Kinesisk politikk: fra opiumskrig til Deng Xiaoping 8200224996 [PDF]

Zitiervorschau

Kinesisk politikk

RUSSLAND

KAZAKHSTAN

Manchuria

Heilongjiang

Ulan Bator

Harbin

MONGOLIA (Ytre Mongolia)

Indre Mongolia

Jilin

Urumqi

z>^henyang

KIRGIZIA

Liaoning f

—Znord-

/ xftebei

Xinjiang

Kashgar

(Øst-Turkestan)

jTianjiW

Yumen

KOREA

hngxia

,Qingda


Massene kunne ikke utvikle sine ideer særlig langt uten at de var ledet av en revolusjonær elite. Dette var en begrunnelse for sent-* 95 Mao Tsetung, «Noen spørsmål om metoder for ledelse», Verker i utvalg 3, Oktober 1979:116.

MAOISMEN

123

ralistisk ledelse. Også partiet trengte på dette tidspunktet mer sentralisme enn demokrati, ifølge Mao. Men det var bare dersom folkets skaperkraft fikk utfolde seg at den revolusjonære prosessen kunne bli ført videre. I forholdet mellom demokrati og sentralis­ me lå et stort potensial for konflikt. På den ene siden var det nød­ vendig å bygge opp en stor administrasjon i en stat der politikken skulle ha kommandoen over økonomien. Det betydde institusjo­ nalisering og sentralisering av makt gjennom byråkratisering. På den andre siden var det nødvendig å utvikle den emosjonelle kraften som la i revolusjonens visjon. A institusjonalisere, men samti­ dig bevare massebevegelsens sjel, det skulle bli maoismens store utfordring i årene som kom. Byråkrati og massemobilisering går ikke alltid godt sammen.

Maktens organisering

De sentrale elementene i det statssystemet som kommunistene bygde sitt styre på, var disse: Partiet var maktens sentrum. Dets medlemmer kontrollerte de to andre maktsøylene i systemet, hæren og regjeringen med sitt byråkrati. Folket ble styrt gjennom et mangfold av institusjoner og ordninger. Noen av disse var skapt av kommunistene, andre var arv fra fortiden. De viktigste var arbeids­ enhetene (danwei’ene), gatekomiteene, masseorganisasjonene (fagfore­ ninger, kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner) og folkekongressene. Den uformelle organisasjonskulturen, med bygging av personlige nettverk (guanxi), var en tradisjon som kommunistene førte videre. Grunnenhetene i den sosiale organiseringen var fremdeles familie- og klansystemet. På slutten av 1950-tallet ble folkekommunene opprettet. Partiet var maktens kjerne. Dets formelt øverste organ er Den nasjonale partikongressen som har vært samlet med ujevne mellom­ rom.96 Kongressen velger Sentralkomiteen. Den har bestått av et varierende antall medlemmer. I 1956 hadde den 170 medlemmer

96 Medregnet stiftelsesmøtet i 1921 har partikongressen vært samlet fjorten ganger. Den syvende var samlet i 1945, den åttende i 1956. De neste kon­ gressene var samlet i 1969, 1973, 1977, 1982, 1987 og 1992.

124

KINESISK POLITIKK

Maktens organisering i Folkerepublikken etter 1949.

og varamedlemmer (i 1992 189 medlemmer og 130 varamedlem­ mer). Den daglige ledelsen hadde Politbyrået med 11 medlemmer i 1949 (i 1992 20 medlemmer). I 1956 ble den ledende kjernen av politikere innen Politbyrået organisert i Den stående komité. I 1950årene hadde Den stående komité 5-6 medlemmer (i 1992 7 med­ lemmer). I komiteen satt de helt sentrale lederne i partiet, staten og hæren. Den politiske styringen av hæren skulle fortsatt skje gjennom Militærkomiteen.

MAO ISMEN

125

I Kina ble regjeringssystemet formelt basert på folkekongresser valgt på grunnlag av alminnelig stemmerett. Folkekongressene var en konkretisering av det folkelige demokratiet. Det skulle være deltakelse, men under partiets sentralistiske kontroll. De kinesiske kommunistenes demokratibegrep bygde på den marxistiske tradi­ sjonen som hevder at like formelle rettigheter og demokrati blir illusoriske i den grad det er utbytting og sosial ulikhet i samfun­ net. Demokrati betyr reelle muligheter til å delta i politikken. Dessuten hadde rettighetstenkning og parlamentarisk demokrati en svært svak tradisjon i Kina. For Mao og kommunistene ble demokrati i vestlig betydning ikke sett på som noe mål i seg selv, men som et middel til å nå andre mål. I praksis kom folkekongressene til å spille en underordnet rolle i de reelle beslutningsprosessene. De ble instrumenter for legitimering av partiets politikk og propagandafora for vedtak som partiet allerede hadde fattet. På dette nivået i beslutningsprosessen ble den demokra­ tiske sentralismen det samme som diktat, ikke medbestemmelse. Rekrutteringen av kadre til statsadministrasjonen var et problem for kommunistene. De hadde erfaring med å administrere mer enn 100 millioner mennesker i de områdene som var frigjort før 1949 og de hadde vunnet stor kunnskap i det å styre på landsbygden, men de hadde liten erfaring og møtte store vansker da de skulle overta admi­ nistrasjonen av byene med rundt 50 millioner mennesker. Bare rundt 20 prosent av partimedlemmene (720 000) kunne regnes som kadre, det vil si personer som kunne gå inn i statstjeneste. Den akutte mangelen på personell og kompetanse til å styre staten ble forsøkt løst på flere måter. Det ble rekruttert nye med­ lemmer til partiet, noe som førte til en fordobling av medlemstallet til 5,8 millioner mot slutten av året 1950. Men mange av de nye medlemmene var bønder med liten eller ingen kjennskap til marx­ istisk ideologi. De var for en stor del også analfabeter. Partimedlemmenes sosiale sammensetning endret seg lite. I 1956/57 var fremdeles nesten 70 prosent av partimedlemmene bønder, 14 pro­ sent var arbeidere og 12-15 prosent var intellektuelle.97 Partiet

97 James C.F. Wang, Contemporary Chinese Politics, Prentice Hall 1992:96

126

KINESISK POLITIKK

valgte videre å begrense arbeidsfeltet sitt til områder som det men­ te var av særlig stor betydning mens andre områder mer fikk styre seg selv. De valgte også å bruke folk som ikke var partimedlemmer. De gjorde utstrakt bruk av administrativt personell fra det gamle regimet. I Shanghai overtok de 49 000 tjenestemenn, eller 70-80 prosent av nasjonalistregimets funksjonærer. For landet som hel­ het er det antatt at 3 millioner Guomindang-tjenestemenn fortsat­ te i kommunistenes administrasjon. En stor del av produksjonslivet måtte fortsette som før fordi det ikke fantes kadre som kunne over­ ta ledelsen. En annen gruppe som partiet gjorde bruk av, var stu­ denter og folk med en viss utdannelse. Den raske rekrutteringen av slike grupper, som hadde liten erfaring, skapte et spenningsfor­ hold til eldre sjikt av kadre i statsadministrasjonen. I 1953 gikk revolusjonen over i en ny fase, fra konsolidering av den nye staten til sosialistisk omdannelse. I løpet av fire år ble så godt som alt jordbruk kollektivisert og eiendomsretten til produk­ sjonsmidlene i byene nasjonalisert. Byråkratiet endret seg fra å være en revolusjonsorganisasjon til å bli et profesjonelt byråkratisk apparat. Det skjedde en sterk vekst i institusjoner og antallet partiog statskadre økte dramatisk, fra 720 000 i 1949 til 5 270 000 i 1955. I 1956 ble kadrene gradert i 30 kategorier etter rang og lønn. Samme år var 694 kaderskoler i drift. De hadde gitt videre­ opplæring til 1,3 millioner i administrative stillinger. Byråkratiet ikke bare vokste i størrelse, det ble også stadig mer sentralisert. Dette gjenspeilte utviklingen mot en stadig mer plan- og sentraldirigert økonomi. Regionene ble svekket administrativt i forhold til sentraladministrasjonen. Mangelen på kadre og partiorganisering i mange nyerobrede områder tilsa at kommunistenes styre den første tiden ville være preget av de militære. Militære kontrollkommisjoner måtte styre så lenge sivile maktorganer manglet. Dette førte til en stor grad av selvstyre. Overgangen til sivilt styre gikk likevel etter hvert uten store vansker. Allerede i 1939 hadde Mao trukket et klart skille mellom sivil og militær autoritet: «Vårt prinsipp er at partiet skal styre geværet, geværene må aldri tillates å styre partiet». Dette var et etablert prinsipp, og de militære fant seg raskt til rette med de nye oppgavene i et stadig mer profesjonalisert militærapparat. Et

MAOISMEN

127

eget utvalg under partiets øverste ledelse skulle ha overoppsyn med hæren. Mao hadde ledet dette utvalget fra 1936, og han had­ de vervet til sin død. Helt fram til i dag har hæren opptrådt lojalt overfor regimets øverste leder. Både Mao og Deng Xiaoping had­ de begge stor autoritet som militærledere fra tiden før 1949, og deres årelange og dype personlige forbindelser til de militære fra denne tiden ble senere viktig politisk kapital. Etter et halvt århundre med borgerkrig og oppløsning, klarte kommunistene bemerkelsesverdig raskt å få organisert styring med befolkningen. Det skjedde ved en særegen kombinasjon av

historisk tradisjon og leninisme. Ved den begynnende industrialiseringen i Kina var det blitt utviklet en ny type lederskap i opposisjon til det keiserlige byråkra­ tiet. Dette skjedde ved organisering av hemmelige selskap og laug for ulike yrkesgrupper. Laugsledere tilhørte ofte hemmelige selska­ per. For arbeiderne kunne laugene og selskapene fungere som sosial forsikring. Men kommunistene så på disse formene for orga­ nisering som ‘føydale’. De bidro etter deres mening til å dekke over utbyttings- og klasseforhold. Deres alternativ til de hemmelige selskapene og laugene ble arbeidsenheter (danwei) i byene.9S Danwei-systemet omfatter alle statlige og kollektive virksomheter. Arbeidsenheten, det være seg en produksjonsbedrift, en skole eller en administrativ enhet, skulle forvalte fordelingen av ytelser og goder som f.eks. bolig, barnehage, sykeforsikring, pensjon og lønn. Danwei ene fikk en todelt funksjon, som velferdssystem og som kontrollsystem. Hver ansatt ble overvåket gjennom arbeids­ enheten og utsatt for jevnlig vurdering. God atferd (biaoxiari) betyr at man innehar riktige holdninger. Det kan gi fordeler ved fordeling av goder. Klassebakgrunn, politisk aktivitet - enhver side ved den ansattes tilværelse var aktuell for registrering i dette syste­ met. Arbeidsenhetene ble viktige institusjoner for partiets kon­ troll. Danwei-systemet ble i tillegg et sammenhengende kommuni­ kasjonsnett som muliggjorde en rask spredning av partiledernes politiske budskap til hvert enkelt individ.98 98 Andrew G. W alder, Communist Neo-Traditionalism: Work and Authority in Chinese Industiy, University of California Press 1986.

128

KINESISK POLITIKK

Den tradisjonelle husholdsorganiseringen (baojia) ble formelt avskaffet, men fikk sin kommunistiske variant i gatekomiteene eller boligkomiteene. Byfolk som ikke var med i en danwei, ble medlemmer av en gatekomité." Retningslinjer for disse ble først formulert i 1954. Komiteen ble ledet av beboere i boligområdet. Kommunistene ville skape et bilde av komiteene som frivillige grasrotorganisasjoner med demokratiske valg. I praksis ble leder­ ne utpekt av partiet. Partiet har framstilt boligkomiteene som institusjoner for tjenester og velferd. Men som tilfelle var for danweiene, ble de også viktige som kontroll- og overvåkingsorganer. En boligkomités muligheter til å fungere som velferdsorganisasjon var avhengig av hvilke forbindelser den hadde til en eller flere arbeidsenheter i området og deres ressurser. Komiteene fikk en meglerfunksjon ved konflikter. Uten registrering (hukouj i en gatekomité var det ikke mulig å få arbeid, bolig eller skolegang. Systemet hindret derfor flyttinger fra landsbygden til byene. Politi­ et og boligkomiteene møttes regelmessig. Gatekomiteene ble vik­ tige møteplasser for å drive partiets korrigeringskampanjer.]00 Folkekommunene var et forsøk på å få til en tilsvarende organise­ ring på landsbygden som arbeidsenhetene representerte i byene. De ble aldri så effektive og vellykkede som organiseringen i byene, og de ble oppgitt straks dengismens reformpolitikk ble satt ut i livet. Formelle masseorganisasjoner ble organisert for å utdanne og mobilisere spesielle grupper av befolkningen. I 1953 talte Ungdomsligaen 9 millioner, fagforeningene 12 millioner og Kvinneføderasjonen 75 millioner medlemmer. Selv om disse organisasjo­ nene ikke representerte noen omfattende egenaktivisme, var de viktige brohoder for partiet overfor folkemassene. Kommunistene forsøkte å institusjonalisere beslutningsproses­ sene i staten ved å bygge opp rasjonelle byråkratier etter vestlig*

99 Børge Bakken, The Exemplary Society. Human Improvement, Social Control and the Dangers of Modemity in China, Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo 1994; og Mona Christophersen, Løvetannen spirer gjennom asfalten. Om guanxi og byråkrati i Beijing, hovedoppgave ved Institutt og museum for antropologi, Universitetet i Oslo 1994. 100 I 1985 var det innpå 1800 boligkomiteer i Beijing, hver med ansvar for mellom 200 og 1000 husholdninger.

MAOISMEN

129

mønster. Men kinesernes tradisjonelle organisasjonskultur skulle komme til å leve videre. Denne kulturen er knyttet til systemet med forbindelser og nettverk på individuell basis, guanxi. På grunnlag av studier i 1930-årene, utviklet den kinesiske sosiologen Fei Xiaotong en teori om en særegen kinesisk organi­ sasjonskultur.101 Den kinesiske tradisjonen kan beskrives som et egosentrisk system av sosiale nettverk. Guanxi knytter mennes­ ker sammen, men ikke på noen enkel systematisk måte. Hvert enkelt individ skaper sine nettverk. De er bygd opp av personlige relasjoner og utnyttes til gjensidig støtte og hjelp. Slike nettverk finnes også i vestlige systemer, men de spiller ikke en så domine­ rende rolle som i Kina. Den vestlige organisasjonskulturen har også individet som utgangspunkt, men individet er her organi­ sert i formelle organisasjoner til forsvar for tilkjempede rettig­ heter. Rettighetene er sikret gjennom legale overenskomster. Guanxi bygger derimot på tillit og gjensidig bytte av tjenester. Grunnlaget for nettverkene kan f.eks. være slektskap, felles arbeidsenhet, samme fødested eller fellesskap og vennskap gjen­ nom militærtjeneste. Guanxi representerte en tradisjonell kinesisk organisasjonskul­ tur. Kineserne har vært styrt av menn, ikke ved lover. Kommunis­ tene så på nettverkene som kilde til korrupsjon. Alternativet de til­ bød var partiet og de institusjonene de opprettet. I praksis skulle også kommunistene komme til å føre guanxi-tradisjonen videre. Ser man bort fra nettverkene, blir selv sentrale beslutningsproses­ ser i partiet umulig å forstå.

Massemobilisering gjennom kampanjer

Mao oppsummerte i 1949 at en av de grunnleggende erfaringene som var gjort i partiets 28-årige historie, var at politiske og militæ­ re seirer var avhengige av folkemassenes mobilisering. Selv om avgjørelsesprosesser ble institusjonalisert i formelle byråkratier,

101 Fei Xiaotong, From the Soil. The Foundations of Chinese Society, oversatt og introdusert av Gard G. Hamilton og Wang Zheng, University of Califor­ nia Press 1992.

130

KINESISK POLITIKK

holdt partiet lenge fast ved denne lærdommen. Zhou Enlai uttryk­

te det slik i 1960: Partiet har alltid lagt vekt på å kombinere sitt lederskap med brede

massebevegelser for stadig å heve massens revolusjonære bevissthet

for å organisere deres egen styrke slik at de gradvis kan frigjøre seg selv, i stedet for å presse revolusjonen på massene eller gi dem seieren som en gave. 102

Metoden for fortsettelse av revolusjonen gjennom mobilisering av

massene ble kampanjene.^ Den største kampanjen i de første årene av Folkerepublikken var Kampanjen for landreform (1948-52). Den er blitt karakterisert som en av historiens største omveltninger. Den viktigste oppgaven i de nyerobrede områdene var land­ reform. Å gjennomføre en landreform var ingen enkel oppgave. Rett nok hadde kommunistene gjort mange erfaringer med jord­ reform i baseområdene før 1949, men var metodene under borgerkrigsforhold anvendelige i de nyerobrede områdene? Det drei­ de seg om veldige landområder av svært ulik karakter, og mange steder hadde partiet få folk med erfaring å sette inn på oppgaven. Kommunistene møtte motstand. I løpet av det første året etter at Folkerepublikken var grunnlagt, ble mer enn tre tusen kadre drept i forsøk på å samle inn skatter. Skatteinnkreving var bare å regne som et uskyldig forspill til gjennomføringen av hovedopp­ gaven som gikk ut på å konfiskere og omfordele godseierjorden. Hovedbegrunnelsen for landreformene hadde vært å frigjøre de fattige. Nå var det også viktig å få i stand en jordreform som kun­ ne gi overskudd som var nødvendig for gjennomføring av industrialiseringsprogrammet. Mange bønder var motvillige til å delta i gjennomføringen av reformene. De var enda ikke sikre på at kom­ munistene ville komme til å beholde makten. Dette førte til at en mer radikal politikk ble valgt mot slutten av 1950. Det ble bestemt*

102 Craig Dietrich, People’s China. A Brief History, Oxford University Press 1994:68 103 Frederick C. Teiwes, Politics and Purges in China, M.E. Sharpe, 1993.

MAOISMEN

131

at man skulle bruke klassekampens og massemobiliseringens metoder. Bøndene ble oppfordret til å komme med sine klagemål mot godseierne. Bøndenes raseri mot utbytting og undertrykkelse fikk komme til utløp. Godseierne ble gjenstand for de groveste ydmykelser og anklager. Kanskje så mange som to millioner men­ nesker mistet livet gjennom denne prosessen. Terroren gikk len­ ger enn partiet hadde tenkt.104 Resultatet var at omkring 43 pro­ sent av den dyrkbare jorden ble redistribuert til omkring 60 pro­ sent av befolkningen på landsbygden. Om reformene bidro til økt produktivitet, er diskutabelt. Men de hadde politiske konsekven­ ser. Bøndene ble positivt innstilt til kommunistene og en ny elite av kadre ble rekruttert til partiet fra landsbygden. Det var nå også klart demonstrert for bondebefolkningen at samfunnsmakten lå i kommunistenes hender. Etter konfiskeringen av godseierjorden begynte en omorgani­ sering i retning kooperativer. Denne prosessen hadde tre stadier. Det første var opprettelsen av grupper til gjensidig hjelp, et tiltak som var blitt prøvd i kommunistkontrollerte områder før 1949. I 1952 var om lag 40 prosent av alle bondehusholdningene i slike grupper. Eierforholdene ble ikke berørt av denne reformen. Det neste stadiet var lavere kooperativer hvor kollektivet kontrollerte produksjonsmidlene, men hvor utbyttet var bestemt etter hvor mye den enkelte bonde hadde skutt inn i form av jord, redskaper og dyr. Det høyere stadium av kooperasjon var kollektivet der betaling skjedde i samsvar med arbeidsinnsats. De kinesiske kommunistenes politikk avvek fra den sovjetiske framgangsmåten i 1930-årene som hadde som mål å trekke ut en stor del av jordbruksoverskuddet til fordel for industrialiseringen. I Kina satset man både på å forbedre bøndenes levestandard og på mekanisering av jordbruket, samtidig som jordbruket skulle tjene industrialiseringen av landet. Målene for jordbruksproduksjonen ble overoppfylt, men landreformen fjernet ikke den private eiendomsretten til jorden. For­ skjeller mellom fattige og rike bønder fantes fremdeles. I 1956 mente Mao at det var grunnlag for nye sosialiseringsframstøt. 104 Mao Tsetung, «Slå sikkert, nøyaktig og ubønnhørlig når dere undertryk­ ker kontrarevolusjonære», Verker i utvalg 5, Oktober 1977:57-60.

132

KINESISK POLITIKK

En partikader legger fram partiets landreformprogram på et møte av bøn­ der i begynnelsen av 1950-årene.

I oktober 1950 besluttet kineserne seg for å delta i Koreakrigen, mot USA. For å vinne oppslutning om krigsdeltakelse, undertryk­ ke proamerikanske stemninger og rekruttere soldater og forsy­ ninger, ble det satt i gang en serie av kampanjer for å motstå USAs aggresjon og hjelpe Korea. Al le rede i 1919 hadde Mao engasjert seg i kampen mot kvinne­ undertrykkelsef} 3 I 1950 ble en ekteskapslov vedtatt. Den forbød brudekjøp, flerkoneri og barneekteskap og hevdet prinsippet om seksuell likestilling. Loven og kampanjene som fulgte har også blitt tolket som et forsøk på å svekke familie- og klanautoritet for dermed å bedre kommunistenes egne muligheter til å kunne kon­ trollere enkeltindividet. Tidlig i 1951 ble det satt i gang en kampanje for å undertrykke kontrarevolusjonære, dvs. å renske landet for ytre og indre fiender, krimi-

105 Dick Wilson, Mao. Opprører og statsleder, Universitetsforlaget 1979:86-87

MAOISMEN

133

En bonde anklager en godseier på et massemøte under landreformkampanjen. Anslagsvis 1 million godseiere ble drept under denne fasen av revolusjonen.

nelle og folk som var fiendtlige til regimet. Møter for å anklage og dømme folk man kunne oppfatte som statsfiender ble holdt over hele landet. Mellom en halv og en million mennesker ble henrettet. I 1951-52 ble det gjennomført en tankereformkampanje som hadde som siktemål å bekjempe ‘ikke-proletær’ tenkning og frem­ me klassekamp. Den rettet seg mot intellektuelle og deres angive­ lige vaklevorenhet i forhold til Goumindang-nasjonalismen. Den hadde også som mål å svekke de intellektuelles tradisjonelt høye anseelse i Kina. Kampanjemetodene var massemøter med kritikk, selvkritikk og tilståelser. Målet var ikke å eliminere en klasse, men å fremme tankemessig konformitet, eventuelt omvendelse. I 1952 ble det satt i gang to nært beslektede kampanjer til bekjempelse av byråkrati og korrupsjon)^' Målgruppene var partikadre og forretningsfolk i byene. For å høyne det politiske og ideologiske nivået blant medlemme­ ne og for å korrigere avvik som korrupsjon og maktmisbruk, hadde partiet lenge brukt korrigeringskampanjer. I 1937 skrev Mao en

106 ‘Tre anti’-kampanjen angrep korrupsjon, sløseri og byråkratisme blant offentlige jenestemenn, ‘Fem an ti'-kampanjen rettet seg mot bestikkelser, skattesnyteri, tyveri av statseiendom, forfalskning og tyveri av stats teknologi.

134

KINESISK POLITIKK

artikkel der han listet opp elleve framtredelsesformer for ‘liberalis­ me’ som han førte tilbake til småborgerlig ideologi og selvopptatt­ het.107 Tiltak for korrigering var studier av politiske dokumenter, kombinert med kritikk, selvkritikk og kampmøter. Den første store korrigeringskampanjen ble gjennomført i 1942, den neste i 1947-48 og enda en i 1950. En vurdering av situasjonen i partiet i 1951 kon­ kluderte med at en større korrigering var nødvendig. Mange kadre hadde ifølge partiledelsen begynt å tro at revolusjonen var over, de henfalt til ‘borgerlig individualisme’. De var blitt opptatt av personli­ ge karrierer og en del var begynt å gjøre forretninger for egen vin­ nings skyld. Kommandometoder så vel som halehengspolitikk og byråkratisme var andre avvik, ifølge partiledelsen. Kampanjen førte til at 10 prosent eller 580 000 medlemmer, ble utstøtt fra partiet, mens 1,28 millioner nye medlemmer ble rekruttert. Blant dem som var igjen av de gamle overklassene, forsøkte mange å sabotere eller omgå kommunistenes politikk. De forsøkte å unndra seg skattlegging, de stjal offentlig eiendom, de fusket med kvaliteten på materielleveranser, de bedrev tyveri av statsteknologi og de drev med bestikkelser. Partiledelsen oppfattet dette som en trussel mot hele den sosialistiske omdannelsesprosessen. Borgerska­ pet var etter partiledelsens oppfatning i ferd med å blokkere sosiali­ seringsprosessen. Derfor endret partiet linje, bare ett år etter at disse private næringsdrivende var blitt oppmuntret til å fortsette sin virk­ somhet. Arbeiderne ble mobilisert til klassekamp og i løpet av et halvt år var de private forretningsfolkenes stilling kraftig svekket. Bare når det gjaldt tyveri ble 1,2 millioner tilfeller undersøkt, hvorav fjerdeparten førte til disiplinærstraff eller fengsel. 450 000 forret­ ningsfolk ble skattlagt for verdier tilsvarende 1,7 milliarder ameri­ kanske dollar. Samlet sett var kampanjene et frontalangrep på det som lederne oppfattet som ikke-kommunistiske verdier. Ett av resul­ tatene var at nye kadre overtok ledende posisjoner i bedriftene, og staten satset store mengder kapital i de bedriftene den nå fikk større og etter hvert full kontroll over. Private bedrifter ble også tvunget til å avstå eierandeler til staten som motytelser for lån. Partiet fikk med dette en posisjon i forhold til bedriftene som sterkt forbedret mulig107 Mao Tsetung, «Mot liberalismen», Verker i utvalg 2, Oktober 1979.

MAOISMEN

135

Kollektiv innsats for å utvikle jordbruket. Bykadre deltar i bøndenes arbeid med å bygge vanningsanlegg.

hetene for planøkonomi. Ved slutten av 1952 var 70-80 prosent av tungindustrien statseid. Tilsvarende tall for lettindustrien var 40 pro­ sent. Innen handelen var den statlige andelen rundt 50 prosent. Kampanjene var intense og de skapte dype spenninger i samfun­ net. Offentlig vold ble brukt i stor skala, likeledes psykologisk ter­ ror. Men det var massene, inspirert av partiet, som i stor grad utøv­ de den, og ikke et sikkerhetspoliti tilsvarende Sovjetunionens KGB. En forklaring på at kampanjene ble gjennomført med så stor brutalitet, kan være at de kom etter utbruddet av Koreakrigen og dermed under frykten for at USA kunne komme til å angripe Kina.108 Guomindang, som fremdeles gjennomførte sabotasje-

108 Kinas deltakelse i Koreakrigen kostet landet dyrt. De menneskelige tape­ ne er av amerikanerne bergenet til 900 000 drepte, forsvunnede og såre­ de, Dietrich 1994:67.

136

KINESISK POLITIKK

aksjoner rundt om i landet, kunne ved et amerikansk angrep bli en trussel innenfra mot regimet. Dette betyr ikke at ytre årsaker kan forklare at kampanjene ble gjennomført, men at ytre forhold påvirket deres intensitet. Kanskje bidro tradisjonen fra den nære og blodige forhistorien til at kampanjene ble så voldelige. Hva kampanjene kostet av menneskeliv, er omstridt. Blant vestli­ ge forskere er det enighet om at tallet på ofre ligger et sted mellom 2 og 5 millioner, alle kampanjene mellom 1949 og 1953 medregnet. En landsomfattende økonomisk planlegging begynte med ved­ takelse av den første femårsplanen for årene 1953-57. Men denne fasen innledet ikke noe radikalt brudd med det som hadde vært. Fremdeles var vekten på en gradvis omdanning, en prosess som man regnet med ville ta om lag femten år. Den første fasen ville bli en fase med ‘statskapitalisme’. Fremdeles ville kapitalister kunne regne med å ta ut en fjerdepart av overskuddet fra bedriftene sine.

Et legitimt styre?

Folkerepublikken var blitt proklamert som et politisk uttrykk for arbeiderklassens, bøndenes, småborgerskapets og det nasjonale borgerskapets interesser. Goumindang var så godt som fullstendig diskreditert, ikke minst blant middelklassene i byene. I brede kret­ ser ble kommunistenes styre oppfattet som et nytt dynasti som var i sin rett til å forme sitt eget regime. Kommunistene hadde lykkes med å fullføre kinesernes patriotiske prosjekt. Kina var samlet og befridd for utlendinger. I tillegg hadde kineserne stoppet super­ makten USA i Korea. Bøndene hadde fått jord, og folkets levevil­ kår var blitt bedret. Enhetsfronten var langt på vei gått i oppløsning ved at en god del av dens deltakere som representerte frontens bredde, var blitt undertrykt eller fysisk utslettet. Det gamle klassesamfunnets økonomiske basis var i stor grad ødelagt sammen med de herskende sosiale klassene. Utbytterklasser var utradert, men maoistene skulle komme til å føre klasse­ kampen videre.

MAOISMEN

137

En begynnende strid om utviklingsmodellen I forhold til de mål de hadde satt seg, kunne de kinesiske kommu­ nistene oppsummere store framganger i omdannelsen av Kina på mindre enn ett tiår. En grunn til at det hadde gått rimelig bra, var enheten og stabiliteten i lederskapet. Større endringer innen ledelsen som Deng Xiaopings109 avansement fra sentralkomitémedlem til politbyråmedlem i 1955 og til vervet som generalsekre­ tær i partiet i 1956, hørte til sjeldenhetene. Politiske spørsmål kunne diskuteres livlig uten at det truet regimet. Vedtak ble raskt og effektivt satt ut i livet gjennom et fungerende leninistisk parti­ apparat. Det var flere årsaker til denne stabiliteten. Seieren i bor­ gerkrigen hadde gitt topplederne stor autoritet. Ingen av partiets ledergrupper var blitt spesielt favorisert eller diskriminert med hensyn til posisjoner i den nye staten. Det var innen ledergrup­ pene bred enighet om ideologi og politiske målsetninger. Enhe­ ten bidro til effektive løsninger, noe som igjen styrket solidari­ teten innad. Videre hadde de kinesiske kommunistene hatt en modell for omformingen av samfunnet, en modell som både skis­ serte mål og metoder og som var utprøvd i praksis - den sovjetis­ ke. Kineserne kunne stort sett nøye seg med justeringer i tilpas­ ningen til nasjonale forhold. Det fantes selvsagt potensial for kon­ flikt. En kilde til strid i hele perioden var spørsmålet om tempoet i den økonomiske utviklingen og den sosiale omdanningen. 109 Deng Xiaoping ble født i landsbyen Xiexing i Sichuan-provinsen. Faren var godseier og hadde tre konkubiner ved siden av sin barnløse kone. Faren var leder av baojia-en i landsbyen. Som 16-åring dro Deng til Frankrike som ‘arbeider-student’. Han ble leder for KKP’s ungdomsforbund i Paris i 1923. Han måtte flykte fra Frankrike på grunn av politisk aktivitet og dro til Moskva. Her studerte han ved Sun Yatsen-universitetet som var opprettet for å utdanne kinesiske kommunister. Dro samme år tilbake til Kina. I 1930 var han politisk kommissær for en militærstyrke på 8000 soldater som kjempet mot nasjonalistene. Han var partisekretær i Jiangxi-soyjetet i 1932. Deng deltok i den lange marsjen 1934-35. 1 1939 ble han politisk kommis­ sær i hæren. Innvalgt i partiets sentralkomité i 1945. Utmerket seg som politisk leder i hæren under borgerkrigen fram til 1949. - Uli Franz, Deng Xiaoping. Kinas sterke mann, Schibsted 1987; David S.G. Goodman. Deng Xiaoping and the Chinese Revolution, Routledge 1994; Torstein Hjellum, «Deng Xiaoping - Kinas siste keiser?», Internasjonal Politikk, 4, 1992.

138

KINESISK POLITIKK

Deng Xiaoping og Mao Zedong i samtale under Den andre nasjonale folkekongressen i 1960.

Mao Zedong hadde en sentral betydning for enheten i partiet.110 I 1949 hadde hans tanker blitt kanonisert som teoretisk grunnlag i partiets vedtekter. Mao hadde også fått tildelt formell makt til å fatte beslutninger på egen hånd i bestemte situasjoner. Maos autoritet var blitt styrket ved beslutningen om deltakelse i Kor -akrigen og ved initiativet til å sette opp farten i jordbrukskollektiviseringen i 1955. Hans sterke posisjon illustreres også ved hans forslag, senest i 1958, om en oppdeling av lederskapet. Han ønsket selv å trekke seg tilbake i andre rekke for å beskjeftige seg mer med prinsipielle og teoretiske spørsmål som angikk sosialis­ mens videreføring. Til tross for Maos suverene stilling, viste han

110 En inngående beskrivelse av Mao og hans rolle er Li Zhisuis bok The Pri­ vate Life of Chairman Mao, Random House 1994. Li var Maos livlege fra 1954 til 1976.

MAOISMEN

139

vilje til å respektere regler for kollektivt lederskap, han forsvarte prinsippet om minoritetenes rettigheter og overlot beslutninger til andre der han selv mente ikke å ha spesiell kompetanse. Han deltok mest aktivt i beslutninger som gjaldt jordbruk og ideologisk revolusjonering, områder der han selv hadde rike erfaringer fra tiden før 1949. Enheten i ledelsen skyldtes også at Mao i de første årene etter maktovertakelsen i 1949 ikke inntok posisjoner som var kritiske til ortodoks sosialistisk teori. Disse idylliske forholdene innen lederskapet skulle snart bli avløst av en strid på liv og død. I 1949 hadde Mao ment at moderniseringen under kompliser­ te betingelser som i Kina ville måtte ta lang tid. Han antydet et halvt hundre år. I 1955 endret imidlertid Mao syn. En hurtigere kooperativisering av landsbygden enn tidligere antatt syntes nå mulig. Året etter erkjente han nødvendigheten av i sterkere grad å utnytte intellektuelle fra det gamle regimet som en ressurs i moderniseringen. Slagordet ‘La hundre blomster blomstre’ (i vitenskapelige saker ‘La hundre tankeretninger strides’) ble lan­ sert, og en mykere tilnærming til problemet med klasser og klasse­ kamp ble foreslått.111 Klassemotsigelser ble til motsigelser innen folket. Den reviderte analysen skulle imidlertid ganske snart bli radikalt korrigert. Den åttende partikongressen ble avholdt i september 1956, den første på elleve år. Medlemstallet i partiet var nå vokst til 10,7 millioner. Kongressen fant sted i et åpent klima og diskuter­ te problemene man stod overfor. Henvisningen til Maos tenk­ ning som grunnlag for partiets ideologi, ble fjernet fra partiets vedtekter. Betydningen av kollektivt lederskap ble understreket. Dette betydde ikke at Maos posisjon var svekket. Forklaringen er snarere å finne i den stemningen som rådet innen den kommu­ nistiske verdensbevegelsen etter at den tyvende partikongressen i Sovjet i 1956 hadde tatt oppgjør med persondyrkingen av Sta­ lin. Et uttrykk for Maos tillit til sine lederkolleger var at han på kongressen fremmet spørsmålet om en ordnet arvefølge. Liu 111 Mao Tsetung, «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», (27. februar 1957) Verker i utvalg 5, Oktober 1977:396-433.

140

KINESISK POLITIKK

Shaoqi112 var den som etter kongressen framstod som Maos arv­ taker. Kongressen gjenspeilte stabiliteten i lederskapet. Proble­ mene som ble erkjent både før og under partikongressen førte til enda en kampanje for å korrigere partiet. Tre typer feil ble fokusert, ‘byråkratisme’, ‘subjektivisme’ og ‘sekterisme’. Subjekti­ visme skulle korrigeres ved at det ble gjort skikkelige undersøkel­ ser før vedtak ble fattet og satt ut i livet. Uttrykk for byråkratisme var at administratorer i økende grad tok beslutninger uten til­ strekkelig hensyntaking til massene og de sosiale realitetene. Sek­ terismen bestod i at en del partimedlemmer begynte å føle seg overlegne i forhold til folk utenfor partiet. Det gjaldt særlig en del intellektuelle. Ett ledd i korrigeringskampanjen burde ifølge Mao være å trekke brede lag av intellektuelle med i en kritikkbevegelse. Mao stod nokså isolert med dette forslaget, men brukte sin autoritet ti] å få det vedtatt. De intellektuelle var i første omgang også tilbakeholdne. Erfaringene tilsa at kritikk i neste omgang ville kunne slå tilbake på dem selv. 1 dette skulle de få helt rett.

Hva med de intellektuelle?

Etter 1949 hadde partiet ført en motsetningsfull politikk overfor de intellektuelle.113 På den ene siden ble de forsøkt indoktrinert i ‘marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning’. På den andre siden forsøkte partiet å stimulere de intellektuelle til å bli produk­ tive profesjonelle. Det var ikke lett å imøtekomme begge hensyn samtidig, og resultatet ble at politikken svingte mellom perioder med undertrykkelse gjennom tankereform-kampanjer og mer

113 Merle Goldman, «The Party and the Intellectuals», The Cambridge History of China, bd. 14, 1987:218-258. 112 Lin Shaoqi (1898-1969) var født i en rik bondefamilie i Hunan-provinsen ikke langt fra landsbyen som Mao kom fra. Som ung marxist organiserte han fagforeninger. Han var svært aktiv i felten under den antijapanske motstandskrigen. Han var kanskje den fremste organisatoren av partiet og skrev i 1939 organisasjonshåndboken Hvordan bli en god kommunist. 1 1949 rangerte han som nummer to innen Kinas lederskap. Selected works of Liu Shaoqi ble utgitt på Foreign Language Press i Beijing i 1984.

MAOISMEN

141

avslappende perioder hvor de intellektuelle fikk ansvar og privile

gier slik at deres kunnskaper kunne utnyttes. Forventningene til de intellektuelle i Folkerepublikken var som i den konfutsianske tradisjonen. De lærde hadde en plikt til både å tjene staten og å si fra når regjeringen avvek fra sine prin­ sipper. Det var mindre en rett, som i vestlige land, og mer en plikt til å kritisere en regjerings vanstyre. De lærde i det tradisjonelle Kina hadde sett seg selv som moralens voktere og dommere. De intellektuelle i Folkerepublikken førte også en annen arv videre, nemlig den fra 4. mai-bevegelsen i 1919. De hadde søkt å skape en ny vestlig-inspirert kultur som bedre kunne bidra til å løse Kinas sosiale, politiske og økonomiske problemer. Det var blitt en tradisjon blant 1920- og 1930-tallets intellektuelle å se på seg selv som en revolusjonær elite med en misjon om å bidra til omdan­ ning av det tradisjonelle kinesiske samfunnet. De var bærere av en tradisjon som dreide seg om å ta ansvar for nasjonen og som inne­ bar engasjement. Derfor ble deres rolle, som lojale eller i opposi­ sjon til regimet, et svært viktig spørsmål for kommunistene å for­ holde seg til da de overtok statsmakten i 1949. Regimets problem med å rekruttere intellektuelle med profesjonell kompetanse, var fremdeles uløst i 1957. I mai 1956 var dette problemet påtakelig, og Mao gikk i spissen for en oppmyking ved å lansere kampanjen ‘La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides’. De intellektuelle hadde mange kritiske spørsmål og synspunk­ ter. Det dreide seg som tidligere om byråkratiets rolle, om partikadrenes kompetanse når det gjaldt vitenskap og teknologi, om behovet for fødselskontroll, om frihet for forfattere, osv. Mange kadre følte seg truet av den debatten som utviklet seg, og Mao fikk advarsler om at kampanjen kunne true partiets enhet. Han forsøk­ te å berolige sine partikamerater i talen Om den korrekte behandling av motsigelser i folket i slutten av februar 1957. Mao hevdet her at ikke-antagonistiske motsigelser ville eksistere mellom ledere og ledete i et kommunistisk samfunn. De burde få komme fram for å løses ved hjelp av demokratiske metoder. Han kom med en ny oppfordring til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter noen uker senere. Kritikkbevegelsen fortsatte, og den kom etter hvert til å ramme selve partiet. Maos Yan’an-tale fra 1942 ble avvist som ret-

142

KINESISK POLITIKK

tesnor for kulturlivet. I mai ble det satt opp veggaviser på Beijings universitet. Kampanjen viste at til tross for mange år med indoktri­ nering, levde vestlige ideer i tradisjonen fra 4. mai-bevegelsen både innenfor og utenfor partiet. Selv blant nye generasjoner av studenter hadde slike ideer innflytelse. Kampanjen fikk sin egen dynamikk og kom ut av partiets kontroll. Ikke siden 4. mai-beve­ gelsen i 1919 hadde det vært en så massiv kulturell og politisk pro­ testbevegelse. I begynnelsen av juni 1957 innså Mao at bevegelsen gikk mot ham. Partiet slo tilbake med stor kraft.114 De intellektuel­ le ble målet for en ‘antihøyre-kampanje’ som førte til at 300 000 var blitt stemplet som ‘høyreorienterte’ ved årets utgang. Dermed var karrieren ødelagt for mange av dem. Mange ble sendt i arbeidsleirer eller fengsler. I byen Hanyang ble tre studentledere skutt i nærvær av 10 000 mennesker. Hundre blomster-kampanjen endte med en hevnaksjon mot de intellektuelle.

