Filosofi og vitenskap : fra antikken til høymiddelalderen [1] 8200212750 [PDF]

Zitiervorschau

Filosofi og vitenskap Fra antikken til høymiddelalderen

Dtmokni

ABDERA

Siø-teLes olYHPOS'

STAGlRfi

pqnio. Anaxdiqoras flnthistfcn.es xfTSS Aristoteles

ÆnaxaqoraS

t>ELFI

«LYMPffl

Sokrates

Heraklit

r/x/^SY Thu k y d i men med >> w" a°" I1 Men Piat°nS llkhetstanke gjelder bare forholde! mellom borgere. Han vil at slavene skal gjøre det nødvendige arbeidet på markene-°g tfoemlmgene (me?ikene> skal «å for handel og håndverk. Det var en r eidsdehng som langt pa ve. var utvisket i Platons samtid. Da fantes det frie arbritfr- N Sa n a e Både den sene Piaton Og Aristoteles ønsker seg en arbeidsfri borgerklasse som kan bruke alle krefter på embeter og politiske verv.

96

Kvinnenes stilling Platons tanker om kvinnenes muligheter i «Staten» er et enestående fenomen, ikke bare i den greske filosofien, men også i Platons eget forfatterskap. Både i «Timaios», i «Lovene» og ellers finnes det avsnitt som uttrykker tradisjonelle, kvinnefiendtlige holdninger. I mange detaljer er Platons idealstat et gjenskinn av militærstaten Sparta, hvor kvinner og menn var likestilt på mange områder, og hvor barna tilhørte staten. Platon vil ikke vite av noe familieliv for de øverste stender i sin ideal­ stat. Dermed frigjør han kvinnene fra de huslige pliktene som bandt dem til hjemmet og gir dem mulighet til å kvalifisere seg for de høyeste embeter på linje med mennene. «Ingen beskjeftigelse i staten passer for kvinnene alene fordi de er kvinner eller for mennene fordi de er menn,» sier Sokrates i «Sta­ ten». Riktignok er kvinnene fysisk svakere enn mennene og har særlige opp­ gaver i forbindelse med svangerskap og fødsel, men Platon tror ikke at det behøver å få avgjørende betydning for fordelingen av oppgavene i staten. Skal kvinnene gjøre den samme tjeneste som menn, må de også få den samme utdannelse, hevder Platon. I sitt menneskesyn legger Platon så stor vekt på fornuften at de fysiske forskjellene mellom kjønnene kommer til å spille en helt underordnet rolle (445B-471C). Bildet av kvinnenes muligheter i «Staten» henger sammen med ønsket om å avskaffe familie og privateiendom for herskerne og vokterne i idealstaten. Kvinnenes tradisjonelle rolle i det greske samfunnet omfattet nettopp forvalt­ ningen av det private, som Platon vil overvinne. Et nært fellesskap mellom vokterne og herskerne må derfor omfatte kvinnefellesskap og eiendomsfellesskap. All privat eiendom - enten det gjelder penger, kvinner eller barn - virker oppsplittende og skaper misunnelse. Dermed blir kvinnenes rolle et problem for Platon. Hva skal de ta seg til når familien og familiehusholdningen er bor­ te? Staten har overtatt barneoppdragelsen, og kvinnene defineres derfor ikke lenger av sine funksjoner i forbindelse med amming og omsorg. Platon kan ikke finne gode grunner til å holde kvinnene nede etter at andre institusjoner har overtatt deres tradisjonelle sosiale funksjoner. Derfor lar han dem delta i oppdragelsen og utvelgelsesprosessen frem mot de høyeste stil­ linger i idealstaten. Avskaffelsen av familiebåndene er et selvstendig poeng for Platon. Tankene om kvinnenes likeverd er en konsekvens av hans kamp mot familien og private gjemmesteder. Når Platon senere, i dialogen «Lovene», vil gjeninnføre privateiendom og familiebånd, glemmer han mye av det han had­ de sagt i «Staten» om kvinnenes muligheter og rettigheter. I teorien fastholder Platon at det er ufornuftig å sette andre mål for kvin­ ners enn for menns oppdragelse. Han vet at kvinner hos andre folkeslag har det samme ansvar både i krig og fred som mennene har. Men når Platon kom­ mer til de praktiske ordninger i den «nestbeste» staten, er det tydelig at gjen­ innføringen av familiehusholdningen trekker med seg en rekke begrensninger

97

4 - Filosofi og vitenskap, bind I

av kvinnenes frihet. Riktignok krever Platon i «Lovene» samme troskap i ekteskapet av menn og kvinner. Det var nytt og revolusjonerende i forhold til de greske skikkene. Men han opprettholder f.eks. det tradisjonelle forbudet mot at kvinner kan ha eiendom. Likevel er det så mange nye tanker om kvin­ nenes muligheter også i «Lovene» at Platons kvinnesyn virket overraskende og påfallende for omgivelsene. En stat som ikke oppdrar og oppøver sine kvinner, sier Platon, er som et menneske som bare trener sin høyre arm (Leg. 794C-D). Dette utsagnet viser Platons tvetydige forhold til likestilling. På den ene siden ønsker han åpenbart å gjøre venstrehånden (kvinnene) sterkere, men på den annen side er og blir høyrehånden et bilde på mannens styrke og sosiale forrang.

b. Oppdragelsestenkning Platon ville fornye både den greske oppdragelsen og den athenske bystaten ved a gi begge et nytt grunnlag i filosofien. Dikternes gamle krigerdyder og sofistenes retorikk kunne ikke være grunnlag for en rettferdig stat. Platon sier: «Jeg ventet på en god anledning. Men til slutt kom jeg til den overbevisning at alle de nåværende stater uten unntak er dårlig styrt, for lov og rett er i en hjelpeløs situasjon om ikke rene undere og lykkelige tilskikkelser holder det hele sammen. Så ble jeg tvunget over i den ekte visdom, for det er den som er kilden til kunnskap både i statsspørsmål og i spørsmål om hva som er rett for den enkelte. Menneskeslekten ville aldri, mente jeg, få slutt på sine lidelser før enten de ekte og sanne vise får den politiske makt, eller de makthavende i sta­ ten gjennom guddommelig tilskikkelse blir virkelige vismenn» (Epist. VII

Platon gir staten nye normer for overvåkningen av oppdragelsen. På den annen side fratar han idealsamfunnet trekk som til da hadde falt inn under de faktiske staters hv. Rettssaker, kirurgi og medisiner vil ikke finnes i idealsta­ ten fomh de er tegn på sykdom i sjel og kropp. Om oppdragelsen tas alvorlig, vil det bare finnes sunne sinn og sunne kropper i den rettferdige stat. Oppdra­ gelsen, og særlig kontrollen med den kunst som påvirker borgerne, er en for­ holdsregel som vil gjøre rettsvesen og medisinsk terapi overflødig. Om bare musikken og gymnastikken utøves på rett måte, vil loven innplantes i sjelene. Og den lov som først får feste der, vil overflødiggjøre de skrevne lover. Men kunstartene må føye seg inn under filosofiens ledelse. Det er filosofen som har det rette begrep om skjønnhet, rettferdighet og godhet. Derfor er det han som kan stille krav til kunsten, og ikke omvendt. I gymnastikken trenes kroppen for sjelens skyld, men musikken oppdrar sjelene direkte. Musikkens oppgave er å holde lidenskapene på plass og hjelpe

