Verden på oppdagelsenes tid : 1350-1500 [7, 2 ed.] 8203223621, 8203223273, 8203224164, 8203224083, 8203224628, 8203224539 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehougs

VERDENS HISTORIE Verden på oppdagelsenes tid Bind 7

1350- 1500 Av Niels Steensgaard

Redaktører: Knut Helle, Jade Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Oversettelse: Øystein Sørensen Tekstredaksjon: Øivind Blom, Bjarte Kaldhol, Aud Røssum

Billedredaksjon: Gil Dahistrom Revidert utgave: Karianne Kampevold Larsen Design: Synnøve E. Sandvik og Nini Anker

Layout: Marie Mejlænder

Omslag og bind: Kjetså + Hole design as

Kart og diagrammer: Donna design / Tove Balas

Tegninger: Oscar Jansen

Første utgave utkom i 1984 Revidert utgave © 2000 H. Aschehoug & Co (W Nygaard), Oslo, og Bokforlaget Bra Bocker AB, Malmo http://www.aschehoug.no/ Satt med 10/11 pkt. Berkeley Book i Bokverkstedet, Aschehoug Papir: 115 g Magno Satin Repro: a.s Joh. Nordahls Trykkeri Printed in Norway a.s Joh. Nordahls Trykkeri, Oslo 2000 ISBN 82-03-22362-1 ISBN 82-03-22327-3 ISBN 82-03-22416-4 ISBN 82-03-22408-3 ISBN 82-03-22462-8 ISBN 82-03-22453-9

(bd. 7, ord.) (kpl., ord.) (bd. 7, skinn) (kpl., skinn) (bd. 7, millennium) (kpl., millennium)

Innhold Verden på oppdagelsenes tid

Menneskeheten omkring år 1500

9 12

konflikter • Havet og elvene • Fisket fikk økende betydning • En verden i økologisk balanse?

Herrenes verden

42

Familien - en grunnleggende enhet • Flerkoneri -

Hvor mange mennesker? • Afrika og Oseania •

et privilegium for de rikeste • Slekten - autoritet

Europa og Asia • Amerika • En mangedobling av

og støtte • Klanen - et utvidet slektssamfunn •

verdens befolkning • Mennesket og naturen • Kata­

Landsbyen - samarbeid og fellesskap • Den lille

strofer og folketall • Den lille istiden • Mennesker

makten • Frihet og likhet i fellesskapet • Den store

og mikrober i fredelig sameksistens • Også sykdom­

makten - beskyttere og utbyttere • Historiske

mene har sin historie • Sykdommene sprer seg

utviklingstrinn? • Imperier - storriker som var «hele

utover verden • Svartedauden • Pestepidemiene •

verden» • Høvdingdømmer og kongeriker •

Pesten kommer igjen • Amerikanske sykdommer

Skatter og jord • Kulturimperier • Mandarinene -

forvaltere av elitens kulturarv • Herskere på heste­

ryggen • Byråkrater og dommere • Gud var på

Bøndenes verden

24

herrenes side • Toleranse mellom religionene • Men noen var intolerante • Overklassen - beskytter

Svibruk - stor avkastning og lange brakkperioder •

eller parasitt • Fra herredømme til jordeiendom

Svibruk med forkortet brakkperiode • Toskiftebruk

og treskiftebruk • Plog og trekkdyr • Kunstig

vanning og årlige avlinger • Utvikling eller kulturelt

Religionene

60

valg? • Dyrkingssystemenes geografiske fordeling • Kornet - den viktigste kulturplanten • Hvor mange

Lokal kultus og verdensreligioner • Hinduismen -

foll? • Risen, en gavmild, men krevende plante •

gudeverden og samfunnsorden • Kretsløpet og

Maisen - mirakelkornet • Poteter og maniok •

befrielsen fra det • Buddhismen, en avlegger av

Husdyr i den gamle og den nye verden • Bonde­

hinduismen • Buddhismen i praksis • Konfutsian-

samfunnets grenser • Skogene gav bygningsmateria­

ismen - en religion uten presteskap • En religion for

ler og energi • Bøndene og skogens folk • Fjell og

samfunnet • Muhammeds budskap: Det er bare én

høyland • Ørken og steppe • Nomadenes verden •

gud • Sjaria - loven • De skriftlærde, ulama • Den

Nomadesamfunn mot bondesamfunn • Ikke bare

religiøse opplevelsen, sufiene • En religion i vekst • INNHOLD

5

Minoriteter og isolerte grupper • Religionens

Nyheter og budbringere • Transport over land •

samlende evne • Pilegrimer og valfarter

Kompasset • Seilas på bestikk og ut i Atlanteren • Astronomisk posisjonsbestemmelse • Asiatiske

havgående skip • To europeiske skipstradisjoner •

Handel og varebytte

72

Karavell og karakk

Markedsdager • Tilbud og etterspørsel • Mellom­

byen • Aylluer i Inkariket • Omfordeling av varer •

Kina - det største riket i verden

«Velstandsøyer» • Internasjonal arbeidsdeling •

Ming-dynastiet grunnlegges • Registrering og

Handel med growarer i Europa • Industriproduk­

militærkolonier • Gjenreisning • Bønder og hånd­

sjon og spesialisering • Fra luksusforbruk til handel

verkere under Ming-dynastiet • Statsmakt og embets­

med råvarer • Politisk kontroll - eller likegyldighet •

stand • Evnukkene • Korrupsjon og finansprob-

Politisk utnyttelse • Politisk selvstendighet

lemer • Maktutfoldelse under Hongwu og Yongle •

menn, meglere og spekulanter • Fjernvarer - salt og jern • Varebytte uten handel • Den indiske lands­

120

Flåteekspedisjonene under Zhenghe • Med ryggen til havet • Kina isolerer seg

Fredens teknologi

86 Japan

Fornyelse, overlevering, spredning • Teknikk og

132

folketetthet • Jern, det demokratiske metallet • Stål

og større ovner • Menneskekrefter og energiproduk­

Keiseren gjør opprør • Ashikaga-shogunatet

sjon • Vannhjulet - en eldgammel oppfinnelse • Vind­

1338-1573 • Ge-koku-jo - «de laveres opprør mot

mølla - en nyttig maskin • Møllene og den menneske­

sine overmenn» • Daimyoene, de nye herrene •

lige arbeidskraften • Mellom håndverk og industri

Bøndene under omveltningene • Bondeopprør • Økonomisk utvikling • Wakoene, Østens vikinger •

Ashikaga-shogunatet og Kina • Handelsforbindelser

Ødeleggelsens teknologi

96

med Kina • Diktning og drama • Fredens tro i krigernes samfunn • Ridderkulturen

Rytterne • Fotfolket gjør seg gjeldende igjen •

Armbrøst og bue • Opprinnelsen til ildvåpnene • Hakebørser og kanoner • Noen sa nei til krutt •

Sørøst-Asia

144

Ildvåpnene og de europeiske hærene • Hvem var

våpnene rettet mot?

Økonomiske og politiske knutepunkter • Høyland, lav­

land og hav • Nye religioner • Religion og politikk • Erobrere fra nord: Thaiene • Den første thaistaten i

Kommunikasjon og transport

Sukhothai • Ekspansjon mot sør, Ayutthaya • Konge­

106

makt og samfunnsorden • Gudekongen i Angkor •

Kambodsjas tilbakegang • Burma - fra splittelse til sam­

To former for skrift • Fonetisk skrift • Piktograhsk/-

ling • Vietnam og Champa • Kinesisk erobring og viet­

ideograhsk skrift • Folkespråk • Boktrykkerkunsten •

namesisk renessanse • Handelsbyen Malakka • Øyene

6

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Midtøsten

156

Håndverk og handel • Storkjøpmennene • Religionen - drama og tragedie • Menneskeofre •

Mamelukkriket • Økonomisk krise i Mamelukk-

Tenochtitlån - hovedstaden • Blomsterkrigen •

riket • Det gikk tilbake med handel og industri •

Et rike uten samhold

Oppløsningen av ilkhanenes rike • Timur Lenk • De svarte får og De hvite får • Ridderne av halvmå­

nen • Den første osmanske ekspansjonen • Sverdet

210

Inkariket

og pennen • Sammenbrudd og gjenoppbygging •

Erobringen av Konstantinopel • Kulturkrise eller

En isolert kultur • Imperiet bygges • Herskerne var

vital kultur • Mystikere og sekter

gift med sine søstre • Rikets organisasjon • Sentral­

makt og lokalmakt • Kommunikasjoner: meldinger sendt pr. stafett • Aylluens jord • Solens og inkaens

India

170

jord • Arbeidsplikter • Utbytting eller velferdsstat? •

Borgerkrigen Enhet og mangfold • Den lille makten i India •

Fyrster og erobrere • Katastrofen under Muhammed

Under hinduisk styre • Religionene • Språk og

Den portugisiske ekspansjonen

kultur

Hvorfor portugiserne? • Ceuta og den marokkanske

ibn Tughluq • Stabilisering og ny katastrofe • De islamske delstatene • Deccan og krigene i sør •

222

kysten • Øyene i Atlanteren • Mot Guineas gull og

slaver • Henrik Sjøfareren og de pavelige buller •

Afrika, det vanskeligste kontinentet

Veien rundt Afrika -Veien til India • I India • Hjem­

182

komst og ny reise • Imperiets portugisiske bakgrunn

• De første konfrontasjonene og de første forbunds­

Klimabeltene • Bøndenes vilkår • Hvor kjenner vi

fellene • Motoffensiven • Slaget i Diu 1509 •

det gamle Afrika fra? • Det islamske Nord-Afrika:

Imperiet bygges opp • Hvordan kunne det la seg

«Maghreb» • Handelen over Sahara • Islam i Vest-

gjøre?

Afrika • Politiske omveltninger i Vest-Afrika •

Etiopia, en kristen enklave • Fra statsløse samfunn

til stater • Ile-Ife og Benin • Statene sør for regn­

skogen • Smed-kongene • Swahilikysten og Zimbabwe

Columbus, Vestindia og Amerika

234

Columbus • Columbus’ merkelige idé • Portugisisk nei, men spansk ja • Reisen mot vest • Hjemkom­

Aztekerriket

196

sten • Diplomatisk mellomspill • Eksperimenter på

Hispaniola • Columbus’ annen reise - kolonise­ Aztekerne • Trippelalliansen • Erobringene •

ringen begynner • Fra øyene til fastlandet • Nye

Å beherske vannet • Tributten • Calpullien eide

oppdagelser • Amerika får navn

jorda • Herskeren ble valgt • Bønder og krigere •

Adelen hadde spesielle skoler • Administrasjon • INNHOLD

7

Inkarikets undergang 256 Spanierne mot Aztekerriket 246 Peru! Rykter og planer • Inkariket da Cortés’ avreise • Cortés styrke • Aztekerne

spanierne kom • Marsjen til Cajamarca •

hører om Cortés • Guder fra øst • Cortés’

Det første møtet • Bakholdet i Cajamarca •

beslutning • Marsjen mot Tenochtitlån •

Atahuallpa fange • Atahuallpa kan

Tenochtitlån • Blodbadet ved Toxcatl-

unnværes • Mennene fra Cajamarca • Til

festen • «La noche triste», den sørgelige

Cuzco • Inkaenes motoffensiv

natten • Tenochtitlåns fall

Utvalgt litteratur Register

268

Billedliste

272

265

Verden på oppdagelsenes tid Ved midten av 1300-tallet hadde menneskene tatt det

Europas historie mangler i denne andre delen. Den blir

meste av jorden i besittelse. Men ingen hadde sikre forestil­

behandlet for seg i bind 6 og 8. Dette er nødvendig fordi

linger om hvor stor den var eller hvor mange som levde der.

