Kina 8205150095, 8257403369 [PDF]

Zitiervorschau

VERDENS LAND OG FOLK

KINA Av Time-Lifes redaktører

Oversatt av Per Kristian Gudmundsen

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

TIME-LIFE BOOKS

VERDENS LAND OG FOLK

SJEFREDAKTØR EUROPA: Kit van Tulleken Design Director: Ed Skyner Leder for billedredaksjonen: Pamela Marke Research-sjef: Vanessa Kramer Leder for underredaksjonene: lise Gray

HOVEDREDAKTØR: Martin Mann Ass. hovedredaktør: Phyllis K. Wise Designer: Raymond Ripper I redaksjonen for boken om Kina Redaktører: Betsy Frankel, David S. Thomson (tekst), Jane Speicher Jordan (bilder) Staff Writer: Thomas H. Flaherty Jr. Research: Denise Li, Scarlet Cheng, Rita Thievon Mullin, Paula York-Soderlund Art Co-ordinator: Anne B. Landry Ass. designer: Lynne Brown Underredaktør: Sally Rowland I redaksjonen for øvrig: Margery Du Mond, Victoria Lee, Robert K. Herndon, Eric Godwin, Cathy A. Sharpe

Omslag: Fiskedjunker fortøyd ved bredden av Lu-elven under skogkledde fjelltopper i nærheten av byen Guilin i Sør-Kina. Kalksteinsfjellene, som en kinesisk poet har sammen­ lignet med «blå jade-hårnåler», er gjennomhullet av huler gravd ut av underjordiske elver. Kinas riksvåpen er gjengitt på side 1; bygningen ligger på Tien An Men-plassen i Peking. Nasjonalflagget er gjengitt på side 2.

Spesielle bidragsytere: De forskjellige kapitler er skrevet av: Oliver Allen, Ronald Bailey, John Cottrell, Donald Jackson, Keith Wheeler, A. B. C. Whipple og Edmund White. Andre bidragsytere: C. Tyler Mathisen, Lydia Preston, Fay Willey.

4

KONSULENT Dr. Richard Bush, medlem av Fulbright-Hays Fellowship, har foretatt omfattende studier i Kina. Han er visedirektør i China Council of the Asia Society i Washington, har skrevet eller vært medforfatter av tallrike bøker og artikler om Kina.

TYSVÆR FOLKEBIBLIOTEK

Authorized Norwegian edition © 1984 Time-Life Books B. V., Amsterdam. Original English language edition published in the United States by © 1984 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

mi

9 788205 150096

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval devices or systems, without prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for review.

Printed in Spain by Artes Gråficas Toledo, S. A. D. L. TO-1294 -1988 Sats: Alfabeta A.S., Halden 1984 3. opplag 1988 ISBN 82-05-15009-5 ISBN 82-574-0336-9 (Bokklubben Nye Bøker)

XXXXXXXXXXX

INNHOLD

19

Tradisjoner og forandringer 32 Billedkapitel: En bondefamilies gjøremål

2 3

45

Et mangfoldig land 59 Billedkapitel: I vest, et helt annet land

67

En omfattende kultur forent i skriftspråket 70 Billedkapitel: Studentlivets daglige pugg

4

89

Midtens rike 102 Billedkapitel: Borgerkrigens ildprøve

109

5

Kulturrevolusjonen

121

Systemet: Hodet til venstre, pungen til høyre 134 Billedkapitel: En bedriftsleders enkle liv

7

145

Et oversjøisk etnisk imperium

156 Andre bidrag

156 Illustrasjoner

157 Litteratur 158 Register

En yrende folkemasse av arbeidere og folk på handlemnde i sentrum av Peking. Kinas befolkning passerte milliard-tallet i slutten av 1981.

6

DEN MEST FOLKERIKE NASJON

i Kina, men allikevel blir det født en ny kineser hvert 2. sekund. Det stabile mønsteret i befolkningstil­ veksten (over) ble brutt fra 1960 til 1962, da landet ble rammet av hungersnød i kjølvannet av Det store spranget fremover (kap. 5). Denne nedgangen gjen­ speiler seg i oversikten over fødsler og dødsfall (under). MILLIONER

■ FØDSLER

■ DØDSFALL

7

ET UGJESTMILDT KLIMA Selv i juli ligger gjennomsnittstemperaturen på under 15° i en tredjedel av Kina. I de områder der sommertemperaturene er høye nok til å tillate produktivt landbruk, er nedbøren dessuten på under. 300 mm i året, og det er for lite til jordbruk uten kunstig vanning. Bare de sørøstlige deler av landet har lange, varme somre og rikelig med nedbør.

I skyggen av en gigantisk sanddyne krysser to ryttere en høytliggende

8

dal i den golde Sinkiang-provinsen helt vest i Kina, på grensen til Sovjetunionen og Afghanistan. Over sanddynen ruver de forrevne fjelltoppene i Pamir.

9

KINA

USSR

KULL

STÅL

1960

USA ®

VEST-TYSKLAND

KUNSTGJØDSEL

SEMENT

SYKLER

1980

KLOKKER SYMASKINER

DYREBART INDUSTRIELT FREMSKRITT Selv om over 80 % av Kinas befolkning fremdeles ei bønder, har den raske industrialiseringen av landet ført det frem i første rekke blant verdens vareprodusenter. Produksji flere viktige grunnlagsprodukter ligger tett opptil den man finner i de

fleste teknologisk avanserte land, (over, til venstre). Og den økende tilgangen på forbruksvarer pr. hode fyller etterspørselen etter de ettertraktede «tre runde» - klokker, sykler og symaskiner (over til høyre).

Tre arbeidere ved en smelteovn i Shijingshan-fabrikken utenfor Peking. De har spesielle vemeklær som beskytter dem mot den voldsomme heten. Ovnen

10

omgjør kull til koks som så blir brukt til a omdanne jernmalm til stål.

1 1

Fiskere staker sine smekre prammer på Li-elven i Sørøst-Kina. Lampene trekker fisken til seg, og tamme skarver dykker og henter fisken opp. Fuglene

12

__

ØKENDE MATPRODUKSJON Bortsett fra i hungei begynnelsen av seksti-årene, har matforsynin­ gen pr. kapita øket jevnt siden kommunistenes maktovertakelse. Ferskvannsfisk er en viktig proteinkilde, og det kinesiske ferskvannsfisket er større enn i noen annet land. En fjerdedel av totalfangsten besørgei på tradisjonell måte av lokale fiskere. Resten kommer fra damproduksjon.

pr. kapita produksjon (i kilo)

325

275 225

1949

1952

1962

1965

1978

1984

har halsbånd som gjør at de ikke kan svelge byttet, og fisken blir etterpå plukket ut av nebbet deres.

13

ET VEDVARENDE RELIGIØST LIV

Selv om Kinas nåværende regjering er ateistisk, så garanterer grunnloven religionsfrihet. Stort sett er dette blitt overholdt. Tre store verdensreligioner -buddhismen, muhammedanismen og

katolsk og protestantisk kristendom lever side om side med folketro og de gamle moralfilosofiene — konfusianis­ men og taoismen. Den første av de importerte reli­ gionene, buddhismen, kom til Kina fra India i det første århundre e.Kr. Før den kommunistiske maktovertakelsen i 1949, var det en halv million budd­ histiske munker og nonner, og 40 000 templer og klostre i landet, i tillegg til et utall Buddha-statuer, noen av dem av monumental størrelse (høyre). Siden da har tallet på geistlige gått tilbake, men de store årlige festivalene lever videre.

Muhammedanismen, som ble innført til Kina av arabiske handels­ menn i det 7. årh., har størst tilslutning blant minoritetene i nordvest, men det er både moskeer og tilhengere også i Peking. Kristendommen, som kom fra Europa i det 16. årh., har vært under streng kontroll av styresmaktene. Alle utenlandske misjonærer ble utvist i 1950-årene; kirkene ble tvunget til å bli selvstyrte kinesiske organismer, atskilt fra sine brødre i andre land. Ikke desto mindre har de minst fire millioner kristne i Kina rett til fri religionsutøvelse.

En blåkledd kinesisk arbeider mediterer fredelig på tåen til en kolossal Buddha-statue i Sechuan-provinsen. Statuen ble reist under Tang-dynastiet

14

(618-907 e.Kr.), da buddhismens voksende popularitet sammenfalt med stor kunstnerisk aktivitet.

15

Kina er ytterlighetenes land på nesten alle områder - størrelse, klima, befolkning, industriutvikling, til og med historie. Det er verdens tredje største land og dekker 9.56 millioner kvadratkilome­ ter, fra sub-arktiske ødemarker i nord til tropiske skoger i sør. I det utilgjengelige vest, 3200 km fra havet, er ørknene for tørre, og for varme eller kalde, til å tillate bosetning i noen utstrekning. I sørvest reiser det ugjestmilde tibetanske platå seg med en gjennomsnittlig høyde på 4400 meter. Kina er den eldste av de store nasjoner. Dets historie strekker seg over et ubrutt tidsrom på 4000 år. Noen av de gamle keisernes byggverker har aldri sett sin like. Den store kanalen — den lengste på kloden — ble utgravd i det 7. årh. for å forbinde Nord-Kina med det risproduserende Qmrådet langs Yangtze-elven 1800 km lenger sør. 5,5 millioner arbeidere bygget den under oppsyn av 50000 vakter. Rundt 900 km av kanalen er stadig i bruk og frakter lektere mellom Hangchow og Den gule flod. Oldtidens kinesere oppførte også det største byggverk som noensinne er laget, foen store muren, fullført for 2000 år siden. Den bukter seg 6000 km'gjennom daler og fjell, fra kysten nordøst for Peking til ørknene i Indre Mongolia. Men den mest betydningsfulle ytterligheten gjelder befolknin­ gen: Kina er — og har lenge vært—verdens mest folkerike nasjon. En folketelling i 1762 fant 200 millioner mennesker, kanskje dobbelt så mange som levde i datidens Vest-Europa. I dag er tallet over én milliard. (India er nummer to med 700 millioner.) En kineser, har vitenskapsmannen John K. Fairbank sagt, «er sjelden i løpet av sitt liv utenfor hørevidde av andre». Inntil 1911 var det et enormt byråkrati ledet av en keiser som hersket over disse hordene. Det året ble den siste keiser styrtet av unge, reformivrige krefter ledet av en idealistisk lege, Sun Yat-sen. Det oppsto snart fullt kaos, sentralregjeringen gikk i oppløsning og de forskjellige regioner kom under kontroll av stridende fraksjoner: individuelle krigsherrer, Nasjonalistpartiet til Sun Yat-sen og hans svoger|f Chiang Kai-shek, og en voksende kommunistisk organisa­ sjon. jMannen som etter hvert fremsto som kommunistenes leder, Mao Tse-tung, forsto at seieren avhang av om han greide å knytte bøndene til seg. Han erklærte at bøndene— hvis de ble skikkelig ledet — ville «reise seg som en mektig storm». I 1930- og 1940-årene la han grunnlaget for denne stormen, delvis ved jordreformer, delvis gjennom propaganda og delvis ved å holde jerndisiplin innen sine egne hærstyrker. Hans tropper - i motsetning til de vanlige hordene av plyndrende soldater som bøndene kjente så godt — «oppførte seg alltid korrekt», mintes en bonde. «De gikk ikke inn i huset ditt med mindre de ble bedt inn, og de ba høflig om mat.» Seieren kom i 1949. Mao prøvde raskt å omdanne jordbruks-Kina til en mektig industrinasjon. Men med den lille kapitalen landet rådde over, og den bare knuslete hjelpen fra Sovjetunionen, krevde ekspansjonen

16

En munk fra et lamaistisk buddhistkloster går mot et tempel i Peking i 1913, iført en forseggjort festdrakt. Dette sjeldne gamle farvebildet, frem­ stilt etter den avlegs Autochromeprosessen, er ett av 72 000 som ble tatt etter oppdrag av den franske bank­ mannen Albert Kahn. Han sendte ut fotografer som skulle registrere livet i forskjellige land over hele verden.

en smertefull omdirigering av ressurser fra jordbruk og forbruksva­ rer til industri. Ikke desto mindre øket jernbanelinjene fra 22 000 km til 53 000 km i løpet av de neste tredve år; veinettet øket fra 75000 km til 890000 km, og bruttonasjonalproduktet øket fra 83 milliarder kinesiske dollar til 662 milliarder, ifølge offisielle tall. Mye av nasjonens industri er konsentrert i de store byene langs østkysten. Shanghai med forsteder, som har tekstil-, stål- og skipsbygningsindustri, har 11 millioner innbyggere, mer enn både New York og London. Peking med omland huser ni millioner og er et senter for jern og stål, petrokjemi og bilindustri—og er dessuten en mangfoldig verdensby. Peking er en av verdens mest utrivelige byer — stekende varm om sommeren, iskald om vinteren og dekket av gult støv fra Gobiørkenen om våren. Vest for Peking ligger andre store ørkenområder som nasjonens ledere med stor energi har forsøkt å utvikle. Hvert eneste år i 1960-årene og langt inn i 1970-årene ble det sendt hundretuse­ ner av unge mennesker fra det overbefolkete øst vestover for å arbeide i nye gruver eller fabrikker, lete etter olje og mineraler eller bygge overrislingsanlegg. De som dro, fant vestområdene både skremmende og fascine­ rende. «Det begynte å gå opp for meg da det fruktbare Shanghaiområdet svant hen bak meg,» mintes en ung mann, «hvor isolert og langt hjemmefra jeg kom til å være.» Etter en to uker lang togtur reiste han «gjennom åser og daler som til sine tider var både dystre og golde og minte meg om det amerikanske Ville Ves­ ten, slik jeg hadde sett det for meg.» Han fant lokalbe­ folkningen underlig — de var ikke kinesere, men tibetanere. De var indianerne, tenkte han, mens han var en av cow­ boyene, mens de måtte tas hensyn til. «Husk det,» fikk han høre av sin sjef, «at det er vi kinesere som bestemmer her, men vi må gjøre det dis­ kret så vi ikke irriterer tibeta­ nerne.» Han var glad da han var ferdig med sine fem år, «over å kunne reise tilbake til østen med sine griser og sin ris, vekk fra de stinkende sauers land, der de rengjorde tekoppene med saueruker.» Allikevel var han stolt over å ha vært med på å bygge opp det nye Kina. «Man ble grepet av pionerånden,» sa han til slutt. 17

18

TRADISJONER OG FORANDRINGER I et dramatisk kapitel i den kinesiske romanen Drømmen om det røde rom fra det 18. århundre, blir en far som straffer sin sønn tatt i skole av guttens bestemor. «Drep meg først, så kan du drepe ham etterpå!» roper hun. Faren stopper, som det må kunne forventes av enhver mann i et hvilket som helst kultursam­ funn når han blir irettesatt av sine for­ eldre. Men dette er Kina. Bestemors makt er fryktinngytende, og det følger en underkastelsesscene så total at den ville vært utenkelig i Vesten. Faren — en keiserlig embedsmann og overhode for en av landets rikeste kla­ ner— kaster seg til jorden, dunker pan­ nen mot flisgulvet og tigger om tilgi­ velse. Bestemoren snur på hælen og for­ later rommet, fulgt av sine tjeneste­ piker, den unge lømmelen og - til slutt — den refsede husets herre som roper etter henne og ber om forlatelse. Denne hendelsen er en oppdiktet historie fra tidligere tider. Ikke desto mindre var den bestemoderlige makt den illustrerer ikke bare en realitet i det 18. århundres Kina, men er det i nes­ ten like høy grad i dag. For ikke lenge siden var det en ni år gammel pike i en landsby i Shansi-provinsen som gjorde opprør og nektet å gå på skolen. For­ eldrene insisterte. Hun flyktet til beste­ moren som tok piken i armene og jaget vekk foreldrene. Landsbyens kader - ansvarlige tje­ nestemann - grep inn. I det moderne Kina skal alle barn gå på skole, også

barna til fattige bønder. Skulking blir ikke tatt lett på. Allikevel kom tjeneste­ mannen ingen vei med sin autoritet. Bestemoren nektet plent. Hverken for­ eldrenes tradisjonelle autoritet eller kommuniststatens makt kunne rokke ved en gammel kvinnes kontroll over sitt barnebarn. Piken ble hos bestemo­ ren i ett år før hun bestemte seg for å gå på skolen igjen. En slik kontinuitet i fortid og nåtid er på ingen måte sjelden. Det gamle Kina lever videre på et utall områder - i barneoppdragelsen, i lydigheten over­ for myndighetene, i den nøysomme levemåten, i troen på at tålmodighet og overtalelse løser problemene, i viljen til å la seg styre av et gigantisk byrå­ krati. (En universitetsprofessor i byen Tianjin har anslått at hvert syvende menneske i den byen er byråkrat i Kommunistpartiet eller medlem av en byråkrats familie.) Byråkrati og familie er stadig domi­ nerende faktorer i Kina, slik de har vært det siden det 3. årh. f.Kr., om ikke lenger. I gamle dager var familien grunnstrukturen i det kinesiske sam­ funn, slik at hver familie kontrollerte sine egne medlemmers oppførsel, skaf­ fet dem arbeid og sørget for deres vel­ ferd. Også i dag har familien anledning til å ordne seg selv i arbeids- og anset­ telsessaker. En fabrikkarbeider som går av med pensjon, kan for eksempel i visse tilfeller overlate jobben sin til en sønn eller datter. Og en bonde som

19

1

ønsker å leve et bedre liv i byen, regner med at slektninger der hjelper ham med å skaffe til veie den nødvendige til­ latelsen fra myndighetene til å flytte. Innen familien nyter de gamle frem­ deles stor aktelse: i et familiemøte vil selv en senil bestefar bli ærbødig spurt til råds, selv om hans råd ikke nødven­ digvis blir fulgt. Familiens og det herskende byråkratis makt er intrikat sammenvevd. I gamle dager var et familieoverhode vanligvis også keiserlig tjenestemann av et eller annet slag. I dag er bare nav­ nene forandret. Kinesiske bønder slut­ ter seg til den kommunistiske jord­ bruksorganisasjonen fordi den følger familiemønstre. Partikaderen som le­

20

To av spillerne viser sitt tap ved å balansere mursten på hodet under dette kortspillet i veikanten i Xi’an. Kortspill er kinesernes store liden­ skap, men spill om penger er forbudt.

der arbeidet er sjelden en fremmed, ut­ sendt fra Peking, men oftest et frem­ tredende medlem av den lokale klan. Medlemmene i et produksjonslag som må arbeide sammen på markene, er nesten alltid i nær slekt med hverandre — og når effektivitetshensyn tilsier at la­ get må utvides med fjernere slektnin­ ger, kan dette bare skje etter lange og vanskelige forhandlinger. Den stadige betydningen av påvirk­ ning og overtalelse - i motsetning til bruk av skrevne regler — går frem av til­ fellet med piken som ikke ville gå på skolen. Kaderen som ble trosset av bestemoren stevnet ikke den gamle kvinnen for retten for brudd på skole­ loven, slik en tilsvarende tjenestemann

i Vesten kanskje ville gjort; teknisk sett finnes det ingen slik lov i Kina. Han øvet press, ventet, og oppnådde til slutt det ønskede resultat. Selv om den kinesiske kultur har en ubrutt historie på over 4000 år, så har landet opplevd dype og ofte voldsom­ me forandringer. Folket har måttet tåle utenlandsk innblanding og indre omveltninger - revolusjon, borgerkrig, tvangsforflytning og politiske rystelser. Noen av de største forandringene har skjedd i løpet av de siste få tiår. Makt som tidligere ble utøvd av halvføydale jordeiere og private bedriftsherrer, er overtatt av staten som nå eier all jord og det meste av industrien, og forsøker å regulere selv intime detaljer i folks privatliv. I det moderne Kina er mange mat­ varer og enkelte personlige goder rasjo­ nert. Boliger i byene blir tildelt, jobber blir anvist (det hender at mann og kone blir sendt til to vidt forskjellige steder), reiser kan bare foretas etter innhentet tillatelse som ikke er lett å få. Mange steder må unge par til og med søke staten om tillatelse til å få barn. En lang rekke av de forandringer Kommunistpartiet har gjennomført, er avgjort positive. Etter at kommunis­ tene fikk kontroll over Kina i 1949, er tiggerne nesten blitt helt borte fra by­ bildet og røverbandene på landsbygda er forsvunnet. En hel generasjon har vokst opp uten å ha opplevd hvilken tragedie en hungersnød er, og analfa­ betismen har sunket fra 85 % i 1949 til under 25 % i dag. I en viss grad påvirker blandingen av gammelt og nytt alle kineseres liv, men virkningen varierer mye i de forskjelli­ ge deler av dette enorme landet. Kina er stort i alle henseender. Med sine 9,56 millioner kvadratkilometer er det ver­

dens tredje største land; bare Sovjet­ unionen og Canada er større. Det strekker seg fra Stillehavet til Hima­ laya — en øst-vest-strekning på ca 3800 km — og dekker et usedvanlig miljøregister: subtropisk våtmark, elvedeltaer, åpent sletteland, bølgende åser og høyfjellsplatåer, golde ørkener og util­ gjengelige fjell. Det meste av landet er så tørt, så kaldt og så goldt at det er ubeboelig, eller nesten ubeboelig. Men en liten del av landet er i aller høyeste grad beboelig. Kina er langt den mest folkerike na­ sjon på jorden. Det er hjemland for en femtedel av alle mennesker som lever i dag: over én milliard, nesten fire gan­ ger så mange som i USA. Nitti prosent av folket lever i bare en sjettedel av landet, klynget sammen i de fantastisk fruktbare dalene langs tre store elver: Den gule flod i nord, Yangtze i sør og Vestelven enda lenger sør. Det er i de tett befolkede nedre deler av disse elvedalene, i den østre delen av landet, at det moderne levemønsteret

Ubebodd

1-10

10-100

| over 200 PERSONER PR. KM2

best kan observeres. Her ligger byer og industrialiserte forsteder og intensivt drevne jordbruksområder. Her bor bønder og gatefeiere, ballettdansere og industriarbeidere, filmskapere og sol­ dater, politikere og romforskere. De fleste av disse menneskene kan gruppe­ res i tre store kategorier som hver inn­ befatter flere sjikt av makt, prestisje og økonomisk status. En kategori består av akademikere og hvitsnipparbeidere — kirurger, bedriftsledere, lærere, rasjo­ neringsfunksjonærer osv. En annen omfatter industri- og handelsarbeidere. Bøndene representerer den tredje kategorien, og den er suverent mest tallrik. Ca 80 % av den kinesiske ar­ beidskraften driver jordbruk (i Frank­ rike bare 8 %, i USA bare 3 %). Det er blant bønder og håndverkere i jordbruksområdene de gamle kine­ siske tradisjonene holdes best i hevd.

Regjeringen har forsøkt flere planer for en omorganisering av jordbruket i store og små enheter, som kommuner og økonomiske kooperativer. Men det kinesiske jordbruket er fremdeles sen­ trert rundt de gamle markedsbyene, og arbeidet utføres fremdeles på små åker­ lapper av familiegrupper. Bøndene har dessuten en viss grad av økonomisk frihet. Mens de to andre gruppene alle er statsansatte lønnsmottakere, har bøndene anledning til å tjene litt ekstra ved å dyrke og selge egne avlinger, starte småproduksjon av leskedrikker eller raffinering av matolje. Typisk for en av de mer velstående bondefamiliene er en familie der over­ hodet er en pensjonert snekker ved navn Jiang. Han bor i en risdyrkende landsby 50 km nord for havnebyen Kanton. På grunn av det milde kli­ maet produserer området to risavlinger årlig, og — i vintermånedene - en tredje avling med bygg eller vinterhvete. Men landsbyen lever ikke av ris alene; den driver også svineavl. Pro­ duksjonsenheten den er en del av, har faktisk flere griser enn mennesker — 70000. Grunnleggeren av det moder­ ne Kina, Mao Tse-tung, kalte en gang grisen en vandrende gjødselfabrikk, og bøndene drar nytte av dette. En av Jiangs naboer, Zhang Liyi, hevder at den lille griseflokken hans produserer et tonn gjødsel årlig. Videre sier Zhang at han kan selge hver av sine griser i den nærliggende markedsbyen for over det dobbelte av det sønnen tjener i måne­ den som gruvearbeider. Siden det er mulig å drive jordbruk året rundt i dette klimaet, går arbeidet kontinuerlig. Jiang og naboene hans busser eller sykler ofte inn til Kanton for å hygge seg eller handle.

Et kart med farvegradering viser Kinas befolkningsproblemer: det meste av befolkningen er presset sammen på en sjettedel av landets territorium. I den fruktbare midtøstre regionen bor det over 200 mennesker pr. km2, mens enorme områder i vest er ubebodd.

21

Byen Guilin er best kjent for sine vakre omgivelser, omgitt som den er av smekre kalkstenstinder, innhyllet i tåke. Men Guilin er også et handelssentrum -

22

Jiang bor i et murstenshus med stengulv i et boligkompleks. Huset har vært i familiens eie i omtrent hundre år, og det har alltid bodd familiemedlemmer fra forskjellige generasjoner under dets tak. Som det meste av landsbybebyggelsen er huset — men ikke jorden det står på — privat eiendom, og Jiang be­ taler ikke husleie. Det er blitt bygget en hems over et av soverommene for å gi plass til den tallrike familien: kona, en sønn og svigerdatter, og syv barnebarn, hvorav det eldste for tiden avtjener sin militærtjeneste og bare er hjemme på permisjon. Sammenliknet med mange andre bondefamilier bor Jiang’ene ganske luksuriøst. Kjøkkenet har to komfyrer, og rett utenfor er det en avskjermet plass hvor de spiser middag når været tillater det. På den andre siden av kjøk­ kenet er det en bakhave med brønn og kombinert bad og toalett som fører ut til en kloakk langs husets yttervegg. (Fast avføring blir tatt vare på og brukt som gjødsel, som overalt i Kina.) Huset har to soverom, atskilt av en skillevegg. Det ene brukes også som stue, det andre som arbeids- og lager­ rom. I lagerrommet har Jiang grønn­ saker og store leirkrukker med for til hønsene og endene. Stuen vender mot bakhaven og har en bred dør som slip­ per inn lyset. Den er møblert med to bord, fire lenestoler og flere pinnesto­ ler. På veggen henger familieportretter i håndlagde trerammer, et speil, et pendelur og en plakat fra Pekingoperaen som viser stiliserte dramati­ seringer av tradisjonelle legender i for­ seggjorte kostymer. I rommet er det også en byste av Mao og flere planter. Jiang er pensjonist, men han står allikevel tidlig opp. «Min dag begyn­ ner klokken fem. Da står jeg opp og går

på tehuset for å møte venner og drikke te.» Klokken syv er han tilbake og hjel­ per kona, familiens matriark, med «å passe på de minste barna mens sviger­ datteren er på rismarkene». Kona, som også var risarbeider til hun gikk av med pensjon, står for husstellet. Hun styrer også familiens finanser, men, sier Jiang, hun er generøs. «Hun nekter ingen penger når de spør.» Hun har flere inntekter å være gene­ røs med. Jiangs pensjon er på 70 % av hans tidligere lønn, og han tar små snekkerjobber for familien og naboene. «Jeg bruker litt tid hver dag på å lage bord, stoler eller dører, og på å repare­ re møbler.» Men som overalt i Kina er tempoet bedagelig. Det er hyppige pratepauser, og måltidet midt på da­ gen varer gjerne et par-tre timer, etter­ fulgt av en lur. «Vi spiser middag ved sekstiden, og etter maten leser jeg avisen eller hører på radio». Klokken åtte er han i seng. Familien Jiang greier å spare en god del av inntektene. Det private jordstyk­ ket dekker det meste av grønnsakbehovet, og kollektivbruket de tilhører forsyner dem med korn, ris og fyringsved. «Vi bruker mye penger på klær,» sier Jiang, men den enkeltes utlegg ville ikke være nok til en skjorte i Vesten. Pengene går hovedsakelig til stoff, si­ den klærne som regel syes i hjemmet og snittet er standardisert. Menn og gut­ ter går i kortbukser, kvinner og piker i langbukser, og småbarna i sine meget praktiske splittbukser (side 24) i sterke farver. Jiang-familien i Sør-Kina har det betraktelig bedre enn Liu-familien i landsbyen Liuling i nord, en region Mao på grunnlag av førstehånds kjennskap betegnet som «fattig, til-

t knutepunkt for jernvare- og elvetransporten i Sør-Kina.

23

bakestående, underutviklet og fjellrikt». Hjemmet til Zhenyong og Yangjing og deres tre små barn er en hule, men en slik bolig har sine for­ deler. Forsiden er en stor åpning med en dør og treinnrammede vinduer dek­ ket med gjennomskinnelig oljepapir som slipper inn lyset. Innenfor er det rom som er kjølige om sommeren og lette å holde varme om vinteren med en kong, eller varmeseng, en bred leirplate med ild under. Lius hjem er et av mange som er gravd ut i rekker langs en åsside, slik at de danner en slags vertikal landsby. Selv lokalsamfunnets administrasjons ­ senter ligger i en hule. Slike huleboliger har lang tradisjon i dette området med bratte, men lett utgravbare åser, og det frigjør det flate terrenget på toppen av åsen og i dalbunnen til jordbruk. Og et hulehjem er lett å bygge: på 40 dager kan et lag på fire—fem arbeidere grave ut en bolig som varer i 30 år uten større reparasjoner. Begge Liu-foreldrene jobber på mar­ kene sammen med sine slektninger. Det er slitsomt arbeid. De har okser til å trekke treplogene, men ingen maski­ ner. Bare ca halvparten av Kinas jord blir pløyd med traktorer. Hovedavlingen består av vinterhvete. De lokale bøndene må, som alle i Kina, fylle en kvote. Hver familie mottar deretter sin del av et eventuelt overskudd, og resten blir solgt til staten mot kontanter. Pengene blir fordelt mellom arbeiderne etter felles overens­ komst. Det dyrkes også poteter, kål, bønner, tomater, meloner, løk, mais og hirse; en del av avlingen blir solgt, men det meste går til mat. Hirsen er grunnstammen i disse bøndenes kosthold. Nesten hvert enes­ te måltid består av en bolle med «gyl-

En pike gir mat til et lite barn i splittbukser, et typisk klesplagg for kinesiske barn. I motsetning til foreldrene som går med mørke klær, er ungene gjeme kledd i sterke farver.

24

den ris», eller hirsegrøt, servert med ris­ tede grønnsaker. I stedet for te drikker Liu-familien ofte en tynn hirsesuppe, og om vinteren lager Yangjing en gjæ­ ret hirsevin. Selv landsby hundene le­ ver av hirse og grønnsaker; bortsett fra i slaktetiden er de vegetarianere. I det meste av dyrkningstiden be­ gynner arbeidsdagen ved femtiden. Zhenyong går rett på markene, uten

frokost. Rundt klokken åtte går en av arbeiderne runden til de forskjellige hjem og henter mat til arbeidskamera­ tene. «Det går på omgang,» forklarer en lagleder. «Den som gjør det, begyn­ ner naturligvis senere på arbeidet. Å hente maten vår regnes som fullt ar­ beid. Det er ikke så lett å bære frokos­ ten til ti mennesker.»

Når Yangjing slutter seg til de andre på rismarkene, ser en eldre svigerinne til barna (dette ville naturlig være en bestemors oppgave, men alle bestefor­ eldrene er døde). Avhengig av årstiden plukker Yangjing ugress, snur jorden på steder der oksene ikke kommer til, eller hjelper til med innhøsting og tres­ king. Midt på dagen går hun hjem for å lage mat. Etter måltidet sover Zhenyong en times tid, mens Yangjing ofte bruker denne timen til å gå til elven med familiens vask. Klokken tre er mann og kone tilbake på markene, og der blir de til syv eller åtte. «Når jeg kommer hjem om kvel­ den,» sier Yangjing, «må jeg først lage mat til familien, og deretter forer jeg grisen og høna og de seks kyllingene. Så ser jeg til barna, og når de er i seng, syr og stopper jeg og den slags til klokken ti. Da er jeg trett og sovner.» Om sommeren, den travleste årsti­ den, står Zhenyong og Yangjing opp klokken fire og arbeider til mørket kommer. «Da sitter jeg ikke oppe om kvelden og syr,» sier Yangjing. Om vinteren, når det er minst å gjøre, står de ikke opp før seks, og Zhenyong spi­ ser frokost hjemme. Det er på denne tiden, når det er lite å gjøre på marke­ ne, at det meste av familiens klær blir sydd. For hvert familiemedlem syr Yang­ jing to drakter bestående av bukse og jakke, én vattert og én uvattert. Ofte må hun ta ut de små stingene i et utslitt plagg for å redde vatten inni. Også res­ tene av slike utbrukte klær kommer til anvendelse: selv om plastikksko er po­ pulære, bruker Yangjing ofte tøyrester, limt sammen i flere lag, og lager sko­ såler av dem - sålene og overlæret syr hun sammen med tråd hun lager av jute. Huleboliger i en bratt åsside i det indre av Nord-Kina. Ved hjelp av håndredskaper kan en familie grave ut et varmt, tørt og endog luftig hjem på 3 X 5,5 meter på et par måneder.

25

Mannen hjelper henne med mange av disse hjemlige syslene. I Liuling er det vanlig at mennene står for strikkin­ gen, og Zhenyong strikker fire par strømper i året. Han sørger for vann til huset og henter fire bøtter daglig fra en brønn i nærheten. Han samler også fyringsved, og av og til hjelper han til med å vaske. Zhenyong gjør mer enn hva vanlig er for menn i jordbruksom­ råder, og Yangjings naboer misunner henne. «De fleste mennene her,» sier de, «går rett til kang'en og legger seg når de kommer hjem fra arbeidet.» Men Yangjing ser på Zhenyongs assi­ stanse med blandete følelser. «Han er ikke så nøye med husarbeidet som en kvinne er.» Byen Yan’an ligger ikke lenger unna enn at man kan sykle dit, men Liu’ene drar ikke ofte til byen — «omtrent en gang i måneden,» sier Yangjing, «og da er det for å handle og se på opera. Hvis et godt, kjent operaselskap er på besøk, blir det oftere. Men vi drar aldri sammen, på grunn av barna. Vi kan aldri gå ut sammen om kveldene.» Landsfolks liv og vaner blir bare i liten grad berørt av statlige regler og forordninger. Selv om kommunistregjeringen rynker på nesen av store og kostbare feiringer av bryllup og tradi­ sjonelle festdager fordi de spiser opp bøndenes sparepenger, så gir stadig sli­ ke høytider som det kinesiske nyttår, Gravfeiings-festivalen og Månefestivalen om høsten påskudd til fest og feiring. Og i mange landsbyer kommer bryllup fremdeles i stand ved hjelp av mellommenn - selv om begge parter har lov til å protestere hvis de ikke er fornøyd med valget av partner. Den gamle skikken med brudepenger hol­ des også i hevd. Den er som en slags omvendt medgift - brudepengene er

26

ment å skulle være en kompensasjon til faren for tapet av en datter. Denne skikken er forbudt, og når unge par kommer til registreringskontoret for å få vigselsattest, blir de spurt rett ut om penger har vekslet hånd. De fleste ganske enkelt lyver og svarer nei. I byene mye mer enn på landet har folks dagligliv vært gjenstand for en dyptgripende omorganisering etter Frigjøringen. Befolkningen i byom­ råder omfatter ikke bare de akademi­ kere og statstjenestemenn som alltid har spilt en stor rolle i Kina, men også en voksende hær av industriarbeidere.

Selv om industrien fremdeles bare ab­ sorberer 10 til 14 % av arbeidskraften, er det store tall det dreier seg om: Kina har over to millioner stålarbeidere, seks millioner transportarbeidere og åtte millioner bygningsarbeidere. Fabrikkjobber settes høyt fordi de er sikre arbeidsplasser. Selv om det blir gjort sporadiske forsøk på å øke pro­ duktiviteten ved hjelp av bonuser og forfremmelser for ekstraordinær inn­ sats, betrakter folk flest fremdeles in­ dustrien som en «jernrisbolle». Fabrikkarbeiderne tjener bedre enn sine slektninger på landet. Har man først

Et bryllup med blanding av gammelt og nytt: Brudens leide drakt er klassisk, men både hun og brud­ gommen følger den nye skikken med å ha solbriller på under seremonien.

fått en jobb, mister man den nesten aldri igjen, og en normalt flittig arbei­ der kan regne med regelmessige for­ fremmelser. De fleste arbeidere bor i nærheten av jobben, ofte i et fabrikkkompleks med egne bekvemmelighe­ ter som klinikk, subsidiert kafeteria, daghjem og skole. Som på landet begynner dagen ved første hanegal for mange arbeidere. Med tunge øyne og bustete hår stimler de sammen like etter klokken fem i de felles vaskerommene i boligblokkene, med såpe, vaskevannsfat, tannbørste og håndkle. Etter en kort tid med spruting, spytting og gurgling, strømmer de ut i gatene for å ta en treningsrunde taijiquan (skyggeboksing), jogging eller wushu med sine langsomme, kampliknende bevegelser. Frokosten er enkel: grønn te, dampkokte bønner eller en bolle med risgrøt hjemme, i små res­ tauranter på veien til jobben eller i fa­ brikkens egen kafeteria. Rush-tiden er en støyende flodbølge av fullpakkete leddbusser, myldrende fotgjengere og millioner av sykler. Fabrikkarbeiderne har åttetimersdag, men de tar hyppige te- og røykepauser. Lunsjen i kafeteriaen består av en grønnsakbolle, ris og muligens en kjøttbit. Etterpå ruller arbeiderne ut sine vatt-tepper på nærmeste flate — et skri­ vebord, et gulv eller en kjerrelem - og tar seg en lur før de vender tilbake til arbeidet. Og slik er det, seks dager i uken. Arbeidernes fridager roterer, slik at fabrikken aldri stanser. En slik byfamilie er beskrevet av Orville Schell, en forfatter som bodde i Kina og arbeidet i en kommune og i en fabrikk. I Shanghai var han på hjemmebesøk hos Mester Chen («mes­ ter» går hverken på rang eller autori­ tet, men er en hederstitel som gis til

gamle, fortjente arbeidere). Chen job­ bet i Verksted 11 på Shanghai Elek­ triske Maskinfabrikk, og hans kone hadde jobb i et fabrikkutsalg. De bod­ de i Min Hang, et område med femetasjes boligblokker utenfor fabrikkområdet, med butikker, svømmehal­ let-, fire videregående skoler, 15 folke­ skoler og 80 000 beboere. Familien Chen delte et kjøkken med tre andre familier i samme etasje. I soverommet var det kofferter, et garde­ robeskap og to dobbeltsenger med et forheng mellom - én til foreldrene og én til de tre barna. Et trebord fullt av epler, sukkertøy, tyggegummi og teglass sto midt i rommet. «Det er stor forskjell på livet for oss arbeidere før Frigjøringen og nå,» for­ talte Chen stolt til Schell. «Før Frigjø­ ringen hadde vi bare små hytter og skur. Se nå: vi har leiligheter. Vi beta­ ler bare fire yuan i måneden i husleie [for én yuan får man 2 1/2 kg ris]. Jeg tjener 90 yuan i måneden og kona om­ trent 70. Om kveldene kommer jeg som regel rett hjem etter arbeidet,» sa han, «og leser eller hører på radioen.» Han pek­ te på en rød plastikkradio. «Jeg har laget den selv. Det er ikke bra lyd i den. Jeg må gjøre noe med bassen. Men jeg holder på med den.» Chen vendte seg mot det åpne vinduet og lyttet til lyde­ ne fra barna utenfor. «De ønsker deg velkommen,» sa han til gjesten. Chens enkle liv har sammenheng med mangelen på forbruksvarer i Kina. En arbeider må normalt ut med én til to månedslønner hvis han vil kjøpe en elektrisk vifte i et vareutsalg, tre måneders lønn (pluss bekreftelse fra arbeidsplassen på at han trenger den) for en sykkel, seks til åtte måneders lønn for et lite kjøleskap eller en svart/

hvit TV. En liten husstand bestående av foreldre og ett barn har sannsynlig­ vis én sykkel (en bil — og en farve-TV — er en umulig drøm). De vil nesten alltid ha en radio, en symaskin og et arm­ båndsur til hver av de voksne. De fleste kinesere er fornøyd med disse bekvemmelighetene, og mange begrenser bevisst sine ambisjoner til en plass på fabrikkgulvet. Dette har to praktiske årsaker. En slik jobb har liten tilknytning til det politiske liv, og ar­ beideren kan ikke lett trekkes inn i de doktrinære tverrstrømninger som ofte har feid bedriftsledere, og også lavere funksjonærer, vekk fra behagelige pos­ ter i storbyene, og ut til hardt kropps­ arbeid i ørknene i vest. Den andre år­ saken er rent økonomisk. Forfremmel­ se til stilling med ansvar og makt betyr ingen større forandring i levestandar­ den. Det er riktig at noen få viktige per­ soner i partiet, statsapparatet og for­ svaret nyter en viss luksus: limousiner med privatsjåfører, tjenere og romslige hjem i inngjerdete haver. Men de er unntakene. Kløften mellom fattig og rik som en gang var så bred, er nå be­ tydelig innskrenket: Det store flertall av dem som arbeider med hodet, de så­ kalte «intellektuelle», har det materielt sett bare litt bedre enn dem som arbei­ der med hendene. Til denne gruppen hører den enor­ me hæren av byråkrater som alltid har stelt med detaljene i kinesernes liv. I keiserdømmets tid styrte Peking-utnevnte administratorer og embets­ menn hvert eneste lokalsamfunn i hele landet. Disse tidlige byråkratene ble utvalgt etter skriftlige prøver som testet deres forståelse av konfusiansk doktrine og deres kyndighet i diktning og kalli­ grafi. Aristokratisk bakgrunn var ingen betingelse (selv om de rike hadde en

Et begravelsesfølge kledd i hvitt, sorgens farge, trekker kurven mellom seg. Myndighetene oppfordrer folk til å kremere sine døde, men landsbyfolk holder fast på sine gamle begravelsesskikker.

