Samfunnsteori : fra Marx til Giddens 8251912202 [PDF]

Zitiervorschau

Tore Lindbekk

Samfunnsteori Fra Marx til Giddens

B

Nasjonalbiblioteket

Depotbiblioteket

^LHØREJ< HØGSKbKEfffi 0gL0 Arading for økon^rfii-

’ kX®un«bi o< ao«ialfH ^-^iBLioTæer

TAPIR

© TAPIR FORLAG, TRONDHEIM ISBN 82-519-1220-2 Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i «Lov om opphavsrett til åndsverk» og avtaler om kopiering inngått med Kopinor.

Trykk: Tapir Trykkeri

Bind: Sandnes Bokbinderi A/S

TILHØRER høgskolen i osrn

30 l

biblioteket

Forord Boken bygger på Samfunnsteori fra Karl Marx til Talcott Parsons, men er vesentlig utvidet. Boken inneholder fire nye kapitler: om Eilert Sundt, Ferdinand Tonnies, Jiirgen Habermas og Pierre Boudieu. Et nytt, nokså utførlig, innledningskapittel tar sikte på sammenbin­ ding av de etterfølgende kapitlene, ved at emnene knyttes til in­ dustrialismen som sosiologiens primære faglige utfordring. I eks­ kursene etter bokens tre hovedavsnitt blir motsetningene mellom enkelte sentrale teorier omtalt og tydeliggjort. Disse resonnemen­ tene inngikk tidligere i gjennomgangen av de enkelte forfattere, men er altså nå løftet ut. Teksten i de øvrige kapitler er identisk med forrige utgave, men flere sitater av de omtalte forfattere er tatt inn. Helt nye er oversiktene over stikkord og nøkkelproblemer.

Trondheim, mars 1996 Tore Lindbekk

Innhold INNLEDNING ....................................................................................... 1 Industrialismen som utfordring ...............................................

9 11

SAMFUNNSUTVIKLINGEN OG DRIVKREFTENE

................

25

2 Herbert Spencer ..............................................................................

27

3 Eilert Sundt .......................................................................................

35

4 Karl Marx............................................................................................

45

5 Max Weber .......................................................................................

65

Ekskurs: Nærmere om marxistisk og weberiansk analyse

85

SAMFUNNSTYPOLOGI .....................................................................

91

6 Ferdinand Tdnnies ..........................................................................

93

7 Emile Durkheim ..............................................................................

99

8 Funksjonalismen og Talcott Parsons

....................................... 115

Ekskurs: Strukturalistiske og funksjonalistiske samfunnsmodeller .......................................................................... 131

INDIVIDET OG SAMFUNNSMAKTENE ....................................... 133

9 Individet, selvet og bytteprosessen ........................................... 135 10 Jiirgen Habermas 11

.......................................................................... 153

Pierre Bourdieu .............................................................................. 163

Ekskurs: Nærmere om bytteteori og normteori i moderne sosiologi............................................... 177 DET MODERNE OG DET POSTMODERNE SAMFUNN ....... 179

12 «Postmodernitet»

.......................................................................... 181

REFERANSER............................................................................................ 191

REGISTER ................................................................................................ 195

Kapittel

INDUSTRIALISMEN SOM UTFORDRING

Den nye fagdisiplinen Sosiologifagets fremvekst var nøye knyttet til samfunnsendringene i Europa 1750-1900. Ofte ble dette betegnet som industrisamfunnets utvik­ ling, fordi fabrikkindustrien var et så viktig (og synlig) trekk i det nye samfunnsbildet. Andre betegnet det mer vagt som modernismen, et mer omfattende begrep, hvis hovedinnhold var at det nå skjedde et generelt oppbrudd fra hele den tradisjonelle samfunnsorden. Hva er det som særkjenner denne nye samfunnsformen? - Hva var det som frembragte den og vedlikeholdt den - og gav den slik ekspansiv kraft i forhold til andre sivilisasjoner og samfunnsformer? Representerte den et mønster som alle samfunn beveget seg i retning av? De to siste år­ hundrers samfunnsteori har formet en rekke begreper og teorier for å gripe disse emner med presisjon og sikkerhet. Utgangspunktet for problemstillingene var fra først av nokså konkret: i løpet av perioden 1750-1900 ble arbeid og sysselsetting i økende om­ fang knyttet til fabrikkene. Fra først av betydde dette: til et fåtall «tette» men velavgrensede produksjonsanlegg, samlet om tunge maskiner drevet av vannfall eller dampkraft. Driften av disse anleggene var avhengig av at mange mennesker hele tiden var for hånden. De skulle betjene maskin­ ene, transportere brensel, råvarer og ferdige produkter. Vareproduksjo­ nen flyttet dermed ut av husholdene og verkstedene og inn i fabrikk­ hallene. - Men den nye produksjonsformen fordret dessuten en tettere bosetting; Innenfor fabrikkenes nærområder skulle et stort antall familier spise, sove, føde barn, daglig komme seg frem og tilbake mellom jobben og hjemmet, og man måtte kvitte seg med avfall og søppel. Nøkkelpunkt­ ene for studiet av det nye samfunnet ble dermed fabrikken og fabrikkbyen. Pabrikkproduksjonen fordret en ny form for organisering av menneskenes liv; med arbeidsdeling, spesialisering og detaljert planlegging av arbeids­

Samfunnsteori

11

operasjonene. Her var displinering av arbeidsstokken og overvåking av arbeidet nødvendig, altså nye former for styring og kontroll. Fabrikkbyen betydde først og fremst at menneskene bodde trangt, og med den store tilflyttingen ble byen en verden av fremmede. Nye former for miljø erstat­ tet familien og det som naturen selv og den enkelte familie hadde skapt. I utviklingen etter denne aller første fasen av industrialismen, kom en rekke nye momenter til: - Transportformer og informasjonsteknologi som gjorde det mulig å overvinne avstand: Jernbanen, dampskipet, senere flyet og bilen, tele­ grafen, telefonen, computeren: følgen ble et stadig mer verdensomfatt­ ende varebytte og en mer vidtgående arbeidsdeling enn i industrialis­ mens første fase. - Nye energityper og produksjonsformer, som reduserte behovet for menneskelig arbeid i tilknytning til maskinene.

- For den industrielle del av verden: en enorm produksjonsøkning per arbeider, kortere arbeidstid, økt forbruk, økt levealder. - Nye former for organisering av «fri» og «forbrukende» virksomhet.

- Rollefordeling endres på alle nivåer. Barna, de unge og kvinnene får roller også utenom familien. Ledelse og makt avpersonaliseres og knyttes til et komplisert nettverk av institusjoner.

Industrialismen var fortsatt et byfenomen, - og det dreide seg om stadig større byer. Men i løpet av det tyvende århundre utviklet den seg fra å være summen av en rekke lokale og avgrensede fabrikksteder til et ver­ densomspennende system, med ulike oppgaver og funksjoner for ulike samfunn og delsamfunn, og helt ulik livssituasjon for menneskene i ulike deler av verden. Produksjonsøkningen hindret ikke perioder der fattigdom­ men økte, også innenfor de samfunnene som lå forrest i utviklingen. Overgangen til den nye samfunnsorden ble ofte dramatisk. Men for­ andringene tok ulik form i ulike land. I det første industrilandet, Stor­ britannia, ble forfattere og samfunnsteoretikere særlig opptatt av kon­ trasten mellom de nye fabrikkbyenes slum, forurensninger, kriminalitet og voldelighet og de roligere, mer avbalanserte (noen steder nærmest idylliske) forholdene i de eldre byer og landsbysamfunn. Fransk debatt ble mer preget av de politiske virkninger av den nye tid. Den store revolusjonen 1789-94 representerte kulminasjonen av opplysningstidens tro på fremskrittet, vitenskapen og fornuften. Den vendte seg mot konge­ makt, privilegier og tradisjonell religion og insisterte på alle borgeres likeverd. Men revolusjonen førte også til «den store terror» og det mo-

12

Tore Lindbekk

derne Europas første systematiske masseutryddelser. - Et nytt spørsmål ble dermed kastet inn i samfunnsteorien: hva er grunnlaget for samhold lojalitet og samfunnsorden i det menneskelige samfunn? Og spesielt: hva kan skape sammenheng innenfor det moderne industrisamfunnet med dets sprikende interesser og kulturelle motsetningsforhold. Historikerne har påpekt at enkelte betingelser var særlig viktige som varige årsaker til og forutsetninger for industrialismen: 1) Innovasjoner innen navigasjon og båtkonstruksjon hadde allerede i hundreårene forut for industrialismen utvidet mulighetene for varebytte og samferdsel over store avstander. 2) Gutenbergs trykketeknikk forbedret mulighetene for informasjonslagring, informasjonsformidling, utdanning og vitenskapelig forskning. 3) Ny militær teknologi (i kombinasjon med forholdene ovenfor) gjorde det mulig å utvide de industrialiserte, vesteuropeiske samfunns herredømme til flere og flere områder av jordkloden. At økonomi og poli­ tikk i andre verdensdeler ble innordnet under Vesteuropas herredømme ga ny fart til industrialismen. Særlig var forholdet Amerika viktig. Andre viktige betingelser lå i de vesteuropeiske samfunnenes indre organisering: markedene og vareproduksjonens avhengighet av disse, statsbyråkratiene og de borgerrettigheter som formet seg rundt dem, enkeltindividets oppbrudd fra familien og erverv av status som selv­ stendig rettssubjekt, interessemotsetningene mellom arbeid og kapital, Vesteuropas religionsformer og vitenskap, og den stadig skarpere kon­ kurransen mellom ulike nasjoner. Alle disse elementer inngår i den historiske rekonstruksjon av utvik­ lingsforløpet. Sosiologiens teoretikere har på ulike vis forsøkt å trenge ned i denne utviklingen, å eksplorere dens ulike enkeltelementer, fra ulike samfunnstypers ulike indre «logikk» til de skiftende betingelser for enkeltmenneskets utfoldelse og egenart, fra «verdenssystemenes» regimer og maktforhold til begrensningene som følge av klima og naturgrunnlag. I kapitlene nedenfor skal vi vise hvordan sosiologiens teoretikere for­ fulgte disse emnene. Dette skjer under tre overskrifter: 1) utviklingen og dens drivkrefter, 2) de samfunnstyper som utviklingen forholder seg til, 3) enkeltindividets livsbetingelser og strategier som samfunnsaktør. Sosiologiens fremvekst var knyttet til industrialismen og modernismen som utfordringer. - Men innebærer de nye samfunnstrekkene i årene nærmest tusenårsskiftet bare en trendforlengelse i forhold til de to hundre år som gikk forut? - Eller viker industrialismen nå for en helt ny serie av endringer, av enkelte betegnet som postmodernistiske? - Er vi inne i et nytt grunnleggende samfunnsskifte, eller preges perioden bare av en konsoli­ dering og gjensidig tilpasning mellom trekk og trender vi allerede kjenner fra industrisamfunnet? I et avsluttende kapittel forsøker vi å gi et fore­ løpig svar på disse spørsmål.

Samfunnsteori

13

Sosiologien vokste frem som et svar på en tidsbestemt problematikk. Det innhold faget senere fikk, reflekterer at med nye samfunnsforhold endret også utfordringene til faget seg. Men faget er også en vitenskape­ lig disiplin, preget av vitenskapens allmenne krav om logisk sammen­ heng og empirisk holdbarhet. I hvert enkelt fag vil disse kravene nedfelle seg på en særegen måte, bestemt av de problemstillinger nettopp dette faget tok fatt på, og de ytre betingelser dette skjedde under. «Metodedebatten» er en del av den praktiske og teoretiske debatt innen faget. Mer enn i de fleste andre fag har sosiologiens teoretikere også sett det som en oppgave å yte bidrag til debatten om fagets muligheter, oppgaver og begrensninger.

Drivkreftene Spørsmålet om samfunnenes utviklingsbane sto sentralt i i attenhundretallets samfunnstenkning. Særlig sterkt sto forestillingen om et naturgitt fremskritt i historiens løp. Condorcet (1743-1794) ga den første systema­ tiske fremstilling av hvordan fremskrittet har ført menneskeheten gjen­ nom en rekke samfunnsformer, fra jegernes og fiskernes epoke frem til den franske republikk, hvor frihet og kunnskap ble knesatt som grunn­ leggende prinsipper. Fremskrittet har kunnskapsutviklingen som sin kilde. Historien avleirer seg som en stadig vekst i tilfanget av kunnskaper og erfaring. Økt kunnskap gir økt innsiktsfullhet innen økonomi og sam­ funnsstyring. Organiseringen av formene for lagring og formidling av kunnskap (ikke minst organiseringen av utdanningssystemet) blir derfor viktig for den videre utvikling av det nye samfunnet. Idéen om en nærmest naturgitt fremskrittsprosess, som i hovedsak skaper en identisk evolusjonsbane for alle samfunn (fordi naturlovene er de samme over alt), fikk særlig betydning i August Comtes (1798- 1854) utforming. Samfunnenes utvikling kan beskrives ut fra de kunnskaps­ kilder som dominerte vedkommende samfunn fra det mytologiske (basert på menneskenes drømmer og åpenbaringer), via det metafysiske (med vekt på spekulasjon og logisk tenkning), til det positive, som baserer seg på empirisk vitenskap. Samfunnsformene bestemmes av kunnskapstypene. Ny, teoretisk og empirisk kunnskap skyver eldre samfunnsformer ut. Innenfor det «positive» samfunn vil (samfunnsvitenskapelig) forsk­ ning bli lagt til grunn for utformingen av samfunnet. Som ingeniørene konstruerer effektive maskiner, vil man ved samfunnsforskningens hjelp kunne konstruere en samfunnsorden med god komplementaritet mellom de ulike elementer og med bedre leveforhold for alle.

14

Tore Lindbekk

Herbert Spencer ga fremskrittsidéen en annen utforming. Han presen­ terte menneskehetens historie som en utvikling i samfunnenes grad av differensiering og integrering. Økt kunnskap spiller inn. Men den dyna­ miske faktor er ikke kunnskapsveksten som sådan, men overlevelseskampen mellom folkegrupper og samfunnsformer. I denne kampen blir de svakeste samfunn slått ut, mens de mest effektive og lærenemme seirer («survival of the fittest»). Kunnskapen vinner altså ikke frem fordi god kunnskap «skyver ut» feiloppfatninger og uvitenhet, men fordi de mest kunnskapssøkende individer og grupper vinner i livskampen; de mønstrer den beste teknologien, den smarteste ressursutnytting, de mest fruktbare nye idéer. Spencer formet dermed også en teori om konflikten som utvelg­ ende faktor i fremskrittsprosessen. Samtidig med Spencer skapte Karl Marx en annen konfliktteori, som fikk politiske virkninger langt ut over hans egen tid. I likhet med Comte og Spencer regnet han med parallelle utviklingsbaner for samfunnene, slik at alle samfunn i hovedsak går igjennom de samme faser. Utvik­ lingen drives frem av endringene i produksjonsformene og preges av de kollektive motsetningsforhold mellom samfunnsklasser, nærmere be­ stemt: mellom klassen som i en gitt periode representerer fremtidens pro­ duksjonsmåler og ressurser, og klassen med privilegier i kraft av det gamle. Individet er først og fremst opptatt av sin egen materielle velferd og sikkerhet. Den «herskende klasse» har sine privilegier ut fra gårs­ dagens samfunnssituasjon, den identifiserer seg med med gårsdagens ressurser og former for samfunnsorganisasjon og bygger skanser rundt dette. Den motsetter seg reformene, om nødvendig med voldsmakt. Men Marx' poengtering av hvordan motsetningsforhold spiller inn i samfunnsutviklingen, gikk også på et mer konkret forhold. For Marx var industrialismen først og fremst kapitalismens samfunnsorden. I dette sam­ funnet hersker et grunnleggende skille mellom kapital og arbeid. Indus­ trialismen forutsetter investeringer av voldsomt omfang, og dermed en samfunnsklasse istand til å samle og kontrollerer en stor andel av sam­ funnets ressurser. Samtidig trenges en arbeiderklasse, villig til (- eller tvunget til) å stå til disposisjon som kapitalistenes redskaper - fabrikkmaskinenes forlengede arm. Grunnlaget for kapitalismen/industrialismen er dermed to forhold: 1) Kapitalens uinnskrenkede kontroll og profittorientering. 2) Avmektige proletarer, som går kapitalen til hånde som dens lydige redskaper. Samfunnsdynamikken under industrialismen er betinget av samspillet mellom disse to betingelser. Men etter en tid vil motsetningsforholdet mellom kapital og arbeid blokkere det videre frem­ skritt. Samfunnstenkningen i vårt eget århundre har vært mer ambivalent i holdningen til fremskrittspremisset. Talcott Parsons' teorier, som domi-

Samfunnsteori

15

nerte amerikansk og skandinavisk sosiologi de første årene etter den annen verdenskrig, kan riktig nok leses som en modernisert fremstilling av Spencers teori: den handler om hvilke oppgaver det «seierrike» sam­ funn må løse, og hvordan tidens mest overlegne og innflytelsesrike sam­ funn, USA, har løst dem. Dette samfunn er ikke bare seierrikt militært og økonomisk. Dets styrke har sammenheng med dets ytelsesrettede institu­ sjoner; denne ytelsesorientering skaper konkurransementalitet, men også stor åpenhet for mobilitet og meningsutveksling. I Max Webers arbeider, fra årene omkring første verdenskrig, finner vi kanskje den mest omfattende avvisning av forestillingen om samfunnenes parallelle utviklingsforløp, med fremskrittet som hovedretning. Weber sammenliknet den vestlige verden med China, India og den muhamme­ danske verden og konstaterte ulike utviklingsbaner. Den vesteuropeiske utvikling frem til kapitalismen skyldtes et spesielt sammentreff av geo­ politiske og religiøse forhold. Av ulike geografiske årsaker ble de poli­ tiske regimer i Vesteuropa mer løse og pluralistiske enn de asiatiske. Pro­ testantismen gjorde skriften til religiøs autoritet fremfor fyrster og preste­ skap. Og de kalvinske versjoner av protestantismen understreket arbeidet som kall, fremtidsrettethet og planmessighet i alle livets forhold, og verdslig fremgang som et uttrykk for Guds velbehag. - Mens den religi­ øse impuls i andre sivilisasjoner hadde oppfordret til verdensflukt eller saktmodig innordning, ble budskapet i Vest-Europa at menneskene skal ære Gud ved å underlegge seg jorden. Voldsomme omformings- og utviklingskrefter ble med dette satt på banen. - Men det er sansynlig at denne impuls nå har løpt til ende. De krefter og forhold som formet den moderne kapitalisme, og utløste den vestlige verdens skaperkraft, vender seg nå mot denne sivilisasjonen. Byråkratiske statsforvaltninger som fra først av skapte trygghet og langsiktighet i samfunnslivet, og derfor investeringer og initiativrikdom, - snører nå borgeren inn, og rasjonalismen undergraver den religiøse impuls. Webers utviklingspessimisme fikk mange etterfølgere. Den gjenfinnes blant annet hos forfattere som Bourdieu og Habermas. Også hans teori om at samfunnene drives frem av former for «institusjonell rasjonalitet», men med ulikt innhold og ulik retning i ulike samfunn, fikk mange etter­ følgere. - Men teorien om protestantismens betydning ble mer omtvistet. Den brøt med marxistiske forskeres mer «materialistisk» orienterte teo­ rier: kulturen er et speilbilde av de økonomiske hegemonier, ikke en selv­ stendig faktor som kan forme økonomien. Disse teoriene tok ulike standpunkt til fremskrittsidéen. Men viktigere var forskjellene i syn på utviklingens drivkrefter og retningsgivere. In­ dustrialismen er «konstruert», den er et resultat av menneskers plan­ legging og bevisste forming av natur og institusjoner. Dette betyr at

16

Tore Lindbekk

kunnskap, og samfunnenes kunnskapskilder er viktige årsaksfaktorer i industrialismen. Men i tillegg kom en rekke andre institusjoner og sosiale systemer: samfunnsklasser, foretak, byråkratier, profesjoner osv., som hver for seg ivaretok og konkretiserte denne innsikt. Her blir ikke bare kunnskapen nedfelt; hver av disse organisasjonene hadde dessuten sine egne interesser. - Utviklingen ble formet gjennom kampen om overlevelse og herredømme mellom disse samfunnsmakter. I oppfatningen av disse samfunnsmaktenes relative betydning hadde teoretikerne ulikt syn.

Grunnleggende samfunnstyper Et annet hovedtema i samfunnsteorien gjelder de samfunnstyper som inngår i utviklingen, og den indre sammenheng i disse samfunnstypene. Også her ble motsatte oppfatninger allerede formulert på syttenhundretallet. Adam Smith (1712-1780) analyserte oppbruddet fra det gamle samfunn som en overgang fra husholdsøkonomi og privilegieordninger til markedsorientering. Nå frigjøres individet fra nærmiljøets skikk og godsherrens skattekrav, arbeidsplikter og fortrinnsrettigheter. Marked inne­ bærer en situasjon hvor prismekanismen er avgjørende for aktørenes handlemåte, ikke de innbyrdes forhold i et lukket miljø. Om produksjon og utvekslingen av varer og tjenester slippes fri fra disse båndene, vil prismekanismen over tid føre til komplementaritet mellom hva de ulike individer og foretak yter og trenger, og slik at den enkelte produsent vil samle seg om det som ligger best til rette for nettopp ham/henne. Prisøkninger forteller om økende behov for vedkommende vare, og den fører til at flere produsenter strømmer til denne produksjonen. Prisnedgang forteller at nå lages det nok, og da bør bare de som kan produsere denne varen eller tjenesten særlig billig eller effektivt, fortsette. Følgen av disse tilpassningsprosesser styrt av prishensyn blir samlet sett: økt produk­ tivitet og velstand. Men like viktig, ifølge Smith, er borgerens økte verdig­ het og selvfølelse ved at han på denne måte selv får velge og bestemme over sin skjebne. Motstykket til denne teori ble omtrent samtidig formulert av den tyske historikeren Gottfrid Herder (1744-1803). Han la vekt på hvordan tradisjonen og kontinuiteten innenfor et lokalmiljø eller en nasjon fremmer personlig identitet, et felles referansegrunnlag blant annet gjennom språket og det geografiske område man forholder seg til. Senere møttes disse to teoriene gjen i Ferdinand Tdnnies samfunnstypologi «Gemeinschaft» / »Gesellschaft», og de ulikt handlingstyper som karakteriserer disse samfunnsformer: blodsbåndene og det forhåndsetablerte står mot den kalkulerende viljen som beregner kostnader og

Samfunnsteori

17

gevinst. Dette begrepsparet er kanskje det aller mest kjente og anvendte i sosiologien. Det tar opp i seg Smiths og Herders idéer, men går videre enn disse. Men Tonnies understreket samtidig at intet samfunn er ren­ dyrket Wirtschaft eller rendyrket Gesellschaft. Samfunnet må snarere ana­ lyseres som en helhet hvor noen under-systemer er underlagt den ene av disse typer, andre er underlagt det annet. Talcott Parsons mønster-variabler foretar en videre utpensling og nyansering av Tdnnies-typologien. Et hovedpoeng for Parsons var nettopp at i det moderne, differensierte samfunnet har institusjonene og organisasjonene på ulike samfunnsfelt til dels stikk motsatte verdisystemer. - Og denne rendyrking av ulike verdisystemer er viktig for det moderne samfunnets utviklingskraft. Hver for seg representerer de ulike samfunnstyper en teori om hvor­ dan menneskene finner frem til en balanse mellom ulike hensyn og opp­ gaver. Det skapes tilstrekkelig gjensidig tillit til at man får samfunn med varighet på tvers av generasjonene. Teoriene avviker fra hverandre i sin understreking av om verdifellesskap eller makt teller mest for det indre samholdet innen samfunnene. Mens filosofen Thomas Hobbes beskrev livet i de tidligste samfunn som «skittent, brutalt og kort», fremstilte Marx' nære venn og samarbeidspartner, Friedrich Engels, det opprinnelige «urkommunistiske» stadium, forut for eiendomsretten og mannsherredømmet, i mer idylliske vendinger. Marx' og Webers beskrivelser av sin samtids industrisamfunn var ikke så ulike. Men linjene de trakk inn i fremtiden, gikk i svært forskjellig retning. - Marx: Med opphevingen av den private eiendomsrett vil urkommunismens gjensidighets-prinsipp kunne gjenopprettes: fra enhver etter evne; til enhver etter behov. Weber: Under byråkratienes fremtidige herredømme vil ulikhetene i makt øke. Borgernes avmektighet sukres med velferd, sirkus og ulike former for «behandling».

Mennesket og samfunnsmaktene Industrialismen «individualiserte» samfunnet. Den detroniserte familien, lokalsamfunnet, etter hvert også samfunnsklassen og nasjonen som indi­ videts trygge «hjem». Individet fikk sin egen identitet og skjebne, det var ikke lenger bare et eksempel på det som «rammet» dets kollektiv. Under industrialismen ble enkeltmennesket både offer og selvstendig aktør. Tenkningen i oppfølging av Herder og Tonnies tegnet et meget presist bilde av enkeltmennesket i Gemeinschaftssamfunnet: bildet er preget av respekten overfor normer og tradisjoner, tilhørighetsfølelse overfor slekt og lokalmiljø, sikkerhet i egen identitet. Bildene av det «moderne» men­ nesket var mer problematisk og gikk i ulike retninger. - Er det «mo-

18

Tore Lindbekk

derne» menneske en egoistisk kyniker med kalkyler i alle livets forhold? - Eller tvert imot et vergeløst offer for skiftende strømninger, moter og innflytelser? Avler den nye tid «overmennesker» uten illusjoner eller be­ hov for trøst og trygghet (Nietzsche) eller skaper den fortvilelse overfor tilværelsens meningsløshet? Både Adam Smith og Karl Marx ga viktige bidrag til belysning av hvordan det moderne menneske kan skaffe seg et personlig ståsted, som gir identitetsfølelse og frigjør skaperkraft. Dette tema angir en hovedlinje i forfatterskapet til Karl Marx' norske samtidige, Eilert Sundt. Ifølge Emile Durkheims selvmordsstudier, som har flere parallelle resonnementer til Sundts, er individets overlevelsesvilje en variabel, ikke en konstant. Durkheim stillet seg som hovedoppgave å avdekke de nye holdepunkter som samfunnet former for det moderne mennesket, og som gjør det mulig for/ham henne å overkomme meningsløsheten. Forskere fra Georg Simmel til Erving Goffman viste hvordan selv den mest isolerte og ensomme former seg et bilde av sine sosiale omgivelser, som et referansepunkt for egen identitetsbygging. Forfatterne som tok for seg enkeltmenneskets situasjon i industrisam­ funnet, skrev gjerne om «moderniteten» fremfor «industrisamfunnet». De fleste av dem tilhørte perioden etter den annen verdenskrig, da fabrikk­ ene ikke lenger dominerte borgernes dagligliv slik de gjorde i industria­ lismens første århundre. «Tidstypisk» er nå fremfor alt fritidssamfunnet og det «nye menneskets» rikholdigheten av informasjon og impulser. Bygdesamfunnenes trange perspektiver vek plass - men for hva? Re­ sulterte moderniteten i frigjøring eller underkasting under nye tyranner? Kynisme eller nye former for solidaritet? - Bruk og kast-mentalitet eller økt ansvar for langsiktige virkninger? På ulike vis forsøkte forskere fra Simmel til Habermas, Bourdieu å samle enkelthetene til helhetsbilder, som både påpekte sårbarhet og nye former for styrke og mobiliseringsevne.

Sosiologifagets metodikk August Comte formet betegnelsen «sosiologi», som navn på den nye fag­ disiplin som skulle underkaste selve samfunnet et vitenskapelig studium. Comtes beskrivelse av emnet for den nye fagdisiplinen, avviker ikke meget fra det man kan lese i vår egen tids lærebøker: Sosiologien be­ handler både samfunnshelheten, individets situasjon, og de mellomligg­ ende institusjoner. Faget kartlegger samfunnstyper, og hvordan utviklingen passerer gjennom stadier. Comte la også vekt på det funksjonelle perspektiv, samspillet mellom samfunnets ulike elementer. Han forestilte

Samfunnsteori

19

seg sosiologien som en vitenskap i kontinuitet med naturvitenskapene, opptatt av å avdekke de generelle lover i samfunnenes verden. Det gjen­ står bare «... å inkludere studiet av sosiale fenomener (til det felt vi kjenner fra natur­ vitenskapene), og deretter summere dette opp i ett system av enhetlige dok­ triner. Så snart man har kommet tilstrekkelig igang med denne dobbelte opp­ gave, vil den definitive seier ... komme av seg selv, og samfunnets orden vil bli gjenopprettet». Comte_ 2975< $ide 3g

- Hva dette rent praktisk-metodisk skulle innebære, gikk Comte lite inn på. Hans metodesyn la vekt på uhildet observering av kjennsgjerninger. - Tross inspirasjonen fra naturvitenskapene var hans egne forskningsbidrag preget av kvalitative observasjoner fremfor laboratorier, målered­ skaper og statistikk. Comtes «positivistiske» budskap besto derfor i sterk tro på de empiriske vitenskaper, interesse for historien og menneskesam­ funnenes utvikling, men uten at han hadde noe metodisk program ut over dette. Først Ernst Machs (1838-1916) vitenskapsteoretiske bidrag femti år senere gav positivismens vitenskapssyn det klare programmatiske inn­ hold som vi i dag tillegger det: Mach oppstilte fem krav til vitenskapelig forskning: 1) observasjon, 2) begrepsforming, 3) eksperimentell prøving, 4) generelle teorier som har 5) matematisk form (Cohen,1993,s.41). I Comtes samtid var et slikt program for samfunnsvitenskapelig forsk­ ning allerede delvis blitt realisert av Comtes mer berømte konkurrent, belgieren Alfonse de Quetelet (1796-1874). Quetelet forsøkte å bygge en samfunnsvitenskap på matematisk-statistiske regelmessigheter (han satte navnet «sosial fysikk» på denne nye disiplinen, et navn som Comte i ut­ gangspunktet også hadde foretrukket som navn på «sitt eget» fag). Quetelets metodiske program fikk i den nærmeste ettertiden større virkninger enn Comtes egne bidrag. Quetelet grunnla og organiserte det internasjonale samarbeid om sosialstatistikk. Hans initiativ under verdensutstillingen i London i 1852 ga bl.a. støtet til Eilert Sundts epokegjørende demografiske arbeider. Quetelets matematiske inspirasjon er også merk­ bar i de store historiske studier av franske arbeiderfamilier som Frederick LePlay (1806-82) gjennomførte parallelt med Eilert Sundts arbeiderundersøkelser i Christiania. LePlay dannet skole innen fransk samfunns­ vitenskap. Han fikk mange etterfølgere, og innflytelsen fra hans og Quetelets arbeid er tydelig i den første perioden i Emile Durkheims for­ fatterskap. Durkheim løsrev seg senere fra denne påvirkningen, men uten å gi noen skriftlig fremstilling sin senere metodiske posisjon. Oppfatningen av humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning som vesens-forskjellig fra naturvitenskapene, ble først presentert under

20

Tore Lindbekk

den såkalte «metodestriden» omkring år 1900. Striden ble utløst i 1887 av den østerrikske økonomen Karl Mengers angrep på den historiske skolen innen sosialøkonomien. Menger ville skape en økonomivitenskap basert på generelle, matematiske lovmessigheter, dvs. i overensstemmelse med Machs krav. Samme år som Meyers arbeid utkom, beskrev Wilhelm Dilthey (1833-1912) kultur-vitenskapenes metodikk som «hermeneutisk»: her­ meneutikken består i ulike former for innlevelse i historiske personers opplevelsesverden, f .eks. ved at man oppsøker de steder og bygninger de personer virket innenfor som man studerer, og opplever de samme land­ skaper og bøker som de ble inspirert av. Gjennom dette kan man gradvis bygge opp en identisk forståelse av fortidens begivenheter, personer og situasjoner. Heinrich Rickert (1863-1936) konstaterte en prinsipiell ulikhet mellom de lovsøkende, «nomotetiske» vitenskaper og de «ideografiske» vitenskapers fordypende studie av enkeltfenomener. I en serie vitenskapsteoretiske essays i årene 1904-10 forsøkte Weber å forme en mellomposisjon i forhold til Rickerts skarpe skille mellom nomotetisk og ideografisk vitenskap. Forskeren skal rekonstruere de meningsinnhold som ligger til grunn for menneskers handling og histo­ riske utviklingsforløp, ikke som eksempler på «lover», men som grader av avvik i forhold til generelt formulerte «idealtyper» (eksempelvis «moderne kapitalisme» eller «charismatisk legitimering»). Denne rekon­ struksjon kan benytte et bredt utvalg av metoder, både kvantitative og kvalitative. Men viktigere enn skillet kvantitative / kvalitativt er det skille som bør trekkes mellom den verifiserende og dokumenterende fase i forskningen - som må underlegges et krav om interpersonlig gyldighet og det subjektive moment som styrer forskerens temavalg og problem­ stilling. Forskningsinteressen beror på historiske, politiske og verdimessige forhold. Det følger av dette at temavalget er tidsbestemt, og at utsiktene til at forskerne vil kunne avdekke varige lovmessigheter (av ikke triviell karakter) er små. Forskningens verdiavhengighet skal ikke underspilles eller kamufleres. Men den må heller ikke forstyrre søk­ ningen etter objektivt gyldig kunnskap. Metodestriden ved århundreskiftet kastet frem de fleste momenter og dilemmaer vi kjenner fra den senere metodedebatten i samfunnsviten­ skapene:

- «Mentale», «intensjonale» data, eller «ytre», «objektive» adferdsmanifestasjoner?

- Intensive, kvalitative (gjerne sammenliknende) studier av enkelt-tilfeller, eller statistiske analyser av massedata?

Samfunnsteori

21

- Beskrivende fremstilling av konkret, «livsnært» materiale eller generaliserende, lovsøkende analyse?

- Mulighetene for «objektiv», allmenngyldig kunnskap innen humanis­ tisk/ samfunnsvitenskapelig forskning. - Mulighetene for verdinøytralitet i humanistisk/samfunnsvitenskape­ lig forskning. Under metodestriden ved århundreskiftet ble humanistisk og samfunns­ vitenskapelig forskning stort sett oppfattet som «mental», «kvalitativ» og «beskrivende», naturvitenskapene som «objektive», statistiske og lov­ søkende. Innen fag som psykologi og økonomi førte denne motsetning til dype splittelser mellom mer naturvitenskapelige og humanistiske retninger og underdisipliner. Men innenfor europeisk sosiologi tenderte tonean­ givende aktører overveiende i den mer humanistiske retning, så sterkt at noen splittelse egentlig aldri oppsto. Etter den annen verdenskrig flyttet hegemoniet i samfunnsvitenskap­ ene til USA. Nye metodeprinsipper ble utformet, som i ettertiden også ble bestemmende for europeisk samfunnsvitenskap. Forskere som Georg Lundberg og Paul Lazarsfeld utformet en kvantitativ, empiristisk-statistisk posisjon, men uten sterk vekt på generell teoribygging eller avdekk­ ing av generelle lover. Ut fra erfaringene fra de land som i mellomkrigs­ årene ble erobret av fascismen, trakk Lazarsfeld den konklusjon at en «empiristisk» samfunnsvitenskap ville være mer motstandskraftig over­ for totalitære bevegelser. Innenfor mikrososiologien, studiet av mennesker samspill i smågrupper, skjedde det imidlertid en langt mer målbevisst til­ nærming til det positivistiske metodeparadigme. I George Homans forskning ble empirismen dertil supplert med matematisk og eksperi­ mentell momenter etter modell av sosialøkonomiens, med generelle teorisystemer som grunnlag for avledning av hypoteser og eksperimentelle oppsettinger. Talcott Parsons' teorisystem betegnet en helt motsatt hovedlinje i ameri­ kansk sosiologi, i krass motsetning til Lazarsfeld / Lundberg-metodikken og Homans mikrososiologi. Her var elementer fra Weber, Durkheim og Sigmund Freud bygget sammen. Men i Parsons' bidrag var den empi­ riske og eksperimentelle referansen var sviktende. Parsons representerte den positivistiske ambisjon overfor samfunnsvitenskapene, i Comtes ånd, men uten å ivareta de metodiske krav som positivismen etter Comtes tid hadde utviklet. - Til tross for opposisjonen fra enkeltforskere som C.W. Mills ble disse hovedposisjoner innen amerikansk sosiologi ikke utfordret med styrke før omkring 1970. - Nå fremførte en ny generasjon av samfunnsforskere,

22

Tore Lindbekk

Habermas, Bourdieu og Giddens metodestridens argumenter med ny kraft, ofte i tilspisset og radikalisert form. Debatten ble tilført et nytt moment, med referanse til den institusjonaliserte posisjon som også sam­ funnsvitenskapene nå hadde oppnådd i de industrialiserte samfunn: samfunnsforskningen vil ikke bare kunne komme i et tjenerforhold til krefter utenfor forskningen selv, men også selv kunne komme til å utøve en ideologisk innflytelse, og bli årsak til herredømme og underkastelsesforhold. - Hvilke følger bør dette få for samfunnsvitenskapens emnevalg og metoder?

I kapitlene nedenfor presenteres forfatterne under tre hovedgrupper: 1) Utviklingen og drivkreftene, 2) Samfunnstyper og deres indre sam­ menheng, 3) Enkeltmennesket og maktene. Fremstillingen understreker de særegne premissene hver enkelt av disse forfatterne bygget på, og den indre sammenheng innen hans begreper og tenkning. Deres metodo­ logiske synspunkter vil bare bli omtalt i den utstrekning metodeperspektivet var en viktig deler av deres bidrag. De store navn fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland og De forente stater preger samfunnsteorien. Men også enkelte skandinaviske navn blander seg inn. Eilert Sundt er allerede nevnt, en pioner i empirisk sam­ funnsforskning, som tidligere enn andre stillet spørsmålstegn ved attenhundretallets sikre tro på fremskrittet og dets årsaker. Den finske sosio­ logen Edward Westermarck foretok sammenliknende studier av giftemål og familieinstitusjoner med den konklusjon at familien er den er grunn­ leggende av de to institusjoner. Westermarck var knyttet til London School of Economics, hvor han ble Malinowskis lærer. Stein Rokkan ut­ videt Marx' og Webers teorier om strukturgitte konfliktgrunnlag i det moderne samfunnet: Geografiske strukturer og næringsstrukturer krysser klassemotsetningene og kompliserer politikkens konfliktbilde. Fredrik Barth analyserte nettverkene og transaksjonsmønstre innen ulike sam­ funnstyper, og fant blant annet at storbynettverket spenner over ulike samfunnssektorer og samfunnsklasser og fornyet den såkalte teorien om rasjonelt bytte.

Samfunnsteori

23

TABLÅ OVER RETNINGSGIVERE Livsløp

Navn

Lokalisering

Hovedverk

Adam Smith

(1712-1780)

Glasgow

An Inquiery into the Nature and Causes of the Wealth of the Nations. 1776

Marie lean Antoine, marquis de Condorcet

(1743-1794)

Paris

Esquisse d'un tableau historique des progres de 1'esprit humain. 1795

Johan Gottfrid von Herder

(1744-1803)

August Comte

(1798-1854)

Paris

Philosophie positive.1830

Karl Marx

(1818-1883)

London

Das Kapital. 1867

Eilert Sundt

(1818-1875)

Christiania

Om Giftermaal i Norge. 1855

Herbert Spencer

(1820-1903)

London

First Principles. 1962

Ferdinand Tonnies

(1855-1936)

Kiel

Gemeinschaft und Gesellschaft. 1887

Emile Durkheim

(1858-1917)

Paris

De la division du travail social. 1893

Georg Simmel

(1858-1918)

Berlin

Philosophie des Geldes. 1900

Edward Westermarck

(1862-1939)

Åbo

The Origin and Development of the Moral Ideas. 1906-1908

Max Weber

(1863-1920)

Heidelberg

Wirtschaft und Gesellschaft. 1920

George Herbert Mead

(1863-1931)

Chicago

Mind, Selfand Society, 1934

Bronislaw Malinowski

(1884-1942)

London

Crime and Custom in Savage Society. 1926

Talcott Parsons

(1902-1979)

Harvard

The Social System. 1953

Stein Rokkan

(1921- 1979)

Bergen

Stat, nasjon, klasse. 1964

Jiirgen Habermas

(1929-)

Frankfurt

Theorie des kommunikativen Handelns. I—II, 1980-81

Pierre Bourdieu

(1930-)

Paris

La distinction. Critique sociale du jugement. 1979

Fredrik Barth

(1928-)

Bergen

Segmentary Opposition and the Theory of Games. 1959

24

Tore Lindbekk

Ideen zur Philosophie der Geschichte der Mencheit. 1784-91

^amfunnsufvikdnqen

og drivkreftene

Kapittel

HERBERT SPENCER

Innledning Forfatterskapet til klassikere som Durkheim, Weber, Tønnies og Simmel er forbundet med perioden omkring år 1900. Men disse forholdt seg til en like bemerkelsesverdig generasjon av forgjengere, som vi kan lokalisere til 1850- og 60-tallet. Samtidig som de var forskere, var Spencer, Marx, Morgan, Leplay og Sundt energiske aktører i sine respektive samfunn. De la frem sine forskningsresultater med henblikk på et bredt publikum. Hensikten var både å opplyse og påvirke samfunnsutviklingen. 1850-generasjonen var kjent med Comtes bidrag, og vi kan betrakte dem som videreførere av Comte i den forstand at de ønsket å gjennom­ føre en vitenskapelig - i betydningen empirisk orientert - utforskning av samfunnet og samfunnsutviklingen; oppgaven var å avdekke lovmessighetene innenfor denne utvikling. Herbert Spencer var den av disse forsk­ erne som knyttet sitt bidrag mest direkte til Comte. Spencer (1820-1903) var ingeniør av utdanning. Den første del av hans yrkesaktive liv var knyttet til jernbanebyggingen London-Birmingham. Senere viet han seg til publisistisk virksomhet, - i 1850-årene som redak­ sjonsmedlem i tidsskriftet Economist, senere som forfatter av bøker for et meget bredt publikum og som omreisende foredragsholder, i enkelte til­ feller for tusentalls tilhørere. Spencer ønsket å sammenfatte den nye kunnskapsbidragene fra det siste århundrets vitenskap og gjøre dette tilgjengelig for en bred allmenn­ het. Hans utgangspunkt var Comtes bidrag, men han stillet seg kritisk til Comte og skiftet ut begrepet «fremskritt», med «utvikling»; fremskrittsbegrepet er for antroposentrisk: endringene i menneskesamfunnene er en del av naturen selv, av en utvikling som allerede kan ses i «de tidligste forandringer i universet som vi kan resonnere oss tilbake til ... i den geologiske og klimatiske utvikling av jordkloden, i den enkelte organismes

Samfunnsteori

utfoldelse og i den økende manfoldighet av organismeformer, den ses i men­ neskehetens utvikling, enten vi tar for oss det siviliserte enkeltmenneske, summen av ulike raser eller samfunnets politiske, religiøse og økonomiske organisering.» Comfe,1857

Men han var også Comtes viktigste viderefører. I likhet med Comte be­ tegnet Spencer sitt fagfelt som «sosiologi», og han sluttet seg også til Comtes metodiske perspektiv; «Vi må kreditere Comte for å ha fremsatt på en definitiv måte forbindelsen mellom livsvitenskapene og samfunnsvitenskapen. Han så klart at de fakta som knytter seg til hva menneskene gjør i fellesskap, er av den samme orden som de som gjelder når skapninger av lavere orden søker sammen ... Man trenger forberedelse i biologien for å kunne studere menneskenes organiserte liv ... de undersøkelsesmetoder som biologien bruker, er også de som bør brukes av sosiologien» Comfe 2S73 side 32g

Rett forståelse av samfunnet og samfunnsutviklingen fordrer også inn­ sikt i den geologiske og organiske ramme som omgir menneskesamfunnene. I en rekke store arbeider forsøkte Spencer å sammenfatte disse viten­ skapenes bidrag.

Survival of the fittest Spissformuleringen «survival of the fittest» ble det mest populære av alle vitenskapelige slagord i årtiene som fulgte, samtidig som det gir et godt inntak til Spencers oppfatninger. Alt liv handler om overlevelse under begrensede ressurser. Innenfor samfunnslivet er det individets, slekters og nasjoners fremvekst og undergang som er emnet. Kampen handler om disses tilgang til energi, - energi i form av mat og brensel til øyeblikkets livsopphold - eller omformet til våpen og maskiner, redskaper i kampen for sikring av fremtidig energitilførsel. To egenskaper spiller avgjørende inn under artenes og samfunnenes overlevelseskamp: differensiering og integrering. Det første begrepet gjelder samfunnets, organismens mangesidighet, det annet dens samordningsog hjernefunksjon. Samfunnets differensiering viser seg fremfor alt i arbeidsdelingen: i antallet spesialiserte håndverk det omfatter, hvor mange dyktigheter hvert av håndverkene omfatter - og hvordan hånd­ verkene fordeler seg på institusjoner med ulike spesialiserte oppgaver. Spesialisering og arbeidsdeling gjør mer effektiv produksjon mulig, gir bedre utnytting av menneskelige og materielle innsatsfaktorer, - den muliggjør større slagkraft under militære oppgjør og fører til mindre

Tore Lindbekk

sårbarhet ved endringer i klima eller andre ytre forhold. Det finnes mange eksempler på at dyrearter og samfunn opppnådde en nærmest perfekt tilpasning til særegne miljømessige forhold, men gikk under da klimaet endret seg, eller de fikk nye «naboer». Men uten integrering vil følgen av differensiering bli anarki og opp­ løsning. Jo mer differensiert et samfunn er, desto større blir kravene til differensierings-funksjonen. Begrepene differensiering og integrering oppfanger de mest avgjør­ ende samfunnsprosessene. Ut fra disse begrepene kan også de ulike arter og samfunn klassifiseres som høyt- eller lavtstående. De seirende samfunns utvikling følger en karakteristisk bane - preget av tiltagende differensie­ ring og integreringsnivå, - med typiske utviklingsstadier, hvor hvert enkelt stadium er nødvendig for det neste. Utviklingsmekanismene hos Spencer er ikke helt klare. Han la stor vekt på sammenhengen i utviklingsprosessen. Dette tilsier at tilfeldig variasjon må ha spilt stor rolle. Menneskenaturen er elastisk, den tillater en stor variasjonsrikdom av livs- og ytringsformer. Omgivelsene har avgjort hvilke som skulle videreføres. Livsbetingelsene endret seg stadig. Derfor kom samfunnene med rom for mange livsformer, handlingsmønstre og idéer bedre ut i utviklingsprosessen enn samfunnene med en mer begrenset utrustning gjorde. Samfunnet må studeres ut fra dets organisk-biologiske grunnlag, Spencer fulgte her opp Comtes program. Men hvilken status har samfunnet selv og integreringsfaktoren? Er samfunnet primært et aggregat av bio­ logiske individer som til sammen mestrer omgivelsene så godt at over­ levelse oppnås? Spencer må nærmest oppfattes slik. Enkelte samfunn overlever. Det er fordi de inneholder en mengde og sammensetning av ressurser som er tilstrekkelig til at de mestrer naturkreftene og utford­ ringene fra andre samfunn. Betydningen av integreringsfaktoren kan synes å begrense seg til den minimale: å forhindre at gruppen går i opp­ løsning, med den følge at hver enkelt står mer forsvarsløs tilbake. Vi kommer tilbake til Spencers integreringsfaktorer i et senere avsnitt. Vinnerne overlever og får dermed sjansen til å vokse videre i størrelse og variasjonsrikdom. Taperne utslettes, - eller de blir tildelt underord­ nede oppgaver som seierherrenes kolonier, slaver eller håndlangere. - Eller de må ta flukten ut i perifere strøk, hvor kolonimakten ikke lenger kan nå dem. I Tablå B oppsummeres resultatet av Spencers forsøk på å sammen­ fatte hvordan alle historiske og samtidige samfunn plasserte seg langs denne utviklingsbane.

Samfunnsteori

Tablå over Herbert Spencers utviklingsstige I

Enkle samfunn

A. Høvdingløse Nomadiske: Jaktende stammer på Ildlandet. Noen australske stammer, skog-veddaer Buskmenn, Chepanger og Kusundas i Nepal.

Delvis fastboende: De fleste eskimoer.

Fastboende: Arafuras, landdyaker fra Øvre Sarawak elv B. Høvding for enkelte oppgaver Nomadiske: Jaktende stammer i Australie og Tasmania Delvis fastboende: Enkelte karibiske stammer.

Fastboende: Enkelte Uape-stammer fra øvre Rio Negro. C. Uklart eller skiftende høvdingdømme

Nomadisk: Jaktende Adamanere. Abiponere, Slanger og Chippewayere (to amerikanske stammer), enkelte beduinerstammer med husdyrhold.

Delvis fastboende: Enkelte eskimostammer, Chinooker. Chippewaere (for tiden), enkelte Kamchadaler, landsby-Veddaher, Bodo og Dhimal. Fastboende Guianesiske stammer. Mandaner, Corodas New Guinea, Tannesere, Vareaner, Dyaker, Todaer Nagaer, Karener, Santaler.

D. Stabilt høvdingdømme Delvis fastboende: Enkelte karibiske stammer, Patagoniere, Ny kaledomiere, Kaffirer

Fastboende: Guaranis, Puebloindianere.

II Samfunn med en bykjerne A. Høvding for enkelte oppgaver Nomadisk: jordbrukende beduiner. Delvis fastboende: Tanneser.

B. Ustabilt høvdingdømme Nomadisk: Jaktende Dakotaindianere, jaktende og jordbrukende Comancher, jordbrukende Kalchmut.

30

Tore Lindbekk

Delvis fastboende: Ostdyaker, Belucher, Kookier, Bhiler, Kongos stammer (på vei mot dobbelte bykjerne), Tøytonene før 5.århundre.

Fastboende: Chippewaer (tidligere), Creeker, Mundrucus, Tupier, Khonder, enkelte folk i Ny Guinea, Sumatra, Malagasy (inntil nylig), kystnegre, innlandsnegre, enkelte Abyssiniere, grekerne på Homers tid, Heptarchys konge­ dømme, Tøytoner i det 5.århundre, europeiske føydalhøvdingdømmer ca.år 1000. C. Stabilt høvdingdømme

Nomadisk: Jordbrukende Khirgisere.

Delvis fastboende: Bechuanere, Zuluer.

Fastboende: Uapes, Fijier (ved første europeiske besøk), New Zealandere, Sandwichøyene (ved Cooks tid), Javas bebefolkning, hottentotter, Dahomanere, Ashanter, noen abyssinske stammer, eldre Yucatan, Ny Granadafolket, Honduras' befolkning, Chihebas. Enkelte av de arabiske bybefolk­ ninger.

III Samfunn med to eller flere bykjerner A. Høvdingdømme for enkelte oppgaver Fastboende: Samoere.

B. Ustabilt høvdingdømme Fastboende: Tahitiere, Tongas, Javanesere, Malagasy (nyere tid), den atenske union, den spartanske union, Fiji (etter innføringen av ildvåpen), de teutonske kongedømmer fra 6. til 9.århundre. De større føydalherredømmer i Frankrike. C. Stabilt høvdingdømme

Fastboende: Irokesere,Arauchaniere, Sandwichøyenes befolkning (etter Cooks tid), Eldre tids Vera Paz og Bogota, Guatemala, eldre tiders Peru, Wahhabeere, Omanere, det gamle egyptiske kongedømme, England fra det 10.århundre. Kilde: H. Spencer, 1875

Samfunnsteori

31

Grupperingsprinsippet i tablået ovenfor gjelder primært de ulike sam­ funnenes integreringsform, fordi denne avgjør hvor langt differensieringen kan gå uten at samfunnet oppløses. De aller mest primitive samfunn har hverken fast bosted, organisert ledelse eller former for arbeidsdeling. Neste trinn i utviklingen innbefatter samfunnene med meget begrensede høvdingfunksjoner, f.eks. for jakt eller militære formål. Disse muliggjør mer komplekse samarbeidsformer, med spesialiserte oppgaver for del­ takerne. Men fastere organiserte høvdingdømmer, bofasthet, bysamfunn - og etter hvert samfunn bestående av flere byer øker integreringsgraden videre - og med denne også kompleksiteten i arbeidsdelingen - inntil vi når det moderne industrisamfunn. Spencers typologisering er ikke helt entydig. Tross mangelen på orga­ nisert høvdingfunksjon i de mest primitive av de ikke-industrielle sam­ funn beskriver han de ikke-industrielle samfunn som «militante». Utad er de preget av kamp for vern av territorier, innad koordineres de ved bruk av tvang. Dette må forstås slik at det danner seg hierarkier mellom samfunnene, mellom erobrere og de samfunnsgrupper de undertvinger seg. Dette blir den tidligste formen for sosial differensiering.

Samfunnsintegrering, to ulike former Integreringen av et moderne industrisamfunn kan i hovedsak ta to former. Den kan gå via offentlig styring, med regulering, ordregiving og tvangs­ myndighet overfor borgerne. Eller det kan gå via markedets mekanismer, - hvor den enkelte handler ut fra frivillighet, og prismekanismen sam­ ordner tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. De tidligste samfun­ nene ble holdt sammen ved hjelp av militær makt. Dette sammenholdningsprinsipp gjaldt også i den første fase av de europeiske storsamfunn, og det spiller fortsatt stor rolle i disse samfunnene. Store offentlige embedsverk er bygget opp for å utøve slik myndighet. Men denne form for inte­ grering er kostbar. Jo mer detaljstyring, desto større kostnader til over­ våking, ordregiving og informering. Det innebærer militær- og politiapparater, - og hierarkier som utnytter sin maktposisjon til å skaffe seg materielle fordeler og luksus. Stillet overfor de mangeartede koordinerings-oppgavene i det avanserte industrisamfunn vil denne integrerings­ form komme stadig mer til kort. Spencer diskuterte på dette grunnlag Englands utvikling i siste halv­ del av det nittende århundre. Kampen om koloniherredømmet førte til at England befestet sin posisjon som verdensmakt. Men seieren fordret ut­ bygging av et enormt militærapparat, og et stort industrikompleks som betjente dette militærapparatets utstyrsbehov og ble stadig mer preget av

32

Tore Lindbekk

militærapparatets former for planlegging og styring. Dette truer sam­ funnets alminnelige elastisitet og fornyelsesevne. På lang sikt vil det undergrave Englands lederposisjon i forhold til det nye amerikanske samfunn, et samfunn som primært blir formet av private foretak og borger­ nes frivillige organisasjoner.

Funksjonalisme Spencers analyseperspektiv er «funksjonalistisk». Hans problem er hvor­ dan samfunnets ulike «organer» bidrar til overlevelsen innenfor miljø­ sammenheng. Han identifiserte tre hovedfunksjoner:

- «Regulative»: koordinering, styring og kontroll av borgerne - «Sustaining»: produksjon av varer og tjenester for livsopphold. - «Distributive»: Fordeling av tilfanget av varer og tjenester mellom borgerne. Han forestilte seg at innenfor fremtidssamfunnet vil de regulative funk­ sjoner bli bygget ned. Beslutningene knyttet til «sustainment» og godenes fordeling vil bli lagt til markedet. - Vil et slikt samfunn kunne bevare indre sammenheng? Spencer satte sin lit til fremtidsborgerens opplyste egeninteresse. Her var Spencer mer optimistisk enn læremesteren Comte. Comte var rystet over erfaringene fra revolusjonens fri, borger styrte franske samfunn. Han forestilte seg muligheten av et nytt samlingspunkt i det nye samfunnet, nemlig viten­ skapen. Vitenskapen er dette samfunnets viktigste kilde til innsikt og kunnskap: Vitenskapen bør også kunne bli noe mer enn dette: et sam­ lingspunkt for borgerne og en gjenstand for ærefrykt. Katedralenes tid er forbi, - men Europas nye universiteter kunne bli den nye tids templer, et uttrykk for et opphøyet prinsipp som forener menneskene. Durkheim bygget videre på Spencers forskning, men løste integreringsproblemet langs andre veier. Det tyvende århundres tydeligste videre­ føring av Spencers teori finner vi allikevel hos den amerikanske sosiologen Talcott Parsons: utviklingsperspektivet, differensieringsperspektivet og en videreføring av Spencers samfunnsfunksjoner.

