Hansatiden - Rosekrigene [9] 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

Carl Grimberg

HANSATIDEN ROSEKRIGENE

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1986 Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Otava, Finland 1986 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1 185-6 (bd. 9) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

Lektor Kr. Dannevig Haave har i dette bindet over­ satt til og med avsnittet «Bak feudalismens kulisser». Fra «Englands konge, parlament og folk» er oversettelsen utført av lektor Bernhard Hagtvedt. For den norske utgaven av «Menneskenes liv og historie» har André Bjerke overført til norsk en del poesi av Dante, Petrarca og Shakespeare. Dessuten er utdrag av Dantes «Den guddommelige komedie» og Petrarcas «Sonetter og canzoner til Laura» til dels sitert etter Kristen Gundelachs gjendiktning. Fra og med «De engelsk-franske hundreårskrigene» ble fil. dr. Ragnar Svanstrdm Grimbergs medarbeider for enkelte avsnitts vedkommende. Grimberg skriver selv om ham i sitt forord: «Den levende interesse for den oppgave han hermed har påtatt seg, den forskerglede og det våkne blikk for de historiske hendelsers betydning, samt evnen til den i beste mening populariserende fremstilling som han har gitt bevis på under vårt samarbeid, har gitt meg de beste håp om at bokverket på dette vis skal bringes til en rask og lykkelig fullbyrdelse.» Den norske Bokklubben

Innhold

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDEL­ ALDEREN ER UTSPILT ................................. 9 Interregnum og Rudolf av Habsburg ...................... 9 Sagnene om Wilhelm Tell og dannelsen av Det sveitsiske edsforbund...................................... 22 Den tyske Hansa......................................................... 37 EN NEDGANGSTID OGSÅ FOR PAVEDØMMET ................................................. Bonifatius 8. og Filip den smukke............................. Tempelherreordenens undergang............................... Pavenes babylonske fangenskap.................................

59 59 69 82

Pavene i Avignon, 82.

Den hellige Katarina fra Siena ................................. 88 Det store skisma .......................................................... 102 John Wiclif, «Reformasjonens morgenstjerne», 103. Johan Huss, 116. Kirkemøtene i Pisa og Konstanz, 123.

Hussittkrigen ............................................................... 143

ITALIAS LITTERÆRE STORHETSTID............ 151 Hva var renessansen? ................................................. 151 Dante Alighieri ........................................................... 162 I Firenze på Dantes tid, 162. Dante og Beatrice, 167. Ekteskap og landflyktighet, 170. «Divina Commedia» (Den guddommelige komedie), 172.

Francesco Petrarca og Cola di Rienzo .................... 192 Humanismens far, 198. Cola di Rienzo, 201. Den skuffede Petrarca, 211.

Giovanni Boccaccio....................................................... 216 DE ENGELSK-FRANSKE HUNDREÅRSKRIGENE............................................................... 235 Forspillet......................................................................... 235 Edvard 3. og Englands nasjonale samling, 235. Edvards

skotske eventyr, 240. Huset Valois på den franske trone, Tvisten om de engelske besittelser i Frankrike, 243. flamske spørsmål og andre komplikasjoner i Europa, Engelsk opprustning og diplomatiske forberedelser, Frankrike foran krigsutbruddet, 257.

242. Det 244. 250.

De ti første krigsår (1337—1347) ............................ 260 Slaget ved Sluys, 260. Bekymringsfulle år, 263. Slaget ved Crécy, 267.

Svartedauen ................................................................... 271 Jødeforfølgelser ............................................................. 282 Johan 2. av Frankrikeog Den sorte prins.................... 291 Slaget ved Poitiers og freden i Brétigny, 291.

Bak feudalismens kulisser........................................... 301 Fransk samfunnsliv ved midten av 1300-tallet, 301. Stenderbevegelsen, 305. Jacques Bonhomme reiser opprørsfanen, 313. Étienne Marcels død og stenderbevegelsens slutt, 319. Karl den vise, 320.

Englands konge, parlament og folk.......................... 326 Stemninger i England ved midten av 1300-tallet, 326. Edvard 3.s død, 330. Bønder, arbeidere og herremenn, 332. Jord­ arbeidernes reisning i 1381, 338.

To ubalanserte herskere ............................................. 344 Rikard 2. av England, 344. Karl 6. av Frankrike, 352.

