En utrygg verden : 1965-85 [15, 2 ed.] 8203106005, 8203106013, 8203223710, 8203223273, 8203224245, 8203224083, 8203224709, 8203224539 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehougs

VERDENS HISTORIE En utrygg verden

Redaktører: Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Oversettelse: Øystein Sørensen

Tekstredaksjon:

Øivind Blom, Bjarte Kaldhol, Aud Røssum

Billedredaksjon: Gil Dahlstrom Karianne Kampevold Larsen

Design: Synnøve E. Sandvik og Nini Anker Layout: Nini Anker

Omslag og bind: Kjetså og Hole design

Kart og diagrammer:

Donna design / Tove Balas Tegninger: Oscar Jansen

© H. Aschehoug & Co. (W Nygaard), Oslo, og Bokforlaget Bra Bocker AB, Malmo, 2000 Satt med 10/11 pkt. Berkeley Book i Bokverkstedet, Aschehoug Papir: 115 gMagno Satin Repro: Joh. Nordahls Trykkeri A/S Printed in Norway Joh. Nordahls Trykkeri A/S, Oslo 1999 ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN

82-03-10600-5 (bd. 15, 1. utg. 1986) 82-03-10601-3 (kpl., 1. utg. 1986) 82-03-22371-0 (bd. 15, ord.) 82-03-22327-3 (kpl., ord.) 82-03-22424-5 (bd. 15, skinn) 82-03 22408-3 (kpl., skinn) 82-03-22470-9 (bd. 15, millennium) 82-03-22453-9 (kpl., millennium)

Innhold

Samtidshistoriens egenart

felles interesse: ingen flere kjernevåpenland •

12

Borgerkrigen i Vietnam • USAs Vietnamkrig • «Vietnamisering» og våpenhvile • Det usikre Øst-

Europa • Den sovjetiske innmarsjen i Tsjekko­

Mellom historie og fremtid • Ordne, forstå og

slovakia • Krise i Midtøsten • Kapprustningen

forklare • Det historisk viktige • Objektivitet

fortsetter • SALT-forhandlingene: første runde •

og engasjement

Redselen for den andre sidens førsteslagskapasitet • SALT I-avtalen undertegnes • Dialogen fortsetter •

Strategiske og taktiske våpen • Nøytronbomber og

Spillets aktører

18

menneskerettigheter • SALT II og Europa • SS-20 og

Pershing II • Midtøsten - den umulige ligningen •

Fra supermakter til lilleputt-riker • De mellomstat­

Supermaktene og Oktoberkrigen i 1973 • Separat

lige institusjonene • Internasjonale folkebevegelser •

løsning for Egypt og Israel • Krigen i Afghanistan -

Behov for en samordnet innsats

Sovjets Vietnam • Skarpe reaksjoner, men ingen resultater • Den polske utfordringen • General

Jaruzelski griper inn • Øst og vest i Afrika •

Øst mot Vest: motsetninger, kriser og kjernevåpen 26

Borgerkrig i Angola • Rivaliseringen om Afrikas horn *Uro i USAs nabolag • Opprør i Mellom-

Amerika • 1980-årenes supermaktkonflikt

Mot en avspenning i supermaktskonflikten? • Sprekker i den vestlige alliansen • Fransk solospill •

Ceau§escu utfordrer Sovjetunionen • Økonomiske samarbeidsproblemer i øst • Konflikten mellom

Nord og Sør: de rike og de fattige

72

Sovjet og Kina • Den sovjetisk-kinesiske konfliktens

virkninger • Økonomisk samarbeid i vest • Avspen­

Utviklingsperspektivet • Land i nord og sør •

ning og fredelig sameksistens • Spørsmålet om

Forventninger og utviklingsmodeller • Befolknings­

spredning av kjernevåpen • Våpensystemer i vest og

utviklingen • Levestandarden • Det daglige brød •

øst • Nye forsøk på å begrense opprustningen • En

Årsaker til matvarekrisen • Ingen matmangel i nord •

Flukten til byene • Det truede miljøet • Menneskets

Demokratiet seirer i Sør-Europa • Spania og

boliger • Politikk og råvarer • Presset på natur­

Portugal - diktatorene forlater arenaen • Kriselandet

ressursene • Klimaet påvirkes • Regnskogene dør •

Italia • Fra diktatur til demokrati i Hellas • Øst-

Ørkenen sprer seg • Økende energiforbruk • Energi

Europa - sosialisme med ulike ansikter • Sovjet­

og økonomi • De tekniske samfunnene i nord •

unionen - styrke, sikkerhet og undertrykkelse •

Det tekniske samfunnet - løsning for hvem? •

Polen - håpet som forsvant • Walesa og Solidaritet •

Den tekniske universalismen • Den ujevne stan-

DDR - prøyssisk og marxistisk forening • Tsjekko­

dardhevningen

slovakia - våren som ble høst • Ungarn - balanse­

gangen som lyktes • Romania - personkult og selvhevdelsesbehov • Bulgaria - den trofaste

Nord og Sør: dialog og konflikt etter 1965 102 Det første utviklingstiåret • Kampen om oljen •

I-landenes oljesjokk • De nyrike oljelandene •

Spillets tapere - de ressurssvake u-landene • Kravet

forbundsfellen • Det ensomme Albania • Enhet og mangfold i Jugoslavia

Amerika - kontrastenes kontinent 152

om en ny økonomisk verdensorden • Den haltende

nord-sør-dialogen • Det andre oljesjokket i 1979 •

USA - «The Great Society»? • Borgerrett og like­

Bistand og gjeld - u-landenes dilemma • Den

stilling • Protester og ungdomsopprør • USAs

fastlåste situasjonen •

tyngdepunkt flyttes sørover • Presidentmakt og partipolitikk • Enhet og splittelse i Canada • Mexico

- oljeinntekter og utenlandsgjeld • Revolusjon og

Politikk og samfunn i Europa

reaksjon i Mellom-Amerika • Cuba etter krisen i

114

1962 • Den karibiske mosaikken • Sør-Amerika -

en verdensdel med vekstsykdommer • Nasjona­

lisme, populisme og militærstyre i Peru • Chile Den nordiske familien • Danmark - jordbruk og

sosialistisk samfunnseksperiment med hindringer •

industriutvikling • Finlands vei mot det etter-

Militære og peronister i Argentina • Brasil - u-land

industrielle samfunnet • Island - økonomisk krise

eller regional stormakt? • Sør-Amerika - stillstand

og fremgang • Norge - Nordens oljemakt • Sverige

eller forandring?

- næringsliv og sysselsetting • Økonomisk sam­ arbeid og markedsspørsmål • Den sikkerhets­

politiske balansen i Norden • Partier og regjeringer •

Den ufullkomne velferden • Vest-Europa,

kontinentets grunnpilar • Vest-Tyskland og

Afrika etter frigjøringen

176

koalisjonene • Fra de Gaulle til Mitterrand - fransk kursendring • Storbritannia: modeller for å

Frigjøringens drivkrefter • Arven fra kolonitiden •

bekjempe krisen • Nord-Irland • Den keltiske

Demokratienes død • Militære ledere overtar

periferien • I-land i lite format: eksemplet Benelux •

makten • Moderniseringsprosessen • På leting etter

Nøytralitet og stabilitet i Europas midte •

en egen identitet • Faraoenes etterfølgere i Egypt •

6

EN UTRYGG VERDEN

Religion og oljepolitikk i Libya • Tunisia - moderni­

Laos og Kambodsja i skyggen av Vietnamkrigen •

sering etter Bourguibas modell • Algerie under

ASEAN-statene - fremtidshåpet i Sørøst-Asia? •

Boumédienne • Marokko som islamsk kongedømme •

Utviklingsveier i Øst-Asia • Kina under kultur­

Det franske koloniveldets arvtagere • Zaire - veien

revolusjonen • Fra Mao Zedong til Deng Xiaoping •

fra kaos • Tre vestafrikanske stater med britisk

Kina og omverdenen • Fortsatt splittelse i Korea •

kulturarv i bagasjen • Østafrikanske kontraster •

Japan - politisk stabilitet og økonomisk ekspansjon •

Utviklingen ved Afrikas horn • Frontlinjestatene

Det japanske teknologisamfunnet • Japan og om­

i sør • Sør-Afrika - den siste hvite bastionen i Afrika

verdenen • Australia og Oceania • Australia utviklingsstrategier og politiske løsninger • New Zealand - velferdsstat som har funnet sin rolle? •

Islamsk vekkelse og nasjonale strømninger i Vest-Asia 196

Oceania - et tapt paradis i atomalderen?

Tyrkia og Kypros - to utposter mot Europa •

Hvordan skal det bli plass til alle menneskene? •

Arabisk sosialisme i syrisk utgave • Libanon - opp­

Hva trengs for å overleve? • Hva skjer med

løsning og selvødeleggelse • Balansegang i Jordan •

religionene og ideologiene? • «Vitenskapelig-

Israel i krig og fred • Palestinerne - et folk uten stat •

gjøringen» av samfunnet • Gyllen tid for natur­

Stat og samfunn på den arabiske halvøya •

vitenskapene • Datasamfunnet • Automatisering

Sekularisering og arabisk nasjonalisme i Irak • Den

og robotisering • Revolusjon i transportsektoren •

fundamentalistiske revolusjonen i Iran • Afghansk

Veien ut i verdensrommet • Liv og død •

kamp for uavhengighet • Det delte Pakistan

Menneskenes vilkår

234

Reservedelsmennesket • Kvinnene og likestillingen • Hjem og hjemmearbeid • Dagligliv og fritid •

Finkulturen og konkurransen mellom mediene •

Politikk og samfunn i Sør- og Øst-Asia

Musikk og teknikk • Motkulturer og alternativ

210

livsstil • Normer og verdier

India under Indira Gandhi • Indias små fettere • Konflikt og ny optimisme i Sørøst-Asia • Det indisk-

Utvalgt litteratur

pregede Sørøst-Asia: Burma og Thailand • Den indo-

Register

kinesiske ligningen - følgene av Vietnamkrigen •

Billedliste

262

265 270

INNHOLD

7

Mot en usikker fremtid Dette bindet i Aschehougs Verdenshistorie behandler en periode

rikere, og de fattige i verden får stadig større vansker med å

av vår egen samtid, en tid som mange av oss har egne minner

overleve. Samtidshistorien må ta opp det globale fordelingspro­

om og som vi tror vi kjenner godt. Samtidig kan vi ha litt van­

blemet til diskusjon - nord mot sør, de utviklede landene mot de

skeligfor å få overblikk over alt som har skjedd - stort og smått,

underutviklede, sentrum mot periferi.

vesentlig og mindre vesentlig. Vi kan ikke betrakte vår ncere his­

De store problemene i vår verden er globale og må derfor

torie som en sluttsum med ferdige svar på alt. Vi må se den mer

analyseres og beskrives i et slikt overgripende perspektiv. Befolk­

som et sorteringsarbeid, der ulike biter blir plassert inn i møn­

ningsutviklingen er et slikt problem. Hvor skal alle menneskene

stre som gir mening til en tilsynelatende kaotisk tilstand.

bo? Vil byene kunne svelge alle som trekkes dit? Vil det være mat

Samtidshistorien fly ter over av materiale og data som forsk­

nok til alle? Hva slags miljø vil våre etterkommere leve i?

ningen ennå bare i ubetydelig grad har fått analysert. I stedet for

Samtidshistorien kan hjelpe oss til å stille de viktige spørsmå­

å støtte seg på tidligere forskningsresultater må en samtidshisto-

lene og iblant også gi svar. Vi kan studere utnyttelsen av energi,

riker derfor selv forsøke å skaffe seg et overblikk over hva som er

råvarer og andre ressurser og stille spørsmål om fortsatt bruk.

vesentlig og verdt å spare på. Han trenger et sorteringsredskap,

Vi kan studere fremveksten av massekonsumpsjonen og forbru­

et «historiesyn», for å unngå å drukne i informasjonsstrømmen.

kersamfunnet og spørre oss om dette har vært rimelig og til

For det første må perspektivet være globalt. Aldri før har

gavn for menneskeheten. Gir vårt eget teknologiske samfunn,

problemene på jorden hengt så nær sammen som nå. Aldri før

som unektelig har revolusjonert våre livsvilkår, en løsning for

har menneskene vært så avhengige av hverandre som nå. Fort­

alle verdens folk?

satt spiller stater en viktig rolle som aktører i et internasjonalt

Det finnes mange grunner til å la en samtidshistorie bli dispo­

system, men menneskene kan også organisere seg på andre

nert ut fra menneskenes problemer, uansett hvor menneskene

måter: i klasser, i kulturelle fellesskap, i økonomiske strukturer

bor, hvilket språk de snakker eller hva slags samfunnsorganisa­

og så videre.

sjon de har. Selv lever vi i velferdssamfunn som har sine typiske

I et ideologisk perspektiv ble samtidshistorien ennå i 1980-

problemer - normløshet, alkoholisme, fremmedgjøring osv. - og

årene betraktet som en stor motsetning mellom øst og vest, mel­

sine motkulturer, for eksempel ungdomsopprør, kvinnefrigjøring,

lom sosialisme og kapitalisme, mellom to supermaktsleirer ledet

økologiske livssyn. Dette forhindrer ikke at vi stadig kan føle et

av henholdsvis Sovjetunionen og USA. Spørsmålet om samar­

behov for å se historien i mer tradisjonelle former: vårt eget

beid eller konflikt mellom disse to leirene ble oppfattet som

lands historie, utviklingen i vår egen verdensdel, fremmede kul­

avgjørende for menneskenes skjebne. I et nordisk perspektiv

turers historie. Beskrivelsen av politikk og samfunn vil derfor

fremstod de økonomiske og sosiale kløftene i verden som skrem­

også i dette samtidshistoriske bindet ta hensyn til slike mer tradi­

mende urettferdige. Rike land og folk ser ut til å bli stadig

sjonelle regionale og nasjonale perspektiver. 9

Grenada

*”• Uruguay

Falklandsøyene

10

MOT EN USIKKER FREMTID

_ . Eritrea .

H Vietnam \/ Laos T \ Kambodsja

M Nord-Jemen/ - /Sør-Jemen Sri Lanka

Uganda

Angola -S-Timor

Mosambik

Namibia

Sør-Afrika

SAMTIDSHISTORIENS EGENART

11

Samtidshistoriens egenart

11960-årene tok mennesket de første skritt ut i verdens­ rommet og virkeliggjorde der­ med en gammel drøm. Iført romdrakter kunne astronau­ tene forlate romfartøyet og utføre arbeidsoppgaver ute i rommet mens TV-kameraene gjorde det mulig for oss å følge eventyret foran TVskjermen i vår egen stue.

I dette bindet tar vi for oss utviklingen fra 1965 fram til 1985. Denne perioden er et svært lite skritt i menneske­ hetens historie. Men for oss som lever i dag, er det en sær­ lig viktig del av den; mange av oss har selv opplevd denne tiden, og vi har selv vært med på å utforme den. Mange av de begivenheter, handlinger og sammenhenger som blir skildret her, har vi allerede førstehåndskunnskap om. Vi har lest om dem i avisene og sett mye av denne historien direkte i bilder i fjernsynets reportasjer og nyhetsformid­ ling. Den perioden som her er skildret, faller temmelig nær sammen med fjernsynsteknikkens utbredelse i de vestlige land. Dette gjør at leserne får et helt annet forhold til dagens begivenheter enn de har til all eldre historie. Å skrive samtidshistorie er ingen enkel oppgave. Alle­

rede uttrykket samtidshistorie er selvmotsigende: Historie bør jo pr. definisjon handle om fortid og ikke innbefatte en nåtid som stadig flytter seg fremover. Her må samtid imidlertid ikke tolkes bokstavelig som et tidspunkt, men som en periode utstrakt i tid. Både første og annen ver­ denskrig er i litteraturen blitt betraktet som innledning til samtidshistorien. Den bakre tidsgrensen som er aktuell i denne fremstillingen, året 1965, holder seg altså godt innenfor den rammen man pleier å gi samtidshistorien, vår egen tids historie.

To oppfatninger om historieskrivning «Det viktige er å skape historie, ikke å skrive den» (Otto von Bismarck).

«Hvem som helst kan skape historie. Bare en stor mann kan skrive den» (Oscar Wilde).

MOT EN USIKKER FREMTID

Mellom historie og fremtid Alle tidsavgrensninger i historien er vilkårlige og må ikke betraktes som noe annet enn praktiske løsninger på et disposisjonsproblem. Alt henger jo på en eller annen måte sammen med fortiden; plutselige mutasjoner forekommer vel neppe i historiens verden. På samme måte som den bakre tidsgrensen (1965) er diffus, blir også den fremre tidsgrensen vi har valgt her (1985) i mange henseender vilkårlig. Leseren kommer til å merke at tradisjonelle gren­ ser mellom historie, nåtid og fremtid ofte blir overskredet. Det er også på andre måter mye som skiller samtidshis­ toriens vilkår fra dem som gjelder for fremstillinger av tid­ ligere perioder i menneskehetens historie. En del slike trekk fremtrer spesielt tydelig. Verdenshistoriske oversik­ ter for noe eldre perioder hviler vanligvis på solid viten­ skapelig grunn. De sammenfatter og utnytter resultater frembrakt av forskere som i lang tid har studert spesielle aspekter av utviklingen, spesielle sektorer eller geogra­ fiske områder. Når det gjelder forhold som ligger nær i tiden, har vi av forståelige grunner ikke så mange nøyak­ tige forarbeider og vitenskapelige undersøkelser av den typen som en oversiktsfremstilling helst burde bygge på. Man må derfor legge ned et forholdsvis stort arbeid i å sortere og ordne all informasjon man finner om de store linjene i utviklingen. Det er heller ikke så lett å ha perspektiver på alt som tilhører den nære fortiden, å kunne skille mellom viktige og varige resultater og det som senere vil vise seg å være sidespor og uvesentligheter. Den samtidshistoriske fremstillingen vil derfor få et mer foreløpig preg enn beskrivelsen av mer utforskede perioder. Dette gjelder til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - den enorme informasjonsmengden som faktisk finnes om den senere tids historie. Å finne fram i denne strømmen av opplysninger som er frembrakt av ulike grunner og som ofte motsier hverandre, kan sies å være en altfor stor oppgave for en enkelt person. På enkelte punkter blir nettopp denne store informa­ sjonsmengden et problem. På andre punkter er det sna­ rere mangelen på opplysninger, også om sentrale spørs-

SAMTIDSHISTORIENS EGENART I 13

Det deltavingede passasjer­ flyet Concorde var resultatet av et britisk-fransk økono­ misk og teknisk samarbeid. Flyet, som kan komme opp i mer enn det dobbelte av lydens hastighet, kunne bringe reisetiden over Atlan­ teren ned til omkring tre timer. Ved start og landing kan flyets nese felles ned slik at besetningen får bedre over­ blikk over rullebanen.

Brettseiling spredte seg i 1970-årene fra California som en ny sommersport blant ungdommen i den rike del av verden.

mål og sammenhenger, som er det store hinderet. Samtidshistoriske undersøkelser kan bare i unntakstilfeller bygge direkte på arkivmateriale som belyser beslutningstagernes motiver og handlinger. Alt som har å gjøre med utenrikspolitikkens vilkår, militær planlegging eller storkonsemenes virksomhet - nettopp slikt som historikerne tradisjonelt har lagt stor vekt på - er vanligvis utilgjenge­ lig for oss. Dokumentene er hemmeligstemplet, og arki­ vene er stengt. Dette materialet blir i beste fall mulig å

14 , MOT EN USIKKER FREMTID

bearbeide først for neste generasjon av historikere, som da gjennom tidkrevende arkivstudier kan trenge bak den mer overfladiske virkeligheten som samtidshistorikeme må nøye seg med å analysere.

Ordne, forstå og forklare En god samtidshistorisk fremstilling skal kunne gi oss en viss orden på viktige hendinger og fenomener i verden den siste tiden. Det er verdifullt å få tingene ordnet i sammen­ heng. Det gir oss en mulighet til å få øye på forandringer, på hvordan nye fenomener oppstår og andre opphører å eksistere. Det historikeren gjør, er å ordne det han vet om utviklingen i sin omverden etter bestemte prinsipper. For det første velger han ut de fakta og sammenhenger han mener er viktige for at vi skal kunne forstå helheten. Han prøver å oppdage bestemte mønstre og strukturer og byg­ ger opp en tolkningsramme som fremstillingen senere må holde seg til. Deretter ser han på hva som er konstant i disse strukturene og hva som forandrer seg, enten gradvis og nærmest umerkelig eller mer sprangvis og gjennomgri­ pende. Forandringsmønsteret blir analysert og tolket, og historikeren prøver også å forklare hvorfor utviklingen har foregått på en bestemt måte. Dette skjer vanligvis slik at historikeren arbeider ut fra visse ideer eller forestillinger han har om historiens gang. Han har med andre ord en teori som han prøver mot de fakta som er påvist. Hele denne arbeidsprosessen kan sammenfattes med nøkkelor­ dene «ordne», «forstå» og «forklare».

På samme måte som vi trenger en orden i tiden, må vi også på en eller annen måte ordne det som skjer i rom­ met. I denne fremstillingen kan nivået for beskrivelsen variere. Hvis det er tale om globale problemer, blir det naturlig å behandle hele menneskeheten som analyseen­ het. Hvis det er tale om problemer som først og fremst hører hjemme innen en bestemt kulturkrets, blir denne behandlet som en helhet. I mange tilfeller kan det imid­ lertid være praktisk å la det nasjonale nivået være utgangspunkt for beskrivelsen. En inndeling man kan bruke for å beskrive og analy­ sere store globale spørsmål, er den som opererer med for­ skjellige verdenshjørner. Betegnelser som Nord, Sør, Vest og Øst har naturligvis i noen grad hatt å gjøre med en grunnleggende geografisk bestemmelse, men står i denne forbindelse egentlig for noe mer innholdsrikt. Fra den storpolitiske debatten i hele etterkrigstiden kjenner vi igjen Vest og Øst som betegnelser på de to motpartene i den kalde krigen: på den ene side en leir av kapitalistiske og demokratiske stater dominert av USA - der vi regner oss selv med - og på den annen side den sosialistiske blokken av stater med Sovjetunionen i spissen. Vest og Øst står som symboler på en supermaktskonflikt som i sin natur var global og bygde på visse staters overherre­ dømme. De to verdenshjørnene representerer to ulike ideologiske prinsipper, og motsetningen kom nok klarest til uttrykk i militære og maktpolitiske sammenhenger, særlig i de internasjonale krisene som blusset opp på ulike steder i verden med varierende mellomrom og skif­ tende styrke. Nord og Sør er et annet motsetningspar som fanger inn en annen grunnleggende forskjell i verden: Nord står for de utviklede, industrialiserte og rike landene, og Sør for alle de fattigere og mindre utviklede landene i den tredje verden - en uensartet skare som egentlig bare blir holdt sammen av ønsket om å endre den rådende økonomiske verdensorden som temmelig ensidig er til fordel for i-lan­ dene.

Det historisk viktige Men det finnes også andre viktige fenomener i den senere tidens verdenshistorie som ikke så lett lar seg fange inn i noen slik geografisk tvangstrøye. Kulturelle særtrekk, tankemønstre, idestrømninger og livsstiler svever naturligvis ikke fritt i luften, men har sine respektive bærere. Det er sjelden de geografiske dimensjonene som er spesielt inter­ essante i slike sammenhenger. Ideer, vurderinger og spesi­ elle måter å forholde seg til livet på går ofte på tvers av både geografiske grenser og etniske og språklige skillelin­ jer. For å fange opp slike strømninger, som ofte har avgjø­ rende innflytelse på historiens gang, trenger vi andre typer nett eller rammer for beskrivelsen. Vi må da analysere fenomenet ut fra dets egne forutsetninger og la det få sin plass i forhold til hvor dyptgående virkning det har hatt eller til hvor mange mennesker som er blitt berørt av det. Å foreta slike vurderinger er noe av det vanskeligste samtidshistorikerne står overfor. Betydningen av et spesi­

elt fenomen eller virkningene av en bestemt opptreden kan jo ofte ikke sees før lenge etterpå. Historikeren kan derfor risikere å trå feil når han skal bedømme hva som er verdt å analysere og hva som trolig bare er krusninger på overflaten uten noen nevneverdig langsiktig virkning for verdenssamfunnet. I visse tilfeller kan det være nyttig å søke hjelp lenger tilbake i historien. Et fenomen som befolkningsutviklingen og dens samspill med forskjellige

Etter en lang periode med iso­ lasjon og stengte grenser åpnet det kinesiske samfunnet etter Mao Zedongs død i 1976 segfor kontakt med omverde­ nen. Disse kinesiske guttene med sine cola-bokser på Den kinesiske muren kan symboli­ sere møtet mellom den tradi­ sjonelle kinesiske kulturen og ny kulturimport utenfra.

1 de to første tiårene etter kri­ gen bygde industrilandene mye av sin utvikling på det faktum at det fantes rikelig tilgang på forholdsvis billig energi i form av olje. En stor del av denne oljen kom fra Midtøsten, som ble et strate­ gisk nøkkelområde med mange interesser innblandet.

SAMTIDSHISTORIENS EGENART

15

Krig og ødeleggelse har hørt med til hverdagen for folkene i Sørøst-Asia gjennom meste­ parten av etterkrigstiden. Særlig vanskelige har forhol­ dene vært i Kambodsja. Bor­ gerkrig og invasjon utenfra, forfølgelser og undertrykkelse med forskjellige fortegn har avløst hverandre i dette ulyk­ kelige landet. Dette bildet fra 1975 viser mennesker på flukt fra hovedstaden Phnom Penh, som står i flammer etter fire måneders beleiring av Røde Khmer-styrker.

sosiale fenomener er observert og inngående analysert for tidligere perioder. Det blir da naturlig å rette søkelyset mot bestemte trekk i den nære samtidens befolknings­ utvikling som synes å være viktige i forhold til tidligere utvikling. Eksempler er befolkningsforflytninger, som nå for tiden skjer i stadig økende omfang, og den globale

Alvorlige sultkatastrofer har gang på gang rammet fattige land i Afrika og Asia. Folk har flyktet i panikk fra de tørkerammede områdene og ofte havnet i store flyktning­ leirer. I Mekele i den etiopiske provinsen Tigré venter utmat­ tede flyktninger på at nødhjelpsendingerfra den rike verden skal nå fram i tide.

16

MOT EN USIKKER FREMTID

urbaniseringsprosessen, som fører til flukt fra landsbygda. I andre tilfeller må historikeren ta stilling til fenomener som er helt nye eller i det minste har spilt en svært ubety­ delig rolle i fortiden. Fremveksten av nye såkalte motkul­ turer kan være et eksempel på problemer som er vanske­ lige å bedømme: Er punkerkulturen bare en tidsbundet

og litt rar strømning som snart vil være glemt og erstattet av andre uttrykk for ungdomskultur? Svaret på dette spørsmålet er sannsynligvis ja. Andre ganger kan det være lettere å skille ut nye fenomener som virker viktigere, mer dyptgående og omfattende enn andre. Eksempler på dette kan være det økende engasjementet for at kvinnene skal få samme rettigheter og vilkår som mennene, og den vok­ sende forståelsen av at miljøspørsmål har sentral betyd­ ning for menneskenes muligheter til å overleve. Med en slik vurdering blir det naturlig å vie fenomener som kvin­ nebevegelsen i ulike land og miljøbevegelser i varierende uttrykksformer oppmerksomhet i en samtidshistorisk fremstilling.

Objektivitet og engasjement Man kan også si at samtidshistorien nødvendigvis må gjø­ res mer tematisk, mer problemrettet enn det som må gjelde for tidligere epoker. Det er naturlig at man vier nett­ opp slike spørsmål som føles som store samfunnsproble­ mer i dag, spesiell oppmerksomhet. Forskjellige krisefenomener kommer dermed i synsfeltet: den voksende befolkningen, det truede miljøet, problemene med å skaffe mat til alle, rovdriften på jordens ressurser, det økte energibehovet og mange andre internasjonale samfunns­ spørsmål. En del av disse krisefenomenene er imidlertid ennå ikke følbare for oss alle. Noen har hittil først og fremst rammet u-landene - for eksempel sult og massefattigdom. Andre slår mot alle, i det minste om man ser det på litt lengre sikt, for eksempel det altfor store uttaket av ikke fornybare råvarer. Det er ikke et uttrykk for egosentrisitet når de problemene som har med det teknikk- og vekstsamfunnet vi selv lever i, her får en mer utførlig behand­ ling. Vårt samfunn med all dets innebygde bekvemmelig­ het, dets tekniske finesser og all dets rikdom er en drøm for mange mennesker rundt om i verden. Men mer enn en drøm kan det trolig aldri bli for det store flertallet. Hvis jordens ressurser ble fordelt mer rettferdig til alle folk og med samme uttak som jordens overklasse tillater seg i dag, ville mesteparten av ressursene raskt ta slutt. Dette antyder et moralsk dilemma som vanskelig kan skyves til side i en samtidshistorie som denne. Fordelingsprinsipper og rettferdighetssynspunkter vil bli diskutert i sine større sammenhenger. Dette kommer til å skje i form av presen­ tasjoner av problemene og hvordan de har oppstått og utviklet seg, men også med opplysninger om de løsnings­ forslagene som har vært aktuelle og er blitt realisert i ulike sammenhenger. Forfatteren må hele tiden strebe etter å skildre denne prosessen med all den saklighet han kan mobilisere. Objektivitetsproblemet er naturligvis spesielt følsomt når det gjelder en fremstilling av samtidshistoriske sammenhenger som både forfatteren og mange lesere aktivt har levd med i og derfor iblant kan ha van­ skelig for å betrakte utenfra. Viljen til upartiskhet, saklighet og relevans og en så vidt mulig nøytral presentasjonsform må imidlertid ikke forveksles med mangel på engasjement. Allerede valget av

problemer uttrykker jo på sin måte en vurdering. Selv om man vil prøve å tegne et bilde av hele menneskehetens problemer og ikke bare de privilegerte elitenes, kan man ikke unngå å gi begivenhetene og aktørene i maktens sen­ trum berettiget oppmerksomhet. På den annen side inne­ bærer den holdningen til problemene samtidig at man legger stor vekt på underprivilegerte grupper og deres situasjon. Dette kan i sin tur igjen tolkes som at forfatte­ ren tross alt har hatt en viss tendens til å «holde med» den svakere part, u-land mot i-land, periferi mot sentrum, småstat mot supermakt, fattig mot rik.

SAMTIDSHISTORIENS EGENART

Ungdommens protester mot det etablerte samfunnet tar mange uttrykksformer. 1970og 1980-årenes punkere kan sees i sammenheng med ungdomsarbeidsløshet og ute­ stengning fra det vestlige industrisamfunnet.

17

Spillets aktører

Med en setning kan vi si at historien

medlem av en familie, en slekt, en klan

består av alle menneskers liv og hand­

eller stamme, en nasjon; man kan tilhøre

linger. Men historien er også noe mer, og

en bestemt samfunnsklasse, en bestemt

historieskrivningen kan ikke bare være en

sosial gruppe eller en bestemt yrkeskate­

summering av en mengde individuelle

gori, for bare å nevne noen mulige eksem­

skjebner. Mennesker slutter seg sammen i

pler. Foruten individene og deres hand­

grupper for å kunne oppnå mer enn på

linger er slike kollektiver med på å forme

egen hånd. Det enkelte individ kan være

historien. De kan kalles spillets aktører.

Sovjetunionens daværende leder, Leonid Brezjnev, på besøk hos en av de mest tro­ faste vasallene i Øst-Europa, Øst-Tysklands partisjef Erich Honecker. Bildet erfra fei­ ringen av den østtyske statens 30-årsjubileum i 1979.

18

MOT EN USIKKER FREMTID

Hele verden er i dag inndelt i stater, og disse kan sies å være de viktigste aktørene i det internasjonale spillet. Hver stat er i prinsippet suveren og bestemmer over alle innbyggerne i landet. Staten tar ansvar for folket og ivare­ tar dets interesser i forhold til andre stater og folk. Staten er både en abstraksjon og en virkelighet. Ofte lar man abstraksjonen stå for noe som det ellers vil være vanskelig å beskrive. Man sier for eksempel at staten X og staten Y er uenige i et visst spørsmål, og at staten X gjør det ene og staten Y gjør det andre. Det betyr bare at man

Medlemslandene i FN Medlemstallet i FN hadde vokst fra 50 medlemmer i startåret 1945 til 159 midt i 1980-årene. Utenfor verdensorganisasjonen stod Andorra, Kiribati, Liechtenstein, Monaco, Nauru, Nord-Korea, San Marino, Sveits, Sør-Korea, Taiwan, Tonga, Vatikan­ staten og Vest-Sahara. En del organisasjoner hadde observatørstatus, for eksempel EF, COMECON (eller SEV, de sosialistiske lands økonomiske sam­ arbeidsorganisasjon) og PLO (den palestinske frigj øringsorganisasj onen).

forenkler beskrivelsen av en komplisert interessestruktur og en beslutningsprosess som er vanskelig eller umulig å fremstille i alle enkeltheter. Å la staten fremstå som aktør kan være rimelig når man behandler internasjonal poli­ tikk eller beskriver internasjonal historie, for uttrykket internasjonale forhold henspiller nettopp på forholdene mellom selvstendig handlende stater. I prinsippet er i våre dager alle mennesker organisert i en stat, på samme måte som alle territorier i prinsippet er underlagt statlig myndighet og kontroll. I folkeretten blir staten definert som «en stabil makt organisasjon som byg­

ger så vel på individer som på territorier». Folkeretten opprettholder også en fiksjon om at alle stater skal være likeverdige, uansett om de er store eller små, mektige eller svake, rike eller fattige. Virkeligheten er her som all­ tid ellers mer komplisert. I verdensorganisasjonen FN blir likhetsprinsippet praktisert i Hovedforsamlingen, der hver stat uansett størrelse har én stemme. I FNs sik­ kerhetsråd derimot har fem stormakter en særstilling ved permanent medlemskap og vetorett. I praksis er det svært store forskjeller mellom aktørene i internasjonal politikk.

USAs president Ronald Reagan som gjest i Versailles i 1983 hos sin franske kollega Franfois Mitterrand.

De viktigste industrilandene i den vestlige verden er repre­ sentert i et felles organ for økonomisk samarbeid, OECD. På bildet er industri­ landenes ledere på besøk i Japan, 1970-årenes raskt voksende stormakt på det økonomiske område.

SPILLETS AKTØRER

19

Margaret Thatcher ble i 1979 statsminister i Storbritannia etter en stor valgseier for det konservative partiet. Det som har særmerket hennes regje­ ring, har vært en stram øko­ nomisk politikk og innspa­ ringer i den offentlige sektor.

som var alle andre staters stilling overlegen. Begge disse supermaktene hadde et omfattende arsenal av kjerne­ fysiske bomber og raketter som de var i stand til å sette inn hvor som helst i verden. Også på andre områder hadde supermaktene en sterk stilling. Sovjetunionen hadde den største stålproduksjonen i verden, tett fulgt av USA. Når det gjaldt energiproduksjonen, var forholdet omvendt: USA ledet med stor margin over Sovjetunionen. Hvis man ser på bruttonasjonalproduktet, var USAs tall tre ganger høyere enn Sovjetunionens. Det kan være vanskelig å avgjøre hvilke faktorer supermaktene egentlig baserte sin stilling på. USA og Sovjetunionen hadde jo en så ulik profil. Kommersielt og kulturelt kunne Sovjetunionen vanskelig regnes som en verdensmakt. Ideologisk var innflytelsen derimot av stor rekkevidde, først og fremst fordi den kunne kanali­ seres gjennom kommunistpartier i en rekke forskjellige land. Men det var fremfor alt de rent militære ressursene og en betydelig militærteknologisk kapasitet som gav

USAs og Sovjetunionens stra­ tegiske kjernevåpen-arsenaler

Indira Gandhi hadde ansva­ ret for Indias skjebne som statsminister gjennom største­ delen av de tiårene som dette bindet omfatter. Hun gjorde seg kjent som en kraftfull og usentimental leder for det som er kalt verdens største demokrati. Når maktstil­ lingen hennes var truet, var hun ikke fremmed for å sette de gjeldende demokratiske reglene ut av spill.

Fra supermakter til lilleputt-riker I det følgende skal vi - i noen grad i tilslutning til den amerikanske statsviteren Robert Keohane - dele jordens stater inn i fire kategorier. Vi vil kalle dem supermakter, stormakter, middels store stater og småstater. La oss begynne med de to supermaktene USA og Sovjetunionen. I det meste av etterkrigstiden har de stått i en klasse for seg, og spesielt i ett henseende inntok de en maktposisjon

Sovjetunionen status som supermakt. USA kan derimot sies å ha nådd sin posisjon gjennom en kombinasjon av forskjellige grunnlag for makt, først og fremst militærapparatet og landets økonomiske ressurser. Etter de to supermaktene har vi en liten gruppe av stormakter som hver for seg kunne øve en viss innflytelse i det internasjonale systemet, men ikke bestemme over det, slik supermaktene faktisk gjorde. Til denne katego­ rien kan vi regne de vesteuropeiske statene Frankrike, Vest-Tyskland og Storbritannia, og videre Japan og Kina. Den tredje kategorien stater kan betegnes som mellom­ store («medium powers»). En slik stat er alene for ubetyde­ lig til å kunne påvirke den internasjonale politikken på noen avgjørende måte. Men den kan ha en viss regional innflytelse eller til og med spille en internasjonal rolle gjen­ nom en mellomfolkelig organisasjon. Brasil, Canada, India og Saudi-Arabia er eksempler på slike mellomstore stater.

20 1 MOT EN USIKKER FREMTID

De fleste statene i verden hører hjemme i den fjerde kategorien, småstater, selv om spennvidden innen denne gruppen kan være ganske stor mellom toppsjikt og bunnsjikt. Det normale er at en småstat har et lite folketall, noe som betyr at det er mindre enn 10 millioner. En småstat har vanligvis ikke store militære ressurser og heller ikke noen større internasjonal innflytelse. De nordiske landene hører alle til toppsjiktet i denne gruppen. Når det gjelder Sverige, kan det imidlertid diskuteres om landet ikke sna­ rere bør regnes blant de mellomstore, om man samtidig tar hensyn til både bruttonasjonalprodukt, industriell kapasitet og militær styrke. Med hensyn til folketallet er alle de nordiske landene små og hører hjemme blant de 70 prosent av medlemsstatene i FN som har mindre enn 10 millioner innbyggere. Det er åpenbart at småstatsbegrepet er et svært grovt utvalgsinstrument. Alle de nordiske landene er for eksem­ pel vesentlig sterkere enn mange stater i den tredje verden med mangedobbelt innbyggertall. For den siste kategorien kan man isteden bruke betegnelsen svake stater («weak sta­ tes»), noe som i praksis er det samme som underutviklede stater. De virkelige lilleputtene blant statene i verden er imidlertid de såkalte mikrostatene. Noen av disse finnes fra gammel tid av i Europa, for eksempel Andorra og Liechten­ stein. Men til denne gruppen hører også øyer og øygrupper som har oppnådd selvstendighet de siste årene, så som Nauru i Stillehavet og Seychellene i Det indiske hav.

De mellomstatlige institusjonene Alle disse statene, fra de gigantiske supermaktene til de minste lilleputt-rikene, er de aktørene som vi i første rekke må ta hensyn til når vi skal beskrive den politiske verdens­ historien i en samtidshistorisk sammenheng. Men det fin­ nes også helt andre typer aktører som i vår tid spiller en viktig rolle i internasjonale sammenhenger og dermed også i verdenshistorien. De enkelte statene kan for eksempel avstå en del av sin suverene makt til en internasjonal orga­ nisasjon som så i sin tur kan fungere som aktør. Hvis det er

Øverst: Golda Meir hadde forskjellige ministerposter i Israel etter selvsten­ digheten i 1948. Da Oktoberkrigen med nabostatene Syria og Egypt brøt ut i 1973, var hun statsminister og måtte bære det politiske ansvaret for at Israel lot seg overraske av araberstatenes angrep. Over: Etter Nassers død i 1970 ble Anwar al-Sadat president i Egypt. Hans prestisje ble styrket ved den egyptiske fremgangen i innledningsfasen av Okto­ berkrigen mot Israel i 1973. Utenrikspolitisk innebar Sadats regjeringstid en kursendring gjennom bruddet med Sovjetunionen og en tilnærming til USA.

Lengst t.v.: Som lederfor den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO spilte Yasir Arafat en hovedrolle i palestinernes kampfor en egen stat i Midtøsten. Etter palestinernes tilbaketrekning fra Libanon i 1982 er Arafats stilling blitt svekket.

T.v.:Som USAs utenriksminister spilte Henry Kissinger en nøkkelrolle i for­ handlingene om fred i Midtøsten etter Oktoberkrigen i 1973. Gjennom sitt såkalte skytteldiplomati med hyppig og nær kontakt med hovedpersonene i de krigførende landene søkte Kissinger å finne fram til en fellesnevner for fred i området.

SPILLETS AKTØRER

21

Robert Mugabe ble i 1980 statsminister i Zimbabwe, etter at det hvite mindretallet i landet hadde oppgitt sitt styre etter flere års borgerkrig og harde forhandlinger. Mugabes og det regjerende ZANU-partiets oppgave, å drive en forsoningspolitikk i dette landet som er splittet i ulike folkegrupper, ble van­ skelig.

De alliansefrie statene Under denne betegnelsen hadde et antall militært uavhengige stater, for­ trinnsvis fra den tredje verden, sluttet seg sammen i en løs organisasjon for å bekjempe kolonialisme og rasediskriminering. I 1965 hadde organisasjonen 64 medlemmer, og midt i 1980-årene var antallet kommet opp i nærmere hundre. Flere sterke personligheter hadde satt sitt preg på organisasjonens virksomhet i 1960- og 1970-årene, blant andre Bourguiba (Tunisia), Nasser (Egypt), Nehru (India) og Tito (Jugoslavia). I 1980-årene gjorde organisasjo­ nen seg til talsmann for et krav om en ny økonomisk verdensorden.

Lederne for de alliansefrie statene ved et av sine topp­ møter, denne gang i Sri Lankas hovedstad Colombo i august 1976. De alliansefrie var ingen enhetlig gruppe: De representerte ulike grader av utvikling og ulike former for politisk system.

22

MOT EN USIKKER FREMTID

tale om organisasjoner som er dannet gjennom overens­ komster mellom regjeringene i forskjellige stater, pleier man å tale om mellomstatlige organisasjoner, såkalte IGOer (Intergovernmental Organizations). I midten av 1980årene fantes det bortimot 400 forskjellige slike organisasjo­ ner. Det mest kjente eksemplet er FN (De forente nasjoner), som både kan betraktes som en slags aktør og som en arena for medlemmene. En mellomstatlig organisasjons makt og innflytelse er avhengig av oppslutning fra medlemmene og bruk av deres ressurser. De forskjellige organisasjonene kan ha ulike prinsipper for hvordan beslutningene blir tatt. Man pleier å skille mellom eliteprinsippet, flertallsprinsippet og enstemmighetsprinsippet. Eliteprinsippet blir anvendt i FNs sikkerhetsråd, der Frankrike, Kina (fram til 1971 representert av Taiwan, deretter av folkerepublikken Kina), Sovjetunionen, Stor­ britannia og USA alle hadde vetorett og dermed kunne blokkere vedtak de ikke likte. Prinsippet bygger på den tanke at en stormakt er pålagt større ansvar for helheten enn de mindre statene har. En organisasjon som fatter sine vedtak etter dette prinsippet, kan naturligvis sette ekstra tyngde bak vedtakene. Men for at prinsippet skal kunne fungere godt, må det foreligge et visst grunnleg­ gende interessefellesskap. Dette har man imidlertid savnet under mesteparten av FN-organisasjonens virksomhet. Når FNs generalforsamling isteden stemmer etter flertallsprinsippet, innebærer det at hver enkelt medlemsstat har én stemme. Dette er ikke så demokratisk som det kan virke ved første øyekast. Det er på denne måten fullt mulig at det bak et flertallsvedtak i Generalforsamlingen bare står 10 prosent av jordens befolkning, eller at land som bare bidrar med noen prosent av FNs budsjett, til sammen får flertall for vedtak med langtrekkende økono­ miske følger for resten av medlemmene. Slike konsekven­ ser kan gi en antydning om hvorfor det har vært så van­ skelig å få i stand en effektiv FN-organisasjon som blir

Møte i FNs sikkerhetsråd i hovedkvarteret i New York under den norske maleren Per Krohgs monumentale veggmaleri. Sikkerhetsrådet

fikk fem faste medlemmer, som representerte stormak­ tene Frankrike, Kina, Sovjet­ unionen, Storbritannia og USA, og ytterligere ti med­ lemmer som skal velges av Generalforsamlingen for to år av gangen.

oppfattet både som rettferdig og handlekraftig. Enstemmighetsprinsippet går ut fra den oppfatning at alle stater er suverene og likeverdige. De forhandlingene som de siste årene er blitt ført innenfor rammen av den europeiske sikkerhetskonferansen, har foregått etter dette prinsippet. Dette førte til at et lite medlemsland som Malta i 1983 kunne hindre en avtale selv om både de to supermaktene og de andre deltagerne var blitt enige. At de mellomstatlige organisasjonene har fått et temmelig stort albuerom, henger sammen med at de på en rekke saksområder har fått en voksende innflytelse. Samtidig med at den store FN-organisasjonen har fått stadig større vanskeligheter med å hevde sin autoritet, har forskjellige økonomiske organisasjoner vokst seg sterkere. Dette gjel­ der dels slike som arbeider for å integrere stater innenfor et større område (for eksempel EU), dels slike som har karakter av råvarekarteller (for eksempel OPEC).

Internasjonale folkebevegelser Den mellomstatlige organisasjonsformen forutsetter som nevnt samarbeid mellom statenes regjeringer. Men det finnes også internasjonale organisasjoner som er oppstått og som fungerer uten medvirkning av statlige myndighe­ ter. Den internasjonalt gangbare betegnelsen på slike organisasjoner er INGO-er (International Non-Govemmental Organizations). De er dannet for å samordne inn­ satser på spesielle områder eller for å ivareta spesielle interesser, og de har ofte nasjonale interesseorganisasjoner eller folkebevegelser som grunnlag. I det siste tilfellet er opphavet vanligvis å finne i den vestlige kulturkrets. Der er det tradisjon å la frivillige organisasjoner ta hånd om forskjellige humanitære oppgaver eller propagandere for visse idealistiske eller religiøse alternativer.

En del av disse ikke statsstyrte organisasjonene har fått global rekkevidde, andre er mer begrenset. I enkelte tilfel­ ler oppstod det parallelle fenomener i Vesten og innenfor den sosialistiske delen av verden. Den internasjonale fagforeningsbevegelsen var splittet i to retninger, noe som avspeilte ulike syn på hvordan samfunnet burde være organisert. I noen tilfeller har det imidlertid vært mulig å bygge bro over de ideologiske motsetningene, for eksem­ pel innen rammen av Kirkenes Verdensråd, som også hadde medlemmer fra de ortodokse og protestantiske kir­ kene i Øst-Europa, og som siden 1960-årene dessuten samarbeidet med den katolske kirken.

Muammar dl-Gaddafi, en av araberverdenens nye radikale ledere som forsøkte å forene islamsk ideologi med sosia­ lisme. Gaddafi bidrog gjen­ nom forskjellige utenrikspoli­ tiske utspill til at spenningen i Nordøst-Afrika ved flere anledninger fikk ny næring, ikke minst våren 1986 i en konflikt med USA.

Sjeik Ahmad Yamani var oljeminister i Saudi-Arabia og fra begynnelsen av 1970årene talsmann for de olje­ produserende statenes organi­ sasjon OPEC, en ny økonomisk og politisk maktgruppering i internasjonal politikk.

SPILLETS AKTØRER ' 23

Religionen har i de senere årene på flere måterforster­ ket sitt grep om menneskene. Innen den islamske verden har det gått en bølge av fun­ damentalistisk vekkelse som også har fått politiske konse­ kvenser. 11979 ble sjah-regimet i Iran styrtet, og den landflyktige religiøse lederen ayatollah Khomeini kunne vende tilbake til et Iran som nå skulle styres etter religiøse retningslinjer.

I den delen av verden som var underlagt soyjetmarxismen, var regimene mistenksomme overfor spontane og dermed vanskelig kontrollerbare folkebevegelser. Dette medførte at mange av de motstykkene til folkelige organisa­ sjoner som var tillatt der, i virkeligheten ble kontrollert av staten eller partiet. I begynnelsen av 1980-årene skjedde det en viss oppmyking av den offisielle holdningen til sam­ arbeid mellom organisasjoner over blokkgrensene. Men kontrollen ble ikke på noen måte svakere. Det viser blant annet de forskjellige forsøkene på å få etablert kontakt mel­ lom fredsbevegelsen i vest og dens motstykke i øst. Flere av de ikke-statlige internasjonale organisasjonene som arbeider med humanitær hjelpevirksomhet av et mer tidløst slag, har allerede en lang historie bak seg, for eksem­ pel Røde Kors og Redd Barna. Andre organisasjoner arbei­ der med problemer som nylig er oppstått eller som tidligere ble oversett. Mange av disse organisasjonene er blitt dannet etter den annen verdenskrig, og de spiller en stadig mer aktiv rolle i den internasjonale politikken. Amnesty Inter­ national, som ble stiftet i 1961, er et eksempel på en ny organisasjon som arbeider over store deler av verden og har fått en stor opinionsdannende virkning de siste årene. Denne organisasjonen hjelper mennesker som er blitt satt i fengsel av politiske, religiøse og rasemessige grunner, og den forsøker på ulike måter å påvirke regimer som bryter konvensjonene om menneskerettighetene. På lignende måte har Den internasjonale juristkommisjon nedlagt et stort arbeid i å kartlegge brudd på menneskerettighetene.