Samfunnsteori

33

Herbert Spencer; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper

Differensiering: Mangesidighet av dyktigheter, virksomheter og funksjoner.

Integrering: Samordning, koordinering av dyktigheter, virksomheter og funksjoner. B. Analyseperspektiv

Historisk utvikling av samfunn og biologiske arter, mot stadig mer differen­ sierte og integrerte former. «Survival of the fittest»: Konkurranse om begrensede ressurser, hvor vinneren fortrenger eller undervinger taperen.

«Adaptasjon»: Samfunnsformer som fremmet overlevelse under ett bestemt sett av ytre betingelser, kan vise seg å hindre effektiv tilpassning når de ytre betingelser endrer seg.

34

Tore Lindbekk

Kapittel

EILERT SUNDT

Innledning Eilert Sundt (1817-1875) ble av samtid og ettertid mest kjent som den brilliante skildrer av folkelivet på bygdene i Norge. På reiser rundt om­ kring i landet, og under lange opphold i ulike bygdesamfunn samlet han materiale til bøker, artikler og foredrag om emner av stor allmenn interesse. Hans første bok, utgitt i 1850, om «Fante- eller Landstrygerfolket i Norge» ble folkelesning og viktig for myndighetenes tiltak overfor denne minoritets­ gruppen. I 1855-57 utga han de tre bøkene som særlig befestet hans forskerposisjon for ettertiden: Om Dødeligheden i Norge (1855), Om Giftermaal i Norge (1855) og Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857). I senere arbeidet behandlet han edruskapssituasjonen, fattigforholdene, formene for renhold i hjemmene, og utviklingen innen byggeskikk og håndverk. Sundt var medstifter av Folkeopplysningsselskapet og redigerte i flere år foreningens tidsskrift Folkevennen. Her offentliggjorde han i 1858 resul­ tatene fra en omfattende levekårsundersøkelse av arbeiderklassen i en bydel i Christiania. I dette tidsskriftet finner vi også hans livlige studie av fiskersamfunnet i Harham på Sunnmøre. Sundt kom fra en kjøpmannsfamilie på Sørvestlandet. Han tok teolo­ gisk embedseksamen ved universitetet i Christiania i 1847. En tid var han universitetsstipendiat i kirkehistorie. Han var den fremste i kretsen rundt dikteren Henrik Wergeland. Gjennom sitt forsknings og opplysnings­ arbeid ville han virkeliggjøre Wergelands opplysningsprogram («- Hva solen er for det sorte muld, er sand oplysning for muldets frende»). Stor­ tinget støttet hans plan om å utforske «det allmenne folkeliv i Norge» og tildelte ham i 1850 et statsstipend for dette formål. Sundts bøker, artikler og foredrag om en rekke omdebatterte emner nådde et bredt publikum. Han ble en kjent og feiret skikkelse i sin sam­ tid. Statsstipendet ble fornyet en rekke ganger. Men på midten av 1860tallet snudde stemningen seg. Sundt kom i flere saker på kollisjonskurs

Samfunnsteori

med samtidens moderniseringskrefter. Hans syn på (= positive oppfat­ ning av) bygdefolkets mat- og renslighetsstell bragte ham i et langvarig motsetningsforhold til medisinsk ekspertise. «Grøtstriden» er antagelig den hissigste i norsk samfunnsvitenskaps historie. I sosialpolitikken for­ svarte han lokalmiljøenes «folkelige skjønn». Dette skapte strid med stor­ tingsflertallets ønske om økt ansvar for ulike offentlige ekspertorganer. Disse motsetninger førte til at forskningsstøtten ble inndratt. Sundt endte sin karriere som sogneprest i Eidsvold, et «fett» prestekall, og Wergelandfamiliens arnested. Men det dreide seg ikke lenger om en gjerning hvor hans særlige evner kom til sin rett.

Funksjonsanalyser og nettverk Sundt var Charles Darwins og Herbert Spencers samtidige. Han delte tidsperiodens utviklings- og fremskrittstro. Kunnskap og empirisk forsk­ ning forbedrer folkets levevilkår og overlevelsesevne. Sundt satte seg en dobbelt oppgave: han ville både være forsker og formidler. Oppgaven var å utforske det norske folk i dets hverdagsliv, for å øke almuens inn­ sikt i sin egen situasjon. Hans angrepsmåter som forsker spente vidt. Under­ søkelsene hans av dødelighetstilstanden i ulike deler av landet sammen­ stillet opplysninger i kirkebøker og andre offentlige dokumenter og ble til store kvantitative og statistiske studier, med sammenlikning av leve­ alder og dødsårsaker i ulike landsdeler. De ble dermed foregangsarbeider som eksempler på kvantitativ forskning basert på store datamengder. På det annet ytterpunkt i hans virksomhet finner vi de nitide observasjonsstudier og lange intervjuer med enkeltpersoner, som preger bøkene om Sædeligheden og renholdet i hjemmene. - I detalj beskriver Sundt hvor­ dan bønder og husmenn i de ulike dalfører vedlikeholdt og rengjorde sine gulv, hvordan vegger, sengetøy og kjørler ble behandlet, hva slags ildsteder de hadde, og hvordan kystfolket utviklet sine båttyper og fant veien til fiskeplassene. Levekårsundersøkelsen fra Christiania i 1855 gikk atter andre veier. Her gjorde han bruk av standardiserte spørreskjemaer til 500 husstander. I tillegg til dette bygget Sundt ut et landsomfattende nettverk av lokale informanter. Fra disse mottok han regelmessig opplys­ ninger om lokale skikker og ordninger. Disse opplysningene gjorde han blant annet bruk av i boken om edruskapsforholdene. I sine former for datainnsamling var Sundt en pioner. Han gikk også nye veier i analyseperspektiv. Det «funksjonelle» perspektiv overfor sam­ funnets ulike ordninger var veletablert etter August Comte. Comte studerte de sosiale samspill etter mønster av maskiner. Han viste hvordan borger­ nes stadig mer innsiktsfulle planlegging førte til samfunnsmaskinerier

36

Tore Lindbekk

med bedre komplementaritet mellom de ulike deler. Sundts hoved­ interesse, derimot, gjaldt de utilsiktede og uobserverte virkningssammenhenger i samfunnet, slike som Robert Merton hundre år senere betegnet som «latente funksjoner». Fremstillingen av bryllupsskikkene i Harham på Sunnmøre illustrerer Sundts perspektiv på en særlig slående måte. «Skålpenge-ordningen» på Harham var ikke bare et seremonielt innslag. Viktigere for lokalsamfunnet var dens kredittfunksjon: disse gavene gjorde det mulig for det unge ektepar å sette bo under romslige økono­ miske betingelser. Men avsnittet nedenfor, som behandler skålpengeordningen, illustrerer også en annen Sundt-innovasjon, hans begrep sosialt nettverk. Den sosiale struktur består ikke bare av slike velkjente, og hver for seg klart avgrensede, institusjoner som familien, foretaket og statsapparatet. Også mer uformelle sammenslutninger inngår, dannet på grunnlag av naboskap og ulike praktiske forhold. - Også disse gir rammer for påvirkning og for utveksling av tjenester. Nettverket kanaliserer ressurser og styrer samhandling. De er en «organiseringsfaktorer» i tillegg til marked og offentlig forvaltning. «Når her på Harham skal bydes til bryllups, så begive begge svigerfædrene sig ud i egen person og opsøge slægtninger, tildels så langt ud som til tremænninger, samt de naboer og kjendinger, som de selv eller bruden eller brudgommen engang i tiden have drukket bryllup hos - at sige, hvis de ikke bo så langt borte, «at det ikke kan lønne sig at reise efter dem». Hvor mange gjæster der skal bydes, det afhænger af, hvor mange tønder øl o.s.v. man har laget til. Man behøver ikke altid at indbyde den hele familie; stundom stiles indbydeise kun til enkelte personer; det frygtes ikke, at nogen vil fornærmes over at blive forbigået;det antages tvertimod, at de fleste ville slippe for indbydelsen for ikke at betale skålpenge ... Bryllupsgjæstebudet varer regelmessig tre jevndøger, fra lørdag eftermiddag til tirsdag middag. Til et bryllup blev der brygget op 6 tdr.malt (af hver tønde 4 anker godt øl, 4 anker ringere og en del tyndt øl, hvilket sidste går til husholdningen) og anskaffet 2 tdr.almindeligt brændevin, 1 anker aquavit og 10 kander (30 potter) fransk brændevin. Efter sluttet lag var tilovers 1/2 tdr. brændevin og nogle anker øl. Det hele bryllup kostede nær 150 spd. men gjæsternes antal var også omtrent 250, og skålpengene beløb sig til 408 spd. Dette var vel et af de aller største bryllupper; et ganske almindeligt bryllup derimod koster mindst 60-70 spd. og indbringer 100-120 spd. ... Med 100 spd. i skålpenge har man ialfald indtil de senere tider kunnet bygsle sig en gandske andseelig gård; at slå vrag på dem kunde da i mangt tilfælde være det samme som ikke at bygsle nogen gård og ikke få noget levebrød og ikke at holde bryllup heller.» Sundt, 1858, (Harham) side 181-183

Samfunnsteori

37

Fremskrittets innhold og grunnlag Sundts empiriske bidrag overskygget ofte hans mer allmenne synspunkter. Men når hans teoretiske bidrag kom i bakgrunnen, skyldtes det også hans skrivemåte. Han skrev for et stort publikum. Oppgaven var ikke bare å oppdage, utforske og rapportere, like viktig var det å interessere for å kunne opplyse og oppdra. Følgen ble at han neglisjerte den mer systema­ tiske utvikling av begreper og teorier. Ofte kommer de bare tilsyne in­ direkte, som underordnede elementer i fortellingene. Sundts forhold til utviklingsteorien har opptatt mange Sundtlesere både i samtid og ettertid (se Seip 1975). Var han modernisten, positivisten og fremskrittsmannen som på senere dager forrådte sin egen overbevis­ ning? - Mannen som gikk fra folkebelæring til populisme, som erstattet vitenskapstro med ekspertskepsis? Vi vil her legge til grunn synet at Sundt i utgangspunkt representerte det samme settet av forestillinger som Comte (og parallelt med Sundt - og uten at Sundt kjente dennes arbeid: Spencer) sto for: tro på en nærmest naturgitt utviklingsprosess, hvor stadig mer differensierte kunnskaper og stadig forbedrede arbeids­ prosesser inngår som fremskrittsfaktorer. I sin undersøkelse av hvordan norske båttyper utviklet seg, viste Sundt gang på gang at impulser uten­ fra fører til innovasjoner. I Harhamstudien tok han opp hvorfor silde­ fiskerne fra Sørvestlandet lyktes så meget bedre enn fiskerne fra Møre: bakgrunnen var at sørvestlendingenes også trakk med seg erfaringer fra internasjonal sjøfart. Han observerte at innflytterne fra fjellbygdene ofte var flinkere enn fjordbygdenes «innfødte» i å tilpasse båttyper og fangsformer til endrede ytre forhold. Mer kunnskap, spesielt mer sammensatt («differensiert») kunnskap, gir forutsetninger for å gå nye veier, skape nytt fremskritt. Men i de fleste av arbeidene førte Sundt også inn viktige reservasjoner og utdypinger i forhold til dette utviklingsperspektiv. I disse reservasjoner og utdypinger lå kimer til helt andre teorier. Disse teorielementer tok særlig opp hvordan samfunnets integreringsfunksjon ivaretas, og hvordan den iblant svikter. Med det resultat at ulike elementer i samfunnet faller fra hverandre og enkeltindividenes skapende bidrag til utviklingsprosessen blokkeres. Slik begrepet «integrering» er blitt brukt i vår egen tids sosiologi, har det både et ytre og et indre aspekt. Spencers integreringsbegrep fanger opp det ytre: = integrering som graden av samordning og komplementaritet mellom ulike tiltak og arbeidsoperasjoner: hvordan de enkelte yrker og arbeidsoperasjoner utfyller og støtter hverandre, med økt kraft og ytelse som resultat, - og dermed også større overlevelsesmulighet. Sundts tema gjelder oftest et «indre aspekt»: individets tilslutning til - og

Tore Lindbekk

personlige delaktighet i de skapende prosesser i samfunnet. - Formes individets innordning i samfunnet på en slik måte at det appelleres til individets skapende medvirkning, eller forblir individet en outsider, med det resultat at dets personlige forutsetninger går til spille? Boken om dødeligheten innledes med at et bestemt perspektiv anslås: Dødelighetssituasjonen (- rettere: befolkningens gjennomsnittlige levealder) er den mest utsagnskraftige velferdsindikator. Balanseforholdet mellom positive faktorer i menneskelivet (velstand, helse, trygghet mv.) og nega­ tive forhold (hungersnød, sykelighet, krig, klimatiske påkjenninger) kan utleses av dødelighetstallene. Om befolkningens gjennomsnittlige leve­ alder øker (etter korrigering for årskullenes størrelse etc) betyr det at vel­ ferden tiltar. Ved sammenlikning mellom nasjoner vil ulikheter i dødelig­ het kunne tolkes som ulikheter i befolkningens gjennomsnittlige velferd, og være det mest relevante mål på utviklingsnivå. Paradokset melder seg da at (1850-årenes) Norge - tross industriell tilbakeliggenhet - scoret langt høyere i velferd enn de fremste industrilandene England og Frank­ rike. Norge lå også foran unionspartneren Sverige. Da han sammenliknet Norges ulike regioner, fant Sundt også svære ulikheter innenfor landets grenser. Klimatiske forhold slo ut. Viktig var også om de lokale næringer var forbundet med fare for ulykker og syke­ lighet. Men han merket seg dertil en rent sosial faktor: i områdene med stor «sosial sirkulasjon» dvs. mye inn- og utflytting - var dødelighetsforholdene særlig ugunstige. - Som i Finnmark og Christiania, to regioner på motsatte ytterpunkt i moderniseringsprosessen. Sirkulasjonsprosessene innenfor landets mest moderne og kunnskapsbaserte område, Chris­ tiania, opphevet de fordeler som moderniseringen «normalt» skulle med­ føre. I sin forklaring på fenomenet la Sundt først vekten på en slags forvirringsfaktor i mobile samfunn: folk feilbedømmer muligheter, situasjoner og andre mennesker. Dette fører til feildisposisjoner. I senere arbeider føyet Sundt andre momenter til denne forklaringen: de mange, skiftende forbilder og krav i det mobile samfunn forvirrer og villeder. «Gjennom­ trekken» fører også til at lokale autoriteters moralske lederskap blir svekket. - Med særlig negative følger for de svake i samfunnet. I giftemålsboken, som ble utgitt samme år, ville Sundt undersøke grunnlaget for det moralske forfall som mange mente å se i samtiden, et forfall som ytret seg i økt alkoholmisbruk, stadig flere barn utenfor ekte­ skap mv. Sundts analyse førte ham frem til en demografisk faktor: store ujevnheter i årskullenes størrelse fører til store skiftninger i næringsutsiktene for mennesker i etableringsalderen. Årskullene av unge voksne var omkring 1850 langt større enn kullene som var på vei ut av aktivt ervervsliv. Med dette fulgte en «kamp om brødet», og mange unge ble forsinket i tilgangen til varig arbeid og mulighet for giftemål. Sundt etter­

Samfunnsteori

39

viser hvordan denne ubalansen trakk etter seg økt alkoholmisbruk, stig­ ende antall tyverier, vekst i antallet «uegte barn», - dessuten nye former for politisk aktivisme. Sundts spådom: på 1850-tallet, når den demogra­ fiske situasjon igjen er i balanse, vil moralsituasjonen «normalisere seg» av seg selv. Boken om sedelighetssituasjonen, to år etter, utdypet og systemati­ serte denne analysen. Igjen er bekymring over moralsk utglidning ut­ gangspunktet for arbeidet. Sundt undersøker hvordan antallet «uegte barn» (og barn født i løpet av ekteskapets første halvår) varierer mellom ulike strøk. - Hva er årsakene til disse ulikheter, og hvilke virkninger får disse tilstander? Årsaksanalysen preges av de store geografiske ulikheter i forekomsten av slike tilstander, ofte mellom nabobygder. Ulikhetene kan i stor utstrek­ ning tilbakeføres til ulikheter mellom de samme bygder i to konkrete for­ hold: trekk ved den lokale ungdomskulturen og formene for losjering av tjenestefolk, altså hverken tidsånden eller dypereliggende økonomiske forhold. I mange bygder var det vanlig at tjenestefolkene hadde nattlosji i fehusene, «kultur»faktoren var den veletablerte (og allment aksepterte) «nattefrieri»-skikk i mange bygder (nattlig sosialt samvær i sovekamrene). Vi skal her ikke gå nærmere inn på Sundts analyse av de mekanismer som formidlet mellom disse former for lokal skikk og ungdommens ad­ ferd, men en hovedkonklusjon er at forholdsvis konkrete, praktiske og påvirkelige forhold kan få vidtrekkende betydning for folks leveforhold og innordning i samfunnet. Men av mer prinsipiell viktighet er Sundts konklusjoner om virkningene av de avdekkede tilstander. Hans resonnement kan enklest fremstilles med utgangspunkt i begrepet «status» (Sundt brukte ikke dette ord, men hans begrep svarer til det betydningsinnhold sosialantropologen Ralph Linton (Linton, 1939) åtti år senere knyttet til statusbegrepet). Enkelte trekk ved individets posisjon er særlig viktige for dets rettssituasjon, ansvar og allmenne respekt. Særlig avgjørende er det om han/hun har en bestemt yrkesmessige gjerning og en fast familiemessige innordning. Innenfor det samfunn Sundt studerer betyr dette mer konkret: om han/hun har varig arbeid og er gift. I Sundts samfunn var disse to for­ hold nært sammenkoplet. Giftemål skjedde når mannen var sikret varig arbeid. Og - for kvinnene - som gift kvinne var hun husfrue, altså også hun i varig og ansvarsfullt arbeid. - Men fravær av status medfører ikke bare at individet forblir en outsider i samfunnets øyne (og tilsidesettes i en rekke sammenhenger), det angriper også individets egen selvrespekt, selvdisiplin og planleggingsevne. Det legger dermed grunnlaget for en karriere preget av stadig større avmakt og fornedrelse.

40

Tore Lindbekk

Vi får med dette også en mer allmenn forklaring på påvisningene i Sundts forrige bok av hvorfor virkningene av de demografiske sving­ ninger fikk så stor rekkevidde. Individene innordnes ulikt i samfunnet. Ulikhetene er store både innenfor og mellom samfunn. Befolkningens muligheter for selvrespekt, planmessighet og konstruktiv samfunnsmedvirkning avhenger altså av hva slags typer status deres samfunn tildeler dem. Derved påvirker statusfordelingen også samfunnenes utviklingsevne. Sundt kom tilbake til dette emnet i mange sammenhenger. De store rangforskjellene i Østlandsbygdene undertrykker almuens selvrespekt og initiativ. Ulikheter i kvinnenes muligheter for selvstendig inntekt (han var her særlig opptatt av ulikhetene mellom bygder i Nordøsterdalen og Gauldalen) skaper store ulikheter mellom bygdene i kvinnenes status og dermed i deres ansvarsfølelse og pågangsmot. I boken fra 1865 om utvik­ lingen i norsk håndverk grep Sundt tilbake til emnet: Norges særlige utviklingsvei. Utgangspunktet var nå at han regnet med økt internasjonal konkurranse om håndverks- og industriprodukter. Mellomeuropas hånd­ verkere er mer perfeksjonistiske og drar fordel av nærhet til store markeder. - Hva kan nordmennene stille opp med i denne konkurransen? Han peker på enkelte karaktertrekk innenfor den norske befolkning som re­ flekterer Norges særegne geografiske og historiske forhold. Norge har ikke hatt slike mangehundreårige godsherreregimer som de mellomeuropeiske samfunn, som der har stemplet almuens holdninger og selvopp­ fatning. Istedet har Norges sammensatte næringsgrunnlag fremtvunget individuell improvisasjon og foretaksomhet: vekslingene mellom snart husdyrhold, snart fiske, snart utmarksnæring, snart landtransport eller sjømannskap, som særlig har preget kyst- og fjellbygdene, skapte grunn­ laget for en annen rollefordeling og autoritetssituasjon i Norge. Dette får også idag følger for mobiliseringen av befolkningens skaperkraft.

Etter Sundt Sundts «populistiske» posisjon under stridighetene på 1860-tallet - hans forsvar av lokale skikker og folkelige skjønn - knyttet seg nøye til hans oppfatning av utviklingskreftene i det norske samfunn. Norges fordel­ aktige velferdssituasjon (dokumentert gjennom dødelighetsforholdene) berodde ikke på tilfeldige, ytre naturforhold, men på en sosial struktur som ytet almuen respekt og ansvar. De nye ekspertene, som krevde knefall for vitenskapen og sine egne tunge embedstitler, handlet i beste mening, men truet med å tilsidesette befolkningens egen innsikt, rutine, selvtillit og evne til å lære av egne erfaringer, alt i alt: den viktigste fremskrittsfaktor.

Samfunnsteori

41

Sundts hovedbidrag kan sammenfattes slik:

1. Bruk av dødelighetsfrekvens som velferds- og utviklingsindikator. 2. Eksempler på hvordan mangesidighet og eksterne impulser

påvirket lokalsamfunnenets innovasjoner og fremskrittsevne. 3. Betydningen av sosial status for individets samfunnsmessige innord­ ning og konstruktiv samfunnsmedvirkning. 4. Hvordan lokal skikk, sosial sirkulasjon, demografisk ubalanse og ulike næringsmessig/geografiske påvirker forutsetningene for indivi­ duell statusoppnåelse, initiativrikdom og dermed samfunnets utvik­ lingsevne.

5. Latente funksjoner og sosiale nettverk som forskningsobjekter. Eilert Sundts forskning fikk stor betydning for skandinavisk demografisk forskning og for studiet av bygdekulturer og håndverkstradisjoner. Levekårsstudien fra Christiania var en inspirasjonskilde da sosiologi ble uni­ versitetsfag i årene etter den annen verdenskrig. Senere studier av geo­ grafiske variasjoner i sykdom og dødelighet (Elstad 1982) har vist at de geografiske ulikhetsmønstre som Sundt påviste, stort sett fortsatt eksisterer. Som empirisk forsker satte Sundt derfor dype spor, selv om de første oversettinger av hans verker til andre språk ikke kom før på 1980-tallet. Sundts nettverks-, funksjons- og statusbegreper foregrep begreper og teorier som ble utviklet mange år senere av Merton (latente funksjoner), Linton (status), Barnes (sosialt nettverk). Fremstillingen av hvordan indi­ videts status former dets mulighet for meningsfullhet og et fremtidsrettet liv peker fremover mot Durkheims teorier, og fremtrer også som en parallell til Marx' fremmedgjøringsteori. Men disse forfatterne (med unntak for Barnes) forankret ikke sine teorier i Sundts arbeider. Selv om Sundts innsikt i konkrete samfunnsforhold nådde vidt, ble nok hans mer teoretiske perspektiver ofte oversett.

42

Tore Lindbekk

Eilert Sundt; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper - Stand/Status: Ytre samfunnsposisjon. Tilordnet bestemte sett av rettigheter og plikter.

- Nettverk: Ikke formalisert sosial organisasjon (gjerne geografisk forankret). Inneholder sett av plikter og rettigheter. B. Analyseperspektiv

- Dødelighetsforhold som indikator på velferds- og utviklingsnivå. - Reperkusjonene av demografiske endringer. - Hvordan (ytre) stand / status påvirker individets selvrespekt, ansvarsevne og fremtidsperspektiv

- Hvordan ulike forhold påvirker borgernes initiativ og delaktighet i sam­ funnet (indre integrering).

Samfunnsteori

43

Kapittel

KARL MARX

Innledning Karl Marx ble født i Trier i Syd-Tyskland i 1818. Han kom fra byens storborgerskap. Marx-familiens store varemagasin er fortsatt et sentralt blikkfang i byen. Jenny von Westphalen, som han giftet seg med, var fyrstedatter. Marx- og von Westphalen-familiene var politisk interesserte med sterke radikale sympatier. Gjennom flere år ga de økonomisk støtte til Karis politiske kommentar avis. Karl Marx studerte filosofi ved det lille provinsuniversitetet i Bonn, og deretter i Berlin. Her sluttet han seg til den livlige gruppen av Hegel-elever. Til dette miljøet kom også den to år yngre ingeniøren Friedrich Engels, som var utsett til å lede den britiske grenen av Engelsfamiliens fabrikkkjede. Han hadde nylig påbegynt arbeidet med en stor bok om levevil­ kårene for den engelske arbeiderklassen. Mens Engels var på vei mot en bedriftslederkarriere, hadde Marx en mer akademisk legning. 11841 full­ førte han en doktoravhandling om den greske filosofen Demokrit. I på­ vente av ledig stilling skrev han regelmessig i dagspressen. Her tok blant annet tok han opp spørsmål vedrørende trykkefriheten. Gjennom det følg­ ende tiåret fordypet han seg stadig mer i journalistisk arbeid. Han vekslet mellom Køln, Brussel, Berlin og Paris. De to vennene startet en egen avis og engasjerte seg sterkt i utviklingen frem mot de revolusjonære begiven­ hetene i 1848. Sammenstøtene i 1848 endte med nederlag for opposisjonen. Det nye politiske regimet satte en definitiv stopper for aktivisten Marx' fremtids­ muligheter ved tyske universiteter, og også mulighetene i Frankrike så ut til å være stengt. Engels ble nå kallet tilbake til England for å overta familiefabrikkene. I 1855 fulgte Marx etter. Bortsett fra noen korte besøk i Tyskland forble han i London resten av sitt liv. Noe fast utkomme hadde han ikke, og familiens økonomi var ofte dårlig og avhengig av økonomisk bistand fra Engels.

Samfunnsteori

Marx gjenopptok i disse årene sitt vitenskapelige arbeid (vanligvis med British Museum som arbeidssted). I perioder engasjerte han seg også i fagforeningspolitikk. Spesielt skjedde dette ved opprettelsen av den første arbeiderinternasjonale. Her var han en periode styremedlem. Men også dette forsøk innen praktisk politisk arbeid mislyktes. Marx' forfatterskap preges av hans innforlivelse i to svært ulike forskningstradisjoner: først den historiske og filosofiske tradisjon etter Hegel, som påvirket hans tidlige arbeider (bl.a. Den tyske ideologi og Det kommu­ nistiske manifest, som han skrev sammen med Engels). - Deretter tradisjonen fra Adam Smith og den britiske sosialøkonomien. Denne nedfelte seg spesielt i hovedverket Kapitalen (1867). Den «dobbelte bakgrunn» gav hans forskning en særlig stor spennvidde, men uten at den indre sammen­ heng ble brutt.

Vi vil gruppere Marx' teoretiske bidrag under tre overskrifter: 1 Fremmedgjøringen, som vi kan betegne som Marx 'psykologiske teori'.

2 Den historiske materialisme, som behandler årsaksfaktorene i den historiske utvikling 3 Den indre dynamikk i kapitalismen, som tar opp kapitalismens innebyggede motsetningsforhold og kriser, som til slutt vil resultere i dens undergang.

Fremmedgjøringen i kapitalismen Marx' teori om fremmedgjøringen gjelder lønnsarbeidet under kapitalis­ men. Den tar nærmere bestemt opp virkningene av et arbeid som er monotont, programmert, og hvor arbeideren hverken eier de redskaper han benytter, eller produktet av sitt arbeid. Arbeideren er selv kun redskap for andres vilje. Denne situasjon fører til en avsnøring av arbeiderens krea­ tive muligheter. Arbeidet er ifølge Marx den sentrale livsfunksjon, den sentrale arena for kreativitet. Gjennom arbeidet former mennesket sin identitet, sin føl­ else av egen verdi. Denne følelse av egen verdi gjenspeiler de produkter utenfor han/henne selv, som er resultatet av dette skapende engasjement i arbeidet. Når produktene av arbeidet hverken eies av oss eller er resul­ tatet av vår egen kreative medvirkning, blir de fremmede for oss, og vi blir ved dette også fremmed for oss selv. Fordi arbeidet er menneskets viktigste livsarena, fører dette identitetstapet til et mer allment tap av identitet, som smitter over på andre livsområder.

46

Tore Lindbekk

«Hvori består da arbeidets fremmedgjøring? For det første deri at arbeidet er noe ytre for arbeideren, dvs. det tilhører ikke hans vesen, og at han derfor ikke bekrefter men benekter seg selv i sitt arbeid. Han kjenner seg ikke lykke­ lig men ulykkelig, utvikler ingen fri fysisk og åndelig energi, men ødelegger i stedet sin fysikk og sin ånd. Arbeideren kjenner derfor seg selv bare utenfor arbeidet, og i arbeidet kjenner han seg som et fremmed vesen. Han er sin egen når han ikke arbeider. Når han arbeider, er han ikke sin egen. Hans arbeid er derfor ikke frivillig men påtvunget. Det tilfredsstiller ikke et behov, men er et middel til å tilfredsstille behov (utenfor arbeidet). Marx, 1844, side 1183

Fremmedgjøringens årsak er den kapitalistiske samfunnsorden med dens skille mellom eiere og proletarer. I dette skille har vi den grunnleggende arbeidsdeling. Under kapitalismen er denne spesialisering av funksjoner blitt ført videre, i et samspill med den teknologiske utvikling. Arbeids­ oppgavene er blitt stadig mer avgrenset, stadig mer spesialisert. Overfor Adam Smiths syn at arbeidsdelingen «løfter» mennesket, velger altså Marx klart den motsatte posisjon: spesialiseringen representerer kanskje et fremskritt i effektivitet, men menneskelig sett representerer den et onde. Den bryter i stykker den allsidighet som er naturlig for men­ nesket, og reduserer mennesket til en maskindel. Spesialiseringen med den fremmedgjøringen som fulgte, er allikevel en nødvendig fase i utviklingen frem mot et fremtidssamfunn hvor man kan dra nytte av den nye tids produktivkrefter, men uten at allsidigheten blir ofret. Slik Marx skisserer fremtidssamfunnet, vil hvert menneske være både arbeider og jeger, kunstner og politiker. Den allsidighet som preget det opprinnelige samfunn, skal atter prege menneskenes situasjon. I sin aller første fase vil det «kommunistiske» fremtidssamfunnet være preget av «fødselsmerkene» fra det gamle samfunn, som kommunismen stiger frem fra. Fremdeles vil arbeiderens vederlag reflektere den innsats han har skutt inn i produksjonen. Den ulikhet som skyldes at borgerne bidrar ulikt, vil altså bestå. Og det vil fortsatt være et skille mellom åndelig og fysisk arbeid. Men: «i (den) høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at slavebindingen av individet under arbeidsdelingen, og derved også antitesen mellom men­ talt og fysisk arbeid, er forsvunnet, etter at arbeid har blitt ikke bare et middel for livsopphold men livets primære ønske, efter at produktivkreftene også har øket, som følge av en mer allsidig utvikling av individet, og alle kilder til felles rikdom dermed flyter i større overflod - bare da kan borgerskapets trange horisont fullt ut bli krysset, og samfunnet kan skrive på sitt banner: fra enhver svarende til hans evne, til enhver etter hans behov.» Marx, 1891, side 24

Samfunnsteori

Marx' fremmedgjøringsteori ble utformet i de tidlige skrifter fra 1840-tallet. Den bygget på resonnementer fra Hegel og ikke minst Goethe. Marx oppfatning avvek fra de tidligere versjonene av teorien ved det historiske og økonomiske perspektiv han la inn over fenomenet. Det er først og fremst i Marx' utforming av fremmedgjøringsteorien at den er blitt viktig for ettertiden. Den har ikke minst spilt en rolle for de siste tiårenes industrisosiologi. Her har slike virkninger av repetitivt industrielt arbeid blitt konstatert som Marx påpekte. Men hvilke av Marx' årsaksfaktorer er mest avgjørende for fremmed­ gjøringen som en rent psykologisk tilstand? Er det arbeidets monotoni og den underordnede stilling arbeideren har innenfor sitt arbeid? - Eller er det eiendomsforholdene som omgir arbeidet? - Om eiendomsforholdene er det avgjørende, vil lite kunne gjøres for å bedre situasjonen så lenge kapitalismen fortsatt eksisterer, og fremmedgjøringen vil ikke begrense seg til arbeideryrkene, men også gjelde de nye yrkene i det tyvende år­ hundres funksjonærsamfunn. Utviklingsarbeid innenfor det industrielle arbeid har lagt til grunn at viktige endringer kan foretas i selve arbeidets organisering innenfor kapitalismen, f.eks. med jobrotasjon og nye former for medbestemmelse, idet det forventes at at fremmedgjøringen dermed vil kunne avbøtes. De første rapportene, f.eks. i forbindelse med NOBØs nye fabrikker i Stjørdal, var oppmuntrende. Dette ble «medisinen» i de nye Volvo-fabrikkene i Sverige. - Men reformene førte ikke til reduksjon av fravær og turnover, og disse fabrikkene står pr. 1996 som Volvokonsernets nærmeste kandidater for nedlegging. I 1990-tallets situasjon møter Marx' teori også en annen utfordring. Den knytter seg til arbeidets betydning i et samfunn hvor yrkesaktiviteten tar tar mindre tid enn tidligere. En fulltids, «helårs», sysselsetting vil nå normalt ikke ta mer enn 31-35% av individets (våkne) tid. Regner vi dessuten med at de første tyve og de siste ti år av en levealder på 75 år tilbringes utenfor arbeidslivet, dvs. 40% av levealderen, synker yrkesar­ beidets andel til under 20%. Vil ikke dette påvirke arbeidets betydning som det viktigste forum for skapende virksomhet, og for personens selv­ bilde? Vil ikke fritidens økte omfang etter hvert føre til at andre aktivitets­ områder trenger seg frem på linje med det yrkesmessige arbeid som arena for skapende virksomhet og identitetsbygging? Claus Offe har ut fra dette resonnementet påpekt et nytt konfliktgrunnlag i samfunnet, mellom «livsverdenen» (som binder sammen individets ulike fritidsarenaer) på den ene side, og arbeidet og det moderne samfunns øvrige tvingende «systemer» på den annen (Offe, 1985, side 148).

48

Tore Lindbekk

Materialistisk historieoppfatning Utviklingsperpektivet var sentralt for attenhundretallets samfunnstenk­ ning, og det opptok Marx gjennom hele hans forfatterskap. Marx' egne oppfatninger ble blant annet påvirket av Lewis Morgans studier av redskaps- og teknologi-historiske fremskritt. Morgan konkluderte at redskapsutviklingen føyer seg inn i en entydig rekke. Til hvert trinn i redskapsutviklingen svarer en bestemt form for samfunnsorganisering. Slik Marx formulerte disse sammenhengene, er arbeiderne, bøndene, håndverkerne i deres forhold til redskapene og den ytre natur de berabeider, selve grunnfaktoren i samfunnsutviklingen. Denne grunnfaktor føres alle forhold i samfunnet tilbake til. Marx betegnet denne grunnfaktor som «produktivkreftene». Dette be­ grepet omfatter arbeideren selv med de åndelige og fysiske krefter arbei­ deren har, herunder den teknologiske innsikt han/hun besitter. Begrepet omfatter dessuten de egenskaper ved naturen som er relevante for hans/hennes arbeid. Det er under arbeidet i direkte møte med naturen, dvs. klima, jordsmonn og redskaper, at kunnskaper formes og teknologi utvikles. Gitt et bestemt sett av produktivkrefter vil et bestemt mønster for rollefordeling utfelle seg som det mest adekvate for disse produktiv­ kreftene. Denne rollefordeling omfatter på den ene side den umiddelbare fordeling av arbeidsoppgaver i fabrikken eller på åkrene, men dertil det bredere sett av yrker og funksjoner som er nødvendige hjelpefunksjoner for disse arbeidsoppgaver. Slike hjelpefunksjoner kan man f.eks. ha i transport, administrasjon, kredittordninger og politi. En spesielt viktig komponent av rollefordeling finner vi i eiendomsforholdene. Dette større arbeidsdelingsmønster betegner Marx som «produksjonsforholdene». Produksjonsforholdene står således i et avhengighetsforhold overfor produktivkreftene. Et tredje nivå innenfor samfunnsstrukturen utgjøres av «overbygningen»: familieforhold, politikk, religion m.m. Disse står i et avhengighetsforhold til produksjonsforholdene. Det er en indre sammenheng mellom disse ulike nivåer innen «sam­ funnsformasjonen». Alt hviler til syvende og sist på samfunnets «materia­ listiske» forutsetninger, dvs. behovene for mat, klær, husvære, og formene for arbeid og ressursbruk som betjener disse behovene: «Samfunnsstrukturen og staten blir til som et resultatet av bestemte individers livsprosess. Ikke individer slik de arter seg i egen eller andre menneskers fantasi, men slik de virkelig er, det vil si slik de «opererer», produserer noe materialt, og derfor: slik de arbeider under bestemte materielle begrensninger, forutsetninger og betingelser, som er uavhengige av deres egen vilje.» Marx, 1846, side 366

Samfunnsteori

«Sosiale relasjoner er tett bundet til produktivkreftene. Når de får nye pro­ duktivkrefter, endrer menneskene sin produksjonsmåte, og idet de forandrer sin produksjonsmåte, idet de endrer sin måte å tjene til livets opphold, for­ andrer de alle sine sosiale relasjoner. Håndmøllen gav deg samfunnet med den føydale lord, dampmøllen samfunnet med den industrielle kapitalist.» Marx, 1847

Hvilken betydning har kongene og den politiske maktkamp i denne ut­ viklingen? «Dersom man betrakter makten som rettens kilde, slik Hobbes og andre gjør, da er loven og retten bare symptomer - uttrykk for - de andre forhold som statsmakten hviler på. Individenes materielle liv ... deres produksjonsmåter og former for samkvem, som gjensidig bestemmer hverandre, - disse er den reelle basis for staten, og slik forblir det gjennom alle stadier der arbeids­ deling og privateiendom fortsatt trenges, helt uavhengig av individenes vilje. Disse faktiske forhold er på ingen måte skapt av statsmakten. Tvert om det er de som skaper den. De som styrer ... vil gi sin vilje et uttrykk, hvis innhold alltid er bestemt av disse klasseforholdene.» Marx, side 366

Hovedperspektivet blir etter dette: produktivkreftene under et gitt stadium i samfunnsutviklingen, forkortet PK1, skaper et bestemt organisasjons­ mønster, Prfol, som igjen skaper en bestemt form for Overbygning, la oss kalle det Ol. Dette gir oss årsakskjeden PK1 —> Prfol —> O1

Arbeiderens erfaringer under arbeidsprosessen fører samtidig til endringer i produktivkreftene; dvs. han forbedrer sine redskaper, oppdager nye typer materiale osv. Resultatet er en bevegelse fra PK1 til PK2. Denne for­ andring fører i sin tur til at produksjonsforhold og overbygning endres, slik at de bedre svarer til PK2. Vi får altså: PK1 —> PK2 —> Prfo2 —> 02 Denne prosessen har et «dialektisk» preg. Marx hentet dialektikkbegrepet fra Hegels filosofi. Hegel hadde knyttet dette begrepet til sivilisasjonenes begrepsutvikling: både kunst, åndsliv, økonomi og politikk vil gjennomløpe faser, hver fase er preget av at et bestemt sett av idéer og prinsipper eksploreres og videreutvikles. Overgangen fra en fase til den neste arter seg som et opprør, hvor et motsatt sett av prinsipper blir knesatt. Men Marx knyttet ikke dialektikken til de prinsipper og begreper som lå til grunn for teknologier eller institusjonelle ordninger. Historiens aktører er de enkelte samfunnsgrupper med de økonomiske interesser de hver for

50

Tore Lindbekk

seg har. Den rollefordeling (de «produksjonsforhold») man til et gitt tids­ punkt har, skaper et grunnlag for interesser og interessemotsetninger, spesielt en interessekonstellasjon mellom de samfunnsposisjonene (= samfunnsklasser) som er tjent med en forandring, og de som er best tjent med at rollefordelingen forblir uendret. Hver tidsepoke skaper derfor også en todeling: mellom samfunnsklassen med samfunnsbevaring som hoved­ interesse og klassen som ønsker oppfølging av de nye muligheter som ligger i produktivkreftene. Grunnet dette motsetningsforhold mellom samfunnsklassene, grunnet den herskende klassens maktovertak og den innflytelsen som utøves av de herskende ideologier og andre elementer i samfunnets «overbygning» (disse reflekterer stort sett den herskende klasses interesser), vil man aldri få å gjøre med glidende overganger i utviklingen av produksjonsforhold ­ ene. Utviklingen far form av kvalitative sprang. Den herskende klasse motsetter seg kravet om forandring - helt inntil presset fra de nye grupper som representerer morgendagens teknologi og ressurser, blir overveldende. Endringsprosessen preges hele tiden av interessemotsetning og konflikt. Overgangsfasen arter seg som en revolusjonær situasjon. Den herskende klasse detroniseres, og gårsdagens underordnede blir de nye ledere. I det engelske samfunn kastet borgerskapet føydalismen til side allerede før 1800. Stridighetene omkring 1848 i Tyskland, som Marx og Engels hadde deltatt så aktivt i, gjaldt en tilsvarende prosess (som ennå ikke var fullført i Tyskland). Samtidens økonomiske kriser i det engelske samfunn, med periodisk tilbakevendende massearbeidsledighet og konkurser, skyldes at forandringens krefter igjen banket på døren. Produksjonspo­ tensialet i det moderne England overstiger det som borgerne har penger til å betale for. Tiden er kommet da en samfunnsorden må skapes, som bedre nyttiggjør seg den enorme produksjonskraft som den engelske kapitalisme har skapt. Man må komme ut over situasjonen hvor nød sameksisterer med et produksjonsliv som går for halv maskin. Den engelske kapitalismen har utspilt sin rolle, fra nå av er den en hemsko for utvik­ lingen. En ny revolusjonær situasjon er under oppseiling, som peker mot et nytt samfunnssystem og en ny historisk fase. «Proletariatet vil bruke sitt politiske overtak til gradvis å avtvinge all kapital fra borgerskapet, samle alle produksjonsinstrumenter i Statens hånd» Marx, 1848, side 53

«Målet er ... at alle priviligerte klasser blir kastet overende og underordnet proletariatets diktatur. Revolusjonen opprettholdes permanent inntil kom­ munismen kan realiseres, som vil bli den menneskelige families siste organisa­ sjonsform.» Adresse til de kommunistiske revolusjonære 1850. Etter McLellan, 1973, side 235

Samfunnsteori

51

Hver samfunnsorden skaper altså grunnlaget for sin egen opphevelse, og samfunnsklassene er instrumentet i denne prosess. Den utbyttede klasse kommer i et stadig klarere motsetningsforhold til den eksisterende sam­ funnsorden, inntil den blir sterk nok til å gjennomføre revolusjonen, til å foreta den omorganisering av samfunnet som trenges for at produksjons­ forholdene skal tilsvare produktivkreftenes nye tilstand. Dette syn på samfunnsklassene må nyanseres. Spesielt gjelder det be­ tingelsene for at klassene skal utvikle evne til kollektiv handling. De må bli bevisste sin egen eksistens som klasse med særegne interesser og et motsetningsforhold til andre klasser. Klassens medlemmer må innse at de er utbyttet og forme et bilde av en fremtidig samfunnsform der denne utbyttingen oppheves. En slik (felles) bevissthet («klassebevissthet») former seg ikke automatisk. Marx tilla de intellektuelle stor betydning for frem­ veksten av arbeiderklassens bevisshet om seg selv og sin historiske rolle. Men også de nye produksjonsanleggene, hvor tusenvis av arbeidere samles for å betjene se samme maskinene, fremmer slik innsikt.

Teorien kan oppsummeres i følgende punkter: 1. Samfunnsutviklingen kan karakteriseres ut fra stadier

2. Hvert stadium karakteriseres ut fra sitt sett av produktivkrefter med tilhørende sett av produksjonsforhold og overbygning. 3. Utviklingen beskriver en stigende linje. 4. Stadierekkefølgen er felles for alle samfunn.

5. Innenfor ethvert stadium skapes en formasjon av klasser med motsatte interesser. 6. Overgangen fra en fase til den neste arter seg som et kvalitativt sprang; den utbyttede klassen «overtar» samfunnet. Marx' «materialistiske» samfunnsteori har vært viktig for ettertidens samfunnsdebatt. - Og kontroversiell. Vi vil her særlig peke på to om­ diskuterte spørsmål. For det første: Hvor stor er produktivkreftenes determinerende kraft? Marx' standpunkt var at den ikke bare er stor, men i det hele tatt avgjør­ ende for alle vesentlige samfunnstrekk. Resonnementet går ut fra at det alt i alt hersker ressursknapphet og konkurranse i det økonomiske liv. Foretakene må derfor bestrebe seg for å finne frem til den mest optimale utnyttelse av produksjonsfaktorene/produktivkreftene. Til ethvert sett av produksjonsfaktorer/-produktivkrefter svarer det en og bare en optimal løsning. Det følger av denne tankrekken at om to land har de samme sett av produktivkrefter, vil de også være lik hverandre i organisering.

Tore Lindbekk

Undersøkelser som ble gjennomført i 1970-årene av industriell organisa­ sjon i Frankrike og Vest-Tyskland, viste store forskjeller mellom disse to landene, også der hvor bransje og teknologi ble holdt konstant. Fransk industri hadde flere beslutningstrinn og bemanningsnivåer enn vest-tysk industri. Opplæringen av fagarbeidere og teknikere var også organisert helt forskjellig. I Frankrike kom fagarbeiderne og teknikerne fra skole­ verket (etter en overveiende teoretisk opplæring), i Vest-Tyskland fra et velorganisert opplæringsapparat innenfor bedriftene (Rose, 1987). Selv den organisering som knyttet seg mest direkte til den materielle produksjon og dens arbeidsoperasjoner, var altså forskjellig i de to land. Hva da med slike samfunnstrekk som var lenger borte fra den materielle produksjon? Lik teknologi kan altså resultere i ulik organisasjon. Det følger av dette: selv om vi aksepterer (Marx' oppfatning) at de ulike samfunnsskikts interesseformering, ideologi og andre holdninger bestemmes av deres posisjon i produksjonsprosessen, - og selv om produktivkreftene er de samme, kan resultatet bli ulik klassestruktur. Som et problematisk punkt nr. 2: Ifølge Marx' oppfatning vil den enkelte utviklingsfase typisk ende med at den underordnede av de to klasser reiser seg og kaster herskerne til side. Dagens utbyttede og prole­ tarer blir morgendagens seierherrer og herskere - og med tiden den nye utbyttende klasse. Men vil klassemønstret alltid redusere seg til to og bare to klasser? Kan man ikke også tenke seg konstellasjoner på tre klasser, f.eks. slik: 1. den herskende klasse,

2. en underordnet klasse som representerer nye produksjonsmåter, og har forestillinger om seg selv som ledersjiktet i et nytt, annerledes samfunn, og 3. en annen underordnet, men mer avmektig klasse med mer utydelige interesser og fremtidsperspektiver, underordnet de første to. Kan man tenke seg denne utviklingsbanen: at revolusjonen bringer klasse 2 frem til førerskap, med uendret status for klasse 3? Den amerikanske marxistiske sosiologen Olin Wright formet (1987) en slik variant av den marxistiske klasseteori. De ulike samfunnsklassers posisjoner og interesser avledet han (som Marx) fra produksjonsfaktor­ ene. Føydalherrenes posisjon og interesser var betinget av deres rett til å disponere over bønders og livegnes arbeidskraft (og dermed «ekstrahere merverdi» fra dem). Men føydalherrene forvaltet dessuten både samfunnets kapital og kunnskapsressurser. Alt dette var med på å skaffe dem inntekter og «merverdi».

Samfunnsteori

Man må ikke utelate senmiddelalderens borgerskap fra denne periodes klassebilde. De var hverken føydalherrer eller livegne. Deres posisjon grunnet seg på deres arbeidsinnsats og håndverksferdighet, og på den kapital de skjøt inn i sine handels- og håndverksforetak. Det var borger­ klassen, ikke proletariatet som gjennomførte opprøret mot føydalismen. Opprøret baserte seg på de spesielle ressurser som nettopp borgerne forvaltet, og var betinget av at deres posisjon ikke (som føydalherrenes) berodde på landeiendom: fremfor alt berodde den ikke på landbefolkningens livegenskap eller andre former for slave-økonomi. Når nå pr. 1990 også borgerskapets (kapitalistenes) tid er ute, vil opprøret (ifølge Olin Wright) heller ikke denne gang komme fra proletariatet. Drivkraften vil denne gang være den nye klasse av byråkrater og (ansatte) bedrifts­ ledere, som til daglig tar hånd om foretakene. Den viktigste produktivkraft i dagens kapitalistiske økonomi foretaket selv, som organisasjon, de ansatte kunnskaper, men ikke lenger den kapital som er skutt inn i fore­ taket, heller ikke arbeidskraften som sådan. Den viktigste utbytting i dagens samfunn baserer seg derfor ikke lenger på eiendomsrett til kapital, men på kompetanse og på bestemte stillingers kontrollrett innen foretak og forvaltningsetater. Først og fremst baserer samfunnsmakt seg nå på den betydning foretakene og forvaltningsorganene har (dvs. inn privat så vel som offentlig sektor), og knytter seg til de styringsposisjoner som disse organisasjonene er underlagt. I det vesentlige er opprøret mot kapitalismen allerede fullført, med et parallelt utfall i Øst- og Vest-Europa. Begge steder har en ny klasse av profesjonelle organisasjonsfolk overtatt lederskapet i staten og produksjonsforetakene, jurister, økonomier, ingeniører osv. Denne teorien er elegant. Den tar vare på viktige utviklingstrekk i det moderne industrisamfunn. Men det er vanskelig å innføye den i det marxistiske helhetsperspektivet på en overbevisende måte. Dette gjelder særlig utbyttingsperspektivet: På hvilken måte skal f.eks. helsepersona­ lets og universitetsfolks utbyttingsrelasjon oppfattes? Er det klientene og studentene de tilegner seg merververdi fra? - Men i egenskap av klienter og studenter er de ikke vareproduserende; også de lever av verdier andre har produsert. I senere versjoner gikk Wright bort fra denne modellen. Nå la han vekt på at både kunnskaps- og organisasjonseksploateringen er avhengig av kapitalen. Ekspertene og bedriftslederne deltar i kapitalerns hegemoni som kapitalens hjelpere.

54

Tore Lindbekk

Nærmere om utviklingsfasene Marx' opprør mot Hegels og andre filosofers «idealistiske» teorier førte ikke til at han oppga idéen om felles (fremskrittspreget) utviklingsbane gjennom historien. I Marx' «materialistiske» utforming arter denne prosess seg som en serie stadier, hvert av dem karakterisert ved sitt sett av «produktivkrefter». Produktivkreftene gir grunnlag for en bestemt samfunnsorganisering («produksjonsforhold»). Historien starter som et «urkommunistisk» stadium uten arbeids­ deling eller former for privateiendom. I sin bok om opprinnelsen til fami­ lien, privateiendommen og staten (1872) utdypet Friedrich Engels beskriv­ elsen av denne historiske fasen, sterkt influert av dem amerikanske antropologen Lewis Henry Morgans undersøkelser: dette samfunnet er familiebasert og egalitært, også i den forstand at det er full likestilling mellom kvinner og menn. Næringsgrunnlaget rekker ikke lenger enn til det nødvendige livsopphold (Engels: «reproduksjonsbehovet»). Tendens­ ene til klassedeling melder seg først idet næringsgrunnlaget («produktiv­ kreftene») blir forbedret slik at det tillater velferd ut over dette («merverdi»). En overklasse former seg for å tilegne seg disse «ekstra» verdiene (pro­ sessen betegnes som «den opprinnelige akkumulasjon»). Felles for de beskrivelsene av samfunnenes «startfase», som Spencer, Morgan og Engels samtidig utformet, er at det dreier seg om samfunn med lite arbeidssdeling. - Men mens Spencers hierarki kommer inn som en virkning av overlevelseskampen mellom folkegrupper (enkelte folke­ grupper undertvinger de andre), fører Engels den tilbake til at at nå har samfunnet et overskudd å fordele, dvs. «livskampen» er ikke lenger så hård som tidligere. De etterfølgende samfunnsfasene karakteriseres av at produktivkreftene stadig forbedres. Det akkumulerte overskudd øker og tar nye former, til­ passet produktivkreftenes endrede sammensetning. Også underklassens innordning endres. Samfunnsfasen umiddelbart forut for kapitalismen, «føydalismen», grunnet seg på landbruksproduksjon, spesielt landbruks­ produksjon innenfor store landeiendommer. Bønder og leilendinger var bundet til disse eiendommene ved arbeidsplikt. De var i praksis en del av føydalherrenes eiendom. Føydalherrenes maktstilling førte nå til at det ble skapt markeder for vareomsetning ut over det enkelte bygdesam­ funns grenser. Føydalherrene ble etter hvert underordnet større stats­ dannelser under en felles, sentral kongemakt. Marx selv var i sine konkrete analyser mest opptatt av kapitalismen, et stadium i utviklingen preget av (ofte dampkraftbasert) fabrikkindustri og (bygget på dette) en bevegelig kapital, som stadig forflyttet seg fra

Samfunnsteori

underskuddsforetak (eller lite profitable foretak) til mer moderne og pro­ duktive foretak. Karakteristisk for produktivkreftene i denne fase er at det både fordres betydelig kapital for investeringsvirksomhet og at kapi­ talen er flyttbar. Det trenges også en «flyttbar» arbeidskraft. Dette krever at de tidligere bånd mellom kapitaleiere og arbeidere må oppløses. De slaveliknende bånd må erstattes av andre former for underordning. Som vist i sitatene ovenfor, vil samfunnene etter kapitalismen gå inn i et «sosialistisk» stadium. Også dette vil være preget av hierarki og ulik­ het. Her videreføres kampen mot restene av det gamle samfunn. Sosialis­ men grunner seg ikke (som de tidligere fasene) på et eget sett av produktivkrefter. Man er nå inne i en overgangsfase forut for «kommunismen», et samfunn som bygger på likhet og prinsippet om fra enhver etter evne til enhver etter behov. Her vil arbeidsdelingen opphøre. Vil dette bli det siste, avsluttende stadium i utviklingen? Marx' «Adresse» av 1850 (se ovenfor) tyder på at Marx mente dette vil bli til­ felle. Men andre steder kan vi tolke Marx slik at heller ikke kommunis­ men er mer enn en (nødvendig) fase i en prosess, som stadig går videre (McLellan, 1973, side 123). Engels og Morgan var også opptatt av hvordan rangforskjellene innen­ for familien og mellom kjønnene endret seg (emner som Marx interesserte seg lite for). Sidestillingen av menn og kvinner i «ur»-fasen, etterfølges av rangulikhet mellom kjønnene, under føydalismen i form av patriarkalsk organisering både innenfor familien og storsamfunnet. Disse prinsippene videreføres under kapitalismen. For ettertidens marxistiske bevegelser ble Engels' arbeid om familien og privateiendommen en grunnbok på linje med Kapitalen og Det kom­ munistiske manifest. Marx og Engels antok altså, i likhet med Comte og Spencer, at sam­ funnene gjennomgår bestemte, felles utviklingsløp, en allmenn stadierekkefølge. Enda mer enn disse forfattere understreket Marx og Engels også stadierekkefølgens bindende karakter, at intet trinn kan hoppes over. Man kan se nyanseforskjeller mellom Marx og Engels. Disse gjelder ikke bare synet på de tidligste samfunnsformene: Marx antydet at det kan finnes en særegen «asiatisk» utviklingsvei frem til kapitalismen, som går utenom føydalismen. Årsaken er den sterke stilling statsmakten tidlig fikk i Asia. Marx var også opptatt av om samtidens revolusjonære beveg­ elser i Polen og Russland vil kunne skape muligheter for en mer direkte overgang fra føydalisme til sosialisme / kommunisme i disse landene. Hans hovedperspektiv var allikevel at stadier ikke kan overspringes fordi det er en indre sammenheng mellom stadiene. Føydalismens eiendomssamlinger, statsdannelser og forvaltningsformer utvidet de geo­ grafiske rammene for menneskenes liv og virksomhet. Disse, trekk ved

56

Tore Lindbekk

føydalismen inngikk i kapitalismen og skal også inngå i det kommunis­ tiske fremtidssamfunnet. Og tilsvarende: det kapitalistiske samfunnets vitenskapelige tenkemåte og de nye formelle rettigheter som individets ble utstyrt med her, skal videreføres i fremtidssamfunnet. Et hovedspørsmål i våre dagers vurdering av Marx' teorier gjelder prinsippet om en felles, lik stadierekkefølge for alle samfunn. De marxis­ tiske revolusjoner i flere utviklingsland, f.eks. China, tok sikte på gjennom­ føring av et langt sprang fra førkapitalistiske agrarsamfunn direkte til sosialismen/kommunismen. - Er et slikt sprang mulig (ut fra Marx' pre­ misser)? Mao Tse Tung og hans kamerater svarte ja. - Men skapte de der­ med en helt annen type sosialistisk/kommunistisk samfunn enn Marx hadde forestilt seg? - I så fall: hvor langt imøtekom dette samfunn de idealer Marx oppstilte? Utviklingen på slutten av 1980-tallet kan også aktualisere et enda mer radikalt spørsmål: vil forsøket på å overspringe stadier bare føre til at det spranget som skulle følge, utsettes - sprang som fortsatt vil måtte gå fra agrarsamfunnet (med eller uten føydal organisering) via kapitalismen? Satt på spissen: innebar den statssosialistiske fasen i Russland og Østeuropa bare en langsommere vei fra føydalismen til kapitalismen?

