De rike samfunn: verdenshistorien etter 1945 [24] 8252512003, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

Erling Bjøl

DE RIKE SAMFUNN Verdenshistorien etter 1945

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

Deichmanske bibliotel Hovedliflånpt

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1984

Oversatt og redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Knud Sandvej

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Otava, Finland 1984 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1200-3 (bd. 23) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

Dette bind, «De rike samfunn», er nummer to i rekken av Erling Bjøls bind om Verdenshistorien etter 1945, som fører denne utgave av Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie» fram til i dag. Bindet behandler den indre utvikling i de vestlige land, Japan og Australia. Den tredje utgaven av «De rike samfunn» er ajourført fram til omkring 1980. Det neste tiåret skal behandles i et senere bind. Ajourføringen av «De rike samfunn» stopper likevel på litt forskjellig tidspunkt for de ulike land, idet den avsluttes for hvert lands vedkommende med skjellset­ tende begivenheter i den politiske historien. Dette betyr at skildringen av utviklingen i USA avsluttes med Ronald Reagans seier ved presidentvalget i 1980, mens skjæringsåret i Storbritannia er 1979 med Margaret Thatchers seier, i Frankrike 1981 med Fran^ois Mitterrands og så videre. Det gir en mer avrundet periodisering enn hvis man førte fremstillingen opp til nøyaktig samme år i alle land, og gir mulighet til f. eks. å fremstille USA’s utvik­ ling under president Reagan, Storbritannias under Mar­ garet Thatcher, og Frankrikes under Francois Mitterrand sammenhengende i et senere bind. Billedstoffet er ajourført og i noen grad fornyet i denne utgaven. Den norske Bokklubben

Illustrasjonskilder

Acem (Politikens Pressefoto), København 93 ø, 373, 444 AFP (Agence France Press), Paris 291 ø, 299 ø, 300, 301, 302 ANP, Amsterdam 435, 437 APIS, Paris 306 Associated Newspaper, London 312 AP, Associated Press, København 95, 283 Billedsentralen, Oslo 55, 65, 204, 335 n, 409, 466, 480, 494, 550, 554, 560, 602, 612 begge British Embassy, København 213, 227, 231 ø, 238, 249 Camera Press, London 38, 39, 69, 203, 296, 498, 572 EPU (Politikens Pressefoto), København 471 Feature Press (Politikens Pressefoto), København 293 FIAT, Torino 488 Gamma, Paris 108, 161, 273, 313, 314, 451, 526, 582 IFOT (International Foto Service), København 71, 87, 114, 121, 196, 237 ø, 329, 364, 369, 439, 447, 454, 503, 532, 544 INP (Politikens Pressefoto), København 223, 299 n Israels Ambassade, København 540, 541 Italienske Kulturinstitut, København 483 Lehtikuva, Helsinki 421, 425, 524 Nordisk Pressefoto A/S, København 280 Novosti Press Agency, Moskva 330 NTB, Oslo 16, 34, 38, 40, 53, 60, 225, 246, 266, 325, 372, 376, 385 ø, 393, 400, 410, 416, 473, 559 Pana (PanAsia) 552 Polfoto (Politikens Pressefoto), København 19, 31, 35, 43, 45, 98, 104, 110, 145, 152, 155, 172, 181, 184, 187, 188, 190, 191, 206, 211, 216, 219, 233, 237, 243, 244, 250, 255, 257, 259, 260, 264, 270, 271, 297, 285, 291 n, 307, 311, 316, 319, 322, 352, 354 ø, 361, 374, 379, 383, 385 n, 392, 394, 404, 405, 406, 414, 415, 417

begge, 431, 446, 459, 461, 463, 464, 465, 475, 481, 487 n, 490, 500, 502, 513, 517, 521, 527, 535, 537, 548, 564, 565, 576, 587, 594 Paul Popper, London 49, 99, 153, 247 Press Association (Reuter), London 231 n Pressens bild, Stockholm 268, 273 n, 389, 395, 398 Publifoto, Milano 489, 497 begge, 507 Radio Times Hulton Picture Library, London 214, 218 The Reporter, New York 229, 286, 288 Royal Court Theatre, London 253 Tyske Ambassade, København 333, 339, 342, 344 345 347, 351 United Artists 180 UPI (United Press International), København 29, 45, 85, 111, 117, 141, 143, 159 begge, 160, 162, 163, 171, 179,’ 183, 204, 237 n, 486 ø, 509, 514, 522, 538, 547 USIS (United States Information Service), København 72, 76, 78, 79, 93 n, 98, 100, 105, 107 begge, 125, 128 begge, 129, 130, 138, 148, 167, 170, 174 begge, 176, 208 Votava, Wien 456

Kart og diagrammer

OEEC- og OECD-landene ......................................... 27 Kull- og stålunionens trekant..................................... 33 EF’s viktigste institusjoner ......................................... 41 Storbritannias plassering i forhold til andre lands levestandard ......................................................... 47 Negerstemmer i Sørstatene ....................................... 150 Partienes fordeling i kongressen i USA...................... 166 Islands fisketerritorium................................................. 414 Den katolske verden .................................................... 506 Japans og Vest-Tysklands andeler av verdenseksporten i % ...................................... 566 USA’s direkte investeringer i utlandet i slutten av 1968 ..................................................................... 584 Engrosprisutvikling i USA......................................... 592 Eksempel på reallønnsutvikling i Frankrike............ 593 Arbeidsløsheten i 1970-årene............................ 604/605 Kondratieffs teori om svingninger i verdensøkonomien............................................. 609

Innhold

SKIPETS VERDEN..................................................... Vismannen fra Cambridge .......................................... Bretton Woods-systemet............................................... Tiggergang til Washington.......................................... Europeisk samarbeid..................................................... Europarådet.................................................................... Mennene bak kulissene................................................. Kull- og Stålunionen..................................................... Robert Schuman ........................................................... Det europeiske fellesmarked........................................ de Gaulle og EF............................................................. Storbritannias vei til Europa ...................................... Danmark og Norge skiller lag .................................... Velferdsstaten.................................................................. Planlegging...................................................................... Styring og strøm ............................................................

15 18 22 24 25 28 30 32 35 37 42 44 49 51 56 59

USA — DEN NYE VERDENSMAKT ................. Krigens katapult ........................................................... Freden bryter ut ........................................................... Gigantenes kamp........................................................... President Trumans valgseier........................................ Heksejaktens tid ........................................................... Hiss-saken ...................................................................... Senator Joseph McCarthy .......................................... Eisenhower som president............................................ Sorgløse år..................................................................... Negrenes oppbrudd....................................................... Skyer i horisonten ......................................................... John F. Kennedys Washington.................................... Mot iye grenser............................................................. Frihetsmarsj for likhet ................................................ Mordet i Dallas.............................................................

