Ludvig 14.s tidsalder [14] 8252511902, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

Carl Grimberg

LUDVIG 14.s TIDSALDER

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1987

Notsk utgave redigert av Haakon Holmhoe Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Otava, Finland 1987 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1190-2 (bd. 14) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

Før sin død i juni 1941 rakk Carl Grimberg å redigere og skrive det meste av dette bindet. Forfatterskapet til den politiske historie deler han imidlertid med fil. dr. Ragnar Svanstrdm, som også har sluttredigert bindet. Foreliggende bind i den norske utgaven er i sin helhet oversatt av cand. mag. Lotte Holmboe. Den norske Bokklubben

Innhold

DA DE STORE TENKERE VAR NATUR­ FORSKERE OG MATEMATIKERE.............. Francis Bacon............................................................... William Harvey, den moderne fysiologis grunnlegger Isaac Newton, verdens største naturforsker ............ Den moderne filosofis gjennombrudd ......................

9 9 19 23 31

René Descartes, 31. Baruch Spinoza, 40. Gottfried Wilhelm von Leibniz, 53.

LUDVIG 14.s TIDSALDER..................................... Solkongen i Versailles................................................. Ludvig 14. og damene................................................. Filip av Orléans og Liselotte ..................................... Jean Baptiste Colbert ................................................. Barokktiden ................................................................. Den franske litteraturs gullalder ...............................

63 63 86 105 114 130 141

Blaise Pascal, 142. Francois de La Rochefoucauld, «Paradoksets far», 147. Jean de La Fontaine, den ypperste av alle fabelfortellere, 151. Nicolas Boileau, 156. Pierre Corneille, 161. Jean Baptiste Moliére, 166. Jean Racine, 180.

Ludvig 14. legger store planer................................... 185 Europas fredsforstyrrer, 185. Diplomater og hærførere i kretsen omkring Solkongen, 193. Det habsburgske velde i skuddlinjen, 216.

Ludvig slår til ............................................................... 221 Til å begynne med kjøper han Dunkerque av Karl 2., 221. Ludvigs forbund med Nederland og de indre forhold der i landet, 229. Devolusjonsretten og forholdene i de habsburgske monarkier, 235. Krig mellom England og Nederland, 243. Devolusjonskrigen og trippelalliansen, 250.

Nederland må knekkes............................................... 259 En farlig konkurrent for Frankrike, 259. Ludvig sprenger trippelalliansen og okkuperer Lothringen, 263. Før stormens utbrudd, 268. Lynkrigen og Oranierrevolusjonen, 272. Den lille «kremmernasjonen» lar seg ikke knekke, 281. Det blir dannet en koalisjon mot Ludvig, og Frankrike blir isolert,

285. Krigens avslutning, 292. Et ekteskap med store politiske konsekvenser, 298.

Ludvig 14. på høyden av sin makt................................300 Restaurasjonen i England.............................................. 318 Den lystige kongen, 318.

Den «ærefulle» revolusjonen.......................................... 358 Jakob 2., 358.

Den pfalziske krig........................................................ 390 Den første store alliansen mot Frankrike................... 395 Vilhelm 3.s England ...................................................... 401 Den store alliansens kamp mot Ludvig 14................... 414

KART Frankrikes provinser på Ludvig 14.s tid ................. 127 Ludvig 14.s Frankrike....................................... 198/199 De forente Nederland på 1600-tallet ......................... 258

Kopi av Isaac Newtons speil-teleskop fra 1668. Speil-teleskopet var en betydelig forbedring av kikkerten og ga astronomene an­ ledning til å foreta langt sik­ rere observasjoner enn tidligere.

Da de store tenkere var naturforskere og matematikere

FRANCIS BACON

Den engelske renessansefilosofen Francis Bacon var en meget fornem herre, storseglbevarer hos Jakob 1. og lordkansler av England. Det er imidlertid ikke i kraft av sin høye rang, men takket være sin betydning som tenker og filosofisk forfatter, Francis Bacon lever videre i histo­ rien. Hans tenkemåte var så velgjørende fri for inngrodde fordommer; og takket være sin evne til å gi sine tanker en pregnant form, kunne han vise andre vitenskapsmenn veien ut av den gamle vanetenkningens golde hengemyr og åpne deres øyne for verdien av egne undersøkelser av livet og verden på grunnlag av erfaringer, det som kalles empirisk forskning. Da Francis Bacon var 19 år, døde hans far, som var storseglbevarer hos dronning Elisabeth, så plutselig av en voldsom forkjølelse at han ikke fikk tid til å sette opp noe testamente, hvilket var høyst beklagelig for Francis, som var den yngste av sønnene. Ifølge engelsk lov arvet nemlig eldste sønn hele farens store formue og eiendom, og den yngste, som hadde lagt seg til meget kostbare vaner hjemmefra, sto nå plutselig på bar bakke og måtte kaste seg inn i en hard kamp for tilværelsen. Den første tiden måtte han sette seg i gjeld, og den ble han aldri kvitt, enda han med tiden fikk en meget betydelig årsinntekt. Francis slo inn på embedsmannsbanen. Det gikk imid­ lertid langsomt fremover, særlig for en ung mann med hans ærgjerrighet. Men i 1601, da han var omtrent 40 år gammel, fikk han endelig en velkommen anledning til å vinne dronningens gunst ved å stille seg til rådighet som regjeringens advokat under rettergangen mot hennes tid-

10

NATURFORSKERE OG MATEMATIKER^

Francis Bacon. Detalj av et maleri av John Vanderbank etter et maleri fra ca. 1618. I 1617 ble Bacon storseglbevarer hos Jacob 1. Dette embede førte med seg at han skulle ta vare på det store riksseglet som alle statshandlinger måtte besegles med. Embedet ga ham også stor innflytelse på forvaltningen og retts­ ordningen. Året etter ble han lordkansler og baron av Verulam.

ligere yndling lord Essex. Bacons personlige innsats i denne saken bidro vesentlig til at den anklagede ble henrettet som opprører, enda Essex alltid hadde vært hans trofaste venn og ofte hadde lagt inn et godt ord for ham hos dronningen. Dette forræderiet mot hans tidligere velgjører har, som rimelig er, satt en plett på Bacons minne for alle tider (se bd. 13, side 241 ff). Direkte usympatisk virker også hans iver etter å innynde seg hos Jakob 1. og hans allmektige yndling Buckingham, en taktikk som riktignok brakte ham til maktens og ærens høyeste tinder — inntil han en vakker dag ble styrtet av sine fiender. Disse beskyldte ham for å ha mottatt bestik­ kelser under utøvelsen av sin dommergjerning og la saken fram for parlamentet. Dette skjedde i 1621, like etter at hans 60-års dag var blitt feiret med en strålende hyllest fra alt hva England kunne oppvise av lærde menn og diktere. Var Bacon skyldig i det han ble anklaget for? Ja, for så vidt som han virkelig hadde mottatt gaver fra folk som

FRANCIS BACON

11

søkte rettens hjelp. Men det var vanlig praksis på hans tid. Englands dommerstand levde for en stor del av slike gaver, for selve lønnen var elendig. Men naturligvis var en slik form for betaling en uskikk og kunne lett føre til partiskhet. Hva Bacon angår, lot han seg imidlertid aldri forlede av gavene til å felle en urettferdig dom. Men på den annen side fremgår det av hans korrespondanse med Buckingham at han ved flere anledninger ga etter for påtrykk fra kongens yndling på en temmelig ansvarsløs måte. Bacon ble så nedbrutt av det slaget som hadde rammet ham at han ble alvorlig syk og trodde han skulle dø. Han ønsket nå å gjøre opp sin sak med Vår Herre og skrev en syndsbekjennelse, hvor han erkjente at han hadde meget på samvittigheten og sammenfattet all sin skyld i den ene store forsyndelsen at han ikke hadde brukt sine rike evner slik som han burde, men hadde kastet dem bort på politisk virksomhet, noe som han i grunnen slett ikke passet til. Da den anklagede ble bedre, skrev han til parlamentet og innrømmet uforbeholdent at de fleste anklagepunktene var berettiget, men anmodet samtidig om å bli dømt på mildeste måte. Ved sin villighet til å stille seg til tjeneste for kongens og Buckinghams pengegriske politikk, hadde han imidlertid gjort seg grundig forhatt blant folkets representanter. Det var nok av dem som tørstet etter hevn, og de hadde sørget for å angripe ham der hvor han var lettest å ramme. Dessuten hadde de to høytstående perso­ nene som i siste instans bar ansvaret for tidens moralske fordervelse, bestemt seg for å ofre sin håndgangne mann. Dommen ble da også streng. Den lød på embedsfortapelse, drøye bøter og fengsel «så lenge det behaget Hans Majestet». Det behaget imidlertid ikke Hans Majestet mer enn to dager. Den forhenværende lordkansleren ble sluppet ut av Tower, og bøtene ble aldri innkrevd. Fra nå av kom Bacon seg forbausende fort, og snart kunne han ta fatt på sin vitenskapelige og litterære virk­ somhet med nye krefter. I de fem årene han ennå hadde igjen å leve, ofret han seg så å si utelukkende for arbeider av denne art, og det ga ham en langt dypere tilfredsstillelse

12

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

enn all hans tidligere makt og herlighet, selv om han riktignok ikke kunne la være å skjele litt til det herlige livet ved hoffet. Han bombarderte både Jakob 1., parla­ mentet og innflytelsesrike privatpersoner med bønnskrifter om å få komme tilbake, men til alt hell for ham selv, hadde det ingen virkning. I stedet åpnet det seg nå et ubegrenset arbeidsfelt for hans ukuelige ærgjerrighet i naturvitenskapenes verden.

Alt i 3O-års alderen hadde Bacon tumlet med store planer om å befri vitenskapen for «ordkløverier og munn­ svær samt for bedragerske overleveringer» og i stedet vise veien fram til «samvittighetsfulle oppdagelser og gagnlige oppfinnelser». Målet for hans vitenskapelige ærgjerrighet var å lære menneskene å beherske naturmaktene. Og man må være enig med ham i at når ærgjerrigheten gir seg slike utslag, står den uendelig meget høyere enn både personlig maktbegjær og trangen til å øke fedrelandets makt. «Å utvide menneskeslektens makt over naturen er det høyeste en mann kan leve for,» sier Bacon. «Det overgår langt alle erobringer av fremmede land.» Men for å kunne herske over naturen og gjøre den til menneskenes lydige tjener, må man kjenne dens lover, for «kunnskap er makt». Disse naturlovene kan vi imidlertid bare oppdage ved hjelp av nøyaktige iakttagelser og eksperimenter. Lord Bacons ærgjerrighet på det naturvitenskapelige område var sterkt beslektet med det maktbegjær som drev middelalderens alkymister til å søke etter de vises sten og forsøke å gjøre seg til herrer over naturkreftene. Forskjel­ len er at Bacon ville skaffe seg dette herredømme på «naturlig» vis — ved eksperimenter. På det punkt later han imidlertid til å ha vært av den eiendommelige oppfat­ ning at eksperimentene er en slags vold mot naturen, at man ved hjelp av dem kan «tvinge» den til å røpe sine hemmeligheter, «akkurat som man bare kan lære et men­ neskes innerste jeg virkelig å kjenne ved å stille det på prøve, ved å utfordre og uteske det». Ja, han brukte faktisk et uttrykk som å tvinge fram svar på våre spørsmål til naturen ved hjelp av «tortur». Og som illustrerende

FRANCIS BACON

13

Alkymisten. Kobberstikk av Christoph Maurer, fra slutten av 1500tallet. Alkymien skriver seg opprinnelig fra araberne. Dens mål var å finne metoder til å fremstille gull på kunstig vis. Alkymistene trodde at det fantes et stoff, «De vises sten», som kunne omdanne metaller, f. eks. bly, til gull. Alkymien var meget populær over hele Europa mot slutten av middelalderen. Om den ikke førte til det resultat alkymistene håpet på, fikk kjemien mange verdifulle erfaringer gjennom deres eksperi­ menter.

eksempel tar han havguden Protevs, som skiftet skikkelse hvis man greidde å ta ham til fange og holde ham bundet. «På samme måte,» sier han, «åpenbarer naturen langt mer av sitt virkelige jeg om man etter alle kunstens regler øver vold mot den enn om man fritt overlater den til seg selv.» Men skal naturforskerens eksperimenter ha noen verdi, og skal han kunne trekke de riktige slutninger av sine erfaringer, må han — fremholder Bacon — frigjøre seg fra de fordommer og feilaktige forestillinger som almin­ nelige mennesker er så proppfulle av at de ikke kan se virkeligheten slik den er. Og han sammenligner mennes­ kenes oppfatningsevne med «et ujevnt speil, som gir et forvridd og forvansket bilde av tingenes natur». Til de store byggende ånder kan Bacon derimot ikke regnes. Hans program går riktignok ut på at vi må ta fatt

14

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

på å samle våre erfaringer og bearbeide dem til et hele og på den måten komme fram til pålitelige kunnskaper om naturlovene. Og vi skal ikke som mauren bare dynge dem sammen i en haug, men gjøre som biene — fordøye dem og omdanne våre samlede erfaringer til et systematisk hele. Men da Bacon selv skulle ta fatt på denne oppgaven, ble arbeidet planløst og resultatene betenkelig kaotiske. Han samlet på alle mulige og umulige iakttagelser og notater, så han til slutt hverken visste ut eller inn. Men på den annen side er det naturligvis urimelig å stille moderne vitenskapelige krav til en forsker fra 1500-tallet. Og blant alt det verdiløse materialet Bacon samlet, finner man også enkelte geniale hypoteser, som at varme er bevegelse i atomene — mens den tids fysikere ellers mente at varmen var et eget stoff — eller hans teori om at smak- og luktesans er intimt forbundet med hverandre. Hans kanskje mest geniale idé er vel imidlertid den om mate­ riens uforgjengelighet — at den hverken økes eller minskes ved de forandringer den uopphørlig gjennomgår. Bacon har også fremsatt en tese om farvene, som dannet utgangspunktet for Newtons banebrytende teori om lyset. Og endelig bør det også nevnes at Francis Bacon har gjort en del vekstfysiologiske og sammenlignende anatomiske observasjoner av en viss verdi. Det er også på sin plass å nevne at den filosoferende og eksperimenterende lordkansleren faktisk fikk gjort det til en motesak innenfor den engelske sosietet å drive med vitenskapelige eksperimen­ ter. Til og med en slik levemann og ranglebror som Karl 2. hadde sitt eget kjemiske laboratorium, og hans ekspe­ rimenter der stjal utvilsomt meget tid fra hans utsvevel­ ser. Francis Bacons forfatterskap omfattet imidlertid ikke bare naturvitenskap og filosofi, men resulterte også i verker av rent litterær karakter; og i dem viste han seg som en av den engelske prosas største mestere. Hans «Essays», en slags håndbok i praktisk livsvisdom, vitner om en sjelden menneskekunnskap og har sannsynligvis

FRANCIS BACON

15

Vitenskapsmannen på 1500- og 1600-tallet var først og fremst mate­ matiker. I denne tegningen av Johannes Stradanus prøver astronomen og matematikeren Flavius å finne en metode til å måle lengdegrader, ved å bruke en magnetstein som ligger på en fjel, mens fjelen flyter i vann. For øvrig har han sekstant, globus, timeglass, seilskutemodell etc. i sitt studerkammer.

betydd like meget for engelsk kultur som Montaignes essays for fransk. Bacon er den første betydelige represen­ tant for den spesifikt engelske idealisme i filosofiens historie, for nyttefilosofien, som står med føttene fast plantet i virkelighetens jord, som vel «ikke har samme flukt mot dybdene og høydene som den tyske idealisme, men som ikke desto mindre er stolt og mandig som alt det beste England kan oppvise», for å sitere Alf Ahlberg. Lord Bacons livsvisdom er imidlertid i så høy grad preget av den ærelystne hoffmanns og politikers syn, at boken — som en av Bacons biografer sier — «utvilsomt

16

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

kan anvendes som en allsidig og veldokumentert lærebok i lykkejegeri». Forfatteren råder f. eks. oppadstrebende unge menn til å legge an på å skjule sine feil og forskjønne dem ved «å stille dem i skyggen av nærmest beslektede dyd». Denslags og adskillig annet er jo Machiavelli oppad dage, men, som den svenske Baconforskeren Efraim Liljeqvist har påpekt — i opposisjon til engelskmennene John Nichol, Thomas Fowler og andre ivrige advokater for Bacon — en Machiavelli uten den storhet som en sterk patriotisk følelse tross alt innebærer. For lord Bacon gir ikke sine råd med tanke på å redde et underkuet og fortrykt fedreland, men for at man skal benytte seg av dem i den rent egoistiske hensikt å vinne personlig frem­ gang her i livet. Men på den annen side gir han sine råd med en touch av hoffmannens elskverdighet og noe av Montaignes forstå­ ende smil for menneskelige svakheter, som når han frem­ holder at sannheten alltid blir behageligere ved å blandes med en passende porsjon løgn. Og hvorfor skal man i det hele tatt gjøre saker og ting verre enn de behøver å være, spør han. Selv døden er ikke så forferdelig som mennes­ kene gjør den med sine begravelsesseremonier med «sukk og stønn, likbleke ansikter og gråtende venner i sørgeklær». Og hvorfor skal menneskene ødelegge hele tilværelsen med religionskriger? «Religiøs strid og splittelse er en elendighet som var ukjent for hedningene. Dikteren Lucretius utbrøt da noen berømmet Agamemnons ofring av sin egen datter: ’Så stor elendighet kan altså religionen få i stand!’ Men hva ville han vel ikke ha sagt om han hadde hatt kjennskap til blodbryllupet i Frankrike eller kruttsammensvergelsen i England! Han var nok blitt syv gan­ ger ivrigere ateist enn han allerede var . .. Det var grov blasfemi da djevelen sa: ’Jeg vil fare opp og bli lik Den høyeste.’ Men det er enda mer blasfemisk å ville gjøre seg selv til Gud og la Ham si: ’Jeg vil stige ned og bli lik Mørkets fyrste.’ For hva annet er det vel når man i religionens navn begår de grusomste, de mest opprørende handlinger — snikmyrder fyrster, massakrerer folk, om­ styrter riker og regjeringer?»

FRANCIS BACON

17

Og hvor meget vondt fører ikke revolusjoner med seg, onder som kunne unngås, «hvis bare menneskene ville ta tiden til forbilde når de innfører nye ting. Den fornyer grundig, men rolig og litt etter litt, så det knapt merkes.»

Robert Boyle revolusjonerte kjemien ved å definere kjemiske element slik vi i dag kjenner dem, og ikke som middelalderens fire element jord, ild, luft og vann. Her hans luftpumpe. Med den beviste han loven om sammenheng mellom tetthet, press og volum i gasser.

18

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Blant tankevekkende aforismer av Bacon kan ellers nevnes: «Hvor ofte blir ikke den enes dårskap den annens lykke! For ingenting hjelper oss så raskt fram som andres mistak.» — «Døden kommer til de unge, mens de gamle går mot døden — det er hele forskjellen.» — «Hustruen er den unge manns elskerinne, den middelaldrendes ledsagerske og den gamles pleierske; slik at en mann kan ha grunn til å gifte seg i en hvilken som helst alder. Men likevel anså man den mann som klok, som ga følgende svar da han ble spurt om når en mann burde gifte seg: ’En ung mann ikke ennå — en eldre mann slett ikke.’» Det var et naturvitenskapelig eksperiment som kostet Francis Bacon livet. Under en undersøkelse av vinterkuldens virkninger pådro han seg i 1626 en lungebeten­ nelse som endte med døden. Da hans testamente ble åpnet, viste det seg at han hadde opprettet flere universitetsstipendier til fremme av de studier og forskninger som alltid hadde ligget ham så varmt på hjerte. Han hadde gjort det i lykkelig uvitenhet om at hans gjeld var tre ganger så stor som hans formue. Alt for konsekvent hadde han tillempet den maksimen fra sine essays at «det er med penger som med gjødsel, de gjør ingen nytte hvis de ikke blir spredt utover». At Francis Bacon tross sine mangler både som men­ neske og som forsker, har hatt stor betydning for kultur­ utviklingen, forstår man når man hører at vitenskaps­ menn som «Englands Hippokrates», Thomas Sydenham, grunnleggeren av den indremedisinske vitenskap, hans landsmann Robert Boyle, «den første moderne kjemiker», og nederlenderen Christian Huygens, den store matematikeren, fysikeren og astronomen, har er­ klært at de sto i stor takknemlighetsgjeld til Bacon. Den berømte franske filosofen Descartes, beundret også i høy grad Bacon, og 1700-tallets opplysningsfilosofi regnet den engelske tenkeren som sin store læremester. Tross alle svakheter i detaljene har Francis Bacon fremsatt tanker som har virket stimulerende både på samtidige og senere naturvitenskapsmenn og filosofer.

WILLIAM HARVEY

19

WILLIAM HARVEY, DEN MODERNE FYSIOLOGIS GRUNNLEGGER,

var lord Bacons lege og skal i en fortrolig samtale ha sagt om ham: «Han filosoferer som en lordkansler.» Hvilket uten tvil er en meget fin måte å filosofere på, men like­ vel.. . Som filosof var Bacon i hvert fall uten sammenligning mer betydelig enn anatomen Harvey, som til gjengjeld hører til tidens mest betydelige naturvitenskapsmenn. Hans navn er fremfor alt kjent fordi det var han som opp­ daget blodomløpet. Både Harvey selv og hele menneske­ heten står imidlertid på dette punkt utvilsomt i takknem­ lighetsgjeld til den engelske tenkeren som så energisk hevdet nødvendigheten av eksperimenter og observasjo­ ner. For bare gjennom en mangfoldighet av eksperimenter av forskjellig slag kunne Harvey komme fram til det resultat som ble så epokegjørende for anatomien og gjorde ham selv så berømt. William Harvey var født i 1578. Han studerte først i Cambridge og senere ved Padovas berømte universitet, på den tiden da den store Galilei var professor der. Her tok Harvey doktorgraden 24 år gammel og slo seg deretter ned som praktiserende lege i London. Han ble ikke bare Bacons, men også Jakob l.s og Karl l.s lege, og under borgerkrigen fulgte han Karl 1. i felten. Han talte alltid med stor beundring om kongen; men hvor politisk inter­ essert han var, kan man gjette seg til av følgende anek­ dote: Under den første trefningen mellom kavalerer og rundhoder satt Harvey bak en hekk sammen med de kongelige barna som han hadde fått i oppdrag å passe på, og her ble han sittende og lese i en bok til en kanonkule slo ned i nærheten og tvang ham til å skifte oppholdssted. Harvey fulgte også med kongen på hans flukt til Oxford og slo seg ned der som professor. Men noen år senere ble byen besatt av parlamentshæren og da vendte Harvey tilbake til London, hvor han døde i 1657 i sitt åttiende år.

I 1628 hadde han fremlagt sine epokegjørende oppda-

20

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

gelser om hjertets funksjoner og blodets sirkulasjon. Hans teorier var da blitt bekreftet og befestet gjennom ti år, for så lang tid hadde det gått siden han første gang fremsatte dem muntlig under forelesninger for sine kolleger i Lon­ don. Tidligere hadde anatomene ikke kunnet forklare blodomløpet, men nå beviste Harvey i sin mesterlig klare og konsise redegjørelse at det er hjertemuskelens sammentrekning som driver blodet ut i pulsårene, som så igjen fører det ut i de forskjellige delene av kroppen. Han beskrev også hvordan hjertet var bygget og hvordan det arbeidet og dessuten det arbeid som utføres av blodårene, stort sett slik som alle og enhver nå lærer på skolen. Når det gjelder en detalj av blodomløpet vet imidlertid et moderne skolebarn bedre beskjed enn oppdageren selv, nemlig hvordan blodet går over fra pulsårene til de andre blodårene. Dette var det ikke mulig å iaktta med det svake forstørrelsesglasset som Harvey hadde til rådighet. Først ved hjelp av mikroskopet kunne den store italienske anatomen Marcello Malpighi i 1661 følge de aller fineste blodkarenes, hårrørs- eller kapillarkarenes virksomhet. Harveys store oppdagelse virket i høy grad befruktende på de anatomiske studier og ga impulser til ny forskning på dette område. Den kom imidlertid like lite som de fleste andre vitenskapelige og kulturelle landevinninger som noe lyn fra klar himmel. Blant hans forgjengere kan nevnes den eksentriske spanske lege og religiøse svermer Miguel Servet, som la fram sine anatomiske oppdagelser tre fjerdedels århundre før Harvey (bd. 11, side 402). Men det er lite sannsynlig at den store engelske forskeren har kjent Servets bøker, for Calvin sørget samvittighets­ fullt for at de — akkurat som kjetteren selv — ble tilintetgjort på bålet, og bare tre eller fire eksemplarer unngikk flammene. Og iallfall har Harvey gjort så uten sammenligning meget grundigere eksperimenter og beregninger at det som hos Servet bare var en genial hypotese, har fått en naturlovs styrke og urokkelighet takket være hans strengt vitenskapelige metode. Men man må ikke derfor på noen måte tro at den nye teorien straks vant alminnelig anerkjennelse. Riktignok

WILLIAM HARVEY

21

Gmidrw^ ;lk)

William Harvey. Utsnitt av et samtidig maleri av en ukjent kunstner.

fikk Harvey snart mange overbeviste tilhengere. En av dem var svensken Olof Rudbeck, som kompletterte hans forskningsresultater med oppdagelsen av lymfekarene og deres betydning for stoffskiftet. Omtrent samtidig, og uavhengig av Rudbeck, gjorde for øvrig den danske lege og anatom Thomas Bartholin d. e. samme oppdagelse. Men det varte en drøy mannsalder før Harveys lære om blodomløpet ble ålment anerkjent. Dette er egentlig ikke særlig forbausende, når man tenker på at den nye teorien innebar et fullstendig brudd med hele den forestillingskrets datidens leger var vokst opp med. Det trengtes faktisk en helt ny generasjon av anatomer for virkelig å kunne sette seg inn i Harveys tankegang. Som sluttresultatet av Harveys fysiologiske forskning kan man sette hans ofte siterte «Omne vivum ex ovo»

22

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Forelesning i anatomi ved et italiensk universitet på 1500-tallet. Illustra­ sjon i en medisinsk lærebok. Se også ill. bd. 12, side 178.

(Alt levende [kommer] fra et egg), som peker på den grunnleggende overensstemmelsen mellom alle levende

ISAAC NEWTON

23

veseners utspring. Ved å studere særlig hønseegget, gjorde han også mange interessante iakttagelser om fosterets gradvise utvikling fra egget.

ISAAC NEWTON VERDENS STØRSTE NATURFORSKER

Aldri noensinne er det utkommet et naturvitenskapelig verk av så stor betydning som i 1687, da Isaac Newton, 45 år gammel, ga ut sin bok «Principia», hvor han behandler de matematiske prinsipper for store deler av naturvitenskapen. Med suveren hånd nedtegnet han der de lovene som regulerer all bevegelse — fra himmellege­ menes rotasjon i verdensrommet til eplets fall fra treet. Den kraften som trekker eplet mot jorden, tyngdekraften eller gravitasjonen, skal Newton etter sigende ha begynt å spekulere over en dag da han gikk hjemme i haven og så et eple falle ned fra et tre. Sannhetsverdien av denne anekdoten har tidligere vært gjenstand for sterk tvil blant mange Newton-forskere, og en berømt italiensk matematikkhistoriker rådet for ikke lenge siden almenheten til å nøye seg med to historisk berømte epler — det som Eva lokket Adam til å smake på og det stridens eple som Paris overrakte Afrodite. Imidlertid har man nå funnet et avgjørende bevis for at anekdoten om det tredje historisk berømte eple er sann. Den som har etterlatt seg dette beviset er en nær venn av Newton, en ansett naturforsker og lege som het William Stukeley. I sine memoarer, som han skrev omkring 1750, men som først ble utgitt i 1936, forteller han at en dag da han satt sammen med Newton under et epletre hjemme i haven hos ham, betrodde den store naturforskeren ham at det nettopp var i en lignende situasjon han begynte å fundere over gravitasjonsbegrepet, og at årsaken til det var et eple som falt ned fra treet. Det «historiske» epletreet i haven rundt Newtons barn­ domshjem sto der helt til 1820, da det ble revet overende under en storm.

24

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Denne tegningen fra 1634 viser den franske pater Marin Mersenne og hans assistent under et forsøk med å skyte en kanonkule loddrett til værs. De stirrer spent opp i luften: «Faller den ned igjen?»

Det spørsmålet Newton stilte seg selv da han så eplet falle, var: Hvorfor faller eplet loddrett? Hvorfor faller det ikke i en annen retning? Dermed var han på vei mot oppdagelsen av tyngdeloven eller gravitasjonsloven. Men det tok tyve år før han var kommet langt nok til å legge fram bevisene for den. Galilei hadde også vært langt på vei til å finne denne loven under sine studier over legemers fallhastighet (bd. 12, side 204), men de avgjø­ rende, slitsomme, siste skrittene fram til målet, var det Newton som tok. Tyngdeloven eller gravitasjonsloven er imidlertid bare en del av den store loven som gjelder for all bevegelse, nemlig attraksjonsloven eller loven om at alle legemer øver tiltrekning på hverandre. Attraksjonskraften mellom to legemer er direkte proporsjonal med produktet av legemenes masser og omvendt proporsjonal med kvadratet på avstanden mellom de to legemer. Det er takket være beregninger på grunnlag av denne loven at astronomene bl. a. kan angi tidene for sol- og måneformørkelser årevis i forveien.

