Duellen uten ende: verdenshistorien etter 1945 [23] [PDF]

Zitiervorschau

Erling Bjøl

DUELLEN UTEN ENDE Verdenshistorien etter 1945

B Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1984

Oversatt og redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Knud Sandvej Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Otava, Finland Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1 199-6

Forord

Mange forfattere har skildret etterkrigstidens historie, men få har lykkes så godt som dansken Erling Bjøl. Så har også forfatteren hatt særlig gode forutsetninger for sitt arbeid. Ved lange utenlandsopphold som journalist — bl.a. ved BBC i London under krigen, i Paris og ved FN i New York — har han hatt anledning til personlig å møte en rekke av de mennesker han skriver om og dermed danne seg et mer levende bilde av dem enn en historiker vanligvis får gjennom sine kildestudier. Dette har preget hans fremstilling. I 1963 ble Erling Bjøl professor i internasjonal politikk ved Århus universitet. Han har dermed også kunnet trekke veksler på sitt teoretiske studium av utenrikspoli­ tikken, og boken fremstår som et lykkelig resultat av samarbeidet mellom journalisten og vitenskapsmannen Erling Bjøl. Den største vanskelighet for en samtidshistoriker er av dobbel natur. På den ene side skal han velge ut av det overveldende materiale som står til rådighet, de begiven­ heter som vil vise seg å ha varig betydning, før man har fått dem så mye på avstand at man kan se følgene av dem. Og på den annen side har han ikke adgang til kildemate­ rialet som først vil bli tilgjengelig for historiegranskerne i en kommende tid — et savn som særlig har vært følbart ved behandlingen av de kommunistiske landene. Etter kyndige eksperters mening har Erling Bjøl imidlertid løst disse problemer på en fremragende måte. Som professor Magne Skodvin påpekte i sin anmeldelse i første utgave av boken: «Erling Bjøl har sett ein stor del av sine hovedpersonar i levande live, som reporter, ofte er det sine eigne opplevingar han let oss medoppleva. Han meistrar den kritikk som då må til, og utan dette kunne

han knapt ha makta slik fynd og kraft som han viser når han fører oss inn i det veldige persongalleriet som møter oss i «Verdenshistorien etter 1945». Få eller ingen historieskrivarar på våre kantar har maken til bakgrunn.» En annen anmelder, daværende redaktør Arne Bonde i Verdens Gang, var inne på det samme: «Å sitte midt oppe i problemene og skrive dagsaktuelle kommentarer for aviser eller tidsskrifter er ikke så vanskelig. Men å putte de samme problemer inn i historisk perspektiv og presen­ tere dem på en måte som skal stå for kritikk i kanskje nye generasjoner må være så å si umulig. Mon ikke Erling Bjøl i sterk grad har maktet det umuliges kunst.» Når Erling Bjøl i sitt verk la så sterk vekt på å skildre menneskene i historien, har det også sammenheng med at «Verdenshistorien etter 1945» ble utsendt som et supple­ ment til Carl Grimbergs verk «Menneskenes liv og histo­ rie». Grimbergs folkekjære verdenshistorie hadde vist at vederheftig historieskrivning godt lot seg kombinere med en livfull skildring av de sentrale aktører. Erling Bjøls forfatterskap føyer seg derfor inn i en god tradisjon. Som tittelen — «Duellen uten ende» — antyder, er fremstillingen samlet om et av de sentrale fenomener som har dominert etterkrigstidens historie, motsetningen og spenningen mellom øst og vest. Den ajourførte utgave av boken som nå sendes ut, skildrer hvordan denne konflik­ ten har utviklet seg fra våren 1964 da Winston Churchill sa at et jernteppe har gått ned for Europa, til våre dagers forhandlinger om utplassering av nye atomvåpen i Eu­ ropa. Stormaktskonflikten har kastet sin skygge over mange deler av verden, og derfor har også Det fjerne østen, Midtøsten, Europa og Latin-Amerika naturlig kommet med i fremstillingen. «Duellen uten ende» innleder et trebindsverk, «Verdens­ historien etter 1945». De øvrige bindene er «De rike samfunn» om forholdene i og mellom de rike industriland, og «Revolusjonens og sultens verden» om den kommunis­ tiske del av verden og u-landene. Verket utkom på J. W. Cappelens Forlag a.s fra 1973 og utover, og ble utgitt på

nytt samlet i 1979. I den utgaven av «Duellen uten ende» som nå sendes ut, er historien ført ajour til høsten 1983. Illustreringen av historiebøker byr på spesielle proble­ mer. Når det gjelder «Duellen uten ende» — og også de to andre bind i «Verdenshistorien etter 1945» — har proble­ met snarere vært overflod enn knapphet. Ingen tidligere periode i historien har kunnet by på et så omfattende billedstoff, og her kan man heller ikke regne med at fremtiden kan bringe noe vesentlig nytt. Problemet har vært å velge ut av mangfoldigheten det som best har kunnet støtte opp om og utfylle teksten for derved å gi verket et helstøpt preg. Den norske Bokklubben

Illustrasjonskilder

Agence France Press (AFP), Paris 227, 231 n, 343, 350, 360—61, 402 ANSA, Roma 324 B Associated Press (AP), København 147 n, 173 Billedsentralen, Oslo 549, 562, 565, 579, 587, 588, 590, 592, 596, 610 Camera Press, London 32—33, 35 n, 135 t.h., 159, 232, 251, 254, 259, 293, 295, 299, 318, 345, 349, 355, 509 n, 513, 519, 537, 539, 543, 546, 596, 598 CTK, Praha 459 ø Deutsche Presse Agentur (DPA), Hamburg 162, 165, 167, 290, 307 Folkerepublikken Kinas ambassade, København 196 FRO 522 Gamma, Paris 333, 391 General Dynamics 526 P. J. Griffiths 25 Hsinhua, Peking 181, 185, 445 INP (Politikens Pressefoto) 210, 234, 239, 243, 274, 317 International Foto Service (FOT), København 145, 237 Israels ambassade, København 261 Lehtikuva, Helsinki 182 ø, 273 ø, 282 Lidman Production, Stockholm 18 Magnum, London 303, 358, 395, 399, 545 MTI, Budapest 229, 233, 236 Novosti, Moskva 35 ø, 63, 153 n, 277, 281 NTB, Oslo 71, 329, 415, 430 B, 432—33, 435, 436, 437, 439 A, 441, 473, 474, 541, 555, 557, 558, 566, 568, 573, 574, 603, 606, 614 Politikens Pressefoto, København 39, 47, 75, 77, 103, 125 begge, 138 n, 147 ø, 160, 163, 170, 177 n, 189, 193

begge, 369, 375, 379, 381, 383, 390, 405, 409, 466, 469, 486, 491, 497, 551 Popper Photo, London 241, 305, 309, 393, 407, 410, 509 ø, 521 Press Association (Reuter), London 275 Tass, Moskva 43, 79, 154—155, 270, 288 United Press International (UPK), København 138 ø, 150, 177 ø, 182 n, 194, 195, 199, 209, 212, 231 ø, 260, 262, 273 n, 352, 359, 367 United States Information Service (USIS), København 50, 54, 59, 67 begge, 83, 95, 1 12, 114, 117, 135 t.v., 139, 153 ø, 178, 186, 202, 205, 215, 219, 221, 223, 244, 249, 279, 285 begge, 291, 297, 301, 313, 320, 321, 323, 325, 326, 336, 339 begge, 341, 371, 459 n, 489, 493, 495 begge, 498, 500, 502, 506, 507, 514, 529, 533 begge US (Politikens Pressefoto), København 87, 389 Wentzel, Odd, Oslo 418