70 72 75 77 83 89 90 92 96 102 109 116 123 130 137 140

Lyndon Johnsons store samfunn .............................. «Brenn, baby, brenn ...»............................................. Studentenes opprør ..................................................... «Den verste krise på 100 år»....................................... Det tause flertalls talsmann ....................................... Watergate-saken .......... Lam tungvekter........................................................... Jimmy Who? ............................................................... Den jevne mann i Washington................................... Reagans seier...............................................................

147 155 162 165 171 179 183 186 188 195

CANADA — AMERIKAS NORDBOERE.......... 199 Oppbrudd i Quebec....................................................... 200 Naboproblemer ............................................................. 206

STORBRITANNIA — EN VERDENSMAKT PÅ FØDERÅD ............................................................... 210 Seierens pris og lønn..................................................... 211 Sindig sosialisme ........................................................... 215 «Den vei fra Mandalay» ............................................... 220 Fra velferd til velstand ................................................. 224 Status på kreditt ........................................................... 232 «Den engelske syke» ............................................ • • • 234 Forandringens vind ....................................................... 238 Vevre Wilson ................................................................. 243 Farvel til Victoria ......................................................... 251 Heaths seier og skipbrudd ........................................... 254 Nordsjø-sosialisme........ .................................................261 Callaghans fall............................................................... 265 Den grønne øy............................................................... 267 Fianna Fåil og Fine Gael............................................. 270 DET FORNYEDE FRANKRIKE............................. 276 En nasjons gjenfødelse .............................................. 276 De lange knivers tid ..................................................... 278 Oppsving i kaos............................................................. 283 Algirsk koldbrann ......................................................... 289 13. mai-revolten............................................................. 294 Den 5. republikk ........................................................... 295

Forsyningstjenesten....................................................... Barrikader i mai ........................................................... Etter de Gaulle .............................................................. Drømmen om folkefronten........................................... Venstresving....................................................................

301 306 314 317 320

KJEMPEDVERGEN VEST-TYSKLAND............... 326 År 0 ................................................................................. 326 Forbundsrepublikken..................................................... 328 Det økonomiske mirakel............................................... 332 Erhard og Wildermuth................................................. 339 Adenauer-tiden .............................................................. 341 «Ikke annerledes, men bedre»...................................... 344 Erhards seier og fall ..................................................... 349 Den store koalisjonen ................................................... 350 Landet uten drømmer................................................... 356 Schmidt, tritt og retning............................................... 360 Slutten på SPD-epoken................................................. 366

NORDEN — DEMOKRATIETS LABORATORIER............... 370 Nordens forlis ............................................................... 371 Nordisk råd .................................................................... 375 Kongelig folkestyre ....................................................... 377 Krigens følger ............................................................... 381 Nordisk velferdspolitikk ............................................... 384 Over evne........................... 387 Harpsund-demokratiet ................................................. 388 Det nye venstre ............................................................. 391 Sosialisme på avbetaling.............................................. 393 Fra trygghet mot likhet .............................................. 397 Mønsterland i motvind ................................................ 398 Oppbruddet i 1970-årene ............................................... 401 Olof Palmes fall................................................................ 404 Venstredreining og høyresving...................................... 407 Olje-tømmermenn ........................................................... 410 Høyrebølgen i Danmark................................................. 411 Ytterst mot Norden......................................................... 413 Færøyene og Grønland ................................................... 418

Finland — Nordens grenseland................................... 420 Kekkonen-kursen........................................................... 422 Ny regjering hvert år ................................................... 426 Rebelsk modell . .............................................................. 430 Klemt mellom Øst og Vest........................................... 432 Nederland — Duks bak diker ..................................... 434 Willem Drees................................................................. 436 Provo-bevegelsen ........................................................... 438 Nederlandske kjemper................................................... 440 Land på gasspute........................................................... 440 Belgia — Et urolig sentrum ........................................ 443 Flamsk og wallonsk....................................................... 445 Sveits — Bankier bak fjell........................................... 449 Østerriksk balansekunst ............................................... 452 Livskraftig torso............................................................. 455 SOLSIDEN................................................................... 458 Den forstenete halvøy — Spania og Portugal ...........458 «Den hellige mafia»....................................... 460 Tilbake til livet ............................................................. 463 Felipe Gonzalez’ triumf ............................................... 467 Ny stat i gammel stil ................................................... 471 Nellikrevolusjonen......................................................... 472 Dagen derpå................................................................... 474 Italia — Den dynamiske halvøy................................... 477 Don Camillos triumf..................................................... 479 Italias store sprang fremover ....................................... 482 Næringslivets småkonger ............................................. 484 Flukten fra Syden ......................................................... 486 Åpning til venstre ......................................................... 489 Reformer i motvind....................................................... 492 Het høst ......................................................................... 494 Mot det historiske kompromiss ................................... 499 Svarte massakrer og røde brigader .......................... 501 Vatikanstaten — Verdensmakt uten divisjoner .... 505 Johannes 23. ............................................ .................. Paul 6............................................................................ Hellas — Fra borgerkrig til juntastyrc.................... 516 Konstantin Karamanlis.............................................. 518

Kong Konstantin og Papandreou................................ Offiserskupp.................................................................... Etter oberstene................................................................ Hatets øy ........................................................................ Delingen av Kypros....................................................... Israel — Jødenes hjem ................................................. Smeltedigelen.................................................................. Fra Golda til Begin.......................................................

521 525 528 530 533 533 536 539

STILLEHAVSVERDENEN...................................... 542 Japan gjør helomvending ............................................. 543 Yoshida og hans stall ................................................... 546 Studentopprør ................................................................ 549 Asias dynamo.................................................................. 551 «Matsushita! Matsushital» .......................................... 553 Vekstsmerter .................................................................. 561 Supermakt eller bonkei?............................................... 563 Fra pasifisme til opprustning...................................... 568 Australia — Ved verdens ende .................................. 571 New Zealand — Stillehavets Danmark ...................... 576

DET NYE INDUSTRISAMFUNN ....................... 578 Fedrelandsløse giganter................................................. 583 USA går fra gullet ....................................................... 586 Stagflasjon ...................................................................... 588 Inntektspolitikk ............................................................. 595 1973 — året som løp løpsk.......................................... 597 Den usynlige krise......................................................... 598 Den nye arbeidsløsheten................................................. 601 Good-bye, Lord Keynes .............................................. 606 Politisk pendelsving......................................................... 612