Kapitalismens utvikling Sentralt i Kapitalens analyse av de indre prosesser i kapitalismen var at arbeiderlønningene under kapitalismen ligger nær «reproduksjons kost­ nadene», de tilsvarer bare det minimum for gjenskaping av den nødven­ dige arbeidskraft: arbeideren blir i stand til å underholde en familie og fø opp den arbeideren som i sin tid skal overta hans plass i produksjonen, men det er alt. Flere forhold bidrar til å holde arbeidslønningene nede: på den ene side er det et overskudd av arbeidskraft, på den annen side kon­ kurrerer bedriftseiernes om å «overleve». Denne lønnssituasjon for arbeiderne medfører at arbeidernes lønninger og kjøpekraft endrer seg lite selv om arbeidsproduktet øker; eller de øker iallfall ikke i takt med produksjonskapasiteten under kapitalismen. Vi har å gjøre med en sirkel av årsaker og virkninger: Resultatet av de lave arbeidslønningene blir stagnasjon i befolkningens kjøpekraft. Den øker ikke i takt med produksjonen i foretakene, fremfor alt: ikke så meget som foretakenes produksjonsevne. Den vanskelige avsettingssituasjon skjerper konkurransesituasjonen for foretakseierne. De søker å løse pro­ blemet ved rasjonalisering. Nye og mer effektive maskiner innføres, ny og mer effektiv teknologi. Samtidig reduseres arbeidsstokken. Konse­ kvensen blir: på den ene side en ny økning av produksjonskapasitet og

Samfunnsteori

57

produksjonsvolum, på den annen side fortsatt reduksjon av (eller iallfall stagnasjon i) kjøpekraften. Diskrepansen mellom produksjonskapasiteten og kjøpekraftens volum øker derfor stadig. Disse mekanismene får flere langsiktige virkninger. Arbeidernes lønns­ nivå låses som sagt fast på et minimum, og man får runde etter runde med rasjonalisering innenfor foretakene. De foretak som lykkes dårlig under disse rasjonaliseringsbestrebelsene, slås ut. Fremfor alt blir «milde» kapitalister som tar hensyn til arbeidernes ønsker og velferd, slått ut. Ved dette samles kapitalen og produksjonen i noen få bedrifter. En sentralise­ ring finner altså sted. Kapitalistklassen blir under dette mer fåtallig. Proletarenes antall øker. Man får dermed også en stadig større tallmessig over­ vekt på arbeiderklassens side. Den økende avstand mellom produksjonskapasitet og avsetnings­ muligheter fører til økonomiske kriser, som antar en stadig mer drama­ tisk karakter. «Hva som nå ... eksproprieres, er ikke den selvstendige arbeideren, men kapitalisten, som exploaterer arbeideren. Denne ekspropriering fullbyrdes gjennom den kapitalistiske produksjonens indre lover, gjennom kapitalens sentralisering. Hver seirende kapitalist slår ihjel flere andre. Hånd i hånd med denne sentralisering av kapitalen, eller de mange kapitalisters ekspro­ priering gjennom de få, utvikles arbeidsprosessens former for arbeidsdeling i stadig voksende skala. Vitenskapen får en mer og mer omfattende teknisk anvendelse, jorden utnyttes bedre og mer planmessig, arbeidsredskapene ut­ formes slik at flere kan bruke dem, produksjonsmidlene utnyttes mer inten­ sivt ved at nye metoder tas i bruk innenfor en mer sammensatt arbeids­ prosess, ulike folkeslag kommer i stadig mer intim kontakt med hverandre på verdensmarkedet, og hele det kapitalistiske systemet internasjonaliseres stadig mer. Samtidig med at stadig færre kapitalister har mulighet til å ... til­ egne seg fordelene ..., øker utbyttingen av massene, med elendighet, slaveri og fornedring. Forbitrelsen øker, samtidig som arbeiderklassen skoleres og sammensveises gjennom den kapitalistiske produksjonmåtens egen mekanikk.» Marx, 1867, side 70-71

«Den monopoliserte kapitalen blir en lenke for den produksjonsmåten som har sprunget opp og blomstret med og under den (dvs. kapitalen). Sentralise­ ringen av produksjonsmidler og arbeidets sosialisering (dvs. det stadig nærere samkvem mellom arbeiderne under produksjonsprosessen) når til slutt et punkt hvor de blir uforenlige med kapitalismens hylster. Hylsteret brister.» Marx, 1867, side 763

De sentrale elementene i prosessen er altså: 1) Avsetningsvansker for kapitalismens produkter grunnet sviktende kjøpekraft, 2) Herav følger: profittsvikt for foretakene, 3) Derfor: rasjonaliseringssekvenser i bedriftene. 4) Disse resulterer i sentralisering (færre bedrifter) og fortsatt mangel på

58

Tore Lindbekk

kjøpekraft. 5) Avstanden mellom systemets produksjonskapasitet og avsetnings-mulighetene tiltar. Når oppbruddet fra det kapitalistiske samfunn finner sted, skjer det derfor som virkning av en hel rekke forhold, som er bundet sammen i Marx' teori.

Samfunnsutviklingen etter Marx' tid fulgte til dels andre spor enn Marx forutsa. Særlig var disse tendensene av vesentlig betydning: 1. Arbeidernes inntektsforhold forbedret seg sterkt i forhold til prinsippet om stabilitet på reproduksjonsminimum. 2. En ny middelklasse formet seg, klassestrukturen ble dermed svært annerledes enn ut fra Marx' prognose med en stadig større arbeider­ klasse pluss et stadig mindre, eiendomsbesittende borgerskap.

3. Kapitalismens kriser forsterket seg ikke, og revolusjonen uteble. Senere marxistisk teori har utvidet Marx' egne resonnementer i flere ret­ ninger for å forklare disse avvikene i utviklingen. Ett av tilleggsresonnementene var: Kolonialismen gjorde det mulig å unnslippe den tvangssituasjon som kapitalistenes konkurransesituasjon innebar. Utbyttingen av den tredje verden skapte forutsetninger for en mindre hårdhendt rasjonaliseringspolitikk og lønnspolitikk i den vestlige verden. Arbeidslønnen kunne heves uten at foretaksregnskapene fikk «røde tall». Både arbeidernes levevilkår og kapitalismens kjøpekraftsituasjonen ble dermed helt anerledes enn opprinnelig forutsatt. Ifølge Immanuel Wallersteins (1974, 1980, 1984, 1988) utforming av dette resonnementet gjorde billige innsatsfaktorer fra den tredje verden det mulig for det kapitalistiske Vesteuropa å unnslippe den stagnasjonstrussel som satte inn på slutten av attenhundretallet. Verdenskrisen i 1930-årene førte til et nytt strategisk grep: de nye til­ takene som statsmaktene i de kapitalistiske land gjennomførte for å stimulere befokningens kjøpekraft, innebar at arbeiderklassen i denne del av verden ble innlemmet i klassen som forbruker «merverdi». Men til tross for arbeidernes økte kjøpekraft, rasjonaliseringsgevinstene ved ny teknologi og råvarene fra den tredje verden (og fabrikkproduksjon i den tredje verden for å nyttiggjøre seg den billige arbeidskraft som her var å finne) er det stadig fare for at foretakenes overskudd, «profitten», skal falle bort. Konkurransen mellom foretakene fortsetter. Lønnskost­ nadene er ikke lenger under «kontroll» (på grunn av fagforeningenes økte styrke). De økte investeringskostnadene tynger foretakenes regn­

Samfunnsteori

59

skaper. Systemets sammenbrudd er utsatt, men mekanismene som driver frem mot sammenbruddet, er fortsatt til stede. Et annet resonnement har lagt vekt på de store konsernenes politiske og økonomiske rolle innenfor senkapitalismen. Deres makt over forbruk­ erne (via reklame) og staten har satt dem i stand til å regulere etterspørse­ len og trygge sin økonomi. Økte kostnader som følge av lønnskrav fra de ansatte, kan de grunnet sin monopolposisjon overføre på markedet (i form av prisøkninger). Innen denne del av det kapitalistiske system har derfor kapitalistene forsterket sitt herredømme, og de har blant annet brukt sin sterke stilling i markedet til å «kjøpe seg» lojalitet fra arbeidernes side. Denne teori, som blant annet er assosiert med J.K. Galbraith (1967), betegnes som «dual market»-teorien. Den innebærer samtidig at det uten­ for dette priviligerte storkapital-segmentet hersker en hardere konkurranse­ situasjon for foretakene. Her er også utbyttingen av arbeiderne hårdere og mer konsekvent. Denne teori tegner en mer «optimistisk» fremtid for kapitalismen som samfunnssystem, fordi den tillegger storkapitalen stor handlefrihet og evne til koordinert og langsiktig handling. Den er blant annet i stand til, når det er nødvendig, å innrullere statsmakten i sitt «virkemiddelapparat», for å jevne veien for foretakene når vanskelighetene melder seg. Denne teorien fanget opp den kraftige veksten innenfor den kapitalis­ tiske verdens storkonserner fra 1950- til 1970-tallet. Men den svarer ikke så godt til utviklingsmønstret etter 1980, da også mange av den vestlige verdens finans- og industrigiganter kom på defensiven. Marx la til grunn et bedriftsøkonomisk premiss som var god latin både i hans egen tid og senere: kapitaleierens velstand avhenger av be­ driftens evne til å gi overskudd. Kapitalisten er derfor «interessert» i ra­ sjonalisering og mest mulig effektiv drift. Men uansett hans personlige interesser er foretakets overlevelsesevne avhengig av at en stadig økono­ misering av driften blir gjennomført. Bedrifter som ikke satser på økono­ misering, vil bli slått ut. Dette resonnementet er plausibelt nok, men hvor raskt forløper disse prosesser? - Kan man tenke seg at toneangivende bedrifter forsøker å beskytte seg mot en ødeleggende konkurranse f.eks. ved at de «deler» markedet? - Om de lykkes i dette, vil kravet om rasjonalisering kunne forsinkes. - Kanskje forsinkes det så meget at bedriftene både rekker å bevilge lønnsøkninger til personalet og utsetter sine oppsigelser. Disse prosesser vil kunne utsette den krisen Marx ventet på. Sammenlikninger mellom japansk og vesteuropeisk/amerikansk bil­ industri på 1990-tallet viste likhet i lønnsnivå og generell materiell ressurs­ bruk, men nesten det dobbelte antall arbeidstimer per produsert enhet

60

Tore Lindbekk

innenfor vesteuropeisk/-amerikansk bilindustri. Nettopp denne industri­ bransje har lenge vært forskernes hovedeksempel på en industri med en ekstrem grad av effektivisering, som blant annet er oppnådd ved hjelp av samlebåndproduksjon og roboter. - Men det ser altså ut til at disse fore­ takene i Europa og Amerika allikevel har plass for betydelig overbemanning både i de administrative staber og på «gulvet», sammenliknet med den «lean management» som de japanske konsernene sto for. Dette eksemplet fra bilindustrien innebærer ikke at Marx tok «feil» i sitt hovedresonnement. (Omkring 1992 ble konkurransen fra Japan så sterk at den euro-amerikanske overbemanning ikke lenger kunne opprettholdes). Men det forteller at foretakene allikevel gjennom mange år kunne opp­ rettholde «luksusavdelinger» og romslige arbeids- og avansementsord­ ninger uten at det bedriftsøkonomiske overskuddet ble satt på spill. Det eksisterte altså flere buffere i systemet eim Marx regnet med. Også Marx' teori om at proletariseringen og fabrikkindustrien ville drive arbeiderklassen til samling og opprør, trenger en justering. Utvik­ lingen i det tyvende århundre har ikke skapt økt klassebevissthet og opprørstrang. Den såkalte Frankfurterskolens teoretikere (bl.a. Marcuse, 1964) forklarte dette forholdet med at Marx undervurderte den moderne kulturindustriens påvirkningskraft. «Overbygningen», dvs. massemediene og de nye forbruksideologiene har forvridd arbeiderklassens oppmerk­ somhet i retning av de mange kortsiktige goder som nå er innen rekke­ vidde. De kollektive interessene er dermed blitt undertrykket. Frankfurter­ skolens teoretikere mente at trykket fra de nye bevissthetsformende strukturer var så sterkt at det blokkerte bevisstgjøringen av arbeiderklassen. I den videre diskusjon av Marx' proletariseringsteori ble stor opp­ merksomhet rettet mot kapitalismens nye middelklasse, et sjikt av under­ ordnede funksjonærer, fagarbeidere, og selvstendig næringsdrivende i tjenesteproduksjon. Dette sjiktet har etter hvert fått et omfang som over­ stiger antallet sysselsatt i vareproduksjonen. Også disse er stort sett proletarer, idet deres arbeidssituasjon ikke er forankret i deres egen per­ sonlig eide kapital. Spørsmålet er blitt stilt: danner innehaverne av disse yrker en ny samfunnsklasse med helt andre fremtidutsikter enn arbeider­ klassens? - Eller tilhører også disse menneskene arbeiderklassen, bare at de er underlagt særlig «forvirrende» ideologiske signaler fordi jobbene deres ofte er trygge, utsiktene til opprykk er bedre, og mange av dem dessuten har større autonomi i sitt daglige arbeid? Vil deres «forvirring» etter hvert opphøre, grunnet de materielle og ideologiske/kulturelle be­ tingelser de arbeider under, eller vil forvirringen bli et varig fenomen, som fører til at de denne klassen blir en varig understøtter for kapitalismen?

Samfunnsteori

61

Etter Marx Ovenfor er Marx' bidrag blitt presentert som tre adskilte teorier. De henger selvsagt sammen: den materialistiske historieoppfatning er den mest allmenne teorien, mens fremmedgjøringsteorien og teorien om de øko­ nomiske prosesser i kapitalismen samler seg om denne spesielle epoken. Også ettertidens debatt og videreføringer av marxistisk teori er blitt fremstilt adskilt. Dette svarer til de angrepsmåter man finner hos ved­ kommende teoretikere: Olin Wright, Wallerstein, Galbraith og Marcuse har behandlet ulike knipper av teorier fra Marx' arsenal. Nye forhold fra Marx' ettertid ble innarbeidet. Hver for seg anså disse forfatterne at de bevarte de sentrale elementer fra Marx' teorier. - Samfunnets krefter og mekanismer var mer sammensatte enn Marx antok. Dette gjelder hans antakelser i forbindelse med fremmedgjøringsteorien (eiendomsrett til produksjonsmidlene og autonomi i arbeidssituasjonen er pr. 1990 ikke så tett forbundet som på Marx' tid), om klassestrukturen (profesjonene og de nye funksjonærkadre har vært like innflytelsesrike aktører innen senkapitalismen som proletarene ble), kriseprosessene i senkapitalismen (befolkningens kjøpekraft og etterspørsel steg sterkt og førte til en utsett­ else av den store krisen som skulle gjøre slutt på kapitalismen) og faserekkefølgen var kanskje mindre bindende og entydig (fordi produktivkreftenes bestemmende kraft var mindre enn antatt). - Men med enkelte justeringer og tilleggsforutsetninger lot disse momentene seg innarbeide uten at systemet som måtte oppgis. Men enkelte forskere, som Jon Elster (1985), har ut fra disse og andre «justeringer» tatt til orde for å «avskrive» Marx' bidrag. Fører de revisjoner og tilføyelser som er fremstilt i avsnittene ovenfor, til så store endringer i forhold til Marx at mesteren selv fornektes? Blir det så lite igjen at vi med fordel kan legge Marx selv til side? Grunnperspektivet gjenstår fremdeles, selv om vi må modifisere de konkrete analysene: at hvert samfunn er bundet av de formene som det produktive arbeid skjer i (inklusive maktforholdene i arbeidslivet), at samfunnsklassenes materielle posisjon former deres interesser og poli­ tikk, og at det på dette grunnlag formes interessemotsetninger, at sam­ funnsstrukturen utvikler seg som en virkning av disse interessemotset­ ninger - dvs. av de ulike partenes kamp og balanseforhold, samt at de betingelser menneskene lever og arbeider under, ofte skaper et grunnlag for fremmedgjøring. Marx' etterfølgere maktet sjelden å opprettholde en tilsvarende spenn­ vidde i sine teorier. Da Marx' doktriner ble statsfilosofi for det tyvende århundres sovjetstat, begrenset «kanoniseringen» seg til hans analyser i Kapitalen. 1970-årenes sterke Marx-renessanse ved vesteuropeiske uni-

Tore Lindbekk

versiteter ble fremfor alt en renessanse for Marx' tidlige skrifter, bl.a. fremmedgjøringsteorien og den materialistiske historieoppfatningen. En samlet vurdering av Marx' teorier vil ikke bare avhenge av det som senere skjedde innenfor de ulike forskningsretninger som hans arbeid ga støtet til. Av like stor interesse er de «historiske eksempler» som lot seg inspirere av hans teorier, og som ble forsøk på å iverksette dem. Hvordan skal de utviklinger som fant sted i Østeuropa, Asia og Afrika tolkes i for­ hold til Marx' teorier? I hvilken utstrekning representerte de samfunns­ typer og samfunnsprosesser som også Marx hadde beskrevet? Og hvordan skal de forandringene som fant sted, tolkes i dette perspektivet?

Karl Marx: Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper

- Produktivkrefter: En bestemt periodes sett av ressurser og teknologier / dyktigheten Gjelder spesielt betingelsene for vareproduksjon. - Produksjonsforhold: Rollefordelingen/organisasjonsmønstret som produktiv kreftene er innpasset i. Omfatter både rollefordelingen innenfor selve vareproduksjonen (f.eks. innenfor fabrikken) og samfunnets bredere rollefordeling (hvordan andre «nødvendige» oppgaver løses).

- Overbygningen: Kultur, politikk, religion. - Klasse: Et aggregat av personer med lik posisjon innenfor produksjons­ forholdene.

- Klassebevissthet: Oppfatning blant klassens medlemmer av likhet i situasjon og interesser. - Fremmedgjøring: Psykologisk tilstand som følge av arbeidssituasjon hvor arbeideren er underordnet maskinen. B. Analyseperspektiv Materialistisk forklaringsperspektiv 1. Årsakskjede fra produktivkrefter til produksjonsforhold til overbygning.

2. Aktørenes og klassens materielle interesser er avgjørende for deres strategier.

- Kapitalismens egen interne dynamikk undergraver kapitalismen. - Dialektisk prinsipp: Interessemotsetningene som drivkraft i samfunns­ utviklingen: Den underordnede, utbyttede klasse representerer morgen­ dagens samfunnsorden (produksjonsforhold). - Utviklingsbaner: Parallelle utviklingsbaner for samfunnene. Reflekterer en stigende utvikling av produktivkrefter/produksjonsforhold.

Samfunnsteori

63

Kapittel

MAX WEBER

Innledning Max Weber ble født i 1862 i den gamle universitetsbyen Heidelberg. Han hadde sin oppvekst og sine universitetsstudier dels her, dels i Berlin. Han utgikk fra en meget samfunnsengasjert familie. Faren var jurist og en fremstående politiker i delstatsforsamlingen i Berlin. Også Max Webers yngre bror, Alfred, hadde en akademisk karriere. Han var blant annet i en årrekke professor i sosiologi i Heidelberg. En annen bror, Karl, som omkom under den første verdenskrig, var professor i arkitektur. Max Weber giftet seg med Marianne Schnitger, en fjern slektning. Hun skrev en doktoravhandling om Fichte og tysk nasjonalisme, og «habili­ terte» seg deretter med en avhandling innen kvinnerett (avhandlingen, om mødres og hustruers rettssituasjon i historisk og komparativt pers­ pektiv, førte til en kritisk tidsskriftartikkel fra Emile Durkheims side - det eneste vitnesbyrd om noen forbindelse mellom Durkheim-miljøet og Weberkretsen). Marianne Webers egen universitetskarriere strakte seg helt frem til 1950-tallet. I en lengre periode var hun leder for den feministiske beveg­ elsen i Tyskland. Hun var også det første kvinnelige medlem av en tysk delstatsforsamling. Max Weber studerte rettsvitenskap. Han tok i 1889 doktorgraden på et arbeid om handelsselskaper i senmiddelalderen. Hans faglige interesser gikk deretter i mer sosialøkonomisk retning. Etter en kort tid å ha under­ vist i rettsvitenskap ved Universitetet i Berlin ble han professor i øko­ nomi ved universitetet i Freiburg, fra 1897 i Heidelberg. Langvarig syk­ dom førte til at han i 1902 sa opp denne stillingen. De påfølgende årene var preget av langsom rekonvalesens, virksomhet som tidsskriftredaktør, men også en del mer spredte faglige bidrag. I 1910 stiftet han, sammen med Ferdinand Tonnies, det tyske sosiologforbund. Dette brøt han med i 1912. Grunnen var at forbundet ikke ville følge ham i kravet om klar sondring mellom faglig og politisk aktivitet. Ikke før i 1918 vendte han

Samfunnsteori

65

med full kraft tilbake til academia, nå som professor i sosiologi, først i Wien, deretter i Miinchen. Webers forfatterskap startet med studier av økonomiske og rettshistoriske emner innen senmiddelalderen og antikken. På 1890-tallet behandlet han spesielt utviklingen i de østpreussiske bygdesamfunn. I 1904 utga han det mest kjente av alle hans arbeider, et langt essay om sammenhengen mellom den calvinske teologi og kapitalismens utvikling. I årene etter 1910 samlet han seg om de store verdensreligioner og de etiske og økono­ miske virkninger av disse. Etter hans død i 1920 utga Marianne Weber det store verket Wirtschaft und Gesellschaft, som sammenfatter disse under­ søkelsene og er hans største enkeltarbeid. Webers forskningsvirksomhet gikk parallelt med et aktivt engasjement i dagens politiske strid. Han skrev avisartikler og holdt foredrag om tysk utenrikspolitikk, om partisystemet, om landbrukspolitikken, om prinsipp­ ene for den økonomiske politikk. På grunn av sitt sterke engasjement, den krasse form hans bidrag ofte hadde, og hans insistering på konse­ kvent gjennomtenkning ble han en sentral skikkelse i sin samtid, både som akademiker og som offentlig person. Han deltok bl.a. i 1920 i kom­ misjonen som utformet den nye tyske grunnlov, «Weimarforfatningen». Samtidssituasjonen har betydning for forståelsen av Webers faglige innsats. Tysklands industrialisering og stormaktsstilling skyldtes ikke en innsats fra borgerskapets side, men en lang rekke initiativer fra landets statlige embedsverk. Med andre ord: Den tyske «revolusjon» skyldtes en planmessig reorganisering fra toppen, ikke aksjoner fra dem som var i direkte kontakt med «produktivkreftene». Her passet ikke Marx' skjema. Det var for Weber maktpåliggende å klarlegge grunnlaget for denne pro­ sessen (og hvilke allmenngyldige prinsipper denne utviklingen represen­ terte); det var dessuten viktig å analysere de praktiske problemene som meldte seg som en følge av den spesielle utviklingsvei Tyskland hadde fulgt.

Rasj onalitets teorien På grunn av den store tematiske bredde i Webers forskning kan det være vanskelig å finne hovedlinjen i hans bidrag. Men mange har samlet seg om hans arbeider om rasjonalitetens utvikling og institusjonalisering i ulike samfunn og historiske epoker. Dette perspektiv kom spesielt til ut­ trykk i de religionssosiologiske arbeidene og i Wirtschaft und Gesellschaft. Utgangspunktet for Webers analyse er begrepet teoretisk rasjonalitet: handling formidlet gjennom og styrt av generelle begreper. Weber studerte grunnlaget for slik handling, og de retninger den fikk: Hvordan slik begrepsformidlet handling kom til å differensiere seg ut fra sosialt liv for

66

Tore Lindbekk

øvrig, hvordan den ble omgitt av institusjoner, som rendyrket og forsterket bestemte begrepsskjemaer og la samfunnslivet ellers under disse begreps­ systemene og de institusjonene som forvaltet dem. Menneskesamfunnenes tenkning og handling var i utgangspunktet preget av situasjonsspesifikke sammenkoplinger av ulike hensyn, krav og forestillinger. Disse forestillingsverdener var statiske, og individets forutsetninger for kritikk og uavhengig vurdering av begivenheter og samfunnsordninger var små. Med institusjonaliseringen av teoretisk ra­ sjonalitet ble en ny dynamikk ført inn i utviklingen. Weber skilte mellom to hovedtyper av teoretisk rasjonell handling: verdirasjonell handling og målrasjonell handling. Det første begrepet gjelder handling grunnet på begrepsformidlet tolkning av bestemte etiske, religiøse og politiske verdiers innhold og begrunnelse, samt av disses implikasjoner i konkrete situasjoner. Det annet begrep gjelder handling styrt av hen­ synet til effektivitet, innenfor et kostnadsperspektiv. Felles for de to prinsippene for rasjonalitet er krav om konsistens, logikk og argumenterende analyse. Disse kravene trenger inn i handlings- og vurderingssituasjonene som selvstendige kriterier. Den tyske filosof og sosiolog Jiirgen Habermas har i en utførlig Weberanalyse definert ra­ sjonalitet som: «en disposisjon (hos talende og handlende individer) som uttrykker seg i for­ mer for adferd for hvilke det foreligger gode «begrunnelser». Dette betyr at rasjonelle utsagn (er slike som) kan være gjenstand for objektiv vurdering. (De er forbundet med) krav på gyldighet. I tilfellene hvor det hersker uenig­ het, beror gyldigheten på argumenterende kommunikasjon ... De rasjonelle uttrykk har en åpenhet for kritikk og begrunnelse som peker i retning av argumentering, og læringsprosessene - som bringer oss ny teoretisk kunn­ skap og moralsk innsikt, utvider og fornyer vårt språk som bedømmere, og overvinner selvbedrag og forståelsesvansker, baserer seg på argumentering.» Habermas, 1984, vol. 1, side 22

Av Weber ble denne handlingstypologi ikke først og fremst brukt for å klassifisere enkelthandlinger. Interessen gjaldt rasjonalitetens institusjonelle karakter: at beslutningsområder og handlingssegmenter ble revet ut av det alminnelige handlingsrom, og underlagt mer allmenne og presise kriterier for sikker bedømmelse av handlingene: i verdirasjonalitetens til­ felle: generelle regler og prinsipper av juridisk eller teologisk karakter, i målrasjonalitetens tilfelle: tekniske og økonomiske prestasjonskriterier ut fra f.eks. bedriftsregnskaper og kunnskapsprøver/eksamener. I begge tilfellene gikk man inn i en nye, viktige utviklingsfaser da det ble knyttet former for spesialutdannet fagkyndighet til disse handlings­ feltene: teologer og jurister (på det verdirasjonelle område), ingeniører og

Samfunnsteori

67

økonomer (på det målrasjonelle område), og utdanningsinstitusjoner ble opprettet for å formidle de former for faglig dømmekraft som var aktuelle for vedkommende spesialister. Ved den «institusjonalisering» som der­ med skjedde, nedfelte rasjonaliteten seg som rutiner for ekspertsegmentets aktører. Rasjonaliteten ble en del av den «faglige kompetanse» som eksperten satte inn i sitt arbeid. Rasjonaliteten inngikk i institusjonenes virkemåte i form av saksbehandlingsregler, presedens, målestokker og faste kvalitets­ krav. Rasjonaliteten nedfelles altså i handlingsformer innen offentlige etater og private foretak, og ofte på den måte at bestemte yrkesposisjoner, «kontorer» og avdelinger forvalter de ulike «faglige» hensyn (som rasjo­ naliteten har nedfelt seg i). Med dette oppstår det også samfunnssjikt med materielle interesser knyttet til utøvelsen av dette faget, dvs. til denne særlige del av rasjonaliteten. Presteskap, domstoler, skoler og ingeniørprofesjoner er viktige eksempler på sosiale systemer som forvalter samfunnets rasjonalitet på bestemte områder. Disse embedsmenn og profesjonsmedlemmer utøver sin virksomhet fra et overordnet nivå i samfunnet, de utøver sosial kontroll og disiplinering overfor borgerne for øvrig. Og deres egen materielle posisjon (inntekter, makt og prestisje) er betinget av forvaltningsoppgavene overfor vedkommende regelverk og normsystemer, og at omgivelsene respekterer deres kompetanse og beslutninger. De to rasjonelle handlingstyper utfylles i Webers analyse av to andre: tradisjonalistisk handling, innrettet mot konformitet med sed og skikk, og ajfektuell handling, underlagt krav om emosjonelt uttrykk. Disse to begrep­ ene tjener særlig til å analysere handlingsgrunnlaget i førrasjonelle samfunn og samfunnsepoker (- og innenfor slike deler av det moderne samfunn som står fjernere fra de rasjonalitetsstyrte segmentene). Weber samlet aldri sine analyser til noe helhetlig teorisystem. Rasjonalitetsbegrepet binder allikevel sammen tre nokså ulike grupper av under­ søkelser: 1) Rasjonaliteten som element i verdensreligionenes utvikling, 2) Årsakene til «moderniseringen» (spesielt fremveksten av den moderne kapitalisme) i Vesteuropa etter renessansen, og 3) Vesteuropas kulturelle «krise» i det tyvende århundre. Med rasjonalitetsbegrepene som analyse­ verktøy gav Weber en rekke bidrag til beskrivelse og forklaring av disse tilstander og utviklinger. Når Weber samlet sin forskning om rasjonaliteten og dens ulike utvik­ lingsretninger i ulike deler av verden, reflekterte dette hans psykologiske teori: De to rasjonaliteter representerte hovedstrukturen i den menneske­ lige fornuft slik Immanuel Kant hadde avdekket den. I målrasjonalitetens vitenskapelige og teknologiske analyser ytrer menneskets «rene fornuft» seg, i verdi-rasjonalitetens forståelse av etiske og juridiske prinsipper og

68

Tore Lindbekk

avveininger mellom verdihensyn ytrer den «praktiske fornuft» seg. Ved å følge fornuftens kall realiserer mennesket sin egenart og verdighet som erkjennende og moralsk vesen. Studiet av rasjonalitetens vilkår og utvik­ ling handler derfor også om vilkårene for menneskelig verdighet i ulike faser av den historiske utvikling, og om realiseringen av det egentlig menneskelige.

Rasjonalitetsprosessen I: Utjaging av trolldommen Webers religionssosiologiske arbeider behandlet spesielt samspillet mellom religion og økonomisk utvikling i Kina, India og Israel. Han rakk ikke å fullføre sine planlagte studier av kristendommen og Islam, men et forord og «mellomskrift» til de ovennevnte studier, og essayet om calvinismen, gir et godt grunnlag for utfylling av analysen. Det sentrale stikkordet for disse arbeidene er «Entzauberung». Opp­ gaven er å vise hvordan magi og overnaturlige forklaringsformer ble «jaget ut» av naturoppfatning og samfunnssyn. Denne prosess fant sted innenfor rammen av verdensreligionenes utvikling. Spørsmål om men­ neskets situasjon og moralens grunnlag ble her reist i generaliserende form, fastholdt av et sjikt av prester og intellektuelle. De tradisjonelle, lokale formene for religiøs kultus ble revet opp under trykk av det krav om verdirasjonell argumentasjon som disse samfunnsgruppene frem­ førte. Presteskapene påtok seg å forklare årsakene til synd og lidelse, moralens innhold og veien til frelse. «Rasjonaliseringen» av verdensreligionenes sivilisasjoner tok imidlertid ulik retning. Webers hovedtese kan på dette punkt uttrykkes i form av en religionstypologi, som angir hovedretningene for disse utviklinger. Asketisme mot mystisisme angir den ene dimensjon: består den etisk mest høyverdige virksomhet i en aktiv innsats preget av at personen handler på Guds vegne? - Eller er passiv underkastelse under Guds allmakt det mest høyverdige? Den annen dimensjon gjelder holdningen til den empi­ riske, fysisk virkelighet her og nå: er tilbaketrekning fra denne verden det mest høyverdige, eller er virksomhet i denne verden det mest verdifulle? Den kinesiske konfucianisme fremtrer i dette perspektiv som en dennesidig religion, med innordning, respekt og videreføring i forhold til det overleverte samfunns institusjoner og autoriteter som hovedprinsipp. De indiske religioner, derimot, understreket snart verdensflukt (ofte forbun­ det med nitide øvelser og asketisme), snart passiv innordning i denne verden.

Samfunnsteori

Verdensreligionenes samfunnsorientering Aktiv / asketisk

Passiv / kontemplativ

Avvisning av verden

Judaisme, Kristendom

Hinduisme

Bekreftelse av verden

(Konfucianisme) Calvinisme

Skjemaet viser oss konfucianismen som en aktiv, dennesidig religion, med «systeminnordning» og vekt på tradisjon som hovedmotiv. Også de nye religiøse retninger i Europa etter reformasjonen på 1500 og 1600-tallet var opptatt av «verdslige» forhold. De avvek fra konfucianismen ved sitt mer aktivt radikale engasjement. Deres handlingsideal ble disiplinert, skapende og omformende virksomhet på Guds vegne. Den sterke etiske impuls som religionene sto for (særlig innenfor sam­ funnets elitegrupper), og de omfattende intellektuelle ressurser disse reli­ gionene rommet, ble av de protestantiske religioner rettet mot teknologi, empirisk vitenskap, økonomisk kalkyle og effektiv forvaltning fremfor mot rituelle øvelser, meditasjon, estetikk el.l. Fordi rasjonaliteten handler om det «egentlig menneskelige», griper den også inn mot kildene til menneskelig skaperkraft. Samfunnsepokene som preges av rasjonalitetens utfoldelse, blir også perioder hvor kunsten, vitenskapen og næringsvirksomheten blomstrer. Webers religionsanalyser behandlet samspillet mellom verdensreli­ gionenes innhold og de ulike sivilisasjoners økonomi og samfunnsliv. De viser hvordan disse sivilisasjonene har styrt de etiske oppfatninger og menneskenes skaperkraft i ulike retninger. Utviklingsproblemet stilles med dette på en helt ny måte. Utviklingen beskrives som en vekst i rasjonalitet. Men rasjonaliteten foreskriver ikke noen felles bane. Den åpner derimot for samfunnsendringer i svært ulike retninger. Den som vi kjenner fra Vesteuropa, representerer bare en av disse.

Rasjonalitetsprosessen II: Kapitalismen og byråkratiet I Webers studie av grunnlaget for det moderne vesteuropeiske samfunn angripes spørsmålet om rasjonalitetens rolle ut fra en annen synsvinkel. Det sentrale moment er nå hvordan aktiv, dennesidig målrasjonell hand­ ling (iblant betegnet som «instrumentell» handling) ble en hovedfaktor i Vest-Europa i perioden 1500-1900. Denne analyse har to akser: langs den ene har vi moderne kapitalistisk foretaksvirksomhets innhold og tilbliv­

70

Tore Lindbekk

else under innflytelse av bl.a. religiøse faktorer; langs den annen akse: den byråkratiserende utvikling som omformet offentlig forvaltning og domstolsvirksomhet. Moderne kapitalisme skiller seg ut fra foretaksvirksomhet i tidligere historiske epoker og andre sivilisasjoner. Det nye er ikke at kjøpmenn og godseiere gjør personlig vinning til et hovedmotiv for sin virksomhet, men måten dette skjer på. Weber legger særlig vekt på disse trekkene innen moderne foretaksvirksomhet:

1. kvantitativ kalkyle av forrentning/avkastning av innsatte ressurser,

2. rent teknologisk/økonomisk begrunnet innsats av kapital og arbeids­ kraft (dette innebærer blant annet at både kapitalen og arbeidskraften frigjøres fra tidligere beskrankninger på hvor den skal settes inn, og i hvilken form dette skal skje), 3. virksomheten er rettet mot et marked som i prinsippet ikke er geogra­ fisk avgrenset, 4. den er innordnet under et retts- og forvaltningssystem med stor forut­ sigbarhet, og 5. den er underordnet et etisk prinsipp om hardt arbeid, langsiktig profittsøking og investeringsvirksomhet fremfor forbruk av oppnådd overskudd. Denne kombinasjon av egenskaper adskiller moderne kapitalisme fra tid­ ligere former for foretaksvirksomhet. Den ga dette økonomiske systemet en enestående vekstkraft. Karakteristikken er forenlig med bl.a. Marx', og den har blitt normgivende for senere oppfatninger av dette fenomenet. Mer omtvistet ble Webers analyse av årsaksforholdene bak endringen. Han tilla protestantismen, altså en religiøs faktor, stor betydning for end­ ringen. Weber presenterte i sit berømte essay Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1904) to viktige momenter: protestantismen sto for en kritisk holdning til religiøse institusjoner; menneskets forhold til Gud er et direkte forhold og et personlig ansvar. Calvinismen utdypet dette med en argumentasjon som gikk fra teologi til økonomisk etikk: den gjorde menneskets jordiske gjerning til et religiøst hovedanliggende. Gud gjerning skal skapes her og nå. Samtidig formulerte Calvin en predestinasjonslære som riktig nok ikke innebar at menneskets gode eller onde gjerninger vil påvirke dets frelse eller fortapelse, men den enkeltes gjerninger i denne verden kan tolkes som tegn på om han/hun er Guds redskap og utvalgte eller ikke. Verdslig suksess og livsførsel i henhold til kravet om nøktern­ het, sparsommelighet og omsorg for det allmenne vel er uttrykk for at man er Guds redskap og handler i overenssstemmelse med Guds plan.

Samfunnsteori

71

Et slikt perspektiv var aktuelt for individets bedømmelse av sin egen situasjon (sannsynlighet for frelse). Men det var dessuten aktuelt overfor andre mennesker, f.eks. som grunnlag for å bedømme om de fortjente respekt, tillit, sosial status og kreditt. «Denne verdslige protestantiske asketisme virket med stor kraft mot den umiddelbare nytelse av (gledene ved) eiendom. Den begrenset forbruket, spesielt av luksusvarer. På den annen side hadde den den psykologiske virk­ ning at erverv av eiendom ble befridd fra de hemninger som tradisjonalistisk etikk hadde pålagt (slik virksomhet). Å tilegne seg varer / goder ble ikke bare legalisert, ... men sett på som villet av Gud. Asketismen fordømte både uærlighet og den personlige impuls til gjerrighet. Den fordømte mammonisme, som det å søke rikdom for sin egen sak. For rikdom er i seg selv en fristelse ... (Men) hvileløs, sammenhengende, systematisk arbeid i et verdslig kall ... er det sikreste vitnesbyrd om gjenfødelse og riktig tro. (Dette) må ha vært den mest kraftfulle løftestang for utbredelsen av den holdning til livet som vi her kaller kapitalismens ånd». Wc(rø. sjde 170_m

Men essayet om den protestantiske etikk presenterte bare en del av Webers analyse. Kapitalismen bygget dessuten på Vest-Europas allmenne kultu­ relle omforming gjennom de foregående århundrer, under innflytelse av kristendommen som verdirasjonell faktor. For det annet spilte adminstrative forhold inn; allerede i senmiddelalderen startet en «rasjonalisering» av rettsapparater og offentlig forvaltning (denne prosessen påvirket også den private foretakskvirksomhet, f.eks. formene for kapitalkalkyle). Protestantismens etikk spilte derfor inn i et felt hvor rasjonell analyse allerede sto sterkt, og hvor det økonomiske handlingsrom var blitt utvidet fordi regelorientering og faglighet hadde redusert innslaget av improvisasjon og vilkårlighet innenfor retts- og forvaltningsapparatene. «Moderne vestlig kapitalisme er for en stor del bestemt avutviklingene i hva som (allerede) var teknisk mulig i disse samfunn (... muligheter som ikke be­ rodde på at de kunne tas i bruk for bestemte formål innen kapitalismen), som representerte særtrekk ved Vestens sosiale orden. Vi må spørre hvilke trekk den ble avledet fra, siden alle utvilsomt ikke var av samme betydning. Blant dem som sikkert var viktige, hører lovens og administrasjonens rasjonelle struktur. For moderne, rasjonell foretakskapitalisme fordrer, i likhet med en beregnbar arbeidskraft, et forutsigbart legalistisk system og administrasjon ut fra formelle lover .. .(Et) slikt legalistisk system og en slik administrasjon i så gjennomført legalistisk, teknisk og formalisert form var bare tilgjengelig for de økonomiske lederne i Vesten. Hvorfra kom denne lovgivning, kan vi spørre? ... Kapitalistiske interesser jevnet veien for den dominans som jurist­ ene fikk i administreringen av lov og rett, selv om det ikke bare eller først og fremst var de selv som dro nytte av den ... Men det var ikke de som skapte dette systemet, men helt andre krefter. Hvorfor presset ikke kapitalistiske interesser i samme retning i Kina og India? -1 disse landene gikk heller ikke

72

Tore Lindbekk

kunsterisk, forvaltningsmessige eller vitenskapelig utvikling langs den rasjonaliseringsbanen som var særegen for Vesten.» 1922, forord side 10-11

Den nye økonomiske etikk, som nå slo rot i Sveits, Nederland og Skottland, og senere i Ny-Englandstatene, gjorde det til en allemannsplikt å gripe de muligheter som de nye retts- og forvaltningssystemene hadde åpnet, med sparing og investering, arbeidsomhet og planmessighet som de for­ nemste dyder. Byråkratiseringen av forvaltning, domstoler og lovgivning hadde sin bakgrunn i flere forhold, fremfor alt motsetningen og maktbalansen mellom kongemakten og borgerne i de nye europeiske bysamfunnene, særlig i Nordeuropa. Flere forhold spilte inn: - på den ene siden maktspillet mellom kirken, statsmakten og borgernes sammenslutninger, på den annen side skolesystemet og de byråkratiske tradisjoner innenfor den katolske kirke, for det tredje de religiøse tradisjoner innenfor de samme bysamfunn, som frem­ met borgernes egen evne til organisert, instituert samarbeid seg imellom. En detaljert presentasjon av dette årsaksforløpet vil ikke bli gitt her. Men enkelte trekk ved årsaksforløpet har mer prinsipiell interesse, fordi det berører de varige betingelser for den kapitalistiske samfunnsorden og for det moderne samfunn generelt. Som en virkning av byborgernes interne samarbeidstiltak og av de felles­ institusjoner som borgerne utviklet, ble nordeuropeiske byer som Tallinn, Riga, Visby, Bergen, Liibeck, Hamburg og Amsterdam sterke motspillere til konge og kirkemyndighet. De ble i stand til å sette kraft bak sine felles interesser for et åpnere handelssamkvem mellom byene og økt forutsig­ barhet i den kongelige forvaltning. Kongemakten sto på sin side i et rivaliseringsforhold til kirken. Dessuten møtte den enkelte kongemakt stadig militære utfordringer fra tilgrens­ ende statsdannelser. I denne situasjon var borgernes politiske og økono­ miske støtte viktig. På kort sikt innebar denne omdanningen av rettsvesen og forvaltning at kongemakten ble begrenset og tøylet (selv om den i et lengre perspek­ tiv også ble effektivisert og utvidet). De rutiner og den ekspertise som trengtes for å fylle de nye institusjonene, ble hentet fra den tredje av de rivaliserende parter, dvs. fra den katolske kirkes byråkrati og universiteter. I dette spillet var maktbalansen mellom partene hele tiden viktig. En svekket situasjon for den kongemakt som sto bak og understøttet forvalt­ ningsvirksomheten og domstolene, ville lett ført til at borgerne selv enkeltvis eller på lokal basis iverksatte diskriminerende tiltak, som under­ gravet konkurranse og markedsdannelser. Ble på den annen side stats­ makten overmektig, skaptes nye fristelser til vilkårlighet og maktovergrep fra kongens eller hans embedsmenns side.

Samfunnsteori

73

Årsaksbildet er altså sammensatt. Og det komplekse samspillet mel­ lom ulike interesser (av hvilke ingen fikk dominere) er viktig for forklaring av utviklingen: «Intet element må dominere om rasjonalismen skal øke. Siden hvert «ele­ ment» består av reelle mennesker, som slåss for å vinne overtaket, beror en kalkulerbar, åpen markedsøkonomi på den stadige maktbalansen mellom ulike organiserte grupper ... mellom grupper av borgere og konkurrerende jurisdiksjoner.» CoWms, 19g6/ Me 36

I det feltet som dette balanseforhold skapte, var det at de nye religiøse impulser fra reformasjonen utspilte seg, med sitt nye syn på økonomisk virksomhet. Innenfor det nye, «rasjonelle» samfunn var den moderne kapitalismen en hovedkomponent; forvaltningen og rettsvesenet to andre viktige ele­ menter. Også innenfor disse fant det sted rasjonaliserende endringen Disse inntraff til dels forut for den moderne kapitalismes gjennombrudd, og vestlig samfunnsutvikling har senere artet seg som et samspill mellom disse tre «rasjonaliserte» sektorer. Moderne kapitalisme ville ikke vært mulig uten disse sektorer med de former for rasjonalitet disse represen­ terte. I analysen av disse endringer står hans byråkratibegrep sentralt. Byråkratibegrepet ble et av de mest populære innen sosiologien, og brukt på mange ulike måter. Iblant kom «byråkrati» til å henspille på alle former for hierarkisk styrt virksomhet, og spesielt hierarkisk kontroll som la hindringer i veien for underordnedes initiativ og foretaksomhet. Vi vil selv legge til grunn at Weber først og fremst interesserte seg for byråkratiske systemer som eksempler på institusjonell rasjonalitet. Innen­ for den bestemte historiske utvikling han studerte, la han særlig vekt på byråkratiseringen av offentlig forvaltning og de samfunnsmessige virkninger av at en regelstyrt forvaltning fikk overtaket over kongelig impro­ visasjon og vilkårlighet. Det beste perspektiv på Webers analyse får vi derfor ved å forestille oss byråkratiet som institusjonaliseringsform for f verdirasjonalitet, dvs. for pålitelig iverksetting av prinsipper, som enten påla borgerne plikter eller tok sikte på vern av deres rettigheter. Denne oppgaven tilsa klare og entydige enkeltregler, og stadig mer entydig for­ hold mellom de enkelte lover og regler, herunder også bestemmelser om hvilke regler og hensyn som skal være overordnet der hvor flere hensyn krysser hverandre. Dette samlet seg i et behov for juridisk trening og ekspertise. Mer konkret preges byråkratiet av at:

1. Det er bemannet med fagspesialister (på Webers tid: fortrinnsvis universitetsutdannede jurister),

74

Tore Lindbekk

2. Det arbeider under sterk intern kontroll (alle avgjørelser, med premisser, rapporteres til overordnede for gjennomsyn), 3. Beslutningene baserer seg på generelle regler (gitt av overordnet instans), 4. Beslutningene arkiveres (både av kontrollhensyn og for å kunne tjene som presedens for senere avgjørelser), og 5. Det skilles skarpt mellom de ansattes rolle innenfor selve byråkratiet og deres øvrige samfunnsroller (for å unngå at andre, «usaklige», hensyn trenger inn i beslutningsprosessen og påvirker den). Slike organisasjoner ble i Europa først bygget opp omkring domstolene og kongemakten. De førte til endringer i virkemåten både for kongemakten og domstolene selv, og for det omliggende samfunn, som var avhengig av disse instansene: ikke bare ble rettssituasjonen klarere for alle parter; mulighetene for vilkårlige beslutninger fra myndighetenes side ble inn­ skrenket. Den videre konsekvens av dette ble at borgernes status som rettssubjekter ble styrket; i den nye situasjon ville en borger også kunne innklage Kongen og hans embedsmenn for retten. Men virkningene av byråkratiseringen strakte seg videre: bildet av hva som i det hele tatt kjennetegner legitimt statsstyre og domsmyndighet endret seg også under innflytelse av disse etatenes virksomhet. Disse kulturelle endringer som ble grunnleggende for utviklingen av det europeiske demokratiet og synet på borgerens status og verdighet. For det annet ga byråkratiseringen grunnlag for utbygging av et under­ visningsvesen med oppgave å formidle slike kvalifikasjoner som utøverne av embeder måtte ha. De nye universitetene ble ikke primært institusjoner for «vitenskapelig» arbeid, men for formidling av «embedseksamener». Gjennom sine sertifikater regulerte de konkurransen om embedsstillingene, og gjennom sin «faglighet» (som etter hvert tilla fagenes «vitenskapelige» grunnlag større vekt) legitimerte de byråkratienes maktposisjon. Samtidig ble stadig flere felter av samfunnslivet lagt inn under byrå­ kratisk forvaltning, under påberopelse av at byråkratiets arbeidsform be­ tydde større rettferdighet for borgerne og økt effektivitet. Byråkratiet «legitimerte» statsstyret og dermed også kongemaktens posisjon. Men under denne utvikling skiftet også byråkratiet innhold. Fra først av ivare­ tok det primært verdirasjonelle hensikter, knyttet til iverksetting av reli­ giøse, etiske og naturrettslige normer. Men stadig mer ble det et redskap for mer instrumentelle hensikter; omforming av samfunnet til fremme av ulike økonomiske og sosiale oppgaver. Mens byråkratiene opprinnelig var teologenes og juristenes domene, overtok nå instrumentelt orienterte profesjoner som økonomer og ingeniører.

Samfunnsteori

75

Opprinnelig var byråkratiet «bare» kongenes (senere de folkevalgte politikernes) nødvendige redskap. Men i det tyvende århundre er byrå­ kratiet blitt noe mer og annet: «Maktposisjonen til et fullt utviklet byråkrati er alltid overveldende. Den «politiske herre» finner seg i posisjonen som «dilettant» overfor «eksperten» ... Dette gjelder enten den «mester» byråkratiet skal tjene, er «folket» ... (som på sin side har) rett til å fjerne embedsmennene, eller et parlament, valgt på aristokratisk eller «demokratisk» grunnlag, et aristokratisk kollegium, ... en folkevalgt president (eller) en arvelig konstitusjonell eller «absolutt» moFrom Max Weber, (1946), side 232-233

nark>> •

I utgangspunktet var byråkratiet en organisasjon for tolkning og hånd­ heving av lover og retningslinjer og for løsning av bestemte offentlige oppgaver. Det forutsetter at det eksisterer en lov- eller regelgivende in­ stans over det selv, dvs. en konge, et regjeringskollegium. Om byråkraten beveger seg inn på politikerens «område», innebærer det imidlertid ikke bare at han usurperer kongens/politikernes myndighet, at politikeren i tillit til byråkratens autoritet og kompetanse viker unna sitt eget ansvar. Men en slik utvikling har også virkninger for byråkratiet selv ved at byråkratiets saklighet settes på spill. Et byråkrati som tar fatt på mer «substansielle» avveininger, undergraver de samfunnsprosessene som er avhengig av at byråkratiet opprettholder sin strengt upersonlige forut­ sigbarhet. Byråkratiets status som et nøytralt redskap forutsetter derfor på den ene side en sterk stilling for byråkratiet (i forhold til andre maktgrupper og organisasjoner). Men samtidig er det en grense for hvor stor styrke byråkratiet tåler, før det går ut over sin regeltolkende oppgave. Vi er dermed over i emnet for den tredje av de rasjonaliserende utvik­ linger Weber analyserer.

Rasjonalitetsutviklingen III: Verdisfærenes kamp Webers utviklingsperspektiv avvek sterkt i forhold til de synspunkter som hadde dominert attenhundretallets tenkning, og som også kom til uttrykk i Marx' og Durkheims teorier. Ut fra det eldre perspektivet hadde Vest-Europas utviklingslinje allmenn gyldighet. I motsetning til dette synet hevdet Weber at den rasjonalitet som bar Vestens sivilisasjon, var skapt av en spesiell sammenstilling av historiske faktorer. Disse spesialbetingelsene er nå i ferd med å falle bort, eller de fremstår i ny form, en form som angriper den vestlige samfunnsform.

76

Tore Lindbekk

Den religiøse faktor var nødvendig i kapitalismens startfase. Men den var ikke tilstrekkelig. Den spilte inn i en situasjon hvor et ytre handlings­ rom allerede var etablert som følge av rettslige og forvaltningsmessige endringen Protestantismen og særlig calvinismen ga motiv for å forfølge de mulighetene som var skapt i nettopp dette samfunnet. Den medvirket til å skape et institusjonelt system som senere utviklet seg videre av egen kraft. Etter at kapitalismen hadde etablert seg, var konkurransebetingelsene for de enkelte foretak forandret: foretaksledere som ikke handlet målrasjonelt og langsiktig, kom til kort. Den religiøse underbygning var derfor ikke lenger nødvendig for det kapitalistiske system. Men kapitalismen møter utfordringer fra annet hold. Weber mente disse særlig kommer fra to kanter. Den ene utfordring knytter seg til den videre byråkratisering av samfunnet, den annen til virkningene av nasjonal­ statenes utvikling og politikk. Vedrørende byråkratienes rolle: Stadig større deler av samfunnslivet blir lagt inn under byråkratienes styring. Dette fører til at handlingsrom­ met for foretakslederne og for borgernes aktivitet i det hele, innskrenkes. Borgerne underordnes byråkratienes skiftende initiativer. Stadig mer spiller de rollen som byråkratienes klienter, redskaper og forlengede arm. Den balanse mellom samfunnsinteresser som opprinnelig ga grunnlag for sterke borgerrettigheter og utstrakte markedsdannelser, smuldrer der­ med bort. Vedrørende nasjonalstatens rolle: Webers teori om kapitalismens opp­ rinnelse avvek fra Marx', men hans analyse av utviklingsmekanismene i kapitalismen har parallelle trekk. - Dette gjelder for bedriftenes effektiviseringspress og sentraliseringstendenser. Det gjelder også faren for stag­ nasjon i befolkningens kjøpekraft. Marx antok at disse prosessene ville drive frem en stadig skarpere konkurranse mellom foretakene. Etter hvert ville den kapitalistiske klasse skrumpe inn, mens proletariatet øker. Weber anså en annen utvikling som mer sannsynlig. Kapitalen forsøker ved hjelp av statsmakten å få tilgang til markeder og råvarekilder uten­ lands. Ved statens hjelp søker den dessuten å holde konkurrenter borte fra eget lands markeder. Statsmakten blir altså et viktig strategisk red­ skap for foretakene. Weber var allerede fra tidlig på 1890-tallet opptatt av den innsirkling av Tyskland som spillet mellom de europeiske makter hadde ført til, til dels som en reaksjon på Tysklands raske økonomiske vekst og store militære styrke. Innestengningen av Tyskland ville etter hvert drive frem en økonomisk krise i Tyskland, med virkninger ut over det økonomiske område. I første omgang vil disse prosessene angripe den kapitalistiske markeds­ økonomi. Men i sine videre konsekvenser vil den ramme den liberale samfunnsorden generelt.

