Fra krig til krig : 1914-1945 [13] [PDF]

Zitiervorschau

ASCHEHOUGS VERDENSHISTORIE

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

Ol

Innhold

Verden i 1914 Mot krig ................................................... 13 Fyrster og folk ......................................... 14

Den store krigen Donau-monarkiet og Serbia ................... 17 Russland og Tyrkia ................................. 17 Tyskland mot Frankrike ........................ 18 Belgia, Storbritannia og Japan inn i krigen.................................................. 19 Motstandernes styrkeforhold ................ 20 Schlieffenplanen for det tyske angrepet ............................................... 21 Slagene ved Tannenberg og Marneil914..................................... 21 Beleiringskrigen i vest ............................ 22 Gallipoli-felttoget i 1915 - en ny front?.................................................... 24 Serbia og Østerrike-Ungarn .................. 25 Italia kjøpslår .......................................... 26 Araberne reiser seg................................. 27 Sjøkrigen .................................................. 28 Wilsons krigerklæring iapril 1917 .......... 30 De nøytrale .............................................. 30 1918: Den siste våroffensiven................ 31 1918: Motoffensiven .............................. 32 Våpenstillstanden i november 1918....................................................... 32

Bak fronten Amerika tjener på krigen........................ 34 Øst-Asia: Japans fremgang .................... 36

Rustningsproduksjonen og arbeids­ kraften .............................................. 36 Obligasjoner og gjeld............................... 37 Staten griper inn iøkonomien ................ 37 Europa sulter........................................... 38 Arbeiderklassen: fra borgfred til opprør............................................... 40 Tsarens trone vakler ............................... 41 Marsrevolusjonen .................................. 43 Lenin og bolsjevikene ............................ 43 Novemberrevolusjonen ......................... 44 Splittelse og streiker i Tyskland............. 46 Matrosoppstanden i Kiel, november 1918 ................................ 46

Freden som mislyktes Parter og prinsipper ................................ 48 Versailles-freden og Tysklandsspørsmålet ........................................ 50 Fredsslutningene..................................... 51 Fredsordningen på Balkan: Jugoslavia......................................... 52 Tsjekkoslovakia - indre uro og grenseproblemer ............................. 53 Det nye Polen mellom Tyskland og Russland...................................... 54 Minoritetsproblemer ............................... 55 Folkeforbundet-forløperen for FN ..... 57 Mandatsystemet i Afrika, Midt­ østen og Stillehavet ........................ 57 Tyrkia går inn i den moderne tid ........... 59 Tysklandsproblemet ............................... 60 Krigserstatninger og okkupasjon av Ruhr ............................................. 61

Dawes-planen for erstatningsbetalingene 1924 ............................... 61 Fred og forsoning: Locarno 1925 .......... 62

Fremgang og krise Folketapet under krigen......................... De materielle ødeleggelsene................... Konjunktursvingninger og hemmet vekst .................................................... ,,De gylne tjueårene” ............................. Nye og gamle varer................................. Verdenskrisen i 1929 ............................... Krisepolitikk ........................................... Krisen blir overvunnet ........................... Arbeidsløsheten ...................................... Sosial lovgivning ..................................... Jordhunger og omfordeling.................... Arbeiderbevegelsens gjennombrudd..... Den kommunistiske bevegelse: Komintern ........................................... Nasjonalismen og fascismen .................. Fra demokrati til autoritært styre ..........

66 67 67 68 69 70 72 72 73 74 74 75 76 77 79

Sovjetunionen Krigskommunismen 1918-20 ................ 83 ,,Ny økonomisk politikk” (NEP) 1921 ....................................................... 84 Maktkampen etter Lenins død 1924 ...... 85 Stalin bygger opp sin maktstilling.......... 86 Den stalinistiske revolusjonen 1928-29 ............................................ 87 Kollektiviseringen fra 1929 .................... 87 Den første femårsplanen 1928-33 .......... 89 Ungstalinistene ....................................... 89 Moskva-prosessene ................................ 90 Kultur og opplysning............................... 91 Utenrikspolitikkens mål: å overleve ..... 92 Sovjetunionen under den annen verdenskrig ...................................... 93

Det fjerne Østen Japans fremgang under første verdenskrig: de 21 krav................... 95 Det nye Japan .......................................... 96 Føydal kapitalisme ................................. 97 Kina under Guomindang ........................ 98 Jiang Jieshi og Mao Zedong ................... 99

Mandsjuria under japansk kontroll 1932 .'................................................. 100 Japan erklærer Kina krig i 1937 .............. 101 Modernisering og innvandrer­ grupper i Sørøst-Asia ...................... 103 Filippinene mot uavhengighet ............... 104 Indonesia: utvikling og nasjonalisme .... 104 Nasjonalismen i Indokina og Burma ..... 105

Den nye verden De ,,brølende” fremskritt: 1920-årene ....................................... 106 Isolasjonisme og hemmet arbeider­ bevegelse .......................................... 107 Republikanerne og ,,big business” ......................................... 108 Samlebåndsproduksjonen ..................... 109 Aksjespekulasjonen i Wall Street.......... 109 Krisen i jordbruket ................................. 110 Franklin D. Roosevelt .............................. 111 De hundre dagene.................................... 112 New Deal-programmet ........................... 112 Resultatene .............................................. 113 Minoriteter ................................................ 114 Det svarte Amerika................................. 115 Mellom-Amerika og amerikansk imperialisme..................................... 116 Den meksikanske revolusjonen ............. 117 Sør-Amerika ............................................. 118 Argentina .................................................. 118 Brasil ........................................................ 119 Chile......................................................... 119 Nye perspektiver ..................................... 119

De store kolonirikene De britiske ,,dominions” ......................... 121 Gryende nasjonalisme i Afrika ................ 121 Arabisk nasjonalisme ............................... 122 Palestina-det uløselige problemet....... 124 Sivil ulydighet i India ............................. 125 Det irske opprøret .................................... 128 Republikken Éire ..................................... 129 De europeiske kolonimaktene ................. 130 Det britiske demokrati.............................. 130 Generalstreiken i 1926 ............................ 131 Arbeidsløsheten ........................................ 132 Keynes’ forslag til en løsning .................. 132 Krisen og arbeiderpartiet .........................133 Den nasjonale regjering 1931 ................... 133

Den franske republikk ............................ 134 Poincaré og valutakrisen ........................ 134 Småproduksjon......................................... 135 Høyrekreftene på fremmarsj .................... 136 Folkefronten 1935 ................................... 137 Folkefronten blir oppløst ......................... 139

Fascisme og nazisme Fascismens opprinnelse......................... 140 Mussolini.................................................. 141 Politisk død vann ....................................... 142 Fascistiske terrororganisasjoner........... 142 Marsjen mot Roma ................................... 145 Mordet på Matteotti ................................ 146 Den fascistiske staten............................... 146 Fascistisk ideologi .................................... 147 Felles bakgrunn for fascisme og nazisme? .......................................... 148 Weimar-republikken blir til...................... 149 En demokratisk mønsterforfatning? ....... 150 Fred og inflasjon ....................................... 150 Partiet som ble Hitlers .............................. 151 Hitler.......................................................... 152 Program og ideologi .................................. 153 Kuppet som slo feil: Munchen 1923 ...... 154 Stabilisering av Weimar-repub­ likken ................................................. 155 Nazistenes valgseire i 1930 .................... 156 Krise og deflasjonspolitikk 1930-32 ...... 156 Franz von Papens regjering 1932 ............ 157 Hitlers regjering: 30. januar 1933 .......... 158 Maktovertagelsen..................................... 159 De lange knivers natt: 30. juni 1934 ........ 160 Førermakten ............................................. 161 Økonomi og opprustning.......................... 162 Betingelsene for fascismen ...................... 163

Kultur og dagligliv i Vesten Medisin og psykologi ............................... 165 Grensene sprenges i litteraturen ............. 166 Heroisme og samfunnskritikk ................. 166 Formeksperimenter i billedkunst og arkitektur....................................... 167 En folkelig billedkunst.............................. 169 Eterens stemme ........................................ 170 Jazzmusikken ............................................ 172 Moter og livsstil ........................................ 173 Friluftsliv .................................................. 174

Idretten får vind i seilene........................ 174 Nasjoner i kamp om medaljer og rekorder ........................................... 175

Mot ny krig Hitlers første år: tysk isolasjon .............. 177 Opprustning: alminnelig verne­ plikt 1935 .......................................... 178 Mussolinis felttog mot Etiopia . .............. 178 Den spanske borgerkrigen 1936 ............. 180 Hitlers handelspolitikk: selvfor­ syning og byttehandel ...................... 182 Hitlers fremtidsplaner: Hossbachmemorandumet 1937 ....................... 182 ,,Anschluss”: Østerrike blir inn­ lemmet mars 1938 ............................ 183 Den tsjekkiske krisen 1938 .................... 184 Miinchen-forliket september 1938 ......... 184 Kunne Hitler vært stanset?.................... 185 Tsjekkoslovakia blir likvidert mars 1939 ......................................... 186 Sovjets stilling: Ikke-angrepspakten med Tyskland .................................. 188 Siste fase .................................................. 189

Warszawa-Paris-Singapore Polens nederlag og deling ....................... 190 Den finske vinterkrigen ........................... 191 Operasjon ,,Wesenibung”: angrepet på Norge .......................................... 192 Det første overraskelsesangrepet.......... 193 Stille før stormen i vest ........................... 194 Den omvendte Schlieffenplanen: den tyske panserkilen...................... 195 Angrepet mot vest. 11 dager til havet .... 195 Revansj for første verdenskrig .............. 196 Vil Storbritannia slutte fred?.................. 197 Slaget om Storbritannia høsten 1940 ................................................... 198 Diplomatiske forsøk på fred med Storbritannia .................................... 199 Molotov i Berlin sommeren 1940 .......... 200 Middelhavsproblemer ............................. 201 Balkanfelttoget våren 1941 .................... 202 Planen om lynkrig mot øst ....................... 203 Sovjet blir overrumplet, juni 1941 ......... 204 De første triumfene i Sovjetunionen ...... 205 Slaget om Moskva, oktobernovember 1941 ................................ 206

Den russiske motoffensiven, vinteren 1941-42 ............................. 207 USA på vei inn i krigen ............................ 208 Japan og Tyskland i forbund ................... 209 Japan forbereder krig og forhandler med USA........................................... 210 Pearl Harbor, 7 desember 1941 ............... 211 Singapore faller den 15. februar 1942 .... 212 Japan fra offensiv til defensiv .................. 213 Global krig.................................................213

Europa under krig og okkupasjon Levekår under krigen ...............................216 Bombekrigen............................................. 217 Sosial rettferdighet: Beveridgerapporten........................................... 217 De okkuperte landene ............................. 218 Politiske ordninger: det storgermanske rike ................................. 219 De slaviske folkene .................................. 221 Antisemittismen....................................... 222 Den endelige løsning - utryddelsen avjødene .......................................... 223 Undergravningsarbeid: myten om en femtekolonne ............................. 224 Motstandsbevegelsen: Sett Europa i flammer! ......................................... 226 Den nasjonale front og kommunist­ enes rolle ............................................ 227 Partisanlandet Jugoslavia ........................ 228 Motstandsbevegelsens militære betydning .......................................... 229

Tysklands fall Mørk vinter 1941-42 for de allierte ......... 231 Reformer i sovjethæren ........................... 232 Vendepunktet: Staiingrad, februar 1943 .................................................. 233 Krokodillens bløte underliv: Middelhavs-området ............................ 234

Vestmaktenes Nord-Afrikaoffensiv høsten 1942.......................... 235 Østfrontens største panserslag: Kursk, juli 1943 ................................ 236 Landgangen på Sicilia og Mussolinis fall,juli 1943 ..................................... 237 Italiensk våpenhvile og tysk forsvarskamp ................................... 238 Freden planlegges: Teheran-møtet november 1943 ................................ 239 Forutsetningene for Normandieinvasjonen ......................................... 239 Landgangen den 6. juni 1944 .................. 241 Gjennombruddet i Frankrike................... 242 Attentatet mot Hitler 20. juli 1944 ......... 244 Balkan i krigens sluttfase ........................ 245 Det polske problem: Oppstanden i i Warszawa august 1944 .................. 246 Den siste tyske offensiv: Ardennene desember 1944 ................................. 247 Til den bitre slutt ...................................... 248 Hitlers død og Tysklands kapitulasjon ...................................... 250

Japans fall Samurai-tradisjonen i japansk krigføring.......................................... 254 Avgjørende slag 1944: Marianene og Filippinene................................... 255 Japan og nasjonalistene i koloni­ områdene .......................................... 256 Keiseren og hæren.................................... 257 Atombomben: Hiroshima og Nagasaki august 1945 ..................... 258 Japans vanskelige kapitulasjon ............... 260

Europas fall? Utvalgt litteratur Register

Fra krig til krig

I perioden 1914-1945 ble Europa rystet i sine sammenføyninger, og et nytt verdenssystem vokste fram gjen­ nom to verdenskriger. Hvilke sam­ menhenger kan vi i dag se mellom de to krigene? Er det kanskje riktigere å tale om én 30-årskrig avbrutt av en lang våpenhvile? Med hvilken rett kan Tysklands og Japans utfordringer i Europa og Østen betraktes som deler av én krig? Sosialisme, nasjona­ lisme, fascisme, nazisme - hvordan var sammenhengene mellom den ind­ re samfunnsutvikling og den interna­ sjonale politikk gjennom krig og krise? Er kanskje betoningen av den økonomiske krise i mellomkrigstiden overdrevet, slik at den skygger for den fremgang for brede befolknings­ grupper som fant sted? Kan vi tale om Europas fall når européisk kultur fortsatt vant fram over hele verden

og de to nye supermaktene, USA og Sovjet, begge var del av den européiske kulturkrets? Kolonilandene i Afrika og Asia blir i dette bind i stor utstrekning betrak­ tet ut fra européisk utsiktspunkt, med særlig betoning av de begivenheter som fikk betydning for europeernes maktstilling. Den indre sosiale og kulturelle utvikling i disse landene fra slutten av 1800-tallet og gjennom koloniperioden fram til den annen verdenskrig blir behandlet i større bredde og sammenheng i forrige bind (b. 12). Det bind som følger etter dette (b. 14), knytter trådene tilbake til fremveksten av nasjonalismebevegelsen i mellomkrigstiden. Men før vi nå setter vår verdens­ del i fokus, la oss først ta et overblikk over verden slik som den artet seg i 1914.

Verden i 1914

Europa i 1914

Det var enklere å lære geografi før den første ver­ denskrig. Da var det ikke så mange stater. Store, flernasjonale riker - flere av dem kalte seg keiserdømmer - dekket en stor del av kartet. Kina var det folkerikeste, og dets nabo i nordvest, Russ­ land, det største i utstrekning. Russland nådde den gang lenger vest i Europa enn i dag, det omfattet både Finland og det sentrale Polen med Warszawa. Mot sørvest grenset Russland til et annet keiserdøm­ me, Østerrike-Ungarn, som også omfattet det nå­ værende Tsjekkoslovakia, Sør-Polen og de nordlige delene av Italia og Jugoslavia. Forholdene på Balkan var det vanskeligere å få oversikt over, for nylig var

mange grenser blitt rykket fram og tilbake etter kri­ ger. Romania, Bulgaria, Serbia og Hellas lå i strid om fordelingen av landområdene etter å ha revet seg løs fra Tyrkia, (det osmanske rike), som ble kalt ,,Europas syke mann”. Etter å ha holdt landene omkring det østlige Middelhavet okkupert i flere århundrer, hadde den tyrkiske sultanen beholdt bare et symbolsk fotfeste på Balkan, i Lilleasia og Midt­ østen, og hadde bare en formell overhøyhet i NordAfrika. Det tyske keiserriket omfattet i vest Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen), som det hadde erobret etter en seierrik krig i 1870-71 mot hoved-

Verdensdelenes befolkning 1910 (i millioner)

Tallene er skjønnsmessige, da nøyaktige folketellinger foreløpig bare hadde funnet sted i Europa og Nord-Amerika, og selv her ikke omfattet alle land. Særlig er Kinas folketall usikkert, og kan neppe anslås mer nøyaktig enn til 500-600 millioner. (Hele ver­ den 1 786 millioner.)

ELVER motstanderen på kontinentet, Frankrike. På den andre siden av Kanalen var de britiske øyer - Stor­ britannia og hele Irland - fremdeles samlet i Det forente kongerike, eller England, som det ble kalt i dagligtalen. Når man skulle regne opp de områdene som var underlagt den britiske krone, kom man imid­ lertid til de fjerneste strøk av verden. Mesteparten av Afrika-kartet var dekket av oransje og fiolett. Oransje var britisk territorium, og det oransje beltet nådde gjennom hele Øst-Afrika fra Egypt i nord til Cape Town i sør, og omfattet også mindre deler av Vest-Afrika. Fiolett var fransk terri­ torium, og fantes over Sahara, Sentral-Afrika og deler av Vest-Afrika. Andre farger viste spredte og nylig erobrede tyske og italienske kolonier. Også Belgia hadde tatt sin del, nemlig Zaire eller Belgisk Kongo, som det den gang het. Videre fantes det res-

RUSSLAND

JAPAN

PERSIA

ARABIA

Britiske kolonier SIAM Franske kolonier

Amerikanske kolonier Nederlandske kolonier

Portugisiske kolonier Selvstendige stater

ETIOPIA

LIBERIA

Tyske kolonier Belgiske kolonier

Portugisiske kolonier Italienske kolonier

Spanske kolonier Selvstendige stater

Afrika i 1914

ter av de tidligere så blomstrende spanske og portu­ gisiske imperier. Skolebarn behøvde ikke lære så mange navn, for det dreide seg om kolonier som bare var vedheng til européiske makter. Bare Etiopia og Liberia ble betegnet som selvstendige. På lignende måte kunne man dele opp mestepar­ ten av Sør-Asia. Her skulle man først og fremst vite om det britiske imperiums hovedbastion India, som den gang også omfattet Pakistan og Burma. Den britiske kongen kalte seg også keiser av India. Sko­ lebarn måtte dessuten lære hvor det fruktbare og tett befolkede Nederlandsk Ost-India (Indonesia) lå, for herfra fikk kjøpmannen sin Java-kaffe. Ellers måtte de vite at Australia var en egen verdensdel, men at det i likhet med New Zealand hadde en européisk befolkning og hørte med til de britiske områder. Også i Asia var det to selvstendige stater, nemlig Siam (Thailand), hvor elefantene slepte på tømmer-

stokker i teakskogene, og Japan, som var et keiser­ rike og opptrådte så selvbevisst at det kunne vekke bekymring. I Kina var keiseren blitt styrtet i 1911, og det hersket tvil om hvem som egentlig regjerte der. Men de européiske misjons- og handels­ stasjonene så ikke ut til å være i fare. Vi har hoppet over to stater, nemlig Persia (Iran) og det urolige Afghanistan, men disse statene spilte ikke noen større rolle. Og i verdenspolitikken deltok heller ikke de européiske småstatene Sveits, Dan­ mark, Norge og Sverige. Slik var forholdene på den østlige halvkule. Den vestlige bestod av to store verdenshav og det amerikanske kontinent, og her var det straks vans­ keligere å få oversikt over forholdene. USA hadde revet seg løs fra det tidligere britiske Nord-Amerika alt i 1776 og senere erobret hele kontinentet vest til

Asia i 1914

Bildet nedenfor: Da ver­ denskrigen brøt ut i 1914, ble H. H. Kitchener (1850-1916) krigsmi­ nister. Han var en be­ rømt krigsveteran som hadde gjort store innsat­ ser for den britiske kro­ nen i imperialismens glansperiode. I 1898 hadde han slått ned mahdist-opprøret i Su­ dan og senere presset franskmennene ut av denne delen av Afrika. 1 boerkrigen ledet Kitchener de britiske troppene i Sør-Afrika, og deretter var han noen år øverst­ kommanderende i In­ dia. Som krigsminister ble Kitcheners første oppgave å rekruttere soldater til den britiske hæren. Hans kontakter med de forskjellige dele­ ne av det britiske imperi­ um viste seg da å være verdifulle. På bildet in­ spiserer Kitchener et regi­ ment, rekruttert fra ju­ velen i den britiske kro­ nen”, India.

12__________ Verden i 1914

En av hovedgatene i Bei­ jing i 1907. Bare noen år tidligere hadde det viert en kraftig opprørsbevegelse i keiserbyen. Det var det såkalte bokseropprøret, som med voldsomhet vendte seg mot all vestlig innflytelse i Kina. En straffeekspedisjon ble sendt for å gi kineserne en lekse. 1 1911 ble det kinesiske keiserdømmet styrtet av en nasjonalistisk reform­ bevegelse.

Stillehavskysten. Bare Canada var igjen i det britis­ ke imperiet, i tillegg til Jamaica og andre vestindiske øyer. I Sør- og Mellom-Amerika var det gamle

det naturlig for europeere i 1914 å skjelne mellom ,,siviliserte” og ,,primitive” områder. Til sivilisasjo­ nen hørte først og fremst Europa og de deler av

spanske og portugisiske herredømmet brutt sam­ men, men Storbritannia, Frankrike og Nederland hadde hver sin del av Guyana. Argentina, Brasil og Chile var selvstendige stater som måtte læres, mens det i Mellom-Amerika bare var nødvendig å huske Mexico, da de andre statene var små og deres selv­ stendighet usikker. Offisielt var ikke USA noen ko­ lonimakt, og gikk som gammel koloni inn for selv­ stendighet. Men landet kontrollerte i hvert fall Cu­ ba, og dessuten øyriket Filippinene, på den andre siden av Stillehavet. Både Cuba og Filippinene var like før århundreskiftet erobret etter en krig mot Spani^. USA måtte derfor også i realiteten regnes blant verdens kolonimakter. Hvis man skulle gi en grov beskrivelse av samfunnsforholdene rundt omkring på kloden, var

Amerika og Australia i 1914

1 den siste delen av 1800tallet gjennomgikk Japan en rask modernisering. Føydalvesenet ble avvik­ let, og en rekke reformer med vestlige forbilder ble gjennomført. Resul­ tatet ble ofte en blanding av gammelt og nytt. Det­ te avspeiles i bildet fra en japansk avisredaksjon fra århundreskiftet. Vestlig klesmote konkur­ rerer med den tradisjo­ nelle måten å kle seg på. Skrifttegnene er derimot de gamle japanske.

__________ 13 Verden i 1914

Kornhøst på prærien i begynnelsen av 1900-tallet. Man trengte mange mennesker og hester. Her er hestene fremdeles koblet til skjæker. De store, åpne og flate jor­ dene fremmet et høymekanisert jordbruk i det amerikanske midtvesten, som snart ble verdens kornkammer.

verden hvor europeerne hadde tatt land og slått seg ned, det vil først og fremst si Nord-Amerika. Riktig­ nok måtte det innrømmes at det også var gamle kulturer i India, Kina og kanskje også i den arabiske verden, men de var av en annen karakter, selv om de naturligvis ikke kunne kalles primitive. Det svarte Afrika, befolkningen på stillehavsøyene og de indi­ anere som var igjen på det amerikanske kontinent, ble derimot sett på som primitive. Når man snakket om nasjoner, tenkte man ikke på disse folkene.

Mot krig Få europeere tvilte på sin egen kulturs overlegen­ het, og utbredelsen av den var et overbevisende argument for å opprettholde koloniherredømmet. Européisk kultur holdt verden sammen. Det var ålment akseptert - i Europa - at uten den ville det oppstå kaos, og blodige kriger ville bli resultatet om europeerne trakk seg tilbake. Holdt man USA utenfor - og de amerikanske interesser lå ennå bare på den vestlige halvkule - var Europa med andre ord maktens sentrum. I verdensmålestokk kunne ingen måle seg med det britiske imperium, som alene omfattet 20 prosent av jordens overflate og 23 prosent av dens befolkning. Så fulgte Frankrike, og deretter Tyskland, som var kommet sent med som kolonimakt. De tyske kolo­ niene ble heller ikke regnet som særlig verdifulle. De utgjorde hele 84 prosent av keiserrikets areal, men bare 16 prosent av befolkningen. Tyskland var imidlertid på vei opp. Økonomisk sett var det bare USA som holdt følge med det, mens særlig England var i ferd med å sakke akterut. Tysk­

land hadde dokumentert sin militære overlegenhet etter seieren over Frankrike i 1870-71. Senere hadde en blomstrende industri utviklet seg i keiserdømmet, slik at Tyskland ble i stand til både å styrke hæren og bygge opp en krigsflåte. Det bitre nederlaget i 1871 hadde først isolert den franske republikk politisk, men etterpå var det gått fremover med den. Frankri­ ke hadde oppnådd et forbund med Russland, som var Europas folkerikeste stat, men lite industriali­ sert. Ved begynnelsen av århundret var forholdet til Storbritannia også blitt så vidt mye bedre at Frankri­ ke kunne håpe på hjelp fra britene hvis det skulle komme til et nytt oppgjør med arvefienden Tysk­ land. Tysklands voksende økonomiske og militære yte­ evne var det sterkeste uromoment i européisk stor­ politikk - og det ville i 1914 i praksis si verdenspoli­ tikken. Ved krigsutbruddet hadde Tyskland konti-

,,Den svarte manns byrde ”. Bildet fra den franske kolonien Dahomey i 1910 kan oppfat­ tes symbolsk. Men virke­ ligheten kunne ofte se slik ut. Transportmidlet krevde sterke nakkemuskler og støtdempere som ble plassert på bæ­ rernes hode.

14 Verden i 1914

nentets sterkeste hær, og spørsmålet var om de and­ re hærene i forening kunne slå den. Tyskland kunne regne med Østerrike-Ungarn som alliansepartner, for det habsburgske keiserdømmet var avhengig av tysk støtte. Østerrike-Ungarn var truet av nasjonale uavhengighetsstrømninger hos den sterkt sammen­ satte befolkningen. Det var problemene i Østerrike-Ungarn som gav støtet til krigsutbruddet i 1914. De er nærmere be­ handlet i bind 12, der også de ytre og indre spenning­ er som utgjorde den dypere bakgrunn for krigen, er skildret. Her skal vi bare kort gjenta at den endelige krisen, som endte i konflikt, begynte 28. juni 1914: Serbiske nasjonalister hadde den dagen drept den

østerriksk-ungarske tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru under et besøk i Bosnias gamle hoved­ stad Sarajevo. 6. juli fikk den østerrikske regjering­ en et ubetinget løfte om tysk støtte hvis russerne grep inn på serbisk side, og 23. juli sendte den et ultimatum med ydmykende krav til Serbia. Da det ble avvist, erklærte Østerrike-Ungarn krig den 28. juli. Neste dag begynte Russland å mobilisere, noe som igjen førte til at Tyskland 1. august erklærte krig mot Russland og to dager senere også mot dets al­ lierte, Frankrike. Hvem som dypest sett hadde skylden for krigsut­ bruddet, var omstridt. Alle parter var imidlertid overbevist om én ting, nemlig at det ikke var de selv!

Fyrster og folk Før vi behandler krigsforløpet, er det grunn til å ta avskjed med de samfunnsforhold som ble omkastet og i stor utstrekning gikk til grunne da katastrofen kom. Vi må særlig legge vekt på den européiske kultur, som behersket verden, og som i det hele tatt kommer til å veie tyngst i dette bindet. Vårt hoved­ tema her er hvordan den européiske tidsalder ble brakt til en slutt, blant annet fordi Europa slet seg selv i stykker i to ødeleggende borgerkriger i 191418 og 1939-45. Idyllen i Europa før den store krigen er ofte blitt fremhevet. Den tekniske utviklingen sørget for at produksjonen steg fra år til år og lovet fremtidig velstand for alle. Man hadde en verdensøkonomi, Det fantes mange former for idyll i førkrigstidens Europa. Men alt var slett ikke idyllisk. De sosiale forskjellene var iøvnefallende store. Bildet av denne bonde stuen er fra århundreskiftets Irland. Mangelen på prydgjenstander står i skarp kon­ trast til de elegante da­ menes hjemlige miljø z Paris ved århundrets be­ gynnelse.

hvor varer som ble produsert i ett land, uhindret av tollskranker fant sine forbrukere i et annet, og også reisende kunne ta seg over mange grenser uten å vise fram passet. Krig hadde man i løpet av de siste hundre år bare opplevd som kortvarige trefninger mellom enkelte land, sist i det ,,mindre siviliserte” Balkan. Det var en grunnfestet tro på at ,,maktene” ville klare å løse de problemene som naturligvis sta­ dig oppstod. Flertallet av disse ,,maktene” hadde fremdeles en fyrste som statsoverhode. Hofflivets prakt og intri­ ger var levende i bevisstheten, slik folk nå kjente dem fra operettescenene og bulevardpressens sladrespalter. Noen av monarkene, for eksempel den russiske tsaren og den tyske keiseren, hadde bevart en politisk makt som stod i forhold til det imponer­ ende ytre. Utviklingen gikk likevel i retning av å redusere dem til nasjonale symboler. Det parlamen­ tariske demokrati vant i alle land fram med store og små skritt. Det var ikke tale om noen ubrutt eller ensartet utvikling, men i økende grad ble regjering­ ene avhengige av hvem som hadde flertallet i de folkevalgte forsamlingene. ,,Folkevalgt” innebar ik­ ke at hele folket hadde stemmerett. Kvinner hadde det stort sett ikke, selv om Finland (1906) og Norge (1913) her var tidlig ute med å gi også kvinnene politisk makt. I mange land hadde ellers menn stem­ merett bare dersom de kunne dokumentere en til­ strekkelig inntekt eller formue. Likevel ble stemme­ retten mer utbredt, og kravet om at den skulle om­ fatte hele folket, vokste. Sett fra bunnen av samfunnet tok førkrigstiden seg ikke på langt nær så idyllisk ut. De sosiale kløftene var dype, de fleste arbeiderlønnene lave, og hvis noen var nødt til å søke hjelp hos det offentlige, var det ofte bare den kommunale fattigkassen å henven­ de seg til. Fagforeningene arbeidet for bedre lønn og arbeidsforhold, og sammen med dem vokste sosia­ listiske partier fram. Disse partiene hadde dels sosia­ le reformer og dels revolusjonære drømmer på pro­ grammet. Deres stemmetall var fremdeles nokså be­ skjedne, sjelden over 20 prosent, og det var en sen­ sasjon da det tyske sosialdemokratiet i 1912 vant over 35 prosent av stemmene og rykket inn i riksda­ gen som landets største parti. Likevel var arbeider­ bevegelsen i ferd med å bli en faktor som de styren­ de kretser måtte regne med. Det fantes også nasjonale strømninger parallelt med de sosiale. De spilte en rolle i så forskjellige land som Tyrkia og Kina, men ennå ikke i koloniene. I Europa var de en bevegelse som utgjorde en trusel mot de flernasjonale rikene så som Østerrike-Ungam og Russland. I tidligere århundrer, da man ikke hadde regnet mennesker i nasjoner, var områder kommet under felles administrasjon fordi de ble re­ gjert av samme fyrste. Nå var fyrstemakten ikke ab­ solutt lenger, og de nasjonale bevegelsene utgjorde både et krav om folkemakt mot fyrsten og større nasjonal uavhengighet. Størst ble de nasjonale pro­ blemene i Øst-Europa, men også for Storbritannia

15 Verden i 1914

Den aldrende habsbiirgmonarken Franz Joseph - keiser av Østerrike og konge av Ungarn — spa­ serer i parken ved sin sommerresidens i Bad Ischl. Fotografiet er tatt 23. juli 1914. samme dag som Østerrike- Ungarn overleverte sitt ultima­ tum til Serbia. Noen da­ ger senere var verdens­ krigen et faktum. På dette tidspunktet had­ de keiseren 66 regjeringsår bak seg. Han re­ presenterte kontinuiteten i den merkelige statsdan­ nelsen som til tross for alle indre motsetninger ble holdt sammen helt til sammenbruddet under første verdenskrig.

reiste de seg i form av en strid om Irland som faktisk pågår fremdeles. I 1914 var forholdet mellom kato­ likker og protestanter på den irske øya så tilspisset at et væpnet oppgjør antagelig ble avverget av den første verdenskrig. Den européiske idyllen var således et overflatefenomen. Den første verdenskrig utsatte den for en belastningsprøve som kom til å vise hva som gjemte seg i de dypere samfunnslag. For den voksende skaren av industriarbeidere var førkrigstidens Europa in­ gen idyllisk tid. Gjennom samarbeid forsøkte man å forbedre sine levekår, og stadig flere arbeidere ble organisert i fagfore­ ninger. Streiker og de­ monstrasjoner var de vå­ pen man grep til. På bil­ det sees demonstrerende arbeidere i London 1911.

Den store krigen

Det gamle Europa-kartet revnet under den første verdenskrig. Slaviske folke­ grupper rev seg løs fra Østerrike-Un­ garn, og arabisk nasjonalisme ble mo­ bilisert for å knekke tyrkernes rike i Midt-Østen (Det osmanske rike). Kri­ gen utgjorde en ny og grusom fase i rivaliseringen mellom Tyskland og Frankrike, og Tysklands ambisjoner om å bli en verdensmakt førte til kon­ flikt med Storbritannia og i siste om­ gang med USA. Tsarens Russland brøt sammen under krigens belastninger. Hvordan kunne alle disse konflikter koble seg sammen til en omfattende krig? Med hvilken rett kan vi egentlig tale om en ,, verdens krig” ?

Det tyske kavaleriet med pikkelhiter og lanser på vei til fronten i august 1914. All synes klappet og klart for den seiersparaden som man trodde ikke befant seg så langt borte. Folks begeistring virker imidlertid ikke alt­ for påtagelig. Kavaleriet kom ikke til å spille noen fremtredende rolle, i hvert fall ikke på vest­ fronten, da det var sår­ bart for geværer, særlig maskingeværet.

I de første dagene av august 1914 ble det uttalt mye som de ansvarlige senere angret på. Atmosfæren ved krigsutbruddet er gått over i historien som preget av lettsindighet. Stemningen var trykket ennå så sent som i de siste dagene av juli. Ryktene svirret, næret av håpet om at en storkrig kunne unngås. En slik krig ville bli ,,en fallitt for sivilisasjonen”, som man sa. Folk klynget seg fortvilet til troen på at det ville bli funnet en eller annen løsning. Da mobiliseringsordrene likevel kom, snudde tan­ kegangen. Håpet stod ikke lenger til fred, men til en seier - og en rask seier. Statsmennene og folkemas­ sene som stimlet sammen på gatene var enige om at

krigen deres var rettferdig og overbevist om at den snart ville være avgjort. Det fulgte logisk av at sam­ funnet var slik innrettet at det ikke kunne holde ut noen langvarig storkrig uten å ta alvorlig skade. Det gjaldt derfor å vinne det første slaget. Krigsangsten ble avløst av lettsindig jubel. Fra tilskuerflokken som stod tett langs fortauene mens soldatene marsjerte ut i felten, steg det en sydende opphisselse. Tordnende hurrarop ble avbrutt av for­ maninger. Kort sagt - det rådde en landskampstemning av gigantiske dimensjoner. Men blant grupper av politikere i kafeenes mørke kroker og også i militærstabene fantes det folk som tvilte. De talte lavmælt om sine bekymringer og ble

17 ikke hørt. Krigsbevilgningene ble vedtatt omtrent enstemmig i nasjonalforsamlingene, og det militære maskineri kom i gang uten at det knaket i hjulene. ,,Dere vil være hjemme igjen før bladene er falt av trærne,” sa Tysklands keiser Wilhelm II til troppene som drog bort. I Russland ble det betraktet som feigt og selvoppgivende hvis noen hevdet at krigen ville vare så lenge som et halvt år. Virkeligheten ble en annen. Løvet falt fem ganger, og tre keiserriker falt med før våpnene endelig tidde.

Donau-monarkiet og Serbia Storkrigen ble et generaloppgjør. Den kan best for­ stås som en gruppe kriger som hver for seg hadde sin bakgrunn i det foregående halve århundres storpoli­ tiske bevegelser.

Med ren samvittighet Av Wilhelm lis tale til Riksdagen 4.8.1914:

. Av de dokumenter som er blitt over­ brakt Dem, vil De se hvorledes min regjering og fremfor alt min kansler til siste øyeblikk har anstrengt seg for å forhindre at det verste skulle skje. I påtvunget nødverge griper vi sverdet med ren samvittighet og rene hender. Til det tyske rikes folk og stammer lyder mitt rop om med samlet kraft og i broderlig felles­ skap med våre forbundsfeller å forsvare hva vi har skapt ved fredelig arbeid. Etter våre fedres eksempel stoler vi trofast, alvorlig og ridderlig, ydmyke overfor Gud og kampglade overfor fienden, på den evige allmakt, som vil styrke vårt forsvar og lede det til en god av­ slutning ... Til tegn på at De er fast besluttet på uten partiforskjell, uten stammeforskjell, uten be­ kjennelsesforskjell å følge meg gjennom tykt og tynt, gjennom nød og død, ber jeg par­ tienes formenn om å tre fram og med hånd­ slag gi meg løfte på det.”

Den første krigen begynte da det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet erklærte Serbia krig 28. ju­ li. Monarkiet ble styrt av den aldrende keiser Franz Joseph (1830-1916), som hadde besteget tronen i 1848. I sin lange levetid hadde han vært vitne til fremveksten av den slaviske nasjonalismen som tru­ et med å sprenge den flernasjonale staten. De to ledende folkene - tyskerne og ungarerne - utgjorde et mindretall. Halvparten av befolkningen var slavere, og dessuten bodde det italienere i sør og rumene­ re i øst. Serbias mål var å danne en sørslavisk stat sammen med kroater og slovenere på Balkanhalvøyas nord­ vestlige del. Planen pekte mot opprettelsen av det nåværende Jugoslavia. For keiserriket var krigen et middel til å bremse den serbiske planen. Det var også mot Serbia at Bulgaria gikk med i krigen i oktober 1915. For Bulgaria var det om å gjøre å vinne tilbake den del av det nasjonalt blandede Ma­ kedonia som landet nylig hadde tapt i Balkan-krigene. Omvendt angrep Italia Østerrike i mai 1915 for å erobre de områdene i nord som hadde italiensk be­ folkning og fullføre samlingen av Italia på den må­ ten. I august 1916 fulgte så en krigserklæring fra Romania, som ville befri det store rumenske mindre­ tallet i Transsylvania fra ungarsk herredømme. Slik kom fem stater i krig.

Russland og Tyrkia

Keiser Wilhelm i full feltuniform. En verdig forside for ,,lllustrirte Zeitung” i 1914.

Det russiske tsardømmet under Nikolai II (1868— 1918) var også en flernasjonal stat, men den var ikke i den grad truet av nasjonale bevegelser som Østerrike-Ungarn. Russerne mobiliserte mot slutten av juli for å støtte Serbia og den panslaviske bevegelsen, som skulle gi landet innflytelse på Balkanhalvøya og i siste instans herredømmet over det smale utløpet fra Svartehavet til Middelhavet - Bosporus-stredet og Dardanellene. Krigen skulle da også komme til å

Farvel til franske infan­ terister. Det skulle bare bli en liten affære med tyskerne, ,,les Boches", trodde man. Få kunne da forestille seg det hel­ vete frontsoldatene skul­ le få oppleve i skytter­ gravene.

18____________ Den store krigen

Høyt til hest inspiserer den russiske tsar den mobiliserende bondehæren. Kneler de for ikonen som han holder fram for dem, eller for ham selv?

vise Russland hva det kostet å ikke ha en sikker sjøveis forbindelse mot vest. Russlands ambisjoner brakte landet i et motset­ ningsforhold til Tyrkia eller ,,Det osmanske rike”, som denne tredje flernasjonale staten fremdeles bur­ de kalles. Av sitt århundregamle herredømme på Balkan hadde tyrkerne bare en liten rest igjen, men de beholdt fremdeles begge sider av de omstridte stredene. Som motvekt til Russland hadde Det osmanske riket trådt i nær forbindelse med Tysk­ land, og i november gikk landet med i krigen på tysk side. Militær transport gjen­ nom en gate i Istanbul i 1914. Den sindige hestetransporten forteller ikke at den tyrkiske hæren var spesielt primitiv eller dårlig utrustet. Slik var det i alle hærer.

Dermed var ytterligere to store riker trukket inn.

Tyskland mot Frankrike At Balkan-problemene utløste en européisk storkrig, skyldtes spenningen mellom de store maktblokkene. Tyskland og Østerrike-Ungarn, som under krigen ble kalt sentralmaktene, var siden 1882 forent i Trip­ pelalliansen. Den tredje partneren var Italia, som imidlertid ikke var forpliktet i 1914, ettersom det var sentralmaktene som hadde erklært krig. Tyskland

19

var den ledende alliansepartner og hadde lenge hatt et godt forhold til Russland, men etter at Wilhelm II kom på tronen i 1888 var det kjølnet, og Russland hadde isteden nærmet seg Frankrike. Siden opprettelsen i 1871 hadde den franske re­ publikk vært opptatt av motsetningsforholdet til Tyskland. Det var et hovedmål i fransk politikk å gjenerobre Alsace-Lorraine, et spørsmål som frem­ kalte sterke lidenskaper. Utsiktene til dette syntes bedre da Frankrike i 1893 kunne inngå et forbund med Russland, og deretter ble også forholdet til Storbritannia forbedret. I 1904 sluttet de to maktene den såkalte entente cordiale (den hjertelige forståel­ se), som vel bare løste noen omstridte kolonispørsmål og ikke inneholdt militære forpliktelser. Men den markerte britenes pro-franske holdning. Da Frankrike etter den tyske krigserklæringen mot Russland den 1. august erklærte seg rede til å komme sin østlige allierte til hjelp, kom Tyskland

..

Autausr""», T»14 "

Undeutsch, sittenlos tind sinnlos ist die Pariser Damenmode. Sic fBllt dieTaschen uuserer Feinde, sie macht ihre deutsche Trågerin zum Zérrbttd eines tnenscbiichen Wesens. In ihrer Schantlosigkeit ist sie unserer pflicbtbewuBten deutschen Art geradezu entgegengesetzt

Weg damit aus unserem Kulturkrets!

Weg mit der Pariser Mode aus deutschem Land!

Fcht dentsch und sclionheitsbildcnd sitid der Thalysia* Bustenhalter und der Thalysiat ddfonner; sie begiin stigen allcsf was das Pariser Korsett zerstort An Schdnhdt der Wirkutsg sind sic ihm fiber» byøn} an bygienischen Eigen- halten himnwhvvit voraus! 1 i ne echt deutsch fuhlende I rau, ein echt dcntsch empjiudendes Mådchen benutzcn aur di».-.*' heiden deutschen Korpcrbildner ’

Echt deutsch und anmutig, sittig und ernst sind die Thalysia-Reform-Kleider. Sie sind der konzentrierte Ausdruck deutschen Wesens in derFrauenmode, Es ist die echte deutsche Tracht, zugleich vornehm und hygieniscb. Es hålt sicli stets in den Schranken des soliden Ocschmacks und ist hamtonisch in Farbe und Oesamtwirkung. Es ist die Tracht der Zukunft, wenn Deutschland nach diesent Kriege groB u. mSchtig erblBht.

Thalysia Paul Garms, G. m. b. H., Leipzig-Connewifz 324 d. Ligcuc Vørkaufshåwser tiur: Leipzig, Neinnarkt 40; Berlin, Wilhelmstr. 37; Munchen, Scb3fflerstr.21; Wien I,Weihburggassc 18. \ » ! ti?»! n;«b ;»its« åris ab Lelpzig-Co. ; in Osterrcicb-Ungarn ab Thalysia-Zweigfabrik : Breitenbach in BOhmen.

det i forkjøpet med en ny krigserklæring 3. august. Slik kom kontinentets to største militærmakter i konflikt, og krigen var utvidet til Vest-Europa.

....... ""

BRITAIN AT WARJ

Undeutsch und gcfiihtHch ist das Panser Korsett. Es zcrstort die Oesundheit und vemichtet die Aussicl.it auf gesunde Nachkommenscbaft, welcbe die wichtigMe Grundlagc fitr den Fætbestimd des deutschen Vølkes in sciner Grdfie und Kraft bildet.

Belgia, Storbritannia og Japan inn i krigen

Storbritannia i krig. ,,The Times”s lakoniske løpeseddel den 5. august 1914.

Ingen mann med selvrespekt... Av statsminister Asquiths tale i Underhuset 6. august 1914: . Hvis man spurte meg om hva vi kjem­ per for, ville jeg svare med to setninger. For det første for å fullbyrde en høytidelig, inter­ nasjonal forpliktelse ... ikke bare en juridisk, men en ceresforpliktelse som det ikke er mulig for noen mann med selvrespekt å komme utenom. For det andre nevner jeg at vi ... kjemper for å hevde det prinsipp som går ut på at man ikke skal utfordre den gode inter­ nasjonale tillit og la små nasjoner knuses av en sterk og overmektig makts vilkårlige vilje. Jeg tror ikke at noen nasjon noensinne har innlatt seg i stor strid - og denne strid er en av de største som historien noensinne vil komme til å kjenne - med en renere bevissthet og en sterkere overbevisning om at den kjemper, ikke for å angripe, ikke for å forsvare sine egne egenkjærlige interesser, men for å hevde de prinsipper som verdenssivilisasjonen beror på ...”

Belgia kom med i krigen på grunn av sin uheldige beliggenhet. Det lå nettopp der hvor de tyske trop­ per hadde valgt å marsjere inn i Frankrike. Den belgiske regjeringen forkastet et tysk ultimatum som krevde fri passasje, og derfor angrep Tyskland lan-

, ,Paris-korsettet er utysk - og farlig. Damemoten i Paris er utysk, usedelig og tåpelig. Den fyller lommene på fiendene vå­ re. . . Bort med Parismotenfra Tyskland!” Også i reklamens verden var krigspatriotismen an­ vendelig, som her i en annonse fra desember 1914.

Krigen satte også spor etter seg i barnas lek. Til alle tider har smågutter kledd seg ut som solda­ ter. Det var i Frankrike at den første brukbare metoden for fargefotografering ble utviklet. ..Autochrome” kalte brødrene Lumiére sin oppfinnelse fra 1904. Fargeskalaen i de første fotografiene var litt blek og diffus, og minte om akvarellmalerier.

20 Den store krigen

/ alle krigførende land ble det iverksatt kam­ panjer for å verve trop­ per til arméen og flåten. Soldatlivet ble idyllisert i vervingspropagandaen, og det virket som om alle metoder og argumenter var tillatt. I Storbritan­ nia ble alminnelig ver­ neplikt innført først i feb­ ruar 1916. Tidligere had­ de man vervet frivillige med plakater som denne: ,,Far, hva gjorde du i den store krigen?”

det dagen etter krigserklæringen mot Frankrike, dvs. 4. august. Kort før midnatt viste det seg at Tyskland dermed hadde påført seg selv en britisk krigserklæring. Det var ikke forholdet til Frankrike som hadde avgjort Storbritannias holdning. I den liberale regje­ ringen, som ble ledet av Herberth Asquith, var det bare utenriksminister Edward Grey og et lite mind­ retall som hadde gått inn for krig på fransk side. Stemningen snudde først etter angrepet på Belgia. Da Belgia ble opprettet som stat i 1831, var Storbri­ tannia en av de stormakter som garanterte for dets suverenitet, og Belgias selvstendighet ble betraktet som et viktig ledd i forsvaret av de britiske øyer. En tysk kontroll over de belgiske Nordsjø-havnene ble vurdert som fatal for Storbritannia. Dette hadde sammenheng med et annet forhold som bidrog til å føre Storbritannia og dermed hele det britiske imperium inn i krigen, nemlig den tyske kolonipolitikken og flåteopprustningen, som hadde begynt ved århundreskiftet. På bakgrunn av Tysk­ lands sterke industrialisering og raske økonomiske vekst var det utsikt til at Tyskland kunne bli en større oversjøisk konkurrent for Storbritannia enn Frankrike hadde vært. Storbritannia gikk derfor ikke så mye med i krigen for å støtte Frankrike og Belgia som for å slå Tyskland. Etter at britene var gått inn påfransk-russisk side, ble denne parten kalt ,,entente-maktene” eller bare ,,ententen”. En tilsvarende betraktningsmåte som Storbritan­ nias lå bak Japans krigserklæring mot Tyskland 23. august 1914. Det japanske keiserdømmet var alliert med Storbritannia, men ble ikke oppfordret til å delta. Japan grep derfor selv sjansen til å kunne bli Tysklands arvtager i Kina. Her hadde Tyskland opprettet handelsstasjoner og oppnådd en rekke konsesjoner som gav utstrakte rettigheter i Kiautschou-området (pinyin: Jiaozhou) på Shandonghalvøya i nord. Japan erobret disse uten større problemer. Dette ble innledningen til en aggressiv japansk Kina-politikk, som vil bli beskrevet senere. Her skal bare bemerkes at den var bakgrunnen for at også Kina erklærte Tyskland krig i 1917 for å få en plass ved bordet under fredsforhandlingene.