De rike samfunn

SKIPETS VERDEN

«Navigare necesse est, non vivere» — Å seile er nødven­ dig, ikke å leve — lar den greske historieskriveren Plutark Pompeius si til skipperne, da de vegret seg for å stikke til sjøs med kornskipene hans i stri storm. Det har alltid vært nødvendig for den vestlige verden å seile for å leve. Når den ikke har seilt, har den vegetert. Det var en ny teknikk, ofte lånt fra andre folk, som åpnet veien fra Tajo og Guadalquivir ut over verdensha­ vene: roret og den tremastede riggingen, sjøkartet og de nautiske tabellene, astrolabiet og jakobsstaven. Etter seilskipet fulgte dampskipet, etter dampskipet motorskipet. De første skutene som stakk ut på langfart fra Lisboa, var sjelden over 300 tonn. I århundrene som fulgte, vokste lasteevnen. Ved begynnelsen av atomalderen var de stør­ ste skipene i verden på 100 000 tonn. I slutten av 1960-årene var det tankbåter på 300 000 tonn, et større sprang enn fra Columbus’ Santa Maria til Queen Mary. Som før i historien omskapte skipet verden etter sin egen teknikk, tegnet samkvemsmønstre som trosset geografiens fordeling av avstander og ressurser. Det var ikke alltid de land som lå nærmest hverandre som kom til å høre sammen, men ofte de som ble bundet sammen av skipet. Det var ikke de land som fra naturens hånd var velforsynt med råstoffer som blomstret opp, men de som hadde de dypeste havnene. Skipets verden hadde lenge vært «de rike samfunn». Kjølen kunne flytte varene 7 ganger billi­ gere enn hjulet. Den nye skipsfartsteknikken var etter 1945 en medvirkende årsak til at de rike ble enda rikere. Skipets verden var også handelens verden. I 1945 ble Europa delt ved Elben. Det skyldtes krigens tilfeldigheter. Men det stod i eiendommelig samsvar med

«Polysaga» fra Japan pløyer havet. Tankskip til olje og «container»-skip til annen frakt er blitt vanlige i fraktfarten de siste ti-årene (se også side 14). Frakten lastes om bord i enorme «containere» eller beholdere, og plasseres i skipets «container»-rom. På- og avlasting pågår samtidig, og skipene gir mulighet for både store og varierte varepartier.

et eldgammelt historisk skille mellom det borgerlig-kapitalistiske Vest-Europa og storgodseiernes østelbiske føy­ dalsamfunn, som nå ble forandret til en ny type autori­ tære samfunn. Mer enn noen gang før levde de to delene av verden — kjernelandet og randstatene — hver for seg. Kjernelandet stengte seg inne bak hermetiske grenser med piggtrådsperringer, vakttårn og minebelter. Den tyske rikshovedstad ble flerret av en betongmur. I Det fjerne østen ble Korea delt, mens Japan snudde ryggen til Kina og knyttet seg tettere og tettere til skipets verden. Det oppstod et nytt verdensbilde, hvor Amerika kom til å ligge midt i et nett av vekselvirkninger med Asias

J

SKIPETS VERDEN

17

randland på den ene side og Europas randland på den annen. Politikkens, økonomiens og sosiologiens lover for­ trengte mer og mer geografiens lover i historiens gang. Skipets verden hadde alltid vært rastløshetens verden. Europa hadde alltid savnet noe: gull, krydder, olje, som det måtte finne andre steder. Ved siden av skipet ble bilen symbolet for den sivilisasjon som utviklet seg i de rike samfunn. Bilen gav den enkelte mulighet for å bevege seg etter sitt eget hode, omsette den personlige frihet, som hadde hatt de beste kar i skipets verden, i en håndgripelig fornemmelse av uavhengighet. Den var et skip på landjor­ den. Tilbedt og tyrannisk satte den et felles preg på samfunn og livsstil i land som hadde vidt forskjellig historisk bakgrunn. Et Amerika som var befolket av innvandrere fra tallrike land og kulturer, en kjempemes­ sig smeltedigel, hvor folk med mange forskjellige språk, vaner og religioner forsøkte å skape én nasjon. Et Japan,’ som hadde levd avsondret fra verden i tusenvis av år, og hvis befolkning derfor var blitt mer ensartet i sin kultur enn noen annen. Inn mellom dette et Europa, som var mer broket enn Amerika, men som hadde tradisjoner like gamle som Japans. Skipets verden kunne likevel ikke være seg selv nok. Bilen var medvirkende til å gjøre den mer og mer avhen­ gig av den tredje verden, som hverken var randland eller kjerneland. Her lå størstedelen av de oljeressurser som mer og mer ble livseliksiren for de rike samfunn. — Fra 1953 til 1969 vokste verdens samlede tonnasje fra 93.3 til 211.6 millioner tonn, derav tankskipsflåten fra 21.9 til 77.4 millioner tonn. Det var mange trekk i denne utvikling som minnet om de tyve årene som gikk forut for katastrofen i 1914, den perioden som for mellomkrigstiden kom til å stå som la beile époque den skjønne tidsalder, «de sorgløse tider». Fra° slutten av 1940-årene — som fra midten av 1890-årene — begynte en langvarig velstandsøkning, fulgt av en jevn og fortsatt stigning i verdenshandelen. Den ble enda raskere enn i la beile époque. Mens indu­ striproduksjonen i Vest-Europa mellom 1901 og 1913 2. Grimberg 23

18

SKIPETS VERDEN

vokste med 50%, ble den fordoblet fra 1950 til 1962. Det gjorde kontrasten til stillstanden og krisene i mellomkrigs­ tiden enda mer slående. Som før 1914 kunne folk i skipets verden ferdes fritt fra land til land og fra 1958 kunne de også fritt veksle sine penger fra den ene valuta til den annen. De forsøk på å skape et «sosialt demokrati», som var blitt innledet i la beile époque, ble ført videre i bestrebelsene på å bygge opp moderne velferdsstater. Den voksende økonomiske sammensmeltning som man kunne iaktta allerede før 1914, men som ble avbrutt i mellom­ krigstiden, tok ny fart etter 1945 både ved den politikk statene førte og ved den private kapitals disposisjoner. Fem og tyve års økonomisk fremgang endte med oljeprisrevolusjonen i 1973 (se «Duellen uten ende», side 417/418 f). Fra 1950 til 1972 var verdensproduksjonen blitt mer enn tredoblet. En slik velstandsøkning var i omfang uten sidestykke i historien, selv om en lignende utvikling også hadde preget «de fagre år» før 1914. Mange av de menn som skulle bygge en ny verden på ruinene etter den store krigen, var vokst opp i la beile époque og hadde gode minner fra den tiden. Men sorgløse kunne de aldri bli mer. For senere hadde de opplevd den verste jerntid historien kjenner. Den hadde merket dem for livet. Etter 1918 satte man seg som mål å komme tilbake til tilstandene før krigen. Etter 1945 var man tvert imot besatt av tanken om at verden måtte bli annerledes enn den hadde vært før krigen. At den ble annerledes, har utallige årsaker. Men skulle man gi noen æren fremfor andre, måtte det være den britiske økonomen John Maynard Keynes, mindre som enkeltperson enn som representant for en vitenskap og et samfunnssyn.

Vismannen fra Cambridge Samtidig med at amerikanske og britiske soldater kjempet for å bryte gjennom den tyske ringen omkring det allierte brohodet i Normandie, møttes utsendinger fra 44 allierte land i den idylliske lille byen Bretton Woods i

VISMANNEN FRA CAMBRIDGE

19

Vismannen fra Cambridge — John Maynard Keynes. Tegning av David Low fra 1933.