Samfunnsteori

77

Webers analyse av de vesteuropeiske samfunns aktuelle krise begrenset seg ikke til en vurdering av den kapitalistiske økonomis langsiktige mulighet. Kapitalismens kommende krise skyldes et mer allment forhold, nemlig tendensene innenfor rasjonaliteten selv som samfunnsprinsipp. Et sentralt trekk i dette samfunnet er at det spaltes i ulike institusjona­ liserte «rasjonaliteter», hver med sitt sett av verdier og premisser, sitt «apparat» og sine interessegrupper. Samfunnsutviklingen formes fra nå av som en kamp eller konkurranse mellom disse sektorer, hvor hver enkelt representerer et avgrenset sett av verdier og instrumentelle opp­ gaver, ofte døve for andre hensyn og aktører enn de som rommes i nett­ opp deres sektor. Weber betegnet disse sektorene som «verdisfærer». Den private foretaksvirksomhet konstituerer en slik verdisfære. De ulike offentlige byrå­ kratier konstituerer andre verdisfærer, vitenskapen et tredje sett, kunst­ formene et fjerde. Også livet utenfor organisasjonene og arbeidslivet kon­ stituerer rasjonaliserte verdisfærer, f.eks. er dette tilfelle på seksuallivets område. «Konflikten mellom verdisfærene utkjempes i disse samfunnene som en evig kamp mellom de gamle guder ... ubilledlig talt: mellom uforenlige ... ytterstandpunkter til livet selv». 2g2g

Sentralt i Webers analyse er at hver av disse sektorene former sin egen rasjonalitet. Den retter seg mot et begrenset sett av formål og innstilles på konsekvent og «effektiv» kamp for dette bestemte sett av formål. Verdi­ sfæren blir ikke bare et apparat, men dessuten en subkultur. Weber bruker betegnelsen «formell rasjonalitet» på disse avgrensede sett av formål, som det moderne samfunns ulike segmenter rendyrker. Et slikt formåls-sett kan være målrasjonelt eller verdirasjonelt. Weber setter «formell rasjonalitet» opp mot «substansiell rasjonalitet». Det sistnevnte betegner mer komplette avveininger, hvor ulike mål- og verdirasjonelle elementer inngår. Innenfor det førindustrielle samfunn fremtrådte de ulike verdier og interesser i en mer «integrert» form, avstemt mot hverandre innenfor konkrete handlingssituasjoner. Ofte var det slik at familien representerte dem alle, enten de var av økonomisk, politisk, rettslig eller religiøs karakter. De storé verdensreligionene bygget disse verdier og interesser inn i mer omfattende helhetssyn. Men i det tyvende århundre fremtrer de enkelte hensyn og motiver i mer avsondret og abstrakt form, som «interesser», forfektet med ensidighet og upersonlighet, for så vidt uten den vitalitet, opplevelsesfylde og dramatikk som preget dem i tidene forut for rasjona­ litetens herredømme. Men de er ikke dermed blitt tammere:

78

Tore Lindbekk

«De gamle guder, uten sine trolldomsklær, og derfor i form av upersonlige makter, stiger opp fra sine graver, de streber etter makt over våre liv, og be­ gynner igjen sin evige kamp med hverandre» igi8

Interessene søker makt over menneskene. Men hvordan vil dette maktfor­ holdet arte seg mer konkret? I dagens samfunn møter interessegruppene mennesker som vil ha «opplevelse» fremfor abstrakt analyse og reserva­ sjoner. Vil hverdagsmenneskene i denne kaotiske tid være voksne nok til å mestre utfordringene i den form som byråkratene og profesjonene frem­ stiller dem? Hvor lenge vil denne «abstrakte» interessekampen kunne innfange dem? - Snart vil ropet komme om profeter, førere og nye religioner, til erstatning for regeltroskap og teknologisk maksimering. Hvilken plass blir det for rasjonaliteten som menneskelig og sosialt fenomen i en verden splittet mellom forstenede byråkratier og nye bølger av charismatiske ledere?

Idealtyper for legitim makt og ulikhet «Byråkratiet, «moderne kapitalisme», «verdirasjonalitet og «målrasjonalitet» er viktige eksempler på de idealtyper Weber formet som hjelpemidler for sine analyser. Idealtypen må oppfattes som et sett av rendyrkede, logisk forbundne meningselementer, et ytterpunkt som handlingene i vedkommende samfunn går ut fra (men ikke alltid har realisert fullt ut). Alle de fire idealtypene som er nevnt ovenfor, er rasjonalitetsorienterte, mens tradisjonalistisk handling og affektuell handling er eksempler på ikke-rasjonelle idealtyper. Det er i tillegg til disse spesielt to sett av idealtyper som har fått betyd­ ning for senere sosiologisk forskning. Det ene gjelder formene for legitim makt, det annet former (og begrunnelser) for ulikhet. Legitimitetsformene gjelder borgernes grunnlag for å akseptere eller avfinne seg med makthavernes ordrer også i tilfeller hvor deres egen vel­ ferd ble skadelidende ved dette. «Legalistisk» autoritet svarer best til underordningen under byråkra­ tiske autoriteter. Beslutningenes legitimitet beror her på at de er frem­ kommet på foreskrevet vis, dvs. de refererer seg til en beslutningsmåte som er anerkjent (beslutningen kan f.eks. referere seg til et lovvedtak i et parlament, eller være gjort med hjemmel i en delegasjons-fullmakt som er dekkende for tilfellet). Under «tradisjonalistisk» autoritet beror tilslutningen på at man aner­ kjenner vedkommende makthaver som sådan, og at beslutningen ikke faller utenfor det beslutningsområde som disse makthaverne tidligere har håndtert.

Samfunnsteori

79

Begge disse autoritetstyper beror til syvende og sist på at borgeren aksepterer en den eksisterende samfunnsorden, som enkeltbeslutningen viser tilbake til. Helt annerledes er autoritetsgrunnlaget for den «charismatiske» auto­ ritet. Her beror lydigheten på ordregiverens personlige nådegaver. Charismatisk autoritet utfoldes oftest i konflikt med en legalistisk eller tradisjonalistisk samfunnsorden, gjerne knyttet til krise- eller omstillingsperio­ der i samfunnet. Grunnlaget for denne autoriteten er vanligvis religiøst, eller den bygger på fellesskapet og prøvelsene i en krigssituasjon. De charismatiske skikkelser representerer en usikkerhets- eller tilfeldighetsfaktor i den historiske utvikling. De har forårsaket diskontinuiteter i ut­ viklingen, og uten at det i ettertid lot seg påvise føringer i den aktuelle situasjon som foregrep de bestemte utviklinger de innledet. Når sam­ funnenes utviklingsbaner har blitt så ulike, skyldes det delvis de charis­ matiske skikkelsenes rolle som oppbruddsskikkelser. Utviklingen frem mot det moderne samfunnet har ofte artet seg som politisk strid. Det har dreiet seg om konflikter innenfor og mellom poli­ tiske organisasjoner, kirkesamfunn og lokalsamfunn. Her har forskjellige legitimeringsprinsipper stått mot hverandre. Motsetningen mellom sta­ bilisering og reform har ofte tatt form som en konflikt mellom tradisjonalistiske og charismatiske legitimeringsprinsipper. De charismatiske ledere som påvirket denne utviklingen, var ikke bare religionstiftere som Muhammed og Kristus, eller reformatorer innenfor disse religioner som Martin Luther, Johan Calvin eller Ignatius Loyola. Også militære ledere som Napoleon Bonaparte passer inn i dette bildet. Men også legalistiske regimer har kunnet fungere som endringsagenter. Dette var særlig tilfelle der hvor vedkommende forvaltningsorganer, domstoler el.l. samtidig var profesjonaliserte organisasjoner, dvs. bemannet med fagspesialister. Ifølge Weber vil politisk makt ikke i lengden kunne baseres seg bare på vold og tvang. For å kunne vedvare over tid, som grunnlag for en noenlunde stabil samfunnsorden, må makten kunne vise til prinsipper med tilslutning fra andre enn bare makthaverne selv. Legitimitet forut­ setter heller ikke at hvert enkelt individ i befolkningen er enig i de legitimerende prinsipper som regimet påberoper seg. Det er ikke engang nød­ vendig at flertallet er enig i disse prinsippene. Det er tilstrekkelig at folk flest tror at et flertall er enig i disse prinsippene, og er av den oppfatning at et forsøk på opprør derfor ikke vil føre frem. Weber knyttet et annet sett av idealtyper til de egenskaper ved indivi­ dets sosiale situasjon som blir årsak til ulikhet i ressurser, og som former individets selvoppfatning, interessegrupper og dermed konfliktforhold.

Tore Lindbekk

«Klasser» og «klasseinteresser» reflekter markedsbestemte fordelinger av goder og ulemper, dvs. hvordan individers velferd reflekterer hans/ hennes innsats av kapital, arbeidsevne, kompetanse mv, dvs. hvordan dette samfunnet belønner ytelse. Klassebegrepet fanger opp de gruppe­ ringer som former seg som en virkning av disse prosesser: her er kapital­ interessene, fagforeninger, laug og profesjoner aktører i en stadig kon­ kurranse om goder og fordeler. Klassenes interesseformasjoner og utspill er spesielt viktige innenfor utformingen av de moderne industrisamfunn. I sin analyse av hvordan konfliktgrunnlag og klassedannelser har utviklet seg under kapitalismen, følger Weber stort sett Marx' analyse. Weber knyttet imidlertid to andre posisjonstyper til sin analyse. «Stand» gjelder egenskaper knyttet til individet som sådant: f.eks. alder, kjønn, rase, religion, rase eller familiebakgrunn. Disse kan påvirke hans/hennes verdighet og anseelse, gi ulike rettigheter (uansett om disse trekk dess­ uten har rekkevidde for yteevnen). Weber konkretiserte denne del av sin analyse særlig ut fra det indiske kastesystemet, et særlig ekstremt eksempel på standsbasert organisasjon av samfunnet. I det indiske samfunnet eksisterte det flere hundre kaster, hver kaste med sin bestemte rang, og sin bestemte yrkessektor, som var forbeholdt nettopp denne kasten (sam­ tidig som den var utelukket fra de øvrige kasters yrkessektorer). Kaste­ systemets herredømme var totalt i den forstand at det heller ikke tillot mobilitet. Den kaste individet var født inn i, blir rammen for dets livsløp og karriere, for yrkesvalg så vel som valg av ektefelle. Viktigere enn det prestisjesystem som kastesystemet konstituerte, var systemets ubøyelige fordeling av økonomiske goder. Webers tredje posisjonskriterium gjaldt tilknytning til politisk parti, spesielt betydningen av medlemskap i eller utelukkelse fra en maktbærende politisk formasjon. Vest-Europas parlamentariske styreformer har åpnet for et helt nytt posisjons- og mobilitetsfelt. Partiene former leder­ sjikt med materielle interesser overfor statsapparatets posisjoner (som de erverver seg fortrinnsrett til). Disse maktskiktene har også klare interes­ ser overfor sine egne medlemmer. På den ene side er de et vilkår for eliteposisjonene, på den annen side en mulig utfordrergruppe. Weber forutså at konstellasjonene etter de russiske revolusjonene i 1905 og 1917 ville gjøre partiene langt viktigere enn tidligere for levekår og interesseposisjonering i dette landet. Innenfor det moderne vesteuropeiske, kapitalistiske samfunn har interesse-formasjoner på grunnlag av klasser vært meget viktig. Denne situasjon, hvor «klasse»mønstret ble avgjørende for samfunnsperspektiver og interesseformasjoner, ble muliggjort av Vest-Europas befolkninger var homogene i språk, religion og hudfarge. Innenfor mer heterogene samfunn vil interessemotsetningene mer knytte seg til standsulikheter. De vil

Samfunnsteori

81

handle om hvordan ulike religiøse og etniske grupper forsøker å utelukke hverandre fra økonomiske goder.

Verdisyn og forskningsperspektiv Et gjennomgangstema for Max Webers akademiske virke var et krav om skarp sondring mellom fag og politikk. Denne insistering på klare linjer førte først til et brudd med Foreningen for sosialreform, som var oppdrags­ giver for hans tidlige forskningsprosjekter i Øst-Preussen, senere til at han forlot det tyske sosiolog-forbundet, som han få år i forveien hadde vært medstifter av. Webers standpunkt berodde på et bestemt metodesyn: at samfunns­ vitenskapelig (og humanistisk) forskning uten verdiforankring er utenke­ lig. Det er verdiene som konstituerer det objekt samfunnsforskningen handler om. Noe verdinøytralt forskerperspektiv finnes derfor ikke. Forskerens verdivalg lar seg ikke begrunne vitenskapelig, men representerer et personlig valg fra forskerens side. Weber formulerte ut fra disse vurde­ ringene et krav til forskeren om presis og spesifikk dokumentering av verdistandpunkt, gjerne i den form at alternative posisjoner eksplisitt omtales. - Men vil ikke dette føre til politisering av vitenskapen, det stikk mot­ satte av hva Weber ville ha? Nei, det er først når alle forskerens verdipremisser er jaget frem i lyset, at forskerne kan samle seg om de saksforhold som skal avklares, og som korrelasjonskoeffisienter og statistikk kan av­ gjøre. Beslutningen om hva som er verd utforskning, vil måtte reflektere politiske, kulturelle eller andre hensyn (- at disse verdistandpunktene er subjektive, behøver ikke bety at de er omstridte i vedkommende sam­ funn). Men selve dataanalysen skal skje ut rent faglige prinsipper og være underkastet et prinsipp om allmenngyldighet. Weber ønsket med dette å befri den samfunnsvitenskapelige debatt for slike sammenblandinger av analyse, dokumentasjon og politisk moti­ vert hensiktsmessighet som (han mente) preget samtidens tyske universitetsliv. Det prinsipp han med dette formulerte, ville skape bedre forut­ setninger både for en forskning ut fra vitenskapens forutsetninger om logikk, dokumentasjon, saklighet og interpersonlig gyldighet, og for en debatt om politikk og verdier hvor politikeren og samfunnsborgeren ikke viker tilbake for valg på eget ansvar. Verdivalget skal ikke skjules bak «fakta», ut fra forhåpninger om at disse på en eller annen måte vil kunne befri forskeren, politikeren eller samfunnsborgeren for det personlige valget. Det er klar sammenheng mellom Webers posisjon her og hans rasjonalitetsprogram For at vitenskapen skal kunne utvikle seg, må-de subjek-

82

Tore Lindbekk

tive forutsetninger frem i lyset, og settes navn på. - Ikke for at de dermed skal bli stemplet som illegitime. Men for at det for alle parter skal bli klart hvilket grunnlag det forskes på, og hvor langt det rent faglige rekker overfor det emnet man diskuterer, og når det subjektive og partsinteressen overtar.

Etter Weber Webers brudd med det tyske sosiologiforbund førte til at hans bidrag ble stående på siden i forhold til tysk sosiologi for øvrig i mellomkrigsårene. Weber ble ingen skolebygger, slik hans samtidige, Emile Durkheim, var i Frankrike. Webers bidrag ble først og fremst videreført av statsvitere, økonomer, religionsforskere og filosofer, dvs. representanter for andre fag enn sosiologien. Sentrale deler av Webers bidrag ble senere tatt opp av amerikanske sosiologer, særlig etter Talcott Parsons kontakt med Heidelbergkretsen. Webers bidrag ble etter den annen verdenskrig på nytt introdusert i Europa, nå som et element i den nye, sterke fagimpulsen fra Amerika. Den nye Weber fremsto stort sett gjennom de amerikanske oversettelser av enkelte av hans arbeider. Heller ikke nå artet det seg som en samlet, enhetlig retning innen sosiologifaget, snarere var det en serie problem­ stillinger og analytiske perspektiver, som inngikk i mange ulike kombi­ nasjoner. Det komparative perspektivet, med vekten på institusjonali­ serte verdiorienteringer var sentralt. Det ble først og fremst tatt opp av Talcott Parsons selv (1953). På mer avgrensede områder ble det samme perspektivet tatt opp av blant annet R. Merton (1952) og G. Marshall (1980). Blant annet studerte disse forskerne virkningene av de protestan­ tiske impulser i England og Skottland og bekreftet deler av Webers protestantisme-tese. Et sentralt resonnement hos Weber var at idéer og de logiske implika­ sjoner av idéer har en selvstendig virkningskraft i samfunnet, spesielt der hvor de institusjonaliseres, fordi det da formes klasser og statusgrupper hvis materielle interesser er basert på opprettholdelse og videreføring av disse idéer. Dette perspektivet ble særlig tatt opp i Collins' arbeider (1975, 1977) og lagt til grunn for hans analyser av den nye amerikanske middel­ klassen. Den såkalte Frankfurterskolen var opptatt av den moderne teknologis og kulturindustris ideologiskapende virkninger, og hvordan disse formet befolkningens holdninger og selvoppfatning. Den bevissthetsutvikling som ifølge marxistisk analyse skulle ført til arbeiderklassens endelige oppgjør med kapitalismen, viser seg å gå i en helt annen retning. Den

Samfunnsteori

83

skaper konformitet og innordning. Kulturindustriens bevissthetsformende kraft var sterkere enn den som utgår fra produktivkreftene. Jiirgen Habermas videreførte disse resonnementer, men særlig vekt på hvordan teknologien og målrasjonaliteten blir de dominerende ideologier. I studiet av organisasjonsmønstre og organisasjoners utviklingmønstre ble Webers byråkratimodell stående som et viktig ytterpunkt. Men i denne forskningen ble byråkratiets historiske rolle mer perifer enn spørs­ målet om denne organisasjonens effektivitet, funksjonsevne og virkemåte var så stor som Weber mente. Mertons analyser av byråkratiets former for anomi handlet om typiske forskyvninger mellom mål og midler innenfor byråkratiske organisasjoner (Merton, 1957). Peter Blau viste hvordan de mellommenneskelige forhold i byråkratiet kan gi opphav til omorganise­ ringer (som ikke representerer de verdier og oppgaver organisasjonen opprinnelig var satt til å utføre). Vennskapelighet mellom kolleger vanske­ liggjør den overvåking fra overordnedes side, som er en viktig del av den strengt faglige organisasjon Weber beskrev (Blau 1955). På 1980-tallet influerte Weberimpulsen særlig studiene av de kapita­ listiske samfunns klassestruktur og hvordan andre interesse- og klassekonstellasjoner har dannet seg, enn de som Marx forutsa (Goldthorpe, 1985, Olin Wright, 1985).

84

Tore Lindbekk

EKSKURS: Nærmere om marxistisk og weberiansk analyse

Årsaksmodeller Karl Marx' teori om historiske utviklingsforløp gikk ut fra produktiv­ kreftene, dvs. menneskenes (ytre) materielle ressurser og deres tekno­ logiske kunnen. Samfunnets organisasjon og kultur er produkter av pro­ duktivkreftene og reflekterer disse. Menneskene tar farge av de posisjoner de hver for seg innehar innenfor produksjonsprosessen, særlig de materi­ elle interesser som knytter seg til disse posisjoner, og de interessemotset­ ninger som dermed kommer til syne. Overbygningen avspeiler disse motsetninger, oftest slik at «de herskende idéer er de herskendes ideer», dvs. overbygningen representerer «det gamle». Weberiansk analyse tilla aktiviteten innenfor «overbygningen» en mer aktiv rolle: dette i to henseender: for det første spiller statsapparatet (ut fra Marx' definisjon ett element innenfor samfunnets overbygning og redskap for den herskende klasses strategier) en viktigere rolle. For det annet i den betydning at ideologiene blir mer retningsgivende for utvik­ lingen. Det siste må kvalifiseres: ideologienes innhold får betydning, ikke fordi idéer generelt «skaper» virkeligheten, men fordi samfunnets «fagsegmenter» (magikere, presteskap, jurister, økonomer etc) former egne interessegrupper, som knytter sine egne krav om privilegier til fagets begrepsdannelser og den «kompetanse» disse begrepsdannelser utstyrer dem selv med. Fagkompetansen begrunner privilegier for fagsegmentet og «legitimerer» dem. Men dette har den feedback-virkning at de samme ideologiers innhold må legges til grunn for personlig livsførsel og sam­ funnsstyring. «Samfunnets styringssegment (kongemakten, politikerne etc) tar fagsegmentet i bruk og gjør seg avhengig av dette, med de handlingskriterier og teknikker som fagsegmentet forvalter. Vi får dermed en allianse mellom fag og politikk, slik at kongemakten riktig nok fastsetter målene, mens fagets representanter fastsetter midlene, og fagets innhold

Samfunnsteori

85

«styrer» valget av midler og dermed samfunnets utviklingsretning. I egen­ skap av prester, leger og advokater blir fagfolket dessuten menigmanns veileder i opplyst samfunnspraksis, således i moral, helse- og rettsspørs­ mål. I Weber-analysen av den kalvinske ideologi har vi et hovedeksempel på hvordan et sett av teologiske idéer, etter at det hadde vunnet kirkelig herredømme (- og herredømmet innenfor andre toneangivende sjikt), også ble lagt til grunn for menigmanns tanker om utsiktene til personlig frelse. Webers teori fastholder betydningen av de materielle interesser som knytter seg til samfunnets ulike posisjoner, og av interessemotsetningene mellom ulike samfunnssjikt (f.eks. mellom kongen, kirken og senmiddelalderens byborgere). De ulike klassers og stenders rolle i forhold til pro­ duktivkreftene er viktig også i dette perspektivet. Så langt følger Weber det «materialistiske» skjema fra Marx. Men analysen av interesseformering og interessekamp blir allikevel annerledes enn hos Marx. Hovedfor­ skjellene kan sammenfattes slik:

1. De verdiposisjoner og etiske prinsipper som en stand eller klasse be­ nytter for å legitimere sine privilegier (se den nærmere presentasjon av begrepene «stand» og «klasse»), bidrar på den ene side til å beskytte disse interesser og rettigheter (kanskje var dette også den opprinnelige hensikt), men de beskranker og «styrer» dem også når det gjelder etter­ følgende initiativer og interesepolitikk. Selv den mektigste stand eller klasse vil møte «motstand» fra disse legitimeringsprinsipper i fall standens medlemmer forsøker å trenge inn på andre stenders eller klassers «legitime» område, eller om de forsøker å erobre nye typer posisjon overfor nye produktivkrefter. Adelsmannen som søker frem­ gang gjennom håndverksmessig dyktiggjøring, eller ved å utvikle teknisk/merkantil innsikt, møter på den ene side motstand fra de laug og profesjoner som er virksomme innen disse områder av samfunns­ livet, men han møter dessuten motstand fra grupper (f.eks. de andre laugene) hvis materielle interesser ikke er direkte truet, men som støttes av de legitimeringsprinsippene som disse laugene og profesjonene på­ beroper seg. Samtidig undergraver denne adelsmann ved sin oppførsel sin egen stands krav om herredømme i kraft av guddommelig utvelg­ else og allmennkulturell kompetanse (fordi han søker å skaffe seg rik­ dom ,på et annet grunnlag enn det som er adelsstandens vanlige).

2. De ulike faglige og politiske segmenter står ikke fritt i sine valg av legitimerende ideologier og prinsipper. Størst effekt oppnår de om de kan spille på forestillinger som andre grupper deler, dvs. som allerede har oppnådd en hevdvunnen status, på grunn av helt andre begiven­ heter og interessekonstellasjoner.

86

Tore Lindbekk

3. Når en ideologisk, juridisk, teknologisk eller annen forestillingsverden er blitt instituert (f.eks. som resultat av en bestemt interessekonstella­ sjons virksomhet) vil dette ideinnholdet (f.eks. idéer om rettigheter og årsaksforhold) bli innarbeidet også i andre befolkningssegmenters vurderinger og forestillinger, og bli lagt til grunn også for deres legitimeringsforsøk. 4. Få samfunnssituasjoner arter seg slik at en enkelt stand eller klasse har et uinnskrenket herredømme. Oftest har man en form for makt­ balanse, som riktig nok kan være mer i den ene parts favør enn i den annen parts. Samspillet/-balanseforholdet mellom de enkelte stender og klasser kan gi grunnlag for forming av nye institusjoner, som er redskaper for partenes felles mål, eller som er meklingsinstitusjoner mellom partene. - Men da trer disse inn i interessekampen som nye parter, med sitt eget personale, sine egne interesser og sitt eget legitimeringsgrunnlag. Eksempel: juristene i de nye byråkratiene.

Klasseanalyse Marx' og Webers undersøkelser beskjeftiget seg ofte med interessemot­ setninger og interessekamp mellom ulike samfunnssjikt og -klasser. Be­ grepet «klasse» inngår i begge disse forskernes repertoar. Allikevel tales det ofte om «marxistisk» og «weberiansk» klasseanalyse som om vi her har to klart atskilte sett av teorier og metoder. - Hva er felles og hva er ulikt i disse analysene? Det er for det første en praktisk ulikhet til stede ved at Marx' under­ søkelser stort sett gjelder moderne (= kapitalistiske) samfunn. Webers historiske og komparative analyseperspektiv er langt bredere. Her inn­ går både ikke-europeiske samfunn og tidligere epoker i europeisk historie på linje med samtidens Europa. Viktigere er det at deres klassebegreper er ulikt forankret. Marx' klasser er forankret il) utbyttingsforhold, 2) autoritetsrelasjoner innen produksjons­ sfæren. Klassene avspeiler altså rollefordelingen innenfor vareproduk­ sjonen, og dermed vedkommende samfunnsepokes produksjonsforhold. Webers samfunnsklasser behandles som aktørkategorier i et marked, hvor de setter inn arbeidskraft, dyktighet og kapital, og oppnår ulike vederlag for dette. Det tas ikke ikke standpunkt til om denne rollefordeling (med ulik «betaling») i markedet gjenspeiler samfunnets produksjonsmåte på noen bestemt måte. Webers klassebegrep må ses i sammenheng med hans standsbegrep, som ikke har noen parallell i marxistisk analyse. Samfunnets belønnings­

Samfunnsteori

87

system vil ifølge Weber, bare unntaksvis være bestemt bare av prosessen i et marked, som bedømmer de ulike ytelser som sådanne, og «betaler» ut fra hva de ulike ytelsene er verd. Privilegier og sosial ulikhet vil oftere være forankret i (og bli rettferdiggjort med) argumenter av mer rettslig og moralsk karakter: at enkelte slekter, raser, religioners eller nasjoner har større iboende verd (enn andre) eller mer hevdvunne rettigheter. I moderne samfunn har sertifiseringsprinsipper ofte blitt benyttet til rett­ ferdiggjøring av fortrinnsrettigheter og til å sette til side hvordan marke­ det selv ville bedømt de ulike aktører og bidragsytere. Ofte vil en ny overklasse oppnå sitt hegemoni i kraft av suksessfull innsats, - på slag­ marken, som religionsstiftere, i fremdrift av nye næringer, eller i kamp mot naturkreftene. - Dvs. på grunnlag av dens «innsats» som «klasse». Men når hegemoniet til dette samfunnsskiktet skal gjøres varig, vil det bli forankret i standsargumenter.

Ulikhet under kapitalismen Ifølge Marx var ulikheten et nødvendig element i kapitalismen. Kapitalistklassens ledelsesoppgave og profittorientering har sin motpart i en kroppsarbeiderklasse, «proletariatet», som lever av å stå til kapitalens tjeneste, underordnet dens skiftende behov. I løpet av den kapitalistiske epoke øker avstansen i levekår mellom disse to klasser. Mens kropps­ arbeiderne forblir på et eksistensminimum (rettere: «reproduksjonsminimum), samles kapitalen på et stadig mindre antall hender. I kapitalis­ mens tidlige fase inneholdt samfunnet også mellomklasser: bønder, håndverkere og kjøpmenn. Disse var arbeidere, men eide selv de bedrifter de er sysselsatt i. I løpet av kapitalismen ble disse bedriftene utkonkurrert, og disse «mellomklassenes» medlemmer inngikk i proletariatet. Webers analyse av hvordan «fordelingsprosessen» utvikler seg under kapitalismen er mer sammensatt. Han forestiller seg en stadig klarere motsetning mellom borgerne og de private og offentlige byråkratier de er avhengige av. Dette skaper en polarisering mellom makthavere og maktes­ løse, mellom styrere og objektene for deres styring. Det blir dermed økt ulikhet mellom disse kategoriene i makt og medvirkningsevne, men ikke nødvendigvis i velferd. Kapitalismens belønningssystem forholder seg til individets yteevne. Fordi yteevnen er ulik, blir også belønningsmønstret preget av store ulikheter. - Men samtidig har de moderne kapitalistiske samfunn gått langt i å avskaffe ulikhet begrunnet i ulike stenders (even­ tuelt kasters) ulike verdighet og rettssituasjon, - eller sagt på en annen måte: et system av rettigheter er blitt instituert i disse land, som likestiller

Tore Lindbekk

alle borgere i forhold til rettsapparatet, forvaltningen og det poltiske system. Dette begrenser ulikhetene. - Men nye standsrettigheter basert på utdanningen og dens sertifi­ kater er på vei inn, som kan føre til en ny omfordeling av verdighet og rettigheter. Også i de politiske partisystemene har man et trekk i bildet som kan endre mønstret for fordeling av goder og rettigheter. Nye skille­ linjer danner seg, basert på maktforholdene innenfor det statsbærende parti og mellom partiets (priviligerte) medlemmer og «vanlige» sam­ funnsborgere. I sin konklusjon er Weber derfor allikevel pessimistisk. De to forfatteres analyser av mekanismer og virkningsforhold er ulike, men konklusjonene beslektede.

Samfunnsteori

89

Qamfunn&fgpatogi

Kapittel

FERDINAND TONNIES

Innledning Ferdinand Tonnies var født i Schleswig (1855). Hele hans karriere var knyttet til universitetet i Kiel. Han var professor i sosiologi. Sammen med Max Weber stiftet han i 1909 det tyske sosiologforbund, og Tonnies ble forbundets første formann. Men Tønnies' offentlige engasjement gikk langt ut over sosiologiet. Han deltok aktivt i tidens kulturkritiske debatt, utga blant annet en bok om Friedrich Nietzsche og engasjerte seg lenge i arbeidet for å skape en samlende organisasjon for intellektuelle og vitenskapsmenn som var kri­ tiske til moderniseringskreftene. Hans hovedtema som sosiolog kommer tydeligst til uttrykk i den boken han utga i 1887 med tittel Gemeinschaft und Gesellschaft. Dette begrepsparet ble det sentrale referansepunktet for ettertidens debatt om samfunnstypologier og kanskje det mest benyttede begrepsparet i sosiologien overhodet. I denne boken trakk Tønnies sammen trådene fra Herders og Smiths samfunnsanalyserer. Han beskrev en rekke typiske trekk ved in­ dustrielle og førindustrielle samfunnsformer. De ulike trekkene ble bundet sammen av de to viljestyper som karakteriserer de to samfunnsformene, «Wesenwille» og «Kiirwille». Disse to viljetypene uttrykker de funda­ mentalt ulike psykologiske grunnholdninger i disse samfunnene, som preger samhandlig og institusjoner, og gir de to samfunnsformene ulik indre dynamikk.

Gemeinschaft Sentralt i forestillingen om Wesenwille er at den forener individets biologiskinstinktive tilskyndelser med dets resonnementer og handlinger. Individet fornemmer handlingsforløpet som en spontan realisering av sin egen

Samfunnsteori

93

«natur». Det dreier seg om virkeliggjørelse av et «skjema for handling» som ligger latent, det utfoldes nærmest automatisk og fordrer ikke be­ visst refleksjon. Det reflekterer en veletablert tilpasning mellom organismen og omgivelsene, tryggheten i den «habitus» man har ervervet seg, og det «habitat», det miljø, som denne habitus på godt og vondt forholder seg til. Tilknytningen til de personer, steder, bygninger og virksomheter man kjenner og har hatt langvarig kontakt med, er fundamental. Særlig innenfor mor-barn-relasjonen og i forholdet mellom ektefeller kommer Wesenwille til uttrykk. Mer avdempet skjer det innenfor forholdet far-barn, naboskap og langvarige vennskap. Wesenwille manifesterer seg som et bånd til andre, nære, mennesker, en holdning og en insistering på at dette bånd må vedlikeholdes, og andre forhold må underordnes dette hensyn. I arbeid, ved kjøp og salg så vel som i administrativ virksomhet blir det primære spørsmål hvordan handlingen kan eksemplifisere disse bånd og bekrefte dem. «Vesenviljen er den psykologiske ekvivalent til menneskekroppen, eller prinsippet om livets enhet ... Den beror på det forgangne ... den allmenne dyrisk instinktformen for menneskets vesen (vilje), eller dets behag ... Viljen til liv, næring, forplantning, - vanen, oppstått gjennom erfaring, og hukom­ melsen. Alt som tilhører et menneskes behag, har vennet seg til og lett husker ... kan oppfattes som noe dette menneskets natur har assimilert og arbeidet til en del av seg selv, slik at det utgjør en helhet eller del av det selv». Tonnies, 1887, # 2-8

«Faktisk er det bare ved blodsbånd og blodsblanding at enheten til ... menneskeviljers Gemeinschaft fremstår mest umiddelbart; dernest ved stedets nærhet, - og endelig - for menneskers nærhet den åndelige nærhet. I denne lagdeling er grunnlaget for all forståelse å finne. Og vi oppstiller dermed som de store hovedlover for Gemeinschaft 1) Slektninger og ektemaker elsker hverandre eller venner seg lett til hverandre: taler og tenker gjerne med, til, på hverandre. Likeså naboer og andre venner. 2) Mellom elskende osv er det forståelse. 3) De som elsker og forstår hverandre, forblir og bor sammen og ordner sitt liv i fellesskap. 18g7 # 9

I Gemeinschaft hersker et balanseforhold, hvor viljene vekselvis bestemmer over og tjener andre. Normalt hersker en likevekt av krefter. - Overlegen­ het står i fare for å bli til hovmot og grusomhet og føre til til fiendtlig tvang, om ikke viljen til hjelpsomhet og godhet samtidig øker. - Men fra naturens hånd er det slik at med større kraft følger i regelen også større hjelpsomhet. Tonnies la vekt på hvordan det innenfor gemeinschaftforhold finnes typiske former for ulikhet i makt. Disse svarer i stor ut­ strekning til de man finner innenfor et hushold: man har den indre krets, som husherren og husfruen utgjør, dernest avkommets krets, og til slutt

94

Tore Lindbekk

en ytre krets: tjestefolk og andre hjelpere. De siste tihører ikke egentlig Gemeinschaft, bare i den utstrekning de av egen vilje innordner seg og er tilfreds med det. Barna formidler mellom herredømme og tjenerstand. Ulikhetene mellom den indre og de ytre kretser nedfeller seg i ulikheter i plikter og rettigheter. Den understøttes av følelser av ærefrykt, kanskje også ydmykhet og ringeakt. «Den stadige nærhet og hyppige berøring innebærer ikke bare gjensidig styrk­ else og bejaelse, men også gjensidig hemming og motsigelse som reile mulig­ heter».

Det finnes en grense for hvor store motsetninger og ulikheter som kan rommes innenfor Gemeinschaft, før Gemeinschafts «vesen som enhet av forskjeller» oppheves, og to vi-grupper står mot hverandre. Nærheten innenfor Gemeinschaft skaper vi-følelse og solidaritet. Den kan også virke undertrykkende, ved at de forhold som etableres mellom deltakerne, vanskelig lar seg modifisere selv om andre praktiske beting­ elser endres. Barnet forblir barnslig, underordnet og uansvarlig. Gemein­ schaft begrenser også på andre måter. Det spesielt nære emosjonelle for­ holdet mellom mor og barn er organisk betinget; farsinstinktet er svakere, mindre konstant om ikke mindre emosjonelt. Far-barn-forholdet preges av ulikheten i makt og autoritet; far vil i større grad enn mor være den som begrenser barnets frihet; han har en dobbelt oppgave: den interne oppgave innenfor Gemeinschaft, men dertil som formidler overfor det større samfunn, med andre perspektiver på opplæring og karakterforming enn mor kan formidle.

Gesellschaft Kilrwille hører til intellektets sfære, den kolde beregning av hva ulike fremgangsmåter koster. Ulike hensyn avveies mot hverandre. Dette er området for kjøp og salg, hvor man også tar standpunkt til hvem man vil handle med. Også Kiirwille skaper sosiale systemer og grupper. Det skapes bånd mellom mennesker, men det dreier seg om kunderelasjoner, avtaler med den uttalte eller underforståtte forutsetning at denne relasjonen ikke er varig. Avtaler skal holdes (om ikke sammenbrudd av ytre autoriteter har ført til at man uten straff kan gå løpe fra de avtaler man har inngått). Kontrakten er det normale båndet mellom mennesker, kontrakter som kan fornyes eller oppsies, men som uansett er begrensede.

Samfunnsteori

95

«Gesellschaft overskrider stadig vekk sine virkelige og tilfeldige grenser. Da nå hver person i Gesellscchaft tilstreber sin egen fordel og bare bejaer de øvriges forsåvidt og sålenge som de måtte fremme hans egen, kan alles forhold til alle ...oppfattes som potensiell fiendtlighet eller som en latent krig. Mot denne krig står så alle disse overenskomster som like mange avtaler og freds­ slutninger». (# 25) «... Også disse fiender erkjenner under visse omstendigheter at det er til deres fordel å komme overens, å la hverandre i fred eller endog gå sammen om et felles mål (eller en felles fiende). Slik begrenses og avløses konkurransen gjennom koalisjon. Og i analogi med dette samkvem ... kan man forstå all konvensjonell selskapelighet, hvis øverste regel er høflighet: ord og elskverdig­ heter, hvor enhver synes å akte enhver som sin like, men i virkeligheten tenker enhver på sig selv og er oppsatt på å hevde sin egen betydning og oppnå for­ deler for seg selv». ^5)

I dette samfunnet er man kapitalist eller gjenstand. - Som kapitalist: en fri borger, likeverdig, i stand til å ivareta sitt tarv, med evne til kalkyle, avtaler og koalisjonsbygging. Da er man et medlem av Gesellschaft. - Eller man er utenfor, et passivt redskap for de andre i deres spill.

Etter Tonnies Tonnies var nøye med å påpeke: Begrepsparet Gemeinschaft / Gesellschaft beskriver organisasjonsprinsipper og ikke noe empiriske samfunn. Intet samfunn kan være rendyrket Gemeinschaft eller rendyrket Gesellschaft. Det «rene» Gemeinschaft ville være for statisk til å kunne overleve, det «rene» Gesellschaft ville gå til grunne fordi det har for lite indre samhold. Vektforholdet mellom de to organisasjonsprinsipper kan variere, og ulike deler av et samfunn kan være underkastet ulike organnisasjonsprinsipper. Tonnies' begrepspar tar opp i seg Smiths og Herders bidrag til karak­ teristikk av de tradisjonelle og det moderne samfunn, men går langt ut over disse i sin analyse av to vesensforskjellige organisasjonsprinsipper og av de tenkemåter og motiver de bygger på. Tonnies ble av andre forskere kritisert for å bringe for mange elementer sammen under sine «typer», bl.a. fordi hans Gemeinschaftbegrep ikke til­ lot bytteforhold, bare solidaritetsbekreftende handlinger. Tonnies' svar var at den kalkulerende og instrumentelle holdning har Kiirwille som sitt utgangspunkt, kjøpmannsholdningen, hvor den annen person fremtrer som konkurrent og motpart. At Kiirwille ikke rommer bytte, betyr ikke at tradisjonelle samfunn er fri for bytterelasjoner. Men det er ingen kontinu­ itet mellom de holdninger og betraktninger som omgir bytteforholdet og innholdet i Wesenwille.

96

Tore Lindbekk

Etter Tonnies' tid har en rekke forskere arbeidet videre med Gemeinschaft-Gesellschaft-variabelen. I sine studier fra Mexico analyserte Robert Redfield de ulike faser og stadier i overgangen fra det isolerte, tradi­ sjonelle «Folk»-society til mer markedsrettede og instrumentelt orienterte samfunn. Fredrik Barth behandlet det vide spektrum av ytelser («presta­ sjoner») som inngår i «transaksjonene» innenfor tradisjonelle samfunn, og hvordan disse fastholder rettigheter og statusforhold. De viktigste bidrag til videreføring av Tonnies' analyse finner vi imid­ lertid hos Emile Durkheim og Talcott Parsons. Durkheim gikk løs på samholdsgrunnlaget i ulike samfunn, mens Talcott Parsons «mønstervariabler» separerte ut de ulike elementer som inngikk i Tonnies' begrepspar.

Ferdinand Tonnies; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv Wesenwille: instinktpreget holdning som bekrefter etablerte relasjoner. Kiirwille: intellektuell, instrumentell holdning, fremtidsrettet.

Gemeinschaft: sosialt system underordnet Wesenwille. Bekreftelse av etablerte bånd.

Gesellschaft: sosialt system underordet Kiirwille. Avtaler og bånd beømmes ut fra fremtidig avkastning

Samfunnsteori

97

Kapittel

EMILE DURKHEIM

g Innledning Emile Durkheim var født i byen Epinal i Nordøst-Frankrike i 1858. Han kom fra en jødisk prestefamilie. Durkheim hadde sin skolegang i Paris. Deretter gjennomførte han universitetsstudier (bl.a. i moralfilosofi) i Bordeaux. Her disputerte han i 1893 for doktorgraden på en avhandling om arbeidsdelingen i samfunnet. Denne avhandlingen har blitt et av de mest sentrale klassiske bidrag innen sosiologien. Han forble knyttet til universitetet i Bordeaux frem til 1906, da han ble professor i pedagogikk ved Sorbonne universitetet i Paris. Fagkretsen for dette professoratet ble i 1913 endret til pedagogikk og sosiologi. Durkheims samfunnsgjerning var knyttet til universitetet i større ut­ strekning enn tilfellet var for noen av de andre klassiske sosiologer. Det ble et unntak under Dreyfus-saken, hvor han engasjerte seg heftig i kritikken av ulike sider ved myndighetenes virksomhet i tilknytning til dette justismordet. Også i Durkheims tilfelle gir trekk i den aktuelle samfunnssituasjon en nøkkel til hovedtemaet for det vitenskapelige forfatterskapet. Dreyfussaken var et dramatisk vitnesbyrd om moralsk oppløsning innenfor over­ ordnede kretser i det franske samfunn. Den konkretiserte en mer allmenn situasjon. Sårene fra den store revolusjonen var ennå ikke leget, og opp­ standen i Paris (1870) hadde kostet nye titusener menneskeliv. Videre hadde en rekke militære nederlag gjennom det siste hundreåret styrtet Frankrike fra dets tidligere stormaktsposisjon. På grunn av Frankrikes situasjon innad og utad var grunnlaget for samhold prekært. Durkheims forskning tok farge av det. Grunnlaget for det samfunnsmessige samhold, og samholdets betydning for menneskenes liv og identitet ble hovedtemaet for hans forfatterskap. Dette burde også være problemstillingen for sosiologien som fag. Hans egne teorier om dette emnet danner et meget tett byggverk, som ble retningsgivende for

Samfunnsteori

det franske sosiologimiljøet etter hans tid. Durkheim la i sine teorier stor vekt på sosialiseringens og skoleundervisningens identitetsskapende og samfunnsformende rolle. Han fikk i sin universitetsstilling i Paris et hovedansvar for den pedagogiske utdanning av en hel generasjon av gymnaslærere. Hans teorier fikk derved stor praktisk rekkevidde. Vi kan presentere Durkheims sosiologiske bidrag med utgangspunkt i hans to bøker om arbeidsdelingen (1893) og selvmordet (1897). En bok om primitive religioner femten år senere (1912) står som hans tredje hovedverk. Men han utga dessuten en rekke arbeider om spørsmål knyttet til utdanningsvesenet, fagbevegelsen, sosialismen, familiespørsmål, sosio­ logisk metodikk m.m.

Samfunnstyper og samholdsgrunnlag Durkheim var under universitetsstudiene meget opptatt av Comtes og Spencers teorier om samfunnstyper og samfunnenes utviklingslinjer. Disse teorier danner utgangspunktet for de undersøkelser han gjennom­ førte i sin avhandling om arbeidsdelingen. Han var enig i Spencers vektlegging av de førindustrielle samfunns mangel på arbeidsdeling (som også svarte til Marx' og Engels' karakteri­ stikker). Fraværet av arbeidsdeling må føre til at også den gjensidige av­ hengighet arter annerledes enn i moderne samfunn. Satt på spissen: i samfunn uten spesialisering og slike former for komplementaritet som spesialisering er forbundet med, «trenger» de enkelte individer hver­ andre lite. Her vil den enkelte (om det er nødvendig) kunne sveipe over hele bredden av oppgaver som må løses for at han/hun skal overleve. Fordi spesialiseringen mangler, nyter samfunnet heller ikke godt av stor­ driftsfordeler. Noe særlig tap av levestandard ville man derfor heller ikke utsettes for. Hvordan kan man ut fra disse forhold forklare det kollektivistiske preg som mange slike samfunn allikevel har? I disse samfunnene trer sjelden individet frem med noen egenidentitet eller verdi ut over hva det har som medlem av sin stamme eller familie. At disse samfunnsmedlemmene trenger hverandre lite i det daglige, forhindrer ikke at enkeltsituasjoner kan fremkomme, der behovet for kol­ lektiv innsats melder seg med større styrke. Det er f.eks. tilfelle når andre stammer truer militært. Men dette fellesskap kan i disse samfunnene altså ikke forankres i mer daglige behov. Årsaken til den «tetthet» som tilsynelatende preger disse samfunnene, ligger i en rituell sammensmeltning, situasjoner og handlingsforløp der det likeartede i menneskenes livssituasjon og fortid gjøres til tema for

100

Tore Lindbekk

dramatiske og suggestive opptrinn og seremonier, ofte med ekstase, fysisk smerte, ild, blod og utmattelse som elementer. Særlig viktig er den ritu­ elle kampen mot avvikere og utbrytere, med synlig stempling og en av­ straffelse som alle deltar i. Dette former en forestilling om et vi i motset­ ning til de andre. Denne forestilling skapes ikke bare av ritualenes inn­ hold og den felles overlevering av myter som knytter seg til ritualene. Ofte fordrer selve gjennomføringen av ritualene samarbeid og felles for­ beredelse, faktisk mer arbeidsdeling enn man finner i hverdagslivet. Durkheim betegner sammenholdelsesprinsippet i slike samfunn som mekanisk solidaritet. Han understreker med dette at det dreier seg om en sammensmeltning fra utsiden, en sementering av elementer som i ut­ gangspunktet var uavhengige av hverandre. Kollektivismen i disse sam­ funn reflekterer at et samhold basert på hva det enkelte individ yter over­ for bestemte andre individer, eller hva det tenker og føler overfor disse, ikke har latt seg etablere. Dette «mekaniske» samfunnet preges av likhet. Hver borger tar det for gitt at det «stoff» han kjenner, også har bolig i andre borgeres sinn. Men utgangspunktet for dette fellesskapet er ikke (som i den teorien om «Gemeinschaft» som Tonnies samtidig utformet) den spontane innføling blant et fåtall mennesker som har levet sammen over lang tid, og som der­ for har mange likeartede og felles erfaringer. Sammensmeltingen kommer først, og den skaper muligheten for fellesskap i erfaring. Isolasjon og ute­ lukkelse i forhold til andre miljøer med annet, konkurrerende «stoff», intensiteten i det felles stoffet, tendensen til at også «nøytralt» og mer all­ menngyldig stoff blir overlagret med symboler og myter som viser til­ bake på det lokale og særegne, alt dette får virkninger for forholdet til det nære fellesskap. Det øker betydningen av dette fellesskap og av de opp­ levelser og erfaringer individet har felles med sine nære slektninger, venner og naboer.

Faktorer i samfunnsutviklingen Durkheim forklarte utviklingen fra det primitive, «mekanisk» sammenholdte samfunn frem mot det moderne samfunnet ut fra befolknings­ vekst. Når et begrenset areal skal «underholde» et større folketall, duger ikke de tidlige samfunnenes produksjonsformer lenger. Ved hjelp av mangfoldige og gjensidig kompletterende arbeidsoperasjoner effektiviseres arbeidet. Samtidig blir ressursenes mangesidighet tatt bedre vare på. Også Durkheims utviklingsanalyse legger således vekt på samspillet mellom mennesker og de fysiske omgivelser. Men hans analyse avviker både fra Spencers og Morgans/Marx'/Engels'. I likhet med disse frem­

Samfunnsteori

101

stiller han de tidligste samfunn som preget av lite arbeidsdeling. Allike­ vel inneholdt de, som Spencer hevdet, et sterkt sosialt trykk overfor den enkelte. - Men dette trykket hvilte ikke på våpenmakt men utgikk fra samfunnet selv som en moralsk kraft. - Og den differensiering av sam­ funnsfunksjoner som satte inn, reflekterte ikke maktforholdet mellom okkupantene og deres undergivne; arbeidsdelingen utvikler seg som et element innenfor et samfunn, understøttet av tillit og økende respekt mel­ lom dette samfunnets borgere. Mens Morgan, Marx og Engels knyttet differensieringsprosessen til en situasjon hvor den materielle nød var av­ tatt, - nå hadde man et overskudd å fordele, går Durkheim motsatt vei: arbeidsdelingen kommer i stand fordi de gamle driftsformene kommer til kort. Durkheim fulgte Spencer i beskrivelsen av det moderne samfunn som et stadig mer «differensiert» samfunn, hvor bl.a. markedet spiller en økende rolle. Men han avviste at opplysning, individenes sans for egen­ nytte og befrielsen fra tradisjonelle bånd er tilstrekkelig til å bringe frem et samfunn basert på arbeidsdeling. Markedsmekanismen beror på at det hersker tillit og en aksept av motparten som likemann og verdig en fair handel. Tillit mellom kjøper og selger, til kontrakters gyldigheter og pengers verdi må bygges opp over lang tid. På tusener forskjellige måter hviler markedsmekanismen på forutsetninger som de enkelte bytterelasjoner ikke alene kan begrunne. Om denne tillit mangler, kan ikke et varebyttesamfunn etableres. Her registrerer vi altså et prinsipielt avvik i forhold til Tonnies' teori, hvor partenes øyeblikksbehov er grunnlaget for hele nettverket av kon­ trakter i gesellschaft-samfunnet. Durkheim la spesielt vekt på momenter som er egnet til å skape de nødvendige forutsetninger for et markedsbasert bytte: for det første arven fra et mekanisk sammenholdt samfunn forut for markedet. Dette innprentet felles forestillinger og referansepunkter, identifikasjon med nasjonssamfunnet og respekt for felles lov og felles offentlige autoriteter. -1 tillegg kommer en respekt for motpartens verdighet og rett, som rekker ut over familie og nærsamfunn. Man kunne betegne dette som en form for «borgerrett». I det organisk sammenholdte samfunn er hvert men­ neske en mulig kunde og samarbeidspart, og dermed verdig et minste­ mål av respekt. Denne respekt er ikke et resultat av samarbeidet og den nytte man hadde av det, men en forutsetning for samarbeidet, som altså må etableres forut for dette. - Hvilke prosesser er det som skaper og vedlikeholder denne grunn­ holdningen? Durkheim knytter disse prosessene til begrepet «individkultus». Prinsippet om hvert individs verdighet og rettighet uttrykkes i en rekke offentlige ritualer.

102

Tore Lindbekk

- Eksempelvis: den allmenne stemmerett ved politiske valg, og det politiske regimes henvendelser til borgerne under valgkamp. Et annet eksempel: det omfattende seremoniell som utspiller seg når samfunns­ borgeren stilles for retten: rettssalen, prosedyrene, dommerens rolle, retten til advokathjelp, den høytidelige referanse til felles lov og til lovens bok­ stav, ankeadgangen; dette understreker og underbygger personens verdig­ het både i rettslig sammenheng og overfor samfunnet generelt. Individkultusen nedfeller seg i det moderne europeiske samfunn også i en rekke mer trivielle forhold: f.eks. prinsippet om lik pris for alle kunder, og rett til omgjøring av kjøp i fall varen ikke har den kvalitet den utgis for å ha. Det moderne samfunnet inneholder et omfattende system av rettigheter og plikter til sikring av kunders, ansattes og andres velferd og rettigheter, med gyldighet uansett hvem det i tilfellet konkret gjelder.

