Imperialisme, demokrati [20] 8252511961, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

Ragnar Svanstrom

IMPERIALISME DEMOKRATI

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1988 Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1993 Innbinding: Kristoffer Johnsen Bokbinderi A/S, Skien 1993 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl

ISBN 82-525-1196-1 (bd. 20) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

Med dette bind, som utgjør siste del av den svenske original i den norske utgaven, er fremstillingen ført fram til 1914 etter den plan Carl Grimberg la opp den gang han begynte sitt store verk i 1920-årene. Etter Carl Grimbergs død i 1941 har hans medarbeider fil. dr. Ragnar Svanstrom ført verket videre, dels på grunnlag av Grimbergs etterlatte notater, dels — som i de siste bindene — helt på egen hånd. Oversettelsen av dette bindet er besørget av redaktør Trygve Width og cand. mag. Lotte Holmboe. Redak­ tør Width har oversatt første del og fru Holmboe det siste avsnittet som er kalt «Nå slukkes lysene». Den norske Bokklubben

Innhold

DOLLARFYRSTENE ........................................... De forente stater i slutten av 1800-årene ............ John D. Rockefeller ............ Andrew Carnegie og John Pierpont Morgan . ............ Theodore Roosevelt ........

9 9 30 43 59

DEN HVITE MANNS BYRDE ................... Rudyard Kipling . ............. Sepoysopprøret i 1857 ..................................... Storbritannia i 1860 og 1870-årene .............. Canada og Australia . ................................................... Syd-Afrika. Suezkanalen..... ......................................... Livingstone og Stanley.......................................... Egypt og Sudan. Charles Gordon............. ................

72 72 82 92 99 101

112 122

DEN LANGE FREDEN..................................... 135 Tyskland i slutten av 1800-årene............................... 135 Balkankrisen 1875-78 ................................ 148 Berlinkongressen 1878 ........ 160 Bismarck og sosialdemokratene ........... 167 Bismarck nærmer seg Østerrike ............. 174 Home Rule for Irland ................ 183 Chamberlain og Rosebery................................... 208 Frankrike etter krigen 1870-71. Den tredje republikk 218 Fransk kunst i siste halvdel av 1800-årene. Impresjonismen .................................... 240 Dreyfussaken ............. 256 Fredrik 3.s og Vilhelm 2.s tronbestigelse................... 266 Bismarcks sorti ........................................................... 271

«NÅ SLUKKES LYSENE» ................................... Vilhelm 2.s Tyskland . .................

278 278

Fashoda-affæren.......................................................... 298 Boerkrigen 1899-1902 ................................. 301 Chamberlain ønsker en allianse medTyskland........ 318 Dronning Victorias siste år. Edvard 7......................... 321 Storbritannias og Frankrikes «Entente cordiale» ...... 328 Dostojevskijs og Tolstojs Russland ............................ 338 Den russisk-japanske krig 1904-05 ........ 366 Den russiske revolusjon i 1905 ................... 370 Storbritannias og Russlands «Entente cordiale» ....... 375 Sir Edward Grey og Herbert Henry Asquith ............. 377 David Lloyd George og Winston Churchill............... 384 Bernhard von Biilow. Admiral Tirpitz og den tyske flåtepolitikken ..................................................... 392 Agadirkrisen 1911 ...................... 400 Bjorkoaffæren 1905 .................................................... 403 Nye uroligheter på Balkan .......................................... 407 De siste år før katastrofen........................................... 413 Storbritannia på randen av borgerkrig ...................... 427 Attentatet i Sarajevo. Den første verdenskrig bryter ut . 432

KART Det fjerne østen før Den første verdenskrig .......... 87 Australsambandet ........... ........................................ 100 Afrika før Den første verdenskrig........................... 108 Balkanlandene etter Berlinkongressen i 1878 ........ 153

Siste halvdel av 1800-tallet preges i sterk grad av gullfeberen. Dette litografiet fra 1871 viser gullgravere i California ved midten av år­ hundret. Men også i andre deler av verden, først og fremst i Australia og Syd-Afrika, ble det gjort nye rike funn i årene 1850-75. Verdensproduksjonen av gull, som i årene 1831-40 var gjennomsnittlig 20 000 kg pr. år, ble tidoblet i årene 1851-60, og i tiden 1850-75 ble det utvunnet like meget gull som i de foregående 350 år.

Dollarfyrstene

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

Thaddeus Stevens «er en av de mest motbydelige skikkelser i amerikansk historie, en hatsk og dyster gam­ ling uten venner», sier Samuel Eliot Morison og Henry Steele Commager. Det er harde ord, men de skriver seg fra to meget fornuftige historikere med god dømmekraft, og man kommer derfor ikke uten videre forbi dem. Thad­ deus Stevens var den drivende kraft i den femtenmannskomité som tok ledelsen i kongressen etter borgerkrigen. Det var der han slo fast den politikk som de seirende nordstater fulgte. Sørstatene skulle straffes og kues, de skulle behandles som et erobret land og fratas enhver inn­ flytelse i De forente staters politiske liv. Og det partiet som hadde kjempet for sørstatenes sak, det demokratiske, skulle forfølges med alle midler. Ennå ti år etter kapitula­ sjonen i Appomattox Courthouse kunne en av Thaddeus Stevens’ meningsfeller holde en tale som denne: «Hver stat som trådte ut av unionen, var en demokra­ tisk stat. Hver kunngjøring som ble utferdiget til gunst for uttredelsen, var skrevet av en demokrat. Hver mann som forsøkte å fire det gamle flagg fra den himmel det pryder, var en demokrat. Hver mann som skjøt i hjel en unionssoldat, var en demokrat. Den mann som snikmyrdet Lincoln, var en demokrat. Hver mann som alte opp blodhunder til å forfølge menneskelige vesener, var en demo­ krat. Hver mann som forsøkte å spre smittsomme kopper og gul feber i nordstatene, var en demokrat. Soldater, hvert arr dere har på kroppen som følge av deres helte­ mot, stammer fra en demokrat. Hvert arr, hver arm som er amputert, hvert lem som er lemlestet, er et minne om en demokrat!»

10

DOLLARFYRSTENE

Knut Hamsun, som i sin ungdom oppholdt seg to gan­ ger i De forente stater under tafatte og mislykkede forsøk på å skaffe seg et levebrød, skrev i sin gallesure bok «Fra det moderne Amerikas Aandsliv», som utkom i 1889, at borgerkrigen ikke så meget hadde tatt sikte på å frigjøre negrene som å utrydde sørstatenes aristokrater. På sett og vis hadde Hamsun rett. Dette var iallfall en av krigens følger. Andrew Johnson, som rykket opp som president etter mordet på Lincoln, fastslo at sørstatsaristokratene var blitt ruinert og satt ut av spillet. Og dette var han glad for og godt fornøyd med. Men utover det hadde han ingen ytterligere planer uten at man burde gjøre opp med sør­ statene, forsone seg med dem og legge grunnen til en felles fremtid. Det var dette Lincoln hadde villet. Men Lincoln var død og hans ånd med ham. Nå regjerte Thaddeus Stevens og hans bråkende republikanere. De geipet til slag­ ordet «uten hat mot noen». Hat var den dominerende

Thaddeus Stevens, den ledende talsmann for uforsonlig hevn over sørstatene. Da borger­ krigen sluttet, satt Ste­ vens i tre år som for­ mann i det «gjenreisningsutvalg» som tvang sørstatene inn under nordstatenes vilje. Han gikk med full styrke inn for negrenes likestilling og grunnla blant annet et vaisenhus som skulle ta imot barn både fra hvite og farvede familier.

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ARENE

11

Presidentene Andrew Johnson og Ulysses S. Grant. Visepresident Johnson, som rykket opp som president da Abraham Lincoln ble skutt 14. april 1865, kom som sin forgjenger fra meget små kår. Han lærte seg å lese mens han gikk i skredderlære, men å skrive og regne lærte han først av sin kone da han var blitt gift. I 1869 ble Johnson avløst av Grant — en av De forente staters dyktigste generaler og sletteste presidenter. Han ble avløst som president av Rutherford B. Hayes i 1877.

følelse hos de fem generaler som fikk i oppdrag å styre hvert sitt distrikt i sørstatene og se til at rebellene ikke ble behandlet for lempelig. Det var en regelrett militærokkupasjon som her ble gjennomført. Sivile domstoler ble av­ skaffet og erstattet med militærtribunaler, demokratiske embedsmenn ble avskjediget, aristokratiske sørstatsmenn ble nektet adgang til kongressen, foreninger ble oppløst og formuer konfiskert. Andrew Johnson var en hederlig, men hissig mann uten evne til å skjule det hat han følte mot den almene hatefulle innstilling, og han gjorde hva han kunne for å stoppe brutaliteten. Følgen ble bare at han, under kaskader av skjellsord og forbannelser, ble anklaget for å ha sveket sine plikter som De forente staters presi­ dent og trukket til ansvar overfor kongressen. Rettssaken våren 1868 var rå og opphisset som en tyrefektning og ble fulgt med stor spenning, under skrik og skrål. Det endte med at han ble frikjent med knapt flertall. Og da hans embedstid utløp det følgende år, ble han ikke gjenvalgt. I stedet valgtes under stor begeistring Ulysses S. Grant, den

12

DOLLARFYRSTENE

seierrike nordstatsgeneral, triumfatoren fra Appomattox Courthouse. Hat var det de mishandlede sørstatsboerne også i sti­ gende grad følte: hat mot de styrende i Washington, mot okkupasjonstroppene, mot de såkalte «carpetbaggers», som kom fra nordstatene og skyndte seg med å profitere på de undertrykte sørstatsboeres bekostning i ly av militærregi­ met. Disse individer la beslag på embedene, presset ut penger og lurte myndighetene. Og hatet var ikke mindre mot de såkalte «scalawags», de sørstatsmenn som ikke holdt seg for gode til å gå nordstatenes ærend, med andre ord samarbeidsfolk eller quislinger, og mot negrene. Det mest tragiske innslag i det skuespill som kalles gjenoppbyggingstiden, «the reconstruction era», er den uover­ vinnelige motvilje overfor negrene, som de hvite i syd ble grepet av og som har holdt seg helt til våre dager. Ved en endring av unionsforfatningen fikk den befridde svarte befolkning stemmerett — først og fremst for at det repub­ likanske parti kunne trygge sin maktstilling. Negrene hadde ingen forutsetninger for å kunne anvende denne rettén på en fornuftig måte. De fleste av dem var fullstendig uvi­ tende. De kunne hverken lese eller skrive, og deres begreper om hva frigjøringen egentlig innebar, var barnslig pri­ mitive. Mange trodde ganske enkelt at de heretter skulle få slippe å arbeide: deres tilværelse skulle arte seg som en evig hviledag, omtrent som i himmelen. Men en barsk virkelig­ het utryddet snart denne villfarelsen. Negeren var, som en av de mest klarsynte av dem skrev om sine rasefeller, «blitt befridd fra sin individuelle herre, men var i stedet gjort til samfunnets slave. Han har hverken penger eller venner. Han er blitt løst fra plantasjen, men har ikke annet enn den støvete landeveien under sine føtter. Han er kvitt det gamle losjiet, som engang ga ham ly. I stedet er han blitt slave under sommerens regn og vinterens kulde. Han er sloppet løs under bar himmel, naken, sulten og blottet for alt.» Negrene ble jaget sammen i de republi­ kanske partikveer av samvittighetsløse «carpetbaggers», som innbilte dem at de alle skulle få en jordteig og et muldyr — naturligvis under forutsetning av at de stemte

Rettergangen mot president Andrew Johnson våren 1868. Tresnitt i «Frank Leslie’s Illustrated Newspaper». Det var Thaddeus Stevens som hadde satt igjennom at det skulle reises anklage mot presidenten, og på dette bildet ser vi ham i forgrunnen til høyre sammen med sine seks kolleger i «The Johnson Impeachment Comittee». At president Johnson hadde avsatt krigsminister Stanton uten senatets godkjen­ ning, var den alvorligste av komitéens elleve anklagepunkter. Stemme­ givningen 16. mai ble fulgt med spent oppmerksomhet også av de mange tilskuere på galleriet i senats-salen. Det trengtes 36 av senatets 54 stemmer for å få Johnson dømt, men bare 35 stemte for dom­ fellelse, og presidenten ble frifunnet. Men han ble ikke gjenvalgt som president året etter.

på det partiet som hadde befridd dem. Uten at de svarte egentlig visste hva de gjorde, bidro de aktivt til den ut­ plyndring av sine tidligere herrer som ble drevet syste­ matisk i disse årene. Det var uhyggelige og forferdelige år for sørstatsboerne — år som de aldri kom til å glemme og aldri til å tilgi, år da bomullsmarkene lå ubrukte, fordi deres eiere ikke hadde råd til å ansette arbeidere, da de fleste banker var lukket, fordi det ikke fantes noen penger, da kommunika­ sjonene hadde opphørt å fungere, fordi jernbaneskinnene var blitt revet opp under krigen og ikke hadde kunnet repa­ reres: etterkrigsår med sult og savn og ydmykelser. Disse nederlagets år virker så forstemmende, sier James Truslow Adams, at «vi helst ønsker å lukke øynene for dem».

14

DOLLARFYRSTENE

Frigitte negre stemmer for første gang i New Orleans høsten 1867. Samtidig tresnitt i «Frank Leslie’s Illustrated Newspaper». Negrene kunne i de fleste tilfelle hverken skrive eller lese og hadde ikke begrep om hvordan de skulle utnytte sin nye stemmerett, det hadde imid­ lertid de såkalte «carpetbaggers» — hvite valgmenn som ved falske løfter og bestikkelser samlet stemmer blant negrene og skaffet .seg embeder i sørstatene. Sitt navn — «carpetbaggers» har de fått fordi det er sagt at de ikke eide mer enn det de hadde i sine «carpetbags» — vadsekker.

Til bildet av disse årene hører også de hemmelige orga­ nisasjoner, som vokste fram blant de sørstatsboere som ikke kunne nøye seg med å gjøre passiv motstand som alle de andre. Noen ungdommer danner et hemmelig selskap, en celle, for å overvinne kjedsommeligheten og bringe litt spenning inn i tilværelsen. Slikt hender ofte i tiden nær­ mest etter en krig, da man har vennet seg til å betrakte et menneskeliv som en prøve uten større verdi. Dette skjedde i Tennessee en dag i 1865, da noen unge menn, alle tidligere offiserer i sørstatsarméen, stiftet den hemme­ lige bevegelsen som kalte seg Ku Klux Klan, som snart fikk innpass i alle sørstatene. Dens medlemmer opptrådte om nettene; de red omkring i fantasifulle kostymer, hvite eller røde kapper og hetter med hull for øynene. Til å be­ gynne med var det hele kanskje mest et tidsfordriv, en

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

15

barnslig og grov spøk for å skremme overtroiske negre. Men snart ble leken til alvor etter som hatet mot okkupa­ sjonsmakten steg og nøden vokste. Fra forskjellige kanter ble det meldt at negre, carpetbaggers og samarbeidsfolk var blitt mishandlet av disse mystiske skikkelser, som plutselig dukket opp, og at de i mange tilfelle var blitt pis­ ket til døde. Ku Klux Klan ble en terrororganisasjon, som ikke bare satte en opphisset folkefantasi i bevegelse, men også ble gjenstand for en offentlig undersøkelse, etter ini­ tiativ av alvorlig bekymrede myndigheter i Washington. Da den ble oppløst i begynnelsen av 1870-årene, noen år før de siste unionstropper forlot sørstatene, hadde den utvilsomt spilt en rolle: den hadde bidratt til å sette en stopper for de verste overgrepene og de styggeste utslag av den systematiserte korrupsjon. K. K. K., den signatu­ ren som Ku Klux Klan brukte i sine trusselbrev og etterlot på sine ofre, mistet imidlertid ikke sitt ry. Den har levd i folkeminnet og dukket opp på ny i våre dager, i langt mindre forsvarlige og langt mer usmakelige former.

Medlemmer av Ku Klux Klan. Tresnitt i «Harper’s Weekly» fra 1868. Organisasjonens med­ lemmer bar lange kap­ per og hvite hetter med masker hvor hullene for øyne, nese og munn var kantet med rødt. Opp­ rinnelsen til organisa­ sjonens navn er noe uklar. En teori går ut på at de to første ordene etterligner lyden når en pistol blir spent og av­ fyrt.

President Grant var kjent for å være glad i å kjøre fort, og han skal være den eneste president i De forente stater som er blitt arrestert for råkjøring.

«Black reconstruction» kaller man den gjenoppbygningstiden da de svarte, «the blacks», spilte en virkelig fblle i sørstatenes offentlige liv, tragisk nok uten å være modne for de rettigheter de så plutselig hadde fått. Men også den tok sin slutt, etter å ha vart i omtrent ti år. Deretter begynte den egentlige rekonstruksjon av sørstatene. De ble på ny opptatt i unionen. De hvite fikk sin dominerende stilling tilbake. Nordstatsgeneralene ble trukket bort for aldri mer å vende tilbake. Carpetbaggers forsvant, og scalawags ble likvidert. Det demokratiske parti ble reorga­ nisert, og det ble lagt et nytt grunnlag for det økonomiske liv. Det var industriell virksomhet man nå først og fremst innstilte seg på. Og det varte ikke lenge før sørstatene fikk en ledende stilling innen unionen som produsent av bomulls- og tobakksvarer. Nye formuer ble skapt. Et nytt samfunn vokste fram. General Grant var meget fornøyd, da han i 1869 ble installert i Det hvite hus i Washington. Han betraktet det som meget naturlig at han hadde fått landets høyeste em-

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

17

bede. Han var jo helten fra Vicksburg og Appomattox Courthouse. Han var mannen som hadde reddet unionen. Han var Unconditional Surrender Grant. Alle innrømmet at han fortjente den benevnelsen. Alle ropte hurra når han viste seg. Og selv tok Grant gjerne del i hurraropingen. Han mente at han ærlig hadde fortjent en skikkelig beløn­ ning. Han mente i fulleste alvor at han med god samvittig­ het kunne ta imot de gaver som rike kjøpmenn i New York og Chicago sendte ham. De var vennlige og tilta­ lende borgere, disse gavmilde herrer, gode patrioter alle sammen, uryggelige tilhengere av unionen og det republi­ kanske parti. De mente det så godt. De måtte få sin beløn­ ning. Ulysses S. Grant var en av de fremste generaler Ame­ rika noen gang har frembrakt, og han var en av de sletteste presidenter De forente stater har hatt. Av politikk begrep han ingenting. Han skjønte seg ikke på økonomi. Han hadde ikke en anelse om de nye krefter innen forret­ ningslivet, som gjorde seg gjeldende med eksplosjonsartet kraft i hans embedstid og som revolusjonerte det ameri­ kanske samfunn. Han visste svært lite om mennesker. Han satte seg ganske enkelt bekvemt til rette i sin presi­ dentstol og nøt tilværelsen. Grove skandaler trivdes om­ kring ham, det haglet med sensasjonelle avsløringer, hans navn ble nevnt i de merkeligste forbindelser. Det kledde ham ikke. Folk påsto at statsmidler ble underslått og at tjenestvillige embedsmenn tok imot bestikkelser. Det kunne ikke være sant, svarte han, det gjaldt jo personer som var hans venner og som han selv hadde valgt ut. Med stor sinnsro gikk ekspresident Grant i gang med å skrive sine erindringer. De utkom like etter hans død i 1885, for­ legger var ingen mindre enn den store forfatteren Mark Twain, og de ble en veldig suksess. I bokhandlene lå de to bind memoarer side om side med «Onkel Toms hytte». Alle gode patrioter måtte kjøpe dem. Enhver rettskaffen republikaner måtte vise at han hadde lest dem. President Grant var legemliggjørelsen av den republi­ kanske seiersrus i nordstatene. Han tolererte også den enestående frekke selvtekten, den enestående brutale job2. Grimberg 20

18

DOLLARFYRSTENE

Mark Twain, eller som han egentlig het, Samuel Langhorne Clemens. Utsnitt av et samtidig maleri av Gordon Stevenson. Som journalist og forfatter av humoristiske verker skapte Mark Twain seg et ry som neppe noen armen amerikansk forfatter. Han var født i 1835, og den vesentligste del av hans produksjon skriver seg fra slutten av 1800tallet, således «Tom Sawyer» fra 1876, og «Huckleberry Finn» fra 1884. Idéen til psevdonymet fikk Mark Twain da han som gutt var elvelos på Mississippi. Han sto foran i baugen og loddet dybden i favner og ropte opp til rormannen: «Mark one, mark twain» osv.

berånd, som tøylesløst energiske personer tok til å legge for dagen når det gjaldt å utnytte det almene til private formål. Ingen svindel var for grov til at den ikke ble for-

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ARENE

19

søkt, ingen av det offentlige livs menn — i kongressen, i høyesterett, i de enkelte staters forvaltning — var for høyt stilt til at man ikke kunne friste dem med en bestikkelse. Det hadde vært en mengde krigsprofltører, folk som smi­ dig hadde unnveket å la seg fange inn av rekrutteringsapparatet. Forretningsmenn i nordstatene hadde opplevd gylne tider, mens kommunikeene fra slagmarkene brakte skremmende oppgaver over antallet av «døde som vi ærer». Men fredsprofitørene overtraff dem i dyktighet og djervhet. Lincoln hadde oppfordret sine landsmenn til «offentlig å fastslå at de døde ikke skal ha dødd forgjeves». Man sørget på sin måte for at hans appell ikke ble uhørt. Av krigen fremgikk en fred som gjorde nordstatene til et paradis for de sterke og hensynsløse, en tumleplass for økonomiske operasjoner av et omfang som man hittil ikke hadde kunnet drømme om, for intriger, transaksjoner og bataljer som førte til skapelsen av de legendarisk berømte amerikanske privatformuer. Mark Twain, den store humo­ rist, forfatteren av bøkene om Huckleberry Finn og Tom Sawyer, oppholdt seg en tid i sin ungdom i de primitive nybyggerområdene i vest. «Dette landet,» skrev han fra Nevada, «er eventyrlig rikt på gull, sølv, kobber, bly, kull, jern, tyver, mordere, desperados, kvinner, barn, sakførere, kristne, indianere, kinesere, spanjere, spillere, falskspillere og predikanter. Det er, fordømme meg, det mest utrolige land under solen.» Karakteristikken kunne utvides til å gjelde Amerika i dets helhet i den periode som begynte i og med borgerkrigens slutt og strakte seg fram til århundre­ skiftet. Amerika gikk inn i sin «gullkantede tidsalder». En utmerket européisk historiker, J. R. von Salis, har hevdet at ekspansjon er den røde tråd i De forente staters historie fra 1865 til 1900: «økning av den dyrkede jord, økning av befolkningen, økning av rikdommen og mak­ ten». En lynsnar og veldig ekspansjon, som brøt ned alle hindringer og skapte en ny mennesketype, den type ame­ rikanere hvis ætlinger Sinclair Lewis skildret i sine roma­ ner under navnet Mr. Babbitt. De menn som tok ledelsen

Noen av de mange innvandrere som strømmet til De forente stater i slutten av 1800-årene, ernærte seg ved hjemmeindustri. Dette bildet fra 1889 viser en jødisk familie som driver et lite skredderverksted i New York.

etter borgerkrigen, var fast overbeviste om at intet land hadde slike forutsetninger til å lykkes — lykkes i den vir­ kelig store stil — som Amerika. Slik som Stephen Vincent Benét har uttrykt det, kunne de si at «vi har skapt noe som mennesker aldri før har gjort». De representerte en merkelig kombinasjon av egenskaper og oppfatninger. De ville at samfunnet skulle være organisert så løst som mulig. Og likevel krevde de at dette samfunnet effektivt skulle vareta deres interesser. De var, for å uttrykke det mildt, fordomsfrie i sine forretningstransaksjoner, men samtidig viste de seg som tro og fromme medlemmer av den kirke­ lige organisasjon de hadde sluttet seg til. De dyrket dolla­ ren. Men leste de noen gang i en bok, var det først og fremst i Bibelen. Alle var de av den mening at forret-

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

21

ningsmennene er samfunnets nyttigste medlemmer, og at de burde ha ledelsen. Denne oppfatning drev de også igjennom: politikere ble betraktet med en viss nedlatenhet, og deres anseelse var ikke særlig stor. Fra presidenten og nedover burde de være føyelige personer som rettet seg etter det næringslivets representanter foreskrev og som tolket loven i samsvar med deres ønsker og interesser. Disse toneangivende amerikanere ruinerte gladelig sine konkurrenter, når de fikk sjansen til det, og laget sinnrike svindelaffærer for å lure almenheten og tjene formuer. Klarte de det, ble de gjenstand for stor beundring, de ble betraktet som «smarte». Samtidig korset de seg over den européiske moral, særlig slik den ga seg uttrykk i litteratu­ ren og spesielt i franske romaner, som ble oppfattet som «usedelige». I det hele tatt tok de avstand fra Europa. Amerika var seg selv nok, det kunne leve av sine egne ressurser og det bedre enn noe annet land. Det burde — og dette var jo et av Monroe-doktrinens prinsipper — ikke blande seg opp i kivet mellom de européiske stater og inn­ føre beskyttelsestoll for å holde européiske varer utenfoi de amerikanske kysters lange murer. I dette Amerika, hvor livet var langt og breddfullt av muligheter, førte kunsten en hensyknende tilværelse, og kunstnere ble betraktet som en besynderlig og upålitelig menneskeart, de tjente jo ingen ting, de viste ikke engang noen lyst til å gjøre det. Dette var omtrent like forargerlig og anstøtelig som å forkynne et pessimistisk livssyn og oppfatte tilværelsen som en jammerdal. En vittig européer, den berømte kunstkritikeren Roger Fry, felte følgende ondskapsfulle dom om en av de aller fremste representan­ ter for den gullkantede perioden, storsamleren John Pierpont Morgan: «En primitiv historisk fantasi var det eneste svake punkt i hans ellers fullkomne mangel på kunstne­ risk forståelse.» På sett og vis hadde Roger Fry naturligvis ganske rett. Slik var det virkelig. Amerika og Europa — det er (eller var) en gjentagelse av forholdet mellom antik­ kens Roma og Hellas, er det sagt, mellom det landet som utvidet seg ukritisk og uhemmet og det kulturelt forfinede. Og likevel — hvor stor rett har ikke von Salis, når han

22

DOLLARFYRSTENE

påpeker at européeren ikke — eller bare unntaksvis — finner det som appellerer til de mer subtile sider av hans vesen i Amerika. Derimot «finner han det som ikke har lykkes ham selv i hans lange historie, i bunn og grunn det som han selv i hemmelighet, men forgjeves, har søkt og etterstrebt». Idealet for de menn som tok ledelsen i Amerika etter borgerkrigen, kan beskrives på følgende måte: de burde ha godt med penger og helst ha tjent dem selv, ved forretningstransaksjoner i stor skala. De burde tilhøre det re­ publikanske parti, som ble ansett for å representere det konservative, overveiende angelsaksiske og stort sett pro­ testantiske innslaget i befolkningen, det borgerlige sam­ funns solide ryggrad. De burde slutte seg til et av de tone­ angivende kirkesamfunn og sitte i styrer for velgjørenhetsorganisasjoner av forskjellige slag. De burde ikke ha med politikere å gjøre i større omfang enn deres forret­ ninger krevde, og de burde med all makt motarbeide alle såkalte arbeiderbevegelser og deres representanter. En ting var å skrive ut generøse sjekker til velgjørende for­ mål, noe helt annet å heve arbeidernes lønninger. Amerikas historie i siste del av 1800-årene er ikke først og fremst en beretning om politikk og politiske begiven­ heter. Den er en saga — en meget dramatisk og drastisk saga — om olje og kull, om jord og stål og aksjer, om de enorme naturrikdommer og om hvordan de ble forvandlet til gigantiske formuer. Amerikas historie i denne perioden Et amerikansk ekspresstog i 1864. Utsnitt av et farvelitografi av Fanny Palmer. Linjen går langs Hudson River, og på elven sees en elvedamper.

Bisonjakt på den amerikanske prærien i 1870-årene. Utsnitt av en samtidig tegning. Det fantes så mye bisonokser, og jakten var så populær, at jernbaneselskapene arrangerte jaktturer ut på prærien. Under en tre dagers tur til ti dollar kunne man skyte oksene fra kupévinduet om man ønsket.

er slett ikke historien om dets presidenter — den er histo­ rien om dets dollarfyrster. Det var egentlig jernbanene som satte fart i denne ut­ viklingen fram mot «the biggest in the world»: de største

24

DOLLARFYRSTENE

«Skal det bli krig eller fred?» Farvelitografi fra 1866. På grunn av nybyggernes rasefordommer og forakt for indianernes kultur, ble rød­ hudene i lang tid systematisk utryddet, og i slutten av 1800-årene ble restene av forskjellige indianerstammer samlet i de såkalte «teser-

formuene og de høyeste lønningene (unntatt for arbei­ derne i de nye fabrikkene), ’de største maskinene og de høyeste husene, de største jordeiendommene og naturlig­ vis de lengste jernbanelinjene — ja, det låter litt ensformig og en anelse latterlig, når man forsøker å regne opp alt sammen eller iallfall en del av det. Men amerikanerne syntes ikke det var ensformig eller kjedelig, tvert imot opplevde de det som noe uhørt spennende, og de skrøt av det på sin bråkende og naivt endefremme måte. Den jernbanebygging som ble satt i gang etterat borgerkrigen var kjempet til ende, og unionens enhet og udelelighet var fastslått med all kraft i de seirende republikanske nordsta­ ters tegn, gjorde det mulig for idérike og foretagsomme forretningsfolk å operere over langt større områder enn tidligere. Uten jernbanenes støtte var de store artikler — korn, jernmalm, kjøtt og olje — på langt nær blitt så store som tilfellet nå var. Det var jernbanene som var forutset­ ningen for de veldige slakteriene i Chicago, møllene i

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

25

vater». Disse, ble Jagt på gold jord som ga små muligheter for jakt og jordbruk. Også på andre områder ble indianerne bevisst undertryk­ ket, og det var først Franklin Roosevelts «Indian New Deal» som ga retningslinjer for en. human behandling av Amerikas urinnvånere.

Minneapolis og bryggeriene i St. Louis, jernverkene i Pittsburgh og oljeraffineriene i Cleveland, i det hele tatt for den storindustri som nå vokste fram. Uten jernbanene hadde disse varene aldri kunnet nå ut til de avsides trak­ tene, hvor de nå ble avsatt, og de hadde heller ikke kunnet selges så billig. Det var også jernbanene som definitivt åpnet Vesten for de skarer av innvandrere, som ble større og større år for år. Jernbaneanleggene ble i seg selv en av landets mest omfattende og innflytelsesrike forretningsgrener, særlig kjennetegnet av en morderisk, i mange til­ felle rent grotesk konkurranse mellom de forskjellige sel­ skaper. Vesten ble forvandlet og hele Amerika forandret ved at stadig større menneskeskarer hurtig ble ført ut til tidligere ubebodde områder, der de på egen hånd oppdaget de rik­ dommer den amerikanske jord skjulte. Generasjoner av gutter er blitt betatt av fortellinger om «Det ville Vesten», historier om cowboys og gullgravere og indianere, om

En flokk kveg drives fram av cowboys mot en større jernbanestasjon. Derfra ble kveget fraktet videre med tog til de store slakteriene i Chicago. Utsnitt av «Aunt Clara» Williamsons maleri fra slutten av 1800-årene.

ville feider mellom røde og hvite, om overfall på postdiligencer og angrep på små, isolerte forter, bemannet av en håndfull soldater av unionsarméen. Den historiske bak­ grunnen for disse beretninger er den hurtig pågående ko-

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ARENE

27

Ionisering av landet mellom Mississippi og Rocky Mountains og områdene bortenfor dem fra 1860-årene og fram mot århundreskiftet. Her hadde indianerne sine jaktmarker. De måtte fordrives eller utryddes. Her streifet bøffelhjordene omkring. Også de måtte tilintetgjøres. Omkring 1870 oppdaget man at «de store viddene» i vest, som hit­ til var ansett for ubrukelige, kunne utnyttes på en ypperlig måte: de veldige bølinger av storfe som holdt til nede i Texas, kunne nemlig om vinteren drives nordover, til de endeløse slettene i vest, der det nå ble dannet store, åpne rancher. Det var på disse ranchene at buskapsrøkterne, cowboyene, førte kommandoen: herdede, dumdristige ka­ rer med bredbremmede hatter, glorete tørklær om halsen og klær av hjorteskinn. De red glimrende, de skjøt lyn­ snart og visste alt om hvordan man ringet inn en kveg­ flokk for å merke dyrene. De var også flinke til å knalle ned en indianer eller skyte en bøffel. Indianerne måtte vike for cowboyene og bøflene for bølingene av tamdyr — men en blodig tragedie utspilte seg under indianerkrigene i 1870- og 1880-årene, da rødhudene brutalt og systema­ tisk ble forfulgt og etter fortvilte forsøk på å holde stand mot overmakten skrumpet sammen til rester av stammer, som til slutt fikk et fristed i et reservat. Det er en tragedie som til en viss grad er blitt tåkelagt av all romantikken omkring cowboylivet på ranchene. Cowboyen er ennå i dag en av de mest populære skikkelser i amerikansk folke­ liv. Men den åpne ranch hadde sett sine beste dager alt i 1890-årene, og den ble avløst av jordbruk i vanlig betyd­ ning. Cowboyen forsvant med den, men fremdeles lever han som en elsket figur i enklere romaner og i Hollywoods filmprodukter. Indianeren og bøffelen ble utryddet, kvegranchen og cowboyen forsvant, hele området fram til Stillehavet ble gjennomkrysset av jernbaner og kolonisert i de strøk som i det hele tatt var beboelige. Dermed forsvant også «den amerikanske grense,» den linjen der — ifølge den berømte historikeren Turner — villmark og sivilisasjon møttes, og der den spesifikt amerikanske mentalitet utviklet seg. Pio­ neren og nybyggeren hadde fylt sin oppgave og hørte snart

DE FORENTE STATER I SLUTTEN AV 1800-ARENE

29

bare fortiden til. En epoke var avsluttet, en ny sto for døren.

En av den nye tids arnesteder var den lille ubetydelige landsbyen Titusville i Pennsylvania, og en av pionerene i denne æra var en førtiårs tidligere jernbanekonduktør, Edwin Laurentine Drake, som hadde forsøkt seg på litt av hvert og var kjent for sin overstrømmende vitalitet og robuste optimisme. Og en av tidens grunnleggende dokumenter var en tilfeldig uttalelse, som professoren i kjemi ved Yale-universitetet avga i midten av 1850-årene; på anmodning hadde han undersøkt en prøve av den oljen som fløt omkring her og der på Allegheny River og han erklærte at denne oljen ville egne seg utmerket til belys­ ning og som smøremiddel, hvis den ble raffinert. Følgen var at noen forretningsmenn satset en sum pen­ ger og sendte «oberst» Drake — som han kalte seg — til Pennsylvania for å undersøke om det fantes olje i større mengder der. Det ble besluttet at han skulle bore etter olje i fjellene, omtrent på samme måte som man borer etter vann. Befolkningen i Titusville, der Drake slo seg ned, syntes det var et «underlig» tiltak og at Drake var litt skrullet. I bortimot to år drev han på med å bore, uten at noe hendte. Men han ga seg ikke. Og en dag i august 1859 opplevde han sin store triumf: han fikk se en tung, grønnskimrende, illeluktende væske bli pumpet opp i rørene. Han hadde funnet mineralolje. Det var den dagen som innledet petroleums- og senere bensinalderen. Det var en oppdagelse som skulle bli langt mer betydningsfull for Amerika og verden enn gullfunnene i California tyve år tidligere. Det var noe nytt og ukjent, men med tiden skulle det forandre menneskers tilværelse over hele verden. Man hadde fått adgang til billig brensel for petroleumslampen og senere for bilen og flyet. Allan Nevins har sagt at «Drake for alltid hadde skrevet sitt navn på historiens sider. Han skulle komme til å lide Hjuldampere på vei opp Mississippi med gods og passasjerer. Skipets overbygning var utstyrt som et hotell av beste sort. Utsnitt av et farvelitografi av Fanny Palmer fra slutten av 1860-årene.

30

DOLLARFYRSTENE

Fra oljefeltene i Pennsylvania. Tresnitt fra 1871. Da den tidligere jernbanekonduktøren Edwin L. Drake i to år hadde boret forgjeves etter olje i Titusville i Pennsylvania, opplevde han en augustdag i 1859 sin store triumf: mineraloljen strømmet ut av rørene. Selv døde Drake i fattigdom, men oljen gjorde mange andre styrtrike.

nød og dø i en fattigdom, som bare ble mildnet av den kummerlige årspensjonen på 300 dollars som Pennsylvanias lovgivende forsamling bevilget ham. Men i den ame­ rikanske industris annaler vaf han blitt en uforglemmelig skikkelse. Han er blitt kalt en drømmer, en klossmajor og en fantast. Karakteristikken er ikke riktig. Et omhyggelig studium av materialet viser at han var oppfinnsom, tål­ modig og ukuelig. Han fullførte sine planer på tross av vanskeligheter som kunne ha fått de fleste til å miste motet.» Den dagen oljen for første gang strømmet fram av jor­ dens indre i den vesle landsbyen i Pennsylvania, fikk også John D. Rockefeller sin store sjanse i livet.

JOHN D. ROCKEFELLER

Nå hendte det virkelig merkelige: det var ikke nok med at man hadde funnet olje, det fantes også en mann som kunne ta hånd om den.

JOHN D. ROCKEFELLER

31

Den karakterfaste, spartanske fru Eliza Rockefeller var først bosatt i landsbyen Richford i staten New York og deretter i byen Cleveland. Hun hadde en ambisjon som hun har delt med millioner av mødre verden rundt: hun ville lære barna sine å lyde, arbeide og spare. I motsetning til de fleste andre mødre kunne hun konstatere til sin til­ fredshet at hun hadde en sønn som på en eksemplarisk måte oppfylte hennes krav. John D. Rockefeller, som ble født i 1839 og levde til han var nesten hundre år (han døde i 1937), var et idealbarn, sett fra en mors synspunkt. På et tidlig stadium viste han at han både kunne lyde, ar­ beide og spare, og at han ikke bare gjorde det villig, men med lidenskap. Mens faren var en sjarmerende slarv, som reiste rundt på bygdene og solgte patentmedisiner, gjorde sønnen John nytte for seg hjemme allerede som liten gutt. Han hjalp til med forskjellige gjøremål; på sine eldre dager fortalte han at han den gang «kunne melke en ku så godt som en ku i det hele tatt kan melkes». Han gikk på folke­ skole og senere på fortsettelsesskole. Ved siden av studiene begynte han å gjøre forretninger. Han var ikke mer enn ti-elleve år gammel, da han kjøpte inn sukkertøy i partier og solgte det med fortjeneste til sine nytelsessyke søsken. Da han var tretten år, lånte han femti dollars til en bonde og betinget seg syv prosent rente. Størstedelen av de pengene han tjente, la han til side i en porselensskål, som sto på kakkelovnshyllen i spise­ stuen. Resten ga han til den søndagsskolen han tilhørte. I hans tidlige barneår hadde hans viljesterke mor innprentet ham at et kristent menneskes første plikt er å gi gaver til kirken, og den lærdommen satt i ham hele livet igjennom. På skolen var den unge Rockefeller kjent som en alvorlig, veslevoksen og fåmælt gutt. Følelsesutbrudd betraktet han den gang som senere som noe upassende og utilbørlig — man kunne risikere å blottstille seg. Han leste flittig sine lekser og viste særlig interesse for matematikk og kjemiske eksperimenter. Og han samlet en liten kapital. «John, hva tenker du å bli når du blir stor?» spurte en av kameratene hans en dag. «Jeg tenker å tjene hundre tusen dollar,» var svaret. «Og det kommer jeg også til å gjøre.»

32

DOLLARFYRSTENE

Det John D. Rockefeller tok sikte på, var, sier hans bio­ graf Allan Nevins, «hurtig å komme seg fram i verden», å frigjøre seg fra den usikre eksistens som hans joviale, men vinglete far hadde skaffet sin familie. Han skjøv til side alt som ikke kunne tjene dette målet. Aldri interesserte han seg for litteratur, kunst eller teater, og han holdt seg borte fra all politikk. Fabrikker, jernbaner, banker — det var det eneste som kunne sette hans fantasi i bevegelse. Intellektuelt sett var han i høy grad ensidig og begrenset, konstaterer Nevins. Men i stedet ble hans evne til å konsentrere seg om et eneste mål så meget større, og det målet var å bli en av de menn som kontrollerte det ameri­ kanske forretningsliv. John Rockefeller fikk sin første stilling, da han var seks­ ten år gammel. Han ble kontorist i et lite firma i Cleve­ land, som handlet med korn og høy, og med en minutiøs omhyggelighet viet han seg til sine plikter. Han følte seg lykkelig, han hadde begynt sin karriere og kunne stå på egne ben, han tjente 372 dollar i uken og litt senere 6 dollar. Det var nok for hans behov. «Jeg følte aldri noen trang til tobakk, kaffe eller te,» fortalte han senere, «jeg følte ikke trang til noenting.» Hans rekreasjon besto i å ta del i det kirkelige menighetslivet, og det gjorde han med den samme systematiske grundighet som preget hans kon­ torarbeid. Han hadde et enestående hell: han levde på et tidspunkt som passet ham ganske fortreffelig. Som Allan Nevins sier: «Det var forretningslivet som på den tid satte fart i Amerikas unge menn. Liksom energiske unge franskmenn i Froissarts tid eslet seg til krigerske bedrifter, liksom energiske unge engelskmenn i dronning Elisabeths epoke viet seg til oppdagelsesferder, liksom energiske unge amerikanere omkring 1800 gikk inn for nybyggerlivet, slik viet den oppvoksende elite seg nå til forretninger. Det var meget mer enn bare en vei til rikdom. Det var det fel­ tet der flertallet av amerikanere søkte ære, makt og selvhevdelsens glede. En hel generasjon konsentrerte seg om denne virksomheten, dels for pengenes skyld, men enda mer av kamplyst og fremfor alt av begjær etter å få en posisjon og å få makt. Forretningslivet var midtpunktet

JOHN D. ROCKEFELLER

33

«Oljekongen» John Davison Rockefeller. Fotografi fra 1932. Rockefellers kolossale arbeidsinnsats knekket ikke hans helse. Da dette bildet ble tatt, var han 93 år, men han gikk likevel daglig en runde på golfbanen. Han døde i 1937.

for alt som ble betraktet som nyttig, det var «Det store spill». Hundretusener av menn forsøkte seg på det. På en tid da nasjonen befant seg i rask utvikling, da voksende menneskemasser satte dens evne til å produsere større mengder av matvarer og klær og å heve levestandarden på prøve, ble det en nødvendighet som man ikke kunne skyve i bakgrunnen. Tre fjerdedeler av Rockefellers unge kamerater i Cleveland følte seg kallet til det, tre fjerde­ deler av alle unge amerikanere kastet seg inn i det. Den 3. Grimberg 20

34

DOLLARFYRSTENE

amerikanske generasjon som nå kom, skulle frembringe få store statsmenn — ikke en eneste etter Lincoln. Dens for­ fattere og lyrikere var ubetydelige ved siden av Englands, dens malere og billedhuggere kunne ikke sammenlignes med Europas. Men den frembrakte flere forretningsgenier enn noe annet land i verden noengang har gjort.» Et av disse gemer, kanskje det største av dem alle, ser vi på hans kontor i en meget karakteristisk scene — han har selv fortalt det: «Jeg var ganske ung, da jeg første gang fikk se en virkelig stor pengeseddel. En dag fikk min sjef en seddel på 4000 dollar. Han viste den til meg under arbeidets gang og la den så inn i pengeskapet. Så snart han hadde gått, åpnet jeg skapet, tok fram seddelen og stirret måpende på den. Deretter la jeg den tilbake og vred om nøkkelen to ganger. Det syntes meg å være et veldig beløp, en utrolig stor pengesum. I dagens løp låste jeg opp penge­ skapet flere ganger og så lengselsfullt på den store sed­ delen.» I 1860, da John Rockefeller var i tyveårsalderen, følte han seg moden nok til å bli sin egen herre. Sammen med en kompanjong opprettet han et agenturfirma, som skulle formidle salg av korn, kjøtt og andre levnetsmidler. Star­ ten var så lovende at han hadde all grunn til å holde seg unna slagmarkene da borgerkrigen brøt ut. Han stemte på Lincoln, ga pengebidrag til unionsarméen, og var ellers så dyktig i sin daglige gjerning at han i 1865 hadde samlet seg en mindre formue. Hans anseelse i Cleveland steg for hver dag. Han gikk for å være forsiktig og dristig pa en og samme tid. Han kastet seg inn i store forretninger, som forutsatte betydelige lån i bankene, men han fikk alltid kreditt, og han gjorde alltid rett og skjel for seg. Så kom den dagen da John Rockefeller fikk høre tale om Drakes merkelige bedrifter i Pennsylvania og om den store tilstrømningen til oljefeltene. Avisene kunne fortelle om bønder som var blitt millionærer på en natt, fordi man hadde funnet olje på eiendommene deres. Pressen brakte også meldinger om de mange selskaper som ble dannet for å utnytte de nye rikdommene. Rockefeller ble interessert. Han reiste til Pennsylvania for å danne seg en

JOHN D. ROCKEFELLER

35

En fortvilet aksjespekulant studerer børsnoteringene på telegrafbåndet. Tresnitt fra midten av 1870-årene. Automatiske børsmeldinger kom i bruk etter borgerkrigen og ble selve livsnerven for Amerikas mange forretningsmenn. I 1869 fikk Thomas Edison 40 000 dollar for en ny børsteiegraf han hadde oppfunnet.

mening om situasjonen på selve stedet. Da han kom til­ bake, var han klippefast og for hele livet overbevist om at oljebransjen ville «vokse og bestå», og at den hadde muligheter for å bli en av Amerikas store industrier. Han besluttet å satse sine penger på den, og da hans kompan­ jong tvilte, skilte han lag med ham. Etter forhandlinger, som artet seg som et kupp, kjøpte han hele firmaet for 72 500 dollar og skaffet seg en ny partner som var ekspert i olje. Rockefeller var da 26 år gammel.

36

DOLLARFYRSTENE

Fra nå av stelte han utelukkende med olje. Han var som besatt, han levde i en drømmeverden. Men selv ikke i sine skjønneste drømmer, sa han senere, kunne han forestille seg at hans foretagender skulle få et slikt omfang som de fikk. I fantasien så han et veldig selskap, der alle Ameri­ kas oljeproduserende firmaer skulle være forenet, og han selv være konge. På den måten ville man unngå overpro­ duksjon og man kunne kontrollere prisene. I 1870 grunnla han et foretagende som skulle bli like berømt jorden rundt som dets eier var ukjent i sin stillferdige tilbaketrukkenhet: The Standard Oil Company. Han ledet det med full­ endt presisjon. Slurv og sløseri ble strengt straffet, ordenssans, flid og effektivitet ble oppmuntret. John D. Rocke­ feller lot aldri et øyeblikk gå til spille og unngikk alt som kunne betraktes som unyttig. Han var som en sjakkspiller. Med sitt skarpe intellekt tenkte han alltid gjennom en for­ retning i de minste detaljer, før han begynte å flytte sine brikker. Han avskydde alt som hadde anstrøk av hasard. Det sies at selv Pierpont Morgan, som ellers ikke kunne beskyldes for å være bløtaktig i forretninger, grøsset over­ for hans kalde pengebegjær. Rockefeller vant alle sine partier — alle så nær som ett. Han kunne aldri begripe hvorfor det gikk galt i dette ene tilfellet, hvorfor man ødela spillet for ham. Det hele var jo så enkelt og nyttig og formålstjenlig. Det var vanlig på den tid at konkurrerende jernbaneselskaper ga sine kun­ der rabatt. Det var nærmest selvsagt at de som sendte de største varepartier, også fikk de høyeste rabatter og der­ med kunne selge sine produkter billigere enn konkurren­ tene. De mindre firmaer måtte nøye seg med mer be­ skjedne rabatter, deres varer ble dyrere, og deres eksistens følgelig utrygg. John D. Rockefeller fant dette i den skjøn­ neste orden — hans firma var det største i Amerika i sin bransje. Derfor fikk han også de høyeste rabatter på jern­ banen og de beste muligheter til å selge sin olje. Så fikk han en idé — eller en idé ble foreslått for ham: man skulle opprette et selskap med det stimulerende navn The South Improvement Company. En rekke utvalgte oljeraffinerier ble innbudt til å slutte seg til dette selskapet, som skulle

JOHN D. ROCKEFELLER

37

Thomas Alva Edison og glødelampen. Historien om «Avisgutten som ble verdens største oppfinner» er en av de merkeligste i denne even­ tyrlige tid i Amerika. Thomas var født i fattige kår i 1847, og hele hans skolegang innskrenket seg til tre måneders undervisning da han var syv år gammel. Som 12-åring begynte han som avisgutt på Grand-Trunk-jernbanen, utga etter kort tid sin egen avis «Grand Trunk Herald» og var hele tiden opptatt av sine eksperimenter som etter hvert resulterte i en ren strøm av oppfinnelser. I alt tok han ut over 1200 patenter bare i Amerika. Mest kjent er fonografen, gløde­ lampen og kinematografen. Helt til sine siste år — han døde i 1931, 84 år gammel — var han i full aktivitet og hadde stadig nye idéer. 1 hornas Edison likte ikke at folk kalte ham et geni, og sa at «et geni består av 2 prosent inspirasjon og 98 prosent svette».

slutte en avtale med et av de ledende jernbaneselskapene om meget betydelige rabatter. De foretagender som ikke tilhørte The South Improvement Company, skulle deri­ mot betale fulle frakter. I avtalen ble det videre bestemt at medlemmene av sammenslutningen skulle få gjenparter

38

DOLLARFYRSTENE

av alle de transaksjoner som utenforstående gjorde med vedkommende jernbaneselskap. Senere ble det påstått at samtlige raffinerier i landet ble innbudt til å slutte seg til. Planen var slu. Men den var også frekk, altfor frekk. Da nyheten om programmet for South Improvement sivet ut, hevet det seg et ramaskrik. Dette forsøket på å strupe alle som ikke ville la seg oppsluke av John D. Rockefellers diktatoriske velferdsstat, ble stemplet som umoralsk og udemokratisk, med andre ord uamerikansk. Pressen raste, og protestmøter ble arrangert. Pennsylvanias lovgivende forsamling grep inn. Rockefeller ble nødt til å slå retrett. The South Improvement Company eksisterte bare ganske kort tid og ble så oppløst. Fra det tidspunkt — 1872 — var det John D. Rockefeller begynte å bli betraktet som en ondsinnet person, en glupsk Goliat som hensynsløst knuste alle som var sva­ kere enn ham og ødela tusener av hjem landet rundt. Selv tok han de hatske angrepene med urokkelig ro. Han for­ andret ikke en mine. Han kunne ikke innse at han hadde urett, da han ga The South Improvement Company sin støtte. Det var en organisasjon som tok sikte på å skape orden og klare linjer i oljeindustrien og som derfor ville bli til gagn for almenheten. Forresten var det hele et sam­ vittighetsspørsmål, sa han på sine eldre dager: «Det var et spørsmål mellom meg og min Gud. Hvis jeg skulle gjøre det om igjen i morgen, ville jeg gjøre det på samme måte — ja, jeg ville gjøre det hundre ganger, om nødven­ dig.» Han var aldri innstilt bare på det å tjene penger, sa han ved en annen anledning. Hans mål var å bygge. I begynnelsen av 1870-årene var hans bygging unektelig i full gang. Etableringen av The South Improvement Company var ledd i en annen og langt viktigere plan, som gikk ut på at han skulle gjøre seg allmektig i Amerika på oljeraffmeringens område. Han begynte sine operasjoner i Cleveland. Fra 1871 og utover tilkalte han sine kolleger i bransjen, den ene etter den annen. På sin lavmælte måte fastslo han at tidene var dårlige, og at de etter alt å dømme ville bli enda verre (hvilket var riktig). Nå var jo også The South Improvement Company kommet til, og

JOHN D. ROCKEFELLER

39

Brødrene Wrights historiske flytur ved Kitty Hawk i North Carolina 17. desember 1903. Orville og Wilbur Wnght forteller selv at «den tørste flukt varte bare i 12 sekunder, en kort tid sammenlignet med varigheten av glidefluktene. Men det var første gang i verdens historie at en maskin med et menneske ombord har hevet seg i luften i fri flukt ved egen kraft, har fløyet i horisontal bane uten å tape hastighet og endelig har landet uten å bli vrak.» Brødrene Wrights maskin ble drevet av en fire-sylindret, 16 Hk’s bensinmotor som ved kjedetrekk overførte energien til to propeller som var festet akter og «skjøv» maskinen, ikke «trakk», som ble det mest vanlige senere På fotografiet sees Orville i maskinen. Han ligger på maven på bæreflaten og kan flytte seg til begge sider for å stabilisere flyet. Wilbur løper ved siden av. Allerede ved fjerde forsøk holdt maskinen seg i luften i 59 sekun­ der og tilbakela en strekning på 250 meter. Det tilsvarer en hastighet på ca. 15 km/t.

det — ja, det kunne jo ikke gjøre småselskapenes stilling lettere. I den strengeste fortrolighet meddelte han at han var helt overbevist om at noe måtte gjøres «til vårt felles beste». Dette felles beste viste seg å være at vedkom­ mende solgte sitt selskap til Standard Oil. Kjøpesummen måtte naturligvis tilpasses konjunkturene — han tok jo en svær risiko. På den måten ville småselskapene iallfall komme ut av sin knipe. De skulle få en slant i hånden eller aksjer i Standard Oil.

