Nord-Amerika 8252512046, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

■*® Nasjonalbiblioteket Oepotbiblioteket

Arild Hvidtfeldt

NORD-AMERIKA

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

Norsk utgave © J. W. Cappelens Forlag a-s 1986

Oversatt og redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Knud Sandvej

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Otava, Finland 1986 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1204-6 (bd. 26) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Ul

Forord

Med dette bindet presenterer vi nyutgaven av «NordAmerika». Dette er boken om det nordamerikanske kon­ tinentets tidlige historie. Forfatter er den danske professor Arild Hvidtfeldt, som tidligere har skrevet bl. a. «LatinAmerika» i samarbeid med dekanus Niels Amstrup. Boken har nettopp kommet i nyutgåve som supplementsbind i Grimbergserien. USA er i dag en av verdens stormakter. Grimberg har skildret Nord-Amerikas utvikling siden midten av forrige århundre fyldig i sin verdenshistorie, samtidig som USAs historie i etterkrigstiden står sentralt i Erling Bjøls supple­ mentsbind til serien. Det vi ikke finner hos Grimberg, men som står sentralt i Hvidtfeldts bok, er forutsetningene for dagens NordAmerika: Indianernes historie i de eldste tider, de første europeiske fremstøt på kontinentet, de nye utvandrersamfunn som gradvis fikk sin egen identitet og selvbevissthet, og utviklingen fram mot selvstendigheten for 200 år siden. Det er denne epoken fram til tiden etter borgerkrigen som er emnet for dette bindet. Vi får dermed bakgrunnen for de siste hundre års utvikling og for mange av fenomenene i dagens USA. På denne bakgrunn er det siste hundre­ årets utvikling bare summarisk behandlet i boken. Oversettelsen er ved rektor Haakon Holmberg. Redaksjonen har lagt vekt på å supplere teksten med illustrasjoner som anskueliggjør denne, og vil med dette takke de mange som har hjulpet til å fremskaffe billed­ materialet. I nyutgaven er en del av billedstoffet fornyet, og en rekke fargeillustrasjoner inkludert.

Den norske Bokklubben

Karl Bodmers maleriske bilde av en flokk bisonokser i fjellene i Midt-Vesten er kjent og elsket av alle amerikanere. Det gir også et inntrykk av den storslåtte naturen som fremdeles finnes, og av det dyrelivet som nå er nesten forsvunnet.

Innhold

INDIANERNES LAND........................................... Indianernes historie......................................................

11 11

Rammene rundt historien, 13.

Regionene i Nord-Amerika .......................................

15

De arktiske folk, 15. Nordvestkystens rike indianere, 19. Fra Stillehavskysten til Rocky Mountains, 22. Folkeslagene i sørvest, 23. Skogindianerne mot øst, 27. Prærien og india­ nerne der, 31.

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600 ........ På sporet av de syv gylne byer................................... Narvaez’ lange vandring............................................. Nye spanske sonderinger.............................................

35 35 37 44

Cabeza de Vacas eventyrlige opplevelser, 46. Estevan og broder Marcos drar ut, 54. Coronados ferd over prærien, 61. De Sotos fremstøt i Florida, 67.

Østkysten utforskes......................................................

74

Nordboere og Bretagne-fiskere, 74. Cabot og hans etter­ følgere, 75. Jacques Cartier og «kongeriket Hochelaga», 77. Fransk-spanske fektninger i Florida, 81.

Engelske ekspedisjoner ...............................................

85

Martin Frobisher og Humphrey Gilbert, 85. Dronningens fribyttere, 89. Status år 1600, 93.

KOLONISERINGEN 1600-1776 ........................... 94 Omslag i europeisk storpolitikk................................. 94 Champlains oppdagerferder....................................... 98 To engelske handelskompanier................................... 103 Powhatan og Pocahontas, 107. Virginia kjemper for sin eksistens, 109.

Franskmennene ved St.Lawrence-elven..................... 113 Irokesersamfunnet, 114. Fransk-indiansk allianse, 118.

Henry Hudsons reiser................................................. 123 Trengselsår i Virginia.................................................. 126 Fra oppdagerferder til kolonisering........................... 130

Pilegrimsfedrene .......................................................... 131 Det store indianeroverfallet, 136. Hollandske fort, 137.

Koloniseringen tar fatt ........ •...................................... 141 Det puritanske samfunn, 142. Fanatisme og religiøs tole­ ranse, 146. Maryland grunnlegges, 148.

Kardinal Richelieu og de 100 mann ......................... Mohikanerkrigene........................................................ Fremgang og tilbakefall 1640—60 ............................. Vesteuropeisk storpolitikk 1660—1715 ..................... Kongens menn og kongens piker i Canada.............. Hudson-bukten..............................................................

151 155 159 164 169 174

Jens Munks ekspedisjon, 174. Hudson Bay-kompaniet, 175. Fransk-engelsk maktkamp, 180.

De tretten koloniene ................................................... 182 Carolina, 182. New York, 185. New Jersey, 187. Kvekerkoloniene, 188. Opprøret i Virginia, 194. «Kong Philips krig», 198.

Englands handelspolitikk .............................................. 201 Den franske knipetangen .............................................. 202 La Salle — Louisianas grunnlegger, 207.

Kolonikrigene bryter ut.................................................. 213 Kontraktarbeidere og tvangsemigranter ..................... 219 Negerslavene og «de hvite», 221. Tobakken fra Virginia, 227. Slavene i New England og Canada, 230.

Kultur og kirkeliv ........................................................ 233 Heksejakt i Salem, 237.

Tuscarora-krigene .......................................................... 243 Flukten fra Europa, 243. Tuscaroras åtte wampum-belter, 245. «De fem nasjoner» blir «De seks», 247. Kolonisering i Mississippi-dalen, 250.

Merkantilismen .............................................................. 254 Melasse, rom og slaver, 257.

Negerslaveriets gjennombrudd......................................260 Slaveoppstander, 263. Georgia grunnlegges, 269.

Sektene spres.................................................................. 273 Den store vekkelsen, 277. Spirende kulturliv, 283. Skoler og universiteter, 286. Kampen for pressens frihet, 288.

Nye kriger i 1740-årene . . ............................................ 290 Frankrike mister Canada, 291. Høvdingen Pontiac, 294. De nye og de gamle undersåttene, 296.

MOT, UAVHENGIGHET............................................ 298 Forspillet...........................................................................298 Freden planlegges, 301. Det trekker opp til revolusjon, 302. Stempel-loven, 306. Forhatte avgifter og upopulære tollere, 310. Massakren i Boston, 314. Gaspee-episoden, 317.

Benjamin Franklin.......................................................... 321 George Washington........................................................ 328 En hemmelig korrespondanse, 334. Teselskap i Boston, 336. De «utålelige lovene», 341. Kontinental-kongressen samles, 346. Diplomatisk brudd med Storbritannia, 350. Lexington og Concord, 351. Opptrapping til krig, 354. Angrepet på Canada, 359. Tom Paines kampskrift, 362.

FRIGJØRINGEN ........................................................ 366 Det endelige brudd ........................................................ 366 Uavhengighetserklæringen, 368. Washington snur nederlag til seier, 375. Fra Ticonderoga til Saratoga, 380. Overvintrin­ gen i Valley Forge, 384. Alliansen med Frankrike, 387. Fredsfølere og indre oppgjør, 391. Stormaktene går til krig, 392. Inflasjon, mytteri og forræderi, 395. Krigen på sørfronten, 398. «Alt er forbi», 400. Patrioter og lojalister, 403. Drivkreftene bak revolusjonen, 405. Økonomiske og politiske brytninger, 408. Den nye forfatning, 410.

KONSOLIDERINGEN................................................ 416 Grunnen legges for det moderne USA ....................... 416 De to store partiene, 420. Historiens største eiendomshandel, 423. Lewis og Clark-ekspedisjonen, 428. Korrupsjon og forræderi, 436. Madison-periodens konflikter, 444. Den indianske motstandskampen, 448. Krigens siste faser, 454.

Nybyggere, slaver og bomullsspekulanter................... 457 Washingtons etterfølgere .............................................. 466 Andrew Jackson styrker presidentens makt, 466. «Krigsbyttet tilfaller seierherren», 475. Den store indianerforfølgelsen, 477. Krakket i 1837, 484.

Texas i fokus .................................................................. 486 Texas uavhengig, 493. Den meksikanske krig, 496.

AMERIKA BLIR VOKSENT ................................... 503 Rammene fylles ut ........................................................ 503 Et spørsmål om religion, 504. Californias gull, 510. Mormo­ nene ved Saltsjøen, 511. Bakgrunnen for «Onkel Toms hytte», 515. Minstrel-shows og sirkusprinsesser, 524.

Unionen splittes.............................................................. 531 Lincoln og borgerkrigen, 531.

Indianerne på prærien.................................................... 536 Kveg og cowboyer........................................................ 541 Jernbanen........................................................................ 551 Bisonutryddelsen og de siste indianerkampene........ 558 Innvandrerne .................................................................. 563 Canada — naboen mot nord ........................................ 569 Frihetens land ................................................................ 576

KART Nord-Amerika i dag ............................................. 16-17 De indianske kulturområder ................................... 20 De Vacas, Narvaez’, de Sotos og Coronados opp­ dagerferder på 1500-tallet................................. 47 Cartiers og Champlains oppdagerferder................... 99 Nord-Amerikas østkyst i kolonitiden ....................... 183 Louisiana-kjøpet. Lewis og Clark-ekspedisjonen. Zebulon Pikes rute 1805—06 ................................. 430 Texas og California i midten av 1800-tallet ............. 488

Indianernes land

INDIANERNES HISTORIE

Det store folketallet i USA og Canada i dag skyldes nesten utelukkende den innvandringen som har funnet sted i løpet av noen ganske få hundreår — de tre-fire hundreårene som ligger nærmest vår egen tid. Sammen­ liknet med dette var den opprinnelige indianske befolknin­ gen ikke særlig tallrik, og spesielt her i Nord-Amerika lite tallrik i forhold til de gamle, folkerike høykulturene i Meso-Amerika og det vestlige Sør-Amerika. Historien om den moderne befolkning i Nord-Amerika kan man skrive nesten så utførlig som man vil, men de nordamerikanske indianerne i gammel tid har ingen kjent historie, i den vanlige betydning av ordet. De europeiske innvandrerne trengte meget langsomt innover i landet til å begynne med, og ikke noe sted vet vi noe særlig om de enkelte indianske folk eller stammer før det tidspunktet de for første gang kom i kontakt med de nye innvandringsfolkene. Enkelte steder kan man trekke noen usikre slutninger et stykke bakover i tiden på grunnlag av de tradisjonene en stamme har bevart, for eksempel om denne stammens vandringer fra tidligere boplasser. Noen steder kan man også med en viss grad av sannsynlighet sette en folkegruppe i forbindelse med arkeologiske funn fra en noe eldre tid og på den måten komme et lite stykke bakover i tiden. Man kan også få et visst inntrykk av noen forhistoriske hovedlinjer ved å studere hvordan de store, men innbyrdes meget forskjellige språkslektene fordeler seg utover landet. Det er alt. Når det derimot gjelder de nordamerikanske indianernes historie i de siste par hundre­ år, er den selvfølgelig tett vevd sammen med denne verdensdelens øvrige historie. De indianske folkenes eget liv ble vidt og bredt påvirket av koloniseringen, en påvirk-

12

INDIANERNES LAND

INDIANERNES HISTORIE

13

ning som til å begynne med slett ikke var ensartet alle steder og heller ikke bare til ulykke for dem. Nedarvede, innbyrdes motsetningsforhold mellom mange av indianer­ gruppene kom til å få markert betydning for utviklingen, idet disse motsetningsforholdene ble flettet inn i kolonistenes og indianernes felles historie. Rammene rundt historien Denne historien har utspilt seg i et geografisk område av mektige dimensjoner. Den nordlige kystlinjen av fast­ landet følger noenlunde den 70. breddegrad nord for Polarsirkelen, slik at kystlinjen ligger på høyde med den midterste delen av Grønland og med Nordkapp. Enda lengre nord finnes det atskillige store øyer, som ligger på samme bredde som den nordlige delen av Grønland og Svalbard. Hvis vi følger den 60. breddegrad for eksempel fra Helsinki mot vest, passerer vi nord for Stockholm, gjen­ nom Oslo, forbi Bergen, over sørspissen av Grønland, Kapp Farvel, for så å treffe det nordlige Labrador i Amerika, den midtre delen av Hudson-bukten og endelig Alaskas sørkyst i vest. Følger vi den 50. breddegraden for eksempel fra Praha mot vest over Sør-Tyskland, Mosel, Ardennene, forbi Englands sørvestlige spiss i Cornwall og videre tvers over Atlanterhavet, treffer vi den sørligste kanten av Labrador og landet sønnenfor den nederste delen av Hudson-bukten. Når man tenker på det kalde og barske vinterklimaet i Labrador, har man lett for å forestille seg at denne store halvøya ligger mye lengre nord. Grensen mellom Canada og USA følger et langt stykke i vest den 49. breddegraden og slår til slutt ved Stillehavet en liten krok på seg sønnenfor Vancouver-øya, som tilhører Vi ser et av de første møter mellom Nord-Amerikas opprinnelige befolkning og europeerne: Franskmannen Jacques Cartier går i land ved Perce Rock nær Quebec i 1534. Maleri fra 1800-tallet. I kontinentets utvikling smelter nå indianernes og kolonistenes historie sammen. (Peter Newark)

14

INDIANERNES LAND

Canada. På strekningen fra de store sjøene østover til Atlanterhavet går grensen lengre mot sør, og hvis denne grensen skulle ha vært Canadas grense i Europa, ville Wien, Munchen og Paris ha vært kanadiske byer. Den største byen i Canada, Montreal og hovedstaden Ottawa, ligger på høyde med Nord-Italia. Noen holdepunkter for å orientere seg på østkysten av USA kan man få ved å merke seg at Boston ligger på høyde med Roma, New York ligger like langt sør som Napoli og Washington på høyde med nordkysten av Sicilia. Den store havnebyen New Orleans ved munningen av Mississippi ligger på den 30. breddegrad, det vil si litt lengre sør enn kystbyene i Nord-Afrika, Casablanca, Tunis, Tripoli og Alexandria, men på linje med Kairo. I Florida kommer man ned til samme breddegrad som Kanariøyene og enda litt lengre sør. I bredden er avstanden over den kompakte, sammen­ hengende delen av USA, fra Stillehavet til Atlanterhavet, like lang som avstanden fra vestkysten av Irland og Spania til grensen av India. I tillegg kommer Alaska som — hvis vi stadig sammenlikner med Europa — ville ligge på Grønlands plass. Også tidsforskjellen kan gi en forestilling om avstandene. Fra Skandinavia til østkysten av USA er tidsforskjellen 6 timer, og fra østkysten til vestkysten er den 3 timer. Det er altså like langt fra den ene siden av USA til den andre som halvveis over Atlanterhavet. Fra vestkysten av USA til Alaska er det videre 2 timers tidsforskjell. Når klokken er 7 om morgenen i Alaska, er den 9 i San Francisco, 11 i Chicago, 12 i New York og 18 i Skandinavia. I de første hundre årene etter at Columbus hadde oppdaget Amerika, var Spania den eneste europeiske makten som hadde kolonier på det nordamerikanske fast­ landet. Og i nesten tre hundre år etter at Columbus gikk i land i Amerika, eksisterte det ikke noe USA. Tre femtedeler av den nordamerikanske historie vi kjenner, ligger forut for USAs tilblivelse, bare to femtedeler faller i tiden etter at USA ble opprettet. Og av det landområdet som nå utgjør USA, har to tredjedeler en gang vært

REGIONENE I NORD-AMERIKA

15

spansk besittelse, riktignok bare formelt, men til gjengjeld godkjent uten motsigelse fra andre europeiske makter.

REGIONENE I NORD-AMERIKA

Det sammenhengende territoriet i USA kan vi dele i tre noenlunde like store deler fra øst til vest for å få en viss oversikt. Den første delen går fra Atlanterhavet til Mis­ sissippi, den andre fra Mississippi over de gamle prærieområdene fram til Rocky Mountains og den siste tredje­ delen fra disse fjellene over store høydeplatåer ut til Stillehavskysten. Fra naturens side er Nord-Amerika ellers inndelt i store, ganske markerte delområder, bestemt ut fra geolo­ giske og klimatiske forhold, som igjen har hatt betydning for den opprinnelige befolkningens næringsmuligheter og dermed også for hele kulturutviklingen i de enkelte folke­ gruppene. Når man ønsker å skaffe seg et første, grovt overblikk over den brokete mangfoldigheten, har det der­ for vist seg hensiktsmessig å gruppere de indianske stam­ mene og folkene etter «kulturområder». Vi skal senere gi en litt nærmere skildring av de viktigste av disse grup­ pene, etter hvert som de blir trukket inn i den historien vi kjenner. Men en grov oversikt over de geografiske og befolkningsmessige forholdene før europeerne trengte inn, kan tegnes slik: De arktiske folk Langs den arktiske kysten og også langs kysten av Alaska i vest og ned på Labrador i øst, levde det eski­ moer, som nå. Først i vår egen tid er disse beboerne langs den arktiske kysten kommet i fast berøring med euro­ peere, som har innvandret dit. På begge ytterfløyene har det vært svake kontakter også tidligere. I den nordvestlige delen av Canada, omkring elvene Yukon og Mackenzie og i noen områder i Alaska levde — og lever fremdeles — athapasker, som har et eget, sær-

16

INDIANERNES LAND NORTH WEST TERRITORIES

ALASKA Juneau 1959

BRIT. COLUMBIA 1871 ALBERTA 1905

Canada I SASKATCHEWAN 1905

MANITOBA 1870

• Olympia WASHINGTON / 1889 '

Salem

N. DAKOTA \ 1889 । • Bismarck

Helena He |ena MONTANA 188g

OREGON 1859

/ «Boise IDAHO 1890

STILLEHAVET

| WYOMING 1890

l—

7 Gr eat Salt Lake

Sac ramen to

( • Carson City

NEVADA 1864

HAWAII Honolulu 1959

, —_ / Salt Lake City UTAH 1896

CALIFORNIA \ 1850

ARIZONA 1912 Phoenix

--------------------------- 1 S. DAKOTA Saint Pa 1889 Pierre •

Cheyenne |

Denver COLORADO 1876

• Santa Fe NEW MEXICO 1912

NEBRASKA \ 1867 \ Lincoln. |

—USA-Topeka • KANSAS 1861 OKLAHOMA 1907

I Oklahoma Cit

-J TEXAS 1845

Austin •

Nord-Amerika i dag USAs stater og Canadas provinser med opprettelsesår Bynavn angir statenes hovedsteder.

500 km

Mexico

17

REGIONENE I NORD-AMERIKA

Hudsonbukten

newfouncÆanq; 1949

□UEBEC 1867 PRINCE EDWARD ISLAND

ONTARIO 1867

NEW BRUNSWICK^ "A./^1867 NOVA SCOTIA 1867

.ake Superior MINNESOTA 1858 ; WISCONSIN 1848 Lake MICHIGAN, \ Michigan Bv837 ______ \ Madisoni Lansing • OWA 'i 1846 ^tMoinesT^o^^lANA',

Lake Huron

X°

| MAINE VERMONT / 1820 \ * Augusta Montpelier • ' —NEW HAMPSHIRE 1788 Lake ‘ 1 Concord Ontario / \ MASSACHUSETTS 1788 Boston Albany • V NEW YORK \ 1788 Hartford RHODE ISLAND 1790 Providence PENNSYLVANIA \ aTrOntnn CONNECTICUT 1788 \ 1787 . yTrenton Harrisburg X fl NEW JERSEY 1787

1818 I Columbus /west i VIRGINIA/ i • • Springfield • ( Charleston Indianapolis V \iR6?Richmond Jefferson City \ ^/VIRGINIA 1788 '' ' Frankfort / MISSOURI - ""^Raleigh KENTUCKYl79Ji1821

DELAWARE 1787 MARYLAND1788 Annapolis

".Nashville /NORTH CAROLINAz? 1796 z ^-"'^-^ 1789/- I ARKANSAS / TENNESSEE, Columbia , 1836 Z——f" \ \ * (T | littlpRock/ L, SOUTH GAROLINA LlttleHOCK/ (ALABAMAAt|anta ' 1788 1 Ti^7P'' 18 \ GEORGIA -------------- 1 I • i 1788 LOUISIANA /Jackson [ Montgomery \1812 1 —— • Tallahassee Baton Rouge FLORIDA 1845

ATLANTERHAVET

18

INDIANERNES LAND

preget språk, ubeslektet med andre språkgrupper. Klimaet er meget barskere enn i de østlige områdene av Canada. Hele området domineres av en treløs tundra med utallige småsjøer, og dette landskapet har gitt befolkningen fattige livskår. Bare i elvedalene vokser det tette nåleskoger, men mot sør glir landskapet over i prærien. Stammene her har levd av jakt, fiske og innsamling av bær. I skogene levde elg, hjort og bever, i fjellene mot vest streifet også reins­ dyr, sauer og geiter. Men øst for Mackenzie-elven var det mindre av mange av disse dyreartene, og rein og moskusokser ble de vanligste jaktdyrene. Ved det nedre løp av Mackenzie var det nesten bare hare man kunne fange, og det har gitt en av stammene i dette området navnet hareindianere. Athapaskerne kledte seg i skinn og bodde

En indianer fra Nootka-stammen på nordvestkysten. Stam­ mene her drev hval­ fangst og fiske, særlig etter laks. Harpun, krok og snøre var vanlige redskap, og mannen her har nettopp brukt harpunen.

REGIONENE I NORD-AMERIKA

19

i koniske telt av skinn, eller i hytter, som var dekket med bark og mose. Kurver og nett flettet de som regel av røtter, redskaper laget de av bark og bein. Knivbladet var vanligvis en bevertann, og bare meget sjelden kunne man se et knivblad av stein eller kobber. Hunder brukte de på jakt og til å trekke teltet under reiser om sommeren. Derimot ble ikke hundene spent for sledene om vinteren. På samme måte som i det østlige Canada var det kvinnene som trakk sledene. I ytterkantene av området, hvor athapaskerne kom i berøring med andre stammer, har de vist seg å være meget mottakelige for påvirkning. Noen av de athapaskiske stammene har lært av eskimoiske naboer, andre har mottatt påvirkning fra skogindianere i sør. Særlig opp­ siktsvekkende er det at andre athapaskiske stammer har vandret meget langt bort fra det kjerneområdet der de opprinnelige bodde, slik at det nå finnes athapasker spredt nedover langs kysten av Stillehavet, i den sørvestlige delen av USA og på prærien. Nordvestkystens rike indianere Helt annerledes var livskårene for indianerne på nordvestkysten, på øyene og langs kysten av Alaska til Van­ couver og den nåværende grensen mellom Canada og USA. Det var i dette området befolkningen utviklet de rikt utskårne og bemalte totempælene, som kunne være meget høye, og det var bare i dette området de fantes. Kulturen var noenlunde den samme over hele området, men språkene er innbyrdes meget forskjellige og er bare gruppevis beslektet. Nordvestkystindianerne var bofaste folk, som fant sin hovednæring i de veldige fiskemengdene i elvene og i havet. Tre fjerdedeler av maten hentet de fra vannet, og av dette var igjen tre fjerdedeler laks. Til visse årstider gav sel, hval og sjøløve variasjon i kosten, mens det bare var meget sjelden de fanget landdyr som elg, hjort, rein og bjørn. En femtedel av kosten bestod av vegetabilsk føde, idet kvinnene samlet inn og tørket store mengder av spiselige røtter og bær om sommeren, foruten

20

INDIANERNES LAND

at befolkningen i visse distrikter langs kysten satte stor pris på en slags spiselig tang. Kanoer laget de av uthulte trestammer, som kunne være 20 meter lange og vel så det. De var som regel meget sjødyktige, men hvis uhellet var ute, kunne de brekke på langs i høy sjø. De kjempestore

REGIONENE I NORD-AMERIKA

21

furutrærne var for øvrig et meget velegnet materiale, men de hadde altså tross alt denne svakheten. Kjempefuruene leverte også det viktigste materialet til nordvestindianernes store og staselige trehus, som lå samlet i klynger av selvstendige landsbyer, hver under sitt slektsoverhode. Husene var av to typer. I de nordlige områdene var de kvadratiske, i alminnelighet omkring 15 meter hver vei og med 5 meter eller mer opp til mønsåsen. Derfra skrånet taket lett til begge sider. Inngangen var ved den ene gavlenden, ofte slik at den store totempælen var anbrakt her, forsynt med en passelig stor åpning nederst, så man hadde grei passasje ut og inn. Innvendig var det brede benker langs veggene til arbeidsplasser og soveplasser, undertiden i to etasjer over hverandre eller til og med i tre høyder. I områdene mot sør brukte man enorme langhus, som kunne være over hundre meter lange og i noen tilfeller tyve meter brede, med svakt skrånende tak og med fire-fem dører i den langsiden som vendte ut mot vannet. Innvendig var disse husene delt opp i avdelin­ ger med en familie i hver avdeling. Til oppbevaring av fisk, bær og andre matvarer, klær, dansemasker og andre verdigjenstander brukte de kasser og kister av tre, dekorert med utskjæringer og bemalt i karakteristiske mønstre, som meget ofte bestod av stiliserte motiver fra dyreverdenen. Kokekarene var som regel også av tre. De hadde rikelig med trebrett eller fjeler til å spise av og brukte skjeer av geitehorn. Ved meget store sammen­ komster hendte det at festmåltidet ble servert i en av de rommelige kanoene. De mange store trærne som skulle brukes, ble ikke felt med øks, men med meisler av bein eller hjortehorn, som ble drevet inn med en steinhammer. Først ved den finere bearbeidingen etterpå brukte indianerne små tverrøkser og kniver med steinblad. Trærne leverte også med sine røtter og bast materiale til utallige slags flettverk, fiske­ nett, ruser, kurver, matter, til dels også klær, kapper og kjegleformede hatter. Skinn eller vevde ulltepper kunne også høre med til bekledningen. Mange slike bruksgjen­ stander ble brukt som handelsvarer på kanoferder over

22

INDIANERNES LAND

lange strekninger, og det livlige handelssamkvemmet har nok vært en av hovedårsakene til at kulturpreget er så ensartet over hele området.

Fra Stillehavskysten til Rocky Mountains Videre sørover langs Stillehavskysten skiller man mel­ lom tre områder: Oregon-kysten, California og Californiahalvøya. Her bodde det en lang rekke mindre stammer, som vi ikke skal regne opp navnene på, da man ikke støter på dem uten i meget spesielle fagbøker. Noen av dem skal vi omtale senere i forbindelse med at koloniseringen når fram hit. Naturgeografisk er det sammenheng mellom den sørlige delen av California og California-halvøya. Men dette siste området tilhører Mexico — ikke USA. Det store fjellområdet i hele den vestlige tredjedelen av USA har Rocky Mountains (Klippefjellene) som mar­ kant skille mot øst. Mellom Rocky Mountains og kysten ligger det i nord et stort platå, som også strekker seg inn i det nåværende Canada. Laksefiske var av stor betydning for en del stammer i dette området, som først i forholdsvis sen tid ble preget av påvirkning fra de to meget forskjel­ lige naboområdene i nord og øst, altså dels fra nordvestindianerne og dels fra prærieindianerne. Særlig var det stammene Nez Percé og Flathead som hadde kontakt med præriekulturen, men det betyr ikke nødvendigvis at de stod hverandre nær også på andre måter. Tvert imot. Språkene deres hørte til hver sin språkslekt, og med unntak for felles lån de fikk fra prærien, var deres kultur også temmelig forskjellig. På 1800-tallet skulle det også vise seg at deres holdning overfor europeiske kolonister ble høyst forskjellig. Sør for dette området, mellom Rocky Mountains og Sierra Nevada, ligger et område som kalles Great Basin, som er det mest uttørkede distriktet i USA. Dette områ­ det faller hovedsakelig sammen med de nåværende del­ statene Nevada og Utah, og foruten de mange mindre innsjøene, som ikke har avløp, er det her Great Salt Lake (Den store saltsjøen) ligger. De innfødte stammene var

REGIONENE I NORD-AMERIKA

23

primitive og fattige samlere, som levde av gressfrø, solsikkefrø, røtter og jordknoller, firfisler, gresshopper, larver, rotter, ville kaniner og en meget sjelden gang en antilope eller en fugl. Hyttene deres var enkle, laget av greiner og blader, ofte ikke annet enn en vindskjerm. Ikke desto mindre har stammene i dette området stor indiansk-historisk interesse, fordi de så å si alle sammen snakker språk som hører til den uto-aztekiske språkslekten, og fordi deres primitive kultur i mange enkeltheter avspeiler seg i aztekernes sagn og religion. Folkeslagene i sørvest Det neste kulturområdet — Sørvesten — burde egentlig deles inn i flere, temmelig særpregede regioner, men det er vanlig å behandle hele området under ett. Området 5-etasjes adobe-hus i en pueblo eller landsby i New Mexico. Husene så omtrent likedan ut for 500 år siden, bortsett fra at det hverken fantes dører eller vinduer i de lavere etasjene. Puebloen var både festning og bolig, og man klatret inn gjennom luker i taket. (Peter Newark)

24

INDIANERNES LAND

svarer omtrent til delstatene New Mexico og Arizona, og vi kommer til å legge hovedvekten på den mest iøynefal­ lende og mest betydningsfulle særkulturen her, mens for­ holdene i de andre folkegruppene vil bli omtalt i mer eller mindre utførlige tilføyelser. Det dominerende elementet i området er Pueblo-indianerne, som er jordbrukere. De har fått dette navnet av spanierne, som var de første europeere som kom hit i 1540. De ble imponert av den karakteristiske byggeskikken i landsbyer (pueblo, sp. for by eller landsby), som særlig lå tett samlet langs Rio Grande. Husene er bygget av soltørket leire, og de ligger som regel i lange, rette, sammenhengende rekker med brede, åpne plasser mellom rekkene. Vest for puebloene ved Rio Grande bor en annen stamme, zuni, og oppe på høytliggende fjellterrasser i Arizona bor hopiindianerne, som tidligere ofte ble kalt moqui. Det er gamle kulturforbindelser mellom dette området og høykulturene i Mexico, idet meksikanske stammer har brakt kulturtrekk med seg fra dette området under van­ dringer mot sør, men også slik at høykulturene har sendt impulser nordover til puebloene ved Rio Grande. Som arkeologisk studieområde er dette et av de best gjennom­ arbeidede i Nord-Amerika, og det er mulig å følge utvik­ lingen meget nøye, blant annet gjennom et stadium hvor befolkningen overveiende bodde i fjellhuler, og andre steder i store komplekser med lange rekker av ganske komfortable boliger i flere etasjer over hverandre. Alle­ rede på dette stadiet dyrket de mais og holdt kalkuner, og boligformen kan settes i forbindelse med meksikanske sagn om en utvandring fra «de syv huler» (se «LatinAmerika» side 121). Den historisk kjente form av denne kulturen med landsbyer av sammenhengende husbygnin­ ger, har utviklet seg i tiden mellom år 500 og 1000 av vår tidsregning. Kjennskap til pottemakerkunst kom inn sør­ fra og det samme gjorde dyrking av bønner og bomull, foruten bruk av bue og pil til avløsning av de eldre våpentyper som spyd og kastetre (atlatl), som er så godt kjent fra de stammene som dro til Mexico. Byggeskikken, jordbruket og mange gjensidige lån på

REGIONENE I NORD-AMERIKA

25

andre kulturområder fører til at puebloene, overfladisk sett, kan likne hverandre til forveksling, men det finnes også dyptgående forskjeller mellom dem. Ikke bare snakker de forskjellige språk, men språkene tilhører ikke engang samme språkslekt. Allerede på de to hundre kilo­ meterne langs Rio Grande og dens små bielver faller språkene i to grupper, tanoisk og keresisk, som ikke er i familie med hverandre. Omkring hundre kilometer mot vest snakker folket zuni, som er en språkslekt for seg selv. Og enda lenger mot nordvest finnes hopi som er et uto-aztekisk språk. I en av hopi-landsbyene bor det for øvrig mest folk som har innvandret fra Rio Grande på 1700-tallet og som stadig snakker sitt eget språk. Utenfor pueblo-områdene, men stadig i Sørvesten, finnes dessuten enda en språkslekt. Langt oppe fra Mackenzie-området i Canada kom athapasker for omkring tusen år siden vandrende sørover til disse strøkene, hvor de ble møtt av spanierne og hvor de lever den dag i dag. Det dreier seg om /røwzTzo-folket i det nåværende Arizona og et halvt snes a/zac/ze-stammer i den nordlige, østlige og sørlige delen av New Mexico. Ingen av dem bodde i landsbyer, de levde av jakt og skaffet seg det de for øvrig trengte ved små, raske overfall på puebloene. Spaniernes ankomst førte til at tilværelsen forandret seg vesentlig for både navaho og apache. Navahoene er i nyere tid blitt særlig kjent for sine store saueflokker, for sine vevde tepper og sin sølvsmedkunst, men alt dette har de lagt seg til etter at de kom i kontakt med spanierne. Sammen med navaho var apachene de første som fikk hester, og mens navaho ble boende på sitt gamle område, forandret apa­ chene snart sin livsform og ble typiske prærie-indianere, som vi kommer til å høre mer om senere i denne oversikten. I de mer ufruktbare områdene ut mot Mohave-ørkenen og California bodde det andre stammer som levde av jakt og innsamling av røtter o. 1. ved siden av et meget nød­ tørftig jordbruk. Langs elvene finnes det også virkelige jordbrukere, men de bodde spredt i småklynger, fordi de fattige naturforholdene ikke gjorde det mulig med tett­ bebyggelse i landsbyer. Livskårene var mange steder like

26

INDIANERNES LAND

En navaho-mor viser fram barnet sitt og demonstrerer samtidig eksempler på de to kunsthåndverkene hennes folk er særlig kjent for, teppeveving og sølvsmedkunst.

harde og fattige som i Great Basin, og her treffer vi også på et par stammer som har et uto-aztekisk språk, mens de fleste av de andre stammene snakker jtwma-språk, som hører til AoÆaw-familien. Denne oversikten har foreløpig beveget seg fra nord mot sør i et bredt belte over den vestlige delen av NordAmerika. Naturen har gitt de forskjellige folkegruppene meget ulike muligheter, og de ulike livskårene har virket inn på alle områder av kulturlivet. Eskimoene og de

REGIONENE I NORD-AMERIKA

27

athapaskiske jegerne på tundraen levde fattig og mer slitsomt enn indianerne på nordvestkysten, som hadde overflod av fet laks. Stammene i Nevada og Utah fristet en elendig tilværelse i de ugjestmilde fjellørknene i grell motsetning til det forholdsvis behagelige livet de åkerbrukende pueblo-indianerne førte i strøkene omkring Rio Grande. Det som imidlertid er felles for alle disse folke­ gruppene, er at de ikke kom til å få særlig betydning for den senere historien på dette kontinentet, unntatt ved ganske spesielle anledninger. Stort sett kan man si at deres kontakter med representanter for den europeiske folkegruppe enten er kommet meget sent eller har vært meget vag. Noen av pueblo-indianernes landsbyer har for eksempel greid å holde seg nesten uberørt helt opp til de første årene etter annen verdenskrig.

Skogindianerne mot øst Et tilsvarende bredt belte i den østlige tredjedelen av Nord-Amerika er meget lettere å få oversikt over, iallfall i hovedtrekkene. Her kan vi nøye oss med å dele området i to kulturregioner: det østlige skogområdet og sørøstområdet. Det aller meste av det veldige skogområdet i øst var opprinnelig befolket av stammer som bodde meget spredt, og som alle hadde språk av samme språkslekt, algonkin. I strøkene rundt de store sjøene, øst for Mississippi bodde det — med et enkelt unntak — bare algonkin-stammer. Av dem var noen kommet inn i relativt sen tid fra nord og øst. I områdene rundt sjøene fantes det vill ris, som kunne innsamles nesten like lettvint som dyrket korn, og det har nok lokket flere av disse jegerstammene hit. Men jakt på hjort og elg, bjørn og bever var også her av vesentlig betydning, og mange andre trekk var også felles for de fleste algonkin-stammer. Karakteristisk er for eksempel bruk av truger og den lette barkkanoen, som en enkelt mann kunne bære fra det ene vassdraget til det neste, og utenom farlige stryk og fosser. Et annet karakteristisk fellestrekk var wigvamen, en hytte dekket av bark eller matter, skjønt noen av stammene lengst mot sør også

28

INDIANERNES LAND

På denne tegningen i Codex Canadensis fra omkr. år 1700 sees blant flere andre interessante ting også to helt spesielle amerikanske oppfinnel­ ser: sneskoene (truger), og hunden som trekkdyr. Fisken nederst er den store amerikanske støren.

bygget langhus av tømmer. I disse sørlige skogene ble også bjerkenever som ellers var vanlig, avløst av andre barksorter. Hovedområdet for algonkin-indianerne har rimeligvis vært det østlige Canada. Her har de store skogene vært hjemsted for den kulturen som i stor utstrekning ble brakt videre da noen av stammene vandret sørover. Også den nordøstlige delen av det nåværende USA hørte til deres område. Da europeerne kom, var det algonkin-stammer de møtte i den første kolonitiden i et bredt belte langs hele østkysten. Derfor kjenner vi disse indianernes historie fra 1600-tallet og fremover. Navnene på de viktigste enkelt­ stammene av algonkin-folkene vil dukke opp mange gan­ ger senere i løpet av fremstillingen, for de er uatskillelig forbundet med de første lange kapitlene av det østlige Nord-Amerikas kjente historie. Forutsetningene for det som senere skjedde, var alle­

REGIONENE I NORD-AMERIKA

29

rede i full utvikling før europeerne kom. Ved østkysten bodde algonkin-stammer, men lenger inne i landet, ved de store sjøene Erie og Ontario og oppe i Canada ved østbredden av Jfuron-sjøen, hadde en bred kile av irokeserstammer boret seg inn i det store og sammenhengende algonkin-området. Irokeserne var jordbrukere, og deres kultur hadde røtter i sørligere områder, så de må ha trengt mot nord og nordøst i relativt sen tid, ikke lenge før europeerne kom. De levde typisk nok i landsbyer, som i alminnelighet var beskyttet av palisader, særlig der hvor de hadde trengt seg inn på algonkinernes gamle landom­ råder. Det hersket dødelig fiendskap mellom irokesere og algonkinere, noe som fikk enda større betydning etter at europeerne var kommet. Algonkin-stammene i Canada fikk støtte av franskmennene, og i tidens løp førte dette til at irokeserne støttet seg til britene. Derved kom de lang­ varige innbyrdes feidene mellom de to indianske folke­ gruppene til å få en vesentlig innflytelse på utfallet av de fransk-britiske kolonikrigene på 1700-tallet. Det kulturområdet vi kaller «Sørøsten» har ingen klare grenser, men omfatter vanligvis lavlandet på begge sider av nedre Mississippi opp til O/zzo-elvens utløp i storelven, og strekningen øst for dette området til Atlanterhavet. I de sumpete og usunne strøkene langs kysten av Golfen og på halvøya Florida bodde bare noen spredte, fåtallige og fattige stammer, men ellers var dette sørøstlige kulturom­ rådet i alt vesentlig bebodd av jordbrukere med en for­ holdsvis rikt utviklet sosial og religiøs kultur. De hadde relativt gode materielle kår og bodde i velstående lands­ byer. Mest dyrket de mais, solsikkefrø, gresskar, meloner og tobakk, og i rikelige mengder. Språkene disse stam­ mene snakket, hører hovedsakelig til to selvstendige språkslekter, muskogee og caddo, med tyngdepunkt hen­ holdsvis øst og vest for Mississippi. Det er sannsynlig at irokeserne en gang er blitt skilt ut fra caddo-stammene, kanskje i sammenheng med at caddo-folkene ble trengt vest- og nordover av muskogee-folk. Det ser også ut til at sørøstområdet til en viss grad er blitt påvirket av innfly­ telse fra høykulturene i Mexico. Men der hvor man kan

30

INDIANERNES LAND

Mellom opprinnelige innvånere og europeere, i gapet mellom prehistorie og historie, står denne figuren. Hopi-indianerne som laget den har gitt den både bue og spansk sverd, pels og europeisk klesdrakt. India­ nernes kunsthåndverk utviklet seg sterkt i århundrene før europeerne kom.

REGIONENE I NORD-AMERIKA

31

finne likhetspunkter, er trekkene blitt utformet i langt mindre pompøs målestokk i dette området. Prærien og indianerne der Den østlige tredjedelen av kontinentet, altså det østlige skogområdet og Sørøsten, var skueplass for det alt vesent­ lige av det vi kjenner av Nord-Amerikas historie til et langt stykke inn på 1800-tallet. Men ennå står det igjen å omtale den midtre tredjedelen, Prærien. En «prærie» er en flat eller bølget skogløs slette med tett og høyt gress, bare med noen småklynger av busker eller trær hist og her. På norsk dekker ordet det meste av området mellom Mississippi og Rocky Mountains, unn­ tatt landskapet ved Mississippis nedre løp, hvor grensen går lengre mot vest inne i Texas, men slik at prærien i hele dette brede beltet fortsetter nordover opp i Canada. I amerikansk språkbruk er det imidlertid en viss vakling, som av og til kan gi anledning til forvirring. Deler man området på langs fra nord til sør, utgjør prærien to underområder, en utpreget høyslette i vest og lavere strekninger i øst. Ofte er det spesielt den lavere, østlige delen man tenker på, når man bruker ordet «the Prairies», mens høysletten kalles «the Plains». Men det er også noen som kaller den lavere delen i øst «the Plains», og da blir høysletten kalt «the High Plains» eller «Great Plains». Når det dreier seg om den eldre perioden av koloniserin­ gen, kan «prærien» til og med brukes om landet umiddel­ bart vest for Allegheny-fjellene og i Mississippi-dalen, og så kan også dette området omtales som «the Plains». Ordene brukes litt om hverandre, litt tilfeldig, omtrent som man på norsk kan bruke «slette» og «steppe» litt vilkårlig. Hvis man vil markere en forskjell, brukes «slette» snarest om mer frodige landskap, mens «steppe» fører tanken hen på tørre og utstrakte vidder. Det vi på norsk forstår med «prærien» vest for Mississippi, er da først fruktbart sletteland, og så videre mot Rocky Mountains en enormt utstrakt høysteppe, som er omkring 500 kilo­ meter bred og 2—3000 kilometer lang fra nord til sør.

32

INDIANERNES LAND

Disse språklige problemene skyldes at et ord som «prærie» betegner en landskapsform med en bestemt slags vegetasjon og ikke et bestemt, geografisk avgrenset om­ råde. Hvis en «prærie» eller en «steppe» blir oppdyrket, og det vokser opp byer på den, er den ikke lengre en steppe eller en «prærie», selv om navnet «Steppen» eller «Præ­ rien» kan bli hengende lenge ved området. Etter hvert som den europeiske koloniseringen trengte fram i NordAmerika, ble den prærien man hadde foran seg, skjøvet lenger og lenger mot vest, inntil det ved midten av 1800-tallet var strekningene vest for Mississippi man tenkte på, når man snakket om prærien, og det er grense­ traktene vi tenker på når vi bruker ordet på norsk. I årtusener har utallige småflokker vandret nedover fra nord til sør gjennom dette området, for det var her isavsmeltningen først åpnet en korridor for urbefolknin­ gens innvandring fra Asia ca. 30 000 eller 20 000 år før vår tidsregning begynner. Men ved begynnelsen av den europeiske perioden, altså da spanierne begynte å komme, var hele høyprærien sannsynligvis nærmest ubebodd, unn­ tatt den sørligste delen, hvor det levde noen apacher, og den nordligste delen i Canada, hvor det formodentlig allerede den gangen levde visse algonkin-stammer. Der­ imot var den østlige, lavere delen av prærien bebodd og oppdyrket av folk som helt eller delvis var åkerdyrkere, og som bodde i større stammeenheter i velordnede landsbysamfunn. De aller fleste av dem hørte til en stor folke­ gruppe, sioux, og snakket alle sammen språk som var beslektet. Disse folkene er kommet lenger østfra, fra områdene sør for de store sjøene og ved Ohio-elven, og har derfra vandret vestover til landet vest for Mississippi og oppover langs bielvene, særlig Missouri, inntil det bodde sioux-stammer spredt over hele området helt til grensen av høy-prærien. De holdt seg vesentlig til elvene, fordi det bare var i nærheten av dem at det var lett å drive åkerbruk med de primitive redskapene de hadde. Inni­ mellom sioux-stammene bodde det dessuten to kraftige caddostammer, som hadde vandret inn fra sørøst. Den ene av dem, pawnee, bodde ved Platte River i Nebraska, den

George Catlin: «Bison-jakt ved munningen av Yellowstone». Indianerne drev jakt på dyrene i århundrer: først til fots, på truger etc., senere til hest. Bisonkjøttet ble tørket og spist, skinnet brukt til klær og telt og knoklene til benkniver etc.

andre, arikara, holdt til helt nord i South Dakota, omgitt av sioux-stammer på alle fire sider. Alle disse stammene betegnes alltid som prærieindianere. De var, som sagt, åkerbrukere og dyrket mest mais, bønner og gresskar, men de supplerte kosten ved jakt, i første rekke på de store bisonflokkene ute på Prærien. Jakten foregikk selvfølgelig til fots, og etter jaktsesongen dro de tilbake til landsbyene. Disse livskårene på prærien gjennomgikk en total om­ veltning da indianerne kom i besittelse av hester, som europeerne hadde brakt med seg. Men så langt er vi ennå ikke kommet i begivenhetenes gang. Foreløpig har vi bare villet gi et bilde av tilstanden slik den var ved begynnelsen av den historiske tid i Nord-Amerika. Det var en broket mangfoldighet av vidt forskjellige livskår og kulturer, av 2. Grimberg 26

34

INDIANERNES LAND

særskilte folkegrupper og språk i hundrevis, som bare gruppevis hadde innbyrdes slektskap. Det var vandringer, kriger og tvangsmessige forflytninger, som vi kan følge omrissene av i sen forhistorisk og tidlig historisk tid, også like før den perioden da livet i de enkelte stammene ligger i fullt lys. Europeerne som trengte inn i Nord-Amerika, kom ikke til ett land med én befolkning, de kom til en verdensdel med større ulikhet i naturforhold og med større forskjeller mellom folkegruppene enn i det Europa de forlot.

Tegning i Codex Canadensis fem kanoer fra algonkin-indianerne i den østlige delen av Canada. Den øverste av kanoene er trukket med selskinn, og den nederste er utstyrt med mast, så man kunne sette sqjl hvis man ønsket det.

Kontinentet utforskes 1492 — 1600

PÅ SPORET AV DE SYV GYLNE BYER De første to-tre hundreår av den europeiske historie i Nord-Amerika preges av oppdagerferder, spredt både over tid og sted, og etter hvert av en langsom kolonisering. Senere, da begivenhetene begynte å skyte litt mer fart, var de lenge bare som en fjernvirkning av de skiftende religionspolitiske og storpolitiske forholdene i Europa. Skritt for skritt og punkt for punkt ble begivenhetene i NordAmerika bestemt av omveltninger i den gamle verden, av krigserklæringer og fredsslutninger mellom Europas riva­ liserende stormakter. I denne tidlige perioden av Nord-Amerikas historie visste de europeiske regjeringene i alminnelighet meget lite eller slett ingenting om hva som foregikk i andre land. I koloniene var maktenes politikk preget av hemmelighetsfullhet og avsperring. På denne bakgrunnen er det desto merkeligere å se hvor godt underrettet de underti­ den kunne være, især i de siste fasene av denne perioden, da man hadde fått bygget ut agentsystemer fra den ene europeiske hovedstaden til den andre. Videre var det karakteristisk for denne tidlige perioden at de europeiske maktenes politiske trekk overfor hveran­ dre nesten utelukkende var motivert ut fra strategiske hensyn — ofte også påvirket av hentydninger fra privat­ folk som handlet ut fra private handelsinteresser — små eller store — men derimot ikke ut fra ønsker om lande­ vinninger i og for seg. I alminnelighet var det svært lite de europeiske regjeringene var i stand til å ofre — eller hadde lyst til å ofre — for å få gjennomført en effektiv okkupasjon av disse sumpene, fjellene og villmarkene. Det lille som skjedde i de første hundreårene, skyldtes nesten

36

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Det eksisterer ingen sikre avbildninger av Columbus’ eller de første europeiske sjøfareres skip, men disse 1500-talls karavellene fra Portugal ligner trolig de tidlige sjøfareres. Karavellen hadde utviklet seg fra et smekkert til et nokså tungt skip, med stor overbygning for og akter.

bare initiativ fra noen få tiltakslystne folk på stedet, som først måtte bearbeide høyere myndigheter med langsom­ melige og besværlige overtalelser, eller de gjennomførte det de ønsket direkte i strid med gjeldende bestemmelser. Ofte varte det lenge ennå før de kom så langt.

NARVAEZ’ LANGE VANDRING

37

De europeiske statene inntok heller ikke en og samme holdning, og deres holdning skiftet dessuten etter som tiden gikk. Men noen få faste forestillinger hadde lenge en betydelig innflytelse på begivenhetenes gang. Den ene gruppen av slike faste forestillinger gjaldt selve karakteren og utseendet av det nyoppdagede landet. I løpet av den tiden oppdagerferdene foregikk, ble man ustanselig ført på villspor av en feiltakelse som vi kommer til å møte om igjen og om igjen i den videre fremstilling. Feiltakelsen var forståelig og til en viss grad også rasjonell, for det så ut som om man hele tiden fikk den bekreftet. Men den bygget på en middelalderlig legende, som på den forunderligste måte fortsatte å prege tankegangen i flere hundre år etter at spanierne første gang hadde gått i land på De vestindiske øyene. Legenden fortalte at den gangen maurerne erobret Portugal på 700-tallet, flyktet syv portugisiske biskoper og kom til en fremmed kyst, Antilia, hvor de bygget syv byer, som senere kom til å blomstre og samle rikdommer av så store dimensjoner at man gjennom legenden forestilte seg Antilia og De syv byer med en overflod av perler og gull. Trekk fra de fantastiske ridderromanene gled inn i disse forestillingene, særlig fra den umåtelig populære romanen «Amadis», som fikk sin ende­ lige form i begynnelsen av 1500-tallet. Navnet Antilia går igjen i «Antillene», men her var det ingen strålende byer med biskoper og perler og gull, og da man heller ikke fant dem i Mexico, begynte man snart å lete etter dem lenger inne i landet mot nord. Denne letingen kom til å vare i to hundre år.

NARVAEZ’ LANGE VANDRING En av de første som gav seg ut på dette eventyret, var spanieren Pånfilo de Narvaez. Han hadde vært svært uheldig i sitt forhold til Mexicos erobrer, Hernån Cortés, som han hadde fått ordre om å arrestere i 1520 og bringe tilbake til Cuba (se «Latin-Amerika» side 189—200). Det hadde kostet ham det ene øyet og skaffet

38

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Av engelskmannen Michael Loks kart over den nordlige halvkulen fra 1582 går det fram at man ennå på det tidspunktet regnet med at det måtte eksistere en sjøvei fra Atlanterhavet til Stillehavet — det såkalte Anian-stredet. Lok var kjøpmann i London og investerte i Martin Frobishers ekspedisjoner, som tok sikte på å finne en vei fram til dette legendariske stredet. Da disse forsøkene mislyktes, gikk både Lok og de andre interessentene fallitt.

ham et sviende nederlag, som han strevet for å få oppreis­ ning for etter at han var blitt frigitt. Støttet av guvernøren på Cuba, Velasques, lyktes det ham i 1526 å få kongelig tillatelse til på vegne av den spanske konge å bemektige seg alt land fra halvøya Florida til elven Pånuco i Mexico, altså hele kysten langs Golfen — hvor lang denne strek­ ningen var, ble man klar over først lenge etterpå. I ti-femten år forut for dette hadde spanierne foretatt atskillige sonderinger langs deler av kysten. Dels ønsket de å orientere seg best mulig i omgivelsene for å sikre de nye koloniene på De vestindiske øyene. Dels forsøkte de fremdeles å finne en passasje vestover, som kunne gi dem muligheter for å seile til India. Denne passasjen hadde allerede ved en rekke misforståelser fått navnet «stredet ved Anian», og nå gjaldt det bare å finne dette stredet.

NARVAEZ’ LANGE VANDRING

39

Etter at Mexico var oppdaget, var mange interessert i å sjenere Cortés, og etter at han var blitt offentlig aner­ kjent, var mange blitt interessert i å konkurrere med ham og helst overtrumfe ham ved å gjøre hans kunststykke om igjen i enda rikere land. Noen var også opptatt av tanken på å finne «ungdomsbrønnen», et av de mange populære motivene i legendene og romanene. Det skulle finnes en brønn et sted, hvor vannet var så helsebringende at det kunne gi evig ungdom, og nå hadde man fått antydninger om at denne brønnen skulle befinne seg et sted nord for De vestindiske øyene. Det var også mer ideelle motiver hos mange. Som alltid i denne perioden var man grepet av en dyp trang til å redde hedninger fra fortapelse og til å skaffe De vest­ indiske øyene erstatning for de indianske tvangsarbeiderne som flyktet eller døde. Disse orienteringstoktene hadde av og til nådd opp til kysten av Florida, og den brutale bortføringen av innfødte derfra kom til å bestemme hvor­ dan senere spanske besøkende ble mottatt. To hundre kolonister, som hadde med seg både prester og munker og var godt utstyrt med husdyr og landbruksredskaper, hadde forsøkt å slå seg ned på vestkysten av Florida, men ble jaget vekk, og lederen for ekspedisjonen døde på hjemturen av sine alvorlige sår. Andre forsøkte seg for­ skjellige steder på østkysten, men også de ble jaget vekk, og bare en fjerdedel av ekspedisjonen kom levende tilbake til Espanola, det nåværende Haiti. Dette skjedde mens Narvaez var i Spania, men meldingen om dette mislykte tiltaket hadde ennå ikke nådd Madrid. Pånfilo de Narvaez la sin ekspedisjon stort opp. Han var blitt utnevnt til guvernør, generalkaptein og mye annet fint over et territorium som ikke hadde noen gren­ ser innover i det ukjente landet. I juni 1527 seilte han fra Spania med en flåte på fem skip, og etter å ha overvintret på Cuba dro han videre i februar 1528. Ekspedisjonen omfattet nå 400 mann og 180 hester. Foruten soldater, håndverkere og bønder var det også fransiskanermunker og negerslaver med på turen. Skipene møtte storm og ble drevet omkring, slik at de ikke kunne gå i land før i april.

40

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Kart over det amerikanske kontinent av Gerard Mercator fra 1587. Kystområdene — spesielt nedre del av Nord-Amerikas østkyst — er nå godt oppseilte og relativt korrekte, jfr. side 38, men de indre områdene er ennå uutforsket land for europeerne.

Slike uhell hadde man ikke forutsett, og det var ikke sørget for tilstrekkelige forsyninger, noe som særlig gikk ut over hestene. Av de 180 var det bare 42 tilbake, da ekspedisjonen endelig steg i land i Tampa-bukten, som ligger omtrent midt på vestkysten av Florida. Spanierne ble mottatt høflig, men med stort forbehold av de inn­ fødte, som kom fra en landsby i nærheten, og spanierne brukte så en fjorten dagers tid på å rekognosere i traktene omkring. De fant grønn mais, som var helt umoden og uskikket til å hjelpe på de slunkne forsyningene. Imidler­

NARVAEZ’ LANGE VANDRING

41

tid fant de også «en liten gulltromme». Av gode grunner kunne ikke indianerne i Florida selv ha bearbeidet gull, men funnet gav iallfall spanierne håp om det. Ytterligere håp fikk de, da de viste de innfødte noen gullsaker spanierne selv hadde brakt med seg, og indianerne så pekte mot nord og sa «Apalachen!». Likegyldig hva spanierne sa at de ønsket seg, lot de innfødte dem forstå at det ikke fantes noe der på stedet, men derimot i over­ flod i Apalachen. Narvaez besluttet så å dele ekspedisjonen og la skipene seile langs kysten til en havn som en av sjøfolkene påstod at han kjente, og som han mente lå litt nord for Pånuco i Mexico. Narvaez selv ville fortsette over land med 40 ryttere og 200 mann til fots, for å slutte seg til skipene senere. Hvor dette møtet skulle finne sted, var det i virkeligheten ingen som visste, men skipene stakk til sjøs, og siden var det ingen som så eller hørte mer til dem. Ekspedisjonen over land brukte godt og vel to måneder på de snaue 300 kilometrene fram til det nærmeste målet, Apalachen, og på veien hadde den bare truffet på noen få landsbyer. De var nå kommet til foten av Floridahalvøya, til det stedet hvor byen Tallahassee ligger i dag. Inn­ byggerne der var apalachee-indianere, et av muskogeefolkene i dette området, og her så også spanierne for første gang høstmoden mais i rikelige mengder, foruten at de fant gode lagre av mais fra forrige høst. De fant også stråtekte hytter, som var forlatt av eierne. Her var det godt å slå seg ned. Oppholdet varte en måned — til slutten av juli, da Narvaez besluttet å dra videre. Apalacheene hadde ikke latt de ubudne gjestene få ro. Spaniere som våget seg ut alene eller førte en hest til vanning, risikerte å bli drept av en pil. En av dem som ble drept på denne måten, var en aztekisk høvding fra Tetzcoco, men vi vet ikke noe nær­ mere om hvem han var eller hvordan han var kommet med på ekspedisjonen. Apalacheene forsøkte også å sette fyr på de hyttene spanierne hadde lagt beslag på, og da ekspedisjonen brøt opp og dro av sted, ble den forfulgt av apalacheene så lenge de hadde piler i kogrene sine.

42

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Etter å ha marsjert i omkring ti dager, kom spanierne til en bukt med sumpete strender, hvor det lå en landsby som innbyggerne hadde forlatt etter å ha brent ned hyttene. Her var det både mais, bønner og gresskar som var ferdige til å høstes, og ute i en lagune fant de til og med gode østers. Likevel begynte mot|øsheten å gripe om seg blant spanierne. Det var nå mer enn tre måneder siden de hadde sett noe til skipene de skulle møte, og de var blitt så slitne at de ikke hadde krefter til å fortsette til fots i et landskap som ikke så ut til å kunne romme hverken gull eller ungdomsbrønn. Selv om de manglet kunnskaper i båtbygging, tok de fatt på å bygge fem båter som skulle gjøre det mulig for dem å komme seg vestover det siste lille stykket til Mexico — på kort tid, trodde de. Blant folkene var det en eneste tømmermann, og en greker som visste hvordan man kunne lage tjære. Palmeblad og hestehår ble tvunnet til reip, skjorter ble flikket sammen til seil, de siste hestene ble spist og av hestehudene ble det laget vannsekker. Mais samlet de så mye av at det ble til en full sekk pr. mann. Hver båt var bare omkring ti meter lang og med ganske lavt fribord når den var lastet. De fem båtene stakk til sjøs den 22. september med godt og vel 200 mennesker om bord. De fulgte kysten, men møtte snart motgang. Drikke­ vannet slapp opp, og noen av spanierne døde av å drikke saltvann. Over lange strekninger var kystområdene ube­ bodd, og der hvor det fantes mennesker, ble spanierne mottatt på forskjellige måter. Men selv der hvor motta­ kelsen var vennlig, endte det nesten alltid med skjærmydsler. Et sted ble de mottatt så vennlig at grekeren og en neger dro innover i landet sammen med en gruppe india­ nere, men de kom aldri tilbake igjen. Også på dette stedet kom det til slutt til fiendtligheter, og spanierne måtte i all hast gå ombord i båtene. Cabeza de Vaca, som hadde tilsynet med ekspedisjo­ nens kasse, var en av de få som overlevde denne ferden, og han har gitt oss en beretning om den. I slutten av oktober passerte ekspedisjonen Mississippis mange utløp, hvor elven ofte går i strie strømmer og hvor vanndybden ofte plutselig kan skifte. Derfra fortsatte flåten vestover under

NARVAEZ’ LANGE VANDRING

43

En spansk soldat, medlem av grensetroppene i det nåværende Texas, som kjempet med indianere om land og hester. Han har sabel, lite rundt skjold og pistoler i futteral, vannpose, sove- og rideteppe. 1600-tallstegning fra et militært håndskrift.

stadig kamp mot strøm og høststormer. En natt ble båtene drevet fra hverandre i stormen. Tre av dem fant sammen igjen neste dag, men to var forsvunnet for godt. De tre båtene måtte forsøke å komme inn til kysten for å finne nye forsyninger hos de innfødte. Ekspedisjonens fører, Narvaez, hadde den beste båten med det beste mannska­ pet. I en av de andre var Cabeza de Vaca. Han bad Narvaez om å få kastet over en line så ikke båtene på nytt skulle komme bort fra hverandre, men Narvaez ropte tilbake at det nå var for sent å tenke på gjensidig hjelp. «Enhver fikk nå gjøre hva han mente var best, nemlig redde sitt eget liv. Det var i hvert fall det han selv hadde i sinne å gjøre.» Med denne beskjeden seilte Narvaez bort fra sine følgesvenner.

44

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Det var det siste noen hørte til ham. Slik kan man si at Pånfilo de Narvaez holdt sin egen minnetale. De to båtene som nå var igjen, holdt sammen de neste fire døgn. Tidlig en morgen ble de løftet av en veldig bølge og skyllet inn på en sandbanke. Her fant spanierne ferskvann og brensel, og dermed var de foreløpig reddet — 80—90 mann i alt. De hadde landet på sandbankene utenfor Galveston-bukten, rett ut for det nåværende Houston i Texas. Men det kom til å gå enda åtte år før noen i den siviliserte verden fikk kjennskap til ekspedisjonens skjebne og til hvordan det videre gikk de overlevende.

NYE SPANSKE SONDERINGER

I mellomtiden hadde det skjedd atskillig i Mexico som fikk betydning for bestrebelsene på å øke kjennskapet til innlandet mot nord. Mange eventyrere flakket omkring, de ble innsatt og avsatt, og dukket så opp igjen på andre kanter i håp om å kunne gjøre nye erobringer. Mange av dem som hadde fulgt Cortés, eller som hadde vært en avstikker i Peru, søkte senere lykken i det nordlige Mexico. Men de fleste forsvant igjen etter at deres planer hadde slått feil. Cortés selv hadde på et tidlig tidspunkt begynt å interessere seg for Stillehavskysten, men han hadde i første omgang dratt sørover. Hans kampfelle under erobringen av Mexico, Pedro de Alvarado, hadde gjen­ nomført erobringen av Guatemala og begynte så å operere på egen hånd fra dette området. I 1529 fikk Cortés kongelig bemyndigelse til å utforske og kolonisere Stille­ havet, og dessuten også det amerikanske kystområdet nord for de spanske besittelsene man allerede kjente. Cortés var den første som begynte å legge planer for å trenge videre nordover langs Stillehavskysten. Men han fikk ikke stor glede av sin kongelige bemyndigelse. Andre kom i veien for ham. En av dem var Nuno de Guzmån. Mens Cortés var fraværende fra Mexico, nyttet Guzmån anledningen til å drive — ulovlig — slavejakt på kysten omkring Pånuco.

NYE SPANSKE SONDERINGER

45

Allerede den gangen stod slaver og tvangsarbeidere i god pris i de spanske besittelsene på De vestindiske øyene. Aztekernes høyt verdsatte turkis ble for det meste hentet via lange handelsveier fra et sted tett ved det nåværende Santa Fé i New Mexico. Dette fortalte en indiansk kjøp­ mann til Guzmån, og også at det bodde andre siviliserte folk langt der oppe mot nord. Da det stadig ikke var noe å høre fra Cortés, rykket Guzmån mot hovedstaden i Mexico, hvor han en tid styrte med hard hånd. Men da det begynte å gå rykter om at Cortés var i live og nå var på vei tilbake, dro Guzmån med sine soldater og andre følgesvenner vestover og videre mot nordvest opp til provinsen Sinaloa, mens de plyndret og herjet under marsjen. I 1530 grunnla han byen Culiacån, omtrent midtveis mellom hovedstaden og den nåværende grensen til USA. Hele det erobrede området, fra Guadalajara til Culiacån, ble deretter vanstyrt av Guzmån i noen år under navnet Nueva Galicia. Da Cortés kom tilbake til Mexico, ble det gjennomført mer ordnede forhold. Guzmån ble sendt til Spania for å bli dømt for sine gjerninger, men det var overveiende hans egne folk som ble sittende i Culiacån. Fra begynnelsen hadde Guzmån og hans følgesvenner forsøkt å trenge nordover langs den viktige indianske handelsveien opp til puebloindianerne. Men de var stadig blitt stanset av de kraftige og krigerske stammene i halvørknene i det nordvestlige Mexico. Spanierne i Culiacån måtte nøye seg med å gjøre tokter nordover en gang i mellom for å fange slaver, og i noen år ble dette en av deres viktigste virksomheter. I 1535 kom det en dyktig administrator til Mexico, Antonio de Mendoza, den første som ble utnevnt til spansk visekonge i Ny-Spania. Han ønsket at eventuelle utvidelser av territoriet skulle skje på kongens vegne, og han var betenkt ved å ha Cortés i aksjon ute på den vestlige flanken. Man hadde ikke glemt hans tidligere selvrådighet, og uten å ta hensyn til at Cortés denne gangen hadde kongelig bemyndigelse, rettet Mendoza hurtig sin oppmerksomhet mot de områdene som den gangen var grensestrøkene i nord, det vil si strøkene nord

46

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Dette kartet, som man mener er laget av Hans Holbein d.y. i 1555, viser vestkysten av Florida med Ny-Spania øverst på kartet. Et par indianerlandsbyer er også kommet med på kartet.

for Culiacån. Men nettopp herfra kom det plutselig helt nye, uventede og fullstendig forbløffende meldinger.

