Kina, Japan, Korea 8252512070, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

A. St. Langeland Harald Munthe-Kaas

KINA, JAPAN, KOREA

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag as 1988

Billedredaktør Anders Røhr Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1988 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1207-0 (bd. 29) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

Dette bindet, som behandler Kina, Japan, og Korea, er i sin opprinnelige form skrevet av A. St. Langeland og Haakon Holmboe og utgitt i 1969. Langeland hadde skre­ vet avsnittene om Kina og Japan og var ferdig med et utkast til Koreas historie da han plutselig døde i 1966. Haakon Holmboe overtok da arbeidet og gjorde bindet ferdig. Boken ble planlagt som et supplementsbind til Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», og forfatterne bestrebet seg på å videreføre Grimbergs fremstillingsform, hvor hovedvekten ble lagt på menneskenes liv. Bindet slik det presenteres i dag, er grundig revidert og supplert av Harald Munthe-Kaas som også har skrevet på nytt de avsnitt som behandler tiden etter Den annen ver­ denskrig. For de aller siste års begivenheter i Kina, Japan og Korea vises til Erling Bjøls avsluttende bind i serien — nr. 32 - Vår tid. Sist i bindet finnes en oversikt over den eldre skrive­ måten av kinesiske navn — som er brukt i dette bindet — og den nye, som kalles pi ny in. Oversikten er utarbeidet av professor Henry Henne.

Den norske Bokklubben

Innhold

kina............................................................................ Midtens rike .................................................................

9 9

Pulsårene i Kinas liv, 9. Et bondefolk, 12.

Myte og virkelighet ...................................................... Chou-dynastiet............................................................. Yin og Yang .................................................................

18 32 44

K’ung-fu-tzu, 46. Andre grunnleggere av konfucianismen, 54. Taoismen, 58. Det sanne menneske, 61.

Keiserdømmet grunnlegges......................................... Keisermaktens rytme. Han og Tang ..........................

65 72

Han-dynastiet, 77. De «mørke århundrer», 88. Sui-dynastiet, 89. Tang-dynastiet, 91.

Religionenes sameksistens .......................................... 97 Et kulturfolk................................................................. 110 De magiske tegn, 111. Malerkunst, 115. Poesiens gullalder, 122. Filologi, filosofi og historie, 130. Embetseksamener halvannet tusen år før Europa, 135. Papir, trykning, porse­ len og krutt, 137. Et «moderne» samfunn, 145. Et løssloppent byliv, 148.

Under barbarvelde....................................................... 151 Sung-dynastiet, 151. Mongolene erobrer Kina, 156. Djengis-khan, 157. Riket deles, 158. Khubilai grunnlegger Yiian-dynastiet, 161.

Ming-dynastiet............................................................. 173 Hovedstaden flyttes til Peking, 174. Administrasjon og be­ skatning, 177. Embetsmennenes utdannelse, 180. Kulturliv og handel, i 82. Sammenstøt med «De tåpelige barbarer i øst», 187. Ming-dynastiets fall, 191.

Mandsjutiden. Ching-dynastiet .................................. 194 Koxinga, 197. Mandsjuene gjør store erobringer, 198. Tibet, 199. Mandsjuenes kamp for å bevare sin egenart, 203. Kang-hsi og Chien-lung, 205. Mandsjutidens kulturliv, 211.

Europeerne kommer .................................................... 215 Opiumskrigene............................................................. 221 Tai-Ping-opprøret ................. 231

«Den gamle Buddha».................................................. Mot sammenbruddet .................................................. Revolusjon og oppløsning........................................... Sluttkampen om Kina................................................. Det endelige oppgjør................................................... Konsolideringen........................................................... Det store spranget....................................................... Gjenoppbygningen......................................................

237 243 254 263 273 279 282 293

JAPAN......................................................................... 299 Soloppgangens land ..................................................... 299 Japans fødsel, 302.

Den eldste tid............................................................... 304 Heian-riket................................................................... 312 Fujiwara-ætten, 319.

Japan og buddhismen ................................................. 321 Kunst og kultur, 328.

Lens vesen og krig......................................................... 333 Yoritomo og Yoshitsune, 337. Khubilai angriper Japan, 341. Ashikaga-shogunatet, 344.

Krysantemum og sverd............................................... Ny rikssamling............................................................. Europeisk mellomspill ................................................ Et fredelig krigersamfunn ........................................... Shbgunens land og folk............................................... Møte med den nye tid................................................. Et nytt samfunn ........................................................... Meiji............................................................................. Fra avmakt til imperialisme .......................................

348 360 367 375 385 399 412 425 444

I krig med Russland, 448.

Taishb og Showa.......................................................... Mot stupet.................................................................... Stillehavskrigen............................................................ Under okkupasjon ....................................................... Den japanske økonomi ............................................... Japan og omverdenen ..................................................

459 474 488 500 510 520

KOREA...................................... 529 Korea blir til ................................................................ 529 I skyggen av Kina......................................................... 533

Annektert av Japan...................................................... 552 Japanerne reformerer Korea, 555. Passiv motstand, 556. Uenige motstandsgrupper, 559.

«Når tiden er inne»...................................................... Nord-Korea.................................................................. Sør-Korea..................................................................... Forholdene til omverdenen — og hverandre .............

560 569 571 574

ELDRE OG NY SKRIVEMÅTE AV KINESISKE NAVN ...................................................................... 577

KART Kina i dag.................................................................. Shangriket ca. 1766-ca. 1122 f. Kr........................... Kina på 500-tallet f. Kr............................................. Ch’in-riket................................................................. Han-dynastiet omkr. 100 e. Kr................................. Sui-dynastiet 589-618 ............................................. T’ang-dynastiet omkr. år 700 ................................... Ch’angan ................................................................... Det mongolske rike omkr. år 1300 ......................... Kina i Ming-tiden .................................................... Kinesiske ekspedisjoner........................................... Ching-dynastiet omkr. 1800 .................................... Tai-Ping-regimet 1853-1864 ................................... Øst-Kina omkr. år 1900 ........................................... Kommunistkinas utvikling 1934-jan. 1947 ........... Det eldste Japan........................................................ Japan på lensvesenets tid......................................... Det japanske imperium ........................................... Det japanske imperiums største utstrekning under Den annen verdenskrig ........................................ Korea omkr. år 400 .................................................. Korea i vår tid...........................................................

19 19 36 67 78 90 91 96 160 189 189 198 232 244 269 318 365 465

488 531 563

Kina

MIDTENS RIKE Pulsårene i Kinas liv Ingen større områder i verden har frembragt en så en­ hetlig og bestandig kultur som Kina, til tross for at landet geografisk sett er alt annet enn enhetlig. Det er nok av­ grenset av ijellbarrierer i sør, vest og nord, og av havet i øst, men innenfor dette enorme landområdet finnes det de største motsetninger — mellom fruktbart sletteland ved de nedre elveløp og golde fjell- og ørkenstrekninger inne i landet; mellom nedbørfattige platåer og veldige sletteland med mengder av regn og elvevann. Og fjellkjeder på kryss og tvers deler landet opp i hundrevis av nokså avstengte landskaper, i et uregelmessig og forvirrende mønster. Det som binder landet sammen fysisk, er de to store elvesystemene. De er pulsårene i Kinas liv. De er adskilt av fjell, store avstander og klimatiske forskjeller, og dan­ ner derfor naturlig grunnlag for to store samfunn, ikke ett. I den eldste tiden var det den nordligste av dem, Hwang-ho, som var hjemstavn for den kinesiske kulturog riksdannelse. I senere perioder hadde de to elveland iblant atskilte liv politisk og kulturelt, likesom hele Kina i enkelte perioder falt fra hverandre i småbiter. Men de krefter som bandt sammen, var gjennom årtusenene så sterke at enheten alltid seiret over manfoldigheten. Alle Kinas store elver renner fra vest mot øst. Gjennom tidene har de ført med seg veldige mengder med slam og bygd opp store sletter og deltaland med fruktbar jord. Dette gjelder først og fremst Hwang-ho og Yangtze-kiang. Hwang-ho er ca. 4 500 km lang, og de siste ca. 800 km renner den gjennom sletteland som den selv har skapt. Mellom 10 og 20% av vannføringen er slam, og det hender at de faste stoffer utgjør over 40% av vekten. Dette slam-

10

KINA

met er rikt på plantenæring, og det samme gjelder de mek­ tige lag av løss som vinden fra fjellene — gjennom hundre­ tusener av år — har ført utover de nordøstlige områder — enkelte steder i lag på opptil 100 meters tykkelse. Disse avleiringene har bygd opp en fruktbar slette i NordøstKina, men til gjengjeld har erosjonen gjort enorme om­ råder i nord og vest til ørkener. Siden det ikke finnes skog i Hwang-hos nedslagsfelt, og siden det i det lange elveløpet praktisk talt ikke finnes innsjøer, er flommen mellom juli og september voldsom. Hvis den bryter gjennom dikene, ødelegger den jordbru­ ket for millioner av mennesker, kanskje for flere år. Ved flommen i 1935 ble det enkelte steder liggende igjen to meter tykke lag av slam. Det er vanskelig å bygge og holde i stand dikene, fordi elveleiet ved avleiring har hevet seg gjennom tidene, slik at vannspeilet i elven kan ligge fra tre til tolv meter over markene omkring. Dette gjør det på den annen side lettere å ta ut elvevannet til irrigasjon. En storflom i Hwang-ho kan føre til at den søker seg nytt leie. Etter at den i nesten 700 år hadde hatt sitt utløp sør for Shantung-halvøya, tok den i 1852 et løp nord for den. Fra 1938, da kineserne brøt dikene i kampen mot japanerne, rant den igjen ut sør for halvøya, inntil den i 1947 fikk sitt nåværende løp igjen nord for Shantung. Det er forståelig at Hwang-ho, «Den gule elv», (så kalt fordi den fører med seg gult slam), også er blitt kalt «Kinas sorg». Slettelandet i nord byr også på andre ulemper og farer for bøndene. Grunnvannet står så høyt at det ofte avleirer salter som blir liggende igjen i tørre perioder og hindrer plantevekst. Og lenger inne i landet, mot vest, har regn og flom gjennom årtusener vasket ut mineraler av jorden og gjort den fattig. Yangtze-kiang er både mer vannrik og lengre enn Hwang-ho, over 5 600 km fra kildene ved Tibets grense Motsetningene i Kinas natur er store. Øverst sees et parti av veien mellom Szechwan og Kweichow som går gjennom nesten ugjennom­ trengelige fjellpartier. Nedenfor et terrasseformet rislandskap lenger sør. Risen dyrkes under vann, og bøndene har derfor her måttet anlegge terrasser for at vannet som tilføres kan bli liggende.

12

KINA

til utløpet ved Shanghai. I motsetning til Hwang-ho er den farbar for ganske store skip hundrevis av kilometer inn­ over i landet, og danner sammen med side-elver og inn­ sjøer et viktig trafikknett. Også Yangtze-kiang fører med seg veldige mengder slam, og ved utløpet bygger avleirin­ gene stadig opp nytt land. Den bryter ofte sine demnin­ ger, enda de store innsjøene virker som oppsamlingsreservoarer. Et bondefolk Kineserne tilhører den mongolske folkegruppen, som også har bredt seg over store områder mot sør — f. eks. i Thailand omkring 1200 e. Kr. — og mot vest, og som er utbredt over hele det nordlige Asia, unntagen i de om­ råder som er kolonisert av russerne. De viktigste språk­ grupper innenfor de områder som har befolkning av mon­ golsk rase, er den sinitiske eller sino-tibetanske, og den altaiske gruppen. Til den siste hører tyrkerne og mand­ sjuene og, etter en sannsynligvis uholdbar hypotese, koreanerne og japanerne. Det er fundamentale ulikheter mellom disse to språkgruppene. Av de sinitiske språk er kinesisk det viktigste. Riksspråket kalles av europeerne ofte mandarin (opprinnelsen til dette ordet er omtvistet), av kineserne (mest før i tiden) ku an hua (embetsmannsspråket) eller kuo-yii (nasjonalspråket). Det er oppdelt i en rekke dialekter, og i Sør-Kina tales enkelte andre sini­ tiske språk, men likevel er det en ganske annen språklig enhet i Kina enn f. eks. i India. Det finnes riktignok små øyer av en før-kinesisk befolkning som taler helt andre språk, men de er tallmessig uten betydning. Thafene, burmeserne og tibetanerne har språk som kanskje har et fjernt slektskap med kinesisk. Så lenge vi kan følge kinesernes historie bakover, har de vært et bondefolk. Ennå i dag lever omkring 80% av jordbruk, men knapt 15% av landet er dyrkbart, slik at det i de siste hundre år har vært stor mangel på jord. Av denne og andre grunner er arbeidskrevende dyrkingsmåter karakteristisk for kinesisk jordbruk. Særlig gjelder dette

MIDTENS RIKE

13

Risdyrking har vært Kinas viktigste næringsvei fra den aller eldste tid, og fremdeles krever dyrkingen en veldig manuell innsats, selv om man som her har tatt moderne hjelpemidler i bruk.

risdyrkingen i sør, som vanskelig kan mekaniseres og som krever en veldig manuell innsats. Men også korndyrkin­ gen i nord — særlig dyrkingen av hirse i eldre tider — har vært en slitsom kamp for å presse mat ut av jorden under lunefulle klimaforhold. Det har også vært utilstrekkelig beite til husdyrhold, slik at de kinesiske bønder i regelen har innskrenket seg til svine- og fjærkreavl. Jordbrukernes økonomi har derfor stort sett ikke tillatt hestehold, og kei­ serne har gjennom århundrene måttet ty til særlige for­ holdsregler for å skaffe hester til militære formål. Melke­ produkter har aldri fått riktig innpass i Kinas kosthold, og mangelen på kveg har skapt vanskeligheter for gjøds­ lingen av jorden. Silkeavlen, som går tilbake til førhisto­

14

KINA

risk tid — kanskje til omkring 2000 f. Kr. — er også uhyre arbeidskrevende, og det samme gjelder tedyrkingen, som har vært drevet i Sør-Kina fra begynnelsen av vår tids­ regning, men som først fikk større omfang da drikken ble populær i Nord-Kina omkring 900 e. Kr. — og i Japan fra omkring 1200. Utenom elvesystemene var kommunikasjonsforholdene svært vanskelige på grunn av naturforholdene. Landtrans­ porten har helt opp mot våre dager hovedsakelig foregått ved kløyving, ved trillebør (en kinesisk oppfinnelse fra omkring 200-300 e. Kr.) og ved bærestang. Alt dette måtte nødvendigvis hindre utviklingen av en handelsøkonomi, og derfor har også grunnstammen i det sosiale og økonomiske liv i Kina vært selvforsynende landsbyer. På den annen side krevde de store fellesopp­ gavene med å beherske elvene og sørge for irrigasjonen en større samfunnsdannelse under effektivt styre. Slik kom Kina til å bli et stort rike under en sentralisert enevoldsmakt, med desentralisert administrasjon og økonomi. Dette system har vist en uvanlig stabilitet og levedyktig­ het, men har også hatt en iboende treghet som gjorde det svært sårbart, da det kom i kontakt med vestens kultur. Det viste undertiden tegn på stagnasjon, og ble gang på gang overrent av fremmede seierherrer, men alltid kom det praktisk talt uforandret ut av krisene. De sterke kul­ turpåvirkninger utenfra — f. eks. buddhismen — kunne for en tid synes å føre nye krefter inn i Kinas liv, men etter noen hundre år var de selv oppslukt og fordøyet av den kinesiske kulturtradisjon. En av årsakene til det kinesiske samfunns stabilitet og konservatisme var familiens betydning som grunnlag for alt samliv og all autoritet. Fra forhistorisk tid var kine­ serne organisert i klaner eller storfamilier, og helt opp mot våre dager har det vært et ubrytelig fellesskap som har strakt seg over fire-fem ledd, oppstigende, nedstigende og til siden. Innenfor dette sterke kollektiv har det vært soli­ darisk ansvar, og det har vært styrt patriarkalsk av den eldste mann, som igjen har følt seg underordnet de av­ døde forfedre. Dyrkingen av forfedrene har vært det sen-

MIDTENS RIKE

15

trale element i folkets religiøse liv. Den har gjennomsyret kinesisk filosofi og livsinnstilling, som har lagt ensidig vekt på erfaring og har satt likhetstegn mellom alderdom og visdom. Familiens sentrale rolle og det kollektive landsbysamfunn gav liten plass for individualisme, og selv om landet i tidlig bronsealder hadde bysamfunn, ble handelsmen­ nene aldri høyt ansett og kunne ikke bestemme utviklin­ gen slik de f. eks. gjorde i Europa fra renessansen av. Keiseren var i folkets øyne den øverste far, opphøyet og halvveis guddommelig som en pater familias. Han var vokter av freden og ansvarlig for gode år gjennom sin nære forbindelse med gudene, som mer eller mindre ble identifisert med forfedrene. Men derfor var det også — i motsetning til forholdene i familien — mulig å avsette keiseren, nemlig når han ikke hadde gudenes velsignelse, dvs. når han ikke kunne hindre flom, tørke og andre ulyk­ ker. Gjennom årtusenene har Kina hatt en lang rekke keiserdynastier, som alle har gjennomgått praktisk talt samme Bærestangen, som er en eldgammel kinesisk oppfinnelse, er fremdeles i bruk både i Kina og i de fleste andre øst-asiatiske land.

MIDTENS RIKE

17

utvikling i løpet av 300-500 år. En kraftig personlighet, ofte av ringe herkomst, har tatt keisermakten, trygget riket strategisk og gjenreist administrasjonen og finansene. I et par slektledd har riket tiltatt i styrke, men så har de finan­ sielle og militære problemer økt, keiserens slektninger eller yndlinger — ofte eunukker — har hemmet utfoldelsen av den personlige keisermyndighet, forfallet har satt inn, og dynastiet er blitt avsluttet med en svak eller utsvevende keiser som er blitt feid til side av en ny dynastigrunnlegger. Denne rytmen gjentar seg så å si til det kjed­ sommelige, nesten som en historisk naturlov, i hele Kinas historie. Men denne rytmen har i bare liten grad forstyrret folkets jevne, trege liv. Gjennom alle omveltninger, i oppgangsog nedgangstider, arbeidet administrasjonen trutt videre i de gamle spor. En eneste gang ble det gjort et alvorlig for­ søk på en omfattende reform av hele statens system, men snart falt alt tilbake til det gamle. En annen årsak til stabiliteten og tradisjonens urokkelighet var at folkets elite av intellektuelle og opplyste så å si gikk helt opp i statstjenesten, identifiserte seg med den og følgelig stort sett ikke utmerket seg ved avvikende indi­ vidualistisk tenkning, reform vilje eller revolusjonær inn­ stilling. Fra gammelt av har kineserne kalt sitt land «Midtens rike», eller «folket i midten» og dette navnet, Chungkuo, brukes ennå. Tanken bak denne betegnelsen er av sammensatt innhold. Den henger sammen med at kineser­ nes bondeland var omsluttet av folk som var nomader eller kvegavlere, et forhold som gav de fastboende, akerdyrkende kineserne en følelse av åndelig overlegenhet. I likhet med hellenerne i oldtiden, så kineserne på alle de omboende folk som barbarer. De hadde adskillig grunn til et slikt syn, for ned gjennom historisk tid helt til 1500eller 1600-tallet stod kineserne trolig høyere i kultur enn noe annet folk i verden. Men fra denne tiden skjøt kulturRespekt og ærbødighet for de eldre har alltid vært et utpreget trekk i kinesisk kultur. Gutten her, som leser avisen for sin bestefar, viser at denne tradisjonen fremdeles er levende.

18

KINA

veksten i Europa slik fart at den, iallfall i vitenskap, tek­ nikk, økonomi og organisasjon, snart gikk langt forbi den kinesiske, og på 1800-tallet skulle Kinas folk til sin bitre forundring finne at om de aldri så meget foraktet «bar­ barene» fra vest, måtte de regne med dem, og i vårt år­ hundre forstod de at de også måtte lære av dem. Ikke noe annet land i verden har hatt en så rik og lang sammenhengende kulturvekst som Kina, eller vært så uavhengig av kulturimpulser utenfra. Vi kan forstå den nasjonalstolthet som ble uttrykt med enkle, men klare ord av matematikeren Shao Yung omkr. år 1000 e. Kr.: «Jeg er lykkelig fordi jeg er et menneske og ikke et dyr, en mann og ikke en kvinne, en kineser og ikke en barbar, og fordi jeg lever i Loyang, den vidunderligste by i verden.»

MYTE OG VIRKELIGHET I motsetning til inderne har kineserne, med sin dype respekt for tradisjon og forfedre, alltid hatt en utpreget sans for historie. De har derfor også etterlatt et overvel­ dende kildemateriale, som til dels er av høy kvalitet. De eldste kildeskriftene, som ble til omkring tusen år før vår tidsregning — altså før Herodot, «historiens far», skrev perserkrigenes historie — virker forbausende nøkterne. Men i senere århundrer prøvde kinesiske skribenter å trenge lenger tilbake i fortiden, og da måtte de ty til sagnstoff. Mesteparten av det vi har bevart etter dem, er åpen­ bart mytisk diktning uten tilknytning til virkeligheten. Men i de siste årtier har arkeologien gitt overraskende bekreftelse på en del av det, og grensen for historisk tid i Kina er blitt skjøvet flere hundre år tilbake. Som så mange andre folk tok også kineserne sitt ut­ gangspunkt i en skapelsesmyte, som har visse likheter med Bibelens. Til å begynne med var alt kaos, en sydende og uordnet vannmasse, men den skilte ut to krefter, Yin og Yang (se side 44), som frembragte skaperen P’an Ku. Han var en koloss, som gav seg til å arbeide med materien og formet svære klippestykker til himmellegemer. Av seg

I

KINA

DAG

1000

500

Sakhalin

SOVJETUNIONEN

- — Kinas grense — Annen riksgrense 1500

MANDSJURIA

MONGOLIA Shenyang (Mukdan)

SINKIANG

MONGOIJA

JAPAN \

Chengteh (Jehol)

COREA

Peking Tientsin

SHANSI

co

N

SHAN 'Kaifeng

X co HONAN NankinP

A

SZECHWAN

Lhasa

GULE HAV

Anyang

Sian

TIBET

Wuchang

HUNAN

INDIA

Shanghai

OSTK/NAHAVET

Chungking

BHUTAN

'iPAKI•STAN-

SeOu

KIANGS FUKIEN

YUNNAN

Amoy

Kwangchow (Kanton)**

BURMA

TAIWAN (FORMOSA)

Hongkong

SKANDINAVIA i samme målestokk

Hainan Randoon

Z

BENGALBUKTA

■VIETNAM

THAILAND (SIAM)

SØRVIETNAM A

/CAM} BODIA,.-^

o

Manila

FILIp-

■Saigo

Malakkåhalvoya M ALYS

0

SHANGRIKET CA. 1766 - CA. 1122 F. KR. Moderne navn er satt med versaler: SIAN

0 100

200

300

400

PEKING

500

TIENTSIN

PORT ARTHUR

TSINAN Yin < (Anyang)

DET GULE HAV KAIFENG

SIAN • Shang

BARBARER

□kyo /

20

KINA

selv skapte han jorden: hodet ble til fjell, åndedrettet til skyer, og hans stemme til torden. Huden ble til sletteland, håret til trær, knoklene til metaller, og blodårene til elver. Av insektene som kravlet på kroppen hans, ble mennes­ kene til. Mens skapelsen langsomt skred fram, ble de «fem gamle» til. Det var den «gule olding», som skulle styre menneskene og som senere ble gjenfødt — først i Lao-tzus skikkelse (se side 58), så som den «gamle elvemann», og i denne form er han ennå en populær skikkelse i kinesisk folkefantasi. Den «røde herre» skulle herske over ilden og holdt til i sør; den «mørke herre» var vannenes hersker og holdt til i nord; «skogfyrsten» bodde i øst, og «metalle­ nes mor» i vest. P’an Ku hadde tre hjelpere: dragen, føniksfuglen og skilpadden. Av disse tre ble dragen den som kom til å spille den viktigste rolle i kinesernes forestillingsverden. Den er et fabel vesen på linje med griffen i Den nære orient og kimæren i India, men den er langt mer sammensatt: den har kamelhode, hjortehorn, slangehals, en kropp dek­ ket med gullskjell og hårete ben med tigerpoter og ørne­ klør. Når den spytter, drysser det ut perler. Av dens skjell har 117 gode og 36 onde magiske krefter. Den avskyr jern. Dragen holder til i vannet, i elver, innsjøer og i havet. Når den stiger opp i luften, blir det regn, men når den sover i elver og sjøer, er det tørke. Derfor må kineserne prøve å vekke dragen når de vil ha regn. Da lager de et stort spetakkel og kaster jernstykker i vannet for å jage den opp. Hvis det regner for lenge, må de prøve å få lok­ ket dragen ned i vannet igjen. Det er tydelig at dragen har tilknytning til Kinas store problem: regn og tørke, oversvømmelse og oppdemming av elvene. Derfor ble dragen keiserens og statens symbol. Keiseren satt på sin «dragetrone», og helt til revolusjonen i 1911/12 var Kinas flagg en drage på gul bunn. Etter at P’an Ku var ferdig med sitt skaperverk, kom det en rekke herskere av hero-typen. De velsignet mennes­ kene med de grunnleggende oppdagelser og oppfinnelser:

MYTE OG VIRKELIGHET

21

Dragen kom tidlig til å spille en viktig rolle i kinesernes forestillingsverden, og er et meget vanlig motiv i all kinesisk kunst. Her er den en del av et astronomisk instrument støpt i bronse på 1600-tallet. Dragen har kamelhode, hjortehorn og slangehals. Den spytter perler.

en av dem lærte menneskene å bruke ilden, en annen å fange dyr og fisk og å holde husdyr, foruten å spille på instrumenter og å skrive; en tredje lærte dem å dyrke jor­ den; en fjerde å bygge hus, templer og skip, å lage vogner, våpen, redskap og pottemakerarbeider, å utvinne kobber og å slå mynt, og han laget også den første kalender. Den femte av heroene var keiserinne Su Ling. Hun lærte de

Det var som regel kvinnene som var ansvarlige for silkeproduksjonen, men mennene hjalp til med å sanke for til silkeormene. Dette bildet, i et verk om silkefremstilling fra 1800-tallet, viser en gruppe menn under innsamlingen av morbærblader til silkeormens larver.

kinesiske kvinner å pleie silkeormen og å utvinne, spinne og veve silken. En annen rekke av heroer er kjent for sin etiske hold­ ning og ble siden fremholdt som eksempler på den konfucianske idealhersker. Det er enkelte forskere som mener at disse heroene ikke er skapt av folkefantasien og heller ikke har røtter i historiske fakta, men at de ble diktet opp av konfucianske forfattere i pedagogisk hensikt. Kanskje finnes det kjerner av sannhet i noen av mytene. En av heroene, Y ii, temmet Hwang-ho og regnes

MYTE OG VIRKELIGHET

23

som grunnleggeren av det første dynasti, Hsia, som etter tradisjonen skal ha hersket enten 2205-1766 eller 19941523 f. Kr. Det kan på en måte stemme, for nettopp be­ herskelsen av vannet i Hwang-ho var forutsetningen for og gav basis for riksdannelse. Det er ellers ikke kommet fram noe materiale som bekrefter myten om Hsia-dynastiet, men på den annen side er det påfallende at myten ikke tillegger de enkelte keisere noen urimelig lang leve­ tid, slik som herskermytene i de fleste andre gamle kultur­ land gjør — som for eksempel Metusalem. Lenge stilte historikerne seg også svært skeptiske til be­ retningene om det neste dynastiet, Shang — senere kalt Yin. Det skal ha vært grunnlagt av T’ang. Han var fyrste i den lille staten Shang, og rystet over keisernes vanstyre gav han motstrebende etter for Himmelens befaling og styrtet den siste Hsia-keiseren fra tronen. Det ble med tiden en anerkjent oppfatning i Kina at dersom keiseren — Himmelens sønn — ikke regjerte slik at Himmelen fort­ satt var ham nådig og gav gode år, kunne han avsettes og erstattes med en ny. For øvrig forteller legenden at heller ikke Tang uten videre hadde Himmelens gunst, for det kom en langvarig tørke. Da besluttet Tang at han ville ofre seg selv for folkets velferd og gjorde seg klar til soningsdøden. Men som han knelte i bønn før offerhand­ lingen skulle foregå, kom det et kraftig regn — hans fromme vilje til å la seg ofre var nok til å bringe Himme­ lens velsignelse tilbake. I dag vet vi at beretningene om Shang-dynastiet bygger på historisk virkelighet. For 50-60 år siden ble arkeolo­ gene kjent med de såkalte «dragebein», som var funnet i og ved byen Anyang i det nordlige Honan. De ble solgt som legemidler på grunn av sin antatte magiske kraft, fordi de bar noen mystiske tegn. Det viste seg at de stam­ met fra et stort orakelarkiv fra tiden mellom 1400 og 1100 f. Kr., altså fra Shang-tiden. Det ble gravd fram omkring hundre tusen slike stykker av dyrebein og skilpaddeskjell med innskrifter som lett kunne tydes. De inne­ holdt bl. a. navnene på flere av Shang-kongene, som vi nå vet at det var 36 av i alt i dynastiets levetid. En av disse,

24

KINA

Et av de såkalte «dragebein» med inngraverte skrifttegn, fra Shangtiden. Det ble funnet store mengder av disse «orakelbeina», som de også kalles, etter en flom i 1899. Men først i årene 1928-37 ble de systematisk undersøkt av kinesiske vitenskapsmenn.

P’ang Keng, flyttet i 1384 f. Kr. hovedstaden til Yin, og det er ingen tvil om at Yin lå der hvor nå Anyang ligger, vel 100 km nord for Hwang-ho. Også andre arkeologiske funn viser at det to-tre tusen år f. Kr. har vært en betydelig høykultur i Nord-Kina. I

MYTE OG VIRKELIGHET

25

yngre steinalder har kineserne drevet jordbruk og holdt noen husdyr, bl. a. hest (vesentlig til krigsbruk), svin og hund — de to siste fordi kineserne finner deres kjøtt vel­ smakende. De kjente bruken av hjulet og lærte forholdsvis tidlig å fremstille og bearbeide bronse. Som folket i Indusdalen var de fortrolige med cire-perdue-metoden i bronsestøpning, og med den skapte de gjenstander som teknisk og kunstnerisk knapt har noe sidestykke i senere tider. En rekke bronsegjenstander fra Shang-tiden er bevart. Men forut for Shang-tiden må det ha vært en lang teknisk og kunstnerisk utvikling. Shang-tidens høyt utviklede kultur, som også omfatter et skriftsystem, er utpreget kinesisk, men den har sikkert mottatt impulser vestfra, på samme måte som Induskulturen. Det samme gjelder for øvrig keramikken i yngre steinalder. Dette eiendommelige fenomen, at kineserne ved overgangen fra steinalder til bronsealder har hatt en kultur som bærer et umiskjennelig nasjonalt særpreg, men som samtidig tydelig viser spor av påvirkning utenfra, fikk i forrige århundre forskere til å hevde at det kinesiske folk hadde innvandret i landet med en fullt utviklet kultur fra det vestlige Asia. Denne hypotesen er i dag forlatt av de aller fleste forskere. At det har vært kulturelle kontak­ ter mellom Vest-Asia og Øst-Asia tvers over det veldige kontinent iallfall i det 2. årtusen f. Kr. og kanskje ennå tidligere, er vel hevet over tvil. Men det har nok bare vært tale om fjerne og sporadiske kontakter, som har resultert i lån og etterligning av isolerte trekk, f. eks. i keramikken. I alt vesentlig har Shang-kulturen sitt grunnlag i ØstAsia. Fra den er de impulser og den inspirasjon utgått som har gitt den kinesiske kulturkrets dens særpreg. Tar vi for oss den kinesiske skrift, vet vi at den dukker opp — i sin hittil eldste form — mer enn halvannet år­ tusen senere enn den sumeriske. Men den kinesiske skrift skiller seg radikalt fra den sumeriske kileskrift. Selv om kanskje selve tanken om å lage skriftlige opptegnelser kan ha spredt seg fra Eufratdalen til Den gule elv en gang i løpet av dette tidsrom, er det kinesiske skriftsystem i sin idé og utforming så særpreget at det må ha sine røtter i

26

KINA

Øst-Asia. Vi må nok gå ut fra at det er en spesiell kinesisk oppfinnelse. De eldste funn av kinesiske innskrifter nær Anyang skriver seg fra midten av det 2. årtusen f. Kr. Det var ingen primitiv skrift man her stod overfor, tvert om var det et komplisert og høyt utviklet system. I alt 2000 for­ skjellige tegn forekommer, og av disse er vel halvparten identifisert. I det ytre er denne skriften så ulik nåtidens at bare eksperter kan lese den, men de prinsippene den er bygd på, er de samme som vi finner igjen i de moderne former. Det stod straks klart for kinesiske lærde både at tegnene var kinesiske i denne forstand, og at språket som tegntekstene var avfattet i, var kinesisk i en eldre form. Den kinesiske skrifts egenart henger intimt sammen med språkets egenart. At denne skriften, i den form vi kjenner den fra Anyang, var en form for billedskrift, må ikke få oss til å glemme at det enkelte tegn står for et ord, ikke for en ting i og for seg. Først når vi forstår språket, begynner vi å se tegnsystemets egenart. Shang-tidens kinesisk var, likesom kinesisk av i dag, et språk som manglet bøyninger for tall, kasus, kjønn og tid. De grammatiske forhold mellom setningsdelene, og de andre relasjoner som hos oss blir uttrykt ved endelser, ble uttrykt ved ordfølgen eller ved spesielle formord, partikler. Den minste betydningsenhet var i de aller fleste tilfelle den enkleste stavelse. Disse enkeltstavelsene kunne enten utgjøre hele ord som ble brukt selvstendig til å lage set­ ninger av, eller de kunne kombineres til sammensatte ord. Da stavelsen praktisk talt alltid var betydningsbærende, var den en langt mer konkret og markert størrelse enn i språk av vår type. En stavelsesskrift var derfor naturlig for kinesisk, men av en særegen art: en stavelsesskrift som samtidig var en ordskrift. Siden derfor hvert enstavelsesord i språket skulle ha sitt eget tegn, selv om det eventuelt hadde samme uttale som et annet enstavelsesord, ble det Sakralt bronsekar beregnet til riskoking, fra Shang-dynastiets tid. Karet, som er 36,5 cm høyt, vitner om en materialbeherskelse og en frodighet som kan sidestille det med det ypperste som er skapt av metallarbeid. Borden øverst er dekorert med fugler.

28

KINA

bruk for en stor mengde tegn. Det er her det karakteristisk kinesiske ligger: man har en skrift som samtidig er en ordskrift og en stavelsesskrift. Muligheten til å lage nye tegn ved å kombinere billedelementer på nye måter, var her nær sagt ubegrensede, og kineserne har i senere tider visst å utnytte dem. De mest komplette leksika har over 40 000 tegn. Under slike forhold er det ikke så merkelig at skriften blir en verden for seg selv. Elegant bruk av penselen ble en kunstart, en av de fornemste, som i forening med poesi ble en estetisk-intellektuell lek for en litterært skolert elite. Bortsett fra noen ganske få korte tekster på bronsegjenstander og på keramikk, er innskriften på «dragebeinene» de eneste bevarte skriftstykker fra Shang-tiden. De står alle i forbindelse med utøvelsen av spådomskunst. Stykker av skilpaddeskjell (av en skilpaddeart som nå ikke finnes lenger) og dyrebein ble utsatt for sterk varme, og de sprek­ kene som da oppstod, ble tydet av orakelprestene, som i mange tilfelle noterte spørsmål og svar på bein- eller skjellstykker. Spørsmålene gjelder store og små problemer som herskerne stod overfor: om de ville ha hell med seg i et forestående felttog, om de burde anvende den ene eller den annen taktikk i kampen, hvordan utsiktene for jord­ bruket var osv. Spørsmål om været er naturligvis de hyp­ pigste. På en forespørsel om det vil bli regn i kveld, note­ res svaret «ja» eller «nei», og iblant føyer presten for egen regning triumferende til: «Det ble virkelig (evt. ikke) regn!» Selv om innskriftene er temmelig ensformige og litte­ rært sett ubetydelige, forteller de likevel en god del om herskerne, om samfunnet og om religionen. Allerede på denne tid var forfedredyrkelsen det sentrale trekk i reli­ gionen, og man hadde en fast tro på at mennesket først etter døden begynte sitt virkelige liv. Da først kom det i besittelse av evner og makt til å bestemme de levendes skjebne i god eller dårlig retning. I de fleste gamle religio­ ner har menneskene omhyggelig voktet seg for å uttale gudenes navn. Denne frykten for navnets makt utstrakte seg hos kineserne ofte til de avdøde, slik at de omtalte dem med varsomme omskrivninger, f. eks. «Bestefar Tirs-

MYTE OG VIRKELIGHET

29

For europeere kan kinesisk skrift fortone seg mer som malerkunst enn skrivning. Den utføres med en tusjpensel som holdes loddrett, og et enkelt tegn kan bestå av opptil 27 «anslag». Her undertegner moderne kinesere et opprop mot bruk av atomvåpen.

dag», hvis angjeldende var født eller død på denne uke­ dag. De døde fikk gaver med seg i graven — slike ting som de ville få bruk for. I den eldste tiden måtte det være vir­ kelige, ekte ting i naturlig størrelse, ikke som senere, mo­ deller eller symbolske papirfigurer. Mens en død bonde fikk med seg noen usle småting, fikk kongen en rikdom av utstyr med i graven, omtrent som kongene i Surner, bl. a. hester, stridsvogner og tjenere, soldater i fullt utstyr og kvinner med praktfulle smykker. Men ikke nok med det; ofringene til den avdøde måtte fortsette i ubegrenset tid. Og helt til omkring midten av det 1. årtusen f. Kr. ble det ved bestemte anledninger ofret opptil et par hundre

30

KINA

mennesker ved kongens grav. Disse ulykkelige, som i rege­ len var krigsfanger, ble halshugget og begravet i grupper på ti i hull i jorden, kroppene for seg og hodene for seg. Kroppene var da utstyrt med bronsevåpen. Det var åpen­ bart ikke alltid så lett å skaffe nok mennesker til ofringene, og på mange av «dragebeina» gjelder spørsmålet om det vil lykkes å få tak i ch’iang, dvs. mennesker eller fan­ ger. Det var vel helst fremmede som ble ofret, og det hendte at kongene førte krig simpelthen for å skaffe et lager av mennesker til ofringene. Også andre ting ble ofret til gudene og forfedrene: dyr, som ble brent, gravd ned i jorden eller kastet i elven; og alkoholholdig drikk, som ble helt ut på marken. Brød, frukt og blomster kunne ikke brukes som offergaver på den tiden. Så vidt vi kan bedømme etter de sparsomme holde­ punktene i kildene, var kinesernes religion svært primitiv, nærmest en tro på ånder som kunne formildes og påvirkes til å hjelpe menneskene i alle slags praktiske vanskelig­ heter. Åndene representerte i regelen naturkrefter: det var elvens ånd, vindens ånd, jordens ånd osv. Over alle disse stod en slags hovedgud, T i, som særlig var kongens krigsgud, og som senere ofte ble tatt med i keisernavnet, når det skulle velges, omtrent som enkelte indiske herskere gjorde når de kom på tronen. Den idéfattige og materialistiske kinesiske religionen har levd videre hos bøndene helt opp mot vår tid, temme­ lig uanfektet av de store filosofers lære og av påvirkninger utenfra. Det var en religion uten moralsk innhold. Og i det lange løp kunne den ikke tilfredsstille de opplyste klasser, som i stedet bygde opp en etikk uten egentlig reli­ giøst innhold på forfedredyrkelsens grunnlag. I motset­ ning til inderne var kineserne et «irreligiøst» folk, som visstnok i enkelte perioder ble grepet av fremmede religio­ ner, men som aldri skapte noen høy religion selv. En fast tidsregning i den forstand at årene ble regnet gjennom lange perioder fra et bestemt utgangspunkt — noe som de vestlige kulturland fikk noen hundre år inn i vår tidsregning — hadde kineserne ikke. De regnet, som

MYTE OG VIRKELIGHET

31

Disse vel en halv meter høye menneskefigurene av tre fra århundrene like før Kristi fødsel, har vært ofret ved en fornem manns begravelse. Figurene har opprinnelig vært dekket av lakkfarge. (Se også illustr. side 33 og 34.)

32

KINA

så mange andre, etter herskernes regjeringsår. Men opp­ lysninger om solformørkelser på «dragebeina» og i senere kilder gir holdepunkter for beregning, slik at det er mulig å tidfeste de viktigste hendelser temmelig langt tilbake, og fra omkring 800 f. Kr. er vi på fast grunn i kinesisk krono­ logi. Det er tydelig at den kinesiske kultur har røtter langt tilbake, og at den har fått sin første blomstringstid etter at det oppstod et fast organisert samfunn på den fruktbare sletten ved Hwang-hos nedre løp. I det 2. årtusen f. Kr. kjente den til skrift, hadde kjennskap til utvinning og be­ arbeidelse av metall, og jordbruket skapte en solid økono­ misk basis. På disse solide fundamenter har den kinesiske kultur utviklet seg videre forholdsvis isolert, men også mer fri for slike omveltninger og brudd som de store kriger og politiske skifter skapte i Vest-Asia. Fra Hsia- og Shang-tiden er kulturarven ført videre inn i de neste dy­ nastier. Sin klassiske glanstid fikk den omkring midten av det første årtusen f. Kr., omtrent samtidig som også den hellenske og den indiske kultur hadde sin mest dynamiske og skapende utfoldelse.

CHOU-DYNASTIET

Den bronsealderkultur av Shang-typen som vi kjenner fra funnene ved Anyang, var etter alt å dømme utbredt over store deler av Nord-Kina. I et belte som strekker seg fra Shansi i vest til Shantung i øst, og med sentrum på slettelandet i Honan, er de arkeologiske funn av denne typen særlig tallrike. Men lignende funn, om enn mer spredt, har vært gjort så langt vest som i Shensi og Szechwan, og til og med i de sørlige provinsene Hunan og Kiangsi. Hvor stor del av dette veldige området som var Under gravingen av en brønn i 1974 fant kinesiske arkeologer en hel hær med terrakottakrigere i full legemsstørrelse. De i alt ca. 7000 figurene var tenkt som vaktstyrke for keiser Shi Hwang-ti av Chindynastiet. Soldatene var opprinnelig malt og utstyrt med våpen av tre som i tidens løp har råtnet opp (se illustr. side 68).

Et gravfunn fra yngre steinalder — fra den såkalte Yang-shao-kulturen — inneholder en rekke forrådskrukker som vitner om at kineserne trodde på en tilværelse etter døden. Krukkene er alle rødbrune med svart ornamentering.

befolket av kinesere og stod under Shang-rikets politiske autoritet, er umulig å vite. Men selv om riket kanskje var av anselig størrelse, har det bare dekket en brøkdel av Nord-Kina. Stammer med annet språk og delvis annen kultur omgav det kinesiske kjerneområdet og var sann­ synligvis også oppblandet med kinesiske stammer innen selve Shang-riket. Shang-kulturen var sannsynligvis et blandingsprodukt, resultatet av sørlig, vestlig og østlig påvirkning. De omkringboende folk absorberte også etter hvert en mengde trekk av Shang-kulturen. Denne prosessen fortsatte gjennom århundrenes løp inn i en langt senere tid og er en viktig forutsetning for det kinesiske rikes vekst fra et forholdsvis lite nord-kinesisk føydal-rike til nåtidens veldige nasjonalstat.