Hundre blomster bevegelsen viste at det fantes motstridende holdninger i partiledelsen om hvor raskt endringer burde skje og hvilke tiltak som kunne drive en sosialistisk omstilling videre. Bevegelsen skapte snarere forvirring enn avklaring i forhold til disse spørsmålene. An tihøyre-kampanjen som ble satt i gang høsten 1957, marker­ te et vendepunkt i kinesisk politikk generelt og i Maos tenkning. Mao vurderte sosialismens stilling i Kina på dette tidspunktet slik: Hvor mange mennesker er det i dag i hele landet som ikke syns om

sosialismen? Jeg har laga et overslag sammen med mange kamerater fra de lokale stedene. Det viser at omlag 10 prosent av hele befolk­ ningen vår misliker eller går mot sosialismen [...] Hvor mye er 10

prosent av en befolkning på 600 millioner? Seksti millioner. Det er ikke noe lite tall, og det må ikke undervurderes.115

114 Alle kommunistiske land festnet grepet på og kontrollen med opposisjo­ nen sommeren 1957. I Kina svingte pendelen kraftigere enn andre steder. 1 15 Mao Tsetung, «Ha fast tiltru til flertallet av folket», (13. oktober 1957), Verker i utvalg 5.514. Mao regnet med at antallet industriarbeidere i 1949 var 4 millioner og at antallet i 1957 var økt til 12 millioner.

MAOISMEN

143

Etter hundre blomster-kampanjen hevdet Mao at klassekampen på ingen måte var over i Kina. Fra nå av kom hans oppmerksom­ het stadig til å bli rettet mot ‘spøkelser og monstre som opponerer

mot Kommunistpartiet og folket .

Hvor brukbar var Sovjet-modellen?

Erfaringer fra gjennomføringen av den første femårsplanen i Kina og utviklingen i Sovjet tvang fram en kritisk gjennomdrøfting av den modellen som var fulgt til nå. Den første femårsplanen hadde skapt en del ubalanser i økonomien. Industriproduksjonen hadde vokst med 19 prosent, men landbruksproduksjonen med mindre enn 4 prosent. Til tross for den raske reaksjonen fra bøndenes side på oppfordringen om å danne høyere kooperativer, var pro­ duksjonstallene for landbruket i 1957 skuffende. Det var vanskelig å forestille seg en ytterligere vekst i industriproduksjonen ved hjelp av overskudd fra landbruket, slik den sovjetiske modellen forutsatte. En ytterligere skattlegging av bøndene ville kunne føre til nød, elendighet og motstand, slik som i Sovjetunionen i begyn­ nelsen av 1930-årene. Det var derfor nødvendig å få landbrukssek­ toren til å vokse raskere. I dette spørsmålet utviklet det seg to alternativer. Chen Yun116 og Zhou Enlai mente at Kinas bønder bare kunne øke produksjonen dersom de fikk større materiell belønning for sin innsats, bedre landbruksmaskiner og kunstgjød­ sel. Dette ble innarbeidet i forslaget til den andre femårsplanen. Det andre alternativet ble utviklet av Mao. Han ville fremme pro­ duksjonen ved hjelp av moralske appeller og massemobilisering, anført av entusiastiske lokale ledere. Dette var en fortsettelse av den utprøvde modellen fra Yan’an, og den fikk støtte fra Deng Xiaoping og Liu Shaoqi. En spontan aktivisering av hele nasjonen

116 Chen Yun (1905-) var den eneste av topplederne på denne tiden som hadde bakgrunn som industriarbeider. Han ble medlem av KKP i midten av 1920-årene og deltok i Den lange marsjen. Han ble en av partiets ledende teoretikere og økonomiske eksperter, (.hen var uten innflytelse under Kulturrevolusjonen, men ble i 1978 nestleder i partiet. Under dengismens reformpolitikk er han blitt karakterisert som den mest inn­ flytelsesrike politikeren etter Deng Xiaoping.

144

KINESISK POLITIKK

Den sovjetiske leder Krustsjov på besøk hos Mao i Beijing i 1963. Krustsjov hadde nylig vært i USA for å vinne tilslutning til sin politikk om fredelig sameksistens’. Kineserne var skeptiske, og det politiske bruddet mellom Kina og Sovjetunionen var allerede et faktum.

skulle dermed kunne bli utløst. Denne strategien ville også svekke makten til det sentrale planleggingsbyråkratiet, noe Mao mente var nødvendig. Dette siste var et spørsmål som var blitt aktualisert av Kinas egen utvikling, men ikke minst av utviklingen i Sovjet. Mao hadde aldri vært innstilt på å underordne seg Sovjets lederskap. Gradvis hadde han begynt å sette spørsmålstegn ved metodene som ble brukt for å modernisere i Sovjet. På grunn av liten erfaring med industriell oppbygging, hadde kineserne få alternativer til det å kopiere Sovjet. Alt i 1956 hadde Mao kommet med en alvorlig kritikk av hvordan man i Sovjetunionen behandlet forholdet mellom tungindustri på den ene siden og lettindustri og jordbruk på den andre. Han kritiserte Sovjet for ensidighet i priori­ teringen av tungindustrien og for tilsvarende press på bøndene. De ble pålagt svært store byrder til fordel for tungindustrialiseringen. Dette problemet mente han at Kina allerede hadde løst bedre enn

MAOISMEN

145

Øst-Europa. Tungindustri skulle fortsatt ha høy prioritet, men bøn­ dene måtte få enda mer igjen for sin innsats og investeringene i jordbruk og lettindustri skulle økes.11' Mao kritiserte også Stalin for å ha misbrukt revolusjonær vold ved å undertrykke og drepe langt flere enn de åpenbare kontrarevolusjonære.117 118 Mao trakk flere konklusjoner på grunnlag av utviklingen i Sov­ jet. For det første oppsummerte han at Sovjet søkte hegemoni i den sosialistiske leiren. Han kom for det andre til at den sovjetiske utviklingsmodellen ikke bare hadde store feil og mangler i Sovjet selv, men at den heller ikke kunne kopieres av andre land med andre vilkår enn Sovjets. For det tredje viste erfaringer at det kom­ munistiske systemet selv ga næring til framvekst av nye herskerklasser. De første lærdommene bidro til politisk brudd mellom Kina og Sovjet, den siste til at Mao intensiverte klassekampen i Kina. Mens ‘permanent revolusjon’ var blitt stemplet som trotskistisk kjetteri i Sovjet, utfordret Mao med å formulere sin variant med slagordet ‘fortsatt revolusjon’. Mao ga selv den ideologiske begrunnelsen for den nye strategiske vendingen. Antihøyre-kampanjen hadde rettet seg primært mot ‘de bor­ gerlige intellektuelle’ som han ett år tidligere hadde tildelt en avgjørende rolle i revolusjonen. Nå ble parolen at all kunnskap kommer fra massene og at de intellektuelle i all hovedsak er kunnskapsløse. Mens det ville ta tid å fostre en ny generasjon av intel­ lektuelle, som skulle bli eksperter og røde på samme tid, var mas­ sene ukorrupte og dydige med stor revolusjonær kapasitet. Politik­ ken skal styre økonomien, menneskenes subjektive innstilling til­ deles en avgjørende rolle: «Det finnes ikke noe slikt som dårlig jord, men bare dårlige metoder for å dyrke den [...] Det subjek­ tive skaper det objektive». Denne ‘idealismen’ eller ‘subjektivismen’, forestillingen om tenkningens forrang og en tro på men­ neskenes grenseløse skaperkraft, preget fra nå av Maos tenkning 117 Mao Tsetung, «Om de ti viktigste forholda» (25. april 1956), Verker i utvalg 5:296-297,302. Mao hadde vektlagt moralske incitamenter og det er derfor rimelig å tro at det er Chen Yuns og Zhou Enlais synspunkter som her har fått gjennomslag. 118 I Kina hadde man ifølge Mao drept 700 000 i årene 1950-52, noe han vurderte som ‘grunnleggende korrekt’.

146

KINESISK POLITIKK

mer og mer. En ny standard for politisk ortodoksi, Mao Zedongs tenkning, vant ytterligere terreng. Filosofisk og ideologisk brøt Mao i viktige spørsmål helt eksplisitt med vestlig marxisme-leninisme.119 I en del spørsmål som for eksempel synet på det moralske grunnlaget for politikk, blir den konfutsianske tradisjonen tydelig: Vi kan ikke forlite oss på lover for å styre flertallet av folket; for flertal­

let av folket må vi basere oss på å dyrke vanene [...] Jeg deltok i utfor­

mingen aven forfatning, men jeg husker den ikke [...] Alle våre (par­ ti) resolusjoner er en lov; når vi avholder et møte, er det lov også.

Regler for offentlig sikkerhet vil bare bli respektert dersom de bygger på gode vaner [...] De forskjellige konstitusjonelle ordninger er

hovedsakelig, i et omfang av 90 prosent, påfunn av byråkrater. Grunn­ leggende sett stoler vi ikke på alt dette, vi stoler først og fremst på våre

resolusjoner [...], vi stoler ikke på sivile lover eller lover for kriminali­

tet for å opprettholde orden. Den nasjonale folkekongressen og departementene har sine saker, mens vi har våre egne.120

Her tok Mao standpunkt for personstyre (‘rule by men’) slik vi fin­ ner det i den konfutsianske tradisjonen, mot legalismen (‘rule by law’). Staten ved dens leder(e) har rollen som folkets oppdra­ gene). Dette synspunktet blir et stadig sterkere trekk ved Maos statssyn. Selv ville han gjerne framstå som folkets fremste læremes­ ter. Det ortodokse konfutsianske statssynet var hierarkisk og auto­ ritært og det konvergerte nå med leninismen som begrunnelse for den maoistiske statens autoritet. Maos strategi vant fram i partiet. I slutten av 1957 begynte par­ tiets ledere å eksperimentere med sosial organisering på et nytt nivå. De mobiliserte bønder til gigantiske prosjekter med vannkontroll og overrislingsanlegg. Etter kort tid ble det rapportert at 100 millioner bønder hadde vunnet 7,8 millioner hektar ny land-

119 Mao Tsetung, «Tale på en konferanse for sekretærene i partikomiteene for provinsene, byprovinsene og de autonome områdene» (27. januar 1957), Verker i utvalg 5, Oktober 1977, hvor han tar oppgjør med Stalins tolkning av den historiske og dialektiske materialisme. 120 Tale i august 1958, oversatt fra Schram 1991:51.

MAOISMEN

147

bruksjord. Mao formulerte visjonen om at Kina kunne overgå Storbritannias produksjon i løpet av 15 år. På sensommeren ble de første forsøk på å danne folkekommuner gjort i Henan-provinsen. Private jordstykker ble avskaffet og 27 kooperativer ble slått samo men til en svær kommune med 9369 husstander. Aret etter opp­ summerte Sentralkomiteen store resultater: avlinger var mange­ doblet. Kampanjer for å danne folkekommuner over hele Kina ble gjennomført høsten 1958 og mot slutten av året fantes det 26 000 folkekommuner som ifølge partiet omfattet 99 prosent av bondebefolkningen. Kina var i ferd med å gjennomføre Det store spranget framover. Bøndene skulle nå også delta direkte i industriell produksjon. Spontant ble det bygd rundt en million primitive smelteovner for stål over hele landet. I Beijing ble det bygget et omfattende nettverk av underjordiske beskyttelsesrom i tilfelle USA skulle angripe med atomvåpen, og en enorm folkemilits på angivelig 220 millioner mennesker ble satt opp. I virkeligheten skapte Det store spranget kaotiske forhold mange steder. Stålet som ble produsert var ubrukelig og flere fol­ kekommuner gikk tilbake til kooperative former. På sentralkomitémøtet i Lushan i juli-august 1959 ble politikken med Det store spranget kritisert. Men Mao gjorde ikke tilbaketog. Tvert imot ble kritikk mot den fremste lederen fra nå av slått hardere ned på og stemplet som revisjonisme. Den fremste kritikeren, forsvarsminis­ teren Peng Dehuai1-1, ble anklaget for å danne en ‘høyreopportunistisk klikk’ og avsatt som minister. Seieren over Peng Dehuai ga Mao ny tillit til sin revolusjonære visjon. Men problemene i øko­ nomien tårnet seg opp som følge av tiltakene under Det store spranget. Over førti prosent av nasjonalinntekten ble investert i industri i 1959. Betaling for importert maskineri skjedde i form av korneksport til Sovjet. Dette sammen med naturkatastrofer førte til voldsom hungersnød. Rundt 20 millioner mennesker døde i* 121 Peng Dehuai (1898-1974) kom fra bondebakgrunn som Mao og fra sam­ me distrikt. Han ble soldat 16 år gammel. I 1928 sluttet han seg til Maos opprørsbevegelse og deltok senere i Den lange marsjen. Han utmerket seg som hærleder. I 1950-53 ledet han kinesernes felttog i Korea. Til­ bake i Beijing ble han forsvarsminister og de facto sjef for Folkets frigjø­ ringshær.

148

KINESISK POLITIKK

årene 1959-62. Det bedret heller ikke på forholdene at Sovjet trakk sine eksperter tilbake i 1960.

'Den store proletariske kulturrevolusjonen' Kulturrevolusjonen ble kulminasjonspunktet for maoistenes forsøk på å gjøre kineserne til kommunister. I KKPs egen historieskriv­ ning, regnes Kulturrevolusjonen til å ha vart fra 1966 til 1976, året da Mao døde.1-2 Andre begrenser den til den såkalte ‘rødegardistfasen’ som avsluttes med KKPs niende nasjonale kongress i 1969. Kulturrevolusjonen var i hovedsak resultatet av beslutningene til en mann, Mao Zedong. Hans hvileløse krav til revolusjonær renhet i en etterrevolusjonær situasjon ga motivasjon til Kulturre­ volusjonen. Hans enestående posisjon som Kinas store leder ga styrke til å sette den i gang og drive den framover. Hans tro på ver­ dien av massemobilisering ga bevegelsen form. Kulturrevolusjo­ nen var et opprør som ble satt i gang av regimets egen ubestridte leder mot det politiske etablissementet som han selv hadde skapt. Hva var aktørenes motiver, hvilke metoder ble brukt i gjen­ nomføringen og hva ble de umiddelbare resultatene og de lang­ siktige konsekvensene? Hvordan kan man i ettertid forstå de dypereliggende årsakene?

Opptakten til Kulturrevolusjonen

På begynnelsen av 1960-tallet mente Mao at partiet på område etter område kom til å stå for en politikk som var både unødvendig og uakseptabel: tilbakevending til privat jordbruk122 123; gjeninnføring av materielle incentiver i industrien; for ensidig vektlegging av byom-

122 Resolution on CPC History (1949—81), vedtatt på sentralkomitemøte i juni 1981, Foreign Language Press, 1981. 123 Etter katastrofen med Det store spranget begynte bøndene å konsentrere seg om produksjonen på de private jordlappene, på kollektivets bekost­ ning. Private markeder oppstod. Delvis hadde denne utviklingen vunnet aksept blant ledere sentralt i partiet. Se f.eks. Spence 1991:612.

M A OI S M F N

149

rådene i det offentlige helsevesenet; utvikling av et nytt ‘klasse’-delt utdannelsessystem; og tilbakevending til tradisjonelle temaer og stil­ arter i litteratur og kunst. Slike tendenser skapte ifølge Mao ulikhet, spesialisering, hierarki og avvik - noe som var uforenlig med hans forestilling om et sosialistisk samfunn. Dette mente Mao hadde skjedd som resultat av korrigeringer etter antihøyre-kampanjen og Det store spranget. Maos misnøye ble forsterket av voksende per­ sonlige spenninger mellom ham selv og andre ledere, blant dem Deng Xiaoping og Liu Shaoqi. Han utviklet en teori om at revisjo­ nisme, som et grunnleggende avvik fra en sosialistisk utviklingsvei, var under utvikling i Kina. Botemidlet var ‘å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur’ ved å føre klassekamp mot ‘personer i ledende stillinger som ville følge kapitalismens vei’. Helt siden 1920-tallet hadde Mao brukt den marxistiske klasse­ teorien som analytisk redskap for å utvikle taktikk og strategi. På midten av 1950-tallet hadde han vært tilbøyelig til å avblåse klasse­ kamp som metode for å få fart på Kinas utvikling. Men denne til­ bøyeligheten ble, som vi har sett, raskt korrigert. Den nye dimen­ sjonen i Maos klasseanalyse var at han kombinerte subjektive og objektive forhold med klart sterkere vekt på det subjektive enn før. Dessuten utviklet han en teori om at privilegerte kadre og intellektuelle var i ferd med å bli en egen klasse. Et materielt grunnlag for denne framvoksende klassen var ifølge Mao ulikhet som skyldtes prinsippet om lønn etter arbeidsinnsats og ikke etter behov som var kommunismens visjon.124 Sentralkomiteens møte i Lushan i 1959 markerte et vendepunkt i retning større vekt på klassekamp. Her ble Maos motstandere

124 Her kunne han støtte seg til Marx’ syn om at så lenge det finnes inntekts­ forskjeller vil den «like rett fortsatt (være) beheftet med en begrensning. Produsentenes rett er proporsjonal med deres arbeidsytelse. Likheten består i at der måles med samme målestokk- arbeidet [...] Retten kan aldri være på et høyere nivå enn samfunnets økonomiske struktur og dens kul­ turutvikling, som igjen er definert av denne struktur.» Karl Marx, «Rand­ bemerkninger til Det tyske arbeiderpartis program», Verker z utvalg 4, Pax 1971:214-215. .Argumentasjonen ble gjentatt med styrke av ‘firerbanden' i Marx, Engels and Lenin on the Dictatorship of the Proletariat, Foreign Language Press 1975.

150

KINESISK POLITIKK

karakterisert som borgerlige elementer som hadde infiltrert kom­ munistpartiet. Mao oppsummerte striden på møtet som klassekamp. Klassekampanalysen ble videreutviklet i de følgende årene. Mao hevdet nå at objektiv klassestatus er viktig, men at en persons handling er viktigst. Han utviklet en økende skepsis til intellektu­ elle og deres rolle i revolusjonen, og under Kulturrevolusjonen skulle de bli karakterisert som en ‘stinkende niende kategori’. «Vi bør ikke lese for mange bøker,» uttalte Mao i 1964. Maos klasse­ analyse blir en sentral del av Kulturrevolusjonens ideologi. I forlengelsen av klasseanalysen var det logisk at et kritisk søke­ lys ble satt på partiet og dermed all autoritet i Kina, unntatt Maos. Det var dette som var Kulturrevolusjonens ideologiske kjerne og mål. Mao oppfordret til angrep på maktsentrene - «Propagandaministeriet til Sentralkomiteen er Helveteskongens palass!» — og en ungdomsgenerasjon av frustrerte rødegardister grep parolen. Forspillet til Kulturrevolusjonen var ransakelsen i partiet etter fiaskoen med Det store spranget. Partiet erkjente tre skadelige tendenser blant kadrene. Det var ‘kapitalisme’ (favorisering av personlige foretak; pengeutlån til høy rente; kjøp og salg av arbeidskraft; spekulasjon); ‘føydalisme’ (spill; arrangerte ekteskap; gudedyrking; overtro) og ‘ekstravagan­ se’ (overdådige fester; gavekultur). Kadre unnlot å undersøke for­ holdene på områder de administrerte. Mao var spesielt urolig over tendensen til å prioritere produksjonen framfor politikken. Deng Xiaopings uttalelse fra 1962 om at «fargen på katten spiller ingen rolle, bare den fanger mus», uttrykte denne tendensen. En gjenreisning av den revolusjonære ånden ble påtrengende for partiledelsen. En massekampanje, Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, ble gjennomført i årene 1962-66. Den startet med under­ søkelser i 90 fylker. Bare i Hunan ble det rapportert om 1300 eksempler på kontrarevolusjonær gruppeaktivitet og 2600 tilfeller av hevnaksjoner fra godseiere, og 8000 hemmelige selskaper ble avslørt. Korrupsjon blant kadrene ble antatt å være den viktigste årsaken til uro blant folkemassene.

En politisk bevisstgjøringskampanje ble iverksatt med mobilise­ ring av brede lag av folket til kamp mot byråkratisme og korrup­ sjon som målsetning. Mens partiet i utgangspunktet hadde regnet

MAOISMEN

151

med at 5 prosent av kadrene var ‘korrupte og late’, viste under­ søkelsene at det dreide seg om en tredjedel. Kampanjen ble derfor trappet kraftig opp. Alle regjeringsorganer under fylkesnivå ble mot slutten av 1964 underlagt ledelsen av spesielle arbeidslag. Det ble oppsummert at det ikke bare dreide seg om motsetninger blant folket, men at det var en kamp ‘mellom folket og fienden’, mellom kapitalisme og sosialisme. Mao kritiserte Liu Shaoqi, som hadde ansvaret for gjennomføringen av kampanjen, for ikke å ha tatt alvorlig nok på revisjonistiske tendenser, for å ha beskyttet kadre på høyere nivå og for at arbeidslagene hadde styrt bevegelsen oven­ fra. Maos massemobiliseringsstrategi hadde ikke fått utfolde seg i tilstrekkelig grad. I løpet av kampanjen ble mellom 1.25 og 2,5 mil­ lioner kadre kastet ut av partiet eller straffet som kriminelle. Det tilsvarte 10 prosent av kadrene på kommunenivå eller lavere nivå. Utover i 1964 ble det skapt et maktgrunnlag for at Mao skulle kunne gå til angrep på de lederne som etter hans oppfatning representerte en revisjonistisk utvikling. Maktgrunnlaget hadde tre elementer: Det var ungdom, hovedsakelig byungdom, som var falt utenfor eller som følte seg diskriminert av den sosiale og øko­ nomiske politikken som ble ført; det var en bevegelse i kulturlivet som bygde seg opp under ledelse av Jiang Qing125, Maos kone; og det var en tendens innen Folkets frigjøringshær under ledelse av forsvarsminister Lin Biao.126 I løpet av de kommende årene ble disse tre elementene til en politisk koalisjon som var sterk nok til å utløse Kulturrevolusjonen.

125 Jiang Qing (1914-1991) var Maos fjerde kone. (Det første ekteskapet var arrangert. Hans andre kone fødte ham tre sønner. Hun ble halshugget av en krigsherre i 1930. Den tredje konen var blitt såret i Den lange mar­ sjen og levde ikke lenger sammen med Mao.) Jiang ble født i en by i Shandong-provinsen. Hun studerte drama og hadde vært utøvende skue­ spiller, blant annet som Nora i Ibsens Et dukkehjem. Hun flyktet fra Shang­ hai som følge av krigen mot Japan og kom til Yan’an i 1937. Hun arbei­ det i partiets propagandatjeneste og som sekretær for Mao. 126 Lin Biao (1908-1971) overtok som forsvarsminister etter Peng Dehuai. Som tyveårig soldat sluttet han seg til kommunistene i 1927 og Maos opp­ rørere året etter. Han deltok i Den lange marsjen og var sentral militær leder i Jan’an-perioden. I Moskva 1939-42. Ledet kommunistenes erob­ ring av det sentrale Sør-Kina.

152

KINESISK POLITIKK

Hæren hadde utviklet seg fra å være en geriljabasert folkehær til å bli et enda strengere hierarkisk oppbygd militærapparat med vekt på posisisjonskrig og utstyrt med moderne våpen. ‘Utenlands­ ke militærdoktriner’ var i ferd med å fortrenge maoismens dokt­ riner for folkeforsvar. Et tiltak for å motstå denne tendensen, og av stor symbolsk betydning, var opphevelsen av den militære rangord­ ningen. Mens man i parti- og statsapparat ifølge Mao kunne regis­ trere ideologisk og politisk utglidning, stod Folkets frigjøringshær etter hvert fram som en eksemplarisk sosialistisk institusjon. I 1964 ble kampanjen ‘Lær av Folkets frigjøringshær’ lansert. Det ble gitt ordre om at regjeringsapparatene skulle danne politiske avdeling­ er etter mønster fra hæren. Mellom 30 og 40 prosent av stillingene i disse avdelingene ble besatt av folk med militær bakgrunn. En bevegelse blant intellektuelle med sympati for Maos linje oppstod i Beijing med sentrum i deler av Det kinesiske vitenskapsaka­ demiet og i Shanghai med sentrum i det kommunale propagandaministeriet. Økende vekt på klassebakgrunn mer enn prestasjoner i rekrutteringen til utdanning, hadde ført til favorisering av barn av kadre og militære, mens barn av intellektuelle var blitt diskrimi­ nert. Ungdom fra intellektuelle hjem rekrutterte nå til kjernen av radikale rødegardister.

En politikk for deltids industriarbeid, ‘arbeiderbonde-systemet’ etter sovjetisk modell, skapte i praksis en underklasse av misfor­ nøyde arbeidere med lav lønn, begrenset adgang til velferdsord­ ninger og usikre arbeidsplasser. Selv om det var uklare sammenhenger mellom sosial og øko­ nomisk status og standpunkt til en sammensatt bevegelse som Kul­ turrevolusjonen, var misnøye og sinne rettet mot partilederne et fellestrekk ved ungdom med ‘dårlig’ klassebakgrunn og ufaglærte arbeidere.

Begivenheter fram til sommeren 1966 bidro til å bygge en alli­ anse mellom misfornøyd ungdom, ufaglærte arbeidere, hæren og en kulturrevolusjonær gruppe av partiledere som støttet Mao. I Folkets frigjøringshær oppstod uenighet om hvordan man skulle forberede seg på en mulig utvidelse av USAs krigføring i Vietnam. Stabssjefen ønsket å bygge på et moderne linjeforsvar, mens Lin Biao framhevet folkeforsvarsmodellen. Striden endte

MAOISMEN

153

med at stabssjefen ble fratatt sin stilling. Lin Biao var dermed blitt kvitt sin farligste rival innen det militære. Affæren viste at Mao hadde en handlekraftig alliert i hærens øverste leder. Samtidig med dette skjerpet Mao striden med opposisjonelle tendenser blant intellektuelle. Anledningen var et skuespill skre­ vet av forfatteren Wu Han som også var viseborgermester i Beijing. Skuespillet ble av Mao oppfattet som en indirekte kritikk av ham selv for utrenskningen av Peng Dehuai. To oppfatninger kom til å stå mot hverandre. Et syn gikk ut på at folk som Wu Han og hans litterære produkt burde behandles som en politisk sak og at han som antisosialist og kontrarevolusjonær burde undertrykkes. Mot dette stod synet at ulike tankeretninger fritt burde få strides. Mao og Lin Biao stod for den første oppfatningen, mens flere ledende partifolk som Liu Shaoqi stod på den andre siden. Et utvidet møte i partiets politbyrå i mai endte med seier for Lin Biao og Mao både i spørsmålet om militærstrategi og når det gjaldt behandlin­ gen av intellektuelle. En kulturrevolusjonær gruppe dominert av Maos støttespillere ble opprettett. Liu Shaoqis og Deng Xiaopings posisjoner var svekket. Liu Shaoqi fikk likevel oppgaven med å lede den påfølgende kampanjen mot revisjonismen, mot repre­ sentanter for borgerskapet som hadde sneket seg inn i partiet, regjeringen og hæren’. Lius mål ble å lede kampanjen uten at partiets autoritet ble ødelagt. Han lyktes i å demobilisere deler av rødegardistbevegelsen, mens en gjenværende del ble radikalisert. Lius forsøk på å kontrollere den radikale kritikkbevegelsen, ble av hans motstandere oppfattet som en illustrasjon på hans begrensninger som alliert i kampen mot de revisjonistiske awikene. Liu ble kritisert for å ha konsentrert oppmerksomheten mot lavere partiorganer mens partilederne på høyere nivå gikk fri.

Kulturrevolusjonens program

1 august 1966 ble Sentralkomiteen i KKP samlet. På møtet deltok en rekke partikadre som ikke var medlemmer, men som i praksis hadde de samme rettigheter som medlemmene. Til tross for dette hadde Mao støtte fra bare en knapp majoritet av deltakerne. Men det var tilstrekkelig til at møtet vedtok forfremmelse av flere av

154

KINESISK POLITIKK

Maos tilhengere. Liu Shaoqi ble fratatt vervet som nestformann i partiet og Lin Biao ble valgt i hans sted. Dermed var Lin også utpekt som Maos arvtaker. Også Deng Xiaoping ble kritisert for å ha tatt reaksjonære borgerlige standpunkter.

Deng forsøkte et kompromiss ved å begå selvkritikk. Om sin personlighetsutvikling sa han: Arroganse, selvtilfredshet og tro på egen ufeilbarlighet har lenge hatt

grobunn i meg. Først nå er det blitt meg bevisst [...] Jeg sitter nå for første gang foran speilet og betrakter meg nøye, noe som får det til å

løpe kaldt nedover ryggen på meg. Skulle jeg fortsette å arbeide i Sent­

ralen med denne tenkemåte, denne arbeidsstil og dette politiske stand­ punkt, ville det bare bli til skade for Partiet og folket [...] Jeg, mangel­ fulle menneske må av fullt hjerte lære av kamerat Lin Biao og med ham

som forbilde løfte Mao Zedong-ideenes røde banner høyt [...] (Selv­ kritikk på arbeidskonferansen til sentralkomiteen, oktober 1966)

Dette var en rituell selvkritikk, et ritual som ikke bare kan forstås i lys av kaderpartiets tradisjon, men som er i tradisjonene fra den tid da keiseren kunne forlange selvutslettende underdanighet, selv av mandarinklassen. Med én stemmes overvekt ble Deng avsatt fra Det faste utvalg, Politbyråets ledende kjerne. Hærføreren og partilederen ble ydmyket fysisk av rødegardistene før han ble brakt i sikkerhet ute i provinsen. Her levde han isolert som arbeider ved en traktorfabrikk. Møtet vedtok et program i 16 punkter som gjenspeilte Maos visjon for fortsettelsen av den kulturrevolusjonære bevegelsen.12' Målet var en mentalitetsforandring i hele samfunnet. Til tross for den ikke formelt lovlige sammensetningen, legitimerte dette møtet et bredt angrep på partilederskapet og de intellektuelle. Resultatet ble omfattende massemobilisering og intensivering av den politiske striden.

I 16-punktsprogrammet ble det slått fast at selv om borgerska­ pet var fratatt sin økonomiske og politiske makt, brukte det frem­ deles utbytterklassenes gamle ideer, kultur og vaner for å påvirke

127 Gjengitt i Mark Seiden (red.), A Documentary History of Revolutionary Change, Monthly Review Press 1979:549-556.

MAOISMEN

155

folkemassenes tenkning. Siktemålet var å vinne samfunnsmakten tilbake. Proletariatet måtte møte denne trusselen og angripe slike personer som ‘hadde slått inn på den kapitalistiske vei’ og som hadde ormet seg inn i autoritetsposisjoner i partiet. Resultatet av kulturrevolusjonen ville avhenge av om partiets lederskap vågde å reise massene til kamp. I denne kampen måtte det vises dristighet. Den eneste metoden som ifølge programmet kunne føre fram, var at massene frigjorde seg selv. Partiet måtte ha tillit til massene og ikke være redd for uroen som ville følge. ‘Revolusjonen var ikke noe teselskap.’ Revolusjonens hovedfiender var avvikerne innenfor partiet. Partikadrene var av fire slag: de gode, de noenlunde gode, de som hadde gjort alvorlige feil, men som ikke var blitt partifientlige, og endelig det lille antall av partifiendtlige og antisosialistiske høyreelementer. I folkets rekker ville det være motsetninger, men de ville kunne overvinnes gjennom diskusjon. Massene var allerede i gang med å skape nye former for organisasjon, ble det hevdet, kulturrevolusjonære grupper hvor massene oppdro seg selv under lederskap av partiet. Det gamle utdannelsessystemet, som var dominert av borgerlige intellektuelle, måtte fullstendig omdannes. Skoleelever og studenter burde lære industriarbeid og jordbruk og bli kjent med arbeidernes og bøndenes levevilkår for å kunne delta i Kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonens mål var å revolusjonere folkets ideologiske tenkning, for derved å kunne oppnå større, raskere og bedre økonomiske resultater. Rettesnor for handling under Kulturrevolusjonen skulle være Mao Zedongs tenkning. Sentralt i denne tenkningen var, ifølge vedtaket, masselinjen. Sitater fra Maos skrifter ble samlet i ‘Maos lille røde’ og trykt i mange titalls millioner eksemplarer og utgitt på et stort antall av verdens språk.128

Den kulturrevolusjonære bevegelsen utfolder seg

Planen var å etablere folkelig valgte revolusjonskomiteer. De skul­ le dannes etter modell av Pariskommunen i 1870. Men rødegar128 Sitater fra formann Mao Tse-tungb\e første gang utgitt i 1966 med forord av Lin Biao. Utgave på norsk ble trykt i Beijing i 1967.

156

KINESISK POLITIKK

distbevegelsen eksisterte allerede, og i løpet av tre måneder høs­ ten 1966 hadde 13 millioner rødegardister vært i Beijing og deltatt i store demonstrasjoner. De tok på alvor Sentralkomiteens vedtak om å skape en ny mentalitet ved å bekjempe gamle ideer, gammel kultur og gamle vaner. En terror mot ‘borgerlige’ klasser, særlig intellektuelle, ble utløst: Under Mao vokste det opp generasjoner av tenåringer som var inn­

stilt på å slåss mot klassefienden. De vage oppfordringene i pressen om en kulturrevolusjon skapte en følelse av at ‘krig’ var nært forestå­ ende. Noen av de politisk veltilpassede ungdommene følte at deres

idol, Mao, var direkte innblandet, og at indoktrineringen ikke ga dem noe annet alternativ enn å stå på hans side. I begynnelsen av juni had­ de noen få aktivister fra en ungdomsskole, som var tilknyttet et av

Kinas mest velrenommerte universiteter, Qinghua i Peking, kommet

sammen atskillige ganger for å diskutere strategien for det kommen­ de slaget, og de hadde bestemt at de skulle kalle seg ‘Formann Maos

rødegardister’. De tok et av Maos sitater som hadde stått i Folkets Dagblad, ‘Opprør er berettiget’, som sitt motto.129

Beretning fra en lærer ved Kunstinstituttet i Wuhan: Undervisningen ble nedlagt. De unge skulle lage revolusjon [...] To grupper unge rødegardister kom utenfra. De sloss om å ta makten

over instituttet. De skjøt til og med på hverandre med maskingevær [...] Lærerne søkte tilflukt under sengene på soveværelsene sine.130

Ren Minghua hadde hatt en høy stilling i banken i Chengdu. Da partiet oppfordret folk til å gjøre en innsats på landsbygden, flyt­ tet hun frivillig ut på landet og ble lærer i kinesisk og engelsk. Hun ble gjenstand for forfølgelse under Kulturrevolusjonen. Ren hadde en fosterdatter i USA, og det ble hevdet at hun hadde mis­ tenkelige forbindelser i utlandet og var spion:

129 Jung Chang, Ville Svaner. Tre døtre av Kina, Gyldendal 1991:285. 130 Goran Leijonhufvud og Agneta Engqvist, Kineserne, Cappelen 1986:320.

MAOISMEN

157

Kampmøtene mot henne (Ren Minghua) ble drevet av unge mennes­ ker som ikke kjente henne. Det var alltid på samme måte. To unge

menn dukket opp, tok henne i hendene og løp med henne til møtet.

De løp med hensikt så fort at hun falt og skrapte opp knærne. Hun måtte sta pa en scene. Overkroppen måtte bøyes i 90 graders vinkel,

knærne måtte være rette. Hun måtte stå helt stille. Etter ti minutter

var del som om hele kroppen ble vissen. Hun var nødt til å krøke seg

litt sammen, da slo de henne over knærne. Mer enn en halv time var det vanskelig å holde ut [...] Hun ble (også) tvunget til å skrive en

plakat som hun måtte henge rundt halsen på seg selv og gå med i landsbyen. ‘Jeg er en ynkelig rest etter Guomindang' sto det.131

De intellektuelle, ‘den stinkende niende kategori', skulle korrige­ res gjennom hardt kroppsarbeid: «Under Kulturrevolusjonen var jeg en tur på sjukehuset. Plutselig fikk jeg se at den legen som i si tid hadde kurert meg måtte ligge og skure golvet. Og han var en hudspesialist!»132 Helt fra starten av var bevegelsen preget av fraksjoner som var uenige om Kulturrevolusjonens overordnede målsetninger. Under­ søkelser viser at barn av partikadre stort sett forsvarte lederskapet i partiet, mens barn av intellektuelle var mest rebelske. Det var net­ topp denne delen av ungdommen som ble diskriminert i utdan­ ningssystemet. Det var paradoksalt nok ikke proletariatet som ble mobilisert til kamp mot borgerlige tendenser, men først og fremst barn av foreldre som ble stemplet som borgerlige avvikere. Reservasjonene som 16-punktsprogrammet hadde mot en utkontrollert bevegelse, ble overgått av virkningene av programmets retoriske appell om opprør. De kulturrevolusjonære komiteene ble helt overskygget av rødegardistene. Bevegelsen kom ut av kon­ troll. Partikadre forstod snart at deres jobber var i fare, men ikke bare det: Bevegelsen ble en trussel mot deres liv og helse. Kadre på lokalplan forsøkte på flere vis å begrense de radikales innflytel­ se ved å danne konservative masseorganisasjoner til selvforsvar.

131 Samme sted:304-305. 132 Zhang Xinxin og Sang Ye, Arvingene — hverdag etter Mao, Aschehoug 1988:51.

158

KINESISK POLITIKK

Et massemøte på Tiananmen i Beijingfor å feire Kulturrevolusjonen.

Men maoistene i partiledelsen gikk til motangrep mot denne ten­ densen til å undergrave Kulturrevolusjonens mål. De oppfordret rødegardistene til å fortsette kampanjen. Ingen partileder, med unntak av Mao, skulle i utgangspunktet være fritatt for kritikk. Mao ble gjenstand for en nærmest grenseløs persondyrkelse: Maos skrifter var lesebøkene våre på skolen. Jeg var flinkest i klassen i

Det kinesiske kommunistpartiets historie. For meg var historie hvordan

proletariatet hadde seiret over de reaksjonære. Vestlig historie handlet om kapitalistisk utbytting. Vi hengte opp bilder av Marx, Engels, Lenin

og Stalin ved siden av Mao i klasserommet. Hver morgen bukket vi for både dem og Mao, og ønsket dem et langt, langt liv.133

Mitt nyttårsforsett i 1965 lød: «Jeg skal adlyde bestemor» - en tradisjo­ nell kinesisk måte å love å oppføre seg pent på. Far ristet på hodet:

«Du skal ikke si det. Du skal bare si: Jeg vil adlyde formann Mao.» På 133 Anchee Min, Rød asalea, Cappelen 1993:29.