Borgerkrig i Frankrike. Burgund. Krigen mellom Frankrike og England bryter ut på nytt......358 En europeisk triangelkonflikt..................................... 374 Jomfruen av Orleans................................................... 381 Hundreårskrigenes siste avsnitt ................................... 402 Hundreårskrigenes etterspill......................................... 409 På vei mot en ny tid ..................................................... 420

ROSEKRIGENE ......................................................... 426 Forspillet......................................................................... 426 Jarlen av Warwick og Edvard 4.................................... 432 Rikard 3........................................................................... 441

KART Hansaveldet på 13-1400-tallet................................ 47 Nord-Italia på 1400-tallet ........................................ 163 Frankrike og England på Hundreårskrigenes tid . . 245

En kvinne bekjenner sine synder til en prest. Scene fra et sør-tysk gobelin fra annen halvdel av 1400-tallet. Gobelinet viser ulike scener fra en gudfryktig kvinnes liv. Enkelte kvinner spilte en fremtredende rolle i middelalderens katolisisme, som ledende figurer i nonneklostre etc. Men kirken lærte samtidig at kvinnen var den lokkende og syndige, fristerinnen som førte menn i fortapelsen. (Michael Dixon)

Keiserdømmets rolle i middelalderen er utspilt

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG På et bratt fjell ved Aar, en bielv til Rhinen, i den sveitsiske kanton Aargau, ligger ruinene av Habsburg, hjemstedet for en av de mektigste herskerslekter i verden, hvis maktstilling varte like til den første verdenskrigens dager. Da Rudolf av Habsburg i 1273 ble valgt til konge og keiser av de tyske kurfyrstene, sluttet for en tid den periode av innbyrdes krig, røverliv og utrygghet for liv og eiendom som fulgte etter Fredrik 2.s død. Dette tidsrom­ met går i historien under navnet interregnum (tiden mellom regjeringene, den regjeringsløse tiden). Blant Tysklands folk rådde på denne tid en alminnelig lengsel etter en sterk mann som kunne gjøre slutt på neverettens tid. At valget falt på Rudolf av Habsburg, skyldtes vel at han var en mann med grunnfestet anseelse for statsklokskap. Og for Tysklands fyrster passet han også godt fordi hans arveland ikke var altfor imponerende i omfang — de strakte seg over det nåværende nordvestre Sveits og Elsass. Ved sin tronbestigelse var Rudolf en moden mann på 55 år. Hans liv hadde hittil beveget seg innenfor relativt trange grenser, og hadde vært preget av strengt arbeid og omtenksom utnyttelse av alle muligheter til å øke de habsburgske arveland. Skritt for skritt gikk det fremover, iblant ved forhandlinger og overenskomster, iblant ved vold og våpenmakt, alt etter omstendighetene. Rudolfs syn på livet var nøkternt realistisk. Symbolsk er den enkle grå kappen som den første habsburgeren på keisertronen pleide å bære, og som han etter sagnet av og til laget høyst egenhendig når han var i felt. Når Hans

10

KE1SERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

Et mektig oppbud av stormenn, de fleste tyske, på vei for å vise sin troskap til Rudolf av Habsburg. Illustrasjon fra (trolig) 1500-tallet. I bakgrunnen skimter vi en middelalderby.

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG

11

Majestet var sulten, kunne det hende at han i sine troppers påsyn uten videre dro en kålrot opp av åkeren, skrelte den og spiste den rå. Slike småtrekk kunne den alminnelige mann like. En så enkel og endefram herre, det var noe å stole på, mente de. Og de hadde rett: Rudolf av Habsburg hadde ord for aldri å bryte et løfte han hadde gitt. Sparsomhet og ordenssans gjorde ham dessuten til en utmerket forvalter og organisator. Av hans seige energi kunne man vente seg hva som helst. En biskop som hadde prøvd hva det ville si å være Rudolfs fiende, utbrøt ved underretningen om at han var valgt til keiser: «Herre Gud i himmelen, nå må du sitte fast på tronen, ellers tar Rudolf den fra deg.» Men i den nyvalgte keisers hjerne var det ingen ærgjer­ rige drømmer om noe universalmonarki. Han så sin opp­ gave som keiser avgrenset til Tyskland, og oppga fullsten­ dig hohenstaufernes planer om Italia. Tanken om å ta hevn over Karl av Anjou var fremmed for habsburgeren. Han gikk tvertimot med på en forsoning i form av et ekteskap mellom Karis sønnesønn og en av sine egne døtre. Den generasjonen som hadde opplevd hohenstau­ fernes undergang, var blitt herdet mot alle romantiske drømmer. Forgjeves rettet Dante, Italias største dikter, noe senere en formaning til Rudolfs sønn Albrecht om «ikke å overlate romerrikets skjønne have vergeløs til plyndring.» Kom, kom og se ditt Roma, en ensom enke som dag og natt med tårefloder roper: Min Cæsar, hvorfor er du ikke hos meg?