98

fornuften frem. Vi har streifet enheten mellom «etikk» og «estetikk» hos Pla­ ton: Det skjønne står i det godes tjeneste, eller rettere, det skjønne er først skjønt når det er godt, og det gode er først godt når det er skjønt på samme tid. Kunsten tjener ikke bare det gode som et middel, men bærer selv frem en erkjennelse av det gode når verket er en skjønn gjenstand. Platons forsøk på å etablere det gode som politisk-teologisk prinsipp i «Staten» må derfor omfat­ te en teori om kunstene, hvordan de må være for at vi skal kunne se det gode i og gjennom dem. Platons «Staten» viser sterk motvilje mot diktningen. Filosofen er ikke bare ute etter å forbedre eller forandre diktningen, men synes å forkaste den som oppdragelsesinstitusjon overhodet. Han prøver å begrunne den oppfatning at diktningen er moralsk farlig og filosofisk forvirrende. Den «forkrøplet tan­ ken», sier Platon (Rep. 392D). Platons filosofi er et svar på utfordringen fra sofistene. Men oppgjøret med dikterne er så viktig for ham at han i nødsfall foretrekker sofistene fremfor dem. I «Staten» gjør han heller ikke noen særlig forskjell på tragedie og epos, begge dikttyper rammes av hans kritikk. Den tra­ disjonelle diktningen kan verken oppdra til rettferdighet eller innsikt, mener han. I dialogen vil Sokrates grunnlegge en ren og absolutt moral som ikke skal være betinget av tvilsomme forbilder. Platon tror at filosofien gjennom dialek­ tikken kan fastholde det rette i tidløs skikkelse. Det beste er ikke freden med de hinsidige makter som kan beroliges med bønner og offerhandlinger. Det beste er virkeliggjørelsen av en absolutt moral som heller ikke de greske gude­ ne kan sies å materialisere. Den tradisjonelle diktningen hadde vært opptatt av freden med gudene og mytenes konkrete monsterbilder. Platons oppgjør med diktningen er samtidig et oppgjør med den relative, konvensjonelle moral. Platons propaganda for filosofien er et angrep på hele det tradisjonelle greske oppdragelsessystem. Poenget med «Staten» er å vise at de politiske vanskelig­ heter ikke vil ta slutt før filosofene blir byens oppdragere (Rep. 473C, 499B). Musikken krever særlig omsorg, fordi «musikkøvelse er et mektigere mid­ del enn noe annet» (Rep. 41 OD). Musikken påvirker sjelen mer direkte og mer avgjørende enn noen annen kunstart, mener Platon. I idealstaten må musik­ ken være enkel, den må være underordnet ett prinsipp, fordi det er kjernen i det den skal formidle: lydigheten mot det gode. Det krav som fremmes, er alt­ så at musikken skal være nyttig for staten og menneskelivet (Rep. 607D). Men det betyr ikke at kunsten er et rent middel, et blott og bart talerør for moral­ ske idealer. Godheten, sannheten og skjønnheten er sammenfallende instanser hos Platon, og det innebærer at kunstens innhold er et moralsk, filosofisk og estetisk budskap, enten det er tilsiktet eller ikke. Platons tanke er at dette bud­ skapet må underordne seg ideen om en rettferdig stat og en rettferdig sjel. Kunsten skaper et avtrykk og en orden i mottakerens indre. Derfor må man kreve av kunstverket at det etterligner det gode i verden.

99

Hvor alvorlig Platon tar etterligningens makt, viser seg ved at han forbyr vokterne i den nye staten å spille roller som kvinner, slaver eller slette menn ved dramatiske oppførelser. Ikke en gang på spøk bør de etterligne dyrelyder tordenvær eller hjul som knirker, sier Platon. For alle lyder "former sjelen (Rep. 395A—397A). I musikken må harmoniene og rytmene underordne seg logos, det fornuftige ord. Regelen tilsvarer kravet om å sette filosofen til vok­ ter over kunstartene. Takt og tone må tjene ordet, sier Platon, ikke omvendt. En musikk som frembringer rus og narkose for besettelsens egen skyld, som oppisker lidenskaper og forvirrer synsfeltet, skaper et falskt - Platon ville si «urettferdig» - forhold mellom kropp og sjel. Sokrates krever i dialogen «Sta­ ten» at man bare skal beholde de tonearter som «etterligner en tapper mann i kiigen eller en karakterfast mann i fredstid». Det er musikkens oppgave å ska­ pe mot og måtehold.

c. Platon og kunstene Platon tilordnet kunstteorien tyngdepunktet i sin tenkning, som var en teori omkring politikkens og moralens første prinsipper. Den enhet som Platons tenkning kretser om, kaller han det ene, det gode og det skjønne. Det ene, gode, skjønne er noe som kommer til syne gjennom vekslingene i mangfoldet. Det representerer tankens endelige hvilested, hvor den har funnet hjem til det som samler alle erfaringer i ett bilde. Samlepunktet er et sentrum og en lyskil­ de som gjør det sanne sant, det gode godt og det skjønne skjønt. Skjønnheten er derfor et trekk ved virkeligheten som virkelighet. Alle skjønne ting har sin grunn i virkelighetenes opphav. Den samme instans som er ansvarlig for tin­ genes skjønnhet og for at tingene kan tenkes, garanterer også deres eksistens. Denne instansen er identisk med selve det skjønne, målet for menneskets ønsker og streben. Den skjønnheten det her er tale om, er åpenbart temmelig forskjellig fra skjønnheten som ytre egenskap. Vi kan tillegge en ting mange forskjellige egenskaper, bl.a. kalle den «skjønn», som en beskrivelse. Hos Platon dreier imidlertid ikke skjønnheten seg først og fremst om synlige egenskaper. Det ser vi av dialogen «Symposion», hvor den heslige Sokrates prises for å ha en «skjønn» sjel. Platon kjenner selvfølgelig også til den sansemessige skjønnhet, men oppfatter den som en overgang og en vei til virkelighetens kilde, eller omvendt: som et gjenskinn av den evige skjønnheten. Til menneskets enkle avletrang, udødelighetstrang og erkjennelsestrang (eros) svarer nemlig en enkel gjenstand bak den stofflige og synlige verden. På hver side av sansemangfoldet finnes det likesom en speilsymmetri. Slik alle menneskelige livsytringer - kjønnskjærlighet, lovgivning, diktning, heltedød

100

og filosofi - utspringer av og kan samles i eros, slik kan alt som er, for så vidt som det er, forstås som fremtredelsesformer for det ene, det gode og skjønne. Det finnes altså en enhet i livsytringene slik det finnes en enhet bak tingene. Platon beskriver erkjennelsen ikke bare som betraktning. Den er også en ero­ tisk tilegnelse av gjenstanden, mener han. Det vi begjærer mest av alt, er et glimt av den sannhet, godhet og skjønnhet som kunne ordne virkeligheten for oss. Synet av skjønnheten henger følgelig på det nærmeste sammen med erkjennelsen av det gode, som er det politisk og moralsk retningsgivende og virkelighetens grunn. Sansbar skjønnhet er i alle tilfeller bare en avglans av den skjønnhet som først åpner seg for tanken i erkjennelsen. Men på alle trinn trekker skjønnhe­ ten oss mot synet av det ene som plutselig kan gi svaret på alle spørsmål. Der­ for er eros en halvgud som står midt imellom fullstendighet og mangel, det å ha og ikke-ha, det å være og ikke-være. Eros eller kjærligheten er en drift som følger skjønnhetens spor frem til dens skjulested. Sanselig skjønnhet er aldri noe mål i seg selv. All kjærlighet er i siste hånd rettet mot udødeligheten, dvs. det som er uforanderlig og hevet over tidens vekslinger og mangfold (Symp. 201D-212C). Avgjørende for Platons vurdering av kunsten blir derfor om kunstverket viser videre, ut over seg selv, slik den sansbare skjønnheten i kropper eller seder og skikker kan gjøre. Kunsten er i beste fall et redskap til den avgjøren­ de innsikt. Men for å kunne virke som redskap, må verket gi et glimt av det som det skal lede hen mot, det må gi eksempel på noe av det som det henviser til. Naturgjenstanden er en etterligning av en idé, og kunstgjenstanden etter­ ligner gjerne en naturgjenstand. Hvis det godes idé er solen i Platons lignelse, er kunstgjenstandene skyggene i hulens bunn. Kunstneren blir på denne måten formidler av en tredjerangs virkelighet. Hos Platon, som i den førsokratiske filosofi, tar kunstteorien form av kunstkritikk. Dialogene minner oss hele tiden om konkurranseforholdet mellom filosofien og kunstene. Endog en snekker, sier Platon, driver med viktigere ting enn en billedkunst­ ner. Snekkeren lager en seng med blikket festet på sengens idé. Men maleren maler bare et bilde av sengen. Gud har laget den første sengen, sier Platon, snekkeren den andre, og kunstmaleren den tredje (Rep. 597A). Maleren er som en sofist, mener Platon. Det er også dikteren, men han står likevel noe høyere (Rep. 392D). Dikteren etterligner handlende personer. Handlingen blir for diktningen hva naturtingene er for maleren og skulptø­ ren. Dikteren og maleren henter sine forbilder fra verdens synlige, forgjenge­ lige og vekslende mangfoldighet, i motsetning til filosofen, som orienterer seg i forhold til de evige, urokkelige mønsterbilder. Hva skal det være godt for å etterligne lidenskaper og ustadighet? spor filosofen. Hos Platon hviler også begrepet om kunsttilegnelsen på «etterligning». Bare anstendige handlinger

101

kan omtales i diktningen, for da vil de tilsvarende holdninger vekkes blant til­ hørerne. Kunstene underordnes altså fullstendig den moralske oppdragelse og den politiske nytteverdi.

