Religioner på marsj : 500-1000 [4, 2 ed.] 8203223591, 8203223273, 8203224121, 8203224083, 8203224571, 8203224539 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehougs

VERDENS HISTORIE Religioner på marsj Bind 4 500-1000 (Æzm

Av Erik Gunnes

Redaktører: Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Tekstredaksjon: Øivind Blom, Bjarte Kaldhol, Aud Røssum

Billedredaksjon: Gil Dahlstrom Revidert utgave: Karianne Kampevold Larsen

Design: Synnøve E. Sandvik og Nini Anker Layout: Marie Mejlænder

Omslag og bind: Kjetså + Hole design as

Kart og diagrammer: Donna design / Tove Balas

Tegninger: Oscar Jansen

Første utgave utkom i 1983 Revidert utgave © 2000 H. Aschehoug & Co. (W Nygaard), Oslo, og Bokforlaget Bra Bocker AB, Malmo Dette bind er revidert av professor Claus Krag, Høgskolen i Telemark http://www.aschehoug.no/ Satt med 10/11 pkt. Berkeley Book i Bokverkstedet, Aschehoug Papir: 115 g Magno Satin Repro: a.s Joh. Nordahls Trykkeri Printed in Norway a.s Joh. Nordahls Trykkeri, Oslo 2000 ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN

82-03-22359-1 82-03-22327-3 82-03-22412-1 82-03-22408-3 82-03-22457-1 82-03-22453-9

(bd. 4, ord.) (kpl., ord.) (bd. 4, skinn) (kpl., skinn) (bd. 4, millennium) (kpl., millennium)

Innhold

Religioner på marsj

9

mirakler • Bispestol og sogn • Benedikt og Columbanus • Benedikts regel • Britannia på 400-

tallet • Sakserne - den germanske bosetningen •

Smeltedigelen

10

Den britiske kristendommen • Verdiskifte i Irland • Lærde og misjonærer • «Ikke anglere, men engler!» •

Riket i krise - statsdirigering • Et samfunn i

Ny organisasjon - ny lærdom • Den northumbriske

ulikevekt • Folkeslag på flukt • Status pr. 476 • De

tradisjon - Beda • Kirken - en viktig partner •

nye herrer • Det germanske samfunnet • Romere og

Kongen - Herrens salvede

barbarer • Grobunn for en ny religion • En frelsesreligion - • - som ble riksreligion • Verdensopplevelse - moral • Ut i ørkenen - inn i samfunnet

Den romerske arv

54

Den religiøse debatten • Fra kulturelt til politisk

De nye samfunn

22

skisma • Renovatio imperii - drømmen om rikets

Østgoterne i Italia • Didrik av Bern • Det vestgotiske

gjenreisning • Mellom dobbelt ild • Bysantinerne

riket • Toledo-kongedømmet • De tapres forbund •

blir en nasjon • St. Peters etterfølger • Forholdet til

Det frankiske rike • Hushovmestrene overtar

Konstantinopel • Italia • Langobardenes rike •

makten • Det økonomiske grunnlaget • Flukten fra

Romas nye herre • Mot nye konstellasjoner

gjenreisning • Erobringer og forsvar • Indre

byene • Mellom Seinen og Rhinen • Jordeier, slave

og leilending • Bagauderne - en frigjørings­ bevegelse? • «Pirennes tese» - første del • Handelen

innenlands • «Germanisering» av forvaltningen

Profeten og hans krig

68

Arabia • Nomadene - og Mekka • Muhammed • Muhammed i Medina • Pilegrim og seierherre •

Kristningen av Vesten

38

Islams søyler • Muhammed: mannen og verket •

Islams ekspansjon - en folkevandring? •

Nyorientering - i kirkens tegn • Kristendommen

Suksesjonen: Hellig krig • Mot Persia og Egypt •

slår igjennom • Biskop og misjonær • En tid for

Omar organiserer • Omajadenes erobringer • Det INNHOLD

nye samfunnet • Arabisering • Konvertittene:

Kaster og klasser • Familien • Kvinnenes kår •

mawali • Kalifen Othmans problemer • Borgerkrig •

En konflikt mellom tro og viten • Veier til frelse •

Hassan og Husain - sjia • Revolusjonen

Buddhismen: Tema med variasjoner • En hinduisme

med personlig appell • Indias rolle i Østen • Champa og Khmer-riket

Abbasidenes kalifat

84

Indre motstand • «Guds skygge på jorden» • Guds lov - samfunnets lov • Skoler og tolkninger -

Midtens rike gjenreist

140

sunna og sjia • Koranen, fornuften og kalifen •

Tuoba-folkets rike • Sydens sivilisasjon •

Byråkratiet og dets menn • Skatten og retten •

Gjenforeningen • Et nytt dynasti - en ny epoke? •

Nye utfordringer - samholdet svikter •

To keisere • Buddhismen som riksideologi •

Militærregime og riksoppløsning

En Sydens forsvarer: Keiser Yang • De store bygge­ arbeidene • Grensevern, ekspansjon, opprør •

Hertugen av Tang griper tøylene • Han-dynastiets

96

Bilad al-Islam

arvinger • Xiao Wens reformer • Jordfordelingssystemet • Manntall og folkeoppbud •

Det økonomiske systemet • Produktene:

Provinsforvaltningen • Det nye embetsverket:

Matvekster og husdyr • Metaller, trevirke, tekstiler •

Mandarinene • Statsledelsen • Kinas første

Handelsveiene • Arabias skjebne • Den fruktbare

skolevesen • Eksamenssystemet under Tang •

halvmånes land • Iran og Sentral-Asia •

Fordeler og ulemper

Samanidene og den første persiske renessanse •

Solnedgangens land • Nye stater i Nord-Afrika •

Ismailittene • Egypt: Handel og bedre økonomi • Fatimidene • Erobringen av Spania • Muslimenes

Veien mot vest

158

Spania: Al-Andalus • Omajadene i Spania •

Steppefolkene • Tyrkerne • Veien mot vest erobres •

Økonomien og samfunnet • Bøndenes kår •

Nederlag og retrett • Velstand og handel • De store

En kjøpmannssivilisasjon • Kvinnene i islam •

byer og de fremmede • Tibet • Tyrkiske riker •

Plassen på rangstigen • Slavenes stilling •

Uigurene

En ny giv for vitenskapen • Fra medisin til matematikk • Verden og menneskene •

Poeter, munker og mandariner

Renessansen som ble vekk

Fra Hindukush til Indonesia

124

170

Ideologisk historieskrivning • «Shi nong gong shang» • De privilegerte • Familien • Husfruens

rolle • Harem og seksualliv • Vampyr og heks •

Hindustans dominans • Hunnerne • Tre

En vei til udødelighet • Buddhas vei i Kina •

konkurrenter i nord • Sør-India • Håndverk -

Suksess og sammenbrudd • Xuan Zong og hans

handel - levestandard • Kongemakt og rajavelde •

poeter • Konfutse på ny

6

RELIGIONER PÅ MARSJ

Imperiet i splid og forvandling

Vasallene: Commendatio og beneficium •

180

Troskapseden • Mot føydal autonomi • Herrenes rettigheter - en kilde til vekst?

Keiserinnen som ble keiser • Krise i forvaltningen nye tiltak • Opprøret • Mot riksoppløsning •

Et nytt økonomisk tyngdepunkt • Storgodsene • Skatteomlegging og monopoler • Ny teknikk i

jordbruket • Alkymien - en blandet velsignelse •

Bysants stormakt tross alt

234

Fra kobbermynter til papirpenger • Tang-riket og Bysants holder stillingen • Keiserens makt •

kjøpmennene • Nye åpninger • Perspektiver

Bondesoldater og godseiere • Striden om ikonene •

Argumenter og motiver • En bysantinsk renessanse •

Demring over Nippon

196

Kløft mellom Bysants og Roma • Slaverne på

vandring • Avarene • De første slaviske riker •

Et øyrike blir til • Uji, be og kami • Kongemakt og

Kyrillos og Methodios • Bulgaria • Makedonernes

stormenn • Det nye keiserdømmet: Shotoku Taishi •

triumf • Handelen - uverdig, men nødvendig •

Taika: Den store forvandlingen • Et aristokratisk

Økonomisk krigføring

samfunn • Skattebyrder og skattefrihet • Fujiwara’ene overtar makten • Shinto og buddhisme • Heian-

Europa tar form

kulturen: Natur og form

248

Fra Nordsjøen til Østersjøen • Wic-bosetningene •

Carolus Magnus

206

«Pirennes tese» - annen del • I vesterveg • Mot Frankerriket og England • Veiene mot øst •

Hushovmestrene på offensiven • Bonifatius-

Det store kretsløpet • Handelsveiene samler

misjonen • Germania organiseres, frankerkirken

Europa • Byer og kongemakt - en symbiose •

reformeres • Pavestolen og Bysants • Langobardiske

Et nytt kulturmønster • Nordens nye riker:

ambisjoner • Pipin, frankisk konge • St. Peters

Danmark • Rikssamling med variasjoner: Norge og

odel • «Gesta Karoli» • Mot et germansk imperium •

Sverige • Fra Vendland til Bohmen • Polens

Sakserne innlemmes i riket • Rikets styrke - og

oppkomst •Krigerkjøpmenn og fyrstemakt •

store svakhet • Den lokale forvaltning • Kirken i

Kiev-riket • England - et føydalsamfunn? •

statens tjeneste • Keiser Karl • Den karolingiske

Balanse og vekst: fra Wessex til England •

renessanse • Frankerrikets kvinner • Indre opp­

Tyskland organiseres • Den romerske hildring

løsning - ytre Render • Arve følgen

Mot føydalsamfunnet

224

Perspektiver

Landnåm og folkevekst • Plog og skiftebruk •

Utvalgt litteratur

Nye vekster - større variasjon • Hesten inn på

Register

268

arbeidsmarkedet • Stigbøylen • Storgodset •

Billedliste

272

266

INNHOLD

Religioner på marsj

«Religioner på marsj» heter dette bindet. Det betyr

(ca. 600-900) kunne ta på seg oppbyggingen av en

ikke at de religionene det siktes til, er hovedemnet i

stat mer gjennomorganisert, mer «byråkratisk», enn

boken. Men et navn skal barnet ha, og et typisk trekk,

noe verden før hadde sett, og hvis hovedstad var en

som forener øst og vest i denne perioden fra 500 til

millionby, verdens største. Porselen, papir, silketøyer,

1000, er uten tvil den bestemmende innflytelsen de

og en raffinert poesi, er andre stikkord for kulturnivået

store verdensreligionene fikk øve på den politiske og

i denne østlige stormakten.

kulturelle utviklingen.

Islam var nok den mest «marsjerende» av dem.

Båret av en arabisk herskerklasse skapte denne religi­

I vest inngikk kristendommen som en domine­

rende ingrediens i den kultursyntesen som - langsomt, gjennom århundrer - ble til på Romerrikets ruiner.

onen et verdensrike og satte et varig preg på et område

Men skal vi forresten snakke om «Romerrikets

som strakte seg fra Indus til Atlanterhavet. Dette kul­

ruiner»? Bare delvis gjør vi det med rette. Bare for våre

turbeitet utviklet seg til et økonomisk fellesmarked av

vestlige øyne gikk Romerriket under. Sitt økonomiske

stor styrke. Men det måtte også virke som en smelte­

tyngdepunkt hadde riket i øst, og der bestod det ennå i

digel, et kulturelt fellesmarked, der mange folkeslag

tusen år. I vest førte germanernes erobring til nye sam-

bidrog hver med sitt, og der ikke minst den antikke

funnsdannelser. Det politiske tyngdepunktet forskjøv

kulturarv ble tatt vel vare på. Den muslimske sivilisa­

seg nordover, til frankernes hovedland, trianglet Sei-

sjon ble den store formidler mellom øst og vest.

nen-Rhinen-Nordsjøen. Her fødtes Karl den stores

I Det fjerne Østen både vant og tapte buddhis­

rike, her stod Europas vugge. Den vestlige sivilisasjon

men. Fordrevet fra sitt hjemland vant den inngang i

glimret ennå verken ved rikdom eller vidd. Men den

nye områder-fra Sørøst-Asia til Japan. Den bidrog til

forente åndens og håndens arbeid. Tekniske nyvin-

å forme dem politisk, som den var med på å forme den

ninger, tilsynelatende av svært beskjeden karakter, la

kinesiske kultur i en oppbruddstid. 1 århundrer domi­

grunnlaget for en økonomisk ekspansjon og en ny sam­

nerte «barbarer» i Kina, inntil omsider Tang-dynastiet

funnsorden - den føy dale. 9

Smeltedigelen

Theodosius I (død 395) var den siste romerske keiser som hersket over hele Romerriket; det var også han som gjorde kristendommen til statsreli­ gion. Riket var i oppbrudd, både samfunnsstruktur og mentalitet var under forvand­ ling. På denne sølvplaten er keiseren flankert av sønnene Arcadius og Honorius.

Høsten 406 lå Romerrikets Rhin-grense

De bredte seg som en flom over Gallia,

nesten åpen. En vestgotisk folkehær under

og etter få år kunne de også forsere Pyre­

Alarik hadde forlatt Balkan og var falt inn

neene og etablere seg i Spania. Ingenting

i Italia. Troppene ved Rhinen var blitt

kunne heretter hindre barbarene i å gjøre

trukket sørover for å slå angrepet tilbake.

seg til herrer i Romerrikets vestlige provin­

Det ble en kald vinter. I julen lå Rhinen

ser. Før århundret var forbi var Vestriket

tilfrosset, og germanske stammer som

definitivt oppløst i flere riker under ger­

hadde samlet seg på østbredden, kunne

mansk herredømme. Den romerske enhet

uhindret myldre over floden i tusentall.

i vest ble aldri gjenopprettet. Denne rekken av begivenheter har i Vesten fått navnet «Romerrikets undergang». Og i århundrer siden har his­ torikerne, og hele det gode selskap med dem, drøftet denne undergangen og dens mulige årsaker. I dag er man mindre sikker på at dette er en helt for­ standig spørsmålsstilling. En kan for det første peke på at perspektivet er for snevert, at hele problematikken er skapt av vestlige hjerner. For rett besett gikk jo Romer­ riket slett ikke under, det levde ennå i tusen år, med sentrum der det iallfall siden midten av 300-tallet hadde befunnet seg, nemlig i Konstantinopel. Og for det annet: Var det som skjedde i Vesten, virkelig en sivilisasjons undergang? Mange vil nå heller tale om en transformasjon, en forvandling. Germanerne brøt ikke ned den vestlige sivilisasjon. Viktige deler av de senromerske institusjoner overtok de og tilpasset seg; annet brukte de, men skar det til, håndfast og grovt, så det passet dem.

Riket i krise - statsdirigering Den fred og relative velstand som hersket i Romerriket ut gjennom keisertidens to første århundrer, dekket over sterke motsetninger. 1 det tredje århundre kom det til en krise. Om årsakene til krisen kan det være flere oppfat­ ninger, men et grunnleggende faktum synes i alle tilfeller å være at de romerske våpen hadde skapt en dominans for 10

RELIGIONER PÅ MARSJ

På 300-tallet var Trier ikke bare provinshovedstad, men også keiserresidens. Det for­ hindret ikke at den på 400tallet ble rent over ende av germanske stammer og lagt i ruiner. Denne byporten, Porta Nigra, står som et monument over det romerske velde vest for Rhinen.

betalt. Også denne plikten ble gjort arvelig. Det var bare samfunnets toppsjikt, senatorene - i praksis eierne av storgodsene - som klarte å unndra seg skattlegging, enten ved åpen tross eller ved legal skattefritagelse. Skat­ tetrykket falt dermed med desto større tyngde på de lavere klassene. Storgodsene var ikke noe nytt fenomen i riket, men krisen på 200-tallet brakte også med seg en konsentrasjon av jorda på færre hender. Samtidig lyktes det godseierne å gjøre seg stadig mer uavhengige av den regulære lokalad­ ministrasjonen. Skattefriheten de skaffet seg, kom også deres folk til gode, og det kunne de benytte seg av under en omlegning av godsdriften som etter hvert tvang seg fram - fra drift ved hjelp av slaver til drift ved utstykking til leilendinger. Folk søkte til godset for der å finne vern. Myndighetene godkjente denne utviklingen ved å pålegge leilendingene stavnsbånd.

«Sverdtid, vargtid —før verden ødes,» ser Eddadiktet Voluspåfor seg. En til­ svarende stemning skapte germanerinvasfonene i Romerriket. Men dette praktsverdetfra 500-tallet kan gjenspeile helt motsatte følelser hos erobrerne. Det vitner om den selvstendige kunsttradisjon som nå begynte å utfolde seg hos germanerne, nærmere bestemt den såkalte stil I, som allerede innvarsler «dyrestilen». Sverdet antas å være nordisk håndverk og er funnet på Snartemo i VestAgder.

Et samfunn i ulikevekt Den vestlige delen av riket var langt mindre økonomisk utviklet enn østriket, som omfattet det gamle Levanten, med rike jordbruksområder i Egypt, og for øvrig utgjorde et av klodens viktigste møtesteder for handelen, med byer som Alexandria og Antiokia og det raskt oppadstigende Konstantinopel. I vest var byene - bortsett fra Roma verken tallrike eller betydelige, og for mange av dem gjaldt det at selve deres eksistens var basert på en over12

RELIGIONER PÅ MARSJ

Roma var for senantikkens mennesker blitt verdens midt­ punkt. Desto større ble sjok­ ket da det utenkelige skjedde og byen ble inntatt og plyn­ dret i 410. En 1200-talls-kopi av et romersk veikart viser Roma tronende i sentrum; dit fører alle veier.