Kart og diagrammer

Supermaktene i 1960-årene ....................................... 27 Befolkningseksplosjonen ............................................. 31 FN’s medlemsland 1945 og 1971 ........................... 44/45 Jernteppet gjennom Europa ....................................... 58 Tysklands deling 1945 ................................................. 61 FN’s organisasjon ....................................................... 65 Det østlige middelhavsområde................................... 100 Marshall-hjelpen til Vest-Europa 1948—52 ............. 116 Berlinblokaden.............................................................. 145 Atlanterhavspakten og Warszawapakten ................. 149 Korea ............................................................................ 172 Den kommunistiske revolusjon i Kina 1945—50 ... 184 Felttoget i Korea......................................................... 191 Indokina 1953 .............................................................. 228 Palestina 1947 — Israel 1949 ................................... 263 Midt-Østen 1956 ......................................................... 266 Cuba.............................................................................. 322 Vietnam 1970 ................................................................ 364 Hjelpen til U-landene....................................................530 Stormaktenes militære utgifter ................................... 612

Innhold

ATOMALDEREN ..................................................... Den tvedelte verden..................................................... Hiroshima...................................................................... Kappløp på stedet ....................................................... De rike blir rikere ........................................................ Historien som medspiller ........................................... Farvel mr. Kipling....................................................... Storpolitikk og småpolitikk.........................................

19 20 21 26 30 37 42 51

FRA SAMARBEID TIL KALD KRIG ................ Drømmen i Jalta .......................................................... De forente nasjoner..................................................... Uenige allierte .............................................................. Potsdam og Alamogordo............................................. Jernteppet og jernneven ............................................. George Kennan ............................................................ Varme hav .................................................................... Truman-doktrinen ....................................................... Kald vinter.................................................................... Marshall-planen............................................................ Kominform.................................................................... Oppdemning . . . ..........................................................

53 60 64 70 75 84 95 97 102 106 110 118 120

STYRKEPRØVE I EUROPA ................................. Ensretting i Øst-Europa ............................................. Slaget om Frankrike ................................................... London-konferansens sammenbrudd ......................... Tysklands deling .......................................................... Kuppet i Praha . . . .. ................................................... Krig om 60 dager? ..................................................... Slaget om Berlin .......................................................... Atlanterhavspakten .....................................................

122 123 124 126 128 133 140 142 146

Frykten for Sovjetunionen ......................................... «Hør nå her, Molotov ...» ......................................... Palais Rose-konferansen............................................. Konrad Adenauer ....................................................... Hellas og titoismen .....................................................

151 156 158 162 168

STYRKEPRØVE I ØSTEN ..................................... 171 Østen blir rød............................................................... 179 Den sovjet-kinesiske traktat ....................................... 183 Bakgrunnen for Korea-krigen..................................... 185 Felttoget i Korea......................................................... 190 Den nye shogunen....................................................... 192 Korea i Europa? ........................................................... 200 «Massiv gjengjeldelse»................................................... 203 Dobbelt maktskifte ....................................................... 204 Våpenstillstand................................................................207 Kinas «tilbakerulling» av Sovjet................................... 211 John Foster Dulles......................................................... 213 UROLIG SAMEKSISTENS....................................... 216 Gnisten fra Stalin Allé................................................. 219 Berlin-konferansen......................................................... 222 Den første Vietnam-krig............................................... 226 Slaget om Dien Bien Phu............................................. 233 Dominoteorien ................................................................235 Genéve-konferansen....................................................... 236 Pierre Mendés-France................................................... 238 Treghetens dynamikk ................................................... 240 Tyskland blir medlem av NATO................................. 244 Diplomatisk tøvær......................................................... 246 B og K ............................................................................ 247 Enighet om uenighet..................................................... 250 Beilere i sør ........................................................... 253 Dulles selgerforsikringspoliser....................................... 255 Israels fødsel ........................................................... 257 Bagdad-pakten................................................................264 Faruks fall ...................................................................... 267 Gamal Abdel Nasser.................................................... 267 Suez-krisen...................................................................... 269

Skudd i rommet.............................................................. 276 Berlin-ultimatum............................................................ 278 Følgene av Moskva-reisen.............................................. 283 Ånden fra Camp David ................................................ 283 Krusjtsjov hos de Gaulle................................................ 286 Sprengt toppmøte .......................................... 287 MOT AVGRUNNENS RAND ................................. 290 Overgå USA i 1960-årene ............................................ 292 En ny generasjon amerikanere..................................... 294 Nikita Krusjtsjov............................................................297 Uharmonisk møte i Wien.............................................. 300 Berlin-muren .................................................................. 305 «Mer pessimistisk enn siden 1939»............................... 308 K kontra K...................................................................... 310 Rakettkløften lukkes...................................................... 312 Oleg Penkovskij.............................................................. 314 Fidel Castros Cuba........................................................ 316 Duell med atomraketter................................................ 320 De verste minuttene ...................................................... 325 Kald fred med varm linje.............................................. 327

USTABIL BALANSE.................................................. 330 De anonyme menns tid.................................................. 332 Lyndon B. Johnson ........................................................ 336

DEN ANNEN VIETNAM-KRIG............................. 340 Mellom to kriger............................................................ 340 Frigjøringsfronten .......................................................... 344 Buddhist-opprør.............................................................. 351 Kennedy og Vietnam...................................................... 351 Amerikansk intervensjon................................................ 354 Den vaklende dominobrikken....................................... 362 Tet-offensiven.................................................................. 365 Den politiske kamp........................................................ 368 Vietnamisering................................................................ 370 Kissingers fred................................................................ 373 Saigons fall...................................................................... 377 Blodbad i Cambodia...................................................... 379

Vietnam etter krigen................................................... 380 Vietnamesisk ekspansjon............................................. 383

MIDT-ØSTEN MELLOM ØST OG VEST...........386 Palestinerne .................................................................. 387 Oppmarsjen i Sinai ..................................................... 391 Seksdagerskrigen......................................................... 394 Israel slår til.................................................................. 394 Seks års fred .................................................................. 401 Oktoberkrigen ................................................................ 408 Kampen om kanalen......................................................412 Olje som våpen .............................................................. 414 Skytteldiplomati.............................................................. 419 PLO vinner terreng........................................................ 422 Borgerkrigen i Libanon................................................. 432 En mann drog opp til Jerusalem ................................. 426 Camp David-avtalen ......................................................432 Tragedie i Beirut............................................................ 438 «MIDTENS RIKE» og «RIKET I MIDTEN» .... 441 To titaner........................................................................ 443 Opprør mot supermaktene ............................................445 Leninistisk splittelse ......................................................448 Maos syv sorger.............................................................. 452 Blokkoppløsning.............................................................. 454 Tsjekkoslovakia 1968 ................................................. 457 Willy Brandts østpolitikk ............................................. 460 Død manns fanger.......................................................... 462 Kansler uten komplekser............................................. 465 Veien til Helsingfors......................................................468 UNDER MOTPARTENS LOV................................. 475 Diplomatiets sammenbrudd ..........................................475 Rustningskappløpet........................................................ 483 Fra Bohr til Baruch........................................................ 485 Atomspionasje ................................................................ 490 Borgerkrig mellom forsvarsgrenene............................. 494 Hydrogenbomben............................................................ 496 Rakettkappløpet.............................................................. 499