Et nøkkelbegrep i Durkheims studie av samholdsgrunnlaget innen for­ skjellige kategorier samfunn er conscience collective. Dette begrepet omfatter de felles bevissthetselementer i samfunnet, uansett hvilket bevissthetsnivå de befinner seg på (dvs. om man har et reflektert forhold til vedkom­ mende fenomener, eller om de bare tas for gitt). Han betegner conscience collective som «sterk» når: «de idéer og disposisjoner som er felles for alle medlemmene i samfunnet, overgår antallet og intensiteten i dem som gjelder personlig for den enkelte. Personlighet består i at hver av oss har sine egne personlige kvaliteter, som skiller ham fra andre. (Mekanisk solidaritet) kan bare vokse i omvendt pro­ porsjon til personlighet. Det er i vår bevissthet til stede ... to bevisstheter: en som vi deler med vår gruppe som helhet, og som følgelig ikke er oss selv, men samfunnet som lever og handler inni oss. Den annen representerer, mot­ satt, bare det som er personlig og særmerket ved hver av oss, det som gjør ham til et individ. Den solidaritet som skriver seg fra det som likner, har sitt maksimum når conscience collective omfatter nøyaktig det samme som (indi­ videts) hele bevissthet og på alle punkter sammenfaller med denne. I dette tilfelle er hans individualitet ikke-eksisterende.» Durkheim, 1893. Etter Lukes, 1973, side 149

I mer moderne samfunn antar conscience collective en annen form: «(den vil) redusere seg selv til en kultus overfor individet, en vil se at det som karakteriserer moralen i fremskredne samfunn ... er at den er mer human, og derfor mer rasjonell. Den knytter ikke vår aktivitet til mål som ikke vedkom­ mer oss direkte. Den gjør oss ikke til tjenere for en innbilt natur av en annen art enn vi selv er, og som går sine egne veier uten å bekymre seg om mennesk­

Samfunnsteori

103

enes interesser. Den krever i all enkelhet at vi skal være vennlige mot hverandre og rettferdige, at vi utfører våre plikter bra». Durkheim, 1893. Etter Lukes, 1973, side 157

Selvmordet og enkeltindividets livsgrunnlag Samfunnet er et fenomen i seg selv. Det manifesterer seg på mange måter, fremfor alt som de lover borgerne er underlagt. I de primitive samfunn er forbudene og straffen det sentrale element i lovene. Lovtekstene vil derfor hovedsakelig fremtre som regler vedrørende forbrytelse og straff. Det moderne samfunn bindes sammen av komplementariteten i arbeidsde­ lingen. Her vil lovtekstene først og fremst være viet privat- og sivilretts­ lige forhold. For Durkheim var det et grunnleggende metodisk prinsipp at det sosiale skal studeres som en «gjenstand», et fenomen med sine egne objektive egenskaper, som ikke er avledet fra andre fenomener, f.eks. enkeltindi­ videne. Samholdet er et konstituerende element innenfor samfunnet som «gjenstand». Ja, enda sterkere: samholdet er samfunnet, og det lovverk som bærer samholdet, er et direkte uttrykk for samfunnet. Durkheim ønsket med dette å trekke en skarp skillelinje mellom sosio­ logiens og psykologiens arbeidsfelt. Utforskningen av individet hører psykologien til. - Men også samfunnet må først og fremst observeres via enkeltindividers adferd. Deler av Durkheims forskning kom derfor også til å arte seg som teorier om den individuelle personlighet og hvordan man ut fra individets tilstand kan trekke slutninger om egenskaper ved det underliggende samfunn. Disse analysene fremstilte Durkheim først og fremst i boken om selv­ mordet, en omfattende teoretisk og statistisk analyse av selvmordsfre­ kvensene i forskjellige land og folkegrupper. Durkheims teoretiske analyser var forankret i en rekke empiriske for­ skjeller i selvmordsfrekvens. Selvmordsfrekvensen var f.eks. større blant protestanter enn blant katolikker, blant ugifte enn blant gifte, blant barn­ løse enn blant barnerike. Selvmordsfrekvensene var spesielt store i visse perioder, nemlig i helger og ferieperioder. De reflekterte også de øko­ nomiske konjunkturer, og tiltok i perioder hvor de økonomiske mulig­ heter forbedret eller forverret seg sterkt. Dette materiale ga grunnlag for en teori om tre forskjellige typer selvmord, hver av dem med sin typiske årsak. Det egoistiske selvmord skyldes manglende integrering. Individets bevissthet har for liten andel av «conscience collective». Dets bevissthet fylles med talløse og vekslende hensyn til egne impulser og lyster, det blir dermed offer for et nærmest kaotisk regime av kortsiktighet og tilfeldige

104

Tore Lindbekk

innfall. Dette vinner overvekt over gruppens, samfunnets, felles hensikter og mål. Individet evner ikke å bygge opp noen ordnet eksistens for seg selv uten i samspill med samfunnet, som en virkning av sin innordning under conscience collective. Den «egoistiske» formen for selvmord er sterkt utbredt i industrielle samfunn, og er assosiert med den protestan­ tiske fremfor den katolske religion, grunnet protestantenes individualis­ tiske forhold til sin guddom. Det altruistiske selvmord skyldes at conscience collective dominerer, slik at følelsen av egen individuell eksistens og egen verdighet (dvs. følelse av egen verdi uansett de andres verdsetting av en selv og ens handlinger) blir svak. Denne tilstand vil kunne inntreffe under krisesitua­ sjoner, som i krigstilfeller, men den kjennetegner også enkelte samfunn mer generelt, som det japanske. Felles for disse to selvmordsvarianter er at de viser til individets grad av integrering i samfunnet. Den tredje selvmordsvarianten reflekterer trekk ved samfunnets normative innhold: Dette har ikke en slik form at det er i stand til å tøyle det kaos av ambisjoner, drifter og behov som den enkelte person bærer i seg. Individets disiplinering er ikke bare avhengig av at det møter forpliktende normer, men også av at disse normene har en indre konsistens. Anomi betegner tilstanden hvor individet ikke kan støtte seg til en slik konsistent normativ orden. Denne konsistens innen­ for normsystemet bryter spesielt sammen i situasjoner med rask sosial endring. Dette forklarer at selvmordsfrekvensene ikke bare tiltar i perioder med økonomisk krise, men også i periodene med sterk økonomisk oppgang. I praksis kan det være vanskelig å skille det egoistiske og det ane­ miske selvmord fra hverandre. «Egoisme» (som skyldes liten integrasjon) vil også føre til at tøylingen av personens behov og lidenskaper blir util­ strekkelig. Men man kan teoretisk forestille seg en situasjon hvor indivi­ det er sterkt «integrert» (dog ikke så sterkt at følelsen av egenidentitet går tapt), men hvor innholdet av de gjeldende normer ikke lar seg forene. Spionen med en betrodd stilling i motpartens hovedkvarter passer inn her. Begrepet «krysspress» fra moderne valgforskning fanger inn en til­ svarende situasjon: de motsatte partipreferanser innenfor individets opp­ rinnelige miljø og de han/hun møter i sin nåværende samfunnsposisjon, står i motstrid. Dette skaper ikke økt politisk engasjement, men vakling og interesseløshet. Selvmordsfrekvensene reflekterer trekk ved samfunnet. De viser til til­ stander som også påvirket mange som ikke tok sitt eget liv. Teorien be­ handler vilkårene for at individet skal oppnå en eksistens som er menings­ full og kan gi grunnlag for vitalitet og medvirkning. Den er derfor også en psykologisk teori. Men samtidig handler den om vilkåret for at samfunnet skal beholde sin friskhet og styrke. Her må vi ikke glemme Durkheims

Samfunnsteori

105

innforlivelse i Spencers versjon av utviklingsteorien. Samfunnenes egen­ art og «helse»tilstand varierer (slik også dyreartenes og de enkelte organismers egenart og helse varierer). Som følge av dette blir også sam­ funnenes evne til å overleve og hevde seg ulik. Durkheims anomiteori er ett av hans varigste bidrag til sosiologien. Men det refererer seg til et nokså abstrakt og usynlig trekk ved samfunnet. Det kan derfor være vanskelig å skille den fra beslektede teorier, f.eks. Marx' fremmedgjøringsbegrep. Begge begrepene gjelder psykologiske forhold, som viser tilbake på sosiale tilstander (dvs. forhold utenfor indi­ videt). Begge har med samfunnets normative orden å gjøre, og hvorvidt denne tildeler individets virksomhet et meningsfullt innhold. Begge går ut på at virkningene av mangel på meningsfullhet blir tap av livsvilje og evne til konstruktiv medvirkning i samfunnslivet. - Men deretter går de to forskere ulik vei. I Durkheims tilfelle er den normative ordens styrke og indre sammenheng avgjørende. Det dreier seg om en orden som ned­ feller seg i samfunnets institusjoner, posisjoner og situasjoner, men som dessuten går ut over disse. For Marx er det autonomien og eiendomsfor­ holdet i det skapende arbeid det handler om. Mangler eiendomsretten og autonomien, vil ikke selv den mest integrerte sosiale orden kunne hindre fremmedgjøring. Fremmedgjøringen under kapitalismen blir ikke mindre om kapitalismens ideologi får herske uinnskrenket, og arbeideren aksep­ terer sin avmektige rolle som en del av naturens orden. - Og motsatt: selv om arbeidet preges av autonomi og eiendomsrett til redskaper og arbeids­ produkter, vil det også for den selvstendige håndverker føre til fortvilelse i fall han ikke forstår hvordan hans velstand skal anvendes. Entreprenøren som slår seg opp fra enkle kår, reddes ikke fra anomien selv om han per­ sonlig oppnår eiendom og personlig handlefrihet, rikdom eller allmakt.

Samfunnet sui generis Durkheim fastslår: Samfunnet er en gjenstand i seg selv, ikke et avledet fenomen. Dette kan vi i første omgang oppfatte som et rent metodisk stand­ punkt: Sosiologen skal først og fremst studere de lovmessigheter som knytter, seg til samfunnet som sådant, ikke til de enkelte individenes meninger og beslutninger, selv om det kan være nødvendig å benytte data om individer som indikasjoner på det samfunnet som ligger bak. Men det kan være andre data som er enda viktigere uttrykk for sam­ funnet, f.eks. samfunnets skriftlige lover. Lovene eksisterer og er gyldige selv om det til et gitt tidspunkt ikke finnes noe individ i dette samfunnet

106

Tore Lindbekk

som er seg bevisst innholdet av dem, og det heller ikke forekommer situa­ sjoner eller handlinger som faller inn under disse bestemte lover. Men Durkheims posisjon har i dette spørsmålet også en bredere teore­ tisk rekkevidde. Det handler om å forkaste et grunnperspektiv i vestlig samfunnstenkning frem til Durkheim, som langvarig har hatt individet som utgangspunkt: samfunnet er blitt søkt forstått som resultatet av enkeltpersoners eller gruppers bestrebelser og kalkyler. Et slikt perspek­ tiv ligger også til grunn for Marx' analyser, tross dennes vekt på kollek­ tive aktører, som samfunnsklassene. Personen oppfattes hos Durkheim som et i seg selv struktur- og identitetsløst vesen. Hans/hennes motiver og identitet skriver seg i sin helhet fra det samfunn han/hun lever i, og som han /hun blir «båret» av. I mangel av ordnende innflytelser (fra samfunnet) forblir individet i sine tilfeldige impulsers og drifters vold, uten evne til å kontrollere seg selv eller sitt liv. Alt etter hvor velegnet/velformet dette samfunnet er, vil individet bli tilbudt identitet, meningsfullhet og livsvilje, eller et liv i planløshet, underlagt tilfeldige innskytelser og preget av fortvilelse. Dette perspektivet kan betegnes som «desentrering» av individet. Durkheim utvikler det videre i sine senere arbeider, om religion og kunn­ skap, som vi skal komme tilbake til nedenfor. Hvordan skal vi nærmere beskrive denne gjenstanden, «samfunnet», som Durkheim gjør til sosiologiens sentrale forskningsobjekt? Samfunnet er samholdsprinsippene og måten disse formes av sam­ funnets ytre omgivelser, f.eks. av klima, næringsmuligheter, og spesielt: av antallet mennesker i forhold til utstrekningen av det geografiske om­ råde de opererer innenfor. Det består også i de spesielle grupperingsmønstre (f.eks. familieformer) dette samfunnet representerer. Durkheim polemiserte mot Marx' økonomiske determinisme: I mot­ setning til Marx hevdet han at samfunnets økonomi er et avledet fenomen, betinget av det «sosiale», som er det mest grunnleggende. I motsetning til Hegel fastslår han: heller ikke menneskenes bevissthet og idéinnhold er det grunnleggende fenomen. Også bevisstheten og ideene står i et avledet forhold til samfunnet. Durkheims tidligste arbeider presenterte den oppfatning at økonomien og ideene i sin helhet er bestemt av det sosiale. I sine senere arbeider, spesielt de religionssosiologiske, modifiserte Durkheim sin oppfatning. Han oppfattet forttsatt økonomien og idéene som sekundære fenomener, men de er ikke lenger determinert fullt ut (av det sosiale), de har også en delvis selvstendig innvirkning.

Samfunnsteori

107

Samfunnsingeniøren Sosiologiens sentrale oppgave er å forstå samfunnet. Det moderne samfunn er i krise og oppløsning, men en korrekt samfunnsforståelse vil muliggjøre reparasjonstiltak. I sine forslag fulgte Durkheim to linjer: Som Comte understreket han at samfunnets konflikter og forvirring ofte skyldes sameksistens av institu­ sjoner og begrunnelsesformer fra forskjellige samfunnsepoker. Ved å fast­ holde forpliktelser, privilegier og institusjonelle former som ikke svarer til den aktuelle fase i samfunnsutviklingen, oppfordrer man borgerne til kynisme og dobbelmoral. Det legges dermed til rette for anomiske tilstander. I det moderne samfunn er arbeidsdelingen det grunnleggende samfunnspremiss, det som binder samfunnet sammen. Arbeidsdelingen ut­ trykker et overordnet og helhetlig fenomen som er forståelig for borgerne og respektverdig. Samfunnets ordninger bør derfor legitimeres i forhold til dette prinsipp. Et annet viktig premiss i dette samfunnet er respekten for individet. Men ordninger kan ikke lenger legitimeres med henvisning til den private eiendomsrett til produksjonsmidlene (hvilken rolle spiller «eierne» innenfor arbeidsdelingen?), religionen (for den representerer samholdsgrunnlaget i et samfunn som nå er historie), eller gjensidige forpliktelser av den type som den gamle storfamilie var assosiert med. Den annen hovedlinje i arbeidet går via det organisatoriske: samfunns­ ordningene må omkonstrueres ut fra de prinsipper som har gyldighet i borgernes øyne, i første rekke arbeidsdelingsprinsippet. Dette betyr konkret: forsterking av assosiasjonene i arbeidslivet. Bedriftene med sine ansatte (evnt. også eierne) må bli mer av et totalt fellesskap, et forum for fritid og kulturaktivitet, for familiefellesskap, kanskje også omsorg. Ved at arbeids­ livets organisering også omfatter andre sider av individets liv, vil man skape en ramme der flere vil finne fellesskap og samhold, integrasjon og mening. Dette prinsipp, som kan betegnes som «korporativt», bør også gjelde for samfunnsstyringen. Den politiske prosess blir mer meningsfull, mindre anomiskapende, dersom den avbilder det grunnleggende samfunnsfeno­ men, arbeidsdelingen. Den eksisterende parlamentarisk/demokratiske ordning i de moderne industrielle samfunn står i et tilfeldig forhold til arbeidsdelingen. Det gjør den vilkårlig i sin virkemåte og derfor konfliktskapende. Samfunnskonflikter uttrykker sykdom i samfunnsorganismen. Durk­ heim hadde ingen tro på at man ved oppfordring til interessekamp og skjerpelse av klassemotsetningene ville kunne bringe frem et mer full­ komment samfunn. Slike konflikter øker innslagene av forvirring og anomi.

108

Tore Lindbekk

Også på dette punkt blir konsekvensene av Durkheims teori de motsatte av Marx'. - Og Marx' idé om et fremtidssamfunn hvor arbeidsdelingen er opphevet, representerer ifølge Durkheim reaksjonært svermeri. På den annen side: eiendomsretten til produksjonsmidlene er avledet av en tidligere samfunnsform, uforenlig med arbeidsdelingsprinsippet og irrelevant i det moderne samfunn. Denne oppfatning hos Durkheim foregriper kanskje den tette sammenvevning av privat og statlig kapital i ettertidens franske storkonserner, og Frankrikes sterke innslag av sentral (statlig, fagbasert) planlegging. Det korporative prinsipp fikk virkninger ut over Durkheims levetid, i første omgang i forsøkene på samfunnsmessig reorganisering i Tyskland og Italia under fascismen og nasjonalsosialismen, og i etterkrigstidens Japan. - Men også i forsøk på endret bedriftsorganisasjon i næringslivet i en rekke land. Det fremste eksempel i 1930-årenes Norge fikk man ved Freiafabrikken i Oslo.

Religionen og det hellige Den tredje av Durkheims tre «klassiske» monografier, De elementære former for religiøst liv (1912), tok utgangspunkt i en rekke forskningsrapporter fra det opprinnelige australske samfunn. Durkheim mente, i tråd med sam­ tidens oppfatning, at man her sto overfor en særlig uutviklet samfunns­ form, som bedre enn andre kunne vise hvordan menneskenes samfunn og kultur opprinnelig artet seg. Dette materialet satte Durkheim i stand til å gå et trinn videre i sin analyse av samfunnet som det grunnleggende sosiale faktum. En sentral idé i dette arbeidet er at det i ethvert samfunn eksisterer et skarpt skille mellom hellig og profant, slik at det hellige omgjerdes av ritualer og unn­ dras fra de praktiske regler og vurderinger som gjelder i hverdagslivet. De hellige gjenstander behøver ikke være oppfattet som overnaturlige, slik guddommen er det i vestlig kristentro. I de tidligste former er fore­ stillingene om det hellige knyttet til bestemte dyr, bestemte steder eller gjenstander («totemer»). Det karakteristiske ved det hellige er at det i særlig grad gjenspeiler de forestillinger borgeren har om samfunnet selv. I det australske samfunn hadde hver familie sitt totem, som avbildet familien de egenskaper denne familien i en viss utstrekning ble ansett å ha. Durkheims sentrale påstand var at det hellige ikke bare er et felles stoff for gruppen og stammen, men at de hellige gjenstander og forestil­ linger i virkeligheten handler om gruppen selv og bekrefter gruppens organisering, identitet og forhold til andre grupper.

Samfunnsteori

«Deres primære hensikt er ikke å gi mennesket en presentasjon av den fysiske verden. Dersom dette var deres vesentlige oppgave, er det vanskelig å se hvordan de kunne overlevet, ettersom de, under denne synsvinkel, ikke representerer stort mer enn sammenhengende serier med feil. Fremfor alt er de idésystemer hvorved individene representerer for seg selv det samfunn de er medlemmer av, og de utydelige men intime relasjoner de har til dette (sam­ funn). Dette er deres opprinnelige oppgave, og selv om denne representasjon skjer i metaforisk og symbolsk form, er den trofast nok.» Durkheim, 1912, side 323

Religion er ikke, som f.eks. Comte antok, en form for kunnskap og virk­ somhet særegen for de primitive samfunn: «Intet samfunn (kunne eksistere) uten å ha behov for regelmessig å holde oppe og bekrefte de kollektive følelser og kollektive idéer som skaper dets enhet og personlighet. Dette moralske grunnlag kan ikke oppnås uten gjen­ nom forsamlinger, møter og foreninger hvor individene idet de trer sammen i felles aktivitet, bekrefter sine felles følelser.» Durkheim, 1912, side 610

Med utviklingen av større politiske enheter omformes forestillingene om det hellige. De antar en mer abstrakt karakter, svarende til at de nå be­ krefter og legitimerer fellesskap og autoritetsforhold innenfor større om­ råder. Durkheims studier av det hellige kastet nytt lys over moralen som samfunnsfenomen. Både i primitive og moderne samfunn har moralen sitt grunnlag i det hellige, dvs. i borgernes forvissning om at det eksisterer verdier og fenomener av en annen og høyere orden enn samfunnets hverdagsfenomener. Om forestillingene om det hellige faller bort, elimi­ neres også grunnlaget for moralen. Men hvor finner man kildene til det hellige? - Ikke i presteskapets eller andre samfunnseliters ideologier og filosofier (som Webers teori innebærer). Disse er bare reflekser av og ut­ trykk for samfunnets forestillinger om det hellige. - Heller finner man kilden i produktivkrefter og produksjonsforhold (som materialistiske teorier innebærer). Durkheim fører forestillingene om det hellige tilbake til samfunnets ritualer, dvs. til de intense opplevelsene som fellesskapet omkring disse begivenhetene kaller frem. Ritualene gir også grunnlaget for et annet fenomen, som samfunnsteo­ rien forut for Durkheim anså uproblematisk. Evnen til å identifisere seg med og gjenkjenne seg selv i andre mennesker skapes av disse rituelle øyeblikk hvor den kollektive opplevelse utvisker individets individualitet. Både moralen og identifiseringen med andre mennesker bæres altså av det hellige og de ritualer som det hellige i sin tur hviler på. Studiet av etnografisk materiale fikk Durkheim til å videreføre sin «desentrerende» analyse av individet: I sitt daglige liv handler mennesk­

110

Tore Lindbekk

ene ut fra et felles stoff som de selv aldri har tatt noe personlig stand­ punkt til, de representerer samfunnet fremfor å være skapere av det. Han la nå mer vekt på menneskenes begrepsdanning og bevissthet, som blir formet av deres opplevelse av de nærmeste sosiale forhold. Dette gjelder endog for opplevelsen av tid og rom, for tallforståelse, forestillingene om himmelretninger og logiske regler. Ordene og logikken blir ikke til som redskaper vi tar i bruk for å ordne våre opplevelser, de er forut for opplev­ elsene og en forutsetning for opplevelsene. «Om de ikke hadde de samme begreper om tid, rom, årsak, tall etc. - ville all kontakt mellom deres sinn være umulig, og med dette alt liv i det hele tatt.» Durkheim, 1912, side 191

Årsaksbegrepet og forestillingene om naturlover avbilder kommandoog myndighetsforholdene i det nærmeste miljø. «Den sosiale organisasjon er modell for hvordan rommet oppfattes. Inn­ delingen i dager, uker, måneder og år svarer til den periodiske tilbakevend­ ing av riter, fester og offentlige seremonier ... Forestillingen om naturkrefter kunne ikke kommet frem i fravær av (idéen om) fortrinn (for enkelte), herre­ dømme og dominering, og disses paralleller: avhengighet og underordning». Etter Lukes (1973), side 442n

Logikk er ikke en medfødt og iboende evne eller trang hos individet. Den logiske disiplinering er en variant av sosial disiplinering. Uten et mini­ mum av logikk lar heller ikke moralsk konformitet seg opprettholde. Språkene varierer, og med dem varierer også samfunnenes erkjennelsesmulighet. Det enkelte språks begreper og grammatikk, spesielt talemålets, gir menneskene en «tunnel» frem til virkeligheten, og avhengende av hvilket samfunn man tilhører, vil tunnellen og virkelighetsopplevelsen variere. Hvorfra skriver så alt dette «stoff» seg som omgir og former mennesk­ enes bevissthet og erkjennelse? I stor utstrekning dreier det seg om primærerfaringer fra tidlige faser i menneskehetens utvikling. Disse nedfeller seg sammen med de øvrige forestillinger vi tilegner oss i de tidligste, førbevisste faser av vårt eget liv, og som former grunnmønstret for vårt tanke- og sanseapparatet. Desentreringen av de individuelle strekker seg imidlertid videre, også til personens opplevelse av seg selv som som et individ med konstans, helhet og av å ha et «jeg». Også denne erfaring hviler til syvende og sist på det kollektive elementet i en selv. Det er forankret i møtet med det felles bevissthetsinnhold som ritualene og de tidligste sosiale erfaringer plantet inn i ens bevissthet. Jeg'et er altså egentlig de andre. Eller rettere: jeg'et er

Samfunnsteori

111

de «felles» vurderinger og holdninger som de andre formidler på vegne av samfunnet selv. Her er Durkheims resonnementer vage og lite utfyll­ ende. Noen tiår senere blir de videreført innenfor Georg Herbert Meads og Irving Goffmans teorier.

Etter Durkheim Durkheims forskning og undervisning ga retningen for ettertidens sosiologifaglige utvikling i Frankrike. Men hans forskning satte også dype spor i sosiologisk forskning for øvrig. Mary Douglas (1966) videreførte Durkheims samfunnstypologi gjen­ nom sin teori om «group» og «grid» som variabler i samfunnsbygningen. Variabelen «group» gjelder skillet mellom gruppe og omverden, om dette er trukket klart eller ikke, variabelen «grid» gjelder rangeringsmønstrene innad i gruppen, om et skarpt rangeringsmønster eksisterer. Til hver av de fire kombinasjonsmuligheter for disse to variabler svarer en bestemt samfunnstype. Samfunnet med «High group», «Low grid» er ustratifisert, isolert i forhold til omverdenen. I denne type samfunn står renhetsmotivet sterkt, ritualer og tabuer legger stor vekt på renselse, og at medlemmene unngår besmittelse, eller forgiftning. Konformitetskravet er sterkt. Douglas viderefører og aktualiserer gjennom denne samfunns­ typen Durkheims analyse av mekanisk solidaritet. Der hvor lukkede samfunn er hierarkiske, gjelder imidlertid ritualene og symbolene rolleskiftene innenfor samfunnet, straff og belønning. Det kulturelle liv får et sterkt teologisk preg med vekt på begrunnelsene for posisjoner og posisjonsskifter. I de åpnere samfunnene («Low group») med et sterkt innslag av hierarki og ulikhet vil samfunnslivet bli preget av skiftende koalisjoner og et perspektiv på virkeligheten som legger vekt på hell og tilfeldighet. Avmakt og fremmedgjøring preger befolkningens forhold til makthavere og priviligerte. Om innslaget av hierarki og ulikhet er mindre (i et slikt, lite avskjermet samfunn), blir samfunnet fremfor alt mangeartet og preget av individualisme. Mangelen på faste normer fører til et betydelig inn­ slag av anomi. Det tydeligste uttrykk for endringene i samholdsgrunnlag fant Durk­ heim i rettssystemenes utvikling. Modernisering var forbundet med en utvikling fra sterk vekt på strafferett til et mer «distributivt», sivilrettslig rettssystem. Dette synes å stemme godt med europeisk rettshistorie, men tok lite hensyn til den kunnskapen som antropologisk forskning etter hvert samlet inn fra ikke-europeiske samfunn. Den permissive holdning som preget mange av disse rettssystemer, var i strid med Durkheims

112

Tore Lindbekk

teori. Det finnes også mange unntak fra regelen at de «primitive», før­ industrielle småsamfunnene er uten vidtgående arbeidsdeling. Også på dette punkt ser derfor Durkheims teori ut til å trenge vidtgående juste­ ringer. Disse innvendinger angriper ikke Durkheims teori om at det eksisterer to prinsipielt forskjellige former for samhold, eller hans beskrivelse av hvordan disse virker i ulike rendyrkede tilfeller. Men de ytre beting­ elsene for at den ene eller den annen form for solidaritet skal bli frem­ herskende, må suppleres. Men i anomi-teorien har Durkheim formet et bidrag med vide anvendelses-muligheter. Senere forskere utvidet også hans teori til emner som kriminalitet (Cohen, 1958) og moderne arbeidsliv (Willis, 1978 og Goldthorpe, 1974). Beslektede teorier er utformet i tilknytning til begreper som «kognitiv dissonans» (Festinger, 1957) og «krysspress» (Lazarsfeld, 1942). Motsigelsene i normative forventninger fører både til ubehag for individet og forsøk på å trekke seg ut av situasjonen. De teoretiske pers­ pektivene ble sjelden utviklet så langt som hos Durkheim. De bredeste videreføringene av Durkheims forskning har man fått innen feltene religions- og kunnskapssosiologi. «Strukturalisme» - eller søken etter «dype strukturer» bak samfunnets institusjoner, språk og fore­ stillinger - representerer en hovedretning innen moderne europeisk sam­ funnsforskning, spesielt i Frankrike og Sveits. En nøkkelperson i denne utvikling har vært den franske antropologen Claude Levi-Strauss (1968). Et felles perspektiv for ham og hans etter­ følgere var at erfaringer fra førhistoriske perioder nedarves (særlig gjen­ nom erfaringene i individets aller første leveår) og former menneskelig liv. Disse erfaringene formidles først og fremst gjennom utformingen av språket, men også gjennom myter. Mytene lever sitt eget liv og forbinder f.eks. temaene og symbolene i moderne massemedier med primitive samfunns mytologier. Gjennom intensive tolkninger av kunst, litteratur, av antropologisk materiale og av moderne menneskers drømmer søker Levy-Strauss å av­ dekke grunndimensjoner i de enkelte samfunn og samfunnsepoker. Ulike samfunns utforming av den klassiske Ødipus-myten har vært et sentralt emne for denne forskningen. Denne mytens utforming benyttes for å utlese grunnleggende trekk i dette samfunns forhold til naturen (domine­ ring/underkastelse) og samfunnsmessig autoritet. Karakteristisk for den strukturalistiske forskningen har også vært at den «desentrering av individet» som Durkheim innledet, ble videreført. Dette har blant annet skjedd gjennom intensive studier av språkets jegbegrep (Sassure, 1974) og av de skapende prosesser blant kunstnere eller politiske ledere (Bourdieu, 1988).

Samfunnsteori

113

Durkheim plasserte seg selv i den positivistiske tradisjonen fra Comte og Spencer. Oppgaven var å studere samfunnet som en «ting» ut fra et naturvitenskapelig perspektiv. At samfunnet bare er synlig via sine virkninger, gjør ikke samfunnet til et mindre «objektivt» faktum. Durkheim fastholdt dette perspektiv gjennom sin senere forskning. Men hans metoder endret seg etter hvert som han begynte å interesse seg mer for mytologier og annet antropologisk materiale, mens lovtekster og demografiske størrelser kom i bakgrunnen. De innslag av innføling, spe­ kulasjon og fantasi som preget Durkheims senere forskning, ligger langt borte fra de nøkterne, trauste målinger av naturfenomener som «positi­ vistisk» forskning særlig forbindes med. Den «strukturalistiske» forsk­ ning etter Durkheim har bevart dette «brede» metodiske grep, med mangesidig kvalitativ tilnærming. Forskningens gjenstand oppfattes som et objektivt fenomen, med fast formede strukturer og stabile og tving­ ende virkningen - Men spørreskjemaer, offentlig statistikk m.m. kommer til kort overfor disse dypereliggende fenomener.

Emilie Durkheim: Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper

Solidaritetsprinsipp/ sammenholdningsprinsipp: 1. Mekanisk, basert på borgernes like egenskaper. 2. Organisk, basert på borgernes komplementære ytelser.

Former for selvmord:

1. Egoistisk, forårsaket av at det sosiale trykk er utilstrekkelig. 2. Altruistisk, forårsaket av et overmektig sosialt trykk som utsletter indi­ videts egenverdi.

3. Anomisk, forårsaket av konflikter/inkonsekvens innenfor samfunnets verdi- og normsystem. B. Analysemodell

Strukturalisme: Samfunnet selv som årsaksfaktor: hvordan samfunnet som underliggende faktor kommer til uttrykk i institusjonelle ordninger og indivi­ dets egenart.

114

Tore Lindbekk

Kapittel

FUNKSJONALISMEN OG TALCOTT PARSONS

Funksjonalisme i nyere sosiologi I nyere sosiologi står «funksjonalismen» fremfor alt for en videreføring av Comtes, Spencers og Durkheims forestillinger om samfunnet. Her legges det vekt på at samfunnet har et helhetlig og ordnet preg, som vanskelig lar seg oppfatte som kun en sum av enkeltborgernes individuelle planer og strategier eller som virkeliggjøring av høvdingers og/eller eksperters planlegging. Det tyvende århundres nye tilfang av kunnskap om ikkeindustrialiserte samfunn ble viktig for utviklingen av denne retningen etter Durkheims tid. Malinowski og Parsons er de sentrale teoribyggere innenfor nyere funksjonalistisk teori. Noen helt entydig plassering i forhold til de klas­ siske hovedretninger har allikevel ingen av disse to. Malinowski repre­ senterte også en marxistisk impuls, mens Parsons spilte en viktig rolle som formidler av Webers forfatterskap. Begge disse forskerne hentet dessuten impulser fra en innflytelsesrik retning utenfor sosiologien, nemlig psykoanalysen.

Malinowski, funksjonalisme på marxistisk-freudiansk grunn Bronislaw Malinowski (1884-1942) kom opprinnelig fra Krakow i Polen, hvor han i 1908 tok en doktorgrad i fysikk og matematikk. Etter et kort opphold ved universitetet i Leipzig knyttet han seg til London School of Economics and Political Science. Her hadde han blant annet den finske familiesosiologen Edward Westermark som lærer. Malinowski tok i 1916 doktorgraden på grunnlag av et materiale om de australske urinnvånere

Samfunnsteori

115

(dvs. de samme befolkningsgrupper som Durkheim hadde basert sine religionsstudier på). Etter en lang karriere i antropologisk feltarbeid i Polynesia og Afrika, og som professor ved LSE, ble han fra 1940 knyttet til Yale universitet i USA. Malinowski «skapte» det moderne antropologiske feltarbeid, med langvarige opphold i de samfunn som er under studium (og samtidig: avbrudd i kontakten med egen kultur og profesjon). Omhyggelig observa­ sjon og registrering av dagliglivets detaljer er en annen del av denne metodikk. Malinowski forbandt disse metodiske trekk med en grundig kjennskap til marxistisk og freudiansk teori, som ble bygget inn i hans empiriske analyse. Malinowskis funksjonsanalyser fikk ved dette et tredobbelt forankringsprinsipp, det omfattet:

1. den praktiske samgriping mellom de enkelte elementer i samfunnet,

2. disse elementenes bidrag til vedlikehold av makt- og styringsforhold, 3. deres bidrag til å ivareta samfunnsmedlemmenes mangesidige behov som biologiske vesener. I sin artikkel om funksjonalismen, i Encyclopaedia Britannica (1936), illu­ strerte Malinowski denne metodikk gjennom en serie spørsmål overfor ett enkelt saksforhold: at arbeidsredskapene i enkelte «primitive» sam­ funn er så rikt dekorert. Hvorfor er de det? Svaret var todelt: for det første skyldes dekoreringen at kroppsarbeidet i disse primitive samfunnene er hardt og rutinepreget - dekorasjonene gjør monotonien mer utholdelig. Den er altså et svar på menneske­ naturens protest mot et naturstridig arbeid. Samtidig formidler tegnene informasjon om den sosiale struktur arbeidet refererer seg til. Redskapene blir dermed også informasjonsbærere og et middel til vedlikehold av kjennskap til samfunnet og dets maktforhold. Redskapenes dekorasjoner bidrar dermed til «disiplineringen» av samfunnets medlemmer. Eksemplet med redskapsdekorasjonene illustrerer Malinowskis pers­ pektiv og arbeidsmåte. Men en atskillig viktigere undersøkelse gjennom­ føres i hans studie av Kula-handelen i melanesisk Ny-Guinea. Boken be­ handler kontakten mellom en rekke øysamfunn innenfor dette havom­ rådet. «Handelen» gjelder primært to gjenstandstyper og bare disse. Den ene veien (på sjøkartet: i samme retning som klokkeviserne beveger seg) flyttes en type lange, røde skjell, til dels anvendt som halssmykker. I motsatt retning beveges hvite skjell, som i enkelte sammenhenger brukes i armbånd. Disse gjenstandene følger en fast rute, hvor røde skjell stadig utveksles mot hvite skjell. Disse transaksjonene er nøye regulert. De er gjenstand for offentlige seremonier og magiske ritualer.

116

Tore Lindbekk

Den seremonielle utveksling av skjell er hovedaktiviteten i Kulahandelen, det som interessen først og fremst retter seg mot. Men side om side med denne virksomhet skjer det bytte av varer, ofte varer som den ene øya ikke selv er i stand til å produsere, og som derfor må skaffes annetsteds fra. Til Kula-handelen knytter det seg dertil annen virksom­ het, som bygging av havgående kanoer og forberedelsesseremonier for de lange sjøreisene. Virkningene av Kulahandelen strekker seg imidlertid langt ut over disse enkelthetene. Denne handelen skaper bekjentskaper og allianser langt borte fra hjemmebasen. Den fjernet den gjensidige engstelighet og mistenksomhet som ellers er vanlig når stammer og folkegrupper som ellers har lite kontakt, møtes. «Kulaen er således en ekstremt stor og kompleks institusjon, både i sin geo­ grafiske utstrekning, og i mangfoldet av aktiviteter som inngår. Den smir sammen et stor antall stammer, den favner om et stort kompleks av aktiviteter, som er gjensidig forbundet og spiller over i hverandre, slik at de former en organisk helhet. Allikevel må det huskes at det som for oss ser ut som en om­ fattende, komplisert, men velordnet institusjon, er resultatet av et uendelig antall handlinger og bestrebelser, utført av «villmenn», som ikke har noen lover eller klart fastlagte formål. De har ingen kunnskap om det samlede mønster som denne sosiale strukturen utgjør. De kjenner sine egne motiver, hvorfor enkelthandlinger blir utført, og de reglene som gjelder for denne handling, men hvordan det, ut av disse handlingene formes en helhetlig, kollek­ tiv institusjon er hinsides rekkevidden av deres mentale evne». Malinowski, 1922, side 83

Kula-handelen vedlikeholder et samfunn som er langt mer omfattende og komplekst enn noen av aktørene forestiller seg. Samtidig er den en ut­ trykk for dette samfunnet. Gjennom denne analysen makter Malinowski bedre enn Durkheim å innfange «samfunnet sui generis» som et konkret og virksomt fenomen, og hvordan andre aktiviteter bygger på dette feno­ menet. I et av sine siste arbeider (1944) formulerte Malinowski den svært vidtgående påstanden at intet samfunnstrekk kan unnværes og intet kan erstattes, - implisitt: uten at mer omfattende samfunnsendringer finner sted, som egentlig vil måtte innebære at et helt nytt og annerledes sam­ funn blir skapt. Denne spissformulering har gitt grunnlag for mer kritiske vurderinger av funksjonalismen. Mest kjent er Robert Mertons kraftige tilbakevisning av Malinowskis funksjonalisme i essayet Manifest and Latent Functions (1957). Men Malinowski-doktrinen bør først og fremst oppfattes som et forsk­ ningsprogram i opposisjon til tidligere retninger innen antropologien,

Samfunnsteori

117

som enten betrakter fremmedartede institusjoner og ordninger som rene rariteter eller som levninger fra tidligere historiske epoker. Oppgaven er å bringe det på det rene hvilke «funksjoner» disse ordningene og institu­ sjonene tjener nå. Dette skal skje gjennom en analyse av komplementariteten mellom samfunnstrekk, og spesielt hvordan maktforholdene ut­ trykkes og opprettholdes, og hvordan samfunnsordningene bidrar til å opprettholde individet som en skapning med meget sammensatte biolo­ giske behov. Men også den konkrete forskningsgjenstand hadde betydning for pro­ grammet: tradisjonsbaserte samfunn i Polynesia og Afrika, som står i fare for å bli utslettet av velmenende kolonimakter. Avdekking av de særegne funksjonelle sammenhenger og modeller i disse samfunn er praktisk og politisk svært viktig, som bidrag til forsvar av disse samfunnene. At disse samfunnsstrukturene var så fast «koplet» innad, innebærer ikke at alle andre samfunn er like fast koplet. Malinowskis program be­ høver ikke være like gyldig og fruktbart overfor samfunn i vår egen krets.

Talcott Parsons' systembehov Parsons (1902-1979) var amerikaner men hadde store deler av sin utdan­ ning i Europa. Ved London School of Economics fulgte han Malinowskis forelesninger i antropologi. I 1924 dro han til Heidelberg. Her hadde Marianne Weber nettopp avsluttet sin utgave av Max Webers etterlatte skrifter. Parsons sluttet seg til den aktive kretsen rundt Marianne og Max Webers bror, Alfred. Han tok sin doktorgrad i Heidelberg i 1929. Parsons introduserte Max Webers forfatterskap i USA. 11930 utga han sin oversetting av essayet om protestantismen og kapitalismens ånd, i 1951 deler av Wirtschaft und Gewsellschaft. I 1937 kom The Structure of Social Action, hvor Parsons foretok en omfattende gjennomgang av forfatter­ skapene til Durkheim, Weber, Pareto og økonomen Alfred Marshall. Her lette Parsons etter fellestrekk hos disse forfatterne, som kunne legges til grunn for en mer generell samfunnsteori. I flere arbeider på 1950-tallet utviklet han dette grunnlaget videre, først og fremst i The Social System (1952), men dessuten i en rekke verker om familien, økonomiske institu­ sjoner, skolesystemet og smågrupper. Parsons var en hovedskikkelse i amerikansk sosiologi i 1940- og 1950årene og spilte dessuten en viktig rolle under gjenoppbyggingen av sosio­ logien i Europa etter den annen verdenskrig. Parsons betegnet seg gjennom det meste av sitt forfatterskap som strukturfunksjonalist, altså ikke som funksjonalist. Det var viktig for ham å

118

Tore Lindbekk

distansere seg i forhold funksjonalismen, som han anså som en teori av relevans for mindre komplekse samfunn. Han ønsket med sin nye betegn­ else også å understreke en tilknytning til den «strukturalistiske» teori etter Durkheim og Levi-Strauss (Parsons 1982). Men i sine sine siste publikasjoner gikk Parsons over til også å betegne seg selv som «funksjonalist». Vi skal i siste del av dette kapittel komme tilbake til dette skifte av betegnelser og den endring av overordnet perspektiv denne endring var forbundet med. Vi vil først presentere noen av de momenter som inn­ går i hans teori. Parsons var opptatt av «samfunnsfunksjoner», men hadde hele tiden et annet utgangspunkt enn Malinowski. Forestillingen om systembehov sto sentralt for ham. Disse forsøkte han å innfange ved hjelp av sitt så­ kalte «AGIL-skjema». Skjemaet presenterer fire ulike samfunnsfunksjoner («prerequisites») som ethvert samfunn må møte for å kunne bestå varig som et autonomt system. De fire funksjoner gjelder:

1. Adaption, dvs. tilpasning til den ytre virkelighet i natur og samfunn. Vareproduksjon og militærapparat er særlig relevant her. 2. Goal-attainment, dvs. beslutning om valg av mål for organisasjonen. Et sidehensyn er tilpasning av disse målene slik at befolkningens mo­ tivasjon for produktiv innsats opprettholdes. Samfunnets politiske prosesser er viktige her.

3. Integration, dvs. ivaretaking av samspillet mellom og sammenholdingen av samfunnets ulike enheter og delsystemer. Herunder kommer blant annet forholdet til avvikere. Dette funksjonsområdet omfatter rettsapparat. 4. Latency, dvs. forming og vedlikehold av borgernes personlighetsstruktur, verdistandpunkter og av samfunnets kulturelle mønstre ge­ nerelt. Under dette funksjonsfeltet inngår sosialisering og opplærings­ virksomhet, men dessuten at samfunnet har arenaer hvor individet kan møte tilstrekkelig anerkjennelse og kjærlighet til at et minstemål av selvtillit og personlig identitet blir mulig.

Navnene på de fire systembehovene er ikke særlig opplysende, iallfall i en sosiologs ører. De reflekterer Parsons' ønske om en begrepsbruk som knytter forbindelsen med psykoanalytisk teori. Verre er det at avgrens­ ningen mellom de fire behovsområdene er utydelig, det gjelder særlig avgrensningen mellom Goal-attainment og Integration. Men her skjeler nok Parsons i praksis både til det administrative skille mellom politikk og rettsvesen i de fleste moderne samfunn og til teorien om mønstervariabler, som skal behandles nedenfor.

Samfunnsteori

Mens «integrasjons»- og «latens»-funksjonene retter seg mot den indre tilstand innenfor det sosiale system, retter adaptasjons og måloppnåelsen seg mer utad mot den fysiske og miljømessige virkelighet som omgir systemet, og som det må «håndtere» for å overleve. AGIL-skjemaet likner Spencers funksjonsoversikt. Adaption-funksjonen er identisk. Men Parsons' opplegg avviker ved at så stor vekt legges på momenter som fremmer individets tilslutning til systemet. Her kommer spesielt latensfunksjonen inn, men også integreringsfunksjonen (overfor avvikere). Parsons påpeker at disse systembehovene kan ivaretas ved ulike former for organisering av samfunnet. Men i alle samfunn finnes det allike­ vel «undersystemer» eller klynger («clusters») av aktiviteter, som svarer til hvert enkelt av de fire systembehovene: 1) Instrumentell ytelsesstruktur og lagdeling, 2) Territorialt organisert makt, 3) Religion og verdiintegrering og 4) Slektskap (Parsons 1952, s. 151-180). Det er et kontinuum fra de førlitterære samfunn (hvor disse systemene griper over i hverandre, ofte ved at de er organisert ut fra slektskapssystemet) til det moderne vestlige samfunnssystem, som er nær ytterpunktet med maksimal atskill­ else (Parsons, 1952, s. 157 og 165).

Mønstervariablene Et annet hovedmoment i Parsons teori gjelder samfunnets verdioriente­ ringer. Disse grupperes ut fra hans fem mønstervariabler. Disse variablene gjelder dels rekrutteringsprinsippene for samfunnets ulike roller og posi­ sjoner, dels handlingsinnholdet i disse roller og posisjoner. I mønstervari­ ablene finner vi trekk fra begrepene til Tonnies, Weber og Durkheim. To av mønstervariablene gjelder prinsippene for rekruttering til roller, posisjoner og oppgaver: 1. Ytelsesrettet vurdering eller egenskapsrettet vurdering. Dette gjelder hvilke trekk ved individet som skal tas i betraktning når seleksjon skal foretas.

2. Universalistiske bedømmelseskriterier (dvs. bedømmelse skjer ut fra generelle krav, som i prinsippet hvem som helst kan imøtekomme) eller partikularistiske bedømmelseskriterier (dvs. hvor «kandidatens» for­ hold til bedømmeren inngår i grunnlaget for vurderingen). To mønstervariabler gjelder rollenes innhold:

120

Tore Lindbekk

3. Diffust innhold (innebærer at det ikke er avgjort hva for slags aktiviteter og oppgaver som inngår i rollen, rollen er prinsipielt åpen for alle slags aktiviteter og oppgaver) eller spesifikt innhold (dvs. rollen om­ fatter (bare) visse nærmere angitte aktiviteter og oppgaver). 4. Emosjonelt uttrykk er tillatt/ønskelig innenfor rollen, eller emosjonell nøytralitet / saklighet forutsettes.

En femte mønstervariabel gjelder de oppgaver rollen er rettet mot: er det rolleinnehaverens egen tilstand og situasjon, eller dreier det seg om andre aktørers tilstand og situasjon? «Individorientert» eller «kollektivorientert» er betegnelsene for de to verdier som er aktuelle på denne variabel. Det er sentralt i Parsons teori at det til hver av de fire funksjonene i AGIL-skjemaet svarer ett og kun ett sett mønstervariabler. Dette sett av variabler (rettere: av skårer på mønstervariablene) er spesielt tilpasset de sosiale og øvrige betingelser for å ivareta nettopp denne funksjon. Det vil derfor danne seg ulike verdisystemer for rekruttering og rolleinnhold i tilknytning til de ulike funksjoner. Adaption, dvs. oppgavene innen vareproduksjon og militært forsvar motsvares av et rekrutteringsprinsipp med vekt på universalistisk ytelse. Til Latency, dvs. de systemer som gir rammen for kjærlighetsliv og primærsosialisering, svarer de motsatte av disse mønstervariablene. Her retter rekrutteringen seg mot egenskaper og spesielt slike egenskaper som kommer til syne akkurat innenfor forholdet mellom de bestemte personer det i tilfellet gjelder. Goal-attainment omfatter blant annet krite­ riene for utvelgelse av politiske ledere. Den er, som rekrutteringen til den materielle produksjon, basert på universalistiske kriterier, dvs. vurderingsmåter som er felles og generelle, men de retter seg ikke mot kandi­ datenes yteevne, men deres egenskaper, dvs. deres utseende, manerer, karaktertrekk osv. Innenfor funksjonsområdet Integrering møter vi en fjerde kombinasjon av variabler. Lovovertrederen bedømmes ut fra hva han/hun har gjort, dvs. ytelse, men bedømt i et partikularistisk perspektiv: i hva slags type situasjon inntraff forseelsen, overfor hvem skjedde det, og hva slags øvrige personlige forhold lever den tiltalte under? Rollenes innhold varierer tilsvarende. Innenfor det «adaptive» felt preges de av spesifikke oppgaver, som skal løses «saklig», dvs. preget av «affektiv nøytralitet». Innenfor «latens»området er affektivitet forventet, og oppgavene er ikke nærmere avgrenset. Se ellers tablået på neste side.

Samfunnsteori

121

TABLÅ. FORBINDELSEN MELLOM MØNSTERVARIABLENE OG PARSONS AGIL-SKJEMA Rekruttering

Rolleform

Funksjon

Undersystem

Adaption

Økonomi mil.forsvar

Ytelse

Univ.

Spesif.

Nøytr.

Måloppnåelse

Politikk

Egenskap

Univ.

Spesif.

Aff.

Integrering

Rettsvesen Kirke

Ytelse

Partik.

Diff.

Nøytr.

Mønstervedlikehold

Familie Skole

Egenskap

Partik.

Diff.

Aff.

Vi har her fremstilt hjørnestenene i Parsons «system», slik de særlig er fremstilt i The Social System (1952): Samfunnet relateres til fire funk­ sjonelle prerequisites»; det vises deretter hvordan fire sett av mønstervariabler forholder seg til de ulike funksjonsområder. Gjennom mønstervariablene nedfelles samfunnets «kultur» i de ulike funksjonsområdenes sosiale system, i form av handlingskriterier eller «verdier». Verdiene detaljeres videre gjennom normer og roller. Hvordan skal årsaksmekanismene oppfattes her? Skyldes «koplingene» at det til hver enkelt funksjon svarer ett bestemt kriterium («verdimønster») for rekruttering og rolleforming som på kortere eller lengre sikt er særlig egnet til å fremme løsning av oppgavene på dette bestemte funksjonsom­ råde? - Ut fra et «funksjonalistisk» betraktningssett skulle et slikt syns­ punkt være nærliggende. - Men hvordan kan samfunnet «vite» hvilke verdisystem som er de mest «funksjonelle»? - Svaret vil her kunne gå i to retninger: samfunnsaktørene har en evne til å ta vare på løsningene som viste seg å ha «gode» virkninger (resonnementet kan være analogt med det Sundt utviklet for båttypenes utvikling). - Eller samfunnene som valgte andre løsninger, svekket derved sin funksjonsdyktighet. - Som følge av dette døde de ut, eller de kom under andre samfunns dominering. Parsons anno 1952 besvarer ikke disse spørsmålene eksplisitt. Han legger i stedet vekt på de sosiale systemenes behov for konsistens: dvs. for handlingskriterier som gjelder fra situasjon til situasjon, og som kan legges til grunn for belønningssystemet, blant annet for fordelingen av prestisje. Man har her å gjøre med et «logisk trykk» innenfor kultursystemet, et uttrykk for idéenes kraft, som samtidig imøtekommer et behov for enighet innenfor de sosiale systemer; verdimessig konsistens forebygger konflikter og personlig tvil.

122

Tore Lindbekk

Innenfor det moderne samfunn fremtrer funksjonsområdene adskilt, som sosiale systemer, hvert av dem rendyrket for å ivareta sitt (avgrensede) funksjonsfelt, og underordnet det entydig sett av mønstervariabler som svarer til de ulike funksjonsområder. Dette samfunnets høye «differensieringsgrad» er sannsynligvis egnet til å forsterke konsistenspresset. I motsetning til differensieringen i det moderne samfunn er mer «primi­ tive» samfunnstilstander preget av liten differensiering av funksjoner og verdisystemer. Igjen melder spørsmålet seg: skyldes differensieringsprosessen som fører frem til det moderne samfunn, «funksjonalitet» eller de rent intel­ lektuelle prosesser? Vi skal komme tilbake til disse emner i et senere avsnitt.

I Parsons' analyse er det moderne, vestlige samfunn verdimessig dypt splittet. Men disse verdikonflikter «løses» vanligvis ved at systemene er isolert fra hverandre. Individet skifter rolle og verdisystem etter hvert som det i dagens løp beveger seg fra det ene delsystem til det annet. Som arbeidstaker har det ett sett av verdier, som familiemedlem et annet, som politisk interessert et tredje, og i sitt forhold til rettssystemet et fjerde. Parsons viderefører dermed også Webers teori om verdisfærenes auto­ nomi og økende innbyrdes avstand. Men systematikken er svært ulik hos de to forfattere: Webers verdisfærer gjaldt stort sett spesifikke oppgaver, som ble håndtert (monopolisert) av ulike faggrupper. Disse var nok oftest svært ulike i «kultur», men hadde ofte universalistiske verdier som felles­ trekk. Det samfunnssystem som Parsons fremstiller, forholder seg altså til en rekke «funksjoner» og mobiliserer ulike verdisystemer avhengig av hvilken funksjon det dreier seg om. Fordi verdiene spiller en så viktig rolle som kriterium for utforming av roller og normer, blir sosialiseringsfunksjonen (latency) av stor betydning i relasjon til alle funksjonsområdene. Her skjer formidlingen og internaliseringen av individets mer grunnleggende verdier, de som er særlig avgjørende for utvikling av kommunikative ferdigheter, læreevne, selvtillit og vilje til ansvar. Prinsippet om verdier fremfor normer som øverste forankringspunkt er spesielt aktuelt for moderne samfunn fordi de er preget av raske endringer. Her kan ikke rolleinnholdet bestemmes med samme fasthet og definitive karakter som i mer «primitive» samfunn. Individet må tilegne seg evne til å tilpasse de forskjellige normer innbyrdes, dvs. det må i en viss grad selv utforme de roller det går inn i, idet det forholder seg direkte til de verdier sektoren representerer. Parsons griper her et moment som også Malinowski og freudianske forskere som Erich Fromm la stor vekt på.

Samfunnsteori

123

«Normalt» løses verdikonfliktene i det moderne samfunn ved at de ulike systemer isoleres innbyrdes. Men hvordan løses konfliktene på de overlappingsområder som allikevel finnes? Ifølge Parsons vil man sjelden finne samfunn hvor de fire funksjoner har samme prioritet. I det ameri­ kanske samfunn har den adaptive funksjonen prioritet og vil «vinne» i tilfelle av konflikt. I spesialstudier av tysk og japansk samfunnsstruktur som Parsons foretok like etter den annen verdenskrig, hevdet han at prioritetsmønstret var delvis annerledes i disse samfunn. Dette skyldtes blant annet at sektorene der var mindre isolert innbyrdes, samtidig som den politiske funksjon («måloppnåelse») også trengte inn i den adaptive sfære, med vekt på partikularistiske verdier (Parsons, 1949).

Funksjonalistisk familiesosiologi hos Malinowski og Parsons Familiesosiologien er spesielt egnet til å illustrere det funksjonalistiske analyseperspektivet, fordi omtrent alle mennesker er medlemmer av familier/-husholdninger, og fordi familien griper inn i de fleste andre samfunnssystemenes virkemåte. Denne delen av sosiologien er egnet til å vise hvordan funksjonelle analyser også inngår i andre sosiologiske hoved­ retninger. Malinowski (1968) la vekt på familiens generelle betydning for: 1) seksua­ litet, 2) samfunnets reproduksjon, 3) læring, sosialisering, 4) personens identitetsforming og 5) stabilisering av personligheten. Kjernefamilien er assosiert med en særlig sterk følelsesmessig intensitet (sammenliknet med storfamilien). Den muliggjør derfor forming av en fastere personlighetsstruktur, dvs. det «skapes» mennesker som er bedre i stand til å velge individuelle løsninger. For et samfunn preget av endring og mobilitet, vil derfor kjernefamiliestruktur være mer egnet enn en storfamiliestruktur. Talcott Parsons' familiesosiologi (Parsons 1955) bygget videre på den teori om om verdimessig differensiering i det moderne samfunnet som er referert ovenfor. Men når de ulike funksjonsområder i det moderne sam­ funn utvikler forskjellige verdimønstre, skyldes det ikke bare tilpas­ ningen mellom det enkelte verdisystem og den bestemte funksjon eller enkeltoppgave som nettopp dette delsystemet står for. Det foregår også et samspill mellom de ulike delsystemer: når den moderne familien rendyrkes som en arena for ekspressive verdier, har det også sammenheng med den adaptive sektors ensidighet i instrumentell retning. Den snevert instrumentelle innretning av økonomi og arbeidsliv skaper et press for økt ekspressivitet innen andre sektorer. Samtidig fører familiens store

124

Tore Lindbekk

vekt på ekspressive verdier til en avlastning for økonomi og arbeidsliv; sektoren kan i større utstrekning neglisjere slike hensyn. Dette resonnement videreførte Parsons i en teori om rollefordelingen mellom menn og kvinner i det moderne samfunn. Teorien var sterkt preget av trekk ved 1950-årenes amerikanske samfunn. De to sfærer (økonomi og familie) vil lettere kunne utvikle vesensforskjellige verdiorienteringer i fall de er underlagt vesensforskjellige lederroller: familien er kvinnenes arena, underlagt kvinnenes lederskap (med mennene som mer perifere medlemmer, uten meget daglig ansvar), mens mennene leder den økono­ miske sektor. Underforstått her er at kvinnene gjennomsnittlig har sterkere pre­ disposisjoner for roller med ekspressivt innhold. Mennene har en mer instrumentell predis-posisjon. Det dreier seg om grunnleggende og varige holdninger, kanskje av biologisk, medfødt karakter. Men teorien lar seg også forene med en beslektet teori: at det skjer en grunnleggende form­ ing av kvinners og menns personlighetstrekk gjennom de tidligste sosialiseringsfasene. Teorien om de ulike lederroller i arbeidsliv og familie og om menns og kvinners forutsetninger i forhold til disse lederroller har vært kontro­ versiell, blant annet fordi den kom i strid med de amerikanske kvinnenes sterkere yrkesdeltaking fra 1960-årene. - Men også de yrkessektorer som kvinnene fra da av ofte gikk inn i, f.eks. skoleverket og helsevesenet, kan oppfattes som deler av Parsons sfære for mønstervedlikehold, med den forskjell at skole og helsevesen fikk utvidede oppgaver på dette funk­ sjonsområde etter hvert som familiens mønster-vedlikeholdende betyd­ ning minsket. For en vurdering av et systems «funksjonalitet» er det ikke avgjørende om de enkelte aktørgruppers interesser blir skadelidende ved systemet (med mindre deres interesser angripes så sterkt at det fører til opprør eller krav om systemendring). Kriteriet på funksjonalitet er at systemet selv har oppnådd en likevektstilstand. - Men denne kan godt være oppnådd på en enkelt parts bekostning. 1950-årenes amerikanske samfunn var et samfunn i kraftig økonomisk vekst, en trendsetter for elitekultur og masseforbruk verden over. Ennå hadde ikke det store besvær grunnet rasemotsetninger og organisert krimi­ nalitet meldt seg. Her hadde man kanskje et system i god balanse, og slik at rollem ønstrene for menn og kvinner medvirket til å skape denne balansen.

