Vitenskap, rasjonalitet og common sense 8202198844 [PDF]

Zitiervorschau

Vitenskap, rasjonalitet og common sense Jonathan Knowles

Cappelen Akademisk Forlag

© Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2000

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings­ ansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ISBN 82-02-19884-4 Omslag: Mette Lund Damsleth Sats: TH Grafisk Trykking: Gjøvik Trykkeri A.s

Forord

Denne boken er først og fremst tenkt som en lærebok til den ene delen av fellesdelen i examen facultatum ved Universitetet i Oslo, vitenskap og rasjonalitet. Den dekker hele pensumet i denne delen og er en filosofisk og vitenskapsteoretisk undersøkelse av viten­ skap, rasjonalitet og common sense, som tar opp blant annet føl­ gende temaer: vitenskap, verdier og objektivitet; rasjonalitet, regler og vurderinger; bakgrunnskunnskap, ferdigheter og taus kunnskap; konflikten mellom common sense og vitenskap; natu­ ralistisk erkjennelsesteori og naturgitte kognitive evner (slik disse studeres av kognisjonsvitenskap). I og med at vitenskap og rasjonalitet utgjør et integrert ledd av førstesemesterstudiet, gir ikke boken en fullstendig gjennom­ gang av samtlige temaer den berører, men forutsetter at fremstil­ lingene av disse er tilgjengelige i andre deler av pensum. (Når andre deler av pensum berøres, henvises det til dette i fotnoter.) Samtidig som boken dekker pensum til vitenskap og rasjonalitet, tar den sikte på å være et selvstendig og enhetlig arbeid som frem­ mer sin egen filosofiske argumentasjon på et omdiskutert og etter hvert tverrfaglig område. Tilnærmingen til spørsmålene blir stort sett av systematisk, ikke av historisk art. Selv om de historiske momentene som er direkte relevante for de systematiske spørsmålene, ikke er helt fra­ værende, vil jeg først og fremst være opptatt av filosofien og teo­ riene til de skikkelsene som nevnes. Dette innebærer ikke en ned­ vurdering av mer historiske tilnærminger til samme spørsmål, heller ikke at jeg mener at filosofi i egentlig forstand er strengt atskilt fra historie (eller andre fag). Men i og med at de temaene jeg tar opp, ser ut til å danne en nokså velavgrenset problemstil­ ling som kan behandles systematisk, og som for øvrig har tilknyt­ ning til nye retninger innenfor psykologien som ikke er tematisert tidligere i filosofiens historie, mener jeg min tilnærming er legitim, og at den dessuten kan være instruktiv. Brukt som en lærebok, hvor formålet i første rekke er å til­ egne seg kunnskap om visse, bestemte emner, er det ikke nødven­ dig at leseren i detalj behersker argumentasjonen som fremstilles, heller ikke alle de tekniske begrepene (av de som ikke er pensum). 5

Selv om boken er skrevet som en sammenhengende helhet (i tråd med min oppfatning av pensumet), har jeg valgt å markere noen få underkapitler og hovedavsnitt med en asterisk * for å vise hva som utgjør mindre sentralt stoff, selv om det i noen tilfeller kan være nyttig å lese gjennom disse (dette gjelder i særdeleshet kapit­ tel 4.2, som gir en innføring i de sentrale begrepene bak kognisjonvistenskapen). Stoff i fotnoter hører ikke til pensum. Som videre bistand, både til studenter og lærere, finnes det en fullstendig bibliografi over alle verkene som det er vist til i teksten eller i fotnotene, en oversikt over hovedlinjene i bokens argumen­ tasjon, samt et stikkordregister som viser hvor de viktigste nav­ nene, termene og uttrykkene forekommer. Når det gjelder min gjeld til andre, vil jeg gjerne takke Olav Imenes, Jørgen Hardang og Ester Moen i Cappelen Akademisk Forlag for at de fikk meg til å tenke på å skrive en bok om viten­ skap og rasjonalitet i første instans. Jeg takker følgende for faglige kommentarer, diskusjon og/eller råd: Carsten Hansen, Morten Rognes, Svein Eng, Helge Svare, Herman Jervell, Andrew Jones, Karen Haugland og Jan Harald Alnes og Kristian Kristofferson. Jeg takker også Karin E. Ellefsen (Cappelen Akademisk Forlags språkkonsulent) for et skikkelig arbeid med språkvasken. Tre per­ soner fortjener en særskilt takk: Janne Bondi Johannessen har viet mye av sin fritid til gjennomlesning av manuset, og utfordret meg stadig til å tenke på bokens språklige og pedagogiske fremstilling (kyss for det!). Ole Eirik Håtun i Cappelen Akademisk Forlag har hatt ansvar for boken på den praktiske siden, og for øvrig gitt sta­ dig oppmuntring og nyttige kommentarer, samt ytet en stor inn­ sats i sluttfasen av prosjektet for å få boken til å se og lyde bru­ kervennlig. Sist, men ikke minst, takker jeg Jo Sivertsen for mange hyggelige og nyttige diskusjoner omkring filosofi og kognisjonsvitenskap, men mest fordi det i hovedsak var han som sørget for at vitenskap og rasjonalitet overhodet ble en del av førstesemesterstudiet. Denne boken står nødvendigvis i gjeld til Jos bok Vitenskap og rasjonalitet, siden den og pensumet ble utviklet sam­ tidig. Selv om jeg har min egen tilnærming til stoffet, var det Jos utvalg og fremstilling av emnene som gjorde at jeg følte det uma­ ken verdt å skrive om dem i det hele tatt.

6

Innhold

Innledning ............................................................................

11

Kapittel 1: Vitenskap, samfunn, verdier og objektivitet . . Innledning...................................................................... 1.1 Den vitenskapelige epoken ................................... 1.2 Hvordan legitimeres vitenskapen?...................... 1.3 Weber og verdifrihetstesen .................................. 1.4 Ny-marxisme og kritisk teori .............................. 1.5 Er forskning generelt preget av verdier? ............ 1.6 Reaksjoner på‘det sterke programmet’.............. "'Forsvar av den verdifrie vitenskapelige metoden ............................................................. Relativisme......................................................... *Verdi-dialog. Verdi-faktum sammensmelting . Konklusjon/oppsummering .........................................

15 15 16 19 23 25 27 32

Kapittel 2: Rasjonalitet og regler ....................................... Innledning...................................................................... 2.1 Hva er rasjonalitet?................................................ 2.2 Det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet Grunner og regler......................................... Universalitet og nødvendighet.......................... Historiske eksempler på det tradisjonelle synet.................................................................... 2.3 Praktisk rasjonalitet............................................... Etikk og rasjonalitet ......................................... 2.4 Regler og begrunnelse .......................................... 2.5 Regler og anvendelse............................................. Algoritmer ......................................................... Er rasjonalitetsregler algoritmer?...................... Bakgrunnskunnskapensproblematikk.............. 2.6 Vurderingsevner og skjønn ............................... Konklusjon/oppsummering .........................................

43 43 44

32 33 39 41

46 48 51 55 59 61 67 67 72 77 79 81

7

Kapittel 3: Bakgrunnens betydning: Horisont, taus kunnskap, paradigmer og common sense . 82 Innledning...................................................................... 82 3.1 Bakgrunnskunnskapen og forståelseshorisonten . 83 "‘Kritisk drøfting av Gadamer.......................... 87 3.2 Ferdigheter og taus kunnskap.............................. 89 Innlæring av ferdigheter og ekspertise............. 89 Ferdigheter og rasjonalitet................................. 95 3.3 Kuhn og paradigmer............................................. 96 Kuhn og bakgrunn. Eksemplarer og taus kunnskap ........................................................... 97 "Er Kuhn relativist? ........................................... 101 3.4 Common sense ........................................................ 102 Common sense fra en historisk synsvinkel .... 104 Common sense-filosofi og humanvitenskap ... 107 Moores common sense ....................................... 109 Husserl og livsverden ......................................... 111 * Kritisk drøfting av common sense-filosofi ... 112 Common sense og empirisk psykologi............. 116 Konklusjon/oppsummering ........................................... 117

Kapittel 4: Naturalistisk erkjennelsesteori I: Observasjon, språkoppfattelse og handlingsforståelse ... 118 Innledning........................................................................ 118 4.1 Naturalistisk erkjennelsesteori................................ 119 Problemer ved naturalistisk erkjennelsesteori . 123 4.2 "‘Kognisjonsvitenskapen. Modularitet................... 125 4.3 ‘The Modularity of Mind’. Synsmodulen og observasjoners teoriavhengighet.................... 132 Leverer sansemodulene våre en sannferdig forestilling av virkeligheten? .............................. 137 4.4 Språk- og tekstoppfattelse...................................... 141 4.5 Kunnskapsmoduler, common sense-fysikk og handlingsforståelse ........................................... 143 "‘Hva slags modultype er vår grammatiske evne?..................................................................... 143 "‘Kunnskapsmoduler........................................... 145 Common sense-fysikk......................................... 148 Handlingsforståelse............................................. 151 Konklusjon/oppsummering ........................................... 155

8

Kapittel 5: Naturalistisk erkjennelsesteori II: Kommunikasjon og kategorisering............. ........................156 Innledning........................................................................ 156 5.1 Hva er kommunikasjon?......................................... 157 5.2 Relevansteorien........................................................ 162 Bruk av RP. Implikaturer..................................... 165 5.3 Den klassiske kategorilæren .................................. 170 5.4 Prototypeteorien og basiskategorier .....................174 Prototypeteorien.................................................. 175 Basiskategorier .................................................... 179 5.5 Naturlige slag.......................................................... 183 Konklusjon/oppsummering ........................................... 187

Kapittel 6: Naturalistisk erkjennelsesteori III: Slutninger og sannsynlighetsvurderinger ............................ 188 Innledning........................................................................ 188 6.1 Feilslutninger i logikk............................................. 189 6.2 Feil i sannsynlighetsvurderinger ........................... 191 Basisratefeilen...................................................... 192 Illusoriske korrelasjoner ..................................... 195 Teoridrevne illusoriske korrelasjoner og kliniske vurderinger ............................................197 6.3 Kahneman og Tverskys tre heuristikker .............. 199 Representativitet.................................................. 200 Tilgjengelighet...................................................... 203 Forankring ...........................................................206 6.4 '^Implikasjoner for en teori om rasjonalitet.......... 208 Den a priori reaksjonen....................................... 211 Den darwinistiske reaksjonen ............................ 213 Kompetansereaksjonen....................................... 217 Konklusjon/oppsummering........................................... 222

Appendiks: Rasjonalitet beror på......................................... 225 Bibliografi .............................................................................. 227 Stikkordregister..................................................................... 232

9

Innledning

Denne boken utgjør en systematisk undersøkelse av vitenskap, rasjonalitet og common sense. Flere aspekter ved det innbyrdes forholdet mellom våre tre hovedemner skal drøftes, men hovedvekten legges etter hvert på studiene i den såkalte kogni­ sjonsvitenskapen, som sikter mot å fortelle oss noe om våre naturgitte kognitive eller rasjonelle evner. For så vidt som disse studiene kan sies å være et studium av vår common sense, men foretatt på en vitenskapelig måte, danner de et ypperlig utgangspunkt for en bok om vitenskap, rasjonalitet og com­ mon sense. Imidlertid er boken ikke ment som en tekst om kog­ nitiv psykologi eller kognisjonsvitenskap. Snarere vil vi vise hvordan studier fra kognisjonsvitenskap (samt andre ideer) kan kaste lys over et varig og vrient filosofisk spørsmål: Hva består rasjonalitet og vår rasjonelle evne i? Boken tar utgangspunkt i elementær vitenskapsfilosofi, inkludert logikk, og i den vestlige vitenskaps- og filosofihisto­ rien.1 Vi stiller følgende hovedspørsmål: På hvilken måte og i hvilken grad gir vitenskapen objektiv, verdifri kunnskap om verden? Hva er rasjonalitet, i forhold til både vitenskapelige oppfatninger og handlinger? I hvilken grad kan den forklares ut fra eksplisitte regler? Hvilke andre evner enn det å kunne oppfatte og følge regler inngår i vår rasjonalitet? I hvilken grad kan psykologi og kognisjonsvitenskap kaste lys over disse evnene? I hvilken grad kan vi stole på common sense som en basis for rasjonelle avgjørelser? Kapittel 1 er ment som en innledning til boken som helhet, og vil berøre mange av temaene som tas opp videre. Naturvi­ tenskapens rolle i det moderne, vestlige samfunnet blir presen­ tert, og vi gjør noen nedslag i enkelte filosofers synspunkter på vitenskap sammenholdt med andre menneskelige aktiviteter og verdier. Vi er opptatt av hva som kan sies å legitimere vitenska­ pens fremtredende rolle i det moderne samfunnet, og etter hvert også med spørsmålet om vitenskapelig kunnskap og metode egentlig er uavhengig av verdibedømmelser. Vi kommer1 1

Dvs. i temaene som tas opp i pensa til ex. phil. 11

inn på nyere synsmåter som fremhever at vi alltid må ta hensyn til perspektivet til den som fremsetter en hypotese eller foretar en begrunnelse, enten det gjelder hensyn til vedkommendes kjønn, samfunnsgruppetilhørighet eller etnisk og kulturell bak­ grunn. I kapittel 2 starter bokens hovedargumentasjon, og vi stil­ ler det spørsmålet som også er bokens røde tråd, nemlig: Hva er rasjonalitet? I dette kapitlet skal vi være opptatt av reglers rolle i denne forbindelsen. Vi undersøker, både systematisk og historisk, det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet, som anser at rasjonelle oppfatninger må dannes i henhold til universelle og nødvendige regler. Vi drøfter også hvorvidt slike regler kan gjelde for praktisk rasjonalitet, dvs. hvordan vi bør handle. I den andre delen av kapitlet skal vi vise at selv om regler kanskje er nødvendige for rasjonalitet, er de likevel ikke tilstrekkelige, siden de verken kan begrunnes eller anvendes uavhengig av ikke-regelstyrte bedømmelser, eller vurderinger. Da blir vårt nye, overordnede spørsmål: Hva består vurderings­ evner i, og hvordan virker de inn på en teori om rasjonalitet? Kapittel 3 presenterer ulike filosofiske ideer med utgangs­ punkt i begrepet bakgrunn, som utgjør grunnlaget for ulike teorier om vurderingsevner. Først presenteres en teori som baserer seg på ideen om at våre rasjonelle slutninger og beslut­ ninger foretas ut fra en stor mengde bakgrunnskunnskap, eller mot en forståelseshorisont, som det heter i hermeneutikk. Så ser vi på en teori basert på ferdigheter og ekspertise og den typen kunnskap som kan sies å ligge til grunn for ferdigheter: taus kunnskap. Begrepet taus kunnskap finner vi igjen i Kuhns idé om et paradigme, forstått som en slags bakgrunn for viten­ skapelig forskning. Til slutt i kapitlet oppholder vi oss ved begrepet common sense. Common sense anses også som en slags bakgrunn for rasjonell forståelse, men i tillegg innfører begrepet et nytt spenningsmoment, konflikten mellom common sense og vitenskap. Vi fremstiller ulike tolkninger av common sense og hvordan common sense forholder seg til vitenskap og rasjonalitet. Kapittel 4 samler flere løse tråder fra tidligere diskusjoner i boken, og vi forfølger vår undersøkelse av rasjonalitet i forhold til det som heter naturalistisk erkjennelsesteori. Ideen bak natu­ ralistisk erkjennelsesteori er at vi trenger å undersøke våre fak­ tiske, naturgitte kognitive evner for å forstå vår rasjonelle evne (i hvert fall når det gjelder dannelse av oppfatninger). En slik undersøkelse er en empirisk oppgave for kognisjonsvitenska12

pen. Etter en generell innføring i ideene bak naturalistisk erkjennelesesteori og kognisjonsvitenskapen, ser vi på studier om visuell persepsjon (dvs. observasjon), språkoppfatning og vår forståelse av ulike aspekter ved virkeligheten, spesielt den fysiske verden og andre menneskers handlinger. Vi skal også drøfte hvorvidt disse studiene faktisk sier oss noe om vår rasjo­ nelle evne på den måten naturalistisk erkjennelsesteori mener at de kan. Kapittel 5 fortsetter å undersøke hva kognisjonsvitenska­ pen har å tilføre en teori om rasjonalitet ved å ta opp temaet effektivitet. Forskning tyder på at effektivitet gjenspeiles i enkelte av våre kognitive evner, særlig i dem som ligger til grunn for hvordan vi kommuniserer, og hvordan vår begrepsmessige kunnskap brukes og organiseres. Vi skal også dvele ved begrepet naturlig slag og se på i hvilken grad vi kategoriserer verden ved hjelp av slike naturlige slag. Kapittel 6 utgjør en diskusjon av hvorvidt vi kan stole på våre naturgitte slutningsevner når vi tar sikte på å være rasjo­ nelle. Vi ser først på forskning som tyder på at noen av våre kognitive tilbøyeligheter fører oss på villspor i visse vurde­ ringer, særlig sannsynlighetsvurderinger. Det gjelder selv for eksperter på områder hvor det er om å gjøre å foreta slike vur­ deringer på en pålitelig måte. Selv om våre naturgitte evner for det meste danner en pålitelig bakgrunn for rasjonelle avgjørel­ ser, kan de altså i noen sammenhenger virke villedende. Der­ med kan vi ikke bare ty til naturlige ferdigheter når vi tenker og handler rasjonelt - ikke bare bruke common sense. Forsk­ ningen innebærer også en påminnelse om at selv om å følge regler ikke er tilstrekkelig for rasjonalitet, så må vi noen ganger ta hensyn til eksplisitte instrukser hvis vi vil komme frem til riktige oppfatninger. Som avslutning presenterer vi en filosofisk drøfting om hvorvidt vitenskapelige studier fra kognisjonsvitenskap kan være et bidrag i studiet av rasjonalitet og, i tilfelle, hvordan. Her oppsummeres også ideene fra de andre delene i boken. Noe full­ stendig tilfredsstillende svar på hva som ligger til grunn for vår rasjonalitet, vil utebli. Men problemets dybde og mulighetene for å løse det, er forhåpentlig blitt illustrert.

13

KAPITTEL 1

Vitenskap, samfunn, verdier og objektivitet (Pensumpunkter I, IV.3, V)

Innledning Dette første kapitlet fungerer som en innledning til hele boken. Vårt tema er vitenskapens rolle i det moderne samfunnet og hvordan den typen objektivitet vi forbinder med vitenskapelig kunnskap, forholder seg til våre ikke-vitenskapelige verdier. Under drøftingen vil mange av de andre temaene som tas opp i senere kapitler, bli berørt. Det første underkapitlet, 1.1, skisserer nokså kort og omtrentlig vitenskapens rolle i det moderne, vestlige samfunn i forhold til religion, etikk, filosofi, teknologi og utdannelse. Fra underkapittel 1.2 av begynner vi å gi en mer systematisk karak­ teristikk av denne rollen. Vi skal berøre en rekke spørsmål angående forholdet mellom vitenskap, vitenskapelige verdier og vitenskapelig virksomhet på den ene siden, og ikke-vitenskapelige virksomheter og verdier på den andre. Det første spørs­ målet (behandlet i 1.2) gjelder hvordan vitenskapen legitime­ res, altså hvorfor vi regner vitenskapen som verdifull. Svaret man ville hente fra det bildet vi skisserer i underkapittel 1.1, er nok at vitenskapen er verdifull for så vidt som den frembringer teknologiske fremskritt og dermed forbedrer menneskenes levekår. Men vi skal også fremstille og drøfte en annen oppfat­ ning, nemlig at viten om naturen er verdifull i seg selv, uav­ hengig av hvordan den brukes. Det følgende er et videre spørsmål knyttet til det første: Er selve den vitenskapelige virksomheten en rendyrket søken etter kunnskap eller viten, eller er den påvirket av andre, ikke-viten­ skapelige interesser og verdier? Vi skal, i avsnitt 1.3, skissere et svar som går tilbake til den tyske sosiologen Max Weber, og som har fått betegnelsen verdifrihetstesen om vitenskapen. I de to påfølgende underkapitlene tar vi opp to forskjellige innvendinger mot Webers oppfatning om verdier og vitenskap. Den første gjelder stort sett bare samfunnsvitenskap og har blitt fremført av en bevegelse som kalles ny-marxismen (1.4). 15

Den andre er mer vidtgående i og med at den gjelder for alle vitenskaper, naturvitenskapene inkludert (1.5). Ifølge den er den vitenskapelige metoden ufullstendig på en måte som gjør at vi må ty til utenom-vitenskapelige verdier for å forstå hvordan vitenskapsutøvere kan komme frem til de hypoteser og teorier som de gjør. Underkapittel 1.6 ser på tre ulike reaksjoner på ideen om at den vitenskapelige metoden selv er verdiladet. Først refererer vi argumentene fra dem som forsøker å avvise den, med andre ord søker å opprettholde den tradisjonelle oppfatningen om vitenskapelig metode som verdifri, i hvert fall i naturvitenskap. Mesteparten av denne boken kan nok sies å forutsette at denne første reaksjonen har rett. Allikevel er det interessant å dvele ved forskjellige forsøk på å forstå vitenskap som verdiladet, ikke minst fordi disse har relevans for våre senere drøftinger av forholdet mellom vitenskap, rasjonalitet og common sense. Vi skal se på to mulige reaksjoner av denne typen. Den første er relativismen. Ifølge relativismen har vitenskapelige kunnskaper ingen absolutt eller objektiv gyldighet, de er bare gyldige for en bestemt kultur eller interessegruppe med et bestemt verdi­ grunnlag. Så har vi de som mener at vitenskapen ikke bare er opptatt av et rendyrket sannhetsideal, men at den kan gi objek­ tive resultater fordi vi klarer å bli enige om hva gode verdier er. Denne oppfatningen synes enda mer plausibel hvis vi avviser at det finnes et skarpt skille mellom sannhet, eller fakta, og ver­ dier.

1.1 Den vitenskapelige epoken

Vitenskap og teknologi

16

Vi lever i en epoke som er dominert av vitenskapelig kunnskap og vitenskapelig teknologi, i det minste her i Vesten. Vitenska­ pen og den vitenskapelige teknologien har forbedret våre leve­ vilkår i nesten ufattelig grad i løpet av de siste to hundre årene. Medisinsk forskning har ført til at mange av de vanligste årsa­ kene til død og lidelse er ryddet av veien. Ideer i fysikken ligger til grunn for konstruksjonen av avanserte transport- og kom­ munikasjonsmidler, foruten TV, datamaskiner, mikrobølge­ ovner og CD-spillere. Ikke minst har den moderne kjemi gjort det mulig å bearbeide naturens råstoffer på måter som aldri før - tenk bare på alle produktene som fremstilles fra olje. Ja, nes­ ten alle de forbruksgodene vi kommer i kontakt med i vårt dag­ lige liv, forutsetter vitenskapelig kunnskap av en eller annen type, enten det dreier seg om ernæringsvitenskap, jordfysikk

eller farmasi. På denne måten er den økonomiske ryggraden i det moderne vestlige samfunnet, som nettopp består i produk­ sjon og salg av forbruksvarer, helt og holdent avhengig av vitenskapelig teknologi. Samtidig, i og med at vitenskapelig metode og forståelse har ført til fremskritt innenfor naturvitenskapene, søker stadig flere og flere disipliner - som økonomi, lingvistikk, psykologi og andre samfunnsfag - å etterape denne metoden, for slik også å kunne bidra til samfunnsutviklingen. Naturvitenskapelig metode er på den måten blitt den herskende ideologi i vår tid, et ideal å etterleve for andre vitenskaper. Denne sentralitet har også fått følger for det moderne synet på utdannelse. Selv om mange borgere velger bort en naturvitenskapelig utdannelse, har samfunnet et stadig behov for høyt kvalifiserte vitenskapsutøvere og folk med høy teknologisk ekspertise, og det er insti­ tusjoner som utdanner slik ekspertise som mottar det meste av både statlig og privat økonomisk støtte. Samtidig oppmuntres mannen i gaten til å interessere seg for vitenskap gjennom publiseringen av en hel rekke populære fremstillinger av viten­ skapelige emner, særlig innenfor moderne fysikk og darwinis­ tisk biologi.1 Slik har det jo ikke alltid vært. I mesteparten av den tiden mennesket har eksistert, har religion vært en minst like viktig premissleverandør for menneskenes livssyn og levemåter. Hel­ ler ikke i våre dager er vitenskapen ansett som den eneste kilde til erkjennelse. Religion er fortsatt viktig for mange, enten det gjelder tradisjonelle eller etablerte trossamfunn eller de nyere ‘NewAge’-tenkemåtene. Ut fra andre betraktninger går mange filosofer imot ideen om at vitenskapelig kunnskap kan danne et grunnlag for all viten og forståelse (se særlig kapittel 3 om common sense). I tillegg er de fleste enige om at vitenskapelige kunnskaper alltid må ses i en større sammenheng og, ikke minst, i lys av etiske betraktninger. Det som vitenskapelig kunnskap har brakt med seg, har ikke alltid vært utvetydig gunstig. Kjente eksempler er de forferdelige konsekvenser av kjernefysikkens funn, både de utilsiktede ved atomkraftverkulykker, og de tilsiktede ved bruken av atombomben. I den tredje verden har jo også de store fremskrittene uteblitt så langt. Forbedrede helsetiltak fører med seg trusselen om en katastrofal befolkningseksplosjon, og moderne landbruk har1 1

Om fysikk, se f.eks. Stephen Hawking: A Brief History of Time. Om dar­ winisme og psykologi, se f.eks. Stephen Pinker: Bow the Mind Works.

Vitenskap og økonomi

Vitenskap som ideologi

Vitenskap og

utdannelse

Populariseringer av vitenskap

Vitenskapen i forhold til religion, filosofi og

etikk

Roboter produserer en bil for Toyota, Nagoya, Japan. Foto: Philp Gordon, Reflex/Samfoto

miljøfiendtlige konsekvenser. I de aller siste årene har landbruk også blitt påvirket av genforskning, et område hvor det gene­ relt fryktes misbruk med grusomme følger. Men det er vel ikke bare vitenskapelig kunnskap som sådan som er ansvarlig: Noen konsekvenser er uønskede, men uunngåelige bivirkninger av ellers forsvarlige tiltak som viten18

skapen muliggjør. Andre konsekvenser følger av en - ikke uunngåelig - anvendelse av forskningsresultater som er drevet av grådighet og uhemmede markedskrefter. I alle fall er det nok få som faktisk er rede til å forsake vitenskapen - og de som for­ fekter en slik forsakelse, er vanligvis helt avhengig av den viten­ skapelige teknologien for å ‘tenke fritt’ på den måten de gjør.

1.2 Hvordan legitimeres vitenskapen? Ut fra det foregående vil man forstå at den mest direkte årsa­ ken til vitenskapens fremtredende rolle i det vestlige samfunnet er de teknologiske fremskritt den har ført til. Dette har relevans for den filosofiske debatten om hvordan vi skal rettferdiggjøre eller legitimere vitenskapen. Allikevel kan debatten virke litt søkt. Er det ikke opplagt at vi verdsetter vitenskapen på grunn av dens praktiske effekter, noe som gjør at vi har en livskvalitet som langt overstiger de forrige generasjoners? Faktisk er det ikke så opplagt som det kan virke ved første øyekast. For det første, selv om den vitenskapelige revolusjon reg­ nes fra begynnelsen av 1600-tallet, var det først i det nittende og tyvende århundret at vitenskapelige fremskritt begynte å påvirke teknologien, særlig i forbindelse med moderne kjemi. Det er også sant at mange av oppfinnelsene som knyttes til den industrielle revolusjonen ble gjort uavhengig av vitenskapelig kunnskap - f.eks. dampmaskinen og spinnemaskinen. Siden vitenskapen nøt en høy anseelse i flere hundre år før den ledet til teknologiske fremskritt, er det klart den har vært verdsatt uavhengig av teknologien. I dag er den største andelen av naturvitenskapen nært knyttet til industri og kalles anvendt forskning-. Forskning med sikte på å løse bestemte problemer, uten særlig hensyn til de mer rendyrkede vitenskapelige spørsmål, spørsmål som den såkalte grunnforskning tar seg av. Industriens tilknytning til forskning tar form både av finansiering av prosjekter på de uavhengige universitetene og, mer ekstremt, av ansettelse av dyktige forskere i de store selskapene for å utvikle og lage deres teknologiske produkter. Allikevel er ikke all nåværende viten­ skap slik at den utvikles med henblikk på anvendelse, eller egner seg for anvendelse. Det gjelder spesielt for humaniora og visse retninger innenfor samfunnsvitenskapene. Det kan også tenkes å gjelde for mange deler av naturvitenskapen, slik som astrofysikk, som undersøker opprinnelsen til stjernene og uni­ verset (skjønt aspekter ved astrofysikk, f.eks. hvordan solen

Anvendt forskning versus grunnforskning

Anvendt forskning spiller ulik rolle for

ulike fag

19

Den aristoteliske

tradisjonen

lager sin energi, har betydning for moderne energiteknologi). Det er også verdt å nevne at selv om ingen kan benekte at det finnes forbindelser mellom vitenskapelig kunnskap og tek­ nologisk anvendelse, er det ikke like opplagt at de må finnes, at vitenskapen nødvendigvis setter oss i stand til å gjøre teknolo­ giske fremskritt. En illustrasjon på dette er at mye grunnforsk­ ning har avdekket fakta om naturen som ikke kommer til anvendelse før lang tid er gått, og bare under bestemte sosiale betingelser. Det gjelder for eksempel for newtonsk fysikk, og for de vitenskapelige ideene bak laserteknologien. Disse punktene understreker behovet for en debatt om vitenskapens legitimering. De betyr ikke at vitenskapen faktisk i dag blir rettferdiggjort ut over det at den fører til teknologiske fremskritt og praktiske gevinsten Det er mange som mener at vitenskapen som drives bare for vitenskapens skyld, ikke har noen inherent verdi, selv om den måtte ha en slags subjektiv verdi for dem som driver den. I motsetning til dette synet er det en tradisjonell oppfatning på universitetene at forskning for forskningens skyld nettopp har en slik inherent verdi. Vitenska­ pen er inherent verdifull fordi den leverer kunnskap, eller viten, eller sannhet. A bruke denne kunnskapen til praktiske formål er greit, men viten har uansett en egen verdi. Denne siste oppfatningen om vitenskapens verdi knyttes ofte til Arisoteles og bok 10 av hans Metafysikken. Han frem­ setter her ideen om at vitenskapelig aktivitet, dvs. studiet av naturen, og det å oppnå kunnskap om naturen, er den høyeste formen for selv-realisering som finnes for et menneske, den høyeste form for menneskelig væremåte. Innenfor Aristoteles’ øvrige tanker, særlig omkring lykke som selv-realisering og etikk som søken etter lykke,2 skapes det en forestilling hvor målene det sanne og det gode smelter sammen i en høyere enhet. Vi skal komme tilbake til denne ideen i 1.6. I denne omgang er vi bare opptatt av den legitimeringen av vitenskap som viser til viten eller sannhet som absolutt verdifull. Denne legitimeringen skal vi betegne den aristoteliske tradisjonen (men legg merke til at den også kan gjelde om man ikke følger Aristoteles’ tanker om lykke, selv-realisering og sammensmeltingen av det gode og det sanne). Det er vanlig i vitenskapsfilosofiske sammenhenger å sette den aristoteliske tradisjonen opp mot den baconske tradisjo2 Se Den nikomakiske etikk, også ex. phil, del I og ex. fac., fellesdelen, etikk.

20

nen, etter den engelske renessansemannen Francis Bacon.3 For ham ville det ikke ha vært galt å si at vitenskapen legitimeres av at den frembringer kunnskap. Men det er bare fordi vitenska­ pelig kunnskap fungerer som et fortreffelig redskap eller mid­ del til å forbedre livet vårt. Han anså nemlig at den typen årsak-virkning-kunnskap som vitenskapen tradisjonelt forbin­ des med, gir oss nettopp den innsikt som trengs for å kontrol­ lere naturen: Hvis du vet hvilke lovmessige sammenhenger som råder i naturen, kan du forutsi hva som kommer til å skje fordi du kjenner årsakene, og du kan til og med gripe inn i naturen og endre den for å få den til å frembringe de resultatene du ønsker. Kunnskap, som han sa, er makt. For Bacon er det klart at det finnes et konstitutivt forhold mellom vitenskapelig kunnskap og praktiske muligheter for å anvende den, i og med at vitenskapelig kunnskap for ham dreier seg om lovmessige sammenhenger. (Dette innebærer ikke at det ikke finnes noen forskjell mellom grunnforskning og anvendt forskning for Bacon: Man kan undersøke naturens lovmessigheter uten å være opptatt av hvordan kunnskap om disse skal anvendes.) For en tilhenger av den aristoteliske tradi­ sjonen behøver ikke vitenskapelig kunnskap ta form av lovmes­ sige sammenhenger. Men mest fundamentalt går forskjellen mellom de to tradisjonene ut på følgende: Mens Bacon verdset­ ter de praktiske godene ved vitenskapelig kunnskap, vil en aristoteliker fremheve kunnskapens egenverdi, enten den kan anvendes eller ikke. Hvilke av disse to tradisjonene er å foretrekke som en legi­ timering av vitenskapen? I våre dager er det kanskje rimelig å si at den baconske modellen har forrang. Mange forskere, særlig på universitetene, er riktignok kritiske til den mengden av anvendt forskning som drives i forhold til grunnforskning i dagens samfunn. Allikevel er det få av de som driver med det som kan betegnes som grunnforskning, som vil innrømme at det de gjør, ikke nødvendigvis vil ha praktiske konsekvenser. De sier heller at slike konsekvenser ikke alltid er så lette å få øye på, kanskje ikke vil komme til syne før om mange år, og/eller at den mest vellykkede vitenskapen ikke har vært bedrevet med henblikk på direkte anvendelse. Men til syvende og sist innebærer dette allikevel en legitimering av vitenskapelig kunnskap i forhold til dens konsekvenser. Dette er kanskje ikke overraskende i lys av den måten sam-

Den baconske tradisjonen

3 Se ex. phil, del I. 21

Vitenskap og politikk

Weber: Instrumentell

rasjonalitet

kjenntegner det moderne vestlige

samfunnet

Eksterne versus interne perspektiver på

vitenskap

Er det ting vi ikke

bør vite?

funnet generelt fungerer, eller skal fungere, ifølge det rådende samfunnsideal. Ifølge dette er politiske institusjoner et middel til å sørge for at folkets vilje blir fulgt og dets verdier ivaretatt, ved å bestemme visse målsettinger. Så iverksetter byråkratiet de tiltakene som er nødvendige for å oppnå målene, noe som vil inkludere bruk av de relevante vitenskapelige kunnskapene (som skaffes fra både grunnforskning og anvendt forskning). Ifølge denne oppfatningen av det moderne samfunnet, som særlig knyttes til den tyske sosiologen Max Weber (18641920),4 er samfunnsinstitusjoner legitimert i kraft av at de bidrar til å oppnå visse mål, og til syvende og sist - i demokra­ tiske land - de ønsker og mål som folk flest har. Samfunnsinsti­ tusjoner blir på denne måten rasjonalisert, som Weber uttryk­ ker det: De blir midler eller instrumenter til å oppnå visse mål, og de fremviser dermed en type rasjonalitet som heter mål-middel eller instrumentell rasjonalitet. (En slik modell har også til­ knytning til beslutningsteori som en teori om praktisk rasjona­ litet.)5 Til syvende og sist har vitenskapelig kunnskap verdi fordi den bidrar til å gi oss det vi ønsker - selv om det også er slik, ifølge Bacon, at den gjør det fordi den fremstiller verden slik den faktisk er. Den baconske tradisjonen passer også bedre inn i en vanlig oppfatning av forholdet mellom etiske betraktninger og viten­ skapen, og generelt mellom det som kalles for interne og eks­ terne perspektiver på vitenskapen. Hvis vi inntar et internt perspektiv på vitenskap, blir vi bare opptatt av å finne frem til kunnskap. Et stykke forskning er godt eller dårlig bare i for­ hold til om det gir nye innsikter om naturen eller ikke. Men fra et eksternt perspektiv er vi også opptatt av hvilke praktiske konsekvenser kunnskap kan ha. De fleste vil nok være tilbøye­ lige til å ville se vitenskapens søken etter kunnskap i sammen­ heng med andre eksterne, gjerne etiske, betraktninger, slik at vi vil være rede til å stanse denne søken hvis det viser seg at den kan fører til uønskede konsekvenser. Dette er en tanke som lett finner plass innenfor den baconske tradisjonen: Selv om viten­ skapelig kunnskap kan gi oss kontroll over naturen og dermed være gunstig, er det visse ting det kanskje er best ikke å finne ut av - organismers arveanlegg, variasjoner i intelligens i forhold til rase,6 atomenes innerste hemmeligheter osv. - nettopp fordi 4 Jf. M. Weber: Makt og byråkrati. 5 Se ex. phil, del II.A og kapittel 2.3. 6 Jf. Herrnstein og Murrays meget omstridte bok, The Bell Curve, som pre­ senterer forskerresultater over nettopp disse variasjonene i dagens USA.

22

vi frykter at slik kunnskap kan misbrukes og få svært uønskede konsekvenser. Kontroll er bra fordi den gir oss det vi ønsker, derfor er det klart at vi kan sette grenser for vitenskapelig forskning hvis vi risikerer at kontrollen kan svikte, og at resul­ tatene av forskningen, i de gale hendene, vil føre til misbruk, eller endog avskyeligheter. Hvis viten og sannhet derimot har en egen, inherent verdi, slik den aristoteliske tradisjonen antar, kan det være vanskelig å argumentere imot gjennomføring av vitenskapelig forskning ut fra eksterne, etiske hensyn. I motset­ ning til kontroll for Bacon, er viten for aristotelikerne et abso­ lutt gode, som ikke kan begrunnes ut fra dens praktiske effek­ ter. På denne måten blir vitenskapelig forskning for den aristoteliske tradisjon vanskeligere å begrense. Til tross for alt dette finnes det fremdeles de som anser viten­ skapelige kunnskaper for å ha inherent verdi, og at vi har en slags plikt til å oppdage sannheten, uansett hvor ubehagelig den måtte være. Det kan også argumenteres for at den baconske oppfatning om forholdet mellom verdier og vitenskap, i større grad enn den aristoteliske oppfatningen, støter borti det proble­ met at, underlagt en dypere analyse, kan vitenskapelig metode selv vise seg å være preget av verdier (se nedenfor 1.5,1.6). I dette underkapitlet har vi tatt for oss spørsmålet om vitenskapens legitimering og sett på to svar: Det ene fremhever vitenskapens evne til å levere viten og sannhet, det andre frem­ hever også disse, men i forhold til at vitenskapen dermed leve­ rer makt over naturen som så kan brukes til vår fordel. Men et videre spørsmål er hva slags forhold som finnes mellom (ikkevitenskapelige) verdier og selve forskningsprosessen. Er denne prosessen fri for verdiladede bedømmelser? Bør den være det? Hvilke konsekvenser ville det ha hvis den faktisk var verdi­ ladet? Det er disse spørsmål vi skal ta opp i de følgende under­ kapitlene.

1.3 Weber og verdifrihetstesen Et slående trekk ved det baconske bildet er at vitenskapen ikke er verdifull i seg selv, men bare i kraft av at den gir oss anled­ ning til å skaffe oss goder; ting vi ønsker og verdsetter. Med litt ettertanke bør det også være klart at skal vitenskapen gjøre dette, må selve kunnskapsfremstillingsprosessen ikke påvirkes av disse ønskene og verdiene. I forbindelse med spørsmålet om hva som motiverer handlinger, er Hume kjent for å ha sagt at ‘Reason is and ought only to be the slave of the passions’ (dvs. 23

Webers skille mellom

det å påstå noe og det

å gi uttrykk for et

verdistandpunkt

Detaljert forskning skal holde seg til

saksforhold og ikke la seg påvirke av

subjektive interesser eller verdier

Verdier kan allikevel styre valg av område og spørsmål

‘fornuften er og bør bare være følelsenes slave’).7 Men med det mente han bare at det er følelsene som bestemmer hvilke mål vi har når vi handler. Hvordan målene oppnås, må man finne ut av ved å danne seg fornuftige oppfatninger om de lovmessige sammenhengene som råder i natuen. Hvis man lar disse oppfat­ ningene bestemmes av ønsketenkning, vil man neppe handle slik at man faktisk oppnår det man ønsker. (Hvis man ønsker å bygge en sterk bro, og det bare er trevirke som er lett tilgjenge­ lig, vil man ikke lykkes hvis man avviser data som tyder på at man trenger å bruke metall.) En god slave - eller tjener - må ha en viss autonomi for å fungere godt. Likeledes er det med for­ nuft. Og likeledes for en som mener at vitenskapelig kunnskap har den typen instrumentell verdi som Bacon fremhever: For å ha en slik verdi må våre (ikke-vitenskapelige) verdier ikke gripe inn i den prosessen der kunnskapen fremstilles. Det kan også tenkes at en tilhenger av den aristoteliske tra­ disjon vil slutte seg til denne ideen. Hvis vi er ute etter sannheten, må vi vel ikke la det vi ellers verdsetter, påvirke våre oppfatnin­ ger om hva som er sant og hva som ikke er det. Imidlertid kan det også tenkes at en mer rendyrket aristoteliker vil anse at det ikke finnes noe absolutt skille mellom søken etter sannhet og søken etter det gode livet, eller mellom fakta og verdier (se 1.6). Ideen om at vitenskapelig kunnskap bør fremstilles uten å trekke inn verdibedømmelser kalles gjerne ‘verdifrihetstesen’ og knyttes til Max Weber (omtalt i forrige underkapittel). Weber skiller mellom det å påstå noe på den ene siden og det å gi uttrykk for et verdistandpunkt på den andre. Han hevder for det første at sistnevnte, i og med at det er inherent subjektivt, ikke kan være gjenstand for objektiv, rasjonell diskusjon, og for det andre at vitenskapsutøvere i sin forskning og teori-bygging alltid må holde seg objektivt til saksforhold, og aldri la sine subjektive interesser og verdier påvirke disse. Man skal imidlertid ikke slutte ut fra dette at Weber ikke så noen rolle for verdier i vitenskap i det hele tatt. Vitenskaps­ utøvere må gjerne uttrykke seg om etiske og andre verdiladede problemstillinger, men de må være spesielt bevisst på forskjel­ len mellom slike uttalelser og det å observere og fremstille teo­ rier. Ja, vitenskapelig forskning er ikke fullstendig upåvirket av verdier, ettersom subjektive preferanser (i tråd med Humes maksime) bestemmer de områdene og spørsmålene som vi 7 Sitatet er hentet fra Hume: Treatise on Human Nature, s. 415. Se for øvrig ex. phil, del I, etikk-delen til ex. fac.

24

mener er viktige å utforske, og de avgjør også til en viss grad hvordan det skal gjøres. Men selve forskningen behøver ikke og skal ikke blande seg opp i disse vurderende aktivitetene. Den skal utelukkende holde seg til beskrivelse og forklaring av objektivt innsamlede og registrerte data. (Bacon ville sikkert ha lagt til: Kjennskap til disse dataene og til de teoriene som for­ klarer dem, kan da bli et middel til å oppnå det vi verdsetter.) Weber selv fremla verdifrihetstesen i forbindelse med sam­ funnsvitenskap, men den har jo klar anvendelse for naturviten­ skap også. Når det er sagt, bør det erkjennes at samfunnsfa­ gene for Weber trolig ser ut til å preges av en større grad av verdiladethet enn naturvitenskapene, i og med at han kritiserer marxister når de hevder å ha gitt den ene, sanne teorien om his­ torien: Samfunnet egner seg ikke for en beskrivelse som gjør det til en fullstendig objektiv, lovmessig størrelse. Da er det kanskje ikke mye som skiller Weber fra en som mener at selve innholdet i og forskningen bak samfunnsvitenskapelige teorier reflekterer verdier og interesser (se neste underkapittel om nymarxisme). Verdifrihetstesen har vært innflytelsesrik i samfunnsfag, mens den nærmest har vært tatt som gitt i tradisjonelle fremstillinger av naturvitenskap. I dag er det imidlertid mange ten­ kere som avviser ideen om den verdifrie forskningsprosessen, slik vi skal se i følgende to underkapitler.

1.4 Ny-marxisme og kritisk teori Vi skal i dette underkapitlet se på en innvending mot Weber som kan ledes tilbake til en bevegelse som oppsto i Frankfurt i Tyskland på 1930-tallet. Den fikk betegnelsen ny-marxisme og fremførte noe som het kritisk teori. En av ny-marxismens mest kjente skikkelser i de senere årene er filosofen og sosiologen Jiirgen Habermas (1929—).8 Kritisk teori er opptatt av å problematisere hva det vil si å kalle vitenskapelig metode en ideologi. Én oppfatning om hva en ideologi går ut på, er at den representerer ett sett normer for god forskning, for å komme frem til kunnskap om objektive saksforhold. (Det var omtrent denne betydningen vi forutsatte i vår omtale av vitenskap som ideologi i 1.1.) Ifølge kritisk teori fungerer imidlertid vitenskapelig metode i visse sammenhenger

To betydninger av 'ideologi'

8 Noen av ideene som oppsummeres i dette underkapitlet, finnes i Haber­ mas: Dogmatisme, fornuft og beslutning. 25

Rasjonelle versus

irrasjonelle

herredømmer

Vitenskapelig ideologi

som falsk bevissthet

26

som en ideologi i en ganske annen forstand. Her siktes det til bruk av vitenskapelige idealer i et mer eller mindre bevisst for­ søk på å opprettholde et irrasjonelt herredømme. Et herredømme er en herskestruktur der noen kan befale og andre må adlyde. Et herredømme kan sies å være rasjonelt når det gir alle individet muligheten til fritt å utfolde seg på den beste måten, irrasjonelt når det ikke gjør det. Et eksempel på et irrasjonelt herredømme er når herskerne søker å undertrykke dem de hersker over. En slik undertrykkelse har ifølge kritisk teori skjedd når man har brukt naturvitenskapene som et for­ bilde for samfunnsfagene. Altså når noen samfunnsvitere har kommet med ‘lov-aktige’ utsagn om samfunnsforhold - dvs. utsagn som etteraper de presise og kvantitative lovene man fin­ ner i naturvitenskapene. Den uttrykte hensikten med de ‘viten­ skapelige’ lover om samfunnsforhold er, i tråd med det bacon­ ske synet på vitenskapen, at de skal gjøre det mulig å ta politiske avgjørelser om hvordan samfunnet best kan organise­ res, på lignende måte som naturlover brukes for å forbedre inn­ byggernes materielle kår. Men disse såkalte ‘samfunnslovene’ finnes bare på liksom, ifølge tilhengere av kritisk teori, siden det ikke går an å komme med presise, kvantitative lover om samfunnsforhold. Og dessuten blir kvasi-lovene om samfunns­ forhold egentlig fremsatt for å forsterke noe som i realiteten er en foranderlig fordom, som det herskende herredømmet base­ rer seg på for å opprettholde sin makt. Et eksempel på en slik kvasi-lov kunne være: Jenter er mindre flinke enn gutter i data­ fag, fremsatt av et mannlig dominert herredømme. Hvis dette utsagnet av folk flest oppfattes som en vitenskapelig lov på linje med naturlover, er det trolig at mange jenter vil velge bort data­ fag på skolen og universitetene. I perspektivet til kritisk teori er det nettopp det de som til syvende og sist står bak forskningen - ikke nødvendigvis de som samler inn dataene osv., men de som sitter i maktposisjonene og sørger for at denne typen forskning blir fundert, utført og utgitt - vil at jentene skal gjøre. Når representanter for kritisk teori omtaler vitenskap som en ideologi, mener de da gjerne ikke et sett metodologiske normer for all vitenskap, men heller en ideologi i marxistisk forstand: en falsk bevissthet som støtter opp om et ugjennomskuet, irrasjonelt herredømme, som hemmelig undertrykker enkelte til andres fordel. Kritisk teori konkluderer med at vitenskapelig praksis i al­ minnelighet ikke er verdifri, siden mye samfunnsvitenskap moti­ veres ut fra visse gruppers interesser og ikke ut fra et ønske om å

avdekke sannheten. Men like viktig er ny-marxismens påstand om at vitenskapelig praksis for samfunnsfagene heller ikke kan eller bør være verdifri. Isteden må vi erkjenne deres iboende, verdiladede beskaffenhet, og forske slik at de relevante verdiene drøftes i en åpen og ærlig dialog hvor alle berørte parter deltar, og slik at vi respekterer forskjellige samfunnsgruppers autonomi og interesser. For tilhengere av kritisk teori er det viktigste områ­ det for menneskelig aktivitet denne selvforstående og frigjøren­ de virksomheten som setter oss i stand til å gjennomskue ideolo­ gier - altså irrasjonelle herredømmer - og føre dialog, eller dis­ kurs, som Habermas sier, med andre på en åpen og ærlig måte med henblikk på å oppnå enighet.910

Det viktigste området for menneskelig

aktivitet er det selvforstående og

frigjørende

1.5 Er forskning generelt preget av verdier? Kritisk teori er sterkt kritisk til Webers oppfatning av sam­ funnsvitenskapene. Men den ser ikke ut til å ha motforestil­ linger mot ideen om verdifrihet når det gjelder naturvitenska­ pene. Ja, i og med at kritisk teori forstår nomotetisk vitenskap, dvs. naturvitenskap, som en måte å kontrollere naturen på og dermed øke den materielle velferd - som en rent teknisk virk­ somhet, som Habermas sier - virker det som om den natur­ vitenskapelige forskning får en slags autonomi fra den verdipregede samfunnsdialogen. (Jf. diskusjonen av den baconske tradisjonen og dens forståelse av forholdet mellom verdier og vitenskapen i underkapittel 1.3.) I nyere vitenskapsfilosofi er det imidlertid blitt hevdet at det er umulig - både i naturvitenskapelig og annen forskning å unngå å trekke inn verdibedømmelser, eller å bli påvirket av samfunnsinteresser. Denne påstanden er høyst kontroversiell, men ved å se på argumentene for den kan vi forholde oss til én av den nyere vitenskapsfilosofiens sentrale debatter. Hovedargumentet tar utgangspunkt i et kjent problem for vitenskapelig metode som kalles underbestemthetens problem, også noen ganger induksjonsproblemet og problemet om teorimangfoldetd® Underbestemthetens problem kan beskrives som det prinsipielt problematiske i å slutte seg til en hvilken som helst hypotese ut fra en hvilken som helst observasjonsmessig

Underbestemthetens

problem

9 Her trekker Habermas på ideer fra Gadamer, som vi skal treffe i kapittel 3.1. For mer om diskurs-etikk, se etikk-delen til ex. fac. 10 Diskusjonen her forutsetter kjennskap til læren om vitenskapelig metode fra ex. phil, del II. 27

datamengde fordi det finnes flere, kanskje et uendelig antall, hypoteser som er forenlige med datamengden. Vi sier at hypotesevalg er underbestemt av dataene. Problemet kan best illustreres med et enkelt eksempel. La oss si du har observert 1 million ravner under mange forskjel­ lige omstendigheter, og alle har vært svarte. Ifølge én tradisjo­ nell oppfatning om hvordan vitenskapelige slutninger skal foregå, kan man da slutte at alle ravner er svarte. Nå er det ofte påpekt at denne typen slutning ikke er logisk gyldig, og det i seg selv betraktes av mange som et problem. Men nok mer alvorlig er det at den ikke er den eneste hypotetiske antagelse som er konsistent med datamengden. Hvorfor skal vi ikke iste­ den anta at alle de ravnene vi har sett, pluss den neste vi ser, er svarte, men ingen andre? Eller at alle vi har sett er svarte, pluss bare de to neste vi ser? Begge disse forslagene er forskjellige fra den første, som sier at alle ravner er svarte. Og de kvalifiserer like fullt som hypoteser, i og med de går utover det som er observasjonsmessig gitt, samtidig som de er konsistente med det som er observasjonsmessig gitt. Vi har jo en intuisjon om at slike hypoteser på en eller annen måte er verre som hypoteser enn det opprinnelige forslaget om at alle ravner er svarte. Men på hvilken basis kan vi berettige denne intuisjonen? Ett svar kunne nok være at man kan søke å utelukke disse andre hypotesene ved å foreta flere observasjoner: Vi observe­ rer stadig flere og flere ravner. Men problemet gjelder for en hvilken som helst datamengde - uansett hvor mange ravner man observerer, vil det alltid være mulig å skille mellom en hypotese som omtaler alle ravner (hvor de enn befinner seg og når de enn lever), og hypoteser som omtaler bare en viss mengde, nemlig en mengde som omfatter de man har observert, men som allikevel er større enn den. Den tradisjonelle reaksjonen på dette problemet har vært å foreslå visse kriterier for hypotesevalg, slik som styrke, enkel­ het, dristighet og sikkerhet. I nyere vitenskapsfilosofi har mange også hevdet at hele problemstillingen er søkt og kunstig, at det i virkelig vitenskapelig forskning aldri foreligger mer enn kanskje én eller to hypoteser som er konsistente med de inn­ samlede dataene og alle de andre teoretiske kunnskapene vi til enhver tid legger til grunn. En mer radikal reaksjon, som er den som fører til ideen om at vitenskapelig metode er preget av verdibedømmelser, er at det som bestemmer hva som velges, er visse bakenforliggende interesser og/eller verdier. Vitenskapsutøverne selv behøver 28

ikke være klar over dette, slik at de selv kan tro at de velger Velges hypoteser ut fra hypoteser utelukkende ut fra epistemiske faktorer, dvs. faktorer verdier og sosiale som skiller mellom hypoteser i forhold til hvorvidt de er sanne interesser? eller ikke (det greske ‘episteme' betyr på norsk kunnskap eller viten). Men dette er bare en illusjon. For de tradisjonelle krite­ riene for hypotesevalg er faktisk ikke tilstrekkelige for å velge en hypotese, heller ikke kan de gis en epistemisk begrunnelse (påstås det - se nedenfor). I tillegg må de teoriene som even­ tuelt trekkes inn for å medbestemme valg av hypotese, til syvende og sist være valgt ut fra observajonsmessige data. Altså er vi nødt til å innrømme at ubegrunnede forutsetninger på et eller annet punkt spiller en rolle ved vitenskapelig forskning. Hvorfor påstås det at de tradisjonelle kriteriene ikke er til­ strekkelige for å velge en hypotese? For det første er det usann­ synlig at de er nok for å sile ut alle unntatt én hypotese.11 I til­ legg er det svært vanskelig å definere dem presist (hva er egentlig enkelhet?), og uklart hvordan de skal rangeres i for­ hold til hverandre (er styrke viktigere enn sikkerhet, eller omvendt?), slik at de vil tolkes og anvendes på forskjellige måter av forskjellige vitenskapsutøvere. Og uansett kan de vanskelig gis en epistemisk begunnelse, dvs. at det er vanskelig å påvise hva de har med sannsynliggjøring av hypoteser å gjøre (hvorfor skal enkle hypoteser være mer sannsynlige enn mer komplekse?). Konklusjonen blir at hypotesevalg må forstås i forhold til verdigrunnlaget hos vitenskapsutøveren heller enn som en del av en rent epistemisk slutningsprosess. Ifølge de som slutter seg til dette argumentet, utgjør viten­ skapelige hypoteser og teorier ikke objektiv kunnskap i tradi­ sjonell forstand, dvs. kunnskap fremstilt på en måte som er rendyrket, og fri for alle former for verdibedømmelse og interesse-påvirkning. Men de trekker ikke den konklusjonen bare ut fra den nokså formelle og a priori (dvs. ikke-empiriske) typen argumentasjon som vi hittil har sett på. Tvert imot er de veldig11 11 Nelson Goodmans ‘grue’-paradoks antyder i hvert fall at enkelhet - som gjerne anses som ett av de viktigste kriteriene for hypotesevalg - ikke er til­ strekkelig. Forestill deg at du har sett en hel del smaragder og alle har vært grønne. Du vil sette frem en hypotese for å forklare dette, og velger ‘Alle smaragder er grønne’, fordi den synes å være den enkleste hypotesen som er forenlig med observasjonene. Men så blir du konfrontert med hypote­ sen ‘Alle smaragder er grue’ hvor ‘grue’ defineres som ‘grønn før år 2010 og blå deretter’. Denne andre hypotesen virker intuitivt absurd, men den er like enkel som ‘Alle smaragder er grønne’ og like adekvat i forhold til dataene. (For mer diskusjon, se Goodmans Fact, Fiction and Forecast, s. 80 ff.) 29

Vitenskapelig virksomhet blir selv gjenstand for empirisk

undersøkelse

Er kvantitative, mekaniske teorier et mål som skjuler et

irrasjonelt herredømme?

opptatt av å vise empirisk at en detaljert analyse av vitenska­ pens historie bekrefter at samfunnsinteresser og verdier har spilt en avgjørende rolle så vel i valg av hypoteser som generelt i løsningen av konflikter mellom ulike grupper vitenskapsutøvere og teoretiske retninger. Altså kan interesser påvirke vitenskapsutøvere i hypotesevalg, og også i den måten de fremhever viktigheten av visse data fremfor andre på, og anser visse pro­ blemer som særlig verdt å utforske og andre som mindre vik­ tige, samt visse teoretiske eller metafysiske modeller som mer eller mindre lovende. Ved å studere vitenskapen og vitenskape­ lig virksomhet empirisk kan vi (påstås det) stikke hull på myten om den desinteresserte og rendyrket sannhetssøkende aktivitet, og avsløre den som den menneskelige og sosiale institusjonen den faktisk er. Flere studier har f.eks. sett på årsaken til at mekanistiske teorier om verden i så stor grad ble godtatt i det 18. og 19. århundre. Ifølge den amerikanske vitenskapsfilosofen Helen Longino er årsaken at teoriene legitimerte en slags kontroller­ bar interaksjon med naturen. I mekanistiske teorier ble naturen betraktet som en livløs substans hvis oppførsel kunne beskrives presist og forutsigbart ved hjelp av matematisk formulerte lover - ikke som noe som selv er gjennomsyret av en egen form for liv, slik den tidligere aristoteliske filosofien antok. Longino hevder at mekanistiske teorier fikk så stor oppslutning på grunn av mulighetene de ga for kontroll over naturen, og at et slikt trekk ved en teori ikke nødvendigvis gir grunn til å tro at den er sann. Med andre ord skyldtes oppslutningen om dem en verdiladet bedømmelse av teoriens nytte, fremfor en vurdering av dens sannhetsgehalt. Samtidig ble ideen om at en teori ikke skal postulere annet enn livløse partikler i bevegelse som kan måles kvantitativt og muliggjøre inngrep og kontroll, hevet til et kriterium som en hvilken som helst teori innenfor fysikken skulle tilfredsstille for å ha en sjanse for å bli ansett som sann. Men å anse en verdiladet oppfatning som et slikt objektivt, epistemisk kriterium representerer i virkeligheten bare en form for falsk bevissthet, med akkurat den samme betydningen vi har sett i forbindelse med ny-marxisme: Det skjuler et ugjennomskuet og irrasjonelt herredømme som hemmelig søker å undertrykke visse grupper til fordel for makthaverne.12 12 Se Helen Longino: Science as Social Knoudedge, s. 92-98. Se også Collins og Pinch: The Golem for en rekke andre interessante eksempler på hvor­ dan sosiale interesser virker inn på naturvitenskapelig forskning.

30

Longino regnes for å være en feministisk forsker, i og med at hun også er opptatt av de ulike interessene som vitenskaps­ kvinner og -menn vil bringe inn i sin forskning. Hun mener også at ulike kulturer, raser og samfunnsgrupper vil foretrekke ulike teorier, ulike problemstillinger, ulike metafysiske antagel­ ser osv., alt avhengig av deres ulike interesser. Og i utgangs­ punktet er ingen av disse interessene ‘bedre’ enn andre. I særde­ leshet bør vi være skeptiske til det at de idealene som den stort sett hvite, vestlige og mannsdominerte vitenskapen har lagt til grunn, er de eneste gyldige. Selv den typen objektivitetsideal som mannlige forskere forutsetter - ideen om verden som noe fullstendig atskilt fra våre praksiser og bevisstheter, en verden som må erobres, hvis overflate må trenges igjennom for å bli forestilt på riktig måte - representerer, ifølge enkelte feminister, ikke mer enn en mandig retorikk, en falsk bevissthet, som dyt­ tes over på andre, svakere grupper for å opprettholde et irra­ sjonelt herredømme.13 Det er imidlertid ikke bare kvinner som er skeptiske til den tradisjonelle oppfatningen av vitenskap som veien til objektiv viten. Det samme er tilhengerne av det såkalte ‘Strong Programme in the Sociology of Knowledge’ [det sterke program­ met i kunnskapens sosiologi), som forbindes særlig med de to mannlige, opprinnelig Edinburgh-baserte, forskerne Barry Bar­ nes og David Bloor.14 Barnes og Bloor argumenterer for at tra­ disjonell vitenskap ikke er akseptert på grunn av at dens pro­ dukter er mer objektivt begrunnet enn ‘kunnskaper’ samlet innenfor ikke-vitenskapelige kulturer og andre, ikke-vitenskapelige kunnskapssamlende virksomheter. Den nyter isteden anseelse fordi den i dag utgjør en av de mest prestisjefylte insti­ tusjonene i de mektigste landene i verden. En slik tankegang kan, skjønt den har en kritisk dimensjon, lett føre til en form for relativisme, som benekter at det lar seg gjøre å foreta en reell innbyrdes vurdering eller sammenligning av oppfatninger eller ‘kunnskaper’ som fremlegges ut fra ulike verdibakgrunner. Andre tilhengere av ideen om at vitenskapen uunngåelig preges av verdier, er imidlertid mer optimistiske når det gjelder objektiv sammenligning. Det neste underkapitlet tar blant annet opp disse ulike reaksjonene på argumentene om at vitenskapen og vitenskapelig metode er verdiladede.

Feminisme og retorikk

Det sterke

programmet

13 Se Sandra Harding: Whose science? Whose Knowledge? Man kan allikevel lure på hvem som støtter seg mest på retorikk her! 14 Se Barnes og Bloor: ‘Rationalism, relativism, and the sociology of know­ ledge’. 31

1.6 Reaksjoner på ‘det sterke programmet’ Dette avsnittet er viet ulike reaksjoner på de argumentene som ble fremstilt i 1.5, for at verdier nødvendigvis preger all viten­ skapelig forskning. La oss for enkelhets skyld betegne den generelle ideen bak alle disse argumentene ‘det sterke program­ met’, eller SP.15 Vi skal først se på dem som søker å imøtegå SPs argumenter og opprettholde ideen om en verdifri vitenskapelig metode. Så skal vi se på to ulike måter man kan forsøke å til­ lempe SPs ideer på innenfor en mer helhetlig forståelse av viten­ skapen og verdier: relativisme og verdi-dialog.

*Forsvar av den verdifrie vitenskapelige metoden Mange vitenskapsfilosofer mener at de empiriske studiene som skal underbygge SP, langt fra er tilstrekkelige, i hvert fall når det gjelder naturvitenskap. Som nevnt tar disse studiene sikte på å vise at bestemte vitenskapsutøvere eller grupper har sluttet seg til visse teorier fordi de hadde visse ikke-vitenskapelige interesser, verdier, holdninger osv. Ett problem med slike stu­ dier er at selv om man godtar resultatene av dem, er det ikke nok for å godta at teorier generelt aksepteres på grunn av inter­ esser og verdier. Mange av de mest vellykkede vitenskapelige teoriene er blitt akseptert av vidt forskjellige forskersamfunn i mange ulike kulturer. Dette gjelder for newtonsk mekanikk, som har vært akseptert av både buddhister og kommunister så vel som tradisjonelle vestlige forskere. Innenfor den vestlige vitenskapen har den vært anvendt i mange forskjellige viten­ skapelige sammenhenger, ikke bare med henblikk på å kontrol­ lere naturen og bidra til teknologiske fremskritt. For å bevise at newtonsk fysikk utelukkende er akseptert ut fra interesser og verdier, må man gjøre klart at dette ikke bare gjelder innenfor visse kretser i det vestlige vitenskapssamfunn, men helt gene­ relt. Men da må tilhengerne av SP være rede til å foreta mye mer inngående studier og undersøkelser enn de hittil har gjort. Siden det finnes så mange ulike grupper som har sluttet seg til newtonsk fysikk, og på ulike verdigrunnlag, vil man formo­ dentlig trenge en særskilt forklaring for hver gruppe. Dermed ser det også ut til at SP mangler empirisk plausibilitet i forhold 15 Dette er en forenkling, siden det sterke programmet egentlig er bare ett av mange ulike, men beslektede synspunkter som avviser en mer tradisjonell oppfatning om hva vitenskap er. 32

til en mer tradisjonell oppfatning av vitenskapen. For er det ikke mye rimeligere å anta at newtonsk fysikk aksepteres på tvers av mange ulike perspektiver fordi den rett og slett er en god, forklarende teori, dvs. fordi den har genuint epistemiske dyder i forhold til andre teorier? Det har også vært innvendt mot SP at dets syn på forholdet mellom vitenskap og verdier ikke er holdbart av helt generelle grunner. Disse innvendingene skal vi komme til når vi ser på relativisme og verdi-dialog som ulike måter å videreutvikle SPs ideer på. At SP lider av svakheter, er én ting. Noe annet er imidlertid spørsmålet om hvorfor vi skal akseptere at vitenskapelig forsk­ ning stort sett er verdifri, i lys av underbestemthetens problem - i lys av at data nødvendigvis underbestemmer hypotesevalg. Et enkelt svar på det er at det faktisk er mulig å finne kriterier som både er rimelig presise, har epistemisk betydning og er til­ strekkelige for å velge blant alternative hypoteser. Selv om dette arbeidet sikkert ikke lar seg gjøre så lett, er det altfor pessimis­ tisk å gi opp et slikt prosjekt nå - særlig gitt at naturvitenska­ pen fremstår som den mest vellykkede kunnskapssamlende virksomhet vi noensinne har hatt. Vi skal også se senere i boken at det finnes mer subtile måter å begrunne slike kriterier på enn bare en enkel appell til intuisjon.16

Er SP empirisk plausibel?

Relativisme I resten av dette underkapitlet skal vi behandle synspunkter som stort sett inneholder aksept av ideene bak SP. Først skal vi se på relativismen og flere av de problemstillingene som er knyttet til den. Nå finnes det mange forskjellige typer relativisme og mange forskjellige måter å definere den presist på. Som en inn­ ledning vil vi gi en generell karakteristikk av det som kalles kognitiv relativisme, som gjelder vitenskapelige teorier, eventu­ elt våre oppfatninger om naturen generelt. For det første benekter kognitiv relativisme at en teori kan betraktes som sann, eventuelt som verdig vår tilslutning, på en absolutt måte. Begrunnelse skjer alltid relativt til en eller annen bakgrunn av verdier eller interesser som medbestemmer begrunnelsesprosessen, men som ikke selv kan begrunnes. Når en teori sies å være begrunnet, må vi alltid forstå dette som

Kognitiv relativisme

16 Vi sikter her til metoden til reflektert likevekt, som tas opp i 2.4. 33

Kulturrelativisme og

etisk relativisme

begrunnet-relativt-til-en-eller-annen-verdiramme. Videre sier kognitiv relativisme at det ikke går an å sammenligne to teorier og avgjøre hvilken som er den beste, når disse stammer fra ulike verdibakgrunner, nettopp fordi en slik sammenligning forutsetter at vi har en felles, uavhengig standard for å vurdere hvilken som er best begrunnet - og en slik standard finnes ikke. For så vidt som vitenskapelige teorier virker inn på vår oppfat­ ning om hvordan verden er (i hvert fall den vitenskapelige ver­ den)}' er mange relativister også tilbøyelige til å si at sannhe­ ten eller til og med verden selv må være relativ til ulike verdirammer eller interessebakgrunner. Vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn, som vi skal treffe i kapittel 3, er kjent for å ha sagt at vitenskapsutøvere som slutter seg til radikalt forskjellige teorier, bebor ulike (vitenskapelige) verdener.18 Det kan virke som om SP automatisk fører til kognitiv relativisme. Men det er ikke tilfellet. Ifølge SP kan vi ikke skille verdier og interesser fra vitenskapelig begrunnelse. Men det betyr ikke uten videre at all begrunnelse er relativ. F.eks. er det mulig at vårt valg av verdier kan begrunnes på en objektiv måte (denne reaksjonen på SP skal vi se på i neste hovedavsnitt).19 Generelt er relativisme ofte knyttet til det å innta en tole­ rant holdning overfor andre teorier og tanker enn ens egne. Ved å innse at det man tror på, bare kan berettiges ut fra anta­ gelser man selv har stor tiltro til, men som ikke kan gis en abso­ lutt eller objektiv begrunnelse, vil man være mer tålmodig overfor andre som er uenig med en - mennesker fra andre kul­ turer, raser, interessegrupper, eller som er av et annet kjønn. En eldre og kanskje mindre radikal form for relativisme enn kog­ nitiv relativisme, som også knyttes til toleranse, er det som ofte kalles kulturrelativisme (eller mer generelt etisk relativisme, som også åpner for etiske forskjeller på tvers av samfunnsgrup­ per innenfor en bestemt kultur). Ifølge kulturrelativisme er ens moralske oppfatninger bare gyldige innenfor ens egen kultur, selv om de gjerne oppfattes som om de har absolutt gyldighet 17 Se kapittel 3.4 hvor vi kontrasterer en slik verden med en common sensisk verden. 18 Se Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions. Lignende utsagn knyttes til Paul Feyerabend: Against Method. Om Kuhn er relativist, er allikevel ikke klart: Se kapittel 3.3. 19 Andre reaksjoner enn disse to er også konsistente med SP, i særdeleshet ville en mer avansert diskusjon måtte skille mellom relativisme og (a) nihi­ lisme, (b) skeptisisme og (c) instrumentalisme. Her fremstiller jeg relati­ visme som om den innebærer en form for nihilisme: Ekte begrunnelse fin­ nes ikke, kanskje heller ikke ekte sannhet.