I sitt berømte dikt «Divina Commedia» med dets skild­ ringer av helvete, skjærsilden og himmelen plaserer Dante keiser Rudolf selv i skjærsilden blant de trege, som har forsømt sin livsoppgave, i dette tilfelle å opprettholde verdensfreden: Se, han som sitter høyest med et uttrykk som en der har forsømt sin plikt i livet, den mann hvis munn er taus når mengden synger,

12

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

er keiser Rudolf, han som kunne leget de sår til døden som Italia bærer, og som en annen sent vil kunne hele.

Den ridderlige eventyrlysten holdt på å dø vekk, og andre samfunnslag med et mer praktisk syn på livet løftet nå sin røst stadig sterkere i politikken. Hohenstaufernes ridderlige epoke var bleknet til fordel for den senmiddelalderlige borgerlighets tideverv. Rudolf av Habsburg savnet såvisst ikke krigermot. Mer enn en gang i kamptummelen hadde hans liv hengt i en tråd. Men han elsket ikke strid for stridens egen skyld. Heller enn å risikere sitt eget og andres liv gikk han fram med list. Men når det gjaldt å slå til, gjorde han det med kraft. «Den som har tre feider å passe på en gang,» sa han, «bør bilegge de to.» Når den tredje var lykkelig avgjort, kunne han så heller gå løs på de to andre. Rudolf av Habsburg hadde tilbrakt en stor del av sitt liv i borgerlige kretser. Der trivdes han, og satte pris på å kunne prate og spøke som om han hørte til familien. Den dag i dag lever flere sagn om keiser Rudolfs humoristiske og forståelsesfulle syn på situasjoner fra folkelivet. Kongen foraktet alt som het snobberi og forfengelighet. Alle hans undersåtter, selv de ringeste, hadde lov til å komme til sin konge. En gang vakten nektet å slippe inn en fattig mann som ønsket å tale med Rudolf, kom han selv ut og ropte til soldatene: «La ham komme inn. Jeg er vel ikke valgt til konge forat man skal holde meg innesperret!» Like til sin alderdom bevarte han sitt gode humør. En gang hilste en tigger ham med ordene: «Bror Rudolf. Gi en fattig mann en liten almisse.» «Når er vi blitt brødre?» spurte kongen litt forbløffet. «Å,» svarte tiggeren, «er vi ikke alle Adams barn?» — «Du har rett,» sa kongen, «jeg tenkte bare ikke over det straks.» Med disse ord trykket han en pfennig i mannens hånd. «Men en pfennig er altfor Rudolf av Habsburg hadde gjerne ferdes i borgerlige kretser. Nye sosiale grupper — handelsmenn og håndverkere — vokste nå fram og gjorde seg gjeldende. Her en scene fra lasting av en hansakogge.

KEISERDØMMETS ROLLE 1 MIDDELALDEREN ER UTSPILT

Et dokument med Rudolf av Habsburgs segl (nederst) og underskrift eller «merke» (øverst til høyre). Sammenlign med Karl den stores og Ludvig den tyskes underskrifter, bind 7 side 325 og 341.

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG

15

Den 55 år gamle Rudolf av Habsburg (mannen i sentrum med tvedelt skjegg) velges til konge og keiser av de tyske kurfyrster i 1273. Miniatyr i Diebold Schillings krønike fra 1513.

lite for en stor konge,» bemerket tiggeren. «For lite?» svarte Rudolf. «Hør nå her, min bror: om alle dine brødre helt fra Adams dager ga deg så mye, ville du bli verdens rikeste mann.» Typisk er også fortellingen om keiseren og den arrige bakerkonen. En dag Rudolf lå i leir utenfor Mainz, kom han inn i byen, som vanlig enkelt, ja, tarvelig kledd. Det var en kald morgen, og keiseren ble glad da han fikk øye på en haug med varm aske og glødende kull, som en bakerkone i byen hadde kastet ut. Men nettopp som han sto der og varmet seg, kom kona ut, og i den tro at hun hadde en simpel knekt foran seg, øste hun sitt dårlige morgenhumør ut over den fremmede: «Se og kom deg