CHOU-DYNASTIET

35

Et slikt utkantrike, med en befolkning som stort sett hadde både språk og en rekke andre kulturelementer felles med Shang, men som samtidig hadde nære kontakter med nomadestammene på steppene, var Chou. Fra sine bo­ plasser i vest, i Wei-dalen, gjorde de, sannsynligvis i allianse med andre småriker, flere innfall i Shang-riket, og erobret tilslutt hele dets territorium, antagelig i 1027 f. Kr. Chou-folkets fører under felttoget utropte seg til konge, under navnet Wu-Wang (Kong Wu) og grunnla dermed dynastiet Chou. Men hjernen i organiseringen og opp­ byggingen av det nye riket var visstnok Chou-kung («hertugen av Chou»), kongens bror og rådgiver, som se­ nere er blitt en idealskikkelse i kinesisk historie. Chou kom ikke til å representere noe radikalt brudd med Shang-tradisjonen. Det er nok riktigere å se Chouepoken vesentlig som en videreføring av de prinsipper som Shang hadde bygd på. Men den politiske, økonomiske og militære ekspansjonen under Chou var av et format som Shang aldri hadde maktet. De landområdene som var bragt inn under kinesisk kulturelt og politisk lederskap mot slutten av den 800 år lange Chou-perioden, var mange ganger større enn det riket Wu-Wang hadde grunn­ lagt. Først mot slutten av Chou kan vi derfor si at vi har for oss et område som i dimensjoner begynner å ligne det imperium som Kina skulle bli. Politisk var Kina imidlertid ikke noe enhetlig rike i tidlig Chou-tid. Wu-Wang forla sin hovedstad, Hao, til Shensi, ikke langt fra det nåværende Sian, nær Chous gamle om­ råder i Wei-dalen. Det nordkinesiske slettelandet omkring Hwang-ho ble delt opp i en mengde småriker etter et mønster som vi i mangel av et bedre ord kan kalle feudalt. Men noe fast organisert lensvesen, med ordnede plikter og retter, vasaller og lensherrer, som vi finner i Europas og Japans middelalder, utviklet det seg neppe i Kina på noe tidspunkt. Vår viten om den politiske organisasjon er nokså begrenset, men det ser ut til at Kina under Chou i den eldste tid var en modifisert form av den stammekonfederasjon som tidligere hadde hersket under Shang og også i det gamle småriket Chou før erobringen.

36

KINA

Selv beholdt Chou-kongene kontrollen bare over Weidalen. Resten av områdene ble delt ut til slektninger av huset Chou, til fortjente høvdinger i den kongelige hær eller til lokale stormenn som hadde sluttet seg til erob­ rerne. De mest kjente av disse rikene ble Lu i Shantung, som ble overlatt Chou-kung, Ch’i nord for Lu, og Sung, lengre sør, hvor ætlingene av Shang-kongene ble plassert. Hvert smårike hadde en befestet by som sentrum, hvor fyrsten holdt til med sitt hoff og de administrative orga­ ner. Landsbygdene omkring, befolket av ufrie bønder, for­ synte byene med jordbruksprodukter og betalte skatter in natura til den lokale fyrste. I teorien var smårikene underlagt storkongen av Chou. Men i praksis ble den enkelte fyrste mer og mer sin egen herre. Voksende økonomisk og militær styrke i den enkelte småstat skapte grunnlaget for en uavhengig politikk og åpnet muligheter for ekspansjon på andre småstaters be­ kostning. Avstander, dårlige kommunikasjoner og fyrste-

CHOU-DYNASTIET

37

Dette føllet, støpt i bronse på Chou-dynastiets tid, vitner om den høye standard skulptur og støpeteknikk hadde nådd i Kina allerede på denne tid.

nes dynamiske metoder gjorde Chou-kongen til et rent nominelt statsoverhode. Etter en krise i 771 ble Choustaten delt, og hovedstaden flyttet til Lo-i (Loyang) i det nordlige Honan. I historien er Chou-dynastiet ned til 771 kjent som «Vest-Chou», mens perioden fram til 256 f. Kr. kalles «Øst-Chou». Etter 771 hadde Chou-kongen ingen reell politisk innflytelse; hans rolle var rent seremoniell. Samtidig begynte nye statsdannelser utenom den kine­ siske å gjøre seg gjeldende. I sør var det et rike, Ch’u, som snart skulle bli et av de mektigste, og i vest inntok et rike Ch’in en strategisk posisjon. Ch’in lå lenge uten­ for Chou-systemet, men hadde nære kontakter med rytterfolkene i Sentral-Asia, som de lærte krigsteknikk av. Dette Ch’in skulle komme til å spille en stor historisk rolle mot slutten av Chou, som vi senere skal se. I denne situasjon dannet «de indre stater» med ekte kinesisk kultur, under ledelse av Ch’i, et militærpolitisk forbund i 680 f. Kr. Det fikk navnet Chung-kuo («folket i midten»), og hensikten

38

KINA

var å styrke den indre sikkerhet og forsvaret mot fremmedinvasjoner. Dette navn, Chung-kuo, har siden fått nytt innhold; det kom til å bety «riket i midten», og ble så kinesernes navn på riksenheten Kina. Etter flukten mot øst bestod «Øst-Chou» altså bare i navnet som et dynasti og et rike, inntil det ble fjernet i 256 f. Kr. Enkeltstatene ble stadig mektigere og færre i antall, og mot slutten av Chou-perioden var det ni som kjempet om ledelsen. I disse innbyrdes kriger kan vi spore en vilje til samling. Det henger sammen med at barbarene stadig ble mer truende. Den største trusselen representerte hunneme, som noen hundre år senere skulle oversvømme Sentral-Asia og Øst-Europa. Det var på denne tid hesten ble tatt i bruk til ridning i Asia, ikke bare som før til å trekke stridsvogner, og det gav barbarene større bevegelig­ het. Rytterhorder trengte stadig inn på røvertog i Kinas vestlige og nordlige deler. De kinesiske herskere opprettet også kavaleriavdelinger i sine hærer, men de nådde aldri samme dyktighet på hesteryggen som barbarene, og de hadde mange steder vanskeligheter med å finne tilstrekke­ lig store beiteområder til å ale opp hester. Men hesten som ridedyr fikk betydning også på andre måter. Den skapte en ny forbindelse med kulturlandene i vest, og den gjorde det lettere å holde Kina sammen i en enhet. I første omgang var den et middel til å spre den kinesiske kultur fra områdene i nord til landet i sør om­ kring Yangtze-kiang, hvor det etter hvert ble en stor folke­ økning. Det var først på denne tid Sør-Kina kom i nær­ mere kontakt med Nord-Kina, både politisk og kulturelt. Riktignok ble de ennå betraktet som barbarer av nordkineserne. I denne voksende bevissthet om kinesisk enhet kom også de store forsvarsmurene i nord til å spille en rolle. De ble påbegynt mot slutten av Chou-tiden, men først under det neste dynasti ble de bygd sammen til et mektig system (se side 69). Jernet ble ikke for alvor tatt i bruk i Kina før på 500tallet f. Kr. Men fra da av ble det grunnlaget for en sterk teknisk og økonomisk utvikling. Med jernredskaper kunne mye ny jord ryddes — det gjaldt først og fremst i

CHOU-DYNASTIET

39

Sør-Kina — og bruken av jembeslått plog økte utbyttet sterkt. Samtidig ble det bygd en mengde vanningsanlegg som økte både området for og avkastningen av jordbruket. Mens kineserne i nord hadde dyrket mest hirse, ble det nå stor risdyrking i sør, og transporten av ris som avgift til kongene og til mat for de voksende byene, ble lettet ved anlegg av transportkanaler. Det var et skarpt skille mellom byene og landsbygda. I prinsippet skulle på denne tid åtte familier være sammen om et jordstykke etter det såkalte «brønnsystem». Det kinesiske tegn for brønn % «ching» — kan oppfattes som et kvadrat oppdelt i ni mindre kvadrater. De åtte kvadra­ tene ytterst ble dyrket av bondefamiliene, mens det in­ nerste kvadrat, som også inneholdt brønnen, skulle bear­ beides i fellesskap. Utbyttet av fellesarealet skulle gå som avgift til jordherren. Det er tvilsomt om praksis har stemt overens med dette idealmønsteret, men det avspeiler tro­ lig overgangen fra fellesbruk til leilendingsbruk. Bøndene bodde i landsbyer, og en slik landsby var ikke bare en selvforsynende enhet med alle slags håndverkere, men også en administrativ enhet — en slags politisk celle, med vidtgående selvstyre og egen justis. Landsby-eldste hadde en myndighet som svarte til den patriarkalske autoritet en familiefar utøvet. Dette eldgamle grunnelement i kinesisk samfunnsliv — landsbyen — er en viktig del av forklarin­ gen på det kinesiske samfunns merkelige stabilitet gjennom alle omveltninger. Det er et eiendommelig trekk i kinesisk samfunnssyn at bonden rangerer høyt som klasse. Etter gammel hevd skulle det kinesiske samfunn bestå av fire klasser: øverst krigeren — embetsmannen, dernest bonden, så håndver­ keren og nederst på rangstigen kjøpmannen. Denne over­ raskende vurdering holdt seg gjennom tidene, og ikke minst så keiserne ofte med stor forakt på kjøpmennene og deres handelsvirksomhet. På 1500-tallet var dette synet en av grunnene til at det var så vanskelig for europeerne å oppnå handelskontakt med kineserne, på en tid da de ellers ble tatt imot med åpne armer av handelsivrige hers­ kere i de fleste andre asiatiske land.

40

KINA

Som i landets eldste historie, er fremdeles landsbyen en viktig enhet i Kina. Husene er samlet i en klynge, og arbeidet på rismarkene om­ kring utføres i regelen i fellesskap. I Chou-tiden var det et prinsipp at åtte familier skulle arbeide i fellesskap etter det såkalte «brønnsystem».

CHOU-DYNASTIET

41

Likevel var det en veldig økning i handelen i Chou-tiden, og den førte til stor velstand for byene og kjøpmennene. Det ble også funnet mer hensiktsmessige former for pen­ ger enn kauriskjell eller silketøyer. Mot slutten av Choutiden ble det preget store mengder kobbermynter av samme type som dem som ble brukt helt til forrige år­ hundre: Små runde mynter med et firkantet hull i midten, slik at de kunne samles i faste enheter på en snor. Differensieringen i produksjon og tilgangen på flytende kapital førte til utvikling og forfinelse av levemåten, sær­ lig i de mer velstående klasser, uten at samfunnsstrukturen ble merkbart forandret. Det ble produsert vakre luksusgjenstander av keramikk og bronse, lakkarbeider og fine silkestoffer. Klesdrakten ble forandret. Mens både menn og kvinner tidligere hadde gått i side kjoler, begynte nå både menn og kvinner å bruke bukser, og kjolen ble et høytidelig plagg til bruk ved seremonier. Dette oppsikts­ vekkende moteskifte — det eneste av betydning i Kina, iallfall før vårt århundre — henger sammen med at hesten ble tatt i bruk til ridning. Selv om bøndene praktisk talt aldri hadde hest, tok de likevel etter den moten som aris­ tokratiet skapte av praktiske grunner. En annen nyhet var spisepinnene, som kom i bruk på 200-tallet f. Kr. For å forstå hvilket stort fremskritt i sivilisasjon dette var, må vi huske på at i Europa var det vanlig å spise med fing­ rene helt til slutten av middelalderen, selv om det nok iblant ble brukt skje, og at gaffelen først ble oppfunnet som spiseredskap på 1500-tallet. I Chou-tiden ble normene for omgang mellom mennes­ ker og pliktforholdet mellom dem fastlagt og systemati­ sert. Senere ble dette systemet, delvis i idealisert form, samlet og beskrevet i den såkalte Chou-li, som lenge ukritisk ble antatt å være skrevet av hertugen av Chou (se side 35), men som iallfall fikk sin endelige skriftlige form senere. Den setter klare regler for skikk og bruk i alle sam­ funnsklasser og i alle yrker. Grunnregelen er respekt og lydighet mot familiefaren, dermed også mot kongen og hans representanter. Men den understreker også hvilke plikter makten fører med seg.

42

KINA

Autoritets- og lydighetsforholdet i familien bredte seg til et nytt område, nemlig til de mange laug eller gilder, som kom til å bli en mektig faktor i Kinas senere historie. Kjøp­ menn og håndverkere ble organisert i laug, med ansvarssolidaritet og rettshåndhevelse akkurat som i familien. Disse laug kunne bli landsomfattende, og samholdet var så sterkt at de kunne øve betydelig politisk innflytelse. Vi vet lite om hvordan styret ble utøvet i de eldste kine­ siske riker, men det har iallfall vært sterkt desentralisert og kunne nok minne noe om det senere feudalsystem i Europa. Chou-dynastiet sies å ha underkuet en mengde I Chou-tiden begynte mennene å bruke bukser i stedet for side kjoler som tidligere hadde vært vanlig både for kvinner og menn. Men ved høytidelige seremonier, som her, holdt man fremdeles fast ved kjo­ lene. Detalj av et maleri fra midten av 600-tallet.

CHOU-DYNASTIET

43

mindre stater, men disse statene ble ikke innlemmet i Chou-kongens rike. De fikk styre seg selv, så lenge fyrs­ tene iallfall formelt anerkjente Chou-kongens overhøyhet. Ettersom fyrstene snart ble mektigere enn Chou-kongene, begynte de å bruke titelen wang, som egentlig skulle være forbeholdt den helt suverene konge. Etter som landet ble tettere befolket, og forbindelsene ble bedre — takket være ridehesten og kanalsystemene — og velstanden og dermed opplysningen økte, oppstod det både forutsetninger og behov for et mer regulært styre. Det vokste særlig fram i den østlige staten Ch’i, som lå ved munningen av Hwang-ho. Den kom til å underlegge seg hele den tidligere «barbariske» Shantung-halvøya. Her hersket på 600-tallet f. Kr. fyrsten Huan, som hadde en lærd rådgiver, Kuan Chung, senere kjent som Kuantzu, dvs. mesteren Kuan. Med større eller mindre rett regnes han for den store grunnlegger av kinesisk admini­ strasjon. Det nye ved styret i Ch’i var først og fremst sen­ tralisering og regulært embetsbyråkrati. Istedenfor å bygge på småfyrstene med deres krigerflokker innførte Ch’i et system med utskrivning av soldater fra de forskjellige distrikter, og embetsverket ble rekruttert fra den voksende gruppe av intellektuelle. På den måten ble adelen uten maktgrunnlag, og da hele Kina senere kom til å bruke samme administrasjonsprinsipper som Kuan-tzu utfor­ met, fikk landet aldri etter Chou-tiden et adelsvelde av betydning, bortsett fra kortere perioder under fremmedherredømme. Ch’i etablerte et velordnet skattesystem og innførte kanskje den tradisjonen med statsmonopol på salt og jern som siden ble et viktig trekk ved Kinas fmansvesen. Mynt, mål og vekt ble standardisert, og det later til at man har forsøkt en omfattende priskontroll. Statens vik­ tigste inntektskilde var naturlig nok jordavgiften, som ble fastsatt til en viss del av utbyttet, men som senere ofte ble omgjort til en bestemt varemengde eller pengesum. Kuan-tzu var et typisk eksempel på den store gruppe intellektuelle som vokste fram i årtusenet f. Kr. De stilte seg i stor utstrekning til tjeneste hos fyrstene, som så seg

44

KINA

bedre tjent med dem enn med farlige vasaller og adels­ menn. I mangt kan de minne om filosofene og sofistene i Hellas noen hundre år senere. Som dem var de sterkt opp­ tatt av politisk-etiske problemer og søkte botemidler mot den politiske oppløsning. De øvet stor innflytelse i sin samtid, og deres prinsipper dannet grunnlaget for kinesisk livssyn og statsskikk helt opp til vår tid.

YIN OG YANG Som all filosofi og religion har også kinesernes sin opp­ rinnelse i dunkle kilder med forhistorisk magi. Selv i sin høyeste utfoldelse bevarer den rester av denne magien. I Kina lever f. eks. forestillingen om spesielle stoffers ma­ giske kraft videre i folks bevissthet og tilfredsstiller visse følelsesbehov. Det gjelder bl. a. steinsorten jade, som med sine fine mønstre og farger, sin konsistens, glans, vekt og klang appellerer til alle sanser og gir både den lærde og den ulærde estetisk tilfredsstillelse. Den «primitive» tro på kreftene i livet og naturen, som sjamanene og medisinmennene prøvde å beherske, har ikke bare utviklet seg til religion, men også til filosofiske læresystemer, for ikke å si det så sterkt som at de er blitt bekreftet av moderne naturvitenskap. Når kinesisk tenkning nådde sitt høydepunkt i løpet av de siste 500 år f. Kr., var den en videre utforming av eldre forestillinger. En av de viktigste av disse grunnforestillinger var tanken om yin og yang, de to elementære krefter i livet og naturen. Mens vår europeiske tenkning er sterkt preget av den vestasiatiske dualisme — kampen mellom det gode og det onde — er kinesernes yin- og yang-idé en oppfatning som ikke stiller de to kreftene diametralt og fiendtlig opp mot hverandre, de forutsetter og utfyller hverandre, virker sammen og utgjør en dynamisk enhet.

YIN OG YANG

45

Dette kommer til uttrykk i et spesielt symbol, som inne­ bærer en mengde muligheter for tolkning og skal tolkes på mangfoldig vis. Men først og fremst er det et bilde på samvirkende krefter i sluttethet. (Se illustr. side 44.) Yin symboliserer det kvinnelige, mørke, kalde, jorden, natten, det negative (ordet tatt i nesten matematisk betyd­ ning) og de like tall (2, 4, 6 osv.). Yang står for det mann­ lige, lyse, varme, himmelen, det positive og oddetallene (1, 3, 5 osv.). Denne dualismen, hvor den ene komponent ikke ute­ lukker, men tvert imot forutsetter den annen, kan gjen­ finnes i hele den kinesiske kultur og ofte i menneskenes livsinnstilling. Den avspeiles i de to store filosofiske syste­ mer, taoismen (yin) og konfucianismen (yang), og det Et hjul av jade fra Shang-tiden. Etter tidens religiøse forestillinger gav jade udødelighet og ble brukt både i amuletter og smykker, især ved rituelle begravelser.

46

KINA

er betegnende at store personligheter ofte var konfucianere i sin embetsførsel, men taoister i sitt privatliv, uten å bli spaltet av disse to ytterst forskjellige livsholdninger. Vi kan kanskje også med litt dristighet si at kinesernes poli­ tiske innstilling gjennom årtusener har den samme komp­ lementære dualisme: et demokratisk system hvor karriere alltid var uavhengig av byrd eller klasse, hvor landsbyen levde i desentralisert uavhengighet — parallelt med et sent­ ralisert keiserlig enevelde. Og denne politiske samfunns­ orden led ikke under indre selvmotsigelse, men viste en livskraft som ingen annen samfunnsorden i historien. Både konfucianismen og taoismen oppstod som faste læresystemer omkring eller kort etter 500 f. Kr., og det er vanskelig å si hvilket av dem som var først. Det er vanlig å hevde at konfucianismen i sin ensidighet måtte frem­ kalle taoismen som en motvekt. Men det kan også ha vært omvendt, at konfucianismen oppstod i reaksjon mot de taoistiske tendenser. Det er karakteristisk at ingen av de to store tankeret­ ningene har vesentlige elementer av det vi kaller religion, selv om de med tiden til dels ble omformet til eller dannet utgangspunkt for religiøse retninger. I Kina er interessen samlet om mennesket, det vil si mennesket som sosialt og politisk vesen, ikke som sjel. Derfor er menneskets plass i den dennesidige verden og i det praktiske liv et hoved­ problem. Man kan si at for kineserne var — og er — men­ nesket viktigere enn Gud. Både konfucianismen og taois­ men ser på gudelæren som en temmelig uinteressant og likegyldig kjensgjerning. K’ung-fu-tzu K’ung-fu-tzu, hvis navn senere av europeerne ble latinisert til Confucius (Konfutse), ble trolig født i 551 i staten Lu og ble oppdratt av »sin mor, da faren døde mens Den konfucianske krigsguden Kuan-ti. Treskulptur i Etnografisk Museum i Oslo. Kuan-ti fremstilles i regelen som en kjempe på ni fot, med et to fot langt skjegg, et ansikt så rødt som jujube-frukten og med øyenbryn som silkeormer.

48

KINA

gutten ennå var liten. Han var meget vitebegjærlig og ble kanskje sin tids lærdeste mann. Men han var også glad i friluftsliv og jakt, og fremfor alt var han opptatt av mu­ sikk. Da han var 17 år gammel, fikk han en liten stilling i staten, men da hans mor døde noen år senere, holdt han seg i tre år borte fra det offentlige liv. Slik var skikken, men det hendte at en embetsmann i de tre sørgeårene for­ ble i stillingen, men da uten å heve lønn. Imidlertid forlot K’ung-fu-tzu snart sitt embete i protest mot vanstyret og søkte forgjeves å få en ansvarsfull stilling i en av de andre statene. Han vandret omkring med sine disipler, og be­ gynte sitt store arbeide med å samle, ordne og kommen­ tere gamle klassiske skrifter. En tid ble han kalt tilbake til tjeneste i Lu, og etter hva det fortelles, skal han ha hatt stort hell med seg. Staten Lu ble igjen så sterk at nabosta­ tene ble engstelige, og for å få fjernet K’ung-fu-tzu forærte kongen av Ch’i Lus konge åtte vakre danserinner, som besnæret kongen og fikk ham til å avskjedige K’ung-futzu. Den brave filosof måtte igjen gi seg ut på vandring, inntil han som gammel fikk vende tilbake til sitt hjemsted for å dø, antagelig i 479 f. Kr. Hvor mye av beretningene om K’ung-fu-tzus liv som er sannhet, kan vi ikke avgjøre, men det er iallfall sikkert at han, likesom Sokrates hundre år senere, ikke kom til å gjøre noen politisk karriere av betydning, men fikk størst betydning som lærer for sine trofaste disipler. Først lenge etter sin død ble han aner­ kjent som Kinas største vismann. Vi vet heller ikke om K’ung-fu-tzu skrev noe selvstendig verk. En generasjon eller to etter hans død satte disiplene — eller disiplenes disipler — sammen uttalelser og hendin­ ger fra hans liv på grunnlag av muntlige beretninger. Det er det verket som i Europa gjerne blir kalt «Analektene», på kinesisk Lun Yii eller «Samtaler med Confucius». Likesom de kristne evangelier gjengir de sikkert forholds­ vis riktig lærerens ånd og uttrykksmåte. Det er knappe, ofte ordspråklignende sentenser, som til sammen gir et klart bilde av læren. Grunnprinsippet i K’ung-fu-tzus lære er plikten eller dydene — først og fremst rettskaffenhet, rettferdighet, lo-

YIN OG YANG

49

K’ung-fu-tzu fremstilles ofte i sittende stilling med hendene samlet foran brystet, sannsynligvis slik hans disipler forestilte seg ham under «samtalene». Dette bildet er et avtrykk av en stentavle, datert 1734.

jalitet, altruisme og menneskekjærlighet. Han bruker ut­ trykket at man ikke gjør mot andre det man ikke ønsker gjort mot en selv. Lojaliteten skulle særlig gjelde i de gamle anerkjente forhold, mellom hersker og undersått, far og sønn, mann og hustru, eldre og yngre bror, venn og venn. Dydene skal til en viss grad være relative, iallfall 3. Grimberg 29

50

KINA

skal de praktiseres med takt og ytre etikette. Dette siste begrep, li, spiller en stor rolle, ikke minst som middel til karakterdannelse. K’ung-fu-tzu mente at innøving av ytre atferdsformer skapte og styrket de indre dyder, og at det var et middel til å få ideal og praksis til å falle sammen i menneskets liv. Han var også fast overbevist om eksempe­ lets makt. Det gjaldt ikke minst herskeren, som moralsk sett skulle være forbilledlig og som burde forene høy etisk livsførsel med rett politisk handling. Da ville embetsmen­ nene og det jevne folk følge ham i dyd så vel som i hand­ ling, og alle ville bli lykkelige. Det «gentleman»-ideal K’ung-fu-tzu på denne måten skapte, fikk nesten like stor betydning i Kina som den kristne etikk fikk i Europa. Idealet ble naturligvis ikke alltid etterlevd, men det ble anerkjent og var tross alt høyt virksomt. K’ung-fu-tzu var på vakt mot alt ytterliggående og tok avstand fra all slags moralfanatisme. Det var en jevn, menneskelig moral han forkynte, måteholdets og likevek­ tens etikk. Utgangspunktet for hans tenkning var ikke egentlig filo­ sofisk. Han grublet ikke over menneskets innerste natur, men tok den som den er: ufullkommen, men med mulig­ heter for foredling gjennom selvkultur, som så kunne resultere i en noenlunde lykkelig og verdig tilværelse. For K’ung-fu-tzu stod det som det viktigste å sette det enkelte menneske i stand til å finne sin plass som et nyttig og harmonisk medlem av samfunnet. Han ville skape de rette relasjoner mellom menneskene ved å vise hvordan hver enkelt kan spille den sosiale rolle som hans stand og stilling gir ham rett og plikt til. Fra rett tenkning til rett handling går det for ham en direkte vei, for den mennes­ kelige natur er slik innrettet at den gjennom selvtukt og studier kan realisere sin egen iboende godhet og rettferdig­ hetssans. Det gjelder altså ikke å innprente noen over­ naturlig lære om synd og straff for den onde, og dyd og belønning for den gode i et hinsidig liv — tvert om kan mennesket ved gjennomført oppriktighet og troskap mot sitt eget medfødte vesen nå fram til god vandel og sann kultur. Men den ufravikelige betingelse er at man opprik­

YIN OG YANG

51

tig, og med fast forsett underkaster seg den selvforedling, den personlighetskultur som ligger i studiet av fortidens vise menn. K’ung-fu-tzu oppfattet seg nemlig ikke som en nyska­ per, men som en overbringer av gamle sannheter. Han var egentlig konservativt orientert for så vidt som han søkte sine og sin samtids eneste verdige forbilder i den fortidens gullalder som etter hans mening hadde virkeliggjort nett­ opp de idealer som han selv i en sen generasjon og i et degenerert samfunn ville søke å gjenopplive og gjøre til mønster for sin egen tid. Hans ideal var virkeliggjort i den skikkelse han kalte chiintzu, «den edle», egentlig «adelsmannens sønn». Det er betegnende at K’ung-fu-tzu hovedsakelig har i tankene de høyere samfunnsklasser, adelsmenn, embetsmenn og selvsagt fyrsten. Men selv om chiintzu etymologisk beteg­ ner et medlem av overklassen, har det også fått et rent moralsk innhold. K’ung-fu-tzu har selv bidradd til dette gjennom sin lære om den moralske kvalitet og det gode eksempels makt. Enhver kan i prinsippet bli en chiintzu, eller rettere: dersom chiintzu, «adelsmannen», blir en chiintzu, «edelt menneske», vil de lavere samfunnsklasser ta etter. Alle forbedringer, all inspirasjon må komme ovenfra. Dette er fyrsten og adelsmannens tunge ansvar: holder de ikke mål, blir samfunnet som helhet fordervet og går til grunne. Ut fra dette har man uten videre villet klassifisere K’ung-fu-tzu som en aristokratisk moralist, og overfladisk sett har dette atskillig for seg. Men hans sikte­ mål var langt videre: å skape harmoniske forhold i hele samfunnet, fra øverst til nederst. At det jevne folk etter hans syn måtte ledes og oppdras som umyndige av vise og gode foresatte, viser at også han var et barn av sin tid. På K’ung-fu-tzus tid oppfattet kineserne Kina som identisk med verden. I spissen for dette verdensrike stod kongen. Som himmelens sønn var han mellommann mel­ lom de himmelske upersonlige makter og jorden, han var himmelens stedfortreder på jorden. Kongen hadde derfor en mengde religiøse plikter. Av ham og hans moralske kvalitet avhang derfor alt. I samfunnspyramiden er kon­

52

KINA

gen for fyrsten hva overordnet er for underordnet, eldre for yngre, nedover i samfunnet, ned til familien. Kort sagt, kongen er alles far og beskytter. Svikter han sitt høye kall, skjer det forstyrrelser i naturen, «himmelens vei» blir rokket. Interessant er det at K’ung-fu-tzu i denne situasjon ser folket som redskap for de høyere makter når fyrster gjennom opprør avsettes og mister sitt høye mandat. Den såkalte konfucianisme står for de fleste som en tørr og blek stats- og morallære, og det hevdes ofte at den ikke kan være noen egentlig religion. I virkeligheten har det som i senere tider har gått under navnet av «konfucian­ isme» lite med K’ung-fu-tzu å gjøre. I sin rolle som statsbærende ideologi ble den etterhånden et system av samfunnsbevarende, konvensjonell ortodoksi; og Kinas stag­ nasjon ved inngangen til moderne tid er blitt tilskrevet K’ung-fu-tzus innflytelse. K’ung-fu-tzu var først og fremst motivert av et ekte reli­ giøst kall, gitt ham av Himmelen. Det avgjørende for ham var ikke former og seremonier i seg selv, men en dyp og personlig fromhet som stammet fra en hengiven og varm tro på Himmelen og dens hellige lover. K’ung-fu-tzu hadde stor tillit og tro til Himmelen så vel som til men­ nesket. At senere tiders fortolkninger, tilpasninger og fordreininger har gjort ham til noe annet enn det han var, er en vanskjebne som K’ung-fu-tzu ikke er alene om. K’ung-fu-tzu kom naturlig nok til å beskjeftige seg sterkt med den gamle litteraturen. Senere tradisjon tilskrev ham endog mer eller mindre forfatterskapet til de sentrale skriftene, men sikkert med urette. Av de gamle skriftene ble i første omgang fem kanoni­ sert som «klassiske». Ofte blir de betegnet som «de konfucianske klassikere». Det eldste av de fem er trolig «Shih ching», «Odenes bok», som inneholder vel tre hundre dikt eller sanger fra tiden mellom år 900 og år 600 f. Kr. Disse sangene er enten av rituell natur eller handler om kjærlighet, om politiske emner eller om krig. De er skrevet i strenge, faste former som viser at diktekunsten allerede på den tid måtte være gammel i Kina.

YIN OG YANG

53

«Shu ching,» «Dokumentenes bok», inneholder gam­ melt historisk stoff fra Chou-tiden, men deler av den er senere tilføyelser. Det mest interessante skriftet er kanskje «I ching», som ofte kalles «Forvandlingenes bok». Det er en spådomsbok, som bygger på eldgammel magi med grunnlag i yin-yang-prinsippet og anviser praktiske metoder til skjebnetydning ved hjelp av det såkalte trigram. Det ser slik ut (ofte er det ordnet i en ring omkring yin-yang sym­ bolet):

Den første figuren betyr himmelen, videre kommer jord, vann, ild, eng, fjell, vind og torden, hovedelemen­ tene i den gamle magiske naturlære. Hvis man bruker seks linjer istedenfor tre, får man et såkalt heksagram, som gir kombinasjonsmuligheter. Ved å manipulere med et be­ stemt antall ryllikstilker fikk man ut visse tall som gav et figurtegn, og ved å slå opp i teksten fant man et orakel­ svar. Det var i regelen tvetydig eller uforståelig, men det gjaldt å tolke det riktig. Dette er i og for seg en nokså pri­ mitiv spådomslære, men den har vært flittig brukt helt ned til vår tid, ikke bare av de «overtroiske», men også av opplyste og kritiske personer, fordi de ofte har fått verdi­ fulle innskytelser, impulser eller assosiasjoner ved å hengi seg forutsetningsløst til spådomsritualet. «Ch’un ch’iu», «Vår- og høst-annalene», er en krø­ nike for staten Lu i tiden 722-481 f. Kr. Den er en enkel, tørr oppregning av historiske hendelser, men med tiden ble det gjort forsøk på å finne dunkel og dyp visdom i den. Den siste og yngste av de fem klassikere, «Li chi», «Ritualboken», ble utformet etter K’ung-fu-tzus tid, anta­ gelig på 100-tallet f. Kr. Men den bygger på eldre tradisjo­ ner og inneholder derfor nettopp en god del av de for­ skrifter K’ung-fu-tzu innprentet i sin lære. På grunnlag av dette skriftet ble det senere utarbeidet en slags lærebok om sønners plikter overfor fedrene, og den var i lange tider en av de viktigste tekster i begynnerundervisningen.

54

KINA

Mer enn tusen år efter K’ung-fu-tzus død ble det gjort forsøk på en nyvurdering av de gamle skriftene, slik at flere av dem ble godkjent som «klassiske». Etter ett av syste­ mene var det 13 klassikere, deriblant alle de fem opprin­ nelige. Men et annet, omtrent samtidig system, beholdt bare to avsnitt av «Ritualboken» og nøyde seg ellers med «Analektene» og «Meng-tzu» (se neste side). Det er et utvalg som er tydelig konfuciansk, og det er karakteristisk at det ene avsnittet fra «Li chi» handler om «middel­ veien». K’ung-fu-tzu var ingen kandidat til apoteose — han var så jordisk og menneskelig som vel mulig. Likevel ble han i senere tider gjenstand for dyrkelse og æret med offer, noe som i og for seg ikke behøvde bety annet enn at han var en høyt æret forfader. Men keiserne ville gjerne gi hans navn en særlig venerasjon, fordi samtidens ideologi for herskere og embetsmenn derved kunne støtte seg til K’ung-fu-tzus prestisje. Denne ideologien, med sin under­ strekning av konservatisme og underkastelse under keise­ rens autoritet, var hensiktsmessig for regimet. Det ble også helt opp mot vår tid valfartet til K’ung-fu-tzus grav. Andre grunnleggere av konfucianismen K’ung-fu-tzus lære ble ført videre av Meng-tzu (nav­ net ble senere latinisert til Mencius), som levde fra 372 til 289 f. Kr. Også han vandret omkring med sine tallrike disipler og søkte oppdrag hos fyrstene. Han ble behandlet med stor ærbødighet, men ble ikke betrodd noe embete. Meng-tzu var ivrig tilhenger av K’ung-fu-tzus lære, men han var samtidig sterkt opptatt av menneskets natur, som han mente var god. Det gjaldt å utvikle de gode tendenser ved selvoppdragelse, gjennom kunnskaper og oppøving, så ville de konfucianske dyder utfolde seg. Hans politiske etikk falt sammen med K’ung-fu-tzus. Men han var mer åpenhjertig i sin kritikk av maktsyke og tyranniske fyrster. Meng-tzu mente at en hersker som fulgte wang tao, dvs. den «kongelige vei», ikke behøvde å bruke makt og tvang, men ville seire uten våpen i kraft av sitt eksempel.

YIN OG YANG

55

I mange år vandret K’ung-fu-tzu omkring i sitt eget land og i nabo­ landene, og under disse vandringene fikk han disipler som bragte hans lære videre. På dette veggbildet i et av de templer som ble reist til hans minne, er han fremstilt på vandring sammen med en av disip­ lene, som i ærbødighet holder seg bak sin store mester.

Meng-tzu utformet sin lære i et skrift som bærer hans navn, og som på 1100-tallet ble gjort til konfuciansk klas­ siker. Med hensyn til litterær stil og komposisjon er «Meng-tzu» av en ganske annen kvalitet enn «Analektene». Den gamle teori om at herskeren måtte ha «himmelsk mandat», ble hevdet som grunnleggende politisk læreset­ ning. Himmelens mandat gav seg synlig uttrykk i herske-

56

KINA

Meng-tzu, eller Mencius som den latinske formen lyder, levde fra 372 til 289 f. Kr. og fikk sin undervisning av K’ung-fu-tzus sønnesønn. Meng-tzu mente at menneskets natur er god, og at hvis man bare ut­ vikler menneskets evner, vil de konfucianske dyder utfolde seg.

rens positive innsats til folkets beste, men kom også til syne i naturens gunst: gode åringer, ingen ødeleggende flom eller tørke. Men himmelens mandat var også betin­ get av folkets godkjenning, og derfor hadde «folket» full

YIN OG YANG

57

rett til å fjerne en hersker som himmelen hadde slått hån­ den av. Som hos K’ung-fu-tzu er altså lydigheten mot rikets far, herskeren, heller ikke hos Meng-tzu absolutt. Den tredje store grunnlegger av konfucianismen, Hsiin-tzu, var fra samme århundre som Meng-tzu, men hadde et helt annet syn på mennesket. Han mente at det av naturen er amoralsk og ondt, at det bare kan ledes i positive baner ved oppdragelse. Denne oppdragelse må være sterkt formell og bygge på de klassiske skriftene. Den må oppøve streng overholdelse av li — ritualer og seremo­ nier. Hsiin-tzu fikk i praksis større innflytelse på ‘den se­ nere utforming av «konfucianismen», på samfunnsliv og på utviklingen av de faste hierarkiske former og av det offentlige eksamensvesen. Dette gjorde «konfucianismen» til selve dannelsesidealet og til offisiell ideologi i to tusen ar. Hvis mennesket av naturen er ondt, er oppdragelse og selvkultur ikke nok. Man må gripe til disiplin og tvang. Denne oppfatning ble hevdet av en annen skole, lega lis­ tene. De hevdet at et samfunn måtte ha klare, faste lover som dekket alle forhold og situasjoner, og strenge straffer måtte skremme menneskene til å overholde dem. Det skulle være et rent formelt juridisk system, idet en hand­ ling ikke skulle vurderes på grunnlag av motivene, men utelukkende etter lovens bokstav. Kort etter, eller endog kanskje før, K’ung-fu-tzus død trådte det fram en lærer som angrep K’ung-fu-tzu, men som likevel på mange måter stod ham nær. Det var Mo-tzu (Mo-ti). Han tok avstand fra det ytre og for­ melle og uttalte seg — i det skrift som bærer hans navn — med forakt om ritualer, seremonier, kunst og etikette. Hans utgangspunkt var universell kjærlighet, uavhengig av de fem forhold. Himmelen, t’ien, er uendelig godhet, og Guds vilje er kjærlighet. Derfor tok han også avstand fra krig, men han mente at det beste middel til å sikre fre­ den var å stå så sterkt rustet at ingen torde angripe. Han var også fortidsromantiker, men gikk lenger tilbake i tiden etter sine forbilder enn K’ung-fu-tzu og fremhevet et par mytiske herskere som gav fra seg makten til klokere o

58

KINA

menn. Det burde også samtidens herskere gjøre — de burde overgi makten til lærde filosofer, f. eks. Mo-tzu! Til tross for den universelle kjærlighet han forkynte, var Mo-tzu en motstander av følelser, og han var svært autori­ tær, både overfor sine disipler og i sitt syn på statsord­ ningen. Han var også polemisk og doktrinær, og hans resonnementer er ikke uten smak av sofisme. Uten at vi egentlig kan forklare det, fikk hans lære liten innflytelse på ettertiden. Taoismen Ganske annerledes ruver en annen retning, taoismen, i kinesisk kulturhistorie. Etter sagnet skal den være skapt av vismannen Lao-tzu, som skal ha levd litt før K’ungfu-tzu. Men det er grunn til å tvile på at han noen gang har eksistert. Retningen har trolig røtter i gammel kine­ sisk mystisisme, som ble systematisert og utformet i et par skrifter i århundrene f. Kr. Også taoismen søkte fra tidens usikkerhet og oppløs­ ning tilbake til fortiden, eller kanskje riktigere: tilbake til naturen og det primitive. Bare gjennom ureflektert og naiv opplevelse av altets ånd i naturen kunne mennesket finne fred og lykke. Alt som binder utvendig, lover, eien­ dom og system, fjerner mennesket fra tao, guddommen, saligheten. Kunnskap forderver og skaper begjær, og be­ gjæret skaper lidelse og forbrytelse. Selv skriften tok taoistene avstand fra, de ville vende tilbake til det gamle sys­ tem med knutetegn. Det menneskelige idealvesen er det ufødte barn, som lever ubekymret i morslivet, trygg i den ekte naturtilstand, i vannet. Vannet ble et viktig symbol: det er flytende, mykt, ettergivende, uten grense, men det har en uimotståelig styrke og bestandighet. Slik skal også mennesket være, mildt og ettergivende, passivt. Tao betyr vei. Opprinnelig betegnet det kanskje veien til enhet med guddommen eller verdensaltet, men med tiden kom det til å bli navnet på selve verdensaltet eller verdensånden — det andre ville kalle Gud — det ufattelige og ube­ skrivelige, den eneste ekte virkelighet bakom alt, alle tings

YIN OG YANG

59

norm. I «Tao te ching», som angivelig skal være skrevet av Lao-tzu, heter det således i innledningen: «Den norm som kan angis, er ikke tao. Det navn som kan nevnes, er ikke det evige navn.» Fra det navnløse (dvs. tao) utsprang himmel og jord. Det tao som kalles ved navn, er alle tings mor. Det heter: «Bare den som er helt fri for begjær, kan trenge inn til tingenes indre vesen; den som er full av begjær, når ikke lenger enn til det ytre.

Vismannen Lao-tzu frem­ stilles, som her, ofte ri­ dende på en bøffel, idet han trekker seg tilbake til ensomheten. Etter sag­ net skal K’ung-fu-tzu ha truffet Lao-tzu på en av sine vandringer.

60

KINA

Dette taoistiske bildet fremstiller en av «de åtte udødelige», som spiller en så viktig rolle i ki­ nesisk kunst. Blant de «udødeliges» mest lykke­ bringende symboler er blomsterkurven.

Det indre og det ytre har samme opprinnelse, men har ulike navn. Sammen utgjør de det dunkle. Det dunkles større dunkelhet, er porten inn til alle mysterier.» Dette er mystisisme i slekt med den indiske. Midlene til å møte eller oppleve tao (bl. a. ved åndedrettsøvelser) minner også om den indiske yoga. Det tilsvarende begrep kalles på kinesisk bl. a. wu wei, som nærmest betyr ikkehandling, ikke-eksistens. Ved å utslette aktiv handling og bevissthet kan man komme i ekstatisk trance og se tao. Iblant heter det «å sitte og glemme» eller «sinnets faste». Prinsippet om ikke-handling gjaldt ikke bare bestrebel­ sen for å bli ett med tao, det skulle også gjelde hele livs­ førselen. Hvis man var passiv, ville tingene likevel skje, og de ville skje på en naturlig og velsignelsesrik måte.

YIN OG YANG

61

Som all mystisisme er også taoismen en personlig, indi­ viduell sak. Dens innhold og sannhet kan ikke meddeles i ord eller bilde, men den kan erkjennes av alle, for alle har tao i seg. Siden tao er evig og den eneste virkelighet, er også dø­ den uten betydning — ja, den er inngangen til livet i tao. Det heter betegnende i en taoistisk dødsbønn: «O moder jord, fader himmel, bror vind, min venn lys, mitt kjæreste vann! Ta imot min siste hilsen, for i dag inngår jeg i altet, nå da mitt sinn er blitt renset for alle villfarelser ved eders gode hjelp.» Taoismens to hovedskrifter er «Tao te ching» og «Chuang-tzu». Det første er et verk på bare omkring 5000 tegn, og inneholder knappe sentenser som ofte er ytterst dunkle og derfor har gitt muligheter for svært ulike tolkninger i de forskjellige retninger taoismen snart ble delt i. Chuang-tzu kan være opphavsmannen til verket av samme navn, men vi vet lite om ham. Boken, som sannsynligvis også ble utformet i århundrene f. Kr., er en fortryllende poetisk samling betraktninger og lignelser, som alle av­ speiler taoistiske oppfatninger. Det kan være grunn til å gi en prøve på hans stil og tankegang:

Det sanne menneske1 «Målet er: å erkjenne hva som er av himmelsk og hva som er av menneskelig natur i oss. Erkjennelsen av det himmelske blir gitt oss ved vår fødsel av himmelen; er­ kjennelsen av det menneskelige nåes ved at man fra det man kjenner, slutter seg til det man ikke kjenner. Å full­ ende sine dagers tall under stadig streben etter erkjennelse og ikke dø midtveis på livets bane, bringer den sanne erkjennelses fylde. Men nettopp her er det en vanskelighet; for mens jeg venter på at årene skal gi meg den endelige erkjennelses visshet, vet jeg jo slett ikke om de år vil bli meg forunt. Det er derfor vanskelig å se med sikkerhet om det jeg kaller himmelsk, ikke i virkeligheten er menneske1 Etter Aage Marcus: «Den blå dragen». Norsk oversettelse ved Ragnar Kvam.

62

KINA

lig og omvendt. Bare for det sanne menneske finnes det en helt sann erkjennelse. Hva menes med et sant menneske? Fortidens sanne mennesker så ikke ned på de enfoldige og ringe; de gjorde seg ikke til av sine bragder og la ingen planer. Når noe mislyktes for dem, hadde de derfor ingen grunn til anger, og når det lyktes, ingen grunn til stolthet. Slik var de, og derfor kunne de bestige de høyeste fjell uten å føle svimmelhet, gå gjennom vann uten å bli våte og gjennom ild uten å bli svidd. I den grad formådde de gjennom erkjennelsen å bringe seg i samklang med tao. Fortidens sanne mennesker sov en drømmeløs søvn og våknet ubekymret. Deres levemåte var enkel, og de ut­ førte sitt åndedrett dypt og stille med hele legemet, mens alminnelige mennesker bare puster med strupen — en for­ skjell som også preger måten å tale på. Jo sterkere et men­ neske beherskes av lidenskaper, desto svakere er himme­ lens innflytelse over ham. Fortidens sanne mennesker kjente ikke til å elske livet og avsky døden. Å komme til verden anså de ikke for noen fryd, å forlate den ikke noen sorg. Inngang og utgang betraktet de med samme fatning. De glemte ikke sin opp­ rinnelse, og de hverken forsket etter eller strebet mot sin endelige bestemmelse. De tok skjebnen som den nå en gang formet seg, og var tilfredse. Uten frykt for døden vendte de tilbake til sin tidligere tilstand. Det var således noe i deres sinn som skilte dem fra tao, og de prøvde ikke med det menneskelige i seg å gripe inn i det himmelske. Slik var de mennesker som vi kaller sanne mennesker. Hos den som er slik, er sinnet fullstendig i ro; hans ut­ trykk er stille og ubeveget, hans panne fri for bekymrin­ gens rynker. Hans sinns kjølighet er som den svale høst, dets varme som den milde vår. Fryd og smerte er for ham like så personlige som årstidenes skiftning. Overfor alt og alle opptrer han nettopp slik han bør, men ingen kan gjennomskue hans innerste vesen.» Landskapsmaleri av Chu Tuan fra 1500-tallet, malt på silke med tusj og farger. Til tross for ytterst realistiske detaljer, er hovedvekten lagt på den bakenforliggende mystiske virkelighet.