Cabeza de Vacas eventyrlige opplevelser Kommandanten i Culiacån, Melchior Diaz, var om våren 1536 som så ofte før ute på et slavetokt med sine ryttere i de nordlige områdene, da de fikk se en større gruppe indianere komme vandrende mot seg fredelig og fryktløst. Dette var i seg selv uvanlig. Men helt målløse av forbauselse oppdaget herrene fra Culiacån at det i denne

NYE SPANSKE SONDERINGER

47

gruppen også befant seg tre spaniere og en neger, alle kledd i indianske klær og med fullt indiansk utstyr. Det var overlevende fra den omtalte Narvaez-ekspedisjonen, som man for lengst hadde avskrevet. Nå dukket disse fire opp mer enn 2000 kilometer lenger vest. Det var Cabeza de Vaca, hans to landsmenn, Castillo Maldonado og Dorantes, foruten negerslaven Este van, som tilhørte Dorantes. I juli kom de fram til Mexico City, hvor de gav en utførlig skildring til visekongen om ekspedisjonens ulykkelige forløp og om hva de selv senere hadde opplevd og til slutt om den lange vandringen fra Golf-kysten i øst til de ytterste forpostene i det nordvestlige Mexico. De tre spanierne leverte også en skriftlig, offisiell beretning, og

48

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

da Cabeza de Vaca var kommet hjem til Spania igjen, skrev han en bok som ble trykt i 1542. De 80—90 mennene som hadde strandet i Galvestonbukten på kysten av Texas i november 1528, hadde for manges vedkommende ikke klart seg gjennom vinteren. Både de få indianerne som levde her og mange av spanierne bukket under for sult og magesykdommer. Sulten var så plagsom at det forekom kannibalisme blant spanierne, noe indianerne så på med forferdelse og vem­ melse. Våren 1529 var det bare 12—15 spaniere i live. Omkring 10 av dem gjorde et forsøk på å komme seg sørover langs kysten, ledet av Castillo og Dorantes. Men de møtte stadig ny motgang og nye vanskeligheter og ble færre og færre uten at de kom seg vekk fra området. Cabeza de Vaca var rammet av en så alvorlig sykdom at han ikke kunne bryte opp sammen med de andre. Derfor ble han etterlatt i Galveston-bukten. Først fem år senere møttes noen av dem igjen. Cabeza de Vaca krysser ørkenen. 1800-talls stikk. Etter Narvaezekspedisjonens skipbrudd tilbrakte Cabeza 6 år blant indianerne. Han dro så tilbake til Mexico — til fots og under store vansker. Cabeza fortalte bl. a. om rike byer og pukkelryggete kuer (bison). Det siste var det ingen som trodde på . . . (Peter Newark)

NYE SPANSKE SONDERINGER

49

Indianerne ved kysten av Golfen var fattige og primi­ tive samlere, som søkte til de distriktene hvor de kunne finne mat alt etter som årstidene vekslet. Dorantes og Castillo sluttet seg til forskjellige smågrupper blant de innfødte og måtte dele deres slitsomme liv. De forteller i sine beretninger nesten bare om sult og trengsler, men det er vanskelig å få et klart bilde av hvordan de innfødte oppfattet deres stilling. Selv følte de seg som slaver hos indianerne, men de kunne tilsynelatende helt fritt slutte seg til en annen gruppe, når de hadde lyst til det; ingen forsøkte å holde på dem. Situasjonen har åpenbart vært den at spanierne til å begynne med ble tatt imot som gjester, men at de snart ble nødt til å hjelpe til etter evne med å oppholde livet i fellesskap med gruppen. Formo­ dentlig kunne de bare utføre ukvalifisert arbeid, og ble satt til å grave opp røtter, samle brensel og hente vann, eller til å være håndlangere og hjelpere i alt grovarbeid. De ble «behandlet som slaver, behandlet mer grusomt enn av en maurer, nakne og barbeinte på en kyst som brenner som ild om sommeren». Cabeza de Vaca derimot, forstod å klare seg ganske annerledes bra, da han var blitt frisk. Til å begynne med møtte han de samme problemene som de spanierne som hadde dratt sørover. Han måtte grave opp røtter fra morgen til kveld for å holde liv i seg. Men han var i høyere grad enn de andre utstyrt med oppfinnsomhet og initiativ. Inne i landet i det østlige Texas, omtrent der hvor byen Austin nå ligger, fantes det et distrikt med en overdådig rikdom på nøtter. Der samlet folk seg langveis fra i nøttesesongen for å samle forsyninger. Sent på høsten møttes stammer fra kysten og stammer fra indre landområder i en kort periode for så igjen å dra hver til sitt. I gode nøtteår kunne man leve i overflod en måneds tid nesten utelukkende av nøtter, bare supplert med litt vilt. Et par hundre kilometer sørvest for dette området, sør for våre dagers San Antonio, fantes det et distrikt med et annet viktig næringsmiddel, som trakk til seg stammer enda mer langveis fra. Her var det fikenkaktus, tuna, det var overflod av. De var brukbare i to-tre måneder om 3. Grimberg 26

50

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

sommeren, med august som høysesong, og dette var kyststammenes lykkeligste tid. De tørket en del av frukten og tok den med hjem, men ellers spiste de den fersk og drakk så mye saft de orket. Her var det god jakt også. En gang hadde 60 indianere drept flere hundre antiloper på åtte dager. Cabeza de Vaca var med på disse vandringene, men han ble mer og mer opptatt av selvstendig handelsvirk­ somhet under lange, regelmessige turer mellom kystboerne og åkerdyrkende caddo-stammer lengre nord i det østlige Texas. Fra kysten tok han med seg konkylier og musling­ skall innover i landet, hvor han brukte dem til å kjøpe pileskaft, flint, skinn og rød oker til ansiktsmaling og brakte så disse varene tilbake til kystindianerne. På denne måten fikk han inngående kjennskap til naturforholdene og til livskårene for de mange indianske stammene, sam­ tidig som han lærte å omgås de innfødte som en fri og uavhengig mann. Etter fem års forløp fikk Cabeza de Vaca for første gang treffe noen av de overlevende fra ekspedisjonen — Castillo, Dorantes og negerslaven Estevan. Det skjedde under nøttehøsten sent på høsten 1533, og de ble da enige om å forsøke å komme seg vekk i fellesskap for å nå fram til spanierne i Mexico. Cabeza de Vaca, som kjente godt til caddo-stammene i nord og visste at de var fortrolig med landet vestover, foreslo at de skulle møtes igjen neste sommer i tunadistriktet, så kunne de slå følge med folk fra nord, når de begynte å dra hjemover igjen. Alt gikk etter planen. De fire møttes som avtalt, men igjen er det litt uklart hvordan indianerne betraktet disse fremmede. Spanierne kom fra hver sin kant og holdt seg hele som­ meren til hver sin gruppe av indianere. Men de var ikke egentlig under bevoktning og hadde jevnlig kontakt med hverandre. En av de få spaniere som slapp levende fra ekspedisjonen nordover, var Cabeza de Vaca. Han slo seg til og med opp som handelsmann blant indianerne nord for Mexico-golfen. Her ser man ham på en indiansk miniatyr, som nå oppbevares i Nasjonalbiblioteket i Madrid.

52

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Da tunasesongen holdt på å ta slutt sist i september, fulgte spanierne med hver sin nye gruppe av indianere, men nå av dem som dro nordover, etter at de først hadde avtalt å møtes om noen dager. Tilsynelatende var det ingen som la hindringer i veien for dem, men selv betrak­ tet de dette som en flukt. Ved solnedgang 1. oktober nådde de fram til en vennligsinnet caddo-stamme, der hvor fjellstrøkene begynner nord for San Antonio, og der overvintret de under sult og kulde i broderlig forening med sine vennlige og hjelpsomme verter. De levde av røtter og en gang i mellom litt vilt, og av skinn fikk de klær mot kulden. Men sulten var hard. De forteller at barna fikk oppsvulmede mager så de så ut som padder. Det varte en god stund ut på sommeren før spanierne var i stand til å fortsette. Ikke før i august 1535 kunne de ta fatt på den to tusen kilometer lange marsjen vestover gjennom ukjent land. De første ukene hadde de fortsatt slitsomme kår. Men de ble vennlig mottatt og fikk følge fra den ene boplassen til den neste. Det var også en hjelp for dem at alt ble senere modent etter hvert som de beveget seg oppover og innover i landet. En dag kom de fram til en litt større landsby på en 40—50 hus, som lå ved inngangen til et vidstrakt, noe tettere befolket område omtrent ved El Paso ved den nåværende grensen langs Rio Grande. Cabeza de Vaca hadde forstått å gjøre seg nytte av sine tidligere erfaringer blant indianerne, så spanierne hadde fått ry for å være store «medisinmenn», og nå løp ryktet foran dem fra landsby til landsby og fra stamme til stamme. Derfor ble de fra nå av på hele ferden overalt mottatt med store æresbevisninger, rikholdige forsyninger og gaver i mengder. Hvert sted strømmet det syke til dem, og Cabeza var selv forbauset over hvor mange av dem som syntes å bli friske gjennom de helbredende kreftene han formodentlig måtte være i besittelse av. Deres anseelse økte også fordi de bare tok det av gavene de hadde bruk for i øyeblikket og delte ut resten i den landsbyen eller den leiren de skulle forlate. Over noen strekninger av veien fikk de følge med flere tusen india­ nere som drev jakt på hjort og hare for dem underveis,

NYE SPANSKE SONDERINGER

53

mens kvinnene bar med seg vann, hvor det var nødvendig. Noen steder var det vanskelig for dem å få lov å reise videre, men det lyktes likevel hver gang. Andre steder ble de avlevert av dem som fulgte dem, med store lovprisnin­ ger til de neste naboene, hvoretter de tok rikelig for seg av naboenes eiendom, som en rimelig belønning for det storsinn de hadde vist ved å la så store mirakelmakere gå videre til gode venner. De siste dagsreisene før Rio Grande var igjen harde og slitsomme på grunn av fattigdommen i disse strøkene og på grunn av årstiden. De fleste indianerne i disse områ­ dene var hundrevis av kilometer ute på prærien for å jakte på bison. Men overalt hvor spanierne kom, ble de like vennlig mottatt og især rikelig forsynt med bisonskinn. Mat var det ikke så mye av, mest bønner og bær, og porsjonene var knappe. Ved Rio Grande fikk de vite at hvis de fortsatte direkte mot vest, ville det ta 30—40 dager før de kom til steder hvor det fantes maismel eller bønner. Befestet indianerlandsby i Florida, tegnet av Jacques Le Moyne omkr. 1580. Landsbyene ble plassert nede ved elven og omgitt med palisader i dobbelt mannshøyde. Midt på bildet ligger høvdingens hus.

54

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Hvis de derimot fulgte elvedalen nordover en 8—9 dager og så dreide mot vest, ville de komme til steder hvor det var rikelig med mais. Dette rådet var riktig, og spanierne fulgte det. Men etter at de et stykke oppe i elvedalen hadde dreiet mot vest fra Rio Grande, varte det ennå tre uker før de nådde fram til maisdyrkerne. Herfra gikk det sørover igjen inn i den nåværende meksikanske provinsen Sonora, hvor åkerbruket ble drevet ganske intensivt og gav stort utbytte. Nå var besværlighetene forbi for Cabeza de Vaca og hans følgesvenner. Men ennå hadde de flere hundre kilometer å gå før de møtte de ytterste spanske forpostene fra Culiacån. De visste imidlertid at de var på rett vei mot sivilisasjonen — de hadde sett en indianer som bar en hesteskospiker som smykke.

Estevan og broder Marcos drar ut Beretningen de tre spanierne gav om sin lange ferd, var meget nøktern. Men den styrket visekongen Mendozas beslutning om å forsøke å utvide landområdet nordover. I samme retning virket det faktum at Cortés på egen hånd hadde sendt skip på oppdagerferd tvers over Californiabukten i 1536, og at de var kommet fram til sørenden av halvøya. Til å begynne med trodde spanierne at dette var en øy, og utenfor kysten fant de rike perlebanker. Cortés’ nestkommanderende under erobringen av Mexico, Pedro de Alvarado, dukket nå også opp i den nordlige delen av Mexico, men nå som konkurrent til Cortés. Da Alvarado hadde gjennomført erobringen av Guatemala, hadde han fått bygget skip for å finne krydderøyene i Stillehavet. Men da han fikk høre om erobringen av Peru, om­ bestemte han seg, seilte sørover og foretok en marsj mot Quito i Ecuador, hvor han ble stanset av Pizarros folk, og deretter tvunget til å snu. Blant dem som fulgte ham på dette toktet, var det også en fransiskanermunk, broder Marcos. Også han dukket nå opp hos visekongen i Mexico. Visekongen, Mendoza, var ivrig etter å føre sine planer videre. Men han var også en omhyggelig organisator, som

NYE SPANSKE SONDERINGER

55

ville undersøke forholdene så godt som mulig, før han satte noe i gang. Slavejegere og fransiskanere, som hadde drevet misjonsvirksomhet, hadde allerede tidligere skaffet ham opplysninger om forholdene i grensestrøkene, og da nå den vidtbereiste broder Marcos dukket opp, ble han valgt ut til å skaffe pålitelig kunnskap om de maisdyrkende folkene som etter sigende skulle bo i byer. Mendoza forsøkte å overtale Cabeza de Vaca, Castillo og Dorantes til å stå i spissen for ekspedisjonen tilbake til de områdene de hadde passert eller hadde hørt om. Men de avslo tilbudet kategorisk. I stedet kjøpte Mendoza negerslaven Estevan av Dorantes. Estevan hadde jo de samme erfarin­ gene som de tre spanierne. I begynnelsen av mars 1539 dro Estevan og broder Marcos ut fra grensebyen Culiacån, fulgt av en del india­ nere fra territorier som spanierne hadde besatt. Blant dem var også noen av de indianerne som hadde fulgt med Cabeza de Vaca, og som nå i noen måneder var blitt opplært som tolker. Dessverre har vi nesten ingen andre kilder å holde oss til enn broder Marcos’ beretning, og den er åpenbart upålitelig på avgjørende punkter. Men visse enkeltheter kan utfylles med opplysninger fra andre kilder. Hvordan ferden begynte, er det ingen tvil om. I løpet av en måned nådde ekspedisjonen opp til den nåværende grensen mellom Mexico og Arizona, formodentlig forholdsvis nær kysten innerst i Californiabukten, eller litt lenger inne i landet. Her skiltes broder Marcos og Estevan, idet negeren etter avtale skulle dra i forveien. Hvor langt munken fulgte etter, vet vi ikke, men Estevans skjebne er kjent. Hittil hadde ferden vært som et triumftog, maken til det Estevan hadde vært med på tvers gjennom Texas, bare med den forskjell at det nå var han som var eneste toppfigur. Han utstyrte seg med fjærpynt, med ringer og bjeller på armer og ben, og dynget på seg turkissmykker etter hvert som mer eller mindre frivillige gaver veltet inn over ham. Massevis av indianere fulgte ekspedisjonen fra landsby til landsby. Men mye tyder på at Estevans opp­ førsel ikke gledet broder Marcos. Blant annet later det til at Estevan ikke riktig har forstått å ta hensyn til lokal

56

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

skikk og bruk i sine krav om kvinner. Senere nevnte ikke broder Marcos dette forholdet; men det gjorde indianerne desto tydeligere. I begynnelsen av april hadde de altså nådd så langt som til grensen av Arizona. Der ble det avtalt at Estevan skulle dra i forveien sammen med en mindre gruppe indianere, mens hovedmassen skulle følge etter sammen med broder Marcos i et langsommere tempo. Hvis Estevan fant tegn som tydet på at det eksisterte et rikt land med mange mennesker, skulle han stoppe og sende en budbrin­ ger tilbake med et hvitt kors så stort som en hånd. Hvis nyhetene var ekstra gode, skulle han sende et kors som var dobbelt så stort. Og hvis landet var større og bedre enn Mexico, skulle korset være større enn to håndslengder. Fire dager senere kom noen budbringere tilbake med «et meget stort kors, så høyt som en mann». Budbringerne hadde også med seg en av de indianerne som hadde fortalt Estevan om landet, og denne indianeren gjentok nå opp­ lysningene for broder Marcos. De gikk ut på at i den nærmeste provinsen mot øst fantes det «syv store byer, alle under én herre, med store hus av stein og kalk», noen av dem var to eller tre etasjer høye, og herskerens hus var på fire etasjer. Portene i de viktigste husene var smykket med turkiser i mange mønstre. Videre het det at andre provinser lenger borte var enda større enn de syv byene. Så kom det nye budbringere, som brakte med seg et kors som var like stort som det første, og da broder Marcos kom fram til den landsbyen hvor Estevan hadde fått sine første opplysninger, ble de bekreftet overfor munken, ikke bare av en enkelt indianer, men av mange og med flere detaljer. Marcos fikk vite at det var 30 dagsreiser til Cibola, som var den nærmeste av de syv byene, og han forstod at det var andre kongeriker lenger mot nord og nordvest. Men Estevan hadde ikke ventet på ham som de hadde avtalt, og fortroppen var fortsatt langt foran. Joan Martinez’ kart fra 1587 over sørvestkysten av Nord-Amerika. Som andre gamle kart inneholder også dette en sjarmerende blanding av drøm og virkelighet. Her er legenden om de syv gylne byene fremstilt som mektige slott, som er tegnet inn over kompassrosen.

58

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Estevan hadde plantet atskillige store kors langs den ruten han fulgte, og han sendte stadig budbringere tilbake til Marcos med oppfordringer til ham om å skynde seg. Underveis samlet Marcos inn flere og flere opplysninger, og de bekreftet alle sammen det han hadde hørt i forveien. Han møtte indianere som bar halskjeder av turkis og med smykker av turkis i nesen og ørene, og stadig fikk han høre at alle disse tingene kom fra Cibola. Han fikk også vite at Cibola var en meget stor by med mange mennes­ ker, med gater og torg og åpne plasser og med hus som var opptil ti etasjer høye. Han fikk også bekreftelse på at det fantes større og rikere provinser lenger borte. Den 9. mai hadde Marcos nådd fram til kanten av den høye gressteppen i Arizona, forteller han selv. Og tolv dager senere kom det en indiansk budbringer som fortalte at Estevan var blitt drept i Cibola. Estevan hadde ilt av sted for å komme fram til Cibola før munken. Man har senere funnet ut at navnet Cibola dekket zuni-puebloene vest for Rio Grande, og kort før Estevan kom til den første av landsbyene, Hawikuh, sendte han bud i forveien om sin ankomst og med krav om verdigjenstander og kvinner. Som tegn på sin store verdig­ het og sin autoritet lot han budbringerne ta med seg et utsmykket rasleinstrument, en kalabass pyntet med fjær, som hørte til hans utstyr som «medisinmann». Cabeza de Vaca hadde hatt et liknende kultredskap med seg på ferden gjennom Texas og hadde hatt god nytte av det. Man har senere gjettet på at zuniene har trodd at Este­ vans budskap kom fra de krigerske apachene, som alle pueblo-indianere forsøkte å holde seg fra livet. I hvert fall hadde høvdingen i Cibola kastet det flotte verdighetstegnet på bakken og hadde sagt til budbrin­ gerne at når deres folk kom til landsbyen, skulle de nok få oppdage hva slags menn det var som bodde der. I stedet for å komme inn i landsbyen, ville de alle sammen bli drept, erklærte han. Estevan lot seg imidlertid ikke skremme vekk, men sa at alt sikkert ville ordne seg når han personlig kom til Cibola. Ikke desto mindre ble han tatt til fange allerede før han kom inn i selve puebloen, og

NYE SPANSKE SONDERINGER

59

holdt fengslet sammen med sine følgesvenner i et hus like utenfor landsbyen. Alle turkissmykkene og andre verdi­ gjenstander han hadde, ble tatt fra ham, og sammen med de andre fangene ble han sittende natten gjennom uten å få hverken vått eller tørt. Deretter ble han drept, fortelles det, og sammen med ham noen av hans ledsagere. Etter det broder Marcos forteller, hadde Estevan for­ søkt å flykte morgenen etter at han var tatt til fange, og under flukten var han blitt overmannet og drept. Et par år senere fortalte noen zunier selv til spanierne at Estevan hadde sittet fengslet i tre dager under forhør, før han ble drept. Uten selv å ville det, og uten en gang å vite det, ble dette tilfeldige mennesket en skikkelse av betydning for Nord-Amerikas tidlige historie. Han hadde først vært slave hos en muhammedaner i Marokko, men ble fanget av spanierne i 1513 og kom senere til Amerika. Så fulgte han sin herre, Dorantes, på den fortvilte Narvaezekspedisjonen. Etter åtte års elendighet i kyststrøkene ved Golfen var han med på den lange vandringen fra østkysten til vestkysten. Så ble han solgt til visekongen Mendoza, og hadde deretter gjennomført et enda større triumftog, denne gangen alene, uten å føle seg bundet av Cabeza de Vacas påbud om at overflødige gaver skulle gis tilbake. Nå fikk det hele en brå slutt, og han ble slått i hjel — sannsynligvis uten å ane hvorfor. I zuniernes folkeminner eksisterte han fremdeles etter 350 års forløp. I en av de fortellingene som ble nedskrevet i slutten av 1800-tallet, heter det at puebloenes eldre, kloke menn førte Estevan utenfor landsbyen om natten «og gav ham et kraftig støt, så han fløy tilbake gjennom luften mot sør, hvor han var kommet fra». Størst betydning for utviklingen videre fikk broder Marcos selv, for det var han som brakte med seg hjem alle meldingene om de legendariske «syv byer» med turkissmykkede dører og om enda større kongeriker i det fjerne. Han påstår i sin beretning at han med egne øyne ville overbevise seg om at Cibola eksisterte og at han kunne se fram til byen. Det han kunne se derfra, bekreftet alt han hadde hørt, og han anslo Cibola til å være større enn byen

60

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Mexico. Deretter ilte han hjemover for å avlevere sin beretning, som visekongen mottok i september. Nyhetene vakte de mest overspente forventninger, og da forventningene senere nødvendigvis måtte gi en tilsva­ rende skuffelse, har man helt til våre dager diskutert spørsmålet om munkens hederlighet og graden av hans lettroenhet. Atskillige momenter peker i retning av at det utelukkende foreligger en serie misforståelser, som er lette å forklare. For indianerne har «en stor by» betydd en stor pueblo, og zuni-landsbyene var virkelig store i forhold til de hyttene og teltene som fantes hos indianerne som gav opplysningene. De hvitkalkede murene av soltørket leire kunne gå for å være steinmurer, og husene var virkelig i to, tre eller fire etasjer. Det fantes også virkelig åpne plasser mellom husrekkene. Den feilbedømmelsen Marcos gjorde seg skyldig i, da han betraktet Cibola med egne øyne, har man forsøkt å forklare med avstanden og med disig vær, eller med at han har snakket om hele zuniområdet og ikke bare om den nærmeste pueblo. Og det var også riktig at det lenger borte lå andre puebloer som var større og mer velstående etter zunienes målestokk. Som argumenter mot munkens hederlighet er det blitt anført at det han oppgir om datoer og dagsreiser, vanske­ lig kan tilpasses de geografiske realiteter. I nyere tids forskning er det noen som mener at han ikke har dratt lenger enn til utkanten av Arizona, hvor han oppgir at han var den 9. mai, og man peker også på at han heller ikke tilføyer noe egentlig nytt utover det han på forhånd sier at han har hørt. I denne sammenhengen kan man også peke på at allerede Cortés stilte seg meget skeptisk til broder Marcos. Cortés erklærte at han hadde tenkt å la Marcos være med på en planlagt ekspedisjon langs kysten til landet i nord, og at han derfor hadde gitt Marcos en del opplysninger som Cortés selv hadde fra indianere. I stedet gikk Marcos til visekongen og fikk ordnet den reisen han selv foretok, eller påstod han hadde foretatt, men Cortés nektet å tro at «den omtalte munk» noen gang hadde sett eller oppdaget det landet han for­ talte om etter sin hjemkomst.

NYE SPANSKE SONDERINGER

61

Alt det munken påstår å ha sett og oppdaget, er ikke annet enn det indianerne hadde fortalt Cortés, fortsetter han, «og ved å brodere på dette og ved å berette om noe han aldri selv har sett eller erfart, gjør den omtalte broder Marcos ikke noe nytt, for dette har han gjort mange andre ganger, og det har vært en alminnelig vane hos ham, noe som er velkjent i provinsene Peru og Guate­ mala». Denne uttalelsen finnes i en offisiell skrivelse fra Cortés til kongen i Spania, som Cortés henvendte seg til med klager over den dårlige behandlingen visekongen Mendoza hadde utsatt ham for. Og den er skrevet på et tidspunkt da luftslottene i «de syv byer» ennå ikke var avslørt — for alle — som fantasifostre. Coronados ferd over prærien Som så ofte før og siden i menneskehetens historie var det ikke den nøkterne sannhet som kom til å bestemme begivenhetenes videre forløp. Ryktene spredte seg som en løpeild, og alt fikk etter hvert mer og mer fantastiske former. Kort etter at han var kommet tilbake, ble broder Marcos utnevnt til provinsialforstander for fransiskanerne, og fra alle prekestolene innenfor denne ordenen ble det nå talt i varme ord om de syv byene og de rikdommene som fantes der, og som langt overgikk det man kjente fra Mexico og Peru. Før en måned var gått, var Cibola blitt dobbelt så stor som Sevilla, og folk slo formelig hverandre i svime med utbroderinger om de vidunderlige rikdom­ mene der nord. Mendoza var fortsatt redd for konkurren­ ter og forbød derfor alle skip på vei til Spania å anløpe De vestindiske øyene underveis. Et av skipene ble imidlertid nødt til å gå inn til Habana, dels under påskudd av å måtte ha vann og andre forsyninger, dels fordi skipet hadde noen meget syke personer om bord. Men den egentlige grunnen har visstnok vært at det var folk om bord som gjerne ville avlegge beretning om de interes­ sante nyhetene. Fra denne begivenheten er det bevart en del vitneut-

62

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

«Coronados ferd over prærien». Maleri av Frederic Remington fra 1880—90-tallet. Spanierne dro østover prerien på jakt etter sagnbyen Quivira (se side 65). Til venstre i forgrunnen ser vi den indianske veiviseren, til hest Coronado selv. (Peter Newark)

sagn, avgitt under ed og med alle juridiske formaliteter i full orden. De er datert den 12. november 1539, og alle vitnene henviser til en måned tidligere eller litt før det, som det aktuelle tidspunkt. Alle hadde hørt, og i alle byene snakket man om, at en fransiskaner, broder Marcos, hadde oppdaget et meget fruktbart og tett befolket land nord for Mexico. Han hadde fortalt at landet var rikt på gull, sølv og andre skatter, med høye steinhus og med konger som snakket meksikansk. Et av vitnene hadde en svigersønn som var barber, og han hadde barbert broder Marcos, som da hadde fortalt om mange store byer, omgitt av murer og med vaktposter ved portene, om hele gater med sølvsmeder og om kvinner med kjeder av gullperler og menn med belter av gull. Trekk fra ridderromaner, legender og eventyr gled

NYE SPANSKE SONDERINGER

63

ustanselig inn i de forestillingene folk gjorde seg på grunnlag av disse beretningene, og tanken på de oppda­ gelsene man allerede hadde gjort, først i Mexico og senere i Peru, spente forventningene enda høyere. Urolige ele­ menter både blant fornemme og fattige var hele tiden på utkikk etter nye muligheter for å skaffe seg bytte, om ikke på annen måte, så ved slavejakt og plyndring. Mendoza anstrengte seg for å regulere forholdene og beskytte india­ nerne, fordi dette var en forutsetning for koloniens videre utvikling. Men han måtte gå varsomt fram overfor de besværlige lykkeridderne, som ofte hadde gode forbindel­ ser til høyadelen og hoffet i Spania. Blant den brokete massen som meldte seg til den endelige, store ekspedisjo­ nen mot nord, valgte Mendoza ut omkring 300 mann, som ble stilt under kommando av Francisco Vasquez de Coronado. Han var av fornem spansk familie og hadde kommet over til Mexico sammen med visekongen. Dess­ uten fikk han en større styrke av indianere til sin rådighet. I februar 1540 dro ekspedisjonen ut fra hovedstaden i Nueva Galicia. Den var godt og rikelig utrustet med hundrevis av pakkhester og muldyr og med store flokker av kveg — sauer, geiter og griser — for å sikre forsynin­ gene. Noen sideekspedisjoner til lands og til vanns langs kysten skulle støtte operasjonen. Imidlertid sinket kveg­ flokkene marsjen så mye at da de var kommet til grense­ byen Culiacån, besluttet Coronado å dra i forveien med 75—80 ryttere og 25—30 mann til fots. Dessuten fulgte broder Marcos og et par andre fransiskanere med da Coronado brøt opp i slutten av april. Deretter viste terren­ get seg å være så vanskelig og veien fram så lang at de ikke var fremme i Cibola før i begynnelsen av juli. Man hadde for lenge siden begynt å nære mistro til de strålende munkeberetninger. Nå stod de ved målet, «noen sammenraskede leirhus». Zuniene forsvarte seg i en hard, men kort kamp og forsvant deretter fra landsbyen, hvor spanierne slo opp sitt hovedkvarter. Broder Marcos ble overøst med bebreidelser og benyttet den første anledningen han kunne finne, til å reise tilbake. Coronado fortsatte derimot sine oppdagerferder for å se

64

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

hvordan det forholdt seg med de andre «kongerikene?». En av de patruljene han sendte ut, besøkte hopi-landsbyene i nordvest, en annen patrulje fant Grand Canyon med Colorado-elven og måtte konstatere at det var umulig å forsere denne natur-sperringen. En tredje patrulje fant puebloene langs Rio Grande og foretok også noen avstik­ kere ut over prærien. De resultatene denne patruljen oppnådde, førte til at det ble besluttet å flytte hele ekspedisjonen til Rio Grande, hvor den så innkvarterte seg for vinteren. Patruljen var blitt mottatt med gjestfrihet av pueblo-indianerne. Men da nå hovedmassen av spaniere la beslag både på mange hus, hele landsbyer og alt som var av forsyninger, samlet pueblo-indianerne seg til motstand, og det kom til kamper som varte i månedsvis. Det som hendte under Coronado-ekspedisjonens besøk, fikk innvirkning på pueblo-indianernes holdning til spanierne i århundrer fremover. For å beskytte seg mot vinterkulden krevde spanierne tøy og tepper fra india­ nerne. De dro fra landsby til landsby, og for at det skulle gå raskt nok, røvet de ofte fra indianerne det de stod og gikk i. Gnisten som fikk flammen til å blusse opp, var en episode med en spanier som beordret en indianer til å holde hesten hans, hvoretter spanieren gikk inn i huset og voldtok konen til indianeren. Da det viste seg å være umulig for landsbyen å få gjerningsmannen trukket til regnskap, røvet indianerne noen av hestene og muldyrene til spanierne, og så var straffeekspedisjoner og krig i full gang. Under disse kampene hendte det et sted at en gruppe spaniere sluttet lokal fred med et par hundre indianere, som la ned våpnene i tillit til fredsavtalen. En spansk kaptein, som trodde at det her dreide seg om vanlige fanger, ville følge den ordren han hadde fått om «ikke å ta noen indianer levende», og han ville nå statuere et eksempel som skulle spre skrekk langs hele Rio Grande. Han gav ordre til at det straks skulle reises 200 pæler og bål, så fangene kunne bli brent levende. Etter hvert som indianerne så at deres kamerater ble bundet og ført ut til bålene, begynte de siste hundre av dem å slåss og forsvare seg med det de kunne få tak i av våpen, og under ville

NYE SPANSKE SONDERINGER

65

tumulter ble de fleste av dem drept av de spanske fot­ folkene eller av rytterne, som forfulgte dem som flyktet. Likevel var det noen få som greide å komme seg unna, og de spredte overalt meldinger om at de fremmede ikke holdt de fredsavtalene de selv hadde tilbudt. I denne sammenhengen hjalp det lite at begivenheten også vakte avsky i den spanske leiren, da den ble kjent der, eller at handlingen ble fordømt i samtiden både i Mexico og i Spania. Virkningen var uutslettelig blant pueblo-indianerne. I løpet av vinteren ebbet kampene ut. I alminnelighet skjedde det på den måten at indianerne forsvarte seg så lenge de kunne, hvorpå de forlot landsbyene om natten med kvinner og barn for ikke å komme tilbake så lenge spanierne var der. Coronado hadde i mellomtiden fått annet å tenke på. En av slavene hos indianerne, som ble tatt som krigsfange, viste seg å komme fra en stamme som bodde lengre mot øst, og han lot til å ha godt kjennskap til landet der. Spanierne syntes han liknet en tyrker, og derfor kjennes han bare under navnet «Tyrkeren». Han fortalte om et land, Quivira, hvor det fantes store meng­ der av gull og sølv, og han tilbød seg å føre spanierne dit. I begynnelsen av mai 1541 dro hele ekspedisjonen ut over prærien mot øst. Men etter godt og vel en måneds forløp ble hovedmassen sendt tilbake, og Coronado fortsatte reisen alene med 30 av de best utstyrte rytterne. Det endeløse prærielandskapet med de enorme bisonflokkene gjorde nok på mange måter inntrykk på spanierne, og indianerne her ute, som drev med bisonjakt, mottok dem vennlig. Disse prærieindianerne kunne bekrefte at Quivira var et land som lå mot nord med mange landsbyer og mange mennesker. Men de visste ikke noe om gull og sølv, og de kjente ikke til den store rikdom som Tyrkeren stadig snakket om. Den lille spanske troppen red nordover, over Canadian River til Arkansas River og videre til de østlige grense­ områdene mellom de nåværende statene Kansas og Nebraska. Og her fant de Quivira, hvor de slo seg ned i ro og fred en måneds tid fra midten av august til midten av 4. Grimberg 26

66

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

september. Spanierne var kommet til en caddo-stamme, wichita, som senere gav navn til en by ved Arkansas River midt i Kansas. Denne stammen hadde faste boliger og dyrket litt mais til supplering av de matforsyningene sesongjakten på bison kunne innbringe, og spanierne kunne ved selvsyn konstatere at slik var det i nabolandskapene også. Kort før de kom fram, hadde Coronado skrevet et brev til stedets hersker, som han mente måtte være en sivilisert kristen, etter det Tyrkeren hadde kunnet berette. Men nå måtte Tyrkeren gå til bekjennelse. Han tilstod at han hadde sluttet en avtale med pueblo-india­ nerne om at han skulle påta seg å føre spanierne vill ute på prærien, hvor de mente de fremmede ikke ville kunne overleve når provianten deres slapp opp. Da dette var blitt avslørt, forsøkte han å overtale de andre indianerne til å angripe spanierne og drepe dem. I stedet gjorde spanierne kort prosess og henrettet Tyrkeren. Coronados hjemreise foregikk med indianske førere langs en mye kortere og raskere rute enn turen utover, så Coronado var tilbake ved Rio Grande i slutten av oktober 1541. En fransiskanermunk dro tilbake til wichitaene sammen med et halvt snes andre for å drive misjon blant dem. Men han ble drept av dem tre år senere, fordi han også ville drive sin virksomhet hos en stamme som hørte til wichitaenes fiender. En annen fransiskaner ble værende ved Rio Grande og ble drept etter et års tid. Mange av de indianerne som hadde fulgt ekspedisjonen fra Mexico, foretrakk å bli ved Rio Grande da Coronado dro hjemover, og en del av dem slo seg ned der for alltid. Hjemmarsjen begynte tidlig på våren 1542 og foregikk uten særlige begivenheter, inntil de var kommet inn på spansk område. Her gikk ekspedisjonen i oppløsning, og Coronado hadde stort besvær med å holde troppene sam­ men til de skulle marsjere inn i hovedstaden. Da han kom 4it, hadde han med seg mindre enn hundre mann og var «meget tungsindig og meget trett, fullstendig utkjørt og meget skamfull». Mange hadde satt penger i ekspedisjonen og hadde stilt store forventninger til den, og fikk nå se deltakerne komme ruslende i dagevis, enten i småflokker

NYE SPANSKE SONDERINGER

67

Som mange andre av de spanske erobrerne gikk også Hernån de Soto brutalt og grusomt fram mot den indianske befolkningen. Theodore de Bry har skildret en rekke av disse ugjerningene i sitt verk «America». Her ser man de Soto i virksomhet i Florida.

eller enkeltvis, utslitt, kledd i dyreskinn og med merker etter kampene.

De Sotos fremstøt i Florida Mens Coronado og hans tropper var fraværende, hadde indianerne i den vestlige delen av Mexico reist seg til krig. Disse kampene kostet blant annet Pedro de Alvarado livet, og de varte det meste av 1540 og 1541 inntil reisningen til slutt ble slått ned av 450 spanske og flere titusener av aztekiske krigere. Dette gav spanierne en advarsel om at de skulle være forsiktige med å sende vekk større styrker fra Mexico på leting etter fjerne kongeriker. Sjøtokter langs vestkysten hadde vært like skuffende i disse årene. Man var blitt klar over den riktige formen på California-halvøya, og kysten videre nordover var blitt

68

KONTINENTET UTFORSKES 1492—1600

undersøkt så langt som til 40°nordlig bredde, men det var hovedsakelig bare nakne og fattige fiskere man hadde støtt på, og noen seilbar passasje fra Atlanterhavet til Stillehavet hadde man ikke funnet. Uavhengg av visekongen i Mexico — ja, i konkurranse med ham — ble det samtidig foretatt enda et stort anlagt fremstøt inn i det ukjente Nord-Amerika, nemlig et nytt forsøk på å trenge inn i landet over Florida. Den fullmak­ ten Narvaez hadde fått, måtte antas å være bortfalt, når man ikke hadde hørt noe fra ham på så mange år. Derfor ble fullmakten våren 1537 gitt til en ny ansøker som hadde meldt seg ved hoffet i Spania. Denne ansøkeren het Hernån de Soto og hadde allerede stor erfaring som conquistador. Han hadde vært med på erobringene i Sentral-Amerika i 1514, hvor deltakerne fikk frie hender til å plyndre både hus, templer og graver. Plyndringene i Panama og Nicaragua gav de Soto så store rikdommer at han kunne skaffe seg to skip og hundre mann og slutte seg til Pizarros tokt mot Peru. Han var til stede ved det aller første møtet med Atahuallpa i Cajamarca, men var uten skyld i drapet på inkaen (se «Latin-Amerika» side 306-313). Han fikk imidlertid sin del av den veldige løsesummen Atahuallpa forgjeves hadde skaffet til veie, og han fikk sin del av det byttet som ble tatt under den videre erobringen, så han kunne vende hjem til Spania som en styrtrik mann, som ble godt mottatt i de fornemste kretser. Likevel var han oppsatt på å vinne enda større berømmelse, makt og rikdom. Hvilken hensikt og hvilke forventninger man hadde, går tydelig fram av det arrangementet som ble truffet. De Soto ble utnevnt til guvernør på Cuba med fullmakt til å opprette en ny provins på fastlandet, som i nokså uklare ordelag ble kalt «Florida». Her skulle han bygge tre befestede byer og gi innbyggerne i disse byene jordeien­ dommer og utstyre dem med 50 negerslaver hver. Innen et år skulle han ha vervet en styrke på 500 mann med hester, våpen og annet utstyr, og så fikk han fire år til å gjennomføre selve ekspedisjonen. Alt dette skulle skje på hans egen bekostning. Hvis han vant gull, sølv, edelstener

NYE SPANSKE SONDERINGER

69

Portrett av Hernån de Soto. 1800-talls stikk. De Soto hadde bl. a. vært med Pizarro i Peru, og under sine reiser i Nord-Amerika var det «ferdige rikdommer» som gull og sølv han lette etter. Landets natur­ rikdommer gjorde ikke inntrykk. (Peter Newark)

eller perler i de kampene man måtte regne med, eller ved handel med indianerne, skulle kronen ha sin vanlige fem­ tedel av krigsbyttet. Hvis byttet derimot ble tatt fra graver, templer og liknende, skulle kronen ha halvparten. Man ventet å finne liknende forhold som i det gullrike Sentral-Amerika og i Peru, og det var erfaringene fra disse områdene som ble bestemmende for hele de Sotos fremgangsmåte. Ekspedisjonen flakket fram og tilbake over veldige strekninger, alltid på leting etter en eller annen «stor by», som indianerne hadde gitt opplysninger om. Samtidig gjaldt letingen også den passasjen mellom havet i øst og havet i vest man mente måtte finnes et sted, for hvis «de syv byer» lå på en øy eller på flere øyer, som noen trodde, så måtte det være vann der, og dette vannet måtte være det stredet man lette etter.

70

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Et par måneder etter at de Soto hadde fått sin fullmakt, kom Cabeza de Vaca (se side 46 ff) til Spania, og de Soto forsøkte å få ham med på denne nye ekspedisjonen, slik Mendoza hadde forsøkt å få ham med på Coronados. Men Cabeza de Vaca betakket seg fortsatt og fikk i stedet et oppdrag i Brasil. Likevel ser det ut til at Cabeza de Vaca har oppmuntret de Soto med skjulte antydninger om hva han og de som ville følge ham, kunne vente seg. De Soto seilte fra Spania i april 1538, tilbrakte så et år på Cuba med ytterligere forberedelser og landet endelig i Tampa-bukten på vestkysten av Florida i slutten av 1539, altså samme sted som Narvaez-ekspedisjonen startet fra. De Soto var bedre forberedt enn sin forgjenger. Han landet i Florida med over 600 mann, hvorav nesten halv­ delen var ryttere, resten fotfolk. Han hadde sørget for å få med seg håndverkere av alle slag blant fotfolket, og han hadde også tatt med en transportabel smie, så fangene kunne legges i jern og lenkes sammen. Dessuten fulgte det med noen prelater og munker. Han hadde med rikelige forsyninger av ferdig proviant, men særlig viktig var det at ekspedisjonen hadde fått med seg store griseflokker. Bestanden kunne holdes ved like underveis, og grisene behøvde ikke annet for enn det de kunne finne selv. Få dager etter landingen støtte ekspedisjonens folk på enda en overlevende fra Narvaez’ ekspedisjon. Han het Juan Ortiz og var blitt etterlatt her elleve år tidligere. Han hadde levd fredelig i en av de små landsbyene og hadde delt indianernes kår på like fot med dem. Nå sluttet han seg til de Sotos folk, og ble nyttig som tolk og med sitt kjennskap til landet og de innfødte. Takket være Ortiz ble hans landsby skånet for den behandlingen de Soto ellers gjennomførte konsekvent i sin politikk overfor de innfødte. Straks han var kommet fram til et nytt område, gikk han til angrep på de nærmeste landsbyene, brente dem ned og tok så mange fanger han kunne. Fangene ble brukt som bærere og kunne noen ganger være så heldige å slippe fri, men bare hvis andre fanger et nytt sted stod til rådighet som avløsere. Den fremgangsmåten han foretrakk, var imidlertid å forsøke å

NYE SPANSKE SONDERINGER

71

ta til fange en høvding som gissel for at alle rekvisisjoner ble punktlig oppfylt og at de innfødte holdt seg i ro overfor spanierne, selv om de ble utsatt for overgrep. Det var erfaringene fra de meget mer folketette og langt mer gjennomorganiserte landene i Sør-Amerika de Soto satte seg fore å gjøre bruk av. Men her i Nord-Amerika blant muskogee-folkene var reaksjonen en helt annen. Her gikk indianerne gang på gang til angrep for å befri en høvding som var tatt til fange. Det førte til et utall av store og små trefninger under størstedelen av ekspedisjonens forløp. Men dette skjerpet bare de Sotos trang til å ville slå til først. Ekspedisjonen gikk først i en stor bue opp mot nordøst gjennom det som nå er staten Georgia, så mot vest og sørvest igjen til området i nærheten av Mobile-bukten. Her stod det et større slag, hvor spanierne mistet mye av sin utrustning. Deretter gikk marsjen igjen nordover og så mot vest til Mississippis midterste område — stadig under tapsbringende kamper — og dit kom de i mai 1541, omtrent til det området hvor byen Memphis nå ligger. Her bygget de båter som de brukte da de krysset elven i juni, og tilbrakte så noen måneder med å sondere landet i den nåværende staten Arkansas, hvor ekspedisjonen også overvintret. Her fant de indianere som drev åkerbruk og bodde i meget større landsbyer enn hva de hadde sett andre steder, og det var rikelig med forsyninger. Men det ekspedisjonen lette etter, fant den ikke. Neste vår tok den fatt på hjemreisen. Det ser ut til at de Soto har gitt opp alt håp. Til all annen motgang kom nå også febersykdommer. Tolken Ortiz døde, og i slutten av mai, da de igjen var kommet tilbake til Mississippi, døde også De Soto etter langvarig feber. For å skjule for indianerne at han var død, ble hans lik senket i elven i all hemmelighet, og det ble sagt at han bare «midlertidig hadde steget opp til himlen, som han gjorde så ofte». De Soto hadde ikke tort gi seg og folkene sine tid til å gå i gang med å bygge båter, før de indianske naboene var temmet på vanlig måte. Det siste han gjorde i livet, var derfor å sette i gang et angrep på en tilfeldig utpekt

72

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

landsby i nærheten. Etter at han var død, ble det likevel besluttet at ekspedisjonen skulle dra til Pånuco og de spanske besittelsene over land, hoe som førte ekspedisjo­ nen til Red River i det nordøstlige Texas. Men etter å ha brukt fire måneder på denne avstikkeren, snudde den og dro tilbake til Mississippi, hvor den overvintret. Neste vår begynte de å bygge båter og samle forsyninger av mais. I begynnelsen av juli tok de fatt på seilasen nedover Mississippi. Tre hundre spaniere, noen hester og omkring hundre indianske slaver var med på denne turen, mens fem hundre andre slaver ble etterlatt. Når de passerte indianske landsbyer underveis, kom det krigere i kanoer og gikk til angrep på dem. De siste hestene måtte de slakte for å gjøre båten lettere. I begynnelsen av septem­ ber nådde de Pånuco, fire år og fire måneder etter avreisen fra Cuba. Men nå var det bare halvdelen av ekspedisjonens medlemmer som var i live. De Soto hadde en gang sagt at «der hvor det er mye land, vil noe av det vise seg å være rikt». Han tenkte ikke på naturrikdommer, da ville han ha hatt rett. Det eneste han hadde i tankene, var slike ferdige rikdommer som han kjente fra Panama, Nicaragua og Peru, slike som lå ferdig til avhenting, og som alle lesekyndige den gangen kjente fra litteraturen. Romanen «Amadis» hadde vært en så stor suksess at den fikk en fortsettelse, som handler om en dronning i et fjernt eventyrland, rikt på gull og perler. Hun heter Califia og landet hennes heter California, som Cortés satte som navn på den vestlige delen av Nord-Amerika. Helten i disse romanene — og i mange flere som kom etter hvert — er den omvandrende, edle ridder, som kjemper mot kristendommens fiender. Men da Coronado-ekspedisjonen kom hjem fra sin ulykkelige reise, var de spanske myndighetene blitt trett av virkelig­ hetens omflakkende lykkeriddere. Det offisielle Spanias interesse for «de syv byer» og alt som hadde med dem å gjøre, var effektivt kjølnet, og skuffelsene fikk langvarige virkninger. Fra ett synspunkt sett var de slitsomme og mislykte ekspedisjonene mot nord ikke annet enn tilfeldige episo-

NYE SPANSKE SONDERINGER

73

«The Lookout», vaktposten. Maleri av W. R. Leigh. Denne scenen fra en pueblo viser kvinner som holder vakt —- apasjene m. fl. var krigerske naboer. I forgrunnen lages krukker. Sørvestindianerne var kjent for sin pottemakerkunst. (Peter Newark)

der, få og uten indre sammenheng, og fullstendig resultat­ løse i samtidens øyne. Fra et annet synspunkt er kjenn­ skap til disse ekspedisjonene en nødvendig forutsetning for å forstå det grunnlaget de skapte for den historiske utvikling i Nord-Amerika i de følgende århundrer helt fram til midten av 1800-tallet. Med disse ekspedisjonene hadde spanierne formelt sikret seg rett til veldige territo­ rier fremfor andre europeiske makter. De spanske rettig­ hetene strakte seg fra Florida over den midterste delen av Mississippi-området helt opp til i nærheten av Vancouver. I det indre var grensene selvsagt meget upresise, men området utgjorde en tredjedel av det nåværende USA. Alt dette lå imidlertid i en fremtid man ikke kunne ane noe

74

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

om den gangen Coronado brakte hjem sine skuffende nyheter, fulgt av andre krigsmenn og gulljegere, som ikke hadde funnet et større Mexico og et rikere Peru mot nord. Det var forbi med de fantastiske eventyrs tid. Som et punktum for dette kapitlet av Spanias og de spanske besittelsers historie kan det passe å nevne at Karl 5. i 1543 forbød all innførsel til koloniene av ridderromaner og eventyrfortellinger. Myndighetene fikk ordre om å forby trykking og alt salg av slike bøker og å sørge for å sette en stopper for at slike bøker ble lest av spaniere eller indianere i koloniene.

ØSTKYSTEN UTFORSKES

Nordboere og Bretagne-fiskere Oppdagerferdene langs østkysten av Nord-Amerika fikk et helt annet forløp og oppnådde på lang sikt helt andre resultater enn de spanske ferdene vi hittil har omtalt. Spanierne kom sørfra opp til varme, feberfarlige sumpstrekninger i øst og til uendelige præriestrekninger i vest. Franskmenn, nederlendere og engelskmenn kom til en kyst med mange gode, naturlige havner, med et land­ skap og et klima som ofte kunne være bedre enn det de kjente hjemmefra og med flere gode vannveier innover i landet. Spanierne dro av sted for å finne tettbefolkede byer med store skatter av gull og sølv. De andre dro ut for å finne en nordvestlig sjøvei til India, eller for å grunnlegge et nytt hjem, i fred for religiøs og politisk forfølgelse. På et punkt er det likhet mellom de to områdene: østkystens historie i det første hundreåret etter Columbus er også bare fylt av oppdagerferder. Først bortimot år 1600 ble denne situasjonen forandret for Nord-Amerika som helhet. For øvrig var det lenge siden europeere første gang besøkte Amerika. I vikingtiden hadde nordboere på Grøn­ land foretatt flere ferder hit til Vinland, som de kalte landet, men uten at dette ble begynnelsen til en perma­ nent kolonisering. Likevel gikk ikke kjennskapet til disse

ØSTKYSTEN UTFORSKES

75

Vinlandsferdene helt i glemmeboken, og de hadde en viss innflytelse da folk igjen begynte å interessere seg for reiser i disse områdene ved inngangen til den nyere tid. Imidlertid hadde det større betydning at fiskere fra vest­ kysten av Europa kjente til de store fiskebankene utenfor Newfoundland iallfall fra midten av 1400-tallet, og at større eller mindre fiskerflåter besøkte disse bankene temmelig regelmessig — fiskere fra Bristol og Skottland, fra Bretagne og fra de baskiske provinsene omkring Biscaya-bukten. Cabot og hans etterfølgere De egentlige oppdagerferdene kan oppsummeres ganske kort. De berørte ofte landet meget lett uten å bli en del av dets historie, hvis da sjøfarerne i det hele tatt kom nærmere enn til å iaktta kysten på avstand. En sjømann fra Genova, som hadde gått i engelsk tjeneste og hadde slått seg ned i Bristol, fikk støtte av kongen, Henrik 7., til å lete etter en nordvestlig handels­ vei til Asia. John Cabot, som han nå kalte seg, nådde om sommeren 1497 i løpet av fem uker fram til et sted på kysten av det som senere ble kalt New England. Han tok formelt landet i besittelse på vegne av den engelske krone, og gav det navnet «De syv byer», i samsvar med den kjente legenden. Han hadde riktignok ikke truffet mennesker der, men han hadde funnet tegn på at landet var befolket, og senere hadde han sett to menn som løp inne på stranden. Uten å gå i land flere steder seilte han videre mot øst og nord i en måneds tid og dro deretter hjemover. Året etter seilte John Cabot ut igjen, denne gangen med fem skip fullt lastet med varer, som skulle brukes til handel i de rike landene i Øst-Asia, som alle trodde de hadde funnet en snarvei til. Et av skipene kom tilbake til en irsk havn i havarert tilstand, de fire andre og John Cabot hørte man ikke mer til. De må være blitt borte i stormen. I årene nærmest etter dette foretok portugisere fra Azorene noen reiser. En del av dem reiste i engelsk tjeneste, men Henrik 7. ønsket å bevare et godt forhold til

76

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Portrettbyste av florentineren Giovanni da Verrazzano, som seilte langs kysten fra Carolina til Nova Scotia i 1524 under et forgjeves forsøk på å finne en passasje vestover til Asia. Titusener av folk i New York kan hver dag bli minnet om hans navn, når de passerer Verrazzano-broen mellom Staten Island og Brooklyn.

Spania og gikk derfor ikke for hardt på. Det mest varige som kom ut av disse reisene, kan man si var navnet Labrador etter en av de portugisiske sjøfarerne, som hadde sluttet seg til de tiltakslystne kjøpmennene i Bristol. Henrik 8., som fulgte sin far på tronen i 1509, giftet seg med Katarina av Aragonia etter farens ønske og kom derved i allianse med Spania. Dette førte ham inn i en krig med arvefienden Frankrike, en krig som kom til å oppta Englands interesser så lenge at det først var langt ute i hundreåret England på nytt kunne engasjere seg i forholdene i det nordlige Amerika. Også fra fransk side ble flere ekspedisjoner tidlig støttet uten at de umiddelbart førte til noe resultat. I 1524, da Frankrike igjen var i krig med Spania, seilte florentineren Giovanni da Verrazzano i fransk tjeneste langs hele den amerikanske kysten fra Carolina til Nova Scotia, men uten å finne sjøveien til Asia, som han søkte etter. Da han kom hjem, var den franske kongen, Frans 1., tatt til fange av spanierne, og etter at han var blitt løslatt, kunne

ØSTKYSTEN UTFORSKES

77

han ikke gå i gang med operasjoner i nærheten av de landene som Spania hadde fått enerett over ved en pavebulle i 1493 (se «Latin-Amerika» side 330). I 1525 ble det sendt et skip ut fra Spania under ledelse av sjøfareren Estevåo Gomez. Han fulgte samme rute som Verrazzano opp langs østkysten til Nova Scotia og kom tilbake samme år. Da heller ikke han hadde funnet noen passasje til India, ble ikke hans reise fulgt opp av andre offisielle spanske ekspedisjoner. Men de iakttakelsene han hadde gjort, ble benyttet av spanske kartografer, og senere ble de brukt til støtte for spanske krav i området.

Jacques Cartier og «kongeriket Hochelaga» Da det oppstod en kort pause i krigene mellom statene i Vest-Europa rettet Frans 1. på nytt sin oppmerksomhet mot den amerikanske østkysten. Med St. Malo som utgangshavn, hvor man hadde god kjennskap til de regel­ messige toktene fiskere fra Bretagne pleide å foreta til Newfoundland, startet i 1534 en del reiser, som kom til å føre til etableringen av et fransk Canada to mannsaldre senere. Pioneren for disse reisene var en erfaren sjøfarer og en ansett borger i St. Malo, Jacques Cartier, som på den første reisen fant veien inn til området vest for Newfoundland, inn i St. Lawrence-bukten. Til sin store overraskelse fant han her øyer og kyststrekninger med større fruktbarhet enn ute ved det åpne havet. Han kom i kontakt med flere grupper av fredelige indianere, som åpenbart var vant med litt tuskhandel med de europeiske fiskerne som årlig pleide å gjeste disse strøkene. Cartier kom godt overens med befolkningen, og etter avtale ble to høvdingsønner med ham tilbake til Frankrike for å bli opplært som tolker. Cartier hadde satt opp et stort trekors på kysten og erklærte landet for å være en besittelse under den franske kongen. Han beklaget at han ikke hadde funnet «passa­ sjen», men han hadde fått sikre opplysninger om tre «riker» inne i landet. Det ene riket var Saguenay, nord for St. Lawrence-elven ved den elven som fremdeles bærer

Kombinert kart og bilde, som viser Jacques Cartiers landgang på kysten av St. Lawrence-bukten i 1534. Som kompassrosen viser, er kartet orientert slik at nord peker nedover. Trolig er den dype bukten midt på kartet den som leder inn til St. Lawrence-elven. — Franskmennene mottas av en gruppe nysgjerrig utseende indianere.

dette navnet. Det andre, Canada, var «riket» omkring byen Stadacona, hvor Quebec nå ligger. Dette var hjem­ landet til de to høvdingsønnene. De hadde bare vært med noen kamerater på sommerfiske da Cartier traff dem. De to indianerne hadde lovet Cartier å føre ham til deres hjemsted og hadde dessuten snakket om «kongeriket Hochelaga», det vil si det stedet Montreal nå ligger.

Neste år seilte Cartier av sted med tre skip og fortsatte da oppover St. Lawrence-elven til Stadacona, som viste seg bare å bestå av en samling primitive hus. Men de to høvdingsønnene og hele selskapet ble mottatt med store festligheter. Landet var fruktbart, med mengder av vilt, fisk og fugl, med nøtter og mange ville frukter, og med en befolkning som dyrket mais, bønner og gresskar. Som de fleste andre som har besøkt området i tidlig tid — helt fra vikingene — fremhevet Cartier særlig de ville druene som forekom i slike mengder at øya Orleans i elven nedenfor Quebec, fikk navnet «Bacchus’ øy» av Cartier. Etter å ha hatt visse vanskeligheter med å få lov til å

80

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

dra av sted for å besøke nabofolket, seilte Cartier med noen av sine menn videre til et kort besøk i Hochelaga, hvor han også ble overveldende gjestfritt mottatt. Hoche­ laga bestod av et halvt hundre langhus med flere familier i hvert, og hele byen var omgitt av kraftige palisader med bare én, godt bevoktet inngang. Utenfor palisadene lå det oppdyrkede maismarker. Til ære for den franske kongen gav Cartier et fjell nær byen det navnet stedet bærer den dag i dag — Mont Real. «Kongefjellet» og Hochelaga lå på en øy, tett ved Ottawa-elvens utløp i St. Lawrence, og Cartier fikk ganske gode opplysninger av de innfødte om de store vannsystemene inne i landet. Han fikk også den oppfatningen at det fantes gull og sølv der. Til overvintringen i Stadacona bygget franskmennene et lite fort av tømmer, og her ble de innesperret av tykk is og høy sne fra midten av november til midten av april. Da de var kommet så langt som til februar, var det bare omkring 10 av de 110 franskmennene som var friske. 25 av dem var døde av skjørbuk og 40 holdt på å dø. I forveien var det et halvt hundre indianere som var døde av en eller annen sykdom, som sannsynligvis skyldtes euro­ peiske bakterier. Men for å unngå smitte fra de syke indianerne hadde Cartier forbudt dem å komme til fortet. Men med dette forbudet avskar han sine folk fra å få ferskt vilt og fisk, og derved økte risikoen for skjørbuk, som jo ikke er smittsom, men skyldes vitaminmangel. Frelsen kom da en av de indianerne som hadde vært med på reisen til Frankrike, lærte dem å bruke et oppkok av kongler og bark fra et nåletre, en slags gran, og det hjalp dem hurtig så mye at de kunne komme ut og skyte vilt og fugl og fange fisk. Hjemturen begynte i mai, og i juli 1536 var ekspedisjonen tilbake i St. Malo. Denne gangen var høvdingen i Stadacona, Donnacona, sammen med fire-fem følgesvenner blitt lokket til å følge med, formodentlig med litt mer uklare løfter enn dem som var gitt til de to sønnene hans forrige år. Donnacona ble mottatt meget ærefullt ved det franske hoff, men døde i Frankrike uten å gjense sitt fedreland. Cartiers tredje reise, som ikke fant sted før i 1541, var planlagt som en

ØSTKYSTEN UTFORSKES

81

egentlig kolonisering med sikte på fast bosetning. Men forsøket mislyktes fullstendig. I 1543 ble alt oppgitt, og i de to neste mannsaldre foretok ikke Frankrike seg noe mer ved St. Lawrence. Fransk-spanske fektninger i Florida I disse to mannsaldrene var Frankrike nærmest innstilt på å flå seg selv i filler under religionskriger mellom katolikker og protestanter, hugenotter som de ble kalt. Allerede under Frans 1. hadde forfølgelsen av hugenot­ tene så smått begynt. Men etter hans død i 1547 økte den sterkt og slo ut i åpen borgerkrig i 1562, da katolikkene anrettet et formelig blodbad på hugenotter som var samlet til gudstjeneste i en låve i Vassy. Med mange korte avbrudd varte de franske religionskrigene helt til 1598, og begge parter fikk støtte fra utlandet, katolikkene fra Filip 2. i Spania, hugenottene fra Elisabeth 1. i England. Hugenottene hadde særlig mange tilhengere i Normandie og langs vestkysten med La Rochelle som sikkert hovedsete. Det var naturlig at det i denne befolk­ ningen ble spesielt mange sjøfolk som engasjerte seg i kampen mot katolikkene ved å overfalle og plyndre spanske skip på hjemtur fra De vestindiske øyer. I Europa og i Amerika, foruten på havene som forbandt disse to verdensdelene, ble det kjempet i århundrer, ikke bare mellom politiske stater, men også mellom religiøse partier. I 1562 gjorde franske protestanter et første forsøk på å sette seg fast ved kysten av det nåværende South Carolina, men dette forsøket ble resultatløst. I 1564 ble det gjort et nytt forsøk med tre skip og 300 mann under kaptein René de Laudonniére, som valgte et sted ved nordgrensen av Florida-halvøya, ved bredden av den elven som nå heter St. Johns River. Her skulle ekspedisjonen bygge et fort og så vente på en større gruppe utvandrere, som skulle komme året etter. Også dette forsøket var nær ved å gå i oppløsning under mytteri blant franskmennene og stridigheter med indianerne. Men i august 1565 kom lederen for utvandrerne, kaptein Jean Ribault med syv

82

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

store skip, fylt med våpen og soldater, med utvandrere, håndverkere og tjenerskap. Imidlertid hadde spanierne allerede på det tidspunkt truffet forberedelser til å jage alle franskmenn vekk fra et territorium de mente var spansk, selv om de ikke formelt hadde tatt det i besittelse. Nesten samtidig med Jean Ribault kom en del av en spansk flåte til et sted som lå et halvt hundre kilometer lengre sør — St. Augustine. Denne flåten stod under kommando av en nyutnevnt guvernør og generalkaptein for Florida, Pedro Menéndez. Den 4. september innlot Menéndez seg i en kortvarig kamp med skipene utenfor det franske fortet, men trakk seg tilbake til St. Augustine. Ribault mente at et avgjørende oppgjør ville være best og førte alle kampdyktige menn om bord i skipene. Den 8. september seilte han ut for å ta opp kampen, men umiddelbart etter ble hans flåte rammet av en kraftig storm som varte i tolv dager. Mens skipene ble kastet om hverandre i stormen, dro Menéndez landeveien opp til det franske fortet, som lå nesten forsvarsløst, og inntok det lett. Laudonniére unnslapp sammen med noen få andre på noen små båter, men resten av fortets beset­ ning ble hugget ned. Kvinner og barn ble riktignok skånet. I dagene som fulgte, drev Ribaults skip som vrak inn mot kysten ved St. Augustine og lenger sør. De skipbrudne ble uten vanskelighet fanget inn i grupper av spanierne, som deretter henrettet dem i hundrevis. Bare noen få, som erklærte seg for å være katolikker, og noen musikanter ble skånet. Ribault var en av de fangene som ble drept. Noen få av dem som drev i land med skipene, var så heldige at de unnslapp og søkte tilflukt hos indianerne i landsbyene. Meldingene om denne massakren vakte forferdelse og raseri da de nådde fram til Frankrike. Menéndez erklærte at kolonistene var blitt drept «ikke som franskmenn, men som kjettere». Likevel var det en god katolikk som for egen regning og risiko sørget for at det ble tatt hevn. Dominique de Gourgues, som var fra Gascogne, En indianerhøvding i Florida sammen med franskmannen Laudonniére. Maleri av J. Le Moyne. Indianeren skal til å vise Laudonniére en søyle som Ribault hadde reist to år før — restene av koloniseringen.