Som åndelig leder for verdens flere hundre millioner katolik­ ker har paven en enestående maktstilling. Da pave Johan­ nes Paul II besøkte sitt hjem­ land Polen i 1979, ble dette oppfattet som en støtte til pol­ ske nasjonale interesser over­ for den sovjetiske kommunis­ men og den offisielle partipolitikken.

Andre organisasjoner har konsentrert seg om andre former for hjelpevirksomhet, og mange av dem som arbeider på et internasjonalt plan, har etablert et samar­ beid med flere av FNs underorganisasjoner. Det gjelder for eksempel de organisasjonene som samarbeider med FNs flyktningkommissariat og som har til oppgave å hjelpe alle de mennesker som er blitt fordrevet fra sine hjemland og av forskjellige grunner ikke kan reise tilbake. Flyktningspørsmålet er et stort internasjonalt problem, og det er blitt forverret gjennom alle de lokale krigene og kri­ sene rundt i verden som har preget de siste tiårene.

Behov for en samordnet innsats Mange av disse forsøkene på å samordne innsatsen til beste for menneskeheten har vist at det finnes et stort og voksende behov som ikke kan tilfredsstilles innen ram­ men av de enkelte statene. Det er ofte et møysommelig arbeid å vekke opinionen for et spørsmål som oppleves som vesentlig og å få i stand konkrete tiltak for å løse pro­ blemer som har en mer overgripende karakter. Et eksem­ pel er miljøvernproblemene. Gjennom menneskenes akti­ viteter er det i dag et større press på felles ressurser, på naturmiljøet som omgir oss, enn noensinne før i histo­ rien. Når det gjelder dette og lignende spørsmål, kan den nasjonale suvereniteten virke som en hindring. Årsaken til et problem kan ligge innenfor ett land; de negative føl­ gene kan være merkbare i et helt annet. I begynnelsen var

24

MOT EN USIKKER FREMTID

det nokså små grupper som registrerte hva som var i ferd med å skje og som protesterte. Men etter hvert fikk mange større interesse for sitt eget miljø og en følelse av at pro­ blemene ikke holdt seg innenfor statsgrensene. Dette førte i 1960-årene til et voksende engasjement som nærmest antok karakter av en folkebevegelse. Den såkalte Stockholmskonferansen i 1972 innebar et internasjonalt gjennombrudd for hele miljøbevegelsen. FN vedtok å opprette et spesielt organ for miljøspørsmål. Hovedsekretariatet ble - som et tegn i tiden - plassert i den tredje ver­ den, nærmere bestemt i Kenyas hovedstad Nairobi. Miljøspørsmålene er bare ett eksempel på spørsmål som må løses i en internasjonal sammenheng. Det samme gjelder for befolkningsproblemet og for spørsmålet om hvordan matvareressursene skal fordeles rettferdig. Pro­ blemer av denne typen er blitt tatt opp på internasjonale konferanser der politikere, eksperter og enkelte ildsjeler har forsøkt å danne seg en oppfatning både om omfanget av problemene og om mulige strategier for å løse dem. Matvareproblemet var emne for en FN-konferanse i Roma i 1975. Konferansen viste at det var et stort gap mel­ lom hva landene i den utviklede delen av verden var beredt til å gjøre og hva u-landene krevde for å kunne bedre situasjonen for de dårligst stilte i verdenssamfunnet. Slike konferanser har ikke noen myndighet til å sette ved­ tak og resolusjoner ut i livet. Likevel er det svært viktig at problemene blir analysert og løsningsforslagene gransket. Som påtrykk på de nasjonale regjeringene har denne typen internasjonale mønstringer naturligvis stor verdi, selv om verdien kan være vanskelig å måle i de enkelte tilfellene. Mange ganger har slike bevegelser vokst fram fra opp­ rinnelig små grupper i ett land til å omfatte flere befolk­ ningslag i en rekke land. Det er påfallende at så mange yngre mennesker har engasjert seg og at man fokuserer stadig nye problemer, som ofte er knyttet til spørsmål om

Mennesker på flukt Til alle tider har det eksistert flyktninger. Mennes­ ker har flyktet fra naturkatastrofer, forfølgelse, krig og nød. Det gjør folk også i dag, men i langt større utstrekning enn noensinne før i historien. I midten av 1980-årene regnet man med at mellom 15 og 18 millioner mennesker var flyktninger. Tallet har bare fortsatt å vokse; hver dag kommer det til 5000 nye hjemløse i gjennomsnitt. Samtidig er det blitt sta­ dig vanskeligere for flyktninger å finne et fristed. I dag finner vi de største flyktningproble­ mene i Afrika og Asia. I Afrika har flere hundre tusen mennesker flyktet på grunn av krig, forføl­ gelse og sultkatastrofer. Pakistan har tatt imot et par millioner flyktninger fra Afghanistan, og fra Kambodsja flyktet det i den verste tiden en million mennesker. Også Europa er blitt berørt av flyktningstrømmen. Hit har det blant annet kommet indiske flyktninger fra Amins Uganda og båtflyktninger fra Vietnam. Senere skulle Europa skape egne flyktningstrømmer i forbindelse med borger­ krigen i Jugoslavia.

menneskehetens fremtid og står over nasjonale og klassemessige interesser. På den måten har det vokst fram nye maktfaktorer ved siden av de tradisjonelle statene, og nye aktører har kommet til å spille en innflytelsesrik rolle i det internasjonale samkvemmet.

Landene sørfor Sahara er ved flere anledninger blitt rammet av uår og hungers­ nød når det årlige regnet har uteblitt. Mange mennesker har dødd av sult; andre har forsøkt å redde seg ved å flykte. Bildet viser en flykt­ ningleir i Nord-Etiopia i 1983.

SPILLETS AKTØRER

25

Øst mot Vest: motsetninger, kriser og kjernevåpen Etter at den annen verdenskrig sluttet i

væpnede konflikter, ikke direkte mellom

1945, kom det til å gå en ideologisk og

begge supermaktene, men gjennom

politisk skillelinje tvers igjennom ver­

deres representanter. Begge sider var låst

den. To ulike systemer stod mot hveran­

i en kapprustningsprosess der målet var

dre - et kapitalistisk vestlig og et sosia­

å avskrekke motparten fra å bruke de

listisk østlig: to verdener med fullstendig

mest skjebnesvangre våpen som noen­

mangel på gjensidig forståelse. I spissen

sinne har eksistert. Motsetningen mel­

for hver leir stod en supermakt, hen­

lom vest og øst kunne i verste fall ha

holdsvis USA og Sovjetunionen. Ved

utviklet seg til en kjernevåpenkrig. Aldri

flere anledninger fikk den gjensidige

før hadde menneskene hatt en slik

mistroen utladning i alvorlige kriser. I

mulighet til kollektivt selvmord som i

forskjellige deler av verden oppstod det

denne perioden.

Hele det sovjetiske lederska­ pet på tribunen: Revolusjonsdagen blir feiret med parader på Den røde plass i Moskva.

26

EN UTRYGG VERDEN

I oktober 1964 gikk Nikita Khrusjtsjov av som leder for Sovjetunionen. Den offisielle begrunnelsen var høy alder og dårlig helse, men i virkeligheten ble hans avgang tvunget igjennom av motstandere i partiet. Khrusjtsjov ble etterfulgt av et triumvirat med Leonid Brezjnev som generalsekretær, Aleksej Kosygin som statsminister og Anastas Mikojan som president. Av disse viste Brezjnev seg raskt som den sterkeste. Kosygin måtte spille en mer underordnet rolle, og Mikojan ble allerede i 1965 erstattet av Podgornyj. Etter at Cuba-krisen var løst, var Khrusjt­ sjov i sine siste år ved makten blitt oppfattet av Vesten som en garant for avspenning og moderasjon. Prøvestans­ avtalen i 1963 ble av samtiden tolket som et skritt i en slik retning, og den direkte «røde linjen» som ble etablert mellom Moskva og Washington, ble oppfattet som en sik­ kerhetsfaktor. Den nye sovjetiske ledelsen inntok til å begynne med en forsiktig avventende holdning, og dens opptreden stod i kontrast til den mer impulsive og farge­ rike stilen som Khrusjtsjov hadde stått for i sine glansda­ ger. I USA hadde Lyndon B. Johnson etterfulgt den myr­ dede John E Kennedy som president og var i 1964 blitt valgt for fire år til. Presidentskiftet innebar ikke noe poli­ tisk omslag; det var fortsatt det demokratiske partiet som hadde ledelsen. En forskjell kom imidlertid snart til syne: Johnson kunne hanskes bedre med kongressen enn Ken­ nedy hadde kunnet, og han klarte derfor å drive igjennom flere viktige sosiale reformer som lenge hadde stått på demokratenes ønskeliste. Utenrikspolitisk er bildet av Lyndon B. Johnson mer diffust. I virkeligheten hadde Johnson begrenset erfaring med utenrikspolitikk og rime­ ligvis også mindre interesse for denne siden av politikken. I hans valgprogram hadde fred og avspenning spilt en fremtredende rolle, men som president kom han isteden til å bli forbundet med en utvidelse av USAs engasjement i verden og en steil antikommunistisk holdning som gikk ut på å bekjempe kommunismen med fasthet overalt der den dukket opp.

Mot en avspenning i

supermaktskonflikten? I 1965 satt det nye menn i ledelsen i begge supermak­ tene, og Cuba-krisen var løst på en lykkelig måte. Utsik­ tene til å få i stand en avspenning i det anstrengte forhol­ det mellom øst og vest virket lysere enn på lenge. På begge sider var det dessuten nok av interne problemer som krevde en løsning. I Sovjetunionen var avstaliniseringsprosessen ikke helt avklart, og lederne måtte finne en balanse mellom forsiktige innrømmelser og troskap mot gamle prinsipper. Mot kritiske intellektuelle og dis­ sentere inntok man en hard og kompromissløs holdning, noe som blant annet ble demonstrert i rettssaken mot forfatterne Julij Daniel og Andrej Sinjavskij. I USA ble de svarte stadig mer utålmodige over at borgerrettslovene ikke ble fulgt opp med merkbare forbedringer i levestan­ darden i slummen. Sommeren 1965 hadde vært het, og

ISLAND

CANADA

USA FINLAND

NORGE

SVERIGE STORBRITANNIA SOVJETUNIONEN DANMARK

IRLAND

NEDERLAND BELGIA

LUX

ØSTTYSK­ LAND

VEST­ TYSK-

POLEN

TSJEKKO-

FRANKRIKE

SLOVAKIA

SVEITS

ØSTERRIKE UNGARN

ROMANIA

ITALIA

PORTUGAL

JUGOSLAVIA

BULGARIA

SPANIA ALBANIA

TYRKIA HELLAS

NATO

WARSZAWAPAKTEN

377 Folkemengde (mill.) 575 BNP (mrd. dollar) 5700 2 020 Militærutgifter (mrd. dollar) 241 202 Kjernevåpen 31200 18 000-23 000 Stridsvogner 28000 63 000 24 000 Tungt artilleri 15200 Kampfly 10 500 10 850 Militære overflatefartøyer 403 280 298 Angrepsubåter 224

urolighetene voldsomme, særlig i bydelen Watts i Los Angeles. Trusselen om en direkte konfrontasjon mellom supermaktene var blitt mindre ved midten av 1960årene, men dette innebar ikke at den gjensidige mis­ tenksomheten overfor motpartens hensikter forsvant. Nedrustningsforhandlingene i Genéve gjorde ingen konkrete fremskritt. Forsøket på å få til en virkelig stans i alle kjernefysiske prøver strandet på Sovjets uvilje mot å tillate en eller annen form for internasjonal kontroll med at et eventuelt vedtak ville bli etterlevd. USA hadde planer om å skape en kjernevåpenstyrke innen rammen av den vestlige forsvarsalliansen NATO. Dette protesterte sovjeterne mot - først og fremst med den begrunnelsen at Vest-Tyskland da ville kunne få innfly­ telse over bruken av kjernefysiske våpen. Slik Sovjet­ unionen så det, var dette i realiteten en spredning av kjernefysiske våpen og altså i strid med begge parters interesse av at tallet på atomvåpenmakter ikke økte ytterligere. I tillegg til USA, Sovjetunionen og Storbritannia hadde både Frankrike og Kina nå skaffet seg kjernevåpen og derØST MOT VEST

NATO

Warszawapakten

NATOs og Warszawapaktens militære styrke i 1980.

27

med ødelagt tegningen for de maktene som allerede hadde slike våpen. Når man snakker om øst-vest-konflikten, pleier man ofte å fremstille motpartene som to monolittiske blokker kontrollert av hver sin supermakt og med interesser som alltid er entydig motstridende. På begge sider fantes det imidlertid stater som ikke ville eller kunne innordne seg i rekkene, og som også var i stand til å gi uttrykk for sine særinteresser. Når den grunnleggende spenningen mel­ lom de to supermaktene minsket, synes det til og med som om motsetninger innenfor de to verdenene tydeligere kom til uttrykk. I midten av 1960-årene ser man dette i den politikken som Charles de Gaulle gjorde seg til talsmann for i Frank­ rike. Den gjorde samarbeidet i vest om det militære

NATO-manøver i 1980 med over 200 000 mann og et

stort oppbud av fly, tanks og våpen. Øvelsen ble gjennom­ ført samtidig med at Sovjet­ unionen skjerpet presset mot Polen og var tydelig ment som et signal til motparten. På bil­ det britiske fallskjermtropper som venter på transport med Hercules-fly.

28

NATO Den nordatlantiske forsvarspakten NATO ble dan­ net i 1949 av 12 land i Nord-Amerika og Europa: USA, Canada, Belgia, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Senere kom Hellas og Tyrkia til. Hel­ las trakk seg fra det militære samarbeidet i 1974 i protest mot NATOs passivitet under den tyrkiske invasjonen i republikken Kypros, men kom med igjen i 1980. 1 1955 ble Vest-Tyskland akseptert som medlem av NATO. Spania ble medlem i 1982, men spørsmålet var politisk følsomt for det sosialis­ tiske regjeringspartiet, og Spanias endelige stillingtagen var derfor i begynnelsen usikker. 1 1966 sa de Gaulles Frankrike opp det direkte militære samar­ beidet, men fortsatte som formelt medlem.

EN UTRYGG VERDEN

forsvaret og om handel og økonomi mer komplisert. I Øst-Europa spilte Ceau§escus Romania en lignende fribytterrolle ved å stille seg kritisk til samarbeidet mellom de sosialistiske statene. At rumenerne var frittalende, var imidlertid neppe mer enn et irritasjonsmoment for sovjet­ erne. De visste hele tiden at regimet i Bucure§ti neppe hadde mulighet til å stelle i stand alvorlige problemer for østblokken. Da var den stadig bredere kløften mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina sikkert en langt alvorligere kilde til uro.

Sprekker i den vestlige alliansen I Vest-Europa hadde det i løpet av etterkrigstiden vokst fram en følelse av samhørighet og en vilje til samarbeid. Verdenskrigens traumatiske opplevelser av vold og øde­ leggelse hadde satt dype spor i etterkrigsgenerasjonens tenkemåte. Den gamle historien skulle ikke få gjenta seg. Det gjaldt å skape garantier mot at en tredje storkrig skulle bryte ut på vesteuropeisk jord. Denne fellesskaps­ følelsen hadde funnet sitt uttrykk dels i den militære for­ svarsalliansen NATO, dels i oppbyggingen av det økono­ miske fellesmarkedet. Bak alt dette lå samtidig en alminnelig frykt for hva Sovjetunionen hadde fore. Mens den kalde krigen var nærmest frysepunktet, hadde USA skaffet seg stor innflytelse i NATO. Dette var naturlig ut fra forskjellene i ressurser mellom USA og Vest-Europa på denne tiden. Midt i 1960-årene hadde imidlertid Vest-Europa tatt seg opp igjen, og avspen­ ningen gjorde at europeerne følte et økende behov for å hevde seg ikke bare overfor Sovjetunionen, men også overfor USA. Mens Storbritannia fortsatte å spille rollen som USAs mest trofaste samarbeidspartner i Europa, valgte Frankri­ kes leder Charles de Gaulle en annen vei. For de Gaulle var det viktig at Frankrike skaffet seg et sterkt forsvar, med moderne strategiske våpen og fremfor alt med egne kjernefysiske våpen. Det var ifølge presidenten nødvendig for en stormakt å disponere over disse våpnene selv. Derfor var han også motstander av amerikanernes planer om å skape en kjernevåpenstyrke innenfor rammen av NATO. President de Gaulle var misfornøyd både med utfor­ mingen av NATO - som etter hans syn var foreldet - og med den amerikanske innflytelsen over organisasjonen. Den internasjonale utviklingen hadde endret forutset­ ningene for sikkerhet i Europa på to måter, mente han. Europa var for det første ikke lenger i brennpunktet for den kalde krigen etter at USA stadig sterkere hadde enga­ sjert seg i Vietnam. At russerne hadde utviklet interkonti­ nentale kjernefysiske raketter, hadde for det annet endret forutsetningene for en direkte konfrontasjon mellom de to supermaktene. I og med at sovjetiske våpen nå kunne true det amerikanske kontinentet direkte, kunne man ifølge franskmennene ikke lenger stole på at amerika­ nerne virkelig ville våge å utløse en kjernefysisk krig for å forsvare Europa. Altså måtte franskmennene ifølge dette resonnementet skaffe seg sine egne avskrekkingsvåpen.

Kjernevåpenprøver i atmo­ sfæren ble forbudt gjennom prøvestansavtalen i 1963. USA, Sovjetunionen og Stor­ britannia, som alle hadde underskrevet overenskomsten, flyttet isteden prøvene under jordoverflaten. Franskmenn og kinesere fortsatte til å begynne med prøvespreng­ ningene i atmosfæren, men senere endret også deres prø­ ver karakter. Bildet viser en fransk kjernevåpeneksplosjon over Mururoa i Stillehavet.

ØST MOT VEST

29

den franske beslutningen. Det viste seg snart at det heller ikke med Frankrike utenfor NATO-samarbeidet var mulig å få i stand enighet om en flernasjonal kjernevåpenstyrke. USA måtte avskrive sine planer om dette. Frankrikes motstand mot NATO-samarbeidet var ikke den eneste franske markeringen av en egen utenrikspoli­ tisk linje. Også de Gaulles kompromissløse motstand mot britisk medlemskap i EF kan sees på bakgrunn av ønsket om å stenge amerikansk innflytelse ute. I 1963 stanset de Gaulles veto en britisk søknad om medlemskap. Da bri­ tene gjorde et nytt fremstøt i 1967 - denne gang med støtte fra alle de øvrige medlemsstatene - sa de Gaulle nok en gang et bestemt nei: Storbritannia måtte først løs­ rive seg fra sitt intime forhold til USA før landet kunne aksepteres som et fullverdig medlem av det europeiske fellesskapet. Den franske motstanden hadde åpenbart en mer kom­ plisert bakgrunn enn som så. Storbritannias økonomi var på denne tiden ikke slik at EF ville ha noe å vinne på et britisk medlemskap. Kontroversen mellom Frankrike og

Charles de Gaulle forsøkte å hevde Frankrikes selvstendige rolle som stormakt, blant annet ved å nekte å innordne seg USAs planer for hvordan Europa-politikken skulle utformes. De Gaulles ubestri­ delige suksess i utenrikspoli­ tikken gav ham ingen tilsva­ rende oppslutning når det gjaldt politikken på hjemmeplan.

Fransk solospill President de Gaulle vant ikke mye gehør blant de andre medlemsstatene for sine forslag om å endre NATOs orga­ nisasjon. Han mente derfor at franskmennene måtte trekke seg fra det militære samarbeidet. Dette skjedde i 1966, da de franske styrkene ble stilt under rent fransk kommando, og den tidligere felleskommandoen for NATO fikk ordre om å forlate Frankrike. At de Gaulle på denne måten sa opp det direkte militære samarbeidet, innebar ikke en umiddelbar utenrikspolitisk nyoriente­ ring. Fortsatt var Frankrike medlem av NATO, og fransk­ mennene ville ifølge de Gaulle fortsette å oppfylle sine forpliktelser mot organisasjonen dersom medlemmene ble utsatt for et uprovosert angrep. Den franske politikken etter 1965 kan sees som et mål­ bevisst forsøk på å markere Frankrikes uavhengighet både av Sovjet og USA. I tillegg til vedtaket om å forlate NATOsamarbeidet meldte Frankrike seg også ut av SEATO-pakten, motstykket til NATO i Sørøst-Asia. Grunnen var åpenbart at franskmennene ikke ville bli trukket inn i flere konflikter i dette stadig hetere kriseområdet. I 1960 hadde de Gaulle besøkt Sovjetunionen, og Kosygin gjorde gjengjeld ved å besøke Frankrike. Dette initiativet ble fulgt opp med en avtale om økonomisk og vitenskapelig samarbeid. Vi må betrakte det som en mar­ kering av de Gaulles ønske om å la Frankrike spille en selvstendig stormaktsrolle utenfor den tradisjonelle supermaktskonflikten. I praksis var naturligvis Frankrike også i fremtiden bundet av sin ideologiske og geopolitiske tilhørighet til Vesten. Det franske bruddet med NATO-samarbeidet ble selv­ følgelig ikke hilst med noen entusiasme av de 14 øvrige medlemsstatene, og spesielt ikke av organisasjonens mek­ tigste part, USA. Det som skjedde, innebar at den militære slagkraften ble svekket, men de gjenværende medlem­ mene fant ingen annen utvei enn stilltiende å finne seg i EN UTRYGG VERDEN

Konflikt og samarbeid i EF Det europeiske fellesskapet EF ble skapt i 1957 ved en avtale mellom Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. I 1973 ble det økonomiske samarbeidet utvi­ det ved at Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer. I 1981 kom Hellas med, og i 1985 ble hindringene fjernet for at Portugal og Spania kunne bli opptatt i kretsen. De opprinnelige seks statene var blitt tolv. I EFs første tid hadde samarbeidet stort sett vært en suksess. Da ble det etablert en felles ytre tollmur og et felles arbeidsmarked. Etter midten av 1970-årene kom flere indre motsetninger for dagen. Jordbrukspolitikken har hittil vært det største stridsspørsmålet, men også forskjeller i industriell utvikling mellom medlemslandene har ført til pro­ blemer. I lang tid hersket det en åpen motsetning mellom Storbritannia og de øvrige statene i spørs­ målet om bidraget til fellesskapet. Ved midten av 1980-årene hersket det fort­ satt usikkerhet om det europeiske fellesskapets fremtid. Ville integrasjonen fortsette og EF utvikle seg til en ny superstat, eller ville split­ tende krefter vise seg sterkere, som så ofte før i historien?

Storbritannia viste at den vestlige alliansen hadde sine tydelige sprekker. Det virket dessuten som om USA ved midten av 1960-årene gjennom sitt økte engasjement i Sørøst-Asia ble mindre interessert i den europeiske skue­ plassen. I alle fall tolket vesteuropeerne Vietnamkrigen på denne måten.

Ceau$escu utfordrer Sovjetunionen Etter den annen verdenskrig hadde Sovjetunionen tatt på seg rollen som leder av den sosialistiske verden. For lan­ dene i Øst-Europa hadde denne lederrollen vært ganske følbar. Sovjetunionen var det forbildet som kommunist­ partiene i alle øststatene kopierte, i stort og smått. Det var sovjeterne som hadde tatt initiativet til Warszawapakten, og midt i 1960-årene hadde denne alliansen utviklet seg til et viktig maktinstrument for Sovjetunionen. Sovjeterne hadde også i fredstid et sterkt grep om militærvesenet i østlandene. I tilfelle av krig var det sovjetiske offiserer som skulle overta kommandoen over alle styrkene i pak­ ten. Betydelige sovjetiske stridskrefter hadde dessuten vært stasjonert i Øst-Europa og utgjort en stadig påmin­ nelse om hvem som hadde den virkelige makten i områ­ det. På samme måte som Frankrike hadde opponert mot den sterke amerikanske innflytelsen i NATO-alliansen, gjorde Romania under Nicolae Ceau^escu seg midt i 1960-årene til talsmann for en østeuropeisk misnøye med den sovjetiske dominansen i Warszawapakten. Ifølge rumenerne var alle militærblokker av det onde, og spesi­ elt vendte de seg mot stasjonering av fremmede tropper innenfor medlemsstatenes grenser. Adressen til russerne var tydelig nok, og på sovjetisk hold reagerte man direkte på rumenernes kjetteri. Resultatet av forhandlingene i Bucure§ti sommeren 1966 ble at rumenerne måtte aksep­ tere at Warszawapakten ble opprettholdt i sitt rådende omfang. Men samtidig lovte russerne å gi medlemsstatene en noe større utenrikspolitisk handlefrihet. Denne innrømmelsen utnyttet rumenerne til å aner­ kjenne Vest-Tyskland i 1967, et skritt som må være blitt oppfattet som en ren fornærmelse i Moskva og Øst-Berlin. Ceau§escu hadde med dette diplomatiske skrittet markert

Warszawapakten

Warszawapaktens styrker foretar lands tigning under en øvelse ved Bulgarias svartehavskyst.

I mai 1955 sluttet Sovjetunionen og de sosialistiske statene i Øst-Europa en avtale om vennskap, sam­ arbeid og gjensidig bistand. Denne såkalte Warsza­ wapakten ble opprinnelig motivert med at de sosi­ alistiske statene trengte å styrke forsvaret mot vest etter at Vest-Tyskland rustet opp og ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO. Warszawa­ pakten ble dominert av Sovjetunionen, og i tilfelle krig skulle alle styrkene underordnes sovjetisk befal. Selv om pakten var tenkt som forsvar mot angrep fra vest, fungerte den først og fremst som overvåker av sikkerheten i Øst-Europa. 11968 grep Warszawapaktlandene (bortsett fra Romania) inn mot utviklingen i Tsjekkoslovakia, en utvikling som ble oppfattet som en trussel mot det sosialis­ tiske fellesskapet.

at rumenerne ikke trodde på det sovjetiske dogmet som stemplet Vest-Tyskland som «revansj istisk». Romania del­ tok heller ikke i de sosialistiske statenes ellers enstemmige fordømmelse av Israel som angriper i Seksdagerskrigen samme år. Isteden tok rumenerne konsekvensen av sin linje og inngikk en omfattende handelsavtale med israe­ lerne. Endelig sluttet Romania ved de pågående nedrustningsforhandlingene i Genéve seg til et forslag som ble fremlagt av de alliansefrie statene. Forslaget gikk ut på at kjernevåpenmaktene skulle sette i verk konkrete tiltak for å redusere sine arsenaler av kjernefysiske våpen. Tydeligere kunne ikke Romania demonstrere viljen til å hevde sin egen utenrikspolitiske linje. Den stod i sterk kontrast til den samlede fronten utad som østblokken

Nicolae Ceausescu forsøkte

som president og statssjef i Romania siden 1967 å hevde så stor handlefrihet som mulig i utenrikspolitiske spørsmål. Ved flere anled­ ninger nektet Romania å følge sovjetiske direktiver, for eksempel i 1968, da invasjo­ nen i Tsjekkoslovakia ble gjennomført uten rumensk deltagelse. Innenrikspolitisk holdt Ceausescu rumenerne i stramme tøyler.

ØST MOT VEST ; 31

ellers viste og som i alt vesentlig var bestemt av Sovjet­ unionen. At sovjeterne fant seg i den rumenske ulydig­ heten, kom blant annet av at den rumenske regjeringen så trofast holdt fast ved de marxist-leninistiske idealene i innenrikspolitikken og at landet lå godt innkapslet i den soyjetdominerte verden.

Økonomiske samarbeidsproblemer i øst

Gjennom en mer enn 450 mil lang ledning fra Sibir til Europa kunne Sovjetunionen forsyne land både i Øst- og Vest-Europa med naturgass. På vestlig hold hersket det en viss usikkerhet om vurde­ ringen av den strategiske risiko ved å gjøre seg avhengig av energitilførsel fra Sovjetunionen.

32

Ceau§escu gjorde ikke bare motstand mot å bli for sterkt integrert i det militære og politiske samarbeidet i Warsza­ wapakten. Han forsøkte også å begrense Romanias inte­ grasjon i den østeuropeiske økonomiske samarbeidsorga­ nisasjonen SEV (eller COMECON, som den kalles i vestlige kilder). Denne organisasjonen, som opprinnelig var et svar på Marshallhjelpen, hadde lenge vært i ferd med å svinne hen. Under Khrusjtsjov var det imidlertid blitt gjort et forsøk på å blåse liv i den og få i stand en vir­ kelig koordinering av arbeidsoppgavene. Hvert land innen fellesskapet skulle få utvikle sitt næringsliv på de områdene der det hadde de beste forutsetningene. En slik arbeidsdeling var fordelaktig for de mer utvik­ lede statene, som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, men den ville sannsynligvis hindre jordbruksland som Roma­ nia og Bulgaria i å utvikle sin egen industri. Sett fra Sov­

EN UTRYGG VERDEN

jets og hele østblokkens perspektiv ville en slik utvikling være rasjonell og effektiv, men for de minst utviklede områdene ville det bety en bekreftelse på at de var havnet på B-laget. Det var nok en gang rumenerne som protes­ terte. Før man kunne tenke på å høyne den samlede effek­ tiviteten innen COMECON, måtte ifølge rumenerne hvert enkelt medlemsland ha utviklet sine produksjonsfaktorer til et bestemt, ganske høyt nivå. Rumenerne ville derfor utsette integreringen til en gang i fremtiden. Det er ikke tvil om at det økonomiske samarbeidet i øst midt i 1960-årene hadde havnet i en bakevje på grunn av medlemsstatenes særinteresser. Man hadde ikke hatt noen metode til å stimulere handelen mellom landene. Forsø­ kene på å knytte prisene på handelsvarer til prisene på det kapitalistiske verdensmarkedet hadde vært tveeggete. Igjen var det de mindre utviklede statene som protesterte. Prisene på jordbruksprodukter hadde vært stadig syn­ kende i flere år. Samtidig hadde råvareprodusentene måt­ tet betale mer og mer for maskiner fra DDR og Tsjekko­ slovakia, selv om kvaliteten ikke kunne måle seg med tilsvarende vestlige produkter som hadde vært prisdannende. Heller ikke valutaspørsmålene var blitt løst på en måte som kunne aksepteres av medlemmene i COMECON. Mangelen på vestlig valuta var det altoverskyggende pro­ blemet. Valutaene i øst var ikke konvertible, og forsøket

Ul tross for en høy mekaniseringsgrad og bortimot en halv million skurtreskere hadde det sovjetiske jordbruket hvert år store problemer med å berge avlingen i tide.

på å lage en spesiell valuta for den østeuropeiske hande­ len, den såkalte transfer-rubelen, var ikke vellykket. Det var åpenbart at den økonomiske ekspertisen i Sovjetunio­ nen ikke hadde noen løsning på hvordan en fortsatt øko­ nomisk integrasjon skulle foregå. Rumenerne innså dette tidlig, og protesterte som vi har sett i midten av 1960årene. Tsjekkoslovakerne og polakkene skulle senere komme til å bli opptatt av det samme. Sovjetunionen dominerte Øst-Europa på en måte som ligner den klassiske imperialismen. I siste instans hvilte denne dominansen på Sovjets militærmakt, men forhol­ det mellom landene kunne i flere tilfeller være stikk i strid med det man skulle vente seg i en imperialistisk struktur. Flere av de underordnede statene i Øst-Europa var nemlig industrielt og økonomisk mer utviklet enn Sovjetunio­ nen. Varebyttet kunne derfor arte seg slik at Sovjet for eksempel byttet til seg høyteknologiske produkter fra DDR mot ubearbeidede råvarer, med andre ord det omvendte av hva imperialistisk avhengighet vanligvis innebærer.

revisjonister, og hans etterfølgere møtte heller ingen nåde. Ved den 23. sovjetiske partikongressen i mars 1966 anklaget sovjeterne kineserne for nær sagt alle tenkbare ideologiske feil: separatisme, trotskisme, nasjonalisme, dogmatisme og sjåvinisme. Kineserne svarte med å anklage sovjeterne for å støtte den amerikanske imperia­ lismen. Etter denne ordstriden var bruddet nesten totalt. Til sovjetemes store ergrelse ble den sovjetiske ambassa­ den i Beijing i begynnelsen av 1967 utsatt for en regelrett beleiring av rødegardister. Først etter at den kinesiske statsministeren Zhou Enlai hadde grepet direkte inn, ble aksjonen i Beijing avblåst. Men skaden var naturligvis allerede skjedd. Fra og med denne tiden gikk Sovjetunionen og Kina hver sin vei. Sovjeterne hadde allerede tidligere avbrutt all teknologisk og økonomisk hjelp til Kina og kalt sine

Grensen mellom Sovjetunio­ nen og Kina. På 1800-tallet var det kinesiske keiserdøm­ met blitt tvunget til å inngå grenseavtaler med Tsar-Russland som den kinesiske folke­ republikken i 1960-årene betegnet som «urettferdige» og ugyldige.

Konflikten mellom Sovjet og Kina Samtidig som spenningen mellom vest og øst ved midten av 1960-årene var lavere enn på flere år, oppstod det en konflikt mellom de to største sosialiststatene, Sovjetunio­ nen og Kina, en konflikt som ble stadig dypere. Det var mange årsaker til denne motsetningen: ideolo­ giske, maktpolitiske og kulturelle. Noen av dem gikk langt tilbake i tiden, andre hadde oppstått eller forsterket seg under Khrusjtsjov og hans oppgjør med den stalinis­ tiske fortiden. For Mao var ikke Stalin en fallen helt. Stalins bilde hadde fortsatt sin faste plass i Kina ved siden av Marx og Lenin. Kineserne så på alt snakk om fredelig sameksistens som forræderi mot det internasjonale prole­ tariatet. Khrusjtsjov ble oppfattet som den verste av alle

Områder som Kina tapte på 1800-tallet

ØST MOT VEST

33

En lang rekke grensekonflik­ ter mellom Sovjetunionen og Kina i 1960-årene kulminerte i 1969 med åpne kamper ved Ussuri-elva nord for Korea. På bildet overvåker kinesiske grensevakter øya Zhenbao i provinsen Heilongjiang.

Antisovjetiske demonstrasjo­ ner i Beijing i 1967. Rødegardister drar på likkister med bilder av sovjetlederne Brezj­ nev og Kosygin.

34

eksperter hjem. Kineserne hadde klaget over at sovjeterne ikke ville hjelpe dem med å fremstille atomvåpen. Nå ord­ net de den saken selv. I 1964 ble den første kinesiske atombomben detonert, og tre år senere hadde kineserne også løst problemet med å lage en hydrogenbombe. Konflikten mellom Kina og Sovjet hadde også en histo­ risk bakgrunn. I løpet av Kinas svakhetsperiode på 1800tallet hadde russerne lagt under seg områder som kine­

EN UTRYGG VERDEN

serne hevdet hørte til Midtens rike. Dette gjaldt dels Pamir, dels et stort område nord for Xinjiang og dels noen områder nord for Korea. Krav om at disse erobringene skulle leveres tilbake til Kina, ble ikke åpent fremført. Det er derfor vanskelig å tolke de mange grensekrenkelsene som kineserne foretok helt fra begynnelsen av 1960årene. På samme måte som andre grenseavtaler fra 1800tallet var de gjeldende traktatene med Tsar-Russland ifølge kinesisk oppfatning ugyldige. Begrunnelsen var at de var inngått mellom parter som ikke var jevnbyrdige. Men hva kineserne ønsket istedenfor de gamle traktatene, har vi ingen opplysninger om. Grensekonflikten ble trappet opp i annen halvdel av 1960-årene. Begge parter ladet opp militært ved grensen i nordøst, som her fulgte Ussuri-elva. Etter en intens ord­ krig ble den gjensidige irritasjonen utladet i åpne stridig­ heter våren 1969. Med tanke på de to landenes gigantiske militærapparater kan selve konfrontasjonen vanskelig karakteriseres som mer enn en liten forpostfektning. Ingen av partene var villig til å utløse en storkrig på grunn av grensekonflikten, men noen løsning på den kom heller ikke i stand. De to kommunistiske gigantene fortsatte å gå hver sin vei. For Sovjetunionen var USA stadig hovedfien­ den, riktignok en fiende som man var tvunget til å leve i fred med. Kina så ingen store forskjeller mellom Sovjet og USA. Begge tilhørte den rike delen av verden, og begge undertrykte de fattige landene. Skal man dømme etter kinesernes politiske praksis, mente de at Sovjetunionen utgjorde den største trusselen.

Eurokommunismen 1 midten av 1970-årene oppstod det en ny form for kommunisme i Vest-Europa. Den fikk navnet eurokommunisme. De viktigste representantene for denne ideologien var de store kommunistpartiene i Italia, Frankrike og Spania. Det var ulikheter mellom de italienske, fran­ ske og spanske modellene, men felles for de eurokommunistiske lederne - Enrico Berlinguer i Italia, Georges Marchais i Frankrike og Santiago Carrillo i Spania - var at de la vekt på uavhengigheten av Moskva og betydningen av en egen, nasjonal vei til kommunismen. Eurokommunismen var ikke noe populært fenomen for de to supermaktene. Fra begge hold ble bevegelsens fremgang betraktet som en trussel mot stabiliteten i det blokksystemet som super­ maktene hadde vært med på å skape. I forlengelsen av dette ble eurokommunismen betraktet som en trussel mot fortsatt avspenning og mot verdensfre­ den.

Den sovjetisk-kinesiske konfliktens virkninger Den åpne kløften mellom Sovjetunionen og Kina fikk store ringvirkninger i andre deler av verden. I Øst-Europa så de nasjonale kommunistpartiene med undring og en viss forskrekkelse på den ideologiske krigen, men de fleste sluttet seg pent til russerne. Romania forsøkte som

Georges Marchais ledet det franske kommunistpartiet fra 1972. Partiet var det eneste egentlige arbeiderpartiet i Frankrike og hadde sine ster­ keste støttepunkter i industri­ områdene i nord og i Parisdistriktet.

nevnt å holde en viss balanse. Albania derimot tok stilling for Mao og den kinesiske modellen og ble dermed en maoistisk øy i Europa, dømt til langvarig isolasjon og ensomhet. I Vest-Europa ble den ideologiske konflikten en van­ skelig prøve for mange av kommunistpartiene. Stort sett sluttet partikjernene seg til den sovjetiske linjen, men mange enkeltmedlemmer brøt ut og dannet maoistiske partier med forskjellige profiler. Den ideologiske splittel­ sen svekket den ekstreme venstresiden i mange land i Vest-Europa. De største virkningene fikk konflikten i den tredje ver­ den. Her kjempet Sovjetunionen og Kina ofte direkte om u-landenes gunst. Kina fremstilte seg som et stort u-land med mange interesser felles med de fattige nasjonene. Sovjetunionen hadde åpenbart store problemer med å finne en tone som slo an blant u-landene. Sett i et konse­ kvent u-landsperspektiv var det heller ikke alltid like lett å få øye på forskjellene mellom den sovjetiske modellen og den kapitalistiske: Begge representerte utviklede industrisamfunn. Det kinesiske forsøket på å bygge sosia­ lismen direkte på et jordbrukssamfunn virket derfor svært lokkende på lederne i mange fattige u-land. Rivaliseringen om u-landenes gunst gikk så langt at det grunnleggende formålet å hjelpe dem ble overskygget eller til og med satt helt ut av spill. I 1965 var det planlagt

Den italienske aristokraten og kommunistlederen Enrico Berlinguer ledet i tolv år, fram til sin død i 1984, VestEuropas største kommunist­ parti. Berlinguer var en av de ledende ideologene bak euro­ kommunismen og markerte sin selvstendighet overfor Sovjetunionen blant annet ved å kritisere brudd på men­ neskerettighetskonvensjonen i Sovjet og landets invasjon i Afghanistan.

Avskaffelsen av diktaturet i Spania etter Francos død i 1975 gjorde det mulig for de spanske kommunistene å gjenoppta sin politiske virk­ somhet. Ved valget i 1979fikk kommunistpartiet under San­ tiago Carrillo 11 prosent av stemmene.

ØST MOT VEST

35

Sovjetunionen og Kina kon­ kurrerte om u-landenes gunst. I Tanzania hadde kineserne et omfattende hjelpeprogram, blant annet hjalp 10 000 kinesere til med å bygge jern­ baner.

en afro-asiatisk konferanse i Algerie. Den ble en fiasko fordi kineserne ville utelukke russerne med den begrun­ nelsen at Sovjetunionen verken var en afrikansk eller asi­ atisk stat. Flere stater i den tredje verden benyttet seg av denne konkurransesituasjonen til å skaffe seg ekstra ressurser og bistandsmidler. Også mellom ulike nasjonale frigjørings­ bevegelser kunne det pågå harde kamper. Dette fikk til tider den konsekvens at kineserne støttet én frigjørings­ bevegelse, mens sovjeterne satset på en rivaliserende gruppe. Dette forholdet bidrog unektelig til å komplisere situasjonen i mange kriseområder i den tredje verden.

Økonomisk samarbeid i vest Til tross for de synlige sprekkene i Vestens fasader fantes det mange krefter som rolig arbeidet videre for integra­ sjon og samarbeid. Slik fortsatte forsøkene på å bygge ut

Den ulike utviklingsgraden i jordbruket hindret den etterstrebede økonomiske samord­ ningen i Europa. I Sør-Europa låjordbruket ofte langt etter i utviklingen, men også her vant mer moderne metoder innpass etter hvert, side om side med mer tradisjonelle driftsmåter.

36

EN UTRYGG VERDEN

fellesmarkedet i Europa til noe som lignet en økonomisk verdensmakt. De felles styringsorganene fikk en mer effektiv utforming, selv om de opprinnelige planene om å skape en overnasjonal besluttende myndighet ikke ble noe av. De nasjonale regjeringene beholdt når alt kom til alt siste ord i alle vesentlige spørsmål, og visjonen om Europas forente stater ble nok en gang skjøvet fremover i tiden. Et av de største problemene i EF helt siden starten var jordbrukspolitikken. Etter mange års diskusjoner ble det i 1968 vedtatt en reformplan for den felles jordbruksøko­ nomien. Planen ble oppkalt etter sin opphavsmann, den nederlandske EF-politikeren Sicco Mansholt. Målset­ tingen var at jordbruket i alle de seks medlemslandene skulle moderniseres og strukturrasjonaliseres på en slik måte at produktiviteten skulle bli omtrent like stor i alle statene. Dersom dette målet skulle nås, ville det imidlertid bli nødvendig å redusere det totale antall jordbrukere og sette inn store økonomiske midler, blant annet for å før­ tidspensjonere de overflødige jordbrukerne. Dette bote­ midlet viste seg noe vel beskt, og flere steder nektet man å ta medisinen. Utenfor fellesmarkedet fortsatte statene i EFTA å avvikle de tollmurene som ennå stod igjen. I begynnelsen av 1967 var dette arbeidet imidlertid stort sett avsluttet, og diskusjonene EFTA-medlemmene imellom tok nå iste­ den sikte på neste trinn: det politisk sett mer følsomme spørsmålet om forholdet til EE Et spesielt problem i den europeiske politikken var pro­ blemet med det delte Tyskland. I avspenningens tegn kom den amerikanske presidenten, Lyndon B. Johnson, høsten 1966 med et utspill som innebar en amerikansk oppmy­ king av holdningen til Øst-Europa: Først måtte forholdene til østblokken forbedres; dernest kunne man ta fatt på spørsmålet om foreningen av Tyskland. I og med at det mot slutten av 1966 var dannet en koalisjonsregjering i Vest-Tyskland mellom det kristelig-demokratiske partiet

Finland 1995 Sverige 1995

Storbritannia Irland 1973 1973

Danmark 1973

Øst-Tyskland 1990

Østerrike 1995

Portugal 1986 Spania 1986 Hellas 1981

Opprinnelige medlemmer (EEC 1958) Nye medlemmer med tilslutningsår

Island 1970

Sverige 1960-94 Finland 1986-94

Norge 1960

Storbritannia 1960-72

Danmark I960-72

Sveits 1960

Østerrike 1960-94

Liechtenstein 1991 Portugal 1960-85

Nåværende medlemmer i EFTA med tilslutningsår Tidligere medlemmer

CDU og det sosialdemokratiske SPD, var også Vest-Tyskland modent for en omorientering i østpolitikken. Den nye regjeringen oppgav den såkalte Hallsteindoktrinen, som hadde foreskrevet at Vest-Tyskland ikke kunne ha diplomatiske forbindelser med stater som aner­ kjente DDR (bortsett fra Sovjetunionen). Etter de nye sig­ nalene ble døren åpnet for forhandlinger med flere av lan­ dene i Øst-Europa, men i første omgang ble de bare sluttført med Romania. For øvrig satte Sovjetunionen bom med hjelp av DDR: ingen avtale med vesttyskerne før de hadde avsverget seg rollen å representere alle tys­ kere og samtidig akseptert den polske etterkrigsgrensen ved Oder-Neisse. Sovjeterne fant åpenbart ennå ikke tiden moden for å åpne døren mot Vest-Tyskland. Frykten for «revansjisme» og usikkerhet både om Vest-Tysklands hensikter og om reaksjonen i Øst-Europa gjorde at oppmykingen i vest ikke fikk noen umiddelbare følger for forholdet mellom øst og vest.

Sosialdemokraten Willy Brandt innledet en avspen­ ningspolitikk overfor ØstEuropa. Ved sitt besøk i Wars­ zawa mot slutten av 1970 knelte han ved monumentet over det jødiske opprøret mot de tyske nazistene i 1943.

Økonomisk samarbeid i Europa: frihandelssamarbeidet i EFTA (European Free Trade Association) og EEC (European Economic Com­ munity). EEC gikk senere inn

i Det europeiske fellesskapet EF og ble fulgt opp av Den europeiske unionen EU.

ØST MOT VEST I 37

John Lennon, som var med­ lem av den legendariske popgruppen The Beatles, ble myrdet i desember 1980. Hans engasjement for fred kom til å få stor betydning for ungdomskulturen og fredsbe­ vegelsen. 11969 tilbrakte John Lennon sammen med sin kone Yoko Ono en uke i sengen som protest mot krig og vold i verden!

Avspenning og fredelig sameksistens I midten av 1960-årene var det mange tegn på at super­ maktene var interessert i å minske den direkte spen­ ningen mellom de kapitalistiske og de sosialistiske lan­ dene. Mange mennesker begynte å håpe at dette skulle bli ikke bare slutten på den kalde krigen, men også begyn­ nelsen på en ny tidsepoke, der alle gode krefter samlet seg for i fellesskap å løse de mange problemene som truet hele menneskehetens eksistens. Dessverre ble de som næret disse fromme forhåpningene skuffet. Med avspen­ ning mente man nemlig noe annet i øst enn i vest. I USA var avspenningen noe av et mål i seg selv. De to supermaktene hadde riktignok helt ulike ideologier, mente flere ledende politikere, men det var likevel tale om to store industrinasjoner som ville tjene på å samarbeide eller i det minste respektere hverandres interesser. Med noe som minnet sterkt om ønsketenkning, utviklet man teorien om «konvergens», som innebar en antagelse om at 38

EN UTRYGG VERDEN

de to systemene begynte å ligne hverandre mer og mer. Det frie markedet i Vesten var ikke lenger helt fritt; det krevde en viss styring. Det sosialistiske systemet fikk på sin side flere og flere innslag som lignet det kapitalistiske. Når tilhengerne av konvergensteorien videreutviklet og forlenget tendenser som de mente å kunne iaktta både i øst og i vest, antok de at resultatet til slutt ville bli to sys­ temer med færre innbyrdes motsetninger. Ifølge den vanligste oppfatningen i Vesten var det Sov­ jetunionen som hadde hovedskylden for at det var blitt en kald krig mellom supermaktene. Men det fantes også grupper - til og med i USA - som mente at USA selv hadde stor skyld i konfliktutviklingen fordi amerika­ nerne ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til hva som egentlig var rimelige sovjetiske krav om sikkerhet. Det var USA som hadde satt i gang kapprustningen og mer eller mindre tvunget Sovjetunionen til å delta. USA burde ifølge dette synet derfor også ta de første skritt mot avspenning. I Sovjetunionen på sin side hadde Khrusjtsjov i begyn­ nelsen av 1960-årene vendt seg mot Lenins tese om at krig mellom de kapitalistiske og de sosialistiske statene ikke var til å unngå. Under inntrykket av at de kjernefy­ siske våpnene hadde skapt nye forutsetninger, ble det på initiativ av Khrusjtsjov isteden lansert en tanke om «fre­ delig sameksistens» mellom de to verdenene. Den ideolo­ giske kampen skulle ifølge Khrusjtsjov ikke opphøre av den grunn, men den skulle med et viktig unntak skje med andre midler enn militære. Unntaket gjaldt nasjonale frigjøringskriger. På dette området skulle Sovjetunionen fortsette å gi aktiv støtte for å utrydde alle spor av imperi­ alisme og koloniundertrykkelse. Det er helt åpenbart at begge supermaktene på denne tiden gjerne ville unngå direkte konfrontasjoner som kunne utløse en atomkrig. Da konflikten i Midtøsten brøt ut i 1967, ble den direkte telefonlinjen mellom Moskva og Washington tatt i bruk for å utveksle informasjoner. Supermaktene skulle ikke behøve å bli trukket ufrivillig inn i krigen. Også Vietnamkrigen forutsatte en moderasjon på begge hold for å hindre en direkte konfrontasjon mellom USA og Sovjet. Russerne sendte riktignok militær hjelp til Nord-Vietnam, men de unngikk å forsyne nordvietnameserne med rakettvåpen som kunne true amerikanske baser i sør direkte fra utskytningsramper i Nord-Vietnam. På sin side passet amerikanerne seg vanligvis for å bombe nordvietnamesiske havner, der sovjetiske fartøyer lå og losset krigsmateriell. Begge supermaktene var helt åpen­ bart påpasselige med å begrense omfanget av Vietnamkri­ gen.