MAOISMEN

159

trettenårsdagen min i mars det året var fars presang ikke de vanlige

science fiction-bøkene, men et bind med de fire filosofiske verkene til Mao [...] Arbeidere og bønder kom for å snakke til oss på skolen. Vi

fikk høre om barndom dominert av hungersnød, iskalde vintrer uten

sko og tidlige, smertefulle dødsfall. De fortalte oss hvor uendelig takk­

nemlige de var overfor formann Mao for at han hadde reddet livet deres og gitt dem mat og klær [...] Jeg kom ut fra disse timene over­ veldet over alt Kuomintang hadde gjort og lidenskapelig hengiven

overfor Mao.134

Striden mellom de konservative og radikalerne førte til sammen­ brudd i partiledelsen på lokalt nivå og på provinsnivå, i Shanghai og i andre bysentre. I Shanghai annonserte de radikale at en ny politisk makt ville overta byens ledelse. Partiapparatene brøt sammen tidlig i 1967. Maoistene beskrev dette som ‘Januarrevolusjonen’. Men hvem skulle overta makten, og hvordan skulle den organiseres.' En idé var å bygge nye maktorganer basert på en kombinasjon av representanter for masseorganisasjoner, lokale militære offiserer og parti- og regjeringsfolk som var tilstrekkelig revolusjonære. Maoiste­ ne flørtet også med prinsippene fra Pariskommunen: alle funksjo­ nærer skulle rekrutteres fra vanlige folk, valgt ved generelle valg, og betales som arbeidere. De skulle rapportere jevnlig til velgerne og de skulle kunne fratas mandatet når som helst hvis velgerne fant det nødvendig. I byer som Shanghai og Harbin ble 'folkekommuner proklamert. Disse tendensene gikk ut over revolusjonens mandat, og Mao grep inn. Begrepet ‘folkekommune’ skufle ikke brukes, Sentral­ komiteens alternativ var ‘revolusjonskomiteer’ bygd på tre-i-en kom­ binasjoner, sammensatt av gamle, middelaldrende, unge; arbeidere, bønder og soldater; fra massene, hærens offiserer og kadrene. Mao var allerede nå opptatt av å redusere den høye graden av massemobilisering. Det eneste elementet i denne kombinasjonen som var i stand til å organisere revolusjonskomiteene, var hæren. Det følgende året ble en drakamp om sammensetningen av revo­ lusjonskomiteene. Statsminister Zhou Enlai, som var i en utsatt posi-

134 JungChang 1991:263,258-259.

160

KINESISK POLITIKK

sjon i forhold ti] rødegardistenes kritikk, men som ble beskyttet av Mao, representerte kadrenes interesser. Den kulturrevolusjonære gruppen under Jiang Qing, Chen Boda135 og Kang Sheng136, repre­

senterte de radikale masseorganisasjonene og Lin Biao og hans kol­ leger i partiets militærkommisjon ivaretok hærens interesser. Partikadrene var opptatt av å begrense virkningene av rødegar­ distenes aksjoner, mens de kulturrevolusjonære ønsket å rette kri­ tiske søkelys mot flest mulig kadre. De militære, som deltok med rundt 2 millioner offiserer og soldater i sivilt arbeid under Kultur­ revolusjonen, var stort sett engasjert med å bevare ro og orden i det kinesiske samfunnet. Mao overvåket det hele. Den motstrøm av kritikk mot Kulturrevolusjonen som kom fra ledende partikadre, ble av Mao oppfattet som kritikk mot ham selv. Den førte til at Liu Shaoqi og Deng Xiaoping ble satt i hus­ arrest sommeren 1967. Innad i hæren stod også en strid, mellom radikale og konservative. Den utviklet seg til på randen av borger­ krig. Radikalere skaffet seg våpen fra militærlagre, mens offiserer begynte å bevæpne konservative masseorganisasjoner. Denne utviklingen ble stoppet i 1968 ved at hærens øverste militære leder ble fratatt sin stilling. Lin Biao kunne nå konsolidere sin makt og kontroll over de væpnede styrker.

Rødegardistene hadde villet gå enda lenger enn Mao og erstat­ te hele den ‘gamle verden’ som var kontrollert av partiet, med en ny orden. Dette hadde ikke vært Maos intensjon, og han opplevde det etter hvert slik at han stod overfor et valg mellom anarki og leninisme. Han valgte leninisme og hadde til slutt bare ett alterna-

135 Chen Boda (1904-89) kom fra en fattig bondefamilie, kom inn på et uni­ versitet i Shanghai og ble venstreaktivist. Han ble med i Kommunistparti­ et før 1927 og dro like etter til Moskva hvor han ble en av de kinesiske kommunistenes best skolerte i marxisme-leninisme. Han arbeidet som professor på et universitet i Beijing til han ble rekruttert til Yan’an i 1937. Der arbeidet han som Maos politiske sekretær. Ble i 1949 leder for parti­ ets propagandaavdeling og hadde ansvaret for utgivelsen av Maos utvalg­ te verker i 1952. 136 Kang Sheng (1898-1975) kom fra Shandong-provinsen. Han hadde møtt Jiang Qing i 1918. Ble med i KKP i 1925. Han ledet partiets korrigeringskampanje i 1945. På mentalsykehus i 1950. Aktiv under Det store spran­ get i 1958. Ble medlem av Politbyrået i 1966.

MAOISMEN

161

liv til å gjenetablere orden: å la hæren kolonisere de andre sentra­ le samfunnsinstitusjonene, inkludert partiet. Maos klasseanalyse av de intellektuelle ble nedfelt i en utdan­ ningspolitikk som samtidig tok brodden av rødegardistenes radi­ kalisme. Utdanningen måtte revolusjoneres, teoretisk arbeid kombi­ neres med praktisk arbeid. Rødegardistene og intellektuelle ‘høyreelementer’ ble sendt ut på landsbygden for å bli oppdradd av bøn­ dene, eller de ble fratatt sine stillinger og sendt i arbeidsleirer. I løpet av to år ble omkring 5,4 millioner unge sendt til lands­ bygden for å arbeide. En av dem som ble tatt ut av skolen og sendt til landsbygden var Anchee Min: Det var en kald ettermiddag. Det var ikke lys i bygningen, så kontoris­

tene måtte arbeide i halvmørket. Det var i skyggen jeg begynte min heltemodige ferd. Betjenten ga meg familiens bostedsregistrerings-

bok tilbake. Jeg så at navnet mitt var strøket ut med rødt stempel. Det røde stemplet var et symbol på makt. Den ettermiddagen følte jeg

meg som et ubeskyttet egg på en steinhelle. Kanskje ville jeg bli klek­ ket, eller kanskje ble jeg knust under labben til et ukjent vesen. I det øyeblikket forsto jeg at det var altfor lett å synge «Jeg drar den veien

formann Maos finger peker.»137

Mao støttet undertrykkelsen av rødegardistene med henvisning til at det var arbeiderklassen og ikke studentene som skulle ha ledel­ sen med Kulturrevolusjonen. Mao og den kulturrevolusjonære fraksjonen hadde konsolidert sin maktstilling. Arbeidet kunne nå starte med å organisere revolusjonskomiteer og rehabilitere selve partiet. Den politiske orden som ble resul­ tatet av dette, kom til å skille seg lite fra den som hadde eksistert ved begynnelsen av Kulturrevolusjonen. Funksjonærer ble sendt til omskolering i ‘7. mai kaderskoler’, som kombinerte hardt landbruksarbeid med studier,138 og partiet rekrutterte et stort antall

137 Anchee Min 1993:43. 138 «I realiteten var de lige så meget fængsler som skoler,» hevder Spence (1991:634). I skjønnlitterær form er livet i en slik oppdragelsesanstalt beskrevet av Zhang Xianliang, Den halve mannen, Cappelen 1986.

162

KINESISK POLITIKK

nye medlemmer fra rødegardistbevegelsen. Men den leninistiske partistrukturen ble bevart. En konsekvens av nyrekrutteringen ble at de mange uløste fraksjonsstridighetene som hadde oppstått innad i massebevegelsen, ble trukket med inn i partiet. Det førte etter hvert til alvorlig fraksjonalisme i KKP. En av Maos retningslinjer for den videre prosessen var å sørge for at hæren fikk en sentral stilling. En annen var å sikre at folkets representanter ble rekruttert fra et bredt spektrum av masseorga­ nisasjoner. I praksis viste det seg at revolusjonskomiteene i svært høy grad ble dominert av de militære.

I oktober 1968 ble et nytt møte i partiets sentralkomité inn­ kalt. Av ordinære medlemmer møtte ikke flere enn at komiteen så vidt var beslutningsdyktig. I tillegg møtte en rekke andre kadre, overlevende så vel som vinnere i den kulturrevolusjonære striden. De kulturrevolusjonære forsøkte et stormangrep på toppledere de ville ha fjernet, inkludert Deng Xiaoping. Men de lyktes ikke. Deng beholdt sitt partimedlemskap etter at Mao hadde grepet inn til hans fordel. Den niende partikongressen ble sammenkalt i april 1969. Den stadfestet Maos sentrale posisjon og betydningen av fortsatt klasse­ kamp. Et nytt lederskap ble valgt. Bare 54 av de 167 tidligere sentralkomitémedlemmene ble gjenvalgt. Deng Xiaoping var blant dem som mistet sine verv. De militære hadde stor innflytelse på kongressen. Et uttrykk for det er at to tredjedeler av de 1500 dele­ gatene gikk i miltæruniform. Bare 19 prosent av de nye medlemmene kunne karakteriseres som ‘massenes’ representanter. Ved en kraftig økning i antallet av medlemmene i Sentralkomiteen som kom fra provinsene, skjedde det en desentralisering av makt. Mange uten erfaring med sentralt politisk lederskap, men likevel ikke unge eller nye medlemmer, ble valgt inn i den nye ledelsen.

Politbyråets sammensetning kom til å bli preget av konfliktene mellom ofre, overlevende og folk som hadde tjent på Kulturrevolu­ sjonen, mellom militære og sivile radikalere, mellom Lin Biao og hans rivaler i det sentrale militære lederskapet, og mellom de sentra­ le militære lederne og kommandanter på regionnivå. Kongressen førte til en flytende politisk situasjon. Lin Biaos maktbase var skjør.

MAOISMEN

163

MacFarquar hevder at Maos mål var et Kina som var ideologisk rent selv om det var fattig, mer preget av likhet enn av privilegier, mer kollektivistisk, men mindre byråkratisk, et samfunn hvor alle arbeidet som en, ikke så mye fordi de var ledet av Kommunistpar­ tiet, mer fordi et indre kompass, Mao Zedongs tenkning, viste dem veien til den sanne kommunismen.139 Målet med Kulturrevo­ lusjonen var å frambringe det rette svaret på spørsmålet om hva som skulle komme etter Mao. Svaret ville avhenge av hvordan et annet spørsmål ble løst: Hvem skulle etterfølge Mao?

Hærens rolle og Lin Biaos fall

Spørsmålet om Maos etterfølger ble løst i samsvar med Maos vilje på partiets niende kongress i 1969. Etterfølgeren skulle være for­ svarsministeren Lin Biao. Valget reiste nye spørsmål. Betydde det at Kina etter Mao ville bli styrt av hæren som var blitt landets vik­ tigste maktsenter etter at partiet var blitt demoralisert og delvis oppløst etter tre år med kulturrevolusjon? Spørsmålet var av betydning for alle kinesere, men striden om hærens rolle skulle komme til å bli utspilt mellom klikker av ledere. Folkets frigjøringshær hadde økt sin representasjon i parti­ ets sentralkomité fra 19 til 45 prosent etter partikongressen i 1969. Den sterke maktposisjonen til Lin Biao og hæren var for­ ståelig og føyde seg inn i et kjent trekk ved kinesisk historie. Når den politiske kontrollen ble brutt ned, ofte under påtrykk av økonomisk krise, brøt opprør ut. Makt ble møtt med makt, med militarisering av det politiske liv som en av konsekvensene. Stri­ den om hvem som skulle etterfølge Sun Yatsen i 1925 endte med den militære fraksjonens seier i Guomindang, ved Chiang Kai-shek. Maos intensjon var imidlertid ikke at militæret skulle ta over ledelsen i kinesisk politikk, men han ønsket et militærve­ sen styrt av politikerne, det vil si partiet. Dette var enklere i teo­ rien enn i praksis. Kommunistpartiet hadde tidlig tatt forholds­ regler for å sikre at partiet var i ledelsen overfor de militære. 139 Roderick MacFarquar, «The Succession to Mao and the end of Maoism», The Cambridge. History of China, bd. 15, 1991:305—401.

164

KINESISK POLITIKK

Mao hadde lederstillingen i Sentralkomiteens militærkommisjon. Men mens Maos basis var partiet, var det hæren selv som var Lin Biaos basis.

Da rødegardistenes aksjoner utartet, var det hæren som hadde måttet i aksjon. Da rødegardistene ble bortvist fra byene og sendt til landsbygden, forsvant det viktigste sosiale grunnlaget for den sentrale kulturrevolusjonære gruppen. Dermed var veien ryddet for Lin Biao og generalene på den niende partikongressen. For Mao måtte situasjonen fortone seg problematisk. Muligheten for at de militære skulle overta makten i Kina, i strid med Maos prin­ sipp, var nå avgjort til stede. Men striden om hvem som skulle for­ me framtiden, var ikke over med den niende partikongressen. Kampen skulle i fortsettelsen komme til å utspilles omkring tre temaer: spørsmålet om å gjenreise partiet, gjenoppbyggingen av statsorganisasjonen og utenrikspolitikken. Hæren hadde hatt en sentral rolle og dominert revolusjonskomiteene. Det hadde gitt den stor innflytelse på partikongressen i 1969. Mao hadde tatt til orde for å gjenreise partiorganisasjone­ ne allerede i 1967. Etter partikongressen gjentok han appellen. Men arbeidet gikk tregt. Enda et år etter kongressen hadde bare 45 prosent av fylkene satt opp partikomiteer. Først i 1971 hadde alle 29 provinsene fått partiavdelingene gjenreist, og hæren hadde sikret seg stor innflytelse: 22 av de 29 førstesekretærstillingene var blitt besatt at militære som også hadde fått sine folk inn i 62 pro­ sent av de øvrige kaderstillingene i sekretariatene. Mao kunne ikke være tilfreds med at den sivile delen av partiet fremdeles ikke var gjenreist. I 1970 foreslo Mao at den kommende folkekongressen skulle fjerne stillingen som statsoverhode. Dette passet Lin Biao dårlig, og han gikk så langt som til å opponere mot Mao i dette spørsmålet. Hvorfor han gjorde det kan det spekuleres over. Sannsynligvis følte Lin Biao seg fremdeles usikker som legitim etterfølger av Mao. Han var kommet til makten på nærmest illegalt vis og hadde sannsynlig­ vis heller ikke full tillit til Maos støtte. Lin hadde på dette tidspunk­ tet konsolidert sin stilling innen hæren, og han var uavhengig av den venstreradikale Jiang Qing-gruppens allianse. Det var snarere slik at de to klikkene, de militære og de venstreradikale, nå rivaliser-

MAOISMEN

165

te om maktposisjoner. På et sentralkomitémøte i august-september 1970, brukte Mao sin prestisje og makt i spørsmålet om stillingen som statsoverhode og vant en seier over Lin Biao. Også i utenrikspolitikken kom Lin Biao på kollisjonskurs med Mao og Zhou Enlai. De sistnevnte var ikke sikre på om Kina var sterkt nok til å motstå en militær utfordring fra Sovjet og søkte til­ nærming til sin historiske erkefiende, USA. Lin kan ha ment at et revisjonistisk Sovjet tross alt var en bedre alliert enn det imperialis­ tiske USA. Dessuten spilte sannsynligvis et internt maktperspektiv en rolle. Dersom Kina stod utenfor og var uavhengig av de to mek­ tige allierte, og med en viss grunn kunne føle seg truet av dem beg­ ge, ville det gi hæren en mer sentral maktstilling internt i Kina. På alle disse tre arenaene kom Lin Biaos maktstrategi i mot­ setning til Maos, og Mao bestemte seg etter hvert for å detronise­ re forsvarsministeren og arvefølgeren. Et sammensatt taktisk opp­ legg tok sikte på å undergrave Lins posisjon og sikre tilstrekkelig støtte i hæren dersom forsvarsministeren skulle forsøke å gjen­ nomføre sine planer med makt. Og nettopp dette var det Lin Biao la opp til. Attentat mot Mao, å sette opp en regjering i Kan­ ton eller å flykte til Sovjet, var alternativer som ble diskutert etter hvert som en forståelse med Mao syntes umulig. Trettende sep­ tember 1971 kom avgjørelsen. Det er usikkert hva Lin Biao ville gjøre da han den dagen gikk om bord i et fly på en militærbase i Shandong-provinsen: var hensikten å reise til Kanton, eller var målet fra begynnelsen av å flykte til Sojvet? Flyet ble skutt ned over Mongolia av kinesisk flyvåpen, sannsynligvis fordi det ikke kunne lande i Kina etter at Zhou Enlai hadde gitt ordre om å stenge flyplassene. Mao var brakt i sikkerhet i Folkets hall i Bei­ jing hvor partiets Politbyrå møtte samme dag. Den største trusse­ len mot Mao siden frigjøringen var avverget. Lin Biaos medsammensvorne i hæren ble fjernet fra sine stillinger, men fortsatt hadde de militære en sterk posisjon i partiet. Detroniseringen av Lin Biao satte et kritisk lys på både Mao og det politiske regimet han stod i spissen for. Hvordan kunne Mao velge etterkommere som han senere ble nødt til å fjerne? Hadde Kulturrevolusjonens mål om å revolusjonere partiet ved å rense det for byråkratisme og tradisjonalisme bare ført til en gjentakelse av

166

kinesisk politikk

keiserimperiets historie, slik den ofte hadde vært preget av intriger med evenukker, generaler og embetsmenn som aktører, godt skjult for folkets masser? Mens Maos hensikt hadde vært å hindre framveksten av en byråkratisk overklasse i stat og parti, kunne det nå se ut som om resultatet var blitt at man henfalt til metoder som var typiske for keisertidens mandarinstyre. Oppgjøret med Lin Biao skjedde som maktkamp mellom mindre klikker i parti- og statseliten, utenfor massenes kjennskap eller deltakelse.

Oppgjøret med 'firerbanden'

Historien skulle gjenta seg i de begivenhetene som fulgte og som endte med ‘firerbandens’140 fall. Tre grupper av ledere begynte å avtegne seg etter Lin Biaos fall: radikalerne under ‘firerbanden’s ledelse; de som hadde vært ofre, men som hadde overlevd Kulturrevolusjonens voldsomste fase; og de som hadde gjort karriere under Kulturrevolusjonen. Gruppen av overlevende ofre bestod av seniorledere som hadde samarbeidet med Mao, selv om de hadde vært i opposisjon til Kul­ turrevolusjonen. Den mest framtredende i denne gruppen var statsministeren, Zhou Enlai. For Mao var denne gruppen en viktig alliansepartner, og den ble styrket ved at Mao gikk inn for å reha­ bilitere en del seniorledere som var blitt ofre for Kulturrevolusjo­ nen, deriblant Deng Xiaoping. I mars 1973 kunne han vende til­ bake til Beijing. I gruppen av dem som hadde blitt forfremmet under Kulturrevolusjonen, fantes mange militære, i tillegg til

140 De fire medlemmene av ‘firerbanden’ var Jiang Qing, Wang Hongwen, Zhang Chunqiao og Yao Wenyuan. Wang Hongwen (1935-92) var fra Manchuria. Etter fem års tjeneste i hæren ble han arbeider på en bommullsfabrikk i Shanghai. Han hadde ikke hatt høye verv i partiet før han ble ledende aktivist under Kulturrevolusjonen. Han ledet en gruppe arbeidere på reise til Beijing for å legge fram sine klagemål mot ‘høyre­ orienterte’ kadre på fabrikken. Han var en av de første arbeiderne som opptrådte som kulturrevolusjonære på nasjonalt nivå. Zhang Chunqiao (1917-) kom fra Shandong-provinsen. Ble medlem i KKP i 1938. Han ble redaktør av partiavisen i Shanghai i 1951 og sentral i partiets propagandaarbeid. Ble medlem av Politbyrået i 1969. Yao Wenyuan (1931—) var partiideolog fra Shanghai Han ble medlem av Politbyrået i 1969.

MAOISMEN

167

blant andre Hua Guofeng141. For Mao var det påtrengende å få løst arvefølgespørsmålet. I første omgang ble en av radikalerne valgt, den unge Shanghai-arbeideren Wang Hongwen. Han ble forfremmet til nummer tre på rangstigen på partikongressen i 1973. Bare Mao og Zhou Enlai var rangert høyere. 1972 var året da Zhou Enlai startet sin offensiv mot radikalerne. Hans mål var å stabilisere statsadministrasjonen og oppmuntre produksjonen. Det skjedde også en avslapning innenfor den kultu­ relle sektoren. Men Mao beskyttet fremdeles radikalerne, og parti­ kongressen i 1973 valgte en stående komité på ni medlemmer hvorav bare to kunne regnes som effektive talsmenn for modera­ sjon. Radikalerne satte nå i gang en kampanje for å diskreditere Zhou. Det ble gjort indirekte ved en kampanje for å kritisere Ein Biao og Konfutse. Målet var å ramme Zhou som nå var syk og ledet staten fra sykesengen. Dette skapte et nytt arvefølgeproblem for Mao. Han måtte finne en erstatning for Zhou, en politiker med autoritet og evne til å hindre kaos. Wang Hongwen hadde ikke svart til forventningene. Maos kone hadde ambisjoner, men hadde både kinesernes historiske fordommer om kvinnelige herskere og Maos mistro mot seg. Valget falt på Deng Xiaoping. Valget av ham ble mulig ved en overenskomst med de militære. Mao ønsket en forflytning av militære ledere for å svekke deres politiske rolle. Til gjengjeld skulle Deng, som hadde stor autoritet i hæren, bli leder av Militærkomiteen samtidig som han skulle overta Zhous oppga­ ver i rollen som nyoppnevnt visestatsminister. Han fikk dessuten oppgaven med å presentere Maos teori om de tre verdener i FN i april 19 74.142 Sentralkomiteens plenum vedtok i januar 1975 å gi plass for Deng i Den stående komité, som partiets nestleder. Men radikalerne hadde fremdeles sentrale posisjoner. Dengs første oppgave var å disiplinere de militære og under­ streke partiets ledende rolle. Det neste problemet var å sette en

141 Hua Guofeng (1921—) deltok i geriljakrigen i 1938-40 og ble sentral parti­ leder i Hunan-provinsen inntil han i 1969 ble innvalgt i Sentralkomiteen. 142 Terje Tellefsen, «Tre verdener-teorien» — Nytt begrep - gamle ideer. En analyse av de historiske røttene til en kinesisk utenrikspolitisk doktrine, hovedoppgave. Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen 1990.

168

KINESISK POLITIKK

stopper for arbeideruroen som hadde spredd seg, særlig blant jernbanearbeiderne. Dengs løsning var å sende de militære mot arbeiderne og arrestere lederne. På økonomiens område satte Deng søkelyset på lav produktivitet, lav kvalitet, høye kostnader, sammenbrudd og vansker med forsyninger av råmaterialer og energi. Han angrep forestillingen om at revolusjon kunne frem­ mes uten at de materielle livsvilkårene til folket ble forbedret: Det er rent tullprat å si at et område eller en arbeidsplass lykkes i å føre revolusjonen videre samtidig med at produksjonen undergraves

eller svekkes. Synspunktet om at så snart man har grepet den revolu­ sjonære tanke, vil produksjonen øke naturlig og uten spesielle

anstrengelser, kan bare de tro på som hengir seg til eventyr. (Sitert

etter Dick Wilson: Mao, opprører og statsleder, Oslo 1980)

Proklamasjoner som denne beskrev Jiang Qing som ‘politisk manifest for restaurasjon av kapitalisme’. Når det gjaldt jordbru­ ket, viste Deng til erfaringene på begynnelsen av 1960-tallet. For­ skjellige materielle incentiver for å fremme bøndenes initiativ hadde hatt gunstige virkningen Jiang Qing framhevet forholdene under Det store spranget med vekt på likhet og klassekamp. Maos reaksjoner på Dengs initiativ var tvetydige. Kanskje uttrykte dette en konflikt mellom hjerte og hjerne. Kanskje ønsket han tid til å finne en bedre og mer langsiktig løsning på arvefølgeproblemet. Men Deng fremmet Maos interesse med hensyn til å kontrollere de militære. Ved Zhous død i januar 1976 ble striden om posisjoner på ny tilspisset. Deng var formelt sett den nærmeste til opprykk i Zhous posisjon. Det ville ha plassert ham i posisjonen som Maos etterfølger. Mao omgikk imidlertid både Deng og Jiang og utpekte Hua Guofeng til utøvende statsminister og til å ha ansvar for den daglige ledelsen av partiet. Begge disse oppgave­ ne hadde Deng hatt. Zhous popularitet i det kinesiske folket var stor. Han hadde selv ikke ønsket noen offisiell begravelse. Men etter at nyheten om hans død ble kjent, samlet anslagsvis en million mennesker seg på Tiananmen for å hedre hans minne. I stedet for å ta hensyn til fol-

MAOISMEN

169

kets sterke følelser for Zhou, gikk de radikale til angrep og beskyldte også Zhou for å være ‘vandrer på den kapitalistiske vei'. Noen måneder senere var det tid for den tradisjonelle festiva­ len til forfedrenes ære. Igjen samlet svære folkemasser seg på plas­ sen for å minnes Zhou Enlai. Demonstrasjonene ble av radikaler­ ne tolket som kritikk av Maos valg av etterfølger. At dette kunne skje ennå mens Mao var i live, ble oppfattet som et illevarslende tegn for de radikale. Deng Xiaoping ble gjort ansvarlig for å ha planlagt demonstrasjonene, og en allianse av radikale og en Hua Guofeng-fraksjon i Politbyrået vedtok natten til 5. april at plassen skulle ryddes for demonstranter. Demonstrasjonen ble karakteri­ sert som ‘kontrarevolusjonær’. To dager senere offentliggjorde Mao sin versjon av begivenhetene i Folkets Dagblad, kommunistpar­ tiets hovedorgan, og annonserte sine beslutninger angående toppposisjonene i partiet: Deng ble fratatt alle sine posisjoner unntatt medlemskap i partiet og Hua Guofeng ble med øyeblikkelig virk­ ning utnevnt til statsminister og første viseformann i partiet. Deng ble brakt i sikkerhet av militære enheter. 1976 var et år fullt av varsler om katastrofe. Zhou døde, og det gjorde også en annen av revolusjonens store helter, Zhu De143. Et voldsomt jordskjelv krevde bortimot en kvart million menneskeliv, og økonomien gikk dårlig. Detroniseringen av Deng skapte uro flere steder. I denne situasjonen gikk de radika­ le til angrep på Hua Guofeng og hans fraksjon. De skal ha forbe­ redt seg ved å bygge opp en militær beredskap i Shanghai, og de var klare til å slå til så snart situasjonen var moden etter Maos forventede død. Tilsvarende forberedte Huas fraksjon seg på å gå til aksjon mot de radikale. 9. september døde Mao, og 6. okto­ ber ble Jiang Qing og de andre ledende radikalerne arrestert. Kulturrevolusjonens epoke var slutt.

143 Zhu De (1886-1976) kom fra Sichuan-provinsen. Han hadde vært offiser i en krigsherre-arme og levd et privilegert liv preget av opium og konkubi­ ner. Han brøt med dette livet og ble medlem i KKP i 1922. Han var sjef for Den røde arme i 1930-årene. Han ble en legendarisk hærfører som bøndene tilla overmenneskelige evner. Zhu De var visestatsminister i åre­ ne 1949-59 og medlem av Den stående komite siden 1956.

170

KINESISK POLITIKK

Vurderinger av maoismen og Kulturrevolusjonen Maoismen som ideologisk og politisk tendens kulminerte med Kulturrevolusjonen. Vurderingen av denne blir derfor sentral i en oppsummering av det maoistiske revolusjonsforsøket. I 1981 opp­ summerte partiet Kulturrevolusjonen som en katastrofe. Beret­ ninger fra Kulturrevolusjonens ofre går stort sett i samme retning. Andre iakttakere som har forsøkt å vurdere maoismens betydning i et historisk endringsperspektiv, har fremmet en påstand om at maoismens omveltninger var en forutsetning for dengismens reformpolitikk etter 1978. Selve begivenhetene utspilte seg innenfor grensene til et land som i stor grad stengte seg ute fra omverdenen. Derfor var mange iakttakere forhindret fra å gjøre egne observasjoner og henvist til offisielle dokumenter og proklamasjoner. På dette grunnlaget ble en generasjon av unge venstreorienterte i vestlige land ‘maoister’.144 Maos skrifter kunne tyde på at Mao hadde funnet metoder for å løse de sosialistiske regimenes store dilemma, byråkratiseringen og framveksten av nye overklasser. Vi kan skille for det første mellom de motiver og årsaker som lå til grunn; for det andre de metodene eller tiltakene som ble anvendt for å nå målene som ble stilt; for det tredje de kortsiktige resultatene og for det fjerde de langsiktige konsekvensene.

Motiver og årsaker

De fleste observatører vil mene at landets store politiske leder, Mao Zedong, må stå i fokus for en framstilling av Kinas historie fra 1949 til 1976. Hans motiver og beslutninger blir viktige for å forstå kinesisk politikk i disse årene: [...] den røde tråd i hele Maos politiske liv var kampen mod Kinas traditionsbundne, tilbagestående og impotente tilstand; i denne sag

repræsenterede han helt og fuldt sit Parti, omend ofte i rollen som utålmodig indpisker [...] Statens opdragerrolle over for individet fik

144 ferje Tvedt (red.), (ml) -En bok om maoismen i Norge, Ad Notam 1989.

MAOISMEN

171

således en intensitet, som den forkætrede konfucianske tradition ald­ rig havde nået.145

Personkultusen som Mao var blitt gjenstand for allerede før 1949, ga ham en guddommelig posisjon som kunne ha vært en keiser verdig. I forbindelse med en ‘Lær av hæren’-kampanje under Det store spranget kunne man lese følgende: Det jeg kaller ‘tro’ betyr å tro på Mao Zedongs tanker. Enn videre må

denne tro være fast og urokkelig. I løpet av de revolusjonære kamper i Kina og den sosialistiske oppbygging av landet har uhyre omfattende praktiske erfaringer bevist at Mao Zedongs tanker er de eneste kor­

rekte. De er inkarnasjonen av marxismen-leninismen i Kina; de er symbolet på sannhet [...] Så vi må følge formann Mao trofast og i all

evighet' Fremad, idet vi hundre prosent og uten det aller minste for­

behold følger Mao Zedongs vei!146

Beslutningene han fattet ble bestemmende for Kinas utvikling i disse årene. Innenfor den ideologiske og politiske bevegelsen i årene fram til 4. mai 1919 hadde det også vært forestillinger om en ‘kulturre­ volusjon’. Mange av bevegelsens deltakere ønsket en fullstendig omdannelse av nasjonens kultur og psykologi. De tilla menneske­ nes ideer og bevissthet stor vekt i formingen av historien. Bevegel­ sen hadde stor innvirkning på Maos tenkning. Sentralt stod en form for idealisme som gikk ut på at folk som var væpnet med de rette ideene, kunne overvinne alle materielle hindringer. Sterkere enn Mao hadde Marx’ og Lenins materialisme framhevet at ny bevissthet i folket forutsatte endringer i produksjonsforholdene. Mao ville forkaste det meste av åndelige tradisjoner i Kina. Han forsøkte å ‘proletarisere’ tenkningen før de materielle betingel­ sene var til stede. Det var folkets masser som skulle være bærere av den nye bevisstheten. Mao mistrodde de intellektuelle og det urbane. Mens Lenin ville sende intellektuelle til landsbygden for å 145 Søren Clausen, «Mao Zedong og stormen», Danmark-Kina, nr. 27-28, 1994.

172

KINESISK POLITIKK

lære opp folkemassene, sendte Mao byfolk ut på landet for å lære av bøndene. Mao hadde overdrevne forestillinger om tankens kraft med tanke på å sprenge de barrierene som tradisjonene representerte for forandring av samfunnet. I avslutningstalen som Mao holdt på partikongressen i 1945, fortalte han fabelen om den dumme gamle mannen som flyttet fjellene. Den gamle mannen ga aldri opp å flytte to store fjell med hakken sin, til tross for at oppgaven i andres øyne syntes umulig og tåpelig. Mao mente at partiet måtte tenke på samme måten som den dumme gamle mannen i arbeidet med å fjerne de to fjel­ lene som knuget det kinesiske folket, imperialismen og føydalis­ men: «Holder vi ut og arbeider uten stans, kommer vi også til å røre Guds hjerte. Vår gud er ingen annen enn de kinesiske folke­ massene. Hvorfor skulle vi ikke kunne få vekk disse to fjella hvis hele folket reiser seg og graver sammen med oss?»147 Kulturrevolusjonen ble satt i verk for å løse politiske proble­ mer som hadde utviklet seg i tiden etter 1949. Revolusjonens intensjoner hadde vært å eliminere former for sosial ulikhet, mel­ lom mentalt og fysisk arbeid, mellom by og land og mellom arbei­ dere og bønder. Det viste seg at de sosiale forskjellene var voksen­ de. Dessuten hadde den sosialistiske visjonen bleknet. Særlig etter Det store spranget hadde entusiasmen for sosialismen fortatt seg. Folk vendte tilbake til religion og tradisjonell tenkning. En kon­ servatisme bredte seg både i folket og i partiet. Parti- og statsorganisasjonens makt var for mange blitt et mål i seg selv. Etter 1949 var the gentry knust som herskende klasse, og det urbane borger­ skapet hadde lidd en liknende skjebne. Det nasjonale borgerska­ pet var nasjonalisert, men en ny overklasse av militære og byråkrater hadde vokst fram. Kommunistenes eliminering av lokal autoritet hadde skapt et tomrom som etter hvert ble fylt med ledere som representerte en tradisjonell lederstil, ikke en kommunistisk ånd. I Kina gjorde to byråkratiske tradisjoner seg gjeldende samtidig, den kinesiske mandarin-tradisjonen og den kommunistiske apparatsjik-tradisjonen. Partiorganisasjoner, særlig lokalt, var blitt in147 Mao Tsetung, «Den dumme gamle mannen som flytta fjella» (11. juni 1945), Verker i utvalg3, Oktober 1979:266-269.

MAOISMEN

173

effektive og korrupte. Sentrale administrative apparater, både stat­ lige og i partiet, var overbefolket. De manglet kompetanse og var innviklet i byråkratiske rutiner. Etter oppgjøret med Stalin på den tyvende partikongressen i Sovjet i 1956, var Mao oppsatt på å fjer­ ne de skadelige trekkene ved begge de to byråkratitradisjonene. Stalin hadde oppsummert i 1936 at ingen utbytterklasse kunne oppstå i et samfunn der den private eiendomsretten til produk­ sjonsmidlene var opphevet. I 1956 hadde Liu Shaoqi og Deng Xiaoping hevdet noe liknende. De mente at den uforsonlige klas­ sekampens tid var over, og at det nå bare var snakk om ulikheter på grunn av arbeidsdelingen. Mao stilte seg kritisk til dette og mente at nye borgerlige elementer oppstår under sosialismen. Han mente at maktmonopolet var blitt basis for nye klasseskiller. Det var ikke noe nytt innenfor den sosialistiske bevegelsen å hevde at sosialismen produserer nye klasseskiller. Det var erkjent av Trotskij i Sovjet og Djilas i Jugoslavia, men ingen leder av en kommuniststat hadde forfektet et slikt synspunkt. Maos problem var at den nye klassen var hans tidligere revolusjonære kampfel­ ler. Måtte de bekjempes som klasse? Han utviklet teorien om at de nye klasseskillene kunne bekjempes ved bevisstgjøring og poli­

tisk aktivisme. Det gis andre og mer situasjonsbetingede forklaringer på hvor­ for Kulturrevolusjonen ble satt i gang. En slik forklaring er at par­ tiledelsen og Mao kan ha følt det nødvendig å forberede det kine­ siske folket ideologisk på en ny verdenskrig. I Vietnam kriget USA. En annen forklaring er at Maos stilling var svekket innad i partiet på begynnelsen av 1960-tallet og at Kulturrevolusjonen var et uttrykk for maktkampen innen lederskapet. Denne skal ha utvik­ let seg i forbindelse med oppsummeringene av Det store spranget. Andre igjen har fremmet det synet at Mao og den kinesiske parti­ ledelsen var i ferd med å utvikle forestillinger om seg selv som ver­ densrevolusjonens sentrum og at Kulturrevolusjonen markerte en alternativ strategi til den sovjetiske. Endelig finnes det en tendens til å forstå Mao og kinesisk poli­ tikk som uttrykk for Maos psyke. Pye hevder at Mao alltid trengte en fiende å slåss mot, og at han var ute av stand til å inngå varige følelsesmessige forbindelser. Han skal ha næret en dyp mistro til

174

KINESISK POLITIKK

at andres følelser overfor ham selv ville vare.148 Denne tendensen til å psykologisere Maos politiske betydning og å gjøre ham til et umenneskelig monster, har gjort seg særlig gjeldende innen aka­ demiske kretser i USA.149150 Memoarene til Maos livlege gjennom 22 år gir imidlertid en mer allsidig beskrivelse av mennesket Mao, dersom vi for noen øyeblikk kan glemme de intime beskrivelsene av Maos seksualliv. For undertegnede framstår Kulturrevolusjonen som et siste desperat forsøk fra Maos side på å blåse liv i en revolusjon som var døende.130 Maos politikk måtte tåle alvorlige tilbakeslag, men Mao holdt fast ved sin analyse helt til sin død.

Metoder

De metodene for å gjøre revolusjon som ble kjennetegn for maois­ men, var ideologisk begrunnet. Maos egne bidrag var sentrale. Mao hadde en nærmest ubegrenset tro på at menneskeheten kan løse oppgaver den stiller seg, uansett hvor vanskelige de er; han trodde at tradisjonsbundne og lutfattige bønder kunne bli revolu­ sjonens stormtropper; han utviklet en ideologi om masselinje og populisme som metoder for ledelse (som bygde på respekt for mas­ senes dyder, men med klare grenser for hva massene kunne gjøre uten en revolusjonær fortropp); han gjorde kobling mellom teori og praksis med forrang for praksis151; han foretok konkret anvendel­ se av dialektikken i den politiske striden152 i form av massekampan-

148 Lucian W. Pye, The Mandarin and the Cadre: Chinas Political Cultures, Cen­ ter for Chinese Studies, The University of Michigan 1988:158-163. 149 For eksempel Harrison E. Salisbury, The New Emperors: China in the Era of Mao and Deng, Little, Brown and Company, 1992; og Andrew J. Nathan i forordet til Li Zhisuis The Private Life of Chairman Mao, Random House 1994:VII-XIV. 150 Dette er også oppfatningen til Maurice Meisner, Mao’s China and After, The Free Press 1986:309-329. 151 Mao Tsetung, «Om praksis. Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling», Verker i utvalg 1, (juli 1937) Oktober 1978:296-310. 152 Mao Tsetung, «Om motsigelsen», Verker i utvalg 1, (august 1937) Oktober 1978:311-348.

MAOISMEN

175

jer, studier og kritikkmøter; og han fremmet ideen om permanent revolusjon gjennom stadig revolusjonering av den tankemessige og politiske overbygningen. Mao mente at hvis det ikke skjedde en revolusjonering i massenes tenkning, Mile ikke revolusjonen kun­ ne drives videre: «Det er den store vekten på å utdanne nye gene­ rasjoner som revolusjonære, med henblikk på at Kina skal fortset­ te å spille sin rolle som verdensrevolusjonens fortropp, som ligger til grunn for ‘Den store proletariske kulturrevolusjonen’.1 Mao forventet at ungdommen skulle blåse liv i visjonene. Maos oppfordring til ungdommen om å bombardere hoved­ kvarterene, utløste omfattende voldshandlinger.134 Lucian Pye mener at dette var uttrykk for at aggresjon lenge hadde vært under­ trykt i kommunistenes Kina, særlig blant ungdom.135 Generasjoner av unge mennesker var oppdratt i en moral som dreide seg om hva det var å være en god kommunist. De ble frustrerte av at de som hadde tvunget denne moralen på dem, i praksis selv satte seg ut over den. De beskyldte de eldre generasjonene av ledere for å stå for det gamle samfunnets normer. Disse normene var mer behagelige for dem og fri fra de kravene om å underkaste seg som de unge generasjonene måtte leve med. Denne frustrasjonen gjor­ de Kulturrevolusjonen til en eksplosiv kraft av moralsk indigna­ sjon, vendt mot både autoritet og den uopplyste fortiden. Den var kombinert med en frustrasjon over brutte løfter om hvordan det skulle bli å leve under sosialismen. Gnisten som utløste det hele, var oppfordringen fra Mao om å slutte seg til massekampanjer. Ikke alle unge var seg undertrykkelsen bevisst, men ble spontant med på å angripe sine lærere når de fikk fri fra skole og plikter. Den voldsomme aktivismen kan også forklares historisk. Gerilja­ krigen lå ikke langt tilbake i tid, og den kinesiske befolkningen hadde lært gjennom tallrike kampanjer at sosiale og politiske mål kunne oppnås ved tvang og voldsbruk. Alternative midler til å løse153 155 154

153 Schram 1970:261. 154 William Hinton, Hundredagerskngen — Kulturrevolutionen i Kina, Politisk Revy 1974, beskriver hvordan stridende fraksjoner av rødegardister utkjempet regulære våpenslag innenfor universitetets murer i Beijing. 155 Pye 1988:119-122.

176

KINESISK POLITIKK

konflikter var ikke tilgjengelige. Til tross for maoistenes forsøk på å institusjonalisere politiske beslutningsprosesser gjennom rasjo­ nelle organisasjoner som parti og statsadministrasjon, var mulig­ hetene for reell opposisjon og meningsytring begrensede. Rasen­ de opprør hadde vært en tradisjon i Kina, som en reaksjon fra fol­ kemassenes side på vedvarende undertrykkelse. Under Kulturre­ volusjonen gjentok denne historien seg. Ydmykelse og tortur ram­ met tilfeldig og spontant. I kinesisk tradisjon mangler forestillin­ ger om menneskerettigheter slik de defineres i den vestlige ver­ den. Dette er et forhold som generelt sett kan forklare brutalite­ ten i politiske oppgjør i Kina, deriblant Kulturrevolusjonen.