84

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

hadde deltatt i krig mot Spania og hadde vært i spansk fengsel. Han var åpenbart vel kjent med livet som kaperkaptein og fribytter, og utrustet tre skip med våpen og mannskap og stakk ut fra Bordeaux i august 1567 uten offisiell tillatelse. I april 1568 dukket han opp utenfor den nordlige delen av Florida, og da han passerte St. Augus­ tine, ble han hilst med salutt av den spanske garnisonen, som trodde at dette var spanske skip på vei hjemover. Han besvarte salutten og fortsatte seilasen til et sted på kysten som lå litt lenger nord enn der det franske fortet hadde ligget ved St. John’s. Blant indianerne fant han en ung franskmann som hadde sluppet unna massakren ved St. Augustine, og han kunne gi de Gourgues en beskrivelse av de tre fortene som spanierne i mellomtiden hadde bygget på en kort strekning langs kysten. Indianerne i dette distriktet hørte til muskogee-folkene, som de Soto hadde herjet så brutalt med en liten mannsalder tidligere. Spanierne var heller ikke godt likt her på østkysten. Nå var store styrker av indianere parate til å slutte seg til de Gourgues og hans mannskaper. De tre spanske fortene ble angrepet av franskmenn og indianere i fellesskap, og alle tre ble inntatt i løpet av to dager. Alle de spaniere som overlevde kampene, ble hengt. Etter at alle de tre garni­ sonene var blitt utslettet på denne måten, seilte de Gour­ gues hjem igjen og kom til fransk havn like uoffisielt som han hadde reist ut. Besetningene på de spanske fortene var blitt utryddet «ikke som spaniere, men som mordere». Menéndez arbeidet ennå i noen år meget aktivt for å holde på spaniernes faste grep om Florida. St. Augustine ble befestet på nytt, det ble anlagt flere fort og det ble hentet misjonærer, som skulle gjøre indianerne mer venn­ ligsinnet. Dette forsøket var likevel mislykket. Etter hvert gikk indianerne til angrep overalt hvor det var spaniere, slik at fremskutte stasjoner og fort igjen måtte oppgis. I 1572 ble Menéndez kalt hjem til Spania for å stå i spissen for oppbyggingen av en stor krigsflåte — den som skulle bli «den store armada». Etter dette gikk det stadig raskere tilbake for spanierne i Florida. Ved slutten av 1500-tallet var det ikke annet igjen enn en svak utpost i St. Augus-

ENGELSKE EKSPEDISJONER.

85

tine. Besetningen her var på ingen måte i stand til å beskytte skipsfarten — den kunne knapt nok forlate fortet uten risiko for å bli drept.

ENGELSKE EKSPEDISJONER Spanias tilbakegang hadde sin bakgrunn i begivenheter i Europa på den tiden, begivenheter som langsomt førte til at dette tidligere så mektige riket mistet sin plass som stormakt. I England hadde Maria den katolske — eller «den blodige» som hun også blir kalt — vært regjerende dronning fra 1553 til 1558. Hun var gift med Filip 2. av Spania, og engelske tropper hadde støttet Spania i krig mot Frankrike. Denne krigen førte for øvrig til at England mistet sin siste besittelse på fastlandet — Calais. Men under Marias etterfølger, Elisabeth 1. endret situasjo­ nen seg fullstendig. I 1568 begynte de protestantiske Nederlandene sin 80 år lange frihetskamp for å vinne uavhengighet fra Spania og snart fikk de opprørske nederlenderne mer og mer åpen­ lyst hjelp fra Elisabeth. Spania ble dessuten i stigende grad sjenert av engelske fribyttere og kaperfartøyer, som dels opererte langs kysten av Spania, dels snappet opp spanske transporter fra Amerika og dels dro på nærgående oppdagerferder i den nye verdensdelen. Da den katolske dronning Maria Stuart, som hadde flyktet fra Skottland og i årevis hadde sittet fengslet hos Elisabeth, ble hen­ rettet i 1587, førte det til at paven gav Filip 2. i oppdrag å straffe England, et kjærkomment påskudd for spanskekongen til å gå til storangrep. I 1588 seilte «den uovervin­ nelige armada» ut fra Cadiz med kurs for Flandern, hvor den skulle ta om bord en spansk hær som skulle gjøre landgang i England. Men før armadaen nådde så langt, var den blitt splittet og nedkjempet i Kanalen av uvær og storm og av den engelske flåten.

Martin Frobisher og Humphrey Gilbert Krigen mellom England og Spania fortsatte i en år­ rekke, mest med sammenstøt til sjøs og også med skjær-

ENGELSKE EKSPEDISJONER

87

mydsler i de amerikanske farvannene. I den siste fjerde­ delen av hundreåret foretok engelskmenn flere viktige oppdagerferder, men heller ikke England fikk varig fot­ feste noe sted på det nordamerikanske fastland i dette hundreåret. I de arktiske områdene vest for Grønland vitner de geografiske navnene den dag i dag om engelske oppdagere fra denne perioden. Martin Frobisher nådde i 1576 fram til Baffin Island med atten mann. Her fant han en stor stein, som han antok inneholdt gull. Året etter var han ute på en ny ekspedisjon til det samme området og brakte med hjem et par hundre tonn av denne malmen. Og i 1578 stod han i spissen for en tredje ekspedisjon på femten skip, som hadde som mål å hente 2000 tonn «gullmalm». Imidlertid viste det seg at malmen ikke inne­ holdt et støvkorn gull, og Frobisher skiftet arbeidsfelt, idet han gikk over til den irske krigsskueplassen, og ellers drev som fribytter mot spanierne. I 1578 fikk også Humphrey Gilbert en offentlig fullmakt — et såkalt «patent» — til å «utforske hedenske land, som ikke er tatt i faktisk besittelse av noen kristen fyrste», og til å anlegge en koloni der. Dette var før Englands offisielle brudd med Spania. Imidlertid kom han ikke av sted før i 1583. Han satte kursen direkte til fiskebankene ved Newfoundland, hvor man som vanlig fikk se «hundre seil, eller flere», og i havnen i St. John’s kalte han sammen ledende personer fra tretti skip av forskjellig nasjonalitet — engelske, portugisiske, franske og baskiske. Han leste opp for denne forsamlingen den bevillingen han hadde fått av dronning Elisabeth, og tok landet i besittelse for England. Tre uker oppholdt han seg i dette området, og brukte tiden vesentlig til å lete etter Øverst: Indianere begraver en høvding eller prest. I midten gravhaugen med den dødes drikkebeger oppå, omgitt av en krans av piler. Utenom står de etterlatte, som gråter over den avdøde i samfulle tre dager og tre netter uten å ta til seg vått eller tørt. Nederst: «Når indianerne erklærer sine fiender krig, skjer det ikke ved at de sender bud, men ved at de stikker piler ned i jorda langs veiene med hårløkker bundet til pilene.» Kobberstikket øverst er av Theodore de Bry, det nedenfor av Jacques Le Moyne.

88

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Rekonstruksjon av «The Golden Hind», Francis Drakes berømte skip fra jordomseilingen 1577—80. Skipet var på 102 fot, og hadde høye master og tett nok rigg til den største seilføring. Over skipets lasterom har vi kanondekket, og over dette hoveddekket.

edle metaller og til å laste proviant. Deretter skulle turen gå sørover for å finne et landområde som kunne passe for den planlagte koloniseringen. Av de fem skipene som opprinnelig skulle ha vært med på denne ekspedisjonen, snudde det største allerede to dager etter avseilingen fra England. Et annet skip ble sendt hjem fra Newfoundland, og det største av de tre som var igjen, gikk på grunn og havarerte med et tap på hundre mann. Det nest siste skipet forliste midt i Atlanter­ havet med Gilbert om bord, uten at det siste skipet kunne gjøre noe for å redde noen. Den mest nøkterne av dem som lette etter en nordvest­ passasje i disse årene synes å ha vært John Davis, som foretok tre reiser i årene 1585—87 og nøye sonderte kystene langs Grønland, Baffin Island og Labrador, men uten at det gav konkrete resultater. Både han og de som reiste sammen med ham, kom godt ut av det med eski­ moene. Men under en landgang på kysten av Labrador ble besetningen plutselig overfalt av en flokk indianere,

ENGELSKE EKSPEDISJONER

89

som formodentlig tilhørte en algonkin-stamme. Davis selv slapp levende fra begivenheten og fortsatte sine oppdager­ ferder i andre farvann mange år etter dette. Dronningens fribyttere Det nye ved de engelske ferdene i disse årene var at de ble støttet og i stort omfang finansiert av hoffet, av dronningen selv, av adelsmenn og rike kjøpmenn. Videre er det karakteristisk at de ble ledet og gjennomført av erfarne fribyttere, som lot oppdagerferder og kapertokter gå sammen i en høyere enhet — med regjeringens velsig­ nelse. Francis Drake er vel det mest utpregede eksemp­ let på dette. Da han begynte sin berømte verdensomseiling i 1577, var det opprinnelig hans mål å herje langs de spanske besittelsene på kysten av Stillehavet. Gjennom Magellan-stredet seilte han langs Chile og videre nordover, til slutt bare med ett skip — «Golden Hind» — til han kom til den midtre delen av California, hvor den lange turen over Stillehavet skulle begynne. Han benyttet anledningen til å erklære landet for engelsk besittelse, kalte det «Nova Albion» og seilte så videre til Molukkene. Noen år senere skal vi treffe ham igjen under et streiftog på østkysten av Nord-Amerika, og dessuten hadde han en stor del av æren for seieren over «den uovervinnelige armada». Selv om engelske ekspedisjoner opptrådte på mange andre kanter av verden var det av naturlige grunner østkysten av Amerika de interesserte seg mest for i sine bestrebelser på å omgå spanierne ved å finne en alternativ vei til India. En av dem som ivrigst hadde talt for slike foretakender, var Humphrey Gilbert, utdannet ved Eton og Oxford, en av dronningens trofaste støtter, som hadde vært med på krigstog i Frankrike, Irland og Nederland, før han fikk sitt «patent» med rett til å opprette en koloni. Allerede i 1566 leverte han en begrunnet søknad til dronningen, og når han senere hadde en ledig stund, leste han alle de geografiske verk han kunne få tak i, og diskuterte de opplysningene han fant, med andre interes­ serte i en slags studiekrets. Der deltok også folk som var

GCr.

Francis Drake beleirer den spanske byen Santo Domingo i Vestindia i 1585. Kampen mellom de europeiske makter om de rike koloniene var alt i gang. Vi ser her Drakes flåte på havnen, i bakgrunnen den befestede byen, i forgrunnen både virkelige og fantastiske sjødyr.

ENGELSKE EKSPEDISJONER

91

knyttet til handelskompaniene i London. Omkring 1574 ble resultatet av disse studiene samlet i en bok, som kom i trykken i 1576. Her ble det anført en rekke politiske og økonomiske argumenter for at England burde oppsøke det stredet gjennom det sentrale Nord-Amerika som alle regnet med fantes, en tro som ble styrket av forestillinger både hos oldtidens forfattere og hos broder Marcos (se side 54) og av beretningene om landet Quivira (se side 65) «som ligger ved en stor sjø», foruten med argumenter om Østens rikdommer, om stor gevinst for handelen og om fordelene ved å kunne opprette kolonier for fattige engelskmenn langs handelsruten. Sir Humphrey Gilbert selv omkom på hjemreisen over Atlanterhavet, som vi har fortalt, men hans halvbror, sir Walter Raleigh, som stod enda høyere i kurs hos dron­ ningen, hadde fått et liknende patent, og han fikk om­ gående satt i sving nye ekspedisjoner. I 1584 sendte han ut to skip for å rekognosere, og resultatet ble at man bestemte seg for øya Roanoke ved kysten av det nåværende North Carolina. I 1586 ble fribytteren sir Richard Grenville sendt av sted med syv skip og seks hundre mann. De tok seg først en tur til de spansk-vestindiske øyene for å plyndre, og på fastlandet innenfor øya Roanoke ødela de en landsby og svidde av maismarkene til straff for at et sølvbeger var blitt borte. Hundre mann ble så etterlatt på Roanoke for å bygge et fort. Resten seilte hjem og opp­ brakte på veien et spansk skip. Besetningen på Roanoke kom snart i krangel med indianerne, som hørte til de sørligste av algonkin-stammene og som ikke kunne finne seg i at deres forråd av matvarer stadig ble beslaglagt. Besetningen holdt på å omkomme av sult, da Francis Drake kom forbi med et stort spansk bytte og tok disse isolerte landsmennene med seg hjem. Kort etter kom Grenville til det forlatte fortet med friske forsyninger fra England. Han satte i land femten mann til å passe fortet, og dro selv videre på kapertokt. En av de tidligere deltakerne på disse toktene, John White, ble så sendt ut i 1587 som guvernør for det som skulle være den egentlige kolonien. Han hadde med seg et

92

KONTINENTET UTFORSKES 1492-1600

Tegning av John White som viser et måltid blant østkystindianerne. White var ikke bare guvernør, men også en skarp observatør og en kunstner. Han laget skisser av indianere og deres skikker. Her spiser et indianerpar mais, som sammen med noe fisk og kjøtt var en viktig del av kosten.

følge på 91 menn, 17 kvinner og 9 barn. De fant fortet i ruiner, ribbet for alt, unntatt et skjelett som var det eneste sporet etter vaktmannskapet. Da skipene skulle seile til­ bake til England igjen, oppfordret kolonistene John White til å følge med for å skaffe flere forsyninger, enda han var den eneste som hadde vært på stedet før og kjente forhol­ dene i området. I 1588 sendte Raleigh nye forsyninger og flere kolonister av sted. Men kapteinen som skulle føre dem fram, var mer interessert i kapertokter og overman­ net i tur og orden et skotsk, et nederlandsk skip og et skip fra Bretagne. Deretter kom han i kamp med franske skip utenfor La Rochelle og måtte snu og dra tilbake til engelsk havn igjen. Dette året tok kampen mot den store spanske armada så mye av interessen at det først ble mulig for John White å komme av sted igjen i 1590. Etter

ENGELSKE EKSPEDISJONER

93

at de skipene han fulgte med, hadde drevet kapervirksomhet i fem måneder, kastet de anker ved Roanoke. Det steg en kraftig røyk opp fra øya. Men ingen kolonister var å finne. Øya var tom. Status år 1600 Slik var situasjonen i Nord-Amerika ved slutten av hundreåret. Bortsett fra en hjelpeløs spansk utpost i Florida og et par spanske misjonsstasjoner i New Mexico, og bortsett fra at det muligens kunne befinne seg noen flyktninger eller slaver i indianske landsbyer, så fantes det ikke en eneste europeer i hele Nord-Amerika. Ennå hundre år etter at Amerika var oppdaget, hadde ingen europeisk makt tatt land i reell besittelse noe sted på det nordamerikanske kontinent. Så svakt begynte det. Og så lang tid varte begynnelsen. På grunn av den karakter kildene har, og på grunn av kjennskapet til hvordan det gikk videre, har vi lett for å oppfatte begivenhetene slik de måtte fortone seg fra Europa. Men hvis vi ser på saken fra det nordamerikanske fastlands side, kan sluttresultatet av historien fra dette første hundreåret, slik vi kjenner den, gjøres opp på en annen måte. Da kan vi slå fast at inntil år 1600 hadde det lykkes for de indianske folkegruppene å slå tilbake alle større og alvorlige forsøk utenfra på å sette seg fast i landet. Dette hadde ikke skjedd ved samlet og planlagt motstand, for det eksisterte ingen forbindelse mellom de sterkt atskilte folkegruppene, like lite som det var noen forbindelse mellom angriperne, som kom fra forskjellige europeiske nasjoner. Sluttresultatet var fremkommet ved at de enkelte indianerstammene hver for seg hadde satt seg hårdnakket og forbitret til motverge når de var blitt utsatt for utplyndring, eller når de husket tidligere over­ grep og gjorde gjengjeld. Hvis de fremmede derimot kom som fredelige gjester, ble de mottatt i samme ånd. Gjester ble godt mottatt, men forsøk fra de fremmede på å opptre som herrer i landet, ble avvist. Inntil år 1600 var NordAmerika stadig helt ut i indiansk besittelse.

Koloniseringen 1600 — 1776

OMSLAG I EUROPEISK STORPOLITIKK Nettopp omkring år 1600 skjedde det et omslag i den nordamerikanske situasjonen, et omslag som snart skulle vise seg å få dyptgående innflytelse på fremtiden. Det var begivenheter i Europa som førte til dette omslaget, og det ble begivenheter i Europa som i alt vesentlig kom til å bestemme utviklingen i de nærmeste halvannet hundre år. Periodens europeiske historie var omskiftende og inn­ viklet og nesten hvert eneste omslag der viste seg å få betydning også for Nord-Amerika. Særlig gjaldt dette den indre utvikling i Frankrike, hvor de skiftende politiske forhold fikk betydning for myndighetenes holdning til hele spørsmålet om kolonisering i fremmede verdensdeler. Men det gjaldt også i samme grad England, hvor de skiftende omstendigheter fikk betydning for forskjellige befolkningsgruppers holdning til utvandringsspørsmålet og dermed også til spørsmålet om å opprette kolonier i det fremmede. Den indre politiske bakgrunn for kolonisering var helt ulik i de to nasjonene, og resultatene ble også meget ulike. Men det var ikke bare den indre utviklingen i disse landene som gav seg utslag. Det gjaldt også i høy grad forandringene i de storpolitiske forholdene i Europa, det vil si maktforholdet mellom de toneangivende statene. På 1600-tallet var de statspolitiske omvekslingene i NordAmerika nærmest rene speilbilder av de storpolitiske omveltningene i Europa, mens det først var i første halv­ del av 1700-tallet at den lokale utvikling i Nord-Amerika fikk en mer medbestemmende innflytelse på historiens gang, og da også på forskyvningen i den alminnelige maktbalansen i Europa. I en stor del av perioden var det fremdeles religionspolitiske stridigheter som dominerte

OMSLAG I EUROPEISK STORPOLITIKK

95

tankegangen i samtiden, og dette øvde da også en stor innflytelse på mye av det som skjedde, og senere skulle komme til å skje, i Nord-Amerika. Noen holdepunkter i Europas historie er derfor viktige, selv om de kan begrenses til de begivenhetene som har direkte innflytelse på forholdene i Nord-Amerika. Føi;st ser vi på tiden fram til omkring 1660. I Frankrike sluttet de langvarige borgerkrigene med seier for katolikkene. Riktignok var hugenottenes leder blitt konge som Henrik 4. i 1589. Men for å vinne Paris og for å skape fred i landet måtte han til slutt gå over til katolisismen — «Paris er vel en messe verd!» Likevel fortsatte Filip 2. av Spania krigen mot Frankrike helt til sin død i 1598. Henrik 4. begynte så smått å interessere seg for mulighetene i Canada, men hans trofaste støtte som minister, hertugen av Sully, var meget forbehol­ den, og allerede i 1610 ble Henrik 4. snikmyrdet av en katolikk. I 1598 hadde hugenottene fått begrenset religionsfrihet gjennom «ediktet i Nantes». Men etter Henrik 4.s død gikk det hurtig tilbake med den friheten de hadde fått, både religiøst og politisk. Den neste kongen, Ludvig 1 3., var mindreårig da faren døde, og da han var blitt myndig, overlot han i virkeligheten styret fra 1624 til sin førsteminister, kardinal Richelieu. Han la grunnen til en lang storhetstid for Frankrike, og i den forbindelsen viste han også aktiv interesse for kolonipolitikk. Kort etter at han hadde overtatt makten i Frankrike, innledet han en ny borgerkrig mot hugenottene, som ble fratatt sine sikkerhetsbyer og også mistet mye av sine øvrige særretter. Da Richelieu døde i 1642 og Ludvig 13. i 1643, blusset det snart opp nye indre kamper i Frankrike under kardinal Mazarins styre. Men kolonipolitikken fulgte stort sett de linjene som var lagt tidligere. Ludvig 14. var bare fem år gammel da han ble konge etter farens død i 1643. Men da Mazarin døde i 1661, overtok han personlig statens styre og innledet dermed enevoldsperioden i Frankrike. Det ble en periode med kraftig forsterket politisk og økonomisk aktivitet både hjemme og ute.

96

KOLONISERINGEN 1600-1776

Oliver Cromwell. Maleri av Robert Walker fra ca. 1649. — Religionsfeidene i Europa fikk betydning for utviklingen i koloniene. Puritaneren Cromwell hadde makten i England fra 1649 til 1658, men særlig før hans styre ble puritanerne forfulgt, og mange utvandret til NordAmerika. (Peter Newark)

I England fikk begivenhetene et annet forløp. Under dronning Elisabeths regjering fra 1558 til 1603 var landet forskånet for regulær borgerkrig. Men katolske og spanske angrep, som ofte hadde sitt utgangspunkt i Irland, var en stadig trusel mot England og førte til slutt til at Irland ble fullstendig erobret under Elisabeth l.s etterfølger, kong Jakob 6. av Skottland. Da Elisabeth ikke hadde barn, utpekte hun Maria Stuarts sønn til å overta tronen etter seg. Han ble da konge av Irland og Storbritannia som Jakob 1. Under ham fortsatte den interessen for kolonier i Amerika som hadde dominert så sterkt under Elisabeth. Jakob 1. hadde fått en kalvinsk oppdragelse, og i

OMSLAG I EUROPEISK STORPOLITIKK

97

England bekjente han seg til den episkopale kirken, men han kom i strid med parlamentet av andre grunner. Disse stridighetene ble skarpere under hans sønn, Karl 1., som etterfulgte ham i 1625. Karl 1. var gift med en fransk, katolsk prinsesse og støttet katolikkene mer enn folk flest likte. Dertil kom at den refomasjonen Henrik 8. i sin tid hadde gjennomført, vesentlig hadde bestått i en løsrivelse fra paven mens det bare i meget beskjeden grad hadde skjedd noen egentlig reformering innenfor statskirken. Derfor var det stadig et meget spent forhold mellom høykirkens representanter og puritanerne, som stod mer på linje med protestantene på det europeiske fastlandet. Puritanismen hadde sterkest tak blant lavadelen, borger­ standen i byene og i det hele tatt den bedre stilte del av befolkningen, og i England som andre steder var religionsstriden uløselig knyttet til striden om makten over hele det politiske spekter. Allerede under Jakob 1. begynte utvand­ ringen ut fra ønsket om å komme bort og leve etter egne religiøse prinsipper. Men etter at Karl 1. kom på tronen, ble tendensen til utvandring mye sterkere blant purita­ nerne, og utvandringen gjaldt fremfor alt Nord-Amerika. Denne fasen varte fram til borgerkrigen i 1642 og til Karl 1. ble halshugget i 1649. Etter det fikk puritanerne makten i England under Oliver Cromwells ledelse. Dette førte til at en del av dem som hadde utvandret, kom tilbake til England. Men så kom en ny kursendring etter Cromwells død ved at Karl 2. kom på tronen i 1660. Storpolitisk var Europas historie i denne tiden helt dominert av Trettiårskrigen, som varte fra 1618 til 1648, foruten atskillige andre, men mindre kriger både før og etter. I vår sammenheng er det viktigst å notere at det erkekatolske Frankrike, styrt av kardinal Richelieu, grep inn i den store krigen, men vel å merke på protestantenes side. Dermed mistet den langvarige utmattelseskampen sitt preg av å være en religionskrig. Det avgjørende for Richelieu var hva som tjente Frankrikes interesser som nasjonalstat, og derfor vendte han seg mot den mektige Habsburgfamilien som satt med makten både i Tyskland og Spania. Han begynte forsiktig med å gi økonomisk 6. Grimberg 26

98

KOLONISERINGEN 1600-1776

støtte til Gustav 2. Adolf av Sverige. Men da svenskekongen falt i 1632, grep Richelieu snart åpent inn også militært med krigserklæringer både til den tysk-romerske keiser og til kongen av Spania. Frankrike deltok altså bare i siste halvdel av Trettiårskrigen, som sluttet med freden i Westfalen i 1648. Men til gjengjeld fortsatte krigen mellom Frankrike og Spania helt fram til 1659. På denne tiden var det definitivt slutt med Spanias stilling som overlegen stormakt, og Frankrike stod fram som den ledende. Men Englands stilling var blitt stabilisert under Cromwell, og også Nederland måtte regnes som en stor­ politisk faktor på grunn av sin sjømakt, etter at landet endelig hadde fått anerkjent sin uavhengighet fra Spania ved Westfalen-freden.

CHAMPLAINS OPPDAGERFERDER Helt fra begynnelsen av 1600-tallet tok både fransk­ menn og engelskmenn igjen fatt på sine ferder til NordAmerika med tanke på kolonisering. Det skjedde omtrent samtidig i begge land, noe som gav stoff allerede den gangen til hissige diskusjoner om hvem som hadde kom­ met først. Ofte ble tidligere oppdagerferder trukket inn i diskusjonen med henvisning til proklamasjoner som disse oppdager-pionérene hadde utstedt i den ene eller andre monarks navn. Et svar på dette spørsmålet vil blant annet måtte være avhengig av hvor fast og hvor langvarig en bosetning skal være, før den kan eller skal betraktes som «kolonisering». Det er for eksempel karakteristisk at man aldri tar med de «halvfaste» boplassene på kysten innenfor fiskebankene, hvor hundrevis av fiskere fra flere euro­ peiske nasjoner år etter år slo seg ned om sommeren for å tørke fangsten og for å handle til seg pelsverk fra de innfødte — en handel som etter hvert foregikk i ganske stor stil. Å svare på spørsmålet om det var Frankrike eller England som var først ute med kolonisering, har i virke­ ligheten ingen reell betydning og hadde det heller ikke den gangen. Det som fikk varig betydning, var at de to

CHAMPLAINS OPPDAGERFERDER

99

landene under den første fasen av koloniseringen søkte til hver sine områder på den flere tusen kilometer lange kyststrekningen av det østlige Nord-Amerika. I Frankrike var det til å begynne med de sjøfarende kjøpmennene i havnebyene som viste fornyet interesse for områdene rundt St. Lawrence-elven, og derfor var det også til å begynne med et sterkt innslag av hugenotter i de første tiltakene — eller tidligere hugenotter, fordi atskil­ lige protestanter hadde fulgt Henrik 4.s eksempel og gått over til katolisismen. Mannen som senere kom til å bli kalt «Canadas far», hadde deltatt i borgerkrigen på Henrik 4.s side under kampene i Bretagne, og få år etter krigen begynte han som offisielt utnevnt, kongelig geograf å gjennomføre sine grunnleggende studiereiser til NordAmerikas østkyst. Han het Samuel de Champlain. Han besøkte Canada første gang i 1603 som 35-åring, og han døde i Quebec som koloniens guvernør i 1635. Men det ble ikke grunnlagt noen koloni under hans første besøk. Ekspedisjonens hovedformål var pelshandel, og Champlain selv var både den gangen og i de følgende fem årene helt opptatt av sitt oppdrag som geograf, noe som på den tiden var ensbetydende med oppdagelsesrei­ sende.

100

KOLONISERINGEN 1600-1776

Tegning av Champlain, i hans «Journal fra den nye verden». Vi ser indianere som brenner i skjærsilden. En spansk conquistador betrakter det hele. Franskmennene roste seg av å ha et langt bedre forhold til indianerne enn spanierne.

På den første reisen dro Champlain oppover St. Lawrence-elven til de stedene Cartier hadde besøkt tidligere. Men landsbyene Stadacona og Hochelaga, som Cartier selv hadde sett, fantes ikke lengre. Derimot møtte Champlain omstreifende grupper av algonkin-indianere,

CHAMPLAINS OPPDAGERFERDER

101

og hos dem skaffet han seg alle de opplysningene det var mulig å få tak i. Han fikk vite at algonkinene var redde for et sterkt og krigersk forbund av irokesere sør for elven, og at det forholdsvis regelmessig var strid mellom dem om adgangen til den store vannveien. Han fikk også vite en hel del om hvordan elvene løp og om noen store sjøer. Men det var svært vanskelig for ham å danne seg et nøyaktig kartbilde på grunnlag av de innviklede opplys­ ningene. Og det er lett å forstå at dette var vanskelig. Kystlinjen går nemlig ikke, som man har lett for å tro, i retningen nord-sør, men snarere med en hovedretning fra nordøst til sørvest. Og St. Lawrence-elven strekker seg ikke inn i landet mot vest, når man seiler opp fra kysten. I virkelig­ heten beveger man seg nærmest parallelt med kysten fra nordøst mot sørvest til man når utløpet fra Lake Ontario, som videre er forbundet med Lake Erie, som har sin sørlige ende omtrent rett vest for New York. Champlain fikk sitt materiale med upresise oppgaver over himmelret­ ninger, og med avstander i dagsreiser, uten noe annet kjent holdepunkt enn det stedet han selv stod på. Ut fra disse opplysningene forsøkte han å danne seg en mening om hvor han ville bli ført hen, hvis han fulgte de vann­ veiene han fikk beskrevet. Han fikk en helt riktig oppfatning av at Hudson-bukten eksisterte i nord, syv år før den ble oppdaget av Henry Hudson, og han fikk også en riktig forståelse av at det i sørlig retning var forbindelse med en elv — den som senere ble kalt Hudson River — som måtte ha utløpet på østkysten, som den gangen ennå ble kalt med samlenavnet Florida. Hans oppfatning av de indre områder av landet ble helt skjev — man fristes til å si: selvfølgelig. For rekken av de store sjøer fortsetter ikke i noenlunde rett linje mot sørvest. Lake Huron ligger nord for Lake Erie, mens de vage beskrivelsene Champlain fikk av Huronsjøen, fikk ham til å tro at man her var kommet til Sydhavet. De nærmeste årene etter dette deltok Champlain i ekspedisjoner opp og ned langs østkysten så langt som til

102

KOLONISERINGEN 1600-1776

Champlains bolig i Quebec. På sin andre reise til St. Lawrence-området kom Champlain til Quebec (eller Stadacona, som Cartier kalte stedet) den 3. juli 1608. Han gikk straks i gang med å anlegge en bebyggelse som bestod av 3 toetasjes bygninger. Han sådde korn, befestet anlegget og tilbrakte en hard vinter her.

den sørligste delen av Massachusetts. Fremdeles var det harde vilkår for slike ekspedisjoner. Den første vinteren døde 35 av 79 mann av skjørbuk. De to neste vintrene tilbrakte ekspedisjonen på Nova Scotia, hvor kolonien Port Royal ble grunnlagt og hvor ekspedisjonen fikk så rikelig med forsyninger at deltakerne kunne leve under nærmest herskapelige forhold. Kolonien måtte imidlertid oppgis igjen, fordi patentinnehaveren mistet sin konsesjon og da den ble anlagt igjen noen år senere, satt engelsk­ mennene allerede godt fast i Virginia. I de første årene var det ikke egentlig Champlains mål å grunnlegge kolonier. Han lette etter sølvgruver. Og spesielt lette han etter en vannvei inn til «den store sjøen» og videre til Kina — en vei som kunne unngå både isfjellene i nord og den trykkende varmen i sørlige strøk.

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER

103

Han var overbevist om at det måtte finnes en passasje fra kysten og inn i landet til den store innsjøen. Men tross sine omhyggelige observasjoner på flere ekspedisjoner fant han aldri hverken munningen av Connecticut River eller av Hudson River.

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER I mellomtiden hadde man heller ikke i England mistet interessen for Nord-Amerika, og etter dronning Elisabeths død i 1603 ble denne interessen ledet inn i en ny fase. Sir Walter Raleigh falt i unåde og ble satt i husarrest i Tower, anklaget for høyforræderi. Derved gikk hans rettig­ heter i Virgina tilbake til kronen. Men det var stadig kretsen omkring ham og hans halvbror, sir Humphrey Gilbert, som særlig var ivrig etter å fortsette forsøkene på å vinne fast fotfeste i Nord-Amerika. Det ble da også denne kretsen som til slutt oppnådde det første varige resultatet. Den nye kongen, Jakob 1., utstyrte i 1606 to grupper av kjøpmenn og rikmenn med patent — den ene gruppen hørte hjemme i London, den andre i Plymouth. London-kompaniet fikk seg tildelt den amerikanske øst­ kysten fra 34° til 38° nordlig bredde, og Plymouthkompaniet fikk områdene mellom 410 og 45°. Det mellom­ liggende området skulle stå åpent for begge kompanier, men de fikk ikke lov til å anlegge kolonier nærmere enn 100 miles fra hverandre. Det var ikke kompanienes tanke å overta disse områdene for å fylle dem med utvandrere. Tanken var utelukkende å opprette handelsstasjoner, hvor europeiske varer kunne byttes mot innfødte produkter, eventuelt også slik at folk som var ansatt i kompaniet, selv kunne produsere varer for hjemmemarkedet. Håpet om et virkelig stort utbytte bygget fremdeles på forventningen om å finne edle metaller og spesielt å finne en snarvei til Asia. Plymouth-kompaniet forsøkte seg med en handelsstasjon på kysten av Maine, men oppgav den igjen i 1608, fordi det ikke ble funnet noen mineraler der og fordi mannskapet

104

KOLONISERINGEN 1600-1776

Amatørmaleri fra 1700-tallet som viser indianere med telt, kano og hund ved en innsjø nær Quebec. Hunden var indianernes viktigste trekkdyr før de overtok hesten fra spanierne. Hundene kunne frakte mange slags bagasje bundet til lange stokker over ulendt terreng.

som ble plassert der, ikke ville være der lenger. Deretter foretok ikke kompaniet seg noe på disse kantene før i 1620, og da under helt nye omstendigheter.

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER

105

London-kompaniet derimot greide etter store vanskelig­ heter å få satt seg fast i Virginia. Tre skip med 120 mann om bord, foruten skipsmannskapene, seilte fra England nyttårsdag 1607 og kom via Kanariøyene og De vestindiske øyer fram til Virginia i midten av april. Skipene stod under kommando av en av de mest ansette fribytterne, kaptein Christopher Newport, som fra nå av hvert år foretok en reise til Virginia helt til 1611, da han gikk over i ostindisk tjeneste. En annen av tidens maleriske skikkelser, som var blitt med på den første reisen med tanke på å bli i Virginia, var kaptein John Smith, som kom til å få stor betydning for at kolonien overlevde de første vanskelige årene. John Smith var en eventyrer, oppdagelsesreisende og skribent, hvis beretninger om egne opplevelser man somme tider uvilkårlig må stille seg skeptisk til, men som har vist seg å være pålitelig på en lang rekke punkter, hvor det er mulig å kontrollere ham. Kjedelig er han i hvert fall ikke. I fire år hadde han vært med i den engelske hær under kamper i Europa, og deretter hadde han gått i østerriksk tjeneste for å kjempe mot tyrkerne i Transsylvania. Her ble han tatt til fange og sendt til Konstantinopel som gave til en fornem dame, Tragabigzanda, som var gift med en tyrkisk pasja. Hun ble redd for livet hans og sørget for å få ham sendt ut av Tyrkia til Georgia, hvor han ble tatt som slave. Det lyktes ham imidlertid å unnslippe til Europa etter at han hadde drept sin herre. Da han kom tilbake til England et år eller to før ekspedisjonen til Virginia, var han omkring 25 år gammel. Da ekspedisjonen ankom til Virginia, var John Smith blitt lagt i lenker etter at det hadde vært noe spetakkel om bord under den lange sjøreisen. Men da man åpnet de forseglede ordrene ekspedisjonen hadde med, viste det seg at hans navn stod oppført blant de syv rådmennene som skulle styre kolonien. Og da måtte han jo nødvendigvis løslates. Newport hadde ordre om å finne et godt egnet sted til å anlegge et lite fort, og i midten av mai grunnla han James Fort, senere kalt Jamestown — oppkalt etter kongen, som på engelsk har navnet James 1. To tredjedeler

106

KOLONISERINGEN 1600-1776

New England A

meT~l remarf/etallc.^trn tluti uamed »y tke lufk and mijhty tliuc CMQcs ,

X

'Prtnee af areac Mrttain*.

A

A

f

hC\ JoJ

ff [.

fLttk

Qartj'

Vr7W

cJo, in Dnijstjtaci jijt Smu/u c-^ti ta btare.) jtC tky JFanie^ nake.Stttlc ou^weart.. li"“*rt ((•(* Qeeia. J/lreF'.

Sautk^mertoaU^ .

'Lug*u_

SlUAMDa,

Kaptein John Smith undersøkte kysten av New England i 1614 og gav to år senere ut dette kartet, som ble brukt av «pilegrimsfedrene» da de dro av sted i 1620. De slo seg ned i Plymouth, som fremdeles bærer det navnet John Smith hadde gitt stedet.

av mannskapet skulle bygge fortet, mens resten skulle følge Newport på en ekspedisjon inn i landet for å lete etter edle metaller og en passasje til Sydhavet! Mens Newport var borte, ble de som var blitt igjen, angrepet av indianere, men uten å lide større tap. Imidlertid ble Newports ekspedisjon inn i landet hverken langvarig eller resultatrik, og allerede i slutten av juni seilte han tilbake til England, etter at rådmennene i sin egen krets hadde

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER

107

valgt Edward Maria Wingfield til koloniens første rådspresident. Kolonistene var ikke selvstendige personer, alle var i kompaniets tjeneste, og alle skulle i fellesskap bidra til å skaffe det som trengtes til å opprettholde kolonien. Det enhver trengte av proviant og annet utstyr, skulle utleve­ res fra det felles lager, som alle skulle hjelpe til med å fylle opp. Mange var ikke særlig interessert i å gjøre sin del av fellesinnsatsen, noen stjal fra lagrene for å skaffe seg personlige fordeler ved å drive byttehandel med india­ nerne, og de som forsøkte å gripe inn, ble møtt med protester og oppsetsighet. Snart var kolonien innviklet i de mest forbitrede stridigheter mellom deltakerne. Under denne indre oppløsningsprosessen ble kolonien også ram­ met av sult i vinterens løp og av febersykdommer på det sumpete og usunne stedet den hadde valgt å slå seg ned på. Da kaptein Newport dukket opp igjen med nye forsy­ ninger i 1608, var det bare 38 gjenlevende i James Fort. Den ene av de opprinnelige syv rådmennene var død av sykdom, en annen var blitt hengt for mytteri. Rådspresidenten Wingfield var satt i fengsel, og det samme var John Smith, som til og med var dømt til døden.

Powhatan og Pocahontas Kaptein Newport kom i rette tid for å redde de to rådmennene, og dessuten brakte han med seg nye forsy­ ninger og nytt mannskap. Etter å være blitt fri, foretrakk Wingfield å bli med Newport hjem til England, og John Smith ble da rådspresident for kolonien, som fortsatt hadde store vanskeligheter å kjempe med, også mens han hadde ledelsen i 1608 og 1609. Imidlertid er både samti­ dige og senere forfattere — foruten Smith selv — enige om at uten ham ville det ha gått verre. Først og fremst synes han å ha æren for at det ble etablert et stort sett godt forhold til Virginias dominerende indianerforbund, som ellers lett kunne ha gjort det av med den lille flokken av engelskmenn i James Fort. Like før engelskmennene kom, var det blitt dannet et

108

KOLONISERINGEN 1600-1776

1 en av kaptein John Smiths bøker finnes det også illustrasjoner til hans fortelling om hvordan hans liv ble reddet av indianerhøvdingen Powhatans datter Pocahontas. Han forteller her at han var blitt tatt til fange og allerede var nære på å bli drept, da Pocahontas kastet seg ned for sin far og bad for Smiths liv. Pocahontas var farens yndlingsdatter, så han bøyde seg for hennes bønn.

stort forbund av omkring 30 algonkin-stammer under ledelse av en høvding, som europeerne kalte Powhatan etter det stedet han kom fra, omtrent der hvor byen Richmond ligger i dag. Hans virkelige navn var Wahunsonacock, men her vil vi fortsatt kalle ham Powhatan etter gammel sedvane. Da han overtok ledelsen i forbun­ det, bestod det bare av seks-syv stammer, resten hadde han selv tvunget inn. Forbundet omfattet omkring 200 landsbyer, av dem er over 160 anført med navn på de kartene John Smith tegnet etter sine reiser rundt i landet.

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER

109

Han anslo tallet på krigerne Powhatan-forbundet rådet over, til mer enn 2400. I likhet med andre sørlige algonkinindianere var Powhatan-indianerne åkerdyrkere, og noen av landsbyene deres var omgitt av palisader. Første gang kaptein John Smith kom i berøring med indianerne, var i det første vanskelige året 1607. Mens de andre kolonistene kranglet og stjal fra lagrene, dro han ut for å skaffe mais og andre forsyninger til kolonien. På en av disse turene ble han tatt til fange, to av hans ledsagere ble drept, og selv ble han ført til Powhatan. Etter det han selv forteller i en senere skildring av denne begivenheten, stod han umiddelbart foran tortur og død, da han ble reddet ved at den store høvdings yndlingsdatter, Poca­ hontas, bad sin far om nåde for ham. Det var da han kom hjem fra denne utflukten, at John Smith ble fengslet og dømt til døden av de uvennene som i mellomtiden hadde tatt makten i James Fort. Historien om at han skulle være blitt reddet av Poca­ hontas er en av de mest omstridte episodene i John Smiths skildringer av sine egne opplevelser. Men det avgjørende, sett i en større sammenheng, er at han notorisk sikret et godt personlig forhold til Powhatan, noe som kom hele kolonien til gode. Vinteren 1608—09 — da John Smith var blitt rådspresident — ble meget hard, og kolonien levde på kanten av hungersnød. Men det lyktes ham å få alle deltakerne til å gjøre en innsats til felles beste. Til slutt delte han mannskapet opp i tre avdelinger — en som skulle leve av forsyninger fra hjelpsomme indianere, en som ble sendt ut for å leve av fiske ved kysten, og en tredje som skulle slå seg igjennom ved østersbankene tretti kilometer nedenfor James Fort. Den siste avdelingen var den som kom dårligst gjennom vinteren, for huden «skallet av dem fra hode til fot, som om de ble flådd».

Virginia kjemper for sin eksistens John Smith passet på å unngå at koloniens forsyningsproblemer skulle bli en for hard belastning på de knappe forrådene hos de vennligsinnede indianerne, og han hin-

110

KOLONISERINGEN 1600-1776

Den indianske høvdingdatteren Pocahontas hadde — som faren, Pow­ hatan — stor betydning for det stort sett frede­ lige forholdet mellom in­ dianerne og de engelske kolonistene i Virginia i den første tiden. Hun ble gift med engelskmannen John Rolfe og fulgte ham hjem til England på et besøk (se side 128 f). Her ble hun gjenstand for stor oppmerksomhet. Men kort før de skulle reise tilbake til Amerika, ble hun rammet av kop­ per og døde bare noen og tyve år gammel.

dret all plyndring. Men situasjonen var åpenbart umulig. Enten måtte handelskompaniet hvert år sende så rikelig med forsyninger at det var nok til ett års forbruk, til neste skip kom, eller også måtte folkene på handelsstasjonen bruke en vesentlig del av sin tid til å rydde jord, dyrke den opp og bli kolonister i egentlig forstand. Men de som bestemte kompaniets politikk og hensikten med hele pro­ sjektet, tenkte ikke i slike baner. Tanken var at arbeids­ tiden skulle brukes til å fremstille produkter til salg i England, og sommerhalvåret 1608 ble også benyttet på den måten. Derfor ble kompaniets første, pene utbytte fra Virginia en skipslast tjære, bek og potaske. Det kolonien trengte av matforsyninger, skulle den etter planene i alt vesentlig handle til seg fra indianerne. Men ingen hadde egentlig forstått hvor lite overskudd indianerne hadde å handle med. Hjemme i England begynte det imidlertid å bli en forandring i oppfatningen av hva som krevdes for å holde en slik koloni gående. Man mente at det trengtes flere mennesker i kolonien, og man begynte å tenke seg at

TO ENGELSKE HANDELSKOMPANIER

111

mannskapene etter noen års forløp burde ha mulighet for å klare seg på egen hånd og leve som privatpersoner. I 1609 ble Virginia-kompaniets anliggender skilt helt ut fra Plymouth-kompaniet ved offentlige bestemmelser, og det ble innført nye regler for driften. Styret i kompaniet hjemme i England skulle utpeke en guvernør for kolonien, og han skulle få en klar instruks. På den måten mente man å sikre en fast styring. Det skulle også reises ny kapital ved at det ble tegnet nye andeler, som hver skulle svare til omkostningene ved å transportere og underholde en kolonist i ett år. Hvis noen utvandret til kolonien på egen hånd, gav det rett til en andel. I de første syv årene skulle alt arbeid utføres til felles beste, til gjengjeld skulle kompaniet holde utvandrerne med mat, klær og andre fornødenheter. Men deretter skulle det utstykkes jord i kolonien, slik at alle andelshaverne fikk en part i forhold til hvor mange andeler de hadde skutt inn. Det ble satt i gang en veldig reklamekampanje for å få folk til å tegne andeler. I flyveskrifter og fra prekestolene ble det agitert for Virginia, og pengene strømmet inn. En oppskremt spansk sendemann skrev i en innberetning til den spanske regjering at «fjorten jarler og baroner har gitt 40 000 dukater, kjøpmennene gir mye mer, og det finnes ikke den enkle lille mann eller kvinne som ikke er villig til å tegne seg for noe». Man utmalte det herlige landet og dets strålende fremtidsmuligheter i så forlokkende farger at det måtte gi de lyseste forhåpninger, og i juni 1609 kunne en flåte på ni skip stå ut fra England med 5—600 mennesker, hvorav 100 kvinner, på vei til det forjettede fremtidsland. Underveis kom flåten ut for en orkan. Et av skipene gikk under, et annet kom bort fra de andre, og de som var om bord der, fikk sin egen historie, mens syv av skipene med hovedmassen av kolonistene nådde mer direkte fram til bestemmelsesstedet. Uheldigvis var det flaggskipet som ble skilt fra resten av flåten, og uheldigvis var alle lederne om bord i dette skipet. Men det er umulig å si om den ulykksalige utviklingen i Virginia hadde blitt annerledes om lederne hadde vært med.

112

KOLONISERINGEN 1600-1776

For å redde flaggskipet fra å synke ble det satt på grunn på en av Bermuda-øyene, som den gangen var helt ubebodde. Men en eller annen portugisisk seiler må en gang ha sluppet en flokk griser i land, så lederne og mannskapet på skipet hadde proviant nok gjennom vinte­ ren og hele den lange tiden det tok å bygge to båter av tømmeret fra skipsvraket. I England visste man godt hva sjøfolk pleide å fortelle om Bermuda, nemlig at det skulle være befolket med ånder og andre eventyrlige vesener. Da beretningen om orkanen og om flaggskipets grunnstøting senere nådde hjem, gav den Shakespeare inspirasjon til skuespillet «Stormen», The Tempest. Den kretsen av gode venner som støttet Shakespeare, var også sterkt engasjert i Virgina-kompaniet, og i store deler av nasjonen var det i allmenn interesse for tidens vidtrekkende foretagender. Det uværet og den grunnstø­ tingen som slik er kommet inn i verdenslitteraturen, fikk også en annen følge for England, for ikke lenge etter begynte man å sende kolonister også til Bermuda. Atskillige av de Virginia-emigrantene som landet i kolonien uten ledere i 1609, var rammet av sykdom og feber allerede under overfarten, og de ankom til en koloni på randen av hungersnød. De forsyningene skipene brakte med seg, var helt utilstrekkelige, og da skipene seilte hjem igjen ut på sommeren, måtte kaptein Smith følge med for å komme under legebehandling etter en ulykke. Han var blitt såret og forbrent ved en krutteksplosjon. Til sammen var det i 1609 en befolkning i Jamestown på omkring 500, bestående av det som var igjen av det gamle mannskapet og hovedmassen av de nye emigrantene. De aller fleste var uerfarne med forholdene, uvante med klimaet, uten mot­ standskraft mot sykdommer, og uten ledere, også uten den typen av ledere som ofte fremstår spontant på stedet i kritiske situasjoner. Vinteren 1609—10 er gått inn i Virginias historie som «hungersnødens tid». Våren 1610 var det bare 60 overle­ vende tilbake av de 500. Sulten hadde vært så ubendig vill at det nok ikke kan nektes at kannibalisme kan ha forekommet. En mann var riktignok blitt henrettet for å

FRANSKMENNENE VED ST. LAWRENCE-ELVEN

113

ha drept og spist sin kone. Men det forekom at man satt og ventet ved et dødsleie, eller at man gravde opp døde og halvråtne indianere for å stille den vanvittige sulten. Da folkene fra Bermuda dukket opp i mai, fant de husene i fullstendig forfall og de få overlevende nær ved å dø av sult. Nykommerne hadde bare med seg proviant for fjor­ ten dager, og derfor ble det besluttet at alle skulle seile til Newfoundland, for å forsøke å skaffe proviant nok til hjemreisen der. I begynnelsen av juni seilte alle kolonis­ tene nedover James River. Bort fra Jamestown — «bare elendighet, ruin, døden, et helvete», som en av dem som overlevde, senere skildret det. Enda en gang så det ut til at de engelske forsøkene hadde slått feil. Men nei! Da de som var på vei vekk fra kolonien, hadde nådd fram til munningen av James River, kom det seilende mot dem en flåte av engelske skip med den nyutnevnte guvernøren, lord Delaware om bord, og sammen med ham proviant og nytt mannskap. Det lyktes Delaware å overtale alle til å vende tilbake til Jamestown, og skjønt det var langt fra at det var slutt på trengselstiden, så skulle det vise seg at kolonien kom til å bestå.

FRANSKMENNENE VED ST. LAWRENCE-ELVEN I de årene engelskmennene kjempet for å holde liv i kolonien i Virginia, satte franskmennene seg fast i Canada. Etter besøket i 1603 kom Champlain tilbake til St. Lawrence-elven i 1608, og denne gangen var det for å anlegge en fast handelsstasjon, dels som støttepunkt for pelshandelen med indianerne og dels som utgangspunkt for fortsatt leting etter veien til Kina. På det stedet hvor Stadacona hadde ligget, anla han et fort, omgitt av sterke palisader og med plattform for en kanon. Slik ble Quebec grunnnlagt. Den første vinteren forløp ikke annerledes her enn for så mange andre av de tidligere kolonistene — av 24 mann

114

KOLONISERINGEN 1600-1776

Kart over Canada og New England fra 1630. Det er den «nye» verdens navn som dominerer: Ny England, Ny Skottland, Ny Frankrike — og det nyfunne landet (New Found Lande).

overlevde bare 8. Friske forsyninger og friskt mannskap fra Frankrike i 1609 gjorde det mulig for Champlain å gjennomføre sin endelige innsats i Canadas franske historie. Men for å kunne forstå begivenhetene i de følgende par hundre år, må man først ha et overblikk over forholdene på den indianske siden i de områdene hvor begivenhetene utspilte seg.

Irokesersamfunnet I Canada og temmelig langt nedover østkysten var det mest algonkin-indianere kolonistene først kom i berøring med. Men lenger inne i landet, ved Hudson-elvens øvre løp, innover mot St. Lawrence-elven og Lake Ontario, der bodde irokeserne. Til samme språkfamilie hørte også cherokeserne, som behersket hele området omkring den sørlige delen av Allegheny-fjellene, og dessuten også noen av de egentlige irokesernes nærmeste naboer i det nordlige

FRANSKMENNENE VED ST. LAWRENCE-ELVEN

115

området, blant annet erze-stammen og Zzwrow-stammen. Irokeserne i snevrere forstand omtales i de europeiske skildringene ofte som «de fem nasjoner», fordi fem av stammene hadde dannet et solid og slagkraftig forbund, som det stod skrekk av blant de indianske nabostammene, og som kom til å få stor betydning også for den europeiske kolonisasjons historie. Navnene på de fem stammene var, regnet fra øst til vest: mohawk, oneida, onondaga, cayuga og seneca. Dette forbundet, eller ligaen, er neppe blitt dannet før omkring 1570, og da sannsynligvis i forbindelse med kamper mot andre stammer av den irokesiske familien, foruten mot algonkin-indianerne. I irokesernes beretninger blir dan­ nelsen av ligaen tilskrevet to store høvdinger, som selvføl­ gelig også var prester og profeter. Det er særlig den ene av dem som blir fremhevet når det gjaldt å få de fem stammene til å slutte fred innbyrdes og danne et «evig forbund». Han omtales under navnet, eller tittelen, Hiawatha, og dette navnet kom senere ut på meget uhistoriske avveier i amerikansk litterær poesi, men ble til gjengjeld verdenskjent (blant annet brukt av Hulda Gar­ borg i «Den store freden»). Hiawatha var et arvelig høvdingnavn, eller en arvelig høvdingtittel, hos mohawkstammens skilpadde-klan, og samtidig var det navnet på en mytisk skikkelse, som hadde betydning for denne klanen. Men om opprinnelsen til ligaen kan være noe usikker, så var den i et hvert fall i full funksjon da Champlain seilte oppover St. Lawrence-elven. Noen av de første som må ha fått føle styrken i dette forbundet har åpenbart vært innbyggerne i landsbyer som Stadacona og Hochelaga, som Cartier hadde besøkt i 1530-årene. De indianerne som Cartier møtte her, snak­ ket språk som hørte til den irokesiske språkfamilien — de to landsbynavnene viser det klart — og den samlingen av indianske ord som Cartier skrev opp, viser at han hadde vært i berøring med enda to forskjellige irokesiske dialek­ ter. Da Champlain ankom i 1603, var de to landsbyene borte, men noen år senere traff franskmennene lenger vest stammer som snakket irokesisk og som fortalte at de var

116

KOLONISERINGEN 1600-1776

blitt beseiret og jaget fra sine tidligere boplasser av «de fem nasjoners» krigerske forbund. Det later til at irokeserne i alminnelighet var mer angrepslystne enn algonkin-indianerne. Men det var ikke bare på dette punktet de to folkegruppene var forskjellige, blant annet var irokeserne gjennomgående høyere av vekst. Men særlig var det kulturelle forskjeller mellom dem. Algonkin-indianerne var overveiende jegere og sam­ lere, mens irokeserne overveiende var åkerdyrkere. Den typiske algonkin-boligen var en hytte av greiner, tettet med mose og dekket med bark eller tepper, vanligvis rund eller oval, også i tverrsnitt, med et avrundet tak av sammenbøyde greiner. Det er en slik hytte med rundt tak som kalles wigwam. Lenger mot nord og vest gjennom hele Canada og videre nedover prærien var det derimot den spisse, kjegleformede boligen som var vanlig. I skog­ områdene kunne dekket være av bark eller skinn, på prærien var skinn det vanlige. Et slikt kjegleformet skinn­ telt kalles en tipi. Det er naturligvis litt tilfeldig at det nettopp er disse to ordene som er blitt overtatt fra in­ diansk som navn på deres boliger. Begge ordene betyr nettopp «bolig», men det første er lånt fra en algonkinstamme i New England, og det andre fra en sioux-stamme på prærien, men fra en mye senere tid. Det irokesiske ordet for «bolig» er ikke blitt opptatt som låneord i de europeiske språkene. Man bruker heller oversettelsen «langhus». Irokeserne hadde hus som kunne være 15—20 meter lange, med plass til 8—10 familier under samme tak. Dette huset ble påbygget etter hvert som nye kjernefamilier ble tilknyttet husholdet. Det var de voksne, gifte kvinnene som «eide» huset og tilliggende dyrket mark. Disse utgjorde også husets sosiale kjerne, og høyeste autoritet hadde den eldste kvinne, «matronen», som var mormor, mor, morsøster eller eldre søster til de andre kvinnene. Barna (egne og adopterte) tilhørte morens slektslinje. Sønner kunne bare oppnå (politiske) rettigheter og plikter gjennom morslinjen. Ektemenn hadde ingen rettigheter eller innflytelse i det hushold de giftet seg inn i.

FRANSKMENNENE VED ST. LAWRENCE-ELVEN

117

På sin ekspedisjon til Huron-sjøen og områdene sør for den i 1615 beleiret Champlain denne befestede irokeserbyen. Legg merke til franskmennenes skytetårn til høyre.

Langhuset, morslinjen, fungerte som den primære poli­ tiske enhet siden «matronen» med sitt råd av voksne kvinner var ansvarlig for utnevnelse av og kontroll med alle råd, høvdinger osv. Når man på denne måten regner slekt­ skapet etter morslinjen, kalles systemet «matrilineært». Det er bare meget sjelden at slike matrilineære slekt­ skapssystemer er forbundet med et gjennomført matriar­ kat, det vil si en samfunnsform hvor den formelle politiske makt ligger hos kvinnene. Heller ikke irokeserne hadde noe direkte kvinnestyre, men de lå nær opp til et slikt system. Høvdingene var menn, de lokale rådene, stammerådene og forbundsrådet bestod av menn. Men i hver avdeling var det et kvinnelig overhode, som bestemte hvilken mann skulle ha hvilket tillitsverv.

118

KOLONISERINGEN 1600-1776

En irokesisk landsby bestod i alminnelighet av et halvt hundre langhus, i enkelte tilfeller flere, og de fleste langhusene var omgitt av kraftige, høye palisader. På innsiden av palisadene var det bygget smale plattformer i passende høyde, hvor forsvarerne kunne stå og skyte på eventuelle angripere. Så lenge indianerne bare kjempet innbyrdes med sine egne våpen, var en irokesisk landsby praktisk talt uinntakelig. Blant irokesernes fiender var det vanlig å beskylde dem for å være særlig grusomme. Når irokeserne feiret en seier, hørte det til å binde krigsfanger til marterpælen, og også når det gjaldt tortur av fanger, spilte kvinnene ofte en fremtredende rolle. Alt dette er opplys­ ninger fra irokesernes fiender. Blant sine allierte og kampfeller hadde derimot irokeserne ord for å være venn­ lige og hjelpsomme, og i hvert fall er det meget sjelden de kalles upålitelige. Fransk-indiansk allianse Sett ut fra indiansk sammenheng var det en ren tilfel­ dighet at Champlain var kommet inn i verdensdelens historie på algonkin-siden. Han var kommet til algonkinstammer, som i lang tid hadde drevet pelshandel med europeere ute ved munningen av St. Lawrence-elven, og som gjennom flere mannsaldre hadde vennet seg til å få europeiske varer i bytte for sine beverskinn. Champlain kunne uten vanskelighet fortsette det gode forholdet til de indianske handelspartnerne, men venners fiender måtte nødvendigvis også bli hans fiender, fordi disse fiendene truet selve grunnlaget for hans virksomhet. Det første skritt ble tatt allerede i 1609. Et forbund av algonkin-stammer og huron-indianere ble enig med Champlain om et felles tokt mot irokeserne. I juni dro en større flåte av kanoer sørover langs en bielv til St. Lawrence, Richelieu River som den senere ble kalt. I spissen for kano-flåten rodde en stor europeisk skipsjolle med tolv franskmenn om bord, hver av dem bevæpnet med en arkebus — en hakebøsse — et tungt og uhånd­ terlig våpen, som hadde lett for å svikte i regnvær, men

Et av de tidligste fotografiene fra prærien viser en shoshoni-leir med de kjegleformede skinnteltene, Upi, som er så karakteristiske for prærieindianerne. Bisonskinn ble brukt her, og teltene kunne være rikt dekorert. Sammen med wigwamen ble tipien kjent som den typiske indianerboligen. Andre boligformer, f. eks. langhuset, var i realiteten også mye brukt.

som i hvert fall hadde den gode egenskapen at det kunne lades med flere kuler på en gang. Underveis ble det tynnere blant indianerne. Innbyrdes kiv fikk noen til å snu, og andre falt fra fordi de åpenbart ikke hadde særlig lyst til å møte irokeserne, når det lot til å bli alvor. Enda noen flere falt fra da ekspedisjonen kom til et fossestryk som ikke kunne passeres med skipsjollen. Champlain gav ordre om at jollen skulle snu med stor­ parten av mannskapet. Men han selv og to frivillige blant franskmennene tilbød seg å følge toktet videre med resten av indianerne, som uten vanskelighet kunne bære sine lette kanoer utenom fossestryket. De nådde nå fram til den store innsjøen, som Champlain snart oppkalte etter seg selv, og lenger mot sør kom de en dag i slutten av juli til Lake George. Her fikk de om kvelden øye på en større samling kanoer. Disse kanoene lå tungt i vannet, noe som viste at de måtte tilhøre irokesere, for de bygget kanoene av almebark. Tross krigsrop og skjellsord fra begge sider foretrakk irokeserne denne kvelden å gå i land

120

KOLONISERINGEN 1600-1776

for å gjøre seg klare til kamp neste dag. Champlains kampfeller bandt derimot sine kanoer sammen og tilbrakte natten ute på sjøen, og brukte ventetiden til å studere irokeserne, som seierssikre danset krigsdanser rundt leir­ bålene. Etter Champlains mening må det ha vært omkring 200 irokesiske krigere, eller tre ganger så mange som huronene og algonkinene på hans egen side. Derfor måtte han legge en omhyggelig plan, som helt var basert på en sjokkartet overraskelse. De tre franskmennene la seg i bunnen av hver sin kano, skjult av tepper, og ble så satt i land på tre forskjellige steder sammen med hver sin avdeling av indianerne. Da de var kommet i land holdt de seg skjult bak hver sin flokk indianere. Champlain var med hovedstyrken. Mot den rykket de irokesiske krigerne fram med tre høvdinger i spissen. De svinget truende med sine tomahawker, da Champlain plutselig trådte fram i rekken av indianere. Irokeserne stod som lamslått. De hadde aldri før sett en europeer, aldri før sett et vesen med lange lærstøvler, med skinnende blankt brystharnisk og en like blank hjelm — og nå stod dette vesenet plutselig midt blant deres fiender fra nord, som de pleide å forakte og håne. Champlain hadde fylt sin arkebus med fire kuler, han løftet den og skjøt. Alle de tre høvdingene ble truffet og falt overende, to av dem var drept på stedet. Irokeserne var rystet, men samtidig rev braket dem ut av lammelsen, de grep buene og sendte en skur av piler over sine motstandere. I samme øyeblikk dukket den ene av Champlains menn opp i flanken og fyrte sin arkebus av mot irokeserne. Det var mer enn de kunne stå mot, de flyktet i vill panikk, skarpt forfulgt av Champlains india­ nere som lot sine tomahawker og skalperingskniver ar­ beide flittig. Mange av irokeserne ble drept, og godt og vel et halvt snes ble tatt til fange. Under seiersfesten natten etter ble en av fangene tatt ut til tortur. Champlain forsøkte å stanse den barbariske behandlingen av fangen, men først da indianerne forstod at vennskapet med Champlain stod på spill, lyktes det for ham å få gitt den ulykkelige fangen et nådeskudd.