d. Matematikkens former Grunnvitenskap og universalnøkkel Både Sokrates og Platon har kjent og godtatt en rekke pythagoreiske tanker, ythagoreerne spekulerte - som vi har sett - over musikk og medisin, mate­ matikk og astronomi. Nettopp disse fagområdene dukker stadig opp i de pla­ tonske dialogene. De matematiske og medisinske fag levere? eksempler og modeller til Platons tenkning. Også pythagoreernes lære om sjelen må ha hatt en viss betydning for Sokrates’ og Platons dualisme. Men det som hos pytha­ goreerne hadde vært religiøse trossetninger om f.eks. sjelevandringen, blir i Platons dialoger til billedtale om menneskets lodd. I vår gjenfortelling av hulelignelsen hoppet vi over et viktig punkt. Sokrates kommer ut av hulen en tidlig morgenstund, og ser først stjernene på himme­ len før han greier å rette øynene mot solen. Det betyr at astronomien forbere­ der synet av selve det gode, dvs. solen. Ganske riktig anbefaler Platon studiet av astronomi og matematikk for de vokterne som vil bli herskere i idealstaten. Underveis fra stofflige til stoffløse vitenskaper kan betrakteren oppøve abstraksjonsevnen og frigjøre sine tanker fra materiens tilfeldige og lovløse rike. I studiet av astronomi er man nådd til materiens grense. Stjernenes baner på himmelen er det skjønneste og mest fullkomne i den materielle verden, sier Sokrates. Men heller ikke de er virkelige og sanne på samme måte som de ide­ elle bevegelser, tall og former som ligger til grunn for stjernenes baner. Det grunnleggende kan vi ikke se med øynene, bare med fornuften og tanken. Om man kaster hodet bakover og ser opp mot stjernene, ser man likevel bare ned i materien, sier Platon. Riktignok ser man den materielle verden på sitt beste, men man må ikke tro at man finner ideene der oppe. Platon anbefaler sterkt studiet av astronomi som et middel til og en øvelse i å frigjøre tanken fra alt stofflig, men han vil ikke at filosofen skal stanse der. Ikke noe himmellegeme betyr så mye for Platons billedtale som solen. Han bruker den stadig som et bilde på det godes idé, og fremhever dens samlende og styrende virksomhet. At solen finnes i den synlige verden, styrker Platons tro på at det finnes en tilsvarende instans i den tenkbare verden. En slik billed­ bruk inspirerte selvsagt senere platonikere til astronomiske og optiske studier, selv om astronomien var en ren hjelpevitenskap sammenlignet med dialektik-

102

ken eller diskusjonskunsten, som førte frem til det som solen kunne være et bilde på. For Platon var matematikken ikke bare grunnvitenskap - den vitenskap som gav målestokken for all annen viten men også universalvitenskap, dvs. en vitenskap som var til stede som et element i alle andre fag og virksomheter. Det går tydelig frem av Glaukons spørsmål og Sokrates’ svar i Platons «Sta­ ten»: «- Men hvilken kunnskap blir tilbake når vi utelukker musikk, gymnastikk og de forskjellige kunstarter? - Nåvel, finner vi ikke noe utenfor dem, så la oss ta noe som tilhører dem alle sammen. - Hva er det for noe? - Det som alle kunster og alle former for tenkning og vitenskap anvender i fellesskap og som enhver først og fremst må lære. - Og hva er det? - Ganske enkelt å kunne skjelne mellom en, to og tre. Jeg mener kort sagt telling og regning. Må ikke hver kunst og vitenskap gi seg av med det? -Jo visst. - Også krigskunsten vel? - Ubetinget. - I tragediene fremstiller stadig Palamedes Agamemnon som en latterlig hærfører. Du har nok lagt merke til at den førstnevnte sier at han selv, fordi han har oppfunnet tallene, har kunnet oppstille hæren i avdelinger ved Ilion og har kunnet telle skipene og alt annet; han later som om folk tidligere ikke hadde kunnet telle og som om altså Agamemnon ikke hadde vært klar over hvor mange føtter han hadde, da han jo ikke hadde kunnet telle dem. Hva slags hærfører skulle en slik mann være? - En temmelig underlig en, om dette er sant. - Skal vi ikke anse aritmetikken som en nødvendig vitenskap for en kriger? - Absolutt, hvis han skal ha noe begrep om å oppstille en hær; ja, om han overhodet skal være et menneske. - Når det gjelder denne vitenskap, legger du altså merke til det samme som jeg gjør? - Hva mener du? - At den nok horer til de vitenskaper vi søker, de som leder sjelen til etter­ tanke. Men ingen anvender den på rett måte, nemlig som et middel som kan føre til det virkelig værende» (Rep. 525C-D, oversatt av H. Mørland).

Demiurgen skapte verden I dialogen «Timaios» gjør Platon et forsøk på å redusere fysikken til matema­ tikk. Allerede tidlig i gresk naturvitenskap hadde Empedokles påstått at all

103

slags stoff kunne reduseres til de fire elementene: jord, ild, luft og vann. Nå hadde en matematiker i Platons miljø oppdaget at det i geometrien fantes fem og bare fem typer krystallinske legemer (regulære polyedre) med en overflate sammensatt av regelmessige mangekanter. Platon slår de to teoriene sammen, og hevder at elementenes forskjellighet skyldes at deres minstedeler er krystal­ ler av forskjellig form. Hos den sene Platon - «Timaios» regnes gjerne blant hans senere skrifter er materien ikke bare treg og livløs, men Platon oppløser materien i ren geo­ metri. Stoffet og dets forskjeller finnes ikke uten som en illusorisk virkning av forskjellige geometriske krystaller. Empedokles hadde bare operert med fire elementer, mens matematikeren hadde funnet fem elementære krystaller eller «regulære polyedre». Det betyd­ de at Platon fikk ett krystall til overs og måtte postulere eksistensen av et fem­ te element, nemlig «eteren». Det er det elementet stjernene svømmer i. Det består av krystaller med en overflate av tolv likesidede femkanter (som tilsva­ rer dyrekretsens tolv tegn). Takket være Platons autoritet kom dette femte elementet («kvintessensen») til å følge naturvitenskapen helt frem til renes­ sansens store astronomer. Det fremtidsrettede ved Platons spekulasjoner er at han vil finne og beskrive stoffets elementærdeler med matematikken som red­ skap. For oss er det en selvsagt fremgangsmåte, men i Platons samtid var det et svært dristig grep. «Timaios» er Platons største verk om kosmologi og naturfilosofi. Når Aris­ toteles kritiserer Platons naturvitenskap, er det ofte «Timaios» han tar utgangspunkt i. Dialogen ble oversatt til latin mot slutten av antikken og ble en svært viktig kilde til naturfilosofiske spekulasjoner i middelalder og renes­ sanse. Platon taler i denne dialogen om verdens tilblivelse på en slik måte at de kristne lett kunne oppfatte det som en utdypning og spesifisering- av Bibe­ lens skapelsesfortelling. 6 I innledningen til dialogen knytter Platon an til statslæren (og forteller myten om det sunkne Atlantis). Det er tydelig at naturfilosofien skal støtte og underbygge det bildet av menneskelivet som han gav i «Staten». Platon tror at filosofen, som kjenner den guddommelige orden i universet, også kan gjøre seg til et ledd i den samme orden (Rep. 500C). Han vil vise at skillet mellom sanseverdenens vekslinger og erkjennelsens evige former ikke bare skyldes menneskets synsvinkel, men at skillet henger sammen med hendelser omkring verdens tilblivelse. Verden har nemlig to kilder: dels blind og lovløs nødven­ dighet, dels en ordnende fornuft. Platons tanker om orden er knyttet til demiurgens eller skapergudens virk­ somhet. Han har ikke skapt noe av intet, men gitt nødvendigheten en fornuf­ tig form i overensstemmelse med ideenes mønsterbilder. Som enhver god håndverker har han tilpasset delene til hverandre, så helheten ble et system. i ta ere foyer ordene sammen og skipsbyggere føyer plankene sammen, slik

104

Figur 7. De fem regulære polyedre. Ma­ teriens former er en virkning av disse geometriske krystallene.

har demiurgen gitt verden form (Gorg. 503E-504B). Men han har ikke alltid fått viljen sin. Materialet er gjenstridig. Derfor er ikke fornuften enerådende. Som helhet er imidlertid kosmos et stykke vellykket arbeid, og naturens regu­ lære gjentagelser viser at det er en hensikt med det meste av det som skjer. Demiurgen formet verden som en stor kropp, et levende vesen som omfatter alle andre levende vesener. Av dem er det fire store grupper - himmellegeme­ ne, fuglene, fiskene og landdyrene - som tilsvarer elementene: ild, luft, vann og jord (Tim. 39E-40A). Alle levende vesener speiler helheten på forskjellig vis fordi de er deler av en stor kropp. For demiurgen grep inn, var verden en formløs masse - ikke et tomt rom, men noe ubestemt som manglet grenser og forskjeller. Gjennom demiurgen overtaler fornuften og formene den blinde nødvendighet (Tim. 47E-48A).