27

fordel med sin lette tilgang til utdan­ nelse), og fattige ungdommer kunne undertiden avansere til høye stillinger. I dag stilles det naturligvis andre krav. Nå er det marxistisk doktrine og dyk­ tighet som teller. Og i en valgsituasjon kan ydmyk bakgrunn være en fordel. Forfremmelsene går til dem med «rik­ tig klassebakgrunn», dvs de som kom­ mer fra eiendomsløse bondefamilier. Medlemmene av dette nye byråkra­ tiet inngår i en rangstruktur med over 20 trinn. For kineserne er det lett å fast­ slå den enkeltes status ved å se på deres personlige tilbehør- trekket på kontor­ stolen, materialet og snittet i klærne, til og med antall jakkelommer, kulepen­ ner og gensere. En vestlig journalist be­ skrev en gang en høy embetsmann res­ pektløst som «en firelommers, tre kulepenners, sekslags, Shanghai-sydd an­ svarshavende» person. Den viktigste fordelen ved å inneha en høy stilling i Kina er at den gir mu­ lighet til å delta i et gjensidig, men for­ dekt begunstigelsessystem som kalles bakdøren. Gjennom bakdøren får de priviligerte tilgang til livets bekvem­ meligheter. I det gamle Kina var korrupsjonen allestedsnærværende. I et folkelig ord­ tak advares det: «Døren til dommerens hus står alltid åpen, men de som ikke har penger, bør ikke våge seg inn.» Den slags korrupsjon finnes fremdeles, men den er ikke vanlig, og aldri åpen. I stedet tuskhandles det med tjenester eller gaver for å få tilgang til importerte luksusartikler, teaterbilletter, reiser og spesialtilfeller som å skaffe en slekt­ ning på landet jobb i byen. Noen av fordelene ved å inneha en høy stilling får man et glimt av ved å se på livsstilen til en viss professor Zhao, nestleder for sitt fakultet ved et univerEn eldre mann i Peking gjør sine taijiquan-øvelser. Denne spesielle formen for morgengymnastikk har sin opprinnelse i et martialsk pantomimespill fra 1600-tallet og praktiseres daglig av millioner av kinesere.

28

sitet i Kina. (Navnet er et psevdonym for å beskytte ham mot eventuelle ube­ hageligheter; det tales ikke åpent om privatmennesker på det nivå dagens Kina befinner seg.) Zhao tjener 110 yuan i måneden — til sammenlikning er den gjennomsnittlige industriarbeider­ lønn på 45 yuan. Hans hustru, Yuling, er lærer i den videregående skole og tjener 80 yuan i måneden. To sønner, Weida og Xilian, studerer ved farens universitet og blir til en viss grad hjulpet i sin karriére gjennom hans posi­ sjon: for eksempel gir hans bakdor dem adgang til ellers utilgjengelige bøker i universitetets bibliotek. Familien Zhao bor i toppetasjen i et hus som ble bygget før Frigjøringen. Det bor fire familier på tilsammen 12 mennesker i det femværelsers huset, men Zhao’ene har to rom fordi de er den største familien, og på grunn av sin høyere rang. Det ene rommet er kombinert spisestue og soverom for foreldrene, det andre stue og soverom for sønnene. I Zhaos etasje er det et baderom som benyttes av alle leieboerne. Det består av et badekar og et toalett, men det er bare toalettet som brukes: det er ikke varmt vann, og alle fire familier bader på universitetets badehus. Familien Zhao har skilt ut en del av badet og om­ gjort det til et lite kjøkken som de har utstyrt med en propanovn. De fyrer med en treovn; det er farlig og skittent, men mer pålitelig enn sentralfyren. I de fleste moderne boligblokker virker det som om varmtvannsberederne all­ tid er underdimensjonerte. Zhao’ene er en velutstyrt familie. De har to TV-apparater, hvorav ett farve, stereoanlegg, kjøleskap og vaskemas­ kin. Møblementet består av en sofa, to skrivebord, flere lenestoler, et sammen-

brettbart spillebord som de spiser ved, og tre senger. Familien eier også en sy­ maskin, fire små lommekalkulatorer, fire sykler og fire armbåndsur. Noen av disse eiendelene er innkjøpt av profes­ sor Zhao på utenlandsreiser. I Kina kan en lommekalkulator koste en van­ lig arbeider to til tre månedslønner. I tillegg til foreldrenes lønn får fa­ miliemedlemmene månedlige rasjoneringskort på ris, matolje, bomullsstoff, hvetemel og bønner. Zhao og hans kone pleide å handle dagligvarer hver dag, men nå som de har kjøleskap, handler de annenhver dag. Kjøtt er dyrt, så de pleier å nøye seg med 500 gram på deling mellom de fire. Best li­ ker de svinekjøtt. Fisk er dyrt og vans­ kelig å få tak i, og skalldyr enda sjeldne­ re. Unge Weida sier at han har spist reker bare «en eneste gang på mine 20 år». Grønnsaker er billige i seson­

gen, og agurk, baicai (kinesisk kål) og snittebønner er blant de mest popu­ lære. Familien deler på husarbeidet så vel som på innkjøpene. Det hender ofte at Zhao lager frokost; Yuling og guttene må være på skolen 7.30, men han kan som regel skrive og drive forsknings­ arbeid hjemme om morgenen. Yuling står imidlertid for det meste av mat­ lagingen - også familielunsjen —, og guttene har ansvaret for oppvasken. Familien Zhao tilbringer normalt kveldene hjemme og leser eller ser på TV. De ser gjerne på 7-nyhetene— som ofte har innslag fra vestlige fjernsyns­ stasjoner-, språkkurs i engelsk, varietéforestillinger og dubbete vestlige underholdningsserier. Selv om Zhao’ene liker film og opera, og har råd til å gå, så har ingen av dem tid til å stå to timer i kø klokken fem om morgenen for å få

Jogging er en relativt ny tilvekst til det vide spekteret av utendørsaktiviteter kineserne utøver overalt hvor det er plass - i parker, i gater, til og med på bussholdeplasser.

29

EN HENDIG OVERSIKT OVER DAGLIGDAGSE ORD

billetter. Men selvfølgelig - hadde fa­ milien Zhao hatt en bredere bakdør, kunne de ha fått billetter uten å stå i kø. Bare noen få priviligerte kinesiske akademikere har det så komfortabelt som familien Zhao. Den amerikanske journalisten Richard Bernstein ble i Peking kjent med et mer typisk ungt par som han kalte Wang og Li. Begge hadde kontorjobb i midtsjiktet i stats­ administrasjonen og tjente forholdsvis bra. De hadde fjernsyn, et japansk kjø­ leskap og en stor, gammeldags radio med en ny stereo kassettspiller tilkob­ let. Allikevel bodde de og deres fire år gamle sønn på ett rom i et student­ hjem. Da Bernstein spurte dem hvor­ dan en gjennomsnittsdag i deres liv så ut, ga svaret han fikk uttrykk for mye av den frustrasjon som finnes i det moderne Kina. «Wang og Li,» skrev Bernstein, «står vanligvis opp ved syvtiden. De gjør sønnen klar for barnehaven. I student­ byen er det varmt vann 15 minutter hver morgen for dem som ønsker å bade: dette skjer i dunkle, triste fellesbad, ett for menn og ett for kvinner. De vasker seg så fort de kan, ikke bare på grunn av den korte tiden, men også fordi frokostsalget i kantinen begynner samtidig med at det varme vannet blir tilkoblet baderommene. På grunn av denne ulogiske planleggingen hender det ofte at de kan få et bad, men ingen frokost, eller frokost, men intet bad, siden maten raskt blir utsolgt. De arbeider begge fra 8 til 11.30 om formiddagen og fra 1.30 til 5 om etter­ middagen. Wang sykler til jobben (20 minutter) og Li tar bussen (40 minut­ ter). De pleier å dele på det meste av husarbeidet, slik at Li tar seg av barnet, gjør rent og lager mat, mens Wang har ansvaret for klesvask og innkjøp. Det

ff ff tø £Rff

stasjon

buss

bussholdeplass taxi

ff

ff

huochezhan

yuan

gonggong qiche

fen

fen

chezhan

hvor mye?

duoshao

R ff chuzu qiche

flyplass

feijichang

jeg forstår ikke

liiguan

restaurant

fanguan

te

cha

marked

ff

bushi

IB qing

beklager

kaishui

ill W *tff

velkommen

xiexie duibuqi

huanving

goddag

(Mf

nihao

farvel

sa

zaijian

gongyuan bowuguan

ir

gongchang

shangdian

butikk toalett

w

cesuo

turist

Jr w

liike

kvinnelig %

i dag

i morgen

san

fire

ra

fem

i wu

seks

/X

liu

syv

ff

qi

åtte

A ba

ni

7L jiu f l shi

si

ff

jintian mingtian

åpen

kaimen

stengt

ff

n

guanmen

inngang

å

□

utgang

ff

□

venstre

tre

ra

zuotian

n

nan

er

ff ff

ff

yi

—-

ff

i går

nu

en to

shi ff

vær så snill

shichang

museum

mannlig

wo budong

yiyuan

park

fabrikk

ff 'li

x Jr

takk

sykehus

7C yuan

ja

nei hotell

ff ff

Zhongguo

Kina

feiji

varmtvann

ff s

huoche

fly

ti

30

ff ff

tog

høyre

ff

ff

fare

vær forsiktig forside

bakside

rukou chukou

zuo

vou weixian

ff ff

xiaoxin

ml qian tø

hou

Vanlige kinesiske ord i norsk oversettelse. På motstående side en omskrivning til pinyin, Kinas offisielle system for å erstatte lyden med vestlige bokstaver.

er det siste som gjør ham rasende. Han sier at han ofte prøver å lure seg unna jobben klokken 11 om formiddagen for å gjøre noen innkjøp, noe som kan ta ham en hel time. Bortsett fra innkjøpene av ris og hvetemel annenhver måned, tar han seg sjelden bryet med å handle på statsmarkedet fordi det alltid er overfylt og har knapt med varer. Derfor prøver han seg på det frie markedet og betaler heller litt mer for å slippe å stå så lenge i kø. Hans tommelfingerregel er at hvis det står mer enn 20 mennesker i køen, gidder han ikke stille seg i den. For Wang og Li kom den siste fru­ strasjonen da de prøvde å få kjøpt lam­ mekjøtt for å servere sin amerikanske gjest middag hjemme, men ikke hadde greid det og derfor hadde måttet ak­ septere hans tilbud om å spise middag med ham på hotellet. Wang var rasen­ de over dette tapet av ansikt og sa fny­ sende: «Dere utlendinger bor på dette hotellet der alt kan skaffes. Dere behø­ ver aldri presse dere inn på en buss en varm augustdag for å komme et sted, eller sykle i motvind i januar. Derfor kan dere aldri fa noen forståelse for måten vi gamle hundre etternavn lever på,» sa han og brukte det kinesiske ut­ trykket for vanlige folk. Han fortsatte: «Men prøv dette: Lat som du skal lage middag til fire. Sett opp en liste over alt du trenger. Kjøttet, grønnsakene, oljen, potetmelet, soyasausen osv. Så går du ut og prøver å kjøpe det. Se om du greier det; se hvor lang tid det tar før du skjønner at det er umulig.» I de daglige gjøremålene til folk som familiene Wang, Zhao, Liu og Jiang ser vi hvor mye og hvor lite Kina har forandret seg. Tradisjonelle verdier holdes i hevd innenfor et strengt regel­ verk. Livet er generelt sett bedre, om

KINESISK UTTALE Lyder ipinjjm-omskrivning er oppført nedenfor, med de tilsvarende lyder i det eldre Wade-Giles-systemet til høyre. Bortsett fra innarbeidede navn som f.eks. Peking, bruker denne boken pinyin, som ble gjennomført av den kinesiske regjering i 1979.

PINYIN

a b c ch d e f g

h i

j k 1 m n o P q r s sh t u w X

y z zh

NORSK EKVIVALENT

WADE = GILES

som i far som i be som i sats som i chips som i dag som i deg som i fot som i gå som i hår som i min, eller som i eng. «sir». som i jeep (eng. utt.) som i kan som i land som i måne som i nei som i låve som i park som i rutsje som i rett som i sønn som i sjø som i topp som i lur som i water (eng.) som i sjø som i jet som i zero (eng.) som i jump (eng.)

a P ts’ ch’ t e f k h i ch

k’ 1 m n o P’ ch’ j s, ss, sz sh t’ u, ti w hs y ts, tz ch

enn spartansk, for nesten alle. Folk flest dyrker fremdeles landsbyjorda i sitt an­ sikts sved. Allikevel lå Kina som num­ mer fire blant verdens stålprodusenter og som nummer syv blant de oljepro­ duserende land i midten av åttiårene. Rundt 270000 vitenskapsmenn, tek­ nikere og data-analytikere driver forsk­ ning på emner som kjernefysikk og romforskning. Kunsten er gjenstand for spesiell årvåkenhet og har begynt å blomstre igjen etter flere tiårs avbrudd. I 1980 fantes det syv profesjonelle musikkakademier, antallet skuespillertrupper hadde øket til 2000, og 3000 litterære magasiner hadde sett dagens lys igjen. Kinas disiplinerte hær på fire millioner menn og kvinner er den stør­ ste væpnede styrke i verden. Utenfor de tre elvedalene som er hjem for nesten alle kineserne, ligger to tredjedeler av nasjonen, sparsomt be­ folket av «offisielt anerkjente minorite­ ter» som er kinesiske statsborgere, men ikke regnes som kinesere. Selv om de utgjør seks prosent av folket, dreier det seg om flere mennesker enn det bor i Frankrike — og deres levemåte skiller seg stort sett mer fra kinesernes enn kinesernes fra franskmennenes. Selv innenfor det begrensete områ­ det som er bebodd av den myldrende menneskemassen som kaller seg kinese­ re, er det store variasjoner. Kineserne i sør ser annerledes ut enn dem i nord; de oppfører seg annerledes og snakker dialekter så forskjellige at de er gjensi­ dig uforståelige for hverandre. Og det er dette som er det kinesiske under: at mangfoldighet og enhetlighet begge er tilstede i en så påfallende grad.

31

EN BONDEFAMILIES GJØREMÅL Fotografier: Richard D. Gordon

Til tross for alle forandringer som er blitt gjennomført under kommuniststyret, virker den kinesiske landsbygda fremdeles som et slags fabelland der tiden har stått stille — ikke bare i et par tiår, men i århundrer. Bondefamilien her og på de neste sidene bor i en velstående kommune og er lykkelig fri fra den håpløse fattigdom­ men og den stadige truselen om hungersnød som var en realitet i gamle dager. Men levemåten til denne familien - familien Guo — skiller seg lite fra forfedrenes. Tre generasjoner bor fremdeles sammen i den samme toroms boligen. Alle, også familiens matriark (i midten, under og til høyre), er opptatt med gjøremål som praktisk talt ikke har forandret seg på tusenvis av år. Landsbyen i Nord-Kina der familien Guo bor, har en del småindustri, men jordbruk er fremdeles folks viktigste syssel. Landsbyen ligger på en høyslette der vintrene er kalde, så hovedavlingen utgjøres av en hårdfør maistype. For Guo’ene og de andre landsbyboerne gir den en gylden høst som alt annet kretser rundt.

Tre generasjoner av familien Guo. Zhiming, faren, Xian, moren, og de tre eldste sønnene flankerer bestemor Guo og den yngste sønnen, Haifang. Bak dem er døren til huset, omgitt av lykkesymboler og, på veggen, et lite buddhist-alter.

32

En pause i de daglige gjøremål. Xian lager tau av jutefibre, mens bestemor Guo nyter en sigarett. Dette er familiens dagligrom, dekorert med fotografier og plakater. Det fungerer både som dagligstue, spisestue og soverom. Til høyre sees sengen og varmeovnen.

33

TIDLØSE ARBEIDSOPPGAVER

Tre landsbyboere kaster maiskjemer i luften med trespader for at frøskallene skal blåse vekk, mens Xian ordner haugen med en hjemmelaget kost. I bakgrunnen en statseid sagbladfabrikk.

Leiching, Guo-familiens eldste sønn, på vei til markene med sin hestekjerre for å hente naturgj ødsel, det vanligste gjødningsmidlet i Kina. Leichings jobb som landsbyens kjerrekusk på heltid gir ham flere arbeidspoeng pr dag, 15, enn faren (til høyre) får som jordbruksarbeider.

34

Zhiming tar en røykepause i landsbystallen mens en hest snuser ham på ryggen. Han har sitt eget muldyr i et skur nær hjemmet.

35

Førsteklassingene, også Haifang (nummer to fra høyre, annen rekke) har jakke og lue på seg i timene, for skolen gjør forsiktig bruk av sitt kull-lager.

36

UNDERVISNING FOR LANDSBYBARNA

En lærer gir en elev ekstratimer i matematikk i landsbyens skole. Det spartanske møblementet består av en transportabel ovn som bare brukes om vinteren, med et ovnsrør som stikker ut gjennom et vindu. De fleste barn i dagens Kina går på skole til de er minst 16 år.

Leiching ser på mens hans yngre bror Sanching strever med leksene på et stenbord i bakhaven, mens kyllingene tripper rundt svinestien i mursten (bakerst). Treet er dekket til for å beskytte det mot barkspisende dyr.

37

ANSVARSHAVENDE HJEMME BESTEMOR

Bestemor Guo fjerner tålmodig agnene fra frø hun har samlet sammen etter den første renseprosessen (side 34). Like ved de forkrøplede føttene hennes - som ble sammensnørt da hun var barn, før denne skikken ble forbudt ligger familiens gris, mens en kanin stjeler litt lunsj.

38

Assistert av barnebarnet Haifang og to andre barn åpner bestemor Guo ertebelger under forberedelsene til kveldsmåltidet. Husets bakhave er stedet for det meste arbeidet og også for andre familieaktiviteter på milde og solrike dager.

Bestemor Guo handler med en kramkar og følger nøye med når han veier opp maisen hennes på en transportabel vekt. For maisen bytter hun til seg doufu, et bønneprodukt som skaffer det meste av proteinet rdet kinesiske kostholdet. Dou/u-mannen sykler gjennom landsbyen to ganger i uken og slår på rattet med en liten klubbe (i bakgrunnen) for å avertere sine varer.

39

Lunsj-forberedelser. Xian siler mel opp i en velbrukt skuff. Til venstre er familiens kullkomfyr.

40

MÅLTIDER FRA ET DAMPFYLT KJØKKEN Xian presser ned håndtaket på en presse, laget av kommunens metall­ arbeidere, som omgjør meldeig til lange, mektige, gule nudler. Ved siden av henne står en dampende gryte med grønnsaker som sammen med svine­ kjøttet utgjør resten av måltidet.

Bestemor Guo rører kyndig i gryten med det kokende kjøttet - svinekjøtt med fettet på. Svinekjøtt er så sjelden kost på kinesiske gårder at alt på dyret blir utnyttet. Dessuten brukes det lite olje i maten, så bondebefolkningen både trenger og nyter fettet som en del av kostholdet.

41

Før lunsj hjelper Zhiming sin yngste, Haifang, med å vaske hendene i et fat ved inngangsdøren.

Hele familien samles i bakhaven for å nyte måltidet bestående av nudler med svinekjøtt og grønnsaker. Gyldne maiskolber, nylig innhøstet, ligger overalt i bakhaven, henger i trærne og dingler fra mønene. Mye av maisen blir lagret i familiens kornlager, et loft med inngang like over hoveddøren.

42

43

Et oversvømmet område jevnes ut og dyrkes opp til rismark ved hjelp av vannbøfler i nærheten av Stenskogen i Yunnan-provinsen i sørøst, Kinas risproduserende region. Stensøylene, kalkstensformasjoner som er blitt presset opp av jordens bevegelser, er blitt formet og utgravd av vær og vind.

44

ET MANGFOLDIG LAND Vårbrisen leker med de hundre gress Duftende orkideer vokser langs min hekk Dette er ett Kina, en haveliknende eng så rik og frodig at en risbonde kan lokke både to og undertiden tre avlinger årlig ut av sitt oversvømte jordstykke. Markene er kjølige; det sparsomme regnet har stanset; Vårens farver myldrer på alle kanter.

Dette er et annet Kina, en endeløs, treløs slette der hveteaks bølger i vinden og en mektig elv - avvekslende godlynt og blindt destruktiv, — ruller mot havet mellom diker høye som låver. Der himmelen er som veggene på et telt, truk­ ket ned over Den store steppen, himmelen er grå, grå: og steppen vidstrakt, vidstrakt.

Dette er et tredje Kina, en øde, guds­ forlatt ørken, grå og gold, pisket av nådeløse vinder. Hundre mil er forseglet med is Tusen mil av hvirvlende snø.

Dette fjerde Kina er en region med isdekte fjell og høytliggende daler der gjeterne speider under pelskantede hetter og varmer sine trælete fingrer over små bål. Hvert av disse fundamentalt forskjel­ lige områdene er karakteristisk for et

stort, kileformet segment av et land som ligger på førsteplass i verden hva befolkning angår og på tredjeplassen når det gjelder territorium. Dets 9,56 millioner kvadratkilometer strekker seg fra havet vestover gjennom Asias landmasse. Det har felles grense med India og Nepal i sør, i nord ligger Sov­ jetunionen og i nordøst Korea. Naboer i sør er Burma, Laos og Vietnam. Innenfor dette enorme området fin­ nes kontraster av alle slag. Kina er verdens mest jordbruksorienterte nasjon, men allikevel er bare 11 % av landet egnet for landbruk - det gjelder først og fremst de store dalene langs Den gule flod, Yangtze og Vestelven. Resten er for bratt, for kaldt eller for tørt. I det regnrike, subtropiske sørøst er det evig sommer; i de nedbørfattige ødemarkene i nordvest veksler hete somrer med bitende kalde vintrer. De høyeste fjelltoppene i det fjerne og util­ gjengelige sørvest er høyere enn noen på den vestlige halvkule. Allikevel er det en forsenkning i jordskorpen i nordvest-ørkenen med en underlig oase, Turpan, som ligger 155 m u.h. (jordens laveste punkt, Sodoma ved Dødehavet ligger 394 m u.h.) I de sentrale høylandsområdene i sør løper elver med store fossefall gjennom dype slukter og gir Kina et større hydroelektrisk energipotensiale enn noe annet land på jorden. Men på deltaslettene i nord faller Den gule flod bare 15 cm pr km på de siste 800 km.

45

Og selv om landets kystlinje strekker seg 5600 km langs Gulehavet og Østog Sør-Kina-havet fra Nord-Korea til Vietnam, ligger de fjerneste områder av Sinkiang-provinsen lenger fra havet enn noe annet sted på jorden. Landskapet og klimaet er ikke de eneste kontraster innen de fire hovedkvadratene - sørøst, nordøst, nordvest og sørvest. Jordbruket er nødvendigvis forskjellig. Det samme er naturlig nok matvarene. Selv folket er forskjellig. Kina er som de fleste land en blan­ ding av flere titalls etniske grupper. Innen landets grenser, og medregnet som dets borgere — men ikke regnet som kinesere -, lever 55 offisielt anerkjente minoriteter som alle følger sine egne skikker og vaner. De utgjør bare en liten del av totalbefolkningen, men allikevel er det 60 millioner av dem. De har begrenset politisk selvstyre; de fles­ te bor i de øde beiteområdene i vestprovinsene. Men ikke alle. En gruppe, de risdyrkende Zhuang’ene, lever i hjertet av Kinas mest folkerike region, solbeltet i sørøst. Zhuang-folket er på alle kanter om­ gitt av det store flertallet av befolk­ ningen, de som regnes som kinesere. De kaller seg selv Han fordi de alle sporer slekten sin tilbake til grunnleggerne av Han-dynastiet, en nordlig folkegruppe som regjerte i Kina i rundt 400 år, fra 206 f.Kr. I to tusen år brakte gjentatte invasjoner fra nord nye erobrere til lan­ det. De blandet seg med Han-folket, samtidig som andre grupper ble drevet i stadig nye bølger sørover og deretter blandet seg med folk som allerede bod­ de i disse områdene. I dag er Han en etnisk sett meget sammensatt gruppe som omfatter et utall undergrupper. Denne stadige folkevandringen mot landets sørlige grenser har gjort Han-

46

folket til en kulturelt sett enhetlig, men etnisk mangfoldig gruppe. Innbygger­ ne i Kanton langt i sør ser for eksempel annerledes ut enn dem i Tianjin i nord; de fleste sør-kinesere er også spinklere bygd enn nord-kineserne. Og hva vik­ tigere er - de snakker annerledes. Selv om alle Han-kinesere bruker det samme skriftspråket (kap. 3) og teknisk sett snakker det samme språket,

Han-pike i tradisjonell drakt.

snakker de det på hundrevis av dialek­ ter. I Kanton snakker de f.eks. kantonesisk, i Shanghai kommuniserer de på wu, i Fujian er dialekten min og i Pe­ king mandarin. Mandarin, den nord­ lige dialekten til det keiserlige hoff, er det kinesiske regjeringsbyråkratis offi­ sielle språk, men selv utdannede sørkinesere bruker det sjelden seg imel­ lom.

Mange av disse dialektene er gjensi­ dig uforståelige. Tegnet for «skog», f.eks., uttales «lin» på mandarin, «lum» på kantonesisk og «ling» på min. Problemet blir ikke mindre av at intonasjonsvariasjoner gir forskjellig betydning til samme ord. Kantonesisk har åtte forskjellige toner, mandarin bare fire. På grunn av denne fonetiske forvirringen vil en kantonesisk bonde som bare snakker sin egen dialekt, ikke være i stand til å kommunisere med en wu-talende Shanghai-kjøpmann eller en Peking-byråkrat som snakker mandarin. Til og med kinesiske filmer som produseres i Hong Kong eller Taiwan, med mandarin-talende skue­ spillere, må tekstes på kinoene i Kan­ ton. Regjeringen prøver å vikle seg ut av denne lingvistiske floken ved å opp­ muntre befolkningen til å snakke Pekingmandarin, som i Kina kalles putonghua. Språket undervises i skolen, og praktisk talt alle kinesiske barn går nå på skole. Fellesspråket putonghua kan bidra til å minske de etniske og religiøse for­ dommer som lenge har vært merkbare i Kina. I år 40 f.Kr. ble befolkningen i den nordlige provinsen Shanxi beteg­ net (av «søringer») som profittbegjærlige; i det 20. årh. - oppdaget den tyske sosiologen Wolfram Eberhard - regnes de fremdeles som forretningsorienterte. På samme måte har sør-kineserne ofte stått lavt i nord-kinesernes øyne. Inntil nylig ble f.eks. menn fra Fujian hånlig kalt «tre blader», bare i stand til å be­ handle skarpe instrumenter som skred­ dere, frisører og kokker - yrker som ble sett ned på. Den moderne forfatteren Lin Yutang har karakterisert nord-kineserne som «hardføre, høye og robuste, sterke,

sunne og humoristiske», og sør-kineserne som «innstilt på makelighet og kultur og forfinethet, mentalt utviklet, men fysisk degenerert, glade i poesi og det gode liv, kloke i forretninger, be­ gavet i skjønnlitteratur og feige i krig». Og makelighet og kultur kunne man forvente å finne i sørøst, for det er den rikeste av Kinas fire hoveddeler. Der ligger de store havnebyene Shanghai og Kanton med sitt forretningsliv og det meste av den dyrkbare jorden - de fruktbare dalene rundt Yangtze og Vestelven. Der ligger også avleiringsslettene i kystområdene langs Sør- og Øst-Kina-havet som strekker seg inn­ over i landet til det forrevne fjellandskapet i Yunnan og Sichuan. Her ligger landskapet som vi i Ves­ ten ser for oss når vi tenker på Kina. Varmt og fuktig, grønt og som regel frostfritt - vakre omgivelser med rismarker i duse farver og bønder i bredbremmete hatter i arbeid på terrassene i åssiden. I en region, rundt byen

Guilin, har kalkstensgrunnfjellet under åsene frembrakt et underlig landskap. Vær og vind har skulptert dette grunn­ fjellet til merkelige spisse kupler som stiger rett opp av jorden som enorme bambusskudd (f. 50—51) og har uthult det til en labyrint av underjordiske grotter fulle av stalagmitter og stalagtitter. Dets trolske skjønnhet har inspi­ rert generasjoner av kunstnere. Mange av skogene som en gang dek­ ket denne regionen er for lengst ryddet; bare i Sichuan finnes det fremdeles uberørte bambusskoger som er fredet område for de få gjenlevende pandaer. Myrer er blitt drenert, og 2000 år gamle kanaler fører unna overskuddsregnet etter sommerens monsunstormer, samtidig som de utgjør et nettverk av vannveier for transport. En gjen­ nomsnittlig årsnedbør på rundt 150 cm □ MONGOLER Dessuten: DAUR EWENKI OROQUEN

□

KOREANERE

HAN Dessuten: DONGXIANG GAOSHAN HEZHE HUI LI MANCHU SHE TU TUJIA YUGUR

□ TIBETANERE Dessuten: BAOAN LUOBA MENBA QIANG SALA

ra ACHANG BAI BENGLONG BULANG BUYI DAI DONG DULONG GELAO HANI JINGPO

‘JINUO LAHU LISU MIAO NAXI NU PUMI SHUI WA Yl

ggZHUANG Dessuten: JING MAONAN MULAQ YAO

(nesten tre ganger så mye som i Lon­ don), kombinert med subtropisk var­ me, gjør at jorden kan dyrkes året rundt i denne regionen. Selv i høylan­ det i Sichuan er vintrene milde. Et nes­ ten konstant skyteppe beskytter rismarkene i dalen mot den kaldere luften rundt fjelltoppene. Så sjelden trenger solen igjennom at hundene i Sichuan, heter det, «bjeffer når solen skinner.» Regionens mest spektakulære skue er utvilsomt den store Yangtze-elven som snor seg frem på sin 6418 km lange kronglete vei fra de høye fjellene i Tibet til havet. Dens nedslagsområde er på hele 1958000 km2. Yangtze er den tredje lengste elven i verden, etter Nilen og Amazonas, og har en lang rekke navn som den har fått opp gjen­ nom tidene av de forskjellige folke­ grupper som har bodd langs den — Den store elv, Den lange elv, Den gyldne sands elv. Marco Polo gjorde en reise opp Yangtze som «tok mer enn 100 dager», og han fant ut at elven på sine steder «var 16 km bred fra bredd til bredd.» I motsetning til den nådeløse Gule flod, som har skapt enorme ødeleggel­ ser med sine oversvømmelser, går Yangtze over sine bredder bare om­ trent hvert tiår, og da sjelden med store tap av menneskeliv. Og den er farbar for havgående skip langt inn i landet, slik at byer som Wuhan, som ligger omtrent 720 km fra utløpet, har kunnet bli viktige industrisentra. Midtveis i sitt løp, der den passerer Wushan-fjellene, fosser elven gjennom en rekke sluk med stupbratte sider «som tusen sjøer», skrev dikteren Su Dongpo, «helt opp i én kopp». Yangtzesluktene, som en gang tok mange sjøfolks liv når de skrøpelige far­ kostene deres ble knust mot klipper og

Det viktigste hjemlandet til Kinas 56 etniske folkegrupper fremgår på dette farvekartet. Hvis én gruppe er dominerende innenfor et område, er det den som er oppført først. Hanfolket, f.eks., dominerer det meste av de østlige områdene, men det bor også 10 andre etniske grupper der.

47

2 skjær, er blitt ryddet for de verste hindringer og er nå et reisemål for cruiseturister. Turistene fraktes trygt med elvebåter gjennom de tre største slukene - Qutang, Wuxia og Xiling en strekning på 185 km. Det er ikke bare landskapet som gjør sørøst-Kina til et rikt område. Frukt­ bar jord og subtropisk klima gjør det til Kinas spiskammer. Nesten halvparten av landets ris kommer fra Yangtze- og Vest-bassengene, i tillegg til en sann overflod av andre matvarer: peanøtter og lichee, sitrusfrukter og søtpoteter, sukkerrør og te. Videre svin og fjærkre (som oppales på biprodukter fra mar­ kene), og store mengder fisk og skall­ dyr fra havet utenfor kysten. Ris er grunnstammen i kostholdet her, og i Kina er ikke ris én enkelt mat­ vare. Det finnes rundt 50 000 arter, og omtrent en tredjedel av disse dyrkes i Kina av individuelle bønder. Noen verdsettes for smakens skyld, andre for sine vekstegenskaper. Ildris kan f.eks. dyrkes på avsvidde marker, og hundredagsris modnes raskere enn andre. Perleris har små, lettygde korn og er populær i nord. Glutinøs ris blir en klebrig masse når den koker opp og er særdeles mektig; det er denne risen man lager boller av. En annen art, aromatisk ris, er høyt verdsatt for sin pikante, nøtteliknende duft (i gamle dager gikk det meste av denne risen til det keiserlige hoff). Mer enn halvparten av landets be­ folkning bor i sørøst. Allikevel har re­ gionen gjennom nesten hele Kinas his­ torie vært underlagt det hveteproduserende nordøst. «Nord-kineseren er i sitt vesen en erobrer og sør-kineseren er i sitt vesen en handelsmann,» hevdet Lin Yutang. «Av alle de keiserlige ban­ dittene som har grunnlagt dynastier i

48

Kina, har ingen kommet fra sør for 1979 kan føre til en ytterligere økning Yangtze. Slik tradisjonen utviklet seg, av landets råolje-eksport. ble det til at ingen risetende sør-kine­ Det var selvfølgelig jordbruk og ikke sere kunne bestige dragetronen; det industri som var grunnlaget for den kunne bare nudelspisende nord-kine- nordøstlige kvadrantens maktposisjon. sere.» Til tross for det barske og ustadige kli­ Hovedstaden Peking ligger i den maet er den enorme sletten rundt Pe­ nordøstlige kvadranten — et overveien­ king (324 000 km2) et meget produktivt de flatt, treløst sletteland med varme, jordbruksområde som utgjør 20 % av ofte tørre somre og lange, sure vintre. Kinas dyrkbare jord. Hvor man enn Regionen strekker seg fra utkanten av snur seg, ser man hveteåkrer med Yangtze-dalen og nordover til fjellene i spredte, velstelte landsbyer i horison­ Heilongjiang, helt oppunder Sibir og ten. grensende til Japan-havet. Vestover Fruktbarheten på denne sletten, som omfatter den de forblåste steppene i er flat som et bord i hundrevis av kilo­ Indre Mongolia, like på den andre meter, skyldes en gunstig kombinasjon siden av Den store murens sneglespor. av vind, jordsmonn og vann. Vannet Langs den østlige utkanten av denne bringes til sletten av Den gule flod, som kvadranten ligger imidlertid en av de synes å strømme gjennom den kinesis­ tetteste industrikonsentrasjoner i Kina. ke historie som en slags dualistisk dra­ Jern- og stålfabrikker, oljeraffinerier, ge, på samme tid ondsinnet og velvillig. skipsverft, kraftstasjoner og verksted­ Men det er bare ved menneskenes industri som produserer redskaper, hjelp, gjennom irrigasjon, at vannet fra landbruksmaskiner, lastebiler, trakto­ elven når markene. Det totale areal rer og lokomotiver ligger tett i tett med kunstig vanning økte med en rundt Peking og Bo hai-bukten, som tredjedel på ett tiår, mellom 1965 og skjærer seg dypt inn i landet. 1975, slik at omtrent halvparten av Industrien vokste frem her fordi det Kinas jordbruksjord nå vannes kuns­ var rikelig tilgang på energi fra kull- tig. I hveteområdene er irrigasjonsprodagbruddene ved Fuxin, Kinas største. senten mye høyere enn i landet for øv­ I den senere tid har Kina fått en rig: 80 %. ny energikilde til industrien og til eks­ Elven hjelper også til med å spre det port i de enorme oljefeltene i Song- øverste jordlaget, matjorden, som hua Jiang-Liao He-bekkenet. Oljen enkelte steder er 75 meter tykt og den har forvandlet landsbyen Daqing til et mest fruktbare i Kina. Denne matjor­ slags Klondyke av raffinerier, petrokje­ den kommer opprinnelig fra høylandsmiske anlegg og 700000 mennesker. områdene vest for Peking. Kraftig vind Rørledninger fra Daqing til havne­ skraper løs det øverste løsslaget og blå­ byene Qinhuangdao og Liida fører ser det østover så luften fylles av støv. Daqings olje frem til tankbåtene for Om våren er luften så full av støv i eksport. En del av Kinas olje går til Peking at folk ofte bruker munnbind Hong Kong og Thailand, mens Japan når de skal utendørs. alene har kjøpt nærmere 10 mill, tonn Mye av støvet vaskes til slutt ut i årlig. Og oppdagelsen av nye oljefelter elven, som har fått sitt navn etter alt under den grunne Bo Hai-bukten i slammet den tar opp i seg — en tettere

FIRE KJØKKEN FOR OVERDÅDIG MATLAGNING

Kineserne har antakelig spist godt lenger enn noe annet folk på jorden. Kokker — «matdoktorer» - hadde høyere status enn medisinske leger så langt tilbake som 2000 f.Kr. Mer enn 9000 skrifttegn i det kinesiske språk betegner en eller annen form for mat, tilberedelse av mat eller matredskaper. Provinsguvernører på besøk i hovedstaden pleide å ha med seg sine kjøkkensjefer. Selv Konfutse skal ha skilt seg fra sin kone på grunn av hennes kulinariske ufullkommenhet. Det kinesiske kjøkken utviklet seg gjennom tidene til en disiplin med uforanderlige lover. Balanse er helt avgjørende, særlig mellom ris og annen stivelsesholdig mat (kaltfari) på den ene side, og kjøtt og grønnsaker (cai) på den andre. Blanding av kontrasterende smaker er et annet prinsipp. Både lukten, farven og konsistensen på maten - til og med fasongen - betraktes som viktig, for maten skal appellere til alle sanser (over til høyre). Landets egne begrensninger har formet kokekunsten. Mangelen på brensel favoriserer rask tilberedelse, derav vekten på raske steketeknikker og finskårne råvarer. Manglende fryse- og kjølemuligheter har kineserne kompensert for ved å utvikle matbevarende metoder som salting, røking, graving, sukring og annet. Det meste av Kinas gressland er uegnet til kyr og meieridrift. Derfor er oksekjøtt en sjeldenhet, og melk, ost og andre meieriprodukter finnes omtrent ikke. Protein får de gjennom billig fisk, svinekjøtt og fjærkre. Landets beskaffenhet og klima har også inndelt Kina i fire hoved-«kjøkken»: det nordøstlige, eller mandarin, rundt Peking og Den gule flod-bekkenet; kystområdet med Shanghai og områdene rundt; det sørøstlige, med Kanton; og det innlands-sørøstlige i Sichuan.

Kjøkkensjef Zhou DeDing holder frem delikatesser fra Kinas store kjøkken: tusenårgamle egg, bambusskudd, pepper, kirsebær og reddik en av dem utskåret som en fugl.

I det sørøstlige Kantonkjøkkenet som er best kjent i Vesten fordi så mange kokker derfra emigrerte til Europa og USA — er ris hovedingrediensen fordi dette er en risdyrkende region. Men der er også en tykk haifinnesuppe og enkle fiske­ retter, f.eks. sjøabbor i en kryddersaus basert på gjærede svarte bønner. Lenger inne i landet, i Sichuan, finner vi sterkere kost. «For noen,» har mat­ eksperten Margaret Gin skrevet, «blir det første bekjentskapet med det flam­ mende sichuan’ske kjøkken også det siste. Griper de etter vannglasset for å slukke brannen i munnen og halsen, oppdager de at det er som å slukke et bål med bensin - flammene bare slår

enda høyere. Men de som gir opp, vil aldri oppdage dets spektrum av smaker - surt, salt, søtt, duftende, bittert og varmt - som kan oppleves alle på en gang og som egentlig ikke lammer ganen, men snarere stimulerer smaksknoppene.» Kystområdet rundt Shanghai har spesialisert seg på kompliserte retter basert på råvarer fra havet, og forseggjorte dampkokte kjøttretter. Den amerikanske forfatterinnen Emily Hahn minnes en nyttårsbankett i Shanghai som omfattet fire forskjellige retter av svin, «rødkokte svineknoker, dampkokte, innbakte svineboller, sprø svinesvor og helstekt pattegris» - i tillegg til karpe og grønnsaker. I nordøst, der hvetenudler erstatter risen, er mange stuinger og grillstekte retter populære. Mest berømt er kanskje Peking-and, kjent for sitt sprøe, gyldne skinn, men også mange andre retter er verdt et nærmere bekjentskap. Her i hovedstaden var de gamle tiders hoffbanketter orgier i ødsel oppfinnsomhet. En lamslått engelsk gjest ved en fest i 1880 så «små asjetter med elegante tre- og firkantede pyra­ mider bestående av små fasanbiter, gjøgjess, posteier osv. Her sto tallerke­ ner med små appelsiner, der herme­ tiske plommer, og der igjen mandler. Der var kvedefrø, splitterter, valnøtter og hasselnøtter, dessuten ingefær, sitron og limon.» Ragoufer, supper og «sterk kyllinghakkelse» fulgte nådeløst på hverandre og deretter «bord dekket med helstekt smågris og fugler av alle slag» som ble oppskåret av ti smakfullt antrukne tjenere. Det keiserlige hoff er nok borte, men de overdådige bankettene eksisterer fortsatt når spesielle begivenheter skal markeres i en kommunistisk stat med fantastisk mat som er et av verdens kulinariske vidundere.