Samfunnsteori

125

Utviklingsfaktorer hos Parsons Talcott Parsons var en meget produktiv forfatter. Han utviklet stadig sitt «system» i nye retninger og på nye temaområder. Fremstillingen i avsnitt­ ene ovenfor holder seg stort sett til hans skrifter fra første del av 1950-tallet. Det er begrepene og perspektivene i disse arbeidene som har nådd lengst ut. Karakteristisk for disse arbeidene er den sterke vekt på samfunnenes og de ulike sosiale systemers verdiorientering. Den retningsgivende faktor for samfunnsutviklingen finnes i samfunnets kultursystem, spesielt tros­ systemene. Det gjør seg gjeldende en «strain toward consistency» innen­ for disse systemene. Denne er en selvstendig faktor i samfunnsutviklingen. «Om det finnes noen elementer i handlingsteorien som kan sammenliknes med DNA og den genetiske kode ... ligger de klart i det feltet av «idealfaktorer» for å bruke det tyske uttrykket ... Ut fra handlingsteorien er en særlig viktig underkategori verdier eller verdiengasjementer («value committments»), fordi disse har tjent som en viktig bro mellom kultur systemet og det som er lenger nede eksempelvis det sosiale system og individets personlighet». Parsons, 1982, side 55

Det er spesielt i mønstervariablene han finner kultursystemenes ekviva­ lent til til den genetiske kode, de strukturene som bærer og formidler den kulturelle arv, og konkretiserer den i normer, roller og personlighetstrekk. Mønstervariablene er en underliggende, tvingende struktur, i innhold og virkemåte likner de strukturene Levi-Strauss avdekket for enklere sam­ funn (Parsons 1982, side 61-62). Parsons' «strukturfunksjonalisme» i denne perioden består i studier av sammenkoplingen mellom «funksjoner» og «strukturer», og hvordan denne nedfeller seg i sosiale systemer og i enkeltindividets personlighet. Tross enkelte komparative grep er oppmerksomheten primært viet pro­ sessene på mikroplanet, tildels sosialpsykologiske forhold. Parsons avviser i The Social System at det eksisterer noen enkelt domi­ nant utviklingsfaktor, f.eks. av teknologisk eller økonomisk art. Samfunnet utvikler seg ujevnt og rykkevis, ofte som en virkning av sammenstøt mellom det kulturelle «konsistens behov» på den ene side og treghetsfaktorer, «vested interests» og utfordringer fra det omgivende miljø på den annen side. (Parsons, 1952, side 490-502). Han avviser samtidig Spencers prinsipp om naturlig utvelgelse som mekanisme i samfunnsutviklingen. Men i senere arbeider (1964,1966) endrer han syn. Momentene fra 1950-tallets arbeider føyes nå inn i et mer evolusjonistisk perspektiv: hvor samfunnenes overlevelsesevne og funksjonseffektivitet blir en «ut­ velgende» faktor. Idet han knytter an til utviklingsteorien siden Darwin, utpeker han «adaption» til nøkkelbegrepet, med betydningen «det lev­

Tore Lindbekk

ende systems evne til å mestre (cope with) omgivelsene» (1964, side 493). «Begrepet generalisert adaption som er så sentralt i teorien om organisk ut­ vikling, bør inngå i all teori om utvikling» (1964, side 490). Andre institu­ sjonelle forhold må måles i forhold til dette. Han nevner spesielt fire trekk innen kultur og samfunnsorganisasjon, som har hatt en «universell» betydning som faktorer i sosiokulturell utvikling: teknologi, slektsorganisasjon basert på incest-tabuet, språklig kommunikasjon og religion. Og innenfor det moderne samfunn var fire institusjonelle komplekser særlig viktige: byråkratisk organisasjon av felles «goal attainment», penge- og markedssystemer, universalistiske rettssystemer og demokratiske orga­ nisasjoner med valgt lederskap. Felles for disse fire institusjonskomplekser er universalistiske normative strukturer (s.519-520). Parsons tidligere studier lar seg lett innordne innen denne rammen, også studiene av amerikanske familieforhold mv. på 1950-tallet. Den familietype han beskrev, var av faktorene som gjorde det mulig for det «adaptive» system å rendyrke sine rent adaptive forutsetninger og ved­ likeholde USAs posisjon som ledende verdensmakt. Men her spilte ikke bare inn at det dermed ble «fri hender»for de adaptive oppgaver; også den innbyrdes autonomi mellom de øvrige funksjonsområder var viktig for den adaptive evnen. Den gjensidige adskillelse førebygget konflikt mellom funksjonsområdene. Malinowskis funksjonalistiske analyser understreket komplementariteten mellom samfunnstrekkene i de samfunn han studerte. Han viste hvordan også materielle og biologisk-psykologiske hensyn ble ivaretatt. Innebygget i «hans» samfunn var det sterke «harmoniserende» prosesser. Hvert av disse samfunnene var en unik «organisme», man kan si: den representerte en unik modell for samfunnsorganisasjon og maktet også langt på vei å realisere denne. Malinowski fremstilte «sine» samfunn som «tett koplede» systemer. Endret man ett element, fikk det virkninger for det hele, kanskje så sterke at systemet som helhet brøt sammen. Når Parsons drøfter funksjonsdyk­ tigheten for det moderne amerikanske samfunn, er det ofte helt andre egenskaper som fremheves. Nedenfor sammenfatter vi i seks punkter grunnlaget for det amerikanske samfunnets særlige «funksjonalitet»: - Styringsmessig klart adskilte samfunnssegmenter innordnet under klart adskilte og hver for seg entydige verdisystemer. - Dette hindrer lammende verdikonflikter innenfor de enkelte segmenter og utløser dermed oppfinnsomhet og individuell handlekraft.

- Segmentenes innbyrdes adskillelse («de-coupling») fører til handlefrihet for det enkelte segment og forebygger konflikter mellom segmentene.

Samfunnsteori

- Det enkelte segments verdimessige entydighet og konsistens fører til at normer og roller får en betinget og avledet virkemåte; de er (underord­ nede) midler for realisering av de mer overordnede (og entydige) mål (- som verdisystemene uttrykker). Roller og normer kan dermed revideres og endres raskt. Dette øker segmentets fleksibilitet og innovasjonsevne. - Segmentenes verdisystemer (= segmentenes «valg» i henhold til mønster­ variablene) representerer entydige valg i forhold til underliggende strukturelle krav overfor systemet, og ivaretar dermed disse krav.

- Segmentene innretter seg mot - og ivaretar - grunnleggende (og vesensulike) samfunnsfunksjoner.

Parsons7 modell inneholder ingen slik harmoniserende prosess som Malinowski forutsatte innenfor «sine» samfunn. Et viktig poeng i Parsons' analyser av Tysklands og Japans utvikling i årene omkring den annen verdenskrig var at disse samfunnene manglet en funksjonsdifferensiering og spesialisering på høyde med den amerikanske. Dette påførte disse nasjonene en politisk ustabilitet som forstyrret deres langsiktige innordning og «adaptasjon»i verdenssystemet. Man kunne tilføye: «evolusjonistisk» sett tilhørte det «naturens» orden at disse samfunnene derfor «tapte» og deretter måtte stille seg under USAs lederskap. Parsons' poeng er påfallende likt Spencers vurdering av Storbritannia femti år tid­ ligere. - Også Spencers konkluderte: og derfor må denne stormakt nå forberede seg på å stille i annen rekke.

Etter Parsons Ovenfor er det blitt lagt vekt på Parsons' bidrag som makrososiologisk funksjonalist. Gjennom samarbeid med ulike andre forskere forsøkte han imidlertid også å vise at hans begreper og prosesser kan gis andre anvend­ elser. Mønstervariablene kan også forankres i rent personlighetspsykoIgiske prosesser. Data fra gruppeeksperimenter ledet av Robert Bales tydet på at de ulike funksjoner ifølge AGIL-skjemaet også fremtrer som faser i smågruppenes virksomhet. Adaptive, målorienterende, integrative og latensfaser opptrer i faste rekkefølger. Parsons fant også at de ulike sektorer i det moderne samfunn ved siden av sitt primære funksjonsområde er ustyrt med undersystemer som representerer de øvrige funksjonsfelt. Parsons' funksjonalistiske teori har vært omdiskutert. Den kan på den ene side kritiseres for å overdrive verdienes betydning som organiser­ ende faktor i samfunnet, på den annen side: for å tegne et svært statisk bilde av samfunnet.

Tore Lindbekk

Parsons' verdiperspektiv viderefører tradisjonen fra Durkheim, fore­ stillingen om at det finnes felles samlingspunkter bakenfor og under samfunnets institusjoner og alt det som borgerne strides om, noe som er selve det konstituerende grunnlag for samfunnet og ikke gjenstand for tvil. Det blir dermed en steil motsetning mellom det parsonianske pers­ pektiv og det Marx-Weberske, med dets tilbøyelighet til å betrakte verdier som reflekser av herredømmeforhold. Når visse verdier ikke er omstridt, skyldes det, ifølge de sistnevnte, at de maktrelasjoner de grunner seg på, heller ikke er omstridt. Men det verdisystemet som Parsons' samfunn henter sin legitimering fra, er ikke først og fremst preget av enighet (som f.eks. Durkheims). Mer fremtredende er dets mangesidighet og indre spenninger. Verdisystemet har sin styrke nettopp i sin mangesidighet, saom reflekterer vesensulike samfunnsfunksj oner. Den annen hovedkritikk mot Parsons' teori gjelder det statiske sam­ funnsbilde den resulterer i: hvor finner man de spenningene som kan bli årsaker til samfunnsendring? Vi kan konkretisere denne kritikken med et eksempel: slik Parsons beskriver 1950-tallets amerikanske samfunn, var det tilsynelatende i perfekt balanse. - Med utgangspunkt i hans familieanalyse kan vi da spørre: Hvorfor endret kvinnerollen og familiens rolle seg så grunnleggende i årtiene som fulgte like etterpå? - Hvor var de endringsimpulsene som kort etter slo så sterkt ut? - Eller var endringene bare av tilsynelatende karakter? - Slik at kvinnene forflyttet seg fra en til en annen «affektiv» sektor. Men selv om kvinnerollen i hovedsak forble konstant og «latensfunksjonen» fortsatt ble ivaretatt, ble den organisa­ sjonsmessige ramme for kvinnenes virksomhet sterkt forandret, med store ringvirkninger. Sosiologien bør innfange og forklare slike endringer. Tilsvarende kan vi hevde (som Parsons): innenfor de tyske og japanske samfunn var differensieringen av samfunnsfunksjoner mindre fullstendig enn i det amerikanske samfunn. Partikularistiske verdier infiltrerte den «adaptive» sektor. Sagt på en annen måte: Økonomien var innordnet i et samfunn med stor vekt på partikularistiske verdier knyttet til nasjon og samfunnsklasser. Sett i et utviklingsperspektiv sto altså Tyskland og Japan tilbake for USA. - Men hvordan skal man da forklare at det verdensøkonomiske hegemoni etter 1970 gled over fra USA til disse to land? Hvorfor førte ikke amerikanernes sterke differensiering heller til et økt forsprang for USA? Brøt amerikanernes optimale mønster sammen? I så fall: hva var det for en faktor som rev byggverket over ende? Var det en utenforliggende faktor (f.eks. Vietnamkrigen), eller var det forhold som var innebygget i systemet selv?

Samfunnsteori

Talcott Parsons; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper

Systembehov: a) Adaptasjon, utføre de oppgaver som skaper det materielle grunnlag for overlevelse, b) Måloppnåelse, fastsette målsettinger, c) Integre­ ring. Sørge for gruppers og individers innordning i systemet, d) Latens. Ved­ likehold av normer, verdier og borgernes personlighetsstruktur. Mønstervariabler: Overordnede verdier som regulerer handlingene innenfor vedkommende sosiale systemer, a) For rekruttering til roller og posisjoner: Ytelse mot egenskap, universalistisk mot partikularistisk beømmelseskriterium. b) For utforming av roller: Spesifikt/diffust oppgavefelt, affektivt/ affektivt nøytralt innhold, c) For det allmenne forhold mellom aktør og sosialt system: a) Individualistisk / kollektivistisk virksomhetsmotivering.

B. Analysemodell Med økt differensiering og spesialisering av oppgavefelt og verdisystemer øker samfunnets totale yteevne og utviklingsmulighet.

130

Tore Lindbekk

EKSKURS: Strukturalistiske og funksjonalistiske samfunnsmodeller Durkheims', Malinowskis og Parsons' samfunnsanalyser er «holistiske». Oppgaven er ikke å analysere drivkrefter og aktører, men samfunnet som en helhet ut over individene, formet av krefter som ligger utenfor gruppers og enkeltindividers kontroll, og som de bare dunkelt aner. Malinowskis og Parsons' angrepsmåter avvek sterkt fra Durkheims (- iallfall i forhold til de senere deler av Durkheims arbeid) og hans elevers. Malinowskis grunnla den funksjonalistiske skoleretning: dens hovedpåstand var at komplementariteten mellom de ulike samfunnstrekk er så nøye at reformer vil arte seg som amputasjoner, med en rekke ondartede bivirkningen Dette fordi samfunnet er en virkelighet på mange plan, og fordi de «behov» samfunnsstrukturen skal imøtekomme, er mangslungne. Parsons' funksjonalisme innebærer ikke at det er noen så tett sammen­ kopling mellom samfunnets ulike elementer. Differensieringen mellom fire undersystemer med hvert sitt særegne verdisystem tillater stor uav­ hengighet mellom undersystemene. Teorien muliggjør også stor fleksi­ bilitet innad i det enkelte system: Systemet er verdistyrt fremfor normstyrt; normene arter seg i stor utstrekning som redskaper for de over­ ordnede verdier; normene beskriver fremgangsmåter som kan revideres om de praktiske betingelser endrer seg. Fordi verdiene allikevel er pre­ sise og ligger fast, oppfattes ikke normendringer som radikale. Slik fremstiller Malinowskis og Parsons' systemer to motpoler, som svarer til ytterpunktene i utviklingen fra det stabile, tradisjonsstyrte sam­ funn til det moderne samfunn hvor forandringer hører til dagens orden. Hver av de to samfunnstypene har sin særlige virkemåte, man kunne si: sin organiske egenart. De holistiske perspektivene hos Malinowski og Parsons får dem til å nedtone betydningen av ulike partsinteresser og aktør strategier; konflikter og motsetningsforhold blir mindre vesentlige

Samfunnsteori

enn de mange ytre forutsetninger som partene tar for gitt og innordner seg under. Tross disse ulikhetene mellom funksjonalistene og forskningen langs Marx-Weber-linjen har også sistnevnte bidratt med funksjonelle analyser, som viste at viktige samfunnstrekk henger sammen, og understøtter hver­ andre, med det resultat at de til sammen former en helhet. Disse bi­ dragene har særlig tatt for seg familiens virkemåte. Ifølge marxistisk ana­ lyse er familieinstitusjonen et viktig vilkår for den private eiendomsrett og for privatkapitalen. Uten arverettighetene innenfor familien undergraves den enkeltes motivering for kapitalsamling. Andre marxistiske forskere har pekt på at mannens (ene)forsørgeransvar for familien virker til å disiplinere arbeidskraften og fremme innordningen i den kapitalis­ tiske økonomi. Fra Webers historiske analyser vet vi at nedbrytning av storfamilienes herredømme var viktig for forming av et moderne arbeids­ marked, med mobilitet og mulighet for raske strukturendringer. Den moderne kapitalistiske økonomi er derfor mer forenlig med et kjernefamiliesystem enn med storfamilier. Tross likhetstrekkene mellom strukturalistisk og funksjonalistisk sosio­ logi, er det også viktige ulikheter mellom disse to retninger. Ifølge strukturalistene er menneskenes samholdsgrunnlag og adferd preget av den underliggende samfunnsfaktor, og idet de forholder seg til denne under­ liggende faktor gjennom ritualer og religiøs virksomhet, forsterker de den. - Slik sett er en funksjonssammenheng til stede. - Men denne under­ liggende, stemplende og formende faktor står ikke nødvendigvis i et funksjonelt forhold til dagens behov, den reflekterer betingelser av mer opprinnelig karakter, ikke bare forhold i førmoderne tid, men kanskje ennå lenger tilbake. - Disse underliggende betingelser øver dermed et varig trykk på dagens samfunn, som kan komme til å kollidere med aktuelle overlevelsesstrategier.

132

Tore Lindbekk

(ndioidef og samfunnsmaktene

Kapittel

INDIVIDET, SELVET OG BYTTEPROSESSEN

Innledning De foregående kapitler er preget de historiske prosessene innen den vest­ lige verden fra senmiddelalderen til det tyvende århundre. Utviklings­ tendenser og samfunnstilstander på «lavere» plan i samfunnet berøres mange steder: som i Parsons' familiesosiologi, men ennå mer konkret og direkte i Sundts analyse av statustap, Marx' fremmedgjøringsteori og Durkheims selvmordsanalyse. Men dette skjer hele tiden som (viktige) bidrag til å belyse situasjonen innenfor samfunnshelheten. En forsker skiller seg imidlertid ut innen klassisk sosiologi: nemlig Georg Simmel (1858-1918). I hans forskning står enkeltindividet i sentrum. Når han kommenterer historiske endringer, er det for å avdekke hvordan enkeltmenneskenes situasjon og strategier ble endret. Hans bidrag be­ handlet et bredt spektrum av emner, fra personlighetens utvikling, språket, parforhold, selskapelighet og dagliglivets strategier til løgn, forræderi og spionasje. Gjennom dette foldet han ut et bredt felt av emner og problemstil­ linger, som ble liggende brakk i lang tid etter hans død. På 1930-tallet dukket det opp en ny retning betegnet som «symbolsk interaksjonisme»: innen rammen av psykologien gikk George Herbert Mead nye veier i studiet av språkets utvikling og bevissthetsformingen. Disse studiene åpnet et nytt perspektiv på sosialisering og normformidling, som etter den annen verdenskrig ble helt grunnleggende for disse deler av sosio­ logien, samtidig som de ga funksjonalistisk makrososiologi en sosialpsykologisk utdyping. Men det dannet seg også nye sosiologiske retninger i motsetning til forskerne med hovedvekt på norm- og sosialiseringstilnærming til sosiale fenomener. Mange av disse tok begrepet «economic man» som utgangs­ punkt. De så det som en oppgave å gjenreise det strategiske, aktivt kalku­ lerende individ i sosiologisk analyse. De viste hvordan dagliglivets feno­

Samfunnsteori

mener kan studeres ut fra begreper som «inntrykksmanipulering», «tran­ saksjoner», «rasjonelt valg» og rasjonelt bytte. Fredrik Barth og James S. Coleman gikk enda lenger. Deres ambisjon var også å forklare makrofenomener og makroendringer ut fra disse begrepene, som primært retter seg mot enkeltindividers vurderinger og handlinger i primærgruppeliknende situasjoner.

Simmel og storbymennesket Den bredeste og mest systematiske eksplorering av mikro-sosiologiens emnefelt ble gjennomført av Max Webers nære venn og kollega, bl.a. fra universitetet i Berlin, Georg Simmel. Simmel interesserte seg også for kunst, litteratur, filosofi og logikk og utga en rekke bøker på disse felter, blant annet om Kant og Goethe, Rembrandt, Schopenhauer og Nietzsche. Også hans sosiologiske arbeid reflekterer dette brede vitenskapelige og filosofiske engasjement. I hans samfunnsvitenskapelige arbeider utfylles teoretiske og empiriske under­ søkelser av personlige observasjoner fra dagliglivet. Litterære og histo­ riske paralleller tjener både som illustrasjoner og dokumentasjon. Gjennom det meste av sin karriere var han knyttet til Universitetet i Berlin, fra 1914 var han professor i Strasbourg. Han var høyt skattet som foreleser og foredragsholder. I faglig sammenheng var han allikevel kon­ troversiell. Weber og Durkheim anså ham som lite konstruktiv og satte seg mot da han søkte professorstillinger ved deres universiteter. Sikkert er det at Simmels forskning var uten noe slikt tydelig helhetssyn på faget og samfunnet som disse to kollegene hadde. Kanskje avbildet hans bidrag den generelle oppfatning han hadde av individets situasjon i det moderne samfunn: dette samfunn kjennetegnes nettopp ved at de faste konturer og strukturer er gått tapt. Analysen samlet seg særlig i Simmels karakterisering av storbyen som sosialt fenomen. Man har å gjøre med en sivilisasjon som neglisjerer menneskenes mer dypt følte og emosjonelt pregede forhold, til fordel for intellektet. Storbyens innhold gjelder: «... de høyere lag av psyken, som beskytter seg mot alle strømkast og kon­ traster som ville kunne ryste sinnets likevekt, mot sjokk og indre rystelser.» Simmel, 1950, side 410

Den blaserte holdning, som er storbyens særkjenne, nedtoner alle forskjeller. Den reserverer seg mot alle begivenheter og personer. Forsøk på nærmere kontakt reagerer man på med fiendtlighet. For den blaserte fortoner alt

136

Tore Lindbekk

seg som avskygninger av grått. Men denne blaserte holdning (fra de andres side) truer samtidig individet selv. Individet risikerer å bli over­ sett og gå til grunne i selvforakt. Storbyen fremtrer som et marked, en arena for kjøp og salg, hvor økonomisk og politisk vinning står på spill, men hvor de samme prosesser regulerer fordelingen av vennskap og sam­ vær, popularitet og isolering. I dette markedet er synliggjøring en beting­ else for overlevelse. Derfor søker den enkelte å hevde seg. Midlet er endeløs spesialisering og forfinelse. I sin selvpresentasjon legger storbymennesket vekt på å være «to the point», bestemt og konsentrert. I møtet med gråheten blir det vik­ tig for den enkelte å forme og presentere sin personlige egenart for å bli synlig for andre, men kanskje først og fremst for å bli synlig for seg selv. Mens det gamle bysamfunnet vesentlig skilte mellom «oss» og «de andre», tilbyr storbysamfunnet en endeløs gradering av former for nær­ het og avstand mellom mennesker. Simmel anså kanskje «bekjentskapet» som den mest typiske for det nye samfunnet. Viktig ved bekjentskapet er at det begrenser seg til de spesielle sider ved individet som det selv er vil­ lig til å vise verden. I omgangen med bekjentskaper kreves «diskresjon», en evne som består i ikke å gå personen nærmere enn han/hun positivt er villig til å akseptere. Simmel utviklet mange angrepsmåter for å karakterisere menneskenes innbyrdes posisjoner i samfunnet, det være seg dominans- og herskeforhold, konflikter eller isolasjon. Noen av analyser hadde tallene som ut­ gangspunkt. - Hvordan påvirkes det å være alene av gruppens størrelse og organisering? Simmel kom til at opplevelsen av ensomhet er størst der hvor de andre er mange (uansett om disse andre utgjør en koordinert gruppe eller opptrer som masse). To-gruppen er den mest intime av alle grupper, fordi den gir det største rom for individuelt uttrykk og indivi­ duell variasjon. Spranget fra en to-gruppe til en tre-gruppe innebærer en radikal endring, fordi tre-gruppen i enhver situasjon fungerer som en togruppe pluss et tredje medlem. Kontrollen med adferd og personlig ut­ trykk blir særlig stor i tre-gruppen, fordi det enkelte medlemmet (i tilfelle det fraviker fra det forventede og ønskede) alltid står i fare for å bli et mindretall overfor koalisjonen av de andre to. En rekke sosiale systemer analyseres ut fra liknende perspektiver. Simmel konstaterer f.eks. at den patriarkalske storfamilie vil ha fra 20 til 30 medlemmer uansett ytre økonomiske forhold. Selvtilstrekkeligheten overfor utenverdenen blir for liten om antallet går under 20, og pater familias' kontrollmulighet glipper når medlemstallet går over 30. De hensiktene og mål som fører menneskene sammen, er i utgangs­ punktet ikke sosiale. Men de produserer sosiale former, og innenfor rammen av disse former: samvær. Dette samvær blir et mål i seg selv, noe som for-

Samfunnsteori

137

sterker og utvider opplevelsen av de verdier som «egentlig» var hensikten med samværet. I «sosiabiliteten» finner samværet en form befridd for alle hensikter ut over samværet selv. Her er emnet underordnet formen; sosia­ biliteten søker de samtaleemner som alle kan delta i, som stiller alle likt. Her er leken og viddet, man kunne si: estetikken i livet, det sentrale. - Og dermed også anledningen til å spille på det forbudte, å foregi ønsker man ikke har, og fremstille sider av seg selv som man mangler, men kanskje kunne hatt. - Men samtidig underspiller sosiabiliteten rangforskjeller, konflikter og pinligheter. Den viker unna det som er individuelt og sær­ egent. Slik reduserer den samtidig deltakerne til et slags minste felles multiplum. Sosiabiliteten er overfladisk, men gir allikevel innsikt: den enkelte oppnår avstand til seg selv og sine holdninger og befrielse fra stress og påkjenninger. I Philosohie des Geldes (1900) behandler Simmel menneskets frihet og former for samvær under et bestemt perspektiv: mennesket er et «byttende» vesen, med en trang til balanse innenfor bytteforholdene. Derav følger et behov for objektiv verdifastsetting. Pengene har endret byttemulighetene radikalt, fordi man fikk en «delbar» verdienhet og et objek­ tivt og noenlunde stabilt verdimål som alle varer og tjenester kunne plas­ seres i forhold til. Mens det «primitive» bytte av gjenstand mot gjenstand forpliktet partene til grundige vurderinger både av varenes egenskaper og kvalitet og hverandres rettskaffenhet og kredittverdighet (fordi varene sjelden matchet hverandre nøyaktig i verdi), åpner pengeøkonomien for en helt annen grad av uavhengighet og frihet mellom partene: «Den leverandør, arbeidsgiver, arbeider man er avhengig av, innvirker ikke som personlighet, bare ved at han leverer den vare det er spørsmål om ... Man blir mer lik den man er avhengig av, (i markedet blir man) avhengig av flere mennesker, men uavhengig av den konkrete personlighet som står bak varen ... Penge-økonomien skaper et liknende forhold innenfor våre private liv. Vi er avhengig av flere andre, men uavhengig av hver enkelt av dem hvis ytelser vi gjør bruk av. Men dette er ikke nok til å skape indre uavhengighet, følelse av individuelt verd. - Uavhengighet er mer enn ikke-avhengighet og isolasjon (det dreier seg også om) en fjernvirkning av fellesskapet, en lengsel etter andre. Vi forstår med frihet: individualitetens utvikling, viljen til utfold­ else av vår egen personlighets kjerne, gjennom vilje og følelse. (I lys av dette skapte pengeøkonomien) ikke mangel på forhold til andre, men en bestemt type relasjoner. Ethvert forhold mellom mennesker inneholder elementer av nærhet så vel som distanse, at det blir avstand betyr ikke at nærheten forsvinner. Årsaken så vel som virkningen av den objektive uavhengighet og frihet ligger i at personene kan utveksles, i frivilligheten blir det subjektive grunnlag for avhengigheten likegyldig ... Ikke bånd fil andre, men bånd til bestemte andre er frihetens motpol ... Frihet begynner med uavhengighet i forhold til be­ stemte andres vilje ... Primærtilstanden var en total enhet, preget av en

138 r

Tore Lindbekk

ubrutt likegyldighet overfor personlige og saklige forhold. Her skiltes det ikke mellom objektiv sannhet og psykologiske bilder, ord og sak, symbolet og det symboliserte, navn og person. Skillet mellom et jeg på den ene side og ulike saksforhold på den annen inntreffer først som resultat av en lang utvik­ ling, en langvarig differensieringsprosess. (Denne) formingen av en person­ lighet ut av den opprinnelige indifferenstilstand av ulike livsinnhold, som samtidig oppstiller tingenes objektivitet som sin motpart, er også prosessen som skaper frihet. Frihet står i den aller nærmeste forbindelse med prinsippet om personlighet.» ign side 38MM

Simmels sosiologi artet seg som en rekke forsøk på å abstrahere fra histo­ riske begivenheter. Sine eksempler fant han iblant i samfunnsvitenskapelig eller historisk faglitteratur; men filosofien og litteraturen ga like relevante eksempler. Ut fra dette materiale forsøkte han å vise de former sosialt liv under ulike betingelser innordner seg i, og de føringer slike former gir for enkeltindividet, man kunne si: den «logikk» eller «rasjonalitet» de hver for seg danner. Hans metode ble i en ekstrem grad «kvalitativ» eller «hermeneutisk», også på den måte at han betvilte muligheten for ved hjelp av sosiologien å kunne avdekke lovmessigheten Analysenes bevis­ kraft beror sjelden på slike former for empirisk dokumentasjon som det tyvende århundres samfunnsvitenskap vanligvis har søkt å vise til; den arter seg mere som en oppfordring til leseren: gjenkjenner han/hun ana­ lysen/ påstanden ut fra det erfaringsmateriale han/hun selv sitter inne med?

Schiitz og typifiseringsprosessen I etterkrigstidens amerikanske sosiologi ble impulsen fra Simmel særlig videreført av Alfred Schiitz (1899-1959). Han var opprinnelig utdannet i Østerrike. Her utga han også sine første arbeider. Som følge av nasjonal­ sosialistenes maktovertakelse flyktet han til USA. I likhet med mange av de andre samfunnsforskere som flyktet fra Europa, ble han knyttet til New School of Social Research i New York. Sentralt i Schiitz' teorier var idéen om typifisering som grunnfenomen i menneskelig samkvem. Objekter, personer, egenskaper og begivenheter søkes forstått som «likedanne» i forhold til tidligere erfarte objekter, per­ soner, egenskaper og begivenheter. Så lenge disse elementer av likhet er tilstrekkelig for mestring av situasjonen, har disse «typene» gyldighet. Den oppfatning av personen eller begivenheten som uttrykkes i «typen», anses å være den sanne oppfatning. Samtidig undertrykkes «irrelevante bestemmelser av begivenhetene» (Schiitz 1972, side 220-235). I hverdagslivet er motpartens unikhet av liten interesse. Det er det repetitive som interesserer.

Samfunnsteori

139

Opplevelsen av tid og rom er nøye forbundet med dette typifiserende prinsipp. Øyeblikket og øyeblikksopplevelsen arter seg som en sammen­ stilling mellom det som nettopp var, og horisonten mot fremtiden. Red­ skapet jeg nettopp tok i min hånd, forbindes med de bevegelser jeg typisk utfører når jeg anvender det. Det eksisterer ingen erfaringer eller meninger med et helt selvstendig innhold, all mening relaterer seg til en kontekst av erfaringer i tid og rom. Schutz utviklet disse resonnementene videre gjenom en rekke analyser av den «livsverden» som er bygget opp omkring bestemte roller og situa­ sjoner, og disses «typiske» innordning i tid og rom. Han tok f.eks. for seg den fremmedes situasjon, den velinformerte samfunnsborger, familiemedlemmet som kommer tilbake til sitt opprinnelsessted. Om den frem­ mede skrev han: «For den fremmede er aktørene han møter ... ikke som for medlemmene av inngruppen, anonyme i den forstand at de bare utøver typiske funksjoner, men de er individer. På den annen side er (den fremmede) tilbøyelig til å opp­ fatte individuelle trekk som typiske ... Derfor kan han ikke samordne de per­ sonlige typer han konstruerer, til et sammenhengende bilde (av inngruppen) ... Han makter (derfor) ikke å innta de typiske og anonyme holdninger som forventes. Han mangler sansen for avstand, vakler mellom distanse og inti­ mitet, blir mistroisk i enhver situasjon som er enkel og ukomplisert for den som stoler på effektiviteten i de ureflekterte oppskrifter, (oppskrifter) som man bare behøver å følge, men ikke nødvendigvis å forstå.» Etter Brodersen, 1988, side 220-221

Typifiseringen er ikke virkningen av praktiske eller strategiske overveielser hos den enkelte. Heller ikke skyldes den normpress eller andre former for trykk fra omgivelsene. Den er et uttrykk for trekk ved bevissthetens egen virkemåte. I skandinavisk sosiologi leverte spesielt Vilhelm Aubert viktige bidrag til disse analysene av hvordan typifiseringsprosessen former roller, situa­ sjoner og utviklingsforløp. Det normverket som knytter seg til en bestemt posisjon, vil ofte tillate ulike utforminger, og vil under det sosiale samspill bli spesifisert videre. Aubert studerte ut fra disse perspektivene dommeres og advokaters opptreden i rettssaler, betydningen av tilfeldighet i sosialt samkvem, turisme som sosialt fenomen. Han videreførte også Simmels studier av hemmelige institusjoner og selskaper (1965). Som et eksempel på Auberts analyseform gjengir vi et utsnitt av hans studie av connaisseur-turistene, - en meget spesialisert kategori reisende mennesker. De tar for seg ett aspekt av det mottakende samfunn: folk­ lore, musikk, husflid, brukskunst eller liknende - og bare dette. De for­ midler lite informasjon om det mottakende samfunns daglige liv, men har satt mange ukjente steder og fenomener på kartet.

140

Tore Lindbekk

«Connaisseur-turisten behandler verden som en kafeteria av kuriositeter hvor han kan forsyne seg selv og sitt hjemland med utvalgte retter ... Han kan (også) tilby en utenforståendes perspektiv på vertslandets skatter, bygget på en mer sofistikert kultur som er i stand til å gjøre sammenlikninger og foreta vurderinger som mottakersamfunnet ennå ikke er istand til. Den engelske fjellklatreren Slingsby, som var en stor amatørskjønner av norske landskap, formidlet til en liten elite av norske klatrere et nytt og langt mer interessant bilde av vertslandets naturherlighet ... han kunne vise de inn­ fødte verdier som hittil hadde vært forsømt, og han lærte dem å gjøre sam­ menlikninger som ville ha forekommet meningsløse før hans besøk.» Aubert, 1969, side 136-137

Mead og jeg'ets utvikling Hva er det spesifikt menneskelige? Hvilke trekk ved mennesket er så all­ menne at vi kan gjenfinne dem på tvers av sivilisasjoner og årtusener? Dette spørsmål ble et sentralt anliggende i det tyvende århundres sam­ funnsvitenskap. Både Durkheim, Weber og Simmel strevde med det. Men begreper og kunnskapstilfang som kom til etter deres tid, satte forsk­ ningen i stand til å angripe dette emnet mer grunnleggende. Innenfor denne utvikling inntar Georg Herbert Mead (1863-1931) en nøkkelstilling. Mead utdannet seg i fysiologisk psykologi ved Harvard University. Han videreførte disse studiene i Leipzig og Berlin. Her gjorde han seg kjent med kantiansk og hegeliansk filosofi. Han fulgte blant annet Diltheys undervisning. Fra 1891 var han knyttet til universitetet i Michigan, fra 1894 var han professor ved universitetet i Chicago. Hans senere faglige utvikling ble preget av det langvarige samarbeid med John Dewey, den innflytelsesrike pedagog og filosof, og fører for «pragmatismen» som forsknings- og kulturretning. Sentralt i Meads arbeid står hans studier av språk- og bevissthetsutvikling hos barn. Selvet formes som et samspill mellom to elementer, betegnet som «I» og «Me». Allerede fra et tidlig stadium i sin utvikling forholder individet seg aktivt til «de andre» («significant others»). Det danner seg bilder av hva disse «viktige andre» ønsker og vil, og hvordan disse «andre» (ut fra ønskene de har) ser på det selv. Grunnlaget for denne utvikling er individets avhengighet av disse andre i sine første leveår. Denne avhengighet av de andre og av disses bilder av individet selv gir støtet til utvikling av en ferdighet til å forme og fastholde og fremkalle for sin egen bevissthet slike bilder (av de andres oppfatning), og dermed til (som et middel i denne konstruksjon av «andres» bilder) å observere seg selv, sine handlinger, sine vokale ytringer og sitt utseende.

Samfunnsteori

Mead betegner dette (av andre observerte) bilde av jeg'et som «Me». For bevisstheten fremtrer dermed Me som et objekt for tanken; det Meg jeg forestiller meg, er meg selv slik den annen antas å se meg. Innenfor dette forhold til seg selv som objekt stiller bevisstheten seg altså i «de andres» sted, på de andres observasjonspunkt, og når bevisstheten obser­ verer, bedømmer og korrigerer sine handlinger og ytringer skjer det altså på vegne av «de andre». Hvordan ville de oppfattet og bedømt disse ytringer og handlinger, og hva slags handlingssvar ville de utløst? Den menneskelige bevissthet har altså en evne til å forme og fastholde bilder av ytre gjenstander og også av seg selv som en slik ytre gjenstand med bestemte egenskaper (da riktig nok: bare som en gjenstand for andres observasjon). Denne evne er av grunnleggende betydning innenfor men­ neskets biologiske utrustning og representerer et avgjørende sprang oppover i evolusjonshistorien. Men den aktualiseres altså bare innenfor samhandlingen med andre mennesker. De «betydningsfulle andre» (significant others) vil de første leveårene være de enkeltpersonene som individet er særlig avhengig av, i den aller første tiden moren eller den som er i mors sted. Barnets bevissthet om seg selv, dvs. dets «selvbilde», er derfor i virkeligheten morens bilde, eller det representerer et forsøk på å gripe de elementer innen morens bilde av en selv som har praktisk betydning for straff og belønning, og dermed for barnets velvære og ubehag. Etter hvert som barnet vokser til, vil det se seg omgitt av flere betydningsfulle andre. Det vil danne seg forestillinger om sin egen fremtreden også i disses øyne. Gradvis utvikles på dette grunnlag en evne til ikke bare å representere enkeltstående «andre» (i rekkefølge), men dessuten en evne til å forestille seg hvordan man selv samtidig fremtrer i flere andres øyne. I lagspill, gruppearbeid og i forbindelse med mer komplekse arbeidsoperasjoner vil «kompetanse» og «dyktighet» mindre bestå i lydighet overfor en enkeltnorm eller en enkelt samarbeidspartner enn evne til å balansere mot hverandre kravene ut fra en rekke normer. - Og til i vrimmelen av «vik­ tige andre» å prioritere enkelte av dem fremfor andre. Mead forestilte seg at enkeltindividet i løpet av sin utvikling vil vokse fra bare å kunne representere spesifikke andre til å bære med seg et «generalisert andre», dvs. til å kunne se på seg selv og sine handlinger ut fra et mer sammenfattende og generelt perspektiv, som bygger på og er­ statter enkeltperspektivene. «... Vi kan forestille oss forholdet som for et individ som er innesperret og alene, bortsett fra at han har seg selv som ledsager. Han kan tenke og konver­ sere med denne ledsager som med enhver annen,... reagere på sitt selv (dvs. dets ytringer og handlinger) slik andre reagerer ... Vi følger stadig opp våre henvendelser til andre personer ved å være oppmerksomme på hva vi selv

142

Tore Lindbekk

sier, og ved å benytte denne forståelse som et utgangspunkt for hva vi deretter sier ... Det starter med en konversasjon ved gester (dvs. tegn eller geberder). Vi ser hvordan den annen reagerer. - Og vi forandrer det vi hadde tenkt å gjøre ut fra svaret den annen kommer med. Så begynner individet å konver­ sere ved hjelp av gester med seg selv. Han begynner å si noe og fremkaller et svar hos/i seg selv som får ham til å endre hva han skulle til å si ... Tenkning er en forberedelse til handling, tenkningen er en indre konversasjon ved hjelp av gester, som i det den fullføres, innebærer et uttrykk formet med henblikk på et publikum.»

«Det er to allmenne stadier i den fullstendige utvikling av selvet. I det første stadium består individets selv simpelt hen i en organisering av de enkelte holdninger andre individer har mot ham selv og overfor hverandre i forbind­ else med de spesifikke handlinger han deltar med. Men i det annet stadium av den fullstendige utvikling av individets selv består selvet ikke bare i en orga­ nisering av disse særskilte individers enkeltvise holdninger; dessuten skjer en organisering av holdningene til det «allmenne andre» («generalized other») eller den sosiale gruppen som helhet, som han tilhører. Disse gruppeholdninger inngår i feltet for individets direkte erfaring og inkluderes som ele­ menter i selvets struktur på samme måte som holdningene til enkeltindivider inkluderes. Individet griper dem gjennom en videre organisering og deretter allmenngjøring av holdningene til enkeltvise andre i lys av når de opptrer og hva de innebærer.» «Enheten og strukturen til det komplette selv reflekterer enheten og strukturen innenfor den sosiale prosess som en helhet... Fenomenet oppløsning av per­ sonligheten består i at det komplette, helhetlige selv spaltes opp i de selvkomponenter det består av. Disse svarer på sin side til ulike aspekter av den sosiale prosess individet deltar i. Det organiserte fellesskap eller den gruppe som gir individet dets enhetlige selv, kan kalles «den allmenne annen». For det komplette selv er det ikke nok at han «tar» andre menneskers holdninger til ham selv og til hverandre innenfor vedkommende sosiale prosess ... Han må dessuten «ta» holdningen til de ulike faser i den virksomhet gruppen deltar i og til den mer allmenne sosiale prosess som gruppens liv utgjør og som gruppens enkelte prosjekter er manifestasjoner av.» Mead 1934 s 217-252

I Meads perspektiv fremstår «I» som subjektet, «Me» som objektet. «Me» er først og fremst de handlinger jeg utførte, de ord jeg ytret, eller det bilde jeg forventer at de andre ville få av meg i fall jeg (i fremtiden) handlet på bestemte måter som «I» konstruerer. Hvem er så «I»? Dreier det seg om en spontan, tilfeldig faktor, et uttrykk for menneskets fri vilje? - Eller er «I» i virkeligheten bare de spesielle eller generelle «andre» som jeg lar min bevissthet handle på vegne av? Flere forskere har videreført Meads analyser. Levi-Strauss (1966) knyttet forbindelsen med Durkheims teori om conscience collective. Jeget («I») representerer det felles ubevisste, dvs. samfunnets felles perspektiver og holdninger - fra avgrensede enkeltkrav til temaer og forutsetninger som

Samfunnsteori

143

ble nedlagt i den menneskelige erfaring allerede i menneskehetens begynnelse. Dette felles ubevisste er ikke noe enhetlig fenomen. Det inne­ holder mange nivåer. I jeg-opplevelsen representerer individet snart det ene, snart det annet av disse nivåer. De dypeste lag av det felles ubevisste åpner seg fremfor alt i menneskets skapende øyeblikk, i situasjonene hvor det nye blir til innenfor kunst, musikk og vitenskap. Det er nettopp i disse skapende øyeblikk, hvor kunstneren tilsynelatende bryter opp fra det tradisjonelle og tilvante, at han fremfor alt representerer menneskehetens mer varige, allmenne og kollektive temaer. Og den respons han møter, er et uttrykk for at de andre gjenkjenner disse temaer i hans kunst. Den belønning som møter den geniale kunstner, grunner seg på dennes treffsikkerhet overfor et reser­ voar av felles bilder og myter. Erving Goffman (1959, 1981) videreførte denne problematikken i en annen retning, i form av et spørsmål om selvets kontinuitet. Er selvet bare en rekke øyeblikksbilder? - Eller eksisterer det dessuten et varig jeg, som binder det ene bilde sammen med det påfølgende, som konstruerer tidsrekkefølger og pålegger jeget konsistens i holdning fra det ene bilde til det neste? Goffman hevdet at her varierer samfunnene. Oppfatningen av selvet som et sammenhengende fenomen hører de moderne vestlige samfunn til. Disse resonnementene leder frem til et paradoks: Antagelig beror våre egne forestillinger om selvet som et varig og sammenhengende fenomen på at den sosiale virkelighet rundt oss er blitt omskiftelig, uten klare grenser og uten faste holdepunkter. - At vi søker det faste holdepunkt innenfor individet selv, som ikke lenger eksisterer innenfor våre omgivelser. Ifølge Goffmans teori er forestillingen om et varig og enhetlig selv for­ bundet med ideologier som understreker borgerrettigheter, personlig ansvar og menneskets verdighet. I de moderne samfunnene møter man imidlertid også en trussel om fragmentering av selvet, grunnet opp­ delingen mellom forskjellige livsfunksjoner. De tidligere, mer «tradi­ sjonelle» samfunnene var uten denne oppsplittelse av livsfunksjonene. Men samtidig manglet de forestillingen om det individuelle selv som en bestandig faktor. Her hadde samfunnet kontinuitet, men forestillingene om det enkelte menneskes særlige verdi og «hellige» status begrenset seg til bestemte tilstander og funksjoner, hvor samfunnet anså at individet trådte ut av sitt verdslige selv og inn i en annen og høyere egenskap. Goffman viser i denne sammenheng til at ordet persona i det klassiske Hellas gjaldt den maske skuespillerne bar, ikke skuespilleren selv. Disse teoriene fra Goffmans side utdyper Durkheims teori om individkultusen i det moderne samfunn. Ikke bare er de individ dyrkende ritualer uttrykk for en samfunnsform som «trenger» individene som. parter for

144

Tore Lindbekk

samhandling, individer med myndighet til å treffe gyldige avtaler med hverandre, individer som hver for seg har kontinuitet fra ett tidspunkt til et senere tidspunkt, og som i ettertid vil stå ansvarlig for sine nåtidige handlinger. Dette samfunns individbegrep representerer et annet grunn­ leggende skifte i menneskehetens utvikling ved at også menneskenes for­ hold til seg selv endres, de oppdager seg selv som aktører med personlig identitet og ansvar. Ritualene vedlikeholder derfor ikke bare grunnlaget for den sosiale orden i det «organisk» sammenholdte samfunn, men kon­ stituerer også menneskelige individer av en annen type enn de tidligere samfunns individtype.

Homans og teorien om rasjonelt bytte George Caspar Homans (1910-1989) var knyttet til Harvard Business school. Han utgikk fra et industrisosiologisk miljø som langvarig hadde studert samspillet mellom fysisk og sosiale faktorer innenfor industrielle organisasjoner. Hva slags typer balanse («equilibrium») etablerer seg i slike miljøer? Kan disse analyseres ut fra tilsvarende modeller til de som økonomene har utviklet for markedstilpasninger? Grunnleggende her er forstillingen om den rasjonelle aktør, som vurderer samhandlingen som et byttefor­ hold, hvor han deltar med et «maksimeringsmotiv».

Homans formet seks grunnpåstander for teorien om rasjonelt bytte:

1. Jo oftere en person ble belønnet ved en bestemt type handling, desto mer sannsynlig er det at han (igjen) vil utføre den. 2. Jo oftere en bestemt situasjon var årsak til en bestemt handling, som ga belønning, desto mer sannsynlig er det at personen vil gjenta denne (eller en liknende) handling i en liknende situasjon. 3. Jo mer verdifull resultatet av en bestemt handling var for personen, desto mer sannsynlig er det at han (igjen) vil utføre den. 4. Jo oftere en person tidligere har oppnådd en bestemt belønning, desto mindre verdifull vil enda mer av denne belønningen være for han. 5. Om den forventede belønning uteblir for personen (eller han istedet blir straffet), vil personen bli sint, og resultatet av aggressiv hand­ ling vil ha verdi i seg selv.

Samfunnsteori

6. I valget mellom alternative handlinger vil personen velge den som antas å gi den største belønning, multiplisert med sannsynligheten for å oppnå denne belønningen. Homans, 1961

Disse prinsippene kan virke trivielle. Men Homans og hans kolleger ut­ ledet allikevel fra dem en rekke handlingsvalg innen mer spesifikke situa­ sjonstyper. Disse forutsigelsene ble deretter testet empirisk. Studiet av rasjonelt bytte har ligget godt til rette for eksperimentelle undersøkelser, spesielt av interaksjonen i små samarbeidsgrupper. Disse undersøkelsene har både behandlet sosialt samspill generelt, maktutøvelse, koalisjonsdannelser og konformitetspress. Vår innsikt i slike prosesser er blitt betyde­ lig utvidet gjennom dette arbeid. Georg Homans fant at tett sammenføyde grupper vanligvis «løste» uenighet mellom medlemmene ved at den ene part gikk over på den annens standpunkt. I løsere sammenholdte grupper ble kompromissløs­ ning det vanligste resultatet. Kostnadene ved å opprettholde divergens og uenighet var altså større i den «tette» gruppen. Homans' undersøkelser av bytterelasjoner viste videre at det for gruppe-medlemmene er viktig å oppnå proporsjonalitet mellom ytelser og belønninger. «Inkongruens» mellom innsats og belønning innebærer ikke bare urettferdighet i fordeling av goder, men rammer dessuten part­ enes sosiale trygghet. Det er svært viktig å ha en veletablert, utvetydig status i andres øyne: «Å oppnå statuskongruens er en belønning ... å tape den en omkostning, og (menneskene) har utviklet en rekke metoder for å oppnå (denne) belønningen og unngå den kostnaden (som tap avkongruens innebærer).» Homans, 1961, side 264

Homans belyste også sammenhengene mellom rang og innovasjon. Gruppe-medlemmenes posisjon i gruppen formet deres strategier overfor de to strategiske hovedspørsmål: Hvor sannsynlig er det at mitt (avvik­ ende) standpunkt vil vise seg å være riktig respektive galt? Hva fører det til for meg i fall det viser seg at jeg har rett, respektive urett? For gruppens høyest verdsatte medlemmer vil «rett» løsning bekrefte lederposisjonen. «Feil» løsning angriper en anseelse som i utgangspunktet er solid. Risikoen for at en enkelt feil skal føre til degradering, er liten sammenliknet med gleden ved å forme et selvstendig syn. Gjennomgå­ ende vil denne type posisjon derfor oppfordre posisjonsinnehaveren til å fremme forslag i fall han/hun har idéer om nye fremgangsmåter eller forbedret saksoppfatning. «Middelklassen», derimot, risikerer i tilfelle av

146

Tore Lindbekk

«feil» å tape en posisjon som i utgangspunktet ikke er langt borte fra bunnen. Middelklassens situasjon er derfor mer prekær. Samtidig fører en løsning som viser seg å være «rett», til en utfordring overfor gruppene høyere oppe i hierarkiet, en utfordring som disse vil svare på. Middel­ klassens posisjon oppfordrer derfor til forsiktighet og konformisme. Bunnsjiktet, derimot, har lite å tape ved «feil». Men det er heller ikke grunn til å tro at «rett» løsning vil føre til avansement. Det står altså lite på spill. Men «proletaren» vil kunne glede seg ved gevinsten i selv­ respekt når han ved denne anledning kan vise at han allikevel ikke bare er de andres haleheng. På grunn av disse forhold vil innovasjonene oftere komme fra ledere og «proletarer» enn fra systemets «middelklasse» (Homans, 1961, side 350-355). Festinger og hans kolleger (1958) studerte et beslektet emne, nemlig tendensene til konvergens i oppfatninger innenfor samarbeidsgrupper. Festinger påviste gjennom flere gruppeeksperimenter at enkeltmedlemmer som ikke føyer seg inn i enigheten, blir isolert og avvist. Men i fall «oppo­ sisjonen» omfatter to eller flere medlemmer, blir utviklingsmønsteret et annet. Kommunikasjonen mellom fraksjonene øker, og det blir mindre avvisning av mindretallet fra majoritetens side. Maktforholdene og grup­ pens virksomhetsform blir altså vesentlig endret når opposisjonen øker til to personer, som bedre kan utgjøre en subgruppe. I en tredje serie eksperimentelle undersøkelser av samspillet innenfor grupper konstaterte Bales (1954) at gruppen utvikler to distinkte leder­ typer - en for «instrumentelle» oppgaver, en for «ekspressive» oppgaver. Disse forenes sjelden i samme person. I tilfeller av sammenfall mellom de to lederfunksjonene, løser flertallet av lederne sitt dilemma ved å fast­ holde den ekspressive lederfunksjonen. Bales' arbeid påviste også typiske faser innenfor gruppenes interaksjon (f.eks. slik at fiendtlig kommunika­ sjon øker i visse faser av gruppens arbeid). Disse faserekker lot seg be­ skrive ut fra Parsons' mønstervariabler og kunne derfor tolkes som en eksperimentell bekreftelse på AGIL-skjemaets gyldighet. Disse undersøkelsesseriene gir viktige bidrag til forståelse av hvordan lederskap utvikler seg, og hvordan normer og handlingsmønstre utformes innenfor grupper og organisasjoner.

Mikro / makro-relasjonen ut fra Barth og Coleman Rasjonelt bytte-perspektivet har også resultert i bidrag som går ut over mikro-nivået og belyser hvordan samfunnstrekk på makro-nivået blir på­ virket av bytteprosessene. Den norske sosialantropologen Fredrik Barths

Samfunnsteori

147

(1928-) undersøkelser fra Afghanistan kastet blant annet lys over endringer i maktforhold og systemsammenholding. Barths utgangspunkt var: de regelmessigheter normsosiologene for­ klarer som virkninger av konformitet med normer og verdier, viser seg ved nærmere analyse å være forankret i enkeltaktørenes egennyttige handlinger. Handlingene, - også slike som ligger langt unna den økono­ miske sfære i snever forstand - kan forstås som «strategisk», optimaliserende adferd, hvor kostnadene ble avveiet mot kort- og langsiktig ge­ vinst. Barth analyserte handlingene som elementer innenfor «transaksjonskjeder», dvs. ytelser innenfor et bytteperspektiv, hvor man også ut­ vekslet vitnesbyrd om sympati, lojalitet eller fremtidig støtte. Aktørenes verdisystemer inngår i Barths analyse som «priser». Verdi­ systemene konkretiseres i handlingssituasjonene som innbyrdes prioriteter: konkrete hensyn det legges vekt på i positiv eller negativ retning, oppfat­ ninger av hva som er rimelige handlingssvar i konkrete situasjoner. Byttet («transaksjonene» i Barths terminologi) kommer ikke i stand med mindre partene er kjent med motpartens vurderinger: hva som for ham er et gode, et onde eller simpelt hen likegyldig. For at mange transaksjoner skal finne sted, som partene skal kunne legge til grunn for planlegging og investeringer, må motpartenes verdisystemer preges av konsistens og varighet. Byttevirksomheten avføder (og forutsetter) derfor det økonom­ ene kaller «manifeste preferansestrukturer», dvs. kulturelle mønstre. I transaksjonsprosessen kommer ikke bare (de ellers latente) verdimønstre til syne. Transaksjonene fører også til endringer i verdisystemene ved at de fremtvinger gjensidig avveining og valg mellom verdier og økt kon­ sistens innenfor verdisystemene. I dette perspektivet viser derfor handlingene ikke tilbake på normer og verdier. Handlingene kommer først (eller rettere: ønsket om en sam­ handling som innebærer bytte). Normene og verdiene dannet seg som en virkning av handlingene og de motytelser de resulterer i. De reflekterer de kalkyler og maktforhold som kom til uttrykk i samhandlingsprosessen. Og de får et konsekvent og generelt preg der hvor de inngår i en transaksjonsrelasjon som er viktig for aktøren. Samtidig former transaksjonene sosiale systemer. Barths mest sentrale eksempel på slike prosesser skrev seg fra undersøkelsene i Afghanistan. Det gjaldt lokale høvdingers integrering innenfor provinsregjeringens politiske system. Økt transportmulighet til markedet i provinssentret førte til at høvd­ ingene (enkeltvis) førte sitt risoverskudd dit i stedet for å sette det inn i solidaritets- og lojalitetsskapende festligheter i lokalmiljøene. Da risfestene opphørte, bortfalt også de voksne menns underordning under høvd­ ingen (som deres deltaking i risfesten hadde bekreftet). Nærværet under

148

Tore Lindbekk

festen var å oppfatte som en bekjentgjøring av at man ville stå til hans rådighet om militær medvirkning ble nødvendig. Motytelsen til høvd­ ingens kostnader i forbindelse med festen var altså et løfte om at man (fortsatt) sto til hans tjeneste. Høvdingens militære potensiale smuldret dermed bort. Fordi parallelle endringer skjedde for flere høvdinger, minket også områdets kollektive kampkraft. Provinsregjeringen ble nå i stand til å hevde sin autoritet i området. Provinsguvernøren kunne understøtte sine forslag og krav overfor regionens høvdinger med trusler om mili­ tære repressalier, fengselsstraff m.m., som de lokale høvdinger visste de ikke lenger ville være i stand til å avverge. Dette perspektivet innebærer at samfunnsprosessene studeres som et samspill mellom rasjonelle aktører, som hver for seg søker vinning (oftest på den annens bekostning), og i hvert enkelt tilfelle vurderer kostnader mot gevinstmuligheter. Makromønstret fremtrer i første omgang som aggregatvirkningen av aktivitetene («transaksjonene») på mikroplan. Dette aggregatet tjener som en ny handlingsforutsetning (i eksemplet ovenfor: en ny forutsetning for provinsguvernøren), som endrer handlingsmønstre og maktforhold.