105

Før skapelsen fløt alt planløst omkring, som hos Demokrit før atomene huket seg fast i hverandre, eller som hos Anaxagoras før fornuften skilte ut elemen­ tene Denne tilstanden måtte demiurgen gjøre noe med, for han ville at alt skulle være så godt som mulig. Demiurgen skilte ut elementene og gav dem skikkelse gjennom matematis­ ke proporsjoner og geometriske former. Han gav verdenskroppen sjel og tan­ ke, og formet den som en stor kule - den mest fullkomne av alle former. Alle regulære polyedre kan innskrives i en kule, og elementene tilsvarer de fem geometriske figurene. Demmrgens krav om matematisk orden preger verden helt ned til dens mmste deler. Demokrits atomer hadde manglet all regelmessighet, for han trodde ikke at helheten var produkt av en plan eller et forsyn. Platon derimot mnstruerer en matematisk atomisme med utgangspunkt i pythagoreernes overbevisning om at «alt er tall» og at tallet gir det grenseløse form og skik­ kelse. Slik knytter han sin ordenstanke til materiens minstedeler. Platon går så angt i sine spekulasjoner at han truer med å frata materien all selvstendighet Han oppløser verdens stofflighet i tankeformer. Slik vil han begrunne fornuf­ tens og sjelens primat. Verdenssjelen viser seg i de harmoniske forhold som gjennomtrenger stof­ fet. Fra pythagoreerne har Platon tanken om himmelsfærenes musikalske har­ moni, og han forsøker å vise at harmonier behersker hele verdenskroppen ned til elementenes geometriske former. Ett av demiurgens viktigste redskaper er tiden, som han skapte for å sette tingene på plass og føye dem inn i helheten (Tim. 37C-D). Parmenides hadde benektet forandringens virkelighet, men Platons begrep om syklisk og målbar tid i «Timaios» gir en matematisk målestokk også for naturens vekslinger. Himmellegemenes regulære, jevne og sammenhengende løp gir rytme til naturforlopet. Natt og dag, måneder og år, sommer og vinter skaper lovmes­ sighet og gjentagelser i vekslingene. Slik gir himmellegemene, som er urviserne i naturforlopet, tallmessig orden til det levende liv (Tim. 48A-C).

Platons oppdragelsestanke krevde et studium av flere fagvitenskaper, o* han grunnla Akademiet i Athen, som samlet musikkteoretikere, astronomer og matematikere fra hele den greske verden. I en dialog som «Timaios» kan vi se hvordan Platon stadig diskuterer med de beste fagvitenskapsmenn i sin sam­ tid. Vi må anta at ikke alle var like opptatt av Platons spekulasjoner omkring det godes idé. De kom til Akademiet for å diskutere med fagfeller og for å høre siste nytt om beslektede fagområder. Slik bidro Platon til å organisere et orskerfellesskap og en forskertradisjon som ganske snart glemte idealstaten, men somfikk den største betydning for utviklingen av astronomi og matema­ tikk helt frem til Galileis og Newtons naturvitenskap.

106

8. Aristoteles

a. Et nytt utgangspunkt Aristoteles (384-322 f.Kr.) var en av dem som kom til Athen for å oppsøke Platons Akademi, for å lære mer om naturvitenskapene. Noe må han ha visst på forhånd. For han var vokst opp i en legefamilie, og en lege var den gang forpliktet til å gi laugskunnskapene videre til sine sønner. Aristoteles’ far skal ha vært hofflege hos kong Amyntas 2. av Makedonia. Vi vet ikke om Aristote­ les fant det han lette etter hos Platon. Han ble i hvert fall i Akademiet i 20 år, helt frem til Platons død i 347 f.Kr. For Platon hadde matematikken vært grunnvitenskap i den forstand at han hentet sitt ideal om uforanderlig og sikker kunnskap fra matematikken. Gjen­ nom sin medisinske bakgrunn ble Aristoteles derimot mest opptatt av det som lever, vokser og forandrer seg. En stor del av hans forfatterskap består av bio­ logiske avhandlinger, og det han ellers skrev om fysikk, psykologi, etikk og politikk, satte naturens bevegelser og forandringer i sentrum. Aristoteles gjor­ de nyoppdagelser på mange felter og ordnet en rekke fagområder. Han kjente de siste teorier på nær sagt alle områder unntagen ett: matematikken. Vi vet ikke om han tok avstand fra Platons høye vurdering av matematikken, eller om han bare manglet interesse for den. Aristoteles var i alle fall mer opptatt av det levende liv enn av de evige og uforanderlige former. Etter Platons død dro Aristoteles over til Joma og opp langs kysten, beskrev dyrearter i sjøen og på land, samlet planter til sitt herbarium og studerte det han kunne finne av de joniske naturfilosofenes skrifter. Det er lite vi vet med sikkerhet om Aristoteles’ liv, men legenden vil gjerne knytte ham til lands­ mannen Alexander den store, og hevder at Aristoteles ble Alexanders lærer i Makedonia. Aristoteles vendte tilbake til Athen en gang henimot 330 og levde der til han ble landsforvist og døde i 322 f.Kr. For Platon hadde naturen vært en samling skyggebilder av evige former. Han betraktet de levende vesener og forgjengelige ting som utydelige avtrykk av uforanderlige ideer. Derfor var han ikke interessert i naturen annet enn som en gjennomgang til og påminnelse om ideenes verden. Platon vender blikket bort fra det stofflige og finner all skjønnhet i den rene tanke.

107

Aristoteles. Romersk kopi av gresk skulptur, antagelig utført av Aristippos fra Kyrene på 300-talletf Kr.

Aristoteles Aristoteles ble født i Stageira i Makedonia i 384 f.Kr., og døde i Chaikis på Euboia i 322 f.Kr. Vi har ingen direkte kilder om hans liv - derfor er mye av det som overleveringen sier, usikkert. Aristoteles skal ha vært Platons filosofiske lærling i Athen i ca. tyve år før han ble kalt tilbake til Makedonia som lærer for den senere Alexander den store fra 342 til 336. Så dro han til Athen igjen og grunnla en skole som ble kalt Peripatos eller Lykeion. Der utviklet han en filosofi som skulle være et alternativ til Platons idealisme. Det meste av det vi har overlevert fra Aristoteles, skal ha vært holdt som forelesninger ved denne skolen. For Aristoteles var erfaringen av den konkrete enkeltting det sentrale utgangspunkt for vitenskapene. Legenden forteller at Aristoteles og Alexander holdt kontakt med hverandre, og at Alexander sendte Aristo­ teles planter og dyr fra Østen. Makedonerne holdt Athen okkupert under Alexanders styre; derfor kan Arsitoteles nære forbindelse med ham ha blitt brukt mot ham i det øyeblikk Alexander døde. I alle fall måtte Aristoteles romme fra Athen i 323 f.Kr., og døde kort etter. Aristoteles’ filosofi ble glemt i nesten 250 år, men ble så gjenoppdaget på Ciceros tid og har siden vært et hovedelement i Vestens tankehistorie.

Aristoteles har et helt annet verdensbilde. Han betrakter verden som en sam­ ling vesener og ting som streber etter å virkeliggjøre sin natur. Naturen er en okende gryte av prosesser som realiserer forskjellige formål. Hos Aristoteles er forandringen ikke et kjennetegn på ondskap og uvirkelighet, men viser at alt i naturen, historien og tenkningen er underveis mot selvrealisering mot å Det er ikke så rart at Platon og Aristoteles er uenige. For den ene snakker om skjønnhet og rettferdighet, mens den andre snakker om katter og sjøstjer­ ner Skjønnheten og rettferdigheten finnes, selv om alti verden er usk ønt og urettferdig; derfor finnes formene utenfor stoffet, sier Platon. - Katten virkeiggjor sin form ved a jage og formere seg; derfor finnes formen i stoffet, sier slotelesPlaton var opptatt av å berge staten og gi moralen et fast grunnag, mens Aristoteles var opptatt av å beskrive levende veseners vekst og artsonghet Det er ikke det spor merkverdig at de taler forbi hverandre Aristoteles krmserte Platons idélære fordi han selv ville gjøre plass for stu­ diet av livets forandringer. Til dette studiet trakk han med seg mange begre­ per som Platon hadde definert. Derfor var det viktig for ham å rense ordene for de assosiasjonene de hadde hatt i Platons tankebygning. Det kunne han >are gjøre ved straks a hevde de prinsipielle forskjeller mellom Platons og sin egen tenkning. s Idelæren kan ikke forklare det levende liv, sier Aristoteles, for det som er skfeTdeth'?’ ‘7“ Væ>re SrSak tU n°e foranderlig (Met. 991a 8). I naturen skjer det hele tiden forandringer, men de kan ikke forklares ved at en henviser til noe evig og bestandig. Det Platon gjør med sin lære om ideene, er å for< oble tingenes antall, hevder Aristoteles (Met. 990a 34). Men man forstår ikke noe mer av en gjenstand ved å skaffe seg to av samme slaget, sier han. , JV P atOn betk ikke at A™'01*165 a™ser alt det Platon hadde sagt. Aristoteles er en av dem som aldri sier «aldri». Han inngår hele tiden kompromisser med meningsmotstandere, fordi han oppriktig tror at det er re°sneSh 7 ’ ' ^7°'” ‘'Tæu" h at sy'dieobiektet Skulle overiere- Dermed kunne han foreta ganske annerledes radikale inngrep enn dem han våget å gjøre på som k^6 paSlenter’ gjennom viviseksjon beviste Erasistratos hjernens rolle n kroppens motoriske sentrum og lokaliserte i noen tilfeller organenes tilMe kZå ,emenS de'er- De“ Var Sd™gt eksperimenter som kke kunne gjøres gjennom disseksjon av døde kropper. behovd