Roma og de vestlige provinsbyene som det ikke fantes dekning for i de økonomiske realiteter. Rikets trivsel hadde vært basert på ekspansjon. Men fra og med Tiberius lå grensene på det nærmeste fast. Senere utvidelser ble av mindre betydning. Dermed ser det ut til at det øko­ nomiske grunnlaget for samfunnsstandarden begynte å svikte. Det ble særlig følbart i vest; i Østen var rikdom­ mene større og dessuten jevnere fordelt. På den annen side var Vesten vanskeligst å forsvare. Og med de begrensede ressurser som fantes, ble forsvaret umulig overfor en fiende som hadde lært seg noe om romersk organisasjon og taktikk. Vaktholdet ved gren­ sene ble tidlig svekket. Hæren bestod ikke lenger av legi­ oner på marsj, men av fredelig installerte soldater. Mange av dem var germanere. Særlig i Gallia hadde dessuten mange germanere, både enkeltvis og i grupper, fått lov til å slå seg ned på romersk jord, der det skortet på arbeids­ kraft. En del av dem var rester av de herjende flokkene som alt på 200-tallet hadde brutt inn over Gallia og Italia. Den alminnelige uroen på 200-tallet førte til kamper om keiserverdigheten mellom generalene. Først mot slut­ ten av århundret, etter 50 års borgerkrigs- og invasjonskaos, lyktes det keiser Diokletian å få herredømme over situasjonen og få riket pasifisert. Men fremdeles gjenstod de underliggende årsakene til uroen: produksjonssvikt, valutaforverring, synkende skatteevne og en tom statskasse. Diokletian og hans etterfølgere, først og fremst Konstantin, iverksatte en serie drastiske tiltak. Riksstyret prøvde å gjennomføre en streng regulering av hele samfunnet. Det ble for det første gjort et forsøk med prisregulering, som falt lite heldig ut - varene bare forsvant fra markedet. Større hell hadde man med andre tiltak. Statlige verksteder skulle sikre forsyningene til hæren. I en rekke laug ble man

tvangsorganisert, også først og fremst med henblikk på hærens behov - det gjaldt særlig folk som arbeidet i transport- og forsyningssektoren. For å forhindre flukt fra laugene ble sønner pålagt å holde seg til fedrenes yrke. Skattebyrdene hadde alt vært tunge å bære, og korrupte og hensynsløse oppkrevere gjorde dem ikke lettere. De ble nå også supplert av plikt til natural- og tjenesteytelser. Byenes ledende menn - curiales - ble gjort kollektivt ansvarlige for at utskreven skatt ble inn-

SMELTEDIGELEN

Samfunnsutviklingen i senantikken skjerpet klassemot­ setningene. Mens livet ble vanskeligere for bybefolk­ ningen, greide de store jord­ eierne å trygge sin posisjon. Her en senatorvilla i NordAfrika (mosaikk fra Karthagoområdet).

11

klasse som fikk sine inntekter annetsteds fra. Omfanget av industri og handel var relativt beskjedent, og barbarenes herjinger på 200-tallet satte fart i en utvikling i retning av flukt til landsbygda. Dette aksentuerte den negative han­ delsbalansen med Østen, som bare lot seg kompensere så lenge Roma var herre over det hele. Hele den økonomisk-sosiale utviklingen vi har anty­ det, førte til at samfunnet i vest ble delt i to skarpt atskilte klasser - borgere og bønder ble totalt forarmet, mens kapitalen ble konsentrert hos senatoradelen og nyrike storgodseiere, som fikk både skatteprivilegier og egne standsdomstoler. Denne nye statsbærende adelen maktet ikke keisermakten å kuste. I det gamle bysamfunn som det romerske imperium sprang ut av, var den frie mann en medborger, og det samme gjaldt i de gamle greske byene. I det senantikke romerrike ble han definitivt redusert til undersått. Staten påla ham stadig nye plikter og fratok ham stadig flere ret­ tigheter. Hos et spinkelt sjikt av stormenn kunne man ennå finne en følelse av ansvar for samfunnet i videre for­ stand, men de brede lag hadde mistet enhver solidaritet med riksstyret, enhver interesse for statens ve og vel. Der­ for løftet de vanligvis heller ikke en finger for å stanse barbarinnfallene.

Folkeslag på flukt Stammevandringer var ikke noe nytt og merkelig trekk i antikkens politiske geografi. Tvert imot, vi kan nesten si de er en fast bestanddel i livsmønsteret utenfor de «sivili­ serte», det vil si, de urbaniserte områdene. De kunne skyldes klimaendringer, folkevekst, eller press fra andre, sterkere folk. Germanerne hadde i århundrer hatt Romer­ riket som nabo, og var uten tvil tiltrukket av rikdommene der. Fra tid til annen forsøkte de et innfall, og undertiden med hell. Men impulsen til de store «folkevandringene» fra slutten av 300-tallet av kom nok først og fremst uten­ fra - fra Asia. Etablering av germanere på romersk jord var altså ikke noe absolutt nytt. Stammene i Sentral-Europa var i stadig bevegelse og krevde en oppmerksom grensebevoktning. Ikke så få germanske enkeltfamilier fikk lov til å slå seg ned i Gallia, og ved noen anledninger gav romerne jord til hele stammer, som fikk tittel av «forbundsfeller» (joederati) og plikt til militærtjeneste. Regelen ble at en del av statsjorda i vedkommende distrikt ble avstått til «gjes­ tene» (hospites) (jfr. bind 3 s. 219). Det var det samme prinsippet som igjen kom på tale da de alanske og gotiske stammene nord for Kaspihavet og Svartehavet i 375 satte på flukt vestover, jaget av hunnerne. Vestgoterne nord for Donau presset i sin tur, gikk over floden og ble installert som gjester på Balkan, men kom snart i konflikt med sine verter. Etter flere forsoninger og brudd gjennom vel et snes år brøt hovedmassen opp under anførsel av kong Alarik og marsjerte mot Italia. Her møtte de liten motstand og var i stand til å plyndre Roma i 410, men evnet ikke å nyt­ tiggjøre seg erobringene. Alariks ettermann førte folket

videre mot Sør-Gallia, hvor de oppnådde status som forbundsfeller. Imens hadde andre stammer gått over Rhinen i 406. Vandalene kom opprinnelig fra Østersjø-området, men hadde skiftet bosted flere ganger siden; sueverne hadde brutt opp fra sine hjem i Måhren, og alaneme, et iransk folkeslag, var nådd helt hit på sin flukt fra Kaspihavet. Herjende og plyndrende flommet de inn over Gallia, og få år senere over Pyreneene. Etter avtale med keiser Honorius bosatte de seg i hver sin del av Spania: vandalene i sør (der de gav navn til området: Andalucia), sueverne i nord­ vest, alaneme i sørvest. Vestgoterne finner vi fra nå av fast etablert i Sør-Frankrike, dels i forståelse med keiseren, dels i konflikt. I et mellomspill ble de sendt over Pyreneene for å bekjempe de nybosatte stammene der, men lyktes så godt med det at de ble kalt tilbake. Etter hvert dominerte de Gallia helt nord til Loire, og kom i løpet av 400-tallet også til å ekspandere sørover og overta makten i Spania. Dette kunne de gjøre så meget lettere som vandalene nå var ute av bildet. I 429 hadde vandalenes ærgjerrige fyrste Geiserik skaffet skip og satt over til Nord-Afrika for øvrig i forståelse med en romersk general, som for sent skjønte hva han hadde gjort. Vandalene - som skal ha utgjort et folk på 80 000 sjeler - besatte i løpet av få år det meste av den fruktbare nordafrikanske kyststrekningen i det som nå er Algerie og Tunisia. Provinshovedstaden Karthago falt i 439, og et uavhengig vandalrike i Afrika var et faktum.

Den første germaner som nådde til topps i romersk tjeneste var vandalgeneralen Stiliko, som Theodosius I gav sin niese til ekte og inn­ satte som formynder for sine sønner. Han ledet kampen mot vestgoterne med stor dyktighet, men ble likevel mistenkt for forræderi og drept (408). Stadig på ny viste det seg hvor vanskelig det var å bygge bro mellom de nye folk og de gamle herrer. (Samtidig elfenbensarbeid.)

SMELTEDIGELEN | 13

Folkevandringer i Europa ca. 400-600. (Bare d& viktigste rutene er inntegnet.)

I Nord-Gallia hadde nye germanske folkeslag, alemannerne og burgunderne, brutt inn over grensene, samtidig som hunnerne nå var etablert i Europa og underla seg flere germanske folk som klienter. Under kong Attila, «Guds svøpe» (død 453), satte de skrekk i Europa gjennom et par årtier og bidrog til det alminnelige kaos, men fikk ellers liten eller ingen varig innflytelse. Det de ble husket best for, var det store slaget der de hjalp romerne til å nedkjempe burgunderne; det gikk det frasagn om i århundrer siden. Restene av burgunderfolket fikk bosette seg i Savoia, hvor de siden skulle bli nokså trofaste for­ bundsfeller for riket.

Status pr. 476 Til denne oppstykkingen av imperiet ble de vestromerske keiserne sittende som avmektige tilskuere. Fra tid til annen aner vi riktignok mulighetene for en gjenreis­ ning av et romersk overherredømme. Mer enn én gang kunne keiserne støtte seg på dyktige generaler. Men i nødstider rives hundene: Generaler med suksess måtte før eller senere late livet, knekket av misunnelige kolle­ ger og hoffintriger. Keiserne hadde nå valgt det uinntagelige Ravenna ved Adriaterhavskysten som sin resi­ dens. Men utenom Italia var det ikke rare landområdene de hersket over i de siste årtiene før det endelige sammenbrudd. I Afrika satt vandalene. I Sør-Gallia vestgoterne, som । også var i ferd med å installere seg i Spania ved siden av sueverne. Alle ordinære tropper hadde rømmet Britannia 14

RELIGIONER PÅ MARSJ

alt i 407, med tanke på å stanse invasjonen i Gallia, og i løpet av århundret hadde germanske stammer krysset Nordsjøen og satt seg fast i landet. I Loire-Seine-området var ennå en romersk embetsmann - Syagrius - herre. Men nye barbarer truet fra nord: Frankeme, nok en Rhinlandsstamme, var i ferd med å spre seg over det nåvæ­ rende Belgia. Det østromerske riket var langt fra så hardt rammet. Gang på gang lyktes det keiseren i Konstantinopel å eksportere de invaderende styrkene vestover: først vestgoteme, så hunnerne. Det samme skulle snart skje med østgoteme, som ble etablert som forbundsfeller på Balkanhalvøya i 460-årene, men som etter hvert ble en plagsom alliert. I 488 fikk keiser Zenon ekspedert også denne pla­ gen vestover: Østgoteme under Theoderik gikk mot Ita­ lia. Da hadde det ikke sittet noen keiser i Ravenna på tolv år. Siden 476 var også Italia i en barbarkonges hender, og det vestlige keiserrikes tid var forbi.

De nye herrer Henimot år 500 begynner da konturene av det vesteuro­ peiske nasjonkartet å avtegne seg. Vestgoterne måtte rik­ tignok snart oppgi landområdene nord for Pyreneene og nøye seg med Spania, mens frankeme bredte seg over hele Gallia, og i Italia ble østgoterne avløst av langobardene lenger ut på 500-tallet. Alle disse rikene har likevel et fel­ lestrekk: I alle tilfeller dreier det seg om germanske stam­ mer som skal finne fram til en sameksistens med den romerske kultur. De møtte en ny samfunnsorden, en

utbygd forvaltning, en litterær kultur, nye trosformer. Og hvor kom de fra, hva brakte de med seg? De kom for det første fra vidt forskjellige egner - fra et område som strakte seg fra Rhinen til Svartehavet. De var ikke nomader, men var likevel lett bevegelige og kunne lett bryte opp, dersom bedre jord og beitemarker lokket andre steder, eller dersom sterkere naboer forlangte livs­ rom. Stammene var ofte heller ikke mer enn løse forbund mellom mindre enheter. De møttes og krysset hverandres spor i vennskap eller fiendskap, i stadig skiftende allian­ ser. «Stammen» er altså ikke noe fast og entydig begrep; stammer vi mister av syne, kan vi finne igjen under et nytt navn, nå i forbund med andre enheter. Flere av de stammene vi møter under folkevandringene, som frankerne og alemannerne, er produkter av slike sammen­ slutninger. De stammene vi møter idet de trer inn i «historien», har da også hver sin bakgrunn, hver sin forhistorie, og ikke alle stod på samme kultumivå. Det 19. århundres drøm om en uniform germansk verden av frie likemenn, som dyrket sin jord i kommunistisk fellesskap, er det lite igjen av. I alle tilfeller var den viktigste næringsveien anta­ gelig fedrift, og kveget var den enkeltes eiendom. Men det er nok også grunn til å tro at den århundrelange kontak­ ten med romerne for mange stammers vedkommende førte til en sterkere økonomisk differensiering enn hva

man ellers ville ha fått. Det foregikk en ikke ubetydelig handel over grensene, som den germanske overklassen uten tvil profiterte mest på. Opphopningen av rikdom­ mer bidrog så i sin tur til å øke krigslysten - med ny makt til det ledende sjiktet som følge.

Det germanske samfunnet Det germanske samfunnet var i første rekke organisert på basis av blodsbåndene. Familien og ætten må ha stått sen­ tralt, husfaren hadde full myndighet over sitt husfolk. Vedtak som angikk en større gruppe, eventuelt hele stam­ men, ble gjort på et ting der alle våpenføre menn hadde talerett, men rimeligvis var det et råd av de mest ansette som stod for de fleste avgjørelsene i praksis. Ikke alle ger­ manske stammer hadde til alle tider en konge, men det var kanskje det hyppigste. Kongen hadde likevel ikke nødvendigvis så stor makt, selv om han gjeme stod som mellommann mellom guder og mennesker og skulle stå for blotene for godt år. Kon­ gen ble som regel valgt ut av en egen kongsætt, som i enkelte overleverte tekster fra folkevandringstiden sies å ha vært av guddommelig avstamning. I krig kunne kon­ gen få spesielle fullmakter. Men stormenn som hadde midler til det, kunne også

Er kunsten hos de iranske steppefolkene i øst (skythere, sarmatere) en del av bak­ grunnen for den germanske kunsten? Spørsmålet er omdiskutert. En del sarma­ tere drog vestover, og dess­ uten kan goterne nord for Svartehavet ha lært av dem. Mange likhetstrekk mellom deres kunst og den senere germanske lar seg påvise i denne sarmatiske gullhalsringen i «dyrestil», med inn­ lagte turkiser, koraller og glassbiter (1. århundre e.Kr.). Men andre søker bakgrunnen for den germanske kunsten i dekorteknikk utviklet i Romerrikets grensetrakter.

SMELTEDIGELEN : 15

Barbarene - en høyere moral For den kristne presten Salvianus av Marseille, som skrev midt på 400-tallet, var. det vestromerske rikets forestående undergang - som han forutså en Guds straff. Germanerne stod moralsk kvalifisert til å overta: «De fattige blir plyndret, enkene jamrer, de forel­ dreløse tråkkes under fot. Det går så langt at mange også folk av god fødsel og med høyere utdannelse søker tilflukt hos fienden. For ikke å bli knust under myndighetenes forfølgelse går de til barbarene for å finne romersk menneskelighet, fordi de ikke kan utholde den barbariske umenneskelighet de nå opplever hos romerne. De er forskjellige fra de folkene de søker til; de har ikke deres skikker, taler ikke deres språk, og de utdunster heller ikke, om jeg så tør si, den ekle stan­ ken som man kjenner fra barbarenes kropper og klær; og likevel foretrekker de å bøye seg under denne for­ skjellen i sed og skikk fremfor å lide alskens urett og grusomheter hos romerne. Så utvandrer de altså til goterne eller bagaudeme (se s. 17) eller til de andre barbarene som nå spiller herrer overalt, og de får ingen grunn til å angre at de valgte å gå i landflyktighet. For de synes bedre om å leve som frie under et skinn av sla­ veri, enn å være slaver under et skinn av frihet.» (Salvianus: «Om Guds styring».)

velge å føre krig på egen hånd. De kunne knytte til seg et følge av unge menn, med løfte om bytte. Slike følger ble etter hvert permanente og gav stormennene økt makt.

Krigerne i slike følger følte seg sterkere knyttet til sin leder enn til sin egen ætt. Krigerfølgene ble et konstant uromoment. De skaffet nok rikdom og anseelse til en del av stammen, på naboenes bekostning, men kunne også bli en trussel innad. Denne utviklingen bidrog i alle tilfeller sterkt til en opptrapping av germanernes krigslyst og angrepsevne. I en rekke sentrale forhold stod altså germanerne radi­ kalt fremmede for den romerske bykulturen med sitt inn­ fløkte og vidtomspennende forvaltningssystem. Germaneren kjenner intet upersonlig administrativt apparat, knapt noen offentlige funksjonærer. Han innord­ ner seg i samfunnet i kraft av sin tilknytning til personer. Blodsbåndet er fundamentalt, men etter hvert kommer troskapsforholdet til en herre til å spille en viktig rolle. Germanerens politiske horisont er snever, men på den annen side er han mobil; stammeområdet er ikke på så mange kvadratmilene, men muligheten for oppbrudd til nye gressganger - i enkelte fall tusener av kilometer unna - er heller ikke så ganske fjern. Og Romerriket lokket og drog. I løpet av århundrene hadde tusener av germanere funnet et hjem innenfor rikets grenser. I økende grad var det germanske tropper som overtok vaktholdet ved grensene. De germanske lederne hadde ofte ingen høyere ambisjon enn å tre i romersk tjeneste, og romerne på sin side kunne være vel tilfredse med en slik ordning. Fra og med 400-tallet over­ tok germanerne også mer og mer de høyere kommandopostene, og de siste vestromerske keiserne var mest nikkedukker for germanske generaler. Romerske reaksjoner mot barbarene kunne nok utløse antiromerske krefter hos de germanske «gjestene». Men i det store og hele var de germanske folkene selv - etter at den første ville herjingen og plyndringen var over - interessert i en fredelig løsning. De var innstilt på å overta makten, men de ønsket ikke å herske over en ødemark.