I Foundations of Social Theory, 1990, utviklet Chicago-sosiologen James S. Coleman (f.1926) rasjonell aktør-teori videre. Også han stillet seg opp­ gaven å vise hvordan normer, maktforhold og andre fenomener på system­ nivå kan forklares som virkninger av individers rasjonelle valg. Alle bytterelasjoner handler om utveksling av kontroll, dvs. kontroll over gjenstander eller egen og andres adferd. Når individet underkaster seg en norm eller annen persons råd eller ledelse, innebærer dette at om­ rådet for dets egen kontroll innskrenkes tilsvarende. Coleman analyserte individenes avgivelse av kontroll i forhold til to ulike typer arena eller sosialt system, «disjunktive» og «konjunktive». Innen den disjunktive rammen byttes kontroll mot f.eks. lønn: den ene stiller seg under den annens autoritet og mottar lønn for dette. Innenfor den konjunktive relasjonen har partene det samme formål allerede i utgangs­ punktet: det dreier seg f.eks. om å fremme et bestemt miljøvernhensyn eller en religiøs idé. Den ene person stiller seg under den annens ledelse, ikke fordi han «betales», men fordi han anser det felles formål vil være best tjent ved dette, dvs. han har tillit til den annens dømmekraft eller de øvrige ressurser denne kan sette inn i arbeidet. Innenfor begge disse prosessene fører rasjonelle kalkyler til etablering av en ulikhetsrelasjon. Når denne først er blitt etablert, vil flere prosesser forsterke den: Lederen investerer mer energi i situasjonsbedømming og

Samfunnsteori

149

ressurskoordinering. Dette øker hans kompetanse og tillitsverdighet. Samtidig vil den underordnede identifisere seg med lederen, fordi syste­ mets forutsetninger og levedyktighet avhenger av lederens dyktighet. Fremgang for systemet betyr også fremgang for ham selv. - Om bedriften eller organisasjonen anses for å være ineffektiv eller rotete, påvirker det ikke bare materielt utkomme; det influerer også på hans egen anseelse i utenverdenens øyne. Resultatet vil ofte bli en overvurdering av lederens tillitverdighet. Autoritetsrelasjonen vil i utgangspunktet begrense seg til at en enkelt aktør avgir kontroll til en bestemt leder, og autoritetens varighet vil bero på at lederen makter å opprettholde den underordnedes tillit til sine lederkvaliteter. Et prinsipielt viktig skritt videre i systembygging inn­ treffer der hvor lederen også får rett til å overføre til andre personer sin autoritet, dvs. rett til å kontrollere den underordnedes handlinger. Der­ med får disse en kommandomyndighet som ikke lenger beror på deres egne ytelser overfor de underordnede. I praksis forutsetter dette oppretting av «embeder», dvs. funksjoner som påberoper seg en generell, faglig arbeidsinstruks og kompetanse som grunnlag for sine beslutninger. Embedsmannen handler på vegne av en autoritetsrelasjon han ikke selv har etablert, og som ikke beror på hans egen tillit hos den undergivne eller hva han «betaler» denne. Ved etableringen av slike «faglige» mellom­ posisjoner åpnes det for mer komplekse styringssystem og nye bytterelasjoner. Til tross for at embedsmannens autoritet bare er avledet av en annen persons, vil hans kontrollmyndighet overfor borgeren være mer uinn­ skrenket. Den er ikke avhengig av hva embedsmannen «betaler» borgeren eller den tillit han personlig opparbeider seg. Coleman fremfører en annen resonnementsrekke om grunnlaget for forming og håndheving av normer. Prosessen tar her utgangspunkt i til­ fellene hvor en aktørs handlinger («kontroll») kan ha negative virkninger for annen persons interesser (slike handlingsvirkninger blir av Coleman betegnet som «eksternaliteter»). Normen innebærer at aktørens kontroll begrenses i visse henseender. Hvordan blir slike begrensningsvedtak til? De grunner seg på de enkelte borgeres avveining av balansen mellom den negative verdi av «eksternalitetene» (i den hypotetiske situasjon at de selv blir utsatt for denne eksternaliteten) mot verdien av kontrolltapet (dvs. hvordan de selv ville opplevet situasjonen om det var deres egen handlefrihet som ble begrenset som følge av normen). Borgerne i favør av normering, vil primært være slike som normen er særlig fordelaktig for, de er dermed mer motivert i saken enn andre er. Som et resultat av deres argumentering og øvrige arbeid med saken vil de også opparbeide seg et overtak i argumentasjonsevne og oversikt, og dermed økt tillit­ verdighet sammenliknet med motstanderne.

150

Tore Lindbekk

Men også andre typer forhold spiller inn. Noen av disse er av systemkarakter: etableringen og håndhevingen av en norm vil være vanskelig å oppnå om ikke systemet selv har en delvis lukket karakter, hvor partene møter hverandre i egenskaper ut over som «ofre» for normen eller for de eksternaliteter normen skal hindre. Innenfor det lukkede system vil til­ hengerne kunne spille på sine øvrige bytteforhold overfor medaktørene. Andre aktører vil ikke kunne unndra seg å slutte opp om forslaget uten at deres interesser på andre felt settes på spill. Innenfor det lukkede system vil derfor normene bli detaljerte og altomfattende, samtidig som de inn­ skjerpes i det daglige. Innenfor det åpne system, derimot, vil normeringsforsøk ofte møte motforslag og unnvikelser. Disse resonnementer har spesielt rekkevidde for hvordan normer skapes og håndheves under trykk av sanksjoner. Men også prosessen hvor normer internaliseres kan belyses ut fra teorien om rasjonelt bytte. Enkelte aktørers handlingsrom er spesielt vide og lar seg vanskelig overvåke av andre. Her vil kontroll gjennom internalisering være å foretrekke fremfor kon­ troll ved hjelp av daglig straff og belønning. Overfor disse aktører arter styringsprosessen seg som en bygging av humankapital. Den skjer i form av planmessige lærings- og innprentingsprogrammer, kombinert med «belønninger». Personligheten oppfattes av Coleman som et sett av delpersonligheter eller enkeltprogrammer; internaliseringen er en slags kon­ trakt: Ut fra rasjonelle overveielser stiller aktøren en av sine delpersonligheter til disposisjon for normen og forplikter seg til å la den manifestere seg i en bestemt type situasjoner.

Etter bytteteorien Tross de interessante resonnementer og praktiske forsøk av Homans, Festinger, Barth, Coleman med flere er teorien om rasjonelt bytte fortsatt i startfasen. Og det gjenstår ennå å se hvordan de vil bli innarbeidet i sosiologiens mer overordnede perspektiver.

Samfunnsteori

151

Kapittel 10

JURGEN HABERMAS

Frankfurterskolen som utgangspunkt I løpet av 1920-årene ble det bygget opp et meget aktivt sosialvitenskapelig miljø ved Institut fiir Sozialforschung i Frankfurt, den såkalte «kritiske skole». Sentrale skikkelser her var Theodor Adorno og Max Horkheimer. Miljøet var særlig opptatt av det kapitalistiske samfunnets «bevissthetsproduksjon»: dvs. av inneholdet av massemediene og den nye forbruks­ kultur, og hvordan disse faktorer påvirket enkeltmenneskets livsinnhold og ambisjoner. Spesielt drøftet man arbeiderklassens situasjon og årsak­ ene til at de revolusjonære handlinger som Marx hadde forutsagt, ikke inntraff. Utsiktene til en seierrik mobilisering av arbeiderklassen for form­ ing av en ny samfunnsorden var fjernere enn noensinne. Institut fiir Sozialforschung ble oppløst ved Hitlers maktovertakelse i 1933, men gjenopprettet i 1950, nå med en nærmere tilknytning til uni­ versitetet i Frankfurt. Jurgen Habermas (født 1929) studerte sosiologi og filosofi ved instituttet. Han tok i 1961 habilitasjonsgraden på et arbeid med tittelen «Offentlighetens strukturendring». Arbeidet representerte en ny kurs i forhold til instituttets oppfatninger. Det ble i første omgang forkastet av Adorno. Habermas disputerte derfor i Marburg. Avhandlingens tema var den offentlige debatt og kulturaktivitet som sosialt system, nærmere bestemt: det borgerlige samfunn som en debatterende offentlighet, dvs. som et system holdt sammen av aviser, bøker, teatre, kulturinteresserte «salonger» og leseselskaper. - Hvilke forhold var det som muliggjorde og holdt oppe dette systemet, og hvilken betydning hadde det som forankringspunktet for den tids nye demokratiske poli­ tiske system? Et hovedspørsmål var også hva førte til den borgerlige offentlighets sammenbrudd? Etter et par år ved universitetet i Heidelberg var Habermas tilbake i Frankfurt, nå som professor i sosiologi og filosofi etter Horkheimer. Hans senere arbeid ble i sin helhet viet spørsmålet om den «kommunikative»

Samfunnsteori

offentlighets forfall, virkningene av dette forfall for det moderne sam­ funn, og spørsmålet om mulighetene for reparative tiltak. - Men spørs­ målet ble angrepet på langt bredere grunnlag. Habermas ble en av den nye tyske forbundsrepublikkens mest aktive kritikere og en viktig inspira­ sjonskilde for 1960- og 1970-tallets radikale studentbevegelser ved tyske universiteter. Hans arbeider ble etter hvert preget av mer nyanserte opp­ fatninger av den aktuelle samfunnssituasjon: finnes det allikevel meka­ nismer og elementer innenfor dagens politiske system og offentlig liv som bidrar til kommunikasjon og meningsutveksling? Han ble blant annet opptatt av de nye «alternative» bevegelser i Tyskland, som miljøbevegels­ ene, fredsbevegelsene og kvinnebevegelsene, den store oppslutning disse bevegelser etter hvert fikk, og hvordan de innvirket på tysk politikk.

Målrasjonalitetens herredømme Habermas' problemstilling artet seg til dels som en videreføring av Webers analyse av rasjonalitetens herredømme og verdisfærenes kamp. - I Habermas' store to binds verk fra 1981, med tittelen Den kommunikative handlings teori, er storparten av det første bindet viet Webers teorier. Men han binder disse teorier sammen med elementer fra Talcott Parsons og resonnementer fra symbolsk interaksjonisme. Utgangspunktet for hans fremstilling er at statens og foretaksvirksomhetens «teoretiske rasjonalitet» har revet seg løs fra det kommunikative fellesskap innenfor folks dagligliv. Disse systemene har vunnet auto­ nomi, men øver også en stadig mer bestemmende virkning på dagliglivet, både direkte og indirekte. Med teoretisk rasjonalitet menes: argumentasjonsformer preget av ge­ nerelle begreper, hvor beslutningene baserer seg på åpen fremlegging av premisser og argumenter. I den tidligste fase i samfunnsutviklingen var samfunnsgruppens ulike oppgaver uklart avgrenset, resonnementer og begrunnelser partikulære og kaotiske. Den borgerlige «offentlighet» på attenhundretallet representerer en mellomfase i rasjonalitetens utvikling. De borgerlige familier forholdt seg til to livssfærer: husholdets mer lukkede sfære og offentlighetens åpne, debatterende og begrepsformidlede sfære. De to sfærer var adskilt, men de borgerlige familier deltok med myndig­ het og kompetanse begge steder. Etter sammenbruddet for den borgerlige offentlighet i vårt eget år­ hundre preges politikk, samfunnsliv og familieliv av at politikkens og den økonomiske sektors rasjonaliteter har revet seg løs, etablert autonome herredømmer, hvert med sin egen «logikk». De «løser» sine systemers

154

Tore Lindbekk

oppgaver og problemer på sitt eget «autonome» grunnlag (med makt eller økonomisk inntjening som overordnet kriterium) men former dess­ uten premissene for den offentlige debatt. I sin karakterisering av de to systemenes kultur og verdiorientering hentet Habermas begreper fra Talcott Parsons beskrivelse av de adaptive og politiske samfunnssektorer. Statens og foretakenes argumentasjon får ekstra styrke fordi den også overtas av andre sektorer, som står i avhengighetsforhold til staten og fore­ takene, f.eks. vitenskapen og massemediene. Dermed blir vitenskapen og massemediene viktige medspillere for dem i samfunnsutviklingen. Haber­ mas utdyper hvordan dette arter seg i vitenskapens tilfelle: «Siden slutten av det 19. århundre har (vi fått en) vitenskapeliggjøring av tek­ nikken. Det har under kapitalismen bestått et institusjonelt påtrykk for øke arbeidsproduktiviteten gjennom innføring av ny teknikk. Oppfinnelsene beroddde tidligere på sporadiske oppdagelser ... Dette har forandret seg. Den tekniske utvikling er blitt sammenkoplet med utviklingen i de moderne natur­ vitenskaper. Naturvitenskapelig forskning, teknikk og utbyttelse er blitt slått sammen i ett system. Dette forbinder dessuten med forskning der staten er oppdragsgiver (særlig for militære formål) ... Slik bllir teknikk og vitenskap den viktigste produktivkraft. Dermed bortfaller anvendelsesmulighetene for Marx' arbeidsverditeori. Det er ikke lenger meningsfullt å beregne kapital­ beløpene til investering i forskning og teknikk på grunnlag av verdien av ukvalifisert arbeidskraft (som innsatsen av vitenskapsressurser tilsvarer) når det teknisk-vitenskapelige framskritt er blitt en uavhengig merverdikilde. I forhold til denne teller den eneste kilde til merverdi som Marx tok i betrakt­ ning, de umiddelbare produsentenes (arbeidernes) arbeidskraft, stadig mindre ... Riktig nok bestemmer samfunnsinteresser nå som før det tekniske fram­ skritts retning, funksjon og tempo. Men først og fremst som en interesse for å opprettholde systemet som sådant... En tilsynelatende autonom utvikling av vitenskap og teknikk fremstår nå som den viktigste enkeltvariabelen (innen­ for systemet), en variabel som den økonomiske vekst i virkeligheten av­ henger av. Slik gir det seg et perspektiv, hvor utviklingen av det samfunns­ messige system synes å være bestemt gjennom logikken i det teknisk/viten­ skapelige framskritt... Dette fremmer en politikk som bare synes måtte følge funksjonelle krav. Vitenskapene og teknikkens rolle legitimerer at den demo­ kratiske viljesdanningsprosess mister sin funksjon ... De symbolsk formidlede interaksjonsbegreper erstattes med en vitenskapelig modell. På samme vis trer menneskenes fremmedgjøring for seg selv under den målrasjonelle handlings og adaptive adferds kategorier i stedet for en sosial livsverdens kulturelt bestemte selvforståelse». Habermas, 1969, side 39-40

Vitenskapen blir et nødvendig middel for vekstpolitikken. Men vitenskapen blir ikke bare en hjelpegutt; stadig mer bestemmer den også retningen for denne veksten; begrunnelsene for veksten og for dens retning blir formu­ lert i vitenskapens språk, som en nødvendig instrumentell eller målrasjonell tilpasning til tidens utfordringer og påkjenninger.

Samfunnsteori

155

I fremstillingen ovenfor inngår begrepene «livsverden» og «fremmed­ gjøring». Med det første ordet henspilles på arenaer hvor individene står i en direkte vekselvirkning med hverandre, og kan observere de umiddel­ bare virkninger av sine handlinger og hvordan de berører andre mennesker. Eksempelvis innen familie og naboskap. Motiveringene for beslutninger innenfor offentlig virksomhet og foretak utgår ikke lenger fra denne kommunikasjonssfære og fra menneskenes opplevelser og erfaringer som deltakere innenfor denne sfære. Tvert imot skjer det en «kolonise­ ring» av livssfæren. Den teknisk-vitenskapelige jargong erobrer livsverden, folks egne erfaringer viker for ekspertenes. Ikke bare angriper denne kolonisering borgernes selvtillit. Borgerne vanskjøtter sine egne tradisjoner og erfaringer, de fremmedgjøres for seg selv som samfunnsinteressenter, dommere og mulige aktører. Konsekvensen er et stadig mer fragmentert bevissthetsliv. Mange blir kasteballer for skiftende strømninger og mote­ retninger, de føler seg hjelpeløse, anser sin situasjon som meningsløs. I mange tilfeller fører dette til verdensflukt via rusgifter. Tilsynelatende er systemet som helhet i balanse, tross dette angrepet på livsverdenen og den dramatiske maktforskyvning i økonomiens og statsapparatets favør. - Iallfall er den aktive opposisjon mot systemet be­ skjeden. Men situasjonen er kriseskapende; stadig er det behov for nye tiltak og programmer for konfliktløsning og lindring av menneskelig nød. Imøtekomming av disse behov er avgjørende for oppslutningen om systemet. Svaret er stadige forbruksforbedringer og nye velferdsgoder. Dette fordrer stadig økonomisk vekst. Denne vekstpolitikken møter etter hvert grenser oppstillet av naturen selv. Naturressursene angripes og miljø-ødeleggelser truer. Men systemet undergraves også innenfra. Myndig­ hetenes beslutninger og strategivalg er formelt uangripelige, men de ut­ går ikke fra borgernes egne aktivt følte behov; rent legalistisk legitimering er ikke tilstrekkelig til å forebygge sabotering, kynisme og unnaluring fra borgernes side, dvs. tilstander som fordrer mer kontroll og overvåking av borgerne fremfor skapende arbeid.

Den kommunikative handling Habermas' posisjon var i utgangspunktet preget av Webers pessimisme overfor det moderne samfunns evne til å overkomme sine vanskeligheter. Men hans senere arbeid artet seg mer som et program for rekonstruksjon av offentligheten som arena for samfunnspartenes likeverdige møte. For­ utsetningen for dette er en mer fullstendig forståelse av den kommunika­ tive prosess, dens ulike innhold og hvordan denne prosess bidrar til å

156

Tore Lindbekk

forme normer og verdensoppfatninger. Gjennom den kommunikasjonen skjer det en formidling mellom partenes synspunkter og holdninger, perspektivendringer og idéutvikling. I sine første analyser av emnet la Habermas vekt på at kommunikasjonen både har et instrumentelt og målrasjonelt innhold og et «kommunikativt»innhold. I ordet «kommunikativ!» la han et innhold som i stor ut­ strekning svarte til Webers «verdirasjonalitet»: her artikulerer partene sine verdistandpunkter overfor de saksforhold som omtales. «Rasjonalitet» betyr i relasjon til begge innholdstypene at vurderingene har et allment, argumenterende preg. Påstandsinnhold tilbakeføres til erfaringer om årsaksvirkningsforhold eller de tilordnet mer allmenne idealer og verdiforestillinger. Disse momenter i debatten må bli tillagt like stor vekt. Med dette vil man oppnå en mer allsidig belysning av emnene enn om mål-middelresonnementene (som nå) får stå alene eller dominere debatten. Men dette forslag fra Habermas' side kolliderer med Webers argu­ ment: innenfor moderniteten finnes ikke lenger felles, overordnet syste­ mer av idealer og verdier som kan gi grunnlag for enighet. Den «kommu­ nikative handling» vil derfor primært bekrefte partenes uenighet og inn­ byrdes avstand. Det blir derfor en oppgave å undersøke nærmere hvilke ulike typer gyldighetskrav («validity claims») kommunikasjonen inneholder, og som kan «prøves» gjennom argumentasjonen og gi grunnlag for enighet. I utarbeidingen av disse momenter støtter Habermas seg til teorier fra symbolsk interaksjonisme og moderne språkteori, spesielt teorien om den såkalte «talehandling». Det spesifikt menneskelige er knyttet til språket. I språket er innebygget en bestrebelse for kommunikativ effektivitet, et ønske om å oppnå lik for­ ståelse mellom partene. Språkliggjøring innebærer at holdninger og re­ sonnementer løftes ut av det uartikulerte, de underkastes et krav om tydelighet, om bruk av ord og resonnementer som også andre forstår. Grun­ net denne indre dynamikk i selve språkliggjøring vil kommunikasjonen med en motpart, hvor partene søker å forstå hverandre og forklare sine motiveringer for hverandre, bringe dem nærmere hverandre både i språk­ forståelse og kunnskap om hva som er felles og hva som skiller dem. Analysen av selve «talehandlingen» viser at denne har et komplekst innhold. I tillegg til ordvalgets referanse av rent faktisk karakter, inngår talerens tonefall, skiftninger i tempo, kroppsspråk og geberder; disse meddeler talerens holdning til det omtalte (- er saksforholdet viktig for ham eller ikke? - Forferdes han eller gleder han seg? Er han engasjert eller preget av ironisk distanse?), og hans holdning til sitt publikum. (- Møter han uenighet med arroganse eller med respekt? - Med hån og polemikk eller vennlighet?)

Samfunnsteori

157

I den komplette kommunikative handling blir også disse elementer i tale-handlingen artikulert og rettferdiggjort under henvisning til mer overordnede begrepet (- som også publikum fatter). Habermas knytter denne analysen til erfaringene fra såkalte «hermenevtiske» rekonstruksjoner av andre samfunn eller tidligere kulturer. Forskeren som ønsker å forstå disse, foretar en midlertidig tilsidesetting av egne verdiforestillinger som måtte kunne sperre for innsikt. Dette er et vilkår for å kunne forstå objektet «innenfra». Etter hvert som han trenger inn i det fremmede meningsinnhold, skjer det imidlertid også en modifi­ sering og utdyping av forskerens egne premisser og forestillinger; det perspektiv han vender tilbake til etter avsluttet «besøk» i en annen kultur­ krets, er blitt mer innholdsrikt og nyansert enn det opprinnelig var. Konse­ kvensen av den midlertidige tilsidesetting av eget verdigrunnlag er ikke en verdirelativistisk eller likegyldig posisjon, heller ikke at man havner på en form for gjennomsnitt mellom to kulturer. Men man er allikevel kommet nærmere til å kunne presentere et felles standpunkt, fordi man kjenner mer til de konkrete avveininger som inngår i motpartens stand­ punkt, og de situasjoner vurderingene konkret henspilte på. Et kollektivt element kommer her til syne i kommunikasjonsprosessen. Det er av mer konkret karakter enn Durkheims conscience collective, men representerer allikevel den form for kollektiv kraft som Durkheim forsøkt å innfange med sine begreper. I denne kollektive prosess skapes noe som går ut over en summering av enkeltstandpunkter eller forming av et stand­ punkt som et gjennomsnitt mellom de presenterte enkeltoppfatninger. Ut fra analyser som disse konstruerer Habermas et begrep «kommunika­ tiv handling» som nå omfatter tre elementer: 1) meddelelse av faktisk stoff, gjerne om mål-middel-relasjoner. 2) informasjon om talerens per­ sonlige holdning til dette stoffet, 3) informasjon om fenomenets verdimessige implikasjon, dvs. dets forhold til gjeldende normer og verdi­ system. Enhver ytring kan analyseres ut fra sitt påstandsinnhold i for­ hold til disse tre dimensjoner; dvs. som utsagn om hva er «sant» i forhold til disse tre dimensjoner. «Rasjonalisering» av kommunikasjonen innebærer at disse tre dimen­ sjoner adskilles, at det innhold som skal meddeles, uttrykkes i generelle begreper, og at publikum vurderer dets sannhetsgehalt i lys av åpen argumentasjon. Habermas innfører et begrep uforstyrret («undistorted») kommunikasjon, som innebærer at enhver har praktisk anledning til å svare, dvs. at autoritetsforhold, eller trekk ved tidsfrister, dagsordener eller egenskaper ved «møtestedet» ikke hindrer partene i å møte opp og meddele sitt syn. Den «uforstyrrede» kommunikasjonsprosess er en normkilde i seg selv, et selvstendig korrektiv til interessetenkning og enkeltstå­ ende mål-middel kalkyler.

158

Tore Lindbekk

Oppgaven er deretter, med forankring i disse kommunikative prosesser, å gjenreise livsverdenens eget verdigrunnlag, slik at den bedre kan skjerme seg overfor koloniseringsforsøkene utenfra, men dessuten slik at livsverdenens verdier kan bli meddelt med større kraft og konsekvens overfor «systemene».

Et program for politisk kommunikasjon Spesielt når disse prinsipper anvendes på det politiske og økonomiske felt møter Habermas' kommunikative program to helt motsatte posisjoner: teorien om rasjonelt bytte og marxismens teori om kulturen som produk­ sjonsforholdenes overbygning. Teorien om rasjonelt bytte forutsetter parter som hver enkelt forfølger egoistiske mål. Dette er også tilfelle der en eller annen form for felles beste påberopes av partene. Kommunikasjonen utvikler seg da som «strate­ giske» handlinger, med utspill, symbolbruk osv. kalkulert for maksimal gevinst til en selv og tilsvarende svekkelse av motpartens posisjon. Den tar form av forsøk på å «vinne» opinionen gjennom velvalgt manipule­ ring av ordskiftet, ved taktiske utspill og avsløringer. De verdier og hensyn man påberoper seg, skifter, avhengig av hva som i øyeblikket «slår» best. - Eller det blir tale om forhandlinger mellom partene. Nå er oppgaven ved hjelp av trusler og lokkemidler, retorikk og fortielse å få til et for­ handlingsresultat på egne premisser. Marxismens oppfatning av politikk og kultur som overbygninger leder til et liknende perspektiv: de materielle interessemotsetningene er det eneste reelle, argumentene mer og mindre fordekte manøvrer for avsporing av motparten, for å vinne herredømme over dennes argumentasjon, med den virkning at han mister sine egne interesser av syne. Felles for de to retninger blir at kommunikasjonen forstås som strategisk, teknisk eller (i Webers forstand) målrasjonell handling, hvor hensikten er å fremme klasseinteressen eller ens egne mer egoistiske interesser, nær sagt med alle midler. - Hvor dekkende er dette «strategiske» perspektiv for beslutningsprosesseen i et moderne demokrati? Habermas hevder nå (Habermas 1991, Eriksen og Weigård 1993) at dette perspektivet er for snevert overfor be­ slutningsprosessen og den politiske meningsdanning i disse samfunn. Men dette argumentasjonsperspektivet er dessuten ødeleggende for det demokratiske ordskifte og vil i sin konsekvens undergrave demokratiet.

Samfunnsteori

159

Anvendt på det politiske felt betyr kommunikativ handling: bestrebelser på å oppnå gjensidig forståelse i den hensikt at man i fellesskap skal kunne gjennomføre noe av praktisk rekkevidde. Politikkens hensikt er å oppnå makt, og utøve makt med henblikk på en eller annen form for felles beste. Innebygget i demokratiets institusjoner og prosess er premisset at dette felles beste må kunne beskrives og forklares i allmenne ordelag for å være legitimt. Samfunnet inneholder et mangfold av materielle og verdimessige motsetninger. Ordninger som muliggjør konfliktregulering, kom­ promisser og gjensidig tilpasning av interesser trenges derfor. Mange situasjoner er komplekse og ugjennomsiktige, - hverken de impliserte fellesinteresser eller overordnede standarder er umiddelbart synlige. Her blir oppgaven å finne frem til en velegnet tolkning av situasjonen og handlingsalternativene. Men denne tolkning innebærer også at nye verdipremisser formes eller at eksisterende verdipremisser berikes og videre­ utvikles. En ny skatteordning overfor en bestemt kategori nærings­ drivende vil kunne bedømmes ut fra en rekke ulike perspektiver: Skaffer ordningen urettmessige fordeler for bestemte husholdninger eller sam­ funnssjikt? Vil den øke lysten til å igangsette ny næringsvirksomhet? Vil den ha sysselsettingsvirkninger? - Er det i vedkommende næringer plass for flere foretak? Hva blir følgen av ordningen for statsinntektene? Skaper ordningen nye kontrollvanskeligheter for likningsmyndighetene? I disse spørsmålene møter partene med ulikt kunnskapsgrunnlag og ulike inte­ resser. - Men bare de færreste av spørsmålene fører til entydige svar for noen av interessekonstellasjonene. - Og det meste av prosessen vil arte seg som en argumentasjonsutveksling hvor «seieren» går til de argument­ ene som får bredest aksept, og spesielt til de synspunkter som man kan enes om. Annerledes der hvor interessemotsetningene mellom partene er klare. Her blir spørsmålet: seier til en av partene eller kompromiss mellom dem? - Utfallet vil variere, men for at «løsningen» skal være legitim og derfor skal kunne iverksettes uten sterk opposisjon og forsinkelser, må den kunne vise til hensyn og argumenter som også andre parter enn de direkte involverte kan forstå og akseptere (Habermas 1991). I det moderne demokratiske samfunn utgjør den «tredje part» oftest flertallet, og henvisning til hva denne part vil kunne forstå og akseptere, inngår i forhandlingene mellom de to som konflikten mest direkte gjelder. Beslutningsprosessene har en mangesidig virkning: på den ene side produserer aktørene beslutninger og konkrete interesseavveininger, på den annen side fører de til at normer og kriterier løftes opp fra det kao­ tiske og uartikulerte, og de underkastes en presisering som gjør felles for­ ståelse mulig. Konfliktene blir dermed også verdiformende og skaper felles referansepunkter. I denne prosessen blir det også formet helt nye verdier,

160

Tore Lindbekk

som gjelder selve beslutningsprosessen. F.eks. et krav om «fairness» som innebærer at alle parter i saken må ha sjanse til å bli hørt og tatt hensyn til. - Eller om konsistens i argumentasjonsmåter fra sak til sak, eller fra det ene år til det neste: Det nytter ikke for en part å «kjøre» på «individets rett» det ene året, men la helt andre og uforenlige hensyn få første prioritet det neste. Habermas' gjennomgående resonnement blir altså: de overordnede legitimeringsprinsipper innenfor det moderne demokrati legger føringer på beslutningsprosessen. Idet man påberoper seg demokratiet og ideen om det felles beste som overordnede oppgaver, endres premissgrunnlaget for argumentasjonen, og de kommunikative hensyn forsterkes. Dette betyr ikke at de klareste argumenter, eller de hensyn som gjelder flertallets velferd, alltid eller vanligvis seirer. - De kommunikative prin­ sipper møter også «trykket» fra tunge mål-rasjonelle sektorer, fra de «for­ melle rasjonaliteter» innen de kapitalistiske økonomi eller maktpolitikken, og må vike for dem.

Etter Habermas Habermas' forskning blir som følge av disse analyser et program for for­ bedring av det offentlige ordskifte: ordskiftet må underordnes nye normer, som hindrer at det får en utestengende form. Det gode eksempel blir viktig. Det er også viktig at ordskiftet får en form slik at andre enn de saken mest angår, blander seg inn. Journalistikkens form og universitetenes rolle blir dermed viktig. Det er også behov for nye meklingsinstitusjoner mellom partene. Men utestengning skjer på mange plan i samfunnslivet. Også institu­ sjonene for behandling av individer med mistilpasning eller psykopatologisk utvikling bør revurdere sine metoder, i lys av at tilstanden ofte beror på sammenbrudd i kommunikasjonen mellom individet og om­ givelsene. Både på systemplan og på individplan vil det lett kunne ut­ vikle seg kommunkasjonsstrategier som blokkerer realitetsforståelsen. Habermas' bidrag førte til at begrepet «offentlighet» ble en viktig del av det sosiologiske vokabular. De ulike «offentlige arenaer» for menings­ utveksling og meningsdanning ble viktig forskningsemner. Det moderne samfunnets ulike kulturer og forholdet mellom dem ble et viktig emne, blant annet innenfor den norske regjeringens store forskningsprogram om «Kultur og tradisjonsformidling». Habermas' psykoterapeutiske idéer ble blant annet lagt til grunn for arbeid ved Linkøping universitet. Men hans teorier er også omstridt. Det gjelder for eksempel beskrivelsen av den tidlige modernismes borgerlige offentlighet. Denne offentlig-

Samfunnsteori

161

hetens klassemessige begrensning ble neglisjert av Habermas. - Og tegner han ikke et for idyllisk bilde av livsverdenen, som utelater hvordan også nærmiljøene blir rammen for herredømmer, brutalitet og undertrykking? I analysen av den kommunikative handlings innhold og generative evne tar Habermas skrittet fra observatør og kommentator til profet og moralist. Dette reduserer ikke verdien av hans budskap. - Men det gjør spørsmålet om kommunikasjonens «kreative potensiale» enda mer på­ trengende. Habermas' eksempler er neppe egnet til å overbevise «troende» representanter for rational choice-skolen og den historiske materialisme. Første del av Habermas' forfatterskap var preget at industrisam­ funnene etter den borgerlige offentlighets forfall kom i tunge, negative krefters vold. I sine senere arbeider blir han mer opptatt av de positive muligheter innenfor den moderne samfunnsform, de prosesser på ulike hold innenfor samfunnet som kan gjenreise de offentlige arenaer for kommunikasjon og meningsbrytning, om enn i andre former enn i borgerlighetens glansperiode. En rekke nye utfordringer for samfunnsvitenskape­ lig forskning er dermed kastet frem.

Jiirgen Habermas; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper

Offentlighet: Et sosialt system bundet sammen av skriftlig kommunikasjon og/eller massemedier. I anvendelsen av begrepet forutsettes i alminnelighet at det dreier seg om en «sekundærgruppe». Og at kommunikasjonen har toveis karakter. Kommunikativ handling: Oppstilles som motsetning til instrumentell eller målrasjonell handling. Handling med vekt på rasjonell fremstilling av og begrun­ nelse for aktorens holdninger og verdipremisser overfor saksforhold og andre aktører. Kravet om rasjonalitet innebærer: tilnærming til allmenn forståelsesramme.

B. Analyseperspektiv Offentlighetens rolle som grunnlag for demokratisk samfunnsorden.Faktorer som undegraver offentligheten eller muliggjør restituering av offentligheten.

162

Tore Lindbekk

Kapittel

PIERRE BOURDIEU

Innledning Pierre Bourdieu (f. 1930) ble utdannet ved Ecole Normale Superieur i Paris. Hans første større forskningsarbeid behandlet dagliglivet blant Algeries khabyler. Her viste han blant annet hvordan rangforhold og maktforhold ble befestet og uttrykt gjennom ritualer og bruken av boliger og det offentlige rom. Fra 1982 er han professor i sosiologi ved College de France i Paris. Det antropologiske perspektiv, preget av observasjoner av dagligliv, ble videreført i hans senere arbeider, men nå utdypet i mer kultur- og utdanningssosiologisk retning. I 1970 utgav han en bok om «reproduksjonsprosessen» i fransk skole. Emnet var nå hvordan samfunnets under­ liggende strukturer nedfeller seg i herskeforhold, og hvordan disse videre­ føres gjennom skolen. Skolen representerer den herskende klasse. Her konkurrerer ikke de ulike klasser og sjikt på like vilkår. Men allikevel legitimerer denne konkurransen i skolens regi konkurranseresultatet, seierherren og dermed også klassesystemet. 11979 utkom «Distinksjonen», som har vært hans mest innflytelsesrike arbeid i sosiologisk sammenheng. Her behandler han kulturaktiviteten i vid forstand, spesielt formene for estetisk smak innen ulike samfunns­ sjikt, og den generelle betydningen av estetisk smak og dømmekraft har innenfor det sosiale samspill, spesielt som midler til vedlikehold av hie­ rarkier og maktforhold. Bourdieu spiller på et meget bredt felt fra tidligere sosiologisk litteratur. Innflytelsen fra Webers statusteori er tydelig. Også Marx' teori om kulturen som den herskende klasses overbygning. Men mest merkes perspektivet fra Durkheim. Et sentralt tema er hvordan handlingsmønstre formet i tidligere epoker og under andre forhold lever videre som ubevisste før­ inger for handlinger i dag. De "produserer' det rommet som handlingene forgår innenfor. Men dette rommet er formet slik at det på den ene side

Samfunnsteori

163

skaper hegemonier, på den annen side avmektighet. Dette perspektiv er koplet sammen med et fokus på individers og gruppers strategier innen­ for det daglige spill om makt og status innenfor ulike sosiale «felt».

Felt og kapital Samfunnsstrukturen kan fremstilles som ulike «felt». Hvert felt retter seg mot et visst sett av oppgaver og med et personale med ulike egenskaper. Prosessen innenfor feltet arter seg en konkurranse om posisjoner og avansement. Avansementene regulerer tilgangen til privilegier av ulik art. Men fremfor alt handler det om erverving av personlige egenskaper og andre andre former for «kapital» som gir rett til selv å delta i norme­ ring av ytelser og egenskaper. Innenfor alle sektorer eller «felt» utspiller det seg slike prosesser som gjelder fordelingen av makt til å forme og omforme «kodene». Utgangspunktet er et samfunn som legger vekt på ytelse og yteevne fremfor arv og privilegium. Styrke og førlighet er viktig, men dømmekraft er særlig viktig. Dette er grunnlaget for for autoritet og prestisje i etiske, estetiske, økonomiske, politiske eller andre spørsmål. Hvilke kriterier legger vi til grunn når vi bedømmer personers dømme­ kraft og avgjør hvem vi skal feste lit til, og overlate ansvaret til? Disse kriterier er stadig under endring, ofte slik at også dommerne og kriteriemakerne er gjenstand for bedømmelse. Samfunnskampen» handler i stor utstrekning om hvordan oppadstigende sjikt søker fremgang ved å tilegne seg og dokumentere dømmekraft (- og tegn på dømmekraft) som sjiktene over dem tradisjonelt har eiet. Samtidig verger «overklassen» sitt hegemoni ved å omdefinere «kodene». Oppgaven for Bourdieus analyse blir å belyse spillet om dømmekraften: Hvordan nye normer og koder blir dannet. Hvordan enkelte utvelges til smaksdommere. Og hvilke typer «kapital» aktørene innen ulike sosiale «felt» kan påberope seg. Bourdieu peker på tre kapitaltyper, «økonomisk» (i den konvensjonelle betydning av ordet), «sosial» (i betydningen «nettverk», men også rettig­ heter ifølge stand og nasjonalitet kan legges inn her (Begrepet nærmer seg dermed Webers standsbegrep) og «kulturell» kapital. Han er i sin analyse særlig opptatt av den siste av disse. Begrepet kan til en viss grad erstattes med «kompetanse», men Bourdieus studier samler seg stadig om de indikatorer på kompetanse som vedkommende samfunnsfelt gjør bruk av, fra utdanningssertifikater og eksamenskarakterer til klær og hjemme­ innredning som vitnesbyrd om smak, kunnskapsrikdom og moderne, tidsriktig livsførsel.

164

Tore Lindbekk

De ulike felt legger vekt på ulike kapitaltyper. Spesielt finner man for­ skjeller mellom ulike felt innenfor midlere samfunnssjikt, mellom nyrike foretaksjikt med deres vekt på materielle gjenstander som forteller om kjøpekraft og inntjeningsevne, - og skole- og kultursjiktene, med disses vekt på tidsmessige preferanser i litteratur og musikk. Den siste Mercedesmodell, som for foretaksingeniøren representerer et minstemål av bilbruk, må kulturarbeideren bortforklare: Han arvet den eller vant den i et lotteri. - Egentlig ønsker han ikke å ha noe slikt. De ulike kapitaltyper kan i noen grad innveksles mot hverandre. Bøker kan kjøpes for penger, utdanningssertifikatet kan lede til forfremmelse på jobben. Både bøkene og opprykket kan føre til at man får nye bekjent­ skaper, begge deler vitner om kulturell soliditet, som igjen inngir tillit, styrker den økonomiske kredittverdighet. Men det knytter seg klare be­ grensinger til disse innvekslingsmuligheter. Avhengig av hvilket ut­ gangspunkt man har (dvs. hvilken «kapital» man starter med), vil det på grunn av disse begrensninger (antropologer som Fredrik Barth ville sagt: «konverteringsbarrierer») karrierestrategiene variere. Bourdieu illu­ strerer dette ved å sammenlikne to grupper med karrierer i kraft av kul­ turell kapital: skolelærerne og medlemmene av akademiske profesjoner som advokatene og legene: «Medlemmene av (de akademiske) profesjonene har hverken kvalifikasjoner eller de nødvendige personlige disposisjoner for effektiv å kunne reinvestere i økonomien den profitt de har oppnådd på sin kulturkapital. Samtidig er de knyttet til «åndelige verdier» gjennom sin utdanning og livsstil ... I elegante former for sport og spill, coctails, mottakelser og andre former for samvær med samfunnets betydningsfulle finner de ikke bare glede og selvbekreftelse, men også det «gode selskap», der de kan få nyttige bekjentskaper og forbind­ elser, og samle sosial kapital av viktighet for deres profesjonelle gjerning. En viss luksus og ødselhet blir en «forrretningsnødvendighet» her ... Motsatt til dette kan alle skolelærernes valg (for eksempel av harmoniske, diskrete, enkle interiører og enkle men veltillagede måltider) forstås slik: å gjøre en dyd av det nødvendige, få maksimal profitt ut av sin kulturkapital og fritid samtidig som utlegget av penger holdes nede. Mens de profesjonelle ikke alltid har til­ strekkelig smak til å matche deres midler, har lærerne sjelden midler til å matche sin smak, og dette misforhold mellom kulturell og økonomisk kapital dømmer dem til asketisk estetisisme (en mer nøktern utgave av kunstnerens livsstil)..., til bondemøbler fremfor antikke, rumenske tepper fremfor persiske, et ombygget uthus i stedet for slektens herskapshus, litografier og reproduk­ sjoner i stedet for malerier ... og en tilbøyelighet til aggressivitet overfor en samfunnsorden som ikke anerkjenner deres fortjenstfulle innsats, fordi den legger til grunn andre prinsipper for «klassifisering» av mennesker enn utdanningssystemets». Bourdieu, 1989, side 287-291

Samfunnsteori

165

Praksis og habitus Bourdieu er opptatt av de typiske «uniformiteter» i «sosial» praksis i ulike sosiale sjikt. Avhengig av hvilken posisjon man starter i, vil både forbruks-sammensetning, ambisjoner og fremtidsrettede «investeringer» (f.eks. i utdanning, bolig, yrkesvalg) anta en «typisk» form. Denne form reflekterer de begrensninger man er underlagt, som følge av den sosiale opprinnelse en har. (- men også mellom ulike grupper innenfor en og samme samfunnsklasse kan disse begrensninger være ulike, og derfor også de strategiene man velger). Som en hovedtendens vil disse formene for typisk «praksis» vedlikeholde den innordning (på høyt eller lavt nivå i samfunnet) man allerede har ut fra sin utgangsposisjon. Den form for praksis man velger, består av tre komponenter. For det første inngår noe vi kan forestille oss som en rasjonell kalkyle: hvilke materielle og andre ressurser disponerer man over, og hvilken samlet bruk av disse ressurser vil «gi» mest utbytte på kort og lang sikt? - Som komponent nr. 2 inngår en tilbøyelighet til å lære av de andres erfaringer og situasjonsbedømmelser. - Denne «læreevne» fører til at man i sitt strate­ givalg nærmer seg det som «de fleste» innen samme klasse, miljø el.l. ten­ ker og gjør (selv om ens egne helt individuelle forhold - f.eks. ens kløkt, arbeidskraft eller gode karakterer - tilsier en annen løsning). Som kom­ ponent nr 3 i utformingen av praksis inngår «habitus», en serie av dypereliggende disposisjoner, som adskiller samfunnsklassene fra hverandre. Begrepet «habitus» er ikke nytt. I biologisk orientert forskning gjelder det organismens egenart slik denne former seg som et resultat av orga­ nismens samspill med dens «habitat», dens typiske omgivelser. Likesom Tonnies før ham bruker Bourdieu begrepet som en henvisning til adferdsegenskaper av varig, tilnærmet artsmessig natur. Han omtaler dem som «skjemaer» for handling. De fremtrer nærmest automatisk, dvs. ikke som resultat av bevisst valg. I sosiologisk sammenheng knyttes begrepet spesielt til ulike samfunnsklassers mer grunnfestede holdninger og handlingsvalg: Disse holdninger og valg reflekterer disse gruppenes «typiske» erfaringer (de gjelder den «internaliserte form for betinging av klasseadferd». Bourdieu, 1981, side 101): Forsøk som lyktes, initiativer som var fåfengte, hendelser som ga selvtillit, initiativer som resulterte i ydmykende nederlag. Det dreier seg om en innprentning av kollektive erfaringer, hvor det som hendte andre ofte blir viktigere enn det man selv opplevde, fordi fellesskapets autoritet stiller seg bak erfaringen og den måte man har tolket den på. Disse «typiske» erfaringer og opplevelser innenfor det miljø man til­ hører, blir bearbeidet i den felles bevissthet og former en felles «annen natur». Den forhåndsvurderer tiltak, handlinger og forsøk, den oppfordrer

Tore Lindbekk

eller blokkerer, i noen situasjoner skaper den selvtillit og besluttsomhet (hvor handlingen arter seg som bekreftelse av habitus' bud), i andre situa­ sjoner lammende tvil (- når man går løs på oppgaver habitus forhåndsdømmer som fåfengte). - Resultatet blir for den opprørske arbeiderklassegutten i konflikt med bedriftsledelsen likesom for middelklassejenta med gode karakterer, som forsøker å trenge inn på et nytt kompetanseområde: det helhjertede forsøket uteblir, allerede fra første stund innretter de seg på måter som foregriper det nederlaget de frykter; dermed blir de selv medvirkende årsak til at det går galt. «Habitus oppleves som en nødvendighet, (den er) internalisert og formet til en disposiosjon som gir opphav til (de) former for praksis som anses meningsfulle og (den) gir mening til de ulike forhold man observerer. Den er generell, går ut over det man direkte har lært ... Derfor er aktørens hele sett av praksiser både systematisk - et produkt av (en rekke likeartede skjemaer) og systematisk ulikt i forhold til de praksiser som utgjør en annen livsstil. Bourdieu, 1989, side 170

«(Habitus) sikrer det aktive nærvær av tidligere erfaringer. Nedlagt i organis­ men i form av skjemaer for persepsjon, tanke og handling tenderer den til å garantere praksisformenes «korrekthet» og konstans over tid. (Den gjør dette) med større pålitelighet enn alle formelle regler og eksplisitte normer. Dette system av disposisjoner - en nåtidig fortid med tendens til å forlenge seg («perpetuate») inn i fremtiden ved å reaktivere - i likeartede praksisfor­ mer - en indre lovmessighet. (Gjennom denne) blir de ytre nødvendigheters lov gjort gjeldende på en konstant måte, dog slik at denne lov ikke lar seg re­ dusere til de begrensninger man umiddelbart er underlagt ... Den kan pro­ dusere et uendelig antall praksiser, som er like uforutsigbare som de situa­ sjoner de tilhører, og også begrensede i all sin variasjonsrikdom. Habitus er produktet av et bestemt sett av «objektive regulariteter», og tenderer til å bli årsak til alle de former for «fornuftig», «common sense» adferd som er mulig innenfor rammen av disse regulariteter ... Habitus - (er) legemliggjøringen av historien - (den er) internalisert som ens annen natur og like glemt som historien - (den er) det aktive nærvær av hele den fortid den er produktet av. Den gir praksisen autonomi i forhold til øyeblikkets ytre determinanter. Habitus er spontanitet uten bevissthet eller vilje, og står i motsetning til mekanistiske teorier om mekaniske avhengighetsforhold like så vel som til rasjonalistiske teoriers oppfatninger om refleksive, fri subjekter «uten «treghet». Bourdieu, 1990, side 54-56

I habitusteorien finner vi en rest av den «strukturalistisk» pregede tenke­ måte fra Bourdieus tidligste forfatterskap. Det gjelder tunge handlingsdeterminanter i et mellomfelt mellom personlighetspsykologiens prosesser og enkeltindividets bevisste kalkyle. Habitus reflekterer ikke personlige traumer og mistak, men kollektiv erfaring.

Samfunnsteori

167

Den sosiale konsekvensen blir: en stabilisering av de ulike samfunnssjikts handlingsmønstre, og slik at de samtidig «typifiseres»; de mer indi­ viduelle erfaringer «slipes bort». For de underordnede samfunnsklassene følger: en befesting av former for underordning og underdanighet, også slike som man egentlig har det i sin makt å bryte ut av. - For overklassen: en selvtillit og arroganse som er i stand til å trosse tap av rikdom og anse­ else. Når klassens / samfunnssjiktets «sosiale praksis» blir formet, sam­ spiller habitus med med klassens/sjiktets ytre betingelsene. Bourdieu er særlig opptatt av den standardisering og stereotypering disse prosessene resulterer i. - Men i hvilken grad er handlingsbetingelsene for den enkelte samfunnsklasse i det moderne industrisamfunn enhetlige? - Habitusbegrepet åpner også for studium av ulikheter innen­ for den enkelte klasse, og for hvordan nye samfunnslag oppstår på tvers av grensene mellom samfunnsklassene, som en refleks av nye, parallelle erfaringer som samtidig skyller inn over flere samfunnsgrupper, som krig, massearbeidsløshet, eller opprørstilstander som den fransk ung­ dom opplevde i 1968.

Makt, kultur og dømmekraft, et eksempel Økonomisk makt, hva er det? spør Bourdieu. - Først og fremst makt til å holde de økonomiske nødvendigheter på armlengdes avstand, til ikke å behøve å bekymre seg over om man også i morgen kan spise seg mett og ha tak over hodet. Derfor uttrykker makten seg alltid i form av ødselhet, luksus, påfallende former for forbruk. For hoffadelen er livet en sammen­ hengende forestilling (om enn for publikum som skifter fra situasjon til situasjon). Her er intet privat. Endog det mest intime utstafferes til vitnes­ byrd om hvordan disse mennesker er hevet over de krav og beskrank­ ninger som den «vanlige» borger er underlagt. Helt motsatt til dette er grunnlaget for borgerskapets «fritidsstrategi». Borgerskapets makt er begrenset, dets velstand utsatt, grenseflaten mel­ lom arbeid og frihet alltid nærværende. Her skilles det skarpt mellom arbeid og fritid, arbeidsplassen og hjemmet, de økonomiske nødvendigheters verden og den frihet man har erobret i forhold til arbeidet. Borger­ skapets smak formes av dette: «Livsstilen arter seg som et «stiliseringsprosjekt», som gir retning til og orga­ niserer de mest forskjellige former for «praksis: som valg av årgangsviner eller ostetyper, eller dekorering av en hytte på landet. Denne makt over de nødvendigheter man ellers måtte være underlagt, innebærer et krav på legi­ tim overlegenhet overfor dem som, fordi de ikke kan vise den samme forakt

168

Tore Lindbekk

for de praktiske begrensninger ved hjelp av luksus eller andre former for påfallende forbruk, er underkastet vanlige omstendigheters tvang». Bourdieu, 1989, side 55-56

De formene for smak som uttrykker frihet, står alltid i kontrast til den smaken som vitner om nødvendigheters tvang: som grådighet og grove lyster. Denne stemples som «vulgær». - Hva er god smak? Den «gode smak» er en side av en mer allmenn holdning til verden preget av dis­ tanse og selvsikkerhet. Denne holdningen forutsetter objektiv sikkerhet, at man tilhører en klasse hvis livsbetingelser ikke har vært underkastet de økonomiske nødvendigheters tvang: «Den er også det tydelige uttrykk for en priviligert posisjon i det sosiale rom, objektiv ulik de (holdninger) som andre betingelser har skapt. Som enhver form for smak vil den både forene og skape skillelinjer. Den forener dem som er knyttet til en bestemt klasse eller et bestemt sett av ytre betingelser, sam­ tidig som den adskiller disse i forhold til alle andre». Bourdieu, 1989, side 56

Like stor betydning som ens egen livsstil har, er de aversjoner man opp­ rettholder overfor andre livsstiler. Her har vi en av de kraftigste barrierer mellom samfunnsklasser. «Kunstnerens livsstil er ... en provokasjon kastet mot borgerskapets livsstil. Den søker å fordømme (denne livsstil) som uvirkelig eller endog absurd. Gjennom praktiske demonstrasjoner søkes tydeliggjort hvor tomme de verdier er som (borgerskapet) orienterer seg mot. Kunstnerens estetiserende hold­ ning innebærer en undergravning av det alvor som preger borgerens investeringer». Bourdieu, 1989, side 57

Kunstneren er (i motsetning til borgeren) i den situasjon at han kan gjøre selve kunsten til grunnlag for sin livsstil. Han kan begrense seg til å se verden i lys av litterære og billedlige referansepunkter. Livet bedømmes ut fra kunstens paradeeksempler. - Også borgeren, objektet for hans hån og satire, berømmer og misunner ham for dette. Den kosmetikk man velger, klærne eller måten man dekorerer sitt hjem på, dette er anledninger til å uttrykke overfor andre hvem man er, hvilken rang man gjør krav på i forhold til en eller annen gruppe, klasse eller kulturell retning. Men valget sier også hvem man ønsker å holde på avstand. I dette spillet stiller de ulike samfunnsklassene ulikt. Egentlig er det bare medlemmene av overklassen som har makt til å skape estetiske prinsipper av sine mer og mindre klare disposisjoner og handlinger i ulike situasjoner. I overklassens regi blir den nye idrettsformen, de gjenstandene man «dekorerer» sine hjem med, fargevalget i en ny stue ikke bare mer syn­ lige enn hos andre, de blir dessuten noe som omtales i aviser og moteblader, og

Samfunnsteori

169

som dermed bringes til manges kunnskap; det har også autoritet fordi det er resultatet av personenes helt «fri» valg, det var uhindret av slike økonomiske og andre begrensninger som «vanlige» folk må underordne seg. Selve forholdet at mediene ble så interessert, gir dette valget ytter­ ligere autoritet, uansett hvor aparte det fortoner seg ut fra mer konven­ sjonell smak. Det «vanlige» borgerskap representerer ambisjonen å «være med». De skulle gjerne fulgt overklassen på ferden. Men de hemmes av tvil overfor egne ressurser, egen smak, egen evne til å bli tatt alvorlig. De lever med en stadig angst for avsløring. - Men de skiller seg allikevel ut i forhold til de helt uvitende, de hvis smak bare avspeiler de pene tingene de nettopp har sett avbildet på postkort eller kalendre. I sine utførlige undersøkelser av preferanser overfor musikk og bild­ ende kunst finner Bourdieu mange typiske trekk for de enkelte sam­ funnsgrupper. Arbeiderklassens valg av figurativ kunst med hjemlige motiver understøtter denne klassens vekt på det hjemlige og opprinne­ lige, - som en motsetning til hva storsamfunnet og makthaverne står for. De estetiske preferansene uttrykker dermed også avstand og ikke-ambisjon overfor kapitalismen og borgerskapet. Borgerklassens interesse for klassisk musikk handler om å foretrekke det opphøyede, det som har en bekreftet kvalitet, og som har vært samfunnselitens valg gjennom år­ hundrer; dette valget viser at man ikke er provinsiell, primitiv og folke­ lig. Kunstnerne og overklassen legger på sin side vekt på det nye, det ek­ sperimentelle, det som bare ekspertblikket og den kresne skjønner kan oppfatte. Til overklassens strategi hører stadig å endre kodene. Dette fører dels til at de underliggende klassers etterlikningsstrategier hele tiden slår feil, men samtidig bekrefter overklassens egne overskridelser at den har kulturell uavhengighet og overlegenhet. Dette bekrefter og legitimerer klassens overlegne stilling.