FRANSKMENNENE VED ST. LAWRENCE-ELVEN

121

Fra senere tider foreligger det utallige, autentiske be­ retninger om at tortur av fanger hørte til de faste tradisjo­ ner hos visse indianerstammer. Marterpælen og alt som hører til den, blir alltid omtalt med forferdelse og avsky i europeiske beretninger. Mange slike beretninger forsøker også å gjøre torturen til et særpreget indiansk og «he­ densk» trekk. Man kan ikke nekte for at det er sterke saker som fortelles. Men senere historikere har gjort oppmerksom på at man på den tiden ikke behøvde å gå til indianerne for å finne denne formen for barbari. Året etter at Champlain opplevde seiersfesten hos huronene og algonkinene, ble Henrik 4. av Frankrike snikmyrdet av en katolsk fanatiker. Og for bare å bruke ham som eksempel: drapsmannen ble underkastet en langvarig og umenneske­ lig rå tortur, som i sin sluttfase foregikk i full offentlighet på et åpent torg, der det var svart av tilskuere, helt oppe på hustakene, hvor folk hadde kjøpt seg adgang til god utsikt for høy betaling. Hekseprosessene, som både før og etter denne tiden raste over hele Europa, kan også måle seg med indianernes «grusomhet». Året etter denne første ekspedisjonen var Champlain med på et nytt tokt mot irokeserne. Denne gangen møtte ekspedisjonen omkring hundre irokesiske krigere bak en tømmerbarrikade et stykke oppe langs Richelieu River, og nå var huronene og algonkinene overlegne i antall. De europeiske skytevåpnene lammet all motstand, barrika­ dene ble brutt ned og alle irokeserne hugget ned — unntatt femten som ble brakt bort levende for å brennes ved marterpælen. Eller rettere, ristes langsomt. De storkjøpmennene hjemme i Frankrike som stod bak Champlain, kom i vanskeligheter etter Henrik 4.s død. Krangel og intriger omkring pelshandel-monopolet i Canada førte til at monopolet skiftet hender flere ganger, og Champlain selv måtte foreløpig dra hjem til Frankrike. Imidlertid kom han av sted igjen både i 1613, 1615 og 1617, og deretter i 1620-årene, kom en mer stabil periode for den franske koloniseringen i Canada. Den skal vi komme tilbake til senere. Først skal vi se nærmere på noen begivenheter som foregikk samtidig med den franske

HENRY HUDSONS REISER

123

aktiviteten i Canada, men lenger sør på den amerikanske østkysten.

HENRY HUDSONS REISER Den engelske sjøfareren Henry Hudsons levnetsløp er ukjent, bortsett fra hans siste fire år. Hvert av disse årene gjennomførte han en oppdagerferd, alltid med tanke på å finne en ny sjøvei til Kina. Den første ferden gikk i 1607 og førte ham til kysten av Grønland. Derfra seilte han mot øst, oppdaget Svalbard og kom på hjemveien også over Jan Mayen. Den neste ferden, i 1608, hadde som mål å finne veien til Kina via Svalbard og Novaja Semlja, men isen hindret ham i å trenge videre fram. På disse to reisene var Hudson i tjeneste hos det engelske «moskovitiske» kompani — The Muscovy Company of London — som ikke ser ut til å ha gjort flere forsøk etter dette. I stedet gikk nå Hudson i tjeneste hos Det hollandskostindiske kompani og seilte i april 1609 ut fra Amsterdam for nok en gang å forsøke å finne en passasje langs den samme ruten. Etter at skipet hadde passert Nordkapp i Norge, kom det ut i så hardt vær at besetningen, som bestod av en blanding av hollendere og engelskmenn, gjorde mytteri og tvang Hudson til å snu. Han gav da mannskapet valget mellom to muligheter: enten å lete etter en nordvest-passasje gjennom Davis-stredet vest for Grønland, eller en passasje mot vest på omtrent 40°nordlig bredde. Hudson hadde fått brever, beskrivelser og kart fra Virginia-lederen kaptein John Smith, som meget over­ bevisende fortalte om den store sjøen som førte videre til det vestlige oseanet, og som det skulle være mulig å finne Sjøfareren Henry Hudson. Det er ikke mye man vet om hans liv ut over de fire reisene han foretok i årene 1607—11 for å utforske Nordøst- og Nordvestpassasjen. Disse reisene fikk til gjengjeld stor betydning og bidro mye til å utvide kjennskapet bl. a. til de nordlige områdene i det nye kontinentet. Både Hudson-bukten og Hudson-elven bærer hans navn og minner derved om denne eventyrlige oppdagelsesreisende, som døde i 1611. Maleri av Paul van Somer.

124

KOLONISERINGEN 1600-1776

en innseiling til et sted nord for Virginia-kolonien, om­ trent på 40°nordlig bredde. Besetningen valgte den mildeste ruten. I midten av juli nådde skipet Amerika og seilte så nedover langs kysten til Virginia. Der snudde det og seilte langsomt nordover, mens folkene undersøkte kysten meget nøye. I september nådde ekspedisjonen fram til det stedet hvor byen New York ligger i dag, ved munningen av den elven som nå bærer Hudsons navn. Ute fra havet var det ikke mulig å se elvemunningen som lå skjult bak øyene foran utløpet. Men den målbevisste letingen gav resultater. Indianerne kom nå bort til skipet for å handle fredelig med tobakk og andre byttevarer, men ved en annen anledning ble noen få mann av besetningen, som var ute i en jolle, overfalt av indianere, og en engelskmann ble drept. Hudson seilte 2—300 kilometer oppover elven, rett mot nord, inntil rekognoseringen måtte fortsettes med småbåter. Han hadde nådd munningen av Mohawk River, som faller inn fra vest i Hudson River, og dermed hadde han skapt kontakt mellom på den ene siden irokeserne og på den andre siden hollendere og engelskmenn. Denne kontakten kom til å få stor betydning i de neste to hundre årene. Mohawk var jo den østligste av «de fem nasjoner», og Hudson kom i kontakt med irokeserne i dette området bare syv uker etter at Champlain hadde skapt et fiendtlig forhold mellom irokesere og franskmenn ved å delta i angrepet på irokeserne lengre mot nord samen med huronene og algonkinene. På hjemturen til Holland i oktober samme år anløp skipet en engelsk havn. Her ble Hudson holdt tilbake med ordre om bare å forlate England, hvis han kunne tjene sitt eget fedreland (Englands) interesser. Skipet ble imidlertid senere frigitt til eieren, Det hollandsk-ostindiske kompani, som også fikk hånd om skipspapirene med reiseberetnin­ gene og kartene fra reisen. Og allerede året etter startet kompaniet handel på Hudson-elven. Ikke lenge etter anla hollenderne også handelsstasjoner ved elvemunningen, så langt oppe som elven var seilbar for alminnelige skip. I 1623 kom de første egentlige kolonistene hit og etablerte

HENRY HUDSONS REISER

125

Tittelbladet til Henry Hudsons dagbok fra hans reise i 1609, da han opp­ daget Hudson River. Reisen ble utført etter hollandsk oppdrag og dagboken ble trykt i Amsterdam i 1663.

Journael van Herry Hutfon, kolonien Nieuw Amsterdam på øya Manhattan, som koloniens første guvernør, Peter Minuit kjøpte av india­ nerne. Hudsons fjerde reise gikk ut fra London i april 1610. Bak denne ekspedisjonen stod et medlem av kongehuset og flere adelsmenn og handelsmenn som var overbevist om at Nordvest-passasjen ville åpne en rask forbindelse til India for England. I slutten av juni hadde ekspedisjonen nådd Hudson-stredet, og den neste måneden krysset skipet søkende fremover i tåke, mellom isfjell og farlige fremspring på kysten. Så bøyde kystlinjen endelig skarpt sørover, og mot vest var det bare vann å se så langt øyet rakk. Dette måtte være det havet som strakte seg helt til Kina og India. Hudson seilte sørover langs kysten, stadig sørover, i alt 1200 kilometer, inntil han støtte pannen mot muren nederst i bunnen av James Bay, den store sørligste utposingen på selve Hudson Bay. Fra James Bay dreier kystlinjen igjen mot nord, og Hudson lette forgjeves etter en mulighet for å komme videre mot sør eller vest. Snart trengte isen så hardt på at ekspedisjonen ble nødt til å opprette et nødtørftig vinterkvarter. Det er sannsynlig at Hudson hadde planer om å under­ søke det store vannet videre mot vest neste år. Men flertallet av mannskapet var nå blitt fiendtlig stemt mot ham. De murret hånlig når han regnet med å «kunne være på Java til kyndelsmess», og en av mannskapet erklærte at han heller ville henges for mytteri hjemme enn dø av sult her ute. Da isen gikk opp i juni 1611, og skipet var

126

KOLONISERINGEN 1600-1776

kommet ut i åpent vann i James Bay, anklaget mytteristene Hudson for å skjule proviant til fordel for seg selv og noen få utvalgte. De tvang derfor Hudson til å gå om bord i en skipsjolle sammen med sin egen sønn og syv andre, og så tok de jollen på slep — «midlertidig», sa de — mens de undersøkte skipet. Men snart etter ble slepetauet kappet og skipet stod rett mot nord, vekk fra den lille jollen med Hudson og hans kamerater. Hvordan det gikk med dem videre, vet vi ingenting om. Det gikk ennå mange år med en rekke oppdagerferder til disse ugjestmilde farvann, før Hudson Bay virkelig var under kontroll av europeiske virksomheter. Men grunnen var lagt for engelsk innflytelse over dette området, og senere fastholdt England konsekvent sin førsterett. I årene 1609 og 1610 ble mønstret tegnet for den senere engelske omklamringen av det franske Canada fra sør opp langs Hudson-elven og fra nord ut fra Hudson-bukten, to områder som ble oppdaget av samme mann med et års mellomrom.

TRENGSELSÅR I VIRGINIA

Nede i Virginia hadde lord Delaware så noenlunde fått skikk på kolonien etter hungervinteren 1609—10, da han året etter måtte dra hjem til England på grunn av sykdom. Senere på året kom en ny viseguvernør, sir Thomas Dale, til en koloni som nok en gang holdt på å forfalle. Alt var forsømt, ingenting ble passet skikkelig, dag ut og dag inn drev kolonistene nesten bare med bowling. Dale var gammel soldat, og han innførte streng disiplin, slik han hadde lært under felttogene i Nederland. Ulydighet ble straffet med piskeslag, alvorlig oppsetsighet førte til dødsstraff. Noen flyktet fra kolonien under hans regime, andre forsøkte å få i stand sammensvergelser mot ham, og ble hengt for det. Men disiplinen førte til at kolonien begynte å klare seg. Thomas Dale innså også at en vesentlig årsak til de mange dødsfallene i tidligere år skrev seg fra Jamestowns usunne omgivelser. Derfor anla

TRENGSELSÅR I VIRGINIA

127

En av de første store høvdingene engelskmennene kom i kontakt med i Virgina i begynnelsen av 1600-tallet, var Powhatan, som skjenket sin hjorteskinnskappe til kolonistene. Figurene som kappen er prydet med består av små muslingeskall. Se for øvrig side 108 ff om høvdingen Powhatan.

128

KOLONISERINGEN 1600-1776

han andre stasjoner høyere oppe ved elven og flyttet hovedmassen av kolonistene til steder som hadde bedre klimatiske forhold. En av kolonistene, John Rolfe, hadde begynt å ekspe­ rimentere med å dyrke tobakk, og den første ladningen med denne varen gikk til England i 1613. Etter dette grep tobakksdyrkingen om seg i raskt tempo, tross motstand fra kongen, Jakob 1., og handelsmennene hjemme. Mot slutten av Dales funksjonstid begynte man også å sette ut i livet den utdelingen av jord til privateiendom som var bestemt i ordningen fra 1609. Men denne overgangen til et samfunn hvor fellesskapet ble oppløst og enhver fikk ta ansvaret for seg selv, fikk først virkning litt senere, blant annet fordi en ny guvernør, Samuel Argall, stanset jordutdelingen av privatøkonomiske grunner. Før dette hadde Thomas Dale også fått gjenopprettet et godt forhold til indianerne. Etter at kaptein John Smith hadde forlatt kolonien, var nemlig også det gode forholdet kommet i forfall. Gjentatte ganger kom det til konflikter mellom kolonistene og indianerne under de uordnete til­ standene som stadig utviklet seg. Kolonister ble tatt til fange, redskaper og våpen ble stjålet, og som gjengjeldelse tok noen engelskmenn den store høvding Powhatans yndlingsdatter, Pocahontas, som gissel. Det var forresten den senere guvernøren, Samuel Argall, som gjorde seg lite fordelaktig bemerket ved denne anledningen. Med falske løfter ble hun lokket om bord på hans skip, som så seilte vekk med henne til Jamestown. Deretter tok Thomas Dale opp forhandlinger med Powhatan, og på disse nokså tvilsomme premisser kom det så i stand en overenskomst om tilbakelevering og fred. Men dermed var ikke historien slutt. Den attenårige høvdingdatteren hadde vunnet alminnelig respekt i Jamestown ved sin verdige opptreden og sitt yndige vesen, og John Rolfe hadde forelsket seg i henne — og hun i ham. Med farens tillatelse ble de lovformelig gift, etter at Pocahontas først var blitt døpt og hadde fått et kristent navn — Rebecca. Som representanter for fami­ lien ved bryllupet sendte Powhatan brudens onkel og to av

TRENGSELSÅR I VIRGINIA

129

Tobakksplanten sammen med det eldste trykte bilde man kjenner av en pipe (1570). På den andre ekspedisjonen Jacques Cartier foretok, så han indianere i Hochelaga (Montreal) røke pipe.

hennes brødre, og etter at vennskapet var beseglet på denne måten, overholdt Powhatan freden så lenge han levde. Et par år senere, i 1616, reiste Thomas Dale hjem til England i følge med ekteparet John og Rebecca Rolfe. En av Rebeccas svogre og flere av hennes indianske tjeneste­ piker fulgte også med. I England ble Pocahontas oppfattet som «indianerprinsesse», og også her vant hun alle ved sitt vesen. Hun ble fetert fra alle hold, hun ble mottatt ved hoffet og bidro sterkt til å forandre det alminnelige synet på indianere ikke bare i England, men også i andre europeiske land som hadde kolonier. Hennes navn spredte seg hurtig over hele Europa. I mars 1617 skulle hun reise tilbake til Virginia sammen med sin mann og det øvrige følget. De hadde allerede gått om bord i et skip i Gravesend, da hun ble angrepet av kopper. Hun døde før avreisen og ble begravet i kapellet ved Gravesend kirke. Hennes lille sønn, Thomas, vokste opp i England. Men han dro senere tilbake til Virginia, hvor det fremdeles er mange som kan regne sin familie tilbake til «indianerprinsessen» Rebecca Rolfe. 7. Grimberg 26

130

KOLONISERINGEN 1600-1776

FRA OPPDAGERFERDER TIL KOLONISERING Mens engelskmennene rykket oppover James River i Virginia i disse årene, var hollenderne aktive langs Hudson River, ja, de kom så langt oppover at de nesten kom i indirekte berøring med franskmennene. «Hollenderne hjelper fienden (irokeserne), som vi hjelper huronene,» skrev Champlain i forbindelse med en episode allerede i 1614, fem år etter at Hudson-elven var oppdaget. Tre hollendere var blitt tatt til fange av en algonkin-stamme, susquehanna, som ikke hadde sett en europeer tidligere, men hadde hørt om de franske forbundsfellene mot iroke­ serne. Derfor gav de hollenderne fri i den tro at de var allierte. Men snart ble de belært om den rette sammen­ hengen av en utsending fra Champlain, som fikk overtalt dem til å delta i en felles aksjon mot irokeserne, som altså ble hjulpet av hollendere. Denne gangen førte aksjonen imidlertid til et alvorlig nederlag for algonkinene. Vi kan ikke følge de mange skjærmyslene i enkeltheter. Det viktigste er å merke seg at trafikken på Hudson-elven straks skaffet irokeserne forbundsfeller, akkurat som huronene og algonkinene hadde sine allierte. Det varte ikke lenge før irokeserne fikk europeiske skytevåpen fra hollenderne og engelskmennene, slik at de på dette om­ rådet ble likestilt med sine fiender, som ble forsynt av franskmennene. Champlain og hans folk gjennomførte i disse årene resultatrike oppdagerferder på kryss og tvers inne i lan­ det. På den måten skaffet de seg godt kjennskap til hele systemet av elver og sjøer innover til huronenes land, som lå ved de østligste av de store sjøene. Dels var det av interesse for pelshandelen de dro ut på disse ferdene, dels fordi de fremdeles håpet å finne den sjøveien til Asia man stadig ventet skulle åpne seg. Det var de samme motivene som drev hollenderne oppover Hudson-elven. Kyststrek­ ningen fra munningen av Hudson-elven opp til Nova Scotia, som senere viste seg å bli av så stor betydning, var nesten uberørt av den europeiske oppdagertrangen, nett­ opp fordi den ikke så ut til å åpne for en snarvei til Kina

PILEGRIMSFEDRENE

131

og India. Og kolonisering hadde man slett ikke forsøkt for alvor ennå på denne kysten. Kaptein John Smith fra Virginia kom til å få betydning her også, som han hadde fått det for Henry Hudson med sine beskrivelser og kart. 11614 var John Smith i tjeneste hos en gruppe London-kjøpmenn og seilte da til denne kyststrekningen, New England, for å finne gull. Gull fant han ikke, men han kom hjem med en verdifull ladning pelsverk og fisk, foruten utførlige opptegnelser om kyst­ stripen. Da han neste år var på vei til Amerika igjen, ble han tatt til fange av sjørøvere og siden av hugenotter som førte ham til La Rochelle i Frankrike. Det lyktes ham å unnslippe fra fangenskapet og komme seg hjem til Eng­ land, nærmere bestemt til Plymouth, som ble utgangs­ punkt for en ny fase av koloriseringshistorien. Det var her «pilegrimsfedrene» fant støtte, og det var fra denne byen «Mayflower» seilte ut i 1620. Kaptein John Smiths beskrivelser av New England og hans pålitelige kart ble inngående studert og benyttet av disse nye kolonistene, selv om de avviste kaptein Smiths personlige tjenester. Den nye koloniseringen var av en annen karakter enn alt det foregående, og den ble gjennomført av en helt annen type mennesker.

PILEGRIMSFEDRENE «Mayflower» var slett ikke det første skipet som landet i Amerika med kolonister, og de «pilegrimsfedrene» som var om bord, ble ikke omtalt med dette hedersnavnet før nesten to hundre år etter landingen. Det var for øvrig en ren tilfeldighet som førte til at de kom til å slå seg ned nettopp i New England. I 1608 hadde en liten gruppe puritanske sekt-medlemmer forlatt England for å finne friere forhold for sin religiøse oppfatning i det protestantiske Nederland. De slo seg først ned i Amsterdam, og snart etter i Leiden, hvor andre sluttet seg til dem. Imidlertid fant de forhol­ dene utilfredsstillende også i dette landet, og de begynte

132

KOLONISERINGEN 1600-1776

Pilegrimsfedrene lander ved Cape Cod. 1800-talls stikk fra Currier & Ives. Som stikket antyder er pilegrimsfedrene blitt sterkt heroisert — for sitt mot, sin gudfryktighet etc. I dag vil kanskje mange si at de bør huskes for to ting: De overlevde, og de undertegnet Mayflower-pakten. (Peter Newark)

å se seg om etter muligheter for utvandring til en eller annen engelsk koloni. Først overveide de alvorlig å dra til Guiana i Sør-Amerika, deretter forhandlet de med hollen­ derne om å få bosette seg ved Hudson-elven, men det endte med at de ble trukket inn i planer om å blåse nytt liv i Plymouth-avdelingen av det gamle Virginia-kompaniet, etter at den hadde ligget nede siden 1608 (se side 109 f). Det lot seg ikke gjøre å reise nok penger blant dem som sympatiserte med puritanerne. Derfor ble en gruppe folk i London tatt med i planene på rent forretningsmessig basis. Tiltaket ble bygget opp omtrent etter samme retningslinjer som de som lå til grunn for Virginia-kompaniet: alt arbeid skulle utføres i fellesskap de første syv årene, personlig utvandring skulle svare til innskudd av én andel, og all

PILEGRIMSFEDRENE

133

inntekt skulle tilfalle kompaniet. «De hellige», som de kalte seg, hadde aldeles ikke noe ønske om å etterlikne de urkristne forhold, slik man forestilte seg dem, med felleseie. De ønsket tvert imot helt fra begynnelsen å få seg tildelt små private jordstykker. Men den ordningen som tidligere var blitt brukt, ble påtvunget dem, tross de uheldige erfaringer denne organisasjonsform for lengst hadde gitt i Virginia. Da «Mayflower» etter mange slags problemer stod ut fra Plymouth i England i begynnelsen av september 1620 med 102 passasjerer om bord, var bare tredjeparten av dem folk fra menigheten i Leiden. Noen hadde falt fra, andre var kommet til, og mange hadde slett ingen tilknyt­ ning til «de hellige» i det hele tatt. Deres mål var, heter det, Delaware-bukten tett ved nordgrensen for det land­ området som var tildelt London-kompaniet ved det kon­ gelige patent i 1606 (se side 103). I begynnelsen av november nådde skipet kysten av Amerika, men de landet 6—700 kilometer lenger nord enn der de hadde tenkt seg. «Mayflower» befant seg ved Cape Cod, den halvøya som strekker seg ut i en stor bue sørøst for der Boston nå ligger. Og her, i den bukten som halvøya danner, besluttet emigrantene å bli. Det er mange som senere har spekulert over hvorfor denne reisen fikk akkurat det utfallet den fikk. Noen av disse spekulasjonene går ut på at kapteinen på skipet skulle være bestukket fra den ene eller den andre siden, for eksempel av hollenderne, som skulle ha ønsket emi­ grantene lenger vekk fra det hollandske interesseområdet. Men den «forklaringen» dukker først opp mer enn førti år senere, og det er ingen dekning for den i samtidige kilder. Det samme gjelder spekulasjoner over mulige bestikkelser fra andre kanter. Man pleier å slå seg til ro med å si at når utvandrerne endelig var kommet gjennom en slitsom to måneders tur over Atlanteren på den dårligste tid av året, hadde de ikke lyst på en ny lang og slitsom sjøreise. Men formodentlig foreligger det ikke noe problem i det hele tatt. Plymouth-kompaniets rettigheter, slik de ble utformet i 1606, gikk fra 41° til 45° nordlig bredde, og

134

KOLONISERINGEN 1600-1776

denne kyststrekningen falt lenge sammen med betegnelsen «Virginia». Det var først kaptein Smith som i 1614 kalte den «New England» i en bok som ble trykt to år senere. Cape Cod ligger på 42° nordlig bredde, altså helt klart på den kyststrekningen som i mange år var blitt kalt «det nordlige Virginia». I den senere så berømte Mayfloweroverenskomsten, som ble inngått like før de skulle gå i land, sier utvandrerne selv nettopp i tilknytning til dette viktige skrittet: «Etter at vi — til Guds forherligelse og fremme av den kristne tro, og til ære for vår konge og vårt land — har foretatt en reise for å opprette den første koloni i de nordlige deler av Virginia, forplikter og forbin­ der vi oss. . .» Det sies ikke noe som helst om at utvan­ drerne mente at de hadde landet noe annet sted enn i «de nordlige deler av Virginia». Mayflower-overenskomsten var en pakt som ble under­ skrevet av alle 41 voksne mannlige kolonister om bord før de gikk i land for å grunnlegge den nye kolonien. Pakten slo fast at de alle forpliktet seg til å danne et samfunn, som det fra tid til annen skulle gis rettferdige og like lover for, der det skulle vedtas anordninger og opprettes embe­ ter slik det til enhver tid ble funnet mest hensiktsmessig for allmenn-vellet i kolonien, og som alle var forpliktet til å underkaste seg og adlyde. Denne overenskomsten dannet grunnlaget for koloniens styre i vel sytti år. Noen av de andre tidlige koloniene fikk forfatninger som var utformet etter reglene for styret i et handelskompani. Mayflower-overenskomsten derimot ble skrevet etter det mønstret som ble brukt når en flokk puritanske separatis­ ter ville danne en egen menighet, bare med den forskjellen at kolonistene uttrykkelig erklærte at deres samfunn var et borgerlig fellesskap, ikke et religiøst. Dessuten erklærte de like uttrykkelig at de var kongens lojale undersåtter. Etter at de hadde undersøkt kysten i ukevis, valgte kolonistene å bygge kolonien ved en naturlig havn på den innerste, vestlige bredden av bukten, og der ankret så «Mayflower» opp den 21. desember. John Smith hadde kalt denne havnen Plymouth på sitt kart, og det kom kolonien til å hete. Tross en mild vinter ble også disse

«Mayflower-pakten». Glassvindu laget av Louis B. Tiffany i 1894 for kongregasjonalistkirken i Plymouth. Vi ser stående rundt bordet fra venstre Miles Standish, John Carver, (med kone, sittende), William Brewster og Gilbert Winslow.

kolonistene rammet av sykdom og sult, blant annet fordi ekspedisjonen hadde glemt fiskeredskapene igjen i Eng­ land. Før april var 44 av dem døde, altså nesten halvpar­ ten, og av de 18 hustruene som hadde fulgt sine ektemenn, var det bare 4 som overlevde denne første vinteren. De som overlevde, kunne takke hjelpsomme indianere for sitt liv. Indianerne lærte dem også neste år å plante mais, slik at de en gang i november 1621 kunne feire den første Thanksgiving — takkefest — av glede over høsten. De hadde nå også rikelig tilgang på kjøtt fra ville dyr og ville kalkuner å være takknemlig for, foruten at det var kommet et nytt skip til kolonien med nye forsyninger og flere kolonister. De festet i tre dager sammen med sine indianske venner, og i årenes løp ble slike fester til takk

136

KOLONISERINGEN 1600-1776

for høstens rikdommer vanlige mange steder. I 1863 proklamerte president Lincoln en bestemt dag som den rette festdagen, og i vår tid er fjerde torsdag i november blitt fastlagt som USAs Thanksgiving Day.

Det store indianeroverfallet Plymouth-kolonistene kom fortsatt godt ut av det med sine indianske naboer. Men lenger sør i Virginia gikk det galt på denne tiden. Overgangen til privat eiendomsrett, freden med Powhatan og den lønnsomme tobakksdyrkingen fristet mange kolonister til å flytte ut fra de små fortene man hadde anlagt i begynnelsen, for å bo på mer spredte plantasjer, hvor hver enkelt hadde god plass til å utvide sin eiendom. Powhatans død i 1618 førte til en forandring i situasjo­ nen, som kolonistene ikke ble oppmerksom på i tide. Indianerne kom nå under ledelse av en mann som nærte et inderlig hat til europeerne. Han het Opechancanough, og han omtales ofte som bror til Powhatan. Men det er mer sannsynlig at han opprinnelig hørte til en annen stamme, som tidligere hadde bodd lenger mot sør og som var blitt jaget vekk fra sitt territorium av spanierne på den tiden Opechancanough var liten. Da han nå var blitt høvding over stammene rundt kolonien, planla han i største hemmelighet et samtidig overfall på alle de kolonistene de kunne komme over, og da slaget falt den 22. mars 1622, lyktes det indianerne å drepe 347 kolonister i løpet av noen få timer. Samtidig ble alle de ensomt liggende boplassene ødelagt. Bare Jamestown med nærmeste omegn greide å forsvare seg og drive angriperne tilbake. Da kolonistene hadde kommet seg av skrekken, gikk de til motaksjon, og kampene varte i fjorten år med veks­ lende voldsomhet. Det største slaget fant sted i 1625, da en styrke på henimot tusen indianere ble slått og den viktigste av deres landsbyer brent ned. Imidlertid ble begge parter så utmattet av den ustanselige uroen at det ble sluttet fred i 1636. I mellomtiden var Virginia kommet inn under en annen

PILEGRIMSFEDRENE

137

Det kongelige patentet som ble gitt til den lille kolonien Plymouth i 1621, året etter at utvandrerne med Mayflower hadde slått seg ned som de første kolonister i Massachusetts.

styreform. Krangel og intriger mellom forskjellige frak­ sjoner i kompaniets ledelse, uenighet om hvilken linje man skulle følge overfor kolonien og motsetningsforhold til kongen, hadde gjort det mulig for Jakob 1. å gripe inn. I 1624 ble kompaniets «patent» inndratt, og Virginia ble gjort til kronkoloni. På det tidspunktet levde det godt og vel tusen europeere i kolonien. Men ytterligere ca. 4500 kolonister hadde i løpet av de foregående tyve årene utvandret til Virginia og var omkommet av sult, sykdom eller massakrer. Hollandske fort For hollenderne gikk det lettere å få gjennomført sine tiltak i denne perioden. De hadde verdensomspennende handelsinteresser, så for dem var handelen på Hudsonelven bare en detalj i et mye større nett. Men lokalt var deres pelshandel av relativt stor betydning, fordi den

138

KOLONISERINGEN 1600-1776

foregikk i konkurranse med franskmennene i Canada, og fordi dette resulterte i at irokeserne ble bevæpnet med europeiske våpen. I disse første årene var hollenderne ikke innstilt på egentlig kolonisering. De nøyde seg med å anlegge noen' ganske få handelsstasjoner på steder som var hensiktsmessige for byttehandelen og for transporten av varer på elvene. Hollenderne passet nøye på at de jordstykkene de tilegnet seg, ble kjøpt og betalt etter fredelig avtale med de indianske stammene, som hevdet å ha eiendomsrett til dem. Etter nåtidens begreper var prisene nærmest en parodi. Men hvor urimelig lave de var, skal ikke og kan ikke vurderes ut fra forholdene i våre dager. Mest berømt er kjøpet av Manhattan, hvor kjempebyen New York senere vokste opp. Såvidt man vet, var det ingen fast bosetning på øya, da europeerne kom. Indianerne bodde mest på en annen og mye større øy, Long Island, og på begge breddene av Hudson River lenger oppe. Bare om sommeren slo de seg ned i lette hytter på Manhattan for å fiske og samle skalldyr. Det var antakelig i mai 1626 at hollenderne kjøpte Manhattan. Betalingen ble som vanlig levert i varer — europeiske klesplagg, jakt- og fiskeredskap, europeisk husgeråd og smykker. I en hollandsk beretning fra den gangen dette skjedde, blir varenes europeiske verdi oppgitt til 60 gylden. Det var prisen for Manhattan, og øya var da heller ikke mer verd. Den gangen. I det ene av de hollandske fortene oppe ved Hudsonelven, der hvor byen Albany nå ligger, bodde det på denne tiden 18 familier, og på en annen av handelsstasjonene 12 familier. De andre 2—3 stedene var omtrent like beskjedne i størrelse. Det samme gjaldt Fort Ny Amsterdam, som ble anlagt på Manhattan. Men innberetningene forteller at kolonistene trivdes godt, levde fredelig og at kvinnene satte barn til verden. I 1629 forsøkte Det hollandskvestindiske kompani å formå flere kolonister til å bosette seg i de områdene kompaniet etter hvert hadde skaffet seg ved å kjøpe jord av indianerne. Kompaniet ville forsøke et nytt system — «patroon-systemet» — som gikk ut på å overlate store landstrekninger langs Hudson-elven til vel-

Indianere massakrerer engelskmenn i Jamestown den 22. mars 1622. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Theodore de Bry.

stående borgere, hvor patroonen fikk nesten uinnskren­ kede rettigheter etter et føydalt mønster. Meningen var at patroonen skulle bringe kolonister over til disse store jordarealene for egen regning, hvor de da ville bli et slags leilendinger. Deretter skulle patroonene ikke bare kunne kreve avgifter av disse leilendingene i form av penger, varer eller arbeidsytelser, de skulle også ha kontrollen med den lokale administrasjon og med rettsvesenet, full­ stendig som en lensherre over sitt len. Dette systemet gav det hollandske koloniområdet en særpreget profil, som i alt vesentlig holdt seg i mer enn to hundre år tross store statspolitiske forandringer. Restene av systemet kan man for øvrig finne spor av den dag i dag. Men patroon-systemet fikk ikke den virkningen man

Kart over Ny Amsterdam på Manhattan fra 1664. Flåten ute på havnen er engelsk, for det var det året engelskmennene erobret byen, som deretter fikk navnet New York. Vindrosen viser kartets orientering, med nord skrått nedover mot venstre. Til høyre ligger The Battery, byens befestning, og til venstre sees den muren som danner bygrensen langs en gate som den dag i dag heter Wall Street. (Peter Newark)

hadde tilsiktet på den hollandske bosetningen i Amerika, og før det ble innført, var det altså ikke mer enn et halvt hundre hollandske familier i strøkene rundt Hudson-elven. Like smått hadde det gått med tilflyttingen til de andre koloniene nord for det egentlige Virginia. I 1625 hadde Plymouth-kolonien ennå ikke nådd lenger enn til omkring 180 beboere. Og den franske kolonien Quebec hadde i 1627 — etter det Champlain oppgir — bare 67 innbyg­ gere, barn iberegnet. Så kom det første store vendepunktet i innvandringens historie, som et resultat av utviklingen hjemme i England.

KOLONISERINGEN TAR FATT

141

KOLONISERINGEN TAR FATT

Under Jakob l.s regjeringstid vokste spenningen mellom kongemakten og parlamentet, og etter at Karl 1. hadde etterfulgt sin far i 1625 kom det til åpent brudd. Et av de avgjørende stridsspørsmålene gjaldt retten til å pålegge tollavgifter. Gjennom en rekke år hadde kongens regje­ ring hevdet at alt som hadde med utenrikshandel og traktater med fremmede makter å gjøre, hørte til de kongelige rettigheter, og historisk sett var dette riktig. Da alle tollavgifter var resultat av handel med utlandet, måtte også tollen være et rent kongelig anliggende, reson­ nerte man, «for den som har makt over årsaken, har også makt over virkningen». Slik het det i en dom fra 1606, og det benyttet Jakob 1. til å skaffe seg og regjeringen inntekter uten å måtte be om parlamentets godkjenning. Parlamentet derimot hevdet at toll var en skatt, og at toll følgelig ikke kunne pålegges uten vedtak i Parlamentet. Nær knyttet til toll-spørsmålet stod også spørsmålet om landets utenrikspolitikk, som den ene parten hevdet var et rent kongelig anliggende, mens parlamentet hevdet sin rett til å drøfte ethvert spørsmål av betydning for landets vel. Bak det hele lå også motsetningen mellom halvkatolikker og protestanter; en person med katolske sympatier måtte kunne betraktes som en mulig landsforræder etter puritansk oppfatning, og det med større grunn jo høyere han befant seg på samfunnsstigen. Situasjonen ble tilspis­ set av Trettiårskrigens uroligheter, og krisen ble akutt etter at Karl 1. og hans fransk-katolske dronning hadde besteget tronen. Parlamentet hevdet fortsatt sine rettigheter og ble da oppløst av kongen, som forsøkte å klare utgiftene til regjeringen ved å utskrive et alminnelig tvangslån. Men da det viste seg umulig å gjennomføre lånet, måtte parla­ mentet innkalles igjen. Motsetningene vokste raskt, og da også religiøse stridsspørsmål kom til, endte det med åpent brudd. Som religionspolitisk rådgiver hadde Karl 1. valgt den innbitte anti-puritaneren William Laud, som ble utnevnt til biskop i London i 1628 og til erkebiskop av

142

KOLONISERINGEN 1600-1776

Canterbury i 1633. At han gjorde seg fortjent av den engelske statskirken, kan ikke betviles, men like sikkert er det at puritanerne betraktet hans maktperiode som et redselsherredømme. Derfor må han også tilskrives en vesentlig del av ansvaret for den politikken som førte til den store borgerkrigen i 1640-årene. Indirekte kom han derved også til å bli hovedansvarlig for den nye utviklin­ gen i Nord-Amerika. I 1629 kom bruddet mellom Karl 1. og parlamentet. Lauds kirkepolitikk hadde brakt parlamentet i opprør, og kongen oppløste det på nytt og styrte uten å innkalle noe nytt parlament før elleve år senere. I god tid før bruddet hadde en gruppe fremtredende puritanere lagt langsiktige planer. I 1628 hadde de kjøpt seg rettigheter til en stripe av kysten i New England, og tidlig i 1629 hadde de sikret seg «kongelig patent» for et nydannet handelskompani — Massachusetts Bay Company. Vilkårene for dette paten­ tet fulgte stort sett mønstret fra det eldre patentet for Virginia-kompaniet, men med to viktige unntak. Det ene var at det ikke skulle være fellesarbeid og felles arbeids­ innsats under kompaniets daglige ledelse i koloniens første år, men at man straks skulle begynne utdelingen av private jordarealer. Dette var resultatet av de dårlige erfaringene man hadde høstet i Virginia. Det andre unn­ taket var at man under forarbeidene til patentet unnlot å ta med en bestemmelse, som ellers var vanlig, om at kompaniets styre skulle ha sitt sete i London. Det var drivkreftene bak kompaniet som sørget for at denne bestemmelsen ble sløyfet.

Det puritanske samfunn Mennene som stod bak det nye tiltaket, hadde høyere sosial status og mye bedre økonomiske kår enn «pilegrims­ fedrene». Tyngdepunktene lå hos London-kjøpmennene og blant lavadelen i den østlige delen av England. Men det var også mange puritanere innen høyadelen. Og det var den puritanske ånd — ved siden av Lauds forfølgelse av puritanerne — som gav koloniseringen i Massachusetts

«Fru Elizabeth Freake og baby Mary». Maleri av ukjent kunstner fra ca. 1674. Man mener at kvinnene gjennomsnittlig fikk 7—8 barn hver de første århundrene i koloniene. Men i alt slitet og barnefødslene fantes også velstand: fru Freake har både smykker og rikt stoff i kjolen.

dens særpregede karakter. I september 1628 kom en fortropp på 60 utvandrere under ledelse av den velstående puritaneren John Endecott til Salem, hvor det på for­ hånd fantes noen få kolonister, som ikke hadde noen

144

KOLONISERINGEN 1600-1776

tilknytning til «pilegrimsfedrene» i Plymouth-kolonien. Alt i alt var det på denne tiden bortimot ti små private handelsstasjoner langs kysten av New England. Pelshandlerne som holdt til på disse stasjonene, vakte forargelse i Plymouth, fordi de solgte brennevin og skytevåpen til indianerne, foruten at de selv feiret vårfest med dans om maistangen. Endecott lot en slik maistang hugge ned, og han sendte to av sine egne kolonister tilbake til England, fordi de holdt på sin rett til å bruke den anglikanske (statskirkens) bønnebok. New England var ikke noe sted for dem, fikk de beskjed om. Sommeren 1629 kom det 300 nye kolonister til forster­ king av Endecotts fortropp, og hjemme i England ble det besluttet å flytte selve handelskompaniet til Massachu­ setts. Ti av de mest velhavende blant andelseierne kjøpte opp andelsbevisene til de partshaverne som ikke ønsket å utvandre selv, og resten av dette året ble brukt til å forberede det store oppbruddet. Flere av lederne i det oppløste parlamentet satt nå i fengsel i Tower. Til guvernør for det omskapte kompaniet ble valgt en godseier, John Winthrop, som også var en dyktig jurist, men som hadde mistet sitt embete, fordi han var dypt overbevist puritaner. «Onde tider er underveis, da kirken må flykte ut i villmarken,» skrev han i et brev, og i juni 1630 kom han til Salem med elleve skip som leder for 900 kolonister. Både Endecotts folk og de som kom med Blant de første kolonis­ tene inntok John Win­ throp en særstilling. Han var sønn av en engelsk gentleman, hadde studert ved Cambridge og hadde opparbeidet en god advo­ katforretning før han emigrerte. Han ble en av grunnleggerne av byen Boston. I to perioder — 1630/34 og 1637/1649 — var han koloniens guvernør.

KOLONISERINGEN TAR FATT

145

hovedstyrken, ble rammet av den vanlige motgangen i form av sykdom og sult den første vinteren. Et par hundre døde og like mange vendte tilbake til England før situa­ sjonen var kommet under full kontroll. Et skip med forsyninger fra England og et annet fra Virginia gjorde det mulig for kolonien å slå seg igjennom inntil kolonis­ tene hadde sin første høst i hus i 1631. Deretter var fotfestet sikret. Hvert år fortsatte det å komme noen hundre nye kolo­ nister, og fra 1633, da Laud var blitt erkebiskop og hadde skjerpet sin politikk, økte strømmen av puritanske utvand­ rere sterkt. I 1634 anslo Winthrop innbyggertallet i kolo­ nien til 4000, og allerede da var grunnlaget lagt for atskillige av de senere byene, blant annet Boston, som ble gjort til hovedsete for administrasjonen. Da det engelske parlamentet ble kalt sammen igjen i 1640, stanset strøm­ men av utvandrere nesten helt opp. Men på det tidspunktet var tallet på puritanske flyktninger i Massachusetts nådd opp i 16 000. I løpet av ti år var Massachusetts blitt overlegent den folkerikeste kolonien i Nord-Amerika. Styret for kolonien ble utformet etter vedtektene i handelskompaniet. Som i andre kompanier var det natur­ ligvis bare andelshaverne i kompaniet som hadde et ord med i laget, når anordninger og vedtekter skulle fastsettes. Men under forberedelsene til utvandringen var tallet på andelshavere sunket til 12. Det var altså de, og de alene, som kunne velge kompaniets guvernør og besette alle ledende stillinger i handelskompaniet. Andelshaverne ble kalt «frie menn», og det varte ikke lenge før det ble stilt krav om at kretsen av frimenn måtte utvides, slik at også andre av kolonistene kunne få innflytelse på samfunnsord­ ningen. Ledelsen gav så mye etter at den gikk med på å utvide tallet på frimenn betydelig, men den eneste rettig­ heten de fikk, var å få velge et nytt medlem av styret, når en plass ble ledig. Rådet skulle fortsatt velge guvernøren og andre embetsmenn, og all utøvende makt lå derfor fortsatt i rådet. Retten til å utstede anordninger beholdt også rådet for seg selv. Under de nye forholdene var dette ensbetydende 8. Grimberg 26

146

KOLONISERINGEN 1600-1776

med at rådet hadde den lovgivende makt. Men det aller mest karakteristiske var at man ikke kunne regnes som frimann hvis man ikke var godkjent medlem av en av de anerkjente menighetene. Streng religiøs konformitet ble grunnpillaren i det politiske apparatet, og selv små avvik kunne føre til tap av borgerlige rettigheter. I praksis var det nesten umulig å stå i opposisjon til den puritanske indre krets, og hvis noen forsøkte det, kom han galt av sted. Fra første stund ble det ført en hard politikk mot de få kolonistene som hadde slått seg ned i området før purita­ nerne kom. Noen av dem ble forvist, en fikk huset brent ned og en annen ble pisket og fikk ørene skåret av. Slik var tidens skikk. Erkebiskop Laud gav en fremtredende puritaner hjemme i England samme behandling. Laud forsøkte å gjennomføre større frihet i religiøse forhold i England, for eksempel frihet til å drive sport eller dyrke andre tradisjonelle fritidsfornøyelser etter kirketid om søndagen. Men puritanerne var inspirert av de gammel­ testamentlige sabbatsreglene og betraktet all verdslig tant og fjas om søndagen som synd og satans verk. På den annen side gjennomførte Laud en del av det gamle seremoniellet i selve gudstjenesten — man skulle bøye seg mot alteret, når man kom inn i kirken, nattverdens sakra­ ment skulle mottas knelende, ikke sittende som purita­ nerne hadde vent seg til, kirkene ble mer praktfullt ut­ smykket igjen — alt sammen ting som puritanerne be­ traktet som skritt tilbake mot katolisismen. Og for den slags uoverensstemmelser var det man skar ørene av hverandre. Fanatisme og religiøs toleranse Heller ikke overbeviste puritanere unngikk å merke fåmannsveldet i den sekteriske kolonien. Det førte til utflytting og til at nye, mindre kolonier ble dannet, noe som var mulig fordi det tidligere var blitt utstedt flere patenter i England, men med grenselinjer som overlappet hverandre.

KOLONISERINGEN TAR FATT

147

En av de mest markante skikkelser blant dem som tidlig kom i strid med kirkeledelsen i Boston, var den frisinnede puritaneren Roger Williams. I England hadde han hatt nær forbindelse med den kretsen som senere kom til å bli førende under den puritanske revolu­ sjonen, blant andre Oliver Cromwell, og han ble godt mottatt da han kom til Massachusetts i 1631. Men snart var han ikke lenger så velsett. Det var særlig på to punkter hans meninger kom i strid med de lokale kirke­ lederes oppfatning. Han hevdet at indianerne hadde eien­ domsrett til landet. Derfor måtte emigrantene kjøpe jor­ den av indianerne på normal måte og etter frivillig avtale. Kongen av England hadde ingen rett til å dele ut india­ nernes territorium, erklærte han. Han var også en konse­ kvent tilhenger av at kirken skulle være skilt fra staten. Derfor måtte han i stort og smått opponere mot det systemet Winthrop hadde innført i Massachusetts, uten hensyn til at statskirken her var puritansk. Stridighetene tilspisset seg så mye at lederne i Boston besluttet å utvise Roger Williams. De hadde tenkt seg å deportere ham til England, men han slapp unna og dro til venner blant indianerne, som året etter lot ham få kjøpe et stykke land, hvor han anla en ny liten koloni, ca. 100 kilometer sør for Boston. Han kalte den Providence, og den ble kjernen i det området som senere ble til staten Rhode Island. Andre kolonister som ble forvist fra Mas­ sachusetts, slo seg ned i nærheten, og hele distriktet ble et tilfluktssted for medlemmer av sekter som ikke ble tålt i andre kolonier, først for baptister, og et par tiår senere også for kvekere. Roger Williams var motstander av kvekernes lære, men han satte religiøs toleranse høyere. Atskillige av dem som ble forvist fra Massachusetts, fortsatte med sine innbyrdes stridigheter og med å flytte rundt fra den ene menigheten til den andre også etter at de var kommet til Rhode Island. En av dem var den meget fromme mrs. Anne Hutchinson, som hadde emigrert sammen med mann og barn fra England til Boston i 1634. I Boston arrangerte hun private ukentlige møter til disku­ sjon om siste søndags prekener. Dette kunne i seg selv lett

148

KOLONISERINGEN 1600-1776

føre til uoverensstemmelser med en kirkeledelse som hev­ det streng ensretting. Verre var det at hun hørte til dem som fremholdt «troen» på bekostning av «gjerningene», og det hjalp henne ikke engang at hun fikk åpenbaringer som støttet hennes oppfatning. Hun ble anklaget for «kjetteri» og forvist fra Massachusetts i 1637. Hun fortsatte så sin virksomhet i Rhode Island, men i 1642, da mannen var død, flyttet hun til området ved Long Island, hvor hun året etter ble drept under et indianeroverfall. Familien bestod da — med barn og barnebarn — av seksten personer, som alle ble myrdet, unntatt en. -Andre utflyttere fra Massachusetts dro mot sør og inn i det området som ble til staten Connecticut, vest for Rhode Island. Denne utflyttingen hadde ikke egentlig religiøse uover­ ensstemmelser som bakgrunn. Det gjaldt folk som søkte mer fruktbar jord, og som ville komme hollenderne i for­ kjøpet med tanke på pelshandelen, for hollenderne hadde allerede opprettet et enkelt hollandsk fort ved Connecticut River. I slutten av 1636, det vil si i løpet av to-tre år, var tallet på engelske kolonister langs elven i Connecticut kommet opp i ca. 800. Andre igjen flyttet fra Massachu­ setts og nordover inn i området som senere ble til New Hampshire. Men her utviklet det seg en konflikt om grensene på grunn av uklare patenter. Konflikten kom til å vare over hundre år. Også i den østligste av de engelske koloniene, Maine, utviklet det seg liknende uklare tilstan­ der. Maine bygget til å begynne med på samme patent som New Hampshire, og i 1622 var dette patentet blitt gitt til to personer, sir Ferdinando Gorges og kaptein John Mason. I 1629 hadde de bestemt seg for å dele området slik at Mason fikk New Hampshire og Gorges skulle overta Maine. Maryland grunnlegges I de tyve årene mellom 1620 og 1640 foregikk det altså en betydelig aktivitet fra puritansk side i Nord-Amerika. Heller ikke katolikkene var passive, men av forskjellige

KOLONISERINGEN TAR FATT

149

grunner ble den katolske utvandringen langt fra så tallrik, og derfor fikk den heller ikke så stor betydning som den puritanske. En av dem som hadde vært med i det opprinnelige Virginia-kompaniet, George Calvert, hadde senere fått seg tildelt gods i Irland av kong Jakob 1. samtidig som han ble utstyrt med tittelen lord Baltimore. Senere fikk han av kong Karl 1. kongelig patent på et enda større gods i Amerika. Lord Baltimore var katolikk, og hans plan gikk ut på å befolke sin koloni med trosfeller. Men han døde før patentet var offentliggjort, og derfor måtte planen føres videre av hans sønn, Cecilius Calvert, lord Baltimore nummer to. Ved dette patentet ble hele det nordøstlige hjørnet av Virginia simpelthen tatt fra den eksisterende kolonien og gitt til lord Baltimore. Hans eiendom fikk som grense i vest elven Potomac og i nord 40. breddegrad, slik at den kom til å omfatte det meste av landet på begge sider av Chesapeake Bay. Denne kolonien fikk navnet Maryland, offisielt til ære for dronningen, Henriette Marie, men det er også mulig at det lå en skjult betydning i navnet, fordi det aller første anlegget i kolo­ nien ble kalt St. Mary’s med åpenlys henvisning til den bibelske skikkelsen som katolikkene æret høyere og på en annen måte enn protestantene. Det var altså ikke et handelskompani som fikk seg overlatt Maryland. Den engelske kongen skjenket dette landområdet til en enkeltperson som hans private eien­ dom. Derfor kalles denne kolonien en «eierkoloni». En femtedel av alt gull og sølv som kunne bli funnet i kolonien, skulle gis til kongen. Men ellers var eierkolonien fullstendig fritatt for skatter og avgifter til kronen. Den offisielle kirken skulle være anglikansk, men det var underforstått at katolikker hadde trosfrihet der. Eieren og hans undersåtter skulle fortsatt være engelske statsbor­ gere, men de var ikke underkastet hjemlandets admini­ strasjon. Eieren kunne utstede forordninger og oppkreve skatter, men med en viktig begrensning — det kunne bare skje med godkjenning fra en forsamling av frie menn eller representanter for dem, akkurat som i England. For øvrig

150

KOLONISERINGEN 1600-1776

Rekonstruksjon av de tidligste boligene som innvandrerne skaffet seg i Jamestown og Plymouth. «The dugout» var den mest primitive. Den besto av en hule gravd ut i en skråning. Til venstre ser vi palisadehytten med rette stokker satt ned i jorden, vevet sammen av kvister og leire. Midt på bildet en hytte med hvelvet tak — inspirert av indianernes byggemåte.

var det meningen at eieren skulle dele opp kolonien i mindre gods eller vanlige gårdsbruk, så fordelaktig som det var mulig for ham. Virginia hadde sendt noen utsendinger til England for å hindre at Maryland skulle bli skilt ut fra den eldre koloniens opprinnelige territorium, og lord Baltimore ble nødt til å bli i hjemlandet for å avverge angrepene på hans nyervervede rettigheter. I stedet reiste to av hans brødre ut for å vareta familiens interesser på stedet. Den ene av dem, Leonard Calvert, ble utnevnt til koloniens første guvernør. I februar 1634 ankom de til Chesapeake Bay med to skip og 2—300 ledsagere, og her slo de seg ned uten å møte større vanskeligheter i begynnelsen. Det var en velorganisert utvandring, som bestod av omkring tyve «gentlemen», velstående menn både fra by og land, nesten alle sammen katolikker. De andre deltakerne var deres

KARDINAL RICHELIEU OG DE 100 MANN

151

undergivne, og av dem var det atskillige protestanter, kanskje sogar et flertall. Før ekspedisjonen dro fra Europa, ble det tatt om bord to jesuittprester, og de feiret grunn­ leggelsen av republikken med en offentlig katolsk messe. Indianerne i området var hardt presset av fiendtlige stammer og tok derfor med glede mot kolonistene som forbundsfeller. De ble hjulpet på alle måter, de fikk til og med overlatt ryddet jord og mais, og ble derfor forskånet for den vanlige begynnerperioden med hungersnød og sykdom. De ble ikke utsatt for overfall fra indianerne og lot også selv indianerne være i fred. Derimot gav stridig­ hetene med Virginia årsak til atskillige feider, som til dels var så alvorlige at de kostet livet for noen kolonister på begge sider. Maryland etterliknet Virginia med å dyrke tobakk, og noen av de private eiendommene vokste ut til å bli virkelig store med tobakksdyrking som hovednæring. Men kolonien vokste ellers ikke så hurtig i innbyggertall som man hadde ventet med en så gunstig start. Avgiftene jordeierne måtte betale, var riktignok lave, men de øko­ nomiske betingelsene var likevel ikke så gunstige som i Virginia. Til dette kom at katolikkene ikke hadde samme press på seg til å utvandre som puritanerne hadde i denne perioden. Jesuittene i Maryland arbeidet med vanlig iherdighet og alvor for å omvende både de protestantiske kolonistene og indianerne til katolisismen, men med dårlig resultat. Nye innvandrere kom mest fra den jevne middel­ klasse, som i alminnelighet ikke var katolsk. I løpet av en forholdsvis kort årrekke fikk derfor Maryland protestan­ tisk flertall.

KARDINAL RICHELIEU OG DE 100 MANN I Frankrike hadde katolisismen styrket sin stilling bety­ delig i tiden fram til 1620, og da kardinal Richelieu ble førstemann i statsstyret i 1624, ble kursen enda mer markert, selv om det ikke må glemmes at hans hovedmål var å få Frankrike omdannet til en sentralisert nasjonal­ stat og til stormakt. Han grep også inn i forholdene i

152

KOLONISERINGEN 1600-1776

Canada, uten særlig hell. Få år etter at han hadde overtatt makten, tok han initiativet til å få dannet et nytt handelsselskap — «De hundre assosierte» — som skulle påskynde utviklingen i Canada ved å få flere kolonister til å bosette seg der. Kompaniet fikk seg tildelt et varig monopol på pelshandelen og dessuten monopol på all annen handel i femten år. Til gjengjeld var kompaniet forpliktet til straks å overføre to-tre hundre kolonister og til i løpet av de femten årene å bringe tallet opp i 4000. Kompaniet skulle sørge for innkvartering og underhold av kolonistene de første tre årene og stille ryddet jord til rådighet. Hver av «de hundre assosierte» skulle skyte inn 3000 livres, og øverst på listen over innskyterne stod kardinal Richelieu selv. Deretter fulgte alle ministrene, en del adelsmenn og høytstående geistlige, noen storkjøpmenn og et eller annet sted også Canadas virkelige grunn­ legger, Champlain. Fremdeles fantes det hugenotter blant de ledende per­ soner i Canada. Men nå ble det bestemt at bare fransk­ menn og bare katolikker kunne få innvandre til kolonien. Parallelt med dette foregikk det også en utskifting av misjonærene. Champlain hadde allerede fra 1615 hatt med seg munker av récoZ/e/-ordenen, en gren av fransiskanerne, som hadde gjort et utmerket pionerarbeid ut fra sitt kristne grunnsyn, særlig blant huronene. Men i 1625 kom de første jesuittene, og de fortrengte raskt konkur­ rentene, slik at det ikke var noen récollet-brødre tilbake i Canada i 1628. I Europa henvendte fransiskanerne seg først og fremst til jevne og fattige folk i byene, mens jesuittene i Frankrike ble støttet av velstående og innfly­ telsesrike kretser omkring hoffet. Derved hadde de sterkere ryggstø for sitt arbeid. Både for samtiden og for ettertiden er derfor jesuittenes innsats kommet i et sterkere lys enn den innsatsen de små brødre tidligere hadde gjort. Blant de privilegiene «De hundre assosierte» hadde fått, var også en bestemmelse om at kompaniets transport av kolonister skulle beskyttes av franske krigsskip under overfarten. Det var i disse årene Richelieu gjennomførte sin åpne krig mot hugenottene og blant annet erobret

KARDINAL RICHELIEU OG DE 100 MANN

153

Etter en beleiring på flere måneder inntok brødrene Kirke det franske Quebec vinteren 1628—29. Men i denne omgangen varte ikke engelskmennenes herredømme der lenge. Ved fredsslutningen fikk Frankrike Quebec til­ bake.

deres befestede fristad La Rochelle i 1628, tross forsøk fra engelsk side på å komme byen til unnsetning under hertu­ gen av Buckinghams ledelse. Samme år seilte en konvoi på omkring 20 fartøyer av sted med katolske kolonister til Canada, beskyttet av fire franske orlogsskip. Kolonistene var nettopp av den typen man ønsket, håndverkere og bønder, familiefedre med koner og barn, og dessuten jesuitter og soldater. Transporten hadde også med rikelige forsyninger av alle slag, blant annet halvannet hundre små kanoner som skulle brukes til forsvar av de nyanleg­ gene man tenkte på. På grunn av storm måtte konvoien kaste anker i mun­ ningen av St. Lawrence-elven, og her ble flåten overrasket av den engelske fribytter-kapteinen David Kirke og hans to brødre, som hadde seilt ut med tre skip for å snappe opp den verdifulle konvoien. De franske krigs­ skipene var uforberedt på kamp der hvor de hadde ankret opp, de var tungt lastet og hadde til og med passasjerer om bord. En bredside fra brødrene Kirke og en entring avgjorde striden på kort tid. Kirke brente noen av trans-

154

KOLONISERINGEN 1600-1776

portskipene og slepte resten inn til havnene på Newfound­ land med det rike byttet. De mest fremtredende blant fangene ble tatt med tilbake til England. Brødrene Kirke fortsatte å kontrollere trafikken gjen­ nom munningen av St. Lawrence, slik at Quebec var avskåret fra omverdenen gjennom hele vinteren. Snart var kolonien nede på sulterasjoner, og for å lette situasjonen for kvinner og barn, forlot de fleste av mennene fortet. Noen sluttet seg til indianergrupper i skogene, andre søkte ned til fiskeplassene ved kysten. Til slutt hadde Champlain bare kvinner og barn og prester, foruten 16 menn tilbake i fortet. De ventet i engstelig spenning på unnsetning og nye forsyninger fra Frankrike, og neste år ble det også sendt en enda større konvoi enn i 1628. Men også den ble oppbrakt av Kirke-brødrene. Deretter gikk to av de engelske skipene oppover St. Lawrence-elven til Quebec hvor Champlain selvfølgelig måtte kapitulere. Fortets lagre av proviant var da helt uttømt. Det eneste engelskmennene fant, var en bøtte med poteter og røtter. Champlain ble ført som fange til England. Men her fikk både han og seierherrene høre at det var blitt sluttet våpenstillstand mellom England og Frankrike en måned etter at de hadde seilt ut fra England og flere måneder før de hadde erobret Quebec. Kirke-brødrenes innsats hadde vært forgjeves. Karl 1. hadde bruk for penger, og det fikk han fra Frankrike mot å gi Quebec og resten av det franske Canada tilbake ved den endelige fredsslutningen i 1632. De mennene som hadde stått bak finansieringen og utrustingen av de engelske ekspedisjonene mot fransk­ mennene i Canada mistet både alt de hadde skutt inn og dertil hele gevinsten som byttet hadde kunnet gi dem. Karl l.s popularitet ble ikke større ved dette. I Frankrike var det nære ved at «De hundre assosierte» hadde gått fallitt på grunn av de store tapene. Men Richelieu ønsket å redde kompaniet, derfor ble den dår­ lige stillingen holdt hemmelig i mer enn en mannsalder. Og Champlain ble enda en gang sendt til Canada for å fortsette sin virksomhet. Det franske styret ble gjenreist i 1633, men to år senere døde Champlain i Quebec, det

MOHIKANERKRIGENE

155

stedet han hadde viet sitt liv. I det siste brevet han skrev til Richelieu, hadde han bedt om å få 120 soldater til rådighet for forsvaret av kolonien. Han tenkte på engelsk­ mennene, på hollenderne — og på irokeserne.

MOHIKANERKRIGENE Det gikk noen år før franskmennene og deres indianske forbundsfeller fikk føle irokesernes hat for alvor. I mel­ lomtiden kom det til en krig mellom en kraftig gruppe algonkin-indianere og de engelske kolonistene i Connec­ ticut, men for en gangs skyld uten at fiendtlighetene skyldtes franskmennenes intriger, så vidt vi vet. Det dreier seg om den såkalte «Pequot-krigen» i 1636—37. For å forstå bakgrunnen og årsaken til den trengs det noen innledende forklaringer. Aller først må man helst glemme det man husker fra romanen om den siste mohikaner. James Fenimore Cooper har benyttet noen riktige historiske navn, men han har flyttet dem til en periode som ligger nesten hundre år senere, og navnene er satt inn i en helt annen sammenheng enn der de opprinnelig hører hjemme. På norsk kjenner vi bare en betydning av ’mohikaner’, men det dekker i virkeligheten to varianter av samme ord — ’mahican’ og ’mohegan’, som opprinnelig representerer to forskjellige, store stamme­ grupper. De var uavhengige av hverandre, men språkene de snakket, var nær beslektet, antakelig omtrent som svensk og norsk, og de hadde altså meget like stammenavn. Mahican bodde i strøkene på begge sider langs Hudson-elvens øvre løp, mens mohegan bodde et par hundre kilometer lenger mot sørøst, ved Connecticutelvens nedre løp, og det var bare disse mohegan-indianerne som spilte noen vesentlig rolle for begivenhetene i 1630-årene. I disse årene ble situasjonen stadig mer innviklet. I tiden nærmest før europeerne begynte å komme, hadde mohegan-indianerne underkuet eller fortrengt en rekke andre algonkin-stammer, og de behersket nå nesten hele

156

KOLONISERINGEN 1600-1776

Connecticut og det meste av Long Island. Nabostammene var redde for dem og kalte dem «ødeleggerne», et ord som ble gjengitt på engelsk med pequot. Dette navnet ble så brukt om hele stammegruppen, unntatt en liten del som hadde skilt seg ut og fortsatte å bruke betegnelsen mohegan om seg selv. Høvdingen for denne mindre delen het Une as, og det er han Cooper har benyttet meget fritt til sin skildring av «den siste mohikaner». Uncas var gift med en datter av pequotenes overhøvding, Sassacus, som kontrollerte 26 andre høvdinger og en befolkning på i alt omkring 3000 indianere. Ved flere anledninger hadde Uncas satt seg opp mot Sassacus, og det endte med at Uncas og hans tilhengere måtte trekke seg bort fra det landområdet som pequot-høvdingen be­ hersket. Uncas og hans gruppe sluttet deretter vennskap med de engelske kolonistene, og støttet dem resten av sitt liv. Første gang det skjedde åpent, var i krigen 1636—37. Dessuten var de stammene som Sassacus hadde undertrykt eller fortrengt, gjennomgående vennligsinnet overfor de engelske kolonistene, og dette gjaldt i særlig grad for de indianerne som hadde sluttet vennskap med Roger Wil­ liams i Rhode Island (se side 147), da han hadde måttet flykte for de herskende puritanerne i Massachusetts. Bakgrunnen for de begivenhetene som nå fulgte, var altså et innbyrdes fiendskap mellom indianerne i flere ledd. Men den umiddelbare årsaken til pequot-krigen var at kolonistene trengte inn i Connecticut fra Massachusetts. Pequot-indianerne demonstrerte tydelig sitt fiendskap overfor kolonistene da de rykket fram, og de på sin side opptrådte heller ikke vennlig overfor indianerne. En han­ delsmann, som hadde behandlet dem særlig grovt, ble myrdet, og det samme skjedde med flere grenseboere. Dette førte til at kolonistene bestemte seg for å gjøre slutt på pequot-indianernes herredømme. De sikret seg aktiv støtte eller nøytralitet fra pequotenes andre fiender, blant dem Uncas og hans mohegan-krigere, og så gikk de til angrep. Pequotenes viktigste fort ble overrasket og satt i brann. Fem-seks hundre menn, kvinner og barn omkom i flammene eller ble skutt ned, da de forsøkte å unnslippe.