JOHN D. ROCKEFELLER

41

Rockefellers metoder viste seg meget effektive. Den ene etter den annen av hans konkurrenter ble skrekkslagne, solgte sine foretagender til ham og forsvant fra scenen. De visste meget godt at hvis de ikke ga etter, ville Rocke­ feller med sin mystiske innflytelse snart ruinere dem. I 1872 var 26 av de 31 raffineriene i Cleveland innlemmet i Standard Oil. Selv påsto han senere at han i virkeligheten hadde betalt altfor meget, at han hadde reddet mange hederlige kjøpmenn i Cleveland fra konkurs, og at hans selskap hadde opptrådt som en «barmhjertighetens engel». «Men jeg uttrykte meg ikke akkurat slik,» tilføyde han. «Det hører slett ikke med til mine vaner». «Jeg vet måter å tjene penger på som De ikke har en anelse om,» sa Rockefeller til en forretningsmann ved en av de anledninger han uttalte seg fortrolig. Det var ingen overdrivelse. Standard Oil vokste uavbrutt. Etterat Rocke­ feller hadde «erobret» Cleveland, fortsatte han i andre byer. Han kjøpte raffinerier i Pittsburgh, Philadelphia og New York. Han anla sine egne rørledninger, bygget egne tankvogner og startet egne fabrikker for fremstilling av petroleumsfat. Han kjøpte lektere og slepebåter for å lette skipningene i New Yorks havn. Et av verdens største industriforetagender vokste fram. Og en av de største privat­ formuer som noen gang hadde eksistert, ble skapt. Imidlertid var det en besværlig hindring for denne frei­ dige utviklingen. Den amerikanske lovgivning bandt en forretningsmann til en bestemt stat; han kunne ikke etab­ lere seg i en annen enn den hvor han var registrert. Dette stemte på ingen måte med Rockefellers idéer. Etter hans oppfatning måtte forretninger slett ikke gjøres til bare rent lokale foretagender, slikt var det rene enfold, en opp­ fatning som hørte fortiden til. Det moderne transportvesen hadde gjort den foreldet. Forretninger var noe som Henry Ford og hans hustru i sin første «Ford» fra 1896. Bilen var forsynt med en to-sylindret bensinmotor som ydet 4 Hk. Vognen holdt et fryktelig spetakkel og vakte stor forargelse fordi den skremte både hester og folk. I 1903 startet Henry Ford sin egen bilfabrikk og gikk i gang med masseproduksjon. Første året produserte han 1708 biler, femti år senere: 1 800 000.

42

DOLLARFYRSTENE

burde drives i størst mulig skala, uavhengig av statsgren­ ser. Rockefeller ga sine advokater ordre om å fikse den saken. De grublet lenge og vel, og til slutt fant de en løs­ ning. De laget begrepet «trust». I 1882 overdro aksjonæ­ rene i Standard Oil formelt sine verdipapirer til ni «trustees» — «gode menn» — som heretter skulle ta hånd om forretningene. De etablerte sitt hovedsete i New York, adressen var 26. Broadway. En av dem var naturligvis John D. Rockefeller selv. Deres oppgave ble å «føre et al­ minnelig tilsyn med Standard Oils forskjellige foretagen­ der». Formelt eksisterte det ikke noe altomfattende sel­ skap, bare en gruppe menn som møttes for å drøfte store industriers virksomhet i en lang rekke amerikanske stater. I realiteten var det skapt et veldig monopolforetagende. Dette var John D. Rockefellers kongstanke: å slå en rekke småriker sammen og grunnlegge en stor enhetsstat, for dermed å ta knekken på forargelig og skadelig kon­ kurranse og forebygge kriser og konkurser. En skulle be­ stemme, med elskverdig bistand av åtte hårdføre herrer. Dette var også en idé som fikk epokeartet betydning. Et stort antall industrielle foretagender skyndte seg med å kopiere den. Et nytt element ble dermed ført inn i det amerikanske forretningslivs organisasjon. John D. Rockefellers lange liv gikk videre. Det ville si det samme som at han ble stadig rikere. Bilen ble opp­ funnet og flyet skapt. De mangedoblet hans formue. Det er regnet ut at han kort før utbruddet av Den første ver­ denskrig må ha eiet henimot ni hundre millioner dollar. Han hadde nådd sitt mål. Han var blitt den rikeste mann i Amerika og en av de mektigste i verden. I 1896 trakk han seg formelt tilbake fra forretningene. Han overlot dem til sin sønn, som nå fikk ledelsen. Den gamle ville helst leve et stille og rolig liv, uten pomp og prakt, spille golf og vie seg til filantropi. Den samme sys­ tematiske grundighet som han la for dagen da han tjente sine penger, viste han også når det gjaldt å gi dem bort. Han tilkalte eksperter, han nedsatte komitéer og utar­ beidet planer. Lærdommen fra gutteårene hadde han ikke glemt: han hadde vennet seg til å spare, men også til å gi.

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

43

Han ble «verdenshistoriens største donator». Han var dypt overbevist om at Gud hadde gitt ham penger for at han skulle bruke dem til beste for menneskeheten. Det var en overbevisning som førte med seg stor velsignelse. Han ga bort omkring seks hundre millioner dollar. Takket være dette kjempestore beløpet skaptes blant meget annet universitetet i Chicago, Rockefellerinstituttet for medi­ sinsk forskning, en med rike midler utrustet komité for undervisningsvirksomhet i sørstatene og fremfor alt Rockefellerstiftelsen — «The Rockefeller Foundation» — hvis mål er «å fremme menneskehetens vel i hele verden» og som på en storartet måte har støttet vitenskapelig forsk­ ning i alle land. Man kan ende sitt liv på en mer uverdig måte enn John D. Rockefeller.

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN Det var femten hundre familier i New York som ble regnet til «den gullkantede tidsalders» elite. For det meste hadde de selv skapt sine formuer, i Pittsburghs stålverker, i Chicagos slaktehus, i Pennsylvanias oljeraffinerier eller i Montanas kobbergruver, og som regel likte de å la ver­ den få vite hvor rike de var. De bygget palasser på Fifth Avenue og slotter på landet, ofte kopier av et eller annet europeisk middelalderslott, de eide lystyachter og egne jernbanevogner. De konkurrerte i kunsten å gi virkelig originale fester — særlig omtalt ble en middag, der gjes­ tene ble servert mens de satt til hest. De ga hundredollarsedler i drikkepenger, og de bela luksussuitene på de store hoteller i London og Paris. De var hemningsløst og vidun­ derlig vulgære, det fantes ingen grense for deres dollartro og sosiale snobberi. Men man kan ikke benekte deres be­ tydning. De gjorde sitt land til en verdensmakt. Det må uforbeholdent innrømmes at en av de «gullkan­ tede», en av de aller rikeste, Andrew Carnegie, liksom Rockefeller skilte seg i mangt og meget fra sine kolleger, som han for øvrig sjelden traff og knapt nok kjente. Rik-

44

DOLLARFYRSTENE

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

45

tignok satte han stor pris på reklame, men han avskydde ødselhet og levde som en spartaner i sitt flotte hjem i New York og på sitt veldige slott i Skottland. Til forskjell fra de andre dollardyrkere gikk han ikke i kirken; han var også en original på andre områder: han likte å lese bøker. Han var kommet til Amerika som en fattig skotsk emigrantgutt og fikk sin første jobb i en fabrikk da han var tolv år gammel. Han var nødt til å arbeide meget hardt, og lønnen var 1 dollar og 20 cents i uken. Senere ble han telegrafbud i Pittsburgh, han avanserte til telegrafist og ble deretter ansatt i et jernbaneselskap. I 1859, da han var 24 år gammel, ble han avdelingssjef i Pennsylvania Railroad Company. På den måten kom han i kontakt med jernog stålindustrien. Da han i likhet med Rockefeller alltid hadde vært meget sparsommelig, kunne han kjøpe seg inn i den. Og så grunnla han det foretagendet som i løpet av få år ble det mektigste i sin bransje, The Carnegie Steel Company. Andrew Carnegie var en nøktern og slu liten herre med velpleiet skjegg. I personlig omgang var han meget ge-

Til venstre: Andrew Carnegie (1835-1919), slik en amerikansk karikaturtegner har frem­ stilt stålkongen. Fotogra­ fiet til høyre er fra hans eldre dager. Carnegie ga bort hele sin formue. Alt i alt skjenket han flere hundre millioner til hu­ manitære og kulturelle formål.

46

DOLLARFYRSTENE

myttlig, men i forretninger viste han en suveren brutalitet. Det falt naturlig at karikaturtegnerne fremstilte ham som en edderkopp, som pilte rundt i sitt vidt forgrente nett. Moralske betenkeligheter plaget ham ikke når det gjaldt å tjene penger. Han var hevet over slikt. Men det merkelige ved ham var at han stadig og i fullt alvor fremholdt hvor uverdig det var å eie mange penger, eller iallfall å bruke dem på en egoistisk måte. Det ville være en stor misfor­ ståelse å skyte millionærene, sa han ettertenksomt ved en anledning — de var biene som samlet inn honningen. Men i og for seg var det ingen lykke å være rik. Lykkelig blir man bare ved å arbeide. «Den rikeste arv en ung mann kan få, er fattigdom,» fastslo han. Og med stor begeistring siterte han de ordene som er risset inn på Pitt den yngres statue: «Han levde enkelt, og han døde fattig.» Arveavgiften har aldri hatt en mer begeistret og over­ bevist tilhenger enn mangemillionæren Andrew Carnegie. Å dø fattig måtte være målet for enhver rikmann, for­ kynte han med en magisters pedantiske presisjon. Enhver ung mann måtte arbeide, lange og tunge arbeidsdager burde være hans lodd, og han hadde plikt til å skape seg en posisjon så langt hans forutsetninger rakk. For å oppnå dette måtte han følge tre gylne’ regler: for det første måtte han aldri drikke sterke drikker, for det annet måtte han aldri kausjonere for noen og for det tredje aldri spekulere på børsen. Holdt han seg til disse reglene, ville det gå ham vel i landet. I årenes løp tok Andrew Carnegie seg av mange unge menn, han oppdro dem strengt og ga dém høye stillinger. Han likte å sammenligne dem med Napo­ leons marskalker. Men i lengden viste hans stålrike seg å være betydelig mer stabilt enn Napoleons imperium. Andrew Carnegies største ærgjerrighet var å bli sin tids store donator. Hans formue hadde vokst så hurtig at han ble klar over at han forholdsvis tidlig burde trekke seg til­ bake fra forretningene for å kunne spille denne rollen. Hans sorti var dramatisk. Carnegie hadde fått vite at visse firmaer, som tidligere alltid hadde kjøpt hans stål, plutse­ lig hadde sluttet med sine ordrer og trukket seg tilbake. Det var tydelig at de aktet å gripe inn på det området der

Rockefeller og Carnegie (nærmest) konkurrerer som filantroper. Kari­ katur av Tom Bee i «Baltimore Evening Sun».

han tidligere hadde vært enerådende og produsere sitt eget stål. Carnegie slo øyeblikkelig til. Han oppholdt seg nettopp da i Skottland, og derfra ga han sine nærmeste medarbeidere telegrafisk ordre om at de omgående skulle begynne å bygge fabrikker, hvis produkter skulle konkur­ rere med de varer som de frafalne firmaer fremstilte. Der­ med brøt den store stålkrigen ut i 1900. Et stort antall foretagender ble trukket inn i den, blant annet Pennsylvania Railroad Company, som ble kontrollert av bankieren John Pierpont Morgan. Og Morgan ville ikke ha noen krig. Han besluttet å innlede forhandlinger. De ble ført via mellommenn. Etter et parti golf fikk Carnegie definitiv bekreftelse for at Morgan ville kjøpe hans foretagende. Et øyeblikk tenkte han over saken, fikk tak i en papirlapp og klorte ned noen tall. Denne lappen ble lagt fram for Morgan. Han kastet et blikk på den og sa: «Jeg aksepterer.» Summen av tallene var nesten 500 millioner dollar.

48

DOLLARFYRSTENE

Dermed ble Andrew Carnegie i 65-årsalderen en fri mann. Det første han gjorde, var å foreta en reise. På vei til båten i New Yorks havn avla han en kort visitt hos Morgan, Carnegie strålte av lykke, og sa: «Nå har jeg les­ set alle mine byrder over på deg, Pierpont, og nå skal jeg reise til Europa for å ha det moro.» Moroen besto i at han ga bort alle sine penger. Han hadde en lys tro på at bare menneskeheten ble litt mer sivilisert, ville den også bli bedre. Veien til dannelse gikk gjennom bøker. Følgelig ga han bort store summer til opp­ rettelsen av biblioteker, og mer enn 2800 slike er blitt til som resultat av Andrew Carnegies generøsitet. Av alle de velferdsinstitusjoner han skapte, var det bibliotekene som hadde hans varmeste kjærlighet. Da han døde i 1919, var han fremdeles en meget lykkelig mann. Han hadde gjort sitt. Han hadde kvittet seg med praktisk talt hele sin kjempestore formue.

John Pierpont Morgan satte ikke særlig pris på Carnegie. Han satte heller ikke pris på Rockefeller. Jdan likte i det hele tatt ikke noen som var like mektig eller mektigere enn han selv. I ensom majestet ville han domi­ nere en scene som han anstrengte seg for å gjøre så storar­ tet og praktfull som mulig. Helst så han seg selv som en moderne renessansefyrste, som det tyvende århundres Lorenzo il Magnifico. Han strødde penger om seg og nøt i fulle drag den ærbødige hyllest som ble ham til del. Mange betraktet ham som verdens mektigste bankier,’ og blant hans landsmenn var det en utbredt oppfatning at det var han som styrte De forente stater. Da hans testamente ble åpnet etter hans død i 1913, viste det seg at han etterlot seg «bare» 68 millioner dol­ lar, men da var riktignok verdien av hans enorme kunst­ skatter ikke regnet med. Dette ble oppfattet som høyst merkelig og nærmest sjokkerende — forklaringen var at han alltid hadde gitt ut mange penger. Men enda merkeli­ gere var de ordene han innledet sitt testamente med: «Jeg befaler min sjel i min Frelsers hånd, i full forvissning om at Han, etter å ha forløst den og renset den i sitt dyre

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

49

John Pierpont Morgan, som i 1860, 23 år gam­ mel, grunnla sitt eget bankfirma, J. P. Morgan & Co. Under borgerkri­ gen tjente han sin første formue, og siden slo han under seg en rekke for­ retninger. Bl. a. kjøpte han under et golfparti Carnegies stålkonsern for 500 millioner dollar. Da Morgan døde i 1913, etterlot han seg «bare» 68 millioner, foruten en veldig kunstsamling.

blod, vil føre den plettfri til min himmelske Far. Og jeg pålegger mine barn at de, hva som enn hender og hvilke personlige oppofrelser det enn kan koste dem, skal opp­ rettholde og forsvare den hellige lære om syndenes forla­ telse gjennom Jesu Kristi blod.» Dette var ikke konvensjonelle fraser. De ga uttrykk for John Pierpont Morgans innerste overbevisning. Han var denne verdens barn som få andre, men sin puritanske barnetro bar han med seg hele livet igjennom. Han var mannen som kunne la en av sine mange elskerinner vente i sin vogn utenfor det lokalet, der menighetsrådet i Mor­ gans menighet hadde møte. Han ga en god dag i de uunn­ gåelige kommentarer, som forferdet ble hvisket — hoved­ saken var at han deltok i møtet. Når han ikke var på en av sine mange reiser, forsømte han aldri, hvor opptatt han enn var, å spise lunsj hver mandag med sognepresten i den menighet han tilhørte. Han hadde respekt for og tillit til denne åndens mann. Og presten var en av de få som virkelig kjente ham.

50

DOLLARFYRSTENE

Morgan hadde et godt hjerte, erklærte vedkommende prest, som ellers iakttok den mest ubrytelige diskresjon, når det gjaldt hans mektige sognebarn. Han hadde også en skarp intelligens og en voldsom viljekraft. Det første man la merke til hos ham, sier Frederick Lewis Allen — som har skrevet en bok om ham — var nesen hans: som følge av en uhelbredelig hudsykdom var den opphovnet og knallende rød — den så ut som et jordbær, sa den ond­ skapsfulle Roger Fry. Det annet var den flammende inten­ siteten i hans blikk. En fotograf, som en gang ble tilkalt til Morgan, sa at han hadde hatt følelsen av å se inn i lys­ kasterne på et frembrusende lyntog. I årenes løp var det mange som fikk anledning til å føle det på samme måte. Pierpont Morgan var slu, mistenksom, utålmodig og me­ get rask til å handle. Det fortelles at Harvarduniversitetet en gang hadde henvendt seg til en del rikfolk for å få penger til en ombygging av det medisinske fakultet. Man oppsøkte Rockefeller, han grublet over det i seks måneder. Morgan ble også spurt. Han tilkalte, øyeblikkelig noen re­ presentanter for universitetet og sa: «Mine herrer, jeg, har det travelt og kan bare gi dere noen minutter. Har dere noen tegninger med?» Tegningene ble lagt fram. «Dette vil jeg bygge,» sa Morgan mens "han hurtig lot pekefingeren gli over blåkopien — «og dette og dette også. Farvel, mine herrer.» Visitten kostet ham over en million dollar. Beretningen om Morgans første ekteskap hører med til bildet. Som meget ung mann forelsket han seg i en vakker ung dame fra New York. Han visste at hun var alvorlig syk. Hun led av lungetuberkulose, men til tross for det insisterte han på å gifte seg med henne. Han ville ta henne med til Europa for å gjøre henne frisk. Han overlot sine forretninger til deres skjebne og reiste til Frankrike med sin unge hustru. Der døde hun noen måneder senere. Her finner man ømhet — men også en selvhevdelse som ikke vil finne seg i noen hindringer. Den Pierpont Morgan som elsket Amelia Sturges og giftet seg med henne, står meget nær den Morgan som senere lot falle de berømte ord ved Vilhelm 2.s taffel: «Sosialismen, Deres Majestet? Slike teorier bryr jeg meg ikke det minste om.»

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

51

Pierpont Morgan var vert ombord på den makeløse lyst­ yachten «Corsair 3», som han hadde en usigelig glede av. I New York lot han bygge en biblioteksbygning av hvit marmor i italiensk renessansestil, og der trivdes han bedre enn noe annet sted. Som Allen skriver: «Dens granden r, dens maskulint betonte luksus, de florentinske malerier som hang på veggene, Eros-statuetten som sto på en sokkel ved den åpne kaminen, og alle de andre eksklusive kunstgjenstander som fylte bygningen, gjorde ham lykkelig.» Han eide den største private samling av bøker og kunstgjenstander i hele verden. De store kunsthandlere i London, Paris og Roma ble fylt av andakt, når han plutse­ lig dukket opp i deres forretninger. Han kjøpte med sjekkboken i hånden, hurtig og glupsk, men uten noengang å betale for meget. Gobeliner, porselen, miniatyrer, skulp­ turer og malerier av Rubens og Rembrandt, av Velazquez og Gainsborough, av Reynolds og Turner ble skipet i mas­ sevis over Atlanteren for å havne i hans hjem eller hans biblioteksbygning. Han holdt seg til det som var sikkert og berømt, på moderne kunst satset han ikke en dollar. Han tok de dyktigste eksperter som var å oppdrive i sin tjeneste og lot dem lete etter skjulte skatter i Europa og Asia. Selv visste han knapt hva han kjøpte — hans mangel på dannelse var «kolossal», mente Roger Fry. Han ble for­ mann i styret for Metropolitan Museum, og hans ambi­ sjon ble å gjøre denne institusjon til den fremste i verden. Men han ville gjøre det på sin egen måte, og ingen annen fikk lov til å ha et ord med i laget. Det var dette Morgans ukuelige maktbegjær som fikk Roger Fry til å avslå et til­ bud om sjefstillingen ved museet. Morgan ble rasende, og følgen var at Fry skrev noen mindre vennlige betrakt­ ninger om ham. Frys beretninger var ondskapsfulle, men malende. Som eksempel kan anføres følgende skildring av en av Morgans utallige ekspedisjoner til Italia på jakt etter nye kunstgjenstanden «Selskapet gikk ned trappen og skred fram gjennom hallen (i et hotell i Perugia), der det med skrekkblandet beundring ble beglodd av forventningsfulle italienske gre­ ver, levantinske jøder og en mengde andre avsporte indi-

52

DOLLARFYRSTENE

vider, som hadde drevet inn i den morganske rikdoms malstrøm. Alle, men først og fremst italienerne, betraktet Morgan med noe som lignet tilbedelse. Hans rikdom sto for dem ikke bare som noe som ga dem håp om en al­ misse, men som noe som i og for seg var vidunderlig og romantisk. Deres henførelse var så stor at den nesten kunne sies å være uselvisk. Alene tanken på at en eneste mann eide så store rikdommer forekom dem foredlende og oppløftende og uten sammenligning mer romantisk enn kongelighet . . . Vårt triumftog gjennom Italia gikk videre. I San Gimignano ble vi straks gjenkjent, enda vi ikke på forhånd hadde meddelt vår ankomst. Borgermesteren hentet fram den kongelige boken for at den mer enn kongelige millio­ næren skulle skrive sitt navn i den. I Ancona kjørte vi over torvet ned til havnen, mens befolkningen lyttet til militærmusikken. På ett blunk fant musikkorpset seg for­ latt, og alle byens innbyggere fulgte vognen vår til havnen, der vi gikk ombord i Morgans yacht. Da sluppen la ut, ble det skutt salutt, som ble besvart fra yachten. Hele najten lå vi på havnen, og til langt på kveld ble vi oppvartet av byens sangforening som kom ut i båter. Dens medlemmer sjokkerte Morgan dypt ved å be om penger, og de ble bryskt avvist. Det var ikke så meget det at han hadde vanskelig for å skille seg med sine penger som det faktum at dette kravet tok fra ham den illusjon han så gjerne nærte: at det hele var et uttrykk for beundring for hans personlighet, at det var satt i scene for hans vakre øyhes skyld.» Roger Fry hadde kanskje rett når han sa at Morgan med tiden la seg til med kongelige lader. Sikkert er det at han betraktet seg som aristokrat helt fra ungdommen av. Av Amerikas mangemillionærer var han nesten den eneste som kom fra et formuende hjem. Hans far, en velstående bankier fra Boston, ble medeier i et kjent firma i London, og i 1870, under den fransk-tyske krig, hjalp han den 'franske regjering ved å yte et lån på 250 millioner franc, som ble stilt til dens disposisjon. Selv tjente han fem mil­ lioner dollar og ble deretter ansett som like dyktig som

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

53

Graham Bell åpner telefonforbindelsen mellom New York og Chicago i 1892. Allerede 14. februar 1876 hadde den 28-årige Alexander Gra­ ham Bell demonstrert sin første elektriske telefon i Philadelphia, og to år senere forutsa han at det ville bli mulig for to mennesker å snakke sammen over lengre distanser. Men det tok fjorten år før han fant fram til løsningen på dette problemet. I årene 1876 til 1880 var Bell professor i taleorganenes fysiologi, idet han fortsatte sin fars arbeid med å finne metoder for undervisning av døve.

Rothschildene. Sønnen John Pierpont studerte en tid matematikk ved universitetet i Gdttingen og dro deretter — i 1857 — tilbake til sitt hjemland, hvor han i tyveårsalderen begynte sin karriere som forretningsmann. Han ble sin fars repfesentant i Amerika.

54

DOLLARFYRSTENE

Det varte ikke lenge før han representerte ham i stor stil og til hans største tilfredshet. Etter noen ungdommelig fordomsfrie krigsforretninger, som ga ham god fortje­ neste, begynte han å selge amerikanske statsobligasjoner i Europa. Finansdepartementet i Washington fikk høye tanker om den unge foretagsomme og overenergiske mann, som med freidig humør fulgte leveregelen: «Motstå alt unntatt fristelser.» Hans inntekter skjøt i været. Wall Street begynte å ta ham alvorlig. Man la merke til at han særlig interesserte seg for jern- og stålbransjen og det som hadde forbindelse med den. En av dem som fulgte hans virksomhet med interesse, var William H. Vanderbilt, som var sin tids rikeste mann i Amerika og blant annet

ss -

Idéen til denne karikatur­ tegningen av William Henry Vanderbilt (1821—85) var svært nærliggende. William var sønn av «jernbanekongen» Cornelius Vanderbilt som startet med to tomme hender og skapte seg en betydelig formue på skips­ trafikk og jernbanedrift. Ved farens død i 1877 hadde William overtatt hele forretningsvirksomheten og formuen nådde nye høyder. I 1880 kunne han f. eks. bekoste transporten av en av Totmose 3.s obelisker — «Kleopatras synåler» — fra Egypt til New York (bd. 1, side 125).

ANDREW CARNEGIE OG JOHN PIERPONT MORGAN

55

eide det store jernbaneselskapet New York Central System. Vanderbilt var imidlertid ikke riktig tilfreds med sin stil­ ling. Han visste at folk flest ikke var særlig begeistret for at han eide dette jernbaneselskapet fordi man mente at han presset altfor mange penger ut av det. I 1879 gikk han derfor opp til Pierpont Morgan og spurte om han ville hjelpe ham: han ville gjerne selge en betydelig del av aksjene på det britiske marked. Morgan svarte at det trodde han han kunne klare. Dette var Pierpont Morgans store sjanse. I lang tid hadde han holdt øye med de store jernbaneselskapene og med den innbyrdes konkurransen, som ble drevet med de mest utrolige metoder. Det kunne hende at en foretagsom direktør leiet en bande gangstere til å jule opp en konkur­ rent for derved å hindre ham i å komme til en rettssak, som han hadde anlagt, eller til et møte som han hadde sammenkalt. Det hendte også at et selskap bygget en jern­ banelinje bare noen hundre meter fra en tidligere eksiste­ rende bane — for å tvinge det andre selskapet til å ned­ legge sin virksomhet eller til å kjøpe det nye selskapet til en uforskammet pris. Slikt gikk ikke an, sa Morgan til seg selv. En eller annen måtte gripe inn for å få slutt på for­ virringen og svindelen. Han mente at han selv var den som egnet seg best til denne oppgaven. Takket være han­ delen med den store Vanderbilt var han kommet inn i direksjonen for The New York Central System, og dette ga ham et glimrende utgangspunkt. Han påtok seg rollen som fredsstifter, og han spilte den med stor bravur. I 1885 inviterte han noen jernbanepamper som lå i tottene på hverandre til en tur med «Corsair», og her tvang han dem til å innstille fiendtlighetene og ta hverandre i hånden. Denne manøvren gjentok han ved flere senere anlednin­ ger og med utmerkede resultater. Pierpont Morgan fikk ord på seg for å forstå seg på jernbaneselskaper bedre enn noen annen, enda han ikke ante det minste om hvordan en togtabell blir satt opp eller hvordan et lokomotiv er konstruert. Han slo jernbaner sammen, han bygget nye jernbaner, han ble medlem av den ene direksjonen etter den andre og han sørget alltid for at de fikk en sammen-

56

DOLLARFYRSTENE

setning som passet ham. Han ble konge i det veldige ame­ rikanske jernbanerike, en konge som i likhet med Rocke­ feller var en meget farlig fiende for prinsippet om den fri konkurranse og som spesialiserte seg i å bygge opp store monopolforetagender. Hans innflytelse i Wall Street var enorm, hans selvtillit over alle grenser. Denne innflytelsen brukte han i 1895, da De forente staters regjering kom i finansielle vanskeligheter. I begyn­ nelsen av president Grover Clevelands annen embedsperiode brøt det ut en meget ondartet økonomisk krise med plutselig prisfall, uventede konkurser og en meget omfattende arbeidsledighet. Presidenten gjorde hva han kunne for å stoppe lavinen, men med stigende nervøsitet var han vitne til at gullreservene i unionens statskasse minket dag for dag. Under den panikk som rådet, viste almenheten en sjenerende tilbøyelighet til å kreve sine dollarsedler innløst i gull, noe som loven for øvrig ga den rett til. Situasjonen ble kritisk. Til slutt ble Morgan utålmodig, .så utålmodig at han, som ellers hadde så lite som mulig å gjøre med de offent­ lige myndigheter, reiste til Washington. Han ba om fore­ trede for presidenten. Svaret kom omgående: presidenten ønsket ikke å treffe ham. Morgan slo seg til ro på sitt hotell og ventet. Han måtte vente et døgn før det kom melding om at Cleveland hadde skiftet mening: han var villig til å ta imot Morgan. Det var en dristig plan Morgan utviklet, mens presiden­ ten fløy inn og ut av det rommet hvor forhandlingene fant sted. Bankieren påpekte at det fantes en lov som ga De De forente staters presidenter i årene 1877 til 1901. Øverst til venstre Rutherford B. Hayes, som avløste U. S. Grant i 1877. Hans etter­ følger, James Abraham Garfield (til høyre), ble valgt i 1880, men ble myrdet året etter. Det ble derfor visepresidenten, Chester Alan Arthur (i midten t. v.), som rykket opp som president i 1881. Deretter fulgte Grover Cleveland (i midten t. h.), som var president i to perioder (1885-89 og 1893-97). Mellom disse to perioder satt Benjamin Har­ rison i embedet (nederst t. v.), og etter Clevelands annen periode fulgte William McKinley (til høyre). I 1901 ble imidlertid også McKinley myrdet, og visepresidenten, Theodore Roosevelt, rykket opp som president.

58

DOLLARFYRSTENE

forente staters regjering rett til å kjøpe opp myntede pen­ ger og betale dem med obligasjoner. Han var villig, sa han, til å ta hånd om disse obligasjonene og sørge for at de alle sammen ble plasert. På den måten ville regjeringen få det gullet den så sårt trengte. Presidenten spurte om Morgan var villig til å påta seg et personlig ansvar for de beløp det her var tale om. Morgan svarte at ja, det var han rede til. Presidenten ga sitt samtykke, planen ble satt i verk, og den lyktes. Unionens finanser ble sanert og krisen over­ vunnet. Oppgavene over hva Morgan tjente på denne affæren, er forskjellige. En forsiktig beregning tyder på at han tjente en kvart million dollar. Han hadde tatt en meget stor sjanse. Men han gjennomførte operasjonen på en måte som gjorde ham til mirakelmannen i Wall Street. Det mest gigantiske foretagende som Pierpont Morgan noengang skapte, hans kjælebarn fremfor alle andre, var The United States Steel Corporation. I en rekke år hadde han moret seg med å slå sammen givende og lovende.firmaer i stålbransjen. Det uten sammenligning største og mektigste foretagende ved siden av dem var imidlertid fremdeles The Carnegie Steel Company. Hvorfor ikke kjøpe også det? sa Morgan til seg selv. Hvorfor ikke kom­ binere kombinasjonene også? som Allen har uttrykt det. Og som vi allerede har sett, gjorde han det. I 1901 oppsto The United States Steel Corporation. Det skulle ikke bare beherske Amerika, det skulle dominere hele verden. Morgan var storslagen i sin urokkelige ro høsten 1907, da Wall Street ble rystet av en forferdelig krise, da store banker plutselig oppdaget at de var på fallittens rand og millioner av mennesker så sine sparepenger truet. Han avbrøt sin deltagelse i et bispemøte i Virginia — som inte­ resserte ham sterkt — og vendte tilbake til New York, der han sammenkalte de ledende banksjefer, tvang dem til å mobilisere kapital for å støtte de vaklende foretagender, reddet børsen fra et sammenbrudd og selv kjøpte en stor og falleferdig bedrift for å lette trykket og utvide sin maktsfære. I noen uker arbeidet den nå syttiårige mannen

THEODORE ROOSEVELT

59

natt og dag, han talte, overbeviste, truet og befalte. Han vant spillet, Amerika kunne puste lettere. Han var også storslagen, da han i 1912 ble nødt til å møte for den komité i Washington — den såkalte Pujokomité — som regjeringen hadde nedsatt for å granske storbedriftenes metoder. Den søkte å bevise at det fantes en liten gruppe finansmenn med Morgan i spissen, som dirigerte hele Amerikas økonomi. Lederen av forhøret søkte å få Morgan til å innrømme at han hadde en veldig makt. Dette nektet Morgan. «Er ikke all kredittgivning først og fremst basert på pen­ ger eller eiendom?» lød et av spørsmålene. «Nei,» svarte Morgan, «det viktigste er karakter. En mann jeg ikke stoler på, ville ikke få noen penger av meg, selv om han la fram all sikkerhet i verden.»

John Pierpont Morgan døde i Roma i mars 1913. En eneste bok lå ved hans sykeleie, en katalog over hans sam­ ling av klokker, som han hadde latt utarbeide og trykke. Det var den vakreste bok han hadde sett, sa han.

THEODORE ROOSEVELT

Borgerkrigen lå langt tilbake i tiden. Den hadde vært hard og brutal virkelighet, men var nå bare et romantisk minne. Amerika var blitt et annet. Det var blitt rikt, det rikeste land i verden. Omkring århundreskiftet ble det ty­ delig at disse rikdommene måtte få viktige følger. De ble opphav til en dyptgående sosial uro, og de endret Ameri­ kas forhold til andre land. De gjorde De forente stater til en verdensmakt. I de ledende, det vil si de besittende lag, rådet fremde­ les den oppfatning at Amerika var det beste av alle land, landet med den beste samfunnsordning, fordi det ga alle en sjanse — en glimrende sjanse. Blant dem som delte denne oppfatning, var Mr. Carnegie. Blant dem var også alle de mange medlemmene av slekten Babbitt. Men en nyvakt nasjonal samvittighet hadde begynt å gjøre seg

Amerikanske kvinner forlanger stemmerett. Tresnitt fra 1870-årene. Etter borgerkrigen tok agitasjonen for kvinnenes likestilling fart i De forente stater. «Når tidligere negerslaver kunne få stemmerett, burde da ikke hvite kvinner også få det?» ble et alminnelig slagord. Likevel ble ikke stemmerett for kvinner innført før i 1920, I England tok det omtrent like lang tid. I Norden var det Finland som først innførte denne reformen, i 1906, i Norge ble likestillingen gjennomført i f913, i Danmark i 1915 og i Sverige i 1921.

gjeldende; den spurte seg selvDg nasjonen om det virkelig var riktig, om det stemte med Amerikas demokratiske tra­ disjoner at for eksempel en mann som Carnegie satt med en årlig inntekt på femten millioner dollar, mens en ar­ beider i nordstatene måtte nøye seg med fem hundre og en sørstatsarbeider med bare tre hundre om året. Man kunne høre uttalelser om at det individuelle demokrati i Amerika like lite kunne tolerere et oligarki av kapitalister som et oligarki av slaveeiere. Man kunne lytte til den puritanske, menneskevennlige politiker William Jennings Bryan, som i en berømt tale slynget ut: «Menneskeheten skal ikke nagles til et kors av gull!» Dette var ord som gjorde Wall Street nesten like bekymret som ryktet om at en ny fmanskrise var i emning. I vide kretser hyllet man fremdeles det prinsipp at Amerika ikke skulle legge seg bort i andre lands anliggen­ der. Fremfor alt skulle det holde seg unna Europa og det

THEODORE ROOSEVELT

61

bedrøvelige skuespill som ble oppført der. Slik var det fore­ skrevet i Monroe-doktrinen. De forente stater skulle i det hele tatt ikke føre noen utenrikspolitikk, mente man, og en avis foreslo i fullt alvor at landet skulle avskaffe hele sin diplomatiske representasjon: den fylte ingen oppgave og var helt overflødig. Men nye anskuelser gjorde seg gjel­ dende også her. Grunnen var den endring som var inn­ trådt i den handelspolitiske situasjon. I 1890 var verdien av De forente staters utførsel blitt noe større enn Frank­ rikes og ubetydelig mindre enn Tysklands. Ti år senere var Statenes stålproduksjon større enn Storbritannias og Tysklands tilsammen og også deres kullproduksjon var den største i verden. Det var slike kjensgjerninger den meget innflytelsesrike militærpolitiske forfatter komman­ dørkaptein Alfred Th. Mahan hadde i tankene, da han fremla sine meninger: Amerika kunne ikke isolere seg len­ ger, det kunne ikke snu ryggen til Europa. På grunn av sine rikdommer måtte det gjøre seg gjeldende i verdens­ politikken. Det måtte skaffe seg baser ute i verdenshavene, først og fremst i Stillehavet, og en sterk flåte som kunne beskytte dem. Det merkelige var at det fantes en mann som brente av lengsel etter å kunne forene disse to punktene i sitt pro­ gram — altså både sosiale reformer og en storpolitisk akti­ vitet, gjerne av krigersk art. Hans navn var Theodore Roosevelt. Før Roosevelt trådte til, hadde imidlertid storfinansen satset veldige summer for å sikre seg at en person etter dens smak ble installert i Det hvite hus i 1897, William McKinley. Han var en saktmodig og elskverdig herre, en oppriktig venn av den bestående orden. Han hadde slett ikke til hensikt å kaste seg ut i noe eventyr. Fremfor alt hadde han ikke den minste lengsel etter å begynne en krig og dermed bryte med et av grunnprinsippene i ameri­ kansk politikk. Han gjorde hva han kunne for å unngå dette. Men krigen tvang seg inn på ham. I 1895 hadde det brutt ut et opprør mot det spanske regime på Cuba. Det ble temmelig dårlig ledet, og artet seg nærmest som en gerilja. Men den spanske regjering viste

THEODORE ROOSEVELT

63

en brutalitet mot opprørerne som tiltrakk seg utlandets og ikke minst Amerikas oppmerksomhet. Man begynte å reagere. Pressen tok affære og krevde i stadig skarpere vendinger at Washington skulle gripe inn. Amerika kunne ikke stilltiende se på at et frihetselskende folk, som hørte til dets del av verden, ble undertrykt og forfulgt, het det. Dessuten ble det minnet om at amerikanske kapitalister hadde investert omkring femti millioner dollar på Cuba, og disse millionene måtte ikke gå tapt. Endelig: en krig med Spania ville etter menneskelig vurdering bli både kort og seierrik. En senator som hadde for vane å tale fritt fra leveren, sa at en krig med Spania «ville øke alle ameri­ kanske jernbaners inntekter, øke alle amerikanske fabrik­ kers omsetning og stimulere alle grener av handelen og industrien». McKinley sto maktesløs. I april 1898 hørte han kon­ gressen erklære Spania krig. Den amerikanske flåte var blitt utvidet i raskt tempo i 1890-årene, slik at den nå var den tredje største i verden, og den fikk ordre om å gå til aksjon. Den avseilte til Manila på Filippinene, der den med største letthet skjøt i senk de krigsskipene som spanjerne rådet over. Dette var opptakten til den korte og seierrike krig man hadde spådd. Senere hendte det ikke egentlig så meget — utenom at oberst Theodore Roosevelt foretok noen meget omtalte manøvrer på Cuba med et regiment som han selv hadde satt opp og som hovedsakelig besto av cowboys, de såkalte rough riders. Fredsforhandlinger ble hurtigst mu­ lig innledet i Paris, og i forbindelse med dem hendte det meget mer. De forente stater oppga Monroe-doktrinen. Landet opptrådte plutselig som erobrermakt. Det la be­ slag på Filippinene mot en erstatning på tyve millioner dollar, annekterte Hawaii-øyene og Puerto Rico og satte igjennom at Cuba ble selvstendig. I desember var alt klart. Dermed var De forente stater blitt en makt i Det fjerne Theodore (Teddy) Roosevelt til hest. Roosevelt var bare 42 år da han tiltrådte som president etterat McKinley var myrdet i 1901, og var den yngste statssjef De forente stater hadde hatt. Han ble gjenvalgt i 1904. Theodore Roosevelt døde allerede i 1919.

64

DOLLARFYRSTENE

østen. Det var blitt det som på den tid kaltes imperialis­ tisk, det hadde slått inn på en kurs der det ikke var noen vei tilbake. President McKinley var en fortreffelig mann og en nobel personlighet, sa J. P. Morgan. Roosevelt, som likte å uttrykke seg drastisk, sa at McKinley ikke hadde mer ryggrad enn en sjokoladekake. I september 1901 ble McKinley myrdet av en sinnssyk anarkist og etterfulgt av visepresidenten, Theodore Roose­ velt. Helten i «den amerikanske drøm» var den unge man­ nen som begynte med to tomme hender, arbeidet seg opp, overvant alle vanskeligheter og endte som millionær. Det er, har en amerikansk historiker, W. E. Woodward, sagt i 1930-årene, «først i det aller siste at vi har begynt å spørre oss selv om han ble noe annet foruten millionær. Til vår store beklagelse oppdaget vi at han som regel også ble hensynsløst grisk og viste stor tilbøyelighet til å tilside­ sette andre menneskers rettigheter.» Det var nettopp det samme Theodore Roosevelt fastslo, og som han var en absolutt motstander av. Han var selv rik, han tilhørte en gammel amerikansk familie av neder­ landsk opprinnelse som lenge hadde levd i velstand og blitt meget kultivert. Han var ikke det minste imponert av den nye tids nye mangemillionærer. Han var en ro­ mantiker — men med et sterkt islett av realisme — og der­ for likte han best folk fra de brede lag og fremfor alt de amerikanere som under slit og strev drev sine rancher borte i Vesten. Han begynte med å studere jus ved Harvard-universitetet. Senere gjorde han det som man på den tid mente at en ung mann av god familie ikke burde gjøre, han kastet seg inn i politikken. Han ble medlem av staten New Yorks lovgivende forsamling, der han gikk til storm mot den korrupsjon som rådet innen forvaltningen. Til lettelse for mange forsvant han senere borte i Vesten. Han kjøpte noen rancher i Dakota, og i noen år drev han på med å merke storfe, gå på jakt og studere dyrelivet. Det var hans stolthet at de «ordentlige» cowboys aksepterte ham. Han red og skjøt like godt som dem og var like

THEODORE ROOSEVELT

65

uredd. Han ble en av dem. Han lærte seg å elske den pri­ mitive tilværelsen i Vesten, de lange streiftogene gjennom villmarken, det hyggelige kameratskapet rundt leirbålet. Det var om den amerikanske pioner han skrev en av sine beste bøker: «The Winning of the West» (Vestens erob­ ring). Ellers skrev han gjeme og meget og med stor suksess. Da hans samlede verker utkom, omfattet de 22 bind. Roosevelt vendte tilbake til øststatene, og i 1890-årene ble han visesjef for marmedepartementet. Som sådan biDen farverike Theodore (Teddy) Roosevelt i spissen for sine «Rough Riders» — et frivillig kavaleriregiment — under krigen med Spania på Cuba i 1898. Regimentets deltagere var en blandig av velstående sportsfolk og cowboys.

Strømmen av innvandrere fra Europa var spesielt sterk i 1880-årene. Her venter en nylig ankommet gruppe på videre transport fra mottagerstasjonen i New York. Utsnitt av Charles Ulrichs maleri fra 1884.

dro han i vesentlig grad — og sterkt påvirket av komman­ dørkaptein Mahans lære — til å bygge opp en amerikansk marine. Høsten 1900 ble han valgt til visepresident, og i september 1901, etter McKinleys død, ry kket han opp til presidentverdigheten. Han var da 42 år gammel og den yngste statssjef som Amerika noengang hadde hatt. Det er sagt at den mann som nå ble stilt i spissen for De forente stater var og ble gutt hele sitt liv: en gutt som elsket å slåss, som kunne være sint det ene øyeblikk og lyse opp et minutt etter og være glad igjen, en gutt som nesten alltid hadde det morsomt. Men han var også en

THEODORE ROOSEVELT

67

mann med en meget sterk vilje og bestemte meninger. Det var alvor og varme i alt han gjorde, enten han dunket en venn i ryggen eller stakk knyttneven opp i ansiktet på en han ikke likte. Ifølge forfatningen har De forente staters president en meget stor myndighet. Han er, som man har uttrykt det, «en valgt monark med begrenset embedstid, men med en makt som stundom ikke er mindre enn Cæsars». Dette visste Theodore Roosevelt meget godt. Og i motsetning til sine forgjengere, hvis politikk var preget av «en mesterlig evne til å gjøre ingenting», aktet han i fullt monn å nytte de muligheter hans embede ga ham. Theodore Roosevelt var en meget maktkjær mann. Og han var fullstendig uten frykt. Roosevelt elsket Amerika. Derfor hatet og avskydde han alt som kunne fornedre det, alt som gjorde det til et dårligere land å leve i. Til disse tingene regnet han først og fremst den moderne storkapitalismen, slik den var blitt utformet av dollarfyrstene i Wall Street. Av byrd var Roo­ sevelt patrisier. Men hans sympatier var hos demokratiet, hos folket, den store masse. Han så rødt når han hørte beretninger om arbeiderproletariatets usle forhold. Med hele sin veldige energi var han rede til å kjempe mot ty­ ranniet — «og av alle former for tyranni», sa han, «er det som bygger utelukkende på rikdom, plutokratiets tyranni, det mest usmakelige og vulgære». Da nyheten om dannelsen av The United States Steel Corporation ble offentliggjort, het det i en av de innflytel­ sesrike avisene at John Pierpont Morgan nylig hadde sagt at «Amerika er godt nok for meg». «Når han er blitt trett av det, kan han gi oss det tilbake,» skrev avisen. Roosevelt var fast besluttet på å gjenerobre Amerika innen dets egne grenser. Han tilkalte riksadvokaten og ga ham ordre om å sette seg i sving. Det fantes en lov av 1890, som tok sikte på å hindre trustdannelsen: opprettelsen av karteller med det formål å stoppe den frie konkurranse ble erklært som straffbart. I praksis var denne loven aldri blitt anvendt, men nå ble den hentet fram. I 1901 hadde Morgan slått sammen noen jernbaneselskaper for å gjøre slutt på en konkurranse som

68

DOLLARFYRSTENE

«Bossene» i senatet.» Karikatur av Joseph Keppler. Fra 1889 ble sena­ tet omtalt som «rnillionærklubben», og det gjaldt for de store konser­ nene å gjøre sin innflytelse gjeldende der. Tegneren har karikert dem som pengesekker med navn på de mest kjente trustene: stål, kobber,

skadet hans interesser og laget et holdingselskap som het The Northern Security Company. En dag høsten 1902 fikk han en oppringning fra en venn i pressen som fortalte ham at i henhold til den ovennevnte lov hadde riksadvo-

THEODORE ROOSEVELT

69

Standard Oil, jern, sukker osv. Inngangen for publikum er lukket (Closed). Over galleriet sees en forvrengning av Lincolns kjente ord om et styre «av folket, gjennom folket og for folket»: «Dette er et senat av monopolister, gjennom monopolister og for monopolister.»

katen reist offentlig tiltale mot The Northern Security Company. Morgan ble dypt rystet. Når alt kom til alt, var jo presi­ denten en gentleman. I hvert fall var han født innen et

70

DOLLARFYRSTENE

Frihetsstatuen på Bedloe’s Island (Liberty Island) utenfor New York er blitt selve symbolet for den frie verden. Millioner av innvandrere har felt tårer og fattet nytt håp ved synet av den under innseilingen til verdensbyen. Selve statuen er laget av den franske billedhuggeren Frédéric Bartholdi, og fundamentet er konstruert av Gustave Eiffel som senere også skapte Eiffel-tårnet i Paris (se illustr. side 333). Sta­ tuen var en gave fra det franske folk og ble avduket den 28. oktober 1886. Figuren er 46 meter høy og fundamentet er 92 meter. Bildet er malt av Edward Moran i 1886.

samfunnslag som besto av gentlemen. Han kunne ikke få lov til å opptre på denne måten — det innebar et forræ-

THEODORE ROOSEVELT

71

deri mot hans egen klasse og dens interesser. Morgan reiste til Washington for å gjøre dette klart. Han sa at etter hans mening burde presidenten på forhånd ha underrettet ham om hva som var i emning. Roosevelt svarte at det var akkurat det han ikke hadde villet gjøre. Morgan presi­ serte nærmere hva han mente: presidenten kunne ha sendt riksadvokaten til en av hans menn, slik at de to herrer kunne ha «ordnet» saken i minnelighet. Roosevelt svarte: «Det er utenkelig. Vi vil ikke ordne saken, vi vil sette en stopper for den.» Rettsmaskineriet ble satt i gang. I 1904 avsa høyesterett sin dom. Den gikk ut på at The Northern Security Com­ pany var et ulovlig foretagende og derfor måtte oppløses. Dommen vakte enorm jubel. Fra nå av ble Roosevelt be­ traktet som en folkehelt. Dette var opptakten. Roosevelt gikk videre. I hele sin presidenttid — fram til 1909 — svingte han sin «store kjepp» over storfmansens rygg. Han var utrettelig når det gjaldt å begrense vilkårligheten i finansverdenen, heve arbeiderlønningene og i det hele tatt vekke arbeidsgiverne til en større forståelse av sitt ansvar. Overfor det private initiativ, som hittil hadde hatt et så fritt spillerom, hevdet han loven og statens autoritet. Mot Wall Street stilte han Washington. Mot verden spilte han ut De forente stater. Amerika hadde drømt sine drømmer. Nå skulle dets røst bli hørt. Det var Amerika som i 1905 gjennom ham opp­ trådte som fredsmegler mellom Russland og Japan (se illustr. side 369). Det var Amerika som bygget Panamakanalen. Den var nødvendig for at dets flåte hurtig kunne sendes fra det ene osean til det andre. Flåten var nyttig. Han sendte den ut på et flerårig tokt jorden rundt, for at folk skulle forstå hva Amerika var blitt. Det trengtes. Før 1914 var det få mennesker i Europa som begrep at i Ame­ rikas forente stater hadde verden fått en ny stormakt av første orden. Ved århundreskiftet var det en som sa: «Den som be­ hersker Stillehavet, behersker verden.» President Roosevelt ante sannheten i disse ord. To verdenskriger skulle bekrefte den.