Academia som kamparena I historiens løp har samfunnets kulturelle kapital økt. Denne kapital er nedlagt i skriftlige tekster, teorier, teknologier, maskiner og institusjoner. Den kulturelle kapital inngår i samfunnsprosessene, som forutsetning for prosessene, og som grunnlag for å tolke og styre dem. Utdanningssyste­ met har som sentral oppgave å fastholde denne kapitalen. Det skal for­ midle den, fortolke dens innhold og utføre sertifisering av borgerne i henhold til denne kapitalen, herunder skille mellom kvalifiserte og ukvali­ fiserte. Skolen blir dermed også viktig som seleksjonsfaktor og for legiti­ mering av ulikheter i kompetanse, autoritet og innflytelse.

170

Tore Lindbekk

På grunn av denne karrieremessige betydning inngikk utdannings­ systemet i de enkelte samfunnslagenes strategier, men det skjedde på ulikt vis. Ulike holdninger formet seg overfor utdanningssystemet og ut­ danningens innhold. Samfunnsgruppens habitus ivaretok også trekk ved gruppens felles bakgrunn. Pensum, undervisningsformene og eksamens­ systemet skapte et skille mellom «tapere», elevene med bare en «ytre» til­ egnelse av stoffet og de briljante, som gjorde stoffet til en del av sin egen personlighet, helst i foredlet form, renset for alle eiendommeligheter ved egen bakgrunn. I denne prosessen var de fleste «oppkomlingene» dømt til å mislykkes. Under de senere tiår fikk stadig flere ungdommer tilgang til videre­ gående og høgre utdanning. De tok med seg sine samfunnslags ønsker om sosialt opprykk og deres bilde av hvordan bestemte utdanninger gir tilgang til respekterte samfunnsgjerninger. Men denne sterke veksten fører ikke til «demokratisering» av karrierer og eliteposisjoner, men mer lang­ trukne utdanningsløp. Innenfor det franske samfunnets stadig mer uover­ siktlig system av skoler, fag og linjer formet det seg typiske «veier»; på den ene side en gruppe skoler og superieure høgskoler hvor den akade­ miske eliteverdens krav presenteres i tradisjonell og ublandet form, på den andre side mer «myke» eller «praktisk rettede» varianter, hvor elev­ ene skal få anledning til å avfinne seg med «andre livsverdier». I senere arbeider var Bourdieu mere opptatt av utdanningssystemet, særlig universitetet, som en arena for kamp mellom ulike kapitalformer. Kampen belyses som en konstellasjon mellom universitetets ulike fakul­ teter, spesielt de medisinske og juridiske fakultetene mot fakultetene for naturvitenskap, humaniora og samfunnsfag. Det er fremfor alt en kamp mellom sosial kapital og kulturkapital. De medisinske og juridiske pro­ fessorer er samfunnsaktører samtidig som de er universitetslærere. Gjennom rådgivning, ekspertutvalg og institusjonslederskap forvalter de ressurser og treffer avgjørelser på samfunnets vegne. De er sentrale som vedlikeholdere av gjeldende samfunnsorden. De er medlemmer av nettverk som krysser fag- og forvaltningsområder. Deres eliteposisjon kommer også til uttrykk i nasjonale æresbevisninger. Professorene innenfor de gamle «trivium»fakultetene (= de humanis­ tiske, matematisk-naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige), deri­ mot, representerer ikke mer enn sine fag. I den utstrekning disse profes­ sorene har yrkestilknyttede funksjoner utenfor den institusjon de er ansatt ved, retter de seg mot fagfeller ved andre universiteter innen- eller uten­ lands. «Mellom klinikeren og matematikeren, mellom juristen og sosiologen finnes en bred kløft, som skiller mellom to former for produksjon og reproduksjon

Samfunnsteori

av kunnskap, to verdisystemer, to livsstiler og, om man vil, to ulike forestil­ linger om idealmennesket. (Klinikeren) er et ansvarsfullt og respektert elitemedlem, innarbeidet i en rolle hvor faglige og sosiale momenter ikke lar seg adskille, og hvor et helt knippe av administrative og politiske ansvarsforhold også inngår. Denne suksess skylder han like meget sin utdanning som sin sosialkapital, bånd knyttet via avstamming og giftemål. (Den skyldes også) holdninger preget av alvor og grundighet, respekt overfor sine egne lærere, samt den respektabilitet som preger hans egen livsførsel. (Den blir gjort ytter­ ligere troverdig ved ektefellens og hans egen families status). Han oppnår sin verdi ikke minst fordi han viser han er forpliktet overfor og slutter seg til samfunnets verdier og dyder». Boaran, side w

Mens juristen og medisineren i sin opptreden som samfunnsborger og fagperson vokter nøye på sitt renomme og sin seriøsitet, er naturviteren, humanisten og samfunnsviteren mer vørsløs, ofte radikal og krass i sin kritikk av institusjoner og samfunnsforhold. Mens de førstnevnte avstår fra å reise spørsmål som går ut over hva systemet forventer av en person med professorens rolle og kompetanse, nyter deres kolleger forskrekk­ elsene de skaper nettopp når de går ut over dette. Deres kommentarer blir mer helhjertede, de spiller på hele sin brede kulturelle kompetanse, men fordi de ikke følger spillereglene, blir de ofte overhørt. Bourdieu viser hvordan disse ulikhetene gjensidig forsterker hver­ andre: På den ene side har vi en universitetsrolle som innebærer at pro­ fessoren etter hvert oppgir aktiv forskningsmessig virksomhet til fordel for administrative oppgaver, representasjon og mer praktisk-faglige virk­ somheter som lege eller advokat, på den annen side har vi et rent fagengasjement som medfører forskningsaktivitet helt frem til pensjonsalderen. Mens den ene sørger for system i bokhyllene og ryddighet på skrivebordet, demonstrerer den annen sin uvilje mot innordning ved at han lar bøker og papirer flyte fritt. Også i privatøkonomi og familieforhold kommer disse ulikhetene til uttrykk. Disse motsetningene må oppfattes som idealtyper. Innen alle fakulteter finnes det subtyper med avvikende mønstre. Medisinerne i ikke-kliniske fagfelt som anatomi og bakteriologi nærmer seg naturvitenskapsmannens rolleform, og humanistprofessorer med primæransvar for forming av nye lærergenerasjoner nærmer seg advokatene i rolleform, stil og påkledning. Formene for sosialisering av studentene preges av de samme forskjeller. De får også virkninger for fagenes karriereløp og seleksjonsformer. Natur­ vitenskapelige disipliner preges av formell prøving av klart definerte kunnskaper og ferdigheter, som intelligente og energiske nykommere til faget kan tilegne seg rimelig raskt. Innen juss og klinisk medisinske felt spiller fortrolighet og lang erfaring innen feltet mere inn. Også sosial kompetanse fra livet utenfor universitetet og innhentet utenom faget i

172

Tore Lindbekk

snever forstand er viktig for den dømmekraft man dokumenterer. Derfor vil rekruttene fra fjernere miljøer tidlig bli sjaltet ut her, ofte vil man se at hele familiedynastier preger faget. I Bourdieus universitetsanalyse kastes hele hans begrepsverk inn. Analysen fremstiller de ulike kapitalformer innen ulike sosiale felt. Det vises hvordan hver felt utformer og formidler sin spesielle variant av dømmekraft. Her kan vi også se hvordan habitusbegrepet kompletterer analysen på en nødvendig måte. Den kulturelle og sosiale kapital man kaster inn i sitt operasjons»felt», er forankret i habitus, og den habitus man eksponerer, teller i seg selv som kapital (i positiv eller negativ for­ stand). Men habitus favner ut over «feltene», og det som kan telle som «kapital» innen ulike felt. Også tilstanden på skrivebordet, i den person­ lige økonomi og i forholdet til ektefelle og barn er uttrykk for «tvangen» fra en habitus som fordrer en viss konsekvens og «logikk» på tvers av livsområder. I Bourdieus tidligste arbeider om fremtrådte utdanningsfeltet nokså ukomplisert som middelkassens reproduksjonsarena. Studien av Academia tegner et mer sammensatt bilde. Innenfor utdanningsinstitusjonene møtes ulike «felt», og spillereglene er ulike. Jussen og medisinen er mer direkte representanter for et samlet elitesystem, der bestemte sosiale og kultu­ relle kapitalformer bygger bro mellom Academia og Frankrikes ledersjikt innen forvaltning og foretaksvirksomhet. «Triviumfakultetenes» kultur har en annen situasjon. Den er antagelig mindre bundet til bestemte skikt og klasser utenfor universitetet selv. Bourdieu omtaler disse fakultetenes kultur som «doctorenes» kultur. Dette kan forstås slik at det først og fremst er den «offentlighet» (i Habermas' betydning) som de ferdigdisputerte doktorer utgjør, som er smaksdommer og trendsetter for denne kulturen. Dvs. det er ikke professorene, fagene i videre forstand eller de profesjoner som er dannet ut fra fagene, som bestemmer. Hva denne akademiske kultur mer allment representerer, er ikke helt klart. Dreier det seg om en kultur på helt egne premisser? - Eller representerer den et kommunikativt system som i prinsippet alle samfunnsgrupper har tilgang til? - Her møter vi igjen Webers og Habermas' problemstilling: er vitenskapen en åpen kommunikativ offentlighet, dvs. uten skjulte (poli­ tiske, teknologiske eller filosofiske) forutsetninger, som er egnet til å ute­ lukke enkelte grupper fra konkurransen?

Samfunnsteori

173

Etter Bourdieu Nytt i Bourdieus analyse er fremfor alt at kulturen rykker frem til å bli en variabel av første rang i sosiologisk analyse, - kulturen i form av person­ lig dømmekraft, som kriterium for å klassifisere og bedømme andre, som moment under faglige og andre beslutningsprosesser, og som institusjonstrekk. Bourdieu innførte her en ny type tunge handlingsdeterminanter i for­ hold til tidligere sosiologisk litteratur. Handlingene representerer ikke først og fremst «det nødvendige» ut fra tvingende økonomiske interesser (som ifølge marxistisk analyse). Heller ikke er de avledet av bestemte former for instituert rasjonalitet (som ifølge Weber og Habermas). De de rent klassemessige og institusjons-rasjonelle interesser overlagres av former for «praksis» som som uttrykker felles erfaringer, ofte i forstenet og nær­ mest «automatisk» og ikke-bevisst form. Også enkeltindividenes dømmekreft står i sentrum av disse analyser, oppfattet som beslutningskompetanse (og autoritet) i økonomiske, poli­ tiske, kulturelle, faglige og mellommenneskelige forhold. - Men veien frem til slik dømmekraft er uoversiktlig, og mange går vill. Det er også et spørsmål hvem som har rett til å fastsette normene, kodene og til å endre dem, og hvordan makt kan oppfattes som makt over beømmelseskriteriene. Habitusbegrepet endrer tidligere oppfatning av politisk og annen handling som et nokså direkte uttrykk for gruppe- og klasseinteresser. Men heller ikke ifølge Marx var relasjonen klassesituasjon - klasse­ bevissthet - klassehandling helt entydig. En bevisstgjøring måtte finne sted, og flere forhold kunne spille inn i bevisstgjøringsprosessen. Bourdieus habitusbegrep griper inn mot disse prosessene. Bourdieu's habitus-begrep har likhetspunkter med Tonnies' Wesenwille. Begge begreper gjelder generelle handlingsdisposisjoner; det dreier seg altså ikke om lydighet overfor bestemte normer eller abstrakte verdier. Begge fenomener fremtrer med en spontan og nærmest automatisk og ubevisst karakter. De er forankret i selve organismens reaksjonsmønster. De er bakoverrettet og innebærer at erfaringer som ligger lenger tilbake i tid, fastholdes i den aktuelle situasjon. Men de to begreper fanger ikke inn de samme elementer i fortiden Wesenwille retter seg mot de positive bånd til bestemte mennesker, steder og gjenstander, mens habitus blant annet (eller først og fremst?) reflekterer erfaringer overfor systemene utenfor det aller nærmeste miljø.

174

Tore Lindbekk

Pierre Bourdieu; Nøkkelbegreper og analyseperspektiv A. Nøkkelbegreper Felt: betegner en sektor eller et sosialt system som er underlagt et regime med et noenlunde enhetlig sett av kriterier for bedømmelse av personer og aktivi­ teter.

Kapital: betegner gjenstander, egenskaper, ytelser eller symbolske uttrykk for disse, som legges til grunn for fordeling av rang eller innflytelse. Tre hoved­ typer av kapital påpekes: 1) økonomisk, 2) sosial, 3) kulturell. De to sistnevnte gjelder henholdsvis: nettverkets kvalitet og personlig dømmekraft. Et fjerde kapitalbegrep, «symbolsk kapital», henspiller på hvordan gjenstander, egen­ skaper, handlinger og sertifikater tjener som indikasjoner på kapital, og som mer eller mindre løsrevet fra vedkommende «grunnkapital» blir lagt til grunn for fordelingen av rang og innflytelse. Habitus: betegner varig disposisjon for bestemt type adferd og vurdering. Er felles for et bestemt skikt eller samfunnsklasse, og reflekterer sjiktets/klassens typiske erfaringer. Ubevisst og med preg av automatisk reaksjon. B. Analyseperspektiv

Den kulturelle prosess som ligger til grunn for forming av sosiale hegemonier.

Hvordan ulike sjikts/klassers sosiale «praksis» utformes som en samlet virk­ ning av habitus og ressurssituasjon.

Samfunnsteori

175

EKSKURS: Nærmere om bytteteori og normteori i moderne sosiologi Mikrososiologien fremkastet to ulike modeller for forståelse av grunn­ laget for «orden» innenfor samfunnets minste enheter: normpresset fra «de andre» - og de tvingende konsekvenser av rasjonelle kalkyler. De to modellene har imidlertid et stort overlappingsområde: svarer det til normmodellen eller kalkylemodellen i fall aktøren adlyder normen fordi han/hun ønsker å unngå «straff» (i form av uvilje eller andre sank­ sjoner)? Motsetningen mellom de to modeller kan oppfattes som et eksempel på konstellasjonen Wesenwille/Kiirwille. Mens Tonnies fryktet at Kiirwille ville skape flyktige og ustabile samfunnsforhold, har «rational-choice» teoretikerne i vår egen tid vært mer opptatt av å vise hvordan de kjølige kalkyler ofte leder frem til koalisjoner og selvpålagte begrensningen For å dra nytte av andres innsikt, makt og evne til å beskytte velger indi­ videt å innordne seg. Konformismen skyldes derfor ikke fantasiløshet og medløpermentalitet men en situasjonsbedømmelse med konklusjonen at det er best både for en selv og andre at man følger «spillets regler»; mer individualistiske og fornyende anstrengelser reserveres for mer spesielle segmenter av handlingslivet, hvor utsiktene til gevinst som følge av slik handling bedømmes som bedre. Mikrososiologien illustrerer også hvordan to ulike metodeoppfatninger kan rendyrkes: Simmels kvalitativt-hermeneutiske holdning og Homans radikaliserte positivisme. Disse mikrososiologiske retninger kaster lys over hvordan livsformer og kulturer utvikles. Men moderne kultursosiologi står allikevel mer i gjeld til bidragene fra Habermas og Bourdieu. - Mens sosiologene langs Marx-Weber og Tønnies-Durkheim-linjene var mest opptatt av de tunge, formende krefter innenfor samfunnshelheten, og særlig la vekt på økonomi

Samfunnsteori

og politikk, fremstiller Habermas og Bourdieu kulturen som et sosio­ logisk sett mer interessant tema. Det er en arena hvor makt og autoritet fordeles, og den er viktig for individets selvhevdelse overfor «systemets» formende krefter. Kulturformene gir ulik mulighet for avansement og fri­ gjøring, de formidler makt, men kan også passivisere og avmektiggjøre. De to teoretikerne har ulike svar på problematikken. Habermas be­ skjeftiger seg stadig mer med det frigjørende potensiale i kommunikasjons­ prosessen. Dette potensiale finner man i den daglige kommunikasjon på mikroplanet, men den lar seg også etterspore innenfor massemediene, vitenskapen og den politiske kommunikasjon. Bourdieus perspektiv er mer pessimistisk: i kommunikasjonen kan man stadig spore ambisjoner om herredømme, om detronisering eller etterlikning av autoriteter og smaksnormer.

178

Tore Lindbekk

(jet moderne og det

postmoderne samfunn

Kapittel

«POSTMODERNITET»

Nye utviklingstrekk Sosiologien vokste frem som et svar på utfordringene da det nye samfunnet brøt seg frem fra den trygge innordning i naturens skiftninger og slekters gang, som småbysamfunnet og de gamle bygdesamfunn hadde stått for. Den sentrale oppgaven for fagets utøvere ble å karakterisere og forklare det nye samfunnet. Dette samfunnet ble vanligvis oppfattet som et industrisamfunn, med byen som den typiske arena for samfunnets aktivi­ teter. Det er vitenskapelighetens og den instrumentelle tankes samfunn, en verden hvor man tok farvel med mytologier og tradisjon. Men etter hvert som man nærmer seg slutten av det tyvende århundre, melder det seg et spørsmål: er den utviklingslinje sosiologien ble opprettet for å analysere, nå bragt til ende? Industrien har kulminert i de vesteuropeiske samfunnene. Stort sett skjedde denne kulminasjonen allerede i det første tiåret etter den annen verdenskrig. Tiden etterpå har vært preget av at industriens andel av samlet sysselsetting synker raskt, mot femteparten eller mindre. Etter 1960 har andre næringer rykket frem som vekstnæringene, og nye former for industri har erstatter de gamle fabrikkene; ofte henter disse sin kompe­ tanse og sine arbeidsformer og organiseringsidealer fra andre steder enn fabrikkindustrien selv. Modellene kommer snart fra kontorlandskapene, andre ganger fra universitetene eller landsbygdsamfunnet. Også bysamfunnet, opprinnelig det mest synlige uttrykket for den nye tid, endrer karakter. Den økonomiske elite har alltid hatt reservasjoner overfor bytilværelsen. Golf, seiling, jakt og det avslappede liv på landsteder og i rekreasjonsmiljøer langt fra det typisk bymessige, dette var for dem den nødvendige motpart til byen. For mange var dette endog den «egentlige» livsarena. Ikke minst ble denne livsstil dyrket i industrialismens hjem­ land Storbritannia. Britenes landsteder, hager, jakt og friluftsliv ble «trendsettende» for en hel verden.

Samfunnsteori

181

Men nå flytter også det nyskapende foretaksliv ut i de grønne lungene rundt byen, eller de slår seg ned i små tettsteder, hvor man ennå kan finne bygninger og andre miljøverdier fra før-industrialismen. Scott Lash og John Urry (1988) har beskrevet den vesteuropeiske og nordamerikanske utvikling fra midten av 1700-tallet til midten av 1900tallet som en utvikling mot «organisert kapitalisme». Denne utvikling innebar en vidtgående transformasjon av samfunnet. Men i siste del av det tyvende århundre har utviklingen på mange områder skiftet retning. Lash og Urry summerte disse tendensene i fjorten punkter. Her frem­ stilles både den trend man kjente fra «modernismen», og de retningene som nå kommer til syne (og som utgjør «postmodernismen»). Punktene er gruppert i litt annen rekkefølge enn hos Lash og Urry.

1. Konsentrasjonen og sentraliseringen av bank-, industri- og handelskapital innenfor den enkelte nasjon viker for et verdensmarked. Vi får internasjonale kapitalkonsentrasjoner, men dekonsentrasjon innenfor det enkelte land.

2. Imperiepolitikken overfor den tredje verden - med vekt på billige råvarer fra utviklingsland erstattes av eksport til disse landene av industri og av store deler av det proletære jobbmarked. Vestens egen økonomi forvris mot kompetansebasert industri. 3. Den private foretaksvirksomhetens eierfunksjon skilles fra ledelses­ funksjonen. Den nye lederklassen utvikler perspektiver og strate­ gier som avviker fra den gamle klassepolitikkens (det nye ledersjiktet bærer f.eks. økologi- og kvinnebevegelsene). 4. Den nye middelklassen av ansatte funksjonærer utvikler et tall­ messig overtak i forhold til den tradisjonelle arbeiderklassen. 5. Fabrikkindustrien med sine mange arbeidere viker for serviceindustri m.m. som største og mest ekspansive sysselsettingssektor.

6. Nasjonale fagorganisasjoners og profesjonsorganisasjoners nasjo­ nale forhandlingsposisjon viker for bedrifts- eller etatsvise for­ handlinger, som fra nå av blir de fremherskende. 7. Samspillet mellom den nasjonale stat og de store bedrifter og kon­ serner bryter sammen. Kapitalen og monopolene gjør seg uavhengig av staten. 8. Staten får nye oppgaver som representant for en rekke samfunns­ interesser. Serviceoppgaver trer i forgrunnen som det sentrale ele­ ment i staten. Politikkens oppgave endres ved dette, og de politiske partier mister sin klassebasis.

Tore Lindbekk

9. Utviklingen mot stadig større produksjonsenheter brytes, grunnet arbeidsbesparende teknikker, subkontrakter eller eksport av arbeids­ operasjoner til den tredje verden eller landsbygden. 10. Det gamle mønster hvor noen få industrielle sektorer i noen få land dominerer, viker for et mer uklart mønster: flere økonomiske sektorer blir strategisk viktige, og sentrene for disse dominante sektorer fordeler seg på flere ulike land.

11. Regionale økonomier som hver for seg er dominert av noen få in­ dustribedrifter, blir erstattet av nytt romlig mønster, hvor enkeltbedriftenes nedslagsfelt er diffust og sysselsettingen i hver enkelt­ region er integrert i og avhengig av virksomheter i en rekke andre regioner. 12. Kapitalstyringens storbydominans brytes ved at mindre byer kommer sterkere inn, samtidig som de store byene mer blir pools av arbeidskraft.

13. Samfunnslivets vekt på vitenskap og teknisk rasjonalitet blir mindre. Nye kulturformer, som spiller på helt andre emner og kunnskaps­ felt, får økt popularitet. 14. Estetisk modernisme preget av kunsten i opprør mot fortiden, viker for «postmoderne» kulturytringer. Karakteristisk for disse er sym­ boler som forbinder arbeid og fritid, sammenblander tradisjoner og estetiske retninger og «desentrerer» opplevelsen av tid, rom og egen identitet. Nasjonen mister betydning som referansepunkt. Etter Lash og Urry, 1987, side 3-7

Retningsendring eller forsettelse? Anthony Giddens (1990, side 176-178) drøfter om «postmodernismen» representerer noe nytt eller bare er en videreføring av modernismen. Hans konklusjon er: Det dreier seg ikke om noe retningsskifte. Men den langsiktige utviklingstrend fra senmiddelalderen radikaliseres. Nå slår den ut mer fullstendig og konsekvent i alle sosiale og menneskelige forhold. I sin første fase var modernismen forankret i nasjonalstaten og den rasjonalistiske kapitalisme. I likhet med kapitalismen var modernismen fremtidsrettet, preget av målrasjonelle og instrumentelle kalkyler. - Men i sin nye fase er modernismen globalt i sin innretning. Fremtiden oppfattes ikke som en fortsettelse langs veien vi kjenner, men som «noe helt annet» i forhold til det som allerede eksisterer. Tidligere talte man om «frem­

Samfunnsteori

skritt». Men referansepunktene for det nye som kastes frem, hentes ikke lenger fra noen enkelt tradisjon. Kildene for det nye skifter. Fremskrittet har derfor ikke lenger noe stabilt mål. Kriteriene vi måler den aktuelle situasjon mot, kan hentes fra hvor som helst. Religionene, som modernis­ men avskrev, fremstiller seg på nytt som bærere av betydningsfulle krite­ rier. Orientens verdier og tradisjoner sidestilles med våre egne. Ikke en gang tid og rom lar seg lenger ordne ut fra noe enkelt enhetlig system. Et prinsipp om «refleksivitet» innarbeides i all menneskelig gjerning, intet hensyn står lenger på egne ben, upåvirket av tidens tann og skiftende omstendigheter. Ethvert hensyn og enhvert formål er betinget av en rekke andre hensyn og formål. Handlingsbegrunnelsene ender opp i en uendelig regress. Giddens gjør «refleksiviteten» til det sammenbindende kjennetegn for den nye samfunnsvirkelighet. På det lille plan så vel som på makroplanet beror våre standpunkter på hva våre prinsipper og handlingsvalg «fører til», av motstand fra andre eller i form av instrumentelle virkninger. Ulrich Beck (1988) knytter et annet begrep til den samme virkelighetsanalysen: vi er på vei mot risikosamfun.net hvor vi i vårt forhold til fysiske og sosiale omgivelser stadig baserer oss på beregninger av sansynlighet og risiko. Moral og leveregler viker for konsekvensanalyser, men disse kan aldri gi oss noen hundre prosent sikkerhet. Våre beslutninger og normer blir derfor forsøksvise og midlertidige, de får et element av gambling. Menneskelivet arter seg ikke som noen samlet gjerning men en sum av prosjekter, noen var suksessfulle, andre gjør man best i å glemme. Giddens argumenterer overbevisende for at det er sammenheng mel­ lom modernitetens og «post»modernitetens prosesser, at de nye tendens­ ene i «postmodernismen» bare er en ny fase innenfor en sammenhengende utvikling. For «dagliglivets» mennesker er allikevel ulikhetene mellom de to fasene i modernismen mer iøynefallende enn likhetene. De to mo­ menter Giddens føyer til Lash og Urrys lange liste over institusjonsulikheter, har kanskje større praktisk og prinsipiell rekkevidde enn noen av Lash og Urrys. Det ene momentet gjelder det individuelle selv, det annet storsamfunnet. Slik Giddens beskriver senmodernismens individ, arter det seg som en prosjektssamling, underlagt «reflexivitetens» herredømme og uten annen samlende hensikt enn et «concern for self-fulfimment». Bildet av den auto­ nome samfunnsborgeren med et varig personlig ansvar, og som tok demokratiet, foretakene og det offentlige ordskifte i besittelse for å virke­ liggjøre dette ansvar, svinner hen. Dette betyr at vi på samfunnsarenaen får med. andre typer aktører å gjøre enn de som drev frem modernitetens institusjoner. - Hvilke følger får dette for samlivsformer og institusjoners virkemåte, for menneskerettigheter og oppfatninger av menneskeverd?

184

Tore Lindbekk

Samtidig, Giddens annet punkt, viker nasjonssamfunnets institusjoner og styringsambisjoner for globale prosesser og «ekspertsystemer», systemer uten noen identifiserbar ledelse og ansvar i noen retning, utilgjengelig untatt via noen «access points», der enkeltkomponenter kan kontrolleres og repareres. Disse ekspertsystemenes øvrige egenart, innbyrdes forhold og utviklingsretning er foreløpig ukjent. Slik lest, forteller Giddens at vi er inne i en utviklingsfelt der de gamle analyser av modernismens prosesser og institusjonstrekk ikke strekker til, og nye kart må utarbeides.

Klassikerne og moderniteten Lasch og Urry fanger opp mange av de konkrete forholdene som de siste to århundrers samfunnsteori har beskjeftiget seg med. Samfunnsteori var spesielt opptatt av sentraliseringen, konflikten mellom arbeid og kapital, nasjonalstatens økende rolle, statssektorens vekst, vitenskapens økende betydning. - Men nå står ikke lenger disse emnene i sentrum for opp­ merksomheten. Heller ikke den Europa og Vesten-fokusering som preget perspektivet, tas lenger for gitt. Spørsmålet melder seg da: Hvilken hjelp vil vi ha av den sosiologiske teori fra Comte og Hegel til Parsons og Habermas, nå når referansepunkt­ ene er blitt så endret? Har disse bidragene lenger noen relevans? Klassikerne var opptatt av utviklingslinjen fra føydalisme og førføydale tilstander til industriell kapitalisme. Men hvor sterkt lot de seg begrense av denne linjen? Regnet de med at denne linjen skulle forlenges videre i det uendelige? Lå det noen utsikter til trendforskyvning innebygget i deres teorier? Den tydeligste tilslutning til forestillingen om at utviklingsretningen er entydig gitt og vi vet hvordan fremtidssamfunnet vil arte seg, finner man hos forskerne innen Comte-Spencer-Durkheim-tradisjonen. I sitt siste arbeid, hvor Talcott Parsons tok utviklingsproblematikken opp som hovedtema, sluttet også han seg til et slikt perspektiv. Utviklingen fra det «pre»moderne til modernismen beskriver en klar linje, med motsatte samfunnstyper på ytterpunktene. I Marx' dialektiske perspektiv representertes denne linjen av en serie «lovbestemte» og felles utviklingsfaser. - Marx antydet riktignok en parallell, delvis annerledes utviklingslinje i asiatiske samfunn. Men uan­ sett linje vil den kommende fase i samfunnsutviklingen arte seg som en sentralistisk, militant sosialistisk fase, som vil etterfølges av et nytt sprang. Dette siste spranget ville være adskillig mer radikalt enn over­ gangen fra kapitalisme til sosialisme, for nå skal en despesialisering sette

Samfunnsteori

185

inn, reversering av et hovedmoment i utviklingen til nå. Den nye tekno­ logi ville nå bli tatt i folkeflertallets tjeneste. Ulikheten mellom fattig og rik, hersker og undersått erstattes av et prinsipp fra enhver etter evne til enhver etter behov. Marx opplyste lite om hvordan fremtidssamfunnet for øvrig skulle se ut. Men statsmakten ville forsvinne, og da er det vanskelig å forestille seg at det nye samfunn ikke også vil måtte representere en endring i samfunnsdimensjoner, tilbake til det lille og nære samfunn. Durkheim stemplet denne fremtidsvisjonen som reaksjonær (Giddens, 1982, s. 117-132). Den svarer til det mekanisk sammenholdte samfunns primitivitet, en lukket, kollektivistisk samfunnstype som verden nå har forlatt. Derimot lå Marx' «sosialistiske» mellomfase i forlengelsen av den utvikling vi allerede er inne i. -1 denne fase ville arbeidsdelingen og sentra­ lismen kunne bli ført et skritt videre. Kanskje vil også samhold og meningsfullhet kunne skapes her, om man bygger mer systematisk på den arbeids­ deling som er selve grunnlaget for dette samfunnets? Men av Durkheims senere arbeider fremgår det at også han mente at modernismen vil møte en grense. Denne grensen skyldes de dype struk­ turer i menneskesamfunnet, som blant annet reflekteres i menneskenes grunnforestillinger om samfunnet, tilværelsen, livet og døden. Durkheim utviklet ikke dette temaet videre; han overlot det til etterfølgere som Levi-Strauss. Deres analyser har gitt oss grunn til å anta at tradisjonelle hovedtemaer for «moderne» sosiologi, som klassestrukturen og patriar­ katet, ikke er spesielt moderne. De representerer varige, for ikke å si evige strukturtrekk i samfunnet, forankret i solide levninger fra prehisto­ riske faser i menneskehetens utvikling. Modernismen kan ikke rokke ved disse, men det vil kanskje skje en avskrelling, slik at disse underliggende temaer nå trer frem i mer utilsløret form? - Samtidig er det et spørsmål hvor langt uttynningen av samfunnets felles etiske grunnlag kan gå før anarkiet setter inn. Simmel og Weber gav svar langs helt andre linjer. Disse svarene overvant enkelte av de vanskeligheter som Lash/Urrys og Giddens' postindustrielle perspektiver fører med seg. Simmels studier av «kaleidoskopmennesket» i det moderne samfunn grep en utviklingslinje som kan gjenfinnes både i senkapitalismen og postmodernismen. Han beskrev et samfunn som er rikt på opplevelseskategorier, til dels så rikt at menneskene beskytter seg mot dem. Det «frie» valg av venner, allierte og handelsparter muliggjør større intensitet og opplevelsesfylde innenfor de forhold som etableres, nettopp fordi valget av partner er fritt og ignorerer motpartens mer helhetlige eksistens og identitet. Men er denne frihet og uavhengighet på mikro-planet forbundet med en tilsvarende hjelpeløshet og fremmedgjøring overfor utviklingen og

186

Tore Lindbekk

strukturene på makro-plan? Kanskje eksisterer det ikke lenger, hverken for individet eller sosiologen, noen ordnet og forståelig struktur ut over mikro-planets? Kanskje er også statsmakten, nSsjonen og de internasjonale konserner bare fragmenter - eller rettere: konglomerater av mikro-enheter, som hver for seg adlyder mikroverdenens logikk, - noen av dem mer strategisk plassert enn andre, med flere virkninger ut over seg selv, men alle sammen flyktige og ubestemmelige. Simmel formidler en slik visjon, som foregriper Giddens og vel også går dypere inn i den enn Giddens gjør. Forskjellen er at Giddens tildeler mennesket enkelte inngrepsposisjoner («access points»), men uten at det har mulighet til overblikk eller forutsetning for sammenhengende medansvar. Egentlig er man tilbake til kaleidoskopmennesket, med «refleksivitet» som et nytt ord for «vi får se hvordan det går». I det perspektiv som Giddens maner frem, viker også materialismens harde dialektikk og Webers «jernbur» plassen for en utvikling som egent­ lig er udeterminert. Simmel og Weber arbeidet under inspirasjon fra Nietzsche. De tok på alvor hans doktrine at ingen verdier lenger er udiskutable. Derav følger at også de politiske og andre idealer som lå til grunn for utviklingen av det moderne samfunn, med vekt på opplysning, demokrati og velferd for alle, representerer vilkårlige valg. Man kan ikke regne med at disse varig vil bli lagt til grunn for utviklingen, eller at de vil få fortrinn fremfor andre verdier, kanskje verdier helt motsatt i forhold til disse. De totali­ tære regimer etter Simmels og Webers tid - og den oppslutning disse regimene for en tid fikk - bekreftet realismen i disse vurderinger. De autoritære bevegelsene viste også at modernitetens apparater kan settes inn på helt nye utviklingsbaner, og med en kraft som det moderne men­ neske ikke er i stand til å motsette seg. Ut fra dette kjenner vi ikke lenger noen stabile kriterier som samfunn eller vitenskapelige modeller av samfunnet kan vurderes mot. Simmels svar ble: da lar heller ikke noen samlende linje seg konstruere som sam­ funnets mikro-strategier skal analyseres i forhold til. Kaleidoskopmenneskets fragmenter er virkeligheten. Fragmentsosiologien motsvarer en virkelighet hvor større, fastere og mer varige strukturer og utviklingslin­ jer ikke lenger eksisterer. Også de linjer og perspektiver en forsker ville kunne famle seg frem til, blir under disse betingelser subjektive og vil­ kårlige. Weber løser dilemmaet på en annen måte. Vesterlandenes rasjonalitet representerte en av flere «rasjonalistiske» løsninger. - Er den spesielle linje som vesterlandene valgte, nå ført til ende? Utviklingens endepunkt kan bli et sammenstøt mellom ulike premisser og verdiprioriteringer, som hver enkelt er ikledt rasjonalitetens gevanter. I denne krise vil også

Samfunnsteori

187

«glemte guder» fra tidligere samfunnsfaser melde seg med sine krav. Hvem vil seire i denne konflikt, hvor både charismatiske førere og institu­ sjonaliserte rasjonaliteter samler seg til kamp? - Kanskje er valget av rasjonalitet åpent, men ikke kravet om at valget skal ha rasjonaliteten som ramme. For rasjonaliteten er knyttet til menneskets egenart og verdig­ het - og etter at mennesket har oppdaget og gjenkjent rasjonaliteten, vil det kreve at politiske og organisasjonsmessige løsninger blir rettferdig­ gjort på måter som lar seg forene med rasjonalitetens kriterier og premisser, dvs. med slike begrunnelser og former for dokumentasjon som Habermas påpekte. Rasjonalitetskravet vil ikke nødvendigvis melde seg umiddel­ bart og være en konstant faktor, men det vil bli fremmet med økende styrke, som svar på undertrykkelse og overtro og utstrakt til også å gjelde slike felter innen menneskelivet som i utgangspunktet var langt borte fra rasjonalitetens område. Det femtiårige «eksperimentet» i Øst-Europa bekrefter på den ene side at rasjonell planlegging og modernitetens øvrige apparater kan stå til tjeneste for regimer som hverken bygget på privatkapitalisme eller demokratiske borgerrettigheter. Utviklingen i denne regionen etter 1945 bekrefter tydeligere enn de mer kortvarige regimer man hadde, av fascis­ tisk eller nasjonalsosialistisk karakter, at vesterlandenes samfunnsform bare representerer en av flere mulige utviklinger på rasjonalitetens grunn­ lag. Men oppbruddene omkring 1990 forteller samtidig at disse «alterna­ tive» løsninger bar i seg strukturtrekk som etter en tid begynte å blokkere deres effektivitet. Dessuten lot «modernitetens» internasjonalisme og in­ dividualisme seg ikke utestenge, og disse uromomenter forstyrret disse samfunnene stadig mer. Kanskje er det en indre sammenheng mellom modernisering, rasjonalitet, individualisme og globalisering, slik at disse gjensidig understøtter hverandre og driver hverandre frem, og slik at selv de mest gjennomtenkte og «rasjonelle» forsøk strander om de setter individualismen og globalismen tilside?

Sosiologiens svar på postmodernitetens Sosiologien vokste frem i modernismens kjølvann. Fagets «oppgave» ble å belyse og forklare den nye samfunnsorden. Dette har preget fagets perspektiver i ettertiden. - Vil helt andre perspektiver og metoder trenges av dem som skal belyse og forklare den samfunnsorden vi nå beveger oss mot? Giddens' begreper «refleksivitet» og «individualisering» forteller oss at i fremtiden vil kanskje sosiologiens forestillinger om normers og rollers betydning og personlighetens stabilitet bli til liten hjelp i sosiologisk ana­

188

Tore Lindbekk

lyse. Men han har ikke erstattet dem med andre og mer «operative» be­ greper hverken for mikro- eller makrosystemene. Spørsmålet om sosiologiens fremtid aktualiseres også av noen mer konkrete utfordringer: sosiologene forutsa hverken Europas nye bølger av nasjonalisme eller kommunismens fall, og har foreløpig bidratt lite forståelsen av disse fenomener. Sosiologi-historikeren Dirk Kåsler (Kåsler 1996) reiser på dette grunnlag spørsmålet om fagets «spakmodighet» har med perspektiver å gjøre som går helt tilbake til August Comte: dets «verdinøytrale verdikurs» har lidd skipbrudd. Faget har undratt seg opp­ gaven på eget grunnlag å reise spørsmålet hva er det gode samfunns inn­ hold? Neglisjeringen av slike spørsmål fører til at også utgangspunktet for å angripe tidens store transformasjoner blir borte. Istedet blir man en kasteball for mange enkeltspørsmål og utredningsoppvaver. Kåsler svar på situasjonen: «Spørsmålet om samfurmsformidlede standarder for sannhet, moral og et humant samfunns øvrige perspektiver lar seg ikke erstatte av at man bidrar til analytisk gjenspeiling av virvaret. Sosiologiens reaksjon på fragmente­ ringen av vår opplevelse av verden må hverken føre til kapitulasjon overfor et kynisk og nihilistisk verdensbilde, tilbaketog til teknisk sosialforskningsfetisjisme eller steril polemikk innenfor det sosiologiske «teori»-spillet. Den sentrale utfordring i vår splittede verden er å melde seg som medkonstrukturer for nye former for verdikonsensus».

Immanuel Wallerstein, den nyvalgte president for the International Sociological Association har tatt til orde for igjen å samle oppmerksom­ heten om Webers gamle begrep substantiv rasjonalitet. Ved innledningen til det nittende århundre valgte samfunnsvitenskapene å skille lag med filosofien. I bestrebelsene for å unnslippe religiøse åpenbaringer og filosofenes aprioriske utsagn underkastet den intellektuelle klasse seg iste­ det et tredje regime av empiristisk rasjonalitet. «Idag fristes vi til å hoppe tilbake, og vi blir brent igjen. (Desillusjonering) har avfødt hylende fagkritikk og kraftfull kritikk av vitenskapelig arbeid i det hele tatt. Mye av det som sies er beundringsverdig, men det går for langt og truer med å ende i en nihilistisk solipsisme, som fører intetsteds hen, og snart vil kjede selv de mest disiplinerte tilhengerne. Vi kan avdekke svakhetene i denne kritikken, men dette må ikke føre til at vi avviser den. Gjør vi det, inn­ later vi oss på en vei som fører til at både de og vi går under. Samfunnsviten­ skapen må istedet gjenskape seg selv. ... Vi må erkjenne at empirisme ikke er uskyldig men alltid forutsetter bestemte apriori hensikter, våre sannheter er ikke universelle sannheter, og i fall noen slike eksisterer, er de sikkert kom­ plekse, selvmotsigende og mangesidige av innhold. Forskningens oppgave er ikke å lete etter det som er enkelt og greit, men den mest plausible fortolk­ ning av det komplekse ... Rasjonalitet innebærer valg av «moralpolitikk» og

Samfunnsteori

at den intellektuelle klasses oppgave er å kaste lys over de historiske valg vi i fellesskap har.... Vi er i ferd med å skrive oss selv bort fra det som spillet virke­ lig handler om, å oppnå menneskelig frihet og kollektiv velferd ... Skal vi ha håp om å kunne hjelpe andre til å snu rundt på verden, må vi først snu rundt pa oss selv». Wallerstein, 1996, side 24

190

Tore Lindbekk

REFERANSER Aubert, V. 1961: Løsning av konflikter i par og trekant. Tidsskrift for samfunns­ forskning, 1961. Aubert, V. 1969: Det skjulte samfunn, Oslo, Pax forlag. Bales, R. K.: Small Group Theory and Research. Sociology Today, (Red av R. K. Merton), New York, Basic Books. Barnes, J. 1972: Social Networks. Reading, Massachussets. Barth, F. 1972: Models of Social Organization. London, Royal Anthropological Institute, Occasional Papers No. 23. Roye. Beck, U. 1988: Risk Society: towards a new modernity.London, Sage. Blau, P. 1955: The Dynamics ofBureaucracy. Chicago, Univ, of Chicago Press. Bourdieu, P. 1984: Homo academicus. Frankfurt, Surkamp. Bourdieu, P. 1987: Legitimation and Structured Interest in Weber's Sociology of Religion. Max Weber, Rationalization and Modernity. (Red. S. Whimster og S. Lash). London, Allen & Unwin. Bourdieu, P. 1989: Distinction. London, Routledge. Bourdieu, P. 1990: The Logic ofPractice. Cambridge, Polity Press. Brodersen, A. 1986: Alfred Schiitz og møtet med amerikansk sosiologi. Sosio­ logisk årbok, side 201-237. Burrell, G. og Morgan, G. 1979: Sociological Paradigms. Aldershot, Gower. Cohen, A. 1956: Delinquent Boys. New York, Free Pree. Cohen, H. F. 1993: The Scientific Revolution. University of Chicago Press. Coleman. J. C. 1990: Foundations of Social Theory.Cambridge, Massachussets; Belknap Press. Collins, R. 1975: Conflict Sociology, New York, Academic Press. Collins, R. 1979: The Credential Society. New York, Academic Books. Collins, R. 1986: Weberian Sociological Theory. Cambridge, Cambr. Univ. Press. Comte, A. 1975: Philosophie premiere. Paris, Serres. Coser, L. 1956: The Functions of Social Conflict. New York. Free Press. Comte, A. 1830-1842: The Course of Positive Philosophy. London, Bell & Sons. Douglas, M. 1966: Purity and Danger. An Analysis ofConcepts ofPolution and Taboo. London, Routledge and Kegan Paul. Durkheim, E. 1893: De la division du travail social. Paris, Alcan.

Samfunnsteori

191

Durkheim, E. 1897: Le Suicide. Paris, Alcan Durkheim, E. 1912: Les Formes elementaires de la vie religieuse. Paris, Alcan. Elstad, J. I. 1982: Helsetilstand og dødelighet i Sogn og Fjordane og Finnmark i sosiologisk perspektiv. Tidsskrift for samfunnsforskning, 1/1982. Elster, J. 1985: Making Sense of Marx, Cambridge, Cambridge Univ. Press. Engels, F. 1884: The Origin of The Family, Private Property and the State, New York, International Publishers. Eriksen, E. O. og Weigård, J. 1993: Conceptualizing Politics: Strategic Action or Rational Discourse? LOS-senter Notat 9346. Bergen. Festinger, L. 1957: A Theory ofCognitive Dissonance Evanston G. H. Mills). London, Routledge and Kegan. Galbraith, J. K. 1967: The New Industrial State. London, Penguin. Giddens, A. 1982: Profiles and Critiques in Social Theory, London, MacMillan. Giddens, A. 1990: The Consequences of Modernity, Cambridge, Polity Press. Gimenez, M. 1982: The Oppression of Women. Structural Society, (red.: Ino Rossi). New York, Columbia U. Press. Goffman, E. 1959: The Presentation of Selfin Everyday Life. New York, Doubleday. Goffman, E. 1974: Frame Analysis. New York, Harper and Row. Goffman, E. 1981: Forms of Talk. Philadelphia, Univ, of Pennsylvaina Press. Goldthorpe, J. K. 1974: Social Inequality and Social Integration in Modern Britain. Poverty, Inequality and Class Structure (red. D. Wedderburn), Cambridge, Cambr. Univ. Press. Habermas, J. 1961: Strukturwandel der Ojfentlichkeit. Frankfurt. Habermas, J. 1969: Vitenskap som ideologi.Oslo, Gyldendal. Habermas, J. 1980-81: Theory of Communicative Action.. Habermas, J. 1984: The Theory of Communicative Action, Cambridge, Polity Press, I—II Habermas, J. 1991: Faktizitdt und Geltung. Frankfurt, Suhrkamp. Herder, J. G. von, 1968: Reflections on the Philosophy of the History of Mankind. Chicago, Univ.of Chicago Press. Homans, G. 1961: Social Behavior, London, Routledge and Kegan Paul. Kåsler, D. 1996: Die Zeit, 22. mars. Lash, S. and Urry, J. 1987: The End OfOrganized Capitalism. Cambridge, Polity Press. Levy-Strauss, C. 1958: Structural Anthropology, New York, Basic Books. Linton, R. 1936: The Study of Man. New York, Appleton-Century. Lukes, S. 1973: Emile Durkheim, His Life and Works. London, Allen Lane. Malinowski, B. 1922: Argonauts of the Western Pacific. London, Routledge and K. Paul. (1987-utgave). Malinowski, B. 1944: A Scientific Theory ofCulture. Chapel Hill, Univ, of Carolina Press. Malinowski, B. 1948: Magic,Science, and Religion. New York, Doubleday. Malinowski, B. 1936: Functionalism. Encyclopaedia Britannica. Suppl.vol 1, side 132-139. Marcuse, H. 1964: One-Dimensional Man. Boston, Beacon Press. Marshall, G. 1980: Presbyterians and Profits. Oxford Univ. Press. Marx, K. 1970: The German Ideology. New York.International Publishers.

192

Tore Lindbekk

Marx, K. 1856: The Poverty of Philosophy. 1956 eng. utgave, Moskva. Marx, K. 1867: Das Kapital. 1887 Eng.utgave, London,, S. Moore og E. Aveling. Marx, K. 1844: Økonomisk-filosofiske skrifter. Etter: Writings of the Young Marx on Philosophy and Society (Red.: L. Easton og K. Guddat), New York 1967. McLellan, D. 1973: Karl Marx, His Life and Thought. London. MacMillan. Mead, G. H. 1934: Mind, Self and Society, Chicago, Univ, of Chicago Press. Merton, R. K. 1957: Social Theory and Social Structure. Glencoe, Free Press. Morgan, L. EI. 1877: Ancient Society. New York, Elolt, Rinehart & Winston. Offe, C. 1985: Disorganized Capitalism. Cambridge, Polity Press. Parsons, T. 1937: The Structure of Social Action, New York, McGraw-Hill. Parsons, T. 1949: Essays in Sociological Theory, Pure and Applied, New York, The Free Press. Parsons, T. 1951: The Social System. Glencoe, Free Press. Parsons, T. 1955: Family, Socialization and the Interaction Process. Parsons, T. 1964: Evolutionary Universals in Society. Am.. Soc. Rev. Sitert etter: Parsons: Action Theory and the Human Condition. Free Press, side 490-520. Etter 1. Parsons, T. 1966: Societies: Evolutionary and Comparative Perspectives. Englewood Cliffs, Prentice-Hall. Parsons, T. 1982: Actions, Symbols and Cybernetic Control. Structural Sociology (red.: I. Rossi), New York, Colombia Uiv. Press, side 49-65. Rokkan, S. 1992: Politikk mellom økonomi og kultur, (red.: B. Hagtvet) Oslo, Ad Notam Gyldendal. Rose, M. 1985: Universalism, Culturalism and the Aix group. European Sociological Review. 1, side 65-85. Schiitz, A. 1972: The Structure of the Life World. London, Heinemann. Sassure, F. 1974: Cource in General Linguistics. London, Fontana. Seip, A. L. 1975: Eilert Sundt og vekst-ideologiens dilemma. Historisk tidsskrift. Simmel, G. 1950: The Sociology of Georg Simmel. (Red. K.H. Wolff). New York, Free Press. Simmel, G. 1900. Philosophie des Geldes. Ny utgave 1991. Frankfurt a.m., Suhrkamp. Spencer, H. 1874-96: Principles of Sociology. New York, Appleton. Spencer, H. 1857: Progress, its law and cause. London. Spencer, H. 1875: Structure, Function, and Evolution. London. Sundt, E. 1855: Om Dødeligheden i Norge. Verker i utvalg, 2 1973, Oslo, Gyldendal. Sundt, E. 1858: Om Pipervigen og Ruseløkbakken. Verker i Utvalg, 5, 1975, Oslo, Gyldendal. Sundt, E. 1858: Om Harham. Verker i utvalg. 5.1975, Oslo, Gyldendal. Tawney, R. J. 1922 : Religion and the Rise of Capitalism. London, Penguin Books. Tonnies, F. 1887: Gemeinschaft und Gesellschaft. Eng. utgave 1940, New York, American Book Co. Wallerstein, 1.1977,1980,1984,1988: The Modem World System. New York, Academic Press. Wallerstein, I. 1996: Social Sceince andf Contemporary Society: The vanishing Guarantees of Rationality. International Sociology, 11:1, side 7-26.

Samfunnsteori

193

Weber, M. 1905: The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. New York, Scribner. Weber, M. 1922: Wissenschaft als Beruf. Gesammelte Aufscitze zur Wissenschaftslehre. Tiibingen, J.C. Mohr. Weber, M. 1922: Gesammelte Aufscitze zur Religionssoziologie, Tiibingen, J.C. Mohr. Weber, M. 1968: Economy and Society. New York, Bedminster Press. Weber, M. 1946: From Max Weber (red. H.H. Gerth og C.W. Mills). New York, Oxf. Univ. Press. Westermarck, E. 1906-1908: The Origin and Development of the Moral Ideas. Åbo. Willis, P. 1977: Learning to Labour. Westmead: Saxon House. Wright, E. 0.1985: Classes, New York, Verso.

194

Tore Lindbekk

REGISTER A

E

Adorno, Theodore Wiesengrund 153 Aubert, Vilhelm 140-141,191

Elstad, Jon Ivar 42,192 Elster, Jon 62,192 Engels, Friedrich 18, 45, 46, 51, 55, 56, 100,101,102,192 Eriksen, Erik Oddvar 159,192

B Bales, Robert F. 128,147, 191 Barnes, John Arundel 42,191 Barth, Fredrik 23, 24, 97, 136,147-149, 151,165,191 Beck, Ulrich 184,191 Blau, Peter M. 84,191 Bordieu, Pierre 16,19, 23, 24,113, 163-175,177,178,191 Brodersen, Arvid 140,191 Burrell, G. 191

c Calvin, Johann 71, 80 Cohen, H.F. 20,191 CohenA.K. 113,191 Coleman, James S. 136,149-151,191 Collins, Randall 74, 83,191 Comte, Auguste 4, 19, 20, 24, 27, 29, 33, 36, 38, 56,108,110,114,115, 185,189, 191 Condorcet, Marie Jean Antoine Nicolas Caritat, Marquis de 14, 24 Coser, L. 191

D Darwin, Charles 36 Dewey, John 141 Dilthey, Wilhelm 21,141 Douglas, Mary 112,191 Dreyfus, kaptein 99 Durkheim, Emile 19, 22, 24, 27, 42, 65, 83, 94, 99-114,115,116, 117,118,119, 120, 128,131,135,141,143, 156,163,177, 185,186,191,192

F Festinger, Leon 113,147,151,192 Freud, Sigmund 22 Fromm, Erich 123

G Galbraith, John Kenneth 60, 62,192 Giddens, Anthony 23, 183-188,192 Gimenez, M. 192 Goldthorpe, John H. 84,113,192 Goethe, Wolfgang 136 Goffman, Erving 19,112,144,192 Gutenberg, Johann 13

H Habermas, Jurgen 16, 19, 23, 24, 67, 84, 153-162,173,174,177,178,185,192 Hegel, Georg Wilhelm Friedrich 46, 50, 55, 107,185 Herder, Johann Gottfrid von 17,18, 24, 93,192 Hobbes, Thomas 18 Homans, George Caspar 22,145-147, 151,177,192 Horkheimer, Max 153

K Kant, Immanuel 136 Kristus 80 Kåsler, Dirk 189,192

Samfunnsteori

195

L

Q

Lash, Scott 182-186,1992 Lazarsfeld, Paul 22,113 Levi-Strauss, Claude 113,119,126,143, 186,192 Linton, Ralph 40, 42,192 Loyola, Ignatius 80 Lukes, Steven 103,104,111,192 Lundberg, George A. 22 Luther, Martin 80

Quetelet, Alphonse de 4, 20

M

Schiitz, Alfred 139-141 Schopenhauer, Artur 136 Seassure, Ferdinand de 113,193 Seip, Anne Lise 38,193 Simmel, Georg 24, 27,135-139,141,177, 186.187, 193 Smith, Adam 17,18,19, 24, 46, 47, 93 Sundt, Eilert Lund 19, 20, 23, 24, 35-43, 122,135,193 Spencer, Herbert 15,16, 24, 27, 34, 36, 55, 56,100,101,102,114,115,120,126, 128, 185

R Redfield, Robert 97 Rembrandt 136 Rickert, Heinrich 21 Rokkan, Stein 23, 24,193 Rose, M. 53,193

S Mach, Ernst 20, 21 Malinowski, Bronislaw 23, 24,115-119, 123-125, 127,131,192 Mao tse tung 57 Marcuse, Herbert 61,192 Marx, Karl 15,18,19, 23, 24, 27, 42, 45-64, 81, 84, 85-89, 100,101,102,106, 107,109,128,132,135,153,155,163, 174,177,185,186,192,193 McLellan, David 51, 56,193 Marshall, Alfred 118 Marshall, Gordon 83,193 Mead, George Herbert 24,112,135, 141-144,193 Menger, Karl 21 Merton, Robert K. 37, 42, 83, 84,117,193 Mills, C. Wright 22 Morgan, G. 191 Morgan, Lewis Henry 27, 49, 55, 56, 101, 102,193 Muhammed 80

N Napoleon 80 Nietzsche, Friedrich 19, 93,136,187

o Offe, Claus 48,193

P Pareto, Vilfredo 118 Parsons, Talcott 15,18, 22, 24, 33, 83, 94, 115,118-131,135,147,154,155,185, 193 , le Play, Frederic 20, 27

196

Tore Lindbekk

T Tawney, R.J. 193 Tdnnies, Ferdinand 17 18, 24, 27, 65, 93-97, 101,102,120,174,177,193

u Urry, J. 182-186, 192

W Wallerstein, Immanuel 59, 62,189,190, 193 Weber, Alfred 65,118 Weber, Karl 65 Weber, Marianne (Schnitger) 65,118 Weber, Max 16,18, 21, 22, 23, 24, 27, 65-89, 93,115,118,120,123,128, 132, 136, 141,154,156,159,163,164,173, 174.177.186.187, 194 Weigård, J. 159,191 Wergeland, Henrik 35 Westermarck, Edward 23,115,194 Westphalen, Jenny von 45 Willis, Paul 113,194 Wright, Eric Olin 53, 54, 62, 84,194