Terrorbalansen............................................................. 503 Reisen til månen ......................................................... 505 Romspioner og våpenkontroll.................................... 510 Fra forsvar til avskrekking........................................... 515 Stabilisering.................................................................... 518 Militærindustrielle pyramider....................................... 522 Våpenspredningen ....................................................... 526 Kampen og verden....................................................... 528

DEN NYE VERDENSORDEN.............................. 535 Diplomatisk omveltning ............................................. 535 SALT II....................................................................... 540 Oljemakt.......................................................................... 544 Kappløp om Afrika..................................................... 550 Nord-sør-kløften ......................................................... 553 Nyordning av havet..................................................... 556 Sjahens fall................................................................... 559 Gisseldrama i Teheran ............................................... 563 Jimmy Carter............................................................... 567 Kald krig om Kabul ................................................... 569 Carter-doktrinen ......................................................... 574 Avspenningspolitikkens sammenbrudd......................... 578 Krigsforberedelser og fredsbevegelser......................... 580 Wojtyla og Walesa ..................................................... 586 Krig i oljegulfen........................................................... 592 Reagan-reaksjonen....................................................... 596 KGB til makten........................................................... 601 80-årenes ansikt........................................................... 607

2. Grimberg 22

Duellen uten ende

ATOMALDEREN Historien har ingen begynnelse. Hver tidsalder er en fortsettelse av den foregående, preget av det som gikk forut. Derfor er det ofte noe kunstig ved de periodeinnde­ linger historikerne opererer med. Men at det begynner en ny epoke i 1945, kan det ikke være noen tvil om. Det er tydelig når vi nå ser tilbake — men også samtiden hadde en fornemmelse av det. «Til stede ved skapelsen» kalte Dean Acheson, som var med på å forme amerikansk utenrikspolitikk fra 1945 til 1953, sine erindringer. Det er ikke fullt så høytidelig ment som det høres. Acheson siterer den spanske kong Alfons den vise (1252—84), som sa: «Hvis jeg hadde vært til stede ved skapelsen, kunne jeg ha gitt noen nyttige vink om en bedre måte å innrette universet på.» Men bak den aristokratiske spøken ligger det utvilsomt også alvor. Verden skulle ordnes fra grun­ nen av i 1945. Av de menn som hadde hatt de viktigste storpolitiske kommandopostene under krigen og i 1930-årene, var det bare én tilbake etter sommeren 1945: Josef Stalin. Roosevelt var død den 12. april. Mussolini var blitt skutt den 28. Hitler hadde tatt sitt eget liv den 30. Ved valget i juli falt Winston Churchill. I Frankrike vand­ ret Charles de Gaulle i august 1944 i triumf nedover Champs-Elysées i det befridde Paris under en orkan av begeistring. I januar 1946 trakk han seg tilbake til sitt landsted i Colombey-les-deux-Eglises, overbevist om at han snart ville bli kalt tilbake. Men han kom til å vente i over tolv år. Da de japanske utsendinger den 2. september underskrev den betingelsesløse kapitulasjonen på slagskipet «Missouri» i Tokyo-bukta, satt keiser Hirohito rik­ tignok stadig på tronen; men de som hadde styrtet landet

20

ATOMALDEREN

ut i erobringer og ulykke, var borte. I Kina skulle dagen for det store skifte la vente på seg i noen år. Men også her kom det nye menn til. Fra 1949 var Chiang Kai-shek flyktning på Taiwan (Formosa) og Mao Tse-tung var herre i Peking.

Den tvedelte verden At nye menn kom til, var vel en av grunnene til at tiden fikk et nytt preg. Man kan blant annet fundere på om USA’s politikk ville ha blitt den samme hvis Roosevelt hadde levd lenger? Men viktigere var det nok at verden drastisk skiftet utseende i disse månedene. Da amerikan­ ske og sovjetiske soldater møtte hverandre i den lille byen Torgau ved Elben den 25. april, var det ikke bare det Tyskland Bismarck hadde bygd opp, som brøt sammen. Det var et Europa som hadde eksistert — riktignok under uavlatelig forandring — siden Westfalen-freden i 1648 som gikk under, et Europa hvor fire-fem stormak­ ter hadde bestemt denne verdensdelens og dermed også verdens skjebne. Fra nå av var det bare to domine­ rende stormakter, som i den grad overgikk alle andre i maktfylde at man snart begynte å kalle dem super­ makter. En visjon som den franske historikeren Alexis de Tocqueville hadde utformet 90 år tidligere i boken «Om demokratiet i Amerika», holdt nå på å bli til virkelighet: «To store folk, som kommer fra hver sin kant, rykker fram mot samme mål: russerne og amerikanerne. Deres ut­ gangspunkt er forskjellig, deres veier er forskjellige, men begge synes etter Forsynets hemmelige plan bestemt til en dag hver å holde halve verdens skjebne i sine hen­ der.» Verden var blitt én i den forstand at ingen lenger kunne være sikker på ikke å bli berørt av det som skjedde selv under de fjerneste himmelstrøk. Men den var delt mellom to, som snart kom i strid om makt og innflytelse også hos dem som ennå var «uforpliktet» — et ord som ble skapt av den tvedelte verden.

21

HIROSHIMA Pri-M

«ftflenpofteii

GJERDER oc PORTER NorskGjaerde og MetalduMabrikj

• Onsdax morgen. IS. august 1945

Den 2. verdenskrig* sluii. Det japanske svar full godkjennelse av Potsdam-deklarasjonen. Alle allierte væpnede styrker har fått ordre om å innstille de offensive operasjoner. man i null heler del al han anwr det japauvk ■*n full godkyvnnrU. ar Poladam.deklara.fonrn

ordlyd

I nder hcnvuuingrri Ul den japomkc meddelelwn av

dam-deldara>pHirji og de alUerte rrgjrrtngvn nar den II uuguit har den (apa nake regjertnr den »re I avgi falfendr

muhf.

Times lorulsier oppsiktvekkende trontale.

1- Kelaeren er «ede Ul i fl IlUalelae til 4 garantere ham regjeringa og drt kemerlige hovedkvartera under, tegnelx av de betingeUer «r>m er nadvendige for 4 gjen-

Seiers/vrperfcen

Bank ot England og kullgruveinduslfien lørsf på nasjonaliseringslisten.

, 1 f | fmmhflidrr At de r land, fra Dominion.. \[>å lUlUrWH I HCltl. erwieer mr l«,lt.tvrL.r butt

'krigen fortsatte i går med u*vekkel kraft, .Ny luftrute Stockholm—

Operavjooer Ul landa, ni »jn» og t luften.

WMX» ui

. Amsterdam.

> «m i**» fc lutoerlig budskap kunngjort

Storbritannias tre øverste)

krigstedere utnevnt til peers.

I>r lunniakr myiMlJgbator

Onsdag 15. august spredte meldingen om fred seg over hele verden. Natten før hadde den japanske keiser meddelt at Japan godtok de krav om betingelsesløs overgivelse som USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Kina hadde fastsatt i Potsdam-erklæringen. Store forhåpninger knyttet seg til dette budskapet — freden var kommet, etterkrigstiden var begynt.