Resultater på kort sikt og langsiktige konsekvenser

Den maoistiske politikken førte til raske og imponerende resulta­ ter i årene etter 1949. Befolkningsveksten er et uttrykk for fram­ gangen. I de godt og vel hundre årene fra Opiumskrigen og fram til Folkerepublikkens grunnleggelse, økte folketallet med 130 mil­ lioner, til 549 millioner. 1 de knapt 25 årene fram til 1973 vokste folkemengden med ytterligere 350 millioner, hvorav halvparten kom til under Kulturrevolusjonens tiår. Samir Amin sammenlik­ ner Kina med andre land med et tilsvarende utgangspunkt og konkluderer med følgende påstand: «Dersom ikke Kina hadde valgt den maoistiske strategien, ville landet i dag ha vært som et annet Bangladesh: av et sannsynlig folketall på rundt 600 millio­ ner, ville halvparten ha levd i en tilstand av permanent sult.»156 Men kritikerne av Kulturrevolusjonen er harde i sine dommer. Schram mener at 'Den store proletariske kulturrevolusjonen’ hverken var ‘proletarisk’, ‘kulturell’ eller ‘revolusjonær’.157 Arbei­ derne var ikke bevegelsens stormtropper, og bevegelsen bidro ikke særlig til industrialisering. Den var i beste fall proletarisk i samme grad som Maos ideologi kunne defineres som proletarisk. Kulturelt skapte bevegelsen neppe noe radikalt nytt, og dens resultat ble snarere ødeleggelse av kultur. Bevegelsen hadde ikke 156 Samir Amin, TheFuture of Maoism, Monthly Review Press 1981:48. 157 Schram 1991:87-96.

MAOISMEN

177

en revolusjonær karakter: den erstattet ikke en klasses makt med en annen klasses makt, og den bidro lite til sosial omveltning. Ifølge Meisner frambrakte Kulturrevolusjonen resultater stikk i strid med intensjonene:]o8 målet var folkelig demokrati, men resultatet ble styrking av personkult og anarki; målet var å begren­ se byråkratiets privilegier, men bevegelsen ble snart styrt av hæren, en av de mest hierarkiske og byråkratiske institusjonene i Kina; målet var å styrke partidemokratiet, men resultatet ble en kamp på liv og død mellom kommunistledere om kontrollen over partiapparatet; Kulturrevolusjonen hadde front mot konfutsianismens tradisjoner, men resultatet ble at mange av disse fikk større betydning; en ungdomsgenerasjon skulle oppdras i 4. mai-bevegelsens ånd, men i praksis ble rødegardistene en ‘tapt generasjon' forvist til landsbygden og uten utdannelse; arbeiderklassen skulle aktiviseres for første gang i stor bredde for at revolusjonen skulle fortsette, men resultatet var at arbeiderne ble passivisert; Kulturre­ volusjonen begynte med å appellere til de unge og til intelligentsiaen, men den endte opp i antiintellektualisme; Kulturrevolusjo­ nen skulle bygge en barriere mot borgerlig restaurasjon, men den endte med diskreditering av sosialismen og marxismen; og ende­ lig: den skulle samle folket, men den skapte splittelse. Kulturrevolusjonen svekket partiets sentralistiske ledelse. Alter­ nativene man stod igjen med, var det gamle samfunnets institusjo­ ner. Familiene og klanene fikk større betydning, og de uformelle nettverkene (guanxi) likeså. En tradisjonell autoritær kultur ble for­ sterket ved personkultusen omkring Mao. Fraksjonsvirksomheten i partiet kunne utfolde seg friere når partiledelsen ble svekket. Arvefølgestriden i første halvdel av 1970-tallet viser et parti så godt som uten institusjonaliserte prosedyrer for lederutvelgelse. Uenighet og konflikt ble til syvende og sist avgjort til fordel for den fraksjonen som kunne mobilisere de gruppene av folk som hadde mest makt utenfor selve partiapparatet, militær makt inkludert. Lucian Pye hevder likevel at Kulturrevolusjonen ikke førte til store forstyrrelser for livet i fabrikkene og på landsbygden.109 På158 159 158 Maurice Meisner 1986:309-329. 159 Lucian W. Pye 1988:127-131.

178

KINESISK POLITIKK

svært kort tid ble institusjoner og organisasjoner gjenreist etter å ha vært mer eller mindre oppløst. Dette betyr i tilfelle at Kultur­ revolusjonen ikke hadde vært den traumatiske opplevelsen for befolkningen som helhet som for elitene. Kineserne hadde igjen vist en bemerkelsesverdig evne til å kontrollere følelser og ikke latt dem styre sine handlinger. Angrepene på familien førte til at familien ble vitalisert og styrket. Gapet mellom stat og samfunn kan ha blitt større.

Selv om Mao ikke nådde de målene han stilte når det gjaldt å fjerne grunnlaget for en ny overklasse og drive revolusjonen vide­ re mot en kommunistisk visjon, kan de langsiktige konsekvensene av de bevegelsene han inspirerte ha vært betydningsfulle: Han pustede til forandringens storm - og det lykkedes! Det træge,

oksekærre-knirkende gamle Kina har fået fart på. Den storm Mao oppvirvlede, blæser endog med dobbelt kraft i dag. Maos geskæftige,

mødebebyrdede kadrer har i dag fået mobiltelefon og dobbelt travelt;

nu skal de nemlig passe deres private konsulentfirmaer og investermgsselskaber ved siden af det officielle embede [...] Der arbejdes

mere og hurtigere i Kina nu end nogensinde under Maos utålmodige opfordringer til ‘større, hurtigere, mere f...]’160

I hvilken grad bidro Mao og maoismen til å endre Kinas politiske kulturr Det trekk ved Maos personlighet som stod i skarpest kon­ trast til Kinas tradisjonelle kultur, var ifølge Solomon hans opp­ tatthet av selvhevdelse i et samfunn som i tusener av år har vekt­ lagt sosial gjensidighet og personlig avhengighet.161 Det var en personlig kamp Mao førte i en tid da millioner av kinesere var vit­ ne til konfutsianismens økende ineffektivitet og fremmede makters ydmykelse av landet. Solomon legger stor vekt på Maos per­ sonlige stil som en faktor som bidro til å utvikle kommunistparti­ ets politikk og lederskapsmetoder. Mao hadde selv lidd under kra­ vet om sønnlig underkastelse, og i hele sitt politiske liv forsøkte 160 Gausen 1994:21. 161 Richard H. Solomon, Maos Revolution and the Chinese Political Culture, University of California Press 1971.

MAOISMEN

179

han å oppdra kineserne til et system med politisk deltakelse hvor folkets meninger kunne bli en maktfaktor mot autoritetenes over­ grep. Kampen mot underkastelsestenkningen kommer til uttrykk mange steder i Maos politiske lære. Mens konfutsianismen propa­ ganderte ro og mellommenneskelig harmoni, lærte Mao at en partikaders stil skulle være aktivistisk. Hvor fryktsomhet og konfliktunnvikenhet karakteriserte det kultiverte i det tradisjonelle samfunnet, understreket Mao betydningen av kritikk og kontrol­ lert kamp for å løse de problemer som stod i veien for Kinas utvik­ ling. Men den kanskje viktigste nyskapningen i Maos kamp mot tradisjonen, var hans forsøk på å frigjøre kinesernes aggressive følelser, følelser som var undertrykt som illegitime i den tradisjo­ nelle politiske avhengighetskulturen. Mens konfutsianismen under­ streket den personlige disiplinen ved en norm om å bite i seg bitter­ het, oppfordret Mao til det motsatte, å gi uttrykk for sin harme. Mao forsøkte å frigjøre aggressive følelser i disiplinert politisk akti­ vitet. Bevisstgjøring gjennom skolering skulle disiplinere aggresjo­ nen og omforme den til konstruktiv politikk. Mao søkte å omstrukturere Kinas politiske liv ved å støtte folkelig deltakelse og hindre en tilbakevending til et byråkratisk styre utført av en klasse

av administratorer. Folkerepublikkens mange institusjoner bærer preg av både det samfunnet den utviklet seg fra og Maos forsøk på å skape en ny politisk kultur. Ordets makt var stor i konfutsianismens Kina. Veggaviser var et forsøk på å øke folkets autoritet og symboliserte større folkelig deltakelse. Men ‘Maos lille røde’ (sitatboken) var samtidig en understrekning av autoritet, Maos egen autoritet. Hans vektlegging av det kollektive og fordømmelse av egoisme er også et uttrykk for hvordan tradisjonelle normer var smeltet sam­ men med kommunismens. Ordets makt som grunnlag for tradisjo­ nell autoritet, forsøkte Mao å bryte ned ved å understreke betyd­ ningen av at tanke og handling, teori og praksis ble forent. Det tradisjonelle samfunnets avhengighets- eller underkastelseskultur må forstås som uttrykk for kinesernes historiske kamp for materiell overlevelse. Det var nødvendig å opprettholde bas­ tante autoritetsrelasjoner for å sikre dette. Denne nødssituasjonen rådde i hele perioden med borgerkrig og kommunistenes kamp

180

KINESISK POLITIKK

for å vinne makten. Og barskheten i de materielle livsbetingelsene i mange år av oppbyggingen av Folkerepublikken, bidro til å opp­ rettholde de gamle autoritetsforholdene.

Mao initierte Kulturrevolusjonen i et forsøk på å endre voksne personligheter og knekke tradisjonelle kinesiske sosiale verdier. Gamle og tradisjonelt tenkende mennesker som satt i posisjoner med autoritet, skulle erstattes av maoister eller ungdom som var åpne for å bry te med tradisjoner. Mao så vanskene med å motive­ re et bondesamfunn til vedvarende sosiale endringer. Han forsøk­ te å institusjonalisere motivasjonsmekanismer for å endre konser­ vative og tradisjonelt tenkende bønder. Og det var ved å mobilise­ re aggresjon blant dem at det var mulig å få dern til å stå opp og tale og kjempe mot gamle autoriteter. Ved å oppfordre til kritikk, ble de også selv deltakere. Men et parti som søkte å vinne total kontroll, i forsøk på å ska­ pe ‘det nye mennesket’, ved å trenge inn i grunnleggende sosiale enheter som familien, sådde samtidig spirene til sin egen psykolo­ giske selvødeleggelse. Istedenfor at menneskene ble frigjort fra de gamle autoritetene, ble disse bare erstattet med en ny autoritet, den totalitære staten.

En maoistisk revolusjon? Hva ble Maos rolle i moderniseringen av Kina? Svaret avhenger av hvilken målestokk som legges til grunn.

Uten tvil bidro han og hans bevegelse til å styrke Kina ved å gjenreise landet som nasjon. Det fant sted en utvilsom økonomisk vekst under Mao. Klasseforhold og politiske forhold ble omstyrtet. Det kostet blod, svette og tårer. I anledning hundreårsdagen for Maos fødsel beskrev Stuart Schram Mao som en opplyst, despotisk modernisator.162 Han kan sammenliknes med Peter den store i Russland. Maos innsats var kanskje først og fremst destruktiv. Han ristet i stykker fortidens 162 Stuart Schram, «Mao Zedong a Hundred Years on. The Legacy of a Ruler», The China Quarterly 137, 1994:125-143.

MAOISMEN

181

ideer og institusjoner og slik bidro han til å bevege samfunnet framover. Det kan hevdes at det er nettopp katastrofene som er det nor­ male ved moderniseringsprosesser der samfunn forsøker å ta de store sprangene over sivilisasjonsgrenser og man forsøker å revo­ lusjonere produksjonsmåtene. Slike sprang var det maoismen for­ søkte. Dette var Maos visjon: Å fjerne den konfutsianske sivilisasjo­ nens lammende grep om kinesernes tenkning og å bygge et nytt samfunn på grunnlag av forestillinger som var utviklet av utopister og visjonære revolusjonære i kapitalismens Europa, ‘det kommu­ nistiske samfunnet’. Med denne visjonen som drivkraft skulle kineserne ifølge maoismens prosjekt legge det materielle grunn­ laget for framtidens samfunn. Den ‘sosialistiske produksjons­ måten’ forelå imidlertid bare på eksperimentstadiet - i Sovjet. Selv om maoistene klarte å befri seg fra sovjetledernes autoritet og satte i gang forsøk på grenseoverskridende økonomiske prosjekter (som Det store spranget), var oppgaven med å utvikle en ny pro­ duksjonsmåte for stor. Visjonene om det kommunistiske samfun­ net en gang i framtiden kunne ikke bære slitet for reformer som ga så usikre resultater. Den kommunistiske visjonens forbannelse var at den var beheftet med en materie som var altfor tung å omskape på kort sikt. Tradisjonene fra døde slektledd ble en mare

som selv ikke Mao klarte å gjøre det av med. De kinesiske kommunistene, og kineserne med dem, synes å ha lært en lekse: Det var nødvendig å gjøre ‘et kompromiss med virkeligheten’. Det var ingen vei utenom det private initiativ og kapitalisme. Men historien vil kunne komme til å vise at det var Mao som hadde brøytet vei for moderniseringsprogrammet til

Kinas neste store leder, Deng Xiaoping.

Dengismen Dengisme brukes her som betegnelse på det reformprosjektet som ble innledet med vedtakene på Kommunistpartiets sentralkomitémøte i desember 1978. På samme måte som revolusjonsprosjektet etter 1949 ble knyttet til Mao Zedongs person, kan vi knytte forsø­ kene på å omdanne Kina etter 1978 til Deng Xiaopings navn. Maoismens mål var å gjøre Kina rikt og sterkt innenfor rammen av en ‘kommunistisk’ mentalitet og samfunnsformasjon. Dengismens mål er også å gjøre Kina rikt og sterkt, men visjonene om å skape et annerledes samfunn enn de historien hittil har kjent, er lagt til side. Dermed er det ikke sagt at dengismens målsetninger var eller er beskjedne. Men maoismens historie hadde lært de kinesiske kommunistene en lekse: samtidig som ingenting kan for­ bli som det er, er det helt forskjellige også umulig.

De som hadde lært denne leksen, stilte opp som Kinas første oppgave å ta et oppgjør med maoismen, dens ideologi og dens metoder for forandring. Den neste oppgaven var å frigjøre det kinesiske folkets økonomiske initiativ. Men dengistenes målset­ ning var at den økonomiske moderniseringen skulle gjennomfø­ res innen rammen av ‘folkets demokratiske diktatur’. Dengistene hadde således et todelt maktprosjekt da reformpolitikken startet: å gjenreise det gamle partisystemet etter Kulturrevolusjonen og å gjøie partiet til en smidig ledelse i moderniseringsprosessen. Var denne kombinasjonen mulig? Kunne de økonomiske forholdene liberaliseres med de gamle politiske kommandolinjene intakte? Hvordan disse oppgavene ble forsøkt løst, hva betingelsene for å

DENGISMEN

183

gjennomføre prosjektet var og hva det til nå har ført til, er temaet

for dette kapitlet.

Reformperioden under Deng: en historisk oversikt 1970-årene ble en periode i kinesisk historie preget av fraksjonskamper. Det var uenighet om Kulturrevolusjonen og Maos utvik­ lingsmodell som hadde massemobilisering som sentral ideologi, og det var strid om hvem som skulle etterfølge Mao som Kinas leder. Sentralt i striden stod Deng Xiaoping. I nesten fire år fram til 1973 var han i virkeligheten i husarrest i det sørlige Kina, som deltidsansatt arbeider på et verksted som reparerte traktorer. Det kan ha vært flere grunner til at han ble rehabilitert i 1973. En mulig grunn er at Mao søkte å balansere den innflytelsen de kulturrevolusjonære hadde, en annen at Deng hadde lederkvaliteter som partiet trengte. Dessuten hadde Deng stor støtte blant

ledende kadre i partiet, deriblant Zhou Enlai. Deng og Zhou tok opp igjen ideene fra 1964 om ‘fire moder­ niseringer’ - modernisering av jordbruket, industrien, forsvaret og vitenskap og teknologi - innen år 2000. Denne planen ble lagt fram i 1975 og var i virkeligheten en avvisning av Maos massemobiliseringsstrategi. De ville tilbake til et tradisjonelt undervisnings­ system, de ville innføre materiell belønning for å motivere arbei­ dere og bønder, og de ville oppgi landets selvbergingspolitikk og eksportere råvarer for å kunne kjøpe ny teknologi fra utlandet. Deng var kritisk til Mao-dyrkelsen, men positiv til Maos tenkning som han langt på vei oppfattet som et kollektivt partiprodukt. De kulturrevolusjonære oppfattet Dengs program som forsøk på å gjenreise kapitalismen i Kina. Kampanjen mot ham førte til at han ble suspendert fra de fleste posisjonene han hadde fått tilbake i 1973. Det skjedde på et møte i Politbyrået i november 1975. Mao skal ha støttet en del av kritikken mot Deng. Zhou Enlai døde i januar 1976. Også han ble kritisert av de kulturrevolusjonære. En massedemonstrasjon til fordel for Zhou i Nanjing ble etterfulgt av en tilsvarende demonstrasjon på Tiananmen i april 1976. Politbyrået fordømte demonstrasjo-

184

KINESISK POLITIKK

Innbyggere i Beijing samles på Tiananmen for å ære avdøde statsminister Zhou Enlai i april 1976. Markeringen ble av de kulturrevolusjonære tol­ ket som 'kontrarevolusjonær'. Deng Xiaoping fikk skylden og ble fratatt sine verv.

nen som ‘kontrarevolusjonær’. Deng fikk skylden for den og ble fratatt alle sine posisjoner. En av hans gamle venner, for­ svarsminister og politbyråmedlem Ye Jianying, brakte ham i sik­ kerhet.

Mao døde i september 1976 og Hua Guofeng overtok som partiformann.163 De kulturrevolusjonære, ‘firerbanden’, ble arres­

tert. Den lederen som hadde størst legitimitet i folket, var imidler­ tid Deng Xiaoping. Han stilte tre betingelser for å vende tilbake til politikken, at demonstrasjonene på Tiananmen i april ble omvur­ dert; at han fikk tilbake alle posisjonene han hadde hatt i 1975; og at hans gjeninntreden i politikken skulle godkjennes både av Den nasjonale folkekongressen og av partikongressen. I juli 1977 var det klart for ny rehabilitering av Deng, den tredje i hans politiske 163 Ifølge Hua selv skal Mao på dødsleiet ha uttalt at ‘med deg i ledelsen, vil jeg være beroliget’.

DENGISMEN

18.5

Ved Maos død i september 1976 stod 'firerbanden' i forreste rekke ved sørgehøytideligheten på Tiananmen. Etter at de var blitt arrestert en måned senere, ble de visket vekk på alle offisielle bilder.

karriere.164 I motsetning til Huas linje om å godta alt hva Mao hadde sagt som riktig, lanserte Deng sin parole om ‘å søke sann­ het fra fakta’,165 et Mao-slagord fra tiden før 1949. Deng fullførte nå arbeidet med å etablere diplomatiske forbindelser med USA. En arbeidskonferanse og et møte i Sentralkomiteen i slutten o av 1978, ble gjennomslaget for Dengs reformpolitikk. Aret 1978 er av den grunn blitt regnet som et vendepunkt i Kinas nyere histo­ rie, på linje med 1911 og 1949. Etter 1978 har nasjonalproduktet vokst med gjennomsnittlig 9 prosent hvert år og gjort Kinas økonomi til verdens fjerde største. Mens den statlige sektoren stod for 80 prosent av industriproduk­ sjonen i 1978, var andelen i 1994 bare vel 50 prosent. En tredjedel av arbeiderne var nå kontraktarbeidere. Før 1978 hadde alle hatt

ansettelse på livstid.

164 I 1933 ble Deng fratatt sine verv etter å ha blitt kritisert av ‘de 28 bolsjevi­ kene’ for å ha vært for negativ til massemobilisering. Han ble rehabilitert etter et fengselsopphold på 3-4 måneder. David S.G. Goodman, Deng Xiaoping and The Chinese Revolution, Routledge 1994:34—35. 165 Deng Xiaoping, «Emancipate the mind, seek truth from facts and unite as one in looking to the future», (13. desember 1978), Selected works, 1984:151-165.

186

KINESISK POLITIKK

Fram til 1984 var reformene konsentrert til landsbygden. Folkekommunene var en av de første av de store maoistiske institusjo­ nene som ble oppløst, til fordel for et kontraktsystem som ga bøn­ dene mulighet til å produsere for egen regning.

Deng konsentrerte seg om politiske reformer og om utenrikspo­ litikken. Spenningene mellom et mer åpent politisk system og prin­ sippet om partiets lederskap, preget 1980-årene fram til mai 1989. I utenrikspolitikken ble det gjennomslag for ‘den åpne dørs politikk’ som blant annet førte til Gorbatsjovs besøk i Beijing i mai 1989. Chen Yun var arkitekten bak reformene i økonomien. Mar­ kedskreftene ble tatt i bruk på bekostning av partiets styre i bedrif­ tene. Spesielle økonomiske soner ble åpnet for å trekke uten­ landsk kapital og teknologi til Kina.

Allerede i 1979 ble reformpolitikken satt på prøve. En ‘demokratibevegelse’ ble slått tilbake, og Deng formulerte den politiske platt­ formen for reformbevegelsen i form av ‘fire grunnleggende prinsip­ per’: sosialisme, proletariatets diktatur, kommunistpartiets lederskap og marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Ytringer og hand­ linger som kunne oppfattes som at disse prinsippene ble utfordret, ville ikke bli tillatt.

Oppgjøret med maoismen skjedde på mange måter: gjennom rehabilitering av dens ofre; ved vedtakelse av en resolusjon om partiets historie (som vurderte Kulturrevolusjonen som en kata­ strofe som Mao hadde hovedansvar for, men som hyllet Mao som en stor revolusjonær på grunn av hans andre fortjenester); gjen­ nom rettssaken mot ‘firerbanden’ og ved detroniseringen av Hua Guofeng.

Programmet for politiske reformer ble skissert av Deng i 1980. Her understreket han betydningen av å institusjonalisere statssty­ ret, gjenreise partidemokratiet, forynge ledelsen og styrke demo­ kratiet under partiets lederskap. Selv gikk Deng i spissen ved å avstå fra partiformannsvervet i 1980 og senere fra andre verv inntil han trakk seg fra sitt siste i 1989. Det paradoksale i forhold til intensjonene om å reformere det politiske systemet var at han likevel ble Kinas sterke mann’ (noen har ment ‘Kinas siste kei­ ser ) som kunne gripe inn ved enhver viktig beslutning for partiet og staten.

DENG ISMEN

187

Parolen for den samlede reformpolitikken ble å ‘bygge sosia­ lisme med kinesiske kjennetegn’. Man skulle åpne for utenlandsk kapital, handel og teknologi, men bekjempe den ‘åndelige for­ urensning’ som ville bli et biprodukt av åpningen mot omverde­ nen. Ved fire anledninger ble det tatt initiativ til kampanjer mot slik åndelig forurensning eller ‘borgerlig liberalisering’, i 1981, 1983, 1986 og 1989. Mens lederskapet hadde vært enhetlig innstilt til reformpoli­ tikken de første fire-fem årene, kom uenighet om utviklingsmo­ dellen stadig klarere til uttrykk i siste del av 1980-tallet. Striden dreide seg om graden av markedsstyring og statlig planstyring. Den førte til at to toppledere, og potensielle etterfølgere til Deng Xiaoping som Kinas fremste leder, ble kastet. Hu Yaobang måtte gå i 1987, Zhao Ziyang i 1989. Begge ble regnet for å være blant de mest radikale reformpolitikerne. Sosial uro på grunn av den økonomiske politikken var en av årsakene til omfattende studentdemonstrasjoner i Beijing i april-juni 1989. Deng og andre innflytelsesrike partiledere oppfat­ tet demonstrasjonene som en trussel mot partiets ledende rolle. De fikk erklært unntakstilstand fra 20. mai og satte inn tropper mot demonstrantene i begynnelsen av juni. 2500 mennesker skal ha mistet livet i konfrontasjonen mellom militære og demonstran­ ter.166 Hendelsen svekket regimets legitimitet og skapte vansker i forhold til utlandet. Partiet avholdt kongress i 1992. Forut for kongressen stod det igjen strid om tempoet i reformpolitikken. Deng mente at de moderate hadde hatt for stor innflytelse. Han demonstrerte sitt syn ved en symbolsk inspeksjonsreise til de økonomiske sonene. Kongressen ble en seier for hans syn. De moderate mistet innfly­ telse. Kongressen markerte også slutten på en epoke i kinesisk politikk som hadde vart siden 1949, der revolusjonens veteraner hadde styrt landet. Deng ga aldri opp målsetningen om at Kina skulle bli sosialis­ tisk i en eller annen betydning. Han holdt også fast ved prinsippet 166 Antallet er svært usikkert. Det kinesiske Røde Kors oppgir antall døde sivile til å være 2600.

188

KINESISK POLITIKK

om partiets ledelse som overordnet prinsipp for styret av landet. Deng hadde oppsummert at det sosialistiske systemet hadde vært ute av stand til å løse problemer som kapitalismen allerede hadde løst. Det hadde vist seg at de sosiale, ideologiske og politiske betingelsene for å anvende den sosialistiske modellen i Kina, var utilstrekkelige. Parolen for den samlede reformpolitikken ble som nevnt å bygge ‘sosialisme med kinesiske kjennetegn’.167 I praksis skulle de kulturrevolusjonære kritikerne fra midten av 1970-tallet få rett: dengismens reformpolitikk har avlet en kinesisk kapitalis­ me som har bidratt til verdens raskest voksende økonomi og tilsva­ rende dramatiske sosiale omgrupperinger.

Oppgjøret med maoismen Etter at flere ledere var døde og ‘firerbanden’ arrestert, var Polit­ byrået i løpet av tre år redusert fra 25 til 16 personer. Hua Guofeng var den som skulle bære arven fra både Mao og Zhou vide­ re.168 Dette var en motsigelsesfull oppgave. Mao hadde uten tvil hatt som mål å føre Kulturrevolusjonen videre, mens Zhou hadde vært opptatt av å begrense de radikales innflytelse og skape ro og konsentrasjon om økonomisk gjenoppbygging. I august 1977 ble den ellevte partikongressen avholdt. Hua for­ svarte nødvendigheten av Kulturrevolusjonen og nødvendigheten av klassekamp: «Politiske revolusjoner av samme natur som Kultur­ revolusjonen vil finne sted mange ganger i framtiden.» Ennå var ikke tiden inne for Deng til å ta et oppgjør med Huas linje. Også hans tale var i formen en hyllest til venstreradikale dogmer.169

167 Deng Xiaoping, Build sodalism with Chinese charaderistics, Foreign Language Press 1985. 168 Roderick MacFarquar, «The Succession to Mao and the End of Maoism», The Cambridge History of China, bd. 15, 1991; Chi Hsien, The Case of The Gang of Four, Cosmos Books 1977; Ting Wang, Chairman Hua, C. Hurst & Company 1980; Hua Kuo-feng, Fortsett revolusjonen — taler og artikler, Okto­ ber 1977. 169 Dette var nok grunnen til at Deng utelot talen da hans utvalgte verker ble offentliggjort i 1984.

DENGISMEN

189

Partikongressen ble et kompromiss selv om den tok et oppgjør med radikalerne. En tredjedel av den gamle sentralkomiteens medlemmer ble skiftet ut, deriblant 75 prosent av radikale repre­ sentanter fra masseorganisasjoner og mer enn 70 prosent av med­ lemmer som var kommet til under Kulturrevolusjonen. Også valget til Politbyrået ble et kompromiss. Bare 6 av 26 av de nye medlem­ mene kunne karakteriseres som Kulturrevolusjonens ofre. I Den stående komité på 5 medlemmer, var det bare Deng som senere skulle komme til å stå på en konfrontasjonslinje i forhold til Hua. Et av Huas problemer var at det fremdeles fantes eldre og mer erfarne ledere med større autoritet. Han var selv kommet i posi­ sjon under Kulturrevolusjonen og hadde vært en kompromisskandidat mellom stridende fraksjoner selv om han åpenbart var mest akseptabel for den radikale fraksjonen, Mao inkludert. I forhold til den tradisjonelle lederskapskulturen i Kina var dette utgangs­ punktet ikke det beste for å bli landets fremste lederskikkelse. Hans forsøk på å lage en plan for et nytt stort sprang framover for Kina, en videreføring av Zhous løsere ideer om en tiårsplan fra 1975, viste seg raskt å bygge på sviktende forutsetninger. Maktforholdene syntes nå likevel å være konsolidert i Huas favør. Men i løpet av relativt kort tid, fra den tiende sentralkomite­ ens møte i juli 1977 til den ellevte sentralkomiteens møte i 1978, skulle disse maktforholdene bli snudd på hodet. Metoden som Huas motstandere brukte, var å mobilisere en eliteopinion i mas­ semedia. Sentrale spørsmål av filosofisk-ideologisk karakter ble reist til debatt. Det dreide seg om hvordan man erkjenner ting, ved å stole på doktriner som autoriteter har formulert, eller gjen­ nom erfaringer man selv gjør. Sentralt stod partiveteranen Chen Yun. Med stor tyngde satte han spørsmålet om et oppgjør med Kulturrevolusjonen og rehabilitering av dens ofre på dagsorde­ nen. Da Sentralkomiteen møtte i desember 1978, var det ideolo­ giske klimaet endret. På dette tidspunktet var Deng og hans frak­ sjon blitt sterke nok til å ta et oppgjør med Hua Guofeng. Chen Yun fikk tilbake stillingen som viseformann i partiet, ble medlem av Det stående utvalg og formann i et nytt utvalg, Disiplinærkomiteen, som skulle rense partiet for kulturrevolusjonære venstrefolk. En annen av Dengs støttespillere, Hu Yaobang, ble innvalgt i Polit­

190

KINESISK POLITIKK

byrået. Tusener av ofre fra antihøyre-kampanjen i 1957 fikk sine rettigheter tilbake eller ble løslatt. Peng Dehuai ble rehabilitert. Mellom 1977 og 1979 ble rundt 100 000 kadre rehabilitert.170171 Mot slutten av 1982 var tallet økt til 2 millioner. Rehabiliterte kadre ble Dengs politiske kapital i kampen om makten i partiet. De fungerte som støttespillere for hans reformpolitikk. På det ideologiske området ble det vedtatt at klassekampen ikke lenger skulle være ‘nøkkelleddet’, og ‘den kontinuerlige revo­ lusjonen under proletariatets diktatur’ ble oppgitt. De fire moderniseringene skulle forseres. Kanskje viktigst var det at det første ste­ get ble tatt for å reversere kollektiviseringen av jordbruket, noe Hua Guofeng var klart imot. Det laveste nivået i jordbruksorganiseringen, produksjonslagene, skulle nå bli den grunnleggende regnskapsenheten, dvs. at bøndene ville få direkte innflytelse på pro­ duksjonen og at deres initiativ og innsats ville bli belønnet. Huas nederlag skyldtes Dengs suksess med å mobilisere den tause majoritet av kadre som alltid hadde vært i opposisjon til Kul­ turrevolusjonen. Deng vant en ny seier på Sentralkomiteens møte i mars 1980. Flere av de ledende politikerne i Huas fraksjon ble satt utenfor, og Hu Yaobang1'1 ble innsatt i stillingen som partiets generalsekre­ tær, en stilling som hadde stått ubesatt siden Deng ble fjernet i begynnelsen av Kulturrevolusjonen. Partisekretariatet for øvrig ble erobret av dengistene.

På et møte i Politbyrået sent på året 1980 ble Hua kritisert for en serie feilvurderinger, og det ble besluttet at Hua «mangler den politiske og organisatoriske evne til å være partiformann. At han aldri skulle ha blitt utnevnt til formann i Militærkomiteen er noe alle vet». Hu Yaobang overtok nå som partiformann og Deng ble formann i Militærkomiteen. Dengistene hadde vunnet en avgjø-

170 Hsi-Sheng Ch’i, Politics of disillusionment: The Chinese Communist Party under Deng Xiaoping 1978-1989, M.E. Sharpe 1991:11. 171 Hu Yaobang (1915-1989) kom fra en bondefamilie i Hunan-provinsen. Han hadde så godt som ingen utdannelse, deltok i Den lange marsjen og arbeidet under Deng i krigen mot Japan. Han ble kritisert under Kultur­ revolusjonen, men ble i 1970-årene leder for Vitenskapsakademiet. Han mistet stillingen i 1976 da Deng ble detronisert. Rehabilitert i 1978.

DFNGISMEN

191

rende seier. Neste etappe ble striden om iverksettelsen av de fire

moderniseringene. En forutsetning for reformpolitikken var at partiet stod mest mulig enhetlig bak de tiltak som skulle gjennomføres. For å opp­ nå dette måtte partiet kvitte seg med kadre som hadde kommet i posisjon under Kulturrevolusjonen, som ville bekjempe reform­ politikken og som fremdeles brukte kulturrevolusjonære metoder innad i partiet. Disse folkene ble av reformistene sett på som et voksende problem, og i 1983 ble det satt i gang en korrigeringskampanje for å løse det. Oppgaven var ikke lett. De gamle kultur­ revolusjonære forsøkte å skjule sin identitet, og de drev intens fraksjonering for å forsvare seg mot angrep. Problemet var størst på de lavere nivåene i partiet. Rundt midten av 1980-tallet var ‘renselsesprosessen’ kommet så langt at de kulturrevolusjonære tendensene ikke lenger var utfordrere til makten i partiet. Men enda noen kapitler skulle skrives i oppgjøret med maois­ men. Etter fire års fangenskap ble ‘firerbanden’, de fire tidligere omtalte, samt Chen Boda og fem av Ein Biaos generaler, stilt for retten i november 1980. Saken konkluderte med at Kulturrevolu­ sjonens ledere var ansvarlige for at 730 000 mennesker var blitt ofre for falske anklager og forfulgt og at nærmere 35 000 av dem var blitt drevet i døden. Under Det store spranget og Kulturrevolusjonen var kriminelle og sivile saker blitt avgjort administrativt. I 1980 var et justisdeparte­ ment blitt opprettet, men rettergangen mot de kulturrevolusjonære lederne imøtekom langt fra de krav til rettssikkerhet som gjelder i vestlige land. De anklagede var dømt på forhånd. Ingen pågående forsvarer ivaretok deres rettslige interesser, vitner ble ikke krysseksaminert, påstander mot de tiltalte ble stående uten at beviser ble lagt fram. Jiang Qing ble blant annet beskyldt for å ha hatt et privat tor­ turkammer. Jiang Qing og Zhang Chunqiao fikk dødsdommer, men henrettelsene ble utsatt. Jiang skal ha begått selvmord i 1991. På Sentralkomiteens møte i juli 1981 var tiden moden for en autoritativ oppsummering av Kulturrevolusjonen og Maos rolle.1* 172 Resolution on CPC History 1949-81, 1981:32—47.

192

KINESISK POLITIKK

Kulturrevolusjonen ble bedømt som det alvorligste tilbakeslaget og det største tapet for partiet, staten og folket siden Folkerepublikkens grunnleggelse. Mao fikk ansvaret for å ha tatt initiativet og ledet Kul­ turrevolusjonen. Deng hadde insistert på en balansert vurdering av Mao, og resolusjonen fra møtet endte med en vurdering av Mao som revolusjonær. Hans fortjenester var totalt sett større enn hans feil. En årsak til Maos ‘føydale enestyre’ var ifølge resolusjonen partidemokratiets mangel på institusjonalisering og at de lover som fantes manglet autoritet. Stalinismens lederskapsmodell hadde hatt innfly­ telse, det samme hadde århundrer med kinesisk ‘føydalisme’.

Demokratimuren 1979 Moderniseringsprogrammet gjorde det om mulig enda viktigere enn før å sikre støtte fra de intellektuelle.173174 I 1977 uttalte Deng at intellektuelle også var arbeidere, og flere tiltak ble satt ut i livet for å vise at regimet var interessert i et bedre forhold til landets ånds­ arbeidere. Som så ofte før i Folkerepublikkens historie tok mange av de intellektuelle imot utfordringen. De benyttet anledningen til diskusjon og kritikk. I september 1978 var den offisielle vurderingen av Tiananmen-hendelsen to år tidligere blitt revurdert. Den ble nå omtalt som en ‘sann revolusjonær handling’, og de som var blitt fengslet, ble satt fri. Mange av disse ble aktive i en ny bevegelse for demo­ krati i 1978-79. I november 1978 startet en veggaviskampanje i Beijing. Det ble også utgitt tidsskrifter. Den mest kjente av deltakerne i bevegelsen var Wei Jingsheng.1/4 Han formulerte kravet om ‘en femte moder-

173 Stephen K. Ma, «A Dangerous Game: Deng and the Intellectuals», The Journal of Contemporary China 1, 1993. 174 Wei Jingsheng (født i 1950) var sønn av en høyere statlig tjenestemann. Da Kulturrevolusjonen brøt ut, sluttet Wei seg til rødegardistene. Hans gruppe ble kritisert i 1967 av Chen Boda ogjiang Qing og han fikk fire måneders fengsel. Wei flyktet senere til en avsidesliggende by i Anhuiprovinsen. Han kom tilbake til Beijing i 1969 og arbeidet som elektriker og i hæren i tiden 1969-73.

DENC1SMEN

193

Maos enke Jiang Qing ble stilt for retten i 1981 som en av 'firerbanden', Kulturrevolusjonens sentrale ledere. Hun forsvarte seg trassig, men ble dømt til døden. Dommen ble senere endret til livsvarig fengsel. Hun døde i fengselet i 1991.

nisering’ - demokrati. Wei var en av de mest radikale, og hans fløy mente det måtte en fundamental omveltning til for å sikre en demokratisk utvikling i Kina.

194

KINESISK POLITIKK

De fleste av demonstrantene oppfattet Deng som deres mann i den politiske ledelsen. Deng tolket også bevegelsen som en støtte til kampen han førte for lederstillingen i partiet. Men i mars 1979 kritiserte han den radikale delen av demokratibevegelsen. Han satte grenser for hva som kunne tillates av ideologisk og politisk virksomhet. Grunnleggende forutsetninger for modernisering var at man holdt fast ved ‘den sosialistiske veien, proletariatets dikta­ tur, Kommunistpartiets lederskap og marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning’.1Wei Jingsheng reagerte med å hevde at Deng var blitt en diktator som ikke fortjente folkets støtte. Han ble dømt til 15 års fengsel for ‘kontrarevolusjonær virksomhet’. Dengs helomvending overfor demonstrantene må forstås som en maktpolitisk manøver. Deng støttet bevegelsen så lenge den støttet hans politiske linje. Wei forsvarte et politisk system hvor det var rom for en uavhengig individualisme.175 176177 For Deng var demo­ krati bare et middel for å bedre kommunikasjonen mellom folket og partiledelsen. Deltakelse var for Deng begrenset til mobilise­ ring til støtte for partiets politikk. Ifølge Nathan var det bare et lite mindretall av demonstrante­ ne som utfordret Kommunistpartiets teori om en naturlig harmo­ ni mellom de som styrer og folket.1" Spørsmålene som demonst­ rantene stilte, var de samme som var stilt hundre år tidligere: hvorfor er Kina tilbakeliggende, hvordan kan Kinas ledere gjøre bruk av folkets energi for å utvikle staten og hvordan kan folkelig deltakelse gå sammen med en autoritær ledelse? Målet for demonst­ rantene var, som for Deng, en modernisering av Kina, en utvikling som kunne gi Kina tilbake sin stormaktsposisjon. Mens politiske reformer for Deng var en dyd av nødvendighet for å sikre øko­ nomiske framskritt, var de for demonstrantene en mulighet til å delta i moderniseringen av Kina, ikke bare på den økonomiske, men også på den politiske, arenaen. Et folkelig ønske om større

175 Deng Xiaoping, «Uphold the four Cardinal principles», (30. mars 1979), Selected works 1984:171-186. 176 He Baobang, «Democracy as Viewed by Three Chinese Liberals: Wei Jingsheng, Hu Ping and Yangjiaqi», China Information 2, 1991:23-43. 177 Andrew J. Nathan, Chinese Democracy, University of California Press 1985.

DENG ISMEN

195

innflytelse på politiske beslutninger ble uforenlig med Dengs stra­ tegi om at reformene måtte komme ovenfra og bli styrt av partiet.