Spørsmålet om spredning av kjernevåpen Den store anstøtssteinen i forholdet mellom supermak­ tene gjaldt kjernevåpnene og mulighetene for å komme videre på den veien som var staket ut i 1963 ved avtalen om delvis prøvestans. De to supermaktene hadde begge interesse av å hindre at flere stater skaffet seg kjernefy-

USAs strategiske bombefly B52 kunne utstyres med så vel angrepsraketter som bomber. Hvert fly kunne laste opptil 11 kjernevåpenbomber, hver på 1 megatonn.

Drivkreftene i opprustningen Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm, SIPRI, samler kontinuerlig opplys­ ninger om rustningsutgifter og presenterer dem i årlige oversikter. De totale militærutgiftene i verden steg med rundt 50 prosent i faste priser i perioden 1965-1985. I løpet av året 1985 regnet man med at det i alt ble brukt 850 milliarder dollar på opp­ rustning! De to militærblokkene NATO og Warszawapaktstatene stod for brorparten, drøyt to tredje­ deler. Spesielt kraftig var opprustningen i den tredje verden, som fordoblet sine militærutgifter bare i løpet av 1970-årene. Midtøsten og SørøstAsia var to områder som samlet spesielt store våpenlagre. Internasjonal spenning og opprustning hen­ ger sammen. Økt spenning ble fulgt av økte mili­ tærutgifter, og flere - og fremfor alt mer avanserte våpen økte spenningen. Resultatet ble en ond sir­ kel. Ved siden av ytre faktorer har også indre driv­ krefter påvirket rustningsutviklingen. I USA og på mange andre hold i Vesten snakker man om et militært-industrielt kompleks som har spesielle interes­ ser når det gjelder opprustning. Yrkesoffiserer og forsvarsvennlige politikere kan anbefale en fortsatt opprustning; det samme kan rustningsindustrien, forskere, fagforeninger, banker og andre interessen­ ter. Motstykket til et slikt interessefellesskap i Sov­ jetunionen var et såkalt militær-byråkratisk kom­ pleks. I begge tilfeller var det tale om mektige press­ grupper. I USA var mer enn 1000 større selskaper innrettet på militærteknologi, og over 700 000 mennesker arbeidet i disse bransjene.

siske våpen. Etter at amerikanerne hadde skrinlagt pla­ nene om en felles atomstyrke innen NATO - som altså også vesttyskerne skulle ha medvirket i - syntes sovjet­ erne at de kunne gå med på en avtale mot spredning. Dis­ kusjonene om kjernevåpnene foregikk i Genéve ved den årlige nedrustningskonferansen. Der var det ikke bare representanter for de to supermaktene som diskuterte ikke engang bare for kjernevåpenmaktene - men også delegater fra alliansefrie stater som følte seg som ofre for kapprustningen. Et av de vanskeligste problemene gjaldt hvordan man skulle kunne få garantier for at en avtale virkelig ble etter­ levd. Hvordan skulle man for eksempel kunne kontrollere hva som skjedde ved underjordiske forsøk? Hvem skulle ha ansvaret for inspeksjonen? Sovjeterne og amerikanerne tenkte seg at det internasjonale atomenergibyrået i Wien (LAEA) skulle ha ansvar for at ikke noe materiell fra den sivile kjernekraftsproduksjonen i land uten kjernefysiske våpen ble utnyttet til å fremstille slike våpen eller solgt i smug.

Ubåter utstyrt med kjernefy­ siske våpen representerer ved sin bevegelighet og mulighet for å skjule seg en særlig far­ lig trussel for en eventuell fiende. På bildet den ameri­ kanske ubåten «Trident».

ØST MOT VEST 1 39

Forskjellige kjernevåpenbærere og deres rekkevidde (W Agrell: «Deyttersta vapnen»).

Her blir et såkalt MX-missil bygd. Det er en interkonti­ nental rakett som kan utrus­ tes med flere stridshoder.

Denne løsningen tiltalte imidlertid ikke flertallet av NATO-landene. Vest-Tyskland protesterte for eksempel mot å slippe sovjetiske kontrollører inn i sine kjernekraft­ verk. Isteden mente vesttyskerne at den gjeldende ord­ ningen med selvkontroll under tilsyn av Euratom innebar tilstrekkelige garantier. De ulike posisjonene i spørsmålet om inspeksjonen låste fast hele avtalediskusjonen, til stor harme og skuf­ felse for de atomvåpenfrie statene. Harmen gjaldt også det som ble oppfattet som supermaktenes manglende vilje til å diskutere forpliktende avtaler om konkrete nedrustningstiltak. Dels stolte supermaktene åpenbart ikke på hverandre, dels var de urolige for hvilke hensikter Kina og Frankrike hadde med sine kjernevåpenprogrammer.

Våpensystemer i vest og øst Istedenfor gjennombrudd i nedrustningsforhandlingene som størsteparten av menneskeheten ville ha ønsket seg ble det i 1967 tatt nye skritt mot ytterligere opprustning fra supermaktenes side. I begge land foregikk det et intenst forsknings- og utviklingsarbeid for å forsterke den militære slagkraften. Det ble gjort flere tekniske gjennom­ brudd i 1960-årene når det gjaldt nye og enda mer øde­ leggende våpen. Konstruksjonen av målsøkende raketter ble forbedret, og man oppnådde dermed en vesentlig økt treffsikkerhet for de interkontinentale rakettene som direkte truet de to supermaktenes territorier. En annen nyhet var at rakettene kunne utstyres med flere forskjel­ lige stridshoder som kunne spres og rettes inn mot for­ skjellige mål (såkalte MIRV-systemer, dvs. Multiple Independently Targeted Re-entry Vehicle). Endelig fant man nå også den tekniske løsningen på et forsvar mot angri­ pende raketter (ABM-systemer, Anti Ballistic Missiles Sys­ tem). Midt i 1960-årene så det ut til at Sovjetunionen først og fremst satset på å bygge ut et antirakettforsvar, mens ame­ rikanerne siktet mot å få fram nye og mer effektive inter­ 40

EN UTRYGG VERDEN

kontinentale raketter (Minuteman III og Poseidon). Begge programmene innebar enorme økonomiske uttellinger. Sovjetunionens program var unektelig defensivt innrettet, men et utbygd ABM-system ville forrykke den rådende balansen mellom supermaktene. Derfor så amerikanerne seg nødt til å satse ytterligere både på de offensive våp­ nene og på et mer begrenset ABM-system. Til tross for Vietnamkrigen virket det som om forhol­ det mellom de to supermaktene var preget av en viss ytre avspenning på denne tiden. Det er blitt mye diskutert hvorfor de likevel var beredt til å vri rustningsspiralen ytterligere noen trinn oppover. Den grunnleggende gjen­ sidige mistenksomheten eksisterte naturligvis fremdeles, men det var kommet til ytterligere et moment som kom­ pliserte duellen. De kinesiske atomsprengningene hadde demonstrert for både sovjeterne og amerikanerne at Kina senest innen en tiårsperiode ville kunne ha utviklet sine egne kjernefysiske våpen så langt at det kunne true begge supermaktene. Slik vurderte i hvert fall strategiske eks­ perter det på denne tiden. Det er alltid vanskelig å tolke rustningsforløp. På den ene side finnes de som mener at opprustning er en pro­ sess som nærmest går automatisk, som er svært vanskelig å styre og påvirke når den først er kommet i gang. Andre mener - og med større rett - at rustningstiltakene tross alt

må bero på menneskelige beslutninger som kan påvirkes. Problemet er at så mange interesser er innblandet. Det er vanlig å tale om et militær-industrielt kompleks i USA med egne institusjonelle interesser av at krigsindustrien går for fullt. For politikerne kan det være vanskelig å gå imot en slik maktblokk som representerer store finansielle interesser og samtidig har mer eller mindre monopol på den teknologiske kunnskapen. For Sovjetunionens ved­ kommende var det vanlig å tale om et militærbyråkratisk kompleks som også hadde egne interesser av at rustningsnivået stadig ble hevet. I det lange våpenkappløpet som begge supermaktene deltok i etter den annen verdenskrig, lå USA hele tiden et skritt foran Sovjet. Hvor stort dette skrittet var, er det egentlig umulig å avgjøre. Tilgjengelige data er utilstrek­ kelige, og begge parter hadde interesse av å tilsløre sann­ heten. Man kan regne på ulike måter, og det gjorde da også de to supermaktene. De økonomiske konsekvensene var imidlertid hele tiden følbare. Alternative prioriteringer - som ville vært mer positive for menneskeheten - måtte bestandig vike. De militære programmene fikk så godt som alltid forrang.

maktene, skal vi stanse ved et par indirekte supermaktkonfrontasjoner. Krig ved stedfortreder er fenomenet også blitt kalt. Vietnam er et første illustrerende eksempel.

Nye forsøk på å begrense opprustningen

Borgerkrigen i Vietnam

Til tross for den pågående opprustningen i USA og Sovjet og til tross for vanskene med å oppnå internasjonale over­ enskomster om kjernefysiske våpen, fantes det midt i 1960-årene som nevnt en gunstigere atmosfære for samta­ ler supermaktene imellom enn på svært lenge. Våren 1967 tok president Johnson et initiativ til forhandlinger med sin sovjetiske motpart, statsminister Aleksej Kosygin. De to møttes i Glassboro i USA og diskuterte hva som kunne gjøres for å begrense robotopprustningen. Super­ maktene viste i hvert fall at de kunne diskutere rustningsproblemene. Men løse dem kunne de ikke. Ingen var egentlig rede til å ta det første nødvendige skrittet.

Vietnams stilling var blitt regulert ved en stormaktsavtale i Genéve i 1954. Som vanlig var de menneskene som ble berørt sterkest, i dette tilfellet vietnameserne, ikke blitt spurt. I den nordlige delen av landet hersket et kommu­ nistisk regime og i sør et ikke-kommunistisk, men langt fra demokratisk styre. Mellom disse regimene var det store motsetninger, og Genéve-avtalen hadde egentlig ikke løst noen av de vanskelige indre problemene i landet. I 1954 hadde USA overtatt Frankrikes gamle «forpliktel-

Pentagon, USAs forsvarshovedkvarter i Washington D.C., en massiv og lukket bygning som symboliserer makt og styrke.

USAs president Lyndon B. Johnson og Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin møttes i juni 1967 i Glassboro for å diskutere mulige tiltak for å begrense kjernevåpenopprustningen. Snart skulle utsiktene til en overenskomst mellom de to supermaktene igjen bli mørkere.

En felles interesse: ingen flere kj ernevåpen land På ett punkt hadde supermaktene imidlertid stadig en fel­ les interesse: Det gjaldt å hindre at flere stater skaffet seg atomvåpen. Sommeren 1968 var sovjeterne og amerika­ nerne kommet så langt at de kunne stille seg bak en avtale om forbud mot spredning av slike våpen. Kina og Frank­ rike skrev ikke under, men franskmennene hadde i hvert fall erklært i FN at de ville respektere forbudet. Avtalen i 1968 hadde naturligvis en psykologisk verdi. Mange håpet at den skulle bli innledningen til begrensninger også i kjemevåpenlandenes egen våpenproduk­ sjon. En slik fortsettelse var imidlertid helt avhengig av supermaktenes gode vilje, og høsten 1968 skjedde det noe som fikk de skjøre forhåpningene til å briste og på nytt økte spenningen i Europa: den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia. Men før vi fortsetter å granske forholdet mellom superØST MOT VEST

41

Amerikansk helikopter avpa­ truljerer en ferdselsåre gjen­ nom det åpne jordbruksland­ skapet i Sør-Vietnam. Den amerikanske troppeinnsatsen, som i 1964 talte bare drøyt 20 000 mann, hadde ved års­ skiftet 1968/69 steget til over 500 000 mann.

ser» i området, og dette kom snart til å bli ensbetydende med at amerikanerne på forskjellige måter forsøkte å støtte den vaklende regjeringen i sør mot kommunistene i nord. Etter noen år med ro på overflaten hadde kommunis­ tene i begynnelsen av 1960-årene innledet en kamp for et forent og kommunistisk Vietnam ved hjelp av en nystartet frigjøringsfront i sør, FNL (Front National de Liberation). Verken nord eller sør viste noen større interesse for den veien Genéve-avtalen hadde staket ut for gjenforening: frie valg. Nord-Vietnam og FNL fikk hjelp fra både Sovjet­ unionen og Kina, og USA svarte med å gi militær og øko­ nomisk støtte til Sør-Vietnam. Med erfaringene fra Korea i bakhodet var amerikanerne imidlertid forsiktige med å engasjere seg i aksjoner som utfordret kineserne i nærhe­ ten av grensen deres. Ved midten av 1960-årene hadde den væpnede kam­ pen i Vietnam utviklet seg til en omfattende borgerkrig som slukte flere og flere ressurser og kostet stadig større tap av menneskeliv og eiendom. Man snakket med et nylaget uttrykk om eskaleringen av krigen: en gjensidig «opptrapping» av krigsinnsatsen. FNL-geriljaen hadde skaffet seg et sterkt grep på landsbygda i sør, og i hoved-

Vietnam, skueplass for en langvarig borgerkrig med

internasjonale komplikasjo­ ner fra midten av 1960-årene

Hanoi

til 1975. Haiphong

Tonkinbukta

LAOS

NORDVIETNAM

• Hue

• Da Nang

THAILAND

Bangkok

SØRVIETNAM

KAMBODSJA

Phnom Penh •

Saigon

IARLES J GIBILTERRA Jr • LAWRENCE F GREER • WAYNE D GROA' VID F HEISER • DOUGLAS E HOFFMAN • HOMER W HOLLISTEI JACKSON • RANDALL L JENKINS • CARL R KECK • ASA MARTIN J

BOTSWANA

00 *

Pretoria Johannesburg» Soweto

SWAZILAND LESOTHO

• Durban

SØR-AFRIKA Robben Island

•Cape Town

Port Elizabeth

«Hjemland»

som påla svarte alltid å bære pass. Protesten ble knust i blod. Etter Sharpeville ble de svartes organisasjoner for­ budt, både ANC (African National Congress) og PAC (Pan Africanist Congress). ANCs leder Nelson Mandela fikk fengselsstraff på livstid i 1964. En rekke andre sammen­ slutninger kom isteden, blant dem studentorganisasjonen SASO (South African Students’ Organization). Denne organisasjonen var ledet av Steve Biko, før også han for­ svant bak fengselsmurene. Den svarte misnøyen kulminerte sommeren 1976 i Soweto, en getto utenfor Johannesburg der 1,5 millioner svarte var samlet i et trist og utarmet miljø. Denne gang rettet protesten seg mot regimets vedtak om å gjøre afri­ kaans - boernes språk - til undervisningsspråk i de svar­ tes skoler istedenfor engelsk. Urolighetene spredte seg fra Soweto til andre områder i Sør-Afrika. Selv om opprøret brutalt ble slått ned av politiet, fant regjeringen det nød­ vendig å gjøre retrett i språksaken. Etter Soweto gjennomførte svarte arbeidere en omfat­ tende streikeaksjon i industriområdet rundt Johannes­ burg. Inntektsforskjellene mellom hvite og svarte var store, men minket etter hvert, særlig i gruveindustrien fra 18 ganger høyere lønn for hvite til om lag det sjudobbelte etter 1974. Også for de svarte har lønnsnivået vært vesentlig høyere i Sør-Afrika enn i resten av Afrika. Syssel­ settingssituasjonen var innviklet: Samtidig som det var stor arbeidsløshet i «hjemlandene», manglet industrien og gruvenæringen i landet som helhet arbeidskraft. Regje­ ringen forsøkte å bidra med statlige midler til industrieta­ blering og boligbygging i hjemlandene, men langt fra i til­ strekkelig omfang til å fylle de svært store behovene. Til tross for ulikhetene i levestandard var Sør-Afrika et rikt land, med verdens største gullproduksjon, en betyde­ lig industriutvikling og en omfattende utenrikshandel. Landets økonomi var også lenge rammet av internasjonale sanksjoner. Konflikten mellom hvite og svarte var ved midten av 1980-årene fremdeles uløst. Mange svarte ungdommer

hadde forlatt Sør-Afrika og sluttet seg til geriljagrupper som hadde fått fristeder i nabolandene i nord. Andre svarte viste tegn til å søke å tilpasse seg til systemet. Sam­ tidig virket det som om den nasjonalistiske kjernen i den boerdominerte makteliten var beredt til å forsvare syste­ met med våpen. Først i slutten av 1980-årene kom det en ny vurdering som til slutt skulle lede til at apartheidstyret ble opphevet.

En tørkerammet landsby i det nordligste Transvaal, hjem­ land for Ga-Sekgopo-stammen i Sør-Afrika. Til slike «bantustans» sendtes svarte som ikke hadde arbeid og dermed ifølge apartheid-tilhengerne ikke hadde noen berettigelse i de hvites sam­ funn.

Over til venstre: Det hvite mindretallsstyret i Sør-Afrika opprettet en rekke forskjellige «hjemland» for den svarte befolkningen og gav dem et begrenset selvstyre. I virkelig­ heten var dette selvstyret rent illusorisk, og politikken kunne betegnes som et uttrykk for territoriell apartheid.

1 løpet av etterkrigstiden har de svarte i Sør-Afrika ved flere anledninger protestert mot apartheidsystemet. Da den boer-dominerte regje­ ringen i 1976forsøkte å inn­ føre sitt språk, afrikaans, i de svartes skoler, reiste de unge i Soweto, en forstad til Johan­ nesburg, seg i et åpent opprør, som imidlertid ble slått ned av politiet med vold.

AFRIKA ETTER FRIGJØRINGEN

195

Islamsk vekkelse og nasjonale strømninger i Vest-Asia Islam er den dominerende religionen i

et belte som strekker seg fra atlanterhavskysten i vest over Nord-Afrika og Vest-Asia og til øyverdenen sørøst for Asia. Kjerneområdet er Arabia, der

islam en gang oppstod, og der de hellige kultstedene finnes. Islams innflytelse

gjør seg gjeldende også langt utenfor

den arabiske verden, og i den aktuelle perioden 1965-85 kan man regne med

at mer enn 700 millioner mennesker var muslimer. Islam er ikke noe enhetlig begrep. Det finnes muslimer som mener at religionen er en privat trossak, slik det er van­ lig blant Vestens folk. Men for mange muslimer er islam noe mer enn bare religion; islam kan også være en samfunnsideologi som blir lagt til grunnfor og fullstendig gjen­ nomsyrer samfunnet i alle dets former.

196

MOT EN USIKKER FREMTID

Islam er likevel ikke noe enhetlig fenomen. Det finnes for­ skjellige tolkninger av Koranen og av Muhammeds og hans etterfølgeres ord og gjerningen Disse tolkningene danner utgangspunkt for ulike retninger i den islamske verden (se bind 4, 5 og 7 om slike retninger). Viktig for den politiske utviklingen er at den islamske staten i mot­ setning til dagens vestlige samfunn ikke kjenner noe skille mellom en religiøs og en verdslig sektor av samfunnslivet. Alt - også det politiske livet - er gjennomsyret av religio­ nen og bygger på islams verdier, eller som visse muslimer mener i dag: Islam er den eneste legitime samfunnsorden, påbudt av Gud. Denne samfunnsordenen har latt seg forene både med en tradisjonsbundet, konservativ ideologi og med radi­ kale, sosialistiske tenkemåten I tradisjonelle monarkier som Jordan, Kuwait og Saudi-Arabia har regimene satset på økonomisk utvikling - ofte i samarbeid med vestlige

Hva betyr islam? Islam er et arabisk ord som betyr underkastelse, hen­ givelse og lydighet. Som religion står islam for full­ stendig underkastelse under Guds vilje og absolutt lydighet mot ham. En annen betydning av ordet islam er fred. Det innebærer at man ikke kan oppnå virkelig fred for kropp og sjel på annen måte enn ved å under­ kaste seg og lyde Gud. Et slikt liv i lydighet gir individet indre fred og legger dermed grunnlaget for virkelig fred i sam­ funnet. Mer enn 90 % muslimer

(Sayyid Abu-l-Ala Mawdudi (1903-79), en av islams store ideologer, som virket i Pakistan.)

50 % - 90 % muslimer

10 % - 50 % muslimer

i-land - men samtidig søkt å bevare den nedarvede sam­ funnsstrukturen. I andre muslimske stater, som Irak og Syria, har forskjellige religiøse minoriteter (sunnitter i Irak og alawitter i Syria) i regjeringsposisjon søkt å utvikle en egen form for sosialisme, der målsetningen har vært å «modemisere» samfunnene. Egypt under Nasser kan sees som et eksempel på et gjennomført forsøk på å «tilpasse» islam til den nye tids krav. Blant de mange politiske uttrykkene for islam har den såkalte fundamentalismen kommet til å spille en stadig mer fremtredende rolle i senere år. Fundamentalistene tar avstand fra forsøkene på å «tilpasse» islam; det er samfun­ net som på alle måter skal underordne seg Guds lov. Den fundamentalistiske vekkelsen gjør seg gjeldende i flere muslimske stater i dag, og fundamentalismen har også fått sjanse til å demonstrere i praksis hvordan et slikt samfunn skal utformes. Både det sunnittiske (ortodokse) Pakistan og det sjiittiske Iran har i de senere år fått regimer som representerer fundamentalistisk tenkemåte. Den islamske vekkelsen kan også betraktes som en reaksjon mot vestlig tenkning og kultur, som blir opp­ fattet som uforenlig med islamske verdier. Muslimene har lenge følt seg politisk og økonomisk underlegne i forholdet til Vesten. Av de muslimske statene i Vest-Asia var ved slutten av den annen verdenskrig bare Tyrkia, Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia og Jemen selvstendige. Den økonomiske avhengigheten, som var følbar i stør­ stedelen av den muslimske verden, fortsatte også etter den politiske frigjøringen. Først i 1970-årene fikk musli­ mene et våpen som kunne snu utviklingen: De oljerike statene i området hadde fått full kontroll over sin oljeek­ sport. Selvtilliten vokste med de økte oljeinntektene, som kunne brukes til å kjøpe tiltrengt vestlig teknologi. Samtidig kunne muslimene si nei til det vestlige kulturgodset som pleier å følge med overføringen av teknologi. Reaksjonene mot vestlig innflytelse var som oftest ensi­ dig negativ. Det man isteden har villet betone i den

islamske kulturtradisjonen, har derimot variert fra land til land, avhengig av hvilken form for islam makthaverne har representert. En oversikt over den politiske og sosi­ ale utviklingen i det islamske Vest-Asia i tiden 1965-85 avdekker både enheten og mangfoldet i denne proses­ sen.

Islams utbredelse i et belte fra den afrikanske atlanterhavskysten i vest til den indone­ siske øyverden i øst.

Kvinner i Iran, tilhengere av ayatollah Khomeini. Synet på kvinnen og kvinnens stilling i samfunnet varierer sterkt mellom de forskjellige islam­ ske land og trosretninger. I en del tradisjonelle samfunn har kvinnen fortsatt sin plass i hjemmet og familien og svært små muligheter til å realisere seg selv utenfor dette snevre miljøet. Andre steder har kvinnene større bevegelsesfri­ het og bedre utdanningsmu­ ligheter. Noe som tilsvarer den kampfor likestilling mel­ lom kjønnene som Vestens kvinner harført, har hittil neppe forekommet i den mus­ limske verden.

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA । 197

Bulent Ecevit, leder for det republikanske folkepartiet i Tyrkia, var statsminister i flere perioder i 1970-årene. Hans politiske profil kunne sammenlignes med den man fant hos sosialdemokrater i

Vest-Europa. Lengst til høyre: Kenan Evren var øverstkommanderende for

den tyrkiske hæren da han i spissen for en militærjunta tok over makten i Tyrkia i 1980. Med hardhendte meto­ der slo han senere ned all opposisjon mot regimet. Den tidligere statsministeren, Ece­ vit, var blant dem som ble rammet av bannstrålen.

Tyrkia og Kypros - to utposter mot Europa Selv om 98 prosent av befolkningen i Tyrkia er muslimer, er islam ikke statsreligion. Dette er en arv fra Kemal Atatiirks revolusjon i 1920-årene, da det muslimske preste­ skapets makt ble knust og religion og stat ble skilt fra hverandre. Religiøse spørsmål har imidlertid spilt en vik­ tig rolle i tyrkisk samfunnsliv hele tiden, selv om de ikke har hatt den sprengkraften som har kjennetegnet utvik­ lingen i så mange andre muslimske stater. Til tross for den formelle religionsfriheten er minoritetsgrupper som de

dre borgerkrig og kaos. I 1980 overtok et militærråd under ledelse av Kenan Evren makten, oppløste parla­ mentet og forbød all politisk og faglig virksomhet. Oppo­ sisjonen har vært holdt nede med harde midler. Ingen av regjeringene hadde noe effektivt middel til å løse de vanskelige økonomiske problemene, som var sær­ lig merkbare fra slutten av 1970-årene. Høy inflasjon, omfattende utvandring av gjestearbeidere til Vest-Europa, mangel på regional balanse, etniske motsetninger mellom tyrkere og kurdere og økt utenlandsgjeld har preget bildet av tyrkisk politikk i de senere årene. Et gjennomgangstema i Tyrkias utenrikspolitikk har vært motsetningen til Hellas. Et av stridsspørsmålene gjel­ der Kypros. Øya ble en selvstendig stat i 1960, og den tid­ ligere kolonimakten Storbritannia garanterte sammen med Hellas og Tyrkia den nye statens integritet. Alle tre stater hadde interesser på den etnisk delte øya, der greskkypriotene var mer enn fire ganger så mange som tyrkiskkypriotene. Konfliktene mellom de to folkegruppene opphørte ikke da Kypros ble selvstendig. Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra det politiske samarbeidet da de mente seg diskri­ minert av det gresk-kypriotiske flertallet. Sommeren 1974 iverksatte militærjuntaen i Athen et statskupp på Kypros og avsatte president Makårios. Tyrkia reagerte med å sende tropper til øya for å hjelpe den tyrkisktalende befolkningen. En krig mellom de to NATO-landene virket truende nær, men ble avverget ved at juntaen i Athen gav

Istanbul ved Bosporus harfra gammelt av vært møteplass mellom øst og vest. Et stein­ kast fra de myldrende gatene og kaiene lever menneskene i den gamle bydelen i et miljø som bare i liten grad bærer merke av de ærgjerrige utvik­ lingsplanene som er blitt lan­

seg. Kypros-spørsmålet var en vanskelig nøtt å knekke: Den

sert i de siste tiårene.

Kypros ble etter den tyrkiske invasjonen ved midten av 1970-årene delt i en tyrkiskkypriotisk del i nord og en gresk-kypriotisk del i sør.

198

kristne assyrerne blitt forfulgt, og mange av dem er blitt tvunget til å forlate Tyrkia. I løpet av 1980-årene ble । islams stilling styrket, for eksempel innen undervisningsI systemet. Bortimot halvparten av Tyrkias eksport gikk øst­ over til islamske stater. Den innenrikspolitiske utviklingen i 1960- og 1970årene var preget av splittelse. To partier skiftet om å danne regjering, det konservative Rettspartiet under Suleyman I Demirel og det radikale Republikanske folkeparti under I Bulent Ecevit (les: Édzjevit). Etter 1977 hadde ingen av partiene flertall alene. Ved flere anledninger har hæren । grepet inn i utviklingen med den uttalte målsetning å hin-

MOT EN USIKKER FREMTID

greske overvekten på øya ble motveid av tyrkisk militær overlegenhet, men samtidig utgjorde nettopp denne situa­ sjonen en hindring for løsningen av den etniske konflik­ ten.

Arabisk sosialisme i syrisk utgave Syria ble selvstendig etter den annen verdenskrig. De to første tiårene med politisk frihet ble formørket av sterke indre politiske og sosiale motsetninger. I 1963 grep det sosialistiske og pan-arabiske Baath-partiet (baath = gjenfødelse) makten og beholdt deretter den politiske kon­ trollen, etter 1970 under ledelse av Hafiz al-Assad. Assads politikk har langt fra vært uomstridt. Selv hører han og den ledende gruppen til en trosretning innenfor islam som kalles alawitter. Flertallet av befolkningen i lan­ det er imidlertid sunnitter, men det finnes også minorite­ ter av sjiitter, drusere og kristne. Opposisjonen mot Baath-styret har kommet dels fra ortodokse sunnitter, dels fra venstreradikale kretser som har ment at politikken i den sosialistiske folkerepublikken ikke har vært tilstrek­ kelig radikal. Krig og konflikter har preget Syrias utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden. For Syria har Israel vært hovedfien­ den. I Seksdagerskrigen i 1967 mistet syrerne de strate­ gisk viktige Golanhøydene ved grensen mot Israel. Etter Oktoberkrigen i 1973 inntok Syria en mer uforsonlig holdning til Israel enn Egypt og Jordan har gjort. Også forholdet til de arabiske naboene har til tider vært komplisert. Et stridsspørsmål i forholdet til Irak har vært

at Syria har bygd en dam i Eufrat som skal brukes til kun­ stig vanning. Irak har hevdet at den reduserte vannmeng­ den i elva har ført til alvorlige skadevirkninger for det irakske jordbruket. Senere har et stort tyrkisk vannpro­ sjekt ført til reaksjoner fra syrisk side. Krigen og satsingen på militær oppbygging har tæret kraftig på Syrias økonomi, til tross for betydelig bistand utenfra, særlig fra Sovjetunionen. Det syriske militærap­ paratet hadde ved midten av 1980-årene gjentatte ganger vært engasjert i stridighetene i Libanon, et av de farligste konfliktområdene i Midtøsten.

Libanon - oppløsning og selv ødeleggelse Libanon er et av de fremste eksemplene i samtidshistorien på indre splid, voldsbruk og materiell ødeleggelse. Dette førte til at en av de rikeste og mest utviklede statene i Midtøsten falt fra hverandre. Den ødeleggende borgerkri­ gen som brøt ut i 1975, var ved midten av 1980-årene ennå ikke avsluttet. Bakgrunnen må søkes i religiøse, sosi­ ale og økonomiske forhold som er frukt av en lang histo­ risk utvikling. Drøyt halvparten av befolkningen i Libanon er musli­ mer; resten er kristne. På begge sider av den religiøse hovedskillelinjen har det vært stor splittelse. Det finnes noen flere sjiitter enn sunnitter, men i tillegg kommer en drusisk minoritet. Også de kristne er delt i en rekke tros­ retninger. Denne splittelsen avspeiler forskjellige innvan­ dringsbølger i Libanons lange historie; faktisk går den i hovedtrekk tilbake til korstogstiden (bind 5 s. 86). Sam­ funnsordenen bygde på en bestemt balanse mellom folke­ gruppene: Presidenten skulle være kristen maronitt, stats­ ministeren sunnitt og presidenten i nasjonalforsamlingen sjiitt. I nasjonalforsamlingen skulle forholdet mellom kristne og muslimer være 6:5. Forutsetningene for denne såkalte nasjonale pakten ble endret allerede i 1960-årene. Den muslimske delen av befolkningen har hatt høyere fødselstall enn de kristne og er nå i flertall. Sjiittene er flest i antall, men sunnittene har hatt større politisk inn­ flytelse. Libanon var fra starten en kunstig statsenhet med en nærmest føydal struktur. Muslimene i kystområdene følte samhørighet med araberverdenen for øvrig, mens spesielt maronittene var vestlig orientert. Ved midten av 1960årene hadde Libanon en fremskutt stilling som finanssen­ ter for store deler av Midtøsten. Rikdommen i landet var samtidig svært ujevnt fordelt. Spenningen har vært stor i Libanon i hele selvstendighetsperioden. Tidlig i 1970-årene ble den indre krisen forverret, først og fremst som følge av den store innvan­ dringen av palestinerne etter Seksdagerskrigen i 1967 og Jordans aksjon mot den palestinske geriljaen i 1970. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO opprettet ho­ vedkvarter i Beirut og brukte Libanon som base for geriljaangrep mot Israel. Palestinerne, som midt i 1970-årene utgjorde om lag 20 prosent av befolkningen i Libanon, ble en stat i staten og gjenstand for særlig de kristne libanesernes misnøye. I 1975 brøt borgerkrigen ut for alvor. Den ble snart til alles krig mot alle: Kristne grupper mot muslimske, ven­ stre mot høyre, regjeringsstyrker mot private armeer. Alle led store tap i menneskeliv og materiell eiendom. Senere ble det libanesiske samfunnet bokstavelig talt slått i styk­ ker. Den kaotiske tilstanden i Libanon fikk nabostatene til å blande seg inn i utviklingen med våpenmakt. Syria hadde i utgangspunktet hatt sine sympatier på den muslimske siden, men landet svingte gradvis over til åpent å bekjempe den militante venstrekoalisjonen som ble dan­ net mellom drusere og palestinere. Israel på sin side inva­ derte Libanon sørfra i 1978 og opprettet i den sørlige

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA

Makårios, gresk-kypriotenes åndelige overhode, ble presi­ dent på Kypros i 1959. I hans presidenttid - han døde i 1977 - ble Kypros rystet av sterke indre motsetninger mellom gresk-kypriotene, som utgjørflertallet av befolk­ ningen, og den etniske mino­ riteten av tyrkere.

Sommeren 1982 ble Amin Gemayel valgt til president i Libanon, som var hardt ram­ met av borgerkrig og invasjo­ ner utenfra. På bildet sees Gemayel (til høyre) sammen med Syrias president Hafiz al-Assad, som skaffet seg betydelig innflytelse også over forholdene i nabolandet.

199

Motsatt side t.v. Ulike etniske og religiøse grupper domine­ rer i forskjellige deler av Libanon. Den største enkelt­ gruppen utgjøres i dag trolig av sjiittene (over 30 %), mens sunnittene representerer ca. 20 % og druserne bare 6% av totalbefolkningen, som er på ca. 3,8 millioner. Dertil kom­ mer ca. 500 000 palestinske og kurdiske flyktninger. En stor enkeltgruppe utgjør de kristne maronittene, med ca. 25 %, men det finnes også mange andre kristne grupper, for eksempel gresk-ortodokse, gresk-katolske, armensk-ortodokse og armensk-katolske.

Fra kampene i Libanon i 1982: Den kristne militsen under ledelse av major Haddad samarbeidet med israe­ lerne. På militærkjøretøyene vaier begge lands flagg.

Libanons hovedstad Beirut står i flammer sommeren 1982 etter omfattende bom­ bardement fra israelske styr­ ker som invaderte landet for å drive PLO-styrkene ut der­ fra.

200

MOT EN USIKKER FREMTID

delen av landet en sone som var uavhengig av hovedsta­ den Beirut. Hovedmålet for israelerne var å knuse den palestinske frigjøringsorganisasjonens baser i Libanon. 1982 ble et avgjørende år for PLO i Libanon. Palesti­ nerne ble drevet tilbake i regulære kamper, og Beirut ble utsatt for en langvarig israelsk beleiring som til slutt tvang PLO-ledelsen til å gi opp. Yasir Arafat og de PLO-styrkene han ledet, ble tvunget til å forlate den libanesiske hoved­ staden og landet. Libanon var ved midten av 1980-årene stadig dypt splittet. President Amin Gemayels forsøk på å bli kvitt den utenlandske innblandingen hadde ikke ført fram på grunn av Syrias og Israels motstand og gjensidige mistro.

Balansegang i Jordan Også i Jordans nyere historie spilte den palestinske frigjø­ ringsbevegelsen en skjebnesvanger rolle. Ikke noe annet land har gitt fristed til så mange palestinske flyktninger som Jordan, og palestinerne forandret ved sitt store antall den innenrikspolitiske balansen i landet. Økonomisk har palestinerne i flyktningleirene vært en påkjenning for Jor­ dan, og politisk har de vært en belastning fordi de har vanskeliggjort forholdet til både Israel og de arabiske nabolandene. Jordan ble trukket inn i Seksdagerskrigen i 1967, og israelerne okkuperte hele den såkalte Vestbred­ den, området vest for Jordan-elva. Kong Hussein opplevde den palestinske geriljaens virksomhet som en alvorlig trussel mot regimet. I 1970 lot han den kongetro hæren gå til angrep på geriljaens baser i Jordan. 1 et blodig oppgjør som palestinerne kaller Svart september, ble de palestinske styrkene beseiret. PLO måtte flytte sin virksomhet til Libanon, der organisasjo­ nen altså ble til 1982. Etter at PLO ble fordrevet, førte kong Hussein en balansepolitikk som holdt Jordan utenfor de militære

konfrontasjonene i kriseområdet. Den israelskokkuperte Vestbreddens skjebne var fortsatt usikker. I tillegg til de politiske problemene, med konflikten mellom den tradisjonelle beduinbefolkningen og de urba­ niserte palestinerne, har kong Husseins regime også kjempet med økonomiske problemer. Jordan har hatt store underskudd i utenrikshandelen og vært avhengig av bistand og lån både fra Vesten og fra andre araberstater.

Ryttere fra Jordans ridende ørkenpoliti på patrulje.

Israel i krig og fred Omgitt av arabiske naboer som fra første stund har mot­ satt seg en jødisk stat i området, ligger Israel som en utfor­ dring mot den muslimske verden. Staten Israel, som var en løsning på det jødiske folkets gamle drøm om et eget land, innebar samtidig at de palestinske araberne ble fra­ tatt sine muligheter til selvstyre i sitt eget land. Konflikten mellom Israel og palestinerne er et av de mest tragiske eksemplene i verdenshistorien på uforenlige ønskemål som foreløpig bare kan oppfylles for den sterkeste av par­ tene. Israels utsatte frontstilling har naturligvis ikke unnlatt

Jordans kong Hussein med sin gemalinne, dronning Nur. Hussein førte gjennom hele sin regjeringstid (fra 1952) en modererende politikk i et av verdens vanskeligste kriseområder.

Innhøstingsarbeid i en isra­ elsk kibbutz, en kollektiv pro­ duksjonsform der all jord eies og brukes av medlemmene i fellesskap. Flere av kibbut­ zene er anlagt i ørkenområ­ der, og her kunne oppdyr­ kingen først komme i gang etter store investeringer i vanningsanlegg.

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA I 201

1978 (se side 60), har Israel beholdt kontrollen over de viktigste erobringene. Særlig gjelder dette Vestbredden, som har vært et av de store debattemnene i israelsk poli­ tikk de siste årene. På den ene side har Israel støttet opp under jødisk bosetning på Vestbredden, særlig etter 1977, da Likud-partiet under ledelse av Menahem Begin dannet regjering. På den annen side mener mange i Israel at den palestinske befolkningen - i alt rundt 1,2 millioner i de okkuperte områdene og i større vekst enn den jødiske befolkningen - er altfor stor til å kunne innlemmes i den israelske staten. Det uløste spørsmålet om Vestbreddens fremtid er altså enda en side av jødenes og palestinernes uforenlige interesser. Den utenrikspolitiske krisetilstanden, med uforsonlig kamp både mot ytre og indre fiender, har skapt samhold i det ellers lite ensartede israelske samfunnet. Innbyggerne i Israel har en høyst skiftende geografisk og kulturell bak-

Jøder foran Klagemuren i Jerusalem, en by som betrak­ tes som hellig både av jøder, kristne og muslimer. Byen var fram til Seksdagerskrigen i 1967 delt i en israelsk del og en jordansk, men etter at israelerne i denne krigen ero­ bret den gamle bydelen, har kontrollen over hele byen lig­ get i israelernes hender.

Lengst til høyre: Israel har en effektiv hær som bygger på alminnelig verneplikt for både menn og kvinner, med tre års utdanningfor menn og to for kvinner.

å sette spor i landets politikk. I løpet av sin tid som selv­ stendig stat har Israel fem ganger vært innblandet i krig med nabostatene: ved statens fødsel i 1948, i samband med Suezkrisen i 1956, i Seksdagerskrigen i juni 1967, i Oktoberkrigen i 1973 og under Libanonfelttoget i 1982. Israel har vært militærteknologisk overlegent, først og fremst på grunn av massiv støtte fra USA, og har hittil klart å forsvare sine interesser mot tallmessig overlegne motstandere, selv om alle krigene har skapt store økono­ miske problemer. Under krigen i 1967 hadde israelerne okkupert noen strategisk viktige områder som de senere ikke ville gi fra seg: Sinai fram til Suezkanalen og Gaza-stripen ble erobret fra Egypt, Vestbredden fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Med unntak av Sinai, som israelerne leverte tilbake til Egypt i etapper i samsvar med Camp David-avtalen fra

Møte i Israels nasjonalfor­ samling, Knesset, med 120 medlemmer som velges direkte.

202

MOT EN USIKKER FREMTID

grunn, og dette avspeiler seg også i deres verdier og poli­ tiske og ideologiske standpunkter. De opprinnelig østeu­ ropeiske jødene som spilte en fremtredende rolle i repu-

blikkens første tid, har stadig mistet innflytelse til fordel for den mer hurtigvoksende gruppen av jøder med orien­ talsk bakgrunn. En annen innebygd konflikt i Israel bun-

ner i de ulike interessene som aktivt religiøse grupper og religiøst likegyldige representerer. Til tross for påkjenningene har Israel bevart en parla­ mentarisk styreform. De toneangivende politiske partiene har vært det israelske arbeiderpartiet Mapai og høyrepar­ tiet Likud, men flere mindre partier har også ved forskjel­ lige anledninger spilt en nøkkelrolle i nasjonalforsam­ lingen Knesset. I 1984 fikk Israel en koalisjonsregjering bygd på Mapai- og Likud-partiene. Koalisjonens proble­ mer kan synes gigantiske: å få orden på økonomien, å holde folket sammen og å hindre flere kriger. Spesielt økonomien volder problemer. Uten lån og bistand fra USA og sionistiske organisasjoner ville Israel neppe ha vært i stand til å holde økonomien flytende.

Palestinerne — et folk uten stat Den palestinske folkegruppen lever i dag spredt i flere sta­ ter i Midtøsten. I alt dreier det seg om rundt fire millioner mennesker som har flyktet eller på annen måte er blitt rammet av krig og konflikter i området. En halv million ble igjen innenfor Israels område da denne staten ble opp­ rettet i 1948, og ytterligere en drøy million lever i de områdene som Israel okkuperte i 1967. Andre har slått seg ned i nabolandene.

Målet for palestinerne har vært å opprette en egen selv­ stendig stat. Det har imidlertid ikke vært enighet om hvordan man skal nå dette målet. Forskjellige motstands­ bevegelser har gjort seg til talsmenn for ulike strategier. Den største og mest representative organisasjonen kaller seg Al Fatah («seier»). Den har samarbeidet med både konservative og radikale arabiske regjeringer i nabolan­ dene. En tydelig marxistisk og revolusjonær profil hadde derimot PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine) hatt. I tillegg til en rekke mindre geriljaorganisasjoner har det også eksistert ytterliggående smågrupper som har spesialisert seg på terroristaksjoner mot Israel. Motstandsorganisasjonene hadde i 1964 sluttet seg sammen i en paraplyorganisasjon, PLO (Palestine Libera­ tion Organization). PLOs eksekutivkomité vedtar anbefa­ linger, men har ingen egentlig bestemmende makt over medlemsorganisasjonene. Siden 1969 har Al Fatah-lederen Yasir Arafat vært formann for PLO, og har i denne stil­ lingen spilt en politisk fremtredende rolle som talsmann for det palestinske folket, blant annet i FNs hovedforsam­ ling i 1974. I sin FN-tale forsvarte Arafat tanken om å opprette en verdslig, demokratisk og palestinsk stat i Palestina der arabere og jøder skulle leve sammen. Til tross for at PLO fikk økende internasjonal støtte, nektet Israel lenge å forhandle med organisasjonen. Invasjonen i Libanon i 1982 svekket PLO militært, og organisasjonen har senere ikke klart å reise seg igjen. Midt i 1980-årene var den palestinske fronten fortsatt splittet i spørsmålet om metoder og taktikk.

Den såkalte Vestbredden på vestsiden av Jordanelva ble okkupert av Israel under Oktoberkrigen i 1967 og er etter den tid bebygd med en rekke israelske bosetninger, noe som markerer at israe­ lerne ikke har hatt til hensikt å levere tilbake de okkuperte områdene uten motytelser.

Palestinsk flyktningleir i Jor­ dan. Allerede ved opprettelsen av staten Israel i 1948 ble mange palestinaarabere tvunget til å forlate sine hjem og havnet i flyktningleirer i nabolandene. Stadig uro og krig i området har økt antal­ let flyktninger ytterligere. FN har en egen organisasjon som hjelper palestinaflyktningene, UNRWA.

Stat og samfunn på den arabiske halvøya Den arabiske halvøya har billedlig talt alltid hatt en ten­ dens til å kantre. Den eneste delen som i eldre tid kunne forsørge en større befolkning, var området i sørvest, det såkalte Lykkelige Arabia. Dette området er også i dag et befolkningsmessig sentrum på den ellers tynt befolkede halvøya. I de senere årene har kyststrøkene ved Persiabukta i øst fått en tyngde som de tidligere helt har manglet. Årsaken er de enormt rike oljeforekomstene i området, som etter den annen verdenskrig har kunnet utnyttes i stor skala. Som vi tidligere har sett, har inntektene fra oljeutvin­ ningen siden begynnelsen av 1970-årene kommet de olje-

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA

203

Saudi-Arabia inntar ved sin størrelse og sine oljerik­ dommer en særstilling i området. Med byene Mekka og Medina, som er hellige for alle muslimer, er Saudi-Arabia et religiøst hjem for hele islam. Det konservative konge­ dømmet blir fullstendig dominert av medlemmene i den saudiarabiske kongefamilien, totalt noen tusen personer som er plassert på alle viktige poster i samfunnsmaskine­ riet. I 1982 ble Fahd ibn-Abdulaziz statsoverhode. SaudiArabia blir som så mange andre islamske stater styrt med utgangspunkt i Koranen. Det finnes ikke noen nasjonal­ forsamling og ingen politiske partier. Den modernise­ ringen av styresettet som ble annonsert av kongen i 1984,

mellom Vest- og Øst-Asia

Brubygging

Kontrasten mellom rike og fattige stater på den arabiske halvøya er stor. Den arabiske republikken femen, som bildet er hentet fra, er et av verdens fattigste land, med stor arbeidsløshet, indre motset­ ninger og konflikter med nabolandet Sør-Jemen.

produserende landene selv til gode, og de store rikdom­ mene har naturligvis satt sitt preg på samfunnsutviklingen i hele regionen. Politisk har den arabiske halvøya vært inndelt i sju selv­ stendige stater: Den arabiske republikken Jemen (NordJemen), Folkerepublikken Jemen (Sør-Jemen) - i 1990 forent til ett rike - Bahrain, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia. I tillegg kommer en føderasjon av arabiske emirater ved Persiabukta som siden begynnelsen av 1970årene har vært like selvstendig, De forente arabiske emira­ ter: Abu Dhabi, Adjman, Dubai, Fudjairah, Ras al-Khaimah, Shardjah og Umm al-Qaiwain. Den politiske splittelsen er blitt understreket av uklare grenser mellom statsdannelsene - med derav følgende grensekonflikter - samt av religiøse, etniske og nasjonale motsetninger. Flertallet av statene har bevart en tradisjo­ nell monarkisk styreform, mens et land som Sør-Jemen allerede i 1969 slo inn på en radikal, marxistisk utvik­ lingslinje.

Den internasjonale flyplassen i Riyadh, hovedstaden i Saudi-Arabia. Fra å ha vært en oase i den ufruktbare ørke­ nen er byen bygd ut til en moderne storby.

204

MOT EN USIKKER FREMTID

1 den senere tid er de økonomiske båndene mel­ lom den vestlige og den østlige delen av Asia blitt styrket. Det har gått en stadig striere strøm av olje og kapital fra araberlandene i Midtøsten, og i mot­ satt retning er det blitt eksportert industriproduk­ ter og arbeidskraft. Japan, Sør-Korea, Taiwan, Filippinene og India har engasjert seg i omfattende utviklingsprosjekter i Midtøsten, med et sammen­ lagt beløp på flere titalls milliarder amerikanske dollar. Samtidig har de mange gjestearbeiderne der kunnet sende hjem oppsparte penger til slekt­ ninger i Sør- og Øst-Asia, flere milliarder dollar hvert år. Mellom de økonomisk ekspansive regio­ nene i Asia oppstod det på denne måten et nett­ verk av kontakter som man håpet ville få betyde­ lige konsekvenser for den fortsatte økonomiske utviklingen i området.

Mottagelse hos Saudi-Arabias kong Fahd, som i 1982 etter­ fulgte sin halvbror Khalid på tronen. Det saudiske konge­ huset med et stort antall prin­ ser og prinsesserfungerer Som en slektssammenslutning med

kom bare til å resultere i at det ble opprettet en rådgi­ vende forsamling - madjlis ash-shura. I Saudi-Arabia, som i flere av de mindre oljestatene, hersket det spenninger mellom på den ene side de inn­ fødte innbyggerne, som fikk en kraftig levestandardøkning etter oljeboomen i 1970-årene, og på den annen side store grupper av fremmedarbeidere fra nabolandene. Mange av de siste ble henvist til tyngre og dårligere betalt arbeid, men det fantes også et betydelig innslag av palesti­ nere, syrere og egyptere i høyere stillinger i statsforvalt­ ningen og i næringslivet. Dertil kom forskjellige eksperter fra Vesten (leger, teknikere osv), som ble tilbudt gunstige

dominerende innflytelse over forskjellige sektorer av stats-

og næringslivet.

ført frihandel og felles ytre tollmur. Perioden 1965-85 innebar en konstant spenning i hele Midtøsten. Utladningen kom først i 1990, da Irak inva­ derte Kuwait og utløste en internasjonal storkonflikt.