49

2

I den autonome regionen Guangxi i sørøst, nær Guilin, vasser bøndene gjennom en dam på vei til markene. Vannflaten gjenspeiler de karakte­ ristiske kalkstensformasjonene i området.

50

slamkonsentrasjon enn noen annen elv i verden. På den siste biten av den 4632 km lange reisen mot kysten legger Den gule flod fra seg den rike slamlasten på Den nord-kinesiske slette. Prisen for denne jordberikelsen har vært en serie katastrofeartede oversvømmelser. De siste 3000 år har Den gule flod gått over sine bredder mer enn 1500 ganger og tatt over 10 millioner liv. Ikke til å undres over at elvens annet navn er Kinas Sorg. I over 30 århundrer har folket i Nord-Kina bekjempet Den gule flod med jorddiker. Så langt tilbake som i år 400 f.Kr. rant elven allerede «over bakken». I dag ligger elvebunnen høyere enn markene rundt, og enkelte steder i de lavereliggende områder er overflaten enda fem meter høyere, holdt i sjakk av massive jordvoller, høye som låver, som løper mot hori­ sonten som jevne åsrygger. Nederst er disse kunstige åsene opptil 30 meter brede og på toppen 20, nok til å gi plass til en tofils kjørebane, og enkelte steder også jernbanespor. Den første av Den gule flods dikebyggere var en halvmytisk skikkelse som ble kalt Yii den Store. Den dag i dag lærer kinesiske skolebarn om hans heltemodige bedrifter. Etter en for­ ferdelig oversvømmelse i året 2297 f.Kr. fikk Yii i oppdrag å temme Den gule flod. Han skal ha mobilisert tuse­ ner av mennesker til å oppmudre elve­ leiet og grave avledningskanaler. Ar­ beidet tok 13 år, og i dette tidsrom var Yii aldri hjemom, enda han passerte forbi huset sitt ved tre anledninger. Da prosjektet var fullført, ble Yii belønnet med å bli utnevnt til keiser - og Den gule flod skal etter sigende ha holdt seg i ro i 1600 år. Fra Han-dynastiets tid finnes det his­

toriske dokumenter som viser at det ble iverksatt gigantiske dikeprosjekter. Hundretusener av arbeidere ble mobi­ lisert til å grave ut millioner av tonn med jord og bruke den til å lage skrå voller. For å gjøre dikene fastere, ble skråningene beplantet med kaoliang, en plante som har et særdeles kraftig rotsystem. Når de ble plantet på dikesidene med rotsiden mot vannet, bandt kao-liang-røttene slammet og forhind­ ret erosjon. Dette systemet brukes den dag i dag, særlig på steder hvor det er blitt sprekker i dikene etter flom. Men enda så høye dikene er blitt bygget, har elven steget enda høyere. Under en fryktelig oversvømmelse i 1887 rev den opp et 100 meter bredt hull i diket på sørsiden ved byen Zheng-zhou. I løpet av minutter var hullet blitt 7—800 meter stort. Vannet flommet østover, dekket et område på 26 000 km2 og dannet en innsjø på stør­ relse med Lake Erie. 1500 byer og landsbyer ble ødelagt. «Hver kveld,» skrev en aviskorrespondent, «gjør ly­ den av vinden og vannet, og gråten og skrikene, og ropene om hjelp, et inn­ trykk av ufattelig og grusom nød.» I 1950-årene begynte kineserne på et ærgjerrig trepunkts-program for å temme Den gule flod en gang for alle. Langt inne i landet, på løss-platået, har de plantet tusenvis av trær for å hindre erosjonen. På strategiske punkter i el­ ven har de bygd hjelpediker på tvers av hoveddikene for å dempe og avbøye strømstyrken. Allikevel er ikke Kinas Sorg helt temmet. Langvarig regnvær fører uvegerlig til katastrofe enkelte steder når de frådende vannmassene finner et svakt punkt og presser seg gjennom. Et medlem av kommunen i Henan be­ skrev en massiv innsats for å holde til-

51

2 gjennom årtusenene. I dag er disse regionene stort sett befolket av minori­ teter, etniske grupper som ikke er Han-kinesere. Bare der, i den nord­ vestlige og sørvestlige kvadranten, dominerer minoritetene. Etter kommunistenes maktover­ takelse har regjeringens politikk over­ for de offisielt anerkjente minoritetene vaklet mellom tiltak beregnet på å fremme assimilering, og programmer som anerkjenner og endog oppmunt­ rer til etnisk mangfold. Økt opplæring

Golog-kvinne fra Tibet

bake. Den gule flod etter at flere dagers kraftig regnvær sommeren 1970 hadde fått elven til å stige til faregrensen. «Da vi kom frem til elven,» sa han, «var vi en del av en kilometerlang prosesjon.» Han oppdaget «titusener av bønder i fullt arbeid. De kastet opp et nytt jord­ lag, 70 cm høyt og én meter bredt, for å gjøre diket høyere. Bare tommer skilte flomvannet og toppen på det gamle diket. For hver kurv med jord ble diket høyere. Kommunen var bare to dagers regn fra en betydelig katastrofe. Nå, etter fem dagers arbeid, og ved hjelp av tusenvis av andre arbeidere, var den definitivt utenfor faresonen.» Vest og nord for de store bekkenene til Den gule flod, Yangtze og Vestelven ligger to tredjedeler av Kina, et område så ugjestmildt som noe sted på jorden. Over dets sparsomt gressbevokste sletter var det de stormet frem, de ville rytterfolkene som gjentatte ganger invaderte Midtens rike opp

52

Sentralregjeringen ga halv-autonom status til fem regioner med store mino­ ritetsbefolkninger- Guangxi, Ningxia, Indre Mongolia, Sinkiang og Tibet. Denne forandringen tillot bruk av lo­ kale språk i skolene og regionale radio­ sendinger, og muliggjorde også oppret­ telsen av sentra der minoritetsledere kunne få spesialopplæring i admini­ strasjon, medisin og annet. I de senere år har de kinesiske lederne også angre­ pet den selvtilfredse forakten Han-kineserne tradisjonelt har betraktet «barbarene» blant dem med. Dette har ført til en ny offisiell forståelse for slike etniske særegenheter som muslimenes kostvaner og de seremonielle kostymer forskjellige folkegrupper bru­ ker på sine festdager. Den mest betyd­ ningsfulle innrømmelse statsledelsen har gjort overfor minoritetene, er å frita dem fra de strenge fødselskontrollbestemmelsene som rundt 1980 hadde redusert befolkningsveksten til bare 1,4 % årlig. Minoritetspar kan også gifte seg tidligere enn den minstealde-

Pelskledd kasakk-nomade

i kinesisk språk, oppløsning av regio­ nale sosiale og økonomiske organisa­ sjoner og masseforflytning av Hankinesere til minoritetsområder har bi­ dratt til å gjøre folket mer homogent og understreke likhetene snarere enn for­ skjellene. Men samtidig har andre til­ tak støttet den offisielle politikken som garanterer alle nasjonaliteter «frihet til å bruke og fremme sitt tale- og skrift­ språk, og å beskytte eller omdanne sine egne skikker og seder». Hui-gutt i muslim-lue

ren som er fastsatt for Han-kinesere, nemlig 27 år for menn og 25 for kvin­ ner. Ironisk nok har fødselshyppigheten blant minoritetene vært lavere enn blant Han-kineserne til tross for denne dispensasjonen. De største minoritetsgruppene i den nordvestlige og sørvestlige kvadranten - og de folkegrupper som har de mest særpregete kulturer er kasakkene og uygurene i nordvest, og tibetanerne i sørvest. De to første gruppene er musli­ mer, mens tibetanerne praktiserer lamaismen, en modifisert form for budd­ hisme der den gudeliknende Dalai Lama er gjenstand for tilbedelse. Reli­ gionen alene ville være nok til å sette disse folkegruppene utenfor resten av Kina. Men omgivelser og levemåte innebærer mye større forskjeller enn religionen gjør. Kasakkene, uygurene og tibetaner­ ne bor i nesten ubeboelige områder. Uygurene og kasakkene lever spredt i provinsene Gansu og Sinkiang — den siste utgjør alene nesten en sjettedel av

det kinesiske territorium. Det er en tom og forblåst grusørken, avbrutt av golde fjell og spredte flekker med beiteland. Det var gjennom dette området den gamle Silkeveien gikk, den som fra det 1. årh. e.Kr. brakte orientalske han­ delsvarer fra Chang’an til Samarkand og videre til Antiokia. Befolkningen i regionen sier at landet har tre «for mange’r» og tre «for lite’r»: «for mange vinder og for lite regn, for mye sand

Kirgisisk pike

Usbekistansk patriark i turban og krumstøvler

og for lite gress, for mange stener og for lite jord.» Industrien er i ferd med å forandre denne fjerne nordvest-regionen. Det er blitt oppdaget mineraler i Tian-fjellene, olje i Dzungarian-bekkenet og kull i Uriimqi. Dette har fått befolknin­ gen i Uriimqi, hovedstaden i Sinkiang-regionen, til å vokse fra 80000 i

1940-årene til nesten én million i 1980. I og rundt Uriimqi ligger fabrikker som produserer jern, sement og teksti­ ler. Men veksten i området begrenses fortsatt av «for mange’ne» og «for lite’ne», og de fleste kasakker og uygurer lever fremdeles som de har gjort i århundrer, av jordbruk og gjeting. Det er langt mellom de få oasene som egner seg til jordbruk. Nedbøren her overstiger aldri 50 cm i året og lig­ ger ofte på under 25 - bare litt mer enn det som faller i Kalahari-ørkenen i Afrika. De få og små elvene forsvinner i sanden eller fordamper i en luft så tørr at regndråpene ofte forsvinner før de når bakken. I Lop Nor - en rekke saltbekkener der kineserne driver sine kjernefysiske prøvesprengninger - har en ørkenelv forandret kurs flere ganger og forandret beliggenheten til sjøen den renner ut i. Da Marco Polo passer­ te Lop Nor i det 13. årh., lå sjøen på 41 ° nordlig bredde og 88° østlig lengde. Senere lå den på 39 °Nb og 88 °01, for

Dai-pike fra Yunnan i tradisjonell drakt

53

2 så enda senere igjen å vende tilbake til sin opprinnelige posisjon. Vintrene i ørkenen er bitterlig kalde og somrene varme. Plutselige støvstormer oppstår og utvisker himmelen og forandrer landets konturer. Da Marco Polo krysset de pregløse sanddynene i den 1500 km brede Taklimakanørkenen, der «det ikke er noe spiselig å finne», noterte han at «folk som gjør denne reisen, pleier å holde tett sam­ men. Alle dyrene har bjeller rundt hal­ sen så de ikke skal komme seg bort. Og ved sengetid blir det satt opp et merke som viser retningen på neste dags­ marsj.» Ordet Taklimakan betyr på uygur-språket betegnende nok «er man en gang kommet inn, kommer man aldri ut igjen.» Like nord for Taklimakan ligger Kinas laveste og varmeste punkt, den 115 meter dype Turpan-forsenkningen. Det er målt sommertemperaturer her på opptil 75 hetedirrende grader, men Turpan — en veistasjon på den gamle Silkeveien som passerer under Tian-fjellene i nord - er også en oase. Man kan søke ly for heten i skyggen av vinrankene som får fuktighet fra un­ derjordiske kanaler som samler opp vann fra fjellelvene. Mange av kana­ lene er flere hundre år gamle; de går på kryss og tvers gjennom ørkenen og vedlikeholdes gjennom kunstige hull i sanden. Men selv om kanalene skaffer vann til Turpans druer, trues vinrankene av frost om vinteren og av sandstormer tre måneder om vårep. Vindene, som kalles svarte orkaner, tvinger folk til å holde seg innendørs i dagevis—på sam­ me måte som snøstormer kan gjøre det i andre egner. Ved skogplantningsprosjekter i nyere tid er det blitt plan­ tet et beskyttende belte rundt oasen.

54

En kasakk-gjeters yurt, her fraktet av en ku (under), settes opp ved at gitterveggen foldes ut, takstøttene festes til veggen og lufteringen (i midten), og så dekkes det til med sivmatter og filt.

Dette har redusert faren og innført trær i et landskap som en gang var like treløst som naboregionen Mongolia, den som er blitt beskrevet som stedet der du må gå 100 km for å henge deg. Skogbeltene har til og med gjort druedyrkingen i Turpan til en liten indust­ ri. I dag produserer oasen rosiner og 20 forskjellige vinsorter. Også andre Sinkiang-oaser er meget produktive. To besøkende så nylig på markedet i landsbyen Hami «brødvarer med gyldne skorper» og «boder fulle av gulrøtter, eggeplanter og flere typer bønner, deriblant én med en over 30 cm lang, sirkelrund belg.» Der var gresskar i overflod, løk, saftig grønn pepper, selleri, salat, agurk og den fan­ tastisk velsmakende Hemi-melonen, hver frukt «med produsentens vare­ merke». Mange av de 5,4 millioner bofaste uygur-bøndene bor i hus av soltørket leire. De innvendige veggene og sen­ gen - en 3 X 4 meter stor leirhelle - er dekket med mangefargede tepper. Livet er ganske annerledes for den andre store gruppen som lever i den nordvestlige kvadranten, nemlig de 800000 kasakkene. De er teltboende nomader, etterkommere etter det ville hestefolket som i sin tid pleide å terrori­ sere reisende langs Silkeveien. Nå er de fredelige gjetere med sauer og geiter. Om sommeren driver de sine flokker til høylandsengene i Tian-fjellene; når snøen kommer vender de tilbake til gressgangene på steppen igjen. Boligen deres er en karakteristisk kuppelformet struktur som kalles yurt. Den består av filt strukket over et skjelett av grener, det hele surret med tau. En yurt kan brettes sammen til en kompakt bylt som sammen med et imponerende utvalg av kjøkkenredskaper fraktes på

YURT: ET KOMFORTABELT HUS I EN HENDIG PAKKE

Yurten har vært de kinesiske nordvestnomadenes hjem i rundt 3000 år. I løpet av denne tiden har dette origi­ nale mobile hjemmet forandret seg lite, selv om det i dag masseproduseres yurter i enkelte fabrikker. Yurten er et filtdekket reisverk av pil som kan foldes sammen og fraktes på et lastedyr. Det tar bare en time å sette det opp (venstre) til en rund bolig - cirka seks meter i diameter - som er behagelig å oppholde seg i selv i det barske klimaet på steppene. Opptil åtte filtlag holder varmen i vintermånedene når tempe­ raturen utendørs kan synke til — 40°, og om sommeren kan filten brettes opp

slik at brisen blåser gjennom gitter­ verket. Det er stort sett mennene som monterer og demonterer boligen. Det er allikevel kvinnene som overvåker prosessen, for yurten er deres ansvar; som regel inngår den i brudens med­ gift. Bak tre- eller filtdøren— som kalles ish kir mas, «hunden skal ikke slippe inn» -, viker det spartanske ytre for innvendig luksus. Yurten er overdådig utstyrt med farverike tepper og utskårne møbler og er et hyggelig hjem på steppene.

Omgitt av tepper og matter brodert i muntre farver ønsker en kasakk og hennes to barn vestlige gjester vel­ komne til yurten med mat og drikke. I hånden holder kvinnen et instamaticbilde hun nettopp har fått av en av gjestene.

55

2 lastedyr til de nye beitemarkene. Ved ankomsten er det fort gjort å sette det opp. Kasakkene lager mat over åpen ild når været tillater det, og mye av maten sin får de fra buskapen. En reisende skrev at et kasakk-lam han hadde sett leke med barna tidligere på dagen, ved middagstid «var blitt kunstferdig omgjort til 50 eller 60 shish kebab’er og kjøttsuppe». Varm geiteeller sauemelk er den vanlige drikken, undertiden blandet med svart te og smør, og av gjæret hoppemelk frem­ stilles en populær drikk som kalles kumys. I denne dyppes sprø biter av tørt, ugjæret brød. Enda mer avhengige av buskapen sin enn kasakkene er tibetanerne, som bor i den fryktinngytende regionen i Kinas sørvestlige kvadrant, høyfjellsplatåene og de frosne toppene i Tibet og Qinghai, «Verdens tak». Gjennomsnittshøyden her er på 4000 meter, og de høyeste toppene ligger mer enn 7500 m o.h. Luften er tynn, vintrene sprengkalde og blåsende med tempe­ raturer ned til — 40°. Selv om somme­ ren er det ingen som lar seg overraske av et plutselig snøvær. I hvert fall én gruppe tibetanere, gologene som streifer om i høylandet på grensen mellom Tibet og Qinghai, har ry på seg for å ha en krigersk natur beslektet med de amerikanske apasje­ nes. En fransk oppdagelsesreisende som i forrige århundre vekket gologenes vrede ved å beskylde dem for hestetyveri, ble uten mer om og men innsydd i et yakskinn og kastet i en iskald elv. I nyere tid ble kinesiske regjeringstropper underveis til Tibet massakrert av golog-gerilja da de krysset gologenes territorium. Selv navnet antyder stivsinn og uforlikelighet: på tibetansk

56

betyr golog «hodet bak-frem». Tibetanerne flest er mindre blod­ tørstige. De lever på enkelt vis i et land som enten er fjell eller dekket med en tynn mose som bare den allestedsnær­ værende yak’en kan holde liv i seg på. Yak’en, en slags okse med lurvete pels som rekker den helt til klovene, er en av hjørnestenene i tibetansk økonomi. En tilreisende har beskrevet yak’ens betydning for hans opphold: «Yaksmør i teen, yak-kjøtt i suppa, yakmyse på tallerkenen, herlig pikant yakyoghurt til å klarne strupen med, kap­ per av yak-ull over skuldrene, tepper av yak-ull under føttene - og, etter lunsj, rideturer på yak’er gjennom yak-fylte daler, sittende i sadler av yak­ skinn med tøyler av yak-skinn i hen­ dene, etterfulgt av en båttur i en yakskinnsbåt.» Det lille som finnes av dyrkbar jord i landet ligger stort sett rundt hoved­ staden Lhasa og brukes mest til bygg som dyrkes energisk i den fem måne­ der lange vekstperioden. Byggen røres i te og rulles til spiselige kuler, eller den brukes til chang, et byggøl. Chang’en kan også destilleres og blir da til den sterkere arak. Siden 1950-årene har den kinesiske okkupasjonen ført til øket bruk av grønnsaker i tibetanernes kost­ hold. Så ukjent var matvarer som løk, tomater, paprika og bønner at de for­ virrede tibetanerne sa at kineserne spiste gress, akkurat som dyr. Tibet og Qinghai er nesten helt uten skog. Men i de forrevne fjellområdene ligger kildene til to av Kinas store el­ ver: Den gule flod og Yangtze begyn­ ner sin reise mot de fruktbare Handalene i den fjerne sørvestlige kvad­ ranten. På en måte kan man derfor si at det tibetanske høylandet nærer hele den kinesiske nasjon.

En snøleopard henger over hesten til en golog-nomade. Disse dyrene, som står i fare for å bli utryddet, blir drept på grunn av knoklene, som brukes i folkemedisinen.

57

58

I vest, et helt annet land Sammenlagt utgjør kirgiserne, uygurene og tibetanerne - tre av de særegne minoritetene i Vest-Kina — mindre enn 1 % av landets befolkning. Men selv denne beskjedne andelen er en hyllest til deres nøysomhet og ressursstyrke. De lever i golde fjellområder; ødslige daler og glovarme ørkener som hører til de mest ugjestmilde omgivelser på jorden. Tibet, som dekker 1 221 600 km2 nord for Himalaya, er et enormt platå som bare ligger litt lavere enn de svimlende fjellene i horisonten. Halvparten av de 3,4 millioner menneskene som den kinesiske regjeringen har klassifisert som tibetanere, bor her; resten er spredt over flere provinser mot øst. Omtrent 20 % av tibetanerne er nomader som driver med yak, fredelige, raggete skapninger som ikke gjør noe av kulden og som forsyner nomadene ikke bare med melk og kjøtt, men også med hår til å veve telt av. Resten av tibetanerne er bønder. De dyrker hovedsakelig bygg som de rister lett, maler og blander med varm te og smeltet yak-smør til en rett som kalles tsampa. Tibetanerne har sin egen variant av buddhismen, mens uygurene og kirgiserne lenger nord er muslimer. Av kirgiserne er det bare 90000; de er nomadiske gjetere som driver med yak, geiter, kameler, sauer og hester i de høytliggende, gressrike dalene i Pamir, det fjellrike grenselandet mellom Kina og Sovjetunionen nær det nordvestlige hjørnet av Tibet. Fra Pamir- og Tibet-platået faller landskapet brått ned mot det enorme Tarim-bekkenet i Sinkiang, som for det meste er ørken og på enkelte punkter ligger under havets nivå. Dette er de ca 5 millioner uygurenes hjemland. Også de er bønder, for det finnes oaser her og der i det tørre landskapet, og uygurene kanaliserer smeltevann fra fjellene rundt til å overrisle sine åkrer med bomull, hvete, kål og frukt.

En kirgis-rytter i silhuett mot de snødekte skråningene på Muztagata, et 7490 meter høyt fjell i Pamir. Han følger den gamle Silke­ veien, den tradisjonsrike ruten for østvest-handelen over Pamir og gjennom ørkenen bak.

59

60

VERDENS TAK

En farveglad golog-kvinne melker en yak. Gologene er et tibetansk nomadefolk. I overensstemmelse med tibetansk buddhisme er håret hennes flettet i 108 småfl etter — antallet hellige egenskaper som etter tradisjonen utgjør en opplyst sjel.

Lhasa, Tibets hovedstad og hellige by, ligger i skyggen av Himalaya på et platå 3660 meter over havet. Den mest iøynefallende bygning i Lhasa er Potala (i midten til venstre), et kjempepalass som skal inneholde 1000 rom, 10 000 altere og 200 000 statuer. Det ble opprinnelig bygget for Dalai Lama, den åndelige leder for de tibetanske buddhistene.

61

FJELLDALENES NOMADER

Kirgisiske kamelførere driver sine dyr mot beitemarkene ved foten av Pamirfjellene. Selv om en del varer nå fraktes med lastebil inn i disse en gang så utilgjengelige områdene, er veiene få, og det meste av transporten til de spredte nomadegruppene foregår fremdeles på kamelryggen.

En kirgiser i svarte lærstøvler sitter fredelig med sin sønn på et jorde ved den gamle Silkeveien. Faren har på seg en tradisjonell skinnlue, mens gutten bærer den militærliknende skyggeluen som er så populær over hele Kina.

62

En kirgiser vender seg mot Mekka, kneler ned i fjellene 3960 meter over havet og bøyer seg i bønn.

63

ET HJEM I ØRKENEN

En uygur med en rosenkrans i hendene sitter nedgravet til livet i den varme sanden i Turpan-bassenget i Sinkiang for å pleie gikten sin. Sommer­ temperaturen her kommer ofte opp i 45°.

Uygurer på vei langs Silkeveien i en eselkjerre passerer de monumentale restene av Gaochang, et kultur- og handelssenter i Turpan-bekkenet mellom det 1. og det 15. århundre e.Kr.

64

65

Det overdådig utskårne og malte sommerpalasset ved Det keiserlige hoff ved Kunming-sjøen i Peking, med sine mytologiske figurer på taket, ble bygget i 1888. Men selve bygningsmåten - særlig de dekorerte støttebj eikene i taket - følger gamle mønstre som gjorde dem motstandsdyktige mot jordskjelv.

66

EN OMFATTENDE KULTUR FORENT I SKRIFTSPRÅKET En kinesisk skrivemaskin består av en trykkmekanisme over en settekasse med noe sånt som 2000 forskjellige ty­ per, eller tegn. Hvert tegn er ett ord, enestående og forskjellig fra alle andre symboler. Den som skriver må finne det ønskede tegnet i settekassen og der­ etter dra i en spake som presser tegnet inn i trykkmekanismen, som igjen slår et gjennomslag gjennom et farvebånd. Maskinen likner mer på en presse enn på en vanlig skrivemaskin, og den er tungvint og langsom i bruk: de aller dyktigste greier bare 20 tegn i minut­ tet, sammenliknet med de 80 ord i minuttet en god sekretær i Vesten greier. En vanlig kinesisk settekasse inneholder de 2000 tegn som blir hyp­ pigst brukt, men for å skrive selv det enkleste manuskript, må operatøren ha tilgang til en tilleggskasse med ytterligere 9000 tegn. Opprinnelsen til dette stenografiske problemet ligger langt tilbake i tiden: Det finnes manuskripter fra 2000 f.Kr., og innen år 1200 f.Kr. har skriftspråket i det vesentlige funnet sin form. Det er en overdådig rikdom bygget inn i det. De fleste européiske språk greier seg med 26 bokstaver for å gjengi alle talte lyder; det kinesiske skriftspråk er deri­ mot et skattkammer fylt av over 50 000 forskjellige symboler, logogrammer, som alle står for forskjellige ord. Det skal litt av en hukommelse til

for å mestre et slikt språk. Et barn må kunne skjelne mellom minst 1000 sym­ boler før det kan lese selv enkle tekster. Allikevel er det fordeler ved et slikt tegnsystem. Det har lenge vært, og er fremdeles, av overordentlig stor betyd­ ning for landets kulturelle og politiske enhet. Folket i Kinas ulike regioner er en blanding av forskjellig etnisk opp­ rinnelse, og de snakker gjensidig ufor­ ståelige dialekter. Allikevel kan alle lese det samme språket, slik alle i et hvilket som helst land, uansett mors­ mål, kan lese arabiske tall. Tallet 2 be­ tyr det samme i Tyskland, Frankrike og Spania, selv om de staver det for­ skjellig: zwei, deux, dos. Fordi alle lesekyndige kinesere opp gjennom tidene, uansett hvilken dia­ lekt de har snakket, har kunnet lese de samme bøkene, har de følt seg selv som en del av en ærverdig, kontinuerlig verden. Skriftspråket ga ikke bare kineserne en felles kultur, det bidro også i høy grad til å definere denne kulturen. Det kinesiske ordet for «sivi­ lisasjon», wenhua, — har en forsker på­ pekt - betyr bokstavelig talt «skriftens omskapende innflytelse». Uavhengig av forandringer i uttalen videreførte skriftspråket tradisjonelle ideer og former ved å holde klassiske verker forståelige i årtusen etter år­ tusen. Dermed avleiret det visse filoso­ fiske idéer i hele elitens tankegang og

67

fastla visse idealer for individuell opp­ førsel, familieforhold og statlig organi­ sasjon. Dets komplekse subtilitet ga en umåtelig rikdom og presisjon til poesien som ble den høyest ansette lit­ terære form. I tidligere århundrer måt­ te enhver mann med respekt for seg selv vise et rikt litterært talent. (Inntil i våre dager forventet man at den kine­ siske kvinne kun skulle briljere i hjem­ mets sysler, og hun var utelukket fra alle andre. Hun hadde ingen plass i nasjonens offentlige eller politiske liv.) Fordi det var det skrevne mer enn det talte ord som var nøkkelen til makt og innflytelse, ble selve skriftens meka­ nikk— utformingen av tegnene — meget viktig. En mann ble derfor ikke be­ dømt utelukkende etter innholdet av det han skrev, men også etter kvalite­ ten på pensel-og-blekk-kalligrafien som ga form til innholdet. Kalligra­ fien ble faktisk grunnlaget for kine­ sisk malekunst som, i motsetning til Vestens kunst, legger mindre vekt på spill av lys og skygge enn på lineære bilder som skapes med utrolig lekre penselstrøk. Den kultur som er basert på skrift filosofi, sosial organisasjon, poesi og maling — har vunnet kinesernes høyes­ te respekt. De har vurdert lavere man­ ge andre intellektuelle og kunstneriske prestasjoner som avtvang respekt hos folk fra Vesten som ble kjent med dem. Vakker og farverik fajanse, fantastiske figurer i bronse og leire og oppsikts­

vekkende teaterforestillinger — for ikke å snakke om slike vitenskapelige og teknologiske bedrifter som oppfinnel­ sen av krutt, raketter, klokker og trykkekunsten — var i kinesernes øyne bare håndverk - det var i og for seg pris­ verdig, men kunne ikke komme opp mot poesi og filosofi. De filosofiske ideer som styrte kine­ sernes liv til den kommunistiske makt­ overtakelsen, er svært gamle, og skrift­ språkets alder gjør det mulig for da­ gens kinesere å komme i direkte kon­ takt med dette etiske grunnlaget. Vår tids kinesere kan lese gamle verker som kommentarene til de ideer som til­ skrives Konfutse og Lao Zi. Disse fast­ legger moralforestillinger og livssyn som har innvirket på kinesisk tenkning og atferd i over 2000 år. Konfutse skal være født i året 551 f.Kr. i det som nå er Shandung-provinsen. Han levde i en tid da Kina besto av et større antall innbyrdes krig­ førende føydalstater, og han ble en omvandrende lærd. Han besøkte hoffet til mange herskere og prøvde å preke ær­ lighet og måtehold for menn som var mer interessert i plyndring og blodsut­ gytelse. Han skal ha blitt 72 år gam­ mel, men fikk ikke gjennomført noen av de reformer han mente ville bringe orden i den tids kaos. Mange av hans samtidige betraktet ham som en opp­ blåst blære, og hans egne nedtegnelser - om det fantes noen - ble oversett og gikk dermed tapt.

Konfutse hadde imidlertid knyttet til seg noen disipler, og omtrent halvannet århundre etter hans død laget flere av tilhengerne til disse disiplene en samling, de såkalte Analekter, av det som angivelig skulle være mesterens tanker. Hvor nøyaktig dette verket gjengir Konfutses egen lære er usik­ kert, men det skapte grunnlaget for det som senere skulle komme til å bli betraktet som konfusianisme. Analektene er fragmentariske og lite sammen­ hengende, men de fremstiller allikevel flere viktige temaer. Konfusianismen hevder at folk bør være tilfreds med sin livssituasjon. Den fremhever betyd­ ningen av tradisjon, lydighet overfor myndighetene, dagliglivets regler og etikette, og av en fornuftig og velvillig levemåte. Like viktig er synet på staten som ganske enkelt storfamilien. Kei­ seren skulle opptre som en kjærlig, oppmerksom far, og undersåttene skulle være lojale, respektfulle barn. Derfor ble konfusianismen de kine­ siske herskernes foretrukne etiske sys­ tem: den preker lydighet overfor auto­ ritetene. I det andre avsnittet i Analektene heter det: «De som i privatlivet oppfører seg korrekt overfor foreldrene og de eldre brødrene, viser i det offent­ lige liv sjelden tilbøyeligheter til å sette seg opp mot sine foresattes autoritet. Og det har aldri hendt at slike menn har startet en revolusjon.» Konfusianismen er således mer po­ litisk og praktisk enn åndelig eller me­

Som de fleste kinesiske malerier er dette mesterverket fra det 14. årh. en rull som skaper sin virkning med dyktig penselarbeid både i selve bildet og i den beslektede poesien - her en plommegren (detalj til høyre) og vers som minnes våren. Seglene — som kalles chops - identifiserer eierne.

68

tafysisk. Den kommer med svært kon­ krete forslag om hvordan livet bør le­ ves og staten styres: Analektene er mye mer beslektet med Platons Republikken * enn med Evangeliene. Konfusianismen virker temmelig konvensjonsbundet og undertrykkende, særlig når den sammenliknes med taoismen, den andre hovedstrømnin ­ gen i kinesisk kultur. Ethvert system som er så strengt som konfusianismen gir alltid opphav til sitt motstykke, og i Kina er den taoistiske naturdyrkelsen dette alternativet. Grunnleggeren av taoismen, Lao Zi, skal ha levet i det 6. årh. f.Kr. Så lite er

kjent om ham at han har gitt opphav til fantastiske legender. Ifølge en over­ levering ble han unnfanget en klar natt i året 666 f.Kr. da hans mor ble fasci­ nert av skjønnheten i et stjerneskudd. En 62 år lang graviditet ble resultatet. Da barnet endelig ble født, hadde det hvitt hår og kunne snakke; navnet Lao Zi betyr «Gammel mester». Ifølge tra­ disjonen levde han så i 110 år. Mange av disse brukte han på å holde orden på Zhou-dynastiets arkiver. Til slutt, i avsky over menneskelivets fortredeligheter, forlot han Zhou-hoffet, og skrev Tao te-king, Den klassiske bok om Veien og dens Makt like før han døde.

Veien det er snakk om er den kos­ miske rytme; makten den kraft og evne den enkelte får når han kommer i har­ moni med denne rytmen. Taoismen er i motsetning til konfusianismen snare­ re privat enn offentlig, snarere passiv enn aktiv, snarere intellektuell enn moralistisk, snarere mystisk enn snusfornuftig. Den er forenlig med det enkle livet til en bonde eller eremitt, til en poetisk sjel som har gitt avkall på denne verdens aktiviteter for å søke enhet med naturen. En velkjent taoistisk beretning om en slik tilpasning for­ teller om Zhuang Zi, en av de største av de tidlige tao-filosofene (369-286

69

3 f.Kr.), som drømte at han var en som­ merfugl: «Plutselig våknet han og opp­ daget til sin forbauselse at han var Zhuang Zi. Men det var vanskelig å vite sikkert om han virkelig var Zhu­ ang Zi og bare hadde drømt at han var en sommerfugl, eller egentlig var en sommerfugl og bare hadde drømt at han var Zhuang Zi.» Når det gjelder å gi avkall på jor­ disk streben, formaner Tao te-king: «Der er ingen større skyld enn å billige ambisjon, ingen større ulykke enn å være utilfreds med sin skjebne, ingen feil større enn å ønske å få.» Taoismen henvender seg således til én side av menneskets karakter, appellerer til ønsket om rolig kontemplasjon av skjønnhet og frigjorthet fra denne ver­ dens fordringer. Konfusianismen hen­ vender seg til den andre siden - lydig­ het mot familiens og samfunnets be­ hov, mot plikten, mot hverdagens ans­ var. En mann med en viktig stilling, eller en høy statstjenestemann, har en tendens til å være konfusianer, påpekte en gang en kinesisk kommentator, mens en mann utenfor byråkratiet er taoist. Både konfusianismen og taoismen er essensielt etiske systemer snarere enn trosretninger. Ingen av dem markeds­ fører en allmektig Gud - selv om taois­ men gjennom århundrene kom til å innbefatte et stort antall folkelige guddommer som f.eks. Zao Wang, Ovnens Herre, som, hvis man holdt seg inne med ham, brakte lykke til hus og hjem. Ingen av systemene omtaler noe liv etter døden. Dette behovet ble fylt av buddhismen som kom til Kina fra India, sitt opprinnelsessted, i det 1. århundre e.Kr. Ifølge buddhismens grunnlegger, en indisk adelsmann ved navn Siddhartha Gautama, kunne en

70

STUDENTERLIVETS DAGLIGE PUGG sjel som var renset for alt jordisk begjær gjennom avhold og kontemplasjon oppnå evig fred, eller Nirvana. Den nye troen passet godt sammen med taoismen som også anbefalte kon­ templasjon og avsondring fra verdslig streben, og den sto ikke i motset­ ning til det konfusianske ideal med måtehold og selvkontroll. Siden ingen av de tre påberopte seg eksklusiv for­ valtning av Sannheten — slik f.eks. is­ lam og kristendommen gjør det-, kun­ ne de eksistere side om side i samme nasjon, eller i samme menneskesinn. Så mens millioner av kinesere gjennom århundrene dyrket buddhistisk mysti­ sisme, fulgte millioner andre buddhis­ tiske ritualer — i utsmykkede templer og klostere — mens de samtidig trodde på, og fulgte, den utfyllende visdom­ men i taoistiske og konfusianske skrif­ ter. Denne kinesiske gjestmildheten overfor forskjellige tanke- og trossyste­ mer kunne også iakttas helt på toppen av statshierarkiet: flere keisere var buddhister, selv om konfusianismen var den offisielle statsdoktrinen. Ja, etter hvert kom et grundig kjennskap til konfusianismens klassikere til å bli betraktet som den viktigste kvalifika­ sjon for offentlige embeder. I nesten 1400 år, fra det 6. årh., ble det enorme byråkratiet som styrte Kina rekruttert gjennom eksamener som skulle teste kandidatenes kunnskaper i de konfu­ sianske skrifter. Selv om adgangen til en stilling i statstjenesten var basert på personlig fortjeneste, hadde naturligvis rikfolks sønner en fordel fordi foreldrene kun­ ne betale for de nødvendige studier. Det tok mange år for en ungdom å lære det vanskelige skriftspråket, utvikle en vakker kalligrafi og fremfor alt huske

Under det 26 år lange styret til Mao Tse-tung- han som en gang kalte de intellektuelle en «stinkende niende kategori» av anti-proletariske ban­ ditter - led de kinesiske universitetene under voldsomme skiftninger i den politiske vind. Av og til ble de begunstiget, men oftere fordømt som utklekningssteder for en egennyttig elite. Under den stormende Kultur­ revolusjonen ble de undertiden stengt helt og holdent, og de blomstret ikke opp igjen før det politiske klimaet på ny forandret seg i slutten av 1970årene. I en kraftanstrengelse for å bøte på tapet av en hel generasjon fagfolk særlig vitenskapsmenn og ingeniører— opprettet Pekingledeme nye lære­ steder og øket innskrivningene. Selv om studieplassene stadig er begrenset og undervisningen knallhard, er det en voldsom kamp om plassene: en universitetsgrad, har en professor påpekt, er «en livsvarig matkupong». I begynnelsen av 1980-årene var det over én million studenter ved litt over 700 høyere læresteder. Av disse var 32 større universiteter, 186 lærerskoler, 112 medisinske læresteder, hele 270 fakulteter viet vitenskap, landbruk og teknikk, og rundt 100 mindre universiteter som hadde spesialisert seg på jus, økonomi og andre disipliner. Intensiteten og alvoret i Kinas inn­ sats for å utdanne spesialister kan tydelig sees ved en av de viktigste tekniske skolene, Qinghua-universitetet i Peking, her og på de følgende sidene. Studentenes spartanske liv står i grell kontrast til den komfort vestlige studenter forventer seg. Soverommene er overfylte og nøkterne, med plass bare til sengebenker og ett lesebord. Tøyet vaskes for hånd av studentene og henges til tørk på snorer. En vanlig dag ved Qinghua begynner ved sekstiden om morgenen. Det er sjelden studentene sover lenger enn til 6,30, for på det tidspunkt skral­ ler det nasjonale nyheter fra høyttalere over hele universitetsområdet. «De kan ikke slåes av,» kommenterte en student, «og det bråker ganske kraftig.»

Fire romkamerater studerer i sitt rotete rom med et høyt verdsatt hjelpemiddel, en japansk kalkulator, innenfor rekkevidde.

71

Oppmerksomme studenter følger en fysikkforelesning. En av dem er gjestestudent fra et annet land (i midten til høyre).

Klokken 7.00 følger frokosten som består av dampet brød eller tynn rissuppe med syltede grønnsaker. 7.30 begynner de første timene. Timene varer i 50 minutter, med ti minutters pauser imellom. Etter de to første timene blir høyttalersystemet koblet inn igjen med et standardisert treningsprogram med musikk og instruksjon. Treningen er meget popu­ lær; studenter, lærere og til og med eldre forbipasserende stanser opp for å delta. Straks etter at høyttalerne er blitt tause, begynner timene igjen. Ved Qinghua består mye av undervisnin­ gen av forelesninger i fullpakkede rom over emner som kjemi og byggteknikk. Klassene er preget av et intenst alvor som gjenspeiler seg i ansiktene til studentene, hvorav enkelte kan komme fra andre land — hovedsakelig fra Den tredje verden. En kvinnelig student øver seg på en dreiebenk i verkstedavdelingen.

72

En student øver seg i dataprogrammering.