Europa nå engang er vår egen verdensdel, som vi har

Gjennom årtusener hadde menneskene i sin kamp mot

størst kjennskap til. Men det er også en annen grunn: Fra

naturen og mot hverandre møtt problemer. Disse proble­

de store oppdagelsenes tid fikk den europeiske kulturen

mene var ulike, fordi naturen i de forskjellige deler av ver­

avgjørende betydning for hele verdens historie. Det var

den bød på ulike vilkår. Men de var også ensartede, fordi

europeerne som i og med oppdagelsene overskred bonde­

de sprang ut av felles behov og drømmer. Løsningene var

samfunnets trange grenser i en tidligere ukjent grad. I de

mangfoldige og foranderlige og gjenstand for påvirkning

århundrene som fulgte, var det de som fikk verdenshisto­

utenfra. Ikke noe samfunn levde i total isolasjon. Før eller

riens puls til å slå raskere. Vi vet vel ennå ikke om den

senere møtte det - på godt eller vondt - andre samfunn og

raskere pulsen var uttrykk for sunnhet og frisk bevegelse,

ble stilt overfor deres svar på de samme spørsmålene.

eller om det var en febersykdom. Fem hundre år er ikke

I første del av dette bindet er det menneskehetens felles

lang tid i menneskehetens historie.

problemer det dreier seg om: Hvordan skaffet folk seg

Det var noen få tusen europeere som gjorde de store

mat, og hvordan byttet de varer? Hvordan var forholdet

oppdagelsene, opprettet det portugisiske herredømmet

mellom dem som hersket og dem de hersket over? Hvilken

over asiatiske farvann og hadde ansvaret for at ameri­

teknikk brukte de for å produsere, ødelegge og ha sam­

kanske imperier gikk under. De var langt færre enn antal­

kvem med andre?

let deltagere i en middels stor krig hvor som helst i verden

1 annen del av bindet skildrer vi historien fram mot år

på den tiden. Men oppdagelsene førte til den første nær­

1500 i de enkelte deler av verden utenfor Europa. Her er

kontakten mellom europeerne og disse fjerne kulturene.

hensikten å vise likhetene mellom de store kulturene som

Derfor ble de begivenheter som fant sted, ikke bare dra­

først og fremst var basert på jordbruk, slik den europeiske

matiske i det historiske øyeblikket da de utspilte seg. De

kulturen var. Men vi vil også peke på de store kulturelle

ble også et vendepunkt i verdenshistorien. Disse begiven­

forskjellene mellom de enkelte samfunn i en tidsalder da

hetene blir skildret i tredje del av dette bindet. Så langt

menneskene i de ulike kulturer hadde liten kjennskap til

mulig har vi forsøkt å se dem både fra de beseiredes og fra

hverandre.

de seirendes synsvinkel. VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

9

10

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Kina ble i 1368 pa ny samlet under et naspnalt dynasti, Ming-dynastiet, som la mer vekt pa forsvar av de indre grensene enn pa utforskning av verden pa den andre siden av havet. Midtøsten møttes veiene pa det eurasiske kontinentet. Senmiddelalderen var preget av politisk splittelse og økonomisk tilbakegang.

Japan opplevde politisk splittelse; verken keiser eller shogun ble adlydt. LiKevei aaiyat. Likevel var senmiaae senmiddelalderen en rik periode både kulturelt, økonomisk og politisk.

De politiske grensene skiftet, og herskerne var de fleste steder muslimer, men det var overflatekrusninger, som ikke brøt kontinuiteten i det indiske samfunn.

Det sørøstasiatiske fastlandet var preget av innvandringer fra nord, mens øyene med den voksende skipsfarten stadig mer kom under islamsk innflytelse.

__________ VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

11

Menneskeheten omkring år 1500

Mennesket er en av de mest tilpasningsdyktige av alle skapninger. Selv under de vanskeligste klimatiske forhold kan det finne muligheter til å overleve. Denne evnen er ikke avhengig av moderne teknikk. Lenge før de store oppdagelsesreisene på 1400- og 1500-tallet var hele den beboelige verden oppdaget og bebodd. Gjennom genera­

Rustams fødsel, iransk minia­

tyr fra 1500-tallet. Rustam er den sentrale skikkelsen i det iranske nasjonaleposet «Sjahname» av Firdausi (ca. 935-ca. 1020).

12

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

sjoner hadde menneskene utviklet teknikker og redska­ per som satte dem i stand til å livberge seg nesten overalt på kloden: i ufruktbare polaregner, i dampende regnsko­ ger, i tørre ørkenområde:: der det kunne gå år mellom hver regnbyge, og på de uendelige steppene der nedbøren bare gav husdyrene sparsomt beite.

Allerede før oppdagelsene hadde menneskene ulike yrker. Det fantes sankere og jegere, nomader og fastbo­ ende bønder, noen som produserte til eget forbruk og noen som produserte for andre. En del hadde spesialisert seg på handel eller transport, andre var soldater eller embetsmenn. Men den avgjørende forskjellen på yrkes­ livet da og nå lå i den plass jordbruket hadde. Jordbru­ kerne utgjorde før oppdagelsene langt den største delen av jordens befolkning. Selv de stedene der produktivite­ ten var høyest, arbeidet størstedelen av befolkningen med jorda. Og det var bare innen jordbrukskulturene det kunne oppstå en betydelig folketetthet. Jegere og nomadefolk kunne leve i relativ velstand, men da måtte de ha rikelige arealer til rådighet. Bondens regel­ messige arbeid med jorda gav større utbytte pr. arealenhet. Bare det kunne skape grunnlag for en stor folketetthet, for utvikling av byer og stater, for arbeidsdeling og produksjon med henblikk på salg. Det er mulig at menneskene viste sitt største mangfold i jeger- og sankerkulturene. Der levde de isolert, og et fullkomment samspill med en halsstarrig natur var nødvendig om de skulle kunne overleve. Det gjorde at de kunne velge mellom en utrolig mengde muligheter og utvikle mange ulike kulturformer. Men for den store histo­ rien, for verdenshistorien, var det bøndene som var avgjø­ rende ved inngangen til nyere tid. De dannet grunnlaget for de store kulturene og de store statene.

Dette forklarer hvordan menneskene bredte seg. Ikke all jord lar seg dyrke, og ikke all dyrkbar jord gir samme utbytte. Omkring år 1500 bodde størstedelen av mennes­ keheten i et belte rundt jorden: I den gamle verden strakte det seg fra Japan, Kina og Sørøst-Asia i øst, over India,

Iran og Midtøstens fruktbare halvmåne til Nord-Afrika, Vest-Afrika og Europa i vest. I den nye verden, Amerika, fantes de største befolkningskonsentrasjonene på den meksikanske høysletten og i Andesfjellene. Men bosetningen dannet ikke noe jevnt belte av sam­ funn. Folk hadde samlet seg i «tuer» som maur. De største maurtuene lå i Kina, i India og i Europa. Mindre tuer fantes i Amerika, i Sørøst-Asia, i Midtøsten, i Vest- og Nord-Afrika.

Hvor mange mennesker? Hvor mange mennesker levde det på jorden omkring år 1500? Det er et spørsmål vi aldri vil få det riktige svaret på. Selv i våre dager kan det være vanskelig å bestemme jordens befolkning med sikkerhet. Så sent som i 1968 regnet statistikerne med en usikkerhetsmargin på opptil 10 prosent når de anslo menneskehetens samlede stør­ relse. Går vi tilbake til tiden omkring 1500, må usikker­ heten bli enda mye større. Bare noen få stater i verden hadde gjennomført folketellinger. Og selv der tellinger ble gjennomført og tallene er bevart, må resultatene betraktes med skepsis. Der det ikke er bevart noen tall, må histori­ kerne bruke andre metoder. Disse metodene kan gi oss et inntrykk av størrelsesordener og av retningen på utvik­ lingen, men ingen sikre, absolutte tall.

Befolkningstetthet og eksi­ stensgrunnlag hører sammen. Jeger- og sankerkulturer kan vanskelig ha en befolknings­ tetthet på over én person pr. kvadratkilometer. Områder

med intensivt jordbruk som Europa og Kina hadde ca. 1500 en befolkningstetthet på 20-40 personer pr. kvadrat­ kilometer.

Afrika og Oseania Afrika er et godt eksempel på hvor løst grunnlaget kan være for historisk statistikk. I historiske tabeller vil man ofte se at Afrikas befolkning rundt år 1700 er angitt med MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

13

kemengden i Afrika sør for Sahara. Derfor kan vi bare danne oss et skjønn ut fra vårt kjennskap til bosetningsmønstre og den teknikken som ble brukt. Det dreide seg om veldige arealer, men det var på den annen side bare få områder som var tett befolket. Etter de beste av nåtidens anslag kan det i Afrika sør for Sahara omkring 1500 ha vært 30-40 millioner mennesker. Men det er historikere som mener at også dette tallet er for høyt. For Australia og øyene i Stillehavet har vi overhodet ingen samtidige iakttagelser å bygge på. Men ut fra arkeo­ logiske vitnesbyrd kan vi slutte at det ikke har vært noen betydelig folketetthet i disse områdene. Man regner van­ ligvis med at denne delen av verden har rommet 1-2 mil­ lioner mennesker før oppdagelsene. Afrikansk landsby (Kame­ run). Helt isolert var bonde­ samfunnene aldri, men i store

Europa og Asia

deler av verden tillot natur­ forholdene bare spredt bebyg­ gelse, og ressursene strakk ikke til for vidtgående arbeidsdeling og oppbygging av mer kompliserte sam­

funnsformer.

95 millioner. Det er et fint gammelt tall som stammer fra en engelsk statistiker på slutten av 1600-tallet. Han gjettet så godt han kunne. Noe egentlig grunnlag for sin gjetning hadde han ikke, men tallet har trofast vandret videre fra tabell til tabell. Sannsynligvis er 95 millioner et altfor høyt anslag. I Nord-Afrika er forholdene best kjent. Det har trolig levd 8-9 millioner mennesker i de mest fruktbare områdene mot vest og mot øst: i Maghreb (Tunisia, Algerie og Marokko) og i Egypt. I det ufruktbare området mellom Tunisia og Egypt har det neppe vært så mange som en million. Vi har praktisk talt ingen direkte opplysninger om fol­

Rotter og mennesker Et av de få dyra som kan måle seg med mennesket i tilpasningsevne, er rotta. På samme måte som mennesket kan den finne seg til rette i ethvert klima, og den spiser hva som helst - både planteføde og dyr. Rotta og mennesket har begge den fordel at de ikke er spesialister. Drøvtyggere må ha grøntfor, maurløven må ha maur, men rottene og menneskene er ikke så kresne at de bare spiser én slags mat. Mennesket kan dessuten produsere maten sin; det kan ikke rotta. Derfor er det mennesket og dets utbredelse som har gitt rotta dens historiske sjanse. Det er ikke sannsynlig at den kom til Europa fra sitt asia­ tiske hjemsted før noen århundrer etter Kristi fødsel. Med jordbruket og den tettere befolkningen spredte den seg gjennom middelalderen. I Europa fantes bare den svarte rotta, Rattus rattus, helt til 1700-tallet. Da fikk den selskap av en ny bølge av slektninger fra øst: den brune rotta, Rattus norvegicus (den «norske» rotta).

14

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Det er for Europa vi har de mest pålitelige beregningene over folketallet. Med mange forbehold kan vi anslå befolkningen i denne verdensdelen omkring 1500 til noe over 80 millioner (se bind 8). Vi er også ganske godt informert om deler av Asia. Fra Kina har vi til og med resultater fra folketellinger som er eldre enn de eldste europeiske. Men denne statistikken er ikke uten videre troverdig. Man har sagt at de kinesiske folketellingene avspeilte regjeringens styrke snarere enn befolkningens størrelse. Det var skatteytere og arbeidspliktige som ble telt. En svak regjering kunne mangle opplysninger om millioner av skatteytere; befolkningen og embetsmennene i distriktene kunne ha felles interesse av å skjule de faktiske forhold. Men fra tid til annen ble kontrollen strammet til, og folketellingene ble mer pålite­ lige. Tilbakeregning gir muligheter til å korrigere de min­ dre troverdige opplysningene. Sannsynligheten taler for at den kinesiske befolkningen omkring 1500 ikke var min­ dre enn den europeiske. Snarere var den noe større, kan­ skje rundt 100 millioner. Grunnlaget for å vurdere hvor stor den indiske befolk­ ningen var, er enda mindre solid. Her må vi nøye oss med opplysninger om skatteinntekter og reisendes iakttagelser om folketettheten. De fleste historikere anslår Indias befolkning omkring 1500 til ca. 100 millioner. Også når det gjelder de mange mindre asiatiske «mennesketuene», kan vi bare danne oss et usikkert skjønn om folketallet. Vi vet likevel sikkert at den viktigste konsentrasjon av men­ nesker i Asia utenfor Kina og India var i Japan. Der kan folketallet anslås til om lag 17 millioner. Andre viktige konsentrasjoner fantes i de sørøstasiatiske elvedalene, i Korea, på Java, i Iran, Syria og Lilleasia. Med mange for­ behold kan vi anslå den samlede asiatiske befolkningen omkring 1500 til ca. 280 millioner mennesker.

Amerika Amerikas befolkning før Columbus har vært gjenstand for svært grundige undersøkelser og mange diskusjoner his­ torikerne imellom. Allerede på 1500-tallet var det spani-

Regnbuebroen i Kaifeng, det

nordlige Song-dynastiets hovedstad 960-1126, som i middelalderen var en av Kinas og dermed verdens mest folkerike byer. Detalj fra en billedrull av kunstneren Zhang Zeduanfra Song-

dynastiets tid.

ere som hevdet at millioner av mennesker var omkommet under og etter erobringen av de amerikanske kultursam­ funnene. Andre avviste slike uttalelser som vill propa­ ganda. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at de bitre angrepene var begrunnet. Befolkningen den gang må vir­ kelig ha vært langt større enn den som levde under spansk kolonistyre fra 1500- til 1700-tallet. De tallene

som kan utledes av de eldste spanske skatteregistrene og de første spanske iakttagelsene, blir bekreftet av utgrav­ ninger av landsbyer og gravplasser. Man regner nå med at Mexico alene hadde en befolkning på minst 25 millioner før oppdagelsene. For hele Amerika anslår man den sam­ lede befolkningen til mellom 30 og 60 millioner. De fleste av disse menneskene levde i jordbruksområdene i Mexico, Mellom-Amerika og Peru.

