven, ca. 1800 m o.h., ved foten av fjellene Asmai og Sherdawaza; 700 000 innb. (1993). Kabul er landets politiske, økonomis­ ke og kulturelle sentrum. Byen har siden 1980-årene vært åsted for angrep fra styrker utenfor byen, og kamper mellom rivaliserende geriljafraksjoner. På grunn av krigshandlinger er store deler av byen ødelagt og svært mange har flyktet. Tidligere stor basarhandel og variert industri. Byen har universi­ tet (1931), arkeologisk og etnografisk museum, men krigshandlingene har i stor grad lammet alle byens institusjoner. Internasjonal lufthavn. Kabul fikk betydning da Babar 1504 gjorde byen til mogulenes hovedstad; avløst 1526 av Delhi. Under Timur sjah (1773-93) fulgte Kabul Kandahar som hovedstad i Afghanistan. Erobret og delvis ødelagt av britene 1842 og 1879. Kabwe, til 1967 Broken Hill, by i Zambia, 100 km nord for Lusaka; 200 000 innb. (1992). Grunn­ lagt 1904. Handelssenter for landbruksvarer fra omegnen. Jernbanesenter; bly- og sinkgruver. smel­ teverk. Det ble i 1921 funnet en hodeskalle her med en anslått alder på mellom 125 000 og 200 000 år. Funnet er kjent som Kabwe-kraniet, eller Rhodesia-mennesket. kabyler (av arab. ‘stamme’), berbisk folk i kysttjellene i det nordøstlige Algerie; teller anslagsvis 3,5 millioner. De er muslimer, og Lille-Kabylia i øst har lenge vært arabisk-språklig, mens befolk­ ningen i Stor-Kabylia i Jurafjellene har bevart sine berbiske dialekter og kulturtradisjoner. Kabylene er bønder og dyrker oliven og fiken, som gir overskudd for salg, samt frukt og grønnsaker og en del hvete og bygg. Storfe holdes for pløying; februket har lite omfang pga. knapphet på beiter.

Eiendommene er små (1 til 2 ha) og jorden forholds­ vis ufruktbar. Dette landbruksområdet er det tettest bosatte i Algerie. Store Kabylia har overalt mer enn 100 innb, per km2, i noen distrikter over 250. Jord­ bruk og håndverk kan ikke brødfø kabylene der de bor; overbefolkningen har i lang tid tvunget frem både utflytting og arbeidsmigrasjon av menn, som sender penger fra arbeidsstedet i Algeries byer; si­ den den første verdenskrig også i stigende grad i Frankrike, der kabylene utgjør omtrent halvparten av en million algirere. I Kabylia er landsbyene store (opptil tiere tusen innb.) og bygd i stein på åsryggene. En husklynge rundt et tun rommer en patriarkalsk storfamilie; tiere slike utgjøren agnatisk ætt med eget kvarter i lands­ byen og sammenhengende jordegods. Landsbyen er en politisk enhet, styrt av et råd (djemaa) av alle voksne menn og en leder (atnin) valgt for ett år, og med skrevne straffe- og bøtelover (qanun) av førislamsk opphav. Før den franske erobringen i 1851 var hver landsby politisk suveren. Kabylene gjorde ved tiere anledninger opprør og kraftig motstand mot franskmennene, og landet var et kjerneområde for FLN under uavhengighetskampen 1954-62. Siden 1962 har kabylene under sine egne ledere inntatt en halvveis uavhengig posisjon i Algerie. Blant algeriske landbefolkninger står de i en sær­ stilling ved at en anselig del av landets politiske og intellektuelle elite er av kabyl-opphav. likeledes en stor del av hovedstaden Algers befolkning. Kabylia, fr. Kabylie, fjellrikt landskap i Algerie, mellom Alger i vest og Skikda i øst. Inndelt i Storog Lille-Kabylia. Landskapet består av skogkledde fjellkjeder som stiger bratt opp fra middelhavskysten. Mange dype kløfter gjør området vanskelig til­ gjengelig. De fleste innbyggerne er ►kabyler. kabyss (fra mnty.), eldre betegnesle for bysse, sted for matlaging om bord i skip. Kacer [katfer], Jan. f. 1936. tsjekkoslovakisk in­ struktør, teaterleder og skuespiller. Var i 1965 med på å grunnlegge det eksperimentelle teater Cinoherm Klub i Praha. Kacer har gjestet som instruktør på Nationaltheatret i Oslo tiere ganger i 1960- og 1970-årene. Cinohernf Klub hadde gjestespill på Nationaltheatret 1971 med Gogols Revisoren og Alena Vostras Knivseggen. Etter å ha vært bortvist til provinsen det meste av 1970-årene. fikk han igjen fra 1983 tillatelse til å arbeide i Praha som skue­ spiller og regissør. Fra 1990 tilknyttet Nasjonaltea­ teret i Praha. kachin, jinghpaw, navn på en rekke tibeto-burmesisktalende folkegrupper i de skog- og fjel h ike grenseområdene (ca. 1200-1900 m o.h.) mellom Myanmar (Burma), Kina og India. Trolig teller de over en million mennesker, hvorav ca. 90 % i del­ staten Kachin i Myanmar. Historisk, politisk, et­ nisk og økonomisk er området turbulent og uover­ siktlig. med innbyrdes stridende høvdinger og føy­ dale fyrster i stadig nye allianser med f.eks. mekti­ ge Shan-prinser, representanter for kinesiske dynas­ tier og korrupte statlige byråkrater. I dag er kachinene kristne, og konflikter mellom katolikker og protestanter er vanlige. Det drives noe fiske og jakt, men hovednærings­ veien er svedjejordbruk. I Kina har kachinfolk og­ så etablert terrassene vanningsaniegg. Den viktig­ ste matveksten er ris, supplert med mais, sesam, bokhvete og hirse. Videre dyrkes det tobakk og bomull, samt opiumsvalmuer i et omfang av geo­ politisk betydning. Det holdes kyr. vannbøtler, gri­ ser. hunder og høns, mer for religiøse formål (of­ ring) enn for konsum. Landsbyene ligger gjerne vanskelig tilgjengelig, er relativt små (under 100 hushold) og fremstår of­ te som festningen Kachinene regner slektskap på farssiden og er organisert i store klaner. Fem av disse er adelige og nedstammer ifølge myter fra himmelåndenes høvding. Ekteskap innenfor egen klan er

275

«egentlig» forbudt, men i praksis gjelder forbudet bare innenfor avgrensede ættelinjer. Videre er det ikke tillatt for to menn fra forskjellige ættelinjer å gifte seg med hverandres ættelinje«søstre»; en mann kan bare ekte kvinner fra visse ættelinjer, og hans søster dermed bare gifte seg med menn fra andre (asymmetrisk allianse). Bildet kompliseres ved det forhold at i et slikt system forstås ikke ekteskap som et bånd mellom likeverdige. Kvinnens gruppe, «konegiverne», rangerer per definisjon høyere enn mannens, «konetageme», noe som tillater førstnevn­ te gruppe å presse sine partnere til stadig større øko­ nomiske ytelser. Imidlertid er de fem adelige kla­ nene hverandres alliansepartnere; de gifter seg ikke «ned». Den politiske strukturen i området har lenge vært svært ustabil. Utstrakte føydale hierarkier med tung beskatning av fotfolket er blitt avløst av mindre, svært egalitære enheter. Den britiske sosialantro­ pologen Edmund Leach presenterte i 1954 en ba­ nebrytende og kontroversiell analyse der han viste hvordan disse to «systemene» henger sammen: de genererer hverandre i bølger over en periode på ca. 100 år. Litt.: E. Leach: Political Systems of Highland Burma (1954); J. Eriedman: System, Structure, and Contradiction (1979). OSm Kachin, delstat i nordlige Myanmar, grenser mot India og Kina; 89 041 km2 med I 157 000 innb. (1995), 13 per km2. Hovedstad: Myitkyina. Området er et skogkledt fjelland, med høyeste partier i nord og øst. Lengst i nord ligger landets høyeste fjell. Hkakabo Razi, 5881 m o.h. Lavere landskap langs elvene, særlig langs Irrawaddy. I Irrawaddys dalføre dyrkes ris, grønnsaker, sukker­ rør, tobakk m.m. I fjellene består befolkningen til størstedelen av kachin-folk som lever av svijord­ bruk, mens grupper av shan-folket og burmanere bor i dalene og lever av risdyrking. Kachyna [kaxinja], Karel, f. 1924, tsjekkisk film­ regissør. I begynnelsen av karrieren samarbeidet han med regissøren Vojtéch Jasny på dokumentar- og spillefilmen Han debuterte 1956 som selvstendig regissør. Et fruktbart samarbeid med manusforfat­ teren Jan Prochåzka resulterte i bl.a. Kocdrdo vidné (1966), som er en kompromissløs krigsskildring, og Ucho (Øret, 1969), en svart komedie med handling fra de politiske prosessene. Filmen, som var ferdig kort etter den sovjetiske invasjonen, ble forbudt, og fikk premiere først på filmfestivalen i Cannes 1990. Kachyna har også laget filmer for barn og ungdom, bl.a. Mala morska vila (1975) etter H. C. Andersens eventyr om den lille havfruen. Kacic-Miosic [katfitf miåjitfl, Andrija, 1704-60, kroatisk dikter, født i Dalmatia. Han var teolog og lærer i filosofi og reiste som pavelig legat over hele det sørslaviske området. Populær folkelesning ble hans samling på ca. 200 dikt i folkevisestil. Beha­ gelig samtale for det slaviske folk (1756, utvidet utg. 1759), en sørslavisk historiebok på vers. kadai, også kalt kam-tai, språkfamilie i SørøstAsia, omfatter ulike språk av gruppen tai og diver­ se mindre språk og språkgrupper, bl.a. kam-sui. Språkene er geografisk spredt over et område fra Nord-India i vest til Sør-Kina i øst, herunder My­ anmar, Thailand, Laos og deler av Vietnam. Kådår, Jan, 1918-79. slovakisk filmregissør. Ar­ beidet med dokumentarfilm før spillefilmdebuten 1950. Var med å skape «den tsjekkiske bølgen» i 1960-årene. Med Obchod na korze (Den lille bu­ tikk, 1965), som hentet sitt tema fra jødeforfølgel­ sene under nazismen, vant han Oscar for beste frem­ medspråklige film. Forlot 1969 det daværende Tsjekkoslovakia, arbeidet siden for kanadisk og amerikansk fjernsyn, og laget filmer som The An­ gel Levine (1970), etter en fortelling av Bernard Malamud, og Lies My Father Told Me (Løgner min far fortalte, 1975).

KADMIUM

Kådår, Jånos, 1912-89, ungarsk politiker. Aktiv i motstandsbevegelsen under den annen verdens­ krig. Etter krigen visepolitisjef og medlem av po­ litbyrået i det ungarske kommunistpartiet. Innen­ riksminister 1948, men falt i unåde 1951 under den stalinistiske strømningen ledet av Måtyås Råkosi. Han ble torturert av sikkerhetspolitiet og dømt i hemmelighet. Slapp fri etter Stalins død og var en tid partisekretær i et lokalt lag i Budapest. Under omveltningen 1956 ble han 24. okt. parti­ sekretær etter Erno Gero, mens Imre Nagy dannet regjering. Da sovjetrusserne 4. nov. invaderte Un­ garn, ble Kådår statsminister i den nye regjeringen som hadde sovjetisk støtte. Statsminister 1956-58 og 1961-65, medlem av presidentrådet 1965-66. Fortsatte som partiets førstesekretær, tittelen endret til generalsekretær 1985. Kådår klarte ikke å tilpasse seg de nye politiske krav som meldte seg i Ungarn, etter Gorbatsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen. 1988-89 ble han av opposisjonen i sitt eget parti gradvis trengt ut av alle sine posisjoner i det politiske liv. Hans etter­ mæle i 1990-årenes Ungarn domineres dels av vold­ somme anklager, og dels lengsler etter Kadår-tidens sosiale trygghet. Kadare, Ismail, f. 1936, albansk forfatter. Han stod i opposisjon til det kommunistiske regimet, som han gjentatte ganger utfordret med appeller om de­ mokratisering. Høsten 1990 søkte han politisk asyl i Frankrike, men etter parlamentsvalget i Albania i mars 1992, som satte sluttstrek for det kommunis­ tiske styret, vendte han hjem. Han har skrevet ly­ rikk, noveller og romaner som er blitt oversatt til mange språk, og har fått et stort navn internasjo­ nalt. I norsk oversettelse foreligger bl.a. Bryllupet (1972), Hvem fulgte Doruntine hjem? (1990), Drømmenes palass (1991), artikkelsamlingen Al­ bansk vår (1991), Hfor Homer (1992), Avbrutt april (1993) og Den døde hærs general (1997). kadaritter, se ►qadariyya. kadarka, utbredt druesort, spesielt forekommen­ de i Ungarn og de tidligere jugoslaviske republik­ kene. Flere kjente østeuropeiske røde viner, bl.a. Egri Bikavér, fremstilles helt eller delvis av denne druesorten. kadaver (av lat.), (dyre)lik. åtsel, det menneske­ lige legemet etter døden; lik brukt til disseksjon. kadaverdisiplin, blind, slavisk disiplin, lydig­ het. Uttrykket skriver seg fra Jesuittordenens be­ stemmelser om at lydighet måtte være viljeløs som hos et lik. kadaverin (av kadaver), pentametylendiamin, organisk forbindelse som oppstår ved forråtnelse av proteiner. Et diamin som dannes ved spalting av aminosyren lysin. Molekylformel H.N(CH,)3NH, Kaddish (hebr. ‘hellig’), en slags hymne, del av den jødiske gudstjenestlige bønnebok, Siddur. Grunnstammen i bønneboken utgjøres av de to bøn­ nene shema jisrael (‘Hør, Israel’, sammensatt av tekster fra 4 og 5 Mos) og shemone esre («Atten»bønnen, opprinnelig med 18 ledd, nå 19), fra før­ kristen tid. Kaddish er skrevet på arameisk med ster­ ke innslag av hebraisk, og stammer antagelig fra tiden omkring Kristi fødsel. Den blir foredratt ved gudstjenestens avslutning, og er en bønn om Guds­ rikets komme. Kaddish sies av nærmeste slektning 11 måneder etter en persons død og på årsdagen for dødsfallet. Kaden-Bandrowski, Juliusz, 1885-1944. polsk forfatter; skrev naturalistisk-ekspresjonistiske roma­ ner om politiske emner, bl.a. Svarte vinger (192529). Også noveller. Han var tilhenger av Pilsudskiregimet. kadens [kadatjs] (av lat. ‘falle’) (mus.), fr. cadence, it. cadenza, melodisk eller harmonisk ven­ ding som avslutter en sats, periode, harmonisk pro­ gresjon o.l.; i konserter et solistisk avsnitt av virtu­