Qinghuas daglange rutine med fore­ lesninger og studiegrupper blir avbrutt av praktiske øvelser i universi­ tetets kjellerverksted, der studentene får erfaring med viktige mekaniske hjelpemidler som f.eks. dreiebenken, til venstre. De lærer også å bruke et annet redskap, et som er blitt et sen­ tralt hjelpemiddel i alle tekniske kurs, nemlig datamaskinen (over). Selv om mange av Qinghuas data­ maskiner kommer fra Japan, er lære­ bøkene og tidsskriftene som studen­ tene foretrekker stort sett amerikanske og britiske (til høyre). Mange kinesere skaffer seg i hvert fall et overflatisk kjennskap til engelsk, og de foretrekker å slite seg gjennom originalversjonen til en tekst, selv om den er blitt oversatt til deres eget språk. «Den kinesiske versjonen,» sa en student rett ut, «er ofte full av feil.» Lunsjpausen 11.30 er den mest avslappede delen av en Qinghuastudents dag. Grunnkosten i univer­ sitetets kafeteria, som serverer 1000 måltider pr dag, er ris eller brød sammen med en kjøtt- eller grønnsakrett - kanskje stekte egg og tomater, eller hakkekjøtt og poteter. En populær rett er fisk stekt i sukker og eddik, men den går raskt unna. «Er du ti minutter for sent ute, er alt borte,» sa en student.

Rasjoneringskort er nødvendig for flere matvarer, til og med for oljen som maten tilberedes i. Hver student får bare syv catties (omtrent fire kilo) med ris pr måned og 12 catties med melprodukter. Studentene må også holde seg selv med bestikk, for det har ikke kafeteriaen, og de må vaske det etter­ på i et felles vaskerom der det hverken er varmt vann eller vaskemiddel. «Men det er greit nok,» sa en student, «for det er ikke mye olje i maten allike­ vel.» Qinghuas lange, travle dag slutter når den siste timen er over klokken 18.20. Middag serveres presis 18.30. Den er ganske lik lunsjen, bortsett fra at studentene kan få kjøpt tiloversbleven mat fra lunsjen til redusert pris. Et vanlig måltid koster 25 fen, omtrent en åttendedel av en industriarbeiders daglønn. Det er imidlertid studentens eneste faktiske utgift; staten betaler både for undervisningen, losji og

Et bokutsalg med engelsk-språklige bøker og tidsskrifter.

73

■

En kokk øser opp ris fra et gammelt badekar, mens en funksjonær teller rasjoneringskuponger.

74

”

Det er vanlig å innta maten stående; det er bord, men ingen stoler i kafeteriaen.

legeutgifter. Studenter som var i arbeid før de begynte på universitetet, beholder dessuten sin tidligere lønn. Til tross for det strenge, nøysomme livet, er det få studenter ved Qinghua som klager, for de vet at sjansen til å skaffe seg en høyere utdannelse er et sjeldent privilegium. Skal de komme inn, må de først bestå en streng nasjonal opptaksprøve. Den holdes hvert år i juli, varer i tre dager, og bare ca 10 % av kandidatene slipper gjen­ nom nåløyet. Det er dessuten bare en liten del av nasjonens skarpeste ung­ dom som far adgang til opptaks­ prøven. Som et resultat av dette går bare tre prosent av Kinas ungdom på en høyere læreanstalt, sammenliknet med 23 % i Sovjetunionen og 35 % i USA. Universitetslivet er ikke et endeløst pugg. Det er perioder med fritid mellom timene, på søndagene (lørdag er vanlig skoledag) og etter kveldsEn solrik gårdsplass er et alternativ til kafeteriaen.

75

76

måltidet. Mange studenter driver sport; Qinghua har muligheter både for fotball, basketball og volleyball. Andre — som paret til venstre — finner seg en benk i et ensomt hjørne av universitetsområdet og, på studenters vis overalt og i uminnelige tider, snakker om hyggeligere ting enn dreiebenker og datamaskiner.

den konfusianske litteraturen og en håndfull andre klassiske verker i til­ legg. Allikevel hadde alle adgang til eksamenene, uansett byrd, og det hendte at en hel landsby slo seg sam­ men for å betale utdannelsen til en særdeles oppvakt bondegutt. Den prestisje som øyeblikkelig ble den til del som besto eksamen, var umåtelig. I en roman fra det 18. år­ hundre fortelles det om en Fan Jin, en 54 år gammel kandidat til de offentlige eksamener som stryker så mange gan­ ger i løpet av 34 år at han ender opp som en «hvithåret og uhyre tynn mann med en utslitt felthatt». Han er en fattiglus som ikke er i stand til å underholde sin kone og sin gamle mor og foraktes derfor av sin barske sviger­ far, slakteren Hu. Da Fan til slutt består prefektureksamenen og ber Hu om reisepenger så han kan få tatt den avgjørende provinseksamen, tordner Hu mot ham: «Vet du hvorfor du sto til eksamen? Det hadde ingen ting med besvarelsen å gjøre, for den var dårlig; det var eksaminator som syntes synd på deg på grunn av din høye alder. Du sto fordi han var snill, forstår du?» Slakteren fortsetter å håne ham og sammenlikner ham med sønnene til nabofamilien Zhang, som har bestått eksamen. «Alle er millionærer, og alle har runde fjes og store ører. Se på deg selv: Du har spiss niunn og hake som en ape. Hvis jeg var deg, ville jeg slå fra meg tanken på flere eksamener.» Ikke desto mindre greier stakkars Fan på en eller annen måte å bestå provinseksamenen. Da han oppdager at han har bestått med meget gode karakterer og dermed er valgbar til en innbringende stilling i Staten besvimer han og blir deretter fullstendig gal.

Han snubler ut i en gjørmehaug og raver rundt i landsbyen mens han ler og klapper i hendene. Fan kommer først til hektene igjen da Hu undertrykker den ærefrykt han nå føler for sin strålende svigersønn, og later som han skjeller ham ut på vanlig måte og slår ham i ansiktet. Historien slutter med at den stolte slakteren kunngjør overfor landsbybefolkningen at han aldri behøver å slakte en gris mer, for med Fan i familien er frem­ tiden sikret. «Så vidt jeg kan forstå, er jeg trygg for resten av livet. Jeg har ofte sagt at min svigersønn ikke bare er lærd og klok, men også usedvanlig vak­ ker. Hvordan kan disse Zhang-sønnene sammenliknes med ham, som er uendelig mye vakrere?» Eksamenssystemet for statstjeneste­ menn overlevde til litt inn i det 20. år­ hundre. I China Men beretter den kinesisk-amerikanske samtidsforfatteren Maxine Hong Kingston hvordan hen­ nes far, en bondesønn i keisertidens siste år, helt fra barndommen av ble betraktet som en mulig kandidat til en høy stilling. Moren var overbevist om at de lange fingrene hans betydde at han var født til å holde i en skrivepensel, og ga ham Studienes Fire Skatter — blekk, skriveplate, papir og pensel. Allerede før barnet kunne snakke, ble omreisende lærde menn overtalt til å tegne kjempetegn for ham og holde dem opp over krybben hans. Da gutten (som Maxine Kingston refererer til som Ba Ba, «far») var 14 år gammel, avla han forberedende prøve før den siste keiserlige eksamen som noen sinne ble avholdt: «En funk­ sjonær førte Ba Ba til en celle der han ba ham kle av seg. Funksjonæren gransket den nakne kroppen på jakt etter skjulte skrifttegn på huden, gred-

77

de gjennom det lange håret for å se om han hadde gjemt huskelapper i det, og sprettet opp sømmene og kantene på klærne hans.» Ba Ba ble holdt i en celle til daggry. Så ble han ført til et rom for å avlegge den muntlige eksa­ menen som gikk forut for den skriftlige. «Ba Ba sto med ryggen mot veggen med hendene foldet bak seg. I denne stillingen deklamerte han utenat fra De tre karakterklassikere, De fem klas­ sikere og De tretten klassikere av Konfutses disipler.» Så snart den muntli­ ge prøven var over, ble han bedt om i tre dager å skrive dikt og essays i for­ skjellige stilarter og med forskjellige typer kalligrafi. Etter alt dette fikk han allikevel bare nok poeng til å bli lærer. Straks etter at Maxine Kingstons far hadde vært gjennom denne ildprøven, ble hele det tradisjonelle utdannelses­ systemet feid til side og erstattet av et nytt system basert på européiske mo­ deller: I dag går både gutter og jenter seks år på folkeskolen, seks år på real­ skolen og, for de mest begavedes ved­ kommende, fire til fem år på universi­ tetet (s. 70-77). De fleste universitets­ studenter spesialiserer seg på snevre tekniske fag. I gamle dager kom en slik spesialisering i praktiske emner i annen rekke etter tilegnelsen av klassikerne. Alle lærde lærte utenat de samme teks­ tene, forsto de samme allusjonene og praktiserte de samme kunster som alle var avledet av skriftkunsten. Av disse kunster kunne filosofi regnes som basis for en karriere i statstjenesten, men poesi rangerte høyest som en estetisk givende og intellektuelt krevende kunstart. Det kinesiske tegnsystemet er vel­ egnet til poesi av flere årsaker. Mange tegn er slående rike på tilegnede asso­ siasjoner, som om hvert av dem har

78

vært dyppet i århundrenes brygg. Samtidig er skrevet kinesisk et fantas­ tisk konkret redskap. Se f.eks. på ordet for «vei» eller «sti». Dette tegnet er et av de mest ærverdige i hele språket taoismens tao. Samtidig bærer tegnet i seg et billedelement som minner om en fremstrakt fot — en kraftfull gjengivelse av det ellers nokså vage begrepet vei. Mange tusen tegn har en liknende visuell vitalitet. Mange ser ut som det de betyr. Andre er levende metaforiske gjengivelser av abstrakter. «Fred», f.eks., fremstilles med et bilde av huslig ro, en kvinne under et tak. Skriftsprå­ ket er derfor fyndig og levende, og det gir poesien en drivende økonomi som er uoppnåelig i språk som bruker fone­ tiske systemer. Den viktigste kinesiske poesien ble skrevet i Tang- og Sung-perioden. Blant de høyest ansette poetene var Li Bai (701-762), Du Fu (712-770) og Bai Juyi (772-846). Li Bai var en opprører og på mange måter en døgenikt. Han var en druk­ kenbolt og en kvinneforfører og hadde forstøtt sin kone og deres barn før han var 30. Uforferdet sluttet Li Bai seg til en krets som henga seg til vin og sang; gruppen ble kjent som Bambusdalens Seks Lediggjengere. Etter at en taoistisk vismann hadde lokket ham med til Tang-hovedstaden Chang’an, slut­ tet Li Bai seg til et tilsvarende jovialt selskap der, Vinskålens Åtte Udøde­ lige. Et glimt av Li Bai fra denne perio­ den får man i en beskrivelse gjort av vennen Du Fu:

Hva Li Bai angår, så gi ham bare en krukke med vin. Han vil skrive hundre dikt. Han slumrer i en vinsjappe i en bygate i Chang’>an:

Og selv om hans herre roper, Vil han ikke gå ombord i den keiserlige båt. «Om Deres Majestet behager,» sier han. «Jeg & en vingud.» Mange av Li Bais egne vers priser drikkingens dyder og har titler som «Å drikke alene i månelys» eller «Å våkne etter en rus en vårdag.» Her er et dikt, «Selvoppgivelse», i sin helhet:

Jeg satt og drakk og merket ikke at dagen hellet, før fallende kronblad fylte foldene i min kappe. Drukken reiste jeg meg og vandret til den månelyse elven: Fuglene var fløyet, og av mennesker var det også få. Men Li Bais talent kom kanskje best til uttrykk i hans mesterlige utnyttelse av den knapphet som gjør kinesisk poesi så forskjellig fra Vestens store klassiske poetiske mesterverker, som f.eks. Homers lange dikt Iliaden. På bare fire linjer uttrykker Li Bai sine «Natt-tanker»:

Lyst skinner månelyset ved foten av min seng kanskje reflektert av rimet på bakken. Jeg løfter hodet og stirrer på den lyse månen. Jeg bøyer hodet og tenker på mitt familiehjem. Da Li Bai var 45, lot Tang-keiseren Ming Huang, en stor beskytter av de edle kunster, sin uregjerlige yndlingspoet få forlate hoffet. Li Bai ble da en vagabond som streifet om på veiene, drakk og skrev vers. Til slutt kom han til Anhui-provinsen, der han ifølge overleveringen døde i fylla: Han prøv­ de å omfavne gjenskinnet av månen i en elv og druknet.

FRISKE MALERIER FRA BONDEKUNSTNERNE I JINSHAN

Kvinnelige selgere viser leirvarer til kunder. Det er en traktorfører som har laget varen.

Yuan Sidi, som begynte å male etter at hun fylte sytti, i ferd med å fullføre et av sine blomstermalerier. Bak henne er et annet.

Disse fargeglade maleriene, som er slående forskjellige fra den klassiske kinesiske kunst som beundres verden over (5. 68-69), er ikke desto mindre typisk kinesiske. De er laget av bønder i Jinshan, i nærheten av Shanghai, og kombinerer gjenstander fra for­ skjellige tider og steder sett i for­ skjellige perspektivet, en stil som kan spores tilbake til malte leirkrukker, laget i Kina i yngre steinalder. Den folkelige malerkunst ble opp­ rinnelig støttet av kommunistene av ideologiske grunner — «en videre­ føring av den revolusjonære kamp gjennom massenes egen kunst». Men senere arbeider har vært apolitiske og vist hverdagsscener som butikkinteriører (øverst til venstre), eller illu­ strert folkelige legender som historien om Den hvite slange (til venstre), der en slange forvandler seg til kvinne, for så å bli slange igjen. Den hvite slangen overrasker hennes mann (bakgrunnen) i et dristig malt soverom.

79

Også Li Bais venn Du Fu sto utenfor den konfusianske stats rigide system. Han hadde problemer med å stå til statseksamen og steg aldri særlig høyt i statshierarkiet, kanskje fordi han had­ de en særdeles følsom samvittighet for sin tid og beklaget krigens og den kei­ serlige ekstravaganses virkninger på de fattiges liv. I ett dikt setter han den kei­ serlige dekadanse i kontrast til fattig­ dommen utenfor hoffet: Bak den rødlakkerte porten blir vin stående å surne, mat å råtne. Utenfor disse portene ligger knoklene etter de ihjelfrosne og uthungrede.

En landsby i Nord-Kina. En lege som er utdannet både i moderne vestlig og tradisjonell medisin, behandler en pasient etter den gamle metoden med koppsetting. Koppene blir oppvarmet og deretter plassert på pasientens hud. Slik skal de trekke sykdommen ut av pasienten.

80

De blomstrende og de avblomstrede er bare en fot fra hverandre — Det skjærer meg i hjertet å tenke på det. Det tredje av Tang-poesiens genier, Bai Juyi, var i motsetning til sine kol­ leger en hengiven konfusiansk lærd; selv om han lot hånt om sine presta­ sjoner, ble han en respektert byråkrat. I en alder av 28 besto han sin eksamen med glans:

I ti år forlot jeg aldri mine bøker: Jeg gikk opp og vant ufortjent ros. Min høye posisjon verdsetter jeg ikke særlig mye. Mine foreldres glede gjør meg stoltere.

Som ung tjenestemann fikk Bai Juyi problemer fordi han var for rask til å uttale seg om feilslått regjeringspolitikk: han ble suspendert for fem år. Til slutt ble han imidlertid tatt til nåde igjen, og han ble med tiden guvernør, først i Hangzhou, og deretter, i en al­ der av 53 år, i Suzhou. Til tross for denne suksessen var hans virkelige triumf den popularitet han vant som poet i sin egen levetid. Dikte­ ne hans ble skrevet på veggene i lands­ skolene og ble lært utenat av prinser, bønder og endog prostituerte. En dansepike erklærte overfor en kunde: «Du må ikke tro jeg er noen vanlig danse-

pike. Jeg kan Mester Bais «Evig urett» utenat,» — og høynet straks prisen. Bai Juyis popularitet skyldtes delvis hans enkle språk. Han sa at han pleide å lese diktene sine for en eldre bonde­ kvinne og at han deretter strøk ut det hun ikke forsto. Som lojal konfusianer fremsatte Bai den teori at poesiens eneste funksjon er moralsk opplysning; heldigvis fornekter Bais dikt ofte denne didaktisismen og gir i stedet uttrykk for hans våkne samfølelse med naturen. I året 818 skrev han om sitt første møte med de store sluktene i Yangtze-elven.

Over, et fjell ti tusen fot høyt; under, en elv tusen favner dyp. En stripe grønt, inngjerdet av stenklipper, bred nok til et enslig sivrør. Ved Jutang gaper en rett kløft: Ved Yenyu blokkerer øyer elven. Lenge før natten er veggene svarte av skygger; Uten vind reiser hvite bølger seg. De store klippene er som et flatt sverd; De små klippene minner om støttenner av elfenben. I Kina ble neppe skjønnheten i et dikts tanke og uttrykk høyere verdsatt enn skjønnheten i dets skrevne form. Må­ ten en mester-kalligraf førte sin pensel på, var et vindu inn til sjelen, et direkte uttrykk for smak, dyktighet og forfinethet. Valg av papir, blekk, pensel og skriftstil — det var flere klart forskjellige skriftstiler — ble foretatt ikke bare etter estetiske, men også etter moralske be­ slutninger. Ingen mestere skrev likt; deres doku­ menter var like personlige som deres fingeravtrykk og like umulige å etter­ likne. Kjennere studerte mesternes tekster og beundret tegnenes vitalitet, form og forholdet mellom dem. Frem­ ragende kalligrafi paret med velvalgte setninger hadde en ekstra påvirknings­

kraft. En gammel historie forteller om en general som overga seg og sin hær rett og slett fordi den fiendtlige hær­ førerens overgivelseskrav var så ele­ gant formulert og så vakkert formet at det ikke kunne avvises. Så lidenskapelig interesse ble kalli­ grafien omfattet med at enkelte kine­ siske samlere ikke gikk av veien for noe for å sikre seg utsøkte tekster, som f.eks. verkene til den mest berømte av alle kinesiske kalligrafer gjennom tidene, Wang Xizhi (321-379). Hans forord til en diktsamling med tittelen Orkidépaviljongen regnes som det ytterste som er prestert innen kunstarten. Det var Wang som uttalte seg om kalligrafi i mystiske ordelag hentet fra naturen. «Hver horisontal strek er som en sky­ masse i kampformasjon, hver hake som en spent bue av største styrke, hver prikk som en stein som faller fra en høy tinde.» Tre århundrer etter at Orkidé-paviljongen ble skrevet, kom Wangs tekst i en buddhistmunks eie. Keiseren prøvde forgjeves å få kjøpt det av munken og sendte til slutt en utsending for å stjele det. Utsendingen utga seg for å være student og vant munkens tillit, slik at han en dag gikk ut og etterlot sin koste­ lige eiendom ubevoktet. Den troløse studenten kastet raskt av seg tiggerfillene, iførte seg sin keiserlige uniform og skyndte seg tilbake til hovedstaden med Orkidé-paviljongen skjult i kappens romslige erme. Ifølge historien sørget munken så dypt over sitt tap at han døde før året var omme. Penselføringen i de fineste kalligrafiene la mønsteret for kinesisk maler­ kunst. Mange malerier har også skrev­ ne dikt påført. Innen det 5. årh. var malerkunsten blitt definert i seks regler utformet av en innflytelsesrik kritiker

ved navn Xie He. Hans regler krevde nøyaktig likhet i gjengivelsen, smidig fargebruk, veloverveid utnyttelse av rommet, trofasthet mot tradisjonene og livaktighet. Men hans første regel var kyndig penselføring. Penselstrøkene var, sa en kjenner, kunstnerens «hjerteavtrykk»; en annen sammen­ liknet dem med «en flokk fugler som piler ut av skogen, eller en skremt slan­ ge som forsvinner i gresset, eller sprek­ kene på en ødelagt vegg.» Xie Hes seks regler styrte maler­ kunsten i nesten tusen år, selv om det kanskje bare var bestemmelsene om penselarbeidet som ble fulgt nøyaktig. Slavisk imitasjon av den virkelige ver­ den ble sett ned på, og mange kunstne­ re konsentrerte seg mer om å få frem motivets ånd enn å kopiere dets form. Fargene var lyse i visse perioder, men mer dempede og uklare da landskaper ble populære. Gjennom århundrene ble et komposisjonssystem utviklet for å skape en følelse av perspektiv etter en metode forskjellig fra den vestlige «utsiktspunkt»-teknikken, som presen­ terer en utsikt som sett gjennom et vindu. Det vestlige mønster egner seg dårlig til den vanlige form for kinesisk maleri - en rull som er ment å skulle rulles ut for påsyn, bit for bit. Derfor antydet kinesiske kunstnere rom og av­ stand ved valg av farge, uklart omriss og bruk av overlappende bilder av for­ skjellig høyde. I Song-perioden var malerkunsten «den høyeste legemliggjørelse av Songtidens vesen», har kunsthistorikeren Hugo Munsterberg skrevet. «Det er Song-periodens landskapsmalerier som i de fleste kritikeres øyne er den kinesiske kunsts ypperste storverk.» Under Song-dynastiet ble mange landskap malt på en silke- eller papir-

81

MESTERVERKER I PORSELEN FRA FEM DYNASTIER Kinesiske pottemakere lærte å lage porselen under Tang-dynastiet i det 9. århundre. Hemmeligheten: Tilsett sten-mineraler til en fin leire kalt kaolin og brenn det ferdige produktet .av denne blandingen ved meget høy temperatur —over 1200 °C. Resultatet

På denne vinkrukken fra Tangdynastiet (9. årh.) er hanken formet som en løvekropp og tuten som hodet på et uhyre.

Tekannen under fra det 11. eller 12. årh. har med sin delikate design form av en pakke.

82

var den fineste keramikk — hard, tynn, gjennomskinnelig og velegnet til å påføres de mest strålende farger. Det beste av tidlig kinesisk porselen var hvit (under til venstre), men under Yuan-dynastiet (1279—1368) begynte kunstnere å dekorere gjenstandene

med innviklede mønstre. De brukte en frapperende dyp blåfarge laget av kobolt. Pottemaker ne i Ming-eraen (1368-1644) perfeksjonerte den blå og hvite porselenen: senere kunstnere under Ching-dynastiet (1644—1912) brukte farger på gullbasis for å få frem forskjellige nyanser i rosa.

Subtile nyanser i rosa får fersknene på denne Ching-vasen fra det 18. årh. til å virke runde.

Intrikate blomstermotiver slynger seg om hverandre på denne nydelig dekorerte Ming-vasen fra det 15. årh.

Denne Yuan-tallerkenen frådet 14. årh. er et godt eksempel på de dristige mønstre og den dypblå glasuren som er typisk for denne perioden.

83

rull, omtrent 2 meter lang og minst 30 cm bred. Hensikten var at de skulle rulles langsomt opp slik at bare 60 cm kunne sees av gangen, dette for at de fine detaljene og det utsøkte penselarbeidet skulle komme best mulig til sin rett. Motivene var gjerne myggstore reisende som vandrer langs en elv eller gjennom en kløft mot en bakgrunn av skyhøye fjell, innhyllet i tåke. Disse motivene skulle vise mennes­ kets ubetydelighet sammenliknet med naturens skjønnhet og storslagenhet. Mennesket og dets aktiviteter - reisen­ de, små fiskere som sleper garn etter seg, spindelvevsbroer, mikroskopisk detaljerte klostre - fremstilles i dvergperspektiv mot høye fossefall og ruven­ de fjellsider. Denne følelsen av romslig­ het understrekes av den berettende karakter mange av rullene hadde. Sce­ nene fremstilles i rekkefølge og viser of­ te personene på forskjellige stadier av deres reise, og slik kan bildene også oppfattes som menneskehetens vand­ ring gjennom tid så vel som gjennom rom. «Menneskets øyne har sine begrensninger,» sa en tidlig mester, «men allikevel kan jeg med et eneste penselstrøk tegne hele det enorme univers.» Enhver kultur så elegant og forfinet som den kinesiske måtte nødvendigvis bli bemerkelsesverdig ikke bare innen de edle kunster, men også innen bruks­ kunsten, og under mange dynastier ut­ viklet håndverkerne fremragende fer­ digheter i jadeutskjæring, lakkarbeider og silkebrodering. I tillegg fremstilte de den første virkelige porselen og skapte gjenstander av en hittil ukjent gjennomskinnelighet, klang og tynnhet (s. 82-83). Det var tusener av ov­ ner over hele Kina under Songdynastiet, og pottemakerne voktet nøye over sine formler og sin teknikk.

84

Strålende kostymer som de i scenen over, er typiske for den tradisjonelle Peking-opera. De fleste stykkene er basert på romantiske legender og innbefatter både sang, dans, mime og akrobatikk - så stilisert at det er 50 forskjellige måter å bevege et erme på, og hver bevegelse har sin egen betyd­ ning.

Døtre fikk ikke lære familiens metoder for at de ikke skulle ta hemmelighetene med seg når de giftet seg og forlot familien. Skulptur ble, i likhet med pottemakerkunsten, mer ansett som hånd­ verk enn som kunst i det gamle Kina, selv om mange av disse arbeidene i dag betraktes som rene mesterverker. Noen av de beste kinesiske skulpturene var buddhistiske kultfigurer, laget for templer eller private bønnekammer. I den stormende perioden fra det fjerde til det sjette århundre var det mange nyomvendte keisere som beordret la­ get enorme Buddha-figurer, inntil 16 meter høye, som ble hugget ut av fjell. Ved Yungang i Shanxi-provinsen vest for Peking arbeidet skulptører i 40 år med å fylle huler med Buddha-figurer. Mange generasjoner med skulptører arbeidet også på en enorm Buddhahelligdom kalt Dunhuang i Gansuprovinsen. Over en periode på 15 år­ hundrer, fra 366 til keiserdømmets sis­ te dager i begynnelsen av vårt eget år­ hundre, fylte de en rekke grotter med talløse Buddha-skulpturer av en over­ legen uforstyrrelighet og eleganse. Men de mest forbløffende av alle kinesiske skulpturer er de som blir fun­ net i graver, leirfigurer som gir oss en gripende innsikt i folks liv under de forskjellige dynastier. Keiser Shi Huang Di av Qin-dynastiet som døde i år 210 f.Kr., var i døden omgitt av sin hær i full krigsoppstilling - minst 7500 figurer i naturlig størrelse. Mindre, fargerike småfigurer fra Tang-graver viser hvor kosmopolitisk samfunnet var på den tid. De frem­ stiller utenlandske handelsmenn — tyr­ kere, arabere, jøder og afrikanere —, eksotiske dyr som topuklede baktriske kameler, tigre og arabiske hester, og

kinesiske dansere, stallkarer og kjøp­ menn (s. 86—87). Disse glimtene fra hverdagslivet for­ teller om en blomstrende folkekunst. Innen Song-dynastiet hadde folkelige kunstnere perfeksjonert bruken av papirrester til fremstilling av dekorative lamper, drager og paraplyer. Tresnitt ble produsert i enorme mengder; de ble opphengt i nesten alle kinesiske hjem som lykkebringere. Også andre folkekunster som broderi, papircollage og til og med maling blomstret - og gjør det den dag i dag (s. 79). Men bortsett fra slike uttrykk for en folkelig kunstform, var den kinesiske kultur gjennom hele sin historie elitisk. Den opplyste intelligentsia utgjorde bare en liten del av befolkningen, og denne priviligerte elite frembrakte mange av Kinas vakreste dikt, bilder og andre kunstverker. Det keiserlige hoff, dets nærmeste omgivelser og det lærde konfusianske byråkrati hadde i praksis monopol på kulturlivet. Denne elitekulturen begynte å gå i oppløsning kort tid etter keiserdøm­ mets fall. Studentene demonstrerte for å få avskaffet den rigorøse konfusianske undervisningen som var ute av stand til å frembringe ledere som kunne mestre det 20. århundres problemer. I 1919 begynte en enklere skriftform, mer lik det daglige talespråket, å for­ trenge det tradisjonelle litterære skrift­ språket, der pronomener, genitivsformer og konjunksjoner var andre enn dem selv opplyste kinesere brukte i det daglige. Like etter den kommunistiske maktovertakelsen i 1949 ble også selve tegnene forenklet for at de skulle bli lettere å skrive og huske. Selv om de nye tegnene er mindre elegante enn dem i klassisk kalligrafi, så fremmet forenklingen i høy grad undervisnin­

gen og hjalp så mange voksne analfa­ beter med å lære å lese at nasjonens analfabetisme sank fra 85 % til under 25 % i løpet av én generasjon. Kommunistene endret ikke bare den klassiske kalligrafi. De tok også skritt for å få nedgradert all tradisjo­ nell kunst. En aristokratisk kultur var naturligvis en styggedom i deres øyne. Under Mao, og særlig under Den store proletariske kulturrevolusjon som raste fra 1966 til 1976 (kap. 5), var den offisielle politikk nådeløst fiendtlig inn­ stilt til Kinas fortid. Enda Mao selv var en klassisk dikter, tok han avstand fra fortidens elitisme og ønsket å frem­ me en utilitaristisk kunst. Da kulturrevolusjonshysteriet var på det verste, ble museer og kunstskoler stengt og mange forfattere, malere og utøvende kunstnere fengslet. Konfutse ble kalt «et stinkende lik» og «en talsmann for det dekadente slave eiende aristokrati». Dette angrep på kunsten opphørte kort tid etter Maos død. Nye malerier laget på tradisjonell måte med pensel og blekk begynte å dukke opp, selv om man nå kunne skimte røde flagg og kraftledninger på de tåkeinnhyllede fjelltoppene. En historisk ballett basert på buddhistiske fresker fra Dunhuang ble oppført under tittelen Langs Silke­ veien. Likeledes ble det pustet liv i skue­ spill og operaer basert på historiske temaer, og beretninger som fortalte om folkets lidelser under Kulturre­ volusjonen ble utgitt (denne nye bøl­ gen ble kalt «de såredes litteratur»). Selv Konfutse fikk litt av et come-back. Hans lære ble igjen studert, og offent­ lige slagord propaganderte for en gjen­ opplivning av dyder som høflighet, moral, hygiene og åndens renhet og ga dermed den kinesiske kultur dens tra­ disjonelle verdier tilbake.

85

86

EN ARV AV LIVAKTIGE SKULPTURER Skulptur ble ansett som en annen­ rangs kunstform i det gamle Kina, men et utall overleverte gjenstander er beviser på den tidens kunstneres dyktighet. I hele landet finnes tusener på tusener av dyre- og Buddhastatuer - mange forbløffende store (s. 14-15), og de siste tiår har arkeolo­ ger gravd ut en rik arv av gjenstander frembrakt av begavede — om enn ukjente - kunstnere. De tidligste kinesiske bronsefigurene var stiliserte bas-relieffer av virkelige dyr eller fantastiske uhyrer. Disse gjenstandene smykker vanligvis bronsekar og er enestående selv i vår egen tid. Senere, rundt det 3. årh. f.Kr., begynte bronsekunstnerne å skape mer realis­ tiske figurer som den flotte bronsestatuen helt til venstre. Den er bare fire centimeter høy og forestiller en gutt som holder to jadefugler. De andre skulpturene på disse sidene represen­

terer 1000 år av stadig mer livaktige gjengivelser av dyr og mennesker, mange laget av leire snarere enn bronse. Et strålende eksempel på denne realismen er terrakotta-soldaten i naturlig størrelse til venstre. Han er krigskledd og klar til å spenne en bue som nå er borte. Tusenvis av slike krigerfigurer er funnet i graven til den første Qin-keiseren, Shi Huang Di. Ikke bare realistisk, men også nyttig er den noe senere bronsefiguren som holder en lampe. I lampen sto et voks­ lys, det høyre ermet tjente som røykpipe, og kroppen samlet opp røyken.

Dyrefigurer hører til de mest berømte kinesiske skulpturer, slike som den elegante hesten under. Den og den knelende kamelen ble funnet i gravene til den rike eliten, hvorav mange tjente store penger på handelskara vaner til India og Det nære østen under Sui- og Tangdynastiene.

& Hest med sadel, 8. årh.

Baktrisk kamel, 6. årh.

87

Den viljesterke enkekeiserinne Ci Xi ledsaget av hoffdamer. Bildet er fra 1903. Den tidligere konkubinen var en nærsynt, men gløgg dame. Hun kontrollerte det døende kinesiske keiserdømmet i et halvt århundre og hindret en modernisering av landet.

88

MIDTENS RIKE Da kjøpmannen Marco Polo vendte hjem til Venezia fra Kina i slutten av det 13. århundre og fortalte om et rikt og mektig land, hans eget overlegent, var det få som trodde ham. Hvordan kunne et land være nærmest ukjent og allikevel ha kjennskap til merkelige ting som papirpenger, fyrverkeri og brennbare «svarte stener» (kull)? Men beretningen var sann. Mens europeerne slepte seg ut av den mørke middelalder, solte kineserne seg i en ærverdig sivilisasjon, minst like avan­ sert som noen verden hadde kjent. Så langt hadde de nådd at de så langt tilbake som det 6. årh. f.Kr. betraktet seg selv som et helt spesielt folk som levde i universets sentrum - Midtens Rike, som de kalte det. I over 2000 år hadde de antakelig rett i sin oppfatning av seg selv. Men den var også farlig, for i den lå kimen til deres tilbakegang. Sikre som de var på at de allerede hadde det best mu­ lige, ble de opphengt i tradisjon og motsatte seg det meste av fornyelse både utenfra og innenfra. Allerede på et tidlig tidspunkt i sin historie så kine­ serne ingen grunn til å omgås med mindreverdige utenforstående, og de avskar seg dermed fra impulser uten­ fra. Når så nasjonene i Vesten senere gikk forbi dem i teknologi, handel og militær slagkraft, sto de derfor forsvars­ løse. Forakten for alt som ikke var kine­ sisk ble styrket av alle invasjonene. Gang på gang kom «barbarene» set­ tende fra nord eller vest for å under­ kaste seg landet, noe som ga kineserne

en begrunnet frykt for dem utenfra. Men helt opp til det 19. århundre greide kineserne etter hver ny invasjon å gjenvinne sitt eget land. Det skjedde rett og slett ved at inntrengerne ble assimilert — så fullstendig omvendt til kinesisk livsform at de nesten ikke var til å skjelne fra folket som hadde bodd der før dem. For kineserne var resul­ tatet av dette to innbyrdes sammen­ hengende holdninger til utlendinger: det var all grunn til å frykte dem, men deres tanker og livsform var in­ genting å interessere seg for, langt mindre å sammenlikne seg med. Sam­ men dominerte disse to holdninger kinesisk tankegang i flere tusen år, og de bidrar til å forklare mye av landets historie. På tiden for Marco Polos besøk had­ de denne historie allerede antatt det forunderlige sykliske mønster som har preget hele Kinas eksistens. Perioder med sentraliserte regimer vekslet med perioder med anarki der mektige dy­ nastier, som alle strebet etter kontroll over landet og dets folk, kom til mak­ ten, men ble knust av indre stridighe­ ter eller invasjon utenfra. Kinas historie begynner rundt år 2200 f.Kr. med Xia-dynastiet som re­ gjerte i et kongedømme i den nord­ lige del av Kina, ved Den gule flod. Det er lite vi vet om dette dynastiet ut­ over det mytiske, men det stimulerte en kulturell vekst som varte i mer enn 1000 år, til ca år 770 f.Kr., da Kina oppløste seg i små føydalstater som in­ gen var sterke nok til å underlegge seg de andre. Denne urolige tiden varte i

nesten 600 år; men til tross for det poli­ tiske kaoset ga Kina løfter om en frem­ tidig strålende kultur ved å frembringe to store filosof-lærere. Den ene var den omvandrende lærde Konfutse, den andre en dunkel skikkelse ved navn Lao Zi, hvis tanker og ideer ble grunn­ laget for taoismen. Begge søkte de å bringe harmoni inn i den brutale, opprivende tids­ alderen de levde i. Men de valgte helt forskjellige metoder. For Konfutse var harmonien å finne i et ordnet hierarki av mellommenneskelige forhold, der enhver aksepterte sin plass og oppførte seg høvisk overfor andre. «La herske­ ren være hersker,» sa han, «og under­ såtten undersått.» Slik Lao Zi så det, oppnådde man harmoni ved å trekke seg tilbake fra denne verdens bekymringer og i stedet identifisere seg med naturen. Han ad­ varte mot forsøk på å bryte inn i be­ givenhetenes naturlige forløp og trod­ de at innblanding nødvendigvis måtte virke mot sin hensikt. «Gjør ingenting, og ingenting vil skje,» anbefalte han og antydet at universet går sin gang etter regler som menneskelige vesener ikke kan forstå. Begge menns idéer preget kinesisk politisk tenkning gjennom hundrevis av år. Konfusianske prinsipper ble an­ vendt av senere politikere for å rettfer­ diggjøre autoritære regjeringer med sterk, sentralisert makt. Men konfu­ sianismen bebyrdet makthaverne med ansvaret for undersåttenes velvære. Også taoismens gjør-ingenting-doktrine viste seg å få sterk innflytelse; den

89

later til å forklare, sier en Kinaekspert, «kinesiske tjenestemenns evne til spontan inaktivitet», dvs til ikke å røre ved det som ikke skaper proble­ mer. Selv om disse filosofiske retninger senere skulle komme til å innvirke på mange sider av kinesernes liv, skjedde ikke dette straks. De ble viet liten opp­ merksomhet av den tidens føydale makthavere. Selv da denne urolige tiden tok slutt i 221 f.Kr., da det kine­ siske folk ble samlet under den såkalte Første keiser, aksepterte den nye hers­ keren bare en del av Konfutses lære — den delen som krever lydighet mot au­ toritetene. Autoritetens plikt til å være human — og sørge for undersåttenes velvære — ble oversett av Den første keiser, en dyktig, men tyrannisk hers­ ker. Den første keiser samlet et oppsplit­ tet folk i en nasjon styrt av en sterk, sentralisert statsmakt. Den store mu­ ren var hans verk, og han greide å få knyttet navnet på sin hjemstavn, Qin, til hele landet han hadde erobret. Den første keiser hadde håpet at det imperium han hadde skapt skulle vare i «ti tusen generasjoner», men det ble bare fire år eldre enn ham selv. Det neste regimet greide seg bedre. Det varte fra 206 f.Kr. til 220 e.Kr. Det ble grunnlagt av en oppkomlingsgeneral, Liu Bang, som var født som bonde­ sønn. Liu hadde kommandoen over en pøbelhær av desertører og banditter som han stilte til disposisjon for en hær­ fører i provinsen. Til gjengjeld fikk han land - et anselig kongedømme som han gjorde til en maktbase hvorfra han erobret keisertronen. Han vant der­ etter befolkningen for seg — både ade­ len, middelklassen og bondestanden og styrket sin stilling ved å sette ned

90

skattene og lette det autokratiske styret Den første keiser hadde innført. Liu Bang kalte sitt keiserrike for Han, etter Han-elvens øvre dal der hans opprinnelige kongedømme lå, men dets grenser strakte seg praktisk talt til ytterkantene av dagens Kina og dets innflytelse nådde nesten Ro­ merrikets østlige utposter, på bredden av Det kaspiske hav. Han-imperiet var således en makt å regne med i nesten halvparten av den kjente verden. Det er ikke til å undres over at kineserne selv i dag refererer til seg selv som Han, og at «Han-tegn» er den japans­ ke betegnelsen på kinesiske skrifttegn. Han-dynastiet forbedret den sent­ ralregjering som var blitt innført under Qin-dynastiet. Liu Bang, som selv var bonde, forsto vanlige menneskers be­ hov og ønsker, og konfusianismens etiske grunnsetninger begynte til slutt å få gjennomslagskraft. Således ble Qin-herskernes despotstyre avløst av en paternalistisk velvilje som skulle komme til å prege mange kinesiske keisere. Under Liu Bang og hans etterkom­ mere var keiseren fremdeles eneveldig, men han hadde en rådgivende regje­ ring som i sin tur kunne støtte seg til et trenet byråkrati. Medlemmene av dette ble utvalgt på grunnlag av sitt kjennskap til Konfutse, ikke etter fød­ sel. Da Han-dynastiet falt i det 3. årh. e.Kr., ble landet igjen styrtet ut i en urolig periode. Måten Han-dynastiet degenererte på blir av kinesiske fors­ kere faktisk ansett som et skoleeksem­ pel på alle dynastiers sykliske liv. Ifølge deres teorier blir alle dynas­ tier grunnlagt av en sterk og dyktig leder - i dette tilfellet Liu Bang. Lede­ ren har i begynnelsen ingen rivaler.