kmeeme

176

Legen Kelsos forsvarer denne praksis og forklarer den historiske sammen­ hengen slik (De med. I, 1): «Fordi smerter og mange forskjellige sykdommer oppstår i de indre organer, mener man at ingen kan finne legemidler for slike plager som ikke kjenner disse organene. Derfor er det nødvendig å åpne de dødes kropper og undersøke tarmer og innvoller. Man mener at Herofdos og Erasistratos var de flinkeste til dette, da de åpnet mennesker som ennå levde forbrytere som de fikk fra kongens fengsel. Mens disse ennå pustet, undersøk­ te Herofilos og Erasistratos organer som naturen tidligere hadde skjult. De fant ut hvordan organene lå, deres farge, form, størrelse, orden, hardhet, myk­ het, glatthet, sammenhenger, hvordan hvert av dem fungerte og om noe organ var del av eller føyd inn i andre organer. For det er ikke mulig å finne ut hva som plager pasienten når smertene er innvendige, hvis man ikke kjenner hvert eneste organ og alle innvoller. Man kan heller ikke behandle et sykt organ hvis man ikke vet hvilket organ det dreier seg om. Nar en manns tarmer er synlige i et sår, vil den som ikke kjenner organenes farger i frisk tilstand, være ute av stand til å finne ut hvilke organer som er uskadd og hvilke som er ødelagt. Også utvendige legemidler kan brukes rettere av en som kjenner de indre organers stilling, form og størrelse, og det gjelder i alle de tilfeller vi har nevnt. De fleste mener at det er for brutalt å ta livet av noen ganske få forbry­ tere for å finne botemidler mot uskyldige menneskers plager i all fremtid. Men de tar selvsagt feil.» Kirkefedrene Tertullian og Augustin bruker begge slike tekster for å begrunne sin avsky for den hedenske legevitenskapen. Erasistratos var overbevist om at kroppens funksjoner kunne forklares mekanistisk, dvs. at det fantes prinsipielt påviselige årsaker til alt det kroppen foretok seg. Det gjorde ham interessert i blodomløpet, hvor han postulerte hårrorsforbindelsen mellom arterier og vener. I moderne medisin var det nettopp Harveys forklaring av blodomløpet som banet veien for en konse­ kvent mekanistisk oppfatning av kroppen (f.eks. hos Descartes), og dermed begrunnet den rent naturvitenskapelige medisinen. Erasistratos oppdaget porene i huden og var opptatt av spørsmålet om hvordan livsånden eller luften kunne vandre omkring i kroppens deler og gi dem liv. Dette problemet kunne selvsagt ikke løses gjennom disseksjon eller viviseksjon. Kjemien måtte gjøre store fremskritt før man fullt ut forsto blod­ omløpets funksjoner. Vitenskapene utvikler seg ikke i isolasjon, men må ofte vente på hverandres innsikter før de kan gjøre nye oppdagelser. Alt i alt må vi si at Flerofilos og Erasistratos forklarte forbausende mye av det som det den gang var mulig å gi en forklaring på.

Galenos fra Pergamon Galenos inntar samme stilling i medisinens historie som Ptolemaios i de andre naturvitenskapenes historie. Han oppsummerte og samlet sin vitenskaps

177

kjennelser til et system som ikke forandret seg vesentlig frem til Vesalms’ (1514-64) og Harveys (1578-1657) tid. Galenos ble født i Pergamon ca. 130 e.Kr. De største representanter for antikkens vitenskap var alle grekere eller orientalere. Romerne, som hadde makten i store deler av middelhavsområdet fra 146 f.Kr., importerte både sin itteratur, sine vitenskaper og sine religioner østfra. Galenos var livlege or keiserne Marcus Aurelius og Commodus, og oppholdt seg i Roma eller pa hærtog en stor del av sitt liv. Derfor manglet han aldri disseksjons-

Hos Galenos finner vi mye av det samme som vi skal se hos Ptolemaios: Han oppsummerer en hel vitenskapsgren, har en svakhet for det okkulte, viser encyklopediske interesser som omfatter alle disipliner av hans fagvitenskap og har en grunnleggende mistro til all sikker viten. De som ikke leste Ptolemaios’ eller Galenos egne skrifter i middelalderen, kjente likevel til deres teorier, or leksikonforfatterne, encyklopedistene, hentet gjerne sitt medisinske og naturvitenskapelige stoff fra Galenos og Ptolemaios. Det gjelder særlig den spanske biskopen Isidoros fra Sevilla (ca. 560-636), som skrev et leksikon som tjente som grunnbok i medisin og naturkunnskap for de fleste studerende i Vest-Europa frem til universitetene dukket opp på 1200-tallet Både Ptolemaios og Galenos ønsket nok å bidra med nytt'til den tradisjonen som de oppsummerer. Men begge manglet krefter til det. Både Ptole­ maios og Galenos hører hjemme i filosofiens historie fordi de er så opptatt av helheten, av de vitenskapelige mnsikters betydning for en helhetlig menneskeoppfatnmg og et avrundet verdensbilde. Galenos hevdet med styrke at den virkelige lege måtte være filosof. At legen ma være filosof betyr både at hans teoretiske nysgjerrighet bør være ubegrenset og at hans livsførsel bør være hevet over kritikk. Nå om l a^ei\||,r-T lklæ lejene seg lenger om vitenskap, sier Galenos. De foreskriver behandling i blinde, ringeakter Hippokrates’ prinsipper og tenker ikke på annet enn a tjene penger. For Galenos var både kravet om teoretisk fordypelse og kravet om moralsk livsførsel knyttet til begrepet om «filosofi». Derfor bur­ de den rette lege drive filosofi. Vitenskapshistorikere har anklaget Galenos for å ville binde sin fagviten­ skap til filosofien etter at Hippokrates angivelig hadde frigjort medisinen fra filosofien. Men de to er ikke virkelig uenige. Når Hippokrates ville rense edismen for «filosofi», var det for å fjerne abstrakte og spekulative begreper a faget. Legens problemer er knyttet til kroppen og kan bare løses gjennom studiet av kroppen mente han. Dette var ikke Galenos uenig i, men han ville fornye en medisinsk fagprofesjon som hadde tatt Hippokrates’ anvisninger for bokstavelig. Mange av Galenos’ kolleger ville ikke beskjeftige seg med vitenkapehg begrepsdannelse overhodet, og avviste muligheten for allmenne innm er i medisinen. De såkalte «empirikerne» trodde at behandlingen av den

178

konkrete pasient måtte avgjøres intuitivt på sengekanten, og at det ikke var mulig å oppstille allmenne regler overhodet. Det er mot dem Galenos hevder at de underkjenner medisinens muligheter som vitenskap. Det hadde aldri vært Hippokrates’ mening å avvise all teori da han advarte mot abstrakte spekulasjoner. Legen skal ikke måtte famle seg frem i hvert enkelt tilfelle, hevder Galenos, men ta de allmenne innsikter han kan få fra andre forskere. Galenos overtar Aristoteles’ forkjærlighet for teleologiske forklaringer. Han hevder at alle organer og alle prosesser har sine særegne hensikter, som kan forklare hvorfor de finnes eller finner sted. Medisinens oppgave er å avsløre organenes spesielle funksjoner og oppdage hvorfor de eventuelt ikke oppfører seg som de skal.

Harmoni og balanse Galenos benekter at kroppen er en mekanisme. Han arbeider hele tiden med organiske forklaringsmåter. Kroppen er en harmonisk balanse mellom det varme og det kalde, det tørre og det fuktige. De fire kroppsvæskene - gul gal­ le, svart galle, slim og blod sørger - for drivstoff til ulike prosesser, og må fin­ nes i bestemte proporsjoner. Overskudd og underskudd av det ene eller det andre fører til temperamentsmessige og fysiske forstyrrelser. Galenos er altså utmerket godt klar over sammenhengen mellom psykiske og fysiske forstyrrel­ ser. For ham er psykologi og fysiologi to sider av samme sak. Galenos er like­ vel ikke mer «materialist» enn Aristoteles, som jo hadde hevdet at kropp og sjel følger hverandre som organ og funksjon. I likhet med Aristoteles vil Galenos finne «evner» overalt. Når han obser­ verer en funksjon, slutter han straks at det må finnes en «evne» til å gjøre det. Tankegangen er for så vidt riktig: At noe er virkelig, forutsetter at det er mulig. Men Galenos er så opptatt av å redusere funksjoner til «evner» at han ofte hypostaserer eller tingliggjør flyktige funksjoner, f.eks. i begrepet om «feberevnen». Med denne fremgangsmåten vil han åpenbart bekjempe empirikernes forakt for teori. Det er som om Galenos vil si at om de synlige hendelser og foreteel­ ser er aldri så kaotiske, finnes det begripelige sammenhenger når vi først har vist hvilke «evner» som har frembrakt prosessene. Derfor er det nødvendig å trenge inn på baksiden av det synlige mangfold som empirikerne stanser ved, og finne reglene blant «evnene» som bare teoretikerne kan beskrive. Galenos kjente til langt mer om kroppens virkemåte og oppbygning enn Hippokrates hadde gjort. Hippokrates’ ledetråd hadde vært å hjelpe naturen til å helbrede seg selv. Fem hundre år senere, i Galenos’ samtid, hadde kirur­ gien, farmakologien og fysiologien kommet så langt at legene ofte kunne gripe inn i naturforlopet og gi det en ny retning. Mange sykdommer hadde mistet