Motstandernes styrkeforhold

Styrkeforholdene mellom de krigførende statene

Hvert land førte sin krig og hadde sine interesser å ta vare på, og det var ikke enighet om krigsmålene på noen av sidene. Ententemaktene Storbritannia, Frankrike, Russland og Serbia inngikk 5. september 1915 den såkalte Londonpakten, som forpliktet dem til ikke å slutte fred enkeltvis. Men her som hos motparten var der ingen enighet om, hva freden skulle inneholde. Styrkeforholdet på den européiske krigsskueplas­ sen i august 1914 var mer jevnbyrdig enn de samlede folketallene skulle tilsi. Mot sentralmaktenes 120 millioner innbyggere stod ententens 238 millioner,

21 Den store krigen

fraregnet koloniene. Men målt i infanteridivisjoner hadde ententen bare en overvekt på 170 mot 150, og de russiske troppenes utrustning var svært mangel­ full. Våpenteknisk hadde Tyskland et forsprang i maskingeværer og kasteskyts (mortérer); Frankrike hadde derimot ledelsen i feltartilleri. På havet var Storbritannia fremdeles så dominerende at den tyske havflåten stort sett bare kom til å operere i Østersjø­ en. Bare de tyske ubåtene kom ut i åpent hav.

Schlieffen-planen for det tyske angrepet ,,Gjør høyre fløy sterk!” skal den tidligere tyske generalstabssjef Alfred von Schlieffen ha uttalt på sitt dødsleie i 1913. Dette var hovedideen i den felttogsplanen han hadde etterlatt seg ved sin avgang i 1905, og som i endret form ble lagt til grunn for den tyske strategi ved krigsutbruddet. Tofrontkrigen var Tysklands hovedproblem, og det skulle løses ved å slå motstanderne én etter én. Den tyske hæren hadde fordelen av å kunne mobili­ sere i løpet av 36 timer, mens store avstander og det dårlige transportsystemet gjorde at Russland trengte tre uker. Dette tidsrommet skulle straks i krigens første fase utnyttes til å tilføye Frankrike det avgjø­ rende nederlaget. Det franske forsvaret var basert på Vogesenes og Ardennenes fjellområder og på et festningssystem omkring byene Epinal, Toul og Verdun i landets nordøstlige del. Grensen mot Belgia lå derimot åpen. Schlieffens plan var å føre angrepet den veien, rykke fram langs Kanal-kysten, gå over Seinen ved Rouen og avskjære den franske hovedstyrken i festningsområdet ved å trenge inn i en bue sør for Paris og angripe den bakfra. Dette krevde en stor overvekt, og den skulle tys­ kerne dels oppnå ved å bruke reservedivisjoner i fremste linje, og dels - og avgjørende - ved en skjev formasjon som forekom Schlieffens etterfølger Helmuth von Moltke d.y. å være det reneste hasardspill: høyre fløy skulle nemlig tildeles 53 divisjoner, venst­ re fløy bare 8. Schlieffen var rede til å akseptere et nederlag på det sørlige frontavsnittet, og han anså til og med en fransk fremrykking inn i det fristende Alsace-Lorraine som en fordel. Det ville bringe den franske hæren ut av likevekt og gjøre den mer sårbar overfor det planlagte angrepet bakfra. Schlieffen hadde tatt med i beregningen at Storbri­ tannia ville gå med i krigen og at belgierne ville yte motstand. Men det ble en strek i regningen at den belgiske hovedstyrken trakk seg tilbake til Antwer­ pen, der den lenge klarte å binde anselige tyske styrker. Ikke desto mindre klarte tyskerne å holde tidsplanen for fremrykkingen gjennom Belgia. Det var isteden de forandringene Moltke hadde gjort i 1912 som kullkastet planen. Siden 1905 hadde den tyske hæren vokst i takt med den franske, men av ni nye divisjoner ble bare én tildelt den høyre gjennombruddsfløyen i nord,

Schlieffen-planen og det tyske angre­ pet mot Frankrike

mens de åtte andre gikk til en fordobling av den venstre i sør. Samtidig forkortet han angrepsbuen slik at den pekte direkte mot Paris. Alt i alt var dette en mer forsiktig plan som minsket sjansen for den første etterlengtede og avgjørende seieren.

Slagene ved Tannenberg og Marne i 1914 Vestmaktenes strategi gikk ut på å vente og gi Russ­ land tid til å angripe med full styrke. Et mindre fransk angrep i Lorraine ble slått tilbake. Russland valgte imidlertid å gå til offensiv før det hadde av­ sluttet mobiliseringen, og tilføyde de tyske troppene i Øst-Preussen et nederlag 17. august. Vestfronten ble avlastet da den tyske overkommandoen i all hast flyttet fire divisjoner herfra til forsvaret i øst. Men

De parisiske drosjene og bussene - ble den 6. september 1914 tatt i bruk for i all hast å føre forsterkninger fra den franske hovedstaden til fronten ved Marne. Bilis­ mens pionerer brukte det som bevis for at ,, auto­ mobilen” ikke lenger ba­ re var et leketøy for velstående folks barn.

22 Den store krigen

Likevel mislyktes det tyske angrepet. Det var for svakt, og vestmaktene hadde igjen fått sine tropper i god orden. Dessuten hevnet det seg at angrepsbuen var blitt flyttet østover. Avstanden til de franske festningsområdene var så kort at tropper derfra raskt kunne settes inn i forsvaret av Paris. I tidsrom­ met 6.-11. september ble det såkalte Marne-slaget utkjempet. Det var en fransk motoffensiv som strak­ te seg over en 200 km bred front, og tyskerne ble slått tilbake til stillinger ved elva Aisne. Dermed hadde Schlieffen-planen slått feil, og få dager etter fikk Moltke avskjed. I neste fase trakk begge parter sine hovedstyrker vestover og forsøkte å omgå hverandres flanker. Dette ,,kappløp mot ha­ vet” varte til begynnelsen av november. Det endte med et tysk forsøk på å bryte igjennom de britiske stillingene ved Ypres i Flandern, som også mislyk­ tes.

Østfronten: slaget ved Tannenberg før de kom fram, hadde bildet snudd seg. Under kommando av den pensjonerte, men gjeninnkalte general Paul von Hindenburg og hans begavede stabssjef Erich Ludendorff, vant de østprøyssiske troppene i slaget ved Tannenberg 26.-31. august en seier som satte bom for videre russiske angrepsplaner på den fronten. I mellomtiden rullet den tyske offensiven plan­ messig fram gjennom Belgia. Den franske hæren og det fåtallige britiske ekspedisjonskorpset ble drevet tilbake, og i de første dagene av september stod de fremste tyske styrkene ved elva Marne, så nær Paris at noen mente de kunne skimte Eiffeltårnet. 2. sep­ tember ble det gitt evakueringsordre i Paris.

Gass! Giftgass ble tatt i bruk av den tyske hær som middel til å bryte gjennom de fiendtlige stil­ lingene. Det første forsøket ble gjort mot rus­ siske tropper i Polen 31. januar 1915, men var mislykket. På vestfronten ble det første gassangrepet satt inn mot franske og britiske trop­ per ved Ypres i Flandern 22. april 1915. Det skapte panikk og åpnet en mulighet til gjen­ nombrudd for tyskerne, som de imidlertid ikke utnyttet. De hadde ikke selv regnet med en så stor virkning og hadde derfor ikke samlet til­

Beleiringskrigen i vest Dermed stivnet vestfronten, og i de følgende tre og et halvt år beveget den seg praktisk talt ikke. Begge parter bygde ut sine stillinger, og det ble gravd et bredt belte av skyttergraver over en strekning på 500 km fra den sveitsiske grensen opp gjennom NordFrankrike og det sørvestlige Belgia. Skyttergravene nådde fram til Nordsjø-kysten rett sør for Ostende. Krigen i vest, hvor de største og best utrustede styrkene var satt inn, ble historien om stadig gjentat­ te og mislykte forsøk på å oppnå et gjennombrudd. Selv på et kart i stor målestokk trengte man som

strekkelig store forsterkninger, og det viste seg også at de tyske troppene nølte med å rykke inn i de gassrammede områdene. Gassen ble i det første året utløst ved å knuse beholdere på et eget område og la vin­ den føre den fram. Et omslag i vindretningen kunne da føre den tilbake til egne stillinger. Fra 1916 ble det derfor brukt gassgranater, og gasskrigen ble intensivert i de siste krigsårene. Men virkningen ble redusert da beskyttelsesmasker kunne tas i bruk mot klorgassen og sennepsgassen. Det tyske artilleriet avfyrte i løpet av et tidagers bombardement under Somme-offensiven i 1916 i alt 500 000 gass­ granater, men tilføyde motparten bare tap på ca. 7 000 mann, og av dem døde bare 87. Mot slutten av krigen hadde også vest­ maktene planlagt en storstilt anvendelse av gass, selv om den avskyen som dette kampmidlet vakte i offentligheten, utvilsomt førte til skadevirkninger for Tyskland som oversteg den militære verdien.

23 regel lupe for å vurdere utbyttet av et angrep - mens tapene ble regnet i ti- eller hundretusener av men­ neskeliv. I løpet av hele 1915 beveget fronten seg ikke noe sted mer enn 8 km. Året etter prøvde begge parter å nå en avgjørelse i storstilte offensiver. Den første var tysk og foregikk i området omkring Verdun; deretter fulgte en britisk-fransk offensiv ved elva Somme lenger vest. ,,Slag” ble offensivene kalt, men det var misvi­ sende. De hadde intet til felles med tidligere krigers bevegelige feltslag, hvor evnen til å manøvrere på den riktige måten ofte var avgjørende. Krigen var blitt en gjensidig beleiring, og angrepene kunne sam­ menlignes med utfall hvor man forsøkte å bryte motstanderens lenke gjennom massiv innsats av mann­ skap og ildkraft. Offensivene ved Verdun og Somme kostet 2 millioner mann livet, men gav ikke noen av partene vesentlige resultater. Den største forandringen ved fronten skjedde i 1917, da tyskerne frivillig trakk sine tropper på midtfronten nordover. Hensikten var å få kortere linjer, slik at mannskaper kunne bli frigjort til en siste stor­ offensiv våren 1918, da den fastfrosne vestfronten omsider kom i bevegelse. En del av forklaringen på krigens ubevegelighet ligger i utviklingen av fors vars våpnene. Maskinge­ været var en effektiv sperring mot infanteriangrep. Offensiver ble som regel innledet med en ukes artilleribeskytning. Likevel viste det seg at det fantes så mange uskadde maskingeværstillinger i forsvarernes skyttergraver at infanteristenes stormangrep utvik­ let seg til et blodbad. Vanligvis hadde angriperne dobbelt så store tap som forsvarerne. Vestfronten 19141917

Den tyske kunstner Christian Speyers dra­ matiske fremstilling av artilleriet i krigens første fase. Til tross for pikkelhuene og de grå frakke­ ne lyser 1800-tallsromantikken igjennom som for­ bilde. Maleriet, som ble gjengitt i ,,Illustrirte Zeitung” 1914, har na­ turligvis også hatt en propagandaverdi som det gjaldt å utnytte i fed­ relandets interesse.

24 ,.Det er en lang, lang vei til Tipperary”. Denne engelske soldatsangen beholdt sin popularitet gjennom to verdenskri­ ger. Slageren ble inn­ lemmet i propagandaen og soldatlivet forherli­ get. Amerikanerne - og Enrico Caruso — sang ,,Over there” og ,,Din sang, min sang, våre gutters sang ’. Men in­ gen slager fikk så stor spredning som den an­ nen verdenskrigs ,,LiliMarlen ’', som var like populær på begge sider av fronten.

N9 549. RepertoiA'/,.... . 6-

ERNST ROLF

This 5ong maybe SunginPublic without feeorbbence £xcept atTheatres bMunc Ha/ts

The Morchina Anthem on the Battlefields of Europe.

derimot til at fronten i øst ble mer bevegelig. Vest­ maktenes og Russlands hovedproblem var vanske­ ligheter med å koordinere krigføringen. Russland hadde styrkene, vestmaktene våpnene. Men hvor­ dan skulle man klare å bringe dem sammen? Fra Storbritannia var det en relativt kort sjøvei over Ishavet til Murmansk og Arkhangelsk. Men fra disse havnene gikk det bare én jernbane til det sent­ rale Russland, og det ble derfor små forsyninger som nådde fram denne veien. Gjennom Iran var veiene så dårlige at transport nesten var umulig. I Østersjøen hersket den tyske flåten, og fordi landet lå innenfor tysk rekkevidde, godtok Danmark i løpet av krigens første dager at sund og belter ble sperret ved mineutlegging. Enkelte forsyninger kom imidlertid fram i form av transitthandel gjennom det nøytrale Sve­ rige.

Gallipoli-felttoget i 1915 - en ny front?

Bildet under: Kruppverkene i Ruhr-området var Tysklands våpensmie. Ved krigsutbruddet i 1914 ble familiekonsernet ledet av Gustav von Bohlen und Halbach, som var gift med en dat­ ter av Friedrich Alfred Krupp. Hele familien er samlet på dette idylliske familiebildet fra det før­ ste krigsåret. Den eldste av guttene, Alfried, over­ tok senere verket og la­ get de kanonene som tyskerne brukte i den annen verdenskrig.

Zøpyriqfit MCMXtf in Americaby BfaitlmanS

Det spilte også en rolle at frontlinjen var kort og lå i et område med gode vei- og jernbaneforbindelser. Flere ganger lyktes det med gjennombrudd på et kortere avsnitt, men hver gang klarte motparten å tette hullet raskt igjen ved å hente forsterkninger fra roligere deler av fronten. Kampene i Nord-Italia ble utkjempet under lig­ nende forhold og ble også en skyttergravskrig. Lange avstander og et dårligere transportnett førte

Større forsyninger lot seg bare bringe fram gjennom Middelhavet og de tyrkiske stredene til Svartehavet. Men den veien ble sperret da Tyrkia sluttet seg til sentralmaktene. Den britiske marineministeren, Winston Churchill, gikk derfor inn for å åpne en ny front ved Svartehavsstredene. Hvis det i første fase kunne lykkes å bryte igjennom det tyrkiske forsva­ ret, var det god mening i planen også landmilitært sett. Sentralmaktene ville selvfølgelig sette mye inn på å gjenerobre stredene, og det ville gi dem en front som var meget kostbar. Deres geografiske nærhet var et optisk bedrag. Transporttiden sjøveien fra Frankrike var bare én uke, fra Storbritannia 12 døgn; men skulle tyskerne føre tropper fra vestfron­ ten på de få jernbanene som fantes og de dårlige veiene på Balkan-halvøya, ville det ta en hel måned. Ekspedisjonen ble satt i verk, men endte med fiasko. Den ble innledet med flåtebombardementer i februar og mars 1915. Virkningen var imidlertid dår­ lig, og tyrkerne fikk et klart forvarsel om hva som var i gjære. De trakk forsterkninger til området, og da en britisk-fransk invasjonsstyrke på bare 100 000 mann ble landsatt på Gallipoli-halvøya i ap­ ril, støtte den på et ugjennomtrengelig forsvar som ble kommandert av blant andre den tyrkiske nasjo­ nalstats senere grunnlegger, Mustafa Kemal. Det oppstod en ny stillingskrig på den smale tang­ en. Selv om de vestlige styrkene kom opp i en halv million mann i månedene som fulgte, førte det ikke til noe resultat. Mot slutten av året trakk de seg tilbake til havnebyen Saloniki, hvor den greske re­ gjering til tross for sin erklærte nøytralitet overlot dem en base. Tapene var da kommet opp i 250 000 mann, og Churchill måtte gå av sammen med flere ledende offiserer. Gallipoli-felttoget ble beryktet som eksempel på et halsløst eventyr. At det slo feil, ble en viktig del av bakgrunnen for Russlands militære og senere også politiske sammenbrudd.

Balkanhalvøya. Gallipoli-felttoget Russlands svakhet var mangel på våpen og trans­ port. Riktignok var ikke den russiske hæren teknisk på høyde med den tyske i 1914, men den var likevel i stand til å hevde seg mot tallmessig jevnbyrdige styrker fra Østerrike-Ungarn. Men problemet ble at den vanskelig kunne erstatte det materiellet som gikk tapt i krigens løp. Slagkraften fulgte derfor en nedadgående kurve. Som nevnt ble det russiske innfallet i Øst-Preussen i krigens første måned slått tilbake ved Tannen­ berg. I midten av september - omtrent samtidig med Marne-slaget - satte Russland i gang en offensiv mot den østerriksk-ungarske hæren i Galicja, den øster­ rikske delen av Polen, med hovedbyen Lwow (tysk: Lemberg). Østerrikerne ble drevet tilbake over en 300 km lang front, og hele Galicja kom på russiske hender. Men allerede i 1915 fikk den russiske militærmak­ ten en avgjørende knekk. Fra mai til september gjen­ nomførte sentralmaktene en storoffensiv på Østfron­ ten, og den kostet russerne alt de hadde vunnet i 1914, og i tillegg også Litauen og den russiske del av Polen. Her lå en vesentlig del av Russlands industri, så tapet av disse områdene ble skjebnesvangert. Det alvorligste var at det ikke lenger var mulig å erstatte ødelagte lokomotiver, for jernbanene var det viktigs­ te transportmidlet i det store russiske fastlandsriket. Ennå så sent som året etter - i juni 1916 - vant en russisk hær under general Brusilov en betydelig sei­ er over østerriksk-ungarske tropper på det sørlige frontavsnittet. Det gav også politisk gevinst, for Ro-

mania fant nå tidspunktet gunstig for å tre inn i krigen mot Østerrike-Ungarn. Men prisen ble høy. Russland kunne erstatte tapet av en million mann, men ikke krigsmateriellet som gikk tapt. Etter Brusilov-offensiven var ingen russisk hær lenger i stand til å gjennomføre eller engang forsvare seg mot en stor­ offensiv. Nederlaget ble fremskyndet av revolusjonene i 1917 som ble utløst av krigens nødssituasjon og skal behandles nærmere i neste kapittel. Etter at tsaren var avsatt i mars 1917, forsøkte Russlands nye libe­ rale regjering å føre krigen videre, men uten hell, og etter bolsjevikenes maktovertagelse i november ble det innledet forhandlinger som førte til våpenstill­ stand i desember. Fra en klart overlegen posisjon dikterte sentralmaktene fredsavtalen som ble under­ tegnet i Brest-Litovsk 3. mars 1918. Russland måtte avstå Finland, de baltiske land, den russiske del av Polen, og Ukraina, mens Tyrkia overtok Armenia og andre grenseområder. Dermed var Russland ute av krigen. To måneder senere måtte Romania slutte fred på like ydmykende betingelser. Sentralmaktene var heretter kvitt problemet med tofrontkrigen. Det had­ de for øvrig vist seg mindre enn fryktet, for jernba­ nenettet mellom den franske og russiske fronten var så godt utbygd at den geografiske avstanden mellom hærene ikke hindret hurtige troppeforskyvninger.

____________ 25 Den store krigen

Serbia og Østerrike-Ungarn Det første landet som ble satt ut av spill, var Serbia. I første omgang vakte serbernes krig beundring over hele verden. I august og september 1914 slo de tilba­ ke flere østerriksk-ungarske angrep, og da de omsi­ der i november kom på vikende front og måtte røm­ me hovedstaden Beograd, var de fremdeles ikke

Tyske og russiske solda­ ter danser sammen i snø­ en etter meldingen om at det var sluttet våpenstill­ stand på østfronten den 15. desember 1917.

26 krevde nå et vidtgående selvstyre, og et som gav dem politisk makt. Den følgende tiden innbrakte keisermakten mili­ tære triumfer mot Russland og Romania, og også mot Italia. Likevel ble det stadig tydeligere at habsburgerriket, som var blitt samlet som en familiearv gjennom flere århundrer, hadde overlevd sin tid og gikk sin oppløsning i møte.

Italia kjøpslår

Østfronten 19141918

Den første krigsjulen: ,,Illustrirte Zeitung” brakte fargeglade skild­ ringer av de tyske helte­ dådene. Bilde og tekst ble utnyttet på dyktig vis for å styrke samholdet og nasjonalfølelsen i krigstidens Tyskland.

slått. Før årsskiftet satte serberne i gang en motof­ fensiv og drev keiserdømmets tropper tilbake over grensen. 1 1915 sluttet arvefienden Bulgaria seg imidlertid til Serbias motstandere, og under press fra både nord og øst brøt forsvaret sammen. I oktober måtte Serbia kapitulere. Restene av hæren trakk seg tilba­ ke gjennom Albanias fjell og ble evakuert til den greske øya Korfu. Derfra drog den videre til Saloniki. Men også Østerrike-Ungarn ble utsatt for kraftige rystelser. Nederlagene i 1914 gav keiserdømmet en knekk som det ikke kom seg over. De brøt ned keisermaktens prestisje, som holdt de mange nasjo­ nene sammen. Også en annen av Donau-monarkiets grunnpilarer, det velutdannede offiserskorpset, led store tap. Det var en åpenbar ydmykelse at regje­ ringen neste vinter måtte si ja takk til tyske forsterk­ ninger på begge fronter. Da ble allerede de tsjekkis­ ke regimentene ikke regnet som helt pålitelige leng­ er. Da Franz Joseph døde i en alder av 86 år i novem­ ber 1916, var det en usikker arv som den nye keise­ ren Karl overtok. Derfor innledet han i løpet av vinteren sonderinger overfor vestmaktene, men fikk ikke noe svar. I mai 1917 innkalte han for første gang siden krigsutbruddet det østerrikske parlament, Nasjonalrådet. Her prøvde han å stabilisere den ind­ re situasjonen ved å tilby de enkelte nasjonalitetene et begrenset selvstyre, særlig av kulturell art. Det lyktes heller ikke. Både sørslavere og tsjekkere

Vinteren 1914-15 ble det stilt store forventninger til at Italia trådte inn i krigen. Da vestfronten var kom­ met inn i et død vanne, håpet vestmaktene at Italia ved et angrep mot Østerrike-Ungarn kunne få sent­ ralmaktenes svake ledd til å bryte sammen og åpne bakdøren mot Tyskland. Det samme fryktet sentral­ maktene. Den italienske regjering var derfor i den heldige stilling at den kunne forhandle med begge sider og sammenligne hva ententen ville yte for en krigser­ klæring med den pris Østerrike-Ungarn var villig til å gi til gjengjeld for en fortsatt nøytralitet. Dobbeltmonarkiet tilbød en grenseregulering som stort sett oppfylte de nasjonale krav, og dessuten besittelser på den albanske kysten og i den greske øyverden. Men vestmaktene bød høyere: hele SørTyrol til Brennerpasset, det tyskspråklige Bolzanodistriktet og det italienske Trentino, Trieste, halv­ øya Istria, en rekke havner på Dalmatia-kysten og øyer som lå under Tyrkia. Derfor valgte den italienske regjering ententen og fikk løftene bekreftet i de hemmelige London-protokollene som ble undertegnet 26. april 1915. Den kon­ servative statsminister Antonio Salandra hadde imidlertid ikke nasjonalforsamlingen bak seg. Den liberale parlamentslederen Giovanni Giolitti, som ønsket nøytralitet, tvang Salandra til å ta avskjed, men det nektet kong Victor Emanuel II å akseptere. Etter demonstrasjoner og store folkemøter ble ga­ tens parlament mobilisert av blant andre den tidlige­ re sosialisten Benito Mussolini og den nasjonalistis­ ke forfatteren Gabriele d’Annunzio, og med det i ryggen benyttet kongen seg av sin formelle forfat­ ningsmessige rett til å erklære krig. Det ble oppfattet som et statskupp, men nasjonalforsamlingen bøyde seg og vedtok de ekstraordinære krigsbevilgningene 20. mai. Italias inntreden i krigen fikk ikke den betydning som begge parter hadde regnet med, men motset­ ningen mellom nøytralister og intervensjonister, henholdsvis motstandere og tilhengere av krigen, ble stående i italiensk politikk. Motsetningen ble noe mildere etter den første store begivenheten ved fron­ ten, et italiensk nederlag ved byen Caporetto i okto­ ber 1917. Nederlaget lignet et totalt sammenbrudd. Selv sosialistene erklærte nå at de uten å glemme det som hadde skjedd, ville vise patriotisk sinnelag og arbeide for å vinne krigen. Med bistand av franske

____________ 27 Den store krigen

og britiske tropper lyktes det da også i november å opprette en ny forsvarslinje langs elva Piave.

Araberne reiser seg At Italia kom med i krigen, skapte således hjemlig politisk strid som satte spor etter seg i mellomkrigs­ tiden. Det samme gjorde den krigen som Storbritan­ nia og Tyrkia utkjempet om herredømmet i den ara­ biske verden. Den osmanske sultan Muhammed V behersket fremdeles Midt-Østen: Syria, Palestina, det nåvær­ ende Jordan og Irak og mesteparten av den arabiske halvøy. Derfra truet han særlig Suez-kanalen, og dermed den vannveien som forbandt øst og vest i det britiske imperium. Dessuten var han som kalif (reli­ giøst overhode i den islamske verden) i stand til å ryste Storbritannias posisjon helt øst til India hvis han kunne erklære jihad, dvs. hellig krig for alle muslimer. En jihad krevde imidlertid samtykke av flere, blant andre den halvglemte fyrsten Hussein, som i egenskap av sharif i Mekka voktet profetens grav. Men Hussein søkte isteden britisk hjelp til å opprette sitt eget kongerike. Storbritannia ville ikke anerkjen­ ne Husseins krav om å ta over alle de tyrkiske besit­ telsene i Midt-Østen. Men i 1916 oppnådde han en avtale som bare reserverte kyststrekningen sør for Beirut for Storbritannia. Hussein var nå tilfreds og gav signalet til en omfattende arabisk revolt mot tyrkerstyret. De fleste steder ble opprøret nedkjem­ pet av tyrkiske garnisoner, men Storbritannia hadde vunnet en allianse med Hussein og de arabiske na­ sjonalistene. Krigen i Midt-Østen ble ført med ganske små styr­ ker og bølget fram og tilbake inntil det til slutt lyktes briter og arabere å slå den tyrkiske hær avgjørende og erobre Jerusalem og Damaskus i september 1918. Seieren fikk ingen stor betydning i den totale krigfø­ ringen, men ble et viktig ledd i fremveksten av den arabiske nasjonalismen, som i de følgende tiårene kom i økende motsetning til de européiske koloni­ maktene. I tre vanskelig forenlige avtaler og løfter fra britisk hold finnes et forvarsel om kommende problemer: Avtalen med Hussein lovet ham herredømmet over Syria, men samtidig fikk Frankrike et hemmelig til­ sagn om at Syria skulle anerkjennes som en fransk innflytelsessone. I 1917 kom signalet til de største problemer i området, den såkalte Balfour-erklæringen, som inneholdt løftet om opprettelsen av et jø­ disk nasjonalhjem” i Palestina. Siktemålet var å vin­ ne full oppslutning om krigen fra jødiske kretser i Europa. De britiske og franske kolonirikene ble bare indi­ rekte berørt av krigen. Underlegenhet til sjøs gjorde det umulig for sentralmaktene å føre krig i de over­ sjøiske områdene. Derimot deltok soldater fra kolo­ niene i hovedlandenes arméer, for eksempel i den

Bildet under: Edmund Henry Allen by (18611936) tjenestegjorde i be­ gynnelsen av sin karriere i Sør-Afrika og deltok bl.a. i boerkrigen. I 1917 ble han øverstkomman­ derende for den britiske armé i Palestina og inn­ tok sammen med araber­ ne Jerusalem i 1918. Et­ ter krigen ble Allenby ut­ nevnt til feltmarskalk og var til 1925 High Com­ missioner i Egypt. I september ble Jerusalem inntatt av britiske og arabiske tropper. Palestina ble deretter kontrollert av britene helt til opprettelsen av staten Israel i 1948, da det britiske mandatet ble avviklet. Her proklamerer den britiske general Allenby i desember 1918 den britiske overhøyheten over Palestina. Seremonien fant sted foran Davidsporten.

Kart over Midt-Østen under første verdenskrig

28 Den store krigen

Under de første årene av verdenskrigen fantes det ikke noe spesielt luftvern til å bekjempe fiendtlige fly. Bakketroppene brukte vanlige håndvåpen mot angrip­ ende fly. - På bildet har tyrkiske soldater 1917 gått i stilling under et flyangrep på fronten ved Saloniki. Men under kri­ gen ble de første luft­ vernkanonene konstru­ ert, og særlig Tyskland hadde et utviklet luftvern med ca. 2 600 kanoner da krigen sluttet.

britiske hæren i Midt-Østen, der soldatene mot slut­ ten av krigen hovedsakelig bestod av indere. Den største kontingenten av oversjøiske styrker kom imidlertid fra den hvite befolkningen i de britiske dominions Canada, Sør-Afrika, Australia og New Zealand. De utgjorde en betydelig del av troppene i Frankrike. Også Frankrike innførte tropper og supp­ lerende arbeidskraft fra så fjerne trakter som Indoki­ na. Det kom ikke til noe nasjonalt oppbrudd i kolo­ niene, men tre forhold bidrog til å svekke det européiske herredømme. Strømmen av utvandrere fra Europa opphørte da krigen la beslag på de emi­ grasjons villige årgangene, kapitaltilførselen ble opp­ slukt av krigsfmansieringen, og den européiske vare­ eksporten minket. Alt dette svekket den européis­ ke virksomheten i koloniene og forlenget den psyko­ logiske avstanden til Europa. Samtidig satte den lange krigen et spørsmålstegn ved om europeerne var uovervinnelige. De nasjonale uavhengighetsideene som ble brukt i krigspropagandaen, fenget også i koloniene. De som hadde bidratt med soldater i krigen, ventet også politisk belønning. De tyske koloniene mistet forbindelsene med moderlandet fullstendig, og de fleste falt snart. De tyske besittelser på Ny-Guinea og stillehavsøyene ble okkupert av japanske, australske og newzealandske tropper i september-oktober 1914. I Afrika falt Togo allerede i august, og neste sommer ble tysk SørvestAfrika (Namibia) erobret av sørafrikanske tropper, som beholdt herredømmet over området for etterti­ den. Kamerun falt i 1916. Bare i tysk Øst-Afrika, det nåværende Tanzania, lyktes det tyskerne å yte al­ vorlig motstand. Med en hær som overveiende be­ stod av afrikanere, foretok guvernøren, Paul von Lettow-Vorbeck, til og med et angrep på det britiske Kenya. Mesteparten av det senere Tanzania ble erobret ved en britisk ledet offensiv med afrikanske tropper i 1917, men med en liten styrke holdt guver­ nøren ut inntil våpenstillstanden i november 1918.

Sjøkrigen Siden den européiske krigen ble en utmattelseskrig som la beslag på alle ressurser, skjerpet begge parter

blokadevåpenet og forsøkte å avskjære motstander­ ne fra å motta forsyninger utenfra. Storbritannia opprettet en flåte- og minesperring mellom Skottland og norskekysten som holdt tyske skip ute fra Nord-Atlanteren. Etter nedkjempelsen av de få tyske krigsskipene som befant seg på ver­ denshavene da krigen brøt ut, ble hovedparten av den regulære sjøkrigen utkjempet av den russiske

Flyet kom ikke til å spille noen avgjørende rolle i første verdenskrig, men da frontene beveget seg så lite, ble ,,fly-essenes” luft­ kamper grepet av krigskorrespondentene som det underholdende stoff avisene mang­ let. Datidens krigsfly var konstruert av kryssfiner, seilduk og barduner og hadde som regel dobbelte bæreplan. Det var enmotors maski­ ner som i størrelse svarte til våre dagers sportsfly. Da rekkevidde og bæreevne var beskjeden, kunne de bare brukes nær fronten og foreta bombardementer i beskjeden må­ lestokk. Deres første oppgave var rekognose­ ring og artilleriobservasjon, og da vestfron­ ten i 1918 ble bevegelig, ble de også brukt til å beskyte tropper under marsj. Kampen om luftherredømmet skiftet og ble i seg selv til­ lagt stor betydning selv om prestisjehensynet var det viktigste. Luftkrigens ,,ess” varavishelter med den tyske skvadronsjefen baron Manfred von Richthofen (,,Den røde baron”) som det mest kjente navn. Jagerflyenes største problem var vanske­ ligheten ved å bruke et maskingevær fra mas­ kinens kropp uten å skade propellen. Det ble løst ved å innskrenke propellen på det punkt der prosjektilene passerte og ved au­ tomatisk å synkronisere skuddrytmen med propellens omdreining. Teknisk ble luftkri­ gen forutsetningen for etterkrigstidens sivile luftfart, fordi flyene ble utviklet slik at de ble større, hurtigere og mer driftssikre.

Bildet: Rekonstruksjon av von Richthofens karakteristiske triplan, som gav ham navnet ,,Den røde baron”.

29 Den store krigen

flåten mot tyske og tyrkiske krigsskip i henholdsvis Østersjøen og Svartehavet. Den tyske nordsjøflåten gjorde ikke noe forsøk på å bryte blokadesperringen, men nøyde seg med spredte tokter for å legge ut miner eller bombardere den britiske kysten. Et samlet tokt i 1916 hadde også bare til hensikt å angripe en mindre britisk flåteenhet, men da britene feilaktig oppfattet dette som et utbrudd til Nord-Atlanteren, ble de tyske skipene møtt av den britiske hovedflåten som lå i Scapa Flow på Orknøyene. Dette førte til krigens eneste store sjøslag, JyHandslaget. Britene fikk de største tapene, og klarte ikke å stanse den tyske flåten på hjemveien. Trøsten var at det antatte tyske utbrud­ det hadde mislykkes. Blokaden ble opprettholdt res­ ten av krigen og gjorde verdenshavene utilgjengelige for tysk skipsfart. Tysklands mottrekk var ubåtkrigen. I februar 1915

l Chalais Meudon uten­ for Paris fantes under den første verdenskrig en bedrift som laget fall­ skjermer og ballonger. Kvinnelig arbeidskraft ble sysselsatt med å sy fallskjermer av silkestoff. De ble først og fremst brukt av ballongførere. Ballongene var meget sårbare når de ble utsatt for flyangrep.

Renessanse for hiftskipet Ballongen eller hiftskipet fikk også en renes­ sanse under første verdenskrig. Som post for artilleriobservasjoner hadde den den fordelen fremfor flyet at den kunne fortøyes til bakken slik at den holdt seg i ro, og det kunne oppret­ tes telefonforbindelse mellom observatørene og ildlederne. Å ha herredømmet i luftkampen var ikke minst viktig fordi man da kunne for­ svare sine observasjonsballonger. Den tyske zeppelineren var et luftskip bygd etter ballongprinsippet og hadde større laste­ evne enn flyet. Zeppelineren kunne derfor brukes til luftbombardement av så fjerne byer gav den tyske flåteledelsen ordre om å senke alle skip i en sone omkring de britiske øyer - både nøy­ trale og krigførende. Hensikten var å hindre all oversjøisk vareinnførsel og stoppe transportene fra Storbritannia til Frankrike. Men ennå hadde den tyske marinen for få ubåter til at truselen ble alvor­ lig. Etter senkningen av passasjerbåter med ameri­ kanske statsborgere protesterte USA, og i septem­ ber besluttet tyskerne å innstille den uinnskrenkede ubåtkrigen. I februar 1916 ble den gjenopptatt, men oppgitt nok en gang av tilsvarende grunner. Ubåtens problem var at den var meget sårbar i oppdykket tilstand. Derfor var det risikabelt å gå opp til overflaten for å kontrollere et skips nasjonali­ tet eller gi varsel slik at mannskapet kunne gå i livbåtene. Dersom ubåtkrigen skulle bli effektiv, kunne man ikke skille mellom fiender og nøytrale, men måtte senke alle skip i et bestemt område. Dette kostet mange menneskeliv og rammet uskyldige, noe som førte til sterke reaksjoner i offentligheten. Ubåtkrigen var derfor politisk farlig for Tyskland. Det viste seg da Tyskland i februar 1917 gjenopp­ tok den uinnskrenkede ubåtkrigen på ny, og nå med

som London. Den var delt inn i mange rom som var fylt med hydrogengass eller helium, og bæreevnen var beregnet så rikelig at den kunne holde seg oppe selv om noen av romme­ ne punkterte når de ble beskutt fra jagerfly. Det var for å bekjempe zeppelinere over Ka­ nalen at Storbritannia bygde det første hang­ arskipet, men resultatet av bombetoktene var mer av psykologisk enn materiell art. Bildet: Fargestrålende ballong på den inter­ nasjonale luftfartsutstilling i Paris i 1909.

p^' j e|)C

FJork eim os. E.CTA

LUSITANIA SUNK BYA SUBMARINE, PROBABLY 1,260 DEAD; TWICE TORPEDOED OFF IRISH COAST; SINKS IN 15 M1NUTES; CAPT. TURNER SAVED, FROHMAN AND VANDERB1LT MISSING;

,,Lusitania senket av ubåt, 1260 kanskje omkommet. To ganger torpedert utenfor irskekysten, synker på 15 minutter ... Washington tror at en alvorlig krise forestår.” Senkningen av det britiske passa­ sjerskipet ,,Lusitania” den 7. mai 1915 brakte for første gang fram for offentligheten kravet om at USA skulle tre inn i krigen. 128 av de 1153 omkomne var ameri­ kanske passasjerer.

30

gen i februar 1917. Handelsflåtens tap steg drama­ tisk i mars og nådde i april opp i rekordhøyden 169 skip på til sammen 850 000 tonn. Det tilsvarte hvert ijerde skip som forlot britisk havn. Storbritannia ble brakt i en kritisk situasjon som varte fram til august 1917, da konvoifart klarte å begrense ubåtkrigens ødeleggelser. For USA innebar det at eksporten sank, varene hopet seg opp i pakkhusene og hele økonomien stagnerte. Sammen med opinionens generelle avsky for ubåt­ ene ble dette avgjørende for USAs beslutning. 2. april 1917 proklamerte presidenten at USA nå gikk inn i krigen med full styrke. Følgene viste seg først for dem som stod utenfor krigen.

De nøytrale

Mange kunstnere hentet sine motiver fra krigen og publiserte bilder i de illustrerte ukebladene, som ofte var effektive propagandainstrumenter. Her har kunstneren Claus Bergen fremstilt en ubåt i overflatestilling i en kanskje litt uvanlig, men dramatisk situasjon.

en slik styrke at den ble en virkelig trusel mot forsy­ ningene over Atlanterhavet. Prisen ble at USA tråd­ te inn i krigen.

Wilsons krigserklæring i april 1917 Da krigen begynte i august 1914, erklærte USA seg nøytralt og bekjentgjorde sine nøytralitetsregler. De var formelt upartiske: Alle makter fikk rett til å kjøpe varer i USA, bare de ble betalt kontant og fraktet på egne skip. 1 praksis kunne bare vestmaktene og Russland gjøre bruk av dette tilbudet. Fortsatt samhandel med Tyskland og Østerrike-Ungarn ble hindret på for­ hånd av det vestlige herredømmet til havs. Den ame­ rikanske pressen var fiendtlig stemt mot Tyskland, men det er ikke noe som tyder på at den demokratis­ ke presidenten Woodrow Wilson før 1917 tenkte alvorlig på å bryte den hevdvunne amerikanske iso­ lasjonismen og engasjere seg i européiske anliggen­ der. I løpet av de første krigsukene - og mens man fremdeles ventet at krigen ville bli kortvarig - gikk den samlede amerikanske eksporten til Europa ned. Det var grunnen til at presidenten i oktober lempet på handelsbetingelsene, slik at amerikanske banker fikk tillatelse til å finansiere handel med krigførende land gjennom kreditt. Amerikanerne innstilte seg på en langvarig krig, og USA ble snart en storleverandør til Storbritannia og Frankrike. Landets totale eksport steg fra 2,3 milliarder dollar i 1914 til 4,3 milliarder i 1916. Våpen utgjorde bare en del av eksporten. Som de amerikanske øststatenes industri nøt også midtvestens kornbønder og sørstatenes bomullsdyrkere godt av voksende avsetning og sti­ gende priser. Krigen fremkalte en omfattende høy­ konjunktur. Hele det amerikanske samfunn ble derfor rammet da Tyskland gjenopptok den uinnskrenkede ubåtkri-

Blokadekrigen var altomfattende. I tidligere kriger hadde man hatt en noenlunde velavgrenset gruppe av varer som ble kalt krigskontrabande, og som nøy­ trale skip ikke hadde tillatelse til å frakte eller som nøytrale land ikke kunne selge til fremmede makter. Ellers var den nøytrale handelen fri. Denne forskjel­ len ble utvisket da krigføringen nå ble oppfattet som direkte eller indirekte avhengig av hele det økono­ miske systemet, altså også sivile forbruksvarer, mat­ varer og råstoffer. Derfor ble de nøytrale landene rammet i et omfang som man tidligere aldri hadde sett maken til. I likhet med Nederland befant de skandinaviske land seg innenfor det blokkerte fastlandsområdet, og deres handel ble betraktet med mistro som et mulig hull i blokaden. Norsk fisk, svensk jernmalm og dansk svinekjøtt var varer som ententen var interes­ sert i å hindre sentralmaktene i å få tak i. Og da de skandinaviske land på sin side var avhengige av å importere varer som korn, olje, tekstiler og kull, gav sjøherredømmet Storbritannia et virkningsfullt pressmiddel. Skip som krysset Atlanterhavet måtte underkaste seg britisk visitasjon. Transitthandelsvarer som de nøytrale tenkte å selge eller transportere videre til Tyskland, fikk ikke lov til å passere, og heller ikke råvarer til eksportfabrikasjon som kunne gå til Tyskland. Å skille ut den siste gruppen fra varer som tjente det innenlandske behov, var imidlertid vans­ kelig, og det rådde tross alt en viss forståelse for at nøytrale land måtte ha lov til å opprettholde i hvert fall noe av sin vanlige utenrikshandel. Etter gjentatte og ofte vanskelige forhandlinger lyktes det i de første årene de skandinaviske regje­ ringene å bevare en begrenset oversjøisk handel. Men vestmaktene var klar over at mye av dette indirekte kom Tyskland til gode. Gjennom hele krigen led Storbritannia og Frankri­ ke under mangel på skipstonnasje. I tillegg til tapene ved torpedering og minesprengning kom krigens sterkt økte behov for transport. Varer skulle hentes lenger borte fra enn før, og det var behov for mange

skip til den militære transporten over Kanalen. Det oppstod et spesielt problem etter at Tyskland hadde okkupert de nordfranske gruveområdene, slik at kull måtte fraktes over fra Storbritannia. Det var grunnen til at de skandinaviske regjering­ ene kunne oppnå vesentlige innrømmelser til gjen­ gjeld for å la sine handelsskip avlaste den hardt pressede vestallierte flåten. Det foregikk for eksem­ pel slik at man fikk lov til å frakte en kullast hjem fra Storbritannia mot først å ha seilt én til Frankrike. Men det spilte også en stor rolle for de nøytrale land at man inntil våren 1917 kunne hente varer i USA og i det hele tatt fikk støtte fra denne største nøytrale stat. Det ble brått forandret da USA gikk inn i krigen. USA ble nå den makt som ivret mest for å få ,,tettet hullet” slik at blokaden ble effektiv. Derfor ble krigens siste fase den vanskeligste også i de skandinaviske land. Her lyktes det bare gjennom vidtgående indre næringsregulering og forbruksrasjonering å sikre befolkningene de aller nødvendig­ ste varer.

sjef og drivende kraft - satte derfor alt inn på å få til et gjennombrudd våren 1918. I løpet av krigen hadde hærene vokst. I det tyske angrepet som tok til i mars 1918 var det 192 divisjo­ ner med 3,5 millioner mann eller tre ganger så mange som i 1914. Mot dem stod 170 divisjoner med nesten like stor mannskapsstyrke, blant dem foreløpig 300 000 amerikanere. Offensiven begynte i traktene omkring St. Quentin den 21. mars. I de kommende ukene lyktes det tyskerne å bryte igjennom over en 50 km bred front og støte 60 km fram, slik at de tyske troppene nok en gang nådde fram til Marne. Med hensikt var angrepsstøtet satt inn på grensen mellom de britiske og franske styrkene, slik at tyskerne hadde fordel av de usikre kommandoforholdene som rådde her. I denne kritiske situasjonen besluttet vestmaktene å overlate

Frontens dinosaurer løfter seg over land­ skapet og bryter veien for fotfolkets menneskemaurer. Slagmaleri fra 1918 av Fran^ois Flameng i L'lllustration.

1918: Den siste våroffensiven Da USA hadde gått med i krigen og ubåtene ikke klarte å stanse fraktene over Atlanterhavet, ble det klart for den tyske hærledelsen at krigen var tapt hvis det ikke kom til en rask avgjørelse. Når en amerikansk millionhær hadde fått opplæring og ble overført til Frankrike, kunne man til tross for sei­ eren over Russland ikke makte å holde stillingen på vestfronten. Den tyske hæren, som nå ble komman­ dert av seierherren fra Tannenberg - general Paul von Hindenburg, med Erich Ludendorff som stabs­

Vestfronten 1918

____________ 31 Den store krigen

Nederlag for general Tank Ordet ,,tank” var opprinnelig en kodebetegnelse for stridsvognen. Et annet forslag var ,,cisterne”. Produksjonen ble omgitt med stor hemmelighetsfullhet. Det gjaldt ikke bare å vokte konstruksjonsmåten mot fiendtlig spionasje, men i det hele tatt å skjule at man produserte et våpen av denne typen inntil det fantes i tilstrekkelig antall. Så var det planen å bruke den i et storstilt overraskelses­ angrep der man ventet seg et avgjørende gjennombrudd. Tanken ble bygd ved å sette belter, panser og skyts på en vanlig landbrukstraktor, og da forslag om denne enkle kombinasjonen kom fra flere kanter, kan man ikke utpeke en enkelt oppfinner. Den som gjennomførte ideen, var den britiske obersten Ernest Swinton, som i begynnelsen av 1915 klarte å få det britiske kabi­ nettet til å sette i gang produksjonen. Da den offisielle prøvekjøringen fant sted 2. februar 1916, hadde også Frankrike innledet en produksjon av stridsvogner. Overraskelsesmomentet ble forskuslet. Vanskeligheter under Somme-offensiven gav tanken dens debut på slagmarken 15. sep­ tember 1916, og de stridsvognene som var ført fram, var for få og for dårlige. Den viktigste virkningen var at den fremskyndet en tysk produksjon, som likevel ikke kom opp mot vestmaktenes. Av en tysk general ble stridsvognens betydning høsten 1918 uttrykt slik at den tyske hær ikke hadde lidd nederlag for marskalk Foch, men for general Tank.

32 Den store krigen

De tre vestallierte state­ nes øverstkommanderen­ de på besøk hos de for­ ente styrkenes høyeste sjef, den franske mars­ kalken Ferdinand Foch, i dennes hovedkvarter i Chateau de Bombon i 1918. Fra venstre den franske marskalk Philippe Pétain (1856-1951), den britiske feltmarskalk Douglas Haig (18611928). marskalk Foch og den amerikanske genera­ len John Pershing (18601948).

ledelsen av begge hærene til den franske general Ferdinand Foch, og på ny lyktes det å demme opp for den tyske fremrykkingen.

1918: Motoffensiven Sommeren 1918 gikk initiativet endelig over til vest­ maktene. Det såkalte annet Marne-slag er blitt reg­ net som selve vendepunktet. Den 15. juli gikk den tyske hæren over elva i et angrep med 52 divisjoner, men ble tvunget tilbake av artilleri-ild, som nesten blokkerte forsyningsveiene. Franskmennene satte så inn et motangrep med lette stridsvogner som truet med å avskjære de forreste tyske divisjonene. Av­ gjørende var også det britiske framstøtet ved Amiens. Her sprengte en styrke på 456 pansrede stridsvogner tyskernes linjer og drev dem tilbake til deres stillinger før våroffensiven. For første gang opplevde man at angriperens samlede tap var mindre enn det antall fanger han tok. 1 begge slag var det vestmaktenes materielle over­ legenhet som gjorde utslaget, og særlig stridsvognen åpnet et nytt perspektiv. Den innvarslet at forsva­ rets overlegenhet var i ferd med å bli brutt. Strids­

Det klassiske bildet av den tyske krigsmaktens tre sentrale skikkelser i høykvarteret i den bel­ giske byen Spa. Keiser Wilhelm II (i midten) og øverstkommanderende Paul von Hindenburg (til venstre) studerer kartet over krigsoperasjonene, mens den ledende kraf­ ten i trioen, stabsjefen Erich Ludendorff (til høyre) er avventende.

vognen var en britisk oppfinnelse. Den var konstru­ ert som en pansret traktor og var den første innret­ ning på landjorda som kunne bevege seg og skyte samtidig. Tett fulgt av infanteri kunne den bryte igjennom en skyttergravsstilling, og den hadde en spesiell fordel i at den kunne klare det uten artilleribeskytning først. Beskytning varslet alltid et angrep og gav forsvarerne tid til å hente forsterkninger. Tyskerne hadde også tatt i bruk stridsvogner, men bare i lite antall, og panserbrytende skyts hadde de også lite av. Stridsvognen var et av de momenter som allerede i august 1918 overbeviste Ludendorff om at krigen ikke kunne vinnes. Et annet forhold var den stadige tilstrømningen av amerikanske soldater, som i juli var oppe i et antall på 600 000 mann og i oktober hadde økt til 1 800 000 mann. Ludendorff trakk ikke den naturlige konsekvens av dette: å trekke de tyske troppene tilbake til en kort og tett bemannet linje langs den tyske grensen. Kanskje innså han at heller ikke en slik linje kunne holde stand mot det nye angreps våpenet. I ukene som fulgte, presset Foch den tyske hæren skritt for skritt mot nordøst i en ubrutt rekke av kortvarige angrep på skiftende frontavsnitt. I slutten av september var fronten i hele sin bredde drevet tilbake til utgangspunktet fra våren - den såkalte Hindenburg-linjen. Da en ny offensiv ble innledet 27. september, ble Ludendorff grepet av despera­ sjon.