os karakter mot slutten av en sats. Før Beethovens tid ble kadensen av komponisten bare antydet med en fermate eller ordet cadenza og utførelsen over­ latt til eksekutørens frie improvisasjon. kader (av fr., fra lat. quadrum, ‘firkant’). I. (mil.). Grunnstamme av fast befal (undertiden også vervede mannskaper) som er disponert ved mobiliseringsenheter. 2. Kjernen i (politisk, især kommunistisk) organi­ sasjon. kadett (av fr., eg. ‘nest eldste av søsken’), elev av offiserskole. Kadetter blir i Hæren utdannet på Krigsskolen i Oslo, i Sjøforsvaret på Sjøkrigssko­ len i Bergen, i Luftforsvaret på Luftkrigsskolen i Trondheim. kadetter (av den russiske uttalen av forkortelsen KD, Konstitutsionno Demokratitsjeskaja Partija, konstitusjonelle demokrater), russisk politisk parti, grunnlagt 1905. Fra starten av det ledende liberale parti i Russland; gikk inn for konstitusjonelt mo­ narki og begrenset jordreform. Representanter for kadettene satt i alle fire riksdumaer. Partiets leder var historieprofessoren Pavel Nikolajevitsj Miljukov, som etter marsrevolusjonen 1917 var utenriks­ minister i den provisoriske regjering. Partiet ble forbudt i desember 1917. kadi, se ►qadi. kadmiering, belegging med et korrosjonsbeskyttende sjikt av kadmium. Som regel utføres kadmi­ ering ved elektroplettering i alkalisk kadmiumcyanidbad med anode av rent kadmium. Av prishensyn legges tynne sjikt på artikler for innendørs bruk; tykkere belegg brukes på utstyr for fly og skip og på våpen. 1 likhet med sink er kadmium et uedelt metall, som lettere går i oppløsning enn det edlere grunnmateriale (vanligvis stål), og som derfor gir korrosjonsvern selv om belegget er skadd lokalt. Kadmium er et giftig metall, og kan derfor ikke brukes i sammenhenger hvor det kommer i kontakt med matvarer. kadmium (av gr. ‘sinkkarbonat’), metallisk grunn­ stoff i gruppe 12 i grunnstoffenes periodesystem. Rent kadmium er et sølvhvitt metall med en svak blålig fargetone. Det erduktilt og bløtt, og kan skjæres med kniv. 19 isotoper av kadmium, hvorav åtte stabile, er kjent. Forekomst. Kadmium er et relativt sjeldent grunn­ stoff og utgjør anslagsvis 1,5-10 6 vektprosent av jordskorpen. I naturen forekommer kadmium ho­ vedsakelig sammen med sink, og sinkmineraler som sinkblende, ZnS, og sinkkarbonat (galmei), ZnCO,, inneholder gjerne 0,2-0,4 % kadmium. Det vanlig­ ste kadmiummineralet er greenockitt, CdS, men dette er ikke av kommersiell betydning. Kjemiske egenskaper. Kadmium er bestandig i tørr luft, men korroderer langsomt i fuktig luft. Ved sterk oppvarming i luft brenner det med rød flamme og danner brun røyk av kadmiumoksid, CdO. Kadmi­ um er basisk, og metallet løses i de fleste syrer, men ikke i basiske løsninger. Sink og kadmium har rela­ tivt like kjemiske egenskaper. I sine kjemiske forbindelser er kadmium toverdig (oksidasjonstall +11). Kun noen få forbindelser hvor kadmium har oksidasjonstallet I er kjent, f.eks. Cd2(AlCl4)2. Saltene er med få unntak fargeløse og

KADMIUM Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall

Cd 48 112,40 321 °C 765 °C 8,642 g/cm3 II

KADMIUMBROMID

løselige i vann. Kadmium danner komplekser med f.eks. ammoniakk og cyanid. Fremstilling. Kadmium fremstilles industrielt som biprodukt ved fremstilling av sink. Ved termisk fremstilling av sink får man et kadmiumholdig sinkstøv, og kadmium blir skilt fra støvet ved fraksjo­ nert destillasjon. Ved elektrolytisk fremstilling av sink akkumulerer kadmium i løsningen. Det over­ føres til bunnfall ved tilsetning av sinkstøv. Kad­ mium separeres så ved destillasjon eller fremstilles ved elektrolyse av kadmiumsulfatløsning. I Norge fremstilles kadmium av Norzink A/S i Odda. Bruk. Kadmium har størst anvendelse som rustbeskyttende belegg på jern og stål. Det gir bedre beskyttelse mot baser og sjøvann enn sink. Elek­ trolytisk palegging av kadmium skjer i kadmiumcyanidløsning. l,3Cd har stort innføringstverrsnitt for nøytroner, og kadmium benyttes derfor til skjer­ ming og kontrollstaver i reaktorer. Kobber tilsatt I % av kadmium får bedre meka­ nisk styrke uten reduksjon i elektrisk konduktans (ledningsevne). Slike legeringer brukes bl.a. i teleog trolleybuss-kabler. Sammen med vismut, bly og tinn danner kadmium lavtsmeltende legeringer, f.eks. Woods metall som smelter ved 70 °, og bl.a. brukes for branntekniske formål og i sikringen Kad­ mium brukes også som legeringsbestanddel i lager­ metaller og loddemetall. Kadmium anvendes videre i nikkel-kadmiumbatteriet (Nicad-batteriet) som har lang levetid. Det kan lades opp og kan benyttes mellom -40 og +75 °C. Denne typen batteri brukes ofte i f.eks. lom­ mekalkulatorer. Slike batterier taper nå markeds­ andeler mot metallhydridbatterier. Fysiologisk virkning. Kadmium og dets forbindel­ ser er giftige; de toksikologiske karakteristika min­ ner om de for bly og kvikksølv. Kadmium kan der­ for representere et alvorlig forurensningsproblem, og må bare brukes under streng kontroll. Akkumu­ lering av kadmium kan skje i dyr og planter. Størst overføring av kadmium til mennesker skjer gjen­ nom mat og sigarettrøyk. I mange land er det fastsatt grenser for kadmiuminnholdet i bruksartikler. De norske forskriftene er bl.a. rettet mot keramiske materialer, glass og emal­ jerte artikler som kan komme i berøring med mat­ varer. F.eks. ved behandling av hulvarer med 10 % eddiksyre i 24 timer skal løsningen ikke inneholde mer enn 0,1 ppm kadmium. Den administrative norm for kadmium og uorganiske kadmiumforbindelser i arbeidsatmosfæren er satt til 0,05 mg/m3 (0,02 mg/m3 for CdO, alt beregnet som Cd). Svelgning av kadmiumforbindelser fører nesten øyeblikkelig til mage- og tarmforgiftning med symptomer som ved matforgiftning. Kadmium ak­ kumuleres i nyre og lever og har sannsynlig sin gift­ virkning ved å inaktivere enzymer som inneholder svovel. Større grad av forgiftning leder til bendeformasjon og svekket knokkelstyrke. Svelgning av kadmiumforbindelser fører sjelden til dødsfall for­ di stoffene virker som kraftige brekkmidler. Historie. Metallet ble oppdaget av F. Stromeyer i 1817 i Gottingen, Tyskland, som en forurensning i en prøve av sinkkarbonat. Han oppkalte grunnstof­ fet etter oldtidens navn på dette mineralet, kadmeia (gr.) eller cadmia (lat.). PKK kadmiumbromid, CdBr., se ►kadmiumhalogenider. kadmiumcyanid, Cd(CN)„ hvitt stoff som lø­ ses i overskudd av cyanider under dannelse av det komplekse ionet [Cd(CN)4|2\ En løsning med det­ te ionet blir brukt som elektrolytt ved galvanisk kadmiering. kadmiumhalogenider, fellesbetegnelse pa for­ bindelser mellom kadmium og lluor. klor, brom el­ ler jod. alle med sammensetning CdX„ hvor X be­ tegner halogenet. Fluoridet er mer ionisk. minst lø­ selig og mest termisk stabilt. Kloridet og bromidet

276

danner en rekke av hydrater, f.eks. CdCLH.O. Kadmiumdibromid benyttes for fotogenetiske og lito­ grafiske formål. Kloridet brukes videre for galvanotekniske formål, som utgangsmateriale for frem­ stilling av kadmiumpigmenter. som absorpsjonsmiddel for hydrogensulfid og som reagens for pyridinbaser. Forbindelsen Cd,( AIC14), er et av få kjen­ te eksempler med enverdig kadmium, (Cd,2+). kadmiumjodid, CdL, se ►kadmiumhalogenider. kadmiumklorid, CdCL, se ►kadmiumhalogeni­ der. kadmiumnitrat, Cd(NO,)Gran Canaria Puerto Ricon o_ ° o San Agustin Maspalomas

MAROKKO

(Ferro)

VEST-SAHARA 18° V. for Greenwich

Areal i km2 2058 1726 1533 795 728 372 278

Tarfaya 28°

Palmar

28°

QPuerto del Rosario

°Candelana

Tenerife Fuerteventura Gran Canaria Lanzarote La Palma Gomera Hierro

16°

Kanariøyene vinterhalvåret. De vestlige øyene (La Palma, Tene­ rife) er de mest nedbørrike, mens Fuerteventura og Lanzarote nærmest har ørken karakter. Generelt tår øyenes nordsider mer nedbør enn sørsidene. Planteliv. Planteverdenen hører til floraområdet med nærmeste tilknytning til middelhavsområdet, derimot lite slektskap med det nærliggende afrikan­ ske fastland. Mange planter er endemiske, som drakeblodtreet, kanarifuru, kanaripalmen, mange dyl­ le-, ormehode- og vortemelkarter og en lang rekke arter i bergknappfamilien. På Tenerife danner en endemisk ertebusk, Spartocytisus supranubius, tette kratt på fjellplatået over 2000 m. Dyreliv. Dyrelivet er fattig, og foruten flaggermus mangler stedegne pattedyr helt. Kanin er innført på flere øyer. 6 fuglearter er stedegne, bl.a. laurbærdue og blåbokfink. Befolkning. Den opprinnelige befolkning, guancherne, er gått opp i en spanskpreget blandingsrase. Mesteparten bor i byene, hvorav de største er (1994): Las Palmas på Gran Canaria med 371 800 innb., og Santa Cruz (203 900) og La Laguna (125 200) på Tenerife.

Fra feriebyen Puerto de la Cruz på øya Tenerife.

Næringsliv. Omkring 7, av yrkesbefolkningen dri­ ver jordbruk, og 74 av totalarealet er åker, oppstyk­ ket i småbruk. Kanariøyene eksporterer særlig ba­ naner, tomater, poteter, løk, avocado m.m. Hoved­ problemet er mangelen på vann til kunstig vanning. Det holdes geiter, sauer og storfe, og muldyr bru­ kes som trekkdyr. Kysten er fiskerik, og fiske (særlig tunfisk) og fis­ keforedling er i fremgang. Klima og landskap har gitt Kanariøyene stor turisttrafikk, særlig om vin­ teren, og turistnæringen er blitt hovedpilaren i Kanariøyenes økonomi. Turismen er særlig utviklet på Gran Canaria, Tenerife og Lanzarote, men er mindre utviklet på La Palma, Gomera, Hierro og Fuerteventura. Øyene er også viktige som bunkringsstasjoner, og har status som frihavn siden 1852. Historie. Sannsynligvis var Kanariøyene kjent alt av fønikerne og identisk med antikkens «Lykkeli­ ge øyer». De ble gjenoppdaget på 1200-tallet og de første erobret 1402-05 av normanneren Jean de Béthencourt som len under Spania. 1478-96 la Spa­ nia under seg også hovedøyene Gran Canaria, La Palma og Tenerife. Se også ►guancher.

kanaster (fra sp. ‘kurv’; idet tobakken ble pak­ ket i kurver for eksport), opprinnelig betegnelse for tobakker fra Venezuela. Kanawa, Kiri Te, se Kiri ►Te Kanawa. Kanawha |kanåwa], elv i USA, bielv til Ohio River i sørvestlige West Virginia; 156 km. Dannes av elvene New og Gauley. Demninger og sluser gjør elven farbar til Kanawha Falls 50 km ovenfor Char­ leston. Langs Kanawha finnes en omfattende kje­ misk industri med sentrum i Charleston. Kanazawa, by i Japan, på vestkysten av Hons­ hu, hovedstad i Ishikawa; 433 700 innb. (1995). Produksjon av silke- og lakkvarer, keramikk, por­ selen, tekstilmaskiner, maskinverktøy, sigaretter m.m. Universitet (grunnlagt 1949). Gammel føydalby. kanban (jap.), akkurat når det trengs; prinsipp som går ut på å kjøpe inn komponenter akkurat når de trengs i produksjonen, for å minimere lagerhold. Gjengis vanligvis med det engelske uttrykket ►justin-time (JIT). Kanchenjunga, verdens tredje høyeste fjell, i østlige Himalaya, på grensen mellom India (Sikkim) og Nepal, 8598 m o.h. (også målt til 8586 m o.h.). Foruten hovedtoppen har det tre topper over 8400 m, og er således den største høyderyggen i verden. Hovedtoppen ble nådd av en britisk ekspe­ disjon 25. mai 1955. Da Kanchenjunga er et hellig fjell for innbyggerne i Sikkim, hadde britene lovet ikke å gå helt til topps, og de stoppet et par meter fra høyeste punkt. kanchil, annet navn på det malayiske vannmoskusdyret eller javadverghjort, Tragulus javanicus, partået klovdyrart i dvergmoskusdyrfamilien. Se ►dvergmoskusdyr. Kanchipuram, ‘Den gylne by’, by i India, Ta­ mil Nadu, 60 km sørvest for Madras; 145 000 innb. (1991). Kanchipuram er en av hinduenes 7 hellige byer og har tallrike velutsmykkede templer, bl.a. Kailasanatha-tempelet fra tidlig 700-tallet, Ekambaranatha-tempelet fra ca. 1500. Byen het til 1949 Conjeeveram. Kandahar, Qandahar, by i Afghanistan, i sørøst, 460 km sørvest for Kabul, 1020 m o.h.; 225 500 innb. (1988). Kandahar ligger på en fruktbar slette mellom elvene Arghandab og Tarnak og er viktig­ ste vei- og handelssentrum for sørlige Afghanistan. Tekstil- og næringsmiddelindustri. Flyplass. Gamlebyen omgis av en 8 m høy mur. Her ligger en borg, Ahmed sjahs mausoleum og andre prakt­ byggKandahar er en gammel by og har vært beleiret og inntatt mange ganger av mongoler, afghanere, per­ sere osv. Ahmed sjah flyttet byen 1747 og gjorde den til sin hovedstad. Okkupert av britene 1839^12 og 1879-81. Utsatt for ødeleggelser under borger­ krigen etter 1979. kandaharbinding, skibinding konstruert 1932 av sveitseren Guido Reuge, består av en wire med fjærtrekk rundt støvelhælen og en strammemekanisme festet til skien foran tåjernet. Oppkalt etter Kandahar-rennet.