179

noe av sin skjebnesvangre karakter og var blitt til feil som kunne justeres endres og overvinnes. Med større kunnskap kom også den profesjonelle selv­ tilliten som er nødvendig for å gjøre store inngrep i menneskekroppen. Der­ med kunne også den teoretiske medisinen knytte forbindelsen til teknikken allerede i oldtiden. Mens Hippokrates’ medisin langt på vei hadde vært en lære om hva som måtte skje uansett, var Galenos’ medisin et program for handling og inngrep der hvor naturen åpenbart hadde kjørt seg fast Galenos’ godtar den aristoteliske teleologien og hevder at ikke noe i natu­ ren skjer verken på slump eller av blind nødvendighet. Naturen er som en dyktig handverker hevdet Aristoteles, og Galenos gjentar og understreker metaforen ved a tale om naturens visdom og forsyn. Det er et stadig tilbake­ vendende trekk ved Galenos’ retorikk å bytte om organer og funksjoner og spoi re om det ville ha vært mer hensiktsmessig slik: Hva om vi gikk på hende­ ne, så med ørene eller hadde jekslene til fortenner? Ville det vært noe bedre? Nei, sær Galenos. Naturen er god nok som den er. Likevel kan naturens hen­ sikter forstyrres slik at sykdom oppstår. Man kan lure på hva Galenos og keiser Marcus Aurelius har snakket om sammen. Keiseren var en av de betydeligste stoiske filosofer i sin samtid, og or stoikerne var læren om forsynet og naturens visdom sentrale påstander. et eneste vi kan si med sikkerhet, er at keiseren og hans livlege hadde den samme tiltro til naturens gode orden. Når Marcus Aurelius i sin meditasionsbok «Til meg selv» bruker medisinske eksempler og begreper, kan han ha fått inspirasjon fra antikkens største lege. Marcus Aurelius skriver i «Til meg selv» (II, 2-3): «Hva jeg nå enn kan være, sa består jeg av kjød, åndedrett og mitt innerste, styrende jeg. Vekk med bokene. La deg ikke distrahere av dem; du har ikke lov til det. Forakt kjødet som om du sto like overfor døden. Det er ikke annet enn blodvæske, knokler og et nettverk av sener, vener og arterier. Tenk på ditt åndedrett, hva er det? Luft, ikke alltid den samme, hvert øyeblikk puster du den ut og drar inn ny. et tredjeår ditt innerste jeg. Se på det slik: Du er gammel. Du har ikke len­ ger lov til a være trell, ikke lov til å trekkes hit og dit av egoistiske impulser, til a age over dm lodd i dag eller ha bange anelser om hva som skal hende deg i morgen.» (Oversatt av R.H. Bang.) 5 Læren om livsvarmen, hvsånden eller pneuma var et gammelt motiv i gresk medisin. Med Galenos fikk læren en form som ble stående i mer enn tusen år Livsvarmen regulerer og samordner de forskjellige organene i kroppen. Den ar sete i hjertet og styrer særlig fordøyelsen, blodets løp og ernæringen. Livs­ varmen holdes ved like av luften som pustes inn. Luften avkjøler lungene men varmer opp hjertet. Galenos tror at alle vesener har en artsspesifikk livsvarme som sikrer sunnhet og helse så lenge den ikke forstyrres. I forbindelse med feber og forkjølelse er tydeligvis en balanse rokket. Livsvarmen styrer krop­ pens evner fra hjertet, mens sjelsvarmen, som holder til i hjernen, styrer san­

180

ser og; beslutninger. Men det er den samme pneuma Galenos snakker om, nemlig det organiske element som omfatter og holder ved like alle motset­ ninger i kroppens harmoniske likevekt. Galenos har et syn på livets betingelser som ikke er så svært forskjellig fra den moderne økologiens. Overalt ser han kroppens liv kjedet inn i et likevektssystem som fornyer seg, men som kan forstyrres. Sunnhet og helse er en balanse som oppstår når alle organer gjør sitt og føyer seg etter hvei andre. Sykdom er ubalanse som skyldes overdrivelser og ekstreme påkjenninger. Sys­ temtenkningen hos Galenos fører til at han ikke tror det er mulig å behandle en sykdom isolert, for seg, uten å studere hele kroppens tilstand. Derfor leter han også alltid etter serier av symptomer, og tror ikke at han kan stille en diagnose ut fra et enkelt tegn alene.

e. Himmel ogjord Solen i sentrum? I den alexandrinske astronomien vil vi særlig merke oss Aristark fra Samos (ca. 310-240 f.Kr.), som kanskje var den første som fremmet og begrunnet påstan­ den om at solen er universets sentrum. Vi kjenner ikke hans egen begrunnelse, for boken hans om dette emnet er tapt for lenge siden, men Arkimedes sier om ham: «Aristark antok at stjernene og solen var ubevegelige, at jorden vandret i en sirkel omkring solen, og at solen svevde i sentrum av denne banen.» Ut fra det vi ellers har overlevert fra Aristark, kan vi tenke oss at han gikk like metodisk frem som Euklid i sine «Elementer». Her er det virkelig tale om at fysikken og astronomien fikk nye krav til nøyaktighet fra matematikken. Aristark studerte problemet med solens og månens størrelse og deres avstand fra jorden, uten at regnestykkene hans imponerer noen i dag. Han var klar over hvor sterkt hans påstander om jordens bevegelse og solens stillstand brøt med de umiddelbare inntrykk, men var villig til å trekke alle konsekvenser av sin påstand. Aristark sier at avstanden mellom jorden og stjernene er så stor at jordens årlige bane rundt solen nærmest er å regne for ingenting. Slik solen står i sentrum for jordens bane, er jordbanen bare som et punkt i universets sentrum. Slike påstander krever store evner til å abstrahere fra det tilsynelatende. Vi «vet» jo at Aristark hadde rett, så vi slipper å tenke mer på det. Men bak de tørre regnestykkene må vi tenke oss en person som var så fri at han torde si det han mente var sant, selv om det ved første øyekast så aldri så urimelig ut. Også de eksakte vitenskaper krever helt bestemte moralske forutsetninger av sine utøvere. Selv i vitenskaper hvor kjensgjerninger gir svaret, er det å si

181

Figur 10. Aristark beregnet avstanden til solen ved å anta at sol måne og jord var bjørnene i en rettvinklet trekant.

1^trum^v denne temmelglobusen befinner jorden seg. Der solens bane hmmdem ekVMar' b" “ bKt]emdegn. ! dyrekntm

* °PPfyl'e’ °g SO“

fnsm^til å unnnfXa seg6'56

se EX°nbadT f-V6® 'I hrOrfOr

Me Stående alene

W

™ «PPdagel-

bane Ikke en "T I T “x3' ,OTden gikk rUndt Solen 1 en kretsformet ane. Ikke engang Arkimedes, kanskje hans bevisførsel ikke var god nok Påstander t seg selv bringer ikke vitenskapene videre. Likevel er det rart synes VI - at Aristark kunne bli så oversett. Som regel gir man den religiøse motstand mot det heliosentriske system