Menneskeheten ca. 1500. Det er sjelden mulig å fastslå

folketallet i eldre tider med sikkerhet, men selv om man

må regne med en betydelig grad av usikkerhet, er hoved­ trekkene tydelige.

MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

Mennesket og naturen Naturen satte rammene for bondesamfunnet. Naturgitte forhold som temperatur, nedbør og jordsmonn lot seg ikke endre. Menneskene måtte finne måter å tilpasse seg og utnytte naturens vilkår på. Der det ikke var mulig, måtte de holde seg unna. Men ikke engang naturen var alltid den samme. Eller man kan si: Et av de få uforanderlige trekk ved naturen er at den forandrer seg. Bare i den tropiske regnskogen og i den arktiske isen er værforholdene de samme år etter år. I de områdene som er egnet til åkerdyrking, svinger temperatu­ rer og nedbørmengder fra det ene året til det andre. Over lengre tid kan det finne sted avgjørende klimaendringer.

Landskap ved den tunisiske kysten. Erosjonen er i ferd

med å seire over kulturland­ skapet.

Tropisk regnskog

Ørken Fjellområder Steppe Savanne Tundra og polarområder Middelhavsklima Tempererte omrader Kjerneområder

Kulturelle kjerneområder. Det vil alltid kunne hevdes for­ skjellige oppfatninger av hvor

grensene går mellom forskjel­ lige kulturer. Grensene på kartet viser i grove trekk ni områder som hverfor seg var preget av felles kulturtrekk og ensartet økonomi.

16

En mangedobling av verdens befolkning Som nevnt må vi ta mange forbehold når vi skal anslå hvor mange mennesker som levde på jorden før oppda­ gelsene. Men uansett hvor usikre tallene er, gir de likevel grunnlag for visse slutninger. En av dem har vi allerede fremhevet: Menneskeheten for­ delte seg ikke jevnt over jorden. Den var samlet i «klumper» i de områdene som gav bøndene de beste arbeidsvilkårene. En annen konklusjon gjelder utviklingslinjen fra den gang til nå. Med stor usikkerhet kan vi anslå menneskehe­ ten før oppdagelsene til mellom 300 og 500 millioner individer. Men trass i alle forbehold er utviklingslinjen klar: Siden den gang har menneskeheten økt enormt. Kanskje er den tjuedoblet. Denne mangedoblingen er en av de viktigste kjensgjerningene i de siste 500 års historie. VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Jordbrukskulturene måtte finne en sikker nisje - et område der det verken var for lite eller for mye, verken tørke eller oversvømmelse, verken så korte somrer at avlingen ikke kunne bli moden eller så sterk sommerhete at den visnet vekk. De utfordringene bøndene måtte ta opp, var vidt for­ skjellige fra sted til sted. I Europa truet sen nattefrost orn våren og på forsommeren. Komet var utsatt for tørke i veksttiden, haglbyger under modningen og uavbrutt regn under innhøstingen. I India kunne monsunregnet - det regnet som skulle gi hele årets nedbør på noen få som­ mermåneder - utebli helt. Da visnet alt på markene før det ble modent. Eller nedbørmengden under monsunen kunne være så stor at alle reservoarer ble fylt. Da gikk elvene over sine bredder og oversvømmet veldige arealer. Menneskenes egen bruk av naturen kunne forrykke

den økologiske balansen og gjøre vilkårene dårligere. Avskogingen av store deler av Midtøsten har sikkert endret klimaforholdene gjennom årtusenene. Vanningen førte mange steder til saltopphoping i åkerjorda. Mange steder i tropene er rydding av skog første skritt mot å øde­ legge jorda eller dens fruktbarhet. Når skogen og annet plantedekke fjernes, vil jorda kunne skylles bort av de voldsomme regnfallene i enkelte deler av året. Like stor betydning kan det ha at moldinnholdet (dødt, organisk materiale) i tropene er lavt. Når plantedekket er borte, blir det lille som er av mold, meget raskt oksidert og for­ svinner, og dermed uteblir moldstoffenes gunstige virk­ ning på de fysiske, kjemiske og biologiske forholdene i jorda. Menneskenes inngrep i den økologiske balansen kunne gjøre seg gjeldende nesten øyeblikkelig. Det kunne også være en trussel som samlet seg opp gjennom århun­ drer. Den gule elv, Huanghe, fører med seg 20-40 prosent slam på de siste 800 kilometrene av sitt løp. Slammet er blitt avleiret år for år og har hevet elveleiet over det flate landskapet. Menneskene har svart med å bygge dem­ ninger som holdt elva stangen. Men gjennom århundrene måtte demningene gjøres høyere og høyere - helt hl elvas overflate lå 10-12 meter over landskapet rundt den.

Naturkatastrofer i historien Den australske historikeren E.L. Jones har påpekt at naturkatastrofer rammet de ulike bondesamfunnene i ulik grad. Jordskjelv er forholdsvis sjeldne i Europa. Jones mener at risikoen for å omkomme ved et jordskjelv var 30 ganger større i Asia enn i Europa fra 1400- til 1800-tallet. Vår verdensdel er også forholdsvis mindre utsatt for virvelstormer og oversvømmelser. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva naturkatastrofene førte med seg av øyeblikkelig ødeleggelse og død. Men fordi sikkerheten i Europa var større enn i andre verdensdeler, fikk man her en økende bygging av faste kapitalan­ legg som veier, broer og bygningen

Etter et kraftig regnskyll farges vannet i Uaso Nyioro-

elva i Kenya gulbrunt av den vulkanske jorda som elva fører med seg.

Katastrofer og folketall Titusener eller hundretusener omkom hvis Huanghe gikk over sine bredder eller hvis det bengalske lavlandet ble oversvømmet. Men ethvert bondesamfunn levde under trusselen om uår og hungersnød. Uåret betydde ikke dyr­ tid, men sult. Bare på de mest begunstigede stedene i ver­ den gjorde transportnettet det mulig å bringe matvarer til et område som var rammet av uår. Menneskene kunne imidlertid prøve å foregripe risi­ koen for hungersnød på mange måter. Ja, før den moderne tidsalder var det nettopp denne siden av den økonomiske virksomheten som det ble nedlagt mest omhyggelig planlegging og størst investeringer i. De store vannreguleringsanleggene er det mest iøynefallende vit­ nesbyrd om det. Den altfor store nedbøren ble temmet med demninger og kanaler som representerte generasjo­ ners arbeid. Eller vannet ble ført over lange avstander gjennom åpne eller underjordiske kanaler. Et velordnet samfunn hadde også lagt seg opp forråd av korn eller andre næringsmidler som kunne redde befolkningen gjennom året etter en feilslått høst. Det kunne være den enkelte husholdningen, landsbyen eller staten som sørget for slike reserver. Dette gav trygghet, men det økte også bondesamfunnenes sårbarhet. Både oppmagasineringen av reserver og vedlikeholdet av de store vannings- eller awanningsanleggene til flomvern og drenering krevde at man hadde fred innad og utad. I uro­ lige tider ble selve eksistensgrunnlaget for samfunnene truet. Ufreden kunne komme innenfra. Strid og uenighet kunne hindre samarbeid om felles oppgaver. Men den kunne også komme utenfra: Hærer på vandring kunne spise opp ikke bare reservene som skulle redde landsbyen

Der elvene går gjennom flatt land eller når havet, avleires

de partiklene av jord og slam som de harført med seg. På denne måten har noen av verdens mest fruktbare jord­ bruksområder oppstått gjennom årtusenene. Men elveslettene er også særlig

i en nødssituasjon, men også selve grunnlaget for produk­ sjonen, nemlig såkornet og husdyra. Trusselen kunne også komme fra den staten som lokalsamfunnet var en del

MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

sårbare for oversvømmelseskatastrofer. Ved denne over­ svømmelsen i Bangladesh stod

elva fem meter over normal vannstand.

17

av. Skatter og avgifter kunne bli presset så høyt at det var umulig å bygge opp reserver, og slik at det ble menings­ løst å slite for å opprettholde de anleggene som skulle temme vannet. Det er bare fra Europa vi har statistiske opplysninger som gjør det mulig å følge befolkningsutviklingen i et lokalsamfunn i detaljer. Men det er neppe tvil om at vil­ kårene var de samme i alle førmoderne bondesamfunn. I gode tider - når det var fred, når klimaet ikke var for lunefullt og ingen epidemier herjet - lå fødselstallet litt over dødeligheten, slik at folketallet vokste litt år for år. Hvis de gode tidene fortsatte, måtte ny jord dyrkes, eller noen måtte bryte opp fra landsbyen og søke seg andre steder. Men de gode tidene varte sjelden særlig lenge. Med kortere eller lengre mellomrom ble lokalsamfunnet ram­ met av sult og sykdom, og ofte var det samtidig krig. På ett enkelt år ble mange års befolkningstilvekst utslettet. De dramatiske befolkningstapene ble som regel innhentet igjen i den følgende perioden. Kanskje kunne overdøde­ ligheten til og med skape bedre vilkår for de overlevende. De kunne konsentrere arbeidet om den beste jorda. En epidemi eller et år med sult kunne også medføre så alvorlige tap at det ikke var nok hender igjen til å holde vannreguleringsanleggene ved like. Ett enkelt års ulykke kunne tilintetgjøre resultatet av mange generasjoners arbeid. Jord som hadde vært fruktbart åkerland, ble for­ latt og vokste til igjen med skog og kratt, eller den ble overtatt av husdyrbrukende nomader.

Noahs ark, fransk miniatyr

fra 1400-tallet. Beretningen om storflommen («synd­ floden») er en myte fra Midt­

østen. Også Vest-Europa kunne rammes av oversvøm­ melser, men var i høyere grad

enn andre tett befolkede områderforskånet for de helt store katastrofer.

Bygningsrester fra en av

middelalderens nordbobygder på Grønland. Den norrøne koloniseringen av Vest-

Grønland tok til på 900tallet. På det meste hadde kolonien omkring 3000 inn­

byggere. De dyrket litt bygg, men levde først ogfremst av kvegavl, jakt og fiske. At kolonien gikk under ved begynnelsen av 1400-tallet,

skyldtes trolig små klima­ endringer.

Den lille istiden At været kan svinge fra år til år, vet vi av egen erfaring. Men at klimaet også kan endre seg gjennom en lengre periode, er vanskeligere å se. Riktignok forekommer det oss alle at somrene var varmere og snøen hvitere da vi var barn. Men det er ikke noe vi uten videre bør ta for gitt. Alle generasjoner synes å huske at det var slik. Hvis vi skal skaffe oss viten om klimatiske svingninger over lengre perioder, må vi bygge på data som er mer objektive enn de som den menneskelige hukommelse har kunnet frembringe. Slike data har forskere fra ulike vitenskapsgrener samlet inn. Geologer og klimaforskere har for eksempel påvist hvordan isbreene har utviklet seg og trukket seg tilbake gjennom tidene. Såkalte istider har vekslet med varmere perioder. Men som vi så i bind 1, s. 15, har isbreenes utbredelse vekslet også innenfor de enkelte istider og mellomistider. Sett over et svært langt tidsrom lever vi sannsynligvis i en mellomistid som har vart siden ca. 10 000 f.Kr. En rekke iakttagelser tyder på at perioden fra ca. 1500 til ca. 1800 var spesielt kald - man snakker om «den lille isti­ den». Dette blir bekreftet av mange opplysninger - om tilfrysning av de kinesiske elvene, utbredelsen av isbreene i Alpene, eller datoen når vinhøstingen begynte i Frank­ rike. Fra slutten av denne perioden har man systematiske meteorologiske observasjoner å støtte seg til, i form av daglige registreringer av temperaturer, nedbørmengde

18

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

osv. Den lille istiden lar seg trolig forklare som en følge av nedsatt solflekkaktivitet. Man kan si at solen ble litt kal­ dere gjennom noen hundre år. Så langt er forskerne enige. Derimot er de ikke enige om hva denne lille istiden har betydd for menneskenes samfunn og historie. Et fall på en grad eller to i den årlige gjennomsnittstemperaturen betyr lite i de fleste jord­ bruksområder. Men i noen. grenseområder kunne det være av livsviktig betydning. Langt mot nord eller høyt oppe i fjellene er den normale frostfrie perioden bare litt lengre enn den tiden det tar for kornet å bli modent. Der kunne den ene graden bety forskjellen mellom liv og død. Det er for eksempel mulig at de nordiske koloniene på Vest-Grønland gikk under nettopp på grunn av dette fal­ let i gjennomsnittstemperaturene. Det gjorde at forhol­ dene for seilas ble vanskeligere, og på samme tid ble de naturlige vilkårene for mennesker og husdyr dårligere. Vi vet at grensene for korndyrking i Nord-Norge ble forskjø­ vet sammen med vekslingene i klimaet. Men utenfor slike marginale områder er det ikke sann­ synlig at den lille istiden har endret menneskenes levevil­ kår på noen avgjørende måte. Det er dermed neppe grunnlag for å se den i sammenheng med en verdensom­ spennende krise som nådde sitt høydepunkt på 1600-tallet, slik noen historikere har ment.