Den hvite manns byrde

RUD YARD KIPLING I 1907 ble nobelprisen i litteratur tildelt Rudyard Kipling. Det svenske akademi fant at han — som den første blant engelskmenn — hadde gjort seg fortjent til prisen «på grunn av den iakttagelsesevne, den medfødte fantasi og den mandige kraft i oppfatning og fremstillingskunst, som utmerker denne verdensberømte forfatters produkter.» «Denne verdensberømte forfatter» — ja, det var ube­ stridelig at Rudyard Kipling hadde en større lesekrets over hele verden enn de fleste andre av tidens forfattere. Tydelig var det også at han i høyere grad enn noen av^sine skrivende samtidige hadde utforsket og skildret de for­ skjellige kontinenter. Han var en litteraturens oppdagelses­ reisende. Han skrev glimrende om det han hadde sett, både på vers og prosa, med fullendt rytme og vellydende diksjon. Som vi alle vet, skrev han om det britiske impe­ rium, om dets land, dets folk, dets ledende skikkelser, dets fane og dets «vidstrakte kamplinje», dets regimenter og garnisoner og slagskip. Han gjorde det med en patos som lå skjult bak en spøkefull nonchalanse, bak en lakonisk retorikk, bak hverdagsspråkets grove uttrykk, som alle og enhver dro kjensel på og elsket å se på trykk. Rudyard Kipling ble «kongens hornblåser» og «imperiets barde». Han kunne være høystemt, men som regel var han svært folkelig og dagligdags. Hans forbilder var Bibelen, men også marsj sangene fra den amerikanske borgerkrig og varietéenes slagere. Han kunne se og bli grepet av det majestetiske i det han med en hentydning til Englands romerske fortid kalte «forsvaret av muren» mot de frem­ stormende barbarer. Men med en utfordrende realisme

RUDYARD KIPLING

73

«The White Man’s burden» — Den hvite manns byrde: Henrettelsen av en innfødt under krigen i Afghanistan. Tresnitt i «The Illustrated London News» fra 1879 med underskriften: «Eksekusjon av en «ghazi», en muhammedansk fanatiker, ved Peshavarporten i Jellalabad.»

kunne han også stikke hull på alle overspente og over­ drevne forestillinger om den britiske soldats ukuelige mot og uavlatelige seire. Slik kunne Kipling skrive i sluttkapitlet av den første «Jungelboken», etterat han har latt flagget

74

DEN HVITE MANNS BYRDE

gå til topps (scenen er en indisk garnisonsby, hvor vise­ kongen har innfunnet seg for å ta imot emiren av Afghanis­ tan, «en vill konge over et meget vilt land»): «Den store tropperevyen med tredve tusen mann ble holdt neste ettermiddag . . . Under første akt av den var det strålende solskinn, og regimentene marsjerte taktfast forbi i geledd på geledd og med geværene i jevne rekker. Så kom kavaleriet ridende i kort galopp til tonene av mar­ sjen «Bonnie Dundee». Annen eskadron av lansenérene passerte, og der var kavalerihesten vår med silkeglatt hale, halsen krummet i en bue, det ene øret fremover og det andre bakover. Han markerte takten for hele sin eska­ dron, og bena beveget seg så mykt som i en vals. Deretter kom de tunge kanonene forbi. . . Muldyret Billy førte seg som det var øverstkommanderende for alle troppene, og dets seletøy var så pusset og polert at det blinket. . . Så tok det til å regne igjen. Troppene hadde dannet en stor halvsirkel over sletten og ordnet seg nå på linje. Linjen vokste og vokste til den målte en kilometer mellom fløyene — en eneste massiv mur av menn, hester og kanoner. Deretter marsjerte den rett fram mot visekongen og emiren, og mens den rykket fram begynte jorden å dirre som dekket på et dampskip når maskinene går for full fart. . . Nå tverrstoppet troppene, hele linjen gjorde honnør, og tredve musikkorps begynte å spille på en gang. Revyen var slutt, og regimentene marsjerte bort til sine forlegnin­ ger i regnet. . . Da hørte jeg en gammel gråsprengt, langhåret høvding fra Sentral-Asia, som tilhørte emirens følge, spørre en av de innfødte offiserene: Si meg, hvordan har dere kunnet lage denne merkelige revyen? Offiseren svarte: Det ble gitt en ordre, og den ble fulgt. — Men er dyrene like kloke som folkene, da? — De lystrer ordrer liksom troppene. Mul­ dyret, hesten, elefanten adlyder sin driver, og driveren sin sersjant og sersjanten løytnanten og løytnanten sin kaptein og kapteinen sin major og majoren sin oberst og obersten lystrer brigadesjefen, som kommanderer tre regimenter, og brigadesjefen sin general og han visekongen, som er keiserinnens tjener. Sånn er det det foregår. — Jeg skulle

RUDYARD KIPLING

75

Den engelske forfatte­ ren Rudyard Kipling. Utsnitt av sir Philip Burne-Jones’ maleri fra 1899.

ønske det var slik i Afghanistan, sa høvdingen. — Der ly­ der alle og enhver bare sin egen vilje. Den innfødte offiser tvinnet sin mustasje og sa: — Derfor må emiren deres komme hit, hvis dere ikke lystrer, og ta imot ordre av vår visekonge.» Det var de 70 000 soldater ved Indias grenser og militærstasjonenes rødjakker, Rudyard Kipling skrev om til å begynne med, og som han gjorde til det britiske folks hel­ ter. Han var selv født i India i 1865 av engelske foreldre; hans far var en betydelig kunstner som fra 1875 var besty­ rer av et museum i Lahore. Det var i India han mottok sine første og uutslettelige inntrykk: av byenes basarer, av jungelen, av det veldige indiske folkehav som ble styrt av

76

DEN HVITE MANNS BYRDE

et fåtall briter. Etterat han hadde gått på skole i England vendte han i syttenårsalderen tilbake til India, der han straks fikk ansettelse i en avis. Det var som journalist han vant sin første berømmelse. Ved siden av slitet og strevet i den vesle avisredaksjonen begynte han å skrive fortellin­ ger om det han hadde sett og oppsnappet i sin daglige til­ værelse: i klubben, i offisersmessene, ved domstolene, i visekongens palé — men også i mannskapenes brakker og marketenterier og i kasernenes staller. I 1888 utga han den første samlingen av disse fortellinger, «Plain Tales from the Hills». De var underholdende, slagkraftige, en smule indiskrete, gjerne epigrammatisk tilspisset og ung­ dommelig kyniske. I India fikk boken en god mottagelse. Selve visekongen, den myndige lord Dufferin, viste forfat­ teren sin velvilje. Tregere gikk det med salget av den del av opplaget som ble sendt til Storbritannia. Men det var «en annen historie», et uttrykk som Kipling gjerne benyt­ tet og som snart skulle bli bevinget. I 1889 forlot Kipling India. Han dro ut på en ferd til Kina, Japan og De forente stater og havnet til slutt i Lon­ don. Der aktet han nå å slå seg ned og bli en berømt månn, og det varte ikke lenge før han hadde nådd sitt mål. I de­ sember 1889 offentliggjorde et ledende tidsskrift et dikt av ham, som begynte med de snart verdensberømte ordene: «Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet.»1

Året etter ga han ut et nytt bind fortellinger, «Soldiers Three». Det ble i 1892 fulgt av en samling sanger og dikt, «Barrack Room Ballads» — Ballader fra brakkene. Kiplings lykke var gjort. Hele London snakket om ham i begynnelsen av 1890-årene. Sosietetsvertinnene konkur­ rerte om å få ham med på sine middager, forleggerne sloss om ham. Gamle Tennyson mumlet noe om at han var den eneste av den unge generasjon som hadde «den hellige ild». «The Times» viet ham en særskilt leder og konsta­ terte at han hadde oppdaget Tommy Atkins som «realis1 «Å, øst er øst, og vest er vest, og aldri møtes de to.»

RUDYARD KIPLING

77

Britiske soldater sliter med en transport under Zulukrigen (se side 104 ff). Samtidig tegning. Vognen trekkes av okser, og soldatene må selv ta i for å få den fram.

tisk romantisk figur». En ledende kritiker erklærte at han en hel ettermiddag ikke hadde kunnet løsrive seg fra «Soldiers Three», så betatt var han blitt av denne «vidunder­ lige unge mannen, som hadde steget opp på Østens hori­ sont som en ny stjerne». En av den unge Kiplings levnetsskildrere, Edward Shanks, har sagt at han i London virket som «en litteraturens Clive» med alle Orientens skatter i sin bagasje.

78

DEN HVITE MANNS BYRDE

RUDYARD KIPLING

79

«Da britenes virkelige historie for femti år siden hand­ ler om britene på den annen side av verdenshavene, ble det Kiplings oppgave å avsløre hvordan de egentlig levde,» sier C. E. Carrington. «Engelskmennene følte hvor kalde og kvelende dagene var i England, de merket hvordan de gamle og grå skyene dekket himmelen, de hørte Østens lokketoner og lærte seg å tale de syv havs språk. Imperiets utposter, de menn som aldri hadde lest noe annet, dro kjensel på og likte de glimt fra sitt eget liv, som Kipling ga i sine ballader». Som regel var disse glimtene langtfra romantiske: de var historier om hete og feber og kolera, om slit og strev og nytteløse offer, om ensformigheten i garnisonen, som skapte hysteri og som bare ble avbrutt av en utkommandering til et felttog på grensen, om Tommy Atkins’ gnagende hjemlengsel til London og England. Det var ikke de som var høyt på strå, det var ikke visekongene og feltmarskalkene Kipling ville gjøre seg til talsmann for. Han hyllet de enkle menn, de ringeste blant imperiebyggernes mange ringe representanter, de som — for å sitere en av hans mest populære soldathistorier — «fikk to strå til å vokse der det før bare hadde vært ett», de som uselvisk oppfylte sine plikter og slet seg ut for å havne — ja, gud vet hvor: på sykehus eller slagmarker eller i fengsel eller i beste fall i en eller annen grå liten forstad til en grå og sotet engelsk industriby. De brede lag ga Kipling sitt begeistrede bifall. Hans bøker begynte å komme i store opplag, hans inntekter steg hurtig, han ble en rik mann. Men samtidig oppløftet den radikale litteraturkritikk sin røst. Den var skarp og fikk etterhånden en giftig tone. En annen berømt engelsk for­ fatter, H. G. Wells, har kastet et blikk tilbake på denne tiden og sier: «I midten av 1890-årene ble denne lille brille- og mustasjeprydede mannen nesten et nasjonalt symbol med sin kraftige hake, det almene inntrykket han fn knapp måned etter sin 78. fødselsdag feiret dronning Victoria sitt 60-års regjeringsjubileum. I den anledning bragte «The Times» dette portrettet av henne som farvebilag til avisen. Victoria hadde da alle­ rede vært enke i 36 år og hadde måttet greie seg uten sin kjære Disraeli (lord Beaconsfield) i 18. (Se også illustr. side 81.)

80

DEN HVITE MANNS BYRDE

ga av voldsom energi, sine ville hyl av gutteaktig begeist­ ring for kraftprestasjoner, sin romantiske kjærlighet til imperiets lyder og farver og selv duftene av det, sin vid­ underlige oppdagelse av maskinen, underoffiseren og in­ geniøren. På en merkelig måte fikk han et tak på oss, han fylte oss med klingende sitater som kimet i ørene på oss. Sitt høydepunkt nådde han med «Recessional» . . .» «Recessional» var den hymne Kipling skrev på opp­ fordring i 1897, til dronning Victorias sekstiårsjubileum som regjerende monark. Dette var imperiets store dag — da kulminerte viktorianernes selvfølelse, da kunne britene si seg selv at ingen hadde gjort det de hadde klart å pre­ stere. Men ved denne høytidelige anledning var det ikke en vanlig jubelkantate Kipling skrev, det var, som det er sagt, en «botssalme», en advarsel til den britiske nasjon, en appell til besindighet og ettertanke, til samvittighet og fornuft: «God of our fathers, known of old, Lord of our far-flung battle-line, Beneath whose awful hand we hold Dominion over palm and pine — Lord God of Hosts, be with us yet, Lest we forget — lest we forget.»

«Lest we forget» — for at vi ikke må glemme. Det Kip­ ling ville si, var at engelskmennene ikke måtte glemme det som var deres plikt. Deres fedres gud, hærskarenes gud — «God of our fathers, Lord God of Hosts» —- under hans tunge hånd var det imperiet hersket over «palme og pinje». Det innebar et stort ansvar, plikten til å sørge for at sivilisasjon og velstand ble utviklet og spredt; det krevde offer og arbeid i bevisstheten om at ingenting varer evig, at alt er underkastet forgjengelighetens lov. Her merker man et vemod, som øket hos Kipling etter som årene gikk. Man må tenke på noen linjer i en av hans mest be­ rømte og mest elskede bøker, den fremdeles så bedårende «Jungelboken», som utkom i 1894 i hans litterære glans­ periode: Akela, «den store, grå, ensomme ulven som med makt og list styrte hele flokken», var i rådsforsamlingen blitt minnet om at ingen kunne vente å forbli flokkens

RUDYARD KIPLING

81

leder i all evighet: «Akela sa ikke noe. Han tenkte på den tid som før eller siden kommer for lederne av enhver flokk, da kreftene minker og han blir svakere og svakere, inntil han til slutt blir drept av de andre ulvene, og en ny leder trer fram for å bli drept når hans tur kommer.»

«Den hvite manns byrde» — det var kjernen i Kiplings forkynnelse: Take up the White Man’s burden — Send forth the best ye breed — Go bind your sons to exile To serve your captives’ need.»

Fra mottagelsen i Buckingham Palace 21. juni 1897 i anledning dron­ ning Victorias 60-års regjeringsjubileum. Statsministeren, lord Salis­ bury. kysser dronningens hånd. Bak dronningen står hennes sønn, prins Albert, som ble konge i 1901 under navnet Edvard 7. Dagen etter skrev Victoria i sin dagbok: «En uforglemmelig dag. Ingen er noensinne, tror jeg, blitt møtt med slike ovasjoner som dem jeg ble hilst med da jeg kjørte gjennom gatene.» (Se også side 321.)

82

DEN HVITE MANNS BYRDE

Ta opp den hvite manns byrde, send ut de beste dere fostrer. Bind deres sønner til landflyktighet, i tjeneste for dem dere har fanget. Det var Kiplings dypeste overbevisning at dette var en byrde som britene var bedre skikket til å bære enn noe annet folk. De var «et folk av herskere», de og bare de kunne den kunst å bevare freden og spre kultur og vel­ stand over hele verden. Det hadde hendt så meget vidun­ derlig i Kiplings levetid — reflekterer Carrington: opp­ dagelsesreisende hadde avslørt de siste hemmeligheter på jordoverflaten, telegrafkabler og dampskipslinjer hadde knyttet alle havnebyene sammen, og kontinentene var blitt gjennomskåret av jernbaner. Alt dette var i første rekke en britisk innsats. For det britiske verdensrikes dikter artet det seg som et redskap for fred og fremskritt. Engelskmennene hadde rett til sitt imperium. Kipling var patriot og imperialist. Han avskydde den radikale liberalisme og han foraktet demokratiet. Han hyllet «den sterke mann som alene befaler». Han satte sin lit til spesialisten — til kapteinen på kommandobroen, men også til maskinisten, til obersten, men også til sersjanten, til den store industriherren, men også til ingeniøren. Han bekjente sin tro på alle som kunne sine ting — og til dem hørte etter hans mening hele det britiske folk, i hvert fall når det gjaldt de områder som betydde noe. «Det er den jevne mann — tredjeklassepassasjerene — som skal redde oss,» sa han en gang, da det begynte å trekke sammen til det store oppgjøret i 1914.

SEPOYSOPPRØRET I 1857 Helt siden Kipling hadde slått seg til ro på sin eiendom i Sussex hadde han stadig blikket festet på de avsides de­ ler av verden, som han hadde besøkt på sine vidstrakte reiser og som han hadde gjort seg fortrolig med, i første rekke India, men også Syd-Afrika, Canada og Australia. Det India Kipling opplevde, var utgått av det berømte opprøret i 1857. Dets dramatiske hendelser hadde bleknet

SEPOYSOPPRØRETI 1857

83

for lenge siden. Men minnene levde fremdeles, og ekkoet av den store revolte kunne tydelig høres i Kiplings dikt­ ning. Gunga Din, den heroiske innfødte og barmhjertige vannbærer, som ble hyllet i et av hans paradedikt, hadde sitt historiske forbilde under beleiringen av Delhi. Det samme gjelder «Kim — hele verdens lille venn», denne boken som er holdt i lyse farver, og der Kipling — for å tale med Knut Hagberg — «fanget inn selve atmosfæren på den indiske landevei, støvet i solskinnet, lyden av trampende bare føtter». Når Kipling utrustet sin unge helt med en arv som besto av tre mystiske papirer han hadde fått av sin far fanejunkeren og som skulle «gjøre ham til mann», har også denne detaljen sitt sidestykke i en ellers helt glemt menneskeskjebne under den store stormen i 1857. Det begynte 10. mai 1857. De innfødte troppene i Meerut, de såkalte sepoys, nektet først å gjøre tjeneste, og deretter anrettet de denne kvelende hete natten et forfer­ delig blodbad på den hvite befolkning, de britiske offise­ rer og deres koner og barn. I de følgende måneder bredte Bengal-arméens opprør seg som en løpeild gjennom hele Ganges-dalen. Det britiske velde ble rystet i sine grunn­ voller i hele Nord-India, og det truet med fullstendig kaos. Opprørerne satte seg i besittelse av Delhi og proklamerte at stormogulenes gamle dynasti var gjeninnsatt i sine ret­ tigheter. (Se side 87 og kart nr. 84, bd. 33.) Sepoysopprøret i 1857 artet seg for datidens engelsk­ menn som noe uhørt. Få hadde trodd at de skulle oppleve noe slikt. De hadde følt seg trygge i ly av Det ostindiske kompani og dets tjenestemenn og tropper. Det har hvilt noe mystisk, noe hemmelighetsfullt over dette dramaet. Man vet ikke om opprøret hadde noen egentlige ledere. Man svever i uvitenhet om hvem som ga startsignalet — om det da var noen. Trolig var det spørsmål om en rent spontan aksjon. Og om den dypere årsak til opprøret har det vært delte meninger. I første rekke blant de opptredende engelskmenn sto lord Dalhousie, Indias generalguvernør i årene 1848-56 og en av de store i den lange rekke av britiske styrere i

84

DEN HVITE MANNS BYRDE

James Andrew Brown Ramsay, marki av Dalhousie, Indias general­ guvernør fra 1847 til 1856. Utsnitt av et ma­ leri av sir John WatsonGordon fra 1847.

denne del av verden. Han var 36 år gammel da han instal­ lerte seg i residensen i Calcutta. Da han i 46-årsaldéren vendte tilbake til England, var han som han selv sa, «en stakkars elendig og knekket og-døende mann». Han hadde ofret sin helse for å gjøre sin innsats i India slik som han mente den burde være. Det var lord Dalhousie som ved sine reformer la grunnlaget for det moderne India. Han bygget jernbaner — de første i Asia — og havner og veier. Han anla telegraflinjer og fordoblet inn- og utførselen. -På sin hovmodige måte styrte han India slik at dets folk — iallfall etter hans egen dypeste overbevisning — dro nytte av hans nyskapelser. «Hvis jeg var konge av India, skulle jeg få Moskva og Peking til å skjelve,» utbrøt den berømte krigeren sir Charles Napier. «Hvis jeg var konge av Storbritannia, skulle jeg fra palasset i Delhi stikke en knyttneve rett i ansiktet på Russland og Frankrike. Storbritannias flåte skulle herske i Vesten og den indiske armé i Østen.» Sir Charles Napier hørte til de freidigste og mest hemnings­ løse av de anglo-indiske generaler og han talte helt i lord

SEPOYSOPPRØRET I 1857

85

Dalhousies ånd. Generalguvernøren hadde ikke bare re­ formert det britiske styre i India, han hadde også utvidet det i vesentlig grad. Russland trengte fram gjennom Asia nord for Himalaya. Den indiske grense måtte trygges, mente man i Calcutta. Og Dalhousie skjøv sine posisjoner fram: han la under seg de store provinsene Punjab og Soldater tar farvel for å reise til krigsskueplassene i Østen. Maleri av Henry N. O’Neil fra 1857. Krimkrigen, opprøret i India og krigen i Kina ga anledning til mange slike scener i britiske havner.

86

DEN HVITE MANNS BYRDE

Oudh, etterat Sind alt tidligere var innlemmet i de britiske besittelser. Han annekterte også områder som lå innenfor grensene av det britiske velde, men som hittil var blitt styrt av innfødte fyrster. En eldgammel indisk regel be­ stemte at hvis et fyrstehus døde ut på mannssiden, skulle enken etter den siste fyrste ha rett til å adoptere en ung mann og gjøre ham til sin arving. Lord Dalhousie opphevet bryskt denne bestemmelsen. Han la ganske enkelt ved­ kommende områder under den britiske krone. Dette var en ny metode i imperialistisk politikk; den var billig og ga raske og sikre resultater. Men langsomt og i stillhet begynte det her og der å vokse fram en innfødt opposisjon. Anneksjonene vakte forbitrelse, liksom hele den «siviliseringspolitikk», som Calcutta hadde slått inn på. Inderne hadde selv en meget gammel kultur, som de — på mange måter med full rett —• mente var likeverdig med den vesterlandske. I religiøs henseende bekjente de seg til hinduismen eller muhammedanismen. De var dypt forankret i sin tro, og de fant En engelsk offisersfamilie i India massakreres av de innfødte tfhder Sepoysopprøret i 1857. Akvarell av Egron Lundgren. Det tok engelsk­ mennene to år å kue denne oppstanden, som bl. a. førte til at de engelske besittelser i India, som tidligere var underlagt Det ostindiske kompani, heretter ble lagt direkte under den britiske krone.

DET FJERNE ØSTEN FØR FØRSTE VERDENSKRIG

AMUR PROVINSEN

Simbirsk

Fe.

'e

Kaspiske hav

RUSSLAND

JAPAN MONGOLIA

Balkasjsjøen

Shimonoseki

Peking

Tasjkent

Khiva •

OREA

Kiao-choue/^(®j^a'

Tsushima Tj

Samarkand

ussisk i.

>ERSIA Br. inter. stære

CHINA

AFGHANI­ STAN

Shangnai

TIBET

Kandahar

Lhasa

ALUTSjl-

STAN

\4AN\

interesse-

S ND

BRITISK

Ganges

Hongkong

BURMA

BENGALEN

FILIPPINENE

Calcutta.

ainan

Bombay INDIA

FRANSK

SIAM

ARABISKE HAV

BENGAL Madras

500 1000 1500 __i_______ i__ ,____ i km

INDISKE

kok

INDO-

CHINA

BUKTEN

MALAIA

BORNEO^

det opprørende at britiske oberster forsøkte å omvende hele regimenter til kristendommen. De ble forferdet når misjonsselskaper forkynte at hele den nye teknikk, jern­ baner, telegraf og dampskip, først og fremst skulle bli et redskap for den eneste rette lære, den som alle folk til slutt måtte bekjenne seg til, den kristne. De begynte å si seg imellom at det nå var på tide at man kvittet seg med de fremmede herrer, som ikke bare utbyttet landet, men også vandaliserte det. De visste meget godt at det fantes omkring 275 000 innfødte soldater i India og bare 40 000 britiske. Med stor interesse og dyp tilfredsstillelse hadde de lagt merke til britenes motgang under Krimkrigen (se bd. 19, side 252 ff), og de trakk den slutning at Storbritan­ nias makt var for nedadgående. I hvert fall var de over­ bevist om at landet ikke ville klare å sende troppeforsterkninger til India. En av de fremste representanter for den anglo-indiske administrasjon hevet en advarende røst — det var guver-

SEPOYSOPPRØRET I 1857

89

nøren i Oudh, sir Henry Lawrence. Han kjente India og hinduene kanskje bedre enn noen annen européer, og han sa skarpt i fra. Han fremholdt for sine landsmenn at det ikke ansto dem å fare fram som lommetyver, og med stor bestemthet satte han seg imot alle nye erobringer. Imidlertid var det vanskelig for ham å vinne gehør. Hans kolleger avfeiet ham som panikkmaker og «en fordømt niggervenn». Blant de innfødte var guvernøren meget po­ pulær, men i Calcutta-regjeringens øyne nærmest en latter­ lig figur. Det var de nye geværpatronene som fikk angsten og for­ bitrelsen blant de innfødte til å ta overhånd. Et rykte ville vite at disse nye patronene var innsmurt med ku- og svinefett. Men ifølge hinduenes oppfatning er kua hellig, mens muhammedanerne betrakter svinet som et urent dyr. Sepoyene nektet å ha noen befatning med disse pa­ tronene, ganske enkelt av den grunn at hvis de gjorde det, ville de bli utstøtt av sine kaster og hjemfalne til evig for­ dømmelse. De ofret heller livet enn å finne seg i en slik skjebne. Kampen ble skånselløs. Lord Dalhousies etterfølger som generalguvernør, lord Canning — en sønn av den store George Canning — så snart at det her var tale om blodig alvor. For ham selv ble konflikten en tung byrde — han var, som lord Curzon har sagt, en av de patetiske skikkelser i indisk historie. Rapportene fra kampområdene kunne få langt mer nervesterke menn enn ham til å gyse. I Kanpur (Cawnpore) sydøst for Delhi ble det an­ rettet en beryktet massakre på britiske kvinner og barn til tross for at det var gitt løfte om fri avmarsj — nå gjensto ikke annet enn å leve for hevnen og vise de indiske skur­ kene at engelskmennene fremdeles var herrer i India, skrev den unge løytnanten Frederick Roberts. I Lucknow falt Henry Lawrence, men hans bror John Lawrence fortsatte hans verk. Han klarte å holde Punjab utenfor «Hjemme igjen.» Maleri av Henry N. O’Neil fra 1858. Bildet, som er en pendant til bildet på side 85, viser de britiske soldatene ved hjemkomsten fra Østen. «Er min elskede med tilbake, eller ble han igjen på slagmarken?»

90

DEN HVITE MANNS BYRDE

revolusjonen og derfra sendte han tropper til Delhi. «Tenk på hele Indias historie,» skrev han til kommanderende general, «tenk på Clive, som kjempet ved Plassey med 2000 mann og slo en hær på 50 000 og erobret Bengalen.» I slutten av september tok britene Delhi, og dette ble et vendepunkt. Dermed brast alle indiske drømmer om en gjenopprettelse av stormogulenes rike. Britene kjempet seg fram til den endelige seier, og de gjorde det med skånselløs hårdhet. «Husk Kanpur!» — slik lød de britiske soldatenes stridsrop, da de siste kam­ pene ble innledet. På begge sider av fronten var atmos­ færen blitt fylt av hat. For det indiske folk ble følgene av opprøret harde. Bri­ tene innførte riktignok en meget effektiv administrasjon, som satte seg høye mål og utførte meget godt, takket være reformer og en fredelig utvikling. Det ostindiske kompanis herredømme opphørte: ved en lov av 1858 ble landet lagt direkte under kronen, i London ble det utnevnt en minister for India, og i Calcutta ble generalguvernøren avløst av en visekonge. Men det var utelukkende beiter som styrte. Inderne ble holdt utenfor. Den mistro og den uvilje som opprøret hadde vekket, levde videre. Det ble trukket en meget skarp grense mellom dem som hersket og dem som skulle lyde. Engelskmennene dannet en strengt sluttet kaste, et lite isolert samfunnslag som utenom tjenesten ikke hadde noe å gjøre med den øvrige befolkningen. I indernes øyne var de, sier E. M. Forster i sin berømte roman «A Passage to India», som «en iskald elv som rant gjennom landet». Plikttro og nidkjært viet de seg til sine reformer på teknikkens, helsepleiens, mat­ vareforsyningens og undervisningsvesenets områder. De kjempet oppe ved den urolige nordvestgrensen for å holde russerne unna. Under disse kampene frembrakte de til og med en helt, den samme mann som så tappert og med et slikt lyst humør hadde kjempet som løytnant mot opprø­ rerne i 1857 og som til slutt ble lord Roberts of Kandahar. I siste halvdel av 1800-årene var det få menn som var mer populære i hele det britiske imperium enn han, og da han i 1896 utga en bok om sine opplevelser i India, ble

SEPOYSOPPRØRET I 1857

91

General sir Henry Montgomery Lawrence (1806-57). Utsnitt av et samtidig maleri, antagelig av William Henry Brooke. Om sir Henry, som ble dødelig såret under opprøret i 1857, er det blitt sagt at han var «den edleste mann som har levd og dødd for Indias vel».

den solgt i store opplag. Det var India og alt det det inne­ bar av romantikk og realisme, som kastet sitt gjenskinn over lord Roberts’ karriere. Det forholdt seg slik som Winston Churchill har uttrykt det i et tilbakeblikk: Eng­ land var overbevist om at det hadde «et stort verk og en høy misjon å oppfylle i India, nemlig den å herske over primitive, men sympatiske folk til deres og vårt eget beste». Det var i Kiplings ånd Winston Churchill talte den gan­ gen. Men inderne hadde på sin side vunnet en fordel ved opprøret i 1857: det begynte å spire en nasjonalfølelse blant dem.

Diligencen er klar til avgang. Maleri av Abraham Solomon fra 1862.

STORBRITANNIA I 1860- OG 1870-ÅRENE Det London Tommy Atkins drømte om, når han satt ved et glass dovent øl i marketenteriet i den indiske garni­ sonsbyen, var skueplassen for store forandringer i 1860og 1870-årene. En desemberdag i 1861 døde prins Albert 42 år gammel, heroisk til det siste, overarbeidet og utslitt. Victoria ble forvandlet til «enken i Windsor», en dron­ ning av Storbritannia som i sin ville fortvilelse og mørke sorg trakk seg tilbake fra verden for å dyrke minnet om ham som hun kalte sin «dyrebare herre og hersker». Hun nektet å vise seg offentlig, hun var stadig, år etter år, kledd i sort, hun stengte seg inne på Windsor og på Balmoral og sa til de få som fikk foretrede der at de ikke kunne fatte den tomhet og ødslighet som hun levde i. Hun

STORBRITANNIA I 1860- OG 1870-ÅRENE

93

fortalte lord Palmerston at etterat Albert var gått bort, hadde livet ikke lenger noen mening for henne. Lord Palmerston, hennes gamle fiende, døde i 1865. En hel nasjon, som hadde holdt av sin statsminister fordi han betrakte i det som en god ting å være engelskmann, sørget over ham. Egentlig var det bare dronningen som sa noen beske ord: hun hadde aldri likt ham, hun hadde aldri kun­ net nære noen aktelse for ham, skrev hun. Lord Palmerston ble etterfulgt av Russell, hvis regjering — med Gladstone som drivende kraft — la fram et forslag om en ny parlamentsreform. Forslaget falt, og regjeringen gikk. Så fulgte en sensasjon. En konservativ regjering med Eierby som sjef og Disraeli som finansminister tok opp konkurransen med de liberale ved å rykke inn på deres egne områder. Den satte fram et nytt forslag om en reform Dette maleriet av Alfred Edward Emslie viser til høyre: William Ewart Gladstone som var statsminister i fire perioder: 1868-74, 1880-85, 1886 og 1892-94. Gladstone var ved denne anledning — i september 1884 — til middag hos lord Aberdeen i Skottland. Ved bordenden sitter lady Aberdeen og til venstre for henne lord Rosebery (se side 214).

94

DEN HVITE MANNS BYRDE

av underhusvalgene, og forslaget ble vedtatt etter stor­ mende debatter i 1867. Det var Disraelis hittil største triumf. Men det sies at Gladstone ble kritthvit i ansiktet, da resultatet av avstemningen ble kunngjort. Den nye valgloven ga stemmerett til alle de arbeidere i byene som hadde fast bosted av en viss standard og til håndverkere og andre medlemmer av den lavere mellom­ klasse på landet, i alt omkring en million britiske borgere. Det var en meget viktig ting som her hadde skjedd. Det medførte en forskyvning innen det britiske samfunn. Derby kalte reformen «et sprang ut i det ukjente». Men sløret omkring det ukjente ble snart revet i stykker: alt året etter vant de liberale en stor valgseier, som førte Gladstone til makten. Han dannet sitt første ministerium og nå begynte han den reformvirksomheten innen den sivile administrasjon og innen kirken, hæren og rettsve­ senet, som hans navn fremfor alt skulle bli knyttet til. På konservativt hold rådet det stor forargelse, og avskyen økte snart til et vanvittig hat. Stemmerettsreformen i 1867 fikk også et annet og høyst uventet resultat: en plutselig interesse for landets over­ sjøiske besittelser. De som satt med makten, dé rike, fabrikkeierne og storkjøpmennene, hadde lenge ikke hatt noe til overs for Stor­ britannias besittelser på den annen side av havene; den eneste unntagelsen var India. Man mente at disse koloni­ ene egentlig bare var til besvær — minnene om ydmykel­ sene i den amerikanske frihetskrig var ennå levende. Dessuten kostet de penger. Etter de ledende britiske sam­ funnslags mening hadde koloniene bare verdi som støtte­ punkter for den handel som ble dirigert fra London, og som flåtebaser, kullstasjoner og handelsfaktorier. Glad­ stone ville unngå alle imperieeventyr: det stred mot hans kristne tro å føre krig for å underkue folk av andre raser og mot hans liberale overbevisning å påtvinge dem et fremmed styre, å berøve dem deres frihet. Selv Disraeli tillot seg å karakterisere koloniveldet som en møllesten om Englands hals. Men han og hans tilhengere skulle endre sin oppfatning om dette.

STORBRITANNIA I 1860- OG 1870-ARENE

95

Dronning Victoria, «enken i Windsor», i fulle pontifikalier. Fotografi fra omkring 1870.

Ennå i midten av 1850-årene diskuterte man av og til i departementene og i klubbene i London om når og hvor­ dan man skulle bli kvitt koloniene. Man forhastet seg ikke, man bar sin byrde med sinnsro, og etter noen adspredte replikker konstaterte man alltid at man jo i grun­ nen visste så lite om disse landene. At Australia var et sted langt, langt borte, dit man kunne sende straffanger, det var man nok klar over, og likså at det hadde sine for­ deler å kunne anløpe Kappstaden i Syd-Afrika når man seilte til India. En og annen, som hadde vært eksentrisk nok til å dra til Canada, påsto også at det landet hadde

&

STORBRITANNIA I 1860- OG 1870-ARENE

97

visse naturherligheter som kunne bli av verdi. Dette var omtrent det hele. Man gjespet. Man var ikke interessert. Man snakket om noe annet: om Krimkrigen eller den amerikanske borgerkrig, om skurken Gladstone eller slyn­ gelen Disraeli, om den skandaløse inntektsskatten eller de samfunnsnedbrytende forslagene om en parlamentsreform, om børsen, om cricket, om revejakt, eller om Derbyløpet. Venner av Charles Dickens’ bøker vil kanskje huske at han i slutten av sin store roman om David Copperfield, som utkom i 1850, lar den ubotferdige og uforbederlige Mr. Micawber gå ombord på et skip for å utvandre til Australia og der begynne et nytt og bedre liv, fritt for kreditorer og andre utrivelige individer som grep forstyr­ rende inn i en fantasifull og foretagsom manns planer. Den beslutning den evig optimistiske Micawber tok, var nokså usedvanlig på den tiden det her gjelder. Man reiste ikke gjerne til Australia. Men Mr. Micawber ble en fore­ gangsmann. Andre fulgte i hans spor. Det merkelige hendte: man oppdaget koloniene og begynte å betrakte dem som et aktivum. Det var de såkalte lavere klasser som gjorde denne oppdagelsen og utnyttet den. Og i og med at de til en viss grad fikk politisk innflytelse gjennom stemmerettsreformen av 1867, kom imperiespørsmålet til å spille en rolle i det offentlige liv. Det var enkle mennes­ ker uten store muligheter hjemme, som følte seg trukket til koloniene, folk som bodde i de triste forstedene til de store byer og nærte en stille lengsel etter det farverike og eventyrlige. En lærd mann, en professor i historie i Cam­ bridge, sir John Robert Seeley, tolket deres vage følel­ ser og spekulasjoner, da han i 1883 utga en bok med titelen «The Expansion of England» (Englands ekspansjon). England var skjebnebestemt til å herske over store land i mange verdensdeler, forkynte han. Om det ikke innså det, ville det gå sin undergang i møte. Kipling tok opp dette temaet i sine folkelige dikt og fortellinger. Og alt før Et irsk emigrantpar før avreisen til De forente stater. Maleri av Erskine Nicole fra 1861. I årene mellom 1845 og 1861 utvandret mer enn to millioner irlendere til Amerika. 5. Grimberg 20

98

DEN HVITE MANNS BYRDE

den tid hadde en stor politiker, Benjamin Disraeli, satt imperialismen på sitt program. I 1872 holdt Disraeli en stor og oppsiktvekkende tale, der han behandlet koloniproblemene. Han sa blant annet at etter liberalismens gjennombrudd i England førti år tid­ ligere hadde de iherdigste av alle bestrebelser tatt sikte på å sprenge «Englands imperium». Disse bestrebelser hadde på det nærmeste lykkes. De var blitt støttet av statsmenn av første rang og av de mest evnerike forfattere. Med matematisk presisjon ble det ført bevis for at koloniene kostet England penger. Med en envis energi ble det krevd at man skulle kaste av seg denne byrden. Men likevel var disse anstrengelsene blitt til intet. Hvorfor? Jo, fordi kolo­ niene selv hadde gitt beskjed om at imperiet ikke måtte oppløses. «Etter min mening gjør ingen minister i dette land sin plikt, hvis han forsømmer noen anledning til i størst mulig utstrekning å gjenoppbygge vårt koloniom­ råde og gjengjelde den sympatien i fjerne land, som kan bli en kilde til uanet styrke og lykke for vårt land.» Disraeli ble statsminister i 1874, og i denne stillingen gjorde han sitt beste for å omsette dette programmet i praksis. Han ville arbeide for det han kalte Englands inter­ esser og ære. Han innså at det var kommet en ny tid med nye krav og nye farer. Han var klar over at den makt­ politikk som industrialismen hadde muliggjort og som hadde tatt form på kontinentet under tysk ledelse, kunne få skjebnesvangre følger: freden i seg selv skapte ikke len­ ger trygghet, man levde i en fred som bare var en for­ beredelse til krigen. Skulle England kunne mestre de nye problemer, måtte det søke støtte i sine oversjøiske besit­ telser. Også av en annen grunn var det nødvendig å holde fast på dem. I stigende grad var nemlig England blitt av­ hengig av import av råvarer. I 1870-årene gjennomgikk jordbruket en krise, hvis virkninger det ikke overvant på årtier. Matvarer måtte innføres. Skulle man gjøre seg uavhengig av fremmede makter, var det bare én utvei: man måtte hente matvarer fra koloniene — korn fra Canada, frosset sauekjøtt fra Australia, grønnsaker og frukt fra Syd-Afrika. Interessen ble konsentrert om koloniene.

CANADA OG AUSTRALIA

99

CANADA OG AUSTRALIA Man begynte med å ordne forholdet til Canada. I Kiplings dikt om imperiets byer heter det om Quebec og Montreal: «Fred ble vår del. Dog hørte vi en hvisking som halvveis var en trusel, halvveis skjemt. Nå våker vi og minnes tunge strider og venter fryktløst dem som aldri har oss skremt.»

Canadas fred ble trygget ved et oppgjør, som hadde sine røtter i en rapport av lord Durham fra 1840. I 1830årene brøt det ut uroligheter i Canada; administrasjons­ apparatet viste seg helt utilstrekkelig, ingenting fungerte som det skulle, og det ble tilløp til et virkelig opprør mot herrene i London. Det var for å bringe disse vanskelig­ hetene ut av verden at lord Durham fikk i oppdrag å un­ dersøke situasjonen. Og han vendte hjem med sin rapport. Den ble epokegjørende, både for Canada og for imperiet ellers. Lord Durham anbefalte at de to deler som Canada var kløvet i, den engelsk- og den fransktalende, skulle slås sammen. Videre rådet han til at det nye, forente Canada skulle få selvstyre med eget parlament og egen regjering. Den britiske generalguvernør skulle liksom sine overord­ nede i London legge seg minst mulig bort i styret. Disse prinsippene ble vedtatt. Slagordet «Canada for kanadierne» slo igjennom, og Canada gikk en ny fremtid i møte. I 186 7 ble det gjort til «Dominion of Canada», en selvsten­ dig og selvstyrt del av det britiske rike, en nasjon for seg. Mr. Micawber visste at hans utvandring var et eventyr­ lig tiltak. Det Australia han møtte, var annerledes beskaffent enn det Kipling beskrev et halvt århundre senere: «Den synd som fødte meg til godt jeg vendte, jeg sterke viljer tvang og ga dem mot. Ved mine føtter hviler fremtids fremgang, og tropeheten i mitt røde blod.»

«Den synd som fødte meg» — det Kipling her tenkte på, var at flere av de viktigste australske provinser, som New

100

DEN HVITE MANNS BYRDE

South Wales, Vest-Australia og øya Tasmania, hovedsake­ lig ble brukt til forvisning av straffanger, i enkelte tilfelle langt ut i 1800-årene. Til Australia sendte man de asosiale elementer i England for å bh av med dem. Australia var et deportasjonsland, et britisk Sibir, og hjemme i moderlandet ble det sett på med stor forakt. Men så endret bil­ det seg. Australia ble etterstrebt. En straffange fant gull der — skjebnen var i spøkefullt lune den dagen: det for­ holdt seg nemlig slik at den forviste ulykkesfuglen ble dømt, fordi man mistenkte ham for å ha stjålet en gjen­ stand av gull. Så fant man mer gull. Det store rushet satte inn, og tal­ let på innvandrere steg hurtig i 1850- og 1860-årene. Og etterat den første gulltørsten var stillet, og psykosen hadde lagt seg, begynte et hverdagsliv som ga immigrantene et godt utkomme. De gikk i gang med fedrift, først og fremst saueavl, i stor skala. Dette krevde nok hardt arbeid, men ryktet fortalte at i Australia kunne man skape seg en frem­ tid. Og da de australske koloniene krevde selvstyre etter

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

101

mønster av Canada, gikk man villig med på det i London. I 1850-årene fikk New South Wales, Victoria, Syd-Australia og Tasmania forfatninger med egne nasjonalforsamlinger og regjeringen Men først i året 1901 ble de australske koloniene samlet i en eneste statsorganisasjon, Austral­ sambandet. Det var en ny type imperium som vokste fram på denne måten, mer ved et tilfelle enn som følge av en systematisk plan: en sammenslutning av frie folk under den britiske krones overhøyhet. (Se også bd. 31.)

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

Syd-Afrika var en del av det imperiet som Kipling favoriserte sterkt. Der, i Kappstaden ved foten av Taffelberget, åpnet hans gode venn Cecil Rhodes sitt hus for ham, og der tilbrakte han lange tider i årene nærmest før og etter århundreskiftet. Han hadde høye tanker om SydAfrika og dets betydning for England, imperiet og verden. For ham var Kappstaden en by som «drømmer om et velde, et eneste land fra Kairo til Lion’s Head».

Dette drømmenes land hadde meget som lokket. Kiplings datter har skildret sin barndoms sydafrikanske para­ dis slik: «Huset lå i ly av veldige eiker og graner, og haven strakte seg nedover skrenten til den munnet ut i en vid­ strakt utsikt over slettelandet fram til Drakensberg. Her vokste myrter, oleander og fikentrær, vill canna, liljer, roser og fioler under oppsikt av den muntre Johnston, gartneren fra Malakka, og en bananhekk fristet barna til daglige besøk . . .» Imidlertid var det andre og mindre idylliske scener som for alvor vakte engelskmennenes interesse for Syd-Afrika. Fra den kiplingske have bør man rette blikket mot de pri­ mitive byene, som i begynnelsen av 1870-årene hadde begynt å vokse opp på gull- og diamantfeltene. Fra Kapp-

102

DEN HVITE MANNS BYRDE

staden søkte for eksempel en strøm av lykkejegere opp til Kimberley i det indre av landet, diamantbyen — grotesk stygg, som den er skildret, med sine hus av bølgeblikk og sin totale mangel på vegetasjon, kvelende med sin hete, sin tørke og sin støvmettede luft. Der oppholdt diamantjegeren Cecil Rhodes seg i 1870-årene, og for ham var Kimberley det skjønneste sted på jorden og der la han grunnen til sin formue og det sydafrikanske riket han drømte om. Det fantes rikdommer i Syd-Afrika, og det fantes ypper­ lige utgangsposisjoner, hvis man ville trenge inn i de svartes verdensdel. Dette fremstøtet hører til de merkeligste begivenheter i 1800-årenes historie. Første gang engelskmennene kom til Kappstaden, var i slutten av 1700-årene, da de sto oppe i den store kampen mot revolusjonen i Frankrike. Det skjedde etter ønske av nederlenderne, og britene ble der også etter fredsslutnin­ gen i 1815. Men det varte ikke lenge før de merket at det ikke var lett for dem å komme overens med den hvite befolkningen som tidligere hadde slått seg ned i disse trak­ tene: de nederlandske boere. Disse hadde en helt anftén oppfatning enn britene av spørsmålet om hvordan man skulle behandle de svarte. Riktignok ville boerne akkurat som britene regjere med Bibelen i den ene hånd. Men i den andre hadde de pisken. Britiske menneskevenner, representert av misjonsselskapene, protesterte mot brutalitetene. I 1833 opphevet britene negerslaveriet i SydAfrika liksom i alle andre deler av imperiet, og dette ut­ løste en voldsom forbitrelse blant boerne. De tok skjebnen i sine egne hender. I sine primitive oksevogner dro de nordover i 1835 på det som kalles den store utvandring — Fra diamantfeltene ved Kimberley. Tresnitt i «The Illustrated London News» fra 1872. Øverst sees litt av «bebyggelsen» i diamantbyen, nederst fmkjemmes sanden for å finne diamanter. Negrene, som arbeider for de hvite diamantsøkerne, er så godt som nakne for ikke å kunne stikke til seg diamanter. Likevel overvåkes de nøye. Grusen ble enten kjemmet i tørr tilstand med store kammer, eller vasket i et sold med rikelig vann. Som regel fant man ingenting, men av og til ble man belønnet med en glitrende pris.

104

DEN HVITE MANNS BYRDE

det store trekk — og i villmarken nordøst for Kappkolonien grunnla de sine egne stater, Natal, Oranjefristaten og Transvaal. Engelskmennene fulgte deres virksomhet med stigende oppmerksomhet og annekterte Natal i 1840-årene. De mente at boernes harde behandling av de innfødte skapte en uro som kunne bli farlig også for de britiske besittelser. I 1850-årene fikk Kappkolonien selvstyre, på samme måte som Canada og de australske provinser. Og omkring 1870 oppdaget man gull og diamanter. Nå begynte Syd-Afrika å bli virkelig interessant. (Kart nr. 107, bd. 33.) Det var Englands storhet den unge Cecil Rhodes drømte om. Men det som hendte i 1870- og 1880-årene i de vel­ dige områder han ville legge under seg, artet seg mer som en demonstrasjon av den hvite manns byrde enn av hans selvinnlysende herskerrolle. Sydøst for Transvaal lå et negerrike, «zuluenes store kongerike», som den britiske guvernør i Kappkolonien kalte det, «med en godt væpnet Fra slutten av Zulukrigen. Tegning i «The Illustrated London News» fra 1879. Zulukongen Cetewayo tilføyde først britene et al^rlig nederlag, men i lengden kunne ikke hans veltrenede, men primitiv! utrustede krigere klare seg mot britene og deres moderne skytevåpen.

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

105

Zulukongen Cetewayo mottas av commander Crawford Caffin i Kappstaden 15. september 1879. Utsnitt av en skisse utført på stedet av W. Schroder. Cetewayo, som vanligvis opptrådte i jungelantrekk med ringer rundt hals og armer og fjærpryd i håret, er i dagens anled­ ning iført européisk antrekk. Fra Kappstaden ble Cetewayo ført til England, hvor dronning Victoria mottok ham i audiens. I 1883 ble han gjeninnsatt som konge over en del av zuluriket, men han ble ikke godkjent av zuluene.

og velorganisert hær på 40 000 mann». Over dette riket hersket en senere legendarisk berømt konge som het Cetewayo. Hans følelser overfor boerne var, som man kunne vente seg, særdeles kjølige. Alt tydet på at han aktet å legge Transvaal under seg. For å komme ham i forkjøpet

106

DEN HVITE MANNS BYRDE

Britiske soldater flykter i panikk fra Majuba Hill i Natal 27. februar 1881. Tegning i «The Illustrated London News». Boerne har erobret bakketoppen og fyrer løs på britene.

besatte britene Transvaal, og i 1879 overvant de Cetewayo, ikke uten en viss vanskelighet. Det var Disraeli — nå lord Beaconsfield — som var britisk statsminister på denne tid. Men han var imot Zulukrigen, han mente den var unødvendig. Den ødela de sirkler han hadde trukket for å innringe andre motspillere. For en gangs skyld kom

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

107

han i konflikt med dronningen, som alltid var tempera­ mentsfullt nasjonalistisk. Han tok det hardt. Det var etter å ha fått en ordentlig skrape han skrev disse ordene til en fortrolig venn: «Jeg elsker dronningen — kanskje det eneste menneske av dem jeg virkelig har kunnet elske her i verden, som fremdeles lever.» Lord Beaconsfield gikk av som statsminister i 1880 for aldri mer å komme til makten. Det ble Gladstone som måtte ta seg av de sydafrikanske problemene. Han følte seg irritert og tvilrådig. Han visste ikke riktig hva han skulle gjøre. Hele saken var motbydelig, syntes han. Til slutt, i begynnelsen av 1881, erklærte han nødt og tvungen at det ikke var mulig å la Transvaal få selvstendigheten tilbake med det samme, slik som boerne hadde krevd. Omgående fikk han svar på tiltale. Boerne reiste seg og sprengte en britisk troppestyrke, som flyktet i panikk fra slagmarken ved Majuba Hill i Natal. I London ble man voldsomt indignert. Og indignasjonen øket enda mer da Gladstone slo retrett. Ved en avtale i Pretoria i august 1881 anerkjente britene på ny Transvaal som fri republikk — riktignok med visse forbehold som snart ble oppgitt. Dronning Victoria var meget sint. Og boerne fikk inntrykk av at med briter kunne man gjøre omtrent hva man ville. «Mine herrer,» sa Gladstone med en distinksjon som var noe forvirrende på dette tidspunkt, «vi bekjemper imperialismen. Men med våre følelser er vi knyttet til imperiet.» Dette var ikke det eneste gåtefulle som ble sagt om det britiske imperium i de årtier det gikk sin glanstid i møte. Disraeli var den eneste statsmann som hadde klare og ty­ delige hensikter når det gjaldt Storbritannias ekspansjon. Og Disraeli døde i 1881. Før den tid hadde han imidlertid klart å gjennomføre et av sine mest strålende kupp på imperiepolitikkens eventyrlige vei: ervervelsen av kon­ trollen over Suezkanalen. Suezkanalen ble til, takket være den franske ingeniør Ferdinand de Lesseps’ flammende begeistring og ukuelige energi. Etter mange års fruktesløse forsøk på å vekke fyrs­

108

DEN HVITE MANNS BYRDE

ters og forretningsfolks interesse for en kanal som skulle forbinde Middelhavet med Rødehavet og dermed skape en ny og overordentlig viktig vei for verdenshandelen, kunne han endelig sette arbeidet i gang i 1859. Storbritannia ga ham ingen støtte. Derimot ble han hjulpet av Napoleon 3. Keiserinne Eugénie kastet også ved sitt nærvær glans over innvielsesfestlighetene i 1869. En rekke fartøyer gled gjennom kanalen i høytidelig prosesjon med den franske keiseryacht «L’Aigle» i teten (illustr. side 110-111). Britene hadde ikke en eneste aksje i det selskapet som finansierte det store kanalanlegget. Derimot hadde fransk-

TYRKIA

Algeciras

Kanariøyene

TangerzQSRM.ARiDKKO ALGERIE MAROKKO

Kairo

(Spa/fsk)

EGYPT kontrollert ^torbritanniaj ai «a '"Y ! W

x*

FRANSK VEST-AFR1KA

NIGERIA / * (Britisk) J

< / -----

$

1

I A ^nbr.somlAddis Abeba % ALILAND j * N %

/kame ru n\

\

t

\

/Omdurmanof / (7L)X\ t Kharto u mj” ” * å SUDAN

Fashoda

-

M^kka

’anclo-ecyptiskæ71tre\

Timbuktu Dakar -GAMBIA (Br.)