182

skylden for at det tok så lang tid før systemet ble godtatt. Det ville være en meningsløs påstand i forbindelse med Aristark. Fra hellenismen kjenner vi ingen martyrhistorier om vitenskapsmenn. Forskerne kunne påstå hva de ville overfor kolleger i kretsen av lærde. Heller ikke i den kristne middelalder fan­ tes det noen organisert sensur av bøker eller forskning. Alle arabere, bysantinere og europeere som var interessert i saken i middelalderen, kunne lese om Aristarks hypotese i flere antikke skrifter og i enkelte kommentarer til forfat­ tere som Arkimedes, Seneca, Ptolemaios, Plutark og Plinius. Kirken gjorde ikke noe forsøk på bokbål eller overstrykninger så lenge forfatterne ikke berørte Kirkens lære direkte. Det var først i forbindelse med Tridentinerkonsilet (1545-63) - altså mer enn hundre år etter innføringen av boktrykker­ kunsten - at Kirken organiserte sensuren av ikke-teologiske ideer (1564). Når Aristark først fikk full oppreisning med Copernicus, skyldes det vel at hans verdensbilde var for merkverdig. Hva i all verden skulle man med en naturvitenskap som postulerte et annet sentrum for universet enn mennesket og dets jord? Godtagelsen av den heliosentriske påstanden forutsetter en sans for abstrakte sannheter som bare har vært få menneskers eie i sjeldne øyeblikk av historien. For Copernicus var det en dramatisk oppdagelse at den helio­ sentriske påstanden kunne være sann, fordi Kirken hadde stilt seg bak Aristo­ teles’ og Ptolemaios’ teorier. Copernicus utfordret derfor et kulturelt makt­ sentrum. Aristark derimot ble oversett og glemt fordi han faktisk ikke utford­ ret andre enn en håndfull kolleger. I det verk vi kjenner, beregner Aristark avstanden til solen og månen ved å betrakte jord, måne og sol som hjørner i en rettvinklet trekant. Han antok at halvmånen representerte den rette vinkelen. Han hadde selvsagt verken kunn­ skaper eller måleinstrumenter til å kunne gjennomføre helt korrekte bereg­ ninger. Men prinsippet og metoden var riktig. Aristark kom til at avstanden mellom solen og jorden var 18 ganger større enn avstanden mellom jorden og månen, og at solen i volum var 300 ganger større enn jorden. De rette tall er, som kjent, betydelig høyere (avstanden til solen er 400 månedistanser i gjen­ nomsnitt; soldiameteren er 109 jorddiametre, slik at forholdet mellom jordens og solens masse er 1:1 299 000). Men disse målingene kan ha satt Aristark på tanken om å stille solen i sentrum. Det virker jo mest naturlig å stille det største legeme i ro og la de mindre snurre omkring.

Jordens størrelse Eratostenes er en annen viktig figur i antikkens astronomi. Han var en tid leder for biblioteket i Alexandria, og gav sitt bidrag til en rekke vitenskaper. Han skrev om grammatikk og geografi, matematikk og astronomi. Mest kjent er han for å ha målt jordens omkrets ut fra solens stilling på samme tidspunkt og langs samme lengdegrad på to forskjellige steder som man kjente avstanden

183

FlgUl 12n ^atos^nes aftok at sola var så langt bone at man kunne regne solstrålene f j ot parallelle i Alexandria og Syene. Vinkel a er følgelig lik vinkel b. Vinkel a var videre en femtiende del av en sirkel. Følgelig kunne man måle avstanden mellom Alexandria og Syene og multiplisere denne med 50. Da hadde man jordens omkrets Det resultatet Eratostenes kom frem til, var bare 1053 km for lite.

mellom. Avstanden måtte være så stor som bare mulig, slik at forskjellen i sonfoVfi hT 5 f mklbar‘ ?an e^Ptlske byene Syene °g Alexandria, som la 813 km fra hverandre, og fant et tall for solens awik som tilsvarte en jordomkrets pa 39 024 km. Det rette er 40 076 km. Nærmere sannheten kunne m AÆVaikm '^kommc med de måleapparater som sto til rådighet på den tiden. Men bade Eratostenes’ og Aristarks beregninger og teorier ble fortrengt av andre Etter høydepunktet i Alexandria gikk det nedover med antikkens natur­ vitenskap Det eksakte vitenskapsidealet måtte senere leve side om side med de underligste spekulasjoner. For Ptolemaios var matematikken bare én av ere mu ige metoder, og hos Galenos var «hypoteser» ikke sjelden grunnløse påstander. Hans «observasjoner» er ofte hentet fra de bøkene han har lest. orutsetnmgen for den greske og alexandrinske filosofi og vitenskap var overbevisningen om at verden var fornuftig ordnet, at dens prosesser og bevemener mf 1°^ S°m avdekkes’ °£ at naturgjenstander og naturfeno­ mener hadde konstante former som kunne beskrives. Forestillingen om gude­ nes og maktenes mulige innflytelse på hendelsene i verden hadde ikke forstyr­ re en tålmodige rekonstruksjonen av verdens lovmessighet hos Demokrit mnHn’ AriSt°t,el]eS ;ller Arkimedes. Gudene ble skjøvet bort i en krok eller som et ledd i den rasjonelle verdensorden som man søkte å avdekke Den antikke vitenskapen forfalt og gikk i oppløsning da fjerne og uberegne­ lige makter igjen gjorde sitt inntog på scenen. Forskerne mistet troen på at

184

virkeligheten var velordnet, stabil og gjennomskuelig. Magi, alkymi og astro­ logi dukket opp igjen. Sammen med mystiske og okkulte systemer rev de grunnlaget vekk under vitenskapens videre utvikling. Vitenskapens ånd og fremgangsmåter ble glemt. Det man husket og tok vare pa, var «oppfinnel­ ser», «oppdagelser» og «resultater» som ingen lenger forsto rekkevidden av eller var i stand til å kontrollere. De sentkomne beundrere av vitenskapen som ikke selv drev forskning, skrev enten læredikt eller samlet all verdens viten i oversiktsverk. Forskjellen mellom disse litteraturformene og avhandlingen er helt avgjørende for den vitenskapelige tenkemåte: Avhandlingen fører ikke bare frem til en konklu­ sjon, men viser trinn for trinn hvordan innsikten er vunnet. Lærediktet og oversiktsverket derimot kjenner vitenskapen bare som en sum av urokkelig viten. Hos de siste store representantene for antikkens vitenskap finnes det både encyklopediske og okkulte trekk, men deres viten holdes likevel sammen av et ekte ønske om erkjennelse. De er ikke rene avskrivere.

Ptolemaios oppsummerer Claudius Ptolemaios levde i Alexandria i første halvdel av 100-tallet e.Kr. Han formulerte det vi gjerne kaller «det ptolemeiske verdensbilde», det geosentris­ ke system som i sin kjerne var en gammel og nærliggende tanke, men som Ptolemaios utvidet og konkretiserte ved å innarbeide alt det han kjente av hel­ lenistisk naturvitenskap. Ptolemaios’ avhandlinger om astronomi, geografi, akustikk, optikk, fysikk og astrologi fikk stor innflytelse. Det skyldes delvis et ubeskrivelig hell i overleveringshistorien, delvis hans sjeldne evne til å tilfreds­ stille vitenskapelige, okkulte og encyklopediske interesser på en gang. Det ptolemeiske verdensbilde var senere felleseie for den arabiske, bysan­ tinske og latinske middelalder. Både jøder, kristne og muslimer fant all gyldig naturvitenskap sammenfattet i Ptolemaios’ verk. Takket være de okkulte inn­ slagene kunne han godtas av dem som primært gav verden en religiøs fortolk­ ning. Takket være det encyklopediske perspektivet kunne en leser, kjøper eller kopist få alt i én bok. Fordi vitenskapelig trening var mangelvare i hans samtid og ettertid, kunne han fremstå som en ubestridelig autoritet. Ptolemaios’ store bok kalles gjerne «Almagest» (en arabisk forvanskning av det greske he megiste, som betyr «den største»). Den har skaffet ham et navn i vitenskapens historie på et ytterst uvanlig grunnlag: Ptolemaios hevdet noe som ikke bare var feilaktig, nemlig det geosentriske system, men som for så vidt også allerede var tilbakevist av Aristark fra Samos. Han greide å fremleg­ ge sin påstand på en slik måte at den til tross for sin feilaktighet ennå ble stå­ ende i mer enn 1400 år. Ptolemaios’ påstand ble godtatt fordi de som kunne ha kritisert ham, ofte

185

Z PZ ondr bøker °m astronomi enn nettopp hans egen «Almagest» Der hadde Ptolemaios gjendrevet mulige innvendinger så grundig at ingen s!lv !mZide h"°"tet nå,r den levende forsknlng først var forsvunnet. Selv om Gahleo Gahlei hamret løs på Ptolemaios (etter 1610), uttrykte både Copemicus og Kepler sin store beundring for Ptolemaios’ verk Det var ikke Gahlei som innførte den eksperimentelle metode i naturviten­ skapene. Allerede i Ptolemaios’ bok om optikken blir eksperimenter knyttet rid Han 7 t 6 deduks'oner- Ptolemaios foregriper fysikken i nyere ■ Han lager kunstige, men oversiktlige betingelser for observasjon av lysbrytmngen, og gar strengt matematisk frem i slutningene fra noen få grunneggende antagelser som han får bekreftet gjennom eksperimenter. Observasjonene rapporteres med eksakte matematiske uttrykk. Dp kjente .lddelaldere*s Iærde må ha hatt stor respekt for Ptolemaios’ bevisførsler fa andre naturvitenskapelige forfattere fra antikken utenom Ptolepunkmm forTe^d 1 forskningsh^torien han satte J turn for. De lærde tusen ar senere satt med produktet i fanget men maiogs’verkgrePer E1St°riske Prosessen som hadde frembrakt PtolePtolemaios overtok Aristoteles’ lære om elementenes naturlige bevegelser men var overbevist om at en virkelig vitenskap ikke kunne baseres på beskrivmengdeLkarTof kT forhold’ matema“sk beskrivbare ngder, kan gi sikker og nøyaktig viten, mente han. Aristoteles hadde talt m stoff og form, mulighet og virkelighet, vesentlige og tilfeldige egenskaper osv. Disse begrepene var for uklare for Ptolemaios. Skulle man oveXinne den tbredte skeptisismen den mistro som vitenskapen møtte hos folk flest måtte man holde seg til eksakt viten om konstante størrelser og forhold. Ptolemaios overtar en hel rekke forestillinger fra Aristoteles, men han legger en helt annen vekt pa matematikken og det kvantitativt målbare ail™X“re: er h“ ' aStrOnOm ”ed å P” -t