34

av dem som har dem. Hva man oppfatter som rett eller galt, er avhengig av erfaringer, av de religiøse og sosiale skikker og sed­ vaner som gjelder i ens kultur. Men i og med at det finnes mange ulike kulturer, og derfor mange ulike skikker og sedva­ ner - mange ulike etnisiteter, som det ofte heter i sosialantropo­ logien - vil moralske oppfatninger bare ha gyldighet så fremt man holder seg innenfor en bestemt kultur. Det finnes ingen fel­ les standard for å sammenligne ulike moralske oppfatninger på tvers av ulike kulturer. Om det er tillatt å drepe nyfødte barn, eller å gifte seg med flere personer osv., er spørsmål som bare kan avgjøres innenfor bestemte kulturer. Kulturrelativisme, som i hvert fall går tilbake til oldtidens Protagoras,20 ble frem­ met av mange innenfor sosialantropologien som en motvekt til den forkastelige formen for etisk imperialisme mange euro­ peiske land sto for i særlig det nittende århundret, overfor de innfødte i Afrika, Asia og Amerika. Man kan se på kognitiv relativisme som en utvidelse av kulturrelativismen langs to akser: Langs den ene utvides den til å omfatte oppfatninger og begrunnelsesprinsipper generelt, ikke bare de som gjelder moral. Likesom kulturelle bakgrunner betinger moralske oppfatninger, betinger de også ens oppfat­ ninger om hvordan verden er. Langs den andre aksen fremhe­ ver kognitiv relativisme de ulike interessegruppene innenfor en bestemt kultur, i nåtid så vel som fortid, som hver har sin egen oppfatning om hva som er begrunnet og sant. (I og med at SP hevder at verdier virker inn på begrunnelse, og i og med at etisk relativisme hevder at verdier er relative til ulike samfunnsgrup­ per, kan man si at SP sammen med etisk relativisme fører til kognitiv relativisme.) Kognitiv relativisme (ja, relativisme generelt) har også vært knyttet sammen med ideen om en bakgrunn (som vi behandler eksplisitt i kapittel 3). Mange filosofer er tiltrukket av den ideen at alle former for menneskelig erkjennelse, enten det gjel­ der moral eller den naturlige verden, er dypt forankret i visse oppfatninger som ikke kan gjøres eksplisitt, og som kanskje til og med er basert på kroppslige ferdigheter og aktiviteter. Ifølge noen antropologer representer kultur nettopp en slik bak­ grunn. F.eks. har begrepet livsform, et begrep fra den østerrik­ ske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) som forstås som en nødvendig bakgrunn for menneskelig forståelse,21 blitt

Etnisitet

Relativisme og

livsformer

20 Jf. ex. phil, del I. 21 Se L. Wittgenstein: Philosophical Investigations, §§ 241, 242; s. 226. 35

Kommunikasjon mellom ulike kulturer

Integrering eller assimilering?

identifisert med kultur.22 Ettersom kulturer varierer, har man kunnet slutte at begrunnelse, og kanskje også sannhet, er rela­ tive til ulike kulturer, dvs. livsformer. (Om det er riktig å forstå livsform på denne relativistiske måten, er en annen sak - se kapittel 3.4.) Kognitiv relativisme innebærer som sagt at vi ikke kan sammenligne eller kritisere andre gruppers synspunkter gjen­ nom dialog, fordi det ikke finnes noen felles standarder eller normer som går på tvers av ulike grupper. En konsekvens av dette er at kommunikasjon mellom forskjellige kulturer, og mer generelt mellom grupper med forskjellige verdier og interesser, vil være vanskelig å oppnå, kanskje umulig, uten at samtaledeltakerne på en eller annen måte overtar hverandres verdier og opplever hverandres kultur. Det er nok en allmenn erfaring at kommunikasjon mellom folk fra ulike kulturer går tregt, og er begrenset til nokså banale ytringer. Et felles språk kan jo hjelpe noe, men selv da vil kommunikasjonen ofte være overflatisk. Ifølge de som slutter seg til kognitiv relativisme, kan vi ikke systematisk jobbe oss frem mot en felles forståelse, siden det ikke finnes universelle prinsipper å danne oppfatninger på - vi vil alltid måtte ta utgangspunkt i våre særegne forutsetninger og verdier, vår egen bakgrunn. Bare ved å gå totalt inn i den andre bakgrunnen, vil man kunne forvente fullkommen kom­ munikasjon. Det er altså klart at kognitiv relativisme ikke bare er en filosofisk posisjon, men den har mange praktiske implika­ sjoner, blant annet for debatten om hvorvidt man skal forsøke å tvinge innvandrergrupper til å bli ‘norske’ slik at de kan delta i det norske samfunnet på en meningsfull måte. For å være fullt integrert må innvandrere bli assimilert inn i den norske være­ måten, ifølge kognitiv relativisme. Den er jo ikke forpliktet til å si at man bør forsøke å gjennomføre assimileringstiltak: Kan­ skje genuint flerkulturelle samfunn er ønskverdige. Men uten en ‘fornorsking’ kan man ikke vente at mennesker fra andre kulturer og med andre etniske bakgrunner vil kunne kommuni­ sere effektivt med nordmenn, eller omvendt. Relativisme har mange sympatiske sider, særlig idet den hevder toleranse overfor fremmede synspunkter. Imidlertid mener mange at den går for langt: Å tolerere handlinger som man selv betrakter som en stor feil, bare fordi de utføres av folk fra andre kulturer, kan virke feilslått, til og med feigt. (Skal vi 22 Se f.eks. Peter Winch: The Idea of a Social Science and its Connection to Philosophy.

36

tolerere etnisk rensning på Balkan fordi den kan anses som en del av deres kultur?) I tillegg innebærer relativismen egentlig ganske dystre utsikter for mulighetene for et funksjonelt og integrert tverrkulturelt samfunn, noe mange i dag anser som et ideal, til og med en nødvendighet i lys av den informasjonsteknologiske revolusjonen som har funnet sted de siste årene. For så vidt er det kanskje gledelig at relativismen lider av mange ulike svakheter. Her kan vi ikke gå inn på alle sider ved debatten. Isteden skal vi satse på tre sentrale problemer. For det første ser mange av argumentene for kulturrelati­ visme (og kognitiv relativisme for så vidt som den bygger på sistnevnte) ut til å legge for lite vekt på vår felles, menneskelige natur. Uansett hvor ulik man er en urinnvåner fra et avsideslig­ gende sted på kloden, så har man til felles de grunnleggende kroppslige funksjonene og behovene for mat, drikke, sex osv. Og i nyere empirisk psykologi har man kommet frem til at mennesker også besitter mange kognitive evner som en del av sin naturlige arv, ikke minst evnen til å lære språk (se kapitlene 4-6). Vi er produkter av det naturlige utvalg, både i kropp og i sinn. Selv om de forutsetningene vi er født med, jo underbestemmer de kulturspesifikke ferdighetene, oppfatningene og holdningene vi ender opp med, må disse forutsetningene likevel legge strenge føringer på hvordan et menneske kan utvikle seg. Når vi treffer personer fra en annen kultur, er det nærliggende å tro at vi kan bruke den fellesmenneskelige arven som ut­ gangspunkt for å forstå sedvaner og skikker som ved første øyekast kan virke nokså eksotiske. Og forstår man poenget med det folk gjør, har man også et innblikk i hva de tror når de handler på bestemte måter for å oppnå det de ønsker (‘han ønsker å spise, derfor kan vi slutte at han tror han får mat ved å grave i sanden der ...’). Altså er det nærliggende å tro at en eller annen form for kommunikasjon også kunne oppstå ut fra denne felles bakgrunnen, hvor vi systematisk begynner å disku­ tere, lære av hverandre, ja, etter hvert kritisere hverandres synspunkter med henblikk på en bedre felles forståelse av både etiske og naturlige spørsmål. Dette er ikke det samme som å si at alle uenigheter eller misforståelser kan ryddes av veien. Men så er det verdt å huske at fullkommen kommunikasjon antage­ lig aldri forekommer selv mellom mennesker i samme kultur eller samme interessegruppe. (For mer om kommunikasjon generelt, se kapittel 5.) Det andre problemet med relativisme er av mer konseptuell eller logisk art. Ifølge noen typer kognitiv relativisme er all vår

Problemer ved relativisme

Alle mennesker har

samme grunnleggende evner og behov

37

Kognitiv relativisme er

selvunderminerende

forståelse nødvendig betinget av en slags bakgrunn eller livs­ form som kan variere fra kultur til kultur, kanskje også fra samfunnsgruppe til samfunnsgruppe innenfor en bestemt kul­ tur. Men gitt at en livsform er en slik nødvendig forutsetning for å forstå noe som helst, er det noe pussig ved selve den tan­ ken at man kan betrakte andre livsformer enn ens egen som livsformer i det hele tatt. Hvordan kan vi (f.eks.) begripe radi­ kalt forskjellige måter å oppfatte verden på, når vi alltid må legge til grunn vår egen oppfatning om hvordan verden er, idet vi forsøker å begripe disse fremmede forståelsene? Vi kan jo være uenige med andre, men en uenighet forutsetter alltid enig­ het om noe annet. Hvis du synes selvbestemt abort er galt og jeg synes det er OK, må vi, for å kunne sies å være uenig om dette, være enige om f.eks. hva selvbestemt abort er. Kognitiv relativisme vil ha det til at vi kan variere i vår for­ ståelse av verden i det uendelige, i og med at det ikke finnes noen uavhengige og felles standarder for å vurdere oppfat­ ninger. Men denne påstanden må sies å være absurd. Vi vil ikke kunne godkjenne en fremmed forståelse som en forståelse i det hele tatt hvis det ikke er noe grunnleggende til felles mellom den og vår egen. Tenk deg at du treffer et folk som ser ut til å tro at regn er rennende diamanter. Det er sikkert helt greit for oss for å forstå dette, selv om vi tror de tar feil. Men tenk deg så videre at de ser ut til å mene at regn er giftig, at det vokser opp fra bakken, og at det kan spises sammen med fisk. Da begynner vi å miste grepet om hva slags verden de lever i, og vår forståelse vil komme til kort. Kanskje vi ville si at vi har feiltolket det de sier. Men hvis ingenting de sier og gjør, ser ut til å svare til det vi tror på, eller henger sammen med ting vi tror finnes, må vi nødvendigvis gi opp vår antagelse om at de har en forståelse av og oppfatninger om en verden i det hele tatt.23 Det siste problemet med relativismen er kanskje det alvor­ ligste. Det gjelder den kognitive relativismens egen status: Påstanden om at kognitiv relativisme er sann - er den sann relativ til en bakgrunn, eller kan den være absolutt sann? Hvis den skal være absolutt sann, da er ikke alt relativt. Men da vil man gjerne vite hvordan og hvorfor kognitiv relativisme selv skal være unntatt de argumentene den bruker for å motivere tanken om at alle oppfatninger er relative. Hvis det innrømmes at kognitiv relativisme bare er relativt sann, da er det vanskelig 23 Jf. Donald Davidson: Inquiries into Truth and Interpretation.

38

å forstå hvorfor man skal akseptere den: Innenfor en annen verdiramme eller livsform vil den være usann, og det er ikke noe som tilsier at den ene eller den andre av disse bakgrunner er best. (Denne kritikken - at kognitiv relativisme ser ut til å underminere seg selv - gjelder spesielt for SP hvis man tolker det relativistisk. SP påstår at det er mulig å fastslå at valg av teorier er betinget av ikke-vitenskapelige verdier. Men hvorfor skal vi akseptere de empiriske resultatene som eventuelt ligger bak en slik påstand, når alt er relativt til et verdigrunnlag?) Før vi avslutter dette hovedavsnittet, bør man notere seg at våre argumenter ikke nødvendigvis stenger for alle former for relativisme. Nærmere bestemt berører de ikke direkte de for­ mer for relativisme hvor de oppfatninger som utelukkende skal begrunnes relativt til en variabel bakgrunn, er begrenset til en submengde av hele den mengden oppfatninger som kan begrunnes. En form for kulturrelativisme eller etisk relativisme bare gjeldende for moralske oppfatninger, er ikke absurd på samme måte som en gjennomgående kognitiv relativisme ser ut til å være. Heller ikke er en relativistisk holdning til bare viten­ skapelige teorier nødvendigvis selvunderminerende. Med det siste sikter vi til den ideen at selv om vi kanskje ikke kan gi en absolutt begrunnelse for vitenskapelige teorier, har vi et sikkert grep på våre common sensiske oppfatninger, eller en common sensisk verden som består på tvers av ulike vitenskapelige utviklinger. Dette er et tema vi skal ta opp i kapittel 3.4.

'"Verdi-dialog. Verdi-faktum sammensmelting Mange tilhengere av SP benekter at de er forpliktet til relati­ visme - selv om de mener at vitenskapen er og må være preget av verdier. Det går an å si at visse vitenskapelige teorier er bedre enn andre på en objektivt begrunnet måte, selv om empi­ riske data og kriterier for hypotesevalg ikke er nok til å gjøre dette. Det vi må gjøre for å oppnå slik objektivitet, er å enga­ sjere oss i en åpen og ærlig dialog om de verdiene som vi legger til grunn i vår vitenskapelige forskning. Den dialogen må være omfattende i den forstand at den ikke bare skal føres av dem som driver anerkjent vitenskap i tråd med de tradisjonelle ver­ diene. Alle berørte parter må delta, direkte eller indirekte, for å sikre at de verdiene vi bruker, er de riktige. Dialogen må der­ med omfatte mennesker med forskjellig etnisk bakgrunn, fra ulike kulturer, interessegrupper og kjønn. Har man vært gjen-

Kan en åpen og tverrkulturell dialog

danne grunnlag for vitenskapelig

objektivitet?

39

nom en slik dialog, kan man si at de vitenskapelige resultatene man kommer frem til ved hjelp av disse verdiene, er objektivt begrunnet. En slik posisjon forsvares av flere feministiske tenkere, inkludert Longino, som vi traff i underkapittel 1.5. Den forut­ setter at kulturrelativisme og generell etisk relativisme er feil, og ser muligheten for etisk enighet som en uavhengig standard for å bedømme vitenskapelige teorier. Den ligner den posisjo­ nen som forsvares av ny-marxistene (se 1.4), men gjelder ikke bare samfunnsvitenskap. Longino bruker bl.a. følgende eksem­ pel for å rettferdiggjøre sitt syn: Sett at det ikke finnes nevne­ verdig empirisk belegg for å avgjøre om det er arv eller miljø som hovedsakelig bestemmer forskjellene i atferdmønstre hos menn og kvinner (f.eks. er kvinner mer tilbøyelig til å velge omsorgsyrker enn menn, de er mer tilbøyelig til å velge bort realfag på skolen). Begge teorier nyter altså en del empirisk støtte, men ikke nok for å utkonkurrere den andre.24 Allikevel kan vi foreta et objektivt valg ut fra sosio-politiske og etiske betraktninger. Longino gir uttrykk for at et syn som går ut på at det er arv som hovedsakelig bestemmer menneskers atferd, vil føre til muligheter for diskriminering som er forkastelige i et demokratisk samfunn, og i tillegg vil det minske interessen for programmer som tar sikte på å forsterke kvinners rolle i offent­ lig liv. Dette danner i seg selv grunn til å foretrekke den teorien der miljø er den viktigste bestemmende faktoren i de ulike atferdsmønstrene. Imidlertid har mange reagert sterkt på ideen om at verdier skal kunne objektivt begrunne en naturvitenskapelig hypotese. For de fleste moderne mennesker er skillet mellom fakta og ver­ dier, som Weber gir så klart gir uttrykk for, ett av de mest fun­ damentale som finnes. Dermed føler vi en sterk motstand mot Longinos forslag om å la etiske hensyn virke inn på vitenskape­ lige spørsmål. For å gjøre Longinos ideer mer attraktive trenger vi en annen forståelse av forholdet mellom fakta og verdier. En gam­ mel greker ville nok ikke følt den samme motstanden til disse ideene som et moderne menneske gjør. Her er det instruktivt å gå tilbake til Aristoteles’ ideer om oppnåelse av sannhet som en form for selv-realisering. I underkapittel 1.2 så vi at for Aristo24 Eksemplet er faktisk litt mer komplisert og basert på to faktisk forelig­ gende teorier i biologi: Jf. Longino op. cit., s. 133-61. Vår forenkling får frem kjernen i Longinos synspunkt om objektivitet og verdier. 40

teles består menneskets overordnede mål, det å være lykkelig, i å søke og oppnå viten eller sannhet. Gitt Aristoteles’ tenkning om mål som naturlige funksjoner, og om det gode livet som aktivitet rettet mot å oppnå våre naturlige mål, vil vitenskape­ lig virksomhet - søken etter sannhet - være noe som kan for­ stås i forhold til denne aktiviteten. Og da kan vi lettere se hvor­ dan vitenskapelig virksomhet vil preges av det vi verdsetter: Siden sannhet er et mål som må forstås i forhold til vår natur­ lige funksjon og aktivitet, heller enn noe som ligger, så å si, utenfor denne, og siden denne målrettede aktiviteten er det det gode livet består i, vil menneskelige verdier legitimt spille inn i søken etter sannhet. Det finnes flere og flere filosofer i dag som prøver å finne en vei tilbake til noe ved denne tankegangen, eller i hvert fall til den ideen at skillet mellom fakta og verdier ikke er skarpt og fundamentalt.25 Noen av teoriene vi skal komme inn på i kapit­ tel 3.4, som forsvarer betydningen av common sense for vår forståelse av rasjonalitet, kan kanskje også sies å betrakte sann­ heten som noe internt i forhold til våre praksiser på den måten Aristoteles gjør. Like fullt er det vanskelig å komme forbi den tanken at våre verdier og naturens beskaffenhet er to funda­ mentalt forskjellige områder. Folk flest i våre dager tror ikke at vi har et slikt naturlig metafysisk telos eller mål som mange grekere forutsatte, og som Aristoteles mente omfattet det å oppnå viten. Verden har vist seg, skal vi tro den moderne fysik­ ken, å være et mye rarere og mer fremmed sted enn de gamle grekerne trodde, slik at menneskets sosiale og etiske aktiviteter neppe kan legge føringer på sannheten om den. Å ha en plass i naturen er visst ikke det det en gang var.

Sannhet som et

naturlig mål for

mennesket

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi sett på vitenskapen i forhold til samfun­ net og til ikke-vitenskapelige verdier. Vi dvelte først ved spørs­ målet om vitenskapens legitimering: Er det på grunn av dens resultater at vi verdsetter vitenskapelig kunnskap, eller har viten og sannhet inherent verdi for oss? Så har vi brukt resten av kapitlet til å undersøke i hvilken grad vitenskapen og viten­ skapelig metode kan sies å være verdifrie (utover den inherente 25 For tre oppløftende eksempler, se Putnam: Reason Truth and History, David Wiggins: ‘Truth, invention and the meaning of I i fe’ og John McDowell: Mind and World. 41

verdien viten eller sannhet måtte ha). Her kan vi skjelne mel­ lom det weberske synet som går ut på at vitenskap generelt er og bør være verdifri, det ny-marxistiske synet om at samfunns­ vitenskap i alle fall ikke er verdifri, og det sterke programmet (SP) som mener at ingen vitenskap er det. Så så vi på tre for­ skjellige reaksjoner på SP: En som søkte å imøtegå det og opp­ rettholde intuisjonen om verdifrihet (i hvert fall for naturviten­ skap), gjerne gjennom en empirisk begrunnelse av epistemiske kriterier for hypotesevalg, én som utviklet SPs ideer i retning av relativisme, og én som øynet muligheten for å se på vitenska­ pen som både verdiladet og objektivt begrunnet. I de undersøkelser av rasjonalitet og forholdet mellom vitenskap og common sense som følger i denne boken, skal vi ikke legge til grunn noe bestemt syn på hvordan vitenskapen skal legitimeres eller på forholdet mellom fakta og verdier. At det finnes mange interessante problemstillinger her, er hevet over tvil, og man vil forhåpentlig kunne finne spor av disse i de senere diskusjonene i boken. Vår umiddelbare oppgave er å se på begrepet rasjonalitet på en litt mer rendyrket måte, både i forhold til vitenskapen og andre menneskelige aktiviteter.

42

KAPITTEL 2

Rasjonalitet og regler1 (Pensumpunkter 11.1)

Innledning I forrige kapittel stilte vi spørsmålet om vitenskapelig kunn­ skap kan være uavhengig av verdibedømmelser, og om den er nødt til å være det for å ha objektiv gyldighet. Tradisjonelt har man ment at vitenskapelig kunnskap og metode er upåvirket av verdibedømmelser. I dette kapitlet skal vi se på en videreutvik­ ling av denne tradisjonelle oppfatningen i forhold til temaet rasjonalitet. Vi skal fremstille hva vi skal kalle for det tradisjo­ nelle synet på vitenskapelig rasjonalitet. Ifølge dette synet dan­ ner vi oss rasjonelle oppfatninger i henhold til universelle og nødvendige regler, et syn som vi skal motivere systematisk, og illustrere i henhold til faktiske vitenskapsfilosofiske innsatser opp gjennom historien. Vi skal også se på i hvilken grad en lig­ nende modell kan sies å gjelde for praktisk rasjonalitet, dvs. rasjonelle handlinger. Hovedtyngden i diskusjonen vil etter hvert være hvorvidt regler er viktige for rasjonalitet, og hva slags regler det eventu­ elt her er snakk om. I den andre delen av kapitlet skal vi vise at uansett hvor viktige regler er, kan man ikke bare ty til regler for å være rasjonell; man må også ta i bruk det vi skal kalle for vurderinger, dvs. bedømmelser som nettopp ikke er regelstyrte (i hvert fall ikke fullt ut). Denne fremstillingen fungerer som et springbrett til de resterende kapitlene, som tar sikte på å si hva slags basis vurderinger kan ha, og hvorvidt en eventuell slik basis kan sørge for rasjonelle slutninger og beslutninger. Kapitlet deles opp i seks underkapitler. I 2.1 skal vi gjøre noen grunnleggende bemerkninger til begrepet rasjonalitet. I 2.2 fremstiller og drøfter vi det tradisjonelle synet på vitenska­ pelig rasjonalitet. I 2.3 ser vi på i hvilken grad et lignende syn gjelder for praktisk rasjonalitet, der vi også berører forholdet etikk-rasjonalitet. I 2.4 og 2.5 stiller vi spørsmålet: Er regler 1

Kommentarer fra Carsten Hansen, Svein Eng, Andrew Jones og Morten Rognes har vært til stor gagn for dette kapitlet. 43

nok om vi skal være rasjonelle? Ved refleksjon både over begrunnelse (2.4) og over anvendelse (2.5) av regler kommer vi frem til at de ikke er det. I 2.6 tar vi opp vi vurderinger og skjønn, en diskusjon som peker fremover til de senere kapitler.

2.1 Hva er rasjonalitet?

Rasjonalitet i normativ

og deskriptiv forstand

Rasjonalitet er en egenskap som mange forskjellige ting kan besitte. Både oppfatninger, teorier, handlinger, valg, mennesker, regler, samfunn og institusjoner kan være rasjonelle, eller irra­ sjonelle. I denne boken skal vi fokusere først og fremst på de oppfatninger (og teorier) som mennesker danner, enten indivi­ duelt eller kollektivt, og, dog i mindre grad, de handlinger som de utfører. Vi anser her den typen rasjonalitet som oppfatninger og handlinger fremviser, for å være den meste fundamentale, og andre betydninger av rasjonalitet for å være avledet fra denne.2 Aristoteles er kjent for å ha definert ‘mennesket’ som rasjo­ nelt dyr. Imidlertid betyr ikke det at vi alltid oppfører oss rasjo­ nelt; noen ganger er jo folk irrasjonelle. Ligger det en motsi­ gelse i å hevde begge deler? Ikke nødvendigvis: Når vi sier at mennesket er et rasjonelt dyr, bruker vi begrepet rasjonell på en deskriptiv måte, til å betegne en evne eller kanskje en mulighet vi har. Når vi derimot sier at vi ikke alltid er rasjonelle, at vi noen ganger er irrasjonelle, bruker vi rasjonell på en normativ eller preskriptiv måte, om en tilstand som vi sikter mot, fordi vi bør være i den. Å være rasjonell i den første, deskriptive for­ stand er en forutsetning for å kunne være rasjonell i den andre, normative forstand, og dermed også for å være irrasjonell. De fleste dyr kan ikke være irrasjonelle; vi kan si at de befinner seg i den /Z^e-rasjonelle sfæren. For så vidt finnes det en parallell mellom det å være rasjonell og det å være moralsk (god): Vi er av natur moralske vesener, men vi sikter også mot å være moralsk gode, og klarer det ikke alltid. Tilsvarende kan de fleste dyr ikke være umoralske, siden de ikke er moralske vese­ ner i det hele tatt: De er ikke-moralske. Idet vi går fremover i boken, skal vi likevel se at skillet mellom det normative og det deskriptive ved rasjonalitet ikke alltid er lett å opprettholde. o

2 Vi skal ikke gå inn i de omstridte spørsmål om hvorvidt visse typer dyr eller eventuelle ikke-jordiske vesener - guder eller romvesener - kan sies å være rasjonelle. Heller ikke få vi plass til å drøfte ideen om at naturen selv kalles rasjonell - slik den ble oppfattet å være i antikken, og, i nyere tid, av filosofen Spinoza. Vi skal imidlertid komme kort inn på hvorvidt kunstige objekter, slik som datamaskiner, kan være rasjonelle, i 2.5. 44

Når det gjelder å finne eksempler på rasjonell atferd, er det faktisk lettere å finne tilfeller av irrasjonalitet enn rasjonalitet. En person har en irrasjonell oppfatning hvis hun tror at det kommer til å bli fint vær i ferien, selv om hun også vet at det kommer et kraftig lavtrykk over det området hun skal feriere i. Vedkommende utelater her å trekke en enkel og opplagt slut­ ning, eller tror kanskje på en bestemt påstand og dens negasjon samtidig. En person er også irrasjonell hvis hun ønsker å snakke svært mye med en viss person, har anledning til å gjøre det, men ikke gjør det fordi hun lar et annet, mindre ønske for eksempel det å unngå en litt stressende innledning - påvirke beslutningen. Hvorfor folk har en tendens til å være irrasjo­ nelle, er et komplekst spørsmål som vi ikke kan vie mye disku­ sjon. I begge eksemplene vi har gitt, er det antagelig et spørsmål om det som ofte heter motivert irrasjonalitet:3 Det første utgjør nok et eksempel på ønsketenkning eller til og med selvbedrag, det andre på svak vilje. Som vi skal se i kapittel 6, er det imid­ lertid de som mener at mennesker også oppfører seg irrasjonelt av mer systematiske årsaker. Et mer generelt poeng som kommer frem av de foregående eksemplene, er at i dagligtalen er rasjonalitet stort sett brukt negativt; vi påpeker ofte at noe er zrrasjonelt, men sjelden at noe er rasjonelt. Vi sier jo at folk er fornuftige, men dette går gjerne på en generell tilbøyelighet til å unngå irrasjonelle hand­ linger og slutninger. Når vi bruker ‘rasjonell’ som en positiv betegnelse, er det heller på et mer filosofisk eller teoretisk plan; et plan hvor vi forutsetter en teori om hva en rasjonell oppfat­ ning eller handling er for noe. Men de som mener at daglig­ språket legger føringer på filosofisk innsikt, vil nok se det nega­ tive ved rasjonalitetsbegrepet som et tegn på at det blir vans­ kelig å gi en fullstendig definisjon av det. Nødvendige betingel­ ser blir det nok lett å finne, i og med at vår evne til å identifisere irrasjonelle handlinger og slutninger formodentlig beror på en evne til å fastslå at en eller annen betingelse for rasjonalitet ikke oppfylles ved dem. Men å finne frem til en mengde beting­ elser som er både nødvendige og tilstrekkelige - et endelig svar på spørsmålet: Hva er en rasjonell opp fatning/handling? - vir­ ker mye mer utfordrende. Denne mistanken skal vi høste rike­ lig belegg for idet vi går fremover i boken.

Irrasjonalitet

Lettere å finne nødvendige enn tilstrekkelige betingelser for

rasjonalitet

3 Her sikter vi til freudiansk og neo-freudiansk tenkning omkring det men­ neskelige sinnet. Se ex. phil, del I, og for en mer utfyllende diskusjon av motivert irrasjonalitet: David Pears: Motivated Irrationality. 45

2.2 Det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet

Det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet: Rasjonell

oppfatningsdannelse styres av universelle og

Som antydet ovenfor har det stort sett vært filosofer og andre teoretikere som har beskjeftiget seg med å gi en teori om rasjo­ nalitet. I dette underkapitlet skal vi være opptatt av et baken­ forliggende syn på rasjonalitet som mange av disse ulike teori­ ene opp gjennom tiden fremviser, som vi skal kalle det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet (noen ganger bare det tradisjonelle synet). Ifølge dette styres rasjonell oppfat­ ningsdannelse av regler som er universelle og nødvendige.4 Vi skal snart se på en del eksempler på det synet fra filosofiens og vitenskapens historie. Men først skal vi forsøke å gi en mer sys­ tematisk motivasjon for det.

nødvendige regler

Grunner og regler

En rasjonell oppfatning er en vi har god grunn til å tro er sann

Hva er en rasjonell oppfatning? Vi har fastslått at det er en vi bør inneha, men hva betyr det i forhold til oppfatninger? Gene­ relt kan vi si at det er en oppfatning som vi har gode gunner for. Men hva slags grunner er det her snakk om? Kanskje er målet om å få sove i ro en god grunn til å tro at kona er trofast. Men det er jo ikke denne typen grunn vi er ute etter i vitenskap. Her er vi opptatt av sannhet: Ideelt sett skulle vi hatt sanne oppfat­ ninger, dvs. oppfatninger som svarer til verdens virkelige beskaffenhet. Dette er i hvert fall det tradisjonelle synet, og deles nok av de fleste vitenskapsutøvere og filosofer den dag i dag. (Vi skal også se at det lar seg begrunne i 2.4.) En god grunn til å danne en oppfatning i vitenskap er dermed en grunn til å tro at den er sann. Men hva slags grunner er så disse? Det mest opplagte eksemplet for oss i dag er nok observasjoner. A se en hund bjeffe foran deg gir deg god grunn til å tro at det (er sant at det) er en hund foran deg som bjeffer. Samtidig er det mange opp gjennom tidene som har tvilt på observasjon som et grunnlag 4 Det jeg kaller ‘det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet’ er nært knyttet til det som Harold Brown kaller ‘den klassike rasjonalitetsmodellen’ (jf. Rationality), og Siversten ‘det klassiske rasjonalitetsbegrepet’ (jf. Vitenskap og rasjonalitet}. Min diskusjon er delvis inspirert av Browns fremstilling av sistnevnte, men jeg velger ‘tradisjonell’ istedenfor ‘klassisk’ for å markere både at jeg mener det tradisjonelle synet har sin sentrale eksemplifisering i den moderne perioden i filosofen, og også at min frem­ stilling ikke bare er en gjengivelse av det Brown sier.

46

for sanne oppfatninger (f.eks. Descartes, som vi skal møte nedenfor; se også kap. 4.3). Og uansett: Hva kan være gode grunner for å tro på ting som vi ikke kan se eller erfare, av den typen vitenskapen typisk beskjeftiger seg med - f.eks. at en uni­ versell mengde objekter alle fremviser en bestemt egenskap (‘alle hunder bjeffer’), eller at det finnes ulike typer sub-atomiske partikler? Er det bare å gjette seg frem til slike ikkeobservasjonsmessige oppfatninger? Kan vi bare følge våre naturlige tendenser? Formodentlig ikke. Det ser heller ut til at vi burde kunne spesifisere visse standarder, kriterier, normer eller regler for hva slags slutninger som er berettiget gitt en viss type belegg, og kanskje også hva slags belegg som kan brukes; regler (e.l.) som vil si oss hvilke oppfatninger som kan regnes som sanne, gitt noen andre oppfatninger som vi tar for gitt, og kanskje også hvordan vi skal komme frem til ‘det gitte’ - til utgangspunktene for disse slutningene. Vi skal ikke her forsøke å gi noen presise definisjoner av eller skille mellom begrepene standard, kriterium, regel eller norm. Isteden skal vi bare snakke om regler, som vi her forstår som generelle, normative utsagn, dvs. utsagn som sier at man skal, ikke skal eller kan trekke visse typer slutninger eller, mer generelt, foreta visse typer handlinger (eventuelt under visse nærmere angitte omstendigheter). Det at vitenskapelig rasjona­ litet har med regler å gjøre, passer for øvrig sammen med det vi var inne på i 2.1, nemlig at rasjonalitet er et normativt begrep, dvs. at det å være rasjonell er noe vi sikter mot, heller enn noe vi bare er. Hvis vi skal sikte mot noe, trenger vi en eller annen bevisst styring for å komme frem til det, og det å ta hensyn til regler ser ut til å kunne fylle den rollen. På denne måten kan vi ifølge det tradisjonelle synet også si at vi danner rasjonelle oppfatninger ved å ta hensyn til eksplisit­ te regler, dvs. eksplisitte utsagn som man erkjenner og følger be­ visst. Finnes det regler som ikke er eksplisitte - implisitte regler som vi følger på et ubevisst plan? Dette er et tema vi kommer til­ bake til i når vi diskuterer kognisjonsvitenskapen (kapittel 4), men ett eksempel som er blitt nokså kjent og også virker ganske intuitivt, er grammatiske regler for forståelse og oppfattelse av språk. Som vi skal se, er slike regler ikke nødvendigvis irrelevan­ te ved spørsmål om rasjonalitet, men i dette kapitlet er det eks­ plisitte, normative regler som først og fremst opptar oss. Ved å fremheve det normative ved regler gjør vi det også klart at det tradisjonelle synet heller ikke er opptatt av såkalt deskriptive regler. Nå er det kanskje ikke helt opplagt hva vi

Regler

Regler og normativitet

Eksplisitte versus

implisitte regler

Normative versus

deskriptive regler

47

sikter til med uttrykket ‘deskriptiv regel’. I én betydning svarer det nok rett og slett til regelmessigheter, dvs. til forhold og pro­ sesser som beskrives av naturlover eller generelle empiriske utsagn i ulike fag, og som vi skal kunne oppdage ved å følge de normative regler for rasjonell oppfatningsdannelse. I en litt annen forstand kan de implisitte reglene som vi nettopp omtalte, også sies å være deskriptive regler, selv om de innenfor kognisjonsvitenskapen anses som regler vi følger. Likevel for­ stås de i forhold til naturlige tilbøyeligheter vi besitter, som kognisjonsvitenskapen har som oppgave å beskrive, fremfor en bevisst erkjennelse av hva som bør eller ikke bør gjøres i ulike typer situasjoner.

Universalitet og nødvendighet

Reglene skal være

universelt gyldige

Reglene skal gjelde for alle rasjonelle vesener

Ifølge det tradisjonelle synet må de regler som ligger til grunn for rasjonell oppfatningsdannelse - som vi kan kalle for epistemiske reglers - være av en spesiell karakter: De må gjelde uni­ verselt og med nødvendighet. A si at de skal gjelde universelt, betyr at de alltid skal levere det ønskede resultatet, at de skal være universelt gyldige. Med andre ord skal en anvendelse av det fullstendige settet med epistemiske regler alltid gi oss sanne oppfatninger. Logiske regler er de som mest opplagt virker skikket til å inngå i et slikt sett, selv om de neppe i seg selv er tilstrekkelig til å gi oss nye naturvitenskapelige kunnskaper. Likevel, hvis du er i en posisjon hvor du f.eks. vet noe på formen P, og noe annet på formen hvis P, så Q, så kan du bruke slutningsregelen modus ponens til å trekke konklusjonen Q, og du er dermed garantert en sann oppfatning.6 Epistemiske regler er tradisjonelt ment å gjelde universelt også i en litt annen forstand, nemlig at de skal gjelde for alle rasjonelle vesener. Dette følger fordi det tradisjonelt antas at ett og samme mål, nemlig sannheten, er felles for alle rasjonelle vesener, alltid og overalt (når det gjelder vitenskapelig aktivi­ tet). Dermed, hvis et sett regler garanterer sannheten, så må det settet aksepteres av alle rasjonelle vesener - men ikke ellers. En kognitiv relativist (jf. 1.6) nekter jo for at det finnes uni­ 5 6

48

Se s. 29 for en forklaring av termen ‘epistemisk’. Se ex. phil, del II.A. For enkelhets skyld skal vi snakke om logikken som om den består av eksplisitte regler, selv om noen filosofer har tvilt på om logikk overhodet kan begripes eller anskueliggjøres på denne måten (jf. Wittgenstein: Tractatus Logico-Philosophicus).

verselle standarder for oppfatninger: Begrunnelse er relativ til ulike kulturer og/eller interessegrupper. Siden et sett med gyl­ dige epistemiske regler utgjør nettopp en slik universell stan­ dard for de som er interessert i sannhet, må en kognitiv relativist avvise enten at et slikt sett med regler finnes - som i sin tur kan begrunnes ved å si at absolutt sannhet ikke finnes, eller at det uansett ikke kan finnes noen grunn til å tro at vi har opp­ nådd den - eller i hvert fall at alle rasjonelle vesener må være interessert i sannhet. Nå har vi sett at kognitiv relativisme lider under mange problemer; i 2.4 skal vi også se at det er vanskelig å meningsfullt påstå at man ikke er interessert i sannhet. Mot slutten av dette underkapitlet skal vi drøfte kort hvorvidt det finnes andre alternativer til relativisme hvis man mener at det ikke finnes universelle epistemiske regler. Ifølge det tradisjonelle synet er epistemiske regler altså uni­ verselle både i den forstand at de er universelt gyldige, og at de gjelder for alle rasjonelle vesener. I tillegg skal de være nødven­ dige, dvs. reglene må være slik at det som de sier følger fra en viss type belegg, må følge med nødvendighet, ikke bare alltid. Hvorfor anses dette som et krav? Om verden hadde vært annerledes, kunne bare universelle regler kanskje ført feil av sted, men hvorfor er det viktig at vi har noe mer når vi er inter­ essert i hvordan ting faktisk er? I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at det var nok å vite at reglene alltid genererer sanne oppfatninger, gitt hvordan verden faktisk er. Men ved å si dette røper man samtidig hvorfor nødvendighet er viktig. For vi vet jo ikke hvordan verden er før vi har anvendt reglene. Hvordan skulle vi da kunne vite at de faktisk gjelder universelt? Vi må altså vite at uansett hvordan verden viser seg å være, så vil vi alltid får sanne oppfatninger ved å anvende reglene. Ellers vil de ikke fungere i den rollen de er tiltenkt. Vi må kunne vite at de gjelder a priori, dvs. foruten erfaring, og det er nødvendige sammenhenger man har viten om på den måten.7 Det er derfor, ifølge det tradisjonelle synet, at rasjonalitetsregler må være både universelle og nødvendige. Om man kan finne et fullstendig sett med regler som setter oss i stand til å gi oss sannhet - til å avgjøre alle de spørsmålene som opptar vitenskap - og som samtidig tilfredsstiller universalitets- og nødvendighetskravene, er meget omstridt. Det er en

Reglene må være nødvendige

Vi abstraherer her bort fra nyere dikusjoner i filosofi om hvorvidt noen nødvendige sanneheter kan vites gjennom erfaring, dvs. a posteriori. Tra­ disjonelt vites slike sannheter bare a priori, og det er mange som fremdeles mener dette. 49

Ulike metodiske forskrifter kan finnes i

ulike disipliner

50

nokså allmenn oppfatning at logikken ikke er nok om vi skal oppdage naturens innerste hemmelighter. Induktive regler, av en eller annen type, ser vi ut til å trenge i empirisk vitenskap, men det er tvilsomt om de er universelt gyldige, for ikke å snakke om nødvendige. Den enkleste typen induktiv regel berettiger slutninger til et universelt utsagn på formen Alle F er G ut fra at man har gjort et stort, men endelig, antall observa­ sjoner av ting av type F, og funnet at alle har vært G. Imidlertid kan det lett tenkes situasjoner hvor en slik konklusjon ville være feil selv om premissene er sanne. Induksjonsproblemet har vært, og er fremdeles, et sentralt problem i vitenskapsfilo­ sofi. Et annet spørsmål dreier seg om selve grunnlaget for viten­ skap: Hvordan kan vi forstå og begrunne ‘det gitte’, enten dette anses observasjonsmessig eller på et annet vis? Disse og andre problemer har fått mange til å tvile på om det tradisjonelle synet kan være riktig (se også neste hovedavsnitt). Allikevel har mange andre sett i dem en utfordring til å forstå vitenskapens regler og/eller vitenskapelig kunnskap på en slik måte at det passer med det tradisjonelle synet. Vi skal tillate oss et par videre kommentarer om universali­ tet før vi gir oss i kast med noen historiske illustrasjoner av det tradisjonelle synet. Først bør man merke seg at det ikke følger av det tradisjonelle synet at det bare finnes ett sett med episte­ miske regler. I prinsippet kunne det være flere sett regler som universelt og med nødvendighet leder oss til sannhet. De fleste filosofene har antatt enten at dette ikke vil være tilfelle, eller at ulike sett regler vil vise seg å være ekvivalente på en eller annen måte. Vi skal i det følgende anta at det bare er ett bestemt sett som er det beste. For det andre betyr ikke det tradisjonelle synet at alle de ulike vitenskapelige disiplinene må bruke akkurat de samme metodiske regler. Vi har etter hvert fått ulike prosedyrer og standarder i fysikk, biologi, psykologi osv. Men disse reglene er heller ikke ment å være universelle og nødvendige regler, av den typen det tradisjonelle synet er opptatt av. I stedet tar de hensyn til de særegne karakteristikkene ved studieobjektene til hen­ holdsvis fysikk, biologi osv. Med andre ord: Når vi først har oppdaget noen sannheter, kan vi bruke disse til å foreslå mer spesifikke regler som bare gjelder for de områdene der disse sannhetene gjelder. Ifølge det tradisjonelle synet må mer grunn­ leggende regler til for at vi skal finne frem til disse sannhetene, men å si dette er fullt konsistent med at det skal være mer spe­ sifikke regler som begrunnes ut fra disse sannhetene (som for

øvrig også er konsistent med andre syn på rasjonalitet enn det tradisjonelle - se neste hovedavsnitt). I denne forbindelsen kan det være instruktivt å skille mellom rasjonelle regler, som man gjerne begrunner ved å vise til oppdagede sammenhenger, og rasjonalitetsregler, som (ifølge det tradisjonelle synet) brukes til å oppdage og begrunne slike sammenhenger. En hvilken som helst regel er rasjonell i den grad den faktisk sørger for det den er ment å sørge for, og de fleste vil gjelde mindre enn fullt uni­ verselt. Rasjonalitetsregler må derimot gjelde strengt univer­ selt, fordi det er de som er ment å sette oss i stand til å fastslå hvorvidt de empiriske forholdene som ligger til grunn for even­ tuelle andre regler, gjelder.

Rasjonalitetsregler versus rasjonelle

regler

Historiske eksempler på det tradisjonelle synet8 Universalitet og nødvendighet er jo til alle tider blitt fremhevvet i filosofien, i metafysikk like mye som erkjennelsesteori og vitenskap. De før-sokratise filosofer var opptatt av å finne en ur-substans som skulle kunne forklare alle andre ting og deres egenskaper, og på den måten gjelde universelt. Platons ideer og former var også ment å utgjøre det tidsløse, og dermed univer­ selle og nødvendige ved menneskelig kunnskap. Imidlertid er vi her mer opptatt av hvordan vi kommer frem til sannheten, enn hva den består i (skjønt de to temaene henger sammen). Et tidlig eksempel på en virksomhet som kan sies å fremvise det tradisjonelle synet, er den klassiske greske matematikken, f.eks. geometrien slik den ble utviklet av Euklid. Ja, på mange måter danner denne virksomheten selve forbildet for det tradisjonelle synet, i og med at den innebærer regel-systemer som, i hvert fall i veldig mange år, ble ansett for å garan­ tere sanne oppfatninger. Ut fra et sikkert grunnlag bestående av selvinnlysende utsagn kalt ‘aksiomer’ skulle man bruke logiske og matematiske regler til å komme frem til læresetninger, som, siden de var avledet fra et sikkert grunnlag ved hjelp av allment gyldige regler, også kunne antas å være sanne. Slike aksiomatiske regelsystemer regnes i dag for å gjelde kun for de formelle vitenskapene. Imidlertid stammer grunn­ ideen bak dem fra Arisoteteles’ oppfatning om en metode for Az^^wrvitenskapen. Han mener at vi først kommer frem til de meste generelle kunnskapene om naturens vesen - aksiomene -

Gresk matematikk

Aristoteles' vitenskapelige metode

8 Hovedpunktene i følgende oppsummering av vitenskapshistorie og viten­ skapsfilosofi antas å være kjent fra ex. phil. 51

Descartes' metodelære

Bacon om induksjon og

eksperimenter

52

gjennom en prosess av abstrahering fra det som er gitt i obser­ vasjon. Så brukes disse generelle kunnskapene som et utgangs­ punkt for å avlede mer spesifikke oppfatninger gjennom syllogistiske slutningsregler. F.eks. gjennom abstrahering kommer vi frem til at alle levende vesener er dødelige, og så, siden menn er levende vesener, at alle menn er dødelige, og videre at siden Sokrates er en mann, er han dødelig. Selv om Aristoteles absolutt må sies å være opptatt av rasjonalitet, er det samtidig viktig at hans erkjennelsesteori er tett bundet til hans metafysiske ideer om at mennesker har som sin naturlige telos, eller funksjon, å persipere verden riktig, og komme frem til viten om dens bakenforliggende natur. (Dette står i sammenheng med hans ikke-tradisjonelle oppfatning om forholdet mellom verdier og kunnskap, jf. kap. 1.6.) Det er altså først i renessansen og den moderne perioden i filosofien, som tar sitt utgangspunkt i den vitenskapelige revolusjonen, at man får opplagte eksempler på det vi her kaller det tradisjo­ nelle synet på vitenskapelig rasjonalitet - at man får tydelige forsøk på å finne normative regler eller standarder for oppda­ gelsen av sannheter, også utover de rent formelle. Descartes’ metodelære er et klassisk eksempel på en teori om rasjonelle oppfatninger i tråd med det vi her kaller det tradisjonelle synet. Vi tenker spesielt på hans analytisk-syntetiske metode, men også den mer radikale søken etter et sikkert grunnlag for kunn­ skap som fører frem til jeg- og gudsbeviset. Sistnevnte betegnes nettopp som tvilsmetoden, og er noe som Descartes anbefaler til bruk av alle seriøse vitenskapsmenn en gang i livet. Den ana­ lytisk-syntetiske metoden, med Evklids geometri som forbilde, foreskriver at vi først må bryte ned et problem i dets enkelte bestanddeler - i klare og tydelige intuisjoner - før vi så forsøker å finne en prinsipiell løsning på det. Metoden består av en liste med eksplisitte regler, og var fremsatt som et a priori grunnlag for alle vitenskaper og for alle fornuftige mennesker. Francis Bacon var en annen renessansemann som var opp­ tatt av å gi et grunnlag for den nye vitenskapen ved hjelp av uni­ verselle regler. Han fremhevet viktigheten av induktive regler over deduktive, som står sentralt i den aristoteliske tradisjon i vitenskapsfilosofi. Deduktive reglers nytte var overdrevet, mente Bacon, i og med at de ikke er egnet til å gi oss nye kunnskaper, men bare gir oss beviser for det vi på en eller annen måte allerede vet. Bacons regler foreskriver også at vi må gripe inn i naturen utføre eksperimenter - for å finne de riktige generaliseringer, et annet element som strider med aristotelisk tenkning.

Om de reglene som Bacon og Descartes foreskriver for vitenskapen, er de riktige, var, og er, jo meget kontroversielt. Men at det finnes en universell metode som kan vites uavhengig og forut for vitenskapelig forskning selv - eller i hvert fall at det er viktig mål å finne en slik metode -, ble en ledertråd for den påfølgende vitenskapsfilosofien. Metodiske og erkjennelsesteoretiske spørsmål ble heftig drøftet og debattert på 1600-tallet da den moderne vitenskapen oppsto, bl.a. av Galilei, Newton, Pascal og Leibniz, så vel som Bacon og Descartes, en debatt som i første instans dreide seg om hvorvidt det var intuisjon og matematisk sikkerhet eller observasjon og generalisering som skulle danne grunnlaget for den nye vitenskap. Denne utvikling­ en forstatte gjennom opplysningstiden og 1800-tallet. Mens filo­ sofer som Berkeley og særlig Hume stilte spørsmål ved om det i det hele tatt finnes gyldige måter å gå utover det erfaringssmessig gitte på, ble vitenskapsutøverne selv etter hvert mer opptatt av akkurat hva slags induktive prosedyrer som er de riktige: Er det rasjonelt forsvarlig å legge frem hypoteser som man ikke har observasjonsmessig dekning for, for så å utlede testbare konse­ kvenser av disse? Får en hypotese støtte fra observasjoner som allerede er gjort, eller bare fra de som gjøres som et resultat av at hypotesen ble fremsatt? Det er bl.a. disse spørsmål og problem­ stillinger som man finner i mange av dagens vitenskapsfilosofiske diskusjoner i forbindelse med induksjonsproblemet, Poppers falsifikasjonisme og de ulike sidene ved den hypotetiskdeduktive metoden (HDM), som studeres til ex. phil. En annen reaksjon mot Hume representeres av Kant, som tok sikte på å vise at sikker kunnskap er mulig, ved å argumen­ tere for at vår erfaring må rette seg etter visse a priori former og kategorier. Men også disse kan betraktes som forslag til nor­ mative regler for vitenskapen, f.eks. ville det vært en a priori regel for Kant at en vitenskapelig teori ikke kan konkludere med at en hendelse ikke har en årsak. I løpet av denne utviklingen er vitenskapen nå blitt en uhyre kompleks og ikke minst teknisk virksomhet, som i sin daglige drift styres av langt mer enn de relativt enkle slutningsregler og forskrifter som foreslås av filosofer. De fleste har også innrømmet at vitenskapen ikke gir ufeilbarlig kunnskap på den måten Descartes og Kant antok den kunne - at vi i hvert fall må anse vitenskapelig erkjennelse som noe som forekommer gradvis over mange år. Imidlertid er det fortsatt mange som deler det tradisjonelle synet at det finnes universelle standarder eller regler for å gjennomføre vitenskapelig forskning som, hvis

Metodiske spørsmål på 1600-1800-tallet

Hypotetisk-deduktiv metode

Kants former og kategorier som a priori regler

53

Finnes det egentlig

universelle regler for

vitenskap?

En middelvei mellom universelle rasjona-

litetsregler og relativisme?

de anvendes konsekvent og nøye, til syvende og sist kan gi oss sannheten om verden. (HDM, i vid forstand, utgjør nettopp et forslag til hva disse reglene er.) Vi finner ikke ut av naturens innerste hemmeligheter i en-to-tre, men likevel kan vi fortsatt ha en prinsipiell og systematisk måte å gå frem på for å finne ut om sannheten. Samtidig er det i dag mange filosofer som avviser det tradi­ sjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet. Det finnes ikke uni­ verselle og nødvendige regler for vitenskap, hevder de. Logiske regler er kanskje gyldige på denne måten, men de strekker ikke til når vi skal avgjøre de viktige naturvitenskapelige spørsmå­ lene. Bl.a. støtter slike innvendinger seg på det faktum at uni­ verselt gyldige induktive regler for vitenskapelige aktivitet rett og slett ikke har latt seg utlede, til tross for iherdige forsøk fra noen av verdens mest begavede sinn. Det hevdes også at en analyse av vitenskapens historie gir vitnesbyrd om at ved de store hamskifter i vitenskapens utvikling (f.eks. ved overgangen fra newtonsk fysikk til relativitetsteori, eller klassisk mekanikk til kvantemekanikk) endres ikke bare oppfatninger om verden - oppfatninger om hvilke typer objekter som finnes, hvilke egenskaper disse har, og hvilke lovmessigheter som råder. Man endrer også oppfatning om hvilke regler eller standarder som skal gjelde for vitenskapelig erkjennelse, om hva som i det hele tatt skal telle som en velbegrunnet oppfatning. Dette synet knyttes særlig til vitenskapsfilosofen og -historikeren Thomas Kuhn, som omhandles i ex. phil, og som vi også skal treffe i kapittel 3. Et klart om enn nokså ekstremt eksempel på dette er at ved overgangen fra klassisk mekanikk til kvantemekanikk ble til og med visse allment akseptert logiske sannheter brakt i tvil. Det er slike betraktninger som har ført til at det tradisjo­ nelle synet av mange har blitt avvist som en modell for viten­ skapelig rasjonalitet. Ut fra dette har da noen konkludert med at vitenskapen er irrasjonell, eller ikke-rasjonell, eller i hvert fall ikke mer rasjonell enn andre, ikke-vitenskapelige kognitive virksomheter, særlig dem man finner i andre kulturer.9 Da får man en slags kognitiv relativisme. Andre har derimot hevdet at det tradisjonelle synet og rela­ tivismen ikke uttømmer de mulige standpunktene om vitenska­ pelig rasjonalitet, og har forsøkt å bygge en teori som prøver å respektere de normative kravene til rasjonalitet på en annen måte enn ved universelle og nødvendige regler. F.eks. har den 9 Det er omtrent dette synet som forsvares av Paul Feyerabend, op. cit.

54

amerikanske vitenskapsfilosofen Larry Laudan argumentert for at metodiske regler og standarder er sentrale i all vitenskap og kan begrunnes, men at de ellers fungerer på omtrent samme måte som regler i samfunnet generelt. I samfunnet innføres det regler som tar sikte på å regulere borgernes atferd på en slik måte at visse ønskelige mål oppnås. F.eks. tar trafikkregler sikte på å regulere bilkjøring slik at flest mulig kommer frem til sine destinasjoner effektivt og trygt. Slike regler er rasjonelle i den grad det som foreskrives i reglene, faktisk har denne ønskelige konsekvensen, og i den grad de ivaretar målet bedre enn andre sett regler ville gjøre. Men som vi var inne på tidligere, er slike regler ikke rasjonalitetsregler i den forstand det tradisjonelle synet er opptatt av, siden deres begrunnelse forutsetter kjenn­ skap til empiriske sammenhenger - foruten at de er relevante bare for de som deler det aktuelle målet, og antagelig er mindre enn fullt universelt gyldige. Likevel er det bare slike regler som kan gjelde selv i vitenskap, hevder Laudan: Vitenskapsutøvere trenger og bruker regler - ulike regler i ulike disipliner, og i for­ hold til ulike kognitive mål - men det finnes ingen regler som danner selve grunnlaget for rasjonelle oppfatninger etter det tradisjonelle synet; det finnes ingen rasjonalitetsregler.1011 Slike forslag kan høres aldeles rimelige ut. Imidlertid hefter det vanligvis mange ubesvarte spørsmål ved forslag som hevder å respektere de normative aspektene ved rasjonalitet - som res­ pekterer tanken om at vi bør danne visse oppfatninger fremfor andre - og som samtidig gir avkall på universelle rasjonalitetsre­ gler. I denne boken skal vi ikke stille spørsmål (i hvert fall ikke direkte) ved ideen om at man trenger slike rasjonalitetsregler for å være rasjonell når det gjelder oppfatningsdannelse. Isteden skal vi etter hvert argumentere for at kjennskap til rasjonalitets­ regler, eller regler i det hele tatt, ikke er tilstrekkelig for at noen kan danne en rasjonell oppfatning, eller handle rasjonelt.

2.3 Praktisk rasjonalitet11 Hittil har vi tenkt hovedsakelig på det vi har kalt for vitenska­ pelig (noen ganger også teoretisk) rasjonalitet, dvs. den typen rasjonalitet som gjelder når vi danner oss oppfatninger om ver10 Jf. Laudan: Bey ond Relativism and Positivism, del IV. 11 Den første delen av dette underkapitlet trekker på Jon Elster Nuts and Bults for the Social Sciences, særlig kap. 2 og 3. Det forutsettes her også kjennskap til formålsforklaring og Beslutningsteori fra ex. phil. 55

En rasjonell handling er

en som er egnet til

oppfylle et ønske aktøren har, i lys av

hennes oppfatninger om verden

Beslutningsteori

Utgjør beslutningsteori et sett praktiske

rasjonalitetsregler? 56

den. Men et tilsynelatende minst like viktig område for rasjo­ nalitet er jo handling - praktisk rasjonalitet. I dette underkapit­ let skal vi drøfte hvorvidt praktisk rasjonalitet er mottagelig for den typen forståelse som vitenskapelig rasjonalitet tradisjonelt har fått, og i det hele tatt hva slags regler som gjelder for den. Hva er en rasjonell handling? En minimumsbetingelse ser ut til å være følgende: Det er en handling som den handlende tror vil oppfylle et eller flere ønsker som hun har - eller, som det noen ganger sies, som er egnet til å oppfylle et ønske hun har, i lys av hennes oppfatninger om verden. Hvis du ikke engang tror at din handling vil føre til noe du ønsker, så er du vel neppe rasjonell ved å utføre den handlingen. Når det er sagt, ville det være rart å opphøye denne innlysende sannheten til statusen av en normativ regel, en som sier at vi skal handle slik at vi oppfyller ett eller flere ønsker i lys av våre oppfat­ ninger. Det er nemlig så godt som definerende av en handling at den frembringes av et passende ønske og en passende oppfat­ ning - ellers er det bare atferd. Det har likevel slått mange at den ovennevnte betingelsen ikke er nok for at en handling skal være rasjonell. Hvis jeg etter jobben en uke tar en fredagspils (eller to ...), kan handlingen godt oppfylle et ønske jeg har. Men hvis jeg samtidig erkjenner at å gå hjem den fredagen for å være sammen med min familie ville gjort meg enda lykkeligere, kan det likevel være irrasjonelt å ta frcdagspilsen. Det ser ut til at for å være rasjonell burde en handling være foretatt ut fra en mer helhetlig vurdering av ens ønsker - eller, som det ofte heter, ens preferanser for ulike kon­ sekvenser - og en vurdering av de ulike handlingsalternativene som man anser kan føre til disse konsekvensene. Det er en slik tankegang som ligger bak beslutningsteorien fra ex. phil. I be­ slutningsteori (BT) behandles en aktørs subjektive ønsker som en innbyrdes kvantitativ vurdering av visse objektive saksfor­ hold som er konsekvenser av flere aktuelle handlingsalterna­ tiver (ifølge aktørens oppfatning av situasjonen). Konsekven­ sene blir dermed tillagt verdier, som er av ulike størrelser, og som er enten positive eller negative. Aktøren antas også å vur­ dere med hvilke sannsynligheter disse følger fra de ulike hand­ lingsalternativene. Så skal hun velge - er hun rasjonell - den handlingen som fører til mest forventet positiv verdi, som kan regnes ut i henhold til en enkel aritmetisk formel. Kan BT anses som et sett med universelle og nødvendige regler innenfor praktisk rasjonalitet - som de praktiske rasjonalitetsreglene, på lik linje med de epistemiske rasjonalitetsreg-

lene som det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet regner med? Uten videre synes svaret å være negativt. Når vi handler, sikter vi mot å tilfredsstille våre subjektive preferanser - det er dette som regnes som det rasjonelle målet med hand­ ling, ifølge BT, likesom sannhet er det med oppfatninger. Men hvis man bare legger til grunn BTs regler, er man jo ikke garan­ tert slik tilfredsstillelse, fordi man ikke har noen garanti for at de oppfatningene man handler i lys av, er sanne. Hvis jeg drar hjem for å være sammen min familie istedenfor å ta fredagspilsen, vil jeg ikke tilfredsstille mitt ønske om å være sammen med dem hvis de har dratt til IKEA for å spise middag. En kur for denne ulempen ville jo være å supplere BT med de epistemiske rasjonalitetsreglene fra vitenskap. Først finner vi ut hvordan de relevante delene av verden er, så handler vi for å tilfredsstille våre ønsker og preferanser. Men det er jo absurd å tro at vi kan eller skal foreta en omfattende undersøkelse hver gang vi handler. Selv om vi betrakter et nokså viktig valg - som når en lege bestemmer seg for en av flere behandlingsmetoder for en syk pasient - må det være grenser for hvor mye tid og ressurser man kan bruke på å fastslå de faktiske forholdene rundt valget. I vårt eksempel ville det jo være viktig å prøve å etablere hva slags sykdom pasienten lider av, hennes helsebakgrunn, konsekvensene av de ulike behandlingsmetodene osv., men disse hensyn til bevisinnhenting må alltid ses i lys av at legen på ett eller annet punkt må gripe inn og gjøre noe. Det som betegner den praktiske sfæren, er nettopp det at vi ikke har tid og ressurser til å gjøre alt vi i prinsippet kunne gjøre, for å sikre at vi lykkes i våre valg. Hvis vi er for opptatt av full­ stendig informasjon, kan vi fort finne at anledningen for hand­ lingen går oss rett forbi - for å sette det på spissen: at pasienten dør. Vi må samle inn en viss mengde bevis - akkurat hvor mye vil komme an på de kontekstuelle faktorene ved de enkelte til­ fellene - og selvfølgelig prøve å være konsistente i våre slut­ ninger. Men mye mer kan neppe forlanges. Mot denne innvendingen kunne det hevdes at BT likevel kan fungere som en slags universell ‘logikk’ for rasjonell hand­ ling, på samme måte som vanlig logikk alltid må respekteres i vitenskap - selv om vi erkjenner av ingen av disse ‘logikkene’ er tilstrekkelig for å oppnå det vi ønsker (hhv. tilfredsstillelse av subjektive preferanser og sannhet). Imidlertid er det andre pro­ blemer ved BT enn at den ikke garanterer det ønskede resulta­ tet. For eksempel er det tvilsomt om det kan settes som et gene­ relt krav til rasjonell handling at vi tar i betraktning alle

Omfattende bevisinnhenting er et urealistisk mål for

praktisk rasjonalitet

Er det alltid rasjonelt

påkrevd å ta hensyn til

flere handlings­ alternativer?

57

Interaksjon mellom

flere aktører

Teorien om

rasjonelle valg

58

relevante handlingsalternativer. Hvis jeg er alene midt i den indiske jungelen og en tiger plutselig kommer løpende mot meg, og jeg tar min medbrakte mauser og skyter den død gjen­ nom hodet, kan jeg vel ikke klandres for å være irrasjonell selv om jeg ved ettertanke erkjenner at det var vel mulig å lamme heller enn å drepe den, noe som jeg egentlig ville fore­ trukket. Å reagere spontant er imidlertid noen ganger det eneste rimelige å gjøre. Enda flere komplikasjoner oppstår hvis vi betrakter situa­ sjoner hvor flere aktører skal handle på samme arena. Hvis jeg kan regne med at mange andre folk kommer til å samarbeide på et visst prosjekt - f.eks. på vårens dugnad - kan det være gunstig for meg å la være slik at jeg kan gjøre noe mer spen­ nende, som (for meg) å spille fotball. Men gitt at de andre kom­ mer til å tenke det samme, kan det lett bli til at ingen dugnad skjer i det hele tatt, noe som jeg absolutt ikke ønsker. Da kan det virke best å bli med og samarbeide. Men da, hvis alle også tenker slik, hva om jeg likevel stikker av og spiller fotball? Er andre like lure som meg? I hverdagen kan jo slike planer om å prøve å overliste andre virke forkastelige fra et moralsk syns­ punkt, men hvis man tenker på næringsliv og den typen kon­ kurranse som råder der, er nok problematikken mer aktuell. Vårt poeng er uansett at det ser ut til at vi vil mangle generelle forskrifter om hvordan slike situasjoner rasjonelt skal løses. Ikke desto mindre er det mange innenfor samfunnsviten­ skap, spesielt økonomi, som jobber med det som kalles teorien om rasjonelle valg (heretter TRV). Teorien tar sikte på å gi prinsipielle svar på de problemer vi har sett (samt andre) innen­ for en generell, normativ teori for rasjonell handling. (Teorien er i tillegg ment å kunne forklare menneskelig handling.) En full fremstilling og drøftelse av TRV er ikke aktuell her. Det vi imidlertid kan konstatere, er at det er meget uklart om det fin­ nes noen regel som fortjener å omtales som en ‘logisk’, dvs. nødvendig og universell, regel for handling - i hvert fall utover den enkle intuisjonen vi startet med om at en rasjonell handling sikter mot å oppfylle ett eller flere ønsker, i lys av aktørens opp­ fatninger. Det ser heller ut til at de fleste forskriftene man finner i TRV, er basert på empirisk oppdagede sammenhenger og fakta om hvordan mennesker og samfunn faktisk opptrer. Der­ med vil de regnes som rasjonelle regler fremfor rasjonalitetsregler. (Se 2.2 for en forklaring av dette skillet.) Da kunne man også forvente at TRVs regler bare vil ha gyldighet innenfor visse nærmere avgrensede områder for menneskelig handling,

og faktisk viser det seg at TRV og dens problemstillinger ser ut til å gjelde best i kontekster som har med politiske avgjørelser, næringslivet og finansmarkedene å gjøre (som vel ikke er over­ raskende, gitt at den er utviklet av økonomer). Det kan godt tenkes at på andre arenaer, hvor andre typer interesser og ønsker står på spill, vil andre regler være mer rasjonelle (hvis regler i det hele tatt er vesentlige). Denne situasjonen er heller ikke overraskende i lys av at det i den praktiske sfæren av livet tross alt er nokså kunstig (i hvert fall for oss i dag) å snakke om bare ett overordnet mål for hand­ ling - for eksempel tilfredsstillelse av subjektive preferanser, lyk­ ke eller hva det måtte være. Dette står i motsetning til den situa­ sjonen i vitenskap hvor det - tradisjonelt og intuitivt - kan reg­ nes med bare ett mål, nemlig sannheten. Intuitivt har mennes­ kers handlinger mange ulike mål, og det finnes dermed intet generelt svar på spørsmålet: Hvordan bør jeg (rasjonelt) handle?, som det har slått mange at det gjør når de stiller seg det tilsvar­ ende spørsmålet: Hua bør jeg tro? Hvorvidt dette faktumet undergraver ideen om rasjonell handling i noen absolutt for­ stand, skal vi ikke undersøke her.

Handlinger har mange ulike mål, oppfatninger bare ett

Etikk og rasjonalitet Den foregående diskusjonen av de ulike målene ved handlinger har kanskje fått noen lesere til å tenke på etikk. Ifølge både Pla­ ton og Aristoteles er menneskets mål lykke, og en god handling er en som fremmer det målet. Har dette innvirkning på en teori om praktisk rasjonalitet? Mer generelt kan man lure på om etikk, eller moral, er fullstendig atskilt fra rasjonalitet, eventu­ elt hva slags forhold som kan sies å finnes mellom dem. I dette avsnittet skal vi komme kort inn på noen momenter i denne debatten som er relevante for våre problemstillinger.12 Nå har vi i kapittel 1 sett på ulike oppfatninger om forhol­ det mellom etiske verdier og vitenskapelig kunnskap. Mens man tradisjonelt regner disse som skarpt atskilte, så vi også at det er noen som mener at etiske betraktninger kan spille en legitim rolle ved objektiv begrunnelse i samfunnsvitenskap, eller endog mer generelt. Tilhengere av TRV ligger nærmere opp til den tradisjonelle oppfatning i sitt syn på forholdet mel­ lom verdier og rasjonalitet, som nok også er det som folk flest

Tradisjonelt anses etikk

og rasjonalitet som

atskilt

12 Delvis i den hensikt å få øye på noen forbindelser til etikk-delen av ex. fac., som det for øvrig forutsettes kjennskap til i det følgende. 59

Finnes det et skarpt

skille mellom 'rasjonelt bør' og 'etisk bør'?

Universelle etiske regler?

60

intuitivt slutter seg til i dag: Om en handling er rasjonell, er én ting, om den er etisk riktig, er noe annet. Det behøver ikke være irrasjonelt å gjøre noe etisk galt, heller ikke er det nød­ vendigvis rasjonelt å gjøre noe etisk riktig. Selv om det kan være utilrådelig å drive med kriminalitet i et land med et dyktig politistyrke og rettsapparat, kan det nok alltids lønne seg så lenge man er lur nok. Dessuten finnes det mange handlinger som anses som etisk gale, men som ikke er straffbare. For øvrig, mens de ønsker, preferanser, verdier, mål osv. som bestemmer et individs handling kanskje i en viss grad kan eva­ lueres som rasjonelle eller ikke - TRV anser at de må være kon­ sistente og realiserbare i lys av ens oppfatninger - omfatter ikke denne evalueringen en etisk vurdering. Å ha et ønske om å utrydde en befolkningsgruppe, eller å være fullstendig likegyl­ dig overfor andres behov, kan, i prinsippet, danne et like godt grunnlag for rasjonell handling som en preferanse for en grillstekt pølse eller et kall til å hjelpe fattige barn. Mange filosofer mener at en slik tankegang går for langt at en etisk egoist eller en tyrann, f.eks., må kunne anklages på et eller annet punkt for å være irrasjonell. Det finnes forskjel­ lige begrunnelser for å hevde dette. Noen mener at etiske hand­ linger og forskrifter i det store og hele kan vises å falle sammen med de som er (praktisk) rasjonelle. Andre hevder at en etisk egoist rett og slett ikke er en psykologisk mulighet (dette var omtrent Humes syn). Mer radikalt kunne man mene at det ikke er noe egentlig skille mellom en etisk riktig og en rasjonell handling: at det bare er én sentral betydning av ‘bør’ når det sies at en slik og slik handling bør gjøres. Det er nærliggende å tro at det siste synet kan tillegges de store filosofene fra oldtiden, dvs. Sokrates, Platon og Aristote­ les. En handling er for dem ikke styrt av følelser som vår for­ nuft bare forsøker å finne den mest hensiktsmessige måten å til­ fredsstille på, slik Hume mente. Heller er det et resultat av en rent kognitiv prosess hvor det gode, som er målet for handling, kan fastslås på samme måte som andre faktiske forhold. Med en slik bakgrunn kunne man til og med hevde å se en forbindelse mellom etikk og det tradisjonelle synet på vitenska­ pelig rasjonalitet. Akkurat som vitenskapen skal styres av uni­ verselle og nødvendige regler, skal handling styres av kjennskap til det godes idé (eller hva det måtte være som utgjør etisk viten). Imidlertid er det - som med Aristoteles’ tenkning om vitenskapelig metode (2.2) - ikke opplagt at de standardene vi her har å gjøre med, er normative regler, fremfor selve objektet

til viten. Universelle og nødvendige etiske regler finner man jo nok av i andre arbeider og senere filosofiske tekster - i de store religiøse tekster, og i de politiske og moralske verkene fra opp­ lysningstiden (f.eks. Rousseaus, Kants og, litt senere, Benthams). På den andre siden er det i disse verkene også gjort et nokså klart skille mellom etisk riktig og (kun) rasjonell hand­ ling, i tråd med det som er den vanlige oppfatningen i dag. Vi kan konkludere med å si at det i det minste finnes en parallell mellom det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjo­ nalitet og tradisjonelle tilnærminger til etikk, i og med at begge fremhever universelle regler. Man kunne også anse, i motset­ ning til det gjengse moderne synet, at det finnes en tettere for­ bindelse mellom etikk og rasjonalitet: For så vidt som etikk i det hele tatt kan knyttes til universelle standarder, avgrenser den et eget område for rasjonalitet, hvor etiske regler kan reg­ nes som rasjonalitetsregler på lik linje med de reglene som gjel­ der for vitenskap.13 Vi tar ikke stilling til denne muligheten her, men skal likevel i følgende påpeke at noen av begrensningene ved en forståelse av rasjonalitet som bare fremhever regler, også rammer en lignende forståelse av etikk.