8 I DCD I A 8

PERSIA

TRIPOLIS X. / (Tyrkisk til 1912)

Sahara

K GUINEA SIERRA* FRANS LEONEJ- PORTUGAL *

ETIOPIA

Tysk)

A'

ugand/t* RIOMUNI (Sp.) FRANSK EKVATORIAL- // BELGISK TanganyikaKONGO sjøen

AFRIKA

xi

ATLANTER -

f

; $

KENYA « Victoriasjøen

T

TYSK Ujiji ØST-AFRIKA

PORTUGISISK

HAVET

VEST-AFRIKA

I

llNyasasjøen

rhode^Tæ

PORTUGISISK

ØSTTYSK VCCT JBECHUANA* H VEST-5 LAND /AFRIKA >AFRIKA AFRIKA TRANSVAAjL )

AFRIKA FØR DEN

FØRSTE VERDENSKRIG 0

1000

km

2000

! ORANJE- n 1 . A l^lafeking. •Preut?r‘a , } FRISTATEN •Joh^nnesbur9 Kimberley» »Ladysmith Magersfontein^ NATAL^Durban KAPPKOLONIEN Cape Town ( (Kappstaden.

MADAGASKAR i(Fransk)

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

109

Disraeli betaler khediven, Ismail pasja, 4 000 000 pund for Egypts aksjer i Suezkanalen. Karikatur i «Punch» fra 1875 med underskriften «Løvens andel». Takket være Disraelis handel kunne nå den britiske løve vokte nøkkelen til India.

mennene sikret seg mer enn halvdelen av aksjekapitalen, og resten tilhørte khediven av Egypt. Dette var Disraeli pinlig klar over. Han mente at Storbritannia hadde begått en grov forsømmelse, for Suezkanalen var jo et overordent­ lig viktig ledd i kommunikasjonskjeden til India, Australia og Det fjerne østen. Og den var av større betydning for Storbritannia enn for noe annet land. Imidlertid var khediven i konstant pengeknipe, og da det begynte å gå rykter om at han tenkte å selge sine aksjer, 177 000 av 400 000, slo Disraeli straks til. Khediven nevnte sin pris: nesten fire millioner pund. Nå begynte det å bli spen­ nende. «Man har knapt tid til å trekke pusten,» skrev Dis­ raeli til dronningen 18. november 1875. «Men saken må ordnes.» Han ordnet den, og i Monypenny-Buckles store biografi om ham blir det skildret slik: «Corry pleide å fortelle at Disraeli hadde sluttet en av­ tale med ham: han skulle holde seg parat utenfor regjerin-

110

DEN HVITE MANNS BYRDE

Innvielsen av Suezkanalen 17. november 1869. Utsnitt av et litografi av Eugene Ciceri etter en samtidig akvarell av Édouard Riou. I spis­ sen seiler den franske keiserjakten «UAigle» med keiserinne Eugénie

gens møterom — slik det også var hans plikt som første privatsekretær — og når hans sjef stakk hodet ut og sa: «Ja», skulle han øyeblikkelig’skride til handling. Da han hadde fått det avtalte signal, bega han seg til New Court og meddelte Rothschild i all fortrolighet at statsministe­ ren trengte fire millioner pund «i morgen». Ifølge Corrys fremstilling tok Rothschild en drue, puttet den i munnen spyttet ut skallet og spurte grublende: «Hva slags sikker­ het byr De?» «Den britiske stat.» «Da skal De få det.» Forfatteren av biografien lar det stå åpent om Corrys fremstilling er riktig eller ikke i alle detaljer. Sikkert er det imidlertid at Disraeli kunne skrive til dronningen 24. november: «Nå er alt i orden. De har fått det, Deres Majestet (You have it, Madam). Den franske regjering er utmanøvrert. Den spilte for høyt, den tilbød lån til ågerrenter og på betingelser som ville ha gjort Frankrike til Egypts virkelige herre.» Disraeli foretok sitt kupp uten å ha spurt parlamentet først. Imidlertid ga det uten protester sitt samtykke etter-

SYD-AFRIKA. SUEZKANALEN

111

ombord. Suezkanalen, som ble bygget under franskmannen ingeniør Ferdinand de Lesseps’ ledelse i årene 1859-69, er 168 km lang, og anleggsomkostningene var ca. 440 millioner franc.

på. Ikke uten et visst vemod leser etterverdenen noen av kommentarene til denne transaksjonen: Selv erklærte Disraeli at hadde han ikke slått til, ville franskmennene ha kunnet blokkere kanalen. Prinsen av Preussen, den senere keiser Vilhelm 2., skrev til sin mor, dronning Victorias datter: «Kjære mamma. Jeg må skrive noen ord til deg, fordi jeg vet hvor begeist­ ret du vil bli over at England har kjøpt Suezkanalen. Så morsomt!» Og hans mor, den tyske kronprinsesse, skrev til dron­ ning Victoria av Storbritannia: «Det har vært en sann fornøyelse å lese det avisene (de engelske) har sagt om saken. Franskmennene og russerne synes å være høyst forarget, men det går vel over. I histo­ rien vil dette bli regnet som en av de mange store, gode og nyttige ting som er utrettet i vår tid.» Kort etter det britiske aksjekjøpet gikk khediven med på at Egypts finanser skulle legges i hendene på en inter-

112

DEN HVITE MANNS BYRDE

Benjamin Disraeli over­ rekker dronning Victoria den indiske krone. Kari­ katur fra 1876 i vittighetsbladet «Punch» med underskriften «New crowns for old».

nasjonal organisasjon, «Caisse de la Dette». Dermed kom landet under den såkalte dobbeltkontroll — «The Dual Control» — med en britisk og en fransk generalsekretær. Benjamin Disraelis imperietanker glitret som diamanter. I 1876 kulminerte skuespillet. Han ga sin herskerinne en ny titel: heretter skulle hun kalle seg keiserinne av India.

LIVINGSTONE OG STANLEY Gladstone spådde ulykkessvangert at ervervelsen av aksjene i Suezkanalen og den dermed følgende tmanskontroll ville få vidtgående følger. Han hadde ganske rett. Blant annet kom man på den måten nærmere Øst-Afrika, som hittil hadde vært vanskelig tilgjengelig. Faktisk visste man meget lite om Øst-Afrika. Men man hadde nettopp begynt å utforske det, og det var der David Livingstone utførte sitt storverk. Han var en ualminnelig merkelig mann, denne Livingstone, usammensatt, likefrem og oppriktig, et menneske

LIVINGSTONE OG STANLEY

113

som avsto fra denne verden for å frelse sin sjel og gi sin samvittighet fred. Misjonæren, legen og oppdageren David Livingstone ble en av sin tids helter. Han var dypt reli­ giøs, med en varm og enkel tro som var drivkraften i alt han foretok seg, et viljemenneske som utviklet seg til en fanatiker. Han fikk ry for å være tverr og brysk, en mann som alltid sa det han tenkte. Han hadde vanskelig for å underordne seg, han ble stadig utålmodig når noen ville gi ham råd, han var innesluttet og fåmælt. Han foretok sine fleste reiser uten hvite ledsagere, han foretrakk inn­ fødte hjelpere og følte seg lykkelig blant dem. Det kunne gå år mellom hver gang han traff en européer. David Livingstone var skotte, født i 1813. Hans miljø var, som han selv sa en gang, «den guddommelige fattigDavid Livingstone. Utsnitt av Frederick Havills maleri.

114

DEN HVITE MANNS BYRDE

dom». Da han var ni år, måtte han begynne å forsørge seg selv. Han fikk jobb i et bomullsspinneri. Men han sparte av lønnen sin for å kunne studere. Til slutt kom han så langt at han kunne begynne å studere medisin i Glasgow og London. Han tok sin eksamen og ble doktor Livingstone, og så tilbød han Londons misjonsselskap sine tje­ nester. Han ble antatt og vigslet til misjonær i 1840. Året etter var han i Syd-Afrika, på misjonsselskapets stasjon i Bechuanaland, hundre mil nord for Kapp gode håp. Der arbeidet han i åtte år som alminnelig misjonær; han preket, omvendte hedninger og nyttiggjorde seg sine medisinske kunnskaper. Han hadde en vidunderlig evne til å behandle de svarte, han var vennlig og hjelpsom, men samtidig bestemt. Han lærte seg forskjellige negerspråk og fortalte gjerne hva hans venner blant de innfødte hadde sagt ham. «Hva menes med ordet hellig?» spurte han en gang. En av de farvede grep ordet, spontant og med sterk følelse: «Det har falt rikelig med regn i løpet av natten. Jorden og trærne og buskapen er renvasket. Solen stiger opp i horisonten. På hvert gress-strå henger det vann­ dråper. Luften er ren og frisk. Det er dette ordet hellig innebærer.» I 1849 begynte Livingstoné den ferden nordover, som skulle bli opptakten til hans store verk. «Vi har en hel verden foran oss,» sa han. Og denne verden ville han erobre for kristendommen, men også (og i så måte var han en god viktorianer) for handelen og for det han mente rned sivilisasjonen i sin alminnelighet. Vidunderlige opp­ levelser falt i hans lodd: etterat han hadde passert den store Kalahari-ørkenen, kom han til sjøen Ngami og til Zambezi-elven. Imidlertid gjorde han også oppdagelser som rystet ham: i det indre av Afrika eksisterte det en meget omfattende slavehandel. Den hang sammen med det forhold at de kjøpmenn som var på jakt etter elfenben og andre varer trengte billige bærere som kunne føre kost­ barhetene ned til kysten. Nå begynte Livingstoné den kampen mot slavehandelen, som for ham ble det vesent­ lige. Han ville beseire den ved hjelp av misjon og koloni­ sering. Han måtte opprette nye misjonsstasjoner, men for

LIVINGSTONE OG STANLEY

115

Slavemarked på Zanzibar. Utsnitt av en skisse, tegnet av løytnant Henn, som deltok i rednmgsekspedisjonen etter Livingstone i 1871 (se side 118 ff).

å kunne gjøre det, måtte han kartlegge de områder det her gjaldt og få rede på de minst vanskelige forbindelsesveiene. Fra nå av var han i første rekke oppdagelsesreisende og i annen rekke misjonær. Det var i 1852 han gikk i gang med dette store vågespillet i Afrikas indre. Han tok avskjed med sin familie, som ble sendt hjem til Storbritannia, og så tiltrådte han marsjen mot vest. Det var ingen fornøyelsestur han bega seg ut på. En av dem som har skrevet om ham, lan Anstruther, har skildret miljøet med følgende ord: «Hverken buskap eller hester kunne klare seg mot tsetsefluen, og før man i 1850 begynte å bruke kinin, bukket som regel alle medlemmer av en ekspedisjon som forlot kysten under for feberen. Og jungelen, hvis elver var fulle av krokodil-

116

DEN HVITE MANNS BYRDE

ler og der det vrimlet av giftslanger og fiendtlige innfødte, var altfor problematisk til å virke innbydende på noen måte.» Det tok Livingstoné to år å nå fram til vestkysten, til Atlanterhavet. Takket være sine dyrekjøpte erfaringer kunne han bare konstatere at veiene mildest talt var vans­ kelige i disse trakter. Han snudde, marsjerte østover og oppdaget en vakker dag at han sto ved de fossefall som de innfødte kalte «Røken som tordner», og som han døpte Victoriafallene etter den britiske dronning. Derpå fulgte han Zambezi-elven og nådde østkysten i 1856. Denne ferden gjennom det afrikanske kontinent fra kyst til kyst, blir regnet som en av storbedriftene i den geografiske forsknings historie. Doktor David Livingstoné ble en be­ rømt mann. Da han dukket opp i London i 1856, ble han feiret som en nasjonalhelt. I 1858 var han klar til å starte på ny. Han fikk 5000 pund til en ny ekspedisjon, ble utnevnt til bri­ tisk konsul i en by på Afrikas østkyst og dro så ut på sin annen store reise, som varte til 1864. Et nytt besøk Lfiondon resulterte i at Det kongelige geografiske selskap ga ham i oppdrag å utforske traktene omkring sjøene Ny asa og Tanganyika og fremfor alt forsøke å finne Nilens kil­ der, et klassisk problem. Livingstoné forlot London i august 1865. I mars 1866 reiste han fra Zanzibar over til fastlandet, og dermed be­ gynte han sin tredje store reise, som han ikke skulle vende tilbake fra. Han tok sikte på å trenge fram til Tanganyikasjøen og derfra fortsette sitt forskningsarbeid. Han for­ svant — i årevis hørte man ikke noe fra ham. Det gikk rykter om at han var død. Man visste at han var kommet fram til strøk hvor det bodde kannibaler. Slik var situasjo­ nen da en amerikansk aviskonge, eieren av New York Herald, under et opphold i Paris tilkalte en av sine korres­ pondenter og ga ham en oppgave: «Slik skal De gjøre,» sa den store mann. «Hev tusen pund med det samme. Når De har brukt dem, hever De tusen pund til. Når De er ferdig med dem, hever De ytterligere tusen pund, og så videre. Men få tak i Livingstoné! Godaften»

LIVINGSTONE OG STANLEY

117

Henry Morton Stanley. Tresnitt fra 1877, fem år etter at han hadde fun­ net Livingstone. Stanley hadde da foretatt sin an­ nen store reise gjennom Afrika fra øst til vest.

Av alle aviser i verden hadde New York Herald den gang det største opplag. Den hadde også ord på seg for å være ualminnelig pågående, hensynsløs, sensasjonslysten og vulgær. Og den unge reporteren, Henry M. Stanley, som nå ble skjøvet i forgrunnen, var kjent som en foretagsom, dristig og innpåsliten journalist, bedre trenet i å leve farlig enn å opptre korrekt i storbyenes salonger, og han hadde vært borte i litt av hvert. Stanley var født i Wales i 1841, men alle tok ham for amerikaner — i Amerika hadde han fått sin sjanse, og han hadde lagt seg til en ut­ preget amerikansk aksent. Han var født utenfor ekteskap, og sine gutteår hadde han tilbrakt på et barnehjem i hjem­ trakten. De erfaringene han gjorde på denne oppdragelses­ anstalten, lignet Oliver Twists: de var med andre ord i sjelden grad avskyelige. Etter å ha jult opp den sadistiske forstanderen, rømte han fra barnehjemmet, og til slutt tok han seg over til New Orleans som sjømann. Deretter kjempet han i den amerikanske borgerkrig, først på sør­ statenes side og senere i nordstatshæren. Han begynte å skrive for avisene og ble så knyttet til New York Herald.

118

DEN HVITE MANNS BYRDE

Da han i 1869 fikk i oppdrag å finne Livingstone, hadde han vært med i feltslag, mdianerknger og skibbrud og sett mange land. Han ville gjerne gå for å være råbarket og hard, men i bunn og grunn var han følsom, nervøs og usikker. Han søkte stadig å bli en annen enn han virkelig var. Barndommens ydmykelser hadde satt dype spor i hans sinn. Og som soldat hadde han lært at man skal hate, lyve, stjele og myrde, sier han i sin selvbiografi. I begynnelsen av 1871 kom Stanley til Zanzibar for å utruste den ekspedisjon han skulle finne Livingstone med. Man trodde å vite at den store mann hadde sitt hoved­ kvarter i landsbyen Ujiji ved Tanganyika, og Stanley mente det var det klokeste å begi seg dit først. Han startet i mars 1871. Ferden gjennom jungellandet, som var inn­ satt med feber, ble meget anstrengende og eventyrlig. Men han ga seg ikke. Han var besatt av den tanke at dette skulle lykkes ham — han var den fødte journalist, han kjente den berusende følelsen av å være førstemann med en nyhet, å spre en førsteklasses sensasjon over hele ver­ den gjennom sin avis. «Det er noe inne i meg sor^.sier meg at jeg vil finne Livingstone,» skrev han under ferden i sin dagbok. «Dette må skrives med større bokstaver: FINNE HAM! FINNE HAM!» Og han gjorde det. En dag i begynnelsen av november så Stanley en glitrende vannflate bre seg for sine øyne. Det var Tanganyikasjøen, han så også en klynge hytter på bredden. Det var Ujiji. Til slutt fikk han øye på en mann som måtte være den han søkte. Han gikk bort til ham, tok av seg tropehjelmen og sa: «Doktor Livingstone, formoder jeg?» Langt senere, da noen spurte Stanley om han virkelig hadde brukt de ordene, svarte han: «Ja, jeg kunne ikke finne på noe annet.» De ble 1800-årenes mest berømte replikk. De ble sitert mann og mann imellom, de dukket opp i revyer og aviser av forskjellige slag, ikke minst vittighetsblader. Da Stanley hadde forklart hvem han var og hvem han representerte, kom Livingstone med følgende svarreplikk: «Ja, hvem har ikke hørt snakk om den forak­ telige avisen.»

«Doktor Livingstoné, formoder jeg?» Samtidig tegning i «The Graphic». «Han var blek, og skjegget var grått, på hodet hadde han en lue med et falmet gullbånd om. Ellers var han iført grå vadmelsbukser og en løstsittende vest med røde ermer,» skriver Stanley i sin selvbiografi og fortsetter: «Jeg stirret på ham, hvert hår, hver fure i det slitte, syke ansiktet, mens jeg for mitt indre øre hørte ordene: Gjør hva De vil, men finn Livingstoné’.»

Men etterpå hilste Livingstoné Stanley velkommen med stor varme og hjertelighet. Han følte seg dypt takknemlig, han innrømmet at Stanley hadde reddet hans liv. Han var — slik skildret Stanley ham senere — 57 år gammel, et offer for alvorlige sykdommer, nesten tannløs og sterkt avmagret. Den provianten Stanley hadde med seg, fikk ham imidlertid til å kvikne til. De to menn ble gode ven­ ner, enda de i mangt og meget var så forskjellige. De hadde lange og inngående samtaler, ikke bare om Livingstones erfaringer og oppdagelser, men også om det som hadde hendt i verden i den lange tid Livingstoné hadde levd i fullstendig isolasjon. Nå hørte han for første gang tale om den fransk-tyske krig og om opprettelsen av det tyske rike. De diskuterte også den politiske situasjon i Storbritannia: Livingstoné var en tilhenger av Disraeli, mens Stanley talte Crladstones sak. Livingstoné gjorde et

120

DEN HVITE MANNS BYRDE

Stanley og Livingstone undersøker strømretningen ved Rusizis delta i Tanganyikasjøen. Tresnitt i Stanleys bok. Livingstone trodde selv at Tanganyikasjøen var en av Nilens kilder, og Stanley og han reiste derfor sammen i en kano med nitten manns besetning til nordenden av sjøen, hvor Livingstone måtte innrømme at elven Rusizi ikke kunne være Nilens avløp. Først omkring 1900 ble det slått fast at Nilen har sitt utspring i Victoria-sjøen, ikke i Tanganyika.

meget sterkt inntrykk på den unge journalisten; møtet med ham var den store begivenhet i Stanleys liv. Han mente at Livingstone var en helgen, en Kristi etterfølger i sin godhet, sin selvoppofrelse og sin tålmodighet. Han var det eneste virkelig edle menneske han hadde møtt. Stanley ville at Livingstone skulle bli med ham til London for å få den pleie han så sterkt trengte til. Men Livingstone sa nei — han hadde ennå ikke løst den opp­

LIVINGSTONÉ OG STANLEY

121

gave han hadde påtatt seg, derfor ble han på sin post. De to menn skiltes i mars 1872. «Vi spiste en vemodig fro­ kost sammen,» noterte Stanley. «Jeg kunne ikke spise, mitt hjerte var for fullt, og min ledsager hadde heller ikke noen matlyst. Etterpå gikk vi et stykke side om side. Bæ­ rerne istemte en sang. Av og til så jeg lenge på Livingstoné for å innprente hans trekk i min erindring.» Stanley var den siste hvite mann som så Livingstoné i live. Den store oppdagelsesreisende fortsatte sine forsk­ ninger og ferder. Men hans krefter var snart uttømt. Natten mellom den 30. april og 1. mai 1873 døde Livingstoné i en negerlandsby syd for Ujiji i det mørkeste Afrika. Da hans tjenere kom inn til ham om morgenen, fant de ham knelende ved siden av sengen. Det så ut som han ba. Men da de rørte ved ham, merket de at han var stiv og kald. Tjenerne begravet hans hjerte under et tre på det stedet han døde. Legemet ble ført til England, til Westminster Abbey. Tilbake står å nevne at Livingstoné har utgitt noen bøker, der han skildrer sine ferder. De regnes nå til den klassiske engelske litteratur. De viser, som det er sagt, at han «oppdaget Afrika på en meget kristelig, en meget nobel måte». Imens hadde Stanley i ilmarsjer vendt tilbake til kysten, for derfra å dra videre til England. Nå skulle han oppleve sin store triumf. Han måtte finne en telegrafstasjon, han måtte gi sin avis og verden rapport. Nyheten om at han hadde funnet Livingstoné ble akkurat den sensasjon han hadde ventet og håpet på. Alle verdens aviser slo den opp. Da han i juli 1872 kom til Paris, ble han beleiret av jour­ nalister, hyllet og feiret. Men da han nådde London, opp­ levde han en helt uforutsett og helt ufattelig skuffelse. Det kongelige geografiske selskap saboterte ham — misunnelse og den lærde verdens skråsikre hovmodighet var her med i spillet. Han var ingen geograf, ble det sagt, bare en sim­ pel journalist som ville bløffe med en verdenssensasjon. Sannsynligvis hadde han aldri funnet Livingstoné. Og om han hadde funnet ham, måtte det ha vært Livingstoné som reddet Stanley og ikke omvendt. Stanley ble brenne-

122

DEN HVITE MANNS BYRDE

merket som svindler. Det kom som et uhørt sjokk på ham. Han glemte det aldri. Fremfor alt glemte han ikke at man drev gjøn med ham. Ordene «Doktor Livingstoné, formoder jeg?» gjenlød i hans ører hvor han kom. Spøken var dum og tankeløs, man har vanskelig for å forstå det morsomme ved den. Men så lot dronning Victoria sin nådes sol skinne. Hun mottok Stanley i audiens og ga ham en diamantbesatt snusdåse av gull. Etter det ba Det kongelige geografiske selskap ham offentlig om unnskyldning og ga en bankett til ære for ham. Han skrev en bok om sitt møte med Livingstoné og opplevde bestsellerforfatterens triumfer. Han levde til 1904 og døde som en meget berømt mann. Han hadde da fullført Livingstones gjerning. Han utforsket Kongo-elvens øvre løp, grunnla fristaten Kongo og ble dens styrer. Med en arrogant selvhevdelse, som bunnet i skuffelser og var et dekke for hans indre usikkerhet, krevde han av verden den anerkjennelse som han mente han fortjente.

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON Det gjærte i Egypt. I 1882 gjorde en offiser i den egyp­ tiske armé, Arabi pasja, et militærkupp og formulerte det nasjonalistiske slagordet «Egypt for egypterne». Den utenlandske «dobbeltkontroll» kom i fare, og taket på Suezkanalen var truet. Aksjonærene risikerte å miste sine penger. I Storbritannia satt Gladstone ved makten siden 1880. Han hadde ingen lengsel etter å gripe inn i Egypt. Han hadde vært imot kjøpet av Suez-aksjene og advart mot følgene av den internasjonale dobbeltkontroll. Innerst inne sympatiserte han med Arabi pasjas parole, hvor usympatisk mannen selv i og for seg var for ham. Men aksjene kunne ikke overlates til sin skjebne. Og da FrankBritiske marinesoldater rydder gatene i Aleksandria med mitraljøser under det egyptiske opprøret i juli 1882. Tresnitt i «The Illustrated London News».

a

124

DEN HVITE MANNS BYRDE

Arabi pasja. Tresnitt fra 1882. Arabi var sønn av en fattig fellah, men gjorde en rask karriere som offiser og ble til sist krigsminister. Under slagordet «Egypt for egypterne» reiste han folket mot engelskmen­ nene og franskmennene, som hadde tatt kontrol­ len over Egypts finanser. Opprøret ble slått ned i september 1882, og Arabi og andre av opprørslederne ble forvist til Ceylon.

-d

rike erklærte at det ikke var rede til å skride inn, matte Storbritannia gjøre det. Som sir Arthur Bryant har uttrykt det, fikk verden nå oppleve at «den første fascistdiktator ble tatt i kraven av Gladstones pasifistiske regjering på gammeldags, kraftig John Bull-manér». I juli 1882 seilte en britisk eskadre opp på reden i Aleksandria og bombarderte byen. Tropper ble landsatt og Suezkanalen okkupert. Arabi pasja ble slått og kapitulerte. Da Gladstone fikk vite at de egyptiske myndigheter aktet å henge ham, nektet han å gripe inn for å hjelpe mannen. Men khediven, som nå hadde fått tilbake sin vaklende makt, kom på andre tanker og sendte Arabi til Ceylon, der han fikk anledning til å gruble over sine synder. John Bright, som var medlem av den britiske regjering, protesterte mot aksjonen i Egypt ved å gå av —- tiltaket var, sa han, «et åpenlyst brudd på internasjonal rett og i strid med moralens bud», ja, det overgikk alt det Disraeli i sin tid hadde funnet på. Gladstone konstruerte en for­ mel for å rettferdiggjøre seg: han hadde «gjennomført

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON

125

denne krigen av kjærlighet til freden og i samsvar med fre­ dens prinsipper». Et ungt og meget selvstendig medlem av torypartiet, lord Randolph Churchill, ga ham svar på tiltale: intervensjonen i Egypt innebar ikke noe annet enn en kapitulasjon overfor børsmagnater og ågerkarler, er­ klærte han. Lord Randolph talte varmt for at man skulle kaste Gladstone ut av Egypt med hele hans pikk og pakk. Man burde med andre ord kalle tilbake «hans arméer og hans flåte». Året etter — i 1883 — ble sir Evelyn Baring, den senere lord Cromer, sendt til Kairo som generalkonsul. Dette var en historisk utnevnelse, er det sagt. Baring ble landets egentlige styrer i over tyve år og «grunnleggeren av det moderne Egypt». Med sin administrative dyktighet og sin utpregede sans for økonomi og finanser ble han en usedvanlig fremtredende representant for den nye britiske imperialisme. Så langt hadde Gladstone kunnet formå seg til å gå. Men senere nektet han hårdnakket å ta et eneste skritt til. Da han fikk høre at det egyptiske lydlandet Sudan, et vel­ dig område som var større enn halve Vest-Europa, et mysterienes land som få européere hadde noe kjennskap til, hadde reist seg mot regjeringen i Kairo, ga han opprøret sin velsignelse. Han erklærte at «sudaneserne kjemper en rettferdig kamp for sin frihet». Han instruerte sir Evelyn Baring om å gi den egyptiske regjering det bestemte råd å evakuere Sudan for at man kunne unngå en katastrofe. Denne ordren ble gitt etterat en egyptisk hær under britisk kommando var blitt meiet ned av de sudanesiske opprø­ rere i november 1883. Med ungdommelig harme skrev Winston Churchill i en av sine tidligste bøker, «The River War, the Reconquest of Sudan»: «Vår regjering besluttet uten nøling å utlevere Sudan til barbariet.» Opprøret i Sudan var rettet mot den udugelige regjerin­ gen i Kairo, mot grekere og briter og utlendinger i sin alminnelighet, mot alle som måtte oppfattes som motstan­ dere av den rette muhammedanske lære. Det ble ledet av en mann som het Muhammed Ahmed, også kalt mah-

126

DEN HVITE MANNS BYRDE

di en, som omtrent betyr «den som er ledet (av Allah)». Han var en fanatiker som, for å sitere Churchill, «tilførte bevegelsen religionens brennende begeistring, glansen av et plettfritt navn og overtroens magiske innflytelse». Hans krigere, som kaltes dervisj er, det vil si «fattige menn», trodde blindt på ham. De var overbevist om at han ville gi islam dets storhet og renhet tilbake. Ingenting var umulig: Egypt skulle beseires, Konstantinopel erobres og verden vinnes for Profeten. Sikkert er det at mahdien var en meget merkelig per­ sonlighet, på sin måte en heltenatur og en fryktelig mot­ stander. Det gikk ikke an å avfeie ham som en sjarlatan. Det var han ikke. Hans tro på sin misjon, på «den hellige krig», var ekte. I Storbritannia begynte avisene å beskjef­ tige seg med ham. Gladstone kunngjorde at man etter hans mening ikke hadde den ringeste foranledning og ikke den minste rett til å legge seg bort i mahdiens foretagende. Dronningen mente at en slik holdning var rett og slett for­ aktelig og feig og uforenlig med Englands ære. Og almenheten begynte å bli urolig. Muligheten av et blodbad i Sudan dukket opp i horisonten, og det ble reist krav om at Storbritannia skulle gripe inn. Til slutt, i begynnelsen av 1884, gikk Gladstone med på at man skulle hjelpe egypterne med å evakuere Sudan, først og fremst den viktige handelsbyen Khartoum, som lå der den blå Nil flyter sammen med den hvite. Storbritannia skulle hjelpe khediven til å kapitulere, ikke til å ta opp en kamp med mahdien, Det var i dette øyeblikk Charles Gordons navn ble skjøvet i forgrunnen. General Charles Gordon var yrkesoffiser, og hadde som sådan vunnet mange slag i mange forskjellige deler av ver­ den. Men han var også en bibellesende fanatiker. Det vik­ tigste for ham, det eneste som virkelig betydde noe, var å få svar på spørsmålet om hva Gud ville, slik at han der­ med kunne bøye seg for hans vilje. Det merkeligste ved denne merkelige mannen — «en av de siste og en av de eiendommeligste i den lange rekken av britiske ekscntrikere», har lord Elton sagt — var at han ikke lignet så

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON

127

Skotske høyiendere i kamp med egyptere ved Tel-el-Kebir, det av­ gjørende slaget under oppstanden i Egypt. Utsnitt av et samtidig tre­ snitt i «London Illustrated News».

lite på den motstanderen som nå ble hans siste, nemlig mahdien. Når general Gordons navn blir nevnt, vil også en og annen tenke på «Stonewall» Jackson. For en skandi­ nav er det naturlig at Karl 12.s navn dukker opp i erind­ ringen. I januar 1884 ga den britiske regjering Charles Gordon 1 oppdrag å dra til Sudan. Meningen var at han skulle undersøke mulighetene for en evakuering. Men denne meningen ble meddelt ham på en høyst uklar måte. Hans instrukser var svevende. Det hele skjedde så plutselig,

128

DEN HVITE MANNS BYRDE

General Charles George Gordon. Pennetegning av Edward Clifford fra desember 1882.

med ett fikk man det så forferdelig travelt. Den 18. januar klokken åtte om aftenen reiste Gordon fra Charing Cross-stasjonen i London. En flokk høye herrer fulgte ham til toget: utenriksministeren, lord Granville, kjøpte billett til ham, generaladjutanten, lord Wolseley, bar hans vadsekk. Hans kongelige høyhet hertugen av Cambridge, kommanderende general for den britiske armé, åpnet kupédøren for ham. Og i siste øyeblikk tømte lord Wolseley lommene sine og ga ham alle de pengene han hadde på seg. Gordon hadde nemlig helt glemt å utstyre seg med reisekasse. Han var i et glimrende humør. Han hadde ingen bekymringer. Liksom mahdien følte han seg over­ bevist om at Gud var med ham. Da Gordon tiltrådte denne sin siste ferd, var han en berømt mann. Dessuten var han dagens helt, den mann alle aviser skrev om og alle mennesker diskuterte — de

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON

129

fleste med ærbødighet og bevegelse. Han hadde en opp­ siktsvekkende karriere bak seg. Under Krimkrigen hadde han utmerket seg ved Sevastopol, og i 1863-65 hadde han med stor suksess kommandert den keiserlige kinesiske hær og slått ned et farlig opprør. Fra den tid var han kjent under navnet «Kineser-Gordon». I 1877-79 var han gene­ ralguvernør over Sudan, og i Livingstones ånd bekjempet han her slavehandelen med store resultater. Da han duk­ ket opp i London i begynnelsen av 1884, hadde den bel­ giske konge tilbudt ham en høy stilling i Kongo. Alt dette og meget annet hadde han vært med på med stor begeistring. Han likte å slåss. Han elsket livet. Og samtidig var dette livet ham usigelig likegyldig. I bunn og grunn artet det seg for ham bare sorn en forfengelighetenes forfengelighet. «Hvilken rolle spiller det egentlig?» skrev han en gang oppmuntrende til en høy britisk diplomat. «Om noen år skal et lite stykke jord favne alt det som fin­ nes tilbake av ambassadører og ministre og Deres ydmyke tjener C. G. Gordon.» Det som spilte noen rolle for ham — i langt høyere grad enn den strålende karriere i Kina og Afrika og andre deler av verden — var de opplevelser han hadde i årene 1865-71, da han var stasjonert i Gravesend i England for å bygge befestninger ved Themsen. Det var et helt me­ ningsløst og forstemmende oppdrag, men han fant trøst i andre sysler. Det var da han for alvor begynte å studere Bibelen, og da særlig Johannes’ Åpenbaring. Det var også da han oppdaget arbeiderklassens nød og begynte å vie seg til velgjørenhet i stor stil, kombinert med en energisk og målbevisst utdeling av religiøse oppbyggelsesskrifter. Han tok seg av de fattige, han ga dem mat og klær og mottok dem i sitt hjem. Han ordnet med skoleundervis­ ning for fattige gutter og underviste dem i regning og skrivning og den kristne lære. Ofte sørget han for at de fikk en sjanse i livet. Midt oppe i sin samaritangjerning grublet han selv over sin egen sjels frelse, over sine syn­ der, over den fristelse som gin og tobakk var for ham. Han kjempet hardt for å bli kvitt disse tilbøyelighetene. Han gjorde bot, han avla løfter, han ofret seg; for å kunne 6. Grimberg 20

130

DEN HVITE MANNS BYRDE

hjelpe andre, stiftet han selv gjeld. «Han vandret boksta­ velig talt arm i arm med Gud Fader,» sa lord Esher senere respektløst. Hans høyeste ønske var å bli befridd for sine jordiske lyster. Denne melankoliker og livsdyrker, denne helgen og fri­ bytter, denne mystiker og eventyrer, grubler og handlingsmenneske, ærelysten og samtidig verdensfjern, varmhjer­ tet og likevel ubarmhjertig hard i tjenesten, ydmyk i det ene øyeblikk og vilt oppbrusende i det andre, ute av stand til å lyde annet enn det han oppfattet som Guds bud — hvor skulle en slik mann ende? Historien ga det konse­ kvente svaret: ved Khartoum. Regjeringen Gladstone besluttet å sende Gordon til Sudan, fordi almenheten krevde det: han ble ansett for å være den eneste som hadde de nødvendige egenskaper og kunnskaper. I virkeligheten hadde sir Evelyn Baring sik­ kert rett da han fremholdt for regjeringen at Gordon var lite egnet til oppgaven. Hadde det dreiet seg om et korstog mot islam, ville han ha passet fortreffelig. Men nå gjaldt det en evakuering, en retrett, en oppgivelse av de posisjo­ ner man hadde inntatt. Slikt stred mot Gordons natur. Han mente at ethvert tilbaketog prinsipielt var uriktig og forkastelig: man skulle kjempe og slå seg igjennom. «England forsyner verden rned de store menn. Og etter­ på lar det dem gå til grunne,» skrev den illsint tempera­ mentsfulle Florence Nightingale dengang det gjaldt Livingstone. Hennes ord skulle få en tragisk gyldighet også i Gor­ dons tilfelle. Men samtidig var det meget i det den nøk­ terne og kloke sir Evelyn Baring skrev i sine memoarer: han mente at «det engelske folk, som så ofte blir betraktet som kaldt og beregnende, i virkeligheten blir ledet av sine følelser i kanskje høyere grad enn noe annet folk i Europa». Etter hans mening var dette bakgrunnen for den Gordon-dyrkelse som feiet over England i 1884. Gordon la veien om Kairo, og derfra telegraferte han til garnisonen i Khartoum: «Mist ikke hodet. Dere er menn, ikke kvinner. Jeg er underveis.» 26. januar brøt han opp. Han hadde på dagen ett år igjen å leve.

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON

131

18. februar holdt han sitt inntog i Khartoum, der han ble mottatt med begeistring. Lytton Strachey, som har skrevet et berømt, men på visse måter ondskapsfullt for­ tegnet essay om ham, gir oss et levende bilde av det miljø som Gordon nå kom til å virke i: «Heten og det blen­ dende solskinnet der nede i syd, trengselen i gatene i den overfylte byen, den mørkhudede befolkningen, soldatene og tiggerne, den nyvakte følelsen av makt, den selsomme scenes betagende gåtefullhet — alt dette rev ham med seg.» Sikkert er det at sir Evelyn Baring ikke hadde en rolig stund en tid fremover. På generalkonsulens skrive­ bord lå det hver morgen hauger av telegrammer, som Gordon hadde sendt ham i sin sprudlende impulsivitet — meldinger og forslag som ofte var fulle av selvmotsigelser og aldri stemte med hans instrukser. «En mann som har for vane å rådspørre profeten Jesaja, når han er kommet i vanskeligheter, kan ikke finne seg i å lyde noe menneske,» klaget Baring. Det gjorde han heller ikke. Han satte seg ut over generalkonsulen i Kairo, utenriksministeren i London, statsministeren og hele kabinettet. Han handlet helt etter sitt eget forgodtbefinnende. Det ble ganske tyst i regjeringens møterom den dagen det ble lest opp et tele­ gram fra Gordon med følgende ordlyd: «Hvis Egypt skal få fred og ro, må mahdien knuses.» To uker etter begynte beleiringen av Khartoum. Mahdiens tropper hadde nådd fram til Nilen. Den telegrafkabel som forbandt byen med utenverdenen, ble avskåret. Taushet senket seg over byen. Men i den britiske presse rådet det ikke taushet. Intenst begynte den å interessere seg for Gordon og hans skjebne. Den spurte regjeringen hva den aktet å gjøre for å redde ham. Disse spørsmålene moret ikke egentlig Gladstone; han kunne ikke begripe hva alle bråket om. Gordon var riktignok «hemmet i sin bevegelsesfrihet», sa han — han unngikk ordet «innesluttet». Men Gordon burde sørge for å komme seg bort fra Khartoum, dette var hans plikt. Det sto i hans instrukser. De fleste av Gladstones regjerings­ kolleger begynte å betrakte Gordon rett og slett som en galning. Mens ukene gikk, ble den oppmerksomhet man

132

DEN HVITE MANNS BYRDE

viet ham i kabinettet stadig mindre. Man hadde jo så meget annet å tenke på, man kunne ikke spille tiden på en eventyrer. Imens konstaterte Gordon i Khartoum at stillingen ble verre for hver dag og uke som gikk. Og etter som krisen ble skjerpet, ble også hans beslutning om ikke å gi seg hår­ dere. «Jeg vil bli her og falle med byen, jeg vil ta enhver sjanse,» noterte han i den merkelige dagboken som han begynte å føre etterat de siste europeere hadde dratt sin vei i begynnelsen av september. Nå var han alene med sine tanker, som etter hvert fikk et anstrøk av bitterhet. «Jeg vil ikke ta imot noe som helst av Gladstones regje­ ring,» lyder en av opptegnelsene i dagboken. «Jeg tenker ikke engang på å la den erstatte meg mine utgifter. Jeg skal få kongen av Belgia til å dekke dem. Jeg vil aldri mer sette min fot på engelsk jord.» De siste ord i dagboken er datert 14. desember: «Hvis det ikke kommer en ekspedisjonsstyrke innen ti dager, vil byen antagelig falle. Jeg har gjort mitt beste for mitt lands ære. Farvel!» Et ekspedisjonskorps var faktisk på vei på dette tids­ punkt. I det lengste hadde Gladstone avvist de stadig iherdigere kravene om at general Gordon skulle unnsettes. Det ville bare føre til en erobringskrig, sa han. For ham ble den egensindige generalen i Khartoum en motbydelig mann. Et øyenvitne har fortalt om Gladstones vold­ somme reaksjon, da han i en avis fikk se en uttalelse av Gordon — en trassig, ekstravagant og stridslysten medde­ lelse til verden: «Gladstones ansikt ble hardt og blekt, hans øyne flammet på samme måte som jeg av og til har sett dem gjøre det i underhuset — de brant med en dyp glød som om de ville fortære selve det papiret som Gordons budskap var trykt på.» Men Gladstone måtte gi etter. Dronning Victoria befalte og nasjonen raste. I august ga Gladstone ordre om at det skulle utrustes en ekspedisjon, som skulle stå under kommando av lord Wolseley. Lord Wolseley forlot Kairo 27. september 1884. Hans fortropper nådde Khartoum 28. januar 1885. De la merke

EGYPT OG SUDAN. CHARLES GORDON

133

General Gordons død i Khartoum 26. januar 1885 — to dager før den britiske unnsetningsekspedisjonen nådde fram.

til at det ikke vaiet noe flagg over citadellet, og konsta­ terte at byen var stormet. Den forferdelige sannhet gikk opp for dem: de var kommet for sent — to dager for sent. Vi vet ikke meget om det som hendte i tragediens siste akt. I sin Gordon-biografi har lord Elton beskrevet det slik: «Det kom til uroligheter i palassets have, og dervisj ene styrtet oppover den trappen som førte til Gordons rom.

134

DEN HVITE MANNS BYRDE

Generalen gikk ut av rommet og så ned trappen, med en holdning som var karakteristisk for ham, med venstre hånd på sabelfestet. Den dervisj som var i teten, boret sitt lange spyd gjennom brystet på ham. Gordon gjorde ikke noe forsøk på å forsvare seg og stupte fremover. Det hadde nettopp begynt å gry av dag.» Som vi har sett, var ikke sir Evelyn Baring noen beund­ rer av Gordon i hans egenskap av kommandant i Khar­ toum. Men da han skrev sin berømte bok om det Egypt som han hadde gjort sitt livs innsats for, og som han hadde sett vokse fram, kom han med denne kommentaren til tragedien i Sudan: «Den 8. november skrev general Gordon: «Hvis det er riktig å sende ut en ekspedisjon nå, hvorfor var det da ikke riktig på et tidligere tidspunkt?» At det ikke finnes noe tilfredsstillende svar på Gordons patetiske spørsmål, vil alltid danne en plett på Gladstones politiske våpen­ skjold.» Det var dette hele det britiske folk og hele imperiet følte og tenkte, fra dronningen og nedover. Man hadde ofret en av imperiebyggerne, en av de menn som Tommy Atkins forsto og respekterte og gjerne tok imot ordrer av. Men, har sir Arthur Bryant sagt, «imperiets grenser utvidet seg stadig, fordi dets kommersielle og moralske energi aldri ble ledet i et klart utstaket elvefar. Av og til var det Gud som ga kraft til ekspansjon, andre ganger var det Mammon. Men nesten alltid var det en kraft som ikke riktig visste hva den gjorde.»

Den lange freden

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE «Jeg er Tysklands herre,» sa Otto von Bismarck i 1885 til en engelskmann som besøkte ham. Han hadde fullsten­ dig rett: det var hans vilje som rådet etterat det samlede rike var grunnlagt. I sitt tidligere siterte verk minner J. R. von Salis om en anekdote om Napoleon Bonaparte. Etter Brumaire-kuppet spurte en fransk dame ham nyfikent: «Hva står det egentlig i forfatningen?» Svaret lød: «Gene­ ral Bonaparte.» På samme vis forholdt det seg med Bis­ marck, mener von Salis. Det var han som sto i begiven­ hetenes sentrum. «Det er Otto von Bismarck som uinn­ skrenket råder over våre skjebner,» klaget den tyske prinsesse, den britiske dronnings liberalt innstilte datter Victoria, i 1875. Og kronprinsessen, som avskydde rikskansleren, til­ føyde: «Vår fred og vår trygghet avhenger av Bismarcks skiftende temperament, av hans gode og dårlige humør» Det var mange flere enn henne som fikk erfare dette. En av dem var keiseren selv, Vilhelm 1., som en gang sukket: «Det er ikke lett å være keiser under en slik kansler.» En annen var grev Harry von Arnim, den tyske ambassa­ dør i Paris. Grev Arnim var en aristokrat som skjøttet sine oppgaver med stor energi, men også gjorde krav på en viss handlefrihet. Bismarck likte ikke at hans medar­ beidere og medhjelpere var selvstendige. De som ikke ville bøye seg for hans ordrer og nøye seg med ganske enkelt å sette i verk hans beslutninger, måtte bort. Grev Arnim var en av dem som måtte fjernes. Han hadde sin egen mening om hvordan Tyskland burde ope­ rere i Frankrike. Etter hans oppfatning lå det i hans lands interesse å støtte den franske monarkistiske bevegelse. Men det passet ikke Bismarck. Hans syn var det stikk

136

DEN LANGE FREDEN

motsatte: fra et tysk standpunkt var den franske monarkisme en farlig bevegelse. Den måtte bekjempes. I stedet burde man støtte den republikanske statsform. Enda mindre passet det ham at det begynte å sirkulere rykter om at grev Arnim skulle bli hans etterfølger. Rikskansleren slo til. Han lot meddele at Arnim skulle forflyttes til Konstantinopel. Men dette ville ikke ambassadøren finne seg i uten kamp. For det første lot han offentliggjøre noen dokumenter som stilte hans egen virksomhet i et meget gunstig lys. Og for det annet nektet han å utlevere noen skrivelser, der Bismarck hadde angrepet ham på en utrolig grov måte. Nå hadde Bismarck fått dampen opp for alvor, og han svarte med et oppsiktvekkende tiltak: han lot nem­ lig grev Arnim arrestere. Ved hjelp av en rekke mildest talt vilkårlige forholdsregler drev han det dit at ambassa­ døren ble dømt til fem års tukthus på grunn av landsfor­ ræderi. Arnim klarte å bringe seg i sikkerhet; han dro til Sveits, forfulgt av Bismarcks smedeord og forbannelser. Kansleren sa til den britiske ambassadør at Arnim var en fullstendig samvittighetsløs person. Han var i stand^til å forgifte sin egen far. Han var «moden for galgen». Finnes det i hele diplomatiets historie noe som svarer til denne scenen?, spør Erich Eyck. Bismarck triumferte. Han hadde klart å ødelegge grev Arnims liv. Ambassadøren døde i landflyktighet i 1881. Det som hendte i denne tiden, i 1870-årene og et stykke ut i 1880-årene, i Bismarcks nærmeste omgivelser, blant hans medarbeidere og medhjelpere, på keiserslottet i Ber­ lin og i departementene og riksdagen, utgjorde i det hele tatt et høyst eiendommelig skuespill. Rikskansleren be­ fant seg nesten til stadighet i en opphisset og ilter tilstand. Hans dårlige nerver var en fare for Europa, sa en russisk diplomat. Den minste motsigelse gjorde ham rasende. Han bruste opp mot keiseren og enda mer mot keiserinnen og hennes svigerdatter, «de ondskapsfulle kvinnfolkene», som han kalte dem. Han forløp seg ofte på det groveste. Og sent og tidlig klaget han over sin dårlige helse, over revmatisme og fordøyelsesplager. «Jeg er ferdig,» erklærte han i 1873.

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

137

Otto von Bismarck og lord Beaconsfield (Benjamin Disraeli) på «Kaiserhof» i Berlin i juli 1878. Utsnitt av et samtidig tresnitt.