De første økonomiske reformene Hua Guofengs økonomiske plan forutsatte store investeringar i industrien. Dette førte i praksis til problemer, og Chen Yun fikk i oppdrag å lede arbeidet med å korrigere planen. Det resulterte i større vektlegging på jordbruk og konsumvarer. Ved det nyoppret­ tede Vitenskapsakademiet begynte økonomer å forfekte synspunkt om at økonomien fulgte sine egne lover, uavhengig av politikken, og at det burde tas hensyn til dette når den økonomiske politikken ble utformet. Klassekamp kunne ikke være nøkkelen til økonomisk framgang. I jordbruket hadde det vært eksperimentert med å leie ut jord til bønder som kunne drive på privat basis. En av dem som stod i spissen for slike eksperimenter var Zhao Ziyang ‘ . Kinesisk politikk utformes på eliteplan gjennom kompromisser mellom ulike fraksjoner. De radikale reformistene rundt Deng var kri­ tiske til Maos økonomiske tenkning. Men de var innbyrdes uenige på flere viktige punkter når det gjaldt reformene.1'9 Hu Yaobang og Zhao Ziyang kom til å stå i fremste rekke som ledere for reform­ politikken. Denne fraksjonens basis hadde tre hovedkomponen­ ter.178 180 Den første var Hus og Zhaos kontroll med partisekretariatet 179 og regjeringen, med forgreninger til Ungdomsforbundet, reforminnstilte planleggere og Vitenskapsakademiet samt representanter for sterke provinsinteresser. Den andre komponenten var Dengs

178 Zhao Ziyang var født i en godseierfamilie i 1919. Som tenåring ble han trukket med i krigen mot Japan og sluttet seg til kommunistene. Etter 1949 arbeidet han med jordreform i Guangdong-provinsen. Under Kul­ turrevolusjonen ble han sendt til Indre Mongolia. Tilbake i Guangdong i 1971. Ble medlem i Sentralkomiteen i 1973. 179 Joseph Fewsmith, Dilemmas of Reform in China, M.E. Sharpe 1994. 180 You Ji, «Jiang Zemin’s formal and informal sources of power and Chinese elite politics after 4 June 1989», China Information 2, 1991; Tony Saich, «The Reform Decade in China: The Limits to Revolution from Above», Marta Dassau og Tony Saich (red.) The Reform Decade in China, Kegan Paul 1992:10-73.

196

KINESISK POLITIKK

personlige kontroll med hæren, en tradisjonelt konservativ bastion som ble reformpolitikkens støttespiller. Den tredje komponenten var den voksende og brede folkelige støtten for reformene. Chen Yun var den ledende politikeren i en gruppe av moderate reformister. De ville holde fast ved en stor grad av sentral planleg­ ging og fremme en jevn vekst i alle sektorer og regioner. De radika­ le reformistene fantes i de nye plankontorene. De mente at økono­ mien hadde behov for både individuelle og kollektive eierformer, markeder og priser. Blant de moderate ble dette oppfattet som 'kapitalistisk'. Radikalerne dekket seg bak uttrykk som ‘sosialisme med kinesiske kjennetegn’. Mellom disse to leirene fantes en grup­ pe av partiveteraner som hadde personlige bånd til Deng, men som i forhold til reformpolitikken stort sett inntok en konservativ posisjon. Mellom fraksjonene var det stadig forhandlinger hvor personlige nettverksforbindelser var viktigere enn institusjonelle prosedyrer. Det som holdt systemet sammen var en redsel for ‘borgerkrigstilstander’ som under Kulturrevolusjonen, og, ikke minst, Deng Xiaopings evne til å balansere de motstridende interessene. Deng støttet i all hovedsak de radikale, men han var også den som forhandlet kompromissene mellom de to grupperingene. Tidlig på 1980-tallet ble ‘ansvarssystemef i jordbruket gjen­ nomført. Bøndene fikk privat råderett over bruken av jord. Folkekommunenes funksjon opphørte gradvis, og i 1983 ble det konsta­ tert at de hadde sluttet å eksistere. Landsbyene fikk en renessanse som lokal samfunnsenhet.

I byene hadde arbeiderne hatt sin jernrisbolle’, det vil si at de var sikret de nødvendigste livsmidler og sosial sikkerhet gjennom et livs­ langt ansettelsesforhold. I 1981 annonserte staten at ansettelsesfor­ hold ikke lenger kunne garanteres og at det skulle bli tillatt å etablere private bedrifter. Omfanget av priser fastsatt av staten ble redusert, og bedrifter ble tillatt å gå konkurs. Det var fra nå av akseptabelt at 'noen ble rike først’. Antall ansatte i private bedrifter økte fra 1 million i 1981 til 3,4 millioner i 1984. De radikale reformistene drev derfor reformene videre ved for det første i 1984 å innføre et ‘ansvarssystem’ også i statsbedrifter. Det ble for det andre åpnet for bonus for arbei­ dere på grunnlag av innsats og overskudd. Det bidro til å skape et konsumvaremarked som for det fjerde også ble stimulert av import av

DENGISMEN

197

varige konsumgoder fra utlandet. En fjerde reform gjaldt åpningen i forhold til utlandet med hensyn til handel, teknologi, investering og turisme. I 1980 ble det gitt anledning for utlendinger til å investere på spesielt gunstige betingelser i fire økonomiske soner. 1 1984 ble til­ svarende ordninger gjeldende for 14 kystbyer. Kina ble med i Ver­ densbanken, og titusener av studenter fikk anledning til å dra uten­ lands for å studere. Kina ble integrert i verdensøkonomien. Andelen av yrkesbefolkningen som var knyttet til jordbruk ble redusert fra 69 prosent i 1980 til 60 prosent i 1990. I absolutte tall betydde dette en reduksjon av sysselsatte i jordbruket på 50-100 millioner mennesker. Disse reformene var av helt vesentlig betyd­ ning for andre deler av moderniseringspolitikken. Jordbruksrefor­ mene skapte på kort tid en enorm reservearmé av arbeidskraft, en avgjørende forutsetning for moderniseringen av industri og

annen virksomhet i de urbane sentrene.

Politiske reformer: Deng Xiaopings tale 18. august 1980 Deng Xiaoping satte spørsmålet om politiske reformer på dags­ ordenen i full bredde på et møte i partiets Politbyrå i august i 1980.181 Her gikk han kritisk igjennom en rekke sider ved partiet og det politiske systemet som han så som hindringer for å gjen­ nomføre de fire moderniseringene. Deng satte dagsordenen for hva partiet skulle komme til å beskjeftige seg med, hva kinesisk politikk skulle komme til å dreie seg om, for resten av tiåret. Deng innledet talen med å annonsere de forslagene som den øverste partiledelsen ville fremme på den forestående Folkekongressen med hensyn til regjeringens sammensetning. Hua Guofeng skulle ikke lenger være statsminister, og yngre ledere skulle erstatte eldre i flere ledende posisjoner. Deng ga flere grunner for dette: 181 Deng Xiaoping, «On Reforming the Party and State Leadership», (18. august 1980), i Harold C. Hinton (red.), The People’s Republic of China 1979—1984, A Documentary Suruey, bd. 1, Scolarly Resources 1986 og Selec­ ted Works of Deng Xiaoping (1975-1982), Foreign Language Press 1984. Talen, som fikk tilslutning fra Politbyrået, ble først offentliggjort i 1983. Den ble trykt opp igjen i 1987.

198

KINESISK POLITIKK

det var ikke bra å ha for mye makt konsentrert på få hender, det fører til vilkårlig styre av enkeltpersoner; det er for mange kadre som har to eller flere stillinger samtidig uten tanke for at hver enkelt kaders kunnskap, erfaring og energi er begrenset; det er nødvendig å skille klarere mellom partiets og statens ansvar ved at partiet ikke legger seg for mye opp i statens oppgaver; og det er nødvendig å ta alvorlig på problemet med lederrekruttering.

Den ‘sosialistiske moderniseringen’ hadde ifølge Deng tre hovedmål. For det første å utvikle produktivkreftene, forbedre fol­ kets materielle levestandard og ta igjen de utviklede kapitalistiske landenes økonomiske forsprang; for det andre å skape et demokrati med et mer reellt innhold enn i de kapitalistiske landene, utvide det legale systemet og befolkningens rettigheter; og for det tredje måtte man, for å nå målene, utdanne, ansette og forfremme yngre kadre som både var lojale overfor de fire grunnleggende politiske prinsip­ pene og som var profesjonelle. Lederskapet måtte kort sagt fornyes. Etter Dengs mening hadde partiet et altfor gammelt lederskap fordi kaderfostringen var blitt forsømt under Kulturrevolusjonen. Mange av kadrene hadde vært ansvarlige for overgrep under Kulturrevolu­ sjonen. De hadde enda stor innflytelse i partiet og måtte ryddes bort uten den minste nøling’. Deng mente at rekrutteringen av nye lede­ re var så påkrevende at man måtte gå utenom den gamle praksisen med gradvis avansement. De nye lederne måtte være både ‘røde’ og ‘eksperter’. Endelig måtte rekrutteringen av nye kadre komme inn i regulerte og legale former, rekrutteringen måtte institusjonaliseres. Hovedhindringene for å nå disse målsetningene var etter Dengs mening «byråkrati, for stor maktkonsentrasjon, patriarkals­ ke metoder, livslang tjeneste i ledende stillinger og privilegier av ulike slag».182 Han utdypet alle disse problemene. 182 På begynnelsen av 1980-tallet ble elitestrukturen i partiet beskrevet på følgende måte: Maktens sentrum var Det stående utvalg i partiet (6 med­ lemmer); nærmest dette senteret var en gruppe på rundt 40 personer med posisjoner i Politbyrået, partisekretariatet, Disiplinærkomiteen og (etter 1982) Den rådgivende komité. Disse og andre politikere i topposisjoner i parti, stat og det militære dannet en styrende elite på rundt 800 personer. Ledende kadre med tette forbindelser til den politiske eliten utgjorde rundt 80 000 personer. Jurgen Domes, The Government and Politics of the PRC: a / ime of 7 ransition, Westview Press 1985.

DENG ISMEN

199

Byråkratiproblemet ble beskrevet i sterkt kritiske vendinger. Kinesisk byråkrati hadde sine særegne problemer sammenliknet med byråkratiet i andre land, argumenterte Deng. Det bygde på en gammel kinesisk tradisjon, og det var mer sentralistisk og mek­ tig i Kina på grunn av den sentralistiske styringen på alle sam­ funnslivets områder. Det manglet regler og lover og det fantes ikke noe system som regulerte ansvaret for beslutninger. Tilfeldig­ hetene rådde. I stor grad forsvarte byråkratiene egeninteresser. De ansatte hadde sin jernrisbolle’ uansett hva den enkelte utførte av arbeid. For stor maktkonsentrasjon i hendene på førstesekretærene i parti­ et skyldtes en for stor vektlegging av sentralisme og enhet. Det had­ de som konsekvens at lederskapet i stor grad ble individuelt basert. Individuelt lederskap var dessuten en patriarkalsk tradisjon som hadde eksisert i uminnelige tider. Mao hadde gjort forsøk på å erstatte patriarkalsk autoritet med kollektivt lederskap. Han hadde lykkes til en viss grad, men forholdene hadde siden vendt tilbake til det gamle. Konsekvensene var udemokratisk saksbehandling, for hastige beslutninger og en personkultus som satte individet over organisasjonen. Kadre på ulike nivåer ble ikke behandlet likever­ dig. Det var altfor ofte som i det gamle samfunn: at forhold mel­ lom folk var som mellom konge og undersått, mellom far og sønn. Ledere hadde ofte ubegrenset makt og de krevde absolutt lydighet. For å hindre at ledende kadre ble sittende i sine posisjoner til sin død, måtte det innføres formelle prosedyrer med klare regler

for ansettelse, valg og avskjedigelse. Etter 1958 hadde mange ledere, Mao Zcdong inkludert, utvik­ let en stil med overdådige banketter, luksuriøse boliger og sløsing med offentlige midler. Et system av personlige privilegier og korrup­ sjon var blitt resultatet av den ubegrensede maktstillingen mange ledere hadde fått. Igjen mente Deng at dette i stor grad skyldtes mangel på lover, at politiske prosedyrer ikke var institusjonalisert. Det dreide seg om en arv fra det føydale enestyret, hevdet Deng. Selv om Mao var klar over at disse forholdene hadde vært utbredt i Sovjet under Stalin, og at de eksisterte i Kina, gjorde han ingen­ ting for å rette på dem i praksis. Tvert imot bidro hans ansvar for Kulturrevolusjonen til å forsterke lovløsheten. Det var nødvendig

200

KINESISK POLITIKK

å lovfeste at alle hadde like rettigheter. Partiforfatningen måtte legge vekt på å sikre legale prosedyrer. Mange av problemene som ble oppsummert kunne ifølge Deng føres tilbake til føydal’ og ‘borgerlig’ tenkning. En klan-mcntalitet had­ de overlevd og endatil blitt forsterket, en ‘mandarin'-tankegang likeså. «Når noen nådde toppen under Kulturrevolusjonen,» hev­ det Deng, «tok de med seg sine hunder og kyllinger; og tilsvarende når noen fikk vansker, dro de fjerne slektninger med seg i fallet.» Kritikken i Dengs tale var nådeløs overfor usunne tendenser han mente hadde utviklet seg i partiet. Analysen minnet mye om den som Mao hadde utviklet på slutten av 1950-tallet. Men Deng forsikret ettertrykkelig at ingen kampanje av det gamle slaget ville bli satt i verk mot de personene som stod for feilene og manglene. Det skulle kritiseres, men i rolige former. Hvilke problemer som var størst, trekkene av ‘føydalisme’ eller av ‘borgerlighet’, mente Deng ville variere. Ofte gikk de to ideologiske tendensene sam­ men. Før man kritiserte, måtte man gjøre skikkelige undersøkel­ ser. Men allerede nå var det tydelig at reformene hadde skapt nve eller forsterket gamle problemer. Korrupsjonen var voksende. Deng foreslo flere tiltak. Forfatningen måtte revideres med vekt­ legging på alles like rettigheter. En disiplinærkomité for å overvåke partiet var allerede opprettet. En rådgivende komité av partiveteraner skulle åpne for at ledere kunne trekke seg fra formelle posisjo­ ner uten å tape all innflytelse. Regjeringen skulle få større frihet i forhold til partiet samtidig som partiet fremdeles skulle være det ledende politiske senteret. Kongresser og konferanser skulle benyt­ tes som metode for å trekke arbeidere og funksjonærer med i beslutninger. Flertallsavgjørelser skulle brukes ved uenighet i parti­ et, og prinsippet ‘ett individ, en stemme’ skulle praktiseres. Dette ville styrke partiets ledelse og disiplin, ikke svekke parti­ et, avsluttet Deng.

Problemet med å fornye lederskapet Dersom reformpolitikken skulle kunne bli vellykket, måtte det skapes en ny generasjon av revolusjonære arvtakere. Problemet

DENG ISMEN

201

var at en hel generasjon av etter hvert nokså gamle kadre stod i veien for rekruttering av nye.183 Etter Maos død bestod kaderkorpset av flere grupper. En gruppe var de som hadde sluttet seg til partiet i revolusjonens tid­ lige fase og som hadde startet sin karriere i de frigjorte områdene. De var i seksti- og syttiårsalderen. En annen gruppe bestod av de kadrene som var blitt rekruttert under den anti-japanske krigen eller borgerkrigen som fulgte. De var i femtiårsalderen. De to gruppene var relativt fåtallige, men de besatte sentrale posisjoner på høyere nivå i partiet. De var rekruttert fra soldatenes og bønde­ nes rekker og hadde liten eller ingen utdannelse. Det var disse to gruppene det ble referert til når det ble snakket om ‘gamle kadrer’. Majoriteten av kadrene var kommet til etter 1949. De var bedre utdannet, men hadde ikke sluppet til i høyere stillinger. En fjerde gruppe var de som var rekruttert under Kulturrevolusjo­ nen. De hadde som oftest dårlig utdannelse og var ideologisk og politisk upålitelige, sett med dengistenes øyne. Etter 1978 var titusener av kadrer blitt rehabilitert. Disse kun­ ne regnes som pålitelige støttespillere for reformistene, men men­ te også at de etter år med forvisning fortjente makt, posisjon og sosial prestisje. Begrenset arbeidskraft og manglende profesjonalitet i et aldrende lederskap hemmet reformpolitikken. I 1982 var gjen­ nomsnittsalderen i Politbyrået 73 år. Partiet stod overfor en lederskapskrise i nær framtid, og Deng Xiaoping og Chen Yun fikk i 1982 tilslutning til et pensjoneringssystem for gamle kadrer. Tiltakene for å fornye lederskapet møtte motstand, av flere grunner. Tradisjonelt hadde politisk pålitelighet vært det viktigste kriteriet for lederskap. Mange tenkte at så lenge en kader ikke J

183 Hsi-Sheng Ch’i 1991; Melanie Manion, «The Cadre Manamagement Sys­ tem, Post-Mao: The Appointment, Promotion, Transfer of Party and State Leaders», The China Quarterly 102, 1985; Lowell Dittmer, «Patterns of Leadership in Reform China», Arthur L. Rosenbaum (red.), State & Society in China, The Consequences of Reform, Westview Press 1992; Hong Yung Lee, «From revolutionary cadres to bureaucratic technocrats», Brandy Womack (red.), Contemporary Chinese Politics in Historical Perspective, Cambridge University Press 1991.

202

KINESISK POLITIKK

gjorde feil, var det ingen grunn til å kaste ham eller henne. Dessu­ ten ble alderdom sett på som synonymt med visdom og modenhet. Erfaringer fra Kulturrevolusjonen hadde gjort mange eldre skeptis­ ke overfor yngre kadrer. De hadde også mer jordnære grunner til å holde fast ved posisjonene. Alt sosialt liv dreide seg for dem om politikk, og de materielle privilegiene var viktige i alderdommen. Pensjoneringsprogrammet var følgelig lite populært. Partikongressen i 1982 opprettet Den sentrale rådgivningskomiteen, ‘de eldstes råd’, for de toppkadrene som etter overtalelseskampanjer og løfter om materielle goder likevel ikke ville trekke seg tilbake. Deng Xiaoping var selv en av partiveteranene som stod for tur til å bli pensjonert. For å gå foran med et godt eksempel over­ for andre veterankadrer ble han medlem av Den sentrale rådgivningskomiteen (til 1987). Mange gamle kadrer var innstilt på å selge seg dyrest mulig. Den beste forsikringen for deres fortsatte innflytelse var om de fikk installert sine protesjeer som etterfølgere. En del kadrer sør­ get også for at deres egne barn ble sikret posisjoner før de selv trakk seg tilbake. I mars 1983 hadde bare 423 000 gamle kadrer trukket seg. Nye metoder måtte tas i bruk. En metode var å redu­ sere antall stillinger ved å definere dem som overflødige. I novem­ ber 1984 var 1,3 millioner gamle blitt pensjonert, og i løpet av 1986 håpet man på at nye 2 millioner ville følge. På Sentralkomi­ teens møte i september 1985 ble det gjort kjent at 131 gamle topp­ ledere, inklusive 10 medlemmer av Politbyrået, ville trekke seg til­ bake. Da korrigeringskampanjen ble avsluttet i 1987, var på det nærmeste en hel generasjon av makthavere permittert. De gamles makt var likevel ikke opphørt. Da Hu Yaobang kom i politiske vanskeligheter etter demonstrasjonene i 1986, benyttet de anledningen til på ‘et utvidet møte i Politbyrået’ å få ham fjer­ net. Hu hadde tidligere utfordret mange av dem som nå gikk inn for å kaste ham, til å trekke seg tilbake. Da partiet bestemte seg for å slå til mot demonstrasjonene på Tiananmen i juni 1989, var det et råd av de eldste som tok beslutningen. Deng Xiaopings sentrale lederrolle var i seg selv det klareste uttrykket for hvor kort man var kommet med å institusjonalisere prosedyrer for valg og fornyelse av lederskapet.

DENCISMEN

203

Lederskap var fremdeles et spørsmål om forbindelser, guanxi. Deng hadde et omfattende nettverk i hær og parti. Det ble av stor betydning for gjennomføringen av reformpolitikken. Hu Yaobang og Zhao Ziyang hadde også sine nettverk, men de kunne ikke måle seg med Dengs i innflytelse og omfang. Dersom Deng helt forlot lederposisjonene, kunne rivaliserende fraksjoner bli for sterke og hindre reformene. Ledere av Dengs egen generasjon vil­ le kunne stille seg i veien for Dengs støttespillere. Som en patriark samlet han rundt seg de menn han ønsket skulle overta. Han var likevel ikke i stand til å forhindre at begge de personene som han hadde fått i posisjon til å overta arven etter seg selv, først Hu Yao­ bang og senere Zhao Ziyang, måtte forlate sine stillinger etter press fra de moderate.

Deng og de militære Når Deng påtok seg vervet som leder av Militærkomiteen, gjen­ speilte dette generalenes makt. De kunne ikke akseptere en leder som ikke hadde den øverste autoritet i landet. Hua hadde ikke en slik posisjon. Bare Deng var akseptabel som øverste politiske leder for Folkets frigjøringshær. Deng skjønte at han selv måtte innta også den formelle posisjonen i Militærkomiteen dersom han skul­ le ha forhåpninger om å disiplinere hæren og få den til å under­ kaste seg partiets ledelse. I et forsøk på å styrke den politiske kon­ trollen med hæren, foreslo Deng at en tilsvarende militærkomité som den partiet hadde, også skulle opprettes under Den nasjonale folkekongressen. Målet var å definere hæren som et statsorgan på linje med andre deler av staten. Generalene hadde innsigelser, og resultatet ble at Deng overtok formannsjobben også i den nye Militærkomiteen, som en forsikring overfor generalene om at det var partiets og statens øverste autoritet, og intet mindre, de skulle ha å forholde seg til. Deng ble dermed sittende i både partiets og regjeringens Militærkomité. Den sivile kontrollen med hæren var dermed fremdeles en kontroll på generalenes premisser.

204

KINESISK POLITIKK

Hu Yaobang, generalsekretær i KKP fra 1979 og ansett som Deng Xiaopings etterfølger. Ble beskyldt for 'borgerlig liberalisering' ogfratatt sitt verv i 1987.

Den nye lederskapsgenerasjonen - ny vin på gamle flasker? Partiets plan var å fostre en ny generasjon av ledere. Deng hadde skissert en del krav til rekruttering i sin tale i august 1980. Parti­ kongressen i 1982 ble et gjennombrudd for rekrutteringen av nye ledere. 97 av Sentralkomiteens 210 medlemmer var nye. De var yngre og bedre utdannet og stod nærmere Dengs reformlinje. De militære utgjorde fremdeles 20 prosent av medlemmene, men det var en ny generasjon av militære som var blitt valgt inn. Gamle militærledere gikk over i Den sentrale rådgivningskomiteen som

DFNGISMEN

205

ble opprettet på kongressen, eller de forsvant ut av politikken.184 I 1983 ble det bestemt å trappe opp arbeidet med å rekruttere ‘en tredje tropp’ av ledere: godt utdannede kadrer under 60 år. ‘God’ klassebakgrunn skulle ikke lenger være et eksplisitt krav. Høy utdanning skulle være et viktig krav ved rekruttering. I begynnel­ sen av 1985 skulle 130 000 unge kadrer rekrutteres til toppstillin­ ger. I løpet av fem år skulle et nytt lederskap være konsolidert. På plenumsmøtet i Sentralkomiteen i 1985 skjedde det en ytterligere utskifting av medlemmer. De nye som kom til var i hovedsak unge med høy utdannelse. Fram til midten av 1986 var rundt 2 millioner yngre kadrer blitt rekruttert i lederposisjoner over fylkesnivå, et imponerende tall. Men hva kjennetegnet disse nye lederne? Hvordan var de blitt valgt, hvem var de og hvilke kvalifikasjoner hadde de? Ifølge rekrutteringsprogrammet skulle de nye kandidatene ha støtte i folket og nomineres på ‘demokratisk vis’. Deres skikkethet skulle avklares gjennom undersøkelser i partiorganisasjonen, og anbefalingen skulle godkjennes av lederskapet på samme nivå og nivået over. Men i praksis ble det med snakket når det gjaldt mas­ senes deltakelse i arbeidet med å rekruttere en ny lederskapsgenerasjon. I partiorganisasjonenes arbeid med vurdering av kandida­ ter viste det seg at gamle kriterier for lederskap fortsatt ble benyt­ tet, med vektlegging på ideologi, klassebakgrunn og vandel. Profe­ sjonell kapasitet kom i andre rekke. I stor grad ble det også snakk om opprykk framfor rekruttering av nye krefter utenfra. I utvelgelsesprosessen kom partisekretærene til å spille en helt sentral rolle, og deres bekjentskapskrets i organisasjonen var ofte ganske begrenset. En skepsis til unge mennesker generelt førte også til at kandidater som eldre ledere vurderte som ‘sikre’ og lojale, ble favorisert. Men det største problemet ved utvelgelsesprosessen var det omfattende maktmisbruket fra ledende kadrers side der de favoriserte sin egen familie og fremmet egne fraksjonsinteresser i partiet: «alder er en fordel, eksamenspapirer er nødvendige, tidli­ gere arbeid viktig referanse, men personlige forbindelser (guanxi)

184 Hsi-Sheng Ch’i, 1991:18-19.

206

KINESISK POLITIKK

er avgjørende».185 Fraksjonalisme førte til at rekrutteringspolitik­ ken nørte opp under gamle motsetninger og blokkerte rekrutte­ ring av mange kvalifiserte unge kadrer. Familiebasert rekruttering, nepotisme, er en gammel tradisjon i Kina. Den ble mindre synlig etter kommunistenes maktovertakel­ se, men kom etter hvert til å bli et utbredt fenomen også i Folkere­ publikken.186 Nepotisme kan føres tilbake til en nedarvet klankul-

tur, og ble fremmet gjennom utdannelsessystemet og byråkratiet. I 1950- og 1960-årene hadde barn av toppkadrer adgang til de bes­ te skolene. Mange fikk utdannelse i Sovjet. Det var denne genera­ sjonen som stod klar til å overta i 1980-årene. Et stivbent byråkrati gjorde at forfremmelse gjennom forbindelser ble den letteste og smidigste løsningen. Det kunne for eksempel være nyttig for en organisasjon å rekruttere barn av innflytelsesrike kadrer for der­ med å utvide sitt gzzazzxfnettverk. Ettersom det var færre stillinger enn rekrutter, begynte grupper av eldre kadrer å konkurrere med hverandre om å få sine barn i posisjoner. I 1985/86 beskyldte en gruppe kadrer en annen for korrupsjon. Deng og Hu Yaobang grep inn med advarsler. Hu foreslo foran den 13. partikongressen i 1987 at barn av seniorledere ikke skulle kunne velges til Sentral­ komiteen med mindre de var særlig kvalifiserte. Dette førte til skarpe protester og bidro senere til Hus avgang. På kongressen ble ytterligere 9-10 barn av seniorledere valgt inn i Sentralkomite­ en, og 2 til Politbyrået. På Den nasjonale folkekongressen året etter skjedde tilsvarende. Et problem var at mange barn av gamle kadrer hadde blitt for­ fulgt under Kulturrevolusjonen og mistet adgang til høyere utdan­ nelse. De var nå på desperat jakt etter arbeid, og familieforbindelsene ble ofte avgjørende for deres yrkeskarriere. Til tross for at mange gjorde motstand mot pensjonering på grunn av alder, kom denne kampanjen beleilig for de samme gamle kadrenes eget

185 Hsi-Sheng Ch’i 1991:90. 186 Murray Scot Tanner og Michael J. Feder, «Family Politics, Elite Recruitment and Succession in Post-Mao China», The Australian Journal of Chinese Affairs, 1992:89-119; Thomas Gold, «After Comradeship», The China Quarterly 104, 1985:657-675.

DENGISMEN

207

avkom. Det er også tvilsomt om skoleringsprogrammene for de nyrekrutterte kadrene bidro til å heve deres profesjonalitet som

ledere i noen særlig grad. De gamle kadrene var blitt fjernet fra formelle posisjoner i løpet av få år. Men sentralt i partitoppen øvde de fremdeles stor innflytelse gjennom ‘de eldstes råd . De fikk også stor innflytelse på rekrutteringen av ‘den tredje troppen’, sammen med andre ledere: Resultatet var at [...] rekruttering ble en privat æffære mellom den som hadde posisjoner og deres personlige favoritter slik at hundre­ tusener av ledere i bokstavelig forstand rekrutterte sine egne arvtakere

på grunnlag av sine egne personlige preferanser. På denne måten

representerte valget av ‘den tredje troppen’ på 1980-tallet i virkelig­ heten et tilbakeskritt i forhold til slik det hadde vært tidligere under kommunistenes styre så vel som under nasjonalistene og keiserimperi­

et. Privatiseringen av rekrutteringsprosessen i 1980-årene var så omfat­ tende at det må oppsummeres som et alvorlig tilbakesteg for Kinas politiske utvikling. Den skapte en farlig presedens for framtiden.| s'

Et mål for reformene hadde vært å endre den byråkratiske kultu­ ren. Det er tvilsomt om resultatet i forhold til dette målet kan opp­ summeres som særlig vellykket. LTtvelgelsen av rekrutter ble kont­ rollert av de gamle byråkratene og skjedde i deres ånd. Mange nye kadrer fortsatte bare forgjengernes praksis. De som ble rekruttert utenfra byråkratienes egne rekker, måtte langt på vei kompro­ misse med det gamle regimet for å kunne fungere. Et stort problem som reformistene hadde påpekt, var lederska­ pets manglende legitimitet i befolkningen. Rekrutteringen av nye ledere skulle ifølge intensjonene skje på ‘demokratisk’ vis og i tråd med masselinjens prinsipper. Saken var at utover på 1980-tallet ble betydningen av massebevegelser nedtont. Dette skjedde som en del av avideologiseringen av partiet - og delvis også som et resultat av vestlig innflytelse. Den måten rekrutteringen skjedde*

187 Hsi-Sheng Ch’i 1991:113.

208

KINESISK POLITIKK

på, bidro ikke til å styrke lederskapets legitimitet. Tvert imot voks­ te misnøyen med lederne, og med deres korrupsjon og maktmis­ bruk, som vi senere skal se.

Enda en målsetning man i utgangspunktet hadde satt seg, var å institusjonalisere prosedyrer for lederskapsutvelgelse. Praksis i rekrutteringen av ‘den tredje troppen’ gir få eller ingen indikasjo­ ner på at et mer rasjonelt system, bygd på legale prosedyrer, er under utvikling. Det synes å være en forestilling blant den nye ledergenerasjonen, som i den gamle, at posisjonene er livslange. Selv Deng regnet med at det nye lederskapet ville komme til å bli sittende i rundt tyve år. Det kan synes som om lederprogrammene som ble gjennomført i 1980-årene, var en engangsforeteelse for å løse spesielle problemer.

Men en ny type ledere erstattet en generasjon revolusjonære. Deres politiske fortid var forskjellig, de hadde høyere utdannelse og de var mer reformorien terte og pragmatiske. Re vol usj on sge ne rasjo­ nen var i ferd med å bli erstattet av ‘byråkratiske teknokrater’.188

o

'Åndelig forurensning' og korrupsjon I 1983 holdt Deng en tale i Sentralkomiteen der han uttrykte bekymring for den innflytelsen vestlige bøker, filmer og musikk hadde fått på kinesisk ungdom etter den åpne dørs politikk. En hard kjerne av veterankadrer benyttet nå anledningen til å få opp­ slutning om å starte en kampanje mot ‘åndelig forurensning’. Den hadde en dobbel hensikt. De intellektuelle skulle passe mun­ nen, og de mest radikale av reformistene burde passe seg. Tiltak mot ‘åndelig forurensning’ ble gjennomført, og i løpet av få måneder utviklet det seg en kampanje som liknet på antihøyrekampanjen mot intellektuelle i 1957. Bøker ble konfiskert, libera­ le syn på marxismen ble angrepet, og ‘borgerlig liberalisering’ ble kritisert. I 1984 ble bremsene satt på før kampanjen hadde rukket å bli en landsomfattende massekampanje. En grunn til det var at

188 HongYung Lee 1991:194-197.

DE NG ISME N

209

utenlandske investorer begynte å tvile på oppriktigheten i åpen dør-politikken.189 Etter denne kortvarige kampanjen ble det igjen vist større åpenhet for intellektuell utfoldelse. Fang Eizhi, Kinas Sakharov’, lanserte uttrykket ‘intellektuell ideologi for å begrun­ ne nødvendigheten av teoretisk frihet på universitetene. Igjen lot ikke reaksjonen fra fraksjonen av moderate reformister vente lenge på seg. Chen Yun, som ledet partiets disiplinærkomité, gikk til felts mot ‘dekadent kapitalistisk ideologi’, og en kampanje mot ‘borgerlig liberalisering’ utviklet seg. Den nådde sitt foreløpige høydepunkt etter studentdemonstrasjonene i 1986-87 da Flu Yaobang ble gjort ansvarlig og måtte gå fra stillingen som partileder. Studenter som hadde demonstrert, ble sendt til fabrikker og ut på landsbygden for å korrigere sine borgerlige tendenser. Både de økonomiske og de politiske reformene førte til omfat­ tende korrupsjon.190 Tre forhold synes å ha bidratt til en slik utvikling. For det første førte desentralisering av makt til lavere organer til muligheter for maktmisbruk. For det andre styrket desentralisering av økonomiske beslutninger lokale patron-klientnettverk. For det tredje åpnet markedsliberalismen for spekula­

sjon i offentlig regi. Spredning av makt til lavere organer førte til knoppskyting i lokal virksomhet. Den kom til uttrykk ved en sterk vekst i antall ansatte i parti- og regjeringsvirksomhet. Statlig ansatt personell økte fra 18 millioner i 1978 til 33 millioner i 1990. Et annet uttrykk for knoppskytingen var en dramatisk vekst i administrative virksomheter og sosiale og kulturelle sammenslutninger for å for­ svare og fremme profesjonelle interesser. Dette var institusjoner i grenselandet mellom offentlig og privat virksomhet. De nøt offentlige privilegier, men var samtidig ‘uavhengige kongedøm­ mer’. De opererte i det offentliges navn, og utnyttet offentlige midler, men tilegnelsen av fordeler eller utbytte var privat. 189 Wang 1992:218. 190 Ting Gong, The Politics of Corruption in Contemporary China, Praeger 1994; Jean Oi, «Market Reforms and Corruption in Rural China», Studies in Comparative Communism 22, 1989; Clemens Stubbe Østergaard, «Explaining China’s Recent Political Corruption: Patterns, Remedies, and Counter Strategies at the Local Level», Corruption and Reform 1, 1986.

210

KINESISK POLITIKK

Desentralisering av makt førte til at ansatte både økonomisk og politisk ble mer avhengig av arbeidsenhetene og at de personli­ ge båndene til lederne på arbeidsplassene fikk økt betydning.191192 Patron—klient-karakteren i forholdet mellom ledere og ansatte ble forsterket. Dette fortsatte ved innføringen av ansvarssystemet for bedriftsledere. Retten som et foretak hadde til å beholde en øken­ de andel av fortjenesten, ble ofte brukt til å bygge opp et belønnings- og sanksjonssystem som direktørene kontrollerte. Den tra­ disjonelle måten å fremme personlige interesser på gjennom nett­ verk, guanxi, fikk økt betydning. Data fra intervjuundersøkelser i kinesiske byer synes å bekrefte dette.19- De intervjuede mente at det hadde skjedd en stor ‘men­

talitetsforandring blant folk i løpet av dengismens reformperiode. Svarene på en del spørsmål som angår mellommenneskelige relasjoner kan bidra til a belyse omfanget av klientilisme og per­ sonlige nettverksforbindelser (tabell 1).

191 Andrew G. Walder, Communist Neo-Traditionalism: Work and Authority in Chinese Industry, University of California Press 1986. 192 Undersøkelsen ble gjennomført i 1988, 1991 og 1993 i 40 større byer i Kina. Intervjuingen ble utført av et meningsmålingsinstitutt i Beijing. Ca. 2400 personer ble intervjuet hver gang. Den siste undersøkelsen i 1993 var et felles prosjekt mellom Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen og instituttet i Beijing. I forbindelse med masseintervjuene i 1993 ble det foretatt dybdeintervjuer i Beijing høsten 1993.

DENGISMEN

211

Tabell 1

Spørsmål: Godtar du følgende påstander?

Prosentandel av spurte

korrekt

vet ikke

galt

«Når alt kommer til alt, er forhold mellom mennesker et bytte­ forhold.»

1988 1993

53 51

10 13

37 35

«Nå til dags dreier menneskelige forhold seg om gjensidig

utnyttelse.» 1988 1993

65 59

22 30

13 10

«For å oppnå noe må man ydmykt be andre om tjenester.» 1988 1993

71 61

17 23

12 15

«Følelsen av å stå i takknemlighetsgjeld er uten ende.» 1988 1993

64 65

18 23

18 12

Svarene kan tolkes som uttrykk for at folks relasjoner er sterkt pri­ vatiserte. Inntrykkene fra dybdeintervjuene er at dette er noe som har tiltatt i løpet av dengismens reformpolitikk. Folks relasjoner til hverandre er i stor grad motivert av et ønske om personlig vinning. Det var ingenting som tydet på økende kollektiv mentalitet ved at folk organiserte seg for å fremme sine interesser. De mellommen­ neskelige avhengighetsbåndene er fremdeles svært sterke og klart viktigere enn kollektive sammenslutninger som for eksempel fag­ foreninger. Når intervjupersonene grupperes etter yrke, viser det

212

KINESISK POLITIKK

seg at høyere tjenestemenn og folk med ledende stillinger i pro­ duksjonslivet i klart mindre grad enn andre grupper aksepterer påstandenes gyldighet. En forklaring kan være at det nettopp er elitene som drar størst nytte av de personlige nettverkene. De har større muligheter til å sanksjonere eller belønne andres handlin­ ger. for øvrig har mennesker med makt en tilbøyelighet til å baga­ tellisere sin innflytelse fordi den offisielle normen er likhet. Svindel, bestikkelser, underslag, luksuriøse banketter og bygging av ekstravagante boliger har tiltatt og fått store dimensjoner. En vik­ tig kilde til berikelse har vært lederes råderett over offentlige midler. ‘Offentlig spekulasjon’ var et fenomen som økte sterkt i omfang. Det ble organisert virksomheter i tilknytning til offentlige administrasjonsapparater. Disse virksomhetene skjøt opp som paddehatter. I 1985 fantes det hele 320 000 av dem. Etter en sane­ ring i 1986, vokste antallet igjen til 477 000 i 1988. De hadde da hele 41 millioner ansatte.193 Syv hundre av dem ble styrt direkte fra regjeringskontorer, noen var kontrollert av høyere kadrer på individuell basis, mens andre igjen var etablert av pensjonerte kadrer og barn av høyere embetsmenn. Denne utviklingen var blitt stimulert av myndighetenes politikk som gikk ut på å stimule­ re og bringe til utfoldelse den enkeltes initiativ. Oppfinnsomhet i å få til en eller annen form for virksomhet skulle belønnes.

Den viktigste kilden til fortjeneste for disse virksomhetene, som lå i grenselandet mellom det offentlige og det private, var det doble prissystemet. Hvis man var offentlig tjenestemann og hadde en slik virksomhet, kunne man kjøpe råvarer og produkter av alle slag som var produsert i statlige foretak. Prisene var lave og bestemt ved admi­ nistrative beslutninger. Varene kunne bearbeides eller selges direkte videre på markeder der prisene ble bestemt av tilbud og etterspørsel. Fortjenestene lå i forskjellen mellom statspriser og markedspriser. Fortjenestene kunne være svært store. En annen inntektskilde var salg av lisenser fra det offentlige. Det kunne dreie seg om retten til å produsere varer som var særlig etterspurte. Formelen for økonomisk suksess på grunnlag av denne typen forretningsvirksomhet ble på fol-

193 Gong 1994:130.

DENG ISMEN

213

kemunne oppsummert slik: ‘penger (til bestikkelse) + ansikt (person­

lige forbindelser og nettverk) + dokument (løyve)’. Politisk makt var igjen blitt viktigste kilde til rikdom for de kinesiske embetsmennene, som det hadde vært for keiserimperiets mandariner. Spørreundersøkelsene viser at bybefolkningen i økende grad

har oppfattet det politiske systemet som korrupt (tabell 2). Tabell 2

Det nåværende styret er:(prosent av spurte i hver gruppe)

korrupt 1988 1993

renslig 1988 1993

Alle spurte

39

60

22

10

‘intellektuelle’ ‘funksjonærer’ ‘arbeidere’ ‘embetsmenn/direktører ‘partimedlemmer’

54 47 29 35

68 62 56 45 62

14 17 29 18

6 8 12 16 8

Mens 39 prosent av de spurte i 1988 mente at styret var korrupt, mente 60 prosent det samme fem år senere. Intellektuelle var de mest kritiske, embetsmenn og direktører de minst kritiske. Partiledelsen satte kamp mot korrupsjon på dagsordenen i

1988. Zhao Ziyang beskrev situasjonen og problemet slik: [...] underslag, bestikkelser, utpressing, spekulasjon, ekstravaganse,

og ødselhet som finnes blant noen parti- og statskadrer er det folket

hater mest [...] og det skader omdømmet til partiet og regjeringen. Dersom dette problemet ikke blir løst, vil vi tape folkets støtte.1 4

Zhao mente at korrupsjon var et uunngåelig resultat av reform­ politikken og foreslo blant annet å gå enda raskere fram med å 194 Gong 1994:136.