MOHIKANERKRIGENE

157

Slaget rammet så hardt at pequotene besluttet å forlate sitt landområde i småflokker, etter at de hadde gjort noen få, mislykte forsøk på motstand. Noen flyktet til Long Island, andre inn i det indre av landet mot vest, mens en større styrke under ledelse av Sassacus forsøkte å nå fram til den irokesiske mohawk-stammen. Men denne styrken ble avskåret, og nesten alle som var med der, ble drept eller tatt til fange. Bare Sassacus og 20-30 av krigerne hans nådde fram til målet — mohawkene — men heller ikke her var de blant venner. Før året var ute fikk guvernøren i Massachusetts en gave fra mohawk-stammen. Den bestod av skalpene til Sassacus, hans bror og fem andre pequot-høvdinger. Skikken med å ta en del av hodehuden med hår — skalp — fra døde fiender eller krigsfanger, har forekom­ met over store deler av verden, men er mest kjent fra de nordamerikanske indianerne. Før indianerne kom i kon­ takt med europeerne, var skikken imidlertid begrenset til bare de nordøstlige delene av det nåværende USA, det området som tilhørte irokeserne og deres nærmeste naboer. I resten av Amerika var skikken ukjent, bortsett fra visse stammer i Sør-Amerika, som vanligvis tok hele hodet som trofé fra en beseiret fiende. Skalperingen kunne også utføres uten at offeret døde. Det var nemlig bare en beskjeden del av hodehuden som fulgte med hårlokken — skalpelokken — nær issen. Etter hvert som rivaliseringen mellom de engelske og franske kolonistene tiltok, økte også skalperingsvirksomheten både i geografisk utstrekning og i intensitet. Begge parter hisset opp de indianerne som stod på deres side, ved å betale premier for skalper, tatt fra beseirede fiender. I 1703 betalte regjeringen i Massachusetts 12 pund for hver indianerskalp. Under frigjøringskrigen i 1770-årene beskyldte amerikanerne de engelske troppene for å betale pengepremier også for skalper som var tatt fra hvite amerikanere. Krigen kostet pequotene i alt 7—800 drepte, altså om­ kring fjerdedelen av hele den opprinnelige befolkning. Atskillige flyktninger, som ble funnet av nabostammene,

158

KOLONISERINGEN 1600-1776

FREMGANG OG TILBAKEFALL 1640-60

159

ble drept på stedet eller brukt som slaver. Noen grupper overgav seg samlet til den ene eller andre av nabostam­ mene, og til slutt søkte resten tilflukt hos engelskmennene for å be om nåde og beskyttelse. Alle de overlevende ble fordelt til mohegan og de stammene pequotene tidligere hadde undertrykt, bortsett fra pequotene på Long Island, som kom direkte under engelsk herredømme. Dessuten var en del av de første, egentlige krigsfangene blitt fordelt til noen av kolonistene som slaver, eller de var blitt solgt til Vestindia. De av pequotene som ble fordelt til de andre stammene, fikk for øvrig en så hard behandling av slaveeierne at man et par tiår senere fant det nødvendig å samle dem som ennå var i live, i noen landsbyer på deres eget territorium og stille dem under direkte kontroll av kolonistyret. Mohegan-høvdingen Uncas overtok herredømmet over stammene i det meste av det området Sassacus hadde hersket over, og han holdt ved like vennskapet med engelskmennene til fordel for begge parter. Uncas og hans folk kunne leve i fred for kolonistene, og innvandrerne i det meste av New England unngikk for sitt vedkommende de blodige opplevelsene som i det neste tiåret kom til å sette merke på flere av de andre koloniene.

FREMGANG OG TILBAKEFALL 1640-60 En av årsakene til at freden holdt seg i New England, var formodentlig at befolkningspresset fra nye innvandrere ikke vokste i 1640-årene, men tvert imot avtok, etter at de politiske forhold i England helt hadde endret puritanernes stilling. Erkebiskop Lauds kirkepolitikk gav støtet til et opprør i Skottland, og dette tvang Karl 1. til å sammen­ kalle parlamentet igjen i 1640 etter elleve års forløp, for å be om nye skatter til å finansiere kampen mot skottene. Algonkin-indianere. A og C: Krigere i full rustning. Det runde skjoldet til høyre er laget av tørket bisonhud. B: Kvinne med barn og kanoåre. D: Indianer på truger og i vinterdrakt av bever-, bjørne- og hjorteskinn. Kobberstikk av Champlain fra omkr. 1620.

160

KOLONISERINGEN 1600-1776

Etter det gikk utviklingen hurtig videre til det brøt ut borgerkrig, som førte Cromwell og puritanerne til makten. Og den beholdt de helt til restaurasjonen ble gjennomført i 1660 ved at Karl l.s sønn, Karl 2., besteg tronen. Men dette omslaget betydde ikke at puritanerne på nytt følte seg presset til utvandring. Koloniene holdt seg utenfor borgerkrigen politisk sett. Deres tilhørighet til moderlandet viste seg på andre måter, nærmest slik at de stadig virket som litt fjerntliggende deler av England. Etter 1640 reiste en del puritanere tilbake til England for å delta i borgerkrigen, og eventuelt for å bli boende hjemme. På den andre siden var det en del tilhengere av kongen, «kavalerene», som utvandret etter nederlaget til koloniene, først og fremst til Virginia og Maryland, hvor det utviklet seg en liten lokal borger­ krig mellom de to religionspolitiske partiene. Men det var helt andre begivenheter enn kampen for og imot Karl 1. som dominerte koloniene i denne tiden, nemlig ytterst alvorlige indianerkriger som brøt ut i flere av koloniene, i Virginia, i det hollandske området og i Canada. Det er mulig at meldingene om borgerkrigen og om stridigheter i selve koloniene kan ha lokket Powhatanindianerne i Virginia til å forsøke seg på nytt. Deres gamle høvding, Opechancanough, gjentok i hvert fall til punkt og prikke sin plan fra 1622. Uten forvarsel og fullstendig overraskende førte han sine krigere til et sam­ tidig angrep på spredte boplasser i kolonienes ytterområder, og på en eneste dag i 1644 ble bortimot 500 menn, kvinner og barn drept. Freden etter de tidligere langvarige kampene hadde bare vart i fem år, men nå gikk kolonis­ tene til et hensynsløst motangrep. Året etter ble Opechan­ canough tatt til fange og skutt. Dermed gikk stammeforbundet i oppløsning og stammene sluttet fred enkeltvis. Deretter ble deres landområde jevnt og sikkert forminsket ved salg eller ved konfiskasjon under forskjellige påskudd. Snart kom de i klemme mellom kolonistene som stadig presset seg fram og andre indianske stammer lenger inne i landet, og dette forholdet kom til å prege hele den neste mannsalderen.

FREMGANG OG TILBAKEFALL 1640-60

161

Hollenderne hadde heller ikke lett for å bevare fredelige forbindelser med indianerne uavbrutt. De solgte skyte­ våpen til irokeserne, men ikke til algonkin-indianerne ved Hudson-elvens nedre løp — klokelig nok. Her var det brennevin som var det viktigste byttemiddel i pelshandelen med indianerne, og fyll kunne føre til slagsmål, til mord og til hevnoverfall på helt uskyldige landsbyer med hollandske kolonister. En av årsakene til at algonkinindianerne var uvennlig stemt mot hollenderne, var hollendernes vennskapelige handelsforbindelser med irokeserne, og etter 1640 var forholdene blitt så tilspisset at de to partene i virkeligheten var på krigsfot. Vinteren 1643 kom en flokk irokesiske mohawker padlende nedover elven, noe som fikk en mengde forskrekkede algonkiner til i panikk å søke tilflukt hos hollenderne. Men der fikk de ingen beskyttelse. Tvert imot lot den hollandske guvernør sine soldater gå til angrep på dem, og 120 indianere ble drept. Dette førte til fortsatte forbitrede sammenstøt med drap og ildspåsettelser fra begge sider, inntil det endelig ble sluttet fred i 1645 — med mohawkene som meklere. I Canada gikk det fremdeles ikke etter den franske regjerings ønske selv om det var visse tegn til bedring etter at kolonien igjen var blitt fransk. Blant annet ble Montreal grunnlagt i 1642, men til å begynne med bare som misjonsstasjon. Det var fromme kvinner som stod i spissen for dette tiltaket, og som kommandant og guver­ nør ble en like from mann, Sieur de Maisonneuve, utpekt. Han hadde den fordelen at han var en prøvet soldat fra religionskrigene i Europa. Guvernøren i Quebec så faren ved å få en konkurrent lenger oppe ved St. Lawrence, og gjorde derfor hva han kunne for å overtale de nye kolonistene til å oppgi sine planer. Men de 54 personene i Montreal ville ikke la seg overtale, og begyn­ nelsen til Montreal ble en realitet. I mellomtiden hadde jesuittene fortsatt sin misjonsvirk­ somhet, særlig blant huronene, og de sendte livfulle skild­ ringer om sine opplevelser hjem til sine overordnede i Frankrike, som fikk den fortreffelige idé å offentliggjøre disse beretningene. Salget ble en veldig suksess, så stor at

162

KOLONISERINGEN 1600-1776

man fra 1641 gikk over til å gi ut et bind om året under tittelen «Relations des Jésuites». I mer enn førti år fort­ satte denne publikasjonen å komme ut regelmessig. Bø­ kene vakte stor oppmerksomhet og skapte stor velvilje for jesuittenes misjonsvirksomhet, og bidro også i ikke liten grad til å skaffe penger til arbeidet. Her kunne det lesende publikum hjemme i Frankrike følge dagliglivet i villmarken, og for ettertiden utgjør disse jesuitt-relasjonene en rikholdig kildesamling av etnografisk og historisk stoff. Naturligvis skrives det særlig inngående og detaljert om misjonærer som mistet livet i kamper med indianerne, mens de dagligdagse og mildere former for motgang og besværligheter ofte skildres med lett humor. Det oppstod for eksempel problemer for misjonærene med å lære de indianske språkene, noe som var nødvendig for at de skulle kunne holde prekener og undervise i katekismen uten risiko. Noen av de indianske tolkene hadde nemlig moro av å lære misjonærene obskøne gloser i stedet for de riktige oversettelsene, noe som førte til at de intetanende jesuitter plutselig kunne bli møtt med stormende latter­ brøl på de mest uventede steder. Jesuittene hadde hell med seg blant huronene, og mange ble døpt. Men hele foretakendet fikk en brå stans, da irokeserne i 1648 innledet en utryddelseskrig mot sine arvefiender. Huronene ble drept eller tatt til fange i så stort antall at restene av befolkningen flyktet fra landet og spredte seg blant naboene mot vest og nord, eller til franskmennene i øst. Under de plutselige overfallene delte misjonærene skjebne med de indianerne de var sammen med, og overlevende ordensbrødre har gitt inngående beretninger om ofrenes langsomme død ved marterpælen. Sommeren 1650 ble området forlatt av de gjenværende 60 franskmenn og noen hundre huroner, som nådde Quebec etter to måneders reise. Irokeserne førte krigen videre mot huronenes nabostammer i vest. Og myrderiene, slavefangsten og vekkjagingen fortsatte enda lenger vest­ over i 1650-årene, mot stammene ved Lake Erie og helt til Lake Michigan. Grupper av flyktende huroner nådde helt fram til den nåværende staten Illinois, hvor de støtte på

FREMGANG OG TILBAKEFALL 1640-60

163

Jesuitten Brebeuf blant algonkin-indianerne. Brebeuf var en av de jesuittene som mistet livet i kampene mellom ulike indianerstammer. Denne type «martyrdød» ble gjerne omhyggelig beskrevet av gjenlevende ordensbrødre, og de skildringene som jesuittene sendte hjem vakte stor oppmerksomhet og skaffet også en del penger til misjonsvirksomheten. (Peter Newark)

164

KOLONISERINGEN 1600-1776

sioux-stammer, som heller ikke lot dem være i fred lenge. De franske kolonistene ved St. Lawrence måtte også leve på krigsfot i en årrekke, alltid utsatt for plutselige overfall og med stadige småtrefninger. I mange tilfeller har vi presise tall på hvor mange som deltok og hvor store tapene var i slike kamper. Det stod for eksempel et slag i 1659 ved Ottawa-elven, vest for Montreal, hvor 17 franske soldater, 40 huronkrigere og 5 eller 6 algonkin-indianere ble overrasket og omringet av 7—800 irokesere. Franskmennene forsvarte seg i dagevis fra et fort de fikk bygget opp i en fart. Til sist kjempet de uten vann og uten søvn, mens huronene benyttet seg av et løfte fra irokeserne om fritt leide. Den eneste som ikke deserterte var høvdingen — han kjempet sammen med franskmennene til siste slutt. Det samme gjorde algon­ kinene, som ikke fikk tilbud om fritt leide. Det endte med at irokeserne drepte alle som stod mot dem, unntatt en franskmann og noen få huroner, som ble tatt til fange. Hvilken skjebne den ene franskmannen fikk, er ukjent. Men mest sannsynlig er det at han ble torturert i hjel. Enkelte av huronene greide å slippe vekk og kunne bringe beretning om kampene til Montreal. En av dem hadde allerede stått bundet til marterpælen, da en voldsom storm tvang irokeserne til å søke ly, og dermed fikk huronen mulighet for å flykte. Irokesernes tap er ikke kjent, men de har nok vært anselige, og det ser ut til at denne kampen avverget et planlagt, massivt angrep på Montreal og Quebec. Men først i 1666 ble det sluttet fred mellom franskmennene og irokeserne, og da var Canadas historie på vei inn i en ny fase.

VESTEUROPEISK STORPOLITIKK 1660-1715

Vi må igjen trekke fram noen holdepunkter i Europas historie i perioden 1660 til 1715, fordi det dreier seg om begivenheter som vesentlig har betydning for forholdene i Nord-Amerika.

Huroner på hjortejakt. Det tok ti dager for 25 mann å sette opp de to gjerdene som hvert var ca. 500 meter langt, skriver Champlain. Ved daggry drev klapperne flokken fram mot fellen med stokkeslag og ulvehyl. Til høyre ser man en annen type feller. På 38 dager nedla indianerne 120 hjorter.

I Frankrike ble enevoldstiden innledet av Ludvig 14. etter Mazarins død i 1661. Den mest fremtredende minis­ ter hos den eneveldige kongen var Colbert, som for ettertiden er blitt stående nesten som en personifisering av merkantilismen, en økonomisk politikk som blant annet baserte seg på en aktiv kolonipolitikk. Colbert var blitt opplært i statens tjeneste hos Mazarin og var finans­ minister til sin død i 1683. Det lyktes ham på få år å få orden på statens økonomi, og derved sikret han Ludvig 14. et fast grunnlag for hans mange erobringskriger. Kongen selv skjerpet i sin innenrikspolitikk den katolske ensrettingen med drastiske krav om tvangsomvendelse, idet han opphevet det nantiske edikt i 1685. Et av midlene til å få protestanter til å omvende seg, var å innkvartere soldater hos dem, og da mange hugenotter i stedet valgte

166

KOLONISERINGEN 1600-1776

å dra fra landet, ble dette forbudt. Likevel lyktes det mer enn 50 000 familier å flykte til utlandet — altså i alt et par hundre tusen personer — mest håndverkere og små­ kjøpmenn med koner og barn. De fleste flyktet til Neder­ land og Brandenburg, til England og Amerika, og alle steder ble hugenottene et verdifullt element i befolkningen i sine nye hjemland. De hugenottene som utvandret til Amerika, kunne ikke slå seg ned i de franske koloniene, og engelske kolonier som New York, Massachusetts, Virginia og Carolina tok imot en god del franske innvandrere i denne perioden. De siste 25 år av Ludvig 14.s regjeringstid var en nedgangstid for landet med kraftig økonomisk tilbakegang på grunn av de mange kriger, som nok førte til at Frankrikes territorium økte, men på langt nær i den grad at det kunne oppveie tapet av menneskeliv, utskrivingen av mannskaper og forsømmelsen av produksjonslivet. Da Ludvig 14. døde i 1715, etterlot han seg et større Frank­ rike, men et utarmet land. I England var tiden fra 1660 til 1688 preget av åpenlys reaksjon mot Cromwells puritanske styre, noe som satte ny fart i utvandringen til Amerika. Da Karl 2. kom tilbake til England i 1660 for å bli kronet, ble han fra alle kanter mottatt med jubel. Men gleden over å ha ham tilbake holdt seg ikke lenge. Han hadde nok bekjent seg til den anglikanske kirken, men utryggheten blant folk fikk stadig næring ved hans tydelige katolske sympatier. Og denne utryggheten slo over i forferdelse da hans bror, Jakob 2. etterfulgte ham i 1685. Så lenge Karl 2. regjerte, var det imidlertid først og fremst protestantenes egen mangel på toleranse innbyr­ des, som splittet folket i leirer som bekjempet hverandre innbitt. Bakgrunnen var den spesielle karakter reforma­ sjonen hadde fått i England, hvor den anglikanske stats­ kirken etter manges mening var minst halvkatolsk, og hvor representantene for denne statskirken ofte oppførte seg som om de hadde til hensikt å føre England helt tilbake til katolisismen. På dødsleiet bekjente Karl 2. seg til katolisismen, og hans bror var åpenlyst katolikk, da

VESTEUROPEISK STORPOLITIKK 1660-1715

167

han besteg tronen. Likevel møtte ikke Jakob 2. motstand da han tiltrådte. Først da han gjennom tre år hadde demonstrert en hardhendt og hensynsløs religionspolitikk, brast tålmodigheten og han ble jaget. Jakob søkte tilflukt hos Ludvig 14. i Frankrike og forsøkte å vinne kronen tilbake ved hjelp av en fransk hær og en oppstand i Irland. Han satt som konge i Irland i nesten et år, men ble definitivt slått ved Boyne i 1690 av engelske tropper under ledelse av den nye kongen, Vilhelm av Oranien. Ludvig 14. gjorde enda et forsøk på å hjelpe Jakob 2. til makten, men det ble stanset av den engelske flåten i sjøslaget ved La Hogue i 1692. Da parlamentet hadde avsatt Jakob 2. i 1688, var alle partiene blitt enige om å kalle hans svigersøm, Vilhelm 3. av Oranien, til hjelp. Han var nær knyttet til Stuartene, idet han ikke bare var gift med Jakob 2.s protestan­ tiske datter Maria, men også var dattersønn av Karl 1. Han var også stattholder i sitt hjemland, Nederlandene, slik at da Maria og Vilhelm ble innsatt som dronning og konge av England ved en høytidelig parlamentsbeslutning i 1689, betydde det samtidig en personalunion mellom England og Nederlandene. Fra dette tidspunkt var parlamentet ubestridelig den viktigste statsmyndigheten i England, og Vilhelm hadde selv ikke særlig interesse for innenrikspolitikken i landet. Han anstrengte seg personlig for å mildne parlamentets harde behandling av Irland, men uten hell. Derfor ble Cromwells brutale undertrykkelse av de katolske irerne tatt opp igjen i hans regjeringstid og ført videre gjennom en århundrelang utarming av landet. Da Vilhelm døde i 1702, gikk tronen over til hans svigerinne, Anne, en annen datter av Jakob 2. Hun var gift med prins Jørgen av Danmark. I politiske spørsmål var hun som regel meget tilbakeholdende, opptatt som hun var av en sykelig mann og sine 17 barn, som alle døde før henne. Derfor fikk parlamentets partier og ministrene både makten og ansvaret for den politiske kurs. Det var i disse årene det engelske statssystemet ble utformet, og det ble ytterligere befestet da tronen etter Annes død i 1714 gikk over til fyrsten av Hannover, Georg 1. Dette var i

168

KOLONISERINGEN 1600-1776

samsvar med et tidligere vedtak parlamentet hadde gjort for å bevare arvefølgen for en protestantisk linje i konge­ familien, og holde de katolske Stuartene utenfor. Storpolitisk var hele denne perioden fylt av Ludvig 14.s kriger, som alle i store trekk tok sikte på å utvide Frank­ rikes territorium og innflytelse mot øst og nord. Disse krigene foregikk mens Karl 2. var konge i England, og av flere grunner stod han for det meste på Ludvigs side. Samtiden så dette helst som et utslag av hans sympati for det katolske Frankrike. I ettertiden har mange pekt på at det var parlamentet, som ved å nekte ham de bevilgnin­ gene han bad om, drev ham til å motta subsidier fra Ludvig 14., slik at han på den måten ble avhengig av den franske kongen. Begge deler er nok riktig. Men han hadde også et realpolitisk motiv, idet han mente at Holland var Englands farligste konkurrent på grunn av sin store sjømakt. Dessuten hadde han den oppfatningen at hvis England ikke sluttet seg til Frankrike, så ville Frankrike søke allianse med Holland. Karl 2. var meget interessert i flåten og i utbyggingen av de engelske koloniene. I årene 1664—67 hadde England en sjøkrig med Holland. Den gav England en betydnings­ full gevinst i Nord-Amerika, men i Europa gikk det ikke fullt så bra. I et sjøslag i 1666 seiret hollenderne over engelskmennene, og året etter trengte en hollandsk flåte inn i Themsen, hvor den tok åtte engelske skip som bytte. I 1670 sluttet Karl 2. en hemmelig avtale med Ludvig 14., hvor han forpliktet seg til å støtte Ludvig i den krigen han forberedte mot Holland, og dessuten lovte han å arbeide for at katolisismen skulle gjeninnføres i England. Jakob 2. fortsatte brorens politikk. Men da så revolu­ sjonen i 1688 fordrev Jakob 2., kom Ludvig 14. i en helt ny situasjon. Dette året hadde Ludvig 14. i september satt i gang et herjetokt inn i Rhinland, rettet mot Pfalz, som ble støttet av mange av de større tyske statene, foruten av Spania og Sverige. Da Vilhelm 3. av Oranien ble konge av England i november samme år, ble også Holland og England trukket inn i alliansen mot Frankrike. Dette er bakgrunnen både for landsettingen av en fransk hær i

KONGENS MENN OG KONGENS PIKER I CANADA

169

Irland til støtte for Jakob 2. og for sjøslaget ved La Hogue utenfor halvøya Contentin i Nord-Frankrike, hvor de forente engelske og hollandske flåter vant en avgjørende seier over den franske. Krigen mot Pfalz varte fra 1688 til 1697 og endte, tross motgang for Frankrike, med en for­ holdsvis gunstig fredsslutning for Ludvig 14. Men allerede i 1701 bar det løs igjen. Den nye krigen, den spanske arvefølgekrig, ble utkjempet mellom Frankrike og en liknende stor allianse som i den forrige krigen. Først i 1713 ble det sluttet fred i Utrecht, skjønt krigen delvis fortsatte til 1714. Frankrikes stilling var på dette tidspunkt meget svekket. Likevel fikk landet enda en gang en forholdsvis gunstig fred i Europa. Derimot skjedde det betydelige forandringer i Amerika — til fordel for England. I de femogtyve årene fra 1688 til 1713 var det bare i fire år det hersket en midlertidig fred mellom England og Frankrike, og i tyve av de femogyve årene kjempet de to statene også mot hverandre i Amerika. I amerikansk historie har disse krigene fått navn etter de regjerende engelske fyrster — «King William’s War» (1689—97) og «Queen Anne’s War» (1702—14).

KONGENS MENN OG KONGENS PIKER I CANADA At Ludvig 14. og Colbert overtok styringen i Frankrike, fikk nesten umiddelbart virkning for Canadas stilling. «De 100 assosierte» hadde ikke kunnet oppfylle kompaniets forpliktelser til å gjennomføre egentlig kolonisering. Mindre enn to tusen kolonister var kommet til Canada den siste mannsalderen, og flesteparten av dem hadde ikke gitt seg i kast med å dyrke jord, slik meningen hadde vært. Derfor ble det i 1663 besluttet å gjøre Canada til kronkoloni, det vil si en koloni direkte underlagt kongens styre på linje med enevoldsstyret i Frankrike for øvrig. En medvirkende årsak til at denne ordningen ble gjen­ nomført, var det arbeid som ble utført av biskop Laval, en meget energisk forkjemper for pavemakten. Han

170

KOLONISERINGEN 1600-1776

100 år etter at Champlain hadde grunnlagt Quebec omfattet kolonien hans bl. a. et citadell med mur rundt, en katedral (midt på bildet), en skole og et sykehus. Nede mot havnen ligger det bolighus.

hadde allerede i et par år vært apostolisk vikar i Canada, idet han hensynsløst skjøv til side en konkurrent, som tidligere var blitt utnevnt av erkebiskopen i Rouen. I virkeligheten var også dette et ledd i den langvarige kampen om pavemaktens politiske herredømme med alt hva den innebærer av intriger og gjensidige fordømmelser. Men for Canadas vedkommende ble det paven som trakk det lengste strå. I Quebec innledet Laval en uendelig serie av trakasserier mot medlemmner av andre ordener og også mot guvernøren, som han fikk avsatt. Det samme skjedde for øvrig med den neste guvernøren og videre med den neste, som til og med var blitt utnevnt etter Lavals eget forslag. Ved nyordningen i 1663 ble den lokale administrasjon overlatt til et lite råd med guvernøren, intendanten og biskopen som de viktigste medlemmer. Guvernøren var formelt førstemann i rådet. Han hadde kommandoen over troppene og skulle også vareta forholdet

KONGENS MENN OG KONGENS PIKER I CANADA

171

til utenlandske makter, deriblant indianerne. Intendanten hadde ansvaret for koloniens finanser og rettsvesen. Men da det ikke var trukket opp noen klar grense mellom hans myndighetsområde og guvernørens, kom det stadig til stridigheter mellom dem. Biskopen skulle styre kirken, men blandet seg også opp i alt mulig annet. For å bekjempe irokeserne ble det sendt et helt regi­ ment på tusen mann til Canada fra Frankrike. Det var første gang det ble sendt en regulær militær enhet til kolonien, og det til og med elitetropper, som hadde utmerket seg i kriger i Europa, blant annet mot tyrkerne. Samtidig ble det sendt like mange nye kolonister, og denne gangen håndverkere og bønder, mange av dem med familie. Men dessuten hadde ekspedisjonen også med en del ugifte kvinner for å skaffe koner til dem som virkelig ville kolonisere landet ved å dyrke jorda. Det var somme­ ren 1663 at alle disse menneskene strømmet til Canada. Regjeringen sendte også hester og sauer til jordbrukerne og ellers rikelige forsyninger av alle slag, så det var ingen mangel på proviant til nykommerne. Men plass må de ha manglet. Foruten de nye kolonistene var over halvparten av troppene innkvartert i de 70 privathusene Quebec bestod av på den tiden. Til dette kom at mange av soldatene var syke og elendige. De siste to kompaniene nådde ikke Quebec før i september, etter 117 dagers seilas i storm og uvær. Tyve av dem døde straks etter ankomsten, og 130 var så syke at de måtte anbringes på improviserte lasaretter hvor det knapt kunne skaffes liggeplass til dem. Kampene mellom franskmenn og irokesere hadde vart i nærmere tyve år, og meldingene om de store nye troppeavdelingene fikk tre av «de fem nasjoner» (se side 115) til å be om fred. Men den mest aggressive stammen, mohawk, var ikke med i denne fredsdelegasjonen, så det måtte bli den franskmennene rettet sitt angrep mot. Første aksjon ble en fiasko. Franskmennenes slagplan gikk ut på å føre troppene fram på de tilfrosne elvene. Derfor startet felttoget midt på den hardeste vinteren med fem hundre mann, hvorav omkring hundre var indianere og ca. to hundre kanadiere. I bitende snestorm slet de seg

172

KOLONISERINGEN 1600-1776

fremover, men mange av de europeiske soldatene måtte gi opp, og før de var kommet halvveis, forlot de algonkinske veiviserne dem. Etter åtte ukers vintermarsj nådde de endelig Hudson River, og nå visste de at de irokesiske landsbyene lå et eller annet sted mot sør eller vest, men de visste ikke hvor. Imidlertid møtte den fransk-kanadiske avdelingen plutselig en gruppe engelske offiserer, som høflig men bestemt fortalte dem at alle hollandske besit­ telser var blitt avstått til England, at den franske styrken altså befant seg på engelsk territorium og at den derfor vennligst måtte snu og dra hjem. På tilbakemarsjen ble avdelingen ustanselig angrepet i flankene og i ryggen av mohawk-krigere, og mistet derfor 60 mann før den nådde tilbake til Quebec. Et halvt år senere rykket franskmennene igjen ut mot mohawkene. Denne gangen bestod styrken av 600 mann regulære tropper, 600 kanadiere og 100 algonkiner, i alt ett tusen tre hundre mann, en formidabel styrke i den tids Amerika. I rad og rekke tok ekspedisjonen fem befestede og vel forberedte landsbyer uten kamp. Da mohawkene så det veldige oppbudet, flyktet de inn i skogene, hvor de måtte stå og se landsbyene bli brent ned. Fredsslutningen etter krigen holdt i tyve år. Den gav franskmennene et pusterom til å føre koloniseringen videre. Det var riktig­ nok ikke bare fredsslutningen som skapte dette pusterommet, men også at irokeserne var opptatt av krig mot nabostammen susquehanna, som ble totalt beseiret i 1676 og tvangsflyttet til oneida-stammens område. Over fire hundre mann fra det regulære regimentet, både offiserer og menige, fulgte oppfordringen fra den franske regjering om å bli boende i Canada som kolonister. Etter mønster av godssystemet i Europa ble det delt ut store landområder til offiserene, som igjen stykket dette ut til soldater som hadde gjort tjeneste under dem. På den måten oppstod det, særlig langs Richelieu-elven, et belte av store landeiendommer mellom rekken av franske fort, mens andre eiendommer av samme art ble anbrakt langs St. Lawrence i nærheten av Montreal. Dessuten ble fire kompanier, hvert på 75 mann, stasjonert fast i landet. Få

KONGENS MENN OG KONGENS PIKER I CANADA

173

år senere ble det bestemt at det skulle sendes ytterligere seks kompanier, hvert på fem offiserer og 50 menige, som skulle forplikte seg til å slå seg ned i Canada når tjeneste­ tiden var utløpt. Eksporten av ugifte kvinner fra Frankrike — «kongens piker» — som staten organiserte, ble også økt, og nesten alle fikk avsetning. De fleste var solide, kraftige bondepiker, som var etterspurt til jordbruksarbeid. Men staten la også stor vekt på at de skulle tjene befolkningsveksten. Om dette spørsmålet ble det vekslet mange brever mellom myndighetene på begge sider av Atlanterhavet, og mange av dem var skrevet personlig av kongen. Man overveide blant annet å oppmuntre soldatene til å gifte seg med indianske piker. Men intendanten frarådet dette etter å ha undersøkt saken, idet han hevdet at indianerkvinnene ikke var særlig produktive, fordi de gav barna bryst i flere år. Ellers gikk det bra nok med «kongens piker». I 1671 ble det født nesten 700 barn i kolonien. Det var Colberts politikk som gav disse resultatene. Kanadiske ungkarer fikk ordre om å gifte seg senest fjorten dager etter at det var kommet et nytt skip med «kongens piker». Det ble innført en særskatt på ungkarer, og ugifte menn var avskåret fra opprykk eller tillitsposter. De fikk heller ikke lov til å fiske eller drive omkring i skogene under et eller annet påskudd. Derved skulle de hindres i å drive handel med indianerne på egen hånd. Det ble også pålagt alle fedre å sørge for at sønnene ble gift når de var tyve år, og døtrene når de var seksten. Fedre som ikke sørget for dette, ble innstevnet for retten og fikk en bot. Senere fulgte ny innstevning og ny bot for hvert halvår inntil giftermålet var brakt i orden. Omvendt ble barnerike familier belønnet med tilskudd fra staten — ti barn gav 300 livres, tolv gav 400. Parallelt med den oppgangsbølgen som styrket koloniens stilling i disse årene, fortsatte de fransk-kanadiske pels­ jegerne sine slitsomme reiser vestover, stadig lenger inn i villmarken, slik at deres handelsferder samtidig ble verdi­ fulle oppdagerferder. Men monopol og restriksjoner svekket Frankrike i den storpolitiske konkurransen med England. I

174

KOLONISERINGEN 1600-1776

1670 ble det engelske «Hudson’s Bay Company» opprettet, og dermed fikk det franske Canada engelske interesser innpå seg både på nord- og sørflanken. Knapt hundre år senere var Canada ikke lenger i fransk besittelse. Det direkte initiativ til å få opprettet «Hudson’s Bay Com­ pany» kom imidlertid fra to skuffede franske pelsjegere.

HUDSON-BUKTEN Jens Munks ekspedisjon Etter Henry Hudsons ekspedisjon i 1610—11 tapte interessen seg meget raskt i Europa for Hudson-bukten. I de nærmeste årene ble det riktignok gjort noen engelske forsøk på å nå fram til bukten igjen, men de slo helt feil. Bare den vidtbereiste dansk-norske sjøfareren, Jens Munk, skrev enda et minneverdig kapittel i oppdagerferdenes historie med sin berømte ekspedisjon i 1619—20. Han nådde fram til vestkysten av Hudson-bukten etter en På dette bildet ser vi samtidig Jens Munks møte med eskimoene ved Hudson-stredet og reinjakten han deltok i på det stedet han døpte «Rensund».

HUDSON-BUKTEN

175

farlig og anstrengende seilas mellom drivende isfjell i storm og tåke. Her overvintret han med et større og et mindre skip, men tross god organisasjon, tilstrekkelig proviant og godt samhold mellom ekspedisjonens medlem­ mer, bukket den ene etter den andre under for skjørbuk og kulde, i alt 64 av dem som hadde reist ut. Bare Jens Munk selv og to andre greide under store strabaser å få rigget til det minste av de to skipene og komme seg hjem etter en fantastisk seilas (som Thorkild Hansen har skildret gripende i en roman om Jens Munk). Tross de store vanskelighetene han hadde møtt, gikk Munk straks i gang med forberedelser til en ny reise. Han kalte landet Nova Dania, Ny Danmark, og det var meningen å få folk til å bosette seg der. Men det måtte være mennesker som kunne gå på ski og som var vant til å greie seg med jakt og fiske. Det ble likevel ikke noe av planen, antakelig fordi kongen, Christian 4., var for opptatt av problemene som Trettiårskrigen førte med seg, og som også krevde Jens Munks innsats i nærmere farvann. Jens Munks beretning om ferden — «Navigatio septentrionalis» — utkom i 1624. Den er enkel og saklig, men fikk ingen internasjonal betydning, fordi den er skrevet på dansk, tross sin latinske tittel. Når det i mange år etter dette synes å ha vært svært liten interesse for Hudsonbukten, skyldes det sikkert også at ønsket om å finne en nordvest-passasje ikke lenger var så aktuelt. Da Hudsonbukten på nytt tiltrakk seg oppmerksomhet, var det ut fra helt andre motiver og i en helt annen sammenheng enn tidligere.

Hudson Bay-kompaniet De neste som grep inn i historiens gang i denne del av verden, var to iherdige franske pelsjegere, Groseilliers og Radisson. De var for øvrig også svogere, idet Groseil­ liers var gift med Radissons søster. Irokesernes seierrike krigsoperasjoner hadde slått i stykker det vante handels­ systemet mellom franskmennene og deres indianske han­ delspartnere, og hadde samtidig satt i gang en bølgebeve-

176

KOLONISERINGEN 1600-1776

geise i den indianske bosetningen. Huronene og andre stammer, som i stort antall hadde flyktet mot vest, satte fart i en del sioux-stammer og drev dem enda lenger mot vest til området mellom Lake Superior og øvre Missis­ sippi, mens cree-stammen, som hørte til algonkinene, trakk mot nordvest til strøkene nord for Lake Superior. De indianske kanoflåtene med store laster av skinn kom ikke lenger til franskmennenes koloniområder, fordi algon­ kinene ikke turde nærme seg St. Lawrence-elven av skrekk for irokeserne. En ekspedisjon fram og tilbake mellom kolonien og pelsdistriktene kom til å ta to år, fordi de franske pels­ jegerne måtte bruke den første sommeren til å samle depoter til hjemreisen, og dertil kom at de gamle handels­ partnerne nå opptrådte som fordyrende mellomhandlere, slik at franskmennenes utgifter alt i alt ble fordoblet. Jakten på pelsdyr foregikk stadig lenger vest, og de indianske mellomhandlerne kjøpte opp skinnene med varer som de selv i sin tid hadde fått av franskmennene, men som nå var kassable: utslitte kniver, sløve syler og avlagte klær. Så ble pelsverket levert til franskmennene mot betaling i nye, gode redskaper — jernøkser, husgeråd og tøy. De dristigste franske stifinnerne var derfor ivrige etter å trenge igjennom til førstehåndsleverandørene, samtidig som de lette etter en raskere og sikrere trans­ portvei. Med alt dette som bakgrunn hadde Groseilliers og Radisson foretatt lange, harde turer, og de hadde sluttet vennskapelige forbindelser med sioux- og cree-stammer. Særlig var det av betydning å ha et godt og varig venn­ skap med cree-stammene, fordi de leverte usedvanlig fine beverskinn, og det var cree-indianerne som fortalte de to svogrene om «det store vannet» mot nord, som de også muligens selv har besøkt. Under alle omstendigheter var de fullstendig overbevist om den store fremtiden disse områdene hadde. Men på grunn av fortsatt motstand og sjikanerier fra de franske myndighetene i Canada, dro de omkring 1660 til det franske fortet Port Royal på Nova Scotia, som den gangen var erobret av engelskmennene.

I arkivene til Hudson’s Bay Company har man funnet dette bildet fra 1743 av en beverjakt. Kunstnerisk er det kanskje ikke noe mester­ stykke, men fremstillingen bygger på førstehåndskunnskap.

Herfra eller fra New England forsøkte de i de følgende år to ganger å få et skip inn i Hudson-bukten, men begge gangene uten annet resultat enn økonomisk tap for dem selv. Deretter kom de i kontakt med en engelsk, kongelig utsending, sir George Carteret, som ut på sommeren 1665 tok dem med på sitt skip tilbake til England. Mot­ gangen var ennå ikke slutt, for skipet ble bordet og senket av hollandske fribyttere, og Carteret og de to franskmen­ nene landet uten penger i Spania. Omsider nådde de alle tre til England i begynnelsen av 1666. De to franskmennene ble forestilt for Karl 2. i Oxford, hvor kongen hadde søkt tilflukt under den store pesten i London, og fra nå av hadde de en stund hellet med seg. De fikk en pen, fast månedlig utbetaling å leve av, og da hoffet neste år kunne vende tilbake til London, begynte de å forberede en handelsekspedisjon som kom til å få avgjørende betydning. Den fikk både finansiell og annen form for støtte av kongen, av hans bror hertugen av York (den senere Jakob 2.), av hans fetter prins Rupert, av enda en hertug og noen jarler, foruten at både Carteret, Londons borgermester og en del andre fremtre­ dende borgere i London gav støtte. Våren 1668 seilte to 9. Grimberg 26

178

KOLONISERINGEN 1600-1776

skip av sted. Skipet med Radisson om bord ble tvunget til å snu på grunn av storm, mens Groseilliers på det andre skipet kom fram til James Bay i bunnen av Hudson Bay i god behold. Her ble det bygget et lite fort til overvint­ ring. Groseilliers dro rundt til indianerne på truger og overtalte dem til å bringe pelsverk fram til bukten for å handle med ham. Og neste sommer kunne Groseilliers seile hjem til London med den største og fineste lasten av pelsverk kjøpmennene i London noen gang hadde sett. Dette gode resultatet førte til at partshaverne i ekspe­ disjonen søkte kongen om å få et offisielt patent med monopol på handelen i dette området, og det fikk de da også, i mai 1670. Formelt var det på nytt leting etter nordvestpassasjen som stod som hovedsak for det nye selskapet. I Karl 2.s patent til «The Governor and Com­ pany of Adventurers of England trading into Hudson’s Bay» sies det uttrykkelig at formålet skal være å finne en ny passasje til Sydhavet, og det heter videre at det er til dekning av omkostningene ved dette at kompaniet får et evigvarende monopol på handelen i området. Kompaniets rettigheter skulle strekke seg ut over alle land og territo­ rier som kunne nås fra Hudson-bukten, og som ikke på forhånd var kommet under en annen kristen stats myndig­ het. Dessuten gjaldt kompaniets monopol all handel med nasjoner som grenset opp til disse territoriene. Innenfor sitt område fikk kompaniet rett til å bygge fort, til å holde en flåte, bruke våpen, utstede lover og sørge for at de ble overholdt. Det fikk også full jurisdik­ sjon over alle som var knyttet til selskapet; det kunne altså faktisk råde over liv og død. På en måte var dette en overføring av føydalsystemet til et handelskompani, og det viste seg også å være en effektiv ordning under de gitte forhold. Blant annet er det verd å nevne at Hudson Bay-kompaniet greide å bevare et fredelig og vennskape­ lig forhold til indianerne innenfor sitt område i de to hundre årene kompaniets herredømme varte. Den øverste ledelsen i kompaniet satt hjemme i London. Den bestod av folk fra de høyeste kretser i samfunnet, og holdt sine møter der hvor hoffet holdt til. Selskapets

HUDSON-BUKTEN

179

Hudsorfs Bay Company, som fikk sitt kongelige patent i 1670, kom helt fra starten til å innta en fremtredende plass i det kanadiske samfunnet. Selv om kompaniet hadde alliert seg med den mektige irokeserstammen, var det likevel nødvendig å anlegge en rekke festninger til vern mot fiendtlige algonkin-stammer og franskmenn. Her angriper franske tropper kompaniets Fort Nelson.

første guvernør var prins Rupert, den neste var hertugen av York, som ble etterfulgt av lord Churchill, den senere hertug av Marlborough. Det ble krevd troskapsed av alle parthavere og av alle som ble ansatt i kompaniet, men troskapen skulle være gjensidig i samsvar med den helt igjennom patriarkalske ånd som preget kompaniet. Det ble gitt gaver og gratialer for særlig verdifull innsats, det ble opprettet en pensjonsordning, som også omfattet enker og farløse barn, og uansett hvor nær kompaniet senere kunne komme mot fallitt, så sørget det alltid for at slike æresforpliktelser ble oppfylt. De første par årene fikk parthaverne utbytte på 50-100 prosent av sine innskudd. Men i 1672 og 1673 gikk det nedover, da franskmennene trengte nordover fra St. Lawrence-elven og overtok en del av handelen. I denne fasen ble Groseilliers og Radisson igjen sentrale skikkelser, knyttet som de var til begivenhetene både bakover og fremover. En av London-borgerne, som hadde vært en aktiv medinteressent i Hudson-planene helt fra begynnel­ sen, sir John Kirke, hadde en datter, Mary, som Radis­ son hadde kurtisert under sine lange opphold i London, og

180

KOLONISERINGEN 1600-1776

som han ble gift med i 1672. Dette kan synes å være en svært likegyldig familiebegivenhet, men den må omtales her, fordi både faren og datteren fikk betydning for det som videre skjedde.

Fransk-engelsk maktkamp På engelsk hold hadde man ikke full tillit til Groseilliers og Radisson og mistenkte dem for å ha maskepi med de franske konkurrentene. Samtidig var de selv utilfredse med de økonomiske kår kompaniet gav dem. Sommeren 1674 ble saken likevel tilsynelatende ordnet på et møte i London, hvor de fikk løfte om en fast lønn på 100 pund om året. Men i lommen hadde Radisson et brev fra den franske minister Colbert, som tilbød dem tjeneste i den franske flåten til en lønn som var tre ganger så høy, og høsten samme år forsvant begge svogrene plutselig fra London for å gå i tjeneste hos Colbert. Snart oppstod det imidlertid en ny vanskelighet. Colbert forlangte at Radissons engelske hustru skulle komme til Frankrike og bo­ sette seg der. Colbert stolte ikke på Radissons lojalitet, så lenge hans kone satt i England, men han hadde også en annen grunn til å ønske å ha Radissons hustru under tilsyn. Svigerfaren, John Kirke, hadde nemlig et erstat­ ningskrav på 40 000 pund sterling løpende mot Frankrike. Han var arving til sir David Kirke (se side 153 ff) som hadde erobret Quebec i 1629, og som ikke fikk dekning for sine tap da Karl 1. gav Canada tilbake til Frankrike i 1632. Colbert regnet med at den førti år gamle saken nok kunne ordnes bedre, hvis John Kirkes datter satt i Paris som frue til en fransk marineoffiser. Fruen kom imidlertid ikke til Frankrike, og Radisson ble lei av tjenesten i flåten. Fra 1680 befant både han og svogeren seg på nytt i Canada, hvor de var med på å opprette «La Compagnie du Nord», som satte seg som mål å utkonkurrere det engelske «Hudson’s Bay Company». I 1682 lyktes det for Radisson med bare noen få ledsagere, men ved hjelp av krigslist og dristighet, å erobre et par engelske fort og uskadeliggjøre noen engelske skip. Om

HUDSON-BUKTEN

181

bord på et av dem dro han tilbake til Quebec med mange fanger og med store mengder pelsverk. Også denne gan­ gen ble han mottatt meget unådig av de franske myndig­ heter, for på denne tiden eksisterte det en hemmelig avtale mellom den franske og den engelske kongen. Om man ikke kjente denne hemmelige avtalen i Canada, så var man i et hvert fall klar over at det var fred og ikke krig mellom de to landene. Den franske guvernøren frigav derfor det engelske skipet og fangene. Derimot beslagla han den kostbare lasten med pelsverk og gav de to seier­ herrer ordre om å dra til Frankrike for å stå til regnskap for sine handlinger hos Colbert. Etter dette hører vi ikke mer til Groseilliers. Formo­ dentlig hadde han trukket seg tilbake og levde i ro og fred i Canada. Hans eldste sønn, Jean Chouart, og et halvt snes andre franskmenn var etter toktet blitt plassert i det sørvestlige hjørnet av Hudson-bukten for å ta vare på pelshandelen og ha kommandoen over de engelske fortene som var erobret. De kom senere til å få oppleve enda et hasardiøst foretakende med Radisson som hovedperson. Da Radisson kom til Paris i januar 1684, var Colbert død, noe som sikkert gjorde Radissons utsikter mer håp­ løse enn de ellers ville ha vært. Ludvig 14. var ergerlig over hele affæren i alle dens faser. Guvernøren i Quebec fikk en skarp reprimande: Det er umulig å forestille seg, skrev kongen, hva De har ment med å frigi det engelske skipet og oppgi kravet på det nordlige hav! Men Ludvig 14. kunne ikke risikere at det oppstod en rift i den hemmelige alliansen med den engelske kongen. Derfor gav han Radisson en hemmelig ordre om uoffisielt, som privatmann, å dra til Hudson-bukten, få franskmen­ nene med seg hjem og gi det engelske kompaniet dets eiendom tilbake. Men samtidig med at Radisson fikk denne ordren, ble det sendt et kaperskip fra Frankrike til Canada med en like hemmelig ordre om å angripe og helst senke engelske skip som var på vei til Hudson-bukten. Fra England ble den franske regjering bombardert med erstatningskrav og med krav om straff for Radisson. Men samtidig ble det sendt flere brev til Radisson, hvor han ble

182

KOLONISERINGEN 1600-1776

oppfordret til å komme tilbake til England. Og det gjorde han. I mai samme år kom han til London og ble da straks ført til kongen i Windsor. Her avla han ed som engelsk undersått og trådte på nytt i tjeneste i Hudson-kompaniet. For fremtiden skulle han ikke bare ha en fast årlig inntekt, men også få del i kompaniets utbytte. Og denne ordningen skulle gjelde for livstid. Som velkomstgave fikk han av kompaniet et sølvkrus med lokk, og den mannen som hadde formidlet hans tilbakekomst til kompaniet, fikk også en påskjønnelse. Ikke lenge etter seilte Radisson igjen til Hudson Bay med skipet «Happy Return» og to andre fartøyer, og det ble virkelig en «lykkelig hjemkomst». Beretningen om hvordan det hadde gått i Quebec og i Frankrike gjorde det lett å få overtalt Jean Chouart til å levere alt det pelsver­ ket franskmennene hadde samlet siden sist, og laste det inn på de engelske skipene. Men tross et meget fordelak­ tig økonomisk tilbud nølte Chouart med å følge Radissons eksempel og gå i engelsk tjeneste. Radisson lokket så nevøen om bord til forhandlinger sammen med fire andre franskmenn, og så seilte han ganske enkelt vekk med dem alle. Radisson ble hyllet da han kom tilbake til London, og han foretok ennå mange reiser til Hudson-bukten, til­ strekkelig godt lønnet til å kunne sørge godt for Mary Kirke og deres ni barn. Han stod på kompaniets lønnings­ liste til han døde i 1710, 75 år gammel. Da var den store og langvarige drakampen mellom franske og engelske interesser i Nord-Amerika under full utvikling. Radisson hadde spilt en avgjørende rolle i startfasen av kampen. Til og med på begge sider.

DE TRETTEN KOLONIENE Carolina Av de 13 koloniene som med tiden skulle komme til å gjennomføre løsrivelsen fra England, var de seks blitt

DE TRETTEN KOLONIENE

183

grunnlagt før den engelske borgerkrigen og Cromwelltiden. (Maryland ble skåret ut fra det opprinnelige Virginia, Rhode Island, Connecticut og New Hampshire kan på forskjellig vis betraktes som avleggere av Massa­

184

KOLONISERINGEN 1600-1776

chusetts.) Etter restaurasjonen i 1660 ble det opprettet ytterligere seks kolonier under Karl 2.s regjeringstid. De bestod først og fremst av territorier som ble skjenket som belønning til kongens trofaste støtter ved hoffet. Disse områdene ble til statene North Carolina, South Carolina, New York, New Jersey, Delaware og Pennsylvania. Den trettende kolonien, Georgia, ble ikke opprettet før i 1732. Carolina ble delvis dannet på bekostning av det opprin­ nelige Virginia, slik Maryland var blitt det i sin tid. Hele det store territoriet mellom 29° og 36,5° nordlig bredde ble gitt til åtte menn, som stod kongen nær i krig og politikk. Kolonien fikk navn etter kongen, og de åtte eierne kunne utnytte den som de selv fant for godt. De kunne beholde enorme landstrekninger selv som storgods­ eiere, de kunne selge eller gi bort store områder til andre, de kunne bortforpakte jorda, og de kunne la områder ligge udyrket som en spekulasjon for senere tider med større folketall. Den sørlige og den nordlige delen av Carolina utviklet seg svært forskjellig, men først i 1712 ble kolonien delt i to med hver sin guvernør. Helt fra begynnelsen interesserte eierne seg mest for den sørlige delen, som særlig ble befolket fra de engelske øyene i Vestindia, hvor utbyttet av sukkerplantasjene begynte å gå tilbake. Folketallet vokste mye raskere i den sørlige enn i den nordlige delen, og da mange av innvandrerne var folk med erfaring fra kolonidrift, varte det ikke lenge før det fantes atskillige store og små plantasjer i området. Viktig var det også at noen få kolonister fra England og flere hundre fra Barbados grunnla byen Charlestown (nå Charleston) i 1670 ved den beste havnen på hele østkysten sør for Virginia. Ti år etter grunnleggelsen fikk byen en kraftig tilvekst ved at en større gruppe franske hugenotter flyttet inn. Byen ligger ved Ashley River, en elv oppkalt etter den mest aktive av kolonieierne, lord Ashley, som var forutseende nok til å få utarbeidet en byplan. Planen omfattet et rektangulært område, hvor brede gater skulle møte hverandre i vinkelrette kryss, «for bygningene kan være aldri så fattigslige og små til å begynne med, så vil de tomme plassene bli fylt når byen vokser i rikdom og

DE TRETTEN KOLONIENE

185

På en av de beste havneplassene på østkysten ble Arx Carolina anlagt i 1670, oppkalt etter Karl 2. Her ser man den befestede byen, som i løpet av de neste førti årene utviklet seg til en ganske anselig by: Charlestown, som senere ble skrevet Charleston.

folketall, og husene vil bli bygget større og vakrere». For å påskynde tilflyttingen til byen ble den befestet, og omkring år 1700 hadde den allerede omkring 2000 inn­ byggere. I den nordlige delen av Carolina gikk alt mye langsommere, eierne tok seg ikke så mye av sine eiendom­ mer, og tilflytterne kom mest fra de eldre koloniene, hovedsakelig fra Virginia, men også fra New England.

New York Hele territoriet mellom Connecticut River og Delaware River forærte Karl 2. til sin bror, hertugen av York, som senere etterfulgte ham som Jakob 2. En vesentlig del av dette området skulle formelt tilhøre Massachusettskompaniet (se side 142), som hadde fått et patent med rettigheter uten grensé mot vest. Men Karl 2. gjorde hva han kunne for å begrense de forhatte puritanernes maktområde, og derfor bekreftet han også status for de kolo­ niene som hadde frigjort seg fra Massachusetts. Mer

186

KOLONISERINGEN 1600-1776

alvorlig var det at hollenderne betraktet det aktuelle området som hollandsk, og det var også faktisk kolonisert helt overveiende av hollendere, særlig fra Ny Amsterdam og oppover langs Hudson-elven. Det betydeligste unntaket var en svensk kolonisering omkring Delaware River. Den hadde startet i 1638 i nært samarbeid med hollenderne. Men etter mye småkrangel og mange stridigheter ble denne svenske kolonien erobret av hollenderne i 1655. Rivaliseringen mellom England og Holland hadde alle­ rede ført til en krig under Cromwell i midten av 1650årene, og 1665 brøt den andre engelsk-hollandske krig ut i Europa. Men Karl 2.s eierpatent til hertugen av York ble utstedt året før, og tre engelske orlogsskip, som seilte av sted sammen med en transportflåte med 450 soldater om bord, greide å erobre Ny Amsterdam i august 1664 uten at det ble avfyrt et skudd. Den hollandske guvernøren, Peter Stuyvesant, ville gjerne ha forsvart byen, men han var upopulær, og borgerne i byen tvang ham til å overgi seg uten motstand. Dermed kom hele strekningen langs Hudson River under engelsk kontroll. Et par måneder senere ble området omkring Delaware-elven erobret. Der­ med var det slutt på Hollands deltakelse i koloniseringen av Nord-Amerika, bortsett fra en kortvarig gjenerobring i midten av 1670-årene. Ny Amsterdam fikk nytt navn etter den nye eieren og het nå New York, og samme navn ble brukt om hele provinsen, samtidig som flere andre hollandske stedsnavn ble avløst av engelske. Ellers førte ikke overgangen til engelske eiere til særlige forandringer for beboerne i kolonien. Blant annet ble patroon-systemet bevart (se side 138 f), og det var allerede i forveien vektigere grunner til vennskap enn til fiendskap mellom de hollandske kolonis­ tene ved Hudson River og de engelske i New England. I negativ retning trakk det nok at engelske kolonister lang­ somt hadde trengt seg inn på hollandsk område, særlig på Long Island, hvor en tredjedel av de bortimot 2000 innbyggerne var engelske. I positiv retning derimot veide det forhold at Boston og Ny Amsterdam hadde hatt visse felles og gjensidige handelsinteresser, som ikke passet

DE TRETTEN KOLONIENE

187

Peter Stuyvesant (i midten), Ny Amsterdams hollandske guvernør, omgitt av sine rådsherrer i 1652.

med den engelske regjerings politikk, og som hadde vært et hovedmotiv for England til å erobre den hollandske kolonien. Det veide også tungt i positiv retning at både hollenderne ved Hudson River og engelskmennene i New England klart oppfattet franskmennene i Canada som hovedtruselen. Dette synspunktet hadde derimot ennå ikke kommet inn i de overveielsene den engelske regjerin­ gen hjemme foretok. New Jersey Det området som i dag utgjør staten New Jersey, var i sin tid en gave fra hertugen av York til to adelsmenn, som på forhånd var medinteressenter i Carolina. Området, som ligger mellom Delaware River og Hudson Rivers nedre løp, ble gjenstand for atskillige juridiske stridigheter i de nærmeste årene, men det viktigste som skjedde var at den ene eieren solgte sin halvdel, West Jersey, til to kvekere i 1673 for 1000 pund. Kjøperne hadde tenkt å gjøre kolonien til et hjemsted for forfulgte kvekere, og flyktninger strømmet også til meget raskt. Da den andre

188

KOLONISERINGEN 1600-1776

av de to eierne døde, kjøpte kvekerlederen William Penn East Jersey sammen med en liten gruppe velhavende trosfeller. Til denne halvdelen hadde det allerede foregått en viss innvandring av puritanere fra New England og fra Skottland, men ikke særlig mange kvekere. Når det nå ble kvekere som eide området, oppstod det snart gnisninger mellom dem og befolkningen. De to halvdelene ble forent igjen i 1702, idet eierne overgav sine rettigheter til kongen, som så styrte kolonien gjennom en kongelig guvernør. På det tidspunktet hadde New Jersey allerede omkring 15 000 innbyggere. Men det var ikke kvekernes virksomhet i New Jersey som knyttet deres navn så sterkt til koloniseringsperioden. Det kom ved opprettelsen av den sjette av de nye kolo­ niene, Pennsylvania. Kvekerkoloniene Kvekersektens opprinnelse kan dateres til 1647, da stifteren, George Fox, gav opp sitt arbeid som skomaker for utelukkende å virke som omreisende lekpredikant. Han tok avstand fra alt kirkevesen og prestedømme, og sekten kom selvfølgelig omgående i konflikt med nesten alle andre retninger innen kristendommen. Selv satt Fox i fengsel åtte ganger i sitt liv, både ett og to år om gangen, og mange av sektens medlemmer led samme skjebne. I de første to årene av Karl 2.s regjeringstid ble omkring 3000 kvekere fengslet, og enda flere ble idømt bøter for å ha overtrådt en eller annen bestemmelse. Blant annet nektet de å betale vanlige kirkelige avgifter og å overvære andre gudstjenester enn sine egne misjonsmøter, foruten at de konsekvent nektet å bære våpen. (Det hersker ikke enighet om hvor kveker-navnet skriver seg fra. Mest sannsynlig er den forklaringen at Fox skal ha tordnet mot en dommer og formant ham til «å skjelve (quake) for den levende Gud». Selv kaller medlemmene sin sekt for «Vennenes samfunn». At de også konsekvent nektet å avlegge ed, førte til at de på mange måter hadde vanskelig for å innpasse seg i

DE TRETTEN KOLONIENE

189

alle mulige offentlige anliggender. Etter utenforståendes oppfatning var det alltid bare vrøvl med dem hver eneste gang de skulle overta et offentlig embete eller bli valgt til et tillitsverv i det lokale selvstyre, eller når de skulle opptre i rettssaker som domsmenn, vitner eller som ankla­ get. De vakte dessuten irritasjon ved alltid å gå med hatten på, også om de for eksempel skulle sitte til bords sammen med andre mennesker, idet de bare ville blotte sitt hode for det guddommelige. William Penn var på langt nær den eneste som ble kastet i fengsel fordi han nektet å betale boten for ikke å ta av seg hatten i en rettssal. Den geografiske utbredelsen gikk raskere enn den tallmessige veksten, for kvekernes omreisende predikanter agiterte vidt og bredt og vant tilhengere både i Skottland, Irland, Nederland og på De vestindiske øyene. I 1656 kom to kvinnelige kvekere til Boston med et skip fra Barbados. På dette tidspunktet hadde ikke Massachusetts lover som uttrykkelig la hindringer for kvekere. Likevel undersøkte de puritanske myndighetene kvinnenes bagasje og beslagla hundre bøker. Kvinnene selv ble sendt i fengsel og undersøkt nøye etter «kjennetegn» som kunne vise at de var hekser. Så ble skipets kaptein tvunget til å ta dem med tilbake til Barbados. To dager senere kom det et annet skip med åtte kvekere om bord. De ble sittende i fengsel i elleve uker, før de ble sendt tilbake til England. Deretter vedtok myndighetene en lov som skulle skåne puritanerne i Massachusetts for å få kvekere inn i kolo­ nien. Det ble fastsatt en bot på 100 pund for en skipper som brakte med seg kvekere, og en bot på 5 pund for en kolonist, som ble pågrepet med en kvekerbok i sitt eie. Enhver kveker som ble pågrepet, skulle arresteres og straffes med pisking og utvisning. Massachusetts forsøkte å få Rhode Island til å innføre liknende lovbestemmelser. Men Rhode Island nektet å følge denne linjen, og i de nærmeste årene ble Rhode Island et viktig støttepunkt for kvekerne. Herfra kunne de trosse Massachusetts ved å drive misjon tross forbudet og ved å dra tilbake dit på tross av pisking og utvisning. I

190

KOLONISERINGEN 1600-1776

årene fra 1659 til 1661 lot myndighetene til og med fire kvekere ende i galgen, tre menn og en kvinne. George Fox besøkte Amerika 1671—72 for å preke og for å søke etter et sikkert tilfluktssted for sine trosfeller. Det hadde likevel neppe gått så glatt for kvekerne, hvis de ikke var blitt støttet og hjulpet av William Penn, som selv var kveker, men samtidig stod på en god fot med kongen, Karl 2., og til og med var en god venn av kongens bror, hertugen av York. Penn hjalp til den gangen New Jersey ble delt, og han var en av de ledende da det gjaldt kjøpet av den andre halvdelen av kolonien, som vi har fortalt før. Hans far hadde vært admiral i flåten og hadde store eiendommer i Irland. Dette var noe av bakgrunnen for kongens velvilje overfor sønnen, som for øvrig selv var en betydelig person­ lighet. For Nord-Amerikas historie ble det av særlig betydning at kongen skyldte admiral Penn 16 000 pund da han døde. William Penn arvet denne gjeldsposten, og da Karl 2. som kjent ikke hadde overflod av kontanter, gikk Penn med på et forslag om at gjelden kunne betales med et kongelig patent på det ukoloniserte landet vest for New Jersey. Patentet ble utstedt i 1681 og gjorde Penn til eier av den nye kolonien, som etter kongens ønske fikk navnet Penn­ sylvania til minne om admiralen. Grensene ble angitt så upresist at det i de neste 80—90 årene gav stoff til stridigheter i nord med kolonien New York og i sør med Maryland og Virginia. I vest skulle grensen gå langs en lengdegrad 5 grader vest for Delaware River, altså langt inne på det området som ennå ikke var utforsket. Den eiendommen William Penn fikk på denne måten, var større i areal enn England og Wales til sammen. Dessuten overlot hertugen av York også Delaware til Penn. Det betydde ikke særlig mye i areal, men det gav kolonien sikrere forbindelse med havet, idet Delaware River er Pennsylvanias eneste direkte adgang til kysten. Pennsylvanias grunnlegger William Penn, som reiste til Nord-Amerika i 1682 som leder for en gruppe kvekere for å forsøke «et hellig eksperiment», nemlig å skape en koloni med fullstendig tros- og samvit­ tighetsfrihet. Utsnitt av en tegning av Francis Place.