Romere og barbarer En barbar som fange hos romerne. Steinreliefffra galloromersk tid i Carpentras i Frankrike.

16

Det gikk likevel hardt ut over rikets materielle sivilisasjon. Kunstverker ble tråkket i støvet, tekniske installasjoner ble ødelagt, teknikkene selv gikk i glemmeboken, biblio­ teker ble brent. Praktbygningene ble til steinbrudd. Den østligste delen av middelhavsområdet slapp stort sett unna herjingene, men Hellas ble sterkt rammet, og bylivet i de romerske Donau-områdene ble på det nærmeste tilin­ tetgjort av skiftende invasjoner. I Vesten var det Italia som lenge klarte seg best, sammen med bylivet i Sør-Gallia (som ved siden av Italia var rikets mest romaniserte del). I Nord-Gallia derimot var ødeleggelsene særlig store. De nye herrene var likevel ikke bare barbarer. Mange av dem var folkeslag som i tidenes løp hadde vært i kon­ takt med både den ene og den annen sivilisasjon. Flere hadde - enten gjennom direkte samkvem eller på mer indirekte vis - lært av de iranske kulturene hinsides Svar­ tehavet, ja, også av folkeslag som kom lenger østfra; og de hadde hatt nær forbindelse med romersk kultur, ikke minst kulturen i den østlige riksdelen, som var langt den RELIGIONER PÅ MARSJ

rikeste. På sin vei hadde de lært seg både gullsmedkunst og andre raffinerte metallteknikker som damaskering, og de hadde lært å behandle lær. Klare spor av sarmatisk kunst finnes for eksempel i vestgotiske produkter. Ger­ manerne var også fulle av respekt for den romerske orga­ nisasjon, og det er påfallende i hvilken grad de kan være villige til å ta det romerske system i bruk. Det germanerne først og fremst ønsket, var jord å dyrke, og vi har sett at de oftest aksepterte ordninger som overdrog dem jord i noenlunde ordnede forhold. Den jord germanerne tok i middelhavslandene, var likevel som regel godseiendom, og det betydde at det var godseierinntekter de la beslag på. Dersom de tidligere eierne fikk lov til å drive videre, ble det i realiteten en form for skattlegging, i nokså regulerte former. Men selvfølgelig hendte det også ofte at germanerne med sverdets rett bare tok hva de ønsket. Videre ser vi at germanerne lot seg føye inn i det romerske militære system. Og de overtok den nye romerske religion, kristendommen - men da oftest i dens arianske versjon (se rute s. 18). Og på romersk side - hva sa man om barbarene? Enkelte forskere er tilbøyelige til å tro at folk flest hilste de nye herrene med åpne armer, trette som de var av den romerske overklassens harde styre. De fleste av innbyg­ gerne var jo slett ikke romere, og mange talte ennå ikke engang latin. Vi kjenner til at det kom til bondeopprør flere steder (romerne kalte de opprørske for bagaudere), og med støtte hos presten Salvianus (rute s. 16) tror enkelte at bondebefolkningen var rede til å hilse inn­ trengerne som befriere. Det er sikkert en for optimistisk tolkning. På den annen side ser man lite til aktiv mot­ stand. Folk var passive og dessuten våpenløse, de hadde i århundrer vært vant til at den profesjonelle armeen sloss for dem. De fleste anser likevel bagauderne som et lite typisk mindretall (men jfr. s. 32). En annen sak er at i det øyeblikk den romerske administrasjonen sviktet, kunne elementer fra den eldre, lokale kulturen komme fram i dagslyset igjen, og i noen grad kan vi tale om en «rebarbarisering». Hva den romerske overklassen angikk, den som hadde alt å tape, måtte den i første omgang reagere med avsky på «barbarene». Men selv blant dem var det tidlig fremsynte menn. Før år 400 skrev retoren Themistius: «For øyeblikket er de sårene goterne har tilføyd oss ennå åpne, men snart kommer vi til å få dem som bordfeller og krigskamerater, og se dem som innehavere av offentlige embeter.» I hvilken grad ble Themistius sannspådd? Vi kan vel si at han i hovedsak fikk rett - men hva innebar egentlig det? En debatt som neppe noen gang får ende, gjelder hvorvidt folkevandringstiden betegner et avgjørende brudd med det gamle, eller om vi tvert imot skal se de nye germanske samfunn som tuftet på den romerske sivilisasjon, dens institusjoner og verdier, slik at seierherrene i siste omgang ble de beseirede. Men så ulik en skjebne som de germanske statsdannelsene fikk inn­ byrdes, er tiden langt fra inne til å drøfte det kompliserte spørsmål: brudd eller kontinuitet? Så meget mer som det er påkrevd å presentere en tredje bidragsyter til sam­

funnsmønstret, nemlig kristendommen. De nye samfunn skal vi så ta for oss i neste kapittel.

Grobunn for en ny religion Senantikkens åndsliv har sine forsvarere. Men det er vanskelig å fri seg fra et inntrykk av at det lenge hadde vært på defensiven, da det politiske systemet brøt sam­ men i vest. Diktningen var bundet til fortiden, i så vel form som emnevalg. Realvitenskapene frembrakte ingen nye resultater, og få var de som overhodet syslet med dem. Bare om arkitekturen og billedkunsten kan man si at de etter en dødperiode, med stillstand i den offentlige byggevirksomhet, fant nye utfordringer og dermed nye uttrykksformer. Det skyldes ikke minst behovene hos den nye offentlige religion, kristendomSMELTEDIGELEN

Miniatyr av en romersk overklassefamilie, ofte omtalt som keiserinne Galla Placidia (død 450) og hennes to barn. (Medaljongen er senere, i langobardisk tid, blitt innfelt i et kors med innlagte edle steiner.)

17

Germanerne og kristendommen

Lengst til høyre: Codex Argenteus - «Sølvboken» inneholdt i sin opprinnelige stand alle de fire evangelier på gotisk, i Wulfilas over­ settelse. Den er skrevet på purpurfarget pergament med sølv- og gullblekk, muligens for Theoderik den store. Den er det viktigste bevarte kildeskrift til kunnskapen om det gotiske språk. Oppbevares nå i Uppsala.

Den offisielle stillingen kristendommen fikk på 300-tallet, må ha gitt den prestisje hos de german­ ske folkene. De første som fikk nærmere kontakt med den, var vestgoterne, som møtte den i ariansk versjon nettopp i de årene da denne trosretningen stod sterkest. Den arianske presten Wulfila, halvt vestgoter, halvt bysantiner, kom for å virke blant fangne trosfeller blant vestgoterne nord for Donaugrensen i 340-årene. I løpet av sin tid der oversatte han Bibelen til gotisk og vant tydeligvis mange til­ hengere. De må ha ført arbeidet videre, for da vestgoteme ble installert på romersk område sør for Donau i 380-årene, var de også rede til å anta kris­ tendommen - fremdeles i dens arianske form. Antagelig var det også de som brakte den arian­ ske kristendommen videre til sine frender østgoteme, og, enda noen årtier senere, til de øvrige fol­ kene som flommet inn over Rhin-grensen samtidig som vestgoterne etablerte seg i Provence og Spania. Det gjelder vandalene, sueverne, burgundeme og andre. At germanerne ble arianere, kan altså skyl­ des mer et spill av tilfeldigheter enn en bevisst avvisning av den romerske befolkningens kristen­ domsform. Men da de slo seg ned på romersk grunn, bidrog arianismen til å bevare deres egenart: De arianske biskopene var nær knyttet til kongen, og gudstjenesten ble holdt på folkespråket, ikke på latin. Den arianske kirken skilte seg altså klart ut fra den romerske på alle måter.

men. Også filosofien stagnerte tidlig i keisertiden. Det var som om den klassiske verden hadde uttømt sine forklaringsmuligheter gjennom de hellenistiske filosofiskoler fra førkristen tid. Da kristendommen så brøt igjennom, var det teologien som lenge gjorde krav på all disponibel tankekraft. Det var en verdensforklaring basert på den menneske­ lige fomufts muligheter filosofien søkte; og det var slike rasjonelle verdensforklaringer som i stigende grad ble funnet ubrukbare. En filosofi med religiøst preg - nypla-

Under: Kristendommens utbredelse ca. 600. Bare noen få sentrer - de viktigste eller andre særlig kjente - er avmerket.

tonismen - ble skapt på 200-tallet. Den ble dermed et uttrykk for den religiøse uro, den opptatthet av religiøse spørsmål, som preger hele senantikken. Det var en tidsal­ der da alle trodde på overnaturlige makter, men hadde de mest skiftende oppfatninger av hvem de var og hvordan man kom i kontakt med dem. Det man stort sett kunne enes om, var betydningen av en slik kontakt. Maktene krevde ens ærbødighet, respekt, hengivenhet. Og de dømte en på moralsk grunnlag. De rådde for ens timelige og eventuelt også evige vel. Det var på denne metafysiske bølgen kristendommen seilte fram. Hva var det så den hadde å tilby?

En frelsesreligion Keisertiden opplevde fremveksten av en ny religionsform - mysteriereligionene (bind 3, s. 245). De var basert på gamle fruktbarhetsriter, som de gav et nytt innhold: Ritene var knyttet til myter som gjenspeilet sentrale feno­ mener i naturen - fødsel og død, vekst og modning - og 18

RELIGIONER PÅ MARSJ

Et sentralt trekk i det greskromerske bybildet var basilikaen, en stor hall som kunne tjene flere formål: Den var dels et lukket torv, dels fungerte den som tinghus eller tronsal. Vanlige bygningstrekk er en åpen forgård, en buegang som vestibyle, og en avslutning i halvsirkel (apsis), med plass for dommersete eller tronstol. Ved religions­ freden ble bygningsformen overtatt av de kristne; Konstantin reiste de første basilikaer til kirkelig bruk.

de siktet opprinnelig mot å sikre timelig velferd. Mysteri­ ene tilbød ikke først og fremst dennesidig lykke og trivsel, men trygging av ens hinsidige tilværelse - salighet, frelse fra død og demoner. Kristendommen hadde ikke så lite til felles med mysteriereligionene. Den så verden i det samme perspektiv, og kjente i likhet med dem riter - sakramentene - der en på mysteriøs vis tok del i guddommens død og oppstandelse. Men der var viktige forskjeller. Kristendommens «myte» hevdet å være virkelighet i ganske bokstavelig forstand; den frelse den forkynte, var knyttet til en historisk person, Jesus fra Nasaret, og hans død og oppstandelse. Myten var dokumentert i en mektig autoritativ tekst - Bibelen, der hele verdensutviklingen fram til den avgjørende frelsesbegivenhet ble forklart. Myten hadde altså et rasjonelt fundament. Og med dette bød kristendommen en total ramme for livet, en ethos som kunne omfatte alle sam­ funnsgrupper. Den bød på et meningsfylt og poetisk ritual, en gudstjeneste som talte til alle. Og sist, men ikke minst: Man fant i kirken både et åndelig fellesskap og en effektiv organisasjon, med lokale nedslag i alle deler av riket.

Øverst: Fra keiser Maxentius’ basilika på Romas Forum (ca. 310). Nedenfor: En basilikaform som ble vanlig i kirke­ bygg.

- som ble riksreligion Denne religionen gikk, under Konstantin den store, med ett slag over fra å være forfulgt og truet på livet til å bli keiserens foretrukne religion, snart også rikets offisielle. De kristne var på Konstantins tid en liten minoritet - i Vesten kanskje ikke mer enn fem prosent av befolk­ ningen, i øst nok en god del mer - men nå strømmet folk til i masser. 1 løpet av et par århundrer gjennomgikk kir­ ken en voldsom ekspansjon på alle plan. Administrasjo­ nen ble kraftig utbygd. Kirken ble en samfunnspartner i de fleste sammenhenger av betydning. Egne kultbygninger ble reist i mengder. Gaver strømmet inn. Biskoper og kirker fikk nye rettigheter og privilegier. Kirken hadde imidlertid læreproblemer av stor rekke­ vidde å kjempe med. Helt fra de første kristnes dager hadde den vært i stadig kamp for sin selvforståelse. Så å si kontinuerlig avskallet den avvikende grupper - sekter, heresier ble de kalt. Dens indre debatt om selve kjerne­ punktet, Jesu forhold til Gud Skaperen, kom til et drama­ tisk høydepunkt samtidig med at religionsfreden var et faktum, da presten Arius lanserte sin radikale reduksjon av Jesu guddom (bind 3, s. 253). Debatten ble langvarig og voldsom, så meget mer som keiserne gjennom et par gene­ rasjoner støttet den arianske fløy. Men også mye annet trengte avklaring. Et bredt behov for forklaring og utdyping av den kristne tro vakte slumrende krefter til live. Det ble en teologiens gullalder. 1 løpet av 300- og 400-tallet ble konturene for den kristne troslære og sakramentspraksis trukket definitivt opp, og ved år 400 fremtrer den størrelse som tradisjonelt heter «den katolske kirke» (latinisert gresk: catholicus, allmenn, universell) klart, i alle hoved­ trekk. Mennene bak denne litterære virksomheten er det verdt å merke seg. De fleste av dem er biskoper. De har

Interiør fra en av de for­ nemste og best bevarte av antikkens basilikaer - Santa Sdbina på Aventin-høyden i Roma (400-tallet).

SMELTEDIGELEN

19

Pax Christiana - Pax Romana For biskop Eusebius av Caesarea, Konstantins hoffteolog, stod det slik at Konstantin fullbrakte noe som hadde vært i emning siden den kristne kirke ble til samtidig med at imperiet ble skapt: «Én Gud ble forkynt for hele menneskeheten. Og på samme tid var det at en universell makt og myndighet, det romerske rike, fremstod og blomstret. Det lang­ varige og uforsonlige hatet mellom folk og folk ble nå tatt bort. Og samtidig som kunnskapen om den ene Gud og den ene religion ble gjort kjent for hele menneske­ heten, skjedde det at hele det romerske rikes makt kom på en enkelt herskers hender, og dyp fred hersket over hele verden. Således maket Gud det slik at to røtter til velsignelse, det romerske rike og den kristne religion, spirte fram samtidig, til menneskehetens beste.» Eusebius så keiseren som Guds avglans, og regnet med at Konstantins politikk ville skape en ny sivilisasjon, der kristendommen skulle gi det romerske imperium et nytt ansikt.

Øverst til høyre: Den eldste

kristne kunst overtok antik­ kens formspråk. Undertiden kunne den også overta moti­ vene: Gjeteren med lammet var et yndet motiv som svarte direkte til evangeliets «gode hyrde».

Til høyre: St. Augustin: Den eldste kjente fremstilling av ham - en freske i Lateranet fra 500-tallet.

Augustin Nordafrikaneren Aurelius Augustinus (354-430), biskop av Hippo (Bone i Algerie), ble antikkens betydeligste teolog i vest. Hans mangslungne og litte­ rært fremragende produksjon ble på mange og vesentlige felter bestemmende for Vestens teologi og filosofi - blant annet står så vel høymiddelalderens sko­ lastikk som reformatorenes tenkning i gjeld til ham (individorienteringen, synd- og nåde-problemet). Da det utenkelige skjedde og Roma ble inntatt av vestgoterne i 410, spurte mange seg om det var den gamle tros guder som hevnet seg. Augustin hadde et svar. Han så pessimistisk på menneskenaturen, men med tillit på Guds forsyn. I sitt store verk De Civitate Dei - «Om Guds stat» - holdt han et bredt anlagt oppgjør med hele den romerske verden, ikke minst den romerske imperialismen. Det verdslige samfunn, civitas terrena, er i alle tilfeller dømt til å gå under. Men bakom det, usynlig for øyet, er et annet samfunn i ferd med å ta form, civitas Dei, Guds samfunn, som skal bryte fram ved tidenes ende. Augustin bryter ikke staven over det verdslige samfunn, han erkjenner at det ved sin voldsmakt nok kan sørge for en viss orden. Men den sanne fred gis likevel bare i civitas Dei, som ikke virkeliggjøres i noe rike på denne jord.

20

RELIGIONER PÅ MARSJ

aldri gått i noen teologisk skole. Vi finner dem ofte på barrikadene til forsvar for ortodoksien; men vi ser også hvordan de i daglig kontakt med sin hjord, ansikt til ansikt med administrasjonens mangehånde problemer, utdyper Skriftens krav og løfter, dens tolkning av fortid og fremtid. De fremste blant dem fikk senere hederstitte­ len «kirkelærere». De ble senantikkens filosofer, dens mest originale kulturprodukt - administratorer som også var skapende tenkere.