Hiroshima Det nye ved situasjonen var imidlertid ikke bare det at et internasjonalt tvedelt system omfattet hele verden. Da president Truman den 6. august 1945 fikk beskjed om at

22

ATOMALDEREN

En eneste atombombe — etter våre dagers oppfatning til og med en «liten bombe» — la Hiroshima øde. Da soppskyen hadde trukket bort, så byen ut som på bildet. Med en kraft og et lys som var «sterkere enn tusen soler», satte de to atombombene i Hiroshima og Nagasaki punk­ tum for Den annen verdenskrig.

et amerikansk B-29-bombefly hadde kastet en atom­ bombe over Hiroshima i Japan, uttalte han: «Det er det største som er skjedd i historien.» Aldri er i hvert fall en ny historisk epoke blitt innledet så brått og så dramatisk. Når det gjelder tap av menneskeliv hadde Royal Air Force’s bombardement av den gamle saksiske kulturbyen Dresden natten til 14. februar 1945 vel vært like fryktelig som Hiroshima. Antallet drepte er blitt anslått til mellom 35 000 og 200 000, mens det i Hiroshima skal være omkommet mellom 64 000 og 240 000 mennesker. Ingen

HIROSHIMA

23

Atombomben over Hiroshima har satt dype spor etter seg hos byens innbyggere. Dette bildet er tatt under en minnehøytid i Hiroshima. På det klokkeslett bomben falt, slippes fredsduer løs og klokkene ringer.

av stedene har man kunnet fastslå tallene med sikkerhet. Mens 750 bombefly deltok i angrepet på Dresden, var det imidlertid bare ett over Hiroshima, og det ene utløste en eneste bombe med samme sprengkraft som 2 000 av de største inntil da anvendte bomber. Og enda var ikke dette det uhyggeligste ved det nye våpnet. Foruten sprengkraf­ ten og en varmeutvikling som overgikk alt man tidligere kjente til, utløste bomben en radioaktivitet som ikke bare brente ofrene til døde, men gav mange som tilsynelatende var sluppet fra katastrofen, skjulte skader som i år etterpå

24

ATOMALDEREN

utviklet seg til kreft eller ble forplantet til deres barn. Ennå 25 år etter ragnarokket i Hiroshima måtte byens sykehus behandle ofre hvis livskraft langsomt, men ubønnhørlig ebbet ut under ettervirkningene av dødsstrålene. Først i 1990-årene kan man få en sikker oversikt over hvor omfattende og langvarige virkningene vil bli av det som skjedde den 6. august 1945. Og selv da vil man neppe kjenne virkningene på de ennå ufødte generasjoner. Likevel skulle det vise seg at Hiroshima, som så drastisk hadde satt punktum for Den annen verdenskrig, bare var begynnelsen på en ny, ufattelig utvikling av ødeleggelsesmidlene. Femten år senere omtalte man Hiroshima-bomben som en «liten bombe». Vitenskapsmennene utviklet våpen som betydde et enda større sprang i utviklingen enn den første atombomben hadde vært i forhold til de største inntil da kjente sprengladninger. Den svarte til 20 000 tonn trotyl, det sprengstoffet som da vanligvis ble brukt i granater og bomber. Etter de første sprengningene av vannstoffbomber i 1952 og 1953 ble det utviklet våpen på opp til 97 megatonn — dvs. 97 millioner tonn — trotyl. Man har beregnet at samtlige krigførende under Den annen verdenskrig til sam­ men under hele krigen brukte 7 millioner tonn trotyl. Også raketten betydde et sprang i utviklingen. Det B-29-bombeflyet som kastet den første atombomben over Hiroshima kunne ha vært stanset, hvis japanerne hadde hatt tilstrekkelig mange fly, og særlig hvis de hadde hatt slike jetjagere som tyskerne sendte på vingene i de siste måneder av krigen. Men i løpet av 1950-årene ble de V-2-rakettene som Hitler hadde foretatt prøver med over London sommeren 1944, videreutviklet så langt at de kunne utstyres med atomladninger, skytes tvers over At­ lanteren eller skytes opp fra neddykkede ubåter. Selv i For mange, mange tusen av de mennesker som hadde overlevd selve eksplosjonen, ble det bare innledningen til et årelangt og smertefullt sykeleie — i de fleste tilfeller med dødelig utgang. Den radioaktive stråling som eksplosjonen utløste, trengte dypt inn i ofrenes knokler og celler, og det vil gå mange generasjoner før ettervirkningene er helt overvunnet. Bildet viser en situasjon fra et hospital i Tokyo, hvor mange av ofrene ennå ble regelmessig undersøkt 25—30 år etter eksplosjonen.

Fl

26

ATOMALDEREN

Amerika, som tidligere hadde vært beskyttet av verdens­ havene, kunne man nå bare regne med maksimalt en halv times varsel før et slikt bombenedslag, og man disponerte ikke over noe effektivt middel til å stanse dem. Skulle disse våpnene noensinne bli tatt i bruk av de to supermaktene, ville ikke spørsmålet lenger være hvem som ville seire, men om selve sivilisasjonen, ja om noe annet enn insektliv ville kunne fortsette på jorden etter den radioaktive forgiftning av atmosfæren som ville bli følgen. «De overlevende ville misunne de døde,» sa presi­ dent Kennedy. Kappløp på stedet At de nye våpnene i seg selv betydde en ny historisk epoke, innså man hurtig både i vest og øst. Det var vanskeligere å komme til klarhet over hva denne epoken innebar. I mer enn hundre år hadde man gjentatt den prøyssiske militær-teoretikeren Carl von Clausewitz’ setning: «Krigen er en fortsettelse av politikken, bare med andre midler.» Å bruke denne setningen om atomkrig kunne ikke lenger være uttrykk hverken for realisme eller kynisme, men bare for avstumpet overfladiskhet. Men en annen av den gamle prøyssers læresetninger syntes stadig å stå ved makt: «Enhver er under motpartens lov.» Mot­ parten bestemmer våre handlinger. Nettopp i den nye, tvedelte verden syntes denne ubønnhørlige regel å ha fått mer aktualitet enn noensinne. Når Amerika hadde atom­ bomber, måtte Sovjetunionen også ha det. Når Sovjet­ unionen hadde raketter, måtte USA også ha det. Verden ble etter 1945 vitne til et rustningskappløp som man i omfang aldri hadde opplevd make til. I den verden som eksisterte til 1945, med flere stormak­ ter, kunne man søke å styrke sin stilling ved å manøvrere. Man kunne prøve å skaffe seg allierte eller lokke allierte bort fra motparten. I 1930-årene rivaliserte Frankrike og Tyskland først om Italia, deretter om Sovjetunionen. Un­ der krigen forsøkte Hitler uten hell å få Spania med i krigen mot Storbritannia, og Japan med i krigen mot

27

KAPPLØP PÅ STEDET

SUPERMAKTENE I 1960-årene JAPAN

Nordpolen

ew York

Moskva

INDIA

USA og dets allierte parji USA rakettstilling ★ USA rakettforsvarsstilling '--J? (ABM = Anti Ballistic Missiles) ■ USA luftbaser — Radarforvarselkjede (såkalt Pinetree Radarsystem) i-—- Ytre advarselslinje for fly (Distant Early Warning line) Kanadisk radarkjede i