I en lang enetale, som var preget av rabelaisk grovkornethet, fortalte Bismarck selv da han traff lord Bea­ consfield i 1878, at hans dårlige helse slett ikke skyldtes påkjenningene under den fransk-tyske krig. Årsaken var monarkens opprørende behandling av ham. I hans familiearkiv fantes det dokumenter, keiserlige brev, der han ble anklaget for å være en forræder — han, Otto von Bis­ marck, som hadde gjort sin herre så store tjenester! Men hans omgivelser søkte årsakene på annet hold. De som kjente ham godt mente at hans plager og hans mangel på

138

DEN LANGE FREDEN

mental likevekt hang sammen med hans usunne levesett. Han spiste overdådig, han drakk enormt, han røkte uten avbrytelse. En av hans gjester la en gang merke til at han slett ikke var fornøyd etter at han under en lunsj hadde lagt i seg svære porsjoner av suppe, fisk og kalvestek. Han ga ordre om at man også skulle bringe inn en sending vipeegg, som han hadde fått i gave av en varm beundrer — men han spiste dem ikke alle, han nøyde seg med en trefire stykker. Han måtte jo, sa han, være litt forsiktig, for hans lege hadde satt ham på diet. Hans drikkevaner var i samme stil: «Det ble servert bordeaux, bourgogne, rhinsk­ vin, champagne, øl og til slutt chartreuse,» forteller en annen av hans gjester etter en hverdagsmiddag hos Bis­ marck. «Fyrsten lovpriste den sistnevnte drikk i høye to­ ner, fordi den var særlig god og styrkende for helsen.» Mat og drikke, et kraftig måltid, var for ham det viktigste ved tilværelsen, sa han en gang. Alle andre forlystelser var ham likegyldige. I begynnelsen av 1880-årene var Bismarcks helse blitt meget dårlig. En av familiens få intime omgangsvenner forlot en kveld rikskanslerpaléet i stor forskrekkelse: hun trodde at Bismarck hadde fått et lettere slagtilfelle, han hadde oppført seg så underlig, han hadde ikke kunnet snakke rent, han hadde lallet som om han var full. Kron­ prins Rudolf av Østerrike, som traff ham i 1883, noterte etterpå at kansleren hadde forandret seg i høy grad: han så gammel og dårlig ut, og på grunn av sterke smerter i bena kunne han bare bevege seg langsomt og støttet til en stokk. Men ikke lenge etter inntraff det en avgjort bed­ ring. Han skaffet seg en ny lege, doktor Ernst Schweninger, som brutalt og åpenhjertig erklærte at hvis ikke Bis­ marck forandret sine vaner, hadde han ikke mer enn i høyden et halvt år igjen. Det virket. Denne legen med sin kompromitterende fortid — han hadde begått en sedelig­ hetsforbrytelse på en kirkegård og måttet tilbringe noen måneder i fengsel — var en av de få som fikk virkelig inn­ flytelse på Bismarck. Han ble ikke det minste imponert av sin skrekkinnjagende pasient. Han tvang ham til sterkt å begrense sitt alkoholkonsum, til å spise mer med måte

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ARENE

139

Otto von Bismarck. Fotografi fra 1880. For å understreke statens karakter av militærmonarki innførte Bismarck den skikk at rikskansleren skulle bære generalsuniform ved utøvelsen av sine embedsplikter.

og til å drive regelmessig mosjon. Dette var et program som gjorde underverker. Bismarck kviknet til og blomstret opp. I midten av 1880-årene kjente han seg kjekkere enn på lenge, og hans takknemlighet var stor. Han viste den ved å tvinge Berlinuniversitetet til å utnevne Schweninger til professor i medisin. Fakultetet protesterte forferdet og henviste til denne leges på alle måter merkelige fortid,

140

DEN LANGE FREDEN

men det hjalp ikke. Bismarck hadde bestemt at Schweninger skulle få sitt professorat. Og slik ble det. Man kan ikke unngå å legge merke til at Bismarcks helsekurve i visse henseender slutter seg nær til hans politiske aktivitetskurve: det var i sine perioder av akutt nervespenning han ble mest brutal og sinnssvak i sine angrep på motstandere i og utenfor landet. Det bør kanskje tilføyes at de store linjene i hans program aldri ble påvirket av andre faktorer enn hans jernharde vilje. I mars 1884 holdt Bismarck en av sine dommedagsprekener. Denne gangen gjaldt det en død mann, juristen og politikeren Eduard Lasker, som lenge hadde vært et av den tyske riksdags mest betydelige medlemmer, «det nasjonalliberale partis generalstabssjef», en fornem, ridder­ lig og human natur, en stor intellektuell begavelse og en glimrende taktiker. Det gjaldt en mann som hadde gjort en uvurderlig innsats i kampen for et samlet tysk rike, en politiker som bekjente seg til rettsstatens idé og som satte hele sin kraft inn på å styrke riksdagens stilling -s» .en mann som hadde vist den beste vilje til å samarbeide med Bismarck, sålenge denne ikke krenket begreper og institu­ sjoner som var hellige for Lasker og hans meningsfeller. I begynnelsen av 1884 døde Eduard Lasker i New York. Da hans begravelse skulle foregå i Berlin, forbød Bis­ marck samtlige statstjenestemenn å ta del i den. Bismarck hatet Lasker. Han fnyste til begrepet rettsstat, og han hånte riksdagen som en latterlig og foraktelig institusjon, et samlingssted for en bande «sirkusklovner». Det var i riksdagen kansleren holdt sin gallesure minnetale over den avdøde patriot og menneskevenn. Lasker hadde i høy grad vært en skadelig mann, sa han. Han hadde spilt rol­ len som det nasjonalliberale partis likgraver. Han hadde fordervet Bismarcks samarbeid med dette partiet: når det var tale om at det skulle støtte Bismarck, hadde Lasker stadig vært fremme og intrigert. Det var hensynsløse ord. De viser best hvor fiktiv den lenge bestående alliansen mellom Bismarck og de nasjo­ nalliberale egentlig var. Bismarck ønsket slett ikke et libe-

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

141

Otto von Bismarck og pave Pins 9. spiller sjakk. Karikaturtegningen, som er fra 1875, henspiller på den såkalte kulturkampen. Bismarck ønsket å svekke den katolske kirkes innflytelse i Tyskland, men paven var en intelligent motspiller.

ralt Tyskland. Han avskydde alt som var liberalt, fremfor alt når det ble koblet sammen med det humanitære, det prinsipielt menneskelige. Tyskland skulle være konserva­ tivt og autoritært. Betegnende er det at det var Bismarck som innførte den skikk at rikskansleren skulle bære prøys­ sisk generalsuniform, når han utøvet sine embedshandlinger. Det understreket «statens karakter av militærmonarki». Det fremhevet at det tyske rike var bygget på makt og ingenting annet. Det var imidlertid med de nasjonalliberale ved sin side Bismarck kastet seg ut i det store eventyret å forme riket etter sin egen oppfatning. Med støtte av dem gjennom­ førte han en rekke viktige tiltak: opprettelsen av en riks­ bank og et ensartet myntvesen, utarbeidelsen av en straffe­ rett og sivilrett som gjaldt for hele riket. Det var også med dem som forbundsfeller kansleren erklærte krig mot den katolske kirke og kastet seg inn i kulturkampen, det vil si kampen mot dogmet om pavens ufeilbarhet, som var vedtatt i 1870. Ifølge det handler paven etter guddomme­ lig inspirasjon, når han på embeds vegne uttaler seg i tros­ spørsmål og er derfor ufeilbar. Det var en strid mot kato-

142

DEN LANGE FREDEN

lisismens partikularistiske tendenser, som etter de liberale enhetsvenners mening utgjorde en dødelig trusel mot det nyopprettede rike. Bismarck gikk til storm mot det såkalte sentrumsparti som var dannet i 1870; det skulle gi uttrykk for det katolske livssyn og omfattet forskjellige sosiale lag: bønder i Bayern, gruvearbeidere i Westfalen og feudale magnater i Schlesien. Sentrums leder var Ludwig Windthorst, som er kalt en av den tyske konservatismes store menn, meget klok, meget dyktig og meget slagkraftig — så mektig og vanskelig å ramme at han i høyere grad enn noen annen ble gjenstand for Bismarcks edder og galle. «Riksfiendene» var det utnavn kansleren slynget i ansiktet på sentrums medlemmer som en bannstråle. Det stemte neppe med virkeligheten, for Ludwig Windthorst og hans venner bekjempet ikke riket i seg selv. De tok bare stilling mot det riket som Bismarck ville skape. Da håndverkssvennen Eduard Kullmann gjorde et for­ søk på å myrde Bismarck sommeren 1874, trodde man på protestantisk hold bare så altfor villig det den offisiøse presse skrev, nemlig at attentatet var satt i scene am.den katolske kirke. Man festet seg ikke ved at Kullmann var et stakkars ensomt, sinnssvakt individ, uten forbindelser og uten forutsetninger for å kunne utføre et oppdrag effek­ tivt. Man slo bare fast at han var katolikk — det var nok til å lage en hvirvelvind av opphissende fantasier om en vidt forgrenet sammensvergelse. Forfatteren Gustav Freytag, som selv var protestant, skrev i disse dager om «det hat til katolikkene som næres av myndighetene og av Bis­ marcks fem hundre krypdyr — det er så tåpelig at det er synd og skam». Det mest sensasjonelle innlegg skrev seg fra kansleren selv. Et medlem av sentrumspartiet kom inn på attentatet under en debatt i riksdagen — han var litt ondskapsfull og en smule raljerende. Bismarck ble fra seg av raseri, for han hadde tatt mordforsøket meget alvorlig. «Forsøk bare å fornekte morderen så meget dere vil!» brølte han. «Han henger likevel fast ved frakkeskjøtene deres!» Den uhørte anklagen skar gjennom salen. Og den ble gjentatt. «Ja, mine herrer» — Bismarck henvendte seg nå direkte til sentrumsgruppen — «dere kan forskyte ham

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

143

Den katolske sentrumslederen Ludwig Windt­ horst (1812-91). Samti­ dig karikaturtegning. At han rir på en lekehest, er utstyrt med kikkert og har en «militærknapp» på hodet, skal illustrere at Windthorst ble regnet som «generalstabssjef» for Bismarcks motstan­ dere.

så meget dere lyster. Men han henger likevel fast ved frakkeskjøtene deres!» Sentrums motstandere jublet. Men så hørtes et høyt og tydelig fyrop: «Pfui!» Kanslerens flintharde svar kom lynsnart: «Ordet «Pfui» er et uttrykk for vemmelse og forakt. Dere må ikke tro at disse følelser er meg fremmed. Jeg er bare altfor høflig til å gi uttrykk for dem.» Dette er demagogi. Det forteller oss meget om den sinnsstemning som grep Bismarck, da han kastet seg ut i kulturkampen. Fra hans side ble den ført med en hatsk hensynsløshet. Han skaffet seg en ny kirkeminister, som skulle utarbeide programmet og drive det igjennom i riks­ dagen. Adalbert Falk var en meget dyktig og uredd mann, det bød ham alltid imot å gi opp før slaget var vun­ net. Han passet fortreffelig til å legge fram de såkalte mailovene 1873-74, lover som bestemte at staten skulle ta hånd om presteutdannelsen og religionsundervisingen i

144

DEN LANGE FREDEN

skolene, og videre at ingen andre geistlige ordener enn de som viet seg til sykepleie skulle få lov å eksistere i Preus­ sen. Nå brøt forfølgelsene ut — først og fremst mot jesuit­ tene, men også mot alle representanter for den katolske kirke som vakte myndighetenes mishag, mot biskoper og sogneprester som nektet å bøye seg for de nye forskrif­ tene. Politiet slo ned på dem. De havnet i fengsel. Deres kirker ble lukket og deres menighetslemmer overlatt til sin skjebne. Det var ikke noe oppbyggelig syn, og resultatene sto ikke i noe forhold til omfanget av voldstiltakene. Senere ble Bismarck irritert, når talen kom inn på kulturkampen. Det er helt sikkert at disse minnene vakte ubehagelige følelser hos ham. Han skjøv dem gjerne fra seg. Han snak­ ket om «ærlige, men klossete prøyssiske gendarmer, som med sporer og sabler jaget rappfotete prester gjennom so­ veværelser og bakdører». Han antydet at det egentlig ikke var han som hadde ansvaret for disse manøvrer, men hans medhjelpere, i første rekke Falk. Sikkert er det også at han med glede avviklet kampen da han fikk anledning til det, og det passet ham. Falk ble avskjediget i 1879. Kamplovene ble opphevet smått om senn. Bismarck slo om og rakte ut en føler til sentrumspartiet. «Det var sannelig ikke Ludwig Wmdthorst som ble overvunnet i den store kamp,» sier Erich Eyck. Friherre Lucius von Ballhausen har fortalt om en aftenmottagelse hos Bismarck den 11. april 1875. Det’var fyrstinnens fødselsdag, og en mengde gratulanter hadde innfunnet seg i rikskanslerpaléet i Berlin; blant dem mange offiserer i uniform, venner av husets sønner. En svær tønne øl — en gave fra Munchen — var satt fram, og alle og enhver fylte sitt glass etter behag. Det hele var et ganske merkelig skuespill, kommenterer Lucius: den sa­ longen hvor århundrets fremste diplomat presiderte, var fylt av kvalmende røkskyer — man kunne ha trodd at man var kommet inn i et tobakkskollegium, om det ikke hadde vært for damenes elegante toaletter. Verten var i et glim­ rende humør. Ivrig diskuterte man en artikkel som var

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ÅRENE

145

På denne karikaturtegningen fra 1871 kikker Vilhelm 1., som nå skal gjøres til keiser, sin mektige rikskansler — Otto von Bismarck — inn i hvitøyet og sier: «La meg spørre mitt horoskop til råds ... Jeg blir keiser over alle tyskere, over lyset og solen, og over alt som finnes i denne verden.» Solen, som har latt sine stråler skinne over Bismarck, skyndei seg avsted og roper til månen: «Hører du, Vilhelm vil mørk­ legge oss. La oss redde oss før det er for sent.» Vilhelm 1. ble prokla­ mert som tysk keiser i speilgalleriet i Versailles 18. januar 1871 (se illustr. bd. 19, side 431).

146

DEN LANGE FREDEN

Mottagelse ved keiser Vilhelm l.s hoff. Maleri av Adolf von Ménzel fra 1879. Vilhelm 1. var 81 år, men tok seg fremdeles flott ut i rød gallafrakk, hvite bukser og skinnende hjelm. Damene har forlatt krinolinen for godt og i stedet fått vidden samlet bak i et langt slep, såkalt «tournure».

blitt offentliggjort i «Die Post» noen dager tidligere under titelen «Ist der Krieg in Sicht?» (Er krigen i sikte? ) Uten­ rikspolitikken var kommet i forgrunnen. Ja, het det i artikkelen i «Die Post», i ordelag som alar­ merte hele Europa, krigen kunne bryte ut når som helst — men faren kunne også trekke over. I Berlin hadde man god greie på planene om å danne en katolsk liga for å

TYSKLAND I SLUTTEN AV 1800-ARENE

147

ringe inn Tyskland, planer som den tyske statsledelse selv­ sagt måtte forsøke å forpurre. Ja, ble det også svart i noen andre avisartikler — vi vet i dag at samtlige var inspirert av Bismarck — krigsfaren hadde dukket opp i horisonten. Særlig vakte de franske rustningene alvorlig bekymring. Det hele var en manøver fra Bismarcks side. Den lå delvis innen rammen for kulturkampen: han hadde regnet ut at tanken på en internasjonal katolsk konspirasjon mot det tyske rike i høy grad ville skade sentrumspartiet. Manøvren hadde åpenbart også det mål å skremme fransk­ mennene og få dem til å avbryte den militære opprust­ ningen de hadde begynt. Bismarck ville la verden forstå at han var fullt beredt til å slå til, hvis hans motspillere i den internasjonale politikk skulle krysse hans vei. Man kan godt forstå den britiske diplomat som på denne tid uttalte: «Den sykdom Europa lider av, skyldes Den tyske hær var under stadig trening. Her demonstreres prøyssisk eksersis. Utsnitt av en tegning fra omkring 1880.

148

DEN LANGE FREDEN

den tyske sjåvinisme, en ny og langt mer forferdelig syk­ dom enn den franske sjåvinisme har vært. Den tyske er nemlig ikke rykkvis og udisiplinert på samme måte som den franske, den er tvert imot metodisk, beregnende og kaldblodig.» Det var nettopp på denne tid Bismarck jaget Harry von Arnim ut av landet, samtidig som hans offensiv under kulturkampen kulminerte. Nå ville han også bruke sine terrormetoder overfor utlandet. Han ville gjøre det klart for stormaktene at innenfor Tysklands interesseområde skulle hans vilje skje. Men denne gang var ikke utlandet innstilt på å bøye seg for Bismarcks maktspråk. Frankrike gikk til motangrep. Den franske utenriksminister slo alarm i «The Times», og han mobiliserte også regjeringene i London og St. Petersburg. Berlin mottok sterke og alvorlige protester fra alle. Og da tsaren og hans utenriksminister Gortsjakov kom på besøk til den tyske hovedstad i begynnelsen av mai, lot de Bismarck meget tydelig forstå at Russland — og det øvrige Europa — ikke stilltiende ville finne seg i et^tysk overfall på Frankrike. Bismarck ga noen beroligende for­ sikringer, og Gortsjakov telegraferte triumferende til sine diplomatiske representanter i forskjellige land: «Tsaren forlater Berlin fullkommen overbevist om de forsonlige hensikter som råder her og som er en garanti for bevarin­ gen av freden.» Krisen var over. Tilbake var bare det hat Bismarck følte overfor Gortsjakov. Han kunne aldri tilgi sin russiske kol­ lega hans aksjon i Berlin. Han følte det som en ørefik.

BALKANKRISEN 1875-78

Krisen i 1875 var bare en episode. Men den har sin symptomatiske interesse. Med stor og alarmerende tyde­ lighet viste den hvor labil stillingen på kontinentet var blitt, hvor dyp uroen og mistroen var etter omveltningene i 1860-årene. Folkene ville fred. Det ville også regjerin­ gene prinsipielt. Men de rustet seg til krig. De tok den sei-

Engelske turister bestiger Vesuv våren 1876. Tresnitt i «The Illustrated London News». Ved foten av selve kraterkjeglen måtte turistene etterlate bærestoler og mulesler og gå til fots. Fire år tidligere hadde Vesuv et utbrudd som drepte 300 mennesker, så turen var ikke uten risiko. I 1870- og 1880-årene grep reise- og vandringslysten om seg i England. Mange kom også til Norge, men mest var det Sveits og antikkens hjemland som lokket dem.

rende industrialismes rikdommer og de nye tekniske opp­ finnelsene i bruk til militære formål. En ikke-européisk iakttager, sjahen av Persia, foretok en reise gjennom Europa i begynnelsen av 1870-årene, og han gjorde seg noen refleksjoner som er vel verd å gjengi her. Fra Tyskland bega han seg til England. I London viste man ham en brannstasjon som imponerte ham sterkt. Men i sin dagbok skrev han: «Europeerne har opp­ funnet vidunderlige midler til å redde mennesker. Det merkelige er bare at samtidig som de gjør så meget for å redde mennesker fra døden, fremstiller de i Woolwich og i Krupps våpenfabrikker til stadighet nye maskiner, kano­ ner, prosjektiler og slikt, for hurtigere og i langt større skala enn tidligere å kunne anrette blodbad på de samme mennesker.» Som vi alle vet, ble det imidlertid en lang fred, så lang at menneskene i årenes løp vennet seg av med å bli uroet

150

DEN LANGE FREDEN

av de mer eller mindre spennende kriser som inntraff nå og da — Balkankrisen 1875-78 danner her en unntagelse. Man begynte å betrakte freden, eller iallfall freden mellom de européiske stormakter, som noe normalt, noe varig og bestående, noe som ikke kunne rokkes. Som så mange, deriblant A. J. P. Taylor, har påpekt, må man søke den viktigste årsaken til dette på det økonomiske område: «Den hemmelighet som var grunnlaget for Storbritannias storhet, var ikke lenger noen hemmelighet. Kull og damp ga hele Europa velstand og omskapte den européiske sivi­ lisasjon. Menneskene var altfor ivrig opptatt med å bli rike til at de hadde tid til krig . . . Passene forsvant, unn­ tatt i Russland og Tyrkia. Hvis en londoner besluttet å reise til Roma eller Wien en morgen klokken ni, kunne han begi seg av gårde klokken ti uten pass og uten reise­ sjekker — det var nok at han puttet en bunke pundsedler i lommen. Siden «de gode keiseres» tid hadde Europa ikke opplevd en slik fred og enhet. I århundrer fremover skal mennesket se tilbake på denne lykkelige tid og gruble over hvor lett den tok form.» $. Otto von Bismarck, Tysklands herre og på mange måter den mektigste mann i hele Europa, bidro utvilsomt i ve­ sentlig grad til at den lange freden bie så lang. Det er sagt så ofte, og den ene historikeren etter den andre har ført beviser for at målet for Bismarcks utenrikspolitikk etter 1871 var å bevare freden. Og dette er fullstendig riktig, bare man, som George Hallgarten har gjort, legger til føl­ gende: det dreiet seg ikke om en fredspolitikk i seg Selv, om en politikk for fredens egen skyld, men om realpoli­ tikk, en væpnet pasifisme som sprang ut av en klar forstå­ else av at bare en fredelig utvikling nå kunne tjene hans mål. Som Bismarck selv uttrykte det, hadde han nådd «en god havn» i og med grunnleggelsen av riket og Frankfurtfreden i 1871. Denne havnen ville han ikke forlate. Tvert imot ville han befeste og bevare den. For ham gjaldt det å sørge for at andre makter ikke plutselig truet hans verk, den tyske stormakt. Det gjaldt å forebygge at Tyskland ble isolert. Det gjaldt å hindre at det oppsto koalisjoner som var fiendtlige mot Tyskland. Det gjaldt å skape allianser

BALKANKRISEN 1875-78

151

som ville gjøre det umulig å innringe Tyskland og som samtidig, takket være Bismarcks mesterskap på det uten­ rikspolitiske og diplomatiske område, ville gi det tyske rike en dominerende og dirigerende stilling i det européiske statssystem. Bismarck ville ikke ta mer enn det han alle­ rede hadde tatt, konstaterte Disraeli ondskapsfullt, på tross av at «hans begreper orn fremskritt tydelig innbærer at man bemektiger seg noe». Bemerkningen falt i 1878 da Storbritannia hadde satt seg i besittelse av Kypros. Da Bismarck fikk vite det, sa han til Disraeli på Berlinkongressen: «De har handlet klokt. Dette betyr fremskritt. Det vil bli populært. Et folk setter pris på fremskritt.» Men fremskritt var nå et begrep som ikke sysselsatte Bis­ marcks tanker i noen særlig grad. I sin utenrikspolitikk var han utpreget konservativ. Han ville ganske enkelt be­ vare. Etter 1871 spilte Bismarck på ingen måte den rolle som fredsforstyrrer og krigsintrigant som han hadde gjort i 1860-årene. Men det var heller ikke tale om noen plutse­ lig forandring av hans vesen. Som Erich Eyck meget tref­ fende har sagt, forekom snakket om européisk fellesskap ham bare å være et vakkert påskudd til å forfølge sine egoistiske mål. «Den prinsipielle omlegging av hans politikk har sin forklaring i at han nå — for å bruke Clemenceaus berømte lignelse — sto på den annen side av barrikaden.» For Bismarck gjaldt det altså å skape allianser. Hans anstrengelser i så måte, hans mesterlig drevne diploma­ tiske spill for å knytte så mange som mulig av stormak­ tene til Tyskland, inntar en sentral plass i hans historie fram til hans avgang i 1890. I den første scene ser vi ham flankert av Europas tre keisere, Alexander 2., Frans Josef og Vilhelm 1. I september 1872 møttes de alle i Berlin. Den gang var det bare spørsmål om en strålende demon­ strasjon, en manifestasjon av det faktum at de tre keisere, de fremste representanter for det legitimistiske prinsipp, følte at de sto sammen mot tidens radikale strømninger. Et år etter, i oktober 1873, ble det så sluttet en formell avtale mellom dem. Russland, Tyskland og ØsterrikeUngarn — eller rettere sagt fyrstene i disse rikene — for­ pliktet seg til å bevare freden og å motsette seg alle om-

152

DEN LANGE FREDEN

Fra trekeisermøtet i Berlin i september 1872. Tresnitt i «The Illustrated London News». Det keiserlige følge ankommer til banketten i Weisse Saal i Berlin slott lørdag 7. september. Først kommer keiser­ inne Augusta med Alexander 2. på sin ene side og Frans Josef 1. på sin annen. Bak dem følger Vilhelm 1. og hans svigerdatter Victoria.

4veltningsforsøk, uansett av hvilken art. Bismarck var for­ nøyd. Han hadde ført sammen Russland og Østerrike, som i og for seg ikke elsket‘hverandre. Han hadde også fått en garanti, som kunne vise seg meget verdifull for det tilfelle at revansjestemningen tok overhånd i Frankrike. I det storpolitiske skuespills neste scene blir vi — via fredskrisen i 1873 — forflyttet til Balkanlandene. Her er det til å begynne med ikke Bismarck som har hovedrollen, men britiske og russiske statsmenn. Rikskansleren holdt seg i bakgrunnen. Balkan interesserte ham egentlig ikke. For ham var Balkan bare av betydning i den grad det på­ virket forholdet mellom stormaktene. Den oppgave han tildelte seg selv, var meglerens. I april 1877 tørnet Russland og Tyrkia sammen. Den store Dostojevskij skrev en flammende artikkel, som bedre enn noe annet vitner om de krefter i panslavismens eller den allslaviske bevegelses tegn som nå hadde grepet Russland. I denne artikkel, som hadde overskriften «Kri­ gen — vi er de sterkeste», velsignet den berømte forfatter

BALKANKRISEN 1875-78

153

det tiltaket som hans land nå kastet seg ut i. «Da tsarens ord skulle forkynnes, strømmet folk til kirkene, så langt Russlands jord rekker. Under opplesningen av manifestet gjorde menneskene korsets tegn og lykkønsket hver­ andre med krigen. Dette har vi alle sett med våre egne øyne også på dette sted, i St. Petersburg. Ute på landet ofrer bøndene sine slanter, og plutselig roper alle disse tusener av mennesker som én mann: «Nei, hva nytter disse gavene? Vi vil selv slåss.» Det er folket i dets helhet som har reist seg for sannheten, for krigen, og som nå marsjerer av sted.» Hendelsene på Balkan satte blodet i kok også hos et annet folk, det britiske. Det sang nå en sang som skulle

154

DEN LANGE FREDEN

bli meget populær og som ble opphavet til uttrykket «jingoisme», det vil si eksaltert sjåvinisme: «We don’t want to fight, but, by jingo, if we do, We’ve got the ships, we’ve got the men, we’ve got the money too.»

Den russiske utenriksminister Aleksander Gortsjakov kom med de bevingede ord: «Vi skal slå i hjel tyrkerne med våre luer.» Og dronning Victoria av Storbritannia skrev til sin statsminister lord Beaconsfield: «Dronningens blod er i kok . . . Hun føler at hun ikke lenger kan forbli suverén over et folk som bøyer kne for å kysse de store barbarers føtter, disse barbarer som kveler all frihet og ødelegger all sivilisasjon. Å, om dronningen var mann, ville hun dra ut for å gi disse russerne en ordentlig omgang pryl.» Det som hadde hendt, var dette: I juli 1875 gjorde befolkningen i Herzegovina opprør mot sine tyrkiske herrer, og bevegelsen bredte seg snart til Bosnia. Innbyggerne i de to provinser — som nå tilhører Jugoslavia — holdt ikke lenger ut det tyrkiske vanstyret og erklærte at de ville være fri. Det samme gjorde bulgarerne året etter. Mot dem grep tyrkerne inn med en brutalitet som fikk hele Europa til å blekne. Tolv tusen bulgarere, menn, kvinner og barn, ble myrdet av tyrkiske soldathorder. Situasjonen begynte å bli meget alvorlig. Krisen ble ytterligere skjerpet, da Serbia og Montenégro sluttet seg til frihetsbevegelsen. Stormaktene begynte å gjøre sine disposisjoner og mønstre sine militære styrker. Det var tydelig for alle at det nå trakk sammen til et oppgjør. Russland styrte klar kurs mot krigen. Det forkynte at det anså det for sin plikt å beskytte de kristne folkene på Balkan mot tyrkernes raseri. I virkeligheten ville landet skape vasallstater der. Østerrike var like fast besluttet på ikke å tolerere en rus­ sisk ekspansjon på Balkan. På Ballhausplatz i Wien — det østerrikske utenriksdepartement — så man helst at det tyr­ kiske herredømme ble bevart. Og hvis dette ikke lot seg gjøre, var grev Julius Andråssy, østerriksk-ungarsk

BALKANKRISEN 1875-78

155

Dette tresnittet i «L’Illustration» viser en scene fra tyrkernes grusom­ heter i Bulgaria, hvor i alt 12 000 bulgarere, menn, kvinner og barn, ble myrdet våren 1876.

utenriksminister siden 1871, rede til å kaste seg ut i leken for å ta en bit av kaken, først og fremst Bosnia og Herzegovina. Storbritannia hadde også et ord med i laget. Men det talte denne gang med to tunger. I 1874 hadde Disraeli dannet en konservativ regjering. Det var et sterkt kabinett, der en ny stjerne hadde sin debut, i begynnelsen som minister for India: R.obert T. kjascoyne-Cecil, marki av Salisbury. Disraeli hadde formet slagordet: «For monarkiet og imperiet.» Det beha­ get dronning Victoria, og det fylte ham selv med stor til­ fredshet. Han var slett ikke den mann som ville la dette slagordet bare bli en tom frase. Balkanspørsmålet seilte opp. Det ble Disraelis skjebne. Helt til 1878 la det beslag på all hans energi og hele hans interesse. Det førte ham til hans største seire og triumfer. Disraeli var imperialist, og fremfor alt var han lidenska­ pelig engasjert i det britiske velde i India. Bare noen må­ neder etterat opprøret hadde brutt ut i Bosnia og Herzegovina gjorde han sitt dristige kupp med Suezaksjene, for dermed å knytte India fastere til Storbritannia (side 109). Da urolighetene på Balkan bredte seg, og da Russ-

156

DEN LANGE FREDEN

land åpenlyst demonstrerte sine ekspansjonstendenser, ble den aldrende statsminister grepet av uro. Tanken på at russerne en vakker dag skulle bemektige seg Konstanti­ nopel var ulidelig for ham. Fra Konstantinopel kunne nemlig russiske krigsskip avskjære forbindelseslinjene mellom England og India. For Disraeli betydde Balkan India og ingenting annet. For ham var det bare én ting som hadde noe å si: å holde russerne i sjakk, å krysse deres ekspansjonsplaner, å hevde Storbritannias maktstilling. Det gjorde han også. Som det er sagt, var det tre tenkelige løsninger av Balkanspørsmålet. Man kunne sørge for at Tyrkia ble så grundig reformert at det kunne forvalte sine kristne pro­ vinser på skikkelig vis. Man kunne også la Tyrkia gå til grunne og deretter gi Russland og Østerrike en sjanse til å dele opp Balkanlandene mellom seg. Og endelig kunne man frigjøre de kristne Balkanfolkene, grekerne, rume­ nerne, serberne og bulgarerne og la dem grunnlegge egne nasjonalstater. Disraeli hadde ingen forståelse for det siste alternativ. Ingen annen européisk statsmann hadde det heller — ingen unntatt en brite, Disraelis bitre motstander gjennom år­ tier, de liberales og opposisjonens leder, Gladstone. Han sto nå på terskelen til en av de merkelige perioder i sitt liv. Da nyheten om tyrkernes fremferd i Bulgaria bredte seg over verden, viste Disraeli seg kald og skeptisk. «Jeg stil­ ler meg tvilende,» erklærte han i parlamentet. Gladstone lyttet med forferdelse til denne nøkterne og kjølige talen. Han ble rystet av en hellig vrede. I løpet av noen få dager skrev han sin berømte pamflett «De bulgarske redsler og det orientalske spørsmål», som kom ut i september 1876 og på kort tid ble solgt i to hundre tusen eksemplarer. Gladstone talte her som kristen, som menneskevenn, som forkjemper for den oppfatning at hvert menneske og hvert folk har rett til å leve sitt frie liv. Han brennemerket tyr­ kernes «sataniske orgier». «Som gammel tjener av krone og stat» besverget han sine landsmenn å «fordre og kreve at regjeringen, som hittil bare har arbeidet i en retning,

BALKANKRISEN 1875-78

157

heretter skal arbeide i den motsatte og bruke all sin kraft til i forening med Europas øvrige stater å gjennomføre utslettelsen av det tyrkiske velde i Bulgaria». Gladstones glødende innlegg gjorde et overveldende inntrykk på det britiske folk. Over hele landet ble det ar­ rangert en rekke protestmøter i hans ånd. Man protesterte mot regjeringen, man fordømte tyrkerne, man snakket om Storbritannias forpliktelser som frihetens vokter i verden. Gladstone ble en folkehelt høsten 1876. Han ble ikke bare hyllet av massene, men også av slike menn som Tennyson og Carlyle og den store historikeren lord John Acton. Han ble møtt med ovasjoner når han kom med utfall mot Dis­ raeli og karakteriserte hans politikk som «den mest uver­ dige og egoistiske» han noengang hadde vært vitne til. Nå ville han knuse denne ertelystne, lettsindige, uansvarlige mannen som hadde plaget og forfulgt ham så lenge — hans biograf Morley taler om «den nattlige storm» som på denne tid raste i Gladstones indre. Disraeli ble ham ikke svar skyldig. Han kom med spy­ dige kommentarer til «den merkelige blanding av misun­ nelse, hevnlyst og hykleri» som han mente å kunne spore hos Gladstone. Kunne det virkelig forholde seg slik at denne i bunn og grunn ikke var noen gentleman? Ja, slik måtte det være. Disraeli betraktet det som en smakløshet og uforskammethet at Gladstone sendte ham sin pamflett. Den var ikke bare forrykt i politisk henseende, mente statsministeren, den var også dårlig rent litterært sett. «Den er slett skrevet,» erklærte han . . . «Av alle bulgarske redsler er nok den den verste.» Dronning Victoria holdt med sin kjære og beundrede statsminister. Hun mente rett og slett at Gladstone var gal. Men han var også farlig. Han saboterte regjeringens anstrengelser for å holde de erobringslystne russiske bar­ barer stangen. Da krigen mellom Russland og Tyrkia på tross av alle diplomatiske anstrengelser omsider brøt ut i april 1877, betraktet russerne den som en nasjonal, en hellig sak — på samme måte som krigen i 1859 hadde vært hellig for italienerne og krigen i 1870 for tyskerne, påpeker von

158

DEN LANGE FREDEN

Salis. De russiske arméer skar gjennom Romania, gikk over Donau og trengte opp i Balkanfjellene. Men der ble de stoppet. Europa opplevde noe merkelig og helt uventet: det viste seg at tyrkerne kunne slåss. De bet seg fast i fest­ ningen Plevna (Pleven), og her holdt de stand et halvt års tid. Helt utsultet måtte de til slutt kapitulere for overmak­ ten, og russerne presset videre på. Den 3. mars 1878 dik­ terte de preliminærfreden i San Stefano, og her trumfet de gjennom følgende betingelser: det skulle opprettes et Stor-Bulgaria, som i øst nådde fram til Svartehavet og i syd til Egeerhavet. Serbia og Montenegro skulle også få betydelige områder og befries for enhver avhengighet av Tyrkia. Romania skulle avstå en del av Bessarabia til Russland mot til gjengjeld å få en del av Dobrudsja. Dess­ uten skulle Russland få Kars og Batum i Lilleasia (øst for Svartehavet) og en meget betydelig krigsskadeerstatning i rede penger. Slavismen triumferte. Tyrkias européiske velde skulle så godt som forsvinne, og Russland skulle få ledelsen på Balkan. (Kart nr. 101, bd. 33.) Fra kampene om Plevna, hvor Osman pasjas arméer hadde forskan­ set seg og holdt stand mot overlegne russisk-bulgarske styrker fra juli til desember 1877. Samtidig tresnitt i «Illustrirte Zeitung».

BALKANKRISEN 1875-78

159

Fra fredskonferansen i San Stefano, som ble avholdt i tiden 24. feb­ ruar til 3. mars 1878. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». I midten sitter Nikolai l.s sønn, storfyrst Nikolai, som hadde hatt overkommandoen under den russisk-tyrkiske krig. Nærmest ham står Nikolaj Ignatiev, og lengst til venstre sitter den tredje av de russiske forhandlere, Alex­ ander Nelidov. På den andre siden av storfyrst Nikolai sitter Safvet pasja, som ble utnevnt til storvesir samme år, og ytterst til høyre Saadullah Bei, som senere ble ambassadør i Wien.

Disse sensasjonelle nyheter satte stormaktspolitikken i feberaktig bevegelse. Bismarck hadde siden våren 1877 isolert seg på sitt gods — han var blitt nesten «en myte», noterte den tyske kronprinsesse — men nå bekvemmet han seg i februar 1878 til å reise til Berlin for å svare på en interpellasjon i riksdagen om det orientalske spørsmål. Å legge det fram for «tre hundre sauehuer» kunne ikke nettopp gjøre det enklere, brummet han. Omtrent samti­ dig ble den britiske middelhavsflåte sendt inn i Marmarahavet. De russiske tropper sto utenfor Konstantinopel. Den russisk-tyrkiske konflikt var nå nær ved å gli over i en européisk stormaktskrig.

160

DEN LANGE FREDEN

BERLINKONGRESSEN 1878 I denne meget spente situasjon ble tanken om en européisk kongress fremkastet. Som møtested ble Berlin fore­ slått. Bismarck samtykket motvillig. Han presiserte sitt standpunkt: på den kommende konferanse ville ikke Tysk­ land spille rollen som voldgiftsmann, men som ærlig megler. Berlinkongressen ble åpnet 13. juni 1878. Den er kalt «den mest imponerende forsamling av diplomater man har sett siden Wienerkongressens dager». Fra Storbritan­ nia kom lord Beaconsfield, lord Salisbury (siden april måned britisk utenriksminister) og Arthur Balfour — alle tre i tur og orden Storbritannias statsministre. På tysk side så man fyrst Bismarck, fyrst Hohenlohe-Schillingsfurst og Bernhard von Biilow — de to siste skulle i sin tid etterfølge Bismarck som rikskanslere. Russland ble repre­ sentert av den gamle, sykelige fyrst Gortsjakov og Londonambassadøren grev Peter Sjuvalov, Østerrike av grev Andråssy og Frankrike av utenriksminister Waddington. Da spillet ble åpnet, var stillingen i store trekk denne: Tyrkia måtte reddes av hensyn til den européiske makt­ balanse. Følgelig måtte Russland tvinges til retrett. Den fremdeles akutte konflikt mellom Russland og Storbritan­ nia måtte bilegges, og interessemotsetningene mellom Russland og Østerrike fjernes. Dette var ikke lette oppgaver. Bismarck, som fungerte som kongressens president, var fullt på det rene med det. Han var nervøs, urolig og utålmodig. Han ville få slutt på det hele så fort som mulig; han hadde jo annet å stelle med. Han hadde ingenting til overs for Balkanfolkene og deres skjebne, han betraktet dem bare som brikker i et spill som dessverre han måtte dirigere. Ubarmhjertig drev han forhandlingene fram, han slo klubben i bordet så snart og så fort han kunne. Gortsjakov fulgte debattene med sur mine; hans oppgave var å redde det som reddes kunne av San Stefanofreden. «Jeg vil ikke slokne som et lys, jeg vil gå ned som en stjerne,» skal han ha sagt. I sine dagboksfragmenter har Friedrich von Holstein fanget inn et øyeblikksbilde: «Jeg kan ennå se Gortsjakov der han

BERLINKONGRESSEN 1878

161

Utenriksminister Aleks­ ander Gortsjakov. Foto­ grafi fra Berlinkongressens tid. Gortsjakov, som fylte 80 år få dager etter kongressens av­ slutning, hadde helt fra 1856 vært en meget dyktig leder av Russlands utenrikspolitikk. Han hadde ivrig støttet Bismarcks politikk mot Østerrike, men fra 1875 kjølnet vennskapet med Bismarck. Derfor møtte Gortsjakov større mot­ bør i Berlin enn han hadde ventet.

satt skrå overfor meg på et av kongressens møter. Jeg kan fremdeles høre hans røst da han utbrøt under en disku­ sjon som gikk Russland imot: «Tsaren er meget harm, det kan jeg forsikre dere.» Deretter slengte han sint pennen på bordet.» Dette var Bismarcks hevn for 1875, føyer Holstein til. En eneste av kongressdeltagerne var helt lykkelig, lord Beaconsfieid. Han nøt dette skuespillet, han nøt mottagelsene, bankettene og det eksklusive selskapet, han elsket å høre hvor populære hans romaner var i Berlin. «Dette er som et eventyr, dette er livet på det beste og rikeste,» skrev han lykkelig til en venn. Men aller mest nøt han å kunne spille ut Storbritannias makt og prestisje. Han gjorde det med ettertrykk og på den dramatiske måten som han likte så godt. På et kritisk tidspunkt under for­ handlingene stilte han Russland et ultimatum. Han gjorde det også kjent at han hadde bestilt et ekstratog, slik at han øyeblikkelig kunne forlate kongressen, hvis man ikke tok hensyn til hans ønsker. Dette resulterte i at Bismarck invi7. Grimberg 20

162

DEN LANGE FREDEN

terte ham til middag på tomannshånd. Da de var ferdige med å spise og kansleren begynte å røke, tente også Dis­ raeli for en gangs skyld en sigar. «Jeg tror,» skrev han til sin dronning, «at dette var grunnskuddet mot min under­ gravde helse. Men jeg hadde følelsen av at det var abso­ lutt nødvendig. Jeg hadde en meget interessant samtale med kansleren noen timer, utelukkende om politikk. Han ble overbevist om at mitt ultimatum ikke var bløff. Og før jeg gikk og la meg hadde jeg til min tilfredshet fått vite at St. Petersburg hadde kapitulert.» En dame som traff lord Beaconsfield på en mottagelse i en av ambassadene i Berlin, spurte ham: «Hva tenker De på, lord Beaconsfield?» «Jeg tenker ikke i det hele tatt, jeg har det moro,» svarte han. Han var og ble mannen med den ekstravagante gestus. Bismarck satte pris på det, for en gangs skyld følte han seg imponert av et med­ menneske. «Den gamle jøden, han er vel en mann etter mitt sinn,» sa han. «Jeg må tilstå at han på tross av sine romanfantasterier er en dyktig statsmann.» Og på et se­ nere tidspunkt, da Beaconsfield forlengst var død, fortalte kansleren en engelsk gjest at han hadde et portrett av3 sin venn fra Berlinkongressen oppstilt i alle sine tre hjem, både i rikskanslerpaléet, på Friedrichsruh og på Varzin. Han snakket om ham med «beundring og hengivenhet». Fra Berlinkongressen, som satt samlet i tiden 13. juni til 13. juli 1878. Øverst: Det første hovedmøte i Rikskanselliet 17. juni. Samti­ dig tegning i «Illustrirte Zeitung». Herrene rundt bordet er fra venstre: Protokollføreren Lothar Bucher; den 28 år gamle Herbert Bismarck; baron Oubril; grev Sjuvalov; fyrst Gortsjakov; den britiske sende­ mann i Berlin, Odo Russell; lord Salisbury; lord Beaconsfield; fri­ herre Haymerle; grev Karolyi; grev Andråssy; fyrst Bismarck (stående); Frankrikes utenriksminister, William Waddington, den franske sende­ mann i Berlin, grev Saint-Vallier; Desprez; den italienske utenriksmi­ nister, Luigi Corti; grev de Launay; Muhammed Ali pasja; Saadullah Bei og Alexander Karatheodory. Nederst: Kongressens deltagere tar farvel etter det siste møte 13. juli 1878. Samtidig maleri av Anton von Werner. Lengst til høyre trykker Bismarck grev Sjuvalovs hånd; på «Jernkanslerens» annen side står Østerrikes utenriksminister, grev Andråssy. Lengst til venstre sitter den gamle, sykelige fyrst Gortsja­ kov og strekker hånden ut mot lord Beaconsfield. Mellom dem sees Waddington.

Et avslappet møte mellom Bismarck og Disraeli — eller Bizzy og Dizzy som karikaturtegneren i «Punch» kaller dem — under Berlin­ kongressen i 1878. Disraeli har endog for en gangs skyld tent en sigar. Han trodde for øvrig at dette var grunnskuddet mot sin helse, som han uttrykte det til dronning Victoria.

Disraeli kvitterte — typisk nok — med å la Bismarck gjøre sin entré i den siste romanen han skrev, «Endymion» som kom ut i 1880. Her figurerer Bismarck som grev Ferroll, «en mann med et originalt, for ikke å si ek­ sentrisk lynne, en mann som sjelden begår en feiltagelse». «Mine herrer,» sa Bismarck, da han den 13. juli erklærte kongressen for avsluttet, «historien vil yte våre gode hen­ sikter og vårt verk rettferdighet. Deltagerne kan være seg bevisst at de innen det muliges grenser har gjort Europa den tjeneste å ha reddet og trygget den alvorlig truede fred.»

BERLINKONGRESSEN 1878

165

Som vi nå vet, var det altfor store ord. Berlinkongressens vedtak inneholdt bestemmelser som senere skulle vise seg å være i høy grad skjebnesvangre for den européiske fred. Disse beslutningene gikk i store trekk ut på følgende: Bulgaria skulle deles i to deler, en nordlig, som skulle organiseres som et selvstendig fyrstedømme, men være tributtpliktig til Tyrkia, og hvis grenser skulle dannes av Donau, Svartehavet og Balkanfjellene. Og en sydlig, ØstRumelia, som skulle styres av en kristen generalguvernør, men være politisk avhengig av Tyrkia. Østerrike skulle få rett til å besette og forvalte Bosnia og Herzegovina. Montenegro, Serbia og Romania skulle bli helt selvstendige sta­ ter. Til Russland avsto Tyrkia Ardahan, Kars og Batum. Under diskusjonen om Berlinkongressen og dens verk har man ikke minst festet seg ved bestemmelsen om Bos­ nia og Herzegovina. Man har minnet om at hovedstaden i Bosnia var en liten by som heter Sarajevo. Erich Eyck har sikkert rett når han understreker det skjebnesvangre i at Bismarck gikk med på at Østerrike fikk sette seg fast på Balkan. Dette måtte lede til nettopp den konflikt mel­ lom Russland og Østerrike-Ungarn, som Bismarck ville unngå: «Det var en av hans klokeste tanker at Tyskland så lenge som mulig måtte unngå å velge mellom Russland og Østerrike. Med dette for øye mobiliserte han i årevis hele sin diplomatiske dyktighet. Og like fullt var vel dette uunngåelig fra det øyeblikk Østerrike hadde fått fast fot på Balkan. Kloke iakttagere innså dette allerede lenge før katastrofen i 1914.» Dette var et av de viktigste av de punktene som kan diskuteres. Inntil videre forble det en hemmelighet. I de nærmest følgende år var det av større betydning at trekeiserforbundet ble sprengt, som Beaconsfield triumferende understreket. Tsar Alexander 2. var rasende over den måte Bismarck hadde ledet kongressen på. Han betraktet den tyske kansler som en forræder, og han følte avtalene i Berlin som et slag i ansiktet. En av de alvorligste følgene av kongressen var at det oppsto en kløft mellom Tyskland og Russland. Også det var en hendelse som pekte fram mot 1914.

166

DEN LANGE FREDEN

«Fred med ære» var det lord Beaconsfield brakte med seg da han vendte hjem, tiljublet og mer populær enn noengang før. Dronning Victoria sendte ham blomster, som hun egenhendig hadde plukket i haven i Windsor, og dekorerte både ham og lord Salisbury med Hosebåndsordenen. Men Disraeli var nå en meget trett, gammel mann, og livet hadde ikke stort mer å by ham. Hans hustru var død, og de fleste av hans venner var gått bort. Han søkte trøst i sin svermeriske hengivenhet for dronningen, «hersker­ inne ikke bare over min person, men også over mitt hjerte», som han skrev til henne. Victoria smilte henført. I hennes øyne fantes det ikke det menneske som var så full av charme, så omtenksom og så forståelsesfull som Disraeli. Fremfor alt forsto han at hun var kvinne. Han var uforlignelig. Hun håpet at han ennå ville fortsette som statsminister i lang tid. Men dette håpet brast snart. Gladstone satte seg i be­ vegelse. Senhøstes 1879 kastet han seg ut i den såkalte Midlothiankampanjen i Skottland. Det ble et triumftog. Han rev massene med seg ved sine flammende taler, sine voldsomme angrep på den konservative regjering. Disraeli hadde krenket alle moralens bud, påsto Gladstone. Han hadde nesten kastet Storbritannia ut i krig. Hans politikk var «en synd mot Gud». Han måtte bort. Våren 1880 vant de liberale en stor valgseier. Den bit­ tert skuffede dronningen måtte gi Gladstone i oppdrag å danne en ny regjering — Gladstone, som hun kalte «en halvgal brannstifter», en mann som ville gjøre seg til dik­ tator og styrte England i fordervelsen. Et år senere døde Disraeli. I henhold til sitt eget ønske ble han ikke begravet i Westminster Abbey, men på sitt gods Hughenden. På kisten lå en stor krans av Maria nøklebånd — dronningens krans. Gladstone innfant seg ikke til begravelsen — han hadde for mye å gjøre, sa han. «Nidkjærheten for Englands storhet var hans livs liden­ skap» — med de ordene tok lord Salisbury farvel med sin sjef, Benjamin Disraeli, en av de store i den lange rekken av britiske statsministre.

BISMARCK OG SOSIALDEMOKRATENE

167

Benjamin Disraeli, som høsten 1876 var blitt opphøyet til jarl av Beaconsfield. Da han kom hjem fra Berlinkongressen i 1878, ble han hilst med ovasjoner og utnevnt til æresborger av London.

BISMARCK OG SOSIALDEMOKRATENE

Så snart Bismarck hadde stiftet fred i Europa på Berlin­ kongressen, utstedte han en krigserklæring. Den gjaldt hjemmefronten. Den tok sikte på å knuse sosialdemokra-

168

DEN LANGE FREDEN

tiet. Men han aktet også å kompromittere sine tidligere forbundsfeller, nasjonalliberalerne. Våren 1878, altså umiddelbart før den internasjonale diplomatkongress trådte sammen, var Unter den Linden i Berlin skueplassen for oppsiktsvekkende begivenheter. Den 11. mai gjorde håndverkersvennen Max Hddel et for­ søk på å myrde den 80-årige keiseren, da han kom kjø­ rende i sin vogn. Monarken slapp uskadd fra det. Den 2. juni avfyrte doktor Karl Nobilmg noen pistolskudd mot keiseren fra vinduet i et hus på Unter den Linden. Denne gang ble han truffet, og keiseren ble sterkt blødende ført tilbake til slottet. Nobiling ble arrestert, men klarte å begå selvmord. Nobilings skudd fikk viktige følger. Umiddelbart etter det første mordforsøket la Bismarck fram i riksdagen et forslag om en unntakslov mot sosial­ demokratene. Det ble forkastet, og til de ivrigste motstan­ dere hørte de nasjonalliberale. De hevdet at en lov av Max Hodels attentat mot keiser Vilhelm 1. på Unter den Linden 11. mai 1878. Samtidig tegning i «Illustrirte Zeitung». Ved siden av den 80-årige keiseren sitter hans datter, storhertuginne Louise av Baden, som etter det første skuddetxiekket faren med sin egen kropp. Ingen av dem kom imidlertid til skade ved denne anledning, men tre uker senere ble keiseren såret ved et nytt attentat.

BISMARCK OG SOSIALDEMOKRATENE

169

denne art stred mot rettsstatens prinsipper. Med forakt avviste de det argumentet som den gamle Moltke forsøkte å forsvare de foreslåtte voldstiltakene med, nemlig at nød, elendighet og savn en gang for alle hører sammen med den verdensordning som Vårherre har skapt. Bismarck var rasende. De nasjonalliberale hadde gitt bevis på en egenskap som han avskydde — selvstendighet. De hadde vist at de ville være med på å bestemme hvor­ dan det tyske rike skulle styres. De hadde med andre ord varskudd om at de ikke aktet å bøye seg blindt for rikskanslerens vilje. I denne situasjon kom Nobilings attentat som en gave fra oven for Bismarck. Et øyenvitne har fortalt om hvor­ dan han reagerte, da han fikk nyheten om hva som var hendt, under en spasertur på Friedrichsruh: «Han bråstanset, kjørte eikestokken i jorden og trakk pusten dypt — det var som han var blitt rammet av lynet. «Da opp­ løser vi riksdagen!» utbrøt han. Først deretter spurte han deltagende om hvordan keiseren hadde det.» Det var ingenting som tydet på at sosialdemokratene hadde noe å gjøre med Nobilings attentat. Men dette hindret ikke Bismarck i å velte skylden over på dem, «denne banden av banditter», som han kalte dem. Liden­ skapene ble pisket opp. Under den valgkamp som nå fulgte ble det helt klart for samfunnets borgerlige lag at hvis man ikke grep til kraftige forholdsregler, ville den røde revolusjon oppsluke dern. De fikk også vite at de som bar det egentlige ansvar for den farlige situasjonen, var de nasjonalliberale — de som stemte ned det første forslaget til en tvangslov og dermed hindret myndighetene i å beskytte den aldersstegne keiser Vilhelm 1 ,s liv og lem­ mer. «Nå har jeg taket på de karene!» utbrøt Bismarck. «Er det sosialdemokratene Deres Høyhet mener?» «Nei, de nasjonalliberale!» Riksdagsvalgene sommeren 1878 ble et alvorlig tilbake­ slag for det nasjonalliberale parti. De konservative rykket imponerende fram. Merkelig nok opprettholdt sosialdemo­ kratene stort sett sin stilling.