64

KINA

* Å gå opp i naturen og leve med i dens rytme var et vesentlig element i taoistenes livsholdning, og denne inn­ stilling virket sterkt inn både på det praktiske liv og på kunsten. Kineserne utviklet nesten en vitenskap — geomanti — om menneskets innpassing i naturen, og ennå spiller den en viktig rolle i kinesisk arkitektur, hvor det blir lagt stor vekt på å skape harmoni mellom det mennes­ ket lager og naturen det skal eksistere i. I kunsten kom naturen til å bli det altoverskyggende motiv, og i de kine­ siske landskapsbilder (se f. eks. sidene 63 og 118) er det aldri den ytre realistiske eller impresjonistiske skjønnhet som er hovedsaken, men den bakenforliggende mystiske virkelighet. Foruten de hovedretninger av taoismen vi her har for­ søkt å skissere, fantes det mange andre. Enkelte av dem tenderte sterkt mot eksakt vitenskap, og det ble oppnådd imponerende resultater f. eks. i logikk, hvor en retning står den moderne semantikk nær. Det var således en rik mangfoldighet i kinesisk tenkning, og selv om den høyere filosofi naturligvis bare var en fåtallig intellektuell over­ klasses eiendom, var den i livgivende kontakt med folke­ lige forestillinger og virket i det lange løp tilbake på dem. Derfor ble virkningene av den klassiske tids åndsinnsats så dype og varige at de — særlig i konfucianismens og taoismens form — overlevde flere århundrers buddhisme og gjenoppstod som bærende krefter i kinesisk kultur og samfunnsliv. Så vag og udogmatisk som taoismen var, kunne den naturligvis bli fortolket nesten etter behag, og den kom i likhet med buddhismen — til å anta mange underlige former ned gjennom tidene. Vi har sett at alderdommen hos kineserne ble betraktet som livets høydepunkt, da et menneske vant visdom og autoritet. De taoistiske vis­ menn fikk et visstnok berettiget ry for å bli svært gamle. Slik oppstod tanken om at tao kunne angi veien til et langt liv, og det ble gjort iherdige forsøk på å finne livets hemmelighet i form av «de vises sten» eller en livseliksir. Interessen for disse hemmeligheter var til tider overvei-

KEISERDØMMET GRUNNLEGGES

65

dende, og det var iallfall én keiser som døde av medika­ menter han ventet seg evig liv av. Alt i alt var Chou-epoken en mektig utfoldelse av mate­ riell og åndelig kultur. Materielt sett kom Kina senere til å distansere Chou, naturlig nok. Men på det åndelige område nådde senere tidsaldre ikke opp mot Chou-tidens friske originalitet og varierte mangfold.

KEISERDØMMET GRUNNLEGGES Etter flere hundre års kamper mellom de kinesiske statene fikk til slutt Ch’in overtaket. Denne staten lå i dalføret til Hwang-hos store sideelv Wei-ho, vel beskyttet og forholdsvis fruktbar, fordi demninger hadde gjort det mulig å anlegge et godt irrigasjonssystem i det 3. årh. f. Kr., samtidig som elven ble seilbar og kommunikasjonene der­ ved ble forenklet. Ved midten av det 4. årh. f. Kr. hadde Ch’in en mektig «statsminister» som het Shang Yang. Ut fra det samme syn som legalistene hevdet (se side 57), gjennomførte han en streng administrasjon, hvor statsmakten skulle dirigere menneskenes liv i ett og alt. Det gamle feudale aristokrati ble feid til side, og i stedet kom lojale embetsmenn som var helt avhengige av kongen. Ch’in utviklet seg nå til en kraftig militærstat, og beseiret kort før 300 f. Kr. alle nabo­ statene. Ch’in ble så mektig at dets konge i 256 avsatte den siste kongen av Chou og overtok makten også i navnet. I 246 fikk Ch’in en konge av stort format. Han erobret res­ ten av de kinesiske statene og med tiden også områder som tidligere ikke hadde vært regnet til Kina. Da hellet stadig fulgte ham, fikk han så store tanker om seg selv at han antok titelen Shi Hwang-ti, «den første keiser» — Hwang-ti er for øvrig betegnelsen for Gud og for en av de mytiske hero-konger. Meningen var at de senere keisere skulle betegnes ved numre, for Shi Hwang-ti var ikke i tvil om at han hadde grunnlagt et dynasti som skulle styre Kina for alle kommende tider. Dette dynasti kalte han Ch’in etter navnet på den stat som var kjernen i riks­ 4. Grimberg 29

66

KINA

dannelsen. Det er grunn til å tro at betegnelsen Ch’in er opprinnelsen til navnet Kina. Shi Hwang-ti hadde dyktige ministre, først og fremst Li Ssu, som ordnet storriket etter samme mønster som Shang Yang hadde innført i Ch’in. Riket ble delt i 36 (senere 42) provinser, som igjen ble delt opp i mindre en­ heter. I spissen for hver provins stod tre embetsmenn: en sivil, en militær og en som skulle kontrollere de to andre. Hele riket fikk et felles lov- og skattesystem, og privateie avløste den gamle ordning med felleseie av jord. Alle unn­ tagen keiserens soldater ble avvæpnet, og aristokratiet ble knekket. Det fortelles at keiseren tvang de 120 000 adelige familier til å flytte til hovedstaden, Hsienyang, for at det skulle bli lettere å holde oppsikt med dem. Shi Hwang-ti var en realpolitiker av stort format. Med stor energi forfulgte han sitt mål: å gjøre Kina til en samlet og sterk stat. Med hard hånd slo han ned alle tendenser til splid og oppdeling. Storstilte forsøk på å fremme enheten gjennom standardisering, f. eks. av mål og vekt, ble gjenn­ omført. Veier, vognaksler og kanaler skulle ha bestemte dimensjoner, så transportteknikken kunne forenkles og effektiviseres. Nye vei- og kanalanlegg bedret samferd­ selen og dermed mulighetene for sentral kontroll. Større bevegelighet og økt slagkraft for de keiserlige hærer til å slå ned opprørsforsøk overalt i riket, var et avgjørende formål. Den sentraliserte administrasjon nødvendiggjorde et nytt embetsverk med en mengde skrivere. Chou-dynastiets mange lokale sentre hadde ført med seg at skriftsys­ temet hadde utviklet en rekke regionale varianter. En inn­ gripende skriftreform ble foretatt, og standardformer av tegnene ble innført (den såkalte «lille stempelstil» i mot­ setning til Chou-tidens «store stempelstil»), likevel slik at selve grunnprinsippene forble uendret. Men keiserens målsetting gikk langt utover disse ytre forholdsregler. Han innså at de avgjørende hindringer lå på det mentale plan, og rettet derfor som legalist de avgjørende slag mot de føydale tankevaner. Drastiske tiltak ble gjort for å ensrette åndslivet ved å tilintetgjøre den ikke-legalistiske filoso­ fiske tradisjon, og især fikk konfucianeme unngjelde.

KEISERDØMMET GRUNNLEGGES

67

I et konservativt samfunn som det kinesiske vakte slike vidtgående reformer voldsom motstand, og kritikerne støttet seg til de klassiske skrifter. Li Ssu fikk overbevist keiseren om at denne fiendtlige ideologi måtte utryddes og satte i 213 f. Kr. i gang den beryktede «bokbrenningen»: Folk fikk ordre om å levere inn til myndighetene alt de hadde av litteratur, unntagen slikt som gjaldt jordbruk, medisin, spådomskunst o. 1. De farlige skriftene skulle her­ etter bare finnes i det keiserlige bibliotek og hos 70 lærde ved hoff-akademiet. Ordren ble gjennomført med makt,

68

KINA

og enorme litterære verdier gikk på denne måten tapt for ettertiden. Ved dynastiets fall ble også hoffbibliotekene brent. Noen få modige menn gjemte bort forbudte bøker i håp om bedre tider, slik at tapet ikke ble totalt. Da mange skribenter og lærde uforferdet fortsatte sin kritikk, ble de forfulgt, og flere hundre av dem skal være blitt hen­ rettet under stor grusomhet. Shi Hwang-tis ettermæle ble Denne rekonstruksjonen av Shi Hwang-tis vaktstyrke viser hvordan soldatene som er gjengitt på side 33, antagelig har sett ut med våpen og flerfarvede drakter. Her sees en gruppe infanterister med spyd foran en stridsvogn.

Den kinesiske mur, verdens største byggverk, ble ikke reist på én dag. I mer enn tusen år ble det arbeidet på den 2400 km lange muren. Fra vakttårnene kunne alle fiendtlige bevegelser iakttas i vid omkrets, og på den 4-6 m brede veibanen kunne egne tropper hurtig forflyttes.

dystert, og senere tiders forakt for ham skyldes trolig mer hans kulturpolitikk enn hans harde styre for øvrig. Riket kom til å omfatte praktisk talt alt det land som senere er blitt regnet til Kina, bortsett fra de nåværende provinser Fukien og Kiangsi, samt områdene i Mandsjuria og Sentral-Asia. I nord presset nomadestammer igjen hardt på grensene. Det var de såkalte hsiung-nu, dvs. hunnerne, som det var vanskelig å føre offensiv krig mot. Shi Hwang-ti valgte i stedet å bygge ut den store forsvars­ muren i nord. Enkelte grensemurer var bygd tidligere, men nå ble de forbundet til en eneste sammenhengende forsvarsmur, omkring 2400 km lang. Til å begynne med var det jordvoller forsterket med stein. Men i løpet av de mer enn tusen år det ble arbeidet på muren ble den etter hvert et solid byggverk av stein. Titusenvis av tvangsarbeidere bygde den 8 meter høy, 4-6 meter bred og med 13 meter høye vakttårn og svære porter. Shi Hwang-ti utskrev både forbrytere, handelsmenn og skribenter til et regulært slavearbeid med uendelige lidelser. Muren var ikke uinntagelig, men den kunne hindre fienden så lenge at forsvarerne kunne få fram forsterkninger. Den stormannsgale keiser lot også oppføre andre gigan­ tiske byggverk, således et slott, O Fang Kung, med en

KEISERDØMMET GRUNNLEGGES

71

hall som skal ha rommet 10 000 mennesker, og med et utall av rom, slik at keiseren i sin frykt for attentat kunne sove i et nytt rom hver natt. Han lot også bygge et enormt gravsted, et helt kunstig fjell. Den kinesiske historiker Sze-ma Chien, som skrev omkring 100 f. Kr., har gitt en beskrivelse av mausoleet: «I den niende måne ble Den første keiser gravlagt i Lifjellet, som han i begynnelsen av sin regjering hadde latt grave ut og innrede til det bruk. Da han hadde konsolidert sitt rike, satte han sine soldater — i alt 700 000 mann — til å bore ned til De tre kilder (dvs. til de nådde grunnvannet). Der ble det lagt et bronsegulv som sarkofagen ble satt på. Sjeldne gjenstander og kostbare juveler ble samlet fra slot­ tene og fra forskjellige embetsmenn, og disse kostbarhetene ble i store mengder bragt til mausoleet. Kunstsmeder ble satt til å lage meka­ niske armbrøster, som øyeblikkelig ville skyte ut piler hvis noen trengte seg inn. Av kvikksølv ble det laget elver; Yangtze og Hwang-ho, og storhavet, og et maskineri sendte metallet fra det ene vassdrag til det andre. I taket var himmelkonstellasjonene avbildet, og på gulvet jordens geografiske inndeling. Av spekk fra menneskefisk (hvalross) ble det laget kjerter som skulle vare lenge. Den annen keiser sa: «Det sømmer seg ikke at de av min fars kon­ kubiner som ikke har barn, skal forlate ham nå.» Følgelig befalte han dem å ledsage den døde hersker inn i den neste verden. Mange kom av dage på den måten. Da gravleggingen var fullført, antydet noen at arbeiderne som hadde laget maskineriet og gjemt skatten, visste om dens store verdi, og at hemmeligheten ville lekke ut. Så snart seremonien var over og gangen som førte til sarkofagen var blitt stengt innerst, lot man derfor den ytre porten til denne gangen falle i og mausoleet ble helt tillukket, slik at ingen av arbeiderne unnslapp. Det ble så plantet trær og gress omkring, for at stedet skulle se ut som resten av fjellet.» Beskrivelsen er gjengitt etter Mary A. Nourse: «A short history of the Chinese.» 3. utg. New York 1943.

Det kan være tvilsomt om denne beretningen er sann­ ferdig, men den har sin interesse fordi den røper så lite av den vanlige kinesiske respekt for en avdød og i stedet legger vekten på makabre trekk som står i stil med den døde keisers handlinger. Keiser Shi Hwang-ti på vei til rådslaging med taoistene. Bak bære­ stolen følger tjenere som beskytter keiseren mot solen. Veiene var stort sett dårlige i Kina, og det er derfor rimelig å tro at reisen skal fortsette på en kanal med båtene vi skimter til høyre.

72

KINA

Shi Hwang-ti var en kraftpersonlighet som var utrettelig aktiv. Det fortelles at han gjennomgikk 60 kg bambusdokumenter hver dag, og at han stadig var på farten. En­ kelte av hans reiser hadde sammenheng med hans overtro: Han var svært opptatt av taoistiske magikeres beretninger om urter som skulle gi evig liv, og som skulle finnes på Shantung-halvøya. Derfor reiste han ofte dit og oppsøkte magikerne. Derfra sendte han ut ekspedisjoner på leting etter «de udødeliges øyer». Legenden om disse øyene hadde trolig sitt grunnlag i et vagt kjennskap til Japan. Men den første keiser vant ikke udødelighet. Han døde under en reise til Shantung i 210 f. Kr. Li Ssu begynte nå å intrigere om makten sammen med en hoff-eunukk, Chao Kao. De holdt keiserens død hemmelig inntil de kunne sette en ung svak prins på tronen. Chao Kao ryddet snart både Li Ssu og Den annen keiser av veien, men ble selv drept, og hele Ch’in-herredømmet falt sammen i lø­ pet av noen få år. Det harde styret hadde skapt hat i alle deler av Kina, og opprørsgeneraler tok makten. En av dem, Liu Pang, beseiret sine konkurrenter og grunnla det neste dynasti, Han-dynastiet, som kom til makten i 206 f. Kr. og innledet en av de store perioder i Kinas historie.

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG I Kinas historie er de skiftende dynastier som en bred bølgebevegelse, og alle dynastiene har den samme rytme: gjenreisning av makten, kraften og rikdommen, begyn­ nende tilbakegang, en kraftanstrengelse for å stanse ned­ gangen, og så til slutt oppløsning med fiendtlige innfall, økonomisk kaos, politisk splittelse. Denne dynastisyklus er så karakteristisk at de fleste kinesiske historikere helt til det siste har sett den som selve grunnmønsteret i Kinas historie, og mange har ment at den er en slags historisk Stenskulptur av hest med rytter fra Han-dynastiets tid. Figuren, som er ca. 80 cm høy, er et typisk eksempel på kinesernes første forsøk på å skape helfigurer i billedkunsten.

74

KINA

naturlov. Som forklaring angir de fleste kinesiske histori­ kere rent menneskelige årsaker, mens noen nok snarere ser den menneskelige siden som en av konsekvensene: Når en sterk personlighet grunnlegger et nytt dynasti og samordner alle krefter i oppbyggingen av en sterk stat, fortsetter hans personlighets kraft et par generasjoner. Men så forfaller de senere keisere moralsk og karaktermessig, forsømmer statsoppgavene og henfaller til livsnytelse, slik at uansvarlige personer utnytter sin stilling til eget beste, og til slutt går hele keiserautoriteten til grunne i svakhet, udugelighet og vellevnet. — I samsvar med denne formelen blir også de forskjellige keisere forherliget eller foraktet av historikerne, alt etter hvor de har hatt sin plass i syklusen. Under en arkeologisk utgravning i 1965 ble det funnet i alt 583 figurer til hest fra Han-dynastiets tid. Krigerne er nærmere 70 cm. høye og hestene litt over 60 cm. lange. I graven fant man også nesten to tusen krigere til fots.

K.EISERMAK.TENS RYTME. HAN OG T’ANG

75

Det er en formel som passer svært godt. Men den kan ikke forklare hvorfor den samme rytme har gjentatt seg gang på gang. En del av forklaringen synes å være av øko­ nomisk art. Når en mann, ofte av ringe herkomst, grunnla et nytt dynasti, hadde han rent bord: han var ubundet av stormenn, slekt og hoff, han kunne kreve skatt som han ville og skaffe seg solide finanser. Men med tiden måtte stormenn, embetsmenn og offiserer lønnes med jordeien­ dommer, og snart ble det også gitt jord til keiserens favo­ ritter og slektninger, ikke minst til slektninger av keise­ rens yndlingshustruer. På denne måten ble stadig større områder med tilhørende bønder fritatt for skatt til staten, som så til gjengjeld måtte skattlegge de gjenværende har­ dere. Når skattebyrden ble utålelig, søkte mange bønder seg på forskjellig vis inn under en godseier, og skattefun­ damentet ble enda svakere. Med sviktende finanser kunne staten ikke holde demninger og irrigasjonskanaler i stand, og følgen var oversvømmelser og uår, med ny svikt i inn­ tektene. I fortvilelse flyktet mange bønder og sluttet seg til røverflokker, opprørsbander eller hemmelige, religiøse brorskap som satte seg opp mot statsmyndighetene. Man kan også hevde at det kinesiske keiserrike var for omfangsrikt til at det lot seg gjøre å holde det under effek­ tiv sentral administrasjon i tider da kommunikasjonene var uhyre vanskelige, ikke minst i et land som er så opp­ delt av fjell som Kina. Det kunne til nød gå en kort tid under kraftpersonligheter som ved militære triumfer satte seg i respekt hos stormennene og nabofolkene. Men i det lange løp lot det seg ikke gjøre å styre det store landet uten å delegere svært mye makt og ansvar til store jord­ eiere eller høye embetsmenn, som ofte hadde betydelige militære ressurser. Dette svekket naturligvis i høy grad keiserens egen posisjon. Nabofolkene lå bestandig på lur, rede til å rykke inn og skaffe seg rikdom og makt ved det første tegn på svikt i det kinesiske forsvar. I Nord- og Sentral-Asias ufruktbare stepper og fjell levde nomadefolk som i gode tider vokste i antall, og som var avhengige av gode beiteforhold. Ble det tørke, eller ble de for mange, måtte de søke annen-

76

KINA

På denne detaljen av et veggmaleri fra 500- eller 600-tallet fremstilles noen av de fryktinngytende rytterne som stadig gjorde innfall i Kina, og som var kjent for sin evne til å skyte med piler fra hesteryggen.

steds hen, og da var det fristende å søke jord og rikdom der hvor det var overflod. Var Kinas forsvar sterkt nok, våget de seg ikke over Muren, men prøvde å ta seg til rette på bekostning av andre nomadefolk. I denne evige kampen sluttet stammene seg sammen til farlige krigerfolk. Og som fra et uuttømmelig oppkomme, strømmet det fra Sentral-Asia ut rytterhærer og hele folk mot øst — til Kina — og mot vest, langt inn i hjertet av Europa, gang på gang ned gjennom tidene. Folkepresset var ikke like stort til alle tider, og heller ikke konsentrasjonen av nomadefolkenes krefter. Denne vekslingen i angrepskraft har også en viss innflytelse på eller sammenheng med dynastirytmen. Et dynasti holdt seg i regelen i omkring 300 år. Mellom de enkelte dynastier var det i eldre tid gjerne lange opp-

KEISERM AKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

77

løsningsperioder, men senere gikk skiftene raskt, noe som vel henger sammen med at administrasjonen stadig ble mer stabil og riksideen sterkere. Mellom Han-dynastiet, fra 206 f. Kr. til 220 e. Kr. — og T’ang-dynastiet, fra 618 til 907, var det en mellom­ periode på omkring 400 år som politisk var preget av opp­ løsning, for ikke å si kaos. Men de to dynastiene represen­ terer høydepunkter i Kinas historie, og i mange hundre år kalte særlig nord-kineserne seg gjerne «Hans sønner», mens sør-kineserne kalte seg «T’angs sønner». Han-dynastiet, som for øvrig hadde et kortvarig avbrudd omkring Kristi fødsel, faller i tid sammen med Romerrikets stor­ hetstid, og det var på mange måter merkelige berørings­ punkter mellom de to verdensriker. De dominerte full­ stendig det store eurasiatiske landområde, det ene i øst, det annet i vest, ja en tid kom de til å få felles grense. Av de to riker var det kinesiske størst både i omfang og folke­ tall, det hadde den mest utviklede administrasjon, og det var i ferd med å distansere den øvrige verden i kultur og sivilisasjon. Riket skulle snart få et stort forsprang, som det beholdt i tusen år, inntil renessansen satte i gang den makeløse kulturblomstringen i Europa, samtidig som stag­ nasjonen satte inn i Kina. Han-dynastiet Da Han-dynastiets grunnlegger, Liu Pang, hadde over­ tatt Himmelens mandat i 206 f. Kr., måtte han lempe på det harde styret som Shi Hwang-ti hadde gått i gang med. Igjen fikk jordeiere og stormenn utøve makten i underkongedømmer og fyrstestater, men de ble holdt under opp­ sikt av keiserlige kontrollører og fjernet når de ikke var lojale. Skattebyrdene ble redusert, og under påvirkning av taoistiske ideer blandet staten seg den første tiden minst mulig opp i folkets liv, så landsbyene stort sett fikk styre seg selv. Liu Pang var av bondeætt og hadde en tid vært fører for en røverbande. Han kjente bøndenes problemer og var ubundet av konfuciansk ideologi og fri for den stormannsgalskap som fikk så mange keisere til å pine ut

78

KINA

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

79

folket med skatter og tvangsarbeid for å holde i gang ær­ gjerrige kriger og veldige byggeforetagender. Både folket og staten opplevde snart en velstand som aldri før. Da Liu Pang døde i 195 f. Kr. og etter vanlig skikk fikk et nytt navn, Kao Tsu (Høye stamfar), kom dynastiet straks i fare. Enkekeiserinnen Lii tok makten over sin unge sønn og lot sin familie skalte og valte med staten i mange år. Men da hun døde i 180 f. Kr., ble hele hennes familie drept ved et vel forberedt kupp, og den unge keiser gjorde seg uavhengig. Keiserne hadde flere hustruer, men når en av sønnene ble utpekt til tronfølger, ble dennes mor samtidig opphøyet til offisiell dronning, og hun kunne som formynder for sin sønn, få en maktstilling. Så sterkt som familiesamholdet er i Kina, var hun meget opptatt av å begunstige sine slektninger. Den senere kraf­ tige keiser Wu Ti så denne faren i øynene, og da han opp­ høyet en av sine hustruer til keiserinne, lot han samtidig alle hennes slektninger drepe, og de senere Sung-keisere forbød slektninger av keiserinnen eller andre «pårørende» å inneha statsembeter, både sivile og militære. I nord var hunnerne — hsiung-nu som kineserne kalte dem — blitt stadig mektigere. De mange stammene var blitt samlet under en keiser, som hersket over hele Mon­ golia og landene vestover helt til Pamir-fjellene. Han rådde over en rytterhær på 300 000 effektive soldater som kunne bevege seg med stor fart og var kjent for sin evne til å skyte med piler fra hesteryggen. De gjorde stadig inn­ fall i Nord-Kina og truet endog hovedstaden Ch’angan. Liu Pang prøvde å stagge dem ved å gi en av sine døtre som hustru til deres keiser, men det hadde liten virkning. Da den store kriger Wu Ti (141-87 f. Kr.) kom på tro­ nen, gikk kineserne over til offensiven. Han forsøkte først å skaffe seg forbundsfeller og sendte en av sine generaler, Chang Ch’ien, mot vest for å prøve å få i stand en al­ lianse med Yiieh-chih, et folk som en tid før var fordre­ vet av hunnerne fra sitt hjem i Kansu. De hadde søkt mot vest, hvor de hadde dannet et nytt rike i det nordlige Afghanistan og under navnet Kushan truet India. Den kinesiske diplomat, som drog stolt av sted i spissen for et

Keiser Wu (141-87 f. Kr.) — som først og fremst er kjent som en stor kriger — besøker her en gammel kinesisk vismann. Wu er gått ut av sitt keiserlige kjøretøy og hilser ærbødig på den gamle. Til venstre for keiseren står en tjener med gaver til vismannen.

stort følge, ble imidlertid tatt til fange av hunnerne og holdt tilbake i ti år. Da han slapp fri, drog han ufortrø­ dent videre og fant Yiieh-chih, men det viste seg at de ikke så noen hensikt i å slåss mot sine gamle fiender — de hadde helt andre interesser i det nye landet. Etter å ha vært i fangenskap enda en gang nådde Chang Ch’ien om­ sider tilbake til Wu Ti med uforrettet sak, iallfall hva det politiske og militære angikk. Wu Ti sendte den ene hæren etter den andre mot hun­ nerne. Som regel ble det tapte slag, men ved å pøse på hundretusener av soldater, støttet av kavaleri, greide han å svekke og utmatte fienden, og han reddet trolig Kina fra å bli erobret av dette barbar-folket.

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG TANG

81

I sør la Wu Ti områdene langsmed og sør for Yangtzekiang helt ned i Vietnam under kinesisk styre. Det betydde varig herredømme over et umåtelig fruktbart og rikt om­ råde. Men denne overflod kom først senere hoffet og ho­ vedstaden til gode, da det ble anlagt lange ferdselskanaler til Ch’angan, senere til Peking. Også den sørlige del av Mandsjuria og Nord-Korea ble erobret av Wu Ti, likeledes ørken- og oaselandet vestover nord for Tibet, helt fram til Pamir-fjellene. Det vil si at Kina kom til å kontrollere veiene mot vest, og dermed ble «silkeveien» åpnet, med en rute sør og en nord for Tarimbekkenet, fram til Kashgar. I den østlige del av korridoren, som ble beskyttet ved en forlengelse av Muren, bosatte det seg henimot en million kinesere, og området har siden alltid vært kinesisk, selv om Kinas vestlige besittelser periodevis var behersket av «barbarer» som blokkerte «silkeveien». Det ble også gjort fremstøt lenger mot vest, helt til grensen av Persia, og omkring 40 f. Kr. var det ikke mer enn dette landet som skilte mellom det kinesiske og det romerske rike. De to store kulturfolkene hadde et visst kjennskap til hverandre, og det ble en livlig handel. Chang Ch’iens reise hadde likevel ikke vært forgjeves: den åpnet en helt ny verden for kineserne, og selv om diplomaten i dette til­ felle kom tilbake ribbet og uten alliansetraktat, var han full av begeistring over den nye verden han hadde fått kjennskap til og ivret for å ta opp forbindelse med lan­ dene i vest. Det fortelles at han bragte med seg vinstokken tilbake. Selv om dette kanskje ikke er særlig sannsynlig, var det faktisk på denne tid druedyrkingen først ble kjent i Kina, hvor man ellers som regel laget vin av ris. Nå begynte den karavanetrafikken som var selve livs­ nerven i handelen og kulturforbindelsen mellom Kina og vesten i mer enn tusen år. Karavanene gikk ut fra et om­ råde nær endepunktet for den store muren og tok veien sør eller nord for Tarim-bekkenet, fra oase til oase, til Kashgar (se side 78). Her eller i en annen av de rike omlastingsbyene, Jarkand, Kokand, Samarkand, Bokhara eller Merv, ble varene overtatt av andre karavaner, for per5. Grimberg 29

82

KINA

Denne gravfiguren i terrakotta fra Tang-dynastiets tid viser en lastet kamel av den sorten som trafikkerte karavaneveiene i det indre Asia. Karavanene kunne bestå av fra 30-40 til opptil flere hundre kameler.

serne og andre asiatiske folk tviholdt på sin rolle som mellommenn. Så ble varene ført videre på forskjellige veier til Den persiske bukt eller Rødehavet for derfra å sendes videre til forskjellige byer, det meste til Roma. Kineserne importerte vesentlig luksusvarer fra vest: edelstener og elfenben, glass, ull- og lintøyer, og ikke minst hester. Bortsett fra hester, som særlig kom fra Ferghana (det nåværende russiske Kirgisia), var importen rela­ tivt ubetydelig. Eksporten var langt større, og bestod i første rekke av silketøyer. Tøyene som til dels var farget, ble ført i ruller på kamelryggen tusener av kilometer og

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG TANG

83

ble betalt med store summer i Romerriket, hvor etterspør­ selen var stor. Likesom handelen på India gav også han­ delen på Kina romerne en negativ betalingsbalanse og tappet riket for edelt metall. Men silken var ikke den eneste eksportvare. Også pelsverk ble utført, og etter hvert også en del håndverksprodukter, bl. a. lakkarbeider og porselensgjenstander, som i Tang-tiden ble eksportert i betydelige mengder og senere skulle bli solgt særlig langs Det indiske havs kyster, bl. a. på østkysten av Afrika. Det er naturlig at man har funnet en mengde rester av kinesisk porselen langs handelsveiene, og enkelte steder også lakkgjenstander. Merkeligere og mer interessant er likevel et funn sir Aurel Stein gjorde for vel 50 år siden ved karavaneveien midt inne i Asia: en rull med gul silke, som hadde ligget i sanden i nesten to tusen år. Med tiden ble ijernhandelen ved karavanetransport av mindre betydning, samtidig som andre varer ble like vik­ tige som — eller endog viktigere enn — silken. Alle slags kunsthåndverksprodukter, og ikke minst kinesiske male­ rier og bøker ble sterkt etterspurt i Japan, Korea og det sørøstlige Asia, mens eksporten av te til nabofolkene i nord og vest økte i omfang. Viktigst ble kanskje eksporten av porselen, som i Sung-tiden nådde et veldig omfang, samtidig som porselenets kvalitet, både teknisk og kunst­ nerisk, nådde et høydepunkt. Også bomull ble eksportert, selv om det meste ble solgt på det innenlandske marked. Fragment av den silkerullen som sir Aurel Stein fant ved en av karavaneveiene i Nordvest-Kina.

84

KINA

Fra Han-tiden var det en begynnende sjøforbindelse med landene i vest. Skip fra Arabia nådde antagelig alle­ rede i århundret f. Kr. kysten av Sør-Kina, hvor Hanoi, senere Kanton og Chuanchow (Zayton) ble kontaktpunkter for fremmede sjøfarere. Kineserne gav seg ennå ikke i kast med oseanfart, men overlot den til persere og arabere, mens koreanerne fikk hånd om farten mellom Kina og Japan. Først i Sung-tiden, omkring 1000 e. Kr., begynte kineserne selv å bygge sjøgående skip, som seilte på Japan og på Sørøst-Asia så langt vest som til Sumatra. Enda se­ nere, under Ming-dynastiet på 1400-tallet, gjorde kinesiske fartøyer, både handelsskip og krigsskip, seg gjeldende på havet vestover til Afrika. Men etter den tid forfalt kine­ sisk skipsfart, samtidig som europeerne overtok arabernes årtusengamle ledelse på Asia-farten. Det var for øvrig kineserne som først tok kompasset i bruk. De har kjent jordmagnetismen fra omkring 200årene e. Kr., og tidlig på 1100-tallet, kanskje enda tidli­ gere, har de brukt kompass på sine havseilaser. Araberne lærte av dem og førte bruken av kompasset til Europa. Selv om de herskende klasser i Kina alltid foraktet han­ delen, kom de til å skatte den høyt, både i ordets direkte og i dets overførte betydning, fordi den også gav staten store inntekter i form av toll og avgifter, og fordi den åpenbart var en kilde til økende velstand i samfunnet. Fra omkring 1100 e. Kr. var statens inntekter fra håndverk og handel større enn inntektene av jordskatten, og de var sikrere. Etter som utenrikshandelen økte i omfang og verdi, kom det stadig flere fremmede handelsfolk til landet, og de fikk slå seg ned under et visst selvstyre i bestemte havneby er. Allerede på 700-tallet var det titusener av dem. Noen av dem bosatte seg i landet og ble assimilert. Da kineserne selv overtok en stor del av utenrikshandelen, ble det dannet pengesterke og mektige kjøpmannsgilder. De stod under ledelse av en oldermann som var ansvarlig for gildets skatter og avgifter og fordelte dem på med­ lemmene. Disse gildene fikk ikke bare hånd om omset­ ningen av de nye varene, de skaffet seg også ofte forpakt-

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

85

I Kina har transporten på de store elvene alltid spilt en vesentlig rolle. Dette utsnittet av en tegning fra 1100-tallet viser en båttype som er godt skikket for stor last i smult farvann. Slike djunker kunne føre seil, men oppover elven ble de trukket av «pramdragere» som gikk langs elvebredden.

ning av statsmonopoler, på salt, jern osv., og de omsatte til dels store mengder av silke, korn, ris og andre varer som staten fikk inn i skatt fra bøndene. Mot slutten av det første årtusen e. Kr. var kineserne blitt en nasjon av bønder og handelsmenn, og selv jord­ bruket bar til en viss grad preg av pengehusholdning. Dette førte til en stadig teknisk utvikling, som gjorde det mulig å ernære et større folketall enn før, og særlig i sør var det en jevn økning i befolkningen. Man har grunn til å tro at det har vært sporadisk for­ bindelse mellom de kinesiske og de romerske keiserne. I 120 e. Kr. kom f. eks. en gruppe skuespillere eller gjøglere fra Romerriket — Ta Ch’in, som kineserne kalte det, sjø­ veien til Sør-Kina og videre til keiserhoffet. Og i 166 kom

86

KINA

Denne tegningen fra 1600-tallet viser saltutvinning ved kysten. Hav­ vannet blir ført inn i firkantede rengjorte bassenger. Etter at vannet er fordampet blir saltet knust og bragt ut i kurver. Fremstilling og salg av salt var et keiserlig monopol og en viktig inntektskilde for staten. Hele anlegget er derfor omgitt av sterke forsvarsmurer med bevoktede porter for å holde saltrøverne på avstand.

en flokk syriske kjøpmenn med skip til Cochinchina og videre over land til den kinesiske hovedstad som sende­ menn fra Ta Ch’ins keiser An-tun, dvs. Marcus Aurelius, som regjerte fra 161 til 180. I 226 og i 284 var det igjen romerske utsendinger i Kanton. I de første trekvart hundre år av Han-tiden var det en veldig økonomisk utvikling, og folketallet økte sterkt som tidligere nevnt. En folketelling på 100-tallet e. Kr. gav som resultat 59 594 978 mennesker. I virkeligheten var bare personer som bodde på skattepliktig jord medregnet, og det er mulig at folketallet har vært enda større. Senere tellinger fra Han-tiden gav mye lavere tall, men det betyr først og fremst at en mengde jord var overtatt av stor­ menn som fikk skattefrihet for sine områder. I de mørke århundrene etter Han-tiden sank nok folketallet en del,

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

87

men mot slutten av Tang-tiden steg det sterkt og kom kanskje opp i hundre millioner. Allerede tidlig begynte det å bli svikt i Han-keisernes skatteinntekter. Wu Ti hadde forsøkt enkelte reformer, bl. a. ved å gjeninnføre statsmonopoler på jern og salt og ved å bemektige seg eneretten til å slå mynt. I gode år kjøpte han opp store mengder kom, som han lot selge med god fortjeneste i dårlige år, og han begynte å beskatte handelen. Men det monnet lite, likesom også det salg av embeter og titler keiseren begynte, ikke innbragte så mye penger at det kunne oppveie skadevirkningene av syste­ met. Statens pengenød og den harde utnyttingen av bøndene og håndverkerne førte omkring 20 f. Kr. til uro og opprør flere steder i riket. Da det var udyktige eller mindreårige keisere på denne tiden, var det rom for intriger, og i 8 e. Kr. greide en nevø av enkedronningen å ta keiserverdigheten. Han het Wang Mang og kalte sitt dynasti — som bare varte hans egen levetid ut — for Hsin (dvs. det nye). På mange måter var han en høyt begavet mann, som kunne ha hatt avgjørende betydning for Kinas historie om han hadde hatt makt til å gjennomføre sine planer. De reformer han prøvde å sette ut i livet, minnet i mangt om Wu Tis reformer vel hundre år tidligere og var nærmest i slekt med legalistenes teorier, men er av kinesiske histori­ kere, som nesten alle har betraktet Wang Mang bare som en tronrøver, blitt kalt «sosialistiske». Ved behendig infla­ sjon og annen manipulasjon med pengesystemet skaffet han seg gode inntekter. For å svekke de store jordeieres makt befalte han i 9 e. Kr. at all godseieijord skulle «nasjo­ naliseres» og deles ut til bønder, som også skulle få lån av staten. Men det viste seg snart at motstanderne — den gamle stormannsklasse — var for sterke, og tre år senere måtte han oppgi planen. Dermed sviktet det økonomiske og finansielle grunnlag også for hans styre. Det kom dår­ lige år, med tørke og oversvømmelse, fordi staten ikke hadde maktet å holde dikene ved like. Flere steder i riket begynte det å bli uro, bl. a. gjorde et hemmelig brorskap som kalte seg «Røde øyebryn», opprør på Shantunghalv-

88

KINA

øya. Samtidig strømmet hunnerne over grensen. De nådde helt til hovedstaden, som de plyndret, og drepte Wang Mang i 23 e. Kr. Da trådte en ætling av Han-familien fram og tok mak­ ten. Det var Liu Hsiu, som regjerte fra 25 til 57 e. Kr. Hovedstaden ble flyttet til Loyang, som var mindre ut­ satt for hunnernes angrep. Men siden ble den flyttet til­ bake til Ch’angan. Hunnernes samhold begynte nå å gå i oppløsning, og under Liu Hsius etterfølger ble hele Sentral-Asia erobret tilbake av kineserne. Den nye styrke Liu Hsiu hadde gitt keiserdømmet, varte ikke lenge. Etter et par generasjoner begynte hoffintrigene. Keiserinnene, eunukkene og stormennene kjem­ pet om makten. Ved et par anledninger dominerte eunuk­ kene fullstendig og utryddet sine motstandere i tusenvis. Ute i provinsene gjorde generalene seg stadig mer uav­ hengige, og riket falt fra hverandre i mindre stater med stadig skiftende grenser og herskerdynastier. De sørlige områder ble stort sett holdt sammen, men Nord-Kina ble fullstendig oppløst. Hunnerne og andre fremmede folk blandet seg inn i stridighetene, slik at de nordlige provin­ sene i stor utstrekning kom under «barbarstyre». Men som alltid ellers i Kinas historie, ble barbarene temmelig fort assimilert.

De «mørke århundrer» Kinas såkalte «mørke århundrer», som også er kjent som «de seks dynastiers tid», varte i omkring 400 år. I slike ufredstider gikk det verst ut over bøndene. De bygde murer og voller omkring sine landsbyer og byer, og drog ut om morgenen for å arbeide på markene sine, mens de stadig holdt utkikk etter om det skulle dukke opp røver­ bander eller hæravdelinger. Om natten holdt de seg bak forsvarsmurene. Men mot angrep av større styrker hjalp ikke murene dem. Plyndring og rekvisisjoner utarmet landet, og ingen hersker satt så trygt på sin trone at han var interessert i mer langsiktige tiltak for å hjelpe opp næringslivet. Demninger og kanaler forfalt, og naturkata­

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG TANG

89

strofene rammet hardt. I denne tiden var det trolig en betydelig tilbakegang i folketallet, særlig i nord. Det fore­ gikk en flukt mot sør, hvor forholdene var noe bedre. Føl­ gelig økte folketallet der til det mangedobbelte mellom det 3. og 5. århundre, og kinesiseringen av Sør-Kina tok en fart som aldri før. På lengre sikt kom dette til å få stor betydning for den nye rikssamling som skulle komme i det 6. århundre.

Sui-dynastiet I 570-årene var de nordlige statene igjen blitt samlet under én hersker, og i 581 tok en general, som egentlig het Yang Chien, men som i historien går under navnet Wen Ti, makten og greide åtte år senere også å under­ legge seg Sør-Kina. Nå var hele riket igjen samlet under én keiser, som kalte sitt dynasti Su i. Wen Ti ble i 604 trolig myrdet av sin sønn og etterfølger Yang Ti. De to Sui-keiserne var kraftige herskere, som straks energisk gikk i gang med å gjenreise landets økonomi, administra­ sjon og militære styrke, på en måte som minner om Ch’indynastiet nesten 800 år tidligere. De prøvde å gjennom­ føre et helt nytt jordsystem, som gikk ut på at bøndene skulle få tildelt like store jordlotter til bruk i sin levetid. De skulle være en slags forpaktere, og være sikret et rime­ lig eksistensgrunnlag mot å betale en viss avgift til staten. Det nyttet ikke uten videre å ta eiendommene fra de store godseierne, men i nord hadde krigene og barbarinvasjonen svekket dem både tallmessig og økonomisk, og de fikk ikke nyte den samme skattefrihet som før. Selv om ikke reformen lot seg praktisere etter planen svært lenge, mot­ virket den videre oppsamling av store jordeiendommer og stagget for en tid skatteflukten. Og bøndene fikk det rom­ meligere en stund. Til gjengjeld fikk de andre tunge byrder med krigstjeneste og tvangsarbeid for staten. Sui-keiserne tok nemlig straks fatt på store byggear­ beider. De anla praktfulle slott, men viktigere var det at de satte i gang anlegg av store kanaler, som kort etter år 600 gav forbindelse mellom hovedstaden Ch’angan og

90

KINA

områdene ved Yangtze-kiang. Den såkalte «Første store kanal» nådde i sør helt til Hangchow. Nå ble det endelig mulig å fordele Sør-Kinas rikdommer, særlig ris og silke, som i store mengder strømmet inn i de keiserlige skatt­ kamre. Også for handelen ble disse kanalene av stor be­ tydning. Den store muren ble gjenreist etter de lange krigene, og Yang Ti gikk til angrep både i sør og i vest. Hunnernes rolle som dominerende folk i Sentral-Asia og i nord var nå overtatt av tyrkiske folk, og det lyktes å få de østlige tyrkere til å anerkjenne Kinas overhøyhet. Men da Yang Ti forsøkte å erobre Korea, led han et fullstendig nederlag som ødela hans prestisje. Det ble opprør mot ham, samtidig som øst-tyrkerne sviktet og angrep Kina. Yang Ti flyktet til Sør-Kina, hvor han ble myrdet i 618. Knapt 30 år hadde Sui-dynastiet vart.