329

Kandahar-rennet, tradisjonsrikt alpint skirenn med navn etter en vandrepokal oppsatt 1911 av den britiske offiseren Earl Roberts of Kandahar. Ren­ net ble holdt i Sveits, første gang (1911) som et utforrenn fra Wildstrubel ned mot Crans-Montana, deretter i Murren. 1928 ble Kandahar-rennet arran­ gert i St. Anton am Arlberg i Østerrike som en kon­ kurranse i alpin kombinasjon (slalåm og utfor) un­ der navnet Arlberg-Kandahar. Rennet gikk først vekselsvis i St. Anton og Murren, etter den annen verdenskrig også i Frankrike (Chamonix), Italia (Sestriéres) og Tyskland (Garmisch-Partenkirchen). I Norge ble ►Holmenkollrennenes alpine øvelser kalt Holmenkollen Kandahar, etter to vandrepoka­ ler skjenket til Skiforeningen 1947 av briten Ar­ nold Lunn, arrangør av det første Arlberg-Kanda­ har. Kandahl, Torolv, 1899—1982, født i Farsund, norsk journalist og politiker (H), cand.jur. 1926. Journalist i Tønsbergs Blad og Morgenbladet 1918— 22, politisk redaksjonssekretær i Aftenposten 1928— 41. Sjef for informasjonskontoret i New York 194245. Redaktør i Drammens Tidende og Buskeruds Blad 1945-61, sjefredaktør i Aftenposten 1961-70. Stortingsrepresentant fra Buskerud 1950-53. Diver­ se tillitsverv i pressens organisasjoner. Kandalaksja, by i Russland, Murmansk fylke, innerst i Kandalaksjabukta i Kvitsjøen, ved Murmanskbanen; 49 000 innb. (1996). Aluminiumverk; treforedlings- og fiskeindustri. Kandalaksjabukta, Russland, nordligste og stør­ ste arm av Kvitsjøen. Strekker seg 210 km mot nord­ vest mellom Kola og Karelen. kandar (fra ung. 'tømme’), bissel med både trin­ se- og stangbitt; alminnelig ved ridning. Trinsebittet kalles da bridong, og er smalere enn det vanlige trinsebitt. Kandaurov, Otari, f. 1937, russisk maler, utdan­ net i Moskva. Han representerte i flere år den så­ kalte «uoffisielle kunst» i Sovjetunionen. Han kal­ ler sin kunst metarealisme og har ofte sammenlig­ net seg med den spanske surrealisten Salvador Dall. Har hatt flere utstillinger i utlandet, deriblant i Kø­ benhavn 1971. kandelaber (av lat., til candela, ‘vokslys’), gulvlysestake eller stor, flerarmet bordlysestake. Kandelin, Ole, 1920-47, finsk maler. Han var selvlært og debuterte i 1942 i en nærmest surrealis­ tisk stil. Han utviklet raskt et abstrakt formspråk, som en av de første i Finland, påvirket av Kandinskij og Klee. Kander, John (Harold), f. 1927, amerikansk kom­ ponist, særlig av musikaler. Se Fred ►Ebb. Kandersteg, turiststed i Sveits, kantonen Bern, øverst i Kanderdalen på nordsiden av Berner Alpen, 1170-1200 m o.h.; 1200 innb. (1995). Ved Kandersteg ligger munningen av Ldtschberg-tunnelen, en av Europas lengste jernbanetunneler. Vei over Gemmi-passet til Leuk i Rhonedalen. kandidat, person som søker stilling eller tillits­ verv; person som skal ta eksamen, eller som har avlagt avsluttende eksamen ved høyskole eller uni­ versitet (se ►candidatus). Ordet kommer av lat. ‘hvitkledd’, fordi kandida­ ter som søkte et offentlig embete i det gamle Roma bar hvit toga. kandidere, stille som kandidat. kandidatur, det å være kandidat. Kandinskij, Vasilij Vasiljevitsj, 1866-1944, rus­ sisk maler og kunstteoretiker, en av grunnleggerne av det abstrakte maleri. Begynte som maler under Franz von Stuck i Miinchen 1896. Han kom tidlig i kontakt med det moderne franske maleri, var påvirket av fauvistene, og utstilte på Salon d’Automne 1904-07.1 1909 dannet han en kunstnergruppe med Aleksej von JawSNL 3. utg VIII 15

KANDRE

Vasilij Kandinskij. Improvisasjon 35. 1914. Kunstmuseum, Basel. lensky, og 1910 malte han sine første helt abstrakte malerier. Året etter grunnla han gruppen Der ►Blaue Reiter, og 1912 utkom Uber das Geistige in der Kunst, der han formulerer prinsippene for den gjenstandsløse kunst, og hevder kunstnerens rett til su­ verent å sette seg ut over den konkrete virkelighet. Samme år trådte han i kontakt med Der Sturm-gruppen i Berlin. 1914-21 oppholdt han seg i Russland og spilte en ledende rolle i det nye kunstliv, ble professor og grunnla 30 museer, men måtte forlate landet ved omleggingen av den sovjetiske kulturpolitikk 1921. I 1922 ble han lærer i farge- og formteori ved Bauhaus, og var i 1924 med på å danne gruppen Die Blauen Vier. 1926 kom læreboken Punkt und Linie zur Flciche. Kandinskij slo seg ned i Paris 1933. Hans første abstrakte malerier var fargemusikalske harmonier og hadde bare navn av Komposisjon. Etter den første verdenskrig ble de mer geometriserte og kan virke som splintrede krystaller i sterke farger mot ensfarget, ofte nøytral bakgrunn. Denne fasen skyldes hans kontakt med konstruktivismen. Etter forbindelsen med Bauhaus ble hans maleri mer rytmisk betont, og de kaleidoskopiske former underordnet i større komposisjoner. I 1930-årene mottok han impulser fra Joan Miro, og med amø­ ber, mikrober og andre organismer fra en mikro­ skopisk verden synes hans arbeider å nærme seg virkeligheten igjen, om enn en hittil ukjent. Han

har hatt stor betydning som kunstteoretisk forfatter og inspirasjonskilde for det abstrakte maleri i Eu­ ropa. Selvbiografi 1913. Litt.: W. Grohman: W. K. (1958); A. Rosenberg m.fl.: W. K. (1947); M. Bill: W. K. (1950); J. Eichner: K. und Gabriele Munter (1957); W. Grohmann: W. K. Leben und Werk (1961); E. Hanfstaengl: W. K. Zeichnungen und Aquarelle (1974); H. Roethel: K. Catalogue Raisonné of the Oil Paintings (2 bd., 1982-84). kandis (fra arab. og indisk), gulbrune sukkerkrystaller av rørsukker, fremkommet ved langsom krystallisering. kandisere, overtrekke med sukker. Kandla, havneby i India, Gujarat, ved Kutchbukta; 24 000 innb. (1981). Viktig importhavn for olje, jern og stål, maskiner m.m. Samlet godsmengde var 21 mill, tonn (1994). Jernbaneendepunkt. Kandre, Mare, f. 1962, svensk forfatter med es­ tisk bakgrunn. Vakte stor oppmerksomhet med sin første bok, / ett annat land (1984), som er en sam­ ling prosastykker om en jentes oppvekst. Kandre skildrer med særlig innsikt barns utsatthet og over­ levelsesstrategier, slik som i romanene Biibins un­ ge (1987) og Aliide, Aliide (1991). Bebudelsen (1986) gir en alternativ skapelsesberetning i prosa­ diktets form. Hun har også skrevet musikk og dra­ matikk.

330

KANDSJUR

Kandsjur (tibetansk Bka’-’gyur), tibetansk sam­ ling av den delen av de buddhistiske hellige skrif­ ter som regnes som Buddhas egne ord. Redigerin­ gen av Kandsjur skjedde i Sentral-Tibet rundt 1300; den utkom senere i flere utgaver samt i mongolsk oversettelse. Kandsjur omfatter ca. 100 bind. En komplett samling finnes i Universitetsbiblioteket i Oslo. Bon-religionen har sin egen Kandsjur, for­ skjellig fra buddhistenes. Kandy [kændi], by i Sri Lanka, inne i landet, ca. 500 m o.h.; 104 000 innb. (1990). Handelssenter for de omkringliggende rike jordbruksdistrikter. Stor teindustri. Universitet. Byens historiske minnesmerker omfatter bl.a. Dalada Maligawa, ‘Tanntempelet’ (den rommer Buddhas hjørnetann) som er en viktig buddhisthelligdom, det gamle kongeslottet samt en rekke an­ dre templer, det eldste fra 1300-tallet. Nasjonalmu­ seum og arkeologisk museum. Ca. 6 km utenfor byen ligger den verdensberømte botaniske hagen Peradeniya. Kandy ble grunnlagt på 1200-tallet, og var 15921815 den siste hovedstad for de singhalesiske kon­ gene. Byen var, inntil 1948, et viktig senter for den singhalesiske motstanden mot det britiske koloni­ styret. kane (av gl.germ, ‘båt-), lystslede. oftest med sete til to i selve sleden og plass til stående eller sitten­ de kusk bakpå. kanefart, ly stkjøring om vinteren med flere hester og sleder i opptog. 1 mørke kjørte man gjerne med tente fakler. Kanefart arrangeres fremdeles enkelte steder, særlig for vinterturistene. Kane, utdødd norsk adelsslekt. Dens eldste kjen­ te medlem er Gunnar Kane (visstnok identisk med fehirde i Bergen ca. 1340. Gunnar Toraldsson). Hans sønnesønner Torald Sigurdsson Kane og Gunnar Toraldsson Kane var på slutten av 1300-tallet med­ lemmer av det norske riksråd. Sistnevntes sønne­ sønn Gaute Toraldsson Kane beseglet 1450 som rid­ der og riksråd foreningen mellom Norge og Dan­ mark. Slektens mannslinje døde sannsynligvis ut med Gautes sønn Arild Kane, som ble drept av bøn­ dene på Sunnmøre ting 1496. Kane, Cheikh Hamidou, f. 1928, senegalesisk forfatter. Hans eneste roman, UAventure ambigue (1961). er en klassiker i afrikansk litteratur, og er særlig blitt berømmet for sin fremstilling av mot­ setningen mellom tradisjonelle afrikanske kulturer og europeisk kultur og mellom islam og vestlige filosofiske tankeretninger. Hovedpersonen er en ung. begavet afrikaner som studerer i Frankrike og som mister sine opprinnelige verdier i møtet med Europa, men uten å finne nye verdier i stedet. Bo­ ken har en klar, harmonisk oppbygning som under­ streker dens sterke etiske alvor. Kane [kein], Elisha Kent, 1820-57, amerikansk oppdagelsesreisende, reiste som marinelege i Ki­ na, Europa, Afrika og Mexico, deltok i Grinnellekspedisjonen 1850 som, uten resultat, lette etter J. Franklin. Ledet en egen ferd 1853 til Smith sund mellom Canada (Ellesmere Island) og Grønland. Her oppdaget han et basseng, som ble oppkalt etter ham (Kane Basin), og nådde 80° 35' n. br. Etter to overvintringer måtte skipet, briggen Advance. for­ lates, deltagerne kom til Upernavik og ble hentet der. Kane skrev flere populære bøker om sine opp­ levelser. Kane [kein], John. 1860-1934. britisk-amerikansk maler, født i Skottland av irske foreldre, begynte som kullgruvearbeider og arbeidet siden i Pittsburgh som gatebrolegger. dekorasjonsmaler. samtidig som han malte oljebilder. Han var autodidakt, men hans stemningsfulle, ofte sosialt betonte bilder fra Pitts­ burgh. med landskaper, gater og industri, gjorde ham til den mest berømte av de amerikanske såkalte pri­ mitive malere, malere som fikk stor betydning for