2.4 Regler og begrunnelse I dette og påfølgende underkapittel skal vi undersøke spørsmålet om regler er tilstrekkelig for at vi skal være rasjonelle - for at vi skal danne oss rasjonelle oppfatninger eller foreta rasjonelle handlinger. Vi skal konkludere med at de ikke er det, og at det, i tillegg til kjennskap til reglene, trengs noe annet. Vi mener ikke ved å stille dette spørsmålet å antyde at noen filosofer har frem­ satt den påstand at universelle regler er tilstrekkelige for rasjo­ nalitet, eller at det hører til det tradisjonelle synet på vitenskape­ lig rasjonalitet at de er det - selv om det kan tenkes at noen har ment eller antatt nettopp dette. Allikevel er det viktig å forstå hvorfor regler ikke er tilstrekkelig, noe flere filosofer i nyere tid har vært opptatt av. I mange tradisjonelle tilnærminger til rasjo­ nalitet, særlig de som stammer fra nyere vitenskapsfilosofi, har fokuset nesten utelukkende vært på hvilke regler som er de rik­ tige. Ved å forstå at regler alene ikke er nok for rasjonalitet, åpner vi for en kanskje enda mer grunnleggende debatt om hvor­ dan vi skal forstå de uunnværlige, men i en viss grad forsømte, ikke-regelstyrte aspekter ved rasjonalitet. 13 Dette ser ut til å være Browns syn, jf. op. cit., s. 7 ff. 61

Rasjonalitetsregler

må begrunnes

Uendelig regress

av regler

I dette underkapitlet skal vi vise dette ved å se på proble­ met med hvordan vi begrunner rasjonalitetsregler, dvs. de mest grunnleggende reglene for rasjonalitet. Det virker opplagt at vi må begrunne at eventuelle rasjonalitetsregler er rasjonalitetsreg­ ler, for å ha tiltro til dem som universelle forskrifter for hvor­ dan vi kan oppnå sannhet (eventuelt også det gode livet). Men hvordan skal dette gjøres? Vi vil huske at ifølge det tradisjonelle synet på vitenskape­ lig rasjonalitet er epistemiske regler ment å være nødvendige, dvs. at vi forut for vår bruk av dem til å finne ut hvordan ver­ den er - dvs. a priori -, kan vite at de er universelt gyldige. Vi bruker reglene til å begrunne teorier om verden, og da må selve reglene begrunnes uten å forutsette slike teorier. Men selv om dette er klart, er det fremdeles et spørsmål hvordan vi kan vite at reglene er nødvendige, eller (som for oss går ut på det samme) hvordan vi kan vite at de gjelder universelt, uten å ty til erfaring. A postulere flere regler for å begrunne rasjonalitetsreglene fører selvfølgelig bare til en uendelig regress av regler - vi trenger alltid et nytt sett med regler til å begrunne dem vi nett­ opp har brukt for å gi en begrunnelse. Det ser ut til at vi på et eller annet punkt enten må finne regler som kan regnes som selvbegrunnende - eller appellere til en annen type erkjennelse enn den regelstyrte. Logiske regler kan se ut til å kunne begrunnes på den førs­ te, selvbegrunnende måten. Mest fundamentalt beror logiske regler på selumotsigelsesprinsippet, som forbyr at man slutter seg til to påstander som umulig kan være sanne samtidig, dvs. som er direkte inkonsistente med hverandre (f.eks. snø er bvitt og snø er ikke hvitt). F.eks. er modus ponens en gyldig slutningsform eller slutningsregel, fordi hvis man antar at premis­ sene til et hvilket som helst resonnement på denne formen er sanne, så havner man i en inkonsistens hvis man antar at kon­ klusjonen er usann.14 Men hvordan begrunner vi selvmotsigelsesprinsippet? La oss anta at noen nekter for at det er sant sier at man kan slutte seg til to påstander på formen P og ikkeP for en hvilken som helst P. Men hvis man da påstår noe i det hele tatt ved å si dette, så må man forstås dit hen at det ikke er 14 Det er også denne tankegangen som ligger bak hurtigprøven i logikkdelen av ex. phil, del II.A. Som hurtigprøven, forutsetter begrunnelsen som beskrives, de klassiske sannhetstabell-definisjonene for de logiske termene, noe som ikke alle godtar. Av denne og andre grunner er denne typen begrunnelse av logiske regler ikke allment godtatt.

62

slik at man ikke kan slutte seg til to påstander på formen P og ikke-P. Med andre ord forutsetter en hvilken som helst ekte påstand at dens negasjon ikke samtidig er riktig - som er det samme som at man ikke kan si både P og ikke-P for en hvilken som helst P! På denne måten har selvmotsigelsesprinsippet blitt ansett for å begrunne seg selv. En videre grunn til å akseptere selvmotsigelsesprinsippet er at en selvmotsigelse umulig kan være sann, og sannhet er nød­ vendigvis et rasjonelt mål for rasjonelle vesener. Også det sist­ nevnte kan tenkes å begrunne seg selv: Hvis man benekter at man er interessert i sannheten, så må man allikevel være inter­ essert i den, fordi man sikter mot å si noe sant om hva som ikke interesserer en! Dessverre virker det slik at utover sannhet som et mål, selvmotsigelsesprinsippet og dermed (kanskje) logikkens regler, er det vanskelig å se hvordan andre rasjonalitetsregler på denne måten skal være selvbegrunnende, eller begrunnbare ut fra selvbegrunnende regler. Det er derfor vi i filosofiens historie fin­ ner at en annen evne enn det å erkjenne reglene også har blitt regnet med i en fullstendig redegjørelse for vår rasjonalitet: En eller annen type intuisjon, en evne til å se eller innse at visse regler har en universell gyldiget, som ikke selv beror på noe regelstyrt.1 Det finnes flere ulike forslag til hvordan denne typen intuisjon kan danne et grunnlag for rasjonalitetsregler. En modell, som går tilbake til Platon (skjønt Platon selv ikke var så opptatt av regler), er at vi har en slags intuitiv evne til å begripe universelle og nødvendige sannheter eller former, som eksisterer uavhengige av den empiriske verden, men som sist­ nevnte etterligner, slik at vi kan bruke våre oppfatninger om

Selvmotsigelsesprinsip­ pet og søkenen etter

sannhet begrunner

seg selv

Intuisjon som basis for rasjonalitetsregler

15 Kant mente at hans former og kategorier hadde en slags selvbegrunnende status, men han tok nok feil, i og med at det i dag er allmenn aksept for at de uansett mangler universell gyldighet. Et kjent empiristisk alternativ til intuisjon som et grunnlag for rasjonalitetsregler, er å identifisere dem med de reglene som definerer det språket man bruker for å fremsette sine teo­ rier. Et slikt syn forsvares av noen av de såkalte logiske positivistene, en gruppe filosofer som var knyttet til Wien i den første halvdelen av det 20. århundret, og som etter hvert ble ledet an av Rudolf Carnap (1891-1970). Det ser ut til at man da kan spørre om disse språklige reglene er begrunnet, og at problemet bare gjentar seg. Faktisk var det å begrunne ett sett språk­ lige regler for de fleste positivistene uaktuelt, det var heller bare et spørs­ mål om å bestemme seg for et sett mer eller mindre vilkårlige konvensjo­ ner. Dette ser imidlertid ut til å føre til en form for relativisme, som vi har sett lider under mange problemer, og er i hvert fall knapt forenlig med det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet. 63

Regler er ikke nok for rasjonalitet

64

formene til å danne teorier om den empiriske verden. En annen modell er den vi finner i den rasjonalistiske filosofien til Descar­ tes og Leibniz: De ideene som vi ved hjelp av fornuftens natur­ lige lys kan erkjenne som klare og tydelige, er garantert sikre i og med at vi også kan vite at Gud har skapt verden og det men­ neskelige sinnet, slik at sistnevnte er egnet til å oppfatte først­ nevntes essens. Nå er det vel ikke mange i dag som ville gå med slike rede­ gjørelser for intuisjonens rasjonelle grunnlag. På den andre siden er det nok tilfelle at de aller fleste filosofer fremdeles til­ deler en betydelig rolle til intuisjoner i en eller annen forstand ved begrunnelse av regler for oppfatningsdannelse, og (om enn kanskje i mindre grad) i spørsmål om hvordan vi skal handle rasjonelt og etisk riktig. Det viktigste poenget for oss er allike­ vel bare dette: Alle slike forslag, ved i det hele tatt å postulere intuisjon som en del av det begrunnelsesmessige grunnlaget for rasjonalitetsregler, medgir samtidig at regler selv ikke kan uttømme et slikt grunnlag - at regler ikke er nok for rasjonali­ tet. (Denne konklusjonen kunne vi nok også nådd ved en annen tankegang, nemlig ved å reflektere over rollen til det som anses som det gitte ved begrunnelse - det som tas som utgangs­ punktet for rasjonelle slutninger. Slik vi har fremstilt det, forut­ setter ikke det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet at det finnes et slikt utgangspunkt. Allikevel innebærer de fleste teoriene innenfor dette synet at det finnes en uavhengig og på­ litelig basis som våre regelstyrte slutninger tar utgangspunkt i, som vi får enten gjennom observasjon (slik empirister mener), eller gjennom intuisjon (slik rasjonalister mener). Igjen virker det klart at en slik basis forutsetter en annen evne enn det å oppfatte og følge regler, som understreker det forrige poenget om grunnlaget for selve reglene.) Selv om det er konklusjonen om at regler ikke er nok for rasjonalitet, som vi først og fremst ønsker å påvise i dette underkapitlet, skal vi forfølge vår undersøkelse av begrunnelse av regler lite grann til. Følgende avsnitt utdyper problematik­ ken omkring forholdet mellom intuisjoner, regler og begrun­ nelse på en måte som også knytter an til noen av våre senere drøftelser. Å si at vi trenger en form for intuisjon til å begrunne regler, er greit nok. Men å gi en overbevisende teori om hva dette vil si, eller hvordan intuisjon skal fungere i denne rollen, er en mye mer utfordrende oppgave. Som allerede nevnt er det få i dag

som ville akseptere platonismens eller den klassiske rasjonalismens teorier om intuisjon. A bare si at vi har intuisjoner om hvilke regler som er de riktige, er heller ikke særlig tilfredsstil­ lende, av minst to grunner. For det første er intuisjoner gjerne nokså forskjellige blant ulike individer - det som slår det ene som urokkelig, kan for en annen fremstå som en fordom, selv når begge anerkjennes som fornuftige (en kjensgjerning som ikke minst illustreres av de ulike oppfatningene om vitenskape­ lig rasjonalitet som vi så på i 2.2). Dette tyder på at rent sub­ jektive intuisjoner ikke er en særlig pålitelig nøkkel til hva vi bør tro eller gjøre. For det andre står intuisjoner i fare for å svelge vår rasjonelle evne hel, så å si: Hvis vi kan stole på intu­ isjoner, hvorfor trenger vi regler for å styre våre oppfatninger og handlinger i det hele tatt? Det er jo veldig mye mer å si om denne problematikken enn vi kan gå inn på her. Likevel skal vi følge opp et spor som forsøker å gi svar på de problemene vi har nevnt, og som også har vært meget innflytelsesrikt i mye nyere erkjennelsesteori (ikke minst i forhold til såkalt naturalistisk erkjennelsesteori, som vi skal se på i kapitlene 4-6). Det går ut på en begrunnelsesmetode som ble foreslått av den amerikanske filosofen Nel­ son Goodman for deduktive og induktive slutningsregler (dvs. for våre formål, epistemiske regler generelt).16 Ifølge Goodman begynner en begrunnelse for slike regler med visse intuisjoner: på den ene siden intuisjoner om hvilke regler som er de riktige, på den andre siden intuisjoner om at visse konkrete slutninger er gyldige eller ikke (‘enkeltintuisjoner’). Metoden sier at vi skal prøve å arbeide oss frem til et slags samsvar mellom disse forskjellige sett intuisjoner. Justeringer i begge retninger er til­ latt, og vi kan i første instans bare stole på skjønn for å bedømme hvilke justeringer som er de mest hensiktmessige. En regel som passer dårlig med mange enkeltintuisjoner, bør nok forkastes, men den kan i noen tilfeller beholdes hvis vi føler vel­ dig sterkt at det er riktig, eller hvis den også stemmer med mange andre enkeltintuisjoner. I løpet av prosessen regner man med at ikke bare hva som aksepteres som regler, men også selve intuisjonene om disse reglene, vil endre seg. En endelig begrun­ nelse av reglene oppnås når vi får et perfekt samsvar mellom intuisjonene om reglene og enkeltintuisjonene, men en slik til­ stand anses gjerne som et regulativt ideal, noe å sikte mot, hel­ ler enn noe faktisk forekommende. 16 Jf. Goodman op. cit., s. 63-64. 65

Metoden til reflektert likevekt

Etter hvert har denne metoden blitt kalt metoden til reflek­ tert likevekt, hvor den endelige samsvarstilstanden kalles reflek­ tert likevekt - ‘likevekt’ fordi det skal være likevekt mellom intuisjonene om reglene og enkeltintuisjonene, ‘reflektert’ fordi vi har gått gjennom en nøye tankeprosses for å komme frem til likevekten. Betegnelsen tilkommer den amerikanske filosofen John Rawls, som anvendte og videreutviklet Goodmans ideer i forbindelse med begrunnelse av etiske teorier og normer.17 Egentlig brukes i dag ‘metoden til reflektert likevekt’ om en hel klasse metoder som deler den sentrale ideen om at vi kan be­ grunne regler ved å vurdere våre intuisjoner om disse opp mot intuisjoner om konkrete tilfeller, men ellers varierer disse meto­ dene i forhold til den typen regel som skal begrunnes, hva de be­ grunnes i forhold til, hva en endelig begrunnelse består i, og ak­ kurat hvorfor en slik begrunnelse skal telle som en begrunnelse. F.eks. virker en metode til reflektert likevekt egnet som en be­ grunnelse for de kriterier for hypotesevalg som man regner med i HDM - her spiller konkrete avgjørelser hos vitenskapsutøvere i forhold til faktiske forskningsinnsatser rollen som enkeltintui­ sjoner.18 Nå det gjelder hvorvidt metoden til reflektert likevekt gir en endelig begrunnelse av regler, vil man ha merket seg at den innebærer en form for sirkulær begrunnelse - man begrunner reglene i forhold til intuisjoner om konkrete slutninger, men så skal reglene etter hvert brukes til å begrunne og styre konkrete slutninger. Hvorvidt en slik sirkularitet underminerer metoden som en rasjonell måte å begrunne regler på, skal vi ikke gå inn på her. (Mange filosofer i dag mener at det ikke gjør det; vi tar opp spørsmålet kort i kapittel 4.1.) Det vi heller vil under­ streke, er at metodens forskrifter, i likhet med en enkel appell til intuisjon, medfører at det trengs mer enn regler for å begrunne regler, samtidig som de ser ut til å sikre, i motsetning til enkel intuisjon, en viktig rolle for regler. Det tør være klart at de konkrete avgjørelsene, eller enkeltintuisjonene, i første instans styres av noe annet enn reglene de skal bidra til å begrunne: Vi må stole på at disse har noe for seg, selv om.vi ikke, i hvert fall ikke til å begynne med, danner dem i henhold til reglene. Altså ser vi igjen at regler ikke kan uttømme det begrunnelsesmessige grunnlaget for rasjonalitetsregler. I dette underkapitlet har vi sett at for å begrunne rasjonali1 Se etikkdelen til ex. fac. for mer om Rawls’ metode. 18 Jf. Øyvind Baune: Vitenskap og metode, s. 82.

tetsregler trenger man mer enn en evne til å oppfatte og følge regler - dvs. at man trenger en evne eller evner til å foreta bedømmelser på en måte som ikke styres av regler. I denne fremstillingen skal vi kalle evner som ikke styres av eksplisitte regler (i hvert fall ikke fullt ut), for vurderingsevner, og de bedømmelsene vi gjør ved å bruke slike evner, for vurderinger. Foreløpig skal vi ikke si mer om hva slike vurderinger er eller har sin basis i, eller hvordan en vurdering kan inngå som en del av rasjonalitetens grunnlag. Dette er temaer vi kommer tilbake til senere. Nå skal vi gå videre til betraktninger som, på en litt annen måte, støtter opp om vår konklusjon om at vi overhodet trenger vurderinger, i tillegg til regler, for å være rasjonelle.

Vurderinger: Bedømmelser som ikke fullt ut styres av eksplisitte regler

2.5 Regler og anvendelse Ifølge både det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet og andre posisjoner innebærer rasjonelle slutninger og beslutninger at vi ta hensyn til regler. Vi har nettopp sett at, i lys av begrunnelsesproblematikken, må vår rasjonelle evne bestå i mer enn dette. I dette underkapitlet skal vi være opptatt av å vise at regler ikke er tilstrekkelige for rasjonalitet også av en annen grunn; selv om vi antar at reglene er begrunnet, vil det å følge eller anvende en regel ofte by på problemer som vi bare kan løse ved hjelp av det vi kaller vurderinger. Dette er et poeng som gjelder for rasjonelle regler generelt, ikke bare for rasjonalitetsregler. At det kan være et problem med å anvende regler, er kan­ skje ikke opplagt ved første øyekast. Regler har jo form av nor­ mative utsagn, som angir hva som skal eller kan eller ikke skal gjøres i bestemte typer situasjoner. Hva slags annen erkjennelse enn å kjenne til reglene trenger vi da for å ta dem i bruk? Er det ikke nok simpelthen å gjøre hva regelen sier vi skal gjøre? Fak­ tisk viser det seg at vi trenger ganske mye mer, i hvert fall når det gjelder de fleste forslagene til rasjonelle regler.

Er det nok for å

anvende en regel at

man har kjennskap til

den?

Algoritmer For å forstå dette skal vi først innføre begrepet algoritme. Be­ grepet har sitt opphav i oldtidens matematikk, men det var kan­ skje først i det 20. århundret at det ble noenlunde klargjort i for­ bindelse med det matematiske og logiske grunnlagsarbeidet for informatikk. Det har også etter hvert blitt viktig innenfor dispilinen kognisjonsvitenskap, som vi skal se i kapittel 4. 67

En algoritme kan sies å være et sett med eksplisitte og full­ stendig presise instruksjoner som følges på en skrittvis måte for å gi en løsning på et hvilket som helst problem av en bestemt type. Til en viss grad kan algoritmer sammenlignes med mat­ oppskrifter, i og med at sistnevnte også inneholder sett med instruksjoner som man følger på en skrittvis måte for å oppnå noe (dvs. lage en rett). Som vi imidlertid skal få forståelse for etter hvert, burde ikke dette oppfattes som mer enn en analogi. Mer genuine eksempler på algoritmer er de prosedyrene vi lærte på skolen for å foreta elementære aritmetiske operasjoner ved hjelp av bare blyant og papir. La oss f.eks. tenke oss at vi vil foreta en subtraksjon av et tall fra et annet som er større eller like stort. F.eks.:

-

234 146

Følgende er en algoritme for å løse et hvilket som helst problem av denne typen:19 Algoritme for subtraksjon

1. Begynn med kolonnen lengst til høyre. 2a. Hvis det øverste tallet er større enn eller like stort som det nederste tallet, ta det nederste tallet fra det øverste og skriv ned resultatet under linjen rett under det nederste tallet i kolonnen. 2b. Hvis det øverste tallet er mindre enn det nederste tallet, gå til kolonnen til venstre og reduserer det øverste tallet med ett; gå så tilbake til kolonnen til høyre og legg ti til det øverste tallet. Ta så det nederste tallet fra det øver­ ste tallet og skriv resultatet under linjen rett under det nederste tallet.20 3a. Hvis det finnes en kolonne til venstre, gå til den og gjenta trinn 2. 3b. Hvis det ikke finnes en kolonne til venstre, stopp. 19 Det finnes jo flere slike algoritmer, slik at algoritmen som fremstilles, kan­ skje er annerledes enn det noen lesere lærte. Det hindrer jo ikke at man skal kunne sjekke at den virker! 20 Trinn 2 forutsetter en ‘database’ over alle subtraksjoner av et tall fra et stør­ re eller like stort tall, for tall fra 0 til 9; over alle subtraksjoner av et tall fra et større tall, hvor de større tallene går fra 10-18 og de mindre tallene går fra 1-9, og hvor det mindre tallet alltid er større enn tallet på enerposisjonen i det større tallet; og av addisjoner av ti til alle tall fra 0 til 8.

68

Førsteklassing øver seg i matematikk, Busse privatskole, Danmark. Foto: Lars Bahl/2. Maj/Samfoto

Man vil merke seg at man ikke behøver å vite hvorfor algorit­ men virker, eller forstå hva de ulike skrittene innebærer, for å få det riktige svaret. Det er nok å følge instruksjonene helt meka­ nisk, og det er denne ideen som er avgjørende for at et sett instruksjoner kan kalles en algoritme. En algoritme er dermed en spesiell type regel, eller mengde med regler, hvor man ikke trenger å vite eller forstå mer enn det som står eksplisitt i selve reglene, for å anvende dem. Da kan vi også si at hvis rasjonelle regler ikke er algoritmer - hvis man ikke kan følge dem bare ved å ta hensyn til det som ekplisitt sies - så trenger man nett­ opp en annen erkjennelse i tillegg til kjennskap til reglene:

Algoritmer kan følges mekanisk

69

Algoritmer og turingmaskiner

70

Vi trenger skjønn eller vurderingsevne. At dette er tilfelle, er det vi etter hvert skal argumentere for her. Nå kan det sies at selv om et sett regler utgjør en algoritme, trenger man likevel noe for å anvende dem - for å utføre de enkle skrittene som fører til problemets løsning. Imidlertid er dette ikke noe man ville kalle for en vurderingsevne. Som den britiske matematikeren Alan Turing (1912-54) beviste i en berømt artikkel fra 1937, ‘On computable numbers’ (‘Om beregnbare tall'}, kan en hvilken som helst algoritme for et beregnbart problem implementeres i en ekstremt enkel og full­ stendig deterministisk regnemaskin. Turing lagde ikke slike maskiner, som han kalte turingmaskiner, men beskrev dem og viste matematisk at de kan brukes til å implementere en hvilken som helst slik algoritme. Hvis rasjonelle regler kan forstås som algoritmer på samme måte som den for subtraksjon, betyr dette at deres anvendelse ikke innebærer mer enn en rent meka­ nisk prosess, som kunne foregå uten at vi måtte ta i bruk bevisst styring eller forståelse. Den abstrakte virkemåten til turingmaskinen ligger også til grunn for den moderne datamaskinen. Det er nemlig ikke vik­ tig hva slags stoff en turingmaskin lages av, eller nøyaktig hvor­ dan den opererer. Det som er avgjørende, er at maskinen kan forstås som om den manipulerer visse symboler, som defineres rent formelt (dvs. uten henvisning til hva de betyr - f.eks. bok­ staver og tall), slik at de er mottagelige for mekaniske operasjo­ ner. De maskinene Turing beskrev, gjorde denne strukturen vel­ dig eksplisitt - de besto av en tape og en skanner som kunne lese og forandre på symbolene som sto på tapen - men det er de samme symbol-operasjonene som utføres, om enn mye raskere, av våre elektroniske datamaskiner. Dette får frem et annet vik­ tig poeng. Rasjonelle regler gjelder jo for andre problemer enn (bare) de beregnbare som Turing var opptatt av. Men som vi vet, er også moderne datamaskiner mye mer enn regnemaski­ ner, de kan brukes til å utføre en hvilken som helst oppgave som kan forstås som en mekanisk manipulering av formelle symboler. En rasjonell algoritme ville dermed være et sett instruksjoner som spesifiserer en slik manipulering for en opp­ gave relevant til rasjonalitet. Turing var også blant de første til å fremsette ideen om kunstig intelligens, dvs. ideen om at det kan bygges intelligente systemer av noe annet enn kjøtt og blod (foruten ideen om at menneskets hjerne selv er en type datamaskin hvis programmer kan anses som mentale prosesser, et poeng vi kommer tilbake

til i kapittel 4). I ettertid har mange ikke bare spekulert på, men faktisk også utforsket muligheten for, å programmere datamas­ kiner til å etterape de intelligente og rasjonelle evner vi mennes­ ker besitter, en disiplin som også heter ‘kunstig intelligens’, eller KL Nå er det mange som er skeptiske til om en datama­ skin kan besitte ekte intelligens eller rasjonalitet. En stor grunn til dette er at de tviler på om en datamaskin noensinne vil kunne være bevisst. I lys av vår diskusjon i 2.4, hvor vi fastslo av vi trenger noe annet enn regler for å gi en begrunnelse av regler, er en annen mulig grunn at det er uklart hvordan en datamaskin skal kunne sies å ha begrunnede oppfatninger. Selv om man går med på disse innvendingene, viser de imidlertid ikke at rasjonelle regler ikke er algoritmer, og dermed heller ikke at det er umulig å lage en datamaskin som opptrer intelli­ gent og rasjonelt ved å implementere slike algoritmer. Som en del av vårt argument mot å anse rasjonelle regler som algorit­ mer, skal vi altså komme inn på visse tilsynelatende prinsipielle begrensninger som arbeidere i Kl har kommet borti i sine for­ søk på å simulere rasjonell slutning på datamaskiner.

Kunstig intelligens

Den menneskelige mester, Garry Kasparov, mot IBMs sjakkmaskin Deep Blue. Kasparov taper senere dette partiet. Foto: Adam Nadel, AP Photo/Scanpix 71

Er rasjonelle regler algoritmer? Langt på vei kan logiske regler anses som algoritmer, eller som bestanddeler av algoritmer, og de er etter hvert blitt brukt som grunnlaget til mange ulike typer dataprogrammer (men se også kapittel 4.1 om konsistenssjekking). I tillegg er det mange opp­ gaver som vi regner som intelligente - f.eks. sjakkspilling - som det kan lages algoritmer for. Når det imidlertid gjelder regler for oppgaver som vi regner som sentrale ved rasjonalitet, må svaret på spørsmålet i sin alminnelighet være ‘nei’. Vurderinger må derfor til for å anvende disse reglene. Avsnittet inneholder ikke noe bevis for denne konklusjonen, men vi håper likevel å angi betraktninger som i stor grad sannsynliggjør den. La oss først tenke oss at vi prøver å lage en algoritme for vi­ tenskapelig begrunnelse som baserer seg på de forskrifter som utgjør hypotetisk deduktiv metode (HDM), som av mange anses som det beste vi har når det gjelder å gi et sett universelle regler for vitenskap. Med andre ord skal vi prøve å stille disse opp på samme måte som de regler vi stilte opp for å foreta subtraksjo­ ner. Kanskje vil det følgende fortone seg som et rimelig forslag: HDM som en 'algoritme'

1. Ta en observasjon eller et sett observasjoner som virker uforståelige eller uventede. 2. Dann et sett med hypoteser som forklarer disse observa­ sjonene, og som er konsistente med alle andre innhen­ tede observasjoner og allerede begrunnede hypoteser. 3. Velg den hypotesen som best tilfredsstiller kriteriene for hypotesevalg (enkelhet, sikkerhet, styrke, dristighet osv.). 4. Utled en empirisk konsekvens (EK) fra denne hypotesen (eventuelt ved hjelp av andre begrunnede hypoteser) som kan sjekkes mot observasjon. 5. Undersøk om den empiriske konsekvensen (EK) stem­ mer med observasjonen, eventuelt ved å lage et eksperi­ ment. 6. (a) Hvis EK stemmer overens med observasjonen, gå til­ bake til 4. og fortsett derfra. Når antallet EK som stem­ mer overens med observasjonen blir stort, regn hypote­ sen som begrunnet, og stopp (eller gå tilbake til 1). 6. (b) Hvis EK ikke stemmer overens med observasjonen, forkast hypotesen, og gå tilbake til 2. Om dette fanger opp alt ved HDM, eller om det er gjengitt på den mest ‘algoritmiske’ måten, er ikke vesentlig for oss. Spørs-

72

målet er om prosedyren vi nettopp har beskrevet, er i nærheten av å angi en rent mekanisk måte å komme frem til begrunnede hypoteser og å utføre vitenskapelig forskning på. Det gjør den nok ikke. Det ovenstående representerer bare en litt spesiell måte å gjengi reglene som utgjør HDM på. Den er nok ekspli­ sitt i den forstand at den er skrevet opp. Men den er rett og slett ikke eksplisitt nok, den er altfor upresis til å kunne tas i bruk rent mekanisk. For å se dette, forestill deg at du etter et innledende kurs i vi­ tenskapsfilosofi (slik at du forstår terminologien som brukes til å formulere HDM) er innstilt på å foreta et stykke vitenskapelig forskning. Er du i stand til å gjøre det ved hjelp av vår ‘HDMalgoritme’? Knapt. Hva er f.eks. ‘et sett observasjoner som virker uforståelige eller uventede’? For å avgjøre det må man i det min­ ste tolke uttrykkene ‘uforståelige’ og ‘uventede’ i forhold til de aktuelle observasjonene på en hensiktsmessig måte. Det samme gjelder for de ulike kriteriene for hypotesevalg - enkelhet, styrke osv. - i forhold til de forskjellige hypotesene som viser seg å være konsistente med belegget. Å kunne foreta slike tolkninger på en fornuftig måte er heller ikke noen lett oppgave. Det krever en evne som antagelig bare de som driver med faktisk vitenskap, kan sies å besitte. Uansett angir ikke selve reglene hva evnen består i. Det oppstår også problemer når man tenker seg algoritmen brukt til å teste en hypotese. God vitenskap innebærer ofte inn­ viklede eksperimentelle manipulasjoner. Men i alminnelighet er bare vitenskapsutøverne selv i stand til å foreta slike manipula­ sjoner. Et annet poeng er at når man utleder og tester en EK, så gjør man ikke dette i lys av bare én, men heller en hel mengde hypoteser, i tråd med den globale karakteren av vitenskapelig testing. Det er i det hele tatt ikke opplagt hvordan man skal gå frem for å utlede en EK fra en stor mengde hypoteser. Og selv om man får det til, er det ikke gitt at de observasjoner man skaffer, blir relevante for den. Her må vi huske at enhver test forutsetter en i prinsippet uendelig og uavgrenset mengde testbetingelser. Det kan godt tenkes at bare profesjonelle vitenskapsutøvere har de nødvendige evner til å bestemme hvilke av disse som skal kontrolleres, og dermed fastslå at observasjonen er relevant for EK.21

Vage termer må tolkes

i forhold til den konkrete situasjonen

Testing av hypoteser skjer ut fra bakgrunnskunnskap

21 Se ex. phil, del II.B. Se for øvrig i denne forbindelsen Knowles ‘Testbetingelser, holisme og ekspertise’, hvor det argumenteres for at problemet med at testbetingelser ikke danner en velavgrenset mengde, gjør det nødvendig å knytte vitenskapelig begrunnelse til ideen om vitenskapelig ekspertise, et begrep vi i 3.3 skal se har tilknytninger til vurderingsevner. 73

Hvordan anvendes et relevanskriterium?

Normfortolkning

Fronesis

Det virker ganske opplagt at lignende problemer som har å gjøre med vaghet og ufullstendighet, vil gjøre det problematisk å anse andre rasjonelle regler som algoritmer også. Skulle vi forsøke å anvende beslutningsteori algoritmisk, ville vi nok ha problemer med å bestemme oss for hva relevante handlingsal­ ternativer og konsekvenser skal være. Og problemet ser ut til å gå enda dypere: Selv om vi hadde et entydig kriterium for rele­ vans, kunne ikke dette anvendes på en mekanisk måte. Da ville man jo bli sittende igjen i det uendelige og sjekke gjennom samtlige mulige handlingsalternativer og konsekvenser for å se om de oppfylte dette kriteriet! Et lignende problem gjelder tro­ lig også for vår ‘HDM-algoritme’, i og med at det er teknisk bevis for at det alltid vil finnes et uendelig antall hypoteser som er forenlig med en gitt datamengde. Regel nummer 2 sier at vi skal sile ut de som ikke stemmer med annet belegg, men hvor­ dan er dette praktisk gjennomførbart på en rent mekanisk måte? Igjen ville vi bli sittende i det uendelige og anvende pro­ sedyren for enhver mulig hypotese. Behovet for tolkning og vurdering er også tydelig i henhold til anvendelse av etiske og juridiske regler samt andre samfunnsregler. Benthams utilitaristiske forskrifter sier at vi skal maksimere lykke blant flest mulig mennesker.22 Men akkurat hva legger han i begrepet lykke? Og har han egentlig tenkt at vi skal sitte og regne ut konsekvensene av våre handlinger for hvert eneste menneske på jorden?! Tolkningsproblemer ram­ mer også mer tradisjonelle forskrifter. Vi skal ikke stjele, sier loven. Men er det å finne noe som tilhører en annen person, og ta det med seg hjem, det samme som å stjele? Stjeler man hvis man på supermarkedet gir et par av druene man skal kjøpe, men ikke fått veid og betalt for ennå, til sitt barn for å roe det ned under handelen? Eller hvis man for å berge seg må bryte seg inn i en privat hytte på fjellet under en vinterstorm og ta noe av maten? Er det å gå på trikken uten å betale, å stjele? Slike såkalte normfortolkningsspørsmål besvares ikke av rege­ len.23 Det synet at vi trenger spesielle evner til å anvende moral­ ske prinsippregler, er jo ikke av ny dato. Aristoteles snakker om fronesis., som betyr noe sånt som praktisk klokskap, og som går på en slags ferdighet til å treffe riktige moralske avgjørelser 22 Se etikkdelen til ex. fac. 23 For en mer systematisk behandling av normfortolkning i juss, se den rettsvitenskapelige varianten til ex. fac.

74

Regler gir ikke selv uttrykk for hvordan de skal anvendes. De må tolkes og settes ut i praksis. Foto: Scanpix

ved å anvende reglene i forhold til situasjonsbestemte trekk. For å være en god etisk dommer må man ikke bare ha kunn­ skap om de eksplisitte regler, man må også kunne sette disse ut i livet i bestemte situasjoner på en fornuftig måte.24 Fronesis danner dermed nettopp et eksempel på det vi i forrige underkapittel kalte en vurderingsevne - en evne til å treffe en rasjonell (eller i hvert fall riktig) avgjørelse på en måte som ikke er styrt av eksplisitte regler, i hvert fall ikke fullt ut. Det er bare én av mange slike evner. I alle de eksemplene vi har nevnt ovenfor, må vurderingsevner utøves for at reglene skal settes ut i livet: evner til å tolke vage begrep i forhold til trekk ved konkrete situasjoner, til å bruke store mengder bakgrunns­ kunnskaper for å trekke konklusjoner ut fra visse data, og til raskt, ut fra en potensiell uendelig mengde alternativer, be­ stemme seg for at noen få er de relevante. Som med fronesis er reglene ikke av disse grunnene irrelevante i bedømmelsesprosessen, men de er bare én faktor blant mange - og de er dermed ikke å oppfatte som algoritmer. Akkurat hva vurderingsevner

Vurderinger og

vurderingsevner igjen

24 For mer om Aristoteles syn på etikk, se etikkdelen til ex. fac. 75

og vurderinger er, er i det store og hele et nokså lite forstått område. Det er det området vi skal beskjeftige oss med i meste­ parten av resten av denne boken. Nå kunne det nok innvendes mot denne tankegangen at de reglene vi har prøvd, og mislykkes i, å anse som algoritmer, ikke nødvendigvis er de riktige reglene for rasjonelle slutninger og beslutning, eller at de, selv om de skulle være riktige, er mot­ tagelige for en presisering og fullstendiggjøring som vil gjøre dem til algoritmer. Det kunne m.a.o. hevdes at det kan gjøres mye mer presist hva de ulike kriteriene for hypotesevalg går ut på, at man kan gi supplerende regler for å lage et godt eksperi­ ment, at man kan angi presist hva relevans består i i forhold til ulike alternativer, at man kan angi en måte å innsnevre et søke­ felt på som er både praktisk gjennomførbar og prinsipiell, osv. osv. Ja, uten at man forsøker å gjøre dette, kan man egentlig ta stilling til om reglene er riktige eller ikke? Et slikt presiseringsprosjekt virker riktignok ganske absurd i forhold til mange regler, f.eks. etiske og juridiske regler. Men da kunne man jo si at disse ikke er særlig relevante i forhold til rasjonalitet. For øvrig, når det gjelder regler for oppfatningsdannelse og handlingsvalg, har mange filosofer og økonomer tatt utfordringen om å levere mer presise, matematikkbaserte regler. Samtidig finnes det personer innenfor Kl som søker å finne algoritmer for å foreta oppgaver som må regnes som sen­ trale for rasjonalitet, slik som hvordan man skal avlede en teori fra en gitt mengde data.25 Og selv om det må konstateres at ingen av disse prosjektene hittil har vært kronet med hell, kan det ikke utelukkes at rasjonelle regler en gang i fremtiden vil kunne formuleres som algoritmer. Allikevel er det ikke særlig grunn til å tro at det vil skje. Det er et poeng for seg at selv om man har nedlagt betydelig innsats innenfor vitenskapsfilosofi for å presisere og ‘matematisere’ vitenskapelig metode, og innenfor Kl for å finne algoritmer for hvordan mennesker slutter og beslutter rasjonelt, har man ikke gjort noe særlig fremskritt. Det betyr jo ikke at disse prosjektene er dømt til å mislykkes, men man kan kanskje tenke seg at det finnes et prinsipielt hinder her. I påfølgende hovedavsnitt skal vi foreslå ett svar på hva dette hinderet kan være. Ut fra den foregående diskusjon kan vi konstatere at det ser ut til at vurderingsevner vil måtte spille inn ved anvendelsen 25 Jf. Herbert Simon: ‘Artificial Intelligence research strategies in the light of AI models of scientific discovery’. 76

av rasjonelle regler og ved begrunnelse av disse. Den typen rent mekanisk regelfølging som kjennetegner datamaskiners bruk av algoritmer, er dermed ikke en god modell for rasjonelle avgjørelser. Til slutt i dette underkapitlet skal vi understreke denne konklusjonen ved å se på et gjennomgående problem for drømmen om å bygge en rasjonell datamaskin, nemlig at vi foretar rasjonelle avgjørelser ut fra en stor og uoversiktlig mengde med bakgrunnskunnskap.

Bakgrunnskunnskapens problematikk Det er ofte påpekt at rasjonelle avgjørelser avhenger av at man har tilgang til og på en fornuftig måte kan bruke en stor mengde med bakgrunnskunnskap, her forstått som å inkludere ønsker og holdninger samt mange forskjellige typer oppfat­ ninger. Dette gjelder i vitenskap - tenk på alle de testbetingelsene som må forutsettes ved en vitenskapelig test, eller hvordan en hypotese (ved HDM) antas å være konsistent med alle inn­ hentede observasjoner og alle andre begrunnede hypoteser - og i dagliglivet. For å forstå litt bedre hva ideen går ut på, og hvor­ for det har skapt problemer for søkingen etter rasjonelle algo­ ritmer, la oss illustrere med følgende enkle eksempel:26 En viss person, la oss kalle ham Lars, kommer hjem fra arbeid en dag og legger merke til at ytterdøren ser ut til å ha blitt brutt opp. Lars trekker den konklusjonen at han antagelig er utsatt for innbrudd og tyveri, går tilbake nedover gaten og ringer til poli­ tiet fra en kiosk. Vi oppfatter vel dette umiddelbart som et rasjonelt tankeog handlingsforløp. Men det er klart at beskrivelsen også utela­ ter mange detaljer som vi automatisk tar for gitt, men som måtte inn, skulle vi prøve å presentere tankegangen i tråd med norma­ tive slutnings- og beslutningsregler. Lars må anta at å bryte opp låsen på en dør er noe man gjør for å åpne den; at det er en måte å åpne en dør på som man vanligvis ikke tar i bruk med mindre man har kriminelle hensikter, og at slike hensikter vanligvis gjel­ der tyveri. Han må også anta at det ikke er slik at hans kone som forresten er på forretningreise i USA - plutselig har reist hjem av en eller annen grunn og måtte tvinge seg inn fordi hun hadde mistet nøkkelen. For at hans handling skal oppfattes som rimelig, må vi nok regne med at han anser handlingsalternativet 26 Eksemplet og påfølgende diskusjon er hentet fra Chater og Pickering: ‘Why cognitive science is not formalised folk psychology’. 77

Rasjonelle slutninger beror på store og åpne

mengder bakgrunns­ kunnskaper

78

å gå inn i huset for å representere en viss fare, i og med at tyvene kanskje fremdeles er der. Vi må også anta at han mener politiet kan gjøre noe for å hjelpe ham, og at han kan kontakte dem på telefon. Og selv når vi tar med alt dette, er det fremdeles forutset­ ninger som disse forutsetningene må antas å ha for å fremstå som berettigede. Når Lars antar at kona ikke kan ha reist hjem, trekker han veksler på sin kunnskap om hvor hun befinner seg, om hva hun sa hun skulle gjøre sist de kommuniserte, og om mu­ lighetene for å reise hjem fra USA i løpet av kort tid. Når han knytter tyvene til fare, trekker han på generell kunnskap om hva slags type mennesker tyver er, og hva de bærer med seg når de er ute og røver. Hans avgjørelse om ikke å gå inn i huset fordi det er potensielt farlig, sier noe om hans verdigrunnlag, om hans vur­ dering av hva som er viktig for ham (å unngå fysiske skade), og nok også om en selvvurdering i forhold til styrke og evne til å slåss. Faktisk ser det ut til at man kan fortsette med denne pro­ sessen i det uendelige, og aldri komme til et stadium hvor slut­ ningen fremtrer som strengt deduktivt påkrevd og beslutningen som maksimalt rasjonell. Hvis det f.eks. viste seg at faren til Lars hadde kommet til huset, lagt merke til at en kokeplate var på, og brutt seg inn for å slå den av, ville Lars’ slutning vært feil. Det at dette faktisk kunne ha vært tilfelle, gjør ikke Lars’ slutning mindre rimelig. Han ville nok anse en slik mulighet for å være ganske usannsynlig hvis han ble spurt. Poenget er at denne opp­ fatningen, som alle de andre, også beror på bakgrunnsantagelser (slik som at hans far aldri før har kommet på besøk i vanlig arbeidstid). Det er ikke til å komme bort fra at de aller fleste avgjørel­ ser vi regner som rasjonelle, uunngåelig beror på bakgrunns­ kunnskap på denne måten - på vår forståelseshorisont, som det heter i hermeneutikk, dvs. den totale mengden av oppfatninger, ønsker, kunnskaper osv. som vi besitter, men ikke har opp­ merksomheten rettet mot i øyeblikket. Og vi kan kanskje aller­ ede ane hvorfor dette trekket gjør en algoritmisk forståelse av rasjonelle slutninger og beslutninger vanskelig å oppnå. For å nå frem til en slik forståelse i vårt eksempel ville vi i hvert fall måtte presentere Lars’ kunnskaper og hvordan han resonnerte ved hjelp av dem, på en klar og oversiktlig måte. I Kl har man forsøkt å gjøre det ved å dele opp våre kunnskaper i ulike domener (f.eks. innbrudd, reise, grunnleggende fysiske prinsip­ per osv.), og så søke å forstå hvordan vi resonnerer innenfor disse. Dessverre har dette prosjektet ikke vært særlig vellykket, og to gjennomgående trekk ved bakgrunnskunnskap forklarer

hvorfor. For det første lar den seg ikke dele opp i slike ulike domener når det gjelder å forklare hvordan den brukes.27 Det ser ut som om en hvilken som helst oppfatning kan påvirke en hvilken som helst slutning. I vårt eksempel viste det seg f.eks. at kunnskaper om hvor lang tid det tar å fly fra USA til Norge hadde innvirkning på Lars’ slutning om at han hadde blitt utsatt for innbrudd. For det andre, og enda mer fundamentalt, er bakgrunnskunnskapen ikke engang velavgrenset: Enhver slutning innebærer en masse forutsetninger, som selv innebærer andre forutsetninger, osv. i det uendelige. En hvilken som helst vilkårlig avgrensning ville være kunstig og antagelig føre til at man forventer slutninger som ikke foretas, eller at det foretas slutninger som man ikke forventer. A sette seg fore å spesifisere fullstendig og nøyaktig de kunnskapene og oppfatningene som Lars’ slutning beror på, ser ut til å være en så godt som umulig oppgave: Hver gang vi mener at vi har tatt med all nødvendig bakgrunnskunnskap, finner vi kanskje en vesentlig bakgrunnsantagelse til. (Vi skal komme særlig tilbake til denne ‘åpne’ siden ved bakgrunnskunnskap når vi ser på teorier om vurde­ ringsevner i kapittel 3.) Problemet med å representere den bakgrunnskunnskapen som folk flest er i besittelse av, og å forstå hvordan denne kunn­ skapen brukes på en algoritmisk måte, er altså viktig for Kl, men har ikke latt seg løse, til tross for iherdige forsøk. Man skal ikke konkludere av dette - og det må understrekes - at rasjonelle regler ikke har noe å gjøre med rasjonelle slutninger og beslutninger. Som vi allerede har sett, kan regler av den typen som inngår i HDM og beslutningsteori, uansett neppe forstås som algoritmer på grunn av deres vaghet. Derimot betyr det at håpet om etter hvert å erstatte disse med noe mer algoritmisk, antagelig er forgjeves, og at vår evne til å anvende regler beror på mer enn en oppfatning av reglene.

Den holistiske og åpne

karakteren til rasjonelle slutninger utelukker en

algoritmisk forståelse

av dem innen Kl

2.6 Vurderingsevner og skjønn I underkapittel 2.4 så vi at for å begrunne rasjonalitetsregler, trenger man noe annet enn regler. I 2.5 har vi sett at det nok kreves mer enn en evne til å oppfatte rasjonelle regler for å anvende dem, i og med at slike regler antagelig ikke kan forstås 27 Det er ikke det samme som å si at vi ikke besitter ulike mengder med kunnskaper om forskjellige domener: Se kapittel 4. Poenget her er at disse kunnskapene brukes på en holistisk måte. 79

Skjønn

Hvor viktige er regler

for rasjonalitet?

som algoritmer. I begge tilfeller må vi ty til det vi har kalt vur­ deringsevner: evner til å foreta rasjonelle avgjørelser uten bare å følge eksplisitte regler til punkt og prikke, selv om regler også kan tas hensyn til. I dette underkapitlet skal vi si lite grann om hva vurderingsevner og vurderinger kan være, men for det meste bare peke forover til senere diskusjoner. Ordet ‘skjønn’ har vært brukt et par ganger når vi har for­ klart hvordan regler anvendes, og det representerer i hvert fall én måte å forstå vurderingsevner på. Skjønn er en evne til å foreta avgjørelser og bedømmelser på forskjellige områder uten å bruke en eksplisitt metode. Vi snakker ofte om skjønnsmessige avgjørelser i forbindelse med f.eks. sjakkspillere, aksjehandlere, leger, jurister osv. Aristoteles’ fronesis kan nok ses som en spe­ siell skjønnsevne - som ifølge ham bare noen få besitter - til å foreta riktige etiske avgjørelser. Når man bruker sitt skjønn, er det avgjørende at man i tillegg til eksplisitte kunnskaper - om både saksforhold og regler - besitter en ferdighet til å avveie de mange forskjellige faktorer som gjør seg gjeldende, og dermed kommer frem til en beslutning som er hensiktsmessig i forhold til den konkrete situasjonen man står overfor. I de følgende kapitlene skal vi presentere flere ideer som tar sikte på å gjøre rede for de vurderingsevner som ligger til grunn for vår rasjonalitet. Noen av disse bygger på ideene om skjønn og bakgrunnskunnskaper, og utvider disse til å omfatte viten­ skapelig praksis. Andre gjelder mer allmennmenneskelige ev­ ner, som inngår i det som kan kalles for common sense. Etter hvert skal vi befatte oss med de naturgitte kognitive evnene vi har, som kognisjonsvitenskapen søker å avdekke gjennom empiriske undersøkelser. Hovedproblemstillingen vår vil dreie seg om hvorvidt det går an å si noe som både utgjør en konkret teori om vurderingsevner, og har relevans for en teori om hvor­ dan vi treffer rasjonelle avgjørelser. Før vi avslutter dette kapitlet, bør det understrekes en gang til at det at vi fremhever vurderingsevne i en redegjørelse for rasjonalitet, ikke betyr at normative regler ikke er viktige - ja, nødvendige - for rasjonalitet, eller at det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet er feil. Hvor viktig det er å ta hensyn til eksplisitte regler, skal vi komme inn på i flere av våre senere diskusjoner. Samtidig er det mulig ut fra det vi har sagt hittil, å mene at rasjonalitetsregler verken er tilstrekkelige eller nødven­ dige for rasjonalitet.28 28 Se spesielt kapitlene 3.2-3, 6.2 (om ekspertvurderinger) og konklusjonen til hele boken.

80

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi først og fremst vært opptatt av regler og deres forhold til rasjonalitet. Vi har vært særlig opptatt av en teori vi kalte for det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjo­ nalitet, som anser at rasjonelle oppfatninger må dannes i hen­ hold til universelle og nødvendige regler, og hvorvidt en lig­ nende oppfatning kan gjelde for praktisk rasjonalitet. Så har vi snudd fokuset mot hvorvidt regler er tilstrekkelige for rasjona­ litet, og konkluderte med at siden de må både begrunnes og anvendes, er de ikke tilstrekkelige, men må suppleres med vur­ deringsevner som ikke fullt ut er regelstyrte. Den videre opp­ gaven består i å si mer om disse såkalte vurderingsevnene, noe vi skal gjøre både ut fra filosofiske teorier og ut fra belegg fra empirisk psykologi.

81

KAPITTEL 3

Bakgrunnens betydning: Horisont, taus kunnskap, paradigmer og common sense (Pensumpunkter II.2, III.1, IV.lb)

Innledning I dette kapitlet skal vi befatte oss med filosofiske teorier som på forskjellige vis vektlegger betydningen av begrepet bakgrunn i en forståelse av rasjonalitet og rasjonelle vurderinger. Felles for de fleste teoriene vi skal gå inn på, er ideen om at vi ikke kan gi en fundamental forklaring på vår rasjonelle virksomhet ut fra eksplisitt kunnskap, enten den dreier seg om kunnskap om naturen eller om regler. Det gjelder selv om det hevdes i noen av disse teoriene at regler har en viktig rolle i rasjonelle aktiviteter. Det er noe ved vår rasjonelle evne som ikke kan redegjøres for på denne måten. Å gi en forståelse for hva dette noe kan være, er det disse forskjellige teoriene er opptatt av. Ideen om at det finnes noe som ikke kan uttrykkes ekspli­ sitt, men som allikevel må antas for at vi skal forstå vår rasjo­ nalitet, har faktisk vært til stede opp igjennom hele filosofiens historie. Det godes idé hos Platon er en forutsetning for viten som ikke selv kan være gjenstand for viten: Den kan bare opp­ fattes ved hjelp av innsikt som man ikke lærer eksplisitt, men som oppnås gjennom dialog med en vis person. Kants former og kategorier er likeledes ting som må forutsettes for at vi kan oppnå empirisk viten, men som selv ikke kan vites (i hvert fall ikke på samme måte som vanlige, empiriske objekter).1 I dette århundret er filosofen Wittgenstein kjent for sitt skille mellom det som kan sies, og det som bare kan vises, hvor det sistnevnte omfatter all ekte filosofisk innsikt.12 Slik kunne temaet for dette 1 Om disse to filosofene, se ex. phil, del I. 2 I Wittgenstein: Tractatucus Logico-Philosophicus. 82

kapitlet altså utvides til noen av de mest kjente og vanskeligste filosofiske teoriene som noensinne har blitt fremsatt. Vi skal imidlertid nøye oss med noen nedslag fra nyere filosofi, og sær­ lig de teoriene som har blitt rettet mot forutsetninger for viten­ skapelig kunnskap og/eller de som betoner spenningen mellom vitenskap og common sense. Kapitlet er delt i fire underkapitler. 13.1 tar vi for oss en idé som vi allerede har berørt i vår diskusjon av kunstig intelligens (2.5), som går ut på at rasjonelle avgjørelser beror på en stor mengde bakgrunnskunnskap. Bakgrunnskunnskap er ikke overskuelig, og kan ikke i sin helhet betraktes som et objekt for eksplisitt viten. En slik bakgrunn kan knyttes nokså direkte til Hans Georg Gadamers tanker om en forståelseshorisont innen nyhermeneutikk, som vi skal bruke som et utgangspunkt for å forstå forholdet mellom bakgrunnskunnskaper og rasjonalitet. I avsnitt 3.2 ser vi på en forståelse av rasjonalitet som leg­ ger vekt på ideen om ferdigheter, og på en teori om den typen kunnskap som ligger bak disse. Teorien tilkommer vitenskaps­ mannen Michael Polanyi, som er mest kjent for sin betegnelse på den kunnskapen han mener ligger bak ferdigheter: ‘tacit knowledge’ eller taus kunnskap. Ifølge Polanyi forutsetter vitenskapelige og andre typer rasjonelle vurderinger en ferdig­ het, til og med en ekspertise, som bygger på tause, ikke-eksplisitte kunnskaper. I underkapittel 3.3 videreutviklet vi ideen om taus kunn­ skap sett i forhold til Thomas Kuhns ideer om paradigmer og normalvitenskap, noe som også har forbindelse til Gadamers ideer om tradisjoner (se 3.4). Underkapittel 3.4 omhandler begrepet common sense, og undersøker forholdet mellom dette, vitenskap og rasjonalitet (skjønt vi allerede berører disse temaene flere steder i de øvrige underkapitlene). Vi gir først en historisk redegjørelse for com­ mon sense, og går etter hvert over til hvordan vitenskap og common sense har kommet i konflikt med hverandre. Så pre­ senterer vi ulike oppfatninger om hva common sense er, og om hva forholdet mellom den og vitenskap og rasjonalitet er.

3.1 Bakgrunnskunnskapen og forståelseshorisonten I 2.5 tok vi sikte på å vise at kjennskap til rasjonelle regler ikke er tilstrekkelige for rasjonalitet ved å vise at de antagelig ikke kan oppfattes som algoritmer fordi vi trenger en eller annen 83

Bakgrunnskunnskaper

og vurderinger

Må vi begrunne bakgrunnskunnskapene

for at de skal kunne

styre rasjonelle avgjørelser?

Bakgrunnskunnskap

som forståelseshorisont

vurderingsevne i tillegg. F.eks. angir ikke vår ‘HDM-algoritme’ noen effektiv prosedyre for å komme frem til godt begrunnede oppfatninger fordi det er uklart, ut fra det som står i reglene, både hvordan man f.eks. skal avgjøre om en hypotese er enklere, sterkere eller sikrere enn en annen, og hva som kan være relevante observasjoner. Et opplagt svar på hva som trengs i tillegg til kjennskap til reglene, er en hel del bakgrunns­ kunnskaper om hva som er avgjørende for f.eks. enkelhet i for­ hold til vitenskapelige hypoteser, om hvilke testbetingelser som må gjelde for at en nøye observasjon av omverdenen blir rele­ vant for den hypotesen man tester, osv. Vi så også at rasjonelle slutninger og beslutninger generelt ser ut til å bero på et holistisk nettverk av forutsetninger som ikke avgrenser seg på noen klar eller prinsipiell måte, og dermed heller ikke lar seg brukes på en algoritmisk måte. Imidlertid er det kanskje ikke umiddelbart opplagt hvorfor bruk av bakgrunnskunnskaper kan bidra til å gjøre en slutning rasjonell. Det kan virke som om man burde begrunne sine bak­ grunnskunnskaper, og kanskje også begrunne at man gjør bruk av dem på riktig måte, for at de skal kunne betraktes som en basis for rasjonelle slutninger. Men gitt at disse bakgrunns­ kunnskapene danner en amorf og uoversiktlig helhet, er det vanskelig å se hvordan en systematisk begrunnelse skal kunne gis, og dermed hvordan bakgrunnskunnskap skal kunne bidra til en teori om rasjonalitet. I resten av dette underkapitlet skal vi undersøke denne pro­ blematikken ved å se på Hans Georg Gadamers (1900-) tenk­ ning omkring begrepet forståelseshorisont. Den ideen at vi all­ tid stoler på en rik bakgrunn av kunnskaper når vi utfører vitenskapelig forskning eller andre rasjonelle aktiviteter, er nært knyttet til Gadamers syn om at tolkning av tekster og annet meningsfullt materiale alltid foregår ut fra vår forståel­ seshorisont, eller rett og slett horisont. Ja, det er faktisk blitt vanlig å anse at den bakgrunnskunnskapen som vitenskapsutøvere stoler på, utgjør en horisont, omtrent slik Gadamer for­ står den.3 Vi skal først dvele kort ved ideen om horisont slik den fremtrer i hermeneutisk metode,4 og så komme tilbake til spørsmålene om rasjonalitet. 3 Jf. læren om vitenskapelig metode i ex. phil, del II.B. 4 Nærmere bestemt Gadamers nyhermeneutikk slik den fremstilles i f.eks. Truth and Method. Følgende oppsummering av Gadamers tenkning byg­ ger også på Georgia Warnke: Gadamer: Hermeneutics, Tradition, and

84

Et individs horisont defineres gjerne som alt hun tror på og slutter seg til - hennes oppfatninger, ønsker, holdninger osv. som hun for øyeblikket ikke har oppmerksomheten rettet mot. Når vi tar til å tolke en tekst, er vi alltid styrt av en (helhetlig) førforståelse som består av for-dommer som stammer fra vår horisont. Idet vi leser teksten, blir denne førforståelsen gradvis endret ved at noen av disse for-dommene viser seg ikke å være i overensstemmelse med deler av teksten, eller i det minste med vår forståelse av delene av teksten (som kalles delforståelserj. Via en vekselvirkende prosess som kalles den hermeneutiske sirkelen, der vi går frem og tilbake mellom teksten, eller delforståelser av teksten, og stadig nye helhetsforståelser, kan vi til slutt håpe å oppnå en overensstemmelse mellom helhetsforstå­ elsen og delforståelsene. Slik fungerer en hermeneutisk begrun­ nelse av en tolkning av en tekst. Det som Gadamer er særlig opptatt av ved slike tolkninger, er horisontens rolle. Han mener at vi alltid styres av vår hori­ sont, alltid jobber mot det nye ut fra det vi allerede vet. Vi kan ikke tre ut av horisonten vår for å betrakte den som én eller flere bestemte foranderlige for-dommer og så forsøke, helt blanke, å forstå arbeidet vi har foran oss. Ja, for Gadamer bestemmer vår horisont, ikke bare hvordan vi kommer frem til begrunnede tolkninger, men hva det er å ha en begrunnet tolk­ ning. Fullkommen forståelse av et verk - noe som kanskje aldri blir oppnådd - innebærer dermed en slags sammensmelting av horisonter, horisonten til fortolkeren og til verket som tolkes, eller kanskje til personen som skrev verket. Dette trekket ved nyhermeneutikken har for mange signali­ sert en forkastelig form for subjektivisme, og dermed relati­ visme, i og med at kriteriene for hva som er riktig, er bestemt av enkeltpersoners horisonter, og dermed ikke har noen objek­ tiv eller absolutt gyldighet. Denne formen for subjektivisme har vært spesielt skadelig da horisont-begrepet også har vært brukt til å forstå hvordan man begrunner oppfatninger i naturviten­ skapelige sammenhenger. Spørsmålet om hvorvidt vitenskapelig begrunnelse er av en annen natur enn litterær begrunnelse, eller annen ikke-vitenskapelig begrunnelse, skal vi komme tilbake til både ved slutten av dette underkapitlet og senere. Først må vi imidlertid under-

Hermeneutisk metode

Gadamer og

horisontsammensmelting

Subjektivismens problematikk

Reason. Mesteparten av det som sies om hermeneutisk metode og herme­ neutiske begrep skal allerede være kjent fra ex. phil, del II.B. Noen av de andre begrepene som nevnes (bl.a. tradisjon, virkningshistorie og dialog}, videreutvikles i humaniora-varianten til ex. fac. 85

Horisont kan ikke

overskues i sin helhet

Horisont, tradisjon og

virkningshistorie 86

streke at reaksjonen på Gadamers prosjekt i forrige avsnitt er altfor enkel. Gadamer mener riktignok at horisonter innfører et subjektivt element i fortolkningsprosessen. Men det følger ikke av det at vi går glipp av en normativ dimensjon når vi evaluerer fortolkninger, at enhver er like god som alle andre, slik relati­ vismen vil ha det. Her er det avgjørende at horisonten, i tråd med det vi har sagt om bakgrunnskunnskaper, ikke er noe som kan overskues i sin helhet. Dette betyr ikke at det finnes hold­ ninger og oppfatninger som nødvendigvis ligger hinsides vår evne til å beskue dem: Ethvert element i horisonten kan i prin­ sippet bringes til bevissthetens nivå og undersøkes - for så kan­ skje å bli forkastet. Slik fungerer jo nettopp forståelsesprosessen (foruten, ifølge noen, banebrytende vitenskapelig forsk­ ning, som ofte forkaster for-dommer som ligger dypt forankret i vår horisont - se 3.4 om vitenskapens utvikling i forhold til common sense). Men samtidig som deler av bakgrunnen kan analyseres og forkastes eller godtas, er selve denne prosessen noe som foregår innenfor bakgrunnen, og som får sin beretti­ gelse ved å vise til andre deler av den bakgrunnen. Dessuten vil vi aldri kunne spesifisere hva alle disse forutsetningene er, på én gang. Av det følger at vi aldri kan gi en eksplisitt og uttøm­ mende redegjørelse for hva som rasjonelt berettiger en gitt slut­ ning. Vi kan stadig vekk vise til noe som gjør den mer og mer rimelig. Men denne prosessen har ikke noe naturlig sluttpunkt, og ser ikke ut til å kunne fullføres på en systematisk, prinsipiell måte (jf. eksemplet med Lars’ slutning om at han er blitt utsatt for innbrudd, fra kapittel 2.5). På et eller annet punkt, som et svar på spørsmålene om hva som berettiger en gitt forutsetning eller slutning, må vi rett og slett si: Slik er jo bare rimelige for­ utsetninger og slutninger, gitt den aktuelle sammenhengen! Hva viser dette? Det viser at selve begrepet horisont (som vi her forstår synonymt med bakgrunnskunnskap}, selv om det har et subjektivt aspekt, ikke fører med seg noen form for rela­ tivisme (i hvert fall ikke direkte) siden det også har et intersubjektivt og normativt aspekt. Om slutningen til en bestemt per­ son er rasjonell eller ikke, beror på forutsetninger i hennes horisont, det har vi nå fastslått. Men til syvende og sist må mes­ teparten av det som inngår i en persons horisont, hvis hun skal betraktes som rasjonell, rett og slett være det som bør inngå i den, ut fra et eller annet mellommenneskelig kriterium. Gada­ mer snakker i denne forbindelsen om den tradisjonen en person eller fortolker hører til, og sikter dermed til de historiske forut­ setninger for tolkning som fortolkeren ubevisst stoler på når

hun forsøker å forstå noe. (Det er denne ideen - at historien lever i våre nåværende tolkninger - som Gadamer sikter til når han snakker om virkningshistorie.) For vårt formål kan vi også anse at en tradisjon omfatter sosiale og kulturelle forutset­ ninger av ulike slag. Det viktige er at en slik tradisjon vil bestå av mange individer i stadig interaksjon med hverandre over tid. Denne aktiviteten skaper et inherent intersubjektivt aspekt ved et bestemt individs horisont, og dette gjør det mulig å evaluere slutninger mot en uavhengig standard - samtidig som det ikke er noe annet enn individer som gjennom sin innbyrdes aktivitet over tid skaper denne standarden. På denne måten blir horisonter ikke objekter som kan sies å høre fullstendig til bestemte personer: Selv om vi alle vil ha noen særegne oppfatninger, vil horisonten som helhet også inn­ befatte noe som går igjen på tvers av individer i en kultur eller tradisjon, som gjør det mulig å legge standarder til grunn for riktige slutninger. Ja, horisont, ansett som et individs personlige eiendom, er for Gadamer alltid bare en potensiell størrelse, som først blir realisert eller virkeliggjort når den smelter sam­ men med en annen horisont. Hvis vi nå går tilbake til våre spørsmål om hvorfor vi kan stole på våre bakgrunnskunnskaper når vi foretar rasjonelle avgjørelser, vil svaret altså være at bakgrunnskunnskaper, i betydning horisont, i sin natur har en intersubjektiv og norma­ tiv struktur. Å sikte mot å foreta en rasjonell slutning, forutset­ ter nødvendigvis en stillingtagen til hvorvidt denne slutningen bør trekkes, ut fra tradisjonens standarder. Det er ikke så mye det at bakgrunnskunnskaper gjør en slutning rasjonell, men heller at slutninger, for så vidt som de foretas ut fra bakgrunns­ kunnskaper, automatisk vil bli gjenstand for vurdering på den måten som nettopp er karakteristisk for rasjonelle avgjørelser. Rasjonell virksomhet blir likestilt med en slags dialog mellom fornuftige mennesker. For Gadamer er det som siktes til i slike dialoger, alltid sannheten om en sak, men kriteriet for å reali­ sere dette målet er enighet om saken.

* Kritisk drøfting av Gadamer Denne teorien om rasjonalitet er nokså kompleks og subtil, og har tiltrukket seg mange tilhengere fra forskjellige ståsteder i nyere filosofi.5 Ikke desto mindre er det godt mulig å være util5 En filosof i den analytiske tradisjonen som ikke direkte er påvirket av Gada87

Hva er egentlig en

tradisjon?

Hermeneutiske ideer i humaniora og

naturvitenskap

freds med den. Én ting er at ideen om en tradisjon som er delvis uavhengig av bestemte individer, og som skal ligge til grunn for rasjonell evaluering av deres slutninger, er nokså vag. Den står i fare for å høres ut som en slags geist i hegelsk forstand som bærer våre individuelle aktiviteter over tid i et åndelig rasjonelt medium (en idé vi regner som nokså mysteriøs og ubegrun­ net).6 Noen ganger påkaller Gadamer Aristoteles og hans fronesis-begrep, og antyder at de som hører til tradisjonen, besit­ ter en slags ferdighet i å treffe riktige slutninger, og dermed i å foreta vurderinger av andres slutninger. Dette er videre knyttet til hans syn om at forståelse på den ene siden, og utlegning og anvendelse av denne forståelsen på den andre, ikke kan ses atskilt, slik at det å forstå får et praktisk aspekt. På den måten har Gadamers tenkning noe til felles med Polanyis og Kuhns, som vi skal se senere. Uansett hvordan man betrakter utsiktene for en klargjø­ ring av tradisjonsbegrepet, vil det også være mange som van­ skelig vil kunne godta at menneskelige tradisjoner egentlig kan danne et grunnlag for en i ekte forstand kognitiv undersøkelse, dvs. en som sikter mot viten og sannhet; og at enighet mellom mennesker innenfor disse tradisjonene skal være kriteriet for sannhet, slik Gadamer antar. Denne typen innvending kan virke spesielt påtrengende når vi anvender Gadamers tenkning på naturvitenskapelig rasjonalitet. For det første kan det tenkes at det finnes mange ulike tradisjoner, og at det ikke rasjonelt går an å sammenligne disse. Da får vi en ny form for relati­ visme, hvor rasjonelle slutninger anses som relative, ikke i for­ hold til individuelle perspektiver, men til hele tradisjoner. Og selv om man på en eller annen måte kan anse ulike tradisjoner som en del av én stor tradisjon, er det fremdeles mulig å være skeptisk til den generelle ideen om enighet som et kriterium for sannhet i naturvitenskap. Kanskje den typen intersubjektiv enighet som Gadamer beskriver, kan fungere som et mål for rasjonelle slutninger i humaniora, og kanskje også for bestem­ melser om hvordan vi skal legge opp samfunnet. Men kan det egentlig være en modell for hvordan vi skal oppdage naturens mer, men som likevel har kommet frem til slående like meninger, er ameri­ kaneren Donald Davidson (jf. hans Inquiries into Truth and Interpretation). Nyhermeneutikk har hatt direkte påvirkning på mange retninger innenfor tysk filosofi, herunder Jiirgen Habermas’ forståelse av diskursetikk (jf. etikkdelen til ex. fac., også kapittel 1.4 i denne boken), skjønt Habermas kritiserer rollen som tradisjon spiller i Gadamers tenkning. 6 Jf. ex. phil, del I om Hegels filosofi for øvrig.

88

innerste og rareste hemmeligheter? Er det plausibelt at den typen ideelt samfunn som Gadamer og de som han har påvirket (f.eks. Habermas), ser for seg, hvor det riktignok foregår åpen, ærlig og sannhetssøkende dialog, allikevel dermed er skikket til å oppdage (f.eks.) kvantefysikkens lover? De fleste vil nok helle mot et negativt svar.

3.2 Ferdigheter og taus kunnskap I dette underkapitlet skal vi undersøke en annen oppfatning om hva som kan tenkes å utgjøre de vurderingsevnene som vi ser ut til å trenge i tillegg til kjennskap til regler, for å være rasjonelle. Den tar utgangspunkt i ideen om at det er visse typer ferdighe­ ter som ligger til grunn for vår rasjonalitet. Ideen om en ‘fer­ dighet’ knyttes gjerne både til kroppslige ferdigheter, slik som svømming, fotballspilling, snekring osv., og intellektuelle fer­ digheter, hvor skjønn spiller inn, slik som i sjakk og faglig pro­ blemløsning av ymse slag. Forbindelsen til rasjonalitet går via den ideen at det kan finnes rasjonelle ferdigheter eller rasjonelt skjønn^ spesielle evner til å avgjøre hva som er den enkleste hypotesen, til å utføre eksperimenter, samle inn relevante observasjoner, treffe kloke moralske bedømmelser (jf. fronesis) og til å bestemme et sett med relevante handlingsalternativer og deres konsekvenser. Disse ferdighetene vil da innebære de ikkeregelstyrte vurderingsevnene vi har sett er nødvendige for rasjo­ nalitet. Denne ideen er ikke i konflikt med at vi også må ta hen­ syn til regler ved rasjonelle avgjørelser. Heller ikke er den i konflikt med ideen om at vi benytter store mengder med bak­ grunnskunnskaper når vi foreta slike vurderinger, men den fremhever at vi i hvert fall må forstå denne bruken som en slags ferdighet for å gi den normativ, rasjonell kraft. Men hva er en ferdighet av denne typen, og hvordan skiller den seg fra rett og slett å vite visse ting? Blant annet disse spørs­ målene var Michael Polanyi (1891-1976) opptatt av å gi svar på. Polanyi ble utdannet til lege i Tyskland og ble senere fors­ ker i kjemi. Etter at nazistene overtok makten i Tyskland, hav­ net han i Manchester, England. Der ble han mer og mer interes­ sert i erkjennelsesteori og de psykologiske sider ved både vitenskapelige og andre typer menneskelige virksomheter.7 Pol'

Finnes det rasjonelle

ferdigheter?

I Manchester ble han også en god venn av Alan Turing, som vi traff i kapittel 2.5 - deres faglige divergens til tross! (Takk til Jan Harald Alnes for denne opplysningen.) 89

Taus kunnskap versus

kunnskap om eksplisitte prinsipper og normer

Taus kunnskap som knowhow

anyis teori om ferdigheter omhandler forskjellen mellom to for­ skjellige typer kunnskaper. På den ene siden har vi den typen kunnskap som gjerne uttrykkes som universelle, eksplisitte prinsipper, som vi søker å begrunne eller kritisere i henhold til visse, også universelle, eksplisitte normer. For så vidt er et syn på rasjonalitet som fremhever regler på riktig spor. Men bare for så vidt. For Polanyi mente at slike kunnskaper må hvile på en bakgrunn av kunnskap som prinsipielt ikke er ekspliserbar. Denne kunnskapen kaller han for ‘tacit knowledge’, som kan oversettes med stilltiende eller uuttalt, eller, som vi skal kalle det her, taus kunnskap.8 Taus kunnskap er for Polanyi en form for knowhow, dvs. den praktiske kunnskapen som ligger til grunn for vår evne til å utføre ulike oppgaver. Den realiseres enten ved kroppslige fer­ digheter eller gjennom en mer eller mindre intuitiv evne til å begripe eller forstå et heller komplekst erfaringsmateriale. Den kan ofte ikke ekspliseres i det hele tatt, og i hvert fall ikke full­ stendig - ‘we can know more than we can tell’, sier Polanyi.9 Den står i motsetning til ‘focal knowledge’, fokal kunnskap, hvor eksplisitt kjennskap til vitenskapelige lover eller rasjonelle regler er typiske eksempler. For å belyse forholdet mellom taus og fokal kunnskap, bruker Polanyi som eksempel en blind Uttrykket ‘tacit knowledge’ er flittig brukt i nyere språk- og bevissthetsfilosofi, samt i kognisjonsvitenskap, med flere subtilt forskjellige betyd­ ningen Akkurat hva Polanyi legger i det er kanskje ikke helt avklart, men vi skal ikke undersøke temaet - som er stort og innviklet - videre her. Det er i alle fall slik at Polanyis begrep i rimelig grad svarer til forståelsen av ‘tacit knowledge’ som forekommer i kognisjonsvitenskap, hvis studier av våre naturgitte evner skal oppta oss i de senere kapitlene. Det bør også påpekes at ‘tacit knowledge’, slik uttrykket brukes på en­ gelsk, har minst én annen betydning enn den som Polanyi legger i det. Denne betydningen kan på norsk nok best gjengis som ‘uuttalt viten’, altså ikke noe som knyttes til ferdigheter, f denne forstand kunne de bakgrunnsforutsetningene som inngår i vår horisont regnes som ‘tacit knowledge’, likeledes de forskjellige stilltiende forusetningene som noen hevder er til stede når vi kommuniserer med hverandre (se kapittel 5). Det er også grunn til å tro at denne bruken er av eldre dato enn den som går på ferdighetskunnskap. I George Elliots roman fra 1872, Middlemarch, finner vi følgende: ‘Mr. Casaubon did not question her further, but he felt sure she had wished to know what had passed between Lydgate and himself. «She knows that 1 know,» said the ever restless voice within; but that increase of tacit knowledge only thrust off any confidence between them’ (s. 421, min uth.). Her går ‘tacit knowledge’ utvilsomt mer på ‘uuttalt viten’ fremfor noe som har med ferdigheter å gjøre. 9 Dvs. ‘vi kan vite mer enn vi kan si’, s. 4 i Polanyi: The Tacit Dimension, som også er kilden til det øvrige som skrives om Polanyi her.