—

Sovjet og dets allierte Sovjetisk rakettstilling

Sovjetisk rakettforsvarsstilling

Sovjetunionen. I den nye verden, dominert av to super­ makter, mistet den slags diplomatiske manøvrer sin tra­ disjonelle mening. Likevekten mellom de to gigantene kunne vanskelig forskyves avgjørende ved endringer i alliansesystemene, fordi hver av dem var så uendelig meget sterkere enn noe tredje land. Kampen om jevnbyrdighet ble derfor i langt høyere grad enn før et spørsmål om rustningsinnsats. Andre forhold som har vært karak­ teristiske for tiden etter 1945, har virket i samme retning. Supermaktene var ikke bare maktrivaler i tradisjonell forstand. De representerte samtidig to vidt forskjellige samfunnssystemer og to innbyrdes uforsonlige forestillin­ ger om hvordan samfunnet bør innrettes, både politisk og økonomisk. Som vi skal se i det følgende, er det ingen tvil om at dette har bidratt til å øke den innbyrdes mistillit som i forveien må finnes mellom rivaliserende stormakter. Det var enda et forhold som fremskyndte rustningskappløpet. Den gjensidige mistilliten bidrog på den ene

28

ATOMALDEREN

side til å gjøre det sovjetiske samfunn — som allerede av andre grunner var lukket — enda mer stengt for frem­ mede. På den annen side stimulerte mistilliten en i for­ veien eksisterende tendens i det amerikanske samfunn til å bruke store og sterke ord. Det siste kunne i sin tur igjen bare bestyrke den sovjetiske mistillit til USA’s hensikter. Det første medførte gang på gang en amerikansk feilvur­ dering av russernes styrke, som i seg selv hadde vært tilstrekkelig til å gi rustningsspiralen en ny omdreining. Selv om de to supermaktene tilhører en helt annen vektklasse enn andre stater og har utklasset dem mer og mer ettersom årene har gått, og selv om tiden etter 1945 har vært preget av at de har brukt mer og mer penger på de våpnene som de har rettet mot motparten, har de likevel ikke oppgitt spillet om allierte og «uforpliktede». Tvertimot er stadig nye områder blitt trukket inn. Den nye epoken har vært preget av mer fasttømrede alliansesystemer i fredstid enn man hadde sett noensinne tidli­ gere. Det systemet man hadde fram til 1914, var riktignok også til en viss grad todelt, men likevel ikke klarere enn at man i Berlin i 1914 kunne være i tvil om hvorvidt Storbritannia ville bli trukket inn i en konflikt. Felles staber og politiske samarbeidsorganer etablert i fredstid - som f. eks. NATO og Warszawa-pakten — var ukjent. Hva er forklaringen på dette paradokset? Hvorfor legger begge supermaktene så stor vekt på å bevare sine allierte, og hvorfor forsøker de å skaffe seg innflytelse utenfor alliansesystemene, når et land fra eller til ikke kan gjøre noen forskjell i den militære jevnbyrdighet? En jevnbyrdighet som hviler på våpensystemer som ingen andre stater — heller ikke de «små» atommaktene som Storbri­ tannia, Frankrike og Kina — kan hamle opp med. Forklaringen må nok søkes i det forhold at atomrakettvåpnene, som supermaktene har brukt så enorme summer på, neppe etter deres egen oppfatning kan brukes til stort annet enn til å hindre motparten i å bruke dem, til å holde motparten i sjakk. De har ført til det man i sjakkspill kaller remis — uavgjort — men med den forskjell at spillet mellom stormaktene ikke er avsluttet med det.

KAPPLØP PÅ STEDET

29

Spillet går videre, og begge parter løper av alle krefter for bare å bli stående på samme sted. Denne remis-situasjonen betyr — uttalte general de Gaulle under en av etterkrigstidens store kriser — at ingen av de store inter­ nasjonale spørsmål lenger kan løses «frontalt», dvs. at man ikke med trusler om å sette igang en storkrig kan tvinge motparten til innrømmelser, fordi truslene ikke lenger virker troverdige, når det ville være ensbetydende med selvmord både for dem som tok beslutningen og for deres stater å realisere slike trusler. Det er en situasjon som aldri har eksistert tidligere. Det betyr bl. a. at det er blitt vanskeligere å få motparten til å tro på en garanti til et tredje land, og følgelig har det skapt et behov for å «troverdiggjøre» garantien ved traktater og samarbeid i fredstid. Men hvis de store internasjonale problemer ikke kan løses frontalt, hvordan kan de så løses? Mye tyder på at statsmennene ikke har funnet svar på dette spørsmålet. Epoken etter 1945 har mer enn noen tidligere epoke vært preget av at de store internasjonale problemene er blitt liggende uløst. At mange problemer har måttet bli liggende uløst, har likevel ikke vært ensbetydende med at alt diplomati har gått i stå. Men man har søkt nye veier, eller kanskje man heller skulle si at man har søkt å finne ny anvendelse for gamle, velkjente metoder. Kan problemene ikke løses frontalt, kan man forsøke å løse dem ved å omgå dem, ved å påvirke den indre utvikling «bak fronten», ved å gripe inn i de enkelte lands eller de enkelte pakt-systemers indre utvikling for å svekke motparten, eller forsøke å bruke krig på et lavere plan som en fortsettelse av politikken. Kan motparten ikke svekkes ved trusler om fysisk ødeleg­ gelse, kan man forsøke ved forvirring. Den store krig og den virkelige fred er forsvunnet samtidig, er det blitt sagt om atomalderen. Det er kanskje mer en åndfullhet enn en sannhet, men likevel en åndfullhet som rommer en viss sannhet. Men noe må man nok trekke fra. Man kan ikke være sikker på at den store krig er blitt umulig. Alle de kombinasjoner av misforståelser, feilvurderinger og van­

30

ATOMALDEREN

vidd som kan få virkning for internasjonal politikk, lar seg ikke forutse. Det er også diskutabelt i hvor høy grad de småkriger av forskjellig slag som har preget perioden siden 1945, skyldes atomvåpnene. I det minste har det også eksistert en rekke andre forutsetninger for disse krigene. Det man kan slå fast, er at omkostningene ved en storkrig er blitt umåtelig meget høyere enn før og at de som har ansvaret for de store beslutninger om krig og fred, er klar over det. Terskelen for den krigsrisiko de er villige til å ta, er dermed blitt langt høyere. Hva det betyr med hensyn til små kriger, er likevel ikke uten videre innlysende. Faren for at slike «små» kriger kan «opptrap­ pes» til storkriger, er blitt så uoverskuelig at dette flere ganger etter 1945 har fått stormaktene til å stanse dem. I atomalderen kan man vanskelig forestille seg at en lokal episode som mordet i Sarajevo i 1914 skulle kunne utvikle seg til en verdenskrig. Men på den annen side kan nettopp denne forventning om tilbakeholdenhet redusere betenke­ lighetene både ved en beslutning om å gripe til våpen på et lavt nivå og ved å blande seg inn i andre staters forhold med væpnet makt. Atskillige konflikter siden 1945 tyder på at dette har vært tilfellet. Og endelig utløses nok kriger sjeldnere ved kjølig beregning enn ved at en krise så å si går i spinn. I det minste har ikke rivaliseringen om innflytelse opphørt. Men det har nok vært en voksende tendens til også å gjøre bruk av andre midler enn de militære, bl. a. økonomiske. De rike blir rikere Et av de slående trekk ved tiden etter 1945 er at man helt fram til 1974 ble forskånet for de store og langvarige økonomiske kriser som man tidligere hadde kjent. 1960-årene ble til og med den lengste krisefrie periode man har opplevd siden industrialismens gjennombrudd. Likevel må det selvsagt gjøres visse reservasjoner — den krisefrie utvikling har ikke vært karakteristisk for hele