170

DEN LANGE FREDEN

Etter 1871 hadde det tyske sosialdemokrati begynt å vokse seg sterkt. Den seirende industrialismen hadde fått flere og flere til å flytte fra bygdene til byene og ta jobber i industrien. Da det brøt ut en ondartet økonomisk depre­ sjon bare noen år etter avslutningen av den fransk-tyske krig, ble arbeidernes stilling særdeles vanskelig. Synkende lønninger og arbeidsledighet, fattigdom og nød skapte en god jordbunn for sosialistenes agitasjon. I 1875 ble Tysk­ lands sosialistiske arbeiderparti dannet med August Bebel og Wilhelm Liebknecht som ledere. Det viste seg langt mer aggressivt enn Lassalles bevegelse hadde gjort. Det fulgte Karl Marx’ signaler, og det hyllet det kommunistiske manifest. Det ville at proletarene i alle land skulle reise seg til kamp mot det bestående kapitalis­ tiske samfunn. Det satte kurs mot revolusjonen. Det var denne bevegelse Bismarck nå tok opp striden med. Trekeiserforbundet hadde på sett og vis vært et ledd i hans bestrebelser for å komme de sosialdemokratiske kreftene til livs. Nå, høsten 1878, drev han igjennom en tvangslov, som gjorde sosialdemokratiet til en forbrytelse. Dets medlemmer ble fratatt alle borgerlige rettigheter, unntatt retten til å stemme og å bli valgt. De fikk ikke slutte seg sammen i foreninger og ikke holde møter. Deres trykkerier skulle stenges. Det var politistaten som her trådte fram, og unntaks­ loven ble satt i verk med stor strenghet. I løpet av de tolv årene den sto ved makt, ble det — etter oppgaver av det partiet som ble rammet — konfiskert 1400 skrifter og pamfletter. Femten hundre mennesker ble kastet i fengsel og ni hundre forvist fra sine hjemsteder. «Hvis jeg ikke vil ha kyllinger, må jeg slå eggene i styk­ ker,» hadde Bismarck erklært. Ved en annen anledning sa han at partivesenet var ham totalt likegyldig. Han gikk sin egen vei. Den som fulgte ham, var hans venn, den som gikk i motsatt retning, var hans fiende og måtte knuses. Bismarck tok opp kampen mot sosialdemokratene på samme måte som han tidligere hadde kastet seg ut i striden mot de katolske klerikale. I begge tilfelle led han nederlag.

BISMARCK OG SOSIALDEMOKRATENE

171

Den sosialdemokratiske bevegelse vokste for hvert år som gikk. Den kunne ikke slås ned. Dens medlemmer ble stående som martyrer, forfølgelsen virket nærmest som en stimulans. Så kom 1879, det året Bismarcks initiativ dominerte både den innenrikspolitiske skueplass i Tyskland og den internasjonale storpolitikk på en måte som var mer ut­ preget enn vanlig. Hans innenrikspolitiske manøver gikk ut på å nærme seg sentrum for å kunne gjennomføre en omlegging av den økonomiske politikk. Sentrum viste seg alt annet enn uimottagelig for Bis­ marcks nyvakte interesse. På en av de aftenmottagelser som kansleren regelmessig holdt for medlemmene av riks­ dagen, innfant også Ludwig Windthorst seg en kveld i mai 1879. Dette var første gang han satte sin fot i rikskanslerens hus, og det vakte sensasjon, så meget mer som nasjonalliberalernes leder, Rudolf von Bennigsen, ikke møtte. Bismarck viste seg påfallende elskverdig og oppmerksom mot sentrums leder. I forbund med sentrum — ja, med dette partiet som «kjernetroppene» i sine styrker, sa noen — drev Bismarck sommeren 1879 gjennom at man skulle oppgi det hittil rådende frihandelssystem og innføre beskyttelsestoll — toll på alle importvarer, både jordbruks- og industripro­ dukter. Han ville skaffe riket nye inntekter. Han ville også vinne de kretser innen næringslivet som ønsket statsmak­ tenes beskyttelse mot konkurransen fra utlandet. Disse kretser var å finne blant de konservative fraksjoner i riks­ dagen, men også innen sentrum. Det var slutt med kulturkampen, og slutt med det libe­ rale økonomiske system - det hadde spilt fallitt, som Windthorst triumferende konstaterte. Moderne tyske historikere har grublet over betydningen av dette berømte omslaget. De har tillagt det meget stor vekt. De har fremholdt at virkningene av det på ingen måte ble begrenset til det handelspolitiske område, men gjorde seg gjeldende innen hele det tyske samfunnsliv. Det veldige oppsving som næringslivet nå fikk, opp-

Tysk jernvalseverk. Utsnitt av et maleri av Adolf von Menzel fra 1875. Motivet er hentet fra Konigshiitte i Øvre Schlesien og viser fremstillingen av jernbaneskinner. Tysk industri, særlig jern- og stål­ industrien, hadde en voldsom ekspansjon i 1870-årene, og Menzels maleri gir et godt inntrykk av industriarbeidernes harde arbeidsvilkår på denne tid. Nederst til høyre sitter en gruppe arbeidere og spiser bak en skjerm midt i arbeidshallen.

blomstringen av banker, og storindustrier, den raske eks­ pansjon av Tysklands handel, alt dette som smått om senn ga landet en ledende økonomisk stilling i verden, kom de konservative krefter til gode. Det nye økonomiske system begunstiget junkerne. Det begunstiget også de storborgerlige kretser. Og disse siste satte sin ære i å la seg knytte så intimt som mulig til de gamle samfunnslag, som

BISMARCK OG SOSIALDEMOKRATENE

173

sosialt sett var de toneangivende, til hoffet og adelen, til de høyere embedsmannskretser og arméen. Det var disse lag som nå på ny kom til å dominere skueplassen fullsten­ dig. De reaksjonære idealer opplevde en ny høykonjunktur. Den liberale vind, som hadde blåst opp i 1848, løyet og døde til slutt hen. Som de gode patrioter de liberale var, hadde de følt stolthet over sitt nasjonale samarbeid med Bismarck. Nå støtte kansleren dem bort. Han slengte etter dem noen hånlige ord om «disse forfengelige herrer, som gjerne ville komme til makten». Deres parti ble sprengt, deres idéer og deres ånd ble latterliggjort. De humanitære idealer kunne ikke lenger vekke noen gjenklang i et samfunn, der antisemittismen nå for alvor tok til å vinne fotfeste, til og med blant studentene, til og med ved universitetene, som tidligere hadde vært liberalismens viktigste støttepunkter. I en stat, der hoffpredikanten Adolf Stdcker, den anti­ jødiske bevegelses hatske og demagogiske yppersteprest, begynte å samle store skarer omkring sin talerstol i 1880årene, ble liberalismen bekjempet som noe farlig, noe som stred mot denne stats innerste idé. Selv tok Bismarck bestemt avstand fra antisemittismen. Men i den tyske stat som hans nye økonomiske politikk så sterkt bidro til å forme definitivt, fantes det knapt nok plass for borgere, bare for undersåtter. Den prøyssiske kommandotonen dominerte, sier von Salis: «Et primitivt ordens- og underordningsideal forente dette folket. De som hersket og befalte syntes å ha rett, takket være den store masses underdanighet og lydighet.» Alt dette forhindret imidlertid ikke at Bismarck ganske snart gikk i gang med å gjennomføre en epokegjørende sosiallovgivning. Den tok sikte på reformer. Og med re­ former mente han tiltak som kunne vinne arbeidernes sympati for ham selv og den allmektige staten han repre­ senterte. Samtidig som han lot politiet hugge inn på de aktive medlemmer av det sosialdemokratiske parti, drev han gjennom en rekke lover, som i vesentlig grad skulle bedre de fattiges uutholdelige levevilkår: lover om alder­ doms-, ulykkes-, invaliditets- og syketrygd. Det var en

174

DEN LANGE FREDEN

banebrytende lovgivning, som etter hvert ble etterlignet i de fleste andre land. Den gjorde meget godt. Men lovene førte ikke til det resultat som Bismarck egentlig hadde tatt sikte på. De lukket ikke munnen på arbeiderne, de oppga ikke sin agitasjon og sin kamp. Iallfall når det gjaldt dem, var det riktig det som den nærmest konservativt innstilte dikter og romanforfatter Theodor Fontane skrev på denne tid: «Bismarck bedrar seg selv når det gjelder sin popula­ ritet . . . Menneskene sier: Han er et stort geni, men et lite menneske.»

BISMARCK NÆRMER SEG ØSTERRIKE

13. august 1879 telegraferte Bismarck til den østerrikskungarske utenriksminister grev Andråssy og foreslo et møte. Andråssy slo straks til. Konferansen rnellom de to menn fant sted i dagene 27.-28. august. De hadde ikke vanskelig for å forstå hverandre. De ble enige om at Tysk­ land og Østerrike burde slutte en forsvarsallianse. Noen dager senere kunne Andråssy meddele Bismarck at keiser Frans Josef av fulleste overbevisning ga sitt nådige bifall til den foreslåtte 'avtalen. «Jeg er den siste monark av den gamle skole,» sa Frans Josef langt senere til Theodore Roosevelt, da denne som amerikansk ekspresident besøkte keiseren i Wien. Frans Josef regjerte i 68 år. Under revolusjonen i 1848 hadde han fått varige inntrykk som ble bestemmende for ham gjennom hele livet. Han var blitt grepet av skrekk og avsky for barrikadene. Og hans første ministerpresident, grev Schwarzenberg, hadde lært ham at han var en monark av Guds nåde og som sådan utrustet med særlige rettig­ heter, men også bebyrdet med spesielle plikter. Plikt var et ord Frans Josef lyttet til. År etter år, årtier etter årtier, satt han daglig, fra tidlig på morgenen til sent på kvelden, bøyet over de haugene av statspapirer som hans ministre hadde forberedt for ham. Han var til det ytterste nøyaktig, han gjorde alt det som reglementet og etiketten krevde, han tok imot alle dem som søkte audiens. Han inspiserte

Dette maleriet av en ukjent kunstner viser den østerrikske keiserfamilie i begynnelsen av 1880-årene. Keiser Frans Josef er til hest og keiserinne Elisabeth sitter i vognen. Til høyre kronprinsparet Rudolf og Stephanie. Rudolf, som var keiserparets eneste sønn, var ikke til­ freds i sitt ekteskap og tok en ti år yngre rumensk baronesse, Maria Vetsefæ til elskerinne. Natten til 30. august 1889 skjøt han først henne og deretter seg selv på slottet Mayerling. Hun var 19 år, han 29. I 1898 ble keiserinne Elisabeth — som etter sønnens død var dypt deprimert — drept ved et attentat i Genéve.

sine tropper, og blant dem trivdes han best. Han under­ streket sin forkjærlighet for det militære ved alltid å gå i uniform. «Jeg er ikke blitt spart for noe på denne jord,» skal han ha uttalt i et fortvilet øyeblikk. Hans familieliv — om man nå kan snakke om et slikt — var fylt av tragedier. Hans bror erkehertug Maximilian ble skutt i Mexico. Hans sønn kronprins Rudolf begikk selvmord på slottet Mayerling i Wienerwald sammen med sin elskerinne, baronesse Maria Vetsera. Hans gemalinne, den vakre, men sykelig depri­ merte keiserinne Elisabeth, ble myrdet av en anarkist i Genéve. De harde slagene knekket ham ikke. Frans Josef fortsatte å regjere, å fullføre sine plikter gjennom årtiene. Hans venner døde, han alene var tilbake. Han forsto ikke

176

DEN LANGE FREDEN

det minste av det som rørte seg i tiden. Han skjønte bare at de krefter som han hadde lært å kjenne under revolu­ sjonen, fremdeles var levende, og han så det som sin livs­ oppgave å bekjempe dem. For ham var de innbegrepet av alt som var farlig og truende og motbydelig. Steilt, ubeve­ gelig og kompromissløst avviste han dem. Det rådet ikke akkurat noen større glede i de pompøse barokkgemakkene i Hofburg eller på lystslottet Schdnbrunn i Wien. Bare dobbeltmonarkiets høyeste aristokra­ tiske kretser hadde det privilegium å følge hoffetiketten, ingen andre hadde nemlig adgang til hoffestene. Og denne etiketten var jernhard. Keiseren ville ha det slik. Det var sjelden han lempet på konvenansens bud. Det var sjelden et spontant smil mildnet den stive, livløse grandezza som han omga seg med. Og likevel så man fra Hofburgs saler rett ned på et smilende land. En betagende glans lå over byen ved den vakre, blå Donau under Frans Josefs lange regjering. Der ble man ført inn «i Mozarts rytmisk beher­ skede tryllefløyteland», som det er sagt. Der var det langt til de trakter hvor «Richard Wagners mytologiske mangel på måtehold» dominerte — langt til Hohenzollernes og Bismarcks Tyskland. Og like fullt sto disse to landene, Mozarts og Wagners, nå i begrep med å slutte seg sammen — på det politiske område. For grev Andråssy betydde det ingen selvovervinnelse å komrne til en avtale med Tyskland. Han var ungarer og hadde med flammende begeistring kastet seg ut i frihets­ kampen i 1848-49, han var blitt dømt til døden for høy­ forræderi og hadde til slutt måttet flykte, etterat russiske tropper med blodig brutalitet hadde slått ned den nasjo­ nale bevegelsen — det første eksempel på hva russisk soldatpakk kan tillate seg i Ungarn. Andråssy hatet Russland fra den tid. Av realpolitiske grunner hadde han samtykket i trekeiserforbundet. Men nå var dette blitt sprengt, takket være begivenhetene på Berlinkongressen. Andråssy savnet det ikke. Han byttet det gjerne med en avtale som var begrenset til Tyskland og som hadde en tydelig brodd mot Russland.

BISMARCK NÆRMER SEG ØSTERRIKE

177

Siden Frans Josefs tronbestigelse var Østerrikes posisjon blitt totalt forandret. Det hadde mistet sin lederstilling ikke bare i Italia, men også i den tyske verden. Bismarcks Preussen hadde skubbet det til side og slått det i 1866. Senere hadde Østerrike måttet oppgi den tanken på en revansj over Tyskland, som brente i sinnene i de første årene etter nederlaget. Som følge av krigen med Preussen hadde det også måttet ordne seg med Ungarn. Det skjedde i 1867. Da fikk man det østerriksk-ungarske dob­ beltmonarki, som kom til å bestå av to selvstendige stater med egne forfatninger og regjeringer. Det skulle være en felles utenriksminister, men ingen felles ministerpresident, ganske enkelt fordi det ikke eksisterte noe felles kabinett. Frans Josef hadde en gang for alle satt seg fore å glemme det som hendte i Ungarn i 1848-49. Nå, i 1879, hadde han også besluttet å begrave den gamle animosite­ ten mot Preussen for godt og gjøre den om til vennskap. Dobbeltmonarkiet inntok fremdeles en viktig stilling i det européiske statssystem, og det innstilte seg nå på nye mål. Innenfor sine grenser hadde det ikke bare tyskere og ungarere, men også en rekke slaviske folk — tsjekkere, serbere og slovaker. Det var naturlig at Østerrike-Ungarn interes­ serte seg for Balkan, da nasjonalitetsspørsmålet der ble aktuelt. Og den veien hadde dobbeltmonarkiet også slått inn på, da det etter Berlinkongressen okkuperte Bosnia og Herzegovina. Dette var gjort med Tysklands støtte, en støtte som det viste seg å ha bruk for også i fremtiden. Men om Frans Josef var meget villig til å slutte et for­ bund med Tyskland, hadde den tyske keiser liten lyst til å treffe en avtale med Wien — på Pmsslands bekostning. Den russiske tsar var en nær slektning av ham, og Vilhelm følte seg knyttet til ham på en særlig måte. Han hverken kunne eller ville benekte at han sto i takknemlighetsgjeld til Alexander 2. En avtale med Wien bak tsarens rygg be­ traktet han som svik, et forræderi, en skammelig hand­ ling, som stred mot alle hans æresbegreper. Keiser Vil­ helm satte bukkeben. Han mobiliserte hele sin kraft, alle sine følelser, alle de argumenter han kunne finne for å slå tilbake sin diabolske kanslers stormangrep.

178

DEN LANGE FREDEN

Vilhelm 1. besøker sin nevø Alexander 2. i St. Petersburg i mai 1,873. Samtidig akvarell. Alexander 2.s mor var søster av Vilhelm 1. og het Charlotte som tysk prinsesse, men kalte seg Alexandra Fjodorovna da hun ble gift med tsar Nikolai 1..

Da kampen var over, var keiser Vilhelm en knekket mann. «Min moralske kraft er fullstendig brutt,» sa han sørgmodig. Bismarck hadde tvunget ham til å vike skritt for skritt. I løpet av våren og sommeren 1879 var kansle­ ren blitt meget nervøs, da han så hva som foregikk i Russ­ land: rasende angrep på Tyskland i den russiske presse, troppekonsentrasjoner ved grensen — og alt dette i foren­ ing med et privatbrev som tsaren sendte keiser Vilhelm og der han i oppsiktsvekkende skarpe uttrykk advarte den tyske keiser mot det som kunne skje, hvis Berlin gikk for langt i sine anstrengelser for å krysse den russiske poli­ tikk. Dette var den såkalte brev-ørefiken. Bismarck var fullt og fast overbevist om at han måtte skape en erstat­ ning for trekeiserforbundet, og at denne bare var å finne i en avtale med Wien på tomannshånd.

BISMARCK NÆRMER SEG ØSTERRIKE

179

Bismarck sendte sin keiserlige herre en skrivelse — en av disse mesterlige skrivelsene, der han pleide å analysere den storpolitiske situasjon — for å forklare hva han egent­ lig mente og tok sikte på. Han erklærte at han i det lengste hadde forsøkt å hindre at keiseren måtte velge mellom Østerrike og Russland. Men nå var det ikke lenger mulig å komme utenom dette valget. Russland — og dermed mente han ikke bare folket, pressen og Utenriksdeparte­ mentet, men også tsaren, som så lenge hadde vært Tysk­ lands venn, men nå hadde slått fullstendig om — hadde vist sin fiendtlighet helt åpenlyst. En krig med Russland artet seg i øyeblikket som en truende mulighet, og den måtte forhindres for enhver pris. Den beste måten å gjøre dette på, var å slutte et forbund med Østerrike. Bismarck minnet også om at man måtte hindre at Wien orienterte seg mot Paris. «Skrap på Alexander, så finner dere en Timur-lenk,» sa Bismarck en gang under en samtale med den franske am­ bassadør i Berlin. Dette var en av de åpenhjertige uttalel­ ser som han så gjerne lirte av seg, ikke minst når han var sammen med franske diplomater. Overfor keiseren brukte han andre ord. I hans nærvær la han ikke minst vekt på å fremholde at en allianse med Østerrike egentlig ikke be­ tydde noe annet enn en gjenopprettelse av Det tyske for­ bund — men i moderne former. Og ingenting kunne være naturligere. Til slutt begynte hans utlegninger å virke. Keiseren aksepterte med blødende hjerte og sviende sam­ vittighet avtalen med Wien — men først etterat Bismarck, sin vane tro, men denne gang i ultimatums form, hadde truet med å gå av. Da Vilhelm ga sitt samtykke, skrev han: «De som har tvunget meg til dette, skal en gang stå til ansvar overfor høyere makter.» Dette var siste gang Vilhelm 1. satte seg opp mot sin kansler. Senere tidde han. Helt til sin død m år etter føyet han seg uten innvendinger i det Bismarck bestemte. Avtalen ble undertegnet i Wien den 7. oktober 1879 og inneholdt følgende bestemmelser: hvis den ene av de to kontraherende parter ble truet av Russland, skulle den annen part støtte forbundsfellen med hele sin militære

180

DEN LANGE FREDEN

makt. Hvis Østerrike ble innviklet i en krig med Italia eller Tyskland i en krig med Frankrike, skulle den annen part forholde seg nøytral bortsett fra hvis Italia, respek­ tive Frankrike, fikk støtte av Russland. I så fall skulle begge parter være pliktige til å hjelpe hverandre. Avtalen skulle gjelde i fem år. Og den skulle holdes hemmelig. Det eneste som ble gjort kjent, var selve saks­ forholdet, at det var sluttet en alliansebetonet avtale mel­ lom Tyskland og Østerrike. Men avtalen ble fornyet gang på gang, og den viste seg å være en av de viktigste faktorer i internasjonal politikk fram til 1914. Da, men også først da, trådte dens bestem­ melser i kraft. Keiser Frans Josef ble den ubrytelig tro helt til sin død. Og for Tysklands politikk ble den av sen­ tral betydning, til å begynne med ga den gode resultater, men i lengden fikk den katastrofale følger. Under de ivrige diskusjoner om denne avtalen, en av de viktigste aksjonene i hele Bismarcks tid, er det ofte fremholdt hvor skjebnesvanger sammenkoblingen av Tyskland og Øster­ rike i virkeligheten var. Tyskland ble bundet til en .stat som kjempet med store og med tiden stadig økende vans­ keligheter på grunn av sin blandede sammensetning. Det ble bundet til et rike som besto av mange land med stri­ dende mål. Om dette riket kan det videre sies — som en moderne historiker har sagt det — at «siden den habsburgske dobbeltørn vaiet over Sarajevo, sto det skrevet i stjernene at sammenstøtet mellom Østerrike og Russland måtte komme». Bismarck så meget klart at det forelå'en betydelig risiko i så måte, men han aktet å forebygge den. Han mente at dette lot seg gjøre. Avtalen med Østerrike skulle bare være ett av leddene — riktignok det viktigste — i det system av allianser han planla. I begynnelsen av 1880-årene virkeliggjorde han disse planene. Alt fra første stund hadde han innsett eller iall­ fall håpet at avtalen med Østerrike ville virke som et press på St. Petersburg og derfor bane vei for en ny forståelse med Russland. Dette var noe som Bismarck var meget oppsatt på — Tysklands gode forhold til den store naboen i øst var og ble et av hovedpunktene i hans program. Hans

BISMARCK NÆRMER SEG ØSTERRIKE

181

Bismarcks allianse med Østerrike i 1879. Karikatur i «Punch». Bis­ marck henvendt til Andråssy: «Hør her, vi kjenner hverandres form. Du og jeg mot hele bunten!» I bakgrunnen bukker Russland (bjørnen) for Frankrike: «Jeg skulle tro, madame, at vi kunne hamle opp med dem,» men Frankrike svarer: «Takk, jeg foretrekker å sitte over denne gangen.» Helt i bakgrunnen sier England til Italia: «Ingen spør oss.»

anstrengelser i den retning ble lettet ved at Alexander 2. plutselig ble fjernet fra skueplassen — han ble myrdet ved et attentat i mars 1881 (side 342 f). Den nye tsaren, Alexander 3., ble helt dominert av inntrykket av denne begivenhet. Hans store mål var liksom Frans Josefs å slå ned de samfunnsfiendtlige elementer. Dette var grunnen til at han følte seg tiltrukket av representantene for den monarkiske ordning og at han, på tross av sine tyskfiendtlige tendenser, viste seg interessert i et samarbeid med Berlin. Og ikke bare med Berlin — Wien kom også med i bildet. I juni 1881 ble det nye trekeiserforbundet inngått. Det var ikke noen defensiv avtale, slik som den tysk-østerrikske. Den gikk ut på at hvis noen av de kontraherende parter kom i krig med en fjerde makt, skulle de to andre innta en velvillig nøytralitet. Det var altså helt enkelt en

182

DEN LANGE FREDEN

vennskapsavtale til bevaring av freden. Men i virkeligheten ga det Bismarck stillingen som selvskreven voldgiftsmann og megler mellom St. Petersburg og Wien. I mai året etter hadde Bismarck ferdig en ny konstella­ sjon. Da laget han den såkalte trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike og Italia. Dens bestemmelser var temmelig innviklet; de viktigste av dem tok sikte på Frankrike. Hvis Italia uten provokasjon ble angrepet av Frankrike, hadde de to andre makter plikt til å komme det til unnsetning. Den samme forpliktelsen hadde Italia, hvis Frankrike angrep Tyskland. «Fredsvennene.» Fransk karikatur av trippelalliansen mellom Tysk­ land Østerrike og Italia i 1882. Alliansens statssjefer omgåes kruttet mer uforsiktig enn heldig er, etter tegnerens mening. Bismarck, lengst til venstre, og Frans Josef i bakgrunnen, røker langpipe, mens kong Umberto av Italia knipser sigarasken ned i kruttønnen.

HOME RULE FOR IRLAND

183

Trekeiserforbundet mellom Tyskland, Østerrike og Russland ble opp­ rettet i juni 1881. Denne samtidige tegningen er fra et møte de tre keisere hadde i Skierniewice i Polen i september 1884. Tsar Aleksan­ der 3., Vilhelm 1. og keiser Frans Josef inspiserer et russisk æreskompani.

Det bismarckske alliansesystem hadde begynt å ta form. Imidlertid kan man ikke helt forstå betydningen av det, hvis man ikke gransker hans forhold til to andre makter, nemlig Storbritannia og Frankrike. HOME RULE FOR IRLAND

26. september 1879 fikk Disraeli — som da fremdeles var statsminister — plutselig besøk på Hughenden Manor av den tyske ambassadør, grev Georg Miinster. Ikke før var ambassadøren kommet inn i værelset før han begynte å forklare sitt ærend: det gjaldt ikke noen offisiell med­ delelse, sa han. Det dreiet seg om en idé, som Bismarck ønsket at han skulle bringe på tale på grunn av kanslerens «personlige vennskap» med Disraeli. Meddelelsen kunne bare overbringes i «strengeste fortrolighet».

184

DEN LANGE FREDEN

William Ewart Gladstone, «The grand old man». Maleri av John MacLure Hamilton. Gladstone hadde sittet mer enn 60 år i under­ huset og i 27 år i regjeringen da han, 84 år gammel, trakk seg ut av politikken i 1894. Han er den eneste brite som har vært statsminister fire ganger.

Grev Miinster talte lenge og vel, før og etter middagen. Det viste seg at Bismarck, på grunn av Tysklands meget utilfredsstillende forhold til Russland, ville vite om Stor­ britannia hadde noen interesse av å slutte en allianse med Tyskland og Østerrike. (Dette var iallfall den versjon av samtalen som Disraeli ga dronning Victoria. Det må hus­ kes at nettopp i disse dagene holdt Bismarck på å slutte sin avtale med Wien.) Disraeli svarte (fremdeles ifølge hans rapport til dron­ ningen) at han personlig var gunstig stemt for en avtale med Tyskland og Østerrike. Men han måtte minne om at det britiske folk ville stille seg mistroisk og motvillig til ethvert britisk tiltak som kunne tolkes som fiendtlig mot Frankrike. Disraeli føyet til at han var nødt til å rådføre seg med utenriksministeren, lord Salisbury.

HOME RULE FOR IRLAND

185

Faghistorikerne har vært uenige om hva alt dette egent­ lig innebar, om Bismarck på denne tid virkelig overveiet en allianse med Storbritannia (som ville ha betydd et definitivt brudd med Russland). Ifølge grev Miinsters inn­ beretning til sin sjef skulle Disraeli ha vært meget begeist­ ret for et forbund med Tyskland. «Skriv til fyrsten,» hadde han sagt da han tok farvel med Miinster, «at hvis vi kommer overens, anser jeg freden for trygget i lang tid fremover. Vil fyrsten støtte oss i Orienten, garanterer vi at Frankrike ikke skal røre på seg, om Tyskland kommer i konflikt med Russland. Vi vil holde Frankrike i tømme, det kan De stole på.» Hvorom allting er — Bismarck trakk seg ut av spillet. Han erklærte at det britiske svar ikke var tilfredsstillende. Han forbød Miinster å berøre saken videre under sine samtaler med britiske statsmenn. Når det kom til stykket, ville ikke Bismarck oppgi muligheten for en ny forståelse med Russland. Så ble Disraeli styrtet i 1880, og Gladstone kom til makten. Og med Gladstone ville Bismarck ikke ha noe å gjøre. For Tysklands kansler var den store liberale leder ikke annet enn «en gammel narr», «en gal professor», som bare laget forvirring og forargelse og ikke hadde det minste begrep om hvordan politikk skulle håndteres. Han bare geipte til hans humanitære patos, hans medfølelse med bulgarerne, hans lidenskapelige forsvar for de konsti­ tusjonelle institusjoner. Den måten Gladstone ledet under­ huset på, vakte bare Bismarcks forakt. Innerst inne var han vel imot alt britisk — britene var så hovmodige, så selvsikre og så utilgjengelige. Og Bismarck likte prinsipielt ikke personer og land som unndro seg hans innflytelse. Etter Disraelis død var Gladstone ubestridelig sin tids fremste britiske statsmann, «The grand old man». Imid­ lertid hadde han annet enn Bismarck å tenke på. Han hadde kunngjort «fred, sparsommelighet og reformer» som parole for den regjering han dannet i 1880. Store pro­ blemer sto nå overfor sin avgjørelse. Statsministeren oppdaget snart at det ikke var noen lett oppgave han sto overfor. Det var så mange som ikke likte

186

DEN LANGE FREDEN

ham og de la ikke det minste skjul på sin antipati. En av dem var dronning Victoria. Gladstone var ingen verdensmann, sa hun. Hun kunne ikke ha tillit til ham. Hun ville ha så lite som mulig med ham å gjøre. Andre motstandere var medlemmene av det såkalte fjerde parti, en gruppe på fire unge menn som plutselig hadde begynt å gripe inn i underhusets debatter med en høyrøstethet, en frekkhet, en skarphet og en nærgåenhet som man ikke hadde sett maken til på lenge. Gruppen ble ledet av en ung aristokrat, lord Randolph Churchill, som snart fikk navn for å være «The grand young man», nesevis og uforskammet, en fronderende konservativ med en ualminnelig evne til å såre medmennesker og en ubehagelig vane med å avsløre deres svakheter — ubehagelig, fordi han var så ubestride­ lig intelligent, så forferdelig dyktig. Dronningen skjønte seg ikke på ham — «han er så rar», sa hun. Men når han utviklet sine torydemokratiske idealer — «å samle folket om tronen, å forene kronen med folket: det er det vår politikk har satt seg som mål», forkynte han — da smilte gamle Disraeli bifallende. Dette var vel kjent for ham, dette hadde han selv vært med på, omtrent det samme hadde han selv sagt en gang for lenge siden, den gang da han var ung. Og til dem som reiste seg i underhuset for å svare Gladstone hørte Parnell, Charles Stewart Parnell, representant for Irland. «Mitt kall er å pasifisere Irland,» uttalte Gladstone. Parnells mål var det stikk motsatte: han ville sette Irland på krigsfot. Mer enn noe annet satte det irske spørsmål sitt preg på Storbritannias politiske liv i siste halvdel av 1880-årene. Debatten om dette spørsmål raste ikke bare i underhuset, den rev hele folket med seg, den kløvet nasjonen i to. Randolph Churchill kastet seg inn i kampen med sin vanlige hissighet og skrev en gang grublende: «Jeg håper mnerlig at jeg får oppleve den dag, da irerne lever ikke bare lykkelige, men også frie, da en sterk overbevisning om fordelene ved båndene med England fyller irske hjerter og sinn, og da våre barn undrende vil spørre oss hva det

HOME RULE FOR IRLAND

187

«Det fjerde parti.» Karikatur fra 1880. Fra venstre: Randolph Chur­ chill, Henry Wolff (tilbakelent), Arthur James Balfour og John Eldon Gorst. De offisielle partier i Storbritannia var det konservative, det liberale og det irske.

kom av at Irland i så mange tunge år var en kilde til fare og bekymring for det britiske imperium.» 1 1880 var irerne ufrie og ulykkelige. De var hardt kneb­ let og levde i stor nød og fortvilelse. De holdt det ikke ut lenger. De gjorde opprør. «Opp av armodsdypet steg voldshandlingene fram» —det er Winston Churchill som i den strålende boken om sin far Randolph Churchill har formet disse ordene. Bak­ grunnen for disse handlinger var mørk, dyster og dypt tra­ gisk. Den besto av århundrer av engelske forsyndelser, av voldsgjerninger og undertrykkelse. Den var, for å sitere Randolph Churchill, som selv var en ivrig motstander av den irske frihetsbevegelse, «den store, svarte flekk på Eng­ lands historie». I Irland hadde vanstyre og undertrykkelse avlet et glødende hat til engelskmennene og alt engelsk. Det var ct hat som på en meget pinlig og ubehagelig måte forstyrret den trygge viktorianske hverdag. Det irske

188

DEN LANGE FREDEN

stridsropet virket omtrent på samme måte som når en rå og brutal forbannelse plutselig blir slynget ut med høy røst i en salong som er full av mette og tilfredse og belevne mennesker. Noen tall kan tjene som utgangspunkt: Under den store hungersnøden i Irland i midten av 1800-årene var trekvart million mennesker omkommet av sult. To millioner hadde emigrert til Amerika. Likevel ble det for mange mennesker tilbake. Det står klart for en når man hører at det i 1877 ble oppsagt 2 100 leilendinger og i 1880 ikke mindre enn 10 500. Det var sulten og rettsløsheten som forvandlet Irland til en slagmark. Frihandelssystemet, som den store Peel hadde innført, var kommet industrien til gode, mens jord­ bruket ble skadelidende. England var blitt et industriland, og frihandelen gjorde engelskmennene rike. Det tilbakeliggende Irland levde av jordbruk så godt det kunne, men det rådende økonomiske system gjorde irerne fattige, enda fattigere enn før. Til dette kom at det var engelske aristokrater som eide det meste av Irlands jord. De viste seg sjelden på* sine godser, som regel brukte de ikke jorden selv, men bygslet den bort. Ifølge de bestemmelser som gjaldt kunne leilendingene oppsis når som helst det passet deres engelske herrer, og dette førte til store misforhold. I tider da høsten slo feil og jordbruket lønnet seg mindre enn noensinne, steg antallet av avskjedigede forpaktere fort. Og da ble situasjonen katastrofal: «Det regnet med utkastelser,, det regnet med overgrep,» er det blitt sagt. I 1880 skrev general Gordon, som med egne øyne hadde sett det som foregikk i Irland: «Jeg må si at i de trakter jeg har nevnt, lever våre landsmenn under dårligere forhold enn noe annet folk i verden. Disse mennesker må jo være skapt som oss. De er grenseløst tålmodige. De er lojale, men nedbrutt og fortvilet. Utsultet trenger de seg sammen i hull, hvor vi ikke ville ha buskapen vår engang.» Disse mennesker må jo være skapt som oss — det var også det Gladstone følte og tenkte, da han først hadde begynt å beskjeftige seg med det irske spørsmål. Det var i

Kamp mellom protestanter og katolikker i Belfast i august 1872. Samtidig tresnitt i «The Illustrated London News». Urolighetene i Irland skyldtes ikke bare uenighet om de nasjonale mål, men også om de religiøse, og mange ganger kunne det komme til temmelig alvor­ lige opptøyer, som i Belfast høsten 1872. Her i Ulster var den over­ veiende del av befolkningen protestanter, og det var som regel kato­ likkene som måtte trekke det korteste strå. På dette bildet ser vi en del pøbel innen protestantenes rekker som har stormet en katolikks utsalg for vin og brennevin og straks tar for seg av krigsbyttet.

slutten av 1860-årene at han — uten noen gang å ha vært i Irlandi — ble klar over at man måtte gjøre noe for be­ folkningen der. Han drev igjennom at den protestantiske irske statskirke ble opphevet — Irland var jo et overvei­ ende katolsk land. Bare i nord, i Ulster, var befolkningen protestanter, og her inntok den en annen holdning enn sine landsmenn i syd også i politisk henseende. Gladstone fikk også vedtatt en lov som tok sikte på til en viss grad å beskytte forpakterne mot eiernes overgrep. Dette lettet og lindret i noen utstrekning. Men det var langtfra nok. Vinteren 1879 ble imidlertid forferdelig hard. Uroen økte, og forbitrelsen steg. Nå begynte man i Irland for alvor å reise krav om selvstyre. En stor del av det britiske folk hadde jo vist seg svært engasjert da det gjaldt bulgarernes frihet, og koloniene fikk lov til å skjøtte

190

DEN LANGE FREDEN

sine egne anliggender. Hvorfor skulle så ikke Irland også få selvstyre, få den Home Ru le som dets folk lengtet så lidenskapelig etter? I 1879 ble «The Irish Land League» stiftet — Det irske jordforbundet. Dets mål var å ivareta forpakternes inter­ esser med alle de midler som sto til rådighet. Og dets leder ble Parnell. Charles Parnell er en av de virkelig betydningsfulle per­ soner i britisk historie i 1800-årene. Han var en merkelig mann. Han tilhørte en gammel og kjent anglo-irsk familie. Han var på mange måter en typisk aristokrat og hadde arvet et gods. I sin opptreden var han vanligvis ytterst reservert, og likevel viste han en grenseløs lidenskap både i kjærlighet og politikk. Han var blitt oppdratt i England, han hadde studert i Cambridge, og i sin ungdom hadde han ingenting til felles med irerne og deres politiske drømmer. Like fullt ble han deres forkjemper og uten sammenligning dyktigste leder i kampen for friheten. Det viste seg at han hatet England som få andre har gjort det. «Engelskmennene,» utbrøt han en gang i underhuset, hvor han var medlem siden 1875, «myrder og plyndrer hele verden rundt. Men hvis noen av dem blir drept i Irland, skriker de opp*i vilden sky, fordi det er en dreping som ikke gagner dem.» Hans biograf O’Brien spurte en gang hans gamle mor Delia Tudor Stewart Parnell — av fødsel amerikanerinne og aktivt medlem av den irske frihetsbevegelsen — hva det kom av at sønnen hennes hadde følt en slik antipati mot England. «Hvorfor skulle han ikke det?» svarte hun. «Har ikke hans forfedre alltid vært i våpen mot England? Min farfar Tudor kjem­ pet mot engelskmennene under den amerikanske frihets­ krigen. Min far kjempet mot dem under krigen i 1812, og jeg antar at familien Parnell heller ikke akkurat har elsket dem. Det var helt naturlig at Charles hatet engelskmen­ nene. Og likevel — egentlig er det ikke engelskmennene vi avskyr. Vi har ingenting å innvende mot det engelske folk. Det er det engelske herredømme vi reiser oss mot. I Amerika ville vi ikke finne oss i det, og hvorfor skal det da fortsette i Irland? Engelskmennene er hatet i Amerika

HOME RULE FOR IRLAND

191

Fra et fiskerhjem i Irland omkr. 1880. Samtidig tresnitt i «The Illustrated London News». Det var om det irske folk general Gordon skrev: «Disse menneskene lever under dårligere forhold enn noe annet folk i verden.»

for sin lumske politikk. De er hatet overalt for sin arro­ ganse, sin griskhet og sitt hykleri. Bortsett fra England selv er det intet annet land som får lov til å ha nasjonale rettig­ heter og aspirasjoner. Dette er engelskmennenes trosbe­ kjennelse. Men saken er at andre folk ikke forstår dette. Og det forbauser engelskmennene. De vil at vi alle skal

192

DEN LANGE FREDEN

Charles Stewart Parnell under rettssaken mot ham høsten 1888. Sam­ tidig pennetegning. Stor avisen «The Times» hadde anklaget Parnell for å være delaktig i politiske mord, men da man forsto at anklagen bygget på falske opplys­ ninger, ga avisen Parnell 5 000 pund som opp­ reisning. To år senere ble han imidlertid dømt for ekteskapsbrudd, og året etter døde han, bare 45 år gammel.

tro at de er så snille og hyggelige. I stedet er de ganske enkelt tyver.» I 1880 begynte Parnell for alvor sin krig med England. I Irland brukte han boikott ens snart fryktede våpen: han ga ordre om at alle og enhver som hadde kastet ut en leilending eller som selv hadde overtatt driften av en gård etter å ha oppsagt leilendingen, skulle «isoleres fra sine medmennesker som en spedalsk». Den første som ble rammet av denne parolen var en kaptein Boycott —- det er derfra det berømte uttrykket skriver seg. Slike gårder ble som døde: ingen tok tjeneste som gårdsgutt der, ingen solgte til dem eller kjøpte av dem, åkrene lå ubrukt og posten nådde aldri fram. I parlamentet grep Parnell til obstruksjonens taktikk: for å forstyrre underhusets normale arbeidsorden holdt medlemmene av det irske parti timelange taler, som handlet om ingenting. «Kveld etter kveld ble verdens verdigste og mest velordnede na­ sjonalforsamling oppholdt av en uavbrutt rekke av unød­ vendige taler, spørsmål og avbrytelser, når de irske med­ lemmer reiste seg for å forhale forhandlingene,» sier sir

HOME RULE FOR IRLAND

193

Arthur Bryant. Stundom hendte det at de leste høyt av gamle parlamentsreferater for å få tiden til å gå. De eneste spørsmål som kunne behandles med noe resultat, gjaldt Irland. Og samtidig vant voldshandlingene terreng i Irland selv. Det ble dannet hemmelige mordligaer, støttet av amerikanske penger. Parnell holdt seg unna dem, men han lot dem fortsette. Overalt dukket det plutselig opp krypskyttere, som avfyrte sine skudd og forsvant igjen. Ingen som patriotene hadde fått uvilje mot, kunne føle seg sikker. Terror rådet i landet. Obstruksjonen gjorde Gladstone nervøs. Han måtte medgi at han i Parnell hadde fått en motstander som takBalldrakt fra 1878. Samtidig tegning av George du Maurier. Herren ber sin dame ta plass i sofaen, men får til svar: «Jeg ville gjerne sette meg, men min sydame har forbudt meg det.» Den «ulykkelige» dame bærer en såkalt «Tournure-kjole». Den var stramtsittende foran og hadde en veldig «utbygning» bak. Skjørtet var ofte så trangt at «offeret» ikke kunne bevege knærne. Korsettet har på denne tid høy­ sesong og fremhever ikke bare bysten, men også maven, mens midjen strammes inn til det minst mulige.

8. Grimberg 20

Statsminister William Gladstone ville gjerne være, og understreket at han var, «en av folket». Det er også titelen på oette maleriet av Alfred Morgan, som viser den distingverte Gladstone i en Londonbuss omgitt av «sitt folk». Maleriet er noe beskåret.

tisk sett nesten — nesten! — var ham verdig. Terroren brakte ham til fortvilelse. Til slutt så han ingen annen utvei enn å ty til tvangsforholdsregler, hvor motbydelig dette enn var for ham. I 1881 ble Habeas Corpus-akten opphevet i Irland. Myndighetene fikk en rett som var helt eksepsjonell for engelske forhold, de kunne nemlig fengsle hvem de ville for hvor lang tid som helst. Høsten samme år ble Parnell anholdt. Men disse tiltakene bedret på ingen måte situa­ sjonen — like lite som den fortsatte reform- og innrømmelsespolitikken. Irerne drev på med sin kamp og sin ter­ ror. 6. mai 1882 fikk London en oppsiktsvekkende nyhet.

HOME RULE FOR IRLAND

195

Gladstone hadde spist middag hos den østerrikske am­ bassadør og fikk meldingen om kvelden, da han var kom­ met hjem. Lord Frederick Cavendish, som nylig var ut­ nevnt til minister for Irland, var blitt myrdet i Phoenix Park i Dublin sammen med en av sine nærmeste medar­ beidere. Det var et forferdelig slag, både politisk og men­ neskelig — Gladstone var intimt bundet til sin unge med­ arbeider og slektning. Morderne hadde brukt operasjonskniver ved udåden. De tilhørte en liga som gikk under navnet «De ukuelige» og som ble ledet av en mann som bare kaltes «Nr. 1». Gladstone kom i en meget vanskelig stilling, for kort tid i forveien hadde han innledet hemmelige forhandlinger med Parnell og faktisk også nådd fram til en avtale med ham: Mordene i Phoenix Park gjorde for lang tid slutt på alle forhåpninger om en forsoning mellom engelskmenn og irer. Den liberale leder ble mer og mer overbevist om at det irske spørsmål bare kunne løses ved gjennomføringen av Home Rule. Men først i 1886 kunne han legge fram et forslag om selvstyre — han måtte nemlig gå av som regje­ ringssjef etter en konservativ seier i underhuset i juni 1885 og kom ikke tilbake før i februar 1886. Det skjedde den 8. april. Gladstone talte i tre og en halv time til et fullsatt underhus. Store menneskemasser hadde samlet seg utenfor parlamentsbygningen, og spenningen var enorm; man følte at man opplevde en av de avgjørende dager i imperiets historie. Mens Gladstone talte, rådet det en åndeløs stillhet i underhuset. Hans motstandere hadde beskyldt ham for å ville sprenge imperiet, sa han. Med harme avviste han denne påstanden. Han ville slett ikke sprenge, understreket han, han ville tvert imot bevare og opprettholde. Hvis ikke Irland fikk sin egen regjering og sitt eget parlament, kunne ikke samveldet bestå. Det var dette dronningen, meget opprørt og meget ner­ vøs, kalte «et av de øyeblikk, da mitt imperiums dypeste interesser er truet». Natten mellom den 7. og 8. juni avsluttet Gladstone debatten med et langt innlegg — «en av hans største orato­ riske prestasjoner», er det sagt. Han sluttet med en gri­

196

DEN LANGE FREDEN

pende henstilling: «Tenk, jeg bønnfaller dere om det! Tenk nøye, tenk klokt, tenk ikke på øyeblikket, men på de årene som kommer, før dere forkaster dette lovforslaget.» Da avstemningen var ferdig, viste det seg at 343 med­ lemmer hadde stemt mot forslaget og 313 for. Gladstone var slått. Han gikk av kort etter. I 1884 hadde Gladstone gjennomført den tredje store parlamentsreform. Den nærmest foregående — den i 1867 -- hadde demokratisert stemmeretten i byene. Men på landet rådet fremdeles et meget konservativt system. Det var dette Gladstone ville rette på. Som hans biograf sir Philip Magnus har sagt, ville han nå belønne de store skarer som hadde hyllet ham i Midlothian. Etter en hard kamp fikk han vedtatt en lov som bestemte at landdistrik­ tene skulle ha den samme stemmerett som byene. Det betydde at antallet av britiske stemmeberettigede ble utvi­ det fra tre til fem millioner. I juni 1885 led regjeringen Gladstone som nevnt neder­ lag ved en avstemning i underhuset. Winston Churchill forteller at hans far lord Randolph «hoppet opp på sin benk nedenfor tverrgangen og ledet det forbløffede og begeistrede konservative partis hurrarop mens han viftet med lommetørkleet». Unektelig var det en merkelig begivenhet. Som Winston Churchill uttrykker det: «Den mektige regjering, som hadde stått der i høy og bydende majestet siden 1880, som i fem lange år hadde kunnet vise en ubrutt front mot alle angrep, var endelig styrtet. . . Lord Randolphs be­ rømte motstander var til slutt slått til jorden.» Så dannet lord Salisbury sin første regjering. Under Berlinkongressen sa Bismarck om Robert, marki av Salisbury, at han «daglig burde la seg eksersere av un­ deroffiserer for å få en holdning som bedre anstår seg en representant for den engelske stat». Det var litt ondskaps­ fullt, men kanskje ikke uforklarlig, for lord Salisbury var stor og tung og brydde seg lite om hvordan han opptrådte. Det var også om ham den tyske kansleren brukte uttryk­ ket «Den derre legpredikanten». Det var grovt og plumpt, lord Salisbury var nemlig en dypt religiøs mann, hvis liv

HOME RULE FOR IRLAND

197

var forankret i en urokkelig tro på Gud. På Berlinkongressen spilte han en meget betydningsfull rolle, men han led under å måtte delta i alle mottagelsene og bankettene. Langt heller reiste han helt til Dresden for å forrette sin andakt i en anglikansk kirke der (noen slik fantes nemlig ikke i Berlin). Han måtte «forsøke å glemme diplomatiets sorger og bekymringer ved å søke trøst i religionen», som han selv sa. Bismarck forsto ikke en mann som lord Salisbury, like lite som Salisbury til å begynne med begrep Disraelis stor­ het. En gang ved begynnelsen av sin politiske karriere be­ kjente han at han nærte «en intens personlig uvilje» mot sin sjef, den konservative partilederen. Han var alt det I slutten av 1800-tallet ble korrespondansen mellom de to hoved­ stedene Paris og London stadig bedre. Denne franske plakaten rekla­ merer med at hjuldamperen nå bare bruker en time over Kanalen. Hele turen, inkludert togreisen på begge sider, tok 8-9 timer.

198

DEN LANGE FREDEN

Disraeli ikke var. Han tilhørte en av Englands eldste og fornemste slekter, ætten Cecil. Han arvet slottet Hatfield House, som hadde vært berømt helt siden dronning Elisa­ beths dager og er et av de beste eksempler på Tudortidens arkitektur. Han eide alt det Disraeli ville ha elsket å eie, først og fremst en fornem adelig titel, men Salisbury satte liten pris på alt dette. Han betraktet nærmest sin titel som et bedragersk skinn — den var ikke lenger knyttet til virkelig makt, den hadde ikke noe reelt innhold. Mens Frelsesarméen — The Salvation Army — ble stiftet av Catherine og William Booth i London i 1878. Den ble organisert som en hær med metodistpresten Booth som general. Hensikten var å forkynne evan­ geliet samtidig som man ytet sosial hjelp. Ti år senere ble dei også organisert en norsk avdeling. Dette malenet av Franfois Raffelli viser britiske frelsessoldater i Londons East End i 1880-årene.

Gladstones og lord Salisburys valgkamp i juli 1886 er her karikert i «Punch». Salisbury som var motstander av Home rule for Irland, er utstyrt med det britiske flagg på maven. Han seiret og ble igjen regje­ ringssjef fra august 1886 til august 1892. Hans tredje periode som statsminister varte fra juni 1895 til juli 1902.