Verdensopplevelse - moral Hva kom kristendommen til å bety for de samfunnene som etter hvert skulle danne seg på Romerrikets ruiner? Det finnes ikke noe enkelt svar på det. De kristne stod i et både-og-forhold til verden omkring dem. De hevdet at den skapte verden var god; den var blitt til på Den allmektiges bud og var ikke noe produkt av en ond «demiurg» (skaper), slik gnostikere og manikeere lærte; deres negative vurdering av den materielle ver­ den forkastet de kristne med avsky. Ærefrykt for skaper­ verket, og fremfor alt, kjærlighet til mennesket skapt i Guds bilde, stod sentralt i forkynnelsen. Men samtidig var det kristen lære at «denne verden ligger i det onde», den er som forgjort av englers og menneskers synd, og i alle tilfeller er tilværelsen hinsides død og grav menneskets egentlige bestemmelse. Dit går veien i Kristi fotspor, det vil si gjennom lidelse og selvfornektelse, eventuelt gjennom martyriet. Selvfornektelsen får imidlertid en positiv fargelegging

ved å kobles sammen med kjærlighetsbudet: «Elsk din neste.» Det fikk sine klare virkninger i samfunnet: Frivil­ lige gaver strømmet inn til den virksomheten kirken orga­ niserte for enker og foreldreløse, gamle og syke, fattige og hjemløse, løskjøping av krigsfanger. Det ble gitt så det monnet, og frivillige hjelpere stod bi. Men det er like klart at noen samfunnsmessig omveltning var det fjernt fra kir­ ken å sikte mot. Det tvisynte i verdensanskuelsen preger også den indi­ viduelle moral. Kaoskreftene i mennesket er sterke, og de manifesterer seg ikke minst på kjønnslivets område. Føl­ gen er at et negativt bilde av kjønnslivet kommer til å dominere i forkynnelsen - til tross for den sentrale plas­ sen man tilkjente det i Guds gode skaperverk. Og som i de fleste mer utviklede (og patriarkalske) kulturer blir kvinnen også her lett til innbegrepet av den onde drag­ ning, Fristelsen selv. Moralkravene var strenge, og de troende var underlagt en kirkelig disiplin. Særlig alvorlige forgåelser ble straffet med utelukkelse av kirken - ekskommunikasjon - der veien tilbake var lang, og hvor dessuten tilgivelse og gjen­ opptagelse i fellesskapet bare kunne oppnås én eneste gang i livet. Følgen ble at svært mange dåpskandidater katekumener - nølte med å la seg døpe før på dødsleiet.

betydde et totalt brudd med samfunnet, nemlig eneboerlivet. Eneboerne kunne snart telles i tusener, og var å finne over hele Østen i løpet av få årtier. Det kan synes som om man følte et behov for å vekke til live en endetidsforventning som var i ferd med å slumre inn, og gjøre gjeldende en protest mot den gjensidige omfavnelse av kirke og stat som man kunne oppleve utover på 300-tallet. Det hele begynte som en flukt ut i ensomheten, en flukt til møtes med Gud; for Antonius kom kallet gjennom evangeliets «selg alt du eier... og kom så og følg meg». Men de første eneboerne fikk snart disipler, og det varte ikke lenge før noen foretrakk å slutte seg sammen i «kollektiver», og de første organiserte klosterfellesskap ble til. Det var det første skritt på veien tilbake til samfun­ net. Munkene (av gresk monakhos = eneboer) fikk lære seg mer om nestekjærlighet enn de før hadde behøvd. I de klosterreglene som nå ble skrevet, kom den sosiale dimensjon klart til uttrykk - hos Basileios av Caesarea (i Lilleasia, jfr. bind 3, s. 255), men også i den regelen bis­ kopen Augustin skrev for sine kommuniteter i NordAfrika omkring 400. Her nærmer vi oss bakgrunnen for den sentrale plassen som klosterlivet i Vesterland kom til å få i «de nye samfunn».

Kristendommens sentrale motiv, Kristi seier over døden, er temaet for denne tidligkristne sarkofagen (ca. 350). Klassiske motiver tas i den nye religionens tjeneste: De romerske soldatene under Kristus-monogrammet har samme holdning som den slagne barbarer tradisjonelt inntar på keiserrelieffer. Og Kristus krones med seier­ herrens laurbærkrans. Den tronende Kristus ble et vanlig motiv i basilikaenes apsis. Her er scenen mer dramatisk: Herren stiger ned til doms, og apostelfyrstene Peter og Paulus fører de utvalgte fram (SS. Cosma e Damiano, Roma-500-tallet).

Massetilstrømningen til kirken fra 300-tallet av senket i alle fall kvalitetsnivået i kirken betraktelig. Det ble ikke slik at omvendelsesbølgen førte til noen hevning av sam­ funnets allmenne kvalitet. Folkevandringstidens kaos skapte heller ikke grunnlag for noe slikt. Det er påfallende at til tross for det offentlige kirkelige forbud mot skils­ misse og gjengifte, fortsatte lovene å tillate det på relativt liberale vilkår. Det må bety at lovgiverne har følt seg tvunget av en uutryddelig praksis.

Ut i ørkenen - inn i samfunnet På den annen side fantes det folk som følte at religionen forlangte alt av dem. En askese som blant annet innebar sølibat bredte seg blant de kristne på 200-tallet, men først omkring 300, med Antonius (251-356) og hans disipler i den egyptiske ørken ble det skapt en livsform som SMELTEDIGELEN

21

De nye samfunn

I 1688 utgav den tyske professor

ligget lenge i luften; den skyldes egentlig

Christoph Keller annen del av sin lære­

renessansehumanistenes ønske om å

bok i historie. Tittelen var «Historia medii

knytte seg direkte til «antikkens» kultur,

aevi» - «Mellomalderens historie»; den

og deres avvisning av det mellomliggende

fulgte på et bind om «Historia antiqua»,

årtusen som et beklagelig feilskjær i den

«Oldtiden», og siden kom et tredje bind

europeiske kulturutviklingen. Denne tre­

om de seneste århundrer - «Historia

delingen av historien ble godtatt av opp­

nova». Dermed var «middelalderen» opp­

lysningstidens menn og siden allment tatt

funnet. Oppfinnelsen hadde riktignok

i bruk.

Når germanerne skulle hylle en ny konge, ble han løftet på skjold. De romerske keiserne overtok skikken. I dette hånd­ skriftet fra 1000-tallet er det prototypen på den rettferdige hersker, Bibelens kong David, som hylles og krones.

22 ' RELIGIONER PÅ MARSJ

Men når tok så «middelalderen» sin begynnelse? Kan vi virkelig peke på et så klart brudd i den økonomiske, poli­ tiske og/eller allmennkulturelle utvikling at det uten videre lar seg hevde: Her slutter antikken, her begynner «middelalderen»? Skjedde det overhodet noen gang et slikt brudd? I en kritisk vinter under erobringen av Italia befant østgoterkongen Theoderik seg med hele sitt folk innesluttet i den lille norditalienske byen Pavia. De var tydeligvis ikke flere enn at de alle kunne rommes der. Da vandalene i 429 satte over Gibraltarstredet, skal de ha vært en skare på 80 000 mennesker i alt. Det var altså folkestammer på noen titusener som rente den romerske samfunnsordenen omkull. Ingen av dem utgjorde mer enn øyer i det romer­ ske folkehav. De som på denne måten bosatte seg fjernt fra sine ger­ manske frender i nord, la også bevisst an på å forbli slike øyer - tydeligvis for å overleve som nasjon og forbli en dis­ tinkt herskerklasse. De bosatte seg relativt tett sammen, og befolket dermed hver sitt temmelig begrensede område; de holdt sin egen rettsorden i hevd, og havnet dessuten i en kristendomsform - den arianske - som ellers var forkastet i det romerske rike. Men det kunne ikke være noen løs­ ning på lengre sikt, og dersom invasjonene hadde ebbet ut med denne første bølgen av inntrengere - gotere, vandaler, burgundere og suevere - tyder alt på at de nye herrer ville ha endt med å gå opp i det romerske samfunnet uten å etterlate seg særlig mange spor. Kontinuiteten med den romerske arv ville blitt et fremherskende trekk.

Theoderik den stores palass, slik det fremstilles på en mosaikk i hans kirke, Sant’ Apollinare Nuovo i Ravenna.

Men en ny invasjonsbølge fra slutten av 400-tallet hadde langt sterkere røtter i den germanske verden og forble i kontakt med den, slik at den kunne få nytt tilsig derfra over lengre tid. Det gjelder folk som frankeme og deres naboer alemannerne, til dels også langobardene, som først i 568 brøt inn i Italia. Den sentrale rollen kom imidlertid frankeme til å spille. De fant det aldri nødven­ dig å hegne om sin egenart med spesielle tiltak, tvert imot, ved å anta den romerske befolkningens religion og bli katolikker, la de opp til en full integrering av de to folkegruppene. Det skulle føre til en statsdannelse som ble av avgjørende betydning for Europas fremtid. Det skapes en syntese, nokså primitiv riktignok, av romersk arv og germanske tradisjoner, og først her - skal vi si henved 600? - kan vi ane konturene av et brudd med det gamle, først her øyner vi et samfunn som i mangt alt bærer preg av «middelalder». Det blir dette samfunnet vi må legge hovedvekten på i det følgende; i en senere omgang skal vi trekke De britiske øyer inn i bildet av det nye Vest-Europa. Men aller først noen ord om de gotiske middelhavsstatene.

Østgoterne i Italia La oss bygge litt videre på den «status pr. 476» som vi gjorde opp i forrige kapittel (s. 14). Det germanske herredømmet i det vestlige Middel­ hav var vel etablert. Vandalene hadde bemektiget seg

det rike Nord-Afrika og gjorde derfra havet usikkert med sin flåte. Handelsforbindelsene mellom øst og vest ødela de - noen mener for århundrer fremover - og dernest tok de Sicilia og truet det italienske fastlandet, samtidig som de på denne måten hindret Roma i å få til­ førsler fra sine tradisjonelle kornkamre. Like iøynefal­ lende var den vestgotiske ekspansjonen. Tidlig på 400-

Når begynte middelalderen? Diskusjonen om når middelalderen egentlig tok til, har pågått i to hundre år. 1700-tallets opplysningsmenn mente helst at en katastrofe, eller en serie katastrofer, førte til «Romerrikets undergang», og spørsmålet var bare hvilket år denne katastrofen best kunne tidfestes til: 324 (da kristendommen ble knesatt av Konstantin)? Eller 395 (da riket ble delt i to, etter Theodosius’ død)? Eller 476 (da den siste romerske keiser i vest ble avsatt)? Katastrofeteorien har fremdeles sine tilhengere, men i de siste hundre år har en voksende sans for «senantikken» som egen epoke ført til en mer nyansert problemstil­ ling hos de fleste. Senantikken vil iallfall kunsthistorikerne datere fra ca. 300 til langt ut på 500-tallet, og den representerer også for historikerne en peri­ ode hvor en sivilisasjonsform langsomt ble erstattet av en annen. Året 476 kan likevel brukes som en «knagg». Det markerer først og fremst germaner­ nes overtagelse av den politiske makt i årtiene mellom 450 og 500.

DE NYE SAMFUNN

23

Vest-Europa i 526 (ved Theoderik den stores død).

tallet var goterne glade til at de fikk slå seg ned i SørGallia. Men under den dynamiske kongen Eurik (466-84) kom det til et så godt som totalt brudd med keiseren. Han erobret hele Sør-Gallia fram til Loire,

En av Theoderiks betrodde embetsmenn var den romer­ ske senatoren Boethius, som kongen på sine eldre dager lot henrette, mistenkt forforræ­ dersk samspill med Bysants. I et lite skrift han skrev i fengslet, «Filosofiens trøst», beskrev Boethius menneskets vandring mot en åndelig erkjennelse. Det ble for middelalderen en nøkkel til den platonske tradisjon og umåtelig populært. Filosofien - «Philosophia» - opptrer i skikkelse av en kvinne, som forfatteren lar seg belære av, slik som i dette 900-talls håndskriftet.

24

samtidig som hans generaler inntok mesteparten av Spania, hvor de trengte sueverne opp i et hjørne. Og fra 490-årene av fikk vestgoterne støtte av et frendefolk, som erobret Italia. Det østgotiske folket befant seg i 480-årene, etter hun­ dre års vandringer, bosatt på romersk jord i nedre Moesia (omtrent det nåværende Bulgaria). Men de evnet ikke å skaffe seg utkommet der, og under sin konge Theoderik drog de mot Italia, med keiserlig bifall. Theoderik hadde fått en romersk oppdragelse, hadde fått de høyeste romer­ ske embetstitler (patricius og magister militum, «hærmester»), og det var formelt for å overta styret i Italia på kei­ serens vegne han førte sitt folk opp gjennom Balkan høsten 488. I Italia hadde nemlig den germanske genera­ len Odovaker avsatt den der residerende keiser over Vestriket i 476. Formelt opptrådte også han som representant for keisermakten og hadde etablert et ordnet styre, med støtte fra senatoradelen, da Theoderik kom og gjorde ham rangen stridig. Etter fire års kamper var det Theoderik som beholdt valplassen. Theoderik (konge i Italia 493-526) var en uvanlig militær og politisk kraft, og dominerte snart scenen i det vestlige Middelhavet. Overfor keiseren godtok han rol­ len som romersk undersått og patricius, men for goterne var han deres konge. Denne dobbeltheten går dypt. The­ oderik tenkte ikke på å grunnlegge noen ny «stat». Hans mål var å skaffe sitt folk gode levevilkår, et skikkelig livsgrunnlag. Verken goterne eller romerne var innstilt på noen sammensmeltning, og Theoderik handlet i sam­ svar med begge parters ønske da han opprettet et skarpt skille mellom dem. På visse områder fikk goterne en pri­ vilegert stilling: Bare de fikk gjøre militærtjeneste og bære våpen, og de fikk leve etter sine egne lover, som også skulle gjelde i tilfelle av konflikt med en romer. Ekteskap mellom romere og gotere ble forbudt. Dessu­ ten bestod det et religiøst skille: goterne var arianere. Formodentlig hadde vestgoterne misjonert blant dem i generasjonen forut, mens de befant seg nord for Donau. Men Theoderik la an på å bevare et godt forhold til sine romerske undersåtter og laget ingen problemer for kato­ likkene.

Didrik av Bern Goterne fikk ingen boklig utdannelse. Men Theoderik selv hadde levd mange år i romerske omgivelser og hadde respekt for den romerske sivilisasjon. Selv kunne han ikke skrive, men han forstod behovet for det skrevne ord, for en litteratur og for en forvaltning basert på skriftbruk. Derfor gikk han også langt for å sikre seg det romerske aristokratiets samarbeid. Senatet var riktignok nå i ferd med å reduseres til Romas byråd. Men disse få hundre familiene eide storparten av Italias jord. Det er også karakteristisk at den jordfordelingen som ble foretatt, var det en romersk kommisjon som forestod. Hovedtyngden av den jorda goterne fikk, lå nord for Po; her ønsket The­ oderik å konsentrere sitt folk, ikke minst av forsvarsmes­ sige hensyn. RELIGIONER PÅ MARSJ

Det gikk tidlig frasagn om Theoderiks makt og kraft. I sagnet fikk han til dels overnaturlige dimensjoner, og han er modellen for den norrøne sagaens «Didrik av Bern». «Bern» - det er Verona, Theoderiks hovedkvarter i nord. Theoderik var stadig på vakt for å trygge Nord-Italia, noe han gjorde ved å etablere bastioner i en krans hinsides Alpene: Han tok Provence fra burgunderne, hevdet sin myndighet i Alpelandene (Rhetia, Noricum) og Dalmatia, og greide å holde Donau-linjen på det ungarske slettelan­ det (Pannonia). Han visste imidlertid å moderere sin erobringslyst, og prøvde å bygge opp et likevektsystem. Til det formål knesetter han en europeisk ekteskapspolitikk, og søker å trygge freden gjennom giftermål - først ved selv å ekte søster av frankerkongen Klodvig, siden ved å bli svigerfar og bestefar i det vestgotiske kongehuset. Der­ med sørget han også for at Klodvig ikke ble totalt over­ mektig, og understøttet sine frender i vest, da Klodvig vant Sør-Gallia fra dem i 507. Under sine siste leveår ser det ut til at Theoderik i noen grad mistet sin virkelighetssans. Gjennom størsteparten av sin regjeringstid hadde han hatt en formell godkjen­ nelse av sitt styre fra Bysants. Men en endring i den bysantinske politikken fikk ham til å frykte at hans romerske undersåtter ville svikte ham til fordel for den katolske keiseren i Konstantinopel, og følgen ble ugrunn­ ede arrestasjoner og henrettelser av fremtredende romere. De som overtok styret etter hans død, maktet heller ikke den balansepolitikken Theoderik hadde vært mester i, og det varte ikke mange årene før det Theoderik fryktet, var i ferd med å skje: En aktiv og ærgjerrig keiser, Justinian, drømte om å gjenreise imperiet i sin fulle utstrekning. I 536 sendte han en arme mot Italia. Det ble begynnelsen til slutten for det østgotiske veldet.

Amalasuntha, Theoderiks datter og arving, maktet ikke å løfte arven etterfaren. I dette krigerkongedømmet trengte hun en mann ved sin side, men valget hun traff var et mistak og førte til død og undergang for både henne selv og riket. (Elfenbensrelieff.)

Det vestgotiske riket Theoderik var ikke alene om sin segregasjonspolitikk. Den samme tvedelingen av samfunnet ble gjennomført av både vestgotere i Spania og vandaler i Afrika. Spesielt de siste oppkastet seg til en tyrannisk herskerklasse, som lett lot seg fjerne straks Justinian innledet sin gjenerobringspolitikk. Vestgoterne rakk derimot å sale om. I løpet av 400-tallet satte vestgoterne seg fast i Sør-Gal­ lia, samtidig som de festnet grepet om Spania. Det kunne se ut som om også resten av Gallia skulle tilfalle dem. Men da de ville støte nordover fra Lo ire, møtte de sin over­ mann i en nyoppdukket høvding av format, franker­ kongen Klodvig, som fordrev dem nesten totalt fra Gallias jord (507). Bare Septimania, kystområdet lengst i sør, med hovedstaden Narbonne, beholdt de. At det ikke gikk enda verre, kunne de takke Theoderik for; han forble nå for resten av sin levetid vestgoterrikets beskytter og over­ herre. Den vestgotiske bosetningen i Spania ble knyttet til det sentrale Spania (Gammel-Castilla) med sentrer som Segovia, Valladolid, Burgos, foruten Toledo, som senere ble hovedstad. Her kan man tenke seg en befolkning på noe slikt som 70 000 vestgotere. Men denne vestgotiske kjer-

Vandalene Vandalene satte over til Afrika i 429 under Geiserik (428-77) og marsjerte østover. I 442 anerkjente keiserne i Roma og Bysants det vandalriket som da var bygd opp i kystlandets rikeste del, det nåværende Tunisia. Geiserik ero­ bret også øyene i det vestlige Middelhav - Balearene, Sicilia, Sardinia, Cor­ sica. Han knyttet nære bånd til den vestromerske keiseren Valentinian III, som ble myrdet i 455, og vandalenes plyndring av Roma samme år var trolig en hevnaksjon på oppfordring av Valentinians enke. (Første gang ordet «van­ dalisme» brukes generelt om ødeleggelse og hærverk, er i 1794 i Frankrike.) I Afrika slo de relativt fåtallige vandalene seg ned som godseiere i en krets rundt hovedstaden Karthago. Riket falt for Justinians tropper i 534 og etter­ lot seg knapt spor.