Lengst til venstre: Arabisk kvinne kjerner smør av geite­ melk med en teknikk som er upåvirket av de siste tiårenes teknologiske utvikling.

Sekularisering og arabisk nasjonalisme i Irak I Irak har det radikale sosialistiske Baath-partiet til tross for militærkupp og etnisk betingede opprør beholdt et fast grep over landets politikk siden midten av 1960årene. I 1968 tok en radikal fløy i partiet makten, ledet av general Ahmad Hasan al-Bakr. Han ble i 1979 etterfulgt av Saddam Hussein. Det irakske Baath-partiet har hatt en pan-arabisk målsetning som både har kommet i konflikt med nabolandet Irans pan-islamske interesser og støtt på motstand i Irak, det siste særlig fra den kurdiske (iranskspråklige) folkegruppen, som omfatter rundt 20 prosent av befolkningen. Splittelsen i Irak følger forskjellige skillelinjer som bare delvis faller sammen. Religiøst går det en grense mellom den nordlige sunnittiske delen av landet og den sjiittiske delen i sør. Sjiittene er tallmessig sterkere enn sunnittene. Kurderne i nord er sunnitter og avviker i religiøs hense-

Nye transportmidler overtar de gamles rolle i ørkenens beduinsamfunn.

økonomiske vilkår. Oljeindustrien svarer for mesteparten av statsinntektene, men sysselsetter bare en liten del av befolkningen. Den arabiske halvøya er på grunn av oljen et særlig viktig område for verdensøkonomien. Den politisk viktig­ ste staten i området, Saudi-Arabia, har i internasjonale spørsmål knyttet seg til Vesten og inntatt en moderat holdning i flere spørsmål. Gjennom sin støtte til SørJemen skaffet Sovjetunionen seg et strategisk brohode ved innløpet til Rødehavet, men ellers hadde ikke landet noen innflytelse på halvøya. Da bistanden fra Sovjetunionen opphørte i slutten av 1980-årene, ble Sør-Jemen av øko­ nomiske grunner tvunget til å slå seg sammen med NordJemen. I 1981 gikk Saudi-Arabia, Oman, Qatar, Kuwait, Bah­ rain og De forente arabiske emirater sammen i det såkalte GCC (Gulf Cooperation Council) som går inn for en vidt­ gående økonomisk integrasjon og som allerede har innISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA

205

Fra krigen mellom Irak og Iran: Oljeanlegg ved Abadan er bombet og satt i brann.

ende altså ikke fra sine nærmeste arabiske naboer. Kurdernes motstand mot alt de har oppfattet som arabisering, har i hele etterkrigstiden ført til kraftige indre motsetninger i landet. Under ledelse av Mustafa al-Barzani kjempet kurdiske styrker i nord for selvstendighet. Fram til 1975 hadde kurderne fremgang, men det året stengte Iran grensen og stanset sin støtte til geriljaen (etter at Irak hadde gått med på en avtale om grensen i Shatt alArab som var fordelaktig for Iran). Kurderne ble tvunget til forhandlinger. Mot slutten av 1970-årene stabiliserte situasjonen i Irak seg, blant annet som følge av krigen mot den felles politiske og nasjonale fienden Iran. Ved midten av 1980-årene hadde krigen pågått i fem år, for det meste som en stillingskrig med store tap av menneskeliv og materiell på begge sider. Forskjellige prinsipper stod mot hverandre: islamsk fundamentalisme mot verdsliggjøring og sosialisme. Her representerte de to siste faktorene vestlige ideer uten historisk forankring i

Kurderne, et folkeslag som taler et indoeuropeisk (iransk) språk, bor i et område som statsrettslig var delt i fem stater: Iran, Irak, Sovjetunionen, Tyrkia og Syria. De fleste kurdere er sunnittiske muslimer.

inntekter. Uten krigen ville Irak hatt et godt utgangspunkt for en positiv samfunnsutvikling, med tilstrekkelige res­ surser til å utvikle jordbruket og industrien.

Den fundamentalistiske revolusjonen i Iran

Kurderne -folk uten stat I grenseområdene mellom fem land, Tyrkia, Sovjetunionen, Iran, Irak og Syria, bor kurderne, et folk med egen kultur, et eget (iransk) språk og en utviklet samhørighetsfølelse. Kurdernes historie har i århundrer vært fylt av kamp mot ulike regimers krav på å kontrollere de fjellområdene som utgjør det kurdiske folkets bosteder. Området er strategisk og økonomisk viktig, blant annet fordi det er forekomster av olje og mineraler der. Til nå har kur­ dernes frihetskamp ikke hatt fremgang. Bare i en kort periode etter den annen verdenskrig eksisterte det en fri kurdisk stat, den såkalte Mahabadrepublikken, støttet av Sovjetunionen. Deretter har egentlig alle regionene i området behandlet kurderne dårlig. I Irak har det hersket dyptgående mot­ setninger mellom Saddam Husseins regime og kurderne i nord, som dessuten er innbyrdes splittet i to større klan-samfunn. I Tyrkia har kurderne lenge til og med vært nektet å bruke sitt eget språk. Det kurdiske spørsmålet venter fortsatt på en generell løsning.

206

området. (Også det iranske eksperimentet med å forsøke å omsette islamsk fundamentalisme i praktisk økonomisk politikk var egentlig noe nytt og uprøvd.) For Irak har krigen mot Iran vært en økonomisk kata­ strofe på grunn av materielle ødeleggelser og tapte olje-

MOT EN USIKKER FREMTID

Ikke noe sted i den islamske verden har forandringene vært så gjennomgripende som i Iran. I 1960-årene innle­ det det iranske regimet under ledelse av sjah Mohammed Reza Pahlavi en modernisering av landets alderdomme­ lige samfunnsstruktur. Gjennom en serie av reformer «en hvit revolusjon» - skulle levestandarden bedres. Jord­ bruket skulle reformeres, og en moderne industri reises ved hjelp av metoder som sjahen kalte «styrt» kapita­ lisme. Etter prisøkningene på olje i 1973 fikk det oljeeksporterende Iran store inntekter, penger som i stor grad ble satset på industriinvestering og utbygging av infra­ strukturen. Levestandarden ble høynet for visse privilegerte grup­ per. Men det store flertallet - særlig på landsbygda - sav­ net som før sosial rettferdighet. Opposisjonen mot sjahens styre vokste, særlig blant de mange sjiittene. De så i sjahens moderniseringspolitikk en fordervelig vestlig inn­ flytelse som var i strid med religionens bud. Misnøyen med regimet munnet ut i en folkelig revolusjon som tvang sjahen til å flykte og overlate den politiske scenen til de religiøse, fundamentalistiske forgrunnsfigurene. Den land­ flyktige religiøse lederen ayatollah Khomeini vendte hjem i 1979, og kampen mot annerledes tenkende ble intensi­ vert. Ikke bare tilhengere av sjahen ble rammet, men også opposisjonsgrupper som de marxistiske fedayin og de sosialistiske mudjahedin. Medlemmer av disse gruppene ble oppsporet og drept i tusentall. Den islamske republikken Iran fikk i 1979 en ny kon­ stitusjon som helt bygger på Koranen. Landet har vært i en langvarig krise. Regjeringen møtte sterk kritikk ikke bare fra motstandsgrupper, men også fra forskjellige

Sjahen av Iran, Mohammed Reza Pahlavi, satset på rask industrialisering og utvikling av landet, men ble møtt av motstand fra flere grupper i samfunnet. Mot slutten av 1970-årene vokste protestene fra både muslimer og venstre­ grupper, og portretter av den forhatte sjahen ble brent ved omfattende demonstrasjoner. Ifølge det fundamentalistiske regimet i Iran skal menns og kvinners stilling være likever­ dig, men ikke lik. Utgangs­ punktet er Koranen og Muhammeds forskrifter. Kvinnens klesdrakt tillater ingen individualisering, til tross for at de hellige skriftene ikke sier noe om dette, med derimot kan det være fritt framfor trening i pistolsky-

minoriteter i landet - til sammen like mange som de statsbærende iranerne. Kurderne i det vestlige Iran kjempet med våpen i hånd, men også den arabiske befolkningen i det oljerike Khuzistan i sør - som araberne kaller Arabistan - har åpent protestert mot den nye politikken. Den iranske revolusjonen fikk også utenrikspolitiske konsekvenser. USA - «den store Satan» - ble fremstilt som hovedfienden. En aksjon mot den amerikanske ambassaden i Teheran, der personalet ble tatt som gisler, økte den internasjonale spenningen. Krigen mot Irak kostet store tap i menneskeliv og slukte ressurser som kunne ha vært brukt til sosiale refor­ mer. Samtidig var krigen et middel for regjeringen til å styrke den nasjonale enheten mot en fiende som kunne utmåles som en motstander av den eneste sanne religion og samtidig stå som representant for et fordervelig «vest­ lig» politisk system. Den fundamentalistiske revolusjonen i Iran fikk gjen­ nomgripende følger for hele samfunnslivet. Ved å la all politisk handling utledes av religionens bud har fortol-

ting!

Ayatollah Khomeini om islamsk styre «Den islamske styreformen er ikke eneveldig. Den er i sitt vesen konstitusjonell, men ikke i den vanlige betyd­ ning som det parlamentariske systemet eller et system med folkevalgte forsamlinger representerer. Maktha­ verne er isteden bundet av en samling vilkår og prinsip­ per som er åpenbart i Koranen og av profeten Muhammeds eksempel. Islamsk styre er således et styre etter guddomme­ lig lov. Forskjellen på et islamsk styre og et konstitusjo­ nelt styre - enten det er monarkisk eller republikansk er at det i de sistnevnte systemene er regenten eller representantene for folket som gir lovene. Men den vir­ kelige myndigheten til å gi lover har hare Allah.» (Ayatollah Khomeini, 1970.)

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA

207

Den langvarige krigen i Afghanistan førte med seg store lidelser for sivilbefolk­ ningen og skapte et omfat­ tende flyktningproblem.

kerne av Koranen og kildeskriftene - de religiøse lederne, mullaher og ayatollaher - fått en nøkkelstilling i politik­ ken. Nasjonalforsamlingen kan for eksempel ikke vedta lover, men bare anvende Guds lov; det er de religiøse ekspertene som bestemmer hvilken tolkning som er den «rette». I praksis har islamiseringen ført til strengere atferdsregler for innbyggerne: fra gjennomføring av ulike roller for menn og kvinner i skoler, arbeidsliv og alminne­ lig omgang til ytterst strenge straffer for brudd på religio­ nen - utukt, falsk anmeldelse for utukt, vindrikking, tyveri og landeveisrøver! - de fem såkalte «grensene». For den islamske verden ellers er den iranske revolu­ sjonen en kilde til både inspirasjon og frykt. Om den fundamentalistiske «smitten» fortsetter å spre seg, kan konsekvensene bli store i de forskjellige islamske samfun­ nene, men også for forholdet mellom de islamske statene og deres holdning til verden for øvrig.

Det reformverket som ble innledet i 1978, var dårlig planlagt og hadde ikke støtte i befolkningen. Tradisjonelle religiøse kretser motsatte seg reformene, for eksempel i utdanningssystemet og når det gjaldt kvinnens stilling. Motsetningene ble trappet opp, og innslagene av vold og represalier økte. I denne situasjonen - siste uke av desember 1979 hadde Sovjetunionen allerede innledet sin invasjon og dermed nådd høydepunktet i et engasjement i Afghanis­ tan som kan følges langt tilbake i tiden. Denne interessen bunner i både økonomiske og strategiske motiver. Kri­ gen i Afghanistan utviklet seg etter hvert i en svært uhel­ dig retning for sovjeterne. Det sovjetvennlige regimet hadde en ytterst begrenset folkelig støtte og var helt avhengig av sovjetisk militær hjelp. Motstanden mot okkupasjonsmakten viste seg til tross for forskjellene i våpenteknologi og utstyr å være uventet sterk og effektiv. Manglene i utrustning kunne oppveies av geriljaens fol­ kelige støtte, dens lokalkjennskap og fortrolighet med et terreng som var lite egnet for konvensjonell krigføring. I tillegg - og ikke minst — kom den religiøse trosvissheten Krigens hverdag i Afghanis­ tan: En primitiv ferje laget av oppblåste kuhuder frakter noen geriljasoldater over elva Kunar.

Pakistan bestod ved opprettel­ sen i 1947 av en vestlig og en østlig del, atskilt av et 1500 km bredt indisk territorium. Etter en borgerkrig som brøt ut i 1971, ble Pakistan delt også statsrettslig: Øst-Pakistan gikk ut av fellesskapet og dannet den frie staten Bang­ ladesh.

208

Afghansk kampfor uavhengighet I Afghanistan har de siste tiårene vært preget av indre motsetninger og kamp mot utenlandsk innflytelse. Stri­ den mellom forskjellige politiske retninger har ofte vært heftig, og politiske lederes karrierer har ikke sjelden slut­ tet med en brå død under væpnede kupp eller motkupp. Fram til 1973 var Afghanistan et monarki. Men i juli dette året ble kongen avsatt ved en palassrevolusjon, og hans svoger Mohammed Daud utropte seg selv til presi­ dent i republikken Afghanistan. Bak Daud stod en frak­ sjon av kommunistpartiet, det såkalte Parcham, ledet av Babrak Karmal. En annen fraksjon var det såkalte Khalq med ledere som Mohammed Nur Taraki og Hafizullah Amin. Etter noen år med indre partistrider ble Daud styr­ tet i 1978, og Taraki overtok makten, bare for året etter selv å falle som offer for et attentat. Etterfølgeren Amin hadde heller ikke hellet med seg. Allerede etter et par måneder ble han styrtet - og myrdet - og hans plass ble inntatt av Sovjetunionens kandidat Babrak Karmal.

MOT EN USIKKER FREMTID

DET ARABISKE HAV

INDIA BENGALBUKTA

som bandt sammen de ulike motstandsgruppene. Krigen i Afghanistan rammet sivilbefolkningen hardt, både menneskelig og materielt. Mange flyktet fra de krigs­ rammede områdene, og i nabolandet Pakistan fantes det i 1986 tre-fire millioner afghanere i flyktningleirer. For Sovjetunionen ble krigen i Afghanistan fullstendig mis­ lykket. Da russerne i 1988 trakk seg ut av krigen, etterlot de seg et materielt ødelagt Afghanistan. Siden den ytre fienden nå var borte, var arenaen på ny ledig for et utbrudd av gamle interne motsetninger - etniske, religi­ øse og sosiale.

Det delte Pakistan Det Pakistan som oppstod ved Indias frigjøring og deling

ten også formelt ble delt. Sjeik Mujib ur-Rahman ble pre­ sident i Øst-Pakistan eller Bangladesh, som den frie staten ble kalt. I det vestlige Pakistan ble Yahya Khans diktatur avviklet, og Ali Bhutto ble president i den islamske repu­ blikken Pakistan. Utviklingen i Pakistan gikk etter delingen helt i islamiseringens tegn. Spesielt merkbart har dette vært etter regi­ meskiftet i 1977, da Bhutto ble avsatt (og senere henret­ tet) og general Mohammed Zia ul-Haq tok makten. Skritt for skritt ble samfunnslivet omdannet etter fundamenta­ listiske prinsipper, utviklet av ideologen Mawdudi og satt ut i livet av det såkalte Islamske selskap (Djama’at-iislam). Den ideologiske holdningen står i skarp motset­ ning til den islamske sosialismen som Ali Bhutto repre­ senterte, men viser likheter med de ideene som de iranske revolusjonære bekjente seg til. Den mest fremtredende forskjellen mellom den sunnittiske omveltningen i Pakis­ tan og den sjiittiske i Iran har vært metodene som er brukt: Istedenfor ved en rask revolusjonær forandring (som i Iran) skulle den islamske staten Pakistan opprettes ved at flere og flere områder av samfunnslivet blir under­ ordnet islamske regler. For Bangladesh har veien mot utvikling vært tornefull. Frihetskampen klarte midlertidig å dempe de indre sosi­ ale konfliktene, men etter frigjøringen fikk motsetningene på ny friere spillerom. De økonomiske problemene var enorme, og millioner av flyktninger innebar en belastning som regimet ikke klarte å bære uten omfattende interna­ sjonale hjelpetiltak. Korrupsjon og vanstyre kom mer og mer til å prege sjeik Mujibs og det reformerte Awami-partiets politikk. Kritikken og den folkelige misnøyen vokste, og til slutt gjorde en gruppe offiserer statskupp og myrdet presiden­ ten. Den videre utviklingen i Bangladesh var kjennetegnet av nye statskupp, stadige regjeringsomdannelser, indre sosiale spenninger og dårligere forhold til India.

Ali Bhutto ble president i Pakistan etter delingen, men klarte aldri å få orden på lan­ dets finanser. Han ble avsatt ved et militærkupp, dømt til døden og henrettet etter en summarisk rettssak i 1979.

General Zia ul-Haq tok mak­ ten etter at Ali Bhutto hadde falt i 1977, og stilte seg i spis­ sen for en gradvis omforming av hele samfunnet i en strengt islamsk retning.

Flyktningerfra borgerkrigen i Øst-Pakistan.

i 1947, var etnisk, kulturelt og språklig splittet. Felles grunn for den nasjonale identiteten man tilstrebet, var den islamske religionen. Delingen i en vestpakistansk og en østpakistansk riksdel - med 150 mil indisk territorium imellom - var ikke akkurat gunstig for oppbyggingen av en nasjon. Befolkningen i Øst-Pakistan følte seg diskrimi­ nert og protesterte mot det den opplevde som sentral­ regjeringens ensidige favorisering av den vestlige halvde­ len av riket. I 1969 ble president Ayub Khan avsatt. Han ble etter­ fulgt av hærsjefen Yahya Khan. Spenningen mellom vest og øst tiltok. I Vest-Pakistan dominerte det pakistanske folkepartiet PPP (Pakistan Peoples Party) under ledelse av Zulfikar Ali Bhutto. I Øst-Pakistan hadde den såkalte Awami-ligaen under sjeik Mujib ur-Rahman en tilsva­ rende maktposisjon. I 1971 brøt det ut en heftig borger­ krig som først ble avgjort etter at India hadde grepet inn med militær makt på Øst-Pakistans side. Resultatet av borgerkrigen ble at den pakistanske sta­

ISLAMSK VEKKELSE OG NASJONALE STRØMNINGER I VEST-ASIA

209

Politikk og samfunn i Sør- og Øst-Asia

Det er mangfoldet av kulturer, religioner og livsstil som dominerer bildet av Sør-

og Øst-Asias historie. De folkerike sta­

tene i denne delen av Asia har spilt en sentral rolle i hele menneskehetens utvikling både som hjemsted for høykul­

turer og som utgangspunkt for en lang­

siktig kulturspredning som via Europa har nådd ut over hele kloden. 1 de Spinnehjulet, charkhaen, har siden Mahatma Gandhis dager vært et symbol på Indias utvikling. Gandhi selv hadde alltid et spinnehjul med på reisene sine, og det hender fremdeles at tradisjonsbundne indiske politikere gjør det samme. Spinnehjulet ble tidli­

gere også brukt som symbol av det indiske kongresspartiet.

indiske, kinesiske og japanske samfunn er forskjellige utviklingsmodeller blitt

prøvd i stor skala, og i Sørøst-Asia og

Japan har det skjedd en økonomisk ekspansjon som har påvirket vår oppfat­ ning av Vestens ledende stilling i økono­ misk og industriell utvikling.

Med sine rundt regnet 750 millioner innbyggere, 3000 kaster, over 800 språk og dialekter og en mengde religio­ ner er India blitt betegnet som «verdens største demo­ krati». Det er riktig at den indiske forbundsrepublikken i politiske styringsformer har forvaltet en arv fra den bri­ tiske kolonitiden, med alminnelig stemmerett, demokra­ tiske rettigheter og parlamentarisme. Ved frigjøringen i 1947 hadde India en velutdannet embetsstand som på en smidig måte kunne overta forvaltningsansvaret fra bri­ tene. Å styre dette kjempestore riket, med alle dets inne­ bygde motsetninger, var ikke noen lett oppgave. Fra sta­ tens oppkomst i 1947 og fram til 1977 hadde det mektige Kongresspartiet uavbrutt regjeringsansvaret for unionen som helhet, og samtidig hadde det en sterk stilling i de fleste delstatenes parlamenter. Den indiske forfatningen (fra 1950) sikret sentralregje­ ringen betydelig innflytelse, og statsministrene kunne samle stor makt i sine hender. Da Jawaharlal Nehru døde i 1964, ble Lai Bahadur Shastri statsminister. Hans regje­ ring kom til å fortsette tradisjonene fra forgjengerens og kanskje enda mer fra Mahatma Gandhis tid. Da Shastri uventet døde i 1966, ble han etterfulgt av Nehrus datter Indira Gandhi. Bortsett fra et kort mellomspill mot slutten av 1970-årene beholdt hun makten helt fram til 1984, da hun ble myrdet av sikher i sin egen livvakt.

India under Indira Gandhi Indira Gandhis regjeringstid kjennetegnes av både topper og bølgedaler. Seieren over Pakistan i krigen om ØstPakistans frihet i 1971 økte hennes popularitet i India, og innsatsen for å øke jordbruksproduksjonen - «den grønne revolusjonen» - begynte på samme tid å gi resul­ tater. Veksten i industrien var imidlertid ujevn, og de økte energikostnadene i forbindelse med oljekrisen i 1973 var et hardt slag mot Indias økonomi. Regjeringen og Indira Gandhi ble gjenstand for en voksende misnøye, og hun svarte med å sette den demokratiske forfatningen ut av spill og innføre unntakstilstand i 1975. I halvannet år styrte Indira Gandhi landet med hard-

210

MOT EN USIKKER FREMTID

Indira Gandhi, Nehrus datter, var Indias leder i det meste av perioden fra 1966 til sin død i 1984, da hun ble myr­ det av sikher i sin egen liv­ vakt. Ved kremeringen står sønnen og etterfølgeren Rajiv Gandhi, som selv ble offerfor et attentat i 1991.

hendte metoder. Det ble gjort forsøk på å begrense kor­ rupsjonen i forvaltningen, men uten noe varig resultat. Kampanjene for barnebegrensning ble intensivert, og på landsbygda fikk propagandaen effekt; i visse deler av lan­ det ble flere millioner mennesker tvangssterilisert. I 1977 bestemte Indira Gandhi seg for å utlyse valg til ny nasjo­ nalforsamling. Valgutfallet ble imidlertid et uventet stort nederlag for henne og Kongresspartiet og samtidig en seier for det nystiftede Janatapartiet, som kunne danne regjering under Morarji Desais ledelse. Janata-perioden ble bare en parentes. Partiet manglet politisk profil, og partiledelsen klarte ikke å bli enig om en strategi for å løse landets problemer. Dette åpnet for Indira Gandhis tilbakekomst som regjeringssjef i 1980, denne gang i spissen for en egen fraksjon i Kongresspartiet. De problemene som regjeringen har hatt å løse, er nær­ mest gigantiske. India avviker i enkelte henseender fra det gjengse bildet av et u-land. Som i andre u-land rår det en utbredt fattigdom, bare så mye mer påtrengende: Den rammer hundrer av millioner mennesker, hvorav mange lever nær eksistensminimum. Samtidig er også India et land i utvikling - verdens tiende største industriland med store industrikomplekser, jernbaner, kjernekraft og andre høyteknologiske innslag i samfunnslivet. Dette foregår i et tilsynelatende helt stillestående kastesamfunn med titusener av landsbyer uten veier, elektrisitet og andre hjelpemidler som man vanligvis forbinder med et utviklet samfunn.

Indias oksekjerrer På FNs energikonferanse i 1981 sa Indias daværende statsminister Indira Gandhi: «I denne jetalderen snakker mennesker om oksekjerren som et symbol på det forgangne. Men i India får vi mer energi fra trekkdyr enn fra kraftverk.» Ifølge beregninger finnes det rundt 15 millioner oksekjerrer i drift. Hver kjerre kan laste et halvt tonn. Til sammen har oksekjerrene større laste­ kapasitet enn alle togene i India. Men det går langsomt, høyst åtte kilometer i timen. Oksekjerren er en gammel oppfinnelse, og den har sett nesten likedan ut i 5000 år. Nå arbeider man med å gjøre noen forbedringer som kan høyne effektiviteten kraftig: lettere skjæker og en slags støtdemper som vil minske trykket på oksenes halser, kulelager i hjulene og bedre bremsemuligheter. Problemet er dels kostnadene - støtdempere, kulelager og brems vil koste rundt 500 kroner pr. kjerre - og dels de tradisjonsbundne bøndenes skepsis overfor nymotens ting. Med statlige subsidier og opplysning håper politi­ kerne i Bangalore - der oksekjerreprosj ektet er innledet - at dette eksemplet på «tilpasset» teknologi vil bli vellykket.

Det er mange forhold som har stukket kjepper i hju­ lene for Indias utvikling. Ett har å gjøre med den ensidige innstillingen næringslivet fikk i kolonitiden. Et annet, mer grunnleggende problem er kastevesenet, som har hindret sosial mobilitet av den typen man finner i andre

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

211

Også India har de senere årene fått oppleve skjerpede etniske og religiøse motsetninger. Muslimenes stilling er et følsomt problem med tanke på den religiøse vekkelsen som nå går gjennom hele den islamske verden. Hinduene er samtidig blitt seg sin egenart mer bevisst; Janata-alliansens fremgang mellom 1977 og 1979 kan delvis sees som et uttrykk for en økt hinduisk aktivisme. Sikhenes pro­ testbevegelse og kravet om uavhengighet for delstaten Punjab er ytterligere et eksempel på hardere politiske og religiøse konflikter. Ved slutten av 1984 fikk India en ny leder, da Rajiv Gandhi etterfulgte sin mor som statsminister. Det ble sta­ dig vanskeligere for det toppstyrte Kongresspartiet å leve opp til sitt slagord om Indias enhet.

En muslimsk kvinne i India står overfor valget å skaffe seg spiral, et ledd i den kam­ panjen for barnebegrensning som har pågått i India gjen­ nom flere tiår.

Indias små fettere

To representanterfor Indias ca. 17 millioner sikher, en fol­ kegruppe som representerer en religion med både hindu­ iske og muslimske innslag. Sikhene er godt representert både i forretningsliv og admi­ nistrasjon, og de krever selv­ styre for delstaten Punjab, der de fleste sikhene bor.

Indisk kjernekraftverk uten­ for Bombay. India lever sam­ tidig i to verdener, oksekjerrenes og atomalderens, blir det sagt.

212

industrialiserte samfunn. Kastediskriminering er riktig­ nok blitt forbudt ved lov, men florerer fortsatt i hverdags­ livet. En tredje hindring for utviklingen har vært eien­ domsforholdene på landsbygda, som regimet til tross for gjentatte forsøk ikke har klart å endre. Flertallet av befolkningen har enten ikke jord i det hele tatt, eller de har svært små jordflekker og i tillegg ofte betydelig gjeld. Til tross for vanskene har India betydelige muligheter for videre utvikling. En forutsetning er at befolkningsvek­ sten kan begrenses. Til nå har folkeøkningen vært større enn veksten i matproduksjonen. India har rike naturres­ surser som kan danne grunnlag for en fortsatt utbygging av industrien. I tillegg kommer at India rår over et høyt­ stående utdanningsvesen med flere universiteter, høysko­ ler og forskningssentre. Selv om vi kan skille ut visse allmenne tendenser i den indiske samfunnsutviklingen, blir hovedinntrykket like­ vel at variasjonene er større enn enheten. Forskjellene mellom rike og fattige er store. De etniske, språklige, kul­ turelle og religiøse forholdene er så mangfoldige at det er vanskelig å holde regionene sammen, for ikke å tale om å skape nasjonal enhet. Språkspørsmålet alene antyder rek­ kevidden av problemet. Av de vel 800 språkene og dialek­ tene i landet - med 10 forskjellige alfabeter - er det 14 som har en vernet status i forfatningen. Engelsk spiller fortsatt en viktig rolle som språklig kommunikasjonsmid­ del i forvaltning og høyere utdanning, og forsøkene på å utbre bruken av hindi som felles forvaltningsspråk er blitt motarbeidet av store deler av befolkningen i det sørlige India.

MOT EN USIKKER FREMTID

Nord for India, på sørsiden av Himalaya, har et par fyrstestater klart å overleve som selvstendige enheter, blant annet fordi de har kunnet tjene som buffere mellom India og Kina. Indias innflytelse i området er likevel sterk. I Bhutan har inderne for eksempel hatt kontroll over både utenrikspolitikken og forsvaret. Formelt er landet selv­ stendig og medlem av FN. Som Bhutan er Nepal et selvstendig monarki. Kongene Mahendra (1955-72) og Birendra etter 1972 - har en sterk maktstilling. Økonomien hviler på jordbruket, som er godt utviklet med kunstig vanning og terrasseanlegg. Både i Bhutan og Nepal lever flyktninger fra Tibet som forlot sitt fedreland etter den kinesiske maktovertagelsen der i 1959. Sør for den indiske halvøya lever øyrikene Sri Lanka (selvstendig 1948) og Maldivene (selvstendig 1965) sitt eget liv i utkanten av regionen. Sri Lanka har slitt med nasjonale problemer på grunn av motsetningen mellom de to dominerende folkegruppene i landet, singalesere og tamiler. De buddhistiske singaleserne utgjør et flertall (ca. 70 prosent av befolkningen) som på forskjellige måter har søkt å slå vakt om den singalesiske kulturen, blant annet ved å gjøre singalesisk til det offisielle språket i landet. Tamilene, som er hinduer, har protestert mot det de oppfatter som en stadig mer diskriminerende politikk. De

nasjonale motsetningene er blitt sterkere og sterkere, og ved midten av 1980-årene hadde de utviklet seg til gerilja­ krigføring og hevnaksjoner som forårsaket stor ødeleggelse. Som India bevarte Sri Lanka en formelt sett demokra­ tisk styreform. Moderate og venstreorienterte regimer

vekslet om å ha makten, avhengig av valgresultater som ofte kunne svinge kraftig. Mellom 1965 og 1970, og på ny etter valget i 1977, har det konservative Forente nasjonale parti (UNP) hatt regjeringsansvaret. Mellom disse to maktperiodene styrte et mer venstreorientert regime

En landsby i Nepal nær Kathmandu. Størstedelen av landets befolkning lever av jordbruk med binæringer. Jorda dyrkes i terrasser, og kunstig vanning brukes i stor utstrekning. Høyere oppe, i fjellskråningene i Himalaya, dominerer fobruket. I de senere årene er Nepal åpnet for turister.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA < 213

under Sirimavo Bandaranaike og Frihetspartiet, som hun ledet. Ingen av partiene har klart å løse de mange innen­ rikspolitiske problemene på Sri Lanka, det være seg etniske, sosiale eller økonomiske. Som så mange andre råvareeksporterende u-land er Sri Lanka i den senere tid blitt utsatt for store økonomiske Sri Lanka er en etnisk og reli­ giøst splittet stat med økende indre spenninger. Størstedelen av befolkningen er buddhis­ tiske singalesere. I nord og øst bor det fra gammelt av tami­ ler, men også i de sentrale delene av øya finnes det tami­ ler, som ble tatt inn fra SørIndia på 1800-tallet for å arbeide på de store teplantasjene. I Sri Lanka finnes også en muslimsk befolknings­ gruppe som består av etter­ kommere etter arabiske inn­

• Jaffna

SRI LANKA

Tamilsk sentrum

Ceylon-tamiler: Majoriteten hinduer (mest i nord) Muslimer (mest i sør)

Singalesere (buddhister) Indiske tamiler: knapp majoritet

som har blandet seg inn i regionens politiske utvikling. Som vi har sett, lå Sørøst-Asia i tiden etter 1965 ved flere anledninger i sentrum for den kalde krigen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, og med det nær­ liggende Kina som en ytterligere kompliserende maktfak­ tor. Men Sørøst-Asia representerer ikke bare motsetninger og konflikter. Vi finner også eksempler på en positiv øko­ nomisk utvikling og en optimistisk fremtidstro som har stått i skarp kontrast til det gjengse bildet av u-land med massefattigdom og stillstand. Flere steder har industriali­ seringen gått raskt og ført til høyere levestandard, selv om denne ennå ikke har nådd samme stabilitet og spredning som i de gamle industrilandene. Den japanske modellen for utvikling har vært en ledestjerne for politikken i regio­ nens nyindustrialiserte stater. En oversikt over den poli­ tiske, økonomiske og sosiale utviklingen i Sørøst-Asia gir belegg for at det er mangfoldet snarere enn enheten som har preget historien de senere årene.

vandrere.

55% 18,3 % Tamiler 18,2 % Muslimer Indiske tamiler 7%

• Colombo: Singalesere

Tamilsk majoritet

Singalesisk majoritet

Indisk majoritet

påkjenninger, og landet har en høy utenlandsgjeld. Inn­ tektene fra te-eksporten har gått ned, samtidig som olje­ prisene har steget. Ved midten av 1980-tallet brøt det ut full borgerkrig med terror- og gjengjeldelsesaksjoner som rammet men­ neskene på øya hardt.

Konflikt og ny optimisme i Sørøst-Asia

Sirimavo Bandaranaike, leder for det srilankiske frihetspar­ tiet og statsminister i Sri Lanka i et par perioder i 1960- og 1970-årene.

214

Sørøst-Asia - halvøya mellom India og Kina med øyver­ denen utenfor - er et stort spenningsområde der for­ skjellige kulturer, religioner og samfunnsoppfatninger i lang tid har stått mot hverandre og ført til mer eller min­ dre permanente konflikter og krisetilstander. SørøstAsia er også et område som stadig har vært utsatt for nærgående interesse fra fremmede makter. Fra vest har det kommet indiske impulser som har satt sitt preg på styre og livsform i de buddhistiske samfunnene, særlig i den vestlige delen av regionen. Fra Kina - eller med Kina som formidler - har det på samme måte i tidens løp trengt inn tradisjoner som særlig har slått rot i sam­ funnene lengst i øst. I øyverdenen i sør har islam fått en sterk stilling i Malaysia og Indonesia, mens den kristne katolske kirken dominerer på Filippinene. De forskjellige religionene og kulturene har medvirket til å utforme spesielle samfunnsformer og reaksjonsmøn­ stre som varierer fra område til område. Dette har også kommet til uttrykk i holdningen til utenlandske makter

MOT EN USIKKER FREMTID

Det indisk-pregede Sørøst-Asia: Burma og Thailand Den buddhistiske retningen som har preget samfunnsut­ viklingen i Burma (Myanmar) og Thailand, kom opprin­ nelig fra India (se bind 5 s. 245ff). I begge landene er bortimot 90 prosent av befolkningen buddhister. Tradi­ sjonelt har dette innebåret at de brede lag av folket har vist stor lydighet overfor herskerne. Dette er blitt utnyttet av de nye elitene som har etablert seg som ledere i de senere årene. Den opposisjonen som finnes, har først og fremst vært knyttet til etniske minoriteter og forbudte partier. I det etnisk sterkt splittede Burma har det i de siste ti­ årene vært borgerkrig. Forskjellige geriljagrupper har operert særlig i de utilgjengelige fjellområdene i øst, den såkalte Shan-staten. Området inngår i det «Gylne tri­ angel», et sentrum for opiumhandelen i grenseområdene mellom Burma, Laos og Thailand. Flere av geriljaorganisasjonene har finansiert sin virksomhet med inntekter fra opiumhandelen, men også internasjonale forbryterligaer og innenlandske mellommenn er innblandet i den skjeb­ nesvangre virksomheten. Siden 1962 har Burma i realiteten vært et militærdikta­ tur. General Ne Win tok makten dette året og beholdt sin posisjon til inn i 1980-årene. Korrupsjonen er utbredt, og forskjellene i levestandard mellom makteliten og den store massen av fattige bønder og fiskere er iøynefallende. Som det eneste landet i Sørøst-Asia unngikk Thailand den skjebne å havne under europeisk kolonistyre. Med sine rike naturressurser (kobber, teak, tinn) var landet i utgangspunktet mindre avhengig av utenlandsk hjelp enn de fleste av sine naboer. Også i Thailand har hæren hatt en sterk stilling, i dette tilfellet bak fasaden av en monarkisk styreform. I begynnelsen av Vietnamkrigen førte lan­ det en proamerikansk politikk, som blant annet sikret amerikanerne adgang til thailandske baser. Til gjengjeld gav amerikanerne bistand.

I de senere årene ble de indre motsetningene i Thai­ land skjerpet, og flere kupp og motkupp har ført nye ledere til makten. På samme måte som i Burma er det dype sosiale skiller mellom samfunnets toppsjikt og de fattige bøndene. Den tidligere gode veksten i økonomien - en årlig gjennomsnittlig økning i BNP på sju prosent i 1970-årene - er først og fremst kommet hovedstaden Bangkok til gode.

Den indokinesiske ligningen -følgene av Vietnamkrigen Ikke noe sted i Sørøst-Asia var fødselsveene sterkere enn i den tidligere franske kolonien Indokina da befolkningen etter den annen verdenskrig tilkjempet seg frihet og nasjonal uavhengighet. I årene 1945-54 hadde vietname­ serne ført en stadig mer aktiv geriljakrig mot de franske styrkene og til slutt slått kolonimakten over ende. Men etter seieren opphørte enigheten. I den nordlige delen av landet ble det opprettet et kommunistisk regime under ledelse av Ho Chi Minh, og i sør et USA-støttet regime under Ngo Dinh Diem. Grensen mellom de to statene gikk ved den 17. breddegrad. Dette var en kunstig og midlertidig skillelinje i påvente av et valg som partene ved en fredskonferanse i Genéve i 1954 var blitt enige om å holde. Men avtalen ble aldri overholdt. Det herjede Vietnam fikk ikke fred, men ble utsatt for en langvarig krig med ødeleggende konsekvenser for inn­ byggerne. Konflikten gjaldt både den utenlandske innfly­ telsen og den nasjonale delingen. Krigens første fase, fra 1954 til 1965, er skildret i bind 14 (s. 245). I denne peri­ oden ble Ngo Dinh Diems regime i Sør-Vietnam under­ gravd, dels gjennom åpen opposisjon fra buddhistiske

Det gylne triangel i de van­ skelig tilgjengelige grensetrak­ tene mellom Burma, Thailand og Laos er et av verdens stør­ ste narkotikaproduserende områder.

kretser, men fremfor alt gjennom motstanden fra den nasjonale frigjøringsfronten FNL, som ble dannet i 1960 og ble støttet av Nord-Vietnam. Et par år senere forsvant han fra scenen ved et militærkupp og ble erstattet av

Buddhistiske prester og novi­ ser i Thailands hovedstad Bangkok står i kø med sine matskålerjor å tigge til morgenmåltidet.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

215

amerikanske militære innblandingen i Vietnam ble krigen trappet opp, og den endret karakter: Borgerkrigen ble en krig mellom USA og Nord-Vietnam. Gjennom Sovjetuni­ onens og Kinas hjelp til Nord-Vietnam og USAs hjelp til Sør-Vietnam ble konfrontasjonen også et ledd i den kalde krigen. 1 denne sammenheng er Vietnamkrigen 1965-73 blitt behandlet tidligere i dette bindet (s. 42ff). De mange årene med krig og terror satte sine dype spor i den vietnamesiske hverdagen både i nord og sør. Gerilja­ krigen i Sør-Vietnam gikk heldig for FNL, som hadde sin sterkeste støtte på landsbygda. Saigon-regjeringens over­ legenhet i antall soldater og militær utrustning kunne ikke utnyttes på noen effektiv måte i denne formen for krigføring. Sør-Vietnam og USA satte inn massive frem­ støt med bombing og ødeleggelser av både militære og sivile mål - for eksempel ble skog og dyrket mark ødelagt av kjemiske våpen. Men til tross for dette var det ikke mulig å svekke geriljaens grep om store deler av lands­ bygda. Etter 1965 ble det også lagt et bombeteppe over NordVietnam. Våpen som napalm, splintbomber og giftgass

Gylne buddhastatuer på rekke og i rad i Vat Pho, Bangkoks eldste og største kloster, et religiøst sentrum i Thailand, som fullstendig domineres av buddhismen.

general Cao Ky. Utviklingen så ut til å gå mot en rask og endelig seier for Nord-Vietnam. Da besluttet USAs president Lyndon B. Johnson å trappe opp det amerikanske engasjementet i Vietnam. Bak beslutningen lå troen på at en seier for kommunistene ville få ringvirkninger i hele Sørøst-Asia. Med den økte

Lengst til høyre: Under Ngo Dinh Diems presidenttid i Sør-Vietnam ble grunnlaget lagt for en sterkt antikommu­ nistisk politikk som avviste enhver form for forhandling med Nord-Vietnam. Diem falt som offer for et militær­ kupp og ble henrettet i 1963.

forårsaket store ødeleggelser i byer og landsbyer. Selv om det falt flere bomber over Vietnam i de åtte krigsårene enn over Europa under hele den annen verdenskrig, var dette ikke tilstrekkelig til å knekke FNLs og Nord-Vietnams motstand. Stadig mer tydet på at USA og marionettregjeringen i Sør-Vietnam var i ferd med å tape krigen. Den såkalte vietnamiseringen av krigen etter 1969 - da USAs våpenstøtte til Sør-Vietnam ble økt samtidig som tallet på amerikanske soldater gradvis ble skåret ned - var et uttrykk for at amerikanerne lette etter en vei ut av kon­ flikten. Mens krigen pågikk i Vietnam, ble det innledet for­ handlinger i Paris mellom amerikanere og vietnamesere, både fra Sør-Vietnam og Nord-Vietnam og fra FNL i sør. I januar 1973 var forhandlingene kommet så langt at det ble underskrevet en avtale om våpenstillstand. Avtalen gjorde det mulig for USA å trekke seg ut, men noen fred i Vietnam var det ikke tale om. Tvert om fortsatte kampen

Valmuedyrkingfor fremstil­ ling av opium, en inntekts­ kilde for meo-folket i NordThailand.

216

MOT EN USIKKER FREMTID

Portrettet av den døde nordvietnamesiske lederen Ho Chi Minh over cerestribunen i Saigon ved seiersparaden i 1975 etter at byen var erobret av nordvietnamesiske styrker.

gjennom både 1973 og 1974 mellom det seierrike NordVietnam og Sør-Vietnam, nå ledet av Nguyen Van Thieu. Først i 1975 gav Nguyen opp. Seierherrene kunne mar­ sjere inn i Saigon, som ble omdøpt til Ho Chi Minh-byen (etter Nord-Vietnams leder, som døde i 1969). Krigen, som hadde kostet to millioner vietnamesere livet, var endelig over. Fra og med sommeren 1976 var Vietnam forent i en stat, en sosialistisk folkerepublikk styrt fra Hanoi. I krigens spor fulgte store problemer for den nye repu­ blikken. I begynnelsen gikk regimet fram med en viss for­ siktighet i sør. Man tillot at omformingen av samfunnet i sosialistisk retning tok en viss tid. Men til tross for dette var det mange sørvietnamesere som ikke ville underordne seg det nye samfunnssystemet. Mange av dem som hadde ressurser til det, flyktet fra landet. Flyktningstrømmen var særlig stor etter våren 1978, da regjeringen innledet en kampanje mot privat forretningsvirksomhet. En stor del av flyktningene (derav mange kinesere) forlot Vietnam i all slags flytende farkoster, de såkalte båtflyktningene. Samtidig som det vietnamesiske regimet med egne krefter og utenlandsk hjelp (både fra Sovjetunionen og

Daghjemfor barn i NordVietnams hovedstad Hanoi.

Stemmer om krigen i Vietnam «Det nåværende sørvietnamesiske regimet er et kamu­ flert koloniregime, dominert av USA. Den sørvietname­ siske regjeringen er en tjenstvillig regjering, som lydig gjennomfører de amerikanske imperialistenes politikk. Derfor må dette regimet styrtes og erstattes av en nasjonal og demokratisk enhetsregjering, en regjering som er sammensatt av representanter for alle sam­ funnsklasser, alle nasjonaliteter, alle religioner og de ulike politiske partiene.»

(Fra FNLs program 1961)

Vesten) var opptatt av å bygge opp igjen det raserte sam­ funnet, engasjerte det seg i konflikter og krig med nabo­ landene. Spesielt ømtålig var forholdet til Kina. I Laos hadde nordvietnameserne hatt stor innflytelse siden Viet­ namkrigens tid, og i Kambodsja grep den vietnamesiske hæren inn i 1979 og gjorde slutt på Røde Khmer-regimet. Vietnam styrket sin stilling i Sørøst-Asia i annen halvdel av 1970-årene. Til dette fikk landet hjelp og støtte fra Sov­ jetunionen, som dermed skaffet seg et brohode i ryggen på Kina og i nærheten av en rekke antikommunistiske sta­ ter i regionen, de såkalte ASEAN-landene.

Laos og Kambodsja i skyggen av Vietnamkrigen

«Hva er en nasjonal frigjøringskrig? Det er i bunn og grunn alle kriger som fremmer den kommunistiske ver­ densrevolusjonen, det som kommunistene i andre orde­ lag lenge har kalt «rettferdige» kriger. Uttrykket nasjo­ nal frigjøringskrig blir ikke bare brukt for å betegne et væpnet opprør av folk som fortsatt er under kolonistyre - det finnes ikke mange slike igjen utenfor den kommu­ nistiske verden. Det blir brukt for å betegne alle kommunistledede forsøk på å styrte en ikke-kommunistisk regjering med vold. Altså blir krigen i Sør-Vietnam kalt en nasjonal frigjøringskrig. Og de som vil styrte andre ikke-kommunistiske regjeringer i Asia, Afrika og LatinAmerika blir kalt nasjonale frigjøringskrefter.»

(USAs utenriksminister Dean Rusk 1965.)

I Laos hadde det etter det franske koloniveldets fall i 1954 hersket en mer eller mindre permanent borgerkrigstil-

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

217

Under den langvarige krigen i Vietnam forårsaket bomber fra amerikanske B-52-fly omfattende skader på bygninger og anlegg. Bildet er fra An~Loc, som ble beleiret i 1972.

Medlemmer av den sørviet-

namesiske frigjøringsfronten FNL under seiersparaden i Saigon 15. mai 1975.

218

stand. Ved midten av 1960-årene var Laos i praksis delt i to deler, der den kommunistiske geriljaorganisasjonen Pathet Lao kontrollerte den nordøstlige delen og sentral­ regjeringen under Souvanna Phouma resten av landet. Under Vietnamkrigen ble Laos trukket inn i de interna­ sjonale forviklingene. På den ene side brukte nordvietnameserne laotisk territorium til transporter og troppeforflytninger mellom Nord- og Sør-Vietnam (den såkalte Ho Chi Minh-veien), og på den annen side bombet USA Pat­

MOT EN USIKKER FREMTID

het Laos områder i Laos. Da amerikanerne avviklet sitt engasjement i Vietnam etter Paris-avtalen, fikk dette også konsekvenser for nabolandet Laos. Pathet Lao overtok makten i 1975, det 600 år gamle monarkiet ble avskaffet, og landet ble en kommunistisk folkerepublikk med prins Souphanouvong som president. I virkeligheten ble Laos et vasallrike under det forente Vietnam. Utviklingen i Kambodsja (1975-89 kalt Kampuchea) har vært enda mer konfliktfylt. Selve frigjøringen fra det franske koloniveldet forløp i og for seg temmelig glatt, blant annet på grunn av den taktiske dyktigheten fyrst Norodom Sihanouk demonstrerte. Hans hovedoppgave hadde vært å bevare enheten i landet og hindre at Kam­ bodsja ble trukket inn i de utenrikspolitiske forviklingene i Vietnam og Laos. Den «aktive nøytralitet» som Sihanouk forfektet, inne­ bar at Kambodsja mottok hjelp både fra USA og den kom­ munistiske verden. Politikken var ytterst pragmatisk og medførte stadige tilpasninger til den internasjonale situa­ sjonen. Sihanouks politikk ble støttet av de tradisjonelt kongetro bøndene, men i slutten av 1960-årene begynte også enkelte opposisjonsgrupper å gjøre seg gjeldende. Det gjaldt blant annet Røde Khmer, en væpnet kommu­ nistisk motstandsgruppe som etter hvert skulle komme til å spille en aktiv og skjebnesvanger rolle i Kambodsjas his­ torie. Det første anslaget mot den «aktive nøytraliteten» kom likevel ikke fra venstre. I 1966 fikk Kambodsja en høyre­ regjering under ledelse av general Lon Nol, og den poli­ tiske kursen ble lagt om i USA-vennlig retning. I 1970 ble

Krigen i Vietnam skapte store flyktningproblemer både mens krigshandlingene pågikk og etterpå i forbindelse med den sosialistiske omdannelsen av det sørvietnamesiske sam­ funnet. Flyktningene forsøkte å redde seg ut i alleslags far­ koster, og det sørvietname­ siske marinefartøyet HQ-504 (til venstre) var tettpakket med mennesker og de få eien­ delene de hadde greid å få med seg.

Norodom Sihanouk var en hovedfigur i kambodsjansk politikk gjennom en stor del av etterkrigstiden. 11970 ble han styrtet av Lon Nol og til­ brakte noen år i eksil i Kina, men i 1975 var han tilbake igjen i en merkelig koalisjon med Røde Khmer-styrkene, som da var på offensiven, før han til slutt ble tvunget til å forlate den politiske arenaen under den langvarige borger­ krigen i Kambodsja.