Sjamaner som danser, skal knytte forbindelsen til

åndenes verden. Tyrkisk miniatyrfra 1400-tallet.

Denne amuletten med leopardtannfra Gambia skulle beskytte mot sykdom og andre farer.

En «oshe sango»-stokkfra Sørvest-Nigeria. Den ble

brukt i religiøse seremonier, noen ganger for å avverge tropiske uvær, som var en

Mennesker og mikrober i fredelig sameksistens Mennesket er ikke alene på jorden; det må dele planeten med andre arter. Noen av dem har det tatt i sin tjeneste, andre har det bekjempet. Mikroorganismene har sin spe­ sielle plass i denne sammenheng. Inntil for ca. 100 år siden ante ikke menneskene at de fantes. Likevel var sam­ eksistensen med mikroorganismene ikke bare en del av den daglige tilværelsen og en konstant forutsetning for menneskets eksistens, den var også en del av den store historien. Denne fredelige sameksistensen er en forutsetning for menneskenes sunnhet, selv under de mest primitive for­ hold. Og selv om de ikke visste hvem som arbeidet for dem når de tilberedte øl eller vin eller konserverte matva­ rer som surkål eller sursild, lærte de tidlig å temme og utnytte mikroorganismer. Folk visste heller ikke at de fleste sykdommer skyldes mikroorganismer. Det gjelder både endemiske sykdom­ mer, som nesten alltid er til stede - for eksempel lunge­ betennelse og alminnelige barnesykdommer - og epide­ mier, som herjet med spesiell styrke i visse år. Begge ble betraktet som ubegripelige ulykker. De rammet av uran­ sakelige grunner personer, familier eller befolkninger. De kunne også bli forklart som en følge av Guds unåde, eller av trolldom eller hekseri eller som en straff for ugudelig levnet. I de fleste kulturer fantes det leger, medisinmenn eller kloke koner. Mange av de midlene de anvendte, hadde ingen virkning eller kunne være direkte skadelige. Men

større trussel enn tørke i det vestafrikanske skoglandet.

på den annen side hadde menneskene samlet opp mye erfaring og viten om hvordan de skulle forebygge syk­ dommer, lindre smerter og helbrede syke. Årsakene til sykdommene var ikke kjent. Derfor forstod folk heller ikke hvordan de spredte seg, selv om man mange steder i verden hadde oppdaget at utbredelsen kunne begrenses ved at man isolerte den syke.

Også sykdommene har sin historie Historikerne har lenge vært tilbøyelige til å mene at syk­ dommer var tilfeldige ulykker som rammet uberegnelig og i fleng. Men i virkeligheten er det nøye sammenheng mellom hele samfunnets tilstand og forekomsten av syk­ dommer. De sykdomsfremkallende mikrobene er ikke latent til stede overalt i verden. De har som andre arter sitt natur­ lige miljø, og de kan sjelden klare seg lenge eller reise langt hvis de ikke har en «vert» som kan bære dem med seg. De fleste sykdomsfremkallende mikrobene er bare levende og virksomme i en kort periode. Enten dreper de «verten», eller «verten» dreper dem. Sykdommene kan altså bare spre seg der det er en viss folketetthet. Jegersamfunn synes forholdsvis sjelden å ha vært herjet av epidemiske sykdommer. Folk levde MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

19

Denne iranske miniatyren fra 1500-tallet illustrerer en anekdote om to rivaliserende leger. Til venstre står seier­

herren; han nøytraliserte gif­ ten fra sin fiende ved å sluke noe av sin egen motgift, og han har drept sin motstander

ved å la ham spise en rose som han hadde sagt noen

magiske ord over.

simpelthen for spredt til at sykdommene kunne bre seg. Byene gav derimot mikroorganismene de best tenkelige muligheter for å overleve og bli spredt. Når menneskenes levevilkår endret seg i løpet av årtusener, betydde det altså også at vilkårene endret seg for de mikroparasittene som foretrakk en menneskelig vert. Viktig er også den biologiske tilpasningen som kan finne sted mellom mikroorganismene og vertene. Et men­ neske som overlever et sykdomsangrep, vil ofte være mot­ standsdyktig mot den samme sykdommen resten av livet. Hvis det dreier seg om en ny sykdom, vil det i løpet av noen generasjoner finne sted et naturlig utvalg. De men-

Et eksempel på genetisk tilpasning Noen individer blir født med en arvelig eiendommelighet som gjør at de er utsatt for å dø av blodmangel allerede som barn. Denne eiendommeligheten - sigdcellesyndromet - kan konstateres ved en mikroskopisk blodundersøkelse, som viser at visse blodceller er sigdformet. Syndromet forekommer overalt i verden, men har, under ellers like forhold, en tendens til å forsvinne som følge av naturlig utvalg. Til gjengjeld for sine mindre gode egenskaper gir sigdcellesyndromet beskyttelse mot den spesielt afrikanske formen for malaria: falciparummalaria, som særlig er livsfarlig for barn. Syndromet er derfor mer utbredt i Afrika enn i andre deler av verden. I Øst-Afrika har man til og med kunnet konstatere at forholdet mellom forekomsten av syndromet og risikoen for malaria er proporsjonalt. I høylandet rundt Mount Kenya og Kilimanjaro, der det ikke er fare for malaria, forekommer syndromet ikke. Men noen få hundre kilometer unna, i de malaria-befengte områdene ved de sørlige breddene av Victoria-sjøen, finnes det hos flere individer enn noe annet sted i verden. Det må ha tatt mange generasjoner å utvikle en genetisk tilpasning som denne. Den satte noen grupper i stand til å overleve der andre ville ha gått til grunne. Men den bandt dem også til det miljøet de hadde tilpasset seg til. Høylandsfolk og lavlandsfolk kunne ikke uten videre trenge inn på hveran­ dres områder.

I middelalderens Europa

forsøkte man å begrense utbredelsen av spedalskhet (eller å slippe å se de syke) ved å isolere dem i hospitaler utenfor byene. Bare på visse helligdagerfikk de lov til å

komme inn i byen, overvære gudstjenesten, skrifte, gå til alters og delta i etfestmåltid. Tysk tresnitt fra 1493.

20

neskene som er mest mottagelige for sykdommen, vil omkomme som barn eller unge. De som har de beste for­ utsetningene for å overvinne den, vil leve videre og sette barn til verden. Dermed vil de arveanleggene som sikrer motstandsdyktigheten, bli videreført. Sannsynligvis finner det sted et utvalg ikke bare blant menneskene, men også blant mikroorganismene. En syk­ domsfremkallende mikrobe med altfor stor drepende virkning er biologisk sett selvødeleggende. En slik mikrobe vil gå til grunne sammen med sin vert. Mikro­ bene som fremkaller tuberkulose eller spedalskhet, dre­ per langsomt. Derfor er de mer effektive som snyltere enn for eksempel pest- og kolerabasillene, som er masse­ mordere.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Sykdommene sprer seg utover verden Vi kan nå fjerne i det minste noe av den mystikken som har omgitt de smittsomme sykdommenes historie. De sykdomsfremkallende mikrobene må som andre arter ha hatt et lokalt utgangspunkt som de vanskelig kunne over-

skride. Etter hvert som befolkningen begynte å leve tet­ tere i bondesamfunn og byer, og kontakten mellom de tettbefolkede områdene ble forsterket, spredte de seg til stadig større deler av verden. Første gang et samfunn ble angrepet av en ukjent syk­ dom, kunne virkningen være forferdelig. Senere rammet sykdommen mindre hardt. Men når nye generasjoner uten motstandsdyktighet vokste opp, vendte den tilbake i bølge etter bølge. Først etter lang tid, kanskje flere hundre år, fant det sted en tilpasning mellom menneske og mikrobe. Sykdommer vi i våre dager betrakter som nesten harmløse barnesykdommer, for eksempel meslinger, vannkopper og røde hunder, var opprinnelig fryktelige mordere. Det er bare takket være tilpasning gjennom generasjoner at vi har lært å leve med disse sykdommene. Men helt opp til vår tid har de kunnet forårsake dødelige epidemier blant folk som har levd isolert fra resten av menneskeheten. Hvor sykdommene opprinnelig kom fra, og når de nådde fram til de ulike deler av verden, lar seg sjelden fastslå med sikkerhet. Noen mener at de to store epidemi­ ene som rammet Romerriket på 100- og 200-tallet e.Kr., var henholdsvis meslinger og kopper. Disse sykdommene opptrådte i så fall for første gang i Europa, som et resultat av tettere befolkning og økt internasjonalt samkvem i de første århundrene etter Kristus. Men det viktigste i denne sammenheng er at den gamle verden allerede på oppdagelsenes tid var en verden forent av sykdommer. Størstedelen av samfunnene i det sammenhengende landområdet som Europa, Asia og Afrika utgjør, hadde del i samme beholdning av smitt­ somme sykdommer. Det er naturligvis mange unntak fra denne regelen. Noen sykdommer hadde av klimatiske grunner en begrenset utbredelse. Malaria, som blir spredt ved myggstikk, forekommer bare der det er stillestående vann, slik at myggen kan bli utklekket. Til gjengjeld var denne syk­ dommen utbredt mye lenger nord enn i våre dager; den fantes også i Skandinavia. Sykdommer som gul feber fore­ kom ikke utenfor tropiske områder. Kolera ble så vidt vi vet utbredt utenfor India først på 1800-tallet. Og endelig levde det naturligvis mange steder folk som kom så sjel­ den i kontakt med fremmede at de ennå ikke var blitt rammet av de smittsomme sykdommene. Det største eksemplet på dette var befolkningen i Ame­ rika. Den hadde ennå til gode å møte den gamle verdens mikrober.

som selvstendig epidemi. Den var alltid et sekundært fenomen: Menneskene innåndet basiller som var spredt under en epidemi av sykdommens mest alminnelige form - byllepest. Byllepesten blir overført ved bitt fra lopper som har fått basillen fra smittede gnagere, særlig rotter. Pesten er på denne måten en del av et helt økologisk system. Fire parter måtte være til stede for at sykdommen kunne bli utbredt; ikke bare mennesker og pestbasiller, men også lopper og rotter.

Maleren Pieter Brueghels bilde «Dødens triumf» fra omkring 1560 knytter seg ikke direkte til pesten, men avspeiler frykten for epide­ miene, som selv keisere og

kardinaler (nederst i bildet) stod vergeløse overfor.

Den hellige Frans fra Assisi hos de spedalske. Spedalsk­ heten forsvant nesten fra Europa etter midten av 1300tallet. Årsakene til dette

kjenner vi ikke med sikkerhet. Isoleringen av de syke sam­ men med endrede skikker når det gjelder påkledning og sovesteder kan være forkla­

ringen, men noen sakkyndige mener at spedalskheten ble «utkonkurrert» av tuberku­

lose, ettersom de antistoffene som blir dannet i tilknytning til et angrep av tuberkulose,

Svartedauden

også er virksomme overfor spedalskhet.

Pesten er det mest berømte eksempel på at sykdommer kan opptre tilsynelatende vilkårlig. Men den viser også tydelig den nære sammenhengen mellom samfunn og sykdom. Pestbasillen kan bli spredt på to måter: Som dråpeinfeksjon fra menneske til menneske forårsaker den lungepest. I denne formen fører sykdommen raskt og nesten uten unntak til døden. Derfor forekom lungepest neppe MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

21

Paven i Roma i kirkelig pro­ sesjon mot pesten. Miniatyr fra 1400-tallet.

Til høyre: Sankt Rochus ble de pestsykes skytshelgen. Legenden forteller at han

under sykdommen ble pleiet av en engel, mens en hund

brakte ham mat. Maleri fra 1460.

Pest forekom sannsynligvis i de tettest befolkede delene av verden - i Kina og Europa - fra 500- til 700-tallet. Så forsvant den. Et eller annet ledd i kjeden var borte, sannsynligvis rottene. Men sykdommen fortsatte trolig under jorda bokstavelig talt, som en endemisk sykdom blant gnagere. Det har sannsynligvis vært flere slike «reservoarer» av pestbefengte gnagere i det asiatiske steppelandet, muligens også i Sentral-Afrika. Men det var tynt befolkede områder. Skulle et menneske en enkelt gang komme i kontakt med sykdommen, var det små mulig­ heter for at den ville bre seg. Disse betingelsene ble forandret i og med at det mon­ golske verdensriket ble dannet på 1200-1300-tallet. Kon­ taktene fra den ene enden av det eurasiske kontinentet til den andre ble mangedoblet. Det ble opprettet regelmes­ sige karavaneforbindelser mellom områder som før hadde levd i isolasjon. Ridende kurerer tilbakela uhørte strek­ ninger i den mongolske khanens tjeneste. Det er på denne bakgrunn vi må se «Svartedauden», den fryktelige opp­ blomstringen av pesten på 1300-tallet. Hvordan smitten ble spredt, vil vi aldri få vite i detalj. Men vi kan så å si følge dens utbredelse langs de transkontinentale karavaneveiene. En smittet person kunne nå langt til hest før utmattelsen tvang ham til å bli hos folk som intetanende tok imot ham. Men en rotte med lopper gjemt i en proviantsekk kunne reise enda lenger.