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

91

T’ang-dynastiet En av opprørsgeneralene, Li Yiian, allierte seg med tyrkerne og tok med deres hjelp Ch’angan og lot seg ut­ rope til keiser samme år som Yang Ti ble drept. Det tok en tid før det nye dynastiet, T’ang, også ble anerkjent i Sør-Kina, men i 628 var hele landet samlet under den mektige keiseren Li Shih-min. Han var en av Li Yiians sønner og hadde hjulpet faren til å vinne keisertronen, men hadde tvunget ham til å abdisere i 626. Han er best kjent under keisernavnet T’ai Tsung, og er en av Kinas store erobrere. Han la den nordlige delen av Vietnam inn under riket og gav den navnet An-nan («Fred i sør» — det som hos oss er kjent som Annam). I vest slo han tyrkerne og tok khan-titelen. Med hjelp av Uighur-folket, som lenge var kinesernes trofaste forbundsfeller, sikret han igjen herredømmet over Tarim-bekkenet og sendte sine hærer over Pamirfjellene inn i det nordlige Afghanistan

92

KINA

og Turkestan. Tibet, som kort tid i forveien var blitt samlet til en stat, ble undertvunget. I Korea ble krigen tatt opp igjen av hans sønn og efterfølger, Kao Tsung (649-683), og keiseren ble formelt overherre over de koreanske smårikene. Da Kao Tsung døde, ble hans dronning Wu formynder for to mindreårige keisere, men i 690 tok hun selv ikke bare makten, men også keiserverdigheten. Hun er den eneste kvinne som har sittet på Dragetronen, og hun var en dyktig dame. Men i kinesisk historie har hun vært for­ aktet, både fordi hun var tronrøver og fordi hun var kvinne. I 705 ble hun styrtet. Den neste keiser ble drept av sin dronning, men hun greide ikke å gjenta Wus usur­ pasjon. 1712 fikk landet igjen en kraftig hersker, Hsiian Tsung, også kalt Ming Huang. Han gjorde iherdige for­ søk på å gjenreise finansene og skape en sterk statsmakt igjen. Men det jordsystem som Sui-keiserne hadde inn­ ført, brøt sammen fordi folketallet var økt så sterkt og det ble igjen stor mangel på jord. På den annen side var den gamle jordeieradelen nå praktisk talt forsvunnet, og i stedet kom en tallrik klasse av mindre godseiere som skulle komme til å prege Kina helt opp til de store omvelt­ ningene i vårt århundre. Men Hsiian Tsung kom snart til å møte vanskeligheter han ikke greide å overvinne. I sør led hans hærer et for­ smedelig nederlag i kampen mot thai-folket, som hadde dannet en stat, Nan-chao, i Yunnan. Enda alvorligere var nederlagene i vest. Da Muhammed i sin tid hadde sendt bud til Kinas keiser om at han skulle underkaste seg islam, ble det ikke tatt høytidelig. Men nå var araberne på sin store erobringsferd nådd til grensene av Kinas be­ sittelser i Asia, og selv om kineserne vant et par seire til å begynne med, ble de fullstendig knust i et stort slag ved Talas, i fjellene mellom det nåværende Sinkiang og Kirgisia. Det var i 7 51, samme år som nederlaget i sør. Det lot Dette utsnittet av en billedrull, malt på silke med tusj og farger, viser keiser Hsiian Tsung på reise. Antagelig er det en senere kopi av et maleri fra keiserens egen tid. Bruken av hester var på denne tid van­ lig, men fremdeles besørget kamelene den tyngre transporten.

94

KINA

I dag, som for tusen år siden, er kanalene som forbinder de store elvene uhyre viktige. De er ikke bare livlige ferdselsårer som dette bildet viser, men tjener også som irrigasjonsanlegg for de omkring­ liggende rismarker. Det var Sui-keiserne som fikk anlagt de første store kanalene, bl. a. den som forbandt Ch’angan med Hangchow og som ble så viktig for dynastiets gjenreisning av landets økonomi (kart side 90).

til at Himmelens mandat var trukket tilbake for Tangdynastiet, og det brøt ut opprør. Etter kinesisk overlevering skal forklaringen på Hsiian Tsungs sørgelige skjebne være at han ble forhekset av en vakker kvinne, Yang Kuei-fei, som fikk ham til å glemme keiserpliktene for å hengi seg til et lettsindig liv. Yang Kuei-fei hadde en yndling, An Lu-shan, som hun fikk keiseren til å opphøye og gi kommandoen over en stor hær. Et par år etter de store nederlagene i sør og vest gjorde han opprør mot keiseren og tok hovedstaden. Hsiian Tsung og Yang Kuei-fei måtte flykte, men solda­ tene som beskyttet keiseren tvang ham til å ofre Yang

KEISERMAKTENS RYTME. HAN OG T’ANG

95

Kuei-fei, som ble mishandlet og drept. Selv frasa han seg tronen kort etter. An Lu-shan fikk ikke noen glede av sin seier. Han ble myrdet av sin egen sønn, og en prins av Tang-familien greide ved hjelp av fremmede tropper å komme på tronen. Men fra nå av var keiserne avmektige. Erobringene gikk tapt, og araberne kom til å dominere i Sentral-Asia. Fremmede folk angrep og plyndret riket — i 763 brannskattet tibetanske horder endog hovedstaden. Ved hoffet var det ustanselig intriger, og i lange perioder dominerte eunukkene, mens generalene ute i provinsene styrte som egenmektige fyrster. Slik hanglet T’ang-dynastiet seg videre inntil det endelig falt i 907. Når dynastiet kunne holde seg på tronen så lenge, skyldtes det stabiliteten, for ikke å si tregheten, i statssystemet. Finansene ble mindre usikre da skattesystemet omkring 780 ble lagt om, slik at skatten ble utlignet på jorden, ikke på de individuelle bønder. De gamle stats­ monopolene ble utvidet til også å gjelde te og rusdrikk, og det ble lagt nye avgifter på formue og handel. Viktigere var det kanskje at administrasjonen var blitt fastere. De store keiserne hadde bygd på konfucianske prinsipper, dvs. satset på et kompetent og lojalt embets­ verk rekruttert ved eksamener på grunnlag av solid klassisk utdannelse. Det ble organisert regjeringsdepartementer, som arbeidet på egen hånd når keiseren ikke var av den typen som ønsket å styre personlig. Ved siden av regje­ ringsdepartementene stod det en institusjon som kanskje mer enn noe annet er uttrykk for de konfucianske prinsip­ per: en gruppe offentlige sensorer, som hadde å påse at embetsmennene styrte fornuftig, rettferdig og lojalt. De hadde plikt til også å gå i rette med keiseren når han ikke skikket seg vel. Det var utvalgte personligheter som ble utpekt til sensorer, og de tok sin oppgave alvorlig, også overfor keiseren, slik at mange av dem fikk svi for sin kritikk. Kina fikk ikke før i helt moderne tid et gjennomarbeidet rettsvesen, eller rettere sagt lovverk. Straffeloven ble nok ordnet og fastlagt, men det vi kaller den sivile rett, var kineserne lite tilbøyelige til å feste i paragrafer, fordi de

96

KINA Byport -5É-

Byport

Byport

Mi Nestoriansk tempel ■—i |------------- 1

Vestre Torv

Byport'

Byport^ SØR

r

■ Zoroastertempel

■ éuddhisttempel I • I

□IJULJ1 □E-mnni

"

F

DEN KEISER­ LIGE BY

Byport

i

regjerings­ — — --- »R5^fe-firq1*- porten^ Med kontorer og for Buddhisttempel; I kaserner Buddhistt emp elj livvakten

KEISERByport PALASSET T

NORD

Byport' T KEISERENS ^SOMMERRESIDENS

I Østre Torv ■Zoroastertempel

Byport

"Byport"

Byport

Millionbyen Ch’angan slik den så ut i T’ang-keisernes storhetstid.

mente dyktige og hederlige dommere skulle følge sin egen vurdering av rettferdigheten ut fra den konfucianske etikk. I T’ang-tiden ble det derimot etablert et keiserlig post­ vesen med faste stasjoner for kurerene, hvor de kunne få mat, hvile og skysskifte, langs de viktigste veier og kanaler. I et mektig rike hvor all makt var samlet hos keiseren og en omfattende sentraladministrasjon, er det rimelig at hovedstaden måtte være stor og praktfull. Bortsett fra en kortere tid i Han-perioden var hovedstaden Ch’angan, ved Wei-ho, der hvor nå byen Sian ligger. Den ble inntatt og ødelagt av fiender gang på gang. Men hver gang ble den bygd opp igjen med stadig større prakt. Vi kjenner litt til hvordan den så ut i T’ang-keisernes storhetstid. Den lå på en slette, men så høyt over elven at den var trygg mot flom, og med klipper og fjell i bakgrunnen. Omkring på

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

97

sletten lå mange grav-hauger fra Han-dynastiets tid. I nord lå keiserpalasset, lenger øst to andre slott, og det hørte eventyrlig vakre parker til dem. Sør for keiserpalasset lå den keiserlige by, med alle regjeringskontorene og ka­ serner for livvakten. Fra denne lukkede bydelen førte en ca. 120 m bred gate fra «Røde-fugl-porten» til hovedporten i sørmuren. På begge sider av denne gaten lå det regelmes­ sige, rektangulære kvartaler, og hvert kvartal dannet en slags landsbyenhet. Det var to enorme torv der de kolos­ sale varemengder som trengtes daglig til den tallrike bybe­ folkningen ble omsatt. Hvor mange kan det ha bodd i Ch’angan? En tid har det trolig vært omkring en million innbyggere. Metropolens nærmeste konkurrent i vest på den tid, Konstantinopel, var knapt tiendeparten så stor.

RELIGIONENES SAMEKSISTENS Det er en rekke eiendommelige likhetspunkter mellom de omtrent samtidige riker — Han-riket og Romerriket. Begge hadde en offisiell halv-religiøs kult, som understre­ ket aktelsen for forfedrene og lojaliteten mot staten. Men likesom den romerske religion ikke lenger tilfredsstilte folkets behov i den siste utrygge periode av keisertiden, strakk heller ikke konfucianismen til i oppløsningstiden mot slutten av Han-perioden og i de «seks dynastiers» århundrer. I begge rikene søkte menneskene en frelsestro, og i begge tilfelle fikk fremmede religioner innpass, blandet seg med hverandre og tok preg av de lokale kulturtradi­ sjoner. Den rolle kristendommen kom til å spille i Europa, spilte buddhismen i Kina, riktignok bare i noen hundre o ar. Det er likevel en stor forskjell mellom de religiøse for­ hold i Europa og Øst-Asia. Mens Vestens tre store religio­ ner, jødedommen, kristendommen og islam, er eksklusive og i prinsippet avviser enhver annen tro, finner man i Øst-Asia en stort sett fredelig sameksistens mellom flere religioner innen samme område. Vestens religioner er strengt monoteistiske — Jahve, Allah og Kristus er innen

98

KINA

de respektive systemer hver for seg de eneste guder. I ØstAsia er mennesket multireligiøst uten derfor nødvendigvis å representere synkretisme. Under de første, kraftige Han-keiserne gjaldt det først og fremst å gjenreise konfucianismen etter bokbrenningen under Shi Hwang-ti. En del bortgjemte bøker ble funnet igjen, og enkelte tekster ble rekonstruert etter diktat av oldinger som hadde lært dem utenat i sin ungdom. En etterkommer av K’ung-fu-tzu ved navn K’ung An-kuo, som levde i 2. årh. f. Kr., hadde hevdet at han i sin store forfaders hus hadde funnet en tekst til «Shu ching», den klassiske dokumentsamling, og da denne teksten var skre­ vet i gammel skrift, mente man at den måtte være mer autentisk enn de kjente tekstene i ny skrift. Det gav anled­ ning til endeløse filosofisk-filologiske debatter om teks­ tene, men knapt noen fornyelse av læren. Den overtro som folket var fylt av, fra keiseren til bon­ den, holdt seg og førte til merkelige oppfatninger. Det er kanskje ikke så underlig at det oppstod en såkalt «katastrofelære», som gikk ut på at naturkatastrofer som jord­ skjelv, tørke og oversvømmelse, og fenomener som solog måneformørkelser var tegn fra Himmelen, og måtte tydes og etterleves, f. eks. ved skifte av keiser. Det hjalp lite at noen få menn med nesten moderne naturvitenska­ pelig innstilling påpekte at katastrofene og varslene hadde sin naturlige forklaring. At enkelte slike lærde observerte og studerte solflekkene og endog konstruerte en slags seis­ mograf til å registrere jordskjelv, viser hvilke motsetnin­ ger det var mellom vitenskap og folketro. Da statens autoritet forfalt under de siste Han-keiserne og lovløsheten bredte seg, ble konfucianismen uten me­ ning som rettesnor for liv og handling, og interessen for taoismen økte; først i de høyere samfunnsklasser. Mange dannede mennesker gav seg til å studere taoismens skrif­ ter, og på 200-tallet e. Kr. begynte de å vende seg bort fra politikken og det offentlige liv. I stedet for søkte de til­ flukt i en tao-inspirert tilværelse fylt av estetiske interesser og sysler og av en livsnytelse, som ikke sjelden var preget av sanselighet — oftest i individualistisk isolasjon eller i

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

99

Terrakotta-figuren av en kvinne til hest fra Tang-dynastiets tid og mange lignende fremstillinger fra samme periode, viser hvor vanlig det nå var blitt å ri i Kina. Den atskillig yngre husmodellen bak rytterfiguren viser typisk kinesisk byggeskikk med teglsteinstak og takryttere.

100

KINA

vennegrupper. De berømte «syv vise i bambuslunden» var f. eks. rike aristokrater som levde i et kontinuerlig sympo­ sium med filosofiske debatter, musikk, poesi, maleri — og vin. Denne «taoisme» hadde fjernet seg langt fra den opp­ rinnelige taoismes rene og opphøyde mystikk. Den dreide seg mest om magi og besvergelser, og utviklet et stort pantheon. Taoistene var mest opptatt av mystiske naturteorier og søkte etter livseliksirens hemmelighet, noe som både førte til alkymi og til eksperimentering med legeurter og andre former for folkemedisin. Under indisk påvirkning oppstod det teorier om årsakene til sykdom, alderdom og død og måten å forhindre dem på, f. eks. ved meditasjon, diett og pusteøvelser. Det var også tydelig in­ diske innslag i den mer folkelige tro på sjelevandring og på himmel og helvete som alternativer etter døden, av­ hengig av ens gjerninger i levende live. Etter som kineserne fikk kjennskap til de utallige budd­ histiske skrifter — sutra’ene — begynte de også å stille sammen taoistiske sutra’er i hundrevis. Som en mektig strøm av forestillinger, fra de mest for­ finede filosofiske til de mest primitive, bredte taoismen seg — stadig mer blandet med buddhisme — i de brede lag av folket. Det oppstod både hemmelige brorskap og åpne menigheter, med ritualer, tilbedelse av forskjellige guder, tro på helbredelse ved bønn og ofte med sterk følelsesappell som kunne slå ut i seksuelle orgier. Noen av keiserne var ivrige taoister, og et par av dem forsøkte å gjøre taoismen til statsreligion. En samlet, orga­ nisert kirke ble taoismen imidlertid aldri, kanskje fordi den var splittet i et utall av sekter. En av de største sek­ tene ble ledet av en overprest med arvelig verdighet. Han fikk i 1019 keiserlig bemyndigelse til å føre titelen T’ien Shih («himmelsk mester») og fikk foruten store eiendom­ mer en slags myndighet over rikets taoistprester. Denne «pavestolen» bestod, iallfall i navnet, helt til 1927. Det kan synes underlig at buddhismen kunne få slikt tak på det kinesiske folk som den gjorde — for en tid. Rik­ tignok var det noe betagende, nesten sentimentalt ved

Tre kinesiske diktere diskuterer i opphøyet ro. Samtalen dreier seg antagelig om filosofi, musikk, poesi eller malerkunst.

Buddha-skikkelsen, slik som han etter hvert ble fremstilt — en trøster som mildt åpnet sin favn for alle sørgende og lidende. Men den ekte buddhismes fornektelse av li­ vets positive verdi og de jordiske tings virkelighet og be­ standighet stod stikk i strid med kinesernes jordbundne nøkternhet, betoning av praktiske oppgaver og dyrkelse av forfedrene. I den Mahayana-form som buddhismen

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

103

med tiden fikk, var likevel læren blitt mer jordisk og mer folkelig med tilbedelse av hellige menn, bodhisattvaer og lohaner og med et seremoniell som appellerte til fan­ tasien og løftet menneskene ut over hverdagen. For de dannede klasser bestod buddhismens appell først og fremst i den dypsindige filosofi og den kunst som den gav seg uttrykk i. Også buddhismen synes til å be­ gynne med å ha funnet grobunn i de høyere klasser, mens de brede lag kom til å slutte seg til den da den allerede var forlatt av deres herrer. Det var i det første hundreåret e. Kr. buddhismen nådde Kina, dels via karavaneveien i Sentral-Asia, dels sjøveien fra India. Fra 200-tallet var interessen sterk, og en mengde pilegrimer strømmet til India, både for å valfarte til hellige steder og for å sikre seg buddhistiske tekster, som ble oversatt til kinesisk. Relikvier ble også bragt hjem, og etter indisk skikk ble de oppbevart i stupa’er, som etter hvert utviklet seg til den tempelform vi kjenner under navnet pagode. Det ble også bygd huletempler, som ble utsmykket med relieffer og malerier. Fra midten av 200-tallet til omkring 800 bredte budd­ hismen seg i alle lag av folket og ble begunstiget av enkelte herskere, særlig av keiserinne Wu. Man kan nok regne med at i denne tiden sognet vel halvparten av jordens befolkning til buddhismen. Visse tilløp til å gjøre den til kinesisk statsreligion løp ut i sanden — det ville også ha vært en skjebnens ironi, når man tenker på Buddhas aso­ siale, for ikke å si antisosiale lære. Etter som den ble mer og mer blandet med taoismen, ble også buddhismen splittet i en mengde skoler, f. eks. T’ien-t’ai (oppkalt etter fjellet av samme navn i Chekiang, hvor den hadde et berømt kloster), som er mer kjent under det japanske navnet Tendai. Den var spekulativ Denne Buddha-figuren med en bodhisattva ved sin side, finnes i Yiin-kang i Shansi og er et av de mest kjente eksempler på de mange Buddha’er som er hugget ut i fjellsider eller grotter langs de store karavaneveiene. Figurene gjengis etter indisk tradisjon, men det er karakteristisk for kinesisk fremstilling at man har konsentrert seg om selve ansiktsuttrykket, mens kroppen er mer skjematisk fremstilt.

104

KINA

Patriarken Bodhidharma slik keiser Shun Chih har fremstilt ham på en tusjtegning fra 1600-tallet. Her illustreres legenden om at Bodhid­ harma lot seg føre over Yangtze-kiang på et strå. Bodhidharma satt i ni år og betraktet en vegg før han opplevde «den høyeste opplysning».

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

105

og intellektuell, og frembragte det betydeligste buddhistiske skrift i Kina, den såkalte Lotussutra. En annen retning, Ching-t’u, eller «det rene land» (i Japan Jo do), ble svært tallrik; den mente å kunne vinne saligheten ved en tro som gav seg uttrykk i intens påkalling av Buddha ved hans navn — enkelt og populært! En viktig buddhistretning var Ch’an, mer kjent under sitt japanske navn Zen. Etter sagnet kan den føres direkte tilbake til Buddha og ble overlevert fra patriark til patriark gjennom over tusen år, før den kom til Kina. Det skjedde ved den 28. patriark, Bodhidharma, som satt ni år i trekk og betraktet en vegg, inntil beina visnet bort under ham, men han opplevde «den høyeste opplysning». På et eller annet vis kom han seg til Kina, angivelig i 527, fordi han følte han hadde fått kall til å bringe læren dit. Gjen­ nombruddet kom imidlertid først med læreren Hui Neng, som levde omkring 700. På 800-tallet ble Ch’an-læren et sterkt element i kinesisk kulturliv, et element som aldri helt er forsvunnet. Det er trolig Hui Neng som har satt sitt sterkeste preg på Ch’an-læren, for ikke å si har skapt den. Det er forres­ ten neppe korrekt å kalle det en lære, for det er hverken en religion eller en filosofi, men en metode til å oppnå en oversanselig innsikt og salighetstilstand, en direkte kon­ takt med den høyeste virkelighet. For så vidt kan Ch’an minne om visse retninger i indisk religiøst liv, og beteg­ nelsen, Ch’an-zen, er da også avledet av et indisk ord som betyr meditasjon. Men Ch’ans metode er helt spesiell. Den tar sikte på å modne sinnet for et plutselig gjennom­ brudd til klarhetsopplevelsen. Denne modning skjer ikke ved logisk tankevirksomhet eller enda mindre ved direkte belæring, men ved merkelige indirekte midler, og det kunne gå mange år før disiplene fikk opplevelsen. Hva Ch’ans salighetsopplevelse virkelig var, kunne ikke sies med ord — for så vidt minner retningen mest om taoismen. Og når disiplene stilte sin lærer spørsmål, fikk de som regel dunkle svar, hvis ikke spørsmålet simpelthen ble møtt med taushet eller en overraskende handling, som f. eks. en ørefik. Det ble både bedt og talt i Ch’an-klost-

106

KINA

rene, men på alle måter ble det presisert at ord ikke strakk til. En gang skulle en berømt Ch’an-lærer tale til en stor forsamling, men da han skulle begynne, begynte en fugl å synge utenfor. Læreren forlot da sin plass og sa: «Talen er holdt. Alt som kan sies, er allerede sagt.» Det vanligste middel til å oppnå gjennombruddsopplevelsen, som på japansk kalles satori, var å samle sinnet om en av de 1700 uløselige gåter (kung-an, på japansk koan). En av de mest berømte gåter var den såkalte «Gåten om Joshus mu»: Ch’an-læreren Joshu ble en gang spurt om en hund kunne få del i Buddhas vesen, og Joshu svarte: Mu, dvs. Vov. Hva mente han — hvilken visdom inneholdt dette svaret? En disippel kunne gruble over det i årevis. Etter hvert ble han besatt og forhekset av proble­ met, irritert og pint, og til slutt var han fullstendig utmat­ tet og uten normal kontakt med livet — og da kom kanskje plutselig satori, som et sjokk av salighet. Til forskjell fra andre mystikere higet ikke Ch’an-tilhengerne etter å oppleve ekstasen igjen og igjen. Når de en gang hadde nådd satori, var alt varig forandret, de levde helt på et høyere plan og ble bare opptatt av å hjelpe sine medmennesker til gjennombrudd. Ch’an fikk en mektig innflytelse på kinesernes og kanskje enda mer på japanernes liv og kunst. Men også den forfalt med tiden og ble forsimplet, ofte oppblandet med gammel folkelig overtro. De forskjellige retningene innenfor buddhismen begynte tidlig å opprette klostre, og snart ble det mange tusen av dem. En tid var det kanskje så mye som en million budd­ histiske munker og nonner. Enkelte keisere begunstiget buddhismen og gav store eiendommer til klostrene, som også på andre måter økte sin rikdom. De hadde mange likhetspunkter med klostrene i Europa. Som dem drev de utstrakt barmhjertighets- og opplysningsarbeid, de vår et tilfluktssted for lidende og søkende mennesker og virk­ somme celler i kulturlivet i mørke århundrer. Men rik­ dommen forsumpet munkene, de tok i bruk tvilsomme metoder for å skaffe seg mer jord og gull, og henfalt ofte til umoralsk levnet. Snart kom herskerne og statsmyndig-

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

107

I de første hundreår etter Kristi fødsel bragte kinesiske pilegrimer med seg hjem buddhistiske relikvier fra India. Etter indisk skikk ble de oppbevart i stupa’er eller pagoder, som i denne, oppført en gang på 500-tallet.

108

KINA

hetene til å se med lystne øyne på klosterjorden og klost­ renes svære beholdninger av edle stener, gull og bronse. Det var også en torn i øyet på herskerne at klostrene unn­ drog mengder av bønder fra skatteplikten. Snart mistet de høyere klasser interessen for buddhis­ men og vendte tilbake til konfucianismen. Buddhismen ble sett på som et «barbarisk» innslag i Kinas kulturliv, og enkelte utslag av den stod i åpenbar strid med kinesisk livssyn og lynne. Dannede kinesere reagerte f. eks. på den hysteriske fanatisme som i enkelte buddhistiske sekter gav seg makabre utslag i selvpinsler eller selvutslettelse: det hendte at munker hyllet seg inn i klær dyppet i olje, satte fyr på seg selv og brant opp i alles påsyn. Og det var ikke så sjelden at de lot en finger eller en hånd brenne til ære for Buddha. Dette var lite forenlig med den kinesiske re­ spekt for legemet, som var en betrodd arv fra forfedrene. Enkelte keisere prøvde først å redusere klostervesenets omfang. De konfiskerte en mengde klostre og tvang titu­ senvis av munker og nonner til å gå over i vanlig, verdslig liv. Omkring 845 satte en halvgal keiser som var fanatisk tilhenger av taoismen i dens mest primitive form i gang en systematisk forfølgelse. Etter offisielle oppgaver ble det ødelagt 4 600 klostre, 40 000 templer og andre helligdom­ mer, og 260 000 munker og nonner med 150 000 klosterslaver ble tvunget til å ernære seg på annen måte. Det er ingen tvil om at keiserens finanser ble kraftig styrket ved dette tiltaket. For øvrig er det betegnende at hverken ved denne anledning eller noen annen ble folk forfulgt for sin tros skyld — det var troens utslag som ble rammet. Etter forfølgelsene gikk buddhismen raskt tilbake i Kina, fordi den allerede var i indre oppløsning. Men helt forsvant den aldri. Det eksisterte også buddhistiske klostre senere, men helst i avsides deler av riket. Ett av disse klostrene lå i Tun-huang i det vestlige Kansu. Det kaltes «De tusen buddhaers grotter», og inneholdt foruten inte­ ressante utsmykninger et enestående bibliotek. Da kloste­ ret i 1035 var truet av barbarer, ble biblioteket murt igjen og skjult, og først i 1900 ble det åpnet igjen med sine tuse­ ner av manuskripter på mange asiatiske språk.

RELIGIONENES SAMEKSISTENS

109

Dette utsnittet av et maleri fra begynnelsen av 1100-tallet viser dikte­ ren Li Ao som er kommet for å bli undervist i Buddhas lære av ene­ boeren Wei-yen. På bordet sees bl. a. to esker som inneholder utdrag av de hellige skrifter (sutra’er).

Også andre fremmede religioner nådde Kina i den tiden vi her behandler. Til Ch’angan kom det både fremmede handelsmenn og sendemenn fra en lang rekke land i vest, og enkelte misjonærer. Nestorianske kristne og tilhengere av Zoroasters lære i Persia flyktet for araberne og fikk ly i Kina. Manikeismen hadde representanter i Kina, og det fantes spredte tilhengere av jødedommen og islam. Alle disse hadde egne templer for sine menigheter, men de fikk ikke mange tilhengere blant kineserne. Islam står i en sær­ stilling. Arabernes stolte drøm om å erobre Kina for islam

110

KINA

måtte oppgis, men deres religion fikk innpass, særlig i de vestlige delene av riket. Det ble med tiden noen millioner som bekjente seg til islam, men deres religion fikk aldri noen stor innflytelse på Kinas kultur. Nestorianerne, Zoroaster-tilhengerne, manikeeme og jødene synes ikke å ha overlevd forfølgelsen i 840-årene, som religiøse samfunn betraktet. Rent personlig led de knapt noen overlast. Den store religiøse bølgen som skyllet over Kina fra 200- til 800-tallet, sank tilbake og etterlot konfuciansk ro, iallfall på overflaten. I dypet fortsatte nok andre strømninger, først og fremst av taoisme. De nye kulturelemen­ tene var blitt assimilert og hadde økt bredden og mang­ foldigheten i Kinas kultur.

ET KULTURFOLK Forbindelsen med landene i vest og ikke minst de sterke religiøse strømninger ble kraftige insitamenter i kinesisk kunst og vitenskap. Buddhismen førte med seg ideer og tendenser som var noe helt nytt for kineserne. Den la stor vekt på billedlige fremstillinger av Buddha og scener fra hans liv, som var grunnlag for en mangfoldig legendedannelse, av bodhisattva’er og andre hellige menn. Skulpturen fikk en stor tid. Under innflytelse av kunsten i NordvestIndia kom det en tid sterke hellenske drag i skulpturen, og det ble større interesse for realistisk fremstilling av mennesker og dyr. Hesten ble et yndet motiv, både for billedhuggerne og for malerne, og den ble avbildet i rundskulptur av keramikk eller i relieff på stein, med eller uten rytter. Krigerkeiseren T’ai Tsung fikk sitt gravmæle smyk­ ket med realistiske, nesten hellenske relieff-bilder av sine kjæreste hester. En tid var også innflytelsen fra Mellom- og Sør-Indias kunst merkbar. Vi har eksempler på det i de monumentale malerier i klippetemplene i Yiin-kang, Lung-men og «De tusen buddhaers grotter» i Tun-huang (se også illustrasjon side 102).

ET KULTURFOLK

111

Denne legemsstore relieffskulpturen av en av keiser T’ai Tsungs hester er ett av de seks relieffer som smykker keiserens gravmæle. De er fra år 637 og er tydelig hellensk påvirket.

De magiske tegn Det ble nå vanlig å gi de døde med i graven små gjen­ stander av terrakotta, f. eks. mennesker, dyr, hus og bruksgjenstander. I Tang-tiden ble den kinesiske kunst løsrevet fra de fremmede forbilder og fra sin nære tilknyt­ ning til religionen og fant nye veier, delvis på grunnlag av gamle tradisjoner. Her spilte en faktor inn, som er ukjent i andre lands kunst: nemlig skriften. Fra gammelt av var skrifttegnene i Kina som andre land «hellige», eller kanskje rettere: magiske. De var fylt av en overnaturlig kraft, uavhengig av hva de rent nøkternt stod for. Like­ som våre gamle runemestere mente også de skriftlærde i Kina at de kunne bruke skrifttegnene til mer enn direkte uttrykk for tale eller tanke, men de kom til å legge vekten på den estetiske og emosjonelle, ikke den magiske, side ved skriften. De utviklet en kalligrafi — skjønnskrift —

ET KULTURFOLK

113

som ble en egen kunstart — enkelte satte den over alle andre kunstarter. Det ble fastlagt detaljerte regler og ut­ eksperimentert en forfinet teknikk for den, men samtidig gav den plass for høyst personlig utforming. Den kinesiske skrift hadde flere underarter. Til segl eller stempler bruktes en gammeldags såkalt «seglskrift», men til administrativt bruk og til manuskripter, senere til trykking, ble det utviklet nye former med kraftige rette eller svakt krumme linjer, som i sin tendens til kileform avspeiler penselstrøkene utført enkeltvis. Da alle disse formene var for stive for kunstens uttrykksbehov, og for omstendelige for det daglige behov, oppstod den såkalte gress-skrift eller «løpende» skrift, en kraftig kursiv med stor spenning og rytme. En dame ved navn Wei Shao skrev omkring 320 e. Kr. en avhandling om kalligrafi, hvor hun hevdet at skriften ikke måtte ha for mye knokler (struktur), kjøtt (konsis­ tens) eller sener (komposisjon), og at disse elementene måtte avveies i den rette balanse. Hennes program ble realisert av den første store kalligraf, general Wang Hsi-chih. En kinesisk kalligraf må gjennomgå en lang læretid for å kunne oppnå den utrolig tekniske sikkerhet som er nød­ vendig. Han skal med myk pensel med kileformet spiss sette ned på det vannrette papir, uten støtte for hånden eller armen, tegn som skapes i en slags øyeblikksutløsning av inspirert stemning. Han skal «skrive fra skulderen», han må ikke nøle, han kan ikke radere. For å kunne skrive godt må han være helt fri for uvedkommende tanker og følelser og være helt fylt av den mening han skal uttrykke. Han kan ikke støtte seg til geometriske forhold, for både det enkelte skrifttegn og hele skriftstykket skal være usym­ metrisk. Et stykke kalligrafisk kunst skal meddele et langt ster­ kere, fyldigere og dypere innhold enn selve ordene, som bare er råmaterialet. En gammel kalligraf har skrevet: Grawokter fra Tang-dynastiets tid. Figuren, som er over en meter høy, har antagelig vært anbragt utenfor inngangen til graven for å bevokte den. 6. Grimberg 29

114

KINA

Etter sagnet skal det være Chiang-ke, mannen med de fire øyne, som oppfant den kinesiske skriften. Det sies at han fikk ideen ved å se på sporene etter fugleføtter i sanden.

«Din skrifts former skal likesom romme bilder av å sitte og å stå, å fly og fare, å gå og komme; av å ligge ned og reise seg opp; av sørg­ modighet og fryd; ja, som av larvers spor på bladet, av skarpe sverd og spyd, av sterke buer og harde piler, av vann og ild, tåke og skyer, sol og måne — alt dette skal ytre seg i skriften; så kan man kalle det kalligrafi.» (Dette og neste sitat er hentet fra: Aage Marcus: «Den blå dragen.» Oversatt av Ragnar Kvam.)

En annen sier det slik: «I skrift kan man se duggdråper som faller, lyn som slår ned, fugle­ nes vingeslag og det skremte dyrs flukt. Den kan være tung som skyer før regn, lett som en sikades vinge, yndig som nymånen, utilnærmelig som stjernene. Den omfatter hele naturen, men man kan ikke frem­ bringe den ved bevisst menneskelig anstrengelse.»

Disse synspunkter på kalligrafien kom også til å bli an­ vendt på maleriet. I virkeligheten var det ikke noe skarpt

ET KULTURFOLK

115

Dette diktet — «Vind i furutrærne» — av Huang Ting-chin fra omkr. år 1100 blir like meget beundret som stor kalligrafisk kunst som for sitt poetiske innhold.

skille mellom de to kunstarter, og de store kunstnere var mestere i begge. Det er typisk at begge ble omfattet av betegnelsen mo yiian, dvs. tusj-spor.

Malerkunst På 300-tallet e. Kr. begynte de kinesiske kunstnere å male på silke. De brukte flere farver, og tok som regel motiv fra menneskenes og dyrenes liv, eller de malte port­ retter. Av disse eldste kunstverkene er svært få bevart, men fra 400-tallet finnes det noen rester av malerier på silke og papir, oppbevart i den gjenmurte hulen i Tunhuang. Det er for øvrig uhyre vanskelig å identifisere gamle kinesiske malerier, fordi det ble laget kopier og for­ falskninger med enestående mesterskap. Riktignok ble

116

KINA

bildene signert med kunstnerens og — eller — de på hinan­ nen følgende eieres stempel, men også stemplene ble for­ falsket. Det tryggeste kjennemerke store kunstnere kunne gi sine bilder, var som regel den kalligrafiske tekst de ofte føyde inn i bildet. Den hadde vanligvis så karakteristiske raffinementer at den vanskelig lot seg etterligne fullkom­ ment. Maleriene på silke eller papir kunne ha sterkt varie­ rende formater. De minste var bilder til album eller på vifter. Ellers ble det brukt papir- eller silkeruller. Noen kunne rulles ned og henges opp til beskuelse. Andre var lange «billedbånd», som ble rullet opp gradvis og gav en sammenhengende «synsvandring» fra høyre, til venstre. Kanskje fulgte bildet en elv, eller det berettet om en reise, ofte kunne det bevege seg fra den ene årstid til den andre, eller fra en stemning til en annen. Det har trolig vært en periode i gammel tid da bildene var «realistiske», men etter hvert ble det lagt mer vekt på det suggestive. Når det blir fortalt om den som ofte regnes for Kinas største kunstner, Wu Tao-tzu (ca. 700-760 e. Kr.), at han malte ferdig et stort bilde for keiseren, og deretter vandret inn i en grotte på bildet rett for sin herres forundrede øyne og ble borte for alltid, må vi ta dette som tegn på at hans bilder hadde sterk suggestiv virkning. Det finnes også en legende om Wu Tao-tzus arbeids­ måte: Han skulle lage et stort veggmaleri i keiserslottet, men det drog ut før han begynte arbeidet, inntil han plut­ selig en dag hadde det hele ferdig og modnet i sitt sinn, og da malte han det store bildet ferdig på én dag, uten nøling, i en spontan og fortettet skaperakt. Som de kalligrafiske verkene skulle også maleriene skapes direkte i en slags sinnets utladning. De kinesiske Disse tre maleriene, som viser scener fra hofflivet, tilskrives den eldste kjente kinesiske maler, Ku K’ai-chih, som virket i siste halvdel av 300-tallet e. Kr. Øverst holder keiseren en formaningstale til sin gemalinne, i midten sitter keiseren på sengekanten til en konkubine og nederst vises en scene fra morgentoilettet. I kinesisk kunst har det alltid vært vanlig å kopiere eldre kunstnere, og det har vært hevdet at også disse bildene kan være kopier av Ku K’ai-chihs malerier, laget av en senere kunstner.

118

KINA

«Elv i sne» av Wang Wei — fra første halvdel av 700-tallet. «Hans dikt var maleri og hans maleri dikt», er det blitt sagt om landskapsmaleren Wang Wei som helst malte i svart og hvitt.

malerne arbeidet aldri eller sjelden i friluft, de gjorde ingen skisser og laget ikke utkast og forarbeider. Med Wang Wei (698-759) ble den store kinesiske landskapskunst skapt. Han viste at svart og hvitt var til­ strekkelige uttrykksmidler, ja at nettopp dette avkall på farve kunne gi den enkelhet som var nødvendig om et kunstverk ikke skulle oppløses av overfladiske effekter. Men det betyr ikke at linjene var alene om å bære bildet. Tvert imot — moduleringen av tusj strøkene i alle over­ ganger fra svart til gråhvitt var avgjørende for å skape det synsinntrykk som skulle gi den tilsiktede opplevelse. Det var nemlig opplevelse bildene skulle gi. Ikke ganske enkelt en estetisk opplevelse — kineserne så skjønnheten som et middel, ikke et mål i seg selv. Opplevelsen skulle være av åpenbaringsnatur, i slekt med taoismens og Ch’an-buddhismens ekstase. Derfor har også motivene i bildene en dypere mening, som vi europeere ikke kan fatte. Om vi får den forklart, hjelper det lite, for menin­ gen skal ikke fattes med forstanden. Men litt kan antydes: Nesten alle kinesiske landskapsbilder har f. eks. to grunn­

ET KULTURFOLK

119

elementer: fjell og vann, dvs. yang og yin, det mannlige og kvinnelige element, som omslynger og utfyller hver­ andre i en slags «toenighet». Det er da også betegnende at landskap i Kina heter shan shui, dvs. fjell og vann. Siden landskapets elementer hadde dypere mening, måtte det ikke finnes noe uvedkommende eller overflødig i et bilde, ingen utvendig staffasje (men riktignok en deko­ rativ ramme), ingen effekter som bare var av malerisk natur. Derfor interesserte de kinesiske kunstnere seg lite for perspektivet, og de lot ikke komposisjonen bestemmes av geometriske regler. De var heller ikke engstelige for tomme billedflater. I virkeligheten var tomheten ofte et vesentlig element med dyp, taoistisk betydning. Når landskapsmaleriet fra omkring 700 fullstendig kom til å dominere kinesisk kunst — flere hundre år før euro­ peerne fant det tilstrekkelig som motiv — henger det sam­ men med de sterke taoistiske strømninger fra 200-tallet av. Derfor er det også preget av alvor, av tungsinn, ve­ mod, forgjengelighet, av lengsel mot en dypere virkelig­ het. Derfor så også kunstneren på seg selv som et slags medium: det var krefter som virket gjennom hans sinn og hans hånd og gav ham «penselkraft». Han var ikke — som de europeiske kunstnere iallfall var i sin opprinnelse — håndverker. Han måtte være i en eksaltert, men konsent­ rert sinnsstemning — noe han ofte oppnådde ved hjelp av vin, men også kunne oppnå ved kontemplasjon — og bil­ det ble skapt i et inspirert øyeblikk. Med tusj teknikken var det ikke mulig å rette på en uheldig linje eller en gal sjattering. Det finnes riktignok unntagelser fra denne regelen, f. eks. Mi Fu’s (1051-1107) «våte stil», hvor strøkene ble utarbeidet omtrent som i akvarell. Landskapet var naturligvis ikke den eneste motivkilde, men bortsett fra portretter og scener med personer, hadde bildene alltid motiv med dypere mening. Således ble dragemaleriet et viktig innslag. Det er ikke som landskapsmale­ riet strengt behersket, men har en voldsom suggestiv kraft — selv om dragen ikke ble sett på som ond, slik vi gjør det i Europa, men var regnets gode — men iblant farlige — ånd.

120

KINA

To malerier av Mu Ch’i fra 1200-tallet. Bildene, som er to meter høye, fremstiller den «hvitkledde» Kuan Yin og en trane. Mu Ch’is sikre og myke penselføring har fått mange til å sammenligne ham med Rembrandt.

En av de senere mestere, Mu Ch’i (ca. 1220-90), malte under påvirkning av Ch’an drager, men også et bilde av Kuan Yin, en bodhisattva som i India kaltes Avalokitesvara og var en mann, men som i Kina under navnet Kuan Yin skiftet kjønn og både her og i Japan — under navnet Kannon — ble dyrket som en barmhjertighetens mor, en slags Jomfru Maria. I ganske enkle, men sikre og ømme linjer har han i denne kvinneskikkelsen fått uttrykt noe så mildt og edelt at selv en europeer må føle ærefrykt bare ved å betrakte en reproduksjon. Mu Ch’i malte også bambusblader, som var en egen «genre», og som igjen viser hvor liten avstanden er mel­ lom maleriet og kalligrafien. Med få unntagelser var de store malere og kalligrafer lærde menn, mange av dem i høye embeter. Også et par

ET KULTURFOLK

121

keisere var betydelige kunstnere. I det hele var den kine­ siske kunst ufolkelig, den var ikke beregnet på hvem som helst. Samlerne var påpasselige med bildene sine og opp­ bevarte dem omhyggelig for å verge dem mot profane blikk eller mot likegyldighet. Malerirullene ble oppbevart i fint bearbeidede kassetter og ble tatt ut til beskuelse bare når eieren og tilskuerne var i den riktige sinnsstemning — be­ skuelsen skulle, likesom utførelsen av bildet — være en intens opplevelse, en åpenbaring. Man kunne tro at en slik spontan og inspirasjonsbundet kunst var helt fri for regler og for intellektuelle betrakt­ ninger. Men det var ikke tilfelle. Det ble allerede tidlig skrevet dypsindige og lærde avhandlinger om malerkuns­ ten, og den ble underlagt et innviklet system av regler. Kanskje det er med malerkunsten som det var med kalli­ grafien, at nettopp innenfor de strenge grenser for virke­ midlene kunne en oppladet følelse bryte ut i en høyspent utladning av ånd. Det er også et annet karakteristisk trekk ved den kine­ siske billedkunst. Den har en helt annen vekstlinje enn f. eks. den europeiske. Kunsten i de fleste av verdens kul­ turområder følger stort sett en og samme utvikling: fra det arkaiske, som er teknisk ufullkomment, men kraftig og uttrykksfullt, gjennom det klassiske, som avbalanserer teknisk fullkommenhet og følelse, videre det barokke, som fristes av virtuos teknikk til de store effekter eller til det sentimentale, og så den store usikkerhet som slår ut i arkaisme — etterligning av den gamle kunst — eller i eks­ perimentering som fortvilet søker nye former, for ikke å si nytt innhold. Denne utviklingslinjen, som her er sterkt forenklet, har selvsagt sammenheng med og bakgrunn i hele kulturutviklingen. — I Kina er linjen en annen, den er jevnere og uten de store svingninger. Selv om teknik­ ken gjorde fremskritt og enkelte kunstnere nådde det nes­ ten fullkomne i tegneferdighet, lot de seg aldri friste til å la seg rive med av ferdigheten. Teknikken var deres tje­ ner, et redskap. Men denne stabilitet i den kinesiske kunst innebar også at den hadde små muligheter for å fornye seg. Når inspirasjonen med tiden ble svak, hjalp det ikke

122

KINA

med høyt utviklet teknikk, og det ble ikke skapt noe virke­ lig nytt — kanskje også fordi det ikke kom nye, sterke strømninger av religiøs eller filosofisk art.

Poesiens gullalder Det var et nært slektskap mellom bildende kunst og diktning; man kan nesten si at både de kalligrafiske ar­ beider og maleriene var diktning, og malerne føyde ofte en diktstrofe inn i sitt bilde. På den annen side var dik­ tene i stor utstrekning stemningsbeskrivende, med sterkt visuelt innhold, hvor de samme elementer, f. eks. fjell og vann, yang og yin, dominerte. Som maleriet gjennomgikk også diktningen en utvikling, men aldri med sterke brudd. Egentlig bevarte den alltid den form de store i Tang-tiden gav den, og kom derfor aldri siden til å fornye seg. Fra eldgamle tider hadde poesien og musikken hatt en viktig plass i alle slags seremonier. I Han-tiden begynte det å vokse fram en ny poesi, som nådde sitt høydepunkt i Tang-tiden. Denne poesien imponerer i første omgang — likesom maleriet — ved sin kvantitet. Det fantes tusenvis av diktere, og svært mye av deres produksjon ble tatt vare på, delvis ved offentlig foranstaltning. Gang på gang ble det utgitt store antologier, således i 1707 en som gjengav alt man hadde bevart fra Tang-tiden. Det ble et verk på 900 bind med nesten 50 000 dikt av over 2 000 forfattere! Naturligvis var ikke alt av samme kvalitet, men om man regner med de virkelig store dikterne, utgjør deres ar­ beider en enorm mengde. Den kinesiske poesi brukte både rytme og rim ut fra sine egne språklige forutsetninger og muligheter, og hadde ofte en uhyre innviklet, streng og raffinert teknikk. Det karakteristiske ved den var dens knapphet. De fleste dik­ tene var bare på noen få linjer, hvor hvert ord var nøye veid og plassert med samme sikre mesterskap som preget penselstrøkene i et maleri eller formen og farvetonen i en porselensvase. Enkelte av de største dikterne skapte sin poesi spontant ut fra en stemning, mens andre bearbeidet den omhyggelig.