Våpenstillstanden i november 1918 I de siste krigsårene var Ludendorff med Hinden­ burg som forgrunnsfigur blitt Tysklands faktiske hersker. Karakteristisk nok var det ikke keiseren som tilkalte ham, men Ludendorff som tilkalte kei­ seren og rikskansleren til et møte i overkommando­ en søndag 29. september 1918. Her la han fram sitt syn på den militære situasjonen, som han mente var faretruende. I løpet av de nærmeste 24 timene kunne det komme til et avgjørende vendepunkt, og det måtte derfor innledes forhandlinger om våpenhvile straks. For å vise at han mente det alvorlig, måtte keiseren innsette en parlamentarisk regjering som bevis på sin vilje til demokrati og fred. Også sosial­ demokratene måtte være med. Det hastet. Den 3. oktober tiltrådte en ny regjering ledet av den liberale prins Max av Baden, og neste dag rettet den en henvendelse til den amerikanske regjering med tilbud om våpenhvile. Som grunnlag ville tys­ kerne akseptere den fredsplanen (de såkalte fjorten punkter) som president Wilson hadde lagt fram i januar 1918, og som blant annet gikk ut på å avstå Alsace-Lorraine til Frankrike. Vestmaktene tok ikke umiddelbart imot det tyske tilbudet. Hverken Storbritannia eller Frankrike had­ de godkjent Wilsons fjorten punkter, og i likhet med USA betraktet de keiserdømmets fredsvilje og ny-

33

Noen punkter av betingelsene for våpenstillstanden 11. nov. 1918:

2. Øyeblikkelig tilbaketrekning fra de besatte områder: Belgia, Frankrike, Luxembourg og Alsace-Lorraine ... 4. Den tyske hær overlater i god stand følgende krigsmateriell: 5 000 kanoner 25 000 maskingeværer 3 000 bombekastere 1 700 jager- og bombefly ... 5. De tyske hærers tilbaketrekning fra den venstre Rhin-bredden ... besettelse av disse områdene ... på høyre Rhin-bredde en nøytral sone ... 7. ... Til de assosierte maktene skal det utleveres: 5 000 brukbare lokomotiver og 150 000 jernbanevogner i god stam ... videre 5 000 lastebiler i god stand ... 15. Opphevelse av de to fredstraktatene fra Bucuresti og BrestLitovsk ... 22. Utlevering av alle ubåter 23. Utlevering av 6 panserkryssere, 10 linjeskip, 8 små kryssere, 50 destroyere av nyeste type ... 26. De allierte og assosierte makters blokade fortsetter i samme omfang som hittil ... stiller i utsikt under våpenstillstanden å forsyne Tyskland med den mengde matvarer som ansees for nødvendig ... Intet nytt fra vestfronten” var den ironiske tittelen den tyske forfatteren Erich Maria Remarque gav sin debutbok. Den stil­ lestående fronten og den militære mangelen på begivenheter gav ikke opphav til noen avisoverskrifter — men likevel falt tusener av soldater nesten hver dag i den meningsløse skyttergravskrigen. Her ligger en tysk soldat med gassmasken ved siden av seg og med hjelmen på kanten av graven.

vakte demokratiske sinnelag med skepsis. De ville forsikre seg om at Tyskland ikke bare tok et puste­ rom for å gjenoppta krigen senere. De krevde med andre ord kapitulasjon. Den 23. oktober ble dette meddelt den tyske regjeringen. I mellomtiden fortsatte fremrykkingen, og den tyske hæren ble presset ut av Nord-Frankrike og inn i Belgia. Bulgaria var nå ute av krigen. Landets hær ble rent over ende av et fransk-britisk angrep fra Saloniki, og 29. september underskrev Bulgarias le­ dere våpenstillstanden. I Østerrike-Ungarn var situasjonen kritisk. Nasjonalrådet trådte sammen 1. oktober, og nå krevde de nasjonale delegasjonene oppløsning av riket og full selvstendighet. Keiser Karl sluttet seg til den tyske appellen om våpenstill­ stand og gjorde 17. oktober et siste forsøk på å redde kronen ved å love hver nasjon selvstyre i en for­ bundsstat. Men løftet kunne bare gjelde den øster­ rikske delen, da den ungarske regjering satte seg imot, og det ble for øvrig avvist som utilstrekkelig. Tsjekkiske og kroatiske styrker forberedte på egen hånd å opprette nasjonalstater, og mot månedens slutt vant Italia en stor seier ved Vittorio Veneto. Riket var i oppløsning da våpenstillstanden ble un­ dertegnet 4. november. Den 30. oktober hadde også

Tyrkia tatt konsekvensen av situasjonen og inngått våpenstillstand. Uten en eneste forbundsfelle innledet tyske for­ handlere den avsluttende runden i en jernbanevogn i Compiégne-skogen den 8. november. Tre dager se­ nere ble våpenstillstanden underskrevet. Den første verdenskrig var slutt. På dette tidspunktet var også Tyskland i oppløsning etter en indre revolusjon, som vil bli nærmere behandlet i neste kapittel. Men av­ gjørende var Tysklands totale militære nederlag. Blant de harde betingelsene for Tyskland var ut­ levering av krigsflåten og hærens tunge våpen samt en vestalliert okkupasjon av Rhinland. Dette innebar at en gjenopptagelse av krigen ble umulig. Ingen ønsket det heller. For mannskapene i skyttergravene hørte de høystemte seiersparolene fra august 1914 nå hjemme i en fjern og uvirkelig fortid.

Bak fronten

Mens krigshandlingene fylte avisenes forsider, foregikk det en utvikling bak fronten som ikke var mindre viktig. De russiske revolusjonene i 1917 og den tyske året etter gav selv overfladiske lesere et inntrykk av at krigen hadde dyptgående innenrikspolitiske virkninger. Den forandret de økonomiske betingelser over hele verden og førte i mesteparten av Europa til en belast­ ning av samfunnslivet med sosiale og politiske følger som til dels fikk varig karakter.

Hvis krigen hadde utviklet seg slik man hadde ventet i august 1914, ville den ikke ha fått noen større økonomisk betydning. Det avgjørende ,,første slag” ville bli utkjempet med det de krigførende parter hadde av våpen og ammunisjon - og uten å stille nye krav til det sivile liv. Overskjæringen av internasjonale forbindelser var i så fall blitt en kortvarig episode, selv om de øye­ blikkelige virkningene kunne ha fortont seg alvorlige nok. De krigførende maktene stod for 40 prosent av verdenshandelen, og denne ble sterkt hemmet da krigen brøt ut. En økonomisk svekkelse inntraff der­ for øyeblikkelig. Fra juli til september 1914 steg for eksempel arbeidsløsheten i Tyskland fra 3 til 20 pro­ sent, naturlig nok særlig i eksportindustrien, som nå fikk sin avsetning avbrutt. I salpetergruvene i det nordlige Chile ble over halvparten av de 50 000 arbeiderne avskjediget, til tross for at salpeter var nødvendig for å produsere krutt. Som nevnt var det bekymring over USAs synkende avsetning, som i

oktober 1914 fikk president Wilson til å lempe på nøytralitetsreglene, slik at de krigførende maktene igjen kunne kjøpe våpen på kreditt. Hele det økonomiske perspektivet ble snudd da det etter noen måneder ble klart at krigen ville bli langvarig. Krigføringen trengte stadig nye forsyning­ er av våpen, ammunisjon, uniformer, mat og alt det som ellers hørte til en hærs behov. Det kunne bli avgjørende for utfallet hvem som løste forsyningsbehovene best. Produksjonsapparatet kom i sentrum for krigen og skapte fornyet etterspørsel over meste­ parten av verden. Nå gjaldt det ikke som i fredstid å selge og tjene penger, men å kjøpe hvor man kunne. Derfor ble krigen også en handelskrig. Det ble viktig å sikre seg forsyninger og ikke mindre viktig å forhindre at motparten fikk det den hadde behov for. De midler som ble tatt i bruk, var som tidligere nevnt blokade og ubåtkrig, som også fikk alvorlige følger for den nøytrale handelen. Hverken vestmaktenes blokade av det européiske fastland eller de tyske utbåtenes innhogg i deres tonnasje fikk en betydning som avgjorde krigen. Til alles overraskelse viste det seg at et moderne indu­ strisamfunn kunne fungere til tross for innskrenkninger i verdenshandelen, og at det i stor grad kunne klare seg selv. De mangler som krigen førte med seg, var det de fleste steder mulig å skyve over på sivilbe­ folkningen. På den måten fikk krigsøkonomien imid­ lertid så mye større betydning på det sosiale og til sjuende og sist på det indre politiske plan.

Amerika tjener på krigen Utenfor Europa var det vestmaktenes etterspørsel som bestemte krigskonjunkturene. Den vokste på grunn av de militære behovene, og også fordi Frank­ rike mistet to tredjedeler av sin jernproduksjon og halvparten av kullgruvene ved den tyske okkupasjo­ nen. Samtidig fikk skipsfarten store problemer. Ubåtene reduserte den britiske handelsflåten med

35 15 prosent, og det betydde enda mer at en tredjedel av den skulle brukes som hjelpeskip for marinen, særlig til transport av og forsyninger til troppene i Nord-Frankrike. Manglende tonnasje ble derfor en flaskehals i den vestlige krigsøkonomien, og man forsøkte da å skaf­ fe seg varer over så korte avstander som mulig. Kornimporten fra Australia måtte oppgis, og etter­ spørselen ble særlig rettet mot Amerika. Nord-Amerika hadde de beste geografiske beting­ elser for å bli en storleverandør, og hadde også en utviklet teknologi og tilstrekkelig kapital til å påta seg oppgaven. Prisene på alle slags varer steg, slik at leveransene innbrakte store fortjenester. I USA ble industriinntektene mer enn fordoblet, og inntektene i kornproduksjonen nådde høyder som aldri ble overtruffet senere. Under disse forholdene ble pro­ duksjonen sterkt økt, og utenrikshandelen ble nes-

USAs eksport til de nøytrale land Nedgangen i USAs eksport til Tysklands nøy­ trale naboland etter at USA kom med i kri­ gen i april 1917 fremgår av sammenligningen nedenfor. Tallene er i millioner dollar:

USAs eksport juni 1915-juni 1916 (mill, dollar) M USAs eksport juni 1917—juni 1918 (mill, dollar)

■

Økningen i eksporten til Sveits avløste delvis andre vestlige tilførsler. Den skyldtes en sær­ avtale i desember 1917 som ble inngått fordi Frankrike av politiske grunner ville holde Sveits borte fra blokaden.

ten tredoblet. Kapitalbalansen snudde, slik at USA nå ble en kreditornasjon med penger til gode i Euro­ pa. Før krigen hadde USA hatt mer gjeld enn tilgodehavender i utlandet; men ved våpenstillstanden hadde amerikanerne et netto tilgodehavende på 4 milliarder dollar - foruten statslån på 7 milliarder, noe som skulle vise seg å være en mer tvilsom ford­ ring. Det var under den første verdenskrig at USA for alvor ble en økonomisk stormakt. I Canada ble produksjonsøkningen enda sterkere. De vestlige prærieprovinsene Alberta og Saskatchewan ble dyrket opp i disse årene, og det kanadiske jordbruksarealet vokste med 80 prosent. Det skapte et større hjemmemarked for industrivarer, som sam­ men med krigsordrene førte til en fordobling av in­ dustrien. Canada var imidlertid en del av det britiske imperium og deltager i krigen helt fra den brøt ut, og dét kostet landet mer enn eksportoverskuddet. Ca­ nada måtte derfor innføre kapital, særlig fra USA. Enkelte av de latinamerikanske landene nøt også godt av vestmaktenes etterspørsel. Chile kunne snart selge salpeter til dobbelt pris og øke kobbereksporten. Den brasilianske kaffen hevdet seg i kon­ kurransen med den indonesiske på grunn av kortere transportveier, men den var en luksusvare og ble i 1916-17 rammet av alminnelige importreduksjoner. Til Argentina og Uruguay var avstanden fra Europa så lang at disse landene ikke kunne øke eksporten av kjøtt og kom, men de var i stand til å opprettholde den og nøt på den måten godt av de stigende prisene. Det vakte oppsikt at Argentina og Uruguay kunne tilby både Storbriannia og USA lån i 1918. På lengre sikt ble krigskonjunkturene imidlertid neppe til fordel for Latin-Amerika. Det store økono­ miske problem der var at landene hadde spesialisert seg på eksportproduksjon av råstoffer og lite fored­ lede jordbruksprodukter som hadde vært utsatt for prisfall gjennom mange år. Derfor hadde de latin­ amerikanske landene begynt å legge om økonomien før krigsutbruddet, slik at det ble lagt større vekt på

Oppdyrkingen av den vidstrakte prærien be­ gynte allerede på 1800tallet. Da den første verdenskrig brøt ut, hadde nydyrkingen nådd fram til så avsidesliggen­ de præriestater som North Dakota og South Dakota. Her pløyes den tre bare prærien i hvetestaten South Dakota opp for første gang i 1910.

36 Bak fronten

produksjon av industrivarer, særlig tekstiler, til salg på hjemmemarkedet. Denne utviklingen opphørte da krigen nok en gang gjorde den tradisjonelle produk­ sjonen mer lønnsom og det samtidig ble vanskelig å importere maskiner. Latin-Amerika stod derfor dår­ lig rustet da råvareprisene falt igjen etter krigen.

Øst-Asia: Japans fremgang

Fra hverdagslivet bak fronten. Mange kvinner var sysselsatt i krigsindustrien, som her med pakking av geværammunisjon. Et stort antall kvinner var nødt til å sø­ ke arbeid utenfor hjem­ met da mennene ble inn­ kalt. Etter krigen vendte de tilbake til husarbei­ det. Krigen bidrog derfor neppe til noen varig for­ andring av kjønnsforde­ lingen på arbeidsmarke­ det. Det gjaldt å mobilisere hjemmefronten og i ukebladenes reportasjebilder lot man kongelige og hoffdamer foregå med et godt eksempel. Det bayerske hoffet med dronning Maria Therese i spissen var sysselsatt med å sy vaskekluter til sykehusene da propagandafotografen kom på besøk.

Det utviklet seg et nytt mønster i de delene av ver­ den som lå lengst borte fra den européiske krigsskueplassen. India, Australia og New Zealand bar krigsomkostningene i fellesskap med Storbritan­ nia, men lå for langt borte til å nyte godt av det nye krigsmarkedet. I dette området inntraff det et brått fall i samhandelen med Europa, men det skapte også nye muligheter. Ettersom de européiske varene for­ svant, kunne andre overta markedet for dem. Det ble i første rekke Japan som utnyttet disse mulighetene. Japan kunne utvide sin tradisjonelle handel med Kina og USA, og fant nye avtagere for varer i India, Indonesia og Australia. Antallet ja­ panske industriarbeidere steg under krigen fra 1,2 til

2 millioner, og industriproduksjonens totale verdi økte til nesten det femdobbelte. Nye eksportvarer kom til, og det ble bygd skip og laget andre produkter fra en begynnende tungindustri, mens andre varer ble mer foredlet enn før. Silke- og bomullstråd ble til vevde stoffer, mens de tidligere var blitt sendt til Europa som råvarer. At særlig Japan hadde fremgang under krigen, skyldtes dels at landet på forhånd hadde best utvik­ let industri og til dels også at det selv var i stand til å produsere maskiner. Betydningen av det siste kom­ mer klart fram ved en sammenligning med Kina. Kineserne hadde de beste forutsetninger for å ta europeernes plass, da en betydelig del av handelen i Sørøst-Asia var på deres hender. Men Kina kunne vanskelig utvide sin egen produksjon da landet ikke kunne fremstille nye maskiner. I Kina var det største gruveselskapet, Hanyefmg-konsernet, behersket av japansk industri, og det samme gjaldt de nye gruve­ ne som ble åpnet i Mandsjuria under krigen. Slik fikk Japan billige råvarer til en utvidet maskinpark, mens Kina manglet dem. I hele tidsrommet 1914-20 ble industriproduksjonen i Kina fordoblet, men to tred­ jedeler av veksten foregikk i 1919-20, da maskinimporten fra Europa og USA kom i gang igjen.

Rustningsproduksjonen og arbeidskraften Den mest iøynefallende virkningen av krigen i de krigførende landene i Europa var at store deler av industrien ble omstilt til militære formål. Noen tall fra Storbritannia illustrerer hvor mye den direkte våpenfabrikasjonen økte. I 1914 ble det støpt 91 nye kanoner, og det ble fremstilt en halv million grana­ ter. 11918 var tallene steget til 8 000 kanoner og 67 millioner granater. Men rustningsindustrien omfattet mer enn våpen og ammunisjon. Det var også uniformer, hjelmer, støvler, telefoner, jernbanevogner, biler, mat osv. Man kan nesten si at krigen la beslag på en del av alle sivile behov, slik at rustningsproduksjonen var uten noen klar avgrensning. Med rustningsindu­ stri forstod man vanligvis alle de firmaer som hadde spesialisert produksjonen med henblikk på militære leveranser, og det var ikke få. Rustningsproduksjonen tok til uten klare planer eller forestillinger. Mobiliseringen var summarisk, og det ble innkalt en mengde faglærte arbeidere fra krigsviktige industrier som vanskelig kunne erstat­ tes. Av hensyn til rustningsindustrien måtte den tys­ ke hæren sende hjem 1,2 millioner mann i 1916 og året etter ytterligere 1,9 millioner. Likevel manglet det stadig arbeidskraft i den krigsviktige industrien. Arbeidsledigheten straks etter krigsutbruddet for­ svant igjen i løpet av det første krigsåret. Den ledige arbeidskraften fra eksportindustrien ble oppsugd i den hjemlige krigsproduksjonen. For flere befolkningsgrupper skapte krigsøkonomien nye muligheter. I USA gav det støtet til at deler

________ 37 Bak fronten

av negerbefolkningen i sørstatene reiste nordover for å ta arbeid i industrien. I Europa klarte mange ufaglærte å få arbeid som tidligere hadde vært forbe­ holdt faglærte. Kvinnene meldte seg i stigende antall på arbeidsmarkedet og kom også inn i tradisjonelle mannsyrker, for eksempel i metallindustrien. I Tyskland hadde kvinner før krigen utgjort 22 pro­ sent, i Storbritannia 26 prosent av alle industriarbei­ dere. I 1918 var prosentandelen begge steder steget til 35. Denne endringen i det sosiale mønsteret ble imidlertid ikke varig. Tilstrømningen skyldtes ho­ vedsakelig vanskelige sosiale forhold for gifte kvin­ ner som hadde sine menn i det militære, og etter krigen vendte de fleste tilbake til husmoryrket.

,.Skriv på det tredje forsvarslånet - hjelp våre heroiske soldater. Gjør Strasbourg fransk. Fransk reklameplakat for et av de mange krigslån som til en viss grad finansierte krigen ved si­ den av låneopptak i ut­ landet. Gatemotivet er fra Strasbourg, den største byen i AlsaceLorraine. som tyskerne erobret under den fransk-tyske krigen i 1870-71.

Obligasjoner og gjeld Omstillingen til krigsproduksjon lot seg ikke gjen­ nomføre ved hjelp av vanlige økonomiske mekanis­ mer. Men på ett område gikk man videre på en prøvd vei: Krigen ble ført på kreditt. Selv om det var et økonomisk dogme at statens regnskap skulle ba­ lansere, hadde krigen århundregammel hevd på en unntagelse. Man har funnet ut at de krigførende maktenes samlede statsbudsjetter ble seksdoblet under krigen. Tar man hensyn til den sterke prisstigningen, ble de i virkeligheten tre ganger så høye. Staten la altså be­ slag på en langt større del av produksjonen, men skattene steg ikke i samme tempo. Storbritannia inn­ krevde 20 prosent av de økte utgiftene gjennom nye skatter, Tyskland 6 og Frankrike bare 2 prosent. For ikke å gjøre krigen upopulær var myndighetene tilba­ keholdne med å forhøye skattene. Den viktigste ny­ heten ble en ekstraskatt på krigsindustriens merfortjenester, og denne ble innført nettopp for å imøte­ komme et folkekrav. For øvrig ble det lånt penger. Kampanjer for å få folk til å kjøpe obligasjoner til finansiering av krigen ble et fast ledd i krigshverdagen. Det ble appellert til patriotisme, og hjalp ikke det, ble det tilbudt høyere rente. I tillegg tok ententemaktene opp statslån i utlandet etter et til dels komplisert mønster. Først lånte Frankrike penger til Russland, så måtte Frank­ rike oppta lån i Storbritannia, og da de britiske reser­ vene til slutt var oppbrukt, måtte de to vestmaktene ta sin tilflukt til amerikanske statslån. Tilbakebeta­ lingen voldte ikke bekymring på noen side av fron­ ten. Når krigen først var vunnet, skulle pengene komme inn som krigsskade-erstatninger fra motpar­ ten. Sentralmaktene støtte imidlertid på større vanske­ ligheter. Da de ikke kunne selge obligasjoner på det hjemlige marked lenger, hadde de ikke muligheter for å ta opp lån i utlandet. Derfor måtte staten dekke sitt underskudd ved å utstede veksler med korte betalingsfrister. Hovedbankene innløste disse ved å trykke flere pengesedler. På den måten oppstod en inflasjon som det i etterkrigsårene hverken lyktes

Tyskland, Østerrike eller Ungarn å bringe under kontroll.

Staten griper inn i økonomien Om kredittfinansiering var et middel man hadde prøvd før, så var til gjengjeld det sett av økonomiske spilleregler som ble kalt ,,reguleringsøkonomien” en metode man tidligere knapt hadde forestilt seg. I første omgang baserte man seg på markedsmeka­ nismen og tilbød høyere priser for å sette fart i rustningsproduksjonen. 1 samsvar med tidens libera­ le forestillinger skulle staten operere innenfor det økonomiske system - og ikke over det. Etter få måneder ble det klart at en ikke kunne fortsette med dette. Den nye etterspørselen var så omfattende at det oppstod en rekke mangler som ikke lot seg dekke ved økt produksjon eller innkjøp i utlandet. Av sosiale grunner og for i det hele tatt å kunne gjennomføre en omstilling til krig, ble det nødvendig å gjennomføre statlige reguleringer av produksjon og forbruk, og det viste seg at den ene forholdsregelen førte den andre med seg. I Tyskland kan man finne et klart eksempel på hvordan man famlet seg fram. Her begynte matva­ reprisene å stige like etter krigsutbruddet, og derfor fikk hver kommune tillatelse til å fastsette maksimal­ priser på slike varer. Men da bøndene solgte sine varer der hvor de kunne oppnå best priser, oppstod det en konkurranse mellom byene, som måtte heve maksimalprisene for å få nok mat. Dermed ble regu­ leringen til fånyttes. Isteden fastsatte staten maksi­ malpriser på bestemte vareslag for hele landet, men

AMHBDUNGBt MMMT DC ANGIO-OESTERREICHISCHE BANK F«M* GRAZ «»aw.

Luren kaller til nasjonal samling omkring det sju­ ende østerrikske krigslånet. Ved hjelp av annon­ ser og plakater forsøkte man i alle de krigførende land å få folk til å besøke hankene og gi sitt bidrag til finansieringen av kri­ gen. Ironisk nok heter denne hanken med en fi­ lial i Graz Den anglo-østerrikske hank.

38

Rasjonering

_ ______ 5 j

1 kg. sukker.

Norsk forsyningspolitikk under første verdenskrig: August Desbr. Febr. April Juli Januar Mars Juli April

1916 1916 1917 1917 1917 1918 1918 19171918

Provianteringsdepartement opprettes Midlertidig brennevinsforbud Brenseloljerasjonering Industriforsyningsdepartement opprettes Statens prisdirektorat opprettes Rasjonering av mel, sukker, kaffe Lov om tvangsdyrking

SUKKER

SUKK W5 gt

IA Kort tor Landsmel og Landsbred. Nnv^mher og decem ber 1917. __---- iodcliolder merker for Ult kg. landsmel

759. ‘ r kg. landsmal eller 1 kg. landsbnat Ikccmber 1917

759. */< kg. landsmel eller 1 kg. landfebrod Dfcembcr 1917

759. */« kg. landsmel eller 1 kg. I«ndsbr»d November 1917

759. ’/* kg. lai. eller i kg. lanc

759. V« kg. landsaiel eller 1 kg. landsbred Lkrember 1917

759. */* kg. landsmel eller 1 kg. hndsbrød Detember 1917

*/« kg. landsmel elter 1 kg. landsbrod November 1917

'!* kg. la ii «Her 1 kg. land Novtmber

pm

-•Mer overalt I laudet. tUzg etteriølgctide maaued. -■/,£ v uN^eren. Lrøc

KAI

TENS KAllONERINQS. DUttKTOHAT

Anvisning for kjøp av ’/a fl. sykebrenncvin.

ERTÉKORT

Nansen fører handelsforhandlinger i USA

Bildet viser rasjoneringskort for brød, kaffe og sukker. det skapte et nytt problem. Jordbruket la om pro­ duksjonen til varer som fremdeles kunne selges fritt, slik at priskontrollen førte til enda større matmangel. Særlig var det et problem at en for stor del av den knappe avlingen ble anvendt til kvegfor, da kjøttpro­ duksjonen målt i kalorier bare tilsvarte en tiendedel av kuenes planteføde i form av korn og poteter. Myndighetene måtte med andre ord i tillegg til prisregulering også lage bestemmelser for hvordan produksjonen skulle fordeles på forskjellige varer, samtidig med at man tok i bruk en fordelingsmekanisme ved å innføre rasjoneringskort. For første gang skulle livsviktige varer deles etter behov og ikke etter penger. En rekke varer kunne bare kjøpes i butikkene hvis man leverte inn tilsvarende rasjoneringsmerker. Alle fikk like mange, men folk med hardt arbeid litt ekstra til mat. Naturligvis ble også bar­ na på forskjellig vis ram­ met av krigen. Når far var ved fronten og mor arbeidet i rustningsindu­ strien, måtte de eldre barna overta husmorarbeidet. De måtte se etter småsøsknene, stå i brødkøen og ta en stor del av ansvaret for hjemmet.

Den stramme reguleringen fungerte ikke godt i Tyskland. Det var nesten uoverkommelig å kontrol­ lere de mange gårdene, og av politiske grunner var myndighetene også betenkte over å føre en nærgåen­ de oppsikt med bøndene. Derfor oppstod det en livlig illegal handel utenfor butikkene, en handel som ble kalt ,,svartebørs”. Her ble det spekulert ivrig i alle slags mangelvarer, og det er anslått at i Tyskland foregikk mellom en tredjedel og halvparten av all handel med varer som kjøtt, egg og frukt utenom det offisielle fordelingssystemet. Storbritannia hadde lettere for å gjennomføre til­ svarende rasjoneringer siden hovedparten av matva­ rene ble innført og kunne kontrolleres i havnene. Mangelen var heller ikke så stor og fortjenesten på svartebørsen derfor mindre. Også i de skandinaviske landene ble det utstedt rasjoneringskort i krigsårene, for også her skapte blokadekrigen mangel på viktige varer. Enten reguleringsøkonomien fungerte godt eller dårlig, gav den staten en ny rolle i samfunnslivet. Ved priskontroll, rasjoneringer, fordeling av råstof­ fer og som avtager av store deler av produksjonen grep staten inn i det økonomiske liv i et hittil ukjent omfang. Dette ble fremdeles oppfattet som noe unormalt, og restriksjonene ble avviklet hurtigst mu­ lig etter krigen. Tilbake ble likevel erfaringen om at det kunne la seg gjennomføre, noe som fikk betyd­ ning da 1930-årenes økonomiske krise meldte seg som en ny nødssituasjon.

Europa sulter Det som opptok samtiden mest, var imidlertid mat­ mangelen. Til tross for stor økonomisk fremgang hadde hverken Vest- eller Sentral-Europa ennå he­ vet seg så høyt over sultegrensen at det kunne tåles noen stor nedgang hvis alle munner skulle mettes. I Østerrike, Tyskland og Russland ble matmangelen katastrofal. Problemet meldte seg først i Østerrike. Landet pleide å få matvarer fra Ungarn, men i 1914 slo

høsten feil i den østlige rikshalvdelen. Den ungarske regjeringen sørget for at dens egen befolkning slapp tålelig bra igjennom ved å sperre utførselen til Øster­ rike. Da landet dessuten var avskåret fra verdens­ markedet, fikk Østerrike gjennom hele krigen pro­ blemer med å forsyne troppene, selv om det der som andre steder gjaldt som en regel at soldatene skulle ha først. Ungarns holdning skapte bitterhet i Østerri­ ke og gav sitt bidrag til oppløsningstendensene i dobbeltmonarkiet under krigen. Når det også oppstod hungersnød i Tyskland, kom det ikke bare av blokaden. Den førte riktignok til at hveteimporten tok slutt, men Tyskland var i 1914 så nær selvforsyning at en viss omlegning fra for til menneskeføde eller en utvidelse av potetarealet had­ de vært nok til å skaffe befolkningen et tilstrekkelig antall kalorier. Men produksjonen av brødkorn falt med en tredjedel, og potetavlingen sank med en femtedel. Det skyldtes for en del mangelen på kunst­ gjødsel, selv om Chilesalpeter ble avløst av syntetisk nitrogengjødsel - et av de meget få eksempler på at sivile mangler under den første verdenskrig ble dek­ ket ved hjelp av ny teknologi. Den viktigste årsaken var imidlertid at hæren gjennomførte hensynsløse innkallinger av ,,gode bondesoldater” og rekvirerte hester som både var dens og landbrukets viktigste trekkraft. Det førte til at mye dyrkingsjord ble ligg­ ende brakk, mens annen bare fikk den mest nødtørftige behandling. Derfor ble avlingene mindre. Situasjonen ble kritisk da høsten slo feil i Tysk­ land i 1916, et uår som for øvrig rammet hele den nordlige halvkule. Rasjoneringsordningen sikret nå hvert menneske bare 1 100 kalorier i døgnet - om­ trent halvparten av normalt forbruk. Vinteren 1916—

17 ble kalt kålrabi vinteren. Gatebildet i Tyskland var preget av lange køer av mennesker som ventet på en suppeskål fra offentlig bespisning. Situasjonen ble noe bedre da Russland og Romania gav opp krigfø­ ringen i 1917 og det kom forsyninger derfra, men det er blitt anslått at mellom en halv og én million men­ nesker døde av underernæring.

39 Bak fronten

Av en dagbok ført av en husmor i Wien:

26. oktober 1918 ... I dag reiste jeg utenfor Wiens grenser for første gang på lang tid. På bussene var det bare kvinnelige konduktører som utførte arbeidet sitt stillferdig og effektivt. Jeg reiste med et tog sørover som hadde forbindelse med et tog til Laxenburg. Bortsett fra noen få menn på permisjon var mine reisefeller mest kvinner med rygg­ sekker og håndvesker. ... Bare kvinner arbeidet på jordene, bort­ sett fra en gutt og en gammel mann her og der og noen ganger noen få russiske krigsfanger. En mann som var hjemme på permisjon, ledet samtalen i vår kupé. Ved fronten var forholdene enda verre enn bak fronten, sa han. Ingen hadde nok å spise der. Det var ungarernes skyld alt sammen. De hadde overflod av alt og fetet grisene sine med mais, mens de nektet å gi oss noe ... ,,Nei, nei,” sa en kvinne som hadde to tomme ryggsekker med, ,,det er matvarerasjoneringen som har skylden for det hele og alle svartebørshandlerne som blir millionæ­ rer. Men hvis det ikke var noen rasjonering, ville det heller ikke være noen svartebørshandlere ...”

Det var ikke bare i krigsindustrien kvinnelig ar­ beidskraft ble benyttet. Også på landsbygda måtte kvinner og barn rykke inn og forsøke å klare det arbeidet som tidligere hadde ligget på mennene. Denne pløyen­ de franske bondefamilien har imidlertid fått behol­ de hesten. Særlig i Tysk­ land ble mange hester rekvirert av krigsmakten, noe som førte til store problemer for jordbru­ ket.

40 Bak fronten

sjonen i mars 1917. Men politisk sprang revolusjo­ nen ut av sosiale spenninger som man kunne finne også i resten av Europa.

Arbeiderklassen: fra borgfred til opprør

Flyktningproblemene var ikke påfallende store under første verdenskrig, noe som kom av at kri­ gen ikke var spesielt be­ vegelig. Men ved fronte­ ne måtte befolkningene forlate sine hjem. F.eks. lastet mange familier i Øst-Preussen kjerrene si­ ne og drog hjemmefra da russerne gikk til angrep mot Tannenberg i 1914. Maleriet ble publisert i et tysk ukeblad. Kunstne­ ren var G. Wagenfiihr.

Også de russiske byene ble heijet av sult. Det virker nesten fantastisk, for Russland hadde vært en av verdens største korneksportører før krigen. Ma­ ten fantes - den nådde bare ikke fram. Krigen måtte ta en del av skylden for dette. Det var mangel på jernbanemateriell, og militæret la be­ slag på en stor del av det som fantes. Men det var også slik at bøndene solgte mindre enn før. Prisen på varene deres steg, men ikke på langt nær så mye som de industrivarene de skulle kjøpe for pengene. Der­ for foretrakk de mange småbøndene å bruke opp sine produkter selv. Tsarens administrasjon var slett ikke effektiv nok til å føre kontroll med jordbruket. Etter uåret 1916 oppstod det hungersnød i storby­ ene, og det var et av de forhold som utløste revolu­ Georges Clemenceau (1841-1929) ble fransk regjeringssjef i 1917 etter at en del av arméen had­ de gjort mytteri. Såret i øyet inspiserer han her en fransk skyttergrav i februar 1918. Clemen­ ceau var en av forgrunnsfigurene under fredsforhandlingene i Versailles.

Omtrent midtveis i krigen skjedde det et dramatisk omslag i stemningen i de krigførende landene. Bre­ de lag av befolkningen protesterte mot krigføringen og den sosiale urettferdigheten. Denne sosiale mis­ nøyen utgjorde et politisk sprengstoff som var lett antennelig. Umiddelbart etter krigsutbruddet hersket en pat­ riotisk idyll. Statsmakten ble styrket, og det kom ikke mange innvendinger mot det. For å vinne kri­ gen var det nødvendig at nasjonen stod samlet. Der­ for måtte særinteresser vike, tvister skyves til side og lojaliteten overfor statsmakten være ubetinget. Den nye reguleringsøkonomien ble godtatt ut fra den samme tankegangen, som med få unntak førte til en nasjonal borgfred mellom ulike samfunnsklasser. I august 1914 ble krigsbevilgningene praktisk talt enstemmig vedtatt. Til tross for at Den sosialistiske internasjonale tok avstand fra krig, var det blant arbeiderpartiene bare de fåtallige parlamentsgruppene i Russland og Serbia som stemte imot. Alle tanker fra tidligere agitasjon om å imøtegå en krig med generalstreiker ble glemt. Fagforeningene inngikk entøn frivillige avtaler om å avstå fra streiker under krigen eller godkjente regjeringenes streikeforbud. Noen regjeringer ble omdannet slik at de fikk en bredere politisk basis, og i Storbritannia og Belgia og senere også i Danmark og Sverige - ble det tatt inn enkelte representanter fra sosialistiske partier. Men de liberale og konservative kreftene sørget for å bevare den ledende rollen de hadde hatt før krigen. Innenfor et slikt politisk mønster oppstod det så en tendens til en maktkonsentrasjon hos enkelte le­ dende menn. I Storbritannia markerte regjeringssje­ fen Lloyd George seg i 1916 som en slags politisk general med kabinettet som rådgivere, og det samme gjorde Georges Clemenceau i Frankrike i 1917. Til gjengjeld ble de militære i disse land kontrollert av regjeringen, mens de militære i Tyskland dominerte over den sivile ledelse. Men statsledelsen ble i flere land undergravd av nye strømninger i befolkningen, og de begynte for alvor å gjøre seg gjeldende i 1916-17. Fellesnevne­ ren var mistillit til nasjonens ledere og en synkende respekt for statsmaktens autoritet. Det var et opprør mot blind underkastelse i patriotismens navn og mot det som ble oppfattet som politisk tillitsbrudd. Seiersløftene fra krigens første dager var ikke oppfylt, og man kunne ikke se noen slutt på krigens lidelser. Det var sult og mangel på alt, men samtidig fikk rustningsindustrien store krigsgevinster. Bitterheten mellom samfunnsgruppene økte fordi den nasjonale borgfreden ble misbrukt, og statsmakten tapte i an­ seelse fordi den ikke maktet å vinne krigen.

På arbeidsplassene førte de nye strømningene til et indre oppgjør. De sentrale fagforeningene var bundet av avtaler og tilsagn om ikke å gå til streik, og derfor gikk initiativet over til tillitsmennene på de enkelte bedriftene. I Storbritannia oppstod den så­ kalte ,,shop steward”-bevegelsen: Klubbformenn på de enkelte arbeidsplassene (,,shop stewards”), særlig fra jernindustrien, møttes til konferanser som tok avstand fra borgfreden og vendte seg mot ledel­ sen for de store fagforbundene fordi disse hadde gitt avkall på streikeretten, slik at man stod uten midler til å hindre at lønnen sakket akterut i forhold til de stigende prisene. De radikale lokale tillitsmenn utgjorde kjernen i en såkalt,,fagopposisjon” som vant fram i mange land. Politisk sognet fagopposisjonen til syndikalistiske eller venstresosialistiske grupperinger som talte om generalstreik og revolusjon, men den bestod også av folk som i likhet med de gamle fagforeningslederne ønsket fredelige forbedringer: De var reformister. I løpet av de siste krigsårene ble arbeidsfreden avløst av lokalt eller uoffisielt organiserte streiker i mange land. Myndighetene gikk til å begynne med til harde mottiltak blant annet ved å innkalle arbeiderne til militærtjeneste og la dem fortsette i sitt sivile arbeid under militær straffelov. Etter hvert som streikene vokste i omfang, måtte myndighetene oppgi slike metoder og isteden gå til forhandlinger. Særlig oppnådde arbeiderne i rustningsindustrien, hvor streiker kunne føre til en militær katastrofe, forbed­ ringer i de siste årene av krigen. Samtidig ble den militære disiplinen svekket. Det var en ny og sjokkerende opplevelse for samtiden at soldatene i Russland i 1917 og i Tyskland i 1918 satte seg opp mot offiserene og gikk i brodden for de oppstandene som de var satt til å bekjempe. Begi­ venhetene i Petrograd i mars 1917 gav syn for sagn om at menige soldater kunne bryte igjennom kommandosystemet og gjøre seg gjeldende når de stod samlet. I mai 1917 brøt det ut omfattende mytterier i den franske hæren ved vestfronten. Mytte­ riene hadde ikke noen politisk bakgrunn, soldatene nektet å løpe storm mot maskingeværer og protes­ terte mot enhver krigføring som de oppfattet som selvmorderisk og meningsløs. Flere av lederne ble skutt, men likevel få når en tenker på at det var tale om ordrenekting i krig. Mytteristene oppnådde at det ble utnevnt en ny øverstkommanderende, og det ble avgitt løfter om at det skulle tas større hensyn til menneskeliv. Arbeidere og soldater gikk i fremste rekke både under den russiske og tyske revolusjon. De repre­ senterte en ny organisert folkemakt og hadde som motspiller den fyrstemakten som tapte så mye anse­ else under krigen. Neppe noen annen begivenhet fra den første ver­ denskrig har hatt så inngripende og langtrekkende virkninger som den russiske revolusjon. Den åpnet for en ny epoke i russisk historie som på én genera। sjon omformet landet til en industriell supermakt.

41

Marxismen fikk nå rotfeste i en stormakt som kunne gi støtte til revolusjonære bevegelser over hele klo­ den. De internasjonale maktforhold ble fundamen­ talt forandret. - Men dette hørte fremtiden til. I utgangspunktet var den russiske revolusjon intimt forbundet med virkningene av verdenskrigen; den var en del av det almene mønster av sosial uro bak frontene.

Tsarens trone vakler Allerede før krigen var det blitt tydelig at tsarregimet hvilte på usikker grunn. Administrasjonen hadde ord på seg for å være udugelig og korrupt, og det var stadig færre og mindre samfunnsgrupper som sluttet opp om den.

,,Gulasj-baroner” var skjellsordet for alle som fant nye profittmuligheter i krigens grådige et­ terspørsel. De folkelige forestillingene om disse nyrikes materielle over­ flod og mangel på kultur kan også spores i tidens sang og satire.

Sovjetstatens arkitekt Lenin kom til Petrograd 16. april 1917. Hans reise i lukket jern­ banevogn fra Sveits gjennom Tyskland, Sverige og Finland var arrangert av tyske myndigheter i tillit til at hans fredsparole kunne bringe Russland ut av krigen. Bildet: maleri av V. A. Serov 1961. Revolusjonsmuseet i Moskva. Lenin (Vladimir Iljitsj Uljanov, 1870-1924) var sønn av en skole­ inspektør og ble i ung alder revolusjonær etter at tsarens politi drepte hans eldre bror. Han forente teoretisk skarpsindighet med taktisk sans og handlekraft. 1 krigen og tsarregimets oppløsning så han sjansen for å fremskynde den sosialistiske revolusjon, som han tidligere hadde ment neppe ville komme i hans levetid. Etter krigen var han den fantasirike, men realistiske arkitekt for den nye sovjetstaten. Før sin død i 1924 uttrykte han skepsis til den tilstivning og det apparatvelde som var i ferd med å vokse fram under Stalins kontroll.

42________ Bak fronten

En av årsakene til de russiske revolusjonene i 1917 var den sosiale nø­ den og den omfattende matvaremangelen i by­ ene. De vanskelige for­ holdene var ikke bare et krigstidsfenomen, for i byene fantes det mengder av arbeids- og hjemløse allerede før kri­ gen. noe som fremgår av bildet fra en fattigbespisning i St. Petersburg un­ der en koleraepidemi i 1911.

Rasputin - tsarhoffets onde ånd Grigorij Rasputin (1871-1916) vant innpass ved hoffet i 1906. Tsarina Aleksandra av Hessen var nemlig overbevist om at Rasputins hypnosebehandling av den to år gamle og kronisk syke kronprins Aleksej hadde helbredende virkning. Fra 1911 benyttet Rasputin seg av tsarinaens støtte til å få egne venner utnevnt til høye embeter i både stat og kirke, og han klarte til og med å få statsmi­ nisteren avsatt. Rasputin var en religiøs fanatiker uten klare poli­ tiske ideer. Hans bondemanerer vakte straks anstøt ved hoffet, og hans livsførsel - særlig det grenseløse alkoholforbruket - vakte avsky. Tross dette var hans tiltrekningskraft stor - særlig overfor kvinner. Under krigen var det en utbredt oppfatning at Rasputin var betalt tysk agent, og i desember 1916 ble han drept ved et attentat som fyrst Feliks Jusupov (gift med en niese av tsaren) stod bak.

Munken Rasputin med de gjennomtrengende øynene omgitt av tsarhoffets damer.

Etter nederlaget i den russisk-japanske krig i 1904-05 inntraff en rystelse. Flere steder brøt det ut oppstander, blant annet i hovedstaden St. Peters­ burg (det nåværende Leningrad) og Moskva. Revol­ tene ble slått ned, men tvang tsaren til å opprette en nasjonalforsamling, dumaen, i 1906. Aret før hadde han måttet akseptere en demokratisk forfatning for Finland. Da det viste seg at flertallet i den russiske dumaen gikk mot tsaren, slo han om og oppløste den. Året etter ble valgreglene forandret slik at bare et fåtall borgere fikk stemmerett og at godseierne, som var tsarens viktigste støtter, fikk sikret seg en stor andel av plassene i dumaen. I praksis var tsa­ rens enevelde uantastet. I tsarismens siste tiår forsøkte regjeringen å refor­ mere det russiske jordbruket, der 85 prosent av be­ folkningen hadde sitt daglige arbeid. Opphevelsen av livegenskapet i 1861 hadde frigjort bøndene, men ikke ført til en produksjonsvekst som kunne måle seg med veksten i Vest-Europa. Man mente årsaken lå i at bøndene fortsatte å bo og arbeide i det tette landsbyfellesskapet - ,,miren” - som både eide og drev mesteparten av jorda. Ved å få opphevet miren og skiftet jorda mellom bøndene håpet man med ett slag å øke produksjonen og skape en klasse av selv­ stendige bønder som ville bli en folkelig støtte for den vaklende tsarmakten. Men reformen nådde ikke særlig langt. Under krigen måtte bøndene fortsatt regnes til de utilfredse befolkningslagene i det russis­ ke samfunn. Og bøndene ville også si mesteparten av mannskapene i hæren. Den industrien som vokste fram, ville heller ikke yte tsaren noen helhjertet støtte. Industriens liberale ledere opplevde byråkratiet som en daglig plage, og da krigføringen gikk dårlig, gav de først og fremst en udugelig administrasjon skylden. Arbeiderne var

fremdeles svakt organisert, men den russiske indu­ stri hadde en form som likevel gjorde det lett for dem å opptre samlet. Den bestod nemlig av store bedrif­ ter som var konsentrert i noen få byer. Ved krigsut­ bruddet var 40 prosent av alle industriarbeidere an­ satt i bedrifter med over 1 000 arbeidere. Endelig var også de snevre kretser omkring hoffet splittet etter en skandale i løpet av de første krigs­ årene. Tsarfamilien kom under innflytelse av en si­ birsk munk ved navn Rasputin, og mange betraktet etter hvert ham som den egentlige regent. I 1916 ble Rasputin drept ved et attentat, men affæren hadde slått sprekker i tsarens personlige omdømme også innenfor hans minkende tilhengerskare.

Marsrevolusjonen Ingen revolusjon har fulgt en plan som har vært lagt på forhånd, og den som brøt ut i den russiske hoved­ staden i mars 1917, kom som en overraskelse for alle. Som nevnt hadde avlingene slått feil i 1916, og den følgende vinteren sviktet matvareforsyningen alvor­ lig i de store byene. Det førte til uro og mange streiker, særlig i Petrograd. Tsaren hadde nett­ opp innkalt dumaen til en rådslagning, som ikke førte til noe, da det den 8. mars kom melding om nye streiker i hovedstaden - denne gangen anført av kvinnelige tekstilarbeidere. I løpet av et par dager var hele byen lammet av generalstreik. 11. mars fikk politi og tropper ordre om å åpne ild mot demon­ stranter. Det kostet 40 liv - men tsaren kostet det hærens lojalitet. Nå hendte nemlig noe som ingen kunne ha forut­ sett: Om kvelden brøt det ut mytteri i et av garniso­ nens kompanier. Her var man oppbrakt over at en avdeling var blitt kalt ut mot de streikende arbeider­ ne. Dette gir et bilde av tsarens situasjon i et nøtte­ skall. Ved fronten gikk det dårlig på grunn av mang­ lende forsyninger, men på hjemmefronten gikk det verre, for her lå hærens sympati hos motstanderen. Neste morgen gjentok mytteriet seg i et helt regi­ ment. Soldatene drepte kommandanten og brøt der­ med broene bak seg. For å unngå å bli dømt som mytterister, måtte de søke støtte i de andre regimen­ tene. En slik støtte fikk de, og dermed hadde revolu­ sjonen brutt ut. I løpet av dagen den 12. mars opplevde kommandanten i Petrograd å se at hans 160 000 mann sterke garnison gled ut av hendene på ham. Enheter som ble betraktet som lojale, ble satt inn mot mytteristene, men de adlød ikke ordre, og mange sluttet seg til oppstanden. Fra hovedstaden bredte bevegelsen seg i de føl­ gende dagene ut over landet, og 15. mars så tsaren ingen annen utvei enn å gå av. Hæren hadde stort sett vært hans eneste maktgrunnlag, og da de menige soldatene brøt kommandosystemet, ble det oppløst innenfra. Slik falt Romanov-familiens århundregam­ le herredømme over det største européiske riket i løpet av få dager og nesten uten kamp.