16

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

vekk, din skabbete hund, til den tiggerkongen din som lar sine landsknekter og hester ete opp alt det vi andre eier og har — ellers skal du få deg et spann kaldt vann i hodet!» Keiseren tok imidlertid hennes trusler med ro og ble stående. Og dermed fikk han plutselig et spann vann over seg og måtte gi seg i vei til leiren for å bytte klær. Ved frokosten fortalte Rudolf om opplevelsen for sine gjester og moret seg kostelig. Siden tok han en flaske vin fra bordet og sendte den sammen med noen av de beste matrettene som gave til den resolutte bakermadammen. «Hils fra den gamle landsknekten hun talte med i morges,» sa han til opp-passeren, «og takk henne for det forfriskende morgenbadet.» Da den arrige kona fikk klart for seg hvem den fattige landsknekten var, styrtet hun forferdet ut til Rudolfs leir, der han ennå satt til bords og kastet seg ned for hans føtter. Men Rudolf ba henne i en vennlig tone reise seg. Og hun fikk ikke annen straff enn at hun overfor gjestene måtte gjenta det hun hadde sagt til «den gamle landsknekten». Hun fikk ikke lov til å forandre ett eneste ord, hver gang hun kom ut av det, satte Hans Majestet henne på glid igjen. Når Rudolfs venner syntes at han tok den slags episoder altfor godmodig, svarte han: «Mange ganger har jeg angret at jeg var for streng, men aldri at jeg var for god.»

Når Rudolf avgrenset sin oppgave som keiser til selve Tyskland, var det iallfall en oppgave som krevde sin mann fullt ut. Her var det ikke spørsmål om å overta et velord­ net rike og følge grunnfestede regjeringstradisjoner. Nei, her måtte hele regjeringsapparatet nyskapes fra toppen og ned til de laveste poster i forvaltningen. Men først måtte det bli klart hvem som virkelig hadde den høyeste makt i det tyske riket. Med storvasallene hadde nemlig Rudolf de samme vanskeligheter som sine forgjengere. Nesten alltid var det noen som gjorde keiseren makten stridig. På Rudolfs tid var det tsjekkernes konge, den mektige Ottokar 2. av Bbhmen og Måhren. Under anarkiet etter hohenstaufernes fall hadde han erobret også hertugdømmet Østerrike med bilandene

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG

17

Steiermark, Karnten og Krain. Ottokar var en kraftkar som søkte sin like i turnering og andre ridderlige idretter. Hans gavmildhet var berømt, og festene hans var make­ løse. Man kalte ham «den gylne kongen», og hans ry nådde vidt omkring. Det ble fortalt at han hadde hele tårn fylt med gull og sølv, og at hans edelstener var som sand ved havets strand. Og i virkeligheten ga også de bdhmiske bergverkene ham nesten uuttømmelige inntektskilder. For en fyrste som var så bortskjemt av lykken, syntes intet mål å være for høyt. Fremfor alt lokket keiserkronen. At Rudolf av Habsburg hadde seiret over ham ved keiservalget, kunne bbhmeren slett ikke finne seg til rette med. Han nektet også å avlegge troskapsed til den fattige habsburgeren. Det var klart at Ottokar eller Rudolf måtte vike, på annen måte kunne det ikke skapes noen fast regjeringsmyndighet i Tyskland. Dette var også de andre kurfyrstene på det rene med, og Rudolf fikk dem med seg alle sammen da han erklærte Ottokar i rikets akt. Den første følge ble et alminnelig frafall blant Ottokars vasaller. Og da så Rudolf rykket i felten mot ham, fant denne det klokest å gi etter innen det kom til slag. Det var et eiendommelig skuespill å se den bdhmiske konge i en praktfull, gullbrodert drakt tre inn i keiserens leir og bøye kne for habsburgeren som satt i sin vanlige grå kappe. Ottokar måtte nå finne seg i å avstå fra sine nyervervede besittelser og ta imot sine arveland Bbhmen og Måhren som len av keiseren. Spørsmålet var nå hvor lenge den ærgjerrige Ottokar ville tåle en slik skam. Sjansen til hevn kom da det viste seg at Rudolf slett ikke hadde til hensikt å gi Ottokars østerrikske besittelser som len til tyske fyrster, men tyde­ ligvis ville beholde dem i den habsburgske slekten som arveland. Mange kurfyrster ble betenkelige overfor denne øking av keiserhusets makt, og lyttet villig til Ottokar da han i hemmelighet arbeidet på å danne en koalisjon av tyske fyrster mot keiseren. Men da det i 1278 kom til en avgjørende kraftprøve på slagmarken, vant Rudolf seier, takket være sine kloke beregninger som hærfører. Med flammende mot hadde Ottokar kastet seg inn i kamptum2. Grimberg 9