Han er omgitt av en sammensveiset gruppe av dyktige rådgivere, og vier seg landets velferd. Han bygger murer, kanaler og veier og opprettholder lov og orden ved retts- og skattesystemer som ikke misbrukes. Men grunnleggerens etterkommere er ikke alltid like flittige og dyktige som ham. Etter hvert som landet vok­ ser i velstand, sveller byråkratiet opp, og et luksushungrig hoff blir opptatt av fraksjonsintriger og renkespill. Skatt som tidligere gikk i statens kister, vandrer over på private hender, noe som fører til finansielle vanskeligheter. Undertiden kan en sterk keiser stan­ se denne negative utviklingen. Handynastiet hadde en slik mann i Guang Wu Di som regjerte midtveis i dets syk­ lus og for en kort tid stanset nedgan­ gen. Men hans etterfølgere var ikke av hans format, og keiserriket oppløste seg til slutt i en masse småstater under lokale førere som førte ustanselige kri­ ger seg imellom om overherredømmet. Han-dynastiet varte i ca 400 år og ble etterfulgt av ca 400 års anarki. En sterk, sentralisert regjering ble gjen­ innført av det kortvarige Sui-dynastiet som ble etterfulgt av to usedvanlige dynastier, Tang og Song. Tang kom først og varte i omtrent 300 år. En kort, urolig periode fulgte, så kom Songdynastiet og ga Kina tre nye århund­ rer med overveiende fred og velstand, fra 960 til 1279. Tang- og Song-dynastiene utgjør landets gullalder. Forandring og vekst preget alle sider av kinesernes liv. Innen kunsten (kap. 3) ble det skrevet stor poesi, biografier og fortellinger, og mesterverker ble skapt innen malerkunsten. Pottemakerne formet forseggjorte porselenskar og dekorerte overflaten med lekre mønstre. På det politiske området fore-

gikk det en grenseutvidelse som førte til at Korea*og Sørøst-Asia kom inn un­ der Kinas innflytelsessfære. Statstje­ nestene ble bedre, byene vokste i stør­ relse og raffinement, kontakten med utenverdenen tiltok, og vitenskap og teknologi nådde et nivå som senere skulle forbløffe Marco Polo. Byråkratiet, som allerede hadde vist sin verdi, var nå finpusset og hadde fått den endelige form som gjorde det til mønsterorganisasjonen for statsad­ ministrasjon. Ved slutten av Songperioden omfattet det over 12 000 tje­ nestemenn på høyt nivå, utvalgt på grunnlag av sine intellektuelle kvali­ teter og sin forståelse av konfusianismens mektige moralprinsipper. I Han-tiden var medlemmene av denne eliten blitt utnevnt etter anbe­ faling fra velyndere som ble holdt an­ svarlig for deres ærlighet og effektivitet; individuelt talent veide derfor tyngre enn nobel avstamning for velynderne som sto bak utnevnelsene. Ikke desto mindre ble dette systemet til slutt kor­ rupt; det ble i Sui-perioden erstattet av en mer egalitær metode som ble fin­ pusset i Tang- og Song-tiden: opptak og forfremmelse ble basert på offent­ lige eksamener, slik at menn av ringe herkomst kunne avansere til høye stil­ linger. Eksamenene (kap. 3) skulle avgjøre om kandidatene var egnet til å tjenes­ tegjøre i en av tjenestens ni klasser, hvorav alle hadde en høyere og en lavere grad. For å nå de høyeste nivåer ble først kandidatenes kjennskap til kinesisk litteratur testet. Så fulgte en ny serie prøver som skulle klargjøre kandidatens vurderingsevne, skrivefer­ dighet, personlige fremtreden og taleførhet, alt beregnet på å avgjøre om en kandidat egnet seg for en bestemt stilling.

Tai Zu, keiseren som grunnla Songdynastiet i år 960, ser ut som en dyster tyrann på dette bildet. I virkeligheten var han en beskytter av de edle kunster, en listig og gavmild politiker som kjøpte opp sine fiender og omorganiserte byråkratiet. Hans styre utfoldet seg midtveis i en periode på seks hundreår med en fredelig utvikling innen handel og kultur.

91

EN STRÅLENDE, MEN LIDELSESFYLT HISTORIE Dalen langs Den gule flod bebos av flokker av Homo erectus, de evolusjonsmessige forløperne til Homo sapiens. Som andre av sitt slag f Europa, Afrika og Sørøst-Asia bruker disse tidlige mennesker ild og lager redskaper av sten. 400 000 f.Kr.

221-206 f.Kr. Det kraftfulle, men kort­ varige Qin-dynastiet grunnlegges av en krigerkonge ved navn Shi Huang Di. Han bygger Den store muren, kanaler, veier og palasser. Under hans styre blir et ens­ artet skriftsystem og standardiserte vekt- og måleenheter tatt i bruk. Men Shi Huang

618-907: En Sui-tjenestemann, Li Yuan, grunnlegger Tang-dynastiet. Tidlige Tang-keisere utvider sin kontroll dypt inn i Asia: i det 7. århundre hersker Kina fra Korea til Iran, fra den mongolske grensen til Vietnam. Den senere og mer fredelige Tang-perioden er en gullalder for lærdom og kunst. De store kinesiske dikterne Li Bai og Du Fu blomstrer opp, i likhet med malerne Wu Daozi og Wang Wei. Fine silke- og lakkprodukter lages, og dans og musikk har gode tider.

Etter at Tang-dynastiet bryter sammen i et halvt århundre med blodige kriger, får Kina igjen makt og tyngde under Song-dynastiet. Oppfinnelsen av bevegelige typer og papirpenger, ledsaget av en ny bemerkelsesverdig oppblomstring innen kunst og litteratur, markerer et høydepunkt i kinesisk kultur. Songadministrasjonen flyttes til Sør-Kina da et barbarfolk fra nord, Jiirchen, erobrer Nord-Kina og grunnlegger Jin-dynastiet deri 1126. 960-1279:

I Gansu-provinsen i nord produserer en neolittisk jordbrukskultur, en av mange på denne tiden, vakre, malte leirvarer (over). 4500-2500 f.Kr.

1215-1368: Djengis Khan, i spissen for ryttere som den på bildet under, plyndrer Peking i 1215. Mongolene erobrer Jinimperiet i 1234 og invaderer et år senere Song-tilfluktsstedet i det sørlige Kina. I 1271 grunnlegger Djengis’sønnesønn Kublai Khan Yuan-dynastiet og etablerer det avanserte hoffet Marco Polo beskriver.

Ifølge kinesiske over­ leveringer blomstrer et dynasti kalt Xia. Folket holder husdyr, dyrker hvete og lager silke. ca 2200-1766 f.Kr.

Inskripsjoner på mer enn 100000 skilpaddeskjell og ben beskriver hendelser og sedvaner under Shangdynastiet, det første med en kontrollerbar historie. Under Shang-tiden perfeksjonerer kineserne hjulet, bruker stridsvogner i krig, utskjærer jade og elfenben og lager bronsekar. 1766-1122 f.Kr.

1122-221 f.Kr. Zhou-dynastiet: tidlige keisere utvider sitt domene til Yangtzedalen, men dynastiets makt svinner hen etter 771 f.Kr., da lokale hærførere trosser keiseren og slåss mot hverandre. Jemstøping oppfinnes (under) i likhet med multiplikasjonstabellene.

Di beordrer brent bøker som ansees som opprørske mot hans styre (over). 202 f.Kr.-220 e.Kr. Bondesønnen Liu Bang

grunnlegger Han-dynastiet. En av hans store etterfølgere, Wu Di som regjerer fra 141 til 87 f.Kr., erobrer Sør-Kina, NordVietnam og deler av Korea og etablerer handelsruter gjennom Sentral-Asia til India og Persia. Under Han-keiserne gjøres det store fremskitt innen vitenskap og teknologi: papiret, kompasset og seismo­ grafen oppfinnes, solflekker studeres og stål fremstilles. Den første folketelling foretas. Kinas befolkning i år 2: 57 671 400.

Etter Han-dynastiets sammen­ brudd splittes Kina igjen i krigførende kongedømmer. Den* lange, urolige perioden er kjent som De tre kongedømmers og Det nordlige og Det sørlige dynastis epoke. 220-589:

Store filosof-lærere fremstår mens Zhou-dynastiet går under: Lao Zi (6. årh. f.Kr.) Konfutse (551-479 f.Kr.) og Mencius (372-289 f.Kr.)

600-300 f.Kr.

92

589-618: Sui-dynastiets keisere, Wen Di og Yang Di, gjenforener landet etter år­ hundrers kaos. De bygger et stort transport­ nettverk, deriblant Den store kanal, og tømmer skattkammeret og folket for ressurser.

1368-1644: En buddhist-novise av bonde­ ætt, Zhu Yuanzhang, samler opprørsgrupper, velter Yuan og grunnlegger Ming-dynastiet. Under Ming-eraen, som er kjent for sitt fantastiske porselen, en kinesisk oppfinnelse, utføres det også store arbeider. Ming-keisere bygger Keiserpalasset i Peking, omarbeider og utvider Den store muren (øverst, neste side) og sender havgående djunker (neste side, midten) på oppdagelsesferd til Sørøst-Asia og helt til Rødehavet.

1644-1839: Manchuene invaderer Kina nordfrå og etablerer det siste keiserlige

ytterligere territoriale konsesjoner og enorme erstatninger. Til tross for disse tapene regjerer enkekeiserinne Ci Xi (1835-1908) - en konkubine som tok makten ved å kaste sin nevø, keiseren, i fengsel - med ødeleggende og feilrettet ubøyelighet og knuser flere forsøk på å modernisere landet.

dynasti, Qing. Under keiser Kang Xi (1661—1722) utvides Kinas innflytelsessfære til Mongolia, Sentral-Asia, Tibet, Korea, Annam, Burma og Thailand. Men i begynnelsen av det 19. århundre svekkes Manchu-styret av blind tiltro til avlegse metoder, korrupsjon innenfra og en fiende utenfra - europeiske handelsmenn og deres opium (under).

og Shanghai og andre havnebyer åpnes for utenlandsk handel. Den andre opiumskrigen (1856-1864), der både briter og

1925-1931: Etter Sun Yat-sens død i 1925, tar Chiang Kai-shek (under) kontroll over KMT og erobrer Kina fra krigsherrene. Etter først å ha alliert seg med kommu­ nistene, bryter han med dem for å sikre seg full kontroll. I 1927 tar Shanghai-arbeidere under ledelse av kommunist-aktivister, blant dem en av partiets mest innflytelses­ rike teoretikere, Chou En-lai, kontroll over deler av byen. For å tøyle kommunistenes økende makt massakrerer KMT-tropper tusenvis av mennesker i Shanghai.

1839-1911: En rekke kriger og opprøralle ydmykende nederlag for kineserne øker den fremmede innflytelsen. Keiserlige forsøk på å stanse opiumsimporten utløser Den første opiumskrigén (1839-1842) som fører til at Hong Kong må avgis til britene

franskmenn var involvert, blir fulgt av kriger, først mot Frankrike (1884-1885) og senere mot Japan (1894-1895). Vreden over disse nederlagene far utløp i det kata­ strofale Taiping-opprøret (1850-1864), som blir knust med hjelp av europeerne, og Bokser-opprøret (1900—1901), der uten­ landske tropper (under til venstre) inter­ venerer; deres regjeringer krever deretter

4B

1911-1925: Revolusjonære grupper, inspirert av dr. Sun Yat-sen, en lege utdan­ net i Vesten, lykkes i å velte Qing-dynastiet i 1911 og bringer dermed til en slutt mer enn 2000 års sammenhengende keiserstyre under åtte større dynastier. Hans politiske parti, Kuomintang (KMT), som etter 1. verdenskrig omfatter sovjetstøttede kommunister, prøver å forene landet, men greier bare å få kontroll over deler av Sør-Kina. Store deler av det øvrige Kina styres av brutale og korrupte lokale krigsherrer.

1931-1933: Japanerne utvider sitt fotfeste i Mandsjuria, et. kinesisk territorium de hadde vunnet i 1905; de besetter områder i nordøst som var under kinesisk kontroll.

1934-1935:1 den berømte Lange marsjen legger kommunister som er blitt fordrevet fra sine sørøstlige baser i Jiangxi og Hunan av Chiang Kai-sheks «utryddelsesfehtog», i vei mot den fjerne Shaanxi-provinsen. Rundt 100000 begynner den 9500 km lange marsjen, omtrent 8000 overlever for å omgruppere seg i huler i Shaanxi. Mao Tse-tung fremstår som kommunistenes leder.

93

armeer i Mandsjuria (under) strømmer inn i Kina og tar raskt Peking, Shanghai og Nanking. Året etter blir Kinas regjering tvunget til å søke tilflukt i det fjerntliggende Chongqing i Sichuan-provinsen. 1937: Japanske

1949: Kommunistene knuser Chiangs styrker, får kontroll over fastlands-Kina og etablerer Folkerepublikken Kina med hovedstad i Peking. Chiang og restene av Kuomintang tar med seg sitt flagg (over) til øya Taiwan og etablerer et nasjonalistisk regime der.

1941-1945: Under Den 2. verdenskrig hjel­ per USA og Sovjet-unionen Chiangs styrker — nasjonalistene - med å slåss mot japanerne. Ingen utenlandsk hjelp går direkte til Maos kommunister, men de stiller og utstyrer tropper og bekjemper

1971: Folkerepublikken Kina får adgang til FN og overtar den plass i Sikkerhetsrådet som tidligere tilhørte Chiangs Taiwanbaserte nasjonalist-regjering. USA gir opp sin langvarige motstand mot Folkere­ publikken og går med på medlemskap, men prøver samtidig - uten hell - å for­ hindre at Taiwan blir forstøtt. 1972: Kulturrevolusjonens overdrivelser avtar; mange som er blitt forvist for sine politiske synders skyld, kommer til makten igjen. President Nixon besøker Kina og markerer den store forandringen i for­ holdet mellom de to land.

1976: Begge de gamle lederne, Chou En-lai (under) og Mao Tse-tung dør. Fire radikale partimedlemmer anført av Maos enke prøver å ta makten, men utmanøvreres av de moderate som arresterer «Firer­ banden».

1950: Alt land tas fra private jordeiere og omfordeles. Motstanderne av regimet virkelige eller suspekte - henrettes eller sendes til arbeidsleire. Kina intervenerer i Koreakrigen og sender «frivillige» over Yalu-elven for å slåss mot FN-troppene.

1981: Det kinesiske lederskapet, anført av moderate menn som Deng Xiaoping, betegner offentlig Kulturrevolusjonen som en katastrofe og griper til mer praktiske metoder for å øke jordbruksavkastningen og produksjonen av forbruksvarer. En ny grunnlov av 1982 gir folket en øket grad av

1953: Mao iverksetter den første femårs­ plan for industrialiseringen av Kina. 1955-1957: Kollektiviseringen av jord­ bruket begynner med at bøndene organi­ seres i kooperativer. Maos regime oppfordrer til kritikk under De hundre blomster-kampanjen; kritikere blir senere straffet.

japanerne med større kraft enn nasjona­ listene gjør. 1945-1947: Etter Japans nederlag prøver en amerikansk delegasjon ledet av general George C. Marshall å danne en koalisjons­ regjering ved å bringe Maos kommunister og nasjonalistene sammen. Forsøket mislykkes, og borgerkrigen intensiveres. Til å begynne med går det best for nasjona­ listene, og Mao tvinges til å oppgi den kommunistiske befestningen i Yan’an (under til venstre).

1958: Bøndene organiseres i kommuner. Mao utløser Det store spranget fremover, en feilslått plan som tar sikte på å fremme industri- og jordbruksproduksjonen ved desentralisering. Programmet er en katastrofe som ødelegger lapdets økonomi og fører til hungersnød.

1960: Sovjetunionen trekker tilbake sine tekniske rådgivere og innstiller sin økonomiske hjelp til Kina - begynnelsen til et åpent fiendskap mellom de to største kommunistlandene. 1966: Den store proletariske kulturrevolu­ sjonen begynner med at en million unge rødegardist-aktivister paraderer i Peking. Mao oppfordrer til «vedvarende revolu­ sjon» og beskylder flere av sine mer moderate kolleger, blant andre Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, for å prøve å gjeninn. føre kapitalismen. Maos hustru, Jiang Qing, utnevnes til kinesisk kulturdiktator og undertrykker «liberal» og vestlig inn­ flytelse i kunst og litteratur. Kina går inn i en periode med sosialt og politisk anarki.

94

frihet i privatlivet og legger større vekt på initiativ og individuell belønning på arbeidsplassen. 1985 Etter et politisk oppgjør i kommu­ nistpartiet støttet av Deng Xiaoping, erstattes 133 embetsmenn for å gi plass for en yngre generasjon ledere. Partiet legger vekt på økonomiske reformer og ønsker en åpnere politikk når det gjelder utenriks­ handelen.

Studentene forberedte seg på disse prøvene i skoler i de forskjellige pro­ vinsene. For mer avanserte studier måtte de reise til hovedstaden. Overalt var pensum basert på den konfusians­ ke ideologi — som automatisk garan­ terte styresmaktene konsekvens og bi­ dro til å samle landet. De større muligheter som statseksamenssystemet åpnet for, var bare ett aspekt av de sosiale forandringer som fulgte med tidens velstand. Jordeiere, lavadelen og middelklassen flyttet inn til byene og viste større tilbøyelighet til å more seg med teatre, restauranter og vin- og tehus enn med landlige adspredelser som jakt og ridning. Men parallelt med denne tiltakende forfi­ nelsen skjedde en annen og mindre gunstig utvikling. Kvinnenes status sank. Mer og mer ble deres aksjons­ radius begrenset til hjemmet («en ær­ bar kvinne,» het det, «beveger seg ald­ ri mer enn tre skritt over terskelen.») Mennene hadde konkubiner, og rundt år 950 oppsto den merkelige skikken med å snøre kvinnenes føtter for å holde dem små og nette, antakelig som en etterlikning av de små føttene til en danser som den gang ble beundret av det keiserlige hoff. Fotsnøringen begynte vanligvis når piken var fem og fortsatte i flere år til føttene sluttet å vokse. Den intense smerten forbundet med denne frivil­ lige lemlestingen er beskrevet av et of­ fer fra vår egen tid: «Jeg hadde så vondt i føttene at jeg i to år var nødt til å krabbe rundt på hender og knær. Om natten var det ofte så vondt at jeg ikke fikk sove. Jeg stakk føttene under mor og hun la seg på dem så det gjorde mindre vondt.» Når snøringen var ferdig, var føttene meget små: «Det var plass til to fingre

i kløften mellom fotballen og hælen.» Så ettertraktet var dette trekket at ekteskapsmeglerne ofte ble spurt om stør­ relsen på en pikes føtter snarere enn om hun hadde et vakkert ansikt. Store føtter ble faktisk ansett som så ufeminint at fotsnøringen fortsatte også etter at den ble offisielt forbudt i begynnel­ sen av det 20. århundre. En tredje viktig forandring bidrar til å forklare hvorfor byene fikk stadig større betydning under Kinas gullal­ der. Industri og handel blomstret. Kina åpnet seg for fremmed handel, og selv om handelsvirksomhet ble sett ned på, var den meget lønnsom og førte til fremveksten av en stor kjøpmannsklasse. Handelsvirksomheten ble besørget av kinesiske skip som an­ løp havner i Det indiske hav, og av karavaner av arabere, indere og per­ sere — og noen få fryktløse europeere — som fant veien over land langs den gamle Silkeveien: enorme strekninger av ørken- og fjellstier som snor seg fra Antiokia på Middelhavskysten til Samarkand og Kashgar og videre til Chang’an i Sentral-Kina. Silke og porselen var det resten av verden higet etter; ingen av delene ble på dette tidspunkt produsert i Vesten. Under Tang- og Song-dynastiet var kineserne så teknologisk avanserte at enkelte historikere mener at landet sto på terskelen til en industriell revolu­ sjon. Ifølge Joseph Needham, Cambridge-universitetets ekspert på dette området, hadde kineserne et forsprang på europeerne på 10 århundrer når det gjaldt utviklingen av trillebåren, 13 århundrer på buen, 8 århundrer på seletøy på trekkdyr, 12 århundrer på støpejern, 13 århundrer på porselen og 6 århundrer på mekaniske klokker. De konstruerte innviklede astrono­

miske instrumenter for å måle månens og stjernenes baner i 130 e.Kr. I det 1. århundre boret de 600 meter dype brønner for å utvinne underjordiske saltressurser. Krutt ble først brukt i det 9. århundre til fyrverkeri; i det 12. århundre ble det brukt i grana­ ter og raketter. I likhet med kruttet hadde også kompasset, som ble opp­ funnet rundt det 1. århundre e.Kr., en opprinnelse som ikke hadde noe med nyttehensyn å gjøre. Det ble først brukt til å finne en gunstig beliggenhet på gravplasser og ble ikke anvendt til navigasjon på havet før i det 11. år­ hundre. Men det var praktiske behov som førte til andre kinesiske oppfinnelser. Så tidlig som i det 8. årh. f.Kr. be­ gynte støpearbeidere å masseprodu­ sere jernøkser, plogskjær, beltespenner og akselforinger etter smelteovnmetoden som fremdeles brukes den dag i dag til presisjonsdeler som f.eks. gir. Et gammelt smelteverk utgravd ved Wenxian i Henan-provinsen inne­ holdt 500 sett sammensatte støpefor­ mer, noen fremdeles brukbare. Forme­ ne var i 16 forskjellige mønstre i 36 størrelser og kunne produsere så man­ ge som 84 identiske enheter pr støp. En slik masseproduksjon av viktige deler til jordbruksredskaper resulterte i en dramatisk økning i matproduk­ sjonen - og dermed i størrelsen på befolkningen. Kanskje den viktigste av alle kine­ siske oppfinnelser var boktrykkerkuns­ ten som stimulerte lese- og skrivekyn­ digheten i en tid da selv mange konger i Europa hverken kunne lese eller skrive. Trykkingen forutsatte tre separate oppfinnelser: papiret, blekket og type­ ne. Papiret kom først. Oppfinneren skal ha vært Cai Lun, en evnukk som i

95

Kublai Khan (i midten, i hermelin), som i året 1260 fullførte den mongolske erobringen av Kina som hans bestefar Djengis Khan hadde begynt, krysser en ørken med sitt følge. En kamelkaravane passerer i bakgrunnen.

105 e.Kr. var shang fang ling, keiserens direktør for fremstilling av møbler og våpen. Ifølge en biografi skrevet noen århundrer senere «tenkte Cai Lun på å bruke bark, hamp, filler og fiskegarn» til å erstatte bambus og silkestoff som skriveflater. Han «høstet stor ære for sin dyktighet», men ble senere innvik­ let i sørgelige intriger mellom keiserin­ nen og keiserens bestemor. Derfor «gikk han hjem, tok et bad, kjemmet sitt hår, iførte seg sine beste klær og tok gift». Ingen slik skjebne ble så vidt vi vet de andre viktige oppfinnerne til del. Ki­ nesisk blekk - en blanding av kjønrøk og gummi, formet til pinner — ble opp­ funnet av Wei Dan tidlig i det 3. år­ hundre. I det 8. århundre ble blekk og papir brukt til tresnitt, men bøker ble ikke vanlige før senere. Ifølge en verdi­ full kilde «ba statsminister Feng Dao, sammen med Li Yu, i året 931 keise­ ren» om å gi ordre til trykking av de konfusianske klassikere. «Etter dette ble bruken av trykt litteratur vanlig over hele landet.» Kinesisk trykking ble nesten alltid foretatt med treplater — av brystbær eller pære — på størrelse med to bok­ sider. Sidene ble først håndskrevne på et ark gjennomskinnelig papir, slik at blekket på typene kunne overføres til treets overflate. Dernest skar en øvet treskjærer rundt de overførte tegnene for å få dem til å stå ut i relieff. Blekk ble påført platen, deretter ble et blankt ark lagt oppå og strøket lett for at blekket skullé avtegne seg. Presser fantes ikke, men én enkelt arbeider kunne med denne metoden produsere flere tusen trykte ark pr. dag. Det var også kineserne som oppfant bevegelige typer - oppfinnelsen tilskri­ ves «Bi Shang, en mann av folket» av

96

en samtidig forfatter - rundt år 1050, fire hundreår før Johann Gutenberg gjenoppfant dem i Tyskland, men de gjorde aldri særlig bruk av opprinnel­ sen. Deres ikke-fonetiske skriftspråk, som på den tiden besto av rundt 30 000 tegn, gjorde setting temmelig uprak­ tisk- helt til det 20. århundre fant kine­ serne det lettere å skjære ut hele, tosiders plater med tegn enn å sette si­ dene med separate typer som måtte hentes frem fra hundrevis av kasser og skuffer. Det var Kina på høyden av sin makt og ære Marco Polo fikk se da han kom dit i 1275. Song-dynastiet i Sør-Kina var da blitt avløst av Yuan. Dette dynastiet var det første som ble etablert av en mongolsk inntrenger; grunnleg­ geren var Kublai Khan, sønnesønnen til den fryktede Djengis Khan, hvis horder av hardføre, pelskledde rytterkrigere hadde feid over store deler av Asia og Øst-Europa. Mongolene var et av barbarfolkene som kineserne fryktet og hatet så sterkt. «De lukter så vondt at man ikke kan nærme seg dem,» skrev en samtidig. Men i likhet med tidligere invaderende folkegrupper, og også senere, antok også mongolene - deriblant Kublai Khan — etter hvert kinesernes levesett og aksepterte deler av den kinesiske kultur. Statsbyråkratiet forble intakt, og kinesernes tradisjonelle respekt for kunstneriske og intellektuelle bedrifter forble urokket. På dette tidspunkt hadde imidlertid den store kraftanstrengelsen med for­ nyelse, kreativitet og vekst under Tang- og Song-dynastiene nådd sitt høydepunkt. Den kinesiske kultur gikk ikke i oppløsning; den bare drev videre på mer eller mindre samme nivå i yt­ terligere seks århundrer eller så, av-

brutt av spredte perioder med fornyet vekst. En av de mest bemerkelsesverdige av disse sporadiske kraftanstrengelsene var de langtrekkende oversjøiske opp­ dagelsesferdene som fant sted under dynastiet som etterfulgte Yuan: Ming. Ikke færre enn syv ekspedisjoner seilteetter kompass — sørover i enorme djun­ ker, noen av dem over 100 meter lange, med fire dekk og vanntette rom. Over en periode på 28 år, fra 1405, førte rei­ sene dem først til Sørøst-Asia og India, deretter til Persiabukta, Øst-Afrika, Aden-bukta ved innløpet til Rødehavet og opp Rødehavet til Jedda, havnebyen til Mekka. Admiralen som ledet disse ekspedi­ sjonene var en evnukk ved navn Zheng He som tjenestegjorde ved Ming-hoffet. Zheng var av mongolsk avstam­ ning. Han var blitt tatt til fange av ki­ nesiske tropper og kastrert. Han ble knyttet til hæren som ordonnans, steg raskt i gradene og endte med å tiltrekke seg keiserhoffets oppmerksomhet. I hundrevis av år hadde kinesiske keisere brukt evnukker som hoff-funksjonærer og haremsvoktere, stillinger som ga dem intimt kjennskap til hoffets indre liv og interne hemmeligheter. Mange ble nå og da rådspurt om poli­ tiske spørsmål, og mange, blant andre den uheldige oppfinneren av papiret, avanserte til høye stillinger utenfor haremet. En slik mann var Zheng He. Zheng var bare litt over 30 da kei­ seren valgte ham til å lede en rekke sjøekspedisjoner som hadde som målset­ ning å bringe tributter til Midtens rike. Hvilke kvalifikasjoner den nye admira­ len enn måtte ha hatt, så må en av dem ha vært et betydelig talent for organisa­ sjon, for den første flåten besto av ikke mindre enn 62 skip og en styrke på

28 000 mann. På hvert stoppested skul­ le han bekjentgjøre keiserens ønske om tributt; «hvis de nektet å etterkomme dette ønsket,» heter det i de offisielle rapportene, «ble det brukt makt for å tvinge dem». Fra sine syv reiser brakte Zheng med seg hjem tributtbærende delegasjoner fra 36 land. Disse utsendingene forærte keiseren gaver som strutser, sebraer og giraffer. Så, etter 1433, opphørte ek­ spedisjonene like plutselig som de had­ de begynt. Zheng nevnes aldri mer i hofikrønikene, og heller ikke gis det noen offisiell forklaring på hvorfor fore­ taket ble innstilt. Kina oppga alle for­ søk på å bli en sjømakt og åpnet derfor muligheten for andre sjøfarere - por­ tugisere, hollendere, engelskmenn, ja­ panere og amerikanere — til å ta kon­ troll over farvannene rundt Kina og, til slutt, til å kaste seg over selve Kina. Det siste keiserdynasti som skulle komme til å herske over Kina, Qing, ble grunnlagt av Manchu-erobrere fra nordøst som veltet Ming i 1644. Nok en gang ble erobrerne assimilert og tilførte ikke den kinesiske kultur annet enn en levning av manchu-tradisjon: vanen med å flette håret i en pisk. Manchuene ønsket å fjerne alle ytre spor etter Ming-regimet og påbød bruk av hårpisk. Denne bestemmelsen ble tvunget igjennom med så brutale midler i hele landet at utlendinger som besøkte Kina generasjoner senere og så hårpisker overalt, antok at det var en ren og typisk kinesisk skikk. Under manchuene fulgte en lang periode med fred og velstand som dys­ set Kina inn i overbevisningen om at alt sto bra til. Men den raske utviklin­ gen i Vesten hadde gjort Midtens rike til en bakevje og dets tradisjonelle øko­ nomi og sosiale organisasjon til ana-

97

En opiumsbule i det 19. århundre. Fire menn deler piper og inhalerer dunster fra en Eten oppvarmet kule i pipebollen. Utgiftene til opiumet, som ble brakt til Kina av vestlige handels­ menn, ble så skadelig for landets økonomi at regjeringen prøvde å forby stoffet. Resultatet ble Opiumskrigene, en rekke sammenstøt med britene og franskmennene mellom 1839 og 1860.

kronismer. De første bølgene av vestlig intervensjon, som skulle komme til å ødelegge strukturen i den kinesiske livsform, bygde seg allerede opp i hori­ sonten. Blant de tidligste europeere som kom til Kina, var misjonærene som dukket opp i det 13. århundre. Viktigere i det lange løp var handelsmennene som fulgte etter. Få fikk en varm velkomst. En gruppe portugisere som kom til Kanton i 1517 ble innesperret i et tem­ pel i tre dager for å lære seg skikkelige manérer. Først da fikk de tillatelse til å reise til Peking for å få audiens hos kei­ seren — der deres tre dagers trening vis­ te seg å være spilt møye. Keiseren var så irritert over deres «mangel på res­ pekt» at han forviste dem fra landet. Men pengene som var å tjene på Kinas skattede silke, porselen og te var for fristende. Da presset fra de vestlige handelsmennene økte, prøvde staten å

98

kontrollere utenlandshandelen ved å bestemme - i 1757 - at den heretter i sin helhet skulle gå gjennom havne­ byen Kanton, kontrollert av et dusin handelsforbund — hongs —, utnevnt av staten til utelukkende å handle med ut­ lendinger. Europeerne - og særlig engelskmen­ nene som dominerte Kina-handelen i det 18. århundre — var irritert over disse restriksjonene og sendte petisjo­ ner til keiseren med ønske om utvidete rettigheter. De kom ingen vei. En bri­ tisk delegasjon ble avvist fordi bare tanken på å handle med utlendinger på likeverdig basis var fremmed for herskerne i Midtens rike. En annen, under Lord Amherst, ble uten videre vist døren da Amherst nektet å kowtow’e for keiseren. Denne respektfulle hilsenen — tre seremonielle bukk, hvert etterfulgt av at den besøkende legger seg ned og be-

Kinesiske ofre for Opiumskrigene Egger i sitt ødelagte fort i Taku i NordKina, etter et slag der de prøvde å stanse britiske og franske musketter med armbrøst (en kan sees oppå muren). De vestlige landenes seire førte til utenlandsk dominans i Kina i nesten et århundre.

rører bakken med nesen — var vanlig blant alle kinesere når de møtte perso­ ner av høyere rang. Barn kowtowet for foreldrene og hoffet kowtowet for keise­ ren — som kowtowet for himmelen. Amherst mente imidlertid at skikken var ydmykende, og kineserne betraktet hans manglende vilje til å følge landets skikk som nok et eksempel på barbare­ nes dårlige manérer. I denne låste situasjon i begynnelsen av det 19. århundre ble det introdusert et nytt element: opium. Opiumen ble antakelig først brakt til landet som et narkotikum, blandet med tobakk, av

hollandske handelsmenn i det 17. år­ hundre (hollenderne røkte på den tid blandingen i sine egne kolonier på Java og Taiwan). I 1729, da den kinesiske opiumshandelen fremdeles var liten - 200 kasser i året -, forbød keiseren den. Men for­ budet ble lite påaktet. I 1790 ble det importert over 4000 kasser fra India alene, og i slutten 1830-årene, like før Opiumskrigen, var den årlige impor­ ten kommet opp i hele 30 000 kasser. For de grådige handelsmennene som deltok i den - briter, portugisere, ame­ rikanere og franskmenn — var opiums-

handelen et marked som aldri kunne tørke inn. En kunde som først var vun­ net, kunne ikke mistes igjen. Avhengig­ heten av opium hadde spredt seg fra middelklassen, som hadde råd til det, til «håndverkere, kjøpmenn, kvinner og til og med buddhistmunker og taoistiske prester», ifølge en kinesisk rap­ port. Så stor var trafikken at Kinas han­ delsbalanse ble berørt. Det gikk nå mer penger ut av landet enn inn. «Hvis opiumshandelen ikke stanses,» rappor­ terte den keiserlige kommissæren i Kanton, «vil landet bli fattigere og fat-

99

4 tigere og dets folk svakere og svakere. Til slutt vil det ikke bare mangle pen­ ger til å holde en hær - det vil ikke len­ ger finnes brukbare soldater.» I 1838 beordret keiseren den keiser­ lige kommissær i Kanton til å stanse opiumshandelen. Kommissæren ga i sin tur alle utenlandske handelsmenn ordre om å innlevere all opium de hadde på lager. De adlød, og i 1839 fikk kommissæren alle de 20 000 kasse­ ne brent offentlig. Så ba han handels­ mennene om å slutte med å innføre opium til Kina, men britene nektet indignert. Spenningen steg, og et mindre sammenstøt der britiske sjø­ menn var innblandet, ble gnisten som utløste Den første opiumskrigen. Det ble en ujevn kamp. Kineserne var ikke forberedt på en krig og ønsket den heller ikke. De ville bare stanse opiumshandelen som de betraktet som umoralsk. Britene tok flere byer langs kysten. Da de truet med å gå opp Yangtze til Nanking, ba kineserne om fred. I den etterfølgende fredsavtalen av­ sto Kina Hong Kong til Storbritannia og gikk med på å betale seierherrene 21 millioner dollar i krigserstatning. Landet gikk også med på å åpne ytter­ ligere fire havner ved siden av Kanton for utenrikshandel og å gi utlendingene som bodde i dem rettslig immunitet overfor kinesisk lov. Ingenting nevnes om å forby opiumshandelen som var årsaken til krigen. Qing-herskerne vaklet, lammet over nederlaget og fredsbetingelsene. Bri­ tene benyttet seg av Kinas sårbarhet og slo til igjen, denne gangen hjulpet av franskmennene. Igjen ble kineserne slått, og igjen ble det undertegnet freds­ avtaler som åpnet enda flere havnebyer og ga utlendingene enda flere for­ deler.

100

DEN LANGE MARSJEN

Overlevende etter Den lange marsjen trenet til å kjempe igjen i Yan’an, en huleby i Shaanxi.

Få ildprøver i verdenshistorien kan sammenliknes med den 9500 km lange flukten som kineserne stolt minnes som Chang zheng, «Den lange marsjen». Det var kommuniststyrkenes flukt fra et nesten sikkert nederlag for nasjonalistene; men ut fra denne katastrofale tilbaketrekningen vokste frem de grunnleggende elementene for kommunistenes endelige seier. I oktober 1934 hadde nasjonalistene samlet seg for å knuse Den røde hærs enklave i Jiangxi-provinsen i det sentrale Sør-Kina. Rundt 100000 menn - og 35 kvinner - brøt gjennom omringernes rekker og begynte en kjempende retrett. De flyktende kolonnene slåss mot nasjonalistene som forfulgte dem, deretter mot banditter og fiendtlige stammer som

Hsi-Fan og Mantzu (Mantzudronningen truet med å koke levende enhver som hjalp den flyktende hæren). «Det var så mange kamper,» mintes en av de overlevende, «at når jeg ser tilbake på det, virker det som ett evigvarende slag.» De naturlige fiendene var verre: hete og sult, tørst og kulde, fjell, elver og myrer der de uforsiktige raskt forsvant av syne. Over et år etter at marsjen begynte fant kommunistene endelig tilflukt i Yan’an, en fjern utpost i fjellene i skyggen av Den store muren. Færre enn 8000 hadde over­ levd— en kjerne av ledere herdet av motgang som sto foran nye militære og sosiale omveltninger.

Denne nye fornærmelsen var en medvirkende årsak til en massiv folke­ oppstand i 1850. Den ble anført av en kantonesisk mystiker ved navn Hong Xiuchuan, en omvendt kristen som trodde han var Jesu yngre bror. Hong vant tilhengere blant fattige bønder ved å kreve dramatiske reformer, deri­ blant likestilling for kvinner, avskaffel­ se av den private eiendomsrett og for­ deling av overskuddsavlinger til områ­ der med hungersnød. Hong kalte sin bevegelse taiping tianguo som betyr «Den store freds him­ melske kongerike», og hans Taipingopprør var i begynnelsen en suksess. Enda de var dårlig trent og dårlig ut­ styrt, slo Hongs bondesoldater den an­ tikverte Keiserlige hær på vill flukt og gikk nordover mens de tok by etter by. Da de kom til Nanking, gjorde de byen til hovedstad og holdt den i 11 år. Un­ derlig nok var Taiping-regimets struk­ tur mye lik det moderne Kinas: «Vi skal pløye sammen og nyte fruktene av vårt arbeid i fellesskap,» proklamerte det. Den sosiale grunnenheten var et kollektiv bestående av 25 «kamerat»husholdninger, det var skoleplikt for alle, og kvinnene var funksjonærer på like linje med menn - det var til og med kvinner i Taiping-hæren. Ironisk nok ble ikke Taiping-regimet knust av Den keiserlige hær, som var komplett ineffektiv, men av to grupper provinsmilits delvis finansiert av vestlige interesser; utlendingene an­ tok at det ville være lettere å ha med Qing-regjeringen å gjøre enn med Taiping-regimet. Sommeren 1864 nådde en av disse provinsmilitsene Nanking. Hong Xiuchuan så skriften på veggen og begikk selvmord. En måned senere falt byen. «Ikke en eneste én av de 100000 bandittene i byen etterkom

ordren om å overgi seg,» rapporterte en av hærens offiserer. «De brente seg selv levende i grupper som om de ikke hadde noen motforestillinger i det hele tatt.» Etter å ha fått denne utsettelsen gjor­ de Qing-regimet et par svake reform­ forsøk. Ett av disse ble foretatt i 1898 av den unge keiser Guang Xu. Men Guang Xus aldrende tante Ci Xi, enkedronning og tidligere konkubine, tok avstand. Hun iverksatte et coup cTétat, tok makten fra nevøen og fikk ham kastet i fengsel. Deretter - Qing-dynastiets endelige fiasko — støtter keiserinne Ci Xi et opp­ rør av en halvreligiøs gruppe kjent som Selskapet av de Rettferdige og Har­ moniske Knyttnever, hvis mål var å fordrive alle utlendinger fra kinesisk jord. De ble kalt Bokserne etter sin ritu­ elle skyggeboksing og trodde de var immune mot vestlige kuler. Med Ci Xis tillatelse angrep bokserne alle utenlandske legasjoner i Peking — med forutsigbart resultat. Tusener av uten­ landske tropper, deriblant russere, ja­ panere, amerikanere, briter og fransk­ menn, kom til unnsetning. Keiserin­ nen gjenvant makten for en kort stund, men Qing-dynastiet var i praksis over. Det siste dynastiet ble til slutt erstat­ tet av en republikk i 1912, Kinas første. Den nye regjeringen ble etablert av Sun Yat-sen, en lege som i årevis hadde arbeidet for å gjøre Kina til et demo­ krati. Men i de neste 37 år var ingen enkeltperson eller gruppe i stand til å beholde herredømmet over landet i lengre tid. Det meste av denne peri­ oden ble deler av Kina kontrollert av forskjellige provins-hærførere som bare tenkte på å få klørne i skattepengene i området. Sun Yat-sens Nasjonalistparti, Kuo-

mintang (KMT), mistet makten en måned etter at det hadde veltet keiser­ dømmet. Partiet gikk i oppløsning, men samlet seg igjen etter 1. verdens­ krig. På denne tiden vant også mar­ xismen mange tilhengere blant de in­ tellektuelle, og marxistiske ledere fikk stillinger på toppnivå i KMT. I 1921 ble Det kinesiske kommunistparti stif­ tet med hjelp av russiske bolsjeviker på en kongress i Shanghai. (Mao Tsetung var utsending fra Hunan.) Et par år samarbeidet KKP og KMT i for­ søket på å vinne landet, først fra de lokale krigsherrene — og senere fra hverandre. I 1927 fikk allierte kommunist- og nasjonaliststyrker under ledelse av Sun Yat-sens etterfølger, en ung offiser ved navn Chiang Kai-shek, kontroll over provinshærene. Men like etterpå an­ grep Chiang kommunistene, og i de følgende 22 år kjempet de to rivalise­ rende revolusjonære styrkene om her­ redømmet over Kina. Under Den 2. verdenskrig sloss de en kort tid mot­ villig sammen mot en felles fiende, Japan, som invaderte Kina i 1937. Men da krigen var over, og Japan bor­ te fra krigsscenen, vendte nasjonalister og kommunister seg igjen mot hver­ andre og sendte Midtens rike inn i en borgerkrig. I 1948 knuste kommunis­ tene under Maos ledelse Chiangs armé i to avgjørende slag, ett i Mandsjuria og ett i Huai-bekkenet i det sentrale Nord-Kina. Chiang og hans nasjonalistregjering søkte tilflukt på Taiwan, en øy rett utenfor kysten som vekselvis hadde vært på hollandske, japanske og kinesiske hender opp gjennom århund­ rene. Den 1. oktober 1949 proklamerte Mao Tse-tung den samlede nasjonen for kommuniststaten Folkerepublik­ ken Kina.