White Mountains i New Hampshire for å legge grunn­ muren for den nye verden som skulle bygges opp etter krigen. Konferansen ble avsluttet tre uker senere, 22. juli 1944, med en tale av sjefen for den britiske delegasjonen, Lord Keynes, som sa: «Internasjonale konferanser har dårlig ry. Men jeg er sikker på at ingen konferanse i manns minne har prestert et så fremsynt og solid konstruktivt arbeid. Det har vært et team-arbeid, som jeg sjelden har opplevd maken til. Vi har vist at en forsamling på 44 nasjoner kan samarbeide konstruktivt i vennskap og ubrutt forståelse. Få hadde trodd at dette var mulig. Hvis vi kan fortsette slik, vil det mareritt som de fleste av oss her har tilbrakt det meste av vårt liv i, være slutt.»

VISMANNEN FRA CAMBRIDGE

21

Bretton Woods-konferansen dreide seg, sa Keynes i sin tale, om «intellektuelt og teknisk ytterst vanskelige pro­ blemer». Men til gjengjeld var de helt sentrale når det gjaldt hvordan utviklingen etter krigen skulle forme seg: organisasjonen av det internasjonale pengevesen, selve grunnlaget for verdensøkonomien. At forhandlingene munnet ut i en stormende hyllest til Lord Keynes, var i usedvanlig høy grad på sin plass. Få menn hadde med større klarsyn og sikkerhet bekjempet de feiltagelser som mellomkrigstidens ulykker og krigen var sprunget ut av. Som Kopernikus hadde Keynes — i motsetning til Marx — den sjeldne evne å kunne erkjenne at sannheten kan være det motsatte av det nærliggende. Keynes så at det som kunne være riktig for den enkelte borger, ikke nødvendigvis var riktig for staten. Det var i strid med sunn fornuft å gi fra seg penger når man var fattig. Men Keynes forstod at samfunnet kunne bli rikt ved at staten satte seg i gjeld, men at det ikke kunne bli det ved å spare. I 1936 leverte han i sin berømte General Theory of Employment, Interest and Money et vitenskapelig svar på hvordan 1930-årenes arbeidsløshet kunne bekjempes. Hovedtanken var at den arbeidsløshetskrise som hadde rammet de kapitalistiske samfunn, ikke var noe uunngåe­ lig. Ved å øke statens utgifter i en krisetid med under­ skudd på budsjettet, kunne staten sette fart i samfunns­ økonomiens pumpe, så produksjonen og beskjeftigelsen kunne komme i gang. Derved ville samfunnet bli rikere og kunne betale av på sin gjeld. Ved å klarlegge teoretisk den kompliserte sammenheng mellom beskjeftigelse, finanspo­ litikk, pengepolitikk, rentenivå, investeringer, etterspørsel og produksjon leverte Keynes det vitenskapelige grunnlag for en beskjeftigelsespolitikk som ikke bare var et impro­ visert svar på et påtrengende behov. Han påviste at det Byenes gamle veinett strakk ikke til etter krigen. Byplanleggerne måtte ta hensyn til den utbredte privatbilismen i etterkrigstiden, og flerfelts motorveier med sinnrike over- og underkjøringer preget bybildet overalt i de rike samfunn — som her i Los Angeles, hvor Santa Monica highway skjærer seg inn i storbyen.

22

SKIPETS VERDEN

kapitalistiske samfunn ved målbevisst styring av økono­ mien kunne unngå de store krisene som Marx hadde spådd ville føre til sammenbrudd i de kapitalistiske sam­ funn. Bretton Woods-systemet Krigen 1939-45 skapte muligheter for en ny start. Det var oppgaven i Bretton Woods. Grunnlaget var likevel allerede lagt ved langvarige forhandlinger mellom Stor­ britannia, Canada og USA, hvor Keynes representerte Storbritannia, men i virkeligheten også gjorde seg til talsmann for hele det forarmede Europa som var kneblet av nazismens gangstervelde. Helt fra 1941 var han opp­ tatt av hvordan Storbritannia skulle mestre de betalings­ vanskeligheter han forutså etter krigen. Han utarbeidet en plan til et nytt internasjonalt betalingssystem, som både skulle løse dette problem og samtidig skåne verden for de krisene den hadde vært utsatt for i mellomkrigsti­ den. Bare en del av Keynes’ idéer seiret på Bretton Woodskonferansen. Som han hadde ønsket, fikk man et interna­ sjonalt organ til å beskjeftige seg med valutaproblemene, Det internasjonale valutafond (International Monetary Fund — IMF). Man oppnådde også en begrensning i statenes muligheter for å bekjempe hverandre ved hjelp av kursendringer og valutarestriksjoner, idet medlemmene forpliktet seg til å opprettholde faste kurser, som i prinsip­ pet bare kunne endres etter avtale med IMF. Til gjengjeld fikk medlemmene i tilfelle av underskudd på betalingsba­ lansen rett til å trekke på Fondets midler opp til visse grenser som stod i forhold til deres egne innskudd. Etter mye tautrekking gikk amerikanerne med på en startkapi­ tal på 8.8 milliarder dollar. Men Marshall-planen (se «Duellen uten ende», side 110) skulle komme til å vise at Keynes hadde vært meget forutseende med sitt forslag om 25 milliarder dollar. På et viktig punkt viste amerikanerne likevel imøtekommenhet: de gikk med pa å innføre begre­ pet «knapphetsvaluta». Det betydde at europeiske land

BRETTON WOODS-SYSTEMET

23

kunne innføre begrensninger i importen fra USA hvis dollaren ble erklært for knapphetsvaluta, uten tilsvarende motforanstaltninger fra amerikansk side. Når det gjaldt spørsmålet om innflytelse i IMF trakk amerikanerne det lengste strå, idet stemmeretten i repre­ sentantskapet ble gjort avhengig av landenes innskudd. Dessuten fikk dollaren en nøkkelstilling i Bretton Woodssystemet, idet kursene ble fastsatt i forhold til dollar, som igjen ble fiksert i forhold til gull. Både av denne grunn, men først og fremst på grunn av USA’s enestående økonomiske styrke etter krigen ble dollaren den domine­ rende reservevaluta i etterkrigstiden. Dette skulle komme til å få vidtgående følger både økonomisk og politisk. Men det var det ingen som forutså i 1944. IMF var ikke det eneste resultat av konferansen i Bretton Woods. Det ble også vedtatt å opprette Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (In­ ternational Bank for Reconstruction and Development — IBRD), ofte omtalt som Verdensbanken. Den skulle ha som oppgave å ordne med langsiktige lån, mens IMF bare skulle yte kortsiktige kreditter. Både Valutafondet og Verdensbanken fikk hovedsete i Washington. Dette viste, på samme måte som anbringel­ sen av FN’s hovedkvarter i New York, hvilken sentral rolle USA skulle komme til å spille i etterkrigstiden. Man var også opptatt av spørsmålet om hvordan man skulle kunne avvikle de skranker for handelen som var blitt innført i form av tollmurer og kvantitative restriksjo­ ner. I Bretton Woods nådde man bare fram til en forelø­ pig diskusjon. Videre forhandlinger ble innledet i Genéve i 1947 mellom representanter for 24 stater. De ble enige om et utkast til en internasjonal handelsorganisasjon, som ble lagt fram for den verdensøkonomiske konferansen i Havana i 1948. Men denne internasjonale organisasjon fikk dødsstøtet da Kongressen i USA nektet å godkjenne traktaten. Likevel kunne forhandlerne i Genéve trøste seg med at de parallelt med dette hadde lagt grunnen til en annen traktat, som skulle komme til å bli mer levedyktig, nemlig