ISAAC NEWTON

25

Newtons «Principia» betegner det endelige resultat av de forskningene som hadde ført til Keplers bevegelseslover. Disse lovene ga svaret på spørsmålet om hvordan planetene beveger seg rundt solen. Men de ga ikke selve årsakssammenhengen. Disse tre berømte lovene er logisk sett uavhengige av hverandre og viser ikke noe tegn til samhørighet. Det store ved Newtons oppdagelse lå i at han fant årsakssammenhengen mellom de Keplerske lovene og utledet dem av en attraksjonslov som gjelder for hele universet. Denne generaliseringen innebar, kort sagt, at de samme lover som gjelder for verdensrommets himmellegemer også gjelder for vår klode. I og med at Newtons teori slo igjennom, hadde man brutt med middelalderens tankever­ den, som satte et strengt skille mellom jordiske foreteelser og fenomenene i verdensrommet og påberopte seg visse mystiske innflytelser for de sistes vedkommende. Nå var det ikke lenger noen grunn til å sette et slikt skille. Men det ville ha vært umulig å komme fram til avgjørende beviser for riktigheten av disse teoriene uten hjelp av Newtons og Leibniz’ infinitesimalregning (side 28) eller Descartes’ analytiske geometri. Newton maktet ikke bare å gi gravitasjonsloven en til­ fredsstillende matematisk form, han kunne også bevise dens almengyldighet. Men går man videre og spør: Hvor stammer så denne loven fra? kan hverken Isaac Newton eller noe annet vitenskapelig geni gi svaret. Den ytterste årsak til alle ting kan aldri bli gjenstand for vitenskapelig forklaring. Man blir nesten uhyggelig til mote når man tenker på at det faktisk var på nære nippet at Isaac Newtons enestående vitenskapelige begavelse var blitt liggende brakk. Han ble født første juledag 1642, Galileis dødsår, på en liten gård som hans far eide en mils vei syd for Grantham i Lincolnshire. Faren døde et par måneder før Isaac ble født, og sorgen tok så sterkt på hans enke at Isaac kom for tidlig til verden — på samme måten som hans store forgjenger Kepler. Et lite og svakt barn, som

26

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Sir Isaac Newton. Utsnitt av et samtidig maleri av John Vanderbank.

måtte ha en bandasje om halsen, for ellers orket han ikke å holde hodet oppe. På skolen virket Isaac til å begynne med dorsk og uinteressert, men da hans slumrende evner først våknet, ble han snart klassens flinkeste elev. Og utenfor skolen moret han seg med å tegne, eksperimentere og konstruere mekaniske apparater. Han laget blant annet et ur av tre. Det ble drevet med vann som dryppet ned fra en blikk­ boks som han fylte hver morgen, og urverket skal ha gått så bra at hele huset rettet seg etter det. En liten vindmølle konstruerte han også og flere solur. Men sammen med kameratene var han stille og fortenkt. Og slik fortsatte han å være hele livet igjennom. Nesten ingen har hørt den store mannen le. Han tok alt dødsens alvorlig og manglet

ISAAC NEWTON

27

fullstendig blikk for de komiske sidene ved det som skjedde omkring ham. Han hadde ingens sans for kunst eller poesi og var dessuten umusikalsk. Det eneste som interesserte ham i tonenes verden var strengenes vibrasjo­ ner. Det later ikke til at han hadde noe som helst behov hverken for sjelelig eller legemlig rekreasjon i vanlig forstand. Hans vitenskapelige arbeid var adspredelse god nok for ham. Etter en gjennomvåket natt var en ganske kort lur nok til at den utkjørte forskeren følte seg uthvilt og opplagt til å ta fatt igjen. Men vi vender tilbake til hans skoleår. Da Isaac var femten år, tok moren ham ut av skolen for at han skulle hjelpe henne med gårdsarbeidet. Heldigvis, må man si, viste gutten absolutt ingen interesse for arbeidet med jorden, og så ofte han kunne, stakk han seg vekk og stelte med mekaniske leker og modeller av alt mellom himmel og jord eller fordypet seg i bøker som interesserte ham. Moren så snart at det ikke kunne gå på denne måten. Det sa også Isaacs tidligere rektor til henne, han syntes nemlig det var stor synd at gutten ikke fikk studere; og etter å ha rådført seg med sin bror som var prest og lærer, bestemte fru Newton seg til å sende sønnen tilbake til skolen så han kunne gjøre seg ferdig med den og senere komme inn ved universitetet i Cambridge, hvor hans mor hadde forbindelser i akademiske kretser. Isaac Newton begynte sine studier ved universitetet i Cambridge året etter «restaurasjonen». Den unge studentens interesser gikk imidlertid avgjort i eksperimentell retning, og lange teoretiske utredninger var slett ikke etter hans smak. Evklid virket f. eks. latterlig på ham med sine anstrengel­ ser for å bevise slikt som Isaac syntes var selvinnlysende. — Med tiden kom han imidlertid fram til en annen oppfatning av dette verket. Isaac Newton var ikke mer enn 22 år da han la grunnlaget for den moderne form for differensialregning, en regnemetode som er uunnværlig i den høyere matema­ tikk og gjør det mulig å beregne den sammenlagte virk­ ning av uendelig små differanser og derfor setter oss i stand til å løse en mangfoldighet av problemer som angår

28

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Flamstead House, det gamle kongelige observatoriet i Greenwich like utenfor London (i dag inkludert i storbyen). Observatoriet ble bygd ca. 1675, og var et direkte resultat av den oppblomstringen av vitenskaps-

forandringer i f. eks. rom og tid, i hastighet, kraft eller masse. Æren for denne bedriften deler Newton imidlertid med den store tyske filosofen Leibniz (se side 53), som han for øvrig lå i en lang og lite oppbyggelig feide med angående opphavsretten. Alle fakta tyder imidlertid på at disse to geniene hadde kommet fram til sine resultater helt uavhengig av hverandre. Allerede samme høst — 1665 — gjorde Newton en ny stor matematisk oppdagelse, som resulterte i hans integralregning, en regningsart som har den største betydning ved så vel geometriske som mekaniske og astronomiske beregninger. Den sammenfattes med differensialregning under navnet infinitesimalregning, dvs. regning med uen­ delig små kvantiteter. Året etter, 1666, ble også et merkeår i Newtons liv. Det var nemlig da han la grunnen til sin teori om tyngdeloven. Men det tok enda seksten år før han kom fram til full klarhet på dette området. Samme år begynte han å få et helt nytt syn på farvenes

ISAAC NEWTON

29

interesser som bl. a. Isaac Newton ga støtet til. Observatoriet ble grunnlagt med støtte fra kong Karl 2., og her møttes Newton, Boyle, matematikeren Halley m. fl.

virkelige natur, et syn som kom til å danne grunnlaget for spektralanalysen, en av 1800-årenes største vitenskapelige triumfer. Newton kom så langt at han ga en vitenskapelig forklaring på solstrålenes brytning i forskjellige farver når de går gjennom et prisme og påviste at sollyset i virkelig­ heten er sammensatt av stråler i alle regnbuens farver. Men når lyset passerer gjennom et prisme, skilles disse farvene ut fra hverandre fordi ikke alle brytes like sterkt. Newton beviste denne teorien ved flere eksperimenter. Bl. a. viste han at man kunne få tilbake det hvite lyset ved å blande farvene i spektret med hverandre. Oppdagelsen av spektret og analysen av det er bare en del av Newtons store innsats på optikkens område. Det er imidlertid umulig å komme nærmere inn på alt dette innenfor rammen av denne skildringen. For en rikdom av geniale, vidtfavnende ideer i et enkelt menneskes hjerne! Og alt dette mens han ennå var en ganske ung mann! Aldri har vitenskapens historie kunnet oppvise noe som kan sammenlignes med hva den unge Newtons to gylne år bar i sitt skjød. Innen han hadde fylt

30

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

bPTICKS1 OR, A

OF

THE

REFLEXIONS, REFRACTIONS, INFLEXIONS and COLOURS O

F

A L S O

Two TREATISES OF THE

SPE Cl ES and M AGN IT UDE C F

;

Curvihnear Figures. LONDON,

;

Printed for Sam. Smith, and Benj, WåliujJ Printers to the Royal Society, at the PsincS* St. PauI\ Church-yard. MBCClV_* 3 L--------------- --------------------------------------------------------------------

-- ---- —

--------- ---- '

Titelsiden til Newtons bok «Opticks» fra 1704. Newton ga her en vitenskapelig forklaring på sollysets sammensetning, og påviste hvordan de ulike lysstråler kan skilles fra hverandre — og blandes igjen — ved å gå gjennom et prisme.

27 år ble han professor i matematikk ved universitetet i Cambridge. Han var nå så oppslukt av sitt vitenskapelige arbeid at han i alminnelighet holdt det gående til langt på natt. Det var sjelden han gikk til sengs før klokken 2 eller 3, ofte ikke før 5 eller 6, og han sov ikke mer enn 4—5 timer. Måltidene gjorde han unna når han hadde en ledig stund, og ofte var han så opptatt av sitt arbeid at han helt glemte å spise. Men da hans mor ble alvorlig syk, la han alt til side for å pleie henne. Han våkte over henne natt og

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

31

dag og gjorde alt som sto i hans makt for å lindre hennes smerter. Et annet sympatisk trekk hos ham var hans rundhåndethet når det gjaldt å hjelpe medmennesker som trengte en håndsrekning. Det var sjelden noen gikk tom­ hendt fra hans dør. Han var vennlig mot alle og la for dagen en beskjedenhet som i seg selv er et av bevisene på hans storhet. Han har også gitt et slående og vakkert uttrykk for denne egenskap i de ordene han skrev kort før sin død: «Jeg vet ikke hva verden ser i meg, men selv synes jeg at jeg har vært en liten gutt som har lekt på stranden og av og til har funnet en glattere stein eller et vakrere sneglehus enn vanlig, men sannhetens store osean ligger uutforsket foran meg.» I mars 1727 trakk han sitt siste sukk, over 84 år gammel.

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD René Descartes Den av den nyere tids filosofer som kronologisk sett kommer nærmest etter Francis Bacon, er den geniale franske tenkeren René Descartes. Descartes eller Cartesius, som hans navn lyder på latin, de lærdes språk, var som Bacon, både filosof og naturforsker. Men dessuten var han et matematisk geni. Det viste han da han skapte den analytiske geometri, som gjorde det mulig å behandle geometriske problemer algebraisk. Descartes’ matema­ tiske begavelse ga også hans filosofi en fasthet og syste­ matikk som Bacons mangler. Descartes er en av de store filosofiske systembyggere, i klasse med Platon, Aristoteles og Thomas fra Aquino. Han er læremesteren for alle 1600-tallets filosofiske systematikere og deler den ære å kalles «Den moderne filosofis far» med Bacon. Han hadde også stor innflytelse på andre grener av 1600-tallets åndelige kultur, ikke minst på litteraturen. Den store franske dramatikeren Racine ble f. eks. regnet for å til­ høre hans skole, og Descartes’ ideer trengte seg i det hele tatt inn overalt i fransk kulturliv.

32

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Månen, slik den ble avbildet i en fransk bok fra 1685. Bruken av teleskopet skapte større nysgjerrighet også hos folk flest om planetenes utseende og natur. De store naturforskeres teorier ble kjent gjennom bøker som denne, og det spredde seg en sterk overbevisning om at verden kunne forstås med fornuften — og beskrives med matematiske begrep.

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

33

Renessansen og dens naturforskning hadde nå samlet en slik mengde nye erfaringer og ideer at den gamle middelalderske tankeverdens grenser var blitt sprengt og det hele var et eneste kaos. Det var nødvendig å forsøke å foreta en utsortering og bringe orden i dette virvaret — med andre ord skape en ny vitenskapelig metode. Og Descartes var den første som tok fatt på dette. Han skapte den først tankebygningen som er avpasset etter den nye tids forhold. I motsetning til Bacon bygger imidlertid Descartes ikke på erfaringen, men på fornuften som eneste kunnskapskilde. Og fornuftens pålitelighet tvilte han aldri på. Ingen har søkt sannheten mer lidenskapelig enn han, speidet etter noe absolutt sikkert, som han kunne bygge sin livsanskuelse på. «Ingen har,» som Kuno Fischer sier, «lengtet inderligere etter en åndelig selvfornyelse fra den dypeste grunn.» Og selv forteller han: «Jeg bar på en sterk, en brennende lengsel i mitt innerste etter å lære å skjelne det sanne fra det falske for å kunne dømme klart når jeg skulle handle og gå støtt fram gjennom livet.» Først satte han sitt håp til vitenskapen. Der burde han jo kunne finne en varig sannhetsverdi, mente han. Og han kastet seg over studiene med brennende kunnskapstørst. Men jo mer han studerte, desto sterkere tvilte han på alt han lærte. Da vendte han seg med sine iakttagelser til selve livet slik det utfoldet seg omkring ham, deltok med liv og lyst i selskapslivet og fulgte Montaignes råd om å reise meget for å treffe forskjellige slags mennesker. Men heller ikke på den måten fant han den sannheten han søkte. «Etterat jeg således hadde brukt noen år til å studere i verdens bok, besluttet jeg en dag at jeg ville studere meg selv på lignende vis. Og det lyktes langt bedre,» forteller han selv. Som fransk adelsmann hadde han da også prøvd livet i felten, først i Nederland under Moritz av Oraniens banner og senere i Tyskland under Maximilian av Bayerns kommando, begge ganger som frivillig og på egen bekost­ ning. I 1629 bestemte Descartes seg for å slå seg ned i Nederland og leve helt og holdent for sine filosofiske og 2. Grimberg 14

34

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

René Descartes. Detalj av et samtidig maleri av Frans Hals. På denne tid dominerte ennå latinen som vitenskapens og filosofiens språk. Derfor ble ofte navnene latinisert blant de lærde, og Descartes var kjent under navnet: Renatus Cartesius. Denne trang til latinisering av borger­ lige navn kjenner vi bl. a. fra Holberg, som lar Rasmus Berg få det langt mer «vitenskapelige» navn Erasmus Montanus.

vitenskapelige interesser. Det hadde vært hans høyeste ønske i mange år. Alt mens han ennå bare var en gutt­ unge, pleide hans far å kalle ham «min lille filosof». Og takket være en høyst velkommen arv, kunne han nå endelig virkeliggjøre sine drømmer. Han var da 35 år. I Nederland fløt livet roligere enn i Frankrike. I sitt hjemland hadde han dessuten en mengde sosiale forplik­ telser som hindret ham i å meditere i ro og fred, men i Nederland var han en fremmed. Der kunne han innrette seg etter sin egen smak og ikke gjøre flere bekjentskaper enn han hadde lyst til. Og for riktig å kunne få tenke og

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

35

skrive i fred, holdt han til og med sitt oppholdssted hemmelig og flyttet også ofte fra sted til sted. Descartes trivdes med denne rolige tilværelsen. Hans brever fra denne perioden ånder av en stille glede. Nå skapte han de filosofiske, matematiske og naturvitenska­ pelige verker som gjorde hans navn verdensberømt. I Nederland forelsket han seg dessuten og fikk til og med et barn, men det døde dessverre som spebarn. En gang før, som ganske ung, hadde han også vært forelsket, betrodde han sin venn Pierre Chanut, Frankrikes sendemann i Stockholm, og la til at ettersom gjenstanden for hans ømme følelser var skjeløyd, var han i lange tider meget begeistret for skjelende øyne. Senere i livet skal den store filosofen ha ødelagt sine sjanser hos en vakker og fornem dame ved å komme med en uforsiktig bemerkning om at ingen skjønnhet kan måle seg med sannhetens.

Akkurat som Bacon, begynte Descartes sine filosoferinger på egen hånd med å forsøke å frigjøre seg fra all den skinnviten menneskene pleier å slepe med seg gjennom livet. Og som Bacon, tvilte også han på verdien av de iakttagelser vi gjør med våre ufullkomne sanseorganer. Med glødende sannhetskjærlighet ransaket han seg selv og tok opp kampen mot alt intellektuelt selvbedrageri og moralsk hykleri. Han gjorde nå den refleksjon at også når vi drømmer, fornemmer vi meget — men likevel er ikke det virkelig­ het. Men har vi da noe virkelig bevis for at den ene fornemmelsen er virkelighet og den andre bare en drøm? Nei, svarer Descartes. «Den våkne tilstand og drømmen ligner hverandre så sterkt at jeg ikke vet om jeg ikke drømmer akkurat nå i dette øyeblikk. Hvordan kan du være sikker på at ikke hele ditt liv er en drøm?» roper han med Prospero i Shakespeares «Stormen». Og hans logiske slutning blir da: «Vi må tvile på alt.» Men Descartes blir ikke som sofistene stående ved sin tvil eller som Montaigne ved sin skepsis — for ham er tvilen bare utgangspunktet for en positiv tenkning. For i

36

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

sin tvil på innholdet av våre kunnskaper, finner han likevel noe som består, nemlig den tvilende selv, eller rettere sagt, hans sjel: «Jeg tenker, altså er jeg til» eller som den berømte setningen lyder på latin: «Cogito, ergo sum». Denne tesen ble grunnlaget for Descartes’ filosofi. Med den hadde han pekt på en kunnskapskilde av høyere verdi enn våre sanser og i og med det ble han den moderne idealistiske filosofis far. Rettelig bør altså hedersnavnet «Den moderne filosofis far» fordeles slik mellom Descar­ tes og Bacon at Bacon blir regnet som grunnlegger av den moderne empiriske filosofi og Descartes som opphavs­ mannen til den tilsvarende rasjonalistiske gren av den.

Så langt vi hittil har fulgt Descartes i hans tankevirk­ somhet, hadde han nådd fram til setningen «Jeg er» eller «Jeg eksisterer» og videre: «Jeg er et tenkende vesen». Hans neste skritt blir følgende påstand: «Alt hva jeg fornemmer klart og tydelig er sant.» Med dette vil Des­ cartes legge en bredere grunnvoll for et positivt tankesystem. Men i og med det har han faktisk tatt et skritt bort fra sitt strenge kritiske og logiske standpunkt og gjør det enda mer, når han forsøker å bevise at vår fornuft ikke kan fare vill. «Beviset» for dette består nemlig ifølge Descartes i at vår fornuft er en del av verdensfornuften og altså er gitt oss av Gud selv. Enhver forestilling må nemlig ha en årsak ifølge den «klare og tydelige» grunn­ setning at intet kan oppstå av intet — «A nihilo nihil fit». Årsaken til våre fornuftige forestillinger er Gud selv. Han har nedlagt visse uforanderlige sannheter i mennes­ kets sjel i form av hva René Descartes kaller «medfødte ideer». Den høyeste av disse medfødte ideer eller intuitive sannheter, som man kunne kalle dem med et moderne uttrykk, er gudsidéen. Selve denne idéen innebærer i virkeligheten, ifølge Descartes, det best tenkelige bevis for Guds eksistens. For hvordan skulle mennesket, som har en så sterk følelse av sin egen endelighet og ufullkommenhet kunne forestille seg et uendelig og absolutt fullkomment høyeste vesen, hvis ikke denne idéen var blitt inngitt det

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

37

Fra et nederlandsk rikmannshjem i begynnelsen av 1600-årene. Perso­ nene er malt av Esaias van de Velde, mens resten av bildet er malt av Bartholomeus van Bassen, kjent både som arkitekt og maler. Særlig karakteristisk for dette renessanseinteriøret er det praktfulle taket og den åpne kaminen.

av et slikt fullkomment vesen selv, altså av Gud? Det fullkomne kan ikke oppstå av noe ufullkomment. Bare den fullkomne selv, Gud, kan være opphavet til det. Dette er det såkalte ontologiske bevis for Guds eksistens. (Ontologi — læren om alle tings vesen og sammenheng). Da Descartes på denne måten hadde fastslått gudsidéens realitet, hadde han samtidig skaffet seg et fast utgangspunkt for nye positive tankeslutninger. Gud, som

38

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Forelesning ved et universitet på Descartes’ tid. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Crispin van de Passe. Auditoriet er så fullt at noen av studentene må sitte i vinduskarmen.

er et fullkomment vesen, kan ikke feile, sier han; han må være sannferdig og kan følgelig ikke bedra de vesener han har skapt. Ettersom han er den ytterste årsak til alt vi fornemmer klart og tydelig, må slike fornemmelser derfor være sanne. Det er jo ikke så vanskelig å oppdage at Descartes her er kommet inn i en sirkel og at de slutningene han kommer fram til, faktisk ikke kan utledes av hans utgangspunkt: «Cogito, ergo sum». For å kunne innføre de «medfødte idéene» i sin beviskjede blir han nødt til å operere med et mystisk tankeelement ved siden av de rasjonelle. Descartes’ filosofi har sine svake sider, men den er den første systematiske sammenfatning av den nye tids ånd. For alt som heter vitenskapelig fremskritt har hans filo­ sofi hatt stor betydning ved sin betoning av at vitenskapen

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

39

må bygge utelukkende på fornuften og ved sin bestemte avvisning av alle magiske og overnaturlige faktorer. Her står Descartes side om side med den store Galilei som hans våpenbror, men han har gått enda lenger ved å bygge ut det felles grunnprinsipp til et systematisk hele. Hva Descartes har utført, er intet mindre enn en revolu­ sjon i tankens verden. Han har omstyrtet enhver form for autoritetstro, fremfor alt middelalderens overbevisning om Aristoteles’ ufeilbarlighet. «Cartesius har slått fast at vitenskapens og filosofiens mål er å bygge opp et system av klare og tydelige idéer og at nettopp klarheten og tydeligheten i disse ideene er et mål på deres positive verdi,» sier hans landsmann Octave Hamelin. Han har fremsatt problemer og stilt oppgaver, som senere tiders tenkere har fortsatt å kjempe med.

Under et lengre besøk i Sverige fra høsten 1649, som dronning Kristinas gjest, kunne Descartes ved nyttårstider 1650 legge fram planene for et svensk vitenskapsakademi hvor han selv skulle være president. Det ble hans siste skriftlige opus. Dagen etter fikk han lungebetennelse og ni dager senere var han død. Han hadde aldri vært sterk. Hans mor døde av en lungesykdom et år etter at sønnen var født, og den lille var selv så svak at legene ikke hadde noe håp om at han ville leve opp. Han hostet og var sykelig blek helt til tyveårsalderen, og den siste tiden var også hans motstandskraft blitt sterkt svekket på grunn av den trofaste pleien han natt og dag hadde gitt sin venn, den franske sendemannen Chanut, som nettopp hadde gjennomgått den samme sykdommen. Etter å ha våket natten igjennom, ble det for meget for ham som hørte hjemme under blidere himmelstrøk å gå av sted til de tidlige morgenmøtene på slottet i den harde vinterkulden. Hofflivet hadde vist seg å være et ulykkelig frafall fra hans valgspråk «Bene vixit, qui bene latuit» — den har levd lykkelig som har levd skjult for verden. Nå gikk han til en verden hvor han håpet å få skue den rene sannhet som han hadde lengtet så brennende etter å få se hele livet igjennom.

40

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Stockholm på dronning Kristinas tid. Kobberstikk i J. L. Gottfrieds «Inventarium Sueciae» fra 1632. Det høye runde tårnet hører til det kongelige slott, som var oppført på 1500-tallet, men ble ødelagt ved en stor brann i 1697.

Da Kristina fikk bud om at den store tenkeren var død, brast hun i gråt. Det kan ikke være tvil om at hun hadde følt seg sterkt knyttet til den spirituelle og belevne filoso­ fen som hun hadde utvekslet tanker med ikke bare om verdslige, men også om religiøse spørsmål — for Descartes var ortodoks katolikk og hadde gått på skole hos jesuittene. Og dessuten hadde han også den gode egenskap at om det gjaldt, kunne han kaste glans over hoffestene med å skrive en komedie eller komponere et festspill.

Baruch Spinoza var, som også hans fornavn antyder, av jødisk opprinnelse. Sent på høsten 1632 kom han til verden i Amsterdams uhyggelige, dystre ghetto som bar det betegnende navnet Flbhenburg (Loppeborgen), et helvete av skitt og allslags elendighet her i de rike kjøpmennenes og bankierenes by med alle de fornemme palassene og praktfulle rikmannsboligene. Familien Spinoza tilhørte de portugisiske jødene som var blitt fordrevet fra sitt hjemland av inkvisisjonen. Til Portugal var slekten i sin tid sannsynligvis kommet fra

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

41

Spania. Baruchs far var en ansett kjøpmann, men noen formue samlet han seg aldri. Den begavede sønnen ble satt tidlig på skolen, og det varte ikke lenge før han var fordypet i Talmud og andre av sitt folks hellige skrifter. Rabbinernes visdom ga ham sterke inntrykk for hele livet, men kritisk som han var, begynte han også tidlig å tvile på meget av det de lærte. Ettersom Baruch ikke passet til å bli kjøpmann, men hadde slik brennende trang til å studere, mente hans far at han burde bli rabbiner. Og så fikk han da lov til å studere videre. Men studiene gikk slett ikke i den retnin­ gen faren hadde tenkt seg. Han slukte begjærlig alle verker som handlet om nyplatonsk og arabisk filosofi og studerte Descartes’ og andre moderne tenkeres bøker. Dette var farlig, for det medførte at han ble mistenkt for å ha kjetterske meninger, og 23 år gammel ble Baruch utstøtt av menigheten som tviler, utstøtt «fra alle Israels stammer», som det heter i den bannlysningsakten som det i våre dager har lykkes en energisk nederlandsk forsker å grave fram i det jødiske menighetsarkivet i Amsterdam. Spinozas rasefeller hadde imidlertid i det lengste forsøkt å avverge den skandalen som det ville være om en så uvanlig begavet og på alle måter lovende ung mann falt fra den rette tro. Man hadde håpet og trodd at han en gang ville bli en av synagogens beste støtter og tilbød ham derfor en årlig understøttelse på 2000 gylden eller like meget som en professorgasje, hvis han bare ville holde tett med sitt frafall og for et syns skyld gå i synagogen som før. Men Baruch svarte: «Det er ikke rikdom jeg søker, men sannhet.» Stolt vendte han sine intolerante stammefrender ryggen og byttet sitt jødiske fornavn med det latinske Benedictus, som har samme betydning som Baruch — den velsignede. Han var nå blitt en ensom mann og det var han hele livet igjennom. Bare noen ganske få mennesker regnet han som sine venner, blant dem den geniale nederlandske natur­ forskeren og matematikeren Christian Huygens, han som blant meget annet konstruerte det første pendeluret, for­ bedret barometeret og tok det i bruk ved høydemålinger

42

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Nederlandsk seilvogn fra omkring år 1600. Vog­ nen, som var konstruert av matematikeren Simon Stevin (Stevinus) for prins Moritz av Oranien, kunne i god vind oppnå en fart på ca. 35 km/t.

og fremfor alt la grunnen til probabilitets- eller sannsynlighetsregningen. Engelskmannen Robert Boyle, «den første moderne kjemiker» og en foregangsmann på den moderne atomteoris område, var også en venn av Spinoza, og gjorde en del kjemiske undersøkelser i samarbeid med ham. Spinoza bestemte seg nå til å slå seg ned i Haag. Det viktigste av alt for ham var at han nå følte seg fri. Det var en livsbetingelse for ham. Av kjærlighet til friheten avslo han også på sine eldre dager et økonomisk meget fordel­ aktig tilbud om et professorat ved universitetet i Heidel­ berg. Å få hengi seg til sine meditasjoner i fred og ro, var alt han forlangte av livet. Fornøyelser og nytelser hadde han ikke noe behov for. En pipe tobakk en gang iblant var rekreasjon nok for ham. Penger var ham i og for seg komplett likegyldig, og da hans søsken ville berøve ham

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

43

hans andel av arven etter faren, ga han frivillig avkall på nesten alt sammen og beholdt bare en seng for sin egen del. Den rike kjøpmannen Simon de Vries, en av hans trofaste venner og elever, ville da forære ham 2000 gylden for at han ikke skulle behøve å leve så asketisk som han gjorde. Spinoza var meget takknemlig, men avslo gaven, fordi det bare ville skaffe ham bry å skulle forvalte den. Da de Vries, som var ungkar, ville gjøre ham til sin universalarving, ba Spinoza at de Vries i stedet skulle la sin bror arve hele rikdommen. Og det årlige underhold på 500 gylden som arvingen ifølge testamentet skulle utbetale til Spinoza, overtalte filosofen ham til å sette ned til 300, som han sa var nok for hans behov. Men hva levde han så av, denne filosofen som var så høyt hevet over alle materielle ting? Jo, han forsørget seg selv ved å slipe optiske glass til kikkerter og mikroskoper, et arbeid som han utførte med stor dyktighet. Hverken Francis Bacon eller René Descartes hadde, som han, ofret noe av denne verdens goder for sin tro. For sannhetens skyld trosset Baruch Spinoza den bannbullen hans stam­ mefrender utslynget mot ham, forlot sitt hjem og sine venner, avslo et fyrstelig tilbud om trygge kår og levde ensom og glemt av verden som fattig glassliper til sine dagers ende. «For en motsetning til Bacon, lordkansleren fra England, som svek sin velgjører Essex for å innynde seg hos dronning Elisabeth og tok imot bestikkelser for å tilfredsstille sin umettelige trang til pomp og prakt!» utbryter Spinozas biograf J. Freudenthal. Baruch Spinozas liv var som Sokrates’ selve prøvestenen for hans lære, og den prøven besto han. «Uanfektet av menneskenes gunst og mishag bante han seg vei gjennom fattigdom og syk­ dom. Mens filosofen arbeidet med sine hender, svevet hans ånd omkring i den spekulative tenknings høyeste sfærer og hevet seg til alle årsakers ytterste årsak, til alle tings opphav. Han oppførte en tankebygning, like enkel og geometrisk som Egypts pyramider, uten dekorasjoner og krimskrams.» Den tiden han fikk til overs fra sitt arbeid for føden, brukte han til å studere filosofi. Særlig følte han seg tiltalt av Descartes’ verdens-

44

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Portrett av filosofen Baruch Spinoza. Detalj av et samtidig maleri.

anskuelse, som utelukkende bygget på mekaniske og mate­ matiske lover. Fra ham fikk Spinoza sterke impulser til sine egne filosofiske arbeider, som vitner om en tanke­ gang, like opphøyet og klar, som hans liv var edelt. Han ville ikke forstyrre noen i hans tro eller overbevisning, men fant han noen som søkte etter sannheten, sto han straks ferdig til å hjelpe. En uhelbredelig lungesykdom tærte på hans livstråd, og han led ofte av åndenød. Men det kom aldri en klage over hans lepper. Spinoza var en ektefødt sønn av stoikerne både i liv og lære. Men hans stoisisme er ikke oratorisk som Senecas, ikke pedantisk som Epiktetos’, eller høystemt som Marcus Aurelius’; den har ikke det storslagne over seg som hos grand seigneuren Descartes — hos Spinoza er den rent intellektuell. Han higet mot det intellektuelle av hele sin sjel; det er det eneste man kan si at han virkelig hadde lidenskap for, fremholder den franske filosof Louis Couchoud meget overbevisende. «Å virkelig leve er for ham å forstå; livsglede er for ham gleden over å tenke. Den

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

45

høyeste intelligens innbefatter for ham alle dyder, ikke bare vidsynthet og frisinn, men også slike som man ellers pleier å regne til de rent moralske, som mot og oppofrelse, menneskekjærlighet og tålmodighet. Hvilket mot krever det f. eks. ikke å gi seg i kast med alle tilværelsens mange innviklede og frastøtende problemer, dens gruoppvekkende skyggesider, alle dens urettferdigheter, laster og forbrytelser! Spinozas lidenskap for sannheten var av samme uimot­ ståelige, bydende art som hos hans eldre samtidige og forgjenger Descartes. «Tankearbeid var for ham både plikt og salighet — vitenskapen var for ham en religion.» Som stoikerne filosoferte han for å finne fred og bli et godt menneske. «For ham var filosofien ikke så meget en vitenskap som det var selve livet,» sier Stanislaus von DuninBorkowski, som har skrevet den mest dyptpløyende Spinozabiografien, et verk som også på andre måter er noe av det vesentligste som er skrevet om denne store filosofen. Spinoza ville skape en almenmenneskelig fornuftsreligion, som kunne samle alle gode og sannhetselskende mennesker på jorden. Men fordi han ikke fant til­ fredsstillelse for sine religiøse behov i noen av de bestående religioners dogmer, ble han utropt som «Antikrist» av både jøder og kristne og ble utskjelt som «gudsfornekter» ennå lenge etter sin død, i 1677.