Det var ingen enkeltgruppe som vant makten etter tsarens fall. Makten ble delt mellom to sett myn­ digheter, regjering og sovjeter. Under den mislykte oppstanden i 1905 var det blitt opprettet et råd (sovjet) av arbeidere i St. Petersburg som skulle lede motstanden. Sovjetet ble gjenopp­ rettet i 1917 og var da supplert med representanter for soldatene. Heretter ble det kalt arbeider- og soldatråd. Tilsvarende sovjeter ble opprettet i Moskva og en lang rekke andre byer. Rådene oppstod av revolusjonen og oppfattet seg som dens arvtagere. Ideologisk ble de dominert av revolusjonære, marx­ istisk orienterte sosialister. Hos rådene ble den loka­ le makt samlet, og de fikk straks hendene fulle med å stable en nødtørftig administrasjon på bena. En av de første og vanskeligste oppgavene for rådene ble å få satt transportvesenet i gang og skaffe til veie matvarer. Imot sovjetene stod dumaen og den nye regjering­ en som utgikk fra partiene. Det var først og fremst det borgerlige-liberale ,,kadettpartief’, som hadde en særdeles behersket sympati for revolusjonen, og det største bondepartiet - de ,,sosialrevolusjonære”, nærmest en sosialliberal bevegelse - som samti­ dig spilte en viktig rolle i sovjetene. Uten sovjetenes samtykke var ikke regjeringen i stand til å utrette noe. De rådde over jernbaner, post og telegraf, og kontrollerte produksjonen i de store fabrikkene. Og da tsarpolitiet var oppløst og også de menige ved fronten hadde organisert seg i sovjeter, hadde regjeringen ingen utøvende makt, og dermed ingen mulighet for å få satt sin politikk ut i livet. Den første regjering etter marsrevolusjonen ble dannet under ledelse av den liberale godseieren fyrst Lvov. Den ble først godkjent av Petrograd-sovjetet, enda det hadde sosialistisk flertall. Da fyrst Lvov ble avløst av den ,,sosialrevolusjonære” advokaten Alexander Kérenskij i juli, ble også denne regjering­ en godkjent av sovjetene. Man kunne undres over at sosialistene støttet så borgerlig pregede regjeringer, men det skyldtes deres marxistiske tro på at Russ­ land først måtte gå igjennom en kapitalistisk fase før det ble mulig å realisere sosialismen.

Lenin og bolsjevikene Enigheten ble brutt da Vladimir Iljitsj Lenin i april 1917 vendte hjem fra Sveits, hvor han hadde levd i eksil under krigen. Han var lederen for den sosialistfraksjonen som kalte seg bolsjevikene. Det betyr ,,flertallstilhenger”, og de hadde fått navnet da de under en partikongress ved århundreskiftet hadde fått flertallet bak seg. Den motsatte fraksjonen ble kalt mensjevikene, ,,mindretallstilhengerne”. Partibetegnelsene var ikke lenger noe uttrykk for deres tallmessige styrke. Høyst 50 000 medlemmer var organisert bak Lenin, og flere hadde han heller ikke ønsket. Skillet mellom de to fraksjonene gjaldt ikke politiske mål, for de gikk begge inn for en revolusjo-

________ 43 Bak fronten

Bolsjevikisk karikatur fra 1917: Kerenskij fremstilt som marionett for storkapitalen. Advokaten Kerenskij var en mode­ rat sosialist fra det så­ kalte ,,sosialrevolusjonære” bondepartiet og ble statsminister i juli 1917. Etter marsrevolu­ sjonen og forfatningsreformen ønsket han å gjenopprette ro og orden og forsterke krigsinnsat­ sen, til dels under press fra de vestlige allierte. Kerenskij flyktet til Ves­ ten etter novemberrevo­ lusjonen.

44________ Bak fronten

nær sosialisme. Skillet gjaldt mer organisasjonsmå­ ten. Lenin hadde gått inn for en stram organisering av en elite, et utvalgt ledersjikt som kunne forberede revolusjonen med konspirasjon og hemmelig virk­ somhet og gå i spissen for massenes opprør når tiden var inne. Mensjevikene forsøkte derimot å bygge opp en bred, folkelig organisasjon i stil med de vesteuropéiske sosialdemokratiene, noe som etter Lenins oppfatning gjorde dem til et altfor lett bytte for tsarpolitiet. Ved siden av de to fraksjonene fantes mange uavhengige sosialister, blant dem Leo Trotskij, som hadde stått i spissen for St. Petersburgsovjetet i 1905, men som nå sluttet seg til bolsjevike­ ne. Lenin vakte røre hos sine egne da han straks etter hjemkomsten proklamerte en ny revolusjon; arbei­ derbevegelsen skulle straks sikre seg herredømmet, selv om en sosialistisk produksjonsmåte ikke lot seg gjennomføre med det samme. Lenin forlangte at krigen øyeblikkelig og ubetinget skulle bringes til opphør. Til tross for den utbredte krigstrettheten hadde regjeringen valgt å fortsette krigen, og den argumenterte med at det jo var tsarismen som hadde skylden for nederlagene, slik at re­ volusjonen også innebar en militær styrkelse. Det var en feil. Manglene i transportsystemet lot seg ikke utbedre, og våpenproduksjonen gikk ned på grunn av de hyppige streikene. Samtidig ble troppe­ nes disiplin svekket, og det hjalp ikke at bondepar­

tiets leder Kerenskij i juli 1917 ble gjort til regjerings­ sjef. Av fronthærens 7 millioner mann deserterte en million i løpet av sommeren og høsten 1917. Det lyktes ikke å stanse den tyske fremmarsjen, og der­ for vant Lenins parole - ,,fred for enhver pris” etter hvert gehør. Regjeringen klarte ikke å tøyle de sterke kreftene som revolusjonen hadde sluppet løs. Ingen kunne det. Rundt om i landet tok bøndene godseiernes jord i besittelse og brente i mange tilfelle herregårdene ned. I byene fikk riktignok arbeiderne gjennomført det gamle kravet om 8 timers arbeidsdag og fikk også lønnsforhøyelser, men det siste var av tvilsom verdi, da det rett og slett var mangel på varer å kjøpe. Isteden samlet arbeiderne seg bak kravet om å over­ ta kapitalistenes kontroll av bedriftene. Bolsjevike­ ne gikk inn for arbeidernes krav og fikk rekruttert et halvmilitært korps i storbyene som fikk navnet ,,den røde garde”. De søkte også støtte blant opprørske bønder. ,,Jord, brød og fred” var deres felles parole. I september økte motsetningene mellom regjering­ en og sovjetene. Hærens sjef, general Lavr Kornilov, gjorde et mislykket kuppforsøk, og Kerenskij ble mistenkt for å stå bak ham. Det ble stadig mer tvilsomt om noen egentlig hadde kontroll over Russ­ land. Makten lå hos grasrotbevegelsene, arbeiderne på hver enkelt bedrift, bøndene i landsbyen og sol­ datene i den enkelte militære enhet. Om de siste ville gå i kamp, var noe de avgjorde selv, og som regel sa de nei.

Gammel og ny tidsregning I Russland brukte man ennå i 1917 den julianske kalenderen som var 13 dager etter den gregorianske tidsregningen som ble brukt i resten av Europa. Sistnevnte er brukt i teksten, men den svarer til følgende dateringer i den samtidige russiske tidsregningen: 8. mars

- 23. februar

11. mars

- 26. februar

12. mars 15. mars

- 27. februar - 2. mars

16. april 20. juli 10.-13. sept. 7. november 8. november

- 3. april - 7. juli - 27.-30. aug. - 25. oktober - 26. oktober

14. november 15. november

- 1. november - 2. november

Streiker blant kvinnelige tekstilarbeidere Demonstranter beskytes av hær og politi Mytteri. Revolusjonsdagen Nikolai II abdiserer. Den provisoriske regjering dannes Lenin vender hjem Kerenskij danner regjering Kornilov-oppstanden Bolsjevik-revolusjonen Folkekommissærenes råd opprettes Kerenskij s flukt Bolsjevikene seirer i Moskva

Den dobbelte tidsregningen har bevirket at de to revolusjonene vekselvis betegnes februar- eller marsrevolusjonen og oktobereller novemberrevolusjonen.

Novemberrevolusjonen Under slike betingelser spilte det mindre rolle at bolsjevikene til tross for fremgangen fremdeles bare kunne regne med aktiv støtte fra et lite mindretall av Russlands 180 millioner innbyggere, og i beste fall bare få et lite flertall bak seg i sovjetene. Det fantes ikke noe organisert motspill, så makten var billig. 7. november 1917 innledet Lenin revolusjonen i Petrograd ved hjelp av noen få tusen mann, rødegardister og soldater, særlig fra østersjøflåten. Det var nok til å vinne herredømmet over byen og neste dag okkupere regjeringsbygningen, Vinterpa­ lasset. Mesteparten av garnisonen forholdt seg pas­ siv. Kerenskij forsøkte forgjeves å finne tropper som ville støtte ham. Den 14. november gav han opp og forlot landet. Neste dag var også Moskva kommet i bolsjevikenes hender, og dermed kunne den nye re­ volusjonen ansees som fullbyrdet. De nye makt­ haverne møtte ikke mye motstand, men foreløpig hvilte også deres makt på et spinkelt grunnlag. Bolsjevikene overtok styret alene. De tok ikke med i den nye regjeringen representanter for de sam­ arbeidsvillige kretsene som fantes blant mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Eller rettere sagt regjering måtte den ikke hete, og helt fram til den annen verdenskrig ble den kalt ,,folkekommissærenes råd” og ministrene ,,folkekommissærer”. Lenin

45

Av Lenins tale på den allrussiske sovjetkongress 8. november 1917: ,,Den provisoriske regjering er styrtet. De fleste medlemmene av den provisoriske regje­ ringen er allerede arrestert. Sovjetmakten vil foreslå alle nasjoner en øyeblikkelig, demokratisk fred og øyeblikkelig våpenstillstand på alle fronter. Den vil sørge for at godseiernes, tsarfamiliens og klostre­ nes jord uten erstatning blir overgitt til bondekomiteene, forsvare soldatenes rettigheter ved å gjennomføre en fullstendig demokrati­ sering av hæren, innføre arbeiderkontroll med produksjonen, sørge for innkallelse av den konstituerende forsamling i rett tid, sørge for at byene får brød og landdistriktene får de nødvendigste varer, og sikre alle nasjoner som lever i Russland virkelig selvbestemmel­ sesrett. Kongressen beslutter: All makt i landet går over til arbeider-, soldat- og bonderepresentantenes sovjeter som også skal sørge for virkelig revolusjonær orden."

ble regjeringssjef, Trotskij utenriksminister. Folkekommissærenes råd fant et legalitetsgrunnlag, en politisk bekreftelse, ved støtte fra et flertall i en landsomfattende kongress av representanter for sov­ jetene, som trådte sammen i revolusjonens første dager. Deretter skrev den ut valg til en nasjonalfor­ samling, men den ble oppløst da det viste seg at de sosialrevolusjonære bonderepresentantene var i klart flertall. Blant regjeringens første handlinger var innføring­ en av bedriftsråd på fabrikkene, som gav innflytelse

Stormen på Vinterpalas­ set, Kerenskijs regjeringssete, den 8. novem­ ber 1917 var det drama­ tiske høydepunkt under Leningrad-revolusjonen og bolsjevikenes stats­ kupp. ,.Proletariatets diktatur” ble endelig innført da den folkevalg­ te grunnlovsgivende for­ samling, der Kerenskijs parti hadde et overvel­ dende flertall, ble opp­ løst av bolsjevikene i mars 1918.

Lenin taler på den allrus­ siske sovjetkongress. His­ torie maleri av V. A. Serov i Det sentrale Leninmuseum i Moskva.

46________ Bak fronten

til industriarbeiderne, og en godkjenning av at bøn­ dene hadde overtatt godseierjorda. I desember ble det innledet forhandlinger om våpenstillstand med Tyskland og Østerrike-Ungarn, og 3. mars 1918 ble freden i Brest-Litovsk undertegnet. Dermed var kri­ gen over for Russlands vedkommende. Den ydmykende freden i Brest-Litovsk var et for­ søk på å overleve inntil revolusjonen hadde spredd seg til resten av Europa. Under forhandlingene la russerne stor vekt på et krav om å få lov til å sende revolusjonær propaganda vestover. På ett punkt var det enighet mellom bolsjevikene og alle deres mot­ standere: Novemberrevolusjonen var et eksperi­ ment, og utfallet var avhengig av hvordan det gikk i de mer utviklede landene. Særlig samlet interessen seg om utviklingen i Tyskland.

Splittelse og streiker i Tyskland Før krigen hadde ingen i den internasjonale arbei­ derbevegelsen vært i tvil om at verdensrevolusjonen ville begynne i Tyskland. Her fikk sosialdemokratene 35 prosent av stemmene i 1912; det var dobbelt så mye som søsterpartiene i de andre industrilandene. I nært samarbeid med en utbygd fagbevegelse var det tyske sosialdemokratiet blitt en virkelig maktfaktor. Sosialdemokratenes virksomhet ble stekket ved borgfreden i 1914, og da det etter hvert viste seg at dens innrømmelser var ensidige, gav det tilbakeslag. I Tyskland kom det ikke noen sosialdemokrater med i regjeringen under krigen, og det ble heller ikke tatt noe videre hensyn til riksdagsgruppen, enda den var den største i nasjonalforsamlingen. Fagbevegelsens håp om å få anerkjent retten til å forhandle om lønnsog arbeidsavtaler mot å gi avkall på streikeretten, førte ikke fram. I krigens første dager hadde keise­ ren høystemt erklært at han ikke lenger kjente par­ tier, men bare tyskere, og disse ordene hadde særlig

Streiker i Tyskland 1914-18

Jan.-juli 1914 August 1914 Sept.-des. 1914 1915 1916 1917 1918

Streiker

Deltagere

1 199 0 24 141 240 562 773

94 014 0 1 126 12 866 124 188 651 461 1 304 248

Gjennomsnittlig deltagelse pr. streik 47 — 47 91 517 1 189 1687

Tallene viser for begynnelsen av 1914 et normalt streikebilde med mange små konflikter. Etter at streikene stanset i den første krigsmåneden, ble de tatt opp igjen i beskjedent omfang, men i de siste krigsårene ble de avløst av omfattende streikeaksjoner som tydelig kan ses av de sterkt økende gjennomsnittstall fra 1916 til 1918.

adresse til arbeiderbevegelsen. Det viste seg imidler­ tid at han betraktet arbeidernes innrømmelser som en plikt uten rett til motytelser. Reaksjonen meldte seg i sosialdemokratenes riksdagsgruppe, hvor stadig flere lot være å stemme for fortsatte krigsbevilgninger. I 1916 dannet krigsmotstanderne sin egen fraksjon, og i april 1917 forlot de partiet og stiftet Det uavhengige sosialdemokrati (USPD), som omfattet 43 av de 110 sosialdemokra­ tiske riksdagsmennene. Storparten tilhørte partiets venstrefløy, men de moderate pasifistene var også representert. Det ytterste venstre organiserte seg i 1916 i foreningen Spartakistenes Forbund. Den be­ stod for det meste av intellektuelle og ble ledet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Den ble sene­ re basis for kommunistpartiet, men spilte foreløpig ikke noen større rolle. På arbeidsplassene gikk det som i de andre lande­ ne. Da borgfreden bandt fagforeningene, gikk initia­ tivet over til klubbformennene på de enkelte fabrik­ kene. Disse begynte å samarbeide med hverandre, noe som kunne gi dem en betydelig slagkraft. I Ber­ lin ble det for eksempel dannet en krets som kalte seg ,,revolusjonære tillitsmenn”. Den representerte størstedelen av hovedstadens rustningsindustri. En streikebevegelse grep om seg i 1916-17 og kulminer­ te med omfattende arbeidsnedleggelser vinteren 1918. Det begynte med lønnskamper, men bevegel­ sen ble politisert i og med at den var ulovlig, og da rustningsindustriens arbeidsgivere kunne sende reg­ ningen for sine innrømmelser videre til regjeringen, ble det til slutt ført forhandlinger mellom arbeiderne og hærens overkommando. De sosialistiske krigsmotstandernes internasjonale parole om ,,fred uten anneksjoner og erstatninger” fikk også sin plass blant streikekravene.

Matros-oppstanden i Kiel, november 1918 Da krigsnederlaget var et faktum, ble den indre spenningen utløst i en revolusjon. Det begynte med et militært mytteri som i likhet med de franske i mai 1917 sprang ut av en protest mot unyttig sløsing med menneskeliv. Mot slutten av oktober 1918 ble den tyske slagflåten samlet i Wilhelmshafen, og 30. oktober fikk den ordre om å gå ut. Det skjedde i krigens siste timer, og sonde­ ringer om betingelser for en våpenstillstand var alle­ rede innledet. Den tyske flåteledelsen ville imidler­ tid vise flagget og hjelpe hæren ved å angripe vest­ maktenes transporter over Kanalen, noe hæren for øvrig ikke hadde bedt om. Mannskapet vurderte aksjonen som et overlagt selvmord, og på to store skip holdt fyrbøterne en brannøvelse og slukket fyrkjelene mens matrosene forskanset seg på akter­ dekket. I en time lå de andre skipene med kanonmunningene rettet mot mytteristene, og de overgav seg til slutt. Toktet måtte likevel oppgis, og flåten ble igjen

47 Bak fronten

Gatebilde fra Berlin un­ der revolusjonen i no­ vember 1918. Bildet er typisk for revolusjonens fredelige karakter. Mat­ rosen løfter det røde flagget like rolig som herren til høyre holder sin paraply. Guttene er nysgjerrige som alltid. Marxister hadde alltid forventet at revolusjonen først ville komme i Tysk­ land.

spredt. En del av mytteristene ble satt i militærfengselet i Kiel, og 3. november demonstrerte kamerate­ ne deres for å få dem løslatt. Kommandanten fryktet at de ville angripe fengselet, og lot soldatene åpne ild mot dem. Da gikk matrosene ned på skipene og hentet geværene sine. Neste morgen - 4. november - ble det heist røde flagg over orlogsskipene i Kiels havn, og begivenhe­ tene fra Petrograd i mars 1917 gjentok seg. Utkommanderte tropper deserterte til opprørerne, og i løpet av få dager forplantet mytteriene seg til hele riket. Hæren ved vestfronten deltok ikke, men tallet på desertører vokste. Etter russisk mønster ble det opprettet arbeiderog soldatråd i Kiel, og senere også i en rekke andre byer. Overalt var ledelsen sosialdemokratisk, og den var som regel sammensatt av like mange represen­ tanter for det gamle partiet og de nye uavhengige sosialdemokratene. Om man vil kalle revolusjonen sosialistisk blir likevel en smaksak. Matrosene gjorde oppstand mot militærdisiplinen og mot krigen, og for de politiske lederne var hovedsaken at keiserdøm­ met ble avløst av demokrati. Da keiser Wilhelm nølte med å trekke konsekvensene, tok den nyut­ nevnte kansleren, prins Max av Baden, saken i sin egen hånd. 9. november proklamerte han Wilhelm lis abdikasjon offentlig og utnevnte sosialdemokra­ tenes leder Friedrich Ebert til sin etterfølger som rikskansler. Mens keiseren reiste til Nederland for å gå i eksil, fikk Ebert dagen etter en ny utnevnelse til minister. Han ble en av de seks såkalte folkerepre­ sentanter - det måtte heller ikke i Tyskland hete ,,regjering” - som ble utpekt av hovedstadens arbei­ der- og soldatråd. Tyskland så dermed ut til å kunne gå Russlands vei. Både i Bremen og Bayern lyktes det i januar og april 1919 å få opprettet kortvarige såkalte ,,rådsrepublikker” etter russisk forbilde. Da våpenstillstanden trådte i kraft 11. november 1918, hadde det gått på samme måte med den østerriksk-ungarske keiser som med hans russiske og tyske kollega. I store deler av Europa var det nasjo­ nalt og politisk kaos. Hvis man skal gi en kort karak­

teristikk av den politiske forandring som fant sted under den første verdenskrig, så er det mest iøyne­ fallende at fyrstemakt gikk under, og at kravet om folkemakt - hva man enn mente med det - ble udis­ kutabelt. Selv om det opprørte vannet igjen falt noe til ro, kunne ingen statsmenn være i tvil om at man var kommet inn i massesamfunnets tidsalder. Den nye verdensorden etter krigen måtte formes ut fra hensynet til bredere samfunnsgrupper enn tidligere.

Europa 1918-23

Freden som mislyktes

Seiersrusen etter ver­ denskrigen kom blant annet til uttrykk i dette franske monumentet av erobret tysk krigsmate­ riell. Den var ikke den beste atmosfære for fredskonferansen i Paris. Det franske folkekrav var en fredsslutning som lot tyskerne betale kri­ gens ødeleggelser og gjorde slutt på Tysklands stormaktsstilling for godt.

Freden etter den første verdenskrig skapte et nytt kart med mange nye grenser og mange nye stater. Den var for samtiden et dristig eksperiment, båret av ideer om selvbestemmelse og likhet mellom folkene. Men var den klok? Var den rettferdig? Eller bar den

spiren i seg til et nytt blodig sammen­ støt? 1920-årenes utenrikspolitikk er historien om hvordan seierherrene skapte freden, hvordan de i flere for­ søk prøvde å få den til å fungere, hvordan dette nesten lyktes - og hvor­ for det slo feil.

Fredskonferansen åpnet i Paris 18. januar 1919. Den ble holdt mellom representanter for seierherrene un­ der forsete av regjeringssjefene for de fire største maktene. Det var den amerikanske presidenten Woodrow Wilson, som i fjorten punkter hadde teg­ net det første riss av en kommende fredsordning i januar 1918. Det var også den franske statsminister

Georges Clemenceau, som representerte Tysklands tradisjonelle motspiller på det européiske kontinent. Det var videre den britiske statsminister David Lloyd George, som snart lyktes i å innta en viktig meglerposisjon. Endelig var det den italienske stats­ minister Vittorio Orlando. På pressebildene satt han i hvert fall sammen med de andre ved bordet som en av ,,de fire store”, selv om han til sin skuffelse ble klar over at han faktisk ble regnet bare som , juniormedlem” av den eksklusive klubben. Til sammen representerte seierherrene en ube­ stridt overmakt. Betingelsene for våpenstillstanden levnet ikke Tyskland noen mulighet for å gjenoppta krigen, Østerrike-Ungarn var allerede gått i oppløs­ ning, og hverken Bulgaria eller Tyrkia var store nok til å kunne motsette seg følgene av nederlaget mente man da. Vanskelighetene på Paris-konferansen, hvor fredens arkitekter møttes, sprang derfor ene og alene ut av deres innbyrdes uenighet.

Parter og prinsipper President Wilsons posisjon var ikke entydig. Det var hans grunnleggende synspunkt at varig fred forutsat­ te at alle land både i indre og ytre forhold innrettet seg etter demokratiske prinsipper. Ved å innføre demokratiske samfunnsforhold skulle folkenes fredsvilje komme til uttrykk i alle staters opptreden. På tilsvarende måte skulle grensene bygge på fol-

49 kenes selvbestemmelsesrett. Det var ikke så enkelt å gjennomføre disse prinsippene i praksis, og de støtte også an mot Wilsons annen grunnsetning. Freden skulle nemlig også være rettferdig. Men det utelukket en lik behandling av alle parter, som forutsatt i selvbestemmelsesretten. I likhet med sine allierte var nemlig Wilson overbevist om at sentral­ maktene, og særlig Tyskland, bar skylden for krigen. Var det da rettferdig å behandle dem som andre? Var det rettferdighet å stille voldsmannen og hans offer på like linje? Kanskje hadde Clemenceau rett da han bemerket sarkastisk at det å forhandle med Wilson var som å forhandle med Jesus Kristus. Kanskje var Wilson mer realpolitiker enn han gav uttrykk for. I hvert fall var hans høye prinsipper mindre entydige og abso­ lutte enn det ved første øyekast så ut til. Den britiske hovedforhandleren Lloyd George delte ikke Wilsons lyse tro på folkenes fredsvilje, men han regnet det likevel for mulig å nå fram til en fredsordning som også tyskerne kunne anerkjenne som rimelig, slik at den engang kunne danne basis for en forsoning. Han støttet derfor i flere tilfeller tyske interesser og fikk blant annet satt igjennom at det ble avholdt folkeavstemninger i noen områder med blandet tysk og polsk befolkning. Avstemning­ ene gav tysk flertall og førte til at de polske kravene måtte reduseres. Han erkjente at det var nødvendig å gi det tyske demokratiet tålelige vilkår - ikke fordi han forutså nazismens gjennombrudd, men fordi han i 1919 fryktet at Tyskland ellers ville bli kommunis­ tisk i likhet med Russland. Realpolitiske vurderinger gjorde det ikke vanske­ lig for Lloyd George å innta en moderat holdning. De britiske hovedkravene var nemlig utlevering av den tyske flåten - et krav som allerede var oppfylt ved våpenstillstanden - og avståelse av de tyske koloniene, noe det aldri var strid om.

Clemenceau befant seg i en vanskeligere situa­ sjon. Frankrikes krav om å få tilbake Alsace-Lorraine var riktignok godkjent på forhånd, men sikker­ hetspolitisk var ikke landets situasjon betryggende på lengre sikt. Hverken når det gjaldt folketall eller industri kunne Frankrike måle seg med Tyskland, og tysk fredsvilje gjorde Clemenceau seg ingen illusjo­ ner om. For å gardere seg mot en revansjekrig, måt­ te man velge én av to veier:

Europas nye gren­ ser

De fire store. Fra venstre Orlando, Lloyd George. Clemenceau og Wilson.

50 Freden som mislyktes

Man kunne føre utviklingen tilbake til tilstanden før keiserriket ble opprettet i 1871, da Tyskland var splittet i flere stater. Særlig var det på tale å gjøre Rhinland uavhengig, slik at det ble liggende som en buffer mellom Frankrike og Preussen. En annen ut­ vei ville det være om Frankrike kunne oppnå like­ vekt gjennom forbund med andre stater til avløsning av den alliansen med Russland som hadde falt bort.

Versailles-freden og Tysklandsspørsmålet Da Clemenceau avfant seg med det siste alternati­ vet, kom forhandlingene over det vanskeligste punk­ tet. Det var enighet om at Tyskland ikke måtte bli større, og østerrikske anmodninger om tilslutning til riket ble avvist. Selvbestemmelsesretten ble heller ikke anvendt på ,,Sudetlandene”, Tsjekkoslovakias vestligste og nordligste del langs grensen til Tysk­ land og det nåværende Polen, hvor det var tysk flertall i store områder. Spørsmålet kom ikke til å spille noen rolle, da den tyske regjering selv anså det for umulig å oppnå landevinninger etter en tapt krig, og derfor ikke reiste kravet med noen vekt. Storbri­ tannia og USA avviste imidlertid en oppdeling av Tyskland. Isteden tilbød de Frankrike et forsvars­ forbund, og det slo Clemenceau seg til tåls med. I fredstraktaten med Tyskland ble det dessuten innført en rekke bestemmelser som svekket landet militært. Hæren skulle reduseres til 100 000 mann som skulle være vervet for tolv år, slik at det ikke kunne utdannes reserver. Den måtte hverken ha fly eller stridsvogner. Krigsflåten var utlevert, og bare få nybygginger ble tillatt. Disse måtte hverken omVersailles-freden med segl og underskrifter, hlant annet Wilsons, som bortfalt da den ame­ rikanske kongressen for­ kastet ratifikasjonen. I Tyskland skapte freden, med sine paragrafer om tysk skyld og erstat­ ningsansvar, bitterhet og krav om revisjon.

Fra den tyske utenriksminister von Brockdorff-Rantzaus tale i Versailles 7. mai 1919 ved mottagelsen av fredstraktaten: ,,Mine herrer! Vi er dypt grepet av den opphøyde oppgave som har ført oss sammen med Dem, raskt å gi verden en varig fred. Vi bedrar ikke oss selv med hensyn til omfanget av vårt nederlag, graden av vår avmakt. Vi vet at de tyske våpens makt er brutt. Vi kjen­ ner den hatets makt som her trer oss i møte. Og vi har hørt det lidenskapelige krav at sei­ erherrene både vil la oss betale som tapere og straffe oss som skyldige. Det blir forlangt av oss at vi skal bekjenne oss som de eneste skyldige i krigen. En slik tilståelse ville i min munn være en løgn. Det er langtfra at vi vil skyve ethvert ansvar fra oss for at det kom til denne verdenskrigen, og at den ble ført slik som den ble ... men vi vil uttrykkelig bestride at Tyskland, hvis folk var overbevist om at det førte en forsvarskrig, alene skal bære skylden ...’’

fatte ubåter eller større skip. Rhinland skulle være en demilitarisert sone, men i de første 15 årene skul­ le vestmaktene ha rett til å okkupere området vest for Rhinen og noen brohoder øst for elva. Denne okkupasjonen ble betegnet som en garanti for at Tyskland betalte skadeserstatninger av et ennå ube-

51 Freden som mislyktes

Paris sommeren 1919 da freden ble sluttet. Under Triumfbuen ble senere tent en flamme for den ukjente soldat, felt­ herrenes avløser som krigens symbol. Krigens enorme tap, 7 millioner falne og like mange sårede, skapte kravet om ,,aldri mer krig’' og bidrar til å forklare den senere ettergivenhetspolitikken overfor Hitler.

stemt beløp, som det skulle utrede fordi - som det uttrykkelig ble sagt i traktaten - det var Tyskland selv som hadde skylden for krigen. I 1921 ble krigserstatningene til slutt fastsatt til den svimlende sum av 138 milliarder gullmark. Endelig skulle Tyskland godkjenne en rekke landavståelser som ikke alle var nøyaktig fastsatt på det daværende tidspunkt, men som kom til å omfatte til sammen 13,5 prosent av det totale tyske landområdet, 10 prosent av befolkning­ en og 15 prosent av produksjonen.

Fredsslutningene Under protest underskrev den tyske regjeringen fre­ den i Versailles 28. juni 1919. Den var ikke i stand til å avvise betingelsene og gjenoppta krigen, og som pressmiddel ble blokaden opprettholdt og alle til­ førsler avskåret inntil freden var undertegnet. I tysk politikk var og ble det enighet om at Versaillesfreden var et diktat som man vel juridisk, men ikke moralsk, var forpliktet til å overholde. Revisjon av Versailles-freden ble et selvfølgelig mål i de neste 20 årenes tyske utenrikspolitikk. Uenigheten gjaldt ba­ re hvordan man skulle gå fram. For det nye demo­ kratiske Tyskland (Weimar-republikken) ble fredsoppgjøret en politisk byrde det i lengden ikke klarte å bære. I så henseende spilte vestmaktene de tyske generalers spill: I sluttfasen av krigen hadde genera­ lene påskyndet en maktoverføring for å la de liberale og sosialdemokratiske partier bære ansvaret for fredsoppgjøret. De andre fredsslutningene fulgte raskt etter - med

Østerrike i Saint-Germain-en-Laye og med Bulgaria i Neuilly-sur-Seine, begge høsten 1919, og året etter med Ungarn i Trianon og med Tyrkia i Sevres. Alle ble altså sluttet i Frankrike, som markerte seg som den ledende makt på kontinentet. Ved disse fredsslutningene var hovedproblemet å oppfylle de løftene Italia hadde fått da landet gikk med i krigen i 1915. Løftene, som fantes i de hemme­ lige London-protokollene, ble offentliggjort av rus­ siske kommunister etter revolusjonen i 1917, og de ble fremholdt som skremmende eksempler i angre­ pene på det hemmelige diplomati, angrep som i disse årene kom fra mange hold. De vakte forargelse som en simpel handel som ikke tok særlig hensyn til nasjonale prinsipper. Forhandlingene var avsluttet før USA trådte inn i krigen, og Wilson tok avstand fra dem. I sine 14 punkter konstaterte han at Italias grenser skulle revideres ,,etter de klart erkjennelige nasjonalitetslinjene”.

Nord-Italia og Fiume

52 Freden som mislyktes

, ,Å vende tilbake til Pa­ ris betyr vanære for Ita­ lia,” erklærte dikteren og patrioten d'Annunzio under et møte på Kapitol i Roma, som bildet stam­ mer fra. Orlando hadde da forlatt fredskonferan­ sen i protest mot at Ita­ lia ble nektet Fiume (Ri­ jeka), som hadde ita­ liensk flertall. I 1919 gikk dAnnunzio til en 15 må­ neder lang privat okku­ pasjon av Fiume. Etter fascistrevolusjonen ble han hyllet som landets dikterfyrste.

Et av problemene var at nasjonalitetsgrensene i Sørøst-Europa i hvert fall ikke var klart erkjennelige for andre enn Wilson. Her hadde forskjellige folk blandet seg med hverandre i århundrenes løp, og det var ikke uvanlig at bybefolkningen tilhørte én nasjo­ nalitet og mennesker i omegnen en annen. Det var for eksempel tilfellet med Fiume (nå Rijeka i Jugo­ slavia) ved den nordøstlige kysten av Adriaterhavet. Selve byen hadde italiensk flertall, mens forstedene hadde kroatisk, og i landdistriktene bodde det en rent kroatisk befolkning. Ifølge London-protokollene var ikke Fiume et ita­ liensk krav. Det var gitt tilsagn om det italienskbefolkede Trieste og Trentino, som Italia også fikk, sammen med Bolzano-distriktet - som riktignok hadde tysk flertall - men som det lyktes å overbevise Wilson om at Italia måtte ha med for å få en ,,natur­ lig” grense ved Brennerpasset. Samme slags argu­ menter fantes ikke for de områdene på den andre siden av Adriaterhavet som Italia også hadde fått løfte om. Her ble situasjonen enda mer komplisert fordi kravet ikke lenger skulle reises mot det slagne Østerrike, men mot Jugoslavia, som var Serbias et­ terfølger. Italia fikk derfor nei under henvisning til selvbestemmelsesretten. Det var for å slå dette argumentet tilbake at Italia gjorde krav på Fiume, hvor i det minste selve byen hadde et lite italiensk flertall som skyldtes nylig innvandring. Da Orlando ikke fikk medhold hos sine tre vestlige kolleger, demonstrerte han ved å forlate Paris-konferansen for en tid, og stemningen ble oppisket i italiensk offentlighet. Det ble tolket som dobbeltmoral at man først gikk fra klare løfter på grunn av nasjonalitetsprinsippet og deretter nektet å anerkjenne det når det var til fordel

for Italia. I september 1919 foretok dikteren og krigshelten Gabriele d’Annunzio en okkupasjon av Fiume på egen hånd, fulgt av et italiensk regiment og et korps av frivillige. Regjeringen våget ikke å støtte ham, og da d’Annunzio åpent proklamerte et stats­ kupp, grep regjeringen inn og fjernet ham fra byen julen 1920. Til slutt lyktes det Italia å få herredømmet over Fiume og også øya Lagosta (Lastovo) og byen Zara (nå Zadar) lenger sør på den dalmatiske kysten. Det skjedde etter forhandlinger med Jugoslavia, som stod overfor en alvorlig trusel i 1920. Da hadde Un­ garn besluttet å gjeninnføre Habsburg-monarkiet, selv om det foreløpig nøyde seg med å sette en riksforstander på tronen. Men Italia fortsatte å føle seg snytt etter Versailles-freden, som man hevdet var ,,Clemenceaus fred med Wilsons midler”. Alle Tysklands tidligere kolonier var overgitt til britisk og fransk kontroll. Misnøyen med freden var med og skapte grobunn for ytterliggående politiske bevegel­ ser i Italia.

Fredsordningen på Balkan: Jugoslavia Allerede før fredskonferansen hadde serbernes gam­ le drøm om en forening av sør-slaver (serbere, kroater og slovener) blitt til virkelighet gjennom prokla­ masjonen av den nye staten som fra 1929 ble kalt Jugoslavia (jugo = sør). Tilsvarende var Tsjekkoslo­ vakia, et forstørret Romania, et selvstendig Un­ garn og et sterkt forminsket Østerrike etablert. Jugo­ slavene nøyde seg ikke med å bringe forholdet til Italia i orden, men sluttet samtidig en pakt med Romania og Tsjekkoslovakia. De tre landene ble enige om å bistå hverandre mot ungarske grensekrav. Jugoslavia følte seg særlig utsatt, for det var et meget spent forhold mellom serbere og kroater i begynnelsen av 1920-årene. Serberne hadde formelt oppgitt tanken om å gjøre landet til et Stor-Serbia, men det ble regjert av den serbiske kongen og ho­ vedsakelig ved hjelp av hans serbiske embetsmenn og offiserer. Blant de øvrige folkeslagene som bodde i Jugoslavia, var kroatene det største, og økonomisk sett var de også sterkere enn serberne. Kroatene var derfor ikke villige til å overlate førsteplassen til frendefolket i sør. Selv om de hadde deltatt i opprøret mot det ungarske monarkiet under krigen, følte de seg ikke overbevist om at det serbiske var å fore­ trekke. Språket bandt sammen - men religionen skil­ te. Serberne tilhørte den ortodokse kirke, mens kro­ atene var katolikker. Inntil 1924 boikottet kroatene fellesparlamentet, og i 1928 forlot de kroatiske parlamentsmedlemmene Beograd og opprettet en selvstendig, lovgivende for­ samling i den kroatiske hovedbyen Zagreb. Resulta­ tet ble at kong Alexander oppløste begge parlamentene og innførte et kongelig diktatur. I 1934 ble han

Folkegrupper i Jugoslavia I mellomkrigstidens jugoslaviske folketellinger ble de nasjonale motsetninger tilslørt ved at ca. 75 prosent etter språket ble betegnet som ,,serbokroater”. I folketellingen fra 1948 utdrept av en makedonsk terrorist ved et attentat i Marseille. Men det var en alminnelig oppfatning at den ytterliggående kroatiske Ustasja-bevegelsen, som da opererte fra det fascistiske Italia, stod bak mordet. Ustasja-bevegelsen representerte ikke det kroatiske flertallet, men var tvert imot blitt utskilt da det store bondepartiet prøvde å innta en mer forson­ lig holdning overfor serberne. Ingen av forsøkene på å forene de to folkene i 1930-årene førte imidlertid til noe resultat.

Tsjekkoslovakia - indre uro og grenseproblemer Mellom tsjekkere og slovakere fantes tilsvarende spenninger. Hittil hadde de bodd i hver sin del av det habsburgske dobbeltmonarkiet, og tsjekkerne var ikke bare de tallrikeste, men også økonomisk og kulturelt førte de an foran det slovakiske folket, som hovedsakelig var bønder. Tsjekkerne bodde i den tidligere østerrikske provinsen Bohmen-Måhren, hvor tre ijerdedeler av keiserdømmets samlede indu­ stri befant seg. I motsetning til serberne var de så overlegne at den slovakiske nasjonalismen bare fikk svak virkning før krefter utenfra førte til et nasjonalt sammenbrudd i 1938-39. Anerkjennelsen av Tsjekkoslovakia som en ny stat skyldtes særlig iherdige anstrengelser som to

gjorde de i alt 79 prosent, men med følgende fordeling: Serbere 41,5 prosent - kroater 24,0 prosent - muslimer uten nasjonal bekjennelse 5,1 pro­ sent - montenegrinere 2,7 prosent - makedo­ nere 5,1 prosent - bulgarer 0,4 prosent. Videre fulgte noen andre større folkegrup­ per: slovener 9,0 prosent - ungarere 3,2 pro­ sent - albanere 4,8 prosent - rumenere 1,1 prosent. Til slutt opptrer nasjonaliteter med mindre enn én prosent av befolkningen: slovakere, tsjekkere, polakker, russere, ukrainere, ita­ lienere, tyrkere, jøder, sigøynere, og til slutt tyskere med en befolkningsandel som i mel­ lomkrigstiden lå mellom 3,5 og 4 prosent. Som følge av utviklingen under annen verdenskrig var de tysktalendes andel blitt redusert til 0,4 prosent i 1948. Geografisk var de største folkene fordelt slik at slovenerne bodde lengst mot vest, kroatene i de midtre og serberne i de østlige egnene, men sammenfletting var hyppig, og det kro­ atiske området omgav en stor serbisk enklave. eksilpolitikere, Tomas Masaryk og Eduard Benes, hadde gjort i de vestlige hovedstedene. I USA sam­ let Masaryk tilslutning fra tsjekkiske og slovakiske emigranter, og under den amerikanske valgkampen,

53 Freden som mislyktes

Nyttårsdag i Praha 1920. Tsjekkoslovakiske solda­ ter paraderer for den president Thomås Masaryk (forrest). Det nyskapte Tsjekkoslovakia inkluderte 3 millioner tyskere (mot 6 millioner tsjekkere og 2 millioner slovakere). Hva ville fremtiden bringe?

54________ Freden som mislyktes

da disse emigrantenes stemmer var av betydning, godkjente Wilson i september 1918 Masaryk som leder av en tsjekkoslovakisk eksilregjering. London og Paris fulgte straks etter, og da nasjonale troppeenheter hadde tatt makten i det nye landet under de siste krigsdagene, møtte et tsjekkisk og et slovakisk nasjonalråd i Praha 14. november 1918. Da ble opprettelsen av Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat proklamert. Masaryk ble president. Benes ble utenriksminister og overtok senere presidentposten etter Masaryks død. Sammen styrte de landet i mel­ lomkrigstiden. Bortsett fra den omtalte ungarske grensekonflik­ ten hadde Tsjekkoslovakia også andre eksterne pro­ blemer. Polen gjorde krav på hele Teschen-distriktet (polsk: Cieszyn), et industriområde med blandet be­ folkning som Tsjekkoslovakia og Polen hadde hver sin del av. Det usikre forholdet til Tyskland fikk imidlertid størst betydning. Mens tsjekkerne utgjor­ de sju og slovakerne to millioner, var tyskerne med sine tre millioner det nest største folket i den nye staten. En stor del av dem bodde som nevnt i Sudetfjellene i nord, men spredningen var stor. Med sine 43 prosent var tyskerne den største enkelte befolk­

ningsgruppen i Praha. Både Masaryk og Benes la avgjørende vekt på at tsjekkernes århundregamle sameksistens med tyskerne skulle bevares, og mot slutten av 1920-årene lyktes det også en tid å få dannet en regjering med tysk deltagelse. Økonomisk gikk det godt med Tsjekkoslovakia i mesteparten av mellomkrigstiden, og begge parter innså at en deling av landet var en økonomisk umulighet. Men en dypere forsoning nådde man ikke fram til, og etter nazismens gjennombrudd tilspisset forholdet seg.

Det nye Polen mellom Tyskland og Russland Det var symbolsk at det moderne Polen ble opprettet av en general og en musiker. Selv om landet var blitt delt mellom Tyskland, Østerrike og Russland på slutten av 1700-tallet, hadde polakkene holdt fast ved sin egenart. I nasjonalbevisstheten inngikk både minnet om fortidens strålende militære bedrifter og oppfatningen av seg selv som et kulturfolk som var blitt presset både fra øst og vest og undertrykt av russiske og tyske barbarer. Polens nye grenser

Det moderne Polens grunnlegger Jozef Pilsudski (1867-1935) var av fattig polsk adel fra Vilnadistriktet i den russiske delen av Polen. Han var blant de ledende polske sosialister og tilbrakte fem år i Sibir anklaget for komplott mot tsaren. I årene før verdenskrigen deltok han i oppbyggingen av en illegal polsk hær som under krigen gikk inn i den østerrikske hær under navnet den polske legion. Under intervensjonsborgerkrigene i Russland 1919-21 tok han opp storpolske tradisjoner gjennom en krig som førte til at 5 mill, hviterussere og ukrainere kom under Polen. Ved opprettelsen av den polske staten 10. november 1918 ble Pilsudski kåret til statssjef og øverstkommanderende for den polske hær. I 1920 fikk han ærestittelen marskalk av Polen. Da høyrefløyen overtok regje­ ringsmakten i tiden 1923-26, mistet Pilsudski sine embeter, men bevarte sin prestisje, først og fremst i hæren. Et militærkupp brakte ham på ny til makten i 1926, selv om han nøyde seg med å bekle posten som forsvarsminister. I 1930 lot han en rekke politis­ ke motstandere arrestere og styrte som diktator til sin død i 1935. Han ble fremfor noen regnet som det moderne Polens grunnlegger og ble bisatt blant polske konger i krypten i Krakows domkirke. Politisk var Pilsudski både antitysk og antirussisk, men la vekt på forbundet med Frankrike som garanti for Polens selvstendighet og kom derfor ofte i konflikt med mer selvbevisste kretser som var tilbøyelige til å anse Polens egne krefter som tilstrekkelige.

jflk Folkeavstemninger

• Omstridte områder

Under krigen stilte polakkene seg reserverte over­ for de tre statenes forsøk på å vinne støtte og verve soldater blant dem. I 1916 opprettet sentralmaktene imidlertid et rådgivende polsk statsråd og gav tilsagn om uavhengighet - for den russiske del av Polen. Året etter kom det til åpen strid, og den nasjonale leder Jozef Pilsudski ble arrestert. Isteden stolte po­ lakkene på vestmaktene. I USA stilte den verdens­ berømte pianisten Jan Paderewski seg i spissen for den polske bevegelsen, og i likhet med Masaryk noen år senere brukte han sine landsmenns innflytelse under presidentvalget i 1916. Paderewski oppnådde støtte fra Wilson, og i de fjorten punktene fra januar 1918 var Polens opprettelse som en selvstendig stat

55 på nasjonalt grunnlag - men med adgang til havet uttrykkelig nevnt. Den polske staten med Pilsudski som statssjef ble opprettet ved det tyske sammenbruddet i november 1918, og i januar 1919 ble Paderewski stats- og uten­ riksminister. Han trakk seg imidlertid tilbake mot slutten av året, og det ble offiseren Pilsudski som formet Polen i overgangsårene. En krig mot Russ­ land (se s. 82) ble avsluttet tidlig i 1921, og under bitter strid og blodige kamper ble grensen trukket opp mot både Litauen og Tyskland. Hardest gikk det til i det viktige industri- og gruvedistriktet Øvre Schlesien (polsk: Slask), hvor privathærer av polak­ ker og tyskere søkte å sikre seg den beste posisjonen før folkeavstemningen i 1921. Området ble delt i forhold til stemmetallene, slik at Polen fikk én og Tyskland to tredjedeler. Men også her gjorde folkeblandingen det vanskelig å trekke en klar nasjonal grense, og hver nasjon fikk omtrent like mange inn­ byggere på hver side av den. Hvor problematisk det var å dele et hittil sammenhørende område, illu­ streres av at det i Schlesien ble inngått en avtale på over 2 000 artikler for å regulere bruken av de jern­ baner, vassdrag, elektrisitetsnett og lignende som grensen skar igjennom. Senere kom det til å stå mest strid om den såkalte korridoren som forbandt Polen med Østersjøen, og hvor havnebyen Gdynia ble an­ lagt. Var befolkningen her tysk eller polsk? De fleste ville si at de var kasjuber. De talte et språk som var nær beslektet med polsk, selv om mange hadde stemt på tyske partier ved valgene før krigen. Fore­ løpig gikk Polens viktigste forbindelse til havet gjen­ nom Danzig (Gdansk) som til tross for tysk flertall fikk status som fristad under Folkeforbundet. Polens problematiske situasjon mellom Tyskland og Russland fikk landet til å knytte seg nært til Frank­ rike. Sammen med Tsjekkoslovakia og Romania ble Polen regnet til den såkalte ,,cordon sanitaire” sikkerhetsbeltet mot det kommunistiske Russland. I likhet med Tsjekkoslovakia inngikk Polen et for­ svarsforbund med Frankrike til gjensidig støtte mot eventuell tysk aggresjon. Dette bidrog også til å løse Frankrikes sikkerhetspolitiske problemer. Hæren ble en avgjørende faktor i Polens indre utvikling. Pilsudski trakk seg tilbake som regjerings­ sjef da den polske forfatningen trådte i kraft i 1922, men fortsatte å være landets sterke mann bak de skiftende polske regjeringer. Fra midten av 1920årene ble det stadig mer tvilsomt hvilken innflytelse parlamentet hadde. Pilsudski var leder for det sosia­ listiske parti og hadde sin dobbelte maktbasis i hær­ en og fagforeningene. Inntil hans død i 1935 rådde det fremdeles en utstrakt ytringsfrihet i Polen, men i løpet av de siste årene på 1930-tallet fikk styret et umiskjennelig preg av militærdiktatur.