Pestepidemiene

Byllepest. Miniatyrfra 1411, som skal illustrere Annen Moseboks beretning om den sjette av de plagene som ram­ met Egypt.

Hvis smitten først ble spredt, var forutsetningene for en ødeleggende epidemi til stede i mange områder i den gamle verden. Jordbruksproduksjonen hadde økt i de foregående århundrene. Det gav bedre levevilkår ikke bare for mennesker,, men også for rotter og lopper. Det kan være vanskelig å følge utbredelsen av pesten i kildene. De fleste steder ble den oppfattet som en ny syk­

dom uten navn. Sannsynligheten taler for at Kina ble her­ jet av pest 10-15 år før Svartedauden nådde Europa. Fra India omtales en epidemi som rammet Delhi-sultanatets hær i 1334. Den kostet to tredjedeler av soldatene og en tredjedel av offiserene livet. Selv om beskrivelsene av sykdomssymptornene er upresise, er det neppe noen annen sykdom enn pest som kan ha forårsaket en så stor døde­ lighet. For Midtøsten og Europa er opplysningene mer sikre. I årene etter 1347 skyllet pesten som en stormflod inn over disse områdene. Der befolkningen var tett, var virkningen forferdelig. Dødeligheten var høy: 100 prosent for dem som fikk lungepest, 60-70 prosent for dem som fikk byllepest. I tillegg kom at sykdommens symptomer var så frastø22

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

tende og at mulighetene for å lindre de sykes lidelser var så små. Ikke alle ble rammet. Noen var så heldige at de unn­ gikk smitten, eller de var av ukjente årsaker ikke mottage­ lige. Mens hele byer ble avfolket enkelte steder, gikk andre helt fri. Jo mer spredt befolkningen levde, desto større var sjansen for å gå fri. Men bare få tett befolkede områder slapp helt unna sykdommen. I Europa regner man med at mellom en fjerdedel og halvparten av befolk­ ningen omkom ved pestens første angrep. Egypt og Syria ble rammet like hardt. For andre deler av verden er opplysningene mindre pålitelige. Vi vet at det kinesiske folketallet sank drastisk på 1200- og 1300-tallet. Denne befolkningsnedgangen er blitt forklart som en følge av de langvarige krigene mot mongolene. Men det er sannsynlig at pesten har vært en vel så viktig årsak. Fra India hører vi om fallende priser på landbruksvarer og stigende håndverkerlønninger i annen halvdel av 1300-tallet. Dette er ikke noe bevis, .men i det minste et indisium på at det hadde funnet sted et sterkt fall i folketallet.

Denne statuetten fra Amerika før Columbus’ tid er blitt tol­ ket som bevis for at syfilis eksisterte i Amerika før opp­ dagelsene.

Pesten kommer igjen Sett i et lengre perspektiv ville det befolkningstap som fulgte Svartedauden, snart være innhentet, så sant befolk­ ningen ble forskånet for nye ulykker. Men pesten ble ikke en ufarlig barnesykdom. Den fortsatte å vende tilbake med 10 eller 20 års mellomrom, hver gang det kom en ny gene­ rasjon som ikke hadde vært i direkte berøring med den. For hver ny generasjon ble følgene likevel mindre katastrofale. For Englands vedkommende har man bereg­ net at det varte 5-6 generasjoner - det vil si til omkring 1475 - før folketallet begynte å stige igjen. I Egypt og Syria fortsatte befolkningsnedgangen sannsynligvis helt inn på 1500-tallet. Pestepidemiene vendte stadig tilbake; i Europa til 1700-tallet, i andre deler av verden helt til slut­ ten av 1800-tallet. Pesten ble stadig fryktet. Men det må ha funnet sted en tilpasning som gjorde den mindre livs­ truende. Folketallet i de tett befolkede områdene begynte å stige igjen.

Amerikanske sykdommer Sykdommene var blitt felles for menneskene i den gamle verden. Annerledes var det i den nye verden, som gjennom årtusener hadde vært fullstendig isolert fra resten av menneskeheten. Hadde da det amerikanske kontinentet ikke et tilsvarende «forråd» av sykdommer? Det vi vet om sykdommer i Amerika før møtet med europeerne, bygger på et meget spinkelt kildegrunnlag: knoklene i de indianske gravene, noen bilder i håndskrif­ ter fra tiden før Columbus, tolket som fremstillinger av sykdommer, utsagn fra gamle folk lenge etter erobringen om sunnhetstilstanden i gamle dager. I tillegg kommer noen få beretninger fra de første møtene mellom europe­ ere og indianere.

Pesten og de sentralasiatiske nomadene Det er mulig at pesten fikk en spesielt stor betydning for de sentralasiatiske nomadene som levde i nær kontakt med pestbefengte gnagere. Enkelte histo­ rikere mener at de ble rammet særlig ofte av pestepidemier, så ofte at befolk­ ningen ikke lenger vokste, men sank i det lange løp. Hvis dette er tilfellet, kan det være med på å forklare hvorfor de sentral­ asiatiske steppefolkene spilte en så passiv rolle i historien etter 1400-tallet, etter at de gjennom århundrene hadde rettet det ene angrepet etter det andre mot tettbefolkede jordbruksområder. Hypotesen lar seg verken avvise eller bevise ut fra kildene. Vi vet at det i hvert fall i deler av Sentral-Asia var et rituelt forbud, et tabu, mot å jage murmeldyr eller bare røre ved murmeldyr. Men dette trenger ikke tolkes som et uttrykk for at befolkningen var særlig truet. Det kan like gjerne være et uttrykk for at den hadde lært å gardere seg.

Det inntrykk man har dannet seg på dette grunnlaget er at Amerika var forholdsvis fritt for smittsomme syk­ dommer før oppdagelsen. Likevel er det vel sannsynlig at syfilis var utbredt i en mer ondartet form enn i den gamle verden. Hvis dette inntrykket av få epidemiske sykdom­ mer er korrekt, kan det delvis forklare den svært store fol­ ketettheten i Amerika før Columbus. Det kan også forklare hvorfor møtet med den gamle verdens mikrober ble så skjebnesvangert for den indian­ ske befolkningen. Neppe på noe annet tidspunkt i men­ neskehetens historie har sykdommene spilt en mer avgjø­ rende rolle enn ved konfrontasjonen mellom den gamle og den nye verden. (Se bd. 9.)

MENNESKEHETEN OMKRING ÅR 1500

23

Bøndenes verden

Som vi så i forrige kapittel, var jordbruket

Den vesteuropeiske bondens oppgaver og redskaper endret seg bare langsomt gjennom århundrene. Denne spanske miniatyren fra 1400-tallet

illustrerer en utgave av

Vergjls «Georgica», et dikt om bondens arbeid skrevet nesten halvannet årtusen tidligere.

Gjennom tusener av år hadde bøndene

avgjørende for menneskehetens historie

lært seg å dyrke mange ulike kultur­

ved inngangen til den nyere tid. Bare i

planter og temme en rekke husdyr. Hver

jordbrukssamfunnet - bøndenes verden -

plante og hvert husdyr stilte sine krav til

var det grunnlag for større folketetthet og

klima, jord, arbeid og teknikk. Noen av

overskudd til en rikere og mer mangfol­

plantene og dyra var knyttet til begren­

dig virksomhet på det økonomiske, poli­

sede områder, andre hadde spredt seg

tiske og kulturelle området.

langt utenfor sitt opprinnelige hjemsted. Utbredelsen av nye kulturvekster, nye husdyr eller ny tek­ nikk foregikk som regel langsomt. Valget av planteslag og dyrkingsformer betydde ikke bare en teknisk omlegging. Det var en kulturell beslutning, av livsviktig betydning for samfunnsmedlemmene og avgjørende for andre sider av tilværelsen enn bare den snevert økonomiske. En nomade kunne ikke bli åkerdyrker, og en bonde kunne ikke gå over til kunstig vanning uten samtidig å endre sin arbeidsrytme og hele sin livsform. Det valg som var truffet av den enkelte bonde eller av et bondesamfunn, bygde på dyrekjøpte erfaringer som var vunnet gjennom generasjoner. I den vestlige verden har vi ennå vanskelig for å forstå hvorfor bøn­ dene i utviklingslandene ikke uten videre har kunnet øke sin produktivitet ved å overta moderne vestlig tek­ nikk. Men det var ikke bare bondens konservatisme og forsiktighet som stilte seg i veien for tekniske nyvinninger gjennom tidene. Bonden kjente ikke uttrykket «å leve i økologisk balanse med miljøet» - men han levde slik. Han visste om risikoen for forurensning, saltopphoping og erosjon og faren ved rovdrift like godt som noen moderne teoretiker. Han kunne ikke uten videre gå over til en ny teknikk eller en ny type avling, men måtte sikre seg at hans arbeid var tilpasset vil­ kårene der han bodde. Det betydde ikke at bondesamfunnet var et stillestå­ ende samfunn. Sett i et langt perspektiv gjennomgikk det

24

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

stadige endringen Bak folkevandringer og kultursammenstøt stod det like ofte tekniske nyvinninger som politisk erobrervilje. De samfunn som best forstod hvordan de kunne mestre naturen, hadde også de største muligheter til å klare seg og øke sin folkemengde. Samfunn som holdt fast ved jakt og sanking, ble langsomt trengt ut mot utkantområdene, mens de som hadde best naturlige og tekniske forutsetninger for å produsere matvarer, ble sen­ tre i kulturer og imperier. På grunn av bøndenes tilpasning til vilkårene på stedet er det vanskelig å skildre jordbruket i denne tiden som en helhet. Likevel er det mulig å peke på visse allmenne trekk. I dette kapitlet skal vi særlig se hvordan arealet ble utnyttet, og studere de viktigste avlingstypene og samspillet mellom jordbruksområder og tilgrensende økologiske miljøer: skogen, fjellene og steppene.

jorda ligger udyrket og gror til med kratt eller skog. Etter noe slikt som 20 eller 30 år vender menneskene tilbake til den tilgrodde flekken. Skogen eller krattet blir hogd ned og avbrent. Jorda og asken blir blandet med en gravestokk. Så blir det sådd korn eller plantet rotknoller. Avkastningen er som regel stor. Jorda får gjødsel fra asken, og det er ikke mange ugrasplanter som kan konkurrere med kulturplantene. Men man kan bare høste én gang eller to samme sted før avkastningen synker, ugrasplantene rykker inn, og jorda begynner å mangle næringsstoffer. Så flytter bonden til et nytt sted, mens den første rydningen gror til igjen med kratt eller skog. En ny brakkperiode blir innledet. Men mens jorda gror til, har den stadig sin plass i lands­ byens økonomi. De store brakkområdene er tilholdssted for vilt, og der kan jegerne hente en viktig del av landsby­ ens mat.

Menn og kvinner ved innhøstingsarbeid i SørvestIndia. Portugisisk akvarell fra

1500-tallet.

Svibruk - stor avkastning og lange brakkperioder For en moderne vestlig betraktning er knapphet på jord en selvfølge. Det blir sett på som sløseri at jorda ligger udyrket; en intensiv utnytting av jorda virker mest rasjo­ nell. Men dette synet er slett ikke selvfølgelig. Man kan også hevde at intensiv utnytting av arealene tvert om bare er en nødløsning som et samfunn griper til når det av en eller annen grunn er tvunget til å øke produksjonen. Den form for jordbruk som krever størst arealer, er svibruket. Det forutsetter svært lange brakkperioder der

I våre dager er denne formen for jordbruk utbredt i deler av Afrika og Sørøst-Asia. Den var langt mer alminne­ lig i den førmodeme, tynt befolkede verden. I mange hen­ seender var den klart mest hensiktsmessig. Svibruket krevde mye jord, men ikke mye arbeid. Først ryddet man skogen noen dager eller uker. Men det groveste arbeidet ble gjort av ilden. Deretter sådde man, og så klarte naturen resten helt til det ble tid for å høste. På denne måten kunne en landsby eller en familie­ gruppe med ganske få dagsverk sikre seg det nødvendige matforråd for hele året. «Fritiden» ble brukt til å samle inn andre spiselige ting, til jakt eller til å lage bruks- eller BØNDENES VERDEN

25

pyntegjenstander, eller kanskje til rituelle handlinger. Ikke noe av dette ble oppfattet som arbeid. Økologisk sett var det en ideell situasjon. Men pro­ duktiviteten var lav. På grunn av den lange brakkperioden måtte det være 20-30 ganger så mye jord til rådighet som det som ble dyrket hvert enkelt år. Folketettheten måtte derfor forbli lav. Vanligvis har kulturer basert på skogsvibruk da heller ikke kunnet bære en overbygning av store stater eller en spesialisert overklasse av krigere eller pres­ ter.