DE RIKE BLIR RIKERE

31

verden. Den har vært det for de land som den amerikan­ ske økonomen John Kenneth Galbraith i en bok fra 1958 kalte «Det rike samfunn», og selv her har det forekommet ulikheter. Går vi utenfor kretsen av de rike samfunn, skifter atter bildet. Mens de kommunistisk styrte land i de første årene etter krigen og opp gjennom 1950-årene var preget av en betydelig økonomisk vekst, ble det i løpet av 1960-årene klart at deres økonomi var glidd inn i en mer eller mindre maskert krisetilstand. Den hadde riktignok ikke den akutte karakter som de krisene man kjente fra de kapita­ listiske land, men til gjengjeld syntes den å være mer permanent. I den del av verden som i etterkrigstiden har fått betegnelsen «utviklingsland», har det også vært vanskelig å tale om en krisefri økonomisk utvikling. Forskjellene her har imidlertid vært langt større fra land til land enn man vanligvis forestiller seg, når man bruker begrepet utvik­ lingsland som fellesbetegnelse for en rekke land hvis viktigste fellestrekk er at deres produksjon pr. innbygger er vesentlig lavere enn i de industrialiserte stater. Vi skal senere, særlig i bindene «De rike samfunn» og «Revolusjonens og sultens verden» komme nærmere inn på hvorfor den økonomiske utvikling etter 1945 har fått nettopp denne karakter. De særlige forhold som har spilt inn for de enkelte lands vedkommende vil da bli behand-

let. Men visse trekk kan man likevel si har vært felles for det meste av verden i denne tiden. For det første at selve det å oppnå økonomisk vekst ble ansett for å være noe attråverdig i alle land, rike som fattige, kapitalistiske som sosialistiske. For det andre at befolkningsøkningen fikk en ny rytme. Man har snakket om en befolkningseksplo­ sjon som er uten sidestykke i historien. Mens jordens samlede befolkning i 1939 ble anslått til godt og vel 2 milliarder mennesker, anslo man den til 4.7 milliarder i 1980.

Et av de områder i verden hvor befolkningsproblemet er størst, er India, Bangladesh og Pakistan. Der finnes det hverken nok boliger eller mat til de millioner av mennesker som på grunn av krig, sult eller religiøs tro stues sammen i byens slumkvarterer, i leirer eller på veiene. Bildet viser indiske pilegrimer ved Ganges under den religiøse høytiden Purna Kumbh, som inntreffer hvert 144. år.

Denne befolkningseksplosjon var meget ujevnt fordelt. Hurtigst foregikk den i de land som var dårligst rustet til å tåle den. Her skapte den store sosiale problemer og betydde en alvorlig økonomisk belastning. Men man har

34

ATOMALDEREN

også kunnet påvise den i en rekke industriland, hvor man i mellomkrigstiden var alvorlig bekymret over de lave fødselstall, og her har den utvilsomt vært en stimulans for den økonomiske vekst. Mest dramatisk har omslaget vært i Frankrike, hvor innbyggertallet hadde vært så å si konstant 40 millioner i ca. 100 år, men så vokste til over 50 millioner mellom 1945 og 1970. Også i USA har kurven i etterkrigstiden vist en klart oppadgående ten­ dens, etter at den i 1930-årene var begynt å bli nærmest vannrett. Likevel er det ikke slik i alle industriland at en sterk økonomisk vekst faller sammen med en ny befolk­ ningstilvekst. I Japan, som hadde en kraftig stigning i folketallet før krigdn, er befolkningstilveksten gått prak­ tisk talt i stå siden 1948, et forhold som likevel ikke har hindret landet i å slå alle internasjonale rekorder i produksjonsstigning fra slutten av 1960-årene. Hvem ville i 1945 ha trodd at Tyskland 25 år senere ville få en høyere levestandard enn Storbritannia, eller at Japan ville bli verdens tredje største industrimakt? Eller bare at de krigsherjede lands produksjon få år senere ville ha nådd førkrigsnivået? Det inntrykk av ødeleggelse som møtte den som i 1945 reiste gjennom Europa, var så rystende, særlig som følge av luftkrigen — at man måtte tro det ville ta generasjoner å få utbedret skadene etter krigen. Alle land var naturligvis ikke rammet like hardt. Ne­ derland var et av de land som var mest medtatt, mens nabolandet Belgia slapp så å si uskadd gjennom krigen, med havneanleggene i Antwerpen og det industrielle pro­ duksjonsapparatet nesten helt intakt. Polen var rasert til grunnen, mens Tsjekkoslovakia hadde en større produkØverst: Plassen foran Riksdagen i Berlin fotografert 7. mai 1945. En fullstendig ødelagt by, offer for bombeangrep og krigshandlinger — en ruinhaug med en befolkning som hadde mistet alt. Det nederste bildet er tatt på Kurfurstendamm i 1970-årene. En sprellende metropol med tette strømmer av biler, glitrende lysreklamer og velfylte forretninger — Vest-Berlin — symbolet på et «Wirtschaftswunder». Som et me­ mento om krigens gru står ruinene av Kaiser Wilhelm Gedåchtniskirche i bakgrunnen.

36

ATOMALDEREN

sjonskapasitet enn før krigen. Warszawa var en ruinhaug, mens det vakre Praha slapp mirakuløst gjennom krigen. Danmark hadde rikelig med levnetsmidler, mens nord­ mennene sultet. Japans storbyer og fabrikker var jevnet med jorden, mens Kina, hvor det bare i liten utstrekning var brukt tunge våpen, var nesten uskadd. I Mandsjuria lå produksjonen endog over førkrigsnivået. Når man ser på etterkrigstidens utvikling i de land som her er nevnt, er det et eiendommelig trekk ved den. Stort sett er det de land som var mest lammet i 1945, som på lengre sikt kom til å klare seg best, stikk motsatt de forventningene man uvilkårlig fikk like etter krigen, da man måtte tro at ødeleggelsene ville gi land som Nederland, Norge, Tysk­ land eller Japan en knekk for alltid. I Europa var industriproduksjonen i 1946 bare 68% av nivået i 1938, som for øvrig ikke hadde vært noe å skryte av, og kornproduksjonen var bare 75% av gjennomsnittet før krigen. Ikke underlig at det var vanskelig å forutse den utvikling som vi nå fra etterpåklokskapens behagelige losje kan konstatere har funnet sted. Under en debatt i Senatet høsten 1944 uttalte den senere utenriksminister Dean Acheson, som den gang var sjef for Utenriksdepartementets økonomiske avdeling, at han var alvorlig redd for at USA etter krigen ville bli rammet av en lignende krise som i 1930-årene, og mente at man bare kunne oppnå velstand og full sysselsetting ved en eksport som landet til å begynne med selv måtte finansiere med kreditter. Og det var ikke bare politikerne som hadde et slikt syn på fremtiden. I Sverige sendte den ansette sosialøkono­ men Gunnar Myrdal ut en bok i 1944 — «Advarsel mot fredsoptimisme». Her forutsa han at USA et halvt til tre år etter krigen sannsynligvis ville bli rammet av «dyp depresjon med massearbeidsløshet». Hvis til og med Ja­ pan kapitulerte kort etter Tyskland, ville det — mente Myrdal — komme til å bety «en økonomisk katastrofe» for USA. Sett på bakgrunn av tilstanden i årene 1944—45 virker slike forventninger ikke fullt så forbausende som de ellers

HISTORIEN SOM MEDSPILLER

37

virker for ettertiden. Likevel er det et spørsmål om ikke de dystre spådommene også hadde en annen bakgrunn, om det ikke like mye eller enda mer var erfaringene fra mellomkrigstiden de bygde på.