192

KOLONISERINGEN 1600-1776

I patentet forpliktet koloniens eier seg til å sikre at de engelske sjøfartslover ble overholdt, til å tolerere alle retninger innenfor kristendommen og til å gi lover i forståelse med koloniens «frie menn». Det siste punktet fikk Penn utformet slik at Pennsylvanias lovgivende for­ samling i løpet av få år kunne tilta seg virkelig politisk betydning, i motsetning til de fleste andre koloniene. I 1703 fikk Delaware sin egen lovgivende forsamling og ble derfor betraktet som en koloni for seg, selv om den fortsatt hadde samme eier og samme guvernør som Pennsylvania helt fram til uavhengighetskrigen. Penn sendte ut et prospekt om sin nye koloni. Der erklærte han at indianere og kolonister skulle være like for loven i denne kolonien, og han forpliktet seg til å sørge for at det ble bygget en godt planlagt hovedstad, foruten at det skulle bli anlagt veier i takt med oppdyrkingen av landet. De første utvandrerne seilte fra England høsten 1681. William Penn selv fulgte etter på et besøk i 1682 i følge med blant annet 400 walisiske familier. Tilstrøm­ mingen var så stor at det allerede i 1683 var kommet 3000 utvandrere til den nye kolonien. Penns besøk varte i to år. I denne tiden var han ivrig opptatt med å lede alle de forskjellige oppgavene i kolo­ nien. Særlig gjaldt det grunnleggelsen av hovedstaden, som han gav navnet «Broderkjærlighet» — Philadelphia. Han la vekt på å finne et sunt sted ved elven, og på at gatene skulle anlegges i rette vinkler mot hverandre med god avstand imellom. Husene skulle plasseres midt på tomten, så det ble plass for kjøkkenhage og frukthage. Det ville også minske faren for ildebrann. Mønstret var det samme som det Charleston ble grunnlagt etter, og begge fulgte de samme fornuftige tankene som den engelske arkitekten Christopher Wren hadde arbeidet ut fra da han formet sin plan for gjenoppbyggingen av London etter pesten og den store brannen i 1666. Under oppholdet i kolonien traff Penn også sammen med indianerhøvdinger og sluttet avtaler med dem om betingelsene for å overta landområder etter hvert som koloniseringen utviklet seg. Indianerne hadde i en

DE TRETTEN KOLONIENE

193

menneskealder hatt et fredelig forhold til de svenske kolonistene, så det var en lett sak å komme på talefot. Det første høytidelige møtet mellom Penn og indianerhøvdingene fant sted i 1682, omkring ti kilometer nordvest for Philadelphia, på et sted som året etter skulle bli til Germantown, og som nå er en forstad til Philadelphia. Dette møtet ble nesten hundre år senere motiv for et maleri av Benjamin West, som baserte sin fremstilling på et maleri av Edward Hicks (se Grimberg bd. 16, kap. 2). Det kom ikke bare kvekere til kolonien, men også innvandrere som hørte til andre sekter, særlig fra Tysk­ land, og det var en stor gruppe derfra som grunnla Germantown. De var mennonitter, en gjendøpersekt som opprinnelig skrev seg fra Nederland, og som i praksis hadde mange trekk felles med kvekerne. Snart skilte det seg ut en ekstra konservativ retning, amish. Mennonittene fikk i det hele tatt stor innflytelse sammen med kvekerne på den særpregede utviklingen i Pennsylvania. Foruten disse kom det også en del anglikanere, tilhengere av den engelske høykirken, noe som — ved siden av andre for­ hold — gav anledning til stridigheter også i denne kolo­ nien. Den raske og tallrike innvandringen til Penns koloni skyldtes først og fremst hans tilbud om religiøs toleranse for nye sekter, som ellers måtte leve under vanskelige kår, ofte forfulgt for sin tros skyld. Men i tillegg til toleransetilbudet kom også særdeles gunstige økonomiske vilkår for tildeling av jord, enten det gjaldt små jordlodder til de enkelte familier eller store strekninger med tanke på videre oppstykking. På grunn av striden om grensen mellom Pennsylvania og Maryland måtte Penn reise til London i 1684. Her møttes han og lord Baltimore som private eiere av hver sitt gigantiske jordegods på den andre siden av Atlanter­ havet. Som vanlig fikk de indre politiske forhold i England betydning for utviklingen av konflikten. I 1685 ble Penns gode venn, hertugen av York, konge under navnet Jakob 2. Da lyktes det Penn å få løslatt 1200 engelske kvekere som satt i fengsel, og hans koloni fikk beholde sitt patent,

194

KOLONISERINGEN 1600-1776

Philadelphia — Broderkjærlighetens by — slik den så ut i 1750-årene. Pennsylvanias hovedstad ble grunnlagt av William Penn i 1682 som hovedsete for kvekerne i den nye kolonien. I dag er byen den fjerde største i USA med over 2 millioner innbyggere, og innslaget av kvekere er så godt som forsvunnet.

mens kongen forsøkte å trekke de andre nordligste og midterste koloniene inn under kronen. Men da så Jakob ble fordrevet i 1688, kom Penn i tilsvarende politiske vanskeligheter på grunn av sitt vennskap med den avsatte kongen. I 1692 ble kolonien tatt fra ham, men to år etter fikk han den tilbake, og han besøkte den igjen et par år omkring 1700. Så ble han på nytt nødt til å reise til London. Denne gangen var grunnen at han måtte stå til rette for noen uhederlige transaksjoner en av hans med­ arbeidere hadde gjort seg skyldig i. Det kostet Penn en tur i gjeldsfengsel. Resten av sitt liv oppholdt han seg ved dronning Annes hoff, beskjeftiget med å administrere sin store koloni. I 1712 ble han imidlertid arbeidsudyktig etter et slag og levde siden ubemerket til sin død i 1718. Opprøret i Virginia I den perioden da de seks nye koloniene ble opprettet, stod ikke begivenhetene stille i de litt eldre engelske områdene i Amerika. De fleste av de mer dramatiske begivenhetene hadde imidlertid så nær tilknytning til

DE TRETTEN KOLONIENE

195

omskiftelsene i England at det neppe er grunn til å omtale enkeltheter. På samme måte som motsetningene under borgerkrigen også kom til uttrykk i koloniene, førte gjen­ opprettelsen av monarkiet i 1660 til forskjellige inngrep mot koloniene, først og fremst de puritanske. Dette førte igjen til mer eller mindre alvorlige sammenstøt mellom kongelige og koloniale myndigheter. Det forekom også uroligheter som var rettet mot guvernøren i eierkoloniene. Men stort sett var disse konfliktene sprunget ut av det tradisjonelle motsetningsforholdet mellom katolikker og protestanter. Og i årene like før og like etter fordrivelsen av Jakob 2. i 1688 gjentok alt dette seg igjen: konflikter med den katolske kongens embetsmenn var i full gang før tronskiftet og fortsatte et par år etter, når guvernører eller andre som hørte til det gamle styret, forsøkte å holde stillingen. I denne fasen gikk det særlig voldsomt for seg i Massachusetts, New York og Maryland. Et opprør i Virginia i 1676, altså i Karl 2,s regjerings­ tid, var derimot av en helt annen karakter. Dette opprøret var ikke rettet mot kongen, langt mindre mot England, men utelukkende mot guvernøren, sir William Berkeley, som opprinnelig hadde vært meget populær, men etter hvert la seg ut med en del av befolkningen. De alminne­ ligste klagene mot ham gjaldt tyrannisk vilkårlighet og korrupsjon. Da hele opprøret var over, ble bakgrunnen for revolten undersøkt av en kongelig kommisjon, som var utsendt fra England, og den kom til det resultat at anklagene uten tvil var berettiget. I de siste årene han fungerte som guvernør, regjerte Berkeley uten hensyn til lover og anordninger — både deres ånd og bokstav — bare med tanke på økonomisk vinning for seg selv og sine medarbeidere. Med alle midler fikk han de folkevalgte forsamlinger og valgte lokale embetsmenn til å lystre seg. Blant annet brukte han skatteoppkrevingen til å ramme folk som ikke var føyelige, eller skatteoppkreverne gikk så hardt på at folk ble ruinert og måtte frasi seg sin eiendom, som skatteoppkreverne deretter sørget for å få tak i privat. Undersøkelsen brakte også for dagen en rekke eksempler på oppkreving av avgifter til bestemte formål,

196

KOLONISERINGEN 1600-1776

Pelshandel med indianerne. Stikk fra 1800-tallet. Mens de første engelskmennene byttet til seg bever- og annen pels mot korn, og senere perler og redskap, dro gjerne franskmennene selv på beverjakt og skaffet seg en rik fangst ved de store sjøene og elvene. (Peter Newark)

for eksempel veianlegg eller offentlige byggeprosjekter, hvor borgerne senere likevel måtte anlegge og bekoste veien, eller måtte se på at bygget ble tatt i privat bruk. Underslag av offentlige midler forekom i lange baner, og vilkårlig innkreving av bøter guvernøren selv hadde fun­ net på, hørte til dagens orden. Om en av Berkeleys folk ute på landet et sted heter det at han i tillegg til de metodene som er nevnt, også hadde funnet på å åpne en kro, samtidig som han sørget for å bli valgt til å ha ansvaret for stedets fengsel. «I kroen gir han så,» heter det i en rapport, «forskjellige arbeidssky, fattige og fordrukne personer så mye å drikke at de ikke greier å betale de høye prisene han krever, men må settes i gjeldsfengsel. Og da han, som nevnt, selv er fangevokter, lar han dem unnslippe og tvinger så oss, hans majestets

DE TRETTEN KOLONIENE

197

undersåtter, til å betale gjelden for dem, til stor forarmelse for distriktet». Det som satte revolten i gang, var imidlertid et annet kompleks av problemer. Etter hvert som kolonistene ryk­ ket lenger og lenger vest i Virginia, kom de mer og mer i konflikt med indianere, og i de senere årene hadde over­ fall og drap økt i omfang. Det var neppe de stammer som bodde nærmest som var mest ansvarlige for dette, men omstreifende indianere fra fjernere distrikter. Forbitrelsen mot Berkeley kokte over, fordi han etter grenseboernes mening ikke gjorde noe for å beskytte dem. Han ønsket å holde fred med de indianske naboene, men det, mente hans motstandere, var utelukkende fordi han drev privat pelshandel i stor stil, samtidig som han forbød kolonistene å handle med indianerne. Det ble oppkrevd skatter til å bygge flere fort, men fortene ble ikke bygget, og de våpnene som ble sendt fra England til beskyttelse for kolonistene, ble liggende og ruste, mens guvernøren og hans håndlangere solgte geværer og ammunisjon til india­ nerne. I begynnelsen av 1676 økte de indianske herjingene både i omfang og voldsomhet, og et stort antall kolonister besluttet å gå til motangrep under ledelse av Nathaniel Bacon, en ung, velstående kolonist, som var blitt utnevnt til medlem av kolonirådet av Berkeley selv. Aksjonene mot indianerne førte til konflikt mellom guvernøren, guvernørens råd og den folkevalgte forsamlingen. Under de urolige tilstandene som oppstod, fikk Berkeleys mot­ standere gjennomført nyvalg til forsamlingen og opp­ nådde flertall der. I juni vedtok så forsamlingen en rekke lover, som i første rekke beskjeftiget seg med forholdet til indianerne, men også tok sikte på å hindre at de misbrukene som Berkeley hadde gjort seg skyldig i, skulle fort­ sette. Etter dette trakk Berkeley seg for en tid ut av Jamestown, men i september kom han tilbake. Da det på det tidspunktet var en pause i de mange toktene mot indianerne, dro Bacon med sine frivillige mot Jamestown, som ble inntatt og svidd av den 19. september. Imidlertid døde Bacon av sykdom i oktober, og da det lyktes Berkeley

198

KOLONISERINGEN 1600-1776

å få tak i store forsterkninger, smuldret opprørernes styrker bort. Rasende over den ydmykelsen han hadde måttet lide, hevnet Berkeley seg ved å la 23 motstandere henge, tross det løftet de hadde fått fra England om å bli benådet. Våren 1677 ble Berkeley kalt hjem til England og avløst av en annen guvernør. Han var da 70 år og hadde vært Virginias guvernør siden 1641, bare med en pause i Cromwell-tiden. Umiddelbart før han tok fatt på hjem­ reisen, skrev han en lang, offisiell innberetning om begi­ venhetene i hans guvernørtid, slik de fortonet seg for ham. Innberetningen skulle tydeligvis være et forsvar for hans eget styre, men den er forvirret og snakkesalig, til dels så uklar og besynderlig at man vel må regne med en begyn­ nende senilitet hos forfatteren. Ikke lenge etter hjemkom­ sten til England i begynnelsen av juli, døde han, uten å ha vært i audiens hos kongen. Karl 2. skal ha gitt denne kommentaren, da han fikk vite at han var død: «Det fordømte gamle fjolset har hengt flere menn i det øde landet han styrte, enn jeg har gjort for mordet på min far.»

«Kong Philips krig» I Massachusetts raste det i de samme årene en av de blodigste indianerkrigene koloniene fikk oppleve. Den kalles gjerne «kong Philips krig» etter det engelske navnet på indianernes leder, Metacomet. Han hørte til en av algonkin-stammene, wampanoag. Høvdingen i denne stammen, Massasoit, hadde i 1620 sluttet vennskap med Plymouth-kolonistene og hadde punktlig overholdt vennskapsavtalen helt til sin død i 1662. Metacomet var sønn av Massasoit og ble stammens høvding, etter at en eldre bror var død. Også han bevarte lenge vennskapet med kolonistene, og han erkjente til og med å være undersått under den engelske kongen. Men etter hvert som kolonis­ tene trengte innover i landet og derved innskrenket india­ nernes landområde, ble forholdene usikre. Da det begynte å gå rykter blant koloniens myndigheter om voksende uro

DE TRETTEN KOLONIENE

199

i Metacomets stamme, ble han innkalt til forhør. Det er sannsynlig at han hadde begynt å treffe forberedelser til den kampen som snart kom til å bryte løs, men man vet ikke noe sikkert om det. Under alle omstendigheter opp­ stod det mistanke mot en døpt indianer for å ha angitt Metacomet, og han ble myrdet av den grunn. Det var tre drapsmenn som utførte dette mordet, og de ble stilt for en domstol, hvor halvdelen av domsmennene var indianere. De tre ble dømt og henrettet. Som svar på dette ble ni kolonister drept, og deretter flammet kampen opp overalt. Indianerne angrep i små flokker kolonister som arbeidet ute på markene eller i skogen, de smøg seg inn i lands­ byene om natten og satte fyr på hus og annen eiendom. Det hjalp ikke at kolonisoldater erobret wampanoagenes landsbyer kort etter at kampene begynte i juni 1675. Metacomet trakk seg inn i landet med sine egne 500 krigere, og her lyktes det ham å få andre stammer til å reise seg og delta i kampene, som på denne måten spredte seg til nabokoloniene. Av de 90 større og mindre byene som fantes i disse koloniene den gangen, ble 52 utsatt for angrep og 12 av dem ble fullstendig ødelagt. Man vet ikke hvor store tap indianerne hadde, men man kjenner atskil­ lige eksempler på store tap blant kolonistene. En by i Connecticut var blitt forlatt etter to overfall men en tropp på 80 kolonister kom tilbake for å redde et kornlager. De ble overrumplet, og bare 7 slapp levende fra toktet. En annen gang falt en tropp på 80 kolonister i bakhold, og 60 av dem falt. Ved en annen anledning slapp bare en mann fra det med livet av en tropp på 50. Da vinteren kom, måtte indianerne holde seg i ro i forskansede landsbyer. En av disse landsbyene rommet nok et par tusen personer — menn, kvinner og barn — da den midt i desember ble angrepet av ca. 1000 mann, tropper som var samlet fra Massachusetts, Plymouth og Connecticut. Dessuten var 150 mohikanere med. Den for­ skansede landsbyen ble stormet under harde kamper, og samtidige kilder anslår tapene blant indianerne til bortimot tusen personer, av dem et stort antall kvinner, barn og gamle. Kolonistenes tap oppgis til 80 døde og 150 sårede.

200

KOLONISERINGEN 1600-1776

Tre cherokee-høvdinger under et opphold i England, dit de ble sendt i 1762. Høvdingen til venstre holder et wampum-belte i hånden (se illustrasjon side 246).

Alt i alt var de indianske krigerne underlegne i antall. I vinterens løp gav den ene lille flokken etter den andre opp kampen enten ved å overgi seg eller ved å dra vestover for å bli opptatt i andre stammer. I august kom Metaco­ met selv tilbake til sine hjemtrakter sammen med en liten skare krigere, og var to ganger nær ved å miste livet. Til sist ble han truffet av en kule fra en mohikaner under en nattlig kamp ute i et myrområde. Metacomets kone og sønn ble solgt som slaver til Vestindia sammen med mange andre fanger. I områdene nord for Massachusetts, i det nåværende New Hampshire, ble et stort antall indianere tatt til fange under et møte som var kalt sammen for å føre fredsforhandlinger. Et par hundre av disse fangene ble også solgt til Vestindia, og følgen av denne udåden ble at kampene fortsatte i disse områdene helt til 1678. Krigen kostet New England et tap på mer enn 600 våpenføre menn pluss et ukjent antall kvinner og barn. De

ENGLANDS HANDELSPOLITIKK

201

økonomiske tapene var så store at det i høy grad forsinket den videre utviklingen i koloniene.

ENGLANDS HANDELSPOLITIKK Tross de gjentatte politiske omveltningene i England ved midten og i siste halvdel av 1600-tallet — som igjen førte til skiftende kurs på nesten alle områder i samfunns­ livet — var det likevel et område hvor landet fulgte en noenlunde stabil linje gjennom alle år. Fra middelalderen var man blitt vant til å regulere handelen ved hjelp av kongelige inngrep. Også i England hadde man hatt en lang rekke forbud mot innførsel av visse vareslag og forbud mot utførsel av andre. Under Cromwell-styret ble den første av en rekke statlige reguleringer innført i 1651 med den første Navigation Act. Den tok særlig sikte på å bekjempe Hollands dominerende stilling i sjøhandelen og støtte den engelske skipsfarten. Den nye sjøfartsloven bestemte at varer fra oversjøiske land og områder bare kunne fraktes til England på engelske skip — skip fra engelske kolonier ble regnet som engelske — og med engelsk mannskap, eller på skip som hørte hjemme i det landet varen kom fra. Til å begynne med lyktes det ikke å gjennomføre loven helt ut, men i 1660 ble denne sjøfartsloven innlemmet i en ny lov, som også stilte opp en liste over de varene i koloniene som bare kunne eksporteres til England eller til andre engelske kolonier. I 1663 kom enda en lov som bestemte at eksport fra det europeiske fastland til de engelske koloniene måtte passere gjennom England for å bli fortollet og videreeksportert, altså slik at all eksport til koloniene skulle gå gjennom hendene på engelske kjøpmenn. Da man forsøkte å omgå de grunnleggende reglene i dette systemet ved å transportere fremmede varer fra den ene kolonien til den andre og på den måten forandre varenes «opprinnelsesland», ble det i 1673 lagt toll på slike varer i transitt fra den ene kolonien til den andre. I 1696 ble det vedtatt enda en lov som tok sikte på å tvinge

202

KOLONISERINGEN 1600-1776

reglene igjennom blant annet ved hjelp av skjerpede straffer for brudd på lovene og ved at det ble opprettet admiralitetsdomstoler i koloniene. Etter hvert som pro­ duksjonen i koloniene ble mer variert og omfattet flere vareslag, ble listen over varer som bare kunne eksporteres til England supplert. Systemet ble i det hele tatt stadig mer komplisert og skapte stadig nye konflikter, som imid­ lertid først kom til full utfoldelse i løpet av 1700-tallet. Allerede under Karl 2. og hans bror hadde koloniene i New England konflikter med kronen. Men selv om disse konfliktene syntes alvorlige nok for samtiden, ble de av forholdsvis kort varighet. Til dette kom nå New Englands forsøk på å omgå sjøfartslovene og det tradisjonelle fiend­ skapet mellom puritanerne og de to Stuart-kongene. Vel så vesentlig i utviklingen av kolonienes historie er det forhold at det var ønsket om å få tvunget igjennom sjø­ fartslovens bestemmelser som synes å ha vært det viktigste motiv til den engelske erobringen av Ny Amsterdam. Det var denne kolonien og New England som mest hadde vært brukt som mellomstasjoner for å omgå reglene, og det var særlig av denne grunn den engelske regjering ønsket å få nasjonal overhøyhet over den hollandske kolonien. Det er klart at interessen for pelshandelen langs Hudson-elven og for jordutdelingen i disse områdene også hadde betyd­ ning, men den virkning erobringen fikk på lengre sikt, og som man særlig har heftet seg ved i ettertiden, synes ikke å ha spilt noen rolle under de overveielsene man opprinne­ lig gjorde i England — og forsåvidt heller ikke i Frank­ rike.

DEN FRANSKE KNIPETANGEN Kolonistene derimot forutså sikkert konsekvensene av at det strategisk viktige område kom i Englands besittelse. Kongen av England strekker hendene ut etter hele Amerika, skrev en fransk-kanadier, da han fikk høre at den hollandske kolonien var erobret. Det var ikke riktig for kongens vedkommende, men de engelske kolonistene

DEN FRANSKE KNIPETANGEN

203

Jolliet og Marquette utforsket veldige områder omkring de store sjøene på den ekspedisjonen de foretok i 1673. På dette kartet presenterer Jolliet resultatet.

kom snart til å gjøre det. Ennå mens fredsforhandlingene pågikk, skrev den franske intendanten i Quebec, Jean Talon, hjem til sin regjering og bad den inntrengende om for all del å sørge for at Holland måtte få tilbake Ny Amsterdam; deretter burde den franske kongen kjøpe kolonien. Hvis området var blitt fransk, ville Canada ha fått en isfri adgang til Atlanterhavet langs Hudson-elven, og de nordlige og sørlige engelske koloniene ville blitt skilt fra hverandre, foruten at New England ville blitt avskåret vestover. I stedet ble nå Hudson River en dødelig trusel mot det franske Canada, siden elven var kommet på engelske hender. Franske pelsjegere og misjonærer trengte stadig lenger mot vest på utrettelige oppdagerferder. Det var bare få personer som deltok i hver av disse reisene. Desto mer imponerende er det at de tilbakela mange hundre kilome­ ter inn i ukjent land. Man hadde hørt om Mississippi et sted i vest, og da det kom en ny guvernør, grev Louis de Frontenac, til Canada i 1672, hadde han med seg in­

204

KOLONISERINGEN 1600-1776

strukser til intendanten Talon, hvor det het at «etter at kolonien Canada er kommet i fremgang, er intet av større betydning for dette land og for Hans majestets interesser enn å finne en passasje til Sydhavet». I en rapport til kongen skrev Talon om Mississippi at «det er langs denne elven vi en dag kan håpe på å finne veien til Mexico». I 1673 sendte Frontenac og Talon av sted to oppdagere, Jacques Marquette og Louis Jolliet. I en samtidig beretning i Quebec ble det sagt om denne ferden at den ble organisert «enten for at de skulle finne en passasje herfra til Kinahavet langs den elven som munner ut i Californiahavet, eller fordi de ønsket å få bekreftet det som i lengre tid har vært sagt om kongerikene Tiguex og Quivira, som grenser opp til Canada, og det finnes tallrike gullgruver der». De gamle spanske ridderromanene øvde altså stadig sin innflytelse på fantasien. Marquette var jesuitt, Jolliet hadde også vært det før han gikk helt opp i pelshandelen. Sammen med fem andre franskmenn dro de av sted i to kanoer av bjørkenever, tvers over Lake Michigan, oppover Fox River, hvor de fikk hjelp av indianske veivisere, så videre nedover Wisconsin River til de nådde Mississippi i midten av juni. De var skuffet over at denne elven rant rett sørover, men da de nådde Missouri, som kom strømmende inn fra vest like stor og bred som Mississippi, fikk gleden og optimis­ men ny næring. Indianerne på stedet fortalte at hvis man reiste fem-seks dagsreiser oppover Missouri, ville man komme til en prærie, som var omkring to hundre kilometer bred, og at det var en annen elv der, som rant ut i en sjø og videre til Sydhavet. Formodentlig har indianerne skild­ ret ruten opp langs Yellowstone River og nedover Snake River til Columbia River, som faller ut i Stillehavet akku­ rat ved grensen mellom Oregon og staten Washington. Litt overdrevet skrev Jolliet i sin begeistring til kongen: «Jeg har sett en landsby, som ikke lå mer enn fem dagsreiser fra et folk som handler med dem som bor i California.» Ekspedisjonen fortsatte en måned videre ned­ over Mississippi, forbi utløpet av Ohio til litt nord for det sted der Arkansas River munner ut. Her stanset ekspedi-

205

DEN FRANSKE KNIPETANGEN

IfcMPLC de(e Cequv no us a fa-fr paru de plus abrndianr = • 2 •- fi q

dJnxwde aorJoF":

de bau^e ou ntofiii de Ccutverte ausyy Lejteinple a n.pietGc d i£' de ^epulrurtt a

de narre.

"liefs de (a nations

s 3auvanes sumde on,etante hmtea.

Tout«> le 3 CaG paretÆe dwi^trtw Kon Cetfe cy

itt.pied.Hde. diamétn..

axn nuuveths Orlcuui.s (e Vi nyt ett Kck^iC

re*

Indianertempel og høvdinghytte fra nedre del av Mississippi — tegnet av A. de Batz i 1732.

sjonen for å søke opplysninger hos indianerne i området. Noen av dem hadde europeiske skytevåpen. «De svarte at vi bare var ti dagsreiser fra havet,» skriver Jolliet i sin beretning, «men sa at vi bare ville utsette oss for fare ved

Indiansk dans, slik tegneren forestilte seg at den måtte være, da han skulle illustrere beretningen om Jolliet og Marquettes oppdagerferd nedover Mississippi i 1673.

å dra videre, på grunn av de stadige angrep vi ville møte fra fiender, som hadde skytevåpen og var meget krigerske.» Ekspedisjonen hadde fått alle de opplysninger man kunne ønske, heter det videre i beretningen, og det fastslås som «hevet over tvil» at Mississippi munner ut i Mexico-golfen, ikke mot øst i Virginia eller mot vest i California. Man ville ikke oppnå noe ved å fortsette reisen og dermed kaste seg selv i fangenskap hos spanierne, resonnerte fransk­ mennene og tok fatt på hjemturen. Franskmennene i Canada hadde vært så forsynlige at de hadde erklært alt land mot vest for å høre til den franske kongens besittelser, både det de hadde oppdaget og det de senere kunne komme til å oppdage. Nå var de altså godt i gang med å sikre landet bak de engelske koloniene i kystområdene. De gjorde også forsøk på å skape forbindelser bak de engelske koloniene fra Canada til jesuittene og fransiskanerne i Maryland. På hjemturen

DEN FRANSKE KNIPETANGEN

207

foretok Marquette et eksperiment, som sannsynligvis har sammenheng med disse forsøkene, og som kan gi et inntrykk av den tidens indirekte og lange forbindelseslinjer. Da ekspedisjonen var kommet til munningen av Ohio, skrev Marquette et brev på latin, hvor han skildret seg selv og den ekspedisjonen han ledet. Dette brevet gav han til noen indianere som fortalte at de handlet med europeere. Brevet kom imidlertid ikke fram til katolske venner, men til en handelsmann i Virginia, som sendte en kopi av det til William Penn. Han sendte kopien til England til en fremtredende politiker, som senere ble minister. Blant hans etterlatte papirer ble brevet funnet igjen to hundre år senere.

La Salle — Louisianas grunnlegger Mens Frontenac var guvernør, ble den franske innfly­ telsen ved de store sjøene bygget videre ut, og det ble anlagt flere fort til støtte mot irokeserne under kampen om pelshandelen. Guvernørens beste støtte i disse tiltakene var René Robert, Sieur de La Salle, som til gjengjeld fikk støtte av Frontenac til sine egne initiativ. La Salles person har vært meget omdiskutert både i samtid og ettertid. Han hadde meget vidtgående planer, men før eller senere gikk det nesten alltid i stykker for ham. Han greide å reise penger til sine prosjekter, men tapte dem igjen den ene gangen etter den andre. Som regel skyldtes det irokesernes utrettelige kamp mot franskmennene og de gruppene av algonkinene som var venner med fransk­ mennene. Til dels skyldtes også hans motgang jesuittene, som holdt på å bli trengt vekk av andre katolske ordener, og som derfor bekjempet både Frontenac og La Salle. La Salle hadde nok en egen evne til å skaffe seg fiender, men noe av grunnen var kanskje at han stilte like store krav til andre som til seg selv. Han var modig og besluttsom, utholdende under vanskeligheter og selvoppofrende for å komme sine folk til unnsetning, når de var i fare. Den viktigste grunnen til å omtale La Salle er at han var den første europeer som seilte nedover Mississippi helt

208

KOLONISERINGEN 1600-1776

La Salle fortsatte Jolliet og Marquettes oppdagel­ ser ved i 1682 å seile nedover hele Mississippi til munningen. Han tok hele det veldige området i besittelse i Ludvig 14’s (Louis’) navn og kalte det Louisiana til ære for kongen.

til munningen, og at han med det la grunnen til fransk herredømme over en tredjedel av det området som i dag utgjør USA — et herredømme som kom til å vare i mer enn hundre år. Det var et blandet selskap La Salle hadde med seg på denne ekspedisjonen i seks kanoer: 23 fransk­ menn, 18 mohikanere og abnaki-indianere, 10 indianerkvinner og 3 barn. Reisen begynte sent på høsten 1681, og i februar var de på vei nedover Mississippi, en måned senere passerte ekspedisjonen Arkansas River og 9. april 1682 nådde den munningen og deltaet ved Mexico-golfen. La Salle erklærte hele det veldige territoriet som gjennomstrømmes av Mississippi og bielvene til den, for å være fransk besittelse. Til ære for Ludvig 14. (Louis) gav han det navnet Louisiana. Da han kom tilbake til Canada, fikk han vite at Fron­ tenac var falt i unåde, og den nye guvernøren lot unåden også ramme La Salle, som derfor så seg nødt til å reise til Frankrike for å forsvare seg. Han gjorde mer enn det. Overfor kongen la han fram en omstendelig plan, som også delvis ble satt i verk. Han bad om to skip og to hundre mann, en styrke som han så ville utvide ved rekruttering i Canada. Deretter tenkte han seg å slutte

DEN FRANSKE KNIPETANGEN

209

forbund med de nordlige indianerstammene, og så ville han føre fire tusen indianske krigere nedover Mississippi og gå til angrep på den nordøstlige delen av det spanske Mexico med de rike sølvgruvene der. Den delen av planen som gjaldt indianerne, ville det helt sikkert ha vært umulig å gjennomføre. Men La Salle ble utnevnt til visekonge over Louisiana og fikk fire skip med fire hundre mann stilt til rådighet, altså det dobbelte av det han hadde bedt om. Ekspedisjonen seilte fra Frankrike sommeren 1684 og møtte sitt første uhell allerede ut for De vestindiske øyer, hvor spanierne snappet opp det minste av de fire skipene. Det neste uhellet var verre, fordi det skyldtes at ekspedi­ sjonen seilte med gal kurs i disse ukjente farvannene. Det lot seg ikke gjøre å beregne lengdegradene med tilstrek­ kelig nøyaktighet, og La Salle hadde derfor ikke noe presist holdepunkt for å vite hvor han skulle lete etter munningen av Mississippi. I slutten av desember kom de til en strekning med flate øyer og en stor bukt innenfor. Men snart viste det seg at dette ikke var det stedet La Salle tidligere hadde besøkt fra landsiden. Ekspedisjonen hadde landet ved Matagorda Bay, midt på kysten av Texas, 7—800 kilometer vest for Mississippi. Nå gjentok de tragediene seg som andre ekspedisjoner tidligere hadde opplevd i disse områdene. Det ene skipet kjørte seg opp på et rev ved ankomsten, det andre snudde og reiste hjem til Frankrike og det tredje forliste. Dermed var de soldatene og kolonistene som var blitt landsatt, avskåret fra omverdenen og måtte slå seg igjennom i det lille fortet de hadde fått bygget i en fart. To ekspedisjoner ble sendt ut, en mot sørvest og en mot nord, men ingen av dem gav resultater. Atskillige av deltakerne døde av malaria, resten var på grensen av mytteri, da La Salle i januar 1687 bestemte seg for å oppsøke Mississippi til fots og på den måten få forbindelse med landsmenn. Han dro av sted med en liten tropp på seksten mann, blant dem både en bror og en nevø, foruten noen folk han hadde fått med seg fra Vestindia, og som viste seg å bli meget besværlige. I mars ble nevøen sendt ut sammen med en 10. Grimberg 26

210

KOLONISERINGEN 1600-1776

liten gruppe av folkene fra Vestindia for å finne proviant. Det kom til krangel mellom dem, og det endte med at nevøen og to andre ble drept mens de sov. Da flokken ikke kom tilbake til hovedstyrken, gikk La Salle selv ut for å lete etter dem to dager senere. Men da han nærmet seg ugjerningsmennene, ble det fyrt av en salve mot ham. La Salle ble truffet i hodet og falt død om på stedet. Mytteristene stjal klærne hans og lot ham ligge der han lå. Senere drepte noen av morderne hverandre, mens andre av den lille troppen som hadde fulgt La Salle, greide å få forbindelse med landsmenn og nådde til Canada. Atter andre brøt opp fra fortet alene eller i små flokker for å finne en vei til redning. Fra kanadisk side ble det også sendt ut små ekspedisjoner for å lete etter dem som var forsvunnet, og hele etterspillet varte i flere år. Noen nådde virkelig hjem, mens andre søkte tilflukt hos india­ nerne, som av og til brakte rykter om dem til omverdenen. Den ivrigste til å fortsette letingen var La Salles nærmeste medarbeider i Canada, Henri de Tonti, som hadde kommandoen over et fort ved Illinois River, mens La Salle var fraværende. Fra dette fortet hadde han ansvaret for hele strekningen langs Mississippi, eller rettere over hele det ubestemte territoriet som nå het Louisiana. Tonti hadde vært med La Salle på ekspedisjonen til munningen av Mississippi, og han hadde vært der en gang til for å møte La Salle vinteren 1685—86, men hadde lett forgjeves etter sin sjef over en lang strekning langs kysten på begge sider av deltaet. Vinteren etter gav han husly i fortet ved Illinois til de første flyktningene fra La Salles lille tropp. Men de holdt mordet på La Salle skjult for ham og innbilte ham at La Salle levde i beste velgående i fortet ved Mexico-golfen, så «jeg tok mot dem som om de hadde vært La Salle selv og lånte dem til og med 700 franc». Halvannet år etter at La Salle var død, fikk Tonti vite om dødsfallet gjennom en fransk pelsjeger, Jean Cou­ ture, og av to indianere fra Arkansas, som fortalte ham det de hadde hørt om mordet og om kolonistene ved Mexico-golfen. Couture ble straks sendt tilbake til

DEN FRANSKE KNIPETANGEN

211

Maleri av George Catlin fra midten av 1800-tallet, som viser hvordan en gruppe av La Salles menn tas til fange av sioux-indianerne i Minnesota. Under turen nedover Mississippi i 1682 sendte La Salle ut en gruppe menn, ledet av fader Hennepin, for også å utforske elvens nordre løp. De ble overrumplet og tatt til fange av indianerne, men senere satt fri.

Arkansas for å spørre etter sine landsmenn hos indianerne, mens Tonti gjorde seg klar til en ekspedisjon for å redde de franskmennene som var igjen ved Matagorda-bukten, selv om han riktignok ikke hadde kjennskap til hvor den lå. Vinteren 1688—89 dro han via stasjonen ved Arkansas til Red River og videre til den neste større elven, Trinity River, mens han hele tiden oppsøkte stamme etter stamme for om mulig å få opplysninger. Til sist fikk han høre om noen franskmenn, som for øyeblikket var borte, fordi de var ute og hjalp indianerne mot spanierne. Han kom fram til et område som etter hans beregninger ikke lå mer enn tre dagsmarsjer fra det stedet hvor La Salle var blitt myrdet, og fikk tak i fire spanske hester hos indianerne. Likevel ble vanskelighetene for store, og han ble nødt til å snu etter en reise som han selv har betegnet som den hardeste han hadde opplevd i sitt liv.

212

KOLONISERINGEN 1600-1776

Da La Salle på sin siste reise holdt på med å undersøke bakgrunnen for mordet på sin egen nevø, ble han selv skutt. Bildet er fra en bok av fransiskaneren Louis Hennepin, som hadde vært med La Salle på tidligere reiser, men ikke på denne.

Fra andre indianere kom det etter hvert ganske mange opplysninger om de fremmede i Texas til de spanske myndighetene i de nordøstlige provinsene av Mexico. Etter spansk oppfatning dreide det seg om spansk territo­ rium, og da det etter hvert hopet seg opp både beretninger og håndgripelige bevis, ble det også fra spansk side sendt ut ekspedisjoner for å finne de omstreifende franskmen­ nene. Det ble organisert flere leteaksjoner både langs kysten og innover i landet for å oppspore forulykkede franskmenn, ikke for å komme dem til hjelp, men for å fortelle dem at deres opphold i disse områdene var ulovlig. På den tredje av disse ekspedisjonene fant spanierne en av

KOLONIKRIGENE BRYTER UT

213

franskmennene, som da var blitt høvding for en av stam­ mene der, og på den fjerde ekspedisjonen fant de i april 1689 fortet ved Matagorda-bukten, som nå var forlatt og ødelagt. De siste 20—25 av dem som bodde på fortet, var blitt drept eller ført i fangenskap under et indianeroverfall, og byttet fra plyndringen var nå på god vei til å bli spredt ut over Texas ved handel mellom stammene. Det ser ut til at spanierne i alt greide å redde en ti-tolv mennesker fra La Salles koloni, og de ble arrestert og senere sendt hjem. Omkring 1690 forsøkte spanierne å opprette et par misjonsstasjoner i det østlige Texas for å markere tilknytningen til Mexico bedre. Men disse forsøkene måtte oppgis temmelig omgående på grunn av terrenget, klimaet og indianerne.

KOLONIKRIGENE BRYTER UT

Det var i disse årene de lange og forbitrede krigene mellom Frankrike og England tok til. Ennå i 1686, mens Jakob 2. satt på tronen, kunne en håndfull franskmenn dra opp St. Lawrence og erobre alle fortene til Hudson Bay-kompaniet uten at det offisielt førte til krig. Fransk­ mennene kunne også dra på tokt mot irokeserne og svi av landsbyene deres langt inne i de områdene engelskmen­ nene betraktet som sine, uten at det fikk andre følger enn å skape engstelse blant de engelske kolonistene og for­ sterke hatet hos irokeserne. Men etter tronskiftet i England etter revolusjonen ble forholdene totalt forandret. Fra nå av var Frankrike og England i krig med hverandre, og Frontenac var kommet tilbake som fransk guvernør i Canada. Han gikk i gang med en form for krigføring som kom til å bli skjebnesvanger for Frankrike, idet han uten noe slags forvarsel kastet seg over ubeskyttede småsam­ funn og lokket franskvennlige indianerflokker, som hadde latt seg døpe, med på slike udisiplinerte overfall. Da vinteren var kommet i 1689, brøt en styrke på 210 mann — franskmenn og indianere — opp fra Montreal for å dra mot Albany ved Hudson-elven. Den tre hundre

214

KOLONISERINGEN 1600-1776

kilometer lange marsjen i snestorm og gjennom dyp sne ble så slitsom og utmattende at troppen bestemte seg for et nærmere mål enn Albany og i stedet gikk løs på Schenectady, som var en mindre by omkring tyve kilome­ ter nordvest for Albany ved Mohawk-elven. De tapre krigerne nådde sitt mål ved midnattstid, byen lå åpen, innbyggerne sov. Husene ble omringet, og på et gitt signal ble dørene slått inn. 38 menn ble drept og dertil 10 kvinner og 12 barn, mens omkring 40 ble ført bort som fanger etter at det var satt fyr på byen. Samtidig ble det gjennomført to andre overfall av liknende karakter i New Hampshire og i Maine. Samme mønster ble fulgt gang på gang, både i denne og senere fransk-engelske kriger. Algonkin-stammene ble utstyrt med våpen og oppmuntret til overfall og plyndringer i Maine, New Hampshire, og i Massachusetts. De franske og indianske massakrene spredte redsel over hele New England og la grunnen til et langvarig hat hos kolonistene av samme karakter og format som hatet mellom franskmenn og irokesere. Først litt etter litt ble forbundet mellom irokesere og engelskmenn like sterkt som mellom franskmennene og deres algonkinske kamp­ feller. Man skulle tro at dette kunne gå omtrent opp i opp. Men det gjorde det ikke. Franskmennene hadde lenge nesten alle fordelene på sin side. De franske kolonistene bodde riktignok spredt langs St. Lawrence-elven, men hadde likevel relativt lett og rask forbindelse med hveran­ dre, og de hadde alltid mulighet for i en fart å søke tilflukt i de fortene franskmennene hadde bygget. De engelske kolonistene derimot bodde spredt i små landsbyer, som lå skilt fra hverandre av milelange strekninger med ugjenn­ omtrengelig skog. De franske angriperne var i overveiende grad pelsjegere, som fra barndommen eller tidlig ungdom var vant til å leve i skogene og til å bevege seg i villmarken med en lett oppakning like lettvint som indianerne. De engelske kolonistene var åkerbrukere, som i mange tilfeller ikke engang hadde prøvd å leve som bønder før de begynte for seg selv i ødemarken. Canadas guvernører var veltrente offiserer, ofte dyktige, ikke alltid, men ofte nok. De

KOLONIKRIGENE BRYTER UT

215

Nybyggere i 1600-tallets New England i kamp med indianere. Stikk, trolig fra 1800-tallet. Indianernes våpen er pil og bue, engelskmennene har flintebøsser, lange og nokså uhåndterlige våpen som ble støttet på såkalte anleggsstokker — jfr. mannen til høyre som legger an. (Peter Newark)

engelske kolonistene måtte som regel først samle en milits av frivillige og så gå til kamp under ledelse av militære amatører, som nok undertiden kunne ha hell med seg, men ikke ofte nok til å vinne avgjørende seire. Store operasjoner var forholdsvis sjeldne, og de slo også som regel feil. Under «King William’s War» (1690—97) forsøkte de engelske kolonistene et kombinert fremstøt, til lands mot Montreal og til sjøs mot Quebec, men begge forsøkene løp ut i intet. Farligst for franskmennene var angrepet mot Quebec, som ble foretatt med 34 handels­ skip av alle størrelser, bemannet med bortimot to tusen sjøfolk og soldater under kommando av en velstående borger fra Boston, William Phips. Flåten kom fram til Quebec og forlangte at byen skulle overgi seg innen en time. Men Frontenac var ikke den som overgav seg. Følgen var at Phips måtte utarbeide en angrepsplan, og

216

KOLONISERINGEN 1600-1776

han holdt så mange og så lange krigsråd om dette at en fransk forsterkning på 800 mann nådde å unnsette Frontenac. Angrepet ble fullstendig mislykket, blant annet på grunn av utilstrekkelige forsyninger av ammunisjon, og engelskmennene måtte dra bort igjen. Landstyrken mot Montreal kom i det hele tatt ikke fram til sitt mål. Den måtte snu på halvveien, da det brøt ut kopper blant indianerne som deltok i toktet. Dessuten var det mangel på kanoer. Men den avgjørende årsak var kanskje den evindelige krangelen og spetakkelet mellom mannskapene i militsen. Fredsslutningen i 1697 førte ikke til noen forandringer i forholdene i Nord-Amerika, tilstandene fra før krigen ble gjenopprettet. Men krigen brøt løs igjen allerede i 1702 og ble nå kalt «Queen Anne’s War». Dette var den amerikanske fasen av den spanske arvefølgekrigen, som var brutt ut i Europa året før. Også denne gangen bestod krigen for en vesentlig del av fransk-indianske overfall med mord og brann mot engelske kolonister i nordøst, særlig i Maine. Disse overfallene kostet hundrevis og atter hundrevis av kolonister livet, men uten at det kom til avgjørende kamper. I 1709 hadde engelskmennene fått løfte om hjelp fra England, og de planla da å erobre hele Canada. Men da hjelpen ikke kom, skjedde det ikke mer. Derimot erobret kolonister fra New England den franske festningen Port Royal, i det nåværende Nova Scotia, og døpte den om til Annapolis Royal til ære for dronning Anne. I 1711 kom endelig hjelpen fra England, som man hadde ventet så lenge på, og nå ble det på nytt lagt en storstilt plan for å erobre Canada gjennom et fremstøt til lands mot Montreal og et samtidig angrep til sjøs mot Quebec. Flåten var denne gangen på 9 krigsskip og 60 transportskip med 12 000 mann om bord. Uheldigvis ville ikke skipsførerne stole på de franske, lokalkjente losene. Det førte til at ti transportskip ble slått til vrak ved innseilingen til St. Lawrence og tusen mann gikk tapt. Dette var nok til å få lederne til å oppgi hele aksjonen og dra hjem.

KOLONIKRIGENE BRYTER UT

217

I denne krigen var Spania alliert med Frankrike. Der­ for kom det også til sammenstøt i koloniene i sør. En styrke fra South Carolina erobret og ødela byen St. Augustine på nordøstkysten av Florida, men den spanske festningen i byen holdt stand. Dette skjedde i begynnelsen av krigen, og noen år senere kom et fransk-spansk motstøt til lands og til sjøs mot Charleston. Men det ble slått tilbake. Stort annet enn dette skjedde ikke i denne sam­ menhengen, under en krig som fikk så avgjørende betyd­ ning for Europa. Derimot ble striden om den spanske arvefølgen kata­ strofal for en stor indiansk stamme i Florida. I første halvdel av 1500-tallet hadde apalachee-indianerne gjort seg særdeles uvennlig bemerket overfor de første spanske ekspedisjonene under Narvaez og de Soto, og den spanske misjonsvirksomheten hadde ikke nådd fram til dem før i 1630-årene. Men da hadde spanierne rask fremgang. I 1647 var det reist syv kirker i området, og åtte av de viktigste høvdingene var blitt døpt. Dette året oppstod det imidlertid uroligheter blant indianerne, tre misjonærer ble drept og alle kirkene ble ødelagt. En spansk straffeekspedisjon ble slått tilbake. Men så snudde situasjonen seg plutselig, antakelig fordi fredspartiet fikk overtaket hos indianerne, og i tiden som fulgte, ble de fleste apalachee-indianere gjort til «misjons-indianere». Omkring år 1700 ble de utsatt for flere angrep fra sine gamle fiender i nord, creeÆ-indianerne, og da krigen mellom England og Spania brøt ut på samme tid, grep engelskmenn fra Carolina inn i striden mellom de to indianergruppene. I 1702 var et større antall apalachee-indianere på krigsstien, men de led et alvorlig nederlag i kamp med creekkrigere, som ble støttet av engelske handelsmenn fra Carolina. Et års tid etter dette sammenstøtet dro guver­ nøren i Carolina, oberst James Moore, med en styrke på et halvt hundre frivillige kolonister og omkring tusen indianske krigere fra forskjellige stammer gjennom det nåværende Georgia og ned til de nordvestlige områdene av Florida ved Mexico-golfen. Dette toktet betydde utslet­ telsen av apalachee-indianerne som selvstendig folke-

218

KOLONISERINGEN 1600—1776

Spansk misjonskirke i New Mexico, San Francisco de Asis. Spanierne grunnla en koloni med fast bosetning i Florida i 1565, og hadde utposter så langt nord som det nåværende Kansas ved midten av 1600-tallet. Men det spanske veldet ble aldri fast sammentømret til et imperium i Nord-Amerika. (Ronald Sheridan)

gruppe. Landsbyer og misjonsstasjoner ble lagt øde, dyrket mark og frukttrær ble svidd av, den spanske garnisonens kommandant og over to hundre apalachee-krigere ble drept, 1400 mennesker ble ført bort som fanger. Moore berettet selv senere at han hadde ført hele befolkningen vekk fra tre landsbyer og størstedelen av befolkningen fra ytterligere fire. Bare i to landsbyer og delvis i en tredje hadde han latt innbyggerne få bli i sine hjem. De som ble bortført, ble anbrakt i South Carolina, de som fikk bli igjen, flyktet nesten alle sammen vestover til Mobile Bay. Slaget mot apalachee-indianerne markerte innledningen til en lang rekke uroligheter og vandringer blant indianerne i det sørøstlige Nord-Amerika, og harde slag rammet også andre indianerstammer — noe vi skal komme tilbake til i en annen forbindelse. Kampene i Nord-Amerika fikk

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

219

ingen betydning for utfallet av den spanske arvefølgekrigen. Men de seirene hertugen av Marlborough vant i Europa, gav England en god posisjon under de forhandlin­ gene som førte til freden i Utrecht i 1713. Men seierens belønning fikk ikke England i Europa — seierens frukter ble høstet i Amerika. England fikk Nova Scotia, dessverre uten at grensene for dette området ble klart opptrukket. Frankrike beholdt nemlig Cape Breton Island i nordøst, hvor det snart etter anla den sterke festningen Louisbourg. England fikk også Newfoundland, men med den begrensning at franskmennenes rett til å drive fiske skulle beholdes. Dessuten fikk England Hudson Bay med alle områdene som grenset inntil. Grensene her skulle fastlegges av en kommisjon, og senere ble man enig om at grensen nordvest for de store sjøene skulle følge den 49. breddegrad. Alt land nord for denne breddegraden ble betraktet som hørende til Hudson Bay-området og tilfalt altså England, mens landet sør for breddegraden ble be­ traktet som hørende til det franske Canada og Louisiana. Videre gikk Frankrike med på å erkjenne irokeserne som engelske undersåtter. Fra Spania oppnådde England rett til en viss handel på de spanske koloniene, mens Frankrike ble utestengt. Viktigst i denne sammenhengen var retten til å innføre negerslaver til spanske kolonier.

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER I det hundreåret som nå tok slutt, var rammene blitt trukket opp for det neste hundreårs historie, og rammen holdt allerede på å bli fylt på den måten som skulle gi de enkelte koloniene de særtrekk som de senere beholdt i lange tider. De forskjellige preg koloniene fikk, skyldtes i første rekke de ulike geografiske og klimatiske forhold, men i noen grad ble de også påvirket av innvandrernes ulike opprinnelse, både nasjonalt og sosialt. Disse to grupper av faktorer — klima og befolkning — var ikke helt uavhengige av hverandre, og spesielt var dette tilfellet

220

KOLONISERINGEN 1600-1776

med en gruppe innvandrere som ble tvunget inn, negrene, et element som gang på gang kom til å få sentral betyd­ ning for Nord-Amerikas historie. Men også for neger­ slaveriet var det egentlig bare rammene som var trukket opp på 1600-tallet. Den store betydningen fikk det først på 1700-tallet. Størstedelen av de kolonistene som kom fra Europa, hadde til å begynne med vært kontraktarbeidere på åre­ mål — to år, fem år, syv år — enten hos et handelskom­ pani eller i en eierkoloni. I prinsippet var dette det vanlige systemet fra middelalderen — med lærlinger og svenner som bodde i en stor husholdning hos en mester til de kunne begynne for seg selv, eller som på en gård med drenger som har muligheter for siden å bli selveiende bønder. Forskjellen mellom Europa og Amerika var at man i koloniene normalt fikk seg tildelt rikelig med jord etter avtjent kontrakttjeneste, og dessuten tilstrekkelig med redskaper og besetning til å klare seg. Grunnen til at de til å begynne med måtte være avhengige av en arbeids­ giver, var at den dyre reisen over Atlanterhavet ble betalt av andre, av et handelskompani, en kolonieier eller av kontraktarbeiderens senere husbond. De aller fleste kom frivillig, ikke minst de mange som flyktet fra religiøse forfølgelser. Men mindre grupper av folk som ikke reiste frivillig, bidro også til økning i folkemengden. Noen ble «presset» om bord i de engelske havnebyene, så skipets eier eller kaptein kunne få en ekstra fortjeneste ved å avsette dem til kontraktarbeid i koloniene i Amerika. Andre ble sendt av sted av regjerin­ gen som ledd i en slags håndfast sosialpolitikk etter tidens begreper. Denne behandlingen omfattet grupper som for­ eldreløse barn, alkoholister eller omstreifere. Andre igjen fikk valget mellom å bli offer for en idømt dødsstraff eller å dra til koloniene. Den engelske regjeringen begynte å praktisere denne metoden så tidlig som i 1617, en begi­ venhet som kaptein John Smith kommenterer med å si at «noen ville heller bli hengt enn å reise over dit, og så ble de det da». Men mange av dem som fikk valget, var dømt av politiske eller religiøse grunner, så de må snarere

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

221

regnes til den alminnelige kategorien av flyktninger. Regjeringen eksporterte også et større antall krigsfanger, som var resultatet av kriger med skotter og irlendere i 1650-årene.

Negerslavene og «de hvite» Negerslaveriet som system overtok portugiserne fra maurerne ved midten av 1400-tallet, og fra Portugal ble det overført til Spania som et halvt hundre år senere overførte det til sukkerplantasjene på De vestindiske øyer. Fra de engelske koloniene i Vestindia ble systemet ført over til de sørlige koloniene på fastlandet, men først etter midten av 1600-tallet. Til å begynne med var de få negrene som kom til fastlandet, kontraktarbeidere på samme måten som nykommerne fra Europa, som arbeidet på tidsbestemt kontrakt. John Rolfe i Virginia, som vi tidligere har omtalt (se side 128), og som var gift med høvdingdatteren Pocahontas, sier i en notis at det i 1619 kom et hollandsk krigsskip «som solgte tyve negre til oss». Det er imidlertid grunn til å tro at denne bemerkningen skal forstås på samme måte som tilsvarende bemerknin­ ger om «kjøp» av europeiske kontraktarbeidere fra skips­ kapteiner. Det er nemlig positivt påvist at noen av de tyve negrene det er snakk om, var frie, selvstendige jordbrukere noen år senere. Ennå så sent som i 1650 fans det i hele Virginia ikke mer enn 300 negre i en befolkning på 15 000. Omkring tyve år senere var det 2 000 negre i Virginia, og samtidig hadde utviklingen ført til at kontraktarbeid på åremål normalt var blitt til avhengighet på livstid. Det ser ut til at dette omsvinget har skjedd under innflytelse fra Vest­ india, som hadde mye større betydning i denne tidlige perioden enn kolonien på fastlandet. Omkring midten av hundreåret dro omkring ti tusen europeere i løpet av en mannsalder videre fra De vestindiske øyer til fastlandets kolonier, særlig til Maryland og Virginia, og for dem var negerslaveriet en helt vanlig sak. Hvordan overgangen til slaveri skjedde, kan vi bare skimte sporadisk, men i

222

KOLONISERINGEN 1600-1776

Afrikanere tas som slaver av arabiske slavehandlere. Stikk fra 1800tallet. Portugisere og spaniere overtok negerslaveriet som system fra maurerne. Etter hvert som slavehandelen økte i omfang ble det vanlig at europeerne kjøpte sine slaver direkte fra de afrikanske stammehøvdingene. (Peter Newark)

1660-årene begynner den nye tilstanden å avtegne seg helt tydelig. Det later til å ha vært to sett av omstendigheter som har hatt avgjørende virkning, ett hos leverandørene og de andre hos mottakerne. Leverandøren hadde kjøpt slaver, det vil si mennesker hvis arbeidskraft han eller andre kunne rå over på livstid, og da ville det bety tap for ham om han skulle selge dem som kontraktarbeidere på

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

223

begrenset arbeidstid. For kjøperen var det av stor interesse å kunne kjøpe seg arbeidskraft som var mer stabil enn de tidsbestemte kontraktarbeiderne, som forsvant så snart de var blitt godt opplært og hadde fått en viss rutine. Men når systemet først var innført og hadde festnet seg, gav det selvfølgelig muligheter for en langt hardere utbytting enn det man kunne eller ville benytte seg av overfor kontraktansatte jordbrukere. Slaveri som samfunnsfenomen var alminnelig kjent på denne tiden. Mange indianske stammer holdt krigsfanger som slaver. Også i den gamle verden var masser av kristne krigsfanger blitt slaver i muhammedanske land. Sammen­ hengen mellom krigsfangenskap og slaveri ble betraktet som helt naturlig — den som hadde tatt en fange, hadde rådighet over hans liv og kunne enten slå ham i hjel eller bruke hans arbeidskraft resten av livet. I den gamle verden slo likevel etter hvert den oppfatningen igjennom at landsmenn og trosfeller ikke kunne gjøres til slaver. Undertiden respekterte også kristne, jøder og muhammedanere hverandre gjensidig i så måte. Men hvis noen ganske enkelt ble tilbudt hedninger som slaver, sa man gjerne ja takk til gaven. Slik begynte det for portugiserne. I 1442 frigav Henrik Sjøfareren noen mauriske krigsfan­ ger, og til takk for dette forærte maurerne ham ti neger­ slaver. Fra Portugal kom de til Spania, og et halvt hundre år senere ble noen av etterkommerne til disse slavene sendt til Haiti. I den tidligste fasen av etableringen av negerslaveriet i Nord-Amerika følte kolonistene seg usikre og famlende i sin holdning, dels fordi de økonomiske interessene slett ikke var entydige og dels fordi slaveeierne kom i strid både med seg selv og andre om hvordan engelsk lov og Bibelen skulle tolkes i dette spørsmålet. Man mente at det var en god gjerning å føre «de ville» inn i sivilisasjonen og omvende dem til kristendommen. Men så oppstod proble­ met om kristne negre fortsatt kunne holdes som slaver. Kjensgjerningene viser at det temmelig raskt gikk slik at fortolkningene innrettet seg etter de økonomiske inter­ essene. Det er ganske opplysende i denne sammenhengen

224

KOLONISERINGEN 1600-1776

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

225

å konstatere hvordan språkbruken tar preg av utviklingen. De europeiske kolonistene kalles til å begynne med «de kristne», når de skal skjelnes fra indianske eller afrikanske slaver. Deretter går man over til å kalle kolonistene «engelskmenn», for nå er det forholdet til de døpte slave­ nes status som skal markeres. Fra omkring 1680 begynner betegnelsen «de hvite» å få innpass, for nå er det så mange nasjonaliteter blant kolonistene at man ikke uten videre kan kalle dem «engelskmenn» lenger, selv om de alle er den engelske kongens undersåtter. Fra 1660-årene kan man skritt for skritt se av lovene i Virginia hvordan slavenes kår skjerpes, og liknende lover kommer snart i Maryland og i andre kolonier. Å bedrive hor var en forbrytelse som var underkastet den alminne­ lige borgerlige straffelov og gjaldt alle borgere. Nå ble det bestemt at hor mellom en kristen og en neger skulle straffes med en bot som var dobbelt så stor som det normale, og her ble det ikke gjort noen forskjell mellom kjønnene. Omtrent samtidig oppstod det tvil om hvorvidt barn av en engelskmann og en negerkvinne ble frie eller ufrie. Derfor ble det nå fastslått at morens status skulle være eneste avgjørende faktor. Barn av en kvinnelig slave ville bli slaver, uansett hvem faren var. Men omvendt ble barna av en fri kvinne frie, uten hensyn til hvem faren var og uten hensyn til om hun var neger. Neste skritt ble, som man kunne vente, forbud mot ekteskap mellom negre og hvite. En kontraktarbeider som løp vekk fra sin husbond, ble straffet med at kontrakten ble forlenget med ett eller flere år. Det finnes også et eksempel på at en neger som hadde gjort seg skyldig i slik rømming, fikk kontrakten forlenget til livstid — også en måte å innføre slaveri på. Og det ene Portrett av unge Charles Calvert med negerslave, malt av John Hesselius. Charles var etterkommer av Marylands grunnlegger, og poserer her som en liten militær, med uniform og trommestikker. I større husholdninger ble det etter hvert vanlig å bruke negre også som husslaver. Her hadde de i hvert fall en bedre posisjon enn som jordbruksarbeidere — de ble behandlet nesten som tjenere (se side 226). 11. Grimberg 26

226

KOLONISERINGEN 1600-1776

skrittet trakk det neste med seg. Jo mer alminnelig det ble at negre var bundet på livstid, desto vanskeligere ble det å straffe negertjenere som rømte, med et par års for­ lengelse av kontrakten. Derfor ble det vedtatt en lov som bestemte at hvis engelske tjenere — eller kontraktarbei­ dere — rømte sammen med negre, som jo ikke kunne yte erstatning ved å få forlenget kontraktstiden, så skulle de engelske tjenerne arbeide opp hele erstatningen, både for seg selv og for negrene. En slik lov skulle ikke friste de engelske til å samarbeide med sine afrikanske arbeidska­ merater. De slavene som arbeidet i huset, ble i alminnelighet behandlet som alle andre tjenere i huset. De mange beretningene som finnes om et godt og hjertelig forhold mellom herskap og slaver, handler om hustjenere, kusker, gartnere, barnepiker, kokkepiker og stuepiker. Også de slavene som var håndverkere, kunne stort sett ha det noenlunde bra, antakelig omtrent som andre håndverkere på storgodsene eller plantasjene. Jordarbeiderne derimot hadde det i alminnelighet forferdelig hardt, først og fremst fordi selve arbeidet var stritt og arbeidsdagen lang. Mange av de slavene som ble satt til slikt arbeid, var slett ikke innstilt på å finne seg i de harde kårene som ble pålagt dem, så helt fra begynnelsen var det grunnlag for en kamp mellom kolonister og slaver i denne sektoren. «Da den eneste lov som setter straff for oppsetsige tjeneste­ folk som setter seg opp mot sin herre, frue eller arbeids­ formann — nemlig forlengelse av kontrakten — ikke kan brukes overfor negre,» heter det i en lov i Virginia fra 1669, «og da oppsetsigheten hos mange av dem ikke kan uttrykkes på annen måte enn ved voldelige midler,» og hvis da en slave «som følge av avstraffelsens strenghet skulle gå bort og dø», da skal slavens herre ikke dømmes for overlagt mord, «ettersom det ikke kan antas at forsett­ lig forbrytersk hensikt skulle få noen mann til å ødelegge sin egen eiendom». Det vanskeligste problemet var kanskje spørsmålet om hvorvidt en slave som ble døpt dermed ble fri, og i samme forbindelse om barn av slaver ble frie, hvis de ble døpt.

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

227

Misjonærene reiste dette spørsmålet, idet de beklaget seg over at slaveeierne la hindringer i veien for deres misjons­ arbeid ut fra den tankegangen at kristne ikke kunne være slaver. Til slutt ble problemet løst til misjonærenes til­ fredshet. Før år 1700 hadde Virginia, Maryland, Caro­ lina, New Jersey og New York vedtatt lover som slo fast at dåp av slaver ikke nødvendigvis medførte frigivelse fra slaveriet. Tobakken fra Virginia Det var tobakksplantasjene som gav Virginia-kolonien dens særpreg. De første gode årene, da tobakksrøyking hurtig kom på mote i England, gav fine fortjenester. Men senere ble tobakksdyrkerne ofte rammet av kriser. Det var bare tillatt å eksportere tobakk til England, men til gjengjeld ble det forbudt å importere tobakk til England fra andre land, og det ble også nedlagt forbud mot å drive dyrking av tobakk i England og Irland, som noen hadde begynt med. Alt dette ble gjort for å støtte dyrkingen i Virginia. Men krisene hadde dyptgående årsaker. Jorda er sandholdig og lite fruktbar i Virginia, mangel på gjødsling og ensidig dyrking av samme planteslag førte til at man hvert tredje eller fjerde år måtte sette inn stor arbeidskraft for å rydde ny skog i stedet for de gamle utpinte markene. På de nyryddede områdene lot man kveget beite et år eller to for å gjødsle dem tilstrekkelig, før man kunne plante tobakk. Og slik fortsatte det. De store eiendommene var bare delvis oppdyrket, men alle som kunne, ønsket å skaffe seg mer jord for å møte behovet i fremtiden. Følgen var at landet ble tynt befolket og at kolonistene ble boende meget spredt uten særlig innbyrdes kontakt. En annen virkning av den ensidige tobakksdyrkingen var at kolonistene ble helt avhengige av importerte nødvendighetsvarer, eller — sagt på en annen måte — at de i høy grad ble avhengige av tobakksprisen og muligheten for å få kreditt. Det er karakteristisk for tobakkens dominerende stilling i næringslivet i Virginia at den ble brukt både som verdimål og betalingsmiddel.

228

KOLONISERINGEN 1600-1776

Forholdene i Maryland liknet mye på forholdene i Virginia, særlig i den sørlige delen, hvor det for det meste var plantasjedrift, mens derimot den nordlige delen med byen Baltimore i tidens løp fikk større likhet med de midterste koloniene. Den sørligste kolonien, Carolina, holdt allerede nå på å bli delt i to. Men både North og South Carolina var ennå så nye at de ikke riktig hadde fått sitt eget preg. I South Carolina tok eierne sikte på å holde kolonistene så nær hovedstaden som mulig. De delte ikke ut land lenger borte enn 100 kilometer fra Charlestown, og de forlangte at de som bodde lengst ute, også skulle bygge hus i hovedstaden. Uten å ta hensyn til eiernes ordrer tok kolonistene slaver blant indianerne i så stor grad at en fjerdedel av slavene var indianere. Omkring år 1690 var befolkningen i North Carolina alt i alt kommet opp i omkring 3000 og i South Carolina i 5000 — beskjedne tall. Eierne hadde investert store summer nesten uten å få noen inntekt av prosjektet, og i lange tider var kolonien helt utenfor deres kontroll. Langs kysten av Carolina fant fribyttere og sjørøvere fortrinnlige skjulesteder, og på grunn av den gode forbindelsen med Vestindia levde kolonistene i stor utstrekning av å omgå de engelske sjøfartslovene. Henimot slutten av hundreåret begynte det imidlertid å skje et fullstendig omsving i forholdene i South Carolina. Man hadde begynt å plante ris, og i løpet av få år ble risen en viktig eksportartikkel, like vesentlig for South Carolina som tobakken for Virginia. Ris var ikke særlig etterspurt i England, men fant lett avsetning i Tyskland og landene ved Middelhavet, hvor South Carolina til og med utkonkurrerte Egypt som risleverandør. Allerede i 1704 var eksporten så omfattende at regjeringen i England satte ris på listen over de varer som bare kunne eksporteres til England, for så å bli reeksportert derfra. Tross dette fortsatte oppsvinget i South Carolina. Helt fra begynnelsen ble risdyrkingen drevet med negerslaver, som ble importert i store mengder, dels fra Vestindia og dels direkte fra Afrika. I bortimot hundre år fortsatte ris å være South Carolinas viktigste eksportvare. I den siste halvdelen av

)

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

229

'T'0 BE SOLD on board the Ship Bance- Uland* on tucfday the 6th of May next, at djhley-Ferry •* a choice cargo of abour 250 fine heakhy

J. NEGROES, 3, juft arrived from the Windward & RiceCoaft. —The utmoft care has al ready been teken, andCC^ES (hall be continued, to ktep them free from the leaft danger of bring infefted with the SMALL-POX, no boat håving been on board, and all other communication with people from Charles-Town preventcd. Mlin* Lawrens* & /Ippleby. K. B, Full ene Half of the above Nejroco have had the SMALL-POX in thdrown Country.

Oppslag om slavesalg. 1700-tallsplakat som averterer «en last på 250 fine, sunne negrer til salgs om bord på skipet Bance-Island». Ettersom skipet ankret ved Charleston under en koppeepidemi, beroliger plakaten med at «lasten» har vært holdt helt isolert, slik at den ikke utgjør noen smittefare. (Peter Newark)

perioden kom imidlertid en annen eksportvare til, nemlig fargestoffet indigo, som ble produsert av indigoplanten. De midterste koloniene hadde ikke naturforhold som egnet seg for plantasjedrift, selv om det nok ble dyrket en del tobakk ved Hudson-elvens nedre løp og enkelte steder lenger sørpå. Det hollandske patroon-systemet ble bevart i store områder langs Hudson River. Men dette innebar at de store godsene som regel ble dyrket ved hjelp av forpak­ tere og leilendinger. Dessuten var det så godt om plass at den alminneligste bosetningsformen ble enkeltmanns-

230

KOLONISERINGEN 1600-1776

gårder av passende størrelse for en familie. Her ble korn­ dyrkingen etter hvert så dominerende at disse midterste koloniene ofte ble kalt «brød-koloniene». Men pelshandelen som opprinnelig hadde vært den viktigste næringsgrenen, fortsatte lenge å ha stor betydning.