Disraeli var drømmeren som satte i scene praktfulle skue­ spill, der han selv spilte hovedrollen, var lord Salisbury realisten, som foraktet teater, glitter og ytre glans. For lord Salisbury ble derfor Disraeli lenge en gjøgler og taskenspiller, som ikke tok noen ting alvorlig uten seg selv. Lord Salisbury var 55 år gammel, da han første gang ble statsminister i 1885. I det meste av sin gjenværende leve­ tid — han døde i 1903 — var han sjef for den britiske re­ gjering. Han ble den siste store viktorianske statsmann. På en meget verdig og stilfull måte legemliggjorde han en stor epokes praktfulle sluttfase. Ingen kunne ha passet de ledende samfunnslag i denne tid bedre enn han. Han ville bevare freden, og det ville også de som han regjerte. Han æret den engelske kirke: for ham var den et klenodium, mer dyrebart enn noe annet, er det sagt. Han hyllet maktbalansens prinsipp: etter hans mening burde Storbritannia holde seg utenfor fastlandsalliansene og fastlandsstridighetene, men forbeholde seg en innflytelse som i realiteten

200

DEN LANGE FREDEN

var avgjørende. Dette svarte på en prikk til viktorianernes forestilling om landets oppgave og verdighet. De domine­ rende samfunnslag billiget og støttet også helhjertet hans urokkelige hevdelse av den private eiendomsrett. Han av­ viste påstanden om at en fordeling av de rikes eiendom­ mer ville bli til nytte og glede for stat og samfunn. I så måte var lord Salisbury en utpreget antidemokrat. Han ble aldri overbevist om at alle mennesker kunne leve under de samme betingelser — det var en umulighet, en utopi, mente han, ganske enkelt fordi alle mennesker er forskjellige. I lord Salisburys liv finnes det en scene som kanskje bedre enn noen annen forteller om hans vesen og hele hans innstilling til livet. I januar 1887 ble han nødt til delvis å endre sammensetningen av sin regjering. Han var da tvunget til å ofre en gammel venn, lord Iddesleigh (sir Stafford Northcote), som hadde vært utenriksminister. For gamle lord Iddesleigh var dette et hardt slag. Imid­ lertid oppsøkte han Salisbury7 i Downing Street for å drøfte saken. Da han kom inn i forværelset, fikk han et hjerteattakk og døde like for øynene på statsministeren som hadde skyndt seg inn. Noen dager etter skrev ford Salisbury til Randolph Churchill: «Det var en ytterst smertelig opplevelse for meg, det som hendte onsdag. Det treffer seg slik at jeg aldri før har sett et menneske dø, og selv bortsett fra de øvrige omstendigheter måtte derfor dette uventede døds­ fallet bli et sjokk for meg. Men i tillegg til dette kom tan­ ken på våre tredve år som venner i det politiske liv og bevisstheten om at jeg nettopp hadde såret ham ved en eller annen besynderlig misforståelse —- for første gang i mitt liv, tror jeg. Da jeg betraktet hans døde legeme, som lå utstrakt foran meg, fikk jeg følelsen av at det hviler for­ bannelse over politikken som yrke.» Ordene kom like fra hjertet. Lord Salisbury avskydde politikken, enda han ofret så mange år av sitt liv for det almene vel. Han følte seg hjemme i Utenriksdepartementet, det er nok så. Men stillingen som statsminister fant han bare motbydelig. Han hadde liten forståelse for innen-

HOME RULE FOR IRLAND

201

Garden Party på Hatfield House hos lord Salisbury i slutten av 1880-årene. Slottet, som sees i bakgrunnen, er oppført i årene 1608-11 i typisk Tudorstil. På taket til høyre sees en rad med skor­ steiner. et karakteristisk særpreg ved engelske hus, hvor de fleste rom er utstyrt med åpent ildsted.

rikspolitikkens problemer, slik de artet seg på hans tid. Han sto fremmed for de samfunnsomveltninger han var vitne til. Og han hatet de situasjoner da han måtte såre og forulempe for å fullføre sin plikt. Helst ville han ha trukket seg tilbake til privatlivet, til biblioteket eller det elskede laboratoriet på Hatfield. Der følte han seg lykke­ lig, og likedan var det når han på feriereiser kunne vandre uforstyrret rundt i antikvariatene i Paris og lete etter sjeldenheter. Først og fremst søkte han verker om den store franske revolusjon — den historiske begivenhet som fengslet ham mer enn noe annet. For ham sto den som det store avskrekkende eksempel, i negativ mening en nøkkel til forståelsen av hans egen tids problemer. Det var imid­ lertid en nøkkel som ikke lenger passet til låsen. Da lord Salisbury i august 1886 dannet sitt annet minis­ terium, var det til å begynne med lord Randolph Chur­ chill som tiltrakk seg størst interesse. Han ble finansmi­ nister 37 år gammel — den yngste finansminister Stor­ britannia hadde hatt siden Pitts dager — og samtidig leder

202

DEN LANGE FREDEN

av underhuset. Ingenting kunne være mer karakteristisk for ham enn den ekstravagante spøken han kommenterte sin egen utnevnelse med. En eller annen spurte ham hvor lenge han trodde han kunne beholde stillingen. «Et halvår,» svarte lord Randolph muntert. «Og deretter?» — «Westminster Abbey.» Han ble sannspådd: hans ledelse av finansdepartemen­ tet varte et snaut halvår. Han steg opp som en meteor og sloknet like hurtig. Hele hans bane ble endret ved den manøvren han plutselig foretok i desember 1886, da han sendte inn sin avskjedssøknad i den hensikt å drive gjennom sin vilje med hensyn til det kommende budsjett­ forslag. Dronningen ble rasende, fordi han hadde offent­ liggjort dette uten å innhente hennes samtykke på for­ hånd. Og lord Salisbury godtok hans ansøkning med stor ro. Statsministeren var blitt trett av den unge mann, som kunne være så briljant og kvikk og morsom, og samtidig så forferdelig slagferdig. Men han satte også folks tålmo­ dighet på en meget hård prøve. Man lot ham gå. «Elar De noengang hørt snakk om en mann som ønsker seg en ny byll i nakken, når han nettopp er blitt kvitt én?» skal lord Salisbury ha sagt. For lord Randolph Churchill ble epilogen dypt tragisk. Det viste seg at han led av en uhelbredelig sykdom, som totalt og ubarmhjertig brøt ned hans krefter. Det var bare med stor anstrengelse at han, som bare for noen år siden hadde vært en så enormt vital debattant, reiste seg for å ta ordet i underhuset. Det var bare med største vanskelig­ het han kunne følge en linje i sine innlegg. «Det hendte at han ikke kunne få huset til å høre etter når han talte.» forteller Winston Churchill, «og av og til at han ikke en­ gang kunne gjøre seg forstått. En gang mistet medlem­ mene helt tålmodigheten, og huset ble fylt av knurrende mumling ... I denne tiden hadde man lagt merke til at Gladstone alltid befant seg på sin plass, lyttet til hans inn­ legg med den største oppmerksomhet og var rede til å imøtegå de argumenter han hadde anført.» Randolph Churchill døde i 1895. Sluttvignetten på hans liv var en sørgehøytidelighet i Westminster Abbey.

HOME RULE FOR IRLAND

203

Lord Randolph Spencer Churchill. Fotografi fra 1886. Churchill, som på denne tid var 37 år, hadde nådd toppen av sin karriere som politi­ ker. Hans helbred sviktet, og i 1895 døde han, 46 år gammel. Hans eldste sønn, Winston, var da 21 år gammel og sto ved begynnelsen av sin fantastiske løpebane.

Randolph Churchill hadde hørt til Pamells mest rasende motstandere. Han snakket om den irske leders «seige men onde iherdighet». Som sin motstander skulle også Parnell ende sin bane i tragedie og nederlag. Han falt på grunn av sin store og lidenskapelig besvarte kjærlighet til en gift kvinne. Mrs. O’Shea var gift med en irsk kavalerioffiser, som hadde tatt avskjed fra tjenesten og levde av sin hus­ trus penger — hun fikk nemlig et årlig underhold av en rik moster og skulle arve hele hennes formue. Da Katherine O’Shea forelsket seg så lidenskapelig i Charles Parnell, hadde hun sluttet å leve sammen med sin mann. Og da kaptein O’Shea oppdaget hennes forbin­ delse, falt det ham naturlig å spille pengeutpresserens rolle overfor sin hustru. Han ville gå med på skilsmisse, hvis han fikk 20 000 pund, erklærte han. Dette beløpet sto ikke til å oppdrive — arven lot nemlig vente på seg. Da stevnet kaptein O’Shea den irske leder for ekteskapsbrudd. I den viktorianske tid var dette det samme som katastrofe for en mann i offentlig stilling. Etter det dronning Victoria kalte

204

DEN LANGE FREDEN

Både på landsbygda og i byene måtte også barna arbeide for føden. Britene hadde riktignok innført visse begrensninger, særlig i indus­ trien, fra begynnelsen av 1800-tallet. Denne blomsterpiken i London er malt av William Logsdail i 1888.

HOME RULE FOR IRLAND

205

«en skandaløs rettssak, som ikke bare avslørte Parnell som en mann med en meget dårlig karakter, men også som løgner, en mann blottet for æresfølelse», begynte klapp­ jakten på den irske politiker. Han verget seg fortvilet, men han tapte slaget. Og etterat han i juni 1891 hadde giftet seg med Mrs. O’Shea døde han i oktober. Han var da en knekket mann. Da Parnell døde, mistet Irland og den irske frihetstanke sin uten sammenligning fremste forkjemper. Imidlertid gikk kampen videre. Lord Salisbury var snart kommet på det rene med at han ikke hadde noen mulighet for å styre Irland bare med lovlige midler. Nye tvangslover ble ved­ tatt. Nye voldshandlinger ble begått av opprørerne. Den som imidlertid slett ikke ga tapt, var Gladstone. I august led lord Salisburys regjering nederlag under en votering i underhuset. Han grep øyeblikkelig anledningen Tenniskamp ved midten av 1880-årene. Tegning av George du Maurier. Selv om det nå var «tillatt» for en dame å drive idrett, måtte hun være anstendig kledd med sid, trang kjole og hatt. Herrens sportsdrakt var adskillig mer bekvem. Tennisspillet hadde en lang dødperiode inntil major Wingfield lanserte det igjen i 1874. Kort etter begynte man med de årlige turneringene i Wimbledon, som fremdeles er tennissportens sentrum.

206

DEN LANGE FREDEN

«Stell pent med huset, gamle mann! Vi er straks tilbake.» Karikatur i «Punch» fra 1892. Lord Salisbury (lengst t. h.) og hans nevø, Arthur Balfour, som var finansminister i morbrorens regjering 1891-92, for­ later Downing Street nr. 10, og den nesten 83-årige Gladstone låser seg inn for å tiltre statsministerstillingen for fjerde og siste gang.

til å gå av, og Gladstone ble statsminister for fjerde og siste gang. Da dronningen mottok ham, var hun mer fiendtlig enn noensinne. Gladstone sa etterpå til en av sine venner at møtet var like dystert som man forestiller seg at Maria Antoinettes konfrontasjon med sin bøddel måtte ha vært.

HOME RULE FOR IRLAND

207

Gladstone tok øyeblikkelig opp Home Rule-spørsmålet. Han ba dronningens sekretær si til henne at Home Rule ikke måtte betraktes som en revolusjonær, men som en i høy grad konservativ forholdsregel. Home Rule ville gi Irland fred og forvandle irerne til gode og lojale under­ såtter, ja, til torier. Gladstone var 83 år gammel, da han i februar 1893 kas­ tet seg ut i sin siste store kamp i parlamentet. På tilhørergalleriet satt en ungdom som fulgte de bevegede debatter med spent oppmerksomhet. Det var Winston Churchill. Det han her var vitne til, etset seg inn i hans erindring: «Gladstone så ut som en gammel, hvitnet ørn, på en gang barsk og verdig. Hans meninger rullet fram majestetisk, og alle fulgte hans ord og bevegelser i åndeløs spenning, rede til å gi sitt bifall til kjenne eller gi uttrykk for hånlige følelser. Han hadde nådd høydepunktet under en veldig utlegning om hvordan det liberale parti alltid hadde ført alle de saker det hadde tatt opp fram til seier. Han begikk en lapsus: «Det finnes ingen sak (han tenkte på Home Rule), som det liberale parti har lidt så meget eller sun­ ket så dypt for,» utbrøt han. Toriene brølte av begeist­ ring. Men Gladstone ristet sin høyre hånd og sperret fin­ grene ut som klør, han kuet uroen og fortsatte: «Men vi har hevet oss igjen . . .»» Denne gang ble forslaget om Home Rule vedtatt av underhuset. Men det ble forkastet med en overveldende majoritet i overhuset, der lord Salisbury brennemerket det som en skjensel og et forræderi. Dermed var dets skjebne beseglet. Og dermed var også Gladstones innsats i Storbritannias og i verdens historie avsluttet. Han gikk av i mars 1894. Han hadde kjempet for høye idealer og store tanker. Han hadde hatt medynk med de fattige og de små. Han hadde villet at menneskene skulle leve som frie vesener, beskyttet av lov og rett. «Han viet,» sier sir Philip Magnus, «hele sitt liv til den oppgave å lære mennesker og folk å styre seg selv ved å tøyle sine lidenskaper og dermed virkeliggjøre den kristne morals ånd på jorden. Ved sitt strålende eksempel gjorde Glad­ stone mer enn noen annen statsmann siden reformasjo­

208

DEN LANGE FREDEN

nens dager for å gi kraft til dette ideal i det politiske liv. For å tjene det begynte han som det liberale eksperiments fiende for senere å bli dets forkjemper og til slutt dets profet.» William Ewart Gladstone døde 19. mai 1898. Han ble begravet i Westminster Abbey, like ved statuene av hans store læremester sir Robert Peel og hans fremste motstan­ der Benjamin Disraeli.

CHAMBERLAIN OG ROSEBERY To menn, to nye stjerner i den senviktorianske verdens politiske liv, hadde spilt en viktig rolle for Gladstone i de siste årtier av hans karriere — den ene først som hans Joseph Chamberlain (t. v.) og Arthur James Balfour lytter til en debatt i underhuset. Maleri av Sydney Prior Hall fra omkr. 1895. Joseph Chamberlain, som var en av underhusets mest radikale medlemmer, endte som koloniminister i Balfours konservative regjering (1902-03).

William Gladstone (til venstre) taler for Home Rule i underhuset i februar 1893. Blant tilhørerne satt den atten år gamle Winston Churchill, som beskrev Gladstone som «en gammel, hvitnet ørn».

medarbeider og senere som hans fryktede og forbitrede motstander, den andre som hans adjutant og utenriksmi­ nister. Den ene var født i en enkel forstad til London og sønn av en frikirkelig butikkeier, hans navn var Joseph Chamberlain. Den andre var en av Skottlands for­ nemste adelsmenn, han bar titelen femte jarl av Rosebery. Da Joseph Chamberlain var atten år gammel, slo han seg ned i det som ble kalt «det plebeiske Birmingham» for å skape seg en karriere der. Han begynte å lage skruer. Han arbeidet hardt, raskt og målbevisst. Han slo under seg hele sin bransje i Birmingham og ble i løpet av noen årtier en meget formuende mann. Da han hadde tjent penger nok, trakk han seg tilbake fra forretningslivet og ble politiker. 9. Grim berg 20

210

DEN LANGE FREDEN

Joseph Chamberlain taler på et politisk møte i Glasgow. Samtidig tegning. Chamberlams elegante ytre med monokkelen i høyre øye og orkidéen i venstre knapphull, kunne nok virke som en kontrast til hans ofte radikale anskuelser. For å kunne ha en ny orkidé i knapp­ hullet hver dag hadde Joseph Chamberlain på sin eiendom anlagt drivhus med orkidéer.

Joseph Chamberlain så ut som en aristokrat — av ut­ seende minnet han om William Pitt, sa Gladstone. Han pleiet omhyggelig sitt ytre, hans monokkel og orkidéen i knapphullet på den velsittende redingoten ble like vel­ kjente attributter som senere hans sønn Nevilles paraply og Winston Churchills sigar, eller tidligere Benjamin Disraelis farveglade vester. Men denne distingverte herre

CHAMBERLAIN OG ROSEBERY

211

delte på ingen måte det britiske aristokratis syn på sam­ funnet. Han var en av de radikale, en av de rødeste blant tilhengerne av venstrefalanksen. Sånn var det iallfall til å begynne med. Imidlertid viste han også at han kunne skifte standpunkt uten å miste sin verdighet og sin inn­ flytelse, på tross av alle hatske angrep. Hans politiske kar­ riere er illustrerende nok. Joseph Chamberlain ble 1873 borgermester i Birmingham, 1876 medlem av underhuset med en utpreget radikal holdning, 1880 handelsminister i Gladstones annen liberale regjering, 1886 kommunal­ minister i Gladstones tredje regjering, 1895 koloniminister i lord Salisburys konservative regjering. Som koloniminis­ ter fortsatte han fra juli 1902 til september 1903 i Balfours konservative regjering. Dette var Joseph Chamberlains meget omdiskuterte vandring fra ytterliggående radikalisme til ytterliggående imperialisme og konservatisme. «Joe» Chamberlain kunne være meget elskverdig, urban og imøtekommende. Mange har fortalt om hans trofasthet mot sine venner, om hans storsinnethet og generøsitet. Men innerst inne var han hard som fjell. Private sorger, tunge slag i familielivet hadde gjort ham slik. Hans bio­ graf J. L. Garvin har sitert et brev som Chamberlain skrev i midten av 1870-årene der det heter: «Jeg er ufølsom for andre menneskers ulykker — av og til forekommer det meg at ingen har rett til å være lykkelig i denne brutale verden.» Som borgermester i Birmingham viste Joseph Cham­ berlain snart hva han dudde til. Han forandret hele byen, han sanerte slumkvarterene, han lot rive og bygge nye hus, han ga innbyggerne rent drikkevann, han innførte gassbelysning og anla parker. Følgen var at dødeligheten sank like hurtig som Chamberlains popularitet steg. Han ble «Birminghams ukronte konge», en radikal diktator som hadde de brede lags vel for øye. Så gjorde han i 1876 sin entré i underhuset og i 1880 i kabinettet. Allerede nå var han blitt så innflytelsesrik at Gladstone ikke kunne komme utenom ham, da han dan­ net sin annen regjering. Chamberlain var blitt leder av de

212

DEN LANGE FREDEN

radikale, «det mellomste Englands Robespierre», i skarp opposisjon mot alt gammelt, mot monarkiet, mot over­ huset og statskirken. Victoria gyste. Chamberlain var «Gladstones onde ånd», sa hun. Det er påstått at Chamberlain hadde litt av Cromwell i seg. Når man skal bedømme ham, må man ikke overse at han hadde vokst opp i et frikirkelig miljø, at det fantes et visst islett av kalvinistisk fanatisme i hans vesen. Det er med tanke på dette sir Arthur Bryant har karakterisert ham som «en ekte representant for det provinsielle middelklasse-England». Fanatisk hensynsløshet og kraft preget hans kampanje i 1885, da han la fram sine sosiale reformplaner. Han ville ha gratis skoleundervisning og progres­ siv beskatning, og han ville sette i gang en egne hjemsbevegelse. Chamberlain talte på en måte som intet annet medlem av en britisk regjering hadde våget å gjøre før ham. Han kom med hatske angrep på lord Salisbury. Han gikk løs på hele den samfunnsklasse som den konservative partifører hørte til: en klasse, sa han, hvis rikdommer skyldtes privilegier som en eller annen gammel konge hadde gitt sine hoffolk til gjengjeld for visse tjenester — en klasse som ikke hadde en anelse om hva ærlig arbeid ville si. Det var Home Rule-spørsmålet som ble signalet til åpen kamp mellom Gladstone og Chamberlain. Da statsminis­ teren i 1886 la fram sitt første forslag om selvstyre for Irland, trådte Chamberlain i opposisjon. Han ville ikke gå med på Home Rule. Frikirkemannen, nonkonformrsten Chamberlain nektet å gi sitt samtykke til et tiltak som ville begunstige den katolske befolkning i Irland og ofre det protestantiske Ulster. Kampen ble hard og hatsk. Ingen gjorde så meget som Chamberlain for å felle Gladstones Home Rule-plan. Gladstone svarte med å jage Chamberlain ut av kabinettet — bare for å oppdage at hans hårdhendte motstander var mektig nok til å sprenge det liberale parti og undergrave regjeringssjefens maktstilling. Ukvemsordene haglet over Chamberlain. Han ble kalt forræder og frafallen, han ble stemplet som en Judas. Han

CHAMBERLAIN OG ROSEBERY

213

En attentatmann skyter mot dronning Victoria på Windsor jern­ banestasjon i mars 1882. Tresnitt i «The Illustrated London News».

vørte det ikke, han gikk bare videre. Det var i disse årene han begynte å nærme seg det konservative parti. Det var nå han innledet den avvergende operasjon, som resulterte i at han svinget helt om og omvendte seg. Etter 1886 fikk han ikke sete i noen regjering igjen før i 1895. Da trådte han som koloniminister inn i en konservativ regjering, som var dannet av lord Salisbury — den samme mann som han tidligere hadde angrepet så voldsomt, som han hadde fordømt som representanten for en uduelig, privile­ gert overklasse av utsugere. Sine sosialreformatoriske pla­ ner oppga han riktignok ikke, men nå ville han virkelig­ gjøre dem innen rammen av det bestående samfunn. Han var blitt rojalist og nasjonalist. Når vi på ny møter ham, er det som den fremste fanebærer for den britiske impe­ rialisme omkring århundreskiftet. En ung understatssekretær i Utenriksdepartementet, sir Edward Grey, skrev i mars 1894 til sin hustru: «Vi har

214

DEN LANGE FREDEN

Lord Archibald Philip Primrose Rosebery, earl of Midlothian, som var Storbritannias utenriksminister i 1886 og i årene 1892-94. I 1878 hadde lord Rosebery giftet seg med den meget velstående baron N. M. Rothschilds datter, Hannah. De var bare 31 år, men allerede tolv år senere — i 1890 — døde hun fra ham. 1892-94 var Rosebery statsminister.

diskutert hva som kan gjøres for at Rosebery skal bli en stor mann, og det er ganske pussig når man tenker nøyere etter.» Da disse ordene ble skrevet, var lord Rosebery nettopp blitt Storbritannias statsminister. Ingen ville ha ledd mer av dem enn han. Minst av alt gjorde han nemlig krav på å være — eller å kunne bli — en stor mann. Tvert imot mente han at han ikke var voksen nok for de høye embeder man truet på ham. I hele sitt liv hadde han vanske­ lig for å ta seg selv riktig alvorlig. Lord Rosebery var født i purpuret, for å bruke John Buchans formulering. Han tilhørte en høyaristokratisk

CHAMBERLAIN OG ROSEBERY

215

skotsk slekt, og han hadde arvet store slotter og jordegods. Sin entré i livet gjorde han som en etter alt å dømme meget livsglad ung mann med en aldri sviktende kjærlig­ het til hester og veddeløpsbaner, men også til de velut­ styrte biblioteker som han samlet på sine herregårder. Han hadde stor charme, og han ble ansett som meget be­ gavet. Og etterat han hadde giftet seg med en av Englands rikeste arvinger, en ung dame som tilhørte bankierfamilien Rothschild, ble han i alminnelighet betraktet som en av de lykkeligst stilte og mest løfterike unge menn i Stor­ britannia, en av dem som hele verden sto åpen for. «Lord Rosebery er visselig en meget intelligent, behagelig og vennlig mann. En stor fremtid venter ham.» Dette var dronning Victorias dom om ham i midten av 1880-årene. På det politiske område var fremtidens porter blitt åpnet for ham, da han i slutten av 1870-årene, noen og tredve år gammel, stilte seg til disposisjon for Gladstone. Lord Rosebery tilhørte en gammel whigfarnilie, og det var bare naturlig og i stil med tradisjonen at han sluttet seg til den store liberale partifører. Han organiserte Gladstones Midlothian-kampanje og gjorde det på en ypperlig måte. Han var vert for den store mann i disse triumfens dager, da de liberale idéer feiet fram over Skottland. Han sørget tor at alt gikk i lås, og at ingenting manglet. Han visste på en prikk hvordan et slikt skuespill skulle settes i scene, og han hadde råd til å bestride omkostningene. Senere gjorde han en rask karriere. Han var utenriks­ minister i 1886 og 1892-94. Snart var det mange som betraktet ham som kronprinsen i det liberale parti, og han ble også ganske riktig Gladstones etterfølger som statsmi­ nister i 1894. Han nøt dronningens moderlige velvilje og var en nær venn av prinsen av Wales. To ganger på rad vant han det berømte Derbyløpet med sine hester — en triumf som ingen annen statsminister har opplevd hver­ ken før eller senere. Han ble også berømt som forfatter av historiske biografier: hans bøker om Chatham, om Pitt den yngre og om Napoleon var meget gode og kan leses med stort utbytte selv i dag. Han var en fm stilist, en god historiker og en klarsynt menneskekjenner.

216

DEN LANGE FREDEN

Lord Rosebery ble med årene en dypt desillusjonert mann; vemodet tok overhånd hos ham og lammet hans handlekraft. Alt i 1895 var det slutt med hans virksomhet som statsminister, og senere var han aldri medlem av noen regjering. Under hele sitt lange gjenværende liv — han døde først i 1929 — var og ble han rett og slett privat­ mann. Han leste, han skrev, han omgikkes et fåtall gode venner, og til dem hørte først og fremst Randolph Chur­ chill så lenge han levde. For politikken følte han til slutt bare forakt og for livet en lede som han ikke kunne over­ vinne. Han ble et dypt ulykkelig menneske. Det er ingen tvil om at det var én bestemt hendelse som mer enn noe annet bidro til å forandre lord Roseberys liv og gjøre det tomt og ødslig. Det var hans hustrus død. Innerst inne var denne belevne, elskverdige og sjarme­ rende verdensmarm en meget sky natur. Han hadde vans­ kelig for å komme i kontakt med sine medmennesker. Det bød ham imot å blotte sitt indre og vise sine følelser. Bare et eneste menneske kom ham virkelig nær, og det var hus­ truen. Han elsket henne dypt. Den sykdom som rev henne bort, hadde et dypt tragisk preg. Dette knekket ham. Lady Rosebery døde i 1890. Hans venner la merke til at da han ble utenriksminister i 1892, virket han trett og adspredt og ikke riktig interessert. Likevel var det ikke lenge siden han med overbevisning og ikke uten kraft hadde trukket opp retningslinjene for et utenrikspolitisk program. Lord Rosebery elsket sitt hjemland Skottland. Men selv om han en gang i et brev til Joseph Chamberlain påsto at han var tilhenger av Home Rule for Skottland like meget som for Irland, holdt han steilt på at Storbri­ tannia skulle bestå som udelelig enhet. Under sine reiser jorden rundt ble han overbevist om den store oppgave som påhvilte Storbritannia. Han tenkte tanker som var nær beslektet med de som Kipling utviklet i sine bøker i 1890-årene. På utenrikspolitikkens område sluttet han seg til tradisjonene fra Disraelis tid og ijernet seg fra Glad­ stone. Han ble imperialist. Det var lord Rosebery som lanserte uttrykket «A Commonwealth of Nations» — et samvelde av nasjoner. Hans ord lød slik: «Intet folk har

CHAMBERLAIN OG ROSEBERY

217

anledning til å gjøre seg fri av imperiet, fordi imperiet er et samvelde av nasjoner.» Og det var om lord Rosebery en tysk diplomat skrev i midten av 1890-årene: «Hans tyske politikk kan resyme­ res på følgende måte: Hans Majestet keiseren av Tyskland forplikter seg til å gå i bresjen for Englands interesser, for eksempel i Middelhavet. England forplikter seg ikke til noe, men det engelske folks sunne fornuft skal bestemme det øyeblikk det er passende å unnsette det Tyskland som kjemper for Englands interesser.» Når man tar i betraktning den mistenksomhet som rådet i Berlin, kan man meget godt forestille seg at det samme kunne vært sagt om lord Salisbury. Mellom den konserva­ tive statsmann, som var statsminister for tredje gang 1895-1902 og som døde i 1903, og den liberale lord Rose­ bery var forskjellen ikke stor i utenrikspolitiske spørsmål. Lord Randolph Churchill hadde i sin tid erklært at det eneste fornuftige England kunne gjøre, var å slutte en al­ lianse med Tyskland. Tilsammen ville disse to land kunne beherske verden. Lord Salisbury var ikke enig i dette. I all stillhet sa han til seg selv at England meget godt kunne kontrollere situasjonen uten Tysklands støtte. På sin kritiske måte hadde han gått Bismarcks politikk etter i sømmene. Og den gjorde ham meget mistenksom. Han forhandlet ikke ugjerne med den tyske kansler, men han var på vakt: han mente at i bunn og grunn var Bismarck ikke noe annet enn en utpresser. Da Bismarck i 1889 sendte ut en føler til London — ja, mer enn en føler, for det dreiet seg om et forslag om en tysk-britisk allianse, rettet mot Frankrike — vek lord Salisbury unna, og han gjorde det med en bestemt saklig motivering. Folkeopi­ nionen i England var ikke gunstig stemt mot Tyskland, sa han. Han var redd for at hvis spørsmålet ble forelagt par­ lamentet, ville regjeringen lide nederlag. Og han føyet til: «Dessverre lever vi ikke i Pitts tidsalder. På den tid var det aristokratiet som hersket her i landet. Da kunne vi drive en aktiv utenrikspolitikk, som etter Wienerkongressen gjorde England til Europas rikeste og mest ansette makt. Nå hersker demokratiet, og med det er partistyret

218

DEN LANGE FREDEN

forenet. Det gjør enhver engelsk regjering avhengig av folkeopinionen.» Et forbund med Storbritannia, rettet mot Frankrike — det var Otto von Bismarcks siste store idé på alliansepoli­ tikkens område. Hva lå bak?

FRANKRIKE ETTER KRIGEN 1870-71 DEN TREDJE REPUBLIKK

I gamle Madame Baudoches hjem i Metz i Lothringen, slik Maurice Barrés har skildret det i sin roman «Colette Baudoche», hang det noen stikk med motiver fra fransk historie. Ett av dem forestilte edsavleggelsen i ballspillsalen i 1789 (bd. 17, side 389), et annet den store Napoleon, liggende på en båre og omgitt av sin gjenoppstandne garde, et tredje Monsieur Thiers, libérateur du territoire — «fedrenejordens befrier». Maurice Barrés var en nasjonalistisk forgrunnsfigur i den tredje republikks litteratur og politikk. Henimot år­ hundreskiftet fikk han en meget innflytelsesrik posisjon. Han var født i Lothringen i 1862, og i sin ungdom hadde han fått oppleve den fransk-tyske krigs følger, som ble så smertelige og ydmykende for hans landsdel: løsrivelsen fra Frankrike, avståelsen til Tyskland. I en rekke romaner forkynte han at Elsass-Lothringens befolkning tilhørte den romanske, ikke den germanske rase, og at den var bærer av en kultur som var den tyske langt overlegen. Dette folk hadde fått en viktig oppgave, hevdet Barrés, det skulle virke som den franske ånds pionér på tysk område. Nå måtte dets unge menn tjene sin verneplikt i den tyske hær. Men de måtte ikke glemme at de var franskmenn og ikke slutte med å se fram til den dag da frigjøringen ville komme, da revansjtanken ville triumfere. En moderne fransk historiker, Maurice Reclus, har sagt at under den tredje republikk var revansj følelsen noe absolutt, et mål i seg selv. Den lå bak alle planer og alle stemninger, den eksisterte der som «en stadig virkende uro». Den kjensgjerning at revansjfølelsen ble holdt så le-

DEN TREDJE REPUBLIKK

219

Slagsmål mellom franskmenn og tyske soldater på et vertshus i Reims sommeren 1872. Tresnitt i «The Illustrated London News». Etter fredsavtalen skulle tyske tropper besette visse franske byer til krigserstatningene var betalt. I Reims var det f. eks. på denne tid forlagt 4 500 tyskere, eller «prøyssere», som franskmennene insisterte på å kalle dem. De var inderlig forhatt, og det føltes som en befrielse da erstatningene kunne betales så tidlig som i 1873 og man dermed ble kvitt de fremmede troppene i landet.

vende, er etter Rechts’ mening kanskje det beste bevis på at den tredje republikk ble oppfattet som en meget vital æra i fransk historie — han vil karakterisere den som «en av de største epoker Frankrike har opplevd under sin tu­ senårige utvikling». Revansj følelsen, tanken på at man en dag ville gjenerobre de tapte provinser og ta hevn over Tyskland, var en sterkt inspirerende kraft. Frankrike ven­ tet på det rette øyeblikk, sier Reclus. Det ventet og ventet.

220

DEN LANGE FREDEN

Man minnes Gambettas berømte ord: «Tenk alltid på det! Tal aldri om det!» Han skjøv avgjørelsen ut i frem­ tiden. Noe lignende tenkte nok president Thiers da han i 1872 uttalte: «Vi vil freden. Den virkelige revansj vi drømmer om, er gjenoppbyggingen av Frankrike.» Men samtidig instruerte han sine diplomater om at de på sine forskjellige poster måtte advare mot den fare som det nye Tyskland betydde for Europa. Og samtidig følte han seg fram i St. Petersburg angående muligheten av en intimere forbindelse, et forbund mellom Frankrike og Russland. «Alliansen med Russland forekommer meg å være den vi først og fremst kan regne med i fremtiden,» skrev han til den franske ambassadør i St. Petersburg. Her dukker en av den tredje repubhkks grunnidéer opp på et meget tidlig tidspunkt. Noen årtier senere skulle den få avgjørende betydning i européisk politikk. Dette var fremtidsdrømmer. I årene nærmest etter fre­ den i Frankfurt måtte Frankrike, som Thiers konstaterte, innstille seg på «vennskap med hele verden». I den nye tid som nå stundet til, måtte man først og fremst sørg^ for at de tyske okkupasjonstropper ble fjernet fra fransk jord. Man måtte med andre ord betale krigsskadeserstatningen på fem milliarder gullfrancs. Thiers sørget for at det ikke bare ble gjort punktlig, men adskillig raskere enn freds­ avtalen bestemte. I september 1873 dro de siste tyske troppene bort. Adolphe Thiers ble «fedrenej ordens be­ frier». Minnene fra okkupasjonstiden døde ikke så fort. Mann og mann imellom ble det snakket om den. Den dukket opp i litteraturen, i Zolas romaner og i Guy de Maupassants noveller. I en tilspisset dramatisk form møter vi for eksempel disse minnene i Maupassants fortelling om «Mademoiselle Fifi»: om den brutale tyske løytnanten som under et bakkanal plumper ut med at «Frankrike er Frankrikes tredje republikk tar form. Øverst: Et stemmelokale ved valgene 7. januar 1872. Nederst: Fra Nasjonalforsamlingens første møte i Versailles 13. november 1872. President Thiers leser sitt bud­ skap til forsamlingen. Utsnitt av samtidige tegninger.

DEN LANGE FREDEN

Ikke bare innen litteratur og kunst, men også innenfor vitenskapen inntar Frankrike en ledende plass i siste del av 1800-årene; dette skyldes ikke minst den berømte kjemikeren og biologen Louis Pasteur, som i 1885 fant metoden til å helbrede hundegalskap (rabies).

vårt, de franske hjem og engene og skogene er våre, alle Frankrikes kvinner er våre» — for så omgående å bli myr­ det av den patriotiske bordellpiken Rachel. Men selv om man ikke glemte, skjøv man foreløpig minnene til side og innstilte seg på å ordne opp i de indre forhold. Til å be­ gynne med var den tredje republikk bare en republikk i navnet. I nasjonalforsamlingen var det en monarkistisk majoritet — «den drømte om monarkiet, mens den skapte republikken», er det sagt. Det fantes rikelig med Icgitimister, orléanister og bonapartister, som gjerne ville gjeninn­

DEN TREDJE REPUBLIKK

223

føre monarkiet i konstitusjonell form. En tid så det ut til at legitimister og orléanister ville forsone seg med hver­ andre og gå sammen. Men legitimistenes hovedmann, den sta greven av Chambord, nektet å anerkjenne trikoloren som fedrelandets symbol. Det var hans plikt å holde fast ved bourbonernes hvite fane, erklærte han. Det kunne orléanistene ikke gå med på, og derfor ble det ingen sam­ ling, ingen feiles aksjon og heller ingen monarkisk restau­ rasjon. Marskalk Mac Mahon, som var blitt president etter Thiers i 1873, gjorde et forsøk i så måte, men det slo feil. Man erklærte seg for republikken. Det foregikk ved at man i 1875 vedtok en forfatning som bestemte at landets statsoverhode, presidenten, skulle velges for syv år ad gangen. Den lovgivende makt skulle utøves av en folke­ representasjon, som skulle bestå av et deputertkammer, valgt med alminnelig stemmerett, og et senat, hvis med­ lemmer skulle utpekes gjennom indirekte valg. Den ut­ øvende makt skulle ligge i hendene på en regjering — et ministerråd — som skulle utpekes av presidenten. Slik ble den tredje av Frankrikes republikker konsti­ tuert. De som trådte i spissen for den, en Jules Grévy, en Jules Ferry, en Charles de Freycinet og en Léon Gambetta, sørget for at den ble kjørt i stramme tøyler når det gjaldt politisk ideologi. Av de kaotiske og ydmykende hendelser i 1870—71 hadde ikke bare revansjtanken, men også skrekken for samfunn somstyrtende bevegelser vokst fram. Man husket ikke bare med smerte Sedan, men også — med redsel — Pariskommunen. Det ble fastslått at republikken skulle være fremskrittsvennlig, men også konservativ i betydningen samfunnsbevarende. Den skulle stå vakt om de krefter som arbeidet for stabilisering, ro og orden. Og først og fremst skulle den være patriotisk: i militær henseende skulle den knytte forbindelse med tradisjonene fra den store revolusjons dager, og arméen skulle vernes og æres. Republikken skulle dessuten være liberal og gi borgerne fulle friheter og rettigheter. Endelig skulle den begunstige det private næringsliv i størst mulig utstrekning. Republikken ble kapitalistisk.

224

DEN LANGE FREDEN

Dette var de grunnleggende begrep i den tredje republikks Frankrike; et land med Marseillaisen som nasjonal­ sang og den 14. juli som nasjonaldag, men med borgerligheten i høysetet — et land som forbløffende hurtig blomst­ ret opp, som ble rikt og snart begynte å fungere som lån­ giver til mange andre land. Bankene og børsen fikk nå som i det annet keiserdømmes tid en sentral stilling i Frankrikes liv. Det franske folk gikk inn i en kulturell gullalder med en strålende litteratur og en herlig kunst, og landets politikere førte en smidig og påpasselig, mange ganger ypperlig utenrikspolitikk, støttet av et overlegent dyktig diplomati. Og ved en plutselig ekspansjon skapte Frankrike på denne tid et stort og mektig kolonirike. På alle disse områder gjorde den tredje republikk en storsla­ gen innsats for å gi Frankrike tilbake dets stilling i verden. Men på ett område, og det var meget viktig, hadde denne staten vanskelig for å komme i likevekt og finne seg selv, på det parlamentariske. En kjensgjerning som taler sitt tydelige språk, er at Frankrike i årene mellom 1871 og 1914 ikke hadde mindre enn omkring femti regjurmger. Det vil si at landet skiftet regjering gjennomsnittlig hver tiende måned. Det betydde at man lot kampen mel­ lom de forskjellige fraksjoner i kammeret, fra det ytterste høyre til det ytterste venstre (med en voksende sosialistisk gruppe til venstre for det radikale venstre), bli så hissig og udisiplinert at kontinuiteten i landets styre ble utsatt for stadige og ondartede forstyrrelser. Legemliggjørelsen av alt det den tredje republikk fore­ satte seg å være fra begynnelsen av: patriotisk, samfunnsbevarende, fiendtlig mot omveltninger, høyborgerhg, res­ pektabel, men også frisinnet og liberal i sin innstilling til borgerne, fant man i Jules Grévy, president fra 1879 til 1887, ytterst korrekt, meget forsiktig, på vakt mot alle politiske ekstravaganser. Han tidde heller enn han talte og foretrakk å være passiv fremfor å handle. I tre år klarte han å holde Gambetta borte fra regjeringen, enda denne var leder av den største gruppe i kammeret og dessuten kammerets president. Grévy var redd for at «lolketribunen» med sin hypnotiske makt over massene skulle gjøre

Fransk ministermøte i 1879. I midten like under kaminuret, sitter presidenten, Jules Grévy, og to plasser lenger mot høyre: undervis­ ningsministeren, Jules Ferry, som ble statsminister i 1883. Charles Louis de Freycinet, som på denne tid var minister for offentlige arbeider, står lengst til høyre. Lengst til venstre sitter stats- og uten­ riksminister William Henry Waddington. Han var sønn av en rik engelsk fabrikkeier som hadde bosatt seg i Frankrike. Både William og hans bror, Richard, tok ivrig del i fransk politikk.

seg til diktator en vakker dag. Dessuten likte han ikke Gambettas privatliv; han fant at det ikke var i samsvar med den strenge moral som republikken burde dyrke. Gambetta var full av idéer i disse årene. På det innen­ rikspolitiske område ønsket han en revisjon av forfat­ ningen i demokratisk retning. I utenrikspolitikken over­ veiet han en midlertidig tilnærmelse til Bismarcks Tysk­ land. Men i grunnen ville han langt heller ha en entente med Storbritannia og om mulig også med Russland. Han ville samle nasjonens krefter omkring de virkelig store spørsmål. Han ville gjøre republikken sterk og Frankrike mektig. I en av sine berømte taler sa han i 1880: «Man har sagt at vi lidenskapelig dyrker arméen. Det er ikke noen krigersk ånd som gjennomsyrer denne kultus. Den bæres oppe av nødvendigheten av å gjenreise Frankrike, som har sunket så dypt. Frankrike må få tilbake sin stil­ ling i verden.» (Illustr. bd. 19, side 399.)

226

DEN LANGE FREDEN

I slutten av 1881 ble Gambetta endelig statsminister. Man ventet seg store ting av ham, men han fikk ikke anledning til å utrette meget. Alt i januar 1882 ble han nemlig styrtet, og i desember samme år døde han. Som Bismarck en gang hadde bemerket med tilfredshet, hadde han gjennom hele sitt liv brent sitt lys i begge ender. Noen år før sin død hadde han holdt en stor fest, hvor hele den offisielle verden i det nye borgerlige Frankrike hadde inn­ funnet seg. En av hans venner ønsket ham til lykke, da han sto på terrassen i Palais Bourbon og gledestrålende så ut over haven: «Dette er en triumf,» sa vennen. Gambetta svarte: «Ja, det er en triumf for republikken.» Det var dette han levde for. «Sosieteten rullet ned gardinene, og prestene været storm . . .» Den som fra 1879 av i stadig større grad fikk ledelsen, først som undervisningsminister og deretter som statsminister (delvis også utenriksminister) høsten 1880 og i årene 1883-85, var den storborgerlige advokaten Jules Ferry — en nær venn av Gambetta. men så ulik ham som i det hele tatt mulig når det gjaldt menneskelige egen­ skaper. Hvis Gambetta var en instinktets og fantasiens mann, fulgte Ferry den strenge fornufts lover. Like entu­ siastisk som «folketribunen» kunne være, like kjølig, inne­ sluttet og utilgjengelig kunne Ferry vise seg. Liksom presi­ dent Grévy holdt han strengt på opprettholdelsen av den borgerlige orden, for han hadde giftet seg inn i en av de toneangivende og meget rike storindustrielle familier. Ikke et øyeblikk falt det ham inn å la massene få makten, og minst av alle de som var smittet av sosialismen. Men ellers arbeidet han med stort talent og fremgang for å kon­ solidere republikken, en republikk som etter det han selv kunngjorde hverken skulle være «eksklusiv eller intole­ rant, men åpen for alle». En slik erklæring ville Thiers ha satt pris på — men han var gått bort i 1877, fulgt av fedre­ landets takknemlige hyllest og av noen uvanlig anerkjenParisere morer seg i Sceaux, en liten by 6 km syd for Paris. Tegning fra begynnelsen av 1870-årene. Sceaux var et yndet utfartssted, og særlig populær var restaurant «Robinson» med sine «luftige spise­ saler».

228

DEN LANGE FREDEN

nende ord fra Otto von Bismarck. Det fantes ikke noe for­ førende ved Jules Ferry. Men han var særdeles autorita­ tiv. Han ble da også en utmerket minister, en av de fremste i den tredje republikks historie. Da han i 1885 ble fordrevet fra makten for alltid, var han en meget hatet mann. Men han kunne vise til resultater. «Republikken fører ikke noen systematisk krig mot geistligheten,» lyder en replikk i en av Anatole Frances samtidsromaner. Det samme ville antagelig Jules Ferry ha hevdet, da han som undervisningsminister fattet en ener­ gisk beslutning om å reformere skolevesenet i bunn og 1880-årenes Frankrike var også lettsinnets tid. Det understreker denne karikaturen av A. Robida fra 1882 med titelen: «Den store pomografiepidemi eller Menneskets dårskap.» «Pornografi-professoren» betrak­ ter med forskermine en av representantene for Paris’ lette garde.

DEN TREDJE REPUBLIKK

229

grunn og rettet det ene dødelige slag etter det andre mot de katolske ordener. Ferry sto fast i sin tro som overbevist fritenker. Men han ville ikke betegne seg selv som direkte kristendomsfiendtlig eller som en prinsipiell motstander av den katolske kirke. Han mente bare, sa han, at under­ visningen burde kontrolleres av staten og av staten alene. Man måtte få en slutt på de religiøse ordeners innflytelse, og da først og fremst jesuittenes. De konservative kretser protesterte forferdet: «De kommer til å skape en ungdom som ikke tror på noenting, til slutt ikke engang på Dem!» Men Ferry hadde svaret på rede hånd: den sekulariserte skole ville høyne demokratiets moral. Ferry hadde innledet en stormende feide. Liksom kultur­ kampen i Tyskland ble den utkjempet i en atmosfære av hat og hatskhet. Kampen mot «klerikalismen» ble en ho­ vedsak på den borgerlig-radikale fløys program, et meget viktig ledd i det som kaltes den kjempende republikanske liberalismes bestrebelser. Skritt for skritt drev Ferry sin vilje gjennom: jesuittene ble fordrevet, de religiøse orde­ ner utelukket fra enhver befatning med skolene, og staten overtok helt elementærundervisningen som ikke bare ble gjort tilgjengelig, men også obligatorisk for alle. Lov etter lov kunngjorde den republikanske stats beslutning om å tjene friheten og fornuften i samsvar med folkets store tradisjoner. Ingen kunne nekte at Jules Ferry var effektiv. Ingen kunne heller trekke hans patriotisme i tvil. Hans mål var å gjøre en etisk betonet innsats, ikke en personlig karriere. Det var Frankrikes ære han arbeidet for. Alt i tiden nær­ mest etter den fransk-tyske krig, da han hadde vært fransk sendemann i Athen, hadde han med stor optimisme ment å kunne fastslå at Frankrike på ny holdt på å tiltrekke seg Europas oppmerksomhet fremfor alle andre land. Og, til­ føyde han litt naivt, «man nøyer seg ikke med å betrakte oss, man har på ny begynt å elske oss.» Han delte Gambettas lidenskapelige lengsel etter å se isolasjonen brutt, å gi Frankrike tilbake dets stilling i verden. Og det var denne lengselen som inspirerte ham til hans annet stor­ verk, grunnleggelsen av det moderne franske kolonirike.