Minoritetsproblemer To nordiske folk ble selvstendige i 1918. Island ble utskilt fra Danmark ved en overenskomst som bare

opprettholdt en personalunion under den danske konge i 25 år. Da den utløp i 1943 ble den ikke fornyet. Finland ble selvstendig under mer dramatis­ ke omstendigheter. I 1918 ble det utkjempet en bor­ gerkrig mellom ,,røde” (tilhengere av den russiske revolusjon) og ,,hvite”. Den endte med seier for de sistnevnte, som ble ledet av general Carl Gustaf Mannerheim. Borgerkrigen satte langvarige spor et­ ter seg i finsk politisk liv. Kommunistpartiet ble forbudt, og da fascistiske bevegelser gjorde seg gjeldende i begynnelsen av 1930-årene, kom det også et forbud mot den dekkorganisasjon som de finske kommunistene i praksis fortsatte arbeidet i. Forhol­ det til Sovjetunionen preget finsk politikk i hele mel­ lomkrigstiden, selv om det utad bevarte samme nøy­ trale status som de andre nordiske landene. Også de baltiske landene ble utskilt fra Russland, nemlig Estland, Latvia og Litauen, som opplevde tjue års selvstendighet inntil de igjen ble innlemmet i Sovjetunionen i 1940. Frigjøringen fant sted under forhold som minner om Finlands, men de indre pro­ blemene var større, og i ingen av de tre landene varte de opprinnelig demokratiske forfatningene mellomkrigstiden ut.

Jdzef Pilsudski portret­ tert slik 1600-tallets kunstnere malte en kon­ ge-

56 Freden som mislyktes

En flokk ,,hvite” frivilli­ ge fotografert vinteren 1918.

Finsk borgerkrig Den finske borgerkrigen i 1918 oppstod i det makttomrommet som tsardømmets fall i 1917 skapte. Novemberrevolusjonen i Russland ble etterfulgt av en finsk selvstendighetserklæring som 6. desember 1917 ble vedtatt av det bor­ gerlige flertall i landdagen og ved årsskiftet godkjent av Lenins regjering. Etter at det russiske gendarmeriet var oppløst, stod den borgerlige regjeringen under Etter at folkeavstem­ ningen i Nord-Slesvig hadde vist dansk flertall, ble de franske alpejegerne (til venstre) som hadde overvåket folkeavstem­ ningen, avløst av danske tropper på havnen i Haderslev i mai 1920. Tysk­ lands nederlag i krigen hadde dermed gitt Dan­ mark tilbake den nordli­ ge del av det område som tyskerne erobret i 1864.

1 tillegg til Alsace-Lorraine måtte Tyskland i VestEuropa også avstå Saar-distriktet. Her lå viktige kullgruver, som Frankrike forvaltet i femten år mens området formelt ble styrt av Folkeforbundet. I 1935 ble Saar gitt tilbake til Tyskland etter en folkeav­ stemning. For øvrig ble også den tyske grensen mot Belgia forandret. Her ble Eupen-Malmedy belgisk, og i Nord-Tyskland ble den nordlige delen av Slesvig, som danskene måtte gi fra seg i 1864, igjen dansk. Begge steder ble det avholdt folkeavstem­

Svinhufvuds ledelse imidlertid uten væpnet makt, og den kom derfor til å støtte seg til frivillige ,,hvite” garder som oppstod i takt med ,,røde” garder som støttet sosialdemo­ kratene. 1 januar tok de sistnevnte makten i Helsingfors, mens regjeringen tok opphold i Vasa og overtok kommandoen over de ,,hvi­ te” styrkene. Under den påfølgende borger­ krigen som varte til midt i mai måned, fikk de ,,hvite” tropper militær bistand fra Tyskland og de ,,røde” fra gjenværende russiske hærenheter. Seieren tilfalt de borgerlige regjeringsstyrkene, men krigen etterlot dype sår i finsk politikk. Det er anslått at selve krigshandlingene krevde 3 000-4 000 dødsofre på hver side. Men terroren som fulgte ble mer omfattende. Man har kommet til at under krigen ble 1 649 sivile drept av de ,,røde”, og ca. 800 av de ,,hvite”. Til det siste tallet må legges et ti ganger så høyt antall som ,,hvite” grupper likviderte i krigens sluttfase og de nærmeste ukene etter at kam­ pene opphørte. I tillegg kom omkring 125 regu­ lære henrettelser under rettsoppgjøret som fulgte.

ninger, og selv om Tyskland i prinsippet ikke ville anerkjenne de nye grensene fordi de var et ledd i Versailles-freden, opptok disse problemene hverken politikerne eller offentligheten. Når tyskerne talte om sine ,,blødende grenser” og krevde selvbestemmelsesretten oppfylt, var det sær­ lig grensene til Polen de hadde i tankene. Det var imidlertid et spinkelt grunnlag for å angripe freds­ slutningen, ettersom det totale tyske mindretallet faktisk bare omfattet mellom en halv og én million innbyggere, og det også bodde polakker vest for grensen. I realiteten ble det tatt langt større hensyn til Tyskland enn til for eksempel Ungarn, som ikke var noen stormakt og ikke nøt godt av Lloyd Geor­ ges forutseende og modererende megling. Polen fikk heller ikke vanskeligheter med å få anerkjent sin østgrense, selv om den innbefattet et hviterussisk og et ukrainsk mindretall på 5 millioner mennesker og gikk 250 km øst for den linjen som en kommisjon under den britiske utenriksministeren Lord Curzon hadde foreslått som nasjonal grense. Det var altså mange unntak fra prinsippet om den nasjonale selvbestemmelsesretten som Wilson, støt­ tet av en sterk européisk opinion, hadde gått i bre­ sjen for. Likevel må freden etter den første verdens­ krig bedømmes som et gjennombrudd for den nasjo­ nale bevegelse i Europa. Antallet mennesker som hadde følt seg under fremmed herredømme, falt drastisk. Feilen var bare at den nasjonale selvbe-

stemmelsen like lite som noe annet prinsipp lot seg gjennomføre fullt ut. Selv om seks nye stater var opprettet i Øst-Europa, og de totale landegrensene dermed var økt med 20 000 km, var det umulig å gjøre alle tilfreds. Fredens svakhet var et produkt av dens beste egenskaper. Den skapte forventninger som lå langt ute i fremtiden for praktisk politikk. Slik fikk de nasjonale problemene i Europa større betydning da de faktisk ble mindre.

RUCKWANDERERHILFE

57 Freden som mislyktes

LINDERT DIE NOT DER AUSLANDSDEUT5CHENI

Folkeforbundet - forløperen for FN I hver eneste fredsavtale etter den første verdens­ krig fantes det en paragraf hvor partene sluttet seg til statuttene for en ny verdensorganisasjon, Folkefor­ bundet. Men navnet var misvisende, da bare de seir­ ende stater i krigen foreløpig kunne bli opptatt i forbundet. Denne forløperen for De forente nasjoner var først og fremst et resultat av president Wilsons bestrebelser for å sikre en varig fred etter nye prin­ sipper, og han forestilte seg også at mange av fredstraktatenes tydelige svakheter kunne rettes opp ved megling av verdensorganisasjonen. Folkeforbundet var imidlertid ikke noen overregjering. Alle medlemsland var representert i plenarforsamlingen. Men den kunne bare vedta resolusjo­ ner som ikke var bindende for noen. Den beslutten­ de myndigheten lå hos rådet, som bestod av stor­ maktene og vekslende representanter for de mindre landene. Her skulle vedtak treffes enstemmig, dvs. at alle hadde vetorett. Rådet kunne derfor ikke be­ slutte noe hvis ikke stormaktene var enige, og derfor ble Folkeforbundet aldri den faktor Wilson hadde drømt om. Likevel ble ikke Folkeforbundet uten betydning. Det virkeliggjorde tanken om en samlet verden, og plenarforsamlingens uforpliktende henstillinger måt­ te påvirke opinionen, selv om det naturligvis er vanskelig å påvise. Som formidler av humanitær hjelp og av økonomisk støtte for eksempel til de nye statene i Øst-Europa spilte Folkeforbundet også en konstruktiv rolle. Endelig var det i stand til å gå inn som en stabiliserende faktor når det ikke trådte noen stormaktsinteresser for nær. I så måte kan man peke på den svensk-fmske konflikten om Alandsøyene, hvor Folkeforbundet trådte inn som leder av de forhandlingene som i 1921 førte til Ålandskonvensjonen, som gjelder fremdeles, og som gav øyene en særstilling under finsk suverenitet. Det I brakte denne striden til en varig slutt. Tilsvarende initiativer ble tatt i Øst-Europa, hvor Folkeforbun­ det i flere tilfeller lyktes i å få sluttet traktater som sikret de nasjonale mindretall en viss beskyttelse. Men Folkeforbundet kunne ikke gripe inn mot stormakter. Det ble forsøkt i to tilfeller, mot Japan ved okkupasjonen av Mandsjuria i 1931 og mot Ita­ lia, da landet angrep Etiopia i 1935. Begge stater reagerte ved å melde seg ut. Folkeforbundets myn­ dighet var også sviktende, noe som ble særlig tydelig

HELFT DEN PIONIEREN DES DEUTSCHTUMSI

,,Hjelp tyskhetens pione­ rer!” Plakat fra begyn­ nelsen av 1920-årene for økonomisk hjelp til tyske minoriteter bak de ,,blødende grenser” mot de nyopprettede statene i Øst-Europa.

da gjentatte forsøk på å stanse en krig mellom de søramerikanske statene Paraguay og Bolivia fra 1932 til 1935 led skipbrudd.

Mandatsystemet i Afrika, Midt-Østen og Stillehavet Folkeforbundet fikk en spesiell oppgave i forbindel­ se med at Tyskland måtte avstå sine oversjøiske ,.Kom nå og lek med de andre søte barna! Jeg lo­ ver deg at du skal bli sel­ skapets midtpunkt!” Ka­ rikatur av Wilsons for­ gjeves forsøk på å bringe USA inn i Folkeforbun­ det. USAs frafall og iso­ lasjon undergravde den sikkerhetsgaranti Folke­ forbundet var tenkt å være.

58 Freden som mislyktes

nistrasjon som nødvendig - og de tyrkiske i Midt­ østen, som i en nærmere fremtid skulle bli,,modne” for full uavhengighet. I den første kategorien overtok Frankrike de vestafrikanske koloniene Togo og Kamerun, Storbritan­ nia det østafrikanske Tanganyika (det senere Tanza­ nia), mens Tysk Sørvest-Afrika ble overført til den britiske dominion Sør-Afrika. I Stillehavet fikk Au­ stralia den tyske delen av Ny-Guinea og Samoa, mens Japan fikk Karolinene og Marianene. I alle tilfeller tilfalt mandatene de maktene som hadde okkupert de aktuelle områdene under krigen. Mer uklare var forholdene i de avståtte delene av det tyrkiske (osmanske) riket. Flere steder, blant annet i Libya, Egypt og på store deler av den arabis­ ke halvøy, hadde den osmanske overhøyheten vært en formsak, slik at den rett og slett ble opphevet.

Den etiopiske keiser Haile Selassie (opprinnelig navn Taffari) og hans dronning portrettert i 1920-årene i palasset i Addis Abeba. Keiseren appellerte til Folke­ forbundet da Etiopia ble angrepet og erobret av Italia i 1935. Sank­ sjoner ble vedtatt, men Italia svarte med å mel­ de seg ut - og beholdt Etiopia.

kolonier og Tyrkia oppgi sin overhøyhet over Midt­ østen. Det var et vitnesbyrd om at man var i ferd med å sette et spørsmålstegn ved hele kolonisystemet, at seierherrene ikke rett og slett delte byttet mellom seg, men bare mottok det som et mandat fra Folkeforbundet. Det var riktignok en formsak, da Folkeforbundet som nevnt ikke kunne gripe inn mot stormakter som Storbritannia og Frankrike og derfor heller ikke i deres administrasjon av koloniene. Men mandatsystemet innebar likevel at de skulle avlegge rapporter som kunne bli drøftet i Folkeforbundet. På den måten ble verdens søkelys rettet mot det som hendte i disse delene av verden. Koloniadministrasjonen ble lagt åpen for kritikk. Viktigst var det imidlertid at overdragelsen ikke ble varig, men at mandatmaktene fikk pålegg om å føre de betrodde områdene fram til selvstyre. På dette punkt slo USAs antikoloniale holdning igjen­ nom. Det ble likevel ikke satt noen tidsfrist, og man skilte mellom de tyske besittelsene i Afrika og Oseania - hvor man regnet en langvarig européisk admi­

Den engelske arkeologen Thomas Edward Lawrence (1888-1935) fikk tilnavnet Lawrence of Arabia. Fra utgravninger i Midt-Østen hadde han fått et personlig kjennskap til ara­ biske forhold, og derfor ble han med rang av oberst i den britiske hær sendt til Arabia i 1916 for å hjelpe sharif Hussein under den arabiske revolt. Han samarbeidet meget nært med Husseins sønn Abdullah, som senere ble emir og i 1946 konge av Transjordania. Abdullahs ,,ara­ biske legion”, som var et av de ypperste mili­ tære korps i Midt-Østen, var i høy grad skapt av Lawrence. Den opererte bak de tyrkiske linjene og gjennomførte sabotasjeaksjoner mot jernbanetransporter inntil den i siste fase av

krigen ble en regulær hær og blant annet erobret Syrias hovedstad Damaskus. I årene etter krigen vant Lawrence ry for sin kritikk av den britiske politikken i Midt-Østen. Etter hans mening sviktet den arabernes sak og de løftene som var blitt gitt under krigen. Sitt liv blant araberne har Lawrence skildret i boken ,,The Seven Pillars of Wisdom”, som ble utgitt på privat forlag i 1926, men først kom ut til offentligheten etter hans død.

Bildet: Lawrence of Arabia alias flymekaniker T. E. Shaw. Sky for offentlighet forandret Lawrence sitt navn og gjemte seg en tid bort i det nordlige India. Bildet er fra 1932.

Libya forble en italiensk koloni, og Egypt fortsatte under vekslende selvstyreformer å være hjørnestei­ nen i Storbritannias maktposisjon i området. De ind­ re og østlige delene av Arabia ble samlet til konge­ riket Saudi-Arabia i 1932 etter en rekke kamper mel­ lom arabiske fyrsteslekter. Saudi-Arabia ble styrt av Ibn Saud (1880-1953). Den hashimittiske kongeslek­ ten, som var Ibn Sauds motstandere og som inntil nylig hadde hersket over Hedjaz ved Rødehavet, der de hellige byene Mekka og Medina lå, hadde begynt å støtte seg til Storbritannia under krigen. I 1921 ble Faisal, sønn av sharifen Hussein som hadde trosset den tyrkiske sultanens plan om å erklære hellig krig, innsatt som konge av Irak, mens broren Abdullah ble emir av Transjordania, det senere Jordan. Begge land var i likhet med Palestina britiske mandatområ­ der. Irak ble det første og eneste av folkeforbundsmandatene som oppnådde formell selvstendighet. I 1932 ble landet erklært suverent og opptatt som medlem av Folkeforbundet. Likevel var selv denne britiske innrømmelsen ik­ ke uten forbehold. Iraks selvstendighet ble oppnådd ved en traktat som sikret en langvarig britisk innfly­ telse, og under den annen verdenskrig ble landet på ny okkupert av britiske tropper. I så måte delte Irak skjebne med nabolandet Iran, som hele tiden formelt hadde vært selvstendig, men som før krigen var blitt delt i en britisk og en russisk innflytelsessfære, og igjen ble okkupert av de to maktene i 1941. Mel­ lomkrigstiden skilte seg mest ut ved at det da bare var Storbritannia som dominerte. Oljen var bare på terskelen til å gjøre Midt-Østen politisk interessant, men i Iran spilte den og dermed også de britiske oljeselskapene allerede en rolle. Totalt sett førte Folkeforbundets mandatsystem bare til beskjedne resultater, men det pekte ut en ny vei. Kolonispørsmål ble nå løst ved forhandlinger. Væpnede konflikter om koloniene kunne den nye verdenssituasjonen ikke lenger tåle.

Tyrkia går inn i den moderne tid Freden i Sevres i 1920 fratok ikke bare Tyrkia dets besittelser i Midt-Østen, men også i det sørvestlige Lilleasia, der Hellas fikk store kystområder som hadde vesentlig gresk befolkning. Freden overførte også forskjellige rettigheter, som grep inn i landets suverenitet, til Storbritannia, Frankrike og Hellas, blant annet kontrollen over stredene ved Istanbul. Da fredstraktaten ble underskrevet av representan­ ter for sultanen, Muhammed VI, var hans styre alle­ rede truet av en nasjonalistisk revolusjon. I april var en del av den tyrkiske nasjonalforsamlingen kommet sammen i Ankara, som dengang var en liten by med 5 000 innbyggere. Her ble general Mustafa Kemal valgt til leder og øverstkommanderende for en nasjo­ nalistisk hær. Før året var slutt, hadde sultanen mis­ tet herredømmet, og i 1922 ble han formelt avsatt. Tyrkia ble erklært for republikk.

59 Freden som mislyktes

Mandatområder i Stillehavsområdet

Nedenfor: Mustafa Ke­ mal (etter 1934 Kemal Ataturk, dvs. tyrkernes far, 1881-1938) og hans kone fotografert i januar 1923. Han i vestlig kles­ drakt, hun i tyrkiske klær, men uten slør. Ataturk gjennomførte etter Tyrkias nederlag i første verdenskrig administra­ tive, økonomiske og kulturelle reformer med sikte på å gjøre Tyrkia til en moderne stat etter vestlig forbilde.

60 Freden som mislyktes

Mustafa Kemal nektet å anerkjenne freden, og ved en kombinasjon av krig og forhandlinger lyktes det å nå fram til en revisjon. I 1921-22 ble det ut­ kjempet en krig mot Hellas, som ble slått og fordre­ vet fra Lilleasia. Frankrike søkte forståelse med det nye Tyrkia, og resultatet ble en ny fredskonferanse som førte til freden i Lausanne i juli 1923. Den gav herredømmet over hele Lilleasia tilbake til Tyrkia og

Kalifatet De osmanske (tyrkiske) sultaners krav på verdigheten som kalif, dvs. religiøs og i prinsippet også politisk leder av hele den islamske verden, var aldri blitt fullt anerkjent utenfor deres eget maktområde. Likevel oppfattes den harde fred i Sévres i 1920 som fratok Tyrkia dets besittelser ikke bare i Midt-Østen, men også i det sørvestlige Lilleasia, som et overgrep mot hele den islamske ver­ den, og i så ijeme land som India protesterte den muslimske befolkningen på sultanens vegne. Etter kalifatets opphevelse i 1924 prøvde sharif Hussein å bli anerkjent som kalif, men forsøket strandet på det påfølgende militære nederlaget for Ibn Saud. I 1926 vedtok en internasjonal muslimsk konferanse i Kairo at kalifembetet skulle stå ubesatt inntil den dag kom da alle islamske folk kunne delta i opprettelsen av et nytt kalifat. Det er ennå ikke skjedd.

reduserte vestmaktenes kontroll over stredene til en æresvakt ved krigsgravene på Gallipoli-halvøya. Mest oppsiktsvekkende var den nye behandlingen av mindretallsproblemer som ble påtvunget Hellas. Den brøt med folkeavstemningens prinsipp om at landet fulgte befolkningen. Mindretallene ble rett og slett utvekslet. 360 000 tyrkere måtte forlate Thrakia i det nordøstlige Hellas, mens 1,4 millioner grekere fra Smyrna og andre deler av Lilleasia måtte forlate områder som hadde vært bebodd av grekere siden Homers dager. Utflyttingen foregikk under kraftige protester og fikk i praksis preg av en fordrivelse. Metoden var ikke så enkel som den så ut til, for hvem tilhørte den ene eller den andre nasjonalite­ ten? Myndighetene valgte å legge religionen til grunn for en avgjørelse. På den måten fikk Tyrkia en rekke nye borgere som var muslimer, men med gresk som morsmål, mens Hellas omvendt fikk en innvandring av kristne som gjennom generasjoner hadde talt tyr­ kisk. Grunnlaget for den nye republikken var tyrkisk nasjonalisme. Derfor oppgav den sultanens flerna­ sjonale herredømme, men til gjengjeld oppstod det konflikter med mindretallene i Lilleasia. Armenerne hadde under krigen vært gjenstand for omfattende massakrer. Av Tyrkias armenske befolkning på nær­ mere to millioner ble over halvparten myrdet. Nå var det kurdernes tur. Kurderne talte et språk be­ slektet med iransk, og holdt til i hele den østlige

halvdel av Tyrkia, men særlig på begge sider av grensene til Irak og Iran. Kurdernes opprør og for­ søk på å hevde sin selvstendighet i 1925, i 1930 og igjen i 1937 ble slått ned med hard hånd. Samtidig var den tyrkiske nasjonalismen også en reaksjon mot islamsk kultur og et krav om å gjøre samfunnslivet mer vestlig. Sultanen hadde også vært kalif, altså religiøst overhode for store deler av den islamske verden. Da det viste seg umulig å skille den religiøse og politiske makt, valgte republikken å av­ skaffe det tyrkiske kalifatet i 1924, og i 1928 ble det innført religionsfrihet. Det ble signalet til en rekke reformer som forand­ ret hele den tyrkiske hverdagen. Bare en liten ting som at det ble tillatt å gå inn i en moské uten å ta av seg skoene - noe det tidligere hadde vært dødsstraff for å gjøre - vitnet om at religionens herredømme var brutt. Kvinnene fikk adgang til å ferdes utenfor hjemmet uten å bære slør, og for mennene ble det til og med forbudt å gå med hodeplagg som fez eller tur­ ban, som hadde vært obligatorisk før. I de mange nye skolene, som i mellomkrigstiden brakte analfa­ betismen ned fra over 90 til ca. 75 prosent av befolk­ ningen, var religionsundervisningen underkastet streng kontroll, og nasjonalforsamlingen vedtok nye lovbøker som erstattet de islamske lovene med et rettssystem etter vestlig mønster. Ingen kunne leng­ er bli dømt etter Koranen. Særlig for kvinnene inne­ bar det økt frihet og trygghet. Flerkoneriet, som forresten ikke hadde vært særlig utbredt, ble for­ budt, og mannen kunne ikke lenger få skilsmisse ved rett og slett bare å utrope den tre ganger. Det ble også mulig for kvinner, særlig i byene, å få en utdan­ nelse og et yrke utenfor hjemmet, slik som i Vesten. For Tyrkia ble nederlaget i den første verdenskrig således innledningen til et av de mest radikale brudd med tradisjon og fortid som noe land har gjennom­ ført. Da Mustafa Kemal, som i egenskap av repub­ likkens grunnlegger hadde fått navnet Atatiirk (tyrkernes far) døde i 1938, hadde Tyrkia tatt et langt skritt over fra det islamske til det européiske kultur­ område. Fattig var landet fremdeles, og på landsbyg­ da var forandringene ikke på langt nær så store som i byene. Men en utenlandsk turist som vendte tilbake etter tjue år, kunne ikke unngå å legge merke til at ,,Europas syke mann” hadde fått ungdommen tilba­ ke.

Tysklandsproblemet Mens den européiske kulturen således gjorde nye landevinninger, befant Europa selv seg i dyp indre konflikt. Den européiske fredsordningen ble ikke revidert og heller ikke formelt oppgitt - men den fungerte ikke. For Frankrike brøt Versailles-fredens forutset­ ninger sammen da det ikke lyktes for Wilson å få den amerikanske kongressen til å godkjenne den. USA undertegnet isteden en fredsavtale som ganske en-

kelt brakte krigstilstanden til et betingelsesløst opphør. Det innebar at USA ikke trådte inn i Folke­ forbundet, men vendte tilbake til isolasjonismen og begrenset sine interesser til den vestlige halvkule. For Frankrike innebar det særlig at pakten med Stor­ britannia og USA falt bort. Dermed forsvant det viktigste fundamentet for fransk sikkerhetspolitikk. Slik Frankrike så det, bestod det tyske problemet i at Tyskland på lengre sikt ville bli overlegent. Tysk­ land (innen de grenser Versailles-freden hadde truk­ ket opp) hadde vel 62 millioner innbyggere mot Frankrikes knapt 40, og forskjellen økte på grunn av lavere franske fødselstall og høyere barnedødelighet enn i Tyskland. Økonomisk og særlig industrielt var overvekten enda større. Man anså ikke alliansene med Polen og Tsjekkoslovakia som tilstrekkelige til å hindre en ny tysk dominans. Selv om den tyske militærmakten var uskadeliggjort i øyeblikket, kun­ ne den raskt bli gjenskapt, og Frankrike avviste Tysklands krav om å bli en likeverdig stormakt fordi det faktisk ville gjøre Tyskland til den største. Det var to veier å gå. Den ene, som særlig hadde tilhengere på den franske venstrefløyen, var å sikre seg britisk støtte på nytt. Storbritannias holdning innebar imidlertid at man måtte lempe på fredsvilkårene slik at Tyskland fant dem akseptable. Den and­ re utveien var å utnytte den øyeblikkelige overmak­ ten til å vinne et økonomisk forsprang. Den hadde særlig tilhengere på høyre fløy, og foreløpig var det den som ble fulgt.

Krigserstatninger og okkupasjon av Ruhr Nøkkelen til en slik politikk lå i Versailles-fredens bestemmelser om at Tyskland skulle betale erstat­ ninger for krigen og dens ødeleggelser. I forventning om denne gevinsten hadde alle parter ført krigen på kreditt. De franske erstatningskravene ble derfor ik­ ke støttet bare av Belgia og Italia, som selv hadde fått materielle skader, men også av Storbritannia, som hadde bruk for pengene. For å sikre også Stor­ britannia en andel ble erstatningene beregnet slik at de ikke bare omfattet ødelagte verdier i de krigsher­ jede områdene, men også en del av utgiftene til krigføringen og til pensjoner for enker og invalider. I mai 1921 ble totalsummen som Tyskland skulle beta­ le, satt til 138 milliarder gullmark. Den tyske regjering aksepterte under protest dette såkalte London-ultimatum, men enten det nå skortet på vilje eller evne til å betale, kom Tyskland allerede høsten etter på etterskudd med avdragene. Franske | og belgiske tropper rykket derfor inn i Ruhr-området i januar 1923. Meningen var å drive inn betalingen i form av avgifter fra produksjonen i Tysklands største indu­ strier. Den tyske regjering svarte med å proklamere passiv motstand, så produksjonen ble lammet av streiker. Det virket i første omgang, og inntil sepi tember fikk Frankrike bare et minimalt utbytte av

Ruhr-okkupasjonen. Men da var Tysklands krefter uttømt. Støtten til de streikende førte til at den tyske valutaen, som var hardt presset på forhånd, brøt sammen. Inflasjonen kom ut av kontroll, og den passive motstanden måtte oppgis. Dermed vant Frankrike den økonomiske tautrekkingen, og i de følgende månedene kunne landet inndrive betydelige summer fra Ruhr-industrien.

61 Freden som mislyktes

Dawes-planen for erstatningsbetalingene 1924 Likevel ble det bare en Pyrrhos-seier for den franske statsminister Raymond Poincaré, som slo an den harde tonen. Tyskland vant den politiske tautrek­ kingen. Tyskerne avslo Frankrikes tilbud om militær tilbaketrekning mot en gjenopptagelse av erstatningsbetalingene, og i neste omgang kom Frankrike til å stå alene da Italia og Belgia, som hadde støttet aksjonen, falt fra, mens Storbritannias holdning var uforandret avvisende. Samtidig var også den franske valutaen kommet i alvorlige vanskeligheter, slik at det var nødvendig å søke britisk og amerikansk støt­ te. Derfor måtte Frankrike gå med på at en interna­ sjonal kommisjon med den amerikanske bankier Charles Dawes som formann i 1924 utarbeidet en

Fra den franske Ruhrokkupasjonen i 1923. Fransk soldat står vakt ved et lass briketter på jernbaneområdet. Ruhrområdet ble okkupert som et pant på betalin­ gen av de tyske krigsskadeerstatningene.

62 Freden som mislyktes

Aristide Briand (18621932), fransk utenriksmi­ nister 1921-22 og nesten uavbrutt 1925-32. Her fotografert i forhallen til Folkeforbundets bygning i Genéve. Briand tilhørte opprinnelig sosialistene og stod som utenriksmi­ nister for enforsoningslinje i forholdet til Tysk­ land. Han mottok i 1926 Nobelprisen sammen med sin tyske kollega Stresemann.

samlet plan for å gjenopprette en stabil tysk valuta og fastsette erstatningsbetalingene i de nærmeste år. Planen forandret ikke totalsummen, men fastsatte de årlige ratene til mer overkommelige beløp, som steg fra 1 milliard mark i 1924 til 2,5 milliarder mark i 1929. Som sikkerhet skulle Tyskland gå med på at bestemte statsinntekter ble øremerket til erstatning­ er, og at det ble ført en ganske nærgående kontroll av riksbanken, jernbanene og andre deler av det økonomiske liv. Dawes-planen inneholdt også en løsning av pro­ blemet med å få betalingene overført fra det ene landet til det andre. Da Frankrike etter den tapte krigen i 1871 hadde betalt erstatninger til Tyskland, var summen ikke større enn at betalingen kunne skje i gull og internasjonalt gangbare verdipapirer, og det påvirket ikke produksjonen. Nå var problemet at hvis Tyskland betalte i varer, skadet det hjemme­ markedet for mottagerlandets, særlig Frankrikes, egen industri. Det hadde man allerede sett da tysk jembanemateriell ble overført til Frankrike og Bel­ gia ved våpenstillstanden. En annen løsning var at Tyskland kunne betale med internasjonal valuta, som det ikke hadde og derfor først måtte tjene inn ved å øke eksporten. Men på den måten trengte Tyskland inn på mottagerlandenes internasjonale marked. Dawes-planen foreslo derfor en foreløpig ordning, så Tyskland fikk mulighet for å dekke mes­ teparten av betalingene ved å oppta lån i USA. Ved å tilby en høy rente lyktes dette i en slik grad at Tyskland i årene som fulgte fikk overført ameri­ kansk kapital som var tre ganger så stor som erstat­ ningsbetalingene. At USA i denne saken gikk aktivt inn i européisk politikk, skyldtes at landet selv hadde penger til gode. De européiske maktene skulle bruke de peng­ ene de fikk fra Tyskland til å betale gjelden de hadde stiftet i USA under krigen. Selv om de pekte på at krigslånene var brukt til kamp mot en felles fiende, holdt Amerika fast på prinsippet om at gjeld skulle betales. Men Dawes-planen førte også til forhand­ linger om dette spørsmålet. Det endte i 1926 med en rekke avtaler som reduserte de amerikanske ford­ ringene på Europa til halvparten. Foreløpig vandret pengene fram og tilbake over Atlanteren - fra Ame­ rika til Europa og tilbake igjen.

Fred og forsoning: Locarno 1925 Tyskland godkjente Dawes-planen uten protest, og det innledet en ny fase i européisk politikk. På tysk side utformet Gustav Stresemann som utenriksmi­ nister i flere regjeringer en politikk som gikk ut på at Tyskland ved å oppfylle Versailles-traktaten skulle oppnå et godt forhold til vestmaktene, et forhold som med tiden kunne føre til likestilling, bortfall av erstatningene og en revisjon av østgrensen. Det har­ monerte med nye toner i fransk utenrikspolitikk, hvor Aristide Briand brøt Poincarés linje og søkte

avspenning i forholdet til Tyskland. Hensikten var å oppnå en nærmere tilknytning til Storbritannia. Locarno-traktatene i 1925 ble et av de viktigste resultatene. De inneholdt en gjensidig anerkjennelse av grensene mellom Tyskland, Belgia og Frankrike og en tysk godkjennelse av at Rhinland skulle forbli en demilitarisert sone. Storbritannia og Italia ble garantister og forpliktet seg til å yte den angrepne part hjelp uansett hvem som måtte bryte avtalen. Tyskland godkjente ikke østgrensene, men inngikk likevel traktater med Polen og Tsjekkoslovakia om å la konflikter bli avgjort ved internasjonal voldgift. Stresemann betraktet Locarno-avtalene som et viktig skritt mot tysk likestilling. Han fikk ny frem­ gang da Tyskland ble opptatt i Folkeforbundet i 1926 med fast sete i rådet - altså som stormakt. Briand vurderte denne politikken som opptakten til en dyp og varig forsoning mellom de to folkene, og han opplevde en sjelden triumf for en politiker: at hans gamle motstander Poincaré året etter erkjente at Bri­ and hadde hatt rett, og at han selv hadde tatt feil.

Briand-Kellogg-pakten fra 1928 er det mest karakteristiske uttrykk for bestrebelsene i disse årene på å få bannlyst krigen som poli­ tisk middel i den offentlige bevissthet. Den ble til i samarbeid mellom den franske statsog utenriksminister Briand og den ameri­ kanske utenriksministeren Kellogg, og ble underskrevet av 15 stater, deriblant Tysk­ land, Italia, Frankrike, Storbritannia, USA og Japan. Ved senere tilslutning kom under­ skrivernes antall opp i 60, det vil si praktisk talt alle land i verden. Dens hovedinnhold var:

Artikkel 1: ,,De høye kontraherendeparter erklærer høytidelig og i sine folks navn at de fordømmer anvendelsen av krig til ordning av internasjonale tvister, og gir seg imellom av­ kall på den som middel i den nasjonale poli­ tikks tjeneste.” Artikkel 2: ,,... at alle stridigheter eller konflikter som kan oppstå mellom dem, uan­ sett art eller opprinnelse, aldri må søkes ordnet eller løst ved annet enn fredelige mid­ ler.” Pakten var en programerklæring, men stor­ maktene tilla den ikke overveldende stor politisk betydning, da den ikke rommet be­ stemmelser om bistandsforpliktelser eller sanksjoner mot fredsbrytere.

63 Den siste halvparten av 1920-årene ble en rolig tid, preget av avspenning og håp om at verdenskrigens problemer omsider var i ferd med å bli løst. Den verdensbegivenheten som slo i stykker de lyse forhåpningene, var den store økonomiske kri­ sen som brøt ut i 1929 og som skal omtales nærmere i neste kapittel. I 1929 gjorde forsoningspolitikken ennå frem­ skritt, og det ble oppnådd enighet om en ny plan for erstatningsbetalingene, den såkalte Young-planen. Den reduserte de årlige tyske erstatningsbetalingene ytterligere, opphevet kontrollen med tysk økonomi og fremskyndet vestmaktenes evakuering av Rhin­ land, hvor de fremdeles hadde tropper. Til gjengjeld forpliktet Tyskland seg til å betale erstatningene et­ ter en fast plan helt fram til 1988. På kort tid slo krisen i stykker det internasjonale økonomiske mønster og fjernet grunnlaget for de sinnrike betalingsordningene. Derfor utstedte den store kreditornasjonen USA i 1931 det såkalte Hoover-moratoriet, som gav et års utsettelse med betaling av erstatninger og krigslån. Året etter ble erstatningene oppgitt og tilbakebetalingen av euro­ péiske krigslån opptatt i USA innstilt. Påfallende udramatisk falt 1920-årenes sentrale konfliktstoff dermed bort. Likevel slo alt feil. Krisen hadde rammet Tysk­ land hurtig og hardt, og vendt opp ned på landets politiske liv. Fra 1930 hadde riksdagen opphørt å regjere og overlot styret til den konservative presidentmakten, og i januar 1933 dannet Hitler en ny

Erstatningsbetalingene eller ,,reparasjonene”, som de vanligvis ble kalt, spilte en stor rolle for den menige tysker som var tilbøye­ lig til å forklare alle 1920-årenes økonomiske vanskeligheter med de store summer som ble sendt til utlandet.

,,Forretningsmannen i vanskeligheter, den underbetalte skolelæ­ reren, den arbeidsløse, alle gav de krigserstatningen skylden for sine problemer. Skriket fra det sultne barnet var et skrik mot å betale erstatning, og gamle menn gikk i graven på grunn av erstat­ ningen.” Slik lyder den britiske historiker A.J.P. Taylors sarkastiske ka­ rakteristikk av spørsmålets betydning i tysk offentlighet. Men hvor mye betalte Tyskland? Det har ingen økonom kunnet gi noe sikkert svar på. Tyske beregninger har ligget på omkring 60 milliarder gullmark, mens ikke-tyske økonomer kommer til re­ sultater som varierer mellom 20 og 35 milliarder. Den store avstan­ den beror på uenighet om hvilken verdi tysk eiendom i avståtte kolonier og grenseområder skulle tillegges, og hvilken pris som skal settes på ytelsene i naturalier umiddelbart etter krigens opphør.

regjering av sine egne nazister støttet av nasjonale høyrekretser. Hva dét skulle føre til, var uvisst, men én ting var gitt: Tyskland hadde forlatt forsoningspo­ litikken, og hele fredsordningen var igjen blitt et åpent spørsmål. Rivaler i forsoning. Statsminister Pierre Laval og utenriksminister Aristide Briand blir mot­ tatt i kanslerpaleet i Ber­ lin av den tyske rikskansler Bruning i 1931. Dette var det første franske statsbesøk i Berlin etter krigen og foregikk uten publisitet av hensyn til den nasjonalistiske opi­ nionen. Bildet er tatt i smug gjennom vinduene fra gaten. Dette første besøket ble også det siste, da den økonomiske krisen var i ferd med å rive grunnen vekk under avspenningspolitikken.

Fremgang og krise

Bildet av mellomkrigstidens samfunns utvikling er preget av kontraster. 1920-årenes økonomiske fremgang ble etterfulgt av 1930-årenes kriser. Politisk ble de demokratiske og sosia­ listiske kreftene, som var gått styrket ut av verdenskrigen, overvunnet av autoritære regimer i store deler av Europa. Hva var årsakene til denne manglende stabilitet? Hvilke felles­ trekk kan vi finne i samfunnsutvik­ lingen i de vestlige land i mellom­ krigstiden?

Sportsbil med overklas­ se ungdom ved stranda. Illustrasjon i fransk blad fra 1927. Sportsbilen var et rikmannssymbol, men badestranda ble alle­ mannseie i mellomkrigs­ tiden. Avstanden mellom kjønn og klasser ble mindre.

Scooteren er eldre enn de fleste vil tro. Her en parisisk skuespillerinne fotografert i 1920. Sport og friluftsliv, sykkelen ik­ ke minst, bidrog til å for­ andre kvinnelig stil og mote.

Den tekniske utviklingen fortsatte, men det var ikke de store teknologiske oppdagelser som preget tiden. Av nye oppfinnelser var vel de viktigste fjernsyn, penicillin og plast, men de vakte ingen oppsikt og fikk størst betydning etter den annen verdenskrig. De mest epokegjørende oppfinnelser kom enten før eller etter denne perioden. Man var midtveis mellom flyet og romraketten. Det som fikk størst betydning, var at gamle oppfinnelser nå kom i bruk, til ulik tid i de forskjelli­ ge deler av verden. Når vi for eksempel konstaterer at antallet registrerte biler passerte 43 millioner i 1939, sier det lite. Mesteparten av bilene rullet på nordamerikanske veier. Her var bilen allerede blitt et daglig fremkomstmiddel. I Mellom- og Vest-Europa var fremdeles personbilen bare for de mest velstående. I resten av verden utenom storbyene forble bilen en teknisk innretning som man en sjel­ den gang stimlet sammen om for å beundre, eller som man bare hadde hørt om.

65

Ruteflyging Mellomkrigstiden var pionerårene i den sivile luftfart. Teknisk hadde krigsflyene bidratt til utviklingen av flyet, men vi skal likevel fram til 1936 for å finne det første rutefly som svarer noenlunde til våre dagers begreper om et fly. Det tekniske vidunderet var den ameri­ kanske DC 3, et tomotors fly som imponerte ved å være bygd helt i metall (aluminium) og som hadde plass til 21 passasjerer. Å få posten raskt fram var et viktig incita­ ment til å opprette faste ruter. I 1918 fikk man fly som hadde faste rutetider. Det var små postfly mellom New York og Washing­ ton D.C. I Skandinavia tok ruteflygingen til i 1920 mellom København og Malmd. Koloni­ maktene investerte mye penger i en rask for­ bindelse mellom sine besittelser. I 1931 had­ de Frankrike fast ruteforbindelse med Indo­ kina, og i 1935 hadde det britiske Imperial Airways strakt sitt rutenett fram gjennom Midt-Østen over India til Malaya og Austra­ lia. Samme år åpnet den første amerikanske ruten over Stillehavet, mens det først fra 1939 var regelmessig flyging på de transatlan­ tiske rutene. Flygingen krevde store investeringer, særlig fordi den lille rekkevidden krevde hyppige mellomlandinger for å fylle brennstoff og foreta reparasjoner. Trafikken var i hele perioden før den annen verdenskrig ennå så lav at bare få av de mange flyselska­ pene kunne klare seg uten offentlige tilskudd. Nasjonal prestisje spilte en stor rolle for den statlige gavmildheten som medførte at luft­ farten kunne gjøre verden mindre.

Den første luftposten fra Storbritannia til Skandinavia kommer til Malmd i 1936.

Over: Rutebil årgang 1917. Sjåføren, Clifford Graves, ble leder for det store amerikanske rute­ nettet, Greyhoundbussene, diligensens mindre romantiske, men nokså effektive avløser. Rutebi­ len betydde i alle ver­ densdeler et langt steg videre i transportrevolusjonen etter jernbanen.

Folk flest i verden brukte fortsatt bena når de skulle forflytte seg. Deretter kom sykkelen, som i disse årene preget gatebildet ikke bare i Berlin og Amsterdam, men også i Tokyo og Shanghai. Det var bare i Amerika at hestetransporten for alvor var på vei ut. I Europa var det et trafikkproblem å få biler og hestekjøretøyer til å gå sammen. I andre deler av verden hadde ikke trafikkproblemet meldt seg ennå. Jernbanene var den viktigste fjerntransporten, og det ble stadig anlagt nye, selv om konkurransen fra busser og lastebiler begynte å gjøre seg gjeldende. Bussen eller rutebilen var det nye transportmidlet som fikk størst betydning i Europa. På små veier snodde den seg til fjerne trakter og gav mange steder bondebefolkningen den første muligheten til å reise med de hastigheter man hadde begynt å regne med etter at jernbanen ble innført. Lastebilene revolusjo­ nerte tungtransporten både i Europa og i resten av verden, der eksportprodukter nå kunne føres fram fra fjerntliggende strøk til jernbanestasjoner eller kysthavner. I byene var bussen sammen med spor­ vognen, sykkelen og de elektriske lokalbanene som bare de største byene hadde glede av - med på å redusere de boligproblemene som fulgte med inn­ vandringen fra landsbygda. Det ble mulig å bo lenger borte fra arbeidsplassen, og derfor kunne fjernere forsteder bygges ut. Den økende boligbyggingen i 1920-årenes USA og i mange européiske land i 1930-

Til venstre: Storbytrafikken er brutt sammen. Det var ennå en så sjel­ den begivenhet at det var verdt å bringe et bil­ de av den. Man hørte med forundring at de store byene måtte ha eg­ ne politikonstabler i vik­ tige gatekryss for å diri­ gere trafikken.

66 Fremgang og krise

årene forutsatte utnyttelse av disse nye transport­ mulighetene. Uten de nye transportmidlene ville valget ha stått mellom enda mer overbefolkede leiligheter eller sammenpresset slum. I boligarkitekturen brøt de nye funksjonalistiske arkitektene igjennom med kra­ vet om at bygget skulle være enkelt og oppfylle sin funksjon, men når de forestilte seg fremtidens byer som landskap av høy hus, var de allerede mange steder for sent ute. Flyet var lenge en kuriositet. Men det hadde ut­ viklet seg teknisk under den første verdenskrig, slik at det også ble egnet til annet enn sportsbruk, og i slutten av 1930-årene ble det opprettet flyruter mel­ lom alle hovedsteder i verden. Flyene ble brukt til frakt av post og forretningsreisende, og av enkelte andre som syntes de kunne betale den høye billett­ prisen. Til feriebruk for turister var flyet ennå for kostbart, og selv på de lange avstandene over Atlan­ terhavet var det fremdeles vanligst å reise med store passasjerbåter. En rekke andre nyheter som virket inn på kulturog dagliglivet skal omtales i et senere kapittel. Her skal vi bare peke på at bak de summariske oversikte­ ne som må gis for å få et overblikk, lå hele den

og halvparten av disse ble invalide for livet. Det dreide seg om menn i sin mest produktive alder, og i Storbritannia ble det rett og slett snakket om en ,,tapt generasjon”. Det var en overdrivelse, da tape­ ne tross alt ikke oversteg 10 prosent av de årgangene som var blitt innkalt. Selv i Frankrike, hvor tapene var større, ble befolkningsstrukturen sterkere påvir­ ket av at barnetallet falt på grunn av færre fødsler og stigende barnedødelighet under krigen. De største folketapene skjedde i det fattige ØstEuropa, hvor de sivile tapene var like store som de militære. Serbia mistet 10 prosent av befolkningen, og legger vi til tapene under den etterfølgende bor­ gerkrigen, gjelder det samme for det européiske Russland. Av de 100 millioner som levde der, om­ kom ca. 10 millioner - likt fordelt på sivile og mili­ tære. De sivile tapene er det vanskelig å få en oversikt over. Bare en liten del skyldtes direkte krigshand­ linger. Flertallet døde på grunn av dårlige levekår, noe som skapte større mottagelighet for sykdom­ mer. Krigen hadde derfor også skyld i at den store influensaepidemien - ,,spanskesyken” - som i disse årene spredte seg fra Latin-Amerika til Europa og resten av verden, ble så omfattende at den kostet ca.

Frankrikes befolkning 1911 og 1921 Befolkningssøylen nedenfor viser hvordan den første verdenskrig påvirket aldersforde­ lingen i den franske befolkningen. Legg mer­ ke til at tilbakegangen for barn av begge kjønn under 5 år er større enn for menn i den vernepliktige alder. Årsaken er en kombina­ sjon av krigstidens atskillelse og forverrede ernæringsforhold, men en tendens til lavere fødselstall gjorde seg også gjeldende over en lengre periode. På de transatlantiske passasjerrutene var luftskipet lenge en konkur­ rent til flyet. Her er ,,GrafZeppelin” ankom­ met til en tysk lufthavn fra USA. Luftskipstrafikken ble oppgitt etter at ,,Hindenburg" kom i brann ved landingen i 1937.

mangfoldige virkelighet som mennesker levde i. Selv om konjunkturene gikk opp og ned, tegnet teknikken hele tiden en jevn, oppadgående kurve og gav næ­ ring til menneskets ukuelige håp om en bedre tilvæ­ relse. Både de økonomiske og politiske bestrebelser må også oppfattes som forsøk på å komme ut av de øyeblikkelige vanskelighetene man befant seg i, slik at den materielle fremgangen kunne fortsette.

Folketapet under krigen De herjede slagmarkene og særlig de store folketape­ ne i Europa, vakte bekymring de første årene etter verdenskrigens slutt. Til de sju millioner som hadde falt - hovedsakelig europeere - føyde det seg et like stort antall sårede,

67 Fremgang og krise

15 millioner menneskeliv. Det taler for seg selv at India ble hardest rammet. Totalt svarte tapene i den européiske befolkning­ en til det normale fødselsoverskuddet, slik at folke­ tallet var det samme i 1920 som i 1913. Europa hadde altså mistet sju års vekst i forhold til resten av ver­ den og hadde litt færre barn og også noen færre i den yrkesaktive alderen. Det fikk neppe den økonomis­ ke betydningen man tilla det, for her var minimumsfaktoren at produksjonsapparatet ikke vokste raskt nok. Arbeidskraft manglet ikke, tvert imot ble det arbeidsløshet.

De materielle ødeleggelsene Heller ikke de materielle tapene var så store som samtiden forestilte seg. Et britisk overslag kom fram til den enorme summen 200 milliarder pund sterling, krigsmateriell ikke medregnet. Riktignok var over­ slaget noenlunde korrekt, men fra tapene må det trekkes en viss vekst i enkelte økonomiske sektorer i nøytrale land og til en viss grad også i de krigføren­ de. En sammenstilling av européiske formuesverdier i form av fast eiendom og produksjonsmidler viser bare en tilbakegang på vel tre prosent. På den annen side var skadene ujevnt fordelt. Noen land var særlig hardt rammet. I Vest-Europa, hvor fronten hadde ligget nesten stille, var det kon­ sentrerte ødeleggelser i deler av Belgia, Frankrike og Italia, mens Storbritannia og Tyskland var gått fri. I Øst-Europa var skadene spredd over større områder, men var samlet av vel så stort omfang, da troppene under flere tilbaketrekninger hadde forsøkt å ødelegge alt som kunne være av verdi for fienden. At Polen ennå så sent som i 1939 ikke hadde nådd opp på det samme produksjonsnivået som før kri­ gen, hang rimeligvis sammen med de store ødeleg­ gelsene. Problemene med å få det økonomiske liv til å fungere i et land som bestod av tre deler som hadde tilhørt hver sitt land - Russland, Tyskland og Øster­ rike - og følgelig hadde hver sitt rettssystem og marked, var også betydelige. I Jugoslavia finner vi en tilsvarende økonomisk stagnasjon, selv om landet ikke på langt nær var så ødelagt. Problemene lå for eksempel i at Jugoslavia overtok fire forskjellige jernbanenett uten innbyrdes forbindelse og med hver sin sporbredde.