101

BORGERKRIGENS ILD­ PRØVE Skålen som Mao Tse-tung og Chiang Kai-shek utveksler på bildet under fra 1945 gir uttrykk for en falsk harmoni. I to årtier hadde disse uforsonlige rivalene kjempet om herredømmet over Kina. Kampen dem imellom ble bare avbrutt av behovet for samlet innsats mot den japanske invasjon — og ved en intervensjon av De forente stater som forespeilte seg et koalisjonsstyrt Kina som et bolverk i etterkrigstidens Asia. En koalisjon var umulig. Etter å ha blødd i årevis under japansk aggresjon ble landet kastet ut i en borgerkrig som skulle vare i fire år. Chiangs nasjonalistparti kontrollerte de fleste byene, og hans tre millioner soldater hadde bedre våpen. Men Maos kommunister vant støtte i jordbruks-Kina, der fattige, utbyttede bønder var klare for et nytt system. Samtidig var misfornøyde lønnsarbeidere og intellektuelle blitt så desillusjonert over regjeringens korrupsjon og økonomiske kaos at de sviktet nasjonalistene. Kommunistgeriljaen, som til å begynne med var underlegne i forholdet 1 til 3, vant raskt rekrutter, og, etter et par seire, en strøm av desertører fra nasjonalis­ tene. Ved en anledning byttet en hel divisjon på 8000 mann side. I 1949 var også byene på Maos hender. Chiang og to millioner lojalister flyktet til Taiwan og etterlot seg byer i ruiner, en ødelagt økonomi og en befolkning på hungersnødens rand.

Mao Tse-tung og Chiang Kai-shek har midlertidig sluttet fred og utbringer en skål for hverandre i Chongqing i 1945.

102

I*—■ * ...

x »

En bondekvinne i sorg blant ruinene etter borgerkrigen som kostet 11 til 12 millioner mennesker livet og gjorde millioner andre hjemløse.

103

På flukt fra krigssonen. Kinesiske sivile bærer med seg det de har igjen av mat og eiendeler. De strømmer ned fra toget som har brakt dem til nasjonalist-byen Pukou ved Yangtzeelven i nærheten av Nanking.

104

W"

Etter at pengene deres nærmest er blitt verdiløse på grunn av inflasjonen, presser desperate Shanghai-borgere på for å slippe inn i en bank som veksler papirpenger i gull. Syv mennesker døde i trengselen.

105

En tolvåring presset inn i uniformen til en nasjonalistisk infanterist kneler for å drikke av flasken til en soldatkamerat før de blir sendt til kampene i Huai Hai i slutten av 1948. Nasjonalistene mistet en halv million menn der.

En gammel kvinne feier opp kostelige riskjerner fra en jembaneplattform i 1948. På dette tidspunkt var det meste av jordbruksområdene på kommu­ nistenes hender, og det som var av mat gikk hovedsakelig til de militære. Nasjonalist-kontrollerte byer led derfor under akutt matmangel. Etter kommunistenes seier. Lastebiler med soldater ruller gjennom Peking, Kinas

106

tradisjonelle hovedstad, den 31. januar 1949. De fleste av lastebilene i seiersparaden var amerikanske, erobret fra nasjonalistene.

107

En mann bukker foran et svartdrapert portrett av Mao Tse-tung på Tien An Men-plassen i Peking. Mao døde i 1976, og dette markerte slutten på de indre omveltningene som er kjent som Kulturrevolusj onen.

108

KU LTU RREVOLU SJONEN I 1966 ble en seks år gammel pike ved navn Lihua forvist fra Peking med hele sin familie til farens fødelandsby i Gullfjellene, 1300 km lenger sør. Faren var en respektert lærer i realfag ved en sko­ le i Peking, men i sin ungdom hadde han tjenestegjort en kortere periode i den anti-kommunistiske Kuomintanghæren. Det var nok i det politiske gale­ huset i 1966 til å gjøre ham fortjent til fordømmelse og straff. Før de ble eskortert til toget som skulle føre dem i eksil, ransakte unge radikale leiligheten deres, konfiskerte morens smykker og lagde et bål av bø­ kene deres, møblene og familiealbu­ mene. Da Lihua og hennes familie an­ kom til Gullfjellene, tok lojale tjeneste­ menn fra dem resten av eiendelene, slik at de bare hadde det de sto og gikk i. Så ble de puffet inn i en nedlagt sko­ lebygning uten vinduer og med lekkende tak. I dagene som fulgte ble Lihuas for­ eldre gjentatte ganger paradert gjen­ nom landsbyens gater. Faren bar om halsen en plakat der det sto at han var en fordekt kontrarevolusjonær. Han ble tvunget til å tilstå sine antatte for­ brytelser offentlig. Både moren og fa­ ren ble slått med jernstenger. Før det var gått en måned var Lihuas mor død og faren døv og invalidisert for livet. Seks år gamle Lihua ble risarbeider og hjalp brødrene sine med å forsørge familien ved å traske opp i åsene og hugge brensel som hun solgte til dem som drev landsbyens smelteovn. Hun manglet både erfaring og styrke og hugg seg av og til i foten med øksen;

sårene grodde aldri ordentlig, for som medlem av den kriminelle klasse had­ de hun ikke adgang til landsbyens hel­ setjenester. Hun tigget, solgte egg og renset ris. Hun lette etter sopp og spise­ lige røtter i skogen og ble undertiden syk når hun tok feil. Til tross for sine sår, sin kroniske sult og sin sykdom greide Lihua å overleve en av de voldsomste omveltninger i menneskehetens historie - formann Maos Store Proletariske Kulturrevolu­ sjon. Denne omveltningen begynte i 1966 og roet seg litt i 1969, men opp­ hørte ikke fullstendig før et tiår senere. Før Kulturrevolusjonen hadde rast fra seg, hadde den ødelagt livet for 100 millioner kinesere. Denne syndfloden var klart formann Maos verk, men den var ikke bare et resultat av forstyrrelser i en aldrende leders hjerne. Den vokste også frem av Kinas historie, og den ble fremskyndet av press fra utenverdenen. Og enda viktigere - både Kulturrevolusjonen og to tidligere omveltninger, som beg­ ge ble iverksatt av Mao og som begge fikk katastrofale følger, var alle pro­ dukter av indre stridigheter i Det kine­ siske kommunistparti (KKP). Disse spenningene skyldtes avvikende opp­ fatninger om hvilke metoder som var best egnet til oppbygningen av et nytt samfunn på ruinene av det gamle. Lederskapet i KKP har alltid søkt å vise et bilde utad av perfekt marxistisk samstemthet. Innad har det ofte vært voldsomme rivninger fra øverst til ne­ derst mellom stridende fraksjoner til venstre og høyre. Venstresiden, ofte

kalt de radikale, har hatt en brennende tro på at veien til det sosialistiske sam­ funn må gås raskt og uten avvik. De har villet forkaste alt fortidens tanke­ gods og etablere en helt ny orden. Målet har vært absolutt likhet, en ren sosialisme som gir alle like muligheter til arbeid og belønning uten hensyn til dyktighet eller individuell innsats. Høyresiden, som også er overbeviste sosialister, har hatt en like brennende tro på at man må gå forsiktig frem, vurdere den pragmatiske verdi av hvert skritt og kanskje til og med be­ holde noen av tankene fra fortiden. De har vært gammeldagse nok til å tro at belønning må samsvare med innsats og fortjeneste - at arbeideren bør gjøre seg fortjent til sin lønn og de har til og med ment at det er lurt å beholde et visst innslag av privat foretaksomhet ved siden av statsbedriftene. I de radi­ kales øyne har disse bakstreverne stigmatisert som «flyktende hunder, reddikrøde, lakeier på kapitalismens vei» — vært erkefienden. Slike dype og bitre motsetninger har skapt store spenninger innen Kinas le­ dende kretser. Når det indre presset har brutt opp til overflaten, har det skapt forvirrende politiske svingnin­ ger og sosialt og økonomisk kaos. Og i 1960-årene førte de landet til randen av borgerkrig. Det var aldri lett å avgjøre nøyaktig hvor formann Mao sto i forhold til de stridende parter. Fra tidlig i 1930årene av var han lederen, æret som det sanne lys, som en gud. Samtidig som han var initiativtakeren, i hvert fall på

109

5 papiret, til de brå politiske kursendrin­ naliserte industrien og varehandelen. omveltningene som gikk forut for Kul­ gene som gjentatte ganger kastet lan­ De stabiliserte økonomien og fikk lan­ turrevolusjonen. Mer presist: utbrud­ det ut i kaos, yar han også den første til dets finanser under kontroll. Med bru­ dene i Kina later til å ha vært reak­ å trekke unna når svingene ble for tal makt omfordelte de jordbruksom­ sjoner på krisene som rystet Sovjet­ krappe og tingene kom ut av kontroll. rådene og knuste i prosessen landade­ unionen i 1956: i februar det året holdt Antakelig lå Maos hjerte i de fleste len, jordeierne som i århundrer hadde Nikita Khrusjtsjov en tale der han gikk tilfeller på venstresiden i den forstand skaltet og valtet med eiendomsløse til voldsomt angrep på sin forgjenger, at han lengtet etter en absolutt ny, ren bønders liv. Ifølge et overslag ble to Josef Stalin. I oktober gjorde ungarersosial orden, uplettet av fortiden. Som millioner jordeiere myrdet. De over­ ne opprør mot det sovjetiske herrefol­ en motvekt mot Mao var hans våpen- levende — og deres etterkommere — ble ket. Det lot til at selv ikke en død kom­ kamerat gjennom tiårs militær og poli­ regnet for å ha en «dårlig klassebak­ munistisk guddom var trygg for sine tisk kamp, Chou En-lai. Chou lot all­ grunn», en merkelapp som gjorde et­ etterfølgere, og - verre enda - at det tid til å være den stabiliserende faktor, hvert avansement praktisk talt umulig var brister i kommunismen store nok den støe veteranen som på en eller for dem i det moderne Kina. til å provosere ubevæpnede undersåt­ annen måte holdt tingene sammen Livet var forandret. Prostitusjon, ter til å gjøre motstand mot sine herrer når delene truet med å fare avsted i narkotikabruk og bestikkelser som en ved å kaste sten mot stridsvogner. alle retninger. gang hadde florert, ble i stor grad ut­ Mao, en levende guddom fullt klar Da Mao, Chou og KKP først fikk ryddet. Kvinner ble frigjort fra sin sta­ over splittelsen blant sine egne topp­ kontroll over landet under Frigjørin­ tus som løsøre, og konkubinat ble for­ ledere, later til å ha blitt spesielt urolig gen i 1949, fant de lite å arbeide med; budt. Nesten alle barn ble sendt på over disse faresignalene fra SSSR. Han i begynnelsen var det ikke rom for dis­ skole, og praktisk talt alle voksne - besluttet å knytte sitt folk enda tettere sens. Etter 28 års blodig krig lå nasjo­ både menn og kvinner — ble satt i ar­ til partiet, og oppfordret kineserne nen i ruiner. Den var bankerott og beid på åkrer, i fabrikker eller på til å snakke ut hvis de visste om ødelagt av inflasjon, industrien lå i rui­ kontorer. måter å forbedre systemet på. Vå­ ner og transportnettet var revet opp. Til å begynne med aksepterte KKP ren 1956 lanserte Mao kampanjen Omtrent det eneste det var nok av, Sovjetunionens rettledning i arbeidet «De hundre blomster». Navnet oppsto var mennesker - faktisk mer enn nok. med å «bygge sosialismen», men sene­ fordi han, med den enestående kinesis­ Men mange i denne formløse mennes­ re kom kineserne til å stille spørsmåls­ ke sans for poetiske metaforer i politisk kemassen — som Sun Yat-sen en gang tegn ved, og deretter til å avsky, for­ retorikk, oppfordret arbeidere og bøn­ betegnet som «et trau med løs sand» - bindelsen med russerne. Denne øken­ der til å la «hundre blomster blomstre ventet, etter århundrers forsakelser, på de mistroen til Sovjetunionen kan ha og la hundre tankeretninger konkur­ de forandringer KKP hadde lovet. bidratt til å fremskynde de to første rere». Mao og hans kolleger satte i gang med å omdanne den løse sanden til et sam­ let folk. De lyktes i forbausende høy grad. For første gang i historien hadde Kinas styrende politiske maskin støtte av, og hentet sin makt fra, massen av bønder og arbeidere. Med denne støt­ ten begynte Mao og KKP å skape en moderne kommuniststat med økono­ misk, sosial og militær ryggrad til å stå på likefot med verdens stormakter. Mellom 1950 og 1956 lot det til at Mao og partiet skulle lykkes. De nasjo­ 1955

1960

1965

1970

1975

1980

1985

POLITIKK VERSUS STÅL Kapasiteten innen stålproduksjonen øket fra midten av 1950-årene og fremover, men den faktiske produksjonen ble forstyrret av Det

110

store spranget fremover, Kulturrevolusjonen og Firerbanden. Den steg så igjen med Deng Xiaopings moderniseringsprogram.

Han fikk mer enn han hadde bedt om. Snart nesten druknet kommunist­ lederne under en bølge av kritikk fra forfattere og intellektuelle, fra politiske aktivister in spe, fra folk innenfor og utenfor partiet. Da noen gikk så langt som til å foreslå et flerpartisystem, gjorde Mao helt om og kunngjorde at de hundre blomstene øyeblikkelig skulle visne. Mange av kritikerne fikk betale dyrt for sin dristighet. Noen ble fengslet, andre mistet jobben og ble politisk fredløse. En KKP-funksjonær, en sko­ leleder i Harbin som hadde benyttet seg av Maos kampanje til å kritisere andre partifunksjonærers arroganse, ble voldsomt angrepet som en «hvitøyd ulv og en rev som ikke lenger kun­ ne skjule sin hale». En lovende ung lærer i økonomi ved den samme skolen holdt klokelig sin kritikk for seg selv offentlig, men betrodde til kjæresten sine tvil om KKP’s administrative evner. Hun sladret på ham, og han til­ brakte de neste 15 år i en arbeidsleir på grensen til Sibir. Etter denne korte, men skremmende undertrykkelsesperioden, løsnet Mao for en ny sosio-økonomisk stormbølge— offisielt betegnet som «Det store spran­ get fremover» — som rullet over Kina i 1958. Spranget var i hvert fall delvis inspirert av Maos tiltro til bondebe­ folkningen: han var selv sønn av en bonde, og hans politiske og militære styrke var basert på bondebefolknin ­ gen, 80 % av befolkningen. Mao trodde at Kina kunne avansere raskt til økonomisk makt og henimot en renere form for egalitær sosialisme ved å mobilisere bondebefolkningen og bruke denne enorme menneskelige ressursen til å fylle nasjonens behov. I jordbruket betydde dette organisering Det katastrofale Store spranget frem­ over (1958-1960) var et forsøk på å øke produksjonen ved landsbyindustri, f.eks. med slike bakgårdssmelteovner. Det mislykte Spranget ødela nesten Kinas økonomi.

111

5 av enorme kommuner til erstatning for de tradisjonelle bo- og arbeidsforhold. I industrien betydde det plutselig de­ sentralisering. Begge retninger betyd­ de nederlag for den forsiktige høyre­ fløyen - pragmatikerne, teknokratene og de erfarne bedriftslederne. Det store spranget begynte vinteren 1957-58 da 100 millioner bønder etter skuronna ble satt til å bygge dammer og overrislingsanlegg. Før våren kom var kommunene organisert, og bøn­ dene pløyde og plantet for å innfri de nye produksjonsmålene de hadde fått seg forelagt av partiet. Folk spiste i messehaller, og de eldre passet de kom­ munale barnehagene for å frigjøre kvinnene for arbeid på markene. En sentral del av Maos visjon var idéen om selvforsyning. Den hadde opptatt ham helt siden de magre kampårene i Yan’an i 1930- og 1940årene. Han hevdet at hver provins-ja, hver landsby - burde produsere ikke bare den maten de selv trengte, men også alle produkter til eget bruk. Alle slags små kollektive bedrifter oppsto og produserte pumper, verktøy, jord­ bruksmaskiner. Bøndene gravde opp åkrene sine og lette etter kull til landsbysmelteovnene som kom til å bli det mest berømte, om ikke det mest vel­ lykte, trekket ved Det store spranget. De små smelteovnene - som ikke var stort mer enn varme mursteinspyramider - ble passet av mennene mens kvinnene dyrket jorden. Maos besettelse av selvforsyningstanken omfattet også valget av avling. Han kunngjorde at «korn er nøkkelleddet» og oppfordret folket til å kon­ sentrere seg om sentrale næringsstof­ fer fremfor noe annet. Millioner av bønder fylte igjen fiskedammene sine en viktig proteinkilde - og plantet ris,

eller ga opp soyabønner og peanøtter standen trakk Mao seg ut av den aktive for å plante hvete, selv der hveten ikke ledelsen av nasjonen. Han overlot opp­ gaven med å rette opp skadene til sin ville gro. Det store spranget fremover ble en sannsynlige arving, viseformann Liu katastrofe for Kina og dets folk. I ive­ Shaoqi, som ble assistert av statsminis­ ren etter å øke produksjonen overså ter Chou En-lai og en fremadstrebende man behovet for erfaring, kunnskap og yngre partimann som skulle komme til planlegging. Når de hjemmelagde å spille en fremtredende rolle i dra­ landbruksmaskinene brøt sammen, maet som fulgte, Deng Xiaoping. Mao holdt seg ikke lenge på sidelin­ fantes det ikke reservedeler. Hverken soyabønner eller peanøtter - nødven­ jen. Han våknet til liv igjen da en gam­ dige oljekilder i det kinesiske kosthol­ mel våpenkamerat, forsvarsminister det - var å oppdrive fordi hveten Peng Dehuai, på partikongressen i hadde tatt deres plass. Dammer bygd 1959 våget å stå frem og fordømme i all hast, og uten tilstrekkelige forut­ mesterens politikk. Aldri før hadde gående hydrografiske undersøkelser, noen ledende politiker, åpenbart med hevet vannivået og førte til at landska­ støtte av en sterk fraksjon, uttrykt mis­ pet rundt ble for alkalisk eller for salt nøye med Mao. Like smertelig for til å kunne brukes. Kullgruver på Mao var Liu Shaoqis og Deng Xiaodyrkbar mark førte til ødelagt mat­ pings pragmatiske virkemidler. For å jord. Noen av landsbyovnene ble stå­ rydde opp i ruinene etter Det store ende, selv om råjernet de produserte spranget innførte de igjen belønning var av tvilsom kvalitet, mens andre for vel utført arbeid, reduserte betyd­ som var laget av myk leire, smuldret ningen av de uhåndterlige kommu­ nene og gjeninnsatte erfarne bedrifts­ og oppløste seg i regnet. Som for å forsterke virkningen av ledere. «Det spiller ingen rolle om kat­ dette kaoset, forårsaket av mennesker, ten er hvit eller svart,» sa Deng, «så slo også klimaet seg vrangt, og vekst­ lenge den kan ta mus, er det en god sesongene i 1959 og 1960 var preget av katt.» Mao begynte å kritisere «dem innen vekslende perioder med tørke og over­ svømmelse. I tillegg var det store in- partiet som slår inn på den kapitalis­ sektødeleggelser. Det var som om Kina tiske vei», dvs stimulerer fremveksten uten påviselig grunn hadde pådratt av en priviligert kaste av sjefer, lærere seg de gamle gudenes vrede. Hungers­ og teknikere som først og fremst er opp­ nød, som den i gamle dager, hjemsøkte tatt av å mele sin egen kake. Han landet, selv om det først senere ble klart vendte seg mot Liu Shaoqi og klaget at Kinas befolkning i løpet av de tre senere over at Deng Xiaoping aldri årene Det store spranget varte, hadde brydde seg om å konsultere ham. «Jeg mistet 16,5 millioner mennesker, de ble behandlet som en død ane,» glefset fleste av sult eller sykdommer forbun­ han. Maos interne bekymringer ble ikke det med feilernæring. Ifølge enkelte vestlige overslag skjedde det utrolige: i lettere å bære av frykten for nok et av 1960 og igjen i 1961 gikk Kinas befolk­ disse anfallene utenfra som har traumatisert Kina gjennom årtusener. ning tilbake. Lamslått over denne oppløsningstil- Uoverensstemmelser med India førte Anti-vestlig propaganda nådde sitt klimaks under Kulturrevolusjonen med gatedramaer, som dette opptoget som latterliggjør amerikanske stereo­ typer, deriblant Onkel Sam (i midten). Plakaten angriper Vietnam-krigen.

112

til grensetrefninger i 1959, men den virkelige truselen lot til å komme fra den tidligere allierte Sovjetunionen. Etter flere år med stadig kjøligere for­ hold — forverret av russernes avstand­ tagen fra Det store spranget fremover — trakk Moskva i 1960 ut teknikerteamet som hadde hjulpet til med moderniseringen av Kina og innstilte all økonomisk og militær hjelp. Mao var sjokkert over denne kalde skulder fra den mektige naboen i nord og fryktet at den kunne bli etterfulgt av en sovjetisk invasjon. Han samlet alle sine politiske alliertes makt og prøvde også å sikre seg hærens lojalitet. Han fjernet den tvilende Peng Dehuai og erstattet ham med Lin Biao, en marskalk som hadde ledet en armé

under borgerkrigen. Lin beordret i sin tur straks iverksatt et politisk opp­ læringsprogram med sikte på å gjøre hver eneste soldat i Kinas enorme militærmaskin til en glødende venstrekommunist. Snart følte Lin at han, med hans egne ord, kunne garantere «Fol­ kets Frigjøringshærs betingelsesløse lo­ jalitet overfor partiet og formann Mao». Han ble belønnet med stor makt og i siste instans med utnevnel­ sen til Maos arving - en arv som skulle vise seg å bli et dødskyss. Den vellykte politiseringen av Fol­ kets Frigjøringshær (FFH) fikk Mao til å tilstrebe det samme mål i resten av det kinesiske samfunn. Høsten 1965 besluttet Mao, sikker som han var på de militæres støtte, å bringe dem som

«vandret på den kapitalistiske vei» til orden en gang for alle. Den Store Proletariske Kulturrevolusjon skulle bli en gjennomgripende utrenskning av elitistene i og utenfor partiet, en tilbake­ føring av revolusjonen til bøndene og fabrikkarbeiderne — en absolutt egali­ tær nasjon drevet av massene under partiets strenge kontroll. Enda så voldsom en omveltning Kulturrevolusjonen var, later den til å ha blitt utløst av en bagatellmessig be­ givenhet: et skuespill. Kanskje var det et hendig påskudd, kanskje vekket det formannens personlige vrede. En skuespillforfatter i Peking, Wu Han, skrev et drama han kalte Hai Jui avskjediget fra kontoret. Handlingen var lagt til det 16. århundre, og stykket ga seg ut for

113

5

Med ansiktsmasker til beskyttelse mot støvet fra Gobi-ørkenen som konstant hvirvler gjennom Peking, leser rødegardister i skolealderen fra Maos «Lille røde» i en kampanje under Kulturrevolusjonen som fordømte «borgerlige elementer».

å handle om en palassfunksjonær un­ der Ming-dynastiet som med urette ble jaget fra sin jobb av en selvrettferdig keiser. Venstresiden angrep stykket, med Maos samtykke, og sa det var en høyrevridd allegori som rakket ned på formannen fordi han hadde kvittet seg med forsvarsminister Peng. Stykket ble forbudt under påskudd av at det var undergravende av Maos hustru, Jiang Qing, en skuespillerinne som hadde fått innflytelse over kunstlivet og som etter hvert ble en domi­ nerende skikkelse på venstresiden un­ der Kulturrevolusjonen. Før revolu­ sjonen var over var hun i praksis blitt Kinas kulturdiktator og hadde avgjø­ rende myndighet over hva som skulle skrives, males, utgis eller fremvises på scenen eller på lerretet. Da hun var på høyden av sin makt, hadde hun redu­ sert nasjonens tillatte kunstneriske ut­ trykk til seks godkjente revolusjonære operaer eller balletter. Angrepet på forfatteren Wu Han var det første vindgufs før orkanen. Mange skoler og universiteter ble luk­ ket, og politiske skoleringsmøter avløs­ te andre kurs på dem som fortsatt var åpne. Folk med utdannelse - lærere, forfattere, kunstnere, musikere, tekni­ kere og vitenskapsmenn - mistet sine jobber og ble etter hvert sendt på kroppsarbeid i fjerne landsbyer. Ungdommen fikk høre at det var riktig «å gjøre opprør», selv mot revisjonistene innen partiet, og ble opp­ fordret til å «bombardere hovedkvar­ terene». Frigjort fra undervisningen som de var, samlet de seg i årvåkne reformbander. Før lang tid var gått had­ de de begynt å få preg av en nasjonal organisasjon, og de kalte seg selv rødegardister. De reiste gratis med jernbanen og

ett tidspunkt drev rødegardistene en kampanje for å få snudd byens trafikklyssystem, slik at rødt betydde «Gå». Men hovedtyngden av deres innsats ble viet en massiv ødeleggelse av liv og karriérer, et hevnens massefelttog av ungdom rykket opp med roten mot deres etablerte foresatte. Et av rødegardistenes yndlingsvåpen var den politiske plakaten og veggaviser. Pekings gamle bymurer og innsiden og utsiden av offentlige bygninger over hele landet var fulle av disse glorete illustrerte anklageskriftene. Men til slutt forsvant fordømmelsene fra veg­ gene og ble klart personlige. For å få utløp for sin misnøye la rødegardistene en ny betydning i ordet «kamp». «Kamp» betydde ikke lenger en strid mellom to motstandere: i stedet kom ordet til å bety en nådeløs inkvisisjon som endte med at noen ble ødelagt. En professor som ble «bekjempet» av tidligere studenter, f.eks., ville bli innkalt til politiske møter for å forklare og tolke formann Maos ideologi. Lære­ ren ville bli tvunget til å tilstå «for­ brytelser» mot revolusjonen, og det offer som ikke kunne komme på noen virkelige misgjerninger, gjorde best i å finne på noen. Skurken kunne bli tvunget til å ta på seg en høyreekstremistisk narrehatt, eller hvis han hadde vært uforsiktig nok til å vise seg i vest­ lige bukser, ville disse bli klippet av over knærne for å likne på kinesiske kortbukser. Den anklagede læreren vil­ le så bli drevet ut av klasserommet og satt til å rengjøre latrinene. En eldre professor som lå på sykehus med kreft i siste stadium, ble utsatt for langvarige forhør 21 ganger før han døde av ut­ mattelse. En annen ble slått fordi han ikke kunne sitere Mao korrekt. Det var ikke bare professorer og læ-

114

fikk mat og tak over hodet hvor de dro. Horder av rødegardister stormet fra by til by - den første og muligens den siste anledning for vanlige kinesere til å reise fritt rundt og se sitt enorme land. Den 18. august 1966 samlet nes­ ten en million rødegardister seg på Tien An Men-plassen i Peking, der de paraderte for Lin Biao og Mao selv som sto på Den himmelske freds port med det røde armbindet gardistene bar som kjennetegn. Det offisielt godkjente målet for rødegardistene var «borgerlige elemen­ ter», men etter hvert som de unge mennene og kvinnene med røde arm­ bind spredte seg over landet, ble de grepet av massehysteri. En reformkampanje ble frikort til ødeleggelse. En rødegardistleder i Peking prokla­ merte deres nye mål: «Å skape kaos og lage et voldsomt rot, jo større jo bed­ re.» Med Maos velsignelse og Hærens bifall - som var blitt beordret av Lin Biao til å «støtte venstresiden» - satte de i gang med å lage rot. Ingen opp­ gave var for liten eller for latterlig: på

MAOS LILLE RØDE BOK En nøkkel til forståelsen av opp­ rinnelsen til Kulturrevolusjonen kan finnes i det moderne Kinas mest berømte bok, «Den lille røde» med sitater av formann Mao. Her er noen utdrag:

• Det vil samle seg støv hvis et rom ikke blir skikkelig rengjort, våre ansikter blir skitne hvis vi ikke vasker oss regelmessig. Våre kameraters tanker og partiets arbeid kan også samle støv og trenger også feiing og vasking. Ordtaket «Rennende vann er aldri dovent, og et dørhengsel er aldri markspist» betyr at stadig bevegelse hindrer at bakterier og andre organismer slipper til. ■ ■ . ■ ... • En revolusjon er ikke et middagssel­ skap, eller som å forfatte et essay, eller male et bilde, eller utføre et broderingsarbeid; den kan ikke være så forfinet, så behagelig og mild, så måteholden, vennlig, høflig, tilbakeholdende og storsinnet. En revolu­ sjon er et opprør, en voldshandling der en klasse velter en annen.

• Å ikke ha det riktige politiske synspunkt er som ikke å ha sjel. • Det fremtredende trekk ved det kinesiske folk er at det er «fattig og uvitende». Dette kan synes å være en dårlig ting, men i virkeligheten er det en god ting. Fattigdom fører til et ønske om forandring, ønsket om handling og ønsket om revolu­ sjon.

• Alle reaksjonære er papirtigre. Tilsynelatende er de reaksjonære fryktinn­ gytende, men i virkeligheten er de ikke så sterke.

rere som fikk gjennomgå. En fremtre­ dende ingeniør ble offer for rødegardistene etter at han uforsiktig nok hadde betrodd en sjåfør at vestlige bokseåpnere var bedre enn de kinesiske. En av Kinas fremste pianister, selv en rødegardist, fikk hånden brukket da han kom opp i en ideologisk disputt med andre rødegardister. Hvordan all denne tumulten virket fra innsiden har vi en senere beretning om av en ung translatør som arbeidet ved et statlig byrå i Peking. Hans jobb var å oversette engelske tidsskrif­ ter til kinesisk og også å oversette kine­ siske pressemeldinger til engelsk. Det mest levende minnet han satt igjen med var gjentatte bølger av forvirring, rådvillhet og smerte for sin egen del, og voldsom død for minst én av hans medarbeidere. Funksjonærene på byrået hadde trivdes i jobbene sine før Kultur­ revolusjonen raste inn over dem. De fleste i staben bodde på soverom i kontorbygningen, en stor, men litt dys­ ter kloss tegnet av sovjetiske gjestearkitekter under hvetebrødsdagene i 50årene. Jobben var bedagelig; de an­ satte brygget sin te på skrivebordene og spilte sjakk eller badminton på taket i lunsjpausen. De fikk se nye filmer, til og med «dekadente» filmer laget i Vesten. Og som en del av jobben hadde den unge translatøren tilgang til verden utenfor i form av tids­ skrifter som Time, Newsweek og New York Times. Direktøren for byrået, en mann ved navn Fu, var en «gammel revolusjo­ nær», en høytstående kader med egen sjåfør og et hus utstyrt med slike sjeldne luksusartikler som privattelefon og til og med kjøleskap. Allikevel virket han beskjeden og arbeidssom, og staben

kom godt overens med ham. Den ene av de to visedirektørene var en helt annen sak. «Fang var en arrogant drittsekk,» mintes den unge translatøren, «som benyttet seg av sin stilling til å herse med sine underord­ nede. Vi kalte ham keiser Fang bak ryggen hans. Han la an et asketisk bilde offentlig og brukte med velberådd hu sin kones sykkel på jobben for å vise at han var en beskjeden mann. Det så helt latterlig ut — denne høye, gråhårede, velkledde mannen på en liten damesykkel.» Men Fang hadde sine borgerlige svakheter. Han hadde et kostbart sveitserur som han yndet å veive med for øynene på sine undersåtter. Hans to «snørrhovne» barn hadde allerede egne sykler enda de bare var i ten­ årene, og prisen på hver sykkel tilsvarte fire månedslønner for en vanlig ar­ beider. Bortsett fra keiser Fang var det enes­ te ubehag forbundet med jobben de politiske indoktrineringsmøtene fire ganger ukentlig. «Vi kjedet oss under disse møtene,» mintes translatøren, fordi han og kollegene brukte mye av tiden til å «lese og skrive og oversette de selvsamme slagordene». De ideolo­ giske møtene var dessuten farlige. Selv før Kulturrevolusjonen begynte prøv­ de stabsmedlemmene å unngå å gi ut­ trykk for noen mening; ble de spurt, uttrykte de seg i vage vendinger. Varsomhet var stikkordet den første tiden etter at Kulturrevolusjonen var proklamert. Mennene og kvinnene på kontoret visste at det var ventet av dem at de skulle offentliggjøre og oversette slagord som angrep høyreekstremister og kontrarevolusjonære. Men de hus­ ket også De hundre blomster og hva som skjedde med dem som hadde vært

115

5

for løsmunnede med sin kritikk den gangen. Da det imidlertid ble klart at Maos — og Kulturrevolusjonens — viktigste mål var Liu Shaoqi, hans følgesvenner og andre høyreorienterte, ble det fres over venstreaktiviteten i byrået. Snart var spisesalen så full av plakater som hang fra snorer i taket at det ikke var plass til å spise. Noen av plakatene slo den unge translatøren som både gru­ somme og ulogiske, som f.eks. de som

116

Veggaviser inspirert av Deng Xiaoping klistret på en vegg i Peking i 1978 kritiserer Kulturrevolusjonen og ber om støtte til Hua Guofengs og Dengs reformer. Bildet viser Hua.

betegnet den vennlige direktør Fu som en «agent for Liu og en vågal kriger for det svarte hovedkvarter». Men han følte en viss skadefryd, mintes han, da plakatene gikk til angrep på keiser Fang og den andre visedirektøren, Ma. Begge ble «bekjempet» gjentatte ganger, tvunget til å tilstå flere antiproletariske forbrytelser og tvangssendt på landet. «De fikk hva de for­ tjente,» tilføyde den unge mannen. «Da både keiser Fang og hans barn

hadde fått kjent massenes vrede og spadde søppel i en eller annen fjern landsby, følte jeg at det faktisk var en slags rettferdighet i revolusjonen, til tross for dens blodige følger.» Men så delte byrået seg i to stridende fraksjoner som begge hevdet at det var de som fortolket formann Maos tanker riktig. Litt til høyre var de mer mode­ rate stabsmedlemmene som kalte seg Den røde allianse. Til venstre var de ekstremt radikale som kalte seg Det

røde flagg. Talsmann for de moderate var Zhong, partimedlem og kader av 17. grad. Han var en lærd og tankefull mann i førtiårene som ble kalt Teoretikeren på grunn av sitt inngående kjennskap til marxistisk teori. Lederen for Det røde flagg var et annet parti­ medlem, Bao, en tidligere soldat som arbeidet i sin gamle uniform og som hadde fått tilnavnet Reservegeneralen på grunn av sin hovne oppførsel. Reservegeneralen fikk snart over­ taket og begynte å finne fiender blant sine kontorkamerater. En av dem ble angrepet fordi han spiste egg — det var, sa han, «sløseri med statens ressurser»enda Bao selv var rask til å bruke sin nyvunne makt til å forbedre sin egen levestandard. Han konfiskerte leilig­ heten til en av de avsatte visedirektørene, kjøpte en sykkel og et arm­ båndsur og brukte penger på å jakte på kvinner. Han kastet seg over en arbeider, en kjent sladrekopp, og an­ klaget ham for å røpe statshemmelig­ heter og for «å prøve å videreføre den føydale skikken» med å arrangere gif­ temål mellom mannlige og kvinnlige stabsmedlemmer. Han og andre fra Det røde flagg valgte seg ut et medlem av Den røde allianse, en eldre mann ved navn Shao, til spesialbehandling og låste ham inne på et rom i tredje etasje. Gamle Shao falt ut av vinduet og ble drept. Den røde allianse trodde at Bao hadde puffet ham. Reservegeneralen tok for seg trans­ latøren og kalte ham «et stinkende borgerlig element». «Han var person­ lig tilstede ved min egen «bekjempel­ se» og kritikk overfor Røde flagg-massene. Jeg ble anklaget for den funda­ mentale forbrytelse å tilhøre Den røde allianse,» fortalte translatøren. «Jeg ble slept til spisesalen en dag og utsatt

for verbal og fysisk pryling. Reserve­ generalen sto midt blant dem og ildnet dem opp.» Den venstreorienterte Røde flaggfraksjonen vant striden om byrået over Den røde allianse, og Teoretikeren Zhong ble tvunget til å koke sammen en tilståelse og ble «bekjempet» på et massemøte. Før han ble forvist på lan­ det, fikk han snakket med translatø­ ren. «De slo meg ned,» sa han. «De kalte meg klassefiende og trampet på min tiltro til formann Mao. Men jeg skal vente i tusen år på min hevn.» Han behøvde ikke vente så lenge. Etter et par måneder svingte pendelen til høyre, og det ble Reservegeneralens tur til å bli bekjempet, hundset og van­ æret. Når han så tilbake på det som hend­ te, valgte translatøren å bruke et gam­ melt kinesisk ordtak for å beskrive Kulturrevolusjonens forvirrende ter­ ror: Drep kyllingene for å skremme apene. Dvs, rydd en del mindre vik­ tige personer av veien for å kue de mektigere. «De drepte kyllingene,» bemerket translatøren, «men skremte de virkelig apene? Vel, det er vanske­ lig å svare på og avhenger av hvem apene egentlig var. Jeg hadde trodd Bao og Zhong var apene, men de viste seg å være kyllinger som oss.» Til slutt, sa han, «var vi alle marionetter som ble manipulert av andre.» Kyllinger så vel som aper falt som ofre. En av de første, og definitivt den mest prominente, var Maos gamle føl­ gesvenn Liu Shaoqi. Liu ble stemplet som sjefsrevisjonisten av Mao selv, og han ble også angrepet på grunn av sin hustru som hadde fått en vestlig ut­ dannelse. Under et regime som la vekt på personlig nøysomhet og puritansk moral ble Lius fall fremskyndet av

hennes sans for det sofistikerte vestlige liv. Hans fiender dekket Shanghais vegger med fotografier som viste henne i Indonesia — på offisielt statsbesøk — promenerende med president Sukarno, dansende vestlige danser med dris­ tig utringet kjole, med en drink i den ene hånden og et sigarettmunnstykke i den annen. I anfall av moralsk forar­ gelse pisket barna plakatene med bambuskjepper, og de voksne klorte dem ned fra veggene. Liu Shaoqi ble avskjediget fra sine stillinger, dvs fra kommunistpartiet, forvist til Kaifeng i Henan-provinsen og holdt der under bevoktning til han døde av lungebetennelse i 1969. Hans kone ble sendt til Qincheng-fengslet og forbudt å snakke med de andre inn­ satte av fangevokterne. Også andre ledere fikk lide. I kjøl­ vannet av Lius fall ble Deng Xiaoping fratatt sin stilling og visstnok sendt av sted for å lære ydmykhet som oppvar­ ter i en messehall. Selv den respekterte, betrodde statsminister Chou En-lai var ikke immun. Sin høye stilling til tross var han ikke i stand til å redde sitt eneste barn, Sun Weishi, en datter Chou hadde adoptert etter at faren var blitt drept i 1930-årene. Hun var tea­ terdirektør og ble arrestert og sendt til Qincheng-fengselet i mars 1968. Syv måneder senere døde hun der etter å ha blitt torturert. Ingen holdt regning med ofrene. Mange som var blitt torturert eller yd­ myket til det uutholdelige, begikk selv­ mord - en professor ved å kaste seg i en kokende kilde i Fujian-provinsen. 500 partiledere ble innsatt i Qinchengfengselet; av disse ble 34 torturert til døde; 20 ble lemlestet for livet og 60 ble sinnssyke. (Etter at Kulturrevolusjons-feberen endelig hadde lagt seg,

117

rapporterte AFP at minst 400000 ki­ nesere hadde dødd en voldsom død, enten myrdet eller for egen hånd.) En slik bølge av terror og blind øde­ leggelse kunne ikke vare lenge. Men før den la seg, steg pøbelvolden til et crescendo. I Peking angrep og brente rødegardistene den britiske ambassa­ den. Tidlig i 1967 stormet en mobb Utenriksdepartementet, ødela en del arkiver, tok med seg andre og prøvde, men mislyktes i å kidnappe utenriks­ ministeren. I nærheten av Chongqing møttes stridende fraksjoner på båter på Jialing-elven. Den ene gruppen greide å ramme og senke den andre båten og trakk seg så tilbake mens de så på at 200 mennesker druknet. Riva­ liserende bander kjempet til døden

118

med kniver, klubber, stormbukker og våpen tatt fra Hæren. Ved ett tilfelle ble en opposisjonsgruppe meiet ned med luftvernkanoner. Det hendte også at de herjende rødegardistene mistet overtaket: i Sichuan-provinsen drev rasende bønder 100 gardister sammen og begravde dem levende. Et avgjørende sammenstøt i juli 1967 skulle vise seg å bli vendepunktet for Kulturrevolusjonen. Denne kon­ frontasjonen mellom høyre og venstre fant sted i Wuhan, et industri- og jernbanesenter ved Yangtze. Der ble de radikale - en sammenhopning av yng­ re industriarbeidere og rødegardiststudenter som kalte seg «Wuhanarbeidernes Hovedkvarter» — beleiret inne i byen av «En million helter», en høyre­

orientert geriljahær på en halv million mann, eldre fagarbeidere, statstjenes­ temenn og hjemmevernsfolk. Million helter fikk støtte av rødegardistenes naturlige fiender, de lokale tjenestemennene som hadde forskanset seg. Men i dette tilfellet ble de også støttet av den regionale hærsjefen, ge­ neral Chen Zaidao. For én gangs skyld vendte plutselig Hæren — som hadde vært radikalernes viktigste støttespiller - seg mot rødegardistene som de hele tiden hadde hjulpet og beskyttet. Det kom til et slag som truet med å utvikle seg til en borgerkrig. General Chens støtte til Heltene var regulært mytteri, for Hæren hadde ordre om å støtte opprørerne på venst­ residen.