Svibruk med forkortet brakkperiode Hvis folketallet steg, og hvis ikke utvandring var mulig, måtte brakkperioden forkortes. Men det var ikke noen enkel prosess. Det stilte andre krav til redskaper og arbeid. Skog er lettere å rydde enn land med gras og kratt. Man kan bare gå utenom røttene på trærne når man sår eller planter. Men de seige røttene til gras og kratt må ryd­ des bort. Gravestokken er ikke lenger nok; jorda må be­ arbeides med hakke. Det å rydde et jordstykke krevde derfor langt flere arbeidsdager når brakkperioden ble for­ kortet. Man kunne utnytte den ryddede jorda ved å dyrke den i tre eller fire år istedenfor bare ett eller to. Men også det krevde mer arbeid. Etter hvert som ugraset begynte å konkurrere med kulturplantene, måtte man luke, eventu­ elt også gjødsle. Når brakkperioden ble forkortet, steg antallet dags­ verk som skulle til for å sikre den enkeltes behov for mat. Til gjengjeld ble arealene utnyttet mer intensivt, og det gav grunnlag for en tettere befolkning. Denne dyrkingsmåten dominerte enkelte steder ved inngangen til nyere tid, for eksempel i store deler av Afrika. Der var det også befolkningsmessig grunnlag for mer kompliserte sam­ funnsformer: markeder som samlet folk fra mange lands­ byer, og høvdingdømmer og stater som til tider hadde betydelig utstrekning og styrke.

Arden er stadig i bruk mange steder i verden, ikke minst i middelhavsområdet (her Marokko). Bearbeidingen med ard gjør jorda porøs og bedre i stand til å holde på fuktigheten.

26

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Toskiftebruk og treskiftebruk Noen bondesamfunn la jorda brakk bare hvert annet eller hvert tredje år. Det vil si at de stadig dyrket halvparten eller to tredjeparter av jorda. Slik kunne de utnytte den enda mer intensivt. Toskiftebruket fantes særlig i middelhavsområdet og i Vest-Asia, mens treskiftebruket var karakteristisk for Nord- og Vest-Europa. Lengden på brakkperiodene var ikke den eneste forskjellen mellom de to formene for jordbruk. Treskiftebruket innebar normalt at et areal ble tilsådd i to år, én gang med vintersæd, hvete eller rug, og én gang med vårsæd, havre eller bygg - før det ble lagt brakk i det tredje. Dette innebar ikke bare en mer intensiv utnytting av jorda. Det var også en ekstra sikring for bonden. Det min­ sket nemlig risikoen for at hele avlingen skulle gå tapt i et år med dårlig vær. Det betydde også at arbeidet med å dyrke jorda kunne spres over en større del av året. I dette tilfellet ser vi igjen det omvendte forholdet mellom arbeidsinnsats og utnytting av arealet. Jo mer jorda skulle yte, desto flere dager måtte bonden bruke til arbeidet med den. Ved toskiftebruk og treskiftebruk var det ikke lenger nok å. bruke gravestokk eller hakke; jorda måtte pløyes eller spas. Pløyingen tjente flere ulike formål. Den ryddet jorda for ugras og grasrøtter som hadde bitt seg fast etter brakkperioden. Dessuten hadde den betydning for fuktig­ heten i jorda. I områder med toskiftebruk var problemet som oftest hete somrer med spredt nedbør. Pløyingen skulle gjøre jorda porøs, slik at den kunne holde på fuk­ tigheten i sommertiden og ikke ble pakket sammen til en hard skorpe. I Nord- og Vest-Europa var problemet ofte det motsatte. De fleste år var det for stor fuktighet som var problemet på mange jorder. Systematisk drenering hører en senere tid til. Men den europeiske bonden hadde fun­ net en løsning i å pløye og dele opp markene. Når plogfu­ rene ble lagt dypt og plassert slik at de tok hensyn til høy­ deforskjellene i terrenget, hjalp de til med å lede overflødig vann bort fra markene.

Arden er en enkel plog, egent­ lig bare en hakke eller en gra­ destokk med et forspann. Den

vender ikke jorda, men løser den opp.

Plog og trekkdyr Det fantes forskjellige plogtyper, tilpasset de ulike dyrkingsformene og forholdene i jordbunnen. Arden var i virkeligheten bare en hakke som det var spent et trekkdyr for. Den dominerte i middelhavsområdet og Midtøsten. I Nord- og Vest-Europa ble det brukt en tyngre plog, som oftest hjulplogen, trukket av store forspann med opptil seks okser eller hester. Pløying med så store redskaper forutsatte store driftsenheter eller et nøye planlagt samar­ beid mellom flere husstander. Overgangen til to- eller treskiftebruk var det som regel ikke mulig å klare med menneskelig muskelkraft alene. Den forutsatte at man brukte trekkdyr. Også dette foran­ dret bondens tilværelse. Dyra skulle passes året rundt, uansett om det var bruk for dem i arbeidet eller ikke. De måtte fores, og det betydde ikke bare mer arbeid. Bonden hadde også skaffet seg en konkurrent på halsen når avlingen skulle deles. Problemet kunne til en viss grad løses ved å la en del av jorda ligge som permanente grasganger, som beiter. Men det medførte på den annen side at store arealer ikke lot seg dyrke bare med tanke på men­ neskenes behov. De store husdyra bidrog også med annet enn sin trekkkraft til bondeøkonomien. De kunne spises, de kunne melkes, og de gav gjødsel som økte utbyttet av jorda. Samspillet mellom menneskene og de store husdyra var karakteristisk for jordbruket i Europa - mer enn noe annet sted i verden. Det var en komplisert og ustabil balanse, som lett kunne forrykkes hvis det ble lagt mer jord under plogen på bekostning av beitene.

altfor rikelige nedbøren som falt en liten del av året, ble oppbevart og fordelt over hele vekstperioden på den nyt­ tigste måten.

Plogen, som vender det øver­ ste jordlaget (her en hjulplog fra en flamsk 1400-tallsmini-

atyr), er et tyngre redskap enn arden. Den stilte større

krav til trekkraft og til sam­ arbeid mellom flere bønder, men den var mer effektiv på de tunge nord- og vesteuro­

peiske jordene.

Kunstig vanning og årlige avlinger Allerede lenge før oppdagelsene var det mange steder i verden utviklet et landbruk som var enda mer raffinert, enda mer intensivt og enda mer arbeidskrevende enn det europeerne kjente. Forutsetningen var vanningsanlegg, eller kanskje ret­ tere sagt vannreguleringsanlegg. Problemet var nemlig ofte ikke bare å skaffe vann til åkrene, men også å få over­ flødig vann vekk. Eller det kunne være å sikre seg at den

BØNDENES VERDEN

27

Vanningsj ordbruk fantes i mange former og typer, avhengig av klimaet og forholdene i jordbunnen. Det kom også an på hva slags avling man foretrakk. Det som var felles, var behovet for en stor arbeidsinnsats. Den begren­ set seg ikke til det enkelte året, men omfattet også meget langsiktige investeringer i demninger, kanaler, vannhjul, terrasser osv. Det er som regel ikke nok å lede vannet ut over markene. Disse må jevnes nøye ut, så det ikke dan­ ner seg sumphull. Det må også være mulig å lede vannet unna, slik ai det er i bevegelse og ikke gror til med alger med påfølgende råtning eller fordamper, slik at saltinn­ holdet blir liggende igjen. Og vannet bør ikke ledes unna uten å bli brukt på åker etter åker. Alt dette forutsetter både en betydelig arbeidsinnsats og en høy grad av samarbeid, ikke bare mellom de nær­ meste naboene og landsbyens innbyggere, men over store områder. Vanning kan bare utnyttes effektivt hvis den blir koordinert. Individualistiske vanningsprosjekter kan føre

til skade for andre. Manglende vedlikehold av demninger og kanaler kan ødelegge for bønder langt borte, kanskje mange hundre kilometer lenger nede i samme elvesystem. Belønningen for dette veldige arbeidet er rike avlinger. Vannet fører de fleste steder med seg slam, som hjelper til med å gjødsle jorda. Ved å utnytte overrislingen behendig kan bonden ta knekken på ugraset før det får satt seg fast. Hvis forholdene er gunstige, modner avlingen på få måne­ der. Det er mulig å få enda én avling eller til og med to ut av samme jordstykke samme år, særlig hvis jorda blir gjødslet rikelig. En slik dyrking av flere avlinger på et år går trolig flere tusen år tilbake i Midtøsten. På 900-tallet ble det fra Viet­ nam til Kina innført et risslag som modnet to ganger i året, og før år 1500 hadde det bredt seg til store deler av Sørøst- og Øst-Asia. Vanningsjordbruk skapte muligheter for en tettere befolkning enn noen annen form for jord­ bruk. Prisen var en arbeidsinnsats som beskjeftiget bon-

Oksetrukket øsehjulfra Luxor

i Egypt. Lengst til høyre: Sørindiske kvinner løfter vann fra én kanal til en annen. Verktøyet er enkelt, men bak det ligger planleggingen og oppbyg­

gingen av et komplisert sys­ tem av reservoarer, kanaler,

grøfter og oppdemmede marker.

Familie under rishøsten, kinesisk maleri på silke. Ris­

den og familien hans nesten alle dager i året. Det var ikke mye tid til overs for andre gjøremål, slik som under svibruket.

dyrkingen gir et stort follutbytte pr. arealenhet, men krever også mange mennes­ kers arbeid.

Utvikling eller kulturelt valg? Det kan være fristende å se en utviklingslinje i de typer av jordbruk som fantes (og finnes) i verden: Fra svibruket, der jorda lå udyrket i 20-30 år, til det mest intensive vanningsjordbruk, der den gav to-tre avlinger om året. Men det var på ingen måte tale om en automatisk utvikling fra det ene trinnet til det neste. For det første til­ lot naturforholdene slett ikke overalt overgang til et mer intensivt jordbruk. Dernest innebar enhver endring til sjuende og sist et kulturelt valg, truffet av mennesker. For den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn var det ikke fristende å intensivere driften. Jo mer inten­ sivt jordbruket ble, desto flere årsverk krevde arbeidet med jorda. Sett fra samfunnets eller statens synspunkt var bildet et annet. Bondens fritid ble redusert. Til gjengjeld kunne han produsere et overskudd som kunne frigjøre andre

28

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

individer. Bøndenes økte arbeidsinnsats skapte grunnlag for en mer vidtgående arbeidsdeling for byer, stater og imperier.

Dyrkingssystemenes geografiske fordeling Hvordan var de ulike dyrkingssystemene fordelt over ver­ den omkring år 1500? Enkelte generelle svar er allerede gitt i det foregående. Svibruket fantes særlig i Afrika og i høylandsområdene i Sørøst-Asia. Jordbruk med korte brakk­ perioder var karakteristisk for Europa. Hovedregelen var toskiftebruk i sør og treskiftebruk i nord. Men man må ikke tro at disse dyrkingssystemene var enerådende. I SentralEuropa og Skandinavia var svibruk alminnelig i mange skogområder, enten som eneste dyrkingsform eller i tillegg til husdyrbruk eller åkerbruk med korte brakkperioder. Brakklegging i lengre perioder eller årlig dyrking av mindre og godt gjødslede arealer forekom også. På den annen side fantes det også mer intensive dyrkingsformer i Europa. I Sør-Spania og Sør-Italia forekom det jordbruk med kunstig vanning. I Nord-Italia og Nederlandene hadde man et intensivt jordbruk uten van­ ning. Ved en konsentrert arbeidsinnsats og rikelig bruk av gjødsel kunne bøndene her få spesielt store avlinger hvert år eller til og med flere ganger om året. De bestod mest av grønnsaker til å forsyne byene med, eller av spesialiserte avlinger som lin eller fargeplanter. I den motsatte enden av det eurasiske kontinent var vanningsjordbruket i stadig fremgang. I Nord-Kina var den mest alminnelige avlingen stadig hvete uten kunstig vanning. Men denne delen av Kina, som var utgangs­ punktet for den kinesiske kulturen, stagnerte eller gikk tilbake i forhold til de sørlige traktene. Siden 1100-1200tallet var tyngdepunktet i riket flyttet mot sør, til de områ­ dene som egnet seg best for å dyrke våtris. Også i SørøstAsia, der svibruket dominerte i høylandet, var det elvedalene og elveslettene som rommet den langt største delen av befolkningen. Der kunne man få mer enn én årlig avling av den overrislede jorda. India, Midtøsten og Nord-Afrika rommet store motset­ ninger. Der kunne man finne så å si alle dyrkingsformer fra det enkleste svibruk til det mest avanserte vanningsjordbruk. Mange steder var en lett bearbeiding av jorda etter monsunregnet eller vinterregnet nok til å sikre avlingen selv om det ble en karrig høst. Andre steder var overrisling av markene den eneste muligheten til å dyrke jorda. Nettopp i Midtøsten hadde man fått noen av de før­ ste store samfunn bygd på vanningsjordbruk. Men mange anlegg var gått til grunne, noen steder på grunn av dårlig vedlikehold, andre steder på grunn av erosjon eller opp­ hoping av salt i jorda. Det fantes også tettbefolkede områder der vanningsjordbruket var bevart. Egypt var stadig et av verdens kornkamre. De iranske qanatene, som førte vannet gjennom kilometerlange underjordiske tunneler, ble sta­ dig bygd og vedlikeholdt. I India ble det konstruert stadig

større reservoarer, som kunne holde på vannet fra det hef­ tige monsunregnet til den tørre årstiden satte inn. Også i Amerika finner vi forskjellige dyrkingssystemer side om side. Der som i andre verdensdeler synes tenden­ sen fram mot år 1500 å ha vært en stadig utbygging av vanningsanleggene. Det gjelder særlig i Mexicodalen.