8

90

mann med en hvit stokk. Det mannen er oppmerksom på, er gjenstandene stokken støter borti, det er altså disse som utgjør hans fokale kunnskap. Men denne kunnskapen ville ha vært utilgjengelig hvis ikke mannen var i stand til å bruke stokken, selv om denne bruken ikke kan redegjøres for ved hjelp av eksplisitte utsagn. Hans grep om den eksplisitte kunnskapen beror på taus kunnskap, som ikke er mottagelig for eksplisitt artikulasjon. Et annet eksempel: Når man kjører, er man (for­ håpentlig!) oppmerksom på hva som foregår på veien, eventu­ elt også på fortauet, og man reagerer ut fra bevisst kjennskap til dette. Samtidig utfører man mange komplekse bevegelser med rattet, girspaken, pedalene osv. som er helt avgjørende for å kjøre på en trygg og effektiv måte, men som man vanligvis ikke er bevisst. Her har man fokal kunnskap om bilene og hen­ delsene på veien, som forutsetter taus kunnskap om hvordan bilen kjøres. På samme måten er det i vitenskap, ifølge Polanyi: Fokal kunnskap avhenger av og beror på taus kunnskap. Skal man virkelig kunne en vitenskapelig teori - i den forstand som en vitenskapsutøver kan den - må man kunne mer enn bare å ramse opp prinsippene, f.eks. Newtons lover. Hvis man er newtonsk fysiker, må man kunne matematikken som ligger bak, vite hvordan prinsippene forholder seg til andre deler av viten­ skapen, hvordan de gjelder i faktiske situasjoner, og hvordan de kan testes. Det siste innebærer bl.a. fortrolighet med ekspe­ rimentelt utstyr. Mye av den kunnskapen man har som viten­ skapsutøver, vil dermed være taus, ikke-ekspliserbar, en form for knowhow. Slik knowhow virker inn på hvordan vitenskapsutøvere utvikler teorier, tester dem og oppfatter det de observerer. Et av Polanyis mest kjente eksempler på dette er en radiograf og en student som sammen kikker på et røntgenbilde av noen lunger. Begge kan teorien om de aktuelle lungesykdommene. Mens radiografen straks ser klare, karakteristiske symptomer på en bestemt lungesykdom, ser den uerfarne stu­ denten bare svarte og grå flekker. Her har radiografen tilegnet seg en ferdighet, en knowhow, som studenten ennå mangler, og som er nødvendig for å anvende, gi mening til, den eksplisitte, medisinske kunnskapen som begge har.

Fokal kunnskap forutsetter taus

kunnskap

Ferdigheter i vitenskap

Innlæring av ferdigheter og ekspertise Polanyis fremheving av taus kunnskap knytter an til en annen side ved hans teori som gjelder innlæringen av en ferdighet. 91

Innlæring av

ferdigheter skjer ved

en internalisering av

eksplisitte regler

Ekspertise og taus kunnskap

Dreyfus og Dreyfus'

fem-stadie-modell for

tilegnelse av ekpsertise

Ofte når vi begynner å lære oss en ferdighet, f.eks. å kjøre bil, får vi eksplisitte instruksjoner: Start motoren i fri, trykk inn clutchen, sett i første gir, osv. Andre regler gjelder sammen­ henger: Når du hører motoren begynner å slite, skift gir! Men etter hvert, når vi begynner å beherske kunsten å kjøre, blir disse eksplisitte reglene mye mindre viktige for oss: Vi kjører ‘automatisk’ og har oppmerksomheten rettet mot andre biler, fotgjengere, skilt osv. Polanyis påstand er at den eksplisitte, fokale kunnskapen er blitt ‘internalisert’ som taus kunnskap, som så danner basisen for ferdigheten. Polanyis ideer om taus kunnskap kan også utvides til å gi en forståelse av ekspertise. Nå kan nok noen sies å være en ekspert i, la oss si, gotisk arkitektur, og med det mener man bare at vedkommende har uttømmende kunnskaper om gotisk arkitektur, av en mer eller mindre eksplisitt art. Allikevel har de fleste vi kaller eksperter, gjerne også en mer intuitiv, skjønns­ messig side ved sine evner: En fysiker-ekspert har ikke bare eksplisitte kunnskaper, hun har også en evne til å orientere seg i sitt fag på den måten vi beskrev ovenfor i forbindelse med newtonsk fysikk. Likeledes har en lege en skjønnsmessig ekspertise i å treffe hensiktsmessige diagnoser, en sjakkmester til å gjøre fortreffelige trekk, og vi, på et mer dagligdags nivå, til å kjøre en bil trygt og effektivt, uten at vi trenger - eller for den saks skyld kan - si eksplisitt hva som ligger til grunn for det. For så vidt ser det ut til at Polanyis begrep taus kunnskap også har anvendelse når det gjelder ekspertise. I tillegg stemmer Polanyis ideer om hvordan ferdigheter innlæres, med flere nyere oppfatninger i kognitiv psykologi om hvordan ekspertise tilegnes, blant annet teorien til det ameri­ kanske brødreparet Hubert og Stuart Dreyfus, henholdsvis filo­ sof og ingeniør.10 Ifølge dem innebærer veien til ekspertise fem atskilte stadier: Vi begynner med eksplisitte, kategoriske in­ strukser (Nybegynner, stadium 1), som etter hvert erstattes av hvis-så regler, som sier hva man skal gjøre i bestemte situasjo­ ner (Viderekommen, stadium 2). (Se eksemplet ovenfor med hvordan man lærer å kjøre bil.) Men etter hvert begynner man å kunne konsentrere seg mer og mer om formålet med det man gjør istedenfor om hvordan man gjør det man gjør. Dreyfus og Dreyfus postulerer tre ytterligere stadier etter stadium 2: Kom­ petent (3), Profesjonell (4) og Ekspert (5). Idet vi klatrer opp mot disse stadiene, blir utførelsen gradvis mer og mer automa10 Se f.eks. Dreyfus og Dreyfus: Mind over Machine.

92

Ekspertise innen medisin: en kirurg i arbeid. Foto: Lester Lefkowitz/ Scanpix

tisk og fortreffelig, for så til slutt, på stadium 5, å foregå nesten uten bevisst innsats i det hele tatt. Som ekspert opererer man gjerne i ‘flow’, som Dreyfus-brødrene ofte sier (begrepet stam­ mer opprinnelig fra idrettssammenhenger): Grensen mellom 93

Ekspertise: den fullkomne pianospiller. Foto: Jon Feingersh/ Scanpix

individets bevissthet og det hun tenker på, blir nesten utvisket, og man opplever en slags eufori. Ja, mange eksperter fra idretts- eller musikksammenhenger kan fortelle at det er en definitiv ulempe for en fortreffelig utførelse å ha bevisstheten rettet mot hva de skal gjøre eller mot en bestemt del av krop­ pen. En ekspertpianist må f.eks. ikke tenke på notebildet eller fingersetning, men gi seg over i tillit til at hendene ‘vet’ hva de skal gjøre, og konsentrere seg om å uttrykke musikken." 11 Takk til Karin E. Ellefsen for dette eksemplet. 94

Når alt det er sagt, er det likevel ofte uklart når og i hvilken grad en bestemt person fortjener betegnelsen ‘ekspert’, både fordi begrepet har et relativt aspekt (man er ekspert i forhold til dem som ikke er det) og også fordi kriteriene for å lykkes i det man er ute etter, ikke alltid er klare. Dette kommer vi tilbake til nedenfor. I tillegg er det et spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt er rasjonelt å løsrive seg fra all eksplisitt regelfølging selv om man er ekspert i et visst felt, et tema som vi skal komme til­ bake til i kapittel 6.2. Det må også sies at Polanyis påstander om innlæring av ferdigheter generelt kan virke litt tvilsomme. Akkurat hvordan forløpet for innlæringen av forskjellige ferdigheter er, er et spørsmål for empirisk psykologi. Men det kan uansett godt tenkes at noen ferdigheter læres på andre måter enn gjennom en internalisering av regler. I underkapitlet om Kuhn skal vi f.eks. se at tilegnelse av vitenskapelig ekspertise antagelig aldri begynner med eksplisitte regler, men heller innebærer et nøye studium av konkrete forskningsepisoder, som så blir oppfattet som et slags mønster for videre forskning. Det kan også godt tenkes at noen ferdigheter ikke læres i egentlig forstand i det hele tatt, men heller er mer eller mindre medfødte.12 Akkurat disse spørsmålene er imidlertid kanskje ikke så vik­ tige for Polanyis hovedpoeng. Dette er at når vi kommer frem til det stadiet hvor vi besitter ferdigheten, så besitter vi en annen form for erkjennelse enn den vi har når vi oppfatter eksplisitte regler eller lover. For så vidt kan vi si at læringsprosessen i hvert fall ikke bare har bestått i å pugge eksplisitte regler.

Innebærer læring av

ferdigheter alltid

internalisering av eksplisitte regler?

Ferdigheter og rasjonalitet Polanyis teori om ferdigheter og taus kunnskap er ment å gjelde både for vitenskapelig forskning og andre virksomheter. Ideen om taus kunnskap knytter jo naturlig an til ideene om horisont og bakgrunnskunnskap som vi la frem i forrige under­ kapittel. Men det er avgjørende å forstå taus kunnskap i Pola­ nyis forstand i forhold til det praktiske, dvs. i forhold til hvor­ dan den brukes til å utføre bestemte oppgaver - til ferdigheter fremfor eksplisitt kunnskap. For så vidt som disse ferdighetene går på utførelser som vi kan anse som rasjonelle - slik som å stille opp relevante handlingsalternativer, utføre eksperimenter, tolke vage kriterier for hypotesevalg, eller rett og slett søke 12 Se kapittel 4 om naturgitte kognitive evner. 95

Ferdigheter som en

forklaring på skjønnsmessige

vurderinger

Hva er vitenskapelig ferdighet?

sannheten - er det klart at Polanyis teori i prinsippet kan bidra til å si hva vår rasjonelle evne består i: Den består nettopp i fer­ digheter av denne typen, kanskje anvendt i lys av noen gene­ relle rasjonelle forskrifter (f.eks. av den typen vi finner i HDM). Imidlertid kan det godt tenkes at det vil bli nokså uklart hvem som kan sies å besitte de rasjonelle ferdighetene, eller hvem som er ekspertene på et visst rasjonelt felt. Når det gjel­ der å svømme, å spille piano, å knytte skolisser, å kjøre osv. er det nok ikke så vanskelig å bestemme og være enig i hvem som besitter disse evnene. Det finnes nemlig klare kriterier for om man mestrer det å kjøre, svømme osv. Kanskje også påstått ekspertise i f.eks. legevirksomhet lar seg fastslå nokså greit målt mot dens praktiske konsekvenser. Men hvis vi så betrakter vitenskapen, står saken mye mindre klart. Hva skal nemlig en dyktig vitenskapsutøver akkurat kunne? Hun skal kunne lage gode eksperimenter, tolke kriteriene for hypotesevalg på en skjønnsmessig måte, ha en passende oppfatning om hvilke testbetingelser som kan forstyrre en observasjon, osv. Men hva slags evner er egentlig dette? Og hvordan avgjør man at noen besitter dem i større grad enn andre? Det kan synes vanskelig å si noe konkret her som også gjelder generelt. Det betyr ikke at slike rasjonelle ferdigheter ikke finnes, men vi ville gjerne ha sagt noe mer konkret enn at vitenskapsutøverne er eksperter på å oppdage sannheten. Fra kapittel 4 av skal vi undersøke i hvilken grad studier fra kognitiv psykologi og kognisjonsvitenskap kan kaste ster­ kere lys over rasjonelle evner. Polanyis ideer om taus kunnskap som en form for ubevisst erkjennelse har også vært brukt i disse disiplinene, og det er rimelig å anse at de evnene som kognisjonsvitenskapen undersøker, angår ferdigheter i Polanyis for­ stand, i og med at de innebærer tilbøyeligheter til å gjøre bestemte ting. Men nå skal vi dvele ved en tenker som ble direkte påvirket av Polanyi i sin teori om vitenskapelig rasjona­ litet, og som kanskje kan sies å foreslå et konkret filosofisk svar på hva vitenskapelig kompetanse består i.

3.3 Kuhn og paradigmer13 Kuhns begrep paradigme har utøvet en enorm innflytelse på vi­ tenskapsfilosofien siden det ble lansert tidlig på 1960-tallet. Kuhn oppfattes gjerne som en motstander av Karl Popper, i og 13 Dette underkapitlet forutsetter grunnleggende kjennskap til Kuhns ideer 96

med at Popper står for en kritisk holdning til vitenskap14 som Kuhn synes gjelder bare i spesielle situasjoner - nemlig når et paradigme erstattes av et annet under en vitenskapelig revolu­ sjon. Ifølge Kuhn drives for det meste såkalt normalvitenskap på en ukritisk måte, styrt av noen generelle metafysiske, teoretiske og metodologiske antagelser som til sammen utgjør det han kal­ ler for et paradigme. (Vi kommer tilbake til paradigmer neden­ for.) Det går ikke an å verifisere eller falsifisere slike paradigmer, det gjelder heller å slutte seg til et bestemt paradigme og så prøve å utvikle det ved å anvende det på bestemte forskningsproblemer. Det er imidlertid viktig å ha in mente at en slik tilslutning av Kuhn forstås som et sosialt fenomen (se nedenfor). Videre har Kuhn påstått at paradigmer er inkommensurab­ le, men akkurat hva han legger i det, er ikke alltid så greit å si. Noen ganger ser det ut til at han mener at de ikke er mottage­ lige for rasjonell sammenligning i forhold til paradigme-uavhengige standarder. Under en vitenskapelig revolusjon er det fundamentalt psykologiske og sosiologiske krefter som påvir­ ker skiftet. Andre ganger legger han vekt på konseptuell inkommensurabilitet og fremhever at ulike paradigmer er bærere av forskjellige verdensoppfatninger, oppfatninger som også preger den måten vi angir våre observasjoner på. Kuhn er ofte blitt oppfattet som en relativist i vitenskapsfilosofisk sammenheng, siden det ser ut til at det han mener anses som en god teori, uunngåelig vil knyttes til de synspunktene og de verdiene som gjelder innenfor bestemte paradigmer, og som ikke kan gis en uavhengig begrunnelse. Selv har Kuhn benektet at han er relativist. Vi skal komme tilbake til dette punktet mot slutten av underkapitlet.

Paradigmer og inkommensurabilitet

Kuhn og bakgrunn. Eksemplarer og taus kunnskap Det går flere interessante forbindelser mellom Kuhns ideer om normalvitenskap og paradigmer, og ideene til de andre tenkerne vi har sett eller skal se på i dette kapitlet. I likhet med Gadamer og Husserl (som vi skal treffe i neste underkapittel) mener han at vitenskapelig praksis generelt forutsetter en meningsbærende bakgrunn som strukturerer og legitimerer synsmåter og slutninger. Men i motsetning til Husserl anser om normalvitenskap, paradigmer og vitenskapelige revolusjoner, slik de presenteres i ex. phil. II.B. 14 Jf. ex. phil, del II.B. 97

Vitenskap innebærer beherskelse av teknikker. Foto: Lester Lefkowitz/ Scanpix

Forskerfellesskapene

danner sine egne livsverdener

98

han at denne bakgrunnen hører med til selve vitenskapen: Vitenskap må forstås som en sosialt organisert, praktisk virk­ somhet, ikke en virksomhet som bare har med manipulering av abstrakte symbolsystemer og sannhet å gjøre (slik Husserl opp­ fatter den). Forskerfellesskapene, som slutter seg til ulike para­ digmer, danner sine egne livsverdener (se 3.4). Forbindelsen til Polanyi går ut på at det å praktisere viten­ skap forutsetter taus kunnskap, altså ferdighetskunnskap, i til­ legg til eksplisitt viten. Ja, Kuhn ble direkte påvirket av Polanyi i sin teori om normalvitenskap. For å forstå hvordan taus kunnskap spiller inn i Kuhns teori, må vi se litt nærmere på paradigmebegrepet. I et etterskrift til annen utgave av The Structure of Scientific Revolutions (1969) søkte Kuhn å utdype dette begrepet. Han sammenligner et paradigme med det han kaller for en ‘disciplinary matrix’ ffagbestemmende matrise). Slike matriser kan betraktes som et slags kryssord med visse

stikkord i noen felter, og hvor de øvrige feltene må fylles ut ved hjelp av stikkordene. Ja, denne typen ‘puzzle-solving’ - som her forstås i retning av kryssord-løsing - bruker Kuhn nettopp som en metafor for den normalvitenskapelige aktiviteten som styres av paradigmet. Nærmere bestemt består en fagbestemmende matrise av de følgende elementene: (a) (b) (c) (d)

formelle symboler (f.eks. fysikkens matematiske språk) metafysiske oppfatninger eller analogier eksemplarer verdier

(d) gjelder de epistemiske dydene (dvs. kriterier for hypotese­ valg) som paradigmet anser som relevante, samt en vektlegging av disse dydene (vi kommer tilbake til disse mot slutten av underkapitlet), (b) er med for å fortolke (a) (et poeng som videre imøtegår Husserls beskrivelse av vitenskap som ab­ strakt). Men det er (c) som kan sies å utgjøre Kuhns hovedan­ liggende. Et eksemplar er en konkret episode av vitenskapelig forsk­ ning som danner et slags mønster eller forbilde for videre forsk­ ning. Det står i motsetning til et sett med regler som tar sikte på å styre ved å angi eksplisitt hva man skal gjøre i ulike sammen­ henger. Eksemplar En konkret episode av vitenskapelig forskning som danner et mønster eller forbilde for videre forskning. Vi kan trekke en analogi mellom eksemplarer og bøyningsmønstre i grammatikken. Et bøyningsmønster for f.eks. en viss type verb inneholder gjerne bare ett bestemt verb heller en enn regel, f.eks.: å finne, finner, fant, funnet. Samtidig fungerer dette mønsteret som et forbilde for andre verb, f.eks. for å binde. Imidlertid kan det være vanskelig å spesifisere ‘regelen’ som skal følges: Man er avhengig av å bruke skjønn for å klas­ sifisere verbene som mønsteret skal gjelde for, og for å anvende det i de enkelte tilfellene. Likeledes er eksemplarer i vitenskap bestemte forskningsepisoder eller innsatser som danner et forbilde for nye forskningsaktiviteter. Ett av Kuhns mest kjente eksempler på et eksemplar er det eksperimentelle og teoretiske arbeidet som fremstilles i Newtons verk Principia og Opticks, som dannet 99

Anvendelse av

eksemplarer innebærer

taus kunnskap

Kuhn og det sosiale ved vitenskap

paradigmet for den mekanistiske fysikken i minst to hundre år fremover. Men det finnes eksemplarer i nær sagt alle vitenska­ per, og i alle grener av de ulike vitenskapene.15 For øvrig er ikke Kuhn opptatt av om vitenskapsutøvere leser klassikerne eller ikke. Hans poeng er at de blir kjent med sitt fag i sin helhet både på det teoretiske, metafysiske, eksperimentelle og for­ melle planet - og det kan de bare gjøre ved å se på konkrete forskningsinnsatser, hvor alle disse momentene virker inn. Kuhn er særlig opptatt av at vitenskapsutøvere blir kjent med teorier ved å se hvordan de testes og anvendes konkret - i mot­ setning til å pugge de grunnleggende aksiomene, som ikke gir noen egentlig innsikt. Det er faktisk forskning som viser veien i vitenskap, heller enn en abstrakt metode av den typen som tra­ disjonelt forbindes med vitenskapsfilosofi. Kuhn anser videre at det å anvende et eksemplar går på taus fremfor eksplisitt kunnskap: Det beror på en ferdighet til rett og slett å se de relevante likhetstrekkene mellom eksempla­ ret og videre, konkret forskning. Paradigmet og dets eksempla­ rer virker disiplinerende på vitenskapsutøverens synspunkter: Det begrenser hvordan han tolker data, hva som anses som relevante data og problemer, og hvordan han kan løse proble­ mene gjennom ‘puzzle-solving’. Men det styrer ham ikke eks­ plisitt. I vitenskapen er forbindelsen mellom et eksemplar og dets anvendelse allikevel betydelig mindre direkte og overskuelig enn i grammatikken. Den blir mer som presedensdannende domsavgjørelser i juss, som ikke bare forlanger skjønnsmessig tolkning for å kunne brukes, men som også kan tolkes på mange forskjellige måter. Likeledes er et paradigme (når det gjelder eksemplarer) en konkret, mønsterdannende forsknings­ innsats med mange sider, som dermed kan tolkes og utforskes på mange måter. Ikke alle disse måtene vil føre frem til nye inn­ sikter. For Kuhn innebærer det å bidra på en meningsfull måte i et slikt prosjekt med nødvendighet deltagelse i et forskerfellesskap, det er nødvendigvis en mellommenneskelig aktivitet. Fra dette utgangspunktet kan vi se en forbindelse mellom ideen om taus kunnskap, og dermed vitenskapelig ferdighet, og ideen om vitenskap som en sosial praksis. For Kuhn er vitenskapelig kompetanse noe som må forstås internt i en forskergruppe som slutter seg til et bestemt paradigme. Det er tradisjonen (for å bruke et gadamersk begrep) som skapes av slike grupper, som 15 Jf. ex. fac. allmennvarianten for noen eksempler fra ulike vitenskaper.

100

er avgjørende for hva som kan regnes som rasjonelt, vitenska­ pelig arbeid. Det er ved hjelp av disse ulike ideene Kuhn gir sin rede­ gjørelse for vitenskapelig ferdighet: Den innebærer tolkning av eksemplarer ved hjelp av taus kunnskap innenfor en pågående vitenskapelig praksis.

"Er Kuhn relativist? Kuhns beskrivelse av vitenskapen er innsiktsfull på mange måter, og vi kan ikke her yte rettferdighet til alt det detaljerte historiske og sosiologiske arbeidet som støtter opp om hans påstander. Men er Kuhn til syvende og sist en slags irrasjonalist og/eller relativist når det gjelder vitenskap? Sikkert er det at han gjerne oppfattes slik. Tilhengere av det såkalte sterke pro­ grammet som vi så på i kapittel 1.5-6, har også brukt Kuhns tenkning om vitenskap til inntekt for sine synspunkter, og selv om SP ikke nødvendigvis fører til relativisme, er det ikke langt unna. De fleste ser på relativisme som forkastelig. Allikevel er den ideen at vitenskapelig kunnskap er relativ til eller avhenger av verdibedømmelser, ikke nødvendigvis feilslått (som vi også var inne på i 1.6), særlig hvis man mener at de ekte sannhetene bare forekommer i vår common sensiske verden som er gitt uavhengig av vitenskap (se neste underkapittel for mer om common sense). Uansett har altså Kuhn selv benektet at han er relativist, selv når det gjelder vitenskapelig kunnskap. Andre steder enn i sin opprinnelige bok, The Structure of Scientific Revolutions, fremhever han at det finnes genuine ‘epistemic virtues’ {episte­ miske dy der f som er et slags utvidet sett av kriterier for hypo­ tesevalg, f.eks. enkelhet, forutsigende kraft, grad av overens­ stemmelse mellom hypotesene og dataene, grad av fruktbarhet for fremtidig utvikling, osv. Og disse epistemiske dydene kan brukes for å vurdere paradigmer i forhold til hverandre på en objektiv måte.16 Imidlertid er Kuhn fremdeles av den oppfat­ ning at det ikke gir mening å spørre hvilken av to svært ulike vitenskapelige teorier som har størst sjanse til å være sann, selv om den ene faktisk er enklere, har større forutsigende kraft, osv.: Det teoretiske innholdet i teorier fra ulike paradigmer vil være konseptuelt inkommensurabelt, slik at det ikke gir mening å spørre om den ene eller den andre er et mer trofast 16 Jf. Kuhn: ‘Objectivity, value-judgement and theory-choice’ (fra 1977). 101

‘bilde av virkeligheten’. Vitenskapen dreier seg fundamentalt om paradigmer og tolkning av dem, ikke søken etter sannhet. Kuhns helhetlige posisjon er intrikat, sammensatt og subtil og fortjener en mye mer omfattende diskusjon enn vi kan gi den her. Isteden skal vi gå videre til en annen forståelse av bak­ grunn og en ny problemstilling.

3.4 Common sense17

Er vitenskapen den høyeste formen for menneskelig erkjennelse?

I dette underkapitlet skal vi undersøke begrepet common sense både historisk og systematisk, med særlig vekt på forholdet mellom common sense og vitenskap. Hittil i denne boken har vi hovedsakelig vært opptatt av rasjonalitet i forhold til vitenskap, og vi har reist spørsmål om hvilken rolle verdier, regler, vurderinger, sosiale tradisjoner og ferdigheter spiller. Men et annet spenningsmoment, som har interessante forbindelser med forholdet mellom det tradisjo­ nelle, regelpregede bildet av vitenskapen og de ideene vi har sett på i dette kapitlet, gjelder spørsmålet om vitenskapelig kunnskap og virksomhet utgjør den høyeste formen for rasjo­ nell virksomhet, slik at all erkjennelse må måles og vurderes i forhold til vitenskapelige standarder. I det meste av den tiden mennesket har eksistert på kloden, har vi visst lite om naturens og universets underliggende beskaffenhet, selv om vi til enhver tid har søkt å finne ut av den. Allikevel vil vi nødig anse den forståelsen og kunnskapen som vi hadde før vitenskapen, og som fremdeles i stor grad er i behold, for å være verdiløs. Denne common sensiske forståelsen av verden ser ut til å ha holdt for våre forfedre, og holder for de fleste mennesker i dag (selv om mange av dem de facto er avhengige av vitenskapelig teknologi). I lys av dette reiser følgende spørsmål seg: Har common sense et eget gyldighetsområde som er mer eller mindre uav­ hengig av vitenskap, og hvordan skal vi i så fall forstå det? Kan det til og med tenkes at common sense utgjør en mer funda­ mental form for erkjennelse enn vitenskapelig erkjennelse, og hvor common sense kan danne basis for rasjonelle avgjørelser generelt? Eller er common sense bare et sett med kunnskaper eller kunnskapsnormer som varierer på tvers av ulike kulturer og epoker? Kan common sense til og med være til hinder for at folk oppnår en mer adekvat erkjennelse av verden? 1' Takk til Morten Rognes for nyttig diskusjon av dette temaet.

102

Etter hvert skal vi foreslå noen svar på disse spørsmålene, noe som også vil innebære å skjelne mellom ulike tolkninger av common sense-begrepet. Men aller først er det nok på sin plass med noen bemerkninger av mer generell art om dette begrepet. ‘Common sense’ er tross alt opprinnelig et fremmedord, og på godt norsk ville man heller snakke om sunn fornuft. Allikevel skal vi her holde oss til betegnelsen ‘common sense’. Det er fordi ‘sunn fornuft’ synes å trekke betydningen av ‘common sense’ i retning av en slags generell, rasjonell evne, som all erkjennelse, enten vi snakker om den vitenskapelige eller den dagligdagse, til syvende og sist må rette seg etter. Sunn fornuft har i det hele tatt et sterkt normativt og appellerende preg: Den er en evne som kanskje alle besitter på et visst nivå, men vi er absolutt ikke alltid så flinke til å utøve den. I tillegg vil man nødig si at f.eks. moderne fysikere ikke bruker sunn fornuft når de bygger sine teorier, mens man vel kan si at de ofte ser bort fra common sense. Dermed er ikke sagt at ‘common sense’ ikke i mange sammenhenger kan bety sunn fornuft, rett og slett. Men common sense forstås også ofte i retning av en mengde med kunnskaper (av bestemte typer), som alle mennesker, eller alle innenfor en bestemt kultur, besitter, fremfor en evne. For­ stått slik åpner diskusjonen seg mer naturlig for de forskjellige spørsmålene vi har stilt ovenfor. Vi vil i det følgende helle mot en forståelse av common sense som en mengde med kunnskaper fremfor sunn fornuft. Men vi vil ikke legge særlig vekt på skillet common-sense-somkunnskaper/common-sense-som-evne, og heller ikke avgjø­ rende vekt på skillet common sense/sunn fornuft, i hvert fall ikke når sunn fornuft forstås slik at det kan gjøres et skille mel­ lom den og en mer avansert, vitenskapelig erkjennelse. De flere ulike presiseringer av begrepet common sense vi skal møte, fremhever heller ikke bare ideen om en mengde med kunnska­ per: I tillegg legger de vekt enten på det sosiale, eller på den typen verden som common sense-erkjennelse bringer med seg, eller på ideen om naturgitte, allmennmenneskelige evner. Det er grunnen til at vi anser at det ikke er hensiktsmessig å gi noen generell definisjon av common sense. Som vi skal se, er det et mangesidig begrep, som ikke minst må ses i en idéhistorisk kontekst for riktig å forstås. Det er en slik historisk redegjø­ relse vi først skal satse på, noe som også setter forholdet mel­ lom common sense og vitenskapelig kunnskap i de ulike fagene på dagsordenen.

Common sense og

sunn fornuft

Common sense som

evne og som mengde med kunnskaper

103

Common sense fra en historisk synsvinkel18

Røtter i gresk og

romersk tenkning

Common sense som basis for

menneskerettigheter og juss

Common sense som noe vulgært

Det engelske uttrykket ‘common sense’ stammer opprinnelig fra det latinske ‘sensus communis’, som diskuteres bl.a. av den ro­ merske politikeren Cicero. Dette uttrykket stammer i sin tur fra Aristoteles’ (greske) uttrykk ‘koine aisthesis’. For Aristoteles be­ tegnet ‘koine aisthesis’ en evne til å integrere informasjon fra de ulike sansene. For Cicero derimot, gjaldt sensus communis kjennskap til de borgerlige pliktene som alle romerske statsbor­ gere hadde overfor sin bystat. Aristoteles’ idé ble i middelalde­ ren videreutviklet av Thomas Aquinas, som anså det han kalte ‘sensus communis’ som en evne til å skjelne mellom informasjon fra de ulike sansene (f.eks. å skjelne mellom varme og rødt). Under og etter renessansen blir bildet mer komplisert, men også mer relevant for den moderne forståelse av common sense. Common sense ble på den ene siden knyttet til ideen om naturgitte politiske rettigheter, i tråd med Cicero. I motsetning til Guds bud skulle disse rettighetene ha sin basis i den menneskelig natur som realiseres i allmennfornuft, dvs. common sense - som dermed også blir begrunnelsesinstansen for disse rettighetene. Slike tanker finner man hos den engelske filosofen John Locke, som inspirerte Thomas Jeffersen og uavhengighetserklæringen av USA fra Storbritannia, og også i ideologien bak den franske revolusjon, slik den fremstilles i f.eks. Rousseaus Emile. Også for den store moralfilosofen Kant er den enkelte og hennes all­ mennfornuft vesentlig ved begrunnelsen av moralske prinsipper, en vektleggelse som har vart frem til i dag, og finnes i vår oppfat­ ning om etiske prinsipper og menneskerettigheter. Det kommer ikke minst til uttrykk i det moderne synet på juss, hvis regler og normer (i prinsippet) skal kunne begrunnes ut fra common sense. Common sense blir på denne måten den mest grunnleg­ gende appellinstans mot undertrykkelse og urett. Paradoksalt nok er samme epoke også kjennetegnet av at de dannede og opplyste rakker ned på common sense som noe vulgært i forhold til den nye vitenskapen. Ja, i noen dialekter i Storbritannia brukes fremdeles betegnelsen ‘common’ i samme betydning som ‘vulgar’, dvs. vulgær (skjønt bruksmåten er i ferd med å dø ut). Denne nedlatende holdningen finner vi i lit­ terære verk fra 1600- og 1700-tallet, f.eks. i Ludvig Holbergs Erasmus Montanus og Jonathan Swifts Gulliver’s Travels. Men 18 Følgende fremstilling er inspirert av van Holthoons innledning til Com­ mon sense: The Foundations for Social Science.

104

nettopp det at disse verkene parodierer holdningen, tjener til å fremheve den tvetydige innstillingen til common sense som rådet i datiden.19 En lignende motsetning var allerede lagt for dagen i den eksperimentelle, vitenskapelige metoden i vitenskapen som ble hyllet av Bacon, Galilei og andre vitenskapsmenn på 1600-tallet.20 På den ene siden representerte denne metoden en betoning av det vanlige menneskets evner til å observere naturen og autonomt tilegne seg kunnskap uten å måtte å ty til filosofiske og religiøse autoriteter. Disse evnene skulle også omfatte den eksperimentelle metoden, dvs. evnen til å gripe inn i og endre naturen selv, slik at vitenskapelige teorier kunne testes, videre­ utvikles og raffineres, og det på en måte som den gamle greske filosofien aldri ville ha godkjent. Men på den andre siden var også mange av den nye vitenskapens resultater og begreper uforenlige med common sense og dens begrepsapparat, i hvert fall slik common sense fremsto på 1600-tallet. For det første ble tekniske begreper og matematikken utviklet til nivåer som langt oversteg det vanlige menneskets fatteevne. For det andre ble det gjort flere empiriske oppdagel­ ser som ikke stemte overens med common sense. Jorden beve­ ger seg selv om den ser ut til å stå stille, og den er bare én av solens mange satellitter, ikke universets sentrum. Selve de com­ mon sensiske ideene om hva ‘stillstand’ og ‘bevegelse’ egentlig betyr, ble forkastet av Galilei. Han fremhevet at disse størrel­ sene bare gir mening i forhold til en referanseramme. Altså er det den relative bevegelsen av objekter, ikke nødvendigvis de bevegelsene vi oppfatter med det blotte øyet, som er viktig for fysikken. I særdeleshet er det ikke vesentlig at jorden ikke ser ut til å bevege seg for oss, siden vi faktisk deltar i dens bevegelse. Newton innførte enda flere avvik fra common sense med oppfatningen om tyngdekraften som noe som opererer over store romlige avstander, og med ideen om at bevegelse som sådan ikke trenger noen kraft for å opprettholdes, bare aksele­ rasjon (jf. treghetsloven). Senere i den vitenskapelige revolusjo­

Common sense får en

tvetydig rolle i den nye vitenskapen

De nye vitenskapelige

begreper går utover de common sensiske

19 Kanskje noen vil si at denne holdningen skyldes at ‘common sense’ var forstått på minst to atskilte måter, men poenget med denne historiske gjen­ nomgangen er å understreke at de ulike oppfatningene av common sensebegrepet vi nå har, nettopp ble til som et resultat av motsetningene som oppsto først etter renessansen og i opplysningstiden. 20 Om den vitenskapelige revolusjonen og den påfølgende vitenskapshisto­ rien generelt, se ex. phil, del I. 105

Konflikten mellom

common sense og

naturvitenskap

Reaksjon mot

positivisme

nen ble det vist at mange av de forskjellige stoffene som vi er kjent med i hverdagen, for eksempel vann og gull, men også et fenomen som lynet, i bunn og grunn består av fargeløse, luktfrie partikler i komplekse strukturer. Det er det konfliktforholdet mellom vitenskap og common sense som illustreres her, som danner den umiddelbare bak­ grunnen for vår diskusjon. I opplysningstiden var denne kon­ flikten nedtonet, i hvert fall av vitenskapsmenn og filosofer (men ikke av litteraturens representanter, som vi har nevnt ovenfor). Selv om det kanskje var nødvendig med en justering av visse vrangforestillinger som menneskene i middelalderen hadde vært mottagelige for, så var det en generell oppfatning blant opplysningsmennene at den nye vitenskapen represen­ terte et bilde av verden som kunne forenes med common sense, eller i hvert fall sunn fornuft. Det er nok denne underliggende tilliten som forklarer den tvetydige holdningen til common sense på den tiden, en tvetydighet som vi også finner hos Kant - en av de fremste talsmennene for opplysningstidens ideal om en forening av vitenskap med, om ikke common sense, så i hvert fall sunn fornuft. Kant mente nemlig at selv om den nye fysikken slett ikke var lett tilgjengelig, kunne grunnprinsippene bak newtonsk fysikk, gjennom en analyse av vår fornuft, vise seg å ha allmenngyldighet for den empiriske verden. Etter utviklingen i det nittende og tyvende århundre er imidlertid dette bildet av harmonisk samarbeid ikke lenger holdbart. Først fikk vi en reaksjon mot forsøkene på å gi syste­ matiske, reduktive analyser av mennesket og samfunnet som poszYzå/zsme-bevegelsen la opp til, i tråd med Kants forståelse av den fenomenale verden som noe underlagt de fundamentale fysiske prinsippene.21 I kjølvannet av Hegels idealisme oppo­ nerte mange tenkere mot den ideen at alt i prinsippet kan for­ stås vitenskapelig, enten det dreide seg om begrepsapparatet i naturvitenskapene eller deres metoder. Slik ble ideen om en spesiell hermeneutisk metode, egnet for humanvitenskapene, til (mer om disse nedenfor). Så ble det gjort flere banebrytende vitenskapelige oppda­ gelser som syntes å være i enda skapere konflikt med common sense enn de tidligere oppdagelsene hadde vært. Først viste det seg at artene, inkludert menneskerasen, kunne oppfattes som tilfeldige, om enn komplekse, produkter av et ‘naturlig utvalg’, som Charles Darwin uttrykte det. Denne prosessen innebærer 21 Jf. ex. phil, del I.

106

ikke noen skaper eller noe bevisst design, bare en gradvis til­ pasning av genetiske trekk til de herskende omstendigheter i miljøet, hvor artene ikke engang er klart atskilt fra hverandre. Så viste den moderne fysikkens konklusjoner å fjerne seg fra det som Kant kom frem til, selv etter en analyse av den rene allmennfornuft. Ifølge Einsteins relativitetsteori er ikke Euklids postulater eller Newtons lover allmenngyldige, og vår forstå­ else av rom er endret fra å være den arena hvor fysiske hendel­ ser foregår, til en vesentlig bestanddel av hendelsene selv. Masse og energi er blitt til innbyrdes utskiftbare egenskaper, og et legemes form og størrelse kan endres hvis det utsettes for store hastigheter - ja, selv tidens forløp endres for et legeme ved slike hastigheter. Innenfor kvantefysikken er det fastslått at universet på et mikronivå fundamentalt sett ikke er deterministisk. Kvanteuniverset kan heller ikke forstås ved hjelp av tradisjonell logikk, og dets beskaffenhet påvirkes til og med av at vi griper inn og undersøker det. Hvis det ikke var klart før, er det nå helt opplagt at common sense skiller lag med naturvitenskapene.

Nyere ideer innenfor fysikk avviker enda

sterkere fra common sense

Common sense-filosofi og humanvitenskap Filosofien har til alle tider vært opptatt av common sense i den betydning at den søker å gi et rasjonelt fornuftsgrunnlag for vitenskapene. Men ideen om common sense-filosofi, som delvis vender ryggen til vitenskapen, må anses å være av betydelig nyere dato. I hvert fall fra Descartes frem til Kant var vitenska­ pen ansett som den høyeste formen for menneskelig erkjen­ nelse, som det var filosofiens oppgave å redegjøre for. Men sær­ lig med reaksjonen mot positivismen ble denne oppfatningen om filosofiens oppgave forandret i mange kretser. Reaksjonen førte bl.a. til oppblomstringen av de humanis­ tiske vitenskapene i Tyskland, som skulle ha sin egen, særegne metode: hermeneutikken. Ifølge dem som setter sitt lit til her­ meneutikk, skal humaniora, ja, gjerne også store deler av sam­ funnsvitenskapene (se kapittel 1.4 om kritisk teori), styres av helt andre metoder og idealer enn dem som legges til grunn i naturvitenskapene. Det finnes jo mange ulike retninger innen­ for hermeneutiske vitenskaper i dag, men utgangspunktet er det samme for alle: Mens naturvitenskapene søker å forklare fysiske hendelser og fenomener, skal human- og samfunnsviten­ skapene søke å forstå mennesker og deres produkter - et skille som tilkommer den tyske filosofen Wilhelm Dilthey (1833— 1911). Forståelse innebærer å sette seg i en annens sted og tar

Å redegjøre for vitenskapelig kunnskap

har vært målet for den moderne filosofien

107

Humaniora og

samfunnsvitenskap har sin basis i common

sense

Common sense i

analytisk filosofi

Common sense som

horisont

dermed utgangspunkt i vår felles menneskelige situasjon - i common sense. Også utover hermeneutikkens grense har filosofien i det tyvende århundre fornemmet et behov for noe annet enn natur­ vitenskapelige ideer som standard for filosofisk innsikt; noe som både er sikrere, mer familiært og mer meningsfullt, og som dermed er et viktigere område for menneskelig erkjennelse enn naturvitenskap. På denne måten har common sense gjort et inntog i filosofien som aldri før, hyllet av tilhengere som den forståelsen som egentlig betyr noe for oss mennesker - i mot­ setning, eller i hvert fall i tillegg, til de vanskelige og, for de fleste, ubegripelige ideene fra fysikken. Mange av debattene som foregår innenfor nåtidens analytiske filosofi, går ut på i hvilken grad man skal eller kan gi en vitenskapelig redegjørelse for våre rasjonelle evner og vårt verdensbilde. Tilhengerne av common sense forsøker her å etablere et selvstendig område for menneskelig erkjennelse som verken trues eller trenger stadfes­ ting av vitenskapelige resultater.22 Ideene vi har sett på tidligere i dette kapitlet, har sterke for­ bindelser til common sense-filosofi, men om de bør regnes som common sense-filosofier selv, er mindre klart. Ordet ‘common’, dvs. felles, er avgjørende i denne sammenhengen. Den generelle ideen bak Gadamers ny-hermeneutikk, nemlig at vi nødvendigvis er bundet av vår horisont, og at den anses som en delvis mellommenneskelig størrelse som utvikler seg innenfor en tradisjon, kan nok sies å være en common sense-filosofi: Hori­ sonten vil da bli vår common sense. Det er, som vi så, kanskje tvilsomt om den teorien egner seg som redegjørelse for natur­ vitenskapelig rasjonalitet. Hvis teorien anses som en common sense-filosofi, er dette jo ikke lenger noen innvending mot den. Polanyis ideer om taus kunnskap egner seg nok mindre som en redegjørelse for common sense, i og med at det ikke leg­ ges vekt på det som er felles, men heller i første rekke på indivi22 Analytisk filosofi kjennetegnes tradisjonelt av at den søker filosofisk inn­ sikt gjennom begrepsavklaring og logisk analyse, men betegnelsen er i dag gjerne knyttet til den filosofien som foregår på de fleste universitetene i USA og Storbritannia. For forsvar av common sense innenfor analytisk filosofi, se f.eks. Wilfred Sellars: Science and Metapbysics, særlig hans skille mellom det manifeste bildet og det vitenskapelige bildet, også Jennifer Hornsby: Simple Mindedness. En interessant vri på denne debatten er at common sense-begrepet ikke nødvendigvis forkastes av dem som ser muligheten for å gi en vitenskapelig forklaring på våre rasjonelle evner, som vi skal se ved slutten av dette underkapitlet.

108

duelle forutsetninger for å besitte og bruke forskjellige mengder fokal kunnskap, inkludert vitenskapelige kunnskaper. Imidler­ tid kan det tenkes at vi må betrakte vår rasjonelle evne generelt - i særdeleshet vår evne til å oppdage sannheter - som en slags ferdighet, og da kunne man kanskje si at denne evnen svarer til common sense. Men da ligger begrepet temmelig nært opp til det man gjerne kaller for vår svinne fornuft - noe som gjør, som vi nevnte ovenfor, at det kanskje blir mindre interessant, i og med at det ikke nødvendigvis antyder noen motsetning mellom common sensisk og vitenskapelig erkjennelse. Det hadde i hvert fall vært interessant å vite noe konkret om hva en slik evne kunne bestå i. Det skal vi komme tilbake til (se hovedavsnittet nedenfor om common sense og psykologi, og kapittel 4). Andre tenkere som er spesielt kjent i forbindelse med common sense-filosofi, inkluderer G.E. Moore (1873-1958), Edmund Husserl (1859-1938), Ludwig Wittgenstein (som vi allerede har truffet) og Martin Heidegger (1889-1976). De to førstnevnte skal behandles nedenfor i egne avsnitt. Heidegger understreker betydningen av vår tilværelses praktiske, enga­ sjerte natur, fremfor betydningen av abstrakt tenkning. Den mest fundamentale formen for erkjennelse er rett og slett en viss type kjent aktivitet, som vi ikke kan løsrive oss fra. Wittgensteins bidrag på området beror på hans begrep livsform (‘form of life’), som ofte tolkes i retning av en universell bak­ grunn vi alle deler i kraft av å være mennesker, og som er nød­ vendig for at vi skal forstå og oppnå enighet om noe som helst. (Legg merke til at denne tolkningen av livsform legger vekt på det allmenngyldige og dermed avviker fra den tolkningen vi så på i kapittel 1.6, som dannet et ledd i et argument for rela­ tivisme.) Heideggers filosofi går igjen i mye av det vi finner hos både Gadamer, Polanyi og Husserl. Wittgensteins idé om en bak­ grunn som er avgjørende for erkjennelse uten å kunne redegjø­ res for eksplisitt, er jo også nærliggende i denne sammenhen­ gen. Imidlertid er det Moore og Husserl som mest eksplisitt tar opp forholdet mellom common sense og vitenskap.

Common sense og

livsform

Moores common sense G.E. Moore var en engelsk filosof som arbeidet ved Cambridge-universitetet sammen med blant andre Bertrand Russell (1872-1970) og Wittgenstein. Han var den kanskje mest selv­ bevisst analytiske av alle dem som anses som grunnleggerne av 109

den moderne analytiske filosofien. Moore var svært opptatt av vanlig språk (‘ordinary language’), altså vanlige språkbruksmåter, som en kilde og nøkkel til filosofisk innsikt. Denne fokuse­ ringen førte bl.a. til en mistro overfor skeptiske og idealistiske tenkemåter i filosofien, som påstår at vanlige oppfatninger om vanlige, bevissthetsuavhengige objekter og deres egenskaper ikke kan begrunnes, eller til og med er feilaktige eller menings­ løse. I sin berømte artikkel ‘In defence of common sense’ (‘Til forsvar for common sense’) fra 1925 lister Moore opp mange påstander som ingen normal person, uansett kulturell bak­ grunn, kan benekte om seg selv og sin omverden. Her er noen av dem: Jeg har en kropp. Kroppen min har eksistert siden jeg ble født. Jorden har eksistert i mange år før jeg ble født. Jeg har ofte observert min egen kropp og andre ting som utgjør deler av dens omgivelser. Andre levende mennesker inngår i disse omgivelsene. Jeg har bevisste tanker om disse omgivelsene og disse men­ neskene.

Common sense som et

mellommenneskelig

grunnlag for all forståelse

Poenget med denne oppramsingen av selvfølgeligheter er å overbevise andre filosofer om at en metode eller teori som ikke anser disse utsagnene for gitt, må føre galt av sted: Hvis ikke disse utsagnene er sikre, så er ingenting sikkert. A forkaste dem vil være ensbetydende med galskap.23 Utsagnene må danne en del av grunnlaget for alle undersøkelser, ja, for en hvilken som helst undersøkelse foretatt av en hvilken som helst person i en hvilken som helst historisk eller kulturell sammenheng. Skulle det komme til en konflikt mellom filosofiske eller naturviten­ skapelige tanker og disse common sensiske utsagnene, ville de førstnevnte måtte vike plass. Common sense blir dermed fun­ damentet for all forståelse, noe som for øvrig ikke trenger be­ grunnelse. Vi skal komme tilbake til hvor plausible disse påstandene er, nedenfor. Det kan imidlertid allerede tenkes å ligge en dypere idé bak dem: Verden, slik den fremstår for oss når vi tenker common sensisk, danner en helhetlig og internt kohe23 Men Moores kollega, Wittgenstein, som for øvrig ikke hadde særlig faglig respekt for Moore, er kjent for sin påstand om at filosofen nettopp må oppfatte tiltrekningskraften i gale tanker ...

110

rent, metafysisk ramme som alle andre oppfatninger må rette seg etter for å ha mening for oss. Rasjonalitet hører først og fremst hjemme i en verden hvor strukturen er naturlig begripe­ lig for oss - den common sensiske verden, som alle andre ideer og tanker må rette seg etter for å ha mening. Det er omtrent denne ideen vi finner hos Husserl.

Husserl og livsverden Husserl kaller denne common sensiske verden livsverden.14 Livsverden er den felles verden som omgir oss, slik den fremtrer når vi inntar den ‘naturlige innstilling’, som Husserl sier; en verden uten forklarende eller systematiserende virksomhet slik som vitenskap, religion eller magi. For å forklare hva begrepet livsverden går ut på, setter Husserl den i motsetning til viten­ skapelig erkjennelse. Vitenskapelige teorier er objektivt og uni­ verselt sanne (hvis de er sanne), eksakte, og de opererer med en form for årsak-virkning-tenkning som er deterministisk, et trekk som setter oss i stand til å forutsi og forklare hendelser. Livsverden er en verden som mangler presisjon og forutsigbar­ het, og som for øvrig er subjektiv i den forstand at den gjelder den enkeltes oppfatning av verden. Meh denne oppfatningen går ikke først og fremst på den enkeltes bevissthet som et utgangspunkt for vitenskapen, som hos Descartes.24 25 Heller er den slik at den nødvendigvis innebærer bevissthet om andre personer og deres perspektiver. Ja, å innta perspektiver er det som gir livet mening, og det er det som ren vitenskap mangler. Ren vitenskap har løsrevet seg fra det eneste feltet hvor mening kan eksistere, livsverden, og dermed begrenset seg, gjennom denne idealiseringen, til symboler eller en platonsk realitet som ingen bryr seg om. Den har glemt sin opprinnelse, den håndgri­ pelige, perspektivbestemte hverdagen. Et av Husserls mest kjente eksempler på dette gjelder geo­ metrien. Geometrien ble først utviklet for å måle åker, mark og annet som hadde med jordbruk å gjøre. Selve ordet betyr fak-

Livsverden defineres i

motsetning til vitenskap

I livsverden blir subjektivitet et felles anliggende

Vitenskap har mistet

sin mening på grunn av abstrahering

24 ‘Livsverden’ er en oversettelse av det tyske ‘Lebenswelt’. Husserl utvikler sine ideer om Lebenswelt i del III av The Crisis of European Sciences and Transcendental Phenomenology. Akkurat hva Husserl legger i begrepet Lebenswelt, er et omdiskutert og meget innviklet spørsmål. Det som frem­ stilles i denne boken, representerer nødvendigvis en forenkling, men for­ håpentligvis ikke en altfor grov forvrengning av Husserls meget intrikate og subtile diskusjoner. 25 Jf. ex. phil. Del I. 111

tisk jordmåling. Men geometrien ble i det gamle Hellas gjort til et formelt, matematisk fag og mistet sin mening da den ble løs­ revet fra sin opprinnelige kontekst.

'"'Kritisk drøfting av common sense-filosofi Ideen om at vi har en selvstendig form for erkjennelse som ikke avhenger av vitenskapelige kunnskaper og vitenskapelig raffi­ nerte begrep, har utvilsomt en intuitiv kraft på mange forskjel­ lige måter. Moore har sikkert rett i at det rett og slett ville være absurd å betvile visse påstander, og at disse må danne et slags utgangspunkt for alle meningsfulle undersøkelser. Husserl har videre sikkert rett i at verden fremstår for oss på en måte som gjør at en beskrivelse av atomene i rommet ikke vedkommer oss, ja, som beskrivelsen av atomene i rommet må forholde seg til for å ha mening. Og Gadamer, Habermas og andre tilhen­ gere av hermeneutikken har også sikkert rett i at vi kan føre en rasjonell, fornuftig debatt om menneskelige forhold uten å måtte foreta en vitenskapelig undersøkelse av de rådende lovmessighetene som ligger til grunn for dem. I tillegg byr det på såpass mange problemer å begrunne vitenskapelige oppfat­ ninger på en prinsipiell måte, at vi kanskje allikevel må nøye oss med common sense til slutt. Ikke desto mindre skal vi se på dette bildet i et litt annet lys, om ikke annet så fordi ideer fra vitenskap ikke alltid tas like alvorlig som disse forsvarene for common sense. Fremstil­ lingen kan jo ikke yte rettferdighet til de mange og subtile debattene omkring forholdet mellom common sense og viten­ skap, men vi håper å vise et gjennomgående problem ved com­ mon sense-filosofi - den ideen at common sense kan fungere som et fundament for rasjonalitet. Samtidig vil vi motivere en annen oppfatning av hva common sense går ut på. Argumentasjonen vi skal legge frem her, går hovedsakelig ut på at det er grunn til å være skeptisk overfor den tanken at det finnes et strengt og skarpt skille mellom en vitenskapelig verden, metode, mengde med oppfatninger, rasjonalitet e.l. på den ene siden, og en common sensisk verden, metode e.l. på den andre. La oss begynne med å betrakte Husserls beskrivelse av naturvitenskapen igjen: Naturvitenskapelige teorier skal være objektivt og universelt sanne, eksakte og operere med en form for årsak-virkning-tenkning som er deterministisk. Imid­ lertid stemmer ikke denne karakteristikken overens med mange moderne vitenskapsideer. Husserl synes å velge en mer eller 112

mindre newtonsk/kantiansk karakteristikk av vitenskap, men, som vi så i vår historiske fremstilling, stemmer ikke en slik karakteristikk overens med nyere ideer fra relativitetsteorien og kvantefysikken. Verden er ikke deterministisk og ikke mottage­ lig for eksakt måling. Ja, den er til og med i en viss grad avhengig av at vi griper inn og observerer den. Disse ideene utgjør et problem, både fordi livsverden i stor grad defineres i motsetning til vitenskap - den er det vitenskap ikke er - og fordi visse trekk ved livsverden (at den innebærer det å innta et perspektiv) ser ut til å forekomme også i en vitenskapelig be­ skrivelse av verden. Kan vi erstatte Husserls karakteristikk av vitenskap med noe mer tilfredsstillende som samtidig gir en rimelig og klar avgrensing i forhold til livsverden og common sense? Kanskje. Imidlertid er det grunn til å være skeptisk overfor den tanken at det finnes en generell karakteristikk av naturvitenskap, en karakteristikk som dekker alle og bare de naturvitenskapelige disipliner. Hva har fysikken, kjemien og biologien egentlig til felles, enten det nå gjelder metode eller hva de anser som eksis­ terende i verden? Nyere utvikling i fysikken antyder at det ikke engang finnes noen enhetlig karakteristikk av denne vitenska­ pen: Vi har én fysikk for veldig små ting (kvantemekanikk), en annen for store ting (astrofysikk); én for ting som beveger seg med vanlige hastigheter (newtonsk fysikk), en annen for ting som beveger seg med lysets hastighet (relativitetsteorien); osv. I tillegg er det nokså uklart hvor vi skal trekke grensen for hva som er naturvitenskap. Det er greit med fysikken, kjemien og biologien. Men hva med lingvistikken, psykologien og øko­ nomien? Psykologien regnes tradisjonelt som et samfunnsfag, lingvistikken som et humanistisk fag, men med den senere utvikling innenfor kognisjonsvitenskap,26 er mange tilbøyelige til å betrakte begge som naturvitenskapelige disipliner. Økono­ mien er et samfunnsfag, men samtidig en matematisk og for­ mell vitenskap. Denne utviklingen kan neppe oppfattes som et tilbakefall til positivisme. Den tyder heller på at selve livsver­ den er mottagelig for vitenskapelig undersøkelse. Den tyder også på at ideene til Gadamer, Habermas og andre er uhold­ bare når de postulerer et skarpt skille mellom hermeneutisk metode, som skal gjelde for mennesker og menneskelige pro­ dukter, og vitenskapelig metode, som skal gjelde for den natur­ lige verden.

Husserls karakteristikk av vitenskap er mangelfull

Hvor går

naturvitenskapens grenser?

26 Se kapitlene 4-6. 113

Hittil har vi vært opptatt av at det ikke ser ut til å finnes én generell karakteristikk av vitenskapen, noe som truer ideen om et skarpt skille mellom vitenskap og common sense. Et beslek­ tet problem er at det ikke ser ut til å være én enhetlig common sense. Tenk på Moores oppramsing av common sense-selvfølgeligheter. Det er vanskelig å være uenig i disse. Men hva om du levde på 1200-tallet et eller annet sted i Europa? Da kunne du nok legge til flere utsagn som hadde lignende status, men som i dag overhodet ikke ville oppfattes som selvfølgelige, eller common sensiske, f.eks.: Jorden, og dyrene og plantene som finnes på jorden, er skapt av Gud. Det finnes himmel og helvete. Jorden er universets sentrum. Jorden er flat. Jorden beveger seg ikke. Homoseksualitet er syndefullt, og homofile bør straffes.

Er common sense virkelig tverrkulturell?

Vitenskapelig kunnskap

blir etter hvert til en del av common sense

114

Nå kan det hende at Moore kunne funnet et kriterium for å skille mellom slike utsagn og dem han selv ramser opp. Poenget er imidlertid at det ikke uten videre er klart hva den prinsipielle forskjellen mellom de to listene skal være. Da kan det tenkes at det som anses som common sense til enhver tid, rett og slett føl­ ger av visse foranderlige sosiale og kulturelle normer. Det er imidlertid vanskelig å se at slike normer kan ha relevans for en teori om rasjonalitet, og dermed også vanskelig å se hvordan common sense - i hvert fall forstått slik Moore forstår den kan ha relevans for en slik teori. Selv om common sense er et nokså vagt begrep, og dermed åpent for ulike fortolkninger, er det rimelig å si at den vanligste forståelsen av termen medfører at den kan variere på tvers av ulike historiske epoker og kulturer. Det er i våre dager og i vår verdensdel ikke common sensisk å tro at solen går rundt en ubevegelig jord, eller at artene alltid har eksistert i den formen de nå har. Men slike oppfatninger var nok en del av common sense for mennesker i tidligere epoker og er det muligens frem­ deles for andre kulturer. Kjennskap til visse vitenskapelige teo­ rier er en del av vår vestlige common sense. Selvsagt er det mye i vitenskapen som ikke inngår i common sense også, eller som er misrepresentert av den, men det ser ut til at common senseforståelsen forandrer seg etter hvert når nye vitenskapelige oppdagelser gjøres. (Vi sier ikke dermed at det ikke kan finnes

mer prinsipielle hindringer for endring av visse aspekter ved common sense: Se neste hovedavsnitt og kapittel 4.4 om vår naturgitte forståelse av den fysiske verden.) Den engelske filosofen Michael Dummett oppsummerer den relative forståelsen av common sense vi er ute etter her, slik:

... common sense ligger alltid noe etter vitenskapelig teori, og en ting som common sense fremdeles ikke har tatt opp i seg, er relativitetsteorien; det virker rimelig å si at common sense fortsatt forstår tidsintervaller og romlige avstander og altså former, som absolutte ... A snakke om common sense på denne måten ... innebærer å avvise det bildet av den som noen filosofer ser ut til å bruke: Bildet av en eneste, enhetlig, permanent ‘verdensteori’ ... Det finnes ingen slik eneste uforanderlig teori ... alle er dypt påvirket, når det gjelder deres syn på verden og av de vanlige tingene i den, av de småbitene av vitenskapelig kunnskap de besit­ ter.27 I forbindelse med vår diskusjon av psykologien, lingvistikken og økonomien ovenfor, er det interessant å legge merke til at også disse fagene gjør oppdagelser som passer inn i det gene­ relle mønsteret som Dummett beskriver. Sigmund Freuds teo­ rier går ut på at vi er styrt av ubevisste motivasjoner som kan ha sin opprinnelse i barndommens opplevelser.28 Hvis Freuds teorier har noe for seg, er det rimelig å anta at mennesker på begynnelsen av 1900-tallet strevde med mangt som var com­ mon sensisk da, men som ikke er det nå. Den amerikanske ling­ visten Noam Chomsky (som vi vil treffe i kapittel 4) vakte mye oppsikt på slutten av 1950-tallet med sine tanker om at språk ikke læres i egentlig forstand, og ikke kan læres, gitt den begrensede mengden og typen språk som barna utsettes for. Språk tilegnes snarere ut fra en mengde medfødt grammatisk kunnskap. I dag er dette noe som mange har tatt inn over seg, men da påstanden ble fremsatt, og i flere år etter, stred det mot common sense (ikke minst blant de mange filosofene som for­ søkte å motbevise Chomsky).29 Det er også mange ideer innen­ for økonomien som vanlige folk enten ikke er i stand til forstå,

Resultater fra

humaniora og samfunnsvitenskap kan

også stride mot common sense

27 Fra ‘Common sense and physics’, s. 391. (Sitatet er oversatt av forfatteren.) 28 Jf. ex. phil, del I. 29 Jf. f.eks. artiklene som samles i Stich, red., Innate Ideas. 115

eller som rett og slett strider mot det de er tilbøyelige til å tro. ‘Overoppheting’ av økonomien, noe som går ut på at det er uheldig for økonomien som helhet at folk bruker for mye penger, virker nokså paradoksalt. Man er kanskje allikevel langsomt i ferd med å komme overens om det ...

Common sense og empirisk psykologi

Common sense som de

oppfatninger vi danner i kraft av naturgitte kognitive evner

116

Vi har i dette underkapitlet sett på mange ulike tolkninger av common sense-begrepet, og på hvordan og i hvilken grad com­ mon sense er egnet til å spille en rolle i en teori om rasjonalitet. Til slutt skal vi nevne en annen forståelse av common sense som danner bro til det vi skal se på i de neste kapitlene. De fleste av teoriene som vi har sett på hittil, har vært opptatt av å isolere common sense fra vitenskap, av å etablere et ikke-vitenskapelig område for gyldig erkjennelse. Imidlertid er det også mulig å tenke seg common sense som noe som selve vitenska­ pen opplyser om. Nærmere bestemt kan vi tenke oss common sense som de naturgitte kognitive evner som vi har i kraft av å være et vesen av en bestemt art, homo sapiens, og de oppfat­ ninger vi danner i kraft av disse evnene. Med ‘kognitive evner’ tenker vi på evnene vi har til å observere og klassifisere verden, og til å trekke slutninger fra det vi observerer. I og med at vi ikke er bevisste på de mekanismene som ligger til grunn for disse evnene, og dermed heller ikke vet hvilke av våre oppfat­ ninger som er frembrakt av dem, må en vitenskapelig undersø­ kelse til for å si oss noe om hva common sense er (i den for­ stand vi er opptatt av i dette hovedavsnittet). Det er nettopp en slik undersøkelse som den moderne kognisjonsvitenskapen foretar, og som vi snart skal se på. A anse common sense som noe gitt av naturlige evner kan også virke intuitivt rimelig. Slike evner er jo genuint allmenn­ menneskelige - de gjelder for alle mennesker uansett etnisk bakgrunn - og dermed kommer det som er felles ved common sense sterkt frem. Commonsensiske oppfatninger og hold­ ninger er dessuten de vi danner naturlig og spontant, uten å trekke inn generell vitenskapelig kunnskap. I tillegg kan det tenkes at den måten vi er blitt skapt til å takle verden på gjen­ nom det naturlige utvalget, må ha en viss gyldighet. I hvilken grad common sense i denne forstand kan sies å danne et grunn­ lag for vitenskapelig kunnskap og rasjonalitet generelt, er imid­ lertid omstridt. I de følgende kapitlene skal vi ta opp bl.a. disse temaene.

For ordens skyld bør det også imidlertid noteres at det er kontroversielt å anse en redegjørelse for våre naturgitte kogni­ tive evner som en teori om vår common sense. Common sense synes å innebære en svært rik forståelse av verden, som går ut­ over det som kan antas å følge av naturgitte tilbøyeligheter, i hvert fall hvis det vi har sagt ovenfor om variasjon i common sense på tvers av epoke og kultur, er riktig. Det kan også tenkes at ens common sense bør være tilgjengelig for en på en måte som underliggende kognitive mekanismer ikke er. Kontraster her med bakgrunnskunnskapene som inngår i vår horisont: Selv om vi ikke kan være oss bevisste alle disse kunnskapene på en gang, er det ikke noe prinsipielt hinder for at vi bringer dem til bevissthet hver for seg, og muligens endrer på dem. Allikevel skal vi bruke uttrykket ‘common sense’ med noenlunde samme betydning som ‘naturgitte kognitive evner’ når vi ser på resulta­ tene fra kognisjonsvitenskapen.

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi sett på flere ulike teorier om betydningen av den bakgrunn som våre rasjonelle aktiviteter beror på. Først var vi inne på Gadamers idé om vår forståelseshorisont, betraktet både som en mengde med bakgrunnskunnskap, og også som en utstrakt, historisk betinget enhet som utgjør et normativt grunnlag for våre undersøkelser. Så drøftet vi Polan­ yis begrep taus kunnskap som en forklaring på ideen om fer­ dighet, som danner en annen oppfatning om hva rasjonelle vur­ deringsevner går ut på. Vi oppholdt oss også ved Kuhns begrep paradigme som en videreutvikling av både Polanyis og Gada­ mers tenkemåten Så har vi til slutt presentert debatten om for­ holdet mellom common sense og vitenskap og sett på ulike tolkninger av begrepet common sense og ulike oppfatninger om dens rolle i en teori om rasjonalitet. Én av disse har vi bare såvidt berørt, nemlig den ideen at common sense er våre naturgitte evner til å observere og klassi­ fisere verden, og til å trekke slutninger ut fra observasjoner. I neste kapittel skal vi samle opp tråder som har hengt litt i luften i flere av våre diskusjoner, og forfølge vår undersøkelse av rasjo­ nalitet ved å fremstille ideen om en naturalistisk erkjennelses­ teori, samt flere konkrete resultater fra kognisjonsvitenskapen. Vi skal se at både det nye perspektivet og selve resultatene dan­ ner en meget rik og tankevekkende vinkling på vår forståelse av forholdet mellom rasjonalitet, vitenskap og common sense. 117

KAPITTEL 4

Naturalistisk erkjennelsesteori I: Observasjon, språkoppfattelse og handlingsforståelse (Pensumpunkter III.2a,b,d,e, II.2a,b, IV.lb)

Innledning I de neste tre kapitlene skal vi konsentrere oss om empiriske studier fra kognitiv psykologi og, mer generelt, kognisjonsvitenskapen, som tar sikte på å fortelle oss noe om våre natur­ gitte kognitive evner. Imidlertid er vi ikke bare opptatt av de empiriske resultatene, men også av hvordan de virker inn på spørsmålet om hva vår rasjonelle evne består i, og på andre temaer vi har sett på i forbindelse med rasjonalitetspørsmålet, slik som hvordan vi bruker bakgrunnskunnskapen vår, og kon­ flikten mellom common sense og vitenskap. I og med at vi skal være opptatt av kognisjonsvitenskapen, skal vi før vi ser på noen bestemte teorier eller resultater, gi en generell innføring i de sentrale begrepene og ideene bak kogni­ sjonsvitenskapen, inkludert modularitet (4.2; legg merke til at dette stoffet ikke i seg selv er pensum, men tas med for å gi en ramme for å forstå de kognisjonsvitenskapelige bidragene som er det). I mye av resten av kapitlet skal vi være opptatt av sær­ lig én modell av menneskets sinn fra kognisjonsvitenskapen, som anser at sinnet består av to nokså forskjellige typer subsys­ temer: på den ene siden et sentralt system som består av gene­ relle kunnskaper om alle aspekter ved verden, og som opererer på en holistisk måte, og på den andre siden flere input-systemer, eller moduler, som bare har ansvar for prosesseringen av en bestemt type informasjon og opererer uavhengig av det sen­ trale systemet. Selve modellen fremstilles i 4.3, hvor vi også ser på hvordan den anvendes til studier av visuell persepsjon og dermed får relevans for spørsmål i vitenskapsfilosofi. I 4.4 ser 118

vi på samme modell i forhold til forskning om språk- og tekstoppfattelse. I 4.5 går vi videre til kognitive evner som ikke ser ut til å ha sin basis i input-systemer, men som likevel er blitt antatt å utgjøre atskilte mentale moduler. Her retter vi etter hvert et spesielt fokus på vår forståelse av den fysiske verden og av andre menneskers handlinger. Aller først i dette kapitlet skal vi imidlertid dvele ved et mer overordnet spørsmål, nemlig spørsmålet om hvilken rele­ vans empirisk forskning i det hele tatt kan ha for en teori om rasjonalitet. Det gjør vi ved å se på ideen om en naturalistisk erkjennelsesteori.

4.1 Naturalistisk erkjennelsesteori Uttrykket ‘naturalistisk erkjennelsesteori’ er en oversettelse av det engelske ‘naturalised epistemology’, først brukt av den berømte amerikanske filosofen W.V.O. Quine i en artikkel som utkom i 1969, kalt ‘Epistemology naturalised’. Erkjennelseste­ ori er den delen av filosofien som beskjeftiger seg med proble­ met om hva viten og kunnskap er, og hvordan vi kommer frem til viten. For våre formål kan vi betrakte erkjennelsesteori som en teori om teoretisk rasjonalitet, dvs. om hvordan vi danner rasjonelle oppfatninger. Som vi så i kapittel 2, forutsetter det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet at en slik teori skal angi universelt gyldige og nødvendige regler, som man må følge for å oppnå sanne oppfatninger. I ‘Epistemology naturali­ sed’ tar Quine til motmæle mot det han kaller for tradisjonell erkjennelsesteori, som i vesentlige trekk faller sammen med dette synet. Han kommer frem til at vi må erstatte den tradisjo­ nelle teorien med en naturalistisk erkjennelsesteori som ikke tar sikte på å foreskrive hvordan vi skal gå frem når vi søker å danne oss oppfatninger om omverdenen, men som heller skal beskrive hvordan vi faktisk går frem for å gjøre det. Dette kan virke som et fristende prosjekt. Da vi behandlet det tradisjonelle synet på rasjonalitet, så vi jo at det led av flere svakheter. Selv om vi ikke forkastet det, har vi også sett at en fullstendig teori om vår rasjonelle evne behøver å supplere kjennskap til regler med noe om vurderinger, men vi har ikke kommet frem til noe fullstendig eller tilfredsstillende svar på hva vurderinger kan være. Da kan det virke rimelig å undersøke em­ pirisk hvordan mennesket faktisk går frem for å danne seg rasjo­ nelle oppfatninger. I spesielt tre temaer vi tidligere har behand­ let, kan vi finne gode grunner for å se på saken ad empirisk vei.

Quine og 'naturalised epistemology'

119

Regler svarer til

naturlige kognitive

tilbøyeligheter

Kan vi si mer om våre rasjonelle ferdigheter?