18

KE1SERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

Sentrum i Ottokars rike var det praktfulle slottet Hradcany i Praha. Midt inne i slottet ble det bygget en katedral, som fremdeles står (se ovenfor). Foran skimtes en del av det gamle slottet.

melen, men i stridens forvirring ble han skilt fra sine folk, og da han så seg omringet av fiender, måtte han overgi seg. En østerriksk adelsmann, som var kongens personlige fiende, kom imidlertid til og stakk i strid med ridderlighetens lover den vergeløse fangen ned. Nå var Rudolf ubestridt herre over alle Ottokars land. Men han utnyttet seieren med måtehold, og lot Ottokars eneste sønn, Wenzel 2., beholde Bbhmen. Garantier for fremtiden skapte Rudolf gjennom ekteskap mellom Wenzel og sin egen datter. Ottokars øvrige besittelser utgjorde heretter habsburgernes østerrikske arveland, som noe senere ble utvidet med Tyrol. De østerrikske arveland

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG

19

ble for fremtiden grunnlaget for habsburgernes makt, og deres hovedstad Wien blomstret fort opp til en betydelig by.

Mindre farlig for Rudolfs krone, men besværlig nok, var en angivelig keiser Fredrik 2. som et tiår etter Rudolfs tronbestigning opptrådte med krav på keiserkronen. Man­ nen, som i virkeligheten het Didrik Holzschuh (Tresko), var så visst ikke den første i sitt slag. Før bam hadde flere eventyrere foregitt å være keiser Fredrik 2., andre hadde opptrådt under Konradins navn, men nesten alle endte sin løpebane på skafottet. Didrik dukket først opp i Kbln, men der gikk det dårlig. Borgermester og råd kastet ham i fengsel og stilte ham deretter ut på torvet til alminnelig beskuelse med en trapp som trone og en papirkrone på hodet. Under hån og mishandling drev folkemassen ham til sist ut av byen. Ikke desto mindre ble han gjestfritt mottatt i den nærlig­ gende byen Neuss, der han i et par år skal ha holdt «hoff» og «regjert». Til rikets fyrster og stormenn utferdiget Hans Majestet brev med befaling om å stevne gjenstridige undersåtter for keiserens domstol i Neuss. Disse doku­ mentene var forsynt med Fredrik 2,’s navnetrekk og segl. Fra alle kanter strømmet nysgjerrige til Didriks «residensby», og alle ble gjestfritt mottatt av «keiser Fredrik, som var kommet tilbake til sitt rike». Det merkverdigste var at bedrageren kunne overbevise Fredriks gamle sol­ dater om at han var deres tidligere keiser. Hele riket var fylt av fantastiske historier om den gjenkomne keiseren og hans umåtelige rikdommer. Det fortaltes at så snart han trengte flere penger, kom svarte morianer til ham fra Østerland med esler lastet med gull. Ryktene tok slike dimensjoner at fremmede fyrster sendte observatører til Neuss for å undersøke hvordan det virkelig forholdt seg. Da Tysklands fyrster knurret over Rudolfs inndragning av gods til kronen, og byene beklaget seg over de drøye skattene han utskrev, mente Didrik Holzschuh at nå var hans tid kommet. Han brøt opp fra Neuss for å henlegge

20

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

sin residens til Frankfurt, og til Rudolf rettet han en oppfordring om å innfinne seg der for å motta sitt konge­ dømme som en forlening av Tysklands rettmessige keiser. Rudolf kom — og tvang myndighetene i byen Wetzlar, der Didrik hadde fått en velvillig mottagelse, til å utlevere ham. Bedrageren fortsatte imidlertid også som fange å spille sin rolle og svarte skråsikkert og myndig på Rudolfs spørsmål. Først på pinebenken ble hans motstandskraft brutt, og han innrømmet sitt bedrageri. Skuespillet endte med Didriks død på bålet. Men nye Fredrik’er dukket opp, selv om ingen fikk så mye omtale som Didrik Holzschuh.