Sihanouk avsatt, og Lon Nol overtok med diktatorisk makt. Nå ble det innledet en voldsom kampanje mot ven­ streorienterte elementer. Det tradisjonelle fiendskapet mot vietnameserne fikk utløp i blodig forfølgelse av det vietnamesiske mindretallet i landet. Samtidig bombet amerikanske fly geriljaens baseområder. USAs beslutning om å trekke seg ut av Vietnamkrigen endret radikalt forutsetningene for den kambodsjanske innenrikspolitikken. Lon Nols innflytelse ble mer og mer redusert, og var i sluttfasen begrenset til hovedstaden Phnom Penh. Resten av landet ble kontrollert av geril­ jaen. I 1975 falt også hovedstaden i Røde Khmers hen­ der, og den ble tømt for mennesker. Et par millioner mennesker ble drevet fra byene ut på landsbygda. Kam­ bodsja ble omdannet til et kommunistisk folkedemokrati under ledelse av kommunistpartiets formann Pol Pot. Hva som deretter skjedde i Kambodsja i de fire årene med kommunistisk diktatur, er vanskelig å kartlegge, først og fremst fordi regimet konsekvent lukket landet for innsyn utenfra. Motstanderne taler om et terrorregime uten like, folkemord og stor materiell ødeleggelse. Til­ hengerne har isteden hevdet at det var et kjempemessig samfunnseksperiment der målet var å skape likhet og bedre sosiale vilkår for en fattig bondebefolkning som aldri hadde opplevd annet enn undertrykkelse. Det som under alle omstendigheter er klart, er at sivilbefolkningen måtte betale en høy pris. Borgerkrigen hadde først kostet anslagsvis en million mennesker livet, og Pol Pot-regimets virksomhet i den følgende tiden krevde kanskje enda flere ofre. Ingen kjenner de nøyaktige tallene.

Men folkets lidelser var ikke over med dette. 1 1979 ble Kambodsja invadert av tropper fra Vietnam. Pol Pots styr­ ker ble fordrevet, og det ble dannet en lydregjering under Heng Samrin. Det kambodsjanske samfunnet var nå falt totalt sammen, og størsteparten av den overlevende befolkningen var truet av akutt hungersnød. Midt i 1980-årene hersket det fortsatt borgerkrig i Kambodsja, med kamper mellom vietnamesiske avde­ linger og rester av Pol Pot-geriljaen og andre motstands-

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

Souvanna Phouma var regje­ ringssjef i Laos 1960-75, men ble tvunget til å gå av etter at amerikanerne hadde avviklet sitt engasjement i Sørøst-Asia og den kommu­ nistiske bevegelsen Pathet Lao hadde tatt over makten i Laos.

219

Borgerkrigens hverdag i Kam­ bodsja: Internasjonale hjelpesendinger har hatt vanskelig for å nå fram til de trengende i de mer utilgjengelige delene av landet. Medlemmer av Røde Khmers transportbrigader baner seg vei gjennom jungelen med rissekker på hodet.

Lengst til høyre: En utbrent sovjetbygd stridsvogn som de vietnamesiske styrkene måtte etterlate i veikanten ved inva­ sjonen i Kambodsja i 1979.

grupper. Et gammelt kulturfolk, med forfedre som skapte mesterverker som tempelanlegget i Angkor Vat (bind 5 s. 246), var truet av undergang.

ASEAN-statene -fremtidshåpet i Sørøst-Asia?

Lon Nol utmanøvrerte i 1970 Sihanouk som leder i Kam­ bodsja og styrte senere dikta­ torisk med støtte fra USA, helt til han ble feid bort av Røde Khmer-styrkenes offen­ siv fem år senere.

Lengst til høyre: Pol Pot var hovedansvarlig for omdannel­ sen av Kambodsja til en kom­ munistisk stat etter Røde Khmers seier i 1975.1 noen år hersket det et rent skrekk­ regime som lammet landet fullstendig. 11979 ble Kam­ bodsja invadert av vietname­ siske styrker, som fordrev til­ hengerne av Pol Pot og dannet en marionettregjering i Phnom Penh.

220

I 1967 sluttet Thailand, Malaysia, Singapore, Indonesia og Filippinene seg sammen for i fellesskap å gå løs på de akutte samfunnsproblemene i Sørøst-Asia. Sammenslut­ ningen ble kjent under betegnelsen ASEAN (Association of South-East Asian Nations). Dens formål skulle være å bekjempe fattigdom og sosial urettferdighet, å ivareta fel­ les økonomiske interesser og å hindre fremmede makter i å blande seg inn i politikken i regionen. Det dreide seg i begynnelsen om et løst organisert samarbeid - ikke et fel­ les marked (som EF/EU) eller forsvarssamarbeid (som NATO). Det økonomiske samarbeidet ble imidlertid senere utbygd. I 1976 undertegnet de fem signatarmak­ tene en ny vennskaps- og samarbeidspakt. I 1984 sluttet også Brunei på Borneo seg til organisasjonen. Samarbeidet i ASEAN kan sees som en kontrast til splittelsen i det tidligere franske koloniområdet. Det byg­ ger på en felles ideologi, som i det vesentlige faller sam­ men med den frie markedsøkonomiens prinsipper. På mange andre måter er medlemslandene forskjellige. Reli­ giøst finner vi alle de store trosretningene representert. Thailand er som nevnt buddhistisk. Indonesia er mus­ limsk, og Filippinene er - som en arv fra den spanske kolonitiden - stort sett katolsk. Styreformene viste det samme mangfoldet: alt fra demokratier som Malaysia via mellomformer som Singapore og Filippinene til rent dik­ tatur som Indonesia. Et fellestrekk i ASEAN-landenes utvikling har vært en rask økonomisk vekst. I perioden 1965-85 lå veksten klart over gjennomsnittet for industrilandene. Den øko­ nomiske politikken har siktet mot en rask industriell utbygging, og landenes lave kostnadsnivå har lokket mange internasjonale storselskaper til å etablere seg i området. ASEAN-landene har allerede på en rekke områ­ der kunnet by de gamle industrilandene hard konkur­ ranse.

MOT EN USIKKER FREMTID

Når vi tar disse landenes ulike forutsetninger i betrakt­ ning, er det ikke så merkelig at de til tross for fremskrittsoptimismen har hatt innenrikspolitiske problemer. For­ holdet mellom forskjellige folkegrupper i de enkelte statene bygger for eksempel ofte på en balanse som ikke tåler forstyrrelser. I Malaysia og Singapore er de to største folkegruppene kinesere og malayer, ofte med ulike funk­ sjoner og posisjoner i samfunnslivet. I Malaysia blir det politiske livet dominert av malayer, samtidig som kine­ serne har størst innflytelse i forretningslivet. I Singapore, der kineserne er i flertall, hadde én og samme statsminis­ ter regjeringsmakten siden 1959, kineseren Lee Kuan Yew. Dette var en bemerkelsesverdig stabil politisk situa­ sjon. Andre steder har de indre motsetningene vært vanske­ ligere å hanskes med. På Filippinene tiltrådte Ferdinand Marcos som president i 1965. Han beholdt siden makten til 1986, da han etter økende motstand fra forskjellige grupper i samfunnet - katolikker, muslimer (på Mindanao) og venstreorienterte - ble nødt til å utlyse nyvalg. I valget ble han beseiret av Corazon Aquino, enken etter opposisjonslederen Benigno Aquino, som ble myrdet i 1983. Marcos flyktet deretter til utlandet. De mest alvorlige følgene av indre motsetninger har rammet Indonesia. Kommunistene ble gjort ansvarlig for

et mislykket kuppforsøk i 1965, og dette gav hæren under ledelse av general Suharto påskudd til å gripe inn. En av følgene ble en organisert masseforfølgelse av kom­ munister og andre virkelige eller angivelige motstandere av regimet. Flere hundre tusen mennesker måtte bøte med livet i denne heksejakten som ble gjennomført med den største hensynsløshet. General Suharto overtok presidentstillingen (etter Sukarno) og la om Indonesias kurs både innad og utad. Bruddet med Kina og tilslutningen til ASEAN-pakten i 1967 er uttrykk for den utenrikspolitiske nyoriente­ ringen. Satsingen på industriell utvikling og markedsøko­ nomi er et eksempel på den nye innenrikspolitikken, som også har ført med seg et hardt politisk diktatur og store klasseforskjeller. Til tross for uomtvistelige økonomiske fremskritt er utviklingen i ASEAN-landene alt annet enn problemfri. Etniske, religiøse og sosiale motsetninger kan påvirke den fremtidige politikken og økonomien, kanskje særlig i regionens befolkningsmessige stormakt Indonesia. På den annen side finnes det også forutsetninger for en sosial velferdspolitikk, slik den faktisk ble innledet i Singa­ pore. Den minste staten i området, Brunei, får en av ver­ dens høyeste inntekter pr. innbygger dersom de rike olje­ inntektene fordeles på hele befolkningen. I 1983 var det tale om ikke mindre enn 170 000 kroner.

Utviklingsveier i Øst-Asia Øst-Asia inntar en særstilling i verdenshistorien gjen­ nom sin sterke befolkningskonsentrasjon og sin tidlige

kulturelle utvikling. Gjennom århundrene har det vært naturlig for kineserne å oppfatte Kina som «Midtens rike» og ikke bekymre seg så mye om verden utenfor.

ASEAN, Association of South East Asian Nations, er en nokså, løst sammenføyd sam­ arbeidsorganisasjon for seks økonomisk ekspansive stater i Sørøst-Asia: Thailand, Malaysia, Singapore, Indone­ sia, Filippinene og Brunei.

Flyfoto over hovedstaden i Brunei, Bandar Seri Begawan, en muslimsk utpost i Sørøst-Asia, med Sultan Omar Ali-moskeen som blikk­ fang i midten. Strømmen av oljeinntekter har gitt sultanen muligheter til å satse på stor­ slagne byggeprosjekter.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA 1 221

Denne kjempestatuen av Filip­ pinenes president Ferdinand Marcos ble reist i den private parken hans utenfor hovedsta­ den Manila. Den var ennå ikke ferdig da Marcos ble tvunget i landflyktighet i 1986. Ny president ble Corazon Aquino, enken etter opposi­ sjonslederen Benigno Aquino, som ble myrdet i 1983. Lengst til høyre: Iforbindelse med Indonesias frigjøring fra Nederland i 1949 forsøkte en gruppe sørmolukkanere å danne en selvstendig stat. Men opprøret ble slått ned av den indonesiske hæren, og opprørerne flyktet til den tid­ ligere kolonimakten i Europa. Etter Portugals avvikling av sitt kolonivelde okkuperte Indonesia i 1975 Øst-Timor, som deretter ble utsatt for en brutal tvangsassimilering.

Helt inn i vår tid har Kina vært et lukket land med en utvikling som har hvilt på egne forutsetninger. Den vik­ tigste idéimporten på 1900-tallet, marxismen-leninismen, ble på pragmatisk måte omformet til en egen ideo­ logi for å løse Kinas problemer og ikke for å anvendes som eksportvare. Kinas utvikling etter 1965 kan oppfattes som et gigan­ tisk samfunnseksperiment, der ledersjiktet har hatt ulike oppfatninger om utviklingsretningen. Å tolke det som skjedde i Kina i tiden 1965-85 var ikke lett, verken for iakttagere utenfor den kinesiske kulturkretsen eller for kineserne selv. Like viktig som det er å prøve å analysere og forstå utviklingen i verdens mest folkerike stat - med over en milliard mennesker - bør det være å danne seg et bilde av Japans historie i senere år. Dette landets utvikling til en av verdens økonomiske stormakter bygger på en enestående kombinasjon av hjemlige kulturelle og historiske forutset­ ninger og import av ideer fra Vesten. Japan representerte en helt annen type samfunnseksperiment enn det kine­ siske. Utviklingen har gått raskt, og på viktige områder har Japan både tatt igjen og gått forbi læremestrene i Ves­ ten. I dag er det ikke bare vestlige land, men også mange nyindustrialiserte stater i den tredje verden som forsøker å etterligne den japanske modellen. Vi vil også behandle utviklingen i Korea, der delingen

11965 tok general Suharto makten i Indonesia og ble snart også valgt til president. Militærregimet gikk hardt ut mot sine motstandere, blant andre tilhengerne av kommu­ nistpartiet. Den økonomiske politikken hadde medvind i begynnelsen, med sterk vekst i industri og næringsliv.

222

MOT EN USIKKER FREMTID

er et resultat av den kalde krigen. Skilt av den kunstige grensen langs den 38. breddegrad har de to delene utvik­ let seg i hver sin retning, med sosialisme som ledestjerne i nord og kapitalisme i sør. For hvert år som går, synes en gjenforening stadig mer fjern.

Kina under kulturrevolusjonen Kinas historie etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1949 har vært preget av kriser og konflikter, både som personlig maktkamp og som uttrykk for ulike oppfat­ ninger om partilinjen. Fram til begynnelsen av 1960årene hadde partiformannen Mao Zedong et sterkt grep om den indre utviklingen. Men enkelte av de utspillene som Mao tok initiativet til i slutten av 1950-årene - for eksempel den hurtig avblåste liberaliseringskampanjen «la de hundre blomster blomstre» og det mislykte ekspe­ rimentet med folkekommuner i stor skala - hadde svek­ ket den nærmest karismatiske stillingen han tidligere hadde i det kinesiske folks bevissthet. I partiledelsen vok­ ste kritikken mot den kursen partiformannen forfektet. Ifølge kritikerne tok ikke Mao tilstrekkelig hensyn til behovet for materielle goder, økt bevegelsesfrihet og bedre utdanning. Det burde for eksempel være like viktig at skolene gav undervisning i fagkunnskaper som at de drev med politisk indoktrinering. Kritikken av Mao, som til å begynne med var forsiktig, kom fra en gruppe i ledelsen der Liu Shaoqi og Deng Xiaoping skilte seg klarest ut. Maos linje ble støttet av for­ svarsministeren Lin Biao, mens statsminister Zhou Enlai inntok en nærmest nøytral holdning. Mao Zedongs svar på kritikken fra partibyråkratiet og de intellektuelle var den såkalte kulturrevolusjonen, som ble satt i gang i 1966. I et par år rystet den hele det kine­ siske samfunnet. Kulturrevolusjonen gav seg mange uttrykk: Skoler og universiteter ble stengt, intellektuelle i ledende stillinger ble angrepet og forfulgt. Det ble frem­ ført kritikk mot både enkeltpersoner og forhold i samfun­ net; ofte ble «veggaviser» brukt som medium. Den ung-

Når jeg tenker på Mao Zhuxi Når jeg tenker på Mao Zhuxi i min drøm, ser jeg solen gå opp ved midnatt. Når jeg tenker på Mao Zhuxi ute i åkeren, kjenner jeg styrken vokse i ben og armer.

Når jeg tenker på Mao Zhuxi ute på veien, blir jeg ikke trett av den tyngste byrde.

Når jeg tenker på Mao Zhuxi ved bordet, dufter den enkleste mat av utsøkt krydder. Når bildet av Mao Zhuxi henger på veggen, lyser hele rommet i det rødeste rødt. Når vi roper Mao Zhuxis navn på møtet, strekkes alle de knyttede never mot oven. Siden vårt land fikk sin Mao Zhuxi, flagrer Den røde fanen fra nord til sør. Siden vårt land fikk sin Mao Zhuxi, skal alle gamle okser byttes ut med traktorer.

Wang Laojiu, gjendiktet av Gdran Malmqvist i «Mittens rike. Texturval och litteraturhistoria», utg. av Inger Soderblom 1984. (Zhuxi betyr formann.)

dommelige entusiasmen ble blant annet kanalisert gjen­ nom rødegardistene, som med Maos «lille røde bok» i hånden gikk til storm mot de rådende autoritetene. Ung­ domsgruppene gjennomførte husundersøkelser i sin jakt på «borgerlige luksusartikler», noe som kunne være så forskjellige gjenstander som gulvur og akvarier. I denne perioden ble uerstattelige kunst- og kulturverdier ødelagt for alltid. Rødegardistenes virksomhet rammet flere hundre tusen partimedlemmer som ble utsatt for fornedrende behandling og ren forfølgelse. Ledelsen mistet snart kon­ trollen over kulturrevolusjonen, og landet ble truet av åpent kaos; det var ikke lenger mulig å drive normale virksomheter. Som svar på rødegardistenes og andre opposisjonelles voldsomme atferd ble det i sin tur dannet lokale motstandsgrupper ute i provinsene. Også i de mili­ tære rekkene ble tøylene strammet, og det var med hærens hjelp at forholdene til slutt ble stabilisert. Det ble satt sluttstrek med et vedtak på kommunistpartiets kon­ gress i april 1969. Formelt fikk vedtaket en form som til­ kjente Mao (og Lin Biao) seieren, men i praksis var det tale om en pyrrhosseier.

Fra Mao Zedong til Deng Xiaoping Maktkampen i den øverste partiledelsen - blant annet om hvem som skulle utnevnes til Maos etterfølger - tok ikke slutt med partikongressen i 1969. Den første som ble tvunget til å gi opp sin posisjon, var Lin Biao. Han for­ søkte å flykte til Sovjetunionen høsten 1971, men omkom da flyet hans styrtet over Mongolia. Med Lins fall forsvant også en rekke av hans tilhengere. Samtidig ble en del av ofrene fra kulturrevolusjonen rehabilitert. Den kulturrevolusjonære gløden hadde ikke sloknet

Mao Zedong ved pingpongbordet. Et besøk av et ameri­ kansk bordtennislag i Kina 1971 ble fulgt opp av presi­ dent Nixons reise til Kina året etter. Pingpong-diplomatiet var et faktum, og med det en normalisering av de kinesiskamerikanske forbindelsene.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA ' 223

Etter en langvarig og innvik­ let maktkamp skaffet Deng Xiaoping seg etter Mao Zedongs og Zhou Enlais død i 1976 en nøkkelrolle i kinesisk politikk. Han innledet en modernisering av det kine­ siske samfunnet samtidig som han bevarte de fleste hoved­ trekkene i maoistisk politikk. Økonomisk vekst ble priori­ tert på bekostning av sosial utjevning.

På Mao Zedongs initiativ ble det i 1966 satt i gang en ideo­ logisk kampanje som ble kjent under navnet kulturrevolusjo ­ nen. Intellektuelle og andre antatte klassefiender blefor­ fulgt og fremvist offentlig i gatene med narrehatter. Glødende engasjerte rødegardister stilte politikere og embets­ menn til ansvarfor virkelige og oppdiktedefeilgrep. Rødegar-

distene ble til å begynne med oppmuntret av Mao Zedong, men deres virksomhet førte til sammenbrudd i en rekke vik­ tige samfunnsfunksjoner.

helt. I begynnelsen av 1973 gikk en gruppe kritikere til motangrep. Gruppen, som ble kalt «firerbanden», ble ledet av Maos hustru Jiang Qing og hadde også støtte fra den aldrende Mao selv. Maktkampen - som også gjaldt ulike ideologiske syns­ måter - førte etter et mellomspill med Hua Guofeng i ledelsen til at Deng Xiaoping i 1977 kunne gjeninnta sin tapte rolle som Maos etterfølger, mens Hu Yaobang ble formann i partiet. Den store partiformannen hadde avgått ved døden året før; det samme hadde Zhou Enlai. Veien var dermed åpen for nye initiativer og en ny politikk. Det nye regimet distanserte seg på forskjellige måter fra arven etter Mao Zedong. Man forsøkte å tegne et bilde av den avdøde partiformannen som inneholdt en viss aner­ kjennelse, men fremfor alt kritikk. Kritikken gjaldt blant

annet kulturrevolusjonen, som Mao ble gjort personlig ansvarlig for, og som ble karakterisert som flere års «undertrykkelse, tyranni og blodbad». Med Deng Xiaoping og de nye teknokratene i ledelsen ble den politiske kursen lagt om i en ny retning. For å få fart på industrien ble det innført differensierte lønninger, avpasset etter arbeidernes ytelser. 1 bedriftene kom de individuelle lederne tilbake. Dørene ble åpnet for import av vestlig teknologi, og man innførte visse markedsmeka­ nismer, for eksempel i prisdannelsen. Den nye politikken gav også større rom for personlig initiativ. Driftige bønder kunne skaffe seg betydelige eks­ trainntekter ved å selge private avlinger i liten skala ved siden av kollektivene. I skolene og ved universitetene ble det lagt større vekt på fagkunnskaper, og i kunst, musikk og litteratur ble rammene utvidet slik at det ble plass til både vestlige kulturytringer og klassiske kinesiske former. Den økende bredden i kulturlivet innebar ikke at den sosiale kontrollen med menneskene ble mindre. Tvert om virker det som om den indre sikkerheten ble prioritert. Den politiske ledelsen hadde rimeligvis hatt utskeielsene under kulturrevolusjonen i friskt minne.

Kina og omverdenen Så sent som under kulturrevolusjonen, i siste halvdel av 1960-årene, var Kina et lukket land. De innenrikspoli­ tiske problemene var så store at de så ut til å kreve partile­ delsens fulle oppmerksomhet. I disse årene ble imidlertid også grunnvollen lagt for en utenrikspolitisk nyoriente­ ring (se s. 33ff). Den første fasen i Kinas utenrikspolitiske nyorientering var en ideologisk frigjøring fra Sovjetunionen. Mot slutten av 1960-årene skjedde det flere ting som utvidet kløften mellom de to store kommunistlandene: den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, en rekke grensekon­ flikter mellom Sovjetunionen og Kina, blant annet ved Ussurielva, og den økende sovjetiske innflytelsen i SørøstAsia, som ble spesielt merkbar etter at den nordvietname­ siske lederen Ho Chi Minh døde høsten 1969. Kinesernes mistro til den sovjetiske naboen kan for­ klare den gradvise avspenningen i forholdet til USA,

224

MOT EN USIKKER FREMTID

Besøk hos frisøren i Shanghai: et lite tegn på at det kinesiske samfunnet var inne i en ny fase etter Maos død.

Lengst til venstre: Begge disse studentene studerer moderne amerikansk litteratur ved universitetet i Fudan. Etter en lang periode da landet var lukket mot omverdenen, har det kinesiske samfunnet i de senere årene åpnet segfor impulserfra andre kulturer.

som ble markert ved president Nixons besøk i Kina i 1972. Begge parter var enige om å betone at de ikke traktet etter noe overherredømme i Asia og Stillehavs­ området. På denne tiden hadde Folkerepublikken Kina inntatt den plass i FN som tidligere hadde vært besatt av Chiang Kai-sheks (pinyin: Jiang Jieshis) regime på Tai­ wan.

Forholdet mellom de to kinesiske statene - som begge gjorde krav på å representere hele Kina - var fort­ satt spent også etter at Chiang Kai-shek døde i 1975 og ble etterfulgt av sønnen Chiang Ching-kuo. Initiativer fra Folkerepublikkens side for å løse konflikten strandet på Taiwans avvisende holdning til forhandlinger. I 1978, etter at USA hadde opprettet fulle diplomatiske forbin-

Fdbrikkarbeidere marsjerer på geledd til arbeidsplassene.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA ' 225

utbygd handelsforbindelse vil innebære fordeler for begge. Med Storbritannia ble Folkerepublikken i slutten av 1984 enig om en avtale som regulerte den britiske kronkolonien Hong Kongs stilling ved utløpet av leieavta­ len i 1997, da området ble levert tilbake til Kina. Kinas øvrige utenrikspolitiske problemer - ved siden av forholdet til Sovjetunionen - gjaldt situasjonen i Sør­ øst-Asia. I 1979 gikk Kina til angrep på Vietnam. Men kri­ gen tok snart slutt, da den kinesiske ledelsen skjønte at vietnameserne ikke var villige til å gi opp sine stillinger i Kambodsja. Kinas politikk i denne saken ble etter dette ført med andre midler. Ved midten av 1980-årene tegnet det seg et bilde av Kina som en stadig mer innflytelsesrik stormakt i den østasiatiske regionen. Kina, Japan og USA så ut til å utgjøre tre komponenter i en ny og viktig maktkonstellasjon.

Fortsatt splittelse i Korea

Kronkolonien Hong Kong ble ervervet av britene i etapper på 1800-tallet. Leieavtalen for de såkalte nye territoriene utløp i 1997, og Storbritannia

og Kina ble i 1984 enige om at Hong Kong også etter avta­ lens utløp skulle beholde sin nåværende stilling som inter­ nasjonaltfinanssentrum, sam­ tidig som området adminis­ trativt sett skulle bli kinesisk.

deiser med Folkerepublikken, brøt Carter-administrasjonen med Taiwan og fjernet sine militære anlegg på øya. Forholdet til Japan er gradvis blitt bedre, og både den kinesiske og den japanske regjeringen har innsett at en

Chiang Kai-shek (nærmest) var leder for den nasjonalis­ tiske kinesiske republikken på Taiwan fra 1949 til sin død i 1975, da han ble etterfulgt av sønnen Chiang Ching-kuo.

226 I MOT EN USIKKER FREMTID

Koreakrigen i begynnelsen av 1950-årene hadde ytterli­ gere befestet delingen av Korea i to: Folkerepublikken Korea nord for den 38. breddegrad og Republikken Korea sør for denne skillelinjen. Motsetningene mellom NordKorea og Sør-Korea var ikke blitt mindre i løpet av krigen, og ved flere anledninger senere har grensetrefninger truet med å blusse opp til nye væpnede konflikter. Den sovje­ tiske innflytelsen i Nord-Korea, som var så sterk i begyn­ nelsen, ble svekket og gradvis motveid av en økt kinesisk innflytelse. Samtidig klarte det nordkoreanske kommu­ nistpartiet å skaffe seg en viss handlefrihet under denne balansegangen. Regimet i Sør-Korea ble på tilsvarende måte støttet av USA. Etter Koreakrigen har Nord-Korea hatt en stabil innen­ rikspolitisk utvikling under kommunistlederen Kim II Sungs flere tiår lange maktperiode. I perioden 1965-85 opplevde landet en sterkere industriell utvikling, selv om også nordkoreanerne merket krisen i økonomien som følge av høyere energipriser og problemer på eksportsiden. Nord-Korea fikk også smake en slags kulturrevolu­ sjon, som med støtte fra partiledelsen rettet seg mot byrå­ kratiet, omtrent som i Kina. I Sør-Korea har den innenrikspolitiske utviklingen vært preget av uro. Tidlig i 1960-årene gjorde en militærjunta under ledelse av general Park Chung-hi et kupp og satte forfatningen ut av kraft. I 1963 lot Park seg velge til

Kim II Sung, leder for det kommunistiske Nord-Korea i folkerepublikkens første årtier, bygde opp en personkult omkring sin egen person.

president, og fra 1972 innehadde han også offisielt rollen som diktator. Misnøyen med den politiske utviklingen, med korrupsjon og maktmisbruk, kom blant annet til uttrykk i gjentatte streiker og demonstrasjoner i de større byene med påfølgende terror og motaksjoner fra maktha­ verne. Samtidig hadde Sør-Korea økonomisk fremgang. Vekst­ takten i industrien var i disse årene av de høyeste i verden. Etter en første fase, der det særlig ble satset på tradisjonell tekstilindustri, har den internasjonale konkurransen fra enda mer utpregede lavlønnsland tvunget fram en om­ strukturering av industrien. Den omfatter nå blant annet tilvirkning av elektroniske produkter. Liksom Japan har Sør-Korea i 1980-årene hatt stor suksess på det ekspande­ rende markedet i Midtøsten. I 1979 ble diktatoren Park myrdet av sin egen sikker­ hetssjef. Deretter ble Sør-Korea styrt av en militærjunta med Chon Doo Hwan som leder. Den politiske uroen fortsatte, men det var tegn som tydet på at det gikk mot en viss politisk oppmykning i landet.

innenrikspolitiske stabiliteten vært bemerkelsesverdig. I økonomisk henseende var perioden etter 1965 preget av rask utvikling og vekst. Midt i 1960-årene lå Japans BNP fremdeles under Storbritannias nivå. Mindre enn ti år senere hadde japanerne bare USA og Sovjetunionen foran seg. I 1960-årene hadde Japan en økonomisk vekst på mer enn 10 prosent i året - en nesten uslåelig verdens­ rekord. Etter et midlertidig bunnivå under oljekrisen i 1974 lå veksttakten i det følgende tiåret på et par prosent. Det var likevel fortsatt bedre enn tilsvarende tall for USA og Vest-Europa. Den økonomiske politikken har vært utpreget næringslivsvennlig. Beskatningen, både den direkte og den indirekte, har vært lav, og det samme gjelder låneren­ ten. Inflasjonen har i hele perioden ligget under tallene for vestlige industriland. Arbeidsløsheten har også vært lav. Det er flere faktorer som sammen har bidratt til Japans raske utvikling i perioden 1965-85. En forutsetning var

«Kabuki» kalles den mest populære teaterformen i Japan. Alle roller spilles av menn; klær og scenedekorasjoner erfargesprakende. Bil­ det viser «Løvedansen» et av de klassiske stykkene i kabuki-teatrets flere hundre år gamle repertoar.

Kvinnelige verkstedarbeidere i Pyongyang, Nord-Koreas hovedstad og sentrum for lan­ dets metallindustri.

Industriområde utenfor Tokyo på arealer som er vunnet ved utfylling i havet.

Japan - politisk stabilitet og økonomisk ekspansjon Den parlamentariske og demokratiske styreformen som USA stod fadder til i Japan etter den annen verdenskrig, viste seg å fungere. Keiserens rolle ble symbolsk, og det ble dannet politiske partier etter vestlig mønster. Det nokså konservative liberal-demokratiske partiet har hatt regjeringsmakten helt siden partiet ble stiftet i 1955, selv om partilederne og dermed statsministrene har avløst hverandre etter indre partioppgjør. Det største opposisjonspartiet har vært Japans sosialistiske parti, som blir støttet av den store faglige landsorganisasjonen Sohyo. Den politiske venstrefløyen har vært splittet. Ved enkelte anledninger har også en utenomparlamentarisk opposisjon gjort seg gjeldende. Men stort sett har den POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

227

Chu og oyabun-kobun Den japanske arbeideren og tjenestemannen føler stor lojalitet - chu - mot sin arbeidsplass. Han blir ofte ansatt på livstid, og arbeidsgiveren sørger for trygghet og materielle fordeler - boliger, sykefor­ sikring, pensjon. Pensjonen betales ut som et engangsbeløp, og blir ofte investert i en liten selv­ stendig virksomhet. Arbeideren kan for eksempel etablere seg som underleverandør til det gamle arbeidsgiverselskapet. Mellom sjefer og ansatte oppstår det ofte et far-og-sønn-forhold - oyabun-kobun - som gjelder også utenfor arbeidssituasjonen. Viktige beslut­ ninger i privatlivet, som hvem man skal gifte seg med, blir ikke tatt før man har spurt sjefen om råd.

Gymnastikk på jobben: Arbeidere ved Hitachiverftet holder formen med en daglig porsjon trening.

den omstruktureringen av næringslivet og de nyinveste­ ringene som ble foretatt umiddelbart etter den annen ver­ denskrig - i begynnelsen med amerikansk hjelp. Jordbru­ ket ble rasjonalisert og utdanningen ble reformert og modernisert i disse årene. De internasjonale konjunktu­ rene var samtidig gunstige for den første ekspansjonen; både Koreakrigen 1950-53 og USAs krig i Vietnam i 1960-årene bidrog til det økonomiske oppsvinget i Japan. En annen viktig forutsetning for det japanske «unde­ ret» har vært de lave forsvarsutgiftene. Ifølge konstitusjo­

«Driving range» i tre etasjer for golfspillere i Tokyo: Det finnes ikke nok av de areal­ krevende golfbanene til å dekke etterspørselenfra alle som er interessert.

228

MOT EN USIKKER FREMTID

nen av 1946 skulle Japan ikke ha noe eget forsvar, men i løpet av det følgende tiåret ble det opprettet såkalte selvforsvarsstyrker av begrenset omfang. I vår periode lå utgiftene til militære formål på under en prosent av brutto­ nasjonalproduktet - et svært lavt tall i internasjonal sam­ menheng. Også visse kulturelle forutsetninger - lydighet og respekt for foreldre, lærere og overordnede, plikttroskap, arbeidsomhet - kan bidra til å forklare Japans økono­ miske suksess. Den japanske arbeideren er velutdannet og

motivert for å gjøre en effektiv innsats. Arbeiderne blir ofte hele livet i den fabrikken der de først ble ansatt. Lønnssystemet bygger på ansiennitet («nenko», betaling etter år) og motvirker bevegelighet på arbeidsmarkedet. For den enkelte innebærer systemet trygghet, og arbei­ derne utvikler ofte en spesiell lojalitet mot sin egen bedrift. I samme retning virker også oppbyggingen av fagbeve­ gelsen. Det er vanlig at fagforeningene bygges opp på bedriftsnivå, og at ulike yrkesgrupper innenfor bedriften er organisert i samme fagforening. Som oftest har fagfore­ ningene og bedriftsledelsen et godt samarbeid, og kon­ flikter blir helst løst uten åpen strid. I 1960-årene kom kvinnene ut på arbeidsmarkedet i større omfang, som oftest i lavlønnsyrker.

Det japanske teknologisamfunnet Japan beveget seg raskt inn i 1980-årenes teknologiske samfunn. Skritt for skritt ble den industrielle utviklingen tilpasset nye krav. I den første etterkrigstiden rettet japa­ nerne seg inn mot tradisjonelle industrisektorer som tek­ stil- og stålproduksjon. Dette ledet etter hvert til fremstil­ ling av sammensatte produkter som biler, kameraer, radio- og TV-apparater, samt husholdningsmaskiner av forskjellig slag. Til å begynne med kjøpte japanerne inn eller kopierte nødvendig teknologi utenfra, men organi­ serte en effektiv masseproduksjon etter egne prinsipper. Resultatet ble ofte små, driftssikre og billige produkter som var fullt i stand til å ta opp kampen med de gamle industrilandenes varer på verdensmarkedet. I de senere år har det skjedd en ny tilpasning. Den japanske industrien legger nå ned store summer i egen grunnforskning og produktutvikling, og i dag er Japan eksportør av teknologiske spesialkunnskaper. Det statlige departementet for handel og industri, MITI, spiller en viktig rolle i planleggingen og utviklingen av nye, kunn­ skapsintensive produksjonsgrener. Staten bidrar med skattemidler til forskningsvirksomheten. Den nye japanske teknologien har sitt særpreg både ved produksjonsforholdene og ved selve tilbudet av pro­ dukter. Fremstillingen er automatisert og høyt spesiali­ sert. Man har tatt i bruk industriroboter til mange av de mer monotone arbeidsoppgavene. Industriroboter er også tatt i bruk i de mange mindre bedriftene som har spesiali­ sert seg på å være underleverandører til de store. Den raske økonomiske og teknologiske utviklingen har ikke bare budt på positive erfaringer. Miljøproble­ mene har vært vanskelige å løse, og de sosiale konsekven­ sene av et høyt oppdrevet arbeidstempo, av konkurranse og høye krav i utdanning og arbeidsliv har krevd ofre i et betydelig omfang. Ekspansjonen gikk så raskt at økono­ mien risikerte å bli overopphetet. Likevel ble Japan noe av en modell for fremgang som ble studert både av de gamle industrilandene og av de mange u-landene som tilstreber raske resultater i sin egen industrioppbygging.

Japan og omverdenen Det er åpenbart at Japan i sin første etterkrigsutvikling på mange måter kunne dra nytte av hjelpen fra USA. Den kalde krigen gav Japan flere fordeler, og landet kunne utvikles i ly av den amerikanske militærmakten. I 1960årene ble den japanske opinionen mot avhengigheten av USA sterkere, og den nådde en topp i begynnelsen av 1970-årene, da USA under president Nixon innledet en tilnærming til Folkerepublikken Kina. I de senere årene har USA isteden vist en viss irritasjon over at Japan ikke har vært villig til å betale for forsvaret av sin egen sikker­ het og heller ikke vist tilstrekkelig interesse for å skape balanse i samhandelen. Forholdet til Kina, som var kjølig de første tjue årene etter krigen, ble bedre fra slutten av 1970-årene. Begge

Moderne personlig datama­ skin i tradisjonelt hjemme­ miljø med tatami-matter på gulvet og husalter på hyllen.

Elektronisk overvåking av luftforurensningen gir mulig­ het til å varsle japanerne når storbyluften blir for dårlig.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA ! 229

Vekstfaktorer i Japan Hudson-instituttet, en amerikansk forskningsinsti­ tusjon under ledelse av fremtidsforskeren Herman Kahn, foretok i 1960-årene en analyse av Japans økonomiske potensial og vekst fram mot år 2000. De viktigste vekstfaktorene i den japanske økono­ mien var ifølge denne forskningsrapporten:

1) den høye spare- og investeringsraten (den var dobbelt så høy som i USA)

2) utdanningssituasjonen («amerikansk kvantitet» og «europeisk kvalitet») Trafikk i flere plan i fapan: Høy biltetthet skaper trafikk­ problemer som er svært van­ skelige å løse i millionbyene.

Den amerikansk-japanske sikkerhetsavtalen som ble inngått etter den annen ver­ denskrig har ved flere anled­ ninger vært gjenstand for kri­ tikk og demonstrasjoner. Foruten kommunistene har også Japans nest største parti, det sosialistiske, villet opp­ heve avtalen, som imidlertid harfungert som en hjørne­ stein i landets utenrikspolitikk gjennom hele etterkrigstiden.

parter har innsett at de to landenes økonomier tjener på et samarbeid. Japans forhold til Sovjetunionen har derimot fortsatt å være anstrengt; den sovjetiske opprustningen i det østlige Sibir ble oppfattet som en voksende trussel mot Japans sikkerhet. Fra og med 1960-årene har Japan utvidet sine handels­ interesser i Sørøst-Asia. Japanerne har gjort store investe­ ringer, fremfor alt i Malaysia, Indonesia, Thailand og på Filippinene. For å gjøre seg mindre avhengig av oljeim­ port fra Midtøsten har Japan deltatt i oljeleting flere steder i Sørøst-Asia. Japan er nesten fullstendig avhengig av importert olje, og bortimot 90 prosent av importen i 1970-årene kom fra kriseområdet Midtøsten. Samtidig er de økonomiske båndene mellom Japan og statene ved Persiabukta blitt styrket. Ved midten av 1980-årene var Japan engasjert i forskjellige utbyggingsprosjekter i Midt-

3)

passende kapitaldannelse

4)

god tilgang på risikovillig kapital

5)

høy teknologisk standard

6)

dyktige og motiverte arbeidere

7) samme syn på økonomisk vekst hos regjering, selskaper og arbeidstagere

8)

positiv innstilling til tilpasning og forandring

9) den økonomiske politikken («kollektivistisk kapitalisme»)

10)

satsing på forskning og utvikling

(H. Kahn og B. Briggs: «Things to come», 1972.)

østen til en verdi av over 20 milliarder amerikanske dol­ lar. Japan har ennå ikke funnet sin rolle i verdenspolitik­ ken. Landets økonomiske stormaktsstilling er ikke blitt fulgt av en tilsvarende politisk innflytelse. Den japanske akilleshælen synes også for fremtiden å være avhengig­ heten av råvare tilførsel utenfra. Japan har dermed en sterk interesse av internasjonal stabilitet.

Australia

og

Oceania

Fra vårt nordiske synspunkt ligger Australia og øyverde­ nen i Oceania lengst borte. Med et annet utgangspunkt ville perspektivet bli annerledes. I en global sammenheng - og samtidshistorien må være global - er egentlig ingen regioner perifere; alle henger sammen og er avhengige av hverandre i et internasjonalt mønster. 230

MOT EN USIKKER FREMTID

Australia og Oceania preges av den spredte befolk­ ningen. Australia er med sine drøyt 15 millioner men­ nesker tynnest befolket - det har bare to innbyggere pr. kvadratkilometer. Store deler av kontinentet er nærmest ubebodd. Også New Zealand er tynt befolket med ca. 11 innbyggere pr. kvadratkilometer. I Stillehavets øyverden lever befolkningen ytterst spredt, og av naturlige grunner finnes det ingen større befolkningskonsentra­ sjoner slik som for eksempel i det østlige og sørøstlige Asia. Australia og Oceania har sin selvsagte plass i verdens­ historien, selv om vi her ikke har mulighet til å følge den samtidshistoriske utviklingen i hvert øysamfunn for seg. Vi skal først behandle Australia og New Zealand for seg, og deretter gi noen sammenfattende synspunkter på utviklingen i Stillehavets øyverden. Advokater ved domstolen i Melbourne, et godt eksempel på Australias sterke kulturelle tilknytning til det britiske.

Australia - utviklingsstrategier og politiske løsninger Ved midten av 1960-årene ble Australia styrt av en koali­ sjon mellom det liberale parti og det konservative landsbygdpartiet CP (Country Party). Under denne koalisjo­ nen (fra 1949) hadde Australia en positiv økonomisk utvikling, og det var penger nok til å bygge ut den sosiale velferden. Regjeringen gikk bevisst inn for å bevare sam­ funnets hvite (og britiske) karakter. Dette kom til uttrykk i restriktive innvandringsbestemmelser som i praksis var rettet mot fargede fra det tettbefolkede Sørøst-Asia. Den australske urbefolkningen, aboriginene, utgjør drøyt 100 000 mennesker. De fikk formelt samme rettigheter som andre innbyggere i 1967, men i praksis stod det store flertallet av dem fortsatt utenfor samfunnsfellesskapet. På det utenrikspolitiske planet foretok den liberalkonservative regjeringen en nyorientering ved gradvis å opp­ heve den tradisjonelt sterke tilknytningen til moderlandet Storbritannia og isteden søke tilknytning til USA. Sam­ men med New Zealand gikk Australia inn i den USA-støttede ANZUS-pakten og deltok også i den USA-organiserte motstanden mot kommunismen i Sørøst-Asia, den såkalte SEATO-pakten (South East Asia Treaty Organization). SEATO ble oppløst i 1975. Valget i 1972 innebar et politisk linjeskifte på grunn av arbeiderpartiets seier. Under ledelse av Gough Whitlam ble det innledet en reformperiode med blant annet et ambisiøst program for å bedre levekårene for den innfødte minoriteten. Også innvandringslovene ble revidert. På det økonomiske området ble det truffet tiltak for å styrke den nasjonale innflytelsen og redusere de flernasjonale selska­ penes dominans. Også i utenrikspolitikken skjedde det endringen Aus­ tralia ble mindre føyelig overfor USA etter det amerikan­ ske nederlaget i Vietnam, samtidig som forholdet til nabo­ landene i Sørøst-Asia og til Kina og Japan ble utviklet. I 1975 fikk den australske kolonien på det østlige Ny-Guinea full frihet, og den nye staten Papua Ny-Guinea fikk fra starten økonomisk hjelp fra Australia.

I 1975 kom det liberale partiet tilbake i regjeringsposi­ sjon, også nå i samarbeid med CP Den nye statsministe­ ren, Malcolm Fraser, førte en vesentlig strammere økono­ misk politikk enn forgjengeren med den målsetning å redusere kostnadsnivået og inflasjonen, som holdt seg på rundt 15 prosent i året. Den politiske pendelen svingte enda en gang da arbei­ derpartiet hadde stor fremgang ved valget i 1983. Ny statsminister ble den tidligere lederen for fagbevegelsen, Robert Hawke. Regjeringens problemer var de samme som de fleste andre industriland møtte midt i 1980-årene: å holde sysselsettingen oppe, å bevare landets konkurran­ seevne og begrense inflasjonen.

Aboriginene, restene av Aus­ tralias urbefolkning, fikk først i 1960-årene fulle borgerret­ tigheter i sitt eget land. Men fremdeles er spørsmålet om deres plass i det australske samfunnet uløst: Vil de kunne integreres uten å miste sin identitet og sin kultur?

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA , 231

jevnt tempo. Landet er påfallende homogent, tatt i betraktning at det har en etnisk minoritet (ca. ni prosent) i maori ene, et folk som tidlig innvandret fra Polynesia. 1 de senere årene er det blitt gjort store anstrengelser for å styrke maorienes identitet og samtidig integrere dem på en naturlig måte i det moderne samfunnet.

Oceania - et tapt paradis i atomalderen? Den liberale politikeren Malcolm Fraser, statsminister i koalisjonsregjeringen av Libe­ ral Party og det konservative Country Party 1975-83.

Zealand - velferdsstat som har funnet sin rolle? New

Skipet «Rainbow Warrior», som tilhørte miljøvernorgani­

sasjonen Greenpeace, ble sen­ ket av franske agenter på havnen i Auckland på New Zealand i 1985. Bakgrunnen for hendelsen, som vakte stor

internasjonal oppstandelse, var fransk irritasjon over den nærgående virksomheten Greenpeace drev for å protes­ tere mot og legge hindringer i veien for Frankrikes kjemevåpenprøver i Stillehavet. Greenpeace-organisasjonen er en sammenslutning av miljø­ aktivister fra en rekke land og har mer enn en million med­ lemmer.

232

New Zealand har i lang tid hatt et grunnfestet ry som sosi­ alt foregangsland. Tidligere enn andre steder i verden ble det bygd ut et omfattende sosialt sikkerhetsnett med alderstrygd, forsikring og gratis helsevesen. Det har siden vært stor enighet blant politikere og folk for øvrig om nødvendigheten av å bevare og om mulig ytterligere styrke det newzealandske velferdssamfunnet. Mange trekk i samfunnsutviklingen har hentet sine for­ bilder fra moderlandet Storbritannia, for eksempel den parlamentariske styreformen. To partier har vekslet om å ha makten: det moderatkonservative nasjonale partiet og arbeiderpartiet. Begge partiene henvender seg til middel­ klassevelgere; det første har en sterkere forankring på landsbygda, det andre blant arbeidere og kontorfolk i byene. I perioden etter 1965 hadde først det nasjonale partiet regjeringsmakten fram til 1972, deretter arbeiderpartiet i årene 1972-74. Det nasjonale partiet tok så over igjen i mange år, og i 1984 fikk arbeiderpartiet makten på ny. Den politiske utviklingen minner om Australia: Arbeider­ regjeringen i New Zealand foretok som kollegene i Aus­ tralia en utenrikspolitisk kursendring etter at USA avvik­ let sitt engasjement i Sørøst-Asia. Den anerkjente Kina og forbedret forholdet til de øvrige landene i Sørøst-Asia og Stillehavsområdet. Etter 1975 var den konservative regje­ ringen under statsminister Robert Muldoons mangeårige ledelse på ny innstilt på å bevare det gode forholdet til USA, Storbritannia og samveldestatene. Den nye arbeider­ regjeringen markerte nok en gang New Zealands selvsten­ dige vei. Det har vært visse forskjeller mellom partiene når det gjelder den økonomiske politikken. New Zealand har i motsetning til Australia slitt med underskudd i handels­ balansen, særlig etter 1973. Under arbeiderregjeringen økte låneopptakene i utlandet; Muldoons regjering inn­ førte isteden en stram økonomisk politikk. Til tross for de økonomiske bekymringene har New Zealand i perioden som helhet fortsatt sin utvikling i et

MOT EN USIKKER FREMTID

Oceanias øyverden var den siste av verdensdelene som fikk oppleve frigjøringen fra kolonistyret. De gamle kolo­ nimaktene beholder fremdeles et antall støttepunkter for­ skjellige steder i Stillehavet, blant annet av strategiske grunner. Andre områder blir forvaltet på oppdrag av FN. De senere årene har imidlertid flere øysamfunn oppnådd politisk selvstendighet uten å kutte over de økonomiske båndene til de gamle kolonimaktene. Den vestlige domi­ nansen har de fleste steder vært så sterk at den opprinne­ lige kulturen har mistet sin egenart. De tidligere britiske, australske og newzealandske koloniene er blitt preget av britisk kultur og britiske institusjoner, de franske på til­ svarende måte av fransk kultur, og de amerikanske øyene er blitt amerikanisert. Flere av de tidligere britiske interesseområdene er nå selvstendige medlemmer i det britiske samveldet. Vest-

Samoa ble uavhengig allerede i 1962 etter en folkeavstem­ ning i FN-regi, mens Fijiøyene og Tongaøyene ble selvstendige i 1970. Det drøyde enda noen år før Salomonøyene oppnådde samme posisjon. De nye selvstendige statene er stort sett avhengige av utenlandsk hjelp. Et gjennomgående problem har vært å skape arbeid på øyene for den voksende befolkningen. Lav sysselsetting har medført at mange ungdommer har utvandret, særlig til New Zealand. Befolkningssammensetningen varierer fra den ene øygruppen til den andre. Flertallet på Fijiøyene (drøyt 50 prosent) er indere, etterkommere av folk som kom dit på 1800-tallet. Den nest største gruppen består av

Utsikt over byen Levuka på øya Ovalu i Fiji-øygruppen, et av de mange truede para­ disene i Oceania. Mer enn to tredjedeler av bedriftene i landet eies av utlendinger, resten kontrolleres av med­ lemmer av den indiske folke­ gruppen. Urinnbyggerne, melanesiske fijianere, har beholdt eiendomsretten til jorda, som fortsatt dyrkes etter kollektive, primitive metoder.

melanesiske fijianere (drøyt 40 prosent). Mesteparten av jorda eies av fijianerne, mens indiske leilendinger står for det meste av jordbruksproduksjonen, særlig sukkerdyrkingen. Andre steder er eiendomsforholdene anner­ ledes. På Vest-Samoa eies og brukes jorda vanligvis kol­ lektivt, og landsbyene har bevart sin gamle organisering i storfamilier («aiga») som blir styrt av høvdinger («matai»). Disse forskjellige materielle og organisato­ riske forutsetningene har påvirket den politiske utvik­ lingen. På Fiji har man klart å skape en noenlunde fun­ gerende politisk balanse mellom folkegruppene. På Samoa har mataienes politiske makt betydd et utpreget konservativt styre. For å ivareta de nye selvstendige statenes interesser bedre ble det i 1971 dannet en samarbeidsorganisasjon med sete på Fiji, det såkalte South Pacific Forum. Dette kan delvis sees som en protest mot organisasjonen South Pacific Commission, som er dominert av kolonimak­ tene. Stillehavet er blitt brukt som prøveområde for stor­ maktenes kjernefysiske våpen, først av USA og Storbritan­ nia i 1950-årene og deretter av Frankrike i Tuamotoøygruppen - til tross for voksende internasjonale protester. Den franske politikken viser at viktige avgjørel­ ser for Oceania fremdeles blir fattet i Vestens hovedsteder, og ikke av befolkningen i området.