1880-årenes nyrealisme. - Litt.: L. Arkus: J. K. Painter (1971). kaneforer (av gr. ‘kurvbærere’), i det gamle Hel­ las unge piker som ved festopptogene i Athen, især panatheneene. brakte til tempelet utstyr som skulle brukes ved ofringene i flate kurver som de bar på hodet. Det varet æresverv. Kaneforenes ranke hold­ ning gjorde dem til et populært motiv i billedkun­ sten. kanel (fra mnty., av fr. ‘rør'), krydder utvunnet av barken på tiere trearter. De fleste hører til slek­ ten Cinnamomum, som stammer fra det indomalayiske område. De har eviggrønne, blanke blad med tre sterkt fremtredende nerver. De uanselige blom­ stene, forent i riktblomstrende topper, blir av og til tørket til krydder. Man skiller i handelen mellom alminnelig kanel og ceylonkanel eller ekte kanel som er mye sjeldnere. Alminnelig kanel, kasjakanel eller kinesisk kanel, kommer særlig fra det sørøstlige Kina. Barken blir skrapt fra det ytre korksjiktet av treet Cinnamomum cassia og danner 1-2 cm brede, enkelt eller dob­ belt sammenrullede. 1-2 mm tykke, rødbrune, ofte gråflekkede rør. Smaken er kraftig krydret, ofte litt søtlig og skarp. Den tørkede varen buntes og pak­ kes i kasse. Knust kanel blir fremstilt omtrent ute­ lukkende av slik kanel. Ekte kanel eller ceylonkanel er barken eller barksjiktet av treet Cinnamomum verum, før kalt Cin­ namomum zeylanicum, som vokser vilt i Sri Lanka og på mange av øyene i Sørøst-Asia. Barken over­ går i lukt og smak all annen kanel. Av denne blir flere sjikt rullet sammen til et rør av ca. 1.5 cm tykkelse og siden skåret av i 30—45 cm lange styk­ ker. Det tørre bastsjiktet er av tykkelse som tykt papir, har blass, gulbrun farge, er lett å brekke over og har fibrig brudd. Overflaten er jevn, matt, med fine, lysere lengdestriper; den indre flaten er mør­ kebrun og forsynt med små vorter. Lukten er i høy grad aromatisk, smaken søt og noe brennende. Ka­ nelens virksomme bestanddel er kanelolje, som fin­ nes i en mengde av 0.8-3,7 %. Trekasja- eller malaharkanel er barken av Cin­ namomum burmannii. Den er mørkebrun til brunrød og danner 50-80 cm lange, hornaktige, spiralrullede rør. ofte overtrukket med grågrønn kork. Den er svakere i smaken enn kasjakanel og minner litt om pepper. Barken av enkelte busker i myrtefamilien kan og­ så produsere kanel, f.eks. den vestindiske Pimenta acris og den indiske Syzygium caryophyllaeum. ►Nellikkanel fås av et brasiliansk tre. Dicypellium caryophyllatum. kanelaldehyd, 3-fenylpropenal, gulfarget olje­ aktig væske med intens lukt av kanel. Molekylformel C6H5CH=CHCHO, kokepunkt 246 °C. Det er den karakteristiske bestanddel i kanelolje. men fin­ nes også i andre eteriske oljer (kasjaolje, patsjuliolje). Fremstilles syntetisk ved kondensasjon av benzaldehyd og acetaldehyd. Brukes i næringsmid­ del- og parfymeindustrien og som utgangspunkt i forskjellige organiske synteser. kanelbjørn, Ursus americqnus cinnamomum, underart av amerikansk svartbjørn. rovdyrart i bjørnefamilien. Har rødbrun til lysebrun pels. Fore­ kommer i vestlige deler av USA og Canada. Se ►svartbjørn. kanelblomster, blomster og uutviklede frukter av kaneltrær. av og til tørket og brukt som krydder. Kanellopulos, Panayotis, 1902-86. gresk jurist og politiker. Professor i sosiologi i Athen 1929-35. Stiftet det nasjonale unionistparti. Ble 1942 med­ lem av eksilregjeringen i London og var med i en rekke regjeringer frem til 1963. oftest som forsvars­ minister. Tilhørte vekslende partigrupper; ble 1959 leder av høyrepartiet Den nasjonalradikale union (ERE). Påtok seg april 1967 å lede et ministerium som skulle forberede nyvalg, men ble styrtet av

militærjuntaen. Han skrev flere bøker om historiskfilosofiske emner. kanelrose, Rosa majqlis, busk i rosefamilien. 0,2-2 m høy. med tynne, rødbrune kvister, hårete blad med 5-7 småblad, og mørkerøde blomster. Små. kulerunde eller flattrykte nyper med påsittende begerblad. Kanelrose vokser vilt over hele Nor­ ge. En varietet med fylte blomster, jomfrurose. Ro­ sa majalis var. foecundissima, var populær hagebusk på 1500-tallet og opptrer na forvillet. kanelsyre, krystallinsk organisk forbindelse med smeltepunkt 133 °C, tungt løselig i vann og lettere løselig i etanol. Finnes i planteriket i peru- og tolubalsam samt i styrax og benzoharpiks og i tobakk, dels fri og dels som ester. Kanelsyre kan også frem­ stilles syntetisk, f.eks. fra benzaldehyd og eddiksyreanhydrid. Estere av syren, særlig etylesteren, anvendes som smakstilsetning. i parfymeindustrien og til fremstil­ ling av optisk glass. Visse estere har også medi­ sinsk betydning. Kjemisk er kanelsyre 3-fenylpropensyre, molekylformel C„HSCH=CHCOOH. Den vanlige syren er rrans-isomeren (se ►isomeri), men det eksisterer også en cz.s-isomer, allokanelsyre som bl.a. finnes i kokablader. Kanemaru, Shin, 1914-96, japansk politiker. Hans høyeste verv var som visestatsminister 1986— 87. men han var likevel lenge betraktet som Japans mektigste politiker som øvde stor innflytelse bak kulissene som leder for liberaldemokratenes stør­ ste fraksjon. Ved sin innsats som megler mellom fraksjonene holdt han regjeringspartiet samlet. Hans karriere tok slutt i 1992 da han ble satt under tiltale og dømt for en rekke korrupsjonsskandaler. Kanem-Bornu, tidligere afrikansk rike i VestAfrika. i området opp mot Tchadsjøen. Omkring år 1000 ble organiseringen av riket forsterket gjen­ nom karavanehandelen. ettersom en av de viktigste handelsveiene nord-sør knyttet riket til handelsby­ ene i Sør-Tunis, Libya og Egypt. Sist på I OOO-tal­ let gikk den herskende familien over til islam. Man­ ge indre stridigheter og konkurranse med naborikene lenger vest førte til perioder med svekkelse og nedgang. På 1500-tallet skjedde et kraftig oppsving under Idris Alawma (ca. 1560-90). ikke minst gjen­ nom sterk militærmakt. Tyngdepunktet i riket ble nå flyttet lenger sør (Bornu). Området ble annek­ tert av Frankrike under koloniseringen av Afrika ved århundreskiftet, og mesteparten ligger nå i Tchad. Kanestraum, fergested i Tingvoll kommune. Møre og Romsdal, med fergeforbindelse over Halsafjorden til Halsa på E 39 (Kristiansand—Trond­ heim). Navnet. Første ledd er etter adelsslekten Kane. Kanestrom, gammel adelig setegård i Tingvoll kommune. Møre og Romsdal, ved Halsafjorden; har navn etter adelsslekten Kane. Da denne slekten døde ut før 1500. fikk slekten Rømer til Austrått gården. Den tilhørte senere slektene Bjelke og von Marschkalk. og deretter en rekke embetsmenn. Omkring 1750 ble kanestrøm solgt til bønder og utstykket, og den mistet dermed sine privilegier. kanevas, kanvas (av fr/hamp'), grovt stoff van­ ligvis fremstilt av lin. halvlin, hamp eller bomull med tolagte garn i toskaft binding. Brukes til telt, presenning, seilduk, sekker m.m. kanevassom, kanvassøm, flatedekkende broderi utført på en kanevasbunn. Særlig populært Ira 1600tallet. først og fremst til innredningstekstiler. Ulike stingtyper har vært benyttet til kanevassøm. med korssting, petits points og gobelinsting som de van­ ligste. Kangaatsiaq, kommune pa Vestgrønland, ytterst mot havet, ca. 60 km sørvest for Egedesminde; 1500 innb. (1996).

331

Kangaatsiaq by har 670 innb. (I996). Viktigste næringsvei er fiske og fangst. Bystatus 1986. Kangar, by i Malaysia, hovedstad i delstaten Perlis. 8 km sor for grensen mot Thailand; 13 000 innb. (I980). Kangaroo Island [kæggaru: aibnd], øy i Aust­ ralia. utenfor kysten av South Australia. 4351 km2. Viktigste næringer er jordbruk (saueavl) og turis­ me; brytning av gips. Kangas, Robert, f. 195 L svensk forfatter. Han har bl.a. gitt ut romanene Rotmånad (I989. debut) og Soniniarspel (1996). Bokene hans omhandler ofte et landsbygd-Sverige hvor det meste har gått i stå. Ikke sjelden har hovedpersonene under oppveksten hos alkoholiserte eller sinnslidende foreldre mistet sjansen til et normalt liv; usikre og utstøtte forsø­ ker de på ulike måter å tilpasse seg samfunnet. Kangasala, kommune i Finland. Håmeen lååni (Tavastehus lån); 356 km2 med 21 700 innb. (1995). 61.0 per km2. Forstadskommune ost for Tampere. Kirke fra 1767 med minnestein over Z. Topelius. Kangaslampi, kommune i Finland. Mikkelin lååni (S:t. Michels lån), ved innsjøen Haukivesi. øst for Varkaus; 299 km2 med I800 innb. (1995). 6.0 per km2. Jord- og skogbruk, noe industri. Kangasniemi, kommune i Finland. Mikkelin lååni (S:t. Michels lån), i det sentrale innsjøområdet. sørøst tor Jyvåskylå; 1070 km2 med 71(M) innb. (1995), 6.6 per km2. Største innsjøer er Puulavesi og Kyyvesi. Mange havner. Jord- og skogbrukskommune. Noe industri. Kangåtsiaq, kommune pa Vestgrønland, se ► Kangaatsiaq. Kangnung, by i Sør-Korea. ved kysten av Japanhavet. I70 km nordøst for Seoul; 152 700 innb. (I990). Handel med jordbruksprodukter; brytning av kull i omegnen. Kangro, Bernard. 1910-94, estisk forfatter; til­ hørte gruppen ►Arbujad i Tartu. Fra 1944 var han bosatt i Sverige, og både i lyrikk og prosa er motivvalget hans preget av situasjonen som landflyktig. Kangro spilte en sentral rolle i eksil-esternes litte­ rære virksomhet. Ved siden av sin egen omfattende og mangesidige skjønnlitterære produksjon publi­ serte han litteraturhistoriske og 1 itteraturkritiske arbeider, redigerte tidsskriftet fulimuld 1950-94, og ledet forlaget Ee.sti kirjanike kooperativ i Lund fra 1951 til sin død. Kang Sheng, 1899-1975. kinesisk politiker. Medlem av politbyrået 1945, degradert til varamann under den mest liberale perioden i 1956. Igjen fullt medlem 1966 ved utbruddet av kulturrevolusjonen, der han som sjet tor sikkerhetsetaten ble en sentral skikkelse. Stod Mao-Zedong meget nær og bekjem­ pet alle liberale tendenser. Var ved sin død rangert som nummer fire i Folkerepublikken. Kang Xi [kar) kji], regjeringstittel (fra 1661) for Xuanyeh (1654-1722). den annen keiser av Qingdynastiet (Mandsju) i Kina. Overtok styret 14 år gammel og viste straks skarpsinn og besluttsom­ het. Ved en rekke felttog tilintetgjorde han de siste fyrster av Ming-dynastiet på Taiwan. Han tvang mongolene til lydighet, fordrev russerne fra gren­ sen ved Amur og sluttet 1689 en grensetraktat som var Kinas første traktat med en europeisk makt. Hans styre var relativt tolerant, og landet hadde stor velstandsøkning. Keiseren viste interesse for elveregulering og støttet forskning og kunst. Man­ ge berømte verker av leksikalsk, historisk, topogra­ fisk og filosofisk art ble til på hans initiativ. Euro­ peiske misjonærer fikk virke og mottok oppdrag ved hoffet, som astronomiske beregninger og kartleg­ ging av riket. Kang Youwei, K’ang Yu-wei, 1858-1927. kine­ sisk forsker og politiker, leder av reformbevegel­ sen 1898 og en sentral skikkelse i den intellektuel­

KANIN

le utvikling av det moderne Kina. Arbeidet for re­ former etter europeisk mønster, samt en nykonfucianisme for a hindre moralsk forfall. Hans hovedverk om politisk teori (fullført 1900) handlet om universalsamfunnet. hvor alle skranker mellom raser, stater, klasser, religioner og kjønn var fjernet. I 1885 foreslo Kang reformer, men ble av­ vist. I 1898 tikk han keiser Guang Xu til a utstede et reformedikt. men etter enkekeiserinne Ci Xis kupp matte Kang flykte til Japan. Der kom han i kontakt med Sun Yat-sen. Kang ønsket imidlertid a bevare monarkiet; han deltok 1917 i et mislykket forsøk pa å gjenopprette keiserdømmet, og mistet all politisk innflytelse. Kartla, Karin (født Enke. tidl, gift Busch), f. 1961. tysk skøyteløper (DDR). Hun vant 8 OL-medaljer og 11 verdensmesterskap i hurtigløp, flere enn no­ en andre. Olympisk mester pa 500 m 1980. Olym­ pisk mester pa 1000 og 1500 m 1984, sølv pa 500 og 3(XX) m. OL-sølv pa lOOOog 1500 m 1988. bron­ se pa 500 m. 5 VM allround og 6 VM i sprint i perioden 1980-88. Ogsa 7 VM/EM-sølv. EM-deltager i kunstløp 1977. Kania satte 9 verdensrekorder pa 500 m (I). 1000 m (2). 1500 m (3), 3000 m (I) og sammenlagt (2), og holder (per I. mai 1997) rekorden på 1500 m med 1.59.30 (satt 1986 i Almaty). Personlige re­ korder: 39.24 - 1.17.70 - 1.59,30 - 4.17,76 7.39,82. kanigenprosessen, forniklingsmetode hvor nikkel felles ut av badet ved kjemisk reduksjon med hypofosfitt. kanin, europeisk villkanin. Oryctplagus cuniculus, haredyrart i harefamilien. Pelsen er gråaktig med lysere buk. Kortere bakben enn hare. Kroppslengde 38-50 cm, hale 4—8 cm, vekt 1,5-3 kg. De er meget fruktbare, får ,3-5 kull årlig med 5-6, av og til opptil 12 unger i kullet. Drektigheten varierer fra 28-33 dager. De blir kjønnsmodne ca. '/, år gam­ le. Arten er meget tilpasningsdyktig og forekom­ mer i en rekke biotoper, fra karrige til rike. Utbredt over hele Europa, riktignok spredt, og NordvestAfrika. Er innført en rekke steder, bl.a. i Australia. New Zealand. Sør-Amerika samt flere øyer. I Nor­ ge er den satt ut flere steder og lever bl.a. på Fedje i Hordaland og Edøy ved Smøla. Villkaniner kan