24

SKIPETS VERDEN

den alminnelige overenskomst om handel og toll, som vanligvis omtales som GATT — General Agreement on Trade and Tarif — (Den internasjonale toll- og handels­ politiske avtale). Denne traktaten innførte som hovedregel at de land som sluttet seg til traktaten skulle vise hveran­ dre ubetinget mestbegunstigelse med hensyn til toll og avskaffe alle kvantitative importrestriksjoner i forhold til hverandre. Unntatt fra disse reglene ble tollunioner og frihandelsområder. Land som var medlemmer av slike organisasjoner, kunne avvikle alle handelsskranker seg i mellom uten å vise samme hensyn til andre GATT-land. Nettopp en utvikling i denne retning skulle snart komme til å prege etterkrigstiden. Tiggergang til Washington Selv om Lord Keynes allerede på Bretton Woodskonferansen hadde fått en alvorlig påminnelse av sitt svake hjerte om at han burde legge opp, påtok han seg likevel i september 1945 å dra til USA enda en gang for å tale sitt eget lands og hele det utpinte Europas sak. Det ble den hardeste oppgave han noen gang hadde vært stilt overfor. Det ble en tiggergang gjennom brustne illusjoner og smertelige ydmykelser, som kom til å fremskynde hans død. I to måneder argumenterte han dag etter dag med amerikanerne for å få dem til å forstå Europas nød. Han støtte på en mur av kortsyn og selvopptatthet som tvang ham til å vike skritt for skritt. Da han drog fra London, erklærte han optimistisk at han regnet med å kunne overtale amerikanerne til å yte Storbritannia 6 milliarder dollar som gave til gjengjeld for det store lasset britene hadde trukket under krigen. Det ville være i USA’s egen interesse å bevilge en slik gave, fordi en slik innsprøyting ville sette fart i verdensøkonomien igjen. «Når jeg lytter til Lord Keynes, kan jeg allerede høre pengene klirre i lommen,» sa Bevin. «Men jeg er ikke helt sikker på at uc er der,» tilføyde han. Han skulle få rett i sin skepsis. I Washington ville man i høyden høre snakk om et 4ån. Keynes prøvde å få det rentefritt, men ble avvist også på

EUROPEISK SAMARBEID

25

det punkt. Heller ikke de 6 milliardene ville amerikanerne gå med på. Da forhandlingene ble avsluttet 6. desember, var det et lån på 3.75 milliarder dollar med 2% rente Keynes hadde oppnådd, og det var betinget av at Storbri­ tannia forpliktet seg til — fra 15. juli 1947 — å innveksle andre lands pund-tilgodehavender i dollar. Keynes var den første som måtte gå tiggergang til Washington. Han ble snart etterfulgt av en annen av de mest ansette skikkelser i det gamle Europa, lederen for det franske sosialdemokrati, Léon Blum. De ydmykelser han ble utsatt for, førte til at han flere ganger overveiet å avbryte forhandlingene.

Europeisk samarbeid I denne situasjon mellom et rikt, vulgært og «seg selv nok»-USA på den ene side og et forarmet, men mektig og sykelig mistenksomt Russland på den annen, begynte flere og flere i Vest-Europa å se en europeisk samling som den eneste mulighet for å unngå ydmykelser og trusler. Nok en gang var det Storbritannia som slo an tonen, denne gang gjennom Winston Churchill. I en tale på Zurichs universitet høsten 1946 stilte han opp Europas forente stater som et mål for de europeiske lands politikk. Han sa bl.a.: «Vi må alle snu ryggen til fortidens redsler. Vi må se fremover. Vi har ikke råd til å slepe med oss det hat og den hevngjerrighet som er sprunget ut av fortidens ugjer­ ninger gjennom årene som kommer. Hvis Europa skal reddes fra bunnløs elendighet, ja fra undergang, må det skje en troshandling i den europeiske familie. Fortidens forbrytelser og galskap må glemmes. Jeg vil nå si noe som kommer til å vekke forbauselse. Det første skritt til å gjenskape den europeiske familie må være et kompani­ skap mellom Frankrike og Tyskland. Bare på den måten kan Frankrike vinne tilbake den moralske ledelse i Eu­ ropa. Europa kan ikke gjenoppstå til nytt liv uten et åndelig stort Frankrike og et åndelig stort — Tyskland. Hvis Europas forente stater får den rette struktur, vil det

26

SKIPETS VERDEN

gjøre den enkelte stats materielle styrke underordnet. Små nasjoner vil få like stor vekt som de store. Deres anseelse vil være avhengig av deres bidrag til den felles sak.» Det gikk fram av Churchills tale i Zurich at Storbritan­ nia skulle stå utenfor det Europa han tenkte seg. Likevel ble det London som kom til å ta det første skritt mot europeisk samling. Det skjedde med Ernest Bevins raske reaksjon på George Marshalls tale i Harvard i juni 1947, den talen som førte til opprettelsen av den europeiske økonomiske samarbeidsorganisasjon OEEC (se «Duellen uten ende», side 115 f). Når den konferansen som — på britisk initiativ — ble sammenkalt sommeren 1947 for å sette opp en oversikt over det samlede behov for amerikansk hjelp, utviklet seg til den permanente organisasjonen OEEC — som ble opprettet i april 1948 og fikk sitt hovedsete i Marie Antoinettes Palais de la Muette — skyldtes det likevel ikke bare Bevins energi, men også amerikansk press og amerikansk tillit. Det var mer praktisk for amerikanerne å forhandle med en organisasjon i stedet for med 16 land. Men da ambassadør Averell Harriman den 5. juni 1948 meddelte de 16 landene i OEEC at de selv måtte fordele de bevilgninger Kongressen nettopp hadde vedtatt, kom det likevel fullstendig overraskende på dem. USA tvang dermed de europeiske land til å finne fram til nye samarbeidsformer, ikke minst fordi de beløp som ble stilt til rådighet, ikke var så høye som europeerne hadde ønsket. Nølende slo man inn på nye veier, bort fra det tradisjonelle diplomati hvor stat stod mot stat. Det ble utpekt en «vismannskomité» med representanter for fire land, Storbritannia, Frankrike, Italia og Nederland. Etter å ha «eksaminert» alle medlemslandene etter tur, trakk disse fire seg tilbake til «et sted i Frankrike» for å utarbeide et forslag til en fordelingsnøkkel. Da de var ferdige, ble de møtt med en storm av protester. Men forslaget ble likevel lagt til grunn for den endelige ord­ ning, og i tiden som fulgte benyttet man de to nye metoder — «vismannskomitéer» og «eksaminasjoner» av