Historien som medspiller Dean Acheson og Gunnar Myrdal henviste uttrykkelig til den økonomiske krisen i 1930-årene. Det var ikke noe uvanlig. Tvert imot er det typisk for den debatt som ble ført i slutten av krigen og i de første etterkrigsårene. Man hadde nok en forestilling om at krigens avslutning, Tysk­ lands og Japans sammenbrudd og atombomben innledet en ny epoke. Men samtidig var det en så utbredt oppfat­ ning at man hadde opplevd det hele en gang før, at denne fornemmelsen i seg selv medvirket til å prege etterkrigs­ tidens ansikt, fordi den påvirket de beslutninger som ble truffet. «Når menneskene forsøker å se inn i fremtiden, er det fortiden de ser,» har den engelske historikeren A. J. P. Taylor skrevet. Statsmennene kjører etter bakspeilet, er det også blitt sagt. De utformer sin politikk på grunn­ lag av de begivenheter de selv har opplevd. Som krepsen har de blikket vendt bakover. Når Roosevelt i Casablanca den 24. januar 1943 er­ klærte at USA’s krigsmål var «betingelsesløs kapitula­ sjon», var det riktignok delvis fordi det var det de allierte lettest kunne bli enige om. Men det var også for å avverge risikoen for en sovjetisk separatfred. Både Roosevelt og Churchill kunne huske hvor katastrofale følger det hadde hatt for vestmaktene da Russland i 1917 trakk seg ut av krigen. Og endelig — og kanskje aller mest — var det fordi han «ville unngå Wilsons feiltagelser». Wilson hadde ikke krevd betingelsesløs kapitulasjon, men tvertimot med sine berømte 14 punkter oppstilt en rekke presise betingel­ ser, som senere ble brukt av tyskerne mot seierherrene. Det skulle gå annerledes «denne gangen». Det var ikke bare Roosevelt som tenkte slik. Det er en tankegang som vi møter gang på gang, først i forbindelse med fredsordningen, men også i årene som fulgte, ja langt opp i 3. Grimberg 22

38

ATOMALDEREN

1960-årene. Stalin hadde sett hvordan det hadde lykkes Tyskland etter Den første verdenskrig å manøvrere utenom krigsskadeserstatningene. Det skulle gå annerle­ des «denne gangen». Sovjetunionen ville ikke la seg av­ spise med noen løfter på papiret. Man ville ha varer og fabrikker og tysk arbeidskraft til å gjenoppbygge de ødelagte områdene. Etter Den første verdenskrig hadde man overlatt til tyskerne selv å straffe krigsforbryterne. Det ble til farseprosessene i Leipzig. Denne gang skulle man nok selv ta affære. Det ble til krigsforbryterprosessene i Niirnberg. Weimar-republikken var blitt undergravd av antidemo­ kratiske embetsmenn og offiserene i Riksvernet. Nå skulle det for alvor gjøres opp med den tyske militarisme. Em­ betsmanns- og lærerkorpset skulle utrenskes, militærvese­ net skulle totalt avskaffes, ja selv krigsmonumentene skulle fjernes. Etter Den første verdenskrig var Tyskland hurtig kommet på fote igjen, takket være industrien i Ruhrdistriktet. Nå skulle Ruhr under kontroll, industribaronene som hadde støttet Hitler, skulle straffes, de store kartellene skulle oppløses, industrien skulle få vin­ gene klippet. Den amerikanske finansministeren, Henry Morgenthau, foreslo endog at Tyskland skulle gjøres til et jordbruksland. 11919 hadde franske nasjonalister for­ gjeves forlangt at Tyskland skulle deles ved at man opprettet en Rhin-stat, avhengig av Frankrike. Nå for­ langte general de Gaulle at Tyskland skulle oppløses i sine «historiske bestanddeler»: Bayern, Hessen, Wtirttemberg, Baden osv. Og som de store sang, så kvitret de små. I London utarbeidet den danske politikeren Christmas Møller i 1944 en Tysklandsplan som både på en utmer­ ket måte viser hvordan stemningen den gang var, og bekrefter Taylors påstand om at politikerne ser fortiden når de forsøker å skue inn i fremtiden: Tyskland må aldri noensinne bli tillatt å gjenoppruste. Det må ikke opprette sivile luftruter, og hele det økono­ miske liv må stå under kontroll. Tyskland må i langt høyere grad bli et jordbruksland, bygd på mindre bruk. Desentralisering og forbud mot prøyssisk innflytelse må

I november 1945 begynte den såkalte «krigsforbryterprosessen» i Niirnberg mot nazistiske militære og politiske ledere som hadde overlevd Den annen verdenskrig. En internasjonal domstol, sammensatt av repre­ sentanter for Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA, rettet anklager mot (øverste rekke fra venstre): Dbnitz, Raeder, Schirach, Sauckel, Jodl, von Papen, Seyss-Inquart, Speer, Neurath og Fritzsche — (nederste rekke fra venstre): Goring, Hess, Ribbentrop, Keitel, Kaltenbrunner, Rosenberg, Frank, Frick, Streicher, Funk og Schacht. Blant de anklagede var også Ley, som begikk selvmord i fengslet, og Bormann, som det ikke lyktes å pågripe. Prosessen varte i nesten et år og førte til 12 dødsdommer, 8 langvarige fengselsstraffer og 3 frikjennelser.

gjennomføres. Da det sikkert kommer til å oppstå hem­ melige organisasjoner, må Tyskland finne seg i at et «hemmelig, internasjonalt politi får adgang til å kontrol­ lere livet i Tyskland». I dag kan vi nok smile av Christmas Møllers tanker om et Tyskland bestående av mindre gårdsbruk, kontrollert av et internasjonalt Gestapo. Men dels var slike tanker tidstypiske, dels er nettopp den typen av reaksjon som man finner i hans plan, noe av det som har ført til at tiden etter Den annen verdenskrig har fått et annet preg enn tiden etter Den første verdenskrig. Ikke hans konkrete forslag naturligvis, men den innbitte besluttsomhet om at «denne gangen skulle det bli annerledes». Fordi folk på de

40

ATOMALDEREN

ledende kommandoplasser ville at det skulle bli anner­ ledes, ble det annerledes, men riktignok på en helt an­ nen måte enn de den gangen forestilte seg. Dermed er det ikke sagt at det bare var av den grunn det ble annerle­ des. Uansett hvor mange andre forhold man kan komme til å støte på i den historiske utvikling etter 1945, er det tross alt klart at «bakspeilkjøringen» var med på å prege den nye etterkrigstiden. Kravet om betingelsesløs kapitulasjon bidrog til å frembringe den tvedelte verden, fordi dette kravet vanskeliggjorde et kupp mot Hitler av samme karakter som det som styrtet Mussolini, selv om man formelt også hadde krevd betingelsesløs kapitulasjon over­ for Italia. Sovjetunionens ubønnhørlige krav om skadeser­ statninger i varer, fabrikkutstyr og arbeidskraft var også blant de forhold som førte til at krigstidens samarbeid snart ble forvandlet til en «kald krig» mellom de tidligere allierte. Da den først var begynt, rettet man på nytt øynene bakover for å søke veiledning. Stalin ble hurtig oppfattet som en ny Hitler, og omvendt så Stalin et nytt «Munchen» i vestmaktenes nye politikk overfor VestTyskland. Men «denne gangen» skulle det bli annerledes. President Harry S. Truman forteller i sine erindringer om hvilke overveielser han gjorde seg i flyet på vei fra Kansas City til Washington, da han hadde fått beskjed om krigsutbruddet i Korea: «Jeg hadde tid til å tenke i flyet. Det var ikke første gang i min generasjon at den sterke hadde angrepet den svake. Jeg tenkte på noen tidligere tilfeller: Mandsjuria, Etiopia, Østerrike. Jeg husket at hver gang demokratiene hadde unnlatt å handle, hadde det oppmuntret angriperen til å fortsette. Kommunistene gikk til aksjon i Korea akkurat som Hitler, Mussolini og japanerne hadde hand­ let 15—20 år tidligere.» Da Dwight D. Eisenhower noen år senere forsøkte å forsvare den amerikanske politikken i Vietnam overfor Churchill, var det igjen med henvisning til 1930-årene: «Hvis Indokina falt i kommunistenes hender, ville virknin­ gen i siste instans bli katastrofal for vår globale stråte-