Kanin. To europeiske villkaniner.

være til stor skade ved at de spiser opp avlinger og graver ganger i jorden. Tamkanin stammer fra den europeiske villkaninen. HUSDYR

Tamme kaniner forekommer i et stort antall av far­ ger og former. Vekten ligger mellom I og 8 kg. Rasen harekanin er ikke mer i slekt med haren enn de andre, men er utvalgt etter samme karakterer som hos haren. Kaninen er et av de yngste husdyr. Fra først av var formalet med avlen utelukkende kjøttproduksjon. Kjøttet er fast, fint, lyst og velsmakende. Etter hvert ble skinnet brukt som pelsverk, og det ble dannet mange pelsraser. Harlaget består av ullhår og dekkhår, og i en vanlig pels er de til stede i forholdet 20:1 Vanlig hårlengde hos mellomstore dyr er 3,03,5 cm. Man foretrekker en tett pels. Hos angorakanin er det særlig ullen som har verdi. Den er myk og fin og isolerer godt, men har liten styrke. Den brukes til spesielle formål. Det er en målsetting å fa 1000-1200 g ull per angorakanin i året. Kaninpels av rex-typen er meget tett, silkeaktig og med sterk glans. Harlengden er kortere, 1,5-2,0 cm, og av en helt annen type enn vanlig kaninpels. Kaninene er meget fruktbare. Villkaninen har 10— 12 unger per kull, mens tamkaninen har 6-7 unger i kullet. Det vanligste er 2-3 kull foren hunnkanin per år i hobbyproduksjonen. mens i næringsdrift kan en komme opp i 5-6 kull i året hvis forholdene leg­ ges til rette for det. Fostertiden er ca. 30 dager. Ungene blir født blinde og nakne. De vokser hurtig og er kjønnsmodne et halvt år gamle. Vanlig for er høy, gress og rotvekster, kal og korn. Dessuten bør de ha proteintilskudd, som soya, jordnøttmel. raps m.m. Skummet melk er bra til avlshunner, men kre­ ver svært god foringshygiene. Kraftforblandinger kan brukes til kanin, enten egne blandinger spesialprodusert for kanin eller ku- eller svineforblandinger. RASER

De fleste raser er oppstått fordi avlerne så det som sport å lage nye raser. Rasebetegnelsen bygger på kroppsform, størrelse og farge. Til dels er rasefor­ skjellene små. Noen av de vanligste og enkelte av de mest sær­ pregede rasene er: Hvit Land (smålenskanin). den vanligste rasen i Norge, er albino, med skinnende hvit farge og røde øyne. Den har tett og myk pels, er hardfør og frukt­ bar. 3,5-4 kg. Idealvekt over 3,8 kg. Trønder er en annen norsk rase, som i dag finnes i bare noen få besetninger. Idealvekten er ca. 4,5 kg. Fargen er svart med hvite hår (stikkelhår) jevnt for­ delt over hele kroppen. Blå Beveren, hjemsted Frankrike eller Belgia, re­ lativt hyppig i Norge. Visstnok en lys varietet av blå wiener. Idealvekt over 4,6 kg. Pelsen lang, minst 3,5 cm, lavendelblå, så lys som mulig for å skille den fra blå wiener. Blå Wiener, hjemsted Østerrike, mørk stål blå pels. Idealvekt over 4.6 kg. Rustfarge og hvite hår er feil. Stor Sølv er en meget gammel rase. Idealvekt over 4,6 kg. Det finnes en lys og en mørk type og en del mellomformer. Lyse typer blir foretrukket som pels. Sølvfargen kommer frem ved hvite spisser i mør­ kere grunn. Mengden av hvitt i forhold til farget varierer sterkt og gir grad av lyshet. Fransk Vedder, kort, bred kroppsform, idealvekt over 5.5 kg. Lange, hengende ører. Haregrå, jerngrå og svarte er vanligst, men alle farger er aner­ kjent, også chinchillafarget varietet forekommer. Meget god kjøttprodusent. Stor Chinchillakanin ble først vist i Paris 1913. Idealvekt over 4,6 kg. Det finnes også en liten vari­ etet. Fargen skiller seg fra villkaninfarge ved at de brune tonene hos denne er erstattet med hvitt. Det gir en viss fargelikhet med den søramerikanske gnager chinchilla, der pelsen er særdeles verdifull.

332

KANIN

Belgisk Kjempe er største rase, idealvekt over 7,5 kg. Finnes i fargene haregrå, jerngrå. svart og hvit, men anerkjennes i alle farger som er beskrevet i standarden. Den jerngrå fargen er heterozygotisk mellom haregrått og svart. Tan (tidl. Black and Tan) har tiere grunnfarger, men svart er vanligst. De har rød/brune tegninger pa hode, bryst, buk og hale (tan-tegninger). Rasen er en av de mest populære sportsrasene. Idealvekten er 2,5-3,2 kg. Rex (Castor Rex) er liten. Idealvekt over 2,5 kg. Opprinnelsen til rasen er en vikende mutasjon som viste seg første gang i Frankrike 1919. Hårene har sterkt nedsatt vekst, pelsen er 1,5-2,0 cm lang. Dekkhår og ullhår av samme lengde. Første navn var Castorrex av Castor (bever), da pelsen minnet noe om beverskinn. Castor Rex er den opprinneli­ ge formen, men det er dannet mange andre fargevarieteter ved hjelp av rexfaktoren. Landsrådet for kaninavl har ansvaret for det orga­ niserte avlsarbeidet for å forbedre produksjons­ egenskapene. Det arbeides kun med rasen Hvit Land. Avlsarbeidet drives felles for Norge og Dan­ mark. Ny testingsstasjon er på Foulum i Danmark, og den norske testingsstasjonen er nedlagt. Bestan­ den har variert mye gjennom tidene, rundt 1930 var det over 200 000 kaniner i Norge. Nå regner en med ca. 40 000 voksne kaniner, og den årlige produk­ sjonen av kaninkjøtt er ca. 550 000 kg (1997). Litt.: Nordisk Kaninstandard 1986; B. Ukkelberg: Kaninhold (1992). OVa Kanin, russ. Poluostrov Kanin, halvøy i Russland, går ut i Barentshavet øst for Kvitsjøen. 10 500 km2. Aslandskap i nord, resten er ensformig, flat tundra. Fiske, jakt og reindrift. 1 nordvest er Kapp Kanin (russ. Mys Kanin Nos) med fyr; nevnes i norske værvarsler. kaniner, sju slekter av små til middelstore haredyrarter i harefamilien. Omfatter slektene Pentalagus med riukukanin. Pronolagus med rødkaniner (3 arter), Caprolagus med bustkanin. Romerolagus med vulkankanin, Sylvilagus med duskhalekaniner (13 arter), Nesolagus med kortørekanin, og Oryctolagits med europeisk villkanin (se ►kanin). Kanishka, indisk hersker av ► Kushana-dynastiet. Dateringen av hans regjeringstid er omstridt. Noen mener han kom på tronen i 78 f.Kr. da Sakatidsregningen begynte, andre at han tilhører 100tallet e.Kr. Mynter tyder på at hans religion var eklektisk, men ifølge buddhistisk tradisjon skal han ha gått over til buddhismen. Hans rike omfattet store deler av India og strakte seg til Afghanistan og helt inn i Sentral-Asia. Kanishka forbindes med utbre­ delsen av buddhismen, som også førte til en spred­ ning av indisk kultur og kunst over store deler av Asia. kanister (ty., fra lat.-gr.), blikkdunk. blikkboks, blikkdåse. Kaniuk [kanjuk], Yoram, f. 1930, israelsk forfat­ ter. Ble hardt såret under krigen 1948. Under silt tiårige opphold i USA begynte han å skrive. Roma­ nen The Acrophile (Høydeelskeren) utkom der 1961. Samme år vendte han tilbake til Israel, hvor han har markert seg med klare sosiale og politiske hold­ ninger. Adam gjenoppstått (1968. norsk overs. 1982) handler om Adam Stein, en fremstående tysk sirkusartist. som overlevde konsentrasjonsleiren ved å fortsette å spille narr. Kaniuk var blant dem som startet fredsbevegelsen i Israel i 1960-årene, og som aktivt har fremmet dialogen med palestinerne. I romanen En god araber (1984. norsk overs. 1995 ) forener hovedpersonen Josef, som har jødisk mor og arabisk far, i seg de to folkenes uforsonlige kon­ flikt. Hans situasjon blir så umulig at den blir bur­ lesk. kanjobal [-xå|3al], mayatalende folk i Guatema­ la. i Huehuetenango-distriktet i den østlige delen av landet. Mellom 1880 os 1920 mistet de 70 % av

jorden sin til spansktalende ladinos som ville dyrke kaffe i området. Som følge av myndighetenes vol­ delige undertrykkelse i 1970- og 1980-årene flyk­ tet tusenvis ut av landet. Midt i 1980-årene var det 110 000 kanjobal igjen i Guatemala. Kanjobal er også navnet på en underguppe innen maya-språkfamilien som omfatter språkene jacaltec, kanjobal og kekchf. Kankaanpåå, bykommune i Finland. Turin ja Porin lååni (Åbo och Bjorneborgs lån), ca. 60 km sørøst for Pori; 690 km2 med 13 500 innb. (1995), 19,6 per km2. Sko-, konfeksjons- og metallindustri, foredling av kjøtt. Garnisonsby. Bystatus 1972. Kankakee [kæijkoki:], elv i USA, fra South Bend i nordlige Indiana til Illinois River, 217 km lang. Kankakee [kæijkski:], by i USA, nordøstlige Il­ linois, ved elven Kankakee, 80 km sør for Chicago; 29 900 innb. (1994). Danner en større byregion (metropolitan area) med 92 900 innb. (1995). Han­ del med jordbruksvarer; produksjon av jordbruks­ maskiner, møbler m.m. Grunnlagt i 1850-årene i forbindelse med byggingen av Illinois Central-jernbanen. Hovedsete for Kankakee County (1853). Kankan, by i Guinea, ved Nigers bielv Milo; 70 000 innb. (1992). Handels- og industrisenter; universitet og andre høyere læresteder. Moské og gammelt presidentpalass. Kankkonen, Veikko, f. 5. jan. 1940, finsk ski­ hopper. Olympisk mester i normalbakke 1964, sølv i stor bakke. Vant Holmenkollrennet 1964, samt hopprennet i Lahtispelen 5 ganger (1960-61, 1964, 1967-68). Vant den tysk-østerrikske hoppuken se­ songene 1964 og 1966. Tildelt Holmenkollmedaljen 1964. Kankkunen, Juha, f. 2. april 1959, finsk rallykjører. VM 1986 (Peugeot), 1987 og 1991 (Lancia) og 1993 (Toyota). I alt 21 løpsseirer i VM-rallyer (rekord), bl.a. Safari Rally tre ganger. Vant ParisDakar 1988. kannada, kanaresisk, språk som hører til den dravidiske språkfamilien. Det tales i India i delstaten Karnataka, hvor det er offisielt sprak, av ca. 36 mill, mennesker (1994). Innen de dravidiske språkene er kannada nærmest beslektet med tamil. De eldste språkminnesmerkerer innskrifter fra 400-tallet e.Kr. Skriftspråket representerer et eldre språktrinn enn standard talemål og dialekter. Kannada har eget al­ fabet som står telugu-alfabetet nær. Litteratur Det eldste litterære verk, Kavirajamarga (800-tallet e.Kr.), er en håndbok i poetikk etter sanskrit-mønster. Sitater viser at kannada-litteraturen allerede på det tidspunkt må ha hatt en lang for­ historie man ikke kjenner. På 900-tallet skrev Pam­ pa i en blanding av vers og prosa (champu) jainaverket Adipurana, men bearbeidet også hinduisk sagnstoff i sin gjendiktning av Mahabharata. Fra Virashaiva-sekten. en militant reformsekt som pro­ testerte mot både kaste, skrifttradisjon og ritualer, stammer store samlinger av sanger på dialekt, så­ kalte vachanas. Et utvalg er oversatt i Speaking of Shiva (1973). De mest kjente forfatterne er Basavanna (ca. 1160), Allama Prabhu, Devara Dasimayya og Mahadevi. Mer tradisjonelt hinduistisk er Kumaravyasa (1400-tallet), som gjendiktet Ma­ habharata i 10 cantos, og sangdikteren og kompo­ nisten Purandaradasa, som omkring 1550 skrev san­ ger (kirtane) som fremdeles er populære i Sør-lndia. Nyere kannada-litteratur oppstod under innflytel­ se av europeisk litteratur, særlig engelsk. Shri (1884-1946) er særlig kjent for sine gjendiktnin­ gen Interessant er også epikeren K. V. Puttapu, og­ så kalt Kuvempu, som har gjendiktet sagnene i Ramayana i 23 000 vers. I dette verket, som kalles Shri Ramayana Darslumam. forener han indisk tra­ disjon med både Homer og Milton. Med diktere som Sopalakrishna Adiga og Dattatreya Ramachandra