I. Hirnmelhvelvet har form av en kule, og dreier seg rundt. Z. Av skikkelse er også jorden kuleformer. 3. Jorden er likesom et sentrum og midtpuktet for hele himmelhvelvingen ^nnnk?ar “ °g aVSt”d forholder i°rden seg «1 stjernesfæren som 5. Jorden på sin side beveger seg ikke, og forårsaker heller ikke bevegelse.

a°monoPmlad7n?dHyPer °g,begrunner b“ ■ innledningen til håndboken i a Zn den ' an °Dmt? “ deSSU'en SiM memngsmotstandere så fyldig med den Li Z rZ™05 °g CoPerni“s behøvde å være ukjent! niea aen neliosentriske mulighet.

186

Figur 13. «Jorden er likesom sentrum og midtpunkt for hele himmelhvelvingen» — det lærer man også i dag til kystskipp ereksamen. Vinkelen mellom himmelens og jordens ekvator er 23,5 grader. Himmelens nordpol kalles senit, sydpolen nadir. P er en planet hvis lengde og bredde kan bestemmes tit fra de vinkler den befinner seg i forhold til ekliptikken, mens dens rektascensjon og deklinasjon bestemmes i forhold til himmelens ekvator.

Mange filosofer, sier Ptolemaios, mener at jorden sirkler rundt solen, og at himmelhvelvingen står stille. Dette er en enklere hypotese enn den geosent­ riske, innrømmer han, og det er svært få observasjoner som taler imot den. Men de gjenstander som befinner seg på jordens overflate, har forskjellig tyngde, og hvordan ville det gått med dem hvis jorden faktisk snurret og sirk­ let så fort rundt som noen hevder? «De må jo innrømme at jordens omdrei­ ning da ville være den absolutt voldsomste av alle de bevegelser som finnes. For på kort tid ville den da snurre og sirkle helt rundt tilbake til utgangspunk­ tet, slik at alt på jordens overflate som ikke var bundet eller naglet fast, alltid måtte tumle i den motsatte retning av jordens bevegelse. Derfor ville verken en sky eller noe annet som flyr eller blir kastet synes å bevege seg østover. For jorden ville alltid innhente dem og storme foran i bevegelsen mot øst, slik at alle legemer likesom ble trukket mot vest og måtte gå i den retning som jor­ den legger bak seg» (I, 5). I omtalen av det heliosentriske systemet sier Ptolemaios åpent at det er enklere enn hans eget, selv om det alt i alt hviler pa latterlige og absurde påstander. Ptolemaios’ verdenssystem var ikke enkelt. Han måtte ty til en mengde ekstraforklaringer og forlegenhetshypoteser for å redde sitt grunn­ leggende valg av jorden som universets urørlige sentrum.

187

Den ptolemeiske vitenskapens grenser I siste hånd falt Ptolemaios gang på gang tilbake på Aristoteles’ løsning, nemX,a.anta.at himmellegemenes bevegelser følger helt andre lover enn dem som gje der pa jorden. For Ptolemaios kunne ikke forene sine observasjoner med en gamle tanken om himmellegemenes jevne og sirkulære bevegelser. Derfor gjorde han narr av dem som ville bygge opp mekaniske modeller av universets evegehge deler, slik Arkimedes hadde gjort. Ptolemaios gav eksakte og mekan ske forklaringer sa langt han kunne, men når de ikke strakk til, henviste han for d ‘ ° e,’ SOm ’°,tv‘lte Pa muligheten til å gi fyllestgjørende forklaringer for de størrelser som befant seg utenfor månens sfære. Det var langt enklere mente Aristoteles, a forstå og forklare det som fantes på jorden Den nye naturvitenskapens gjennombrudd etter renessansen skyldtes ikke nunst Keplers og Galileis faste beslutning om å formulere fysiske lover som gjaldt for jorden, planetene og stjernene uten forskjell. Her støtte astronomiVilfo Vanskellgheter’ fordl religiøse interesser av forskjellig slag samtidig befolke himmelrommet med åndehærer, engler, guder og lykkebringendf konstellasjoner. Det krevdes en god del pågangsmot og tålmodighet for å ryd­ de opp i loftsetasjen. Aristark og Galilei hadde et slikt pågangsmot, mens Ptolemaios manglet det. Likevel må vi si at nettopp de religiøse interessenes kon­ sentrasjon om hendelsene i himmelrommet kan ha vært en avgjørende bak­ grunn for vitenskapenes opprydnmgsarbeid. Når nettopp astronomene kunne a^e skkand^. er °g fySte offenthgheten, må det bety at det felt de utforsket, hadde betydning for mange menneskers tro og liv. Ptolemaios gav plass for astrologien, og skrev en traktat om temaet som ble ivng studert i ettertiden Også her taler Ptolemaios som aristoteliker. Aristo­ teles hadde riktignok ikke trodd på astrologiens lære om himmellegemenes påvirkning pa jordiske og menneskelige forhold. Men han hadde sagt at tanker ZåZdd f °Verff “r Være helt fellakt1^- Dette Ptolemaios Påskudd for sin undersøkelse. Han foredlet astrologien til opplyst overtro ved a fjerne de verste utvekstene. Han ville f.eks. fjerne frykten for kometer. De ble oppfattet som varsler om krig og pest helt opp til moderne tid. PtoleforaiåSforent!ktet at StJemene kLmne fortelle om &unst'ge og ugunstige øyeblikk oreta en reise, avviste den astrologiske determinismen og benektet den lentalske læren om det store verdensåret som ramme omkring alle tings evi­ ge gjentagelse. Ptolemaios fastholdt konstellasjonenes betydning for dem som Zrn^ Untr r'6 Stjemetegn og Pkuetposisjoner, men fremholdt at stjerner og planeter bare var en av mange formende faktorer i menneskelivet. strologien var for sa vidt en anvendt vitenskap, som forholdt seg til astroonnen som praksis til teori. Ptolemaios pekte på astrologien som en grunn til a studere himmelrommet nøyaktig. Astronomien kunne dessuten være nyttig for navigasjon og karttegmng, mente Ptolemaios. Om vi skulle ta Ptolemaios i este mening, kunne vi si at den lille traktaten om astrologien bare var et for­

188

søk på å motivere leseren for astronomisk vitenskap i en tid da levende forsk­ ning ellers hadde stoppet opp. Fra pythagoreernes tid hadde musikken vært en viktig del av antikk natur­ vitenskap. Musikkteorien var helt frem til moderne tid en del av matematik­ ken. En rekke astronomer skrev også verk om musikalske harmonier, etter at pythagoreerne først hadde påstått at bevegelsene i universet skapte en konsert, en fullkommen harmonisk samklang. Både Platon, Ptolemaios og Kepler hører hjemme i denne tradisjonen. Lettere enn andre naturvitenskapsmenn kunne musikkteoretikeren betjene seg av eksperimenter og beskrive sine for­ søk med matematisk nøyaktighet. Det er kanskje i optiske og musikalske for­ søk at vi først møter en virkelig eksperimentell vitenskap. Med få og enkle redskaper kunne forskeren skape gjennomsiktige, dvs. «kontrollerte», forsøks­ betingelser så lenge han arbeidet med lysbrytning eller klanger. Ptolemaios’ bøker om musikk og optikk holdt ved like en tradisjon, og gav grønt lys for en metode som skulle få enorme følger for utviklingen av den eksperimentelle fysikken senere. Det geosentriske system skapte behov for så mange forlegenhetshypoteser, dvs. tilleggsforklaringer av det som ikke passet i systemet, at skeptisismen fikk ny næring. Tenkere i senantikken hadde etter hvert mer bruk for en fast tro enn for sikker viten; godtok Ptolemaios ikke bare på grunn av det han visste, men særlig på grunn av. alt det han ikke visste — det bilde han gav av naturvi­ tenskapene som omgitt av uløselige problemer. Hos Ptolemaios var det plass til all verdens guder og makter i mellomrommene.

12. Kristendommen og den antikke verden

a . Kristen og førkristen teologi Paulus’ strategi I omtalen av den alexandrinske filologien pekte vi på sammenhengen mellom filologisk og teologisk vitenskap. Som utlegning av hellige tekster har teologi’6 Tl betjng