Terrasserfor risdyrking på

det østlige Java, et av de få områdene på øyene i SørøstAsia hvor det alt i middel­ alderen fantes et tettbefolket område med et betydelig mat-

vareoverskudd.

Kornet - den viktigste kulturplanten Komet er den mest velkjente kulturplanten for skandina­ vene. Før oppdagelsene, og før poteten var kommet til Europa, var dette tilfellet i enda høyere grad enn i dag. Komet gav den nødvendige daglige maten i form av brød, grøt eller øl. Kornet var av forskjellig slag. Vi er mest fortrolig med de fire kornsortene som ennå dominerer på åkrene våre. Vintersæden hvete og mg var hardt kom, som man kunne male til mel og bake brød av. Vårsæden bygg gav et dårlig brød, men den var god til grøt eller til ølbrygging. Havren kunne vokse under de vanskeligste vilkår, men den gav et dårlig utbytte. Der jorda var fruktbar, ble havre bare spist av fattigfolk og hester. Hveten var den mest utbredte kornsorten i den gamle verden. I Nord- og Øst-Europa var det risikabelt å dyrke

BØNDENES VERDEN

29

Vinterhveten sds i oktober.

Fransk miniatyr fra 1500tallet. Den typisk europeiske kombinasjonen av vinter- og vårsced økte bondens arbeids­ byrde, men var også en for­

sikring mot misvekst og gav i normale år et overskudd til skatter og avgifter.

den; den tålte ikke vintertemperaturer under frysepunktet særlig godt. Den nordeuropeiske bonden foretrakk den mer hardføre rugen, selv om hveten gav det fineste brø­ det. Men i Sør-Europa, Midtøsten og deler av Nord-Kina dominerte hveten. Også i Egypt var hvete den avlingen man foretrakk. Nilen når nemlig sin høyeste vannstand om sommeren, og kornet skal modne i løpet av høsten og vinteren. Derfor er Nildalen ikke egnet til ris, slik de andre regionene med kunstig vanning er. Det fantes andre nytteplanter enn de fire. Bokhveten ble utbredt i Europa først på 1500-tallet, men den hadde tidligere vært dyrket lenger mot øst. Hirse ble sjelden dyr­ ket i Europa, men andre steder i verden var det den fore­ trukne kornsorten. Det gjaldt særlig der hvor dyrkingsse-

songen var kort og varm: i Afrika sør for Sahara, i India og i deler av Nord-Kina. Durra (sorghum) ble særlig dyrket i de mer nedbørrike delene av den afrikanske savannen. Kornet var sjelden den eneste avlingen. Det kunne suppleres med mange slags belgfrukter, rotvekster og grønnsaker. Soyabønnen var med sitt høye proteininnhold et verdifullt tilskudd til kineserens kost. Rødbeten var en alminnelig rotvekst i Europa før man lærte poteten å kjenne. Den preger ennå den polske og den russiske suppen. I Sør-Skandinavia og Tyskland ble det dyrket kål i kålgårder rett ved huset. Den spiselige kastanjen trivdes bare lenger mot sør. I år med dårlige avlinger kunne den erstatte eller supplere kornet.

Hvor mange foll?

Rusgifter og nytelsesmidler Giftene og nytelsesmidlene har sin egen kulturhistorie, som vi ennå vet svært lite om. Virkningene av alkohol var kjent så å si overalt, og mange ulike drik­ ker ble fremstilt ved gjæring: europeisk øl og vin, afrikansk hirseøl, japansk sake laget av ris, gjæret palmesaft i India og Sørøst-Asia, gjæret agavesaft i Aztekerriket, gjæret hoppemelk i Sentral-Asia. Samfunnene hadde normer og sanksjoner som begrenset misbruket. I Aztekerriket kunne bare gamle menn tillate seg å vise seg beruset. Islam forbød enhver form for nytelse av alkohol. Europeerne fordømte drukkenskap, men tolererte drikking. Det gjaldt i hvert fall de medlemmene av overklassen som hadde adgang til de bedre kvaliteter av øl og vin. De kan ikke ha vært edru mange timer om dagen. Til gjengjeld var hasj så å si ukjent i Europa, men utbredt i Midtøsten og NordAfrika. Inderne tygde betel, vestafrikanerne de koffeinholdige kolanøttene, inkaene kokablader med et svakt innhold av kokain. Teen ble dyrket og elsket i Kina og Japan, kaffen bredte seg i senmiddelalderen fra sitt hjemsted i Jemen til Midtøsten og India. Og indianerne i Amerika røkte tobakk. Man kan more seg over dette bildet av våre gumlende, siklende, supende, røykende og drikkende forfedre, som øyensynlig var i besittelse av en ustyr­ lig trang til å putte alle ting i munnen og prøve. Men dette rommer store perspektiver, som historikeren neppe har oversikten over.

30

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Bonden kan måle resultatet av sine anstrengelser i foll, det antall kom han kan høste for hvert korn han har sådd. Når det gjelder de alminnelige kornsortene, vet vi ikke mye om forholdene utenfor Europa. Men det er sannsynlig at bøn­ dene overalt hvor det ikke var kunstig vanning, delte den europeiske bondens største problem: det lave follutbyttet. I våre dager er det vanlig å få et utbytte på 20 til 30 foll. For den førmoderne europeiske bonden var et slikt utbytte utenkelig. Tre til fem foll har snarere vært det vanlige. Fem foll kan forekomme oss elendig, men det var like­ vel en femdobling av såkornet. Tre foll levnet ikke mye til bonden, når en tredjedel skulle legges av til neste års utsæd. Det var år da grøden var bedre, men også så dår­ lige år at man ikke engang fikk igjen utsæden. Svingningene i follutbyttet gjorde kanskje det euro­ peiske dyrkingssystemet mer sårbart for lokal misvekst enn de fleste andre. Til gjengjeld hadde europeerne i løpet av middelalderen bygd opp et sterkt våpen mot hungersnø­ den: den interregionale handelen. Mot slutten av middelal­ deren fantes det skip som kunne bringe komet fra områder med overskudd til steder der høsten hadde slått feil. Det hjalp ikke de fattige, som ikke hadde penger til å kjøpe det importerte komet. Det hjalp heller ikke de områdene som lå fjernt fra havet. Men for dem som hadde penger eller kre-

Tresking av komet, tysk

maleri fra 1500-tallet. Her dreier det seg ikke om kom til familiens eget bruk, men om stordrift.

ditt, og ikke minst for innbyggerne i de rikeste og tettest befolkede områdene i Vest- og Sør-Europa, kunne komimporten bety redning fra hungersnød.

Risen — en gavmild, men krevende plante

ikke ha kunnet klare befolkningsveksten de siste 500 årene uten den gjennomgripende tekniske omleggingen av jordbruket på 1700- og 1800-tallet. I Kina vokste befolk­ ningen - til tross for kortvarige tilbakeslag - jevnt fra 1400- til 1900-tallet uten grunnleggende teknologiske endringer i jordbruket. Produksjonen kunne økes år for år ved at arealene stadig ble utvidet under intensiv dyrking.

Kinesiske bønder under tre­ skingen. Sliulen er i hoved­ trekk den samme som den

som ble brukt i Europa.

Ris ble dyrket enkelte steder i Europa og Afrika, men i Øst- og Sørøst-Asia var det den kulturplanten som domi­ nerte. Ris har en utrolig tilpasningsevne. Gjennom århun­ drene var det dyrket fram ulike former for ris som passet til så å si ethvert klima, bare det var tilstrekkelig varme. Noen sorter modnet raskt, andre sent. Det fantes ris som lot seg dyrke i svibruksområdene på høylandet uten kun­ stig vanning, og ris som bare trivdes i mudder og vann. Risen gav størst utbytte der den ble dyrket med kun­ stig vanning. År etter år, eller til og med flere ganger om året, gav den regelmessig et større utbytte pr. arealenhet enn noen av de kornsortene som ble dyrket i Europa. Men det krevde arbeid. Det var ikke nok å bygge opp hele vanningssystemer. Man måtte også arbeide år etter år på de overrislede markene. Risplantene ble satt ut én for én etter pløyingen. På forhånd var de drevet fram i særlige bed, så de var passe store når markene var klare. Arbeidet stod ikke stille i vekstperioden heller. Vannet måtte hol­ des i stadig bevegelse, og vannstanden måtte reguleres. Men risen gav rikelig lønn for arbeidet. Europa ville

BØNDENES VERDEN

31

Den var en viktig proteinkilde, men også søppelmann i landsbyen og produsent av gjødsel. Men grisegjødselen alene var ikke nok. All gjødsel måtte samles omhyggelig inn, oppbevares og spres utover. Det gjaldt ikke minst menneskegjødsel. Ikke noe som det kunne bli kompost av, måtte gå til spille. Riskulturen var avhengig av en øko­ logisk balanse som krevde stadig årvåkenhet og arbeid. Den gav ikke særlig mye rom for eksperimenter eller for­ andringer.

Maisen - mirakelkornet

Den sliulen som den moderne kinesiske bonden bruker, kan vi kjenne igjen fra eldre fremstillinger.

Aztekisk fremstilling som

viser maisens avhengighet av gudene - vi ville si av værets luner. Til høyre et godt år, maisen skyter godt og sitter

med røttenefast plantet i jorda. Til venstre et dårlig år, maisen har ikke feste i jorda og blir angrepet av dyr og fugler.

32

Risen var gavmild, men den satte også grenser for menneskenes virksomhet. Kineserne konsentrerte seg om å dyrke våtris. Derfor måtte de prioritere husdyrholdet lavt. Det ble bare dyrket for for så mange trekkdyr som strengt nødvendig. Det betydde færre animalske proteiner i kosten og mindre gjødsel til markene. Disse problemene kunne likevel til en viss grad la seg løse, men ikke uten stort ekstraarbeid. Den proteinfattige risdietten kunne suppleres med fisk, som ble oppdrettet i vanningskanaler og dammer, og med soyabønner og svinekjøtt. Grisen fikk en hedersplass i det kinesiske landbruket.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Mais er blitt kalt mirakelkornet. Hvis vekstforholdene er gunstige, gir den et utbytte som sjelden er mindre enn 150 foll og som kan nå opp til 800. Det er for eksempel tilfellet på åkrer med kunstig vanning. Maisen er dess­ uten langt lettere å arbeide med enn risen. Kornet blir sådd direkte på åkeren, og vanningen krever ikke samme kompliserte teknikk som vanningen av ris. Men man må naturligvis luke, og fuglene må skremmes bort. Likevel regner man med at 50 dagers arbeid var nok til å sikre det årlige kaloribehovet for indianerne før Columbus’ tid. I tillegg kom arbeidet med vanningsanleggene. Det ble mer og mer krevende jo tettere befolkningen levde. Men så sent som på oppdagelsenes tid ser det ikke ut til å ha vært knapphet på jord, ikke engang i de tettest befolkede kulturområdene i Mexico og Peru. Og maisen kunne tilpasses vidt forskjellige klimaforhold. Den ble dyrket i Andesfjellene i opp til 3700 meters høyde. Og den ble dyrket i den knusktørre kystørkenen ut mot Stillehavet, der innbyggerne måtte grave seg gjennom et tykt lag sand før de nådde et lag med fuktig matjord. Der laget de huller med enden av gravestokken, og i hvert hull la de hodet av en sardin og to eller tre mais­ korn. Dette forteller en spansk-indiansk forfatter fra 1500-tallet.