Under hele sin regjering førte Rudolf en uforsonlig kamp mot de masser av røverriddere som hensynsløst krenket landefreden. Han dro omkring i forskjellige deler av riket, gjorde kort prosess med fredsforstyrrerne og rev ned borgene deres. I Thiiringerwald ødela han på ett år 66 slike røverreder. Mest kjent er hans beleiring av den sterke, nesten uinntagelige borgen Schaffhausen ved Rhinfallet, der flere røverriddere hadde søkt tilflukt. Rudolf ville ikke ofre menneskeliv ved å ta borgen med storm, og foretrakk å avskjære all tilførsel til den. Men samtidig lot han i hemmelighet grave ganger under murene. Til slutt ble disse gangene ført helt fram under gulvet i borgtårnet. Her vansmektet en mengde kjøpmenn som ridderne hadde plyndret og siden holdt fanget for å presse løsepenger av deres slektninger. Nå slo befrielsens time for dem. Men først ventet Rudolfs menn på at fangevokterne skulle komme med mat til fangene. Etter en stunds venting hørte de at den ene døren i tårnet etter den andre ble åpnet og stengt igjen, og da døren til selve fangerommet ble åpnet, kastet de seg i halvmørket over fangevok­ teren og knektene hans, stakk ned vokteren og tok fra ham nøkkelknippet. Siden var det enkelt nok ved hjelp av nøklene å komme ut i borggården. Ridderne med sine væpnere og svenner holdt drikkelag i riddersalen. Nå får de se sine fiender med dragne sverd storme fram over

INTERREGNUM OG RUDOLF AV HABSBURG

21

Rudolf av Habsburgs gravstein. Det sies at kunstneren har arbeidet etter levende modell, og at han tok sin oppgave så høytidelig at han da han hørte at keiseren hadde fått en ny rynke i ansiktet, straks dro dit keiseren var for å studere denne rynken. Gravsteinen dekker Rudolfs sarkofag i Speyer. På høyre side står navnet: RUDOLFUS DE habesburg/

borggården. Bestyrtet tumler ridderne opp fra sine plas­ ser. Men før de rekker å gripe til våpen, har Rudolfs menn åpnet borgporten og firt ned vindebroen, og belei­ rerne strømmer inn i borgen. Snart er samtlige røverrid-

22

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

dere fanger, og Rudolf dømmer dem alle til å henges. Da man foreholdt kongen at en slik straff var vanærende for hele ridderstanden, svarte han: «Ridderstanden kan ikke bli vanæret av det, for disse mennene er ikke riddere, men røvere og mordere. Den sanne ridder gjør ikke noe men­ neske urett, men beskytter den vergeløse.» Etter et rastløst liv bukket Rudolf av Habsburg under for en giktlidelse, 73 år gammel. Da hans lege meddelte ham at han bare hadde kort tid igjen, tok han som alt annet dødsdommen rolig og sa bare: «Nåvel, så må vi av sted til Speyer, der flere av mine forgjengere hviler. Jeg vil selv ride hen til dem, man skal ikke behøve å føre meg dit.» Så red den gamle herren av sted, overalt ble han hilst med dyp ærbødighet av store folkemasser som strømmet til for å få se sin folkekjære konge for siste gang. Kort etter ankomsten til Speyer døde han og ble bisatt ved siden av de henfarne keisere av det frankiske og det hohenstaufiske hus.

SAGNENE OM WILHELM TELL OG DANNELSEN AV DET SVEITSISKE EDSFORBUND

Med Rudolf av Habsburgs død var det slutt på en periode med ro og orden i Tyskland, og de samfunnsoppløsende krefter drev sitt spill på ny. For hundrevis av år var det forbi med landets politiske storhet, selv om regentrekkene kunne oppvise ett og annet navn på keisere med betydelig herskerbegavelse. Et stort tap i folkekraft led det tyske riket ved de frihetselskende sveitseres opprør mot keiseren. Om dette forteller folkesagnet: Det var på Albrechts tid, sønn til Rudolf av Habsburg. Den nye keiseren var en kraftig, men hard natur uten farens evne til å vinne menigmanns hengivenhet. Nå hadde jo det habsburgske huset arvelige besittelser i det nordvestre Sveits. Men etter at habsburgerne hadde ervervet de østerrikske arvelandene, var det nokså naturlig