Konjunktursvingninger og hemmet vekst For Europa som helhet førte krigen bare til tap av forbigående karakter, og svekkelsen i forhold til res­ ten av verden var relativ, og en følge av fremgangen særlig i USA og Japan. I 1929 lå den européiske industriproduksjonen 25 prosent høyere enn i 1913, og det faktum at industrien i hele verden da hadde økt produksjonen dobbelt så mye - med 50 prosent gjorde ikke Europa fattigere enn før.

I

Prisutviklingen i Storbritannia Kurven viser hvordan engrosprisene beveget seg i Storbritannia under og etter den første verdenskrig. Den såkalte fredskrisen i 1920 betegner det store vendepunktet da prisene på kort tid ble halvert. 1920-årene ble preget av sterke og hyppige kon­ junktursvingninger. Umiddelbart etter at krigen var over, steg produksjonen og sysselsettingen sterkt, fordi varemangelen sørget for stor etterspørsel, og det var kappestrid om å sikre seg en posisjon på det gjenåpnede verdensmarkedet. Det gjorde det for­ holdsvis lett å finne arbeid til de hjemsendte soldate­ ne, selv om man for eksempel i Tyskland måtte løse problemet ved arbeidsrasjonering slik at man bare arbeidet - og fikk lønn for - 5-6 timer daglig i de største bransjene. I 1920 snudde konjunkturene imidlertid like brått da det viste seg at det nok var stor mangel, men bare ikke penger å kjøpe for. Mange land kjempet med store inflasjonsproblemer og skar derfor ned på forbruket, og det russiske markedet ble ikke gjenåpnet. USA ble rammet likeså hardt i 1920 som under den store krisen ni år senere. Nedgangen varte bare en kort tid, men den nye oppgangen virket ikke stabil. Hvert år ble det meldt om produksjonsfall og ny arbeidsløshet i enkelte land. De fleste steder var produksjonskapasiteten ikke fullt utnyttet. Fabrikker var stengt eller kjørte for halv maskin, og generelt var arbeidsløsheten høyere enn før krigen. Man satte det i forbindelse med at heller ikke verdenshandelen nådde opp på sitt tidligere nivå. Overalt var parolen å gjenskape ,,normale” forhold, og krigstidens restriksjoner og statsregulering ble avviklet på få år. Men øyensynlig manglet det noe, og den minskede verdenshandelen pekte umiddelbart på valutaforholdene. Under krigens prisstigninger og ekstraordinære krav til statsfinansene hadde nesten alle land opphe-

68 Fremgang og krise

Alle land ble rammet av inflasjon under og umid­ delbart etter krigen da regjeringene trykket penger uten gulldekning for å finansiere krigfø­ ringen . Her er en russisk rubelseddel med store tall. Man ble fort millio­ nær!

vet hovedbankenes plikt til på forlangende å innløse pengesedler mot gull. Flere penger ble trykt for å betale krigføringen, og pengeverdien falt. Bare den amerikanske dollaren opprettholdt den gamle ver­ dien i forhold til gullet. Det oppstod et inflasjons­ press som i Tyskland, Østerrike, Ungarn, Polen og Sovjetunionen kom ut av kontroll, slik at disse lan­ dene måtte etablere et helt nytt pengesystem i årene 1923-24. Det virket som en advarsel til alle, og regje­ ringene forsøkte energisk å bekjempe inflasjonen. Statsutgiftene ble skåret ned, slik at det igjen ble balanse i regnskapet, og man arbeidet for å motvirke pris- og lønnsstigningen - noe nedgangen i 1920 bi­ drog vesentlig til.

Middelklassen mistet si­ ne sparepenger, pensjo­ ner, forsikringer - og sin tillit til Weimar-republikken. Bare faste verdier bestod. Her foregår innveksling av familie sølv.

Da disse tiltakene noenlunde hadde lykkes, oppstod det en sterk bevegelse som arbeidet for å vende tilbake til ,,de gode gamle dager” også på valutaområdet, nemlig ved å gjeninnføre gullmyntfo­ ten. Tidens liberale økonomer vurderte det som et middel til å overflødiggjøre statenes inngrep i den frie verdenshandelen, som de gav skylden for de usikre konjunkturene. Gullmyntfoten skulle være en tilstrekkelig mekanisme for å utligne under- og over­ skudd på de enkelte landenes betalingsbalanse. Un­

derskudd ville nemlig tvinge landet til å selge sitt gull, og derfor måtte også seddelmengden skjæres ned og kreditten strammes inn dersom det hadde bundet seg til å la pengemengden stå i et bestemt forhold til gullbeholdningen. Dermed ville kjøpe­ kraften falle, slik at balansen ble gjenopprettet. Om­ vendt ville et overskudd føre til større pengemengde og kjøpekraft, slik at et overskuddsland økte impor­ ten fra svakere stilte land - og det virket i samme retning. Det var også nasjonal prestisje med i spillet. Det viste seg da innvekslingskursen for de enkelte valu­ taer ble fastsatt. Prisnivået var høyere enn før kri­ gen, og de færreste sentralbanker hadde økt gullbe­ holdningen tilsvarende. Det talte for en lavere kurs enn i 1914, men det var det motstand mot. Så langt råd var, ønsket man å vende tilbake til pengenes ,,egentlige” verdi. Det fantes rasjonelle begrunnelser for dette. I april 1925 vendte Storbritannia tilbake til den gamle gullkursen fordi tilliten til pundets faste verdi var ve­ sentlig for dets stilling som internasjonal valuta. At et pund sterling svarte til samme antall gram gull som før, syntes å sikre at det også i fremtiden ville gjøre det. Samme begrunnelse kunne ikke brukes for at de skandinaviske land skulle vende tilbake til kursen fra 1914, eller for at en lang rekke andre land la valutaen på et lavere nivå, men likevel satte kur­ sen for høyt i forhold til det eksisterende innenlands­ ke prisnivået. Det var nemlig slik at en høy valutakurs i forhold til andre land skapte vanskeligheter for eksportnæ­ ringene. Varene ble for dyre når produksjonsom­ kostningene skulle omregnes til flere penger i mottagerlandets mynt, og derfor ble det vanskelig å få solgt dem. Det var nemlig én forutsetning som ikke viste seg å holde stikk: Man hadde gått ut fra at prisog lønnsnivået ville falle i de enkelte land slik at det tilpasset seg valutakursen, men så langt nådde man iallfall ikke i løpet av de få årene gullmyntfoten fungerte. Regjeringsinngrep var derfor fortsatt nød­ vendige, og det fremkom også kritikk mot for høye kurser. Likevel var det en bred oppslutning om gull­ myntfoten, og det utløste en dommedagsstemning da man under den neste krisen i begynnelsen av 1930årene måtte oppgi den igjen. Det ble talt om ,,sivili­ sasjonens undergang” da Storbritannia måtte forlate gullet i 1931, og nok en gang da USA gjorde det samme to år senere.

,,De gylne tjueårene” Troen på gullet ble bekreftet av den høykonjunktu­ ren som til tross for enkelte tilbakeslag preget den siste halvdelen av 1920-årene. Verdenshandelen nådde ikke førkrigsnivået, men steg kraftig, og pro­ duksjon og sysselsetting økte. Når man senere så tilbake på 1920-årene som en økonomisk fremgangstid, var det særlig disse årene man tenkte på.

Forskjellene i levestandard i de ulike deler av verden var fremdeles betydelige. En amerikaner tjente i gjennomsnitt 24 og en europeer 10 ganger så mye som en kineser - men forskjellen økte ikke. Den tredjedel av verdens befolkning som bodde i Euro­ pa, Nord-Amerika og Oseania, stod for 80 prosent av inntektene, og de åtte største industrilandene Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, USA, Canada og Japan - stod også for 80 prosent av industriproduksjonen. Likevel var det noe nytt at forskjellen ikke lenger økte, slik den hadde gjort jevnt siden den industrielle revolusjon omkring mid­ ten av 1800-tallet. I 1929 hadde de store industrilan­ dene økt produksjonen i forhold til 1913 - men for én gangs skyld ikke mer enn andre. Den viktigste for­ skyvningen mellom de økonomiske regionene var at USA og Japan vokste sterkere enn Europa.

Nye og gamle varer Når man sammenligner produksjonen til forskjellige tider, er det problematisk at produksjonen ikke har bestått av samme slags varer, og at forholdene mel­ lom prisene også har endret seg. For mellomkrigsti­ den som helhet kan vi med noenlunde sikkerhet finne ut hvor mye jordbruket produserte av hvete, ris, mais osv. på verdensbasis, og det viser en frem­

gang på nesten 50 prosent - litt mer enn den samtidi­ ge befolkningstilveksten. Det ble altså mer å spise, men det innebar ikke at det ble gode år for jordbru­ ket. Prisene på jordbruksprodukter og råvarer tok seg opp over det meste av verden under krigen, men fikk så en fallende tendens igjen i forhold til indu­ striproduksjonen - en tendens som også hadde pre­ get det foregående halve århundret. Den del av ver­ dens befolkning som levde av jordbruk, kunne der­ for ikke bytte den økte produksjonen i flere industri­ varer enn før. Også innenfor industriproduksjonen var det store forskjeller. Nye og særlig etterspurte varer merket neppe konjunktursvingningene, og sterkt mekaniser­ te eller rasjonaliserte industrier hevdet seg i konkur­ ransen med de mer tradisjonelle, mens problemene tårnet seg opp for de fabrikkene som ble nødt til å fremstille de samme varene på den tradisjonelle må­ ten. I tekstilindustrien kan vi finne et eksempel på hva forandringer i etterspørselen innebar. I 1920-årene skiftet moten, slik at de lange damekjolene ble avløst av kortere skjørt. Til disse trengte man ikke så mye stoff, og samtidig vokste den oversjøiske tekstilindu­ strien fordi spinning og veving var enkle prosesser. Her kunne for eksempel India konkurrere på grunn av lav arbeidslønn, og det førte til at den européiske bomullsindustrien fikk vanskelige vilkår. Samtidig

______________ 69 Fremgang og krise

Samlebåndets siste fase: Karosseriet til en A-Ford senkes ned over chassi­ set. Samlebåndet sparte arbeideren for å bøye seg etter redskap, lete etter deler og bevege seg til og rundt arbeidsobjektet. Effektiviteten økte enormt og produktprisen gikk ned til glede for for­ brukeren. Men arbeidet ble mer monotont på grunn av de ensformige oppgavene.

70______________ Fremgang og krise

Nye produksjonsmetoder

Til høyre: Den første pri­ musen ble konstruert i 1890 av den svenske me­ tallarbeideren F. V. Lindqvist. Dette kokeappara­ tet hadde en kobberhette hvor parafinen ble forgasset og brant med mindre soting og gav mer energi enn de gamle kokeapparatene med ve­ ke. Primusen ble en stor svensk eksportartikkel, og fabrikken utviklet seg etter århundreskiftet til en storindustri. Varenavnet ble synonymt med denne typen kokeappara­ ter. Mange konkurrenter kopierte primusen. Blant annet ble kokeapparatet ,,Svea" (bildet) laget av den fabrikken som ble grunnlagt av blåselampens oppfinner C. R. Ny­ berg. Bildet under: 1 byer og større samfunn ble elekt­ risiteten noe helt selv­ følgelig i mellomkrigsti­ den, og med elektrisite­ ten fulgte en rekke oppfinnelser som gjorde det daglige arbeid i hjemmet lettere og mer behagelig. Vedovnen ble erstattet av elektriske ko­ keplater, og kost og feie­ brett av støvsugeren. Bil­ det viser et kjøkkeninteriør fra 1920-årene.

Et eksempel på hvordan nye produksjons­ metoder virket, kan man finne i de vanske­ ligheter som i 1920-årene oppstod i Norges største industrikonsern, Norsk Hydro. Bedrif­ ten begynte i 1905 å fremstille salpeter fra luftas nitrogen etter en teknikk som var utviklet av de to grunnleggerne Kristian Birkeland og Sam Eyde, og som utnyttet billig elektrisitet fra vannkraftverk. Krigen førte med seg høy omsetning og stor fortjeneste, men førte også til at den største bedriften i tysk elektrokjemi, 1. G. Farbenindustrie, fant en ny metode som var langt billigere. For å få del i dette patentet måtte Norsk Hydro avstå en fjerdedel av sine

aksjer til I. G. Farbenindustrie, men kunne deretter produsere tre ganger så mye nitrogengjødsel med det samme strømforbruket. Produksjonen ble imidlertid regulert fordi Hydro samtidig ble bundet til det internasjona­ le salpeterkartell som også omfattet det britis­ ke ICI. Kartell er en betegnelse som brukes om firmaer som har inngått avtaler - i dette tilfelle om både produksjon og pris - og som uten innbyrdes konkurranse deler markedet mellom seg. De var spesielt vanlige i 1920årene og foregrep på en måte 1930-årenes plan­ økonomi.

gav de korte kjolene plass for lange silkestrømper, noe som satte fart i silkeindustrien. Mesteparten av det nye markedet gikk til kunstsilken (rayon) som for alvor ble satt i produksjon i 1920, men også natursilken fordoblet sin avsetning, selv om prisen falt på grunn av konkurransen fra det nye og billigere produktet. Bilen er et eksempel på en nyhet med langtrekken­ de følger. I bilindustrien begynte samlebåndproduksjonen ca. 1914, og den bredte seg til andre bran­ sjer i Amerika, selv om den i mellomkrigstiden bare fikk liten utbredelse andre steder. Bilen skapte stør­ re etterspørsel etter stål, og først og fremst gummi og olje, og på den måten skapte bilindustrien i De­ troit et økonomisk oppsving i Malaya og Indonesia. Utbredelsen av elektrisiteten førte til umiddelbar et­ terspørsel etter glødelamper og kobber til ledninger og ble samtidig en forutsetning for varige forbruks­ goder som støvsugere og kjøleskap, senere også en blomstrende radioproduksjon. Ved hjelp av elektri­ sitet kunne luftens nitrogen utnyttes til fabrikasjon av kunstgjødsel, og for eksempel Norge ble på den måten en konkurrent til salpetergruvene i Chile, som inntil da hadde hatt monopol på handelsgjødsel. Slik skapte forandringer i teknologi og forbruksvaner et komplisert økonomisk bilde, og den økono­ miske veksten var i realiteten et uttrykk for at nye bransjer hadde vokst mer enn gamle hadde gått tilba­ ke. Omstillingen førte til vanskeligheter for mange. Mens det var etterspørsel etter mekanikere og radioteknikere, var det arbeidsløshet blant bøkkere og vevere. Problemene viste seg imidlertid først med full styrke da konjunkturene snudde i 1929, og en omfattende og langvarig krise satte inn.

Verdenskrisen i 1929 Økonomene er i dag like uenige som dengang om årsakene til den store krisen som i de følgende årene

71 Fremgang og krise

skapte prisfall, fallitter og rekordartet arbeidsløshet. Noen fant forklaringen i at produksjonen var blitt for høy - at fabrikantene spekulerte i fremstilling av luksusvarer som det ikke var marked for - mens andre holdt på at det var etterspørselen som hadde gått ned, og de pekte særlig på at prisfall allerede hadde begrenset kjøpekraften blant bønder og råstoffprodusenter. Atter andre så på konjunkturvekslingen som en regelmessig tilbakevendende syklus, og at fallets usedvanlige dybde var resultatet av at to store sykliske bevegelser, en ,,langbølge” og en ,,kortbølge”, hadde nådd bunnen samtidig. Uansett årsaker gjorde krisen seg først gjeldende i USA. Sommeren og høsten 1929 stagnerte industri­ produksjonen, og prisene begynte å falle. Det fikk dramatiske utslag da aksjekursene falt på Wall Street-børsen i New York 29. oktober. Kursfallet var så sterkt at man talte om et krakk. I seg selv var

Første samtale via den transatlantiske telefonkabelen i 1930. Fra Hol­ lywood snakker skuespil­ lerinnen Marlene Dietrich med sin datter i Berlin. Kunne man slutte å undre seg over at dette var mulig? Telegrafkabelen over Atlanterhavets bunn var likevel lagt så tidlig som i 1866, og tele­ fonen kom i bruk før år­ hundreskiftet.

Den psykologiske virkningen av Wall Streetkrakket ble formidlet og forsterket av at det ble sensasjonelt førstesidestoff over hele ver­ den. En typisk beretning fra en østerriksk kor­ respondent i New York:

som i går fremdeles var millionærer. Pantelånerne i New York gjør så gode forretninger som aldri før og kan nesten ikke greie å få unna køene av pengesøkende i teaterkvarteret og i området ved Manhattan.”

børsmeglernes kontorer avløste den ene nervepirrende scenen den andre. Mange, sær­ lig kvinnelige spekulanter, besvimte da de fikk vite at de hadde mistet sine formuer. Fortvilte og rasende utbrudd hørte til dagens orden. Også i avisenes annonsespalter var sammen­ bruddet på børsen allerede merkbart. Tallrike luksusbiler av de dyreste utenlandske merker og verdifulle smykker ble budt til salgs av folk

Etter en vellykket økonomisk stabilisering fra 1924 slo krisen i 1929 hele det internasjona­ le system i stykker. Ved at Tyskland ble ram­ met særlig hardt åpnet krisen for nazismen og undergravde dermed hele fredsordningen etter første verdenskrig.

det betydningsløst, da tap og gevinst mellom aksje­ handelens parter gikk opp i opp, selv om det brakte visse personer og noen banker i vanskeligheter. Men det fikk stor psykologisk betydning som en demon­ strasjon av at tilliten til konjunkturene hadde sprukket. I Amerika ble fallet brått og stort. Innen årets utgang hadde industriproduksjonen falt med ti pro­ sent. I 1932 var den halvert. Sterke prisfall førte også til en nedgang i jordbruks- og råvareproduksjo­ nen. En beregning av USAs nasjonalprodukt viser at det steg fra 62,5 milliarder dollar i 1921 til 93,6 milli­ arder i 1929, målt i faste priser. I 1932 falt det til 58 milliarder dollar. Krisen kostet altså USA mer enn 1920-årenes fremgang. Krisen bredte seg fra USA da landet skar ned | utenrikshandelen og den store kapitaleksporten, poster som til sammen utgjorde en femtedel av alle internasjonale betalinger. Fram til 1932 falt de til en tredjedel av omfanget i 1929. Det rammet særlig en rekke land som var avhengige av amerikanske lån,

Bildet: Nervøse og nysgjerrige mennesker for­ an børsen i Wall Street i oktober 1929.

72 Fremgang og krise

for eksempel Tyskland, de latin-amerikanske land og flere østeuropéiske stater. Få land ble likevel rammet så hardt som USA, og som det vil fremgå av de følgende kapitler, varierte det sterkt hvor tidlig, hardt og lenge krisen traff de enkelte land. I likhet med USA hadde enkelte land ikke nådd opp på det samme produksjonsnivået igjen da den annen verdenskrig brøt ut, mens f. eks. Storbritannia, de skandinaviske land og Japan tross alt fikk en økonomisk fremgang ut av 1930-årene som var like så stor som den i 1920-årene. I disse landene var arbeidsløsheten et uttrykk for at til­ strømningen til arbeidsmarkedet var så stor at antal­ let arbeidsplasser ikke kunne holde tritt.

Krisepolitikk Det lyktes ikke å overvinne krisen med et internasjo­ nalt samarbeid. I juni 1932 ble det holdt en verdensøkonomisk konferanse i London, men det ble ikke oppnådd enighet. Da Storbritannia opphevet pundets gullinnløselighet i 1931, måtte landet samtidig oppgi store deler av sin ledende rolle som ,,verdens

Verdenshandelens utvikling 1929-1933 Spiralen er den klassiske illustrasjonen av hvordan verdenshandelen falt systematisk og ubønnhørlig under krisen, måned for måned, uten en eneste oppgang, til den var nådd un­ der en tredjedel av sitt opprinnelige omfang. Den avspeiler en lang rekke av trekk og mottrekk som hvert land gjorde for å verne om sitt hjemmemarked.

bankier”. Inntil da hadde London City vært det faste sentrum for det internasjonale pengevesen og store deler av den oversjøiske handelen. Her var samlet den viten og ekspertise som skulle til for å avgjøre for eksempel hvilke afrikanske verdipapirer det var tilrådelig å investere i, eller hvilken pris man burde gi for et pund kakao. Og hvis andre sentral­ banker kom i akutte vanskeligheter, kunne de nor­ malt regne med at Bank of England trådte til med de nødvendige kortsiktige lån. Allerede i 1920-årene var USA blitt den store valutamakten, men landet hverken kunne eller ville overta Storbritannias rolle. Med Storbritannia mistet verdensøkonomien derfor sin dirigent. Isteden forsøkte hvert land å løse sine egne pro­ blemer ved å forbedre sin stilling på markedet i forhold til de andre. Midlene var devaluering, toll­ murer, importforbud og valutarestriksjoner - og må­ let for hver nasjon å erobre en stigende andel av det fallende markedet. Resultatet av denne alles kamp mot alle ble et drastisk fall i verdenshandelen. Fra 1929 til 1933 ble den redusert til en tredjedel. De fleste landene prøvde da å legge om produksjonen fra salg på verdensmarkedet til avsetning på et godt beskyttet hjemmemarked. Det eiendommeligste fellestrekk i de mange for­ søk på kriseløsninger var at de ble hemmet av frykt for inflasjon. Både blant økonomer, politikere og den brede velgermassen var det en utbredt frykt for en gjentagelse av pengekaoset etter den første ver­ denskrig dersom staten skulle gjennomføre en utvi­ delse av kjøpekraften, for eksempel ved å sette i gang offentlige arbeider uten å øke skattene. Denne metoden ble ellers anbefalt av flere økonomer, blant andre briten John Maynard Keynes. Hans teorier ble første gang kjent da de ble tatt med i det liberale partis valgprogram i 1929. Etter Keynes’ oppfatning hadde krisen oppstått fordi det ble brukt en mindre og spart en større del av inntektene. Dermed hadde det oppstått ledig kapital, og den burde staten ifølge Keynes låne og bringe ut i omsetningen ved å utste­ de mer penger enn den klarte å drive inn gjennom skattene. Derved gjenopprettet bare staten balansen mellom forbruk og oppsparing, noe som ikke førte til inflasjon, hevdet Keynes. Men han hadde vanskelig for å overbevise samtiden om dette.

Krisen blir overvunnet I årene 1931 og 1932 nådde krisen sitt lavpunkt. Produksjon og handel falt, og arbeidsløsheten voks­ te. I flere land kom bankene i en kritisk situasjon fordi de hadde finansiert konkursrammede firmaer. Det gjaldt for eksempel tyske og østerrikske stor­ banker som gikk fallitt i 1931. For andre skapte det vanskeligheter at sparerne mistet tilliten til pengeinstituttene og tok ut sparepengene i stort omfang. Generelt ble det et problem for bankene at jord og bygninger falt i verdi, slik at det ble mindre sikkerhet

73

for lån. Mange ville låne penger, men det var få som ble ansett for kredittverdige i bankenes øyne. Fra 1933 gikk det i de fleste land fremover igjen. Veksten var imidlertid ujevn med flere tilbakeslag, og da storparten av den økonomiske aktiviteten lå innenfor de enkelte landegrensene, ble variasjonene svært store. Det fikk betydning for maktbalansen i verden at Japan og Tyskland opplevde en ny, sterk fremgang med vekt på rustnings- og tungindustri, at Sovjetunionen med sin avsondrede økonomi bare var svakt berørt av krisen og bygde opp en ny indu­ stri i 1930-årene, og at både Frankrike og USA ble svekket så mye at de ikke hadde gjenvunnet 1920årenes produksjon ved krigsutbruddet i 1939. For øvrig klarte de land seg best som opprettholdt mest av det internasjonale handelsmønsteret fra den foregående perioden. Sammen med Nederland, de skandinaviske land og Argentina dannet det britiske imperium den såkalte sterlingblokken, hvor samhan­ delen riktignok var regulert, men likevel fortsatte i betydelig omfang. De fleste av disse landene endte med å få en like høy produksjonsfremgang som de hadde hatt i 1920-årene.

Arbeidsløsheten Den mest markante følgen av krisen var den store arbeidsløsheten. Det gjelder for hele mellomkrigsti­ den at arbeidsløsheten var større enn før den første verdenskrig. En årsak til arbeidsløsheten - uavhengig av krisen - var at det nå ble flere som søkte arbeid. For det første vokste befolkningene i mellomkrigstiden i de

Arbeidsløs En arbeidsløs i Berlin som hadde brukt opp den kortvarige arbeids­ løshetstrygden, fikk i slutten av 1931 utbetalt 51 mark om måneden i sosialhjelp hvis han var gift og hadde ett barn. Av dette regnet myndighetene med at 32,50 mark ville gå til husleie, varme og lys, slik at det var 18,50 mark tilbake til mat. Dersom dette beløpet ble brukt til de billigste næringsmidlene man kunne få, ville det gi følgende dagsrasjon til hver person: 6 små poteter, 5 skiver brød, et stykke kål på størrelse med en knyttet hånd, et stykke margarin som var 2,5 cm i hver retning. Til barnet kunne det bli en halv liter melk og dessuten en sild hver søndag, når foreldrene nøyde seg med å spise sild som søndags­ middag tre ganger i måneden. Som den amerikanske journalisten Knickerbocker, som under en reise til den tyske hovedstaden gjorde denne beregningen, kon­ kluderte: Det er for lite til å leve av og for mye til å dø av.

industrialiserte landene med omtrent 30 prosent, i resten av verden noe mer. For det andre inntraff det en viss endring i det sosiale mønster, slik at flere søkte lønnet arbeid enn tidligere. Særlig ble det snakket mye om selvforsørgende kvinner, som for alvor hadde holdt sitt inntog under den første verdenskrig. Deres betydning var imidler­ tid sterkt overdrevet. De fleste kvinner forlot arbei­ det og vendte tilbake til hjemmet da ektemannen kom hjem fra militærtjeneste. Kjønnsrollemønsteret ble ikke særlig forandret. Men for de ugifte kvinnenenes vedkommende skjedde det en overgang fra De mange krigsinvalide­ ne var et spesielt sosialt problem. Denne demon­ strasjonen for høyere pensjoner foran Triumf­ buen i Paris i 1926 sam­ let 20 000 deltagere. Ca. halvparten av de 7 mil­ lioner sårede fra første verdenskrig var varige invalider.

74______________ Fremgang og krise

husarbeid til ansettelse i industri og service-yrker. Det ble færre tjenestepiker, og særlig flere kontorda­ mer. For øvrig var kvinnenes beskjeftigelse først og fremst avhengig av utviklingen i de enkelte bransje­ ne. Også på arbeidsmarkedet fantes det et kjønns­ rollemønster. Enkelte fag, særlig tekstil- og nærings­ middelindustrien, foretrakk kvinner på grunn av den lavere lønnen, mens anleggs- og tungindustri var forbeholdt mennene. Følgelig var det under krisen flere menn enn kvin­ ner som ble arbeidsløse. Nedgangen ble nemlig størst i den industrien som laget ,, kapital varer”, eller produksjonsutstyr, særlig maskiner, skip og bygninger. Da krisen lettet, berodde utviklingen på hvilken retning den nye produksjonen tok. I Storbri­ tannia vokste særlig bygg- og anleggsvirksomheten, i Tyskland storindustrien. Her ble derfor flest menn sysselsatt, mens kvinnenes andel i sysselsettingen i for eksempel Danmark vokste fordi det ble bygd opp en ny tekstilindustri for det beskyttede hjemmemar­ kedet. Det er mulig at flere kvinner i løpet av tids­ rommet etter den første verdenskrig ble interessert i å få arbeid utenfor hjemmet, slik at det bare var etterspørselen etter kvinnelig arbeidskraft som be­ grenset tilgangen. Men det kan vi ikke se i statistik­ ken over arbeidsløse.

ler og derfor avlastet de offentlige budsjettene, mens arbeiderne la vekt på at støtten ble en rett og ikke en nåde. Da krisen satte inn, strakk imidlertid ledighetskassene ikke til. De var nye og hadde ikke opparbeidet reserver, slik at de kunne innfri de ekstraordinære kravene, eller de hadde slett ikke vært innrettet på en slik situasjon. Derfor ble den automatiske ledig­ hetstrygden av kort varighet. Så trådte sosialvesenet i funksjon som før. Støtte under lengre ledighet ble utbetalt på grunnlag av en vurdering av den enkeltes hele sosiale situasjon. Det innebar for eksempel at hvis en mann hadde arbeid, fikk hans kone ikke utbetalt støtte. Følgelig møtte hun ikke fram og ble derfor heller ikke registrert som ledig. At arbeidsløsheten rammet så hardt, hadde sam­ menheng med at det alminnelige velstandsnivået var lavere enn i våre dager. Men det spilte også en rolle at villigheten til å la staten og dermed skatteyterne påta seg omfattende sosiale garantier, var mindre utbredt. Krisen fikk på lengre sikt betydning, fordi den gjorde det mer sosialt akseptabelt å være ar­ beidsløs. En skjebne som rammet så mange og had­ de en så tydelig bakgrunn i samfunnsøkonomien, kunne nå vanskeligere hevdes å være selvforskyldt. Dermed fremmet krisen utviklingen av velferdssta­ ten.

Sosial lovgivning

Jordhunger og omfordeling En arbeidsløs var nemlig ikke enhver som var uten lønnet arbeid. Man ble bare registrert som arbeids­ løs hvis man meldte fra i fagforeningene eller på offentlige kontorer. Det gjorde folk særlig hvis de var berettiget til en eller annen form for støtte, og derfor avspeiler mellomkrigstidens høye arbeidsløshetstall også en utvikling av sosial lovgivning. De fleste steder var det fremdeles for tidlig å tale om en velferdsstat, der enhver borger som ikke kun­ ne forsørge seg selv, hadde rett til offentlig støtte i rimelig grad. I enkelte land, for eksempel Canada, fantes det gjennom hele perioden ikke engang en offentlig sykeforsikring som gav legehjelp til fattige, men bare en ytterst beskjeden kommunal fattigforsorg. I det velstående USA var det først under kri­ sen at staten påtok seg sosiale forpliktelser. Forhol­ dene var noe bedre i Europa, hvor det allerede i tiden før den første verdenskrig var innført faste ordninger for hjelp og støtte under sykdom, invalidi­ tet eller på grunn av alderdom. Enkelte steder var det også innført forsikring mot arbeidsløshet. Det nye i mellomkrigstidens sosiale lovgivning, som ble mest utbygd i Skandinavia, var utvidelsen av arbeidsledighetstrygdene, bygd på forsikrings­ prinsippet. Det ble opprettet arbeidsledighetskasser som arbeidere, arbeidsgivere og offentlige myn­ digheter innbetalte regelmessige avgifter til, og som i tilfelle av ledighet gav støtte etter bestemte regler. Systemet fikk tilslutning fra de borgerlige partier fordi mottagerne selv betalte en del av kassens mid­

Sosialforsorgen var et viktig politisk stridsemne i de industrialiserte land. I verden som helhet lå den viktigste sosiale sikring fortsatt i tilhørigheten til en familie, og det gjaldt for den saks skyld også i VestEuropa, når behovet for offentlig hjelp ble gjort opp etter familiens inntekt. Mesteparten av jordens befolkning levde av jord­ bruk, og det viktigste sosiale skille gikk derfor mel­ lom dem som eide og dem som ikke eide jord. Den jordløse landsbybefolkningens krav om utstykning av godsene i mindre bruk var periodens mest utbred­ te sosiale krav. Det ble reist i Kina og Latin-Ameri­ ka, i Spania og Øst-Europa, og var heller ikke uten politisk betydning i de européiske industrilandene. Bakgrunnen var at befolkningen økte, og at det ble vanskeligere å finne ny jord i oversjøiske land. Da USA begynte å begrense innvandringen like etter den første verdenskrig, ble problemet presserende. Kampen om jord var den viktigste politiske saken i de latinamerikanske storgodsdistriktene. Den spilte en viktig rolle i den meksikanske revolusjon etter 1911, og førte her til at hundretusener av familier fikk jord. I Kina ble det kommunistenes sjanse at de forstod jordkampens grunnleggende betydning, og i Japan skjerpet det appetitten på å komme i besittelse av Mandsjuria, at området omfattet Øst-Asias siste udyrkede områder, slik at bondebefolkningens jord­ hunger kunne bli tilfredsstilt. I Europa hendte det flere steder at jordarbeiderne selv tok godsjorda i

besittelse, blant annet i Russland under revolusjo­ nen i 1917, i Sør-Italia i 1919 og i Spania under borgerkrigen i 1936. I Øst-Europa var jordspørsmålet også hovedpro­ blemet i mellomkrigstidens politikk, og spesielle for­ hold førte til at utstykningen her fikk et betydelig omfang. Mange gods var nemlig i hendene på uten­ landske eiere, særlig de tidligere herrefolkene tyske­ re, ungarere og tyrkere. Det førte til at løsningen av jordspørsmålet i de nye statene gikk hånd i hånd med nasjonale bestrebelser. I de baltiske land, Po­ len, Tsjekkoslovakia og Romania ble utenlandske gods konfiskert og stykket ut i stort antall. Proses­ sen gikk mest velordnet for seg i Tsjekkoslovakia, som i egenskap av det mest velstående landet kunne prestere den kapital i form av bygninger og beset­ ning som var nødvendig for et nytt bruk. I Romania konfiskerte regjeringen meget store godsområder, men da det skortet på midler til den nye bosetning­ en, ble resultatet at betydelige arealer ble liggende udyrket, og jordbruksproduksjonen falt. Både i Ro­ mania og i Ungarn, der utstykningen var beskjeden, skapte misnøyen i bondebefolkningen grobunn for de nye fascistiske partiene.

Arbeiderbevegelsens gjennombrudd De viktigste endringene i européisk politikk var først arbeiderbevegelsens gjennombrudd under og umid­ delbart etter den første verdenskrig og dernest de reaksjonene den fremkalte. Da krigen var slutt, fikk fagforeningene en nær­ mest kometaktig vekst. Det vanlige var en fordob­ ling eller tredobling av medlemstallet. I vekstens kjølvann fulgte en streikebevegelse som spredte seg fra Europa til så ijeme strøk som USA og Kenya. I de fleste industrilandene lyktes det å få gjennomført det gamle kravet om åtte timers arbeidsdag og en anerkjennelse av fagforeningenes rett til å slutte kol­ lektive avtaler med arbeidsgiverne. Slike avtaler gjaldt alle medlemmer og ble også retningsgivende for lønn og arbeidsforhold i resten av arbeidsmarke­ det. Samtidig foregikk det en styrking av de sosialistis­ ke partiene slik at de 35 prosent av stemmene som de tyske sosialdemokratene så sensasjonelt hadde vunnet i 1912, nå ble et normalt resultat i mange land. I 1920-årene fant de første sosialistiske regje­ ringsdannelser sted i Tyskland, Storbritannia og Skandinavia, som regel i samarbeid med borgerlige sentrumspartier. Arbeiderpartiene hadde nær for­ bindelse med fagbevegelsen, og forholdet mellom dem ble ofte oppfattet som en arbeidsdeling i den forstand at den ene kjempet på den faglige, den andre på den politiske front. USA representerte et unntak, for her fikk ikke sosialistiske partier noen betydning, og her skaffet fagforeningene seg isteden politisk innflytelse ved å støtte et av de store par। tiene under valgkampene. I en rekke land ble I

det også opprettet kristelige, særlig katolske, fagforeninger, som ikke var sosialistiske. Industriog gruvearbeiderne utgjorde kjernen i den styrkede arbeiderbevegelsen, og bare i Nord-Italia fikk den sin største tilslutning fra befolkningen i jordbruket. Etter gjennombruddet for fagbevegelsen inntrådte en stillstand eller tilbakegang i en rekke land. I USA klarte ikke fagforeningene å komme inn i de nye store industriene, og både de britiske og tyske fag­ foreningene mistet mange medlemmer i 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. I Nederland ble frem­ gangen bremset av den skarpe religiøse og kulturelle delingen, som for eksempel førte til at gruvearbei­ derne i de sørlige delene av landet holdt fast ved de katolske organisasjonene. Endelig førte de autoritæ­ re styreformene som bredte seg i periodens løp til at både faglige og politiske arbeiderorganisasjoner ble forbudt i stadig flere land. Bare i Skandinavia fortsatte arbeiderbevegelsen å vokse gjennom hele perioden, og arbeiderpartiene fikk også tilslutning blant småbrukere og i den voks­ ende funksjonærstanden. Valget til det svenske andrekammeret i 1938 ble epokegjørende som det første valg som gav et arbeiderparti over halvparten av stemmene i hele landet. Ved utbruddet av den annen verdenskrig var det sosialdemokratiske regjerings­ sjefer i både Norge, Danmark og Sverige.

______________ 75 Fremgang og krise

ILO Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO (International La­ bour Organization) ble opprettet i 1919 som underorganisasjon i Folkeforbundet. Statuttene inneholdt en målsetting for arbeidsfor­ holdene i de industrialiserte land som svarte til arbeiderbevegel­ sens hovedkrav og ble en støtte for dens bestrebelser i disse årene. De viktigste punktene var:

1. ... at arbeid ikke utelukkende bør betraktes som en vare eller handelsartikkel. 2. Rett til organisering for ethvert lovlig formål, både for arbeidsgi­ vere og arbeidere. 3. Utbetaling til arbeiderne av en lønn som sikrer dem en passende levestandard. 4. Innføring av 8-timers arbeidsdag eller 48-timers arbeidsuke... 5. Innføring av en ukentlig 24-timers hvile som om mulig skal innbefatte søndagen. 6. Avskaffelse av barnearbeid... 7. Prinsipp om likelønn for menn og kvinner for arbeid av samme verdi. 8. Hvert lands forskrifter skal sikre alle arbeidere som oppholder seg lovlig i landet, en rettferdig økonomisk behandling. 9. Hvert land skal opprette en inspeksjonstjeneste som kvinner skal ta del i for å sikre gjennomføringen av lovene og forskrifte­ ne om vern av arbeiderne.

76

Det russiske eksemplet inspirerte. Bildet viser en politisk demonstrasjon i Kiruna i Nord-Sverige. I de fleste vesteuropeiske land var det revolusjo­ nære strømninger i arbeiderbevegelsen ved slutten av den første ver­ denskrig, men den øko­ nomiske oppgangen i 1920-årene og trusler fra nazismen i 1930-årene fjernet den venstrerevolusjonære faren.

Komintern (den kommu­ nistiske internasjonale) i den tredje verden. Sov­ jetisk historiemaleri fra 1961: Lenin mottar en in­ disk delegasjon i 1918. Mens utsiktene til revo­ lusjon i Europa ble mind­ re, syntes fremtiden for kommunismen mer løfte­ rik i kolonilandene, der den kunne kombineres med nasjonalismen.

Den kommunistiske bevegelse: Komintern De nordiske arbeiderpartiene ble styrket fordi den politiske spaltningen som fulgte etter arbeiderbeve­ gelsens gjennombrudd ikke fikk noen videre betyd­ ning der. Den nye retningen - kommunistene - til­ trakk bare noen få prosent av velgerne. Arbeiderbevegelsen fikk en ny politisk struktur da Den kommunistiske internasjonale, Komintern, ble opprettet i 1919 som et motstykke til Den annen internasjonale. Komintern ble opprettet av de sov­ jetiske bolsjevikene, som nå kalte seg kommunister,

og de gruppene og partiene som støttet den russiske revolusjonen. I første omgang sluttet også enkelte partier som representerte hovedstrømmen i arbei­ derbevegelsen seg til Komintern, blant andre de ita­ lienske sosialistene og Det norske Arbeiderparti. I 1920 ble kravene imidlertid skjerpet gjennom de så­ kalte Moskva-tesene. Det ble krevd disiplin under Moskvas lederskap, organisasjon etter russisk mønster og utrenskning av reformistiske elementer. Det fikk senere både de to ovennevnte partier og det anselige Uavhengige Sosialdemokrati i Tyskland til å trekke seg ut. Deretter delte den européiske arbeiderbevegelsen seg i en sosialistisk eller sosialdemokratisk og en kommunistisk retning. De stod skarpt mot hverand­ re, selv om de i de fleste land fortsatte med å stå i de samme fagforeningene. I de første årene fulgte kom­ munistene en revolusjonær kurs og fikk opprettet såkalte rådsrepublikker i Ungarn, Bayern og Bre­ men i 1919, men de varte bare kort tid. Deretter markerte kommunistene seg mest som en radikal opposisjon båret fram av sympati for det sovjetiske eksperimentet. Bare i Tyskland og Frankrike, og en kort tid også i Italia, kom kommunistene til å utgjøre en vesentlig del av arbeiderbevegelsen, og ingen ste­ der i Europa lyktes det for dem å bli større enn de sosialistiske partiene. De fleste steder sluttet de seg til den arbeideropposisjonen som hadde hatt sitt gjennombrudd under den første verdenskrig. De for­ enklet det ideologiske bildet fordi de samlet hittil

atskilte venstresosialistiske, syndikalistiske og anar­ kistiske strømninger i én retning. Syndikalismen, med sitt program for revolusjon gjennom massestreik, som hadde spilt en rolle omkring århundre­ skiftet, levde i 1930-årene bare videre i Spania. Men utenfor Europa kom det kommunistiske Komintern til å spille en større rolle enn den sosialis­ tiske annen internasjonale. Det ble stiftet kommu­ nistiske partier i Latin-Amerika, Indonesia, Vietnam og først og fremst i Kina, hvor kommunistpartiet tok initiativet til en mangeårig borgerkrig. Her skilte de seg ut fra bevegelser som kalte seg nasjonalistiske. Lenin selv hadde vendt blikket mot øst i sin siste artikkel fra 1923, da sjansene for revolusjonen i Vest-Europa syntes små: I de tilbakeliggende og koloniserte land var fremtiden for kommunismen lysere; her kunne kampen for uavhengighet kombi­ neres med arbeid for sosialismen: ,,Østen har blitt trukket inn i den revolusjonære bevegelse ... på en avgjørende måte ... Til sjuende og sist vil utfallet av kampen bli avgjort av det faktum at Russland, India, Kina etc. til sammen har det overveldende flertall av jordens befolkning.”

Nasjonalismen og fascismen Bevisstheten om en nasjonal tilhørighet var i forrige århundre blitt en sterk politisk faktor i Europa. Un­ der den første verdenskrig hadde den ført til spreng­ ningen av de flernasjonale rikene, og etterpå bidrog den til spenningene i de nye statene og langs mange européiske grenser. Ofte var den ledsaget av sosiale spenninger, særlig mellom bøndene på den ene siden og embetsmenn og godseiere på den andre. At tsjek­ kerne vedble å være i flertall innenfor administrasjo­ nen, var for eksempel den slovakiske bondebefolk­ ningens gjentatte klagemål mot styret i Praha. Den nasjonalismen som i disse årene brøt fram i den ikke-européiske verden, både i Asia og Afrika, minnet om den nasjonal-liberale strømning i 1848. Den ble først og fremst drevet fram av en fremvoks­ ende, velutdannet middelstand og var preget av dens interesser og oppfatninger. Der det fantes en koloni­ makt, gjorde nasjonalistene seg til talsmenn for krav om økt nasjonal selvstendighet, men samtidig vend­ te de seg mot den tradisjonelle samfunnsorden og krevde modernisering etter européisk mønster. De tyrkiske nasjonalistene, som ble omtalt i forrige ka­ pittel, er et godt eksempel på det siste, og en rekke av de nye nasjonale bevegelsene vil bli behandlet i de følgende kapitlene. Bare i arabisk nasjonalisme gjorde oppslutningen bak egne fyrster seg fremdeles gjeldende. Ellers var nasjonalismen det viktigste ut­ trykk for kravet om folkemakt, et ledd i den mobili­ seringen av massene som fant sted over hele kloden. I en viss forstand kan man også tale om økende nasjonalisme i de européiske industrilandene. Myt­ teriene under den første verdenskrig viste at det var grenser for hvilke forhold den brede befolkningen

dengang ville godta i nasjonens navn. Særlig arbei­ derne betraktet fremdeles nasjonalismen som en borgerlig og fremmed bevegelse som under mottoet ,,Gud, kongen og fedrelandet” fremmet sine egne interesser. Men fagforeningene, sosiallovgivningen, og i noen land regjeringsmakten bandt etter hvert

77 Fremgang og krise

Moskva-tesene Moskva-tesene var navnet på de 21 ,,betingelser for opptak i Den kommunistiske internasjonale” som ble vedtatt på Kominterns 2. verdenskongress i juli-august 1920. De var preget av Lenins tro på den revolusjonære elite og av de høyspente forventninger om en snarlig utløsning av en alminnelig européisk revolusjon som rådde på dette tidspunktet, da den røde hær under krigen med Polen (se s. 82) trengte vestover og nærmet seg Warszawa. De viktige kravene gjaldt stram disiplin i partiet (demokratisk sentralisme) og brudd med reformistiske kretser. Det siste ble uttrykt slik i annet punkt: ,,Enhver organisasjon som vil slutte seg til Den kommunistiske internasjonale, må konsekvent og planmessig jjerne reformistene og sentrumsfolkene fra alle mer eller mindre ansvarlige stillinger i arbeiderbevegelsen ... og erstatte dem med sikre kommunister. ’ ’

Det norske Arbeiderparti hadde, som et av de få européiske sosialdemokratiske partier, sluttet seg til Den kommunistiske in­ ternasjonale i 1919. Moskva-tesene førte til at partiet forlot Inter­ nasjonalen i 1923. Striden om Moskva-tesene sprengte imidlertid partiet: Norges Kommunistiske Parti ble dannet i 1923 og ble stående i Den kommunistiske internasjonale.

BARNDOMS HEMMET

■W

MUSIK-AF

MED pORLA&SRATT

ERINST ■ ROLFS STOCKHOLM

KRAM.

Slagerens nostalgi og sentimentalitet var like gammel som genren. Her et notehefte til en svensk sang om den ,,rø­ de stuen der hjemme”. Men kanskje denne ro­ mantikken var med på å skape den folkelige na­ sjonalismen som vokste fram i mellomkrigstiden og som bandt sammen på tvers av klassegrenser.

78

Portugals diktator Det er et sikkert kjennetegn på at en bevegelse er i fremgang at krefter som ikke tilhører den, påstår å gjøre det. Dette gjelder det ganske tradisjonelle diktaturet som ble opprettet i Portugal i 1926 ved et militærkupp og styrte landet med støtte fra hæren, kirken og overklassen. Dets ledende mann i mellomkrigstiden var Antonio de Oliveira Salazar (1889-1970) som i 1926 ble finansminister, i 1932 også statsminister. Han etterlignet fascistiske former ved å opprette en stenderstat som ikke begrenset regjeringspartiets makt, og ved å uttrykke beundring for den italienske fascismen. Da det i 1932 oppstod en såkalt blåskjortebevegelse i Portugal, ble den forbudt, men i stedet opprettet regjeringen i 1936 et statlig unifor­ mert ungdomskorps for å suge opp og temme aktivismen. Politisk styrte Salazar Portugal utenom de farligste skjærene ved å holde fast på det tradisjonelt nære utenrikspolitiske forholdet til Storbri­ tannia.

arbeiderbefolkningen sterkere til staten og fikk den til å oppfatte seg som ledd i et nasjonalt fellesskap. Flere av arbeiderpartiene ble erklært for nasjonale i 1930-årene, og motstandsbevegelsene under den an­ nen verdenskrig fikk en tilslutning i disse kretsene som ikke hadde vært mulig under den første. Men nasjonalismen ble også den bærende ideologi for en ny type folkelige bevegelser som demonstrer­ te at folkemakt ikke behøvde å være lik demokrati, nemlig fascismen. Miklos Horthy: admiral uten flåte - regent i et monarki uten konge. -Autoritære ikke-parlamentariske regimer som støttet seg på godseierklassen var regelen i Øst-Europa i mellom­ krigstiden. Men folkemas­ sene var for lite aktivi­ sert til at fascismen kunne få særlig innflytelse.