Som Descartes bygget Spinoza opp et filosofisk system med matematikken som mønster. Sin beundring for denne klare, stringente vitenskap med sine ugjendrivelige sann­ heter har han gitt uttrykk for i ordene: «Hvis man kunne oppfatte den gjennomgripende orden som hersker i natu­ ren fullstendig klart, ville man finne alt like nødvendig som samtlige setninger i matematikken.» Spinozas bety­ deligste verk — som ble utgitt anonymt kort etter hans død — heter også betegnende nok «Etikken fremstilt på geometrisk måte». Det er en eiendommelig bok, som begynner med definisjoner og aksiomer og fortsetter med proposisjoner eller læresetninger, beviser og korollarier eller følgesetninger, fullstendig som en lærebok i geo­

46

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

metri, saklig og tørr som Evklid selv. Den er et resultat av den overvurdering av Evklid som skyldtes at han var et mønster på sikker og elegant bevisføring — på sitt område. Med geometrien som forbilde betrakter Spinoza de menneskelige affekter, dvs. lidenskapene eller sjelelivet «som om det var et spørsmål om linjer, flater og legemer». Men «tross dette evig ensformige ’Hvilket skulle bevises’ blir vi grepet av den dypsindighet som skjuler seg bak disse knappe tankeformlene og av den stille storhet og edle menneskelighet som overalt står bak de tørre boksta­ vene og gir dem en uforgjengelig og inntrengende styrke,» sier Freudenthal. Og Spinozas «geometriske» syn på mo­ ralen hindrer ikke at hans — «ateistens» — etikk kulmi­ nerer i en henvisning til «den intellektuelle kjærlighet til Gud» som det virksomste botemiddel mot å bli en slave av affektene. Da Spinoza en gang ble spurt om sitt gudsbegrep, svarte han: «Jeg anser Gud for å være alle tings iboende årsak, ikke en ytre årsak. Og jeg sier med Paulus: ’I Gud lever alle ting’.» Spinozas gudsbegrep mangler alle personlige trekk. Han opponerer mot alt snakk om et forsyn som sørger for den verden han har skapt og likedan mot troen på hen­ siktsmessighet i naturen. I matematikken kan det jo aldri bli tale om noen hensiktsmessighet, og derfor fikk den heller ingen plass i Spinozas strengt matematiske tankebygning. Hensiktsmessighetsbegrepet betegner han som et resultat av den samme egosentriske feilslutning som når man betegner noe som godt eller ondt i seg selv. «Da menneskene først hadde innbilt seg at verden var skapt for deres skyld, måtte de også lage begreper som godt og ondt, orden og uorden, pent og stygt osv.,» sier han. «Og ettersom de betraktet seg som frie, oppsto også slike begreper som ros og daddel, gode gjerninger og synd.» At vi kaller noe godt, skyldes at det er fordelaktig for oss, men ikke at det er godt i seg selv. Likedan er det med egenskaper som pent og stygt, varmt og kaldt. En og samme ting kan jo være god for den ene, skadelig for den andre og likegyldig for den tredje. Munter musikk kan

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

47

f. eks. være velgjørende for den tungsindige, men den kan være forstyrrende for den som søker stillheten, mens den hverken er bra eller skadelig for den døve. (Kfr. bd. 3, side 343 ff. om sofistenes dialektikk.) Både om godt og ondt her i verden gjelder det jo at det rammer rettferdige og urettferdige uten forskjell. Spinozas Gud handler ikke etter noen «plan» eller i noen bestemt «hensikt», men i overensstemmelse med sin naturs evige lover. Spinozas gudsbegrep er panteistisk. Her har han trukket konsekvensene av den mekaniske verdensopp­ fatning som ble grunnlagt av Descartes og som senere fikk sin endelige utforming i Kants og Laplaces hypoteser om universets tilblivelse. Når det gjelder Spinozas gudsbegrep, bør man imidler­ tid være oppmerksom på at den ubønnhørlige nødvendig­ het som han tillegger det, ikke er en blind nødvendighet, for Gud er samtidig også verdensfornuften. Naturlovene er derfor fornuftslover, og den høyeste visdom har det menneske som makter å heve seg opp på et rent betrak­ tende plan i sitt forhold til naturen, til Gud og til hvordan han virker i alle ting. Spinoza benekter imidlertid, som sagt, at det finnes en personlig Gud. Han fornekter også menneskets frie vilje og skiller seg på dette punkt avgjørende ut fra sin forgjen­ ger og læremester Descartes. De handlinger som enkelte mener å utføre av fri vilje, er, sier Spinoza, tvert imot satt i verk av en nødvendig årsak. Den som taler om en fri vilje, «han drømmer med åpne øyne». Det er jo ganske urimelig å pretendere at vi mennesker skulle kunne rokke ved naturlovene! Akkurat som det ikke finnes noen hen­ sikt i naturen — bare årsaker, finnes det heller ikke i menneskenes handlinger en fri viljes bevisste hensikter, men bare motiver. Vi selv er ikke frie — vi bare tror vi er det fordi vi ikke kjenner de krefter som behersker oss. Hvis en stein som blir kastet av et menneske kunne tenke, ville den sannsynligvis også tro at den beskriver sin bane av egen fri vilje. Den ville ganske sikkert snakke om sin «beslutning» om å fly gjennom luften og om sin «frihet» til å velge den banen den beskriver i rommet etter eget behag.

48

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

— Men den samme urokkelige årsakslov som bestemmer himmellegemenes kretsløp i verdensrommet eller steinens bane i fallet, bestemmer også over menneskenes sjeleliv og affekter. Å betrakte tingene sub specie aeternitatis (under evighetens synsvinkel) blir for Spinoza det samme som å se dem sub specie necessitatis (under nødvendighetens synsvinkel). Ingen filosof har noen gang bestridt vår viljes frihet mer energisk enn Spinoza; ingen har forfektet dens ube­ tingede lovbundethet med større kraft. I sin «etikk» sier han en gang for alle ifra at han ikke akter å preke moral, ikke gjøre som de fleste andre etikere og beklage, forhåne eller forbanne menneskenaturen for alle dens «feil». Det han vil gjøre, er å forsøke å forstå. Han akter ikke engang å koste på seg noen medlidenhet med de menneskene som ligger under for sine begjær og lidenskaper. Hvilket imid­ lertid på ingen måte utelukker at han av andre grunner, av indre tvang, vil hjelpe sine medmennesker. Det å hjelpe en som er ulykkelig, er en fornuftsmessig handling, som derfor ikke behøver å stimuleres av medlidenhet, en sinns­ bevegelse som fremkaller sorg og derfor hører til de skadelige affekter. Et livssyn som Spinozas lærer oss unektelig å bedømme menneskene lidenskapsløst og mildt. Men dømmer det oss ikke samtidig til fullstendig passivitet, til å stå med armene i kors og betrakte et skuespill, hvor vi mennesker ikke er annet enn små tannhjul i verdensmaskineriet? Hva tjener alt vårt strev til, når det som må skje, skjer ubønn­ hørlig, med eller mot vår vilje? Til dette svarer Spinoza energisk nei. Bare den som har lært å se på tilværelsen sub specie necessitatis kan «gjøre godt og være glad». I virkeligheten blir nemlig Spinoza ikke stående ved setningen «Ikke forarges men forstå» — men legger til: «og forsøke å hjelpe», akkurat som legen ikke bare stiller diagnosen, men også forsøker å finne et botemiddel mot sykdommen. Og det som det trenges et botemiddel mot, er nettopp menneskenes passivitet. For alt som gjør oss passive, som gjør oss til kasteballer for våre affekter, det er ondt. Godt er derimot alt som er

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

49

En håndverker og hans familie. Maleri av Gerard ter Borch fra ca. 1650. Konen til høyre plukker lus fra datterens hår. Til venstre slipes en kniv på slipesteinen. Spinoza livnærte seg som vanlig håndverker ved å slipe glass til kikkerter og mikroskoper. Materielle verdier samlet han seg lite av, og døde som en fattig mann. 3. Grimberg 14

50

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

livsfremmende, alt som utvikler oss mot større fullkom­ menhet. «Derfor er det også den vise verdig å vederkvege seg med god mat og drikke, med vellukt, vakre blomster, skuespill og musikk og andre ting som man kan glede seg over uten å skade andre.» Men høyest av alt står den lyse fred, den stemning av ren, uforstyrret lykke som følger med «den intellektuelle kjærlighet til Gud». Sorg, ulyst og melankoli er derimot i seg selv noe ondt. For akkurat som glede er makt, er sorg vanmakt. Vrede og hat er også livsødeleggende, altså onde. De fører med seg ufred og disharmoni. Den vise hater ikke for hva skulle han vel egentlig hate? Han vet jo at alt er en følge av nødvendighetens lov. Kjennskapet til denne loven er derfor det beste skjold mot hatet. Den som bruker denne som viten og lever etter fornuftens bud, vil av seg selv gjengjelde andres hat med kjærlighet og edelmodighet. Med disse våpnene beseirer man hatet. Men hat overvin­ nes ikke med hat, for hatet lever nettopp av å bli besvart, å hate er å innrømme sin egen underlegenhet og sin frykt. Man hater ikke en fiende som man vet man kan beseire. Den som lever i overensstemmelse med fornuften, graver seg heller ikke ned i anger og selvbebreidelser over en synd han har begått. «Den som angrer er dobbelt ulykkelig,» lyder en av Spinozas sentenser. Men for den store hop, som ikke makter å heve seg opp til en tilværelse i pakt med fornuftens bud, men er slaver av sine egne affekter, er angeren et surrogat, som selvsagt er bedre enn forher­ delse. Noen samvittighet kjenner Spinoza heller ikke til i sin etikk. Det er bare når vi blamerer oss med våre handlinger, slik at det ikke går slik vi hadde håpet, at vi merker noe til «samvittigheten», mener han.

Imidlertid undres man hele tiden på hvordan et men­ neske skal gå til verks for å befri seg fra de fornedrende affekters herredømme og heve seg opp til å handle av fri nødvendighet. Det svar Spinoza gir, er i Sokrates’ ånd. For begge består dydens vesen i viten. Vi kan ikke komme bort fra den evige nødvendighet, og forsåvidt er vi ufrie. Men gjennom tenkning kan vi skaffe oss innsikt i dens

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

51

nødvendighet; og jo mer vi går inn for det, desto lettere finner vi oss i denne evige nødvendighet. Ja, til slutt lærer vi å elske den og opphører fullstendig å føle oss som treller under den. Da får vi den vises frimodighet og frie hold­ ning overfor alt som møter oss på livets vei. Bekreftelsen av denne læresetningen finner Spinoza i våre daglige erfaringer. Om vi f. eks. har lidt et smertelig tap, trøster vi oss lettere, hvis vi vet at det var uunngåelig, at det ikke var noe som kunne ha vært gjort for å fore­ bygge det. Og kan vi nå heve oss opp til dette standpunkt i alle livets omskiftelser, så vil vi slippe å knuges av sorg eller forgiftes av harme og isteden fylles av den gleden som gir oss kraft til å gjøre godt. Istedenfor å være passiv, blir vår sjel da mer og mer aktiv. Den beherskes ikke lenger av fornedrende affekter, men går helt opp i «den intellektuelle kjærlighet til Gud». Den kjenner ingen frykt. For hva skulle den vel behøve å frykte? Og med kjærlig­ heten til Gud følger også kjærlighet til våre medmennesker. Den som elsker Gud på den rette måten, forlanger ikke at Gud skal elske ham igjen. Denne overmenneskelige kjærlighet uten noe håp om gjengjeldelse er den høyeste potens av uselviskhet. Dette trekket i Spinozas filosofi var nettopp noe av det som gjorde den så tiltrekkende og uunnværlig for Goethe. En gang i sin alderdom betrodde den store dikteren en av sine venner at de tre menn som hadde hatt størst innflytelse på ham, var Shakespeare, Spinoza og Linné. Han ble aldri trett av å fordype seg i Spinozas skrifter og leste dem om og om igjen. Denne rent forstandsmessige kjærlighet til Gud, denne fullstendige underkastelse under den allmektige naturs ubønnhørlige lover, blir til slutt i Spinozas etikk gjennomtrengt av en mystikk, som ikke riktig harmonerer med hans upersonlige, nesten matematisk abstrakte gudsbe­ grep. Men denne mystiske inderligheten har sikkert hele tiden ligget på bunnen av hans sjel og skyldes uten tvil hans barndomsinntrykk av Jahve, slik han fremtrer i jødenes hellige skrifter. Det er Spinozas dypt religiøse oppdragelse i ungdommen, som forklarer at han ikke sank ned i skeptisisme.

52

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

53

Den virkelige salighet består i den intellektuelle kjær­ lighet til Gud. Hos det menneske som når så langt, som makter å heve sitt blikk til det ser alle ting «sub specie aeternitatis», vil all ufullkommenhet dø bort. Under evig­ hetens synsvinkel ser man at alt er bestemt av evige lover, og individet blir bare som en bølge i verdenshavet. Den som er kommet så langt, har oppnådd det høyeste gode. «Man leter forgjeves etter et eneste ord som røper bitter­ het eller hat i Spinozas etikk,» konstaterer Alf Ahlberg om denne mannen som hadde måttet lide så meget vondt for sin overbevisnings skyld, som jødene forbannet og støtte ut av fellesskapet, som var like grundig forhatt av dogmeredne protestanter som av rett-troende katolikker og ble stemplet som en av historiens farligste vranglærere og gudsfornektere. Ved den holdning han inntok, er Spi­ noza selv den beste illustrasjon av den toleranse overfor annerledes tenkende som han aldri ble trett av å forkynne. «Som fra en høy fjelltopp, dit verdens larm ikke når, ser han ned på vrimmelen.»

Gottfried Wilhelm von Leibniz som levde omtrent samtidig med Spinoza, men var en god del yngre, var sin store samtidiges absolutte motsetning, ikke bare i sine synsmåter, men også når det gjaldt livs­ vilkår. Leibniz var Tysklands første store filosof i nyere tid, som Bacon var Englands og Descartes Frankrikes. Et av de mest fremtredende trekk ved ham var den glødende interesse, for ikke å si nysgjerrighet han la for dagen overfor alt som hendte i verden. Han var uhyre allsidig og hadde en sterk trang til å gjøre sine meninger gjeldende i alle de store spørsmål som var oppe i tiden. Auto-da-fé. Detalj av et maleri av Francisco Ricci, fra 1681. Til høyre midt i bildet avsies dom over de anklagede, til venstre ser vi geistlige tilskuere, og helt i bakgrunnen kvinner som betrakter «skuespillet». En auto-da-fé innebar både avsielse av dom over kjettere (ikke-katolikker) og utførelse av dommen, gjerne ved brenning på bål. I Spania og Italia utviklet dette seg til en ren folkeforlystelse.

54

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Han hadde vokst opp i et land og en tid som ennå bar grusomme merker etter Tredveårskrigens redsler — han var nemlig født to år før freden i Westfalen. Da han følte kreftene vokse i seg, besluttet han seg til å bruke dem til å forsøke å avverge lignende landsulykker i fremtiden og skape fred mellom de kristne. Hans drøm var å forsone de forskjellige kristne kirkene med hverandre, den lutherske med den reformerte og begge disse med den katolske. Han ville skape en filosofi som bygget på en universell kristendom i pakt med fornuften og uten skillende dog­ mer. Å skape enighet mellom motstridende religiøse ret­ ninger og forene motsatte filosofiske systemer, ja, smelte religion og filosofi sammen til ett, var Leibniz’ store mål. Og hans lutherske trosbekjennelse hindret ham ikke et øyeblikk fra å gå i tjeneste hos kurfyrsten av Mainz, Johan Filip von Schdnborn. Den samme forsonlige, utjevnende tendens var også typisk for Leibniz’ virksomhet på det politiske område, hvor han også var meget aktiv. Her ville han få i stand et folkeforbund, hvor hver nasjon skulle arbeide med å løse den oppgaven som var naturlig for den. Men dette forbun­ det skulle bli noe helt annet enn det franske universalmonarki, som Ludvig 14. truet Europa med — det skulle i stedet bygge på likevektsprinsippet. Leibniz drømte skjønne drømmer om en européisk folkeharmoni, akkurat som han drømte om en universell kirke og en universell filosofi. Og i kraft av denne folkeharmonien skulle så Europas nasjoner slå ned tyrkere og muhammedanere og utbre den vesterlandske kultur over hele jordkloden. Derfor var han også sterkt interessert i jesuittenes misjonsarbeid, særlig i Kina.

Leibniz var født i Leipzig. Hans far, som var professor ved universitetet der, døde alt da sønnen var 6 år gammel. Han ville nok gjerne ha levd videre for å kunne hjelpe og veilede den lille gutten som var så begavet og lærelysten at faren satte de aller største forhåpninger til ham. Gott­ fried Wilhelm begynte tidlig å gå på oppdagelse i sin fars bibliotek, og alt mens han gikk på skolen hadde han på

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

55

egen hånd skaffet seg kunnskaper som virker nesten utrolige for en gutt på hans alder. Da han var 12 år gammel, leste han latin med letthet og begynte med gresk. Å forstå og bruke læresetningene i logikken var like naturlig for ham som lek for andre gutter. Han nøt disse reglene, nøt den orden og klarhet de skapte i tankene hans og moret seg med å ordne og klassifisere begrepene i arter og slekter. Det var begynnelsen til hans livslange arbeid med å finne fram til en tankeskrift, som skulle være felles for hele verden, et verdensalfabet, hvor hver bokstav skulle betegne en tanke eller et begrep. Avvekslende med slike eksperimenter slukte han masser av litteratur av alle mulige slag, og følgen var at han var den rene polyhistor alt da han ble innskrevet ved univer­ sitetet i 15-års alderen. Det var egentlig jusen som skulle være hans fag, men ved siden av studerte han ivrig filosofi og matematikk. Etter fem år ved universitetet avsluttet han sine studier med en blendende juridisk doktordispu­ tas, som vakte stor oppsikt. Kort etter fikk han tilbud om et professorat i en liten universitetsby. Men tyveåringen hadde andre og mer høytflyvende fremtidsplaner. Spinoza avslo et lignende tilbud fordi hans oppgaver som akade­ misk lærer ville trekke ham alt for meget bort fra de stille mediteringene han elsket. Leibniz sa nei fordi et professo­ rat i en stille liten universitetsby for ham var det samme som å bli levende begravet. Hans store drøm var å få gjøre sin innsats ute i den store verden. Og anledningen lot ikke vente på seg. En innflytelsesrik venn av Leibniz hadde gjort kurfyrsten av Mainz oppmerk­ som på den begavede og idérike unge juristen. Kurfyrst Johan Filip var en av Tysklands betydeligste politiske begavelser på den tid. Han hadde gjort en stor innsats som stifter av Rhinforbundet, som skulle trygge freden i det store krigsherjede landet, og hele hans livsgjerning vitnet om klarsynt toleranse. Han ansatte Leibniz i sitt kanselli og fikk snart tallrike beviser på den unge juristens levende interesse for politikken. I 1670 utarbeidet Leibniz en stor­ slagen plan for å avverge Ludvig 14.s angrep på Nederland — som han alt da forutså — og i stedet vende kongens

56

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Sorbonne i Paris på Leibniz’ tid. Kobberstikk av Antoine Aveline. Sorbonne er en av de eldste «lærde» skoler i Europa. Den ble opprettet i 1253 av Robert de Sorbon, som innrettet et hus han fikk av Ludvig den hellige, til skole og bolig for lærere og studenter. Kardinal Richelieu satte i gang store byggearbeider for Sorbonne i 1630-årene, og kirken i bakgrunnen — bygget av J. Lemercier — er fra denne tiden. Kardinalen ligger selv gravlagt i kirken.

erobringslyst mot det tyrkiske Egypt. Denne planen la han fram for kurfyrsten, som straks ble interessert og sendte ut noen forsiktige følere for å undersøke hvordan Ludvig selv stilte seg til en slik tanke. Og da Hans Majestet erklærte at han ønsket å sette seg nærmere inn i planen, ble Leibniz sendt til Paris i hemmelig oppdrag. Men der ble spørsmålet holdt svevende, og i mellomtiden brøt krigen mot Neder­ land ut. Under oppholdet i Frankrike døde kurfyrst Johan Filip og Leibniz bestemte seg da for å bli i Paris. I mer enn fire år holdt hans vitenskapelige interesser ham bun­ det til dette stedet som stadig var verdens kultursentrum. Det var særlig matematikken som lå på et høyt plan i Paris, og her utviklet Leibniz seg nå til å bli en verdens­ berømt matematiker. Det var her han oppfant differensialregningen (se side 28); men han syslet også med forskjel­ lige oppfinnelser og konstruerte bl. a. en regnemaskin for alle fire regningsarter og for rotutdragning.

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

57

I 1676 trådte Leibniz i hertugen av Hannovers tjeneste som hoff- og kanselliråd. I 40 år viet han sine krefter til denne oppgaven. Ikke siden Henrik Løves dager, da den welfiske hertugen var det tyske rikes mektigste fyrste nest etter keiseren, hadde dette dynastiet opplevd en så strå­ lende epoke som i de årene Leibniz tjente fyrstene av Hannover. Bl. a. vokste hertugdømmet betydelig i om­ fang, takket være en heldig dynastisk forbindelse, hertug Ernst August ble opphøyet til kurfyrste, ja i 1714 ble kurfyrst Georg Ludvig endog konge av Storbritannia og Irland. Og Leibniz gjorde sitt til dynastiets voksende storhet ved råd og dåd, ved underhandlinger og politiske brosjyrer. Og samtidig forsket han i welfernes historie, som han hadde fått i oppdrag av hertugen å skrive. Med glødende interesse kastet han seg også over studiet av andre emner, som geologi og gruvedrift, nasjonaløkonomi og myntvesen. Overalt ville han være med, og på nesten alle områder kom han med nye idéer, som riktignok ofte ikke besto virkelighetens hårde prøve. Leibniz sto i personlig kontakt med alle sin tids mer betydelige vitenskapsmenn og dessuten med flere fyrster og fyrstinner; og selv var han, som Fredrik den store en gang sa, et helt akademi. Han utarbeidet for øvrig også planer for akademier i Berlin, Dresden, Wien og St. Petersburg og arbeidet for opprettelsen av store museer og biblioteker som skulle bli sentra for vitenskapelig forskning. Og i 1700, da vitenskapsakademiet i Berlin ble stiftet, ble Leibniz utnevnt til dets faste president. For å lette tankeutvekslingen innenfor den vitenskape­ lige verden, arbeidet denne verdensomspennende ånd hele livet igjennom med å finne opp en verdensskrift. Han ville skape et tankealfabet som i motsetning til de forskjellige språkenes ordskrift skulle uttrykke begrepene på en måte som var umiddelbart forståelig for alle nasjoner, en slags tankehieroglyffer, som skulle bryte ned alle språkgrenser mellom folkene. En slik tankeskrift hadde jo allerede matematikken i sine tall og algebraiske tegn. Derfor burde alle vitenskaper ta matematikken til forbilde, så ville enhver vitenskapelig setning kunne uttrykkes like

58

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

Leibniz og kong Karl 12. diskuterer. Stikk fra «Naturens Filosofi» fra 1769. Leibniz hadde kontakt med mange av sin tids fyrster, og svenskekongen Karl 12. hadde vide kunnskaper og sterke kulturelle interesser.

klart og enkelt, ja, simpelthen regnes ut like sikkert som de matematiske. Når alle verdens vitenskapsmenn var blitt enige om et slikt tankealfabet, burde man kunne sammenstille det til begreper, dommer og slutninger og på den måten klargjøre en vitenskapelig undersøkelse på en måte som alle kunne forstå, uansett hvilket språk de ellers talte. I sine siste leveår traff Leibniz tre ganger sammen med tsar Peter av Russland. Den utrettelige verdensforbedreren ventet seg meget av ham når det gjaldt den vester­ landske kulturs utbredelse i det store halvt barbariske moskovittiske rike. Og tsaren var lutter øre for den be­ rømte filosofens idéer og forslag. På oppdrag fra ham utarbeidet Leibniz en betenkning om en reform av det russiske rettsvesen, et skrift som innbrakte ham en klek­

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

59

kelig pensjon og titelen russisk geheimejustisråd. Leibniz gledet seg alt til å «bli Russlands Soliman på avstand». Slik forholdene var, er det vemodig å tenke på hvordan dette store geniet til slutt ble lønnet for sin trofaste tjeneste hos fyrstene av Hannover. I sine siste leveår falt den snart 70 år gamle mannen i unåde hos den daværende kurfyrste, kong Georg 1. av England, fordi han var så opptatt med alt mulig annet at det gikk for langsomt fremover med welfernes historie, som han jo hadde påtatt seg å skrive. Han rakk aldri lenger enn til å skildre tiden fra Karl den stores dager til 1005, mens det hadde vært meningen at den skulle gå helt fram til 1698. Det lyktes etter hvert for Leibniz’ fiender og andre som misunte ham hans begunstigede stilling å svekke hans posisjon hos kurfyrsten, og snart ble han i hoffkretser betraktet som en fallen storhet. Ja, da han døde i sitt 71. år i 1716, var det ikke en offentlig tjenestemann som umaket seg med å være til stede i begravelsen. Og nå vet man ikke engang hvor denne store mannens ben hviler. Hans etterlatte formue tilfalt en søstersønn, som var prest i nærheten av Leipzig. Da han kom hjem til sin kone med den uventede arven etter en slektning som han aldri hadde hatt noe å gjøre med, ble hun så henrykt — at hun falt om og døde på flekken. Et portrett av sin berømte onkel, som presten hadde fått med seg, solgte han til en skraphandler. Leibniz’ filosofi er særlig kjent for teorien om monadene, et ord av gresk opprinnelse, som betyr enhet. «Disse monadene er naturens virkelige atomer,» sier han, «og kort sagt, tingenes elementer.» Men de er ikke atomer i vanlig forstand, for deres vesen er aktiv kraft. Følgelig kan de ikke motta inntrykk utenfra: «Monaden har ingen vinduer.» Hver monade er en liten verden for seg, et mikrokosmos, som avspeiler hele universet. Men hver enkelt monade avspeiler verdensaltet på forskjellig måte, «for naturen kan ikke oppvise to vesener som er fullsten­ dig like». Ikke engang to blad eller to hårstrå er helt like. Naturen gjentar aldri seg selv. Mellom monadene er det ingen vesensforskjell, bare en

60

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

gradsforskjell. Den høyeste monade er Gud. Ham alene er det forunt å ha helt klare og tydelige forestillinger. Men under ham finnes det monader av høyere og lavere fullkommenhetsgrad. Gud har skapt dem alle slik at deres forestillingsverdener stemmer overens med hverandre, men de skiller seg fra hverandre ved den grad av klarhet og tydelighet som de fornemmer universet med. De laveststående monadene har bare uklare og ubevisste forestillin­ ger. De tilbringer livet som i en drøm. Hever en monade seg opp til å ha bevisste forestillinger og til å ha forstand, har den gjort seg fortjent til betegnelsen sjel. Og utvides dens oppfattelsesevne til selvbevissthet og fornuft, er den en ånd. Åndene står i et bevisst fellesskap med Gud. I denne endeløse kjeden av monader, finnes det en konti­ nuerlig overgang fra lavere til høyere, for like lite som naturen gjentar seg selv, gjør den noe sprang. Det er utviklingstanken Leibniz her intuitivt foregriper. Den menneskelige organisme består av en herskende sjelsmonade, omgitt av et kompleks av lavere, tjenende monader. Et menneskes død betyr ikke tilintetgjørelse, men bare at denne forbindelsen mellom sjelelige og le­ gemlige monader oppløses. Dette er i all korthet hovedinnholdet av Leibniz’ eien­ dommelige monadelære, som er blitt karakterisert som «en matematikers drøm» eller som «et utkast av en genial ingeniør som planlegger en universalmaskin». Den unge Goethe hilste Leibniz’ monadelære med utropet: «For et skuespill! Men akk, bare et skuespill!» Leibniz’ fortrøstningsfulle og optimistiske syn på til­ værelsen gir seg uttrykk i hans velkjente oppfatning av vår jord som «den beste av alle verdener»’. Han mener imid­ lertid ikke at den er den absolutt beste, men at den er den beste av de mulige verdener Gud hadde å velge mellom da han skapte den. Men hvorfor har da Gud latt det finnes så meget ondt og abnormt her i verden? På det svarer Leibniz at det onde bare er noe relativt, noe mindre godt. Det onde er den negative forutsetningen for det gode, særlig fordi det fremkaller reaksjon og derved får overveiende gode følger.

DEN MODERNE FILOSOFIS GJENNOMBRUDD

61

Kunstvogn som ble brukt i Paris i slutten av 1600-årene. Vognen drives fram av «kus­ ken» som står bak og tråkker, mens kjøreren styrer vognen med tømmer. Man kjenner flere «kunstvogner», bl. a. har Albrecht Diirer tegnet en del utkast. Men ingen av dem fikk praktisk anvendelse.

«Nøden er oppfinnelsenes mor», og det onde er en spore til det gode. Uten denne sporen blir menneskene så lett sløvet. «Uten Tarquiniernes forbrytelser og Lucretias selv­ mord ville ikke den romerske republikk, som fostret så mange helter, være blitt skapt.» Det onde er, som Mefisto hos Goethe, en del av den kraft hvis lodd det er alltid å ville det onde og alltid virke til det gode. For den som kan få et overblikk over det hele, får det onde samme oppgave som skyggene i et maleri. Hvor ganske annerledes blir ikke inntrykket om man bare har foran seg en liten bit av en mesters maleri enn om man betrakter hele kunstverket, sier Leibniz. I det første til­ felle ser man bare en del farveklatter uten mening, i siste tilfelle et beundringsverdig uttrykk for en stor kunstners begavelse. I den store verdensharmonien blekner det onde og oppløser seg som disharmoniene i en symfoni. Hele tilværelsen er da også en skjønn symfoni for Leibniz, et kunstverk som er utgått fra Guds hånd. Og selv om de onde og ødeleggende maktene iblant kan synes å dominere, må vi ikke la det lede oss på villspor i vår bedømmelse av denne «den beste av alle verdener», for av dette kaoset kommer det litt etter hvert til å oppstå noe nytt og bedre.