Statsminister Chou En-lai, som nor­ malt fungerte som buffer og fredsstifter i stridighetene mellom høyre og venst­ re, sendte ordre til general Chen om å heve beleiringen. Chen overså ordren. Chou sendte to fremtredende utsen­ dinger- den ene var ministeren for den offentlige sikkerhet - for å overlevere ordren personlig. Den 19. juli ga budbringerne Chen og hans divisjonsoffiserer beskjed om å trekke tilbake sin støtte til Million Helter. I stedet arres­ terte Chen de to utsendingene, og den ene av dem ble jult opp av soldater ved et kommandosenter. Statsminister Chou En-lai fløy i desperasjon til Wuhan for å prøve å få ordnet saken i egen person. Han mislyktes; general Chen hadde latt flyplassen omringe av tropper og stridsvogner, og Chous fly kunne ikke lande. For første gang på flere måneder handlet den demoraliserte og desorganiserte regjeringen i Peking beslutt­ somt. Tre infanteridivisjoner, en flybå­ ren avdeling og en flotilje av kanon­ båter ble sendt mot mytteristene. Ge­ neral Chen og hans opprørske offiserer ble arrestert og midlertidig degradert. Det så ut som om Chen hadde spilt fallitt, men hans mislykte opprør i Wuhan forandret det politiske klimaet. Nok en gang hadde formann Mao sett mer destruktivt kaos enn han var villig til å tolerere, i hvert fall for tiden. Ti­ den var inne til å gjenopprette ro og orden og temme de tøylesløse rødegardistene. Det var Hæren som fikk job­ ben med å bryte opp de oppsetsige bandene og innbringe medlemmene. Rundt 18 millioner rødegardister ble sendt ut i ødemarken for å attføres gjennom hardt arbeid. Rødegardistenes terrorvelde var i praksis over, men hærsjefen Lin Biao

kjempet for den egalitære målsetnin­ gen til massenes revolusjon med sterk støtte fra den radikale kretsen rundt Maos hustru, Jiang Qing. Mao, som nå svingte fra det ytterste venstre til­ bake mot sentrum, ble åpenbart for­ nærmet over Lins utspill. Muligens hadde han begynt å tvile på lojaliteten til Folkets Frigjøringshær - han skal visstnok ha kritisert de militæres arro­ ganse. Så førte press utenfra til at kløften mellom Mao og Lin ble dype­ re. Mao ble foruroliget av russernes innblanding i nabolandenes indre an­ liggender — skjærmydsler ved Ussurielven på den sovjetisk-kinesiske gren­ sen og den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia -, og han så vestover. Han aksepterte en ny politikk basert på «fredelig sameksistens og opprettel­ sen av vennskapelige forbindelser mel­ lom stater med forskjellige sosiale sys­ temer» — dvs mellom Kina og De for­ ente stater og Vest-Europa. Sett med Lin Biaos øyne var dette et forræderi mot de prinsipper han hadde kjempet for. Han satset alt på sin posisjon som Maos arvtaker og gjorde et skjebnesvangert utspill i maktkam­ pen. Han foreslo å kanonisere Mao som et «geni» i en ny grunnlov frem­ lagt på partikongressen i 1969—70. Mao var raskt ute med å avvise det­ te gjennomsiktige forsøket på å skyve ham tilside, og sa: «Genialitet avhen­ ger ikke av én person eller noen få mennesker. Det avhenger av et parti.» Et år senere, kort tid etter kunngjørin­ gen av et forestående besøk i Kina av den amerikanske president Richard Nixon, forsvant Lin Biao. Han ble ald­ ri senere observert offentlig. Året etter ble det kunngjort i et regjeringskommuniké at den tidligere forsvarsminis­ teren, hans familie og visse politiske

medarbeidere hadde omkommet i en flystyrt i Mongolia — under et fluktfor­ søk, het det videre i kommunikéet, et­ ter at det var blitt avslørt kupp-planer som blant annet tok sikte på å myrde Mao Tse-tung. Allerede før Lin Biao møtte døden — ved en ulykke eller på annen måte hadde fornuften begynt å vende til­ bake til Kina. Skoler og universiteter ble åpnet igjen. Tusenvis av forviste teknokrater, bedriftsledere, erfarne funksjonærer og eksperter av alle slag, hvis kunnskaper var livsviktige for nas­ jonens videre utvikling, fikk sine gamle jobber tilbake. Blant dem var direktør Fu, hans to visedirektører Fang og Ma og lederne for de to stridende fraksjo­ nene ved Pekings translasjonsbyrå; i 1973 arbeidet Teoretikeren Zhong, som hadde svoret å vente på sin hevn i tusen år, kaldt, men samarbeidsvillig side om side med sin tidligere fiende, Reservegeneralen. Da alt var over var 2,9 millioner mennesker blitt rehabili­ tert, ifølge offisielle tall. Allikevel falt ikke teppet over Kul­ turrevolusjonen før formann Mao døde den 9. september 1976, 82 år gammel. En kort, bitter maktkamp utspant seg på toppen. Denne gang vant høyresiden en klar seier med støt­ te fra en del innflytelsesrike personer som hadde sittet på gjerdet, og fra Hua Guofeng, den sittende formann og Maos tredje valgte arvtaker. Den 6. oktober iverksatte Kinas nye ledere en kampanje for å kvitte seg med venstresidens mest radikale elementer. De første det ble slått ned på var Firerbanden - Madame Mao, Jiang Qing, og hennes tre nærmeste med­ arbeidere. De ble arrestert, fremstilt for retten for åpne fjernsynskameraer og sendt i fengsel.

To regjeringsmedarbeidere sitter på et kontor dekorert med en Mao-plakat og følger rettssaken mot hans enke, Jiang Qing. Hun var leder for den såkalte Firerbanden som ble anklaget for overgrep under Kultur­ revolusjonen.

119

To offiserer i Folkets Frigjøringshær reiser på første klasse med toget, et av de mange privilegier de nyter. Hæren er tungen på vektskålen i den politiske maktkampen i Kina.

120

SYSTEMET: HODET TIL VENSTRE, PUNGEN TIL HØYRE En amerikansk forretningsmann - en texaner i oljebransjen — var i Peking for ikke lenge siden for å arrangere et salg av boreutstyr til et kinesisk statsselskap. Forhandlingene var nesten sluttført da en kineser sa: «Det er bare én ting til vi trenger. Handelen vil koste Dem 2 % av salgsverdien.» Pengene, tilføy­ de representanten, skulle deponeres på en oppgitt bankkonto i Sveits. Denne detaljen forbauset amerika­ neren. Det virket som en bestikkelse — en form for korrupsjon man nok kunne vente seg i enkelte av de mindre nøyeregnende landene i Asia, men absolutt ikke i det puritanske, sosialistiske Kina. Kravet var selvfølgelig ulovlig, tek­ nisk sett, men den kinesiske funksjo­ næren ba ikke om pengene for seg selv. De inngikk i et system som gjorde det mulig for selskapet å fungere mer effek­ tivt. Å skaffe nødvendig utstyr gjen­ nom de offisielle kanalene var en dre­ pende langsom prosess, og i enkelte til­ feller var delene rett og slett ikke å opp­ drive i Kina. Den hemmelige bank­ kontoen var til for å finansiere inn­ kjøp av materiell utenfra for å omgå byråkratiet og knapphetsproblemene hjemme. Texanerens opplevelse illustrerer en uventet sannhet om måten ting fun­

gerer på i Kina i dag. Under kappen av ideologisk kollektivisme har folket i et av verdens mest gjennomregulerte samfunn vist en overraskende materia­ listisk selvstendighet og initiativrikdom. «Våre hoder befinner seg til venstre,» heter det i et kinesisk ordtak, «men pungen til høyre.» Kineserne vet at de må leve med sys­ temet, som prøver å diktere praktisk talt hvert eneste aspekt av dagliglivet. Men de — og deres ledere - vet også, som texanerens forhandlinger viser, at systemets regler av og til må jenkes litt for at det hele skal fungere. Navet i dette systemet er selvsagt det kinesiske kommunistpartiet som domi­ nerer livet fra øverst til nederst. KKP er i teorien adskilt fra regjeringen, men nøkkelpersonene i partiet er også nøk­ kelpersoner i regjeringen, og partiet trekker opp de politiske linjer som re­ gjeringen setter ut i livet. På toppen er generalsekretæren som leder partiets viktigste besluttende organ. KKPmedlemmer har ledende poster i alle sentrale statsinstitusjoner, selv på lo­ kalt nivå. Partiet har også i siste instans kontroll over Folkets Frigjøringshær. Denne mektige styrken, fire millioner menn og kvinner, suppleres av en reservemilits med 75 millioner medlem­ mer.

121

Partiet nominerer landets statsmi­ nister som så godkjennes av saltpåstrøerorganet Den nasjonale folkekongress. Statsministeren står i sin tur i spissen for Statsrådet som består av rundt 35 ministerier som leder landets økonomiske virksomhet, utenriksforhandlinger, oversjøiske handel, interne sikkerhet og til og med kulturelle akti­ viteter. Partimedlemmer på alle nivå i statsadministrasjonen sørger for at alle byråer følger partilinja. Selv i fjerne jordbrukslandsbyer har partimedlem­ mer hånd om folkets sosiale og økono­ miske liv. Dette overlappende systemet, tung­ vint som det virker, har revolusjonert det kinesiske samfunn. Levestandar­ den blant de fattige massene har bed­ ret seg kraftig. Det har, fortalte en eld­ re bonde en gjest fra Vesten, vært «ti tusen forbedringer: mer mat, et bedre liv, utdannelse, en lovende fremtid for våre barn.» Samtidig er velstanden blitt tappet ut av andre samfunnssjikt: bedriftsledere, de liberale yrker og in­ tellektuelle som før revolusjonen had­ de vakre hus, fine klær og tjenere, må nå vaske og lage sin egen mat i trange leiligheter. To eliter har vokst frem av dette el­ lers så egalitære samfunnet. Ingen av dem lever i luksus, men de nyter enkel­ te privilegier som er uoppnåelige for den vanlige bonde eller industriarbei­ der. Disse elitegruppene er Folkets Fri­ gjøringshær og partiet. Rundt 40 mil­ lioner mennesker — bare 4 % av Kinas befolkning — hører til partiet. Det er vanskelig å komme inn. En kandidat må ha en «god klassebakgrunn». Barn, endog barnebarn av fortidens rike jordeiere behøver ikke engang søke. Medlemskandidater må også utvise ideologisk entusiasme og gjennomgå

122

en årelang prøveperiode som kan inne­ bære at de må skrive ned praktisk talt alt de gjør og tenker. Hustruen til en mann som ble innvilget medlemskap sa at han «hadde måttet gå ut av sin vei for å vise hvor hardt arbeidende og selvoppofrende han var». I tillegg, sa hun, hadde han måttet pai ma pi «klappe hestens rumpe», dvs innsmig­ re seg hos den lokale partisekretæren. Å slutte seg til partiet har andre ulemper enn en lang prøvetid. Med­ lemskap innebærer en meget faktisk risiko — for å støtte dagens partilinje, bare for i morgen å oppdage at linjen er lagt om. Følgene av å være politisk i utakt har tidligere vært lange straffe-

opphold i arbeidsleire for «politisk om­ skolering». Ikke desto mindre er fordelene ved medlemskap betydelige: bedre jobber, raskere avansement og adgang til spesialbutikker, feriesteder og helsevesen. Mange unge kinesere er rede til å løpe denne risikoen for muligheten til et bedre liv. Nest etter partiet er det Folkets Fri­ gjøringshær som befordrer spesiell makt og prestisje til sine medlemmer. I teorien er alle kinesiske menn tjenestepliktige i Hæren ved fylte 18 år, men de fleste plassene fylles av frivillige. En håndfull unge kvinnelige frivillige inn­ går også i hæren.

^0VJ\MUNISTPARr/er ’

PARTIKONGRESSEN

EN SAMMENFLYTENDE POLITISK STRUKTUR

FOLKEKONGRESSEN

SENTRAL­ KOMITEEN

PRESIDENTEN

POLITBYRÅET DEN STÅENDE KOMITE

f DEN STÅENDE KOMITÉ

SEKRETARIATET

MILITÆRKOMMISJONEN

MILITÆR KOMMISJONEN

FOLKETS FRIGJØRINGSHÆR

Artikkel 57 i Kinas grunnlov sier: Folkerepublikken Kinas Nasjonale Folkets Kongress er statsmaktens høyeste organ.» Men Mao Tse-tung sa: «Det kinesiske kommunistparti er kjernen i lederskapet av det kinesiske folk.» Maos uttalelse er nærmest sannheten: Maktbalansen mellom parti og regjering skifter stadig, men partiet styrer Kina. På offisielle organisasjonsplaner (over) er både parti og regjering demo­

De som slapp inn i FFH ble tidligere betraktet som særdeles priviligerte. Matrasjonene var bedre enn vanlig bondekost. Uniformene var i hvert fall varme, om ikke akkurat vakre - og de var like, uten rangsdistinksjoner, for menig som for general. I de senere år har disse fordelene blitt mindre attrak­ tive etter hvert som hele folket har fått mer og bedre mat og andre bekvem­ meligheter. Men allikevel får en ung soldat status og fordeler som ikke er tilgjengelige for alle. For det første er FFH en betydelig faktor i landets økonomiske liv. Den driver sine egne gårder og produserer sine egne forbruksvarer. Mange re­ krutter får derfor opplæring i avansert

kratiske og står til ansvar overfor folkevalgte Nasjonalkongresser. Men makten flyter den andre veien: Kon­ gressene og deres velgermasse stemmer for kandidater utvalgt av mindre grupper lenger nede i hier­ arkiet. Heller ikke er parti og regjering så adskilt som de virker på papiret. De glir over i hverandre, for viktige regjeringsposter fylles av sentrale partimedlemmer. På ett tidspunkt i

STATSRÅDET

DOMSTOLENE

ANDRE FORSVARS■ DEPARTEMENTEWEPARTEMENTEy

1980 hadde seks av de syv med­ lemmene av partiets Politbyrås Stående komité, landets mektigste organ, også nøkkelstillinger i regjeringen; Deng Xiaoping, f.eks. var da både viseformann og visestats­ minister. Det mest åpenbare bindeledd mellom partiet og regjeringen er deres delte kontroll med Hæren. Som for­ mann Mao sa: «Partiet styrer kanonene.»

teknologi innen jordbruk og industri i tjenestetiden. Men kanskje den viktigste fordelen med militærtjenesten er de muligheter den gir til medlemskap i partiet. Selv om universiteter, kontorer og fabrikker har kvoter for partimedlemskap, har det militære forholdsmessig sett den største kvoten. Hvis en soldat mislyk­ kes i å bli akseptert som partimedlem i løpet av militærtjenesten, er det lite trolig at han noensinne blir det. En ungdom var så ute av seg over å bli avvist at han møtte opp på dimitteringsfesten med en håndgranat under jakken. Da regimentsjefen foreslo en avskjedsskål, trakk soldaten i splinten og drepte seg selv og et dusin andre.

Soldatens desperasjon ved tanken på å vende tilbake til bondelivet er for­ ståelig. Mange ting kan nok ha for­ andret seg til det bedre for den kine­ siske bonden, men han må allikevel slite dag etter dag med liten hjelp av moderne maskineri, og han er frem­ deles utsatt for feilaktig og ofte ville­ dende innblanding og kontroll av et lederskap han har liten innflytelse på. Kinesisk jordbruk styres av staten, og under kommunistregimet har kursen blitt radikalt omlagt, ikke én, men flere ganger. Før frigjøringen i 1949 arbeidet leilendinger på små jordstykker. En stor del av avlingen ble innkrevd av jord­ eieren eller av embedsmenn av for-

En offiser i Hæren kjøres gjennom byen. Han utstråler en selvsikker myndighet. Han har ingen rangs­ distinksjoner, men hans makt fremgår av holdningen, snittet på uniformen og den blanke motorsykkelen.

123

6 skjellige slag. Noen jordeiere var bare velstående bønder som hadde tilegnet seg jord i tillegg til den de selv dyrket, men store områder ble eiet av rikfolk som bodde i byene. Det store flertall av leilendingene ga fra seg så mye av avlingen i skatt og leie at de bare så vidt greide seg i gode tider og sultet i dårlige tider. Etter kommunistenes seier omfordelte staten all jord. Men denne om­ fordelingen har ikke ført til at staten selv driver jordbruk i noen vesentlig grad etter sovjetisk mønster: bare 5 % av jorden dyrkes av lønnsarbeidere på statseide gårder. Det kinesiske jord­ bruk er blitt en komplisert blanding av statlige reguleringer og individuell foretaksomhet. Dessuten endres ofte balansen mellom den statlige regule­ ring gjennom partihierarkiet og den individuelle kontroll ved bønder og

ledere på lokalt nivå i takt med om­ legginger av den politiske ideologi. I 1958 var praktisk talt alle Kinas bønder organisert i rundt 23 500 kom­ muner, hver med gjennomsnittlig 5000 husholdninger. I begynnelsen av 1960-årene ble kommunene oppdelt i mindre enheter for å øke produktivi­ teten. Kommunen ble det øverste trinn i en tretrinnsskala med kollek­ tivt jordbruk. Hver kommune ble inn­ delt i et dusin eller så produksjonsbrigader. Hver brigade ble igjen inndelt i et dusin eller flere produksjonslag. Kommunen hadde oftest som sentrum en gammel markedsby, og et produk­ sjonslag besto som regel av innbygger­ ne i en landsby på kanskje 30 hus­ holdninger, eller 100-150 menneskerofte alle mer eller mindre i slekt med hverandre.

Det kinesiske pengesystem er basert på yuan’en, også kalt kuai (enhet). Den og jiao’en (10 jiao på 1 yuan) finnes i flere seddelverdier. Myntene (til høyre) er fen. (100 fen på 1 yuan). En konsertbillett koster 80 fen, et måltid på restaurant to yuan.

124

I utgangspunktet var kommunene ment å skulle fungere som rene kollek­ tiver - homogene sosiale enheter der medlemmene delte arbeid og utbytte likt. Private jordstykker, der bøndene kunne dyrke litt i tillegg for salg eller eget forbruk, ble av Mao fordømt som «kapitalismens hale». Han oppfordret kommunekadrene til å hugge ned bøn­ denes egne frukttrær og rive opp melonåkrene. Men bøndene hadde ingen sans for en slik organisering. Skulking ble van­ lig, og produksjonen sank foruroligen­ de. Siden denne første tiden er kollektiviseringen blitt gradvis liberalisert, til tross for hyppige svingninger i mot­ satt vei (kap. 5). Kommunen har fått mindre betydning, og det samme har brigadene, selv om de stadig står for slike basistjenester som politi, utdan­ nelse og helsevesen. De siste år er det blitt lagt større vekt på landsbyene/produksjonslagene og bøndenes private jordlapper. Tidlig i 1980-årene ble det såkalte ansvarssystemet innført i enkelte kom­ muner. Det innebar at ansvaret for å fylle de statsfastsatte kvotene kunne

overføres til enheter mindre enn pro­ duksjonslagene, nemlig «arbeidsgrup­ per» på tre eller fire familier. Pro­ duksjonslaget inngikk kontrakt med hver arbeidsgruppe om at den skulle produsere en avling av en bestemt stør­ relse. Til å fylle kvoten fikk hver ar­ beidsgruppe gratis jord, redskaper og såkorn. Den kunne også beholde over­ skuddet selv eller selge det på det frie marked. I enkelte tilfeller har arbeidsgrup­ pen bestått av en enkelt familie eller endog en person: i realiteten blir bon­ den en leilending. Resultatet later til å være økt produksjon og økt inntekt for bøndene. Der ansvarssystemet ikke er kommet til anvendelse, er produksjonslaget nøkkelenheten. Hvert lag dyrker om­ trent 200 mål med sine egne redska­ per, kjerrer og enkelt maskineri. Un­ der en leder — som nesten alltid er et partimedlem — bestemmer laget hva som skal dyrkes, i samråd med briga­ den eller kommunen. Så tildeler den oppgaver til de forskjellige, setter opp en arbeidsplan, produserer avlingen

stemmer hvordan overskuddet skal fordeles. Hvor mye et medlem tjener på å ar­ beide for laget fastsettes etter et fasci­ nerende regnskapssystem som kalles gongfen — «arbeidspoeng». Arbeidspoengene er kreditt som skal byttes i mat eller penger. Antall arbeidspoeng hvert medlem oppnår avhenger av det arbeid som utføres. En sterk mann kan oppnå 12 arbeidspoeng for en dags arbeid. En voksen kvinne får kanskje bare åtte poeng, et barn fire. Lagets arbeidspoeng-fører holder orden på disse poengene. Ved årets slutt gjøres regnskapet opp. På plusssiden i boka står statens betaling til faste priser for produksjonen av statens kvote. Laget kan også tjene ekstra ved å selge et eventuelt avlingsoverskudd. På minussiden står produksjonsutgif­ ter og avgifter til kommunen eller bri­ gaden for tjenester som skole- og helse­ vesen. Det som blir til overs, deles mellom medlemmene på grunnlag av de opptjente arbeidspoeng.

Bøndene ikke bare deler lagets over­ skudd. De tjener også på sine private jordstykker. Denne «hjemmeproduk­ sjonen» har fått offentlig godkjennelse fra Peking som «et viktig bidrag til den sosialistiske økonomi». Bondefamiliene aler opp en god del husdyr på sin egen jord, hovedsakelig høns og griser, i tillegg til frukt og grønnsaker. Noen driver med silkeorm, andre fisker i pri­ vate dammer, andre igjen sanker sopp. Slike produkter blir solgt på frie mar­ keder som arrangeres i byer i nærhe­ ten. Det frie salget kan være like inn­ bringende for bonden som det han tje­ ner i produksjonslaget. Således spiller materielle incentiver en viktig rolle innenfor rammen av Kinas kollektive jordbruk. Hvor viktig fremgår av følgende beretning av en gammel produksjonslagleder om hva som skjedde i landsbyen Liu Wei i Henan-provinsen i 1971, etter at kommunesystemet var godt innarbeidet. Tid­ lig en morgen spraket stemmen til bri­ gadens partisekretær over høyttaler-

125

6 anlegget. Han innkalte til et møte i brigaden. For å øke effektiviteten på markene foreslo ledelsen en sammen­ slåing av de to minste produksjons­ lagene, nummer 2 og 4. Ingen av lagene var begeistret for tanken. Det hadde vært prøvd før og blitt omgjort etter et år fordi gamle familieuoverensstemmelser mellom de to lagene hadde gjort et samarbeid umulig. «Så lenge jeg kan huske, har vi aldri kommet overens,» sa et medlem av lag 2 ved navn Tre Fingre Li. «Vi gifter oss ikke med hverandre, og vi drikker ikke engang te sammen hvis vi kan slippe. Et tre kan gjerne bli tusen meter høyt, men bladene faller alltid i nærheten av roten, og våre lag har forskjellige røtter. Hvordan kan vi slå oss sammen når vi har forskjellige røt­ ter?» Det var også økonomiske grunner til å motsette seg sammenslutningen. Medlemmene av lag 2 kjørte i gjen­ nomsnitt inn flere arbeidspoeng enn medlemmene av lag 4. De i lag 2 fryk­ tet at sammenslutningen ville føre til at gjennomsnittet ville synke og at de dermed ville få redusert inntekt. En særlig høylydt motstander var en lag 2-veteran som ble kalt «Dueskitt». Til­ navnet hadde han fått fordi han solgte dueskitt som gjødsel. Denne virksom­ heten innbrakte ham 70 yuan i året (mer enn en industriarbeiders måneds­ lønn). Han fryktet at et sammenslått lag ville bli stort nok til at det ville få lån til innkjøp av kunstgjødsel, noe som ville føre til at han mistet ekstra­ inntekten sin. Brigadeledelsen avfeide ikke uten vi­ dere disse innvendingene. I stedet viet de flere vintermåneder til en langsom overtalelsesprosess som er like gammel som Kina selv. De påpekte, f.eks., at de

126

Med Shanghais Hutong-verft i bak­ grunnen planter risarbeidere med brede stråhatter unge risplanter for hånd.

to lagene ved å ha felles dyrebestander og redskap ville få et overskudd de kunne selge. Dette ville gi dem nok penger til å kjøpe et esel og en kjerre med gummihjul som ville spare dem for transportutgifter og som dessuten kunne leies ut til andre lag. Da motstanden ikke la seg, trakk kadrene inn andre elementer. De ga løfte om lån til nytt maskineri — og lo­ vet dem en traktorfører for brigadens regning. De tilbød også det sammen­ slåtte laget bruken av en sesamfrøpresse til produksjon av matolje. Dette ville ikke bare skaffe dem kontanter fra salg av oljen, men også gi hver hus­ holdning en sikker tilførsel av det «som beleilig ble sølt vekk under produk­ sjonsprosessen», som en brigadefunksjonær taktfullt ordla seg. Til slutt tilbød brigadens partisekre­ tær en direkte kontantbonus: en 5 pro­ sents økning av verdien av arbeidspoengene som hvert medlem tjente det første året. Det avgjorde saken. Innen april, da utplantningen begynte, had­ de de to lagene besluttet å gå sammen. I Folkerepublikkens byer, der det meste av landets industri befinner seg, er arbeidet lettere enn på landet og lønningene mye høyere, men regjeringskontrollen er mye strammere. I slutten av 1950-årene, da industrien og handelen ble nasjonalisert, innførte regjeringen kollektiver av små forret­ ninger. Hver forretning, ned til den minste høkersjappe, var del av et kol­ lektiv under statlig oppsyn. I likhet med de uhåndterlige jordbrukskollektivene viste også disse strengt byråkra­ tiske organisasjonene seg upraktiske, og kontrollen er gradvis blitt lettere også her med mange tilbakeslag - for at private forretninger skal få større uavhengighet.

Men de større fabrikkene og all sen­ tral industri, der tre av fire industri­ arbeidere jobber, er fortsatt under streng statskontroll. Staten fastsetter ikke bare produksjonskvoter, som den gjør i jordbruket, men også grunnløn­ nen, og den regulerer markedsførin­ gen. Kineserne selv klager ofte og høy­ lydt over ineffektiv bruk av produk­ sjonsmidlene, dobbeltkjøring og unød­ vendig produksjonstap. Et grelt ek­ sempel er den kinesiske bilproduksjo ­ nen. I 1980 oppdaget en besøkende grup­ pe fra American Motors Corporation til sin overraskelse at Kina hadde ikke mindre enn 130 bil- og lastebilfabrikker — det største antall i verden —, men at disse 130 fabrikkene til sammen ikke produserte mer enn 220 000 kjøretøyer i året, omtrent det samme som AMC’s to fabrikker i USA. Årsaken til det store antallet fabrik­ ker finner vi delvis i Kinas moderne historie. Mao trodde på selvforsyning. I geriljakrigens dager måtte hver en­ het i Den røde hær greie seg selv. Der­ for burde alle Folkerepublikkens regio­ ner være i stand til å produsere sine egne biler. Da amerikanerne besøkte den størs­ te bilfabrikken i Peking, som produ­ serte en liten bil som liknet på AMC’s egen jeep, ble de igjen overrasket over at fabrikken, enda den hadde en kapa­ sitet på 45 000 biler i året, bare produ­ serte en tredjedel av dette tallet. Fab­ rikken hadde som regel fylt sin kvote på 15000 biler innen september. Da innstilte den produksjonen for resten av året. Den enorme arbeidsstyrken på 9700 arbeidere fortsatte å gå på job­ ben- med full lønn - for å vedlikeholde maskinparken. På grunn av prisfastsettelsen gikk

allikevel fabrikken med et pent over­ skudd. Hver bil ble solgt for en pris som lå 45 % over produksjonskost­ naden: både utsalgsprisen og fortjenes­ ten lå ca 20 % høyere enn for en til­ svarende bil i Vesten. Fortjenesten betydde lite for fabrik­ ken. Bortsett fra 5 % gikk alt til staten. Med de 5 %’ene kunne fabrikkdirek­ tøren dele ut små bonuser til sine arbeidere — selv om han ikke kunne heve grunnlønnen. Heller ikke kunne han utvide bedriften eller øke produk­ sjonen uten å innhente tillatelse — en komplisert og langvarig prosedyre som ville vekke medlidenhet blant bedrifts­ ledere i andre land som også er plaget av tregt byråkrati. Ifølge den kinesiske

avisen Folkets Dagblad måtte lederen for en tungindustribedrift i byen Shenyang, som ønsket å bygge et soverom til noen av sine arbeidere, innhente tillatelse fra 11 forskjellige statlige kon­ torer og skaffe seg 24 chops, eller segl, på dokumentet. Som bedriftslederen sa — med en metafor avledet av det fak­ tum at kinesiske familier er matriar­ kalske og styrt av eldre kvinner, skyldtes hans problemer at han hadde «for mange bestemødre». Nedskjæring ville være en like håp­ løs oppgave for bedriftslederen som ut­ videlse. Hvis han f.eks. ønsket å redu­ sere kostnadene, ville han finne det vanskelig å si opp et større antall ar­ beidere. I årevis fulgte Folkerepublik­

ken et system med arbeidsgaranti som på folkemunne het «jernrisbollen» tie fan wan-og som betydde en jobb for livet. I begynnelsen av 1980-årene be­ gynte nasjonens ledere å tilpasse ansvarssystemet til industrien. Arbeider­ ne fikk økonomiske incentiver for å få produksjonen i været, og bedriftsledere ble gitt anledning til å kvitte seg med dovne eller udugelige arbeidere. Alli­ kevel var de fleste fabrikker i Kina overbemannet, og mange ansatte fant ikke de små bonusene for ekstrainnsat­ sen bryet verdt. «Hvis du ikke er sær­ deles ambisiøs, og ikke har politiske problemer,» sa en universitetsprofessor i Peking, «er livet i Kina behagelig. Det er omtrent som å leve på et lang­

127

somt samlebånd. Alt ordnes for deg, du behøver ikke bekymre deg, og det er lite som skynder på deg.» Da professorens egen datter arran­ gerte et besøk i Hong Kong under på­ skudd av å ville hilse på en onkel, var faren redd for at den mye høyere leve­ standarden der ville friste henne til å bli. Men etter to måneder kom hun hjem igjen. «Det var for hektisk,» sa hun. «Folk må jobbe så hardt.» For å fylle mange forbrukerbehov og ikke for å skaffe jobber til arbeidsløs ungdom - har det oppstått en bedrifts­ type som skiller seg fra den statsdrevne industri, men som eksisterer parallelt med denne. Dette er bykollektivet. I likhet med kooperativer eies bykollektivene av arbeiderne som har person­ lig interesse av effektiv drift. De admi­ nistrerer sin organisasjon med liten innblanding fra statens side og fastset­ ter sin egen lønn på grunnlag av over­ skuddet. Denne lønnen er imidlertid ikke mye imponerende. Kollektivene nyter ikke godt av de statssubsidier og lån som bidrar til å finansiere statseide be­ drifter. De fleste av arbeiderne må greie seg med ca 20 % lavere lønninger enn den gjennomsnittlige statslønn. Ansatte i bykollektiver får heller ikke del i tilleggsgoder som gratis helseve­ sen, betalte ferier, billig bolig og pen­ sjoner som ofte kommer opp i 70 % av lønnen. De mangler også mulighet til avansement etter statens åttetrinns lønnsskala. Den lønn alle kinesiske arbeidere mottar, enten de er kollektivansatte, industriarbeidere, universitetslærere, butikkekspeditører eller kontorister, er relativt lav målt etter vestlig standard. I 1980 kunne en bedriftsleder eller pro­ fessor tjene litt i underkant av 100 yuan

(ca 400 kroner) i måneden, en blåsnipparbeider omtrent halvparten av dette. Men livsnødvendighetene er og­ så svært billige i Kina. Husleien er bare 4—5 yuan i måneden, og en ukes risforbruk koster svært lite. Levekostnadene i Peking ble i 1979 beregnet til 36,95 yuan pr mnd. Derfor kan selv en ufag­ lært arbeider i statsindustrien greie seg brukbart, og siden flertallet av kvin­ nene også har lønnet arbeide, har de fleste familier to inntekter. Det er varemangel mer enn penge­ mangel som plager bybefolkningen i Kina. Det er en skrikende boligman­ gel: gjennomsnittsstørrelsen på tildelt husvære i Shanghai, f.eks., er på 4 kvadratmeter pr person - tilsvarende en romslig dobbeltseng. Denne bolig­ flaten har som regel form av en liten ettroms leilighet uten bad og kjøkken. Disse bekvemmelighetene er ute på gangen og deles med naboene. Slike trange boforhold skaper sosiale

Kina bruker det metriske system i det meste av sin internasjonale handel. Innenlands foretrekkes imidlertid de tradisjonelle kinesiske måleenhetene, som anført nedenfor med tilsvarende metriske mål. Kinesisk enhet

æ ff

ta ff

«4

R ffl 128

Metrisk ekvivalent

liang

50 gram

jin

0,5 kilogram

dan

60 kilogram

sheng

0,5 liter

dou

4,4 liter

hu

53 liter

cun

3 cm

chi

30 cm

li

0,5 km

mu

0,06 hektar

vanskeligheter. En journalist spurte en nygift familie hvordan de ordnet seg med kjærlighetslivet, de som ikke had­ de greid å skaffe seg egen leilighet og hadde måttet flytte inn i en ettroms leilighet sammen med mannens mor og bror. Det viste seg at broren hadde vist forståelse og flyttet til fabrikkens sovekvarter for ungkarer, mens moren hadde flyttet til slektninger i seks må­ neder. Som med husly er det også knapt med den andre livsnødvendigheten, mat. Gjennomsnittskineseren har et rimelig avveid kosthold som gir voks­ ne ca 2000 kalorier pr dag. Mange ernæringseksperter mener dette er nok, selv om det bare er to tredjedeler av kaloriinntaket til folk i mer velstående samfunn. Bare det å skaffe råvarene til dette kostholdet er en formidabel jobb. Den handlende må ha kontanter, for det finnes hverken kredittkort eller sjekkkontoer, og et halvt dusin rasjoneringskort for innkjøp av ris, olje, såpe til oppvask osv. (Selv restaurantmåltider som inneholder korn er rasjonerte.) Men fremfor alt tar det tid å handle. Folk i byene bruker flere timer daglig bare på å skaffe seg det nødvendigste. Masse tid går tapt fordi de forskjellige ingrediensene til et måltid må kjøpes på forskjellige steder — og hvert sted må de stå i kø mens betjeningen finner ut hvor stor varemengde hver enkelt har krav på og har rasjoneringskort for. Siden de fleste måltider inneholder ris eller et hveteprodukt som f.eks. nud­ ler, må man gjerne innom et statseiet kornutsalg. Den månedlige kvoten va­ rierer med alder og yrke. Et barn får seks catties (måletabell til venstre), om­ trent 3,5 kilo, en kvinnelig fabrikkarbeider 35 og en jernarbeider med

tungt fysisk arbeide får maksimumskvoten på 60. Etter kornutsalget går turen til kolonialbutikken som selger andre rasjo­ nerte varer som egg og sukker. Ingen kort trengs til frukten og grønnsakene i den neste butikken, men den hand­ lende må regne med et begrenset ut­ valg, og å stå i kø for hver vare. Attraktive alternativer til de stats­ eide butikkene er de frie markeder. Til disse markedene, som holdes på faste steder, kommer bøndene fra omegnen med det de har dyrket på sine private jordstykker, og husgeråd de har laget i fritiden. Prisene har en tendens til å ligge noe høyere, for de bestemmes av markedsmekanismene - og i Kina er etterspørselen nesten alltid større enn tilbudet. Men vareutvalget er større, og det fargerike og støyende miljøet er en kjærkommen avveksling fra de triste statsbutikkene. Tidlig i 1980-årene begynte staten å oppmuntre enkeltpersoner og små kol­ lektiver til å starte detaljistforretninger med inntil syv ansatte. De privateide butikkene, de frie markedene og bykollektivene har ført til økt tilgang på husholdningsartikler som koster, koke­ kar, stentøy og tepper, tidligere man­ gelvarer. Men det er knapphet på mange andre dagligvarer. Bomullstøy er så strengt rasjonert at hver kunde bare får omtrent fem meter i året — nok til en ny dress, med litt til overs til håndklær og liknende. Og for å få er­ stattet en utbrent lyspære må den gam­ le innleveres. Er den gamle stjålet, må offeret ha med et papir som viser at tyveriet er politianmeldt. Rasjoneringen begrenser også til­ gangen til inventar. Bare nygifte har krav på de tre viktigste møblene — dob­ beltseng, sammenbrettbart spisebord

og klesskap —, og det hender de må vente i opptil seks måneder på dem. Utover disse viktige møblene ønsker alle husholdninger «de tre runde og en lyd» — sykkel, symaskin, klokke og transistorradio. Sykkelen er den koste­ ligste av eiendelene, helt uunnværlig for å komme til og fra i et land der de fleste biler er statseide. Å kjøpe en sykkel er ikke lett, enda Kina er verdens ledende sykkelprodusent (rundt 15 millioner i året). Prisen er høy — omtrent tre månedslønner for en industriarbeider - og det tar år å samle det nødvendige antall rasjoneringskuponger. Først må den som øns­ ker en sykkel samle 10 industrikuponger på arbeidsplassen. I tillegg må han ha en spesiell sykkelkjøp-kupong. En kinesisk arbeider fortalte at på hennes fabrikk ble disse kupongene bare ut­ delt til 2 % av de ansatte hvert år. «Sjansen til å få kjøpt en sykkel er så viktig for oss,» sa hun, «at når det be­ gynner noen nye på fabrikken, er det første de gjør å gå til formannen for å bli oppført på sykkellista. Noen av mine venner som allerede har sykler, skriver seg på lista igjen når de får barn. Da har barnet sjanse til å få en sykkel når det kommer i tenårene.» Rasjoneringen har en annen funk­ sjon enn bare å fordele varer det er be­ grenset tilgang på. Siden det er uom­ gjengelig nødvendig for alle kinesere å skaffe seg rasjoneringskort, hjelper det byråkratiet med å holde oversikt over hvor alle befinner seg til enhver tid. Staten har naturligvis andre meto­ der til å øve kontroll med kinesernes dagligliv. Kontrollmekanismene er ik­ ke alltid så lette å få øye på for besø­ kende utenfra, som ofte forbauses over den likeglade forakt kineserne viser for sine uniformerte politimenn. Men det

uniformerte politi, og deres sivilkledde kolleger, er bare overflaten av det uhy­ re komplekse sikkerhetsapparatet som regulerer praktisk talt hvert eneste as­ pekt ved livet. Dette apparatet, som er mektigst i byene, er av en som har bodd lenge i Peking blitt beskrevet som «en radar som ser deg hvor du enn be­ finner deg». På det daglige nivå utøves kontrol­ len av to overlappende organisasjons­ typer som ingen av dem formelt sett hører til statsapparatet. Den mest alle­ stedsnærværende er danwei, eller arbeidscellen. Praktisk talt hver eneste kineser tilhører en danwei på fabrikken, skolen eller kontoret, og danwei?en gri­ per inn i mange aspekter av den enkel­ tes offentlige liv og privatliv. Et bytte av jobb, det å få en bedre leilighet, selv det å tilbringe natten i en annen by alt forutsetter tillatelse fra danwei en. Enhver forsnakkelse eller upassende oppførsel føres med sikkerhet inn i den konfidensielle arkivmappen danwei en har på hver enkelt. Den inneholder alt partiet trenger å vite, med detaljerte opplysninger tre generasjoner tilbake for å få fastslått klassebakgrunn, med en ajourført evaluering av vedkom­ mendes politiske lojalitet. Danwei?en regulerer til og med bryl­ lup og skilsmisse. Et par som ønsker å gifte seg, må først komme i statsbestemt alder: mannen må være minst 22, kvinnen 20. (I de overbefolkede byene blir ungdommen oppfordret til å vente lenger — menn til 27, kvinner til 25.) Så må paret søke om godkjennel­ se hos danwei en. Ofte hører mannen og kvinnen til forskjellige arbeidsenhe­ ter på forskjellige steder av landet, et forhold som avstedkommer fjernforhandlinger danwei-tiX-danwei. Ekteskapet betyr ikke alltid slutten

129

på en slik atskillelse. Det er anslått at rundt fire millioner ektepar lever at­ skilt fordi de er blitt anvist arbeid på forskjellige steder. Enslige ektemenn og hustruer ser hverandre som regel med tillatelse fra danwei’en- bare på de seks nasjonale fridagene eller på de 12dagers permisjoner som undertiden innvilges par som må bo atskilt. I alle kinesiske byer kan man se små, hånd­ skrevne lapper på veggene. Det er at­ skilte menn og kvinner som har klistret dem opp i håp om å få byttet jobb og leilighet med andre i samme situasjon. Påkjenningene ved å leve atskilt på denne måten fører av og til til at parene glir fra hverandre for godt. Men det er forbausende vanskelig å få innvilget skilsmisse i Kina. Myndighe ­ tene ser med ublide øyne på det, og arbeidscellene til de to makene prøver å få dem forsont med hverandre. Mens danwei’en er den viktigste me­ kanismen for sosial og politisk kontroll, overvåker en annen slags organisasjon, gatekomitéen, byboernes dagligliv en­ da strengere. Hvert enkelt nabolag har sin gatekomité som tilrettelegger visse tjenester for beboerne, for eksem­ pel daghjem. Til gjengjeld er hver eneste innbygger innenfor området gjenstand for komitéens aldri hvilende overvåkning. I hver leiegård velger naboene en representant til gatekomitéen, som re­ gel en kvinne. En slik representant, en kvinne ved navn Ma, er blitt levende beskrevet av en vestlig korrespondent. Ma var en lubben kvinne i femtiårene som når hun var i aktivitet liknet på «en krysning mellom en vaktmester, en tyster, en sosialarbeider og en fag­ foreningsleder». Ma holdt øye med husholdningsvanene til alle beboerne i sitt distrikt En sveiser i en fabrikkhall bruker brenneren i en jobb som ofte tildeles kvinner fordi den ikke krever en manns styrke. Selv om kvinnene utgjør nesten halvparten av den industrielle arbeidskraften i Kina, tjener de gjennomsnittlig mye mindre enn mennene.