Bendre ble en ny poetisk stil til. Også det moderne drama har på kannada fått en fastere form ved dra­ matikere som Rangacharya og Girish Karnad. Av romanforfattere nevnes Kota Shivarama Karanta. Oppsikt vakte også U. R. Anantamurtis roman Samskara (1965, eng. overs. 1976) om en brahminlandsby i forfall. Boken er filmatisert. Blant novellefor­ fatterne er Venkatesa Ayyangar den betydeligste. Karnataka har en betydelig folkediktning som er lite kjent utenfor området. Bare teaterformen yakshagana holder på å bli internasjonalt kjent. Temae­ ne er hentet fra religiøse sagntradisjoner. Sang og dans preger denne folkeoperaen, som har en 300årig historie i Karnataka. Forestillingene gis av omreisende trupper. Litt.: M. S. Andronov: The Kannada Language (1969); R. S. Mugali: History of Kannada Literatu­ re (1975); M. B. Ashton og B. Christie: Yakshagana. A Dance Drama of India (1977). kanne, kar til å helle, skjenke eller drikke av, i tre. keramikk, glass, metall osv.; ofte med sylin­ drisk eller buket form. Som skjenkekar er den gjer­ ne utført med tut og hank, med eller uten lokk; som drikkekar med eller uten hank og lokk. kanne, eldre nord-europeisk volumenhet, særlig brukt for drikkevarer. I Norge og Danmark var 1 kanne = 2 potter = 1,93 I. i Sverige 1 kanna = 2 stop = 2,62 1. Ellers varierte størrelsen fra omkring 2,5 I i de baltiske statene til vel I I i Nederland, hvor ordet kan er gått over til å bety en liter. Ved innfø­ ringen av metersystemet i Frankrike ble kanne fore­ slått som navn på den nye volumenheten liter, men dette ble ikke godtatt. kannebærer, Nepenthes, tofrøbladet planteslekt, den viktigste av de to slektene i kannebærerfamilien, Nepenthaceae. Klatrende busker eller hal vbusker som har små. enkjønnede 4-tallsblomster og læraktige kapselfrukter. Små frø som spres med vinden. Det merkeligste ved disse plantene er bladene, som ender i en slyngtråd, som igjen ender i en kannelignende dannelse, ofte praktfullt farget, og oventil halvveis lukket med et lokk. Innvendig er kannen dekket av et lag kjertler som utskiller et sekret av samme type som magesaft. Insekter og andre små­ dyr som faller ned i kannene, blir oppløst i sekretet og fordøyd av planten (se ►insektetende planter). De største artene kan fange små fugler. Kannebæ­ rer har 67 arter, de fleste i det indomalayiske områ­ det og noen få på Seychellene. Nepenthes villosa på Borneo har 50 cm høye kanner. kannelyre (av lat. ‘rør’), langsgående rifle på greske søylestammer. Den doriske søylen har 1620 ganske flate, konkave rifler med skarpe kanter, mens den joniske har dypere kannelurer, 20-24 i antall, med smale render imellom. kannestol, skaptype fra senmiddelalderen. Har antagelig vært et frittstående skap med plate for kar til utskjenkning og hyller under til oppbevaring av kanner eller drikkekar. kannestøper, tidligere handverker som fremstilte kanner, krus og andre ting av lettsmeltelige, hvite metallegeringer. særlig tinn, ved støping i sandsteinsformer. Håndverket forsvant da andre mate­ rialer avløste tinn i denslags husgerad. Også om person som uten virkelig innsikt fører det store ord om politikk eller offentlige saker (et­ ter Holbergs komedie Den politiske kandestøber). kannibaler, menneskeetere, antropofager, folk som spiser menneskekjøtt. Ordet kannibal kommer fra canibales, det spanske navnet på karib-indianerne. Kannibalisme har halt en meget vid utbre­ delse, og eksisterer muligens ennå enkelte steder. Både paleolittiske funn fra Frankrike og Belgia og funn fra skandinavisk steinalder (f.eks. Ruskenesfunnet) synes å vise at menneskekjøtt er blitt spist. Best kjent er imidlertid kannibaler fra Vest- og Sentral-Afrika. Sør- og Mellom-Amerika og Oseania.

333

Antropologiske undersøkelser viser at rnenneskeeteri så godt som alltid er seremonielt regulert og at måltidet har magisk-religiøs karakter. En meget al­ minnelig årsak til denne religiøse handlingen sy­ nes å være den utbredte tro at man ved å spise kjøtt fra en død fiende også ervervet hans egenskaper, f.eks. mot og tapperhet. Man spiste da gjerne be­ stemte deler (hjerte, lever) hvor man mente disse egenskapene var konsentrert. Hos en rekke folk handlet man også ut fra den oppfatning at det sam­ me som bærer i seg det gode (mot, styrke), også avverger det onde (krig, «svart» magi). Videre har trangen til å bevare slektens gode egenskaper og frykt for å bryte kontinuiteten tilbake til slektens opphav, fort til at man spiste avdøde slektninger. I samfunn hvor et menneske eller en kategori av mennesker ble ansett for å være guddommens re­ presentant eller en inkarnasjon av guddommen, spis­ te man disse ved deres død for å få del i gudenes egenskaper. Som en motvekt mot ulike fremstillinger av kan­ nibalisme har det vært påpekt at det ikke finnes øyenvitneskildringer av menneskeeteri. Man har som regel samlet informasjon en viss tid etter den tørste kontakten mellom de angivelige kannibale­ ne og representanter fra verden utenfor, oftest den vestlige. 1 flere tilfeller, f.eks. når det gjelder azte­ kerne, er omtalen av kannibalisme en historisk re­ konstruksjon foretatt lenge etter at skikken skal ha forekommet. Det har derfor vært hevdet at påstan­ den om kannibalisme kan ha fungert som legitime­ ring av europeisk erobring og utnyttelse av et om­ råde og dets befolkning. Kritikerne påstår sjelden at fenomenet overhodet ikke har forekommet, men de viser mange av problemene forbundet med å oppnå pålitelig informasjon. Det skal heller ikke utelukkes at beskrivelsene av kannibalisme også kan kaste lys over vestens forestillinger om andre fol­ kegrupper. Omkring i verden er det for øvrig mange folk som først og fremst betrakter europeerne som kanniba­ lene. Enkelte har hevdet at det er påfallende at man i vesten ikke regner medisinal- og kosmetikkindustriens bruk av f.eks. morkake og andre organer el­ ler stoffer fra mennesker som kannibalisme. Litt.: W. Arens: The Man-Eating Myth: Anthropology and Anthropophagy (1979). AxS/EWa? kannibalisme, eg. det å spise menneskekjøtt; se ► kannibaler. Ordet brukes også generelt om fortæ­ ring av artsfeller, noe som forekommer hos flere dyrearter. Ved næringsknapphet kan bl.a. de største ungene i et uglekull spise de minste ungene. Kan­ nibalisme forekommer vanlig hos flere fiskearter. kannik (lat. canonicus), i den romersk-katolske kirke betegnelse på prester som er knyttet til en domkirke eller en kollegiatkirke og er medlem av domkapitlet eller et tilsvarende kollegium. Institu­ sjonen er utviklet i middelalderen (kirkemøte i Aachen 817) etter tanker fremsatt av Augustin. Canonici regulares (lat. 'regulære kanniker") opp­ gir sin privateiendom, mens canonici saeculares (lat. ‘sekulære kanniker") beholder den. De første har felles husholdning og lever et klosterlignende liv. Se også ►domkapittel. Kannonkoski, kommune i Finland, Keski-Suomen lååni (Mellersta Finlands lån); 448 km2 med 1900 innb. (1995), 4,2 per km2. Jord- og skogbrukskommune. Nasjonalpark. En del turisttrafikk (villmarksturisme). Kannus, bykommune i Finland, Vaasan lååni (Vasa lån), øst for Kokkola; 408 km2 med 6300 innb. (1995), 15,4 per km2. Næringsmiddelindustri. kano (eng., over sp. fra karibisk), naturfolkenes båt de fleste steder i verden, for det meste laget ved uthuling av en trestamme. Den er spiss i begge en­ der. helt åpen fra stevn til stevn og drives frem av enkeltbladet åre, i motsetning til kajakken. Nord­ amerikanske indianere laget kanoer av bjørkenever,

KANONBÅTDIPLOMATI

sydd sammen med bast eller fine røtter og festet til fine ribber av sedertre. Malayene og folkene på øyene i Stillehavet lager store kanoer opptil 10 m lange med seilføring til bruk i åpen sjø. De kan være forsynt med utriggere på den ene siden for å hindre kantring. Den kanadiske indianerkano har gitt form til den moderne sportskano, som nå vanligvis byg­ ges i glassfiberplast, tidligere av treverk og ofte truk­ ket med seilduk. En turkano for to personer er ca. 5 m lang. 85 cm bred på midten og veier ca. 35 kg og klarer a forsere mindre stryk og småfall. For kanosport, se ► padling. Kano. 1. Delstat i nordlige Nigeria; 5 632 000 innb. (1991), flesteparten muslimske hausa og fulani. Hovedstad: Kano. Området tilhører savannebeltet. med stor dyrkning av jordnøtter (peanøtter) og bomull for eksport og hirse, durra, bønner og kassava for eget forbruk. Industrien er relativt beskjeden (tekstiler og næ­ ringsmidler), og er konsentrert til hovedstaden. Kongedømmet Kano ble opprettet 999. Islam ble innført pa 1300-tallet. og Kano ble senere under­ lagt kongedømmene Bornu og Songhai. Størst be­ tydning hadde Kano i begynnelsen'av 1800-tallet. da riket var den viktigste handelsmakt i Vest-Afrika. Kano ble erobret av engelskmennene 1903. I 1991 ble den nordøstlige delen skilt ut som egen delstat. Jigawa. 2. By i Nigeria, hovedstad i delstaten Kano. 500 m o.h.; 657 300 innb. (1995). Det viktigste samferdsels-, kultur- og handelssenter i nordlige Nige­ ria. Næringsmiddel- og tekstilindustri, mekanisk industri, stalvalseverk m.m.; handel med jordnøt­ ter. skinn og huder. Sete for Bayero-universitetet (1977) og flere andre høyere læresteder. Interna­ sjonal lufthavn. Gamlebyen er omgitt av en 18 km lang og 10-15 m høy mur. Her ligger bl.a. den store moskeen (bygd 1951). Nigeria.s største, og emir-palasset Gidan Rumfa fra 1400-tallet. Kano omtales 1145. Byen var endepunkt for karavanehandelen gjennom Sahara, noe som bidrog til at byen var blant hausaenes viktigste byer. kanon (av it., eg. ‘stort rør"), skyts med relativt langt rør som skyter med forholdsvis flat kulebane, se ►skyts. kanonade, kanonskyting. kanon (typ.), skriftgrad på 18 kvartpetit eller 36 punkter (3 cicero). Se ►typografisk punkt. kanon (gr. "rettesnor, målestokk"), fortegnelse (over f.eks. skrifter, regler eller annet) som regnes som fullstendig, tilstrekkelig eller ekte. I. (teol.). Betegnelse på den avgrensede samling av skrifter som kirken anser som autoritative. Athanasius av Alexandria er den første vi sikkert vet brukte betegnelsen om sin liste over 27 nytestament­ lige skrifter (300-tallet), de samme som nå utgjør Det nye testamente. Prosessen som resulterte i en slik felles autoritativ avgrensning tok lang tid, og selv i dag er det forskjell kirkesamfunnene imel­ lom når det gjelder hvilke skrifter som regnes med til Det gamle testamente. Forskjellen skyldes at den gamle greske oversettelsen av den jødiske skriftsamlingen (Septuaginta) også omfattet skrifter som ikke kom med i den hebraiske kanon som ble fast­ satt innenfor rabbinsk jødedom senest ved overgan­ gen til 100-tallet e.Kr (apokryfer og pseudepigrafer, evt. deutero-kanoniske skrifter). Mens de orto­ dokse kirker og den romersk-katolske kirke fulgte Septuaginta, valgte de protestantiske kirker å base­ re seg på den hebraiske skriftsamlingen og tok ikke apokryfene med annet enn som et tillegg utenfor kanon. Kriteriene for å inkludere et skrift i kanon var sam­ mensatte. For Det nye testamentes vedkommende måtte skriftet gå tilbake til apostolisk tid, ha ka­ tolsk (allmenn) betydning, være i tradisjonell bruk