ET KULTURFOLK

123

Det finnes nesten ikke episke arbeider i den kinesiske diktning. Oppgaven å berette ble overlatt til historikerne, som holdt seg til prosaen. Når poesien var ensidig lyrisk, kunne man vente at den skulle spille over et stort register av følelser, men det er heller ikke tilfelle. Dikterne av­ holdt seg fra enhver voldsomhet i ord og billedbruk, fra lidenskapelige utbrudd, følelsesstormer og brennende for­ kynnelse. De var ikke opprørere, men vel romantikere — fortidsromantikere. I storhetstiden fikk poesien et preg av vemod, av lengsel etter den gamle lykkelige tiden, da livet var stort og rikt i hovedstaden Ch’angan, da man kunne sole seg i keiserens gunst, da man var ung og glad. Den samme ensomhet som vi finner i så mange av tidens male­ rier, er også en grunntone i poesien. Dikteren har trukket seg tilbake fra aktiv statstjeneste — eller han er blitt av­ skjediget — og lever sitt eneboerliv, trøster seg med natur­ opplevelsene og med vin, og fryder seg når han får besøk av en gammel venn som han kan gjenoppfriske minner med. Men ved daggry kommer avskjeden, som er et stadig tilbakevendende motiv. Livsleden, smerten, resignasjonen er samtidig en slags bitter lykke, en øm skjønnhet eller et trøstende selvbedrag. «Hva mer?» heter et dikt av Wang Chi (d. 644): Hva mer kan en mann begjære1 enn sitte alene og nippe sin vin? Jeg liker besøk av venner — dem er det lett å snakke med, men skattevesenet er mig en pest. Bare nå barna blir skikkelig gift og døtrene kommer i trygge hender, blir det vel også en råd for mig: Da vil jeg helst kunne rusle omkring og stulle med det som byr sig den tiden jeg har igjen — så får det heller være, da med paradis!

Mange av dikterne var taoister, og det kan til en viss grad forklare deres ordknapphet. Ord kunne ikke uttrykke 1 Dette og diktene på de følgende sider er sitert etter Arne Dørumsgaard: «Evige tegn. Kinesisk lyrikk i norsk gjendiktning.»

124

KINA

Portrett av dikteren Li Po, malt av Leang K’ai (ca. 1140-1210). Li Po kaltes ofte «Den forviste engel» og anses av mange for å være den største av alle kinesiske diktere. Leang K’ais bilde av ham er malt med tusj på papir og er et godt eksempel på den sikre teknikk kunstneren måtte beherske når ikke en eneste strek kunne endres. Papiret suget øyeblikkelig til seg penselstrøkene.

virkeligheten bak alle ting, men de kunne antyde gjennom symboler eller de kunne gi sinnet den rette stemning, slik som i «Ensomhetens tempel» av en ukjent dikter: Hellige stillhet, slutt mig i dine armer liksom en mor sitt slumrende barn.

Tempelklokkens spede toner hegner om en duggvåt gren; floden speiler nattens øie i det dype, klare vann. Taus vil jeg være — ord er som billige perler. Liksom cypressene vil jeg tie ...

Derfor er naturen enten hovedmotiv i diktene, eller den er med som bakgrunn, som den dype undertone — slik

ET KULTURFOLK

125

som i maleriene. Wang W ei, skaperen av den store landskapskunst, var også ordkunstner, og hans dikt, f. eks. «Høstkveld mellem fjellene», er maleri og dikt på samme tid: Efter regn står fjellene nakne og klare i høstens skumring. Månen spinner sitt bleke sølv om furutræmes kroner og i de mørke bekkefar glitrer stenene som krystall... Bambusbladene nynner sakte om pikene ved floden; stille vugger en fiskerbåt mellem blyge lotus —

Hva gjør det nu at våren er forbi: Du er jo her, o fyrste iblandt venner!

Den største blant Tang-tidens diktere var trolig taoisten, den lettsindige vandrer og livsnyter Li Po eller Li T’ai-po (701-762). Han var uhyre populær ved hoffet, hvor han drysset improviserte dikt om seg, men falt etter en tid i unåde og tok landeveien fatt. Både hans liv og hans diktning var fylt av vin og erotikk. Etter en beretning som neppe er sannferdig, men som godt kunne ha vært det, fant han sin død ved drukning, da han en gang i vinog følelsesrus lente seg for langt ut av en båt for å om­ favne månens speilbilde i vannet. Det er en slik stem­ ning han uttrykker i diktet «I det fri»: Vi ligger i bregner til oppover halsen og drikker som gale så lenge vi kan. Full som en åpen rist snøvler jeg ut i været: Hent min gitar og forsvinn! Jeg vil gynge på vinens bølger og nyde min rus alene inntil jeg våkner mot dag med en ung sang i mine armer...

126

KINA

Poesien var en kunst for menn, og den tok ikke kjærlig­ heten til emne i så stor utstrekning som f. eks. europeisk lyrikk. Men Li Po, den lettsindige, kunne også skrive dypt alvorlig om en kvinnes kjærlighet, som i diktet «Ved av­ skjeden»: Du, som bragte lykken inn i mitt liv — til dig sier jeg farvel... Bevar som et minne de små svalene av jade, de jeg bar i håret under vår bryllupsfest. La dine silkeærmer streife dem varsomt så de aldri mister sin gamle glans. Gjem den duftende ambra jeg hvilte mitt hode mot om natten og drømmene den skjenker, vil minne dig om vår lykkes tid. Dypt i mitt skrin sover den lille kappen av myke flær... legg den aldri om en annens skuldre, men ta mitt sølvspeil som kjente mitt hjerte og speilte dets minste tanker liksom det klare vannet i en dyp brønn — rekk det ofte til din unge hustru, og det vil lære dig å kjenne hennes hjerte ...

Du, som bragte lykken inn i mitt liv — til dig sier jeg farvel... Floden rinner aldri mot sin kilde; rosen, engang plukket, finner aldri sin gamle busk. Men Naturen har godhet for alle sine, lar dem få dø der hvor de rikest folder sig ut. Bare mannen er uten nåde mot den som gir ham sitt liv og sin kjærlighet...

Li Po tillot seg også ofte en atskillig større frodighet i ord og bilder enn vanlig — han la ikke så stramme tøyler på sin fantasi. I «Barndommens måne» maler han med bred pensel for å skape kontrast til den siste bitre, tynne strek: Da jeg var barn stod månen for mig som et speil av gull, og dypt der inne kunne meget skje: Der skred de store ånder frem med silkebanner, kaneltrær lovet underfulle ting — en gylden hare brygget sjeldne drikker og månemannen stod ved siden av.

ET KULTURFOLK

127

To kinesiske diktere fra T’ang-tiden, som omfatter perioden 618907. Utsnitt av den kinesiske kunstneren Han Huangs samtidige maleri (se også side 133). Engang blev både mann og måne borte og det var dragens skyld at alt blev mørkt. Så kom der flyvende ni onde fugler og plukket stjernene med griske nebb.

Da satte gudene hinannen møte imellem himlens skyer, og holdt råd om hvem av dem som skulle felle dragen ...

Men siden hendte det som tiden gikk at månen jevnt blev mindre, til en kveld den tegnet sig på himlen som en dolk jeg engang tenker rette mot mitt hjerte om angsten ved å leve blir for stor.

128

KINA

Tidens annen store dikter, Tu Fu (712-770), som var Li Pos gode venn, var en helt annen type. Som ærgjerrig ung mann strøk han til eksamen og ble bitter av det. Han fikk likevel et underordnet embete, og kunne en tid opp­ tre som elegant og sjarmerende medlem av det gode sel­ skap. Men så deltok han i et mislykket opprør, mistet stil­ lingen og måtte ty til tiggerstaven, noe han fant svært urettferdig. Han var dypt preget av konfucianismen og var idealist, men ytterst pessimistisk. I sine dikt var han streng og knapp og uhyre behersket med virkemidlene, men han nådde en klassisk klarhet i stemningen som har befestet hans ry i ettertiden. Et eksempel: «Seierherrens hund»: Under det sorte banner kjemper jeg i den store krig. Mange var de jeg feldte på skumringens røde marker før jeg la spydet ned.

Så vendte jeg bort over steppen, fulgt av min trofaste hund. Den knurret mot falne fiender — jeg bød den å æte, bød den å drikke de dødes dampende blod.

Den enset det ikke: med gapende kjever steg den på to for å stille sin tørst dypt i mitt eget seirende blod som sydet i såret over mitt bryst. «De tre drikkebrødrene». Utsnitt av et maleri fra 1500-tallet.

ET KULTURFOLK

129

Krigen er et emne som stadig går igjen i diktningen, og alltid i en pasifistisk protest. Det er skildringer av sol­ datens lengsel, lidelser og forgjeves offer på de fjerne, golde og kalde stepper i nord og vest, eller av smerten hos dem han måtte forlate. Mange av disse diktene er åpne anklager mot keiseren, som f. eks. Tu Fus «En sang om stridsvogner»: Vrinskende hester, gnislende hjul; barske soldater med pil og bue. Fedre og mødre, hustruer, barn — alle er med i den store flokken, trenger sig frem mellem krigernes rekker, tar om en skulder, knuger en hånd. Nede ved broen, blindet av sandet, gråter de store og klynker de små. Larmen forstummer, men kvinnenes jammer stiger som tåke og synker som regn. Om noen lar falle et spørsmål om veien, kan ingen av krigerne komme med svar. De vet ikke mere om dagen imorgen enn dengang de først spendte beltene fast. Som femtenårs gutter dro mange i felten — der er de fremdeles, men nu er de grå.

Ved elven i nord stod de rede som unge; nu graver de voller i leiren mot vest mens håret som engang lå sort over pannen er snehvitt som silke fra veverens stol. Vet dere ikke at bygd efter bygd i landet ligger så herjet at knapt nok ugresset gror? Lite nytter det kvinner å ta til plogen når jorden ikke kan vendes fordi den er hard som sten. Hva må ikke mennene tåle av hunger og kolde netter mens de som har makten driver dem frem som dyr! Og krig koster penger — skatteoppkreverne presser for å få mynt i kassen, men hvor kan den komme fra, når de som skal yde aldri får vende tilbake, men slåss til de segner i steppenes glisne gress.

Før gledet vi oss om en sønn kom til verden — nu gruer vi bare, fordi han som mann må bøte med livet for keiserens ønsker om lengere grenser og videre makt.

130

KINA

Hvor meget bedre å ha døtre rundt sig — de giftes bort med tiden til en nabo og har det tryggere enn deres brødre som kanskje aldri mere finner hjem ...

Gå til de sorgblå floder — langsmed de bleke strender sover de unge døde mellem de gamles støv. Himlen har mørke vinger, regnet faller som tårer — sorgene rinner i havet fra tusen kilder.

Hånd i hånd med protesten mot krigens meningsløshet oppstod det på denne tiden også en avsky og forakt for krigerhåndverket — en innstilling som kom til å bli varig i Kina — og en respekt for livet. Denne holdningen kom til uttrykk i diktningen, slik som i «Kampånd» av Tsuei Hao, som også levde på 700-tallet: Spenner du buen, spenn også ditt sinn. Akt dine piler, skjær ingen for korte. Sikt på hestene under en kamp. Levende tar en sin fiende til fange, general eller menigmann. Slik skal du handle om du vil lykkes; blodbad tjener dig ikke til ære. Betving gjennem styrke og ikke ved vold. Du er ikke morder: Du er soldat!

Filologi, filosofi og historie Allerede på Han-dynastiets tid ble filologien dyrket i forbindelse med rekonstruksjonen av de gamle tekster. Senere fikk kineserne også impulser fra India, hvor gram­ matikk og fonetikk tidlig ble dyrket rent vitenskapelig. Kinesiske lærde skrev omfattende kommentarverk og ut­ arbeidet flere store ordbøker, hvorav enkelte var av impo­ nerende dimensjoner og kvalitet. Et slikt leksikon «Shuo wen» («Forklaring av skrifttegn») fra omkr. 100 e. Kr., inneholder over 9 000 forskjellige skrifttegn, som er ført tilbake på 540 «radikaler», eller grunntegn. Antallet grunntegn er senere blitt redusert til 214. Men «Shuo

ET KULTURFOLK

131

Wen-ch’ang, «litteraturens gud», malt på silke av en ukjent kunstner på 1400-tallet. Han hilses ærbødig av en dikter som holder fram sitt skrivestell med pensel og tusjplate for at Wen-ch’ang kan velsigne hans arbeid ved å berøre skrivestellet med pisken.

132

KINA

wen» er et verk som fremdeles er uunnværlig for alle som arbeider med kinesisk filologi. Trangen til systematisering, som er så karakteristisk for kineserne, gjaldt også den gamle klassiske litteratur. I de nye dynastiers oppgangstider kom konfucianismen i for­ grunnen, og keiserne hadde interesse av å styrke dens stil­ ling og bygge opp et noenlunde fast læreinnhold. De sam­ menkalte ved et par anledninger forsamlinger av lærde, som skulle fastslå de autentiske tekstene, og disse ble hugget i stein og satt opp i hovedstaden. Etter som bølgen av taoisme og buddhisme sank til­ bake, fikk konfucianismen en renessanse. Det henger tro­ lig også sammen med den stadig alvorligere trussel fra bar­ barene, som ofte skapte et spent forhold. Samtidig befestet embetsverket sin lederstilling i samfunnet, og veien til et embete gikk gjennom eksamener, hvor de konfucianske tekster var pensum. En videre utvikling og systematise­ ring av konfucianismen, som gjerne kalles nykonfucianisme, eller også Chu Hsi-isme, etter dens største represen­ tant, kom til å prege Kinas kulturelle liv fra 1100-tallet av. Chu Hsi (1130-1200) var en betydelig statsmann og lærd, som systematiserte de tankestrømninger de siste par hundre års tenkere hadde tilført den gamle lære. Hans system har en viss likhet med Platons idélære: Alt som eksisterer i den praktiske eller materielle virkelighet, har et grunnleggende formprinsipp, li — et slags abstrakt ideal­ bilde som det er en ufullkommen avspeiling av. Summen av alle li’er, eller riktigere: det som alle li’er har del i, er det høyeste prinsipp, den fundamentale virkelighet. Den gamle strid om hvorvidt mennesket er ondt eller godt, ble løst ved å forklare at menneskets li naturligvis er rent og godt og fullkomment, men dets ch’i, dvs. mennesket som materielt individ, ofte er usselt. Det må derfor oppdras, eller oppdra og forme seg selv og bli opplyst, finne sin li. Chu Hsi forestilte seg også en dypere metafysisk forkla­ ring på verdensgåten, med innslag av den gamle tro på yin og yang og de fem elementer og med en ugjenkallelig utviklingssyklus — som minner om dynasti-syklusen — fra orden til kaos.

ET KULTURFOLK

133

I virkeligheten var kineserne ikke metafysisk innstilt, og Chu Hsi fikk ingen store etterfølgere. Hans filosofiske system ble godtatt som endelig og tilstrekkelig. Viktig ble også hans kommentarer til de klassiske skrifter. De ble vel hundre år etter hans død «kanonisert» og lagt til grunn for eksamenene, og ble gjenstand for en ortodoksi som var det uforanderlige ideologiske grunnlag for kinesisk statsliv helt til 1800-tallet. De gamle tanker om idealstaten fikk nytt liv: mennes­ kene skulle være bundet i troskap av «de fem forhold», og keiseren skulle være som en far for sitt folk: bundet av Dette utsnittet av Han Huangs maleri fra Tang-tiden (se side 127) viser to andre av tidens diktere. Den tankefulle til høyre venter på inspirasjon med penselen klar.

134

KINA

etiske plikter og det lysende eksempel. Men for å gjenn­ omføre sine opphøyde plikter måtte han ha et byråkrati som også var bundet av det samme etiske ansvar, opp til keiseren (i lydighet, men også med plikt til kritikk om han ikke fulgte læren) og nedad til folket: Autoritet, orden, plikt og ansvar skulle være grunnpillarene i en sunn stat og et lykkelig samfunn. Denne læren søkte ingen religiøs sanksjon eller forank­ ring. Den var verdslig og jordbundet. Og selv om det ble bygd «templer» for K’ung-fu-tzu og ofret til ham på be­ stemte dager og tider, ble han ikke dyrket som gud. Han ble bare æret som en av de store avdøde fedre. Kineserne har alltid hatt en nesten overveldende inter­ esse for historie, og i Han-tiden skapte Sze-ma Chien virkelig stor historieskrivning. Han var født i 145 f. Kr. som sønn av en hoff-astrolog og arvet denne stillingen. I ungdommen reiste han mye omkring i landet, og som hoff-astrolog hadde han adgang til de keiserlige arkiver. Han var umåtelig lærd, men beskjeden — så beskjeden at han påstod det var hans avdøde far som var forfatteren til det meste av hans historiske skrifter. Dessuten var han en rettsindig og modig mann, som ikke betenkte seg på å kritisere keiseren. En gang ble keiseren så rasende over hans frimodighet at han lot ham kastrere. I sitt store verk «Shih chi» («Historiske nedtegnelser»), som i norsk oversettelse ville fylle flere tykke bind, gir han først en kronologisk fremstilling av Kinas historie fra de eldste tider til hans egen samtid, fulgt av tidstavler, slekts­ tavler og lister over høye embetsmenn gjennom tidene. Resten — hoveddelen — av verket inneholder mest biogra­ fier. Arbeidet som er preget av kritisk sans og litterært sett er av høy kvalitet, har dannet forbildet for kinesisk historieskrivning helt ned i moderne tid. Sze-ma Chien spiller samme rolle i kinesisk historie som Herodot i den europeiske. Allerede før Sze-ma Chien døde — trolig i 85 f. Kr. — tok andre opp tråden og førte hans arbeide videre. Det var Pan Piao, hans sønn Pan Ku og hans datter Pan Chao. Den siste var den betydeligste av dem. De skrev

ET KULTURFOLK

135

«Han shu», dvs. Han-dynastiets historie. Foruten vanlig politisk stoff inneholder verket utførlige avsnitt om lo­ vene, om geografi, økonomi, vitenskap og litteratur. Med sitt arbeid grunnla familien Pan en tradisjon som senere alltid ble fulgt: ethvert dynasti sørget for å få skrevet en «autorisert» beretning om det foregående dynasti. Det ble skrevet en mengde kortere fremstillinger av Kinas historie. Særlig berømt og benyttet var «Ch’ientzu wen», et resymé av Kinas historie i tusen tegn, hvorav ingen var brukt to ganger. Embetseksamener halvannet tusen år før Europa De intellektuelle fikk stadig større plass i Kinas statsliv. Liu Pang (Kao Tsu), Han-dynastiets kraftfulle grunn­ legger, var en plebeier av herkomst og foraktet de lærde, men selv han måtte be om deres hjelp da han ville bygge opp sin administrasjon og sitt hoffseremoniell. Keiserne strevet også med å bryte den gamle lensadels makt, og det kunne de best gjøre ved å skaffe seg embetsmenn fra la­ vere klasser i samfunnet, utvalgt på grunnlag av dyktighet og derfor uten mulighet til å la embetet gå i arv, men helt avhengige av keiserens gunst. De fleste keiserne hadde også oppriktig respekt for lærdom og holdt en gruppe av lærde menn — en slags «hjernetrust» — ved hoffet. Med tiden var hoffets og administrasjonens gammel­ dagse språk blitt vanskelig å forstå for ulærde folk, og det ble behov for å gi unge menn som eventuelt skulle inn i embetsverket språkundervisning. Dette er en del av bak­ grunnen for det tiltak som ble satt ut i livet i 124 f. Kr. Da opprettet nemlig keiser Wu Ti en institusjon som snart skulle utvikle seg til et universitet. Femti unge menn skulle tas ut og gis undervisning av hoffets lærde for å bli forberedt til statstjenesten. Etter et par generasjoner var antallet studenter kommet opp i 3 000, og mot slutten av Han-tiden skal det ha vært hele 30 000. Samtidig ble det opprettet høyere skoler både i hovedstaden og i provins­ byene, og det ble organisert offentlige eksamener på mange trinn og med forskjellige grader.

136

KINA

«Visdommens hierarki» — illustrasjon i en konfuciansk skolebok, som fremstiller eksamensvesenets trappestige opp til det høyeste trinn.

I et rike med et innbyggertall på mellom 50 og 100 mil­ lioner trengtes tallrike embetsmenn. I det siste hundreåret f. Kr. skal det imidlertid bare ha vært omkring 130 000 embets- og tjenestemenn i alt, altså ikke særlig mange i forhold til folketallet. Men statens oppgaver var da også temmelig begrenset: opprettholdelse av ro og orden, for­ svar, skatteinnkrevning, bygging og vedlikehold av dem­ ninger og kanaler var de viktigste. Selv om embetsstanden ikke ruvet særlig rent tallmes­ sig, hadde den en enestående prestisje, etter hvert som den gamle feudaladel forsvant. Handelsmenn ble alltid sett

ET KULTURFOLK

137

på med en viss forakt i Kina, og selv om det med tiden ble en velstående mellomklasse i byene, fikk den hverken politisk eller kulturell betydning slik som i Europa. Embetsmennene ble i prinsippet rekruttert utelukkende på grunnlag av evner, uten hensyn til sosial stand. Det var således ingen ting i veien for at en fattig bondesønn kunne nå statens høyeste embeter. Men da utdannelsen var me­ get kostbar, ble det i praksis mest sønner av embetsmenn og av de mellomstore jordeiere som søkte den akademiske veien. Embetsstanden ble både dyktig, hederlig og lojal. Det er knapt noen overdrivelse å si at Kina fikk et ordnet og effektivt embetsverk, rekruttert av lærde litterater, som hadde tatt sine eksamener nesten halvannet tusen år før Europa fikk embetseksamener. Embetsmennene hadde alle samme utdannelse. (Vi ser bort fra den minoritet blant dem som fikk sine stillinger ved proteksjon og på andre irregulære måter.) Dette bi­ drog til å skape en kulturell enhet som vi knapt finner i noe annet land. Men denne enheten og uniformiteten hadde også sin svakhet: den førte til byråkrati og til treg konservatisme. Det ble et embetsverk uten evne til å im­ provisere eller til å finne nye løsninger på problemene, noe som skulle bli skjebnesvangert da Kina for vel hundre år siden opplevde sjokket ved møtet med den europeiske imperialisme.

Papir, trykning, porselen og krutt Det er imidlertid feilaktig å forestille seg det kinesiske samfunn som noe stillestående og uforanderlig. Tvert imot, det var levende og i full vekst helt til 1600- eller 1700-tallet. Det har vi blant annet bevis for i de mange tekniske oppfinnelser som ble gjort, og som fant sin lang­ somme vei til Europa. En av de viktigste kinesiske oppfinnelser i den periode vi her behandler, er papiret. Tidligere var bøker og doku­ menter skrevet på bambus, treplater eller silke, sjeldnere på pergament eller annen dyrehud. Det var imidlertid et

138

KINA

Før kineserne lærte å lage papir, skrev de på bambusstaver. Slike sta­ ver ble heftet sammen slik det øverste bildet viser. På denne måten kom skriften til å gå loddrett og måtte leses fra høyre, hvor den første staven var, mot venstre. Nederst vises hvordan et slikt skrift ble bret­ tet sammen for oppbevaring.

alminnelig ønske å finne fram til et bedre materiale, og etter eksperimentering klarte man å produsere et papir laget av tekstilavfall (plantefibre og undertiden bark). Etter tradisjonen ble oppfinnelsen gjort av Ts’ai Lun, som i 105 e. Kr. «tok patent» på den, dvs. han gav keise­ ren beretning om hvordan han laget papir og fikk offentlig

ET KULTURFOLK

139

påskjønnelse for det. Dette skjedde omtrent tusen år før europeerne lærte å lage papir. Sannsynligvis er det en sammenheng mellom papirets oppfinnelse og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Papiret var meget rimeligere enn tidligere kjente skrivematerialer, og en langt større spredning av skrevet tekst ville derved være muliggjort hvis man bare kunne finne midler til å produsere selve tekstene i store mengder på en effektiv og billig måte. Den enorme etterspørselen etter bilder og tekster, på grunn av den sterke religiøse interesse i hundre­ årene etter vår tidsregnings begynnelse, påskyndet denne prosessen. Kinesisk papirfremstilling i tradisjonell stil. Mannen til venstre bringer bambusbunter til «fabrikken» hvor bambusen hakkes i små stykker for deretter å bløtes i rent vann. Dette bildet er fra 1700-tallet. Kine­ serne produserte imidlertid papir av morbærtreets bark allerede før Kristi fødsel.

140

KINA

Denne kopien av et maleri av Li-Kung-lin fra omkr. 1100, er et eksempel på «rubbing». Til venstre står noen tjenere som setter vinbegre på lotusblad og sender dem nedover elven til en gruppe poeter som holder fest i orkidé-paviljongen til høyre.

Antagelig oppstod trykkteknikken gradvis og nesten til­ feldig. Helt fra Han-tiden var det vanlig at keiserne lot de klassiske tekster hugge inn i stein, som en slags offisielle prototyper. Når det skulle tas avskrift av disse, ble det utvist pietet ikke bare overfor selve teksten, men også overfor dens utforming i skrifttegn, og man begynte å ta direkte avtrykk med en teknikk som kalles «rubbing»: et seigt, fuktet papir ble — eventuelt med tynn filt som mel­ lomlag — presset mot steinen og gnidd slik at det også kom inn i alle fordypninger. Deretter ble papiret oversmurt med tusj (fremstilt av sot), slik at hele flaten ble svart med unntagelse av de partier som var presset inn i fordypningene — i teksten. Resultatet ble et avtrykk der teksten stod i hvitt mot en svart bakgrunn. Det neste skritt var å fremstille bilder på samme måte, men på grunnlag av utskårne treplater. Dette gjaldt f. eks. fremstillingen av hellige bilder — la oss kalle dem helgen­ bilder — for buddhister.

ET KULTURFOLK

141

Første seksjon av «diamant-sutra’en», som ble trykt i 868 e. Kr. Buddha taler til sine disipler, og i teksten (kolofonen) står det: «Fremstilt i ærbødighet til fri og alminnelig bruk av Wang Chi til minne om hans foreldre.»

Når man tok avtrykk fra treplater direkte, fikk man et speilbilde av teksten. Det skulle ikke så stor oppfinnsom­ het til for å finne ut at hvis man skar teksten i opphøyd speilskrift på treplaten, fikk man avtrykket i svarte, rik­ tige tegn på hvit bunn. Dermed var det mulig å trykke tekster i store opplag. Først kom buddhistiske sutra’er og kinesiske klassikere, senere bøker av forskjellig slag. Man vet ikke med sikkerhet når de første trykte bøker forelå, men det har nok vært en gang på 800-tallet, mer enn et halvt tusen år før europeerne — etter kinesisk ek­ sempel — begynte å trykke bøker. Den eldste kjente trykte bok — en fullstendig buddhistisk sutra — skal være laget i 868 og ble funnet i «De tusen buddhaers grotter» i Tunhuang. Det er en nesten fem meter lang og ca. 30 cm bred rull, trykt på 7 store papirark. Bøkene ble trykt med treplate etter treplate på lange papirark som ble brettet i regelmessige firkanter, ikke skå­ ret opp og heftet sammen.

142

KINA

Det ble også eksperimentert en del med løse typer av tre, metall og keramikk, men man holdt likevel fast på metoden med å skjære ut hele sider. Det skyldtes nok at det store antall skrifttegn ikke egnet seg så godt til løse typer etter alfabetsystemet. Heller ikke fant kineserne fram til noen praktisk trykkpresse. I de første hundreårene e. Kr. begynte kineserne å bruke vannhjul til å drive møller eller kverner med, og de fant fram til nye metoder for jernstøping. Et annet fremskritt var bogtreet, som gjorde det mulig å spenne trekkdyr for vogn eller plog uten å sjenere blodomløpet i halspulsåren. Noe senere ble trillebåren oppfunnet — et transportmid­ del som fikk stor betydning på de utallige smale fotstier i de områder hvor det ble drevet intensivt jordbruk. Porselensfremstilling i Kina. På bildet til venstre blir porselensjorden slemmet. Elven driver et vannhjul som via en sinnrik overføringsmekanisme gir rotasjon i kar med kaolinrik leire. Bildet til høyre viser en dreieskive i virksomhet og ferdige produkter som settes til tørk. Disse akvarellene er fra 1700-tallet. Da hadde kineserne allerede pro­ dusert porselen i tusen år, mens europeerne så vidt var kommet i gang.

ET KULTURFOLK

143

Oksekjerre med to hjul. Gravfigur i terrakotta fra Tang-tiden. Selv om tohjulskjerren er en eldre oppfinnelse enn trillebåren, har denne spilt en enda større rolle i kinesisk landbruk.

Allerede i Han-tiden fant kineserne fram til nye stoffer og metoder for keramikkfremstillingen, og i Tang-tiden var porselenet fullt utviklet. Det raffinerte og skjøre por­ selenet var en utfordring til kunstnerisk form og dekor, og snart ble det en viktig handelsvare, både hjemme og ute. Lakkarbeider ble også utført med stor kunstnerisk ferdighet og var sterkt etterspurt i de vestlige land. Tidlig i Tang-tiden oppfant kineserne kruttet, men til å begynne med brukte de det bare til fyrverkeri — som ble utviklet til en kunst. Først omkring 1000 e. Kr. ble det brukt til militære formål. Fra 300-tallet e. Kr. ble steinkull brukt som brensel der det fantes — og da Marco Polo nesten tusen år senere fikk se det, var han som europeer høylig forundret over at det gikk an å brenne stein!

ET KULTURFOLK

145

Et «moderne» samfunn Mot slutten av Tang-tiden begynte den økonomiske og sosiale utvikling som skulle gjøre Kina til et «moderne» samfunn. I løpet av noen få hundre år skjedde det en sterk økonomisk vekst, dels på grunn av den store utenrikshan­ delen, dels på grunn av forbedringer i jordbruket og større spesialisering i all slags produksjon — noe som først var mulig da områdene langs Yangtze-kiang var fullt utviklet og ble tyngdepunktet i folketetthet og næringsliv. Spesiali­ sert jordbruk, eksport og import, livlig omsetning av alle slags varer, begynnende pengehusholdning — alt dette gav livet i Kina et nytt preg. Byene var ikke lenger enten store landsbyer til beskyttelse for bøndene eller rene administrasjonsbyer preget av embetsstanden, men handelsbyer med «borgerlig» kultur og en ny, velstående samfunns­ klasse som ikke passet inn i det gamle skjema, og som brøt nye veier. Bevegeligheten, det nye, hurtige blodomløp i et bypre­ get samfunn, førte naturligvis til bevegelighet også i ver­ diene, og pengehusholdningen brøt gjennom for fullt. Flere hundre år før vår tidsregning ble kobbermynter brukt i Kina. De ble i regelen samlet i et antall av tusen på en snor, og dette kalles gjeme en «enhet» mynt. Be­ grepet «enhet» ble omregnet også i varer — i kom, ris, silke — og i gull og sølv, som kineserne ellers først sent og motstrebende tok i bruk til mynter. Skatter og avgifter kunne betales med det ene eller det annet betalingsmiddel, og etter hvert fikk kobbermyntene stadig større anvendelse. Men med den eksplosive økonomiske vekst omkring 1000 e. Kr. ble kobber mangelvare — også fordi kinesisk kobbermynt var en etterspurt vare i Japan og andre land — og snorene med småmynt egnet seg ikke lenger så godt til overføring av store beløp over lengre avstander. Så fant man på å bruke papirpenger. Dette utsnittet av en tegning fra 1100-tallet viser det brokede gatelivet i en kinesisk by. I forgrunnen i midten en trillebår av anselige dimensjoner. Under soltakene langs stranden foregår både handel og matservering, og i bakgrunnen sees en tildekket bærestol. 7. Grimberg 29

146

KINA

Papirpengene har samme opprinnelse i Kina som senere i Europa. Dels begynte staten å skrive ut gjeldsbevis på papir istedenfor å betale kontant, og dels begynte solide handelshus å skrive ut kvitteringer for verdigjenstander de oppbevarte (f. eks. gull- og sølvbarrer). Begge slags papirer kunne overdras og ble betalingsmidler. Allerede på 800tallet ble slike papirer for første gang utstedt av staten, og under dynastiet Sung ble papirpenger et viktig og fullt godtatt betalingsmiddel. En annen sak er at heller ikke kineserne forstod betydningen av å holde seddelmassen innen grenser som hindret inflasjon. Disse papirpengene var naturligvis trykt. De hadde tre års gyldighet — fordi papiret ikke holdt lenger — og ble byttet inn mot en beskjeden avgift. Pengehusholdningen var et uttrykk for at det kinesiske samfunn hadde utviklet seg — fra et rent bondesamfunn til bysamfunn. Ikke så å forstå at bybefolkningen utgjorde så svært mange i forhold til det samlede folketall, for ennå var det sikkert over 80% av folket som sognet til jordbru­ ket. Men det hadde utviklet seg en del store byer, Ch’angan med omkring en million innbyggere i storhetstiden, og en rekke andre som ikke lå langt etter. Med den vel­ stand handelen skapte for borgerne, fikk bylivet et rikere Et typisk byhus fra 1100-tallet med store vindusåpninger og en ve­ randa, som er beskyttet mot sol og regn av det fremspringende taket. Utsnitt av en samtidig tegning.

ET KULTURFOLK

147

Kvinne som spiller på fløyte. Steinskulptur fra et gravmonument i Szechwan fra Sung-dynastiets tid (960-1279). Sansen for musikk var tidlig utviklet hos kineserne, og de har også hatt instrumenter av mange slag. Denne tverrfløyten er laget av et bambusrør.

innhold og kom til å bli toneangivende for kulturutviklin­ gen. Luksus og mer forfinede fritidssysler fikk en bredere plass, og det ble innarbeidet nye skikker, til dels etter på­ virkning utenfra. Man begynte f. eks. å bruke bord og sto­ ler, noe kineserne lærte av folk lenger vest i Asia i løpet av de første århundrer e. Kr. Denne skikken holdt de for øvrig fast ved, selv om de fleste andre folk i Østen helt til vår tid har latt være å følge kinesernes eksempel.

148

KINA

Bruken av te slo også gjennom på denne tiden. Kine­ serne lærte den å kjenne hos folkene i Sørvest-Asia to-tre hundre år e. Kr. Til å begynne med ble teen regnet for medisin, men fra omkring 800 ble den en yndet drikk, og man begynte å dyrke den i Sør-Kina. Det var vanlig å dampe tebladene, støte dem og presse dem til kompakte kaker, som så ble kokt med krydder, appelsin- eller sitronskall, salt, løk osv. Tedrikkingen — av vakre porselenskopper — ble i de dannede klasser utviklet til et seremo­ niell, selv om den ikke fikk slik rituell form som i Japan.

Et løssloppent byliv Bymiljøet ble etter hvert preget av friere sosial omgang og av fornøyelser. Det vokste opp en mengde tehus, vin­ sj apper og restauranter, og det kinesiske kjøkken utviklet sin forfinede kokekunst. Teateret begynte å bli populært, men til å begynne med var det bare til fornøyelse for de lavere befolkningsgrupper. Først i en senere tid ble det anerkjent som en kunstart. Sansen for musikk, dans, resi­ tasjon og akrobatikk var imidlertid felles for alle sam­ funnsklasser. Ibn Battuta fra Marokko, som i første halv­ del av 1300-tallet reiste gjennom praktisk talt alle landene på kontinentet i øst (se side 162), forteller om en gjøgleropptreden hos en kinesisk provinsguvernør: Samme aften var en viss gjøgler, en av khanens (dvs. keiserens) sla­ ver, der. Amiren (dvs. guvernøren) sa til ham: «Vis oss noen av dine kunster.» Gjøgleren tok da en trekule med hull hvor det var lange lærremmer og kastet den opp i luften. Den steg så høyt at vi ikke kunne se den mer, for på grunn av den intense heten satt vi midt i slottsgården. Da han ikke hadde mer enn et kort stykke av repet igjen i hånden, befalte han en av sine lærlinger å klatre opp tauet. Lærlin­ gen gjorde som han ble bedt om, og etter en stund forsvant også han ut av syne. Gjøgleren ropte til ham tre ganger uten å få svar. Da tok han en kniv i hånden, som om han var sint, og klatret opp tauet og forsvant. Det neste vi så, var at han kastet ned guttens hånd, fulgt av en fot, så den andre hånden og den andre foten, derpå kroppen og til Denne vakre statuetten viser en tjenestepike fra Sung-dynastiets dager. Statuetten finnes i et kinesisk tempel sammen med 41 andre, som alle representerer ulike temperamenter. Både tjenestepiken — som viser et ydmykt sinn — og de andre er kledd i farverike drakter.

150

KINA

slutt hodet. Deretter kom han selv ned, stønnende og pesende, med klærne tilsølet av blod. Han kysset jorden foran amiren og sa noe til ham på kinesisk. Amiren gav ham en befaling. Gjøgleren tok da opp guttens legemsdeler, la dem inntil hverandre og gav dem et spark, og dermed reiste gutten seg like frisk som før. Jeg var forbløffet og fikk hjertebank, akkurat som det hendte meg da jeg så noe lignende ved den indiske konges hoff, så de gav meg en drikk som fikk meg rolig igjen. Kadien (dvs. dommeren) Afkhar adDin, som satt ved siden av meg, sa til meg: «Ved Gud, det var ikke noen klatring opp og ned eller noen skjæring av lemmer i det hele tatt. Alt sammen er bare hokus-pokus.»

Men det var også mye fattigdom og elendighet i byene. Det førte bl. a. med seg en betydelig prostitusjon. Også på andre måter førte den nye livsform til degradering av kvinnene, som mer og mer ble redusert til å være et leke­ tøy for de velstående klassers menn. Et av de mest kjente utslag av denne innstillingen var fotbindingen, som fra Tang-tiden har vært vanlig i de høyere klasser i Kina helt til begynnelsen av vårt eget århundre. Fra femårsalderen fikk pikene føttene tett bundet med tærne bøyd inn, slik at foten ble helt deformert og nådde halvparten av sin naturlige lengde. Det er vanskelig å finne bakgrunnen for Denne skjematiske fremstillin­ gen viser en deformert kinesisk kvinnefot i forhold til en nor­ malt utviklet fot. Man kjenner ikke opprinnelsen til fotbin­ dingen i Kina, men vet at denne forunderlige skikken har eksistert i mer enn 1000 år. Ennå i dag kan man se kvinner stolpre omkring på slike føtter.

UNDER BARBARVELDE

151

ideen med denne skikken, men det sies at en slik klumpfot virket seksuelt tiltrekkende på de kinesiske menn. Men selv om sansen for alle slags fornøyelser — temingog sjakkspill, kortspill, hesteveddeløp, vin, kvinner og sang — og luksus i klesdrakt og løssloppenhet i livsførse­ len fikk fritt løp, holdt man på visse former, slik at om­ gangstonen var preget av et vakkert og innviklet seremo­ niell og av en høflighet som ikke bare var ytre og påtatt. Det utviklet seg nemlig også en humanistisk livsholdning, som var sterkt pasifistisk — noe vi har sett hos tidens dik­ tere og som ikke var uten varme og respekt for med­ mennesket. Det gav seg blant annet uttrykk i en omtenk­ som forsorg for de fattige og syke, dels på privat initiativ, dels ved statstiltak. I disse århundrene ble Kina etter hvert militært svek­ ket. Men det utdypet sin kultur i forfinelse og kraft, slik at den skulle komme til å overvinne barbarene og leve videre ved sin egen tyngde helt fram til det skjebnesvangre møte med Europas kultur på 1800-tallet.

UNDER BARBARVELDE

Sung-dynastiet Da Tang-dynastiet opphørte i 907, kom Kina igjen inn i en periode med oppløsning og tronstridigheter. I løpet av et halvt hundre år var det fem kortvarige dynastier i nord, mens Sør-Kina var delt i flere riker. En av pretendentene til keiserverdigheten bad om hjelp fra Khitanfolket og overlot dem til lønn et stort landområde i den nordøstlige del av riket, omkring den senere hovedstaden Peking. Denne alliansen med barbarfolk gav et uheldig eksempel som ble fulgt gang på gang i de følgende år­ hundrer. En av de generalene som hadde kjempet mot Khitan, ble i 960 utropt til keiser av sine soldater. Det skjedde temmelig uformelt. Under plyndring av hovedstaden fant de nemlig den gule keiserkappen og kastet den over sin general, Chao K’uang-yin, som lå døddrukken og våk-

152

KINA

K?S=aass»

UNDER BARBARVELDE

153

net opp nokså forbauset. Han tok imidlertid imot utford­ ringen og ble grunnleggeren av Sung-dynastiet, som be­ stod til 1279. Under navnet T’ai Tsu gikk han i gang med å samle og gjenreise riket omkring en ny hovedstad, Kaifeng. Han fikk snart makten også over Sør-Kina, men forstod at Kina nå ikke hadde krefter til gjenerobring av nabolandene. Det var mer enn nok å gjøre med å forsvare selve Kina og å sikre keiserens makt. For å gjøre det prøvde han å styre og leve etter de konfucianske prinsip­ per, og å føre myndigheten tilbake til et sivilt grunnlag. Fordi det alltid var fare for at provinsgeneralene kunne gjøre opprør, samlet han rikets beste tropper i hovedsta­ den under sin personlige kontroll og holdt svake tropper i garnisonene rundt i landet. Alt gikk godt så lenge Tai Tsu og hans bror og etter­ følger T’ai Tsung levde, men etter den sistes død i 997 ble presset av fiender og tyngden av militærutgiftene nesten mer enn riket kunne bære. Siden det var vanskelig for kineserne å få etablert et kavaleri som kunne hamle opp med barbarenes, prøvde de å oppveie denne mangelen ved å holde desto større avdelinger med fotfolk. Omkring 1040 hadde de derfor en stående hær på ca. 1 260 000 mann. Militærutgiftene var da omkring 80% av statsut­ giftene. Og disse soldatene var lite krigsdyktige, fordi de var vervet fra de fattiges og arbeidsløses klasser. Khitan-folket hadde organisert seg som et kinesisk rike under navnet Liao med hovedstad i Peking, og i 1004 slo de de kinesiske tropper. Sung-keiseren måtte kjøpe seg fred ved å gå med på å betale en stor årlig tributt — til å begynne med hundre tusen unser sølv og to hundre tusen ruller silke. Tributten ble presset opp 40 år senere, og da måtte Kina gå med på en tilsvarende tributt til Tangutfolket, som hadde skapt en sterk stat, Hsi-Hsia, i vest. I de keiserlige regnskaper figurerte disse utgiftene som «gaven>, men de var nedverdigende og gav barbarene økt appetitt. Tributtene var store, men det er regnet ut at de likevel ikke var mer enn ca. 2% av statsutgiftene, så de kan ikke ha vært ruinerende i seg selv. Men av andre grunner ble statens finanser stadig dårligere, og igjen

UNDER BARBARVELDE

155

fremstod det en reformator som prøvde å råde bot på svakheten i administrasjonen. Han het Wang Anshihog var en merkelig mann — lærd, dyktig, egensindig og med den egenhet at han aldri vasket sitt ansikt. Han var førsteminister 1069-1076 og fikk keiseren til å gjennomføre et helt nytt skattesystem, som gjorde slutt på de velståendes privilegier og innførte en slags skatteligning. For å hjelpe opp bøndene og dermed i det lange løp få større skatter fra dem, lot han staten gi dem driftslån til 30% årlig rente, mens de ellers ofte måtte betale det tidobbelte til private pengeutlånere. Staten skulle videre forplikte seg til å kjøpe opp korn i gode år for å holde prisene oppe, og selge av lagrene i dårlige år, så prisene da kunne holdes nede. Hele næringslivet skulle inn under streng statsregulering. Wang prøvde å underbygge sine reformer med de klas­ siske tekster, men de ortodokse konfucianere var ikke rede til å godta så radikale forandringer, og reaksjonen seiret snart. Deretter gled alt tilbake til det gamle, og miseren vokste. Barbarenes pågang ble hardere, mens bøndenes mis­ nøye slo ut i opprør. Under keiser Hui Tsung (1100— 1125) brøt det sammen. Hui Tsung var en betydelig maler og kunstelsker, men han var helt ute av stand til å styre et statsskip i storm. Han var oppsatt på å vinne tilbake de områdene som omkring 200 år før var avstått til Liao, og han allierte seg derfor med et nytt barbarfolk, Jiirched i staten Chin. Sammen tilintetgjorde de riktignok Liao, men det ble strid om byttet, og Chin-hærene strømmet inn i Nord-Kina, som de erobret i 1126. Sung-keiserne søkte tilflukt i Sør-Kina. I dette landskapet med et nett av elver og kanaler var Chins kavaleri temmelig hjelpeløst. På den annen side var det denne delen av riket som stadig blomstret, og Sung-keiserne kunne ha levd trygt og i over­ flod i sin nye hovedstad Hangchow (Lin-an), hvis de ikke hadde spilt sine krefter i stadige forgjeves forsøk på Et kinesisk tempel — eller pagode — oppført i tre i 1056, dvs. under Sung-dynastiet. Pagoden, som er oppført til Buddhas ære, er 67 meter høy, og det åttekantede tårnet har fem etasjer. I slike buddhistiske pagoder er det som regel tre, fem, syv, ni, elleve eller tretten etasjer.