POLITIKK OG SAMFUNN I SØR- OG ØST-ASIA

Familien Ishmael på Eniwetok-atollen i Stillehavet. Øya ble i 1940 og 1950-årene brukt av USA som prøveom। råde for kjernevåpen. Befolk­ ningen ble evakuert til en annen øy, men fikk lov til å vende tilbake i begynnelsen । av 1980-årene, etter at amej rikanerne hadde renset områ­ det og erklært det fritt for radioaktiv forurensning. Men I noen garantier for at det er helt risikofritt å slå seg ned på det tidligere prøvefeltet, har ingen kunnet gi ennå ...

233

Menneskenes vilkår I dette kapitlet vil vi stille menneskene i

leggende behov som mat, bolig og arbeid

sentrum for interessen. Hvilke endringer

til virkeliggjørelsen av individuelle ambi­

i menneskenes vilkår har funnet sted i

sjoner på intellektuelle og kunstneriske

vår nære samtid? Hvilke begivenheter

områder. Vi har berørt flere av disse fak­

har mer enn andre påvirket utviklingen?

torene i forskjellige sammenhenger i de

Hvilke strukturer og utviklingstendenser

tidligere kapitlene. Her skal vi gjøre et

kan vi skille ut i det som ser ut til å

forsøk på å sammenstille opplysningene

hende i verden rundt oss? Vi skal forsøke

om materielle vilkår, om religioner og

å svare på disse spørsmålene ved å

ideologier og om kulturer og livsstiler. Vi

betone enkelte trekk i samtidsutviklingen

vil forsøke å nå fram til noe i retning av

som har bidratt til å forme menneskenes

et helhetsbilde av menneskenes vilkår i et

livsvilkår - fra tilfredsstillelsen av grunn­

samtidshistorisk perspektiv.

Leonardo da Vincis studie av menneskekroppens proporsjo­ ner oversatt til moderne termografi: Forskjellige temperatursoner hos mennesket er registrert med et termokamera og satt sammen i en fargecollage. Termografi har fått en utstrakt anvendelse innen forskjellige vitenskaper, for eksempel i medisinen, der metoden benyttes til å under­ søke sirkulasjonsforstyrrelser.

234

MOT EN USIKKER FREMTID

For en historiker er det naturlig å skille mellom struktu­ relle forandringer - det vil si langsomme forandringer i samfunnet - og enkeltstående «begivenheter». Begge påvirker den historiske utviklingen, men på forskjellige måter. Av «begivenheter» som har satt sitt preg på de siste hårenes historie, kan vi nevne den politiske radikalise­ ringen i slutten av 1960-årene og oljekrisen i 1973/74. Venstrebølgen slo igjennom i flere vestlige samfunn i løpet av kort tid, og det så ut til at den ville innebære betydelige sosiale og politiske endringer i de statene som ble berørt. Oljekrisen rammet verdensøkonomien uventet og hardt og så i en overgangstid ut til å få store konsekvenser for utviklingstakten i både i-land og u-land. Men med bare noen tiårs avstand til disse hendelsene kan vi nå oppsum­ mere med å si at virkningene ikke ble så dramatiske eller langsiktige som man først trodde.

Ytre begivenheter som disse kan naturligvis oppleves som svært så omveltende av de menneskene som umid­ delbart blir berørt av dem. Men vi blir også påvirket av langsommere endringer i det samfunnet som omgir oss. For å kunne legge merke til disse endringene trenger vi vanligvis et lengre tidsperspektiv enn det vi har anlagt. Enkelte slike «strukturendringer» vil det nok likevel være mulig å belegge også når det gjelder 1960- og 1970-årene.

Hvordan skal det bli plass til alle menneskene? Et viktig forhold vi har berørt tidligere er det faktum at menneskene er blitt så mange flere - det ble over en milli­ ard flere verdensborgere bare i perioden 1965-85. Aller størst har økningen vært i u-landene. Samtidig har menneskenes bevegelighet økt markant. I mange land har det skjedd store folkeflyttinger fra lands­ bygda til byene, og byene har ofte vokst ukontrollert. Folk har flyttet til de stedene der de har hatt størst muligheter til å finne arbeid. Også mellom enkelte land har det fun­ net sted en vandring av arbeidskraft i et betydelig omfang. De store flyktningskarene over hele jorden er blitt et voksende problem. Aldri tidligere i historien har så mange mennesker som nå - mellom 15 og 18 millioner - flyktet

fra sitt eget land på grunn av naturkatastrofer, krig og undertrykkelse. Problemene med å lindre flyktningenes vanskjebne er store i en verden der statene stenger sine grenser for utenforstående og bare slipper inn begrensede grupper av nødlidende etter nøye undersøkelser. Endringene i befolkningsstrukturen påvirker naturlig­ vis forutsetningene for menneskelig liv på jorden nå og i fremtiden. Hittil er det fortrinnsvis befolkningen i folke­ rike u-land som har fått føle de negative virkningene. På lengre sikt vil også i-landene bli rammet.

Hva trengs for å overleve? Daglig brød, tak over hodet og arbeid tilhører de grunn­ leggende menneskelige behovene. Å tilfredsstille disse behovene er blitt vanskeligere for stadig flere mennesker. Ressursene på jorden er ujevnt fordelt, og utviklingen i de siste tiårene har skjerpet motsetningene mellom dem som har og dem som ikke har. På lengre sikt er det nødvendig med en mer rettferdig fordeling av ressursene hvis vi skal unngå et internasjonalt kaos. I dag må vi bare konstatere at underernæring og akutt hungersnød er en grusom virkelighet for et voksende antall mennesker i u-landene, og at jordreformer og «grønn revolusjon» bare i begrenset utstrekning har klart å bremse den negative utviklingen. Boligsituasjonen, spe­ sielt for de millioner av fattige mennesker som har flyttet inn til byene de siste årene, er i mange tilfeller under enhver kritikk. Slummen i u-landenes storbyer utgjør et ekstremt dårlig miljø for den oppvoksende slekt.

Tunnelbanen i Tokyo i rushti­ den. Innføring av fleksitid, eller bevegelig arbeidstid, har lettet noe på de verste rushproblemene i de senere årene.

Strategi for å overleve De siste to tiårene har stadig flere mennesker vært opptatt av hva som kan gjøres for å skape en bedre balanse i verdenssamfunnet. De forskjellige krise fenomenene vi har kunnet iaktta i den senere tid - befolkningskrise, matvarekrise, miljøkrise, energikrise, arbeidsløshetskrise og mange andre - henger sammen på forskjellige måter. Skrittet fra en bevissthet om krisen til en gjen­ nomtenkt strategi for å overleve har imidlertid til nå vært langt. Den svenske forskeren Georg Borgstrøm, som arbeidet i USA, tok i en rekke debattbøker for seg den globale ressurssløsingen. Han pekte på seks punkter som må sam­ ordnes i en strategi for at vi skal kunne overleve: Færre mennesker

Bedre husholdning

Mer mat

Naturressurser

Helsekontroll

(jord, vann, mineraler, energi m.m.)

(mennesker, husdyr, vekster)

(Georg Borgstrøm: «Banketten», 1975)

MENNESKENES VILKÅR

235

Miljøspørsmål er imidlertid noe som også berører menneskene i i-landene. Økologisk balanse har fra og med 1960-årene vært et emne for diskusjon i i-landene på en måte som aldri før. Til tross for dette er erkjennelsen av at miljøspørsmålene må løses i en global sammenheng, bare i begrenset omfang blitt omsatt i praktisk handling.

Hva skjer med religionene og ideologiene?

Massedemonstrasjon i Tehe­ ran med tilhengere av ayatollah Khomeini, et eksempel på religionens evne til d mobili­ sere menneskemassene.

Mennesket lever som kjent ikke av brød alene. Midt i 1960-årene spådde man i Vesten at ideologiene ville dø ut. Det viste seg snart at den spådommen var forhastet. I global sammenheng har ideologier og religioner vist både livskraft og evne til fornyelse. Selv om sekulariseringen har fortsatt i mange av de vestlige, formelt kristne sam­ funnene, betyr ikke det at religionene har utspilt sin rolle for menneskene der. I tider med ytre press har religiøs tro og religiøse institusjoner styrket seg. Et eksempel er kommunisttidens Polen, der den katolske kirken til tross for regimets avvisende holdning - eller kanskje snarere på grunn av denne holdningen - ble et samlende symbol og en samlende kraft for hele folket. Et annet eksempel er den katolske kirken i Latin-Amerika. Etter at frigjøringsteologiske kretser har engasjert seg i de sosiale proble­ mene i verdensdelen, har kirken fått sterk oppslutning fra

dominans. Islams samfunnsomveltende kraft er blitt demonstrert i en rekke land, med Iran og Pakistan som de tydeligste eksemplene til nå. Vi vil trolig få oppleve flere forandringer av lignende art i den islamske verden. Når det gjelder samfunnsideologienes utvikling i perio­ den 1965-85, er kontinuiteten dominerende. I 1965 var

Zen-buddhismen i Japan

Zazen-meditasjon betyr «sit­ tende meditasjon» og gir den mediterende mulighet til å se inn i seg selv for å oppnå «indre klarhet» (satori). Zenbuddhismen, som ble innført i Japan fra Kina på 1200-tallet, har stor utbredelse i det japanske samfunnet i dag og har dessuten spredt seg videre til vestlige land.

236

de mange fattige i samfunnet. I vår nærmeste kulturkrets har religiøse og pseudo-religiøse strømninger gjort seg gjeldende de siste årene - alt fra østlig visdom til ameri­ kansk scientologi. Det mest slående eksemplet på religionens voksende styrke er den vekkelsesbølgen som har gått gjennom den islamske verden i de senere år. Den har ofte stilt seg i uttalt opposisjon til vestlige ideer og verdier som har fulgt i kjølvannet av tidligere vestlig politisk og økonomisk

MOT EN USIKKER FREMTID

Zen-buddhismen ble innført rundt år 1200 fra Kina, som en del av den store japanske kulturim­ porten fra det asiatiske fastlandet. Ordet zen (san­ skrit: dhyana) betyr meditasjon, og «sittende medi­ tasjon» (zazen) er et sentralt begrep for utøverne. Gjennom meditasjon - og ikke gjennnom skriftstudier og fomuftsresonnementer - kan mennesket komme til en opplevelse av indre klarhet (satori) og nå harmoni. Zen-buddhismen, som også var samuraienes religion, har hatt stor betydning for japansk kulturutvikling, og mange spesielle uttrykk - alt fra te-seremonier og blomsterarrangementer til idret­ ter som judo og kendo - har sin bakgrunn i zenbuddhistisk tenkning. Den japanske meditasjonsteknikken praktiseres nå også i den vestlige kulturkretsen.

verden inndelt i to ideologiske sfærer: én preget av kapita­ lisme, den andre av sosialisme. Innenfor hver sfære fore­ gikk det naturligvis endringer. De var som oftest lang­ somme og dermed vanskelige å få tak på, men i enkelte tilfeller var de mer dramatiske og dermed lettere å se. Til de mer oppsiktsvekkende forandringene hørte den ideologiske nyorienteringen i Kina etter Mao Zedongs død. Men heller ikke i dette tilfellet var det mulig å bedømme hvor dyptgående og varige de ideologiske etter­ virkningene var. For øvrig var den sosialistiske verden i perioden 1965-85 først og fremst preget av regimenes motvilje mot ideologisk fornyelse. Tsjekkoslovakias for­ søk på å skape en sosialisme med menneskelig ansikt i 1968 ble stoppet av de sosialistiske broderfolkenes bajo­ netter, og polakkenes forsøk på å reformere et stivnet samfunnssystem innenfra fikk heller aldri lov til å bli full­ ført. De forandringene som faktisk fant sted for eksempel i Ungarn, foregikk på en pragmatisk måte, uten for mye diskusjon om hva som var ideologisk riktig eller galt. Også i den kapitalistiske vestlige verden fortsatte de tradisjonelt dominerende ideologiene - konservatisme, liberalisme og sosialdemokrati - å spille en hovedrolle i statenes liv. Det fantes betydelige variasjoner mellom par­ tiene i de forskjellige land når det gjaldt fortolkningen av ideologiene, og også over tid skjedde det tilpasninger. Men de grunnleggende verdiene virket nokså urokket. En ny ideologisk maktfaktor utviklet seg i Europa fra og med

annen side tilbake mot demokratiske styreformer ved midten av 1980-årene. En annen type ideologi, også den med røtter i 1800tallets Europa, fikk fornyet aktualitet over hele verden: nasjonalismen. På den ene side gikk utviklingen mot en større grad av internasjonalisering, det vil si økt interna­ sjonalt samarbeid og et voksende antall internasjonale organisasjoner. Men samtidig kan vi også se en motsatt utviklingstendens, kjennetegnet av oppsplitting og hev­ delse av nasjonale interesser. Også i Europa, med de mange historiske nasjonalstatene, betonte etniske og regi­ onale minoriteter sin egenart og kom i enkelte tilfeller (Belgia, Spania, Jugoslavia) til å utgjøre en trussel mot eksisterende statsdannelser. Etniske motsetninger kom til å bli klart de mest alvorlige konfliktene innen statene rundt om i verden, særlig i Sørøst-Asia og Afrika. Iblant ble virkningen forsterket av at de etniske skillelinjene falt sammen med andre sosiale kløfter i samfunnet (for eksempel i Nigeria og Sri Lanka). Et påfallende trekk var at de etniske konfliktene ikke opphørte i takt med moder­ niseringsprosessene i den tredje verden eller med den økonomiske og sosiale utviklingen i Europa, slik man tid­ ligere hadde trodd. Etnisk identitet ble en dynamisk kraft som også skulle virke på lengre sikt.

midten av 1970-årene, den såkalte eurokommunismen. Disse ideologiene, som vokste fram i Vesten, ble også eksportert til land utenfor den vestlige kulturkrets. Men i sine nye omgivelser måtte de tilpasse seg ulike stedlige forutsetninger. Som vi har sett i tidligere kapitler, fikk den vestlige demokratioppfatningen stadig større problemer med å gjøre seg gjeldende, spesielt i Afrika, men også i store deler av Asia. I den latinske kultursfæren, så vel i Sør-Europa som i Sør-Amerika, svingte pendelen på den

«Vitenskapeliggjøringen» av samfunnet I nåtidssamfunnene spiller den vitenskapelige tenkemå­ ten en mer grunnleggende rolle enn tidligere, og den gjennomsyrer så godt som alle sektorer i samfunnslivet. I politiske forsamlinger er det få beslutninger som blir fattet uten noen henvisning til eller legitimering gjennom viten­ skapelige utredninger og forskningsresultater. Jo mer kompliserte samfunnene er blitt og jo vanskeligere det er

Avslutningsparaden ved de olympiske lekene i Munchen i 1972. Nasjonalismen blom­ strer særlig sterkt i forbin­ delse med internasjonale idrettsmesterskap, og de nasjonale symbolene i form av flagg og nasjonalsanger blirflittig benyttet.

MENNESKENES VILKÅR i 237

Gyllen tid for naturvitenskapene

Bilindustrien har tatt datatek­ nikken i bruk for d konstruere biler med lav luftmotstand.

Ved hjelp av fiberoptikk kan man lede lysstråler gjennom bøyelige glasstrdder og - ved å bruke flere tråder parallelt - ogsd formidle bilder. Fiber­ optikk blir benyttet på mange felter innen medisinen, for eksempel ved gastroskopi, der man kan studere fordøyelseskanalen gjennom en «lyskikkert» og eventuelt fotografere eller filme spesielle sektorer om man ønsker det.

238

blitt å få oversikt over samfunnsutviklingen - for ikke å si styre den - desto mer har interessen for samfunnsviten­ skapelig forskning økt. I en verden som så sterkt betoner nytteaspektene, har de humanistiske vitenskapene der­ imot til tider hatt større problemer med å begrunne sin egenart og sin egenverdi. Samfunnet har ofte prioritert naturvitenskapelig, teknisk og medisinsk forskning. Den naturvitenskapelige tenkemåten, med siktemål å forklare lovbundne prosesser, har vært et forbilde også for sam­ funnsvitenskapene. Disse har i sin tur på godt og vondt påvirket de humanistiske vitenskapene. I alle utviklede industristater har vitenskapelig basert forskning og utvikling vært en viktig produksjonsfaktor. En betydelig del av staters og store selskapers ressurser blir brukt på slik virksomhet, og i 1970- og 1980-årene ble tallet på personer som driver forskning mangedoblet. I dag er det i mange i-land et utbredt samarbeid mellom industrien og forskningsinstituttene på universiteter og høyskoler. Dette står i sterk kontrast til den gjensidige mistroen som dominerte i slutten av 1960-årene. Nå blir det bygd spesielle forskerbyer i nærheten av universite­ tene med støtte fra næringslivet og etter amerikansk modell. Universitetsforskningen skyter nye knopper i form av nyetablering av forskningsintensive tiltak av typen Silicon Valley i California. USAs særstilling innen forskningen er blitt understreket de siste årene, og landet har lokket til seg forskere fra andre deler av verden (såkalt brain-drain) ved å tilby bedre lønn og arbeidsvilkår. På enkelte forskningsområder har amerikanerne i dag fått en fremgangsrik konkurrent i Japan. Den samme høye vurderingen av forskningens betyd­ ning fant vi i den sosialistiske verden. U-landene har der­ imot ikke hatt muligheter til å følge med i den ressurskre­ vende forsknings- og utviklingsvirksomheten, unntatt i svært spesielle tilfeller (som India).

MOT EN USIKKER FREMTID

Det er flere grunner til å karakterisere de senere årenes utvikling som en gyllen tid for naturvitenskapene, både når det gjelder resultatene av grunnforskningen og når det gjelder alle landevinningene på anvendte områder. I enkelte tilfeller har grunnforskningen også tidligere klar­ gjort prinsippene for nye prosesser og sammenhenger. Men man har måttet vente med anvendelsen til tiden er blitt moden, det vil si til forutsetninger av kommersiell og annen art har vært til stede. Den vitenskapelige forskningen har rykket fram på bred front, og det kan synes vanskelig å skille ut enkelt­ faktorer i de store systembundne prosessene det her er tale om. Ofte er det heller ikke enkelte forskningsresulta­ ter, men snarere kombinasjonen av forskjellige typer ny kunnskap som har hatt de mest gjennomgripende konse­ kvensene for et samfunn. Når vi i dag snakker om en ny vitenskapelig-teknologisk revolusjon, er det først og fremst anvendt naturvitenskapelig forskning og dens inte­ grasjon i produksjonsprosessene vi sikter til. Det avan­ serte teknologiske samfunnet som omgir oss, ville ikke være tenkelig uten den eksplosive utviklingen som har funnet sted i etterkrigstiden i matematikk og naturviten­ skap. Denne utviklingen har vært både kvantitativ og kvali­ tativ. På matematikkens område har det ifølge matemati­ kerne skjedd like mye på slutten av 1900-tallet som i all tidligere tid. Matematikk er blitt en viktig bestanddel ikke bare innenfor naturvitenskap og teknikk, men innenfor praktisk talt alle former for menneskelig virksomhet. Den numeriske analysen har med datateknikken fått et arbeidsredskap som har gitt vitenskapen helt nye oppga­ ver. Fysikken har spilt en nøkkelrolle i den nye vitenskapelig-teknologiske revolusjonen. Nye teoretiske og eksperi­ mentelle områder er blitt utviklet ved siden av allerede

etablerte delområder. Ved hjelp av fysikken har mennes­ kene tatt sine første skritt ut i verdensrommet, samtidig som vi er blitt ført inn i spørsmålene om materiens inner­ ste oppbygning. Forskning omkring materiens minste enheter, de såkalte kvarkene, blir drevet ved store interna­ sjonale forskningssentre med adgang til akseleratorer med høy hastighet, som den hos CERN i Genéve.

spesialisert, er grensene mellom tradisjonelle fagområder blitt brutt ned. Viktige resultater blir ofte oppnådd i slike grenseområder. Utforskningen av nukleinsyrenes kjemi har gitt ny kunnskap om arveanleggene. I den første delen av 1960-årene løste vitenskapsmennene den genetiske koden som gjennom DNA-molekylenes egenskaper styrer cellenes vekst i levende organismer. Denne kunnskapen

Teknisk utvikling - et mål i seg selv? «Mye av det vi kaller ‘utvikling’, ikke minst på det tekniske området, mangler et fast legitimitetsgrunnlag. Spørsmålet om noe er godt eller i hvert fall berettiget, blir ikke stilt klart, og de ytterste målene vi sikter mot, glir ut av syne for oss. Følgen blir at den tekniske utviklingen oppleves som et mål i seg selv, ikke som noe vi styrer, men som noe som blindt leder oss mot et ukjent mål. Vi har havnet i en paradoksal situ­ asjon: Vitenskapen, blomsten av det fornuftens frø som er plantet i mennesket, har satt frukt i en livsstil der de irrasjonelle sidene blir stadig mer påtagelige og urovek­ kende. » (Georg Henrik von Wright: «Mennesket, naturen og teknikken», 1982.)

har åpnet for en intens forskning om grunnleggende for­ utsetninger for menneskelig liv: Gener kan isoleres og overføres fra én organisme til en annen. Forskjellige DNA-molekyler kan kombineres til nye hybrid-DNA. 1 dag er teknikken ennå begrenset, men i fremtiden kan det også tenkes at forskerne får muligheter til å endre men­ neskenes mer kompliserte genkombinasjoner. DNA-forskningen er blitt betraktet både som en trussel og et løfte. De etiske synspunktene man kan anlegge på denne typen forskning har aktualisert spørsmålet om

Elektronikken har stor betydning for samfunnsutvik­ lingen. Denne forskningsgrenen kan karakteriseres som en form for anvendt fysikk. Oppfinnelsen av transistoren i 1947 var et skritt i en vitenskapelig prosess der den såkalte halvlederteknikken ble utviklet til å gjelde for sta­ dig mindre kretser. Den nye teknikken fikk mange bruks­ områder, som i kalkulatorer og mikroprosessorer. Også forskningsresultatene i kjernefysikk har hatt stor betydning for samfunnsutviklingen. Kjernekraftteknikken har utviklet en energiform som blir brukt til fredelige formål, men den har også levert materiale til produksjon av rene dommedagsvåpen. Forskningsresultater fra kjemien er blitt omsatt i en rekke nye produkter med mangfoldige bruksområder. Syntetisk plast av alle slag blir årlig produsert i titalls mil­ lioner tonn med utgangspunkt i petroleum. Legemidler blir i dag i stor utstrekning fremstilt syntetisk. Kjemisk gjødsel og plantevernmidler har endret jordbruksproduk­ sjonen radikalt. Samtidig som naturvitenskapene er blitt mer og mer

Forstørrelse av en integrert krets i en såkalt datachip eller «brikke».

Databilde av et sammentvunnet DNA-molekyl med sin typiske dobbelte spiralstruktur.

MENNESKENES VILKÅR , 239

DNA-molékyl i en spesiell type virus, avdekket og gjort tilgjengeligfor studium ved hjelp av TEM-teknikk (Transmission Electron Micrograph).

vitenskapens grenser. I og for seg er vitenskapen og tek­ nikken verken god eller ond. Fysikken, biologien og kje­ mien har revolusjonert vår tilværelse gjennom en rekke positive oppdagelser og oppfinnelser. Ved siden av alle nyttige produkter har de imidlertid også gitt oss ABC-våpnene: atomvåpen, biologiske og kjemiske stridsmidler. Menneskene avgjør selv om naturvitenskapens resultater skal anvendes til gode eller ødeleggende formål.

Datasamfunnet Tekniske nyvinninger har forandret menneskenes liv også i tidligere epoker. Men aldri tidligere har selve takten i forandringene vært så høy som i dag. Allerede dette fak­

Mikrobrikke - en hel integrert krets, men bare så vidt synlig på fingertuppen.

240

MOT EN USIKKER FREMTID

tum stiller oss overfor sosiale og psykologiske problemer som vi ikke har noen beredskap for å møte. Paradeeksemplet på en hyperrask teknologisk utvikling med betyde­ lige samfunnsmessige konsekvenser er datamaskinene. Prinsippene for disse var kjent allerede på 1800-tallet, men bruken av dem måtte vente helt til tiden rundt den annen verdenskrig. Da ble den første større programstyrte datamaskinen bygd ved Harvard-universitetet i USA, den såkalte Mark 1. Den trengte i gjennomsnitt 6 sekunder for å utføre en multiplikasjon. Midt i 1970-årene kunne en datamaskin klare 300 millioner regneoperasjoner på ett sekund. Den raske utviklingen av datamaskinene siden Mark Is tid har gjort at man snakker om fire ulike «generasjoner» av datamaskiner. Den første generasjonen etter den annen verdenskrig bygde på radiorør, som krevde stor plass. Disse datamaskinene ble snart umoderne, og mot slutten av 1950-årene ble de erstattet av en ny type som hadde transistorer. Tredje generasjon, som stammer fra annen halvdel av 1960-årene, bygde på prinsippet om integrerte kretser. I 1970-årene begynte man å gravere datakretsene inn på svært små kiselplater - «chips» eller «brikker». Dermed var det mulig å bygge små mikrodatamaskiner med svært stor kapasitet. I øyeblikket har vi ingen muligheter til å beregne gren­ sene for en datamaskins kapasitet. Men konstruktørene er nå tydeligvis mest interessert i problemer som har med driftssikkerheten snarere enn med regnehastigheten å gjøre. Datamaskinenes tekniske utviklingsprosess har altså vært eksepsjonelt rask. Det samme har anvendelsen av datateknikken vært: Gamle funksjoner er blitt effektivi­ sert og nye områder blir stadig trukket inn i utviklingen. Med datamaskinenes hjelp er industriproduksjonen blitt mer effektiv. Myndigheter, organisasjoner og private fir­ maer har fått helt nye muligheter til å innsamle og bear­ beide store datamengder. En mengde kontorrutiner egner seg godt for databehandling: å skrive ut fakturaer og løn­ ningslister, å holde orden på lagre og priser, å føre regn­ skaper. Dagliglivet er blitt mer bekvemt ved at forskjellige apparater er blitt utstyrt med «hukommelse» og styreenheter. Vi kan programmere våre komfyrer og mikrobølge­ ovner til ulike oppgaver, vi kan la mikroprosessorer styre bensinforbruket i bilene våre, og vi kan la videomaski­ nene ta opp de TV-programmene vi vil se. Det finnes kort sagt ikke noe område som ikke er påvirket av datateknik­ ken - alt fra eggkoking til romferder. De ulike komponentene i den tekniske prosessen kan også danne utgangspunkt for ny bruk av teknikken, ofte med store og uforutsette konsekvenser. Ved hjelp av transistorradioen har nye grupper av mennesker, blant annet i u-landene, mottatt informasjon som har påvirket indivi­ dene. Dette har i sin tur aktualisert f.eks. slike spørsmål som: Hvem kan påvirke hvilke mennesker, med hvilken rett og med hvilke resultater? Mange spørsmål av denne typen er ufullstendig utredet. De sosiale konsekvensene av den nye teknologien har under alle omstendigheter vært betydelige. Innføringen av datateknikk innebærer at

det er behov for færre mennesker i industrien og på kon­ torene, og mange av de tradisjonelle kontorjobbene for­ svinner. Lignende eksempler kan anføres fra en lang rekke andre tekniske områder. Forskjellige grener av den kunn­ skapsintensive industrien er blitt knyttet sammen til helt nye systeminnrettede virksomheter. Et eksempel er kom­ munikasjonsområdet, der målet har vært å utvikle ett eneste elektronisk kommunikasjonssystem som innehol­ der både kjente deler som radio, telefon, TV og datakom­ munikasjon og nye muligheter og tjenester som ennå ikke kan presiseres nærmere. Som et fellestrekk kan vi likevel fremholde at konsekvensene av den nye teknologien både for samfunn og individer er mindre kjent og utforsket enn den teknologiske prosessen selv. Hva betyr for eksempel den informasjonseksplosjonen som er blitt muliggjort av ny teknologi og som vi alle blir utsatt for daglig? For bare å nevne ett problem: Hvilke konsekvenser får det at så mange mennesker tilbringer et par timer foran TV-apparatene sine hver dag? Ennå er vi bare i starten på denne utviklingsprosessen. Vi vil bli tilbudt nye muligheter i ulike former. Men vi vil også bli stilt overfor helt nye krav og påkjenninger i sammenligning med tidligere genera­ sjoner. Som vi har understreket tidligere, har vitenskapens og teknikkens landevinninger til nå vært ujevnt fordelt. Den teknologiske utviklingen har så godt som fullstendig tjent i-landenes interesser. Det er bare blitt gjort en begrenset innsats for å gi u-landene muligheter til å nyttiggjøre seg en teknologi som er tillempet deres situasjon.

Automatisering og robotisering I 1973 utgav den amerikanske sosiologen Daniel Bell en

bok om fremveksten av det etterindustrielle samfunnet, «The Corning of Post-Industrial Society. A Venture into Social Forecasting». Ifølge Bell var de industrialiserte lan­ dene i Vesten på vei inn i en helt ny type samfunn som var karakterisert av en stor servicesektor, og der den tidligere så dominerende vareproduksjonen spilte en mindre frem­ tredende rolle. Vitenskap og teknologi ble fremhevet som motorer i denne strukturendringen. Bells analyse av det etterindustrielle samfunnets frem­ vekst kan diskuteres i flere henseender - for eksempel hva vi skal mene med servicesamfunn. Men han har satt fing­ eren på et viktig punkt i den pågående industrielle proses­ sen når han peker på konsekvensene av at flere og flere manuelle arbeidsoperasjoner blir overtatt av tekniske

Kontoret i dataalderen: Skriverutinene er blitt enklere med elektroniske tekstbehandlings-maskiner og per­ sonlige datamaskiner.

De røde lampene fra lyssendende dioder på fronten av en datamaskin har ved en spesiell fototeknikkfått en flerdimensjonal effekt. Bildet er tatt ved CERN utenfor Geneve, et europeisk sentrum for kjernefysisk forskning.

MENNESKENES VILKÅR

241

Informasjonsmakt

Informasjonssenter i Dallas i

USA. Flere steder i verden pågår det arbeid med å utforme morgendagens elek­ troniske kommunikasjons­ systemer som kan forene alle de funksjonene vi kjenner i dag - telefon, radio, TV, data­ kommunikasjon - med tjenes­ ter som ennå ikke har noen teknisk løsning.

apparater. Vi har allerede berørt datamaskinenes inntog i industriprosessen. Her skal vi fremheve enda en slik arbeidssparende prosess: automatiseringen av arbeidsinn­ satsen. Tidlig i 1960-årene ble de første industrirobotene lan­ sert i USA. Det var maskiner programmert til å utføre visse manuelle arbeidsoppgaver som tidligere var blitt skjøttet av mennesker. Robotene kunne overta forskjellige operasjoner i arbeidet, for eksempel sveising eller sprøyte maling. De kunne stå ved samlebånd og brukes til ulike typer monteringsarbeid. 1 robotalderens barndom hadde robotene et begrenset repertoar. Dagens roboter er blitt utviklet til svært avanserte redskaper med stadig flere funksjoner og bruksområder. Midt i 1980-årene var alle­ rede 15 000 industriroboter i full virksomhet - derav 7000 i Japan og 4000 i USA - og antallet vokste raskt. Roboter og annet automatisert industriarbeid har både positive og negative virkninger, avhengig av synsvinkelen. En hovedgrunn for innføringen har vært økonomisk: de

Det mekaniske menneske, roboten, var opprinnelig en litterær figur skapt av den tsjekkiske forfatteren Karel Capek. Som lekekamerat har den fortsatt sine begrensninger.

242

Massemediene - presse, radio og fjernsyn - har i løpet av den siste trettiårsperioden gjennomgått store forandringer. Mange dagsaviser er blitt ned­ lagt, samtidig som de gjenværende kommer i økt opplag, blant annet på grunn av en mer effektiv distribusjon. 1 flere vestlige land har spesielle eier­ grupper økt sin innflytelse over pressen. I VestTyskland kontrollerer Springer-konsernet (grunn­ lagt etter den annen verdenskrig av den sterkt konservative Axel Springer) i dag nærmere en tre­ djedel av alle avisene i landet. I Storbritannia bygde den britisk-kanadiske Lord Thomson i 1960-årene opp et aviskonsern som omfattet et stort antall avi­ ser, blant annet «The Times» (fra 1966). De to avis­ husene Hearst og Newhouse har på tilsvarende måte skaffet seg stor innflytelse over opinionsdan­ nelsen i USA. Ved siden av det trykte ord har informasjo­ nene gjennom lyd og bilde fått stadig større tyngde. Radio og fjernsyn har muligheter til å fange viktige hendelser i flukten og kan formidle sitt budskap også til befolkningsgrupper som sjelden leser noe. I motsetning til avisene er radio og fjernsyn i de fleste vestlige land blitt underlagt statlig kontroll. Samtidig har sterke kommersielle interesser utøvd et stadig sterkere press også på disse mediene. Land med samme type markedssystem har valgt forskjel­ lige løsninger for å finansiere sin kringkastingsvirk­ somhet. Noen finansierer virksomheten helt eller delvis ved hjelp av reklame.

høye arbeidslønnene. En industrirobot kan også overta skitne, farlige, tunge og kjedelige jobber, og den har som regel større styrke, presisjon, raskhet og utholdenhet enn et menneske. Dessuten gjør den verken krav på overtids­ betaling, kaffepauser eller parkeringsplasser, som noen har sagt. Teknisk sett har industrirobotene fortsatt visse mang­ ler. De kan for eksempel ha vanskelig for å utføre altfor varierte og kompliserte arbeidsoperasjoner, og de kan ikke på samme måte som menneskelige hjerner bygge inn erfaringer; derimot kan de naturligvis omprogrammeres til nye oppgaver. Science fiction-litteraturens roboter, som både kan se, snakke og ta imot muntlige ordrer, ligger ikke langt borte. Det er åpenbart at innføring av datateknikk, automati­ sering og robotisering av arbeidslivet får samfunnsmessige konsekvenser som ennå er uoverskuelige. Innstillingen

MOT EN USIKKER FREMTID

fra fagforeningshold har også vært tvetydig, særlig i tilfel­ ler der prosessen har ført til at menneskelig arbeidskraft er blitt overflødig uten at det har vært mulig å tilby andre arbeidsoppgaver. Roboter kommer naturligvis aldri til å erstatte arbeidere av kjøtt og blod helt, og for tiden regner man med at det i gjennomsnitt går én servicemann på tre roboter. Arbeidsoppgavene for de ansatte i industrien vil imidlertid helt sikkert bli annerledes. Også dette kan sees som en form for «vitenskapeliggjøring» av arbeidsproses­ sen.

Revolusjon i transportsektoren Menneskene har sjelden vært mer oppfinnsomme enn når det har vært tale om å øke bevegeligheten ut over den grensen som kroppens eget bevegelsesapparat setter. Om vi snakker om en revolusjon når det gjelder menneskenes muligheter til å reise og sende budskaper og varer til hver­ andre, tenker vi både på hurtigheten, rekkevidden og kapasiteten. Alt dette er blitt radikalt endret etter den annen verdenskrig. Men også når det gjelder transport, beveger vi oss i et «kupert» teknologisk landskap: Vi bru­ ker fortsatt bena når vi går ut i kjøkkenet, vi kan ta sykke-

vært kjennetegnet ved at velprøvde former er blitt videre­ utviklet. Vi kan likevel fremheve enkelte trekk i utvik­ lingen. Kravene til bilsikring er blitt skjerpet. Kjøreøkonomien er blitt viktigere i takt med prisstigningen på bensin. Mellom disse to kravene er det en viss motset­ ning. Det første forutsetter vanligvis større biler, det andre små biler. Hovedtendensen i de fleste billandene ser ut til å gå mot et større innslag av småbiler som bruker mindre bensin. De eksperimentene som er blitt gjort for å finne alternative, mer miljøvennlige drivstoffer, har til nå ikke ført til noen særlige praktiske resultater. Bilismen som samfunnsfaktor kan ikke bare sees fra forbrukernes synsvinkel. Både bilindustrien og en omfat­ tende bilservicevirksomhet har stor betydning for sam­ funnsøkonomien og sysselsettingen. På produksjonssiden har det skjedd visse forandringer i vår aktuelle periode. Japan passerte USA når det gjaldt antall produserte biler: drøye 7 millioner for Japan mot USAs nærmere 6,5 milli­ oner (1980). Totalt sett er produksjonen i verden gått noe

I industrien har robotene fra 1960-årene av fått en stadig mer mangfoldig anvendelse. Mange tunge, skitne eller mo­ notone jobber er i de mest av­ anserte industrilandene over­ tatt av roboter, men samtidig er gammel og verdifull yrkes­ kunnskap og mange arbeids­ plasser rasjonalisert bort.

Robot for presisjonsarbeid i elektronikkindustrien. Det er nå også utviklet «seende» roboter for industrielt bruk. Med et kamera koblet til en datamaskin kan roboten kjenne igjen forskjellige kom­ ponenter og tilpasse arbeidet til det den «ser». Trafikkmaskin i bilbyen Los Angeles.

len til kortere ærender, bilen til litt lengre og bruke jetfly på svært lange distanser - altså radikalt forskjellige tek­ niske løsninger til ulike formål. I ett land skjer fortsatt alle viktige transporter på oksekjerrer, i et annet kan man sende mennesker ut i verdensrommet. Revolusjonen i transportsektoren blir altså ikke mindre fordi om gamle og velprøvde befordringsmidler fortsatt er i flittig bruk. La oss begynne med landtransportene. Her har bilismen hatt en eksplosiv spredning etter den annen verdenskrig og kanskje mer enn noe annet teknisk hjelpe­ middel satt sitt preg på det menneskeskapte miljøet. Sam­ funnene i i-landene er på viktige områder blitt tilpasset bilismen, en utvikling med både positive og negative virk­ ninger. Som et teknisk produkt er bilen ikke noen nyhet i etterkrigssamfunnet. Den tekniske utviklingen de siste tiårene har heller ikke vært sprangartet, den har snarere

MENNESKENES VILKÅR I 243

Bilindustri i Hiroshima: Takene erfulle av nyproduserte biler. Bilindustrien er høyt mekanisert og rasjonali­ sert; den største japanske pro­ dusenten, Toyota, bygger flere millioner biler i året. De fleste går til eksport.

Innenfor kuppelen i observa­ toriet i Zelentsjuk i Sovjetuni­ onen finnes verdens største teleskop, med en speildiameter på seks meter.

244

ned de siste årene, men det er for tidlig å trekke noen slut­ ninger om varigheten av denne tendensen. Den andre revolusjonerende faktoren i trafikkutvik­ lingen gjelder flyet. Betydningen av dette kan beskrives på flere måter. Én er å angi de totale flystrekningene i løpet av ett år, en annen å regne ut reisestrekningene for alle passasjerene. I 1965 utgjorde den sivile flytrafikken totalt drøye 4 milliarder flykilometer, i 1980 rundt 9,5 milliar­ der. Samtidig var flyene imidlertid blitt større, blant annet gjennom utviklingen av den såkalte jumbojeten, med plass til flere hundre passasjerer. Regnet i passasjerkilometer blir statistikken derfor enda mer imponerende: i 1965 nærmere 200 milliarder km; i 1980 var tallet nesten femdoblet. Utviklingen av sivil flytrafikk har likevel ikke vært

MOT EN USIKKER FREMTID

problemfri. Prisstigningen på olje etter 1973 slo kraftig ut for flykostnadene og er en av grunnene til at over­ lydsfly som det britisk-franske Concorde til nå ikke har vært lønnsomme. Mange flyselskaper har i dag overka­ pasitet, men fordi stater ofte oppfatter et eget flyselskap som et viktig symbol og en prestisjefaktor, har markeds­ kreftene sjelden klart å slå ut ulønnsomme selskaper i bransjen.

Veien ut i verdensrommet I alle tidligere epoker har menneskene måttet nøye seg med å studere verdensrommet fra jorden. Astronomien har likevel skaffet oss betydelige kunnskaper om kos­ miske forhold, blant annet ved hjelp av teknisk avanserte speilteleskoper som de i Mount Palomar i USA og Zelent­ sjuk i Russland. I 1979 tok amerikanerne i bruk et sam­ menkoblet såkalt Multi Mirror Telescope, som gir astro­ nomene et enda mer effektivt arbeidsredskap. I den tjueårsperioden vi behandler, har menneskene selv tatt skrittet ut i verdensrommet. I oktober 1957 sendte sovjeterne den første kunstige ubemannede satel­ litten Sputnik I ut i en bane rundt jorden. Dermed ble det innledet en epoke som har gjort verdensrommet til for­ søksfelt for det teknologiske samfunnet. 1 dag har Sputnik fått mange etterfølgere i form av ubemannede satellitter som kan brukes til forskjellige formål: værobservasjoner, nyhetsformidling, TV-overføring, miljøvern, kartlegging av planktonforekomster og mye annet. En av drivkreftene bak denne utviklingen har vært stormaktenes militære behov. Det var også russerne som gjennomførte den første bemannede romferden med Jurij Gagarins oppsiktsvek­ kende ferd våren 1961. De sovjetiske triumfene ansporet USA til å satse enda sterkere på romfart, og det varte ikke lenge før de amerikanske romforskerne hadde tatt igjen og passert sine sovjetiske kolleger. Et merkeår var 1969, da det amerikanske romskipet Apollo 11 førte landings-

Jorden sett over månens hori­ sont.

Astronautene Neil Armstrong, (t.v.) Edwin Aldrin (t.h.) og Michael Collins (i midten) deltok i den første bemannede måneferden sommeren 1969. Armstrong og Aldrin landet på månen ogforetok den før­ ste spaserturen på måneoverflaten. Imens tok Collins hånd om oppgavene i romskipet Apollo 11 Columbia, som kretset rundt månen.

farkosten Eagle og astronautene Armstrong og Aldrin til månen. Etter disse strålende suksessene er romfartsteknikken blitt ytterligere utviklet. 1 dag kan hele laboratorier sendes opp i verdensrommet og hentes ned igjen. Kostnadene for romprogrammene har vært svimlende høye, og opinionen har ikke bare uttrykt beundring for de tekniske prestasjo­ nene. Også kritiske røster har gjort seg gjeldende. Grunn­ laget for kritikken har vært at menneskeheten står overfor så mange andre problemer som det burde være mer pres­ serende å løse.

11972 ble den siste beman­ nede måneferden i Apolloserien gjennomført. Med på denne reisen var geologen Harrison Schmitt, som gjorde vitenskapelige studier av månens indre ved hjelp av seismiske målinger.

MENNESKENES VILKÅR

245

Liv

Ved hjelp av gassdrevne «rom-mopeder» kan astro­ nautene forflytte seg og utføre arbeid utenfor romkapselen.

For tiden fortsetter utforskningen av verdensrommet over enda større avstander. Russerne har spesielt interes­ sert seg for Venus, mens den amerikanske romsonden Voyager 2 passerte Jupiter i 1979, Saturn i 1981, Uranus i 1986 og Neptun i 1989. Etter dette forsvant sonden ut solsystemet.

Romferja «Columbia» var det første romfartøyet som uskadd kunne bringes tilbake til jordoverflaten igjen og bru­ kes på nye romferder.

246

MOT EN USIKKER FREMTID

og død

I den vestlige kulturen spiller de metafysiske spørsmålene om liv og død ikke lenger samme rolle som i tidligere århundrer. Det er likevel ingen kultur som har nådd så langt som den vestlige når det gjelder å utvide kunnska­ pene om menneskenes fysiske liv og dets grenser her på jorden. Medisinsk forskning, naturvitenskap og teknologi har gått hånd i hånd for å utvikle legevitenskapen på en nærmest revolusjonerende måte i slutten av 1900-tallet. Resultatene påvirker bokstavelig talt vårt liv fra vugge til grav. Spørsmålet om liv og død kan innledes med en konsta­ tering: at menneskets urgamle ønske om å bestemme over antallet barnefødsler nå er blitt mulig å oppfylle ved hjelp av forskjellige befruktningshindrende midler - biolo­ giske, mekaniske, kjemiske og hormonelle. Få oppfinnel­ ser har hatt en like revolusjonerende gjennomslagskraft som vår tids p-piller. Allerede på et tidlig stadium av svangerskapet kan legene nå ved hjelp av fosterdiagnostikk undersøke om det ufødte barnet har misdannelser og alvorlige funksjonsfeil. Denne kunnskapen har gitt nytt materiale til abortdiskusjonen, som har vært livlig i flere land. Hoved­ tendensen har vært å gi kvinnen større rett til selv å bestemme om hennes barn skal fødes eller ikke. For tiden har en rekke land, blant dem de nordiske, gitt kvinnene lovfestet rett til å avbryte svangerskapet i løpet av de tolv første ukene. Medisinsk teknikk gjør det nå mulig både å innføre et kunstig befruktet egg i kvinnens livmor og å overføre et befruktet egg fra en kvinne til en annen, som så kan full­

føre svangerskapet. Slike metoder kan hjelpe barnløse par som ikke kan få barn på vanlig måte. Også dette spørsmå­ let har etiske aspekter som blir vurdert ulikt i forskjellige land og fører til forskjellige standpunkter (for eksempel om hvem som skal betraktes som mor eller om sædgive­ ren skal tillates å være anonym). De nyeste forskningsre­ sultatene i biologien åpner ytterligere perspektiver, for eksempel muligheter til å skille mellom x- og y-kromosomer og dermed bestemme barnas kjønn. Muligheten til å forevige seg selv gjennom kloning av genene (omtrent som gjennom poding) er en teoretisk mulighet som ennå ikke har vært prøvd i praksis. Også ved livets slutt er forutsetningene for menneske­ nes tilværelse blitt endret. På grunn av de medisinske fremskrittene og bedre livsvilkår når flere mennesker høy alder enn tidligere, og i flere i-land snakker man om en «alderseksplosjon». Med mange mennesker i høy alder stiger kravene til helsevesen og pleie, og samfunnet får økte kostnader som må bæres av en synkende andel yrkes­ aktive. Også selve dødsbegrepet er blitt gjenstand for debatt. I flere land har man i lovgivningen fraveket det tradisjo­ nelle kriteriet på død, nemlig at hjertet har opphørt å fun­ gere. Isteden har man gått over til å betrakte kjernevirk­ somhetens definitive opphør som det avgjørende kriteriet. Spørsmålet om et endret dødsbegrep skaper etiske problemer for eksempel for legenes beslutning om å sette i gang eller avbryte en behandling som oppretthol­ der livet.

Reservedelsmennesket Legevitenskapen er blitt utviklet på bred front i etter­ krigstiden. Dels har en rekke nye anvendelsesområder fått oppmerksomhet (yrkesmedisin, pleie av eldre), dels har det kommet til nye kunnskapsområder som immunologi) og dels er nye behandlingsmetoder og ny teknikk blitt utviklet. Legene har i dag botemidler mot mange sykdom­ mer som tidligere krevde ofre i fleng. En rekke forskjellige antibiotika som nå kan fremstilles syntetisk, har helt

Hjerneoperasjon. En pasient som er skadd i en bilulykke, får operert inn en titaniumplate.

Mulighetene til å få barn har med vitenskapens hjelp endret seg radikalt i de siste tiårene. 11978 ble det første prøverørsbarnet født; befrukt­ ningen hadde skjedd i et rea­ gensrør i laboratoriet. Seks år senere ble forførste gang et barn født av en «surrogatmor», som hadde fått et befruktet egg fra en annen kvinne implantert i livmoren og deretter gjennomførte hele svangerskapet. Den nye tek­ nikken har stilt oss overfor etiske problemer som ennå ikke er gjennomdiskutert.

MENNESKENES VILKÅR \ 247

Laserstråler anvendes på flere områder innen kirurgien. Her blir et fødselsmerke fjernet ved hjelp av den blågrønne argon-laserstrålen.

endret forutsetningene for den medisinske behandlingen av bakteriesykdommene. Den tidligere folkesykdommen tuberkulose er for eksempel nesten blitt utryddet i i-lan­ dene. Derimot er virussykdommene vanskeligere å be­ kjempe. Den fryktede immunsviktsykdommen AIDS så ved midten av 1980-årene ut til å bli en ny, alvorlig trussel mot menneskeheten. Den alvorligste folkesykdommen i i-landene er kreft, et fellesnavn for en rekke sykdommer forårsaket av unormal cellevekst. I hele etterkrigstiden har krefttilfellene økt med noen prosent i året, trolig mest på grunn av miljøfak­ torer. Kreft er nest etter hjerte- og karsykdommer den vanligste dødsårsaken i i-landene. I de siste årene er utsik­ Den sørafrikanske kirurgen Christian Barnard (over) gjennomførte i begynnelsen av 1968 den første vellykkede hjertetransplantasjonen. Ved operasjonen medvirket et internasjonalt legeteam. Pasi­ enten levde i 19 måneder etter operasjonen. Siden den tid er hjertetransplantasjoner blitt nærmest en rutine. Et annet legeteam opererte i 1982 inn et kunstig hjerte av plastmateriale, men pasienten døde etter knapt fire måneder.

tene til å helbrede flere former for kreft blitt radikalt bedret. Man bruker kirurgiske inngrep, strålebehandling og medikamentell behandling med cellegift og hormonpreparater. Nye tekniske hjelpemidler som computertomografi (sjiktrøntgen) og isotopmerking har økt mulighe­ tene for å oppdage sykdommen på et tidlig stadium. Mammografien har dessuten bidratt til en kraftig senk­ ning av dødeligheten av brystkreft, som i flere land er den vanligste kreftformen blant kvinner nest etter kreft i for­ døyelsesorganene. Menn rammes oftest av kreft i magen, i lunger og i prostata. Lungekrefttilfellene øker hos begge kjønn, hovedsakelig på grunn av røyking. Ved siden av kreftforskningens fremskritt i det siste ti­ året er det fremfor alt transplantasjonskirurgien som har nådd resultater som må kunne kalles revolusjonerende. Et viktig skritt på veien ble tatt i 1968, da den sørafrikanske kirurgen Christian Barnard gjennomførte den første vel­ lykkede hjertetransplantasjonen fra ett individ til et annet med litt mer varig resultat (19 måneder). Allerede samme år ble det gjennomført hjertetransplantasjoner rundt om i verden, etter hvert med stadig bedre resultater. Hjerte­ transplantasjonene fikk stor oppmerksomhet, blant annet fordi dødsbegrepet så lenge hadde vært knyttet til at hjertevirksomheten opphørte. Større medisinsk betydning har imidlertid andre typer transplantasjoner, som for eksempel overføring av nyrer. Etter en forsiktig begynnelse ved midten av 1950-årene er nyretransplantasjoner i dag nærmest en rutineoperasjon på sykehus i alle i-landene. Også lunger, lever, bukspytt­ kjertel og benmarg kan transplanteres i dag. Gjennombruddet for transplantasjonskirurgien henger sammen med at man har greid å finne et stoff som forhin­ drer kroppens naturlige frastøtingsmekanismer, det så­ kalte Cyklosporin A (som man først fant i en sopp på Har­ dangervidda). Problemet med å få tak i passende organer som man kan overføre, begrenser naturlig nok transplan­ tasjonsvirksomheten. Samtidig har derfor den medisinsktekniske forskningen lagt ned arbeid i å utvikle kunstige organer, alt fra hjerter av plast og metall til dialyseapparater som kan erstatte nyrer. Til og med den menneskelige talen kan nå erstattes med tekniske apparater. Det er altså et visst grunnlag for å bruke begrepet reservedelsmennesket som en sammenfatning av legevitenskapens mulighe­ ter i dag.