Slavene i New England og Canada Også New England-koloniene ble preget av jordbruk etter samme mønster som i moderlandet, men her fore­ gikk bosetningen overveiende i landsbyer, organisert slik at hvert landsbyområde falt sammen med en puritansk menighet. Negerslaver var det ikke bruk for i dette øko­ nomiske mønstret, og det var da heller ikke mer enn noen få hundre negre i New England på denne tiden. Noen av dem var også frie og arbeidet på tidsbestemt arbeidskon­ trakt som europeiske tjenestefolk. Heller ikke på 1700tallet kom antallet negre opp i mer enn 3 prosent av befolkningen i New England, og man har spurt hvorfor New England i det hele tatt anerkjente slaveriet som institusjon, når det var så lite behov for dette systemet. Det var bare Rhode Island som uttrykkelig forbød slave­ riet ved en lov i 1652. Det later til at flere omstendigheter har spilt inn hos puritanerne. De var bibelsterke og bibel­ tro og henviste til 3. Mosebok, kap. 25,44: «Men vil du få deg en træl eller en trælkvinne, da skal I kjøpe dem av de hedningefolk som bor omkring eder,... og de skal være eders eiendom, og I kan etterlate dem som arv til eders barn etter dere, så de kan ha dem til eiendom, I kan for all tid bruke dem som træler .. .» Slaveri ble brukt som straff, også mot indianere og mot indianske krigsfanger allerede i pequot-krigen i 1637. Neste skritt var å utveksle slike indianske slaver ved å bytte dem mot negerslaver i Vestindia. Økonomiske overveielser har nok også hatt betydning i begynnelsen, selv om de ikke ble avgjørende. Puritanernes leder i Massachusetts gjennom mange år, John Winthrop (se side 144), fikk i 1645 et brev fra sin svoger, Emanuel Downing, som var like puritansk som han, og der reson-

KONTRAKTARBEIDERE OG TVANGSEMIGRANTER

231

nerer brevskriveren slik: «Hvis Herren etter en rettferdig krig (mot indianerne) skulle gi noen av dem i våre hender, ville vi lett få menn, kvinner og barn nok til å bytte dem mot negre, som vil være mer nyttige for oss enn vi gjør oss klart nå. For jeg kan ikke se hvordan vi kan trives, før vi får en besetning av slaver som er tilstrekkelig stor til å utføre alt arbeid for oss, og våre barnebarn vil neppe få se dette store kontinentet fylt med mennesker, slik at våre tjenestefolk stadig vil gå med ønsker om frihet til å dyrke sin egen jord til fordel for seg selv og ikke bli gående i tjeneste annet enn for meget høye lønninger. Og jeg antar at du meget godt vet, hvordan vi skal kunne holde 20 negre billigere enn ett engelsk tyende.» Det ser også ut til å ha hatt betydning for innstillingen til slaveriet, her som i de sørlige koloniene, at det kom en større innvandring av europeiske kolonister i 1640-årene fra de overfylte øyene i Vestindia. I løpet av fem år kom det til New England bare fra Barbados omkring 1200 personer, som var vant til å se slaver omkring seg. Han­ delsskip, som hørte hjemme i Massachusetts, var heller ikke helt ukjente med slavehandelen både fra Vestindia og — i mindre omfang — fra Afrika. Og av en slik slavelast var det alltid noen få som endte på skipets hjemsted, i Boston like gjerne som i New York. På den annen side er det kjent at to sjømenn ble arrestert i 1646, fordi de hadde brakt med seg to negre fra Afrika og hadde solgt dem i Massachusetts. Domstolen frigav de to negrene og sendte dem tilbake til hjemlandet. Negrene var nemlig ikke krigsfanger, og de var ikke blitt kjøpt, men fanget under et overfall på en landsby. En slik handling ble bedømt som «den avskyelige og himmelropende synd, menneskerov». I skjerpende retning ble det lagt vekt på at overfallet hadde funnet sted på en søndag. Rhode Islands uttrykkelige forbud mot slaveri var ut­ formet slik at ingen arbeidskontrakt måtte vare ut over ti år. Men i det lange løp kunne denne loven ikke gjennom­ føres, og da slaveriet vokste stadig raskere etter år 1700, ble Rhode Island til og med hovedsete for slavehandelen. Det var i grunnen bare kvekerne som i noen grad vendte

232

KOLONISERINGEN 1600-1776

seg mot slaveriet av religiøse eller humanitære grunner, særlig i den første tiden etter at sekten var dannet. Men det var enkeltpersoner eller ganske små grupper av kve­ kere som gjorde det. Kvekersamfunnet som sådant inntok ikke en slik holdning før atskillig senere, etter midten av 1700-tallet. I de første hundre årene av kvekersektens eksistens la de offisielt bare vekt på å preke kristelig broderkjærlighet mellom herre og slave, på samme måte som mellom herskap og frie tjenestefolk. I 1688 var det riktignok en liten gruppe tyske og hollandske kvekere i Germantown som la fram en protest mot slaveriet, men den vakte så liten oppmerksomhet selv blant kvekerne at den først ble oppdaget igjen av historikere langt senere. Den var ment som et internt forslag til beslutning innen menigheten, men ble ganske stille henlagt. Derimot kom det advarsler og protester fra mange hold, særlig på 1700-tallet, etter hvert som slaveriet grep om seg, men det var mest økono­ miske og politiske argumenter som ble anført. I denne debatten var ikke noen av de kirkelige retningene eller sektene særlig fremtredende, heller ikke kvekerne. De kunne som alle andre som hadde bruk for det og mulighet for det, holde slaver, og de gjorde det også. Til og med William Penn. Blant de store kjøpmennene i Rhode Island og i Philadelphia som senere deltok i slavehandelen, var det også fremtredende kvekere. For det franske Canada var det stadig et problem å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft til å dyrke opp jorda og dermed gjennomføre den egentlige koloniseringen. Den innvandring som hadde foregått, hadde mest skjedd i rykk og napp, men etter hvert rykk ebbet strømmen ut igjen. Sett over en lengre periode og sammenliknet med de engelske koloniene gikk det temmelig smått med innvan­ dringen. Ingen strøm av religiøse eller politiske flyktnin­ ger søkte til Canada. Bare franskmenn og bare katolikker fikk lov til å komme til landet, men de hadde ingen grunn til å forlate sitt katolske hjemland. Omkring 1690 begynte myndighetene i Canada å bombardere den franske regje­ ringen med anmodninger om tillatelse til å holde neger­

KULTUR OG KIRKELIV

233

slaver i kolonien og om penger til å kjøpe slaver for. Ludvig 14. var meget tilbakeholdende. Han mente det ville være en altfor risikabel investering, fordi negrene ikke ville tåle klimaet, men dø av kulden. De kanadiske myndighetene gikk kraftig mot dette resonnementet. De skrev at når det faktisk var negre i koloniene New York og New England, så viste det at de kunne tåle harde vintre. En annen innvending var at slaveriet ville føre med seg for store utgifter, fordi det ville bli nødvendig å utstyre negrene med varmt vintertøy. Også denne innven­ dingen ble tilbakevist med henvisning til indianernes leve­ vis. Indianerne behandlet sine beverskinn på den måten at de gikk med dem til de var gjennomvevd av svette og fettstoff — dermed falt de lange dekkhårene av og bare den fine pelsen ble tilbake. Slik fordoblet de verdien av skinnene, ble det påstått. På samme måten kunne en kanadisk slaveeier holde sine negre varme om vinteren og samtidig få dobbelt så høy pris for skinnene, hevdet koloniens myndigheter. Til slutt fikk Canada tillatelse til å innføre slaver, men det ble ikke bevilget penger til å kjøpe slaver for. Og i hele den perioden Canada var på franske hender, kom det bare noen få hundre negre til Canada, mest slike som var blitt tatt som fanger under kamper med de engelske koloniene.

KULTUR OG KIRKELIV Man har regnet ut at befolkningen i de engelske kolo­ niene utgjorde ca. 250 000 personer omkring år 1700. Det svarer til noe mer enn tallet på innbyggere i Stor-Bergen i dag. Men disse menneskene bodde vel å merke spredt over et område like stort som hele Vest-Europa fra Øster­ sjøen over Vest-Tyskland, Frankrike og Spania til Gibral­ tar. Det området av Canada som franskmennene hersket over, hadde neppe over 20 000 innbyggere i 1713, altså mindre enn en tiendedel av befolkningen i de engelske koloniene. Den harde kampen for tilværelsen og den evindelige

234

KOLONISERINGEN 1600-1776

Thy Ufe to Mend TMs Bod A«cn&

The Cat -/tvefid l^fZ SiddfYar/mfitwtty fivffr. ,

Stempelloven av 1765 vakte en voldsom reaksjon, særlig i koloniene, men også etter hvert i England. Denne engelske karikaturen viser hvordan regjeringen North er i ferd med å hugge hodet av «den gylne gåsa» (koloniene) i raseri, fordi den ikke vil legge to gullegg pr. dag i stedet for bare ett (mao. betale økte avgifter til England). Å trampe («stamp») på den har alt vist seg forgjeves, får vi vite i teksten.

at man måtte kjøpe stempelmerker, som skulle festes på nesten alle dokumenter og papirer i sirkulasjon — skipspapirer, rettslige dokumenter, forsikringspoliser og lik­

FORSPILLET

309

nende, foruten på aviser og andre trykksaker — så den kom til å berøre alle befolkningsslag og alle områder i koloniene. Loven utløste en voldsom og omfattende motstand som åpenbart kom overraskende på alle parter. I den lovgi­ vende forsamlingen i Virginia la Patrick Henry fram noen resolusjoner, som påpekte kolonienes rett til å ta vare på sin egen lovgivning, og han ledsaget disse forslagene med en tale som gav gjenlyd over hele Nord-Amerika: «Cæsar hadde sin Brutus, Karl 1. sin Cromwell, og Georg 3.. ..» — her ble han avbrutt av formannen, som brøt inn og ropte: «Høyforræderi!» mens Patrick Henry fortsatte: «. . . kan lære av deres eksempel. Hvis det er forræderi, så gjør mest mulig ut av det!» Rundt om i koloniene dannet det seg raskt grupper av unge «Frihetens sønner», som gikk til demonstrasjon og kamp mot stempelloven. I Boston brøt noen seg inn hos dommeren og andre embetsmenn og kastet møblene deres ut på gaten og satte fyr på, mange steder ble kontorene til skatteoppkreverne ødelagt, eller funksjonærene ble tvun­ get til å fratre sine stillinger. Da loven trådte i kraft 1. november, stod nesten alt forretningsliv stille i koloniene. Deretter kom det langsomt i gang igjen, idet alle så langt det var mulig konsekvent unngikk de forhatte stempelmerkene. På initiativ fra Massachusetts hadde man i oktober sammenkalt en «Stempellov-kongress» i New York. Der ble det vedtatt en forholdsvis moderat «Erklæring om rettigheter og klager», som man ville sende til den britiske regjering. Ni kolonier var representert på denne kongres­ sen, som fortjener sin plass i historien, fordi dette var første gang et flertall av koloniene opptrådte i fellesskap på eget initiativ. I løpet av de siste månedene av dette året ble det parallelt med de andre aksjonene også undertegnet flere avtaler mellom kjøpmenn og mellom kolonier inn­ byrdes om boikott av vareimport fra Storbritannia. Dette rammet handelen fra Storbritannia så alvorlig at kjøp­ mennene der allerede i januar 1766 presset på for å få stempelloven opphevet, og presset var så kraftig at paria-

310

MOT UAVHENGIGHET

mentet opphevet loven allerede i mars. Forslaget om oppheving hadde fått støtte blant annet av William Pitt, som klart uttalte seg for prinsippet om «ingen beskatning uten representasjon». Og Benjamin Franklin, som på den tiden var offisiell utsending for Pennsylvania i London, sa at koloniene ikke var i stand til å betale skatt. Derfor ville et forsøk på tvinge loven igjennom med makt måtte føre til opprør. For å få forslaget om å oppheve stempelloven gjennom i parlamentet hadde det vært nødvendig å vedta en annen lov samtidig som generelt fastslo de britiske myndigheters kompetanse som øverste myndighet over koloniene. Denne loven var holdt i meget abstrakte vendinger som en erklæring og kalles derfor «Erklæringsloven». I koloniene ble man ikke straks klar over hva den innebar, for der vakte opphevelsen av stempelloven så stor begeistring at man ikke heftet seg ved andre sider. Da meldingen om at stempelloven var bortfalt, kom til koloniene i april, stanset boikotten, og importen kom i gang som normalt. Alle ventet at alt nå skulle forløpe rolig og fredelig, og den lovgivende forsamlingen i New York besluttet å gi ut­ trykk for sin glede og takknemlighet ved å reise en statue til ære for Georg 3. Statuen var av bly, og noen år senere ble den smeltet om og støpt til geværkuler mot kongens soldater.

Forhatte avgifter og upopulære tollere I åtte år fulgte nå begivenhetene i rask rekkefølge under avvekslende spenning og midlertidig avspenning. Hele tiden var det toll og skatt stridighetene dreide seg om, og for koloniene som helhet måtte regjeringen og parlamentet i Storbritannia ha grunn til å mene at de tiltak som ble satt i verk, var ytterst lemfeldige. Regjerin­ gene vekslet og dermed også politikken. Men selv etter vår tids begreper kunne den ikke egentlig kalles hard, den måtte snarere ved flere anledninger karakteriseres som oppsiktsvekkende ettergivende. Imidlertid etterlot hver ettergivenhet en liten rest, som det var nødvendig å holde

FORSPILLET

311

fast ved for å markere regjeringens og parlamentets status som de øverste lovlige organer for koloniene. Og det var nettopp denne status koloniene mer og mer prinsipielt vendte seg mot. Drivkraften i denne kampen var en målbevisst agitasjon, som effektivt forstod å utnytte hvert feiltrinn og hver liten episode fra britisk side. Storbritannias finanser var nå engang kommet ut i et beklagelig uføre, og det den ene befolkningsgruppen ikke ville betale, måtte nødvendigvis komme til å hvile tyngre på en annen. Under press fra britiske godseiere, som hadde en følelse av at deres interesser ble ofret «til fordel for handelsmenn og kolonister», tok en ny finansminister, Charles Townshend, nye skritt i 1767. Han la fram et lovforslag om importavgift i koloniene for glass, vin, olje, bly, maling, papir og te. Under tidligere diskusjoner var det noen av kolonistenes debattanter som hadde skjelnet mellom «ytre» tollavgifter og «indre» skatter, uten at noen hadde trukket i tvil parlamentets rett til å fastsette toll­ avgifter, mens derimot stempelloven hadde vært den første i sitt slag. Derfor mente Townshend å være på den sikre siden med sitt forslag om importavgift. Samtidig la Townshend fram et annet forslag. Det tok sikte på å tvinge igjennom innkvarteringsloven, som hadde møtt motstand i Amerika. Først hadde den lov­ givende forsamling i Massachusetts nektet å bevilge de nødvendige midler, og så hadde New York fulgt etter med samme nekting. Motstanden i New York var mer følbar, fordi hæren hadde sitt hovedkvarter der. Derfor foreslo Townshend at den lovgivende forsamling i New York skulle suspenderes inntil den bøyde seg. Han valgte ut en enkelt koloni for ikke å provosere de koloniene som allerede hadde sabotert innkvarteringsloven, til felles opp­ treden, og for å forebygge at andre eventuelt skulle følge etter. Parlamentet vedtok begge forslagene, og virkningen ble en ny prostestbølge i koloniene, enda kraftigere enn forrige gang. For å imøtekomme et ønske, som ofte var satt fram fra koloniene, opprettet Townshend et tollkommissariat i Boston. Dermed ville han unngå den lange omveien om

312

MOT UAVHENGIGHET

London når et tollsøksmål skulle avgjøres. Men kolonistenes ønske hadde ikke tatt sikte på å få et organ som skulle få slutt på smuglervirksomheten, slik det snart viste seg at det nye kommissariatet oppfattet sin oppgave. Derfor utnyttet agitasjonen de nye kommissærenes virksomhet til å bevise at det altså her var tale om «indre» skatter, som måtte bekjempes like sterkt som stempelskatten. Dette, mente man, gikk ytterligere fram av det forhold at utbyttet av avgiftene skulle gå til dekning av den sivile administra­ sjonen, slik at guvernørene kunne bli mindre avhengige av de lokale bevilgninger. Suspensjonen av den lovgivende forsamling i New York ble holdt fram som et avskrekkende eksempel, et overgrep som ikke bare angikk New York, men alle koloniene. For Maleri av Christian Remick som viser landsettingen av britiske tropper i Boston i oktober 1768. Det var guvernørene Gage og Bernard som hadde bedt om beskyttelse etter opptøyer i byen. Midt på bildet ser vi «langkaia» der troppene går i land.

FORSPILLET

313

det som skjedde i New York i dag, kunne skje i de andre koloniene i morgen. I løpet av høsten organiserte kjøpmennene i Boston en ny boikott av britiske varer. Boikotten spredte seg raskt og ble langt mer omfattende enn den forrige. Den fort­ satte i flere år og førte blant annet til at det ble alminnelig å gå i hjemmevevde klær. Men virkningene av boikotten ble ikke så merkbare i Storbritannia denne gangen, fordi en høykonjunktur i Europa åpnet andre muligheter for produksjon og eksport av tekstiler fra England. Derimot utløste boikotten en voldsbølge i koloniene med demon­ strasjoner, vindusknusing og overfall på tollfunksjonærer i langt større omfang enn tidligere. Også kolonister som nølte med å delta i boikotten, fikk føle uviljen fra «Fri­ hetens sønner», som ble hisset opp av en ny strøm av brosjyrer og avisartikler. Den gamle, folkelige straffemetoden med «å dyppe i tjære og rulle i fjær» ble tatt i bruk igjen overfor tollere og andre, som man mente

314

MOT UAVHENGIGHET

fortjente det, og særlig i Boston ble de britiske myndig­ hetene så hardt presset at man flere ganger i løpet av 1768 bad om militær beskyttelse for å sikre tollvesenets funksjoner. Men først i oktober ble det stasjonert to regimenter i byen. Parallelt med alt dette vokste den politiske aktiviteten i de lovgivende forsamlingene hurtig, fremskyndet særlig av et rundskriv fra Massachusetts, hvor den radikale Samuel Adams (se side 303) trådte fram som den mest energiske drivkraften. I den ene kolonien etter den andre ble det vedtatt offisielle fordømmelser av Townshendlovene med oppfordring til alle om å bekjempe dem åpent. Britiske forsøk på å demme opp for denne agitasjonen ved å erklære en lovgivende forsamling for oppløst og hjem­ sendt, hadde ikke annet resultat enn at ytterligere en koloni sluttet seg til dem som allerede hadde protestert.

Massakren i Boston I januar 1770 ble ledelsen av den britiske regjering overtatt av lord North, som straks gikk i gang med forberedelser til å normalisere forholdene ved en nesten fullstendig ettergivenhet fra britisk side. På forhånd hadde koloniene fått melding om at man kunne vente en avvikling av Townshend-lovene, og flere britiske politikere uttalte sin forundring over at parlamentet overhodet hadde kunnet gjennomføre slike bestemmelser. Den bri­ tiske eksporten til koloniene hadde falt til nesten halvpar­ ten, og etter hvert hadde alle kunnet se at den fremste virkning av tollavgiftene hadde vært å hjelpe fram en hjemmeindustri i koloniene. Townshends tollavgifter ble avskaffet ved et vedtak i parlamentet i april — men med ett unntak. Tollen på te ble stående. Det var den eneste av Townshends avgifter som gav den britiske statskassen inntekter av betydning — 11 — 12 000 pund om året — og te var den eneste av de varene det dreide seg om, som koloniene ikke kunne produsere selv. Under boikotten hadde man måttet klare seg med innsmuglet te fra hollandsk Ostindia. Dertil kom

FORSPILLET

315

at lord North ville fastholde tollen på te også for å markere parlamentets rett til å gi lover for koloniene. Imidlertid hadde forhåndsløftet om en delvis opphevelse av avgiftene bare fremkalt krav om ytterligere innrøm­ melser i koloniene. Blant annet hadde man krevd at tollkommissærene skulle fjernes og at admiralitetets smuglerdomstoler skulle avskaffes. I regjeringen hadde lord Norths forslag om å bevare tollen på te bare fått en stemmes flertall, men i parlamen­ tet vant hans standpunkt stor tilslutning, og opphevelsen av alle de andre avgiftene viste seg også å få den tilsiktede virkning i koloniene, i hvert fall på kort sikt. Handelen kom i gang igjen, kjøpmennene i de amerikanske kyst­ byene gledet seg over at de unormale tilstandene nå var over, og kolonistene hengte bort de hjemmevevde klærne for i stedet å kjøpe gode engelske varer. Aktivistene i koloniene hadde ikke hell med seg i sine forsøk på å få boikotten fortsatt, så det viste seg at den britiske regjering virkelig hadde oppnådd å få drevet en kile inn mellom de radikale og den jevne befolkning. På kort sikt fikk den såkalte «Boston-massakren» heller ikke noen betydning når det gjaldt å få gjenopprettet normale forhold. I en kort periode hadde det vært stasjo­ nert fire regimenter i byen for å beskytte tollerne. Men styrken ble snart redusert til to regimenter. Soldatene hadde ordre om ikke å skyte annet enn til ytterste selvfor­ svar. Derfor var de for få til å hamle opp med de meget aggressive «Frihetens sønner» i Boston, men for mange til ikke å være en kilde til stadig irritasjon. Soldatene ble slått ned i mørke gater, de ble ustanselig provosert til slagsmål, de ble slept for retten for den minste bagatell, og selv litt større avdelinger ble angrepet av en tallsterk overmakt med stokker og steinkast. Hver liten episode ble konsekvent utnyttet av den radikale pressen, som stadig pisket opp stemningen med fordreininger og overdrivelser. I likhet med hva man kjenner til fra mange tilsvarende situasjoner både før og senere i verdenshistorien, bestod de aktivistiske gruppene blant «Frihetens sønner» vesentlig av folk fra de lavere sosiale lag og av ungdom fra bedre­

316

MOT UAVHENGIGHET

stilte familier. Men samtidig var det åpenbart at disse gruppene hadde forbindelser til de radikale politikerne i de offisielle, valgte forsamlingene. Og i likhet med hva man også kjenner til fra mange tilsvarende situasjoner, ble alle sammenstøt og gateuroligheter bevisst søkt utnyttet til det ytterste av den — foreløpig lille — gruppen som stilte mot et brudd. Om kvelden den 5. mars 1770 utviklet det seg igjen en slik episode, som til å begynne med forløp helt som så mange tidligere. Det var slagsmål i gang rundt omkring i gatene i byen, og en flokk mennesker samlet seg ved skilt­ vakten foran tollbygningen. Litt tidligere hadde han slått til en ung læregutt med geværkolben, og ble nå overdynget med snøballer og steinkast. Da flokken hadde vokst til tre-fire hundre, fikk skiltvakten forsterkning av åtte andre soldater. Sammen forsøkte de nå å trekke seg tilbake til vaktbygningen, men menneskemengden trengte seg inn på soldatene med stokkeslag og skjellsord. Vakthavende offiser, kaptein Preston, oppfattet situasjonen slik at mengden ville storme og plyndre tollbygningen. Derfor trakk han soldatene opp på linje foran bygningen og forsøkte å for­ handle med mengden, som stadig økte. Under alt spetaklet med rop og steinkast var det noen som ropte: «Skyt, hvis dere tør!» — «Kom an og skyt!» — «Forbannede svin, vi vet at dere ikke tør!» Preston stod mellom soldatene og folke­ mengden, som rykket fram ute på sidene med kraftige stokker mot soldatenes bajonetter. Da ble plutselig en soldat revet overende av et steinkast og man hørte ropet: «Fyr!» Soldaten reiste seg og fyrte av sitt gevær, det falt atskillig flere skudd, og det kom til en forvirret kamp med bajonetter og stokker før mengden omsider oppløste seg. På gaten lå det tre drepte og åtte sårede. Av dem døde to til kort etter. Soldatene ventet seg et nytt og sterkere angrep, for byen gjenlød av trommevirvler og rop: «Til våpen! Til våpen!» At det ikke utviklet seg til et større slag mellom borgermilitsen og de britiske troppene, skyldtes utelukkende at kaptein Preston forbød sine soldater å løsne skudd. Han trakk seg tilbake med sin avdeling, og større styrker ble ikke satt inn.

FORSPILLET

317

John Adams, som var oppnevnt som forsvarer for kaptein Preston, var en av dem som senere skrev under Uavhengighetserklæringen. På Kontinental-kongressen var det han som foreslo George Washington som leder for de væpnede styrker. Senere etter­ fulgte han Washington som USAs president.

Under den rettssaken som senere ble holdt for den lokale domstolen, frikjente juryen kaptein Preston, som var blitt anklaget for drap. En av forsvarerne, John Adams, en fetter til den radikale Samuel Adams, var selv radikal politiker. Hans opptreden som forsvarer, og frifin­ nelsen, viser at ikke alle Bostons borgere var ubetinget britiskfiendtlige. For øvrig var det åpenbart usannsynlig at kaptein Preston skulle ha gitt soldatene ordre til å skyte, all den stund han selv stod i skuddlinjen foran soldatene og var nær ved å bli truffet. Og, som før sagt, denne episoden forhindret heller ikke at forholdet mellom koloniene og Storbritannia ble normalisert etter at nesten alle Townshend-avgiftene var blitt opphevet.

Gaspee-episoden Naturligvis unnnlot ikke de radikale å utnytte episoden på vanlig måte, og på lengre sikt fikk den derfor større betydning. Reaksjonen i de andre koloniene ble preget av at de fikk sitt første kjennskap til begivenhetene i Boston

318

MOT UAVHENGIGHET

gjennom fremstillingene som de radikale agitatorene lan­ serte. Det foregikk under slagord som «Uskyldig blod roper til Gud fra Bostons gater», og dessuten brukte de radikale agitatoriske bilder i sin tjeneste, både i pressen, i brosjyrer og som oppslag i butikkvinduene. Særlig virk­ som på dette området var en sølvsmed og kobberstikker, Paul Revere. Han var av fransk hugenottfamilie og stod den indre krets av de radikale meget nær. Det bildet han laget av begivenhetene, ble et av de mest ytterliggående propagandadokumentene i disse årene. Som overskrift satte han: «Den blodige massakre», og på tollbygningen satte han et skilt med ordet «Slakterhus». Den aggressive folkemengden, som bestod av et par hundre vante slagsbrødre, er på bildet blitt til omkring femten velkledde borgere med parykk og hatt. Kaptein Preston er anbrakt bak sine soldater, som med åpenbar fryd fyrer løs på de fredsommelige herrene på få meters avstand. Og det faktum at en av dem som ble drept, var en neger, fikk de andre koloniene overhodet ikke kjennskap til gjennom dette bildet (se neste side). Slik «Massakren i Boston» ble kjent gjennom den radi­ kale propagandaen, gikk den inn i rekken av begivenheter som førte til det endelige brudd. Helt rolig var det heller ikke i koloniene, tross normaliseringen i store trekk av for­ holdet til Storbritannia. Stridighetene mellom en guvernør og den lokale lovgivende forsamling kunne godt fortsette, partikamper mellom konkurrerende velstående familier kunne sette sitt preg på en by som New York, motsetnin­ ger mellom kjøpmenn av britisk avstamning og småborger­ skap fra andre europeiske nasjoner kunne få innflytelse på befolkningens holdning til Storbritannia, og det samme gjaldt forholdet mellom kystboerne og befolkningen i de indre strøk av landet. For øvrig var forholdene fremdeles så forskjellige fra koloni til koloni at situasjonen ennå i noen år ikke avtegnet seg entydig. Det var for eksempel slett ikke slik at de politiske radikale alle steder falt sammen med bestemte sosiale lag, eller det kunne dreie seg om forskjellige sosiale lag fra koloni til koloni. Man kan si det slik at der hvor det av andre grunner forekom

En etter hvert uutholdelig spenning mellom befolkningen og de britiske troppene som lå stasjonert i byen, førte den 5. mars 1770 til den episoden som er gått over i historien som «Boston-massakren». Grave­ ringen er utført av den alltid aktive og flittige Paul Revere, og gir det radikale amerikanske synet på begivenhetene.

motstridende interesser, ville den ene part være tilbøyelig til å søke støtte hos de britiske myndighetene mens den andre ville være mottakelig for propaganda mot dem. En av de alvorligere episodene i årene umiddelbart etter 1770, som ellers var forholdsvis fredelige, ble satt i verk av kjøpmenn i Rhode Island. Her levde man godt av innbringende smugling, etter at de britiske tollerne var satt ut av spillet. Derfor vakte det raseri da admiralitetets skonnert «Gaspee» viste seg utenfor kysten av Rhode Island i mars 1772 og begynte å beslaglegge smugler-

320

MOT UAVHENGIGHET

skipene og deres last. Skipets energiske sjef marineløytnant Dudington, ble utsatt for en kraftig kampanje. Han ble beskyldt for å stjele sauer og griser og fjærkre fra bøn­ dene langs kysten. Han ble skildret som en fiende av menneskerettighetene, og hans opptreden ble betegnet som «så piratliknende og utfordrende at selv engelskmenn ikke kunne bære det med tålmodighet». En stund drøftet kjøpmennene planer om å bevæpne et skip som kunne redde hvert eneste fartøy som ble beslaglagt av «Gaspee» for smugling. Men admiralen sa tydelig fra om at alle som deltok i et slikt foretagende, ville bli hengt som sjørøvere. Og planen ble oppgitt. I juni løp «Gaspee» på grunn under jakt på en smugler, og borgerne i Providence var ikke sene til å nytte sjansen. Kort etter mørkets frembrudd gikk en trommeslager gjen­ nom byen og ropte ut den gledelige nyhet, samtidig som han oppfordret folk til å slutte seg til en ekspedisjon ut til skonnerten. Da denne borgerekspedisjonen nådde fram til skipet, skjøt den mot løytnant Dudington og såret ham i armen og underlivet. Deretter anbrakte de ham i en liten båt sammen med hans egen tjener og lot båten drive til sjøs. «Gaspee» ble stukket i brann og brant helt ned til vannlinjen. Like mye av hensyn til stemningen hjemme i Stor­ britannia som til virkningene i koloniene var den britiske regjeringen nødt til å foreta seg noe i denne saken. Regjeringen sendte en kommisjon over fra England for å undersøke omstendighetene og for å bringe mistenkte med seg tilbake, slik at de kunne stilles for en domstol i England. Den radikale agitasjonen sammenliknet kommi­ sjonen med den spanske inkvisisjon, den ble kalt «et kobbel egyptiske tyranner», og dens ankomst gjorde kolonistenes stilling «uendelig mye verre enn stillingen for en undersått i Frankrike, Spania, Portugal eller noen annen despotisk makt på jorden». Det lyktes ikke for kommisjo­ nen å finne noen som visste noe om hva som hadde foregått. Ingen hadde hørt eller sett noe, eller kunne huske noe fra den natten «Gaspee» brant. Kommisjonen måtte vende hjem uten resultat, og saken ble henlagt.

BENJAMIN FRANKLIN

321

BENJAMIN FRANKLIN To av de skikkelsene som snart skulle komme helt inn i sentrum av begivenhetene, hadde hittil ikke markert seg blant de mest fremtredende radikalerne i koloniene. Hver for seg hadde de støtt og rolig fulgt sin egen bane. Men begge hadde i tidens løp fått en slik plassering at de så å si stod parat til å overta sin historiske rolle i det avgjø­ rende øyeblikk. Den ene var Benjamin Franklin. Hans rike personlighet hadde allerede grepet inn på nesten alle områder av kulturlivet, og i de siste tyve årene hadde hans anseelse og hans interesser også ført ham inn i kolonienes politikk overfor Storbritannia. Av fag var han boktrykker, og han begynte sin løpebane som skribent da han leverte satiriske bidrag til brorens avis «The New England Courant», mens han var læregutt hos sin bror i Boston. Siden stakk han av til Philadelphia og tilbrakte så et par læreår i England, for deretter å slå seg ned i Philadelphia i 1726, tyve år gammel. Her utfoldet han en kolossal aktivitet, tok ustan­ selig initiativet til nye tiltak, satte direkte og indirekte sitt preg på byens utvikling og gjorde etter hvert sitt navn kjent i alle de britiske koloniene. En vesentlig årsak til denne publisiteten var hans avis, «Pennsylvania Gazette», som han redigerte og utgav fra 1730 til 1766, og kanskje enda mer hans «Poor Richard’s Almanack», som utkom årlig fra 1732 til 1757, fylt med småartikler, leveregler, opplysende og oppdragende stoff av mange slag. Han var den drivende kraft i arbeidet for å få opprettet et bibliotek i 1731, og å få organisert et frivillig brannkorps og brannforsikringsselskap. Han tok initiativet til bedre bro­ legging og gatebelysning, til grunnleggelsen av «American Philosophic Society» i 1743 og til Pennsylvanias offentlige hospital i 1752. I mellomtiden hadde han giftet seg — temmelig ufor­ melt — med en dame som het Deborah Read. Hennes mann hadde forlatt henne, uten å sørge for skilsmisse, og ingen hadde brakt på det rene om hennes første mann var død. Sammen fikk de to barn, hvorav bare datteren 15. Grimberg 26

322

MOT UAVHENGIGHET

Sarah nådde voksen alder. Til gjengjeld ble et av de barn Franklin hadde utenfor ekteskap, William, opptatt i deres hjem, da han var et år gammel. Disse litt uregel­ messige familieforhold var årsak til at visse kretser i Philadelphia aldri helt kunne akseptere Franklin, heller ikke etter at han hadde oppnådd internasjonal berøm­ melse. Franklin hadde en uimotståelig trang til å eksperimen­ tere, og han hadde godt håndlag med selv å fremstille de instrumenter han hadde bruk for. Han gjorde en hel rekke oppfinnelser. Mange av dem var nærmest kuriøse småtte­ rier egnet til å gjøre dagliglivet bekvemmere. Men i hvert fall tre av hans «påfunn» fortjener å nevnes. Han kons­ truerte en ovn, «Franklin-ovnen», som fikk stor utbredelse, fordi den varmet bedre og utnyttet brenslet mer effektivt enn andre ovner på den tiden. Han fant også opp de todelte brilleglass, så han ikke behøvde å skifte briller hver gang han måtte skifte blikket fra noe nært til noe fjernt og tilbake igjen. Og han fant opp lynavlederen. Den siste oppfinnelsen var en enkel konsekvens av hans påvisning av at lynet var en form for elektrisitet. Dette resultatet bygget på en lengre serie omhyggelige eksperi­ menter med gnidningselektrisitet, som han så sammenlik­ net med lynets egenskaper. Det avgjørende resultatet av disse eksperimentene la han fram i et brev, som straks gjorde ham berømt i vitenskapelige kretser i Europa. Det var i 1750. Både i Frankrike og i England ble hans eksperiment etterprøvd — med samme resultat som det Franklin hadde påvist. Den store populære berømmelsen i Amerika fikk denne oppdagelsen først et par år senere, og da som følge av et forsøk han selv foretok, men som på det tidspunktet i og Benjamin Franklin, en fargerik og utrolig allsidig tusenkunstner, bok­ trykker, redaktør, forfatter, oppfinner og initiativtaker på en lang rekke områder i det offentlige liv — i forsikringsverdenen, stifter av det lokale brannvesen og bibliotek, politiker, hærfører, USAs toppdiplomat i Storbritannia — foruten å være Hans Kongelige Britiske Majestets generalpostmester for koloniene. Lynene i bakgrunnen henspiller natur­ ligvis på at han fant opp lynavlederen. Maleri av Charles W. Peale.

324

MOT UAVHENGIGHET

for seg var temmelig likegyldig. I stedet for en spiss metallstang i toppen av et tårn, brukte han en drage til å hente elektrisitet ned fra tordenskyene. Philadelphia hadde nemlig ikke noe høyt tårn. Dette eksperimentet foretok han i juni 1752, og selv la han ikke særlig vekt på det. Først noen måneder senere omtalte han det i et brev. Men ryktet fikk snart vinger, og forsøket med leketøysdragen som trakk lynet ned fra himmelen, gikk umiddel­ bart inn i de folkelige forestillingene om Franklin, om hans storhet og om naturens vidundere. Franklin-ovnen og lynavlederen ble i løpet av kort tid populære og tatt i bruk over store områder. Derimot vakte ikke de sammensatte brilleglassene større interesse i sam­ tiden, annet enn som et eksempel på den oppfinnsomme mannens kløktige småoppfinnelser til privat bruk. Mot­ satt gikk det med en oppfinnelse som i dag vel betraktes som et kuriosum, og som for lengst er gått i glemme­ boken. Franklin konstruerte et nytt musikkinstrument, som bygget på den erfaring at man kan få et glass til å gi fra seg en ren tone når man gnir på kanten av glasset med en fuktig finger. Franklin festet en rekke glasskåler, som var nøye avstemt i tonen, gjennom et hull i midten til en vannrett liggende metallstang. Ved hjelp av en fotpedal kunne stangen med glasskålene settes i jevnt roterende bevegelse, og aktøren kunne så spille på instrumentet ved å stryke på skålene med fuktige fingre. Han kalte instru­ mentet en «armonica», og i en menneskealder gikk det sin seiersgang over Europa, hvor publikum i konsertsalene i London, Wien og Paris ble henført over de eteriske tonene fra «armonicaen». Atskillige komponister, blant andre Mozart og Beethoven, benyttet dette instrumentet — som senere oftest omtales som «Franklins glass-harmonika» — i noen av sine verker. Det varte imidlertid ikke lenge før det gikk av mote. Franklins politiske karriere utviklet seg parallelt med hans øvrige virksomhet. Til å begynne med var han sekretær i den lovgivende forsamlingen i Pennsylvania, fra 1736 til 1751, og samtidig var han postmester for Phila­ delphia fra 1737 til 1753. Ingen av disse stillingene var

325

BENJAMIN FRANKLIN

politiske i snever forstand, men begge gav ham muligheter for å øve innflytelse, og de mange samfunnsnyttige tilta­ kene han satte seg i spissen for, gav ham stor anseelse, foruten at boktrykkeriet han drev, fikk mange bestillinger for offentlig regning. Han ble valgt som medlem av den lovgivende forsamling i 1754 og ble sittende i denne stillingen til 1764. Ved siden av var han, sammen med en annen, britisk utnevnt generalpostmester for koloniene fra 1753 til 1774. Under «den franske og indianske krig», da indianerangrep herjet hele Pennsylvania og truet kolonien helt fram til Philadelphia, organiserte han borgermilisten som valgte ham til oberst, hvorpå han nesten ble tvunget

Poor Richard, 1733.

A~N Sterkt forminsket gjengi­ velse av tittelsiden i Franklins Poor Richard’s Almanack fra 1733. I over tyve år sørget «Poor Richard» for en jevn strøm av elegante kom­ mentarer til livet på den tiden, i den uforlignelige stilen som Franklin var en mester i. Tenk bare på den gravskriften han satte over seg selv: «The Body/ of/ Benjamin Franklin/ Printer/ (Like the cover of an old book/ Its contents torn out/ And stript of its lettering and gilding)/ Lies here. Food for worms./ But the Work shall not be lost/ For it will (as he believed) appear once more/ In a new and more elegant edition/ Revised and corrected/ by/ The Author.»

Almanack For the Year of Chrift

Being the Firft after LE AP YEAR: By By By By By

the the the the the

makes jtnce the Creation Account of the Eaftcrn Greekj Latin Church, whrn O em.T Compuration of W.W Roman Chronology Jevfdb Rabbies

Y e«rs 7241 6932 5742 5682 5494

Wherein is contained The Lunations, Eclipfes, Judgment of the Weather, Spring Tides, Planets Motions & murual Afpe&s» Sun and Moon’s Rifing and Set­ ting, Length of Days, Time of High Water, Fairs, Courts, and obfcrvable Days

Fitted to the Latitude of Forty Degrees, and a Meridian of Five Hours Wefl from London., but may without fenfible Error. ferve all the ad.jacent Places, ev en from Newfoundland ro SouthCarolina.

By RICHARD SAUNDERS,?bi\om. PHILADELPHIA: Printed and fold hy B. FR.jJNKL[N, at the New Printing Office near the Marker. The Tbird Imprcffion.

326

MOT UAVHENGIGHET

til selv å lede 500 mann på en ekspedisjon, som tilsynela­ tende drev indianerne tilbake, selv om det aldri kom til kamp. Året før dette, i 1754, hadde representanter for de nordlige og midterste koloniene kommet sammen i Albany ved Hudson-elven ikke langt fra grensen mot Canada. Hensikten med dette møtet var dels å slutte en avtale med «de seks nasjoner» foran den krigen man ventet skulle bryte ut mot franskmennene, dels å forhandle om et nærmere og fastere samarbeid mellom koloniene overfor de felles ytre farer. På møtet la Franklin fram et forslag om en reell union, som på det tidspunkt kunne regne med full tilslutning fra det britiske parlament. Det ble også vedtatt på møtet i Albany, men falt til jorden da de enkelte koloniene forkastet planen. De ville ikke gi fra seg så mye av sin selvråderett som unionen forutsatte. Året 1757 innledet en helt ny fase i Benjamin Franklins liv. Den lovgivende forsamlingen i Pennsylvania hadde lenge hatt stridigheter med koloniens eiere, William Penns arvinger. Selv oppholdt de seg i England, men deres interesser ble tatt vare på av guvernøren. En stor del av jorden i Pennsylvania var ennå ikke delt ut og var altså stadig i Penn-familiens eie. Denne delen ville eierne nå holde utenfor den vanlige lokale beskatningen i kolonien. Franklin ble utpekt av den lovgivende forsamlingen til å føre direkte forhandlinger på koloniens vegne, og derfor kom han til å oppholde seg i fem år i England. Først bortimot slutten av dette oppholdet gled forholdet til eierne i lås ved hjelp av inngrep fra regjeringens side. For Franklin — og for koloniene — var det imidlertid mye viktigere at han i denne tiden systematisk utvidet sin bekjentskapskrets blant menn som hadde innflytelse på britisk politikk, og at han mer eller mindre stillferdig opptrådte som talsmann for kolonienes synspunkter. Franklins sønn utenfor ekteskap, William, hadde fulgt ham til England for å bli utdannet som jurist, og William ble så utnevnt til britisk guvernør i New Jersey. Det er ikke noe som tyder på at far eller sønn har gjort noe aktivt for å fremkalle denne utnevnelsen og man mener at regjeringens bakgrunn for den kan ha vært et håp om å

BENJAMIN FRANKLIN

327

styrke Franklins lojalitet overfor kronen. Før han ble utnevnt til guvernør, hadde også William fått en sønn utenfor ekteskap. Han het William Temple Franklin, men for å unngå forvekslinger kalles han vanligvis Temple Franklin. William giftet seg få år senere med en ung dame fra Vestindia, og da han ikke tok seg av sin sønn, ble Temple etter få år opptatt i farfarens hus og vokste opp der. Fra høsten 1762 til høsten 1764 var Franklin hjemme i Philadelphia. Men så ble han igjen sendt til England, og denne gangen varte oppholdet i ti år. Hans egentlige oppgave var å arbeide for å få eierkolonien gjort om til kronkoloni. Men denne saken druknet i de mange spente forhold som utviklet seg mellom Storbritannia og kolo­ niene i disse årene. Franklin var mer opptatt av å gjøre sin innflytelse gjeldende under kampen om stempelloven, om tollovene og i andre konflikter. Hans stilling som «agent» for Pennsylvania innebar at han var koloniens offisielle forhandler, og i alminnelighet ble han betraktet som halvoffisiell talsmann for alle koloniene, ikke minst fordi han i noen perioder også var offisiell agent for Georgia, New Jersey og Massachusetts. Det hadde også en viss betydning at han stadig var kongelig generalpostmester, altså britisk embetsmann. Det styrket hans muligheter for å tale kolonienes sak. Men på den andre siden førte det også til at hans innlegg i aviser og brosjyrer ofte måtte være anonyme. Grunnen til at mange kolonister ønsket å få eierkolo­ nien Pennsylvania gjort om til kronkoloni, var at de forestilte seg en utvikling med voksende lokalt selvstyre, men stadig innenfor rammen av et stort britisk rike, til gjensidig glede for kolonien og moderlandet. I tråd med dette hevdet Franklin den oppfatningen at alle kolonier opprinnelig var grunnlagt på basis av et patent fra den engelske kongen, og at det derfor bare sorterte under kongelig myndighet. Det var parlamentet man stilte seg avvisende til, for det var parlamentet med sine stempellover og toll-lover som var skyldig i det man mente var overgrep mot koloniene, som ikke hadde representasjon i

328

MOT UAVHENGIGHET

parlamentet. Og Benjamin Franklin var en av dem som lengst holdt fast ved denne oppfatningen. Helt til det endelige bruddet kom.

GEORGE WASHINGTON Den andre av de skikkelsene som først kom i sentrum av de avgjørende begivenheter like før det endelige brud­ det, var George Washington. Men han hadde helt fra sin tidligste ungdom vært innblandet i en side av utviklingen som vi hittil bare har berørt flyktig. Til å begynne med dreide det seg bare om biomstendigheter til andre og større problemer. Men disse problemene vokste etter hvert som tiden gikk og endte med å bli en alvorlig konflikt, uavhengig av de andre stridsspørsmålene mellom kolo­ niene og Storbritannia. Denne konflikten dreide seg om Ohio-dalen. George Washington ble født i Virginia i 1732, som sønn av en middels velstilt plantasjeeier, som døde da George var 11 år gammel. En eldre halvbror, Lawrence Wash­ ington, tok seg da av ham. Lawrence ble samtidig gift med en datter av den meget velstående oberst William Fairfax, en fetter av den sjette lord Fairfax. Dermed var det knyttet et bånd mellom familien Washington og en av de mektigste familiene i Virginia, et bånd som ble av betydning for George Washingtons senere livsløp. Lord Fairfax var arving til et av de privilegiene Karl 1. hadde utdelt til sine politiske hjelpere, og i 1730-årene var bosetningen i Virginia kommet så langt vestover at det ble påtrengende nødvendig med en grenseoppgang for eien­ domsretten til området. Striden gjaldt strøkene helt inne ved Appalachene og Allegheny-fjellene, på begge sider av den nåværende grensen mellom statene Virginia og West Virginia. Grunnen til denne striden hang sammen med at det opprinnelig ikke var et menneske i England som ante hvor Potomac og de andre elvene hadde sitt utspring. Guvernøren og rådet i Virginia tolket privilegiet slik at det ville gi Fairfax rettigheter over et område på ca. 11 /i

GEORGE WASHINGTON

329

George Washington, som mer enn noen annen enkelt person bidro til å skaffe USA uavhengig­ heten, både som hær­ fører og som unionens første president. Maleri av Gilbert Stuart.

million acres, mens hans egen tolkning ville gi ham et areal på godt over 5 millioner acres, eller nesten en fjerdedel av hele kolonien. (Dette svarer til ca. 30 000 kvadratkilometer, noe mer enn Hedmark fylke, eller tem­ melig nøyaktig et område så stort som Belgia). Området var for det meste vanskelig tilgjengelig fjellterreng og er det forsåvidt den dag i dag. Men det gav adgang til fruktbare fjelldaler og til det lokkende lavlandet på den andre siden av fjellene. Etter årelang tautrekking bekreftet den britiske regje­ ring lord Fairfax’ krav, og med denne triumfen i hånden flyttet han selv til Virginia i 1747 og slo seg ned på familiens eiendom «Belvoir» ved Potomac. Naboen på den motsatte siden av elven var Lawrence Washington, som bygget «Mount Vernon» som hjem for sin familie. Denne eiendommen er nå nasjonalhelligdom. Her hos broren og hans frue, Anne, f. Fairfax, levde George Washington som gutt og ung mann i nært vennskap med blant andre en sønn av obersten, George William Fairfax og hans

330

MOT UAVHENGIGHET

senere hustru, Sally, som det later til at også George har hatt varme følelser for. Da lord Fairfax sendte ut en ekspedisjon i 1748 for å måle opp og stikke ut områdene for de rettighetene han nylig hadde fått anerkjent oppe i fjellene, fikk de to unge mennene, George William Fairfax og George Washington, lov til å følge med som hjelpere. Dette gav den senere generalen hans første kjennskap til dette ville og spredt bebyggede terrenget og til indianerne og de fattige kolo­ nistene der. Hans dagbok fra denne ekspedisjonen tyder på at han var mest opptatt av den betalingen han fikk for arbeidet som assisterende landmåler. Men hele sitt liv var han ytterst pertentlig med sine regnskaper, så det er vel ikke noe merkelig i at en sekstenåring er opptatt av at han tjener så godt. Betalingen var nemlig så god at han i løpet av et års tid kunne skaffe seg 1 500 acres, eller mer enn seks tusen mål jord. Så snart lord Fairfax’ rettigheter var blitt bekreftet, rettet han helt naturlig blikket enda lenger vest, mot selve Ohio-dalen, altså landet på begge sider av Ohio-elven, som nå danner grensen mellpm West Virginia og staten Ohio. Kort etter at «King George’s War» var avsluttet med freden i Aachen i 1748, ble det opprettet et «Ohio Company», som fikk kongelig privilegium på 500 000 acres i Ohio-dalen, men bare på visse betingelser. I første omgang skulle privilegiet bare omfatte 200 000 acres, og kompaniet skulle være forpliktet til å bygge et fort og dessuten sørge for at 100 familier bosatte seg i området i løpet av syv år. Hvis disse betingelsene ble oppfylt, skulle resten av privilegiene tre i kraft. Blant stifterne i dette kompaniet finner vi Fairfax-familien, Lawrence Washing­ ton og en annen meget velhavende mann, Thomas Lee, far til fire sønner, som alle gjorde seg fordelaktig bemer­ ket under uavhengighetskrigen noen år senere. I de neste årene ble det opprettet flere slike kompanier med privile­ gier i andre områder vest for fjellene. Men på denne tiden gjorde franskmennene krav på overhøyhet over dette territoriet — et stridsspørsmål som først ble avgjort gjennom «The French and Indian War» noe senere.

GEORGE WASHINGTON

331

Lawrence Washington døde av tuberkulose i 1752, og dermed overtok George ledelsen av eiendommen. Forelø­ pig skjedde det på vegne av enken og hennes lille datter. Men Lawrence hadde bestemt at hvis datteren døde uten avkom, skulle Mount Vernon tilfalle hans «elskede broder George». Etter at både enken og datteren var døde, ble Washington eier av den store eiendommen i 1761. Men før dette hadde han, umiddelbart etter brorens død, også etterfulgt ham som «adjutant» for et av de fire distriktene koloniene var oppdelt i, det vil si at han ble major for militsen i dette distriktet. Først fikk han seg tildelt det sørligste distriktet, men snart ble han flyttet til det nord­ vestlige, altså nettopp det området som Fairfax-familien eide, og som åpnet veien inn til de områdene Ohiokompaniet var interessert i. Da var han knapt 21 år gammel. Under nærmest håpløse militære forhold deltok Wash­ ington i de første trefningene mot franskmennene i Ohiodalen, altså også i de britiske nederlagene, både før og etter at krigen offisielt var erklært i 1756. Under et av de første sammenstøtene ble han tatt til fange, men ble løslatt igjen etter å ha avgitt en erklæring, som fransk­ mennene brukte som bevis for at det var de britiske kolonistene som var angripere. Det var de forsåvidt også, hvis man anerkjente Ohio-området som fransk, men det var nettopp det kolonistene og Storbritannia ikke gjorde. Under den offisielle krigen fra 1756 deltok Washington som oberst og kommandant for Virginias egne styrker. Maksimalt utgjorde de 900 mann, men til sine tider var det bare 300, som Washington imidlertid etter hvert fikk trenet opp til et disiplinert regiment. Da krigen kom til et vendepunkt for Amerikas vedkommende i 1758, nedla Washington sin kommando og trakk seg tilbake til Mount Vernon. Den 30. desember 1758 kom Washington til hovedsta­ den i Virginia, Williamsburg, og en uke senere ble han gift med en jevnaldrende dame, den unge enken Martha Dandridge Curtis. Hun brakte med seg i ekteskapet to små barn og en enorm formue. Washington selv eide på

332

MOT UAVHENGIGHET

det tidspunktet 5000 acres og 49 slaver, mens Curtiseiendommene var på 17 000 acres, hvorav halvparten var dyrket og halvparten skog. Dessuten 300 slaver, et hus i Williamsburg og verdipapirer til en anslått verdi av 20—25 000 pund i gull. Paret slo seg ned på Mount Vernon, hvor Washington selv ledet bedriften, mens driften av Curtis-eiendommene hovedsakelig ble overlatt til en dyktig bestyrer, men under Washingtons tilsyn. I de neste femten årene var han nesten utelukkende opptatt med sin virksomhet som godseier og satte sin ære i å drive land­ bruket så godt som overhodet mulig. Han eksperimenterte for å få fram den beste tobakken, men innså at ensidig tobakksdyrking ofte var både risikabelt og uøkonomisk. I slutten av 1760-årene sluttet han å dyrke tobakk på eiendommene i Potomac og gikk over til å dyrke hvete. Han fikk bygget en større mølle, og etter hvert ble hans eiendommer som helhet så selvforsynende at han ikke lenger behøvde å føle seg avhengig av handelen med Storbritannia. Han begynte å eksportere hvete til Vest­ india, og fisket i Potomac gav også litt til eksport. Martha stod for et stort veveri, et meieri og et røkeri, foruten at hun var vertinne i et stort hus, hvor det alltid var gjester, både fra nabolaget og tilreisende. Overskuddet av driften ble satt i mer jord, og omkring 1770 eide Washington 9000 acres (omkring 36 000 mål) rundt i forskjellige områder og med investeringer i form av krav på enda mer ute i villmarken mot vest. Spørsmålet om koloniseringen av Ohio-dalen var nå igjen kommet i forgrunnen, også for Washington personlig. I 1754 hadde myndighetene i Virginia lovet soldatene jord i Ohio-dalen, når krigen var vunnet. Men det satte den britiske regjerin­ gen en stopper for ved sin proklamasjon i 1763, som satte Allegheny-fjellene som en foreløpig grense for koloniserin­ gen. Regjeringen ønsket et fredelig forhold til indianerne, og etter kampene under krigen med Pontiac ble det sluttet avtaler, særlig med irokeserne og cherokee-stammen, som gjorde det mulig å flytte grensene for koloniseringen lenger vest. Dette førte igjen til en livlig aktivitet med nye kompanier og nye prosjekter for kolonier inne i landet.

GEORGE WASHINGTON

333

George Washington ble etter hvert eier av ikke mindre enn 24 000 acres jord (nesten 100 000 mål). Mye av dette var nyvunne arealer av høy kvalitet. Her arbeider han som landmåler sammen med en hvit og en farget medarbeider.

Men nå bodde de interesserte initiativtakerne i England, i Pennsylvania eller i Carolina. Benjamin Franklin repre­ senterte Pennsylvanias interesser i disse jordspekulasjonene, og han ble også selv personlig interessert. Alt dette gikk imidlertid på tvers av de planene Virginia hadde lagt på et tidligere tidspunkt, og det kom også på tvers av det Washington hadde tenkt seg. Opp gjennom årene hadde han presset iherdig på guvernøren og rådet i Virginia for å få oppfylt det løftet han hadde gitt solda­ tene, og fra Virginias myndigheter gikk presset videre til den britiske regjering. Washington hadde også i hemme-

334

MOT UAVHENGIGHET

lighet latt en gammel krigskamerat foreta undersøkelser og landoppmåling «under foregivende av å jage annet vilt», som han skrev i instruksen til sin representant. I 1769 besluttet guvernøren og rådet at nå skulle det femten år gamle løftet til veteranene oppfylles, og da Washington best kjente de soldatene dette gjaldt, ble det overlatt til ham å administrere utdelingen. Størrelsen på jordstykkene ble satt i forhold til veteranenes militære rang, og dermed fikk Washington 15 000 acres. Dessuten kjøpte han opp rettighetene fra de veteranene som ikke ønsket å benytte seg av det de hadde fått tildelt, slik at han til slutt fikk sikret seg 24 000 acres. Og det var ikke av den dårligste jorden. Fra 1759 var Washington medlem av den lovgivende forsamling i Virginia. Men de mange praktiske gjøre­ målene han måtte skjøtte langt fra hovedstaden, hindret ham i å delta regelmessig i møtene, og i atskillige år viste han heller ikke særlig interesse for de vanlige politiske debattene. Hans lesning samlet seg mest om håndbøker i moderne, praktisk landbruk. Hans fritidsfornøyelser var jakt og fremfor alt utstrakt selskapelighet. Han var glad i å danse til langt opp i årene. I politikken gjorde han seg mest gjeldende på praktiske områder som han selv var interessert i, men som også kunne være til nytte for kolonien som helhet, for eksempel prosjekter for vannanlegg, eller regulering av Potomac for å skape gode forbindelser til og fra de indre områdene i landet. Av mange beskrivelser fra den tiden går det fram at han gjorde inntrykk straks man så ham, han var høy, «rank som en indianer» med store kraftige hender, alltid rolig og verdig i sin opptreden. Han hadde den innflytelsen og nøt den aktelsen som tiden i alminnelighet viste en driftig godseier, og dertil kom den respekten som omgav ham som deltaker i «The French and Indian War». En hemmelig korrespondanse Avspenningen i forholdet mellom kolonier og moderland etter 1770 var bare relativ, og det skulle ikke mye til

GEORGE WASHINGTON

335

før det blusset opp nye konflikter, snart her, snart der, som blant annet «Gaspee»-affæren viste. Spesielt i Massa­ chusetts var det en stående strid mellom den radikale, lov­ givende forsamling og guvernøren Thomas Hutchinson, som riktignok var født i Boston, men likevel var konser­ vativ. Huset hans var blitt rasert under demonstrasjonene mot stempelloven, da han hadde akseptert lovens gyldig­ het i sin virksomhet som dommer, uten hensyn til at han ikke sympatiserte med den. Etter dette var han konstant gjenstand for angrep fra de radikale, og nå kom han ufrivillig til å bli årsak til en av de episodene som umiddel­ bart var medvirkende til det endelige brudd. I 1772 var Benjamin Franklin, som da oppholdt seg i England, kommet i besittelse av noen brever fra Hutchin­ son og andre høytstående embetsmenn i Massachusetts. Brevene inneholdt fortrolige beretninger om forholdene i 1768, og de var sendt til en britisk politiker, som i mellomtiden var død. Meningen hadde vært å gi ham og hans partifeller en relativt objektiv skildring av folkestemningen og tumultene i Boston. Hutchinson var redd for at den britiske regjering ville ta fra Massachusetts noen av de bestående rettighetene, hvis urolighetene ikke stanset, og han mente derfor at det ville være nødvendig med en kraftig innsats for å få gjenopprettet ro og orden. I den sammenhengen forekom i et av brevene denne fatale setningen: «Det må skje en innskrenkning i det som kalles engelske friheter.» Franklin avslørte aldri hvem som hadde gitt ham brevene, og hvilke motiver han kan ha hatt for å bruke dem som han gjorde, er stadig gjenstand for diskusjon, uten at man er kommet til et endelig resultat. Han hadde bare fått brevene til låns, og bare mot løfte om at de ikke måtte offentliggjøres eller skrives av. De måtte bare leses av noen få av lederne i Massachu­ setts, og så måtte de sendes tilbake til London. Franklin sendte brevene til Massachusetts, selvfølgelig med alle de pålegg om diskresjon som han selv hadde forpliktet seg til. Så ble brevene lest av lederne, vist til venner og familie og bekjente, stadig under løfter om full diskresjon, de ble skrevet av, de ble lagt fram i et lukket

336

MOT UAVHENGIGHET

møte i den lovgivende forsamlingen, hvor for øvrig de fleste medlemmene kjente dem på forhånd, og til slutt ble de trykt, først i New England og så i gamle England. For øvrig sendte John Adams brevene tilbake til London i samsvar med betingelsene og like diskret som han hadde mottatt dem. Da brevene var blitt trykt i London, begynte man i løpet av 1773 å spekulere over hvordan folk i Massachusetts hadde kunnet få fingre i denne strengt fortrolige korres­ pondansen på så høyt politisk nivå. Mistanken samlet seg dels om en bror av den avdøde politikeren og dels om en mann som hadde fått tillatelse til å ta ut noen av sine egne brever, som han hadde skrevet til den avdøde. Da disse to åpenbart også mistenkte hverandre gjensidig, endte det med at de utfordret hverandre til duell. Man var nå kommet fram til desember 1773. Franklin hadde vært en tur på landet, og da han nå kom tilbake til London og fikk vite at det trakk opp til duell mellom de to mistenkte, sendte han et åpent brev til pressen, hvor han erklærte at det var han som hadde brevene og hadde sendt dem til Massachusetts. Samtidig forsikret han at den avdødes bror aldri hadde hatt brevene i sin besittelse, og at de altså heller ikke kunne ha vært stjålet fra ham av den andre duellanten. Dette ble opptakten til slutten på Franklins misjon som halvoffisiell diplomat i London. Men hans del av historien fortsatte ut 1773 og inn i 1774, og parallelt med dette rullet begivenhetene videre på den andre siden av Atlanter­ havet. Teselskap i Boston Først var det virkningene av at Hutchinson-brevene var blitt kjent. De radikale lederne i Boston sendte passende utdrag av brevene til alle byer i kolonien, ledsaget av et rundskriv som påpekte at Gud, som alltid nådig hadde våket over New England, igjen «på mirakuløs måte hadde grepet inn for å avsløre det komplott som var blitt plan­ lagt mot oss av våre onde og misunnelige fiender». Fra

GEORGE WASHINGTON

337

kolonien ble det sendt en offisiell anmodning til England med krav om at guvernøren måtte bli fjernet. Kravet ble riktignok avslått, men det ble nesten umulig for guvernøren å utøve sine funksjoner. Folkestemningen mot ham var så kraftig at han knapt kunne vise seg utendørs, og da krisen tilspisset seg ytterligere, ble han senere i 1774 avløst som guvernør av kommandanten for de britiske styrkene i Nord-Amerika, general Thomas Gage. Langt mer vidtrekkende var virkningene av en truende bankerott i det engelske «East India Company», som siden 1767 hadde vært forpliktet til å betale statskassen 400 000 pund årlig i avgifter. I 1773 var kompaniets stilling blitt så svak at det ikke kunne svare sine forplik­ telser, helt bortsett fra avgiften til staten, og kompaniets muligheter for å få kreditt, var nesten uttømt. Kursen på kompaniets aksjer hadde falt fra 280 til 160, og interes­ sentene begynte å frykte for at regjeringen ville benytte denne anledningen til å la staten overta kompaniet med alle dets rettigheter i India. Den politiske opposisjonen støttet kompaniet, fordi det ville bety økt uavhengighet for kronen, hvis regjeringen fikk makt over kompaniet. Med de inntektene dette kunne innbringe, ville kongen kunne bli i stand til å regjere utenom parlamentet. Også Londons bystyre advarte mot at regjeringen grep inn overfor kompaniets rettigheter i en erklæring hvor det het at dette ville være «et direkte og farlig angrep på folkets friheter». I de amerikanske koloniene inntok man samme holdning, da man naturligvis ganske klart innså likheten mellom de privilegier «East India Company» hadde fått og de privilegiene som dannet basis for de amerikanske koloniene. En viktig årsak til kompaniets vanskeligheter var uhel­ digvis nettopp dårlig avsetning i Nord-Amerika. Etter at Townshend-avgiftene var innført der, klarte kolonistene seg utmerket med innsmuglet te fra hollandsk Ostindia, mens millioner av pund indisk te lå og råtnet sammen med andre varer på det engelske kompanis lagre. Tollen var bare tre pence pr. pund importert te i koloniene, og ledelsen i kompaniet oppfordret regjeringen til å oppheve

338

MOT UAVHENGIGHET

tollen helt, så dette stridsspørsmålet kunne komme ut av verden. Men lord North holdt stadig fast ved at parla­ mentets rett måtte demonstreres. Han mente det var tilstrekkelig å gjøre teen så billig at selv den hollandske smuglerteen ikke kunne konkurrere. Den ordningen man fant fram til for å styrke kompa­ niets økonomi, omfattet blant annet en avskrivning av kompaniets gjeld til staten og et nytt lån fra regjeringen på 1.4 millioner pund. Dessuten fikk kompaniet tillatelse til å eksportere te direkte til Amerika, uten å gå om oppkjøperne i England, og i Amerika skulle kompaniet kunne selge teen gjennom sine egne, særlig utpekte agen­ ter, idet en del av de vanlige, konkurrerende importørene ble utelukket. Ved på denne måten å unngå mellomhandlerne, kunne man selge teen billigere enn i England, og kompaniets te ble billigere enn den hollandske smugler­ teen, idet prisen falt fra 20 shilling pr. pund til 10 shilling. Kolonistene, og da særlig kolonienes kvinner, var kjent for å være pasjonerte tedrikkere, så den britiske regjerin­ gen var ikke forberedt på ytterligere vanskeligheter. Noen frydet seg til og med over det fint beregnede trekk. For selv om de rabiate mennene i New England trodde de kunne tillate seg hva som helst overfor kjøpmennene og parlamentet hjemme i Storbritannia, skulle det nok vise seg at de kom til kort overfor den «suverene og absolutte autoritet» hos deres koner og døtre. Også i koloniene mente man at lord North spekulerte i «å friste den kvinnelige svakhet med forgiftet te». Teloven ble vedtatt i mai 1773, og agitasjonen mot den tok fatt så snart den var blitt kjent i Amerika. Foruten de politiske argumentene mot en tedrikking som ville under­ grave kolonienes frihet, kom det erklæringer fra leger om hvor skadelig tedrikkingen var for helbreden; den var årsak til alle mulige innvortes sykdommer, til kramper og livsvarige svekkelser. Stikk i strid med det man hadde ventet seg hjemme i England, gikk kvinnene i stort om­ fang inn for kampanjen, og aksjonene fra stempellovens tid gjentok seg, men denne gang rettet de seg mot de særlig utpekte agentene for Det ostindiske kompani. Flere

GEORGE WASHINGTON

339

Dette prospektet av Boston fra 1768 er utført av kobberstikkeren Paul Revere, som selv hadde deltatt i det berømte teselskapet, og som flere ganger under uavhengighetskrigen ble brukt som sendebud i kritiske situasjoner. Det var også han som red til New York og Philadelphia og bad om støtte til Boston, da havnen der ble lukket av de britiske myndigheter som straff for te-episoden.

steder ble de tvunget til å gi opp den påtenkte stillingen før de var kommet i gang. Det var avsendt 298 kasser te til Boston, til en anslått verdi av knapt 11 000 pund sterling, 698 kasser til New York og Philadelphia og 257 kasser til Charlestown i South Carolina. Den nye loven rammet de vanlige impor­ tørene, fordi salget skulle gå gjennom de «særlig utpekte agentene». Andre fryktet at det ene monopolet skulle trekke det neste med seg, men verst rammet ble de kjøpmennene som hittil hadde levd av å selge innsmuglet hollandsk te. Slike kjøpmenn fantes det i alle havnebyene, unntatt i Boston, hvor tollvesenet hadde sitt hovedsete, og hvor havnen ble holdt under skarp kontroll. I de andre byene var det så å si ikke mulig å gjennomføre noen kontroll, fordi tollerne lett lot seg bestikke. Derfor kom den første åpne motstanden til utbrudd i Philadelphia og New York, da teskipene kom dit utpå høsten 1773. I Philadelphia sa de radikale fra til skipets kaptein at de ikke ville tillate at varene ble losset, og de lovte ham en varm mottakelse hvis han forsøkte å få teen i land. Følgen

340

MOT UAVHENGIGHET

var at han seilte vekk uten å levere en eneste kasse. I New York gikk det på samme måte. I Charlestown ble teen riktignok losset, men den ble liggende usolgt i lagerbyg­ ningen. Kompaniets skipsførere og agentene i land fikk ingen beskyttelse, og de kunne ikke skaffe seg hjelp fra de lokale britiske myndighetene, som unnskyldte seg med at de ikke hadde fått noen instruks om hva de skulle gjøre i en slik situasjon. Bare i Boston forløp det hele annerledes, for her var guvernøren, Hutchinson, på forhånd overbevist om at det måtte settes en stopper for de radikale aksjonene. Dessuten var han nettopp på denne tiden blitt ytterligere irritert over affæren med brevene og den økende agitasjo­ nen mot ham. I Boston ble derfor kompaniets agenter beskyttet og støttet av guvernøren. Det bør vel også tilføyes at blant kompaniets representanter i Massachu­ setts var også Hutchinsons sønner. Guvernøren tillot ikke de tre skipene som var kommet med telast, å forlate havnen før teen var losset, og i den forbindelsen ble den 17. desember en kritisk dato. Den dagen utløp nemlig en lovbestemt frist for betaling av tollen. Etter den datoen kunne tollvesenet beslaglegge lasten, hvis tollen ikke var betalt. Og de radikale var redde for at hvis teen først var kommet i tollvesenets besittelse, kunne den bli solgt i hemmelighet til tetørstende kjøpere, som ikke hadde den rette patriotiske holdning. Etter et elleve timer langt borgermøte den 16. desember, hvor det ble gjort forgjeves forsøk på å overtale Hutchin­ son til å la skipene seile, besluttet derfor de radikale å gå til direkte aksjon. Tre kompanier på 50 mann, anført av hver sin kaptein, ble utpekt til å borde de tre skipene. Mennene utstyrte seg — så godt det lot seg gjøre — som mohawkindianere, og med ansiktene svertet av sot stormet de om bord. Det ble ikke gjort motstand, tvert imot hjalp besetningene om bord til med å hale kassene opp fra lasten, brekke dem opp og kaste innholdet på sjøen. Inne på land fulgte en tett skare tilskuere aksjonen med jubel.