DE NYE SAMFUNN

25

førte keiser Justinians imperieplaner til en bysantinsk landgang og gjenerobring av kystlandet; det var også her den latinske kulturen stod sterkest fra før. Justinian regnet med at det vestgotiske riket på alle vis stod på svake føtter. En uregjerlig adel myrdet den ene kongen etter den andre, og erobrernes arianske religionsform hadde ingen fremgang blant den romanske befolk­ ningen. Men hans forhåpninger slo feil. I likhet med The­ oderik hadde vestgoterne fra først av basert seg på full sivil og militær atskillelse av erobrerfolket og de undertvungne, men den dumpe uviljen hos den romanske befolkningen må ha fått kongemakten til å ane det uhold­ bare i den tradisjonelle politikken. Det lyktes kong Liuvigild (568-86) både å underkue sueverne, holde bysantinerne stangen, knekke adelsopposisjonen, og endelig innlede en forsoningspolitikk innad, ved å oppheve for­ budet mot blandede ekteskap. Kort etter tok hans sønn Rekkared skrittet fullt ut og kunngjorde sin overgang til

Over: Vandalene etablerte seg som Nord-Afrikas herskerklasse. Her en vandalsk gods­ eier som rir utfra sin villa. (Mosaikk fra Karthago, ca. 500.)

Til høyre i midten: Vandalenes siste konge, Gelimer, som måtte bite i gresset for bysantineme i 534. Han ble ført i triumf gjennom Konstantinopels gater, men fikk siden leve resten av sine dager som godseier i Lilleasia.

nen, av ariansk konfesjon, utgjorde likevel bare et lite mindretall overfor den latiniserte og katolsk-kristne befolkningen. Goterne var truet fra flere kanter: Fran­ keme traktet etter Septimania, sueveme i nordvest (som hadde omvendt seg til katolisismen) viste opprørske ten­ denser og truet med å gjøre felles sak med frankeme, og fjellfolkene i nord - «baskerne» - hevdet med hell sin uavhengighet og oppgav hele den latinske kulturen. I sør

katolisismen (587); hans folk fulgte etter hvert, uten alvorlig motstand.

Til høyre: Vestgotemes rike. Det forskjøv seg sørover: Vestgoterne bosatte seg først i Sør-Frankrike, erobret siden Spania, men mistet de sørfranske områdene i 507. Til gjengjeld kunne de innlemme suevernes område i sitt rike. En tid holdt bysantineme en større eller mindre del av den spanske sørkysten besatt (552-621).

26

Toledo-kongedømmet Den staten som nå fremstår, lever klart i den senromerske tradisjonen, og nye impulser fra de bysantinske områdene bare styrker den. Forvaltningssystemet var ikke vesentlig endret siden senantikken, og i konflikten med Bysants hentet kongemakten også inspirasjon der­ fra, for desto mer effektivt å hevde seg som en motpol; kongen anlegger purpur og kongekrone, omgir seg med hoffembetsmenn etter bysantinsk modell. Bevart arkitek­ tur og kunst formidler det samme inntrykk: Det tradisjo-

nelle gravgodset av germansk-sarmatisk inspirasjon for­ svinner. 1654 ble så de siste rester av samfunnets tvedeling avskaffet, da alle ble underlagt én og samme lov. Den nye lovboken, Liber ludiciorum, var sterkt preget av romerrett. Langt mer enn i de andre folkevandringsrikene fremstår kongemakten som lovgiver og ansvarlig for «det offentlige vel» (res publica). Mye av den vestgotiske lovgivningen ble normgivende for de vesteuropeiske rikene på et senere stadium i utviklingen. Påfallende og enestående er kongemaktens nære alli­ anse med kirken. Gjennom sin omvendelse vant Rekka red de katolske biskopenes støtte og fikk hånd om kir­ kens ressurser. Det dannet seg nå et høyst egenartet politisk system. Biskopene fikk viktige funksjoner i stats­ styret. De på sin side fremhevet kongemaktens religiøse side: Brudd på troskapen mot kongen var helligbrøde, og for riktig å understreke det, ble kongen salvet, etter mønVestgoterne utviklet en kongeoppfatning, og et seremoniell i tråd med den, som i mangt ble normgivende for senere middelalder. Denne gjennombrutte gullkronen, som stam­ merfra kong Reccesvinth (649-72), er innlagt med perler og safirer - en vanlig utsmykningsform, som også er kjent fra goternes steppenaboer sarmaterne. Boksta­ vene som henger ned fra kronen, danner ordene RECCESVINTHUS REX OFFERET.

Isidor av Sevilla Den mann som mer enn noen annen bidrog til å utforme den vestgotiske ideologien, var biskop Isidor av Sevilla (død 636). Han hadde romersk bakgrunn, men var stolt av sin vestgotiske nasjona­ litet og så med fortrøstning på det vestgotiske rikets fremtid; antikken og all tale om det evige Roma vendte han resolutt ryggen, og avviste de bysantin­ ske fremstøtene mot Spania. Best er han kjent for det encyklopediske verket han skrev, og som hele middelalderen skulle komme til å øse av. Det er kjent under tittelen «Etymologiene». I 20 bøker samlet han her all tidens kunnskap. Det redegjøres for de sju artes liberales, legevitenskapen, tidsreg­ ningen, Gud og kirken, dyrenes og menneskenes natur, geografi og geologi, jordbruk og godsdrift, krig og krigstjeneste, husbygging og husholdning, og diverse annet. Her finnes også en rekke ordfor­ klaringer som har gitt hele verket navn. Både dette og andre av Isidors arbeider ble raskt utbredt over hele Vesten og ble gjennom århundrer en grunn­ pilar for alt som studium het.

ster av kongedømmet i det gamle Israel. Kirkemøtene (synodene) kom til å fungere som riksforsamlinger, med nærvær også av de fremste verdslige herrer. Det lyktes likevel ikke å smelte de to folkegruppene helt sammen, og det ble rikets skjebne. Om kirken støttet opp om sentralmakten, var ikke adelen villig til det samme. En vesentlig del av den økonomiske makt var i hendene på godseiere av gotisk avstamning og tradisjon. De krevde fortsatt særrettigheter i staten, og de brukte sine krigerføl-

ger til å understreke det, i likhet med sine standsfeller nord for Pyreneene. Dermed underskrev de rikets døds­ dom. For nettopp som adelsfeidene tok overhånd, ble Nord-Afrikas berbere vunnet for islam. Veien til Toledo lå åpen da Profetens menn satte over Gibraltarstredet i 711.

De tapres forbund Helt andre baner enn de germanske middelhavsrikene kom frankemes rike i Gallia til å følge. Den sentrale rollen det kom til å spille i Europas utvikling i de følgende århundrene, kan vi grovt forankre i følgende forhold: 1) Til forskjell fra de gotiske rikene beholdt frankeme kontakten med den germanske verden - samtidig som de åpnet seg mot middelhavsverdenen og den romerske sivi­ lisasjon. De behøvde aldri innføre noen segregeringstiltak. Deres germanske basis i nord var tilstrekkelig til å sikre deres posisjon som herrefolk, og med sitt valg av kristendomsform kom de den galloromerske befolk­ ningen i møte på et helt vesentlig punkt.

2) Den geopolitiske situasjonen medførte at landet i DE NYE SAMFUNN t 27

Slike hjelmer kjennetegnet krigerhøvdingene i 600-tallets Europa. En lignende kjennes fra kongegraven i Sutton Hoo

(se s. 46). Denne er fra Valsgårde i Uppland og skiller seg ut ved å ha en nederdel av ringbrynjemateriale.

28

større grad enn tidligere ble et bindeledd mellom sør og nord, og fikk utviklet nye sider av sine økonomiske muligheter.

Flere mindre stammer i Nordvest-Germania hadde i sin tid sluttet seg sammen og dannet det stammeforbundet som kalte seg frankeme, de «tapre» (ordet franker er i slekt med det norske frekk). De var ikke med på invasjo­ nen i 406, men store grupper av dem holdt allerede til på gallisk jord - mange var vervet til hæren, i egne avde­ linger, mens andre (og vel de fleste) tok opp jord og slo seg ned i områder som lå mer eller mindre øde. Men det er først etter hunnerstormen i 451, da den romerske riks­ grensen ble definitivt oppgitt, vi kan følge noenlunde skikkelig med i hvordan de besetter område etter område i det nåværende Belgia og Nord-Frankrike, anført av en rekke småkonger. Det var likevel andre folk og stammegrupperinger RELIGIONER PÅ MARSJ

som syntes å ha større muligheter til å legge hele Gallia under seg. Den rike sør-delen holdt altså vest goterne, og fra Rhinens østbredd i Schwaben og Sveits hadde alemannerne trengt fram og etablert seg i Elsass og de nærliggende områdene - hvor de for øvrig kom i kon­ flikt med det burgundiske riket lenger sør (i Jura-området og Saone/Rhone-dalen). Alemannerne, også et stammeforbund, utgjorde på denne tiden en sterk politisk enhet. Når man skal forklare at det likevel ble frankeme som overtok førerskapet, kommer man ikke utenom én mann: frankerkongen Klodvig (som siden skulle gi navn til den franske kongerekkens mange Ludvig’er): brutal og upålitelig som så mange, men også handlekraftig og forslagen ut over det vanlige, og begavet med en politisk teft som gjorde ham til en verdig motspiller til en Theo­ derik. Klodvig var sønn av en småkonge i Toumai, Childerik, av merovingemes ætt. Han var ikke gamle karen da faren døde (ca. 481), men greide raskt å eliminere de andre frankiske fyrstene og samle folket under sin ledelse. Sam­ tidig nedkjempet han den siste romerske stattholder nord for Seinen, Syagrius, som hadde skapt seg en i virkelighe­ ten uavhengig stat. Alt i 492 hadde Klodvig et slikt ry at Theoderik i Italia fant det nyttig å ekte hans søster. I 496 beseiret han alemannerne så totalt at de heretter ble fran­ kiske undersåtter. Hele Nord-Gallia var nå hans. På denne tiden var Klodvig ennå hedning. Alle de germanske folkene på romersk jord var kristnet, men av ariansk konfesjon. Klodvig nølte en tid med å la seg døpe; han var ikke riktig trygg på den fremmede reli­ gionen. Men hans gemalinne Clotilde var katolikk, og den galliske befolkningen var av katolsk konfesjon. Dette ble utslagsgivende da han omsider bestemte seg. Biskop Remigius i Reims fikk æren av å døpe ham (ca. 498/99?), og til gjengjeld tok befolkningen ham til sitt bryst og hilste ham som en ny Konstantin. Det kom ham til nytte i hans siste store krigstog, da han sammen med burgunderne gikk over Loire og i løpet av ett eneste felttog knuste vestgoternes hær, drepte deres konge, erobret deres hovedstad og det kongelige skatt­ kammer i Toulouse og jaget dem over Pyreneene. Bort­ sett fra Bretagne, Provence og et mindre område helt i sør som vestgoterne fikk beholde (Septimania), var hele Gallia hans da Klodvig døde i 511, ennå ikke femti år gammel.

Det frankiske rike Klodvigs rike gikk ikke udelt i arv. Den germanske tradi­ sjonen var for sterk til det: Kongemakten ble ansett som ættearv og delelig lik annet gods. Det erobrede territoriet ble delt mellom kongens fire sønner, og slike delinger ble foretatt igjen og igjen i de følgende århundrene, med kamper og konflikter mellom de forskjellige riksdelene som årsak og følge. Merovingerættens historie er blodi­ gere enn de fleste, mer tettpakket av grusomhet og svik. En viss enhet forsøkte man likevel å opprettholde fra begynnelsen av. Alle kongene fikk hver sin hovedstad i

nordområdet: Paris, Soissons, Orléans, Reims - og det bestod en viss kontakt mellom hoffene. Og i noen grad kunne Klodvig-sønnene også enes om å føre farens ekspansjonspolitikk videre. Burgund falt definitivt for dem i 534, og flere felttog mot germanske stammer øst for Rhinen skaffet frankiske konger herredømmet over thiiringerne og enda en del av Alemannia øst for Rhinen; en stor del av Mellom- og Sør-Germania var dermed lagt under frankisk velde. Endelig skaffet en erobring av Provence frankeme adgang til Middelhavet. Ikke alt dette lyktes det likevel å holde på i det lange løp. Innbyrdeskrigene førte til at de mer perifere områ­ dene rev seg løs. Bare i korte perioder var den frankiske «stat» samlet på én hånd. Den lengstlevende av Klodvigsønnene, Chlotar I, klarte akkurat å samle riket et par år før han døde (561). Det halve århundret som fulgte (561-613) er en periode med sønderrivende broderkri­ ger, der de to hovedmotstanderne relativt tidlig ble myr­ det, men hvor deres dronninger, Fredegunde og Brunhilde, med usvekket gjensidig hat førte kampen videre i sønners og sønnesønners navn. I denne perioden utkrys­ talliserte det seg to hovedland: Et tyngdepunkt i nordøst, kalt Austrasia (med hovedstad Metz), og på den annen side Neustria, som bestod av det mer fruktbare Parisområdet og områdene i nordvest. Austrasia hadde det sterkeste germanske preget. I sør fremstod Burgund og Aquitania mer som annekser til de to hovedlandene i nord. Striden endte da Brunhilde ble sveket av de austrasiske stormennene, som samlet seg om Neustrias konge Chlotar II (613).

Mannsdrakten i merovingernes Frankerrike: En tunika som rekker til knærne, innsvinget i livet, og dekorert med et geometrisk mønster. Håret bæres halvlangt og er velkjemmet. (Statuett av gull, funnet nær Le Mans i Frank­ rike.)

Hushovmestrene overtar makten Dermed var hele riket på ny samlet på én hånd. Men det kom kongemakten dyrt å stå. I de forløpne femti årene hadde stormennene kunnet sikre seg en stadig mer uav­ hengig posisjon overfor de skiftende konger og kongsem­ ner, og forvalteren av kongsgodset, «hushovmesteren» eller palassforvalteren (major domus), var i praksis blitt delrikets ledende størrelse. På en rikssynode i Paris i 614, som skulle gjenreise rettsordenen i hele riket, måtte Chlo­ tar akseptere at hver av riksdelene fikk egen hushovmester. Samtidig anmeldte kirken sine krav om selvstyre, kongen måtte love frie bispevalg og større domsmyndig­ het til kirken. Aller viktigst var likevel at kongen forplik­ tet seg til å hente sin lokale embetsmann, comes (greven), blant distriktets godseiere. Dermed gled et sentralt makt­ middel kongen av hendene. Under Chlotars sønn Dagobert (629-39) gjenvant Frankerriket en del av sin prestisje utenriks. Men det ble bare et blaff. Nye riksdelinger førte til økt stormannsvelde, mens det som fantes av sentralmakt ble samlet hos de respektive hushovmestre. I et par generasjoner var Neustria det klart ledende området, men den økonomiske utviklingen brakte Austrasia mer og mer i forgrunnen. Og det var en austrasisk hushovmester, Pipin av Herstal, som til sist skapte seg en slik maktbasis - enorme godser og en hærskare med klienter - at han kunne knuse den neus-

Frankernes ekspansjon ca. 400-560.

| Frankiske stammer ca. 400 Frankisk ekspansjon til 486 H ESSEN

Cambråi

•Rouen

%

Ziilpich

.Soissons

; Q. *

Bretonere Paris

Reims Y «Verdun

Le Mans Tours

Orléans

★ Vouillé

BURGUNDERNES RIKEftil 534)

• Konstanz

AQCHTANIA (vestgotisk til

RHAETIA

Genéve

• Bordeaux

Baskere

Toulouie

Slavere

%

Merovingiske besittelser før slaget ved Vouillé (507) Frankiske erobringer til 560

S PROVENCE (frankisk 536)

I Chlothars merovingerrike I ca. 560

Merovingiske protektorater

Narbonne

DE NYE SAMFUNN

29

I klosterkirken St. Denis nord for Paris ble franske konger begravd gjennom tusen år. I denne graven ble det funnet så pass betydelige rester at man har våget seg på en rekonstruksjon. En ring med gravering tyder på at kvinnen var dronning Arnegunde, antagelig hustru til kong Chlotar I (som døde i 561). Dronningen ble stedt til hvile på et rødt klede, iført en lang tunika av fiolett silke over en silkekjole med gullbroderte ermer. På bena hadde hun linstrømper og sko av lær.

triske armeen i et generaloppgjør ved Tertry i 687. På ny var riket forent under én konge - men også, og viktigere

nå, under én hushovmester. Merovingerkongene var for lengst redusert til avmektige nikkedukker. Den virkelige makten lå hos major domus og de austrasiske stormen­ nene.