EUROPEISK SAMARBEID

27

OEEC-organisasjonen ble opprettet i 1948 og hadde som formål å fordele den amerikanske Marshall-hjelpen. Det opprinnelige antall land økte senere idet Vest-Tyskland og Spania ble tilsluttet. Da dessuten USA, Canada og Japan ble opptatt som medlemmer i 1961, skiftet organisasjonen navn til OECD. Senere fikk Australia, New Zealand, Finland og Jugoslavia en assosieringsordning.

medlemslandenes økonomiske politikk. Dessuten innførte man en «karaktergivning» som regjeringene hurtig fant det nyttig å kunne bruke i den hjemlige debatt. Det var særlig på to punkter OEEC kom til å vise resultater. Handelsskrankene mellom de europeiske land ble brutt ned ved avtaler om avvikling av de kvantitative restriksjoner. Samtidig ble samhandelen stimulert ved at

28

SKIPETS VERDEN

man i 1950 opprettet Den europeiske betalingsunion (EPU). Den betydde at et medlemsland etter nærmere avtalte regler kunne bruke sine tilgodehavender i et land til innkjøp i et hvilket som helst annet. Dermed ble handelen brakt ut av det stive mønstret med tosidige avtaler som hadde utviklet seg i 1930-årene. OEEC kom til å overleve Marshall-planen, som hadde vært foranledningen til at den ble opprettet. Men da de europeiske landenes økonomi var blitt så sterk at de i 1958 kunne innføre full konvertibilitet, dvs. gjøre det mulig å innveksle alle valutaer i forhold til hverandre, hadde organisasjonen løst den oppgaven den hadde fått, og andre former for samarbeid hadde begynt å utvikle seg.

Europarådet I mai 1948 møttes 800 representanter for 20 europeiske land til en kongress i Haag med det formål å bane veien for et nærmere europeisk samarbeid. Bakgrunnen var inntrykket av den tilspissing av forholdet mellom øst og vest som de foregående måneders dramatiske begivenhe­ ter hadde skapt (se «Duellen uten ende», side 122 ff). En av hovedtalerne var Winston Churchill, og denne gang gikk han lenger enn i Zurich. Det forente Europa han nå gikk inn for, omfattet også Storbritannia. «Gjensidig hjelp på det økonomiske område og felles forsvar må uunngåe­ lig bygges ut skritt for skritt sammen med større politisk enhet. Det sies med noen rett at dette må medføre et offer eller en sammensmeltning av nasjonal suverenitet,» sa han. Det mål han stilte opp, var dannelsen av en «euro­ peisk forsamling». Blant de britiske delegerte var også den senere statsminister Harold Macmillan. Men det var Arbeiderpartiet som satt med makten. I tiden som fulgte, tok den franske regjering initiativet til dannelsen av en europeisk politisk union. Men Storbritannia var tilbake­ holdende. Riktignok førte forhandlingene til at det ble opprettet et Europaråd i Strasbourg med en forsamling som trådte sammen første gang i august 1949. Forsamlin-

EUROPARÅDET

29

Den belgiske advokat og statsmann Paul-Henri Spaak startet sin poli­ tiske løpebane i 1932 som sosialistisk deputert i Parlamentet. Under krigen var han utenriksminister — fra 1940 i eksilregjeringen i London. Han fortsatte i denne stilling til 1950, da han overtok ledelsen av regjeringen i fire år. Spaak var en meget temperamentsfull politiker og spilte en vesentlig rolle ved opprettelsen av Benelux-tollavtalene og ved utarbeidelsen av Roma-traktaten. Før det hadde Spaak vært den første president i FN’s generalforsamling og president for Europa-rådets rådgivende forsamling. Fra 1957 var han generalsekretær for NATO, men i 1961 kom han igjen tilbake til belgisk politikk. Kanskje fortjener han mer enn noen annen betegnelsen «Monsieur Europe».

gens første formann, belgieren Paul-Henri Spaak, sa imidlertid senere: «Av alle de internasjonale forsamlinger jeg har kjent, har jeg aldri deltatt i noen som var så engstelig og så maktesløs.» Britiske og skandinaviske for­ behold førte til at Europa-forsamlingen i Strasbourg, som

30

SKIPETS VERDEN

bestod av representanter for medlemslandenes parlamenter, ikke fikk noen reell makt, men bare mulighet til å utarbeide forslag som det deretter var opp til regjeringene å sette ut i livet. På et enkelt punkt lyktes det likevel å skape noe nytt. Etter forslag fra forsamlingen ble det vedtatt en europeisk menneskerettighetskonvensjon. Gjennom den forpliktet medlemslandene seg til ikke å krenke de borgerlige frihetsrettigheter. Det ble også opprettet en menneskerettig­ hetskommisjon i Strasbourg, der borgere i de land som hadde akseptert individuell klagerett, kunne henvende seg hvis de mente at deres menneskerettigheter var blitt krenket i hjemlandet. I henhold til menneskerettighets­ konvensjonen kunne de tre nordiske land og Nederland anklage offisersjuntaen i Hellas, som hadde tatt makten ved et kupp i april 1967. Men for de ivrigste «europeere» var forhandlingene om opprettelse av Europarådet en skuffelse. Våren 1949 ble det imidlertid tatt mer vidtgående skritt enn dem man hadde tatt i OEEC og i forhandlingene om opprettelse av Europarådet. Initiativet til dette ble tatt av en av de menn som skulle komme til å få størst betydning for utviklingen av det europeiske samarbeid, sjefen for den franske stats økonomiske planleggingskommissariat, Jean Monnet. Han foreslo at Frankrike og Storbritannia skulle innlede forhandlinger om et mer intimt økonomisk samarbeid. Den 21. april 1949 kom så sjefen for den britiske økono­ miske planleggingsstab, sir Edwin Plowden, sammen med noen få medarbeidere til Monnets landsted i Houjarray utenfor Paris. Mennene bak kulissene Hvis noen franskmann skulle ha muligheter for å komme på talefot med britene, måtte det være Monnet. Han var selv nesten like mye brite som franskmann. Allerede under Den første verdenskrig — fra 1914 hadde han — bare 26 år gammel — vært det franske handelsdepartements representant i London.

MENNENE BAK KULISSENE

31

Jean Monnet utvikler sine tanker om EF i samtale med forfatteren av denne bok i 1961.