120

For det første har vi vår diskusjon av hvordan epistemiske regler skal begrunnes i kapittel 2.4. Der så vi at mange filosofer er tiltrukket av metoden til reflektert likevekt. Denne metoden tar utgangspunkt i våre konkrete intuisjoner om bestemte slut­ ninger, og forutsetter dermed at vi besitter en eller annen evne til å trekke riktige slutninger uten å bruke regler, samtidig som disse slutningene etter hvert kan styres av regler som vi avleder ved å analysere de slutningene som vi foretar på en ikke-regelstyrt måte. Men så kan man spørre: Hva slags status har egent­ lig disse reglene, når de først er begrunnet? Eller nærmere bestemt: Hvis man ut fra en analyse av konkrete avgjørelser fremsetter en begrunnet påstand om at en viss regel er en riktig regel for oppfatningsdannelse, hva er det som gjør at denne påstanden er sann? Nå kan et slikt spørsmål også stilles til mer tradisjonelle til­ nærminger til begrunnelse av regler, men her finnes det også mer opplagte svar. Ifølge en platonist består reglers gyldighet i at de svarer til universelle og nødvendige ideer eller former. Ifølge en kartesianer svarer en gyldig regel til en intuisjon som Gud har sørget for at vi har. Men hvis vi regner disse svarene som uholdbare, som mange i dag gjør, og også anser, i tråd med metoden til reflektert likevekt, at begrunnelse av regler tar utgangspunkt i en vurderingsevne til å trekke riktige slutninger, kan det virke fristende å si at de reglene man foreslår, er riktige hvis de svarer til visse grunnleggende menneskelige kognitive tilbøyeligheter som utgjør denne vurderingsevnen. Disse til­ bøyelighetene behøver ikke alltid komme til uttrykk i vår at­ ferd, men de kan likevel utgjøre en naturlig evne vi besitter. Hvis dette er riktig, vil et empirisk studium rettet mot å under­ søke disse tilbøyelighetene nærmere formodentlig kunne bidra til en teori om rasjonalitet. For det andre har vi vår diskusjon av Polanyis ideer om fer­ digheter og taus kunnskap. Der så vi at ideen om rasjonelle fer­ digheter er fruktbar som forklaring på hva som gjør våre slut­ ninger og beslutninger rasjonelle. Det eneste problemet var at vi ikke var i stand til å si så mye om hva slags ferdigheter det dreier seg om. Igjen ser det ut til at det kan være på sin plass med et empirisk studium av våre faktiske kognitive ferdigheter i en teori om vår rasjonelle evne. I denne forbindelse er det også interessant at Polanyis begrep taus kunnskap har funnet veien inn i kognisjonsvitenskapens terminologi (se 4.2). Til slutt har vi vår tolkning av common sense som de naturgitte kognitive tilbøyelighetene vi har til å trekke slut-

ninger, klassifisere objekter osv. Denne tolkningen er svært lovende fordi den rommer både noe konkret og noe genuint all­ mennmenneskelig. Men fortsatt trenger vi å vite hva disse til­ bøyelighetene er - og empirisk forskning er det eneste som kan fortelle oss det. En mer generell grunn til å studere våre kognitive evner som en basis for erkjennelsesteori (eller en teori om rasjonalitet mer generelt) har også vært fremhevet av mange som har fulgt Quines idé om en naturalistisk erkjennelsesteori. I kapittel 2.1 fastslo vi at rasjonalitet er et sentralt normativt begrep: Det som er rasjonelt å gjøre, er det vi bør gjøre (eller ikke bør). Quines etterfølgere har poengtert at det vi bør gjøre, i hvert fall må være noe som vi kan gjøre, i betydningen er i stand til å gjøre. At bør impliserer kan, ble allerede påpekt av Kant i for­ bindelse med etikk, men poenget synes å gjelde for et hvilket som helst preskriptivt utsagn: Det kan formodentlig ikke for­ langes av folk noe de ikke er i stand til å gjøre. Men hva er det vi kan og ikke kan gjøre? Igjen er dette formodentlig noe som (bare) kan belyses gjennom empirisk forskning om våre kogni­ tive evner.1 Det å ta hensyn i en teori om rasjonalitet til hva vi kan og ikke kan gjøre, fører til overraskende resultater, som vi skal illustrere med følgende eksempel fra logikken. Alle er enige om at vi bør forsøke å unngå inkonsistens i våre oppfatninger. Oppfatninger som er innbyrdes inkonsistente, kan umulig være sanne samtidig. Da kan det virke som om vi rasjo­ nelt er nødt til å sjekke at våre oppfatninger er konsistente. Imidlertid viser det seg at kravet om å sjekke konsistens neppe kan godtas som en rasjonell norm, i og med at konsistenssjekking ikke lar seg gjennomføre i praksis når vi har med et større antall påstander å gjøre - dvs. at vi ikke kan utføre den når antallet påstander begynner å vokse.12 Å sjekke for inkonsistens lar seg riktignok lett gjøre når vi bare opererer

Kan vi si mer om vår

common sense?

'Bør' impliserer 'kan'

Poenget uttrykkes omtrent slik av Brown i hans ‘Psychology, naturalised epistemology and rationality’. Jf. også Stein: Without Good Reason, kap. 7. 2 Det er faktisk også et prinsipielt hinder for det, i og med at det ikke finnes noen avgjørelsesprosedyre for predikatlogikk som helhet (se ex. phil, del ILA), dvs. en algoritme som garanterer å avdekke konsistens i løpet av et endelig tidsrom. Imidlertid finnes det slike prosedyrer for visse subdeler av logikken, inkludert setningslogikk og den aristoteliske logikken. Poenget her er at selv om man begrenser seg til de områder hvor det finnes en avgjørelsesprosedyre for konsistens, så kan det ikke forlanges av oss at vi skal bruke den. 1

121

med en liten mengde påstander. Vi ser umiddelbart at snø er hvitt og snø er ikke hvitt er inkonsistente påstander. Inkonsistens er også nokså greit å avdekke i følgende sett:

Sokrates er en mann. Alle menn er dødelige. Sokrates er ikke dødelig.

Begrensninger ved konsistenssjekking

122

Men hvordan gjør vi det? Vi plukker ut den ene av disse set­ ningene - la oss ta: Sokrates er ikke dødelig - og sjekker om den er konsistent, ikke bare med de andre to, men med alle de logiske følgene av de andre to setningene. To slike følger er bare de enkelte setningene selv, altså: Sokrates er en mann og Alle menn er dødelige. Sokrates er ikke dødelig er konsistent med disse. Men vi må også sjekke den mot en eventuell annen følge, nemlig den som fremkommer av å sette disse to setning­ ene sammen - og i dette tilfellet finnes det en slik følge, nemlig Sokrates er dødelig. Vår konsistenstest innebærer derfor tre sammenligninger, og det er jo bare ved det siste trinnet at inkonsistensen avsløres. Nå antar vi at vi har et sett med fire setninger, A, B, C, D. Hvis vi bruker samme metode som før, trenger vi syv operasjo­ ner for å sjekke at de er innbyrdes konsistente: D må sammen­ lignes med hver av enkeltsetningene A, B og C, med en eventu­ ell logisk følge av sammensetningene (A & B), (A & C) og (C Sc B) (foruten de enkelte setningene), og med en eventuell logisk følge av (A&B&C) (foruten de vi allerede har tatt med). Skulle vi teste fem setninger, er tallet på nødvendige operasjo­ ner 15. (Kontroller selv!) Hvis vi fortsetter å bruke denne meto­ den, vil antallet nødvendige operasjoner stiger raskt, faktisk eksponensielt i forhold til størrelsen på den mengde setninger vi skal sjekke. Antallet overstiger 1000 med bare 11 setninger, og skulle vi prøve å sjekke 101, ville det være i overkant av 1O30 - et helt astronomisk tall! Selv en enorm og superrask datamaskin som hadde til disposisjon all den tid som har gått siden universets begynnelse, kunne ikke sjekke mer enn ca. 500 setninger på denne måten. Allikevel er dette færre enn vi finner på tre-fire sider i en vanlig bok og formodentlig langt mindre enn antallet oppfatninger folk flest har i hodet. Nå er det faktisk ikke bevist i matematikk at det ikke finnes en mer effektiv metode å sjekke for konsistens på enn den vi nett­ opp har beskrevet. Allikevel er de fleste enige om at den antage­ lig ikke er den mest effektive metoden, og uansett ville andre aktuelle metoder også ta lang tid, selv om de ikke fører til en

eksponensiell økning i sjekketiden. Vi kan da fastslå at konsistenssjekking i alminnelighet mest sannsynlig ikke lar seg gjøre: Vi kan rett og slett ikke utføre det. Og da synes det urime­ lig å si at vi bør gjøre det: Bør impliserer kan, ikke kan impliserer ikke bør. Det er ikke rasjonelt å sitte i det uendelige og regne ut om våre oppfatninger er innbyrdes konsistente. Vi er endelige vesener, selv når vi handler i større grupper og over lengre tids­ rom, og det burde en teori om rasjonalitet ta hensyn til. Det betyr jo ikke at vi ikke bør fjerne inkonsistenser når vi oppdager dem, men det er noe annet enn å foreta en uttømmende kontroll av om våre oppfatninger er fullstendig konsistente. Av alle de grunnene som har vært nevnt ovenfor, ser natu­ ralistisk erkjennelsesteori (heretter NE) altså ut til å ha mye å by på når det gjelder å gi en teori om rasjonalitet. Ja, for så vidt som den benytter resultater fra kognisjonsvitenskapen, som til en viss grad forklarer våre kognitive evner ved hjelp av ubeviss­ te regler (se neste underkapittel), kan det til og med tenkes at NE i en viss forstand gir håp om et sett med rasjonalitetsregler, dvs. et sett regler som danner et universelt grunnlag for vår rasjonelle oppfatningsdannelse. Selvfølgelig er det her snakk om regler i en annen forstand enn den vi traff i forbindelse med det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet (jf. kapittel 2.2). Der anses nemlig reglene som eksplisitte og normative, mens de ved NE heller er implisitte og deskriptive. For øvrig kan sistnevnte sies å ligge til grunn for vurderingsevner. (Husk at vi forstår disse som evner som ikke styres av eksplisitte regler.) Likevel har parallellen mellom det tradisjonelle prosjek­ tet og visse nyere ideer fra kognisjonsvitenskapen gjort et stort inntrykk på mange. (Se også neste underkapittel og 6.4.) Derimot må man også ta høyde for at NE er meget kontro­ versiell, og at det finnes flere problemer ved den. Det dreier seg ikke om problemer ved selve de empiriske resultatene som kog­ nisjonsvitenskapen kommer frem til (skjønt slike kan oppstå), snarere er det ideen om at resultatene har relevans for en teori om rasjonalitet, som er problematisk. Vi skal i det neste hoved­ avsnittet se på to problemer som særlig har vært trukket frem i litteraturen.

NE og rasjonalitetsregler

Problemer ved naturalistisk erkjennelsesteori Det første problemet kan kalles sirkularitetsproblemet. Gitt at NE anses som en teori om rasjonalitet, vil fakta om våre natur­ lige kognitive tilbøyeligheter danne grunnlaget for begrunnelser

Er NE sirkulær? 123

Hvordan kan et studium av deskriptive

forhold bidra til en

normativ teori?

av våre oppfatninger generelt. Men er ikke den undersøkelsen vi må foreta for å finne ut av våre kognitive tilbøyeligheter, selv en vitenskapelig undersøkelse? Er det ikke slik at vi bare forutsetter at de undersøkelsene vi foretar, og de oppfatninger vi danner ut fra dem, generelt er pålitelige? Og er ikke da forholdet sirkulært eller regressivt, og dermed problematisk? Dette er imidlertid ingen overbevisende innvending mot NE. En tilhenger av NE kan være enig i at undersøkelsene som vi foretar, forutsettes å være pålitelige. Men siden NE vil ha det til at det er våre naturlige kognitive evner som ligger til grunn for vår rasjonalitet, og siden vi bruker disse evnene når vi fore­ tar vitenskapelige undersøkelser, er det jo ikke overraskende at våre undersøkelser generelt blir å regne som pålitelige. På én måte kan man jo si at vi forutsetter disse kognitive evnene når vi studerer dem. Men at dette skal være problematisk, er van­ skelig å skjønne: Vi studerer jo språk ved hjelp av språk, obser­ vasjonsevner ved hjelp av observasjon osv. - hvorfor da ikke våre rasjonelle evner ved hjelp av våre rasjonelle evner? Det andre problemet kan kalles for normativitetsproblemet og er mye mer påtrengende. Vi leter jo etter en teori om rasjona­ litet, noe som er essensielt normativt. Hvordan kan da studier av våre faktiske kognitive evner bringe oss nærmere denne, slik NE antar? Vi har sett at bør impliserer kan, som Kant påpekte. Imid­ lertid er det også velkjent, fra Kants britiske forgjenger David Hume, at er ikke impliserer bør\ Rent faktiske forhold kan ikke brukes til å begrunne preskriptivef* Men det vi lærer om våre naturlige kognitive tilbøyeligheter, er bare fakta, som alle andre vitenskapelige resultater.34 Dermed kan det settes et stort spørs­ målstegn ved deres relevans til en teori om rasjonalitet. Som en reaksjon på dette har noen rett og slett tatt til følge at NE ikke blir normativ, men hevdet at den allikevel er den naturlige arvtageren til tradisjonell erkjennelsesteori: Vi skal nøye oss med deskriptive, psykologiske teorier, og gi avkall på de preskriptive.5 Andre påpeker at det vi lærer om våre kogni3 Jf. igjen Brown: ‘Psychology ...’. Humes utsagn, som Kants, har sitt opp­ hav i etikk: Se ex. phil, del I, og etikkdelen til ex. fac. 4 Faktisk er det noen som mener at fakta om vår naturlige kognitive evner har en a priori normativ karakter (jf. f.eks. McDowell: Mind and World). Vi skal undersøke denne muligheten nærmere i kapittel 6.2 (se den a priori reaksjonen). 5 Dette ser ut til å være Quines posisjon i ‘Epistemology naturalised’, men i senere publikasjoner (f.eks. The Roots of Reference) gir Quine uttrykk for at NE kan være normativ.

124

tive tilbøyeligheter, bare skal spille rollen som en føring på våre teorier om rasjonalitet: Vi kan ikke få en normativ teori ut av et rent psykologisk studium, men et psykologisk studium kan korrigere en normativ teori - f.eks. på den måten vi beskrev ovenfor i forbindelse med konsistenssjekking.6 En annen mulighet er å finne normativitet i naturlige forhold, f.eks. i det at den måten vi naturlig fungerer på, er normativt riktig fordi den er et eksempel på en slags optimal design, i og med at vi har overlevd gjennom det naturlige utvalg. Enda en mulighet er å si at vi kan fortsette å evaluere en persons slutninger i forhold til hennes bakenforliggende kompetanse, som hennes utførelse vil avvike fra fra tid til annen, selv om denne kompetansen i seg selv bare er mottagelig for en deskriptiv redegjørelse. Vi skal ikke gi noen inngående drøfting av normativitetsproblemet - som er både dypt og sammensatt - her og nå. Vi kommer tilbake til de mulighetene som er nevnt ovenfor, i kapit­ tel 6.4. Vi skal også komme inn på problematikken når vi disku­ terer ulike kognitive evner. På mange måter er det nettopp normativitetsproblemet som utgjør spenningsmomentet i og danner utfordringen for NE: Hvordan kan det vi lærer om våre faktiske kognitive evner, ha relevans for en teori om hva vi bør gjøre? Vår umiddelbare oppgave nå er imidlertid å se mer på moderne tenkning om menneskets sinn fra kognisjonsvitenska­ pen; det skal oppta oss i resten av dette og mesteparten av de to neste kapitlene. Først skal vi si noe om kognisjonsvitenskapens generelle begrepsapparat, før vi, med pensumet til vitenskap og rasjonalitet-delen til ex. fac. som ramme, gir oss i kast med flere viktige studier innenfor kognisjonsvitenskapen som både bely­ ser og belyses av ideene bak NE.

*4.2 Kognisjonsvitenskapen. Modularitet Kognisjonsvitenskapen (‘cognitive science’ på engelsk, heretter KV) forstås som en sammensatt eller ‘tverrfaglig’ disiplin som tar sikte på å studere kognitive fenomener på vitenskapelig vis. Den omfatter, eller trekker på ideer fra, kognitiv psykologi, persepsjonspsykologi, lingvistikk, informatikk, kunstig intelli­ gens (Kl - se kapittel 2), filosofi, nevrofysiologi, biologi og sosi­ alantropologi. A prøve å gi en presis definisjon av KV er ikke hensiktsmessig, ikke minst fordi den forstås litt forskjellig av ulike forskere. For noen utgjør KV nærmest en metodologi hel-

Kognisjonsvitenskapen: En tverrfaglig

sammensetning av ulike disipliner

6 Jf. f.eks. Stein: Without Good Reason, kap. 7. 125

Kognitiv psykologi

Behaviorismen

Kognitiv psykologi

versus behaviorismen

126

ler enn et fag i seg selv, hvor man søker å studere kognitive fenomener på formelt vis og helst ved å implementere ens modeller på datamaskiner. For andre er KV et rent paraplyuttrykk for de ulike disipliner som vi har nevnt, som da kalles for ‘kognisjonsvitenskapene’. Vår forståelse av KV heller mer i ret­ ning av at den er et vitenskapelig studium av menneskets sinn og naturlige kognitive evner, med kognitiv psykologi som sin faglige kjerne. De andre disiplinene bidrar med viktige innsik­ ter og synsvinkler på sinnet - innsikter som har vært en viktig drivkraft bak den kognitive psykologiens fremgang - men det er likevel sinnet, og ikke formelle systemer eller ‘kunstig’ intel­ ligente vesener, som står sentralt. Men hva er kognitiv psykologi? Kognitiv psykologi er en gren av den empiriske psykologien som regner det for menings­ fullt å postulere mentale eller kognitive strukturer og prosesser for å gi kausale (og kanskje andre typer) forklaringer på men­ neskelig atferd. Den forstås gjerne i motsetning til behavioris­ men, en tankeretning som var fremtredende i psykologi i den første halvdelen av det 20. århundret. Behaviorismen, som ble lansert i 1913 av den amerikanske psykologen J.B. Watson (1878-1958) og også knyttes til arbeidet til den russiske fysio­ logen Ivan Pavlov (1849-1936), kjennetegnes av at den gir avkall på bevissthet, introspeksjon og andre mentale konstruk­ sjoner i sine teorier. Isteden må fokuset rettes mot en organismes observerbare atferd, som helst skal kunne måles kvantita­ tivt, og man undersøker hvordan denne atferden varierer i forhold til organismens miljø og ytre påvirkninger. Nevrofysiologiske data blir også vurdert som legitime, men hadde for de fleste behavioristene ikke noen særskilt relevans, siden de mente at hjernens funksjon bare var å koble ulike typer input (dvs. stimulus) til ulike typer output (dvs. respons). Målet ved behaviorisme er å avdekke assosiasjonslover mellom forskjel­ lige typer stimulus og respons, og disse forsøkte man i praksis å avlede ved å foreta strengt kontrollerte eksperimenter, hovedsa­ kelig på dyr som hunder, rotter og duer. Fra tidlig av fikk behaviorismen mye kritikk for det som mange så som en pedantisk og positivistisk forfølgelse av trivi­ elle problemer, uten betydning for de store psykologiske temaer som tenkning, språkbruk og begrepsdannelse. Behavioristene slo i sin tur tilbake med kritikk av de nye kognitive psykolo­ gene, f.eks. E. Tolman (1886-1959) og J. Piaget (1896-1980). Ifølge Tolman skiller kognitiv psykologi seg fra behaviorismen ved å at førstnevnte anser at forandringer i en organismes miljø

kan endre ikke bare organismens atferd og de fysiologiske kob­ linger mellom stimulus og respons, men også dens informasjon eller kunnskap om miljøet, på en måte som ikke behøver å komme direkte til uttrykk i atferd. Behavioristenes kritikk av denne ideen gikk ut på at det var uklart hva som var ment med begrepene informasjon, kunnskap osv., og hvordan de skulle kunne studeres kvantitativt og vitenskapelig. I særdeleshet etterlyste de en avklaring av den årsaksmessige betydningen av slike interne tilstander, gitt at de ikke var ment å reduseres til fysiologiske koblinger mellom stimulus og respons. De kognitive psykologene ga seg imidlertid ikke, og i dag er det lite tvil om hvem som vant kampen. Selv om behavioris­ men har gitt mange viktige innsikter i læringsprosesser og i metodiske spørsmål, karakteriserer de aller fleste psykologene seg i dag som kognitive psykologer, og bruker et begrepsappa­ rat som er stappfullt av henvisinger til mentale strukturer: hukommelser (av forskjellige slag), oppmerksomhet, interne representasjoner, perseptuelle informasjonstilstander osv. Også nevrofysiologiske undersøkelser støtter for det meste opp om dette synet, i og med at de identifiserer mekanismer som anses for å ligge til grunn for de funksjoner som identifiseres på de høyere nivåene. For øvrig benytter de mange tilstøtende disipli­ nene som utgjør KV, mentale begrep, f.eks. taus kunnskap i lin­ gvistikk (se nedenfor). Grunnen til at det gikk på denne måten, er litt mer kompleks og kontroversiell. En årsak som nok er viktig, men for så vidt ikke særlig filosofisk interessant, er at behaviorismens forklaringsparadigmer rett og slett ikke førte til noe særlig fremskritt etter en stund, mens de som forsøkte å utvide dens omfang - som f.eks. B.E Skinner (1904- 1990) gjorde i forhold til språk og samfunnsforhold - møtte motbør (se også nedenfor). I tillegg til denne ‘kuhnianske’ forklaringen (jf. 3.3) fokuserer innføringsbøker i KV gjerne på to årsaker til den såkalte ‘kognitive revolusjonen’ i psykologi, som skjedde rundt slutten 1950-tallet. Den første identifiseres ofte med den amerikanske lingvis­ ten Noam Chomskys (1928-) anmeldelse av Skinners bok Ver­ bal Behaviour (boken kom ut i 1957, anmeldelsen i 1959). Her argumenterte Chomsky for at i hvert fall språklig atferd må gis en annen forklaring enn den som Skinner og behavioristene la opp til, av to grunner. For det første er de aller fleste setninger eller uttrykk vi ytrer, nye kombinasjoner av ord som vi aldri har hørt før. Derfor er det umulig å forklare dem ved bare å vise til sammenhenger mellom stimulus og respons. F.eks. ved å

Chomsky om språktilegnelse og

grammatikk

127

Turings bevis

Den komputasjonelle

teorien om sinnet

128

vise til at visse utrykk er blitt forsterket i nærvær av visse typer stimuli - moren sier ‘fugl’ til sitt barn når fugler kommer i nær­ heten, og smiler hvis barnet klarer å gjenta ordet. Isteden tyder våre ytringer på at vi på besitter et slags internt program, eller, som Chomsky kaller det, en grammatikk, som genererer nye setninger ut fra et lager av ord samt regler for å sette disse sam­ men. For det andre viste Chomsky til belegg som sterkt tyder på at barn tilegner seg denne kompetansen meget raskt og uten noen formell opplæring. Dette betydde for Chomsky at barn er utrustet med en medfødt evne til å lære språk - en universell grammatikk - som setter barnet i stand til å ‘lære’ det språket som det utsettes for i sine formative år. Chomsky viste med andre ord at man må postulere medfødte, mentale strukturer for å forklare språklig atferd - uansett hva behavioristene måt­ te mene om de vitenskapelige merittene av slike konstruksjoner. I ettertid har det og vist seg at Chomskys antagelser har ført til fruktbart arbeid innenfor både formell syntaks og psykolingvis­ tikk, som tar sikte på å beskrive hvordan vår syntaktiske kunn­ skap implementeres i bruk og tilegnelse. I tillegg har det blitt postulert at vi har medfødt, taus kunnskap på mange andre områder enn språk, som vi skal se senere i dette kapitlet (4.4). Den andre årsaken til den kognitive revolusjonen - for mange den aller viktigste - er de logisk-matematiske ideene som vi berørte i kapittel 2.5 i vår diskusjon av algoritmer og turingmaskiner. Vi var inne på at hvis regler kan forstås som algoritmer, kan de i prinsippet implementeres på en enkel type maskin - en turingmaskin, hvis virkemåte ligger til grunn for moderne datamaskiner. Vi så også at ut fra dette har mange betraktet muligheten for kunstig intelligens, dvs. å bygge intel­ ligente og kanskje til og med rasjonelle datamaskiner. I forhold til studiet av menneskets sinn kan Turings bevis også betraktes som en potensiell legitimering av kognitiv psykologi: Gitt at menneskets hjerne kan betraktes som en slags organisk data­ maskin, og gitt at tankeoperasjoner kan forstås som algoritmer, kan vi gi en fullt mekanisk redegjørelse for mentale størrelsers årsaksmessige betydning, og dermed et prinsipielt svar til behavioristenes opprinnelige anklage mot kognitiv psykologi. Den såkalte komputasjonelle teorien om sinnet, fremsatt av den amerikanske filosofen Jerry Fodor, gjør den sentrale ideen her veldig klar: Vi betrakter mentale tilstander generelt - både van­ lige oppfatninger, de ubevisste oppfatningene, tause kunnska­ per, som Chomsky er opptatt av, og andre typer informasjonstilstander som postuleres i kognitiv psykologi og KV - som

formelle datastrukturer eller symboler, og mentale prosesser som algoritmiske operasjoner på disse som da gir opphav til atferd.7 Symbolene og algoritmene er fysisk realisert på en eller annen måte i hjernen, men gitt at den komputasjonelle metafo­ ren er på riktig spor, behøver vi ikke på forhånd avklare hvor­ dan dette skjer for at det skal være vitenskapelig respektabelt å postulere mentale størrelser. Den komputasjonelle teorien om sinnet har også hatt stor betydning for hvordan moderne psy­ kologi faktisk utføres. Selv om det er store variasjoner blant kognitive psykologer i forhold til hvorvidt datamodellering faktisk tas i bruk, er det en kjensgjerning at både den faktiske oppbyggingen til moderne datamaskiner, med deres input- og outputsystemer og forskjellige typer hukommelsessystemer, samt de abstrakte formalismene som kan implementeres på datamaskiner, er blitt brukt som direkte inspirasjon til de kog­ nitive psykologenes teorier og modeller om menneskets sinn. Det finnes fremdeles mange uavklarte spørsmål omkring betydningen av og forholdet mellom Chomskys program og den komputasjonelle teorien om sinnet, og mellom disse og utsiktene for KV. Opprinnelig var forbindelsen ganske tett, i og med at Chomsky tenkte seg en grammatikk som et rent formelt system, som da kunne implementeres algoritmisk. Imidlertid har det i ettertid vært mindre fokus på de komputasjonelle og algoritmiske aspektene ved grammatiske teorier i lingvistikken, samtidig som andre typer medfødte kunnskaper, som virker mindre mottagelige for algoritmisk forståelse, også er blitt postulert. I tillegg, som vi var inne på i 2.5, har de som arbeider med kunstig intelligens, ikke hatt særlig hell i sine forsøk på å forstå slutninger som trekker på store mengder med bak­ grunnskunnskaper. Disse utviklingene tyder på at den kompu­ tasjonelle metaforen har begrensninger, men også at den kan­ skje ikke er så sentral for den kognitive psykologiens og KVs fremtid som mange en gang trodde. I hvert fall kan vi konsta­ tere at prosjekter innen kognitiv psykologi og KV i dag tar mange forskjellige former, og forenes kanskje bare av en tro på at det er legitimt å vise til mentale strukturer i forklaringen på menneskelig atferd. Dette inkluderer taus kjennskap til regler, som da ikke skal forstås som eksplisitte, normative regler som i tradisjonelle til­ nærminger til rasjonalitet, men som implisitte regler som styrer 7 Jf. Fodor: ‘Methodological solipsism considered as a research strategy in cognitive science’, og Psychosemantics, kap. 1. 129

Regler i KV

vår atferd på et ubevisst nivå. I noen tilfeller kan dette forklares ved at reglene implementeres mekanisk som en dataalgoritme. I andre tilfeller er derimot spørsmålet om hvordan vi bruker regler, i det store og hele forblitt uavklart, eller til og med satt til side. Da kan vi si at man innen KV ikke har gitt noe endelig svar på hvordan regler anvendes, som var en av de problemene en teori om vurderingsevner skulle løse (jf. kap. 2.5). Allikevel bør vi ikke av den grunn avskrive de forskjellige empiriske stu­ diene som postulerer kunnskap om regler, i og med at de ser ut til å gi svar på meningsfulle spørsmål og gjøre empiriske frem­ skritt. Det ville også være av stor betydning for NE om man gjennom empirisk undersøkelse kan tillegge mennesker en mengde med ubevisste regler som kan regnes som grunnlaget for vår rasjonalitet, selv om det (ennå) ikke finnes en forklaring på hvordan vi anvender disse reglene.

Modularitet

Chomsky: språk som et mentalt organ

Modularitet i

nevrologi

130

En av de viktigste og mest vidtgående begrepene i moderne KV er modularitet. I dette hovedavsnittet skal vi si litt om begrepet generelt, før vi i neste underkapittel beskriver en bestemt modulær metateori som skal danne rammen for de studiene som fremstilles utover i kapitlet. Et av de tidligste bidragene til tenkning omkring modulari­ tet stammer fra Chomskys syn på språk. For ham er vår språk­ lige evne et mentalt organ, dvs. en atskilt og medfødt del av sin­ net som utvikler seg i et passende miljø og etter hvert inntar en stabil form - akkurat som andre kroppslige organer, om enn modningsprosessen tar litt lengre tid med språk enn med f.eks. lungene eller hjertet. Chomsky postulerer også at sinnet gene­ relt, så fremt det vil kunne forstås i det hele tatt, vil forstås i forhold til slike atskilte mentale organer med særegne funksjo­ ner. Dette har mange i KV fulgt ham i. Ideen om at sinnet består at flere atskilte mentale evner, eller moduler, var for så vidt allerede kjent før Chomsky. Slag­ pasienter mister ofte evnen til å bruke språk - en type syndrom som heter afasi - selv om deres generelle intellektuelle evner (hukommelse, logisk resonnering osv.) forblir uberørt. Selv om andre syndromer er mer sjeldne, finnes det nå omfattende dokumentering av mange forskjellige tilfeller hvor ulike typer hjerneskader fører til at noen bestemte evner mistes, mens andre forblir i relativt god behold. F.eks. er det noen pasienter som viser betydelig svekket korttidshukommelse og oppmerk-

somhetsevne (som trengs for problemløsning av alle slag), men intakt langtidshukommelse (hukommelse for hendelser og ting og tillærte ferdigheter), og andre som viser det motsatte møn­ steret, dvs. svekket langtidshukommelse og intakt korttidshu­ kommelse. Man finner også en innviklet hierarkisk organisering i de modulære strukturene, med høyere ordens moduler, som syn, hukommelse og språk, delt opp i flere ulike sub-moduler, som i sin tur ofte deles opp i enda mindre enheter. Et eksempel på dette gis av den engelske nevrologen Oliver Sachs i den rørende fortellingen om en av hans mannlige pasienter, P. P. blir henvist til Sachs etter at P begynner å lide av visse merkelige synspro­ blemer som hans optiker ikke forstår, i og med at tester viser at P har helt vanlig syn. Under intervjuet, der Ps kone også er til stede, legger Sachs merke til at P ikke retter øynene, men ørene mot ham. Etter at intervjuet er ferdig, tar P plutselig ved sin kones hode som om han prøver å ta det med seg. Kona gir intet tegn til overraskelse eller forargelse, og forklarer at det er en vanlig type hendelse. Sachs formoder at P feilaktig tar sin kones hode for å være en hatt,8 og selv om Sachs ikke stiller noen for­ mell diagnose, tyder mange av Ps symptomer på at han lider av en ganske grov form for prosopagnosia, et syndrom som kjennetegnes av en mangelfull evne til å kjenne igjen ansikter. (Det gamle greske ordet ‘prosopon’ betyr ansikt, mens ‘agnosia’, som også er gresk, brukes i nevrologi til å betegne en hvilken som helst svekket evne til å gjenkjenne objekter.) Også fra andre empiriske studier, særlig i utviklingspsykologi, er det mye belegg for at mennesker og de høyere apene fra et tidlig sta­ dium besitter spesielle evner som bare har relevans for gjen­ kjennelse av ansikter. Vi har tilsynelatende en modul, ikke bare for syn, og heller ikke bare for visse typer synsevner (som for eksempel å oppfatte farger eller gjenkjenne objekter generelt), men for gjenkjennelsen av én unik type objekt: ansikter. Temaet modularitet er blitt sentralt på mange forskjellige plan i KV, både filosofiske og metodiske, foruten rent teoretiske. Det finnes nok mange forskjellige typer moduler, og i hvert fall mange forskjellige oppfatninger om hva moduler er for noe. For noen kan moduler identifiseres nokså direkte med visse deler av hjernen, for andre finnes de bare på et mer abstrakt, funksjonelt nivå. Noen anser moduler som medfødte, og spekulerer på om 8

Prosopagnosia

Episoden gir tittelen til Sachs’ bok om dette og andre studier av hjerneskadede pasienter, The Man Who Mistook His Wife for a Hat. 131

vi en dag vil kunne oppdage de spesifikke genene som ligger til grunn for dem, mens andre antar at moduler heller oppstår gjen­ nom utvikling, og at den modulære organisasjonen som til en­ hver tid fremvises, i prinsippet kan endres. Dette er mange og fascinerende spørsmål, men vi kan ikke gå direkte inn i dem her. Isteden skal vi i neste underkapittel fremstille én bestemt metateori som legger vekt på modulær organisasjon i sinnet, som også er en av de meste kjente og inn­ flytelsesrike innenfor KV. Selv om metateorien nok innebærer en forenkling i forholdet til omfanget og kompleksiteten av modularitet som faktisk finnes i menneskets sinn, har mange sluttet seg til teorien i grove trekk, i hvert fall som et utgangs­ punkt for videre forskning og teoretisering. I tillegg er den meget formålstjenlig i forhold til de studiene vi skal fokusere på, samt vårt overordnede spørsmål om utsiktene for NE.

4.3 ‘The Modularity of Mind’. Synsmodulen og observasjoners teoriavhengighet ‘The Modularity of Mind’ (‘Sinnets modularitet’) er tittelen på en liten, men i KV-kretser berømt, bok som utkom i 1983. Den er skrevet av Jerry Fodor, som vi allerede har truffet i forbin­ delse med den komputasjonelle teorien om sinnet. (Det er også viktige forbindelser mellom disse to bidragene, som vi etter hvert skal se - jf. 4.5.) Da Fodor skrev boken, tok han sikte på å underminere det som i løpet av 1960- og 1970-tallet hadde blitt den vanlige antagelsen blant psykologer og andre innenfor KV (særlig i Kl), nemlig antagelsen om at nesten alle psykologiske prosesser har én og samme fundamentale funksjon: å fremsette hypoteser om omverdenen ut fra sansemessig påvirkning, for så å styre hand­ ling på en rasjonell måte. Ifølge denne oppfatningen - som på den tiden ble kjent som ‘New Look’-tilnærmingen, i og med at den var eksplisitt mentalistisk - var det slik at i den grad vi har spesialiserte psykologiske evner, så gjelder det funksjoner som hukommelse og oppmerksomhet, som er generelle evner som bearbeider all slags informasjon vi får, uansett hvilken sans den kommer gjennom. Mot ‘New Look’ fremførte Fodor flere kri­ tiske argumenter med utgangspunkt i empiriske undersøkelser. (Vi skal se på noen av dem etter hvert.) Konklusjonen han trakk, var at man bør regne med at sinnet faktisk har to funda132

mentale funksjoner (utenom hukommelse osv.): det å gi persep­ tuell informasjon om omverdenen og det å danne oppfatninger om omverdenen. Ifølge Fodor svarer disse funksjonene til to forskjellige kom­ ponenter i sinnet: input-systemer og det sentrale systemet. Inputsystemene identifiseres ved de fem forskjellige sansene, pluss språk. Altså er f.eks. vår synsevne ikke bare til for å omsette de fysiske størrelsene (lysstråling) som treffer netthinnen, til nerveimpulser, som så forårsaker visse oppfatninger, men også for å gi oss (eller det sentrale systemet) informasjon om de vi­ suelle egenskaper ved objekter; deres størrelse, form, farge, teks­ tur osv., samt deres posisjon i forhold til andre objekter. Men hva vi kommer til å tro ut fra slike fremstillingen, er en annen sak. Hva vi tror, er avhengig av hvilke andre forutsetninger og kunnskaper vi har liggende i det sentrale systemet, i tillegg til outputen fra alle de andre input-systemene. Altså er det sentrale systemets oppgave å danne oppfatninger som styrer handling. Men det fungerer uten at det sentrale systemet blander seg inn i prosessene som foregår innenfor input-systemene. Grovt sagt er Fodors idé at sansene våre ikke bare skal oppfattes som hull eller åpninger mot den ytre verden som lys og lyd og andre fysiske størrelser slippes gjennom - eller, litt mer presist, de skal ikke bare betraktes som omsettere zn fysiske størrelser til nerveimpulser. Sansene våre må heller anses som komplekse og relative selvstendige kognitive syste­ mer i seg selv. Ja, akkurat som det foretas slutninger i det sen­ trale systemet, foretas det også slutninger i input-systemene. Fodor regner input-systemene som sinnets moduler (jf. forrige underkapittel), og han setter dem i motsetning til det ikkemodulære sentrale systemet. Han påpeker flere trekk som kjen­ netegner moduler, eller input-systemer, i forhold til det sentrale systemet, men for våre formål er det fire som er mest sentrale: (a) Modulene er domenespesifikke, dvs. at de prosesserer informasjon av bare én bestemt type (f.eks. visuell, auditiv, språklig osv.). (b) De er informasjonsmessig lukket, et trekk som går ut på at de ikke tyr til andre informasjonskilder for å ‘trekke sine konklusjoner’, dvs. at den informasjon de gir om f.eks. et objekts visuelle karakter, er upåvirket av andre informasjonskilder i sinnet. (c) De opererer raskt, automatisk og obligatorisk, i den forstand at deres output - den informasjon de leverer til

Sinnet har to funda­

mentale funksjoner: å gi perseptuell infor­

masjon om omverd­

enen og å danne oppfatninger om den

... som svarer til to

typer kognitive syste­ mer: input-systemer og det sentrale systemet

Fire trekk ved Fodors

moduler 133

det sentrale systemet - ikke kan revideres i lys av annen informasjon i sinnet, inkludert den som finnes i det sen­ trale systemet. (d) De har en struktur som er bestemt av medfødte forut­ setninger, modulene er altså naturgitte.

Det sentrale systemet har ingen av disse trekkene, men opererer på en holistisk, åpen og reviderbar måte, og er i tillegg svært avhengig av erfaring: Det danner oppfatninger om alle mulige saksforhold og benytter all den tilgjengelige informasjonen det har til sin rådighet - outputen til de ulike modulene, i tillegg til allerede eksisterende oppfatninger - på en slik måte at det ofte hender at det trekker sine tidligere slutninger tilbake. På denne måten kan det sentrale systemet, slik Fodor oppfatter det, med fordel sammenlignes med vår bakgrunnskunnskap eller hori­ sont (kanskje bortsett fra de intersubjektive elementene som Gadamer fremhever - se kapittel 3.1). Figurene nedenfor viser hovedforskjellen mellom Fodors modularitetssyn og ‘New Look’-bildet han kritiserer.

Inputsystemer

Det sentrale systemet

Omsettere:

Figur 1: Fodors modell versus «New Look»

Synsmodulen og observasjoners teoriavbengigbet Fodors modularitetsmodell av sinnet har vært grundig disku­ tert siden den ble lansert. Selv om det finnes en del uklarheter ved modellen (en viktig uklarhet er akkurat hvor mye av pro­ sesseringen modulene foretar før informasjonen går til det sen­ trale systemet), kan det konstateres at når det gjelder de fem sansene, har Fodors teori vært toneangivende (selv om det her også regnes med flere inndelinger i modulære subsystemer). I 134

særdeleshet virker det klart at en god del av den visuelle pro­ sesseringen foregår helt uavhengig av vår bakgrunnskunnskap. Fodors yndlingseksempel på synets ‘lukkede’ beskaffenhet er den såkalte Miiller-Lyer-illusjonen:

Figur 2: Miiller-Lyer-illusjonen

Den øverste linjen ser betraktelig lengre ut enn den nederste. Men hvis man måler dem med en linjal, vil man se at de faktisk er nøyaktig like lange. Den psykologiske forklaringen på dette behøver vi ikke å være opptatt av her. Det viktige for oss er at illusjonen ikke forsvinner selv om vi måler linjene og får vite at de er like lange. Illusjonen fortsetter til tross for vår bevisste og eksplisitte kunnskap om det motsatte. Dette (og andre eksemp­ ler - se nedenfor) har Fodor brukt til å demonstrere at synsmodulen opererer på en lukket, automatisk og obligatorisk måte, uten mulighet til å trekke inn andre betraktninger fra den bak­ grunnskunnskapen som inngår i det sentrale systemet. Og forsk­ ning viser at det samme ser ut til å gjelde for de andre sansene. Ideen om en synsmodul er interessant også fordi den inne­ bærer en tilsynelatende avgjørende avvisning av tesen om obser­ vasjoners teoriavhengighet. Innenfor moderne vitenskapsfilosofi har denne tesen blitt et standardtema9 og blitt fremstilt som en vanskelighet for en tradisjonelt utbredt oppfatning om vitenska­ pelig metode, der observasjoner anses som «avhengige av våre teorier og hypoteser, slik at de kan brukes i en begrunnelse for sistnevnte. Ifølge de som slutter seg til tesen om observasjoners teoriavhengighet, er hypoteser eller teorier en forutsetning for observasjoner, og dermed blir det vanskelig å se hvordan obser­ vasjoner kan gi støtte til hypoteser i noen reell forstand. Som vi har sett, tyder imidlertid Miiller-Lyer-illusjonen på at det vi ser, ikke påvirkes av det vi vet, i hvert fall frem til et visst nivå i prosesseringen av visuell input. Det finnes også andre eksempler som støtter opp om denne konklusjonen, som Necker-kuben:

Miiller-Lyer-illusjonen vedblir til tross for vår

bevisste kunnskap om

det motsatte

Kan ideen om en

synsmodul tilbakevise tesen om observa­ sjoners teori­

avhengighet?

9 Se ex. phil, del II.B. 135

Figur 3: Necker-kuben.

Relevansen for NE

Necker-kuben og lignende ‘tvetydige’ figurer brukes derimot ofte av dem som vil få frem at observasjoner nettopp er avhen­ gige av teorier - fordi disse figurene viser at det vi ser, ikke er be­ stemt av den sansemessige påvirkningen som når netthinnen. Dette er jo riktig: Det som når netthinnen, er bare et bilde av lyse og mørke prikker. Så sier tilhengeren av teoriavhengighetstesen at hva vi ser, avgjøres av hvilke forventninger vi har, og de av­ henger i sin tur av generell erfaring og bakgrunnskunnskap. Imidlertid er det vanskelig å opprettholde denne forståelsen av det som foregår når vi ser på Necker-kuben. For det første er det vanskelig å se hva slags forventning som kunne påvirke vår opp­ fatning av Necker-kuben. Og det viser seg at det som bestemmer om vi ser den ‘ovenfra’ eller ‘nedenfra’, ikke har noe (direkte) å gjøre med om vi faktisk har sett kuber fra slike synsvinkler før, men heller med hvordan og hvor vi fester blikket på figuren.10 (Kontroller gjerne selv.) Det tyder på at selv om netthinnebildet tolkes eller bearbeides, er denne bearbeidingen ikke avhengig av forventninger eller andre bakgrunnskunnskaper. Både dette eksemplet og Miiller-Lyer-illusjonen brukes som belegg av Fodor (og andre) for å argumentere for at vi har en synsmodul, og følgelig for at det vi observerer, ikke er bestemt av teoretiske oppfatninger fra vår bakgrunnskunnkap - selv om det vi obser­ verer, ikke utelukkende er bestemt av sansepåvirkning, men også av hvordan modulen bearbeider denne. Påstanden er særlig interessant for vår diskusjon av NE. Vi står her overfor et empirisk funn, nemlig at sansemessig mate­ riale av ulike slag prosesseres uavhengig av bakgrunnskunnskap i det sentrale systemet. Samtidig ser dette ut til å rettferdiggjøre 10 Vi tar med det forbeholdet at det ikke har noe direkte med forventinger å gjøre, siden det nok kunne hende at man begynte å flytte blikket rundt omkring fordi man hadde kjennskap til figuren og ønsket å oppfatte den på begge måter. Men selv om vi kan velge å sette i gang en mekanisme som fører til tvetydigheten, har vi ingen kontroll og ingen påvirkning over den måten den virker på.

136

en forutsetning ved den tradisjonelle oppfatning om hvordan rasjonelle empiriske undersøkelser foretas, nemlig at vi begrun­ ner hypotesene våre ut fra observasjoner som er uavhengige av disse hypotesene. Dermed har et empirisk resultat tilsynelatende innvirkning på et felt som tradisjonelt regnes som normativt.

Leverer sansemodulene våre en sannferdig forestilling av virkeligheten? Imidlertid må vi konstatere at vi ikke uten videre kan slutte oss til ideen om at synsmodulen (og de andre modulene) rettferdig­ gjør at vitenskapelig metode kan ta utgangspunkt i forutsetningsfrie observasjoner.11 Vi skal dvele kort ved to problemer ved denne ideen. For det første hersker det mye kontrovers om hvorvidt det vi ser, påvirkes av erfaring, og hvorvidt denne eventuelle påvirk­ ningen innebærer en form for teoriavhengighet. Våre eksempler viser eksplisitt bare at visuell prosessering foregår uavhengig av bakgrunnkunnskap opp til et visst nivå. Men mange mener at innholdet i vanlige observasjonsutsagn går langt utover det som kan spesifiseres på dette nivået, og at dette innholdet påvirkes av erfaring, på en måte som gjør observasjoner teoriavhengige like­ vel. F.eks. er det hevdet at det som avgjør om vi ser en viss plante som en busk eller et tre, er vår tidligere erfaring med trær og bus­ ker, som vil virke inn på den måten vi klassifiserer trær og busker på. Fra motsatt hold er det blitt argumentert for at selv om den måten vi perseptuelt oppfatter ting som trær, busker, mennesker osv. på, riktignok avhenger av erfaring, avhenger den ikke av teoretisk bakgrunnskunnskap.11 12 Dette er langt på vei en empirisk debatt i persepsjonspsykologi, og dermed ikke noe vi kan ta stilling til her. Det andre problemet med Fodors forsvar av teoriuavhengige observasjo­ ner er derimot av mer prinsipiell karakter. Selv om vi aksepte­ rer at observasjoner er uavhengige av teori i den forstand at de ikke påvirkes av våre bakgrunnskunnskaper, må vi, for at dette skal ha innvirkning på vitenskap, også forutsette - noe vi hittil ukritisk har gjort - at det som en slik modul gir oss, i det store og hele er pålitelig, dvs. at modulen gir mer eller mindre sann-

Er sansemodulenes

output sannferdig?

11 Den følgende diskusjon om erfaring og pålitelighet trekker delvis på Paul Churchlands artikkel ‘Perceptual plasticity and theoretical neutrality’, og Fodors svar på denne. 12 Belegg for denne påstanden finnes i forbindelse med Roschs ideer om basiskategorier: Se kapittel 5.4. 137

Eksperimentelle data versus blotte-øye-data

ferdig informasjon om omverdenen. Hvis våre sansemoduler leverer oss informasjon som ikke stemmer overens med virke­ ligheten, er det at de opererer uavhengig av bakgrunnskunn­ skap, ikke til særlig nytte hvis vi er opptatt av å begrunne viten­ skapelige teorier. Spørsmålet som reiser seg, blir altså: Er observasjonene som leveres av synsmodulen, pålitelige repre­ sentasjoner av den ytre verden? Som en første reaksjon på spørsmålet vil man kanskje mene at selve de eksemplene som brukes for å støtte opp om ideen om en synsmodul, samtidig synes å svekke ideen om at det som leveres, er pålitelig. Ett av disse eksemplene er jo en ren illusjon. Det andre er en tvetydig figur som på en litt annen måte også kan sies å gi opphav til en illusjon: Necker-kuben er rett og slett en mengde linjer - fremstillingen er helt todimen­ sjonal, men oppfattes først som ett og så et annet tredimensjo­ nalt objekt. Hvis vår synsmodul generelt virker slik at den ikke fremstiller ting som de egentlig er, er det liten trøst at den gjør det uten å ty til teoretisk kunnskap. Mot denne innvendingen kunne det svares at todimensjo­ nale fremstillinger bare er brukt for å illustrere poenget om synets lukkede beskaffenhet. Synsmodulen er jo vanligvis rettet mot ekte, utvetydige objekter, ekte kuber, mennesker, trær osv., og vi har all grunn til å tro at vi ikke blir bedratt i slike tilfeller. Hvis det er slik at vi også perseptuelt oppfatter slike ting uten å ty til teoretisk kunnskap - som vi her forutsetter for argumen­ tets skyld - kan vi vel si at synsmodulen gir en i hovedsak påli­ telig fremstilling av den ytre verden. Denne konklusjonen er imidlertid ennå ikke sikker. Et annet viktig poeng her er at den typen blotte-øye-observasjoner som synsmodulen leverer, ikke alltid er det som danner data­ grunnlaget for vitenskapelige teorier. Vitenskapelige fremskritt har ofte avskrevet observasjoner gjort med det blotte øye til fordel enten for observasjoner som gjør bruk av instrumenter (teleskoper, mikroskoper, amperemeter osv.), eller for observa­ sjoner gjort under kontrollerte, eksperimentelle forhold eller rett og slett på grunn av en ny teori. De mest kjente eksemplene på dette i vitenskapshistorien er kanskje Galileis avvisning av blotte-øye-observasjoner av himmellegemene og jorden (som ikke ser ut til å bevege seg). Han viste at observasjoner av him­ mellegemene gir opphav til illusjoner, og at de må korrigeres ved bruk av teleskopet.13 Og han viste langt på vei at vi ikke 13 Jf. ex. phil, del I.

138

Observasjon med teleskop og det menneskelige øye, Three College Observatory, NC, USA. Foto: Roger Ball/Scanpix

merker jordens bevegelse fordi vi selv deltar i den (se kapittel 3.4). Mer generelt kan det sies at vanlige observasjoner foretatt av lekfolk, selv om de ikke nødvendigvis anses som feil, ofte ikke er særlig relevante for vitenskapen. Vitenskapen gjør i stor grad bruk av eksperimenter for å fremskaffe sine data, data som ofte innebærer bruk av instrumenter, og hvor avlesningene må tolkes av kompetente fagfolk for at de kan utgjøre data. 139

Et darwinistisk

argument

140

Man vil kanskje mene at det må være en grense for hvor gale eller irrelevante våre vanlige blotte-øye-observasjoner kan være. Vitenskapsutøvere stoler vel alltid på et eller annet punkt på sine blotte-øye-observasjoner for å korrigere sine mer teoriladede observasjoner. Men om så er, må vi allikevel ta høyde for at deres korrigering alltid foregår ut fra en eller annen teori om hvorfor forholdene rettferdiggjør de observasjonene som gjøres (f.eks. en teori om lys, hvordan objekter gjenspeiler lys, og hvordan vi prosesserer det). Det vitenskapsutøvere først og fremst slutter seg til, er teoriene sine, og de utvikles i forhold til observasjoner som regnes som data i lys av disse teoriene. Det er ikke utenkelig at vitenskapelige teorier kommer til å vise at vi faktisk i det store og hele tar feil når vi bruker våre naturgitte evner til å gjøre observasjoner av omverdenen. Ja, på mange måter kan vi kanskje si at den moderne vitenskapen allerede har vist at dette er tilfelle: Den verden som fysikken beskriver, har verken farger eller lukter eller mange av de andre egenska­ pene vi synes den har. Når det er sagt, er jo fysikken ikke den eneste vitenskapen som finnes, og andre vitenskaper - f.eks. biologi - regner nok med at våre observasjoner gir en mer påli­ telig fremstilling av verden. Kan vi finne et argument for at vi helt generelt kan stole på outputen fra synsmodulen - for at den i det store og hele kan reg­ nes som pålitelig og dermed gir gyldige data? Her kan man kan­ skje trekke veksler på det faktum at synsmodulen, i og med at den er en fellesmenneskelig arv, er blitt utformet gjennom det na­ turlige utvalget. Av dette følger det med stor sannsynlighet at den er et svært godt designet system, siden den har utkonkurrert alle andre systemer i mange forskjellige miljøer over millioner av år. Dermed virker det nærliggende å tro at synsmodulen må gi oss pålitelig informasjon, oppfatninger som forestiller virkelig­ heten slik den faktisk er - ellers ville vi sikkert ha dødd ut. Imidlertid er denne typen slutning - fra at en viss type kog­ nitivt system er nyttig, til at det gir oss sanne oppfatninger ikke så lett å begrunne i sin alminnelighet. Hvorfor kunne ikke et kognitivt system ha et optimalt design fra et overlevelsesperspektiv, men allikevel skjule verdens virkelige beskaffenhet for oss? Vi tror nok ikke det er tilfellet med våre sansesystemer, men poenget er at det ikke ser ut til å være noen nødvendig sammenheng mellom det at et kognitivt system er blitt utformet gjennom evolusjon, og det at det leverer sannferdige oppfat­ ninger. I hvert fall er dette et høyst kontroversielt punkt blant de som diskuterer utsiktene for NE.

Det betyr jo ikke at man aldri skal bruke blotte-øye-observasjoner. I en viss forstand er det jo fullt rasjonelt å gjøre det, for så vidt som vi sikkert ville dø ut hvis vi ikke gjorde det! Fra et common sensisk perspektiv ville det være absurd å gjøre noe annet - og kanskje også fra perspektiver til mange vitenskaper. Men om de gir oss tilgang til de egentlige sannhetene, må frem­ deles regnes som et omstridt spørsmål.

4.4 Språk- og tekstoppfattelse I Modularity of Mind bruker Fodor data fra to områder til å støtte sitt syn om sinnets modulære beskaffenhet. Det ene er synssansens område. Det andre er, kanskje litt overraskende, språkområdet. Fodors idé er at også vår oppfattelse av språk i en viss grad skjer automatisk, obligatorisk og på en ‘lukket’ måte. Her skal vi se på hvilke aspekter ved språkoppfattelse dette gjelder, og hvilke som heller ser ut til å bero på bruk av bakgrunnskunnskap. At noen aspekter ved språkoppfattelsen skjer automatisk, uten påvirkning fra generell bakgrunnskunnskap fra det sen­ trale systemet, er nok ikke særlig kontroversielt. Vi identifiserer fysiske stimuli som språklige eller ikke-språklige mer eller min­ dre automatisk, uansett om vi foretar en bevisst undersøkelse av dem eller ikke. Ja, hvis vi kan språket som snakkes, vil vi også automatisk oppfatte det vi hører, som det språket vi kjen­ ner ut fra dets særegne fonetiske og fonologiske egenskaper. Og igjen skjer fenomenet uavhengig av bevisste intensjoner: Hvis du er på reise i et fremmed land og ønsker å komme vekk fra alt som har med Norge å gjøre, kan du godt la være å snakke med nordmennene som prater ved siden av deg på toget, men du kan ikke la være å høre at de er norske. Det virker altså rimelig å tro at vi har et input-system som automatisk (a) iden­ tifiserer en fysisk stimulus som menneskelig språk i det hele tatt og (b) identifiserer kjente språk som norsk, engelsk, fransk osv. I tillegg mener Fodor at vi automatisk tillegger setninger syntaktiske strukturer ved hjelp av det språklige input-systemet. Selv om man nok må høre litt bedre etter for å avgjøre om det som sies, er velformet norsk eller ikke, er det vel rimelig å si at også dette skjer nokså uavhengig av vår kunnskap om ver­ den generelt. I neste underkapittel skal vi imidlertid ta opp betraktninger som tyder på at vår syntaktiske evne utgjør noe annet - og i hvert fall noe mer - enn et input-system. En ting som de fleste er enige i, er at når det gjelder å

Det automatiske og obligatoriske ved

språkoppfattelse

141

Forståelse og tolkning

av setninger innebærer bakgrunnskunnskap

komme frem til en oppfatning om hva en person sier eller mener eller bar til hensikt å kommunisere når hun snakker eller skriver, så trekker vi på bakgrunnskunnskap som inngår i det sentrale systemet. Dette er noe vi for så vidt allerede er kjent med fra tolkningslæren:14 For å gi rimelige tolkninger av andres ytringer ser vi på faktorer ved både den lingvistiske og den ikke-lingvistiske konteksten ytringene forekommer i. Og kjennskap til slike faktorer må vel sies å inngå i vår generelle bakgrunnskunnskap eller horisont. Imidlertid er det også grunn til å hevde at bakgrunnskunn ­ skaper virker inn på vår forståelse av et stykke tekst eller et språk selv når det forekommer utenfor noen bestemt kontekst. Betrakt følgende setning:

(1) Hun spiste ferdig matpakken sin før hun tuslet tilbake til en ny runde med kjedsomhet.

Modeller som situasjonstyper

Modeller inngår i vår bakgrunnskunnskap

Vi får mye mer ut av (1) enn det ordene i setningen og dens syn­ taktiske oppbygning gir belegg for. Det kan leseren selv kon­ trollere ved å svare på følgende spørsmål: Er aktøren på jobb eller hjemme? Spiste hun matpakken sin på kontoret eller et annet sted? Er klokken omtrent seks eller tolv? Inneholdt mat­ pakken brødmat eller karrikylling? Er den nye runden med kjedsomhet en runde i en boksekamp eller noe annet? Hvis du er norsk eller har bodd i Norge en stund, har du sikkert auto­ matisk svart at personen er på jobb, at klokken er rundt tolv, at matpakken inneholdt brødmat, osv. Men slutningene vi trek­ ker, er jo ikke gitt i selve setningen. Derfor må de bero på andre kunnskaper vi har. Men hvor kommer kunnskapene fra, og hvordan får vi til­ gang til dem? Innenfor kognitiv psykologi anser man at slut­ ningene beror på kunnskapsmengder om ulike situasjonstyper som kalles for modeller. Tanken er at vi har mange slike model­ ler, en for matpakkespising, en for handling i butikker, en for fotballkamper osv., som enkeltsetninger eller kortere tekstav­ snitt automatisk aktiverer via visse stikkord. Utgjør slike mo­ deller da lukkede og modulære input-systemer for tekstforståelse? Selv om vi trekker de slutningene vi gjør, nokså lett og nesten automatisk, kan vi ved ettertanke innse at det riktige svaret må være at modeller faktisk inngår i bakgrunnskunn­ skaper i det sentrale systemet. Det er fordi de slutningene vi 14 Se ex. phil, del ILA.

142

trekker når vi leser en setning som (1), kan undermineres av at vi lærer noe nytt om situasjonen, og dermed kan de ikke regnes som obligatoriske. Hvis vi fikk vite at aktøren som omtales i (1), faktisk var av indisk opprinnelse, eller var glad i indisk mat, ville vi kanskje mene at det var større sjanse for at mat­ pakken inneholdt karrikylling. Det er nok også slik at personer fra andre kulturer ikke har samme modeller som nordmenn, og derfor ikke vil trekke de samme slutningene når de hører eller leser (1) (eller en oversettelse av den). Derfor vil de besvare spørsmålene ovenfor på en annen måte - hvis de i det hele tatt klarer det - enn vi som har kjennskap til det norske samfunnet. Summa summarum: Selv om vi automatisk får mye mer infor­ masjon ut av setninger enn de eksplisitt inneholder, er det ikke her snakk om en modulær prosess, men heller en som beror på den rike mengde forutsetninger som ligger i vår horisont.15

4.5 Kunnskapsmoduler, common sensefysikk og handlingsforståelse I dette underkapitlet skal vi først se på noen betraktninger omkring vår syntaktiske eller grammatiske evne som tyder på at den utgjør en modul i en litt annen forstand enn den som Fodor antar. Dette vil føre til en fremstilling av ideen om kunn­ skapsmoduler., som følges av en mer inngående diskusjon av to slike moduler som har blitt studert i KV, og som har direkte relevans for vårt anliggende.

*Hva slags modultype er vår grammatiske evne? Fodor er fullt enig i det vi var opptatt av ved slutten av forrige underkapittel - at bakgrunnskunnskap virker inn på hvordan vi forstår og tolker setninger. Men han mener allikevel at det språklige input-systemet innbefatter alt som gjelder språk som sådant - dvs. fonologi og syntaks - og at det derfor er rimelig å si at vår språklige evne utgjør et input-system. Vi anvender jo generell bakgrunnskunnskap også når vi tolker handlinger (se nedenfor) og andre, ikke-språklige stimuli (se kapittel 5 om kommunikasjon). Imidlertid er det mange som mener at Fodor allikevel tar feil når han setter vår språklige evne på lik linje med et perseptuelt input-system. 15 Se også kapittel 5.1-2 om kommunikasjon for mer belegg for at forståelse av språk innebærer bruk av bakgrunnskunnskaper. 143

En første og nokså opplagt grunn til dette er det faktum at vi produserer språk i tillegg til å oppfatte det. For å overkomme denne vanskeligheten har Fodor antydet at vi kanskje også besit­ ter et output-system som er ansvarlig for produksjon av språk, i tillegg til et input-system for språkoppfattelse. Men, foruten at dette har et ad hoc-preg, ville det vært naturlig å anta at selv om det finnes slike systemer, trekker de på en felles mengde informa­ sjon om grammatiske regler som direkte verken har med oppfat­ telse eller produksjon av språk å gjøre. Vi kommer snart tilbake til hvordan man kunne forstå en slik informasjonsmengde. En annen, dypere grunn til å være skeptisk til Fodors syn på språk fremkommer hvis vi tenker over vår forståelse av syn­ taks.16 Ifølge Fodor tillegges setninger vi hører, syntaktiske strukturer av et perseptuelt inputAystem. Men kan det være riktig? Betrakt følgende setninger:

(2) Gutten døde. (3) Gutten som jenta kysset, døde. (4) Gutten som jenta som hunden bet, kysset, døde.

Vår syntaktiske evne

går utover et input- og output-system

Vi kan lett se at setning (4) er laget fra setning (3) på samme måte som (3) er laget av (2), og at (2) og (3) er helt vanlige norske setninger, med klare betydningen Det tyder på at (4) også må regnes som en norsk setning. Og hvis vi bruker et øye­ blikk på å reflektere over den, kan vi faktisk tillegge den en klar betydning også. Allikevel ville vi ikke umiddelbart oppfatte (4) som en meningsfull setning dersom en annen person ytret den, og vi ville neppe selv ytre noe slikt. (Vi vet ikke engang hvordan vi ville uttale (4) - på hvilke ord trykket skulle legges.) Eksemp­ let tyder på at vi har syntaktisk kunnskap som går utover den evnen vi har til å oppfatte og produsere setninger: Umiddelbart oppfatter vi ikke (4) som en velformet setning, og vi kan heller ikke lett uttale den. Allikevel kan vi med litt refleksjon tillegge den en syntaktisk struktur og en klar betydning. Ut fra eksempler av denne typen har mange trukket den slut­ ningen at vår syntaktiske evne ikke bare har med perseptuell prosessering av setninger innenfor et input-system å gjøre, og heller ikke bare med dette pluss et språklig output-system.17 Men samtidig virker det urimelig rett og slett å anse vår syntak16 Forstått i en vid forstand, dvs. også å omfatte formell semantikk. Jf. gene­ rell språkteori fra ex. phil, del ILA. 17 Jf. særlig James Higginbotham: ‘The autonomy of syntax and semantics’, som den foregående diskusjonen er inspirert av.

144

tiske kunnskap som en del av den generelle bakgrunnskunnska­ pen vi bruker for å tolke og forstå setninger. Grammatisk kunn­ skap gjelder nemlig komplekse, strukturelle forhold ved språk som de fleste innenfor KV, i kjølvannet av Noam Chomskys ar­ gumenter (jf. 4.2), nå aksepterer at vi ikke kan sies å ha lært i vanlig forstand. Den er, som sanseevnene våre, naturgitt. Vi kla­ rer heller ikke å eksplisere denne kunnskapen slik vi i prinsippet kan med andre bakgrunnskunnskaper. Vi trenger vitenskapelig forskning, nærmere bestemt teoretisk lingvistikk, til å fortelle oss hva våre grammatiske kunnskaper er. Men hvis vår grammatiske evne ikke dreier seg om et input- og output-system, og heller ikke er en del av den gene­ relle bakgrunnskunnskapen, hva er den så? Chomskys syn er at den er basert på en domenespesifikk mengde med ubevisst, eller taus, kunnskap om grammatiske prinsipper som finnes som en atskilt enhet så å si innenfor det sentrale systemet, og som vok­ ser ut fra en medfødt struktur (universell grammatikk - se 4.2). Denne kunnskapen tar vi i bruk både når vi snakker, og når vi oppfatter andres språk, men den kan ikke identifiseres med de mekanismene som ligger til grunn for språkoppfattelse og -pro­ duksjon. Allikevel er den heller ikke integrert i de generelle bakgrunnskunnskapene om verden som ellers inngår i det sen­ trale systemet.18 Det er altså viktig å forstå at forskjellen mellom Fodor og Chomsky ikke gjelder språkets modularitet som sådan: For beg­ ge er språk en (i en sentral forstand) medfødt og domene­ spesifikk modul. Uenigheten gjelder heller hva slags type modul språk er. For Fodor er det et perseptuelt input-system. For Chomsky er det en kunnskapsmodul, en atskilt enhet med spe­ sielle kunnskaper innenfor det sentrale systemet. Chomsky be­ høver heller ikke å benekte at det finnes ett eller flere spesielle språklige input- og output-systemer; det er bare det at vår gram­ matiske evne - som er språkets kjerne - ikke fundamentalt dreier seg om dem. (For et diagram som illustrerer forskjellen mellom Chomskys og Fodors syn på sinnet, se neste hovedsavsnitt.)

Chomskys syn: Språk er en domenespesifikk

mengde med kunnskap

innenfor det sentrale systemet

* Kunnskap smoduler Chomskys oppfatning om språk som en kunnskapsmodul er interessant både for KV og for NE. Det er fordi den viser en måte å utvide modularitetens omfang i sinnet på. At vi kan 18 Se f.eks. hans Knowledge of Language, særlig kapittel 1. 145

Modularitet er en betingelse for et fruktbart studium av sinnet

146

gjøre dette, er viktig, fordi det ser ut til at modularitet utgjør en betingelse for et fruktbart empirisk studium av sinnet. Fodor avsluttet sin bok The Modularity of Mind nokså pessimistisk med å si at selv om vi kan lære mye om input-systemer, som utgjør skarpt avgrensede enheter, er utsiktene mye dårligere for en vitenskapelig undersøkelse av det sentrale systemet, som nettopp ikke utgjør en slik avgrenset enhet. Det bruker heller informasjon fra mange forskjellige kilder for å trekke slut­ ninger om alle typer saksforhold, på en måte som knapt vil kunne forstås ved hjelp av de dataalgoritmene som Fodor anser som sentrale til KV (jf. 4.2 om den komputasjonelle teorien om sinnet, og 2.5 om bakgrunnskunnskapsproblematikken). Hvis det sentrale systemet utelukkende var et slikt udiffe­ rensiert hele, ville KV nok ha lite å tilby en teori om rasjonalitet, i og med at det formodentlig er det som foregår i det sentrale sys­ temet - der oppfatninger dannes og beslutninger treffes - som ligger nærmest vår rasjonelle essens. Det som Chomskys ideer viser, er at selv om det ikke på vitenskapelig vis går an å forstå hvordan store mengder kunnskaper virker sammen når vi trek­ ker slutninger og treffer beslutninger, kan vi likevel studere selve kunnskapene ved å forutsette at de deler seg opp i ulike, domenespesifikke mengder. Vi oppfatter disse mengdene som modu­ ler, men i en annen forstand enn den Fodor er opptatt av med sine input-systemer: I motsetning til sistnevnte, som utgjør komputasjonelle enheter av sinnet, kan førstnevnte betraktes som kunnskapsenheter, eller kunnskapsmoduler, hvor den empiriske oppgaven består i å kartlegge deres innhold og indre struktur. Et slikt studium består riktignok ikke i å finne algoritmer for hvor­ dan disse kunnskapene brukes. Men da må man nok også erkjenne, som vi antydet i kapittel 4.2, at KV ikke vil uttømmes av komputasjonelle teorier om sinnet. Hvis det empirisk ser ut til at vi besitter slike kunnskapsmoduler, og hvis vi kan samle inn belegg for hva de inneholder, burde man ikke betrakte dem som ugyldige konstruksjoner bare fordi de ikke er mottagelige for algoritmisk forståelse, eller fordi de ikke gir noe endelig svar på hvordan man anvender de reglene man har kunnskap om. For øvrig, hvis det er meningsfullt å studere slike moduler, må de vel sies å finnes innenfor det sentrale systemet (slik Chomsky ser det for seg når det gjelder språk), og da blir utsiktene mye lysere for at vi på vitenskapelig vis kan komme med noe som har med vår rasjonelle evne å gjøre. (Diagrammet nedenfor oppsummerer forskjellen mellom Fodors oppfatning av sinnet og det vi kaller det chomskyanske bildet.)

Handling

I

Inputsystemer

Det sentrale systemet

Handling

0

Omsettere:

Kunnskapsmoduler

A

Den ‘chomskyanske’ modellen

Figur 4. Ulike oppfatninger om sinnet i KV Nå har Chomsky utviklet sine ideer om kunnskapsmoduler utelukkende i forhold til vår grammatiske evne, og denne må nok fremdeles sies å være det mest anerkjente eksemplet på en kunnskapsmodul i KV. Imidlertid er det ikke lett å forholde de syntaktiske reglene som ifølge Chomsky inngår i vår naturlige kunnskap om språk, direkte til temaet rasjonalitet. Det betyr ikke at vi ser bort fra at det å beherske et systematisk struktu­ rert språk i seg selv kan være viktig for å være et rasjonelt vesen, enten det dreier seg om en forutsetning for tenkning eller for kommunikasjon.19 Men dette er ikke stedet å diskutere det omstridte filosofiske spørsmålet om i hvilken grad språk er nødvendig for kommunikasjon og tenkning. Mer viktig for oss er at Chomskys idé er blitt ansett for å legge en handlingsplan for KV mer generelt - for å åpne for et studium av andre kunnskapsmoduler enn bare grammatik­ ken.20 I noe av den aller nyeste forskning i KV har det blitt fokusert på moduler som går på en forståelse for flere forskjel­ lige domener, inkludert logikk, statistikk, matematikk, fysikk, biologi og psykologi.21 Ut fra studier innenfor utviklingspsyko­ logi og antropologi har man søkt å påvise en naturgitt og tverr-

Kunnskapsmoduler i nyere KV-forskning

19 Psykologen Stephen Pinker har nylig argumentert for at språk ble til gjen­ nom det naturlige utvalget som en måte å kommunisere på - jf. hans The Language Instinct. 20 For mer om Chomskys innflytelse her og en oversikt over feltet, se Hirschfield og Gelmans innledning til Mapping the Mind. 21 Se artiklene i samlingen redigert av Hirschfield og Gelmans, op. cit. Se også Pinker: How the Mind Works, kap. 5 for en oversiktlig oppsumme­ ring av dette feltet. 147

kulturell kjerne av måter vi forstår verden på, som fordeler seg i disse ulike kunnskapsdomenene. I resten av dette underkapitlet skal vi oppholde oss ved eksperimentelt belegg for særlig to slike kunnskapsmoduler den som gjelder vår naturlige forståelse av fysiske objekter, og den som gjelder vår forståelse av menneskelige handlinger. (Den som har med forståelsen av den biologiske verden å gjøre, skal vi komme tilbake til i kapittel 5.5 når vi diskuterer natur­ lige slag, mens de som gjelder for logikk og statistikk, er emne for kapittel 6.)