156

KINA

å erobre Nord-Kina tilbake. Tross de endeløse militæreks­ pedisjonene levde Sør-Kina sitt liv nokså uforstyrret, og i byene — særlig i hovedstaden — utfoldet det seg en betyde­ lig kunstnerisk, litterær og vitenskapelig aktivitet, under beskyttelse av keisere som ofte ofret mer interesse og penger på kunst og forfinet hoffliv enn på statsoppgavene. Sorgløst og i blinde gikk dette livsnytende dynasti under­ gangen i møte.

Mongolene erobrer Kina De tre barbarfolkene som kinesiske statsmenn hadde prøvd å spille ut mot hverandre — Khitan, Tangut og Jiirched — ble etter hvert gjennomsyret av den kinesiske kultur. Khitan, som i omkring 200 år hadde makten i store deler av Nord-Kina, kom til å gi landet dets annet navn, Cathay, som var vanlig i Europa mot slutten av middelalderen, og som fremdeles i formen Kitai er den russiske betegnelse for Kina. De delte landet sitt i militære distrikter, kalt or du, og dette ordet ble siden brukt av mongolene og ble kjent i Europa i formen «horde». De tre erobrerfolkene var forløpere for mongolene. Disse var spredt i løse stammesamfunn nordvest for Kina og levde som nomader. Hvordan disse primitive stam­ mene i løpet av kort tid kunne samle seg til en uimotståe­ lig krigsmakt som på noen få årtier underla seg storparten av Asia og ikke så lite av Europa, er og blir en gåte for historikerne. De var dyktige krigere, øvet og disiplinert fra de var små. De var uovertrufne som hestefolk og kunne oppholde seg i salen i dagevis. De kunne rykke fram 10-12 mil om dagen — kurerene red ofte 300 km på én dag — og de skjøt bakover fra hesteryggen med piler som kunne treffe på to-tre hundre meters hold. Men de var få — trolig mellom 1 og 2 millioner i alt, medregnet de mange tyrkere som var i mongolenes tjeneste — og de var som en dråpe i det kinesiske folkehavet. Det er vel også forklaringen på at deres herredømme ikke ble av lang varighet, selv om mongolske fyrster beholdt sine troner i et par hundre år.

UNDER BARBARVELDE

157

Kinesiske og mongolske krigere støter sammen i et fjellpass i begyn­ nelsen av 1200-tallet. Utsnitt av en samtidig persisk miniatyr.

Djengis-khan Det var en enkelt genial personlighet — Djengis-khan (navnet skrives også Chengis-khan) — som skapte mongolriket. Egentlig het han Temudjin og var av høvdingætt. Hans far ble drept mens gutten var liten, og Temudjin vokste opp under vanskelige forhold, fast bestemt på å hevne sin far og selv bli en mektig hersker. Langsomt bygde han opp sin autoritet, inntil han i 1206 på et stammemøte ble anerkjent som alle mongolers høvding og som Djengis-khan, dvs. verdenshersker. Han fikk samtidig vedtatt en slags felles mongolsk stammelov, som siden nærmest ble en hellig tekst med bindende virkning for hans etterfølgere. Han hadde tidlig begynt å skaffe seg en

158

KINA

garde av krigere som hadde svoret ham personlig troskap. Denne livgarden på omkring 10 000 mann ble offisersstammen i hans erobringshærer, som kom til å utgjøre ca. 130 000 mongoler pluss omtrent like mange fra forbunds­ fellene. Djengis-khan var en genial strateg og soldat. Hans taktikk minner forbausende om den tyskerne brukte i be­ gynnelsen av Den annen verdenskrig: lynkrig, med hurtige fremstøt i to angrepskiler, som omringet og utmanøvrerte fiendens overlegne styrker. Operasjonene ble iverksatt etter grundig forarbeid av spioner og etterretningsfolk, og det ble skapt en psykologisk bakgrunn i forræderfrykt og terror, slik at fiendens moral var ødelagt før kampen. Først knuste mongolhærene Hsi-Hsia i 1209, og kort etter tok de Chin-riket i Nord-Kina. Det sies at Djengiskhan ville rasere hele landet og gjøre det til beiteland, men en kinesisk rådgiver fikk ham overtalt til å oppgi denne planen. Så drog han mot vest, og hadde underlagt seg hele Sentral-Asia fram til Det kaspiske hav da han døde i 1227. Mongolene, som i Europa ofte ble kalt tartarer eller tatarer, fikk dårlig ord på seg, og særlig er Djengis-khan blitt stående i kinesisk og europeisk, delvis også arabisk historieskrivning, som et uhyre. Og det er ingen tvil om at han for fram med ubeskrivelig grusomhet. Han skal ha uttalt at «Et menneskes største glede ligger i seieren: å overvinne fiendene, forfølge dem, frata dem det de eier, få deres pårørende til å gråte, ri deres hester og ta deres hustruer og døtre i favn.» Men vi har ikke mulighet for å skaffe oss et uhildet bilde av den store erobrer. Vi bare vet at han må ha vært et unntagelsesmenneske, med ene­ stående personlighetskraft og fantasi og med store evner som hærfører og hersker.

Riket deles Riket ble delt mellom Djengis-khans fire sønner og deres etterkommere. En av dem, Oghotai (1229-1241), ble «storkhan» og fikk Øst-Asia, en annen fikk Chaghadai, dvs. Turkestan, en tredje fikk prioriteten til nye erobrin-

Denne miniatyren fra 1200-tallet viser en mongolsk rytter på falkejakt og forestiller antagelig den fryktede høvdingen Djengis-khan. Mongolenes dristighet, taktikk og bevegelighet gjorde dem til tidens mest effektive krigsmakt.

ger og ble «il-khan» av Persia, og den fjerde fikk retten til alt land han kunne erobre lengst i vest. Alle disse fire khan-linjer utvidet sin makt i løpet av de nærmeste årtier. Il-khanen erobret Persia og Irak, som ble herjet og lammet økonomisk. Batu, Djengis-khans sønnesønn og khan av Kipchak eller «Den gylne horde», bygde opp sitt rike i Russland med basis i området ved Volgas nedre løp. Han brente Moskva og Kiev og drog videre vestover, inn i

160

KINA

UNDER BARBARVELDE

161

Polen, Ungarn, Bdhmen og fram til Adriaterhavet. Aldri før hadde Europa opplevd en slik fare, og både fyrster og folk skalv av redsel og fortvilelse. Det lot til bare å være et tidsspørsmål når hele det europeiske fastland ville være overrent av de plyndrende horder. Men i 1241 forsvant Batu og hans ryttere plutselig. Det skyldtes at storkhanen Oghotai var død, og Batu ville ha et ord med i laget ved tronskiftet. Han fornyet siden ikke sine angrep mot vest, men tok fatt på å organisere sitt rike i Russland, hvor hans etterfølgere hersket i nesten 200 år. Oghotai hadde bygd sin hovedstad i Karakorum i Mongolia, og hadde gått i gang med å sikre seg herre­ dømmet i Nord-Kina. Hans sønn erobret Korea. Nevøen Khubilai, som også var storkhan, satte seg som mål å bli hersker over hele Kina. Det var fristende, men vanske­ lig å erobre Sør-Kina, for her nyttet det ikke med rytterhærer og lynangrep. Mongolene måtte lære seg kinesisk krigskunst, bl. a. bruken av krutt til bomber og av kata­ pulter og murbrekkere. Dessuten måtte de lære å bruke båter og skip. Det tok mange år — ja enkelte byer måtte beleires i opptil fem år. Sung-styrkene ble jaget fra sted til sted, og til slutt, da alt håp var ute, kastet den siste tro­ faste general seg i sjøen med den siste, unge Sung-keiser i armene. Det var i 1279.

Khubilai grunnlegger Yiian-dynastiet Åtte år før hadde Khubilai tatt keisertitelen og gitt det nye dynasti navnet Yiian. Han var nå samtidig stor-khan og kinesisk keiser, og han flyttet hovedstaden fra Karako­ rum til Peking. Dermed var det slutt på mongolenes eks­ pansjon. Fra nå av ble de bare den fåtallige herskende overklasse i det store Kina. Khubilai, som var født i 1215 og regjerte i årene 126094, gjorde to forsøk på å ta Japan, men begge ekspedisjo­ nene endte med katastrofe. Derimot utstrakte han sin inn­ flytelse over storparten av Sørøst-India, ja sendte endog en krigsflåte til Java. Mange land i sør og sørvest erkjente den kinesiske keisers overhøyhet og betalte tributt.

162

KINA

Det var i Khubilais regjeringstid Marco Polo kom til Kina, etter at hans far og onkel allerede hadde vært der en gang før. Hans skildring av landet — av millionbyene, av teknikken og kunsten — ble ikke trodd av hans samti­ dige hjemme i Venezia, men gjorde et sterkt inntrykk på mange andre og var en viktig inspirasjon for de senere store oppdagere. For øvrig var Polo’ene langtfra de eneste europeere som besøkte Kina på denne tiden. Det merkelige var jo at mongolene, som ble ansett for å være slike bar­ barer, skapte trygghet og farbare veier gjennom SentralAsia, slik at det igjen var mulig å ferdes langs de gamle «silkeveiene». Sjøveien var også åpen, og både handels­ menn og misjonærer drog til Kina. Paven var interessert i å få kontakt med de nestoriansk-kristne menigheter som igjen var oppstått i Sentral- og Øst-Asia, og Khubilai var selv interessert i å få nærmere kjennskap til kristendom­ men. Katolske misjonærer fikk arbeide uhindret, og det ble etter hvert atskillige tusener kristne i Kina, med egen erkebiskop. Likevel var det islam som virkelig hadde fremgang i Sentral-Asia og Kina på denne tiden. De fleste mongolene i de vestlige khanater gikk over til islam, og i Kina ble betydelige folkegrupper i sør og vest varig om­ vendt til Muhammeds lære. Også islamittene foretok lange reiser, og Marco Polos ferder er nesten beskjedne i sammenligning med de reiser Ibn Battuta foretok et halvt århundre senere. Fra sitt hjemsted i Marokko drog han ut som ung mann i 1325 for å valfarte til Mekka. Men reiselysten tok rent overhånd, slik at han foruten å besøke Mekka flere ganger streifet omkring i hele Den nære orient, i Sør-Russland — med en avstikker til Konstantinopel — i Persia, India, Indonesia og Kina, inntil han etter omkring 25 år kom tilbake til Marokko. Men han var ikke fornøyd, for det var ennå islamittiske land han ikke kjente. Så drog han ut igjen, først til den arabiske del av Spania, og siden gjennom ørkenen til de land som i dag heter Nigeria og Ghana. Hvordan var det mulig å finansiere slike reiser? Ibn Battuta var islamittisk teolog, og han sørget for at ryktet om hans store lærdom ble spredt vidt omkring. Overalt

UNDER BARBARVELDE

163

der han kom, ble han derfor mottatt med ærbødighet og overveldende gjestfrihet. I land der islam var den frem­ herskende religion, kunne han leve og reise som en fyrste. I andre land levde han høyt på sitt ry som bereist og kunnskapsrik mann. Han ble nok en og annen gang over­ falt og ranet for sitt jordiske gods — og til sine tider hadde han masse penger — men han kom alltid ovenpå igjen og tok skjebnen med stor ro. Han stiftet familie flere ganger på reisene, i ny og ne kjøpte han et par slavinner, og han forhastet seg ikke. Ibn Battutas reiser, som han har gitt en fyldig og inte­ ressant skildring av, viser at vår verden i senmiddelalderen Venetianeren Marco Polos beretning om reisen til Kina (1271-95) ble populær lesning i Europa, og illustratører forsynte bøkene med farverike illustrasjoner. Den som gjengis her, viser Marco Polo (i grønn drakt) sammen med sin far og onkel under mottagelsen ved Khubilais hoff i Peking i 1275. (Se også bd. 11, side 113.)

164

KINA

ikke var så farlig, så full av hatske motsetninger mellom religioner og folk, som vi gjeme forestiller oss. Det var nok en viss spenning mellom islamitter og kristne, men ikke verre enn at de kunne drive sin handel på Asia side om side. Både arabere og kinesere — det forekom nemlig i denne tiden også at kinesere besøkte Europa — så på euro­ peerne som kulturelt laverestående folk, kanskje med unntagelse av Konstantinopel, som Ibn Battuta skildrer med begeistring. Han var ikke så lett å imponere som Marco Polo var. Venetianeren så kanskje også med fris­ kere, mer naive øyne på de fremmede, og han hadde den gryende europeiske vitebegjærlighet i seg — den ånd som skulle bryte gjennom med renessansen og de store opp­ dagelser og gi Europa førerskapet i vitenskap, teknikk og makt. Marco Polo var flere år i Khubilais tjeneste og fikk et godt kjennskap til hele det kinesiske rike. Han skildret hovedstaden Peking, som han kaller Cambaluc (tyrkisk: Khanbaligh, dvs. khanens by) eller Taidu (kinesisk: Taitu, dvs. den store hovedstad). Men han er mer imponert over byene i Sør-Kina, og gir en lang og fargerik beretning om Hangchow, som han kaller Kinsay. Han bygger del­ vis sin beretning på et kinesisk dokument. «... Byen Kinsay er så stor at den måler hundre mil i omkrets. Den har 12 000 broer av stein, og de fleste av dem er så høye at en stor flåte kan passere under. Og ingen behøver å undre seg over at det er så mange broer her, for hele byen er bygget i vannet og omgitt av vann, og det er derfor nødvendig med mange broer for å skape forbindelse overalt. Vogner og hester kan komme opp og kjøre over broene, selv om de er høye, takket være de godt anlagte tilkjørselsveiene. ... Byen har tolv forskjellige håndverkerlaug, og hvert laug har 12 000 hus med verksteder til håndverkerne. I hvert hus arbeider fra 12 til 40 mann. Tallet på kjøpmenn, rikdommene deres og varemengden som går gjennom deres hender, er så enorm at det er umulig å foreta en nøyaktig beregning av dem. Når det gjelder håndverksmestrene, som leder verkstedene jeg har omtalt, kan jeg opplyse at hverKhubilai under beleiringen av en kinesisk by ved Yangtze-kiang i 1259. Utsnitt av en persisk miniatyr fra slutten av 1200-tallet. Her rykker Khubilai og hans menn over Yangtze-kiang på en provisorisk bro.

UNDER BARBAR VELDE

1 67

ken de eller deres kvinner noensinne tar i et arbeid med sine egne hender, de lever like fint og fornemt som konger og dronninger, og kvinnene deres er faktisk som yndige engler. Kongen har dessuten bestemt at en sønn alltid må følge farens levevei og ingen annen, selv om han så eide hundre tusen dukater. Inne i byen ligger en sjø som er 30 mil i omkrets. Den er omgitt av de skjønneste palasser og praktfulle hus, som tilhører byens for­ nemste familier. Ved bredden av sjøen ligger også mange avguds­ templer og klostre. Midt ute i sjøen ligger to øyer, som på hver side har en stor og praktfull bygning med utstyr som et keiserlig palass. Når noen av byens innbyggere skulle ha bryllupsfest eller et annet selskap, holdt de det gjerne i et av disse palassene, som inneholder alt man trenger av tallerkener, sølvfat, kniver og dekketøy. Alt utsty­ ret er en gave fra kongen til folket, og stedet står åpent for alle som ønsker å holde selskap. Det hender at hundre forskjellige selskaper blir arrangert samtidig i disse palassene, og alle har rikelig plass i de forskjellige paviljongene og salene. Husene har høye tårn av stein, hvor man trygt kan oppbevare verdisaker. Husene er nemlig av tre, og det er ofte brann i byen. Innbyggerne er avgudsdyrkere. Både mennene og kvinnene er lyse og vakre og kler seg for det meste i silke. De spiser all slags kjøtt, også hunder og andre urene dyr, som en kristen aldri ville finne på å spise. Da storkhanen erobret byen, bestemte han at hver av de 12 000 broene skulle ha en vakt på ti soldater, som skulle ta seg av uro og mulige opprørsplaner... Hvis de oppdager at det brenner i et hus, slår de straks alarm på noen store trommer og tilkaller vaktstyrkene fra de andre broene. ... Alle veiene og gatene i byen er brolagt med stein, og man kom­ mer derfor lett frem både ved å ri og kjøre.

Parallelt med hovedgaten renner en stor kanal, som avgrenser tor­ vene på den ene siden. Langs bredden står store steinhus, som vender ut mot torvene, og her har kjøpmennene fra India og andre fjerne land sine varelagre. Tre ganger om uken er det marked på torvene, og 40-50 000 mennesker møter da opp for å selge alle slags mat­ varer. Her er alltid kjøtt og all slags vilt i rikelige mengder: rådyr, harer, fasaner, akerhøns, kapuner, ender og gjess ... Her er egne slaktehus for større dyr: okser, kalver, geiter og lam, som de rike og fornemme spiser. Til alle årstider kommer det veldige forsyninger av grønnsaker og all slags frukt til torvene, især er det meget av en kolossal pæreart, som kan veie fem kilo og er hvit inni og lukter herlig. Til bestemte tider av året er her også ferskener, både røde og hvite, med en deilig smak. De har ikke druer og vin i disse

En gatescene fra den tiden Marco Polo levde i Kina. Nederst til venst­ re sitter en skriver, som tydeligvis har god søkning. I bakgrunnen selges masker og annet leketøy.

168

KINA

strøkene, men til gjengjeld kommer det tørkede druer og vin fra andre land til markedet. Befolkningen bryr seg imidlertid ikke så meget om vin, ettersom de har vennet seg til den drikken de selv lager av ris og krydderier. Fra havet kommer det daglig en masse fisk, som fraktes 25 mil oppover elven. Dessuten får de en mengde fisk fra innsjøen, hvor flere fiskere er i arbeid. Fiskesortene herfra varierer etter årstidene, og de er fete og delikate takket være avfallet som føres ut i sjøen fra byen. Man skulle ikke tro det var mulig å få solgt alt sammen når man ser de store fiskemengdene på markedet, men få timer senere er likevel alt forsvunnet, takket være de mange innbyggere som er vant til å leve godt. Og det er virkelig sant at her spiser folk både fisk og kjøtt til samme måltid.

Byens kurtisaner bor i bestemte gater. De er så mange at jeg ikke tør nevne tallet på dem. De bor overalt i byen, ikke bare i nærheten av de store torvene, hvor det vanligvis er et eget strøk for dem. De opptrer med praktfulle smykker og fin parfyme og bor i vakre hus med tallrike tjenerinner rundt seg. Disse kvinnene er erfarne og full­ komne i kunsten å forføre og forstår å snakke og oppføre seg alt etter­ som hvilken stand gjesten tilhører, og fremmede som en gang har vært utsatt for deres forførerkunst, blir så betatt av deres fristende koketteri at de aldri får det ut av hodet igjen. De vender tilbake til hjemlandet beruset av sanselig nytelse og forteller at de har vært i Kvinner som stryker silke. Detalj av et maleri av keiser Hui Tsung. Kvinnen i midten fører et «strykejern» — en skål fylt med varme Stener over silkestoffet, som hennes hjelpere holder stramt. Hui Tsung opprettet et akademi for malerkunst og innførte kunstmaling som fag ved embetseksamenene.

UNDER BARBARVELDE

169

Storkhanen Khubilai, som utvidet mongol-rikets grenser slik at det kom til å omfatte praktisk talt hele Asia, bortsett fra India og Den arabiske halvøy.

Kinsay eller den himmelske by, og deres eneste ønske er å dra tilbake så snart som mulig. Innbyggerne er fredsommelige mennesker, og det skyldes både opp­ dragelsen og det eksempel kongene har gitt dem ved det samme sinne­ lag. De har ikke noe kjennskap til våpenbruk og har ingen våpen i sine hus. Munnhuggeri og støyende skjenn hører man aldri blant dem. De er gjennomført hederlige og pålitelige i all sin handel og vandel, og samholdet og godviljen mellom naboer av begge kjønn er slik at en skulle tro alle som bor i samme gate, var en eneste stor fa­ milie ... Fremmede som besøker dem i forretningsøyemed, blir også behandlet meget hjertelig, og de viser dem all mulig oppmerksomhet og hjelper og støtter dem i deres forretninger. Men de hater synet av soldater, særlig dem som hører til storkhanens garnison, fordi de betrakter dem som årsaken til at de har mistet sine egne konger og herskere.»'

Det er neppe noen tvil om at Hangchow, slik den hadde vokst i velstand, betydning og størrelse under Sung-kei1 Sitert etter «Marco Polos reiser.» Gjenfortalt av Aage Krarup Nielsen. Norsk oversettelse ved Einar Th. Schøning.

170

KINA

serne, var en by med et par millioner innbyggere, og uten sammenligning den største by i verden. Marco Polo forteller at kineserne hatet og avskydde mongolene, fordi de var fremmede og satte barbarer til å styre: tartarer, arabere og kristne. Og det er riktig at Khubilai og hans etterfølgere forsøkte å unngå den skjebne som hadde rammet alle andre erobrere av Kina — å gå opp i, eller kanskje rettere sagt å drukne i det kine­ siske folkehav. Derfor måtte mongolene bære sin særegne drakt, holde seg til sine gamle skikker og lover, som kine­ serne fant opprørende. En av historieskriverne sier at «de lukter så ille at man ikke kan komme i nærheten av dem, og de vasker seg i urin». Det kan nok hende at mongolene ikke var så renslige som kineserne, for de hadde i hundrer av år levd på steppene hvor vann var mangelvare. Det skal ha blitt sagt da Khubilai erobret Sør-Kina at dette landet kunne han ikke beherske fra hesteryggen. Han prøvde det da heller ikke, men tok lærdom av kine­ sisk statskunst og satte seg omhyggelig inn i konfuciansk tankegang. Han kunne ikke helt klare seg uten kinesiske embetsmenn, men tok dem helst fra Nord-Kina, hvor fremmedhatet ikke var så markert. Det vakte atskillig for­ bitrelse blant mongolene at Khubilai viste buddhistene stor interesse, selv om han selv ikke sluttet seg til deres religion. Det forsonet ikke kineserne at de fremmede herskere skapte fred og velstand, og at handelen mellom lands­ delene og med omverdenen fikk et oppsving. Heller ikke at kanalbyggingen ble satt i gang igjen. Særlig viktig var en fortsettelse av den store kanalen mellom sør og nord til Peking, som nå kunne få sine forsyninger lett og trygt. Denne nye forbindelseskanalen ble ferdig i 1289. To og en halv million arbeidere hadde deltatt i anlegget. Langs bredden løp en landevei, som forbandt Hangchow med Peking. Den livlige forbindelsen med landene i sør og vest førte ikke til impulser og fornyelse i kinesisk åndsliv. Riket kapslet seg inn i sin forakt for «barbarene» og levde på de overleverte tanker og konvensjoner. Bare på to områder

Khubilai omgitt av hoffolk og skrivere under et rådsmøte i sitt palass. Utsnitt av en persisk miniatyr fra slutten av 1200-tallet. Både kine­ sere, tartarer, arabere og kristne fikk ansettelse ved Khubilais hoff.

begynte en utvikling som skulle skape noe nytt i senere kinesisk åndsliv, nemlig i dramaet og romanen. Her brøt den folkelige kultur igjennom og begynte så smått å bli anerkjent av den lærde overklasse. Khubilais etterfølgere ble fanget inn i den vanlige kine­ siske dynastisyklus. De mistet taket på statsfinansene, og ved uvettig utstedelse av papirpenger skapte de en infla­ sjon som undergravde både statens og næringslivets øko­ nomi. Som så ofte før ble den finansielle og økonomiske krise ledsaget og forverret av uår og oversvømmelser. En virkelig stor katastrofe inntraff i 1194, da Hwang-ho skiftet leie og tok sitt nye utløp i havet sør for Shantunghalvøya — et løp den beholdt til 1852. Samtidig med den økonomiske tilbakegang fulgte en moralsk oppløsning i keiserfamilien, hvor stridigheter om tronen varte så lenge at dens autoritet gikk i oppløsning.

MING-DYNASTIET

173

I nord ble riket angrepet av tartarer, i sør hadde sjørøvere fullstendig herredømme over kyststrøkene, og rundt i lan­ det oppstod det hemmelige opprørsselskaper. Ett av disse fikk en fører som het Chu-Yuan-chang, en buddhistisk munk som ble bandefører og til slutt tok makten i SørKina, hvor den siste mongol-keiser flyktet. Chu-Yuanchang tok den tradisjonelle keisertitel T’ai Tsu og grunnla et nytt nasjonalt dynasti, som han kalte Ming, dvs. det strålende. Det var i 1368. Fremmedherredømmet var slutt.

MING-DYNASTIET

Da mongolenes herredømme i Kina var brutt, kom det naturlig nok en reaksjon i form av en gjenreising av de gamle konfucianske idealer. Chu-Yuan-chang, som tok keisemavnet Hung-wu (o: veldig krigsmakt) var født i 1328 og regjerte i årene 1368-98. Han fulgte sagnkongenes eksempel ved å utpeke en sønnesønn til etterfølger, istedenfor en av sine sønner. Men hans sønn nr. fire, Chi T i, som hadde kommandoen over en hær i krig mot mon­ golene, marsjerte mot hovedstaden Nanking og fordrev den unge keiseren og tok selv tronen. Han tok keisernavnet Yung-lo (□: evig lykke), og viste seg å være en verdig etterfølger etter faren. Han regjerte fra 1403-24. Kampen mot mongolene fortsatte og varte gjennom hele Ming-tiden (1368-1644). Til å begynne med var kineserne overlegne og tvang de mongolske folk til å erkjenne den kinesiske keisers overhøyhet. Hvert år måtte de sende delegasjoner til Nanking — senere til Peking — for å hylle keiseren. Men maktforholdet endret seg etter kort tid, og etter hvert ble det delegasjonene som fikk større og større gaver, og til slutt ble det slik at det i virkeligheten var Kina som betalte mongolene store summer for å kjøpe fred. En embetsmann fra Ming-tiden slik han er fremstilt i det store grav­ feltet fra Ming-dynastiets dager i Peking. Slik vi ser ham her, med scepteret på brystet, stod han når han avgav rapport til keiseren.

174

KINA

Den tredje keiseren av Ming-dynastiet, Yung-lo, som regjerte fra 1403 til 1424. Dette bildet av ham er et utsnitt av et offisielt port­ rett, hvor keiseren er iført den tradisjonelle gule kappen.

Hovedstaden flyttes til Peking Det var vel også for å være nærmere den farlige grensen at keiser Yung-lo i 1421 flyttet hovedstaden fra Nanking til Peking, hvor mongolkeiserne hadde residert. Byen lig­ ger bare få mil sør for Den store mur, og var altså svært utsatt, men samtidig en naturlig basis for grenseforsvaret. I sluttkampene mot mongolene var Peking — eller Cambaluc — blitt praktisk talt ødelagt. Nå bygde Yung-lo og hans etterfølgere opp en praktby. Den bestod av fire byer, den ene inne i den andre, omgitt av murer. Innerst lå «Den forbudte by», hvor bare keiseren med familie og tjener­ skap fikk oppholde seg. Her var en rekke vakre slott, i én etasje, med høye buede tak dekket av gule teglstein. Bygge­ materialene var hovedsakelig marmor og tre, utskåret i

MING-DYNASTIET

175

vakre mønstre. — Den utenforliggende by kaltes den kei­ serlige by; der holdt administrasjonen til. Utenfor den lå den såkalte Tartar-byen, og aller ytterst var «kineserbyen». Den ytre muren var 20 m høy og over 30 km lang. Fra keiserpalasset gikk en rett gate gjennom flere porter, mot sør til den store oflerplassen, hvor Himmelens tempel og Himmelens alter står. Tempelet er ganske lite, knapt 20 m i tverrmål. Himmelens alter er nær tempelet og be­ står av en marmorplattform, bygd i tre trinn, omgitt av marmorbalustrader. Ved vintersolverv ofret keiseren til Himmelen på alteret. Da ble folket i Peking forbudt å gå ut i gatene, for de måtte ikke se Himmelens sønn. Bare keiserens familie og høye embetsmenn var med i den høytidelige prosesjon, Byggingen av «Den forbudte by» i Peking ble påbegynt under keiser Yung-lo i 1421 og var forbudt område for alle andre enn keiseren, hans familie og tjenerskap. I dag er, som bildet viser, «Den forbudte by» en av Kinas største turistattraksjoner. Byen ble også kalt «Den gule by» fordi alle bygningene i egenskap av keiserlige paleer hadde gule teglsteinstak.

MING-DYNASTIET

177

som i praktfulle drakter red på ponnier ut gjennom por­ tene. Til slutt kom keiseren, båret på en kjempemessig bærestol med en gul silkebaldakin som skulle skjerme ham for profane blikk. Utpå natten gikk keiseren alene inn i Himmelens tempel og bad, mens flammene lyste fra store jernbekkener utenfor og offerdyrene ble gjort ferdige og brent. I det øyeblikk solen rant, gikk keiseren fra tem­ pelet til Himmelens alter hvor han knelte og på folkets vegne bad til Himmelen om velstand og lykke. Ved sommersol verv var det en lignende seremoni ved Jordens tempel, som lå nær Himmelens tempel og alter. Da ofret keiseren dyr og silke til Jorden og pløyde en sym­ bolsk plogfure. Disse seremoniene og en rekke andre som stammet fra Kinas oldtid, ble tatt opp igjen av Ming-keiserne og fak­ tisk fortsatt helt til revolusjonen i 1911/12. Hele tempelområdet står den dag i dag i sin gamle skikkelse. Administrasjon og beskatning Også i administrasjonen kom de gamle prinsipper til heder og verdighet igjen. Både sentralt og lokalt var det i regelen en tredeling av makten: militær myndighet, sivil myndighet og endelig sensormyndigheten. Men Hung-wu og Yung-lo var kraftige personligheter; de ville styre selv, slik mongolkeiserne hadde gjort. De avskaffet førsteminister-stillingen og hadde ingen regulær regjering. Det hele stod og falt derfor med keiserens personlige evner og energi. Hvis han var en sterk mann, samlet han all makt i sine hender; hvis han var svak, gled makten lett over til yndlinger — ofte til eunukker. Riktignok hadde Hung-wu forbudt for all tid at eunukker skulle få blande seg bort i politikk. Ja han hadde endog forbudt dem å få utdan­ nelse. Og i slottet lot han sette opp en stor steintavle med sine anti-eunukk-lover. Men det varte ikke lenge før euHimmelens tempel i Peking, hvor keiseren to ganger i året bad til gudene om at høsten måtte bli god. Tempelets tre tak er dekket med blå takstein, og kalles derfor også «Det blå tempel». Hele anlegget er fullt restaurert og er nå museum. 8. Grimberg 29

178

KINA

nukkene igjen fikk makt og skapte ulykker. Man kan spørre seg hvorfor keiserne i det hele tatt holdt eunukker. Forklaringen er at de måtte sikre seg etterkommere og derfor fant det tryggest å holde harem. Til å vokte dette måtte de ha eunukker. Etter hvert ble det gjennomført en systematisering av hele administrasjonen. I 1397 forelå det en samlet generell lovbok, vesentlig med strafferett, og i 1511 ble det utgitt en samling av alle keiserlige edikter og forordninger. Til hjelp for sentraladministrasjonen ble det i 1461 utarbei­ det en enorm geografisk-økonomisk oversikt over hele landet. Og det ble gang på gang satt opp nøyaktige jordmatrikler. Den egentlige embetsstand var forbausende fåtallig, og selv om den var temmelig byråkratisk, viste den liten til­ bøyelighet til unormal vekst, og var for så vidt neppe noen tung byrde for folket. Enda keiseren var allmektig, blandet han og hans embetsmenn seg lite opp i folkets liv og næring. Landsbyene var som før stort sett selvstyrte, eller rettere sagt, de ble styrt av de velstående og ledende familier, som frivillig og uten lønn utførte eller hadde til­ syn med alt som angikk landsbyen: bygging og vedlike­ hold av kanaler, demninger, veier og broer, av templer og skoler, barnehjem osv. De innprentet de konfucianske moralbud, forestod ofringer og seremonier, hjalp de fattige og syke, ledet militsen og «politiet», skrev lokalhistorie, ja gikk i ett og alt foran i hele landsbyens liv. De hadde også ansvaret for skatteinnkrevingen. Beskatningen skulle skje på grunnlag av nøyaktige mat­ rikler og taksering av jorden hvert tiende år. Men de som hadde ansvaret for utligningen, sørget snart for å velte byrdene over på de fattigste. Det kunne skje på så mange måter — ved direkte forfalskning av skatteregistrene, ved å overdra jorden proforma til personer med skattefrihet, eller ganske enkelt ved å operere med uriktige lignings­ regler og å spekulere i at systemet med tiden ble for inn­ viklet til at noen greide å holde rede på det. Dette gjaldt også tvangsarbeidet for staten — arbeid med veier og ka­ naler, skyss og transport osv. Disse tjenestene ble fordelt

MING-DYNASTIET

179

Dette utsnittet av et maleri fra 1700-tallet viser hvordan en tungt las­ tet vogn føres over en bakkekam. Kusken pisker dyrene fram, mens folk oppe på toppen av bakken hjelper til å trekke vognen opp ved hjelp av vinsjer.

etter antallet av mannlige familiemedlemmer mellom 16 og 60 år innenfor de lavere klasser. Mange foretrakk å betale istedenfor å arbeide, og på den måten oppstod nye og ukontrollerbare skatter. Småbøndene fikk bære den største byrden, og deres skatteevne ble undergravd, slik at også staten tapte på det. Mot slutten av Ming-tiden ble det derfor gjennomført reformer, som stort sett gikk ut på å slå sammen flere skatter til noen få, f. eks. 40-50 for­ skjellige skatter til tre-fire. Tvangsarbeidet ble også mer og mer avløst av betalt arbeid eller ble utført av soldater i tjeneste. Det gjaldt f. eks. transporten av veldige meng­ der ris fra Yangtze-området til hovedstaden — da den ble flyttet til Peking — og til hærene som var i krig eller på grensevakt i nord. Enkelte år ble det fraktet 3-4 millioner hektoliter ris til de nordlige områdene; mesteparten av transporten foregikk på kanaler. Det betydde også en forenkling og en sanering av skatte­ systemet at betalingen mer og mer skjedde i sølv, som på denne tiden strømmet til Kina i store mengder.

180

KINA

Embetsmennenes utdannelse Mens de lokale, ulønnede myndigheter ofte misbrukte sin makt, var statens embetsmenn i dynastiets oppgangs­ tid fylt av de konfucianske idealer. For å poengtere at det var slutt med de fremmede barbarers herredømme, tok de første Ming-keiserne opp igjen prinsippene og skikkene fra tidligere tider. Og mer enn noen gang før ble de gamle bøker grunnlaget for den dannede overklasses og særlig embetsmennenes utdannelse og kulturform. Det ble opp­ rettet skoler rundt i landet, ofte ved legater fra rikmenn. Men flesteparten av dem som ville underkaste seg de offentlige eksamener, fikk undervisning i hjemmene eller gjennomførte et selvstudium. Det fantes en del offentlige «akademier», så som Hanlin-akademiet (Han-lin-yiian) og Det keiserlige lærdomsakademi. Det første var et kolle­ gium av utvalgte lærde menn og hadde til oppgave å ut­ føre spesielle litterære oppdrag, som f. eks. å kommentere klassikerne eller redigere keiserens uttalelser. Det andre skulle føre register over innehavere av lærdomsgrader, og gav litt undervisning på høyeste nivå. Men ingen av dem var egentlig undervisningsanstalter. Eksamenssystemet ble tatt opp igjen og fikk en form som med bare små endringer bestod helt opp i vår tid. I distriktshovedstedene ble det holdt foreløpige prøver, hvor man kunne kvalifisere seg til eksamener som gav retten til den laveste lærdomsgrad, hsiu-ts’ai (o: blomst­ rende begavelse). Dermed var innehaveren medlem av de lærdes privilegerte klasse: han var bl. a. fri for tvangs­ arbeid og for korporlig straff, om han ellers gjorde seg for­ tjent til det. — En annen sak er at de senere Ming-keisere grovt tilsidesatte både denne retten og de konfucianske forskrifter om behandling av embetsmenn og lot mange av de aller høyeste tjenestemenn lide forsmedelige og gru­ somme straffer. — Men ingen kunne hvile på sine laur­ bær: innehaverne av alle grader måtte med regelmessige mellomrom underkaste seg prøver, slik at selv en betrodd embetsmann hele sitt aktive liv igjennom måtte stå under eksamenspress.

MING-DYNASTIET

181

Embetsmann fra Ming-tiden i sin imponerende embetsdrakt, deko­ rert med skrifttegn. Hele hans holdning inngyter respekt. Det var ikke nok å ha bestått én embetseksamen for en som ham. Hele livet måtte han stadig opp til nye eksamener.

182

KINA

Hvert tredje år ble det holdt eksamen i provinshoved­ staden. Her kunne tusener av kandidater konkurrere om den høyere grad, chu-jen (□: anbefalt person). Men den var det ikke lett å oppnå, bare */2 eller 1 prosent av kandi­ datene bestod prøven. De heldige kunne så forberede seg videre og fremstille seg til prøven for den høyeste grad, chin-shih (o: presentert lærd) i hovedstaden. De som greide denne prøven, ble så innkalt til keiseren til en siste prøve før de ble utnevnt til rang og embete. Av denne siste gruppen var det trolig sjelden mer enn noen få tusen i alt. Det var for øvrig anledning til å fremstille seg mange ganger, hvis man bare kunne skaffe anbefaling fra en em­ betsmann, og det hendte at kandidatene var nesten oldin­ ger. Da hadde de prøvd seg både 10 og 15 ganger. De for­ skjellige deler av riket ble sikret andel i embetsstanden ved en kvoteordning for kandidater til de høyeste prøvene. Den praktiske gjennomføring av eksamenene var et stort og nøye uttenkt system. Kandidatene, ofte mer enn tusen stykker, ble stengt inne i flere dager med pensel, tusj og papir i små celler bygd for dette formålet. Deres besvarelser ble så skrevet av for å sikre anonymitet, og de ble bedømt av sensorer fra hovedstaden, som ble sendt ut til provinsprøvene. Det forekom nok fremdeles at enkelte oppnådde em­ bete og rang ved kjøp eller ved forbindelser på høyeste hold, men dette innslaget av ukvalifiserte embetsmenn var aldri så stort at det kunne svekke standens kulturelle nivå. Kulturliv og handel Også i Ming-tiden ble det skrevet en rekke lærdomsverker. Det mest imponerende var «Yung-lo ta-tien» (Yung-lo-tidens leksikon), som tellet over 11 000 bind og inneholdt alt som var samlet av kunnskap ned gjennom tidene. 2000 forfattere var representert i dette verket som var for stort til å bli trykt. Derfor er også mesteparten gått tapt, bare bortimot 400 bind er i behold. Som et mot­ stykke til dette kjempeverket står en begynnerbok, den såkalte «Tre-tegns-klassiker», som i 356 rimede linjer,

MING-DYNASTIET

183

En kinesisk embetsmann fra Ming-tiden omgitt av skrivere og andre funksjonærer. Den betydningsfulle og innflytelsesrike mannen har pensler og papir liggende i beredskap foran seg.

hver bestående av tre tegn, gav et grunnriss av lærdom­ men. Ming-tiden var ingen nyskapende tid i kulturlivet, selv om interessen for åndsliv og kunst vel kanskje var større enn noen gang før eller senere. Den enorme produksjon av litteratur og kunst var lite original. Bare i keramikken var det nye friske trekk. Det hang sammen med oppfin­ nelsen av en ny teknikk i porselensfremstillingen. Når en leireart som kalles kaolin (etter Kao-ling, navnet på et høydedrag i Kiangsi, sør for Yangtze) blir tilsatt visse stoffer og oppvarmet til omkring 1400° C, blir den svakt gjennomsiktig hvit og hardere enn stål. Det var først og fremst dette porselen som ble beundret i Europa, og som etter sin opprinnelse fremdeles kalles China eller Chinaware i England, hvor produksjonshemmeligheten ble av­ slørt for vel hundre år siden. Keramikk- og silkevarefremstilling, produksjon av jern­ varer, bomullsveving og andre former for håndverk fikk stadig større betydning, og da denne virksomhet som regel var samlet i bestemte distrikter, førte den til en livlig

184

KINA

Denne praktfulle gulvurnen som dronning Kristina fikk fra en portu­ gisisk ambassade på 1600-tallet, er et eksempel på den nye porselensteknikk som ble uteksperimentert i Ming-tiden. Urnen, som er over 70 cm høy, er dekorert med hjorter i et fjellandskap.

innenrikshandel og en betydelig eksport. Dermed vokste også antallet kjøpmenn. Fremdeles ble kjøpmennene offi­ sielt regnet for en simpel stand, men det forhindret ikke at den trivdes og formerte seg voldsomt, slik at kineserne

MING-DYNASTIET

185

iallfall i europeernes øyne ble et folk av kremmere. Og selv om embetsmennene offisielt ikke regnet med han­ delsmennenes samfunnsmessige eksistens, sørget de for å suge skatt av dem. Keiserne så med mistro på utenrikshandelen, og til tider var den forbudt. Likevel vokste den kraftig. Og etter hvert ble nesten all eksport og import ført på kinesiske skip. Rundt omkring i nabolandene, temmelig langt mot vest, var det ikke bare kinesiske handelsagenter, men betyde­ lige kolonier av utvandrede kinesere, som hovedsakelig drev handel. Det var nettopp dette — mengden av kine­ siske skip og mennesker i Østens havnebyer — som vakte europeernes oppmerksomhet da de først kom dit. Som tidligere hadde Kina et markert eksportoverskudd, og differansen ble dekket med betaling i sølv. Fra den nye verden i vest strømmet store mengder sølv til Europa, handelen med Østen førte en stor del av dette sølvet vi­ dere østover til Kina. Derfor kunne landet — iallfall i dynastienes oppgangstider praktisere utstrakt pengehushold­ ning og la skattene betale med sølv. Til tider foregikk det et ganske stort varebytte med andre land i en kamuflert form: I sine velmaktsdager fikk keiseren tvunget eller skremt herskerne i de fleste land i Sørøst-Asia og i de mindre stater i nord og vest til å aner­ kjenne Himmelens sønn som sin formelle overherre. Disse måtte da med visse mellomrom sende diplomater til Peking for å hylle keiseren, og da måtte de bringe tri­ butt i form av kostbare varer i store mengder. De fikk til­ svarende gaver med tilbake, så det gikk for så vidt opp i opp. Men fyrstene og deres sendemenn brukte disse diplo­ matiske visitter som påskudd til handel — de førte med seg hele karavaner eller flåter med handelsvarer som ble omsatt i Peking. Til slutt ble denne trafikken så omfat­ tende at keiserne forbød den. I begynnelsen av Ming-tiden var Kina en stor sjømakt og demonstrerte dette ettertrykkelig med en rekke ekspedi­ sjoner i sørlige og vestlige farvann. Mellom 1405 og 1433 ble det sendt ut 7 ekspedisjoner, de fleste under kom­ mando av en islamittisk eunukk ved navn Cheng Ho.

186

KINA

Dette stikket fra 1700-tallet viser to kinesiske djunker ikke ulike dem som ble benyttet av Cheng Ho på hans berømte sjøreiser i begynnel­ sen av 1400-tallet.