Kvinnene og likestillingen I 1963 utgav Betty Friedan boken «The Feminine Mystique». Hun gav dermed signalet til en ny fase i kvinnebe­ vegelsens historie. Friedan vendte seg mot myten om kvinnene som det svake kjønn. I virkeligheten var kvin­ nene like skikket som menn til å greie praktisk talt alle jobber. 1 1966 ble det dannet en landsomfattende organi­ sasjon i USA for å ivareta kvinnenes interesser, NOW (National Organization for Women). Den nye radikale bevegelsen fikk etter hvert stor opp­ slutning. Den vakte også irritasjon, både blant kvinner og menn. Bevegelsen konstaterte at det egentlig ikke fantes

Utprøving av armproteser. Protesene, som lages av lette metall-legeringer og glassfiberarmert plast, kan styres ved hjelp av elektriske impulser fra musklene til små motorer som utfører de for­ skjellige arbeidsoperasjonene.

248

MOT EN USIKKER FREMTID

så mange formelle barrierer mot kvinnefrigjøringen. Det var isteden fordommer og dominerende stilidealer som hindret kvinnene i å nå praktisk likestilling. Ved hjelp av statistikk kunne aktivistene i kvinnebevegelsen vise at diskrimineringen av kvinner på det amerikanske arbeids­ markedet var betydelig. Kvinner med samme utdannings­ bakgrunn som menn tjente i gjennomsnitt bare halvpar­ ten av det mennene gjorde, og det var ytterst få som satt i ledende stillinger i næringslivet. Også i en rekke andre vestlige land ble den manglende likestillingen mellom kjønnene et spørsmål som enga­ sjerte mange mennesker. Kvinnebevegelsen vokste til en massebevegelse som vendte seg mot etablerte normer og

verdier. I mange av disse landene hadde kvinnene kom­ met ut på arbeidsmarkedet i 1960-årene, da behovet for arbeidskraft var stort. Denne prosessen var blitt støttet av politikerne gjennom tiltak som innføring av lik lønn for likt arbeid i den offentlige sektor, endringer av skatte­ reglene for ektefeller og en gradvis utbygging av barneha­ ger og barneomsorg. Den formelle likestillingen innebar heller ikke her at kvinnene også reelt fikk samme vilkår som mennene. Blant annet på arbeidsmarkedet, med store kvinnegrup­ per i lavlønnsyrker og med menn i ledende posisjoner i næringsliv og fagbevegelse, opplevde mange kvinner vir­ keligheten som langt mindre likestilt enn hva som var til­ fellet på papiret. Det ble tatt i bruk forskjellige metoder for å påskynde likestillingsprosessen, men ved midten av 1980-årene måtte man konstatere at målsettingen ennå ikke var nådd. Også inngrodde kjønnsrollemønstre har vist seg vanskelige å endre, til tross for at samfunnet på forskjellig vis aktivt har forsøkt å påvirke det - alt fra opp­ læring i barnehager til kvoteringsregler for typisk «enkjønnede» yrker. Kvinnebevegelsen i denne formen har vært et fenomen som til nå har gjort seg mest gjeldende i det industriali­ serte Vesten. Det grunnleggende problemet har naturlig­ vis ikke vært begrenset til bare denne kulturkretsen. Kvinnene i Sovjetunionen og det sosialistiske Øst-Europa hadde en svært utsatt stilling, selv om det på papiret her­ sket full likestilling. Også mange andre steder, som i den islamske verden og i flere av den tredje verdens ikke-mus­ limske land, er kvinnene fortsatt i praksis undertrykt, åpent eller skjult. I store deler av den islamske verden har kvinnene ikke

En pacemaker (=fartsholder) er et lite batteridrevet appa­ rat som kan opereres inn under huden, og som deretter virker i flere år uten skifte av batteri. Det gir fra seg elek­ triske impulser til hjertet og styrer dermed hjertevirksomheten. For mange pasienter med hjertesykdommer har pacemakeren betydd et lengre liv og bedre livskvalitet.

Betty Friedan, en av forkjem­ perne for den moderne kvin­ nebevegelsen, tok i 1966 initi­ ativet til å danne en landsomfattende amerikansk kvinneorganisasjon, NOW, med likestilling som viktigste post på programmet.

«Vier ingen dukker!» — kvinnedemonstrasjon i Paris mot utnyttelsen av kvinner.

MENNESKENES VILKÅR | 249

Kvinner i Sovjetunionen På papiret så kvinnenes rettigheter i Sovjetunionen tilfredsstillende ut. Retten til arbeid var innskrevet i grunnloven, og offisielt fantes det ingen arbeidsløs­ het. Kvinner og menn som utførte samme arbeid, skulle ha samme lønn. I praksis ble kvinnene dis­ kriminert på arbeidsmarkedet. Kvinnene domi­ nerte stort i serviceyrkene og i mer rutinepregede jobber, mens sjefsstillingene vanligvis var besatt av menn. En lærer - et yrke som var svært kvinnedominert i Sovjetunionen - hadde bare halvparten så høy lønn som en gruvearbeider. I de fleste familier ble det forutsatt at både mannen og kvinnen arbei­ det utenfor hjemmet - kvinnene bidrog da som regel med den laveste inntekten. I tillegg kom at hjemmearbeidet for det meste falt på kvinnene. Også i politikken befant sovjetkvinnene seg lengst nede. Halvparten av fagforeningsmedlemmene var kvinner, mens bare drøye 20 prosent av kadrene i kommunistpartiet bestod av kvinner. I partitoppen satt det ingen kvinner, og i sentralko­ miteen utgjorde kvinnene en minoritet på et par-tre prosent. Noen kvinnebevegelse som den i Vesten fan­ tes det ikke i Sovjetunionen. De kvinnekomiteene som forekom, var styrt ovenfra og uttrykte bare det offisielle - mannsdominerte - synet på kvinnens stilling i samfunnslivet.

Fra FNs internasjonale kvin­ nekonferanse i Nairobi i 1985: Selv her er det flest menn på podiet!

250

samme rettigheter som mennene når det gjelder utdan­ ning, arbeid, rettslig stilling og personlig frihet. Islamsk familie lovgivning bygger på sjariaen, det vil si både Kora­ nen og tradisjonen fra Muhammed og hans første etterføl­ gere. Det reaksjonære kvinnesynet kommer i stor grad av den betydning tradisjonen har i den islamske verden. Denne tradisjonen er blitt skapt av menn og har ensidig vært til fordel for menn, på bekostning av kvinner. Her ligger det en uløst konflikt som på lengre sikt kan komme til å ryste den islamske kulturkretsen.

Hjem og hjemmearbeid I vår kulturkrets er det fortsatt kjernefamilien som er den mest attraktive samlivsformen. Det er riktignok færre som gifter seg - og mange som skiller seg. Men samboere uten formelle juridiske papirer er til gjengjeld blitt mer vanlig. Familiestørrelsen blir regulert ved en bevisst familieplan­ legging. En «borgerlig» livsstil med familie, eget hus, bil, hytte og båt er fortsatt drømmen for de fleste. Med de store folkeflyttingene som har funnet sted de siste årene, er selve boformene blitt endret. På landsbygda og på mindre steder i de nordiske landene er eneboligen vanligst som boligtype, men i byene er tilbudet mer vari­ ert. Spesielt i 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene ble det bygd store boligkomplekser med mange leilighe­ ter. Slike boligfelter ble bygd for å kunne utnytte den dyre tomta så effektivt som mulig. For de fleste familier med barn er det fortsatt et ideal å ha grønn natur rundt seg. Dette har ført til at store områder i utkanten av tettstedene er blitt fylt opp av eneboliger og rekkehus. Fordelingen mellom ulike boligtyper varierer fra land

'i.

UNITED NATIONS DECADE FOR (W HOMEN CONFERENCE ' NAIROBI KENYA 15-26 JULY I985__

MOT EN USIKKER FREMTID

Høyhusbebyggelsen i byene i Vesten er blitt stimulert av høye tomtepriser, men også, av

Om menn og kvinner «Fra et islamsk synspunkt er spørsmålet om likestilling mellom menn og kvinner meningsløst. Det er som å dis­ kutere likheten mellom en rose og en sjasmin. Kvinner er ikke som menn, men menn er heller ikke som kvin­ ner. Islam ser dem ikke som konkurrenter i samfunnet, men som komplementære. Hver og en har sine bestemte plikter og funksjoner som svarer til hans eller hennes natur og konstitusjon. Mannen har rettigheter som myndighet i sam­ funnet. Til gjengjeld må han også utføre tunge plikter. Han har hele det økonomiske ansvaret. Han skal sørge for sin familie, selv om hustruen er økonomisk uav­ hengig. En kvinne trenger ikke vise sine lyster eller legge planer for å lokke til seg en blivende ektemann. Hun kan følge sin natur og sitte hjemme og vente på et pas­ sende giftermål. Dette fører vanligvis til et ekteskap grunnet på forståelse for religiøs plikt og på gjensidighet mellom de to partene.» (Seyyed Hossein Nash: «Ideals and Realities of Islam, 1966).

til land, avhengig av forskjellige lokale verdier og tradisjo­ ner. I Sovjetunionen og de sosialistiske statene dominerte flerfamiliekompleksene helt; i USA har sosialt atskilte villaforsteder bredt seg utover. De nordiske landene inntar en mellomstilling i denne sammenhengen. Også selve produksjonen av boliger i i-landene er blitt endret fra en tidligere håndverksmessig fremstillingsform til mer industrialisert og rasjonalisert boligbygging som blant annet forutsetter store innslag av prefabrikerte ele­ menter. Dette har i sin tur ført til en standardisering med visse uheldige estetiske virkningen Arkitektenes rolle har en tid vært redusert til fordel for bygningsingeniørenes. I 1980-årene så vi tendenser til arkitektonisk nytenk­ ning. De foregående tiårenes materialstyrte og «teknolo­ giske» arkitektur, med sine stive byggeformer, flate tak og glasskonsentrasjoner, ble oppfattet som kald og til og med brutal. Under betegnelsen «post-modernisme» (ettermodernisme) slo nye ideer igjennom i internasjonal arkitektur. Det arkitektene nå ville gjøre, var å betone byenes sosiale funksjon. Byen skulle være en møteplass for mange mennesker. Dette skulle man oppnå gjennom variasjon og anknytning til gamle stilformer. Også på dette området kunne vi altså se en tendens til å betone

ønsket om å få større sam­ menhengende grøntområder i nærheten av boligene.

historiske verdier etter et par tiår med nærmest historie løshet. Kostnadene for boligbyggingen har vært en drøy utgiftspost i offentlige og private budsjetter de siste årene. Det har også vært store forskjeller mellom eldre boligstan­ dard og nyproduserte boliger. For å minske forskjellene i boligstandard har myndighetene støttet ulike former for sanering og byfornyelse. Den generelt sett økte interessen for miljøspørsmål er også blitt rettet mot bymiljøene. Det har ført til slike konstruktive forslag som ombygging av trange og mørke bakgårder til større felles grøntarealer og lekeplasser, og til innsats for å løse trafikkproblemer og støyplager. Utstyret og innredningen av boligene er også blitt for­ bedret. Moderne teknologi har særlig kommet til anven­ delse i husarbeidet. Kjøleskapet og dypfryseren har revo­ lusjonert våre muligheter til å tilberede og oppbevare mat i hjemmene. Komfyrene er blitt mer effektive og utstyrt med «hukommelse» og arbeidssparende automatikk. Det gjenstår å se om kombinasjonen av prefabrikkert mat og mikrobølgeovner helt vil fortrenge det tradisjonelle kjøk­ kenet. Eget rekkehus og egen hageflekk: ønskeboligenfor mange barnefamilier i de nordiske landene.

MENNESKENES VILKÅR \ 251

jer som følger motelunene. Nye materialer (for eksempel forskjellige plasttyper) og produksjonsformer har gitt oss større muligheter til å variere innredningen. Hardføre møbler gjør at vi kan bruke hele boligen til det som er poenget ved den, og ikke som i gamle dager stenge barna ute fra en «finstue». På den annen side er utformingen av leilighetene i store boligkomplekser ofte stereotyp, og dette har mer eller mindre tvunget fram visse standardi­ serte måter å møblere på. Nye omgangsformer i familien, med TV-apparatet i sentrum for oppmerksomheten, har skapt en slags standardmøblering med en sofagruppe vendt mot den nye husguden.

Dagligliv og fritid Det er vanskelig å gi noen sammenfattende beskrivelse av slikt som dagligliv og fritidssysler. Det finnes like mange måter å utforme sin hverdag og å fylle sin fritid på som det finnes individer. Men det er mulig å skille ut visse møn­ stre. Man kan for eksempel se nasjonale forskjeller,

Lys og luftig dagligstue i en moderne leilighet. Lette og praktiske møbler og mang­ lende statussymboler avspei­ ler et nytt stilideal.

Kjøkkenet i en moderne leilig­ het, funksjonelt og praktisk, bidrar til at matlagingen går lettere - en viktig forutsetning for mange familier der begge ektefellene er yrkesaktive utenfor hjemmet. TV-apparatet får ofte jobben som barnevakt - en ordning som ikke bare er av det gode.

Til tross for alle hjelpemidlene som er tatt i bruk til hjemmearbeidet er det ikke sikkert at resultatet er blitt spart tid. Et eksempel er vask i hjemmene, som nå kan skje ved hjelp av teknisk avanserte vaskemaskiner med innebygde programmer for forskjellig slags vask. En ame­ rikansk undersøkelse av folks vaskevaner viste at selve tidsbruken ved vask er økt de siste årene, til tross for overgang til helautomatiske vaske- og tørkemaskiner og til tross for nye lett vaskbare materialer. Forklaringen lig­ ger i at man vasker oftere nå og at man har mer klær. Gevinsten for forbrukeren består i et mer bekvemt arbeid og økt hygiene, men ikke nødvendigvis i spart tid. Også måten vi innreder hjemmene våre på, er blitt for­ andret. Det er ikke bare møbelstiler og innredningsdetal-

avhengig av både naturgitte forutsetninger og av kulturelt bestemte vaner. Det er kanskje ikke noen tilfeldighet at den norske gjennomsnittsfamilien drar på tur på sønda­ gene, mens familien i Danmark tar det litt mer med ro. Fritidsvanene beror også på sosiale forskjeller og slikt som alder og kjønn. Et gjennomgående trekk i utvik­ lingen de siste tiårene er at arbeidstiden utenfor hjemmet er blitt kortere, både på grunn av færre arbeidstimer pr. uke og lengre sammenhengende ferier. Denne tendensen blir delvis motvirket av at reisetiden til og fra arbeidet er økt. Samfunnet stiller også større krav til vår tidsbruk, og vi tilbringer ganske sikkert mer tid med slikt som å fylle ut skjemaer enn det våre forfedre gjorde. Totalt sett blir det likevel mer tid til rådighet for de fleste mennesker. En stor del av denne tiden tilbringes i hjemmet. Husarbeid og annet hjemmearbeid tar til tross for de tekniske hjelpemidlene lang tid, og ifølge undersø­ kelser i flere land bruker kvinner vesentlig lengre tid enn menn på slike sysler. For de fleste mennesker i vår del av verden er favorittavkoblingen TV-titting. Gjennomsnittlig 252

MOT EN USIKKER FREMTID

Amerikaneren Carl Lewis, eliteidrettsmann på aller høy­ este nivå, vant fire gullmedal­ jer ved de olympiske lekene i Los Angeles i 1984: her med stafettpinnen mot gullet på 4x 100 meter stafett.

tilbringer vi et par timer hver dag foran TV-apparatet. Mer enn det meste har denne aktiviteten - eller kanskje snarere mangelen på aktivitet - endret samværsformene både innen familien og med venner utenfor familiekret­ sen. Dagligliv og fritidsaktiviteter kan naturligvis også sees som en funksjon av en høyere levestandard. Jo mer eien­ dom og jo flere gjenstander vi samler opp, desto mer tid tar det å holde orden på alt vi har. Dermed begrenses også mulighetene til aktiviteter utenfor hus og hytte - den siste et typisk nordisk fenomen uten noe direkte tilsvarende i de mer tettbefolkede landene på kontinentet. Blant fritidsaktivitetene har friluftsliv og sport inntatt en viktig plass. Det er en viss konflikt mellom idrett på elitenivå og på mosjonsplan. Eliteidretten har fått en vik­

tig nasjonal symbolverdi, og den blir derfor generøst støt­ tet med offentlige midler. Dette gjaldt ikke minst i de sosi­ alistiske landene, der triumfene ble tatt til inntekt for samfunnssystemets fortreffelighet, og i land i den tredje verden, der man så idrettsbevegelsen som et viktig ledd i nasjonsoppbyggingen. Et gjennomgående trekk i utviklingen av eliteidretten i Vesten de siste årene er kommersialiseringen. Det gamle amatøridealet er blitt erstattet av profesjonalisering og nye måter å utnytte idrettsprestasjonenes reklameverdi på. I mange idretter som tennis, golf og ishockey spiller peng­ ene nå en helt dominerende rolle, og idrettsutøverne har gode muligheter til å bli rike på sine ferdigheter. En uheldig side ved denne utviklingen er at de oppskrudde kravene til topp-prestasjoner har ført til misbruk av forskjellige dopingmidler - sentralstimulerende midler og hormonpreparater - blant enkelte idrettsutøvere. Idrettens karakter av massebevegelse er imidlertid også blitt kraftig understreket. Legevitenskapen har betont hvor viktig det er med forebyggende virksomhet for å for­ bedre folkehelsen og dermed forhåpentlig redusere kost­ nadene for medikamenter og pleie. Med utgangspunkt i USA i begynnelsen av 1970-årene har det som en løpeild over hele verden spredt seg en folkebevegelse i ordets bokstavelige mening, nemlig joggingen. Mosjonsidretten har også gitt seg uttrykk i kondisjons krevende langdistanseløp med flere tusen deltagere. I mange verdensbyer blir det nå arrangert årvisse maratonløp i gatene. Det samme fenomenet finner vi i vintersesongen: populære langdistanseløp på ski som Vasaloppet i Sverige og Birkebeinerrennet i Norge. De siste årene har det skjedd en interessant utvidelse av idrettsbevegelsen ved at kvinnene har engasjert seg i

Ved midten av 1980-årene var en sunn livsstil på ny blitt mote. Gymnastikk i nye for­ mer ble drevet innendørs i forskjellige slags treningsstu­ dioer eller, som på bildet her, utendørs på gressplenene i parkene.

MENNESKENES VILKÅR I 253

egen bil eller med andre kommunikasjonsmidler. Charterreiser har ført store skarer til klimatisk sett bedre stilte land i syden, fortrinnsvis til badesteder, men også til kul­ turelt interessante reisemål. Den første etterkrigsgenerasjonen av nordboer reiste ut i Europa med tog og buss. I 1960-årene tok charterflyet over som det raskeste og billigste fremkomstmidlet. Senere har vi opplevd en renessanse for turbusser, med klimaanlegg, video og panoramavinduer. Med høyere levestandard og lengre ferier har folk de seneste årene utviklet en smak for både/og: badeferie om sommeren og skiferie om vinteren. En spesielt bevegelig gruppe i Vesten er ungdommen. Takket være gunstige billett-tilbud, såkalte Interrail-billetter, dominerer de passasjerbildet på tog og jernbanestasjo­ ner i Vest-Europa i sommerhalvåret. Den samme ordningen for pensjonister har foreløpig ikke vært like vellykket.

Kroppsbygging ved hjelp av forskjellige tekniske innret­ ninger: en fritidsbeskjeftigelse som også har kvinnelige ut­ øvere.

idrettsgrener som inntil bare for et titall år siden var helt mannsdominert, for eksempel fotball og langdistanseløp. Synet på kvinnenes prestasjonsevne i kondisjonskrevende og styrkebetonte idretter er blitt endret radikalt. Også i kroppsbygging finner vi nå kvinnelige utøvere. Til de positive forandringene i idrettens verden hører også utviklingen av handikapidretten. Den har gitt fysisk han­ dikappede muligheter til å utøve spesielt tilpasset idrett, også i konkurranser. En helt annen, men ikke mindre populær fritidssyssel er feriereisene. Nå reiser langt flere enn halvparten av alle nordboer i aktiv alder på en lengre feriereise hvert år, med

New York Marathon, et av de mange langdistanseløpene med tusenvis av deltagere som hvert år blir arrangert i storbyer rundt om i verden.

254

MOT EN USIKKER FREMTID

Finkulturen og konkurransen mellom mediene Den tradisjonelle finkulturen - kvalitetsbetont kunst, musikk, skjønnlitteratur, film og teater - når i våre dager ut til flere grupper, selv om utredninger som er foretatt, tyder på at det kvalifiserte kulturtilbudet fortsatt i stor grad utnyttes av gruppen velutdannede og ressurssterke mennesker for øvrig. Kulturlivet i Vesten er nå som tidligere preget av plura­ lisme, det vil si at forskjellige smaksretninger og utfor­ minger eksisterer side om side. At det også finnes en fare

tradisjonelt spilt en fremtredende rolle. Det gjør den fort­ satt, tross konkurransen fra nye medier. Biblioteker og bokklubber har bidratt til økt lesning, og nye lesergrupper er kommet til. Langt på vei gjenspeiler litteraturen tidsån­ den. Dette innebærer at aktuelle samfunnsspørsmål i den offentlige debatten også kommer til uttrykk i litteraturen. Skjønnlitteraturen er i stor grad nasjonal og begrenset til ett enkelt språkområde. Store forfattere som skriver på verdensspråkene, har imidlertid større mulighet til inter­ nasjonal utbredelse, direkte eller gjennom oversettelser. I vår del av verden blir den oversatte litteraturen kvantita-

Midtsommer på en nordisk campingplass. Med økt leve­ standard er folks ferievaner blitt forandret. Mange har skaffet seg egen campingvogn, som inneholder alle tenkelige bekvemmeligheter: propankjøkken, rennende vann, sep­ tiktank -ja, ikke engang TVapparatet mangler.

tivt dominert av amerikanske bøker, spesielt når det gjel­ der populærlitteraturen. Også innenfor teatret slo et samfunnsengasjement igjennom i repertoarer og oppsetninger i 1960- og 1970årene. Man begynte å arbeide med frie teatergrupper og såkalt oppsøkende teater for å få kontakt med nye mål­ grupper, samtidig som de tradisjonelle teatrene utvidet sin virksomhet. Dette arbeidet var ofte politisk engasjert.

Bolsjojballetten i Moskva, kjentfor sine fremragende opera- og ballettforestillinger. Den klassiske finkulturen ble tatt vel vare på i de østeuro­ peiske sosialiststatene.

for kommersialisert styring, har vi tidligere vært inne på. I den sosialistiske verden satte staten visse politisk bestemte grenser for frie eksperimenter, samtidig som man der la stor vekt på å bevare den tradisjonelle kultur­ arven, for eksempel innenfor musikk og ballett. Utenfor i-landene er bildet mindre oversiktlig. I mange samfunn har man søkt å bevare sin historiske kultur og bygd videre på dette tradisjonelle grunnlaget. Som vi tid­ ligere gjentatte ganger har understreket, har den vestlige kulturelle innflytelsen noen steder også vært så sterk at den har slått i stykker grunnlaget for den hjemlige kultu­ ren. Et perspektiv på tjue år er unektelig vel kort når det gjelder å sammenfatte den globale utviklingen på det kul­ turelle området. Hva som er fruktbare utviklingslinjer og hva som bare er blindspor, kan ikke avgjøres av oss som lever midt oppe i mangfoldet. Enkelte refleksjoner kan vi imidlertid gjøre oss. Innenfor den såkalte finkulturen har skjønnlitteraturen

Beijingoperaen - tradisjon og fornyelse Den klassiske Beijingoperaen har opplevd skif­ tende tider og er i dag like populær og levende som noen gang før. Operaen har sine røtter i Tangdynastiets samfunn (618-907) og tar opp ulike sagnmotiver. Beijingoperaen kan karakteriseres som et slags musikkdrama med sang, opplesning, mimikk, dans og akrobatikk som viktige, stiliserte innslag. Med en endret samfunnsoppfatning har innholdet i repertoaret forandret seg. Etter kom­ munistenes seier i 1949 fortsatte man å spille de gamle stykkene, men foretok visse inngrep i tek­ stene. Med kulturrevolusjonen midt i 1960-årene fikk Beijingoperaen etter en overgangstid ny slag­ kraft. Den ble mer realistisk og tok opp aktuelle politiske og samfunnsmessige problemer. Fortsatt setter den klassiske pi huang-musikken sitt preg på operaen, men nå forekommer også innslag av revo­ lusjonære kampsanger og til og med vestlige toner.

Den klassiske Beijingoperaen har i de senere årene fått en renessanse. 11982 var et ensemble fra Beijing til og med på turné i Vesten, for første gang i operaens histo­ rie.

MENNESKENES VILKÅR I 255

og lettere underholdning. Men også gammel skjønnlitte­ ratur, som John Galsworthys «Forsytesagaen», er blitt gjort om til populær TV-underholdning. Konkurransen fra fjernsynsmediet har påvirket film­ kunsten, som i mange land har kjempet i økonomisk motvind. Antall kinobesøk sank i 1960-årene, for så å øke noe igjen i 1970-årene. Økte produksjonskostnader og sviktende publikumsunderlag har gjort at det offentlige i flere land - for eksempel de nordiske - har gått inn med økonomisk støtte og garantier for at det fortsatt skal være mulig å produsere kvalitetsfilmer på et nasjonalt grunn­ lag. Samtidig som flere gamle filmland har redusert sin produksjon, har imidlertid nye kommet til. India ligger for eksempel i våre dager i teten blant verdens filmproduserende land. For mindre land som de nordiske spiller importen av kulturgods en forholdsvis stor rolle. Når det gjelder film, har USA i hele vår periode vært hovedleverandøren. Også mange ferdigproduserte TV-programmer blir importert, særlig fra de engelsk-språklige landene. I 1980-årene har det oppstått en ny situasjon med satellittsendte program­ mer fra internasjonale TV-selskaper som kan tas ned direkte av forbrukerne ved hjelp av spesielle parabolan­ tenner. Noen hilser denne nye valgfriheten velkommen. Andre understreker isteden risikoen for at den nasjonale kulturen blir utarmet og trengt til side.

«Song and dance», en av Lloyd Webbers mange publi­ kumssuksesser på scenen. Musikalen - en ny teaterform som er en blanding av musikk, dans og skuespill blir gjerne karakterisert som lettere underholdning, selv om

den i de senere årene også har behandlet mer alvorlige temaer. 11972 skrev Webber musikken og Tim Rice teksten til en «rockeopera» om Jesu liv: «Jesus Christ Superstar», en internasjonal fulltreffer innen denne grenen av musikkbransjen.

Tom Hulce som det musikal­ ske geniet Mozart i Milos Formansfilm «Amadeus» skaffet mange nye tilhengere av klassisk musikk verden over, ikke minst blant ung­ dom. Filmen dominerte utde­ lingen av Oscarprisen i 1985, med ikke mindre enn åtte sta­ tuetter til opphavsmenn og medvirkende.

Men i tillegg - og iblant i bevisst opposisjon - til det poli­ tiske engasjementet, ble teaterkunsten fornyet ved lettere musikaler, der teater, musikk og dans ble forent i nye for­ mer. Musikaler som «Evita», «Cats» og «A Chorus Line» ble gjengangere på teatrene rundt om i Vestens storbyer. Et nytt medium for kulturformidling slo for alvor igjennom i 1960-årene: fjernsynet. Ved hjelp av dette mediet nådde kulturbudskapene ut til praktisk talt alle samfunnslag, og finkulturen kunne nytes i godstolen hjemme. På denne måten kunne helt nye grupper av kulturkonsumenter nås. Men samtidig innebar det nye mediet med sin gjennomslagskraft en risiko for styring av kulturtilbudet, et problem som er blitt diskutert og løst på ulike måter i forskjellige land. Generelt sett gjelder det at lødige kulturprogrammer har fått mindre plass enn sport

Musikk og jogging kan bli en bra kombinasjon, ved hjelp av moderne teknikk.

256

MOT EN USIKKER FREMTID

Musikk og teknikk Den seriøse musikkens utvikling i Vesten har - på linje med mange andre kunstformer - vært kjennetegnet ved

pluralisme og eksperimentering. Begreper som ny-enkelhet og ny-tonalitet preget musikken i 1970-årene, og elektroniske hjelpemidler brakte nye dimensjoner og klanger inn i musikkopplevelsen. Samtidig økte også interessen for gamle musikkformer, og den klassiske renessanse- og barokkmusikken fikk både nye utøvere og nye lyttere. Tallet på musikkutøvere har økt ved at samfunnet har satset på musikkutdanning i skolen. Den tekniske utvik­ lingen når det gjelder å gjengi musikk har dessuten revolusjonert selve måten å lytte til musikk på. Kassett­ spillere og stereoanlegg er blitt vanlige i hjemmet. Ikke engang når man tar sin daglige joggetur, trenger man la være å høre på musikk; man kan bruke en såkalt Walk­ man. Den moderne seriøse musikken blir ofte oppfattet som vanskelig tilgjengelig. Den har derfor fortsatt å være en nokså eksklusiv kunstart. For mange ungdommer er iste­ den pop- og rockemusikk blitt en viktig del av kulturen. Rocken stammer fra 1950-årene; kjente pionerer var Elvis Presley og Bill Haley. I 1960-årene ble grupper som The Beatles og The Rolling Stones dyrket av ungdom i hele Vesten. I 1980-årene gjorde blant annet en mer aggressiv og provoserende musikkretning seg gjeldende, den såkalte punkrocken. Mange tilhengere blant ungdommen har også den mer polerte disko-musikken, som i stor grad bruker forskjel­ lige audio-visuelle hjelpemidler og synthesizere. Diskoteker med mekanisk musikk, «psykedeliske» lysarrangementer og skadelig høyt lydvolum er blitt ung­ dommens egne møtesteder, som nesten helt har erstattet tidligere tiders dansesteder. Bak popmusikkens seierstog i Vesten har det stått sterke kommersielle interesser som har forstått å utnytte de ofte forbruksglade ungdommenes musikkinteresse. Til tider har musikken hatt en politisk dimensjon og vendt seg mot forskjellige former for samfunnsmessig urett. Også musikken avspeiler aktuelle strømninger i tiden og gir rom for mange oppfatninger. Ved siden av alle de nye stilretningene har dessuten tradisjonell folkemusikk fått en renessanse, også blant de unge.

Motkulturer og alternativ livsstil Vi har brukt uttrykket det teknologiske samfunn for å karakterisere den typen samfunn som preges av høytek­ nologiske løsninger som berører mange områder av vårt liv: energibruk, kommunikasjon, transportsystemer, hel­ sevesen, arbeidsliv, hjemmearbeid, fritid og mye annet. De teknologiske løsningene har unektelig ført til at vår materielle standard har økt og at arbeidet er blitt lettere. Fram til midten av 1960-årene ble teknologien oftest opp­ fattet som noe entydig godt og positivt. På denne tiden begynte stadig flere kritiske røster å gjøre seg gjeldende og fikk stor oppmerksomhet i mediene. Det teknologiske samfunn, som var innrettet på rask materiell vekst, ble kritisert fra forskjellige utgangspunkter. Den tyskamerikanske filosofen Herbert Marcuse leverte i 1964 en kjent

kritikk i den omdiskuterte boken «One-Dimensional Man» (Det endimensjonale menneske). Marcuse, som også var en av profetene i studentopprøret i 1968, ankla­ get det teknologiske storsamfunnet for å være hardt og menneskefiendtlig. Det var et faktum at mange ikke klarte det oppskrudde arbeidstempoet og de økte effektivitets­ kravene og på forskjellige måter ble slått ut. Alkoholisme og narkotikamisbruk var symptomer på at alt ikke stod helt bra til i industrisamfunnene. En rekke forskjellige protestbevegelser vendte seg mot det som ble oppfattet som utvekster i samfunnet og utformet sine egne verdimønstre og livsstiler. Mot stor­ samfunnet ble småsamfunnet stilt opp som en alternativ

Michael Jackson, en av 1980årenes store stjerner innen rockemusikken.

MENNESKENES VILKÅR | 257

Om fremmedgjøring

ABBA - en av 1970-årenes internasjonalt mest kjente popgrupper - var både kunst­ nerisk og kommersielt profe­ sjonelle og dannet forbilde for mange etterfølgere innen bransjen.

utviklingsmodell. Man mente at mennesker ville fungere bedre i sammenhenger der de hadde oversikt og der de kunne føle trygghet. «Small is beautiful» ble et kjent sla­ gord i hele verden gjennom økonomen E.F. Schumachers bok med samme tittel (1975). I flere vestlige industriland har det siden gått en motstrøm - riktignok temmelig begrenset i absolutte tall - av utflyttere fra byene tilbake til landsbygda. Friluftsliv, sauehold og bio­ logisk grønnsakdyrking er blitt innslag i forskjellige for­ mer for «alternativ» livsstil for grupper av storbymennesker som er grepet av filosofien bak den såkalte grønne bølgen.

Narkotikamisbruket er en av vår tids største trusler mot velferdssamfunnets mennes­ ker. Av hampplanten Canna­ bis sativa utvinner man både hasj og marihuana. Det siste stoffet fikk et oppsving med hippiebølgen i slutten av 1960-årene. Hasj røyking er senere blitt et rusmiddel som først og fremst har spredd seg blant ungdom, med store per­ sonlige, medisinske, sosiale, økonomiske og politiske kon­ sekvenser.

258

MOT EN USIKKER FREMTID

«Den mest alvorlige og tidstypiske formen for frem­ medgjøring kan karakteriseres som en voksende kløft mellom på den ene side ‘den jevne mann’ og på den annen side en ofte anonym elite av økonomiske og poli­ tiske makthavere og tekniske eksperter samt et byrå­ krati på forskjellige nivåer som er nødvendig for å administrere og kontrollere et stadig mer innviklet sosi­ alt maskineri. Kløften oppleves som vantrivsel og hjelpeløshet. Samfunnet ter seg ‘umenneskelig’, arbeidslivet virker meningsløst. Man har mistet en livskvalitet som det teknifiserte samfunnets varer og tjenester ikke kan kompensere. Fremmedgjøringens virkninger er mange og vel­ kjente. Hos noen fremkaller den et blindt hat og en vilje til å ødelegge det bestående samfunn - som hos visse terroristgrupper. Hos andre har den ført til en roman­ tisk flukt fra virkeligheten - 1960-årenes hippier var et godt eksempel. Til bildet hører også ulike forsøk på å finne en ‘indre vei’ til frelse gjennom mystisisme og uor­ todokse trosretninger - et trekk som ble spesielt frem­ tredende i de sene 1970-årenes nyreligiøsitet og nysubjektivisme.» (Georg Henrik von Wright: «Mennesket, naturen og teknikken», 1982)

Det var mange grupper i de vestlige samfunnene som ikke følte seg tilfreds med de rådende normene og verdi­ systemene. Noen forsøkte å forlate det konvensjonelle samfunnsfellesskapet - de «droppet ut», som det het og søkte tilfredsstillelse i alternative livsformer. Mange ungdommer sluttet seg til utbrytergruppene fra det konformistiske samfunnet. Et oppsiktsvekkende uttrykk fikk protestbevegelsen i den amerikanske hippiekulturen, som var et oppkok av Østens mystikk, pasifisme, fri sek­ sualitet og narkotiske stoffer. Hippiebevegelsen spredte seg som en løpeild fra San Francisco til Europa i slutten av 1960-årene, men den ble snart kommersialisert og forgrovet. Hippiekulturen var bare én i rekken av ungdomskul­ turer som slag i slag spredte seg ut over den vestlige verden. Andre bevegelser utviklet også sin spesielle livs­ stil: mods, provos, skinheads, punkere, for å nevne noen få. I midten av 1980-årene var det vanskelig å skjelne noe mønster i ungdomskulturene. Opinionen mot narkotikamisbruk hadde riktignok vokst seg ster­ kere de siste årene, men den ble motvirket av økt narkotikaimport til USA og Europa. Mange ungdommer som falt igjennom, kunne regnes blant ofrene for narkotikakulturene. Hippiebevegelsen og de foreteelsene som fulgte i kjøl­ vannet av den, fikk aldri noen politisk betydning. Det gjorde derimot de gruppene som aktivt protesterte mot krig og undertrykkelse, både mot kjernefysiske våpen i sin alminnelighet og mot USAs politikk i Vietnam mer spesielt. Den internasjonale fredsbevegelsen hadde en før­ ste blomstringsperiode i slutten av 1950-årene. I begyn­ nelsen av 1980-årene fikk den fornyet aktualitet etter at kapprustningen med kjernefysiske våpen var blitt skjer­

pet. Fredsbevegelsen ble en internasjonal foreteelse, og i flere vestlige land ble den en maktfaktor. I Øst-Europa ble fredsarbeidet tatt hånd om av stats- og partikontrollerte organisasjoner. Kritikken mot det etablerte samfunnet har også antatt mer voldsomme former. Enkelte grupper som De røde brigader i Italia og Baader-Meinhof-gruppen i Vest-Tysk­ land har brukt vold og terror, særlig i 1970-årene. Disse gruppene viste at de åpne demokratiske samfunnene i Vesten var spesielt sårbare for slik virksomhet. Terroraksjoner - med eller uten politiske fortegn - har i sin tur ført til et skjerpet vakthold fra samfunnets side.

Den nyoppdagede naturen: registrering av planter på en eng. Når moderne jordbruk og skogbruk truer den opprin­ nelige floraen og faunaen, fin­ nes det mange som er beredt til å kjempefor de verdiene som ligger i det gamle kultur­ landskapet. Vår tids miljøbe­ vegelser er et uttrykk for et positivt livssyn og livskvalitet.

Et nytt perspektiv på tilværel­ sen? Bare et fåtall entusiaster kan heve seg over hverdagens problemer på denne måten.

MENNESKENES VILKÅR

259

Innslagene av kontroll og overvåkning er blitt mer merk­ bare, noe som spesielt har rammet de demokratiske sam­ funnene i Vesten.

Normer og verdier Det vi har kalt det vestlige teknologiske samfunn, har hatt nær sammenheng med spesielle verdier og normer som er utviklet i samspill med samfunnets forutsetninger. Domi­ nerende livsstiler er på denne måten blitt utformet, spesi­ elt i de vestlige i-landene, og ved hjelp av massemedier spredt over hele jorden, der de har truet andre folks tradi­ sjonelle atferdsmønstre. Spesielt tydelig kan vi merke et sterkt nordamerikansk innslag i samtidskulturen i Europa, Sør-Amerika og Japan, men også mange andre steder i verden. Filmer, TV-programmer og musikk for­ midler en livsstil som uttrykker svært bestemte verdier, og som det kan være vanskelig for mottagerne å unngå eller stå imot. Modernisering har ofte vært ensbetydende med vestliggjøring. Brytningen mellom tradisjonelle verdier og nye mote-

Kodo (= hjertets slag) er blitt kalt en japansk variant av den grønne bølgen i den vest­ lige verden. Bymennesker fra Tokyo og andre japanske stor­ byer har slått seg sammen i en kollektiv livsform på landsbygda og forsøker å leve et sunt og disiplinert liv i overensstemmelse med natu­ ren. Trommer i forskjellige størrelser spiller en stor rolle i Kodos ideologi gjennom til­ knytningen til gamle tradisjo­ ner i det japanske bondesam­ funnet.

260

MOT EN USIKKER FREMTID

betonte livsholdninger har på denne måten preget sam­ funnsutviklingen, både i vår nære omverden og i mange andre kulturkretser. På det ytre plan kan de raske skiftningene leses ut av utseende og atferd. 1960-årene bød på en lang hårmote i Beatles-bølgens tegn. I 1980-årene mer­ ket vi oss et stilideal med kort hår og fantasifulle utrops­ tegn i form av punkernes fargesprakende hårlugger. Skjørtelengden har på lignende måte gått opp og ned siden miniskjørtet ble introdusert i midten av 1960-årene. Kvinnene i Vesten har samtidig gått over til å bruke langbukser. Viktigere enn de ytre stilskiftene er endringene i men­ talitet og vaner. Vi har tidligere vært inne på alkoholisme, narkotikavaner og et friere syn på seksualitet og samliv. Også i en rekke andre moralske spørsmål har hold­ ningene endret seg, for eksempel i retning av et mer libe­ ralt syn på forbrytelse og straff. Den raske takten i endringen av normene har på den annen side medført at det innenfor hvert samfunn har oppstått kløfter når det gjelder moraloppfatninger. Kløftene går ikke sjelden mel­ lom generasjonene. Dette gjelder også for mange samfunn i den tredje verden.

Utvalgt litteratur Da tiden etter 1965 ikke på alle områder er like grundig vitenskapelig behandlet, er det i nærværende bibliografi også tatt med kommentarlitteratur og enkelte reportasjebøker. For øvrig vises til allmenne synsmåter i innledningen til bibliografien i bind 14.

Oversiktsarbeider For utviklingen i det første tiåret etter 1965 finnes en popu­ lær fremstilling i bind 18 av 1900-talet. Vår tids historia i ord och bild (1975). Noe mer aktuell er den vesttyske Fischer Weltgeschichte, de to siste bindene utkom i 1981 og 1982. For den politiske utviklingen kan også henvises til P. Calvocoressi: World Politics since 1945, 4. opplag (1984). Viktige supplement til studiet av den globale samtidshis­ torien er kartverk som eksempelvis M. Kidron / R. Segal: Atlas over vårlden nu (1981).

Årbøker og kalendarier En sammenfattende beskrivelse av de siste to decennienes verdenshistoriske utvikling må for en stor del bygge direkte på det materiale som fremkommer i ulike årbøker og kalen­ darier. En slik verdifull kilde er Keesings Contemporary Archives (utg. R. Fraser), som uke for uke gir en oversikt over viktige verdensbegivenheter gruppert etter region og land. For utenrikspolitiske spørsmål kan henvises til The Yearbook of World Ajfairs, for andre politiske begivenheter og forhold til Political Handbook of the World. Om internasjonalt samarbeid kan man finne opplysninger i Yearbook of the Uni­ ted Nations. Internasjonale statistikker finnes i Statistical Yearbook. Spørsmål som har med opprustning og nedrustning å gjøre, blir utførlig behandlet i SIPRIs Yearbook (utgitt av Stockholm International Peace Research Institute).

Spillets aktører En god orientering er T. Horberg (red.): Aktorer i internationell politik - idag och i morgon (1977). De flernasjonale selska­ penes rolle blir behandlet i G. Hedlund m.fl.: Det multinationellaforetaget, nationalstaten och fackforeningarna (1974).

Øst-Vest-forholdet etter 1965 En utmerket oversikt kom på norsk i 1985: G. Lundestad: Hovedlinjer i internasjonal politikk 1945-1985. På engelsk fin­ nes en rikholdig litteratur om emnet; av nyere utgivelser kan nevnes A. Ulam: Dangerous Relations: The Soviet Union in 262

MOT EN USIKKER FREMTID

World Politics, 1970-1982 (1985) og S. Brown: The Faces of Power. Constancy and Change in United States Foreign Policy from Truman to Reagan (1983). Et europeisk utsiktspunkt har M. Sæter: Europa mellom supermaktene (1984). For en sammenligning mellom supermaktenes kjernevåpenstrategi se C.S. Gray: Nuclear Strategy and the Arms Race (1985). De økonomiske og sosiale konsekvensene av rustningskappløpet er behandlet av H.G. Mosley: The Arms Race (1985). For SALT-forhandlingene se J. Newhouse: Cold Dawn. The Story of SALT (1973), S. Talbott: Endgame. The Inside Story of SALT II (1979) og E Jagland / S.B. Johansen (utg.): Før det blir for sent (1982). For våpenutviklingen se for eksempel S. Lodgaard: De nye kernevåben missiler i Europa (1983). se også S. Zuckerman: Atomvåpen (1982), J.K. Skogan / S. Melbye: Krig i verdensrommet (1982), 0. Østerud: Den truede freden (1984) og M. Kidron / D. Smith: Pax krigsatlas væpnet konflikt - væpnet fred (1983). Kinas rolle i verdenspolitikken i de senere år blir belyst i R.K.I. Quested: Sino-Russian Relations (1985). De militære paktsystemene: R.W Clawson / L.S. Kaplan (utg.): NATO after Thirty Years (1981) og The Warsaw Pact (1982). FNs arbeid blir drøftet i B. Huldt / M. Falk (red.): FN vid 40 - intemationellt samarbete i kris ( 1985). Regionale konflikter blir behandlet i en nærmest uover­ skuelig mengde litteratur. For USAs rolle i Vietnam se G. Lewy: America in Vietnam (1978). For Midtøsten se B. Meibar: Political Culture, Foreign Policy and Conflict. The Palestine Area Conflict System (1982); for Afghanistan J.J. Collins: Soviet Invasion of Afghanistan (1985). Når det gjelder Sovjet­ unionens sikkerhetspolitikk i Øst-Europa henvises til K. Gerner: The Soviet Union and Central Europe in the Post-War Era (1985).

Rike og fattige land En god innledning til problemområdet er U. Geertsen m.fl.: Vårldens nkedomar (1984). For et utenomeuropeisk per­ spektiv se den indiske statsviteren J. Bandyopadhyaya: North over South. A Non-Western Perspective of International Relations (1982). En bra bakgrunnsbeskrivelse av den nåvæ­ rende økonomiske verdensorden får vi i L. Anell / B. Nygren: U-lånderna och vårldsordningen (1978). Blant 1970-årenes skrifter om den globale kriseutvik­ lingen kan vi nevne den første såkalte Romaklubb-rapporten av D. Meadows m.fl.: Hvor går grensen (1973) samt opp­ følgingen i den såkalte RIO-rapporten Reshaping the International Order (1976). Et kritisk oppgjør med Vestens utviklingspolitikk er G. Borgstroms bok Det store festmåltidet (1976).

Blant de øvrige problemområdene som er behandlet under denne overskriften kan nevnes befolkningsutvik­ lingen: G. Tapinos: Six billion people (1980); den grønne revolusjonen: B. Hettne (red.): Vårldsordningen, resurserna och FN (1975); for matvarespørsmålet kan henvises til N. Balls omfattende bibliografi World Hunger (1981); for råva­ rer og ressurser: T. Bertelman m.fl.: Resurserna, samhållet och framtiden (1977); energispørsmål: M. Lbnnroth m.fl.: Sol eller uran - att vålja energiframtid (1978); og økologi: H. Rodhe: Ekologiska beroenden (1976). Problemene i det postindustrielle samfunnet blir analysert av D. Bell: The Corning of Postindustrial Society (1973). De kommenterte kartene i Jordens naturtillgångar(l980) kan være et verdifullt supplement til spesiallitteraturen. Til­ svarende oversikter, men med særlig vekt på forholdene i den tredje verden, gir G. Kurian (utg.): Atlas of the Third World (1983).