Common sense-fysikk Med ‘common sense-fysikk’ tenker vi her på den fysikken vi kan i kraft av våre naturgitte kognitive evner. At vi har natur­ gitte forutsetninger for å forstå den fysiske verden, har de ame­ rikanske psykologene Rene Baillargeon, Elizabeth Spelke og deres kolleger vært særlig opptatt av å påvise. Gjennom flere eksperimenter har de argumentert for at selv barn helt ned i tremåneders- og firemånedersalderen har en intuitiv forståelse av flere grunnleggende, fysiske prinsipper.22 For eksempel:

Et fysisk objekt går ikke gjennom et annet fysisk objekt. Fysiske objekter forsvinner ikke ett sted og kommer frem igjen et annet. Fysiske objekter er kohesive - hvis du plukker opp et fysisk objekt, så blir ikke en del av det igjen. Fysiske objekter påvirker hverandre bare via fysisk kontakt. Spelke, Baillargeon og deres kolleger kom frem til disse resulta­ tene ved å vise babyene et videoopptak av noen objekter som beveget seg på visse måter, først delvis bak en skjerm. Til å begynne med viser babyene interesse for det de ser, men etter flere gjentagelser av samme opptak begynner de å kjede seg og se bort. På dette tidspunktet blir skjermen tatt bort. Da vekkes babyenes interesse på nytt, og de ser igjen på filmen. Men det overraskende og viktige er at babyene holder blikket lenger fes­ tet mot det som nå foregår når objektene som de opprinnelig så delvis skjult bak skjermen, viser seg å bryte med én eller flere av de ovennevnte prinsippene - f.eks. går fysisk gjennom et annet 22 For oppsummerende fremstillingen, jf. Baillargeon et al.: ‘Physical reasoning in infancy’, Spelke: ‘Initial knowledge: six suggestions’. 148

objekt, eller plutselig deler seg seg i to - enn når de ikke gjør det. Dette har blitt tolket dit hen at små barn er mer interessert i forestillinger som bryter med prinsippene, enn forestillinger som ikke gjør det, noe som i sin tur har vært oppfattet som bevis på at de besitter en forståelse av prinsippene. Denne forskningen utgjør et nokså sterkt belegg for at babyer besitter en medfødt forståelse av den fysiske verden. Barn på tre og fire måneder kan knapt manipulere objekter, enn si bevege seg selv, og de er heller ikke født med fullkomne visu­ elle ferdigheter. Det virker dermed svært usannsynlig at disse prinsippene kan ha vært innlært på noen måte. At læring fak­ tisk har funnet sted, kan jo aldri utelukkes, men det ser heller ut til at vi har å gjøre en med medfødt kunnskapsmengde - en kunnskapsmodul for fysikk, eller i hvert fall noe som utvikler seg til å bli en slik modul. Denne naturgitte forståelsen har videre vært ansett som en slags primitiv forløper - kanskje en nødvendig forløper - for tilegnelse av mer avanserte, vitenskapelige teorier om den fysiske verden: Vi klarer å lære så mye fordi vi har en medfødt evne til å forstå den fysiske verden, en forståelse som formo­ dentlig er blitt nedfelt gjennom det naturlige utvalget. Hvis dette er riktig, kan det også tenkes at empiriske resultater fra KV vil ha relevans for vitenskapelige fysiske teorier, for så vidt som disse da vil måtte passe inn med våre medfødte kunnska­ per. Det er dit hen de refererte resultatene ville tolkes av en til­ henger av NE. På den andre siden må man, som vi har sett (i 4.3), være varsom med å trekke konklusjoner om at en viss oppfatning er pålitelig bare fordi den er et resultat av det naturlige utvalget. For øvrig er det mye annet belegg som tyder på at babyers for­ ståelse av den fysiske verden, ja, voksnes forståelse også, lider av ganske systematiske feil - noe som svekker tilliten til ideen om at vår medfødte kunnskap bør danne føringer for vitenska­ pelige teorier. F.eks. er babyer riktignok overrasket når et fysisk objekt dyttes av et bord og blir hengende i løse luften, men de bryr seg ikke, bare objektet beholder den minste lille kontakt med bordet. Heller ikke lar de seg imponere av at en liten ball ruller sakte over et stort hull uten å falle ned i det. Begge resul­ tater tyder på at de ikke fullt forstår tyngdekraften. Denne mangelen i barnas forståelse av den fysiske verden viser seg å være et nokså dyptgående trekk ved vår naturlige kognitive evne i fysikk: En forståelse for grunnprinsippene bak newtonsk mekanikk er nemlig heller ikke noe de fleste voksne

Har vi en medfødt forståelse av visse

grunnleggende fysiske prinsipper?

Implikasjoner for NE

Common sense-fysikk

svikter når det gjelder å forstå tyngdekraften]

149

besitter. På figuren nedenfor vises et gevær som skyter en kule, samtidig som en hånd slipper en annen kule. Hvilken kule vil treffe bakken først?

Figur 5: Hvilken kule treffer bakken først?

Common sense-

forestillinger baserer seg på en verden full

av friksjon, og er ikke

adekvate for å forstå de bakenforliggende fysiske prinsippene

Det riktige svaret er: De treffer bakken omtrent samtidig, siden tyngdekraften som drar kulen nedover, er den samme for begge. I eksperimenter har det imidlertid vist seg at voksne for­ søkspersoner var overbevist om at kulen som slippes fra hån­ den, vil treffe først. De manifesterer dermed en grunnleggende misforståelse for hvordan fysiske krefter virker.23 Vi kan nok fastslå at vi av naturlige årsaker er ganske kunnskapsrike når det gjelder de observerbare tilbøyelighetene til de objektene vi støter borti i vår daglige omgang med ver­ den, men at vi egentlig har liten peiling når det gjelder de teore­ tiske prinsippene som ligger bak. Common sense-forestillinger - dem vi har i kraft av våre naturgitte kognitive evner - har en viss overfladisk gyldighet, men på et mer fundamentalt nivå avviker de skarpt fra det som ifølge vitenskap faktisk foregår. Hvis vi kaster en ball rett opp i luften, vet vi veldig godt hva som kommer til å skje. Men hvorfor skjer dette? Vi har vanske­ lig for ikke å tro at det er en slags bevegelseskraft som er virk­ som idet ballen går opp, en kraft som gradvis blir oppveid av tyngdekraften, som så tar overhånd og sørger for at ballen kommer ned igjen. Men det er faktisk bare tyngdekraften som påvirker ballen etter at den har forlatt hånden vår. Vi antar at et fysisk objekt i bevegelse stadig vekk trenger noe, et slags støt, for å holdes i bevegelse. Det er ikke så overraskende at vi ten­ ker slik ettersom vi har utviklet oss gjennom evolusjon til å for­ stå et miljø som er fullt av friksjon, og der aktive vesener til­ synelatende gjør at tunge, stillestående objekter kommer i bevegelse. Newtonsk fysikk ble derimot utviklet som en forkla­ 23 Jf. Lewis Wolpert: The Unnatural Nature of Science, s. 2 ff., for mer om dette og andre pinlige eksempler!

150

ring på planetenes friksjonsfrie bevegelser. Bare senere og under tett kontrollerte eksperimenter ble den bekreftet på jorden. I 4.3 var vi inne på hvordan blotte-øye-observasjoner ofte forkastes til fordel for data som er samlet inn ved hjelp av instrumenter og eksperimenter. Nå har vi fått enda sterkere belegg for at vitenskapens fokus på å avdekke universets bakenforliggende prinsipper gjør at den kommer frem til en forståelse av verden som avviker nokså radikalt fra common sense. Allikevel kan man nok fremdeles si at uten en medfødt forståelse for de grunnleggende fysiske prinsippene, og i det hele tatt for at verden deler seg opp i objekter som interagerer på lovmessige måter med hverandre, kan vi aldri lære noe om den fysiske verden, og at disse prinsippene må bevares i en hvil­ ken som helst vitenskapelig fysikk.

Handlingsforståelse Vi har nettopp nevnt at vi lever i et miljø fullt av aktive vesener som, i motsetning til rent fysiske objekter, frivillig kan initiere selvbevegelse, og som kan få andre fysiske ting til å bevege seg. I dette hovedavsnittet skal vi se litt på forskning som tyder på at vi har en medfødt forståelse for forskjellen mellom aktive og ikke-aktive objekter, og for at noen av disse aktive objektene kan forklares på en spesiell måte. Når det gjelder forskjellen mellom aktive og ikke-aktive objekter, er det for det første lett å vise at visse bevegelser som bare ville se underlige ut fra et rent fysisk perspektiv, naturlig oppfattes som uttrykk for intensjoner hos bevisste aktører. Tenk deg at du ser tre prikker på en dataskjerm; den ene beve­ ger seg sakte oppover en skrå linje, faller litt tilbake, men fort­ setter så opp igjen til den er helt øverst. Så kommer den andre plutselig inn og tangerer den første, som daler nedover linjen igjen. Den tredje beveger seg sakte mot den første og berører den så vidt et øyeblikk, før de begge to flytter seg sakte oppover linjen igjen. I et berømt eksperiment fra krigsårene viste psyko­ logene Heider og Simmel at vi har en ufravikelig tendens til å oppfatte disse hendelsene som om den første prikken forsøker å gå oppover en bakke, den andre prøver å hindre den, og den tredje hjelper den.24 Vi tolker umiddelbart visse bevegelser som om de hadde sitt opphav i aktive aktører, objekter som kan bryte med de ‘lovene’ vi kjenner fra vår fysikkmodul.

Vi forstår spontant visse bevegelser som

uttrykk for intensjoner og formål

24 Heider og Simmel: ‘An experimental study of apparent behaviour.’ 151

Forståelse av skillet

mellom aktive og ikkeaktive objekter ser ut til

å være medfødt

Her finnes det også belegg for at barn tidlig får denne for­ ståelsen av forskjellen mellom aktive og passive objekter. Tre år gamle barn reagerer på samme måte som voksne når de ser noe som ligner på det vi nettopp har beskrevet. Ettåringer oppfatter prikkene på skjermen i forhold til formål: Når en prikk hopper over en barriere for å treffe en annen prikk, blir barna ikke overrasket over at den ikke hopper når barrieren er fjernet neste gang.25 Og selv tre måneder gamle barn synes å besitte en grunnleggende forståelse av forskjellen: Psykologene kjedet noen babyer da de gjentatte ganger lot et objekt i bevegelse for­ svinne bak en skjerm for å la et annet objekt komme ut på den andre siden. Så ble skjermen fjernet, og barna ble overrasket (dvs. holdt blikket festet på hendelsene) bare hvis det viste seg at det første objektet stoppet før det traff det andre objektet, som så begynte å bevege seg allikevel. Dette er i tråd med det vi kunne vente hvis barna virkelig har kjennskap til de grunnleg­ gende fysiske prinsippene. Så ble eksperimentet gjentatt, men denne gangen med objekter som lignet på mennesker. Her ble overraskelsesmønsteret det motsatte: Hvis et menneske kom i bevegelse på grunn av fysisk kontakt med det første, var dette bemerkelsesverdig. Hvis det første mennesket stoppet, og det andre så begynte å bevege seg av seg selv, var det ikke tegn til at dette ble oppfattet som noe spesielt.26 Når vi oppfatter noe som et levende vesen, blir vi altså, av naturlige grunner, tilbøyelige til å tillegge det andre evner og egenskaper enn vi tillegger fysiske objekter, selv om det ikke har spor av likhet med et levende vesen på den observerbare overflaten. Og det viser seg til og med at denne tilbøyeligheten omfatter en tendens til å forklare handlinger som om det lå årsaker bak. Det er nokså opplagt at vi voksne forklarer men­ neskelig atferd ved hjelp av årsaker - i særdeleshet ønsker og oppfatninger. Vi forklarer hvorfor Marit sent en kveld gikk ned til 7-Eleven for å kjøpe en pølse, ved å vise til at hun på det tidspunktet ønsket å spise en pølse, og mente at det på det tids­ punktet gikk an å få tak i en pølse ved 7-Eleven. Vi kan også forklare hvorfor hun ikke gjorde andre ting som hun sto fritt til å gjøre, som å dra til Narvesen - fordi hun trodde at Narvesen var stengt på den tiden - eller å bli hjemme - fordi alt hun ville ha å spise, var en butikkgrillet pølse. Altså er det tydelig at vi trekker veksler på noe som ligner på den strukturen som 25 Disse resultatene meldes om i Pinker: How the Mind Works, s. 322. 26 Jf. ‘Infants’ knowledge of object motion and human action.’

152

beslutningsteorien gjør eksplisitt, for å forklare det andre gjør.27 Samtidig trekker vi på bakgrunnskunnskaper fra vår horisont som har å gjøre med de særegne faktorer ved situasjo­ nen, kulturen og vedkommendes mentale tilstand. Men det slå­ ende er at denne generelle bakgrunnskunnskapen tilsynela­ tende alltid anvendes innenfor en bestemt struktur: Når vi er ute av stand til å skjønne hva noen gjør, er det vi fordi vi ikke vet hva hun ønsker eller oppfatter. Mange utviklingspsykologer har fremsatt den hypotesen at evnen til å gi formålsforklaringer av denne typen er nedlagt i oss som en atskilt kunnskapsmodul: en psykologimodul på linje med fysikkmodulen og språkmodulen. At vi skulle besitte en slik evne som en del av våre naturgitte anlegg, er, uansett eksperimenter, ikke en helt urimelig tanke: Det at så godt som alle vanlige mennesker er i stand til å forklare atferd i tråd med beslutningsteoriens prinsipper, er nokså forbløffende, tatt i betraktning at de aller fleste i verden ikke får noen eksplisitt undervisning i formålsforklaring eller beslutningsteori (og at de som gjør det, bare får den etter at de er blitt 19 eller 20 år). Husk også at oppfatninger og ønsker ikke er direkte observer­ bare størrelser: Det eneste vi ser når andre handler, er kropps­ lige bevegelser. Vi ser ut til å være naturlig dyktige tankelesere! Disse formodningene bekreftes også av eksperimenter som legger for dagen et klart utviklingsmønster i modningen av psykologimodulen. Allerede på to og et halvt- til treårsstadiet viser barn en viss forståelse for at andre handler ut fra sine oppfat­ ninger og ønsker. Allikevel det et stykke igjen før evnen blir fullkommen. I særdeleshet blir små barn ledet på villspor hvis oppfatningen vedkommende handler ut fra, er uriktig ifølge deres egen oppfatning av virkeligheten. Først ved fireårsstadiet kommer denne forståelsen på plass, noe som ble vist i et forsøk av psykologene Heinz Wimmer og Josef Perner.28 Noen tre- og fireåringer får se en liten dukketeaterforestilling. En dukke, Sally, legger en klinkekule i en kurv og går så ut for å leke. Mens hun er ute, kommer en annen dukke, Anne, inn. Hun åpner kurven, ser klinkekulen og kommer på den rampete ideen å flytte den til et annet sted: Hun legger klinkekulen i en eske ved siden av kurven. Så kommer Sally tilbake på scenen det er klart at hun ikke har sett det Anne gjorde, og at Anne

Formålsforklaringer innebærer å anvende bakgrunnskunnskaper innenfor en fast

struktur

Har vi en naturlig evne til å gi formåls­ forklaringer?

Belegg fra utviklings­ psykologien

27 Jf. formålsforklaring fra ex. phil. II.B. 28 Se ‘Beliefs about beliefs: representation and constraining function of wrong beliefs in young children’s understanding of deception’. 153

Belegg fra abnormal

psykologi

Implikasjoner for NE

ikke har fortalt henne det. Deretter blir barna spurt om hvor Sally kommer til å lete etter klinkekulen. Fireåringene svarer ‘riktig’: at hun kommer til å lete i kurven. Treåringene svarer ‘galt’: at hun kommer til å lete i esken, altså der hvor klinkeku­ len faktisk er. Og hvis man spør om hvor Sally tror klinkekulen er, får man tilsvarende svar fra de ulike aldersgruppene. Bare de eldste barna klarer å skille mellom sine egne og andres oppfat­ ninger om virkeligheten og mellom disse oppfatningene og vir­ keligheten selv. For treåringene er det deres eget verdensbilde som er bestemmende for virkeligheten, samt for alle andres ver­ densbilde. Men det de mangler, er ikke noe de lærer av voksne, det er heller noe som rett og slett kommer på plass etter hvert. Altså ser det ut til at vi besitter en egen biologisk evne til å for­ stå og forklare handlinger, en evne som gradvis modnes i løpet av de første leveårene. Eksperimenter med autistiske barn har også pekt i retning av en slik psykologimodul. Autisme er et sjeldent, men tverrkulturelt psykologisk syndrom som kjennetegnes ved manglende evne til normal kommunikasjon og sosial utvikling, i hvert fall i barnets tidlige leveår. Barna mangler typisk også evnen til å bru­ ke fantasi i lek, særlig når det gjelder å ‘late som’. Det som er in­ teressant for våre formål, er at autistiske barn også stryker på ‘usannoppfatning’-testen beskrevet ovenfor - og det på et al­ derstrinn hvor andre barn består den, selv de med Downs syn­ drom, som ellers har et tilsvarende mentalt nivå. Ifølge den eng­ elske psykologen Simon Baron-Cohen gir disse resultatene nok­ så direkte belegg for at evnen til å forutse en annens atferd er na­ turgitt både i den forstand at den ikke læres, og ved at den utgjør en spesiell kunnskapsmodul.29 Hva slags implikasjoner har denne forskningen for NE? Hva er med andre ord forholdet mellom våre medfødte forklaringsstrategier og de faktiske årsakene til menneskelig atferd? Dette er faktisk et meget omstridt tema og en livlig arena for debatt i nyere KV og i de filosofiske refleksjoner over den. Noen mener at forklaringer som viser til ønsker og oppfat­ ninger, er like avvikende fra de faktiske psykologiske forhold som våre intuitive forklaringer på fysiske forhold. Men det er også mange som mener at vår common sense-psykologi hevder seg mye bedre i forhold til vitenskapen enn vår common sensefysikk gjør - ja, at egentlig er common sense-psykologi fremde­ les den eneste modellen vi har for å forklare menneskelige 29 Se Baron-Cohen: Mindblindness.

154

handlinger, og at en hvilken som helst vitenskapelig psykologi må ta utgangspunkt i den.30 Det er kanskje ikke overraskende at våre naturgitte evner ser ut til å ha større gyldighet for forklaringer som gjelder våre artsfrender - andre mennesker - enn for forklaringer av den fysiske verden. Vi besitter jo alle et menneskesinn selv, slik at vi har en lett tilgjengelig måte å kontrollere på om de forklaring­ ene vi genererer, virker troverdige sammenlignet med våre egne motiver. I neste kapittel skal vi se at våre naturlige evner også har sørget for en tilsynelatende rasjonell fremgangsmåte når det gjelder å kommunisere med andre mennesker.

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi etter hvert vært opptatt av studier fra KV om våre naturgitte kognitive evner som tar utgangspunkt i et syn på menneskesinnet som noe som kan deles opp i ulike moduler. Vi har sett at vi sanser verden ved hjelp av input-sys­ temer som gjør at det vi ser, (i hvert fall delvis) kan anses som å gjelde uavhengig av teoretiske bakgrunnskunnskaper. Samtidig uttømmes ikke vitenskapelige data av det som leveres av våre input-systemer. Vår språkoppfattelse skjer også delvis innenfor et input-system, men påvirkes av generelle bakgrunnskunnska­ per når det gjelder fastsettelse av betydning og ved tolkning. Til slutt har vi sett at vi ser ut til å ha flere spesielle, tilsynelatende medfødte kunnskapsmoduler som brukes i kombi- nasjon med generelle bakgrunnskunnskaper, bl.a. til å generere forklaringer på handlinger. Underveis har vi også vært opptatt av utsiktene for NE dvs. de implikasjoner de ulike studiene måtte ha for en teori om rasjonalitet, og for en oppfatning om forholdet mellom com­ mon sense og vitenskap. I neste kapittel skal vi fortsette vår undersøkelse av KV og utsiktene for NE i forhold til ikkemodulære aspekter ved sinnet.

30 Det synet forsvares mest iherdig av Jerry Fodor, bl.a. i hans Psychsemantics, kap. 1. 155

KAPITTEL 5

Naturalistisk erkjennelsesteori II: Kommunikasjon og kategorisering (Pensumpunkter III.2c, IV.la,b)

Innledning

Effektivitetsprinsippet

156

I forrige kapittel var vi opptatt av å undersøke hvorvidt vi kan forklare vår rasjonelle evne ved å vise til forskningsresultater om input-systemer og kunnskapsmoduler i menneskesinnet. I dette kapitlet skal vi rette blikket mot teorier fra KV som søker å forklare hvordan vi kommuniserer med andre, og hvordan vi kategoriserer verden. For så vidt som de evnene vi skal be­ handle, hovedsakelig gjelder bruk og organisering av generelle bakgrunnskunnskaper, kan man si at vi nå skal fokusere på zfc/ze-modulære aspekter av sinnet. Allikevel dreier de teoriene vi skal se på, seg om bestemte føringer som gjelder når vi bru­ ker bakgrunnskunnskap i visse sammenhenger og til visse for­ mål. Én interessant ting ved de evnene vi skal se på i forbindelse med NE (naturalistisk erkjennelsesteori) er at de viser at vår naturlige kognitive virkemåte gjenspeiler et slags effektivitets­ prinsipp. Effektivitet betyr i alminnelighet å få det meste ut av det minste, dvs. å skaffe seg størst antall goder per kostnadsenhet, og omvendt, å bruke hver kostnadsenhet til å skaffe seg flest mulig goder. Nå har vi allerede vært inne på at vi er ende­ lige vesener, og at det dermed ikke alltid er rasjonelt å sikte mot visse mål, selv om de i seg selv er ønskelige (f.eks. å ha maksi­ malt konsistente oppfatninger - se kapittel 4.1). Mer generelt kan vi si at effektivitetsprinsippet bør utgjøre en føring på de rasjonelle aktivitetene som foretas av endelige vesener: Vi kan ikke håpe å få absolutt alt vi ønsker oss, altså gjelder det å få så mye som mulig innenfor det praktiske mulige. Når det gjelder slutning eller beslutning, er kostnadene beregnet i tankemessig

eller kognitiv innsats, som er en funksjon av både hvor hardt og hvor lenge man må tenke for å trekke en riktig slutning eller ta en ønskelig beslutning. Vi bør hele tiden ta sikte på å gjøre så liten kognitiv innsats som mulig for hver slutning vi trekker, og å trekke flest mulig (riktige) slutninger for hver enhet kognitiv innsats vi gjør. Men er vi faktisk bygget slik? Nå er mange av den oppfat­ ning at fordi vi har blitt formet gjennom det naturlige utvalget, er det høyst sannsynlig at vi og vår hjerne faktisk er blitt formet på en høyst effektiv måte - ellers ville vi ikke ha overlevd. Alli­ kevel er det interessant å undersøke empirisk i hvilken grad effektivitet faktisk ser ut til å gjenspeiles i noen av våre kogni­ tive tilbøyeligheter. Det skal vi gjøre her i forbindelse med vår kommunikasjonsevne og den måten vi deler opp verden på, dvs. begrepsbestemmer den. I underkapittel 5.1 ser vi på kommunikasjon fra en filoso­ fisk synsvinkel og prøver å komme frem til en tilfredsstillende definisjon av kommunikasjon. Diskusjonen fører naturlig frem til relevansteorien i 5.2, som er en empirisk teori om hvordan vi faktisk går frem når vi kommuniserer. Fra underkapittel 5.3 av skifter vi til temaet kategorisering. Vi presenterer den såkalte klassiske kategorilæren, som er en oppfatning om kategorisering med opphav i biologi og kjemi. I underkapittel 5.4 tar vi opp i hvilken grad den klassiske teorien svarer til den måten vi faktisk kategoriserer verden på, og vi skal se på empirisk belegg som tyder på at vår begrepsmessige kunnskap legges opp på en ganske annen måte. Til slutt, i 5.5, ser vi på et tema som ikke har så mye med effektivitet å gjøre, men som allikevel er interessant i forhold til vår kategoriseringsevne, og ikke minst i forhold til NE: I hvilken grad deler vi opp verden ved hjelp av naturlige slag?

Er vi naturlig effektive?

5.1 Hva er kommunikasjon? Vi gjør det hele tiden, men hva går egentlig kommunikasjon ut på? En vanlig oppfatning er at kommunikasjon kan inndeles i språklig og ikke-språklig kommunikasjon. Vi skal se nedenfor at det er viktig å ta hensyn til dette skillet. Men vi skal starte med å si noe om hva som kjennetegner kommunikasjon som sådan. Et intuitivt svar er kanskje: gjensidig utveksling av infor­ masjon. Det viktige ved denne definisjonen er jo at utveks­ lingen er gjensidig. Altså kommuniserer ikke en person med oss om vi tilfeldigvis overhører henne når hun sier at selskapet blir

Er kommunikasjon gjensidig informasjons­

utveksling mellom samtalepartnere?

157

Gjensidighet er verken

nødvendig eller tilstrekkelig for

kommunikasjon

Kommunikasjon har

med høyere ordens intensjoner å gjøre

158

i kveld, selv om vi oppfatter det hun sier, fordi det i denne situ­ asjonen ikke foregår gjensidig informasjonsutveksling. Skal det kalles kommunikasjon etter den intuitive definisjonen, må man være i stand til både å oppfatte informasjon og å gi en respons på det man oppfatter. Imidlertid er det faktisk lett å finne mange eksempler på at denne definisjonen ikke holder. For det første er det ikke avgjø­ rende at man kan gi et svar tilbake. Hvis jeg sier til min rike, døende tante at jeg så ofte hadde tenkt å besøke henne i løpet av hennes siste tyve leveår - og hun så dør, da er det rimelig å si at jeg kommuniserte noe til henne, selv om det ikke ble aktuelt med noe svar fra hennes side. For det andre er det mange situa­ sjoner hvor gjensidig informasjonsutveksling finner sted, uten at kommunikasjon inntreffer. En jente på et utested ser lenge og smilende opp i ansiktet på den vakre, men litt tilbakeholdne gutten hun snakker med, slik at han skal skjønne at hun liker ham. Men hun vil ikke at denne oppførselen skal oppfattes som en bevisst handling. Allikevel oppfatter gutten den som litt for tydelig til å være forårsaket av noe annet enn et bevisst forsøk på å vekke hans interesse. Han tar så til å snakke om hvor kje­ delig uteliv kan være, i den hensikt at hun skal la ham være i fred, men uten å ønske at hun skal oppfatte hensikten. Hun oppfatter den allikevel, og føler seg nokså fornærmet. Her er det ingen tvil om at gjensidig informasjonsutveksling har fun­ net sted, men det er allikevel ikke kommunikasjon i vanlig for­ stand som foregår. Det forrige eksemplet tyder på at kommunikasjon beror på noe ved hensiktene (eller intensjonene) som ligger bak det man sier til den man utveksler informasjon med. Enkelte har altså hevdet at en nødvendig betingelse for kommunikasjon er at det foreligger en såkalt kommunikativ hensikt hos avsenderen, dvs. den som snakker eller gjør noe for å få andre til å gjøre noe, tro noe eller lignende. En kommunikativ hensikt er en hensikt om å formidle noe til en annen person - mottageren - men den inne­ bærer også noe mer. En hensikt om å formidle noe alene regnes bare som en informativ hensikt. I eksemplet ovenfor har jenta en slik hensikt: Hun intenderer at gutten skal forstå at hun liker ham. Og det kommer han til å forstå, men ikke på den måten hun intenderte. Hun blir så å si ‘avslørt’, noe også gutten blir når han taler. Men allikevel er de ikke i kommunikasjon med hver­ andre. Kommunikasjon ville bare ha inntruffet hadde jenta intendert at hennes intensjon bak smilene skulle oppdages av gut­ ten, eller om gutten hadde intendert at hans intensjon om å bli

kvitt jenta skulle oppfattes. Det er en slik andre ordens intensjon som gjerne kalles for en kommunikativ intensjon eller hensikt. Hvis vi bruker ‘A’ for avsenderen, ‘M’ for mottageren og ‘P’ for den ideen eller påstanden avsenderen vil at mottageren skal opp­ fatte, kan vi oppsummere forskjellen slik: Informativ hensikt A intenderer at M skal oppfatte P. Kommunikativ hensikt A intenderer at M skal tro at A intenderer at M skal opp­ fatte P.

For at kommunikasjon faktisk skal inntreffe, må hensikten selvsagt oppfattes av M. Dermed kan følgende definisjon av kommunikasjon fortone seg rimelig:

A kommuniserer påstanden eller ideen P til M hvis og bare hvis: (i) A har en informativ hensikt i forhold til M og P. (ii) A har en kommunikativ hensikt i forhold til M og P. (iii) M kommer til å oppfatte (i) og (ii) (dvs. As informative og kommunikative hensikter). Legg merke til at dette definisjonsforslaget ikke forutsetter at de hensiktene som omtales, alltid vil være ting vi er oss beviss­ te.1 Legg også merke til at denne analysen ikke forlanger at replikkveksling finner sted. Definisjonen er utvilsomt mye bedre enn den intuitive ideen om gjensidig informasjonsutveksling vi begynte med. Imidlertid er det - med litt oppfinnsomhet - mulig å vise at også denne siste definisjonen svikter. Flere filosofer og lingvister har vist at betingelsene kan oppfylles selv om det virker intui­ tivt galt å si at kommunikasjon inntreffer, ved å beskrive situa­ sjoner hvor A har tredje eller enda høyere ordens hensikter angående budskapet, men som hun ikke intenderer at M skal oppfatte.1 2 Da kan det |se ut til at vi trenger å vise til stadig høy­ ere ordens intensjoner for å gi en tilfredsstillende definisjon av kommunikasjon. En beslektet, men litt enklere grunn til å mene I én forstand kan hensiktene og oppfatningene om dem altså sies å utgjøre tause kunnskaper, om enn i en litt annen betydning enn den som Polanyi legger i begrepet: Jf. kapittel 3, fotnote 8. 2 Jf. Strawson ‘Intention and convention in speech acts’, Schiffer: Meaning, kapittel 2. Vi skal ikke fremstille disse komplekse moteksempler her.

1

159

Medfører analysen av

kommunikasjon en uendelig regress av

intensjoner og oppfatninger?

Høyere ordens intensjoner er ikke

alltid nødvendige for kommunikasjon

En felles bakgrunn er avgjørende for

kommunikasjon

160

at betingelsene ovenfor ikke er tilstrekkelige for kommunika­ sjon, er at det virker som om A burde vite at M oppfatter inten­ sjonene til A for at kommunikasjon skal kunne sies å ha inn­ truffet, og videre at M burde vite at A vet at M oppfatter at A har visse intensjoner - og så videre i det uendelige. Disse betraktningene tyder på at en definisjon av kommuni­ kasjon må vise til en uendelig mengde med høyere ordens inten­ sjoner og innbyrdes kunnskap, noe som medfører at vi egentlig aldri kommuniserer med hverandre, at kommunikasjon må be­ traktes som et ideal som vi kan strebe mot, men aldri nå. Ja, no­ en filosofer som har villet beholde ideen om høyere ordens hen­ sikter som en nødvendig betingelse ved kommunikasjon, har hevdet nettopp det. Men det virker ikke som det mest fornuftige svaret. Vi vil ikke benekte at kommunikative hensikter og gjen­ sidig kunnskap om dem er noe annet enn reelle psykologiske fe­ nomener, og at det er nødvendig at de foreligger i visse kommunikasjonssammenhenger for at kommunikasjon kan sies å inn­ treffe. Men det er langt fra klart at slike hensikter og kunnskaper er nødvendige i alle kommunikasjonssammenhenger. For å for­ stå det er det nok å tenke på vanlig, språklig kommunikasjon hvor vi bruker f.eks. norsk til å kommunisere med andre norsktalende om faktiske emner. At komplekse kommunikative og andre høyere ordens hensikter skulle være til stede ved slike an­ ledninger, selv ubevisst, virker rett og slett sterkt kontraintuitivt. Det samme gjelder for kommunikasjon mellom dyr som bruker et tegnsystem for å kommunisere standardbudskaper (‘mat i ret­ ning av elven’, ‘rovdyr i nærheten’ osv.) Vi skal ikke her forsøke å gi en fullstendig adekvat teori om kommunikasjon som erstatter dem vi allerede har berørt. Allikevel skal vi skissere en tilnærming som knytter an til vårt neste tema, relevansteorien, og som for øvrig prøver å forene noen av våre tilsynelatende motstridende intuisjoner om kom­ munikasjon. Vi starter med å konstatere at kommunikasjon må forutsette en felles bakgrunn av et eller annet slag, selv om den ikke behøver å være avhengig av en felles bakgrunn av kunn­ skap om høyere ordens intensjoner og oppfatninger. Hvis vi ikke deler ganske mange forutsetninger med den vi snakker til, virker muligheten for å oppnå kommunikasjon svært liten - ja, selv om vi til og med bruker samme språk (jf. kapittel 1.6). Men akkurat hvilken bakgrunn gjelder det da? Det kan jo ikke dreie seg om et felles språk - man vet fra erfaring at det verken alltid er nødvendig eller tilstrekkelig for kommunikasjon. Et annet forslag er at vi må dele mange oppfatninger om verden,

Dialog mellom mennesker. Foto: Darama/Scanpix

om hva som er sant og usant. Det er for så vidt riktig. Men siden vi leter etter et kriterium for kommunikasjon, kan mange slike felles oppfatninger heller ikke være alt: At du faktisk har mye til felles med den du snakker med, synes intuitivt forenlig med at du i én bestemt situasjon bare informerer din tilhører om noe, heller enn at du kommuniserer, fordi du f.eks. intende­ rer å skjule en viss høyere ordens intensjon. Hvis vi forlanger at absolutt alle oppfatningene og holdningene som inngår i bak­ grunnen, skal være gjensidig kjent, kan en slik situasjon selv­ sagt aldri forekomme. Men et slikt krav virker altfor strengt, og for øvrig sender det oss tilbake til problemet om uendelige regresser av gjensidig kunnskap. Ifølge Dan Sperber og Deirdre Wilson - henholdsvis fransk antropolog og britisk lingvist - må vi, skal vi finne en løsning på problemet, anerkjenne at bakgrunnen, i tillegg til oppfatninger, også må omfatte evner til å se ting, oppfatte ting, slutte fra visse ideer til visse andre ideer, osv. Ifølge deres teori er det ikke nød­ vendig for at kommunikasjon skal inntreffe, at de som kommu­ niserer med hverandre, aktivt søker eller faktisk oppnår gjen­ sidig kunnskap om de forutsetningene som de til enhver tid kan 161

Bakgrunnen for

kommunikasjon må

bestå av felles evner i tillegg til felles oppfatninger

Et kognitivt miljø: Alle

de antagelser som er

tilgjengelige for to

personer når de kommuniserer

si seg enig i, gitt at de tar sikte på å kommunisere. Så lenge de relevante forutsetningene er tilgjengelige i den forstand at de som vil kommunisere, har evner til å kunne vite det, så er det nok. Disse skissemessige tankene omkring kommunikasjon motiverer Sperber og Wilsons mer systematiske analyse av kommunikasjonsbegrepet (som vi ikke skal gjengi), foruten deres generelle undersøkelse av kommunikasjon (som vi snart skal se på). De bruker begrepet kognitivt miljø som en beteg­ nelse på alle de antagelsene som er tilgjengelige ved hjelp av persepsjon og slutning for to personer når de kommuniserer. På en måte kan nok vårt horisontbegrep forstås i noenlunde samme betydning som dette.3 I neste underkapittel skal vi se hvordan ideen om et kognitivt miljø er avgjørende for vår for­ ståelse, ikke bare for hva kommunikasjon er for noe, men også for hva vi velger å kommunisere.

5.2 Relevansteorien

Hvilke prinsipper styrer våre kommunikative bidrag?

Det virker rimelig å si at når vi tar sikte på å kommunisere med noen, er vi ute etter å få dem til å tenke eller oppføre seg anner­ ledes enn de gjør i øyeblikket, og - i hvert fall potensielt - å sig­ nalisere at vi vil at de forandrer atferd eller tenkemåte. Men av alle tenkelige utsagn i verden, er det bare et fåtall som ikke vil virke uhensiktsmessige eller absurde i en samtale. Hvis noen påståelig la frem en rekke opplagte usannheter, eller snakket om noe som virket fullstendig irrelevant for våre felles interes­ ser, eller brukte en altfor omstendelig beskrivelse for å formidle en enkel idé, eller snakket ved hjelp av begreper og gramma­ tiske konstruksjoner som var vage og vanskelige å skjønne - i alle slike tilfeller ville vi føle enten at vi hadde med en sinnsfor­ virret person å gjøre, eller - om vedkommende virket seriøs - at det var noe dypere bak hennes merkelige tale. De fire typene av brudd på vanlige samtalekonvensjoner som det siktes til over, svarer til fire maksimer som den engels­ ke filosofen Paul Grice (1912-1988) fremsatte som de rasjo­ nelle, dvs. normative, prinsippene bak kommunikative utveks3

162

Særlig fordi et kognitivt miljø skal være både intersubjektivt og dessuten åpent, i den forstand at det på forhånd ikke er fullstendig spesifisert, men heller utvikler seg dynamisk sammen med samtalen: Det som er tilgjenge­ lig, gitt samtalepartnernes felles oppfatninger og slutningsevner, kan selv danne et premiss i en videre slutning til en ny antagelse. Vi skal ikke her drøfte hvorvidt disse trekkene gjør et kognitivt miljø til en normativ struk­ tur, slik Gadamer oppfatter horisonten (jf. kapittel 3.1).

linger: Bidraget skal være sannferdig, relevant, tilstrekkelig, men ikke overinformativt og klartd Sperber og Wilson hevder i sin bok Relevance at Grices fire maksimer med fordel kan redu­ seres til ett, som de kaller relevansprinsippet. Dette prinsippet er mer teknisk definert enn Grices relevanskrav. For øvrig er det først og fremst et deskriptivt utsagn om menneskesinnet og ikke et normativt, det sier altså ikke hva vi bør gjøre. Vi skal nå se på Sperber og Wilsons såkalte relevansteori og etter hvert også på hvordan den knytter an til effektivitetsprinsippet. Hovedideen bak relevansteorien er grei å forstå ut fra ideen om hva det vil si når et kommunikativt bidrag er relevant-.45

Grices maksimer

Et kommunikativt bidrag er relevant når (eller i den grad at) i) det oppnår mange kontekstuelle effekter ii) det krever liten kognitiv innsats fra mottageren (eller til­ høreren)

En kontekstuell effekt er rett og slett en effekt som tilhøreren vil bry seg om, enten fordi den styrker eller svekker hennes tro på bestemte standpunkter, eller fordi hun lærer noe nytt i for­ hold til det hun allerede mener hun vet. Men hvis vi vil at bidraget skal være så relevant som mulig, kan vi ikke bare tenke på slike effekter: Vi må også tenke på hvor mye kognitiv innsats som kreves for å oppnå effektene - på hvor lett tilgjen­ gelige de kontekstuelle effektene er. Vi kan ikke forvente at til­ høreren skal bli stående i flere minutter mens hun beregner det nøyaktige innholdet i budskapet vårt, selv om det skulle være betydningsfullt for henne. I hvert fall er det faktisk slik at tilhø­ rere normalt ikke gjør det. Når vi altså snakker til en annen person, bør vi ta hensyn til både kontekstuelle effekter og hvor lett tilgjengelige disse er, hvis vi har til hensikt å påvirke hennes holdninger, oppfatninger eller atferd. Det går for øvrig klart frem av disse kravene at avsenderen, for å lykkes i å kommunisere sitt budskap, må dele en bak­ grunn av oppfatninger og evner med tilhøreren - ha et felles kognitivt miljø i Sperber og Wilsons forstand (se 5.1). Det er bare i forhold til en slik bakgrunn at det gir mening å si at noe er verdt å vite eller lett tilgjengelig. En filosofilærer som tror det

Relevans forutsetter et

felles kognitivt miljø

4 Se Grice: ‘Logic and conversation’. 5 Følgende fremstilling av relevansbegrepet, kontekstuelle effekter, relevans­ prinsippet osv. innebærer en forenkling i forhold til Sperber og Wilsons opprinnelige formuleringer (se op. cit. § 3.7), men den bevarer det vesent­ lige. 163

er interessant og greit å reflektere over dype filosofiske proble­ mer, vil bare lykkes i å kommunisere med en tilhører hvis tilhø­ reren deler lærerens filosofiske interesser, kunnskaper og evner i tilstrekkelig grad. En person fra en annen kultur blir det vans­ keligere å føre en meningsfull samtale med enn med noen fra ens egen. Nå er vi i stand til å formulere relevansprinsippet'.

Relevansprinsippet (eller RP): Gjør dine kommunikative bidrag så relevante som mulig (dvs. optimalt relevante)!

Hvis vi bruker RP, så må

vi også være opptatt av

effektivitet

164

Ifølge Sperber og Wilson og relevansteorien retter vi oss etter RP når vi snakker til andre, med andre ord sikter vi mot opti­ mal relevans: Samtidig som vi sikter mot å oppnå mange kontekstuelle effekter hos tilhøreren, ønsker vi å nå dette målet uten for stor kognitiv innsats fra henne. Det er ikke alltid at vi oppnår optimal relevans, siden det jo er vår oppfatning om hva som er relevant for tilhøreren, som styrer våre ytringer: Hvis jeg tror at du ikke vet at skolissen din har gått opp, og sier til deg at den har gjort det, og du vet det allikevel, så er ikke min talehandling faktisk relevant for deg. Likeledes, hvis jeg snak­ ker til en gruppe, og tror at du, som de andre, er innforstått med en viss spøk, og jeg sier noe som gjør at de andre ler, men som du knapt forstår - så har jeg også sagt noe faktisk irrele­ vant for deg. Allikevel kan jeg i begge tilfeller ha fulgt RP (dvs. tatt sikte på å gjøre min ytring optimalt relevant for alle mine tilhørere). At misforståelser skjer av og til, er ingen grunn til å betvile at vi i hovedsak oppnår det vi ønsker ved bruk av RP (gitt at vi deler et kognitivt miljø med våre tilhørere). For Sperber og Wilson representerer RP et empirisk fak­ tum om menneskelig atferd og menneskesinnet, ikke en rasjo­ nell norm (selv om vi har formulert det som et imperativt utsagn for enkelhets skyld - man skal forstå det dit hen at det er som om vi bevisst følger RP når vi tar sikte på å kommuni­ sere). Allikevel har RP innvirkning på en teori om rasjonalitet. For gitt at RP gir en riktig beskrivelse av den måten vi går frem på når vi kommuniserer, og gitt at vi i det store og hele lykkes i å kommunisere, så må det også være slik at effektivitetstenkning styrer den måten vi oppfatter andres kommunikative bidrag på. Det vil si at når noen sier noe til oss, er vi ute etter å finne de kontekstuelle effektene, samtidig som vi vil oppnå dem

så ‘billig’ som mulig. Relevansteorien gir altså belegg for å tro at vi naturlig retter oss etter effektivitetsprinsippet, i hvert fall når det gjelder å oppfatte det andre har til hensikt å si oss.

Bruk av RP. Implikaturer Men har Sperber og Wilson rett i at RP generelt styrer våre kom­ munikative handlinger? Et visst belegg for at de har rett, finnes i det at RP synes å være i stand til å forklare de fire samtalemaksimene som Grice opprinnelig stilte opp. (Selv om Grice presenterte disse som rasjonelle normer, er det også rimelig å tro at de har de­ skriptiv gyldighet.)6 Når det gjelder kravene om sannferdighet og relevans, forklarer vi disse med ideen om kontekstuelle effekter. For å endre en persons oppfatninger når du sier noe til henne dvs. gjør henne mottagelig for kontekstuelle effekter - er det vik­ tig at hun kan anta at det du sier er sant. Hvis budskapet virker usannsynlig eller direkte usant i lys av det hun allerede vet, vil hun rett og slett ignorere det. (Hvis noen prøvde å overbevise meg om at foreldrene mine egentlig var androider styrt fra et romskip fra Mars i bane rundt jorden, ville jeg - etter hvert - slutte å høre på dem.) Likeledes, hvis du tok til å ramse opp en rekke selvfølgeligheter, slik som at snøen er hvit, gresset er grønt, Bergen er på Vest­ landet, osv., ville jeg ikke vie deg oppmerksomhet. Forklaringen er igjen at du ikke kan forvente noen kontekstuelle effekter: Opp­ lysningene ville være irrelevante, ikke i tråd med RP. Kravene om klarhet og tilstrekkelig mengde informasjon forklares derimot ut fra RPs moment om kognitiv innsats. Uklarhet gjør det selvsagt vanskelig å forstå budskapet. Altfor mange ord gjør ikke nødvendigvis budskapet uforståelig, men allikevel må man gjøre en innsats for å trenge gjennom alle de unødvendige ordene. For få ord gjør det også vanskelig å få tak på budskapet. Hvis vi retter oss etter RP, får vi en naturlig for­ klaring på hvorfor vi vender oss fra slike budskap. Ved nærmere ettertanke er det imidlertid ikke så opplagt at effektivitetstenkning i alminnelighet styrer den måten vi tolker andres kommunikative bidrag på, eller at vi generelt retter oss etter RP når vi snakker til andre. Hvis vi gjorde det, ville vi nemlig kanskje ikke bry oss om å finne frem til kontekstuelle effekter som skjuler seg bak lett ironiske, metaforiske eller andre indirekte talehandlinger hvor det som eksplisitt sies, ikke 6

RP gir en forklaring

på Grices samtalemaksimer

Omvendt kan det nok også være rimelig å betrakte RP som en rasjonell norm, men vi er ikke så opptatt av det her. 165

Kan RP forklare

indirekte talehandlinger?

er det som skal oppfattes som hovedbudskapet. Men faktum er at slike bidrag ikke forkastes av tilhørerne som for vanskelige og tidkrevende å bry seg med, men gjerne tolkes like ivrig som mer direkte ytringer. Jeg oppsøker min lokale møbelforretning for å kjøpe et hjørneskap. Når jeg ikke klarer å finne det jeg er ute etter, spør jeg en assistent om forretningen har den rele­ vante saken. Hun svarer:

(1) Det kommer en ny forsyning om to uker.

Oppfatning av andres kommunikative bidrag er en slutningsprosess og ikke en dekodings-

prosess

Da blir jeg nok litt ergerlig, men jeg forstår i hvert fall at svaret på mitt spørsmål er nei - selv om assistenten ikke har sagt det eksplisitt. I første omgang kan dette og andre lignende eksemp­ ler tyde på at RP ikke gjelder generelt i kommunikasjonssammenhenger, at vi ikke alltid tenker bare på effektivitet når vi tolker andres ytringer. Men ifølge Sperber og Wilson er ikke disse faktaene om ikke-direkte kommunikative ytringer uforenlige med relevansteorien. Dette er fordi de avviser at kommunikasjon hovedsa­ kelig dreier seg om en dekodingsprosess, hvor et språklig ut­ trykk ‘oversettes’, så å si, fra et fysisk format til et format som vi umiddelbart oppfatter (‘tankens språk’, som noen sier). Hvis dette synet var riktig, ville avvik fra direkte budskap alltid opp­ fattes som et ork å tolke. Dermed ville det at vi generelt tar hensyn til slike avvik, være uforenlig med relevansteorien. For hvis RP er et virksomt prinsipp som styrer våre kommunikative bidrag, skal de budskapene vi tar hensyn til, ikke være vanske­ lige å komme frem til. Men ifølge Sperber og Wilson er altså synet på kommunikasjon som en dekodingsprosess feilaktig. Kommunikasjon dreier seg heller i bunn og grunn om en slut­ ningsprosess. En slik prosess gir adgang til og trekker på alt som er tilgjengelig i det kognitive miljøet, den er ikke bare en dekoding av det språklige uttrykket alene. Når vi legger dette synet til grunn, så kan det vises - som vi skal se - at ikkedirekte budskap ofte er lette å tolke, i tråd med hva vi ville for­ vente gitt at budskapene er utformet i henhold til RP. Det at kommunikasjon dreier seg fundamentalt om en slut­ ningsprosess, kan illustreres ved å reflektere over hvordan vi tolker direkte budskap, altså når vi bare er opptatt av det som sies.7 Betrakt følgende setninger: 7 Følgende poeng har man på mange måter allerede med seg fra tolkningslære i ex. phil, del ILA. Se også kapittel 4.4 om språkoppfattelse.

166

(2) Jon kjøpte Dagbladet. (3) Jeg kan ikke hjelpe deg. Slik setningene står, løsrevet fra enhver kontekst, vil man kan­ skje ikke tro at de kan oppfattes på flere ulike måter. Men det kan de, og det er rimelig å tro at kontekst alltid vil være avgjø­ rende for hvordan man tolker setninger. (2) kunne f.eks. i noen sammenhenger bety at Jon kjøpte et bestemt eksemplar av avi­ sen Dagbladet, i andre at han kjøpte selve firmaet Dagbladet, det som har sitt hovedkvarter i Akersgata i Oslo. Hvis (3) er et svar på en ex. phil.-students forespørsel fra en annen ex. phil.student, vil den oppfattes annerledes enn hvis den er et svar fra en eksamensvakt på samme forespørsel (det første går på evne, det andre på tillatelse). Slike eksempler tyder på at selv når vi har med ‘direkte’ bidrag å gjøre, kommer en ren dekodingsmodell til kort, og at vi hele tiden trekker veksler på tilgjengelige forutsetninger i det kognitive miljøet. Men hvis dette er riktig, kan det ikke være noen prinsipiell forskjell mellom hvordan vi tolker direkte bidrag og metafo­ riske, ironiske eller andre indirekte bidrag: Alt dreier seg om å slutte seg til de relevante delene av det kognitive miljøet. Alli­ kevel kan vi skille mellom kunnskaper vi får som svarer til tolk­ ninger av selve det eksplisitte budskapet, og dem vi får ved å trekke slutninger ut fra en tolkning av det eksplisitte budska­ pet. Her innfører vi enda et teknisk begrep: implikatur. Det går på de påstander i det kognitive miljøet som man slutter seg frem til ut fra det som ekplisitt sies, og på antagelser man må gjette seg til for å trekke slike slutninger, foruten selve den eksplisitte ytringen. De er også kjent som pragmatiske implika­ sjoner:

Oppfattelse av hva som sies, beror også på en

slutningsprosess

Implikaturer

Implikatur/pragmatisk implikasjon Antagelse som tilhøreren forventes å slutte seg til eller anta som en premiss i en slutning, bortsett fra selve den ekspli­ sitte ytringen.

Vi har allerede møtt et eksempel på en implikatur i setning (1) på side 166: Da forsto jeg at assistentens svar på mitt spørsmål var nei, men dette måtte jeg slutte meg til ut fra det assistenten sa. Jeg gjorde det allikevel lett og automatisk, fordi assistenten regnet med våre felles forutsetninger i det kognitive miljø, bl.a. at hvis svaret på et spørsmål om en forretning har en viss sak, er at det kommer en ny forsyning om noen uker, så har de ikke 167

saken i butikken på det aktuelle tidspunktet - og det er også en implikatur. Her er et litt saftigere eksempel på implikaturer. Anta at du besøker det nordlige Belgia og spør en passerende kvinne på fransk hva klokken er. Hun svarer (på fransk):

(4) Så flinke dere utlendinger er til å snakke fransk! Du oppfatter utsagnet som en bebreidelse for at du torde å snakke fransk til henne. Men hvordan kom du frem til dette, og er den måten du kom frem til det på forenlig med relevansteorien? Ifølge relevansteorien slutter du deg automatisk til bud­ skapet (som dermed blir en implikatur) ut fra andre relevante aspekter ved det kognitive miljøet du deler med kvinnen (også implikaturer), i tillegg til de eksplisitte bidragene. Kanskje føl­ gende oppsett gjengir noe av de ubevisste slutningsprosessene som automatisk styrer din resonnering:

(5) a) Folk i det nordlige Belgia liker ikke å snakke fransk, de liker ikke at folk snakker fransk til dem, de oppfatter det som en fornærmelse. b) Folk som er fornærmet, har en tendens til å bebreide dem som fornærmer dem. c) Kvinnen jeg henvendte meg til, er nordbelgisk. d) Jeg har spurt ‘Hva er klokken?’ på fransk. e) Hun har sagt ‘Så flinke dere utlendinger er til å snakke fransk!’. f) Hennes svar er fullstendig irrelevant for mitt spørsmål (fra d og e)f g) Hun var ute etter noe annet enn å rose meg med det hun sa (fra e og f). h) Hun tok sikte på å bebreide meg for at jeg snakket fransk til henne (fra a-d og g).8 Her er a)—c) og f)-h) implikaturer, mens d) og e) representerer de faktiske samtalebidragene. En strek indikerer at den neste setningen er en konklusjon som trekkes fra en eller flere av de ovennevnte utsagnene. Gitt det kognitive miljøet dere opererer 8

168

Man vil merke seg at resonnementet ikke er deduktivt logisk gyldig. Det er heller ikke viktig, så lenge det virker intuitivt plausibelt - (5) fremstiller en type slutning som gjerne kalles for slutning til den beste forklaringen.

i, og de mulighetene det åpner for, er det rimelig å si at du ikke opplever vanskeligheter med å komme frem til at hun ønsket å bebreide deg, og dermed plausibelt at RP styrte hennes ytring: Hun får deg nesten automatisk til å ta hensyn til alle implikaturene som forekommer i (5) (og antagelig mange flere) bare ved hjelp av en kort setning. Legg spesielt merke til at disse opplys­ ningene ikke bare omfatter faktiske forhold ved verden, men også uttrykker noe om hennes intensjon eller holdning bak replikken, dvs. hva slags språkhandling hun utførte (i dette til­ felle en bebreidelse). Replikkvekslinger behøver selvsagt ikke å være så oppsikts­ vekkende som i dette eksemplet, de fleste er jo ikke det. Men allikevel kan vi stort sett spore de samme elementene i de fleste samtalesituasjoner. Hvis en sønn en fin sommermorgen sier til moren sin: ‘Vil du komme ut og spille fotball med meg?’, og moren sier:

Holdningene bak det

som sies, kan også være blant implikaturene

(6) Nei, jeg har vondt i kneet så impliserer hun mer enn hun sier: Hun får frem at hun ikke vil spille fordi hun har vondt i kneet, og at personer som har vondt i kneet generelt ikke vil spille fotball. Hun får også frem at hun ikke bare vil svare sønnen sin, men også forklare hvor­ for hun svarer som hun gjør. Et blankt ‘nei’ ville lyde nokså avvisende, og dermed ville det ha vært et uhensiktsmessig svar, gitt den holdningen mødre generelt har til sønnene sine og den typen forespørsel sønnen kommer med. Alt dette går på implikaturer. Sperber og Wilson har hevdet at RP utgjør grunnprinsippet bak alle kommunikative fenomener, og med sin bok har de lan­ sert et forskningsprogram som er rettet mot å anvende RP på ulike kommunikasjonsfenomener. Om de til syvende og sist har rett, er fremdeles omstridt. Samtidig som relevansteorien virker svært lovende, fordi den er både enkel og overraskende omfat­ tende i sitt forklarende omfang, har den også fått mye kritikk. Den kanskje største grunnen til skepsis har vært at RPs formu­ lering er såpass vag: Hvor relevant skal en replikk være for å være optimalt relevant? Hvor mange kontekstuelle effekter skal oppnås? Er det noen som er viktigere enn andre? Hvor mye kognitiv innsats kan man vente fra en tilhører? Og hvor­ dan avgrenses kognitive miljøer? Slike spørsmål er ikke urimelige, men vi skal anta - noe Sperber og Wilson har lagt mye arbeid i å begrunne - at RP kan

Er relevansteori egentlig falsifiserbar?

169

få en ganske presis mening innenfor en empirisk undersøkelse av menneskers kognitive evner.9 For oss og NE er følgende, overordnede poeng også viktig å ta med seg: Hvis relevansteorien kan forsvares, kan vi også si at effektivitetstenkning preger den måten mennesker opererer på i kommunikative sammen­ henger.

5.3 Den klassiske kategorilæren Måten vi kategoriserer eller klassifiserer verden på er viktig for vår kunnskap om den: Bare hvis våre inndelinger treffer ver­ dens egne, kan vi håpe å oppnå sanne kunnskaper om verdens beskaffenhet. I dette underkapitlet skal vi beskjeftige oss med en generell teori om klassifisering som stammer fra naturviten­ skapen, særlig biologi og kjemi. Deretter skal vi drøfte hvorvidt denne teorien gir en treffende beskrivelse av våre naturgitte kategoriseringsevner (jf. 5.4, hvor vi kommer inn på effektivi­ tetstenkning), og så i hvilken grad vi er naturlig tilbøyelige til å klassifisere verden ved hjelp av naturlige slag (5.5). Teorien kalles den klassiske kategorilæren, og kan opp­ summeres i to hovedpunkter. Det andre krever en nokså inngå­ ende presentasjon og diskusjon:

I) Kategorier defineres ved hjelp av et sett trekk som skal være unike for kategorien, dvs. de skal angi nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at et objekt faller inn i den kategorien.

Definisjoner skal angi

trekk som er nødvendige og

tilstrekkelige for å være ét medlem av

kategorien

Ta f.eks. Aristoteles’ forslag om at menneske kan defineres som rasjonelt dyr. Hvis dette er en god definisjon i klassisk forstand, så angir den betingelser som både er tilstrekkelige for at noe er et menneske - dvs. at alt som oppfyller betingelsene er et men­ neske, dvs. at ingen andre dyr er rasjonelle - og nødvendige for at noe er et menneske, dvs. at vesener som ikke oppfyller betingelsene, ikke kan regnes som mennesker: Noe som ikke er et dyr, eller som ikke er rasjonelt, kan ikke være et menneske.10 9 Én måte de har forsøkt å gjøre teorien mer falsifiserbar på er ved å si at vi alltid vil velge den første tolkningen som melder seg som optimalt relevant (det kan jo være flere som oppfyller dette kravet), og det ser ut til at de stort sett har fått denne forutsigelsen bekreftet. 10 Dette kravet svarer til et krav til gode realdefinisjoner og går tilbake til Sokrates. Det omhandles i examen philosophicum, del ILA.

170

II) Forskjellige, men beslektede, kategorier forholder seg til hverandre i en taksonomi. En taksonomi innebærer en hierarkisk inndeling av kategori­ ene, slik at hver kategori kan inndeles i to eller flere underord­ nede kategorier. Hver underordnet kategori defineres mer spe­ sifikt enn dens umiddelbart overordnede kategori, dvs. har alle de trekk som er unike for den overordnede kategorien, men også flere enn den.11 I tillegg må inndelingen være:

Taksonomier

a) styrt av et prinsipp b) uttømmende c) gjensidig ekskluderende For å illustrere punktene viser vi følgende vitenskapelige takso­ nomi som presenterer slektskapsforholdene for den biologiske orden primates (dvs. primaterf1'.

Et eksempel fra

biologien på en taksonomi

Primates (orden) Strepsirhin (halvaper)

Lemuriformes

Lorisoformes

Haplorhini Tarsiiformes Anthropoidea (høyere aper)

Figur 6: Eksempel på taksonomi.

Til å begynne med må den mest overordnede kategorien her primates - defineres på en bestemt måte, og i hvert fall slik at11 12 11 Altså innebærer underordnede kategorier spesifiseringer av sin overord­ nede kategori (ikke presiseringer): Se tolkningslæren til examen philosophi­ cum, del ILA. 12 Følgende taksonomi og opplysninger om primater hentes fra Kåre Elgmork: Aper - mennesker, slektskap og utvikling, s. 30. ff. Takk til Ole Eirik Håtun for henvisningen. 171

Inndelingen skal styres av et eller annet

prinsipp

Det finnes ikke bare ett prinsipp for et gitt

objektdomene

definisjonen fanger opp alle og bare primater.13 Den definisjo­ nen som biologer bruker, er faktisk ganske innviklet, men in­ kluderer trekk som f.eks. bevegelig tommel, flate negler, rela­ tivt stor hjerne med store synssentre og langsom kjønns­ modning. De umiddelbart underordnede kategoriene til prima­ tes vil da arve alle de trekkene som definerer denne, og vil i til­ legg ha sine egne, særegne trekk som skiller dem fra hverandre - dvs. at de defineres forskjellig fra hverandre og mer spesifikt enn primates. (I praksis vil definisjonene av underordnede kate­ gorier selvfølgelig ikke gjenta alle trekkene til den umiddelbart overordnede, men bare ta dem som implisitt gitt ved å nevne selve den overordnede kategorien. Altså: Haplorhini er en klasse primater som ...) Deretter fortsetter man nedover til inndelinger av nye kate­ gorier, slik det er vist i diagrammet, med gradvis mer spesifikke definisjoner. Legg merke til at vi ikke har fremstilt taksonomien i sin helhet - prikkene representerer de delene hvor vi ikke har angitt de lavere inndelingene til en kategori. Isteden har vi fokusert på særlig én gren i taksonomien som fører nedover til menneskeapene, og til slutt til mennesket. Nå skal vi gå tilbake til de tre kravene til taksonomier fra side 171 og se hvordan (og hvorvidt) de oppfylles i vårt eksem­ pel. Det første kravet, a) - at taksonomien skal styres av et prinsipp - trenger vi for i det hele tatt å gi mening til det vi hol­ der på med når vi legger frem en taksonomi. Det som bestem­ mer hvordan man deler opp kategorier i underordnede katego­ rier, hvor man slutter å inndele så vel som hvor man starter (i eksemplet ovenfor kan jo primates betraktes om en underord­ net kategori i forhold til pattedyr), skal være et eller annet prin­ sipp som uttrykker hensikten med taksonomien. I vårt eksem­ pel skal prinsippet være slektskapsforholdene innenfor den biologiske orden primates. Det kan også hende at vi følger prinsippet på en mer eller mindre adekvat måte; de fleste primatologene vil nok ønske å rette på et par punkter ved den tak­ sonomien vi har vist, gitt prinsippet vi har fulgt. Legg merke til at krav a) ikke går ut på at det bare finnes ett prinsipp som er riktig for et gitt objektdomene. Selv om taksonomiske inndelinger nok er mest kjent i forbindelse med slektskaps- og avstamningsteorier i biologi og det periodiske 13 Det kan jo hende at definisjonene vitenskapsmenn kommer med, fører til at vi må eksludere noe som vi tidligere antok å høre til kategorien. Det er formodentlig slik at hvaler etter hvert ble eksludert fra kategorien fisk.

172

systemet i kjemi, kan den klassiske kategorilæren også brukes til å presentere menneskebestemte og sosiale forhold, f.eks. hvilke primater som er mest utsatt når skog ryddes. Ja, den klassiske læren kan også brukes til å presentere forhold mellom såkalte kunstige slag som f.eks. biler, møbler, politiske institu­ sjoner, religioner osv. (se 5.5 for mer om naturlige og kunstige slag og 5.4 om basiskategorier for et eksempel på en møbeltaksonomi). Men for at det skal være noen vits med en slik inn­ deling, må det i hvert fall finnes et bestemt prinsipp, et poeng, som ligger bak den, og som man holder seg til så godt som mulig når man konstruerer taksonomien. (Et slikt prinsipp bør for øvrig gå utover ‘en inndeling av ulike typer X [f.eks. prima­ ter]’.) Det andre kravet, b) - at taksonomien skal være uttøm­ mende - går ut på at hver inndeling av en kategori i underord­ nede kategorier skal være slik at alle objekter som hører til den overordnede kategorien, skal finne plass i minst én av de under­ ordnede kategoriene. M.a.o. skal det ikke være noen objekter til overs etter at vi har delt opp den overordnede kategorien i de ulike underordnede kategoriene. Hvis det altså skulle vise seg det finnes hominidae som ikke faller inn under kategorien homo (mennesker) - hvis det mot formodning skulle finnes menneskelignende aper på kloden som ennå ikke er vitenskape­ lig klassifisert (‘Big Foot’, Den avskyelige snømann ...) - vil taksonomien ovenfor være mangelfull. Det er klart at dette kravet kan oppfylles mer eller mindre perfekt. Det er også slik at en taksonomi kan være ufullstendig - vår er i hvert fall ufull­ stendig gjengitt - uten at den direkte og opplagt bryter med krav b). (Det kan også gjelde for en bestemt underinndeling av en overordnet kategori.) Det siste kravet, c) - at taksonomien skal være gjensidig ekskluderende - sier at intet objekt i en overordnet kategori skal tildeles mer enn én underkategori. Hvis vi delte kategorien primates umiddelbart inn i anthropoidea (høyere aper) og hominoidea (mennesker og menneskeaper), ville vi få en over­ lapping og dermed et brudd med krav c), siden alle hominoidea også er anthropoidea. Et enklere og mer dagligdags eksempel: En inndeling av redskap i kjøkkenredskap og baderedskap vil neppe være gjensidig ekskluderende, siden en klut er et redskap som brukes både på kjøkkenet og på badet. Den klassiske kategorilæren anses gjerne å ha normative implikasjoner i mange deler av biologi og kjemi, dvs. at den stiller krav til de taksonomiene som fremsettes i disse disipli-

Taksonomien skal være uttømmende

Taksonomien skal være

gjensidig ekskluderende

På hvilken måte er den klassiske kategorilæren en normativ teori?

173

nene, som kan oppfylles mer eller mindre bra. For en moderne biolog er f.eks. Aristoteles’ definisjon av et menneske neppe adekvat - fordi det kanskje er grunn til å tro at visse andre dyr fremviser rasjonell atferd, eller (og kanskje ikke minst) at begrepet rasjonalitet er nokså uklart!14 I tillegg kan de andre kravene til en taksonomi, a)-c) ovenfor, oppfylles mer eller mindre bra, som vi har sett. Dessuten er det rimelig å tro at en riktig oppfatning om hva de naturlige slagene er, er en nødven­ dig betingelse for å trekke pålitelige induktive slutninger (se 5.5 for en avklaring av begrepet naturlig slag og forbindelsen til induktive slutinger). Ettersom den klassiske kategorilæren stil­ ler krav til enhver taksonomi som tar sikte på å fremstille ver­ dens naturlige slag (skjønt ikke bare slike taksonomier), kan den nok tenkes å utgjøre ett sett normer for all vitenskap, altså rasjonalitetsregler i den forstand vi innførte i kapittel 2. Som vi også skal se i underkapittel 5.5, har denne antagel­ sen tilknytning til NE fordi mennesker ser ut til å ha en natur­ lig tilbøyelighet til å forstå verden som om den var oppdelt i naturlige slag. I det aller nærmeste underkapitlet, 5.4, skal vi imidlertid se på i hvilken grad den klassiske kategorilæren for­ teller hele historien når det gjelder våre naturgitte kategoriseringsevner. Noen psykologer og lingvister har trodd at disse evnene retter seg noenlunde etter den klassiske teorien - at vi forstår begreper ved hjelp av nødvendige og tilstrekkelige betingelser, og relaterer dem til hverandre ved hjelp av taksono­ mier, slik vi nettopp har beskrevet. Vi skal se at denne ideen i hvert fall ikke sier hele sannheten om vårt begrepssystem.

5.4 Prototypeteorien og basiskategorier I dette underkapitlet skal vi se på en psykologisk teori om kate­ gorisering som hovedsakelig skyldes arbeidet til den ameri­ kanske psykologen Eleanore Rosch. På 1970-tallet utførte hun og hennes kolleger en rekke oppsiktsvekkende og etter hvert berømte eksperimenter som ved første øyekast så ut til å avkrefte den klassiske kategorilæren som en teori om hvordan vi klassifiserer verden.15 Denne slutningen har vist seg å være litt forhastet, men studiene forblir viktige, ikke minst i forbin14 Sammenlign kravene om hensiktsmessig avgrensning og subsumerbarhet til normative definisjoner i ex. phil, del ILA. 15 Om prototyper, se f.eks. Rosch: ‘On the internal strueture of perceptual and semantic categories’. Om basiskategorier, se f.eks. Rosch et al.: ‘Basic objects in natural categories’. 174

deise med effektivitetsprinsippet. Roschs teori deler seg natur­ lig i to, prototypeteorien og den påfølgende anvendelse av denne som førte til ideen om basiskategorier.

Prototypeteorien Rosch hentet en del av sin inspirasjon for denne teorien fra tan­ ker hos filosofen Wittgenstein (omtalt i forbindelse med begre­ pet livsform i kapitlene 1.6 og 3.4). I sin diskusjon av klassiske tanker om klassifisering bemerket Wittgenstein at noen av de begrepene vi bruker, ser ut til å mangle nødvendige og tilstrek­ kelige betingelser for sin anvendelse.16 Wittgensteins berømte eksempel er ordet ‘game’ (‘Spiel’ i den opprinnelige, tyske utga­ ven). Han hevdet at det ikke lar seg gjøre å stille opp et sett med trekk som gjelder for alle ‘games’, men ikke for annet enn ‘games’: Hvis vi stiller opp et sett krav, så finner vi raskt ut at de utelukker ting som intuitivt er ‘games’. Skulle vi så droppe noen av disse kravene, finner vi at vi også tar med ting som intuitivt ikke er ‘games’. Hvis vi f.eks. krever at et ‘game’ alltid skal ende med at noen vinner, er neppe hviskeleken eller kabal ‘games’. Når ‘game’ eller ‘Spiel’ på norsk noen ganger overset­ tes med spill, andre ganger med lek, forklarer kanskje det et stykke på vei hvorfor Wittgenstein syntes at ‘game’ var så vans­ kelig å definere (nemlig at ordet skjuler en viss tvetydighet). Men poenget er allikevel ikke ødelagt: A definere spill er heller ingen lett sak. Og generelt er det for mange begreper uhyre vanskelig å gi en tilfredsstillende definisjon av hva de innebærer (tenk selv på middels abstrakte kategorier som frukt, instru­ ment, redskap osv.). Wittgenstein foreslo derfor at vi begrepsbestemmer objek­ ter etter en annen modell enn den klassiske kategorilæren. Som en metafor for denne modellen brukte han den måten vi gjen­ kjenner medlemmer av en bestemt familie på. Når vi kjenner igjen noen som et medlem av en familie, så er det ikke noe enkelt trekk som personen absolutt må besitte. Heller bruker vi et sett med karakteristiske trekk som vedkommende må ha til­ strekkelig mange av for å kvalifisere som et familiemedlem trekk som gjelder neseform, øyenfarge, hodestørrelse, gester, personlighetstrekk og annet. For øvrig kan enkelte i familien være mer, andre mindre typiske medlemmer, avhengig av hvor mange av disset trekkene de besitter. Man kan også tenke seg at

Wittgenstein om

definisjoner

16 Jf. Philosophical investigations, §§ 66, 67. 175

Familielikhetsmodellen

Kategorier fremviser gradert medlemskap

Atferdsmessig belegg for prototypeteorien

176

det ikke nødvendigvis er noen klare grenser mellom mindre typiske medlemmer av ulike familier. Med en slik metafor i tan­ kene fremsatte Wittgenstein sin modell for hvordan vi begrepsbestemmer objekter som en familielikhetsmodell-. Spørsmålet om et objekt faller inn under et begrep, f.eks. frukt, eller ikke, kan føre til et ‘mer eller mindre’-svar - noen objekter vil være ‘bedre’ medlemmer av kategorien enn andre, alt etter hvor mange av de relevante trekkene de har. Rosch var direkte påvirket av Wittgensteins familielikhetsmodell da hun startet eksperimentene sine. Hun resonnerte slik at hvis vår klassifiseringsevne faktisk er noenlunde slik Witt­ genstein hevdet, så kunne vi vente visse målbare psykologiske effekter. Vi kunne f.eks. vente at når folk ble bedt om å vurdere hvor typisk et visst objekt er som medlem av en bestemt kate­ gori, så ville de oppfatte spørsmålet som meningsfullt, og i til­ legg kunne de rangere ulike medlemmer som mer eller mindre typiske i forhold til hverandre. Begge disse forventningene ble innfridd. Da forsøkspersonene fikk en liste over ulike redska­ per, møbler, fugler, sportsgrener osv., var det greit for dem å vurdere objektene (eller tingene) som mer eller mindre typiske representanter for den aktuelle kategorien. Blant fuglene var spurv og rødstrupe blant de mest typiske, bøne blant de mellomtypiske og struts og pingvin blant de minst typiske. Blant møbler ble stol og bord bedømt som typiske, lampe som mellomtypisk og vifte og telefon som minst typiske. Samsvaret mellom de forskjellige forsøkspersonene var høyt. Men ikke nok med det. Rosch viste at det ikke bare er slik at vi har visse intuisjoner om typiskhet eller typikalitet, i tillegg er det slik at mange av våre atferdsmessige tilbøyeligheter gjen­ speiler disse intuisjonene. Hvor fort og hvor riktig man svarer på om en gitt fugl er en fugl, korrelerer bl.a. med hvor typisk man mener den er. F.eks. vil spørsmålet: ‘Er en spurv en fugl?’ besvares fortere enn spørsmålet ‘Er struts en fugl?’. Det er en lignende korrelasjon mellom et eksemplars typikalitet og hvor fort man identifiserer et bilde av det (som f.eks. spurv, struts, høne). Barn lærer raskere de typiske eksemplarene enn de lite typiske. Og hvis man blir bedt om å nevne eller tegne en fugl, er det mer sannsynlig at man nevner ‘spurv’ enn ‘pingvin’ eller tegner noe som likner mer på en spurv enn en pingvin. Til slutt fant Rosch noe som direkte knyttet an til Wittgensteins tanker, nemlig at typiske medlemmer i en kategori har en større grad av familielikbet enn utypiske medlemmer: Typiske medlemmer av en bestemt kategori likner mer på hverandre enn utypiske

Spurv - en av de mest typiske fuglene. Foto: Cappelens bildearkiv

Høne - en litt mindre typisk representant for kategorien fugler. Foto: Bernt Eide/Samfoto

Struts - en atypisk fugl. Foto: Asgeir Helgestad/Samfoto

Pingvin - en annen atypisk fugl. Her en møk­ kete adeliepingvinunge, Cape Adare, Rosshavet, Antarktis. Foto: Tom Schandy/Samfoto 177

medlemmer gjør, og likner mindre på medlemmer av andre kategorier enn utypiske medlemmer gjør. Slike typiske medlem­ mer ble tildelt betegnelsen prototyper: en stol er en prototyp for kategorien møbel, eller et prototypisk møbel; et gevær er et prototypisk våpen og et eple er en prototypisk frukt. De ekspe­ rimentelle resultatene som er nevnt her (samt andre samstemmende resultater) fikk navnet prototyp effektene, eller prototy­ pikalitet. Prototyp Et medlem av en kategori som er typisk for den kategorien.