SAGNENE OM WILHELM TELL

23

Denne miniatyren fra Diebold Schillings krønike fra 1513 viser hvor­ ledes futenes landsknekter får fram mot de sveitsiske bønder og røvet deres kvinner.

at de hadde et godt øye til det mellomliggende området omkring Vierwaldståttersjøen, de tre såkalte urkantonene Unterwalden, Uri og Schwyz. Her mellom de skyhøye alpene bodde et folk av frihetselskende gjetere og bønder. Dit sendte nå habsburgeren futer med væpnede lands­ knekter, som oppførte tvangsborger, og plaget folket som om de hadde med livegne å gjøre, og krenket de sveitsiske kvinners dyd og ære. Mest beryktet blant Albrechts futer var Gessler. Han bygget en slik tvangsborg i Uri, som skulle hete Zwing Uri, og under futeknektenes piskeslag måtte sveitserne bære stein til undertrykkerens festning. Samtidig satte han og hans likemenn også på andre måter sveitsernes

24

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

tålmodighet på prøve. «Er det ikke uforskammet at bøn­ dene skal bo så fint?» sa han hånlig da han fikk se det prektige steinhuset den ansette hedersmann Werner Stauffacher i Schwyz hadde bygget seg. Borger og såkalte faste hus burde nemlig ingen andre enn landsherren selv få oppføre. Fra en annen mann tok futen over Unterwalden mot all lov og rett et par gode okser. Da den forurettede klaget, fikk han dette svar av en av futens knekter: «Dersom bøndene nødvendigvis skal ete brød, kan de dra plogen sjøl.» I harme ga sønnen i huset knekten en drakt pryl. Men av frykt for hevn måtte han flykte hjemmefra; futen lot da sin vrede gå ut over den gamle faren, og stakk øynene ut på ham. Flyktningen og Stauffacher traff hverandre hos en ansett mann i Uri, og de tre mennene ga hverandre hånden på å hjelpe hverandre i liv og død, og heller dø enn å bære et skjendig åk. Hver av dem samlet så i sin tur ti ansette menn fra sine respektive kantoner, menn som var villige til å våge liv og blod for fedrelandets frihet. En høstnatt kom disse treogtredve menn fra de tre urkantonene sammen på engen Riitli i Unterwalden ved Vierwaldståttersjøen og lovet hverandre med en dyr ed å forsvare landet mot inntrengende fiender. Imidlertid ante den grusomme Gessler uråd. For å undersøke folkestemningen lot han på torvet i Uris hoved­ stad henge opp en østerriksk hertughatt på en stang, og kunngjorde under trompetfanfarer at enhver som gikk forbi, måtte hilse på hatten like ærbødig som om han sto foran den habsburgske keiseren selv. Sveitserne svelget sin harme og adlød. Men så kom Wilhelm Tell forbi, en av dem som hadde vært med ved Riitli, og han viste ingen respekt for hatten. Da ble han grepet av Gesslers knekter og ført til futen. Gessler hadde hørt rykter om Tells dyktighet som bueskytter. «Du som skyter så godt,» sa han, «nå skal du få gjøre et mesterskudd: Du skal med en pil skyte ned et eple fra hodet på sønnen din.» Forgjeves ba faren om å bli forskånet for en så uhyggelig prøve. Gessler svarte hånlig at i så fall ville han dømme både far og sønn til døden.

SAGNENE OM WILHELM TELL

25

Fra Vierwaldståttersjøen. I bakgrunnen fjellet Pilatus, 2132 m o. h. I de lune dalene omkring sjøen vokser ikke bare vanlige frukttrær, men også fiken, laurbær, kastanjer, mandler, sypresser og korkeik.