214

KINESISK POLITIKK

reformere prissystemet. I dette skal han ha fått støtte fra Deng Xiaoping1 men ikke fra Li Peng. Li Peng foreslo ideologisk kor­

rigering og sterkere statssentralisme. Zhao måtte gjøre tilbaketog og en antikorrupsjonsbevegelse ble satt i gang. Det skjedde imidlertid lite før studentdemonstrasjonene våren 1989 satte søkelyset på den omseggripende økonomiske kriminali­ teten. Selv om demonstrasjonene ble fordømt av partiledelsen som ‘kontrarevolusjonær oppstand’, vedgikk både Zhao og Deng at korrupsjonen og dens konsekvenser var en del av forklaringen på uroen. Etter at demonstrasjonene var slått ned, ble det igjen offisielt fokusert på korrupsjonsproblemet. Første juli 1989 ble det vedtatt en resolusjon som skulle begrense ledende kadrer og deres familiers mange ulike privilegier. Flere hundre tusen saker ble rapportert etter at folk var blitt oppfordret til å melde fra. Mange, men langt færre enn det som ble rapportert, ble etterfors­ ket etter et nytt lovverk mot korrupsjon. Virksomheten til administ­ rative foretak ble begrenset og 90 prosent av de vel 13 000 virksom­ hetene som ble drevet fra parti- og statskontorer ble oppløst. Men kampanjen hadde sine begrensmnger. Et problem var at skillet mellom hva som ble oppfattet som korrupt og hva som var normale markedsaktiviteter, var uklart og varierende. Forskjellig politikk ble praktisert i ulike områder av landet. Mange regjeringsfoietak fortsatte med sin salgsvirksomhet etter å ha omdefinert foretakene til private bedrifter. Flere korrupte aktiviteter var fel­ lesaktiviteter mellom offentlige og private. De var vanskelige å ramme og mange aktiviteter hadde støtte fra høyeste hold i parti og stat. Oppfatningen blant folk var at de store forbryterne fikk gå fri mens de små ble straffet.

Korrupsjonen kan forstås som uttrykk for et institusjonelt pro­ blem ved reformpolitikken. Statsautoritet var blitt desentralisert til lavere nivå for administrasjon uten at det var etablert nye organer for kontroll. Mangel på innføring av prosedyrer og lovverk ga de som fra før hadde mye makt og innflytelse, enda større spillerom.

195 Goodman 1994:107.

DENGISMEN

215

Demokratibevegelsen i 1989 Reaksjonen på demonstrasjonene i april-juni 1989 var uttrykk for hvor reformpolitikerne satte grensene for ytringsfrihet og politisk

deltakelse. Kravene som stod å lese på demonstrantenes paroler og vegg­ aviser i 1989, var stort sett forenlige med de politiske reformene Deng satte på dagsordenen i sin tale i 1980. Det ble stilt krav om ‘demokrati’ og ‘frihet’ og demonstrantene rettet sterk kritikk mot korrupsjon, private privilegier og livslange lederverv. 1989-bevegelsen startet som en studentdemonstrasjon etter

Hu Yaobangs død den 15. april. Hu var blitt tvunget til å gå av som generalsekretær i 1987 fordi han hadde uttalt seg positivt om studentdemonstrasjonene året i forveien. Etter hans død i april 1989, samlet studenter seg til en minnestund på Beijing universitetet. De rettet sterk kritikk mot Kommunistpartiet og regjeringen. Møtet innledet en demonstrasjonsbølge som etter hvert fikk base på Tiananmen og spredte seg til alle de større byene i Kina. Stu­ dentene møtte sympati fra andre befolkningsgrupper. Eldre intel­ lektuelle støttet studentenes krav, arbeidere deltok i demonstra­ sjonene og befolkningen i Beijing opptrådte som skjold mellom de marsjerende studentene og politiet. Også folk fra propagandaministeriet ble sett marsjerende under paroler for ‘demokrati og mot korrupsjon i Beijing. Selv om bevegelsen fikk bred folkelig støtte, var det studenter og intellektuelle som satte dagsordenen. Andre deler av befolk­

ningen stilte i liten grad under egne paroler. I det tradisjonelle Kina utgjorde ‘de lærde’ samfunnets over­ klasse. De var utdannet i konfutsianismens lære og moral, og de hadde følt ansvar for å kritisere landets ledere i den grad de ikke styrte i tråd med sitt ‘himmelske mandat . I forlengelse av denne historiske tradisjonen ble kommunistlederne i 1989 kritisert for at de styrte til sitt eget og ikke til folkets beste. Korrupsjon og private privilegier til en liten overklasse av ledere ble sett som tegn på en sviktende moral hos den politiske ledelsen. Studentenes hoved­ krav var en dialog med Kommunistpartiets ledere. Gjennom dia­ log ønsket studentene å hjelpe landets ledere til å styre Kina i rik-

216

KINESISK POLITIKK

Studentdemonstrasjonerpå Tiananmen i mai 1989.

tig retning, mot en modernisering av det politiske systemet. Å få fjernet KKP fra makten var ikke et sentralt krav. Demonstrantene krevde ‘demokrati’, men det var et ‘demokrati’ som skulle styrke og ikke svekke Kommunistpartiet. Demonstrantene hevdet at demokratiseringsprosessen måtte styres av Kommunistpartiet. Men partiet måtte ledsages av folket, representert ved de intellek­ tuelle (inklusive studentene). Det ble ikke stilt krav om at den fol­ kelige deltakelsen i politikken skulle inkludere bøndene, som fremdeles talte mer enn 60 prosent av Kinas befolkning. De intel­ lektuelle så på seg selv som en moralsk elite som fortjente å bli hørt. Arbeiderne som fra midten av mai deltok aktivt i demonstra­ sjonene til støtte for studentene, fikk ingen varm velkomst.196 Stu­ dentene prøvde å holde dem borte fra bevegelsens hovedkvarter. En av studentlederne, Chai Ling, hevdet at det var fare for at arbeiderne ville være mer voldelige enn dem selv og at de ikke var

196 Elisabeth J. Perry, «Casting a Chinese «Democracy» Movement: The Roles of Students, Workers, and Entrepeneurs», Jeffery N. Wasserstrom og Elisabeth J. Perry (red.), Popular Protest and Political Culture in Modem China. Leamingfrom 1989, Westview Press 1992:146-164.

DENGISMEN

217

villige til å ofre sine liv for Kina.197 Ved å sultestreike demonstrer­ te studentene sin patriotisme. De var villige til å ofre sine liv for Kinas framtid. Demonstrantenes støtte til Kommunistpartiets lederskap kan forstås på bakgrunn av en frykt for kaos, som står sterkt i dagens Kina. Intervjuer som ble gjort i Beijing høsten 1993, bekreftet den­ ne frykten. Selv de som var mest kritiske til dagens ledere, mente at Kina må styres av ett sterkt parti. Orden er viktigere erm rettigheter, ikke bare for kommunistlederne, men også for befolkningen. Det var et splittet lederskap i Kommunistpartiet som ble kon­ frontert med studentenes krav. Li Peng198 og Deng Xiaoping stemplet demonstrantene som en liten gruppe ‘kontra-revolusjonære elementer’, mens generalsekretær Zhao Ziyang ønsket å gå i dialog med studentene. Den harde linjen vant fram og Zhao mis­ tet sin posisjon i partiet. Splittelsen i partiet er blitt brukt som for­ klaring på at demonstrasjonene fikk utvikle seg over så lang tid og ble så omfattende.199 Demonstrantenes paroler innebar krav om demokrati (minzhu) og rettigheter (quan). Men hva betydde politiske rettigheter og demokrati for kinesere som var vokst opp innenfor en autoritær samfunnsstruktur? I vestlige land ble rettigheter kjempet fram av borgerskapet og senere arbeiderklassen innen rammen av en kapitalistisk utvik­ ling. Individet stod sentralt, og beskyttelse av enkeltmenneskets rettigheter ble en grunnpilar i vestlige demokratier. Kineserne som demonstrerte i 1989 hadde vokst opp i en annen tradisjon. En tradisjon hvor kollektivet, det være seg familien eller arbeids­ enheten, har stått sentralt. Samtidig brakte den raske økonomiske

197 Fra et intervju med Chai Ling referert i Han Minzhu, Cries for Democracy. Writings and Speeches from the 1989 Democracy Movement, Princeton Univer­ sity Press 1990. 198 Li Peng (1928-) kom fra Sichuan-provinsen. Han ble medlem av partiet i 1945. Han ble utdannet til ingeniør i Sovjet. Etter 1978 ble han energi­ minister. Han ble medlem av Politbyrået i 1985, statsminister og medlem av Den stående komité i 1987. Li Peng var Zhou Enlais adoptivsønn. 199 Se Andrew G. Walder, «The Political Sociology of the Beijing Upheaval of 1989», Problems of Communism, september-oktober 1989:30-40.

218

KINESISK POLITIKK

En ubevæpnet kineser stiller seg i veien for stridsvogner som ruller inn på Tiananmen for å stoppe demonstrasjonene. Demonstrantene møtte stor sy mpati fra befolkningen i Beijing.

utviklingen og den eksplosive økningen i informasjon fra utlandet med seg nye ideer om frihet og demokrati. Beskrivelser på vegg­ aviser våren 1989 viste at studentene hadde kunnskap om vestlige demokratier. Demokrati ble omtalt som folkestyre hvor politiske beslutninger og valg av ledere er institusjonalisert og hvor det eksisterer en maktdeling.200 Når det kom til konkrete eksempler 200 Han Minzhu 1990:34.

DENGISMEN

219

på hvordan en demokratiseringsprosess kunne gjennomføres i Kina, var det derimot et elitistisk syn som kom til uttrykk. Demo­ krati var mer en betegnelse på et styre til det beste for folket, enn et styre med folkelig deltakelse basert på individuelle rettigheter. I konfutsianismen var folkets velferd målestokk for hvorvidt herske­ ren styrte i tråd med sitt mandat. For demonstrantene i 1989 var det også folkets velferd og ikke politiske rettigheter som stod sent­ ralt. Målet var kollektivets, hele det kinesiske folkets beste, og ikke frihet for det enkelte individ. Dengs tale i 1980, og igjen i 1986,201 var uttrykk for at det også i ledelsen ble innsett at en vellykket økonomisk utvikling var avhengig av politiske endringer. Det har vært et vedvarende dilemma for kommunistene at de har ønsket de økonomiske gevinstene ved reformer, mens de har sett det nødvendig å under­ trykke de politiske følgene av en moderniseringsprosess. Den 4. juni 1989 ryddet Folkets frigjøringshær Tiananmen for demonst­ ranter, og 2500 sivile anslås å ha blitt drept. Da Deng oppsummerte hendelsene på Tiananmen for en del militærledere 9. juni 1989, fant opprørerne ingen nåde i hans tale. De var ‘dårlige mennesker’ som ville ‘etablere en borgerlig republikk som var fullstendig avhengig av Vesten’. Men fordi par­ tiet fremdeles hadde kamperfarne veteraner som raskt så farene, hadde det vært mulig å ri stormen av, ifølge Deng. Veteranene i partiet iverksatte en rekke tiltak etter at opprøret i 1989 var slått ned: de fjernet partiledere som hadde vist seg vaklevor­ ne, blant dem partisekretæren Zhao Ziyang; de forsøkte å stramme opp den politiske indoktrineringen med en kampanje mot skadelig vestlig innflytelse; det ble innført ni måneders militærtrening for førsteårsstudenter og jevnlige militærøvelser ved universitetene; det ble iverksatt økonomiske innstramningstiltak for å få ned inflasjo­ nen; og de forsøkte å fjerne den sosiale og politiske basisen for auto­ nome organisasjoner ved å arrestere lederne. Kimene til uavhengige organisasjoner ble dermed knust. Den økonomiske reformpolitik­ ken ble etter kort tid fortsatt i samme tempo som tidligere. 201 I 1986 satte Deng igjen politiske reformer på dagsordenen på et møte i Politbvrået.

220

KINESISK POLITIKK

Zhao Ziyang overtok som generalsekretær etter Hu Yaobang i 1987 og ble ansett som den som nå ville bringe arven fra Deng videre. Etter demonstrasjo­ nene på Tiananmen i 1989 ble han beskyldt for å ha vært for imøtekommende overfor demonstrante­ ne ogfratatt vervet som generalsekretær.

Lederne oppsummerte at den politiske krisen var uttrykk for at partiet hadde mistet kontrollen med utvelgelse av ledere. Flere kadrer i ledende posisjoner, ikke minst i massemedia, hadde demonstrert illojalitet overfor den sentrale partiledelsen. Ansvaret ble tildelt de kaderreformene som Zhao Ziyang hadde lansert på den trettende partikongressen i 1987.202 Utnevnelser til toppstil202 Zhao Ziyang, «Advance along the road of socialism with Chinese characteristics», Beijing Review 45, 1987.

DENCISMEN

221

linger ved universiteter, i bedrifter og i statstjenesten var blitt desentralisert. Denne politikken var et ledd i forsøket på å trekke et klarere skille mellom partiets og statens oppgaver. Ved en desentralisering av utnevnelser hadde Zhao forsøkt å gjøre provinsledere til medansvarlige for reformpolitikken og skape en motvekt mot det sentrale byråkratiet i Beijing. Etter 4. juni 1989 stilte de sentrale partilederne seg som opp­ gave å styrke partiets ledelse når det gjaldt utnevnelser i sentrale stillinger. Den sentrale nomenklaturen^’ ble revidert. I 1990 ble det vedtatt at ledelsen over sentrale massemedia skulle underleg­ ges Politbyrået direkte. En omfattende utrenskning fant sted i par­ tiets hovedorgan Folkets Dagblad. Effektene av tiltakene for å styrke kontrollen med utnevnelser, har sannsynligvis vært beskjedne: Femten år med økonomiske reformer og en relativ styrking av lokal-

makt har svekket partiets nomenklatura-system. Partiet er formelt sett

fremdeles i stand til å sikre at dets kandidater blir valgt til lederposi­ sjoner. Men den gjensidige avhengigheten mellom sentrale ledere og provinslederne har betydd at utnevnelser sannsynligvis ofte er resultat

av kjøpslåing og forhandling blant fraksjoner av ledere som er opptatt av å bygge og opprettholde personlige nettverksrelasjoner. En hensikt er nettopp å sikre balansen mellom fraksjonene.203 204

Da veteranene tok styringen i 1989 og i realiteten avsatte parti­ lederen Zhao Ziyang, opphørte partiet å fungere som legal institu-

203 Nomenklatur betyr navneliste og refererer seg i kommunistiske systemer til lister av politiske posisjoner med angivelse av hvem som har myndighet til utnevning eller rett til å godkjenne eller forkaste utnevninger. Slike lis­ ter finnes på ulike nivåer i partiet. Den sentrale nomenklaturen i KKP har to deler. Den første delen er en liste over jobb ti tier som administre­ res sentralt. Da den ble revidert i 1984 omfattet den 5000 stillinger. Tal­ let ble redusert til 4100. Den andre delen er en liste på flere titusen stil­ linger. Utnevninger til stillinger på denne listen kan underkjennes av sentrale partimyndigheter. John P. Burns, «Strengthening Central CCP Control of Leadership Selection: The 1990 Nomenklatura», The China Quarterly 138, 1994. 204 Burns 1994:474.

222

KINESISK POLITIKK

sjon. Handlingen stod klart i motsetning til de intensjonene Deng hadde gitt uttrykk for i talen om politiske reformer i 1980. Kanskje gjorde Deng mer skade på institusjonene ved denne handlingen enn Mao hadde gjort under Kulturrevolusjonen.205

Partikongressen 1992: Radikalernes endelige seier? Etter begivenhetene i mai-juni 1989 fikk Jiang Zemin den formel­ le lederposisjonen i partiet. Han ble partiets sekretær og dermed partileder. Som leder for Militærkomiteen ble han øverste kom­ mandant for de væpnede styrkene. Han var det tredje forsøket fra Dengs side på å utpeke en etterfølger. Hvilke forutsetninger hadde Jiang Zemin for å overta Dengs rolle som autoritativ megler eller balansør mellom fraksjonene? Hvordan Jiang ble utvalgt til å bekle partiets lederstilling er uklart.206 Hans familie tilhørte revolusjonens martyrer. Han had­ de vært borgermester i Shanghai. Han ble regnet for å være både ‘rød’ og ‘ekspert’ med et fleksibelt syn på økonomiske reformer, og han var motstander av politisk liberalisering. Han var en dre­ ven politiker som hadde kommet styrket ut av de fleste kampanje­ ne etter 1949. Han hadde valgt en hard linje overfor studentene som demonstrerte i 1986, og hans tidlige støtte til en hard linje overfor demonstrasjonene i 1989, sikret ham tillit hos partiveteraner. Hans pragmatisme er en garanti for stabilitet, noe som kan virke beroligende på alle grupper med interesser knyttet til det bestående makthierarkiet. Han mangler det omfattende personli­ ge nettverket som ga Deng styrke, men han sitter i de to avgjort viktigste formelle posisjonene i systemet, som partiets leder og som øverste leder for det militære. Viktig er at han støttes helhjer­ tet av Deng Xiaoping. Li Peng har vært oppfattet som Jiangs fremste utfordrer til stillingen som øverste leder. Li var Chen Yuns

205 Harlan W. Jencks, «China’s Army, China’s Future», Goodman og Segal (red.) 1991:131. 206 You Ji, «Jiang Zemin’s formal and informal sources of power and Chinese elite politics after 4 June 1989», China Information 2, 1991.

DENGISMEN

223

viktigste støttespiller i fraksjonen av moderate reformister. Utad har Li ogjiang imidlertid framstått enhetlig. Den fjortende partikongressen207 ble en seier for Deng Xiaopings politikk med å gjennomføre en rask økonomisk omdannelse nten demokratiske reformer. Kongressen var den første etter begi­ venhetene i 1989 og etter omveltningene i Sentral- og Øst-Europa. 1 forhold til befolkningen hadde partiet et legitimitetsproblem. Det var usikkerhet blant topplederne om hva de neste stegene i reformpolitikken burde være. En stemning var at den politiske kontrollen måtte økes og at det måtte legges mer vekt på ideolo­ gisk arbeid. En annen oppfatning var at den økonomiske refor­ men burde begrenses (Chen Yun) og en tredje at de økonomiske reformene skulle fortsette med uforminsket styrke. Den siste stra­ tegien stod Deng Xiaoping for. Noen mener at Dengs strategi var uttrykk for en erkjennelse av at partiet var blitt ideologisk banke­ rott og at den eneste muligheten for å sikre støtte i befolkningen nå var å bedre folkets materielle levestandard. Kanskje var dette også den eneste sjansen for partiet til å bevare initiativet i refor­ mene som nå utviklet seg raskt i kraft av sin egen dynamikk. Deng fryktet at en reversering av reformene kunne føre til at partiet mis­ tet makten. Deng brukte sin autoritet til å fremme sitt syn. I februar 1992 foretok han en inspeksjonsreise til Sør-Kina og de økonomiske sonene. Den var et signal om at reformpolitikken ville fortsette i høyt tempo, og rapporten som ble utarbeidet etter reisen konklu­ derte med en ønskelig vekst i nasjonalproduktet på 10 prosent. Deng ga også uttrykk for at Hu Yaobang og Zhao Ziyang hadde vist seg altfor imøtekommende overfor kravene om ‘borgerlig liberalisering’. Statsminister Li Peng mente at en saktere økonomisk vekst var å foretrekke. Han foreslo 6 prosent. Chen Yun gjorde sitt siste for­ søk pa å mobilisere sin maktbase av veterankadrer i ‘de eldstes

207 Tony Saich, «The Fourteenth Party Congress: A Programme for Authoritarian Rule», The China Quarlerly 132, 1992; Graham Young, «The Four­ teenth National Congress of the Chinese Communist Party: Consolidation of Reformist Orthodoxy», China Information 3, 1992—93.

224

KINESISK POLITIKK

Kinas to mest sentrale politikere etter partikongressen i 1992, Jiang Zemin (generalsekretær i partiet) og Li Peng (statsminister).

rad’ for et roligere tempo i reformene. Han advarte mot de poli­ tiske konsekvensene av å slippe vestlig kapital for raskt til i Kina. Partikongressen ble en seier for Dengs linje. Riktignok ble målsetningen for vekst vedtatt til 8-9 prosent (det ble 13 prosent i 1993!). Men det gamle slagordet ‘planstyrt sosialistisk vareøkonomi' ble byttet ut med et nytt, ‘sosialistisk markedsøkonomi'. Markedsorienteringen av økonomien skulle fortsette. Kongres­ sen hadde ingen diskusjon om politiske reformer. Derimot understreket den nødvendigheten av å styrke den indre kontrol­ len ved større vektlegging på sikkerhetspolitiets arbeid. Dengs personlige innflytelse viste nok en gang at kinesisk politikk i liten grad er institusjonalisert, men avhengig av autoriteten til en øverste leder. Kongressen demonstrerte at sosialistisk ideolo­ gi ikke lenger er relevant for Kinas utvikling. ‘Sosialisme’ er redusert til det autoritære styret som Kommunistpartiet til enhver tid står for i praksis. Ledervalgene understreket tilslutningen til Dengs linje på fle­ re måter. Valgene var sentralstyrt med få muligheter for de 1989 delegatene til å øve innflytelse. Hele 47 prosent av medlemmene

DENGISMEN

225

til den nye sentralkomiteen ble valgt for første gang.208 Represen­ tasjonen fra provinsene ble økt (til 5 av Politbyråets 20 medlem­ mer), sannsynligvis ut fra et ønske om å styrke sentralismen. De militære økte sin representasjon i Sentralkomiteen fra 17 til 25 pro­ sent. Forbindelsen mellom de militære og partiledelsen ble styrket. Gjennomsnittsalderen for medlemmene i Sentralkomiteen økte litt til 56 år, mens den ble redusert med 6 år til 63 år for Politbyråets medlemmer og med 4 år til 64 for Det stående utvalgets medlem­ mer. Flere av veteranene som hadde kritisert reformpolitikken og argumentert for ideologisk styrking, forsvant fra Sentralkomiteen. Ledere som hadde forsvart partiets håndtering av demonstrasjone­ ne i 1989, ble forfremmet. Av Det stående utvalgs 7 medlemmer var det bare Li Peng som hadde ytret reservasjoner i forhold til Dengs linje om å fortsette de økonomiske reformene i høyt tempo. Ende­ lig ble Den sentrale rådgivningskomiteen for veterankadre oppløst. Den hadde vært Chen Yuns institusjonelle basis for kritikk mot tak­ ten i den økonomiske reformprosessen. Totalt sett ble den fjorten­ de partikongressen en seier for og konsolidering av reformpolitik­ ken som startet i 1978. I lederskapet var det ikke lenger noen innfly­ telsesrik fraksjon som kunne stikke kjepper i hjulene for at kinesisk økonomi skulle kunne fortsette å utvikle seg i kapitalistisk retning. Den stående komité i Politbyrået består av følgende medlem­ mer etter den fjortende partikongress i 1992:

Navn

Sentrale verv

Jiang Zemin

(f. 1926) Generalsekretær og formann i Mili­ tærkomiteen (gjenvalgt) (f. 1928) Statsminister (gjenvalgt) (f. 1925) Ansvarlig for sikkerhetspolitiet og juridiske spørsmål (gjenvalgt) (f. 1934) Leder av propagandaarbeidet og det ideologiske arbeidet (gjenvalgt)

Li Peng Qiao Shi

Li Ruihuan

208 Den nye komiteen fikk 189 medlemmer og 130 varamedlemmer. An­ delen av nye medlemmer innvalgt på forrige partikongress i 1987 var 31 prosent.

226

KINESISK POLITIKK

Zhu Rongji

Liu Huaqing

Hu Jintao

(f. 1929) Ansvarlig for det økonomiske og utenrikshandelspolitiske området. Leder av kontoret for økonomi og handel (ny) (f. 1916) Ansvarlig for militære spørsmål og viseformann i Militærkomiteen (ny) (f. 1946) Ansvarlig for personalspørsmål og organisatoriske spørsmål (ny)

Kinas økonomi - en del av verdensøkonomien Metoden for å modernisere industri, utdannelse og teknologi var primært å åpne Kinas økonomi for utenlandske kapital- og varemar­ keder. Utenlandsk kapital ble invitert til spesielle økonomiske soner, fortrinnsvis i kystområdene, med spesielle friheter og forde­ ler.-’09 Mulighetene som åpnet seg for et kinesisk marked, hle gre­ pet begjærlig av utenlandsk kapital som var på jakt etter nye ekspansjonsmuligheter. De utenlandske direkteinvesteringene steg fra vel 4 milliarder US-dollar i 1985 til godt over 22 milliarder i 1988, dvs. mer enn en femdobling på tre år. De har fortsatt å øke i høyt tem­ po. Det skjedde også en femdobling av utenlandske lån til Kina fra nær 2 milliarder US-dollar i 1983 til vel 11 milliarder i 1991.209 210 De viktigste utenlandske investorene kom fra Japan, Hongkong, Tai­ wan, USA eller Tyskland eller var oversjøiske kinesere i Øst-Asia. Utenlandske investeringer og lån har bidratt til en sterk vekst i private og halvprivate eiendomsformer samtidig som det har fun­ net sted en tilsvarende nedbygging av den statlige industrisekto­ ren. Denne sektorens andel av total industriproduksjon er redu­ sert fra 76 prosent i 1980 til 53 prosent i 1991. Prognoser regner med en reduksjon til 27 prosent fram til år 2000.211 Reformpolitikken har dreid Kinas økonomi fra å være isolasjo209 Jude Howell, China Opens Its Doors. The Politics ofEconomic Transition, Harvester WTieatsheaf 1993; Susan L. Shirk, How China Opened Its Door - The Political Sucess of the PRS’s Foreign Trade and Investment Reforms, The Brookings Institution 1994. 210 The China Quarterly 131 1992:649. 211 David Goodman, «China’s Corning «Revolution»», Conjlict Studies 266:13.

DENG ISMEN

227

nistisk til å bli eksportledet. På mindre enn ti år, fra 1979 til 1988, økte Kinas andel av den totale eksporthandelen i verden fra nes­ ten ingenting (0,09 prosent) til 1,76 prosent.212 Den årlige gjen­ nomsnittlige veksten i utenrikshandelen for Kina har vært 10-11 prosent i tidsrommet 1980-91, mens verdenshandelen totalt har økt med 5,5 prosent. Mens den gjennomsnittlige årlige veksten i nasjonalproduktet for Kina var 9 prosent i 1980-årene, ble den 13 prosent i 1993, den desidert høyeste i verdensmålestokk. Veksten i industriproduksjonen var 22 prosent. OECDs beregninger for

212 Roberto Bertinelli, «China’s Open-Door Policy: Results and Perspectives», i Dassau og Saich (red.) The Reform Decade in China, Kegan Paul 1992.

228

KINESISK POLITIKK

1993 illustrerer denne enestående høye veksten i Kina sammen­ liknet med andre land:213 Denne utviklingen førte til at den materielle levestandarden økte. I siste halvdel av 1980-årene var konsumnivået pr. innbygger (bruttonasjonalproduktet pr. innbygger i US-dollar) nesten like høyt i Kina (311) som det var på Taiwan i 1960 (343) og i Japan i 1955-60 (349). Forventet levealder i 1989 var 70 år, en økning på 5 år siden 1975. Ifølge Kinas statistiske byrå fant det sted en firedobling av brut­ tonasjonalproduktet pr. innbygger fra 1978 til 1990.214 Regjerin­ gens utgifter falt fra 41 prosent av nasjonalinntekten i 1978 til 23 prosent i 1989.215 Disse tallene er uttrykk for den økonomiske revolusjonen som Kina har opplevd under dengismen. Et visst grunnlag var imidler­ tid lagt før 1978. Allerede i begynnelsen av 1960-årene var indust­ riproduksjonen blitt større en jordbruksproduksjonen, og Kina hadde hatt en hurtig økonomisk utvikling i flere tiår. Den årlige gjennomsnittlige veksten var 6 prosent i årene fra 1952 til 1978. De absolutte dimensjonene blir overveldende når en tar i betraktning Kinas enorme folketall på 1200 millioner og de like enorme naturressursene som landet disponerer.216 I dag er den kinesiske økonomien den fjerde største i verden (etter USA, Japan og Tyskland). En annen viktig forutsetning for veksten har vært kinesernes arbeidsomhet, deres dristighet i å forsøke noe nytt og deres arbeidsdisiplin. Mange har uttrykt seg nedlatende om kinesernes ‘basar-økonomi’, små snuskete sjapper på gatehjørnene, som ele­ ment av en moderniseringsstrategi. Men denne begynnelsen har vært starten for senere eventyrlige økonomiske bedrifter, og den har åpnet for individenes initiativ og skaperkraft. Finans- og kapitalmarkedene vokser stadig og vinner uavheng­ 213 Gjengitt fra Financial Times, 7.2.1994. 214 State Statistical Bureau 1991:32-5. 215 Atar Hussain og Nicholas Stern, «Effective Demand, Enterprise Reforms and Public Finance», China Paper 10, 1991. 216 For eksempel produserer og forbruker Kina 2 milliarder tonn kull årlig og kan fortsette med det i minst 40 år.

DENG ISMEN

229

ighet av offentlig styring. Aksjebørser og forretningsbankvesen er i rask utvikling. De kinesiske markedene integreres i internasjonale kapitalistiske markeder og blir en del av det verdenskapitalistiske systemet. På de internasjonale markedene konkurrerer kinesiske bedrifter framgangsrikt på grunn av såkalte komparative fordeler, framfor alt utbytting av billig kinesisk arbeidskraft. Dette er de kla­ re hovedtendensene i Kinas økonomiske utvikling.

'Nomenklatur-kapitalisme'?

Etter partikongressen i 1992 er de gamle lederne som fryktet at reformpolitikken ville undergrave ‘sosialismen’ og bane vei for ‘kapitalisme og borgerlige ideer’, ikke lenger i ledende posisjoner. Var deres frykt grunnløs? Er ‘sosialismen med kinesiske kjennetegn’ - som nå er blitt til ‘sosialistisk markedsøkonomi’ - i ferd med å omdanne Kinas sosialistiske system til kapitalisme? Er en ny økono­ misk overklasse, ‘et kinesisk borgerskap’, i ferd med å formes? En nødvendig betingelse for kapitalisme er at arbeidskraft blir en vare på et arbeidsmarked. Reformene skapte selv rikelig tilgang på arbeidskraft. I dag regnes det med en såkalt ‘flytende befolk­ ning’ på 75-80 millioner, som ventes å vokse til 200 millioner, en reservearbeidskraft som langt på vei er rettsløs og som kan utbyt­ tes slik arbeidskraften i den vestlige verden ble det ved industria­ lismens gjennombrudd for noen hundre år siden. En bonde som er ‘frigjort’ fra landsbygden kan måtte selge sin arbeidskraft til 5-6 kroner dagen pluss kost og overnatting i et bølgeblikkskur. Tusener av slike arbeidere kan ved hjelp av enkle redskaper som hakker, spader og trillebårer settes til å jevne kvartaler av gammel bebyggelse i storbyene med jorden, grave dype hull til fundament for 30-40 etasjers forretningsbygg og reise disse ved utstrakt bruk av manuell arbeidskraft og relativt enkel teknologi. Dette betyr svært rimelige investeringer. Markedet for kjøp og salg av denne arbeidskraften er i liten grad regulert av lover og avtaler.217 Det sentrale spørsmålet med hensyn til klasse, er hvem som har makt 217 Jude Howell, China opens Its Doors. The Politics of Economic Transition, Harvester Wheatsheaf 1993:209-239.

230

KINESISK POLITIKK

til å bestemme over produksjonen og fordelingen av produksjons­ resultatet, inkludert mulighetene for privat tilegnelse i en eller annen form. Formene for eiendom og kontroll vil være varieren­ de og kan endres over tid. En klasse kan bestemmes i økonomisk forstand, og som sosial og politisk kategori, i den grad folk sam­ handler på grunnlag av en oppfatning av felles interesser. Det er flere grupper av folk som i dag aspirerer til å bli en del av en kapitalistklasse i Kina. En gruppe er teknokratene, ingeniører og teknikere i statseide bedrifter.218219 Deres forhold til kapitalen har ikke eksistert i form av legale rettigheter, men de har i virkeligheten oppført seg som om de eide den. Etterkommere etter det borger­ skapet som fantes før 1949, er kjernen i denne gruppen av tekno­ krater.211 En annen gruppe er høyere tjenestemenn i stat og parti som vi har diskutert tidligere. De har arbeidet gjennom nyopprettede administrative foretak, men er etter partikongressen i 1992 også gitt anledning til å drive regulære forretninger. Mange har etter hvert gått over i ‘det private næringsliv’.220 En tredje gruppe er eiere av selvstendigefamilieforetak. Det fantes 14 millioner slike i 1992. De had­ de 23 millioner ansatte. Disse firmaene er kontrollert av byråkrater og er gjenstand for tilfeldig skattlegging og maktovergrep. Det fin­ nes mange eksempler på at disse ‘basar-aktivitetene har ekspan­ dert. I 1992 fantes det også 120 000 større private forretningsdrivende med over 2 millioner ansatte. Vel ti tusen av dem var aksjesel­ skaper.221 På nytt har det å være mellommann for utenlandske investorer i Kina blitt et yrke. Innenfor det militære er det bygd opp et industrielt kompleks som i økende grad produserer for sivile for-

218 Hong Yung Lee, «Chinas New Bureaucracy», Arthur L. Rosenbaum (red.) 1992:56-60. 219 Lynn T. White III, «Bourgeois Radicalism in The ‘New Glass’ of Shang­ hai, 1949-1969», Watson (red.) 1984:10, 163. 220 I 1992 forlot Bo Xicheng, sønnen til den ærede veteranen Bo Yibo, stil­ lingen som leder for Beijings turistbyrå og startet sitt halvt private konsu­ lentfirma i hotellbransjen. «I reformpolitikken må noen ta ledelsen,» uttalte ynglingen. På slutten av 1992 var nesten 2 millioner partimedlem­ mer sjefer eller funksjonærer i private foretak. China Review 1993, The Chinese University Press 1992: 2.21. 221 China Review 1993 ifølge New China News Agency 29.10.1992.

DENCISMEN

231

mål.222 Endelig spiller de oversjøiske kineserne en viktig rolle i utvik­ lingen av kapitalisme i Kina. Deres investeringer, ofte i samarbeid med familie i Kina, er betydelige.22 . De representerer en forretningskultur og tradisjon som er særegen, en ‘kinesisk kapitalistisk ånd’ der familien og familietradisjonen er svært sterk.224 Disse potensielle bestanddelene av en ny økonomisk overklas­ se synes foreløpig ikke å ha utviklet egne uavhengige sammenslut­ ninger. De har inntil nå vært tett knyttet til offentlige tjenester og til en stor grad vært avhengige og kontrollerte av kadrer.225 Poli­ tisk makt er fremdeles en viktig forutsetning for å bli medlem av den økonomiske overklassen som vokser fram. Dette kan være en forklaring på at medlemsskap i Kommunistpartiet fremdeles er ettertraktet til tross for at partiets makt som sådan åpenbart svek­ kes. Medlemstallet økte med 7,5 millioner til 51 millioner fra 1987 til 1992. Hele 62 prosent av bedriftslederne som ble intervjuet i 1993, svarte at de var medlemmer av Kommunistpartiet. Nepotis­ me synes å ha blitt et stadig sterkere trekk ved lederrekrutterin­ gen. ‘Prinser’ er blitt karakteristikken på sønner og døtre av partiveteraner som har kommet i ledende stillinger.226 Etter demonst­ rasjonene i 1989 ble veterankadrene enda mer opptatt enn før av å sikre pålitelige og lojale etterfølgere. Deng Xiaoping skal ha oppfordret direkte til familiedynastier der makt går i arv. En undersøkelse som Kommunistpartiet foretok i 1990, viste at barn eller nære slektninger til 1700 toppkadrer besatte 3100 posisjoner som byråsjefer eller høyere i statsadministrasjonen, eller divisjonskommandant eller høyere i hæren. Mer enn 900 av dem arbeidet i spesielle økonomiske soner som direktører eller disponenter i 222 Mel Gurtov, «Swords into Market Shares: China’s Conversion of Military Industry to Civilian Production», The China Quarterly 134, 1993. 223 Det finnes rundt 55 millioner mennesker av kinesisk avstamning i Øst- og Sørøst-Asia. De er sentrale i sine respektive hjemlands økonomi (Singa­ pore, Malaysia ...). 224 S. Gordon Redding, The Spirit of Chinese Capitalism, Walter de Gruyter 1993. 225 Dorothy J. Solinger, «Urban Entrepreneurs and the State: The Merger of State and Society», i Rosenbaum (red.) 1992. 226 Daniel Kane, «The social and intellectual elite», Goodman og Hooper (red.) 1994:126-131.

232

KINESISK POLITIKK

utenlandske foretak.227 De har ikke nødvendigvis noe felles pro­ gram. De styrer ut fra egne interesser. Relasjonene prinsene imel­ lom kan være en faktor som bidrar til stabilitet. De er ofte med i flere grupper gjennom sine nettverk. Ideologiske ‘linjekamper’ er ikke prinsenes metode. De har arvet makt, men ikke ideologi. En tradisjon fra keisertiden som er tatt opp igjen under dengismens reformpolitikk, er at ledere omgir seg med rådgivere uten formell status. De inngår i lederens personlige nettverk.228229 Deng Xiaopings ‘sosialistiske markedsøkonomi’ har en dyna­ mikk som er typisk for en kapitalistisk produksjonsmåte. Det er denne delen av økonomien som uten tvil er den drivende og som trenger seg inn på de fleste områder for produksjon. Men det er kapitalisme med kinesiske kjennetegn. Den mest slående kinesiske særegenheten er den rollen som stats- og partikadrer spiller som entreprenører og styrere av utviklingen. De styrer stadig mindre på vegne av staten, men bygger opp sine egne ‘kongedømmer’. Kapi­ talgrunnlaget er felleseiendom som har vært akkumulert på statens hender, men som nå på forskjellige måter blir gjenstand for privat berikelse. Dette særtrekket ved kinesisk kapitalisme, at dens sosiale basis i så stor grad er de kommunistiske parti- og statsapparatene, gjør den berettiget til karakteristikken nomenklatur-kapitalisme.22g I september 1993 uttalte partilederen Jiang Zemin på et møte i Disiplinærkomiteen at korrupsjonen ikke bare fortsatte, men ble mer omfattende og spredte seg til flere områder. Hans advarsel var at økonomisk kriminalitet kunne komme til å bli like ødeleg­ gende for partiet og Folkerepublikken som den hadde vært for mange av keiserdynastiene.230 227 Et eksempel er Chen Yuan (1945-), sønn av Chen Yun. Han fikk utdan­ nelse fra de beste skoler og universiteter (sammen med andre ‘prinser’) og ble utnevnt til medlem i den statlige planleggingskommisjonen. I 1988 ble han visepresident i Kinas folkebank. Han har vært aktiv i arbeidet med å grunnlegge aksjebørsene i Shanghai og Shenzhen. Et annet eksempel er Deng Pufang, Deng Xiaopings sønn som organiserte Kinas handicappede og utviklet en omfattende forretningsvirksomhet i tilknytning til denne organisasjonen. Se Trond Einar Jacobsen, Sønnen, Aschehoug 1995. 228 Kane 1994:131-133. 229 Uttrykket er brukt av Tony Saich 1992:1160. 230 Gong 1994:158.

DENG ISMEN

233

Reformpolitikkens legitimitet Ethvert politisk regime vil være opptatt av at dets styre har oppslut­ ning og støtte i befolkningen. Grunnleggende for oppslutningen er det å kunne frambringe resultater som tjener folkets behov, helst behovene til en så stor del av befolkningen som mulig. For kommunistene i Kina har det historisk sett vært en oppgave å ‘ska­ pe’ behovene gjennom ideologisk overbevisning. Kommunistene har forsøkt å definere sin politikk som ‘folkets’ politikk, det vil si i samsvar med interessene til en overveiende del - anslagsvis rundt 90 prosent - av befolkningen. Resten har i større eller mindre grad blitt definert som motstandere av kommunistenes styre og som ‘folkets fiender’. Disse har regimet undertrykt med voldelige midler når det har vært oppfattet som nødvendig. Hva er legitimitetsgrunnlaget for dengismen i dagens Kina? Har det endret seg sammenliknet med tidligere perioder under kommunismen? Hvilken betydning kan den voldelige undertryk­ kelsen tenkes å ville få i tiden som kommer?