Europa For Vest-Europas historie se for eksempel D.W Urwin: Wes­ tern Europesince 1945 (3. oppi., 1982). Se også E. Block m.fl.: Europa - enhet och mångfald (1983). De politiske systemene i de europeiske statene blir behandlet i R.C. Macridis (utg.): Modem Political Systems in Europe (1983). De ledende vesteuropeiske statenes utenriks­ politikk blir analysert i R. Morgan / C. Bray (utg.): Partners and Rivals in Western Europe: Britain, France and Germany (1985). Innenrikspolitiske problemer (f.eks. studentopprø­ ret i 1968, valutaproblemer, oljekrisen 1973/74) blir drøftet i A. Grower: The Western Alliance (1980). EFs utvikling er behandlet i S. George: Politics and Policy in the European Community (1985). Den nære samtidshistoriske utviklingen i de enkelte sta­ tene i Vest-Europa er ennå bare ufullstendig analysert. For Vest-Tysklands vedkommende kan henvises til K. von Beyme / M. Schmidt (utg.) : Policy and Politics in the Federal Republic of Germany (1985). Politikk og samfunn i Frankrike etter 1945 er behandlet av D. Hanley / A.P. Kerr / N. Waites: Contemporary France (1984). D. Kavanagh: British Politics. Continuities and Change (1985) gir en moderne oversikt over britisk politikk. En god fremstilling av utviklingen i de nordiske landene i det første tiåret etter 1965 gir L.-A. Norborg / L. Sjbstedt: Grannlandemas historia (1977). Norges internasjonale stil­ ling behandles i J.J. Holst / D. Heradstveit (red.): Norsk uten­ rikspolitikk (1985) og i H.O. Bergesen / R. Malnes: Norge som oljeland (1984). Vest-Europas småstater: O. Holl (utg.): Small States in Europe and Dependence (1983). Den senere utviklingen i middelhavslandene blir analysert i B. Kohler: Politischer Umbruch in Sudeuropa. Portugal, Griechenland, Spanien auf dem Weg zur Demokratie (1981),og i M. Clark: Modern Italy 1971-1982 (1984). Regionale konflikter i Europa blir analysert i S. Tågil (utg.): Regions in Upheaval (1984). Ideologi, økonomi og samfunn i Sovjetunionen er nylig behandlet i C. Keeble (utg.): The Soviet State (1985). Se også R.A. Medvedev: Opposisjonelle i Sovjet (1981), Z. Medvedev:

Andropov (1983), A. Sjevtsjenko: Brudd med Moskva (1985) og N.M. Udgaard: Sovjet-Unionen - den rådville kjempe (1977) Den politiske utviklingen i Øst-Europa blir analysert i D. Halvorsen: Øst-Europa (1979) og i P Summerscale: The East European Predicament (1982) med særlig vekt på forholdene i Polen, Romania og Tsjekkoslovakia. For de enkelte landene se 1. Volgyes: Hungary. A Nation of Contradictions (1982), J. Hajek: Praha 10 år etter (1978) og E.W Paul: Czechoslovakia: Profile of a Socialist Republic (1981), L.S. Graham: Romania. A Developing Socialist State (1982), R.R. Prifti: Socialist Albania Since 1949 (1978), D. Rusinow: The Yugoslav Experiment 1948-1974 (1977) og M. Djilas: Tito (1982). Den østtyske samfunnsutviklingen blir drøftet av D. Childs: The GDR. Moscow’s German Ally (1983). Krisen i Polen blir skildret av J.B. de Weydenthal / B.D. Porter / K. Devlin: The Polish Drama 1980-1982 (1984) og av D. Halvorsen o.a.: Polske dialoger 1980 (1981). Sosiologiske analyser av den polske samfunns­ utviklingen får vi i H. Wiberg m.fl.: Konflikt och solidaritet i Polen (1983).

Amerika En moderne, lettlest oversikt over USAs historie er DJ. Boorstin / B.M. Kelley: A History of the United States (1983). P.E. Hegge gir et overblikk over USAs innen- og utenrikspo­ litikk i USA, høyre om? (1981) og USAs utenrikspolitikk (1984). Canada: P Mueller / D. Ross: Kanada av idag (1976). Mexico: J. Pellicer: Mexico, Mexico (1982) og K.E Johnson: Mexican Democracy. A Critical View (1984). Mellom-Amerika: P. Schori: Brennpunkt Mellom-Amerika (1982) og H. Murioz /J.S. Tulchin (utg.): Latin American Nati­ ons in World Politics (1984), L. Bird: Costa Rica. The unarmed Democracy (1984), J. Dunkerley: The Long War. Dictatorship and Revolution in El Salvador (1982), H. Weber: Den sandinistiska revolutionen (1983). Cuba: H.L. Matthews: Revolution in Cuba (1975). Sør-Amerika: I. Wedin / Å. Wedin: Latinamerika (1979), G.W Wynia: The Politics of Latin American Development (1978). E. Genuza (utg.): Latinamerika - imperialismens bak­ gård (1979) behandler Argentina, Brasil, Mexico og Venezu­ ela. Allende-epoken i Chile: R.J. Alexander: The Tragedy of Chile (1978).

Afrika Et moderne oversiktsverk er J. Simensen: Afrikas historie - nye perspektiver (1983). For spesielle problemer som er drøftet i Afrika-kapitlet kan nevnes den rollen de militære spiller, se f.eks. S.W Simon (utg.): The Military and Security in the Third World (1978); panafrikanismens problem: Z. Cervenka: The Unfinished Questfor Unity. Africa and the OAU (1977); korrup­ sjonen: R. Williams: Political Corruption in Africa (1985). Tanzanias utviklingsalternativ blir analysert i G. Hydén: Beyond Ujamaa in Tanzania. Underdevelopment and Uncaptured Peasantry (1980). Utviklingen i Sør-Afrika behandles av R. Leonard: South Africa at War. White Power and the Crisis in Southern Africa (1983), og av frihetskjemperen Winnie Mandela i en høyst personlig bok: En del av meg selv (1986).

UTVALGT LITTERATUR i 263

Den islamske verden Gode introduksjoner til islam som politisk lære er E. Berg: Islam. Fra konflikt til dialog (1982) og J. Hjårpe: Politisk islam (1980). For spørsmålet om Israel og araberne se M. Rodinson: Israel and theArabs (1982), H. Cobban: The Palestinian Libe­ ration Organisation (1984), M. Wolffsohn: Politik in Israel (1983) og O.K. Tveit: Nederlag. Israels krig i Libanon (1985). Nyere arbeider om enkelte land: J. Wright: Libya. A Modem History (1982), N. van Dam: The Strugglefor Power in Syria 1961-1980 (1981), R. Gabbay: Communism andAgrarian Reform in Iraq (1978), S. Bakhash: The Reign of the Ayatollahs. Iran and the Islamic Revolution (1985), M. Heikal: Ayatollah vender hjem (1982) og S. Savik: Iran (1980), E. Clason: Kurdistan. Om fortryck och befrielsekamp (1979), K.B. Sayed: Politics in Pakistan (1980). Krigen Iran / Irak: T.Y. Ismael: Iraq and Iran. Roots of Conflict (1982).

Sør- og Sørøst-Asia Indias politiske utvikling og indre forutsetninger blir behandlet av J.M. Brown: Modem India. The Origins of an Asian Democracy (1985) og T. Ali: Et indisk dynasti (1985). Bangladesh: D. Asplund: Bangladesh. En landanalys (1977). Sri Lanka: J. Manor (utg.): Sri Lanka in Change and Crisis (1984). Sørøst-Asia: M. Osbome: Southeast Asia. An Introductory History (2. oppi., 1983). Thailand: S. Suksamran: Buddhism and Politics in Thailand (1982). Vietnam: A.M. Lévy: Fortell meg om Viet Nam (1983). Laos: B. Jerlstrom: Laos. En landanalys (1977). Kambodsja: G. Bergstrom m.fl.: Kampuchea mellan två krig (1979). Indonesia: L. Palmer (utg.): Understanding Indonesia (1985). ASEAN-statene: H.H. Indorf: Impediments to Regionalism in Southeast Asia (1985). Singapore: J.S.T. Quah (utg.): Government and Poli­ tics of Singapore (1985). Kina: D. Wilson: Mao - opprører og statsleder (1980). Kina etter Mao: H. Munthe-Kaas: Kinas nye ansikt (1979) og J. Gray / G. White (utg.): China’s New Development Strategy (1982). Hong Kong: J.Y.S. Cheng (utg.): Hong Kong. In Search of Future (1985). Øst-Asia: J. Fairbank / E.O. Reis-

chauer / A.M. Craig: East Asia. Tradition and Transformation (1978). Japan: K. Vesterås (red.): Industrimakten Japan (1982) og P. Jonsson: Samuraj utan svård (Utblick 1981).

Stillehavsverdenen Australia: T. Griffiths: Contemporary Australia (1979). New Zealand: The Oxford History of New Zealand (1981). Ocea­ nia: Pacific Islands Yearbook. Fiji: D. Scarr: A History of Fiji (1985).

Menneskenes vilkår Livsanskuelse: C.-R. Bråkenhielm (utg.): Aktuella livsåskådningar 1 (om marxisme, eksistensialisme) (1982), 2 (om feminisme, økosofi m.m.) (1983). Kvinnespørsmål: A. Davies: Women, Race and Class ( 1981), N. Minai: Women in Islam (1981), B. Friedan: Myten om kvinnen (1967). Freds­ bevegelsen: K. Salomon: Fredsbevægelser (1985). Terro­ risme: C. Dobson / R. Payne: Carlos-komplekset (1977). Religioner: J. Aagaard (utg.): Håndbog i verdensreligioner (1982). Livsstil: A. Ncess: Økologi, samfunn og livsstil (1977). Naturvitenskap og teknikk: Se f.eks. det svenske Ingenjorsvetenskapsakademiens (IVA) årlige oversikter: Framsteg inom forskning och teknik. For et kritisk syn på teknikkens rolle: L. Mumford: Teknik och civilisation (1984). Datamaski­ ner: R. Bradbeer m.fl.: Datorboken (1982). Romforskning: K. Gatland: The lllustrated Encyclopedia of Space Technology. A Comprehensive History of Space Exploration (1981). Kjerne­ kraft: M. Stephenson / J. Weal: Nuclear Dictionary (1985). Robotiseringen: R.H. Warring: Robots and Robotology (1983). Medisin: E. Ackerknecht: A Short History of Medicine (1982). Media: S. Hadenius / L. Weibull: Massmedier. En bok om press, radio och TV (2. oppi., 1980). Kunst: E. Lucie-Smith: Konsten idag. Från abstrakt expressionism till superrealism (1977). Se også de årlige utgavene av World Arts Trends (utg. J.-L. Pradel). Musikk: Sohlmans musiklexikon 1-A (1975 - 77). Moter: J. Nunn: Fashion in Costume 1200-1980 (1984). Hjeminnredning: A.-M. Sellerberg: Moden. Sociologiska ana­ lyser av dagens heminredning (1979). Levevis: L. Larsson / PH. Wallin: Så går det till nufortiden (1984).

Register Dette er et person- og stedsnavnregister. Ved transskribering av kine­ siske navn er det moderne og konsekvente pinyin-systemet brukt. Det atskiller seg til dels betydelig fra de tidligere mer eller mindre inkonse­ kvente systemer som ennå brukes, men som etter hvert blir avløst av pinyin-systemet. Uttalen av kinesiske navn er ikke angitt i teksten, der­ imot er trykkaksenten i nygreske og russiske navn angitt ved en akutt aksent første gang navnet forekommer i teksten. Polske navn har alltid trykk på nest siste stavelse, tsjekkiske på første. Ved indiske navn er lengdetegn ikke brukt, men uttalen angis ved mindre vanlige navn. Bokstavene skal uttales som i engelsk, altså j som dzj og y som (norsk) j. Bokstaven B ved et sidetall henviser til en billedtekst eller et kart, bokstaven R til en rutetekst. Står det f etter sidetallet, henvises det også til den følgende side, mens ff henviser til flere følgende sider.

A Abadan, 206B Abu Dhabi, 107, 11 IB, 204 Addis Abeba, 66B Adenauer K, 125 Adjman, 204 Adler-Karlsson G, 77, 100 Afghanistan, 25R, 55f, 61f, 61B, 68f, 80, 197, 208, Afrika, 64f, 74, 78R, 93, 176-95, 237 Afrikas horn, 60, 65f, 68 Ahmad Hasan al-Bakr, 205 Albania, 35, 74, 139, 149f, 149B Aldnn E, 48, 49B, 245B, 245 AlessandriJ, 169 Alfonsin R, 171 Algerie, 36, 102B, 178, 180, 184, 186f, 186B, 187B Allende S, 168f, 170B, 171B Alta-elva, 117B AlvaredoJV, 168 Amerika, 152-75 Amin H, 208 Amin I, 25R, 180B, 191 Amin S, 108R, 110 Amsterdam, 57B Andorra, 19R, 21 Andropov J, 69, 69B, 142 Angkor Vat, 220 Angola, 64ff, 65B, 164, 179, 193 An-Loc218B

Appalachene, 153 Aquino B, 222B Arafat Y, 2 IB, 201,203 Arantes do Nascimento E (Pelé), 174R Argentina, 81B, 113R, 130, 166, 168, 170f, 171B, 172B, 172R Armstrong N, 48, 49B, 245B, 245 Ashanti, 183B AssadHal-, 199, 199B Atacamaørkenen, 93 Ataturk, se Kemal Ataturk Auckland, 232B Australia, 75, 89, 93, 231, 231B Ayub Khan, 209 B «Baby Doc», se Duvalier J-C Bahamas, 165 Bahrain, 204f BalaguerJ, 164 Banana C, 179B Bandaranaike S, 214, 214B Bandar Seri Begawan, 22 IB Bandung, 102 Bangalore, 21 IR Bangkok, 216B Bangladesh (Øst-Pakistan), 80, 208B,209 Barbados, 164f Barentshavet, 121 Bari, 137B

Barnard C, 248, 248B Barzani M, 206 Baskerland, 60R, 135f Basutoland (Lesotho), 193 Batista F, 66 Bayern, 126B Bechuanaland (Botswana), 193 Begin M, 59f, 60B, 202 Beijing, 33, 34B, 50f, 51B, 255B Beirut, 200B, 201 Belfast, 101B Belgia, 28R, 30R, 132f, 132B, 177 Belgisk Kongo, se Zaire Belize (tidl. Britisk Honduras), 161, 163B Bell D, 241 Ben Bella AB, 186, 186B Benelux, 132f Benin (Dahomey), 182B, 183, 188, 188B Beograd, 54 Berlin, 54B Berlinguer E, 35B, 35R Bhutan, 212 Bhutto Z A, 209, 209B Biafra, 190 Biermann W, 64R Birendra av Nepal, 212 Biko S, 195 Billingen, 90 Bismarck O von, 12R Blekinge, 122B BokassaJB, 179B, 189 Bolivia, 168f, 175 Bombay, 113B, 212B Bonn,125B Bonner J, 142B Borgstrbm G, 235R BoschJ, 164 Bosnia, 15 IB Bosnia-Hercegovina, 15 IB Botswana (Bechuanaland), 193f Boukombe, 188B Boumedienne H, 109, 109B, 180, 186, 186B, Bourguiba H, 22R, 186, 186B Brandt W, 37B, 112, 112B, 126, 126B, 143, 145 Brasil, 89, 92B, 94R, 113R, 152, 166, 167B, 168, 171ff, 174B,

174R, 175B Bratteli T, 122, 123B Bretagne, 86B, 86R, 128 Brett on Woods, 88 Brezjnev L, 18B, 27, 26B, 34B, 45f, 51f, 52B, 61, 69, 139, 142, 143B, 146 Briggs B, 230R British Columbia, 159 Britisk Honduras, se Belize Broadbent E, 160B Brunei, 220f, 22IB Brussel, 132f Bucuresti, 31, 83, 110 Budapest, 147B Buenos Aires, 81B, 172R Bulgaria, 3IB, 32, 139, 146, 149, 148B Burkina Faso (Øvre Volta), 188 Burma, 214, 215B Busia K, 190 C Caetano M, 136 Camara D H, 173, 173B Camp David, 60, 60B Campora H, 171 Canada, 28R, 81, 89, 89R, 159f, 159B, 160B Cao Ky, 216 Capek K, 242B Carrillo S, 35B, 35R Carson R, 85, 156 Carter J, 53f, 55B, 60, 60B, 62, 67f, 157f Castelo Branco H A de, 173 Castro F, 66, 67B, 156, 163f Cataluna, 135 Ceausejcu N, 28, 31f, 31B, 148 Cemik O, 46B Chadli B, 186B Chavez C, 156,155B Chiang Ching-kuo, 225, 226B Chiang Kai-shek (Jiang Jieshi), 225, 226B Chicago, 70B, 157 Chile, 89, 100R, 113R, 168ff, 171B Chon Doo Hwan, 227 Chongqing, 87R Ciema nad Tisou, 46B, 146

REGISTER

265

Clark J, 160, 160B Collins M, 245B Colombia, 162, 163B, 166, 168B Colombo, 22B Comaneci N, 148B Costa e Silva A da, 173 Costa Rica, 161, 163B Cuba, 65ff, 67B, 156, 160, 163f, 164B,192

D Dahomey (Benin), 183, 188, 188B Dallas, 159B, 242B Daniel J, 27 Danmark, 28R, 30R, 95, 105, 114ff, 120ff, 120B, 120R Daud M,208 Dayan M, 47B DDR, 64R, 75B, 125, 139, 139B, 145f, 145B, se også Øst-Tyskland Demirel S, 198 Deng Xiaoping, 223f, 224B Desai M, 211 Detroit, 155 Diefenbaker J, 160 DiemND, 215, 216B Dior C, 128R Djibouti, 78B Dominikanske republikk (Hispaniola), 164 Dubai, 204 Dubcek A, 45 f, 46B, 146, 146B Duvalier F («Papa Doc»), 164, 165B DuvalierJ-C («Baby Doc»), 164 E Ecevit B, 198, 198B Ecuador, 169 Egypt, 21B, 47, 58ff, 60B, 66, 68, 105, 184f, 185B, 197, 199, 202 Eire, 13 lf Elfenbenskysten, 188 EllulJ, 99 El Salvador, 67, 161F, 162R, 163B Eniwetok-atollen, 233B Erhard L, 125 Erlander T, 123B Etiopia, 66f, 80B, 164, 180, 180B, 182R, 192, 192, Eufrat, 199 Evren K, 198, 198B

F Fahd ibn-Abdulaziz av saudi-Arabia 205,205B Falklandsoyene (Malvinene), 130, 171,172B Fijiøyene, 232f Filippinene, 89, 113R, 204, 214, 220f, 221B, 222B, 230 266

Filseth G, 182R Finland, 89R, 94, 100B, 114ff, 117R, 120f, 120R, 121B, 123, 123B, 172R Finnbogadottir V, 122B Flandern 132B, 133 Florida, 156 Ford G, 52, 52B, 158 Forente arabiske emirater, 205 Forman M, 256B Franco F, 35B, 135f, 135B Frank AG, 76, 110 Frankrike, 22, 23B, 28, 28R, 30f, 30B, 30R, 35B, 35R, 40f, 44R, 52, 84B, 84R, 99B, 105, 126, 126R, 128, 177, 188f, 232B, 233 Fransk Ekvatorial-Afrika, 188 Fransk Guyana, 166 Fransk Vest-Afrika, 188 Fraser M, 231, 232B Frei E, 169f Friedan B, 248, 249B Fudan, 225B Fudjairah, 204 Færøyene, 114R

G Gabon, 188 Gaddafi M al-, 23B, 185 GagarinJ, 48, 244 Galicia, 135 GalsworthyJ, 256 Galtieri L, 171 Gammelgaard J, 116B Gandhi I, 20B, 82R, 210f, 21 IB, 211R Gandhi MK, 210, 210B Gandhi R, 212, 21 IB Gaulle C de, 28, 28R, 30, 30B, 120, 126, 126R, 159 Gaza, 60 Gdansk, 62, 63B, 144, 144B Gemayel A, 199B, 201 Genéve, 27, 31, 39,42, 51, 103, 110,133B, 215,241B Gerhardsen E, 123B Ghana, 178, 189f Gheorghiu-Dej G 148 Gierek E, 143 Giscard d’Estaing V, 128, 128B Givenchy H de, 128B Glassboro, 41, 4IB Golanhøydene, 47, 59B, 199, 202 Gomulka W, 142f, 143B Gorbatsjov M, 70B, 142 GoulartJ, 173 Grenada, 165f Grigorenko P, 141 Gromyko A, 143B Guantånamo, 67B

MOT EN USIKKER FREMTID

Guatemala, 161, 162R, 163B Guinea, 188f Guinea-Bissau, 179, 193 Guyana, 166 Goteborg, 119B

105, 113R, 184f, 199, 201ff Istanbul, 198B Itaipu, 90B Italia, 28R, 30R, 35R, 60R, 84R, 136f

H Haddad, major, 200B Haiti, 164, 165B Haley B, 257 Hanoi, 217, 217B Hara, 182R Hardangervidda, 248 Harrington M, 153, 153R Harrisburg, 94B, 96B, 96R Hassan II av Marokko, 186f, 187B Havemann R, 64R Hawke R, 231 Heath E, 129 Heilongjiang, 34B Hellas, 28R, 74, 138, 138B, 149, 198 Helsingfors, 49f, 54 Himalaya, 213, 213B Hinckley, 94B Hiroshima, 244B Ho Chi Minh, 215, 217B, 224 Ho Chi Minh-byen (Saigon), 44B, 217, 218B Honduras, 161f, 162R, 163B Honecker E, 18B, 144B, 145 Hong Kong, 89, 100B, 226, 226B Houphouét-Boigny F, 189 Houston, 157B Hoxha E, 149B, 150 Hua Guofeng, 224 Hulce T, 256B Husåk G, 46, 146, 146B Hussein av Jordan, 201, 20IB Hussein S, 205 Hu Yaobang, 224

J

I Idaho, 83B Ife, 181B India 78, 89, 94, 94R, 21 Off, 210B, 211B, 211R, 212B Indonesia, 107, 113R, 214, 220f, 221B,222B, 230 Ingelstam L, 97 Irak, 58, 62, 68, 197, 199, 205ff, 206B,206R Iran, 24B, 58, 62, 62B, 68, 197, 197B, 205ff, 206B, 206R, 207B, 236 Irland, 30R, 132, 132B Ishmael (familien), 233B Island, 28R, 114, 118, 120f, 120R, 122B Israel, 21B, 31, 47, 47B, 58ff, 68,

Jackson M, 257B Jamaica, 164f Japan, 73, 77B, 85, 89, 89R, 94R, 95, 99, 101, 105, 204R, 210, 222, 226ff, 230B, 230R, 236B, 236R, 238,243 Jaruzelski W, 62f, 63B, 144 Jemen, Den arabiske republikken (Nord-Jemen), 197, 203f, 204B Jemen, Folkerepublikken (SørJemen), 204f, 204B Jenisej, 139B Jerevan, 140B Jerusalem, 47, 60, 202B Jiang Jieshi, 225, 226B, se også Chiang Kai-shek Jiang Qing, 224 Johannesburg, 194B, 195, 195B Johannes Paul (pave), 24B Johnson L B, 27, 36, 41, 41B, 43, 47f, 152f, 156f, 159, 216 Jordan, 47, 58, 196, 199, 201f, 201B Juan Carlos av Spania, 135, 135B Jugoslavia, 74, 84R, 139, 150f, 150B, 15 IB K Kaba, 107B Kådår J, 147, 147B Kahn H, 230R Kairo, 60B Kamerun, 188 Kambodsja, 16B, 25R, 43B, 44, 217ff, 219B, 220B, 221B, 226 Kano, 183B Kapp Verde, 193 Karamanlfs K, 138 Karibia, 164ff Karlskrona, 121, 122B Karmal B, 208 Kathmandu, 213B Kaunda K, 18IR, 188b Kekkonen U, 122f, 123B Kennedy J F, 27, 66f Kenya, 178, 192 KenyattaJ, 178, 192 KeynesJM, 111 Khalid av Saudi-Arabia, 205B Khomeini R, 24B, 206, 207R, 236B Khrusjtsjov N, 27, 32f, 38, 67, 139f, 141R Khuzistan, 207 Kiesinger KG, 125

Kim 11 Sung, 226B, 226 Kina, 22, 23B, 27, 3311, 33B, 34B, 36B, 40f, 78, 78B, 139, 150, 192, 213, 217, 219B, 221ff, 226B, 229, 237 King ML, 155 Kingston, 166B Kinshasa (Leopoldville), 183 Kiribati, 19R Kissinger H A, 2 IB, 44, 44B, 48, 52, 52B, 59, 109, 109B Kohl H, 126, 126B Koivisto M, 123 Kolahalvøya, 121 Kongo (Folkerepublikken), 188 Kongo-elva, 189B Konstantin av Hellas, 138 Korea, 222, 226 Korsika, 128 Kosovo, 150, 151B Kosygin A, 27, 34B, 41, 41B, 47, 139,143B KreiskyB, 134, 134B Kroatia, 150, 151B Krohg P, 23B Kunar, 208B KuronJ, 142 Kuwait, 79B, 101B, 104B, 107, 196, 2041 Kwa Thema, 194B Kypros, 138, 198, 198B, 199B København, 116

L Lagos, 182B La Oroya, 175B Laos, 44, 214, 215B, 2171, 219B Latin-Amerika, 661, 74, 236 Le Duc Tho, 44, 44B Lee Kuan Yew, 220 Lenin VI, 33, 139B Lennon J, 38B Leopoldville (Kinshasa), 183 Lesotho (Basutoland), 1931 Levuka, 233B Lewis C, 253B Libanon, 2 IB, 58, 60, 68, 199f, 199B, 200B, 201, 201B, 203 Liberia, 89 Libya, 66, 1841, 186B Liechtenstein, 19R, 21 Lima, 110, 175B Lin Biao, 223 Liu shaoqi, 222 London, 128R, 129B Lon Nol, 2181, 220B Los Angeles, 87R, 157, 243B, 253B Lusaka, 103 Luxembourg, 28R, 30R, 84R, 133

M Mahendra av Nepal, 212 Makårios III, 138, 198, 199B Makedonia, 1491, 15 IB Malawi, 1931 Malaysia, 89, 214, 220, 221B, 230 Malcolm X, 155 Maldivene, 212 Mali, 75B, 79, 188, 187B, 188B Malmqvist G, 223R Malvinene, se Falklandsøyene Mandela N, 195 Manila, 87B, 222B Manley M, 165 Mansholt S, 36 Mao Zedong, 15B, 33, 35, 51B, 222ff, 223B, 223R, 224B, 237 Marchais G, 35B, 35R Marcos F, 2207, 222B Marcuse H, 257 Mariam M H, 180B, 192 Marokko, 184, 18611 Marx K, 33 Mato Grosso, 167B Mauretania, 186ff, 187B Mawdudi S A, 197R, 209 Medina, 204 Meir G, 21B Mekele, 16B Mekka, 107B, 204 Melbourne, 23 IB Mellom-Amerika, 671, 161ff, 162B, 163B Mercouri M, 138B Mexico (byen), 87R, 110, 16IB Mexicogolfen, 86B Mexico (staten), 89, 93, 113R, 160f, 163 Mezzogiomo, 137, 137B MichnikA, 142 Midlands, the, 91, 97 Midtøsten, 15B, 2IB, 38, 39R, 471, 58ff, 58B, 68, 1041, 19911, 204R, 230 Mikojan A, 27 Milano, 136 Mindanao, 220 Mitterrand F, 19B, 128, 128B Mobutu J-D, 188B, 189, se også Mobutu Sese-Tseko MolinaATde, 135B Monaco, 19R Mongolia, 223 Monroe J, 66 Montana, 89B Montenegro, 15 IB Montreal, 148B Moro A, 137, 136B Mosambik, 66B, 179, 193 Moskva, 26B, 51, 61, 255B

191R,192 Ny-Guinea, 231

Mount Palomar, 244 Mozart W A, 256B Mubarak H, 185 Mufindi, 184B Mugabe R, 22B, 179B, 193, 193B Muhammed (proleten), 196, 207R, 250 Mujib ur-Rahman, 209 Muldoon R, 232 Mulroney B, 160 Mururoa, 29B MuzorewaA, 193B Munchen, 237B

N Nader R, 157 Nairobi, 25, 86, 93, 110, 250B Namibia (Sørvest-Alrika), 65, 179, 193 Napoleon Bonaparte, 179B Nasser G A, 21B, 22R, 59, 1841 Nauru, 19R Nederland, 28R, 30R, 57B, 57R 105, 1321, 133B, 222B NehruJ, 22R, 210, 21 IB Nepal, 2121, 213B Neves T, 175B New Delhi, 103 Ne Win, 215 New York (byen), 23B, 87, 87R, 109,156 New York (staten), 153 New Zealand, 75, 89R, 2311 Ngo Dinh Diem, 215, 216B Nicaragua, 67, 68B, 16111, 162B, 162R, 163B Niger, 188 Niger-elva, 75B Nigeria, 107, 181B, 182B, 189R, 1901, 190B Nimeiri D an-, 191 Nixon R M, 44, 48, 501, 5IB, 52B, 15611158B, 158R, 225,229 Nkomo, 193B Nkrumah K, 189 Norden, 1141, 114R, 117, 1201 Nord-Irland, 60R, 1301 Nord-Korea, 19R, 2261, 227B Nord-Rhodesia, 193 Nordsjøen, 1181, 118B, 119B, 121 Nord-Vietnam, 38, 4211, 44B, 21511, 217B Nordøst-Afrika, 23B Norge, 28R, 89R, 94, 114, 117R, 11811, 120B, 120R, 123B, 124 Norskehavet, 121 Novotny A, 45, 146 Nur av Jordan, 20 IB Nyasaland, 193 NyerereJ, 81, 109B, 176, 191B,

O Obangi, 189B Obote M, 191 Oceania, 74, 230ff, 233B Odense, 115 Oder-Neisse, 37 Ogaden, 65, 192, 192B Ohio, 156 Oman, 2041 OnganiaJ C, 170 Ontario, 159 Ortega D, 163B Orwell G, 141R Osaka, 87R Ottawa, 160 Ovalu, 233B

P Paasikivi J K, 123B Pahlavi M Reza, 206, 207B Pakistan, 197, 197R, 20811, 208B 209B, 236 Palestina, 203 Palme O, 123B Pamir, 34 Panama, 1611, 163B Panamåkanalen, 163 «Papa Doc», se Duvalier F Papadopoulos G, 138 PapandréuA, 138, 138B Papandréu G, 138 Papua Ny-Guinea, 231 Paris, 44, 44B, 9IB, 126, 126R, 127B, 128B, 128R, 218 Park Chung-hi, 2261 Paton A, 194 PearsonL, 160 Pelé, se Arantes do Nascimento E Peron I, 170 Peron J D, 1701 Peru, 89, 1681, 169B Phnom Penh, 16B, 219, 220B Pmochet A, 170, 171B Podgomyj N, 139 Polen, 24B, 6211, 63B, 64R, 113R, 139, 14211, 142B, 144B, 1451, 236 Pol Pot, 219, 220B Polynesia, 232 Pompidou G, 126 Port-au-Prince, 165B Portugal, 30R, 74, 84R, 105, 1351, 136B, 193 Praha, 46B Presley E, 156B, 257 Punjab, 212, 212B Pyongyang, 227B

REGISTER

267

Q Qatar, 105B, 204f Quant M, 128R Quebec, 159f

R Ramirez S, 163B Ras al-Khaimah, 204 Reagan N, 69B Reagan R, 19B, 56, 63, 68ff, 69B, 70R, 157f, 159B Reykjavik, 114B Reza Pahlavi M, 206, 207B Rhodesia, 105, 193f, 192B, 193B, se også Sør-Rhodesia og Zimbabwe Rice T, 256B Rio de Janeiro, 172, 173B, 173R Riyadh, 204B Roma, 25, 83, 85B, 110, 137 Romania, 28, 31f, 31B, 31R, 35, 37, 45, 74, 139, 148 Romero 0,162 Rotterdam, 110B, 111, 132, 133B Ruhr, 89B, 91, 97 Ruong I, 117R Rusk D, 217R

S Sadat A as-, 21B, 59ff, 60B, 185 Sahel, 80, 92f, 92B, 187B,188 Saigon (Ho Chi Minh-byen), 43, 44B,217B Saint-Barthélemy, 164 Sainte-Croix, 164 Saint John, 164 Saint Laurent Y, 128R Saint Thomas, 164 SåkharovA, 53, 141, 141R, 142B Salazar A de Oliveira, 136 Salomonøyene, 232 Samrin H, 219 Sandino A C, 162 SandsB, 13 IB San Francisco, 259 San Marino, 19R Santiago, 170B Såo Paulo, 87R, 172, 174B, 175B Saudi-Arabia, 23B, 60, 105B, 106f 196f, 204f, 205B Sayyid Abu-l-Ala Mawdudi, 197R, 209 Scargill A, 130B SchmidtH, 125, 126B Schmitt H, 245B Schumacher E P, 259 Selassie H, 180B, 192, 192B Senegal, 93B, 184B, 184R, 188 Senghor L S, 184B, 184R, 189 Sentral-afrikanske republikk, 189 Serbia, 150, 15 IB 268

Sese-Seko M, 188B, 189 Seychellene, 21 Seyyed Hossein Nash, 25IR Shaba-provinsen, 189 Shanghai, 225B Shan-staten, 214 Shardjah 204 Sharpeville, 195 Shastri LB, 210 Shatt al-Arab, 206 Sibir, 32B, 230 Sierra Leone, 190 Sihanouk N, 218f, 219B Silicon Valley, 238 Sinai, 47, 60, 184, 202 Singapore, 89, 220f, 22 IB Sinjavskij A, 27 Sjælland, 115B Skottland, 130, 130B Slovenia, 15 IB Smith 1, 179B, 192B, 193, 193B Soares M, 136B Sokoto, 18 IB Solzjenitzyn A, 141 Somalia, 65, 192, 192B Somoza A, 68B Somoza (familien), 162 Song My, 43 Souphanouvong, 218 Souvanna Phouma, 218, 219B Sovjetunionen, 20, 20B, 21B, 22, 23B,26-71, 81, 89,109,113, 116f, 121, 121B, 123, 139ff, 141B, 141R, 142B, 144, 146ff, 149B, 164, 177, 184, 192, 205, 206B, 206R, 208, 214, 217, 224, 226, 230, 249f, 250R Soweto, 195, 195B Spania, 28R, 30R, 35B, 35R, 74, 84R,135, 135B Springer A, 242R Sri Lanka, 22B, 214, 214B Stalin J, 33, 71B, 134, 141, 146, 149B Stillehavet, 232ff, 232B Stockholm, 86, 91R, 124B, 125B Storbritannia, 20B, 22, 23B, 28, 28R, 29B, 30, 30R, 44R, 52, 99B, 105, 118, 120, 128ff, 130B, 171, 172B, 177f, 192B, 193, 198, 226, 26B, 231,233, 242R StraussFJ, 126B Strøyer P, 66B Suarez A, 135 Sudan, 191f, 192B Suezkanalen, 47, 59B, 184, 202 Suharto I, 222, 222B Sukarno A, 221 Surinam, 166 Sveits, 19R, 44R, 84R, 89R,133f,

MOT EN USIKKER FREMTID

133B Sverige, 44R, 89R, 94, 94R, 115, 117R, 19ff, 120R, 121B, 123ff, 123B Svoboda L, 46B, 146, 146B Swaziland (Ngwana), 193 Syria, 21B, 47, 58, 105, 197, 199, 199B,202, 206B, 206R Soderblom I, 223R Sør-Afrika (Den sørafrikanske repu­ blikk), 65, 74, 89, 105, 179, 193ff, 193B, 194B,194R, 195B Sør-Amerika, 166-75, se også LatinAmerika Sør-Asia, 210-33 Sør-Korea, 19R, 113R, 204R, 226f Sør-Rhodesia (Zimbabwe), 178, 179B,183, 192B, 193 Sørvest-Afrika (Namibia), 193 Sør-Vietnam, 42, 42B, 44, 215ff, 216B, 217R Sørøst-Asia, 39R, 210 - 33, 237 T Taiwan, 19R, 22, 204R, 225f, 226B Tallinn, 140B Tanganyika, 176 Tang-dynastiet, 255R Tanzania, 36B, 83, 94R, 100B, 191f, 191B Taraki M N, 208 Teheran, 62B, 207, 207B, 236B Tema, 190 Teresjkova V, 48B Thailand, 214f, 215B, 216B, 220f, 221B,230 Thatcher M, 20B, 71B, 130 Theodorakis M, 138B Thieu N V, 217 Thomson, Lord, 242R Tibet, 212 Tigré, 16B, 192B Tirana, 149B TitoJBroz, 22R, 150f, 150B Togo, 188 Tokyo, 87R, 227B, 228B, 235B Tonga, 19R, 232 Tonkin-bukta, 42 Torino, 137 Touré S, 188 Transsilvania, 148 Transvaal, 195B Traoré M, 188B Trinidad-Tobago, 165f Trudeau P, 159f, 160B Trujillo R, 164 Tsjad, 110B, 188ff Tsjekkoslovakia, 31B, 31R, 32f, 41, 45f, 45B, 63, 64R, 85B, 139, 144, 146f, 224, 237

Tsjernenko K, 69B, 71B, 142 Tuamoto-øygruppen, 233 Tunisia, 184, 186, 186B, 187B Tutu D, 194B Tyrkia, 28R, 74, 74B, 84R, 138, 197f, 198B, 206B, 206R

U Uganda, 25R, 180B, 184, 191 Ukraina, 141 UlbrichtW, 144f Umm al-Qaiwain, 204 Ungarn, 45. 63, 139, 146ff, 147B Uranium City, 160B Uruguay, 166 USA, 20ff, 20B, 2IB, 23B, 26-71, 73, 81, 83B, 89, 89R, 93, 94R, 95,99, 101, 101B, 104f, 109f, 113,121,124,126,152-59, 160f, 163, 168, 177, 192, 203, 207B, 216ff, 217R, 220B 224ff, 229f, 233, 233B, 242, 242R, 244, 251,253,256 Ussurielva, 34, 34B, 224 V Vallonia, 133 Vancouver, 110 Vatikanstaten, 19R Venezuela, 113R, 162f, 168 VennamoV, 123 Vest-Berlin, 126B, 145B Vestbredden, 60 Vest-Europa, 73, 84R, 101, 124ff Vestindia, 164f Vest-Pakistan, 209 Vest-Sahara (Sahrawi), 19R, 186f, 187B Vest-Samoa, 232f Vest-Tyskland, 27, 28R, 30R, 31, 3IR, 36f, 44R, 56B, 57R, 60R, 68, 84R, 94R, 105, 125f, 125B, 126B, 145, 242R Videla J, 171 Vietnam, 25R, 28, 41ff, 42B, 43B, 156, 156B, 158, 216ff, 217R, 218B,219B, 226 Vigdis Finnbogadottir, 122B Villa P, 16IB Vinci, Leonardo da, 234B Vladivostok, 52, 52B Vbjvodina, 15 IB Volgograd (Stalingrad), 142B VorsterJ, 194

W Wairakei, 96B Wales, 130, 130B Walesa L, 62, 63B, 143f Wang Laojiu, 223R

Warszawa, 143B Washington D.C., 41B, 51, 155f, 158B, 158R Watts, 27, 155 Webber L, 256B Whitlam G, 231 Wien, 39, 55, 104 Wiesbaden, 62B Wilde O, 12R Wilson H, 129 Wimbledon, 254B Wounded Knee, 155, 155B Wright G H von, 239R, 258R

Y Yahya Khan, 209 Yamani A, 23B Z Zaire (tidl. Belgisk Kongo), 89, 179, 184, 188B, 189 Zambia, 89,188B, 193f Zapata E, 161B Zelentsjuk, 244B, 245 Zewdu A, 182R Zhenbao, 34B Zhou Enlai, 33, 222, 224, 224B Zia ul-Haq M, 209, 209B Zimbabwe (Sør-Rhodesia), 22B, 178, 179B, 183, 192f, 192B, se også Rhodesia og Sør-Rhodesia Zulfikar Ali Bhutto, 209, 209B

0 Øst-Afrika, 64ff, 191f Øst-Asia, 210, 221 Østerrike, 89R, 133f, 134B Østersjøen, 121 Øst-Europa, 44f, 57R, 62, 64R, 81, 88, 125, 139, 139B, 142ff, 249 Øst-Pakistan (Bangladesh), 208B, 209, 209B, 210 Øst-Tyskland, 32f, 36, se også DDR

Å Åland, 114R Ålborg, 115 Århus, 116

Billedliste (ø) øverst, (n) nederst, (h) høyre, (v) venstre, (m) midten AUOver: Contact Press Images: 16(n), 220(øv) David Burnett: 82 Gianfranco Gorgoni: 35(nv), 81(ø), 164(v) David Rubinger: 59 (nh) Alon Reiniger: 74(ø) Gamma, Paris: 22(n), 24(n), 57(ø), 62(ø), 87(n), 93, 107, HO(m), 122(n), 130(ø), 132(n), 148(ø), 192(m), 200(h), 205(ø, m), 222(øv), 232(n), 242(ø), 245(ø, m), 256(nh) Abbas: 24(ø), 187(ø), 207(h), 236(ø) Philippe Achache: 20(ø) E. Adams: 67(n) F. Apestequy: 173(v) S. Basak: 212(m) Raymond Depardon: 171 (ø) Le Figaro Magazine: 21(m) J.C. Fonaciari: 85(ø) Francolon: 42(ø), 199(n) Gartung: 179(ø) Chas Gerretson: 171(m) Ben Gibson: 17 Chris Gregory: 61 Iverson: 191(n) Jordan: 193(ø) P. Kern: 21(nh) Kaku Kuri ta: 19(n), 77 Laurent: 192(ø) Lefort: 66(n) Catherine Leroy: 21(nv) Pascal Maitre: 176, 189 Alain Mingam: 18, 200(v) R. Neven: 43(n), 87(n) Pierre Perine: 56(h) Patrick Piel: 139(øv) Thierry Ramnou: 92(n) Simon: 55(ø) Jacob Sutton: 132(ø) Thierry: 131(n) Gilbert Uzan: 165(n) Christian Viouj ard: 135(n), 139(øh) Visitch: 16(ø) Liaison/Kennerly: 69(ø) Rex Features: 173(h), 195(ø), 201(m), 209(m), 232(ø)

Cooper: 256(ø) Bavaria-Verlag Bildagentur, Gauting: 137 Bildhuset, Stockholm: 181(n), 182(2) Bo Dahlin: 121(ø) Jan Håkan Dahlstrom: 252(m) Billedhuset, København/Marianne Grøndal: 115 Bruce Coleman Ltd., Uxbridge: Robert P Carr: 95(n) Nicholas Devore: 89(v) WE. Ruth: 96(n) Christian Zuber: 29 Corbis/Bettmann, London: 41(ø) David King Collection, London: 223 Diana Photo Press, Stockholm: 248(n) Victor Englebert, Cali, Columbia: 188(ø) De Forenede Bryggerier, København: 116(n) Werner Forman Archive Ltd., London: 80 Herbert Fristed, Stockholm: 190(n) Jørgen Gammelgaard, København: 116(ø) Bengt af Geijerstam: 125(ø), 252(ø) Anna Horn, Stockholm: 259(ø) IBL, Ljungbyhed: 30, 31(ø), 34(n), 75(ø), 112, 205(n), 212(n), 248(m), 249(n), 251(2), 255(n) Rapho/G. Shelly: 258(n) IFOT, København: ANA/M. Maclntyre: 230(n) IMS, Stockolm: 46(n) Bjorn Klingwall, Eskilstuna: 78(n), 204(ø) Paolo Koch, Zollikon: 36(n), 159(ø), 160(n), 212(ø), 213, 221, 227(ø, n), 229(ø), 236(n) WolfKrabel, Stockholm: 166(ø), 228(n), 229(n), 230(ø) Pascal Maréchaux, Paris: 76(ø) Marimekko, Helsingfors: 116(m) Norwatch/H. Eraker: 103 NPS: A.G.E: 157 Science Photo Library: 49, 50, 239(n), 240(ø), 241(n), 243(ø), 244(n), 245(n), 247(ø), 248(ø), 249(ø) R. Clark & M. Goff: 234 Finn Nyebølle, Helsingborg: 87(ø) Pressehuset, København: 120 Pressens Bild, Stockholm: 21(ø), 23(ø), 35(nh), 36(ø), 41(n), 44(2), 46(ø), 47(ø), 48, 52(m, n), 53(ø), 59(nv), 62(n), 64, 66(ø), 67(ø), 70(h), 73, 76(n), 81(n), 91, 100(ø), 101(n),

102, 109(ø, n), 110(n), 123(n), 124, 125(n), 126(nv, nh), 129, 134(n), 135(ø), 144(n), 152, 155(ø), 156(ø), 160(ø), 172(n), 186(2), 195(n), 201(ø), 203, 208(n), 209(n), 217(ø), 218(n), 219(ø), 220(nh), 222(øh), 243(n), 244(ø), 249(h) Torbjorn Andersson: 122(ø) Jan Collsiod: 133(øv), 141(n), 150 Art Djala: 143(n) Dagmar Helstam: 151 Kenneth Jonasson: 148(n) Stig A. Nilsson: 130(n) Tommy Pedersen: 119(n) Jorma Puusa: 142(m) likka Ranta: 142(n) Kai Rehn: 141 (ø) Hartmut Schwarzbach: 113 Thomas Raupach: 85(n) Pressfoto, Helsingfors: Jukka Uotila: 138(ø) Hannu Vierula: 147(n) Samfoto: Bernt Eide: 110(ø) Ole Bernt Frøshaug: 177 Aslak Aarhus: 72 Argus: Hartmut Schwarzbach: 113 Thomas Raupach: 85(n) Scandia Photopress, Malmo: 105(n) Scanpix: 34(ø), 39(n), 65, lll(n), 117(n), 118, 123(øh), 154, 187(n) AFP: 60(ø), 159(n) Allsport Photographic Ltd.: 237 ANP: 57(n) AP: 37, 71, 136(n) Billedsentralen/Mega/Francois Duhamel: 246(n) Camera Press, London: 31(n), 51(n), 54(ø), lOl(ø), 123(øv), 126(ø), 143(ø), 146, 162(ø), 164(h), 169(ø), 180(n), 184(n), 188(n), 192(n), 198(øh), 199(ø), 201(n), 202(n), 209(ø), 216(n), 224(øh) Ollie Atkins: 52(ø) Steve Benbow: 149(ø) Adrian Boot: 165(ø) Curtis: 216(h) Anton Dijkgraaf, 194(ø) Fry: 216(ø)

BILLEDLISTE

270

Diego Goldberg: 174(n) Richard Harrington: 75(n), 149(n) Heileman: 258(ø) Rachad el Koussy: 185(ø) Peter Larsen: 59(ø) Claire Leimbach: 233(ø) Barry Lewis: 106 Peter Martens: 133(øh) NASA: 13 Rowsell: 40 David Rubinger: 47(n) Sirman: 133(n) Tom Smith: 214 Willy Spiller: 94(ø) Oliver Strewe: 231(n) Swift: 226(nm) Lehtikuva Oy: 63(ø), 69(n), 139(n), 175(nv) Juha Kårkkåinen: 121(n) Heikki Saukkomaa: 117(ø) Marja Seppånen: 140(ø) Markku Vuorela: 140(n) Magnum: 226(nv), 233(n) Abbas: 43(ø) Bruno Barbey: 58(ø), 63(n), 99, 162(11), 167, 175(ø), 181(ø), 183(h, n), 190(ø), 191(ø), 218(ø), 224(n), 225(n) lan Berry: 74(n), 183(v), 198(n), 228(ø) Henri Cartier Bresson: 145(n) René Burri: 28, 79(ø), 11 Kø), 171(n), 174(ø) Bryn Campbell: 226(ø) Comell Capa: 169(n), 175(nh) Leonard Freed: 156(n) Jean Gaumy: 128(øh, nh), 207(v) Burt Glinn: 222(n) Philip Jones Griffiths: 15(ø), 217(n), 219(m), 220(øh, nv) Thomas Hopker: 231(ø)

J.K.: 45 Richard Kalvar: 100(n), 198(øv) Hiroji Kubota: 225(øv, øh), 226(nh), 227(m) Erich Lessing: 185(n) Peter Marlow: 42(n), 202(ø) Susan Meiselas: 163 James Nachtwey: 131(ø) Jean-Paul Paireault: 136(ø) Gilles Peress: 84 Chris Steele Perkins: 25 Raghu Rai: 211 Riboud: 215, 219(n) Salgadojr.: 161(2) Burk Uzzle: 70(v) Mega Productions Inc.: 257 Novosti: 54(n) Popperfoto: 22(ø), 68(n) Prisma/Maulini: 97 Scanpix Sverige: 179(n), 180(ø) U. Andersson: 144(ø) Sipa Press/Trippett: 53(n) Sygma: 53(m), 60(n), 68(ø), 86, 194(n), 206, 247(n) J.L. Atlan: 19(ø) Baldev: 20(n) K. Brice: 147(ø) Régis Bossu: 85(v), 89(h), 145(ø) Campbell: 23(m), 197, 250 P Chauvel: 104 J.C. Crison: 90 Fabian: 32 D. Goldberg: 172(ø) Keystone: 170 J.-P Laffont: 83, 158, 193(n) Ph. Ledru: 138(h) Manoukian: 78(ø), 208(ø) Milner: 202(m)

Minosa-Scorpio: 105(ø) Alain Nogués: 35(ø), 79(n), 196 G. Raucinau: 134(ø), 253(ø), 255(m) Simonpietri: 58(n) C. Spengler: 15(n) R. Taylor: 56(v) Vauthey: 128(v) S. Zal: 142(ø) UPI: 5 l(ø) Vizo: 127 SIDAs Informationsbyrå, Stockholm/Bo-Erik Gyberg: 184(ø) SKF, Goteborg: 119(ø) South American Pictures, London/Tony Morrison: 92(ø) Svalorna, Lund: 210 Tiofoto, Stockholm: Teddy Aarni: 114 Lars Dahlstrom: 254(ø) Chad Ehlers: 155(n), 235 Stig Gdran Nilsson: 253(n) Nils-Johan Norenlind: 252(n) Hasse Persson: 153 Hans Wretling: 255(ø) Tony Stone Images, Stockholm: 14(2), 94(n), 95(ø), 98(2), 105(m), 166(n), 238(2), 239(ø), 240(n), 24l(ø), 243(m), 246(ø), 259(n) Hulton Getty: 26, 38 Wheeler Pictures, New York: Gregory Heisier: 96(ø) Michael Melford: 260 Roger Ressmeyer: 242(n) Peter Tenzer: 254(n) Wbodfin Camp, New York: Robert Azzi: 23(n), 204(n) George Hall: 39(ø) Li Zhinsheng, Beijing: 224(øv) Christer Åkerberg, Strandbaden: 256(nv)