1500-tallet er de store kirkereformers århundre — 1600-tallet er det sekel da den fri tenkning blir omdannet fra grunnen av. Etter den revolusjon filosofien gjennom-

62

NATURFORSKERE OG MATEMATIKERE

«Doktor Deymens anatomitime.» Del av et maleri av Rembrandt. Vi ser et lik som skjæres opp, og mannen til venstre står klar med et beger til interessante funn. Også for legevitenskapen betydde 1600-tallet et gjennombrudd. Fordommer mot undersøkelser av døde mennesker falt bort, og anatomikunnskapene økte.

gikk, takket være menn som Sokrates, Platon og Aristo­ teles, har den ikke vært gjenstand for noen reform av så vidtrekkende betydning som den 1600-tallets store tenkere gjennomførte. Francis Bacon, René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm von Leibniz har med fo­ rente krefter renset luften for skolastikkens støv og tatt brodden av dens disputtraseri. De har lært menneskene å se kritisk på gammel autoritetstro og nedarvede synsmå­ ter. De har åpnet deres øyne for verdien av å hente kunnskaper så vel direkte fra naturen, som fra menneske­ nes eget sjeleliv, lært dem både å lese i naturens store bok og å trenge ned i sjelens dyp.

Ludvig 14.s tidsalder

SOLKONGEN I VERSAILLES

Ludvig 14. bar også navnet Dieudonné, som betyr «en gave fra Gud». Da han ble døpt, i 1638, fikk han dette navnet fordi han var en velkommen overraskelse i et ekteskap, som hadde vært barnløst i 23 år. Ludvigs barndom ble lykkeligere enn farens, fordi han hadde en mor som elsket ham. Men på den annen side trengte rivningene mellom foreldrene også inn i barne­ værelset; da Louis Dieudonné var to år gammel, skrev hans far til Richelieu: «Min sønn er blitt meget søtere, men han er uhyre trassig. Jeg akter imidlertid ikke å finne meg i hans dårlige humør.» Så snart den lille fikk øye på sin far, «skrek han som om han så den onde selv og ropte ustanselig på mamma». Ludvig 13. var bekymret og mis­ tenkte dronningen og hennes hoffdamer for å skremme barnet med faren. Men allerede et par dager senere kunne kongen innberette det glade budskap til kardinalen at den lille dauphinen hadde falt på kne og bedt sin far om forlatelse. «Og etterpå,» skriver Ludvig, «lekte han med meg i over en time. Jeg hadde gitt ham noen leker å more seg med, og nå er vi de beste venner av verden. Jeg ber til den gode Gud at dette må fortsette, og at han gir Dem et langt, lykkelig liv og en riktig god helse.» Ludvig 14. var bare fire år gammel da hans og farens veier skiltes for alltid. Fra nå av kom han under Mazarins innflytelse, og en dyktigere lærer i diplomatiets kunst har vel aldri noen fyrste hatt. Denne enestående kjenner av européisk politikk var dessuten det eneste menneske Lud­ vig 14. noensinne brydde seg om å adlyde. Han så opp til kardinalen som den som hadde frelst hans land og hans egen krone fra Frondens farer. De fem frondeårene med alle de engstelser og sjelelige

64

LUDVIG 14.s TIDSALDER

SOLKONGEN I VERSAILLES

65

påkjenninger den unge gutten da ble utsatt for, satte dype og avgjørende spor i hans sinn. Man kan være temmelig sikker på at det var erfaringene fra disse årene som lå til grunn for den vordende enevoldsherskerens forsett om at i hans rike skulle ingen noen gang få lov til å heve hodet så høyt at han kunne bli farlig for statens ro og sikkerhet. Men for øvrig stemte dette prinsippet også godt med hele Ludvigs natur. Akkurat som sin far ble han seg sin egen høye verdighet bevisst alt på et meget tidlig tidspunkt, og med tiden lærte han seg også den vanskelige kunst å leve opp til den. Helt fra han var ganske liten «gjorde han seg» ualminnelig godt i folks øyne, og når pariserne så sin lille dauphin i gullbrodert drakt og vakker som en ung Apollo på en hvit hest med røde rosetter, var det et syn som uvilkårlig fikk hjertene deres til å banke i raskere takt enn vanlig. Ludvig 14.s åndelige utrustning var derimot slett ikke noe særlig merkelig. Han var en høyst normalt begavet gutt med vanlig sunt vett, som ikke på noen måte hevet seg over gjennomsnittet. Men den virkelig kongelige ver­ dighet han alltid opptrådte med, gjorde svært meget til å dekke over eventuelle mangler hva hans begavelse og sikkert også hans kunnskaper angikk. Den åndelige arven fra faren ga seg ikke bare utslag i Ludvigs tidlige bevissthet om sin egen verdighet, men også i hans interesser for alt som hadde med det militære å gjøre. Tinnsoldater var hans kjæreste leketøy, og å leke krig var det morsomste han visste i barneårene. Så snart han var blitt myndig, fikk han lov til å følge med Turenne i felten, og fra første stund viste det seg at han hadde svært lett for å finne seg til rette med alle de strabaser og savn feltlivet førte med seg. Helt til han var midt i 50-årene fortsatte han faktisk også å ta personlig del i arméens felttog. Han hadde riktignok ikke Frans l.s uforferdede mot eller Henrik 4.s evne til å lede sine menn Ludvig 14. som spedbarn med sin amme. Maleri av brødrene Beaubrun. Ludvig var født med to tenner og god helse, ble det sagt. På bildet ser vi ham godt innpakket etter tidens skikk, og han bærer det blå båndet og St. Esprit-ordenen.

4. Grimberg 14

66

LUDVIG 14,s TIDSALDER

Soldater i Ludvig I4.s armé har slått bivuakk utenfor en bondegård under beleiringen av Dole i Franche-Comté, som Ludvig inntok i 1668. Detalj av et samtidig kobberstikk av F. van der Meulen.

og rive dem med, men en god soldat ville han være, og derfor trosset han ennå så sent som i 1691 farene ved beleiringen av de sterke festningsverkene rundt den bel­ giske byen Mons. Det har vært sagt om Ludvig 14. at hans militære dyktighet innskrenket seg til «de egenskaper som trengtes for en offiser av majors grad, men at han hverken hadde

SOLKONGEN I VERSAILLES

67

en generals hode eller en soldats hjerte». Hvilket imidler­ tid ikke hindret en smiskende høyere offiser i Ludvigs omgivelser i å tilskrive Hans Majestet en så eminent militær begavelse at han ville ha vært verdig til å ha Aleksander den store og Cæsar selv til adjutanter. Ved Mazarins død overtok Ludvig 14. selv regjeringen som selvhersker. Han erklærte seg som konge av Guds nåde, ja, han anså seg rett og slett som «Guds synlige bilde på jorden» og fordret i kraft av dette ubetinget lydighet. Det var den samme oppfatning av kongedøm­ mets guddommelige opprinnelse som hadde behersket Stuartene i England. Ludvig 14. betraktet seg faktisk også som Guds stedfortreder på jorden. Og denne idéen måtte nødvendigvis bli enda sterkere rotfestet hos ham ved slike ydmyke uttalelser som dem som falt under guttekongens første møte med parlamentet, fire dager etter farens død. Han opplevde da at denne ærverdige institusjons president trådte fram for ham og hilste ham med følgende ord: «Sire, Deres Majestets trone represen­ terer for oss den levende Guds trone. De befalinger som utgår fra kongedømmet, blir respektert som utgått fra en legemliggjort guddom.» Eller vi kan sitere noen ord av marskalk Villeroi: «Det er som om himlene åpner seg for meg, når Hans Majestet Kongen bevilger meg en au­ diens.» Den kongelige unåde var derimot for tusenvis av hoffmenn «selve helvete på jorden», som en av dem ut­ trykte seg. Til og med maleriene i slottskapellet i Versailles skulle bidra til å kaste glans over «Solkongen». Over orgelet er det et takmaleri som forestiller et englekor som synger «Gud bevare vår konge»! Og over alteret kan man lese innskriften: «Hellig og forferdelig er hans navn.» — «Hvis navn siktes det her til?» må man uvilkårlig spørre seg selv, når man samtidig på allegoriske bilder til forherligelse av kongen kan lese deviser som: «Ludvig den store, som hele verden skjelver for og beundrer.» «Staten, det er meg» — disse betegnende ordene som er blitt lagt i munnen på Ludvig 14., er riktignok i likhet med så mange andre bevingede «historiske» ord temmelig

68

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Ludvig 14. som tiåring — og konge av Frankrike. Maleri av Henri Testelin fra 1648. Den unge kongen holder scepter og laurbærkrans, har ordenskjede om halsen og er kledd i en praktfull kappe prydet med den franske krones lilje. (Salou/Ziolo)

SOLKONGEN 1 VERSAILLES

69

apokryfe, men de kunne likevel settes som motto for hans livsgjerning. Etter sigende skal han ha uttalt dem en dag under et opptrinn i parlamentet i Paris våren 1655. Noen kongelige forordninger var blitt heftig kritisert av forsam­ lingen, men da trådte med ett den 17 år gamle kongen inn — kledd i jaktdrakt og ifølge tradisjonen, med hundepisk i hånden — og forbød all videre diskusjon av ediktene, og da parlamentets president tillot seg å føre statens interes­ ser i marken, skal så kongen ha svart: «Staten, det er meg.» I virkeligheten innskrenket imidlertid Ludvigs uttalelse seg til at han i en bestemt tone og med en bydende håndbevegelse forbød parlamentet å fortsette debatten, og umiddelbart etterpå forlot han salen, uten å si et ord mer. Ludvig 14. var, som sagt, ikke noe geni, men han hadde et sikkert grep på tingene, en stor porsjon sunn sans og en ubøyelig viljekraft; og hva plikttroskap og arbeidsomhet angår, er det ikke mange som har kunnet måle seg med ham. Dessuten hadde han en egen evne til å omgi seg med dyktige ministre og andre medhjelpere. Helst valgte han menn som utelukkende hadde ham selv å takke for sin høye stilling, for egentlig ville han ikke anerkjenne noen annen storhet enn den han selv var opphavet til. Det smigret hans sterke selvfølelse å vite at han kunne skape storheter av intet. Men han kunne også degradere dem til intet ved det minste tegn til at de forsøkte å unndra seg allherskerens stramme tøyler. Ja, gjaldt det å få en eller annen høytstående person styrtet, var det ofte nok at hans fiender sang hans pris for monarken, så var han ferdig. Frankrike var da også fylt til randen av nesegrus beundring for «Le roi Soleil — Solkongen», som han gjerne kaltes; og alt hva han foretok seg ble utbasunert som enestående og høyst fortjenstfullt. I begynnelsen av hans regjeringstid inneholdt f. eks. statens offisielle nyhetsorgan en gang følgende viktige meddelelse til hans trofaste folk: «I denne uken har Hans Majestet tatt en tur i Saint-Germain og Versailles som avspenning fra sine utrettelige bestrebelser for å skape lykke for sine under­ såtter.»

70

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Ludvig 14. avlegger et besøk i Vitenskapsakademiet i 1667. Utsnitt av et samtidig kobberstikk. Midt på bildet står Colbert og demonstrerer for kongen forskjellige arbeider som akademiet har utført, bl. a. en festningsplan og et teleskop. Gjennom vinduet skimtes Observatoriet som var grunnlagt av Ludvig 14. samme år.

Versailles var Solkongens eget verk. Det pleier gjerne å være slik med selvherskere at de skaper seg en residens utenfor hovedstaden. Filip 2. hadde sitt Escorial og Fredrik den store sitt Sanssouci i Potsdam. Ludvig 14. gjorde Versailles til midtpunktet for hofflivet og regjeringen. Og det var et strålende liv som utfoldet seg i dette praktfulle lystslottet i den herlige parken med sine karpedammer og fontener, sine imponerende blomsterrabatter, snorrette alléer, sirkelrunde lysthus og buksbomhekker, klippet i

SOLKONGEN I VERSAILLES

71

pyramideform, som han lot arkitekter og gartnere fremtrylle på de usunne, vannsyke jordene som før hadde ligget der. En av de største severdighetene i Versailles var et pumpeverk, som førte vann fra Seinen til store reservoarer som var anlagt for å sikre vannforsyninger til alle kaska­ dene og fontenene i parken. 14 veldige skovlhjul satte i gang 25 pumper i forskjellig høyde, som løftet vannet opp i et 154 meter høyt vanntårn, mens de pep og skrek så det kunne høres vidt omkring. Derfra ble det så ført i rørledninger dit hvor det trengtes. Dette anlegget alene kostet nesten 14 millioner gullfrancs; dessuten kostet arbeidet en mengde menneskeliv. Til sine tider døde nemlig arbeiderne som fluer av febersykdommer i disse vannsyke traktene. Det trengtes veldige vannmasser til «vannkunstene» i Versailles, for på Ludvig 14.s tid var det hele 1400 fontener der, eller dobbelt så mange som nå. Derfor kunne de heller ikke settes i gang annet enn ved særlig høytidelige anledninger. Vannmengden i reservoarene var tilstrekkelig til å holde dem gående i tre timer. Her og der lyste hvite marmorstatuer fram gjennom løvverket i parken. De forestilte Solkongen og hans for­ nemste hjelpere i skikkelse av greske og romerske guder og helter, mens gudinnene bar dronningens, prinsessenes eller utvalgte hoffdamers trekk. Og inne i slottet fantes de herligste speilsaler og gallerier, hvor Ludvigs bedrifter var forherliget i praktfulle vegg- og takmalerier. Hvert enkelt møbel i denne fyrsteboligen, hver vase, ja, hver liten del av spiseservisene var et kunstverk. I disse omgivelsene førte hoffet et liv i fest og praktutfoldelse med baller, maskerader og teaterforestillinger, (se illustr. side 176.) Både herrer og damer bar farverike, Neste sider: Slottsanlegget i Versailles. Ludvig 13. bygget et jaktslott i Versailles, men Ludvig 14. ga i 1668 arkitekten Louis Le Vau i opp­ drag å gjøre anlegget til sentrum for kongen og hans hoff. Ved Le Vaus død i 1670 overtok Francois d’Orbay og i 1678 Jules Hardouin-Mansart ledelsen av byggearbeidet. Bildet, en detalj av et maleri av Pierre Patel fra 1668, viser Versailles ved begynnelsen av Ludvig 14.s byggeperiode. (Varga/Ziolo)

74

LUDVIG 14.s TIDSALDER

En tropp av franske og italienske skuespillere, utstyrt med falske neser, i en komedie på Theatre Royal — det kongelige franske teatret. Belysningen i teatret består av krystall-lysekroner og levende lys helt foran på scenen. Her spilles en italiensk komedie — svært populær i Frankrike på 1600-tallet.

broderte drakter, og moten foreskrev dessuten hvitpudrete allongeparykker med lange krøller for herrene og høye, kunstferdige frisyrer for damene. Hele livet ble et strå­ lende skuespill i denne utvalgte kretsen. Og dette teatral­ ske livet, hvor man gjorde fornøyelsene til en plikt, ble snart et forbilde for hofflivet i nesten alle Europas land, samtidig som fransk språk og franske moter nå begynte sitt seierstog gjennom verden. Men dette strålende Versailles, som hadde kostet 300 millioner gullfrancs, hadde likevel vesentlige mangler når

SOLKONGEN I VERSAILLES

75

det gjaldt det vi kaller alminnelig komfort. Så snart høstkulden satte inn, ble det veldige slottet, som var bygget av marmor og glass, nærmest ubeboelig etter våre begreper. Det fortelles om en hoffdame som ikke var særlig robust, at hun lot seg sy inn i en bjørnefell som hun bar nærmest kroppen, simpelthen for å redde livet. En annen krøp så snart hun hadde en ledig stund inn i bærestolen sin, som ble holdt varm ved hjelp av et helt batteri av senge- og fotvarmere, mens en tredje, med fare for å bli levende stekt ved langsom ild, tok sin tilflukt til en tønne som var utstyrt med glødende kull i bunnen. En av kongens livleger pleide å tilbringe natten på en muret ovn med god fyr i, men hadde ikke desto mindre åtte luer på hodet, mens han forsøkte å holde føttene varme med like mange par strømper og utenpå dem støvler foret med saueskinn. Slike kunne nok trenges i et hus hvor det hendte at sausen og vinen ved det kongelige taffel frøs til is. I den kunstige tilværelsen som livet ved Solkongens hoff var, ble alt regulert av den mest minutiøse hoffetikette. Om morgenen ble Hans Majestet vekket av en kammer­ tjener, og straks etter trådte de kongelige barna, hoffmarskalken, de oppvartende kammerherrer og andre hoffmenn inn sammen med kongens livlege. Når Hans Majestet hadde forlatt soverommet, vasket seg og forfrisket seg med en liten dusj fra en parfymeflakong, begynte den lille lever (morgenmottagelse, av verbet lever — stå opp), som bare en flokk utvalgte fikk være til stede ved. Deretter ble døren åpnet for dem som hadde adgang til den store lever. Nå trådte prinser og prinsesser, marskalker og hoffets høyeste rangspersoner inn for å ønske sin herre og konge godmorgen med dype bukk og komplimenter. Og så gjaldt det å vise at man behersket konversasjonens edle kunst, mens man kappedes om å få æren av å betjene Hans Majestet, knytte halstørkleet hans, spenne skoene på ham eller rekke ham hanskene og stokken. Lykkelig den som da ble begunstiget med et nådig ord fra den høye herre! Han ble resten av dagen sett på som «den misunnelsesverdige». Så snart det kongelige toalett var avsluttet,

76

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Med dette maleriet av Charles le Brun feires to begivenheter under Ludvig 14.: grunnleggelsen av Vitenskapsakademiet i 1666, og starten på Observatoriet i Paris i 1667. Kongen selv sitter midt i bildet, til venstre for ham hans minister Colbert, til høyre hans bror, og ved siden av ham arkitekten Charles Perrault. Til venstre i bildet medlemmer av Vitenskapsakademiet, og helt til høyre noen av akademiets bøker. (Varga/Ziolo)

SOLKONGEN I VERSAILLES

77

ble det holdt morgenbønn, og deretter trakk de oppvar­ tende damer og herrer seg tilbake. Etter en lett frokost gikk Ludvig så inn i sitt kabinett for å ta fatt på dagens arbeid sammen med sine ministre og embedsmenn. Ministrene avløste hverandre i tur og orden, men fikk aldri være samlet alle på en gang. Når kongen hadde tatt sin beslutning, tålte han ingen kritikk. En gang pådro Colbert, Ludvigs store finansminister, seg sin konges mishag ved å gjøre brudd på denne regelen. For å avverge lignende episoder i fremtiden, skrev Ludvig da noen linjer til ministeren, som endte med følgende ord: «Si fritt Deres mening! Men når jeg har fattet min beslutning, vil jeg ikke vite av en eneste innvending.» Colbert kunne — skrev kongen i et senere brev — være overbevist om at «jeg selv gjør alt på beste måte». Til kongens plikter som regent hørte også å gi audiens til undersåtter som hadde noe særlig på hjertet. — Etter å ha avsluttet disse kongelige verv, gikk Hans Majestet til morgenmessen i slottskapellet. På veien dit dannet hoffet espalier. Og vær sikker på at kongen la merke til om noen var fraværende! Etter messen gikk Ludvig igjen tilbake til kabinettet og arbeidet der til klokken 1; da ble det servert middag. Etiketten foreskrev at bare kongen og dronningen skulle sitte til bords. Til og med Ludvigs bror, Filip av Orléans — Monsieur, som han kaltes — måtte stå ved begynnel­ sen av måltidet. Det hørte til seremoniellet at Filip skulle rekke kongen servietten hans, en oppmerksomhet som Hans Majestet imidlertid regelmessig møtte med innven­ dingen: «Min bror, du dinerer jo hos meg!» Hvilket be­ tydde at Monsieur — som hans gjest — fikk lov til å sette seg ned og spise. Ved hoffsoaréene måtte også den yngre broren stå fra begynnelsen av. Men like sikkert som amen i kirken opplot da Hans Majestet sin munn til følgende elskverdige og nedlatende tirade: «Ta plass, min bror, ta plass i denne lenestolen her!» Om ettermiddagen moret hoffet seg med teaterforestil­ linger, baller og maskerader, mens fontenene spilte og det ble satt opp fyrverkeri i den illuminerte parken. Kongen

78

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Bankett i speilgalleriet i Versailles (se side 90). Stikk av C. N. Cochin. I praktfulle drakter ser vi hoffets damer og herrer som spiller kort og andre spill, flørter, diskuterer og intrigerer. Girlandomvunne kandelabre lyser opp i salen. (Ziolo)

pleide derimot å sitte ved sitt arbeidsbord. Bare av og til viste han seg ved festene. Den form for avkobling han likte best, var jakt, en adspredelse som skaffet ham megen glede helt til han var langt oppe i 70-årene. Klokken 10 om kvelden pleide Hans Majestet å supere, og etterpå tilbrakte han en times tid sammen med sin familie før han gikk til sengs, en begivenhet som ble feiret — kan man nesten si — med like omstendelige seremonier som den kongelige lever.

SOLKONGEN I VERSAILLES

79

Hoffet i Versailles trakk til seg alt hva Frankrike eide av strålende adelsmenn og høyfornemme damer. Som sommerfugler mot en tent lampe kom de flagrende hit til denne eksklusive verden, til den lille plett av jorden som for dem som levde sitt liv der, var hele Frankrike. Dit lengtet de som til paradiset — for ganske snart å oppdage at paradiset også var et arnested for alskens intriger og enhver form for menneskelig smålighet. Her levde noen hundre mennesker det samme livet dag ut og dag inn, som om de var lenket fast til hverandre. På bestemte klokke­ slett møttes de, trengte seg sammen og skubbet og albuet seg fram for å komme så nær Solen som mulig og sole seg i enevoldsherskerens gunst. Hvert eneste ord som falt, ble skinnsykt voktet på, hver eneste bevegelse ble mistenk­ somt iakttatt av hundrevis av øyne. Alt som ble sagt eller gjort, ble straks fortalt videre og kommentert og forvrengt. For en tumleplass det må ha vært for lidenskaper av enhver art — for ærgjerrighet og glødende hat, men også for kjærlighet — for et forfengelighetens marked, fullt av brustne illusjoner! Men en interessant verden var det, og det var ikke lett å forlate denne scene for den som en gang hadde spilt med i dette glitrende skuespillet. Ludvig syntes det var mer betryggende å ha disse ærgjerrige og intrigante aristokratene i sin umiddelbare nærhet enn å vite at de satt rundt om i landet på hvert sitt slott og konspirerte mot ham. Han så gjerne at de ruinerte seg med sine forsøk på å etterape sin konges kostbare levesett, for da ble de helt avhengige av hans nåde og de lønninger de oppebar for å gjøre tjeneste ved hoffet, eller av de pensjoner han fant for godt å lykksaliggjøre dem med. Det er de uutslettelige barndomsminnene fra Frondetiden som går igjen på denne måten. Ikke for noen pris ville Ludvig oppleve en ny Fronde, og han var fast be­ stemt på å gjøre alt som sto i hans makt for å hindre at disse fornemme herrene på ny skulle sette hele Frankrikes vel på spill og i blindt hat til kongemakten innkalle utenlandsk hjelp for å fremme sine egne standsinteresser. Det er Fronden som ligger bak praktutfoldelsen i Versail­ les. Her faller Ludvigs program fullstendig sammen med

80

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Dette maleriet av Velazquez, «Spinnerskene» fra ca. 1657, er-kalt et av historiens første malerier fra arbeidslivet. Kunstneren har vist oss forskjellen mellom arbeiderne i gobelinfabrikken — barføtte og kledd i enkle klær — og de elegante hoffdamene i bakgrunnen.

Richelieus da han arbeidet for å knekke høyadelens selvrådighet. Med velberådd hu forvandlet altså Ludvig 14. Frankrikes gamle aristokratiske slekter til en hoff ad el med den ene oppgave å oppvarte Hans Majestet fra morgen til kveld i den dypeste underdanighet og kappes om å oppnå et nådig nikk eller et annet like tungtveiende gunstbevis fra den eneveldige monarken. Madame de Sévigné, som hyllet det gamle Frankrikes aristokratiske frihetsidéer, kom i den anledning med temmelig spisse bemerkninger om sine standsfellers slaviske underdanighet.«Hvis vi var like ivrige til å tilbe Gud som til å dyrke kongen, ville vi være helgener alle som en,» skrev hun en gang. Den som skal være solen i en slik konstellasjon av

SOLKONGEN I VERSAILLES

81

stjerner og gjøre krav på å være Guds stedfortreder på jorden i en slik strålende krets, må hvert øyeblikk beherske den vanskelige kunst å imponere. Og Ludvig 14. kunne den kunsten. Han var ingen stor konge, men han ga inntrykk av å være stor. Her er f. eks. et lite trekk fra livet ved hoffet, som viser med hvilken utsøkt takt han spilte sin rolle. Dauphinens gemalinne, den livsglade bayerske prinses­ sen, danser ualminnelig godt, men dauphinen selv er alt annet enn en balløve. Han er tykk og doven og interesserer seg ikke for annet enn jakt og hasardspill. Kronprinsessen setter derfor stor pris på å bli oppvartet av en så ypperlig danser som Marsillac. Dette legger kongen snart merke til, og liksom i forbigående sier han en dag til Marsillac: «Monsieur, De vil vel ikke gjøre min sønn sjalu?» Det blir sagt med et akkurat passe nedlatende smil og lyder nesten som en kompliment, men Marsillac har levd lenge nok ved Italiensk spinett fra 1624. Spinettet står åpent, slik at vi kan se strengene som på dette instrumentet er lagt motsatt vei av tangentene. Spinettet er vakkert prydet med blomster- og andre motiv. Her brukes samme teknikk som på cembalo.

5. Grimberg 14

82

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Ludvig 14. spiller biljard i Versailles. Kobberstikk av Antoine Trouvain fra 1694. Biljard-spillet, som visstnok er oppstått i Italia på 1500-tallet, ble meget populært i Frankrike på Ludvig 14.s tid. Som man ser, var køene den gang konstruert annerledes enn i våre dager.

hoffet til straks å oppfatte brodden bak ordene, og siden akter han seg vel for å danse med kronprinsessen. Det er nok morsomt å behage en prinsesse, men det er grenseløst farlig å vekke Solkongens mishag. Det er mer enn nok at Hans Majestet har lagt mer merke til ham enn hoffetiketten foreskriver. Slik skal det være ved et virkelig hoff. Frykten for å miste kongens gunst skal være den avgjørende regulator for alt og alle. Når noen har falt i unåde og er blitt forvist fra hoffet, er håpet om å bli tatt til nåde igjen det eneste som holder dem oppe. Og håpet er der, for Solkongen er i bunn og grunn nådig; han ønsker ikke at de som har pådratt seg hans mishag skal bli misfornøyde og legge ham for hat — han vil bare at de skal angre; og når botstiden har vart lenge nok, kan de få komme tilbake til Solkongens hoff. Men endelig ingen opprivende scener når de blir tatt til nåde igjen — man fortsetter bare på begge sider der hvor man sluttet.

SOLKONGEN I VERSAILLES

83

Se f. eks på episoden med marquis de Vardes! Han er kjent for sin eleganse og sin esprit, men har pådradd seg Ludvigs mishag, og Hans Majestet har straffet ham med å holde ham borte fra sin person i 20 år. Men da botstiden er omme, får han en liten billett med innbydelse fra Ludvig til å komme til Versailles. Han tar på seg sin gamle hoffdrakt og blir hilst velkommen av kongen. Akkurat idet han bøyer kne og takknemlig kysser Hans Majestets hender, kommer imidlertid dauphinen inn. Vardes reiser seg opp og gjør en dyp reverens for prinsen, Badeværelse i Versailles. Kobberstikk av N. Bazin fra omkr. 1680. Rensligheten sto ikke høyt i kurs ved Ludvig 14.s hoff. Å bade var nærmest gått av mote. Særlig ble det ansett for uanstendig at damer badet. I en bok fra 1644 anbefales det å bade «en gang imellom», å vaske hendene en gang om dagen og ansiktet nesten like ofte. Det er derfor mulig at damen på bildet har valgt situasjonen mer for pikanteriets skyld enn for rensligheten. Den store beholderen til venstre for vaskefatet er et røkelseskar.

84

LUDVIG 14.s TIDSALDER

men kongen bemerker med et smil: «Nå glemte De Dem. Man hilser ikke på noen i mitt nærvær.» Etiketten fore­ skrev nemlig at der hvor kongen var, var alle andre høy­ heter luft. «Sire,» stammer synderen beskjemmet, «i løpet av disse tyve årene har jeg glemt alt — Deres Majestet må godhetsfullt tilgi meg om jeg så gjør meg skyldig i minst tredve brudd på etiketten!» — «Nå vel, det skal jeg gjøre,» svarer Ludvig. «Nå gjenstår det altså 29.» Og med den replikken har kongen vunnet seg en trofast venn for livet, en som aldri kommer til å gjøre seg skyldig i et eneste av de resterende 29 etikettebruddene. En selvhersker må i sine omgivelsers øyne være hevet over menneskelige svakheter. Og selvbeherskelsens kunst utviklet Solkongen til en beundringsverdig fullkommen­ het, så sant det ikke dreiet seg om de regler for skikk og bruk som han selv hadde gitt. For brudd på dem — selv om de var aldri så ubetydelige — betraktet han under vanlige omstendigheter som utilgivelige. Pedanten i ham gjorde ham farlig. Men selv når han var aller mest oppbrakt, uttrykte han seg med verdig høflighet og lot seg ytterst sjelden forlede til å røpe sine virkelige følelser i ord eller minespill. Sykdommer og andre lidelser bar Ludvig også med stor selvbeherskelse. Hele året 1686 var han f. eks. plaget av en smertefull fistel i ryggen, men ingen utenforstående kunne merke på ham hvor vondt han hadde det. Og under den forferdelige operasjonen han måtte underkaste seg i den anledning, bar han sine lidelser på en måte som vakte alminnelig beundring. De elendige tennene hans har sikkert også skaffet ham store plager. Alt i 40-års alderen hadde han bare en og annen tannstump igjen, så det var umulig for ham å tygge maten ordentlig og følgelig ble fordøyelsesorganene utsatt for en hard påkjenning, ikke minst fordi Ludvig var en storeter av rang. Dette førte til så alvorlige fordøyelsesbesværligheter at han aldri følte seg helt vel, unntagen i fastetiden. Det er ikke å undres over at bonvivantenes obligatoriske sykdom, gikten, denne «fornemme» lidelse,

SOLKONGEN I VERSAILLES

85

Bastillen. Kobberstikk av Boisseau fra 1641. Festningen ble bygget i 1370-årene, men ble senere mest brukt som statsfengsel. Under Ludvig 14. og Ludvig 15. ble mange satt inn i fengslets beryktede fangehull uten lov og dom. 14. juli 1789, under den franske revolusjon, ble den stormet og revet.

som ble betraktet med så stor ærbødighet i det gamle Roma, angrep Ludvig 14.s organisme på et tidlig tids­ punkt. Et slående bevis på Ludvigs selvbeherskelse er også den holdning han inntok da den eneste yndling han noensinne hadde hatt, den vittige og begavede lille hertugen av Lauzun forløp seg overfor sin konge. Hertugen var kjent for sin skarpe tunge, men overfor kongen hadde han alltid bare brukt den til smiger. Det tiltalte Ludvigs forfengelig­ het å se en så alminnelig fryktet person krype i støvet for seg. Men da hertugen ble forbigått ved ansettelsen av generalfelttøymester i hæren, endret situasjonen seg med ett slag. I sinne sa han opp sin stilling hos kongen, trakk sitt sverd og knekket det i to mot kneet. Men Ludvig viste seg situasjonen voksen. Han vendte seg mot det åpne vinduet og kastet stokken sin ut gjennom det med ordene: «Det ville gjøre meg ondt å bli nødt til å pryle en adelsmann.» Deretter forlot han værelset. Men da Lauzun hadde tilbrakt et par måneder i Bastil­ len, hvor han for øvrig hadde sittet en gang før, fikk han

86

LUDVIG I4.s TIDSALDER

lov til å komme tilbake til hoffet; og til alles forbauselse var Hans Majestet like nådig mot ham som før. Den lille, men spenstige hertugen gjorde alltid stor lykke hos damene. Noen bedåret han ved å opptre ridder­ lig og galant, andre gjorde han inntrykk på ved en «dia­ bolsk mandighet» og brutalitet og unnså seg ikke engang for å bruke stokken og ridepisken som beviser på sin kjærlighet.