mange steder og ikke representere læremessige av­ vik. Etableringen av en kanonisk skriftsamling hen­ ger derfor nært sammen med læreutviklingen i Oldkirken, og viser at forholdet mellom Skrift og kir­ kelig autoritet og tradisjon alltid har vært sammen­ satt. Imidlertid representerer kanon ikke en læremessig ensretting. Innenfor kanon utgjør de mange forskjellige skrittene et teologisk, sosialt og histo­ risk mangfold, og allerede i Oldkirken ble forsøk på mer rendyrkede (Markion) eller harmoniserte (Tatianos’ Diatessaron) versjoner avvist. Se også ►Bibelen. 2. Betegnelse på en lovbestemmelse i den romersk­ katolske kirkerett, se ►kanonisk rett. 3. (litt.). Et utvalg litterære verker innenfor en kulturkrets som gjennom tidene er blitt vurdert som mønstergyldige, og som leses i skoler, står sentralt i forskningen, er gjenstand for nye utgaver osv. kanon, musikkstykke hvor to eller flere stemmer etter hverandre spiller eller synger samme tema. Følgestemmen kan begynne på samme tone (kanon i enklang) eller på en annen tone (kanon i sekund, ters osv.). De opprinnelige noteverdier i temaet kan fordobles (kanon per augmentationem) eller halve­ res (kanon per diminutionein). I speilkanon snus stigende intervall om til fallende; i krepskanon snus temaet om så følgestemmene begynner med temaets siste tone. kanonball, ballspill mellom to lag. Fra hvert sitt felt prøver man å treffe motspillere med ballen og slik slå dem ut. Laget med siste gjenværende spil­ ler vinner. Vanlig barne- og ungdomslek. kanonbåt, fellesbetegnelse på krigsfartøyer av meget varierende størrelse og bestykning. Historikk. De første norske var rokanonbåtene fra slutten av 1700-tallet. Under krigen 1807-14 byg­ de norske verft mange rokanonbåter, betegnet kanonsjalupp og kanonjolle. Det ble også utrustet en noe større type, kanonskonnert. De fleste mariner hadde kanonbåter, særlig for forsvar av egen kyst. Etter hvert ble mer sjødyktige kanonbåter også satt inn i fjernere områder. Fra 1870-årene fikk Norge kanonbåter av 1. og 2. klasse, drevet av dampmaskin: Sleipner, 1. klasse, 1877, 580 tonn, en 26 cm og en 15 cm kanon, 12 knop, og seks kanonbåter av 2. klasse, 233-276 tonn, hovedskyts en 12 cm kanon, 8-12 knop (se­ nere ombygd til mineleggere og i tjeneste april 1940). En del rokanonsjalupper ble ombygd til ka­ nonbåt av 3. klasse, utstyrt med dampmaskin og forut en riflet forladekanon. Siden kom to større kanonbåter av I. klasse: Viking, 1891, 1120 tonn, to 15 cm kanoner og fire 65 mm kanoner; Frithjof, 1895, 1450 tonn, to 12 cm og fire 76 mm kanoner. Begge gjorde 15 knop. De større kanonbåtene gikk etter hvert av bruk. Under og etter den annen verdenskrig bygde en rek­ ke mariner små, hurtiggående motorkanonbåter (MKB), og fra 1970-årene forstod man med kanon­ båter så å si utelukkende MKBer. De varierer i stør­ relse fra ca. 50 til 250 tonn, har dieselmotorer eller gassturbiner eller kombinasjoner av disse. Typene omfatter deplasementsbåter, planende båter og hy­ drofoilbåter. De hurtigste kommer opp i over 40 knop. De norske av Storm-klassen, bygd 1965-68, er på 138 tonn, gjør 32 knop, har en 75 mm kanon, en 20 mm luftvernkanon og 6 Pingvin-missiler. Ettersom missiler i dag er hovedvåpenet på disse hurtiggående båtene, er betegnelsen kanonbåt gått av bruk og erstattet med ►missiltorpedobåt. kanonbåtdiplomati, uttrykk brukt om avgren­ set militær maktdemonstrasjon av særlig en stor­ makt, som pressmiddel overfor en ofte militært sva­ kere stat, for å få oppfylt krav. Uttrykket stammer antagelig fra slutten av 1800-tallet da stormakters marinefartøyer kunne vise seg utenfor kinesiske havnebyer for å understreke krav om handelskonsesjoner og eksterritoriale rettigheter.

334

KANONER

kanoner (av fr.), artillerikvartermester eller -bransjeoffiser i Marinen. Før 1940 spesialoffiser i sam­ me bransje med fenriks grad; høyere grader var overkanonér og artillerimester. kanonikere (av gr. kanon, ‘rettesnor') (mus.), senantikk betegnelse på en gruppe greske musikkteoretikere. De var tilhengere av den pythagoreisk orienterte retning innen musikkteorien, som ved bestemmelse av intervallene la avgjørende vekt på tallforhold uttrykt ved måling av klingende strengelengder. Opp mot denne retning stod harmonikerne, som videreførte tradisjonen fra Aristoxenos og la hovedvekten på den rent gehørsmessige be­ stemmelse av intervallene. kanonisering (av gr. kanon, ‘rettesnor'), den offisielle betegnelsen for opptagelse i den romerskkatolske kirkes fortegnelse over helgener, se ►hel­ gen (kristen tradisjon). kanonisk (av gr. kanon, 'rettesnor'), mønstergyl­ dig, standard. Se også ►kanon. (mat.). En matematisk størrelse eller formel sies å være kanonisk eller på kanonisk form når den er blitt brakt til en enkel standard form som er entydig bestemt. Kanonisk form for et polynom er for ek­ sempel oppstilling etter synkende verdier av potensene; det vil si at 2U + x- + 7 er på kanonisk form, mens x2 + 2x’ + 7 ikke er det. kanonisk rett (av gr. ‘rettesnor’, lat. jus canoni011111), den romersk-katolske kirkerett. Den eldste kanoniske rett bestod av bibelske forskrifter. Hertil kom kirkemøtenes vedtak (lat. canones) og fra slut­ ten av oldtiden også pavelovene. Den mest kjente samling av kanonisk rett fra eldre tid er ►Corpus juris canonici. Kanonisk rett hadde ikke bare regler om rent kir­ kelige forhold, men også om ekteskap, testamenter og andre ting som også var regulert i den verdslige rett. I middelalderen var det i alle vesteuropeiske land stadige konflikter mellom kanonisk rett og den nasjonale rett. Den kanoniske rett har hatt stor inn­ flytelse på mange rettsområder. Den oppstilte f.eks. forbedring av forbryteren som straffens mål i mot­ setning til det tidligere hevnprinsipp, og innførte i formueretten læren om det rettferdige vederlag (lat. justuni pretium), noe som førte til faste pristakster på handelsvarer og håndverksarbeid. En kodifikasjon av kanonisk rett foretatt på pavestolens initiativ ble utgitt 1917 under navnet ►Codex juris canonici. Denne ble revidert etter 2. Vatikankonsil. og den nye utgaven kom i 1983. Litt.: P. Hinschius: Kirchenrecht (6 bd.. 1869-97); Dictionnaire de droit canonique (7 bd., 1935-65); W. Plochl: Geschichte des Kirchenrechts (5 bd., 1955-69). kanonjolle, rokanonbåt i bruk fra slutten av 1700tallet, bestykket med en 24 punds kanon akterut. Aktenfor kanonen var skroget skåret ned til vann­ linjen. Kanonjollen kunne også føre seil. Se ►ka­ nonbåt. kanonmetall, gun metal, bronse med 8-11 vekt­ prosent tinn, tidligere brukt til støpte kanoner. kanonport, åpning i skutesiden pa seilkrigsskip og eldre dampdrevne krigsskip; lukkes vanligvis med en fallport når kanonene ikke er halt frem i sky testi Iling. kanonsjalupp, rokanonbåt i bruk fra slutten av 1700-tallet. et sterkbygd rofartøy, ca. 20 meter. 64— 70 manns besetning og 32 årer, løse master og luggerseil. bestykket med en 24 punds kanon forut og en akterut samt lette haubitser på sidene. Enkelte førte en 60 punds bombekanon akterut i stedet for 24-punderen og ble da betegnet bombesjalupp. Se ►kanonbåt. kanonslag, kruttladning emballert i pose, ten­ nes med lunte. Brukes som fyrverkeri og under militære øvelser for å markere artilleriild (granatslag).

kanontre eller knalltre, * -Hura crepitans, treart i vortemelkfamilien. sprer frøene ved at de appelsinstore fruktene eksploderer. kanontårn, lavt «tårn» eller hus for én eller flere kanoner, bygd av panserplater. Stasjonært kystfestningsskyts av større kaliber har enten kanontårn eller en panserkuppel til beskyttelse. Ved skipsskyts an­ bringes oftest to eller tre kanoner i ett tårn (dobbelttårn. trippeltårn). Hvert kanontårn har egen bæresylinder med rullebane for tårnet, og tårn-dreiemaskineri, ammunisjonsheiser m.m. anbringes inn­ vendig i bæresylinderen. kanope (lat.-gr., etter ►Kanopos), en begravelsesurne, oftest av stein (alabast), brukt av de gamle egyptere ved mumiebegravelser: I fire kanoper (de kanopiske kar) la man de preparerte innvollene, hjerte, lever, lunger, som ble tatt ut av liket ved balsameringen. Kanopens lokk var oftest formet som menneske- eller dyrehoder (ape, falk, sjakal), som skulle representere de fire guddommene eller gravgeniene, som man antok stod i forbindelse med og beskyttet de indre, bløte legemsdelene i mennes­ ket. Kanopos, det greske navn på en gammelegyptisk by ikke langt fra Nil-munningen, ca. 20 km nordøst for Alexandria ved dagens Abukir. Osiris ble dyrket her, og Kanopos hadde et Serapistempel med et berømt orakel, meget besøkt av pilegrimer; dessuten var byen et kjent forlystelsessted. Kanoposdekretet, et gammelegyptisk dokument fra 238 f.Kr., med så vel hieroglyfer som demotisk skrift, og dessuten med gresk tekst. Funnet 1866, og ble av stor betydning for egyptologien da man fikk stadfestet resultatene av tidligere sammenlig­ nende studier (bl.a. Rosetta-steinen). kanoseiling, seiling med seilkano, en kanolignende seilbåt for én person. Flere konstruksjonsklasser, både for distanseseiling og baneseiling. I den internasjonale klassen (IC-klassen) er båtene overbygd forrest og ca. 5,2 m lange og I m brede med seilføring 10 m2. De regnes som de raskeste énmanns enskrogs seilbåter, og for å motvirke kren­ ging benytter seileren et glidesete som svinges langt ut over relingen på begge sider. Kanoseiling er kjent fra 1860-årene, nå utbredt i bl.a. Sverige og NordAmerika. VM fra 1938. Organisert i Det interna­ sjonale padleforbundet (International Canoe Federation). kanossagang, ydmykelse, botshandling; se ►Canossa. Kanovicius [-nåvitjus], Gregorijus, f. 1929, jø­ disk forfatter som skriver på russisk; bosatt i Litau­ en til 1993, deretter dels i Litauen og dels i Israel. Hans romaner er omfangsrike, og tilhører en monumentalroman-tradisjon i litauisk litteratur. Han skildrer jødenes liv i de litauiske småbyene før den annen verdenskrig, og har skapt flere markante skik­ kelser som reflekterer over sin nasjon og dens skjeb­ ne. Bøkene skildrer også forholdet mellom jøder og andre litauere, og kjennetegnes av en særpreget jødisk livsfølelse og stor lyrisk kraft. Blant verke­ ne hans kan nevnes trilogien Blafrende lys i vinden (1982). tobindsromanen Narrenes tårer og bønner (1985) og Og intet paradis for trellene (1989). Kanpur, by i India, Uttar Pradesh, ved Ganges, 70 km sørvest for Lucknow; 1 879 400 innb. (1991). Kanpur er den største byen i Uttar Pradesh, og et viktig jernbane- og veiknutepunkt. Byen har stor handel, og betydelig tekstil-, sko-, metallurgisk og kjemisk industri. Sete for universitet og teknisk høyskole. Kanpur ble avstått til britene 1801 og var da bare en landsby. Alle britiske innbyggere ble myrdet under sepoy-oppstanden 1857. Byen het til 1948 Cawnpore. Kansallinen Kokoomus, konservativt politisk parti i Finland, se ►Samlingspartiet.

CANADA

New York

NEBRASKA

‘Chicago

Washington D.C.» Kansas City MISSOURI OKLAHOMA

TEXAS •New Orleans FLORIDA • Miami

MEXICO

Kansas

Kansan Uutiset, finsk morgenavis, utkommet i Helsinki 6 dager i uken som hovedorgan for Vånsterforbundet. Kansan Uutiset ble grunnlagt 1957 ved en sammenslåing av den venstresosialistiske (folkedemokratiske) Vapaa Sana og den kommu­ nistiske Tyokansan Sanomat, som begge ble startet ved legaliseringen av de ytterliggående sosialistis­ ke partier etter våpenstillstanden med Sovjetunio­ nen 1944. Tidligere hadde disse partienes presse vært forbudt siden 1930. Opplag 1995: 42 415. Kansas |kænzos] (av et sioux-ord, kansa, ‘sønnavind(folket)’), forkortet Kan og Ks. Ofte omtalt som The Sunflower State, ‘Solsikkestaten’, stat i USA. i Midtvesten, vest for Missouri og omkring elvene Kansas og Arkansas, delgrenser i nord mot Nebraska, i øst mot Missouri. i sør mot Oklahoma og i vest mot Colorado; 213 110 km2 med 2 572 200 innb. (1996). 12.1 per km2. Hovedstad: Topeka. Natur. Mesteparten av Kansas er et bølgende slet­ teland. Prærien i øst går gradvis over i steppe i vest, samtidig som landet stiger fra ca. 200 til ca. 1200 m o.h. Klimaet er utpreget kontinentalt, med ekstreme sommer- og vintertemperaturer, men sjelden leng­ re perioder med sterk varme eller kulde. Arsmiddeltemperaturen er 13 °C, årsnedbøren varierer fra under 500 mm i vest til mer enn 1000 mm i sørøst. I Wichita er middeltemperaturen 0 °C i januar og 27 ° i juli og august; nedbørmengden er 720 mm. Befolkning. Folketallet økte i perioden 1980-90 med 4,8 %, hvilket var bare halvparten av gjennom­ snittet for hele USA. I tiden 1990—95 økte befolk­ ningen med 3,5 %. Delstaten har en netto utflyt­ ting, spesielt av unge. Av innbyggerne var 1990 90 % hvite og 6 % svarte. Største byer er (1994): Wichita (310 200 innb.), Kansas City (142 600 innb.), Overland Park (125 200 innb.) og hovedsta­ den Topeka (120 600 innb.). Næringsliv. Omkring 90 % av denne utpregede jordbruksstatens areal er dyrket mark og beitemark, og staten er USAs største produsent av hvete og durra. Kansas har store avlinger også av soyabøn­ ner, rug, havre og bygg. Husdyrbruket spiller en viktig rolle. Det fantes 1990 5,7 millioner storfe, 1.5 mill, svin og 887 000 sauer. Den gjennomsnitt­ lige bruksstørrelsen er svært høy (2200 dekar). Berg­ verksdriften er betydelig, med utvinning av kull, petroleum, helium (største produsent blant statene), salt, bly og sink. Industrien er variert, med tyngde­ punkter i slakteri- og kjøttindustri, produksjon av transportmidler (særlig fly — Wichita kalles «Air Capital of the World» pga. sin småfly produksjon) og petrokjemisk industri. Blant institusjoner for høyere utdanning er University of Kansas i Lawrence (grunnlagt 1865). Kansas State University (med