130

og utdelte reprimander til dovenpelser som slurvet med oppvasken eller ikke vasket trappene. Hun og flere andre medlemmer av gatekomitéen la seg til en uvane med å gå rett inn til folk uten å banke på etter klokken tolv om nat­ ten. De kom under påskudd av å ville sjekke beboernes hukou— botillatelsen —, men var egentlig på utkikk etter frem­ mede som oppholdt seg ulovlig i lei­ ligheten. «Det er umulig å være alene,» sa et av hennes ofre. «Hun kontrollerer til og med når vi legger oss. Vi er som dyr i bur.» Det var faktisk en del av Mas jobb å overvåke folks sengevaner. Kina fører en streng fødselskontroll, tilskyndet av frykten for at befolkningsveksten skal skje raskere enn økningen i matvare­ produksjonen og dermed gjøre tidlige­ re tiders hungerskatastrofer til en tru­ ende mulighet. Målet er å redusere befolkningsveksten til praktisk talt null før år 2000. Staten fastsetter fødselskvoter og bruker belønning og straff for å få folk til å holde dem. Et par med bare ett barn kan få lønnsøkning og forrett til skoleplass og sykehus. To barn er det meste som aksepteres. Tre eller fire barn kan føre til straffereak­ sjoner som f.eks. nedsatt lønn eller

mindre matrasjoner til det tredje bar­ net. De statsfastsatte fødselskvotene til­ deles lokalt av gatekomitéer som Mas. Barnløse par får førsteprioritet. Alle andre overvåkes for at de ikke skal krenke prioriteringssystemet og produ­ sere en kvote-ødeleggende babyboom. Det er vanlig at komitéen ut­ peker en person til å følge med i kvin­ nenes menstruasjonssyklus. «Hvis noen går over tiden og etter planen ikke skal ha barn, ber vi henne ta abort. Det er ikke rom for liberalisme på dette området.» Det hender natur­ ligvis at kjærlighet og sex vinner over selv den mest nidkjære gatekomité el­ ler danwei. Folk får flere barn enn det forventes av dem. Unge, ugifte kvinner blir gravide. Menn kaster de statsforsynte kondomer som ofte blir til bal­ longer i hendene på alle de barna hvis antall de var ment å skulle begrense. Allikevel har fødselsraten sunket kraf­ tig. Fra 1971 til 1981 sank antallet fødsler fra 31 pr 1000 til 21, og i 1985 sank antallet ytterligere til 16 pr 1000 og tendensen er fortsatt dalende. De fleste kinesere er forsiktige og føl­ ger de forskjellige påbud og kontroll­ organisasjoner staten har innført. Tiår

med plutselige omlegninger av partilinja har lært kineserne å uttrykke seg med varsomhet. «Folk er redde for at hvis de snakker ut, kan noen bruke det mot dem i den neste kampanjen,» sa en student. «Det er lærdommen vi har trukket av Kulturrevolusjonen.» Denne forståelige forsiktigheten an­ tar nesten komiske dimensjoner når ki­ neserne snakker i telefonen på konto­ ret. Når de svarer på en oppringning, sier de «wei» — et vanlig, nøytralt svar som omtrent tilsvarer «hei» eller «hal­ lo». Ofte vil den som ringer også si «wei». Ingen av partene ønsker å gi noen informasjon, ikke engang et navn, og denne sparringen kan pågå i flere minutter. Frustrert og fascinert av denne tilbakeholdenheten i telefonen bestemte en vestlig forretningsmann seg en dag for å lage en lek av det. Han ringte nummere på måfå. Når noen svarte, sa han bare «wei» og telte hvor mange ganger de begge sa «wei». Rekorden var 34. Hvis reglene brytes, er en borger i hendene på et rettssystem der individenes vilkårlige diktat snarere enn lo­ vens paragrafer kommer til anvendel­ se. Kinas kommunistiske ledere har et ideologisk syn på kriminalitet. De be­ trakter den skyldige som et villfarent barn som bare trenger omskolering for å vende tilbake til samfunnet som en ansvarlig borger. En slik paternalisme er ikke ny: i keisertidens Kina var dommeren kjent som «far-og-morembetsmannen.» I det moderne Kina kan det hende at en person som begår en mindre forbrytelse aldri får se en dommer i det hele tatt. Se f.eks. hva som skjedde med en mann som forbrøt seg mot gatekomitéen ved å bedrive før-ekteskape-

lig sex. En gruppe lokale funksjonærer kom sammen — politi, statstjeneste­ menn, noen fra gatekomitéen — og dis­ kuterte hva de skulle gjøre med synde­ ren. Uten rettssak og uten at vedkom­ mende fikk anledning til å uttale seg, ble den villfarne dømt til to års laojiao«omskolering ved arbeid». Denne omskoleringen finner sted i spesielle arbeidsleire. I 1982 fikk vest­ lige journalister anledning til å besøke Tuanhe-gården, en arbeidsleir sør for Peking som har over 2000 innsatte, alle menn. De var i en alder fra 17 til 60, men de fleste — 87 % — var under 25. Over halvparten var sendt til omskole­ ring på grunn av småtyverier. Av de øvrige var over halvparten anklaget for «rampestreker» — en samlebeteg­ nelse som direktøren sa omfattet «for­ styrrende gatebråk eller antastelse av kvinner». Noen var imidlertid bare skyldig i mindre forseelser mot den of­ fentlige moral: En hadde spilt kort om penger, et tradisjonelt tidsfordriv som er forbudt i dagens Kina. En kineser som blir anklaget for en alvorlig forbrytelse som voldtekt, mord eller politisk avvik, innfanges i noe en vestlig forsker har betegnet som «det nærmeste man kommer Inkvisisjonen i vår tids verden». Den siktede fengsles uten mulighet til å slippe ut mot kau­ sjon. Fangen forutsettes skyldig og for­ ventes å gi uttrykk for anger ved å til­ stå. For å oppnå dette utsetter vok­ terne fangen for endeløse forhør. De bruker psykiske skremmemidler, men sjelden fysisk tortur. Når saken kommer for retten, stilles den siktede overfor en offentlig dom­ mer og to legdommere som kan ha en smule kjennskap til jus, men ingen jury. Etter den nye straffeloven som ble vedtatt i 1979 — etter tre tiår uten —

har den siktede nå visse rettigheter som han ikke hadde tidligere: retten til for­ svarer, til å innkalle vitner og til å krysseksaminere aktoratets vitner, og til å ha publikum i rettssalen. Under enhver omstendighet er dommen nesten alltid «skyldig», for en sak bringes nesten aldri inn for ret­ ten med mindre skyldsspørsmålet er avgjort på forhånd både av aktoratet og retten. Etter rettssaken kan den dømte appellere dommen til neste rettsinstans i Kinas firetrinns rettsap­ parat. Men dette skjer sjelden. En ap­ pell vitner om mangel på anger og kan ofte resultere i strengere straff. Bortsett fra de få kriminelle som dømmes til døden — vanlig henrettelsesmåte er nakkeskudd — blir de fleste av dem som er dømt for alvorlige for­ brytelser sendt til arbeidsleire som er mye hardere enn omskoleringsgårdene for mindre forseelser; noen sendes til fjerne grenseområder som den iskalde og øde Qinghai-provinsen. F å utenforstående har noensinne sett en slik leir. Regjeringen avslår til og med å uttale seg om hvor mange som befinner seg i dem. Overslagene svinger fra flere hundre tusen til flere millioner. Tidligere fanger forteller om sultediett, blodslit i gruver, steinbrudd og skoger og endeløse ideologimøter. De fleste fangene kommer aldri hjem igjen etter avsluttet soning. «Det ville alltid stå på rullebladet ditt,» sa en. «Du ville aldri få en skikkelig jobb, og du ville ha vanskeligheter med å finne en kone.» Etter soningen blir de fleste i området rundt leiren. De får vanlig betaling for sitt arbeid, gifter seg og stifter familie. Selv innenfor murene til de harde kinesiske arbeidsleirene finnes det op­ portunister som greier å ordne seg in-

131

nenfor systemet. En av dem, en mann som tilbrakte tre år i den 25 000 mann store Yingde-leiren nord for Kanton, oppdaget at det beste var å flyte som vann. Tricket var å avgi full tilståelse for ens «synder» og deretter bli aktivist i de politiske studiegruppene. Snart etter at han hadde trukket konsekvensen av denne oppdagelsen, ledet han diskusjonene, fungerte som tillitsmann og skaffet prostituerte til vaktene. «Jeg drev praktisk talt hele leiren», sa han; «ekstra mat, lettere arbeid og tid til å være sammen med kjæresten min.» Han fikk nedsatt soningstiden. Få kinesere viser en så kynisk evne til å undergrave systemet. Men nesten hver eneste kineser snor seg litt, leter etter små og vanligvis lovlige fordeler ved «å gå bakdøren». Folk går bak­ døren for å oppnå det de ikke kan få gjennom frontdøren — varer og tjenes­ ter det er liten tilgang på gjennom de vanlige kanaler. En forfatter fra byen Fuzhou som flyktet fra Kina, har be­ skrevet det som «et uformelt system med byttehandel med mat og noen få livsnødvendigheter. Har du litt til overs av en vare, går du til bakdøren får å få litt ekstra kull, litt mer mat el­ ler hva du måtte trenge. La oss si at du har en venn eller slektning som jobber i en kjøttbutikk, en varehandel eller en kullforretning. Denne vennen legger til side et fint kjøttstykke, setter deg øverst på ventelisten for radioer laget i Shanghai eller hamstrer litt kull til deg.» Enkelte yrker verdsettes høyt fordi de gir folk gode muligheter til å bruke bakdøren. Sjåfører, butikkekspeditører og leger regnes som så heldig at yrkene deres refereres til som «de tre skatter». Det finnes praktisk talt ingen

132

privateide biler i Kina, og buss-, laste­ bil- og limousin-sjåfører har derfor en enestående mobilitet. De kommer seg dit hvor de beste bakdør-handler kan gjøres; på søndager kan en sjåfør bruke bussen eller den statseide limousinen til egne formål - til fornøyelser eller utleie. Ekspeditører i varemagasiner kan kjøpe sjeldne varer som radioer og klær før de kommer i hyllene. Varene kan deretter brukes som gaver som åpner nye bakdører. Leger er i en særdeles gunstig situa­ sjon. De kan tuskhandle med medisi­ ner, skrive sykemeldinger, eller boksta­ velig talt slippe folk som ikke ønsker å stå i lange køer på de offentlige syke­ husene, inn gjennom bakdøren. Til gjengjeld kan legen vente seg spesiell oppmerksomhet fra den lokale skred­ deren eller regne med å få det beste bordet i yndlingsrestauranten. Staten iverksetter fra tid til annen kampanjer mot bakdørspraksisen, men de fleste kinesere betrakter den som en naturlig del av livet. Mange kinesere irriterer seg imidlertid over det de kaller den store bakdøren — et overmål av begunstigelse blant topptjenestemenn i staten, partiet og Hæ­ ren som allerede nyter spesielle privi­ legier. Jo høyere en person stiger i hierar­ kiet, jo større blir bakdøren. Luksusartikler som embedsmenn, partikadre og offiserer har tilgang til — godt bren­ nevin, tørrmelk, og fine sigaretter — er attraktive byttevarer. I tillegg gir makt og innflytelse muligheter til å hjelpe frem slektninger og venner. En far brukte sin rang til å finne en mann til sin lite tiltrekkende datter. «Min far fant frem til en særdeles ambisiøs kontorist som jobbet på kontoret hans,» mintes sønnen. Til gjengjeld

for at han giftet seg med min søster, «fant min far en mye bedre stilling til ham, med mulighet til å bli kader, i en av de nye, spennende statlige eksportog importselskapene som driver store forretninger med utlendinger. Far hadde en gammel våpenkamerat fra Røde hær-tiden som jobbet i dette handelsselskapet. Det var et spørsmål om forbindelser.» Folk flest kan bare drømme om den store bakdøren, men det hender at noen slipper gjennom den ved å utgi seg for å være viktige personer. Den mest berømte bedrageren de siste år var Zhang Longqian, en 25 år gam­ mel bonde. Zhangs køpenickiade be­ gynte da han under et besøk i Shang­ hai bestemte seg for å se en oppføring av Shakespeares Much Ado about Nothing. Som man kunne vente, var fore­ stillingen utsolgt. Zhang brukte hodet og gikk til den store bakdøren. Han ringte til teateret og utga seg for å være en lokal partistørrelse. Med myndig stemme sa han at han hadde en venn, en visestabssjef i Hæren som hadde en sønn som gjerne ville se stykket. Teaterdirektøren, som luktet en fremtidig bakdørshandel for seg selv, var bare glad for å kunne hjel­ pe. Zhang ble så generalens sønn. Da han ankom til teateret, sørget direktø­ ren for at han ble presentert for en vakker ung skuespillerinne. Zhang vant snart hennes behag og - fra lokale tjenestemenn som ville innsmigre seg — mange av de tingene som gjerne følger med det å være sønnen til en fremtre­ dende person: nye klær, et hus og en bil. Denne fantastiske historien om bon­ desønnen som ble prins sluttet først da Zhang ble for grådig. Han forlangte at

hans venninne skulle overføres til et mer velansett teaterselskap, en for­ fremmelse som forutsatte tillatelse fra gatekomitéen i Zhangs distrikt. Et ko­ mitémedlem fant ut at han ikke likte denne bruken av den store bakdøren, og Zhang ble avslørt. Han ble visstnok sendt til en arbeidsleir for å omskoleres gjennom arbeid, der han antakelig muntrer sine medfanger med historier om hvordan han for en kort, men svimlende tid hadde overgått systemet som kontrollerer én milliard liv.

En plankevegg i Shanghai med en reklameplakat for et japanskprodusert armbåndsur med tekst på kinesisk og engelsk. Det ble satt opp mange slike plakater i slutten av 1970årene. De innvarslet at det ble lagt ny vekt på forbruksvarer og på moderne markedsføringsteknikk.

133

EN BEDRIFTSLEDERS ENKLE LIV Fotografier: Mare Riboud

«Vi har avskaffet klasse, men ikke rang,» sa en kineser nylig til en utenlandsk gjest. Dette fine skillet kan Wang Yongcai tjene som eksempel på. Wang er sjef for et distribusjonslager for grønnsaker i Chongwen-distriktet i Peking, ett av åtte i byen. Wang har 2000 ansatte under seg og har en jobb som kan sammenliknes med en høy sjefsstilling i Vesten. Slike «ansvarlige personers» privatliv avsløres sjelden for utlendinger, og bildene på disse og de følgende sidene er blant de første som gir et glimt av en velstående kinesisk familie. På mange måter hører Wang og medlemmene av hans familiekonen, datteren, sønnen og svigerdatteren — til samme klasse som vanlige arbeidere; alle fem har heldagsarbeid. Wang kler seg, i likhet med de arbeiderne han har ansvar for, i blå arbeidsklær, deler med dem en enkel arbeidsplass og drar hjem etter arbeidstid til en liten leilighet som er full av barn og slektninger. Wangs lederstilling fremgår imidlertid tydelig av slike detaljer som at han bruker en statseid bil, og at han hjemme har utstyr og hjelpemidler som er uoppnåelige for de fleste arbeidere. «Alle mennesker i Kina kan nok se like ut,» bemerket en kinesisk vitenskapsmann, «men de er det ikke. Forskjellene er små, men nettopp derfor føles de skarpt.»

Wang Yongcai (helt til høyre) og hans assistent bærer frakker — åpenbart av godt snitt - mot kulden i et kaldt lager­ rom fullt av kurver med løk, brakt til lageret fra jordbruksområdene rundt Peking for daglig leveranse til en distributør i byen.

134

Wang på vei til kontoret fra sin sjåførkjørte hvite bil, en luksus som er ment å brukes i tjenestesammenheng. Vanligvis sykler han mellom hjemmet og kontoret.

135

Under et ukentlig stabsmøte utveksler Wang (nr. to fra høyre) og ti av hans øverste assistenter, alle barhodet, ideer med transportledere, alle med luer. Som ved mange konferanser i Kina serveres det te og sigaretter.

Wang vasker hendene før lunsjpausen i et gammeldags vaskefat i hjørnet på kontoret.

136

EN ARBEIDSPLASS UTEN LUKSUS

Wang deler kontor med sin assistent — selv om Wangs skrivebord har flere skuffer. Rommet, med betonggulv, inneholder, i tillegg til vaskefatet, en kullovn og en divan til den vanlige to-timers hvilepausen.

137

138

Wang hjelper sjåførene å losse kurver med store kålhoder som kommer rett fra landet, et utslag av kameratskap som bringer smilene frem hos de vanlige arbeiderne.

På veien hjem til lunsj stanser Wang ved et statsmarked for å kjøpe kål av samme type som hans eget lager distribuerer. Innkjøpene er en jobb han deler med de øvrige familie­ medlemmene.

139

FAR LAGER LUNSJ

To kjeler på Wangs toplaters gasskomfyr. Den står i et lite, men separat kjøkken, en luksus i kinesiske leilig­ heter. Badet, som familien Wang deler med naboene, er på gangen.

140

Som så mange andre menn på alle nivå i det kinesiske samfunn, deltar Wang i matlagningen og det andre hus­ arbeidet. Hans kulinariske talenter fremgår mens han (fra øverst til nederst) krydrer, rører og serverer familien lunsj, hjulpet av datteren, sønnen og svigerdatteren.

141

Wang og hans hustru (nr. to fra høyre) deler et måltid bestående av kålsuppe og grønnsak- og kjøttretter med den yngre delen av familien. Til maten brukes brød. I bakgrunnen pent sammenbrettede stikktepper; dette hovedrommet er også foreldrenes soverom.

Sønnens og svigerdatterens lille soverom. De sitter på sengkanten og lytter til musikk fra en kassettspiller laget i Shanghai. Den står oppå den høye kommoden. På skrivebordet står en klokke og bilder fra bryllupet deres. Den ugifte datteren har sitt eget lille soverom.

142

143

En djunke, bygget etter en over tusen år gammel modell, passerer fullastet med varer forbi skyskraperne på havnen i Hong Kong. Den britiske kronkolonien, 1033 kvadratkilometer omsluttet av Folkerepublikken Kina, er hjem for fem millioner kinesere.

144

ET ETNISK IMPERIUM UTENFOR KINA Utenfor Folkerepublikkens grenser finnes det nok et Kina. Det er et sam­ funn som ikke kjenner noen grenser, et etnisk imperium som omfatter hele kloden. Nesten alle steder har dets folk bevart sin identitet og holdt tradisjo­ nelle skikker, språk, festivaler og kost­ vaner i hevd. Overalt hvor de har slått seg til har de vist seg påfallende tilpasningsdyktige, flittige og foretak­ somme. I én region, Sørøst-Asia, er de blitt en mektig, ja dominerende øko­ nomisk faktor. Litt over halvparten av folket som utgjør dette etniske imperiet kaller seg selv huaqiao — direkte oversatt «Kinese­ re som hviler på reise»; den populære betegnelse er «gjester». Av nesten alle andre refereres de til som «oversjøiske kinesere». Et litt større antall etniske kinesere er tongbao, «landsmenn», som utgjør befolkningene i Hong Kong og Taiwan. Det finnes rundt 40 millioner gjester og landsmenn rundt om i ver­ den, omtrent 4 % av befolkningen i Folkerepublikken — men de er mye vik­ tigere for den og for sine hjem enn an­ tallet skulle tilsi. Av de mer enn 15 mil­ lionene med gjester, lever alle så nær som én million i Sørøst-Asia, på kine­ sisk kalt Nanyang (Sørhavet). De sen­ der rundt 800 millioner kroner årlig til slektninger i Folkerepublikken; forretningstransaksjoner mellom Folkere­

publikken og selskaper ledet av gjester pumper over 30 milliarder kroner i hardt tiltrengte kontanter inn i pengekistene i Peking. 85 % av de oversjøiske kineserne er ikke født i fastlands-Kina, men i utlan­ det. Få i dag har forventninger om noensinne å vende tilbake for å bo i sitt gamle hjemland. I 1950- og 60-årene gjorde rundt en halv million av dem en slik reise, de fleste drevet fra sine adoptivland av utbrudd av antikinesisk dis­ kriminering, men mange av dem skyndte seg å dra igjen - ikke minst tilskyndet av Kulturrevolusjonens ek­ sesser. Selv om huaqiao'ene bare utgjør om­ trent 6 % av den totale befolkningen i Sørøst-Asia, så er deres innflytelse på økonomien (om ikke politikken) i gjestelandene slående disproporsjonal. Gjennom familienettverk som minner om multinasjonale korporasjoner har de samlet en formue som er anslått til over 300 milliarder kroner, omtrent 80 milliarder av dem investert i sørøstasiatiske land. En av emigrantene, bankmannen Wong Nang Jang i Sin­ gapore, oppsummerer deres innflytelse med disse ordene: «Kineserne er det asiatiske forretningslivs fellesnevner.» Det er et faktum at i store deler av Sørøst-Asia stanser viktige områder av den økonomiske virksomheten prak-

145

tisk talt opp under feiringen av det ki­ nesiske nyttår. De oversjøiske kinesernes økonomis­ ke makt ble ikke påfallende før i mid­ ten av det 20. århundre, selv om oppdagelseslyst hadde lokket noen kine­ sere ut over landets grenser så tidlig som i det 3. århundre f.Kr., da Shi Huang Di, den første keiser av Qindynastiet, erobret det som nå er Viet­ nam. Omtrent 1500 år senere sendte Kublai Khan en flåte på 20 000 mann så langt sør som til Java. Khan ens erobringsreise viste seg å bli en fiasko, men noen av mannskapet ble igjen på øya og ble bofaste der. Og i det 15.år­ hundre førte Zheng Hes berømte eks­ pedisjoner (kap. 4) flere kinesere til Kambodsja, Siam, Sumatra, Ceylon og helt til Persia og Afrika. , Det store flertall av de oversjøiske kineserne emigrerte imidlertid i annen halvdel av det 19. århundre og første halvdel av det 20., ansporet til å for­ late hjemlandet av de samme krefter som på samme tid førte til masse­ emigrasjon fra Europa: politisk uro og trange tider hjemme, mulighetene som lokket i den raske veksten innen in­ dustri og handel i utlandet. De vestlige nasjoner bygde ut handelsimperier i Asia, mens De forente stater var på jakt etter billig, effektiv arbeidskraft. Hundretusener av unge kinesiske menn undertegnet arbeidskontrakter. Med skip ble disse fillete «kuliene» (av det tamilske ordet for «leiesvenn») fraktet til Malaya for å arbeide på gummiplantasjene, til Filippinene for å slite i gullgruver, til Java og De forente stater for å bygge jernbaner. Andre endte opp i Canada, Brasil og Europa. Men de langt fleste ble fraktet til Sørøst-Asia. I 1927, på høyden av den utgående strømmen, kom det

360000 kinesere fra fastlandet til Sin­ gapore alene. Den japanske invasjo­ nen av Kina i 1937 satte ny fart på ut­ vandringen, og det samme gjorde et­ terkrigstidens strid mellom Chiang Kai-sheks og Mao Tse-tungs tropper. De fleste av de tidlige emigrantene håpet å gjøre sin lykke i utlandet og deretter vende tilbake til Kina. Noen gjorde det, hver enkelt voktende på kisten med sine personlige eiendeler og en haug sølvmynter de hadde tjent i sitt ansikts sved. Et typisk bilde av slike huaqiao er det Joseph Conrad teg­ ner i sin roman Typhoon. Nan-Shan var på vei sørfra til traktathavnen Fu-chau, med litt last i de nedre rommene og to hundre kinesiske kulier på vei tilbake til sine hjem i Fo-kien-provinsen etter et par års arbeid i forskjellige tropiske kolonier... Fordekket, fullpakket av kinamenn, myldret av svarte klær, gule ansikter og hårpisker, med mange nakne skuldre her og der, for det var ingen vind, og heten var nær. Kuliene slappet av, pratet, røkte eller stirret over rekken: noen trakk opp vann i bøtter og helte over hverandre; noen få sov på lukene mens flere smågrupper på seks satt på hælene rundt jerngryter med risboller og små tekopper; og hver eneste sjel blant dem fraktet med seg alt han eide i verden—en trekiste med dinglende lås og messinghjørner der resulta­ tet av alt deres arbeid lå; noen penklær, røkelsespinner, litt opium kanskje, ubestemmelige småting av ringe verdi og en liten haug med sølvdollar, slitt for i kull-lektere, vunnet i spillehus eller i tuskhandel, klort ut av jor­ den, svettet for i gruver, på jernbaneanlegg, i den livsfarlige jungelen, under tunge børertålmodig oppspart, voktet med omhu, pleiet med kjærlighet. Tyfonen som nesten sender dampe­ ren Nan-Shan til bunns, skaper et pan­

demonium under dekk da de glidende kistene knuses og eierne, som slåss for sine trillende sølvdollar, blir til en enes­ te fektende, klorende masse som ruller fra side til side med det krengende ski­ pet. (Da stormen var over, løste kap­ teinen problemet ved å samle sammen alle myntene og dele dem likt.) Dette var 19-tallets «piggy»-fart (et­ ter pigtail = hårpisk). De fleste av ku­ liene var ikke før hjemme før de under­ tegnet nye arbeidskontrakter. For hver gang kom det færre tilbake. Nesten alle sammen levde fortsatt i troen på at de en dag ville vende hjem igjen. Men gradvis vennet de seg til livet ute, og litt etter litt gikk drømmen om landsbyen der hjemme i glemme­ boken. Hvor de enn etablerte seg gjorde de til slutt suksess. I Brasil bygde Sheunming Ling opp landets største soyabønne-industri i 1950-årene. Fra Sveits dirigerer Michael Chu restauranter og hoteller i et halvt dusin européiske land. På Filippinene kontrollerer Cojaungco-familien to banker, store sukkerplantasjer og et telefonselskap. I Thailand er Chin Sophonpanich pre­ sident og Jan Siriwongse visepresident i Bangkok Bank, den største bank i Asia utenfor Japan. I USA har tre fysikere av kinesisk herkomst vunnet Nobelpriser — Chen-ning Yang i 1957, Tsung-dao Lee i 1957 og Samuel C. C. Ting i 1976. I Australia er mangemillionæren Tom Ah Chee eier av en supermarkedkjede. Denne suksessen er vunnet til tross for mye motgang. I det 19. og begyn­ nelsen av det 20. århundre ble huaqiao’ene diskriminert, behandlet som annenrangs borgere eller rett og slett nektet statsborgerskap. Da de kom til rikdom, ble de gjenstand for hat og Ivrige ansikter speiler seg i glass­ platen til Hang Seng Index på aksje­ børsen i Hong Kong. Hong Kong, et økonomisk verdenssentrum, er kjent for dristige spekulasjoner. I løpet av en 15 måneders periode hoppet indeksen fra 347 til 1775 og falt så til 189.

146

misunnelse. Mest intens rar aen antikinesiske stemningen i Sørøst-Asia, der de var mest tallrike og innflytelsesrike. Den nådde et høydepunkt etter Den 2. verdenskrig da de gamle kolonirikene gikk i oppløsning. Så snart de hadde vunnet sin uavhengighet, tok de inn­ fødte folkegruppene skritt for å fravris­ te de bofaste kineserne deres økono­ miske og politiske makt med restrik­ tive lover — eller mer tvangspregede midler. I 1962 nasjonaliserte Burma nesten hele jordbruket og industrien, der de innpå 400000 kineserne hadde inves­ tert 700 millioner kroner. De fleste av gjestene forlot landet og slo seg ned i andre asiatiske land. Fra 1954 og utover omga filippiner­

ne h aildelen med lovbestemmelser ret­ tet mot kineserne, men de lot det bli nok huller i lovene til at 500000 huaqiao kunne overleve og blomstre. Kine­ siske forretningsskilt er bannlyst i Manila, men deler av byen er fulle av dem; butikkeierne betaler ganske en­ kelt en avtalt erkjentlighet til politiet. I mange tilfeller opereres det med filip­ pinske mellommenn som eiere av for­ retninger kineserne fortsetter å drive. Ofte er mellommannen en filippinsk kvinne som den kinesiske forretnings­ mannen lever sammen med; hvis de gifter seg, ville også hun mistet retten til å drive forretning. Denne praksis er så utbredt at det antas at over halvpar­ ten av kineserne i Manila har barn utenfor ekteskap.

Men uansett hvor strenge fremmed­ lovene er på Filippinene, så har ikkf kineserne der lidd under organisert vold i moderne tid. Så heldig har de ikke vært alle andre steder. Det var et stort antall kinesere blant de mange millionene som ble drept under Pol Pot-regimet i Kambodsja i slutten av 1970-årene. Og sporadisk vold setter etniske kinesere opp mot innfødte grupper i Malaya. Da Malaysia-føderasjonen ble etablert i 1963, var det nesten like mange huaqicufev som malayer (3,6 mot 4,5 mill.), og kineserne hadde kontroll over 85 % av detalj­ handelen, store deler av nasjonens bankvesen og kanskje en fjerdedel av dens eksport- og importhandel. Siden kineserne dominerte forretningslivet,

147

var malayene besluttet på å utelukke dem fra landets politiske liv - noe kine­ serne naturligvis satte seg imot. Den gjensidige antagonismen dette resul­ terte i, kommer til uttrykk i en bitter meningsutveksling mellom en rik kine­ sisk forretningsmann og en malayisk statstjenestemann. «Hvis det ikke var for kineserne,» snerret forretnings­ mannen, «så ville dere malayer sitte på gulvet uten bord og stoler.» Malayen glefset tilbake: «Hvis jeg visste at jeg kunne få hver jævla kinamann ut av landet, skulle jeg med glede sitte på gulvet igjen.» Disse motsetningene er blitt tilspis­ set gjennom de kommunistiske opp­ rørernes aktiviteter - de fleste av dem kinesiske og med antatt støtte fra Pe­ king — og det er oppstått mistanke om undergravningsvirksomhet blant de kinesiske fastboende. Det brøt ut en maktkamp mellom huaqiao’ene og malayene da den kinesiske minoriteten i et bittert omstridt valg i 1969 greide å mobilisere nok stemmer'til å fravriste malayene flertallet i parlamentet. Tre

dager senere herjet malayer væpnet med skytevåpen, kniver og spisse bam­ busstenger i Kuala Lumpurs gater. En mobb trakk en kinesisk mann ut av bilen hans, satte fyr på den og pres­ set det skrikende offeret inn i den bren­ nende vognen. Offisielt ble det drept 196 mennesker under urolighetene i 1969, men likene var blitt kastet i flere massegraver, og, som en graver uttrykte det, «det var ikke alltid så lett å si hvor mange det var. Likene var skåret opp i så mange biter.» Vestlige journalister anslo an­ tallet drepte til mellom 1500 og 2000, de fleste av dem huaqiaofer. Men de blodigste massakrene inn­ traff i Indonesia i 1965, der de over­ sjøiske kineserne utgjorde mindre enn 4 % av befolkningen, men kontrollerte nasjonens handelsliv og store deler av jordbruket. En femtedel av alle gårder var kinesisk-eide. Indonesernes irrita­ sjon over denne økonomiske makten ble forsterket av politiske mistanker i midten av 60-årene da lokale kommu­ nister - med antatt støtte av Folkere­

NØKKELJOBBER FOR «GJESTEn-KINESERE Til tross for sørøst-asiatiske forsøk på å begrense de etniske kinesernes makt, utgjør de en betydelig prosent av nøkkelindustrien i mange land.

De liberale yrker Handel og finans Industri og håndverk Jordbruk Ufaglærte

148

Thailand

Filippinene

1.59 50,84 19,41 1,19 17,21

40,0 41,0 11,0 8.0

Malaysia

24,0 24,0 29,0 18,0

Indonesia

1,5 36,6 20,0 30,9 7,7

publikken - prøvde å overta regjerin­ gen. Kuppforsøket mislyktes, og i kjøl­ vannet av dette iverksatte regjeringen fryktelige hevnaksjoner mot huaqiao’ene, kommunister som ikke-kommunister. Soldater og selvoppnevnte mordgrupper feide gjennom byer og landsbyer og drepte alle kinesere de kom over. De verste voldshandlingene var kanskje de som fant sted på Kalimantan — den indonesiske delen av Borneo - der dajakhodejegere, oppmuntret av lokale funksjonærer, brente landsbye­ ne til de kinesiske handelsmennene og stengte ofrene inne i husene. Alle kine­ sere som prøvde å flykte fra de bren­ nende bygningene ble hugget i småbiter. Kinesere som flyktet fra jord­ bruksområdene og ned til kystbyene, ble sperret inne i pestbefengte varelag­ re og systematisk sultet ihjel; tusener døde av kolera og dysenteri. Før de omstreifende morderbandene hadde gjort seg ferdig, var rundt 300 000 «kommunist-sympatisører», de fleste av dem kinesere, blitt drept. Deler av Djakarta var jevnet med jor­ den. Over 200 000 overlevende kinese­ re flyktet for livet. Men mange ble tilbake, og gradvis gikk det opp for den indonesiske regje­ ringen at landet kunne gå konkurs uten sine oversjøiske kinesere. Selv om mange restriktive lover ble stående på papiret, ble de stort sett oversett, og tusener av flyktninger vendte tilbake. To som flyktet og kom tilbake igjen, var bankieren Wee Mon-Cheng og hans fetter som hadde søkt tilflukt i Singapore, der de hadde grunnlagt et selskap med agentur på hollandsk sjo­ kolade. Så snart de verste anti-kinesiske bølgene hadde lagt seg i Indonesia, bygde Wee og hans fetter en sjokolade-

KINESISKE HANDELSFYRSTERI THAILAND

fabrikk der. «Kinesiske penger,» for­ klarte Wee, «flytter dit solen skinner.» Kineserne har fått pengene til å yng­ le fenomenalt under Asias sol til tross for diskriminering og morderisk hat delvis ved utrettelig slit, delvis på grunn av sitt forretningstalent og del­ vis fordi de hjelper hverandre ved en­ hver anledning. De er først og fremst knyttet til hverandre ved den felles kinesiske arv, med den vekt denne leg­ ger på familie- og landsbyånd. Kine­ sere som har røtter i samme region — og som snakker samme dialekt — er sann­ synligvis i slekt med hverandre og har en tendens til å drive i samme bransje. «Ønsker du en partner i Indonesia,» forklarte en handelsmann i Singapore, «så arbeider du fra grasrota, leter etter folk som deg selv, folk som hører til klanen. Blir du lurt, er det bedre å bli lurt av en du kjenner.» I Indonesia driver folk fra Fujian — den største gruppen — gummi- og plastikkindustri, kopra- og kaffeforretnin-

ger og tekstilfabrikker. De produserer også de fleste av Djakartas pedicabs (som betegnende nok betjenes av indo­ nesiere). Kantoneserne og de som snakker Hakka-dialekt driver trefored­ lingsindustri og rismøller eller eier ba­ kerier, skredderverksteder, møbelforretninger og restauranter. Mindre grupper av immigranter fra Jiangsu og Zhejiang har spesialisert seg på klokker og ur, optiske instrumenter og bøker. Hubei-kineserne er tannleger. I Thailand driver de som snakker Teochiu-dialekten, og som dermed er fra Shantou og Chaozhou, eksport- og importvirksomhet, og de har også sel­ skaper forbundet med forlagsvirksom­ het og underholdning, shipping og finans. Kantoneserne konsentrerer seg om byggevirksomhet, trykkerier og sukkerindustri. Kinesere med røtter i Hainan driver hoteller og drugstores. Oversjøiske kinesere med samme etternavn, som Zhu eller Tan, holder også sammen som om de skulle være

slektninger. Det er de ikke; det er bare rundt 200 etternavn på deling på rundt én milliard mennesker. Ikke des­ to mindre betrakter folk med samme etternavn seg for å være i slekt med hverandre; i de fleste sørøst-asiatiske byer har kinesere med samme navn dannet gjensidige hjelpeforeninger. Hvert medlem føler seg forpliktet på sin ære til å hjelpe alle andre medlem­ mer som om det var blodsbånd mel­ lom dem. Selv i Thailand, der kine­ serne er assimilert som intet annet sted og lenge har giftet seg med thailendere (til og med inn i kongefamilien) behol­ der huaqiao’ene sine klanforbindelser. Det finnes mer enn 350 foreninger av et eller annet slag: i klubblokalene holder medlemmene bryllup og andre fester og samler inn penger til klanmedlemmer i nød. Huaqiao’ene i Thailand har også be­ vart mange skikker og atferdsmønstre som gir solidaritet til kinesiske sam­ funn overalt. Den tradisjonelle kinesis­ ke respekten for eldre er fortsatt leven­ de, og mange åttiåringer leder stadig industrielle imperier. Få kontrakter blir skrevet, for mellom kinesiske for­ retningsmenn er en persons ord god nok garanti. Det eneste papir på bor­ det når slike avtaler inngås er innpak­ ningspapiret rundt lunsjkyIlingen. Kinesiske familier bor ofte bak for­ retningene sine eller i leiligheten over, selv i de mest moderne kontorbygg. Familien er en økonomisk enhet: alle arbeider i butikken. Et resultat av det­ te er at huaqiao-bam lærer handel i tid­ lig alder og er bedre forberedt på for­ retningslivet enn thai-barna, som uan­ sett ser med forakt på all handelsvirk­ somhet. Mange Bangkok-kinesere lever kon­ sentrert i det som faktisk er en slags

149

Chinatown- det gamle handelsdistrik- ver eller oljekilder, har det verdens tet Sempeng. Det er et område med tredje største raffineringskompleks smale gater, fulle av butikker som til­ som produserer over 25 millioner tonn byr tradisjonelle varer: papirlykter, med petroleumsprodukter årlig — og skrin som formentlig bringer eierne det er verdens største gummi- og tinnlykke, og gamle urtemedisiner (som marked. Singapore er også Asias Sveits skal stanse aldringsprosessen og øke som tilbyr //ua^mo-investorer numme­ kjønnsevnen), f.eks. ginseng og knust rerte bankkontoer og et skatteparadis hjortehorn. Andre butikker selger ki­ for innskudd av Asia-dollar (som til­ nesiske musikkinstrumenter, deriblant svarer Eurodollar). Finansminister et med det poetiske navnet månegitar. Hon Sui Sen forklarer. «Jeg mener Det kryr av kinesiske restauranter i at penger som lider under overgrep området, noen luksuriøse, andre enkle, bør få et trygt tilholdssted, på samme små spisesteder med noen få retter. måte som forfulgte religiøse minorite­ Det finnes til og med mobile restauran­ ter fortjener et fristed.» ter — omvandrende kjøkkensjefer som I dette fristedet blomstrer økono­ rusler rundt i gatene med små ovner mien. Rundt 65 % av befolkningen og kopper og kar balanserende på en har økonomisk sett kommet opp på stokk over skuldrene. Finner de en middelklassenivå, gjennomsnittsinn ­ kunde — forretningsmenn i rushtiden tekten er på 18 000 kroner pr innbyg­ eller kinesiske sjauere som jobber på ger, og halvparten av Singapores barn havna eller på risbåtene som går i skyt­ får statsbetalt teknisk utdannelse for å teltrafikk på Thailands store hoved- få enda bedre sjanser i livet. Sjefssuitepulsåre, Chao Phya-elven - setter de ne langs Shaenton Way er fulle av seg på huk og lager en smårett på et økonomiske askeladder. minimum av tid. Mest fargerike var kanskje de to Slike enklaver av kinesisk levevis /zw«