LUDVIG 14. OG DAMENE Ludvigs gemalinne, Maria Theresia av Spania, dyrket sin mann. Hennes svigerinne Liselotte av Pfalz, som vi senere skal høre om, beskriver henne som «bluteinfåltig» — som passende kan oversettes med mer enn lovlig enfoldig — «men den beste og mest ærbare hustru i verden. Hun har stygge, mørke, dårlige tenner.» Og så tygget hun hvitløk, en vane som ikke virker særlig tilta­ lende på mennesker på nordligere breddegrader. Seks barn skjenket hun Frankrike, men alle unntagen dauphinen døde som ganske små. At Ludvig ikke kunne være forels­ ket i henne, forstår man svært godt når man ser portretter av henne: den korte, undersetsige skikkelsen, de frem­ stående øynene, «fulle av stupiditet, dyd og enfoldighet», den habsburgske underleppen, den store haken og de posete kinnene. Totalinntrykket er «en kokkepike utkledd som dronning». Dum og kjedelig var hun dessuten også. Liselotte sier at hun var så forelsket i sin mann at hun gjerne ville ha gjort hva som helst for å behage ham. Det var nok at han sendte henne et vennlig blikk så var hun glad og lykkelig hele dagen. «Men aller lykkeligst var hun når kongen sov hos henne, for som god spanjerinne hadde hun slett ikke noe imot denslags. Ja, det gjorde henne så opprømt at det var lett å regne ut når det hadde skjedd, og hun likte også at man ertet henne med det. Da lo hun, blunket betydningsfullt med øyelokkene og gned seg for­ nøyd i hendene.» Men desto forferdeligere må hun ha lidt under sin

LUDVIG 14. OG DAMENE

87

Maria Theresia, eller «østerrikerinnen», som franskmennene kalte henne. Detalj av et maleri fra Beaubruns studio. (Nimatallah/Ziolo)

88

LUDVIG 14.s TIDSALDER

manns stadige utroskap. Sur og irritabel som hun var, fristet hun vel heller ikke akkurat til ekteskapelig trofast­ het, og det må ha vært et forferdelig tungt skritt å ta for Ludvig den gangen han samtykket i å ta henne til sin gemalinne istedenfor den livlige og pikante Maria Mancini (bd. 13, side 316 ff). Som bekjent vrimler Ludvig 14.s «cronique scandaleuse» av navnene på mer eller mindre skjønne kvinner, som han søkte erstatning hos for den lykke han ikke fant i sitt ekteskap. Han forelsket seg bl. a. i sin egen brors gema­ linne, den ulykkelige kong Karl l.s begavede og charme­ rende datter Henriette. Hun ble snart midtpunktet i det muntre og forfinede hofflivet og ga faktisk inntrykk av å være Frankrikes dronning. Ved siden av henne kom Maria Theresia fullstendig i skyggen. Senere ble Ludvig forelsket i den fortryllende, 16 år gamle hoffdamen Louise de Lavalliére, som lenge hadde svermet for den strålende fyrsten. Men etter noen år ble han lei av henne; andre tiltrekkende egenskaper enn sin skjønnhet og sitt gode hjerte hadde hun nemlig ikke. Og skjønnheten var av den ømtålige sorten som ikke tålte det hektiske livet ved hoffet. Etter fire barselsenger1 var det ikke stort igjen av hennes charme, og dessuten trettet hun kongen ved stadig å ta til tårene og beklage seg over at han ikke var glad i henne lenger, hun som elsket ham over alt annet i verden! Ludvig likte å være sammen med spirituelle damer, og derfor ble hertuginnen av Lavalliére skjøvet til side for den vakre og pikante Madame de Montespan, som ikke var bortskjemt fra sitt ekteskap, hvor hun hadde en brautende og bråkende ektemann å trekkes med. ' Den mest berømte av hennes og kongens barn var Marie Anne, prinsesse av Conti. Hun var så strålende vakker — sier den spirituelle italieneren grev Primi Visconti — at han hadde hørt «hundrevis av hoffets herrer bedyre at de gjerne skulle la seg henge, bare de først hadde fått eie henne». Det er imidlertid et spørsmål om det i virkelig­ heten fantes så svært mange ved hoffet som ikke var modne for galgen på disse premisser. Prinsessens rykte var nemlig av en slik art at det ble sunget smedeviser om henne på gatene.

LUDVIG 14. OG DAMENE

89

Maleri av Joseph Parrocel: jaktfesten. Kunstverket ble bestilt av Ludvig 14. som et ledd i en serie på fire bilder med jaktmotiv. Vi ser her en hvilepause under jakten: hoffets damer og herrer har slått seg ned i gresset, prater og diskuterer. Nederst til venstre ser vi utbyttet av jakten — noen fugler og hjort. Til høyre jakthundene, og på armen til mannen i midten en jaktfalk.

LUDVIG 14. OG DAMENE

91

Til å begynne med forsøkte riktignok Louise de Lavalliére å holde på sin plass ved siden av den nye metressen, og man kunne til og med se Maria Theresia, Mademoiselle de Lavalliére og Madame de Montespan — «de tre dronningene» — komme kjørende i samme vogn. Men til slutt gikk Louise i kloster knapt 30 år gammel, for å sone sin ungdoms — eller rettere sagt Hans Majestets — feiltrinn ved et liv i ydmykhet, strenge botsøvelser og hårdt arbeide. Det var en både vakker og oppbyggelig scene da hun leverte alle sine smykker tilbake til kongen for at han skulle fordele dem blant deres barn. Hun hulket og gråt, og han gråt også — ja, det sies at Hans Majestet gråt meget. Neste morgen overvar hun messen i det kongelige kapell, og da felte kongen igjen en slik strøm av tårer at man kunne konstatere at Hans Majestets øyne var ganske røde av gråt en hel time etterpå. Hele hoffet var på benene for å ta avskjed med den elskelige skapningen som snart skulle forsvinne bak klostermurene, for «man ville ikke gå glipp av en eneste tåre, ikke et eneste sukk» — forteller Madame de Sévigné. Selv markisen av Montespan var med blant aktørene i dette rørende dramaet. Og da «den skjønne synderinne» tok sløret, strømmet hele Paris til og stilte seg opp langs veien til klosteret, som om det hadde vært et sosietetsbryllup de ville forsøke å få et glimt av. De fjorten årene Louise de Lavalliére hadde levd i glans og prakt ved hoffet, ble etterfulgt av 36 i den stille klostercellen, hvor hun med beundringsverdig tålmodighet ventet på at døden en gang skulle befri henne. Livet utenfor klostermurene gikk imidlertid sin vante gang. I tillegg til Hans Majestets mange andre viktige gjøremål kom nå også det å la det ene etter det andre av de syv barna Madame de Montespan skjenket ham, bli «lyst i kull og kjønn», og hele hoffet syntes det var så Speilgalleriet i Versailles oppført under ledelse av Jules HardouinMansart og Charles Lebrun i årene 1679—84. Galleriet, som er 73 m langt, 10 m bredt og 13 m høyt, er møblert som på Ludvig 14.s tid.

92

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Francois-Athenais de Rochechouart, madame de Montespan. Samtidig maleri av ukjent kunstner. Madame de Montespans skjønnhet og praktglede er strålende gjengitt i dette halvportrettet, der hun liksom synes å sveve over jorden i sin blå kjole. (Ziolo)

rørende med hans kjærlighet til sitt avkom utenfor ekte­ skap.

LUDVIG 14. OG DAMENE

93

Madame de Montespan bedåret kongen med sin sjeldne blanding av skjønnhet, charme og muntert vidd. Men ofte var hun også litt av en prøvelse for sin kongelige elsker med sin hovmodige og pretensiøse opptreden, og det var ikke få millioner francs hun kostet det franske folk. Det kom til mange heftige scener mellom henne og kongen, og mange forsoninger. Men til slutt gikk Ludvig trett. Hans forhold til den forførende skjønne markisen hadde bare vært en sanserus og nå var han overmett og lengtet etter en kvinne med sjel. Slutten på kjærlighetshistorien ble at Madame de Montespan fulgte sin forgjengers eksempel og forlot Versailles. De siste årene av sitt liv forsaket hun denne verdens goder og fastet så strengt at hun som engang hadde vært så vidunderlig vakker, til slutt så ut som det rene skjelett. «Kongen forlater man bare for å tjene Gud.» Mademoiselle de Lavalliére trakk seg tilbake fra verden av sorg over at hun hadde vært kongens metresse — Madame de Montespan gjorde det av sorg over ikke lenger å få være det. Etter Ludvigs brudd med Madame de Montespan fulgte en rekke kortvarige forbindelser, til Madame de Maintenon reddet Frankrikes konge fra å forfalle helt. Ludvig ble kjent med henne fordi hun var guvernante for hans barn med Madame de Montespan. Hun var da enke etter den populære dramatikeren, romanforfatteren og bitende skarpe satirikeren Paul Scarron. Ham hadde hun giftet seg med da hun bare var 17 år gammel, enda han var 25 år eldre enn henne og dessuten vansiret og nesten lammet av sterk leddgikt, mens hun selv derimot var både vakker og spirituell. En hel skokk av forfattere og kunstnere og andre bohemnaturer av forskjellig slag dyrket husets vakre unge vertinne og kom med mer eller mindre dulgte antydninger om at hun burde holde seg skadesløs for alt det hun gikk glipp av i sitt ekteskap med den skrøpelige mannen. Men den unge fruen holdt alle sammen på tilbørlig avstand. Madame Scarron var altså «blitt enke uten å ha vært

94

LUDVIG 14.s TIDSALDER

kvinne» — det er hennes egne ord i et brev til sin bror. Og hun hadde heller ingen lyst til å gifte seg igjen, enda det så visst ikke var mangel på tilbud. Hun satte friheten høyere enn de lenker «som skaper ulykke for tre fjerde­ deler av menneskeslekten», skrev hun en gang i et fortrolig brev. Hennes økonomiske stilling var imidlertid betenkelig. Riktignok hadde hennes mann etterlatt seg 40 000 francs, men gjelden beløp seg til 90 000. Det som reddet situasjo­ nen for henne, var en pensjon fra kongen på 8000 francs om året. Da Ludvig ble kjent med henne, var hun kommet opp i 40-årene og hadde utviklet seg til en gudfryktig pedagog. Hva var det så som gjorde at nettopp hun, mer enn noen annen kvinne på sin tid, kom til å gjøre slikt inntrykk på en så bortskjemt kvinnebedårer som den franske kongen, Europas mektigste monark? Skjønnheten var det vel ikke så rart bevendt med lenger, selv om de vakre, mørke øynene stadig strålte med en glans som ingen kunne motstå. Sannsynligvis følte kongen seg fra først av tiltalt av henne fordi hun var så helt forskjellig fra Madame de Montespan med alle hennes luner og nykker. Hun laget for det første aldri opprivende scener. Og til sin overras­ kelse oppdaget Ludvig i henne en kvinne som ikke bare hadde en velgjørende sinnslikevekt og en taktfull og ver­ dig opptreden, men som også var en meget begavet og spirituell dame — egenskaper som også hennes brever vitner om. Ludvig var nå kommet i den alder da kvinnenykker trettet ham. Han hadde større behov for et rolig og trygt vennskap enn for lidenskapelig kjærlighet. Og litt etter litt ble denne modne kvinne en slags guvernante og «skriftemor» ikke bare for sine elever men også for deres far. Kongen titulerte henne iblant spøkefullt «Votre Solidité». Og ingen kan si annet enn at hun arbeidet tålmodig på å få fram sin nye elevs bedre jeg og, som hun skriver i et brev, «samle glødende kull på hans hode». Alle Ludvigs tidligere venninner hadde appellert til hans erotiske lidenskaper — Madame de Maintenon appellerte

LUDVIG 14. OG DAMENE

95

Engelen viser seg for en hellig mann. Maleri av Georges de la Tour, som i en periode var hoffmaler ved det franske hoffet. Hans malerier er enkle, realistiske og har oftest religiøst motiv. Også ved Ludvig 14.s glade hoff skjedde en endring da madame de Maintenon ankom med sin tro.

LUDVIG 14. OG DAMENE

97

til hans samvittighet, som nok var en smule skrøpelig. Hun hjalp til med å vekke den. Og etterpå trøstet hun ham. Selv var hun en troende katolikk, og hun bestrebet seg for å gjøre Ludvig til et religiøst og moralsk bedre menneske, også som ektemann. På den måten vant hun til og med dronningen for seg. I 1683 døde Maria Theresia, og nå var Madame de Maintenon blitt så uunnværlig i kongens liv at han året etter giftet seg hemmelig med henne på slottet i Versailles. Bruden var da 50 år gammel og brudgommen 47. Hun hadde satt ekteskapet som betingelse for å bli hos Ludvig. Samtidig klaget hun imidlertid ofte i sine fortrolige brever over at hofflivet var uutholdelig. Men da hennes bror en gang hørte henne sukke at hun heller ville dø enn fortsette dette anstrengende livet, tillot han seg å spørre henne: «Har du da fått noe løfte av Gud Fader om at han skal gifte seg med deg?» Hun gjorde det imidlertid klart for kongen at riktignok elsket hun ham over alt i verden, men hun ville aldri være i stand til å begå en så alvorlig synd som å bli hans elskerinne. Slik hadde aldri noen av de andre kvinnene Ludvig hadde truffet snakket til ham. Og dermed var hennes lykke gjort. Madame de Maintenon var nettopp den moralske støtten han trengte for å oppgi sitt utsvevende liv. Hun var en hårdt tiltrengt motvekt mot alle dem som kom og tilbød ham sine vakre unge slektninger som metresser, en stilling det var stor rift om fordi den var så innbringende. Det fortelles at da markisen av Montespans svigerfar fikk et brev fra Paris, hvor det ble nevnt at Hans Majestet Kongen var sterkt interessert i hans svigerdatter, utbrøt han: «Gud være lovet! Nå begynner lykken å smile til vårt hus!» Og av flere samtidige vitnesFrancoise cTAubigné — Madame de Maintenon. Maleri av Pierre Mignard fra omkr. 1694. Madame de Maintenon var 25 år da hun ble enke etter dikteren Paul Scarron i 1660. Ni år senere kom hun til hoffet som guvernante og kom etter hvert til å bety så meget også for Ludvig 14. at han — etter dronningens død — giftet seg hemmelig med henne i januar 1684. Madame de Maintenon grunnla også en oppdragelses­ anstalt for unge piker i Saint-Cyr.

6. Grimberg 14

98

LUDVIG 14.s TIDSALDER

byrd kan vi slutte oss til at den begunstigede damens mann tenkte på samme måte som sin kjære far. Når markien likevel protesterte — eller, riktigere uttrykt, raste og laget en skandale så kongen måtte sperre ham inne — var det bare fordi hans hustrus forbindelse med majesteten ikke innbrakte ham så mange penger som han hadde regnet med. Det endte med at kongen sendte ham tilbake til Guyenne, det distriktet hvor han hørte hjemme. Der skal den edle marki etter sigende ha samlet slekt og venner om seg, iført seg sørgeklær og meddelt dem at hans hustru var død og deretter ha arrangert et større gravøl. Nå hadde imidlertid Madame de Maintenon etterfulgt markisen og satt en stopper for alt snakk om nye metresser. Men samtidig satte hun i sitt fariseiske hovmod et preg av sneversynt gudelighet på hele hofflivet. «Kongen later nå til å innbille seg at man er gudfryktig bare man sørger for å ha det riktig gudsjammerlig kjedelig.» Og det fantes også en og annen ondskapsfull person som mente at «Scarrons enke var en av dem som Den onde sender hit til jorden for å vekke avsmak for dyden». De galante festers tid var definitivt forbi og hoffpersonalet forbannet «den gamle heksen», som lot til å være allmektig og ga henne skylden for langt mer enn hun faktisk hadde ansvaret for. Ja, den fritalende Liselotte av Pfalz, kongens svigerinne, som voktet skinnsykt på sitt vennskap med Ludvig, forsik­ ret at «når djevelen selv ikke kommer inn et sted, sender han en gammel kjerring dit for å nå sitt mål». Liselotte kunne aldri forsone seg med at «denne madamen» ran­ gerte høyere enn henne selv, og med stigende forbitrelse la hun merke til at hennes svoger kongen ikke som før søkte adspredelse i sin svigerinnes respektløse vittigheter når han kjedet seg, men i Madame de Maintenons utsøkte og kloke konversasjon. Men så tok også Liselotte en grusom hevn, for hun og Saint-Simon bærer mer enn noen annen skylden for den dårlige anseelse Madame de Maintenon så altfor lenge har hatt i ettertidens øyne. Bigott som hun var, er hun også blitt beskyldt for å ha sin store del av ansvaret for det farlige skrittet som

LUDVIG 14. OG DAMENE

99

Ludvig 14. overværer undervisningen av sin sønn «Le grand Dauphin». Utsnitt av et samtidig maleri.

100

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Ninon (egentlig Anne) de Lenclos. Utsnitt av et samtidig maleri. Hennes innholdsrike liv rakk til at hun kunne være «elsk­ verdig mot Richelieu og vennlig mot Voltaire», og i hennes salong vanket de fleste av 1600-tallets store ånder.

Ludvig innviet sitt nye liv med da han høsten 1685 tilbakekalte det nantiske edikt og gjorde hugenottene fredløse. Hun var imidlertid sikkert helt uten skyld i de forferdelige grusomheter som da ble begått. Hun gikk tvert imot i forbønn for hugenottene og delte aldri Ludvigs glede over de millioner av tvangsomvendelser som hans kurerer innrapporterte. «Det tilkommer prestene og ikke soldatene å omvende sjeler,» sa hun. Like til Ludvig 14.s død i 1715 tilhørte Madame de Maintenon hoffet. Men da forlot hun det for alltid og trakk seg tilbake til den adelige pikeskolen i Saint-Cyr i nærheten av Versailles, som hun 19 år tidligere hadde fått Ludvig 14. til å opprette og gi en sikker økonomisk

LUDVIG 14. OG DAMENE

101

grunnvoll. Skolen kunne ta 250 elever og her fikk unge piker av fattige adelige familier en god oppdragelse og dessuten en pen medgift når de fylte 20 år. Klosterskolen i Saint-Cyr var et ledd i det storartede veldedighetsarbeid Madame de Maintenon utførte ved hjelp av de midlene kongen stilte til hennes rådighet. Han kalte henne selv for «Frankrikes største almisseutdeler». I Saint-Cyr tilbrakte den nå 80 år gamle dame sine siste fire leveår i utrettelig arbeid for denne stiftelsen som lå henne så varmt på hjertet. Hun gjorde en stor innsats både i selve ledelsen av pensjonen og i undervisningen, og da hun ikke orket å gå til klasserommene lenger, lot hun i steden «sine kjære barn» komme inn til seg og underviste dem i lesning, regning og religion fra sykesengen. Hun ledet skolen både med vennlighet og med en eneveldig herskers ubøyelige strenghet, og ble derfor både elsket og fryktet. Etter hennes død gjorde tradisjonen i Saint-Cyr henne nærmest til en helgen — en tro hun for øvrig selv etter beste evne hadde innpodet i sine elever ved hjelp av en rekke lesebøker hvor hun fremstilte seg selv som et mønster og forbilde på selvoppofrende nestekjær­ lighet og diverse andre dyder. Og det preg av innestengt gudfryktighet som denne viljesterke kvinnen hadde på­ trykt sitt verk, ble sittende lenge etter hennes død. Her inne bak Saint-Cyr-skolens beskyttende murer levde man videre på Madame de Maintenons idéer helt til den store revolusjonen kom og gjorde ende på hele den adelige jomfrustiftelsen. Det fantes unektelig også mange ting av virkelig varig verdi både i hennes pedagogiske virksomhet og i hennes barnepsykologiske iakttagelser. Hvordan skal man nå få det bildet som alle samtidige kilder gir av Ludvig 14.s annen hustru til å stemme med det faktum at hun var en ungdomsvenninne av Ninon de Lenclos, den beryktede kurtisanen, og at dette vennskapet sto ved makt hele livet igjennom? De to damene hadde lært hverandre å kjenne i Scarrons hjem, som var et møtested for tidens skjønnånder og vakre kvinner. Først og fremst er det det å bemerke at den fortryllende

102

LUDVIG 14.s TIDSALDER

og usedvanlig grasiøse Ninon også var en spirituell og kultivert dame av god familie og kunne regne mange av tidens mest ansette menn og kvinner som sine gode venner — som f. eks. de store forfatterne La Rochefoucauld, La Fontaine, Boileau og Moliére og romanforfatterinnen Madeleine de Scudéry. Moliére skal for øvrig ha fått idéen til sin berømte komedie «Tartuffe» en dag da Ninon fortalte om en skinnhellig prest hun hadde kommet ut for; og den fornøyelige dialogen i «Les précieuses ridicules» utformet han under samtaler med Ninon selv og hennes gjester i hennes salong. Ninon de Lenclos’ far var kaptein i et regiment hvis offiserskorps var kjent for sitt muntre liv, og det later til at han vesentlig gjorde seg bemerket ved å spille på lutt. Sin kone, som var en alvorlig og from kvinne, ble han snart lei av og trøstet seg med en ungdomsvenninne, som også var ulykkelig gift. Den bedradde ektemann gikk imidlertid til rettssak, og da Lenclos en aften støtte på den mannen som hadde skaffet hans motpart vitner på ekte­ skapsbruddet, rente han i raseri sverdet sitt gjennom ham og brakte seg deretter i all hast i sikkerhet på den andre siden av den franske grensen. Det var et forferdelig slag for Madame de Lenclos og barna. Ninon var da 13 år. Med stor bekymring la moren merke til hvor fornøyelsessyk pikebarnet var og engstet seg for at det hete blod hun hadde arvet etter faren skulle føre henne på avveier hvis hun ikke snart trådte inn i den hellige ektestand. Beundrere var det ingen mangel på, og morens valg falt til slutt på en ung vicomte, som gjorde et tillitvekkende inntrykk. Han ble invitert hjem til dem, men det viste seg å være farlig. Mens Madame de Lenclos satt i kirken og hørte messen, mistet Ninon sin dyd hjemme i stuen. Da var hun 16 år. Men da den unge vicomten hadde nådd sitt mål, ble det ikke mer snakk om ekteskap fra hans side. Den unge piken hadde ikke gjennomskuet ham før det var for sent, og nå hatet hun både seg selv og ham og ville ikke se forføreren for sine øyne mer. Men hennes livslyst tok snart ut sin rett igjen, og en

LUDVIG 14. OG DAMENE

103

Ved hoffet i Versailles fantes det et stort orkester, et kammerorkester og et kor, og Ludvig 14. spilte selv både cembalo, lutt og gitar. Dette kobberstikket av Abraham Bosse viser en musiserende gruppe fra kongens barndom.

vakker dag knyttet hun en forbindelse med en annen kavaler. Den tok imidlertid en like hastig slutt som den forrige. Så døde hennes mor, og Ninon trakk seg for en tid tilbake til stillheten i et kloster. Men fornøyelsene ute i den store verden banket på klosterportene, den vakre Ninon kunne ikke motstå fristelsene, og før hun var 25 var hun en av de mest feirede skjønnheter i Paris’ salon­ ger. Hennes far hadde lært henne å spille på lutt; og å høre henne synge til eget akkompagnement eller se henne danse så lett og grasiøst som en blomsteralf og høre den perlende latteren hennes, skal ha vært som et møte med selve våren og kjærligheten. Og nå begynte en tilværelse i stil med den det gamle Hellas’ berømte hetærer førte. Styrtrike «beskyttere» sør­ get for at Ninon fikk et elegant hjem hvor hun kunne føre et sorgløst liv og holde åpent hus. Som vertinne utviklet hun ytterligere de egenskaper som gjorde henne til en av de mest bedårende skikkelser i den tids selskapsliv. I hennes hjem tok man livet lett, men det ble samtidig en

104

LUDVIG 14.s TIDSALDER

skole i belevenhet for dem som fikk komme dit. Ninon hadde en så sjarmerende og humoristisk måte å ta sine gjesters feil og svakheter på at mange av dem faktisk ble oppdradd til å bli om ikke akkurat bedre, så i hvert fall mer sympatiske mennesker. Hennes charme og esprit gjorde denne fortryllende representant for det svake kjønn farlig for mennene langt utover den alder da andre kvinner i alminnelighet mister sin evne til å bedåre dem. Men likevel må man selvsagt betrakte det som det rene oppspinn når det f. eks. fortelles at en ung mann av en av Frankrikes fornemste familier skulle ha forelsket seg i henne på et tidspunkt da hun kunne ha vært hans oldemor eller at det lyktes en prest å vinne hennes kjærlighet den dagen hun fylte 80 år. Men det som virkelig var beundringsverdig ved denne kvinnen, som var 85 år gammel da hun i 1705 lukket sine øyne for alltid, var at hun aldri overlevde seg selv. Da hun ikke lenger kunne bedåre sine omgivelser med sin strålende ungdom, viste det seg at hun også behersket den langt vanskeligere kunsten å eldes med ynde. Derfor fikk hun også beholde en trofast krets av venner omkring seg. For vennskapet følte hun formelig andakt, et ord som derimot ikke akkurat faller en inn når det er tale om hennes forhold til kjærligheten. «Hun førte den kloke politikk aldri å miste en elsker, men forvandlet ham alltid til en trofast venn,» sier den mest vederheftige av hennes bio­ grafer, Jean Goudal, med ekte gallisk esprit. «Derfor fikk hun også huset fullt av venner. Takket være gårsdagens — ofte kortvarige — intimitet kunne de underholde seg med henne med ubegrenset fortrolighet, for hverken hun eller de behøvde å irriteres av hemmelige tanker på hva som kunne ha vært mellom dem, men ikke hadde vært det. De betrodde henne alle sine kjærlighetshistorier med andre kvinner; og hun oppmuntret dem til slike betroelser, for hun var på ingen måte uvitende om at en kvinne kan gjøre seg mer uunnværlig for en mann ved å dele hans hemmeligheter enn ved å dele hans kjærlighet. Og intel­ ligent og forståelsesfull som hun var, kunne hun i slike tilfelle gi de beste råd. På den måten ble hun også innviet

FILIP AV ORLEANS OG LISELOTTE

105

i alle kjærlighetsintriger og andre ting av betydning som hendte ved hoffet og ute i byen. Og de som ikke besøkte Madame de Lenclos’ salong for hennes egen skyld, kom for å få del i alt det hun visste.» Nye beundrere sluttet seg stadig til kretsen omkring denne nesten eteriske skikkelsen for å fryde seg over en konversasjon som savnet sin like i charmerende åndfullhet. Slik ble Ninon de Lenclos’ siste leveår en strålende gjendrivelse av La Rochefoucaulds aforisme at «kvinnens helvete er alderdommen». Og det skyldtes at i hennes liv hadde lettferdigheten — tross alt — aldri hatt noe tarve­ lig og beregnende ved seg, og at hun aldri hadde nedlatt seg til ondskapsfullhet og intriger.