HISTORIEN SOM MEDSPILLER

41

giske stilling. Vi forsømte å stoppe Hirohito, Mussolini og Hitler ved ikke å handle i tide.» Ennå i 1966 forklarte president Lyndon B. Johnson sin politikk med å si: «Vi vil aldri glemme det 1930-årene lærte oss. Den gang var isolasjon og tilbaketrekning vår del av den felles ulykke.» På denne måten griper enhver historisk periode over i den følgende og bidrar til å gi den dens særpreg, til dels med motsatt fortegn. Historien opptrer — for å bruke et uttrykk fra den nederlandske historikeren Pieter Geyl — som «medspiller». Men det gjør den riktignok også på en måte som tvert imot tjener til å utviske grensene mellom de forskjellige tidsaldre. Den amerikanske samfunnsforskeren William Ogburn har satt fram den teori at samfunnet forandrer seg i tre forskjellige takter på tre forskjellige nivåer. Hurtigst forandrer teknikken seg, langsommere går det med samfunnets institusjoner. Men aller tregest er men­ neskenes forestillingsverden. Denne «etterslepsteori» kan man finne bekreftelse på gang på gang i etterkrigstiden. Da den gamle Stalin i 1952 sammenfattet sine forestil­ linger om den verdenspolitiske situasjon i boken «Sosialis­ mens økonomiske problemer», skilte ikke hans tanker seg vesentlig fra det hans læremester Lenin hadde uttenkt under Den første verdenskrig ved et biblioteksbord i Sveits. Gang på gang må man konstatere hvordan slike «etterslepsforestillinger» preger politikernes handlinger — det gjelder den amerikanske politikk etter Stalins død likesåvel som den sovjetiske etter Krusjtsjovs fall — og bremser utviklingen med sin treghet. Dette kan man nok konstatere i enhver tidsalder. Det som er særpreget for tiden etter 1945, er kanskje det forhold at kløften mellom den vitenskapelig-tekniske dynamikk og den politiske forestillingsverdens treghet er blitt større enn noensinne. Kanskje er også avstanden mellom samfunnsutviklingen og utviklingen i politiske forestillinger blitt større. Slikt er vanskelig å måle. Men til en viss grad er en annen av de prosesser som har vært karakteristiske for etterkrigstiden — avkoloniseringsprosessen — blitt hemmet av at det

42

ATOMALDEREN

gang på gang tok for lang tid for de europeiske koloni­ makter å erkjenne den samfunnsutvikling som hadde funnet sted i koloniområdene. Og omvendt har det vært en tendens i de nye statene som har oppstått, til å ville gjøre bruk av ideer som var blitt utformet i Europa under helt andre forutsetninger. Farvel mr. Kipling Da De forente nasjoner ble stiftet i 1945, hadde orga­ nisasjonen 51 medlemsland. 38 år senere hadde FN fått 106 nye medlemmer. Verden etter 1945 har riktignok vært en tvedelt verden, dominert av to supermakter og deres innbyrdes konflikter. Men samtidig har atomalde­ ren vært preget av en politisk «atomisering» ved at de gamle europeiske kolonirikene er blitt oppløst i nye selv­ stendige stater. Var det en sammenheng mellom denne prosessen og det forhold at verden var blitt delt, behersket av to nye makter som avløste de gamle vest- og sentraleuropeiske stormakter? Det er mange som har påstått det. Man har henvist til at begge de nye stormaktene var «antikolonialistiske». USA var den første stat som var oppstått ved å rive seg løs fra en europeisk kolonimakt. USA hadde en «antikolonialistisk» tradisjon, som det ofte selv har påpekt i debattene i FN. Sovjetunionen hadde en «antiimperialistisk» tradisjon, som gikk tilbake til bolsjevikenes makt­ overtagelse. Men begge deler var i virkeligheten sannheter med modifikasjoner. Også USA hadde skaffet seg over­ sjøiske kolonier i imperialismens tidsalder. Hva man enn vil mene om det kontrollsystemet Sovjetunionen bygde opp i Øst-Europa i etterkrigstiden, så hadde tsaren — «landsamleren» — også brakt en rekke fremmede folke­ slag i Asia og Kaukasus under sitt herredømme, og Lenin gjorde raskt slutt på disse folkenes forsøk på å opprette selvstendige stater i 1920-årene. Men begge supermak­ tene var både under og etter krigen ivrige etter å hjelpe de folkene som stod under vest-europeiske makters herre­ dømme, til nasjonal selvstendighet.

FARVEL MR. K1PLING

43

Portugiserne var blant de første som sikret seg kolonier i Afrika og blant de siste som oppgav dem. 1 begynnelsen av 1960-årene grep medlemmer av afrikanske selvstendighetsbevegelser til våpen i Angola, Mocambique og Guinea, og i begynnelsen av 1970-årene ble det portugisiske kolonirike avviklet.

USA hadde også selv gått i spissen under avkoloniserin­ gen ved å gi Filippinene politisk selvstendighet allerede i 1946. Men i Indokina begynte USA snart etter å støtte Frankrike i dets bestrebelser på å beholde kontrollen over dette landet, fordi den nasjonale selvstendighetsbevegelsen her var under kommunistisk ledelse. Her kom altså rivaliseringen mellom de to supermaktene til å virke hemmende på avkoloniseringsprosessen. Sovjetunionen var vel i det store og hele parat til å støtte de nasjonale frigjøringsbevegelsene med ord og undertiden med våpen. Under den algirske frihetskampen forholdt Sovjetunionen seg imidlertid passiv, for ikke å sjenere de Gaulle som brakte forvirring i det amerikanske alliansesystemet i Europa. Også her var altså motsetningen til den andre supermakten viktigere enn hensynet til en nasjonal frigjø­ ringsbevegelse. Dessuten kan man spørre hvor avgjørende supermakte­ nes antikolonialisme har vært selv der hvor de støttet de

44

ATOMALDEREN

Grønland

a n a d a

Norge Færøyene 5

Storbritannia (U.K.) Eire

Frank

De forente st Portugal

(USA)

ATLANTER-

Gibraltar

Kanari-øyene

•Me Tunisia

Algerie

Bahama, øyene

Dominikanske republikk

Mauretania

Mali oo* Senéaal Gambia Portugisisk Gumea

Sa"13 Costa Ri

unnamefNed)

Colombia

' Fransk Guiana

VMta

gena

Sierra Leone Liberia Elfenbens­ kysten

Galapagos øyene « •

Niger

Ekv. Guinea