Gradert medlemskap forklares ikke innenfor den klassiske

kategorilæren

Sier prototypikalitet

noe om begrepsbesittelse?

178

For Rosch innebar prototypikalitet en avkreftelse av den klas­ siske kategorilæren som redegjørelse for den menneskelige klassifiseringsevnen. Hun resonnerte slik at den klassiske teo­ rien ikke kunne ha forutsagt de resultatene hun fikk, fordi man ifølge den teorien enten er i en kategori eller ikke, avhengig av om man oppfyller de nødvendige og tilstrekkelige betingelsene eller ikke. Gradert medlemskap gir ingen mening innenfor den klassiske teorien, altså måtte den være feil, ifølge Rosch. Iste­ den foreslo hun at vi mentalt representerer begreper ved hjelp av prototyper, og vurderer kategorimedlemskap i forhold til hvor lik prototypen er et eksemplar. Senere ble denne ideen erstattet av en annen teori der begreper anses som mentalt representert ved hjelp av et sett trekk som får ulike vektlegginger - en modell som er mer i tråd med Wittgensteins opprin­ nelige tanker om familielikhet. Eksemplarer bedømmes som bedre eller dårligere medlemmer i forhold til hvor mange typiske trekk de eksemplifiserer, og hvor viktige trekkene er. Etter hvert har imidlertid betydningen av prototypikalitet blitt ansett som mindre entydig. Mange har stilt spørsmål om den sier noe om hva det er å besitte begreper i det hele tatt, i hvert fall begreper om naturlige slag (se neste underkapittel). Her skal vi ikke gå inn i den omfattende litteraturen som har vokst opp rundt dette spørsmålet, men viser bare til ett, nokså intuitivt poeng. Selv om vi finner at en spurv er en mer typisk fugl enn en struts, så er vi allikevel klar over at en struts enten er en fugl eller ikke er det: Spørsmålet om en struts er en fugl (eller en hund, eller et dyr, osv.) er et ‘ja/nei’-spørsmål, akkurat som med spurven, og selv om man besvarer spørsmålet om spurven fortere enn spørsmålet om strutsen, så svarer man alli­ kevel det samme for begge deler. Og selv om man ikke skulle vite hva det riktige svaret er på et slikt spørsmål, antar man

allikevel at det finnes et riktig ‘ja/nei’-svar. Det tyder på at vi har en forståelse av at fugler utgjør et naturlig slag; et slag med særegne, definerende egenskaper, selv om vi ikke vet hva disse er. Det samme gjelder for andre kategorier som svarer til natur­ lige inndelinger, slik som hund, dyr, plante osv. Og som vi skal se i neste underkapittel, er denne forståelsen noe som selv gans­ ke små barn besitter. Derfor kan det virke rimelig å skille mel­ lom begrepet som sådant og hvordan vi identifiserer ting som faller inn under et begrep, og konkludere at prototyper bare har betydning for det siste - i hvert fall når det gjelder naturlige slag.17 Allikevel er det grunn til å mene at Roschs arbeid har betydning for NE, selv om dette ikke direkte angår hva begre­ per er. Det er fordi Rosch utvilsomt har påvist at vårt sinn er lagt opp slik at vi får prototypeffekter, og fordi det godt kan tenkes at denne organiseringen gjenspeiler effektivitetsprinsip­ pet. Prototypeffektene går ut på at vi gjenkjenner visse med­ lemmer av de kategoriene vi opererer med, mye raskere og let­ tere enn andre medlemmer av kategoriene. I tillegg skiller vi lettere mellom to typiske eksemplarer av ulike kategorier (mel­ lom en spurv og en hund) enn mellom to atypiske eksemplarer av ulike kategorier (mellom en pingvin og en sel). Når det gjel­ der å gjenkjenne eller begrepsbestemme de objektene vi støter borti, ser det altså ut til at vårt sinn har funnet en løsning som innebærer minst mulig kostnader - forstått som bruk av gene­ relle kognitive ressurser - for å oppnå målet: gjenkjennelse av objekter i omverdenen. Løsningen gir en fordel til de eksempla­ rene som vi oftest støter på, på bekostning av dem vi sjeldnest støter på. Vi skal nå se hvordan en videre tankegang og et videre sett eksperimenter utført av Rosch og hennes kolleger, også tyder på at en del av vår klassifiseringsevne retter seg etter effektivitetstenkning.

Prototypikalitet viser at

effektivitetshensyn blir tatt av det kognitive systemet

Basiskategorier Roschs eksperimenter med familielikhet og prototyper vakte stor oppsikt, både i filosofi- og i psykologikretser. Men hun nøyde seg ikke med de resultatene vi hittil har sett på. Man kan si at disse resultatene fremstiller prototypikalitet som - for å uttrykke det i forhold den klassiske teorien om taksonomier 17 Jf. Osherson og Smith: ‘On the adequacy of prototype theory as a theory of concepts’. 179

Horisontal versus vertikal prototypikalitet

en horisontal effekt. Med andre ord gjelder den en bestemt inn­ deling av en overordnet kategori, f.eks. fugl i forskjellige typer fugler, møbel i forskjellige typer møbler, osv. Den går ut på at ikke alle undertyper av en viss kategori er like gode medlemmer av den kategorien. Men en taksonomi gjelder selvsagt ikke bare én inndeling av én kategori; den må gjelde flere inndelinger, som for øvrig opptrer på forskjellige nivåer. Likesom man inn­ deler f.eks. møbel i stol, lampe, sofa, hylle osv., kan man også dele stol i flere undertyper, slik som lenestol, kjøkkenstol, kon­ torstol osv. Samtidig kan vi også anse møbel selv som en under­ kategori av (la oss si) bruksgjenstand. Det Rosch nå ønsket å undersøke, var om det i tillegg til en horisontal prototypeffekt også fantes en vertikal prototypeffekt - dvs. om alle de forskjellige nivåene i et hierarki hadde samme status som alle de andre, eller om det fantes noen som på en eller annen måte var viktigere for oss. Ifølge den klassiske teorien skulle vi ikke vente noe annet enn at alle nivåene er jevnbyrdige komponen­ ter i hele det taksonomiske systemet, bortsett fra den mest overordnede - som ikke er en instans av en høyere kategori og de mest underordnede, som ikke har underkategorier. Rosch forsøkte å vise at for oss (i hvert fall når det kommer til vår bruk av begreper) finnes det også andre vertikale forskjeller. La oss illustrere med (en del av) et bestemt hierarki:

stol

Figur 7. Møbelhierarki

I dette hierarkiet har vi tre vertikale nivåer (det kunne ha vært flere). Den horisontale prototypeffekten som vi hittil har sett på, innebærer et avvik fra den klassiske teorien for så vidt som ikke alle kategorier på et bestemt nivå er like gode medlemmer av den umiddelbart overordnede kategorien: Stol er et ‘bedre’ møbel enn f.eks. lampe. Hvis det også finnes en vertikal proto­ typeffekt, ville vi dermed vente at for en viss vertikal gren f.eks. møbel, stol, lenestol - ville visse nivåer være mer hånd­ terlige og lettere å kjenne igjen enn andre. 180

Kjøkkenstol. Foto: Signe Dons, Aftenposten/Scanpix

At det er tilfellet, er antydet av noe vi berørte allerede i disku­ sjonen om Wittgenstein og hans problemer med begrepet ‘game’: Abstrakte begreper - selv bare middels abstrakte - er svært vanskelige å definere. Møbel er et godt eksempel på dette. Hva er de nødvendige og tilstrekkelige trekkene som kjenneteg­ ner alle møbler, men ikke noe annet? Konkrete forslag har en tendens til enten å innsnevre for mye - til å vri definisjonen i retning av bestemte typer møbler - eller til å være så vage at de også omfatter ting som ikke er møbler. Det betyr ikke nødven­ digvis at slike definisjoner ikke finnes. Det er bare det at det fal­ ler oss mye lettere inn hva en stol, i motsetning til en sofa, er, enn hva et møbel er, i motsetning til f.eks. et redskap. Med

Noen nivåer i hierarkiet

er for abstrakte til å

resonnere med

181

Noen kategorier

innebærer mye informasjon, men er vanskelige å holde atskilt fra andre på samme nivå

andre ord: Kategoriene på visse nivåer i et hierarki er lettere å tenke og resonnere med enn andre - på lignende måte som visse typer møbler er lettere å kjenne igjen enn andre. Nå vil man kanskje tro at jo lenger man kommer ned i hierarkiet, jo lettere blir det å bruke begrepene. Men det ville være en feilslutning. Selv om det er viktig å ha en god del infor­ masjon knyttet til de begrepene vi bruker, er det generelt uøko­ nomisk å bruke for detaljerte begreper, som lenestol eller kjøkkenstol. Slike begreper innebærer ikke så veldig mye mer informasjon enn stol, og de er derfor vanskeligere å holde atskilt fra hverandre enn stol og sofa. At de ikke inneholder så mye mer informasjon enn stol, betyr også at for de fleste formål vil det ikke være nødvendig å bruke dem istedenfor stol. Ut fra slike betraktninger kom Rosch med ideen om basisnivåer og basiskategorier (‘basic categories’): Basiskategori og basisnivå Basiskategoriene forekommer på det mest abstrakte nivået i et hierarki {basisnivået} hvor det samtidig er mulig å tenke seg mange konkrete egenskaper knyttet til de bestemte kategoriene, slik at man lett kan skille dem fra hverandre.

Basiskategorier er de

kategorier som

maksimerer informasjonsinnhold

samtidig som de respekterer et krav om

lett atskillbarhet

Empirisk belegg for basiskategorier

182

I grenen møbel-stol-lenestol er altså stol basiskategorien, og det nivået i hierarkiet hvor den forekommer, er basisnivået. På samme måte blir bund basiskategorien i grenen dyr-hundlabrador, og eple i grenen frukt-eple-gravensten. Ifølge Rosch og hennes kolleger er det ved hjelp av basiskategorier at meste­ parten av menneskelig tenkning foregår. Som i arbeidet med den horisontale prototypeffekten avdekket hun mange slående korrelasjoner mellom basiskategorier og psykologiske data. Ett eksempel gjaldt mentale bilder. Forsøkspersonene ble bedt om å forestille seg et dyr. Da de ble bedt om å fortelle hvordan de gjorde det, fortalte de at de laget et mentalt bilde, ikke av et abstrakt dyraktig vesen, men av et bestemt dyr: en hund, katt, tiger e.l., derimot ikke av en bestemt type hund, katt eller tiger. Basiskategorier viser seg også å være knyttet til særegne kroppsbevegelser: Du spiser et eple på en bestemt måte, men det finnes ingen bestemt måte man spiser en frukt på. Og det er ingen forskjell mellom den måten man spiser et gravenstenseple og den måten man spiser et åkerøeple på. Basiskategorier svarer også til både de hyppigst brukte ordene i et språk og de ordene som barn lærer først og kan tegne et

bilde av først. De kan, som prototyper, identifiseres fortere enn andre kategorier ved hjelp av observasjon - ja, det har blitt hevdet at den visuelle modulens output spesifiseres nettopp ved hjelp av basiskategorier (se kapittel 4.3). Alt i alt ser altså basiskategorier og basisnivåer ut til å være spesielt viktige for vår måte å kategorisere verden på. Det at vi har slike basiskategorier, er enda et eksempel på at effektivitetsprinsippet gjenspeiles i våre naturlige tilbøyelig­ heter. Basiskategoriene og basisnivået representerer et slags kompromiss mellom det å kunne gjenkjenne så mange forskjel­ lige objekter som mulig, og det å gjøre dette på en måte som innebærer færrest mulig kognitive kostnader. Vi satser på basis­ kategorier fordi de setter oss i stand til å gjenkjenne forskjellige objekter - noe mer abstrakte kategorier ikke gjør - men vi går ikke lenger ned i taksonomien fordi vi for det meste ikke trenger å gjøre dette, og for øvrig får vi da kategorier som dek­ ker for mange felles egenskaper, noe som gjør det vanskelig å holde kategoriene atskilt. Basisnivået og basiskategoriene kan altså sies å dreie seg om en avveining av kostnader og goder av den typen som kjennetegner effektivitetstenkning.

Basiskategorier er enda

et eksempel på naturlig

effektivitetstenkning

5.5 Naturlige slag18 Vi har flere ganger nå vært inne på ideen om naturlige slag, som nok er de kategoriene som den klassiske kategorilæren først og fremst gjelder for. Begrepet naturlig slag er imidlertid ikke så lett å definere: Det går på kategorier av ting som synes å høre naturlig eller objektivt sammen - dvs. skillelinjene bestemmes ikke av oss, men av naturen, av hvordan ting fak­ tisk i virkeligheten deles inn. Å kategorisere verden ved hjelp av naturlige slag innebærer (som det noen ganger sies) å kutte opp naturen etter leddene - et uttrykk som visstnok går tilbake til Platon. Blant de naturlige slagene regner vi biologiske arter, som tiger, menneske, rose osv.; kjemiske stoffer som gull, vann, diamant osv.; fysiske partikler som elektron, qvark osv.; og naturlige prosesser som lyn, oksidering, aldring osv. Slag som datamaskin, stol, universitet, gevær, festning osv. kalles, i mot­ setning til disse, kunstige slag. For dem er det opp til oss hvor skillelinjene går. Kunstige slag defineres gjerne i forhold til visse funksjoner som er viktige for mennesker: Vi lager objekter av 18 Følgende underkapittel er inspirert i hovedsak av Hilary Kornbliths bok Inductive Inference and its Natural Ground. 183

Naturlige slag som grunnlag for induktive slutninger

Hvordan kommer vi på

de naturlige slagene?

disse typene nettopp for å utføre bestemte oppgaver. Hva som kjennetegner et visst naturlig slag derimot, er ikke noe vi kan vite uten empirisk forskning. Vi trenger vitenskapen for å for­ telle oss hva de relevante egenskapene til et naturlig slag er f.eks. at vann fundamentalt sett er H2O-molekyler. I noen tilfel­ ler kan dette føre til at våre før-teoretiske klassifiseringer blir omgjort - f.eks. har vi lært at slaget fisk faktisk ikke omfatter hvaler og delfiner. Mange har ment at vitenskapens induktive generaliseringer bare kan være holdbare for kategorier av naturlige slag.19 Hvis vi f.eks. har å gjøre med flere levende vesener som vi regner til det naturlige slaget tiger, kan vi gå ut fra at mange av de egen­ skapene disse vesenene besitter, vil tilhøre dem som et objektivt og naturlig faktum, dvs. i kraft av at de hører til slaget tiger. Ved nøye å studere individene vi har tilgang til, vil vi altså kunne av­ lede riktige generaliseringer om alle tigere - at de brøler, er sterke og raske rovdyr, har en slik og sånn intern oppbygging, lever i slike og sånne sosiale grupper, osv., osv. Kategorier som ikke er naturlige slag, har derimot ikke egenskaper som naturlig og objektivt hører til dem, og et studium av ting som faller inn un­ der dem, vil ikke være egnet som basis for pålitelige induktive generaliseringer. F.eks. gir det at de fleste fuglene i bakgården din er brune, ingen særlig grunn til å tro at det er en lovmessig sam­ menheng mellom det å være en fugl i en eller annen bakgård og det å være brun. Det samme gjelder for kunstige slag: At de fleste datamaskiner man har erfaring med bruker en slags ‘windows’ grensesnitt, er ingen grunn til å tro at alle må gjøre det. Og selv om induktive generaliseringer over andre kategorier enn natur­ lige slag av og til kan føre til sanne påstander, representerer de nok ikke naturlover - som innebærer en nødvendig sammen­ heng mellom slaget og dets egenskaper - men bare tilfeldige generaliseringer.20 F.eks. er det lett å tenke seg et universitet hvor ingen underviser, selv om undervisning foregår ved alle de universiteter man hittil har erfaring fra. Det ser altså ut til at tilgang til de naturlige slagene er en forutsetning for å kunne trekke pålitelige induktive generalise­ ringer. Men så reiser spørsmålet seg: Hvordan har vi funnet ut hva som er de (riktige) naturlige slagene ut fra bare en observa­ sjon av omverdenen? Det som gis oss i persepsjon er først og fremst enkeltobjekter med egenskaper, ikke hvordan disse 19 Den opprinnelige ideen knyttes gjerne til Quines artikkel ‘Natural kinds’. 20 Se ex. phil, del ILB.

184

objektene og egenskapene avgrenses og går inn i en naturlig inndeling av verden. Det virker som om vi i prinsippet kan klassifisere verden på utallige andre måter enn ved hjelp av (det vi antar er) de naturlige slagene. Vi kunne f.eks. gruppere ting i kategorier som fugl-i-bakgården, eller i kunstige slag, eller ut fra andre overflatiske egenskaper, slik som hvor mange dager de har eksistert, hvilken farge de har, osv. Men ingen av disse grupperingene ville gitt oss (antar vi) de naturlige slag, og der­ med heller ikke et grunnlag for pålitelige induktive generalise­ ringer. Hvis vi tror at våre induktive generaliseringer ikke er helt på jordet, må vi nok også tro at vi faktisk har en viss tilgang til de naturlige slagene - at det finnes et slags samsvar mellom ver­ den og vår klassifikasjonsevne. Men hvordan kan denne hel­ dige harmonien ha blitt til? Og har vi noe uavhengig belegg for at det har blitt til? Filosofen Quine (som vi traff i kapittel 4.1) har foreslått én grunn til at det finnes et samsvar, nemlig at vi ellers ville ha dødd ut - dvs. at siden vi har overlevd gjennom det naturlige utvalget, må vårt begrepssystem være noenlunde tilpasset de slagene som faktisk finnes, fordi ellers ville vi stadig vekk ha trukket feilaktige generaliseringer.21 Siden vi faktisk har overlevd, har vi grunn til å tro at vårt begrepssystem noen­ lunde retter seg etter verdens egen inndeling. Imidlertid er det, som vi bemerket flere ganger i kapittel 4, ikke helt greit å gå fra premisser om at et kognitivt system er godt utformet, til at det leverer pålitelige oppfatninger. Og uan­ sett hadde det vært bedre om vi hadde uavhengig belegg for at vi faktisk klassifiserer verden etter dens egen inndeling. Nå har vi ikke direkte bevis på akkurat det. Ikke desto mindre finnes det nå flere forskningsresultater, både fra kognitiv utviklings­ psykologi og antropologi, som tyder på at vi i hvert fall har en naturgitt tendens til å gruppere objekter etter et klassifikasjons­ system som går dypere enn til objekters overflatiske, observer­ bare egenskaper. Utviklingspsykologene Susan Gelman og Ellen Markman har f.eks. vist at barn helt ned til tre- og fireårsstadiet ikke bare er opptatt av overflatiske, observerbare egenskaper når det gjel­ der å trekke induktive slutninger.22 I ett eksperiment ble barn vist et bilde av et ekorn og fortalt at det spiser biller, og et bilde

En darwinistisk

forklaring

Eksperimentelt belegg for at vi har en naturlig

tilbøyelighet til å klassifisere ved hjelp av

naturlige slag

21 Jf. ‘Natural kinds’, s. 126 f. 22 For oppsummerende diskusjoner, jf. Kornblith op. cit., kap. 4, og Mark­ man: Categorization and Naming in Children: Problems of Induction. 185

Finnes det en medfødt,

universell biologi?

av en kanin og fortalt at den spiser gress. Så ble de vist et bilde av noe som lignet veldig på en kanin og ikke et ekorn, men de ble fortalt at det faktisk var et ekorn. Så ble de spurt hva dette dyret spiser. Gjennom flere slike prøver ble det vist at barn er mye mer tilbøyelige til å gi det svaret man ville vente hvis de klassifiserer etter bakenforliggende heller enn overflatiske egen­ skaper - dvs. i vårt eksempel sier de at det nye dyret spiser bil­ ler. Andre eksperimenter har vist at små barn heller ikke er i tvil om at en hund forblir en hund selv om den er kledd ut som en katt; og, omvendt, at hvis du tar ut alle innvendige deler av en hund, så er den ikke en hund selv om den fremdeles ser ut som en hund.23 Selv om disse studiene, og mange andre som peker i samme retning, ikke kan sies å bevise at vi har med en medfødt forståelse å gjøre, er det vanskelig å tenke seg at barn eksplisitt lærer å skille mellom objekters ytre utseende og deres indre natur. Det ser heller ut til at vi har en naturgitt tendens til å kategorisere og trekke generaliseringer i forhold til hva vi antar er de bakenforliggende forholdene, som ofte strider mot dem vi kan observere. Dette viser jo bare at vi har en tendens til å tenke ved hjelp av naturlige slag, ikke at vi er født med ferdig kunnskap om hva de naturlige slagene er. Den kunnskapen har vi jo ikke (tenk bare på de mange feilklassifiseringer mennesker har gjort, og på alle de tekniske begrep i fysikken som vi ikke har peiling på - se 3.4 og 4.5). Allikevel er det rimelig å tro at uten denne medfødte tendensen, ville vi aldri ha kommet frem til noen pålitelige induktive slutninger. Ja, det kan til og med tenkes at det vi finner ut om vår naturlige klassifiseringsevne, vil ha nor­ mative implikasjoner for hvilke kategorier vitenskapen skal bruke, i hvert fall i den forstand at disse funnene vil kunne støtte opp om de valg av kategorier som vitenskapen gjør. For så vidt gir Gelman et al.s resultater støtte for NE. I denne forbindelsen er det interessant å nevne et empirisk arbeid som tyder på at vi besitter en naturgitt forståelse av bio­ logi - en kunnskapsmodul for biologi (jf. kapittel 4.5). Her har antropologen Scott Atran utført studier som viser at svært mange folkeslag, uansett etnisk bakgrunn, grupperer levende objekter på en hierarkisk måte som i slående grad svarer til de taksonomiene som brukes i biologi - dvs. ved hjelp av en hier­ arkisk inndeling i arter (slange, tiger, basilikum, eik osv.), orde­ ner (krypdyr, pattedyr, urter, trær osv.) og til slutt plante- og 23 Jf. Keil: ‘Conceptual development and category structure’.

186

dyreriket.24 I tillegg er alle disse folkeslagene tilbøyelige til å klassifisere objekter, ikke ut fra overflatisk utseende, men ut fra bakenforliggende egenskaper (f.eks. blir frosker og rumpetroll alltid klassifisert som samme art selv om de ikke ligner hver­ andre) - et datum som støtter opp om den konklusjonen som så mange utviklingspsykologer har trukket: At vi har en natur­ gitt evne til å tenke ved hjelp av naturlige slag.

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi sett på teorier innenfor kognisjonsviten­ skapen som tyder på at effektivitetsprinsippet gjenspeiles i den måten vi kommuniserer med hverandre på, og i den måten vi ordner våre begreper på. Vi har også sett på den klassiske kate­ gorilæren og ideen om naturlige slag og den rollen disse spiller i vitenskapen, og på empirisk belegg for at våre naturlige kog­ nitive tilbøyeligheter spiller en normativ rolle i forhold til disse aspekter av vitenskapen - i tråd med ideene til naturalistisk erkjennelsesteori (NE). Det er nå på tide å gå videre til kogni­ tive evner som ikke ser ut til å gjenspeile normative prinsipper, og så vurdere kognisjonsvitenskapens innvirkning på en teori om rasjonalitet mer generelt.

24 Jf. The Cognitive Foundations ofNatural History. 187

KAPITTEL 6

Naturalistisk erkjennelsesteori III: Slutninger og sannsynlighetsvurderinger (P ensumpunkter IV.lc, 2)

Innledning

I en viss grad fremmer

våre naturlige

kognitive

tilbøyeligheter vår rasjonelle evne

Men våre naturlige

kognitive

tilbøyeligheter har også en hemmende effekt på vår rasjonelle

evne

188

I de to siste kapitlene har vi vært inne på flere forskjellige stu­ dier fra kognisjonsvitenskap (KV) for å illustrere utsiktene for naturalistisk erkjennelsesteori (NE). Selv om det gjelder langt fra alle, tyder mange av disse studiene på at våre naturgitte kognitive tilbøyeligheter generelt fremmer vår evne til å tenke og slutte rasjonelt, og at de til og med kan legge føringer på en teori om hva det vil si å ha rasjonelle oppfatninger. Det er et visst belegg for at vi har input-systemer som leverer forutsetningsfrie data for å bygge objektive vitenskapelige teorier på. Det er også belegg for at vi opererer i tråd med effektivitets­ prinsippet når vi bruker våre bakgrunnskunnskaper, og at vi tenker ved hjelp av naturlige slag. I tillegg antyder noen studier at de medfødte kunnskapsmodulene vi besitter, er en viktig for­ utsetning for senere vitenskapelig tenkning, i hvert fall når det gjelder psykologi og biologi. Nå er det på tide å rette søkelyset mot en annen side av våre naturgitte kognitive evner som kaster en betydelig skygge over NEs aspirasjoner. Det dreier om studier av våre slutningsevner i forhold til logikk og statistikk. De viser at vi spontant oppfører oss på måter som avviker fra det som virker mest rasjonelt fra et rent normativt perspektiv. Vi skal også se på belegg som tyder på at de samme tilbøyelighetene også finnes hos anerkjente eksperter innenfor visse yrker. For øvrig ser det ut til at disse tilbøyelighetene representerer systematiske trekk ved menneskesinnet. Alt dette er temaet for underkapitlene 6.1-3. Underkapittel 6.4 - det siste i hele boken - tar for seg noen

av de filosofiske problemene som disse resultatene, og i det hele tatt ideen om NE, reiser. Flere har hevdet at de eksperimentelle resultatene vi skal se på i 6.1-3 faktisk ikke viser at mennesker er irrasjonelle, fordi de legger gale standarder for menneskelig rasjonalitet til grunn. Andre har hevdet at eksperimentene ikke kan vise at vi er irrasjonelle. I vår avslutning skal vi prøve å si litt om de forskjellige momentene som spiller inn i denne debat­ ten. Vi skal ikke trekke så mange konkrete konklusjoner om rasjonalitet. Det vi skal høste rikelige belegg for, er at rasjonali­ tet ikke er et tema som lar seg redegjøre for på en ryddig måte.

6.1 Feilslutninger i logikk Fra logikk er vi kjent med visse berømte feilslutninger, særlig benekte antesedenten og bekrefte konsekventen, som de logisk uerfarne er tilbøyelige til å begå.1 Det er også på det rene at vi har vanskeligheter med å avgjøre gyldigheten til mer kom­ plekse resonnementer som bruker predikatlogikk. Altså er mange spontant tilbøyelige til å vurdere resonnementene (1) og (2) nedenfor som gyldige, selv om de ikke er det; det motsatte gjelder for (3):

(1) Hvis du kommer i bursdagsselskapet mitt, blir jeg glad. Du kommer ikke i bursdagsselskapet mitt. Jeg blir ikke glad. (2) Alle advokater kjører raske biler. Noen som kjører raske biler, eier båt. Noen advokater eier båt. (3) Ingen advokater kjører raske biler. Alle som eier båt, kjører raske biler. Ingen advokater eier båt. Mer systematisk forskning i dette området har også blitt gjort, og vi skal se kort på et berømt eksperiment som ble utført av den britiske psykologen Peter Wason.12 Under påvirkning av Popper ble Wason interessert i å vite hvorvidt folk er i stand til å forstå logikken bak vitenskapelige tester. Han fortalte for­ søkspersoner at et sett med kort hadde en bokstav på den ene 1 Jf. logikk-delen til ex. phiL, del ILA. 2 Se Wasons artikkel ‘Regression in reasoning’ fra 1969. 189

siden og et tall på den andre. Oppgaven besto i å sette på prøve følgende regel: ‘Hvis et kort har en D på den ene siden, har det et 3-tall på den andre.’ De ble vist fire kort og ble bedt om å si hvilke kort som måtte snus for å se om regelen var sann. Kor­ tene så slik ut:

Har vi en mangelfull kompetanse i logikk?

De aller fleste forsøkspersonene valgte enten D-kortet eller Dkortet pluss 3-kortet. Begge svar er feil. Det riktige svaret er D og 7: Hvis 7-kortet har en D på den andre siden, så er regelen falsifisert. 3-kortet er derimot irrelevant. Wason og mange andre konkluderte at menneskers naturlige tilbøyelighet til å se bort fra potensielt falsifiserende data vitner om en mangelfull kompetanse i logikk. Menneskers feilbedømmelser i logikk er blitt grundig undersøkt innenfor eksperimentell kognitiv psykologi, og vi skal ikke gå detaljert inn i de forskjellige teoriene som søker å forklare de eksperimentelle resultatene.3 Samtidig er det de som mener at det på sett og vis ikke egentlig gir mening å anta at vi ikke forstår logikk. For så vidt som logiske regler bunner i intu­ isjoner om konsistens, kan vi ikke anses som ulogiske, siden å forstå at når man sier P, så benekter man at ikke-P, er en forut­ setning for å påstå noe som helst (se kapittel 2.4). Andre hevder at vi begrunner logiske regler på samme måte som epistemiske regler generelt, nemlig via en tilpasning til våre intuisjoner om hvorvidt konkrete slutninger er riktige eller ikke (se igjen kapit­ tel 2.4). Men også dette utelukker at vi kan sies å være irrasjo­ nelle i en dyp forstand. Begge disse tankeganger vil ha det til at på et eller annet nivå må vi være logisk kompetente, selv om vår utførelse ikke alltid er i tråd med logiske regler. Disse for­ slagene, samt andre reaksjoner på de resultatene vi har skissert her, kommer vi tilbake til i underkapittel 6.4.

3 For et eksempel, særlig i forbindelse med den typen syllogistisk resonne­ ring eksemplifisert i (2) og (3), jf. Philip Johnson-Laird: Mental Models. 190

6.2 Feil i sannsynlighetsvurderinger Folk flest kan litt om sannsynligheter og sannsynlighetslære. Man vet at sjansen for å slå en sekser på ett terningkast er 1/6, kanskje at sjansen for å slå to på rad er 1/36. Man aner muli­ gens - gitt visse relevante bakgrunnskunnskaper - at sjansen for at en person man tilfeldig treffer i London sentrum, er en innfødt engelsktalende, er noe mindre enn sjansen for at en til­ feldig person man treffer i Oslo sentrum, er en innfødt norsktalende.

Rulett - det vil være en feilslutning å tro at du «snart» vil vinne fordi du så langt bare har tapt. Casino i København. Foto: David Trood/2. Maj/Samfoto 191

'The gamblers fallacy'

Men utover slike nokså trivielle og dagligdagse anslag er vår evne til å regne sannsynlighet radikalt begrenset. Mange selv kyndige i statistikk - har en nesten uimotståelig tro på at hvis en terning ikke har vist en sekser på lenge - la oss si på ti kast - så er sjansen for at den skal gjøre det på neste kast høy­ ere enn den var for noen kast siden. Men det er den ikke, selv om det også er sant at hvis man kaster en ‘fair’ terning mange ganger, så vil fordelingen av de ulike utfallene blir stadig jev­ nere. Den troen at kastene ikke er uavhengige av hverandre, heter på engelsk ‘the gamblers fallacy’ - hasardspillerens feil­ slutning.

Basisratefeilen En særlig viktig feiltype, som selv de med en viss erfaring med statistikk stadig vekk begår, og som har blitt mye undersøkt innenfor psykologi, heter ‘basisratefeilen’: Basisratefeil En feil som går ut på at vi ikke tar tilstrekkelig hensyn til hyppigheten av et fenomen - basisraten - i populasjonen når vi vurderer sannsynligheten til en bestemt hendelse gitt visse data. Et eksempel på

basisratefeilen

192

Denne feiltypen er best forstått gjennom et eksempel. La oss anta at hyppigheten til en viss sykdom - Q - i Norges popula­ sjon er omtrent to promille (dvs. at sannsynligheten for at en tilfeldig person har sykdom Q er 0,2 prosent eller 0,002). Det finnes også en medisinsk test for sykdom Q, men den er ikke helt ufeilbarlig: I én prosent av tilfellene gir testen positivt utslag selv om vedkommende er frisk. (Testens falsk-positive rate = 0,01.) Spørsmålet er så: Gitt disse opplysningene, hva er sannsynligheten for at en som får positivt utslag ved en sykdom Q-test, faktisk har sykdom Q? Psykologene har vist at flertallet av forsøkspersoner, pre­ sentert denne typen informasjon og spørsmål, svarer ‘99 pro­ sent’ eller noe i nærheten av 99 prosent - og dermed tar full­ stendig feil. Et slikt svar tar hensyn bare til testens sannnegative rate - sannsynligheten for et negativt utslag av testen gitt at man ikke har sykdommen. Men spørsmålet gjaldt sjan­ sen for at man har sykdommen gitt et positivt utslag. Disse størrelsene er ikke de samme, og for å regne ut det siste riktig må man ta hensyn til sykdom Qs hyppighet i populasjonen -

dvs. basisraten. Nærmere bestemt må man tenke igjennom hva som kan forårsake positivt utslag, og så tenke gjennom hvilken andel av de positive utslagene man får ved å bruke testen, som svarer til faktiske tilfeller av sykdom Q. Hvis populasjonen i Norge anses å være 4 000 000 (det er, som vi skal se, faktisk irrelevant for regnestykket hva den enn antas å være), så, gitt sykdom Qs hyppighet på 0,002, vil 0,002 x 4 000 000 = 8000 av disse ha sykdommen. La oss nå anta at den nevnte feilmarginen er den eneste som Q-testen lider av: Selv om den gir feil utslag på friske personer av og til, så vil testen alltid gi et riktig utslag hvis noen har sykdommen (dvs. den falsk-negative rate = 0, dvs. at den sann-positive rate = 1). Dette betyr at hvis vi testet hele populasjonen, så ville vi fått 8000 positive utslag som helt korrekt indikerer sykdom Q. Alle som har sykdom Q ville fanges opp, så å si. Men det blir jo mange flere positive utslag enn disse på grunn av den falsk-positive raten, nærmere bestemt 1 % av alle de som ikke har sykdommen, eller:

0,01 x (4 000 000 - 8000) = 39 920.

Legg spesielt merke til at dette tallet svarer til alle de som avgir positiv test, men som ikke har sykdommen. Hvis du ikke vet om du har sykdommen eller ei, men er tilfeldig testet og får positivt utslag, svarer sjansen for at du har den, til det den andelen som avgir positiv test og faktisk har Q (8 000), utgjør av alle de som avgir positiv test, både de som har Q, og de som ikke har Q (8 000 + 39 920). Sjansen er altså lik 8000 _ 0 8000 + 39 920 Ca' ’ Med andre ord: Det riktige svaret på oppgaven er ikke 99 %, eller noe i nærheten, men bare ca. 17 %! Nesten ingen for­ søkspersoner foreslår svar som ligger så lavt på denne opp­ gaven. En britisk prest, Thomas Bayes (1702-61), regnes som den første til å formulere disse betraktningene formelt. Hvis man alltid vil få et nøyaktig svar på spørsmål om sannsynligheter for visse hendelser gitt visse opplysninger, så burde man bruke

Bayes' teorem

193

En forenklet formel

Bayes’ teorem.4 Det kan også brukes hvis det i tillegg til en falsk-positiv rate finnes en falsk negativ rate, eller om vi vil vite sjansen for ikke å ha en viss egenskap gitt et negativt utslag av en test for den egenskapen. Men som oftest er man mest inter­ essert i hva et positivt utslag betyr - i hvert fall i medisin. Og siden sjansen for ikke å ha sykdommen generelt er nesten lik 1, og sjansen for et falsk-negativt utslag generelt blir nesten lik 0, benyttes en forenklet formel på følgende form (S(@) = sannsyn­ ligheten for @): S(sykdommen gitt positivt utslag) =

S(sykdommen) S(sykdommen) + S(falsk-positivt utslag)

4 Hans teorem på generell form er som følger (S(@) = sannsynligheten for @): S (X gitt Y) = S(X ogY) S(X OgY) + S(ikke-X og Y) huor S(X ogY) = S(X) x S(Y gitt X) og S(ikke X og Y) = S(ikke-X) x S(Y gitt ikke-X).

Det er ikke vanskelig å se hvordan denne formelen svarer til intuisjonen som vi arbeidet frem i forbindelse med sykdom Q-eksemplet: Sjansen for at man har sykdommen gitt en positiv sykdom Q-test - S(X gitt Y) - er den andelen av alle de som får positivt utslag og som faktisk er smittet med sykdom Q, dvs. andelen som både har sykdommen og tester positivt - S(X og Y) - delt på samme andelen - S(X og Y) - pluss andelen som ikke har sykdommen og tester positivt - S(ikke-X og Y). Vi kan så bruke ekviva­ lensene for å regne ut sjansen for at man har sykdom Q gitt en positiv syk­ dom Q-test, uten å anta noe om størrelsen på Norges populasjon. S(X) svarer til sjansen for at man har sykdom Q, som er 0,002, slik at S(ikke-X) blir 0,998. S(Y gitt X) svarer til sjansen for et sant positivt utslag - dvs. et positivt utslag når man har sykdommen. Dette er 1 i vårt eksempel, men det kunne vært litt mindre enn 1 hvis det også hadde vært en falsk-negativ rate (altså er summen av den falsk-negative raten og den sann-positive raten alltid lik 1, lik summen av den falsk-positive raten og den sann-negative raten). Likeledes svarer S(Y gitt ikke-X) til et falskt positivt utslag 0,01 i vårt eksempel. Vi kan nå kontrollere at Bayes’ teorem er riktig ved å sette disse tallene inn i formelen og igjen regne ut verdien av S(X gitt Y) - sjansen for at man har sykdom Q gitt et positivt utslag på testen:

S(man har sykdom Q gitt positiv Q-test) = 0,002.1 0,002.1+ 0,998 x 0,01 = ca. 0,17 Siden 0,002 står i samme forhold til (0,998 x 0,01) som 8000 står i til 39 920, er det klart at vi ikke trenger informasjon om populasjonens stør­ relse for å regne ut sannsynligheten. 194

Med andre ord: Det som er viktig når vi foretar slike bedøm­ melser, er å ikke bare se på den falsk-positive raten, men også på hvor utbredt fenomenet er i populasjonen vi utfører testen på, altså basisraten. Det går frem av disse eksemplene at basisraten kan endres, alt avhengig av hvilken populasjon man snakker om (f.eks. hele den norske befolkning versus høye inntektsgrupper). Når man forstår behovet for å ta hensyn til slike basisrater, er det ikke overraskende at det å samle inn opplysninger om basisrater angående utbredelsen av sykdommer, kvalifikasjonsnivåer, inn­ tekter osv. utgjør en betydelig del av utredningsarbeidet til mange vestlige lands styringsverk. Men våre naturlige tilbøye­ ligheter gjør at vi overser dem.

Å finne basisrater

utgjør en del av landets utredningsarbeid

Illusoriske korrelasjoner En annen kjent feiltype går ut på at vi har en tendens til å finne korrelasjoner der de egentlig ikke finnes. Eksempelvis er mange tilbøyelige til å tro at kritikk er en mer effektiv treningsstrategi enn ros, men grunnlaget for dette er ofte sviktende. Befal i den israelske hæren sluttet seg en gang til denne oppfatningen ut fra det forhold at når pilotene presterte veldig godt og fikk ros, presterte de dårligere på neste treningsøkt, mens når de pres­ terte særlig svakt og fikk kritikk, så presterte de bedre neste gang. Men hadde de lagt til grunn det statistiske prinsippet at særlig høye og lave verdier i en stokastisk prosess alltid etter­ følges av mer moderate verdier,5 ville de ha innsett at deres tro var fullstendig ubegrunnet. Et annet eksempel: Under krigen skal britene ha trodd at tyske bombefly rettet sine bomber mot bestemte steder, siden langt flere bomber falt på visse områder enn på andre. Hadde de visst om den såkalte ‘cluster’-effekten i slike tilfeldige pro­ sesser, hadde de antagelig ikke trukket denne slutningen.6

Er kritikk egentlig en

mer effektiv trenings­ strategi enn ros?

5 Prinsippet om den såkalte ‘regression to the mean’. En stokastisk prosess er en hvor fremtidige tilstander beror bare på den nåværende tilstanden, og ikke hvordan den nåværende tilstanden er fremkommet ut fra tidligere tilstander. For øvrig innebærer ikke et stokastisk system et deterministisk, men bare et probabilistisk forhold mellom den initiale tilstanden og den endelige tilstanden. Et eksempel er Mendels modell for arveegenskaper: Egenskaper, slik som foreldres øyenfarge, bestemmer ikke øyenfargen på avkommet, men bare sannsynligheten for at avkommet vil ha en bestemt øyenfarge. 6 De to siste eksemplene hentes fra Jon Elsters Nuts and Bolts for the Social Sciences, s. 39. 195

Firefeltstabeller

Innenfor psykologien har man også blitt opptatt av å vise hvordan mennesker danner seg illusoriske oppfatninger om kor­ relasjoner. Psykologene Nisbett og Ross gir i sin bok Human Inference et eksempel på dette i forhold til såkalte firefeltstabel­ ler som svært ofte brukes innenfor samfunnsvitenskap. Forsøks­ personer får en tabell med informasjon om forholdet mellom to tilbøyeligheter eller egenskaper blant et utvalg av (i dette tilfel­ let) 140 personer: Y

Ikke Y

X

15

10

Ikke X

75

50

Figur 8: Psykologisk test. En firefeltstabell.

‘X’ og ‘Y’ kunne f.eks. være ‘ta trikken til jobb’ og ‘er gift’. Forsøkspersonene blir spurt: Hva sier tallene i rutene om en eventuell sammenheng mellom X og Y blant utvalget (eventuelt hele populasjonen hvis utvalget er representativt)? Mange synes at det må være en korrelasjon, fordi av dem med X er det flere som har Y enn ikke, mens andre hevder at det er en nega­ tiv korrelasjon, fordi av dem som har Y, er det færre med X enn uten X. Få tar hensyn til alle bre rutene i tabellen, noe som er helt nødvendig for å finne et rett svar. Hvis vi sammenligner og ser hvor stor andel de som har X utgjør av de som har Y (først kolonne), med hvilken andel de som har X utgjør av de som ikke har Y (andre kolonne), får vi samme tall: 15 =10 = 1/6 15 + 75 10 + 50

Dette resultatet tyder på at egenskapene X og Y er uavhengige av hverandre - dvs. at det verken finnes en positiv eller en nega­ tiv korrelasjon mellom dem (sjansen for at du har X hvis du har Y, er den samme som sjansen for at du har X hvis du ikke har Y). Man kan vise dette også ved å sammenligne hvilken andel de som har Y utgjør av de som har X (første rad), med hvor stor andel de som har Y utgjør av de som ikke har X (andre rad). 196

Teoridrevne illusoriske korrelasjoner og kliniske vurderinger Den typen illusoriske korrelasjoner vi nettopp har sett på, kal­ les gjerne for datadrevne, siden de beror på en feilaktig oppfat­ ning av en datamengde. Men det finnes teoridrevne illusjoner også, noe som psykologene Chapman og Chapman (C&C) har påvist - dvs. illusjoner som beror på at vi har visse fordommer om en sak, og at det påvirker hvordan vi oppfatter eller forstår den.7 C&C ble interessert i fenomenet på grunn av den ut­ bredte bruken av en viss type test innenfor klinisk psykologi, den såkalte DAP-testen (fra engelsk ‘Draw a person’). Denne testen, som innebærer at pasienter blir bedt om å tegne et bilde av et menneske, har blitt brukt for å stille diagnoser om for­ skjellige mentale lidelser, slik som paranoia eller schizofreni, ut fra karakteristiske trekk ved tegningene. Men som C&C påpe­ ker, er det svært lite eller intet empirisk belegg for at det finnes noen som helst sammenheng mellom ulike trekk ved tegnin­ gene og de ulike følelsesmessige trekkene som gjerne brukes som diagnosegrunnlag. Til tross for dette har mange klinikere fortsatt å bruke DAP-tester, tilsynelatende i den tro at slike tes­ ter i hvert fall virker for dem. C&C mente at klinikernes fortsatte bruk av testene var underlige. De tok derfor til å teste den hypotesen at mennesker er mottagelige for illusoriske inntrykk om korrelasjoner mel­ lom trekk ved bilder og psykologiske beskrivelser av mennesket som tegner dem. De la opp et datamateriale som besto av ulike tegninger med de typiske trekkene som klinikere legger vekt på i sine diagnoser, ledsaget av ulike psykologiske beskrivelser av tegnerne, slik som ‘Han er bekymret over sin mandighet’, ‘Han er redd for at folk sier stygge ting om ham’, osv. De sørget for at det overhodet ikke var noen systematisk korrelasjon mellom trekkene i tegningene og beskrivelsene, og så spurte de noen psykologistudenter hva de syntes om datamaterialet - fantes det noen forbindelse mellom trekkene i tegningene og beskri­ velsene? Resultatet var slående: Så godt som alle forsøkspersonene hevdet at det var forbindelser, selv om de hadde god tid til å måle de forskjellige trekkene ved tegningene (hodestørrelse, neselengde osv.). C&C konkluderte at klinikere som har tiltro

'Draw a person'-testen

Er klinikere utsatt for teoridrevne illusoriske

korrelasjoner?

7 Oppsummeringen av resultatene som fremstilles her, er hentet fra C&Cs artikkel ‘Test results are what you think they are’. 197

Aktuariske metoder

utkonkurrerer kliniske vurderinger

Vi må alle være våre

naturlige tilbøyeligheter bevisst

Noen ganger er det viktig å følge eksplisitte

regler bevisst

til DAP-tester, antagelig er utsatt for en teoridreven illusorisk korrelasjon. Dette resultatet er nok litt bekymringsfullt, siden det tyder på at selv anerkjente eksperter kan ta grundig feil når det gjel­ der å stille diagnoser, på grunn av naturlige tilbøyeligheter til å se korrelasjoner som ikke finnes. Verre er det at det nå er påvist (i stor grad takket være arbeidet til den amerikanske psykolo­ gen Paul Meehl)8 at metoder i psykiatri og psykoterapi som utelukkende beror på såkalte ekspertvurderinger etter samtaler med pasienter, i de aller fleste tilfeller er mindre pålitelige enn rent aktuariske metoder, dvs. metoder som bare tar hensyn til objektive trekk ved pasienter og så anvender statistiske prinsip­ per for å stille diagnoser. ‘Objektive trekk’ skal her forstås som trekk som svarer til dem man bruker for å regne ut risikoer innenfor forsikringsvirksomhet, hvor aktuariske metoder har sitt opphav. I psykologisk sammenheng vil det omfatte fakta om pasientens livshistorie, utslag på visse tester og data om atferdsmønster. Mange erfarne klinikere har vanskelig for å ta inn over seg at når en anerkjent ekspert tar hensyn til det men­ neskelige og mangfoldige inntrykket hun får ved en inngående samtale med en pasient, virker det snarere forstyrrende enn bistående på hennes evne til å stille en god diagnose. Deres motvilje er nok forståelig, men å ignorere det overveldende empiriske belegget på det motsatte - slik noen har hatt en ten­ dens til å gjøre - er ikke mer berettiget av den grunn. Hvis vi har tilbøyeligheter til å oppfatte illusoriske korrelasjoner, og disse kan tenkes (i hvert fall delvis) å bero på noe naturgitt ved menneskesinnet, må vi alle være spesielt oppmerksomme på de potensielt forvrengende utslagene disse kan få - selv for perso­ ner som ellers anses å være eksperter i sitt felt. I kapittel 2 argumenterte vi for at bevisst regelfølging ikke er tilstrekkelig for rasjonalitet. Imidlertid lar vi det stå åpent i hvilken grad det er en nødvendig betingelse for å trekke rasjo­ nelle slutninger og ta beslutninger at man tyr til eksplisitte regler. Resultatene som fremstilles over, tyder på at noen ganger må vi gi avkall på rene vurderinger, at vi ikke bare kan stole på common sense eller taus kunnskap. Dette betyr ikke at vurderinger av et eller annet slag ikke alltid er til stede ved rasjonelle avgjørelser. Men slike vurderinger må, i det minste noen ganger, ta hensyn til ekpslissitte regler.

8 Jf. f.eks. Meehls artikkel ‘Causes and effects of my disturbing little book’. 198

6.3 Kahneman og Tverskys tre heuristikker I dette underkapitlet skal vi se på en teori som tar sikte på å gi en systematisk forklaring på våre sannsynlighetsvurderinger. Denne teorien stammer fra de to amerikanske psykologene Dan Kahneman og Amos Tversky.9 Den baserer seg på begre­ pet heuristikk. En heuristikk er en type regel som leverer det ønskede resultatet i mange sentrale og viktige tilfeller, men ikke i alle.10 På én måte kan heuristikker sammenlignes med tommelfingerregler, i og med at heller ikke de sikter mot unntaksløs eller engang vid anvendelighet, men heller at en mer eller mindre snever rekke problemer som er viktige for oss, løses til­ fredsstillende ved å anvende regelen.

Heuristikk versus algoritme

Heuristikk En type regel eller prosedyre som lykkes i mange sentrale tilfeller, men som ikke garanterer det ønskede resultatet. Kahneman og Tversky (K&T) er blant dem som ser mer nytte i ideen om heuristikker enn unntaksløse regler eller algoritmer i studiet av menneskets naturlige kognitive evner. De hevder at vi bruker særlig tre heuristikker for å danne oss oppfatninger om dagligdagse sammenhenger, og de er stort sett pålitelige på disse områdene. Allikevel er det slik at disse heuristikkene også fører oss på villspor når det gjelder mange kategorier av sann­ synlighetsvurderinger, i særdeleshet de som bygger på delvis informasjon. Det medfører at de ikke kan anses for å tilsvare rasjonalitetsregler siden de gir feil utslag på mange områder de gjelder ikke universelt (se kapittel 2.2 om det tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet). Imidlertid har flere som er opptatt av NE, påpekt at bruken av heuristikker ikke nødven­ digvis er irrasjonell, siden det å bruke andre regler enn disse

Heuristikker kan føre

oss på villspor i

sannsynlighets­ vurderinger

9 Se Tversky og Kahneman: ‘Judgement under uncertainty: Heuristics and biases’, ‘Judgements of and by representativeness’ og ‘Extentional versus intuitive reasoning: the conjunction fallacy in probability judgments’. Resultatene og betraktningene som omtales i dette underavsnittet, hentes hovedsakelig, enten direkte eller i modifisert form, fra disse arbeidene. 10 Begrepet oppsto opprinnelig i disiplinen kunstig intelligens (jf. 2.5), hvor heuristikker ble utviklet som et alternativ til algoritmiske regler. Mens algoritmer skal garantere et visst ønsket utfall ut fra et gitt utganspunkt, skulle heuristikker bare virke i visse sentrale tilfeller, men være raskere og mer effektive. Siden hva som er ønsket er et normativt spørsmål, og her er det snakk om deskriptive regler, er det imidlertid ikke klart at det er skarpt skille mellom algoritmer og heuristikker. 199

ikke ville være like effektivt for begrensede vesener som oss.11 Om det er riktig, er et tema vi tar opp i neste underkapittel (6.4). Her skal vi gi en fremstilling av K&Ts heuristikker og hva de forklarer, både av godt og dårlig, når det gjelder våre slutningsprosesser.

Representativitet

Representativitetstenkning fungerer bra i

enkelte sammenhenger

Den første heuristikken, som kalles representativitet, går ut på at vi har en tendens til å vurdere sannsynligheten til en hendelse eller et saksforhold utelukkende ut fra hvor representativ vi synes den er for den klassen fenomener den stammer fra. I mange situasjoner er dette rimelig. Induktive slutninger beror på at vi danner generelle oppfatninger om en viss mengde objekter i tråd med våre enkeltobservasjoner av mengden: Generaliseringen er representativ for observasjonene.11 12 Et an­ net eksempel hvor representativitet med hell kan brukes, er føl­ gende: Hvis du blir fortalt at bare den ene av to, Ronny og Tonny, har en forskerstilling ved universitetet, og blir bedt om å vurdere hvem det er, ut fra visse trekk ved personene, så kan du danne deg en rimelig vurdering ved å se på disse trekkenes representativitet i forhold til det vi vet om universitetsforskere. La oss tenke at vi får opplyst at Ronny har vært Vålerenga-tilhenger i hele sitt liv, liker å bruke kroppen sin når han jobber og synes at samfunnsproblemene best kan løses ved å kutte ned på innvandringen. Tonny mener at fotballgalskap er en forbi­ gående mote blant pseudointellektuelle, vil gjøre alt mulig for å unngå oppussing og eier i overkant av tre tusen bøker. Ved å bruke representativitetsheuristikken vil vi vurdere det slik at Tonny er mer representativ for klassen av universitetsforskere enn Ronny, og derfor er det mer sannsynlig at det er han og ikke Ronny som jobber som forsker ved universitetet. Vi kan jo ta feil i dette enkelte tilfellet, men i det lange løp ville vi vente at ved å velge den mest representative personen ved denne typen spørsmål, vil vi som oftest gjette riktig. Det er verdt å legge merke til sammenhengen mellom slike vurderinger og prototypestrukturen ved vår klassifiseringsevne som vi undersøkte i forrige kapittel (5.4). Når vi bedømmer om 11 Altså er det kanskje rimelig å betrakte dem som rasjonelle regler, selv om de ikke er rasjonalitetsregler - jf. kapittel 2.2. 12 I lys av vår diskusjon av naturlige slag (kapittel 5.5), må vi nok innse at representativitet allikevel ikke er tilstrekkelig for å trekke pålitelige induk­ tive slutninger.

200

et gitt objekt x hører til en kategori K, ser vi på de karakteris­ tiske trekkene som vi knytter til objekter av type K, på xs egen­ skaper (i hvert fall dem vi vet om) og vurderer hvor sannsynlig det er at x hører til K, alt etter hvor mange av Ks trekk som oppfylles av x. For så vidt som prototypestrukturen represente­ rer en effektiv og dermed rasjonell måte å legge opp vår begrepskunnskap på, må bruk av representativitetsheuristikken også være rasjonelt forsvarlig ved bedømmelser av den typen vi nettopp har omtalt. Imidlertid betyr ikke dette at det er rasjonelt forsvarlig eller gir de riktige svarene - ved andre typer bedømmelser. Tenk deg nå en annen situasjon, hvor det eneste du vet, er at Tina mener at fotballgalskap er en forbigående mote blant pseudointellektuelle, vil gjøre alt mulig for å unngå oppussing og eier i overkant av tre tusen bøker. Du er bedt om å vurdere om det er mer sannsynlig at Tina jobber som byråkrat eller som forsker ved universitetet. I slike situasjoner er mange forsøkspersoner tilbøyelige til å si at det siste er mer sannsynlig, altså at Tina jobber som forsker. K&T forklarer dette ved å si at de bruker utelukkende representativitetshensyn: Tinas trekk passer bedre med prototypen for en forsker enn for en byråkrat. Men fak­ tum er at i Norge og de aller fleste andre vestlige samfunn, er tallet på byråkrater langt større enn tallet på universitetsfors­ kere. Det betyr at selv om Tinas egenskaper trekker litt i ret­ ning av at hun er forsker, trekker den bakenforliggende basis­ raten mye sterkere i retning av at hun er byråkrat. Det riktige svaret er dermed at hun mest sannsynlig er byråkrat. Det foregående eksemplet gir en annen illustrasjon av basisratefeilen som vi omtalte tidligere. Ja, K&T påstår at basisratefeil generelt kan forklares ut fra representativitet: Vi fokuserer utelukkende på forholdet mellom en viss mengde med informasjon om et gitt objekt og prototypene for ulike kategorier - på representativitet - på bekostning av informa­ sjon om den relative hyppigheten av disse kategoriene. Det betyr ikke at selve prototypestrukturen ved vår kategoriseringsevne er mindre enn optimal, men bare at vi ikke uten videre kan sammenligne objekter med ulike prototyper ved alle sannsynlighetsvurderinger. Representativitet forklarer også andre, typisk menneske­ lige feil, hvor den såkalte konjunksjonsfeilen er en av de mest kjente. Den kan illustreres med utgangspunkt i samme type oppgaver som den om Tina. Man blir igjen gitt en viss mengde informasjon om en person, men så blir man bedt om å rangere

Representativitet beror

på prototypestrukturen i vår kategoriseringsevne

Representativitet kan

også føre oss på

villspor

Representativitet

forklarer basisratefeilen

Representativitet og konjunksjonsfeilen

201

forskjellige yrker og fritidsbeskjeftigelser etter hvor sannsynlige de er for den personen. Et helt forutsigelig resultat når slike eksperimenter utføres, er at forsøkspersonene vurderer sann­ synligheten for en sammensatt mulighet, A og B, som mer sannsynlig enn sannsynligheten for enten A eller B alene. Altså hvis forsøkspersoner får den før nevnte informasjonen om Tina, vil de være tilbøyelige til å vurdere sannsynligheten for mulighet A nedenfor som større enn for mulighet B:

A: Tina jobber ved postkontoret og er sterkt engasjert i sam­ funnsdebatter. B: Tina jobber ved postkontoret.13 Men det er en elementær læresetning i statistikk at sannsynlig­ heten for en sammensatt hendelse, A og B, aldri kan overstige sannsynligheten for at bare den ene av disse hendelsene inntref­ fer, dvs. at Ikke [S( A og B) > S(A)]

Konjunksjonsfeilen i

dagliglivet

er en statistisk læresetning, i tråd med logiske prinsipper som modus ponens. Allikevel har de fleste en tendens til å bryte med den, og ifølge K&T beror det på at vi utelukkende ser på representativitetsfaktorer. Et annet eksempel på denne feilslutningstypen som K&T trekker frem, er når vi anser konkrete, detaljerte fortellinger om fremtidige eller fjerne hendelser som mer sannsynlige enn mer generelle beskrivelser. Her faller vi også ofte i konjunksjonfeilens felle på grunn av representativitetstenkning: A legge flere og flere detaljer til muligheter som vi egentlig ikke kan ha noen godt begrunnede oppfatninger om, kan aldri øke sann­ synligheten for at slike muligheter vil gå i oppfyllelse. Allikevel lager politikere, leger, dommere, psykologer og andre fagutdannede ofte slike detaljerte fremstillinger for å få gjennomslag 13 K&T kontrollerte for den muligheten at forsøkspersoner oppfatter sist­ nevnte alternativ som om Tina (eller hvem det var i deres eksperimenter) jobber ved postkontoret og ikke er sterkt engasjert i samfunnsdebatter. Det ble gjort ved å endre ordlyden i senere prøver til ‘Tina jobber ved post­ kontoret uansett om hun er sterkt engasjert i samfunnsdebatter eller ikke’ - og man fikk samme resultater. De gjennomførte selvfølgelig mange andre kontroller i forbindelse med dette og de andre eksperimentene som omta­ les, for å forsikre seg om at forsøkspersonene ikke oppfattet instruksene feil.

202

for lite begrunnede ideer. De appellerer altså til våre fordom­ mer og vår klisjépregede tenkning - dvs. tenkning som baserer seg bare på representativitetshensyn. Til slutt skal vi se hvordan vi kan trekke en forbindelses­ linje mellom fenomenet illusoriske korrelasjoner og representativitetsheuristikken. Ta vår tendens til å tro at kritikk generelt er mer effektiv enn ros som treningsstrategi. Det tror vi fordi vi antar at våre oppfatninger om generelle saksforhold skal være representative for våre enkeltobservasjoner - til tross for at det strider mot visse kjensgjerninger om stokastiske prinsipper. Vi har også sett at såkalte kliniske vurderinger innenfor psykologi, foretatt av eksperter med lang erfaring, viser seg ikke å være særlig pålitelige. Ifølge K&T er det som skjer følgende: Når klinikerne ser på et bilde som en pasient har tegnet, eller samtaler inngående med henne, blir det lett for dem å danne seg en fore­ stilling om pasienten som passer inn med en eller annen proto­ typisk - kanskje endog stereotypisk - oppfatning de har om mentalt lidende personer generelt. Selv om man subjektivt kan være overbevist om at ens intuitive ekspertvurderinger er påli­ telige, er det stor fare for at man her bare fokuserer på de aspektene som passer inn med visse klisjeer og fordommer - de som er representative for en viss kategori - på bekostning av det helhetlige bildet. Den siste forklaringen forutsetter også at visse trekk blir viktige for oss nettopp fordi vi har visse stereotypiske oppfat­ ninger, som så blir den lettest tilgjengelige kunnskapsbakgrun­ nen å foreta vurderinger ut fra. Altså er det ikke alltid bare representativitet som ligger til grunn for våre feilslutninger.

Representativitet og illusoriske korrelasjoner

Tilgjengelighet Den andre heuristikken som K&T mener styrer mange av våre intuitive sannsynlighetsvurderinger, kalles tilgjengelighet. Den innebærer at vi har en tendens til å foreta bedømmelser ut fra det vi kommer på med letthet, og til å overse det som krever for mye tankemessig eller kognitiv innsats. Den tendensen har vi jo også møtt før, i forbindelse med teoriene om kommunikasjon og kategorisering som ble fremstilt i kapittel 5. For så vidt som innsatsminimering inngår i effektivitetsprinsippet, kan nok bruken av tilgjengelighetsheuristikken være rasjonell. Det er også slik at vi kan foreta visse sannsynlighetsberegninger ut fra tilgjengelighet med en viss grad av suksess, siden det man lett kommer på ofte er prototypiske medlemmer av kategorier, og 203

Ville du ha kjørt saktere etter å ha passert denne ulykken? Vi er alle tilbøyelige til å vurdere sannsynligheten som større for at vi selv skal komme ut for en ulykke etter at vi nettopp har sett en selv. Kollisjon med utforkjøring ved Kongsvinger. Foto: Samfoto

Tilgjengelighet fører

oss galt av sted når den

brukes på bekostning av andre informasjons­ kilder

204

siden disse generelt er langt hyppigere enn andre, ikke-prototypiske medlemmer. F.eks. kan man nok med hell anslå sann­ synligheten for at en fugl har nebb, ved å tenke bare på typiske fugler. Men når vi skal trekke slutninger ut fra begrensede meng­ der med informasjon, har vi en hang til å justere våre oppfat­ ninger for mye i retning av hva som lett faller oss inn, i hvert fall i forhold til det sannsynlighetslæren foreskriver. Å bruke bare folk man kjenner som et representativt utvalg av en viss kategori - f.eks. venner som røyker som representative for alle røykere - er et grovt eksempel på dette. Men det finnes også andre, mer subtile feil. K&T viste at f.eks. engelsktalende for­ søkspersoner mener at det finnes flere ord som begynner med ‘r’ enn det finnes ord som har ‘r’ som bokstav nummer tre selv om det motsatte er tilfellet. Tilgjengeligheten forklarer det med at vi har mye lettere for å forestille oss ord som begynner med en viss bokstav, enn ord som har denne bokstaven et annet sted.

Et dagligdags eksempel på bruk av tilgjengelighetsheuristikken er når vi kjører saktere etter å ha vært vitne til en bil­ ulykke. Denne tilbøyeligheten reflekterer at vi, enten vi vil det eller ikke, vurderer viktigheten av hendelser som er nær oss i rom og tid som mye større enn viktigheten av andre hendelser selv om det ikke er noe statistisk grunnlag for en slik holdning. I dette tilfellet er den rent assosiative tilknytningen mellom den aktuelle situasjonen og muligheten for en bilulykke svært sterk. Det er kanskje lett å se hvordan en slik tilbøyelighet også kan ha mindre bekvemme utslag. Et eksempel er den grunnleg­ gende attribueringsfeil (‘the fundamental attribution error’), etter Nisbett og Ross (som vi traff i forbindelse med datadrevne illusoriske korrelasjoner i 6.2). Denne feilen går ut på at vi har en tendens til å legge vekt på særegne, situasjonsbestemte omstendigheter når det gjelder forklaringer på våre egne hand­ linger, mens vi vektlegger generelle tilbøyeligheter hos folk flest når det gjelder å forklare deres handlinger. F.eks.: En viss per­

Et dagligdags eksempel

Tilgjengelighet og den grunnleggende

attribueringsfeil

Hvilken nasjonalitet vil du tro disse har? Og hvilke egenskaper vil de i så fall ha? Franskmenn, Normandie. Foto: Tore Sandahl/Samfoto 205

Den essensialistiske feilslutning

son forklarer sine problemer til en annen på følgende måte: ‘Jeg opplevde uoverkommelige problemer i ekteskapet mitt fordi jeg hadde en vanskelig barndom og ungdom, noe som førte til at jeg følte et sterkt behov for å slå meg sammen med noen i ganske ung alder, og det virket etter hvert begrensende på min personlige utvikling.’ Ved en annen anledning sier hun imidler­ tid: ‘Hyppigheten av skilsmisser i dette landet er helt forkaste­ lig og skyldes en svekket etisk sans hos folk.’ Informasjon om våre egne situasjoner er mer tilgjengelig enn informasjonen om andres. Men når vi mangler informasjon, faller vi tilbake på kjennskap til generelle tendenser - uten å innrømme at det er det vi gjør. Det kan også tenkes at tilgjengelighet ligger til grunn for det som kalles den essensialistiske feilslutning. Den går ut på at vi har en tendens til å anta at folk med andre skikker og hud­ farge enn oss selv hører til generelle kategorier eller raser som danner egne, naturlige slag, i tråd med ting og fenomener som vann, tiger, lyn osv. (se kapittel 5.5). Ut fra en slik antagelse føler vi oss berettiget til å generalisere over folk som skal høre til slike raser, og deres atferd. Det er slike generaliseringer som kalles for essensialistiske feilslutninger - for så vidt som det fin­ nes lite vitenskapelig belegg for rasebegrepets holdbarhet (en konklusjon resultatene om menneskers naturgitte kognitive til­ bøyeligheter støtter opp om). Man kan tenke seg at tilgjengelig­ het spiller inn her, fordi vi aldri tar til å forutsi fremtidige hand­ linger ut fra generelle trekk når det gjelder oss selv - nettopp fordi ens eget livs innviklede natur er så opplagt. Tilgjengelighetsheuristikken virker altså egnet til å skape fordommer overfor fremmede mennesker hvis vi ikke korrige­ rer for dens effekter.

Forankring

Forankring i dagliglivet

206

Nært knyttet til de tendensene vi har illustrert i eksemplene over, er vår tendens til å ta feste i et bestemt anslag når vi vur­ derer sannsynligheten Ny informasjon får oss til å justere anslaget, men på en utilstrekkelig måte. Denne tendensen til å ta feste i et bestemt anslag, men ikke justere tilstrekkelig i lys av ny informasjon, kaller K&T for forankringsheuristikken. Når du annonserer en brukt og nokså utslitt bil for 30 000 kroner selv om du ikke har forventninger om å få så mye for den etter at de potensielle kjøperne får sett den, prøver du å utnytte for­ ankringsheuristikken: Ved å la det høye tallet ta feste i kjøper-

Auksjoner tar ofte utgangpunkt i en gitt pris og budene justeres i for­ hold til dette. Edvard Munchs bilde Madonna til salgs hos auksjonsfirmaet Christies, London, England. Foto: Nina Eirin Rangøy, Aftenposten/Scanpix

nes bevissthet, håper du å få høyere tilbud enn hvis du hadde annonsert den for 15 000, som kanskje er alt den er verdt. Forankringsheuristikken sier rett og slett at vi tar feste i et bestemt utgangspunkt; tilgjengelighet og representativitet be­ stemmer hva det utgangspunktet vil være. Det er opplagt at vi ved visse vurderinger må bruke et bestemt utgangspunkt, og på den måten er forankring ikke direkte irrasjonelt. Men det at vi stoler på det vi har forankret oss i i den grad vi gjør, er antage­ lig irrasjonelt. En av K&Ts eksperimentelle illustrasjoner på hvordan denne heuristikken kan føre galt av sted, er et forsøk hvor for­ søkspersoner i løpet av fem sekunder blir bedt om å anslå stør­ relsen på følgende to produkter:

Forankring kan føre til irrasjonell atferd når vi stoler for mye på den Eksperimentelt belegg

for forankrings­

heuristikken

8x7x6x5x4x3x2xl og Ix2x3x4x5x6x7x8 207

Heuristikkene virker også i samspill

Resultatene viser at anslagene for det første er mye større enn anslagene for det siste (begge er for øvrig altfor lave). Det som formodentlig skjer, er at man ekstrapolerer ut fra de første få tallene til venstre (som i vår kultur er dem vi begynner med). Med andre ord: Man forankrer seg i de første tallene, og tar ikke tilstrekkelig hensyn til ny informasjon som her tilsier at produktene blir helt like. K&T utførte også et eksperiment som viste at forankringsnivået vi velger, for øvrig kan være helt vil­ kårlig: Forsøkspersonene ble vist et lykkehjul som stoppet (til­ synelatende helt tilfeldig) enten på 10 eller 65, like før de måtte svare på hvor mange afrikanske stater det er, og gjennomsnitts­ tallene i svarene ble henholdsvis 25 og 45. Forankringsheuristikken har også noen ubehagelige impli­ kasjoner. Den ser f.eks. ut til å føre med seg en naturlig tilbøye­ lighet til å stå for reaksjonære meninger. Sammen med tilgjen­ gelighet kan den også føre til forutinntatthet mot fremmede fordi vi ikke har informasjon om ukjente og ikke går inn for justering - og sammen med representativitet kan den sågar føre til rasistiske tenkemåter: Vi vurderer noen som representative for en viss klasse personer - kanskje en ung utlending som representativ for voldelige forbrytere - og siden denne bedøm­ melsen er lett å komme på, tar vi feste i den uten å se på andre tenkemåter. Slik kan heuristikkene i samspill frembringe nokså forvrengte forestillinger.