I London fikk Monnet tross sin ungdom stor innflytelse på den økonomiske krigføring. Da vestmaktenes forsynin­ ger ble alvorlig truet av den uinnskrenkede ubåtkrig i 1917, fikk han gjennomført at Storbritannia og Frankrike slo sine tonnasjer sammen i en pulje, og senere at de foretok felles-import av de råvarer som var mest tonnasjekrevende. Systemet fungerte så godt at Monnet og hans britiske kolleger i 1918 fikk sine ministre til å foreslå at det skulle fortsette ogsa under gjenoppbyggingsarbei­ det etter krigen. Forslaget strandet på amerikansk mot­ stand. Gjennom sitt arbeid kom den idérike unge franskman­ nen i kontakt med en krets av engelskmenn som i mellom­ krigstiden kom til å spille en betydelig rolle i britisk samfunnsdebatt. Gjennom sin nærmeste medarbeider i tonnasjepuljen, Arthur Salter, en av Keynes’ nære ven­ ner, kom han i berøring med folk som Walter Layton, som i mange år var redaktør for tidsskriftet The Economist, og William Beveridge, rektor for den ansette

32

SKIPETS VERDEN

London School of Economics. Dette fikk han nytte av da han etter krigsutbruddet i 1939 på ny ble sendt til Lon­ don. Under Frankrikes sammenbrudd i 1940 fikk han gjen­ nom sine venner Winston Churchill til å foreslå en sam­ mensmeltning av de to stater og deres imperier til ett verdensrike i håp om at det ville få franskmennene til å fortsette kampen. Det mislyktes. Men planer om å finne fram til en ny verdensorden etter krigen, og særlig en ny ordning av forholdene i Europa som gikk ut over de tradisjonelle stater, fortsatte man å tumle med i Monnets britiske bekjentskapskrets under krigen. Folkeforbundet hadde vært utilstrekkelig når det gjaldt å avverge en ny katastrofe. Man måtte finne fram til en mer effektiv form for internasjonal organisasjon hvor statene gav avkall på mer av sin suverenitet, for å forhindre nye kriger. Både Layton, Beveridge og Salter syslet med planer om å forene Europa. Det samme gjorde også et annet medlem av kretsen, den alle steds nærværende, om enn så å si usynlige Lionel Curtis fra All Souls College i Oxford. Ifølge Salter øvet han «mer enn noen annen i dette århundre avgjørende innflytelse på løsningen av mange problemer uten å råde over de vanlige maktredskaper». Etter krigen ble Curtis sjelen i organiseringen av den første europeiske kongress i Haag i 1948. Fra disse mennene kom ideene om å utvikle nye former for internasjonalt samarbeid i Europa. Det ble fransk­ mannen Jean Monnet, som med sitt praktiske grep, sine sjeldne overtalelsesevner, sin enestående evne til å skaffe seg adgang til sentrale beslutningstagere og sin sikre sans for det rette tidspunkt kom til å føre de nye europeiske samarbeidsideer ut i livet. Kull- og Stålunionen Våren 1949 satt Jean Monnet igjen i forhandlinger om britisk-fransk samarbeid, og enda, en gang hadde han revolusjonære planer: hvorfor utarbeidet ikke Storbritan­ nia og Frankrike en felles økonomisk gjenreisningspian i

KULL- OG STÅLUNIONEN

33

stedet for å arbeide hver for seg, spurte han sir Edwin Plowden. Britene hadde vanskelig for å forstå eller i det minste å akseptere så vidtflyvende tanker. Med bena på jorden foreslo de i stedet at man skulle ta vare for vare og undersøke hvordan Storbritannia og Frankrike kunne supplere hverandre. Dette førte til endeløse detaljforhandlinger som i slutten av 1949 løp ut i sanden. I mellomtiden åpnet det seg nye muligheter fra en annen kant. I Tyskland var Konrad Adenauer kommet til makten. Han hadde gitt klart uttrykk for at hans mål var å få Tyskland anerkjent igjen som et likeberettiget og salongfåhig medlem av nasjonenes selskap. Veien mot et slikt mål så han i et nært samarbeid mellom Forbundsre-

34

SKIPETS VERDEN

Ved den såkalte «Paris-traktaten» 18. april 1951 ble den europeiske Kull- og Stålunionen et faktum. Dette skulle vise seg å bli utgangspunk­ tet for det vest-europeiske Fellesmarkedet (se side 37 f). Vi ser fra venstre Paul van Zeeland (Be.), Joseph Bech (Lux.), Joseph Meurice (Be.), grev Carlo Sforza (It.), Robert Schuman (Fr.), Konrad Adenauer (Ty.), Dirk Stikker (Ned.) og Johannes van den Brink (Ned.).

publikken og vestmaktene. Særlig fridde han til Frank­ rike. For rhinlenderen og katolikken Adenauer stod dette landet som en like attraktiv samarbeidspartner som det protestantiske og militaristiske Preussen, som Rhinlandet hadde vært underlagt siden Wienerkongressen i 1815. Det problem som mest umiddelbart trengte seg på for Adenauer, var å få lettet de alliertes kontroll med Ruhr. Amerikanerne var ikke avvisende. Det skulle treffes en avgjørelse på en vestmaktskonferanse i London 12. mai 1950. Monnet fant tiden inne til å sjøsette en ny idé. I stedet for å se at kullene i Ruhr, som den franske stålin­ dustri i Lorraine var helt avhengig av, gradvis skulle komme under tysk kontroll igjen, foreslo han — etter modellen fra tonnasje-eksperimentet i 1917 — at man skulle opprette et kull- og stålfellesskap hvor Frankrike,

ROBERT SCHUMAN

35

Tyskland og andre europeiske land som ønsket det, kunne tre inn på like fot. En overnasjonal myndighet skulle styre tungindustrien og hindre den i igjen å inngå produksjonsbegrensende kartellavtaler til skade for forbrukerne. Han forela planen for utenriksminister Robert Schuman som omgående forstod dens rekkevidde og besluttet å gjøre den til sin egen politikk. Schuman hadde i mange år vært opptatt av hvordan man en gang for alle kunne få slutt på konfliktene mellom Frankrike og Tyskland. Her så han plutselig en løsning på dette problemet: hvis tung­ industrien, som dannet grunnlaget for rustningsindu­ strien, kom under felles overstatlig kontroll, ville en ny fransk-tysk krig simpelthen bli en fysisk umulighet. Robert Schuman Robert Schuman hadde hele sitt liv levd i skyggen av det fransk-tyske motsetningsforhold. Han var født i Lux­ embourg i 1886, men hadde vokst opp i Metz i det tyske Lothringen og var utdannet ved universitetene i Bonn, Munchen, Berlin og Strasbourg. Da Metz igjen ble fransk i 1918, valgte byen ham til medlem av Deputertkammeret i Paris, et verv han bekledde uavbrutt fra 1919 til 1940. Under den store krisen høsten 1947, da den kalde krigs slag om Frankrike ble utkjempet, ble ledelsen av regjerin­ gen betrodd Schuman (se «Duellen uten ende», side 124). Den besindighet og fasthet han styrte Frankrike med over det opprørte hav, gav ham en prestisje som i den følgende tid skaffet ham temmelig frie hender i utenrikspolitikken. Den 9. mai 1950 satte han Monnets plan om en europeisk kull- og stålunion fram som regjeringsforslag. «Schuman-planen», som den straks ble kalt, fikk om­ gående begeistret tilslutning i Bonn. Schuman og Konrad Adenauer kjente hverandre bare flyktig på dette tids­ punkt. Men de hadde de beste forutsetninger for å komme på bølgelengde. Begge tilhørte det fransk-tyske grense­ land Og den kristelig-demokratiske bevegelse. I Storbri­ tannia var mottagelsen mer blandet. Tanken om å avstå beslutningsrett over et så viktig