26

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

Tell fikk en armbrøst og et kogger, som han tok to piler fra. Den ene la han på armbrøsten, den andre stakk han i beltet. Under tilskuernes åndeløse spenning siktet han — og i neste øyeblikk falt eplet sønderskutt ned fra den lille guttens hode. Folket jublet, og Tell omfavnet sin sønn av glede. «Du er en dyktig skytter,» sa Gessler. «Men si meg — hvorfor stakk du en pil i beltet?» Tell nølte med svaret, men futen sa: «Si sannheten uten frykt — jeg lover deg sikkerhet for livet!» — «Nå vel,» svarte Tell, «da skal jeg si deg hele sannheten: Hvis jeg hadde truffet mitt barn med pilen, var den andre bestemt for deg. Og den skulle sannelig ikke ha forfeilet sitt mål.» Med et bistert oppsyn sa Gessler: «Sikkerhet for livet har jeg lovet deg og det løftet vil jeg holde. Men for å kjenne meg trygg for deg, vil jeg legge deg i lenker og føre deg til et sted der verken sol eller måne skinner.» Derpå ga han befaling om å føre Tell som fange til en borg på den andre siden av Vierwaldståttersjøen. Knapt hadde Gesslers båt med fangen ombord lagt fra land, før en voldsom storm brøt løs, og farkosten holdt på å forlise. Alle ombord ropte at her var Wilhelm Tell den eneste som kunne redde dem. Da lot Gessler lenkene hans løse og overlot roret til ham. Tell holdt nå tett inn til stranden, og nettopp som båten strøk forbi en avsats i fjellveggen, passet han på, rykket til seg armbrøsten og hoppet i land på en helle, som ennå den dag i dag bærer navnet «Tellsplatte». Før man sanset seg ombord, var Wilhelm Tell forsvunnet i fjellene. Men da Gessler neste dag kom ridende mot slottet sitt og nådde en vei som gikk mellom skogkledde høyder, kom en pil susende og traff ham i brystet. «Det er Tells pil,» sa han. «Jeg kjenner den.» Og så oppga han ånden. Den grusomme Gesslers død ble signalet til alminnelig reisning blant folkene i de tre urkantonene mot habsburgernes futer. Snart var undertrykkerne og deres knekter fordrevet, og tvangsborgene jevnet med jorden. Den historiske kritikk har gått hardt fram mot sagnene om Wilhelm Tell og Gessler, og har konstatert at de i sin

SAGNENE OM WILHELM TELL

27

Wilhelm Tell hopper i land fra Gesslers båt med buen sin. Utsnitt av et malt bondeskap fra 1700-tallet, fra det østlige Sveits. Legenden om Tell holdt seg lenge på folkeminne, og Schillers drama «Wilhelm Tell» har fengslet generasjoner av tilskuere.

nåværende form er blitt til så sent som på slutten av 1400-tallet. Tellsagnets motiv med faren som blir tvunget til å skyte et eple fra sønnens hode er uten tvil en etterligning etter norrøne sagn. Det forekommer nemlig både i norskislandske og danske sagaer, bl. a. i sagaen om Jomsvikingene. Også ved Rhinen finner man dette motivet, likeså i en engelsk ballade som skildrer en begivenhet på Vilhelm Erobrerens tid. Men dermed er det ikke sagt at Tellsagnet i sin helhet er et vandresagn eller et fantasiprodukt. En mer moderne og vidsynt retning innenfor historiegranskingen er kom­ met til at sagnene om Wilhelm Tell og Gessler i hoved­ trekkene har en viss sannhetsverdi. All vitenskapelig og uvitenskapelig kritikk til tross lever sagnene om Wilhelm Tell med usvekket kraft i et frihetselskende folks hjerte,

28

KEISERDØMMETS ROLLE I MIDDELALDEREN ER UTSPILT

og Schillers udødelige drama «Wilhelm Tell» vil gjennom tidene fengsle generasjon etter generasjon i åndeløs spen­ ning. «I onde så vel som i gode tider,» sier en sveitsisk historiker, «har minnet om det sveitsiske folks sagnhelter gitt våre fedre styrke og fremtidshåp. Minnet om Wil­ helm Tell, Stauffacher og forbundet på Riitli ble høytideligholdt i det femtende, sekstende og syttende århundre med enestående hengivenhet, og sagnets skikkelser er blitt et helt folks uforgjengelige idealer.» Tellsagnets historiske miljø er etter noen forskeres syn de stridigheter som raste i urkantonene midt på 1200-tallet under Fredrik 2.s og hans sønn Konrads kamp mot tronpretendentene, samt under interregnet. Ved en av disse anledninger synes de tre kantonene å ha inngått et for-

n ’itfW >* TS

/LuZi» vwl

Mw

v>4rf («fe.jrtuf ^rtxirn -•yllfa* »CL#