Ideologiens betydning

Hvilken rolle spiller marxismen-leninismen-maoismen som ideo­ logisk legitimering for regimet etter femten års reformpolitikk? For det første har den kommunistiske ideologien helt klart spilt en viktig rolle for lederskapet og systemet som selv-legitimering.231 For generasjonen av veteraner hadde ideologien vært et viktig redskap i den revolusjonære krigen, som de vant. Det var etter press fra denne gruppen at Deng Xiaoping proklamerte ‘de fire grunnleggende prinsippene’ som reformpolitikkens ideolo­ giske grunnlag da demokratibevegelsen på slutten av 1970-tallet ble undertrykt. Gjennom hele 1980-tallet var veteranene på vakt mot ideologisk ‘forurensning’ som konsekvens av reformene. Etter partikongressen i 1992 er innflytelsen fra generasjonen av revolusjonære veteraner redusert. Men ideologien er også blitt 231 David Kelly, «Chinese Marxism since Tiananmen Between Evaporation and Dismemberment», Goodman og Segal (red.) 1991.

234

KINESISK POLITIKK

svekket som selv-legitimering blant de nye ledergenerasjonene. Zhao Ziyang skal ha uttrykt følgende i 1987: «Med hensyn til ‘de fire grunnleggende prinsippene’, kan vi bare vise til partiets leder­ skap. Ingen kan gjøre klart rede for hva som er veien til sosialis­ me. Vi burde ikke snakke for mye, eller i det hele tatt, om det.»232 For det andre har generasjoner av intellektuelle vært systematisk fostret i marxismen-leninismen-maoismen. Ideologien er en del av deres verdensanskuelse. De intellektuelle har vært kritiske til politik­ ken og lederne, men det er likevel få av dem som har forkastet mar­ xismen til fordel for vestlig liberalisme. Å forkaste ideologien som referanseramme vil måtte koste dem store intellektuelle anstrengel­ ser. Samfunnsvitenskapelige institutter som ikke bare skulle drive ideologisk opplæring, oppstod først i begynnelsen av 1980-årene som et resultat av reformpolitikken. På disse institusjonene finner vi grovt sett to grupper av forskere og lærere; gamle ideologer og yngre akademikere med orientering i retning av vestlig vitenskapstradi­ sjon. I utdanningsinstitusjonene finnes fremdeles en stor gruppe av ideologer som har interesse av ideologien som sosial institusjon. De vil være en konservativ kraft og basis for regimet.

For det tredje vil den kommunistiske ideologien spille en rolle for kinesere flest som en del av den politiske kulturen de er opp­ dratt med. Men kontrasten mellom den kommunistiske likhetside­ ologien og reformpolitikernes korrupte praksis og maktmisbruk har undergravd marxismen-leninismen-maoismen som legitime­ ring for regimet. Samtidig som den kommunistiske ortodoksien er blitt svekket som legitimeringsgrunnlag, har det skjedd en søken etter andre og nye former for ideologisk legitimering. En slik tendens er ‘den nyautoritære’ som søker tilbake til konfutsianske røtter. Den ny-autoritære ideologien går ut på at landene i Øst- og Sørøst-Asia verken har evne eller tradisjon for liberalt demokrati. I en tid med hurtig modernisering trenger de et styre som baserer seg på den opprin­ nelige konfutsianske autoritære tradisjonen dersom begrensede res­ surser skal bli best mulig utnyttet og kaos skal unngås. Et fast styre

232 Kelly 1991:26.

DENCISMEN

235

som sikrer økonomisk velstand, vil fjerne grunnlaget for ønsket om politisk demokrati.29’"’ Disse forestillingene ble forfektet av planleg­ gerne som arbeidet for Zhao Ziyang. De forsvarte reformpolitikken han forfektet overfor de moderate reformistene. De argumenterte for nødvendigheten av en ‘sterk leder’. Under demonstrasjonene i 1989 krevde de privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og ble utsatt for forfølgelse etter at hæren hadde grepet inn. Det er blitt hevdet at de ny-autoritære tok opp og førte videre en tradisjon som kunne føres tilbake til Yuan Shikai og ortodoks konfutsianisme fra 1930-tallet. Den ny-autoritære ideologien gir en begrunnelse for at vestlig demokrati ikke kan innføres i Kina nå. Dens funksjon vil kunne bli å rettferdiggjøre dannelsen av en ny overklasse av entreprenø­ rer og sikre denne klassen kontroll med ressursene.233 234235 Skifter Kina ut Marx til fordel for Konfutse? Søker det kinesiske lederskapet tilbake i kinesisk tradisjon i en situasjon der marxis­ men kan synes å være tømt for legitimerende kraft? Dette spørsmå­ let er blitt stilt på bakgrunn av meldingen om at en internasjonal Konfutse-organisasjon var blitt stiftet i Beijing i oktober 1994.2 ,1 Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew, en etnisk kineser,

ble valgt til den nye assosiasjonens æresformann. Fremdeles klamrer man seg til marxismen-leninismen-maoismen som ideologisk grunnlag. Men reformpolitikken og dens resul­ tater blir stadig vanskeligere å forene med sosialismens verdier om likhet, frihet og broderskap. Sentralkomiteen vedtok i oktober 1994 en resolusjon om åndelig fornyelse av partiet. Men vil dette i tilfelle o resultere i en kampanje for sosialistisk ideologi?' A bringe ideologi­ en mer i samsvar med praksis, ikke omvendt, er vel den eneste ten­ kelige strategien. En appell om å søke kinesisk identitet ved å vise til tradisjonelle verdier som lydighet, lojalitet og elitisme, vil sannsyn­ ligvis ha et nedslagsfelt i befolkningen. En politisk autoritet som 233 Ma Shu Yun, «The Rise and Fall of Neo-Authoritarianism in China», China Information 3, 1991; David S.G. Goodman, «Introduction: The Authoritarian Outlook», Goodman og Segal (red.) 1991. 234 Meredith Woo-Cumings, «The ‘New Authoritarianism» in East Asia’, Current History, desember 1994:416. 235 Den danske avisen Information 27.10.94.

236

KINESISK POLITIKK

opprettholder orden, det vil si en sterk og autoritær stat, som også delvis administrerer en økonomi med stor åpenhet for frie marke­ der, strider ikke mot konfutsiansk tradisjon og vil kunne føre reformpolitikken videre. Begrepet ‘konfutsiansk kapitalisme’ bru­ kes stadig hyppigere for å karakterisere særtrekk ved de hurtig vok­ sende asiatiske økonomiene.236 En innvending mot gyldigheten av en slik betegnelse er at det er vanskelig metodisk å påvise forbindel­ sen mellom konfutsianske dyder og ekspansiv kapitalisme.237 En voksende patriotisme eller nasjonalisme kan bli en legitimerende faktor for regimet. En påstand om kinesisk patriotisme er at den har røtter tilbake i historien, men ikke er knyttet til nasjonalstaten som i Europa, men til kinesisk kultur.238 Den politiske elitens lojali­ tet var til kulturen, ikke til et spesielt regime eller en nasjon. Dette kan forklare hvorfor keiserimperiet bestod så lenge, men også hvor­ for det falt sammen når Kina ble konfrontert med en fremmed kul­ tur som beviste sin overlegenhet. At kinesisk kultur ikke var andre kulturer overlegen, ble først demonstrert for kineserne da deres egen militærmakt måtte gi tapt for utlendingenes på 1800-tallet. Lever tradisjonelle patriotiske forestillinger fremdeles i Kina, og kan de fremelskes og brukes av et regime som trenger nytt grunnlag for sin autoritet? Det finnes kinesere i dag som er dypt overbevist om at den kinesiske kulturelle tradisjon kan ha universell verdi.239 En 19 år gammel student uttrykte i et intervju i Beijing høsten 1993 håpet om at Kina igjen kunne bli en supermakt og gjeninnta den naturlige plassen landet tidligere i historien hadde hatt som ver­ dens sentrum. Kan kinesisk kulturalisme bli en samlende og identitetsskapende begrunnelse for kinesisk ekspansjonisme?240 236 Se for eksempel årsrevyen til Far Eastem Economic Reveiw, desember 1994januar 1995. 237 Kim Kyong-Dong, «Confucianism and Capitalist Development in East Asia», Leslie Sklair (red.), Capitalism and Development, Routledge 1994. 238 James Townsend, «Chinese Nationalism», The Australian Journal of Chinese Affairs, 27 1992. 239 Benjamin 1. Schwartz, «Culture, Modernity, and Nationalism», Tu WeiMing (red.), China in Transformation, Harward University Press 1994. 240 The China Quarterly, temanummer ‘Greater China’, 136, 1993; Torstein Hjellum «Kina: Mot supermakt eller indre oppløsning?», Internasjonal poli­ tikk, 3, 1994; «‘Greater China’ on the March», Newsweek, 15. februar 1993:24.

DENGISMEN

237

Reformpolitikkens resultater

Avgjørende for dengismens legitimitet til nå har utvilsomt vært at veksten i økonomien har muliggjort bedring av levestandarden til

store deler av befolkningen. Offentlig statistikk viste at inntekt per capita i 1990 for bybefolk­ ningen var 1,387 og for bøndene 630 yuan. Dette var en økning i løpet av ti år på henholdsvis 68 og 124 prosent.241 Intervjuer i 40 byer i 1993 viser at 23 prosent av de spurte mente at deres levestan­ dard var mye forbedret i årene med reformer, 57 prosent mente levestandarden deres var noe forbedret. 93 prosent av overklasse­ ne’242 rapporterte bedring i levestandarden, mens 76 prosent av ‘arbeiderne’ gjorde det samme. Når det gjaldt framtiden for reform­ politikken, uttrykte 63 prosent optimisme. Mest optimistisk var ‘over­ klassene’ (72 prosent), minst optimistisk ‘arbeiderne’ (59 prosent). Gjennomsnittstall for inntekt dekker over store forskjeller når det gjelder fordelingen. Forskjellene mellom by og land er blitt større.243 Forskjellene mellom husholdene er blitt større, særlig på landsbygden.244 Reformpolitikkens slagord var at noen må bli rike først’. De som klarte å utnytte mulighetene som ble åpnet ved den økonomiske liberaliseringen, utgjør en sterkt voksende grup­ pe av ‘nyrike’. Deres inntekter har vært til dels enorme. Et voksen­ de inntektsgap mellom de fattigste og de rikeste er blitt kilde til

kritikk av reformpolitikken. Allerede rundt midten av 1980-tallet begynte misnøye å bre seg.245 De mest kritiske var de intellektuelle, til tross for at de øko­ 241 Ann Kent, «Standards of living, relative deprivation and political change», Goodman og Hooper 1994:80. 242 Personer i offentlige lederstillinger, disponenter i statsforetak, private entreprenører etc. 243 Ifølge South China Morning Post 13.2.1995 var forholdet mellom inntekte­ ne på landsbygden og i byene 1:1,71 i 1984 og 1:2,55 i 1994. 243 Ifølge South China Morning Post 13.2.1995 var forholdet mellom inntekte­ ne på landsbygden og i byene 1:1,71 i 1984 og 1:2,55 i 1994. 244 Guonan Ma, «Income distribution in the 1980s», Goodman og Hooper

(red.) 1994. 245 Anita Chan, «The Social Origins and Gonsequences of the Tiananmen Crisis», David S.G. Goodman og Gerald Segal (red.), China in the Nineties, Clarendon Press 1991.

238

KINESISK POLITIKK

nomisk sett kom bedre ut enn arbeiderne. Deres sosiale status var også blitt bedret. I årene fram til 1989 hadde rundt en tredjepart av de ti millionene med høyere utdanning blitt medlemmer i par­ tiet og en million hadde fått lederskapsposisjoner. 50 000 hadde fått anledning til å studere i utlandet. De hadde også fått anled­ ning til å drive bigesjeft ved siden av sitt ordinære yrke. Men de intellektuelle sammenlignet seg med bønder og arbeidere som de mente var blitt favorisert av reformene.

Arbeiderne opplevde vekst i lønningene, men den ble etter hvert undergravd av prisstigningen. Dette skjedde samtidig med at aibeiderne gradvis mistet sin ideologiske status som revolusjonær klasse. Intellektuelt arbeid hadde fått høyere status. Nedleggelser av statsbedrifter og privatisering, blant annet ved invitasjon av utenlandsk kapital, fikk store sosiale konsekvenser for mange arbeidere ettersom sosiale sikkerhetssystemer og velferdsordnin­ ger hadde vært knyttet til arbeidsplassen. Når en statsbedrift legges ned eller slutter a være statsbedrift, blir de gamle sosiale sikkerhetssystemene oppløst. Privateide bedrifter har ikke villet overta forpliktelser ut over det å betale lønn. Etter 1987 økte antallet streiker og protesthandlinger blant arbeiderne dramatisk. En voksende arbeidsledighet kunne etter hvert regnes i titalls millioner.

Bøndene hadde stort sett fått økte inntekter, men levestandar­ den lå fremdeles langt under levestandarden til befolkningen i byene. Men staten la ikke forholdene til rette for utvikling av jord­ bruket. Investeringene ble konsentrert til industrien. Oppløsnin­ gen av folkekommunene førte til at fellesanlegg forfalt, jordbruks­ land ble lagt øde og naturressurser ble utsatt for rovdrift. Fordi bøndene prioriterte produksjon av varer for frie markeder, måtte de etter hvert pålegges å dyrke korn for å sikre landets forsynin­ ger. Gapet mellom prisene som staten betalte for jordbruksvarer og det den solgte de samme varene for, førte til underskudd i offentlige finanser. I 198/ tok millioner av bønder loven i egne hender og gjennomførte regulære røvertokter for å sikre seg kunstgjødsel. De ble møtt med militær makt og mange ble drept. Oppløsning av folke­ kommunene hadde langt på vei befridd dem fra staten, men bøn-

DENG ISMEN

239

dene fikk lokale kadre på skuldrene istedenfor. Rapportene om

uro på landsbygden er mange."4tl Den økonomiske politikken førte således til forskjeller i mulig­ hetene til å forbedre sin materielle levestandard. Reformene ram­ met også folk ved at tidligere velferdsordninger ble undergravd. Ulikhetene vokste også med hensyn til utdannelse. En stor gruppe av underprivilegerte fattige vokste fram i byene. Allerede i 1988 kunne Chan oppsummere situasjonen på følgende måte: Kinas sosiale og moralske byggverk trues av de enorme forandringene

som er skapt av en regjering som har vist seg å være mer opptatt av økonomisk utvikling enn av likhet. De som ser seg selv som tapere blir

stadig mer utålmodige. Vanlige mennesker oppfatter det offentlige som moralsk bankerott, og tror at de aller fleste i den nyrike eliten som har forbindelser til byråkratiet har skaffet seg sine inntekter på

ulovlig vis. Det blir et vanskelig tiår for Kina.246 247

Det skulle gå troll i ord. Voksende uro i flere områder av landet endte i demonstrasjonene i mai-juni 1989. Katalysatoren var Hu Yaobangs død. Han hadde selv ansvar for reformpolitikken, men ble på grunn av sin kritikk mot korrupte kadrer oppfattet som en

talsmann for misnøyen i folkets rekker. Regimet så seg tvunget til å bruke sitt ytterste maktmiddel, det

militære voldsapparatet, for å undertrykke uroen. Etter massakren på Tiananmen har hovedstrategien for å vinne folkets oppslutning vært å intensivere den økonomiske reformpoli­ tikken for derigjennom å bedre folks materielle levestandard. Den økonomiske veksten har vært rekordhøy. Veksten vil kunne fremme konsolideringen av en ny økonomisk overklasse. Den vil også kunne sikre støtte fra en voksende middelklasse dei de intellektuelle utgjør

246 For de tre første månedene i 1994 rapporterte nyhetsbrevet China Focus rapporterte om 370 større uroligheter som enten omfattet to eller flere landsbyer eller hadde over 500 deltakere. Far Eastem Economic Review (15. juli 1993) fortalte tilsvarende om omfattende uro blant bønder som pro­ testerte mot skatter, korrupsjon og byenes rikdom. 247 Anita Chan, «The Challenge to the Social Fabric», Pacific Rtview, april

1989:131.

240

KINESISK POLITIKK

en viktig del. Det kan synes som om de intellektuelle, etter å ha blitt behandlet som en pariakaste i årtier, endelig skal lykkes i å bli aksep­ tert som regimets pålitelige støttespillere og høste fordeler av det. Intervjuer kan fortelle oss mer om folks tilfredshet med sam­ funnsutviklingen under de siste årenes reformpolitikk (tabell 3). Tabell 3

Tilfredshet/utilfredshet med forhold i samfunnet (i prosent av avgitte svar) Sosial orden

forverret 40 54

1988 1993

bedret 27 15

Det kulturelle livet

1988 1993

mer uinteressant 11 12

rikere 55 55

Offentlig orden

1988 1993

mer turbulent 32 31

mer stabil 24 24

degenerert 56 58

sunnere 12 12

Sosial moral

1988 1993

Svarene tyder på at folk opplever at sosiale og offentlige systemer har gått i oppløsning, men at tilværelsen er blitt mer mangfoldig. Gjennomgående er yngre mennesker mer utilfredse og mer kritis­ ke enn eldre mennesker. Det indikerer at kommunistenes tradi­ sjonelle kontroll- og styringssystemer etter hvert vil forvitre. Det

DENGISMEN

241

kan igjen kunne bety at styret i større grad blir henvist til direkte og voldelig undertrykkelse når det opplever at det er truet av fol­ kelige protester og aksjoner. Som vi har sett, kom kravene om politiske reformer umiddel­ bart etter at dengistene hadde vunnet flertall for reformprogrammet sitt. Demokratibevegelsen i 1978-79 ble undertrykt. En ny bøl­ ge av krav om politiske friheter og reformer kom i forbindelse med demonstrasjonene på Tiananmen 1989. Det er en utbredt misnøye med de politiske forholdene i den kinesiske befolkningen (tabell 4). Men kravet om politisk ty.s^wskifte, for eksempel krav om parla­ mentarisk demokrati etter vestlig mønster, har ikke særlig støtte. Tabell 4

Regjeringens effektivitet er lav høy 1988 57 13 1993 62 9

Regjeringens åpenhet er liten stor 1988 45 21 1993 63 9 Rettsforholdene er bra dårlige 1988 38 22 1993 53 13

I 1988 mente 57 prosent av bybefolkningen at effektiviteten var lav, i 1993 var tallet økt til 62 prosent. Det var også stor misnøye med at det politiske liv var for skjult for innsyn fra folk flest. Mens de tradisjonelle kontrollsystemene holdt kriminaliteten i Kina på et svært lavt nivå sammenliknet med andre land, har reformpoli­ tikken ført til rask økning i alle former for lovbrudd. Dybdeinter­ vjuene viste at mange kinesere er urolige over den voksende lov­ løsheten, mens masseinteryjuene samtidig tyder på en økende til­ fredshet med rettsforholdene i løpet av de siste årene.

242

KINESISK POLITIKK

I alle lag av befolkningen vurderes regjeringen som lite effek­ tiv. Selv blant medlemmer av Kommunistpartiet er omdømmet dårlig. Det kan henge sammen med en alminnelig oppløsnings­ tendens i samfunnet som resultat av liberalisering i det økonomis­ ke liv kombinert med myndighetenes manglende vilje og evne til å gripe regulerende inn. Tabell 5

Vurdering av regjeringens effektivitet etter yrke/klasse (i pro­ sent av avgitte svar i hver gruppe) Regjeringens effektivitet er lav 1988 1993

Alle spurte ‘arbeidere’ ‘embetsmenn/ direktører’ ‘funksjonærer’ ‘intellektuelle’ partimedlemmer

middels 1988 1993

høy 1988 1993

57 45

62 58

31 36

28 30

13 18

9 11

62 63 74

61 65 69 64

26 29 19

26 28 25 29

12 8 7

13 7 5 6

Folk ble i intervjuene også spurt om de var fornøyd med sine rettigheter (tabell 6).

DENG ISMEN

243

Tabell 6

Spørsmål: Er du fornøyd med dine personlige rettigheter på følgende områder? (i prosent av alle avgitte svar) misfornøyd

fornøyd

Retten til å gi uttrykk for ditt personlige syn åpent og fritt

1988 1993

11 35

52 14

Retten til å komme med synspunkter og kritikk overfor leder­ ne av arbeidsenheten

1988 1993

33 44

21 11

Frihet til å holde møter og til å demonstrere

1988 1993

26 25

27 15

Dine grunnleggende personlige rettigheter og friheter

1988 1993

26 40

26 14

Utviklingen når det gjelder politisk demokratisering

1988 1993

forverret 13 14

forbedret 50 39

Svarene må tolkes på bakgrunn av at rettighetstenkning i vestlig forstand ikke har vært en del av Kinas politiske kultur. Svarene kan generelt sett tolkes som uttrykk for om folk er fornøyd eller misfornøyd med den alminnelige tilstanden i samfunnet når det

244

KINESISK POLITIKK

gjelder å handle og opptre fritt og uavhengig av andre. Stadig fær­ re mener at situasjonen er forbedret de siste årene. Stadig flere uttrykker misnøye med muligheten til å ytre seg. Dette kan gjen­ speile en motsetning mellom en voksende pluralisme og frihet på det økonomiske området og de behov for politisk frihet som spinger ut av dette.

De kinesiske arbeidernes budskap til myndighetene under demonstrasjonene i 1989 var klart: de var ikke fornøyd med reform­ politikkens utbytte for sitt vedkommende. Allerede i 1980-81 hadde det vært streiker og agitasjon for retten til å danne uavhengige fag­ foreninger.248 Liknende bevegelser hadde det vært like etter 1949, i 1956-57 under Hundre blomster-kampanjen, i 1966-69 og i 1976. En mulig utvikling er at de partistyrte fagforeningene gradvis kan bli overtatt av arbeiderne selv etter hvert som partiets makt svekkes. I statsbedriftene, som det fremdeles er mange av, vil situasjonen være forskjellig fra den i private og de kollektive bedriftene. I de sis­ te vil ventelig krav om avtaler og lovreguleringer kunne presse fram organisasjonsforhold som likner på de som regulerer forholdet mellom arbeid og kapital i vestlige industriland. En av de store debattene blant Kina-forskere dreier seg om hvorvidt det kommunistiske regimets overbygninger, parti og stat, vil forvitre som en nødvendig konsekvens av desentraliseringen av økonomien.249 At statens oppgaver vil bli andre og på mange områder mindre omfattende enn under planøkonomien, er åpen­ bart. Endringer i den retningen er allerede kommet langt. På sam­ me måte som partiet vil kunne overleve, ikke som et leninistisk kaderparti, men som noe ganske annet, kan man tenke seg at en sterk stat vil kunne bestå, men i en nokså forskjellig form. Det vil avhenge av hvilke oppgaver den vil bli tildelt, først og fremst av de samfunnsklassene som etter hvert overtar styringen over produk­ sjonslivet. Den statlige produksjonssektoren vil i lang tid forbli stor. Dessuten vil den private sektoren i Kina, som i andre land

248 Anita Chan, «Revolution or corporatism? Workers and trade unions in post-Mao China», Goodman og Hooper (red.) 1994. 249 Se for eksempel David S.G. Goodman, «The political economy of change», Goodman og Hooper (red.) 1994.

DENGISMEN

245

som industrialiserer, ha behov for styring og regulering. Økono­ misk pluralisme og liberalitet i et system som ikke har demokratis­ ke kanaler for representasjon og håndtering av interessekonflik­ ter, vil ventelig måtte bruke en stor grad av direkte undertrykkelse

for å opprettholde orden.

Undertrykkelse

Menneskerettighetsorganisasjonen Asia Watch rapporterte i 1994 at det foregående året hadde vært det verste året for politisk for­ følgelse siden 1989 i Kina.250251 252 Det kan være et tegn på at regimet i større grad må forlite seg på direkte undertrykkelse for å sikre politisk ro og orden. Hvilken rolle kan de væpnede styrker forven­ tes å komme til å spille som politisk apparat under de forhold som

nå råder i Kina? Moderniseringen av militærapparatet har hatt en teknologisk side. Den har til en viss grad avpolitisert offiserene og soldatene og gjort dem mer profesjonelle. Men den har også orientert voldsapparatet klart sterkere i retning av å ha ansvaret for ‘indre sikkerhet’.2 11 For denne oppgaven er ‘Folkets væpnede politi organisert. Enhe­ ter er i løpet av de siste ti årene overført fra hæren til politiet. Korp­ set teller nå rundt en halv million personer. Spesielle politigrupper var blitt sendt til Polen flere år før Tiananmen for å lære av de erfa­ ringer som var gjort i undertrykkelsen av Solidaritet i 1981 .“ 7~ Partiveteranene som ga de militære ordre om å gripe inn i 1989, var ikke fornøyd med utførelsen. En omorganisering innen offiser­ skorpset ble foretatt. Partiets ledelse over de militære styrkene ble understreket. Forsvarsbudsjettet fikk en kraftig vekst. Veksten gikk hovedsakelig til forbedring av soldatenes levekår. Men hæren var i stor grad blitt demobilisert i løpet av 1980-årene. Den hadde etter hvert distansert seg fra fraksjonspolitikk. Offiserene dannet en privi-

250 Rapporten Detained in China and Tibet referert i danske Information 24.2.1994. 251 Harlan W. Jencks, «China’s Army, China's Future», Goodman og Segal (red.) 1991. 252 Chan 1994:123.

246

KINESISK POLITIKK

legert elite, og de var først og fremst opptatt av stabilitet og å hindre kaos. Det var uenighet blant offiserer om hvorvidt hæren burde gri­ pe inn i 1989, men det var ikke fordi de var politisk uenig med opp­ dragsgiverne. De var mest opptatt av hærens prestisje og av at en inngripen kunne føre til kaos. Det var også en uklarhet i generale­ nes rekker om kommandolinjene. Den øverste legale kommandoinnehaveren Zhao Ziyang ble i det avgjørende øyeblikket skjøvet til side av veteranene med Deng Xiaoping i spissen.

En måned etter at demonstrasjonene var slått ned i juni 1989, ble det offentliggjort en artikkel i hærens avis som konkluderte med at «a undertrykke klassefiender blir hærens viktigste oppga­ ve». I 1990 tok partilederne initiativet til opprettelsen av spesielle antiopprørenheter i alle større byer. Myndighetene i de fire størs­ te byene fikk fullmakt til å innføre unntakstilstand om nødvendig. Overvåkingstjenesten ble også styrket.

Generalenes forbindelser til de revolusjonære veteranene, som var like mye soldater som politikere, har historisk sett vært en garanti for hærens politiske lojalitet. Dette endrer seg etter hvert som veteranene faller fra og hæren blir profesjonalisert. I en poli­ tisk krisesituasjon kan det tenkes at hæren vil kunne gripe inn og garantere makten til en sivil politiker, eller innsette en militær som toppleder (noe det er liten tradisjon for i Kina). Eller det kan skje at indre splittelser i hæren vil føre til en regional oppdeling av landet. Det siste vurderes som minst sannsynlig: «I dag er enhe­ ten i Folkets frigjøringshær den sterkeste - og kanskje eneste faktoren som holder Folkerepublikken sammen. Dersom offisers­ korpset splittes opp, vil landet splittes, noe som vil bety ‘en nasjon, mange stater’ eller borgerkrig.»253

Oppsummering

Fra første stund har det vært dengismens mål å reformere økono­ mien uten at kommunistenes makt ble rokket. Den første utford­ ringen kom fra demokratibevegelsen 1978-79. Reaksjonen var

253 Jencks 1991:159.

DENG ISMEN

247

undertrykkelse. Deng Xiaoping formulerte ‘de fire grunnleg­ gende prinsipper’ som rammebetingelser for politiske ytringer og organisering. Den kommunistiske ideologien og partiets maktmo­ nopol skulle ikke utfordres. Tvert imot ble det stilt som oppgave å gjenreise det leninistiske kaderpartiet etter forfallet under maois­ men. Denne delen av reformpolitikken kan i dag oppsummeres som delvis mislykket. Det økonomiske mangfoldet som reformene åpnet for, skapte ikke samfunnsmessige omstendigheter som begunstiget en gjenreisning av partinormene, snarere tvert imot. Parti diktaturet består, men det er diktaturet til et annet parti enn det dengistene i utgangspunktet hadde tenkt seg. Dengistene lyktes raskt i oppgjøret med maoismen. De klarte også å forløse folkemassenes initiativ ved å bryte ned flere av den maoistiske epokens institusjoner. Det gjaldt folkekommunene og deler av det sentrale økonomiske planleggingsregimet. Ved å åpne seg utad, fikk økonomien tilgang til utenlandsk teknologi og kunnskap - og investeringskapital. Den kinesiske økonomien ble en del av internasjonal markedsøkonomi. I løpet av 15 år hadde Kina oppnådd å få verdens høyeste vekst i nasjonalprodukt pr. innbygger. Tilsvnelatende hadde dengistene langt på vei oppnådd sine målsetninger. Men hva var igjen av ‘sosialismen’? Dengismen har betydd oppløsning av en rekke av de institusjo­ nene som kommunistene tidligere hadde bygd sitt sosialistiske prosjekt på. I dag synes det også som om makthaverne har gitt opp å eksperimentere med å utvikle en ‘sosialistisk produksjons­ måte’. Når de kinesiske lederne brøt isolasjonen til fordel for den åpne dørs politikk, ble motsetningen mellom to produksjonsmå­ ter straks grunnlag for politisk strid. Det ble et rått parti mellom et haltende sosialistisk eksperiment og en høyt utviklet kapitalisme. Deng forsøkte å redde den sosialistiske overbygningen ved prokla­ masjonen om ‘sosialisme med kinesiske kjennetegn . To endringsmodeller utkrystalliserte seg. De moderate reformistene ville lære av utenverdenen for praktiske formål, visjonen var fremdeles ‘sosi­ alisme’. De radikale reformistene var mer pragmatiske. På det ideologisk-politiske nivået framstod motsetningene som en strid mellom to retninger, som begge hadde opphav i vestlig sivilisasjon, ‘borgerlig liberalisme’ og ‘marxisme’. Men det var

248

KINESISK POLITIKK

bare tilsynelatende. Ingen av disse to tankesystemene hadde på dette tidspunktet forutsetninger for å vinne hegemoni. De understrømmer som satte seg igjennom i endringsprosessene i sam­ funnsstrukturene, var preget av kinesisk tradisjon. Den kinesiske sivilisasjonen hadde overlevd maoismens prøvelse, og har i alle fall inntil videre slått den borgerlige liberalismen på retrett. ‘Sosialisme med kinesiske kjennetegn’ blir i praksis en form for kapitalisme. Den er preget av fødselsmerker fra de samfunn den er sprunget ut av; keiserimperiets konfutsianisme og kommu­ nismens nomenklatura.

DENGISMEN

249

En kinesisk revolusjon? Kinas utvikling i dette århundret er betegnet som en av de store sosiale revolusjonene i historien: en hurtig, fundamental, og vold­ som endring i et lands dominerende verdier og myter, i dets poli­ tiske institusjoner, sosiale struktur, lederskap, regjeringsaktivitet

og politikk. Har Kina gjennomgått en sosial revolusjon i løpet av de vel hundre årene som kinesere har forsøkt reformer? Hvor hurtige, fundamentale og voldsomme har endringene vært på de områder som Huntingtons definisjon nevner? Endringene i ‘sosial struktur’ kan oppsummeres slik: Klassefor­ holdene er blitt fundamentalt endret i den forstand at the gentry, den gamle overklassen av store jordeiere og mandariner, er fjer­ net. Banemenn var de kinesiske fattigbøndene. Men det var ikke de som ble den nye herskende klassen som statsmakten ble tuftet på. Det ble heller ikke arbeiderklassen, i hvis navn maoistene i samsvar med sosialistisk ortodoksi gjorde revolusjon. Det var poli­ tikerne i Kommunistpartiet, ‘de nye mandarinene’, som ble den statsbærende klasse, i overgangsfasen til den utviklede dengismen. Maoistenes forsøk på å realisere det klasseløse samfunnet, ved a utrydde de gamle utbytterklassene fysisk og ved å føre endeløse kampanjer mot deres ideologiske innflytelse i andre klasser, lyktes ikke. En ny utbytterklasse synes å konsolidere sin stilling som dominerende sosial kraft i Kina under dengismen. Denne over­ klassens økonomiske grunnlag er fundamentalt forskjellig fra the gentry. Den førindustrielle og tradisjonelle produksjonsmåten som

250

KINESISK POLITIKK

kjennetegnet jordbrukssamfunnet, erstattes med industriell kapi­ talisme. Forsøket på å kollektivisere makten over produksjonsmid­ lene oppgis og erstattes av private former. Et nytt utbyttingssystem overtar for et gammelt. I denne forstand har det ikke skjedd en fundamental endring. I formen har den overklassen som nå synes å konsolidere sin makt, også flere trekk til felles med the gentry. Det viktigste er dens basis i staten, at den nye overklassen blir en allianse mellom embete og privateiendom. Dette var et særtrekk ved keiserdynastienes Kina, og det ser ut til å bli kapitalismens særegne karakter i Kina.

Med hensyn til motsetningen mellom produksjonsmåler, er maoismens historiske bidrag kanskje først og fremst det at den brøt i stykker de førindustrielle produksjonsforholdene på Kinas enorme landsbygd. Endringene i sosial struktur, det vil grunnleggende si produk­ sjonsforhold og klasseforhold, har altså vært fundamentale i den forstand at en produksjonsmåte er erstattet med en annen og har omkalfatret det kinesiske klassesamfunnet. Men ‘revolusjonen’ kan neppe karakteriseres som hurtig, selv om den var voldsom. Ble de ‘dominerende verdiene og mytene’ revolusjonert? Hva var disse verdiene og mytene i keiserimperiets Kina? Det var fore­ stillingen om himmelsk harmoni som idealtilstand på jorden; det var forestillingene om autoritet som bygde på patriarkatet og som gjennomsyret samfunnsorganismen fra topp til bunn; og det var en kombinasjon av disse forestillingene som tilskrev Kinas hersker rol­ len som himmelens representant i verdens sentrum, som var Kina. Det himmelske mandat er det få dengister som snakker høyt om. Harmonilæren, som Max Weber forstod som en årsak til mangelen på kapitalistisk dynamikk, ble hardt utfordret av Maos samfunnsdialektikk og klassekampideologi. I dag kan det synes som om Kinas ny-rike er grenseløse i forhold til mulighetene som markedsøkonomien tilbyr. Både maoistene og dengistene har gjort forsøk på å erstatte tradisjonelle former for autoritet ved å bygge institusjoner som er basert på universelle prosedyrer og lover. Resultatene kan opp­ summeres som beskjedne. Både Mao Zedong og Deng Xiaoping ble autoriteter langt ut over det som deres formelle posisjoner til-

EN KINESISK REVOLUSJON?

251

skrev. Mao ble gjenstand for en personkult som var en himmelsk sønn verdig. Og begge disse lederne angrep institusjonene de selv hadde vært med på å bygge, for å fremme eget syn i situasjoner som de definerte som kritiske for sine politiske prosjekter. Person­ lig nettverksbygging, som ifølge Fei Xiaotong bygger på personli­ ge forpliktelser og rang, ikke lover, er den organisasjonsmåten som igjen synes å bli dominerende i Kina. Det som skulle være et leninistisk kaderparti med strenge prosedyrer for beslutninger, er i dag kanskje først og fremst en arena for å bygge personlige nett­ verk. Den politiske kulturen som befester seg, har ikke bygging av vestlig-demokratiske institusjoner som siktemål. Kapitalisme og autoritært styre går foreløpig sammen i Kina. Det tilsynelatende paradoksale er at forsøket på å skape en sosialistisk produksjonsmåte ble oppgitt til fordel for kapitalisme (i sannhet en ‘revolusjon’ av de økonomiske forholdene), noe som førte til en restaurasjon av politiske strukturer som var typiske for den før-kapitalistiske produksjonsmåten. I Kina, som i Europa, overlevde sivilisasjonen den industrielle revolusjon. Tradisjonen fra alle døde slektledd ...

252

KINESISK POLITIKK

BEFOLKNINGSUTVIKIJNG

Befolkning 1573 (anslag) 1685 (anslag) 1749 1790 1840 1949 1957

1962 1973 1976 1980 1982 1990

150 000 000 100 000 000 177 495 000 301 487 000 410 000 000 540 000 000 647 000 000 659 000 000 892 000 000 937 000 000 987 000 000 1 008 000 000 1 134 000 000

KINESISK POLITIKK

253

KINAS ETNISKE NASJONALITETER (de 16 største av totalt 57 identifiserte) Total befolkning i 1990: 1 134 000 000

Navn

Han Zhuang Manchu Hui Miao Uygur Yi Tujia Mongolere Tibetanere Bouyei Dong Yao Koreanere Bai Hani

Befolkning

1 042 15 9 8 7 7 6 5 4 4 2 2 2 1 1 1

482 000 490 000 821 000 603 000 398 000 214 000 572 000 704 000 807 000 593 000 545 000 514 000 134 000 921 000 595 000 254 000

Andel i prosent av befolkningen 92,0 1,4 0,9 0,8 0,7 0,6 0,6 0,5 0,4 0,4 0,2 0,2 0,2 0,2

0,1 0,1

(Kilde: Beijing Review, 24.-30. desember 1990)

254

KINESISK POLITIKK

KKPS MEDLEMSUTVIKLING o

Ar 1921 1923 1927 (april) 1927 (senere) 1928 1930 1933 1937 1940 1945 1947 1949 (oktober) 1952 1957 1966 1969 1971 1972 1976 1982 1986 1992

Medlemstall

57 432 58 000 10 000 40 000 122 000 300 000 40 000 800 000 1 211 000 2 200 000 4 488 080 6 001 698 12 720 000 20 000 000 55 000 000 17 000 000 20 000 000 34 000 000 39 000 000 46 012 000 51 000 000

KINESISK POLITIKK

KKPS PARTIKONGRESSER Partikongress

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14.

kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress kongress

1921 1922 1923 1925 1927 1928 1945 1956 1969 1973 1977 1982 1987 1992

255

Litteratur Keiserimperiets sammenbrudd 1800-1911

(Kapittel 1, 2 og 3) Allinson, Robert E. (red.), Understanding the Chinese Mind. The Philosophical Roots, Oxford University Press 1989. Bai, Shouyi (red.), An Outline History of China, Foreign Eanguage Press 1982. Bergere, Marie-CIaire, «The Chinese Bourgeoisie, 1911-37», The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cambridge University Press 1983:722-825.

Chu, Samuel C. og Kwang-Ching Liu, Li Hung-chang and China's Early Modemization, M.E. Sharpe 1994.

Eisenstadt, S.N., European Civilization in a Comparative Perspective. A Study in the Relations Between Culture and Social Structure, Norwe­ gian University Press 1987. Elvin, Mark, The Pattem of Chinese Past, Stanford 1973. Favrholdt, David, Kinesisk filosofi, Gyldendal 1971. Furth, Charlotte, «Intellectual Change: From the Reform Move­ ment to the May Fourth Movement, 1895-1920», The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cambridge University Press, 1983:322-405.

Gray, Jack, Rebellions and Revolutions - China from the 1800s to the 1980s, Oxford University Press 1990. Hansen, Thore, «Tsungli Yamen». En analyse av politisk modernise­ ring i Kina 1858-1870, Hovedoppgave ved Institutt for sam-

LITTERATUR

257

menliknende politikk, Universitetet i Bergen, 1991. Henne, Henry, Alt innenfor de fire hav. Streiftog i kinesisk historie og kultur, Universitetsforlaget 1978. Holth, Sverre, Taoismens klassikere. Tao Te Ching - Chuang Tzu — Lieh Tzu, Aschehoug 1989. Hook, Brian og Dennis Twitchett, The Cambridge Encyclopedia of China, Cambridge University Press 1991. Huntington, Samuel P., Political Order in Changing Societies, Yale

University Press 1968. Iversen, Wenche, Misjon — revolusjon. Misjonærer fra Det Norske Misjonsselskap i Kina 1945-1951, hovedoppgave i historie, Uni­ versitetet i Bergen 1971. Jørgensen, Torstein (red.), I tro og tjeneste, Det Norske Misjonsselskap 1842-1992, bd. 1, Misjonshøgskolen. Konfutse. Samtalar, oversatt og med kommentarer av Ole Bjørn Rongen, Samlaget 1988. Kung fu tzu, oversatt og med innledning av Alfred Døblin, Gyl­

dendal 1949. Levenson, Joseph R., Liang Ch'i-ch'ao and the Mind of Modem China, University of California Press 1953. Lindquist, Cecilia, Tegnenes rike, Aschehoug 1993. Marx, Karl, «Grundrisse» i Verker i utvalg, bd. 2, Pax 1970. -, «Louis Bonapartes attende brumaire», i Verker i utvalg, bd. 3, Historiske skrifter, Pax 1970. Mengzi. Læra om det gode mennesket, oversatt og med kommentarer av Ole Bjørn Rongen, Samlaget 1994. Meyers, Ramon H., The Chinese Economy Past and Present, Wadsworth 1980. Moore, Barrington jr., Social Origins of Dictatorship and Democracy. Lord and Peasant in the Making of the Modem World, Beacon Press 1966. Nathan, Andrew J., Chinese Democracy, University of California Press 1985. Nedkvitne, Arnved, «The high equilibrium trap», i Stein Ugelvik Larsen (red.), Lov og struktur, Universitetsforlaget 1987:216227. Needham, Joseph, Clerks and Craftsmen in China and the West: lee-

258

KINESISK POLITIKK

tures and addresses on the history of science and technology, Cambrid­ ge University Press 1970.