Et viktig skritt på de amerikanske kolonienes lange vei mot det definitive bruddet med Storbritannia var det såkalte «tea party» i Boston 16. desember 1773. Forkledd som indianere bordet kolonistene tre britiske skip og kastet lasten av tekasser over bord i protest mot den forhatte te-tollen Storbritannia hadde pålagt koloniene.

De «utålelige lovene» Senere forekom liknende episoder i andre havnebyer. I Greenwich, New Jersey, ble en telast brent, i Annapolis, Maryland, ble både skip og last brent, i New York og i Chalestown ble telaster kastet på sjøen som i Boston. Mest vanlig var det likevel at teskipene måtte seile vekk uten å få losset, eller at tekassene hopet seg opp på tollvesenets lagre uten å komme videre derfra. Tedrikking ble bannlyst i koloniene, og folk vennet seg i stedet til å drikke kaffe. Siden har amerikanerne i alminnelighet foretrukket kaffe. Boston var altså ikke det eneste stedet hvor det ble holdt «teselskap». Men Boston ble særlig utvalgt til av­ straffelse. Stemningen i England vendte seg samstemmig mot disse besværlige og urimelige kolonistene, som be­ svarte en halvering av prisen på te med å tilintetgjøre ladninger som var verd en formue. Guvernør Hutchinson, som også var blitt upopulær på grunn av sin positive

342

MOT UAVHENGIGHET

innstilling overfor indianerne, var dessuten særlig forarget over at de radikale hadde forkledd seg som mohawker. Dette var, skrev han kort tid etter, å gjøre indianerne stor urett, for «ingen av de innfødte hadde gjort seg skyldige i en så barbarisk handling». Han var oldebarn av Anne Hutchinson, som mer enn hundre år tidligere var blitt drept av indianere. Men det er ikke helt klart om guver­ nøren hadde glemt dette nettopp på dette tidspunktet, eller om man skal ta med også dette momentet for å få full forståelse av hans vurdering. Hvem som hadde deltatt i teselskapet, lot seg naturlig­ vis ikke bringe på det rene, og Boston nektet å betale kompaniet erstatning for den ødelagte teen. Dette ble i England tatt som bevis for at det forelå en stor og alminnelig sammensvergelse. Mange i England krevde derfor drastiske tiltak, like til at Boston skulle bombes og at et hundretall av de puritanske opprørerne skulle henges. Men lord North ville unngå handlinger som på nytt kunne drive koloniene sammen til felles opptreden mot de lovlige britiske myndigheter. Derfor foreslo han at man skulle blokkere Bostons havn inntil det ble betalt erstatning for den ødelagte teen og gitt garanti for at byens borgere i fremtiden viste respekt for parlamentet og de lovlige britiske myndigheter i Massachusetts. Han regnet med at andre havnebyer i Amerika nærmest ville være ham takknemlig og med glede overta handelen fra et blokkert Boston. I mars 1774 vedtok Underhuset — enstemmig — loven om lukking av havnen i Boston. I mai kom meldingen om dette fram til Boston, hvor Korrespondansekomitéen straks trådte i virksomhet for å overbevise de andre koloniene om at nå gjaldt det å stå sammen. Kobberstikkeren Paul Revere ble ofte brukt som budbringer i disse årene. Han hadde deltatt i «teselskapet», og han var nå den som red til New York og videre til Philadelphia for å be om støtte til Boston, når havnen ble lukket. Han ble mottatt vennlig overalt, selv om man noen steder ikke fullt ut var enig i de ytterliggående skritt innbyggerne i Boston hadde gått til, og man henviste til at man hadde kunnet

GEORGE WASHINGTON

343

«Teselskapet» i ulike versjoner spredte seg som en farsott. Denne karikaturen viser «et møte av patriotiske damer i Edenton,» som sverger og skriver under på at de ikke skal drikke te så lenge tilstandene er uforandret. Tegneren har ikke vært vennlig mot de interesserte kvinnene.

oppnå det samme med mindre voldsomme midler. Likevel var det en utbredt oppfatning at hvis Boston ble knekket, ville turen komme til en annen koloni, og så til den neste og den neste igjen. George Washington gav for eksempel uttrykk for at situasjonen måtte oppfattes som et spørs­ mål om amerikanerne «skulle sitte uvirksomme og se den

344

MOT UAVHENGIGHET

Tollbetjenten John Malcolm var sterkt britisk-vennlig, og pådro seg Boston-patriotenes raseri i januar 1774. Han ble hentet ned fra sitt hus, hvor han hadde barrikadert seg, rullet i tjære og fjær (se tjæregryten til venstre på bildet) og kjørt omkring i byen.

ene provinsen etter den andre falle for despotismen». Og de radikales agitasjon spilte ustanselig på samme tema. Den 1. juli 1774 skulle «Havneloven» tre i kraft. Dagen ble preget av demonstrasjoner i alle koloniene. Butikkene ble lukket, flaggene ble heist på halv stang og kirkeklok­ kene ringte med mellomrom hele dagen som til begra­ velse. I Connecticut ble et eksemplar av «Bostons havnelov» brent offentlig, «henrettet av bøddelen ... til ære for frihetens udødelige gudinne», og i New York ble bilder av Hutchinson og lord North båret i prosesjon gjennom gatene og brent offentlig — sammen med bilder av Fanden. Etter hvert som begivenhetene utviklet seg, kom det gang på gang til meningsutveksling mellom de radikale og de mer moderate av mange avskygninger. Men den ene gruppen var mer målbevisst og bedre organisert enn den andre, og ovenikjøpet fikk de radikale umåtelig god hjelp av den britiske regjeringen og parlamentet, som vedtok

GEORGE WASHINGTON

345

enda flere utfordrende lover for å tvinge Massachusetts i kne. Den ene loven endret forfatningen for Massachusetts ved å ta fra de valgte forsamlinger en hel del rettigheter og tilsvarende styrke guvernørens makt. Den andre loven tok sikte på å beskytte soldater, embetsmenn og tollfunksjonærer mot å bli stilt for en lokal jurydomstol, hvis guvernøren antok at deres sak ikke ville bli rettferdig behandlet. I så fall skulle rettssaken føres i en av de andre koloniene eller i England. Den tredje loven gav utvidet bemyndigelse til å innkvartere tropper også hos private. Formålet med denne bestemmelsen var at man skulle kunne stasjonere soldater på det stedet det var bruk for dem, og ikke bare i kasernene i Boston som hittil. Sammen med «Havneloven for Boston» ble disse lovene kalt «Tvangslovene» eller de «Utålelige lovene». De ble utnyttet til det ytterste i propagandaen, som stadig økte i voldsomhet, og de gav støtet til like hardhendte demons­ trasjoner som stempelloven i sin tid. Kongelig utnevnte dommere og embetsmenn ble tvunget til å gå fra sine stillinger like hurtig som de ble utnevnt til dem, og atskillige ute i distriktene, som var i liknende situasjoner, søkte tilflukt i Boston for å få beskyttelse hos garnisonen og hos den nye guvernøren, general Thomas Gage. Til de «Utålelige lovene» regnet man også en femte lov, som var blitt vedtatt samtidig, selv om den ikke direkte hørte inn i regjeringens straffetokt mot Massachusetts. Denne «Quebec-loven» fra sommeren 1774 hadde først og fremst til formål å styrke fransk-kanadiernes lojalitet overfor den britiske kronen under kraftprøven med de gamle koloniene. Men heller ikke i denne sammenhengen forutså regjeringen og parlamentet hvilken virkning loven ville få på de opphissede kolonistene sør for Canada. For å imøtekomme ønsker fra fransk-kanadierne bestemte loven at fransk rettssedvane skulle gjelde i spørsmål som hørte til sivile rettsforhold, mens engelsk praksis skulle være gyldig i strafferettspleien. Kolonien skulle styres av en kongelig guvernør og et lovgivende råd, som skulle utpekes av guvernøren, idet det ble betegnet som uhen­ siktsmessig å holde valg på en forsamling. Katolikkene

346

MOT UAVHENGIGHET

fikk garantert rett til fri religionsutøvelse, og de ble fritatt for å avlegge noen ed som kunne være i strid med de katolske dogmer. Til det første lovgivende rådet utpekte guvernøren 8 katolske representanter, og loven skulle vise seg å bli særdeles gavnlig for Storbritannias sak i Canada. Alt dette ble øyeblikkelig utnyttet av agitatorene i de tretten gamle britiske koloniene. Der utmalte man dette som at «en horde av pave-slaver» skulle hjelpe regjeringen å kvele de protestantiske koloniene. Man påstod at lord North ville reise til Roma «for å kysse Hans hellighets stortå» og gjøre hele det britiske riket katolsk. «Vi kan komme til å få se at våre kirker blir omdannet til messehus, at landet blir utplyndret med tiende til underhold for pave-kleresiet, at inkvisisjonen reiser sin fane i Pennsyl­ vania, og Philadelphia kan komme til å oppleve Bartholomeusnattens blodbad». Lovens opplyste nasjonale og religiøse toleranse overfor fransk-kanadierne fremkalte både harme og engstelse hos de protestantiske kolonistene, som selv hadde flyktet fra Europa for å oppnå religionsfrihet, eller som hadde nære forfedre som av samme grunn hadde foretatt den lange reisen over havet til et nytt land. Men Quebec-loven inneholdt også andre provoserende bestemmelser. Loven utvidet provinsen Quebecs område mot sør til Ohio-elven og mot vest til Mississippi. Dette gav inntrykk av at den britiske regjering og parlamentet ville avsperre de gamle koloniene fra en utvidelse inn i landet mot vest, slik franskmennene tidli­ gere hadde forsøkt å gjøre. Og med dette gav regjeringen og parlamentet i Storbritannia et vesentlig bidrag til kolonienes felles opptreden i den kampen som snart måtte komme.

Kontinental-kongressen samles Det var altså mange begivenheter som løp parallelt og som alle drev utviklingen i samme retning. De fleste var enige om at det skulle protesteres kraftig. De som tidli­ gere hadde vært litt nølende, ble nå revet med. De som

GEORGE WASHINGTON

347

hadde vært meget nølende, ble tvunget med. Hele tiden dreide diskusjonen seg bare om hvor langt man skulle gå i motstanden. Det ble gjort flere forsøk på å hindre at konflikten med moderlandet ble opptrappet, og de fleste regnet med at det ville gå slik det gikk med motstanden mot stempelloven og Townshend-lovene, nemlig at en økonomisk boikott ville føre til at alle de utålelige foran­ staltningene ble avblåst. Man regnet også med å kunne fremtvinge et regjeringsskifte i Storbritannia, og at kretsen omkring William Pitt, som man mente var vennlig stemt mot kolonistene, ville komme til makten. Men William Pitt, som nå het lord Chatham, levde syk og tilbaketrukket og hadde ikke samme innflytelse som før. Dessuten var han, kanskje mer enn noen annen, forkjemper for parla­ mentets suverene rettigheter, slik at man egentlig ikke burde ha regnet med ham på andre områder enn i en kamp mot den sittende regjering og — som det også senere ble til — mot kong Georg 3. personlig. Noe som spesielt de moderate kolonistene ikke hadde forstått fullt ut, var hvor omfattende den uviljen var som kolonistene hadde fremkalt i Storbritannia med sine gjen­ tatte aksjoner og voldshandlinger. Alle de motsetningene som i sin tid hadde fått tilhengerne av sektene til å reise bort, gjaldt jo begge veier. De puritanske stivnakkene hadde ikke stor sympati på forhånd. En alminnelig øko­ nomisk boikott av britiske varer rammet ikke bare noen få velstilte kjøpmenn, men direkte og indirekte også ganske store deler av befolkningen i Storbritannia, ikke minst håndverkere og folk som arbeidet i manufakturene. Og voldshandlingene rammet ikke bare guvernører og andre høye standspersoner, men også lavere tollfunksjonærer, skipskapteiner, offiserer og mange menige soldater, som alle hadde familie, venner og bekjente hjemme på De britiske øyer. Den siden av saken tok de radikale lett. Hvis for eksempel jevne folk i Irland var utilfredse med kolonistenes økonomiske boikott, kunne de jo bare komme over til Amerika. De skulle være hjertelig velkomne. . Boston fikk materiell hjelp både fra landdistriktene og fra de andre koloniene. Det ble sendt hele flokker av sauer

348

MOT UAVHENGIGHET

og store ladninger av korn til den nødlidende byen, ja til og med ris kom sendende hele den lange veien fra Carolina. Følelsen av felles skjebne var i rask vekst mellom koloniene, og for å få fastlagt en samlet opptreden utad, ble det holdt et møte i Philadelphia i september 1774. Det var Virginia som tok initiativet til møtet, og det møtte representanter fra alle kolonier unntatt Georgia. Møtet kalles den «Den første kontinental-kongressen» og det vedtok en «Erklæring om rettigheter og klagepunkter», stilet til kongen, det engelske folk og innbyggerne i Canada. Erklæringen utformet de rettighetene kolonistene mente de hadde, og regnet opp mer enn ti punkter, hvor parlamentet etter møtets mening hadde krenket disse rettighetene. For at det gode forholdet skulle kunne gjen­ opprettes, måtte samtlige av disse krenkelsene opphøre, het det i erklæringen. For å få gjennomført den økonomiske boikotten ble det vedtatt at man skulle sette i verk en «Assosiasjon», en forpliktende sammenslutning under mottoet «ikke import, ikke forbruk, ikke eksport». Det ble spesielt slått fast at import og kjøp av slaver også gikk inn under boikottbestemmelsene. Importstansen skulle tre i kraft 1. desem­ ber, mens eksportstoppen ble utsatt til september året etter, fordi denne delen av programmet ville komme til å hvile mye tyngre på de sørlige koloniene enn på de nordlige. South Carolina ønsket dessuten at ris og indigo skulle unntas fra forbudet mot eksport. Men i et kompro­ miss ble bare ris holdt utenfor, og da bare under forutset­ ning av at boikotten av de andre varene ikke førte til et resultat i løpet av et år. Forslag fra noen av representan­ tene på møtet om å holde den gode drikken madeira utenfor importforbudet, ble forkastet. I alle koloniene ble det nå opprettet lokale komitéer som skulle ha tilsyn med at boikotten ble gjennomført, og de gikk energisk til verks. Det ble grepet hardt inn mot brudd på reglene, beslaglagte varer ble brent, og tjære og fjær kom på nytt i bruk ved avstraffelser. Høsten 1774 markerer et gjennombrudd for de radikale på deres vei til makten. Bare noen få av representantene på Kontinental-

GEORGE WASHINGTON

349

Den første kontinental-kongressen fant sted i Philadelphia høsten 1774. Her vedtok utsendingene fra koloniene en erklæring til kongen, det britiske folk og til befolkningen i Canada, hvor de gav en samlet redegjørelse for kolonistenes oppfatning av situasjonen med understrek­ ning av de krenkelser de mente var begått mot dem.

kongressen var offisielle utsendinger, valgt av de lovgi­ vende forsamlingene. De fleste var blitt utpekt av korrespondansekomitéene, som de radikale hadde organisert, eller av tilfeldige borgermøter, eller av komitéer som de radikale hadde nedsatt for dette formål. Helt fra den innledende fasen i konflikten hadde man gått utenom de egentlig konservative, eller de hadde selv holdt seg utenfor. Derfor dreide diskusjonen på møtet i Philadelphia seg mest om å få tilpasset de forskjellige koloniers synspunkter til hverandre, og dessuten å få bearbeidet de moderate. Grunnlaget for vedtakene på Kontinental-kongressen var noen resolusjoner som var blitt vedtatt i Suffolk, Massachusetts, og som Paul Revere hadde ridd til Philadelphia med. Det var tredje gang den

350

MOT UAVHENGIGHET

aktive kobberstikkeren red sørover med viktige papirer, og nå ble han utnevnt til offisiell kurer for den radikale bevegelsen. I realiteten var vedtakene på Kontinentalkongressen jevngode med en lovgivning av inngripende karakter, og håndhevelsen av disse vedtakene gjennom de nyskapte lokalkomitéene var i virkeligheten jevngod med en begynnende overtakelse av den utøvende makt.

Diplomatisk brudd med Storbritannia I praksis var altså revolusjonen langt utviklet, før det var kommet til noe skritt på formalitetenes område. Selve vedtaket om «Assosiasjonen» innledes med ordene: «Vi, Hans Majestets mest lojale undersåtter .. .», og fortsetter senere med: «.. . idet vi erklærer vår troskap mot Hans Majestet.. .» Vedtaket inneholder heller ikke et ord om bruk av vold i forbindelse med den økonomiske boikotten. Men den gir uttrykkelig og inngående beskjed om sekun­ dær boikott mot personer som kom til å gjøre brudd på overenskomsten, og da ligger jo resten i luften. Kort tid etter årsskiftet kom de henvendelsene man kunne vente seg til regjeringen fra kjøpmenn i London, i Bristol og andre byer. Lord Chatham holdt en stor tale i Overhuset og enkelte andre politikere talte også for britisk ettergiven­ het men uten virkning. Parlamentet, som til og med var nyvalgt var enig med regjeringen og formodentlig også med flertallet i befolkningen i moderlandet. Benjamin Franklins muligheter for å påvirke regjerin­ gen og hoffet tok slutt etter brevskandalen, og angrepene på ham fra nettopp disse kretsene hadde gjort ham bitter. Men han bevarte ennå kontakten med noen av opposi­ sjonspolitikerne. Etter skandalen var han blitt avsatt som postmester for koloniene, og han holdt på med forberedel­ sene til hjemreisen på det tidspunktet kongressen i Phila­ delphia ble sammenkalt. Kongressen mente at han frem­ deles kunne gjøre nytte i London, så han ble der over vinteren, og i den perioden hadde han blant annet en meget inngående drøfting med lord Chatham, før den store talen i Overhuset. Franklin har riktignok helt åpent

GEORGE WASHINGTON

351

gitt uttrykk for at han forholdt seg temmelig passivt i den forbindelsen. Han var så sjarmert av intelligensen og klarheten hos den aldrende statsmann at han ikke tenkte særlig mye på å komme med kritiske bemerkninger, har han fortalt. I denne perioden ble Franklin også innblandet i noen særdeles innviklede og ugjennomsiktige meklings­ forsøk, som heller ikke førte til noe. Og i slutten av april 1775 seilte Franklin hjemover fra Portsmouth. Det er all grunn til å betrakte dette som bruddet på den diplomatiske forbindelsen mellom koloniene og moderlandet. Franklin selv regnet det ikke slik. Han trodde tvert imot at han skulle komme tilbake til Storbritannia i oktober med nye instrukser fra den neste Kontinentalkongressen, og at det så skulle bli mulig å finne en løsning på konflikten. Men ikke lenge etter at han var kommet hjem til Philadelphia i begynnelsen av mai, fikk han høre om kampen ved Lexington, og nå sluttet han opp om de radikales rekker med all sin energi. Lexington og Concord General Gage gjorde alt som var mulig for å unngå at konflikten skulle tilspisse seg, ja han gikk så langt at han fikk bebreidelser fra britisk side for å vise for stor tålmo­ dighet i en situasjon som man allerede anså som åpent opprør. I Massachusetts utenfor Boston hadde britisk myndighet opphørt å fungere, og inne i Boston unngikk Gage å sette hardt mot hardt, enda mange i England mente han burde gjøre det. En av grunnene til at han var så tilbakeholdende, var at han ikke syntes han hadde tilstrekkelig store styrker til sin rådighet. Han foreslo til og med for regjeringen å oppheve Tvangslovene inntil han hadde fått seg tildelt så store styrker at det britiske herredømmet lot seg gjennomføre. Han var en av dem som hadde de minste illusjoner om forholdene. «Hvis De tror at ti tusen mann er tilstrekkelig, så send tyve tusen, og hvis De tror en million er nok, så send to millioner. I det lange løp vil De spare både blod og penger.» På den andre siden var Gage overbevist om at en

352

MOT UAVHENGIGHET

kraftig maktdemonstrasjon ville temme kolonistene. Men han var godt underrettet om hva de foretok seg, borgermilitser drev trening ganske åpenlyst, og det var vel kjent at det ble samlet lagre av ammunisjon. Blant annet ble det beslaglagt en sending på mer enn 13 000 patroner, som noen forsøkte å smugle inn i landet. Kolonistenes ledere ønsket å unngå å komme til å stå som angripere. Parolen gikk ut på at man bare måtte gripe til våpen i selvforsvar. Men etter hvert regnet de fleste med at et væpnet oppgjør måtte komme før eller senere, og man forberedte seg til den dagen dette skulle skje. Nye kom­ panier til militsen ble rekruttert og trent, ammunisjon ble lagret, folk ble utpekt til å holde øye med de britiske troppene i Boston. En fjerdedel av den frivillige militsen forpliktet seg til å stille på et minutts varsel, og disse «minuttmennene» kom snart til å vise sin verdi. Om kvelden den 18. april 1775 gav guvernør Gage ordre til en aksjon som hadde to formål. Det ene var å arrestere de radikale lederne Samuel Adams og John Hancock, som begge oppholdt seg i Lexington omkring tyve kilometer nordvest for Boston. Det andre målet var å beslaglegge og ødelegge et militært depot man visste ble bygget opp i Concord, ca. femten kilometer lenger borte, vest for Lexington. En forutsetning for at aksjonen skulle kunne gjennomføres, var at den ble holdt strengt hemmelig. Men allerede flere dager før han gjennomførte sitt mest berømte ritt, hadde Paul Revere kunnet ri til Concord med en advarsel om at depotet måtte flyttes. Den kritiske kvelden begynte en styrke på omkring tusen mann britiske tropper å marsjere mot Lexington under kommando av oberstløytnant F. Smith. Marsjen foregikk med alle de sikkerhetstiltak man kunne tenke seg, fordi aksjonen for­ utsatte en fullstendig overraskelse. Men det var oberst­ løytnant Smith som ble overrasket underveis, ved å opp­ dage at distriktet allerede var i alarm. Han konstaterte at det ble fyrt av mange signalskudd, og at det uavlatelig ble ringt med alarmklokker, så distriktet måtte ha hatt «enten etterretning eller en sterk mistanke om vår ankomst». Det var den første gjetningen som var riktig. En lykt i et

GEORGE WASHINGTON

353

De ynkelig utseende amerikanske soldatene var en takknemlig skyte­ skive for engelske vittighetstegnere. Karikatur fra 1776.

kirketårn i Boston hadde gitt Paul Revere det avtalte signal, og i et nattlig ritt hadde han nådd fram til Lexington og hadde slått alarm. Seks lette infanterikompanier av de britiske styrkene var sendt i ilmarsj som fortropp for å besette to broer ved Concord. Da de britiske soldatene nådde Lexington om morgenen den 19. april, stod 60—70 minuttmenn oppmar­ sjert for å ta imot dem. Det var like ved at militsfolkene holdt på å la seg overtale til å trekke seg tilbake, da det falt et skudd, som utløste en spontan salve fra soldatene. Etter en kort kamp spredte militsen seg og soldatene dro videre mot Concord. Bak seg etterlot de seg åtte drepte militsmenn og vel så mange sårede i Lexington. I Concord møtte oberstløytnant Smith en større styrke av militsen, og der utviklet det seg en kamp som varte hele dagen. Da militsen hadde fjernet våpen- og ammunisjons­ lagre i et visst omfang, fikk ikke de britiske styrkene 16. Grimberg 26

354

MOT UAVHENGIGHET

Sølvsmeden, kobberstikkeren og den glødende patrioten Paul Revere kastet seg ut i den radi­ kale agitasjon. Gang på gang ble han brukt som hemmelig sendebud i den bevegede tiden fram mot frihetskrigen. Eksempler på hans kunst finnes på sidene 276, 287, 319 og 339.

anledning til å ødelegge så mye som de hadde ventet seg da de dro fra Boston. Verre var det for dem at de under tilbakemarsjen ustanselig ble beskutt av milits-folk, som lå skjult bak trær, bak murer, i grøfter og bak diker på hele den lange strekningen, så marsjen utviklet seg etter hvert til uordnet flukt. Flere tusen militsmenn var blitt satt inn i denne formen for kamp. De britiske styrkene hadde i alt et tap på 273 mann mot 93 hos militsen. Slik begynte uavhengighetskrigen. Opptrapping til krig Fra hele New England strømmet det nå sammen militsfolk, og før det var gått en uke var Boston med sin britiske garnison en beleiret by. Med formalitetene gikk det fort­ satt sent, de humpet stadig etter den faktiske utvikling. En uke etter de dramatiske begivenhetene vedtok den provisoriske forsamling i Massachusetts sin offisielle fremstilling av det som hadde skjedd, i form av en henven­ delse til det engelske folk. Her heter det om troppenes tilbaketog fra Concord at «et stort antall hus langs veien ble plyndret og gjort ubrukelige, mange av dem ble brent,

GEORGE WASHINGTON

355

kvinner som lå i barselseng, ble drevet nakne ut på gaten av soldatene, fredelige gamle menn ble drept i sine egne hjem». Men alt dette, heter det videre «har ennå ikke skilt oss fra vår kongelige suveren. Vi erklærer at vi er hans lojale og pliktoppfyllende undersåtter, og at vi — hvor hardt vi enn er blitt behandlet — fortsatt er rede til å forsvare hans person, familie, krone og ære med vårt liv og vår eiendom». Men de ville ikke spakferdig underkaste seg hans grusomme ministeriums forfølgelse og tyranni, og «idet vi anroper Himmelen om rettferdighet for vår sak, beslutter vi enten å dø eller være frie. . .» Tre uker etter kampen ved Lexington og Concord kom «Den annen kontinental-kongress» sammen i Philadelphia, I april 1775 gikk de britiske troppene til angrep på en avdeling amerikanske «minute-men», som måtte trekke seg tilbake med store tap. Kort etter denne trefningen ved Lexington rettet militsen ved Concord en rekke geriljaangrep mot britiske avdelinger, som måtte flykte i all hast. På denne raderingen av Amos Doolittle ser man hvordan amerikanerne skyter mot de britiske «rødfrakkene» fra sine skjulesteder. I bakgrunnen ser man brennende hus og byer — uavhengig­ hetskrigen var begynt.

356

MOT UAVHENGIGHET

og også fra dette møtet ble det gitt uttrykk for at man ikke ønsket noe uopprettelig brudd. Det skjedde i form av et andragende til kongen etter forslag fra de moderate deltakerne på møtet, og det kalles vanligvis «Oljegrenpetisjonen» men det fikk ingen betydning for den britiske holdningen, blant annet fordi Kongressen samtidig vedtok helt andre ting. George Washington deltok i Kongressens møter, iført Virginia-militsens blå uniform. Det var første gang dette skjedde, og Washington var dermed den eneste som anty­ det stemningen på denne måten. Kort etter at Kongressen hadde trådt sammen i midten av mai, erklærte den for­ svarstilstand i koloniene. På dette tidspunkt hadde Rhode Island, Connecticut og New Hampshire vedtatt å sende 9500 mann til hjelp for kolonistene i Massachusetts, og i midten av juni besluttet Kongressen at det også skulle reises mannskap i Pennsylvania, Maryland og Virginia. Kongressen overtok myndigheten over alle troppene, også over dem som på forhånd hadde samlet seg omkring Boston. På forslag fra John Adams utnevnte Kongressen enstemmig George Washington til øverstkommanderende for samtlige styrker. Uavhengig av det som skjedde i Philadelphia, kom det i de samme dagene til et nytt sammenstøt, som var enda alvorligere enn kampen ved Lexington og Concord. Guver­ nør Gage hadde fått forsterkninger fra England under kommando av general William Howe. Dermed var garnisonen i Boston brakt opp i ca. 10 000 mann. Nord for Boston, slik byen den gangen lå, skyter det fram en halvøy med noen høydedrag, som ville kunne brukes som basis for kanonild mot byen. Gage hadde derfor planer om å besette de viktigste høydene, Bunker Hill og BreecTs Hill, etter at han den 12. juni hadde erklært unntakstilstand i byen. Imidlertid hadde kolonistenes milits kommet ham i forkjøpet ved å besette Breed’s Hill med 1200—1600 mann. Da de begynte å bygge ut forskansninger, gav Gage ordre til et frontalangrep mot høydedraget. Angrepet begynte den 17. juni med en styrke på 2400 mann under kommando av general Howe. To ganger ble de britiske

GEORGE WASHINGTON

357

troppene slått tilbake med store tap, og først under det tredje angrepet måtte militssoldatene trekke seg kjem­ pende tilbake, fordi de hadde brukt opp all sin ammuni­ sjon. De britiske styrkene hadde tapt over 1000 mann i drepte og sårede, deriblant 92 offiserer, mens amerika­ nerne på sin side hadde et tap på omkring 400. Av helt tilfeldige årsaker er det ikke Breed’s Hill, hvor slaget virkelig stod, men nabohøyden Bunker Hill, som har gitt slaget navn, og «Bunker Hill» kom til å bli stående som en påminnelse til de britiske troppene om at man nok burde ha litt mer respekt for disse «friskytterne» og «amatørsoldatene» enn man hadde hatt før. Etter Lexington-kampene hadde man i vide kretser snakket med forar­ gelse om måten militsmennene kjempet på under de britiske troppenes tilbaketog til Boston. Ikke en eneste gang hadde kolonistene kommet fram til åpent slag, og de ble ikke engang stående oppreist når de skulle lade gevæ­ rene. Dette var helt ureglementert, for ikke å si unfair krigføring. Men «Bunker Hill» ble utkjempet som et helt regulært slag etter europeisk standard. De første væpnede sammenstøtene trakk flere konse­ kvenser etter seg. Begge sider oppfattet motpartens hand­ linger som ulovlige overgrep, som økte begge parters besluttsomhet og vilje til å stå fast. De økte også opphis­ selsen på begge sider, og sist — men ikke minst — førte de til at propagandaen fra begge sider ble ført i et voldsommere og grovere språk. I årevis hadde de radikale i Boston systematisk svertet de britiske soldatene, særlig ved å spille på puritanernes moralske leveregler og kritisere soldatenes drikking, kort­ spill og tilnærmelser til det annet kjønn. Nå ble propagan­ daen fylt med frådende forargelse over plyndring, brannstiftelse, voldtekt og så fryktelige redselsgjerninger at forfatterne ikke engang ville nevne dem. Uskyldige kolo­ nister var blitt slaktet, bare fordi de forsøkte å forsvare den engelske forfatningen. England, som hevdet å være en mor for koloniene, hadde oppført seg som «en gammel, forlatt prostituert kvinne, en røver, en morder». Hver shilling, som ble pint ut av kolonistene, ble brukt til luksus

358

MOT UAVHENGIGHET

Slaget ved Bunker Hill den 17. juni 1775. For første gang i NordAmerikas historie ble det her utkjempet et regulært slag etter beste europeiske mønster. Her satte de amerikanske militsmennene seg i respekt hos de britiske troppene.

og andre laster, som ville ha fått Nero til å rødme. Den alminnelige befolkningen i England var degenerert og gjennomtrukket av gin. I stedet for å kalle England «hjem» og «moderland», kunne man like gjerne stille seg under herredømme av de afghanske tartarer. Straks etter Lexington-episoden fikk kolonistenes pro­ paganda et veldig forsprang ved at deres versjon av historien nådde først ut til offentligheten, ikke bare i Amerika, men også i England. Guvernør Gage beskyldte motstanderne for å ha stanset posten og for å ha fjernet brever med den britiske fremstillingen av begivenhetene for å hindre at den skulle bli kjent. I North Carolina ble for eksempel beretningen fra de radikale kjent to måneder før den offisielle britiske beretningen fra Gage, enda begge ble utarbeidet straks etter begivenhetene, og — som nevnt — nådde beretningen fra de radikale også først

GEORGE WASHINGTON

359

fram til England. Etter hvert som skildringer fra offiserer og soldater, som hadde deltatt i kampene, kom fram til England, ble den britiske propagandaen på sin side ve­ sentlig opptatt med å beskrive hvordan militsfolkene hadde oppført seg som ville indianere, og den skildret detaljert hvordan skalpering og avskjæring av nese og ører på falne og sårede motstandere var en yndet beskjeftigelse. Noe som kanskje vakte minst like mye uvilje i England, i alle lag av befolkningen, men især hos de selvbevisste politikerne, var den tonen kolonistenes offisielle og halv­ offisielle organer brukte i sine henvendelser til de britiske myndighetene. Alle deres resolusjoner og andragender var skrevet «i en stil som passet seg bedre ved de hovmodige hoffene i Versailles og Madrid».

Angrepet på Canada Slik så man også på «Oljegren-petisjonen», som ble ved­ tatt på Kontinental-kongressen den 8. juli, for i England kunne man vanskelig se bort fra de andre vedtakene Kongressen hadde gjort, og som måtte virke som alt annet enn fredelig utstrakte oljegrener. Den 6. juli hadde Kon­ gressen vedtatt en «Erklæring om årsakene til' og nødven­ digheten av å gripe til våpen». Erklæringen er holdt i en verdig og avmålt tone og gjør atter en gang rede for de overgrep den britiske regjering og parlamentet har begått mot koloniene, idet den særlig dveler ved utviklingen i de siste årene. Erklæringen inneholder på den ene side slike setninger som denne: «Vi har ikke grepet til våpen med ærgjerrige planer om atskillelse fra Storbritannia og opp­ rettelse av uavhengige stater. Vi kjemper ikke for ære eller for erobringer.» Men på den annen side heter det også: «Vår sak er rettferdig. Vår union er fullkommen. Våre indre ressurser er store, og utenlandsk hjelp er uten tvil oppnåelig, om nødvendig.» «Nødvendigheten har ennå ikke drevet oss til det fortvilte skritt» å strebe etter atskillelse «eller fått oss til å oppfordre noen annen nasjon til krig» mot venner og landsmenn i noen del av riket. Med tilslutning fra regjeringen og parlamentet utstedte

360

MOT UAVHENGIGHET

John Hancock, Bostonkjøpmannen som støttet «Frihetens sønner» og senere ble president for Kontinental-kongressen. Maleri av John Singleton Copley.

Georg 3. i slutten av august en «Proklamasjon til under­ trykkelse av opprør og løsrivelse». Den innskjerpet alle undersåtters plikt til å hjelpe til med å bekjempe «det åpne og erklærte opprør», og til å få pågrepet og stilt for retten dem som hadde anstiftet opprøret. Med dette hadde man særlig hatt i tankene — ved siden av mange andre — John Hancock, som Gage forgjeves hadde forsøkt å få arrestert i Lexington. Han var en velstående Boston-kjøpmann, som hadde støttet «Frihetens sønner» meget rundhåndet, foruten at han selv personlig hadde deltatt i bevegelsen. Nå var han president for Kontinentalkongressen og hadde på dens vegne underskrevet erklær­ ingen om å gripe til våpen. Først i november ble kongens proklamasjon kjent i Kongressen i Philadelphia og førte der til at stemningen ble skjerpet. I mellomtiden hadde kolonistene foretatt flere militære operasjoner med sikte på Canada, samtidig som de forsøkte å vinne befolkningen der med appeller og flyveblad. Quebec-loven var kommet i rett tid til å fjerne det vesentligste av fransk-kanadiernes utilfredshet, og

GEORGE WASHINGTON

361

grovhetene i propagandaen hos deres naboer i sør mot Quebec-loven hadde ikke gått upåaktet hen blant den katolske befolkningen i Canada. I tiden mellom kampene ved Lexington og slaget ved Bunker Hill hadde militssoldater fra Massachusetts og Connecticut besatt fortet ved Ticonderoga ved Lake Champlain. Dette skjedde i midten av mai. Der fikk de gode militære forsyninger, og et par dager senere erobret de enda et britisk fort på den ruten til Canada som franskmenn og engelskmenn tidligere hadde kjempet om i så mange år. I oktober besluttet Kontinental-kongressen med 6 mot 5 stemmer å gi hærledelsen bemyndigelse til å gjennomføre et angrep inn i de sentrale områdene av Canada med to særskilte troppestyrker. Den ene avdelin­ gen støtte fram mot nord under kommando av den irskfødte Richard Montgomery og erobret Montreal i november. Deretter var det meningen at denne styrken skulle forene seg med den andre avdelingen, i et felles angrep mot Quebec, som den andre avdelingen rykket fram mot under en dristig marsj gjennom skogene i Maine. Denne siste avdelingen stod under kommando av en mann som hadde utmerket seg allerede ved Ticonde­ roga, og som også kom til å gjøre seg bemerket senere. Han het Benedict Arnold. Imidlertid ble angrepet på Quebec slått tilbake den 31. desember under en forferde­ lig snøstorm. Montgomery falt, og Arnold måtte snart oppgi beleiringen på grunn av det harde vinterværet. Men på tilbakeveien dekket han marsjen så godt at det hindret de britiske styrkene i Canada i å samarbeide med styr­ kene ved Hudsons nedre løp under krigshandlingene i 1776. For øvrig brukte George Washington hovedsakelig det første halve året etter at han hadde overtatt stillingen som øverstkommanderende, til å trene troppene og innøve disiplin, slik at militssoldatene ikke gikk og kom ettersom de selv fant for godt i samme grad som tidligere. Dessuten ble tiden brukt til å skaffe våpen, ammunisjon og andre forsyninger.

362

MOT UAVHENGIGHET

Tom Paines kampskrift Tross britenes forsøk på å hindre at det vokste fram en jernindustri i koloniene, hadde denne industrigrenen vokst meget raskt. Loven fra 1750 hadde vist seg så vanskelig å gjennomføre at koloniene 25 år senere stod for en syvendedel av verdens samlede produksjon av jern. Dette gav koloniene muligheter for selv å fabrikkere våpen og støpe kanoner, men Kongressen hadde også nedsatt en hemmelig komité, som skulle ta seg av import av våpen og ammunisjon. I november nedsatte Kongressen også en «Komité for hemmelig korrespondanse», som skulle sette seg i forbindelse med utenlandske makter, blant annet med henblikk på materiell hjelp. I de første fasene av krigen fikk kolonistene god hjelp av våpen som ble erobret fra fienden. Et halvt hundre kanoner og mortere var blitt slept over fjellene fra Ticonderoga etter at fortet der var tatt, for å bli satt inn ved Boston, hvor Washington hadde strammet beleiringen. Den 4. mars 1776 besatte kolonistyrker høydedragene sør for byen, Dorchester Heights, som lå slik til at kanoner derfra kunne beskyte byen og gjøre det umulig å holde den. General William Howe, som hadde etterfulgt Gage, hadde lenge pekt på at New York hadde større strategisk betydning. Den 17. mars trakk han seg ut av Boston og dro til Halifax, Nova Scotia, idet han trakk med seg tusen lojalister foruten hele den store garnisonen. Britenes tilbaketrekning fra Boston ble behørig feiret i koloniene, og det samme gjaldt et mislykket britisk an­ grep i Carolina, spesielt mot Charlestown, som en britisk ekspedisjon trakk seg tilbake fra i juni. Selv om det derfor kunne se ut som om krigen det første året hadde ført til seier for kolonistene, var det likevel klart at det forestod langt hardere krigsbegivenheter. De væpnede sammenstø­ tene det første året ble bestemmende for den videre politiske utvikling, men militært sett var de temmelig betydningsløse, og krigen kom da også til å vare ennå i seks år. «Lojalister» ble etter hvert brukt som betegnelse på

GEORGE WASHINGTON

363

Med kampskriftet Common Sense, som utkom i januar 1776, fikk Thomas Paine en overveldende innflytelse på den offent­ lige mening. Oppflammet av de fengende ordene i skriftet, sluttet folk all­ ment opp om Kontinen­ tal-kongressen i kampen for Amerikas uavhengig­ het.

dem som var lojale mot Storbritannia, men til å begynne med var det vanskelig å få et klart bilde av hvilken part som var den egentlig lojale. Ennå i januar 1776 ble den tradisjonelle skålen for kongen utbrakt i offisersmessen ved Washingtons hovedkvarter, mens de britiske styrkene ble kalt «ministeriets hær» og Kongressens tropper gjerne omtalt som «Kongens hær». Det var fremdeles mange som regnet med at et regjeringsskifte kunne snu alt til det beste. I stedet var det den offentlige mening i Amerika som slo om. Det skyldtes ikke minst en nykommer, som overgikk alle andre radikale i å formulere fengende slag­ ord, og å gjøre det på det rette tidspunkt. Etter et omflak­ kende liv var Thomas Paine kommet til Philadelphia så nylig som i 1774, utstyrt med en anbefaling fra Benjamin Franklin, som han hadde truffet i England. I januar 1776 sendte Paine ut sitt kampskrift «Common Sense» som flyttet anklagene fra regjeringen og parlamentet til kongen selv, og rettet en flammende oppfordring til koloniene om å erklære seg uavhengige av Storbritannia. I løpet av et par måneder ble dette kampskriftet spredt i mer enn

364

MOT UAVHENGIGHET

hundretusen eksemplarer, samtidig som det kom ut i Europa i fire utgaver. Før det var gått lang tid hadde skriftet nådd et samlet opplag på nesten en halv million. Det finnes noen få, markante passasjer, som ustanselig siteres, og som amerikanske skolebarn helt opp til våre dager har pleid å lære utenat. «En eneste hederlig sjel er mer verd for samfunnet og i Guds øyne, enn alle de kronede slyngler som noensinne har levd.» Alle forslag og planer fra tiden før kampen ved Lexington var nå like ubrukelige som en gammel almanakk. . . Det siste bånd var nå brutt, nå måtte våpnene avgjøre striden. «Hver plett av den gamle verden er tilgrodd med undertrykkelse. Friheten er blitt forfulgt over hele kloden. Asia og Afrika har forlengst fordrevet henne. Europa betrakter henne som en fremmed, England har gitt henne et varsel om å forsvinne. Oh! ta imot flyktningen og gjør i tide i stand et tilfluktssted for menneskeheten!» Mange vesentlige avsnitt i skriftet er imidlertid opptatt av svært materielle handelspolitiske argumenter, og det er rimelig å tro at det er denne siden av saken opphavs­ mennene opprinnelig har lagt mest vekt på. Selv om skriftet ble utgitt anonymt har det aldri vært reist tvil om at det fra ende til annen er skrevet av Thomas Paine. Men det er også på det rene at skriftet var kjent — og sann­ synligvis i all fortrolighet ble støttet — av to innflytelses­ rike politikere i Philadelphia. Den ene av disse innvidde personer var en fremtredende lege og vitenskapsmann, Benjamin Rush, Amerikas første professor i kjemi, medlem av Kontinental-kongressen og en sikker støtte for Paine sammen med Benjamin Franklin. Det var han som foreslo å gi skriftet tittelen «Common Sense» — «Sunn fornuft». Den andre som hadde lest manuskriptet på forhånd, var Franklin. Men ikke nok med det. Franklin hadde til og med skaffet Paine en stor del av det materialet skriftet bygget på, og argumentasjonen i skriftet gjen­ speiler da også tanker som Franklin tidligere hadde gitt uttrykk for privat. Den overveldende innflytelsen dette skriftet fikk på den offentlige mening, ble til stor hjelp for Kontinental-

GEORGE WASHINGTON

365

kongressen som meget snart kom til å befinne seg i en tvangssituasjon. Franklin var medlem av «Komitéen for hemmelig korrespondanse», som hadde sondert mulig­ hetene for å få materiell hjelp fra utlandet. Det viste seg meget snart at det bare var Frankrike og Spania som kunne få praktisk betydning i denne sammenhengen. Men det ville være en tvilsom sak å få altfor kraftig hjelp fra de to landene, som hadde hatt så store tap av territorier i den siste krigen med Storbritannia. Det var en tydelig risiko for at militær hjelp fra Storbritannias bitreste fiender kunne snu seg til fransk og spansk gjenerobring av de områdene som var gått tapt i Nord-Amerika. Derfor forsøkte Franklin og de andre forhandlerne i første om­ gang bare å lokke med handelsmessige fordeler gjennom de følerne som ble strukket fram, og i overensstemmelse med dette anstrengte Paine seg for å overbevise befolknin­ gen i koloniene gjennom sitt skrift om at det amerikanske kontinentet ville stå seg mye bedre på å kunne handle fritt med alle statene i Europa enn bare med Storbritannia. Tvangssituasjonen for Kongressen bestod i at kolonier, som var avhengige av sitt moderland, ikke var i stand til å inngå handelsavtaler, og dessuten var det meget lite sannsynlig at en fremmed, suveren stat ville innlate seg på et så tvilsomt foretakende. Behovet for hjelp utenfra ble mer og mer påtrengende. I desember hadde en kongelig proklamasjon stengt alle koloniene for all handel fra den 1. mars 1776, og det var kjent at Storbritannia samtidig gjorde forberedelser til en stor militær innsats. Hvem den enkelte borger skyldte lojalitet, var et problem som heller ikke kunne løses, så lenge både kongelige guvernører og medlemmer av Kongressen, både regulære soldater og militsfolk alle sammen var britiske undersåtter, bundet av de samme grunnleggende lover og med det samme store fedreland som sitt hjem.

Frigjøringen

DET ENDELIGE BRUDD

Flere av de vanskelighetene Kongressen stod overfor våren 1776, ville bli løst hvis fellesskapet med Storbri­ tannia ble oppsagt, og en slik oppsigelse ville være den logiske, formelle konsekvens av en situasjon som allerede forelå i praksis. Den britiske proklamasjonen om stenging av de ameri­ kanske havnene fikk sitt svar. I april besluttet Kontinentalkongressen å åpne havnene for skip fra alle nasjoner, unntatt Storbritannia. Svaret innebar et totalt brudd med den merkantilistiske sjøfartslovgivningen. I forveien var det sendt en representant til Frankrike, Silas Deanefor å forhandle om hjelp, uten at han visste om at Frankrike på dette tidspunkt allerede hadde tatt sin beslutning, og til og med hadde fått Spania til også å love sin støtte. Kongressen gav nå private borgere myndighet til å bevæpne sine handebskip, slik at det snart kom i stand en hel liten flåte av fribyttere, som var klar til å gå løs på den overmektige britiske marine. Innenriks var flere av kolo­ niene i full gang med å bringe den midlertidige uavhen­ gigheten fra de britiske myndighetene formelt i orden. Særlig besluttsomt tok Virginia og North Carolina fatt på denne oppgaven, etter at guvernørene i disse statene var blitt fordrevet i 1775. I april 1776 gav provinskongressen i North Carolina sine utsendinger til Kontinentalkongressen instruks om å stemme for uavhengighet. Den 15. mai erklærte Virginia seg som en fri og uavhengig stat, og samme måned oppfordret Kontinental-kongressen alle koloniene til å opprette egne, selvstendige regjeringer. Den 7. juni la en av de mest fremtredende radikale representanter i Kongressen, Richard Henry Lee fra Virginia, fram tre forslag til resolusjon på Kontinental-

DET ENDELIGE BRUDD

367

kongressen: et om at koloniene skulle erklære seg uavhen­ gige, et om retten til å slutte avtaler med utenlandske makter og et om en sammenslutning — en konføderasjon — som skulle legges fram for de enkelte koloniene til godkjenning. De to siste forslagene kom ikke til behand­ ling før atskillig senere, men heller ikke det første og avgjørende forslaget gikk glatt gjennom med en gang. Tilhengerne av uavhengighet presset på, og det ble også presset på fra lokale komiteer rundt omkring i koloniene både i nord og sør. Men det var livsviktig å unngå at det oppstod en splittelse, og flere av koloniene var ennå ikke på linje med uavhengighetspolitikken. En utsending fra Pennsylvania mente at «uavhengighet betyr ruin. Hvis England avslår, vil det ruinere oss. Hvis England gir oss uavhengighet, vil vi ruinere oss selv.» Flere hadde samme oppfatning. Men det viktigste var at utsendingene fra New York, New Jersey, Pennsylvania, Delaware og Maryland ikke hadde fått myndighet hjemmefra til å stemme for en slik beslutning. Etter et par dagers debatt ble det den 10. juni vedtatt å utsette saken i tre uker. Men samtidig ble det nedsatt en komité som fikk i oppdrag å utarbeide en høytidelig erklæring, som skulle brukes når uavhengigheten var blitt offisielt erklært. Ved inngangen til neste måned —juli — var stillingen den at New Jersey og Maryland hadde gitt sine delegater den nødvendige fullmakt, mens det ennå var et lite flertall i delegasjonen fra Pennsylvania mot å ta det endelige skritt. I delegasjonene fra South Carolina og Delaware vippet ikke flertallet over før i siste øyeblikk. Og New York hadde fremdeles ikke gitt sine utsendinger tilstrekkelig klare instrukser, med den følge at delegasjo­ nen fra denne kolonien hverken stemte ja eller nei på den store dagen. Richard Henry Lees korte og knappe forslag til resolu­ sjon om kolonienes uavhengighet kom, som tidligere be­ stemt, opp til behandling den 1. juli. Debatten varte i ni timer uten pause, for i delegasjonene fra South Carolina, Delaware og Pennsylvania var det fremdeles et knapt flertall mot vedtaket. På forslag fra South Carolina ble

368

FRIGJØRINGEN

saken utsatt til dagen etter, og da 2. juli opprant, sluttet South Carolina seg til forslaget. I delegasjonen fra Dela­ ware hadde flertallet også skiftet, denne gangen ved at en delegert, som var for forslaget, var kommet fram etter å ha ridd hele natten i et fryktelig stormvær. I delegasjonen fra Pennsylvania var det to av motstanderne som avholdt seg fra å stemme, og dermed fikk tilhengerne av forslaget flertall også i denne delegasjonen. Da hver koloni avgav en samlet stemme, kunne Lees resolusjonsforslag deretter vedtas enstemmig den 2. juli: «DET ER BESLUTTET at disse Forente kolonier er, og med rette bør være, frie og uavhengige stater, at de er løst fra all troskap mot den britiske krone, og at enhver politisk forbindelse mellom dem og staten Storbritannia er, og bør være, fullstendig oppløst.» Uavhengighetserklæringen Dette vedtaket var den begivenhet som egentlig satte skille i historien. Med det hadde koloniene erklært seg som frie og uavhengige stater, og John Adams mente at den 2. juli ville bli «feiret av kommende generasjoner som den store årsdag ... fra den ene enden av dette kontinent til den andre, fra denne tid og fremover, i all evighet». Han kunne ikke godt forutse at ettertiden ville velge å feire uavhengigheten med en forsinkelse på to dager. Men det har ettertiden valgt, fordi Kongressen to dager senere vedtok en meget mer pompøs erklæring. Det utvalget som ble opprettet da behandlingen ble utsatt i begynnelsen av juni, hadde fått i oppdrag å skrive et forslag til en utførlig begrunnelse for resolusjonen om uavhengighet. Utvalget bestod av Thomas Jefferson fra Virginia, John Adams fra Massachusetts, Benja­ min Franklin fra Pennsylvania, Roger Sherman fra Connecticut og Robert R. Livingston fra New York. Bortsett fra Franklin var de alle sammen jurister, og de to sistnevnte var dessuten store jordeiere. Det ble den 33 år gamle Jefferson som fikk i oppdrag å skrive utkastet, enda han var Kongressens nestyngste medlem. Grunnen var at

DET ENDELIGE BRUDD

369

Utsnitt av et av de første utkastene til Uavhengighetserklæringen, skrevet av Jefferson og forsynt med hans rettelser og tilføyelser.

resolusjonsforslaget kom fra Virginia og forslagsstilleren Lee hadde reist hjem. Dessuten mente man at han ville være den som best kunne få arbeidet fra hånden. Franklin var syk, og Adams hadde ikke lyst på jobben. Adams har senere fortalt at Jefferson fikk sitt utkast ferdig «i løpet av en eller to dager». Først viste han det til Adams og Franklin, som bare foreslo noen få endringer, mens Jefferson selv foretok atskillige rettelser. Etter at de tre hadde gjennomarbeidet manuskriptet, ble det ren­ skrevet og uten endringer godkjent av hele utvalget. Den 28. juni ble det sendt til Kongressen for behandling så snart resolusjonen om uavhengighet var blitt vedtatt. Etter avstemningen den 2. juli ble utkastet derfor tatt opp og behandlet i en debatt som varte denne dagen, hele den neste og også den følgende. Utkastet ble utsatt for voldsom kritikk, så voldsom at Franklin, som satt ved siden av Jefferson, måtte berolige og oppmuntre den arme forfatter, som lett tok seg nær av motgang. Atskillig ble 17. Grimberg 26

Uavhengighetserklæringen. Maleri av John Trumbull fra 1786-97. Vi ser Benjamin Franklin, Thomas Jefferson, John Adams, Robert R. Livingston og Roger Sherman (stående i midten), som presenterer Uavhengighets­ erklæringen for Kontinental-kongressens president, John Hancock (sittende til høyre). De øvrige personene er kongressmedlemmer.

strøket, andre momenter ble tilføyd, og i alt ble en fjerdedel av erklæringen skrevet om. Men endelig — den 4. juli — ble Uavhengighetserklæringen vedtatt av Kon­ tinental-kongressen, også denne gangen enstemmig, fordi New York igjen avholdt seg fra å stemme.

Imidlertid sluttet New York seg til erklæringen alle­ rede den 15. juli, og Kongressen bestemte seg da for å la hele erklæringen renskrive på pergament og så la alle utsendingene til Kongressen undertegne den. Dette doku­ mentet er det som er blitt det nasjonale klenodium for USA, men det er ikke fullt samsvar mellom de personene som deltok i avstemningen 4. juli og de som senere skrev under på det ferdige dokumentet. Det er heller ikke fullt samsvar mellom overskriften på det trykte eksemplaret som ble sendt rundt like etter avstemningen og over-

372

FRIGJØRINGEN

skriften på det håndskrevne dokumentet. I vedtaket som Kongressen gjorde, var overskriften: «En erklæring av representantene for Amerikas forente stater, forsamlet til alminnelig kongress.» I det håndskrevne dokumentet er tittelen endret til: «Den enstemmige erklæring av de tretten forente stater i Amerika (eller: ... av Amerikas tretten forente stater.» Denne formuleringen kunne bru­ kes etter at New York hadde sluttet seg til. Formålet med erklæringen var å gi en begrunnelse for den uavhengighetsresolusjonen som allerede var vedtatt, og det ble gjort gjennom en innledende henvisning til datidens velkjente naturrettslige forestillinger: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle men­ nesker er født like, at de av sin skaper har fått som gave visse umistelige rettigheter, og at blant dem hører liv, frihet og rett til å strebe etter lykke.» Deretter fulgte en henvisning til den like velkjente forestillingen om en samfunnspakt, det vil si den politiske læresetning som hevdet at regjeringens myndighet i et land hadde vokst fram av en opprinnelig overenskomst mellom den styrende og dem som ble styrt. Noen av samfunnspaktens euro­ peiske teoretikere hadde videre hevdet at en pakt som en gang var sluttet, var bindende for all tid, mens andre hadde hevdet at hvis en regjeringsform ikke lenger fylte sitt opprinnelige formål — nemlig å sikre borgernes liv, frihet og rett til å strebe etter lykken — da var det folkets rett å endre eller å avskaffe det gamle styret og innføre et nytt. Den engelske filosofen John Locke hadde hevdet denne siste oppfatningen som en teoretisk rettferdiggjøring av den engelske revolusjonen i 1688, og denne oppfatnin­ gen hadde i løpet av 1700-tallet gjennomsyret intellektuelle kretser både i Europa og Amerika i stor utstrekning. Erklæringen kunne derfor hevde uten nærmere argu­ mentasjon at folkets rett til under bestemte omstendig­ heter å avskaffe en regjeringsform og erstatte den med en annen, var et alminnelig anerkjent prinsipp, og spørsmålet var da bare om man hadde tilstrekkelig tungtveiende grunner i det foreliggende tilfellet til å gjøre det. Derfor regner erklæringen enda en gang opp alle de klagemål

DET ENDELIGE BRUDD

373

Thomas Jefferson, Uavhengighetserklæringens hovedforfatter og senere USAs tredje president. Maleri av Rembrandt Peale. Jefferson var også utenriksminister i George Washingtons regjering.

koloniene hadde mot Englands behandling av dem, men denne gangen slik at kongen selv blir holdt ansvarlig og med tilføyelse av de klagepunktene som hadde oppstått i den siste tiden: «Han har frasagt seg regjeringen her ved å erklære oss utenfor sin beskyttelse og ved å føre krig mot oss. — Han har plyndret på våre hav, herjet våre kyster, brent våre byer og ødelagt vårt folks liv. Han er i dette øyeblikk i ferd med å transportere store hærer av fremmede leietropper mot oss for å fullende det dødens, ødeleggelsens og tyranniets verk som allerede er begynt

374

FRIGJØRINGEN

med eksempler på grusomhet og troløshet, som neppe har sitt sidestykke i de mest barbariske tidsaldre og fullsten­ dig uverdige for en sivilisert nasjon overhodet.» Med en appell til «verdens høyeste dommer» gjentas så til slutt ordlyden i den korte resolusjonen. «Og til støtte for denne erklæring, med en sikker fortrøstning til det Guddommelige Forsyns beskyttelse, forplikter vi oss over­ for hverandre med våre liv, våre skjebner og vår hellige ære.» Erklæringens forfatter, Jefferson, ble senere en meget omstridt politiker med demokratisk holdning, og mange som ikke har kunnet godta hans standpunkter, har litt nedlatende pekt på at Uavhengighetserklæringen ikke inneholder en eneste original idé. Mye i den er nesten ordrett gjenklang av Locke og senere skribenter, det meste av det som står der, er gjentakelser av tanker som var blitt skrevet hundrevis av ganger i aviser, brosjyrer og mer formelle resolusjoner i de siste femten årene — også av Jefferson selv — foruten at det samme tusenvis av ganger var blitt fremført på offisielle og uoffisielle taler­ stoler, fra prekestolene i alle kolonier fra nord til sør og fra byene ved kysten til de mørke skogene og fjellene langt inn mot vest. Men det var nettopp denne felles oppfatning, disse felles stemningene fra disse dager, Jefferson ville gi ut­ trykk for. Kritikerne har rett i at prinsippene, tankene og idéene hadde vært å finne hos filosofer og politiske teore­ tikere gjennom et hundreår i forveien, men nettopp derfor var de blitt en del av den alminnelige åndelige utrustingen, ikke minst blant kolonistene, og en jurist som Jefferson behøvde ikke å slå opp noe sted for å gjengi det som den gangen var gjengs lære i alle elementære bøker om offent­ lig rett. Og fremfor alt unnlater slike kritikere å se det enestående som her hendte for første gang: at en forsam­ ling av representanter for tretten kolonier, som hittil hadde vært sterkt splittet, tok dette fellesgods av teorier og doktriner bort fra skrivebordene og bokhyllene — for å løfte alt dette opp i en høytidelig erklæring som grunn­ lag for en ny nasjons eksistens.

375

DET ENDELIGE BRUDD

Ml&Mli J?e Q ° • ?Mbwkr y-fl Lrlutulr

of t he

Ejnvjmøjw

Z-rarø* Ptmt )

luftart' RacJtf-lk