Det økonomiske grunnlaget Den frankiske statsdannelsen overlevde altså, til forskjell fra germanerrikene ved Middelhavet; og det blir den vi særlig kommer til å følge videre. Det var Frankerriket som viste seg å ha det beste livsgrunnlaget av alle det gamle Romerrikets vestlige provinser; det ble kjernelandet i Ves­ ten, møtestedet mellom nord og sør, utgangspunktet for den europeiske syntese. Denne økonomiske basis må vi nå forsøke å redegjøre for, slik den artet seg gjennom omveltningene. Det er ingen enkel sak. Vi kjenner nok et antall fakta, men langt fra nok til å være trygge på de store linjer. Somme historikere nøler likevel ikke med å reise luftige bygg, basert på dristige konstruksjoner; andre går seg ned i detaljenes hengemyr. Det som må regnes for sikkert, er at folketallet både i Romerriket og i Europa som helhet gikk tilbake gjennom flere hundre år - selv om de tall som foreslås, må bli høyst omtrentlige. Middelhavsområdet ble på 500-tallet ram­ met av nye invasjoner; bysantinere og langobarder herjet Italia, slaverne strømmet inn over Balkan og Hellas. Enda noe senere ble Nord-Afrika og Spania rent overende av araberne. I 540-årene ble Europa for første gang - så vidt man vet - herjet av pesten, den samme sykdommen som vår senmiddelalders «store mannedaude». Den sprédte seg over Italia og Spania og en stor del av Gallia. Om den nådde til Nordsjøkysten og lenger, er mer uvisst - men en kartlegging av bosetningen i Sørvest-Norge kan tyde på at folketallet gikk kraftig tilbake nettopp på 500-tallet; mange gårder ble den gang lagt øde for aldri å bli tatt opp mer. Som før sagt, ser det ut til at folketallet i Romerriket nådde sitt maksimum alt omkring 200. Et anslag (se rute) går ut på at befolkningen i det nåværende Frankrike i perioden 200 til 600 sank fra 6,5 til 4,5 millioner. Og agrarhistorikeren G. Duby synes å regne med enda mer beskjedne tall; hans 5,5 innbyggere pr. km2 skulle ikke gi mer enn ca. 3 millioner i et tilsvarende område. En gang etter 600 begynte folketallet igjen å stige, men langsomt. Produktiviteten var lav, det ser ut til å ha vært mangel på arbeidskraft, og folk levde farlig nær sultegren­ sen; med dårlige avlinger kom hungeren og sykdom­ mene. Men på 600-tallet spores likevel tegn til nyrydding og utvidelse av jordbruksområdet, særlig i nord.

Flukten fra byene En flukt fra byene var begynt alt på 200-tallet. Stormen­ nene slo seg ned på sine godser og søkte i økende grad å dekke sine behov gjennom den lokale produksjon. Ten­ densen ble forsterket med de nye store invasjonene på 400-tallet. Germanerne på sin side så med mistro på byene, sysler og levevis der var dem fremmede, og få fant seg til rette der. Byene var de egentlige bærere av den 30

RELIGIONER PÅ MARSJ

En 300-talls-villafra den romerske provins (Mungersdorf ved Koln). Hovedbygning med galleri langs fasaden og hage foran; til venstre en låve, til høyre verksteder, pøs og stall. Tjenerboliger og flere uthus i bakgrunnen. Muren omslutter et område på ca. 40 dekar, og godset var vel selvhjulpent med det meste.

romerske sivilisasjon. Kunne de makte å overleve under barbarene - eller ville de nye herrene la dem synke i grus, og slå seg til ro med åkerbruk og husdyrhold? Med byhis­ torikeren Edith Ennens ord: «Spørsmålet om kontinuitet (mellom oldtid og middelalder) topper seg i spørsmålet om hvorvidt byen som livsform fortsatte å bestå.» Det vestlige Romerrikets byer var sårbare. Spesielt gjaldt det i landene nord for Alpene, som aldri hadde kjent egentlige byer før romerne kom. Vest-Europas byer hadde i antikken forholdsvis liten egenproduksjon, de var mest innstilt på forbruk. Antikkens by - urbs - var sen­ trum i et større forvaltningsområde, civitas: By og oppland hørte organisk sammen, og det var omegnens godseiere som utgjorde kjernen i borgerskapet. Gjennom bylivet holdt de kontakten med hva som skjedde andre steder i riket. Byene hadde et visst selvstyre, og det var godseierne som satt i byrådet - sjelden kjøpmenn. Byen var også et økonomisk sentrum for omegnen, men både handel og håndverk hadde de fleste steder et nokså beskjedent omfang. Spørsmålet er nå hva som i folkevandringstiden hendte med dette bylivet. Vi har alt vært inne på at kjernen i bor­ gerskapet ble borte. De som kunne, fortrakk til sine god­ ser; ruin truet de øvrige. Og man har hevdet at det romer­ ske bylivet nord for Alpene ikke ble mer enn en episode; middelalderen måtte starte nærmest på bar bakke. Slik var det likevel ikke. Men det økonomiske livet hadde alltid artet seg nokså ulikt i rikets forskjellige områ­ der. Og hva bylivet angår, kan vi skjelne mellom tre soner:

Mellom Seinen og Rhinen I størsteparten av middelhavsområdet finner vi fortsatt bred aktivitet i byene. Hellas ble likevel sterkt rammet av invasjonene. Italia klarte seg best, og et nivå i stil med Italias kan vi også finne i Sør-Gallia og til dels i Sør-Spania. Men i områdene mot riksgrensen i nord, i DonauBalkan-området, var ødeleggelsene så store at bylivet nærmest ble slettet av kartet. I vest har vi så noe vi kan kalle en mellomsone, hvor bylivet måtte kjempe hardt for å overleve - området mellom Seinen og Rhinen. Her har i de senere år et intenst arbeid med så vel det arkeo­ logiske som det skriftlige materialet avslørt at både fjemhandel og håndverk fortsatte å fungere tvers gjennom de

mørke århundrer; det lar seg konstatere en viss kontinu­ itet mellom det romerske byliv og middelalderens. Det gjelder særlig i nordøst-området mellom Maas, Mosel og Rhinen. Like sikkert er imidlertid at de romerbyene som over­ levde, skiftet karakter. De gjenværende innbyggerne for­ skanset seg bak murer som dekket bare en brøkdel av hva byområdet hadde vært i de gode keiseres tid. Byen hadde mistet sitt selvstyre, den stod under tilsyn av en embets­ mann oppnevnt av sentralmakten. Mot slutten av keisertiden hadde en comes forvaltningen av hele civitas - så vel by som oppland. Men den institusjonen som svært ofte reddet byen fra utslettelse, var bispestolen; biskopens administrative sentrum holdt stand, og svært ofte kan man se hvordan bebyggelsen fra 500-tallet av forskyver

Befolkningen i Romerriket/Europafør og etter folkevandringene år 200

år 400

år 600

Balkan/Hellas Italia Pyreneerhalvøya Frankrike Andre romerske områder Øvrige Europa

5 mill. 7 5,5 6,5 3 9

4 mill. 5 5 5 2 10

3 mill. 3,5 4 4,5

Totalt Europa Derav Romerriket Romerske områder i Asia og Afrika

36 27

31

26

Romerriket totalt

45,5 mill.

11

18,5

(Det dreier seg om omtrentlige anslag, hentet fra McEvedy og Jones (se litte­ raturlisten). Et par tall er litt forenklet. Det må være klart at slike anslag fra en tid hvor presise talloppgaver fullstendig mangler, må tas med mange klyper salt. Men de er nyttige til å antyde hvilken størrelsesorden det kan dreie seg om.)

DE NYE SAMFUNN , 31

seg i retning av domkirken. Andre kirkelige institusjoner kunne for øvrig trekke til seg bosetning på samme måte en valfartskirke, et kloster. Så levde altså bylivet videre også i Gallia. Men før vi går over til en nærmere drøfting av hva handel og håndverk måtte bety i merovingernes rike, skal vi se noe nærmere på selve modernæringen - produksjonsformene i jord­ bruket.

Jordeier, slave og leilending

Motsetningen til den romer­ ske villa: Barbarenes landsby, med små, enkle grophus (jfr. s. 47) innimellom noen større bygninger av langhus-typen. Forsøkt rekonstruert på basis av en frankisk 600-tallsbosetning i Rhinland.

32

Faktisk ble jorda den felles interessen som skulle forene den germanske og den romerske overklassen i Frankerriket. Selv om store områder i nord var krigsherjet, beholdt den romerske senatorklassen storparten av sine godser i andre områder; det var tross alt bare en mindre del det ble nødvendig å avstå til de nye herrer. Merovingerkongene så dem gjeme i sin tjeneste, og gallo-romeme hadde ingen betenkeligheter ved det. Meget snart begynte et samar­ beid som raskt førte til inngifte og full sammensmeltning mellom de to ledersjiktene. Tradisjonelt settes det selvforsynte storgodset - villa­ en - i fokus når merovingertidens økonomi skal skil­ dres. De gamle romerske storgodsene - latifundiene var basert på slavedrift. Flokker av treller under streng kustus døgnet igjennom gjorde grovarbeidet på godset. Men i senantikken/folkevandringstiden skjedde to ting. For det første fikk slavene sin situasjon forbedret, de ble casati, «huset» - det vil si: De fikk en egen åkerlapp med hus på, og dermed muligheten for å leve et normalt familieliv. For det annet begynte jordeierne i økende grad å leie ut jorda, mot andel i avkastningen, istedenfor å drive den med slavehjelp. Men leilendingenes kår ble forverret; med støtte av staten ble frie leilendinger

RELIGIONER PÅ MARSJ

(coloni) bundet til jorda. Det er et ledd i en mer omfat­ tende prosess: Samfunnet var, som før sagt, i ferd med å polariseres. Den bredere skalaen av samfunnsklasser som preget riket i tidlig keisertid, ble mer og mer inn­ snevret, inntil man nærmet seg et samfunn som bare kjente «herrer» på den ene siden, «undergivne» på den andre. Storgodsene økte i omfang: For å unngå et dre­ pende skattetrykk, til dels også som et resultat av direkte trusler, lot småbøndene godseierne overta eiendomsret­ ten til jorda. Til gjengjeld fikk de rett til å drive den videre, kanskje fikk de sogar mer jord å dyrke; dessuten sørget herren for at de ikke ble plaget med skattekrav. I uroen som fulgte kom et nytt moment inn: Bøndene slapp å bære våpen, om de stilte seg under herrens vern. Men det betydde økt avhengighet, og større ufrihet. Denne utviklingen rammet germanske bønder like fullt som provinsromere.

Bagauderne - en frigjøringsbevegelse? Men hvorfor ble slavene gjort til «husmenn» (for det er noe slikt som ligger i begrepet casati)? Det har vært van­ lig å hevde at jordeierne omsider fant at utbyttet ble større når man gav dem bedre kår; det var vanskeligere enn før å få tak i slaver, og det gjaldt å stelle pent med dem som fantes. Men man kan også finne talsmenn for et ganske annet syn, som går ut på at den sosiale uroen i Romerriket fra 200-tallet av var langt sterkere og hadde langt alvorligere konsekvenser enn de fleste har antatt (jfr. s. 16 og rute s. 18). Statsapparatet var så svekket at slaven som ikke nøt et minimum av trygghet, bare rømte sin vei, uten at myndighetene maktet å innhente ham man måtte bare være glad om han ikke i farten også skar over strupen på sin herre. Det var også for å hindre slikt tap av folkehjelp på godsene stavnsbåndet ble innført i 330-årene. Det er imidlertid spinkelt med bevisgrunnlaget for en slik massiv motstandsbevegelse, og andre forskere mener å konstatere at det faktisk ble færre slaver utover i keiser­ tiden, og at den mer humane behandlingen de fikk, også kan ha en ideologisk bakgrunn - hånd i hånd med den økonomiske motiveringen: Først den stoiske filosofi, der­ nest kristendommen bidrog til å utbre forestillinger om menneskehetens enhet og den enkeltes verd, som ikke kunne unngå å sette spor. På 300-tallet kjenner vi til omfattende slavefrigivelser. Ennå i merovingertiden fantes det dessuten et ganske bredt sjikt av frie bønder, bosatt i landsbyer (som gjerne kalles vicus\, de hadde ofte selv noen treller i sin tjeneste. Antallet av dem i forhold til de avhengige bøn­ dene er det umulig å fastslå. Har bagauderoppstandene bidratt til å øke deres tall? Det er iallfall åpenbart at det ikke var alle steder bøndene ble tvunget inn under stor­ godsene. Villaen var for øvrig langt fra alltid noen isolert enhet, og en landsby kunne være delt mellom flere eiere. De store godseierne var dessuten interessert i å ha jord på flere kanter av landet. Det betydde flere ben å stå på, en

Et eksempel på luksusimport fra Bysants: Et silkeklede, brukt som likskrudfor en helgen - biskop Germanus av Auxerre. Fabrikatet er bysantinsk, men ørnemotivene er av persisk opp­ rinnelse. Den bysantinske silkeindustrien var ennå bare i sin begynnelse.

DE NYE SAMFUNN

33

Merovingeme slo knapt gullmynt, men Klodvigs sønne­ sønn Theudebert (533-48) hadde et betydelig maktområde og understreket det ved å utstede denne etter­ ligningen av en bysantinsk solidus.

«Pirennes tese» - første del I mellomkrigstiden fremla den belgiske historikeren Pirenne sin berømte «tese» om den økonomisk-kulturelle utviklingen i tidlig middelalder. Han hevdet, i mot­ setning til det som før hadde vært god latin, at folkevan­ dringene ikke ødela middelhavsverdenens økonomiske enhet, den fortsatte å fungere hele 500-tallet igjennom og lenger. Stikk imot de tradisjonelle synsmåter, som malte merovingernes Frankrike i de dystreste farger, hevdet han at dette riket levde i full kontinuitet med det gamle Romerriket. Først arabernes ekspansjon på 600-tallet brøt forbindelsen østover, Frankerriket ble isolert og i økende grad «ruralisert» eller «agrarisert» - det vil si: basert så godt som utelukkende på den lokale jordbruks­ produksjonen. Som helhet er Pirennes tese blitt tilbakevist. Men den inneholdt fruktbare synspunkter. Pirenne hadde rett i at fjemhandelen mellom det østlige og det vestlige middel-

Nibelungen-diktningen Omveltninger som folkevandringene gav fantasien næring. Gjennom århundrer ble det diktet om heltene fra den gang. Kampene ved Rhinen på 400-tallet danner bakgrunnen for mye av den diktningen som er bevart i Edda og i Volsungesagaen, og det samme materialet er brukt i den tyske Nibelungen-diktningen, som satte nye skudd ennå på 1200tallet. Mytisk stoff tok likevel luven fra det historiske. Sentralt i disse diktene står Sigfrid, eller Sigurd Fåvnesbane, drakedreperen, og han lar seg ikke identifisere med noen kjent historisk person. Men flere andre gjenkjennes som burgunderkonger, og Nibelungene (Nivlungene) må ha vært en burgundisk kongeætt. Atlekvadet handler om Attila, som tilintet­ gjorde det burgundiske rike i 437 og tok kongens datter til ekte. I dik­ tene heter hun Grimhild eller Gudrun og dreper Atle bryllupsnatten. Sigurd-diktningen har vært umåtelig populær og satte seg mange spor også i billedkunsten.

Sagnet om drakedreperen Sigurd kunne også gjøre tjeneste i kirkelig sammen­ heng. Scener fra Sigurddiktningen ble skåret på kirkeportalene. Denne tre­ skurden er fra Hylestad i Setesdal og vel ikke eldre enn 1200.

34

mulighet for å være selvforsynt med alle de viktigste pro­ duktene: En komproduserende godseier i Paris-området kunne eie en villa i Provence som skaffet ham olivenolje, en annen som leverte vin, en tredje ved kysten som for­ synte ham med salt, og en i Flandern som sørget for det nødvendige av ull og ost. Og han forsynte ikke bare seg selv; han hadde gjeme et overskudd, til å gi bort - eller selge. Dermed er vi over i enda et omstridt spørsmål: Hvil­ ken rolle kunne egentlig handelen spille i denne magre tiden?

RELIGIONER PÅ MARSJ

havsområde fortsatte - iallfall til slutten av 500-tallet, selv om den avtok i omfang. Men hvilken betydning skal man tillegge den? Mange har ment at den etter germanerinvasjonene begrenset seg til en import av rene luksusartikler (krydder, elfenben, gull- og sølvprodukter). Andre til­ føyer da gjeme at germanerne var minst like ivrige etter å skaffe seg slike ting som provinsromeme. Og dessuten vet man at også vanlige forbruksvarer ble innført - olivenolje (til mat og til lys), papyrus, natron (til glassindustrien i Rhindalen). Slaver ble eksportert. Men handelen ble øyensynlig drevet mest av kjøpmenn fra Levanten, eta­ blert i de sørfranske byene («syrere» heter de gjerne i kil­ dene), og av særlig betydning for den frankiske økono­ mien kan den knapt ha vært.