Pye, Lucian W., The Mandarin and the Cadre: China's Political Cultures, Center for Chinese Studies, The University of Michigan 1988.

Rankin, Mary B., John K. Fairbank og Albert Feurwerker, «Introduction: perspectives on modern Chinas history», The Cam­ bridge History of China, bd. 13, del 1, Cambridge University Press 1983:1-73. Rokkan, Stein, Stat, nasjon, klasse, Universitetsforlaget 1987. Scalapino, Robert A. og George T. Yu, Modem China and Its Revolutionary Process: Recurrent Challenges to the Traditional Order, 1850-1920, University of California Press 1985. Schurman, Franz og Orville Schell (red.), Imperial China. The Decline of the Last Dynasty and the Origins of Modem China. The 18th og 19th Centuries, Random House 1967. Senghaas, Dieter, The European Experience. A Historical Critique of Development Theory, Dover, Berg Publishers 1985. Skocpol, 1 heda, States and Social Revolutions, Cambridge University' Press 1979. Spence, Jonathan D., The Search for Modem China, Norton 1990, kap. 5-11.

Taoismens klassikere, Aschehoug 1989. Under korsmerket i Midtens Rike, Det Norske Misjonsselskap 1936. Wallerstein, Immanuel, «Development: Lodestar and Illusion?», Ueslie Sklair (red.), Capitalism and Development, Routledge 1994. Weber, Max, The Religion of China - Confucianism and Taoism, The Free Press 1964. -, Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1920), Gyldendal 1973. Wen-yuan, Qian, The Great Inertia. Scientific Stagnation in Traditional China, Croom Heim 1985.

Wittfogel, Karl A., Oriental Despotism. A Comparative Study of Total Power, Yale University Press 1957.

LITTERATUR

259

Republikk, nasjonalisme og kommunisme 1911-1949

(Kapittel 4 og 5)

Bergere, Marie-CIaire, «The Chinese Bourgeoisie, 1911-37», i The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cambridge University Press 1983:722-825. Bianco, Lucien, Origins of the Chinese Revolution 1915-1949, Stanford University Press 1971. Eastman, Lloyd E., «Nationalist China during the Nanking decade 1927-1937», Lloyd E. Eastman, Jerome Chen, Suzanne Pep­ per og Lyman P. Van Slyke The Nationalist Era in China 1927-49, Cambridge University Press 1991:1-52. Fairbank, John K. og Edwin O. Reischauer, China: Tradition and Transformation, George Allen & Unwin 1982. Fairbank, John K. og Dennis Twitchett (red.), «Republican China 1912-1949», The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cam­ bridge University Press 1983. Fewsmith, Joseph, Party, State, and Local Elites in Republican China: Merchant Organizations and Politics in Shanghai, 1890-1930, Uni­

versity of Hawaii Press 1985. Furth, Charlotte, «Intellectual Change: From the Reform Movement to the May Fourth Movement, 1895-1920», The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cambridge University Press 1983:322-405. Gladney, Dru C., Muslim Chinese - Ethnic Nationalism in the People's Republic, Harvard East Asian Monographs 149, 1991. Gray, Jack, Rebellions and Revolutions — China from the 1800s to the 1980s, Oxford University’ Press 1990. Hook, Brian og Dennis Twitchett, The Cambridge Encyclopedia of China, Cambridge University Press 1991. Hooton, E.R., The Greatest Tumult: the Chinese Civil War 1936-49,

Brassey's 1991. Hsiung, James C. og Steven I. Levine (red.), China's Bitter Victory: the War with Japan, 1937—1945, Sharpe 1992. Jacobsen, Trond Einar, Sønnen, Aschehoug 1995. Lary, Diana, Warlord Soldiers: Chinese Common Soldiers, 1911-37, Cambridge University Press 1985.

260

KINESISK POLITIKK

Li, Dun Jen (red.), The Road to Communism: China since 1912, Van NostrCo Reinhold (1920) 1969. Liang, Hsi-Huey, The Sino-German Connection: Alexander von Falkenhausen between China og Germany, 1900-1949, Amsterdam 1978. Løtveit, Trygve, Chinese Communism 1931-1934: Experience in Civil Government (2. utg), Curzon Press 1979. Mackerras, Colin, China's Minorities, Oxford University Press 1994. Pepper, Suzanne, «The KMT-CCP conflict, 1945-1949», Lloyd E. Eastman, Jerome Ch en, Suzanne Pepper og Lyman P. Van Slyke, The Nationalist Era in China 1927—1949, Cambridge Uni­ versity Press 1991:291-356.

Scalapino, Robert A. og George T. Yu, Modem China and Its Revolutionary Process: Recurrent Challenges to the Traditional Order, 1850-1920, University of California Press 1985. Schurmann, Franz og Orville Schell (red.), Republican China. Nationalism, War, and the Rise of Communism 1911-1949, Random House 1967. Schwartz, Benjamin L, «Themes in Intellectual History: May Fourth og After», The Cambridge History of China, bd. 12, del 1, Cambridge University Press 1983:406-450. Schram, Stuart, Mao Tse-tung, Gyldendal 1970. Sergeant, Harriet, Shanghai: Collision Point of Cultures 1918—1939, Crown 1990.

Spence, Jonathan D., The Search for Modem China, Norton 1990, kap. 12-18. Dansk utgave: Kina — historien om de seneste 400 år, Politikens forlag 1991.

Sun, Yat-sen, Fundamentals of National Reconstmction, Taipei 1953. Tien, Hung-mao, Government and Politics in Kuomintang China, 1927-1937, Stanford University Press 1972. Under korsmerket i Midtens Rike, Det Norske Misjonsselskap, Stavan­ ger 1936. Van Slyke, Lyman P., Enemies and Friends: The United Front in Chi­ nese Communist History, Stanford University Press 1967. Wang, Cheng, The Kuomintang: a Sociological Study ofDemoralization, Garland 1982. Westad, Odd Arne, Soviet-American Rivalry and the Origins of the Chinese Civil War, 1944-1946, Colombia University Press 1993.

LITTERATUR

261

Wilson, Dick, Mao. Opprører og statsleder, Universitetsforlaget 1979. Wu, Tien-wei, The Sian Incident: A Pivotal Point in Modem Chinese History, Michigan University Press 1976. Young, Arthur N., China's Nation-Building Effort, 1927-1937: The Financial og Economic Record, Hoover Institution Press 19/1. Yu, George T., Party Politics in Republican China: The Kuomintang, 1912-1924, University of California Press 1966.

Maoismen 1921-1976

(Kapittel 6)

Amin, Samir, TheFuture of Maoism, Monthly Review Press 1981.

Anchee, Min, Rød asalea, Cappelen 1993. Bakken, Børge, The Exemplary Society. Human Improvement, Social Control and the Dangers of Modemity, Institutt for sosiologi, Uni­

versitetet i Oslo 1994. Bjellog, Anne, Masselinjen i det kinesiske kommunistiske parti: 1956-1966, hovedoppgave ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, 1986. Blålid, Gustav Erik, Kina: Strategiske endringer i jordbrukspolitikken 1949-1986, hovedoppgave ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, 1989. Chan, Anita, Richard Madsen, og Jonathan Unger, Chen Village under Mao and Deng (2. utg.), University of California Press

1992. Chi, Hsien, The Case of The GangofFour, Cosmos Books 1977. Clausen, Søren, «Mao Zedong og stormen», Danmark-Kina, 27:12-16 og 28:16-21, 1994. Dietrich, Craig, People's China. A Brief History, Oxford University

Press 1994. Encyclopedia of New China, Foreign Language Press 198/. Fang, Percyjucheng og Lucy GuinongJ. Fang, ZhouEnlay - A Pro-

file, Foreign Language Press 1986. Fei, Xiaotong, From the Soil. The Foundations of Chinese Society, over­ satt og introdusert av Gard G. Hamilton og Wang Zheng, Uni­

versity of California Press 1992.

262

KINESISK POLITIKK

Goldman, Merle, «The Party and the Intellectuals», i The Cambrid­ ge History of China, bd. 14, del 2, Cambridge University Press 1987:218-258.

Gray, Jack, Rebellions and Revolutions - China from the 1800s to the 1980s, Oxford University Press 1990. Grønningsæter, Jon Inge, Kulturrevolusjonen. Det kinesiske kommu­ nistpartiet i krise, hovedoppgave ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, 1988.

Harding, Harry, «The Chinese state in crisis», i The Cambridge His­ tory of China, bd. 15, del 2, Cambridge University Press 1991:107-217.

Hinton, William, Hundredagerskrigen - Kulturrevolutionen i Kina, Politisk Revy 1974. Hook, Brian og Dennis Twitchett, The Cambridge Encyclopedia of China, Cambridge University Press 1991. Hua Kuo-feng, Fortsett revolusjonen — taler og artikler, Oktober 1977. Iversen, Wenche, Misjon — revolusjon, Misjonærer fra Det Norske Misjonsselskap i Kina 1945-1951 - Deres holdninger til den politiske utvikling, hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 1971.

Joseph, William A., Christine P.W. Wong og Davis Zweig (red.), New Perspective on the Cultural Revolution, Harvard University Press 1991.

Jung, Chang, Ville svaner. Tre døtre av Kina, Gyldendal 1991. Jørgensen, Torstein (red.), I tro og tjeneste, Det Norske Misjonsselskap 1842-1992, bd. 1, Misjonshøgskolen (u.å.). Li, Zhisui, The Private Life of Chairman Mao, Random House 1994. Liu, Shaoqi, Selected Works of Liu Shaoqi, bd. 1, Foreign Language Press 1984. MacFarquar, Roderick, «The Succession of Mao and the End of Maoism», i The Cambridge History of China, bd. 15, Cambridge University Press 1991:305-401. Mackerras, Colin og Amanda Yorke, The Cambridge Handbook of Contemporary China, Cambridge University Press 1991. Mao, Zedong, Selected Military Writings of Mao Tse-Tung, Foreign Language Press 1968. -, Verker i utvalg, bd. 1-5, Oktober 1977-1980.

LITTERATU R

Marx, Karl, «Randbemerkninger til Det tyske arbeiderpartis pro­ gram», Verker i utvalg bd. 4, Pax 19/1:208—22 /. Marx, Engels and Lenin on the Dictatorship of the Proletariat, Foreign Language Press 1975. Meisner, Maurice, Mao's China og After. A History of the PeopleS Republic, The Free Press/Collier Macmillan Publishers 1986. Myrdal, Jan, Rapport fra en kinesisk landsby, Gyldendal 1969. Nåsander, Niklas, Norr om Taihang. Et studium i Mao Zedongs religionskritik och hans forhållande till Kinas gamla tankevårld, Fore­ ningen for orientalske studier 26, 1992. Perry, Elisabeth J., «Shanghafs Strike Wave of 1957», The China Quarterly 137, mars 1994:1-27. Pye, Lucian W., The Mandarin and the Cadre: China’s Political Cultures, Center for Chinese Studies, The University of Michigan,

1988. Resolution on CPC History (1949-81), Foreign Language Press 1981. Salisbury, Harrison E., The Long March. The Untold Story, Macmil­

lan 1985. -, The New Emperors: China in the Era of Mao and Deng, Little, Brown

1992. Scharping, Thomas, «The Man, the Myth, the Message - New Trends in Mao Literature from China», The China Quarterly 137, mars 1994:168-179. Schram, Stuart, Mao Tse-tung, Penguin/Gyldendal 1970. «Mao Tse-Tung's thoughts from 1949 to 1976», i The Cambridge History of China, bd. 15, del 2, Cambridge University Press

1991:1-104. -, «Mao Zedong a Hundred Years on: The Legacy of a Ruler», The China Quarterly 137, mars 1994:125-143. Seiden, Mark (red.), A Documentary History of Revolutionary Change, Monthly Review Press 1979. Sitater fra formann Mao Tse-tung, med forord av Lin Biao, Beijing

1967. Snow, Edgar, Rød Stjerne over Kina, bd. 1 og 2, Pax 1972. Solomon, Richard H., Mao’s Revolution and the Chinese Political Cul-

ture, University of California Press 1971. Spence, Jonathan D., The Search for Modem China, Norton 1990,

264

KINESISK POLITIKK

kap. 12-18. Dansk utgave: Kina — historien om de seneste 400 år, Politikens forlag 1991. Teiwes, Frederick C., «Establishment and Consolidation of the New Regime», i The Cambridge History of China, bd. 14, del 1, Cambridge University Press 1987:51-143. -, Politics and Purges in China. Rectification and the Decline of Party Norms, 1950-1965, Sharpe 1993. Tellefsen, Terje, Tre Verdener-teorien. Nytt begrep — gamle ideer. En analyse av de historiske røt.tene til en kinesisk utenrikspolitisk doktrine, hovedoppgave ved Institutt for sammenliknende politikk, Uni­ versitetet i Bergen, 1990. Tvedt, Terje (red.), (ml)-En bok om maoismen i Norge, Ad Notam 1989. Van Slyke, Lyman P., «The Chinese Communist Movement During the Sinojapanese War, 1937-1945», Uloyd E. Eastman, Jerome Chen, Suzanne Pepper og Uyman P. Van Slyke, The Nationalist Era in China 1927-1949, Cambridge University Press 1991:177-290. Walder, Andrew G., Communist Neo-Traditionalism: Work and Authority in Chinese Industry, University of California Press 1986. Wang, James C.F., Contemporary Chinese Politics, Prentice Hall 1992. Wang, Ting, Chairman Hua. Leader of the Chinese Communists, C. Hurst & Company 1980. Wilson, Dick, Mao. Opprører og statsleder, Universitetsforlaget 1979. Womack, Brandy, «Mao Zedong Thoughts», The China Quarterly 137, mars 1994:159-167. Zhang, Xianliang, Den halve mannen, Cappelen 1986. Zhou, Enlai, Selected Works of Zhou Enlai, bd. 1, Foreign Language Press 1981.

Dengismen 1978-

(Kapittel 7) Almond, Gabriel og G. Bingham Powell, Comparative Politics: Sys­ tem, Process, Policy, Little Brown 1978. Bakken, Børge, The Exemplary Society. Human Improvement, Social Control and the Dangers of Modemity, Institutt for sosiologi, Uni­ versitetet i Oslo, 1994.

LITTERATUR

265

Barme, Geremie og John Minford (red.), Seeds of Fire. Chinese Voices of Conscience, Bloodaxe Books 1989. Benewick, Robert og Paul Wingrove (red.), Reforming the Revolu­ tion. China in Transition, Macmillan Education 1988. Bertinelli, Roberto, «Chinas Open-Door Policy: Results and Perspectives», Marta Dassau og Tony Saich (red.), The Reform De-

cade in China, Kegan Paul 1992:193-222. Brødsgaard, Kjeld Erik, «The Democracy Movement in China, 1978-1979: Opposition Movements, Wall Posters Campaigns, and Underground Journals», Asian Survey, 7, juli 1981:747-774. -, Spillet om Kina, Mellomfolkeligt Samvirke 1990. -, Mads Dall og Verner Worm, Kina - et marked for danske virksom­ heter? Status Muligheter Strategi, Industriens Forlag 1994. Burns, John P., «Strengthening Central CCP Control of Leadership Selection: The 1990 Nomenklatura», The China Quarterly

138, 1994. Chan, Anita, «The Challenge to the Social Fabric», Pacific Review,

april 1989. -, «The Social Origins and the Consequences of the Tiananmen Crisis», David S.G. Goodman og Gerald Segal (red.), China in the Nineties. Crisis Management and Beyond, Clarendon Press

1991:105-130. -, «Revolution or Corporatism? Workers and trade unions in postMao China», Davis S. G. Goodman og Beverley Hooper (red.), China 's Quiet Revolution. New Interactions Between State and Soci­ ety, St. Martins Press 1994:162-193. -, Richard Madsen ogjonathan Unger, Chen Village under Mao and Deng, University of California Press 1992. Cheng, Joseph Y.S. (red.), China: Modemization in the 1980s, The Chinese University Press/Allen & Unwin 1989. Chi, Hsien, The Case of The Gang of Four, Cosmos Books 1977. Christophersen, Mona, Løvetannen spirer gjennom asfalten — Om guanxi og byråkrati i Beijing, hovedoppgave ved Institutt og museum for antropologi, Universitetet i Oslo, 1994. Dassu, Marta og Tony Saich (red.), The Reform Decade in China. From Hope toDismay, Kegan Paul 1992. Deng, Xiaoping, «On Reforming the Party og State Leadership»,

266

KINESISK POLITIKK

Harold C. Hinton (red.), The People's Republic of China 1979-1984, A Documentary Suruey, bd. 1, Scolarly Research 1986:32-41. Selected Works of Deng Xiaoping (1975-1982), Foreign Language Press 1984. -, Build socialism with Chinese characteristics, Foreign Language Press 1985. Dittmer, Lowell, «Patterns of Leadership in Reform China», Arthur L. Rosenbaum (red.), State and Society in China, The Consequences of Reform, Westview Press 1992:31-53. Domes, Jurgen, The Government and Politics of the PRC: a Time of Transition, Westview Press 1985. Fairbank, John K og Edwin O. Reischauer, China: Tradition and Transformation, Allen & Unwin 1982. Fewsmith, Joseph, Dilemmas of Reform in China. Political Conflict og Economic Debate, Sharpe 1994. Franz, Uli, Deng Xiaoping. Kinas sterke mann, Schibsted 1988. Gold, Thomas, «After Comradeship», The China Quarterly 104, 1985:657-675. Goldman, Merle, «The Party and the Intellectuals», i The Cam­ bridge History of China, bd. 14, del 1, Cambridge University Press 1987:218-258. Goldstein, Avery, «Trends in the Study of Political Elites and Institutions in the PRC», The China Quarterly 139, 1994:714-730. Gong, Ting, The Politics of Corruption in the Contemporary China. An Analysis of Policy Outcomes, Praeger 1994.

Goodman, David S.G., Deng Xiaoping and the Chinese Revolution. A Political Biography, Routledge 1994. -, «China's Corning Revolution», Conflict Studies 266. -, «Introduction: The Authoritarian Outlook», David S.G. Good­ man og Gerald Segal (red.), China in the Nineties. Crisis Manage­ ment and Beyond, Clarendon Press 1991:1-18. -, «Introduction: The political economy of change», David S.G. Goodman og Beverley Hooper (red.), China's Quiet Revolution. New Interactions Between State and Society, St. Martin's Press 1994:ix-xxi. - og Beverley Hooper (red.), China's Quiet Revolution. New Interac­ tions Between State and Society, St. Martin's Press 1994.

LITTERATUR

267

- og Gerald Segal (red.), China in the Nineties. Crisis Management and Beyond, Clarendon Press 1991. ‘Greater China', temanummer The China Quarterly 136, 1993. Gurtov, Mel, «Swords into Market Shares: China's Conversion of Military Industry to Civilian Production», The China Quarterly 134, 1993:213-241. Han, Minzhu, Cries forDemocracy. Writings and Speeches from the 1989 Democracy Movement, Princeton University Press 1990. Harding, Harry, «State of the Field. The Contemporary Study of Chinese Politics: An Introduction», The China Quarterly 139, 1994:699-703. He, Baobang, «Democracy as Viewed by Three Chinese Liberals: Wei Jingsheng, Hu Ping og Yang Jiaqi», China Information, bd. VI, 2, høsten 1991:23-43. Hinton, Harold C. (red.), The People's Republic of China 1979-1984, A Documentary Survey, bd. 1, Scolarly Resources 1986. Hjellum, Torstein, «Deng Xiaoping - Kinas siste keiser?», Interna­ sjonal Politikk, 4, 1992:449-457. -, «Kina: Mot supermakt eller indre oppløsning?», Internasjonal Politikk, 3, 1994:349-361. Hong, Yung Uee, «From revolutionary cadres to bureaucratic technocrats», Brantley Womack (red.), Contemporary Chinese Politics in Historical Perspective, Cambridge University Press 1991:180-206. -, «China's New Bureaucracy», Arthur L. Rosenbaum (red.), State and Society in China, The Consequences of Reform, Westview Press 1992. Hook, Brian og Dennis Twitchett, The Cambridge Encyclopedia of China, Cambridge University Press 1991. Howell, Jude, China Opens Its Doors. The Politics of Economic Transition, Harvester Wheatsheaf/Lynne Rienner Publishers 1993. Hsi-Sheng, Ch'i, Politics of disillusionment: The Chinese Communist Party under Deng Xiaoping, 1978-1989, Sharpe 1991. Hua, Kuo-feng, Fortsett revolusjonen - taler og artikler, Oktober 1977. Hussain, Atar og Nicholas Stern, «Effective Demand, Enterprise Reforms og Public Finance», China Paper 10, 1991. Jacobsen, Trond Einar, Sønnen, Aschehoug 1995.

268

KINESISK POLITIKK

Jencks, Harlan W., «China's Army, China's Future», David S.G. Goodman og Gerald Segal (red.), China in the Nineties. Crisis and Management and Beyond, Clarendon Press, Oxford 1991:131-159. Johannessen, Mona, Politiske rettigheter og demokrati i Kina. Vestlige begreper i en kinesisk kontekst, hovedoppgave, Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, 1994. Kane, Daniel, «The social og intellectual elite», David S.G. Good­ man, og Beverley Hooper (red.), China's Quiet Revolution. New Interactions Between State og Society, St. Martin's Press 1994:126-143. Kelly, David, «Chinese Marxism since Tiananmen Between Evaporation and Dismemberment», David S.G. Goodman og Gerald Segal (red.), China in the Nineties. Crisis Management and Beyond, Clarendon Press 1991:19-34. Kent, Ann, «Standards of living, relative deprivation og political change», David S.G. Goodman og Beverley Hooper (red.), China 's Quiet Revolution. New Interactions Between State and Socie­ ty, St. Martin’s Press 1994:80-101. Kim, Kyong-Dong, «Confucianism and Capitalist Development in East Asia», Leslie Sklair (red.), Capitalism and Development, Routledge 1994. Leijonhufvud, Goran og Agneta Engqvist, Kineserne, Cappelen 1986. Levenson, Joseph R., Confucian China and Its Modem Fate, Univer­ sity of California Press 1967. Ma, Guonan, «Income distributions in the 1980s», David S.G. Goodman og Beverley Hooper (red.), China's Quiet Revolution. New Interactions Between State and Society, St. Martin's Press 1994:19-40. Ma, Shu Yun, «The Rise and Fall of Neo-Authoritarianism in China», China Information, 3, 1991:1-18. Ma, Stephen K., «A Dangerous Game: Deng and the Intellectuals», The Journal of Contemporary China, 1 1993:53—68. MacFarquar, Roderick, «The Succession of Mao and the End of Maoism», i The Cambridge History of China, bd. 15, del 2, Cam­ bridge University Press 1991:305-401.

LITTERATUR

269

Mackerras, Colin og Amanda Yorke, The Cambridge Handbook of Contemporary China, Cambridge University Press 1991. Manion, Melanie, «The Cadre Management System, Post-Mao: The Appointment, Promotion, Transfer of Party and State Leaders», The China Quarterly 102, 1985:203-233. Myrdal, Jan, En fest i Liu Lin, Oktober 1994. Oi, Jean, «Market Reforms and Corruption in Rural China», Studies in Comparative Communism 22, 1989. Perry, Elisabeth J., «Casting a Chinese ‘Democracy’ Movement: The Roles of Students, Workers, and Entrepeneurs», Jeffery N. Wasserstrom og Elisabeth J. Perry (red.), Popular Protest and Political Culture in Modem China. Leaming from 1989, Westview Press 1992:146-164. -, «Trends in the Study of Chinese Politics: State-Society Rela­ tions», The China Quarterly 139, 1994:704—713. Pye, Lucian W., The Spirit of Chinese Politics: A Psychological Study of the Authority Crisis in Political Development, MIT Press 1968. -, The Mandarin and the Cadre: China's Political Cultures, Center for Chinese Studies. The University of Michigan 1988. Redding, S.G., The Spirit of Chinese Capitalism, Walter de Gruyter 1993. Rosenbaum, Arthur L. (red.), State and Society in China, The Consequences of Reform, Westview Press 1992. Saich, Tony, «Reforming the Political Structure», Robert Benebich og Paul Wingrove (red.), Reforming the Revolution. China in Transition, Macmillan 1988:27-47. «The Fourtheenth Party Congress: A Programme for Authoritarian Rule», The China Quarterly 132, 1992:1136-1160. Salisbury, Harrison E., Tiananmen Diary, Thirteen Days in June, Little

Brown 1989. -, The New Emperors: China in the Era of Mao and Deng, Little Brown

1992. Schwartz, Benjamin L, «Culture, Modemity, og Nationalism», Tu Wei-Ming (red.), China in Transformation, Harvard University Press 1994:233-253. Shirk, Susan L., How China Opened Its Door - The Political Success of the PRCs Foreign Trade and Investment Reforms, The Brookings Institution 1994.

270

KINESISK POLITIKK

Solinger, Dorothy J., «Urban Entrepreneurs and the State: The Merger of State and Society», Arthur L. Rosenbaum (red.), State and Society in China, The Consequences of Reform, Westview Press 1992.

-, China's Transition from Socialism: Statist Legacies and Marketing Reforms, Sharpe 1993.

Solomon, Richard H., Mao's Revolution and the Chinese Political Culture, University of California Press 1971. Tanner, Murray Scot og Michael J. Feder, «Family Politics, Elite Recruitment and Succession in Post-Mao China», The Australian Journal of Chinese Affairs, Nr. 30, juli 1993:89-119. Thompson, Michael, Richard Ellis og Aaron Wildavsky, Cultural Theory, Westview Press 1990. Townsend, James, «Chinese Nationalism», The Australian Journal of Chinese Affairs, 27, 1992:97-130. Tu, Wei-Ming (red.), China in Transformation, Harvard University Press 1994.

Walder, Andrew G., Communist Neo-Traditionalism: Work and Authority in Chinese Industry, University of California Press 1986. -, «The Political Sociology of the Beijing Upheaval of 1989», Prob­ lems of Communism, sept.-okt. 1989:30-40. -, «Workers in the Tiananmen Protest: The Politics of the Beijing Workers Autonomous Federation», The Australian Journal of Chinese Affairs, 29. januar 1993:1-29. Wang, James C.W., Contemporary Chinese Politics. An Introduction, Prentice Hall 1992. Wang, Ting, Chairman Hua, C. Hurst & Company 1980. Watson, James L. (red.), Class & Social Stratification in Post-Revolutionary China, Cambridge University Press 1984. White, Gordon, Riding the Tiger: The Politics of Economic Reform in Post-Mao China, Stanford University Press 1993. White III, Lynn T., Bourgeois Radicalism in The ‘New Class' of Shang­ hai, 1949-1969, Watson 1984. Womack, Brantley (red.), Contemporary Chinese Politics in Historical Perspective, Cambridge University Press 1991. Woo-Cumings, Meredith, «The ‘New Authoritarianism' in East Asia», Current History, desember 1994:413-416.

LITTERATUR

271

You, Ji, «Jiang Zemin's formal and informal sources of power and Chinese elite politics after 4 June 1989», China Information, 2,

1991:1-22. Young, Graham, «The Fourteenth National Congress of the Chi­ nese Communist Party: Consolidation of Reformist Orthodoxy», China Information, 3, 1992-93. Zhang Xinxin og Sang Ye, Arvingene - hverdag etter Mao, Asche­

houg 1985. Zhao Ziyang, «Advance along the road of socialism with Chinese characteristics», Beijing Review, 45, 1987. Zhisui, Li, The Private Life of Chairman Mao, Rogom House 1994. Østergaard, Clemens Stubbe, «Explaining China's Recent Political Corruption: Patterns, Remedies, and Counter Strategies at the Local Level», Corruption and Reform 1, 1986.

Register andre arbeidernasjonale, Den 58 andre enhetsfronten, den, se enhetsfronten, den andre ansvarsystem 196 Anti-Kominternpakten 88 antihøyre-kampanjen 142, 145 arbeidsenheter (danweier) 123, 127 arbeidsledighet 238 asiatiske produksjonsmåler, se produksjonsmåler, asiatiske autonomibevegelsen 80 autoritetsstrukturen i keiserim­ periet 27

bandevesen 65 bankvesen 65 baojia 26, 47, 114, 128, 137 baseområder 97, 107, 112, 116 befolkningsutvikling 252 befolkningsvekst 176 biaoxian 127 Blåskjortene 79 boksere 33, 35

Bondebevegelsens opplæringsinstitutt 102 bondespørsmålet 71 borgerlig revolusjon, se revolu­ sjon, borgerlig borgerskap 49, 53, 63, 79 Borodin, Mikhail Markovitsj 73 byråkrati 37, 82, 133, 199 byråkratkapitalisme 96 Chai Ling 216 Chen Boda 160, 191 Chen Yuan 232 Chen Yun 143,186,189,209, 223, 232 Chiang Kai-shek 72, 73, 83 Cixi 42,43,44,47

demokratibevegelser 186, 215 demokratimuren 192 demokratisk sentralisme, se sentralisme, demokratisk demokratiske liga, Den 116 Deng Pufang 232

REGISTER

273

Deng Xiaoping 103, 109, 127, 137, 149, 154, 160, 183

fire moderniseringer, de, se moderniseringer, de fire

dengismen 182 dialektikk 174 Disiplinærkomiteen 189

firerbanden 166, 185, 191 4. mai-bevegelsen 66, 80, 141 fjortende partikongressen i 1992, den, se partikongres­ sen i 1992, den fjortende folkekommuner 123, 128, 147,

Djilas, Milovan 173 dumme gamle mannen som flyttet fjellene, den 172 eksamenssystem 24 eksaminasjonssystem 54 elitestrukturen i partiet 198 ellevte partikongressen, den, se partikongressen, den ellevte

embetsmenn 37 endringsmodeller 17, 18, 56, 247 enhetsfront 102, 111, 136 enhetsfronten, den andre 88 enhetsfronten, den første 72 etniske nasjonaliteter, se nasjo­ naliteter, etniske evolusjonisme 45, 68

faglige landsorganisasjonen, den, se landsorganisasjo­ nen, den faglige Falkenhausen, Alexander von

110 familie-og klansystemet 123 familien 27, 36, 124 Fang Lizhi 209 fascisme 85 filleproletariat 105 fire grunnleggende prinsipper, de, se prinsipper, de fire grunnleggende

186 folkekongresser 123, 125 Folkerepublikken Kina 116

folket 121 folketall 29 folkets demokratiske diktatur 121 Folkets Dagblad 169, 221 Folkets frigjøringshær 97, 151, 152, 163,219, 246 Folkets rådgivende konferanse

120 forfølgelse, politisk 245 forurensning, åndelig 208 første enhetsfronten, den, se enhetsfronten, den første første verdenskrig, den, 65 gatekomiteer 123, 128 gentry, the 24, 35, 52, 64, 172, gerilja 97, 106, 108 godseierklassen 104 Gorbatsjov, Mikhail 186 grønne banden, Den 73

Guangxu 62 guanxi 37, 84, 129, 177, 203, 205, 210 Guomindang 60, 72, 73, 76,

88,94, 135

274

KINESISK POLITIKK

halvproletariat 104 handelskamre 64 harmoni, himmelsk 17 hemmelige selskap, se selskap, hemmelige himmelens sønn 17 himmelsk harmoni, se harmo­ ni, himmelsk Hitler, Adolf 79, 90 Hujintao 226 HuYaobang 187, 190, 195, 204, 215

Hua Guofeng 167,169 hukou 128

hundre dagers reformer, De 43 Hvite lotus 30 hydrauliskjordhruk, se jord­ bruk, hydraulisk imperialisme 56 industriproletariat 79, 105 inntekt per capita 237 institusjonalisering 123, 208 intellektuelle, de 66, 71, 95, 114, 140, 150, 153, 192, 239 investeringer, utenlandske 226

jernbaner 48 “jernrisboller” 196 Jiang Qing 97, 151, 160, 168, 191, 193 Jiang Zemin 222, 224, 225 Jiangxi-soyjetet 110,137 jordbruk 50 jordbruk, hydraulisk 17 jordreformer 99, 109, 113, 116 kadrer 125, 155, 160, 201, 232

Kampanjen for landreform 130 kampanjer 129 kampanjer for å motstå USAs aggresjon og hjelpe Korea 132 Kang Sheng 160 kapitalisme 51 kapitalisme, konfutsiansk 236 kategori, den stinkende niende 157

keiserdynastiene 25 keiserimperiets byråkrati 24 Kinas kommunistiske parti (KKP) 70, 87, 92, 102, 124 kinesere, oversjøiske 231 kinesiske republikk, Den 60 KKP, se Kinas kommunistiske parti KKPs medlemsutvikling 254 KKPs partikongresser 255 klaner 23, 36, 124

klasseanalyse 104,111,149, 161

Komintern 73, 75, 87, 102, 108, 110 kompradorer 30, 53, 104 Konfutse 22, 167, 235 konfutsianisme 23, 45, 52, 63, 69, 77, 179, 215 konfutsiansk kapitalisme, se kapitalisme, konfutsiansk konfutsianske tradisjonen, den, se tradisjonen, den konfut­ sianske

konsesjonsområder 82, 89 kontraktsystem 186 Korea 147

REGISTER

Koreakrigen 119, 138 korrigeringskampanjer 114 korrupsjon 31, 37, 92, 115, 133, 150, 199, 208, 232 kriger mot fremmede makter 30 krigsherre-perioden 63 krigsherrer 78 kristendom 83 Krustsjov, Nikita 144 Kulturrevolusjonen 148, 153,

170 kuppet mot Chiang 88 kvinnefrigjøring 58 kvinneundertrykkelse 132

La hundre blomster blomstre 139 landsbyfellesskap 23 landsorganisasjonen, den

faglige 74 lange marsjen, Den 109,110, 137, 143, 151 Lee Kuan Yew 235 legitimitet 233 Lenin, Vladimir Iljitsj 73,171 Li Lisan 108 Li Peng 214, 217, 224, 225 Li Ruihuan 225 Lin Biao 151, 154, 163 literati 24 Liu Huaqing 226 Liu Shaoqi 140, 149, 151, 154, 160, 173

manchuer 26, 60 mandariner 36, 53

275

Mao Zedong (Tsetung) 69, 101, 114, 138, 148, 170 maoisme 101, 119, 170, 181, 232 Maos lille røde 155, 179 Maos teori om de tre verdener 167 Maring (psevdonym) 102 markedsøkonomi, sosialistisk 224, 232 Marshall, George 94 Marx, Karl 149, 171, 235 marxisme 69, 209 marxisme-leninisme 70, 117, 118, 146, 159, 232 masselinjen 116, 121, 122, 174 masseorganisasjoner 128

mellomborgerskap 104 Mengzi 23 menneskerettigheter 176 militærakademi 73 Militærkomiteen 111,124,203 misjon 33, 40, 46, 65, 68 modellen, den sovjetiske 19 moderate reformister, se refor­ mister, moderate moderniseringer, de fire 183 Mountbatten, Louis, Lord 84 muslimske opprør, se opprør, muslimske Mussolini, Benito 79

Nanjing-regimet 82 Nanjing-traktaten 32 nasjonale partikongressen, Den 123 nasjonalisme 33, 67, 69, 72, 81

276

KINESISK POLITIKK

nasjonalisthæren 91 nasjonalistregjeringen 76, 86, 91, 92 nasjonaliteter, etniske 253 nasjonalprodukt 226 nepotisme 206 Nian 30, 40 niende partikongressen i 1969, den, se partikongressen i 1969, den niende nomenklatur 221

nomenklatur-kapitalisme 229 notabiliteter 80 Ny ungdom 68 ny-autoritære, de 235 Nytt Zzu-bevegelsen 85 OECD, se Organization for Economic Co-operation and Development offentlig spekulasjon, se speku­ lasjon, offentlig opium 31, 62

Opiumskrigen 15, 32 opprør, muslimske 30 Organization for Economic Cooperation and Develop­ ment (OECD) 227 oversjøiske kinesere, se kinese­ re, oversjøiske

partikongressen, den trettende i 1987 220

partikongressen, den tyvende i Sovjet 139 partikongressen, den åttende 139 partikongressen i 1982 202, 204 partikongressen i 1992, den fjortende 223 patriarkat 45, 199 patriotisme 236

Peng Dehuai 147,190 permanent revolusjon, se revo­ lusjon, permanent personlige privilegier, se privi­ legier, personlige pietet, sønnlig 27 planøkonomi 135 Politbyrået 124

politisk forfølgelse, se forfølgel­ se, politisk populisme 174 prinsipper, de fire grunnleg­ gende 186, 233 privilegier, personlige 199 produksjonsmåter 17,56,181, 247, 250

produksjonsmåter, asiatiske 17 Qiao Shi 225

Pariskommunen 159 partikongressen i 1945 115 partikongressen i 1969, den niende 162 partikongressen, den ellevte 188

Qing-dynastiet 29 Quin 21 radikale reformister, se refor­ mister, radikale reformister, moderate 196

REGISTER

reformister, radikale 195 rettighetstenkning 243 revolusjon 16, 19, 20, 69, 180, 249 revolusjon, borgerlig 63 revolusjon, den russiske 68 revolusjon, permanent 145, 175 revolusjonskomiteer 155, 162 revolusjonære allianse, Den

48, 58 russiske revolusjon, den, se revolusjon, den russiske rødegardister 150, 157, 161,

164, 177 Seecht, Hans von 110 selskap, hemmelige 83 selvkritikk 154 selvstyrkebevegelsen 41 sentrale rådgivningskomiteen,

Den 202 sentralisme, demokratisk 121 Sentralkomiteen 123 Shanghais handelskammer 80 Shi Huang Di 21 sinosentriske verdensbildet, det, se verdensbildet, det sinosentriske sivilisasjon 16, 17, 55, 68, 71, 83, 181, 247 7. mai kaderskoler 161 slektskapssystem 36 småborgerskap 104 soner, spesielle økonomiske 186 soner, økonomiske 223

277

Songjiaoren 62 Soong, Charlie 83 sosialisme med kinesiske kjen­ netegn 187, 248 sosialistisk markedsøkonomi, se markedsøkonomi, sosialis­ tisk sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, Den 150 Sovjet-modellen 143 sovjeter 87, 107 sovjetiske modellen, den, se modellen, den sovjetiske Sovjetunionen 91, 115 spekulasjon, offentlig 212 spesielle økonomiske soner, se soner, spesielle økonomiske Stalin, Josef 74, 75, 145, 173 stats-og nasjonsbygging 21,98, 119 statskapitalisme 136 Stilwell, Joseph W. 91 stinkende niende kategori, den, se kategori, den stin­ kende niende store spranget framover, Det

147 stående komité, Den 124 Sun Yatsen 46,59,67,75 Sun Yatsen-seremonien 67 Sun Yatsen-universitetet 137 søke sannhet fra fakta 185 sønnlig pietet, se pietet, sønnlig Taiping 30, 40 tankereformer 133 taoisme 23, 52

278

KINESISK POLITIKK

teknokrater 230

teknologihypotesen 51 Tiananmen 65, 183, 215 28 bolsjeviker, de 109, 110, 185 Tongzhi 41 tradisjonen, den konfutsianske 146

tradisjoner 15, 55, 70, 141, 179, 181 trettende partikongressen i 1987, den, se partikongres­ sen, den trettende i 1987 tributter 26, 29 Trotskij, Lev Davidovitsj 74, 173

tyvende partikongressen i Sov­ jet, den, se partikongressen, den tyvende i Sovjet

USAs krigføring i Vietnam 152 USAs rolle i borgerkrigen 99 utenlandske investeringer, se investeringer, utenlandske utvikling 16 utviklingsmodell 137 Verdensbanken 197

verdensbildet, det sinosentriske 43

Versailles-traktaten 65 Vietnam 173

WangHongwen 166 Weber, Max 51, 250 Weijingsheng 192 Wu Han 153

Yan ’an-modellen 113 Yao Wenyuan 166 Yejianying 184 Yuan Shikai 47, 60, 61, 64 Zhang Chunqiao 166,191 Zhao Ziyang 187

Zhao Ziyang 195,213,217, 219, 220 Zhou Enlai 73, 109, 130, 143, 159, 165, 167, 183, 217 Zhu De 111, 169 Zhu Rongji 226 Zongli Yamen 42

økonomiske soner, se soner, økonomiske østindiske handelskompaniet, Det 32 åndelig forurensning, se foru­ rensning, åndelig åttende partikongressen, den, se partikongressen, den åttende