FILIP AV ORLÉANS OG LISELOTTE

Ludvig 14.s bror, hertug Filip av Orléans, var et for­ aktelig kre, som «forente en kvinnes dårligste egenskaper med en manns mest fornedrende laster» og gikk under det uhyggelige økenavnet «Sodomittenes konge». Den be­ rømte memoarforfatteren Saint-Simon beskriver ham som «en liten mann med stor mave og hæler så høye at det virket som om han gikk på stylter. Han var like pirket med sin klededrakt som noen dame og oversådd med ringer, armbånd, juveler, rosetter og bånd, og attpå til sminket han seg og spredte en sterk duft av alle slags parfymer rundt seg.» Enhver form for legemlig anstren­ gelse avskydde han, dels av dovenskap, dels fordi han var redd for å skade sin fine hud. Men desto ivrigere var han til å bruke tungen og en verre sladretaske enn hertugen av Orléans med de ondskapsfulle øynene, fantes det ikke i hele Versailles. Ellers fordrev han vesentlig tiden med kortspill. Filips feminine og bløtaktige anlegg skyldtes antagelig for en stor del en uheldig oppdragelse. Som barn var nemlig den lille finlemmete hertugen med det sorte, krøl­ lete håret, ørnenesen og den søte lille munnen så «knusbedårende» at alle hoffdamene gjorde sitt beste for å

106

LUDVIG 14.s TIDSALDER

forkjæle ham. Både hans mor og Mazarin la dessuten fra første stund an på å innprente i ham at han alltid måtte gi etter for sin eldre og sterkere bror. De ville sikre seg i tide mot at Filip skulle bli en ny Gaston — Filips farbror, som høyadelen hadde sluttet opp om under sin kamp mot regjeringen i frondetiden. Hva Filip av Orléans angår, påstår flere samtidige memoarforfattere at hans oppdragere faktisk gikk så langt i sin iver etter å gjøre ham svak og medgjørlig at de til og med oppmuntret hans forkjærlighet for å kle seg ut som pike. Det eneste dette sjelelige misfosteret virkelig dudde til, var å avgjøre rang- og etikettespørsmål. Der var hans sakkunnskap ubestridelig, og det var også en oppgave som fullt ut tilfredsstilte hans beskjedne trang til landsgagnlig virksomhet. Men derfor følte han det også som et virkelig knusende slag av skjebnen når prinsene av blodet iblant forsømte sin plikt til å innfinne seg ved hans «lever» og rekke ham undertøyet. Det var å såre ham på hans ømmeste punkt. Og hans sjelekvaler ble ikke mindre av at han ikke engang ble møtt med forståelse av sin egen bror, kongen, når han rød av sinne beklaget seg over slektnin­ genes mangel på pliktfølelse. Men det aller verste hertu­ gen måtte gjennomgå her i livet var likevel at hans bror ikke unnså seg for å gjøre ham til svoger av Scarrons enke. En ting hadde imidlertid Filip av Orléans til felles med Madame de Maintenon — den lastefulle døgenikten var en meget bigott katolikk. Innimellom sine utsvevelser gikk han regelmessig til messen og ingen kunne overholde fastetidene mer samvittighetsfullt enn denne vellystingen. En gang spurte han til og med en prest om det kunne regnes som brudd på fasten å slukke tørsten med saften av en appelsin. Men da svarte presten: «Spis De gjerne en hel okse hvis De vil, Monsieur, men lev i steden som en kristen!» Filips bigotteri bunnet ikke i noen utpreget gudfryktighet, den kom nok heller av hans skrekk for djevelen, og hans redsel for bemeldte potentat tiltok med årene, som

FILIP AV ORLÉANS OG LISELOTTE

107

Filip, hertug av Orléans, Ludvig 14.s to år yngre bror. Utsnitt av et sam­ tidig maleri.

rimelig kunne være. Men han utsatte likevel i det lengste med å forbedre seg og fortsatte sitt skandaløse liv. Filip av Orléans var gift to ganger, første gang med Karl l.s datter Henriette. Ekteskapet ble naturligvis ulykkelig; og da den livsglade hertuginnen plutselig døde, ble det hvisket om at hennes mann hadde forgiftet henne. Det var også adskillige ting ved sykdomsforløpet som kunne tyde på forgiftning, men det finnes ikke skygge av bevis for at Filip skulle ha begått en så forferdelig forbry­ telse. Dessuten hadde hertuginnen alltid vært svakelig og hatt anlegg for «tæring», og hun hadde selv i høy grad svekket sin helse ved sin nervøse trang til fornøyelser. Åtte barselsenger og aborter hadde også tæret sterkt på hennes skrøpelige livstråd. Senere giftet Filip av Orléans seg med Elisabeth Charlotta av Pfalz eller Liselotte, som hun i almin­ nelighet blir kalt. Hun var også etterkommer av en ulyk­ kelig fyrste, nemlig «Vinterkongen», som var hennes far­ far. Elisabeths far hadde fått hans kurfyrstendømme til­

108

LUDVIG 14.s TIDSALDER

bake etter freden i Westfalen og hadde gjort alt som sto i hans makt for å råde bot på all elendigheten i det ødelagte og krigsherjede landet. Selv var kurfyrst Karl Ludvig en arbeidsom og uhyre sparsommelig mann, som utelukkende levde av det hans egne godser innbrakte. Ved å åpne portene på vid vegg for kristne av alle trosbekjen­ nelser skaffet han sitt land et tilskudd av flittige og dyktige mennesker, et tiltak som førte til at landet kom forbausende raskt på fote igjen etter krigens ødeleggelser. Men han hadde mangen hård dyst med sin praktglade gemalinne før det lyktes ham å få bukt med hennes lyst til å føre stort hus og strø penger omkring seg. Hennes nesten hysteriske lunefullhet og sjalusi rådde han derimot ikke med, og etter en stormende scene som endte med at han ga henne en knallende ørefik, forskjøt han henne til fordel for en tysk adelsdame som han alt tidligere hadde inngått hemmelig ekteskap med, og med henne ble han meget lykkelig. Hun var også en tvers igjennom god kvinne, og Elisabeth Charlotta og hennes søsken hadde heller aldri annet enn godt å si om henne, enda i hvert fall Liselotte slett ikke var noe lett barn å ha med å gjøre, men en gutteaktig villbasse, som visste hva hun ville og frydet seg over å gjøre all verdens gale streker. På sine eldre dager betrodde hun da også i et brev en av sine tanter at hun helst ville ha vært gutt, og at hun da hun som barn engang hørte snakk om en pike som var blitt forvandlet til gutt fordi hun hoppet og sprang så meget, straks begynte å øve seg på å hoppe ned fra store høyder og var så ivrig «at det er et under jeg ikke brakk nakken hundre ganger». I 1671, da Liselotte kom til Frankrike, var hun bare 19 år gammel. Rikt utrustet som hun var både med forstand og følelser, ville hun ha blitt en utmerket hustru for en mann hun kunne ha følt aktelse for. Men for en frisk og kjekk ung pike som henne var det umulig å føle noe annet og mer enn en viss overbærenhet for den feminine og kokette dandyen hun var blitt lenket sammen med. Og hun var ennå altfor ung og uerfaren til å kunne påvirke ham til å oppgi sitt lastefulle liv. Hun måtte ta ham som han var.

FILIP AV ORLÉANS OG LISELOTTE

109

Ball ved Ludvig 14.s hoff. Kobberstikk i en almanakk fra 1682. Ludvig 14. danser en menuett med en av hoffets damer, og til venstre i forgrunnen holder en annen dame opp partituret til menuetten, som har fått navnet «Menuet de Strasbourg» i anledning Strasbourgs erobring høsten 1681. Til høyre kommer en tjener med et stort fruktfat, og i bakgrunnen skimtes et strykeorkester.

Liselottes lyse humør og ukuelige livsmot gjorde henne imidlertid til et friskt pust ved hoffet. Hennes vidd kunne

110

LUDVIG 14.s TIDSALDER

nok være temmelig grovkornet, men hun var ikke av den sorten som bare lar det gå ut over andre og sparer seg selv. Slik lyder det selvportrettet hun gledet sin kjære søster med da hun var omkring 45 år gammel: «Stygg har jeg jo vært alle mine dager, og jeg er ikke akkurat blitt penere etter koppene. Dessuten er jeg nå tykk som en tønne om livet, men firkantet som en terning. Huden er rødskjoldet med et skjær av gult, og så begynner jeg å bli grå. For øyeblikket har håret mitt en farve som minner om en blanding av pepper og salt. Pannen er full av rynker, og likedan er det rundt øynene. Kinnene henger, tennene er markspiste . . . der har du mitt smukke kontrafei.» Det er i hvert fall sikkert at Liselotte ikke har forskjønnet det bildet hun her gir av seg selv. Vakker var hun riktignok ikke — som liten lignet hun nærmest «en gryteferdig smågris» — men hun hadde i og for seg et tilta­ lende ansikt, hvor hvert trekk vitnet om karakter, og øynene strålte av liv og humør. Men likevel må hennes landsmann Ernst von Wildenbruch utvilsomt være grepet av en patriotisk og dityrambisk rus når han kan utbre seg om «dette yndige unge vesen, denne skjønne(!) naturfriske knopp fra de tyske eventyrskogene» hvorfra det «blant parfymerte hoffmenn og hoffdamer liksom slo en duft av friske vårblomster mot kongen». Hvorav Ludvig 14. etter Wildenbruchs mening også intuitivt måtte trekke den slutning at han her sto overfor «en genial natur». Denslags tirader virker like lite overbevisende som en­ kelte franske forfatteres ondskapsfulle utgytelser om «denne robuste tyske kvinnen med sin bondske grovhet» eller «dette sørgelig heslige tyske kvinnemennesket», som den franske kongen aldri greidde å lære takt og god tone. Sannheten ligger nok et sted midt imellom, men det har sikkert virket støtende på hennes forfinede omgivelser at Fra Ludvig 14.s sovegemakk i Versailles. I den store barokksalen står sengen på den ene langveggen under en baldakin. Når kongen skulle stå opp, var omkring 100 av de mest fornemme menn i riket samlet i salen. Bare de aller fornemste fikk komme innenfor den forgylte balustraden og opp til sengen som sto på en forhøyning som et alter. Til venstre for sengen henger et portrett av Ludvig 14., malt av Antoine Benoist i 1706.

112

LUDVIG 14.s TIDSALDER

hun var så sjusket og likegyldig med sitt ytre, særlig med klærne, og at hennes fritalenhet lett slo over i temmelig drøy spøk, som når hun beskriver storsultaninnen i sin amorøse sønns harem og sier: Forstand har hun ikke meget av, «men hun er et lekkert stykke kvinnfolk». Hun kom ellers godt ut av det med Ludvig 14. — bortsett fra at han ikke ville la henne få lov til å sove når hun satt ved siden av ham under messen. «Så snart jeg dupper av, dytter han til meg med albuen og vekker meg,» klager hun i et brev. Men i sannhetens navn må det da riktignok også fremheves at hun gjorde noe som var langt verre enn å sove under høymessen, hun snorket. Hverken søvnen eller snorkingen må imidlertid oppfat­ tes som et bevis på religiøs likegyldighet — tvert imot var Elisabeth Charlotta oppriktig religiøs; men hun var mer vidsynt og tolerant enn sine samtidige og hevdet alltid at «det finnes bare en Gud og en sann religion, og den finner man blant alle trosbekjennelser og i alle land — det er bra folks religion». Og hvor fortryllende menneskelig er ikke et hjertesukk som dette: «Gud gi at vi kunne være sikre på at vi kommer til både å elske og hate på den andre siden av graven! Da ville det ikke være så forferdelig å dø.» Det var imidlertid noe annet Liselotte av Pfalz hadde vel så vanskelig for å forsone seg med ved det franske hoff som de trettende messene, og det var alle seremoniene. Men på den annen side var det nok heller ikke fritt for at hun som alle andre i bunn og grunn trivdes med den høye rang hun hadde ved Europas fornemste hoff. Når Sol­ kongen viste seg unådig mot henne, sørget hun bittert, og da han ikke var mer, sukket hun ofte etter «det praktfulle hofflivet i den store kongens tid!» Og hun levde faktisk °PP igjen da prakten og seremoniene fra det gamle regimes tid gjenoppsto ved Ludvig 15.s kroning i 1722 og hun selv fikk sitte i en æreslosje og spille med i det store skue­ spillet. Noe Liselotte derimot aldri kunne lære å forsone seg med i Frankrike var maten og drikkevarene. Det raffi­ nerte franske kjøkken med sine tusenvis av hors d’oeuvres, raguer, sauser og konfityrer forsto hun seg ikke på — hun

FILIP AV ORLÉANS OG LISELOTTE

113

Elisabeth Charlotta av Pfalz — Liselotte — på sine eldre dager. Maleri av Hyacinthe Rigaud. Liselotte var Ludvig 14.s svigerinne, Filip av Orléans’ annen hustru.

lengtet etter kraftigere og enklere kost som pølse med sur­ kål, en saftig skinke og tysk øl. Kaffe likte hun heller ikke. «Den smaker reddsomt, og jeg synes den lukter som dårlig ånde. Den forrige biskopen av Paris luktet akkurat like­ dan,» skrev hun. Liselotte syntes også at de franske damene var forferdelig overfladiske. Hennes kulturelle interesser stakk betydelig dypere enn deres; hun hadde stor aktelse for vitenskapen og korresponderte ivrig med Leibniz.

114

LUDVIG 14.s TIDSALDER

I det hele tatt var Elisabeth Charlotta en av de flittigste brevskrivere som noensinne har levd. Hun elsket å under­ holde sine pårørende med lange epistler, fulle av pussige iakttagelser og åpenhjertige bemerkninger; og den dag i dag er det en fornøyelse å lese disse brevene som har bevart så mange pittoreske detaljer fra livet ved Sol­ kongens hoff og andre små karakteristiske tidsbilder for etterverdenen.

Liselottes verste skuffelse her i livet var nok ikke hennes ekteskap, for det hadde hun aldri gjort seg noen illusjoner om, men det at Madame de Maintenon berøvet henne det fortrolige samværet med den charmerende svogeren, den allmektige herskeren, som hun ikke var så lite inntatt i. Mer og mer avskydde hun «madamen» og den kjedsommelige og snerpete tonen hun innførte ved hoffet. Og enda mer uutholdelig ble det for Liselotte da døden i 1689 plutselig berøvet henne hennes gode venninne og landsmanninne kronprinsessen. Liselotte fikk tre barn med Filip. Etter at det tredje barnet var født, levde foreldrene praktisk talt som fra­ skilte, og da de hadde vært gift i ti år, var de som hund og katt. Men 17 år senere begynte hertugen å få en sterk forutfølelse av helvetes redsler — tydeligvis i forbindelse med at han ikke lenger orket å fortsette med sine utsvevelser. Han kom da i tanker om at han igrunnen hadde en god hustru og forsonet seg med henne, men tre år etter fikk han et slaganfall og endte sitt usle liv 61 år gammel. Liselotte overlevde ham i 21 år. Hun var 70 da hun foretok det som hun kalte «den lille reisen til en annen verden».

JEAN BAPTISTE COLBERT At de tolv første årene av Ludvig 14.s egen regjerings­ tid var en materiell blomstringstid som søker sin like i Frankrikes historie, kan det ikke herske tvil om. Den venetianske sendemann i Paris fant knapt ord som var

JEAN BAPTISTE COLBERT

115

Barselvisitt. Kobberstikk av Abraham Bosse fra 1630-årene. Sengen er staselig utstyrt med broderte forheng, og med fjærbusker på hver sengestolpe. En indiskret herre titter fram gjennom forhenget bak hodegjerdet.

sterke nok til å gi uttrykk for sin umåtelige beundring for Frankrike og dets store konge. «Eliten av menneskeheten finner man i dette landet,» erklærer han, «og Ludvig 14. overtreffer i den grad alle sine forgjengere med hensyn til heroiske dyder og fremgang at denne store epokes historie får sin sin kraft, ja, selve sitt vesen fra ham.» Det står imidlertid heller ikke til å nekte at den som Frankrike på denne tiden først og fremst kunne takke for sin velstand, var Ludvigs finansminister, Jean Bap­ tiste Colbert. Colbert var av borgerlig herkomst. Han var sønn av en kjøpmann i Reims, hvor han ble født i 1619. Som ganske ung kom han inn i statens tjeneste og gjorde seg snart bemerket som en ualminnelig dyktig og samvittighetsfull mann. Selveste Mazarin la merke til ham og gjorde ham til sin intendant (bd. 13, side 325). For ham ble Colbert etter hvert fullstendig uunnværlig, og da Ludvig 14. an­ satte ham i sin tjeneste, varte det ikke lenge før han fikk en like høy stjerne hos kongen som han før hadde hatt hos

116

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Jean Baptiste Colbert (1619-83). Utsnitt av et maleri fra 1660-årene.

Mazarin. Han ble snart utnevnt til generalkontrollør for statens finanser, som det het — hvilket vil si det samme som finansminister — og ble til slutt i realiteten en slags kombinert finans- og innenriksminister og til dels også justisminister. Men man må alltid huske på at Colbert sto i tjeneste hos en enevoldshersker, som kunne bruke og misbruke ham etter behag, og som også gjorde det, eller med andre ord ikke tok mer hensyn til sin finansministers alvorlige henstillinger og råd enn han selv fant for godt. Colbert elsket sitt arbeid. Det var det eneste som betydde noe for ham her i livet. Han tilbrakte i alminne­ lighet femten timer i døgnet ved skrivebordet, og folk som oppsøkte ham i arbeidstiden, verdiget han knapt nok et blikk. «Men herr generalkontrollør,» utbrøt en gang en meget taletrengt hoffdame som søkte hans råd, «gi meg i

JEAN BAPTISTE COLBERT

117

hvert fall et aldri så lite tegn på at De hører på hva jeg har å si Dem!» Den jernhårde flid og målbevissthet som Colbert selv viste i alt hva han foretok seg, ville han også forsøke å innpode i hele det franske folk. Mer enn noen annen enkeltperson er det også Colbert som har oppdradd franskmennene til den driftighet, sparsommelighet og det trofaste slit, som er like karakteristisk for den franske bonde som for håndverkeren og kjøpmannen, og som danner grunnlaget for Frankrikes velstand. Og i den samme ånd oppdro han også en hel generasjon av statsembedsmenn. Han skapte et byråkrati, som han lærte opp til å arbeide regelmessig som et urverk, og han tvang embedsmennene til å sette seg grundig inn i alle detaljer som angikk de sakene de skulle stelle med. Generalkontrollørens strenge ansikt med de urørlige trekkene, som nesten virket som om de var hugget i stein, og de dyptliggende øynene under de tykke, sorte øyenbrynene, innga alle hans underordnede en respekt som grenset til skrekk. Her lønnet det seg ikke å appellere til eventuelle blidere følelser. Statens beste skulle gå foran hensynene til både embedsmenn og andre borgeres vel, og i vanskelige tider måtte de uten å kny avstå en tredjedel, ja mer, av sin lønn til kronen. Colbert begynte sin reformer av Frankrikes finansvesen med en hensynsløs reduksjon av statsgjelden ved å avskrive eller nedskrive de statslån som etter hans mening hadde gitt långiveren en urimelig stor fortjeneste på statens bekostning. Ja, mange långivere ble dessuten dømt til å betale store bøter til statskassen. Han innførte også et nytt system for skatteoppkrevingen, som ikke medførte så store omkostninger for staten, og ved å holde skatteopp­ kreverne strengt i ørene lyktes det ham snart å presse fram betydelige summer til å forsterke statskassen med. Men han gikk hårdt fram mot skattebetalerne også. Da bøndene i Bourbonnais reiste seg mot et nytt skattepålegg, befalte han at de 400 kraftigste av «forbryterne» skulle velges ut og dømmes til galeiene. Andre, som ble funnet skyldige, men var mindre kraftige, ble brent på bål,

118

LUDVIG 14.s TIDSALDER

En bonde betaler avgifter til en adelsmann, her i form av penger og en kurv frukt. Kobberstikk av J. Lagniet fra 1660. Bildet er dekorert med flere ordtak som viser folkets forbitrelse mot adelen. Linder adelsman­ nen står: «Adelsmannen er edderkoppen og bonden er fluen.» Ordtaket er illustrert over hodet på ham.

radbrukket eller hengt. Og det som skjedde i Bourbonnais, er bare ett tilfelle blant mange andre. Colbert skapte etter hver en slik orden og oversikt i statens finanser at kongen, som han selv sa, når som helst kunne se på øret hvor mange penger han hadde til sin rådighet. På næringslivets område var Colbert en stor beundrer av Richelieus politikk. Han arbeidet videre etter den store kardinals nasjonaløkonomiske retningslinjer og bygget ut

JEAN BAPTISTE COLBERT

119

hans verk til et helt statsmerkantilistisk system, og dette systemet gjennomførte han med større konsekvens enn noen annen européisk statsmann. Målet for denne økono­ miske politikk var å skaffe gull og få penger i statskassen, og Colbert ble aldri trett av å legge ut for kongen om de store fordeler Den nye verdens gull- og sølvskatter ga spanjere, portugisere, nederlendere og engelskmenn. Hvorfor skulle Frankrike være dårligere, Frankrike som selv hadde så store naturlige rikdomskilder? Ut fra denne tanken arbeidet Colbert energisk på å gjøre sitt land til en førsterangs sjømakt og bringe den franske flåten, Richelieus imponerende verk, som Mazarin hadde latt forfalle så sørgelig, opp på et tilfredsstillende nivå. Og i løpet av et halvt snes år fikk han gjennomført en så radikal forandring på dette område at det nesten virker som et under. En annen av Colberts største bedrifter var at han skapte store handelskompanier etter nederlandsk og engelsk mønster, ikke bare et ost- og et vestindisk, men også et nordisk for Østersjøhandelen, et levantinsk for handelen på Middelhavet og et senegambisk. Men den store finansmannen fikk snart merke at franskmennenes tiltakslyst ikke var så sterkt knyttet til havet som engelskmennenes og nederlendernes, noe som har sin naturlige forklaring i det faktum at særlig neder­ lenderne var så å si helt henvist til havet som eksistens­ grunnlag av naturen selv, mens franskmennene hadde så meget annet som ga dem levebrød. Engelskmenn og neder­ lendere hadde også en naturlig trang til å flykte fra sitt tåkete kystklima til varmere og mer solfylte deler av jordkloden — franskmennene ville derimot helst bli hjemme i «det herligste av alle riker nest etter himme­ rike». Det var egentlig bare normannernes etterkommere som hadde utfartstrangen i blodet. I Frankrike ble det derfor faktisk en eneste mann som gikk inn for koloniseringstanken mens det i Nederland var et helt folk. Og mens de engelske kjøpmennene selv anla kolonier i frem­ mede land og kronen bare ga dem sin støtte, var det i Frankrike kongen som grunnla kolonier — som hans

B/irbaric

'-««Mfo -w- -

JEAN BAPTISTE COLBERT

121

undersåtter helst hverken ville understøtte eller befolke. De franske handelskompaniene fikk derfor et byråkratisk preg i hele sin organisasjon og ledelse, noe som var et stort handikap for dem i konkurransen med England og Neder­ land. Dermed er det imidlertid ikke på noen måte sagt at Colberts koloniseringstiltak var et misgrep. Først og fremst er det nemlig han som har vekket til live den positive innstilling til koloniale tiltak blant franskmen­ nene som senere i så høy grad kom til å gjøre seg gjeldende. Og et annet varig resultat av hans virksomhet på dette område er det levantinske handelsvelde som han opprettet. Det skyldtes dessuten hans innsats at det franske Ostindiske kompani ervervet de områdene som ble ut­ gangspunktet for Frankrikes herredømme i Bak-India, mens det senegambiske kompaniet ble den første begyn­ nelse til fransk Vest-Afrika og også dannet grunnlaget for Frankrikes herredømme over Madagaskar; og de eldre franske koloniene i Canada og på Antillene vokste både i folkemengde og velstand takket være Colberts omsorg for dem.

Gullstrømmen til statskassen burde imidlertid ifølge den merkantilistiske lære ikke bare komme utenfra, men også i vesentlig grad fra landets egen industri. Et av Colberts store mål var derfor å bygge ut næringslivet, så Frankrike kunne bli et selvforsørgende land. For å hjelpe opp metallindustrien lokket han saksiske og bohmiske arbeidere til Frankrike, fra Sverige kom det folk som skulle lære franskmennene gruvedrift og tjærebrenning, fra Venezia hentet han læremestere i kunsten å lage speil og andre glassvarer, og fra Nederland innkalte han vevere, garvere og kobbersmeder. Det ble bl. a. satt i gang flere franske strømpeveverier, men det var først og fremst silkeveveriene i Lyon og andre steder Colbert var interesKamp mellom franske og tyrkiske krigsskip utenfor Gibraltar i desem­ ber 1643. Utsnitt av et samtidig kobberstikk. Da Colbert overtok ledelsen av Frankrikes politikk, la han stor vekt på igjen å bringe flåten opp på det nivå den hadde i Richelieus tid.

122

LUDVIG 14.s TIDSALDER

sert i å støtte og han sørget derfor også for å skaffe dem dyktige fagarbeidere fra Italia. For å få bygget opp en kapitalsterk industri i så stor målestokk at de franske produktene kunne konkurrere på verdensmarkedet, ødela Colbert hensynsløst en mengde småbedrifter, men ga de store fabrikkene en monopolstil­ ling, samtidig som staten kontrollerte og ga forskrifter for hver eneste detalj i produksjonen. Og snart kunne han også rose seg av at Frankrike nå selv produserte mange av de varene man før hadde måttet innføre fra andre land. De nye økonomiske forhold førte imidlertid også til en sosial omveltning i landet. Pengene strømmet inn til kjøp­ mennene og industrilederne, mens en stor del av adelen etter hvert kom i store økonomiske vanskeligheter, dels på grunn av det ruinerende livet ved hoffet i Versailles, dels fordi det ble vanskeligere og vanskeligere å inndrive av­ giftene fra de arme bøndene hjemme på adelsgodsene. De nye rike krevde naturligvis nå som alltid å få større innflytelse både på det sosiale og det politiske område. Satirikeren La Rochefoucauld bemerket i den anledning temmelig syrlig at mange borgermadamer begynte å an­ legge en mine som om de var hertuginner, mens derimot La Bruyére gjorde en refleksjon som var minst like skarp, men rammet den annen part, da han ganske kort konsta­ terte at «om en forretningsmann er uheldig med et kupp, sier hoffkavalerene om ham: ’Han er en filister, et null, en tølper.’ Men er han heldig, frir de til hans datter.» Regjeringens bestrebelser for å sette fart i industrien led imidlertid under den samme svakhet som gjorde seg gjeldende for handelskompanienes vedkommende — for meget byråkrati. De altfor mange og altfor detaljerte lovbestemmelsene hemmet næringslivet og tvangen ble ytterligere skjerpet ved en kontroll så minutiøs at den ganske enkelt ikke kunne tilfredsstilles av det praktiske livs menn. Den verste skyggesiden ved dette økonomiske systemet var og ble imidlertid fattigdommen og ufriheten blant bøndene. Ved tvangsforholdsregler holdt regjeringen korn­ prisene nede, selv da industriproduktene steg i pris på

JEAN BAPTISTE COLBERT

123

Fransk gobelin-vever. Ut­ snitt av et kobberstikk fra 1600-tallet. Gobelinindustrien ble kraftig støttet av Jean Baptiste Colbert. Dette tidskrevende arbeidet ga nemlig stort utbytte for små mengder råstoff.

grunn av de langvarige krigene. Hensikten med denne siden av Colberts økonomiske politikk var å skaffe billig mat til industriarbeiderne og troppene. Men at det også var en vesentlig årsak til bøndenes fattigdom, ville han ikke høre tale om. Ifølge hans kalvinistiske syn på sam­ funnsproblemene var fattigdom en straff fra Gud for dovenskapens synd, og dermed punktum. For å utrydde denne synden satte han i gang tvangsarbeid; og når det gjaldt å drive kvinner og barn til fabrikkene, sparte han hverken på befalinger eller straff. Men da tvangsforan­ staltningene ikke ga det ønskede resultat, la han skylden for all fattigdommen i landet på de dovne munkene og nonnene. «I Nederland og England finnes det ingen mun­ ker,» pleide han å påpeke. En grunnbetingelse for et blomstrende handelsliv er gode kommunikasjoner. Colbert bygget derfor både nye veier, broer og kanaler. Det største kanalanlegget var Canal du Midi, som skapte en 24 mil lang skipsled med hundrevis av sluser mellom Middelhavet og Atlanterhavet, slik at

124

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Fra en havneby på Colberts tid. Frontispis i Jacques Savarys bok «Le parfait Negotian» (Den fullkomne kjøpmann) fra 1675. To forretnings­ menn avgjør en handel med håndslag, mens en vekselér tar imot en veksel. Til venstre sees en butikk hvor noen damer gjør innkjøp og i bakgrunnen foregår lasting og lossing.

mindre fartøyer kunne slippe den lange omveien rundt Pyreneerhalvøya. «I kraft av en gnist fra Colberts store geni har jeg fylt fjellkløfter og tvunget vannet til å adlyde ham,» skrev den ingeniøren som ledet kanalarbeidet.

JEAN BAPTISTE COLBERT

125

Et annet viktig ledd i bestrebelsene for å lette samferd­ selen innenlands var Colberts arbeid for å få avskaffet alle stengende skranker mellom de forskjellige franske provin­ sene, særlig tollmurene som skrev seg helt fra middel­ alderen, men også lokale systemer for mål og vekt, lokale lover og lignende. Men som alltid, var det en slitsom oppgave å kjempe mot gamle, inngrodde tradisjoner. Godseierne forsvarte naturligvis med nebb og klør sin eldgamle «rett» til å oppkreve vei- og bropenger av alle kjøretøyer som på noe punkt passerte over deres eiendom­ mer; og til og med staten selv var ganske interessert i slike inntektskilder fra sine egne domener. På den måten kunne en bonde ofte bli nødt til å betale toll av varene sine både tre og fire ganger på turen inn til nærmeste by, og elvebreddene var oversådd med både kongelige og private tollstasjoner, hvor båtene rett som det var måtte finne seg En av de viktigste grunnene til de franske bøndenes misnøye var de direkte overgrep de ble utsatt for; bl. a. ble tropper innkvartert hos dem og spiste på deres bekostning. På dette bildet av D. Vinckeboon har noen adelsmenn slått seg ned i bondens hjem — spiser, drikker og ydmyker ham.

126

LLDVIG 14.s TIDSALDER

i å ankre opp; og i hvert fall mange steder ble de formelig overfalt av en horde forsultne og griske tollbetjenter som ikke ga slipp på dem igjen før de hadde fått presset mest mulig ut av den som eide lasten. Det er lett å forstå at slike forhold i høy grad måtte vanskeliggjøre Colberts reformarbeid på dette område, og det gikk da også temmelig smått fremover. Derimot var det et annet område hvor virkningene av finansministerens energiske inngrep viste seg betydelig raskere, og det var skogsdriften. Franskmennene har i sannhet grunn til å føle seg i evig takknemlighetsgjeld til den mann som, i tillegg til alle de andre storverkene han øvet, også ved sine kloke forordninger reddet statens skoger fra å bli ødelagt ved rovdrift. På den måten bevarte han uerstattelige penge- og skjønnhetsverdier for kommende slekter.