De fascistiske regimene som oppstod i Italia og Tyskland vil bli nærmere behandlet i et senere kapit­ tel. I en videre sammenheng er fascismen interes­ sant fordi den på samme tid var en reaksjon mot og et ledd i den folkelige mobiliseringen mot den gamle borgerlige styreordningen. Den var en motbevegelse som var rettet mot den styrkede og delvis radikali­ serte arbeiderbevegelsen. Den politiske situasjonen etter den første verdens­ krig vakte tvil og bekymring i de borgerlige partiene. Det er allerede karakteristisk at de nå samlet beteg­ net seg som borgerlige, mens de tidligere hadde fremhevet liberale eller konservative standpunkter. Arbeiderpartiene hadde nå meldt seg som konkur­ renter om regjeringsmakten og både tallmessig og organisatorisk overgikk de flere steder de enkelte borgerlige grupperingene. Svaret kunne ha blitt en koalisjon av de borgerlige partiene, men det skjedde ikke noe sted. Bare i Storbritannia ble ett enkelt borgerlig parti i stand til å beholde flertallet og makten i mesteparten av pe­ rioden. Det vanlige var at de borgerlige partiene delte seg, slik at de mer konservative avviste, mens liberale partier mange steder gikk inn i et samarbeid med sosialistene. For dem som samarbeidet var idealet å oppnå et sosialt kompromiss, der regjeringen hadde støtte el­ ler i det minste godkjennelse fra de viktigste befolk­ ningsgruppene. Flere trekk i utviklingen pekte mot en slik utvikling. Organisasjonene - fagforeningene var bare en enkelt type - fikk økt styrke og kunne gjøre det vanskelig for en regjering å tvinge sin vilje igjennom. Derfor ble fagforeningene tatt med på råd og fikk av og til også del i administrasjonen av statli­ ge forholdsregler. Særlig under krisen i begynnelsen av 1930-årene, da deler av reguleringsøkonomien fra krigens tid ble tatt opp igjen, kom staten til å beskjef­ tige seg med en rekke samfunnsforhold, bl.a. lønns-, arbeids- og næringsreguleringer, på områder hvor det var viktig at organisasjonene ville medvirke. Det samme gjaldt delvis trygdeordningene. Hvis indu­ strien ikke ville bidra til å fordele importen, og hvis fagforeningene ikke ville hjelpe til med å administre­ re arbeidsledighetstrygden, krevde det en en­ orm økning av statsadministrasjonen. Det var også lettere å nå fram til kompromisser om praktiske sosi­ ale nødstiltak i samarbeid med organisasjonene. Et sosialt kompromiss kunne innebære flere penger til arbeidsløshetskassene, midler til sanering av jord­ brukets gjeld og tollbeskyttelse for hardt pressede industrier. Slike tiltak ble gjennomført i alle skandi­ naviske land i perioden. Diskusjonen om liberalisme kontra sosialisme kunne man så fortsette ved en senere anledning. Denne modellen lyktes i Skandinavia, men slo feil i Tyskland. Her og i Italia gav fascistene en mer håndfast og primitiv løsning på det samme proble­ met: de slo i stykker opposisjonelle organisasjoner og partier og erstattet dem med et ettpartistyre som til slutt ble til et enmannsvelde. Som angivelig klas-

seløse partier ville fascister og nazister gjennomføre nasjonal enhet med tvang istedenfor å forhandle seg til den.

Fra demokrati til autoritært styre Gjennomføringen av demokratiet var det erklærte mål for seierherrene fra den første verdenskrig. Det­ te styrket de demokratiske retningene så mye at alle de nye statene og flere av de gamle i Øst-Europa fikk demokratiske forfatninger, også i land hvor demo­ kratiet bare hadde svakt grunnlag i indre samfunns­ forhold. Samtidig ble demokratiet videre utvidet i land med parlamentarisk styre. Kvinnene fikk stem­ merett i nesten alle land, men ikke i Sveits. Stemmerettsalderen ble senket, sosiale begrensninger i stemmeretten ijernet, og mange steder ble det inn­ ført forholdsvalg, slik at partiene fikk samme andel mandater som stemmer. Dette store fremstøtet ble avløst av en reaksjon. Den kom først i Ungarn, som i praksis avskaffet demokratiet umiddelbart etter at den kommunistiske rådsrepublikken i 1919 var nedkjempet. Ungarn er et typisk eksempel på de autoritære styreformene som ble innført i nesten hele Øst-Europa i mellomkrigsti­ den. Formelt ble ikke Ungarn et diktatur, men mak­ ten lå trygt hos regenten, admiral Miklos Horthy og hans regjeringsparti. Det støttet seg på det ungarske samfunns tradisjonelle overklasse, nemlig godseier­ ne, kirken, hæren og embetsmennene. De hadde alltid hatt makten, og styret utviklet derfor ikke no­ en nærmere ideologi for å begrunne sin makt. De politiske forholdene ble ordnet slik at kommunistene ble forbudt, mens de andre partiene kunne fortsette sin virksomhet. De hadde ytringsfrihet innen visse rammer, og kunne også stille opp til valg. Men valge­ ne var ikke frie. Sosialistene kunne stille opp og få folk valgt i de sikreste arbeiderkretsene i Budapest og enkelte andre byer, men ikke andre steder. På landsbygda sikret regjeringspartiet seg makten ved å la politiet overvåke valghandlingen. Før stemmesed­ delen ble puttet i urnen, skulle man vise den til en politiembetsmann, og det var som regel tilstrekkelig til å få folk til å stemme på den ,,riktige” måten. De østeuropéiske regimene var ikke fascistiske, men gammeldags autoritære, og de hevdet seg fordi mobiliseringen av massene ikke var blitt så sterk som lenger vest i Europa. Det fantes også fascistiske partier, men siden arbeiderbevegelsen var så svak, kom de først og fremst til å utgjøre en opposisjon mot de regjerende høyrekretsene, og de fikk størst tilslutning blant bøndene. De autoritære regimene som kom til å herske på Pyrenéer-halvøya lignet også mest på de østeuropéiske, men i Spania forsøk­ te Francos militærregime å vinne bredere tilslutning ved å ta opp fascistene som juniorpartner i koalisjo­ nen. Da den annen verdenskrig brøt ut i september 11939 var Finland den eneste av de nye statene i øst

______________________________________________________________ 79 som hadde bevart det parlamentariske demokratiet. Fremgang og krise Som det siste av de andre hadde Tsjekkoslovakia gått under ved den tyske erobring i 1938-39.1 resten av Europa hadde alle demokratiske landevinninger gått tapt - og mer enn det. De nordiske land, De britiske øyer, Benelux-landene, Frankrike og Sveits var alt som var tilbake, altså stort sett bare et fotfes­ te i Nordvest-Europa. Utenfor Europa ble det demokratiske styret opprettholdt i USA og i de britiske dominions. Kolonifolkenes voksende medbestemmelse, som skal omtales senere, var også å betrakte som et demokra­ tisk fremskritt. I Sør- og Mellom-Amerika vekslet styret mellom sivile og militære uten at det alltid var lett å avgjøre hva som var mest demokratisk. Man merket seg at det fantes ytringsfrihet i Uruguay og Mexico - det var nemlig noe sjeldent i Latin-Ameri­ ka. Bildet kan rundes av med utviklingen i Sovjet­ unionen. Utgangspunktet var en demokratisk og so­ sialistisk revolusjon, og herfra beveget den seg gjen­ nom det som er blitt kalt den stalinistiske revolusjon og inn i et autoritært samfunnssystem av en ny type. Denne prosessen, som i likhet med fascismen fikk betydning for utviklingen i hele verden, vil bli nær­ mere behandlet i neste kapittel.

Det urolige Hellas Hellas’ vei til militærdiktaturet gikk gjennom heftige indre kamper som også kongehuset var trukket inn i. Under første verdenskrig hersket det spenning mellom kong Konstantin, hvis tyske familieforbindelser fikk ham til å støtte sentralmaktene, og den liberale statsminister Elefthérios Venizélos som holdt seg til vestmaktene. Konstantin måtte abdisere i 1917, vendte tilbake i 1920, men måtte igjen abdisere etter nederlaget i krigen mot Tyrkia og overlate tronen til sin sønn Georg II. Hans regjering varte i bare to år. Så fikk Hellas en republikansk forfatning som holdt til 1935, da Georg II vendte tilbake på tronen. Politiske attentater, fengslinger og henrettelser preget den indre greske politikk i flere perioder, og ytringsfriheten var problema­ tisk. Samtidig var Hellas etter tur i konflikt med flere av sine naboer, og det at landet måtte motta over en million innvandrere fra Lilleasia i en befolkning på 5,5 millioner, skapte umåtelige sosiale og økonomiske vanskeligheter som forbitret den indre stri­ den. Da parlamentsvalget i 1936 gav jevnt resultat for de to største partiene, ble det dannet et forretningsministerium med general Metaxås som krigsminister. Han fikk kongen til å sette forfatning­ en ut av kraft, og i 1938 utnevnte han seg selv til statsminister på livstid. På denne måten ble monarkiet igjen viklet inn i den greske partistriden, og holdninger for og imot kongehuset kom også i de følgende årtier til å prege det politiske bildet.

Sovjetunionen

Dersom noen ved slutten av den fyrste verdenskrig hadde spådd at det russis­ ke bolsjevikstyret skulle gjøre landet til en av verdens to supermakter i lø­ pet av 25 år, ville det blitt mottatt med skepsis. Sovjetunionens utvikling er historien om hvordan det lyktes novemberrevolusjonens seierherrer å holde på makten, hvordan de brukte den til å gjøre Russland til et stort industriland og hvordan styreordningen under denne prosessen jjernet seg fra revolusjonens prinsip­ per og utviklet seg til et enmannsdiktatur. ,,Hvis en røver truer meg med pistol, så gir jeg ham klokka og lom­ meboka - han tar dem jo likevel - og jeg redder li­ vet.” Slik forsvarte Le­ nin freden i Brest-Li­ tovsk i mars 1918, der Sovjet etter nederlaget mot Tyskland måtte gi fra seg herredømmet over Finland, de baltiske land, Polen og for en tid også Ukraina. På bildet sees Kamenev og Trotskij nærmest døren i sivil under avskjeden med de tyske forhandlerne.

Fredsslutningen med sentralmaktene i Brest-Li­ tovsk i mars 1918 ble en bitter pille å svelge. Russ­ land måtte avstå et areal på en halv million kvadrat­ kilometer, der det bodde 66 millioner mennesker. Ved våpenstillstanden på vestfronten i november 1918 måtte Tyskland gå med på å oppheve BrestLitovsk-betingelsene, og det brakte på lengre sikt Ukraina og de kaukasiske områdene (Georgia, Ar­ menia og Azerbajdzjan) tilbake igjen under sovjetisk styre. Men i øyeblikket økte det bare det økonomis­ ke kaoset i hele Øst-Europa. Det skjerpet situasjo­ nen for bolsjevikene, eller kommunistene, som de nå gikk over til å kalle seg. Nokså smertefritt hadde det lykkes Lenin og hans tilhengere å ta regjeringsmakten, men det innebar ikke at de styrte det vidstrakte sovjetiske territoriet på en effektiv måte. Like etter freden med sentral­ maktene ble landet kastet ut i en borgerkrig hvor

motregjeringer støttet seg på deler av tsarhæren. Også tropper fra Russlands tidligere allierte deltok. De begrunnet den militære intervensjonen med at det var nødvendig å få landet til å gjenoppta krigen. Vestmaktene, særlig britene, sendte tropper til Murmansk og Arkhangelsk. Der ble det opprettet en provisorisk regjering for Nord-Russland, mens franske tropper gikk i land i Odessa og erobret Krim. Her støttet de opprørsgeneralene Anton Denfkin og Peter Wrangel. Admiral Aleksander Koltsjåk i Sibir samlet medlemmer av den oppløste nasjonalforsam­ lingen fra Moskva og opprettet en ,,allrussisk” re­ gjering, også med hjelp av utenlandske tropper. Mot dem stod de kommunistiske styrkene som kalte seg den røde hær. I 1919 behersket kommunistene bare det sentrale Russland mellom den nye hovedstaden Moskva og Petrograd, som i 1924 ble omdøpt til Leningrad etter revolusjonens skaper.

81

krigen, og selv om de allierte soldatene ikke gjorde mytteri, var krigstrettheten så utbredt at en rask demobilisering ble ansett for nødvendig. Videre spil­ te det en rolle at intervensjonskrigen var upopulær hjemme i de vesteuropeiske land, hvor arbeiderbe­ vegelsene samlet seg om å fordømme den til tross for delte meninger om det kommunistiske styret i Russ­ land. De vestlige regjeringene trøstet seg med at en militær intervensjon var unødvendig. De regnet med at det nye styret ville bryte sammen på grunn av de kaotiske samfunnsforholdene. Et blikk på tilstande­ ne var overbevisende nok. Økonomien hadde brutt sammen. Penger var uten verdi, en bytteøkonomi hadde inntrådt, og man gav nå et egg for en kinobillett. Sulten heijet i storbyene, og befolkningen søkte i store flokker tilbake til landsbygda i håp om å overleve. Regjeringen ble nødt til å akseptere tilbudet om humanitær hjelp fra kapitalistiske land, og gjennom en aksjon i 1921-22 som ble organisert av Folkeforbundet og ledet av Fridtjof Nansen, ble den verste nøden lindret ved utdeling av mat og medisiner. Tilstrekkelig kunne likevel ikke denne hjelpen bli. Av de ti millioner dødsofre som krigsperioden kostet Russland, var minst halvparten sivile ofre for nøden under borgerkrigen. Troen på at det kommunistiske styret ville falle

Borgerkrig og intervensjon i Russland

Plakat for verving av fri­ villige til den røde hær i 1920. Den røde hær et­ terfulgte revolusjonens røde garde, og ble grunnlagt den 23. febru­ ar 1918 med Trotskij som en genial, men hensyns­ løs leder. Kjernen var 30 000 vervede tidligere tsaroffiserer som trente opp de senere 5 millioner rekrutter under streng disiplin.

De ,,hvites” bestrebelser under borgerkrigen på å distansere seg fra tsardømmet, trer fram i et opprop fra general Denikin i april 1919, som blant annet lovet: 1. Å ivareta den nings interesser.

arbeidende

befolk­

2. Å opprette og styrke solide små og mellom­ store bruk på bekostning av statsjorda. 3. A sikre eiendomsretten ...

4. ... Å gjeninnføre fabrikkenes eiendoms­ forhold på lovens grunn og i tillegg sikre arbeiderklassens fagforeningsinteresser... statskontroll med produksjonen i den nasjonale samfunnsøkonomis interesse ... innføring av 8-timers arbeidsdag i fabrikk­ ene. Det var flere årsaker til at kommunisthæren like­ vel lyktes med å holde den ,,hvite” hær fra livet. For det første var det begrenset hva opprørsgeneralene kunne utrette. I den store bondebefolkningen ble de i oppfattet som tsar-regimets etterfølgere og nøt ikke større sympati. For det andre besluttet vestmaktene straks etter våpenstillstanden med Tyskland å trek­ ke troppene tilbake. Begrunnelsen for intervensjo­ nen gjaldt ikke lenger å få Russland til å gjenoppta

Amerikanske kvinner de­ monstrerer mot blokaden av Sovjet i januar 1920: ,,Amerika må ikke la barn sulte.'' 8 000 ameri­ kanske og 72 000japans­ ke soldater erobret Vladivostok under den vest­ lige intervensjon mot sovjetstyret i borgerkrigstiden 1918-1922. In­ tervensjonen var upopu­ lær blant vestlige arbei­ dere.

82 Sovjetunionen

Russlands vestgrense, Brest-Litovsk og freden 1921 Møte i byens partikomité. Maleri av E. M. Tsjeptsov fra 1924. Kom­ munistpartiet var et rela­ tivt fåtallig (ca. 1/2 mil­ lion medlemmer i 1926, ca. 3 millioner i 1940), sentraldirigert eliteparti med generalsekretæren og Politbyrået på toppen og streng kontroll av la­ vere ledd, bl.a. gjennom Tsjekaen, det hemmelige politi. Men initiativ og praktisk organisasjonsevne kunne utfolde seg på lokalplan.

sammen, hjalp det til å overleve. Samtidig med kri­ gene i Russland ble det utkjempet borgerkriger mel­ lom røde og hvite i Finland og i de baltiske land, og her valgte de russiske kommunistene å erkjenne sine partifellers nederlag. De kunne heller ikke foreta seg noe da Romania okkuperte det omstridte grenseom­ rådet Bessarabia. Derimot kom det til krig da Polens leder Jozef Pilsudski forsøkte å erobre Ukraina i 1920. Den polske hæren nådde fram til Kiev, og hadde Pilsudski samordnet sin krigføring med den hvite sørhæren under general Wrangel, ville den rø­ de hæren ha kommet i en desperat situasjon. Det gjorde han imidlertid ikke. Pilsudski betraktet Wrangel som sin egentlige motspiller, som han snart skulle gå til kamp mot om Ukraina, bare det kommu­ nistiske eksperimentet var overstått først. Isteden klarte den røde hær å drive den polske tilbake, og i august 1920 stod russerne foran Warszawa. Med fransk hjelp lyktes det nok en gang Pilsudski å hevde seg, og ved freden i Riga i mars 1921 ble Polens østgrense trukket slik at flere millioner hviterussere og ukrainere kom til å bli polske statsborgere. Men sine storpolitiske drømmer måtte Pilsudski gi opp, og Lenin hadde nok en gang reddet sitt politiske liv. I 1918 kom en ny russisk forfatning, og med den ble ,,proletariatets diktatur” innført. De besittende

klasser mistet sin stemmerett. Den bestemmelsen gjaldt fram til 1936, da disse klassene formelt ikke eksisterte lenger. Men da innskrenkningen av stem­ meretten bare reduserte velgermassen med noen få prosent, fikk den ikke vesentlig politisk betydning. Langt viktigere var det at representantene til nasjo­ nalforsamlingen ble valgt indirekte gjennom de loka­ le sovjetene og med en skjev geografisk fordeling av plassene. Det sikret arbeiderne i byene en stor over­ representasjon i forhold til den tallrike bondebefolk­ ningen. Prinsippet ble også overført til den nye forfatning­ en som trådte i kraft i januar 1924. Landet ble orga­ nisert som forbundsstat under navnet Sovjetunionen - Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker (USSR). Den bestod først av fire republikker: Russ­ land, Kviterussland, Ukraina og Transkaukasia. Se­ nere ble nye republikker opprettet i Sentral-Asia, mens Transkaukasia ble delt i tre slik at antallet republikker kom opp i 11 i 1936. Det ble avholdt valg på flere trinn til sovjeter som ivaretok administrasjo­ nen i større eller mindre områder. Den høyeste for­ samling - unionens parlament - ble kalt Det øverste sovjet. Fra den utgikk regjeringen (folkekommissærenes råd) og presidiet, med en formann som funger­ te som statsoverhode. Det var en representativ stil­ ling uten stor politisk innflytelse. Valgene til Det øverste sovjet var indirekte og organisert slik at det kom til å ha én representant for hver 25 000 velgere i byene og én for hver 125 000 på landet. Slik var det på papiret, men i praksis var det annerledes. Den virkelige makten lå hos kommunist­ partiet. De andre partiene ble oppløst; mensjevike­ nes var det siste i 1921. Fra da av var det fremdeles mulig for partiløse enkeltkandidater å bli valgt inn i de lokale sovjetene, men de spilte ingen større rolle, og på statsplanet var kommunistenes herredømme absolutt. Ettpartistaten var en kjensgjerning.

Dekret av 9. mai 1918 om innlevering av kom: ,,Ikke en eneste tønne korn må forbli i eierens hender med unntak av det nødvendige korn til såing og underhold av eieren og hans familie ... Enhver som har et kornforråd, er pliktig til senest 8 dager etter offentliggjørelsen av det­ te dekret å anmelde hele overskuddet av korn... Alle bønder som har et overskudd av korn, og som ikke innleverer det tilfordelingssentrene, skal erklæres for folkets fiender, stilles for revolusjonsdomstolen og straffes med minst 10 års fengsel. Deres eiendom skal konfiskeres og de selv utstøtes av landsbysamfunnet ... Hvis det hos noen bonde blir oppdaget uanmeldt kornoverskudd, skal dette konfiskeres uten erstatning. Av verdien av kornet skal angiveren ha halvparten og den andre halvdelen skal tilfalle landsbykommunen. Det skal brukes våpenmakt hvis eierne motsetter seg at brød og andre matvarer blir beslaglagt.”

OT o fwa MM roAOAÅioiUMx! Over: ,, Tenk på de sult­ ende!” Russisk kampan­ je for hjelp til hungerrammede distrikter i 1921. - Verdenskrigen, revolusjonen og borger­ krigen skapte kaos i Sov­ jet. Matproduksjonen falt i 1920 til 60 % av førkrigsnivået, bl.a. fordi bøndene motsatte seg tvangsleveranser av korn og matvarer til det nye regimet. Da en tørkeka­ tastrofe i tillegg rammet landet i 1921-22, døde anslagsvis 4-5 millioner av sult.

Krigskommunismen 1918-20 Partikongressen som møtte i mars 1921 stod overfor en lite oppløftende situasjon. Verdenskrigen og intervensjonskrigene var over, men hadde kostet lan­ det mye. Industriproduksjonen var nede i 30 prosent og jordbruksproduksjonen i 60 prosent av førkrigsnivået. Man måtte ganske enkelt konstatere at økono­ mien ikke fungerte. I flere tiår hadde det vært et hovedproblem i Russ­ land å få i stand et varebytte, slik at jordbruket kunne levere matvarer til byene og motta industri­ produkter i bytte. Pengeøkonomiens sammenbrudd gjorde problemet enda større enn det hadde vært under krigen. I årene 1918-20 ble derfor bøndene pålagt å levere korn og andre produkter til myndig­ hetene. Oppkrevingen foregikk ofte på en summa­ risk og hardhendt måte, noe som fremkalte økende motstand. I 1920 brøt det ut opprør i flere jordbruks­ distrikter, men alle ble slått ned av den røde hær.

__________ 83 Sovjetunionen

Også i byene var det misnøye på grunn av den mate­ rielle nøden og kommunistenes monopolisering av makten. Vinteren 1920-21 brøt det ut streiker som var rettet mot regjeringen, og marinesoldatene på festningen Kronstadt ved Petrograd, som hadde støttet bolsjevikene aktivt under novemberrevolu­ sjonen, gjorde opprør og krevde revolusjonstidens direkte demokrati gjeninnført. På partikongressen i mars 1921 var det enighet om at nøkkelen til situasjonen lå i det økonomiske syste­ met, men det var strid om hvilke forandringer som var nødvendige. Den hardhendte reguleringsøkonomien var en nødløsning, men var i propagandaen blitt idealisert under navnet krigskommunisme som

Til venstre: Russiske barn i 1921. Hungersnø­ den i Sovjet fikk stor in­ ternasjonal publisitet gjennom den hjelpeaksjon som Folkeforbun­ det satte i gang under Fridtjof Nansens ledelse, med bl.a. Vidkun Quisling som medarbei­ der.

84

Maksim Gorkij (1868-1936) skildret i sitt tidlige forfatterskap (,,På bunnen”, ,,Nattherberget”) ubendige, men vage revoltstemninger i det russiske samfunn. I de første år etter 1917 ytret han tvil om revolusjonen hadde forandret på særlig mye: ,,Lenin, Trotskij og deres partifeller er allerede infisert av mak­ tens gift: det viser deres skjendige forhold til den personlige frihet og ytringsfriheten og til alle de rettigheter som demokratiet kjempet for å føre til seier ... Proletariatet har ikke seiret. 1 hele landet raser borgerkrigen. 1 tusenvis myrder mennesker hverandre. Vanvittige mennesker pis­ ker opp stemningen i,,Pravda” ... Men mest forskrekker det meg at revolusjonen ikke i seg selv bærer noe tegn på menneskets åndelige gjenfødelse .. .Et mennes­ keliv regnes for like lite som tidligere. Det gamle styres sedvaner forsvinner ikke. Den nye myndigheten er like grov som den gamle og har til og med dårligere manerer. I det nye politiet skriker man og sparker med føttene på samme måte som i gamle dager.’' Men fra slutten av 1920-tallet stilte Gorkij seg til disposisjon for regimet og ble en kulturell gallionsfigur, formann i forfatterfore­ ningen fra 1932.

en innledning til det pengeløse samfunn. Flertallet ville bygge ut og forbedre dette systemet, men ikke forandre dets grunnleggende karakter. Likevel lyk­ tes det til slutt Lenin å få gjennomført en helt annen linje.

,,Ny økonomisk politikk” (NEP) 1921 Det fortelles om Lenin at da meningsfeller fra hele Europa strømmet til Russland og snakket i munnen på hverandre om hvilke feil han ifølge marxistisk teori hadde begått, skal han irritert ha avbrutt dis­ kusjonen med følgende bemerkning: ,,Jeg vet ikke om vi har gjort oss skyldige i et høyreavvik eller et venstreavvik, men jeg vet at det vi har gjort, lot seg gjennomføre!” Lenin var partiets ledende teoretiker, men også en Lenin og hans kone Nadezjda Krupskaja foto­ grafert sensommeren 1922. De ble gift i forvis­ ning i Sibir i 1897, og hun var senere hans nær­ meste medarbeider og ledsager. Hun var re­ daksjonssekretær for den illegale ,,Iskra" (,,Gnis­ ten”) før revolusjonen, og senere medlem av kommissariatet for sko­ leutbygging, der hun gjorde en stor innsats.

pragmatiker med utpreget sans for hva som var mu­ lig og nødvendig å gjøre i hver enkelt situasjon. Det var han som i 1917 hadde snudd stemningen i partiet og gjennomført revolusjonen, og omvendt hadde han satt sin stilling inn på at man bøyde seg og godtok den ydmykende fredsavtalen i Brest-Litovsk. Nå foreslo han og tvang igjennom en kursendring som for mange forekom å være et forræderi mot sosialis­ men, en tilbakevending til kapitalistiske samfunns­ forhold. Den nye økonomiske politikken - NEP-politikken som ble vedtatt i 1921 - gikk ut på å gi innrømmelser til bøndene fremfor å imøtekomme den radikale opposisjonen i byene. Plikten til å levere jordbruks­ produkter skulle oppheves og pengeøkonomien gjenopprettes, slik at bøndene igjen ble fristet til å selge produktene på markedet. Industrien måtte på sin side produsere varer som den kunne få avsatt på landsbygda. For å gjenreise industriproduksjonen fikk en rekke utenlandske firmaer tilbud om konse­ sjonsordninger, mens en rekke mindre, nasjonaliser­ te bedrifter gikk tilbake til privat eie. Selv om ledelsen løsnet grepet om økonomien, strammet den det samtidig om partiet. Etter at andre partier var blitt forbudt, ble det nå også innført for­ bud mot fraksjonsdannelser innenfor kommunistpar­ tiet. Det skjedde for å forhindre at mensjevikene fortsatte sin virksomhet ved å melde seg inn i par­ tiet, men var samtidig en advarsel til enhver opposi­ sjon. Med fraksjonsforbudet ble en sentraliserings­ tendens som allerede hadde gjort seg gjeldende un­ der intervensjonskrigene, styrket: Partiet antok et mer militært preg, og tillitsmenn begynte å bli avløst av personer som var utpekt ovenfra. Dermed trakk partiet en annen viktig konsekvens

85 Sovjetunionen

av situasjonen: Som mindretall i befolkningen kunne det ikke regjere under demokratiske former, og fore­ løpig hadde det ikke utsikt til å kunne oppnå et flertall. Styret måtte bli autoritært, og det måtte også få virkning innad i partiet.

Maktkampen etter Lenins død 1924 Lenins usedvanlige posisjon i partiet skapte prese­ dens for å ha én sterk mann i spissen, og da han to år før sin død i 1924 ble så alvorlig syk at han ikke lenger kunne ta avgjørende del i parti- og regjeringsledelsen, brøt det ut en kamp om hvem som skulle bli hans etterfølger. Leo Trotskij ble av Lenin og de fleste andre be­ traktet som den naturlige etterfølgeren. Selv om han hadde sluttet seg til bolsjevikene først sommeren 1917, hadde Trotskij en stor fortid som sosialistisk revolusjonær: Han hadde spilt en viktig rolle under revolusjonen og vunnet stor anseelse som organisa­ tor og leder av den røde hær, som hadde loset styret velberget gjennom intervensjonskrigene. Etter Le­ nin rangerte han som en klar nummer to. Trotskijs kandidatur var imidlertid så opplagt at det umiddelbart førte til en motallianse. To av Le­ nins eldste og nærmeste medarbeidere, Grigorij Zinovjev og Leo Kåmenev, dannet sammen med par­ tiets generalsekretær Josef Stalin et triumvirat som baserte seg mindre på politisk enighet enn på felles opposisjon mot Trotskij. Avstemninger i det øverste partiorgan - den ca. 50 mann store sentralkomiteen viste i begynnelsen av 1924 at Trotskij var i mindre­ tall.

Alliansen brøt sammen året etter, og det var strid om økonomisk politikk som skilte. Zinovjev og Kamenev gikk i likhet med Trotskij inn for å oppgi NEP-politikken til fordel for en forsert oppbygning av industrien, mens Stalin holdt fast på den forsikti­ ge linjen. Her fikk han særlig støtte av Nikolaj Bukharin, som redigerte Pravda, den nye formannen i folkekommissærenes råd Aleksis Rykov og av Mikhail Jefrémov (,,Tomskij”), som ledet fagforening-

Stalin i midten. Bilde fra det kommunistiske partis 15. kongress i 1927, hvor eksklusjonen av Trotskij, Zinovjev og Kamenev ble vedtatt. Perioden et­ ter Lenins død i 1924 var preget av maktkampen i ledelsen, som endte med at Stalin utmanøvrerte sine rivaler.

Lenin om Stalin Et brev som Lenin under sin sykdom i de­ sember 1922 skrev til partiet, blir undertiden kalt hans politiske testamente, særlig på grunn av en etterskrift der han blant annet gav følgende karakteristikk av Stalin: ,, Stalin er for grov, og denne feilen ...er ikke til å tolerere i hans stilling som general­ sekretær. Jeg foreslår derfor at kameratene skal finne en utvei til å fjerne Stalin fra denne stillingen og ansette en annen mann ... mer tålmodig, mer lojal, mer høflig, mindre lune­ full osv. Dette kan virke som en ubetydelig ting å foreslå, men jeg tror at hvis man legger vekt på å forhindre en splittelse i partiet, og av hensyn til forholdet mellom Stalin og Trotskij ...er det ikke en ubetydelig ting, det er i alle fall en ubetydelighet av det slaget som lett kan få avgjørende betydning.”

Historieforfalskning: Trotskij forsvinner fra et klassisk fotografi av Le­ nin på talerstolen under revolusjonen i 1917.1 original (over) og retu­ sjert utgave (under). Trotskij var fremragende både som agitator og ad­ ministrator, men preget av en arrogant selvbevissthet som skaf­ fet ham fiender. Etter Lenins død i 1924 mistet han sin ryggstøtte og ble samtidig rammet av en tilbakevendende febersykdom som i politisk av­ gjørende perioder satte ham ut av spill. Trotskij ble landsforvist i 1929.

86

Stalin og Trotskij Tesen om sosialisme i ett land, som Stalin fremførte i desember 1924, er typisk for hans måte å argumentere på. Hans skrift er formet som et angrep på Trotskij med Lenins skrifter som trumf­ kort. Trotskij blir tillagt ideen om den permanente revolusjon slik at Sovjet bare skulle arbeide for verdensrevolusjonen, men ikke selv kunne bygge et sosialistisk samfunn, og mot ham ble det mobilisert en mosaikk av Lenin-sitater hentet fra flere årtier som skulle vise det motsatte. På den måten motbeviste Stalin faktisk den oppfatningen som Trotskij ikke hadde, med en mening som Lenin ikke kunne ha gjenkjent som sin. I virkeligheten hadde Stalin og Trotskij lenge vært enige om at en revolusjon i et av industrilandene - man tenkte på Tyskland var nødvendig for en sosialistisk samfunnsoppbygning i Sovjet­ unionen, og da muligheten fortonte seg liten etter at den vesteuropéiske økonomien var blitt stabilisert i 1924, var også Trotskij av den oppfatning at man kunne og skulle bevege seg et langt stykke fram mot det sosialistiske ideal i Sovjetunionen alene. Avstanden fra dette til Stalins tese om sosialismens fullbyrdelse i Sovjetunio­ nen var subtil og neppe av større praktisk interesse. ene. Skillelinjen gikk hovedsakelig mellom på den ene side en gruppe intellektuelle som i likhet med Lenin hadde tilbrakt mange år i eksil i Vest-Europa og USA og var blitt innviet i teoretisk marxistisk debatt på internasjonalt plan, og på den andre siden Stalin-gruppen, hvis horisont lå innenfor Sovjetunio­ nens grenser og som var mer pragmatisk innstilt. To Stalin-bilder, det ene fra tsarpolitiets kartotek i 1912, det andre som idealisert marskalk av Sovjetunionen. Skomakersønnen Josef Dzjugasjvili (1879-1953) kom fra Georgia og begynte på presteskole før han kom inn i partiet og tok navnet .,Stalin” (Stålmannen) i 1913. Fra en beskjeden plass i ledel­ sen vant han fram som generalsekretær i 1922 til enehersker etter 1927. Persondyrkelsen, som var ensformig og smak­ løs, begynte i 1929.

Det var den siste fløyen som gikk av med seieren. På partikongressen i desember 1925 mobiliserte Stalin-fløyen et klart flertall, og i 1927 fikk den motstan­ derne ekskludert fra partiet for fraksjonsdannelse. Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Like etter brøt det ut en ny maktkamp. Stalin, som helt siden 1925 var den dominerende skikkel­ sen, gjorde kuvending og tok opp den utstøtte oppo­ sisjonens økonomiske program, med forsert indu­ strialisering som mål. Dermed kom han i konflikt med sine støttespillere Bukharin, Rykov og Tomskij. Med sitt sterke grep på partiapparatet fikk Sta­ lin nok en gang overtaket. Selv om hans motstande-

re i en viss utstrekning fortsatte i sine stillinger en tid - Rykov som formann i folkekommissærenes råd helt til 1931 - markerte vedtagelsen av den første femårsplanen i april 1929 at kommunistpartiet og Sovjetunionen nå hadde fått én leder igjen.

Stalin bygger opp sin maktstilling Også før revolusjonen hadde Stalin tilhørt partiets lederkrets, og han ble folkekommissær (minister) for nasjonalitetsspørsmål i den første regjeringen. Hans maktstilling baserte seg på at han som kommunist­ partiets generalsekretær fra 1922 fikk avgjørende innflytelse på hvem som ble utnevnt til de enkelte lederstillingene, og hvem som avanserte innenfor partiapparatet. Også senere har denne stillingen vist seg å være den avgjørende i det sovjetiske makt­ systemet. Dens betydning i de første årene ble større ved at styrets svake fundament gjorde en åpen parti­ strid betenkelig. Som ideologiskt skribent og debattant stod Stalin tilbake for sine motstandere, men det hadde mindre betydning når man utad hadde valgt å vise enighet og følgelig unngikk åpen diskusjon. Hans organisatoris­ ke arbeid foregikk i form av en rekke enkeltavgjørel­ ser som hver for seg var mindre oppsiktsvekkende. Stalins metoder var hardhendte, og det ble han straks angrepet for. Men han kunne med hell for­ svare dem som nødvendige for å opprettholde' disip­ linen i den vanskelige situasjonen man befant seg i.

Gradvis bygde Stalin opp en stab av lojale ledere og partifunksjonærer som ble hans sikre støttespillere. I stor utstrekning dreide det seg om folk av en ny generasjon med en entusiasme som bar den praktis­ ke gjennomføringen av regimets politikk fremover. Overfor offentligheten markerte Stalin seg rett og slett som Lenins arvtager. Han begrunnet ikke sin politikk ved hjelp av noen selvstendig teori eller oppfatning, men først og fremst ved å henvise til det Lenin hadde sagt og skrevet. Ved å henvise til leni­ nismen som grunnlag for sin autoritet bygde Stalin samtidig opp sin egen posisjon som Lenins ekte di­ sippel. Selv om hans henvisninger til Lenin av og til innebar så fantastiske tolkninger at de ikke kan ha gjort særlig inntrykk i de indre kretser i partiet, så hadde de ikke desto mindre slagkraft i mindre intel­ lektuelle lag. Stalin lyktes i å bli akseptert som revolusjonsheltens etterfølger. Den respekt Lenin nøt mens han levde, ble etter hans død til en persondyrkelse, og Stalin plasserte seg i sentrum av denne.

Den stalinistiske revolusjonen 1928-29 Den økonomiske omveltningen som ble innledet i 1928-29 og som er blitt kalt den stalinistiske revolu­ sjon, var ikke i samsvar med den linjen Stalin inntil da hadde gjort seg til talsmann for. Bakgrunnen for denne revolusjonen lå i en rekke vanskeligheter som fortsatt hemmet den økonomiske utviklingen. NEP-politikken, som innførte en betydelig grad av markedsøkonomi, fungerte godt i de første årene. Selv om forsøket på å trekke til seg utenlandske investeringer ikke førte til større resultater, steg pro­ duksjonen. Fram til midten av 1920-årene var det særlig tale om å gjenskape den virksomheten som hadde eksistert før krigen, og det kunne gjøres med liten kapitalinnsats. Men å ekspandere videre krev­ de større midler til å oppføre bygninger og anskaffe maskiner, og til det trengtes mer gruvedrift og tung­ industri. Derfor oppstod det nå et stort finansierings­ behov. Samtidig kom varebyttet mellom by og land igjen ut av balanse. Det var et problem å få byene forsynt med mat og landsbygda til å avta varene for indu­ strien. Da industrien kom seg langsommere på bena enn jordbruket og ikke økte sin produktivitet, steg prisene på industrivarene. Liksom under krigen ble følgen at bøndene i større utstrekning foretrakk å bruke opp produktene sine selv. I 1926 lå den samle­ de jordbruksproduksjonen på samme nivå som før krigen, men den delen som ble budt fram til salg, var falt med over en tredjedel. Resultatet ble at matva­ reprisene begynte å stige igjen, og da den tendensen ble motvirket gjennom innføring av maksimalpriser for å bekjempe inflasjonen, falt leveransene ytterli­ gere. I 1928 innførte regjeringen nok en gang tvangskjøp av korn. I tillegg til disse indre problemene kom alminnelig

utålmodighet over den langsomme veksten, særlig sammenlignet med de kapitalistiske landene som nå opplevde en økonomisk oppgangstid fra midten av 1920-årene. Å ligge etter disse landene innebar både en indre og kanskje også en ytre risiko for det sosia­ listiske eksperimentet. Summen av disse overveielsene, som ble fremført på en kritisk måte av Trotskij-opposisjonen fram til 1927, og som Stalin deretter selv rettet mot Bukharin-fløyen, ble beslutningen om å hogge over den gordiske knuten ved å innføre en statlig ,,kommandoøkonomi”.

__________ 87 Sovjetunionen

Kollektiviseringen fra 1929 I begynnelsen av 1929 var fremdeles 94 prosent av den sovjetiske jorda i privat eie. Under revolusjonen var storgodsene blitt omdannet til statsbruk eller stykket ut til bøndene. Bruksstørrelsene varierte fra middelstore til små og meget små gårder. Regjering­ en forsøkte å fremme kollektiviseringen ved å få bøndene til å opprette andelsselskaper, men dem ble det ikke mange av. I 1929 ble det besluttet at all privat jord skulle kollektiviseres. Frivillighetsprinsippet ble forlatt, og tvangskollektivisering ble gjennomført i løpet av noen få år. Kollektiviseringen ble begrunnet som en overgang til en sosialistisk produksjonsform. Man forsøkte å forherlige den som en kamp mot en klasse av ,,kulaker”, et skjellsord som ble brukt om lånehaier på landet og som nå ble heftet på eierne av de mellom­ store brukene, som i en viss utstrekning brukte leid arbeidskraft. Kollektiviseringen ble gjennomført un­ der en sterk og delvis organisert og væpnet mot­ stand, slik at styresmaktene måtte bruke ytterlig­ gående tvangsmidler for å få gjennomført den. Nøy-

Stalin fotografert som den kjærlige far som bæ­ rer datteren Svetlana i 1933. I sine senere publi­ serte memoarer har hun ikke bekreftet dette inn­ trykket av faren.

Kulakene De russiske storbøndene, ,,kulakene”, var stort sett et fantasifoster og i hvert fall ikke en klasse i marxistisk forstand som det er påstått. Etter européisk målestokk måtte stort sett alle russiske bønder betegnes som meget fattige småprodusenter. Det var for­ skjell på brukenes størrelse selv om den var blitt utjevnet en del da herregårdsjorda ble overtatt av landsbyene under revolusjonen. Noen bønder anvendte også leid arbeidskraft. Inngående russiske undersøkelser hadde imidlertid nettopp i årene før kollektivisering­ en godtgjort at man ikke kunne tale om klasseforskjeller. Landsby­ ene ble kjennetegnet av en høy sosial mobilitet, slik at den enkelte families sosiale plassering hyppig vekslet mellom de høyeste og de laveste lag fra den ene generasjonen til den neste. Landsbyfelles­ skapet, ,,miren”, fremmet også den sosiale likheten ved periodis­ ke omfordelinger av jorda der man tok hensyn til de enkelte familiers størrelse.

88

,./ kolkhozen”. Idyllisk genremaleri av A. P. og S. P. Tkatsjov. Kollektiv jordbruksdrift hadde røtter i det russiske land­ skap, og ble styrket etter at bøndene rev til seg godseiernes jord under revolusjonen. Men tvangskollektiviseringen etter 1929 var noe revo­ lusjonerende nytt.

Russisk-produsert trak­ tor på samlebåndet i 1931. Traktoren varen forutsetning for partiets planer om overgang til kollektiv stordrift i jord­ bruket (,,kolkhoser”). Da bøndene motsatte seg planene om kollektivisering, vedtok partiet å ,, utrydde de selveiende bøndene som klasse”. Tvangskollektiviseringen fra 1929 ble derfor i før­ ste omgang en katastro­ fe for bøndene og jordbruksproduksjonen, og førte til nye hungerkatastrofer i begynnelsen av 1930-årene.

aktige opplysninger mangler, men deportasjonene av ,,kulaker” til andre områder i Sovjetunionen an­ tas å ha omfattet ca. ti millioner mennesker. Kaos og produksjonstap ble den umiddelbare føl­ gen av kollektiviseringen. Det gikk verst ut over husdyrholdet. Bøndene hadde sterk uvilje mot å bringe husdyra med inn i kollektivet, og det førte til nedslaktninger. I perioden 1928-33 reduserte dette buskapen fra 70 til 40 millioner dyr. I det samme tidsrommet førte formangel til at svinebestanden gikk ned fra 26 til 12 millioner dyr. I jordbruket ble produksjonen først og fremst økt ved tilførsel av

maskiner, men jorda gav ikke mer om den ble pløyd med traktorer. De erstattet bare arbeidskraft som allerede fantes i overflod. Jordbruket stagnerte, og det er sannsynlig at Sovjetunionen dengang i like liten grad som i dag var i stand til å brødfø sin egen befolkning. Ikke desto mindre eksporterte landet korn for å skaffe valuta til innkjøp av maskiner, og da hveteprisene ble halvert under verdenskrisen i 1931, ble inn­ tektene opprettholdt ved en fordobling av ekspor­ ten. Året etter ble det uår, og vinteren 1932-33 inn­ traff en hungerkatastrofe som omsider knekte bøn­ denes motstand. For bøndene fortonte kollektiviseringen seg som en undertrykkelse under byene og staten, ikke mye forskjellig fra den de hadde opplevd under tsaren og godseierne. De kunne ikke selge produktene sine, men måtte gi dem fra seg til en fastsatt lav pris. De kunne heller ikke forlate kollektivet uten å få et pass av ledelsen der. For Stalin og kommunistpartiet hadde kollektivi­ seringen en dobbel hensikt. For det første ble den politiske makten sikret i landdistriktene. NEP-politikkens innrømmelser hadde ikke gitt partiet noen videre fremgang blant bøndene. Revolusjonen hadde ført til at landsbyfellesskapene ble styrket, og i dem klarte ikke partiet å hevde seg. Ved kollektivisering­ en forsvant landsbyfellesskapet og dermed bønde­ nes tradisjonspregede grasrotorganisasjoner. For det andre ble en større del av jordbruksproduksjo­ nen - gjennomsnittlig 27 millioner tonn korn i året mot omkring 10 millioner tonn før 1929 - inndratt. Ved salg av dette fikk man midler til å finansiere det

89 Sovjetunionen

industrielle gjennombruddet som var hovedmålet for den nye politikken.

Den første femårsplanen 1928-33 Femårsplanen som ble vedtatt i april 1929 og fikk tilbakevirkende kraft, slik at den gjaldt fra 1928 til 1. januar 1933, virket fantastisk - og det var den da også. Målet var en fordobling av nasjonalproduktet fordelt slik at industriutbyttet ble 2 1/2-3 ganger så stort, mens jordbruk og boligbygging skulle frem­ bringe 50 prosent mer. En tredjedel av nasjonalpro­ duktet skulle brukes til investeringer, hovedsakelig innenfor tungindustrien. Blant vekstfaktorer det ble gjort regning med, var en økning i avlingen, men som nevnt uteble den. Videre kalkulerte man med en fordobling av produk­ tiviteten (produksjon pr. arbeidstime), men den steg heller ikke. På flere måter ble femårsplanen derfor mer en parole enn en arbeidsplan, og styringen av produksjonen fulgte i praksis mer kortsiktige og rea­ listiske målsetninger. Likevel ble femårsplanen et imponerende og skjellsettende gjennombrudd for sovjetisk industri. Produksjonen ble fordoblet i løpet av de fem årene. Nye byer ble grunnlagt omkring de nye industri- og gruvesentrene, ikke minst ved Ural-ljellene i øst. Totalt steg antallet sysselsatte i storbyene fra 11 til 23 millioner. I 1939 hadde byene en tredjedel av befolkningen mot bare knapt en femtedel i 1926. Det var i disse årene grunnlaget for Sovjetunionens po­ sisjon som supermakt ble lagt.

Ungstalinistene Når bøndene oppfattet seg som utbyttet av bybe­ folkningen, var det bare delvis riktig. Den eksplosi­ ve utviklingen under den første femårsplanen fra 1928 ble betalt med en lavere levestandard også i byene. Reallønnen falt, og til tross for økende pro­ duksjon oppstod det varemangel på grunn av at eks­ port ble satt foran hjemlig forbruk. Under den andre femårsplanen, fra 1933, kom det til en stabilisering av økonomien. Igjen ble det lagt vekt på å forbedre levestandarden og skaffe forsy­ ninger til hjemmemarkedet, men fra 1938 snudde utviklingen, fordi det ble stilt nye krav til rustningsproduksjonen. I 1940 la den beslag på 15 prosent av nasjonalproduktet. Forutsetningene for en fortsatt sterk vekst lå først og fremst i de store investeringene som etter hvert la beslag på nesten halvparten av nasjonalproduktet. Slike forhold var bare kjent fra Japan, mens de vest­ lige land selv under de mest forserte faser av indu­ strialiseringen hadde investert høyst en fjerdedel. Derimot lyktes det ikke å øke den enkelte arbei­ ders produksjon. Man brøt med tidligere likhets­ idealer, innførte akkordarbeid i stort omfang og også

Veksten i den sovjetiske tungindustrien store lønnsforskjeller for å bringe ytelsen pr. ar­ beidstime opp. Større resultater førte det likevel ik­ ke til. Kanskje spilte det en rolle at stadig større deler av arbeidsstyrken kom fra landet og var uvant med arbeidet i industrien. Det er også tvilsomt hvor mye den statlige plan­ leggingen betydde. Styrken var at den kunne dirige­ re ressurser inn i den sektor man på det enkelte tidspunkt la mest vekt på, særlig tungindustrien. Men et detaljert overblikk manglet, og på den enkel­ te bedrift var det stadig nødvendig å improvisere. Den oppfinnsomheten som særlig de nye, unge tek-

Vannkraftverk ved Dnepr 1927-31. Elektrifi­ seringen var et viktig ledd i den sovjetiske in­ dustrialisering. Dneprostroj-anlegget (senere Dneproges) ble bygd un­ der overoppsyn av den amerikanske ingeniør Cooper som hadde bygd Tennessee Valley-demningen. Amerikansk ut­ styr og ingeniører ble brukt i stor målestokk.

90 Sovjetunionen

tvang bredte seg til hele det sovjetiske samfunnet og kulminerte med de store politiske prosessene i årene 1936-38. Den maktposisjonen som industriarbeiderne had­ de vunnet under revolusjonen, smuldret snart bort. Gradvis ble streikeretten illusorisk og fagforeninge­ ne innordnet som ledd i partiapparatet. Noen formell binding til arbeidsplassen, i likhet med den som gjaldt for bøndene, ble riktignok ikke innført, men for å motvirke vandringen fra dårlig til bedre betalt arbeid ble det anvendt straffetiltak mot ,,flakking”, dvs. hyppig skifte av arbeid. Det kunne føre til at folk mistet bolig eller rasjoneringsmerker. I 1940 ble det innført såkalte arbeidsbøker, som i virkeligheten var personlige pass. De skulle avleveres ved anset­ telse, og i dem noterte bedriften skifte av arbeids­ plass og grunnene til det.

Glødelampens mirakel i sovjetisk landsby 1928. ..Sovjetråd + elektrisi­ tet = kommunisme,' ’ sa Lenin. Stalin var liden­ skapelig opptatt av å overvinne Sovjets tilbakeliggenhet og ,,nå igjen og gå forbi” Vesten. Liksom i Vesten forand­ ret elektrisiteten hver­ dagslivet mer enn noen annen teknisk oppfinnel­ se.