230

DEN LANGE FREDEN

Frankrike skulle på ny bli en stormakt, takket være sitt imperium på den annen side av havene. Det skulle bli rikt og respektert. Det skulle oppfylle en stor sivilisatorisk oppgave. Slik var de visjoner som inspirerte Ferry, da han slo inn på kolonierobringenes bane. Han gjorde det hurtig, systematisk og effektivt. I 1881 annekterte han Tunisia og utvidet dermed i betydelig grad det franske velde i NordAfrika, der man fra tidligere hadde Algérie. I 1884 sikret han seg Annam og Tonkin i Bakmdia, og dermed skapte han Fransk Indokina, med utgangspunkt i de tidligere be­ sittelsene Cochinkina og Cambodia. Han la grunnen til det franske rike i Kongo og tok de avgjørende forholds­ regler for opprettelsen av protektoratet over Madagaskar. Det vidstrakte rike i Afrika og Asia, som Ferry skjenket sitt land, ble senere organisert av fremsynte og dyktige kolonipolitikere. Fremfor alle må her nevnes Eugéne Etienne, mannen som drømte om å etablere en forening av alle de franske besittelser i Afrika, å samle dem i en eneste blokk, og som skapte forutsetningene for ervervelsen av Marokko i begynnelsen av 1900-årene. (Kart nr. 86, 104 og 108, bd. 33 og side 108 i dette bind.) Disse hendelser i forskjellige verdensdeler fikk en enorm betydning for Frankrike. Men for Jules Ferry viste de seg skjebnesvangre. Det var nettopp hans seire på kolonipolitikkens område som kostet ham hans stilling. Mens de oversjøiske foretagendene utviklet seg raskt, vokste det like hurtig fram en skarp kritikk av dem. De kostet for mange penger, hevdet opposisjonen. De avledet Frankri­ kes oppmerksomhet fra oppgaver som var vesentligere. De svekket Frankrikes forsvar i Europa. De førte bort fra Rhinen, de ødela utsiktene for den hellige sak, for gjen­ erobringen av de tapte provinser, for revansj tanken. Da anneksjonen av Annam og Tonkin ledet til en krig med Kina, og de franske tropper led et følelig nederlag, brøt det ut en storm av raseri i Paris. 30. mars 1885 ble Ferry styrtet etter hysteriske angrep fra det ytterste høyre og det ytterste venstre. Clemenceau rykket ut med brask og bram: «Det er ikke lenger ministre jeg ser foran meg, det er borgere som vi anklager for høyforræderi! Vi vil ikke

DEN TREDJE REPUBLIKK

23 1

diskutere fedrelandets interesser med dere, vi vil ikke kjennes ved dere!» Staten i fare, statsministeren kjøpt av tyskerne — sensasjonsryktene summet i Paris i disse vårdagene, da en mann som hadde gjort seg vel fortjent av fedrelandet ble bannlyst av patrioter i alle leire. Helt grunnløse var imid­ lertid disse ryktene og påstandene ikke. Bismarck hadde hatt en finger med i Ferrys store spill. Uten den tyske kanslers velvillige samtykke hadde man ikke kunnet sette det i scene. Bismarcks forsøk på å nærme seg Frankrike hører til de fengslende innslag i hans aktivitet i disse årene. Det begynte med at han under forspillet til Berlinkongressen i 1878 viste en høflig forståelse for Frankrikes interesser som man aldri tidligere hadde sett maken til. Åpenbart forsøkte han å finne en felles linje for begge land i de internasjonale stridsspørsmål som da var aktuelle og etablere et samarbeid mellom dem. Dette klarte han også uten vanskelighet. Fortsettelsen kom i januar 1879, da den franske regjering spurte hvordan Tyskland ville stille seg til en fransk okkupasjon av Tunisia. Bismarck viste seg da meget imøtekommende og svarte at han ikke hadde noe å innvende, tvert imot var han villig til å støtte fransk­ mennene. Når alt kom til alt, var jo Middelhavet deres naturlige ekspansjonsområde. Og det endte med at Bis­ marck i 1884 foreslo Frankrike at det skulle opprettes et nøytralitetsforbund, rettet mot Storbritannia. Frankrike hadde en langt sterkere stilling enn man for eksempel trodde i England, utviklet kansleren for den franske Berlinambassadør, baron de Courcel. Det som imidlertid delvis lammet dets krefter, var den falske forestillingen om at Tyskland hadde skumle hensikter, at det stadig lurte på å utnytte alle bakslag for Frankrike verden rundt. Ingenting kunne være mer uriktig. I fjorten år hadde han hatt et eneste mål når det gjaldt Frankrike: å få landet til å glemme følgene av en krig som fikk en så sørgelig utgang. Hvilke onde hensikter kunne han ha mot Frankrike? Tyskland hadde allerede altfor meget fransk land. Mer ville det ikke ha. Det som derimot interesserte ham, var å

232

DEN LANGE FREDEN

få Frankrike til å snu ryggen til de smertelige minnene. Etter 1871 hadde han stadig strevet for å få Frankrike til å glemme Sedan på samme måte som det hadde glemt Waterloo. Av den grunn ville han gi det kompensasjoner på forskjellige hold — men ikke ved Rhinen. Dette var et konsentrat av det Bismarck hadde sagt og gjort angående Frankrike siden slutten av 1870-årene. Det var listig og forførende. Det var et ledd i hans alminnelige anstrengelser for å spille de forskjellige stormakter ut mot hverandre og samtidig binde dem til Tyskland, som skulle ha den avgjørende innflytelse på kontinentet. Med inter­ esse hadde franske regjeringer lyttet til disse bismarckske lokketoner. De syntes det var behagelig å høre at den tyske kansler så villig anerkjente Frankrikes rett til å være den ledende makt i den romanske verden både i og uten­ for Europa. Men de ville ikke gå så langt som til å slutte et direkte forbund med Tyskland. Innerst inne mistrodde de Bismarck. Det var Jules Ferry som fikk seg forelagt forslaget om et forbund, og han vek unna. Hans Berlinambassadør konstaterte i en skarp tone i en av sin$ innberetninger: «Den forbløffende måte hvorpå den tyske kansler gir seg skinn av å innta en nøytral og upartisk holdning mellom England og Frankrike, er et diplomatisk mesterstykke. I bunn og grunn vil han spille England de styggeste puss, men ved å utnytte oss og uten å blotte seg selv. Når de to vestmakter er kommet i konflikt med hverandre, vil han gni seg i hendene og påstå at han ikke har strebet etter annet enn samdrektighet og forståelse.» Ferry trakk seg som sagt tilbake, og ikke lenge etter ble han styrtet. Året etter gjorde general Georges Boulanger sin entré på sin berømte svarte hest. Den som merkelig nok sto bak det som nå skulle skje, var den radikale Georges Clemenceau. Som vi alle vet, står Clemenceau nå som den tredje republikks merkeligste politiske skikkelse og største statsmann. Han legemliggjorde arven fra den store revolusjon, jakobinerånden. Han hadde også fått uutslettelige inntrykk av begiven­ hetene i 1870-71, både krigen mot tyskerne og borgerkri­ gen, kommunen. I 1880-årene trådte han fram som den

DEN TREDJE REPUBLIKK

233

Georges Clemenceau taler på et offentlig møte i sirkus Fernando i 1885. Samtidig maleri av Jean Fran^ois Raffaelli. Clemenceau var utdannet som lege, men gikk etter hvert helt opp i sin virksomhet som politiker og journalist. I 1885 gikk han sterkt inn for general Boulanger, men tok senere avstand fra ham. Mest berømt er Clemen­ ceau blitt for sin uredde kamp for kaptein Alfred Dreyfus (se side 256 ff), og for sin uforsonlige holdning mot Tyskland under og etter Den første verdenskrig.

fremste representant for revansjtanken og den iherdigste motstander av den aktive kolonipolitikk. Som leder av det ytterste venstre i kammeret hadde han også fått navn for å være en regjeringsstyrter av store dimensjoner — han gjorde den tredje republikk til en kirkegård for regjeringer, er det sagt. Denne gangen, i begynnelsen av 1886, var

234

DEN LANGE FREDEN

det imidlertid ikke tale om å styrte, men om å utnevne et regjeringsmedlem. Den nye statsminister Freycinet var på jakt etter en krigsminister. På Clemenceaus råd valgte han general Boulanger. Det var et merkelig valg. General Boulanger var kjent for å være forfengelig og ubalansert, maktsyk og intrigant. Etterat han i 1884 var blitt utnevnt til sjef for okkupasjonsarméen i Tunisia, hadde han klart å komme i en hissig strid med den franske resident der, Paul Cambon. Man hadde gjort det klart for Boulanger at residenten var den høyeste representant for republikkens regjering, og at kommanderende general måtte underordne seg ham. Bou­ langer nektet kategorisk å gjøre dette. Han satte seg opp mot Cambon og innledet en kampanje mot ham, en strid som snart ble overflyttet fra Tunisia til Paris. Boulanger hadde mektige venner på den politiske venstrefløy. Men hverken han eller de hadde forstått hvilken betydelig mot­ stander Cambon var — Cambon, hvis intelligens, kunn­ skaper og dyktighet snart skulle gjøre ham til en av de mest strålende og fremgangsrike diplomater Frankrike har hatt. Cambon slo igjen. Regjeringen fant seg i en vanskelig stilling, og den viste også en svakhet som avslørte at alt ikke var som det skulle være’ i republikken. Den var helt klar over at Cambon hadde rett i denne striden, som nå foregikk for åpen scene etterat Boulanger hadde mobili­ sert en rekke radikale aviser. Men den ville ikke gjerne komme i konflikt med Boulanger. Han representerte ar­ méen, og regjeringen var redd for arméen. Den var popu­ lær og måtte være det, den var en av de store republi­ kanske institusjoner. Freycinet overgikk alle sine konkur­ renter og kolleger i smidighet, og derfor klarte han også å bli regjeringssjef ikke mindre enn fire ganger; hans evne til aldri å ta stilling til et problem uten i ytterste nødsfall kom ham her vel til pass. Og da han i januar 1886 skulle danne sin tredje regjering, løste han den vanskelige tvis­ ten mellom Boulanger og Cambon ved å hugge over den gordiske knute: han lot begge avansere. Georges Boulanger ble krigsminister og Paul Cambon kommandør av æres­ legionen!

DEN TREDJE REPUBLIKK

235

Dette var opptakten til en meget berømt — eller rettere sagt beryktet — episode i republikkens historie, forspillet til den som kaltes «Frankrikes muntre eventyr med en bold kriger». Freycinet kunne si til seg selv at Boulanger ville bli et verdifullt aktivum for regjeringen som følge av sine gode forbindelser med Clemenceau. Han var også enig i generalens forslag om et fransk samarbeid med Russland, for på tross av sine kontakter med Tyskland omgikkes statsministeren i all hemmelighet med lignende planer. Men så ble det slutt på gleden. Freycinet oppdaget at hans krigsminister hadde en ubehagelig evne til å gå sine egne veier på en meget ubesværet måte, og at dette snart gjorde ham umåtelig populær. Boulanger trådte fram som en folkets mann — man aner her Clemenceaus regi i kulissene. Noen uker etterat han hadde installert seg på sitt embedskontor, erklærte han i anledning av en gruvearbeiderstreik at de tropper som var sendt ut skulle dele sitt brød med de streikende. Dette vakte stor begeistring mnen folkets brede lag og en plutselig og sterk interesse i deputertkammeret. Kunne det være mulig at den nye krigsminister var en politiker? Den nye krigsminister viste seg i all sin glans, i stor paradeuniform og sittende på sin svarte hest, da man feiret nasjonaldagen 14. juli 1886. Han talte om arméen som Frankrikes stolthet og håp. Folket jublet da Boulanger er­ klærte at hæren heretter burde få særlige privilegier, bedre forpleining og nye uniformer for å bli så meget mer skik­ ket til å fylle den store oppgaven som ventet den. Fremtiden — general Boulanger var ikke i tvil om hvor­ dan den burde arte seg. Fremtiden var ensbetydende med krigen, med gjenerobringen av de tapte provinser, med revansjen. Fremtiden var en gullalder, da den franske ånd atter skulle dominere Europa. Med stor begeistring lyttet det franske folk til hans utlegninger. General Boulanger førte eventyret inn i den tredje republikks velordnede, borgerlige tilværelse, han legemliggjorde det heroiske — og det var ikke lett for den korrekte president Grévy eller den forsiktige statsminister Freycinet å konkurrere med ham om folkets gunst. Pariserne oppdaget — som de

236

DEN LANGE FREDEN

hadde gjort det en gang for lenge siden, i Ludvig Filips tid — at de egentlig bare hadde hatt det kjedelig i de siste årene. De hadde ingenting imot å bytte ut den republi­ kanske grå hverdag med de eggende fremtidsperspektiver som Boulanger trollet fram. Den sjarmerende, martialske og samtidig folkelige generalen stjal folkets hjerte. I desember 1886 var Freycinet ferdig med å regjere for denne gang. General Boulanger fikk imidlertid fortsette som krigsminister. Han var blitt en mann som ikke bare tiltrakk seg Frankrikes intense oppmerksomhet og inter­ esse, men også utlandets, en representant for Frankrike, som ikke bare ble hyllet av slike folk som Maurice Barrés og Paul Dérouléde, lederen av den ultranasjonalistiske patriotiske liga, men også ble kommentert i skarpe orde­ lag av det tyske rikes kansler. Nå var det slutt med Bis­ marcks vennskapsbeviser og hans forslag om samarbeid og forbund. Nå gikk han på ny til angrep. Slike menn som Freycinet kunne Tyskland ha tillit til, sa Bismarck i noen store riksdagstaler i januar 1887. De var fredselskende. Men når det gjaldt Frankrike, måtte man alltid regne med at energiske mindretall kunne rive folket med seg. Derfor «må vi frykte krigen i form av et fransk angrep — om den kommer til å bryte ut om ti dager eller om ti år, er et spørsmål som jeg ikke kan av­ gjøre ... Når Napoleon 3. kastet seg ut i felttoget mot oss hovedsakelig for å styrke sitt regime innad, hvorfor skulle så ikke general Boulanger gjøre det samme forsøket, om han kommer til makten?» I sine erindringer skrev senere Freycinet: «Denne dag ble boulangismen født. Gjennom Bismarck ble generalen revansj ens vigslede mann.» Boulangismen — hva var det? Ingen visste det egentlig, man visste bare at man hadde forelsket seg i den mentalitet han representerte og den atmosfære han skapte. Man sang viser om ham på kaféene og stilte ut hans portrett i butikkvinduene, avisene offent­ liggjorde en endeløs rekke artikler, og forlagene ga ut biografier om ham. Avisen «La Revanche» som sto ham meget nær, forsøkte å gi uttrykk for hans hensikter ved å skilte med Elsass’ og Lothringens våpen, omgitt av det

DEN TREDJE REPUBLIKK

237

franske og det russiske flagg. I general Boulanger så man «den sterke mann» som skulle gjenopprette Frankrikes ære. I denne overopphetede atmosfære kunne affæren Schnåbele ha fått meget alvorlige følger, hvor ubetydelig den enn var i og for seg. En fransk agent som het Schnåbele, en glødende tilhenger av Frankrikes sak i Elsass, ble lokket over grensen og arrestert av det tyske hemmelige politi. I Frankrike ble det påstått at arrestasjonen i virkeligheten hadde funnet sted på fransk jord, og forbitrelsen ga seg voldsomme utslag: det var tydelig at Bismarck enda en gang ville ydmyke og krenke den franske nasjon. Sant å si var Bismarck for en gangs skyld nokså uskyldig i det hele. Han hadde ikke hatt mye å gjøre med denne affæren, og han ga snart ordre om at Schnåbele skulle settes på fri­ fot. Dermed var saken egentlig avsluttet, men den fikk en Den franske politiembedsmannen Schnåbele arresteres 20. april 1887, Samtidig tegning i «LTllustration». Affæren vakte stor forbit­ relse i Frankrike, fordi det ble hevdet at tyskerne hadde arrestert ham på fransk område, mens Schnåbele i virkeligheten var lokket over på tysk side av grensen. Ni dager senere ble han satt på frifot igjen, men stemningen var innen den tid blitt så opphisset at krigsminister Boulanger benyttet anledningen til å kreve mobilisering. Men det ble for meget for den franske regjering, og Boulanger måtte gå.

238

DEN LANGE FREDEN

viktig følge. Da den ble behandlet av den franske regje­ ring, så Boulanger sin sjanse og grep den: han foreslo et ultimatum til Tyskland og alminnelig mobilisering. Men nå ble det for meget for president Grévy og for generalens kolleger. Boulanger ble nedstemt. Og da regjeringen falt kort etter, sørget Grévy for at Boulanger ikke fikk plass i den nye regjering — det skjedde med Clemenceaus sam­ tykke, for «Tigeren» hadde nå begynt å bli meget betenkt over sin protesjé. Imidlertid beholdt Boulanger sin plass i folkets hjerte. Han ble hyllet på den mest demonstrative måte, da han forlot Paris for å overta sin kommandostilling ute i landet. Året etter lot han seg velge inn i deputertkammeret, og følgen var at han ble strøket av hærens ruller. Nå kunne han vie seg helt til sin oppgave som fedrelandets frelser. Det kritiske tidspunkt i Boulangers liv nærmet seg. Plutselig ble tanken på et statskupp knyttet til hans navn: tanken på at han skulle styrte republikken, gjøre slutt på parlamentarismen og innføre et enevelde, støttet til et eneste «nasjonalt» parti. Reaksjonære av alle slag besver­ get ham å slå til — bonapartister, legitimister, klerikale og antisemitter, alle de som hatet parlamentariske nasjonal­ forsamlinger, protestanter og’utlendinger, alle som i likhet med hertugen av Brécé (en av Anatole Frances skikkelser) pleide å påstå at «det kristne Frankrike bør tilhøre Frank­ rike og de kristne, ikke jødene og protestantene». De ville at «den sterke mann» skulle vise sin styrke. Fiaskoen ble fullstendig. Da general Boulanger ble klar over at han ikke lenger hadde noe valg, at han var nødt til å handle, enten på den ene eller den andre måten, ble han fullstendig lammet. Hans beundrere avkrevde ham en programerklæring. Men han hadde ikke noe virkelig program. De sa til ham at han måtte sette seg i spissen for arméen, avskaffe det råtne parlamentariske styret og reise Frankrike opp av dets for­ fall. Men han visste ikke hvordan det skulle foregå. Han visste bare at en energisk innenriksminister begynte å true med å arrestere ham for intriger mot statens sikkerhet. Skrekken fikk makten over ham, og i full panikk flyktet

DEN TREDJE REPUBLIKK

239

General Georges Boulanger, som skapte så mye røre i fransk politikk i 1880-årene. 1. april 1889 forlot den 52 år gamle generalen ikke bare Frankrike, men også kone og barn, for å dra til Bryssel. Med ham på flukten var hans elskerinne, Madame Bonnemain, som i hovedsak finansierte oppholdet i Belgia. Hun døde allerede i juli 1891, og to måneder senere skjøt Boulanger seg på hennes grav.

han til Bryssel. Da denne sensasjonelle nyheten bredte seg som en løpeild over landet, ble det et øyeblikk dødsens stille. Deretter brast hele Frankrike ut i en skrallende latter. I september 1891 skjøt forhenværende general Boulanger seg på sin elskerinnes grav i Bryssel. Boulangers nasjonalistiske kampanje for å rense Frank­ rike slo over i det operettemessige. Som så ofte i tider, da følelsene får fritt spillerom i det offentlige liv, lå farsen på lur i Frankrike i disse årtiene. Noen år før Boulanger betrådte skueplassen hadde den tyske ambassade i Paris grepet inn mot en liten publikasjon som kalte seg «Chat Noir» (Den svarte katten). Denne avisen var utkommet med et nummer som var så voldsomt tyskfiendtlig at ambassadøren mente å ha grunn til å forlange at det ble konfiskert. De franske myndigheter stilte seg imøtekom­ mende, og nummeret ble beslaglagt. Men «Chat Noir» ga seg ikke. En uke senere kom et nytt nummer, som inne­ holdt et åpent brev til «Monsieur von Bismarck»: ««Chat Noir» er blitt forbudt av Tyskland! For oss er dette en heder og en ære! Vi har gitt uttrykk for vår galliske patriotisme mot de narraktige pommeres dystre land. Dette er grunnen til at dette avskyelige folk fordøm­ mer oss.

240

DEN LANGE FREDEN

Undertrykkelsen av «Chat Noir» er en attest som alle tyskeres keiser har gitt oss for vår antityske gallisisme. Vi takker ham for det, mens vi venter på den hevnens time som våre stjålne kirkeklokker skal forkynne, den time da våre gamle trofaste provinser Elsass og Lothringen skal bli befridd.» Denne vesle avisen, fylt av edder og galle, var ikke noe høytidelig politisk organ. Vanligvis syslet den med helt andre ting, for det meste med de gleder som ventet gjes­ tene på kabareten «Chat Noir» på Montmartre, som ga ut avisen. Den tyske ambassadør steg altså ned fra sine høyder for å fremføre en høytidelig og harmfull protest mot den meget franske livsgleden i et fornøyelsesetablissement, der den store Aristide Bruant sang sine berømte viser om Paris, dens gater, smug og broer, og der det ble danset cancan. «Chat Noir»-redaktørenes jubel over sin triumf ble utvilsomt delt av hele det publikum som pleide å besøke lokalet, det vil si av hele Paris, fra de småborger­ lige lag til berømthetene på det kulturelle og politiske område. På «Chat Noir» kunne man se Georges Clemen­ ceau. Dit søkte også gjerne Anatole France og Guy de Maupassant. Der så man også de kjente malere som på en så strålende måte bidro til å gjøre den tredje republikk til en stor tid i fransk kulturhistorie.

FRANSK KUNST I SISTE EIALVDEL AV 1800-ÅRENE. IMPRESJONISMEN

Det er vanskelig å skrive om den tredje republikks kunstnere uten å føre Montmartre inn i bildet. Der samlet de seg i klikker på kaféene, og der fant de i stor utstrek­ ning sine motiver. Dengang Montmartre ble «oppdaget», det vil si i 1870- og 1880-årene, virket det mest som en malerisk landsby i den nordlige utkanten av Paris, et stort landlig fornøyelsesområde med sirkustelter og kabareter og danselokaler av en ganske enkel type, med cancan-danserinner og demimonder. Det var de store malere som for­ eviget dette Montmartre, som med sin Place Pigalle og sin

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

241

Place Clichy snart ble en verdensattraksjon. «Renoir fanget inn gledesstemningen i den fordringsløse dansesalongen Moulin de la Galette. Cézanne og Monet malte de krokete, bratte gatene. Degas holdt seg til interiører og malte gjerne kvinner som gjorde sitt toalett. Og Toulouse-Lautrec, selve inkarnasjonen av Montmartres depraverte fin-de-siéclestemning, skulle for alltid sette sitt preg på oppfatningen av denne bydelen ved sine briljante, men brutale tegnin­ ger fra Moulin Rouge og av danserinnen La Goulue.» De kalte seg impresjonister, disse tilhengerne av den nye malerskolen, fordi de ville fange inntrykk, skape øyeblikksbilder. De forkynte at man burde male i det fri, ikke i atelierer. Den impresjonistiske mentalitet er en gang kalt Den berømte og beryktede pariserrestauranten «Le Moulin Rouge» på Montmartre. Utsnitt av et maleri av Henri de Toulouse-Lautrec fra 1892. I bakgrunnen av bildet — foran den høye herren — har Toulouse-Lautrec plassert seg selv.

242

DEN LANGE FREDEN

«en frisk og naiv naturbetatthet»: impresjonistene var «en slags lykkelige flanører, rotløse og flyktige som de mo­ derne bymennesker de var, men med en frisk og uforder­ vet appetitt på livet. Deres kunst var en lovsang til en til­ værelse som riktignok bevisst var alt annet enn idealisert, men aldri stygg. Tvert imot lokker den med hele den umiddelbare og ureflekterte sanseopplevelses styrke. Imp­ resjonistene var 1800-årenes vitalister, ungdomsdrukne, sanseberuste, livsbejaende.» Gustave Courbet var en av den nye stilartens fremste representanter, kunstneren med det hete temperament og de sterke farvekontraster, politikeren med de radikale an­ skuelsene: «Jeg er ikke bare demokrat, jeg er republikaner Den 43,5 meter høye Vendome-søylen i Paris — støpt av 1200 erob­ rede kanoner — faller i grus 16. mai 1871. Samtidig tegning av A. Adam. Som medlem av Pariskommunen hadde Gustave Courbet, ivret sterkt for rivingen og ble hårdt straffet for det.

Gustave Courbet rnalte mange bilder med motiver fra hverdagslivet. Dette viser kvinner som sikter korn. Et annet av hans bilder — «Steinpukkerne» — er gjengitt i bind 19, side 27.

og sosialist, en mann som støtter enhver revolusjon.» Han ble kjent allerede i midten av 1800-årene, og til sin store glede vakte han almen forargelse ved sine realistiske bil­ der av hverdagslivet — hans malerier ble som oftest latter­ liggjort og refusert av Salongen, men de ga ham likevel en plass blant de store mestere. I 1871 utfoldet han en livlig politisk virksomhet. Han bekjente seg med begeistring til den sosiale revolusjon, han ble medlem av Pariskommunen og bidro aktivt til at man vedtok å styrte Vendomesøylen, minnesmerket som er støpt av erobrede kanoner og som krones av statuen av Napoleon 1. — «barbariets monument», heter det i Kommunens beslutning, «sym­ bolet på den brutale vold og den falske ære». Dette ble skjebnesvangert for Courbet. Da kommunardopprøret var slått ned, ble han stilt for retten og dømt både til fengsel og til å betale de store omkostningene ved gjenreisningen av søylen. Utfattig, som en knekket mann, gikk Courbet i landflyktighet. Han døde i Sveits 1877.

Ett av Édouard Manets best kjente malerier er «Frokost i det grønne» fra 1863, nå i Louvre. Den nakne kvinnen med de to herrer ble av­ vist av Salongen og vakte også stor-uvilje på de refusertes utstilling.

Courbets deltagelse i ødeleggelsen av Vendomesøylen ble skjebnesvanger også på annen måte. Den ga borger­ skapet den uutryddelige forestilling at alle kunstnere som ville bryte med tradisjon og slendrian, med det offisielt godtatte, med det akademiske, var samfunnsfiendtlige individer som måtte holdes nede. Da impresjonistene trådte fram i samlet flokk, kalte den toneangivende kritikk dem «kommunarder». Det innebar en bannlysning. Man behøvde ikke å være urolig. Ingen av de kunstnere som nå trådte fram, blandet seg bort i samfunnsnedbrytende eventyr. I så måte fulgte de ikke i Courbets fotspor. De revolusjonerte kunsten, men samtidig var de gode bor­ gere som ikke ønsket den tredje republikk noe ondt. De levde sitt liv uten å sette spor etter seg i den politiske his­ torie. Édouard Manet, den eldste av dem, måtte lenge

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

245

kjempe mot rasende angrep, mot skjellsord og ydmykel­ ser. Men det han traktet mest etter, var å bli godtatt av salongenes sosietet, å få ros av de toneangivende kretser. Denne taktfulle, uforanderlig vennlige og følsomme man­ nen var, som Zola sa, «en pariser som forguder den ele­ gante verden», og den irske lyriker George Moore uttalte at han «i sin opptreden og i sitt antrekk var en aristokrat». Han led sterkt under den mangel på forståelse han lenge møtte, helt siden han hadde utstilt sitt snart så berømte maleri «Olympia» på Salongen i 1865. Det forestiller en naken, grasiøs ung pike med et gåtefullt og samtidig ut­ fordrende uttrykk i øynene. Hun ligger på en seng, bak henne står en tjenstepike, en negerkvinne, som rekke henne en blomsterbukett, og på fotenden av sengen ha. en svart katt hoppet opp, med krøket rygg og halen rett i været. Maleriet gjorde skandale. Man ble forferdet over Édouard Manets berømte maleri «Olympia» fra 1865. Bildet ga støtet til en heftig avis-debatt, hvor bl. a. Émile Zola kjempet drabelig for sin venn Manet (bd. 19, side 289).

246

DEN LANGE FREDEN

det, man kalte det anstøtelig og usedelig, et typisk bevis på hvor dypt de moderne malere hadde latt kunsten synke. En voldsom pressediskusjon utviklet seg om male­ riet. Zola tok Manet i forsvar med stor intensitet. Og en av de profesjonelle kunstkritikere felte dommen: «Manet har den ære å være en fare.» Det er sagt at «Olympia» danner utgangspunktet for den moderne franske kunst. Den hardhendte kritikk som rammet det, gjorde Manet til en opprører på kunstens område, den fremste av alle de opprørere som trådte fram i disse årene. Selv om Manet ville bli berømt, selv om han ivrig lyttet til hvert anerkjennende ord, selv om han leng­ tet etter fremgang, gikk han aldri på akkord med seg selv. Han ga seg helt hen i sin kunst, slik som han ville den skulle være. «Man er ikke maler, hvis man ikke elsker det å male høyere enn alt annet,» sa han engang. Han ble den kunstner som finere, mer følsomt og kyndigere enn noen annen tolket Paris’ atmosfære. Han var selv pariser, han hørte til en storborgerlig familie, og han var dypt forelsket i sin fødeby. Han malte dens gater, dens kaier, dens parker og kaféer. Han malte veddeløpsbanene ved Longchamps, han malte operaen, han malte pariserinnen. Hans siste store arbeid var «Baren i Folies-Bergéres», som skriver seg fra 1882 — en ung, blond barpike står ved disken med dens mange flasker, man ser ryggen hennes i speilet bak henne og likeså en herre som har tatt plass i baren. Man ser også en refleks av den berømte nattkafés store sal med dens vrimmel av mennesker. Alt er oppfattet med sterk realisme, på samme måte som de store maleres forfattervenner hadde begynt å skrive realistisk. Når man ser på Manets maleri, går tankene uvilkårlig til Maupassants skildring av Folies-Bergéres i romanen «Bel Ami» — de to vennene Georges Duroy (Bel Ami) og journalisten Forestier begir seg til varietéen og trer inn i salongen: «I den lange korridoren fra inngangen til den runde promenaden, der gloret kledde piker vandret omkring, ventet en flokk kvinner gjestene ved en av de disker, der det tronet tre pudrede og sminkede barpiker som handlet med drikkevarer og kjærlighet. De høye speilene bak dem

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

247

«Baren i Folies-Bergéres». Maleri av Édouard Manet fra 1882. I speilet bak bardisken ser man både barpikens rygg og restaurantens gjester. Manet døde i 1883, 51 år gammel, og «Baren i Folies-Bergéres» er et av de siste bilder fra hans hånd.

reflekterte ryggene deres og ansiktene på dem som gikk forbi.. . De ble sloppet inn i en liten losje, kledd i rødt og for­ synt med fire stoler som sto så tett innpå hverandre at man knapt kunne komme fram mellom dem. De to ven­ nene slo seg ned. Til høyre og venstre for seg hadde de en lang rekke lignende losjer, hvor det satt mennesker som man bare kunne se hodene og brystet på . . . Forestier sa: «Se på orkesterplassene — bare bestebor­ gere med koner og barn, skikkelige sjeler som er kommet hit bare for å se på. I losjene bulevardflanører, kunstnere, piker av halwerdenen, og bak oss den merkeligste blan-

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

249

ding Paris kan oppvise. Hva slags mennesker er det egent­ lig? Se på dem! Der finner man alle yrker og alle klasser, men bermen dominerer. Det er funksjonærer fra fabrik­ kene, varehusene og bankene, journalister, offiserer i sivil, verdensmenn i kjole og hvitt, som har vært ute og spist middag, og så en hel verden av mistenkelige typer som trosser enhver analyse. Hva pikene angår, så kjenner man dem igjen fra ti år tilbake. Man ser dem hver eneste kveld året rundt på den samme plassen, uten når de må opp­ holde seg en tid på St. Lazare eller Loureine for sin helses skyld. . . Nede på scenen opptrådte tre menn, en lang, en mid­ dels og en kort, og gjorde sine kunster i en trapés. Ute i vinterhaven ble luften avkjølet av to store og stygge fonte­ ner. Menn og kvinner satt ved småbord med marmorplater og drakk øl.. .»

Manet ville først og fremst skildre sin egen samtid, han ville male det han så. Da han døde i 1883, meget feiret og berømt, sa en av hans kunstnerkolleger: «Han var større enn vi trodde.» Og en av de moderne kunsthistori­ kere som har syslet inngående med hans liv og hans verk, Gotthard Jedlicka, har sammenfattet sin dom om ham i følgende ord: «For den franske kunst har Manet samme betydning som Tizian for det venetianske, Velazquez for det spanske og Frans Hals for det hollandske maleri. Han har lært av dem alle, og han er dem alle jevnbyrdig.» Det er vel neppe noen som har båret et mer sjarme­ rende vitnesbyrd om den livsglede som begynte å blomstre opp i den tredje republikks Paris etter katastrofene i 1870-71 enn Auguste Renoir. Slike verker som «Lo­ sjen» (se illustr. neste side), «Frokosten» og «Le Moulin de la Galette» fører oss rett inn i tidens pulserende liv — motivet til det sistnevnte maleriet, som ble til i 1875-76, er hentet fra Montmartre, slik som det var før det ble fasjo­ nabelt og mondent, og det er fanget inn med genial klarUtsnitt av Auguste Renoirs berømte maleri «Le Moulin de la Galette» fra 1875-76. Maleriet henger nå i Louvre i Paris.

250

DEN LANGE FREDEN

«Losjen». Maleri av Auguste Renoir fra 1874. Renoir startet som porselensmaler og skaffet seg senere et godt utkomme ved å male gar­ diner, men sluttet seg deretter til impresjonistene under Manets førerskap. Han var meget produktiv helt til «døden tok penselen ut av oldingens hånd» i 1919. Han var da 78 år gammel.

het. «Intet verk fra denne tid er i den grad fylt av luft og sol, liv og glede, så farverikt myldrende og tindrende som dette kunstnerballet i den gamle haven, hvor solflekkene danser ned over svingende par, over stripede kjoler av silkesirts og fløyelsbånd, over stråhatter, vifter og glass, latter og smil,» har Jens Thiis sagt. «Slik har ingen maler

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

251

kunnet rive tilskueren med seg siden Rubens malte sin Kermesse. Renoir er mer betagende enn noen annen mo­ derne maler, fordi han elsket livet høyere enn noen an­ nen.» Det var på Montmartre han helst søkte sine modeller og motiver. Han påsto en gang at han hadde malt alle kvinnene på Montmartre, og han gjorde det med lidenAuguste Renoirs maleri «Badende kvinne med blondt hår» er fra 1902. Etter en reise til Italia og Algerie i 1880 ble Renoir mer opp­ tatt av tingenes volum. Nakne fyldige kvinner ble et yndet motiv.

De badende. Maleri av Paul Cézanne. Takket være sin velstående far kunne Cézanne følge sin egen linje i malerkunsten uten å behøve å ofre en tanke på at han måtte leve av sin produksjon. Men til sin 'store sorg ble han ikke anerkjent av sin samtid, ikke en gang av impresjonistene, før i 1895, elleve år før sin død. 4-

skap. Som en av hans elever en gang sa: «Når Renoir maler en kvinne, blir han revet med’i enda høyere grad enn om han kjærtegner henne.» Om Renoir elsket livet, var livet til gjengjeld vennlig mot ham: han ble høyt skattet og gjorde lykke, han ble feiret og beundret. I så måte var han adskillig lykkeligere enn de andre medlemmer av impresjonistenes krets, frem­ for alt lykkeligere enn sin venn Paul Cézanne. Ingen måtte kjempe så hardt for å bli anerkjent som denne geniale maleren. Det var særlig ved ham benevnelsen «kommunard» ble hengende, enda han var et utpreget borgerlig menneske. Han hadde arvet en betydelig for­ mue, og han var en god katolikk. I den grad han i det hele tatt befattet seg med sosiale og politiske spørsmål, var han konservativ. Da feiden omkring Alfred Dreyfus brøt ut, sluttet han seg instinktivt til dennes fiender. Hans høyeste ønske var å bli representert på Salongen. Men han ble sta­ dig avvist med motiveringer som såret ham dypt. Til å

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

253

begynne med deltok han på impresjonistenes separatutstillinger, men etter 1879 trakk han seg helt tilbake. Han ble meget bitter mot sine medmennesker og samtidig en glødende fiende av seg selv. Han flyktet fra livet og malte utelukkende i ensomhet, for sin egen skyld. «Jeg er men­ nesket som ikke eksisterer,» sa han en gang. Zola var hans barndomsvenn og forsøkte å hjelpe ham, men han forsto seg ikke på Cézannes kunst. Han mente den var fullsten­ dig mislykket. En gang i 1870-årene oppdaget en av Zolas venner at den berømte forfatter hadde et stort antall Cézanne-bilder i leiligheten sin. Men de var stablet unna i en krok, upåaktet og oversett. De ble ikke ansett verdige til å henges opp. Med lidenskapelig intensitet fortsatte Cézanne å male sine bilder, sine stilleben, sine landskaper, sine badende menn og kvinner. Ingen kjente noe til ham, ingen kjøpte hans arbeider, som en liten kunsthandler forsøkte å selge til spottpris. Han ble glemt. Først i 1895 — 56 år gammel — fikk han sitt gjennombrudd. Da ble det endelig arran­ gert en separatutstilling av hans arbeider. Kritikken hevet ham til skyene, han ble betegnet som en genial fornyer, en foregangsmann av stort format. Siden den tid har han øvet en enorm innflytelse. Han levde til 1906. Manet ble født i 1832, Cézanne i 1839, Renoir i 1841 — det er merkelig hvor mangehodet den er, denne falanks av malere som stort sett hørte til samme generasjon og som på en så genial måte nyskapte den franske kunst. Det finnes mange flere som vi her dessverre ikke kan komme nærmere inn på: Degas, Monet, Gauguin, van Gogh, for bare å nevne noen av de fremste. De trådte fram omtrent samtidig — mellom Manets og Gauguins fødsel ligger det ikke mer enn 16 år. Den siste i rekken, Hen ri de Toulouse-Lautrec, var yngre. Han ble født i 1864, men døde allerede i 1901. «I våre dager,» sier en av Toulouse-Lautrecs nyeste bio­ grafer, «er han kjent som «Henri», den patetiske, kjærlighetshungrende dverg, som malte bilder med motiver fra Montmartres natteliv.» Han forlot det høyaristokratiske miljøet han tilhørte ved sin fødsel og lot seg oppsluke av

Denne bordellscenen er et utsnitt av Henri de Toulouse-Lautrecs maleri fra 1894. I spissen for de sensuelle kvinnene troner etablisse­ mentets Madame i sin tekkelige, høyhalsede kjole.

underverdenen i Paris. Det var kaféene, danselokalene og bordellene han søkte til for å få stimulans og finne sine motiver. Et ulykkestilfelle i barndommen hadde gjort ham til krøpling for livet. Han var grotesk liten, med korte, forkrøplede ben, kraftig overkropp og stort hode. Han var frastøtende stygg. Han søkte kompensasjon for sin vanskapthet i en livsførsel som på alle måter var eks­ travagant. Han ville hevde seg gjennom sin kunst og sin hektiske jakt etter sensasjoner. Som en rasende kastet han seg ut i den vulgære forlystelsesverden som han skildret

FRANSK KUNST. IMPRESJONISMEN

255

så elegant, så morsomt, så begeistret og så giftig. Han kari­ kerte den, men han elsket den også. Han identifiserte seg med den, han ville bli godtatt av den. Men samtidig ville han markere sin overlegenhet. Ett var helt fremmed for ham: å dømme, å moralisere. Når han valgte dette livet, var det fordi han fant det uimotståelig fascinerende. Han var utelukkende kunstneren, som gikk opp i sin lidenskap for farve og form, og han hadde en menneskelig trang til å bli anerkjent og ansett. Henri de Toulouse-Lautrec ble den mest realistiske skildrer av livet på Montmartre med dets rampelys og skyggesider. Kveld etter kveld satt han på Moulin Rouge, det store forlystelsesstedet som ble åpnet i 1889 og som snart ble verdensberømt, ikke minst på grunn av den pla­ katen som Toulouse-Lautrec laget og som ble slått opp på alle annonsesøylene i Paris. Han satt der med sin skisse-

Dette er Toulouse-Lautrecs berømte reklameplakat for forlystelses­ stedet Moulin Rouge som ble åpnet i 1889. I sentrum av plakaten sees stedets store attrak­ sjon i mange år, danser­ innen La Goulue — «Den grådige». Hennes borgerlige navn var Luise Weber.

En annen av tidens store franske malere var Edgar Degas (18341917). Dette bildet av kvinner som kjernmer sitt hår, malte han i 1875-76. Degas var ikke bare en av de fremste blant impresjonistene, han var også en av tidens mest interessante kulturpersonligheter.

blokk og tegnet: danserinnen La Goulue, som i noen år var Montmartres største attraksjon — groy, frekk, vulgær og suverén med en aldri sviktende sans for rytme. X idere den geniale visesangerinnen Yvette Guilbert, raffinert i sin evne til å «synge de mest uanstendige viser med en fullstendig uskyldsfull mine», og hele den glitrende, bro­ kete, bråkende verden som omga dem. Han gikk omkring på bordellene og tegnet den parisiske demimonde. Han arbeidet febrilsk og drakk enormt. Resultatet var delirium, sammenbrudd og tidlig død.

DREYFUSSAKEN Høsten 1894 utga Toulouse-Lautrec et album litografier som forestilte Yvette Guilbert i forskjellige stillinger på scenen og som med suveren teknikk foreviget «de glade

DREYFUSSAKEN

257

nittiårene» i Paris. Omtrent på samme tid gikk teppet opp for et annet skuespill, som i mange år kom til å sette sitt preg på den tredje republikk. Noen av hovedpersonene i dette dramaet var: Auguste Mer eie r, divisjonsgeneral og krigsminister 1893-95. Charles Le Mouton de Boisdeffre, general og sjef for generalstaben. Jean Conrad Sandherr, oberst og sjef for generalstabens sta­ tistiske avdeling (kontraspionasjen). Mercier Du Paty de Clam, major ved generalstabens operasjonsavdeling. Georges Marie Picquart, major ved generalstabens operasjonsavdeling og 1895 sjef for dens statistiske avde­ ling. Hubert Joseph Henry, major ved generalstabens statistiske avdeling. Marie Charles Ferdinand Esterhazy, major og bataljonssjef ved 74. linjeregiment. Max von Schwarzkoppen, oberst og tysk militærattaché i Paris. Georges Clemenceau. Émile Zola. Og Alfred Dreyfus, artillerikaptein og aspirant i generalstaben. Mindre, men derfor ikke alltid betydningsløse, roller ble spilt av tre franske statssjefer, av statsministre, uten­ riksministre, krigsministre, justisministre, ambassadører, medlemmer av senatet og kammeret, offiserer, dommere, advokater, journalister, politiske agenter og fangevoktere. En gang — i 1899 — sa den franske Londonambassadør Paul Cambon under en samtale med dronning Victoria om hovedpersonen i det dramaet som nå skulle utspilles, kaptein Alfred Dreyfus: Han var en meget intelligent og dyktig offiser. Men i generalstaben var han så lite likt at hans kolleger straks rettet mistanken mot ham, da man oppdaget at en rekke hemmelige dokumenter var solgt til Tyskland. Dreyfus var «et offer for sine personlige egen­ skaper», sa ambassadøren. En av de viktigste av disse egenskapene var at han var jøde og ikke-katolikk. Man kunne tilføye: Dreyfus var født i Elsass. Han nærte elsasserens dype kjærlighet til Frankrike, og etterat hans land var avstått til Tyskland, hadde han valgt å forlate det for å kunne beholde sitt franske statsborgerskap. Han var også økonomisk meget velsituert. Under en husundersø­ 11. Gnmberg 20

258

DEN LANGE FREDEN

kelse hos ham oppdaget man at hans formue ga ham en årsinntekt på omkring 30 000 gullfrancs. Disse enkle og megetsigende kjensgjerninger satte man seg ut over på høyeste hold. Men vi lar teppet gå opp. Første akt, første scene — september 1 894: Ren­ gjøringshjelpen i den tyske ambassade, den franske kvin­ nen Bastian, som var betalt av major Henry for å under­ søke ambassadens papirkurver, overleverer den statistiske avdeling et delvis istykkerrevet brev. Det er adressert til oberst von Schwarzkoppen og inneholder en fortegnelse, et bordereau, over franske militære dokumenter som avsenderen tilbyr militærattachéen. Bordereauet blir gransket av major Henry. Han lar det gå videre til sin nærmeste overordnede, oberst Sandherr, kjent som fanatisk antisemitt og katolikk. Sandherr rap­ porterer til generalstabens sjef, Boisdeffre, og denne til krigsministeren, Mercier. Det blir gitt ordre om at general­ staben skal foreta en sammenlignende undersøkelse av håndskrifter i bordereauet. Man må snarest mulig finne den skyldige. Og man slår ned på Dreyfus. Dreyfus er upopulær. Man mener også å kunne fastslå at hans hånd­ skrift er identisk med den som forekommer i bordereauet. Annen scene — 15. oktober 1 8 94: Privat forhør av kaptein Dreyfus. Major Du Paty de Clam fører ordet. Han dikterer Dreyfus et fingert brev, som er bygget over bordereauet. Etter en stunds forløp avbryter Du Paty og utbryter: «Hva er det i veien med Dem, kaptein Dreyfus? De skjelver på hånden.» Du Paty fortsetter i noen minut­ ter, men slutter så brått og sier: «Kaptein Dreyfus, i lovens navn arresterer jeg Dem. De er anklaget for høyforræ­ deri.» Samtidig peker Du Paty på en revolver som ligger skjult under en haug av dokumenter. Dreyfus: «Jeg er uskyldig. De kan drepe meg, om De vil.» Du Paty: «Det er ikke vår sak å fungere som bødler. Det tilkommer Dem.» Dreyfus: «Det vil jeg ikke gjøre. Jeg er uskyldig.» Tredje scene — desember 1894: Dreyfus for krigs­ rett (lukkede dører). Ved hjelp av aktstykker som er

DREYFUSSAKEN

259

stemplet hemmelige, og som den anklagede og hans for­ svarsadvokat ikke har fått adgang til, men også med støtte av forfalskede dokumenter og helt løgnaktige påstander (først og fremst av major Henry), blir Dreyfus erklært skyldig. Han blir dømt til avskjed og deportasjon på livs­ tid. Krigsretten vet at krigsministeren og generalstaben vil ha det slik. Domstolen er seg bevisst at arméens ære kre­ ver en hurtig utpekning av en skyldig. Den vet også at Alfred Dreyfus er et heldig valg, sett fra alle synspunkter. Han er jøde. Store deler av det franske folk anser det for en patriotisk plikt å sette fast en jøde. Fjerde scene — januar 1 895: Gårdsplassen på den militære høyskole i Paris. Tropper marsjerer opp, trom­ mene drønner. Dreyfus blir ført inn. Kommanderende general kommanderer givakt: «Alfred Dreyfus, De er uverdig til å bære våpen! I det franske folks navn degrade­ rer vi Dem!» Epålettene blir slitt av hans uniform, hans sabel blir brukket i stykker. Han blir tvunget til å marsjere gårdsplassen rundt. Han roper: «Soldater, en uskyldig mann blir degradert! En uskyldig mann blir vanæret! Leve Frankrike! Leve arméen!» Utenfor krigsskolen hyler Parispøbelen: «Heng Dreyfus!» Femte scene tar sin begynnelse i februar 1895. Den blir utspilt på Djevleøya utenfor Cayenne i Syd-Amerika. Der har det tidligere vært en koloni av spedalske, som nå er flyttet i en fart. Forhenværende kaptein i den franske armé, livstidsfangen Alfred Dreyfus er alene med sine voktere på den øde øya med det helsefarlige klimaet. En gang imellom får han skrive et brev. Han skriver til hust­ ruen, til generalstabssjefen, til republikkens president. Han krever oppreisning. Han forlanger at man skal få tak i den som har begått den forbrytelsen han er blitt anklaget og dømt for. Han blir bare møtt med taushet. Han blir glemt. Når alt kommer til alt, hører hans fall jo til de nokså uvesentlige og bagatellmessige. Annen akt, første scene —juli 1895: antisemitten majoi Picquart, som har tatt aktiv del i arrestasjonen av Dreyfus og som nå er blitt sjef for den statistiske avdeling, fåi ordre av general Boisdeffre om å foreta nye undersø-

260

DEN LANGE FREDEN

Kaptein Alfred Dreyfus blir degradert 5. januar 1895. Samtidig teg­ ning. Først ble epålettene og militære distinksjoner slitt av unifor­ men, deretter ble hans sabel brukket i to. Så måtte han marsjere rundt gårdsplassen foran troppene, mens pariserpøbelen utenfor krigsskolen brølte: «Heng Dreyfus!» Han bevarte imidlertid hele tiden sin rolige holdning og ropte: «En uskyldig mann blir vanæret. Leve Frankrike! Leve arméen!»

keiser i affæren Dreyfus. General Boisdeffre føler seg ikke riktig rolig. Han er klar over at bevismaterialet mot den dømte er temmelig magert. Man må skaffe fram flere do­ kumenter, som viser Dreyfus’ skyld, fremholder han. For det tilfelle at det vil bli krevet en redegjørelse må man kunne peke på klare motiver for forbrytelsen. Major Picquart lar sitt apparat tre i funksjon. Han finkjemmer terrenget, men han finner ikke noe som kan sette Dreyfus i forbindelse med bordereauet. Derimot får han tak i et utkast til et brev, som major Henry med Bas-

DREYFUSSAKEN

261

tians hjelp har oppsnappet i den tyske ambassade, og der signaturen C. (oberst von Schwarzkoppen) ber om nøyak­ tigere opplysninger angående en viss sak. C. ønsker dette for å kunne avgjøre om han bør fortsette sitt samarbeid med firmaet R. Brevet er adressert til major Esterhazy, Rue de la Bienfaisance 27, Paris. Major Picquart føler seg meget ubehagelig berørt ved lesningen av dette brevet. Han forhører seg om major Esterhazy. Det han får vite, taler ikke akkurat til dennes fordel: han er kjent for sin gjennom råtne økonomiske stilling og for å føre et mildest talt holdningsløst privatliv. Picquart oppsporer noen brev som er skrevet av Ester­ hazy, og nå gjør han sin store oppdagelse: håndskriften i disse brevene er uten ringeste tvil identisk med den i bordereauet. Picquart skjønner at Dreyfus er uskyldig, og at den vir­ kelige forbryter er major Esterhazy, som Parispolitiet har karakterisert som en falskspiller, svindler, kobler og i det store og hele en slyngel. Annen scene: Picquart fremlegger det nye funn for sine overordnede. De trekker på skuldrene. Fremfor alt vil de hindre at affæren Dreyfus blir tatt opp igjen. Det kunne føre til en forferdelig skandale, det kunne bety en katastrofe for dem som hadde medvirket til at Dreyfus ble dømt og som hadde satt sin ære i pant på at han er den skyldige — en katastrofe også for generalstaben og for hele arméen. Picquart påpeker at Dreyfus’ familie har innledet private undersøkelser. Han spør: «Hvis de finner den vir­ kelige forbryter, hva skal vi da gjøre?» Svaret er: «Hvis De tier stille, vil aldri en sjel få vite noe.» Picquart: «Ge­ neral, dette er avskyelig. Jeg kan ikke ta denne hemmelig­ heten med meg i graven.»

Slik var opptakten til den største, den mest opprørende og opphissende skandale i den tredje republikks krønike, som er så rik på skandaler — den krise, som for å bruke urnst Kobert Lurtius" ord slapp løs religionskrigens fanat­ isme og borgerkrigens hat og som tvang landets åndelige

262

DEN LANGE FREDEN

førere til å bekjenne farve. Den grep om seg i den grad at hele det franske folk ble delt i to leirer — for eller mot Dreyfus, for eller mot arméen, for eller mot jødene, for eller mot kirken. Den vokste for hver dag som gikk, den satte sinnene i brann over hele verden, den fikk ødeleg­ gende virkninger. Den trivdes i en atmosfære av skjells­ ord, løgn, bestikkelser, falske vitnesbyrd for retten, domfellelser etter ordre fra høyeste hold, forfalskninger, avset­ telser, forvisninger, dueller og selvmord. De som bar det offisielle ansvaret, hadde bare ett mål: å mørklegge og dysse ned for å redde arméens ære. I departementer, i generalstaben, ved militærdomstolene og i offisersmessene resonnerte man som så at det var uendelig meget bedre at én mann døde for arméen enn at hele arméen gikk til grunne. Etterat sannheten var gått opp for major Picquart, ar­ beidet han iherdig for å la den komme til sin rett. Han ble sendt til en risikabel kommandoplass i Nord-Afrika. Han var blitt en meget farlig mann, han burde forsvinne, og man håpet at han ville falle. Da dette håpet ikke gikk i oppfyllelse, stilte man ham for retten og avskjediget ham. Den verste av dramaets skurker, major Esterhazy ble om­ hyggelig dekket for den gode saks skyld, enda man på høy­ este hold hadde godt kjennskap til at han var en forræder og spion som solgte sitt land for penger. Hvis han ble av­ slørt, var spillet tapt for generalstaben og for hæren. For å bevare skinnet stilte man ham for retten, men naturligvis ble han frikjent. Major Henry gikk med stor — men ikke tilstrekkelig stor — behendighet inn for å lage falske brev og dokumenter for å skaffe generalstaben beviser for at Dreyfus var den skyldige, for å kompromittere sin nær­ meste overordnede, major Picquart, og for å gi arméens forsvarere en mulighet til å slå tilbake de radikales stadig voldsommere angrep i kammeret og i pressen. Men til slutt snørte Henry seg håpløst inn i sine egne garn. Man fant ham en dag med overskåren strupe i det fengslet som han til slutt hadde havnet i; ved siden av ham lå en blodig barberkniv. Generalstabssjefen, Boisdeffre, som hadde forsvart seg ved hjelp av Henrys forfalskede aktstykker,

263

DREYFUSSAKEN

så seg nødt til å ta avskjed. Oberst von Schwarzkoppen ble sendt hjem til sitt regiment i Tyskland. Og major Esterhazy, som mot kontant betaling hadde tilbudt den tyske ambassade sine tjenester alt før han oversendte det beryktede bordereauet og som senere hadde fortsatt å spille sin rolle uten å bekymre seg om den degraderte fangen på Djevleøya, fant det til slutt nødvendig å forlate Frankrike. Major Esterhazy flyktet til England. Når Esterhazy forsvant fra skueplassen skyldtes det ikke minst Georges Clemenceaus drønnende kanonader mot det offisielle Frankrike i avisen «L’Aurore». Han spilte i disse årene en stor rolle som politisk journalist og skulle snart ta ledelsen som medlem av senatet og som statsminister. Men viktigst av alt var likevel Émile Zolas åpne brev til republikkens president, som «L’Aurore» offentliggjorde i januar 1898. Dette var den berømte ar­ tikkel meo overskriften «Faccuse!» — Jeg anklager — som ble hilst med jubel av frihetens venner over hele verden. I sin artikkel vendte Zola seg mot alle som i de siste årene hadde hatt del i ansvaret for Alfred Dreyfus’ marty­ rium på Djevleøya: mot krigsdepartementet og generalsta­ ben, mot offiserene og deres sakkyndige, mot dommerne Et utsnitt av avisen «L’Aurore» fra 13. januar 1898 med Émile Zolas åpne brev om Dreyfussaken til republikkens president, Fran^ois Félix Faure. Georges Clemenceau hadde gitt brevet overskriften «Faccuse!» — Jeg anklager! CTsncj CentiinGB FEXTD1 13 HKVJZH IK»

LAURORE J’Accuse...!

ERKEST VAUQHAR

IB ANMQMCrS lOMf i to — Ru» MonUoirlr» — Mat.n k wk.ru.

Littéraire, Artistique, Sociale

LETTRE AU PRESIDENT DE LA RÉPUBLIQUE Par ÉMILE ZOLA LETTRE

llire i s |.jdniUsjiBliCGl. pioiuiidrnnl. xiinottlCTl. thrrehonl. ,