Som foregangsmann og nyskaper på det økonomiske område står Colbert i en særstilling. Og egentlig er det ganske eiendommelig at en mann med hans enestående finansielle begavelse og skapende evne fant seg i å være redskap for en suveren herskers vilje. Men for ham var kongen ganske enkelt selve inkarnasjonen av staten. Hans vilje var den høyeste lov. Det var overhodet ikke tale om annet enn at undersåttene skulle vise Hans Majestet blind lydighet, ja, ikke engang tenke eller mene noe annet enn det som behaget ham. Derfor hadde staten heller ikke, bortsett fra kongen selv, noen mer avgjort fiende av alt som het opposisjon enn Jean Baptiste Colbert. Helst ville den energiske ministeren ha opphevet både parlamentene i byene og de eldgamle stenderforsamlingene i provinsene og likeledes deres rett til å ilegge skatter. Men da kongen ikke ville gå med på et så radikalt inngrep i folkets rettigheter, gjorde Colbert i stedet alt hva han kunne for å lamme disse institusjonenes selvstendighet. Det skjedde ved hjelp av hardhendt påtrykk og en terrortaktikk som til og med kunne omfatte fengsling av representantene. Resultatet ble at stenderforsamlingenes rett til å ilegge skatter utelukkende ble en formsak. Stenderforsamlingen

JEAN BAPTISTE COLBERT

127

for Burgund, som i begynnelsen av Ludvig 14.s regjering bare med nød og neppe og under sterk protest hadde latt seg overtale til å ilegge 900 000 livres, forordnet et halvt snes år senere over tre millioner uten å kny. Samtidig var det også blitt slutt på ethvert tegn til opposisjon fra byparlamentenes side. «Den døende frihets siste skrik var blitt kvalt», og Colbert fremholdt selv for de angjeldende at «dette var det beste som kunne hende dem». Men selv ble han naturligvis i høyeste grad upopu­ lær, og hans fiender gjorde mest mulig nummer av den store private formuen han hadde skaffet seg og likeså av hans tilbøyelighet til å gi sine brødre, sønner og andre nære pårørende innbringende embeder. Men de som bak­ talte Colbert, unnlot å nevne at han samtidig gjorde alt

128

LUDVIG 14.s TIDSALDER

som sto i hans makt for å få disse slektningene til å gjøre rett og skjel for seg. Til en av sine sønner skrev han for eksempel en gang: «Du spør meg, min sønn, om det er best å arbeide om morgenen eller om kvelden. Jeg gir deg det svar at man må arbeide morgen og kveld.» Ludvig 14.s ekstravagante og kostbare hoffhold og de stadige krigene var en stygg strek i regningen for Colbert. Både handel og industri gikk tilbake, og det abnorme skattetrykket virket lammende på folks kjøpekraft. Meget mot sin vilje måtte han også gripe til å senke pengeverdien og til salg av krongods og embeder — han som hadde kalt handelen med embeder for «Frankrikes verste sykdom». Ja, det gikk så langt at det ble opprettet nye embeder for å skaffe kontanter i en fart. Slik tvang omstendighetene Colbert til å gå på akkord med de bærende egenskaper i sin karakter — sin sparsommelighet og sin ordenssans. Ved Colberts død holdt imidlertid statsgjelden seg ennå på omkring 160 millioner livres, mens den i løpet av de følgende 20 år steg til 2 milliarder livres. Ved de brudd Colbert var blitt tvunget til å gjøre på sine sunne nasjonaløkonomiske prinsipper, hadde han fak­ tisk undergravet sin egen stilling. Men det var også andre omstendigheter som bidro til det. Marquis de Vauban, den kjente festningsbyggeren og hærføreren, som var en adelsmann av den gamle skole og uhyre ærekjær, foraktet «oppkomlingen» Colbert, som engang hadde dradd hans hederlighet i tvil; krigsministeren, den dyktige men bru­ tale marquis de Louvois, hatet ham åpenlyst, og også Turenne var Colberts dødsfiende. Alle tre baktalte ham hos kongen og gjorde derved sitt til å forbitre livet for ham. Nå forekom det rett som det var at enevoldsherskeren overfuste sin uerstattelige medhjelper med bitre bebreidelser. En slik scene, som utspilte seg høsten 1683, skyldtes at Ludvig syntes arbeidsomkostningene ved slottet i Versailles var altfor høye, og i sin ergrelse over dette skal han ha slynget ut beskyldninger om «slurv og bedra­ geri». Dette ga hans trofaste finansminister et slikt sjokk at han ble syk av det; og da kongen angret sin opptreden og skrev og ba ham om unnskyldning, ville han ikke

JEAN BAPTISTE COLBERT

129

«Den blinde musikanten,» maleri av Georges de la Tour. Han spiller et strengeinstrument, og har lagt fra seg hatten som folk kan kaste penger i på en stein i forgrunnen. Under den siste delen av Ludvig 14.s styre skapte stadige kriger og et pengeslukende hoff stor fattigdom blant størstedelen av Frankrikes befolkning.

7. Grimberg 14

130

LUDVIG 14.s TIDSALDER

engang åpne brevet. «Hadde jeg arbeidet så trofast for Gud som for den mannen,» sukket han, «ville jeg ha fortjent dobbelt salighet. Men nå vet jeg ikke hva det skal bli av meg.» Kort etter døde han, 64 år gammel. Den hugenottfiendtlige politikken som Louvois fikk Ludvig med på, var også et hårdt slag for Colbert, og han ble heller ikke forskånet for å oppleve begynnelsen av den utvandringen som berøvet landet en stor del av dets dyktigste kjøpmenn, industridrivende, gruvearbeidere, fiskere og sjømenn. Da Jean Baptiste Colberts lik skulle føres til graven, måtte det skje om natten og under militæreskorte for å unngå forstyrrende episoder som utslag av folks forbit­ relse mot ham. Slik ble altså denne store mannens siste ferd, han som mer enn noen annen av sine samtidige hadde bidradd til å skape et nytt Frankrike, som hadde gjort det til Europas ledende industriland. Men folkehatet mot ham har, dypest sett, sin forklaring i at han satte seg som mål å mekanisere staten og forvandle menneskene til upersonlige hjul i statsmaskineriet. Den enkeltes innsats skulle ha som sitt eneste mål å mate denne statsmekanismen med penger, og privat initiativ av enhver art betrak­ tet han rett og slett som revolusjonære tendenser. Et slikt system måtte fortone seg som det rene statsslaveri for et frihetselskende folk som det franske. Men bak Colberts som bak hans konges frihetsfiendtlighet lå erfaringene fra frondetidens ulykkesår og frykten for en ny Fronde. Begge disse to statsmenn hadde en dypt rotfestet avsky for dette minne om de samfunnsoppløsende krefters skjendige spill.

BAROKKTIDEN Ludvig 14.s epoke kalles også barokktiden. Hva er det så som kjennetegner barokken og gjør at den skiller seg ut fra den nærmest foregående stilretning, senrenessansen? Man mener at den har fått sitt navn av det spanske ordet

BAROKKTIDEN

131

Stift Melk. Kloster med klosterkirke ved Donau, ca. 70 km. vest for Wien. Klosteret ligger på en liten høyde over elven, og er et godt eksempel på tysk barokkarkitektur med sine kjempepilastre, rike deko­ rasjoner og sterkt svungne former — alt synes å bølge og dreie seg i fasaden. (Ziolo)

barucco som brukes om en uregelmessig formet perle, en barokkperle, som vi sier. Og barokken er også av sydlandsk opprinnelse. Den vokste fram av senrenessansen i Italia, hvor den ble innvarslet av Michelangelo, og gjorde siden sitt seierstog over verden derfra. I kunstens verden karakteriseres 1600-tallet, det pompøse og gravitetiske hofflivs tidsalder, av en svulmende, overdådig livskraft, som gir seg uttrykk i yppige, praktfulle former, særlig innenfor skulptur og arkitektur. Barokkens grunnstemning er patos, drama­ tisk spenning. Store ånder måtte tenke og handle stort —

132

LUDVIG 14.s TIDSALDER

de var i samtidens øyne høyt hevet over alle hverdagslivets trivialiteter. De kunstneriske uttrykksformer får i barokk­ tiden noe krampaktig patetisk over seg, noe ekstatisk, som lett slår over i affektasjon og til slutt stivner i en bestemt kunstnerisk maner, i sjablonger som gjør hele stilen ma­ niert, som kunsthistorikerne kaller det. Ornamentikken blir så rik at den lett virker overlesset og svulstig. Det er noe storslått, noe teatralsk og pompøst over barokkens arkitektur, men den virker ofte urolig og nesten påtrengende i sin bevisste kraft — den legger liksom an på å gjøre inntrykk for enhver pris. Det er en stilkunst som fråtser i bredde og romvirkning og har en utpreget forkjærlighet for kupler og svungne linjer. Ved siden av de rent arkitektoniske anvendes her alle midler, også maler­ kunsten — og ofte på en ytterst raffinert måte — for å skape en illusjon av vide perspektiver og uendelige avstan­ der i et rom. Vegger og tak dekoreres f. eks. med svul­ mende skyer og flagrende faner for å forsterke inntrykket av åpent rom. Innenfor malerkunsten arbeidet mestere som El Greco, Murillo og Velazquez, Rubens og Rembrandt — for bare å nevne de aller ypperste — med alle farvens og penselens midler, med kontrastvirkningen mellom lys og skygge, mellom kraftige og duse farver, med affektbetont linje­ føring osv., for å skape perspektiv og dybdevirkning i sine bilder. Barokken fråtser i rom- og lyseffekter. Men som renessansekunsten er også barokktidens kunst uhyre rik og variert. Som alle livskraftige kunstretninger har den tusen ansikter, som skifter med den enkelte kunstners individualitet og preges av hans nasjonalitet og livsoppfatning. Til barokkarkitekturens herligste frembringelser hører Petersplassen (se illustr. bd. 10, side 373), Den spanske trapp og Sant’ Agnese i Roma, residensen i Wiirzburg og Zwinger i Dresden. Interiør fra Vierzehnheiligen, en kirke bygd av Balthazar Neumann i Franken i ekte tysk barokkstil. Typisk er kjempesøylene, de bølgende formene og den myke overgangen mellom tak og vegger. Taket er dekorert med en freske som avbilder selve himmelen. (Babey/Ziolo)

134

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Barokktidens mennesker virker på oss som om de med­ virker i et evigvarende skuespill som aldri gir dem mulig­ het til å være seg selv. Det er noe teatralsk ved selve livsstilen med all sin grandezza og sine store gester. Det er som om ingenting får være hva det virkelig er — alt er liksom til for å forestille noe; det er for så vidt ganske betegnende at to slike ting som operaen og allongeparykken oppsto i barokktiden. De kan begge betraktes som symboler på selve den tidsånd som først og fremst hoffet i Versailles er et potensert uttrykk for. Hele barokkkulturen er nemlig i høy grad et resultat av hofflivets behov for prakt og festlig glans, av trangen til å gjøre seg, til å representere. Den vokser fram av samme rot som den suverene fyrstemakt. Hele hoffseremoniellet, hele livet i Versailles var basert på troen på at kongen er den av Gud utvalgte, Herrens salvede, som ikke må behandles som en alminnelig døde­ lig av den enkle grunn at han ikke er det. Man er kommet langt bort fra det enkle hofflivet på Henrik 4.s eller Ludvig 13.s tid, da kongen var sitt rikes første adelsmann og bare hevet seg over sine adelige medbrødre som en primus inter pares. Nå hersker den oppfatning at det foregår den samme forvandling, med kongen ved kronin­ gen som med den nye paven ved valget i konklavet: kardinal så og så, som inntil da har vært en av porporati (de purpurkledde — etter farven på kardinalenes drakt) er nå uendelig opphøyd over dem, utvalgt av Herren til å være hans stedfortreder på jorden og smykket med Forsy­ nets guddommelige glorie. Det er derfor hofflivet arter seg som en uavlatelig hyllest til den som bærer Guds sverd på jorden og holder hans rettferdighets vektskål i sin hånd. Man kan aldri forstå 1600-tallet hvis man ikke forstår symbolikken i hele livsstilen og holdningen hos den tids mennesker.

Den absolutte statsmakt fikk på 1600-tallet sin store teoretiker i den engelske filosofen Thomas Hobbes. Han var utgått fra den moderne naturvitenskapelige skole som var grunnlagt av menn som Kopernikus, Kepler,

BAROKKTIDEN

135

«Den kongelige familie.» Maleri i Salon 1’Oeil de Boeuf i Versailles. Mot høyre ser vi Ludvig 14. selv, avbildet som gresk gud med vinløv i håret. Til venstre for ham dronningen, og i forgrunnen barna deres. Bak kongen står kvinnelige personer som representerer ulike dyder og velsigner kongen med sitt nærvær. (Ziolo)

Galilei og Harvey og var utpreget materialist i hele sin tankegang. I sine berømte undersøkelser på naturrettens område gikk han ut fra at det bare er en gradsforskjell og ingen vesensforskjell mellom mennesker og dyr. Han er helt igjennom egoistisk; «Mennesket er en ulv mot sine medmennesker», og i naturtilstanden blir følgen derfor en «alles krig mot alle». Det er statens oppgave å gjøre slutt på denne usikre, angstpregede tilstanden, og undersåttene må overdra all makt til staten for å få beskyttelse mot hverandre. Staten har i Hobbes’ øyne ganske enkelt den samme oppgave som en dyrevokter: man kan ikke ha ville dyr sammen uten å temme dem og skremme dem til

136

LUDVIG 14.s TIDSALDER

underkastelse under en vilje. Statsmakten har derfor uinnskrenket rett over sine undersåtters liv, bare den beskytter dem. I sitt verk «Leviathan» sammenligner Hobbes derfor staten med det veldige altoppslukende havuhyret som omtales i Jobs bok. I Frankrike fikk «kongedømmet av Guds nåde» sin store forkynner i en av landets mest veltalende biskoper, Jacques Bénigne Bossuet, den franske katolisismes grand old man og en glødende apostel for tidens mest konservative idéer. Hans utgangspunkt er nøyaktig det motsatte av Hobbes’. Mens nemlig Hobbes i virkeligheten var ateist, bygget Bossuet på Augustinus’ synspunkter: Gud har skapt menneskene til sin ære og for å gjøre sannheten kjent i verden, men menneskene har ved sin splidaktighet tilintetgjort Den høyestes plan om å samle dem alle i en stat og en kirke. For å råde bot på den splittelsen som Luther og Calvin har skapt, har imidlertid Gud gitt paven og fyrstemakten i oppdrag å gjenopprette enigheten; og for å løse den oppgaven må Frankrikes konge ha eneveldig makt. I kraft av den kunne han også jage hugenottene ut av landet, noe som etter Bossuets oppfatning var en god gjerning i overensstemmelse med Skriftens ord om at det onde skal drives ut. Før Bossuet ble biskop, var han lærer for dauphinen og skrev nærmest med henblikk på ham et «fyrstespeil» i et språk som har gitt ham rang som den klassiske franske prosas mester. Boken er full av eksempler og sitater fra Det gamle testamente, som han bruker til å bevise tesen om «kongedømmet av Guds nåde». Det finnes ingen øvrig­ het uten Gud. Gud innsetter kongene som sine ministre og styrer folkene gjennom dem. Fyrstene er altså Guds sted­ fortredere på jorden, og de skylder ingen andre enn Den høyeste regnskap for sine handlinger. Det gamle testa­ mente hadde i det hele tatt en aktualitet for den tids katolikker, som vi har vanskelig for å fatte, men som Freske av John Michael Wright i taket til kong Karl 2.s soverom. Øverst på en sky sitter Rettferdighetens gudinne, og ved siden av henne har kunstneren plassert Karl 2.s portrett. En engel i forgrunnen bringer gudinnens — og kongens — budskap ned til oss dødelige på jorden . . .

BAROKKTIDEN

137

138

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Jacques Bénigne Bossuet. Utsnitt av et maleri av Rigaud, fra omkr. 1700. Bakgrunnen dannes av et rødt draperi, bispekjolen er blå og skinner gjennom messeserkens hvite musselin.

BAROKKTIDEN

139

sikkert var et bevisst uttrykk for deres motsetningsforhold til Luther, som jo holdt seg til Det nye testamente og da særlig til Paulus. Bossuets autoritetstro ble bygget opp som et bolverk mot hugenotter og Frondeopprør, mot republikken på den andre siden av Den engelske kanal og ikke minst mot menn som Descartes og Spinoza, og hans synspunkter satte spor etter seg langt ut over Frankrikes grenser. Men barokken er ikke bare den absolutte fyrstemakts kunstneriske uttrykksmiddel — den har også felles røtter med motreformasjonen og jesuittbevegelsen. Denne mek­ tige organisasjon, som ved hjelp av «åndelige øvelser» stimulerte de troende til kamp for pavekirkens sak, tok nemlig også kunsten i sin tjeneste for å nå sine mål. Kirkekunsten skulle nå ha som sin oppgave å fremkalle ekstase, den skulle tale til menneskenes fantasi og derved også påvirke deres vilje slik at de stilte alle sine krefter til kirkens rådighet. Og disse religiøse bevegelsene med sitt på en gang mystisk-asketiske og heroiske preg har også fått sitt kunstneriske uttrykk i barokken. Kirken og denne verdens mektigste herskere var den tids ledende byggherrer og oppdragsgivere til kunstnerne, og både verdslige og geistlige fyrster ville se sin makt symbolisert i praktfulle og veldige byggverk. Jesuittene forener jo åndelige øvelser og religiøs ekstase med en hoffmannsmessig verdensklokskap og en smak for pomp og prakt, som er fast forankret i denne verden med dens kamp om makten og æren og dens politiske intrigespill. Barokkens mest typiske byggverk er vel kanskje kirken Il Gesu i Roma, hvor den hellige Ignatius Loyolas jor­ diske levninger hviler under alteret, mens man over det ser den katolske kirkes triumf over kjetteriet, symbolisert ved en gammel heks og en motbydelig mann som rammes av lynet og styrter ned i helvete. Under dem ser man skrifter med Luthers og Calvins navn. Det er en apoteose over trosgløden, flammende av religiøst hat og fanatisme. I en annen av Romas helligdommer, Sant Ignaziokirken, som også er oppført til ære for Loyola, er helgenens forherligelse fremstilt med så stor perspektivisk dyktighet

140

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Skrivebordet til kurfyrsten av Sachsen, fra 1715. Dette er et typisk barokkmøbel, med overdådige dekorasjoner, sterkt utbuede bordben, innsvunget bordplate og mange gullforsiringer. (Ziolo)

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

141

at det virker som om taket over kirkerommet forsvinner i uendeligheten og grensene mellom det jordiske og det evige utviskes. På den andektige tilskuer virker det som om han kan se like inn i himmelen og dens herlighet, der en endeløs skare av skikkelser beveger seg oppover mot ordensgeneralen høyt der oppe, hvor han nå som helgen er blitt belønnet for sitt verk. Kirker av denne typen har ikke de gotiske kirkenes alvorlige preg av å være Guds boliger, men virker mer som jordiske palasser, som residenser for den guddommelige majestet. De fromme menneskeskarene som samlet seg der, måtte overveldes av en følelse av Jesuitterordenens storhet og den katolske kirkes mektige, seierrike kraft. Og Jesuitterordenens mål var også nettopp å overvelde og suggerere. Barokkstilen er, for å sitere Josef Weingartner, «det kunstneriske uttrykk for en heroisk triumfstemning, hvor religiøs trosglød, kirkelig entusiasme, verdslig maktbevisst­ het og en høyt oppdrevet livsfølelse tilsynelatende er blandet kaotisk sammen og likevel danner en enhet som behersker .hele livet».

I spansk og italiensk litteratur har vi møtt barokkens ånd hos diktere som Tasso og Calderon, i engelsk littera­ tur i Miltons og Bunyans verker. Vi skal nå stifte bekjent­ skap med noen av fransk litteraturs ypperste navn fra barokktiden.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER En vesentlig del av æren for at fransk smak i så høy grad kom til å gjøre seg gjeldende også i andre land, tilkommer de store forfattere, som gjorde Ludvig 14.s tidsalder til en blomstringstid uten like for Frankrikes litteratur. Men så var også Ludvig 14. en monark som elsket kunst og litteratur og viste det i praksis blant annet ved å beskytte kunstnere, diktere — særlig dramatikere — og historieskrivere og understøtte dem med pensjoner. Et av fransk litteraturs største navn er

142

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Blaise Pascal Han ble født i 1623 og døde 38 år gammel. Som barn leste han Evklid som «morskapslesning» i ledige stunder, og alt før han hadde fylt 20 år var han en berømt matematiker. Men som de fleste vidunderbarn tæret han for sterkt på sine legemlige krefter og fikk snart en skrøpelig helse. Han har selv sagt at fra han var 18 år følte han seg aldri frisk en eneste dag. I perioder var han fullstendig lam, han kunne da ikke bevege seg uten kryk­ ker, og ben og føtter var kalde som is. Pascal tilhørte en gammel ansett og velstående embedsmannsslekt. Da han var 31 år gammel, inntraff det plut­ selig et omslag i hans liv, og han oppga vitenskapen for religionen. Saken var den at Blaise hadde en søster, Jacqueline, som han var svært glad i. Hun var strålende vakker og dessuten en poetisk begavelse. Men så fikk hun kopper, og dermed var det forbi med skjønnheten. Men da hun så de skjemmende kopparrene i speilet, takket hun Gud for den store nåde han hadde vist henne ved å beskytte hennes uskyld på denne måten.

Blaise Pascal. Utsnitt av en samtidig tegning av hans venn Jean Domat.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

143

Etter hvert vokste det fram hos Jacqueline en beslut­ ning om å trekke seg tilbake fra verden og «bare omgås Gud», og i 1652 tok hun nonnesløret. Stille og rolig forlot hun hjemmet, som om det bare dreide seg om å reise bort for et par dager, forteller broren. Men fra det øyeblikk hun forsvant inn gjennom porten til klosteret Port Royal de Paris, var hun for alltid død for denne verden.

Det hadde gått nesten tre år siden Jacqueline trådte inn i Port Royal, da hun en dag får besøk av Blaise, som bekjenner at han er i sjelenød, og at han føler lede ved verden og alle de gleder den har a by pa og forferdelse over at det ser ut som om Gud fullstendig har forlatt ham. Men hans fromme søster gleder seg av hele sitt hjerte og venter nå bare på det øyeblikk da broren vil bli stilt overfor det avgjørende valg mellom Gud og verden. Og hun behøvde ikke å vente lenge før Blaise kom tilbake og ba om å få en celle blant eremittene i Port Royal. Utenfor Paris lå nemlig klosterets opprinnelige anlegg — Port Royal des Champs — som nå tjente som et slags anneks for menn som ofret seg for teologiske studier og undervisning av barn og for øvrig levde et liv som var viet andakts- og botsøvelser, men uten at de avga noe klosterløfte. Her ble Pascal den ivrigste av alle til å faste og gjøre bot. Han velsignet sine legemlige lidelser og sammenlignet dem med en ild, som dag for dag brente synden bort og forberedte ham til evigheten. Noe av det mest opphøyede han har skrevet, er hans «Bønn til Gud om å kunne gjøre riktig bruk av sykdommene». Blaise Pascal var langt på vei til å bli en ny Augustinus eller en St. Bernhard i sin verdensfjerne, stille fromhet. Men høyere makter hadde bestemt noe annet. Han ble i stedet kastet midt inn i selve brennpunktet av en strid som rystet hele den franske kirke — striden med jesuit­ tene. Deres orden ble nemlig av ledelsen i Port Royal betraktet som kirkens og sannhetens farligste fiende. Nå hadde jesuittene fått Sorbonne-universitetet i Paris til å fordømme en bok av en meget fremstående kloster­ bror, slik at forfatteren ble utstøtt av det teologiske

144

LUDVIG 14.s TIDSALDER

fakultet og måtte holde seg skjult for ikke å bli innesperret i Bastillen. Men da kom Blaise Pascal ham til hjelp. Det skjedde i form av en rekke brever, som utga seg for å være skrevet av en ganske alminnelig mann fra landet, en god katolikk uten noen som helst teologisk utdannelse, bare utrustet med alminnelig sunt bondevett. Men det var fullstendig tilstrekkelig til å gjøre det av med de lærde teologene ved Sorbonne og påvise med drepende logikk hvor ynkelige og selvmotsigende deres innvendinger mot innholdet i den bannlyste boken var. Det var de nå så kjente og berømte «Lettres provinciales» (Provinsialbrever), men dengang lyktes det deres forfatter å bevare sin anonymitet i lang tid. Snart gikk forfatteren av «Provinsialbrevene» over fra forsvar til angrep og begynte å gå jesuittenes morallære etter i sømmene. Disse angrepene er kanskje de farligste Loyolas orden noensinne har vært utsatt for. Ved hjelp av utdrag fra jesuittiske forfatteres egne skrifter belyste Pascal den slappe og sofistiske kasuistikk som mange jesuitter gjorde seg til talsmenn for, deres såkalte «tilpasningslære» som var så farlig både for moral og samvittig­ het. Og han trakk fram i lyset den jesuittiske grunnset­ ning om at «hensikten har betydning for handlingen», en setning som innbærer at ellers syndige handlinger er tillatt, så sant man bare har en god hensikt med dem. Det er denne grunnsetningen som blant folk flest har fått formen «hensikten helliger midlet», men det er en formu­ lering som jesuittene selv ikke bærer ansvaret for. Jesuittene ble naturligvis ikke Pascal svar skyldig. De hevdet blant annet at forfatteren gjorde seg skyldig i en urettferdighet når han trakk hele Jesuitterordenen til ansvar for uttalelser som tilfeldigvis hadde unnsluppet enkelte av ordenens medlemmer. Da kunne man jo med samme rett anklage hele kretsen av Jesu apostler fordi en av disiplene forrådte Mesteren! For øvrig var det etter de angrepnes mening ingen grunn til å gå nærmere inn på «disse usle brevene», hvis forfatter åpenbart var en kjetter som var «besatt av legioner av djevler» og som nok skulle få sin rettferdige straff så snart hans navn ble kjent!

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

145

Port Royal des Champs, slik det så ut på Pascals tid. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Nicolas Bocquet. Da cisterciensernonnene flyttet til Paris i 1626, ble dette klosteranlegget utenfor Paris tilholds­ sted for en mannsgruppe som sto tilsluttet klosteret. Ved midten av 1600-tallet var Port Royal et sterkt åndelig sentrum i Frankrike, særlig kjent for kampen mot jesuittene.

Men «Provinsialbrevenes» forfatter fikk folkemeningen på sin side og det betydde uendelig meget mer enn at jesuittene foranstaltet en autodafé av hans skrifter. Og det beste bevis på at Pascals angrep stort sett hadde vært berettiget, var at Jesuitterordenen nå selv gikk til det skritt å forby lesningen av de bøkene av jesuittiske forfattere som han hadde sitert i sin kamp mot ordenen, og at jesuittenes egen motivering var at denne litteraturen var demoraliserende. Det attende og siste av sine «Provinsialbrever» ga Pascal ut i 1657. Men han var da allerede nedbrutt av sykdom, og fem år senere tok hans via dolorosa slutt. Den siste tiden han levde hadde vært en nesten uavbrutt dødskamp, en heltemodig kamp mot forferdelige lidelser. Blant hans etterlatenskaper fant man en mengde spredte refleksjoner over livets gåter som han hadde skrevet ned etter hvert, og 8. Grimberg 14

146

LUDVIG 14.s TIDSALDER

i 1670 ble de utgitt under den nå så berømte titelen «Pascals tanker». Disse spirituelle aforismene vitner om at Pascal har mottatt sterke inntrykk fra Montaignes essays. Begge disse forfattere var høyt kultiverte personligheter. Men Pascals aforismer ligger på et høyere plan, for de er gjennomsyret av en stor ånds evighetslengsel og angst i en tilsynelatende meningsløs tilværelse. Han har en sterk fornemmelse av hvor lite livet her på jorden betyr og av menneskenes skrøpelighet. Mens vår egen utilstrekkelig­ het og tilværelsens gåtefullhet er kjensgjerninger som Montaigne bare avfeier med et skeptisk smil, fyller de Pascal med sorg og gru. Mennesket står for ham som en stakkars «villfarende skapning som famler omkring i mørke på en uhyggelig, ubebodd øy og hverken vet hvem som har satt ham der, hva han har der å gjøre, eller hva det skal bli av ham når han dør. Jeg ser andre slike skapninger som meg omkring meg,» fortsetter han. «Jeg spør dem om de vet mer enn jeg. De svarer nei.» Et annet sted sier han: «Vitenskapene har to ytterpunk­ ter som berører hverandre. Det ene er den rent naturlige uvitenhet, den som alle mennesker befinner seg i ved fødselen. Det andre ytterpunktet er det som alle store ånder til slutt kommer til etter å ha pløyet gjennom all menneskelig viten. De finner da at de ingenting vet og møter seg selv i den samme uvitenhet som de engang er utgått fra. Men i dette tilfelle er det en vis uvitenhet, en uvitenhet som kjenner seg selv.» Vi mennesker lever nesten aldri, fortsetter Pascal, for enten lever vi i fortiden eller i fremtiden, som er vårt mål. Men nuet er aldri vårt virkelige mål. På den måten lever vi faktisk nesten aldri, vi bare håper å få leve en gang. Og vi kan heller aldri bli lykkelige fordi vi streber etter en lykke som vi ikke oppnår. Og her er en annen side av menneskenes skrøpelighet: hvor lite skal det ikke til for å forstyrre selv det største geni i hans tankevirksomhet! Knirkingen i en vindfløy eller en talje eller en mygg som surrer rundt ørene på ham er mer enn nok. «Hvis du vil at dette geniet skal finne

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

147

Fransk stikk: en karikatur fra 1600-tallet. Alle kjemper om gullet og viker hverken av veien for slåsskamp eller drap for å oppnå rikdom. Egoismen råder, er moralen i dette stikket som godt kunne illustrere noe av Rochefoucaulds filosofi.

sannheten, må du jage bort det lille dyret som forvirrer hans tenkeevne!» Mennesket er bare et skrøpelig siv, som kan knekkes av et vindpust. Men det er «et tenkende siv». Det er noe stort ved det, selv når det føler seg aller mest ynkelig; og dette store er dets evighetsverdi. Franqois de La Rochefoucauld, «Paradoksets far», ble født i Paris i 1613. Hans berømte «Maksimer» er skrevet av en ærgjerrig og slektsstolt mann som er skuffet

148

LUDVIG 14.s TIDSALDER

over livet og menneskene. Den forfinede og livstrette hertugen som skrev disse satiriske sentensene var i sin ungdom en dumdristig kriger og galant hoffmann. Han konspirerte sammen med dronning Anna av Østerrike mot Richelieu, ble forvist fra hoffet av den mektige kardinalen og opplevde en rekke eventyr som minner ikke så lite om «de tre musketerers». Av ren og skjær eventyrog intrigelyst sluttet han seg til Fronden og fikk en muskettkule i pannen, så like ved øynene at han bare med nød og neppe unngikk å bli blind. Som politiker hadde La Rochefoucauld ingen sans for virkelige prinsipper, og hans rolle i fransk politikk var derfor utspilt i og med Frondens nederlag. Bare 40 år gammel trakk han seg tilbake til privatlivet, giktbrudden og for tidlig eldet, trett av kvinnenykker og inderlig lei og kjed av det hele. «Livet, som han hadde forestilt seg som en stolt ridderroman, hadde avslørt seg som en ynkelig komedie med egoismen i hovedrollen,» sier d’Hauterive i sin bok om La Rochefoucaulds pessimisme. Han levde imidlertid enda i 27 år, helt til 1680. For å fordrive tiden, begynte han å skrive sine memoa­ rer. Men etter hvert oppdaget han en ny side hos seg selv — evnen til å skrive «maksimer». Først drev han denne formen for forfatterskap nærmest som en slags selskaps­ lek, som en sport, og rystet sine tankespråk ut av ermet i de fornemme salongene hvor han var en flittig gjest. Men da han i 1665 ga dem ut i bokform, ble han med ett slag en berømt forfatter. La Rochefoucauld viser i sine om­ kring 500 sentenser, som Pascal, en tydelig påvirkning fra Montaigne, og som Montaigne selv, også fra Seneca. Men ikke desto mindre har grundige undersøkelser vist at nesten alle «maksimene» er originale, om ikke alltid i sitt tankeinnhold, så i hvert fall i sin form; og i svært mange tilfelle er de det i begge henseender. Dessuten har de det uforgjengelige fortrinn at de knapt nok inneholder et eneste overflødig ord. Disse paradoksene bekrefter til evidens sannheten av den aforismen som sier at «et fynd­ ord gjør sterkere inntrykk enn et sannhetsord». De er intet mindre enn perler i sitt slag. Men glade gjør de oss

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

149

riktignok ikke — tvert imot er de, som den franske historikeren Lavisse sier, en av de mest desillusjonerende bøker om den menneskelige natur som noen gang har vært skrevet. Forfatteren har en enestående teft for egoismen som drivkraften bak alle våre handlinger og river ubarmhjertig masken av alle våre dyder. Vi tror vi er edelmodige, men

Årelatning. Kobberstikk fra 1690-årene av Nicolas Arnoult. Bildet gir et godt inntrykk av tidens moter. Både den «blodfulle» hoffdamen og hennes kammerpike bærer den høye fontangen. Den ble skapt av Ludvig 14.s elskerinne Marie de Fontanges, og ble til sist en slik landeplage at prestene raste mot den i mange land. Legg også merke til «skjønnhetsplettene». Disse svarte flekkene, mouches, skulle under­ streke den hvite huden. Legens halstørkle er knyttet etter en mote som oppsto etter slaget ved Steenkerke i 1692, da de franske offiserene ikke fikk tid til å knytte halstørkleet ordentlig før de ble angrepet av Vilhelm 3.s tropper.