Den første ekspedisjonen tellet hele 60 skip med 28 000 mann og nådde India. Senere tokter gikk inn i Den per­ siske bukt, til munningen av Rødehavet, og noen skip kom så langt vest som til kysten av Afrika. Det var en demonstrasjon både av makt og av sjømannskap. Djun­ kene var ofte over hundre meter lange og hadde flere dekk og vanntette skott. Navigasjonen foregikk ved hjelp av kompass og på grunnlag av detaljerte opplysninger om

MING-DYNASTIET

187

farvannene. Rutene gikk ikke langs land, men tvers over havene, f. eks. over Det indiske hav. Den dyktighet og dristighet kinesiske sjøfarere viste, har bare sitt motstykke i de nordiske vikingers bedrifter et halvt tusen år tidligere. (Kart side 187, nederst.) Når de store armadaene kom hjem etter et par års tokt, førte de med seg tributt og sendemenn fra de landene de hadde besøkt — for alle herskere fryktet Kinas makt, men visste samtidig at keiserne i Peking nøyde seg med en rent formell overhøyhet, som det ikke lønnet seg å protestere mot. I de tider Kina var svakt eller isolert, kunne vasallforholdet bortfalle i stillhet. Selv om de store ekspedisjoner på havet bragte hjem en mengde varer, først og fremst kuriositeter, som kineserne alltid har hatt sans for, var de åpenbart ikke økonomiske tiltak. Også på denne tiden var keiserne prinsipielt mot­ standere av utenrikshandel. Motivet for ekspedisjonene var trolig av rent prestisjemessig art: keiserne hadde alltid aspirert til å bli verdensherskere. Denne tanken ble kanskje styrket av det faktum at det nå var kolonier av kinesere i praktisk talt alle land i det sørlige Asia, først og fremst på øyene. På Sumatra f. eks. bodde det sikkert titu­ sener av dem. Hvorfor de store sjøferdene plutselig tok slutt i 1433, da det så ut til at Kina kunne skape et stort maritimt im­ perium og erobre handelshegemoniet i Asia, er det vans­ kelig å forstå årsakene til. Det henger kanskje sammen med maktskifte i hoffklikkene, men viktigere var vel truselen fra fiendene i nord og vest. En ting er iallfall klart: etter kinesernes tilbaketrekning fra de asiatiske farvann ble det et tomrom som åpnet adgang for mer iherdige imperiebyggere, i første omgang portugiserne.

Sammenstøt med «De tåpelige barbarer i øst» Da Hung-wu kom på tronen i 1368, sendte han diplo­ mater til en lang rekke land for å kunngjøre dette, og de fleste av dem kvitterte med å sende representanter og tri­ butt i årene etterpå. Det gjorde også Japan. Men forholdet

188

KINA

mellom Japan og Kina var vanskelig. Hovedårsaken var at japanere drev utstrakt sjørøveri på Kinas kyster, og det var uråd å få overtalt eller truet shogunen til å stanse sine landsmenns strandhogg. I 1380 skrev Hung-wu til shogu­ nen: «Dere tåpelige barbarer i øst! Dere bor langt borte på den andre siden av havet, og dere er hovmodige og uly­ dige, dere tillater undersåttene å utføre onde handlinger.» Shogunen svarte to år senere med samme mynt: «Himme­ len og jorden er vidstrakte; ingen enkelt hersker har ene­ rett til dem... Verden er verdens verden; den tilhører ikke en person.» Denne udiplomatiske noteveksel førte naturligvis til brudd i forbindelsene. Men under Yung-los sterke styre fant shogunen det klokest å innta en forsonlig holdning, og i 1401 sendte han en overdådig tributt til Himmelens sønn, sammen med en ydmyk note, hvor han erklærte at han «i ekte frykt og ærbødighet knelte igjen og igjen.» Det kom nå i stand samhandel mellom de to land — i tributt-form. De kinesiske myndigheter utstedte lisen­ ser for sendelag fra Japan, og disse sendelag utvekslet ga­ ver med keiserhoffet, samtidig som de drev handel under­ hånden. Men snart ble det svindel med lisensene, og det kom til nye stridigheter. På 1500-tallet utviklet de japanske sjørøvertokter seg til de rene vikingtog. Riktignok opptrådte ikke japanerne i store flokker slik som vikingene. Det var ikke nødvendig, så slett som det kinesiske forsvar var i kyststrøkene og så langsomt som byråkratiet reagerte. Ved en anledning pres­ terte en flokk på 70 japanere å terrorisere hele området mellom Hangchow og Nanking i to og en halv måned. Etter hvert ble piratflokkene større. Ved en anledning skal det ha vært hele 6000 mann, som plyndret hele kyst­ strekningen i Fukien. Og blant dem var det mange kine­ sere, som fant det lønnsomt å slutte seg til de fremmede røvere. De kinesiske myndigheter satte inn et stort og tungrodd militærpoliti, men kunne ikke skape trygghet, og plagen varte helt til bortimot 1600, da Japan igjen fikk en kraftig sentralmyndighet som kunne stanse uvesenet. I denne tiden ble Taiwan (Formosa) et viktig støttepunkt for sjørøverne.

KINA I MING-TIDEN 0

500

1000

1500

Mongolhøvdingen Timur, også kalt Timur-lenk, omgitt av hoffolk i Samarkand. Utsnitt av en persisk miniatyr fra 1600-tallet. Timur, som var født i 1336, kom til makten i 1369, og i 1402 hadde han erobret både Persia, Irak, deler av India og hele Syria. Nå stod Kina for tur. Men innen Timur nådde å realisere disse planene døde han — i 1405.

Det kom til åpen krig mellom Kina og Japan i 1592, da Japan for første gang gikk til angrep på Korea. Dette lan­ det hadde erkjent Kinas formelle overhøyhet, og appel­ lerte nå til keiseren om hjelp. Etter lang nøling sendte kei­ seren en hær inn i Korea, som da var praktisk talt helt okkupert av japanerne. I første omgang ble kineserne slått, men da de fikk forsterkninger, vant de en stor seier

MING-DYNASTIET

191

som kunne ha blitt avgjørende hvis de hadde visst å ut­ nytte den. Men da de fulle av overmot forfulgte japa­ nerne, ble de lokket i en felle nær Seoul og fullstendig slått. Krigen trakk ut i flere år, inntil japanerne trakk seg ut i 1598. Da var kineserne militært utmattet og statskas­ sen tom. Oppløsningen som skulle føre til Ming-dynastiets fall, var i full gang. Ming-dynastiets fall Gjennom hele Ming-tiden var mongolene en trussel. Mens Hung-wu bygde opp sitt kinesiske rike, samlet en stor hersker i vest, Ti mur (også kalt Timur-lenk eller Tamerlan) store landområder under seg. Han kom til makten i Samarkand i 1369 og drevet både av ærgjerrighet og av islamittisk iver tok han raskt Persia og Irak, «Den gylne horde»s område i Sør-Russland og truet endog India. Hans store forsett var å erobre Kina, og han samlet en mektig hær som allerede var på marsj mot øst. Men Timur døde i 1405, og felttoget ble stanset, fordi det opp­ stod kamp om makten mongolene imellom. Etter Timur, som var en ætling av Djengis-khan, greide ingen mer å samle mongolene til nye store erobringer. Den splittelse som satte inn, ble dyktig næret av kinesisk diplomati og kinesiske «gaver». De viktigste mongolske stammer etter denne tid var tatarene og oiratene. Det var under krig mot tatarene at Yung-lo tok makten i Kina i 1403, og hele hans regjeringstid er fylt av store felttog mot dem — felttog hvor kineserne brukte kanoner. Og det var nok — som tidligere nevnt — for å ha en ho­ vedbase nær kampområdet at keiseren flyttet hovedstaden til Peking i 1421. Med tiden kom oiratene til å bli mektigere enn tata­ rene, og de ble en farlig trussel da de i 1439 fikk en stor fører som het Esen. Han følte seg snart så mektig at han gikk til angrep på Kina. En ung, udugelig keiser lot seg forlede av sine yndlingseunukker til å dra i felten person­ lig og innlate seg på slag. Han ble fullstendig slått og tatt til fange. Esen forsøkte å bruke ham som middel til ut-

192

KINA

presning, men i Peking var ingen ivrig etter å få keiseren tilbake. De satte en ny keiser på tronen, og da Esen omsi­ der gikk til angrep på hovedstaden, fant han den godt be­ festet og forsvart med artilleri. Da gav Esen opp og inn­ ledet fredelige forbindelser med Kina igjen. Gang på gang måtte keiserne i felten mot mongolske hærer eller røverhorder, som ofte fikk hjelp av kinesere. Men henimot 1600 ble storparten av mongolene omvendt til den form for buddhisme som kalles lamaisme, og dette kom helt til å forandre deres liv og deres forhold til Kina. I alle kinesiske dynastier er det henimot slutten et for­ gjeves forsøk på å sanere økonomien og administrasjonen. Slik var det også under Ming. W an-li, som kom på tro­ nen i 1573 og regjerte i nesten femti år, utnevnte da han ble keiser en slags førsteminister, Chang Chii-cheng, som straks satte i gang reformer. Ved å oppheve all urett­ messig skattefrihet for jord, økte han statens inntekter betraktelig, og ved å stanse den verste korrupsjonen fikk han skåret ned utgiftene. Men mesteparten av de økte statsinntektene ble sløset bort av keiseren, og da Chang døde i 1582, ble Wan-li fullstendig uansvarlig. Han strødde om seg med penger til gaver, fester og til palassbygg og forsømte helt sine statsoppgaver, ja i den grad at han kunne la det gå år mellom hver gang han ville ta imot sine ministre. Da han døde i 1620, ble han etterfulgt av en 15 år gammel tomsing som bare interesserte seg for snekring og overlot hele sin myndighet til en primitiv eunukk, Wei Chung-hsien. Denne likviderte enhver som prøvde å stanse hans galskaper og førte det rene gangsterregime i fire år. Det lar seg ikke fastslå hvor mange han lot drepe, men det må ha vært tusener. Mange høyt kulti­ verte menn, som ville gjenreise den konfucianske ånd, protesterte åpent mot Wei Chung-hsien og fikk bøte for det med døden under de frykteligste pinsler. Under det langvarige vanstyre forfalt administrasjonen, handelen og transporten, og det ble hungersnød i store deler av riket. Flere millioner døde av sult. Og som alltid i nødstider, dukket det opp røverbander innenfor gren­

MING-DYNASTIET

193

sene og fiender utenfor. Fra nord presset mandsjuene på og i sør og sørvest fikk røverhøvdinger makten. En av dem Chang Hsien-chung, «den gule tiger», la under seg store områder i sørvest og opprettet sin egen stat, men hans metodiske utryddelse av den jordeiende overklasse rev grunnen bort under ham, og hans stat gikk i oppløs­ ning. Det fortelles at han skal ha drept 600 millioner men­ nesker, noe som vi vel må kalle en kraftig overdrivelse. En annen bandefører, Li Tzu-ch’eng, var dyktigere og hadde mer hell med seg. Han opprettet også sin egen stat med en effektiv administrasjon, og fordi han fikk støtte i folket, kunne han til slutt, i 1644, ta selve Peking. Keiser Ch’ung-chen hadde sendt sine sterkeste militære avdelinger mot nordøst for å prøve å stanse mandsjuene, og hans livgarde viste ikke tegn til å ville forsvare ham. Han måtte derfor flykte ut av byen og var fra en åskam nord for Peking vitne til hvordan byen ble herjet og brent. Keiseren var i villrede med hva han burde gjøre, og valgte å rådspørre et enkelt orakel: en spåmann gav ham tre pin­ ner av forskjellig lengde, som skulle avgjøre keiserens og Ming-dynastiets skjebne. Hvis den lengste falt ut av hans hånd, skulle han modig ta kampen opp; hvis den av mid­ dels lengde falt, skulle han prøve å oppta forhandlinger; men hvis den korteste pinnen falt på bakken, var alt håp ute. Det ble den korteste pinnen som falt, og keiseren hengte seg i sitt eget praktfulle belte. Treet han hengte seg i, ble senere «lagt i lenker» til straff for at det hadde med­ virket til at den siste keiseren av Ming-dynastiet tok seg av dage. Slik står treet ennå. General Wu San-kuei, som holdt mandsjuene stangen ved grensen nordøst for hovedstaden, fikk nå høre hva som var hendt i Peking: Keiseren var død, Li Tzu-ch’eng holdt byen besatt og hadde fanget Wus far og gitt hans yndlingselskerinne til en annen general. I forbitrelse bad Wu mandsjuene om hjelp, og åpnet dermed veien for dem til deres herredømme over Kina, som varte helt til 1911/12. Det siste kapitel i himmelkeisernes historie var begynt.

194

KINA

Den siste Ming-keiser, Ch’ung-chens død i 1644, slik den er fremstilt på et samtidig europeisk stikk. Ch’ung-chen var blitt keiser i 1628.

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET Mandsjuene, som var av tungusisk herkomst, hadde i de siste par hundre år av Ming-tiden — etter hvert som mongolenes press ble svakere — utviklet seg fra et uorga­ nisert og temmelig barbarisk stammefolk til en kraftig nasjon. De var fåtallige sammenlignet med Kinas millio­ ner, men de hadde nomadefolkets energi og slagkraft, og

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

195

hadde tilegnet seg kinesernes ferdighet i organisasjon og administrasjon. Deres læremestere var i stor utstrekning kinesiske lærde og militære. En del av Mandsjuria, Liaotung-halvøya som er for­ holdsvis fruktbart jordbruksland, hørte tradisjonelt til det kinesiske rike, og mandsjuene her ble sinifisert.1 Men i hele det nordlige Mandsjuria som er lite egnet til jord­ bruk, levde befolkningen av fedrift. Også dette området var tidvis under kinesisk overhøyhet og ble administrert og voktet av militærkolonier. Disse ble ledet av kinesiske offiserer og embetsmenn, men bestod for en stor del av mandsju-soldater i kinesisk tjeneste. Landet ble delt opp i militærdistrikter under innfødte høvdinger, som kine­ serne spilte ut mot hverandre for å hindre en samlet opp­ treden. Med tiden måtte likevel tanken om samhold mellom stammene mot fremmedherredømmet melde seg. Det ble høvdingen Nurhachi (1559-1626) som realiserte denne tanken og skapte mandsju-staten. Han vant først kineser­ nes tillit i den grad at han ble gjort til en slags overhøvding, og keiseren gav ham den stolte titel «Drage-tigergeneral». I nærmere 30 år bygde Nurhachi tålmodig og omhyggelig opp sin maktstilling. Han organiserte folket rent militært, slik at alle kampdyktige menn kunne mobi­ liseres når som helst, og han hadde en kampklar hær på over 150 000 mann. Han overtok det han fant effektivt av de kinesiske organisasjons- og administrasjonsmetoder, og lot en mengde kinesiske skrifter oversette til mandsjuspråket, som han gav en egen, ny skrift. Det økonomiske grunnlag for maktutfoldelsen fikk han delvis ved salg av hester til Kina, men kanskje særlig ved eksport av en urt som kalles gin seng (Panax ginseng). Den skulle være et meget virkningsfullt foryngelsesmiddel og var sterkt etter­ spurt i Kina. Omsider var Nurhachi sterk nok til å stå fram som uav­ hengig fyrste. I 1616 tok han keisertitel, angrep Kina og erobret en del av Liaotung. Kort etter flyttet han sin ho'Av det greske ord for Kina — Sinai. Studiet av kinesisk språk og kultur kalles sinologi.

196

KINA

vedstad til Shenyang (Mukden). Hans rike var blitt en farlig nabo for Kina. Sønnen Abahai — som var nummer åtte i rekken av sønner — fortsatte ekspansjonen. Han gjorde Indre Mongo­ lia, Amur-området og endog Korea til vasallstater og fore­ tok flere angrep på Kina. Etter kinesisk forbilde tok han navnet Ch’ing (dvs. ren, det rene) for det unge dynasti i Shenyang. Etter Abahais død ble det Nurhachis sønn nr. 14, Dorgon, som fullførte verket, selv om han offisielt bare opp­ trådte som regent for en mindreårig mandsju-keiser. Da opprørsgeneralen Li Tzu-ch’eng i 1644 hadde tatt Peking, og keiseren hadde tatt sitt eget liv, stod Dorgon med sin hær og presset på i det passet som dannet den eneste far­ bare adkomst fra Mandsjuria over muren til NordøstKina, men dette stedet ble dyktig forsvart av den lojale kinesiske general Wu San-kuei. Da denne imidlertid fikk høre om sin flendes triumf, allierte han seg med Dorgon og slapp mandsjuene igjennom. Sammen slo de general Li og tok Peking. Her ble den mindreårige mandsju utropt til Kinas keiser, mens den døde keiser ble gravlagt med hele det vanlige seremoniell og under full honnør — noe som stemte mange innflytelsesrike kinesere vennlig mot de nye makthavere. Men i de sørlige deler av riket ble det gjort motstand i årevis, og det tok ennå en mannsalder før Kina igjen var samlet under keiseren i Peking. General Wu var — sam­ men med et par andre kinesiske generaler — aktivt med i underkuelsen av resten av landet og ble rikelig belønnet for det. Ikke desto mindre prøvde han på sine gamle dager å bryte ut av alliansen med de fremmede og gjorde opprør i 1673. Denne oppstanden tok det mandsjuene mange år å knekke. Det fantes en hel del prinser av huset Ming, som etter tur lot seg utrope til keisere i de fjernere deler av landet. En av dem holdt det gående i flere år, men måtte til slutt flykte til Burma, hvor han ble oppsporet og drept av Wus menn.

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

197

Koxinga En av mandsjuenes farligste fiender var den sagnom­ suste Koxinga. Han het egentlig Cheng Ch’eng-kung og var sønn av en sjørøverhøvding som hadde operert i stor stil sammen med portugisere, spaniere og japanere. Hans mor var japanerinne og hans far var — mellom sjørøvertoktene — blitt omvendt til kristendommen av por­ tugiserne i Macao. Chengs far forsonet seg med flyktningkeiseren, og stod høyt i anseelse ved hans hoff, hvor søn­ nen ble svært populær og fikk et ærestilnavn av keiseren. Derfor ble han av folket kalt Kuo-hsing-yeh (dvs. Her­ ren med det keiserlige tilnavn), og dette navnet ble av nederlenderne forvansket til Koxinga. Koxinga begynte på egen hånd krig mot de nye makt­ havere i Peking og behersket en tid hele kyststrekningen i Fukien, hvor han hadde Amoy som base. Han lot seg pro­ vosere til dristigere tiltak og prøvde å ta Nanking. Men det ble et farlig nederlag, og han måtte evakuere sitt kystrike og dra til Taiwan i 1661, med en flåte på nesten tusen skip. Portugiserne hadde funnet Taiwan og gitt øya navnet Formosa (den vakre) og brukt den som base en tid. Senere var den blitt brukt både av nederlendere, som bygde en sjøbase der, og av japanske sjørøvere, men ellers var øya en slags ingenmannsland. Og så plutselig en dag kom Koxingas mektige flåte seilende inn i nederlendernes havn. En tysk soldat i nederlandsk tjeneste har skildret den dramatiske begivenhet: «Om morgenen den 30. april 1661 var det tett tåke — for det hadde regnet hele natten, og man kunne bare se et kort stykke. Straks tåken lettet, fikk vi imidlertid se en så veldig flåte av kinesiske djunker — som lå utenfor Boxamboy — at vi ikke engang kunne gjette på antallet av skip, langt mindre telle dem. Det var så tett med master at det så ut som om det hadde dukket opp en skog av havet. Vi var som lam­ met ved dette synet, for ingen, ikke engang guvernøren selv, kunne ha ventet noe slikt, og ingen visste om de kom som venner eller fien­ der.»

Koxinga tok nederlendernes festning etter ni måneders beleiring og installerte seg som Taiwans hersker. Han

CHING-DYNASTIET OMKR. ÅR 1800 ----------- Det egentlige Kinas grense

0 500 h—d

1000 1500 h—Ér

2000 i km

hadde planer om også å ta Filippinene, men døde i 1662, bare 38 år gammel. Hans sønn overtok etter ham, og mandsjuene syntes å være ute av stand til å ramme ham. De prøvde å knekke ham med blokade, og tvang alle inn­ byggerne langs kysten mot Taiwan til å flytte et par mil inn i landet. Men slike tiltak hadde liten virkning. Først etter mange år lyktes det med nederlandsk hjelp å tvinge Taiwan inn under mandsjuenes herredømme.

Mandsjuene gjør store erobringer I hundreåret etter maktovertagelsen gjorde mandsjuene store erobringer i Sentral-Asia og hersket over et like stort rike som noen tidligere dynastier. De tok Ytre Mongolia, Ili og Turkestan, slik at riket strakte seg helt til Pamir i vest. Nokså snart kom de i berøring med russerne, som under sin langsomme, men seige kolonibygging i Sibir

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

199

nærmet seg Stillehavet. Etter en del sammenstøt ble det i 1689 sluttet en avtale ved Nerchinsk — den første trakta­ ten mellom Kina og et europeisk land — og grensen ble fastlagt til vannskillet nord for Amur. Denne avtalen — som ble forfattet på latin av jesuittiske rådgivere med kinesisk, russisk og mandsjurisk oversettelse — ble fornyet i Kiachta i 1727, og kom til å regulere forholdet mellom de to riker i halvannet hundre år. Den var gunstig for ki­ neserne, fordi den satte bom for russisk ekspansjon innen­ for Kinas «interessesfære».

Tibet Også Tibet kom inn under varig kinesisk overhøyhet og kontroll. Dette merkelige landet, ufruktbart og ugjest­ mildt, vanskelig tilgjengelig og isolert fra nabolandene, var blitt samlet til et rike i 607 e. Kr. og var i et par hundre år en aktiv liten krigerstat som endog kunne sje­ nere de store naboer India og Kina. Landet ble tidlig på­ virket av buddhismen, som smeltet sammen med primitiv sjamanisme og trolldomstro til en egenartet religion under navnet lamaisme, hvor Buddha ikke ville ha kjent igjen mye av sin egen lære. Ordet lama betyr den opphøyede, og ble også brukt om høvdinger, som samtidig var prester eller sjamaner. Under Khubilai fikk lamaer fra Tibet stor innflytelse ved det kinesiske hoff, og selv om lamaismen ikke satte påviselige spor etter seg i det kultiverte kinesiske folk, ble den antatt av mongolene, som holdt trofast ved den. Mongolene var sterkt opptatt av de magiske elementene og innarbeidet en rekke religiøse ritualer og sedvaner, bl. a. bruken av bønnehjulet. Klostervesenet fikk stor ut­ bredelse både i Tibet og i Mongolia. I Ming-tiden erkjente Tibet Kinas overhøyhet og sendte stadig tributter til det keiserlige hoff. Men snart oppstod det en religiøs-nasjonal bevegelse som var mindre ydmyk. En lama som het Tsong-kha-pa (død 1419) gjennom­ førte en reform av klostervesenet, bl. a. ved å innføre søli­ bat for munkene og ved å forordne en streng klosterrutine.

200

KINA

Tsong-kha-pa, grunnleggeren av «den gule sekt» og lamaismens refor­ mator. Miniatyrstatue i bronse fra slutten av 1600-tallet.

Bevegelsen, hvis tilhengere kaltes «den gule sekt», fordi de bar gule kapper, spredte seg også til Mongolia. Imidlertid ble det stridigheter og til slutt åpen krig mel­ lom «den gule sekt» og den eldre «røde sekt». En av de gules lamaer, som flyktet til Mongolia, fikk av sin vert og beskytter — en mongolsk fyrste — titelen Dalai (dvs. alt­ omfattende) Lama. Han gikk for å være en reinkarnasjon av Tsong-kha-pa, og ble selv etter sin død reinkarnert i en mongolsk prins, som ble den fjerde Dalai Lama. «Den gule sekt» fikk overtaket i Tibet, og Dalai Lama ble etter hvert anerkjent som verdslig overhode med residens i Lhasa.

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

201

Det ble nye stridigheter mellom den gule og den røde sekt, og den femte Dalai Lama fant å burde støtte seg på den kinesiske keisers autoritet. Han reiste selv til keiserhoffet og hyllet keiseren, som viste ham stor ære og be­ kreftet ham i hans embete som øverste åndelige og verds­ lige makt i Tibet. Et symbol på denne lamas maktfullkom­ menhet er det praktfulle slott han lot bygge, Potala. Men lamaene ble snart trukket inn i kampene mellom mon­ golske stammer og Kina, og landet ble hærsatt og plyndret flere ganger. I 1727-28 opplevde det en ødeleggende bor­ gerkrig, og til slutt ble landet lagt fullstendig inn under kinesisk overhøyhet, med Dalai Lama som et lydig red­ skap. Først etter den kinesiske revolusjon 1911/12 ble Tibet igjen en selvstendig stat. Mye av romantikken omkring Tibet bunner i landets natur og eiendommelige samfunns- og statsforhold. I virke­ ligheten var — og er til dels ennå — tibetanernes religion temmelig primitiv. Deres frihetstrang har ikke alltid vært så imponerende, og deres statsmenn ikke spesielt beundDette kobberstikket fra 1667 gav europeerne det første inntrykk av Dalai Lamas imponerende palass Potala i Lhasa (se også illustr. neste side). Den ene av to europeiske misjonærer som besøkte byen i 1661 — Johann Griiber — tegnet palasset. Noen år senere ble kobberstikket, som er vist her, laget på grunnlag av Griibers tegning.

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

203

ringsverdige. At tibetanerne skulle sitte inne med en egen dyp visdom om Gud, sjelen og livet, finnes det ikke noe grunnlag for å tro. Derimot har de like til det siste vært vel bevandret i «svartekunsten», som kan sies å være en fortsettelse av den gamle sjamanisme, delvis ikledt budd­ histiske former.

Mandsjuenes kamp for å bevare sin egenart Mandsjuene var et erobrerfolk som utgjorde en nesten forsvinnende minoritet i det kinesiske folkehav — antage­ lig omkring 2% av befolkningen. Hvis de ikke hurtig skulle bli oppslukt og miste sin makt, måtte de isolere seg fra det kinesiske samfunn. Mandsju-kvinner skulle helst gifte seg med mongoler, og det var strengt forbudt for mandsju-menn å gifte seg med kinesiske kvinner. De måtte heller ikke bruke kinesisk drakt, oppta kinesiske skikker eller gi seg i kast med handel eller tungarbeid. De var bundet til et strengt klansystem med nøyaktig rang­ ordning, og måtte holde fast ved sin totemistiske religion og sjamanismen. Gjennom en tvungen mandsjuisk opp­ dragelse og utdannelse skulle de få en motvekt mot den kinesiske kulturelle og sosiale påvirkning. Bare på ett enkelt område prøvde mandsjuene å på­ tvinge kineserne noen av sine egne skikker: De påbød at kineserne skulle binde håret i en «pisk» og barbere den del av hodet hvor håret ikke ble flettet. Denne fremmede skikken slo igjennom og ble med tiden betraktet som karakteristisk for kineserne, også av kineserne selv, slik at det etter revolusjonen i 1911/12 var vanskelig å få kine­ siske bønder til å oppgi skikken. Som ytterligere forsvar mot kinesisk påvirkning prøvde keiserne å holde hjemlandet, Mandsjuria, fritt for kine­ sere, slik at det stadig kunne rekrutteres ufordervede mandsjuer derfra. Det ble derfor i 1660-årene bygd en Det kolossale Potala-palasset i Lhasa ble påbegynt omkr. 1650 under den femte Dalai Lama. Det var omtrent på samme tid som Ludvig 14. lot oppføre Versailles, som det størrelsesmessig kan sammenlig­ nes med.

204

KINA

En omvandrende barber gjennomfører mandsjukeisernes påbud om at håret skulle flettes i en pisk og resten av hodet barberes. Til venstre står hans assistent og fletter neste kunde. Utsnitt av et europeisk stikk fra begynnelsen av 1800-tallet.

«pilepalisade» langs grensen, dvs. en dyp og bred grøft med piletrær langs kanten som tydelig demarkasjonslinje. Ingen kineser fikk lov til å krysse denne linjen uten spesiell tillatelse. Og den gamle mandsjubyen Shenyang ble be­ holdt som en slags hovedstad nr. 2. Keiserne holdt en stående hær på 200-350 000 mann. Av dem var halvparten mandsjuer, resten mongoler og kinesere. Til dette kom en kinesisk milits på omkring en halv million mann, men den ble bare brukt i polititjeneste og kunne ikke mobiliseres til krigsformål. Rundt omkring i viktige byer lå det garnisoner av mandsjusoldater. De skulle ikke fraternisere med kine­ serne, og holdt derfor til i en egen bydel i vest, avstengt fra kineserbyen med murer og porter som ble omhyggelig

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

205

stengt om natten. I lengden nyttet det ikke å opprettholde en effektiv isolasjon, og med tiden forfalt garnisonenes nasjonale og militære moral. I administrasjonen gjorde mandsjuene ikke store for­ andringer, og de var forsiktige i sin behandling av det inn­ fødte jordeieraristokrati og av den dannede overklasse. De lot kinesiske embetsmenn fortsette i sine stillinger, men i de høyere embeter sørget de for et slags samstyre, med sideordnede mandsjuiske og kinesiske embetsmenn. Det er da også naturlig at de opprettholdt det gamle eksa­ menssystem og — på tross av sin egen religion — gjeme så konfucianismen vedlikeholdt og styrket som en hensikts­ messig sosial ideologi. Til å begynne med ble administrasjonen utøvet på begge språk: mandsju og kinesisk. Men etter hvert ble kinesisk enerådende, unntagen ved hoffet hvor alle dokumenter helt til revolusjonen i 1911/12 skulle foreligge på begge språk, og hvor mandsjuspråket ble brukt som en formell markering av makthavemes opprinnelse, selv om de nå var blitt helt kinesiske i tenkemåte og skikker. Kang-hsi og Chien-lung Den største av alle mandsju-keiserne vart Kang-hsi, som kom på tronen 7 år gammel i 1662 og regjerte helt til 1722. Da han var 13 år overtok Kang-hsi personlig styret. Han viste seg som en dyktig hærfører i kampen mot de generaler som ennå gjorde motstand mot mandsjuregimet i Sør-Kina, og i krigen mot Mongolia. Men hans hovedin­ teresse var å skape gode levevilkår for folket. Det var på­ trengende nødvendig etter alle ulykkene kineserne var blitt hjemsøkt av på slutten av Ming-tiden, da folketallet ble redusert til omkring det halve av hva det hadde vært. Keiseren lot bygge nye demninger og kanaler og sørget for at de gamle ble satt i stand igjen. Han hjalp opp nye indus­ trier ved skattefrihet, sørget for såkorn til bøndene og satte en stopper for stormennenes inndraging av bondejord. Folketallet økte i løpet av hans regjeringstid igjen så kraftig at det skapte nye problemer for regjeringen.

206

KINA

Selv om Kang-hsi la stor vekt på å bevare de nasjonale mandsju-tradisjoner, var han også en beundrer av kine­ sisk lærdom og tilegnet seg den kinesiske kultur personlig. På grunnlag av konfucianismen utarbeidet han «det hel­ lige edikt», som i knappe setninger innprentet 16 moralske grunnsetninger. Det var i virkeligheten rent konfucianske prinsipper, og de ble spredt over hele riket og alminnelig kjent og godtatt.

På dette bildet av Kanghsi som ung mann, bæ­ rer keiseren sverd som uttrykk for den dyktig­ het han viste i kamp.

207

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

Jesuittpateren Matteo Ricci som var født i Kirkestaten, oppholdt seg i Kina fra 1582 til sin død i 1610. Han fikk anledning til å drive misjonsvirksomhet, men vant først og fremst an­ erkjennelse for sin viten­ skapelige innsikt i mate­ matikk og astronomi. Her sees han (t. v.) sam­ men med en kristen ki­ neser.

W

Kang-hsi, som levde samtidig med Ludvig 14. i Frank­ rike og Peter 1. i Russland, hadde kontakt med euro­ peerne - ikke bare med russerne som han fikk stagget i deres ekspansjon østover — men også med de nasjoner som hadde begynt sin verdensomfattende oversjøiske handel. Men han var lite interessert i handel med frem­ mede land, og hadde ingen forestillinger om hva disse aktive og ofte innpåslitne sjøfarerne vestfra skulle komme til å bety for Asia og ikke minst for Kina. I hans øyne var de ikke annet enn barbarer som ikke var verd å komme med i Kinas utenrikspolitiske bilde. Derimot fattet Kang-hsi stor interesse for de jesuittiske misjonærer. De hadde fått fast fot i Kina omkring 1600, da Matteo Ricci fikk en viss frihet til å misjonere. Når jesuittene kom til å få atskillig innflytelse ved keiserhoffet, skyldtes det ikke deres religiøse lære, men deres store vitenskapelige innsikt, særlig i matematikk og astronomi. De ble en slags tekniske rådgivere, som fikk lov til å vinne proselytter for sin fremmede religion i de lavere klasser. Men det brøt ut strid mellom jesuittene og representanter

208

KINA

for andre kristne ordener. Denne striden gjaldt både val­ get av det rette kinesiske ord til å betegne Gud og spørs­ målet om hvorvidt den kristne kirke kunne tillate sine nye medlemmer i Kina å fortsette sin forfedredyrkelse — noe de første misjonærer halvveis hadde fått paven til å gå med på. Men nå forbød paven denne hedenske skikken, og det skapte vanskeligheter for jesuitt-misjonærene. Like farlig var det at keiser Kang-hsi ble rasende da han hørte at en fremmed autoritet blandet seg i hans undersåtters saker. Følgen var at han utviste en mengde misjonærer og siden helt forbød den kristne misjon i Kina. Kang-hsi hadde over 30 sønner, og minst 20 av dem vokste opp. En av dem ble tidlig utpekt til tronfølger, men da den gamle keiser døde, tok en av de andre prinsene, Yung-cheng (1723-36) makten. For å beholde den lot han flere av brødrene dø i fengsel, mens de andre ble fra­ tatt sine embeter. For å dekke over maktranet forfalsket han dokumenter i arkivene, og han var gjennom hele sin regjeringstid svært mistenksom. Men Yung-cheng var også en samvittighetsfull og dyktig hersker, som styrte personlig. I tidligere tider hadde det under keiseren vært en rekke «departementer» med sjefer som hadde vide full­ makter. Senere hadde keiserne organisert et sekretariat som de lettere kunne ha kontroll med. Men også dette ble med tiden et byråkratisk apparat som keiseren fant det vanskelig å arbeide med. Så opprettet Yung-cheng på top­ pen av dette embetsverket enda et råd, som arbeidet i per­ sonlig kontakt med og under daglig oppsyn av keiseren. Også den neste keiser, Chien-lung, som regjerte fra 1736 til 1796, var arbeidsom og dyktig i fredens politikk. Det ble sagt om ham at han slet ut sine ministre på kort tid. Mandsju-keiseme, eller Ching-dynastiet som de kalte seg, ble av kineserne sett på som fremmede gjennom alle de vel 250 år de hadde makten. Når de kunne holde det gående med aktiv tilslutning bare fra en forsvinnende mi­ noritet, henger det nok sammen med den treghet som var blitt et kjennetegn ved kinesisk administrasjon og kultur. Så lenge keiserne ikke tirret de intellektuelle eller jordeier-

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

209

aristokratiet, men lot dem beholde sin gamle posisjon, og så lenge de respekterte og dyrket de kinesiske kulturidealer — og endelig så lenge folket ikke ble rammet av store ulykker, kunne de holde seg på tronen uten særlige vans­ keligheter. Bøndene ble lite berørt av keisermakten. Hvis de bare betalte skatt og holdt seg i ro, blandet keisernes embetsmenn seg ikke opp i deres lokale selvstyre. Noe annerledes var det med handelsmennene, som i høy grad fikk merke keiserens tungvinte og motvillige handelspolitikk. Enda mer kom de utenlandske kjøpmenn til å merke den. Og det var konflikten med dem som i siste omgang ikke bare førte til dynastiets fall, men også til en fullstendig oppløsning av det gamle kinesiske samfunn. Det var under Kang-hsi europeerne begynte å skape problemer for de kinesiske myndigheter. Men keiserne nektet å innse at problemene kunne komme til å bli alvor­ lige — før det var for sent. Som alle tidligere dynastier møtte også Ching sin ned­ gangstid. Inntil omkring 1750 var de kinesiske hærer domi­ nerende og seierrike langt utenfor rikets grenser, og fyrster fra nær og fjern sendte ydmyke tributter til keiseren i Pe­ king. Men i siste halvdel av 1700-tallet ble felttogene vans­ keligere. Stadig måtte generalene rykke ut mot gjenstridige vasaller, og selv om de utførte store bedrifter og vant den ene seier etter den annen, ble ikke resultatet annet enn en tom statskasse. Enkelte generaler spekulerte åpenbart i å holde krigene gående for å berike seg selv, og en av dem oppnådde endog å bli belønnet med fyrstetitelen, som ellers var forbeholdt medlemmer av den keiserlige familie. Når all makt var samlet i keiserens person, var det all­ tid en risiko for at det kunne bli fattet skjebnesvangre be­ slutninger. Det hendte med den prektige Chien-lung, som ble senil da han var 65 år og lot seg bløffe og besnære av en ung vakker, intelligent og amoralsk mandsju i livvakten og i løpet av få måneder hevet ham til rikets høyeste em­ bete og ære. Denne mannen, Ho-shen, fikk snart herre­ dømmet også over rikets finanser og opererte fritt med dem, slik at han ble rikere enn noe menneske hadde kun­ net drømme om å bli. Korrupsjonen ble organisert og be9. Grimberg 29

MANDSJUTIDEN. CHING-DYNASTIET

211

skyttet gjennom et nettverk av medskyldige, og den førte til slik elendighet at det ble hungersnød i flere distrikter, med alvorlige opprør av det hemmelige selskap «Den hvite lotus». Først da keiseren døde i 1799, kunne hans etterfølgere knekke Ho-shen og hans bande, som hadde hatt frie hender etter at Chien-lung abdiserte i 1796. Men da var riket gjennomsyret av korrupsjon og mistillit. I selve Kina var det ellers stort sett fred og godt styre i de første 200 år av Ching-tiden. Og det førte til en vold­ som vekst i folketallet, sannsynligvis ble det fordoblet til omkring 300 millioner. Selv om det var innført nye veks­ ter som potet og mais, ble det likevel på grunn av jordmangel vanskelig å skaffe mat nok. Så lite av jorden kom nemlig bøndene til gode. Når så den keiserlige administra­ sjon altfor lenge somlet med å finne en løsning på disse problemene, grodde det fram en stadig voksende sosial uro, som resulterte i full revolusjon i vårt århundre. Hvorvidt Ching-regimet ville ha fulgt det gamle histo­ riske mønster og gått til grunne på samme vis som de tid­ ligere dynastier, kan vi ikke vite. For det var noe helt nytt som brøt ned både dynastiet og samfunnet, nemlig det økonomiske, kulturelle og militære presset fra de sjøfa­ rende kolonimakter. Mandsjutidens kulturliv Den stagnasjon som ble stadig tydeligere under de to siste kinesiske dynastier, er også tydelig i kulturlivet. Ching-keiserne var meget litterært interessert, og Chienlung skal ha skrevet over 40 000 dikt — i tillegg til sitt enorme arbeide i den daglige administrasjon. Han lot dynasti-historiene skrive om igjen, og lot en hær av lærde menn kompilere verker, både skjønnlitterære og faglige, ikke minst utførlige verker om administrasjon, økonomi og geografi. Han satte seg også fore å samle all verdifull Den unge keiser Chien-lung, om hvem det er sagt at han var så ar­ beidsom at han slet ut sine ministre på kort tid, presenteres her iført sin offisielle dragedrakt. Chien-lung overtok tronen som 25-åring i 1736 og regjerte over 300 millioner kinesere i seksti år.

212

KINA

kinesisk litteratur i et gigantisk samleverk som ble kalt «De fire skattkamre». Det var en rekke verker med de klassiske skrifter, et med historie, et med filosofi og et med skjønnlitteratur. I løpet av 20 år hadde 15 000 skri­ vere overført nesten 3 500 fullstendige verker i 36 000 bind — i syv håndskrevne eksemplarer. Denne enorme manuskriptsamling ble heldigvis spredt, slik at det er be­ vart tre nesten fullstendige eksemplarer. Men den samme kulturvennlige keiser godtok ikke all litteratur. Han utpekte en flokk sensorer som nøye gjenn­ omgikk gamle og nye verker og forbød atskillig over 2 000 skrifter med anti-mandsjuisk innhold. Disse ble beslaglagt dels ved oppkjøp til fristende priser, dels ved konfiskasjon under husundersøkelser. Og enkelte av tidens frimodige forfattere ble strengt straffet, endog henrettet. Den lærde embetsstand og hoffet hadde bare sans for den tradisjonelle form for litteratur. Men særlig blant de mer opplyste byborgere økte sansen for ren underhold­ ningslitteratur, og en hel del av de berømte kinesiske ro­ maner fikk sin endelige utforming under Ching-dynastiet. En av de mest kjente er «Sui-hu chuan», som i engelsk oversettelse er blitt kalt «Alle mennesker er brødre». Den har sin rot i legendene omkring en røverbande som ope­ rerte i begynnelsen av 1100-tallet, og ned gjennom tidene hadde de profesjonelle fortellere og komedianter brukt og utbrodert stoffet. Senere tok mer seriøse forfattere opp emnene, og den endelige utforming fikk romanen i 1644. En annen roman, «Hsi-yu-chi», vanlig kjent under titelen «Apen», bygger på beretningen om pilegrimen Hsiiantsang’s reise til India på 600-tallet. Den ble utbrodert til en fantastisk fortelling om pilegrimens valfart til paradiset i vest, ved hjelp av en allmektig ape. Dette stoffet er tyde­ lig påvirket av indiske legender og forestillinger. Keiser Chien-lung, omgitt av hoffolk, overværer en konkurranse i bueskyting i midten av 1700-tallet. Utsnitt av keiserens hoffmaler, jesuittpateren Guiseppe Castigliones, samtidige maleri på silke. Fra siste halvdel av 1770-årene ble Chien-lung angrepet av en begyn­ nende senilitet, som medvirket til at de siste tiår av hans regjering ble preget av så vel korrupsjon som hungersnød i Kina.

214

KINA

Helt moderne i sin form og sitt innhold er romanen «Chin p’ing mei», gjerne kalt «Den gylne lotus», som åpenbart er skrevet av en enkelt forfatter på slutten av 1500-tallet. Den forteller realistisk om bymenneskers liv på forfatterens tid, med fornøyelige innslag av pornografi, men også med skarpe karakterskildringer og med rikt sosialt innhold. Denne boken fjerner seg langt fra den offisielle konfucianske ideologi. Et direkte og bittert angrep på den ble gjort av Wu Ching-tzu omkring 1740 i en roman som hudfletter «akademikerne» — Wu hadde selv forgjeves prøvd å ta de offisielle eksamener. Mest kjent av alle romaner fra denne tiden er kanskje «Hung-lou meng» eller «Drømmen i den røde paviljongen». I denne boken fra omkr. 1750 gir Ts’ao Hsiieh-chin en bred skildring av sin slekts historie. I sin beskrivelse av romantisk kjærlighet, sorg og glede, rikdom og ruin, min­ ner den fullstendig om en moderne europeisk slektsroman. En del av det gamle stoffet var også brukt i den folke­ lige komedie, men denne var sammensatt av flere elemen­ ter — musikk, dans, mime osv. — og teksten festnet seg derfor sjelden. Dessuten var språket enda mer folkelig enn i romanen, slik at få litterært interesserte brydde seg om disse skuespillene, før langt ut i Ching-tiden. Men de har spilt en stor rolle for det jevne folk, ikke bare som under­ holdning, men også som en artikulasjon av en halvt ube­ visst protest mot de konfucianske idealer og en tilkjenne­ givelse av de religiøse — buddhistiske og taoistiske — følelser som alltid var en undertone i underklassens liv. Dessverre ble ikke den folkelige kunst tatt så godt vare på som hoffets og den dannede overklasses kunst. Denne ble i den grad tatt vare på at det utviklet seg til samlerog etterlignings-kultur. Det gjelder både litteraturen, kalli­ grafien, maleriet og musikken — de skapende krefter ebbet langsomt ut i Ming-tiden og er knapt merkbare i Ching-perioden. Og nettopp derfor — fordi det kinesiske kulturliv hadde mistet sin skapende kraft og tilpasnings­ evne, gikk det fullstendig i oppløsning istedenfor å bli sti­ mulert av møtet med den europeiske kultur.