36

SKIPETS VERDEN

Etter en kort tid som statsminister i 1947/48 overtok Robert Schuman stillingen som utenriks­ minister i forskjellige regjeringer fra 1948 til 1953. Det var i denne perioden han la fram ut­ kastet til Kuli- og Stål­ unionen. Karikatur av den franske tegneren Cabrol.

område som tungindustrien til et overnasjonalt organ falt ikke i god jord i London. I det hele tatt kviet britene seg for et altfor nært samarbeid med landene på fastlandet. Hva vil USA si til å gifte seg med Brasil? svarte den britiske finansminister sir Stafford Cripps da USA’s reisende ambassadør Averell Harriman spurte ham hvorfor England sa nei til Schuman-planen. Robert Sehuman tok imidlertid den britiske avvisning filosofisk. «Storbritannia har en uovervinnelig motvilje

DET EUROPEISKE FELLESMARKED

37

Det europeiske fellesmarked At andre deler av økonomien ikke kunne holdes utenfor når man «europeiserte» tungindustrien, var Jean Monnet helt på det rene med. Det samme var hans nærmeste med­ arbeidere Etienne Hirsch og Pierre Uri, den første ingeniør av utdannelse, den andre filosof. Det var nettopp noe av ideen med Kull- og Stålunionen. På samme måte som tonnasjefellesskapet i 1917 meget snart hadde frem­ tvunget en felles administrasjon også av de varer som skulle transporteres, måtte virkningene av Kull- og Stål­ unionen spre seg som ringer i vannet til de deler av nær­ ingslivet som ble berørt av tungindustrien. Etter modellen fra Kull- og Stålunionen forsøkte man å skape et europeisk forsvarsfellesskap og et europeisk politisk fellesskap. Men dermed skamkjørte man en idé som til nød var politisk gjennomførlig på tungindustriens meget tekniske område, fordi den bare berørte meget små grupper. Med syvmilsstøvler fjernet «europeerne» seg langt bort fra de politiske realiteter. Resultatet ble at Europahæren falt i det franske parlament i august 1954 (se «Duellen uten ende», side 245). I 1952 ble Jean Monnet utnevnt til den første sjef for Kull- og Stålunionens Høye myndighet (La Haute Autorité) i Luxembourg, og i begynnelsen av 1955 fant han og hans medarbeidere tiden inne til en ny start. Under forhandlinger med tyske eksperter fremsatte de en plan til to nye europeiske organisasjoner: et europeisk fellesmar­ ked og et europeisk fellessskap for fredelig utnyttelse av atomenergien. Franskmennene var særlig opptatt av det siste forslaget. Helt siden industrialismens gjennombrudd hadde Frankrike vært plaget av utilstrekkelige kraftforsy­ ninger. I atomenergien øynet man en mulighet. Tyskerne var mer interessert i en europeisk tollunion som kunne åpne et større marked for den tyske industri.

dcbm anske Bibliotek

mot de presise og stive tekster som juristene på kontinen­ tet elsker. Derfor vil Storbritannia bare slutte seg til det europeiske samarbeid under utviklingens press,» skrev han senere.

38

SKIPETS VERDEN

1. juni 1955 møttes ministre fra de seks medlemslandene i Kull- og Stålunionen ut fra ønsket om å utvide det eksisterende samarbeidet til å gjelde et bredere økonomisk felt. I Roma i 1957 ble så forarbeidet til Fellesmarkedet fullført. Vi ser fra venstre til høyre: Johan Beyen (Ned.), Gaetano Martino (It.), Joseph Bech (Lux.), Antoine Pinay (Fr.), Walter Hallstein (Ty.) og Paul-Henri Spaak (Be.).

Men her var franskmennene betenkte, fordi de var engste­ lige for at de ville få vanskeligheter med å klare seg mot tyskerne. Til gjengjeld hadde det franske jordbruk bruk for det tyske marked. Som et resultat av forhandlingene i Luxembourg kom det til sist et utkast både til et atomsamarbeid og til et europeisk fellesmarked. Det ble overdratt til den sterkt europeisk innstilte utenriksminis­ ter i Belgia, Paul-Henri Spaak, og hans nederlandske kollega Johan Willem Beyen å legge forslaget fram på en konferanse som de seks landene hadde besluttet å avholde i Messina i juni 1955. At man valgte denne byen, skyldtes at den italienske utenriksminister, Gaetano Martino, var rektor for Messinas universitet. Messinakonferansen ble innledningen til de forhandlinger som to år senere førte til en overenskomst om å opprette et europeisk økonomisk fellesskap (EF) og atomorganisasjonen Euratom. Avtalene om dette ble underskrevet i Roma 25. mars 1957 og ble derfor senere kalt Roma-traktaten. Italia var blitt koblet inn i det europeiske samarbeid

DET EUROPEISKE FELLESMARKED

39

allerede gjennom Schuman-planen. Den italienske regje­ ring mente at Kull- og Stålunionen ville være gunstig for den industrialiseringspolitikk som landet måtte slå inn på for å overvinne sin underutvikling sammenlignet med Nord-Europa. Italias ledende politiker Alcide de Gasperi, hadde de beste forutsetninger for å komme på talefot med Konrad Adenauer og Robert Schuman. Også han kom fra grenselandet mellom tysk og latinsk kultur. Han stammet fra den delvis tysk-språklige provinsen Sør-Tyrol, som han før Den første verdenskrig hadde representert i det østerrikske parlament. Her hadde han talt det italienske mindretallets sak. Da provinsen gikk over til Italia i 1918, ble han en av lederne for det nystiftede katolske folkepartiet, og i 1924 ble han dets generalsekretær. Men partiet ble snart etter forbudt av ør Qt-m les plénipotenUa.re. M.uSMgnrx »»«i appø-e lrW. sqpmurr» au ba* de I» prrteate (Lonvrntion.

Zi oemmen haben dir unierxeichnei7. sl A/for-ta? Hsvst, WHistnir mA SM &-sve Htssz, SortwAs tt&nb. Stusf.i Imc hr, stafsr Osfaet Ufaå-lar.