150

LUDVIG 14.s TIDSALDER

La Rochefoucauld beviser med ubønnhørlig logikk at det bare er selvbedrag. «Iblant er edelmodigheten ikke noe annet enn forfengelighet, iblant ganske enkelt dovenskap, eller den skyldes redsel, men oftest skyldes den alle disse tre feil samtidig.» Typiske eksempler på La Rochefoucaulds bitende vidd finner vi i uttalelser som: «Oldinger som ikke lenger er i stand til å være et dårlig eksempel for sine omgivelser, trøster seg med å gi dem gode råd», eller uttrykt på en litt annen måte: «Når lastene svikter oss, smigrer vi oss med at det er vi som svikter dem.» Eller: «Når vi overvinner våre lidenskaper, skyldes det mer lidenskapenes svakhet enn vår egen styrke.» Korte og rammende er også slike sentenser som: «Vi har alle kraft til å bære ulykker — som rammer andre», og «Vi trøster oss lett over en venns ulykke, hvis den gir oss anledning til å vise hvor snille vi er mot den ulykke­ lige». «Når man fraber seg ros, skyldes det trang til å bli rost to ganger.» — «Takknemlighet er hos de fleste mennesker bare en skjult trang til å bli gjenstand for enda større velgjerninger.» — «Ingen er så lykkelig eller ulykkelig som han selv tror.» Om kvinnenes ustadighet har han servert mange ond­ skapsfullheter i stil med denne: «Kvinnen beholder sin første kjærlighet lenge, så sant hun ikke får en ny.» Og han har også sagt: «Hos de fleste kvinner tjener begavelse mer til å øke deres dårskaper enn til å styrke forstanden.» La Rochefoucaulds «Maksimer» ble lest og kommentert av alle dannede mennesker i Frankrike, og den dag i dag blir boken diskutert med følelse og overbevisning. Maksi­ mene har også akkurat den riktige utfordrende tonen som får folk til å ta parti for og imot og følgelig holder liv i en bok. De skaffet sin forfatter all den ære og berømmelse som livet tidligere hadde snytt ham for, og han kunne altså på sett og vis være takknemlig for sitt desillusjonerte og pessimistiske syn på livet.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

151

Jean de La Fontaine, den ypperste av alle fabelfortellere Finnes det noe barn som ikke har lest fabelen om ulven og lammet eller om padden og oksen, om kråken som pyntet seg med påfuglfjær, om gresshoppen og mauren eller om de to geitene som møttes på en smal klopp og ikke ville gå av veien for hverandre? I så fall finnes det altså også noen som ikke har vært i noen som helst åndelig kontakt med La Fontaine. Den verdensberømte fabeldikteren var en sorgløs bohemnatur, en munter og livsglad fyr som brukte det meste av sin energi på å unngå alt annet arbeid enn det som moret ham. «Flyktig er jeg både i dikt og elskovslek» — slik karakteriserte han seg selv. I studietiden leste han slik litteratur som han syntes var morsom, men ofret minst mulig tid på jusen, den vitenskapen som han var nødt og tvunget til å skaffe seg i hvert fall noe kjennskap til for å kunne overta farens embede i skogforvaltningen når den tid kom. Han giftet seg med den piken hans kjære pappa valgte til ham, men fortsatte sitt gamle dagdriverliv hos venner og bekjente, frydet seg over egnens gode vin — det var nemlig i Champagne han vokste opp — og de andre lekre sakene de disket opp med, spilte kort med dem og skrev en gang iblant en liten versestump. Dessuten ble det snakket ganske meget om den nygifte og damene på stedet. «La Fontaine frydet seg over vakre kvinner som over en have full av skjønne blomster,» sier H. A. Taine i sin biografi om ham. En ung abbedisse, som de hårdhjertede spanjerne hadde drevet i landflyktighet, hadde funnet et tilfluktssted i La Fontaines hjem. Det varte imidlertid ikke lenge før husets frue overrasket dem sammen; «men uten å gå fra konseptene, gjorde ektemannen sin reverens og trakk seg tilbake.» Slik var han, som et barn som levde helt i nuet. «Han tok aldri ekteskapet alvorlig,» konstaterer Taine, «hverken sitt eget eller andres. Han erkjente helt åpenhjertig at han jaget på andres jaktmarker og unnskyldte seg ganske enkelt med at viltet var bedre der.» Han pleide til og med

152

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Jean de La Fontaine. Utsnitt av et samtidig maleri av Nicolas de Largilliére.

å innvie sin kone i denslags søte hemmeligheter. «Han løy aldri på prosa,» har en av hans beskytterinner sagt. «Han løy ikke på vers heller,» legger Taine til. Stillingen etter faren arvet La Fontaine ganske riktig, men han ble snart lei av den, vanskjøttet den og solgte den til slutt; noe som var ganske alminnelig på den tiden. Og en vakker dag forlot han kone og barn og dro av sted til Paris. Der hadde han aldri noen vanskeligheter med å

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

153

finne rike venner og beundrere som var villige til å gjøre livet lett og behagelig for ham, og for husly og direkte pengeunderstøttelse kvitterte han bare med en versestump i ny og ne. Denne paradisfuglen hadde, sier Aguste Bailly, «en usvikelig evne til å finne fram til de beste og luneste redene — han behøvde aldri å bygge dem selv». Det fortelles blant annet at da en av de fornemme damene som dyrket og forkjælte denne charmerende dagdriveren, ble sveket av sin hjertenskjær og bestemte seg for å trekke seg tilbake fra denne verdens forfengelighet, erklærte hun at det eneste hun aktet å beholde fra sitt luksuriøse hjem var de tre husdyrene sine — hunden, katten og La Fontaine. Noen av vennene syntes imidlertid at den sorgløse poeten tross alt burde tenke litt på kone og barn hjemme i Champagne også. Og etter meget strev fikk de ham da omsider avgårde dit. Men det varte ikke lenge før han var tilbake igjen, uten å ha truffet sin kone. «Hun var borte — hun var i kirken da jeg kom,» sa han. Det fortelles også at dikteren en dag møtte sin sønn på gaten og ga ham et formelt bukk i forbifarten, slik som man hilser på et helt tilfeldig bekjentskap. En mann som var i følge med La Fontaine, ble temmelig forbauset, for han visste hvem det var de hadde møtt; og for moro skyld spurte han: «Hvem var det?» — «jeg tror jeg har sett den unge mannen et eller annet sted før en gang,» svarte faren åndsfraværende. På denne måten vegeterte det store barnet La Fontaine som liljene på marken uten noen gang å bekymre seg for morgendagen, helt til han var over 70 år gammel. Men da ble han livsfarlig syk, og det hadde den virkning at han raskt ble forvandlet til en levende illustrasjon av La Rochefoucaulds maksime om oldinger som ikke lenger er i stand til å være et dårlig eksempel og derfor trøster seg med å gi gode råd. La Fontaine ble religiøs. Den gamle synderen krøp til korset, oversatte hymner og salmer og begynte til og med å bruke striskjorte. Men i bunn og grunn fortsatte han å være det samme store, sorgløse barnet like til sin død i 1695, da han var nesten 74 år gammel.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

155

La Fontaine var den eldste i det berømte forfatterfirkløveret som besto av vennene La Fontaine, Boileau, Moliére og Racine. Selv var han født i 1621, Moliére året etter, Boileau i 1636 og Racine tre år etter ham igjen. La Fontaine var for øvrig også en god venn av La Rochefou­ cauld og av de to berømte feltherrene Condé og Vendome. Men ved hoffet fikk han ikke være med. Solkongen mislikte i høy grad hans uanstendige «Contes» og nektet å gå med på at han ble innvalgt i Det franske akademi helt til La Fontaine «lovet ham å bli fornuftig». Han hadde da oppnådd den modne alder av 63 år. Hvordan artet så La Fontaine seg som medlem av akademiet? Hvis man skal tro en av hans kolleger, sov han svært ofte under møtene. Men ikke alltid. Selv har han begått den indiskresjon å fortelle at når han gikk dit, pleide han å «ta den lengste veien». La Fontaine hadde bare en eneste ærgjerrighet i livet — å skrive vers. Som forfatter slo han først igjennom med sine versifiserte noveller, «Contes», som var betenkelig nær beslektet med Boccaccios «Decamerone», hvor han for øvrig også hadde hentet stoffet til de fleste fortellin­ gene. Mest kjent er La Fontaine imidlertid som fabeldikter. Dvs. selve innholdet i fablene har han lånt fra eldre samlinger av dyrefabler, først og fremst fra helleneren Aisopos (Æsop) og romeren Phaedrus. Men La Fontaines egeninnsats består i den uforlignelige charme han har gitt disse bildene fra dyrelivet; han har omarbeidet dem til fine små kunstverk, hvor man både må beundre hans skarpe blikk for menneskenes svakheter og det elskverdige vidd han legger for dagen i sin satire over sin egen tids og alle tiders «brøst». For det er menneskene han skildrer i alle sine fabler — det er mennesker som skjuler seg under ulvens raggete pels og duens fjærdrakt. Og man må bare To kobberstikk av Abraham Bosse, som viser forholdet mellom mann og kvinne på La Fontaines tid. Øverst tukter «pater familias» sin hustru, mens barna ser på i redsel. Sannsynligvis er mannens vrede begrunnet i mistanke om utroskap. Nederst er det mannen som er på gale veier hos en av byens kurtisaner. Til høyre gjør koblersken sengen i stand.

156

LUDVIG I4.s TIDSALDER

ikke tro at de innerst inne er det spor bedre enn «de firbente personene», selv om de innbiller seg at de Står høyere enn dem.

Etter sin død ble La Fontaine alle franske barns lærer i moral, en egenskap som han like til sine siste leveår hadde vært temmelig blottet for. Og det var ikke hans salmer men hans fabler, som skaffet ham denne mentorrollen. Selv ville han nok ha vært den siste til å drømme om en slik fremtidsoppgave, han som faktisk nesten ikke i en eneste av sine fabler pretenderer å være noe mer enn en tilskuer som nøyer seg med å betrakte sine omgivelser med et muntert glimt i øyet. La Fontaine moraliserer aldri — han bare konstaterer. Han konstaterer det samme som La Rochefoucauld, at egoismen er den ster­ keste drivkraft her i verden. Han konstaterer riktignok at den menneskelige natur er full av ondskap, sier Gdsta Attorps, men han blir på ingen måte forferdet over denne ondskapen, for «uten den ville livet ikke være halvparten så farverikt og skiftende og på langt nær så interessant å studere». La Fontaine er en typisk representant for den galliske trangen til å le av menneskenes svakheter — og le en smule ondskapsfullt av dem. Nicolas Boileau skapte den litterære kritikk i Frankrike. Takket være noen penger han hadde arvet og sine forholdsvis beskjedne krav til livet, kunne han ofre seg helt for det som sto hans hjerte nærmest, nemlig poesi og litterær kritikk. For sine venner Moliére, Racine og La Fontaine var han uvurder­ lig som litterær rådgiver og gransker, selv om han var dem underlegen som dikter. Denne «Parnassets lovgiver» var fylt av begeistring for sin oppgave og var en uredd kritiker, som var kjent for sin gode og sikre smak. Han hadde en sikker teft for det store hos Moliére og Racine og tok uforferdet deres parti mot alle som baktalte dem, og det var ikke få. Men også på andre måter viste han seg

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

157

Nicolas Boileau-Despréaux. Samtidig maleri av Hyacinthe Rigaud

som en trofast venn mot dem han beundret. Da Corneille på sine gamle dager mistet den pensjonen han tidligere hadde fått av kong Ludvig, tilbød Boileau seg å gi avkall på sin egen til fordel for ham. Og en annen venn hjalp han ved å kjøpe hele biblioteket hans, men på den betingelse at vennen skulle beholde det så lenge han levde. En av de tredjerangs dikterne som Boileau fullstendig tok livet av

158

LUDVIG 14.s TIDSALDER

i sin litterære kritikk, ga han samtidig en pengesum, som gjenstanden for hans gavmildhet imidlertid øyeblikkelig drakk opp i nærmeste kneipe, mens han satte sammen nidviser om giveren. Og da Boileau døde, viste det seg at han hadde testamentert nesten alt han eide til de fattige. Boileaus hjem var kjent for sin gjestfrihet, og verten syntes det var like morsomt å komponere en meny som å skrive vers. Men trass i all sin vennlighet og hjelpsomhet kunne det nok iblant bli litt anstrengende at han alltid sa rett ut hva han mente. Hans valgspråk var «J’appelle un chat un chat et Rollet un fripon». (Jeg kaller en katt for en katt og Rollet — en middelmådig skribent på Boileaus tid — for en lømmel.) Det fortelles at Solkongen en gang spurte Boileau hva han syntes om et dikt av den høye herres eget fabrikat. «Deres Majestet kan alt hva Deres Majestet vil,» svarte Boileau. «Deres Majestet har villet skrive dårlig poesi, og det har lykkes!» Slik åpenhjertig tale skadet ham imidlertid ikke i kon­ gens øyne. Ludvig betraktet Boileau som sin «generalkon­ trollør for Parnasset» og viste ham den elskverdighet å si: «Glem ikke at jeg alltid har en time om uken til overs for Dem, hvis De vil komme!» Hans Majestet drev også igjennom, mot en sterk majoritet i Det franske akademi, at Boileau ble en av «de 40 udødelige». Men da dikteren inntok sin plass i denne forsamlingen hvor de fleste med­ lemmene var temmelig ynkelige representanter for mu­ sene, forvandlet han hele den høytidelige seremonien til en komedie ved å foregi den dypeste ydmykhet overfor «disse åndens giganter som overveldet ham fullstendig». Han bedyret at han var helt uverdig til å bli opptatt blant menn «som daglig skaper store mesterverk», men gledet seg over at han fra nå av kunne holde seg til «disse vise mesteres opplyste lærdommer og råd»! Boileau viste seg så sjelden som mulig i akademiet. «De dumhetene jeg må høre på der har gjort meg ti år eldre,» sa han. Men den samme fyrsten som hadde gitt «de udøde­ lige» ordre om å innlemme sin tids største litteraturkritiker i sin krets, ga ham også i oppdrag å skrive Frankrikes

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

159

Interiør fra en bokhandel i begynnelsen av 1600-tallet. Detalj av et kobberstikk av Abraham Bosse. Butikkene, som var åpne mot gaten, ble populære møtesteder for tidens elegante ungdom. Den kvinnelige bokhandlermedhjelperen viser her fram boken «La Marianne», som hadde stor suksess på teatret i 1636, samtidig som Corneille’s «Le Cid» ble utgitt første gang. I hyllen bak står «Spanias historie» og «Frankrikes historie».

historie under hans regime, i samarbeid med Racine, et arbeid som begge gikk inn for med stor begeistring. I sin hengivenhet og beundring for Solkongen sto de ikke til­ bake for noen. Boileau kunne aldri få vite nok om hva Hans Majestet foretok seg fra dag til dag, for han var fullt og fast overbevist om at Hans Majestet «ikke kan

160

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Fornemme herrer på Ludvig 14.s tid. Detalj av et samtidig kobberstikk. Moten skulle på denne tid understreke den smale, høye skikkelsen. Derfor fikk skoene hæler — for første gang i historien — frakken ble trang og lang (justaucorps — tett til kroppen) og parykken høy og rik. Spaserstokken bidro også til å gi skikkelsen høyde og eleganse. Et særtrekk ved herremoten på slutten av 1600-tallet er sløyfen på høyre skulder.

gjøre noe som ikke er verd å fortelles videre til alle seklers mennesker». Samarbeidet mellom de to rikshistorieskriverne ble imidlertid avbrutt på grunn av Racines død i 1699, og i 1711 la også den da 75 år gamle Boileau pennen ned for alltid. 15 år senere ble manuskriptet ødelagt under en brann.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

161

Som lovgiver for skjønnlitteraturen vendte Boileau seg i første rekke mot alt det unaturlige, burleske og smakløse i den litteraturen som ennå var på moten ved begynnelsen av 1600-tallet og gjorde seg til talsmann for større klarhet og naturlighet i fremstillingen. Sitt program for hvordan skjønnlitteratur burde skrives, fremla han i poetisk form i 1647 under navnet «L’art poétique» (Poesiens kunst). Det var denne oppsiktsvekkende «lovboken» som gjorde Boileau til en suveren autoritet for hele den litterære verden. «L’art poétique» er et av verdenslitteraturens mest leste verker, og den har gått alle dannede franskmenn fullstendig i blodet. Som mønster for all poesi oppstiller Boileau de store klassikeres verker, mesterverkene fra Hellas og det gamle Roma; men det programmet han fremlegger i sin «L’art poétique» kan best sammenfattes i hans berømte uttalelse: «Rien n’est beau que le vrai — le vrai seul est aimable». (Bare det sanne er skjønt — bare det sanne er verdig å elskes.) All affektasjon, alt som virker kunstlet og unaturlig er ham motbydelig. Da noen tilbød seg å lage et rimleksikon, svarte Boileau: «Jeg ville heller ha et fornuftsleksikon.» Men også Boileau hadde sin begrensning, og den har Théophile Gautier meget spirituelt gjort oppmerksom på med følgende ord: «Han snakker uavlatelig om vers, men aldri om poesi.» En viss overdrivelse ligger det riktignok i denne påstan­ den. Boileau ville ikke ha vært dikter, hvis han ikke også hadde fremhevet inspirasjonens bærende kraft.

Pierre Corneille Hvem skulle vel tro at en så tørr og ordknapp embedsmann som Corneille, denne udadlelige familiefar og kloke og omtenksomme økonom som mest av alt minnet om en aktverdig kjøpmann, i dypet av sin sjel var dikter, og til og med en stor dikter, den mest sublime av alle på hans tid. Og hans tid, det var Richelieus og Mazarins tid, men Corneilles dramaer holder stillingen på franske scener ennå den dag i dag. Men så regnes han også, ikke bare som skaperen av den klassiske franske tragedie med sine

162

LUDVIG 14,s TIDSALDER

strenge regler både for selve oppbyggingen av dramaet og for begivenhetenes videre utvikling, men som et av ver­ dens største dramatiske genier. Denne dommen gjorde han seg fortjent til allerede i 1636, bare 30 år gammel, med dramaet «Le Cid». Stykket er fransk dramatikks første mesterverk, og skrevet med de store spanske dra­ matikere som Lope de Vega og Calderon som forbilder. Corneilles bearbeidelse er imidlertid så gjennomgripende at han har skapt et virkelig fransk, eller kanskje rettere sagt et almenmenneskelig skuespill av sitt spanske sujett. Handlingen foregår riktignok på spansk jord, i Sevilla, men El Cid, Campeadoren, er i Corneilles bearbeidelse blitt en helt annen enn den tradisjonelle spanske nasjonal­ helten (se bd. 8, side 143). Han er ikke lenger midtpunktet for bloddryppende kampscener og brokete masseopptrinn, Corneille har omskapt ham til en tragisk helt med sjele­ lige konflikter. El Cid slites mellom kjærligheten til den kvinnen han elsker og plikten til å ta hevn over hennes far. Og meget av det som i det spanske dramaet foregår på selve scenen, lar Corneille i stedet komme fram gjennom samtaler mellom de opptredende. Det nye ved «Le Cid», og det som først og fremst gjorde inntrykk på publikum, var dels stykkets dramatiske kraft, dels at det var det første franske drama hvor man møtte levende mennesker på scenen og ikke bare «roller». Disse menneskene er ikke kasteballer for et tilfeldig spill av ytre begivenheter, dramaet utspiller seg i deres eget indre. Deres sjelelige konflikter mellom plikt og lidenskap koster en hårdere kamp enn den som blir ført med våpen i hånd. Men så levende, så nyanserte og individuelle som Shakes­ peares sceneskikkelser er de likevel ikke. Corneilles helter er så edle at de er blottet for feil og hans skurker så onde at de ikke har en eneste forsonende egenskap. De er alle sammen behersket av en enkelt følelse, og den forandrer seg like lite under spillets gang hos dem, som hos det antikke dramas helter. Noen utvikling av deres personlig­ het, slik som hos Shakespeare, forekommer ikke. Men deres sjelsstyrke under ulykker og lidelser er ikke desto mindre edel og gripende.

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

163

Corneille ved skrivebordet, iferd med å forfatte et av sine skuespill. Stikk av Charon. (Trela/Ziolo)

Noe som naturligvis også i høy grad bidro til Corneilles suksess, var det malende, uttrykksfulle språket i hans dramaer. Også på dette område var han nemlig en bane­ bryter, en virkelig språkkunstner, selv om det etter vår

164

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Titelsiden til Corneilles skuespill «Cinna», fra 1643. «Cinna, eller Augustus’ overbærenhet», er den fulle titelen på skuespillet. Bildet viser keiser Augustus (til venstre) som rekker ut hånden mot Cinna og hans venner og tilgir dem planene om et komplott.

smak er vel meget høyttravende retorikk i disse skuespil­ lene. Det kunstneriske høydepunkt i sin dramatiske diktning når Corneille i noen scener i skuespillet «Cinna», hvor

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

165

keiser Augustus viser en beundringsverdig edelmodighet overfor den unge mannen som dramaet har fått navn etter. Cinna er sønn av en fornem romer, som Augustus hadde satt på proskripsjonslisten. Senere har keiseren imidlertid gjort alt for å få den henrettedes sønn til å glemme den uretten som er overgått hans far. Han har til og med gjort Cinna til sin fortrolige venn og rådgiver. Men nå har Augustus fått vite at Cinna har planer om å bli en ny Brutus. Og hva gjør han så? Jo, rolig og verdig forteller han sin unge venn at han kjenner til hele kom­ plottet, og scenen slutter med at han rekker Cinna hånden med de udødelige ordene: «Soyons amis, Cinna!» (La oss være venner, Cinna!) Keiserens tilgivelse omfatter også den unge piken Aemilia, hvis far Augustus har behandlet på samme måte som Cinnas, men som han senere har opptatt i sitt hjem, nesten som sin egen datter. Aemilia har imidlertid hele tiden bare pønsket på hevn, og da Cinna forelsker seg i henne, lover hun ham sin kjærlighet på den betingelse at han rydder keiseren av veien og gjenoppretter republikken. Men nå blir de to unge så overveldet og sønderknust av Augustus’ mildhet og forsonlighet at de kaster seg for hans føtter og sverger ham evig troskap. Corneille befestet sitt ry som dikter med to andre store tragedier og en komedie. Men det han skrev senere, vitner om at hans dikteråre begynte å tørke inn. «Min diktekunst er forsvunnet sammen med mine tenner,» konstaterte han til slutt selv — med et svakt forsøk på å dekke over vemodet med en spøk. Og omkring 1660 ble det tydelig for alle at ledelsen i fransk dramatikk var gått over til Racine. Men da Corneille døde i 1684, 78 år gammel, var det Racine som holdt minnetalen over det franske dramas far i Akademiet. Og det er i hvert fall sikkert — hverken den store tragedieforfåtteren Racine eller den like store komedieforfåtteren Moliére ville ha blitt hva de ble, hvis de ikke hadde lært av Corneille. De sporene han satte i fransk litteratur er uutslettelige; og i fransk veltalenhet hører man den dag i dag en gjenklang av Corneilles stemme.

166

LUDVIG 14.s TIDSALDER

Jean Baptiste Moliére ble født i Paris i 1622 og var sønn av en velstående hofftapetsermester, som oppdro ham med tanke på at han skulle arve sin fars innbringende stilling ved hoffet. Men da Jean tydeligvis ikke passet til dette yrket, lot faren ham studere, så han kunne bli embedsmann. Det ble imidlertid ikke noe av den fremtidsplanen heller, og det var sikkert med meget blandede følelser den aktverdige håndverkeren mottok sin sønns beslutning om — akkurat som Shakespeare i sin tid — å bli skuespiller. I Frankrike sto nemlig teatret dengang ennå på et meget lavt nivå. Mens London ved århundreskiftet kunne skryte av å ha seks store faste teatre, hadde Paris bare ett eneste. Og mens England hadde flere meget fremstående og virkelig ansette skuespillere og en dramatisk litteratur som ennå søker sin like i sprudlende livskraft, og Italia sendte ut velskolerte skuespillertrupper til alle land, sto de franske skuespillerne på nivå med markedsgjøglere og hadde et repertoar som knapt nok kunne regnes som litteratur i det hele tatt. Deres sosiale anseelse belyses best ved den forordningen Ludvig 13. utstedte nettopp på denne tiden, hvor han erklærte at skuespilleryrket ikke lenger skulle betraktes som æreløst! (Se illustr. bd. 13, side 306.) Det ble da heller ingen dans på roser for den livslystne unge Jean Baptiste. Det Pariserteatret hvor han først opptrådte, og hvis noe lettferdige primadonna han hadde forelsket seg i — hadde en elendig økonomi og gikk til slutt helt over ende. Han måtte da slutte seg til et omreisende teaterselskap, flakke om fra sted til sted og slite mye vondt, og konkurrerte om publikums gunst med gjøglere og taskenspillere, med marionett-teatre, ja, med kvakksalvere og tannuttrekkere. Men han hadde mange morsomme opplevelser også, fikk se livet fra alle mulige sider og lærte menneskene å kjenne til bunns. I løpet av sine elleve vagabondår som skuespiller, snart ved slottsfester, snart på markedsplasser, kvittet Moliére seg etterhånden med alle de fordommer et borgerlig liv fører med seg; og fikk — i likhet med Englands største

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

167

Ambulerende skuespillere på Moliéres tid. Utsnitt av et samtidig kobberstikk av Cornelis de Wael.

dramatiker — det fordomsfrie syn på livet og menneskene som gjør hans skuespill så forfriskende. Det var også i disse omflakkende årene Moliére utviklet seg til forfatter. Han begynte med å skrive farser for det brede publikum og spilte antagelig selv hovedrollene, men tok senere skrittet over til å forfatte komedier i fem fulle akter, og det var her han etter hvert fant seg selv. Hans skuespill gir oss ypperlige bilder av fransk folkeliv på 1600-tallet. Det er nemlig ikke bare høyadelen og embedsmennene, men også borgeren og bonden vi møter i hans komedier og farser. Uten Moliére og La Fontaine ville vi ikke ha visst meget om denne tidens Frankrike utenfor Paris’ murer, men her blir en hel epoke med hjem og drakter, sed og skikk levende for våre øyne. I 1658 kom Moliére tilbake til Paris, nå som leder for en skuespillertrupp, og slo så avgjort igjennom som skue­ spiller at Hans Majestet kong Ludvig selv beæret ham med å se en av hans farser, nedlot seg til å le og tildelte truppen en teaterbygning hvor de kunne opptre. Noen år

168

LUDVIG 14.s TIDSALDER

senere tildelte han dessuten den store dramatikeren en pensjon, som ytterligere bevis på hvor høyt han satte ham. Etter mange viderverdigheter var altså Moliére, som Shakespeare, endelig kommet på den grønne gren, og ble, som før nevnt, også en god venn av Boileau, Racine og La Fontaine. Sin første virkelig store suksess hadde han med den ypperlige farsen «Les Précieuses Ridicules». Ordet presiøs, som egentlig betyr «kostbar» eller «utsøkt», har i den estetiske terminologi fått betydningen «tilgjort» eller «kunstlet», og i denne farsen gjør Moliére grundig narr av en form for åndssnobberi som hadde grepet sterkt om seg på hans tid, den snirklede barokkstilen som var så mo­ derne både i romanene og i visse litterære salonger. Det hadde egentlig begynt med at en krets av kulturelt inter­ esserte damer satte seg det prisverdige mål å høyne tonen i selskapslivet og gi den en både moralsk og estetisk oppstrammer. I litteraturen fikk disse bestrebelsene sin ivrigste forkjemper i romanforfatterinnen Madelaine de Scudéry, som elsket å kalle seg Sapfo. I salongene ble konversasjonstonen nå mer hensynsfull og forfinet, men også etter hvert til de grader oppstyltet at ingenting kunne sies rett fram, men ble svøpt inn i lange og vidløftige omskrivninger, jo mer innviklet, desto bedre. Fransk var på god vei til å bli verdens mest snirklede og kunstferdige språk. I stedet for å bruke et så trivielt ord som «vann», kunne man vise sin overlegne dannelse og salongfåhigkeit ved f. eks. å erstatte det med det langt mer elegante «det flytende element». «Et glass vann» ble på et virkelig spirituelt språk til «et indre bad». Ørene var «hørselens porter», speilet ble kalt «yndighetens rådgiver» og sengen «Morfei rike». Ble man tilskvettet av søle på oppbløtte veier, var det høyst comme il faut å si at man «led under værets fornærmelige opptreden» osv. En slik uttrykksmåte vitnet om god tone. I sin kamp mot all denslags unatur i språket ble Moliére Boileaus våpenbror. Han latterliggjorde presiøsenes språk ved å overdrive det enda mer, som når han istedenfor å skrive: «Jeg skal tenke over saken», lar en av sine personer briske seg med å si: «Jeg skal fiske i min sjels erindring med min tankes fiskekrok.»

169

DEN FRANSKE LITTERATURS GULLALDER

LESC0MED1ENS DV ROY ENTRETE^VS PAR SA MA1ESTÉ lexdiuriuffcttkns cnjoiicz*fonc de Cufon,nous croyons vausbicn rmder< ø vvus promettant pemr^main Mardy iij iøurdc Fevrier\ la p-aiUvcCOMEplEdu lODELET MASSTRE Jt Møn&ur SCARON; ucc Vhc.DANSE de SCARAMOV.CHE, qui nc-peur manquer de vous pLire bcMJcoup. ■' A kufc !« AMOVRS duCAPITAN MATAMORE.ou li LLVSION COMIQVE,