EUROPEERNE KOMMER

215

EUROPEERNE KOMMER Helt siden tiden omkring Kristi fødsel hadde arabiske skip behersket trafikken på Østen. Men med Djengiskhans mektige riksdannelse fra Kinahavet til Svartehavet eksisterte det fra omkring 1230 til dynastiet Yiians fall i 1368 igjen også en sikker rute over land — den gamle «silkeveien». Og det var mange europeere både før og etter Marco Polo som drog på handelsferder til Kina. Det store riket i øst ble kjent av andre enn araberne, og det lokket dristige sjøfarere i Portugal og Spania. Det ble portugiserne som først brøt arabernes herre­ dømme i de østlige hav, og som trengte helt fram til Kina. De fant ut at det kostbare krydderet fra Ostindia, særlig fra de indonesiske øyer, ikke bare var ettertraktet og godt betalt i Europa, men at det også med fordel kunne selges i Kina, hvis man bare kunne få adgang til keiserriket. Det nasjonale dynasti så imidlertid med tradisjonell forakt på fremmede barbarer, og anså handel for å være et simpelt yrke. Selv om krydder var en etterspurt vare, mente de kinesiske myndigheter at deres land var selvhjulpent med alle de ting et sivilisert samfunn behøvde. Dette hadde de for så vidt rett i. Kina trengte ikke importere noen livs­ viktig vare, og deres eksport ble periodevis hovedsakelig betalt med sølv. Men europeerne ønsket naturligvis også å føre varer til Kina, og med tiden fant de en vare som var lett å selge når de først fikk den i land — opium. Portugiserne prøvde å få i stand handelsavtaler med Kina, og i 1517 sendte de en ambassadør til Peking. Da han to år senere omsider fikk adgang til byen, hadde kei­ seren fått klager fra sultanene på Malakkahalvøya over portugisernes fremferd der, og da samtidig en portugisisk kaptein forserte Kantonelva, landsatte soldater og begynte å bygge et fort, ble ambassadøren nektet audiens. Han ble i stedet arrestert og kastet i fengsel der han senere døde. Keiseren nektet kategorisk både diplomatiske forbin­ delser med portugiserne og adgang for dem til å handle på kinesisk område. Men lokale myndigheter tolererte opp­ rettelsen av et par handelsstasjoner, inntil portugiserne

216

KINA

Den portugisiske handelsstasjonen Macao. Utsnitt av et europeisk stikk fra første halvdel av 1800-tallet. Byen var stadig utsatt for an­ grep både fra kinesere og europeere, og portugiserne oppførte derfor sterke festningsanlegg omkring byen.

igjen gjorde seg umulige ved sin voldsferd. Imidlertid greide de i 1557 ved bestikkelser å få adgang til Macao, en liten halvøy nær Kanton. De forskanset seg på et lite område av halvøya og fikk oppholde seg der, mot å finne seg i å leve i en slags ghetto under kinesisk myndighet. Lignende kolonier hadde araberne og perserne hatt i Kina tidligere, og slike vilkår fikk også de senere euro­ peiske handelsstasjoner, inntil kolonimaktene i forrige århundre tvang seg til den såkalte eksterritorialrett, dvs. retten til selv å utøve juridiksjonen i sine områder. Etter at spanierne i 1571 hadde tatt Filippinene, begynte også de å interessere seg for handel på Kina, og fikk en tid adgang til Kanton. Kort etter kom også nederlenderne, men da de i 1622 prøvde å ta Macao fra portugiserne, ble de slått tilbake med kinesisk hjelp. De kinesiske myndig­ heter var så forbitret over krenkelsen at de i lange tider nektet Nederland enhver handel på Kina. Nederlenderne gjorde 20 år senere et nytt og mer vellykket kupp og tok

EUROPEERNE KOMMER

217

da Taiwan (Formosa) fra portugiserne. Herfra behersket de en tid sukkerhandelen, men i 1662 ble de fordrevet av Koxinga (se side 197). I 1635 prøvde Det britiske ostindiske kompani første gang å få andel i Kina-handelen ved å sende en ekspedi­ sjon til Macao. De gjorde samme feil som nederlenderne og forsøkte seg med makt. Da de ble slått tilbake, var de fornuftige nok til å be de kinesiske myndigheter om unn­ skyldning og fikk lov til å drive litt handel, men foreløpig med magert utbytte. Mandsju-keiserne var ikke fullt så negativt innstilt til utenrikshandel som andre kinesiske dynastier, og i 1685 ble en øy ved Kanton omsider åpnet for utenlandske han­ delsmenn. Britene anla da en handelsstasjon der og ble snart de ledende i Kina-handelen. De greide endog, i 1716, å få i stand en handelsavtale som gav dem eksterriI havnekvarteret utenfor Kanton lå de europeiske handelsselskaper på rekke og rad. Dette utsnittet av et maleri fra 1790-årene viser det danske og det spanske flagg over de respektive lands handelsfaktorier. Like ved hadde svensker, briter og nederlendere sine kontorer.

218

KINA

torialrett på det lille området de hadde i Kanton. Men de fikk ikke lov til å opprette andre stasjoner innenfor det kinesiske rikes grenser. Utlendingenes handel på Kina foregikk på en underlig måte. De fikk ikke ha direkte forbindelse med kinesiske myndigheter, men måtte operere med kinesiske handels­ menn som mellomledd. Disse kinesiske kjøpmenn var sluttet sammen i såkalte Co-hong, som hadde monopol på handelen med utlendinger, men som til gjengjeld var ansvarlige — eventuelt med sitt liv — for utlendingenes oppførsel. Dersom utlendingene forbrøt seg, måtte Cohong betale bøtene, som de da tok igjen på prisene over­ for utlendingene. For å få rett til medlemskap i Co-hong måtte en kjøpmann betale høye avgifter til myndighetene, og måtte stadig ut med «gaver». Britene — og andre ut­ lendinger — måtte finne seg i å bo i et svært lite og strengt avgrenset område i Kanton, de månedene de oppholdt seg der for å vente på monsunseilasen hjem. De fikk ikke ha noen kontakt med den kinesiske befolkning unntagen med partnerne i Co-hong og tjenerne. Disse siste kunne få ordre av myndighetene om å streike, og da var europeerne temmelig hjelpeløse. Det var også forbudt for kineserne å lære europeerne kinesisk. Men til gjengjeld var det alltid et utmerket forhold mellom britene og Co-hong-kjøpmennene, som var hjelpsomme og ærlige, tross det uhyre risikable liv de måtte føre, med fare for å miste liv eller eiendom hvis europeerne forbrøt seg mot landets lover. Hvis en utenlandsk handelsmann eller sjømann gjorde seg skyldig i en alvorlig forbrytelse, f. eks mord på en kine­ ser, forlangte de kinesiske myndigheter å få utlevert en person de kunne henrette, men de fremstilte ham ikke for noen domstol og interesserte seg ikke for å fastslå om det var den skyldige de hadde fått tak i. Fikk de ikke utlevert forbryteren straks, tok de et gissel som ble henrettet hvis ingen annen ble utlevert. Det var Co-hong og et ordensutEuropeiske stikk som viser scener fra livet i kinesiske byer på 1700tallet. Øverst rir en prostituert ført av en tjener som kunngjør prisen for hennes gunst. Nederst en forretningsgate, hvor handelen foregår over en nedfelt disk foran vinduene.

Peking lå i mer enn fem hundre år beskyttet bak en kolossal mur med godt bevoktede porter slik briten William Alexanders akvarell fra begynnelsen av 1790-årene viser. Først i 1949 begynte kommunistene å rive muren som var et stort hinder for avviklingen av storbyens trafikk.

valg av utlendinger som måtte sørge for å få tak i synde­ ren og utlevere ham. Dette var naturligvis uhyre kjedelig, da de ikke hadde adgang til vanlig og betryggende retter­ gang og dom. Etter hvert ble det mange konflikter, for de europeiske sjømenn kom ofte opp i krangel og slagsmål. Ikke minst dette uholdbare rettsforhold var grunnen til at britene presset på for å få vanlige diplomatiske for­ bindelser med den kinesiske regjering. Men da et sendelag i 1793 omsider ble mottatt i Peking, ble det oppfattet som et bevis på at britene erkjente og hyllet keiseren som sin herre, og noen forhandlinger kom ikke i gang. Problemene og vanskelighetene økte da Mandsju-dynastiets forfall satte inn etter Chien-lungs død i 1799. Under den oppløsning som da bredte seg, var det fristende for europeerne å ta seg selv til rette. Og under Napoleonskrigene førte britene kampen over til Kina, hvor de i 1808 planla å ta Macao fra Portugal, som da var under fransk herredømme i Europa. Da kineserne stengte handelen på Kanton, oppgav britene planen. Dette ble naturlig nok av

OPIUMSKRIGENE

221

kineserne oppfattet som et tegn på svakhet, og inntrykket ble befestet da britene i begynnelsen av 1830-årene igjen heller søkte å løse de konflikter som oppstod ved diplo­ mati enn ved makt. Kineserne følte seg litt for trygge på at de skulle kunne mestre problemene. I 1833 ble Det ostindiske kompanis monopol på Kinahandelen opphevet, og nå begynte private britiske han­ delsmenn å konkurrere. Det førte igjen til rivninger. Enda viktigere var det at de private handelsmenn kunne appel­ lere til sin regjering om hjelp og om beskyttelse av det britiske flaggs ære, noe som kompaniet ikke så lett hadde kunnet gjøre. Det skulle under disse omstendigheter ikke så mye til før en konflikt kunne føre til alvorlige militære sammenstøt. Kineserne ante ennå ikke hva dette betydde, men de skulle snart få føle det.

OPIUMSKRIGENE Problemet med å finne en vare som kunne selges i Kina, var løst da man fant ut at opium var ettertraktet og ble betalt i rede penger. Riktignok ble importen forbudt av keiseren i 1800, da opiumsrøkingen åpenbart begynte å bli en fare for folkehelsen. Samtidig ble det heller ikke lenger tillatt å dyrke opiumsvalmuen i Kina. Den største produ­ sent av opium den gang var Det ostindiske kompani, som foruten å ha monopol på salg av opium også tok monopol på produksjonen av det i India i 1797. Kompaniet tjente store penger på eksporten, og selv om de britiske handels­ menn ved det kinesiske forbud i 1800 nektet sine egne skip å frakte opium til Kina, fant varen likevel veien dit, slik at det ikke ble noe avbrudd i kompaniets salg. Tvert imot, mengden av opium som ble innført i Kina, økte voldsomt, slik at det ble mangel på sølv i landet, mens det tidligere hadde vært stor overflod. Og britene fortsatte skruppelløst opiumsdyrkingen i India, fordi den betydde så meget for dem økonomisk. Først i 1926 ble den stanset. I løpet av 1820- og 1830-årene økte den ulovlige impor­ ten av opium fra 4-5 000 kasser årlig til 30 000 kasser.

222

KINA

Til å begynne med ble varen solgt fra skipssiden til kine­ siske smuglere og mellommenn, senere overtok de hvite selv — mest briter og amerikanere — også innsmuglingen av kassene til fastlandet. Ofte ble store partier levert direkte til kinesiske myndigheter, som tjente store penger på bestikkelser. Men denne ulovlige trafikken var tross alt risikabel, og det kom til atskillige væpnede sammenstøt mellom europeerne og kineserne. Europeerne kunne vanskelig slå seg til ro med den ord­ ning som ble påtvunget dem i Kina-handelen. De krevde stadig å få handelsavtaler med den kinesiske regjering og rett til å handle direkte og åpent med kinesiske kjøpmenn, uten å måtte operere ved hjelp av Co-hong, hvor prektige disse mellommenn enn var. De forlangte likestilling for utlendinger og kinesere som handelspartnere, og de ville ha rettslige forhold som stemte med deres egne ideer om individuelt ansvar istedenfor den kinesiske ordning med kollektivt ansvar. Når uoverensstemmelsene til slutt førte til krig, var det en rent imperialistisk krig, hvor de vestlige lands regjeringer fullt ut støttet sine handelsmenn for å fremme ensi­ dige økonomiske interesser på kinesernes bekostning, men hvor flagget, æren og de vestlige idealer ble mobili­ sert som motiver. Det ble snakket lite om opium, men så mye mer om handelsfrihet og likestilling. Da en av keiserne opplevde å se sin yndlingssønn bli et offer for opium, satte han seg fore å få en slutt på inn­ førselen av denne varen og sendte i mars 1839 en spesiell kommisjonær, Lin Tse-hsii, til Kanton med ordre om å slå ned smuglingen for godt. Han gikk raskt og kraftig til verks og krevde at de fremmede handelsmenn straks skulle utlevere all opium som fantes i skipene på havnen. Da de nektet, omringet han handelsstasjonen, trakk til­ bake de innfødte tjenerne og stanset all leveranse av mat­ varer. Etter 48 dager gav europeerne seg og utleverte 20 291 kasser (1500 tonn) til en verdi av 9 millioner dol­ lar. Opiumen ble kastet i sjøen, og Lin krevde at handels­ mennene på egne og sine regjeringers vegne skulle under­ tegne en erklæring om ikke å innføre mer opium til Kina.

OPIUMSKRIGENE

223

Han nøyde seg med individuelle erklæringer og lot dem slippe ut av blokaden. Britene klaget til sin regjering, og det drev mot krig. Den begynte i november 1839 med britiske flåteangrep flere steder langs kysten. Britene med sine moderne våpen var fullstendig overlegne, og da de i 1842 truet Nanking, skyndte keiseren seg å slutte fred. Ved den såkalte Nanking-traktaten fikk britene full suverenitet over øya Hongkong, og rett til å opprette hanLin Tse-hsii (sittende) overvåker ødeleggelsen av et parti opium i 1839. Soldatenes bevæpning gjør det lett å forstå at de måtte gi tapt overfor europeiske tropper i krigene som fulgte.

224

KINA

delsstasjoner på avgrensede områder i fem havnebyer, deriblant i Kanton og Shanghai. Dessuten fikk de britiske embetsmenn rett til å forhandle direkte med kinesiske myndigheter som deres anerkjente likemenn. Co-hong ble avskaffet og Kina skulle betale en stor sum til erstatning for krigsutgiftene og for den opium som var blitt beslag­ lagt i 1839. Traktaten fastsatte også at kineserne skulle offentliggjøre en rimelig tolltariff, slik at europeerne ikke lenger skulle risikere vilkårlige pengekrav fra myndighetene når de førte i land varer. Andre land var ikke sene om å kreve tilsvarende rettig­ heter. Amerikanerne fikk samme innrømmelser som bri­ tene, og oppnådde dessuten eksterritorialrett, dvs. at en av deres egne som var innblandet i en kriminalsak bare kunne dømmes av amerikanske dommere. Denne retten ble snart utvidet til også å gjelde sivile søksmål og å om­ fatte de andre handelsnasjonene. I sin traktat oppnådde Frankrike spesielle rettigheter for katolsk misjon. Blant de land som sikret seg frukter av Opiumskrigen, var også Sverige og Norge: de fikk en traktat i 1847. Under de nye vilkår blomstret utenrikshandelen kraftig opp, og særlig ble Hongkong og Shanghai store og driftige handelsbyer. Men Tai-Ping-opprøret som feide over landet i 1850-årene (se side 231 ff) skapte kaos i den kine­ siske administrasjon, og tollvesenet brøt fullstendig sam­ men fordi mange tollembetsmenn flyktet fra havnebyene. Den britiske, franske og amerikanske konsul i Shanghai begynte da som en nødhjelp å kreve inn tollen for den keiserlige kasse. Da det viste seg at det på denne måten kom inn langt større summer til statskassen enn de kine­ siske tollembetsmenn tidligere hadde kunnet skaffe, bad keiseren utlendingene om å organisere et nytt tollvesen. Resultatet ble den såkalte Maritime Customs Service, som bestod helt til kommunistene overtok makten i Kina. Kamper til sjøs og til lands under opiumskrigene. Øverst sender Ostindiakompaniets hjuldamper «Nemesis» en bredside mot flåten av kinesiske krigsdjunker, mens små britiske kanonbåter svermer rundt. Nederst gjør britiske soldater landgang og driver kineserne vekk fra deres kanonbatterier. Utsnitt av samtidige stikk.

226

KINA

Europeiske faktorier i Kanton. Utsnitt av et europeisk stikk fra første halvdel av 1800-tallet. Europeerne fikk ikke handle direkte med kine­ serne, men bare gjennom mellommenn, organisert i Co-hong. Her bringer noen av disse varer til de europeiske varehusene med båt.

Keiseren utnevnte de høyere tollembetsmenn, men bare europeere eller amerikanere i toppstillingene, og det var alltid en brite som øverste sjef. Etaten ble et mønster på effektivitet og hederlighet, og fra nå av ble tollinntektene så sikre at de kunne brukes til pant for lån. Naturligvis var kineserne bitre etter det ydmykende nederlag i den første opiumskrigen, og enda bitrere over fredsvilkårene, som de fant nedverdigende. Derfor ble traktatenes bestemmelser ofte sabotert av kinesiske em­ betsmenn, og ikke sjelden skjedde det nok med keisernes vitende og vilje. Ennå forstod han ikke fullt ut hvor mek­ tige de fremmede var, og derfor nektet han også regulær diplomatisk forbindelse. Dette var kolonimaktenes regjeringer svært misfornøyd med. Før eller siden ville det komme til nye sammenstøt, som de implisertes regjeringer kunne bruke til påskudd for større aksjoner.

OPIUMSKRIGENE

227

Denne gatescenen fra Kanton vitner om typiske kinesiske egenskaper, orden og renslighet. I forgrunnen til venstre sitter en gateselger med en skålvekt mens to kulier sliter seg fram med en tung bærestol. Utsnitt av et europeisk stikk fra første halvdel av 1800-tallet.

I 1856 kom det britiske skipet, «Arrow», til Kanton og ble bordet av kinesere som ville kontrollere om skipet førte opiumslast. De firte det britiske flagget og arresterte en del av mannskapet under anklage for sjørøveri. «Arrow» var i kinesisk eie, og mannskapet var kinesisk, men kap­ teinen var brite og skipet var registrert som britisk i Hongkong. Den britiske konsul protesterte og forlangte unnskyldning for krenkelsen av flagget. De kinesiske myn­ digheter nektet å gi noen unnskyldning, men utleverte ar­ restantene. Britene var ikke fornøyd og krevde at trakta­ ten av 1842 skulle oppfylles fullt ut av kineserne. Da de ikke ville gå med på alle kravene, begynte britene regulær krig, sammen med franskmennene, som også hadde alvor­ lige klagemål. For begge parter var dette et uheldig tids­ punkt for en krig. Den kinesiske keiser hadde mer enn nok med å prøve å slå ned Tai-Ping-opprøret; Storbritan-

228

KINA

nia og Frankrike hadde hendene fulle med Krimkrigen. Da europeerne hadde erobret Kanton sent på året 1857, mente de at keiseren måtte gi seg, og de forlangte å for­ handle med en spesiell representant for keiseren. Men han henviste dem til stattholderen i Kanton. Keiseren ville ikke ha direkte diplomatisk forbindelse med de fremmede makter. Nå gjorde Russland og De forente stater felles sak med britene og franskmennene. Sammen ville de tvinge gjennom en radikal forandring av forholdet mellom Kina og de europeiske makter. De sendte derfor representanter av sted for å kreve forhandlinger i Peking. I nærheten av Tientsin ble de møtt av utsendinger fra keiseren, men da disse ikke hadde skikkelige fullmakter, nektet de allierte å forhandle med dem. De satte seg i besittelse av en fest­ ning som behersket veien til Peking, og omsider kom det forhandlere med fullmakter fra keiseren. Tientsin-traktatene i 1858 med de supplerende traktater i Peking 1860 bekreftet Nanking-traktaten og innrømmet de fremmede makter retten til å holde representanter ved keiserhoffet i Peking. Enda flere havner skulle åpnes for de fremmede, og da flere var i elvehavner inne i landet, betydde det at store områder ble bragt i direkte kontakt med utlendinger. Disse fikk nå dessuten adgang til å reise hvor som helst i landet. Både misjonærer og kinesere skulle fritt kunne for­ kynne og praktisere kristendommen. Eksterritorialrettighetene ble utvidet og opiumshandelen legalisert ved at den ble belagt med toll. Endelig skulle Kina betale en be­ tydelig skadeserstatning. Etter forhandlingene i 1858 ble det ny krangel om hvor ratifikasjonsdokumentene skulle utveksles — de frem­ mede krevde at det skulle skje i Peking. Da deres delega­ sjoner prøvde å nå Peking med skip på Tientsin-elven — fordi de nektet å bruke den landevei som var foreskrevet for misjoner som kom for å yte keiseren tributt — ble de stanset av kinesisk artilleri. Flere av deres båter ble senket og mange om bord ble drept. De fremmede trakk seg til­ bake til Shanghai, men året etter — i august 1860 — kom de igjen med den britiske og franske ambassadør eskortert av 16 000 mann. Kort før de nådde Peking, sendte de en

OPIUMSKRIGENE

229

liten fortropp under hvitt flagg for å foreslå og eventuelt forhandle om våpenstillstand. Men parlamentærene ble arrestert, ført til et fengsel i Peking og til dels torturert — noen av dem døde endog i fangenskapet. Da rykket de europeiske troppene inn i Peking, hvor de ikke møtte nevneverdig motstand, fordi keiseren og hans hoff hadde flyktet til Jehol. Nå skjedde noe som for alltid vil bli en skamplett på britenes ære, og som kineserne aldri glemmer: de frem­ mede tropper plyndret og brente det keiserlige sommerslott — det berømte «gule palass», en av verdens mest praktfulle kulturskatter. Den franske øverstkommanderendes sekretær, grev de Herisson, har gitt en livaktig skildring av deres oppførsel: «Blant våre soldater kunne man skjelne mellom de oppvakte, som det ikke var mange av, og de barnslige. De første forsynte seg med smykker, Høsten 1860 rykket de europeiske tropper inn i Sommerpalasset, som ble plyndret og lagt i ruiner. Keiserinne Tzu Hsi hadde opplevd det gamle palass i all sin prakt, og på sine eldre dager lot hun oppføre et nytt nær ruinene av det gamle.

230

KINA

mynter, konfektesker, tobakksdåser, gullserviser og perlekjeder. De andre ble overfor denne samling av ufattelige rikdommer fremfor alt fristet av mekaniske gjenstander av europeisk opprinnelse, og som britene for øvrig gav­ mildt overlot til dem. Den andre natten vi tilbragte foran Sommerpalasset var så utrolig, så vanvittig, at man ble rent svimmel. Hver soldat bar på sin fugl, sin spilledåse, sin ape, sin pendel, sin vekkerklokke og sin kanin. I time­ vis var det en ringing i alle tonearter. De klemtet og plinget uten stans, iblant hørtes lyden av en fjær som sprang etter en altfor ublid behandling av uøvde fingrer. En mengde kaniner slo på tromme og dannet bassen akkompagnert av apenes cymbaler, mens tusener av romanser og kvadriller gneldret fra like mange spilledåser. Det hele ble overdøvet av fuglelåt og fløytespill, av uglenes skrik og fiolinenes filing. En og annen gang lød mellomspill av kornetter og sekkepiper eller lattersalver fra den lettbevegelige flokken. Ved soloppgang begynte plyndringen på nytt. Det var som et mareritt.» De to opiumskrigene og stridighetene i årene mellom dem gav europeerne inntrykk av at kineserne var upålite­ lige, mens kineserne på sin side kom til å hate europeerne og amerikanerne for deres voldsferd og griskhet. Mandsjukeisernes udugelighet og nederlag økte forakten for dem, og i folkedypet vokste uviljen både mot de fremmede keisere og mot de fremmede handelsmenn og misjonærer. Det var naturligvis også uheldig at misjonærene fikk sine rettigheter gjennom de traktater som ble påtvunget Kina ved krig. Dermed kunne den kristne misjon naturlig nok sees på som et ledd i den imperialistiske politikk. Denne tanken ble riktignok først utformet etter århundreskiftet, men spirene kan følges tilbake til denne tiden. Fransk­ mennene oppnådde endog etter Pekings fall i 1860 rett for den katolske misjon til å eie jord i Kina, noe som skulle komme til å skape forviklinger i tiden fremover. Under presset av imperialismen fikk det keiserlige statsmaskineri — først og fremst finansene — en knekk som aldri ble overvunnet. Men også den kinesiske kultur viste tendenser til oppløsning under påvirkningen utenfra.

TAI-PING-OPPRØRET

231

En mandarin og to soldater går til angrep mot en befestet stilling under Tai-Ping-opprøret. Samtidig tegning.

TAI-PING-OPPRØRET

I enkelte perioder hadde den katolske kristne misjon vunnet tilhengere i Kina, men noen stor fremgang hadde den aldri. Interessen for kristendommen økte imidlertid i

232

KINA

visse grupper av folket etter at også protestantene fikk slippe til. Mange fattige bønder og arbeidsløse lot seg døpe for å sikre seg et daglig måltid, og andre mer tvil­ somme individer ble kristne for å komme under utlendin­ genes beskyttelse i forholdet til de kinesiske myndigheter. Men også blant de opplyste klasser var mange unge ivrige etter å studere de protestantiske misjonærers skrifter. Disse unge var fylt av uvilje mot keiseren og hoffet, fordi de så på dem som fremmede maktranere, og fordi hers­ kerne var udugelige og korrupte. De unge var revolusjo­ nære av sinn og søkte et ideologisk grunnlag for sin inn­ stilling. Dette grunnlaget kunne de ikke finne i konfucianismen. Så fant de — som så mange undertrykte og revolu­ sjonære i Europa gjennom tidene — sine opprørske tanker bekreftet i Bibelens lære om brorskap og sosial rettferd. Også i Kina viste det seg at Bibelen kan være farlig.

TAI-PING-OPPRØRET

233

Mot denne dobbelte sosiale bakgrunn oppstod den bevegelsen som kalte seg Tai-Ping Tien-Kuok («Det fredelige himmelske rike»), og som av andre ble kalt «De langhåredes opprør», fordi deltagerne trosset mandsjupåbudet om å rake den forreste del av issen og flette håret på bakhodet i en pisk. Bevegelsen ble skapt av Hung Hsiu-ch’uan (1814-64). Han var bondesønn fra SørKina og traktet etter å komme seg opp i de lærdes klasse. Men Hung strøk tre ganger til den offentlige eksamen, og skuffelsen over nederlaget skapte psykiske forstyrrelser hos ham. Han hadde en drøm, hvor Den allmektige Gud gav ham et sverd og befalte ham å begynne et korstog for å utrydde djevlene. Da han så leste kristne skrifter, fant han bekreftelse på sin drøm og sin kallelse og grunnla en sekt. Han kalte seg «Kristi yngre bror» og mente at han hadde stadig kontakt med Kristus. Sekten vokste, og da mindre naive personer enn Hung fikk innflytelse over ham, fikk bevegelsen politisk tendens og ble organisert militært. Titusener sluttet seg nå til Tai-Ping. Flokken måtte begi seg på marsj for å skaffe seg mat, og den utvik­ let seg raskt til en vandrende røverbande av menn og kvinner, som bar røde turbaner. De for fram som en gresshoppesverm, feide til side garnisonene, ødela templer og hus og trampet ned vekstene på marken. Under henvis­ ning til Moseloven drepte de alle som nektet å slutte seg til dem. Ofte helte de olje over sine ofre og brente dem levende — «himmelske lamper» — kalte de dem. Til å begynne med stilte misjonærene seg positivt til Hung og hans bevegelse. De trodde virkelig at det var deres arbeid som nå bar frukter, og at det gikk et kristent vær over Kina. Men snart innså de at dette var en kristen­ dom de ikke kunne vedkjenne seg. De tok da avstand fra Tai-Ping og støttet de europeiske tiltak som ble satt i gang for å slå bevegelsen ned med våpenmakt. Keiser Hsien Feng, som hadde lagt for dagen så stor uvitenhet om europeerne i sine konflikter med dem, gjorde et klokt valg da han utpekte Tseng Kuo-fan til leder for aksjonen mot opprørerne. Tseng var en ualmin­ nelig hederlig og dyktig embetsmann, høyt dannet og

234

KINA

lærd, og av ren kinesisk herkomst. Han var konfucianer, og da keiserens kallelse kom, var han borte fra sitt embete for å overholde tre års sorg over sin avdøde mor. Etter den konfucianske lære har imidlertid keiserens befaling rang fremfor sørgeplikten, og Tseng påtok seg vervet. Det var nå over en million opprørere i felten, nesten halvparten kvinner. Mens de i de første årene holdt seg i Sør-Kina, truet de nå også de nordlige provinser, ja en tid endog hovedstaden. Tseng forstod at han ikke kunne ut­ rette noe med den udugelige militsen eller den stående hær. Han måtte bygge opp en ny militærmakt fra grunnen — omtrent som Marius den gang Roma var truet av kimbrer og teutoner. Han gav seg god tid til årelange forberedelser og lot seg ikke lokke til kamp før han var ferdig — ikke en gang da opprørerne gikk mot Nanking. Denne SørKinas mektige og ansette by som man trodde var uinntagelig bak sine sterke murer, falt etter bare ti dager i mars 1853. Opprørerne feiret seieren med et forferdelig blod­ bad, hvor hver eneste mandsju og en mengde andre ble brutalt drept, etter sigende til sammen 20 000 mennesker. Det ble fortalt at man kunne gå tørrskodd over Yangtzekiang på likene som var kastet i elven, og at den var rød av blod mange kilometer nedover. Plyndringen og ødeleg­ gelsene var ubeskrivelige. Tai-Ping organiserte så sin egen stat med Nanking som hovedstad og med Hung som konge. Hung var nå skjøvet til side av målbevisste militære ledere og hengav seg til en haremspotentats liv i luksus og nytelse. Tross splid blant lederne fortsatte bevegelsen enda noen år med voldsom kraft, og selv om Tseng Kuo-fan i 1854 begynte sin stor­ aksjon mot den og langsomt vant overtaket, fikk beve­ gelsen enda noen års utsettelse på grunn av den annen opiumskrig. Da den var slutt, satte Tseng alle krefter inn. Likevel var det nesten uråd å få bukt med bandene. En tid var Shanghai alvorlig truet, men da satte britene og franskmennene sine tropper inn og reddet byen. Det gav keiseren den idé at han burde søke de fremmedes hjelp, og snart var det betydelige europeiske leietropper med i kampene, ofte avdelinger med soldater og offiserer av

TAI-PING-OPPRØRET

235

Tseng Kuo-fan fikk i oppdrag av keiseren å lede aksjonen mot TaiPing. Men først måtte han trene opp den udugelige militsen han hadde til rådighet. Her overvåker han selv en treningstime. Samtidig kinesisk tegning.

landsknekt-typen. Tseng var bitter over denne hjelpen, som han mente var nedverdigende for Kina. Bruken av utenlandske tropper mot Kinas egne sønner og døtre gjorde forakten for og hatet til Mandsju-herskerne om mulig enda større. Det var likevel Tseng som til slutt tok Nanking tilbake i juli 1864 og som slo ned de siste restene av opprøret. Han ble tilbørlig belønnet av keiseren, og er blitt stående som en lysende skikkelse i en av de mørke perioder av Kinas historie. Det tok nesten femten år å vinne bukt med Tai-Pingopprøret. Hundretusener mennesker var blitt drept, umå-

236

KINA

Den sterkt befestede Nanking slik byen så ut på den tid Tai-Pingopprørerne hadde den som hovedstad (1853-64). I forgrunnen en religiøs prosesjon. Utsnitt av samtidig stikk.

telige og delvis uerstattelige verdier var blitt ødelagt, og statens finanser var uttømt. Forakten for mandsjuene, de fremmede herskere, var nå utbredt i alle lag av folket. De hadde alliert seg med de «fremmede djevler». Også kristendommen ble gjen­ stand for dyp mistro, blant mandariner, fordi misjonæ­ rene hadde sympatisert med Tai-Ping til å begynne med, og fordi det var deres lære opprørerne hadde påberopt seg under sine verste plyndringer og myrderier. Riktignok fikk misjonen lov til å fortsette sitt arbeide i Kina ennå i hundre år. Og den utrettet ikke så lite på skolestellets og den sosiale velferds område. En god del av dens proselytter hadde som alt nevnt gått over til kristen­ dommen på et nokså tvilsomt grunnlag — det var de så­ kalte «ris-kristne». Om misjonærene individuelt var aldri så rene av hjertet og oppofrende i sin tro og gjerning, er det forståelig at også de kom til å få føle det fremmed­

«DEN GAMLE BUDDHA»

237

hatet som opiumskrigene og Tai-Ping-opprøret hadde næret eller vakt, og som måtte øke under de ydmykelser kineserne ennå i nesten hundre år måtte finne seg i.

«DEN GAMLE BUDDHA» Da de små, men uimotståelige europeiske styrkene ryk­ ket mot Peking i 1860 (se side 228 f), hadde keiseren med hoffet flyktet til Jehol. Der døde keiser Hsien Feng året etter, og etterlot seg en tronarving som var bare seks år gammel. Hans slektning Su Shun, som hadde dominert hans far, var utsett til formynder for den nye keiseren og forberedte seg på å bli landets hersker, iallfall for en tid. Men han fikk en rival til makten. Det var den lille keisers mor, Tzu Hsi, som hadde vært Hsien Fengs konkubine. Hun allierte seg med enkedronningen og stod klar til å utmanøvrere Su Shun. Da den døde keisers lik, med tronarvingen i spissen for den høytidelige prosesjon, ble ført til Peking, ble de to kvinnene sendt i forveien for å være på plass når den døde kom fram, og Su Shun hadde arrangert det slik at de skulle bli overfalt og drept på veien. Men Tzu Hsi, som fikk vite om planen, tok en annen vei og kom fram til Peking i god behold før Su Shun. Hun sikret seg støtte hos en annen av landets mektige — den avdøde keisers bror fyrst Kung — og da likfølget nærmet seg Peking, drog hun med enkedronningen og følge ut for å møte prosesjonen på foreskrevet vis. Da seremonien var over, holdt hun en pen takketale for Su Shun og fritok ham for videre tje­ neste. Su Shun forsøkte å protestere, men kunne ikke ut­ rette noe da det vrimlet med troppestyrker som stod un­ der kommando av fyrst Kung, og ble fengslet. Tzu Hsi og enkedronningen ble nå utnevnt til regenter, og fyrst Kung ble regjeringssjef. Det kom snart til rivninger, og fyrst Kung ble satt utenfor, slik at Tzu Hsi ble ene­ hersker. Tzu Hsi var en intelligent og handlekraftig kvinne, og i den første tiden førte hun en forstandig politikk. Det for­

238

KINA

sonte mange konfucianere som ellers av prinsipp fant det vederstyggelig at en kvinne hersket over Midtens rike, og det endog en som hverken var av keiserblod eller var legi­ tim dronning. Hun lånte øre til hederlige menn som rådet henne til å innføre reformer etter vesterlandsk mønster, og hun oppnådde respekt hos de fremmede makters sen­ demenn, som høflig kalte henne «enkedronningen». Men den vakre kvinnen ble snart fordervet, og etter hvert så tykk at hun fikk oppnavnet «Den gamle Buddha». Hun utviklet en merkelig svakhet for eunukker, og hennes konflikt med fyrst Kung hadde sin årsak i at hun sendte en eunukk i viktig offisielt oppdrag til de sørlige provin­ ser, til tross for at Mandsju-dynastiet hadde satt døds­ straff for eunukker som ble påtruffet utenfor hovedstaden. Fyrst Kung hadde latt denne eunukken gripe og henrette. Senere oppstod det en intim forbindelse mellom Tzu Hsi og en annen eunukk ved navn An Te-hai. Ryktene visste imidlertid å fortelle at han slett ikke var eunukk, at paret hengav seg til ville orgier, at de holdt muntre fester kledt i hellige keiserlige drakter, og at de hadde en sønn sammen. Da Tzu Hsi ble eldre og mindre tiltrekkende, kom hun helt under innflytelse av en tredje eunukk som het Li Lien-ying, og han var bak kulissene landets mektigste mann. Men det skulle vise seg at Tzu Hsi ikke hadde mis­ tet all maktglede eller handlekraft når det gjaldt. Den unge keiser som vokste opp i dette fordervede hoffmiljøet, hadde visse forutsetninger for å bli en heder­ lig hersker. Men hans mor hadde planmessig sørget for å undergrave hans moral og helse, slik at han ble et lydig redskap for henne, og bare to år etter at han ble myndig og offisielt besteg «himmeltronen» i 1873, døde han. Hans unge hustru var med barn, men Tzu Hsi ville ikke vente for å se om det ble en sønn, og erklærte freidig en av sine nevøer for å være den nye keiser. Det var et ganske lite barn, som bare tjente til å bevare makten i «Den gamle Buddhas» hender. Den unge enkedronningen døde før hennes barn ble født, og folk gjettet naturligvis på at Tzu Hsi hadde skylden for det. Ryktene fortsatte da

«Den gamle Buddha», Tzu Hsi, bæres i høytidelig prosesjon gjennom Sommerpalassets have sommeren 1903. Hun eskorteres av eunukkgarden med sjefs-eunukken Li Lien-ying i spissen (til høyre).

også den gamle enkedronningen, Tzu Hsis allierte ved maktkuppet i 1861, døde. Misnøyen og forakten for det korrupte kvinneregimet vokste blant folk, og den intellek­ tuelle overklasse vendte seg bort fra hoffet i avsky. Men det kom ikke til noen alvorlig oppstand eller motstand, bare protester som den mektige kvinnen ikke brydde seg om. Yndlingseunukken fikk stadig større makt, og stats­ inntektene ble mer og mer brukt til palassbygg og hoffluksus, mens famlende forsøk på å modernisere hær og flåte og kommunikasjoner ble oppgitt. Etter hvert som sentraladministrasjonen ble mer kor­ rupt, udyktig og avmektig, forfalt også styret i provinsene og lovløsheten bredte seg. Tre langvarige opprørsbevegelser — Nien, Miaoog Hui — vitner om hvor svekket keiserhoffets makt var blitt. «Nien» som betyr «bander», hadde sitt opphav i hemmelige selskaper i strøket mellom Yangtze-

240

KINA

kiang og Den gule elv, som var utsatt for alvorlige over­ svømmelser og hungersnød i begynnelsen av 1850-årene. Tilskyndet av Tai-Ping, som de en tid stod i ledtog med, sluttet de seg sammen til en fastere organisasjon og over­ tok bent fram styret over store områder. I provinsen Kweichow i sørvest gjorde fjellfolket Miao et langvarig opprør, og i naboprovinsen Yunnan stod sentralregjerin­ gens folk maktesløse overfor tilhengere av Islam-Hui, som begynte et opprør i 1855. De proklamerte et rike som fikk våpen fra Burma og først ble beseiret i 1873. I nordvest brøt et annet opprør av Hui ut i Shensi og forplantet seg vestover. Det ble omsider knust i 1872 og lederen og hans familie henrettet ved å skjæres i biter. Pasifiseringen skjedde under meget vanskelige forhold, og ble ledet av Tso Tsung-tang, en begavet administrator av samme støpning og fra samme provins som Tseng Kuo-fan. Nå var ordenen gjenopprettet, men en varig følge av disse opprørene var at de regionale myndigheter fikk større makt enn før. Denne regionalismen ble styrket av enkelte embetsmenns fremskrittsvennlige tiltak, og kom til å prege politikken utover i dette århundre. Når ikke hele samfunnet gikk i fullstendig oppløsning, skyldtes det at kjernen i det, landsbyene, fortsatte sitt liv og indre selv­ styre som før, uberørt av utenverdenen. Men under Tzu Hsis styre ble Midtens rike sørgelig redusert: i nord, øst og sør forsynte naboene seg av gammelt kinesisk riksterritorium, og langs kysten og de store elvene vokste frem­ medelementene — utlendingenes handelsstasjoner — seg sterke. Da Kina forsøkte å stagge Japan (1894-95), led det et forsmedelig nederlag, og det så ut til at riket skulle gå til grunne (se side 243). Den dannede klasse i landet var uheldigvis splittet i to grupper, en konservativ som holdt seg til Tzu Hsi, og en radikal, reformistisk, som etter hvert kom til å sette sitt håp til den unge keiser, Ku ang Hsu. Da han ble myndig og overtok keiserens funksjoner, prøvde han å gjøre seg uavhengig av «Den gamle Buddha», og stridighetene mel­ lom de to ble stadig skarpere. Det endte med at keiseren godtok en plan om å fengsle og uskadeliggjøre Tzu Hsi.

«DEN GAMLE BUDDHA»

241

Som en del av det nye Sommerpalasset (side 229) lot Tzu Hsi bygge denne marmorbåten for penger som var bevilget til marinen. Dette 30 m lange «skipet» tjente imidlertid bare som lysthus og står fast i bunnen. Herfra hadde «Den gamle Buddha» og hennes hoff en prakt­ full utsikt over en vakker innsjø, som ikke var skjemmet av fiendtlige flåteenheter.

Men hovedmannen i komplottet forrådte keiseren og røpet planen for Tzu Hsi. I det avgjørende, dramatiske øyeblikk var det keiseren som ble fengslet og tvunget til å frasi seg makten. Hans tilhengere ble brutalt straffet. Selv om Tzu Hsi nå satt trygt ved makten igjen, var hun grepet av panikk og begynte en reaksjonær politikk som var rent hysterisk. Høydepunktet ble nådd da hun i 1900 slapp løs det såkalte «bokseropprøn>, som var planlagt omhyggelig med den klare og uttalte hensikt å drepe alle utlendinger i Kina. Den desperate og brutale kampen mot «de fremmede djevlen> måtte ende med nederlag, og da det ble åpenbart, flyktet Tzu Hsi med sine eunukker inn­ over i landet. Da dødens og nederlagets fred igjen hadde senket seg over Kina, vendte hun tilbake i triumf. Et stykke av reisen foregikk for øvrig med jernbane, som for de reaksjonære kinesere var selve symbolet på de fremmedes djevelskap. Det var kanskje det første tegn på at hun var blitt klokere. Hun innså nå at det ikke nyttet å stampe mot tidens krav, og foreslo etter den russisk-japanske krig

242

KINA

Enkekeiserinnen Tzu Hsi på Påfugltronen. I nærmere 50 år domi­ nerte denne sterke og maktglade kvinnen kinesisk politikk.

i 1904-05 en rekke reformer som virkelig ble ført ut i livet. Men mandsju-dynastiets dager gikk mot slutten. I 1908 døde «Den gamle Buddha», dagen etter at den ulyk­ kelige, internerte keiser Kuang Hsii var død og hun ble begravet med keiserlig prakt. Før hun døde hadde hun utpekt den nye keiseren, Pu Yi, som bare var tre år gam­ mel. Men han opplevde ikke å sette seg på den himmelske

MOT SAMMENBRUDDET

243

trone, for i 1911/12 brøt hele det utlevde mandsju-systemet sammen, og det kinesiske folk søkte nye veier som førte til fullstendig brudd med de mange tusen år gamle tradisjoner.

MOT SAMMENBRUDDET Mens de europeiske makter var i ferd med å suge seg fast som blodigler på den trege og forsvarsløse organisme Kinas stat og samfunn var, foregikk det en fullstendig omveltning i Japan. I løpet av knapt en mannsalder greide japanerne å lære seg og ta i bruk Vestens teknikk og orga­ nisasjon, først og fremst i industri og militærvesen. Lan­ det gjorde seg rede til å være med på delingen av Kinas veldige ressurser — for senere å overta eneherredømmet i Østen. Fra 1860-årene hadde det vært strid mellom Kina og Japan, om Taiwan (Formosa), som kineserne hevdet ret­ ten til — enda øya aldri hadde vært styrt av de kinesiske keisere — og om Korea. Dette landet var offisielt vasallstat under Kina, men fikk stort sett ordne sine saker uten innblanding fra Peking. Etter en del krangel ble det sluttet en avtale, som gikk ut på at ingen fremmede tropper skulle stå i Korea, og om en av maktene — Kina eller Japan — fant det nødvendig å sende tropper dit, skulle den først underrette den andre. Japan ventet på et påskudd til å få fotfeste på fastlan­ det, ikke minst fordi Russland var svært aktiv i NordøstAsia og hadde tydelige aspirasjoner mot Mandsjuria og kanskje også mot Korea. Påskuddet kom da Kina i 1894 etterkom en anmodnig fra den koreanske regjering om hjelp mot noen opprørere, og sendte tropper til landet uten å ta kontakt med Japan. Kinas ledende menn trodde Japan var en ufarlig, barbarisk liten øystat, og de kalte foraktelig japanerne for «dvergmennene». Men de fikk føle at de hadde undervurdert sine naboer i øst. Japa­ nerne seiret fort og fullstendig, og Kina måtte gå med på en ydmykende fred i Shimonoseki. Kineserne måtte aner-

244

KINA

O Havner åpne for europeerne

ØST-KINA OMKR. ÅR 1900

200

400

600

1000

800

RUSSLAND /

Bajkalsioen

RUSSISK irske/e^.g

I MANDSJURIA INTERESSE­

SFÆRE

Harbin JAPANSK INTERESSE^ * FÆREf

YTRE MONGOLIA (Selvst. 1912/13)

APANHAVET

Mukden JEHOL

f

OREA (Kln. til 1895. selvst

Peking

Tientsinø

iap. 1898

Wei-hai

'Bii

* IN Nanki

BRITISK

to

ÆRE

OSTKINAHAVET

-

r

Shanghai

Hangchow Chungking

INTERESSESFÆRE

33)/

>k

HOKKAIDO

Mukden

H; Kodate

*

/ KOREA

Peking

k (CHOSEN)

Taiyuan

Port Arthur

' o.

. \ n?’0)

Wej-hai-wei r* Seoul /'Tsingtao )

jO'

a

Tokyo Yokohama

(Tysk 1898-19U N

|

Al

JAPAN

imonobeki

Nanling/e*-*^ .hanghai

Amo^uJ/^ y * \

Kanton!

ichow -s q° pOkinawa A