335

landbruksvitenskapelig fakultet som regnes som et av de ledende i USA) i Manhattan. Wichita State University og Washbum University i Topeka. Historie. Den første kjente europeer som kom til Kansas, var spanieren de Coronado i 1541. 1682 gjorde Frankrike krav på området, og som en del av Louisiana-kjøpet kom det til USA i 1803, ble organisert som territorium 1854 og som 34. stat opptatt i unionen 1861. Spørsmålet om Kansas skul­ le opptas som slavestat eller «fri» stat skapte bitter strid og dannet noe av bakgrunnen for borgerkri­ gen. Folketallet var ennå 1860 bare 107 000. men nådde allerede 1890 opp i 1 428 000. Kansas sender 2 senatorer og 4 representanter til Kongressen. Statens eget senat har 40 medlemmer, representanthuset 125 medlemmer. Kansas City [kænzøs siti |, to sammenvokste byer i USA. hvor elvene Kansas og Missouri møtes, den ene i delstaten Missouri med 443 900 innb., den andre i delstaten Kansas, med 142 600 innb. (1994). De to byene inngår i en større byregion (metropoli­ tan area) med I 663 500 innb. (1995). Viktig kom­ munikasjons- og handelssenter i et rikt jordbruks­ distrikt; handel med korn. kveg, høy og frø. Indus­ trien omfatter bl.a. store slakterier, jernbaneverksteder og møller, samt kjemisk og aeronautisk in­ dustri. Avdeling av University of Missouri. grunn­ lagt 1963. høyskoler, kunstgalleri (Nelson-Atkins), musikkonservatorium m.m. Harry S. Truman Sports Complex er hjemmearena for fotball og baseballagene i Kansas City. Kansas City-jazz [kænzøs siti-|. betegnelse pa den instrumentale jazzstilen som oppstod i områ­ dene omkring Kansas City. USA. i slutten av 1920og begynnelsen av 1930-årene, en intens, swingende stil ofte basert på enkle riffs og bluesmelodier. Stilen tikk etter hvert stor betydning for utviklin­ gen i jazzen, bl.a. gjennom Count Basies orkester og musikere som saksofon istene Lester Young og Charlie Parker. Grunnen til at Kansas City ble et musikalsk sam­ lingspunkt for området, var at byens korrupte ad­ ministrasjon så gjennom fingrene med utbredt al­ koholomsetning trass i forbudstiden. Dette medførte et yrende natteliv med stort behov for musikalsk underholdning. Kansas River (kænzas riva]. Kaw River, elv i USA. nordøstlige Kansas, bielv fra vest til Missou­ ri, 272 km lang, dannet av elvene Republican og Smoky Hill River, som møter Big Blue River ved Manhattan. kansellere (av lat.), avlyse, annullere; heve en kontrakt. Kansellering brukes også i tilfeller hvor en part avbestiller ytelsen, f.eks. et skip under byg­ ging, mot å betale erstatning til medkontrahenten, men rett til å kansellere uten erstatningsplikt følger i mange tilfeller av kontrakt eller lov. kanselleringsklausul, bestemmelse i certeparti som gir befrakteren rett til å heve kontrakten hvis skipet er forsinket slik at lastingen ikke kan begynne til avtalt tid. kanselli (av lat. cancellaria, ‘embetsrom'), sen­ tralt forvaltningsorgan for staten eller en institusjon. Kanselli var opprinnelig kanslerens kontor, som regjeringens skrivelser gikk ut fra. Da eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660, ble kanselliet ved siden av rentekammeret det viktigste av de fem kollegier (departementer); det var delt i det danske kanselli, som behandlet alle dansk-norske saker som angikk administrasjon, rettsvesen, kirke og skole, og det tyske kanselli, som tok seg av utenrikssaker og de sakene som angikk hertugdømmene (Slesvig og Holstein). Se ►kansler. kanselliråd, etter 1660 betegnelse på de høyere embetsmenn i kanselliet; fra ut på 1700-tallet bare benyttet som en tittel, med rang under justisråd. Brukes fra 1878 i Sverige om visse høyere tjenes-

______________________________________ KANT

Immanuel Kant. Miniatyr fra 1786.

temenn i flere departementer, omtrent tilsvarende norsk ekspedisjonssjef. kansellistil, språkform i et regjeringskontor, se ►departementsstil. Kansk, by i Russland. Krasnojarsk distrikt. Si­ bir. 200 km øst for Krasnojarsk; 109 000 innb. (1996). Sentrum for brunkullfeltet Kansk-Atsjinsk, som i 1980-årene bie utviklet til et av de største kullfelt i Sovjetunionen. Bomulls- og treforedlings­ industri. Grunnlagt 1640 som et russisk fort. Planene om et gigantisk industrielt kompleks, i forbindelse med Kansk-Atsjinsk. ble vesentlig redusert med den økonomiske krisen i Sovjetunionen. kansler (over ty. fra mlat., fra først av en under­ ordnet tjenestemann i senromersk administrasjon). Allerede tidlig i middelalderen ble kansler navn pa geistlige i kongelig tjeneste som stod for utferdigelsen og ekspedisjonen av skrivelser og hadde riksseglet i forvaring. Deres arbeid gav dem stor inn­ sikt i sakene, de ble derfor kongenes nærmeste råd­ givere og deres kontor (kanselli) sentrum i admi­ nistrasjonen. Tittelen gikk over på de senere minis­ tere, og kansler har i den betydning holdt seg til vår tid (eng. chancellor, ty. ReichskanzJer, Bundeskanzler). Også i Norden var kansler fra først av geistlig. I Sverige og Danmark hadde lenge en av biskopene kanslertittelen, mens menn av lavere rang utførte forretningene, i Danmark en «kongens kansler». Etter Magnus Lagabøtes Hirdskrå var kansleren medlem av hirden med lendmanns rang. I 1314 be­ stemte Håkon 5 at prosten ved Mariakirken i Oslo skulle være kansler, og denne ordningen holdt seg med noen avbrytelser til reformasjonen. Men em­ betet. liksom riksrådet, hadde på den tid mistet mye av sin betydning fordi administrasjonens sentrum ikke lenger var innenlands. I den norske adels privilegiebrev 1591 ble det bestemt at kansleren skul­ le velges av og blant adelen i Norge. Han var den eneste norske riksembetsmann, hadde overoppsyn med rettsvesenet og fikk stor politisk innflytelse. Etter Jens Bjelkes kanslertid (1614—59) mistet stil­ lingen imidlertid sin betydning, og den ble endelig opphevet 1679. I Danmark bortfalt embetet 1660, men benevnel­ sen kansler ble nå og da brukt som en tittel. I Sveri­ ge er justitiekansler nå brukt som betegnelse på en av de høyeste embetsmenn i statsforvaltningen. Iføl­ ge universitetsfundasen av 1824 skulle universite­ tet i Oslo ha både en kansler og en pro-kansler, men det var bare det sistnevnte embetet som ble besatt, og de ble begge opphevet i 1845. Kanslertittelen brukes fortsatt om den høyeste ordensembetsmann i St. Olavs-ordenen. Kanstadfjorden, fjord i Lødingen kommune, Nordland, strekker seg 17 km fra Vestfjorden mot nord til Kanstadbotn. Et smalt sund midtveis i fjor­ den gir opphav til Kanstadstraumen. en god og po­

pulær fiskeplass. Innenfor Kanstadstraumen kalles fjorden Indrefjorden. E 10. Kong Olavs vei (tidl. Lofotveien), går langs Indrefjordens østside. Kant, Hermann, f. 1926, tysk forfatter. Kant var i en årrekke fremtredende kulturbyråkrat i Øst-Tyskland og var 1978-89 formann for forfatterforenin­ gen i DDR. I hans tid ble flere systemkritiske for­ fattere utstøtt av foreningen, og Kant var en av de mest omdiskuterte kulturpersonligheter etter gjen­ foreningen. Han debuterte 1962 med en samling fortellinger. Ein bisschen Siidsee, som skildrer dag­ liglivet til enkle mennesker med både varme og iro­ ni. Romanen Die Aula (1965. dramatisert 1968) gjorde Kant anerkjent som forfatter også utenfor Øst-Tyskland. Her skildres med selvbiografisk ut­ gangspunkt studentmiljøet i Greifswald. Fortid, nåtid og fremtid knyttes sammen av en reflekteren­ de forteller. Nevnes bør også romanen Das Impressum (1972), som på grunn av sitt samfunnskritiske preg fikk en mer blandet mottagelse i DDR. og ro­ manene Der Aufenthalt (1977) og Der dritte Nagel (1981). Erindringsboken Abspann kom 1991. Kant, Immanuel. 22. april 1724-12. feb. 1804, tysk filosof. Kant ble født i Konigsberg i Øst-Preussen (nåv. Kaliningrad. Russland), og tilbragte hele sitt liv i hjembyen. Han ble professor ved universi­ tetet i 1770. Kant gjorde seg 1755 bemerket med en teori om solsystemets opprinnelse og utvikling, gjerne kalt Kants hypotese (se nedenfor). Hovedverket Kritik der reinen Vernunft ble utgitt 1781. 1 1785 publi­ serte han en liten bok om moralfilosofi, Grundlegung z.ur Metaphysik der Sitten, og disse moralfilosofiske tankene ble videreutviklet i Kritik der praktischen Vernunft (1788). I 1790 kom den siste av de tre kritikkene. Kritik der Urteilskraft, som forente de to første kritikkene og dessuten tok for seg estetikk og teleologi. 1 Religion innerhalb der Grenzen der blossen Vernunft (1793) tok han for seg kristendommens trossannheter. Hans siste av­ sluttede verk var Metaphysik der Sitten (1797), som består av rettsfilosofi og anvendt etikk. Filosofien var Kants liv, og han arbeidet helt til det siste på et stort verk som skulle forene fysikk og metafysikk. Kants betydning for filosofien og åndslivet kan van­ skelig overvurderes, og hans tenkning har fremde­ les stor innflytelse. FILOSOF!

Kants tre hovedverker kalles kritikker, og han bru­ ker ordet i en spesiell betydning. «Kritikk» sprin­ ger ut av det greske krinein, som betyr å skjelne og ordne. Kant ville skille ekte viten fra innbilt viten, og sette grenser for fornuften. Kritik der reinen Ver­ nunft er en oversikt over fornuftens metafysiske innhold. Denne metafysikken har to deler, en teo­ retisk og en praktisk. Mennesket er et metafysisk vesen, og Kant snakker om «metafysikk som naturanlegg». Hans prosjekt er ikke å grunnlegge en ny metafysikk, men å gi en fremstilling av og et forsvar for den metafysikken vi alle har. Kant re­ konstruerer metafysikkens historie ved å dele den inn i tre stadier med hensyn til dens metode: det dogmatiske, det skeptiske, og det kritiske. Den dog­ matiske metoden kommer særlig klart til uttrykk i rasjonalismen, som hevder at fornuften i seg er en kilde til erkjennelse gjennom analyse av medfødte begreper etter matematikkens modell. Skeptisismens metode kommer særlig klart til uttrykk i em­ pirismen, som hevder at all erkjennelse stammer fra sanseinntrykk. Kant hevder at han, ved å bringe metafysikken inn i dens «kritiske» stadium, har overvunnet dogmatismen og skeptisismen ved å fin­ ne en middelvei. Kant mener at vår erkjennelse all­ tid har to bestanddeler, en sanselig og en tenkt, og bare ved forenelsen av de to kan erkjennelse være mulig. Problemet med rasjonalistene var at de trodde tenkningen var tilstrekkelig, mens empiristene trod­ de at sansningen var tilstrekkelig.

336

KANTABRIA

Der filosofene før Kant hadde som utgangspunkt at vi retter oss etter tingene, sier Kant nå at vi kan­ skje bør snu om på dette perspektivet: det er ikke vi som retter oss etter tingene, men tingene som retter seg etter oss. Dette kalles Kants kopernikanske ven­ ding. Kant kaller et slik perspektiv transcendental idealisme, som innebærer at mulighetsbetingelsene for erfaring er noe det erkjennende subjekt selv bidrar med. Kants påstand er at objektiv erkjennel­ se bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighetsbetingelsene er a priori former i vår forstand og struktu­ rerer alt erfaringsmateriale som er a posteriori. Rent bokstavelig betyr «a priori» at noe går forut for noe annet, mens «a posteriori» betyr at noe kommer et­ ter. Dette må ikke forstås som om det aprioriske går forut for det aposterioriske i tid; det er en lo­ gisk rekkefølge det er snakk om. En a priori dom er gyldig uavhengig av enhver erfaring; den gjelder med nødvendighet og er strengt allmenngyldig. Nå hevder Kant at vi har to anskuelsesformer, nemlig rom og tid, og 12 forstandskategorier (substans, kausalitet osv.) Både anskuelsesformene og forstandskategoriene er aprioriske mulighetsbetingelser for erfaring, dvs. at vi ikke ville kunne ha noen erfaring uavhengig av dem. Absolutt alt vi erkjen­ ner er i rom og tid. Rommet og tiden er ikke egen­ skaper ved tingene i seg selv, men er betingelser for at tingene overhodet kan erkjennes. På samme måte forholder det seg med kategoriene, hvor det f.eks. må være mulig for oss å sette tingene inn i årsakssammenhenger hvis vi skal kunne erkjenne dem. Dette har vi a priori viten om, og Kant bruker dette til et forsvar for gyldigheten til bl.a. matema­ tikken og Newtons mekanistiske natursyn. Kant skiller mellom tingen i seg selv (Ding an sich) og tils