Moskva-prosessene

nikere og partifunksjonærer viste, fikk avgjørende betydning. Etter deres begeistrede oppslutning om Stalin ble de ofte betegnet som ungstalinister, og gjennom dem ble diktatorens parole om at sosialis­ mens og industriens oppbygging var samme sak, dypt rotfestet. I anstrengelsene for å øke produksjonen ble det tatt forholdsregler overfor arbeiderne som motsvarte kollektivenes stramme grep på bøndene. Bruk av

Av Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen i 1956 om Moskva-prosessene på 1930-tallet:

,,... Det ble åpenbart at mange aktivister i partiet, sovjetene og i økonomien som i 1937-38 ble brennemerket som ,,fiender9, aldri hadde vært fiender, spioner, sabotører etc., men alltid ærlige kom­ munister. De ble bare hengt ut på den måten, og ofte - når de ikke lenger var i stand til å holde ut barbarisk tortur - anklaget de seg selv for all slags alvorlige og usannsynlige forbrytelser ... Det står fast at av de 139 medlemmene og kandidatene som på den 17. kongressen ble valgt til partiets sentralkomite, ble 98, altså 70 prosent, arrestert og skutt, de fleste i 1937-38 ... Samme skjebne led ikke bare sentralkomiteens medlemmer, men også flertallet av de delegerte til den 17. partikongressen. Av 1966 delegerte med enten stemme- eller talerett ble 1108 personer arres­ tert, anklaget for kontrarevolusjonære forbrytelser, altså mer enn halvparten ... Dette var resultatet av Stalins maktmisbruk da han begynte å bruke masseterror mot partiets kadrer ...”

Samtidig ble disiplinen skjerpet ytterligere i kom­ munistpartiet. 1920-årenes frie debatt opphørte, og det er typisk at oppfatninger som stred imot det Stalin og angivelig altså også Lenin mente, alltid ble betegnet som ,,avvik” til høyre eller venstre. Ut­ renskninger blant partimedlemmene var foretatt fle­ re ganger i 1920-årene, og ble begrunnet med at det var nødvendig å kvitte seg med udugelige folk som skadet partiet. Selv om misbruk alltid var uunngåe­ lig, var det noe nytt at en stor utrenskning i 1935-36 åpent ble betegnet som en fjerning av opposisjonelle elementer. Selv Trotskijs eksklusjon i 1927 hadde vært formelt begrunnet med at han hadde overtrådt forbudet mot fraksjonsdannelse. Nå forklarte Stalin at utvidet bruk av tvang kom av at klassekampen var blitt skjerpet. Overgangen til åpent terrorvelde ble markert med den første Moskva-prosessen sommeren 1936. Blant de anklagede var bl.a. ,,venstreavvikerne” Zinovjev og Kamenev, og tiltalen var sabotasje mot det sosia­ listiske samfunn og mordkomplott mot Stalin og andre sovjetiske ledere. De blev avtvunget tilståel­ ser, dødsdømt og henrettet. Neste år ble blant andre marskalk Mikhail Tukhasjevskij og en rekke andre av den røde hærs ledende offiserer anklaget. De ble dømt og henrettet for landsforrædersk virksomhet i samarbeid med det nazistiske Tyskland. I 1938 kom så turen til ,,høyreavvikerne” Bukharin og Rykov, som også ble henrettet. Etter Stalins død innrømmet de sovjetiske lederne at de dømte hadde vært uskyldige. De ,,store proses­ sene” var imidlertid bare ett ledd i en terrorbølge som rullet over hele Sovjetunionen og rammet på alle plan. Anklager ble reist av det politiske politiet eller spontant fra mange hold, og ofte av partifunk­ sjonærer som selv var redde for å bli anklaget. De politiske prosessene var ikke bare et uttrykk for Stalins eget brutale maktbegjær, men også for den angst og gjensidige mistenksomhet som prosessene

91

utløste. Man kjenner ikke til det nøyaktige omfanget av forfølgelsene, men det regnes med millioner av dommer og hundretusener av henrettelser. De politiske prosessene fortsatte helt fram til Sta­ lins død, men etter 1938 i et mer beskjedent og kontrollert omfang. Bakgrunnen for den harde oppbremsningen dette året var at prosessen hadde løpt løpsk. Ingen sovjetborger følte seg trygg. Initia­ tivet ble lammet og produksjonen truet.

Kultur og opplysning Kampen mot analfabetismen var et viktig ledd i den første femårsplanen. Den obligatoriske skoleplikten ble supplert med kurs. Her fikk det store flertallet blant den voksne befolkningen, som hverken kunne lese eller skrive, ihvertfall elementære ferdighe­ ter i begge deler, og oftest også litt elementær poli­ tisk lærdom. Kampanjen gav resultater og ble aner­ kjent på alle hold. Det var også viktig at den kulturelle virksomheten tok vidtgående hensyn til de mange og store nasjona­ le minoritetene som var russernes naboer i det store sovjetiske riket. Den gradvise inndelingen i flere

På forfatterkongressen i Moskva i 1934 la Maxim Gorkij, som da hadde oppgitt sin kritiske holdning overfor sovjetstyret, fram sosialrealismens grunnleggende kunstprogram. Hovedpunktene var et objektivt syn på fortiden: ,,Fortiden er ikke udadlelig, men det er in­ gen fornuftig mening i å dadle den. Den skal studeres.” Men kunstens hovedtema skulle være det sovjetiske samfunnet som revolusjonen hadde frembrakt: ,, Selve landskapet har forandret seg. Borte er den brokete fattigdom - de små blålige stykker hage og ved siden den svarte stripe åkerjord, rugens gylne og hvetens grønne bånd, striper av jord overgrodd med ugress hele det spraglete, sørgelige bildet av al­ minnelig oppstykking og delthet. I våre dager er enorme strekninger jord farget med en en­ kelt sterk farge. Over småbyen og landsbyen hever ikke kirken seg, men store offentlige bygninger. Kjempemessige fabrikker blinker med millioner av ruter, mens de leketøysaktige små hedenske kirkene fra gamle dager ta­ ler sitt tydelige språk om vårt folks begavelse slik den er uttrykt i kirkearkitekturen.”

sovjetrepublikker innebar utvidet nasjonalt selvsty­ re, og enda flere områder ble anerkjent som kulturelt selvstendige med rett til å drive undervisning og andre kulturelle aktiviteter på sine egne språk. Også i den økonomiske planleggingen ble det tatt hensyn til de nasjonale mindretallene, slik at de fikk en likeverdig del i utviklingen. Stalin var selv ikke rus­ ser, men georgier, og han var klart oppmerksom på hvilke reaksjoner tsartidens periodiske russifiseringsforsøk hadde fremkalt.

Regneundervisning for soldater i den røde hær i 1920. Samtidig med elektrisitet og belysning kom skoleutbygging og opplysning som begyn­ nelsen til en ny tilværelse for den vanlige sovjet­ borger. Helsearbeid og sport ble også tatt opp i stor bredde.

Ivan den grusomme (1530-84) etter å ha myr­ det sin egen sønn. Sta­ lins utrenskninger på 1930-tallet syntes ufatte­ lige for vestlige observa­ tører. Alt i 1933 ble 1/3 av partimedlemmene utrensket, og i 1938 var praktisk talt ingen av de gamle bolsjeviker uten­ om Stalin i live. Men i russisk tradisjon, fra Ivan den grusomme via Peter den store, var re­ gjeringsmakten forbun­ det med undertrykkelse og voldshandlinger, og Stalin var mindre av et avvik.

92__________ Sovjetunionen

Bolsjoj-balletten i Mosk­ va nøt også i 1930-årene internasjonal anerkjen­ nelse. Her en kostymeskisse til en oppførelse av Borodins ,,Fyrst Igor" i 1934. Sammen med den nye folkelige kunst og litteratur (,,sosialrealismen”) gikk også en dyrking av den klassiske russiske kul­ turtradisjon. En billett til Bolsjojteatret var en ettertraktet belønning for en hedret arbeider eller partimedlem på Moskvabesøk.

Trofim Lysenko (18981976) utviklet i årene om­ kring den annen verdens­ krig en vulgærmarxistisk biologi som hevdet at tillærte egenskaper kun­ ne nedarves. Denne teo­ rien var velkommen for et regime som ville skape et nytt ,,sovjetmenneske”. Den fikk status som offisiell lære under Sta­ lin, men ble forlatt etter diktatorens død i 1953, idet den strider mot ar­ velighetsforskningens re­ sultater.

For øvrig ble kulturlivet sterkt påvirket av stalinismens politiske tilstramning. I 1920-årene fulgte forfattere og kunstnere i Sovjetunionen de kritiske venstreorienterte strømningene i Vest-Europa, men i 1930-årene ble kursen lagt om. Eksperimenterende kunst og fri pedagogikk ble bannlyst som borgerlige retninger, og den kritiske realismen ble beordret av­ løst av en ny sosialistisk realisme. Dens oppgave var ikke å kritisere, men å fremheve det positive i det sosialistiske samfunn. Mot slutten av 1930-årene ble denne strømningen forlenget til en nasjonal roman­ tikk hvor historiske skikkelser som Ivan den gru­ somme og Peter den store ble tatt opp til ny vurde­ ring. De ble ikke lenger fremstilt utelukkende som føydale despoter, men også som skapere av det riket som Sovjetunionen hadde utviklet seg fra. Alt i alt gikk tendensen ut på å anerkjenne de samfunnsbevarende deler av kulturarven. Også i familiepolitikken slo den nye kursen igjen­ nom. Etter at familiemønsteret først var blitt beteg­ net som en borgerlig overlevering, ble det fra midten av 1930-årene anerkjent som et konstruktivt ledd i det sovjetiske samfunnet. Det innebar likevel ikke at det ble lagt hindringer i veien for at kvinnene stadig mer tok arbeid utenfor hjemmet. Av den nye ar­ beidskraften i industrien utgjorde de tre fjerdedeler, enda den ekspanderende tungindustrien ikke var et tradisjonelt kvinneområde. Den høye kvinneprosenten hadde til en viss grad sammenheng med at bolig­ byggingen ikke klarte å følge med da bybefolkningen ble fordoblet. Bolignøden gjorde det derfor nødven­

dig å bremse innvandringen av ny mannlig arbeids­ kraft og isteden sysselsette byenes kvinner.

Utenrikspolitikkens mål: å overleve Under hele mellomkrigstiden var det defensive mål­ settinger som preget den sovjetiske utenrikspolitik­ ken. Målet var å overleve, og midlet til å lykkes var en utenrikspolitikk som forhindret at de kapitalistis­ ke landene søkte sammen i en blokk. I mesteparten av perioden gjorde spenningene mellom Tyskland og dets naboland oppgaven lett. De nærmeste forbindelser fikk Sovjetunionen med Tyskland. Rapallo-traktaten av 1922 inneholdt ikke bare diplomatisk anerkjennelse, men også en handelstraktat som førte til gjenåpning av førkrigstidens betydelige tysk-russiske samhandel. Samtidig kom et militærteknisk samarbeid som gjorde det mulig for det tyske forsvar å utvikle og utprøve nye våpen på sovjetisk territorium. Det gjaldt særlig fly og strids­ vogner, som Versaillestraktaten hadde forbudt Tyskland å ha. Selv om Hitler straks etter maktovertagelsen i 1933 fikk fornyet handelsavtalen, førte likevel nazismens gjennombrudd til en omorientering av Sovjet­ unionens utenrikspolitikk. Som vi senere skal se, knyttet Sovjet seg nå til Frankrike og trådte inn i Folkeforbundet med status som stormakt. Likevel valgte landet en ikke-angrepspakt med Tyskland sommeren 1939 fremfor et forbund med Vesten. Det

93

er først i denne aller siste fasen at man kan tale om Sovjetunionen som en virkelig betydelig faktor i européisk politikk. Utenfor Europa fikk Sovjet straks et godt forhold til Tyrkia, men knyttet seg særlig til Kina. Den ja­ panske ekspansjonen, som ble innledet med okku­ pasjonen av Mandsjuria i 1931 og fortsatte med an­ grepet på Kina i 1937, oppfattet Sovjetunionen som en trusel og kanskje den viktigste faren for sin egen sikkerhet. Derfor gikk sovjetlederne inn for å forlike partene i den kinesiske borgerkrigen og gav Kina materiell hjelp i krigen mot Japan. I 1938-39 førte dette til grensekonfrontasjoner og til og med kamper mot betydelige japanske hærenheter langs grensen mellom Sibir og Mandsjuria. Forholdet ble mer avspent etter tilnærmingen til Tyskland i august 1939, og inntil de siste ukene av den annen verdenskrig ble freden mellom Sovjet og Japan opprettholdt. Men den kontinuerlige våpenhjelpen til Kina vitnet om russernes konstante bekymring for utviklingen i den­ ne del av verden.

Sovjetunionen under den annen verdenskrig Da storkrigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i juni 1941 og begynte med katastrofale sov­ jetiske nederlag, kunne man ha fryktet et indre sam­ menbrudd. At det ikke skjedde, men at Sovjetunio­ nen tvert imot viste seg i stand til å slå Tyskland, var et vitnesbyrd om økonomisk og politisk styrke. Industrialiseringen var en grunnleggende forutset­ ning for den sovjetiske krigsinnsatsen, og flyttingen av fabrikkene mot tryggere trakter i øst viste seg å være en heldig disposisjon. Det økonomiske syste­ met - kommandoøkonomien - som hadde sin styrke i konsentrasjon om bestemte sektorer - var velegnet i krig, særlig da vesentlige sivile behov som tekstiler og matvarer i stor grad ble dekket av vestlige forsy­ ninger. Men det var mer usikkert om de umåtelige kostna­ dene og menneskelige lidelsene som fulgte industri­ aliseringen ikke hadde slitt regimets prestisje så langt ned at det liksom tsarregimet ville knekkes un­ der de militære nederlagene. Men regimet holdt. Med få unntak fikk den tyske okkupasjonsmakten ikke vesentlig støtte fra de nasjonale minoritetene, og tyskerne kunne heller ikke utnytte bøndenes util­ fredshet. De kunne nemlig ikke etterkomme kravet om å gjøre slutt på kollektivene og den tvungne avleveringen av produktene. I så fall måtte okkupan­ tene ha fraskrevet seg utbyttet fra de okkuperte om­ rådene. Også for tyskerne var kollektivbrukene nød­ vendige for inndriving av matvarer. I motgang viste det seg at de sovjetiske troppene hadde den samme høye kampmoralen som i den tidliga fasen av den første verdenskrig, og bak fron­ ten utfoldet teknikere og politiske ledere et organisa­ sjons- og improvisasjonstalent av avgjørende betyd­

ning for at samfunnsmaskineriet skulle fortsette å fungere. Organisert indre motstand var ukjent på den sovjetiske siden av fronten, mens den ble ut­ bredt på den tyske. Sovjetunionens politiske stabilitet kan forklares på flere måter. Stalins appell til den tradisjonelle russiske nasjonalismen, hans tilnærmelse til den ortodokse kirke og den personlige popularitet som han liksom topplederne i andre krigførende land nøt godt av, er viktige årsaker. Samlende virket også den tyske terrorismen. Det må også nevnes at under­ søkelser blant emigrerte motstandere har vist at de­ res motstand tross alt ikke omfattet de fundamentale trekk i samfunnssystemet, og endelig at den politis­ ke overvåkingen var så intens at det ikke lot seg gjøre å organisere motstand. Men det lar seg heller ikke bestride at det stod en aktiv idealisme bak Stalin, en ledergruppe preget av innsatsvilje som hadde vokst fram i takt med indu­ strialiseringen. Tvers igjennom stalinismens brutali­ tet og elendighet hadde den veldige industrioppbyggingen tent et fremtidshåp i det fattige russis­ ke folk.

Borgerlig vielse på lan­ det. Maleri av A. V. Moravov fra 1928. Etter re­ volusjonen fulgte en pe­ riode med eksperimente­ ring og angrep på bor­ gerlige familieformer. 1 slutten av 1920-årene var imidlertid ekteskapet vel­ signet av partiet som en grunnleggende samfunnsinstitusjon, og de borgerlige vielser fikk preg av høytidelige sere­ monier.

Kirke brukt som kornmagasin. Under den annen verdenskrig ble imidler­ tid en rekke av de steng­ te kirkene igjen brukt til sitt opprinnelige formål. Denne liberaliseringen hadde sammenheng med Stalins ønske om å sikre en bredest mulig nasjo­ nal oppslutning i kampen mot nazismen. Typisk nok omtales den annen verdenskrig i Sovjet som ..Den store fedrelandskrigen' ’.

Det fjerne Østen

På hver sin side av Det sørkinesiske hav lå Østens to ledende nasjoner, Kina og Japan. Historisk var de nært knyttet til hverandre. Kinas folketall hadde ingen nøyaktig rede på, men det ble anslått at det i 1920-årene bod­ de ca. 5(10 millioner mennesker i de kinesiske provinsene. Japans befolk­ ning var bare på ca. 60 millioner. Li­ kevel var det Japan som slo an tonen. Langt bedre enn Kina hadde landet klart å bevare sin uavhengighet under 1800-tallets vestlige imperialisme, og det hadde tilegnet seg så mye av Ves­ tens sivilisasjon at det nærmet seg jevnbyrdighet. Japan var Kina overle­ Det gamle Kina slik europeerne så det. Akva­ rellen er malt i Beijing i 1907 av den belgiske ambassadørfruen Giovanella Caetani-Grenier. Det er det pittoreske Kina damen observerer, noe som sikkert var ty­ pisk for den lille over­ klasse av europeere som ble koloniherrer i frem­ mede verdensdeler. Ambassadørfruen hadde også et fotografiapparat som hun brukte flittig (side 12).

gent både når det gjaldt økonomi, militærvesen og ikke minst politisk utvikling. En nøkkel til å forstå forskjellen mellom de to landene ligger i de poli­ tiske forhold. Mens Japan var en sterkt sentralisert stat, var Kina sterkt oppsplittet i perioden mellom keiser­ dømmets fall og kommunistenes seier i 1949. Kinas store filosof, Kong Fuzi, hadde ca. 500 år f.Kr. sagt at det poli­ tiske problem ikke var hvordan man skulle skape et godt styre, men hvor­ dan man overhodet skulle klare å ska­ pe et styre. Problemet var like aktuelt i mellomkrigstidens Kina. Det var to store grupper i den nasjonalforsamlingen som trådte sammen året etter det kinesiske keiserdømmets fall i 1911. Den ene omfattet det nasjo­ nalistiske Guomindang-(Kuomintang-)partiet (kine­ sisk: ,,folkepartiet”, ,,nasjonalpartiet”), som ho­ vedsakelig bestod av intellektuelle som hadde fått sin utdannelse utenfor Kina, særlig i USA og Japan. Det de og deres leder Sun Yesen (Sun Yatsen) oppfattet som kinesisk nasjonalisme, var da heller ikke en avvisning av fremmed kultur. I likhet med japanerne var de tilhengere av at man skulle tilegne seg en rekke vestlige ferdigheter, slik at landet ble i stand til å hevde seg teknisk, økonomisk og politisk. I prinsippet gikk Guomindang inn for fullt demokra­ ti. Overfor dette partiet stod de reform vennlige dele­ ne av keiserdømmets hær og administrasjon, som i keiserdømmets sluttfase hadde samlet seg om Yuan

95 Shikai, keiserdømmets førsteminister. Det var han som hadde anmodet keiseren om å abdisere. Denne kretsen var mer konservativ, men likevel enig med Guomindang i at det var nødvendig med en viss modernisering etter européisk mønster. I første omgang hersket det enighet mellom de to gruppene da Guomindang anerkjente Yuan Shikai som republikkens første president med regjeringssete i den keiserlige hovedstaden Beijing. Likevel oppstod det brytninger mellom Yuans autoritære og Guomindangs mer demokratiske statsoppfatning, og i 1917 dannet Guomindang en motregjering i Kanton i sør. Etter dette hadde Kina to regjeringer, en for den nordlige og en annen for den sørlige delen av landet. Regjeringene delte imidlertid makten med provinsguvernørene, og blant dem var det omkring ti de såkalte ,,krigsherrene” (engelsk: ,,warlords”) som ikke anerkjente noen av de to regjeringene, men hersket som uavhengige fyrster. Lenger inne i landet var det tvilsomt om det i det hele tatt fantes noen myndighet. En européisk reisende som besøkte dis­ se traktene i mellomkrigstiden, var et sted vitne til at landsbybefolkningen gav penger og kom til en be­ væpnet gruppe, og da han spurte bøndene om det de betalte var skatt eller tributt til en røverbande, fikk han til svar at det visste de ikke, og de kunne heller ikke forstå at det spilte noen rolle! Ved kysten fantes det steder hvor européiske makter hadde oppnådd såkalt eksterritorialrett, slik at handelsstasjonene deres ikke var underlagt kine­ sisk lov. De hadde også utstrakte handelsprivilegier, særlig rett til tollfri innførsel av varer. Dette var den spesielle formen for imperialisme i Kina, og selv om kineserne ikke dristet seg til å gripe inn mot den, var det bred enighet om at den hindret Kina i å bygge opp en moderne industri slik som Japan. Summen av disse forholdene var at det ikke var noen som rådde over Kinas samlede ressurser. Re­ volusjonen i 1911 gav ikke ny styrke, men økte den avmektigheten som hadde preget landet i keiserdøm­ mets siste tid.

Japans fremgang under første verdenskrig: de 21 krav Ved utbruddet av den første verdenskrig ble storpo­ litikken i Østen dirigert av alliansen mellom Japan og Storbritannia. Japan var i ferd med å bli en ny stor­ makt. Omkring århundreskiftet hadde landet ført seierrike kriger mot Russland og Kina; det hadde på den måten lagt under seg både Korea og Taiwan og skaffet seg verdifulle rettigheter i Mandsjuria. Kri­ gen bød på en gunstig anledning til å erobre den tyske kolonien Kiauchow på det kinesiske fastlan­ det, og som en fortsettelse av denne operasjonen okkuperte japanske tropper også store deler av det omkringliggende området på Shandong-halvøya. For å gjenvinne dette territoriet ble Yuan Shikai i

1915 nødt til å gå med på de fleste av de 21 krav som Japan stilte. Totalt gav det Japan så store økonomis­ ke og politiske rettigheter at Kina nærmest ble redu­ sert til et japansk lydrike. Den kinesiske nasjonalforsamlingen, hvor Guo­ mindang hadde flertallet, forkastet imidlertid avtalen i 1917. Det endelige utfallet ble at begge de kinesiske regjeringene erklærte avtalen for ugyldig og gikk formelt med i krigen mot Tyskland for å få en plass ved forhandlingsbordet når fredsforhandlingene skulle begynne. Her gjorde kineserne særlig regning med amerikansk støtte. Siden århundreskiftet hadde USA ført en Kina-politikk som under mottoet ,,den åpne dør” siktet mot å skape en fri internasjonal konkurranse på det kinesiske marked, og USA god­ tok ikke Japans dominans. Problemene ble ikke løst på fredskonferansen i Paris, men i 1921 innkalte USA alle nasjoner med interesser i Stillehavsområdet (bortsett fra Sovjet­ unionen) til en konferanse i Washington. Hensikten var å løse alle stridsspørsmål og regulere maktfor­ holdene i Det fjerne Østen.

Yuan Shikai tok etter re­ volusjonen makten i Nord-Kina og klarte å manøvrere seg fram til presidentposten - her sit­ ter han ved sitt skrive­ bord kort etter valget i 1912. Han prøvde som president å styrke sin makt på bekostning av Guomindang, og i 1915 førte hans tilhengere en kampanje for å få gjen­ innført monarkiet med ham som keiser. Planene kunne ikke gjennomføres - han døde allerede i 1916.

Shanghai 1927, reportasjebilde i en fransk avis. Piggtrådsperringen av­ grenser den ,,kinesiske” delen av byen fra de om­ rådene der de européiske konsesjonsinnehaverne hadde eksterritorialrett. Områdene ble utelukken­ de styrt av representan­ ter for de européiske sta­ tene, noe som naturligvis var ydmykende for kine­ serne.

96 Det fjerne Østen

Den store jordskjelvkata­ strofen i 1923 rammet Japan hardt. I tillegg til det store antall dødsofre ble det omfattende mate­ rielle skader. Store deler av Tokyo ble lagt i ruiner - her et forretningskvartal i sentrum - og det tok mange år før byen ble bygd opp igjen. Men da var mye av den gamle bebyggelsen blitt erstat­ tet med moderne hus som var oppført slik at de bedre kunne motstå jordskjelv.

Washington-konferansen varte fra november 1921 til februar 1922, og førte til en rekke avtaler. De viktigste gjaldt rustningene og forholdet til Kina og Japan. På det maritime område forpliktet Storbritan­ nia og USA seg til ikke å bygge ut basene i Stilleha­ vet, og til gjengjeld gikk Japan med på en kvoteregu­ lering, slik at landets marine ble noe mindre enn Storbritannias og USAs. I forlengelsen av dette ble det også lagt et tak over den franske og italienske flåten, og alle maktene forpliktet seg til ikke å bygge slagskip i løpet av de neste ti årene. Denne flåteavtalen var det viktigste resultatet under nedrustningsforhandlingene i disse årene. I Kina-spørsmålet seiret det amerikanske stand­ punktet. Den åpne dør, altså fri handel, ble godkjent prinsipielt, og Japan måtte trekke seg ut av Kiauchow og den delen av Shandong-halvøya som landet okkuperte. Japan måtte også være med på en felles garantierklæring for Kinas sikkerhet. Av de 21 kra­ vene fikk Japan bare godkjent enkelte av de økono­ miske, men ingen av de politiske. Det var også av stor betydning for Kina at landet ble løst fra de traktatene om tollfrihet som det tidligere hadde inn­ gått med en rekke makter. Den åpne dørs politikk ble tolket slik at Kina selv kunne fastsette sine tollgrenser, bare alle eksportland ble likestilt. Det gav de svake kinesiske regjeringene mulighet til å øke tollinntektene, og det spilte en stor rolle da den mangelfulle kontrollen med administrasjonen gjorde det vanskelig å kreve inn direkte skatter. Washington-konferansen gav, hovedsakelig som et resultat av den amerikanske innflytelsen, Kina et pusterom i striden mot den japanske overmakten. Dens avgjørende betydning lå imidlertid i det klare amerikanske engasjementet som brøt alliansen mel­ lom Storbritannia og Japan. Storbritannia ble tvung­ et til å velge side, og da det gode forholdet til USA var en hjørnestein i britisk politikk, måtte landet gi

slipp på forbindelsen med Japan. Washington-konfe­ ransen skapte de stormaktsgrupperingene som tjue år senere skulle bli partene i Stillehavskrigen. Og det amerikanske engasjementet i denne delen av verden bidrog til å bryte USAs isolasjonisme og gjøre landet til en maktfaktor også i européisk politikk.

Det nye Japan De store japanske innrømmelsene var nok nødvendi­ ge, men slett ikke uvelkomne for alle kretser i lan­ dets politikk. Den aggressive Kina-politikken var kostbar, og særlig blant japanske forretningsfolk gjorde den oppfatningen seg gjeldende at Japan had­ de mer å vinne gjennom sin økonomiske enn ved sin militære overlegenhet i Det fjerne Østen. Wash­ ington-konferansen fikk innenrikspolitisk betydning fordi den førte til at hæren for en tid trakk seg ut av japansk politikk og overlot makten til politikere som først og fremst ville utvikle næringslivet. Den japanske økonomien var i sterk vekst. Mot slutten av 1930-årene var produksjonen to og en halv gang større enn i 1914, til tross for det kraftige jord­ skjelvet som i 1923 ødela halvparten av Tokyo og mesteparten av Yokohama, skader som det tok flere år å utbedre. Den sterke veksten lå i industrien, og som i Sovjetunionen var det tungindustrien som vokste fram i mellomkrigstiden.

Jordskjelvet i Japan i 1923 ,,Jeg satt ved skrivebordet mitt like før mid­ dag den uforglemmelige dagen. Det hadde regnet kraftig og uopphørlig siden tidlig om morgenen. Plutselig var det som om lufta gjenlød av en sterk hvisling, og like etter merket jeg at jorda bølget under meg. Vegge­ ne slo sprekker, og jeg kunne se bygninger som falt sammen som korthus. I dette kaoset skyndte alle vi pikene oss ned til hovedinn­ gangen. Mens vi stod der og ventet, kom det et nytt skjelv som løftet de store svingdørene av hengslene, og sjefen min måtte stå imot av alle krefter for å hindre dem i å velte ned over oss. Slik har et øyenvitne skildret århundrets største jordskjelv i den japanske hovedstaden 1. september 1923. Det omkom ca. 150 000 mennesker, de fleste i de store brannene som brøt ut, til tross for at det begynte å regne. De kullbekkenene som i Japan ble brukt til mat­ laging, veltet og tente på husene. Ca 1,5 mil­ lioner mennesker ble hjemløse, og nærmere 10 millioner av befolkningen på 60 millioner ble helt eller delvis arbeidsløse.

97 Ennå så sent som ved århundreskiftet skilte Ja­ pans næringsliv seg lite fra nabolandenes. Mestepar­ ten av befolkningen var bønder, mens industrien hovedsakelig fremstilte tekstiler. Silke var den vik­ tigste eksportvaren. Silkeindustrien hadde nær for­ bindelse med jordbrukssamfunnet, for størsteparten av arbeidskraften var mennesker som fremdeles bodde i landsbyene og kombinerte industriarbeid med jordbruk. Det var et mønster som endret seg bare gradvis, og det førte til at en faglig og politisk arbeiderbevegelse av européisk type først fikk sitt gjennombrudd etter den annen verdenskrig. Overgangen fra tekstil- til tungindustri kommer klart til uttrykk i den endrede sammensetningen av arbeidsstyrken. I 1909, da tekstilbransjen fremdeles dominerte, var et flertall, dvs. 62 prosent, av alle industriarbeidere i Japan kvinner. 1 1929 hadde kvin­ neandelen falt til 53 prosent, og i 1942 var den nede i bare 31 prosent. Tekstilindustrien var i vanskelighe­ ter over hele verden, og den japanske ble blant annet rammet av konkurransen fra den nyoppfunne kunstsilken. Til gjengjeld foregikk det en utvikling av tre nye industrigrener, nemlig metallindustrien, den me­ kaniske industri (for eksempel bilproduksjonen) og den kjemiske industrien, som i mellomkrigstiden hver for seg passerte tekstilbransjen i produksjons­ verdi. Japan hadde en mer allsidig økonomi enn de fleste ikke-vestlige land. Hele jordbruksproduksjonen og to tredjedeler av industriproduksjonen ble avsatt på hjemmemarkedet, og eksporten var sammensatt av en rekke forskjellige varer. Det gjorde Japan mindre følsomt overfor de svingende konjunkturene på ver­ densmarkedet. På det asiatiske markedet ble Japan en alvorlig konkurrent til Europa og Nord-Amerika. Riktignok produserte en japansk arbeider, vesentlig på grunn av mindre fremskreden teknologi, bare om­ kring halvparten av det en britisk og bare en fjerde­ del av det en amerikansk kollega gjorde - til tross for at japanerne arbeidet 62 timer i uken. Men lønnen var lav, og til byene kom det en stadig strøm av ny arbeidskraft fra landsbygda, som ikke var i stand til å sysselsette den raskt voksende befolkningen. De fleste råvarene ble importert. Kullforbruket kunne til en viss grad dekkes av gruvene på de japanske øyer, men jern og stål, olje og gummi, måtte hovedsakelig hentes fra andre deler av ØstAsia.

Føydal kapitalisme Mens Japan altså var i ferd med å bygge opp et moderne produksjonsapparat, bevarte samfunnet i all hovedsak sin tradisjonelle struktur. Det kommer allerede tydelig fram når vi ser på hvem som eide den nye industrien. Det var ikke aksjeselskaper eller enkeltfabrikanter, men familier. Det japanske side­ stykke til de vestlige konserner var den såkalte Dai­ hatsu”, en bedrift hvor alle ledende stillinger var

forbeholdt grunnleggerens familie. En zaibatsu kun­ ne omfatte en rekke virksomheter i forskjellige bransjer og ble styrt av en ,,honsha” som admini­ strerte hele kapitalen. Enkelte av familiekonsernene var meget store. De fire største kontrollerte til sam­ men 22 prosent av hele industrien, og man kunne ha ventet at de hadde hatt en sterk politisk innflytelse. Men fremdeles lå mesteparten av den politiske

Japans familiefirmaer En oversikt fra 1939 over kapitalfordelingen i et av de største japanske familiefirmaer (zai­ batsu) ,,Mitsui” viser de japanske konserne­ nes karakteristiske spredning over mange forskjellige virksomheter:

397 millioner yen Tungindustri Papir 244 millioner yen 174 millioner yen Tekstil Kjemisk industri 159 millioner yen 47 millioner yen Keramisk industri Gass, elektrisitet 45 millioner yen Rederier 19 millioner yen Finansieringsselskaper 71 millioner yen Banker 60 millioner yen Detaljhandel 138 millioner yen Annet 75 millioner yen I alt 1429 millioner yen

De Japanske kvinnene spilte en viktig rolle i næ­ ringslivet - en forholds­ vis høy prosent av ar­ beidskraften i industrien bestod av kvinner. Men den japanske kvinnen hadde ikke stemmerett. Her demonstrerer en gruppe feminister under kommunevalget i Tokyo i 1929 for økt likestilling mellom kjønnene.

98 Det fjerne Østen

å bli medlem i den måtte man være av god og helst adelig familie, og spillet om regjeringsmakten fore­ gikk mellom fraksjoner som virket både i og utenfor nasjonalforsamlingen. Sterkest var fraksjonene som hadde tilknytning til hæren. Hæren var direkte underlagt keiseren og had­ de ifølge forfatningen rett til å utpeke forsvarsminis­ teren. Det innebar at den kunne felle enhver regje­ ring ved å trekke forsvarsministeren tilbake, og det­ te gjorde at alle regjeringer måtte ta store hensyn til militære ønsker. Men hæren gjorde seg ikke alltid like sterkt gjel­ dende. Da Kina-politikken hadde lidd skipbrudd på Washington-konferansen i 1922, fulgte en rekke år da makten gikk over til politikere med tilknytning til forretningslivet. Blant dem virket det tvilsomt om det lønte seg med en pågående politikk overfor Ki­ na. I 1921 var det i Kina en utbredt boikott av japanske varer. Dette viste at landet var militært, men ikke økonomisk vergeløst. Som avtager av en fjerdedel av den japanske eksporten hadde Kina fremdeles en maktstilling som mante til forsiktighet. 1920-årene ble derfor preget av en voksende for­ dragelighet mellom Østens to store nasjoner. Den varte inntil en styrking av den kinesiske sentralmak­ ten igjen fikk den japanske hæren i aksjon.

Den ,, typiske” kineser: ris bonden med sin okse. Tre fjerdedeler av Kinas befolkning var i mel­ lomkrigstiden sysselsatt i jordbruket. De fleste bruksenhetene var små — i gjennomsnitt levde en familie på fem personer på 1-2 hektar. Et bruk på 6 hektar ble ansett som stort, bruksenheter på mer enn 20 hektar var sjeldne.

makten i Japan hos adelen og hæren, selv om det var uttrykk for en viss utvikling at Japan fikk sin første borgerlige statsminister i 1918. Det fantes en nasjo­ nalforsamling og politiske partier, men de hadde be­ grenset innflytelse. Også keisermakten var svekket. Keiseren ble tilbedt som solens sønn, en halvt gud­ dommelig skikkelse, men man ventet ikke at han skulle gripe inn i regjeringssaker. Monarkiet var grunnlovsregulert, og makten lå hos regjeringen. For Borgerkrigen i Kina ram­ met sivilbefolkningen hardt. Her søker flykt­ ninger seg bort fra kampområdene - bildet er fra 1927. Den fattige bondekvinnen er kledd i vatterte bomullsklter, den typiske klesdrakten blant de mindre bemidle­ de.

Kina under Guomindang I Kina foregikk det ikke tilsvarende økonomiske og sosiale forandringer som i Japan. Jordbruket syssel­ satte fremdeles fem sjettedeler av befolkningen, og den langsomme økonomiske veksten holdt så vidt tritt med befolkningstilveksten. Det viktigste nye skjedde i undervisningen. I 1920 ble det gjennomført en språklig fornyelse, slik at det klassiske kinesiske språket i skolene og senere også i administrasjonen ble avløst av ord og uttrykk som lå datidens talespråk nærmere og derfor var forståelig utenfor de høyt utdannedes snevre krets. To år sene­ re ble det innledet en kampanje for å lære vanlige kinesere å lese. I Kina var dette spesielt vanskelig, fordi det ikke ble brukt bokstavskrift, slik vi kjenner den, men ett tegn for hver stavelse. Det lot seg heller ikke gjøre å innføre et bokstavsystem hvor hvert tegn står for en lyd. Vanskeligheten lå i de meget store dialektforskjellene. I Kina hadde den gang som nå hvert tegn samme betydning over hele riket, men ble uttalt på vidt forskjellige måter. Isteden foretok kineserne en standardisering ved å velge ut de tusen mest anvendte skrifttegnene, og det var disse man nå begynte å lære folk i landsbyer og fabrikker. Analfabetismen ble ikke utryddet, men myndighete­ ne kom så langt at det i de fleste familier ble en eller annen som kunne tyde en avis eller et offisielt skriv. Utgivelsen av populære bøker økte voldsomt i 1920årene, og som tegn på større kulturell åpenhet ble en rekke européiske og amerikanske forfattere nå over­ satt til kinesisk.

99 Borgerkrigens grusom­ het - et reportasjebilde som ble tatt av en ameri­ kansk krigskorrespondent i 1927. Kvinnen som tortureres og er hengt opp på stangen, er an­ klaget for å stå i forbin­ delse med utlendinger. Da bødlene så at scenen ble fotografert, ble hun sluppet fri og fikk løpe.

Politisk utviklet forholdet mellom regjeringene i nord og sør seg til en regulær krig. Den varte til nasjonalistregjeringen i Kanton i 1927 inntok Nanjing (Nanking) og i 1928 Beijing, og dermed gjorde slutt på den politiske splittelsen. Guomindang, som etter Sun Yesens død i 1925 ble ledet av Jiang Jieshi (Chiang Kai-shek), hadde dermed vunnet det for­ melle herredømmet over hele Kina. Det nye Kina var ikke demokratisk. Det var Guomindangs erklærte mål å innføre et parlamentarisk demokrati, men foreløpig ble Kina en ettpartistat. I forfatningen av 1928 ble det slått fast at Guomindang-partiets ledelse utgjorde regjeringen. Adgang­ en til å bli opptatt i partiet var snevert begrenset, og medlemskapet gav en privilegert stilling. Det ble tatt som en selvfølge at det var partiets oppgave - også som regjering - å arbeide for medlemmenes interes­ ser snarere enn for abstrakte politiske prinsipper om demokrati og sosial likhet. Partiet og staten gled i ett, og kjernen i Guomindang-partiet var i virkelighe­ ten hæren. Den bestod av vervede soldater, og Jiang Jieshis personlige maktbasis var først og fremst offi­ serskorpset. Styret var egentlig militært.

Jiang Jieshi og Mao Zedong I Guomindang gjorde en skillelinje mellom høyre og venstre seg tidlig gjeldende, og på venstre fløy var det en ganske liten kommunistisk fraksjon. Den ble tolerert av flertallet fordi Guomindang i begynnelsen

av 1920-årene samarbeidet med Sovjetunionen. Som etterfølger av det tsaristiske Russland hadde landet arvet en rekke økonomiske interesser i Kina, noe den nordkinesiske regjeringen nektet å anerkjenne. Da nord-regjeringen hadde falt, valgte Jiang Jieshi imidlertid å bryte forbindelsen med Sovjetunionen, og han sørget også for at kommunistene ble utstøtt av Guomindang i 1927.

Jiang Jieshi (Chiang Kai-shek) i 1938, foto­ grafert av den verdens­ berømte fotografen Ro­ bert Capa. Jiang var på dette tidspunkt under sterkt press fra to sider: Borgerkrigen pågikk med full styrke samtidig som Japan hadde stor militær fremgang i de nordlige og østlige delene av lan­ det. Jiang ble tvunget til å flytte hovedstaden til Chongqing langt inne i landet og fortsette mot­ standen derfra.

Den lange marsjen

100 Det fjerne Østen

Tre ledende kommunis­ ter i Yanan i 1939. I mid­ ten Mao Zedong, til ven­ stre den senere utenriks­ ministeren Zhou Enlai og til høyre den senere forsvarsministeren Lin Biao. Det var Zhou som i 1939 forhandlet med Jiang Jieshi mens Lin Biao var den fremste av de kommunistiske hærfø­ rerne.

Ungdomsportrett av Mao Zedong. Portrettet ble nok neppe malt mens Mao var ung, men langt senere da kommunistle­ deren var blitt gjenstand for en persondyrkelse som blant annet medfør­ te at kunstnere og forfat­ tere skildret ham som en helteskikkelse.

Dermed begynte en borgerkrig som med enkelte avbrudd varte fram til 1949. Kommunistene var ster­ kest i Sør-Kina, og i 1931 klarte de å opprette et sovjetstyre i Jiangxi-provinsen. Da den ble omringet av Jiangs hær, besluttet kommunistene isteden å dra opp til fjellområdene i nordvest. Tropper på til sam­ men 100 000 mann begav seg av sted på forskjellige veier i oktober 1934, og i løpet av ett år nådde 30 000 av dem fram til Shaanxi-provinsen i nordvest. Ferden kalles ,,den lange marsjen”, og den foregikk under stadige kamper mot Guomindang-tropper og lokale krigsherrer. Den kronglete ruten viste seg å bli 12 000 km lang. Under den lange marsjen ble Mao Zedong lederen for de kinesiske kommunistene. Hans ideer vil det bli gjort nærmere rede for i neste bind, men det hadde aktuell betydning at han var uenig i den sov­ jetiske oppfatningen om at et sosialistisk styre først og fremst måtte bygge på arbeiderklassen. Mao Ze­ dong hevdet at i Kina var bøndene det naturlige grunnlaget for kommunistpartiet. Dette var et produkt av erfaringene fra borgerkri­ gen. Den kinesiske kommunismen hadde oppstått i de store byene, men på grunn av borgerkrigen ble den praktisk talt fordrevet til landsbygda, da den ikke kunne stå imot motstandernes regulære mili­ tærstyrker, men måtte gå over til geriljataktikk med hovedbaser i vanskelig tilgjengelige trakter. På landsbygda hersket det en sterk sosial spenning mellom jordeierne og den tallrike gruppen av bøn­ der. Bøndenes hovedkrav var at godsene (som det bare var få av) og de større gårdene skulle utstykkes. Mao fikk tilslutning ved å gå inn for utstykning, men kom dermed i et dilemma. De som fikk jord, ble

nemlig fastboende, og forlot dermed hæren, etter­ som geriljataktikken tvang soldatene til stadig å skif­ te oppholdssted. I praksis var det derfor nødvendig å begrense utstykningen av jord i de områdene som var kontrollert av kommunistene. Militært rådde kommunistene ikke over større områder enn de provinsguvernørene og ,,krigsherrene” som hadde frigjort seg fra sentralstyret, men politisk var de farlige for Jiang Jieshi fordi de vant sympati i deler av Guomindang. Jiang beveget seg stadig mot høyre og ble utsatt for en voksende kri­ tikk i de deler av partiet som la vekt på programmets ord om demokrati og sosial likhet. Hvis bruddet kunne leges, håpet mange at det ville bringe Guo­ mindang tilbake til den opprinnelige kursen.

Mandsjuria under japansk kontroll 1932 I den kinesiske borgerkrigen inntrådte en våpenstill­ stand først da landet på nytt ble utsatt for et japansk press. Mandsjuria, som lå nord for den store kinesiske mur, var kinesisk, men ikke en del av det gamle Kina. Området var rikt på mineraler, og britisk og japansk kapital var lenge blitt plassert i Mandsjuria. Ved den kinesiske revolusjonen i 1911 hadde en av de såkalte krigsherrer, Zhang Tsolin (Chang Tsolin), gjort Mandsjuria til en uavhengig provins sam­ men med et område sør for Den kinesiske mur, og han fikk aktiv støtte fra Japan. I dette området eide Japan Det sørmandsjuriske jernbanekompani, som ikke bare transporterte gods og passasjerer, men også drev en utstrakt handel. For å beskytte egne

101

borgere hadde Japan også en hær som ble kalt Guandong-arméen, og som befant seg i Mandsjuria. Sam­ arbeidet med Zhang Tsolin gav Japan en større inn­ flytelse i Mandsjuria enn den kinesiske regjeringen hadde. Da Guomindang hadde sikret herredømmet over Nord-Kina i 1928, mistet Zhang Tsolin sine besittel­ ser i selve Kina og ble drept kort tid etter. Han ble etterfulgt av sønnen Zhang Xueliang (Chang Hsiiehliang) som innledet en ny kurs da han anerkjente Guomindangs overhøyhet over Mandsjuria. Dermed var den japanske innflytelsen kommet i fare, og samtidig ble Japan rammet av verdenskrisen, som halverte landets utenrikshandel i årene 1929-32. Det fikk innenrikspolitiske følger fordi det svekket regjeringspolitikken, som satte den økono­ miske ekspansjonen foran den militære. I 1931 følte hæren seg igjen sterk nok til å opptre på den politis­ ke arenaen. Uten å bry seg om godkjennelse fra regjeringen satte den på egen hånd Guandong-arméen inn for å erobre Mandsjuria. Zhang Xueliang ble fordrevet i 1932, og Mandsjuria ble gjort til et ja­ pansk lydrike. Landet ble proklamert som en selv­ stendig stat under navnet Mandsjukuo med den tidli­ gere kinesiske keiser Xuan Tong (heretter Pu Yi) som var blitt avsatt ved revolusjonen i 1911, som toppfigur. Med dette fikk de militære nok en gang overtaket i japansk politikk, og i årene som fulgte, økte presset mot Kina. I 1932 gikk japanske tropper i land i Shanghai for å slå ned en ny kinesisk boikottaksjon mot japanske varer med våpenmakt, og ved å støtte en separatistbevegelse i Nord-Kina forsøkte japa­ nerne å dele landet. Japan besvarte Folkeforbundets fordømmelse av aksjonen ved å melde seg ut av forbundet i 1933. Erobringen av Mandsjuria ble po­ pulær i Japan fordi der var jord å dyrke, og hundre­ tusener av japanske kolonister bosatte seg der. Men Kina ble enda mer svekket enn før.

To keisere side ved side under en parade i Tokyo i 1935. Til venstre sitter ..Solens Sønn”, den ja­ panske keiser Hirohito, som i mellomkrigstiden ble oppfattet som en guddom av sine under­ såtter, og til høyre keiser Pu Yi, som ble innsatt som statssjef og leder for marionettregimet i det erobrede Manchukuo av japanerne. Pu Yi (Xuan Tong) var den kinesiske keiser som ble styrtet i 1911. Opinionen i USA følte sympati for det overfalle Kina, ikke minst fikk ki­ neserne støtte fra sine emigrerte landsmenn i de kinesiske bydelene i de amerikanske storby­ ene. ,,Hendene bort fra Kina” var et av slagord­ ene under de gatedemonstrasjonene som fant sted kort etter krigsut­ bruddet i 1937.

maktene og til tross for våpenhjelp fra Sovjetunio­ nen ble de kinesiske styrkene i 1939 drevet ut av de østligste og mest verdifulle delene av landet. Jiang Jieshi trakk seg tilbake til Chongqing ved Yangzijiangs øvre løp, hvor han ble beskyttet av lange avstander og ulendt terreng, og krigshandlingene ebbet etter hvert ut. I nordvest måtte kommunistene igjen ty til geriljataktikk, foreløpig på vikende front. Den japanske krigspolitikken førte til en tilnær­ ming til Tyskland. I 1936 inngikk de to statene den såkalte antikomintern-pakten. Den inneholdt bare en forpliktelse om felles kamp mot den internasjona-

Japan erklærer Kina krig i 1937 I Guomindang vokste ønsket om å komme til en forståelse med kommunistene etter hvert som japa­ nerne trengte fram, og det var ingen tilfeldighet at det var Mandsjurias tidligere guvernør Zhang Xueli­ ang som brakte forliket i stand. I desember 1936 kommanderte han troppene som bekjempet de kom­ munistiske geriljastyrkene i Shanxi-provinsen, og da Jiang Jieshi kom på inspeksjon, tok han ham rett og slett til fange inntil det etter forhandlinger på nyåret var oppnådd våpenstillstand med Mao Zedong. Nå skulle borgerkrigen bli avløst av en felles front mot Japan. Alliansen kunne imidlertid ikke forhindre nederla­ get da Japan erklærte åpen krig i juli 1937. Før året tok slutt, hadde hovedstaden Nanjing falt, og i 1938 innsatte japanerne en ny marionettregjering her. Til tross for sterke protester fra Folkeforbundet og vest-

Japan angrep Kina i juli 1937. Japanerne inntok raskt viktige byer i nord­ øst, blant annet Beijing, og rykket siden sørover. De kinesiske troppene trakk seg tilbake, og i november 1937 befant store troppestyrker seg på marsj langs den store muren, den klassiske forsvarslinjen som hadde plass til fire soldater i bredden.

102___________ Det fjerne Østen ternb:

MANDSJURIA JMfenchukuo — jap