Handelen innenlands Derimot kan det være at det skal legges større vekt på handelen innenlands enn det tradisjonelt har vært gjort, når man har tegnet bildet av merovingersamfunnet som en samling av isolerte, selvforsynte gods. Det skal riktig­ nok bemerkes at vareutvekslingen kunne foregå på to måter, og i ganske stor utstrekning foregikk den antagelig slik at varene ble gitt som gaver, eventuelt i forventning om en gjengave. Hva den regulære handelen angår, finnes det mange enkeltvitnesbyrd om en slik, men omfanget av den har vi ingen midler til å måle. Men vi vet for det før­ ste at byene, som overlevde i egenskap av administrasjonssentrer, også hadde kjøpmenn som sørget for impor­ ten av de nødvendige forbruksvarene. Og det er tydelig at det forekom en ikke ubetydelig omsetning på landsbasis av regionale produkter som vin, salt, olje, fisk, klede og skinnvarer - sikkert også av våpen. Marmorprodusentene i Pyreneene og skulpturleverandørene i Aquitania sendte produkter like til Paris-området. Håndverkere fantes også fremdeles, så vel lokale skoog pottemakere som gullsmeder og andre spesialister, som ofte ble hentet langveis fra. Langs de internasjonale handelsrutene kunne de komme, ofte med nye ideer og nye former. Prydgjenstandene fra kong Childeriks grav (Toumai 481) og fra fyrstegraver i Rhinland og fra Apahida i Ungarn synes å komme fra samme verksted - kan­ skje vandrende gullsmeder fra Svartehavs-kysten, eller en smie et sted langs Donau-ruten. Et tegn på nedgang i fjernhandelen er det faktum at kongemakten mot slutten av 500-tallet, da brødrekrigene raste som verst, mistet grepet på myntretten, og mynt ble slått på lokalt initiativ. Det var ennå den romerske gullmynt triens som ble slått. Historikerne ser forresten med noen skepsis på den økonomiske betyd­ ningen av myntslagningen: gullmyntingen var først og fremst en prestisjesak for kongen, å slå gullmynt stilte ham på like fot med keiseren og tillot ham å kreve skatt i spesier. En mer realistisk utmynting begynte ved mid­ ten av 600-tallet; da begynte man både i Frankrike og England å utmynte sølv. Dette kan være et tegn på økt handel i nord. Angleres og sakseres invasjon i Britannia hadde brakt

handelen med Gallia til et lavmål. Men etter midten av 500-tallet tok den seg opp igjen og nådde et høydepunkt i det følgende århundret. Det fantes handelskontakt mellom den spanske og den franske Atlanterhavs-kysten (sentrum: Bordeaux) og mellom disse områdene og Irland/England på den andre siden. Men kanskje enda viktigere var den utviklingen som Nordøst-Gallia gjennomgikk. Verdun ble tidlig et knutepunkt, med kon­ takter fra sør (Saone/Rhone-vannveien til Marseille) nord­ øst- og nordvestover. Maas/Rhin-området ble et betydelig sentrum for keramikkproduksjon, og her fortsatte også den glassproduksjonen som hadde eksistert siden romer­ tiden (dog med en klar kvalitetsnedgang). Også langsverd begynte man å produsere her på 600-tallet, og nye teknik­ ker, som tillot levering i mer industrielt tempo, ble tatt i bruk. På 600-tallet overtok friseme mye av handelen på Nordsjøen. Handelen med Middelhavet vek for kontakten med England (som nå dessuten var i ferd med å kristnes), og aksen flytter seg mot nedre Maas og kysten. Nye sen­ trer oppstår: Domburg (på Walcheren) og Quentovic (nær Boulogne) og, kanskje mer nordorientert: Dorestad (Duurstede ved nedre Rhinen).

11653 ble det gjort et sensa­ sjonelt funn i Toumai, nemlig graven til den frankiske små­ kongen Childerik, Klodvigs far (død 481). Den inneholdt et prektig sverd og et stort antall smykker, spenner, mynter etc. Dessverre ble det viktigste av skatten stjålet i 1831, men det finnes teg­ ninger av alle verdigjenstan­ dene, og en avstøpning av kongens signetring som muliggjorde identifikasjonen av graven. Den bærer inn­ skriften CHILDERICIREG1S, dvs. «kong Childeriks (mynt)».

«Germanisering» av forvaltningen Vitnesbyrdene om handelsveiene forteller likevel kanskje mer om mulighetene for kulturutveksling enn egentlig om handelens betydning for den frankiske økonomien. Det merovingiske Frankrike var og forble i alle tilfeller først og fremst et jordbruksland, noe vi får anledning til å komme tilbake til senere. Det var andre faktorer enn de handelsøkonomiske som bestemte rikets politiske skjebne. Vi skal se litt nærmere på strukturene i det fran­ kiske samfunnet. DE NYE SAMFUNN | 35

Glass- og keramikkvarer fra

500- og 600-tallet viser at de frankiske pottemakerne og glassblåserne førte de romer­ ske håndverkstradisjonene videre.

Samfunnsordenen var basert på kongedømmet. Den sterke posisjonen Klodvig hadde skaffet seg gjennom sine erobringer, gikk i arv til sønnene. Den germanske hærkongen, som kunne kreve full troskap og lydighet av sine menn, gikk igjen i 500-tallets frankiske konge­ dømme, samtidig som det også tok farge av senantikkens absolutte keisermakt. En viss sakral glans omgav også merovingerætlingen, som så mange andre germanske kongeslekter. Foruten i hæren hadde kongene sitt makt­ grunnlag i det enorme jordegodset de kunne overta ved erobringen. Det gav kongen størstedelen av hans inntek­ ter. En del betydde også bøter og diverse toller og andre avgifter. Grunnskatten maktet merovingeme derimot ikke å drive inn i det lange løp, matriklene kom håpløst i ulage. Det skyldes at sentralforvaltningen etter germansk skikk ble redusert til et minimum. I kanselliet fantes en håndfull skrivere. For øvrig var sentraladministrasjonen identisk med kongsgårdens tjenestemenn. Blant dem var seneskalken (egentlig sjef for tjenerstaben), hushovmesteren, og stallaren (comes stabuli); den siste var sjef for kongens hester med marskalkene (egentlig: heste­ passerne) under seg. Når hushovmesteren etter hvert utviklet en dominerende stilling, var det fordi han

Invasjonene førte til at språkgrensen mellom latin/romanske språk og de germanske tungemål ble skjøvet noe inn på romersk territorium. Etter Karl den stores tid har den beveget seg lite.

36

RELIGIONER PÅ MARSJ

hadde oppsynet med kongsgodset; stallaren ble sjef for hæren. Lokaladministrasjonen ble også kraftig forenklet. Senantikkens lokale guvernør, comes, ble frankisk kongsmann, og han tok seg av både den sivile og den militære forvaltningen, finanssakene så vel som jurisdiksjonen. (Tittelen ble senere oversatt med «greve», jfr. fransk comte, engelsk count). Normalt fulgte man den gamle romerske inndelingen i civitates (byer med tilhørende landdistrikt), slik at det ble tilsatt en comes pr. civitas (i byløse distrikter heter området pagus, eg. stammeområde). Rettssaker ble ført på tingene, hvor comes dømte sammen med «gode menn». Comes kunne opphavelig godt være en lavættet person; han skulle lønnes av kongs­ godset og en andel i bøtene. Som kongens mann var han også avhengig av ham. Men i 614 fikk, som vi har sett, de lokale godseierne satt igjennom sitt krav om at comes all­ tid skulle utnevnes blant dem. Også i Frankerriket skulle de forskjellige nasjonaliteter dømmes etter sin egen rett - frankeme etter «den saliske lov» (en germansk rett kodifisert av Klodvig), burgundeme etter sin rett, gallo-romerne etter en versjon av romerretten som vestgoterne hadde lovfestet. Etter ger­ mansk lov gjorde de impliserte parter selv opp sine stri­ digheter, enten ved blodhevn eller ved betaling av bøter (wergeld), og lovene har gjeme lange lister med bøtetariffer. Den romerske prosessen med vitneførsel ble langt på vei avløst av det germanske systemet, der man kunne sverge seg fri fra en anklage med såkalte edshjelpere. 1 alvorlige saker kunne «gudsdommer» som jernbyrd eller tvekamp bli tatt i bruk. 1 senantikken var familiebåndene blitt nokså løse. Germaniseringen betydde en renessanse for ætten og fami­ lien. Husfaren var ansvarlig for hele sitt hus, kvinner og mindreårige stod under hans vem og formynderskap (munt). Ættens bistand ble påkalt i tvistigheter, og feider mellom ætt og ætt kunne lett bryte løs. Gods ble også ansett som ættegods, ikke individuell eiendom, og en insolvent skyldner hadde krav på hjelp fra ætten. Det frankiske samfunnet var i høyeste grad et rangsamfunn. Folks betydning ble blant annet gradert gjennom størrelsen av den boten de (eller deres etterlatte) hadde krav på, om de ble krenket, såret eller drept. For øvrig dannet det seg et nytt aristokrati, basert på forholdet til kongen. Den gamle senatoradelen overlevde, men mistet sine spesielle privilegier. På den annen side forsvant den frankiske uradelen i løpet av omveltningene. 1 stedet kom en ny tjenesteadel. Det ble kongstjeneste som nå gav spesielle privilegier. Kongens embetsmenn og hird (antrustion.es) og andre som han tok i sitt vern fikk krav på tredobbelt wergeld. I dette nye embetsaristokratiet kunne også den gamle senatoradelen inngå. Adelen ble en stor, åpen klasse, der kongen (og senere: major domus) kunne innlemme alle han ønsket. Det ble et aristokrati uten tradisjoner, likeså uten intellektuelle pretensjoner. Jakt ble hovedbeskjefti­ gelsen, når man ikke var i krig eller hadde en feide gående. Også senatorætlingene forlot sine gods og søkte kongens hoff. Det gamle, fredelige godseierveldet

begynte å forvandles til et mer stridbart og uregjerlig adelsvelde. Samtidig gikk det tilbake med merovingernes makt. Det hadde mange årsaker, som kildesituasjonen gjør det vanskelig å konkretisere. Men én faktor kan ha vært at det i seg selv var vanskelig å stabilisere et krigerkongedømme som hadde vært så avhengig av ekspansjon. Kongen hadde måttet lønne sine folk med jordegods, og da det på 600-tallet ble slutt på erobringene, fikk han mindre jord til disposisjon. Hans eget maktgrunnlag svant dermed inn. Isteden måtte han stille folk tilfreds med nye økono­ miske privilegier: Det kunne være fritak for tollavgifter, eller såkalt «immunitet», som medførte at kongens ombudsmann fikk forbud mot å hente skatt på vedkom­ mendes eiendom, kreve gjesting der, holde domstol og

kreve bøter der. Inntektene gikk i stedet til immunisten selv, eller han delte dem med kongen. Særlig kirkelige institusjoner fikk slike privilegier, men en må regne med at de i økende grad også ble verdslige stormenn til del. Samtidig utvidet de mektige sitt grep på sine undergivne. Liksom kongsmenn stod under kongens spesielle vern og bare svarte for hans domstol, kunne andre søke stormenns beskyttelse. Både aristokrater og småfolk gav seg i en mektigeres vold, med alt sitt gods gikk de i hans tjeneste mot føde og vern. Dermed var de unndratt de offentlige funksjonærers myndighet. Både kongsjord, avgifter, bøter og klienter i mengde gikk altså over på godseiernes hender. Og den mektigste av dem alle ble Pipin av Herstal, seierherren fra Tertry, fra 687 Frankerrikets ubestridte herre.

Menneskefremstillinger er sjeldne i tidlig germansk kunst. En av de få som kjennes, er denne rytteren på en minnestein reist over en kriger, en gang i sen merovingertid (Homhausen i Tyskland).

DE NYE SAMFUNN

37

Kristningen av Vesten

Merovingersamfunnet var langt enklere

enn det romerske. Makten er mer en­

sidig basert på besittelse av jord; og en sentralt ledet forvaltning erstattes av et

system som i økende grad bygger på personlige avhengighetsbånd, fra øverst til nederst. Denne utviklingen har for øvrig ikke rent germansk opphav, den

har klare forstadier i senantikken.

På noe lignende vis gikk det med den antikke åndskulturen. Bare en liten del av den var det bruk for i de mer grov-

hugne samfunnene barbarkongene her­ sket over. Imidlertid, en av antikkens

institusjoner overlevde, og ble samtidig

hovedformidler av antikkens tankegods. Det var kirken, som kom til å spille rollen som smidig forsoner mellom den

Lese- og skrivekunsten var likevel vidt utbredt i Romerriket, selv om den ikke var allemannseie. I byene, og sågar i mange landsbyer, fant man skolelærere som for en beskjeden godtgjørelse formidlet de mest elementære kunnskaper. Den videregående utdannelsen omfattet flere trinn, men hovedemnet var hele tiden litteratur - den klassiske diktning, og dermed også den gamle myto­ logien. Formålet med denne utdannelsen var først og fremst å lære å uttrykke seg korrekt, å ordlegge seg på en overbevisende måte. Også jus var et sentralt studie-emne, ettersom studiet i første rekke tok sikte på å utdanne embetsmenn. Da kristendommen ble en maktfaktor, måtte den også ta stilling til litteraturarven. Det var ikke til å unngå at den skremte mange til å ta avstand: Hva har Jerusalem med Athen å gjøre? Så intimt som den var basert på ikkekristne religiøse forestillinger, var det lett å fordømme hele kulturarven en bloc. Selv en kyndig litterat som kirke­ faren Hieronymus, den latinske bibeloversettelses far, følte seg slitt mellom «Kristus og Cicero». Den kristne løs­ ningen ble likevel: La oss bruke hedningenes produkter, men på vår måte - som redskaper i forkynnelsens tje­ neste. Dermed kunne studiet av den klassiske filosofi og litteratur forsvares. Allikevel forfalt det. Og den første årsaken til forfallet er klar nok: Den ligger i de politisksosiale omveltningene.

germanske og den romerske verden. Nyorientering - i kirkens tegn Den senantikke kulturen var først og fremst litterær. For­ holdsvis tidlig mistet den gresk-romerske sivilisasjonen interessen for realfag og teknikk. Det var som om Roma etablerte seg bak optimale grenser, lik den kinesiske mur, også mentalt: Her var liten eller ingen vilje til nye oppda­ gelser, til forbedringer på det praktiske livs område. Var det fordi man var blitt så altfor vant til å regne med at alt man trengte, kunne skaffes med vold, plyndringer, slave­ arbeid? En fransk historiker (Le Goff) bemerker iallfall: Romerne stod sterkt bare i de konservative kunster - slike som krigføring, jus og statsbygging, arkitektur. 38

RELIGIONER PÅ MARSJ

Alt i de første generasjoner etter keiserdømmets fall i Vesten ble fagkretsen innskrenket. Gresken forsvant, dernest filosofien (i den monn den ikke ble degradert til astrologi), og nesten hele feltet av realvitenskaper. Litteraturproduksjonen mistet bakkekontakten og ble mani­ ert og «lærd». Romerrettsstudiet fortsatte i de mest romaniserte områdene, altså i Italia først og fremst, og en del praktiske vitenskaper, som landmåling, arkitektur, medi­ sin, overlevde. Kunsten å uttrykke seg skriftlig trengtes fremdeles i handel og vandel, og den offentlige undervis­ ning bestod en tid fremover, men den fikk stadig mindre

Dette «verdenskartet» fra 1200-tallet baserer seg anta­ gelig på Isidor av Sevillas encyklopediske verk. Det gir en helt skjematisk fremstilling av den kjente verden, som man forestiller seg omgitt av verdenshavet - Okeanos. Her er Middelhavets og Atlanterhavets øyer plassert. 1 øst (øverst) finner vi paradiset (vi ser Adam og Eva). Til høyre ligger Asia, Roma omtrent i midten, Europa nede til ven­ stre. En smal landstripe helt til høyre overlates til «antipo­ dene», noe som røper en anelse om at det bodde folk på den andre siden av kloden.

Ikke alle merovingerætlinger tok del i de blodige konflik­ tene. Kong Chlotar Isforstøtte dronning, Radegunde, valgte klostret. Hun grunnla et abbedi, Det hellige kors, i Poitiers. Her er hennes lesepult, antagelig en gave østfra kanskje fra keiseren, som i 569 sendte klostret en splint av det hellige kors. Begge deler er ennå å finne i abbe­ diet Ste. Croix.

betydning og svant inn til ingenting i løpet av århundret 535-650. Studentene var ikke interessert, behovene var ikke til stede som før. Etter Theoderik avviste de fleste barbarfyrster og deres undersåtter de boklige studier. Det var en dekadent beskjeftigelse, ikke passende for en kri­ ger - og det var kriger det først og fremst gjaldt å være. Vi har sett at selv Theoderik ønsket for sine egne en militærnasjonal, ariansk oppdragelse. Og etter hvert som den romerske overklassen mistet kontakten med bysivilisasjonen, ble bofast på sine godser og gikk i barbarkongenes sold, fikk den samme interessefelt som barbarene og smeltet sammen med dem. Der var ingen lenger til å sysle med antikk litteratur og tenkning. Det måtte da være kir­ kens menn. Kirken hadde jo nemlig fortsatt behov for boklige kunnskaper, og da de offentlige skolene forsvant, tok den KRISTNINGEN AV VESTEN

39

De sju «artes liberales», trivium og quadrivium (bind 3, s. 238), utgjorde nok fremdeles grunnlaget, og de romerske klassikerne ble ikke glemt bort. Men Den hellige skrift var nå hovedemnet. De nye skolene stod først og fremst i kristningens tjeneste.

Kristendommen slår igjennom

Grunnleggelsesår før 590 590-700 Marseille ■' 2

Klostervesenets utfoldelse i Vest-Europa: I løpet av to-tre hundre år ble det i Frankerriket grunnlagt henved 500 klostre.

«Lerins

700-768

til å organisere sine egne skoler - fra 500-tallet av. Her kunne likevel interessen for den gamle litteraturen bare bli så måtelig. Kirken hadde nemlig i løpet av et århundre eller to skapt sin egen litteratur, sine egne tradisjoner. Den hadde mentalt løsgjort seg fra imperiearven, og utfor­ met sin egen filosofi, sin egen verdensforklaring, sin egen myte - i forskjellige varianter. Det var de kristne klassi­ kerne man nå først og fremst studerte ved klerkeskolene.

Ved inngangen til den kristne middelalder står pave Gregor den store som en portalfigur. Qfr. ruter s. 49 og 66). Her sees han på forsiden til et engelsk håndskrift fra 1000tallet som inneholder hans populære «Dialoger». Dialogpartneren Petrus inntar en ydmyk holdning (nede til høyre).