*6.4 Implikasjoner for en teori om rasjonalitet Selv om de eksperimentelle resultatene til Wason, Nisbett og Ross, Chapman og Chapman, Kahneman og Tversky og de andre har blitt bekreftet mange ganger, er tolkningen av dem fremdeles meget omstridt. Resultatene kan ved første øyekast se ut til å ha dystre implikasjoner for menneskelig rasjonalitet, og det er dit hen mange psykologer (inkludert de fleste av dem vi har nevnt)14 gjerne tolker dem: Mennesker er av natur irra­ sjonelle. Men for mange - særlig filosofer - har denne konklu­ sjonen virket så radikal, sågar absurd, at de har satt seg fore å vise at den må bero på en eller flere feil. I dette underkapitlet skal vi se på ulike reaksjoner på de resultatene vi har presen­ tert, og vurdere disse i forhold til det overordnede hensynet, å finne en tilfredsstillende teori om rasjonalitet. Det fungerer 14 Et unntak er Nisbett og Ross, jf. op. cit., s. xii. 208

også som en oppsummering av diskusjonen av rasjonalitet som har dannet den røde tråden i denne boken. Hvorfor har så mange oppfattet psykologenes konklusjon som absurd? Noen av de mer spesifikke grunnene skal vi komme inn på nedenfor når vi se på de ulike reaksjonene i detalj. Men helt generelt kan man nok si at det hefter noe para­ doksalt ved selve ideen om at vi empirisk kan undersøke om vi er rasjonelle eller ikke. For la oss si at vi konkluderer med at vi, dvs. mennesker, er irrasjonelle. Rett så oppmerksomheten mot denne konklusjonen: Mennesker er irrasjonelle. Har vi grunn til å tro på den? Hvis vi har kommet frem til den på rasjonelt vis, kan vi tro på den. Men sett at den er riktig, da er vi irrasjo­ nelle, og vi kan ikke ha kommet frem til den på rasjonelt vis. Altså har vi ingen grunn til å tro på den. Det ser m.a.o. ut til at vi ikke kan ha (rasjonell) grunn til å tro at vi er irrasjonelle - å anta at vi er det, er selvunderminerende. Alternativt kunne man si at hvis vi faktisk kan innse at vi er irrasjonelle, så er vi faktisk ikke, dypest sett, irrasjonelle, for vi må besitte en forståelse for hva som er rasjonelt, for å bedømme vår atferd som avvikende i forhold til en standard. Igjen fremtrer konklusjonen at vi er irrasjonelle, som selvun­ derminerende. Nå er nok ingen av disse to tankegangene fullstendig over­ bevisende. For det første fører de bare til et nytt paradoks: Hvorfor ser det ut til at vi kan vise at mennesker er irrasjonelle, hvis det av konseptuelle grunner ikke lar seg gjøre? For øvrig ignorerer de fullstendig det at psykologene er opptatt av å vite om mennesker er rasjonelle eller irrasjonelle av natur, dvs. om våre naturgitte kognitive tilbøyeligheter fører oss på villspor i enkelte sammenhenger. A konkludere at de gjør det, fører ikke til noe paradoks så lenge man også antar at man kan lære å være rasjonell - overskride sine egne naturgitte tendenser for så å bedømme dem. Denne antagelsen er riktignok i seg selv nokså kontroversiell. I særdeleshet kan man lure på hvordan man klarer å komme frem til rasjonalitet ut fra en fundamen­ talt irrasjonell tilstand: Hvis vi av naturlige årsaker er irrasjo­ nelle, kan vel ingen ny slutning vi trekker, inkludert at vi er irrasjonelle av natur, være berettiget. Men her kan psykologene kanskje svare at de ikke påstår at mennesker er fullstendig irra­ sjonelle, bare at visse aspekter ved våre intuitive bedømmelser er mindre optimale og kan forbedres, ved - formodentlig - å ta utgangspunkt i de aspektene ved disse bedømmelsene som er mer pålitelige.

Kan det empirisk vises

at vi er irrasjonelle?

209

Implikasjoner for NE

210

Den påstanden at resultatene er paradoksale, virker altså vanskelig å begrunne i sin alminnelighet. Allikevel reiser resul­ tatene problemer for en teori om rasjonalitet. I særdeleshet rei­ ser de problemer for en naturalistisk erkjennelsesteori (NE), som anser at en teori om (teoretisk) rasjonalitet kan ta utgangs­ punkt i våre naturgitte kognitive evner (se kapittel 4.1). Hvis disse evnene i stor grad avviker fra det som foreskrives av tilsy­ nelatende normativt riktige regler, kan de vel neppe bidra til en teori om rasjonelle slutninger. Mange vil nok være tilbøyelige til å trekke akkurat denne konklusjonen - og kanskje legge til at ideen bak NE allikevel er feilslått. Rasjonalitet er åpenbart et normativt fenomen, og vi trenger en normativ, ikke en deskriptiv teori for å forklare den. Det at NE kan tenkes å gå glipp av den normative dimensjonen ved rasjonalitet, er noe vi allerede har kommet inn på (jf. normativitetsproblemet fra 4.1), og vi skal også komme tilbake til det nedenfor. Men uansett hva man synes om utsiktene for NE, bør man være klar over at det å gi en rent normativ teori om rasjona­ litet heller ikke er noen lett oppgave. Vi har jo selv sett at en rasjonalitetsoppfatning som baserer seg på normative regler, må sup­ pleres ved å vise til vurderingsevner (kapittel 2). Men noen til­ fredsstillende teori om hva vurderingsevner er, kom vi ikke frem til i våre filosofiske diskusjoner av bakgrunnskunnskaper, taus kunnskap, ferdigheter og common sense i kapittel 3. Vi ble i hvert fall nødt til å si noe mer om hvilke faktiske ferdigheter vi har som en del av våre naturgitte anlegg, og det brakte oss til NE. Det kan jo hende at vi venter for mye her. Kanskje må vi nøye oss med å si noe slikt: At rasjonalitetsregler (eller rasjo­ nelle regler) kan begrunnes og anvendes innenfor en pågående menneskelig virksomhet, hvis utøverne antas å besitte en gene­ rell rasjonell evne, grunnlagt i bakgrunnskunnskaper og ferdig­ heter som vi også bare må anta er stort sett pålitelige, men som det ikke går an å si noe både konkret eller generelt om hva er, eller om hva som gjør at reglene som følges, faktisk er de rik­ tige reglene. Resultater fra KV blir ikke fullstendig irrelevante til rasjonelle avgjørelser, men deres relevans vil være begrenset til å gjøre oss oppmerksomme på de områdene hvor vi er og hvor vi ikke er naturlig flinke - de vil ikke ha konstitutiv rele­ vans for en teori om rasjonalitet. Det er mange filosofer som mener at nettopp når det gjelder en generell teori om rasjonali­ tet, er vi begrenset til disse nokså banale utsagnene. Samtidig avviser mange av disse at det dermed ikke finnes noe interes­ sant å si om rasjonalitet - tvert imot finnes det mange ulike

interessante ting å si: Det som man som erkjennelses- eller vitenskapsteoretiker kan gjøre, er å studere bestemte, konkrete forskningsepisoder eller andre menneskelige bedrifter, og prøve å si noe fornuftig som gjelder innenfor disse virksomhetene. En slik pluralistisk tilnærming til rasjonalitet er blitt vanlig nå i visse kretser i vitenskapsfilosofien, ja, i filosofien generelt.15 Samtidig er det naturlig å fortsette å lete etter en mer enhet­ lig teori om rasjonalitet, ikke minst fordi det ikke er klart hvor­ dan slike pluralistiske tilnærminger skiller seg fra kognitiv rela­ tivisme. NE, forstått som en teori som tar utgangspunkt i våre naturlige kognitive evner, gir i hvert fall håp om å finne en slik enhetlig teori. I de følgende avsluttende avsnittene skal vi dvele kort ved tre videre reaksjoner på de eksperimentelle resultatene som er blitt beskrevet i dette kapitlet, og som ved første øyekast kan se ut til å få underlaget til å vakle under NE. De to siste kan sies å forsvare NE i noenlunde den forstand vi har vært opptatt av her; den første er av en litt annen karakter, selv om den også tar sikte på å forsvare at vi er naturlig rasjonelle.16

Den a priori reaksjonen Denne reaksjonen på resultatene nevnte vi allerede i underka­ pittel 6.1 om vår logiske evne. De som slutter seg til den, benekter at mennesker avviker fra normative logiske regler, fordi hvem som helst må antas å ha en grunnleggende forstå­ else av disse for i det hele tatt å kunne si eller ha oppfatninger om noe som helst: Man kan ikke egentlig påstå eller ha en opp­ fatning om at P hvis man ikke samtidig forstår at man dermed benekter at ikke-P.17 Hvis folk ser ut til å bryte med dette prin­ sippet eller andre logiske regler - som resultatene i 6.1 tyder på er tilfellet - så må de enten misoppfatte vitsen med oppgaven, eller misforstå hva som menes med ‘hvis ..., så ...’, eller på en eller annen måte feiltolke det de er blitt bedt om å gjøre. Syste­ matiske brudd med logikk er imidlertid utelukket, fordi logik­ ken utgjør en betingelse for å si eller tenke noe som helst. 15 Her ugjør Larry Laudans tanker, som vi så på i 2.2., et eksempel fra viten­ skapsfilosofi. For et eksempel fra filosofi mer generelt, se Richard Rorty: Contingency, Irony, and Solidarity. 16 De følgende avsnittene er inspirert av Edward Steins bok Without Good Reason, men dialektikken som fremstilles, samt argumentene (når ikke annet angis), er originale. Se også Knowles ‘Naturalised epistemology’ for mer utfyllende diskusjon. 17 Se kapittel 2.4. 211

Å ha oppfatninger medfører å rette seg

etter logiske prinsipper

Kritisk drøfting av den transcendentale

reaksjonen

Ifølge denne reaksjonen er vi nødvendigvis rasjonelle for så vidt som vi har oppfatninger om saksforhold i det hele tatt. Men det vi lærer om våre kognitive evner gjennom empirisk psykologi, er uavhengige av denne a priori sannheten, og vil ikke belyse den videre; dermed representerer ikke denne reak­ sjonen et forsvar av NE slik vi har forstått den. Det er heller slik at vår psykologi og a priori logiske sannheter nødvendigvis er vevet sammen.18 I litteraturen er dette forsvaret for menneskelig rasjonalitet ofte knyttet til et syn på hvordan vi tolker andre mennesker. Det går ut på at vi ikke kan forstå de som bryter med grunnleg­ gende rasjonelle prinsipper, og at vi dermed må tolke dem som om de ikke bryter med disse.19 Når vi står overfor data som peker på det motsatte, må vi prøve å finne en tolkning hvor avviket bare er tilsynelatende - ved f.eks. å si at vedkommende sa ‘hvis ..., så ...’, men mente ‘hvis og bare hvis’. Noen tilfel­ dige avvik fra rasjonelle prinsipper må vi nok regne med, men det kan ikke antas å være en systematisk svikt i logisk evne hvis vi fortsatt vil forstå dem vi kommuniserer med. Ikke desto mindre virker det som om poenget også kan gjelde utenfor denne rammen. Det er ikke bare slik at vi ikke kan forstå en person som seriøst og systematisk både går inn for og benekter samme påstand; det ser også ut til at vedkom­ mende ikke kan forstå seg selv, ikke kan være et tenkende vesen, med oppfatninger, holdninger osv., i det hele tatt. Det kan attpåtil tenkes at denne forbindelsen mellom rasjonelle prinsipper og det å ha oppfatninger (osv.) er det som ligger til grunn for ideen om at vi ikke kan tolke mennesker som om de bryter med rasjonelle prinsipper. Hvor plausibel er den a priori reaksjonen på de eksperi­ mentelle resultatene, altså som et forsvar og en redegjørelse for at vi er naturlig rasjonelle? Når det gjelder selvmotsigelsesprinsippet, kan man nok ha en viss sympati med den: Det er noe vi rett og slett ikke kan bryte. I kapittel 2.4 så vi også at man kan anse at logiske regler generelt bunner i dette prinsippet, og hvis det er riktig, følger det at vi også må følge logiske regler hvis vi skal ha oppfatninger og uttrykke påstander i det hele tatt. Imidlertid er det kontroversielt om logiske regler skal begrunnes ved å vise til selvmotsigelsesprinsippet. I tillegg er 18 Denne tankegangen forbindes særlig med filosofen John McDowell: Jf. op. cit., også ‘Functionalism og anomalous monism’. 19 Jf. Quine: Word and Object, kapittel 2; også Davidson op. cit.

212

det tvilsomt at man kan gi en lignende type begrunnelse for andre rasjonelle prinsipper enn de logiske, f.eks. statistiske prinsipper, eventuelt andre epistemiske regler. Hvis det å bryte med disse ikke medfører at man ikke blir i stand til å påstå noe som helst, men allikevel anses som rasjonalitetsregler, ser det ut til at resultatene vi la frem i 6.2 og 6.3, fremdeles vil true med å undergrave ideen om at mennesker er naturlig rasjonelle.20 Dermed vil den a priori reaksjonen mislykkes i sitt forsvar for at vi er naturlig rasjonelle, og dessuten med sin redegjørelse for hva rasjonalitetsregler er og hvordan de begrunnes (som går ut på at at de nødvendigvis hører til vår natur i kraft av å være forutsetning for overhodet å ha oppfatninger). Det kan også tenkes at det uansett er begrenset hvorvidt vi faktisk rasjonelt kan forventes å rette oss etter logikkens prinsipper, ettersom vi er endelige vesener som ikke kan sjekke om våre oppfatninger er fullstendig konsistente (se kapittel 4.1 ).21

Den darwinistiske reaksjonen En annen reaksjon på de resultatene vi har presentert, går ut på at de som tolker dem i retning av at mennesker er irrasjonelle, ikke tar hensyn til at vi er endelige vesener som har utviklet oss gjennom det naturlige utvalget over millioner av år (slik Dar­ win hevdet, derav navnet på reaksjonen). Når vi legger det til grunn, kan det argumenteres for at vi verken er eller kan være irrasjonelle. Det er flere ulike måter å argumentere for at vi ikke er naturlig irrasjonelle ut fra darwinistiske betraktninger. En helt generell måte å gjøre det på er å bruke et slags transcendentalt argument (av en type vi har støtt på flere ganger allerede i kapitlene 4 og 5): Det naturlige utvalget må ha sørget for at vi stort sett har pålitelige oppfatninger og kognitive prosesser, dvs. at vi er rasjonelle, fordi ellers ville vi ikke overlevd det naturlige utvalget. De vesener som ikke hadde slike kognitive prosesser, ville ha dødd ut.22 Altså kan det ikke være riktig å konkludere fra eksperimentene at mennesker av natur er irra­ sjonelle. Akkurat hvordan resultatene bortforklares, er imidler-

Transcendental darwinisme

20 Jf. Stein op. cit., s. 128 f. 21 Jf. også ibid., s. 129 ff. 22 En slik tankegang har blitt fremført av bl. a. Quine: ‘Natural kinds’, Gold­ man: Epistemology and Cognition, Millikan: Language, Thought and other Biological Capacities. 213

Legger psykologene gale kriterier til grunn

for vurdering av menneskelig

rasjonalitet?

tid ikke alltid nøyaktig spesifisert av tilhengerne av dette argu­ mentet: Kanskje vi faktisk besitter en kjerne med kompetanse i logikk og statistikk som ikke kommer til uttrykk under ekspe­ rimentelle betingelser (se neste hovedavsnitt), eller kanskje de standardene eller oppgavene psykologene bruker, rett og slett er uhensiktsmessige. Den siste ideen knytter an til de mer empiriske argumenter som hører inn under den darwinistiske reaksjonen. Ifølge disse legger psykologene for strenge eller rett og slett gale kriterier til grunn for menneskelig rasjonalitet, og/eller vurderer vår rasjo­ nalitet i forhold til en svært snever og lite representativ mengde oppgaver. Her finner man en rekke gradvis sterkere posisjoner, fra de som mener at faktaene om våre naturgitte evner bare skal legge føringer på en teori om hva som kan regnes som en rasjonell vurdering, til de som mener at disse evnene, når de forstås riktig, viser seg å være nesten fullstendig pålitelige. En posisjon av den første typen - som vi kan kalle en svak darwinistisk reaksjon - aksepterer at en teori om rasjonalitet ikke begrenser seg til faktaene om våre naturgitte evner. Den innflytelsen som disse faktaene har på en teori om rasjonalitet, går ut på at teorien ikke må foreskrive ting som vi rett og slett ikke er i stand til å fullføre. Her er konsistenssjekking fra kapit­ tel 4.1 et godt eksempel på noe som ikke kan kreves av oss, og som dermed legger en føring på en teori om rasjonalitet: Det kan ikke rasjonelt kreves av oss at vi sjekker om våre oppfatninger er konsistente, bare at vi forsøker å fjerne inkonsistenser hvis og når vi oppdager dem. Samtidig har det vi er i stand til å oppnå, en normativ status, fordi vi kan gå ut fra at vi er godt utformet gjennom det naturlige utvalget. Allikevel bør vi også forsøke å følge andre normative standarder, selv om vi av naturlige årsa­ ker har en tendens til å forsømme dem (f.eks. fra logikk og statis­ tikk), så lenge det ikke finnes noen prinsipiell hindring i vår natur mot at vi kan rette oss etter disse prinsippene.23 Erkjennel­ sesteori blir på denne måten delvis naturalistisk. Sterkere utgaver av darwinisme er mindre tvetydige i sin vurdering av menneskers naturlige slutningsevner. Her går man gjerne i detalj inn på de ulike studiene som er blitt gjort, og viser at den strategien vi naturlig bruker, faktisk er den mest rasjonelle - i hvert fall hvis man legger til grunn normative standarder som er hensiktsmessige for det vesenet vi er. En av 23 En slik teori forsvares av Stein op. cit., kap. 7. Se også Brown: ‘Psychology, naturalised epistemology and rationality’.

214

de nyeste bøkene om menneskers naturlige slutnings- og beslutningsevner heter Simple Heuristics That Make US Smart (på norsk ‘Enkle heuristikker som gjør oss flinke’),24 og gir mye belegg for at de tommelfingerreglene vi bruker, utgjør raske og pålitelige metoder i de fleste viktige sammenhenger, og det ville være absurd å forsake dem til fordel for abstrakte statistiske formler. At de fører oss galt av sted i noen sammenhenger, er ikke mer oppsiktsvekkende enn at vår synsmodul av og til blir bedratt av visuelle illusjoner (jf. kapittel 4.3). Ingen vil anse det som rasjonelt å tvile på våre sanser av den grunn; likeledes er det ingen grunn til å tvile på våre naturlige slutningsevner fordi de også kan gi opphav til ‘kogntive illusjoner’.25 Et annet moment som støtter opp om det synet at vi kan anses som naturlig rasjonelle hvis man legger til grunn hensiktsmessige standarder, er den empiriske forskning som tyder på at vi opp­ fører oss i tråd med effektivitetsprinsippet (se kapittel 5). Hvor overbevisende og tilfredsstillende er den darwinis­ tiske reaksjonen, særlig i forhold til vårt mål om å utforme en teori om rasjonalitet? Den svake utgaven, som vil at en teori om rasjonalitet ikke forlanger av oss noe vi ikke kan levere, kan virke nokså rimelig. Men den overlater mye til en rent nor­ mativ teori, dvs. en teori som søker å begrunne rasjonelle regler i forhold til noe annet enn våre naturgitte kognitive evner. For så vidt gir den avkall på en fullstendig naturalistisk erkjennel­ sesteori, av den typen vi etterlyste ovenfor. Hva med de sterkere utgavene? Når det gjelder det trans­ cendentale argumentet for at vi må ha stort sett pålitelige kog­ nitive prosesser for å ha overlevd gjennom det naturlige utval­ get, må vi igjen minne om (som vi har gjort flere ganger i løpet av vår diskusjon av NE) at en slik slutning ikke uten videre er

Kritisk drøfting av den

darwinistiske reaksjonen

24 Av de amerikanske psykologene Todd og Gigerenzer. 25 Denne analogien tilkommer Kornblith op. cit., § 5.1. Kornblith utvikler sitt eget forsvar av NE i lys av eksperimentene om våre sannsynlighetsvurderinger i forhold til den ideen at vi klassifiserer verden i forhold til natur­ lige slag (jf. kapittel 5.5). Kornblith viser bl.a. til eksperimenter som anty­ der at vår evne til å oppdage korrelasjoner er mye bedre enn det vi har sett belegg for i 6.2 når man bruker data hvor trekkene som fremvises, inngår i mange ulike korrelasjoner, ikke bare én. Det er nettopp slike trekk man får i en verden som er delt opp i naturlige slag (f.eks. i forhold til tigere opptrer det å brøle sammen med det å ha striper, det å være rovdyr, å ha en viss type intern oppbygging osv.). Kornblith konkluderer at siden verden er delt opp i naturlige slag, en antagelse også våre naturlige kategoriseringsevner er i tråd med, er våre naturlige evner til å oppdage korrelasjo­ ner antagelig ganske pålitelige. 215

gyldig. Det at man har kognitive prosesser som er godt designet fra et biologisk perspektiv, dvs. som gjør at vi er meget flinke til å formere oss i vårt miljø, fører ikke med nødvendighet til at disse prosessene gir oss sannferdige forestillinger om vår om­ verden. Nå er denne betraktningen ikke avgjørende, men den antyder allikevel en prinsipiell hindring mot en slutning om at vi besitter rasjonelle evner ut fra et helt generelt darwinistisk argument. Mot denne innvendingen kan det hevdes at våre naturlige kognitive evner er rasjonelle nettopp fordi de setter oss i stand til å formere oss på best mulig måte - uansett om de fører oss til sannheten eller ikke. Som tilsvar kan det påpekes at det at vi er utviklet gjennom det naturlige utvalget, ikke er noen forsikring om at vi er maksimalt effektive, selv når det gjelder formering. (Legg også merke til at de resultatene vi meldte om i kapittel 5 om at vi bruker effektivitetsprinsippet, ikke viser at vi oppfører oss maksimalt effektivt.) Rom for forbedring synes alltid å være til stede. I tillegg kan man lure på om vi egentlig kan gjøre rede for rasjonalitet i forhold til formeringspotensial. Det er ingen grunn til å tro at vi er særlig bedre tilpasset vårt miljø enn andre organismer er tilpasset sitt, men vi vil nødig si at alle organismer er rasjonelle av den grunn. Rasjonalitet synes å henge nødvendig sammen med søken etter sanne oppfatninger. Hva med de empiriske studiene som tar sikte på å vise at våre heuristikker faktisk er pålitelige i de fleste, viktige sam­ menhenger, og mye mer effektive enn å bruke rent statistiske formler? Dette er jo et empirisk spørsmål, som vi for så vidt ikke kan uttale oss om her. Allikevel er det kanskje grunn til å mistenke at selve tilnærmingen hos de som fremmer denne lin­ jen, innebærer begrensninger for en naturalistisk tilnærming til rasjonalitet. For det første er de fleste enige om at vi ikke er rasjonelt perfekte. Vi gjør feil, og det i forhold til bestemte opp­ gaver. Da virker det rimelig å si at når vi står overfor slike opp­ gaver, bør vi bruke statistiske eller logiske prinsipper istedenfor heuristikkene. Heller ikke er det noen grunn til å tro at bruk av disse prinsippene i de tilfellene hvor heuristikkene er svake., vil innebære effektivitetstap. Til slutt er det i det hele tatt noe bakvendt ved et empirisk forsvar av at våre naturlige slutningsevner er pålitelige, hvis det skal forstås som et forsvar av NE. Det slike forsvar ofte tar sikte på å vise, er at våre naturlige heuristikker er pålitelige i de fleste viktige sammenhenger. Men det forutsetter at man alle­ rede har et kriterium for hva som er en riktig slutning eller 216

beslutning eller oppfatning - et kriterium som er uavhengig av hva våre naturlige tilbøyeligheter fører til. I så fall gir ikke empirisk belegg for at vi konkluderer på en pålitelig måte, direkte støtte for NE. Det er bare et spørsmål om hvorvidt de heuristikkene vi bruker, faktisk fører oss til de sannhetene som vi fastslår på andre måter.

Kompetansereaksjonen26 Den siste reaksjonen på de empiriske resultatene som vi har presentert i 6.2-3, er kanskje den mest radikale - den innebæ­ rer i hvert fall den mest direkte tilslutningen til NE. Ifølge det vi kaller kompetansereaksjonen (av grunner vi snart kommer til), kan ikke resultatene vise at vi er naturlig irrasjonelle, fordi våre naturlige slutningsevner er defmerende for rasjonalitet: Det er til syvende og sist disse som en teori om rasjonalitet, en teori om de normative slutningsreglene, omhandler. For så vidt som evnene kan forklares ved hjelp av regler, vil disse sågar kunne utgjøre en universelt grunnlag med rasjonalitetsregler (jf. 4.1). Disse påstandene er ment å kunne begrunnes mer eller mindre a priori. Imidlertid er tilhengere av kompetansereaksjonen også opptatt av empiriske resultater fra KV fordi det er de som for­ teller oss om våre naturlige slutningsevner, dvs. hva rasjonalitetsreglene er. At våre evner er defmerende for hva som er en rasjonell slutning, betyr ikke at alle våre faktiske slutninger er rasjonelle, fordi slutningsevnen vår går ikke på en algoritmisk eller heuristisk mekanisme, men på en kunnskap smo dul (se 4.5) som inne­ holder kunnskaper om de relevante prinsippene. Denne modu­ len utgjør vår rasjonelle kompetanse. Det at vi besitter en slik kompetanse, er fullt forenlig med at vi i noen, ja, mange situa­ sjoner kan slutte på en måte som avviker fra kunnskapene den inneholder, dvs. fra de riktige slutningsreglene. På den måten er vår utførelse generelt, men ikke alltid og ikke nødvendigvis, i tråd med vår rasjonelle kompetanse. Denne antagelsen er for

Slutningskompetanse

som en kunnskapsmodul Kompetanse versus

utførelse

26 Kompetansereaksjonen stammer mest direkte fra Jonathan L. Cohens artikkel ‘Can human irrationality be experimentally demonstrated?’, hvor han bl.a. tar opp Chomskys skille mellom kompetanse og utførelse. Det som skrives her, er imidlertid ikke bare en fremstilling av Cohens tanker. I det hele tatt er han mer opptatt av å vise at det ikke kan bevises at vi er irrasjonelle, enn han er av NE. Se for øvrig Knowles’ ‘Naturalised epistemology’ for en mer utfyllende fremstilling og diskusjon av kompetanseteorien i forhold til NE. 217

øvrig helt i tråd med det som ellers i KV antas om kunnskaps­ moduler. Det sentrale eksemplet her er Chomskys idé om en språkmodul som inneholder grammatikalske kunnskaper (se 4.2, 4.5). Ja, det var Chomsky som først innførte skillet mellom kompetanse og utførelse (‘competence’ og ‘performance’) for å forklare hvorfor vi noen ganger snakker på en ugrammatikalsk måte, eller til og med kan ha intuisjoner som er i strid med det som antas å ligge i vår kompetanse.27 F.eks. virker setning (4) i kapittel 4.5 på side 144 uforståelig ved første øyekast, men ved ettertanke kan man innse at den faktisk er bygd opp på en rik­ tig måte, og har en bestemt betydning. Tilhengerne av kompetansereaksjonen betrakter gjerne feil av de typene vi har sett på tidligere i dette kapitlet, på en lignende måte, dvs. som av-vik fra en bakenforliggende kompetanse. Slik håper de også å for­ klare den normative dimensjonen som ser ut til å være en nødvendig bestanddel i en teori om rasjonalitet: A evaluere en slut­ ning som rasjonell eller irrasjonell er å si om slutningen er eller ikke er i tråd med den relevante slutningsregelen i vår kompe­ tanse. Vi kommer snart tilbake til denne foreslåtte løsningen på normativitetsproblemet. Men først, hvorfor mener tilhengere av kompetansereaksjonen at en teori om de riktige slutningsreglene må forstås som en teori om vår rasjonelle kompetanse? Her må vi gå tilbake til diskusjonen om hvordan epistemiske regler be­ grunnes i kapittel 2.4. Man vil huske at her drøftet vi en begrunnelsesmetode som innebærer at de reglene man skal akseptere, er de som står i en reflektert likevekt med våre konkrete intui­ sjoner og avgjørelser. I kapittel 3 undersøkte vi så hva slags type bakgrunnskunnskap eller ferdighet som kan sies å ligge bak slike intuisjoner, men siden har vi gjort to oppdagelser som tyder på at det vi er interessert i, nok må være en naturgitt kognitiv evne som alle mennesker besitter. For det første har vi ikke kunnet si noe konkret om hva vitenskapelig ferdighet som sådan består i (se kapittel 3.2). For det andre ser det ut til at vi bør kunne si noe om hva som gjør at et sett med regler som man kommer frem til gjennom metoden til reflektert likevekt, kan forstås som de rik­ tige reglene for rasjonell oppfatningsdannelse - si noe om hva som gjør at en hypotese om at en gitt regel er en riktig regel, er sann (gitt at den er det). I kapittel 4.1 foreslo vi at dette kunne forklares ved å anse våre hypoteser om reglene for å gjelde struk­ turen til en naturgitt kognitiv evne. o

27 Se hans Aspects of the Theory of Syntax, kap. 1. 218

Her kan det også nevnes et tredje moment, som igjen knyt­ ter an til lingvistikk, slik Chomsky forstår den. Ifølge Chomsky foregår lingvistisk forskning ved at man samler inn data i form av språkbrukeres overveide intuisjoner om ulike setningstyper og om bruken av slike setninger i konkrete sammenhenger. På dette grunnlaget fremsetter man hypoteser om de reglene som ligger i vår kompetanse, og som styrer vår språkatferd. Men, siden denne kompetansen ikke alltid kommer til uttrykk i handling, kan man noen ganger, ut fra betraktninger av gene­ rell teoretisk eller metodologisk art, også begrunne at en bestemt intuisjon eller instans av språkbruk faktisk er feil i for­ hold til vår kompetanse (se igjen eksempel (4) fra kapittel 4.5). Man forsøker på denne måten å gi en teori om de grammati­ kalske reglene som best passer inn med våre enkelte intuisjoner og vår språkbruk, men hvor det også er rom til å korrigere sist­ nevnte. På denne måten har metoden som brukes i lingvistikk slående likhetstrekk med metoden for reflektert likevekt som Goodman og Rawls anbefaler brukt på epistemiske og etiske normer.28 Ja, for så vidt som metoden til reflektert likevekt uan­ sett må anses å dreie seg om hypoteser om en naturgitt kognitiv evne, kan det godt tenkes at Chomskys metode for hvordan man undersøker kunnskapsmoduler, er den mer fundamentale, og som metoden for reflektert likevekt kan forstås som et bestemt eksempel på. I så fall ser det ut til at en teori om de rik­ tige epistemiske reglene må forstås på samme måte som en teori om de riktige grammatiske reglene, dvs. som en teori om en spesialisert kunnskapsmodul i menneskesinnet.29 28 Det er dette likhetstrekket som Cohen (op. cit.) er opptatt av, og som han bruker for å argumentere for at vi har en rasjonell slutningskompetanse: Metoden som brukes for å begrunne epistemiske regler er den samme som brukes for å gi en teori om vår slutningskompetanse, fordi en lignende metode i lingvistikk også er brukt til å gi en teori om vår språklige kompe­ tanse. 29 Hvis alt dette er riktig, er det også viktig å legge merke til at Chomskys metode for å begrunne grammatikalske regler ikke er ment å innebære at intuisjoner om enkelte setninger osv. er teoriavhengige på noen spesiell måte, se f.eks. Baune (jf. Vitenskap og metode, s. 28). At intuisjoner som brukes ved begrunnelsen av regler etter metoden til reflektert likevekt, anses som spesielt teoriavhengige, beror på at disse kan endres i retning av reglene. Men hvis denne metoden er et spesielt tilfelle av Chomskys metode, så må reglene svare til en spesialisert og naturgitt kompetanse, og vår begrunnelse av reglene må anses som en vitenskapelig undersøkelse av denne. Da stoler vi på at folks intuisjoner - som, selv om de ikke alltid stemmer med kompetansen, allikevel danner den viktigste datakilden for våre hypoteser om den ikke blir påvirket av teoriene de har om denne 219

Kritisk drøfting av

kompetansereaksjonen

Hvor plausibel er kompetansereaksjonen? Kanskje virker den nokså søkt ved første øyekast: Det er vel ganske kontraintuitivt å tro at vår rasjonelle kompetanse skulle kunne være definerende for de riktige slutningsreglene. For at den skal fremstå som mer umiddelbart attraktiv, har dens tilhengere for­ søkt å samle inn data som gjør det plausibelt å anse slutningsfeilene som vi har sett på i dette kapitlet, som utførelsesfeil, dvs. feil som bare går på vår bruk av den tilgrunnliggende kom­ petansen, ikke selve kompetansen. F.eks. er det laget flere modi­ fikasjoner av Wasons fire-korttest, og man har forsøkt å vise at når materialene som brukes er mer konkrete og mer kjente, så oppfører vi oss i tråd med det som tradisjonelt regnes som den riktige slutningsregelen. I ett slikt forsøk ble forsøkspersonene bedt om å forestille seg at de var vakt på en nattklubb.30 Der skulle de håndheve regelen ‘Hvis noen drikker øl, må de være over 18 år’. Oppgavens struktur var identisk med Wason-testen, slik at de måtte si hvilke av følgende personer som måtte sjekkes: en øl-drikker, en cola-drikker, en 18-åring og en 16åring. Det viste seg at flertallet nå valgte riktig: Man måtte sjekke øl-drikkeren (at hun var minst 18) og 16-åringen (at hun ikke drakk øl.) Slike resultater har blitt brukt som støtte for det synet at vi har en rasjonell kompetanse, og de kan også brukes til å gjøre det mer rimelig å mene at denne kompetansen faktisk er definerende for de riktige slutningsreglene. Imidlertid er det også annet belegg som tyder på at vår kompetanse ikke stemmer med det som tradisjonelt anses som de riktige slutningsreglene. Det har blitt vist at det å bruke kon­ krete materialer i en fire-korttest, ikke er tilstrekkelig for at vi oppfører oss på en logisk riktig måte.31 I tillegg er det lite som kompetansen, ellers vil vi neppe ha kunnet gjennomføre en objektiv under­ søkelse av den. Forutsatt at forskning i lingvistikk drives like vellykket som andre vitenskapelige virksomheter, er det ingen grunn til å tro at den innebærer en spesiell og skadelig form for datas teoriavhengighet, og der­ med er det heller ikke grunn til å tro at andre lignende undersøkelser av kunnskapsmoduler vil gjøre det. 30 Eksemplet hentes fra Pinker: How the Mind Works, s. 336, men slike for­ søk ble opprinnelig utført av Johnson-Laird et al., jf. ‘Reasoning and a sense of reality’. 31 Jf. Leda Cosmides: ‘The logic of social exchange’. Cosmides argumenterer at det som er avgjørende for om man lykkes i fire-kortoppgaver, er om man kan oppfatte regelen som en kontrakt, dvs. en regel på formen: ‘Hvis du får en fordel, så må du oppfylle et krav’. Dette er fordi vi er naturlig bygget (gjennom det naturlige utvalget) til å avsløre folk som jukser: Vi har en jukse-detektor (‘cheat-detector’) som en del av våre naturgitte kog-

220

tyder på at vår kompetanse omfatter de godtatte statistiske reglene.32 Kanskje kunne en tilhenger av kompetansereaksjonen alli­ ere seg med darwinistene, og prøve å si at tradisjonelle oppfat­ ninger om hva de rasjonelle reglene er, er feil, at de egentlig lig­ ger mye nærmere de raske og effektive heuristikkene vi bruker - som også ser ut til å ligge nærmere innholdet i vår slutnings­ kompetanse. Men da arver hun mange av de problemene som hefter ved den darwinistiske reaksjonen - særlig at effektivitet i formering ikke ser ut til å være det samme som rasjonalitet, og at vi allikevel kanskje ikke er maksimalt effektive. Allikevel utgjør ikke disse problemene avgjørende innven­ dinger mot kompetansereaksjonen. Man må huske at for en til­ henger av denne, er det så godt som en a priori sannhet at den faktiske strukturen til vår slutningskompetanse er definerende for de normative reglene. Og hvor lite plausibelt dette enn kan synes i lys av de foregående betraktningene, må man huske at det kanskje er den eneste reaksjonen som gir håp om en sub­ stansiell teori om rasjonalitet. La oss da anta for argumentets skyld at de problemene vi har nevnt, ikke utgjør grunner til å forkaste den. Allikevel er det nok vanskelig å akseptere at rasjonalitetsreglene kan svare til de kunnskapene som ligger i vår faktiske slutningskompetanse. Dette beror på normativitetsproblemet. Vi har sett at kompetansereaksjonen, i og med at den skiller mellom kompetanse og utførelse, kan gi mening til at vi ikke alltid oppfører oss rasjonelt, at vi kan avvike fra de normative standardene. Allikevel er det én ting å si at vi kan evaluere vår atferd i forhold til vår kompetanse, men noe annet å si at de standardene som ligger i vår kompetanse, er ting vi bør følge. Det synes ikke å gi mening å påstå sistnevnte. Vi er bare bygget slik at vi faktisk retter oss etter dem når vi fungerer

Normativitets-

problemet igjen

nitive evner - som i sin tur anses som en nødvendig forutsetning for at sosialt samarbeid skal kunne utvikle seg. Logikken er vi derimot lite opp­ tatt av, den slutter vi i henhold til bare når strukturen til oppgaven tilfel­ digvis sammentreffer med strukturen til en kontrakt (som i eksemplet i forrige avsnitt). Cosmides’ teori er nokså kontroversiell, men det at vi i hvert fall ikke har en særlig kompetanse for logikk, er mer allment godtatt blant psykologer. 32 Jf. Stich og Nisbett: ‘Justification and the psychology of human reasoning’. Her argumenteres det for at mange regler som tradisjonelt ikke regnes som riktige, faktisk er i reflektert likevekt for mange forsøkspersoner. F.eks. sier mange seg enige i den såkalte ‘gambler’s fallacy’, og benekter at basisrater virker inn på sannsynlighetsvurderinger, selv etter lengre og bevisst etter­ tanke. 221

optimalt og uforstyrret. I lys av dette kan vi ikke uten videre anse slutningsreglene som ligger i vår kompetanse som define­ rende for rasjonell slutning, fordi en rasjonell slutning er en som man per definisjon bør foreta. Mye mer måtte sies før vi var berettiget i å forkaste det synet at rasjonalitetsregler svarer til kunnskaper i vår slutningskompetanse.33 Allikevel burde vi nok ta høyde for at heller ikke denne teorien om rasjonalitet vil vise seg tilfredsstillende - og for at et studium av våre naturgitte kognitive tilbøyeligheter ikke blir i stand til å si oss noe vesentlig i forhold til en teori om rasjonalitet, slik tilhengere av NE håper det kan. Det behøver imidlertid ikke å undergrave hele motivasjo­ nen bak Quines idé (jf. 4.1) om å erstatte tradisjonell erkjennel­ sesteori, eller en tradisjonell teori om rasjonalitet, med et stu­ dium av våre faktiske kognitive tilbøyeligheter, selv om vi henlegger målet å avlede en normativ teori ut fra rent deskrip­ tive fakta. Hvis det viser seg at vi ikke kan si noe særlig konkret om hva som kjennetegner rasjonelle avgjørelser utover det vi sa ovenfor i vår innledning til de ulike reaksjonene, må vi nok inn­ rømme at en generell teori om rasjonalitet allikevel blir en nokså uinteressant affære. Derimot er kognisjonsvitenskap, med sine studier av medfødte kognitive evner av ulike slag, inkludert språk, i ferd med å bli et spennende felt - og kanskje dermed en verdig arvtager til tradisjonell filosofisk refleksjon over hvordan vi skal sørge for at våre oppfatninger gir en på­ litelig fremstilling av den ytre verden. Vi mener imidlertid ikke å fremme dette som konklusjon i en bok om rasjonalitet, men bare å registrere enda en mulig måte å reagere på de ulike betraktningene vi har stilt opp underveis på.

Konklusjon/oppsummering I dette kapitlet har vi vist hvordan menneskers naturlige slutningsevner ser ut til å avvike fra det som vanligvis anses som de normative standardene i logikk og statistikk, og drøftet impli­ kasjoner av dette. Vi har sett at selv profesjonelle klinikere antagelig er utsatt for ‘kognitive illusjoner’ (teoridrevne illuso­ riske korrelasjoner), et datum som tyder på at vi alle må ta hen­ syn til de mulige forvrengende effekter av våre naturgitte til­ bøyeligheter, og, mer generelt, at vi noen ganger må ta hensyn til eksplisitte regler fremfor å bestemme ut fra skjønn. Vi har 33 Jf. Knowles: ‘Naturalised epistemology’. 222

også sett på en generell teori som bygger på ideen om en heu­ ristikk som tar sikte på å gi en systematisk forklaring på våre sannsynlighetsvurderinger, både de gode og de mindre gode. Avslutningsvis har vi sett på ulike reaksjoner på den antatte implikasjonen av forskningen som det refereres til i dette kapitlet, at mennesker av natur er irrasjonelle. Vi har til­ bakevist et generelt argument for at denne konklusjonen er paradoksal ved å skille mellom spørsmålet om vi er irrasjonelle av natur, og om vi er irrasjonelle rett og slett, og å peke på at resultatene ikke tilsier at mennesket er fullstendig irrasjonelt av natur. Så har vi sett på ulike spesielle måter å forsvare det synet at vi er naturlig rasjonelle på, hvor vi også har omtalt utsiktene for den naturalistiske erkjennelsesteorien vi har vært opptatt av siden kapittel 4. En full redegjørelse for dette er et storslått filo­ sofisk og vitenskapsteoretisk prosjekt som de foregående av­ snitt bare så vidt belyser. Det gjenstår mange spørsmål som en eventuell videre diskusjon vil måtte ta opp - en diskusjon som selvfølgelig også kan innebære en revidering og videreutvikling av de andre teoriene om rasjonalitet vi har sett på i denne boken. Det viktigste å ta med seg fra fremstillingen er en for­ ståelse av de begrepene vi har sett på, og hva som står på spill når vi søker å forholde dem til hverandre, ikke de (tross alt tentative) konklusjonene vi har kommet frem til underveis. Hvis det er en ting som vi kanskje kan sies å ha etablert, og som også har stor praktisk betydning for våre liv, så er det dette (en tanke som går tilbake til kapittel 2): Rasjonelle slutninger og beslutninger av alle slag, i vitenskap og i dagligliv, dreier seg ikke om slavisk å følge en algoritme, men heller ikke kan de være frie for all form for eksplisitt normativ styring. I de fleste av våre avgjørelser vil nok en eller annen form for eksplisitte regler fortsette å spille en sentral rolle, samtidig som vi alltid må anvende disse i lys av ikke-regelstyrte vurderinger. En slik påstand åpner for store praktiske oppgaver som går ut på å finne, i bestemte situasjoner, den hensiktsmessige mellomvei mellom å bruke eksplisitte instruksjoner på den ene siden, og å stole på den enkeltes skjønn eller common sense, på den andre. Overlater vi for mye til skjønn, vil vi nok havne i problemer fordi skjønn nødvendigvis innfører et subjektivt element i våre bedømmelser, i den forstand at ulike mennesker nok vil foreta ulike vurderinger. Derfor åpner overdreven bruk av skjønn for misforståelse, uenigheter og ineffektivitet. I tillegg har vi sett i dette kapitlet at våre common sensiske, naturgitte kognitive evner kan ha en systematisk forvrengende innflytelse på visse

Regler og vurderinger

en gang til

223

typer vurderinger. Overlater vi for mye til regler derimot, løper vi en risiko for å spesifisere for nøyaktig hva som skal gjøres, noe som også kan føre til ineffektivitet og feil, foruten å hemme våre spontane vurderinger, som nok i det store og hele er gans­ ke pålitelige. Kanskje kan vi ikke si noe særlig mer generelt om rasjonalitet enn at den må innebære en fornuftig balanse mel­ lom regler og vurderinger - en balanse som vi kommer frem til ved skjønnsmessig bruk av andre regler og ved at vi tar hensyn til vitenskapelige resultater om vår slutningsevne. Men å forstå bare det er i seg selv en viktig forutsetning for å legge opp men­ neskelige virksomheter på en fornuftig og rasjonell måte - kan­ skje inkludert selve den vitenskapelige forskningen som skal gi oss et innblikk i sannheten om naturen og universet.

224

Appendiks: Oversikt over hovedlinjene i argumentasjonen i Vitenskap, rasjonalitet og common sense HVORDAN LEGITIMERES VITENSKAP?

Den baconske tradisjonen - gjennom at kunnskap om lovmessigheter gir oss kontroll over naturen

Den aristoteliske tradisjonen - viten og sannhet er inherent verdifulle i seg selv

ER VITENSKAP VERDIFRI?

Weber/den tradisjonelle oppfatning - ja, i hvert fall når det gjelder selve forskningsprosessen

Relativisme - nei, den påvirkes av ulike verdier og interesser som utelukker objektiv begrunn­ else og sammen­ ligning

(Verdi-dialog - verdier kan virke inn på objektive begrunnelser, skillet mellom verdier og fakta utviskes)

225

RASJONALITET BEROR PÅ

COMMON /SENSE sunn / fornuft /

Gadamers teori om horisonter og tradisjoner

Husserl Moores selvfølgeligheter og livsverden

Polanyis teori om ferdigheter og taus kunnskap

Kuhn om paradigmer (relati vistisk ?)

Oppfatninger vi har i kraft av våre NATURGITTE KOGNITIVE EVNER-

basis for en naturalistisk erkjennelsesteori?

FREMMER RASJONALITET

- observasjonsevne - språkevne - handlingsforståelsesevne - kommunikasjonsevne - kategoriseringsevne

226

FREMMER, MEN HEMMER OGSÅ RASJONALITET

- common sense-fysikk - heuristikker

Bibliografi

Aristoteles: The Works of Aristotle Translated into English. Redigert av J. Smith og W. Ross, Oxford: OUP, 1910-52. Atran, S.: The Cognitive Foundations ofNatural History. New York: CUP, 1990. Baillargeon, R.: ‘Physical reasoning in infancy’. I: M. Gazzaniga, red., The Cognitive Neurosciences. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1995. Barnes, B. og Bloor, D.: ‘Rationalism, relativism, and the sociology of knowledge’. I: M. Hollis og S. Lukes (red.): Rationality and Rela­ tivism. Oxford: Blackwell, 1982. Baron-Cohen, S.: Mindblindness. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1985. Baune, 0.: Vitenskap og metode. 7. utgave, Oslo, 1991. Brown, H.: Rationality. London: Routledge, 1990. Brown, H.: ‘Psychology, naturalised epistemology and rationality’. I: W. O’Donohue og R. Kitchener (red.): The Philosophy of Psycho­ logy. London: Sage, 1996. Chapman, L. og Chapman, J.: ‘Test results are what you think they are’. I: D. Kahneman, P. Slovic og A. Tversky (red.): Judgement under Uncertainty: Heuristics and Biases. Cambridge: CUP, 1982. Chater, N. og Pickering, M.: ‘Why cognitive science is not formalised folk psychology’. I: Minds and Machines, 5, 1995, s. 309-337. Chomsky, N.: Review of Skinner’s Verbal Behaviour. Language, 35, 1959, 26-58. Chomsky, N.: Aspects of the Theory of Syntax. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1965. Chomsky, N.: Knowledge of Language. New York: Praeger, 1986. Churchland, P.: ‘Perceptual plasticity and theoretical neutrality’. I: Philosophy of Science, 55, 1988, s. 167-87. Cohen, J.: ‘Can human irrationality be experimentally demonstrated?’ I: Behavioural and Brain Sciences, 4, 1981, s. 317-331. Collins, T. og Pinch, H.: The Golem: What Everyone Should Know ab out Science. Cambridge: CUP, 1983. Cosmides, L.: ‘The logic of social exchange: Has natural selection shaped how humans reason? Studies with the Wason selection task’. I: Cognition, 31, 1989, s. 187-276. Davidson, D.: Inquiries into Truth and Interpretation. Oxford: OUP, 1984. 227

Dreyfus, H. og Dreyfus, S.: Mind over Machine. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1986. Dummett, M.: ‘Common sense and physics.’ I: Dummett: The Seas of Language. Oxford: OUP, 1993. Elgmork, K.: Aper - mennesker, slektskap og utvikling. 2. utgave, Oslo: Universitetsforlaget, 1994. Elliot, G.: Middlemarch. Harmondsworth: Penguin, 1994 (opprinne­ lig utgitt i 1872). Elster, J.: Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: CUP, 1989. Fodor, J.: ‘Methodological solipsism considered as a research strategy in cognitive psychology’. I: Behavioural and Brain Sciences, 3, 1980, 63-72. Fodor, J.: The Modularity of Mind. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1983. Fodor, J.: ‘A Reply to Churchland’s «Perceptual plasticity and theoretical neutrality»’. I: Philosophy of Science, 55, 1988, s. 188-98. Fodor, J.: Psychosemantics. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1987. Feyerabend, P.: Against Method. 3. utgave, London: Verso, 1993. Gadamer, H.G.: Truth and Method. London: Sheed og Ward, 1989. Goldman, A.: Epistemology and Cognition. Cambridge, Mass.: HUP, 1986. Goodman, N.: Fact, Fiction and Forecast. New York: Bobbs-Merrill, 1965. Grice, P.: ‘Logic and conversation’ i Grice: Studies in the Way of Words. Cambridge, Mass.: HUP, 1989. Habermas, J.: Dogmatisme, fornuft, og beslutning. Oversatt av R. Kalleberg. Oslo: Gyldendal, 1970. Harding, S.: Whose science? Whose knowledge? New York: Cornell University Press, 1991. Hawking, S.: A Brief History of Time: From the Big Bang to Black Hoies. London: Bantam Press, 1988. Heider, F. og Simmel, M.: ‘An experimental study of apparent behaviour’. I: American Journal of Psychology, 57, 1944, s. 243-59. Herrnstein, R. og Murray, C.: The Bell Curve: Intelligence and Class Structure in American Life. New York: Free Press, 1994. Higginbotham, J.: ‘The autonomy of syntax and semantics’. I: J. Garfield (red.): Modularity in Knowledge Represenation and Natural Language Understanding. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1987. Hirschfield, L. og Gelman, S. (red.): Mapping the Mind: Domain Specificity in Cognition and Culture. Cambridge: CUP, 1994. Hornsby, J.: Simple Mindedness. Cambridge, Mass.: HUP. Hume, D.: A Treatise of Human Nature. Redigert av L. Selby-Bigge, revidert av P. Nidditch. Oxford: OUP, 1978. Husserl, E.: The Crisis of European Sciences and Transcendental Phenomenology: An Introduction to Phenomenological Philosophy. Evanston: Northwesten University, 1970 228

Johnson-Laird, R: Mental Models. Cambridge: CUP, 1983. Johnson-Laird, R, Legrenzi, R og Sonino Legrenzi, M.: ‘Reasoning and a sense of reality’. I: British Journal of Psychology, 63, 1972, s. 395-400. Keil, E: ‘Conceptual development and category structure’. I: U. Neisser (red.): Concepts and Conceptual Development. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1987. Knowles, J.: ‘Noen tanker om pensum til Examen Philosophicum, del II A og B’. I: Opuscula, 1996/1, s. 11-21. Knowles, J.: ‘Testbetingelser, holisme, og ekspertise, eller: Hvordan kan det nåværende pensum i vitenskapsfilosofi på ex. phil, best fremstilles?’ I: Opuscula, 1997/3, s. 72-83. Knowles, J.: ‘Naturalised epistemology’, upublisert, 1999. Kornblith, H.: Inductive Inference and its Natural Ground. Cam­ bridge, Mass.: MIT Press, 1993. Kuhn, T: The Strucutre of Scientific Revolutions. 2. utgave, Chicago: Chicago University Press, 1970. Kuhn, T: ‘Objectivity, value-judgement, and theory-choice’. I: Kuhn: The Essential Tension: Selected Studies in Scientific Tradition and Change. Chicago: Chicago University Press, 1977. Laudan, L.: Beyond Positivism and Relativism. Colorado: Westview, 1996. Longino, H.: Science as Social Knowledge: Values and Objectivity in Scientific Inquiry. Princeton: Princeton University Press, 1990. Markman, E.: Categorization and Naming in Children. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1989. McDowell, J.: ‘Functionalism and anomalous monism’. I: B. McLaughlin og E. Lepore (red.): Actions and Events. Oxford: Black­ well, 1985. McDowell,}.: Mind and World. Cambridge, Mass.: HUP, 1994. Meehl, R: ‘Causes and effects of my disturbing little book’. I: Journal of Personality Assessment, 50, 1986, s. 370-75. Millikan, R.: Language, Thought, and Other Biological Categories. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1984. Moore, G.: ‘In defence of common sense’ gjentrykt i F. van Holthoon, F. og D. Olson (red.): Common Sense: The Foundations for Social Science. Lanham: University Press of America, 1987. Nisbett, R. og Ross, L.: Human Inference: Strategies and Shortcomings of Social Judgment. Englewood: Prentice-Hall, 1980. Osherson, D. og Smith, E.: ‘On the adequacy of prototype theory as a theory of concepts’. I: Cogniton, 9, 1981, s. 35-58. Pears, D.: Motivated Irrationality. Oxford: OUP, 1982. Pinker, S.: The Language Instinct. London: Penguin, 1994. Pinker, S.: How the Mind Works. London: Penguin, 1998. Polanyi, M.: The Tacit Dimension. London: Routledge, 1967. Putnam, H.: Reason, Truth and History. Cambridge: CUP, 1983. 229

Quine, W.: Word and Object. Cambridge, Mass.: MIT Press, 1960. Quine, W.: ‘Epistemology naturalised’. I: Quine: Ontological Relativity and Other Essays. New York: Columbia University Press, 1969. Quine, W.: ‘Natural kinds’. I: Quine: Ontological Relativity and Other Essays. New York: Columbia University Press, 1969. Quine, W.: The Roots of Reference. La Salle, IL.: Open Court, 1974. Rorty, R.: Contingency, Solidarity, Irony. Cambridge: CUP, 1989. Rosch, E.: ‘On the internal structure of perceptual and semantic cate­ gories’. I: T. Moore (red.): Cognitive Development and the Acquisition of Language. London: Academic Press, 1973. Rosch, E. et al.: ‘Basic objects in natural categories’. I: Cognitive Psy­ chology, 8, 1976, s. 382-439. Sachs, O. The Man Who Mistook his Wife for a Hat. London: Harper & Row, 1987. Schiffer, S.: Meaning. Oxford: OUP, 1972. Sellars, W.: Science and Metaphysics: Variations on Kantian Themes. London: Routledge, 1968. Simon, H.: ‘Artificial Intelligence research strategies in the light of AI models of scientific discovery’. I: Proceedings of the Sixth Interna­ tional Joint Conference on Artificial Intelligence, 2, 1979, s. 1086-94. Sivertsen, J.: Vitenskap og rasjonalitet. Oslo: Gyldendal, 1996. Skinner, B. F. Verbal Behaviour. New York: Appleton-Century-Crofts Smith, E. og Medin, D.: Categories and Concepts. Cambridge, Mass.: HUP. Spelke, E.: ‘Initial knowledge: six suggestions’. I: Cognition, 50, 1995, s. 433-47. Spelke, E., Phillips, A. og Woodward, A.: Tnfants’ knowledge of object motion and human action’. I: D. Sperber, D. Premack og A. Premack (red.): Causal Cognition: A Multi-disciplinary Debate. Oxford: OUP, 1995. Sperber, D. og Wilson, D.: Relevance. 2. utgave, Oxford: Blackwell, 1995. Stein, E.: Without Good Reason: The Rationality Debate in Philo­ sophy and Cognitive Science. Oxford: OUP, 1996. Stich, S. (red.): Innate Ideas. Berkeley: California University Press, 1975. Stich, S. og Nisbett, R.: ‘Justification and the psychology of human reasoning’. I: Philosophy of Science, 47, 1980, s. 188-202. Strawson, P.: ‘Intention and convention in speech acts’. I: Philosophical Review, 73, 1964, s. 170-89. Todd, P. og Gigerenzer, G.: Simple Heuristics That Make Us Smart. New York: OUP, 1999. Turing, A.: ‘On computable numbers, with an application to the Entscheidungsproblem’ I: Proceedings of the London Mathematical Society, 42, 1936, s. 230-65. 230

Tversky, A. og Kahneman, D.: ‘Judgement under uncertainty: Heuristics and biases’. I: D. Kahneman, P. Slovic og A. Tversky (red.): Judgement under Uncertainty: Heuristics and Biases. Cambridge: CUP, 1982. Tversky, A. og Kahneman, D.: ‘Judgements of and by representativeness’. I: Kahneman, D., P. Slovic og A. Tversky (red.): Judgement under Uncertainty: Heuristics and Biases. Cambridge: CUP, 1982. Tversky, A. og Kahneman, D.: ‘Extentional versus intuitive reasoning: the conjunction fallacy in probability judgments’. I: Psychological Review, 90, 1983, s. 293-315. van Holthoon, E: Common Sense: The Foundations for Social Sci­ ence. Innledningen. Redigert av F. van Holthoon og D. Olson. Lanham: University Press of America, 1987. Wason, P.: ‘Regression in reasoning’. I: British Journal of Psychology, 60, 1969, s. 471-80. Weber, M.: Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, sam­ funnsforskning og verdier. Utvalg og innledning ved Egil Fivelsdal, oversatt av Dag Østerberg. Oslo: Gyldendal, 1971. Warnke, G.: Gadamer: Hermeneutics, Tradition and Reason. Cam­ bridge: Polity Press, 1987. Wiggins, D.: ‘Truth, invention and the meaning of life’, i hans Needs, Values, Truth. Oxford: Blackwell, 1991. Wimmer, H. og Perner, J.: ‘Beliefs about beliefs: representation and constraining function of wrong beliefs in young children’s understanding of deception’. I: Cognition, 13, 1983, s. 103-28. Winch, P.: The Idea of a Social Science and its Connection to Philo­ sophy. London: Routledge, 1958 Wittgenstein, L.: Tractatus Logicus-Philosophicus. Oversatt av D. Pears og B. McGuiness. London: Routledge, 1961. Wittgenstein, L.: Philosophical Investigations. 2. utgave, oversatt av E. Anscombe. Oxford: Blackwell, 1958. Wolpert, L.: The Unnatural Nature of Science: Why Science does not make (Common) Sense. London: Faber and Faber, 1992.

(Forkortelser: OUP = Oxford University Press; CUP = Cambridge University Press; HUP = Harvard University Press.)

231

Stikkordregister Dette registeret viser til de viktigste forekomster av de sentrale begrepene og til de sentrale navnene i boken. En henvisning i halvfet er til et definisjonsavsnitt.

aktuariske metoder (versus kliniske vurderinger) 198 algoritme 67ff, 83, 128ff anvendt forskning (versus grunnforskning) 19-21 Aquinas, T. 104 Aristoteles 20-1, 40-1, 44, 51-2, 60, 75, 80, 104, 170, 174 aristoteliske tradisjon, den 20ff, 24 assimilering (versus integrering) 36 Atran, S. 186 autisme 154

Bacon, F. 21, 23, 24, 52, 53, 105 baconske tradisjon, den 20ff, 26, 27 Baillargeon, R. 148 bakgrunnskunnskap 73, 77ff, kap. 3.1 passim, 89, 117, 134, 153, 188, 210 i kommunikasjon 160ff se også kognitivt miljø i observasjon 136 i språkoppfattelse 142-3,145 se også horisont, tolkning Barnes, B. 31 Baron-Cohen S. 154 basiskategori/basisnivå 182f basisratefeil 192ff Bayes, T. 193 Bayes’ teorem 194 begreper debatten om begreper i kognitiv psykologi 178-9 i vitenskap og common sense 105ff behaviorisme 126ff Bentham, J. 61,74 Berkeley 53 beslutningsteori 22, 56f, 74, 153 Bloor, D. 31 Chapman, J. 197,208 Chapman, L. 197, 208 Chomsky, N. 115, 127ff, 145f, 218, 219 Cicero 104 232

common sense 17, 39, kap. 3.4 passim, 120, 141, 198, 210, 223 common sense fra en historisk synsvinkel 104ff common sense-filosofi 107ff common sense-fysikk 148ff, 154 koine aisthesis 104 konflikten mellom common sense og vitenskap 105ff, 115f livsverden lllf, 113 sensus communis 104 sunn fornuft 103, 106, 109 se også humaniora, livsform, naturgitte kognitive evner, samfunnsvitenskap Darwin, C. 106, 213 darwinistisk argument/forklaring 140, 185, 213ff definisjoner 170, 175 dekodingsprosess (versus slutningsprosess) 166f se også implikatur, relevans Descartes 52, 53, 64, 107, 111 Dilthey, W. 107 Dreyfus, H. 92-3 Dreyfus, S. 92-3 Dummett, M. 115

effektivitet/effektivitetsprinsippet 156f, 164-5,179,183,188,200, 201,203,215f, 221,223f Einstein 107 eksemplar 99ff eksperimentelle (versus blotte-øye) data 138, 151 eksperter, ekspertise 91 ff, 198 eksplisitt kunnskap se fokal kunnskap eksterne perspektiver på vitenskap (versus interne perspektiver på vitenskap) 22f epistemiske faktorer/kriterier/dyder 30, 33, 101 essensialistiske feilslutning, den 206 etikk og vitenskap 17, 40f og rasjonalitet 59ff se også regler, etiske etnisitet 35, 39 Euklid 51, 107 fagbestemmende matrise 98 falsk bevissthet 26, 31 familielikhetsmodell 176 feilslutninger (i logikk) kap. 6.1 passim se også sannsynlighetvurderinger feminisme 31, 40 ferdigheter 89ff, 102, 120, 210 og rasjonalitet 95f se også taus kunnskap 233

firefeltstabeller 196 Fodor, J. 128, 132ff, 141, 143ff fokal kunnskap 90f, 92 forankring 206-8 forskerfellesskap 98, 100 forståelseshorisont se horisont fortolkning se tolkning fronesis 74f, 80, 89 Gadamer, H. 83, 84ff, 97, 108, 109, 112, 113, 117, 134 Galileo 105, 138 Gelman, S. 185f Goodman, N. 64-5, 219 Grice, P. 162, 165 grunnforskning (versus anvendt forskning) 19-21 se også samfunnsvitenskap, humaniora/humanvitenskap grunnleggende attribueringsfeil, den 205f

Habermans, J. 25,27, 89, 112, 113 handlingsforståelse 151ff hasardspillerens feilslutning 192 Hegel 106 Heidegger, M. 109 Heider, F. 151 hermeneutikk/hermeneutisk metode 85f, 107f, 113 herredømme 26, 31 heuristikk kap. 6.3 passim, 199, 215, 216, 221 Holberg, L. 104 horisont 78, kap. 3.1 passim, 108, 117, 134, 162 humaniora/humanvitenskap 19 i forhold til common sense 107ff, 115 se også anvendt forskning, grunnforskning Hume, D. 23, 53, 60, 123 Husserl, E. 97, 109, lllff hypotetisk-deduktiv metode (HDM) 53, 77, 96 som en algoritme 72ff ideologi (og vitenskap) 17, 25-6 ikke-rasjonell (versus irrasjonell) 44 illusoriske korrelasjoner 195ff, 203 teoridrevne (versus datadrevne) 197f implikatur 167ff se også dekodingsprosess, slutningsprosess, relevans informativ hensikt 158, 159 se også kommunikasjon, kommunikativ heniskt inkommensurabilitet 97 input-system se moduler 234

instrumentell rasjonalitet se rasjonalitet integrering (versus assimilering) 36 interesser/samfunnsinteresser/sosiale interesser (i vitenskap) 26, 29ff, 39 interne perspektiver på vitenskap (versus eksterne perspektiver på vitenskap) 22f irrasjonalitet 44f, kap. 6 passim

Jeffersen, T. 104 juss (i forhold til common sense) 103 Kahneman, D. kap. 6.3 passim, 208 Kant 53, 61, 82, 106, 107, 121 kjønn 39 se også interesser, feminisme klassiske kategorilæren, den kap. 5.3 passim kliniske vurderinger (versus aktuariske metoder) 198 knowhow 90 se også taus kunnskap kognisjonsvitenskap (KV) 116, kap. 4-6 passim (særlig 4.2) kognitiv innsats 163f se også relevans kognitiv psykologi 126 ff kognitive revolusjonen, den 127 kognitivt miljø 162, 163 se også kommunikasjon, relevans kommunikasjon kap. 5.1-2 passim, 151 kommunikativ hensikt 158, 159 se også informativ hensikt kommunikasjon mellom ulike kulturer 36, 37 se også relevans kompetanse og utførelse 125, 190, 214, 217ff komputasjonelle teorien om sinnet, den 128f, 132, 146 konflikten mellom common sense og vitenskap se common sense konjunksjonsfeilen 202 konsistens konsistenssjekking 121-3, 214 og logikk 62f se også selvmotsigelsesprinsippet kontekstuelle effekter 163f se også relevans kriterier for hypotesevalg 28 kritisk teori kap. 1.4 passim, 27 Kuhn, T. 34, 83, 88, kap. 3.3 passim, 117 kultur se common sense, livsform, kommunikasjon, relativisme kunnskapsmodul se moduler kunstig intelligens (Kl) 70ff, 125, 128, 132 kunstig slag (versus naturlig slag) 173, 183 kvantemekanikken 54, 89, 107, 113

235

legitimering av vitenskap kap. 1.2 passim Leibniz 53, 64 lingvistikk 17, 113, 115, 125 se også syntaks livsform 35, 38, 39 livsverden se common sense Locke, J. 104 Longino, H. 30, 40 lover juridiske 74 naturlover 48

Markman, E. 185 Meehl, P. 198 moduler, modularitet kap. 4 passim (særlig 130ff) input-systemer kap. 4.3-4 passim (særlig 133ff) synsmodulen 134ff, 215 se også observasjon kunnskapsmoduler kap. 4.5 passim (særlig 145ff) Moore, G.E. 109ff, 112, 114 MiiHer-Lyer-illusjonen 135, 136 naturalistisk erkjennelsesteori (NE) kap. 4-6 passim (særlig 4.1, 6.4) naturgitte kognitive evner/tilbøyeligheter 37, 116f, kap. 4-6 passim naturlig slag (versus kunstige slag), kap. 5.5 passim, 173, 206, 215 naturlige utvalget, det 37, 150, 185, 214 naturlover se lover naturvitenskapens grenser 113 Necker-kuben 135f New-Age 17 Newton 95, 105, 107 newtonsk fysikk 20, 33, 91, 113, 150 Nisbett, R. 196, 205, 208 normalvitenskap 97, 98 normativitetsproblem 124f, 210, 218, 221 f normer se regler ny-marxisme se kritisk teori nødvendighet 48, 49f, 62, 184 se også rasjonalitetsregler, tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet nødvendige og tilstrekkelige betingesler 170 se også klassiske kategorilæren

objektivitet kap. 1.3-6 passim, 101 se også relativisme observasjon 46, 54 observasjoners teoriavhengighet 135ff

236

paradigme kap. 3.3 passim Pascal 53 Pavlov, I. 126 Perner, J. 153 perspektiver se eksterne perspektiver, interne perspektiver, interesser, verdier Piaget, J. 126 Platon 60, 63, 82 Polanyi, M. 83, 88, kap. 3.2 passim, 98, 108, 109, 117 politikk (og vitenskap) 22, 26, 40 Popper, K. 53,96,189 popularisering (av vitenskap) 17 positivisme 106 pragmatisk implikasjon se implikatur praktisk rasjonalitet se rasjonalitet prosopagnosia 131 se også modularitet Protagoras 35 prototyp 178ff, 201, 203f prototypikalitet 178, 179 Quine, W. 119,121,185,222

rase 206 rasjonalitet kap. 2 passim, 95, 116, 121, 147, 189, kap. 6.4 passim instrumentell rasjonalitet 22 handlingsrasjonalitet se praktisk rasjonalitet praktisk rasjonalitet kap. 2.3 passim rasjonalitetsregler se regler teoretisk rasjonalitet 55 se også vitenskapelig rasjonalitet vitenskapelig rasjonalitet kap. 2.2 passim se også tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet Rawls, J. 66,219 reflektert likevekt, metoden til 66, 218f regelmessighet 48 regler kap. 2 passim (særlig 46ff), 90ff, 99, 174, 198, 199, 210 deskriptive regler 47f, 123 eksplisitte regler se regler epistemiske regler 48ff, 56, 120, 190, 213, 218, 219 etiske regler 61, 74, 219 se også lover, juridiske implisitte regler 47 129 logiske regler 62-3, 190, 211, 212 praktiske regler 56ff rasjonalitetsregler kap. 2 passim (særlig 2.2), 123, 174, 210, 213, 217 hvordan anvendes kap. 2.5 passim

237

hvordan begrunnes kap. 2.4 passim se også tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet rasjonelle regler 51,55,58 relativisme 31, 33ff, 39, 85f, 88, 97, 101 etisk relativisme 34f, 39, 40 kognitiv relativisme 33ff, 48f kulturrelativisme 34f, 39, 40 relativitetsteori 107, 113 relevans (i kommunikasjonsteori) kap 5.2 passim, 163 relevansprinsippet 164ff relevante alternativer i HDM og beslutningsteori 74 religion 17 representativitet 200ff, 208 retorikk 31 Ross, L. 196, 205, 208 Rousseau 61, 104 Russlel, B. 109

Sachs, O. 131 samfunn (og vitenskap) kap. 1.1 passim, 22, 26 samfunnsvitenskap/samfunnsfag 17, 19, 25, 26f i forhold til common sense 107f ,115 se også anvendt forskning, grunnforskning samfunnsinteresser (i vitenskap) se interesser sannsynlighetslære/statistikk kap. 6.2-3 passim sannsynlighetsvurderinger kap. 6.2-3 passim selvmotsigelsesprinsippet 62, 212 sentrale systemet, det 133ff, 145ff se også bakgrunnskunnskap, horisont Simmel, F. 151 Skinner, B. 127 skjønn 80, 89, 96, 222 se også vurderinger slutningsprosess (versus dekodingsprosess) 166ff se også implikatur, relevans Sokrates 60 sosiale interesser (i vitenskap) se interesser Spelke, E. 148 Sperber, D. 161 ff språkoppfattelse kap. 4.4 passim, 143ff statistikk se sannsynlighetslære sterke programmet, det (SP) 31, kap. 1.6 passim stokastisk prosess 195 sunn fornuft se common sense Swift, J. 104 syntaks, syntaktiske evne 128, 141, 143ff

238

taksonomi 171 ff, 180 krav til taksonomier 171, 172ff se også klassiske kategorilæren taus kunnskap (versus fokal kunnskap) kap. 3.2 passim, 98ff, 120, 127, 128, 198, 210, teknologi 16ff, 102 tekstoppfattelse se språkoppfattelse tilgjengelighet 203ff, 208 tolkning/fortolkning av observasjoner 136 av regler og normer 74 av språk 142 se også bakgrunnskunnskap Tolman, E. 126 tradisjon 86ff, 100 tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet, det kap. 2 passim (særlig 2.2) Turing, A. 70, 128 turingmaskin 70, 128 Tversky, A., kap. 6.3 passim, 208

underbestemthetens problem 27ff, 33 universalitet 48ff, 54f se også rasjonalitetsregler, tradisjonelle synet på vitenskapelig rasjonalitet utdannelse (og vitenskap) 17 utilitarisme 74 verdier

fakta og verdier 24, 40f verdidialog 27, 39f verdier i samfunnsvitenskap se kritisk teori verdier i vitenskap generelt kap. 1.5-6 passim se også sterke programmet verdifrihetstesen kap. 1.3 passim se også interesser virkningshistorie 87-8 vurderinger/vurderingsevner 67, 70, 72ff, kap. 2.6 passim, 83, 89, 102, 130, 198, 210 Wason, P. 189-90,208,220 Watson, J. 126 Weber, M. 1.3 passim, 27', 40 Wilson, D. 161 ff Wimmer, H. 153 Wittgenstein, L. 35, 109, 175-8

økonomi 17, 113, 115f og vitenskap 17

239