Relativt raskt ble det romerske Vesten «kristnet». Hvor­ dan og hvorfor skjedde det? Var årsaken den indre overbevisningskraft hos den nye religionen, eller den presti­ sjen den nøt godt av? For noen ble omvendelsen et dypt personlig anliggende. Men flertallet levde og følte som medlemmer av et fellesskap - ætt, landsby, en høvdings hushold eller følge - og fulgte med der andre gikk foran. Folk som ville fram, fant det best å la seg døpe. Likevel må den nye religionen ha virket plausibel, brukbar, mer enn de andre. Keiserens påbud betydde uten tvil mye; men selv keiserens vilje hadde ikke maktet å holde den gamle religionen i hevd. Kristendommen derimot så seg i løpet av mindre enn et århundre etablert og akseptert som rikets offisielle religion, som folk sluttet seg til i masser. På landsbygda tok det riktignok tid før den nye religionen hadde slått fullt igjennom; kanskje ikke bare fordi bud­ skapet senest nådde fram til utkantene, men også fordi kristendommen ikke straks hadde noe alternativ til bon­ dens uutryddelige behov for riter som kan sikre godt år. Det gikk lang tid før de kristne autoriteter begynte å interessere seg for folkene utenfor Romerrikets grenser (østgrensen kan være et unntak). Man kan si de hadde hen­ dene fulle med å kristne hedninger innenfor grensene. Men mange av dem ser også ut til å ha ment at «barbarene» knapt var verdige til å få del i troens mysterier, kristendom­ men var den romerske sivilisasjons privilegium. Desto mer påfallende er det at barbarene selv overtok den kristne reli­ gion; ikke noe ytre press påla gotere, vandaler eller senere langobarder å anta kristendommen. Men kanskje følte de at de nye samfunnsvilkårene de gikk inn i på romersk jord, også bød dem å skifte religion? Ett forbehold-tok de likevel, ettersom de alle sluttet seg til arianismen: De valgte en kris­ tendomsform som lettere lot seg håndtere enn romernes allerede fasttømrede, territorialt organiserte kirke. Påfal­ lende er også den kollektive omvendelsen som folk etter folk gjennomgår: Ettersom et rett forhold til maktene er et vil­ kår for samfunnets vel, er en religiøs enhet nødvendig; man følger der konge og stormenn går foran. Det er også noe som gjentar seg stadig senere i misjo­ nens historie: misjonærenes avhengighet av konger og høvdinger. Uten lov av kongen, ingen forkynnelse i hans land. Men der hvor kongen gir sin tillatelse, følger ofte hans positive tilslutning, og omvender først kongen seg, varer det ikke lenge før folket følger.

Biskop og misjonær Men når det gjelder kristningen av landsbygda, spilte først og fremst biskopene den sentrale rollen. De var 40 I RELIGIONER PÅ MARSJ

for det første tidens predikanter, og mange av dem gjorde en stor innsats som misjonærer. Enkelte har etterlatt seg prekener og håndbøker som forteller hvor­ dan de gikk fram. Men i folkevandringstiden kom de til å skjøtte et mangfold andre oppgaver i tillegg. Bis­ kopen var nemlig ikke sjelden den eneste av de gamle myndigheter som forble på plass. Hver civitas hadde sin, og mange byer kan takke bispesetet for at de over­ levde. Det kunne bli biskopens oppgave å forhandle med barbarene, eller organisere forsvaret; han kunne sørge for matforsyningen til byen, eventuelt fra kirkens egne godser, og han kunne fungere som småfolkets beskytter og talsmann. Ikke sjelden ser man biskoper hilses som «fedre-egnens far» {pater patriae). Biskopen ble altså distriktets selvfølgelige autoritet, selv i verds­ lige saker; det gav ham også større autoritet i hans reli­ giøse funksjon. Hedningene var heller ikke blinde for de kristnes barmhjertighetsgjerninger, deres vilje til å ta seg av fat­ tige og syke, deres innsats for å løskjøpe fanger. Men en forkynnelse som ikke gikk av veien for maktdemonstrasjoner trengtes også. Tvang til omvendelse var det sjelden snakk om i denne perioden; men mer enn én gang gikk misjonærer løs på gudebilder og templer for å vise gudenes maktesløshet. Undertiden feilberegnet de riktignok sitt publikum, med fatalt resultat og dødelig utgang for dem selv. Helgenenes mirakelmakt kom også stadig mer i forgrunnen.

De hedenske guder er demoner «Da begynte djevelen eller hans tjenere demonene å vise seg for menneskene i for­ skjellige skikkelser og prøvde å få dem til å bringe seg ofre på høye fjell eller i skyg­ gefulle lunder og dyrke dem som Gud. De tiltok seg navnene på onde menn... Såle­ des sa en at han var Jupiter, som var en trollmann og drev med både hor og blodskam; han hadde til hustru sin søster Juno, og siden fordervet han sine døtre Minerva og Venus... En annen demon kalte seg Mars, som var en urostifter. Enda en annen valgte å kalle seg Mercurius, som oppfant alt som heter tyveri og bedrag; han ansees for å være profittens gud, og vinnelystne menn dynger opp steinhauger ved korsveiene og bringer ham et offer med det... Og mange andre demoner domi­ nerer i sjøen, i elvene, i kildene og i skogene, og folk som ikke kjenner Gud, dyrker dem: De påkaller Neptun i havet, eller Lamiae i elvene, nymfene i kildene, Dianaer i skogene - alle sammen onde ånder, som bedrar og plager uvitende mennesker som ikke kjenner korsets tegn. Å brenne lys ved steiner og trær og kilder, og der hvor tre veier møtes, hva annet er det enn å dyrke djevelen? Å drive med spådomskunster, ta varsler, og holde avgudenes dager, hva annet er det? Å holde Vulcanus’ dag, og første dag i hver måned, å henge opp laurbærkvister, helle vin over en kubbe i grua, legge brød i en kilde, hva annet enn djevledyrkelse er det? Når kvinner påkaller Minerva ved veven, når de passer på å feire bryllup på Venus’ dag (fredag), og nårfolk vurderer varslene før de legger ut på en reise, hva annet er det? Å mumle trylleformler over

urter og påkalle demonenes navn i besvergelser, hva annet er det?» (Biskop Martin av Braga, ca. 574.)

En tid for mirakler Omkring år 500 hadde den prektige romerske guds­ tjenesten - messen - funnet sin form. Den var vakker, hadde høytid, og formidlet det kristne mysterium på en måte som var tilgjengelig for de brede lag, om de skjønte latin. Men liturgiske villskudd var også å spore. Den kristne religion utfoldet seg etter hvert i et mangfold av seremonier, og veien til en sammenknytting mellom

Lengst til venstre: Den reli­ gionen kristendommen stod overfor blant folkene i Vesten, var ikke noen organisert kirke eller klart formulert tro, men mange lokale varianter av en gudsdyrkelse som først og fremst hadde med fruktbarhet og trivsel å gjøre. Denne fallosguden er funnet i en myr i Jylland og dateres til det første halve årtusen av vår tidsregning.

Til venstre: Noe misjonærene ikke sjelden forsøkte, og ofte lyktes med, var å bevise de hedenske guddommers mak­ tesløshet ved å felle et av deres hellige trær. Om St. Martin (munk, siden biskop av Tours, ca. 400) fortelles at det var hedningene som ville felle et tre på ham, men ved å gjøre korsets tegn fikk han det til å falle en annen vei - tru­ ende nær bøndene selv, som naturligvis omvendte seg. (Detalj fra et søylekapitel i klosterkirken i Vézelay, Frankrike.)

KRISTNINGEN AV VESTEN

41

Relikvieskrin laget for å huse rester av St. Columba av Iona (Skottland, ca. 700). Skrinet er av tre med bronsebelegg, og detaljene er av northumbrisk inspirasjon.

dem og magiske riter kunne bli betenkelig kort, i denne befolkningen mer og mer preget av masseomvendelser. Vi behøver bare se på hva som skjedde med martyrene. De ble fra første ferd av holdt høyt i ære i kirken, og deres jordiske rester ble tatt vel vare på. Da forfølgelsene tok slutt, ble det ikke flere martyrer; desto mer intens ble kulten av dem. Også andre hellige menn og kvinner ble etter hvert funnet verdige til dyrkelse. Og snart ble beretninger om undere som var skjedd i forbindelse med de hellige rester allemannseie. I senantikken var menneskene kanskje uvanlig åpne for å ane overnatur­ lige makters inngrep i livets store og små foreteelser, mirakler fant stadig sted. Denne mentaliteten finner vi,

Fra tid til annen samlet bis­ koperfra et større område seg til synode eller konsil. Her kunne viktige saker avgjøres og nye vedtak fattes. Særlig fikk de spanske konsilene under vestgoterkongenes for­ sete normgivende betydning for ettertiden. Her: Det første Toledokonsilet (år 400), etter en codex (håndskrift) fra 900-tallet.

RELIGIONER PÅ MARSJ

rimelig nok, også blant de kristne. Serier av mirakler ble tillagt de hellige og deres relikvier, og pilegrimer i mas­ ser strømmet til de mest berømte - i Frankrike St. Mar­ tin av Tours og Paris-biskopen St. Dionysius (Denis), kongehusets spesielle beskytter. Relikvier ble kjøpt, solgt, stjålet, gitt eller byttet bort. Ofte blir det vanskelig å se skillet mellom magi og kristen tillit til at Gud kan gjøre undere. Når misjonærene rev templer og gudebilder, var det i pakt med Romerrikets offisielle politikk. Men etter hvert kom en alternativ praksis til syne (og gjenspeiles i Gregor Is råd til misjonærene i Storbritannia, rute s. 49). Helgenene overtok gamle helligsteder - hellige kilder, for eksempel - og funksjonene til guder og vetter. Val­ fartene fortsatte, mirakler skjedde hvor de alltid hadde skjedd, men nå i den kristne helgens og gudsvenns navn. En vandring over markene for å gjøre dem frukt­ bare ble til en kristen prosesjon for å nedbe Guds velsig­ nelse. Bondesamfunnet fikk sine riter tilbake, i kristnet utgave.

Bispestol og sogn Etter hvert som kirken fikk en stadig bredere tilslutning, ble det nødvendig å bygge ut organisasjonen. I romerti­ den fikk hver civitas sin biskop; han omgav seg med et kleresi (prester og andre klerker av lavere rang) som resi­ derte ved bispesetet og forestod sjelesorgen i hele distrik­ tet derfra. Men det forslo ikke lenger; ville man nå folk, med forkynnelse og sakramenter, måtte man flytte ut blant dem. Sogneorganisasjonen ble skapt. Mengdevis av kirker ble reist ute i distriktene og fikk sine egne prester og klerker. Samtidig begynte godseierne å bygge kirker på sine eiendommer, og skaffet seg rett til å ansette prester ved dem. Bispestolene ble vel utstyrt med gods av kongene. Men de nye landsognene trengte også inntekter, og henimot 600 ser vi kirken i Gallia reise de første krav om tiende, etter mønster av Det gamle testamente. Videre ble kirkene samlingssteder ikke bare for de levende, men også for de døde: I tillit til at det hellige sted - og de eventuelle reli­ kvier som fantes der - ville bety et effektivt vern mot dom og fortapelse, søkte folk å bli gravlagt enten i eller iallfall ved kirken - gjeme så nær den som mulig. De gamle gravfeltene på åpen mark ble oppgitt, og skikken med å gi folk gods med i graven svant etter hvert også. Biskopen ble opphavelig valgt av presteskap og folk, og det var ennå vanlig i begynnelsen av merovingertiden. Ennå en tid var det også vanlig at provinsens biskoper møttes til synode (provinsialkonsil), hvor felles anliggen­ der ble avgjort og indre kirkelige saker pådømt; synodene pleide gjerne å munne ut i en rekke vedtak til bed­ ring av disiplinen blant geistligheten og moralen i folket. Slike bestemmelser kunne få lovs kraft, om de ble ratifi­ sert av kongen - og provinsialstatuttene ble i alle tilfeller et viktig element i middelaldersk lovgivning. Men fra og med annen halvdel av 500-tallet er det tydelig at kvalite­ ten av biskopene er i ferd med å avta, samtidig som antal­

let germanere blant dem øker. Saken var at biskopene nå i realiteten stod blant rikets fremste embetsmenn, og i hver civitas dannet motpolen til den lokale comes. Under maktkampene lot kongene seg følgelig friste til å legge beslag på embetene for sine formål. Postene ble gitt til eller oftere: solgt til! - trofaste kongstjenere, uten hensyn til om de nyutnevnte var skikket for stillingen eller ikke. Fra og med 614 var også kirkene med i kappløpet om nye rettigheter - domsmyndighet, skattefrihet. Men alt som ble vunnet på denne ytre fronten, ble tapt på den indre; med biskopenes åndelige posisjon gikk det sterkt tilbake. Disiplinen raknet, og evangeliseringsarbeidet

«Mann og kvinne skapte han dem» Etter hvert som merovingerkongene fikk hånd om bispeembetene og brukte dem til sine formål, gikk det nedover med innehavemes kvalitet. Det viser også denne beretningen fra synoden i Macon i 585, fortalt av Gregor, biskop av Tours, i hans «Frankemes historie». Historien utgjør bakgrunnen for den ofte fremsatte påstanden om at konsilet i Nikea (!) betvilte at kvinnen har sjel: «På dette konsilet stod det fram en biskop som hevdet at betegnelsen homo (‘menneske’, men også ,mann’) ikke kunne anvendes på kvinnen. Men han godtok hva de andre biskopene sa og insisterte ikke. For Det gamle testamentes hellige bok forteller at i opphavet, da Gud skapte mennesket, ‘skapte han dem mann og kvinne, og kalte dem Adam’ (det vil si, det jordiske menneske) og dertil kalte han kvinnen Eva, men om begge brukte han betegnelsen homo. På samme vis kalles Vår Herre Jesus Kristus Filius Hominis - Menneskesønnen - enda han var sønn av Jomfruen, det vil si av en kvinne. De underbygde sin argumentasjon med mange andre henvisninger, og han sa ikke noe mer.»

stor betydning ble det også at de columbanske klostrene - det ble et hundretall av dem i alt - hadde et utadvendt preg, med stor vekt på sjelesorg og forkynnelse. NordGallia, og spesielt den nordøstlige delen, Austrasia, hadde langt på vei behov for en gjenkristning etter inva­ sjonene, og denne misjonen var det nettopp klostrene, og biskoper rekruttert fra dem, som tok seg av, utover på 600- tallet. Klostrene fikk seg tildelt store ubygde områ­ der og begynte å rydde jord. En ny religiøs grunnstruktur ble skapt, parallelt med den økonomiske fremgangen i nord. Det irske munkevesenet hadde imidlertid sine svak­ heter, som vi skal se litt senere, og dermed også den columbanske stil. Der var stor plass for individet, men

Det er typisk for tiden at da Benedikt, munkevesenets «far» i Vesterland, for første gang i skrift ble presentert for et publikum, var det i en samling mirakelberetninger (Gregor den stores Dialoger). På denne fresken fra 900tallet (i S. Crisogono, Roma) helbreder Benedikt en spedalsk.

Den irske misjonen. (Se kom­ mentar i margen på s. 44).

ville ha stoppet opp, om det ikke hadde meldt seg andre krefter til tjeneste. _ I Senter for irsk innflytelse " .J 6.-8. århundre

Benedikt og Columbanus

■

Andre klostre

Det var en drivkraft felles for hele kristenheten som førte til eneboerliv og klosterfellesskap. Også i Vesten ser vi forskjellige typer av klosterliv i funksjon alt på det urolige 400-tallet. Men først med stabiliseringen av sam­ funnsforholdene under Klodvig i Gallia, med Irlands kristning og Spanias overgang til katolisismen, begynte klostrene å erobre seg en sentral plass i samfunnslivet. I Frankerriket ble det til fram mot år 700 grunnlagt nær­ mere fem hundre klostre. Kongemakt og godseiere hjalp kraftig til; tross sitt eget lite oppbyggelige levnet hadde merovingerkongene age for alt som tilhørte den religiøse sfære. En ny og mektig impuls betydde inspirasjonen fra en kontingent av irske munker, under ledelse av Columba­ nus (jfr. s. 49). Deres kloster i Luxeuil ble grunnlagt i 590-årene. Den asketiske innstillingen som preget irlendeme gjorde sterkt inntrykk på den frankiske adelen. Av KRISTNINGEN AV VESTEN

43

hadde vist evnen til å kunne det, var derimot Benedikt av Nursia (ca. 490-ca. 550), leder for Monte Cassinoklostret i Italia. Benedikt var en overklassegutt fra den italienske provinsen, oppdratt i de romerske tradisjo­ ner. Den klosterregelen han skapte, bygde på andres arbeid, er lite original i detaljene - men har sitt eget særkjenne i kraft av helheten og den ånden som preger den. Umerkelig ble den normgivende for hele Vestens munkevesen.

Benedikts regel

På Monte Cassinofant Bene­ dikt av Nursia sitt endelige hjem, her grunnet han (ca. 525) det klostersamfunnet som skulle bli arnestedetfor en av Vestens mektigste beve­ gelser. Det ble nærmest lagt i ruiner i 1944, men gjenreist etter krigen.

det skortet på evnen til å holde et klosterfellesskap sammen i dagliglivets trivialiteter. En abbed som

5^\LLgLuiå

.qu i Kusrrecn poj}J,ljeh>

^OlCANTUB-’ LiespcRMvnxN Te pvs A' Bes pors soKJAuenoTS uer» CJUACOOJC^TSTLB c uco^LLelu TA' tS |S JApASCA.US