Poteter og maniok

Husdyr i den gamle og den nye verden

Poteten ble bare dyrket i Peru. Der var den til gjengjeld den viktigste nytteveksten. Før Columbus’ tid foretrakk befolkningen uten tvil maisen. Men mais og potet stiller ulike krav til jordbunn og klima. De store høydeforskjel­ lene i det peruanske landskapet gav begge plantene gode vekstbetingelser. Dermed fikk de peruanske samfunnene

De amerikanske bøndene - og dermed de amerikanske høykulturene - hadde et alvorlig handikap sammenlignet med jordbrukerne i den gamle verden. De hadde ingen større husdyr og overhodet ingen trekkdyr. I Peru brukte man lamaen som kløvdyr, men den kan ikke bære tunge bører, bare ca. 50 kg. De amerikanske bøndene hadde

Menn og kvinner i arbeid på potetåkrene, tegning av Poma de Ayalafra 1500-tallet. Til

venstre bearbeides jorda ved hjelp av en gravestokk, til

høyre potetopptaking.

maksimal sikkerhet for reservelagre, hvis avlingen av den ene sorten skulle slå feil. Poteten var en høylandsplante. Maniok trivdes der­ imot best i det tropiske lavlandet. Maniokdyrkingen er ganske komplisert. Det kreves ikke bare at jorda blir tilbe­ redt omhyggelig i tuer for hver plante. De røttene som blir høstet inn, må også underkastes en spesiell behandling for å kunne spises. Rota blir raspet til et fuktig mel. Saften i melet inneholder giftig blåsyre, og den må presses helt ut. Så kan melet tørkes og bakes til brød. Til tross for denne kompliserte prosessen gir maniok et stort utbytte i forhold til arbeidet. De store indianerbefolkningene på de vestindiske øyene og i Brasil var de før­ ste mennesker europeerne kom i kontakt med i den nye verden. De levde først og fremst av maniok, supplert med utbyttet av jakt og fiske. Og da maniokplanten etter de store oppdagelsene krysset Atlanterhavet, fikk den nesten like stor betydning for det tropiske Afrika som poteten fikk for Europa.

ingen dyr som kunne gi melk, og som slaktedyr hadde de bare marsvin, ender og sannsynligvis høns. Uten trekkdyr kunne man altså ikke tenke seg at plo­ gen ble utviklet i Amerika før kontakten med Europa ble opprettet. Men både mais, poteter og maniok lot seg dyrke uten pløying. Derimot kunne proteininnholdet i kosten være et problem, som bare til en viss grad ble løst. De viktigste næringsmidlene inneholdt mest stivelse, og de ble supplert med forskjellige slags bønner. Husdyra i den gamle verden hadde bredt seg ut over verdensdelene gjennom årtusener. Riktignok hadde de fått en vidt forskjellig plass i de forskjellige samfunnene, som følge av klimatiske eller kulturelle forhold eller på grunn av hensynet til den økologiske balansen i åkerbruket. At tamme elefanter bare sjelden ble brakt fra India til andre deler av verden, er neppe overraskende. Heller ikke at hesteoppdrett var umulig i Sør-India og Sørøst-Asia på grunn av klimaet. Rikfolk som ønsket å ri, måtte derfor importere hester fra Arabia eller Iran. Klimaet var den avgjørende BØNDENES VERDEN

Under til høyre: Den kine­ siske kosten var mer preget av planteprodukter enn den

europeiske. Kveget ble først og fremst holdt som trekkdyr, det viktigste slaktedyret var grisen.

faktoren her, på samme måte som utbredelsen av tsetseflua satte grenser for muligheten til kvegavl i Afrika. Langt vanskeligere er det å forklare menneskenes kul­ turbestemte holdninger til forskjellige husdyr. Slike hold­ ninger lå nokså fast ved inngangen til nyere tid. For en moderne vestlig betraktningsmåte virker de som irrasjo­ nelle begrensninger av de muligheter de enkelte samfun­ nene har til å tilpasse seg og overleve. Kua var hellig for

inderne; den kunne ikke slaktes og spises. Tvert om fikk den lov til å leve videre og konkurrere om føden etter at den hadde sluttet å være til nytte for mennesket. Grisen, som var så nyttig som søppelmann i de kinesiske landsby­ ene, ble skydd som uren av muslimer og jøder. I Afrika, og særlig i Øst-Afrika, var kveget ikke så mye en del av det landbrukstekniske og økonomiske kretsløpet som et mål i seg selv, et uttrykk for rikdom og status. Og i deler

Hellige kuer, urene griser og økologi Noen antropologer mener at de rituelle reglene som omgav og omgir visse dyr, kan forklares ved hjelp av den økologiske situasjonen i samfunnene på det tidspunkt da reglene ble innført. I India vokste befolkningen så sterkt at det ble nødvendig å skjære ned på februket til det som var strengt nødvendig for pløyingen. For å beskytte det resterende kveget, var det nødvendig å inn­ føre rituelle forbud mot slakting. I Midtøsten ødela grisene den gjenvoksende skogen når de rotet etter røtter. På denne måten forårsaket de erosjon. Derfor skal både jødedommen og islam ha nedlagt forbud mot å holde griser og å spise svinekjøtt. Dette lyder besnærende. Men noen helt tilfredsstillende forklaring er det ikke. Hvorfor grep man ikke inn overfor geiter, som er minst like harde mot vegetasjonen som griser? Kineserne måtte også holde igjen på kjøttforbruket. Hvordan kunne de innpasse både okser og griser i økosystemet sitt uten å måtte ty til rituelle forbud?

av Europa var det svært få som kunne tenke seg å slakte og spise en hest. Det finnes ikke noen enkel forklaring på disse hold­ ningene. Noen teorier er nevnt i bind 1, s. 129 og 219 og bind 3, s. 77. Men man bør også huske at kulturelle valg eller vaner kan være langt sterkere enn økonomisk rasjo­ nalitet.

Utbredelsen av tsetseflua i

Afrika.

Bondesamfunnets grenser Bøndene kommer først. De danner alltid grunnlaget når vi skal beskrive tett befolkede førmodeme samfunn. Det må ikke få oss til å glemme at bøndene så å si aldri var isolert, men at dynamikken i de ulike samfunnene ofte var betinget av samspillet mellom bøndene og grupper utenfor bonde­ samfunnet. Det gjaldt også samfunnenes muligheter for utfoldelse og for trygghet overfor en uberegnelig natur. Overalt i verden finner vi eksempler på dette samspil­ let. Kanskje minst i de gamle og slitte - eller høyt kulti­ verte - delene av verden, der bøndene gjennom århun­ drer hadde temmet naturen, tæret på den opprinnelige vegetasjonen og drevet grensene for det dyrkede arealet lengst utover. Mest gjorde dette seg gjeldende i de delene av verden som først sent var blitt oppdyrket, særlig Europa og Afrika. For Europa nord for Alpene og Afrika sør for Sahara var i verdensmålestokk ennå nybyggerområder ved inngangen til den nyere tid.

Kong Dareios og hesteoppdretteren, iransk miniatyrfra 1400-tallet. Hesten var mer enn et arbeidsdyr; i store deler av verden var den et

symbol på og en forutsetning for overklassens makt og anseelse.

34

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Skogene gav bygningsmaterialer og energi En skog som er ryddet, bruker lang tid på å vokse opp igjen. Og hvis skogryddingen eller klimaendringer fører til jorderosjon, kan skogen til og med gå tapt for alltid. Så sent som ved inngangen til nyere tid hadde Europa en stor kapital i sine skoger. De var truet i enkelte områder; århundrers rydding og hogst hadde satt sine spor. I andre områder lå de mange steder som urskog, for eksempel i Finland og på den skandinaviske halvøya. Disse reservene ble av uvurderlig betydning for den økonomiske utvik­ lingen fram mot den industrielle revolusjon. Men bare få steder i Europa var det langt til nærmeste skog. Dette var av mange grunner vesentlig for bondeøko­ nomien. Tre var på samme tid det viktigste bygningsmate­ rialet og den viktigste energikilden. Alt ble bygd av tre: skip, kjøretøyer, store maskiner som vind- og vannmøller eller kraner. Husene var i enkelte områder bare av tre, i andre av tre, leire og stein. Selv byene bestod ennå for det meste av trebygningen Bare de mest ærgjerrige byggver­ kene var bygd av stein eller teglstein: kirkene, adelens gårder og borger og byenes rådhus. Men også noen kirker - for eksempel de norske stavkirkene - var av tre. Hvordan skulle man forresten ha brent teglsteinen uten tre? Riktignok var bruken av steinkull kjent både i Kina og i England. Men som energikilde var treet langt viktigere, ofte i form av trekull. Man trengte tre til å varme opp husene og tilberede maten. Det var også nødvendig når man skulle bearbeide metall, både ved gruvene og ved landsbysmedens ildsted. Pottemakerne og glassblåserne måtte ha tre; det samme måtte bryggerne, brennevinsbrenneme, såpekokeme og fargeme. Det var andre produkter som bare kunne skaffes fra skogene: Bek og tjære var uunnværlige for skipsbyggerne, pottaske ble brukt av garverne og såpekokerne. I tillegg

var skogsdyrene en god proteinkilde, det fantes ennå mange av dem i de europeiske skogene. Det var ikke uten grunn at overklassen de fleste steder forbeholdt seg retten til å drive jakt. Vilt var den eneste form for ferskt kjøtt man kunne få i store deler av året. Bøndene slaktet nemlig om høsten for å spare på vinterforet, og kjøttet ble saltet ned.

Denne gotiske takkonstruk­

sjonen fra Woolpit kirke, Suffolk, England, gir et inn­ trykk av hva middelalderens håndverker var i stand til å skape i tre. 1400-tallet.

Europa var et av de jord­ bruksområdene som senest

Bøndene og skogens folk Samspillet mellom skogen og bøndenes verden kunne ta mange former. Bare få steder i Europa hadde skogen sitt eget folk. Som regel var det bøndene som arbeidet der i de periodene da jordbruket gav dem tid til overs. Bøndenes rettigheter var ofte nøye bestemt i festekontraktene eller etter sedvaneregler. De omfattet rett til å «drive svin på olden», dvs. til å la dem spise av skogens røtter og frukter, rett til å hente ved i skogen til brensel og vedlikehold av

BØNDENES VERDEN

ble oppdyrket, og store skog­ områder varfremdeles bevart ved slutten av middelalderen.

Skogene utgjorde en betydelig reserve gjennom tre og vilt ofte den eneste formen for ferskt kjøtt når slaktekveget var saltet nedfor å spare vin­ terforet. Og om høsten kunne

grisene drives på olden. Fransk miniatyrfra 1400tallet.

bygningene. Til gjengjeld hadde bøndene plikt til å levere noe av skogsproduktene til herren eller fyrsten. Andre steder gikk det en klar grense mellom folket i skogene og bøndene på det åpne landet. I sjeldne tilfeller levde skogfolket helt sin egen tilværelse, nesten uten kon­ takt med bøndenes verden. Et eksempel er de sentralafrikanske dvergfolkene. Langt mer alminnelig var det at skogfolk og bønder stadig utvekslet produkter. Slik var det i Sørøst-Asia, der befolkningen i dalene byttet til seg skogsprodukter hos stammene og landsbyene i det skogrike høylandet. Vi finner det også i Vest-Afrika, der det svært tidlig ble utvekslet varer mellom savannelandet og skogområdet langs kysten i sør. Store deler av verden var blitt svært fattige på skog, særlig Midtøsten og deler av India og Kina. Vi kan natur­ ligvis ikke måle hva dette betydde for økonomien til de skogfattige samfunnene. Men vi kan si med sikkerhet at de var fattigere enn de mer begunstigede deler av verden. Det er mulig at mangelen på tre i noen tilfeller til og med gjorde jordbruksresultatene dårligere. Mange steder hadde man lært seg at tørket gjødsel, eltet sammen med halm, gav et utmerket brensel. Det løste problemet med

bøndenes verden. Det var for vanskelig å dyrke dem med teknikken fra lavlandet, og de var for kostbare å erobre. Likevel spilte høyland og åkerland på mange måter sammen. Vandrende flokker av okser, sauer eller geiter fulgte faste ruter mellom høyland og lavland, de søkte beite etter årstiden. Overalt i verden finner vi slikt februk i en eller annen form (transhumans). Store flokker av sauer, geiter og griser vandret i rytme med året fra beite til beite - langs Appenninene ned gjennom Italia, over den kastiljanske høysletten og fjellene i Lilleasia. I de sentral­ asiatiske fjellområdene, deler av Midtøsten og i det østafrikanske høylandet søkte kveggj eterne på samme måte beite for flokkene sine etter årstiden. For bondesamfun­ net var denne utnyttelsen av høylandet en fordel. Den jorda det var vanskelig å dyrke på samme måten som i lavlandet, ble brukt til beiter for dyr som skaffet bøndene i lavlandet ull, kjøtt, ost og smør. Mange steder - som i det norske seterbruket - var det bøndene selv som utnyttet fjellbeitene. Gjeterne brøt opp fra landsbyene i lavlandet og drev flokkene opp i fjellene. Senere vendte de tilbake igjen til den samme landsbyen. Men ofte skilte befolkningen i fjellene seg fra bøndene i lavlandet språklig og kulturelt. Fjellene beskyttet mot erobring, for eksempel i Albania, Kaukasus, Armenia og de sørøstkinesiske fjellområdene. Andre steder var den etniske opprinnelsen den samme i lavlandet som i høy­ landet, slik som i Sveits eller i Burmas og Thailands fjell­ områder. Men fjellfolkene bevarte sin politiske selvsten­ dighet og sitt kulturelle særpreg. Selvstendigheten betydde ikke isolasjon. Tvert om var fjellfolkene ofte på vandring - kanskje fordi den befolkningsmessige balansen i de barskere områdene alltid var usikker. Sveitserne er ikke det eneste fjellfolk i verden som har gjort seg bemerket som yrkessoldater; det samme finner vi i India og Sørøst-Asia. Mange reiste ut for å handle. For en ung mann fra fjellene i det sørlige Sumatra var det en selvfølge å foreta minst en reise ut i verden som kjøpmann, med gull og tinn fra den lokale produksjonen.

Ørken og steppe

Sauer på vandring mellom vinter- og sommerbeiter i Zagrosfjellene i Iran. Denne

varm mat - men det reduserte mengden av nitrogenholdig gjødsel.

flyttingen mellom høyland og lavlandsområder har likhets­ punkter med seterbruket, slik

det er blitt drevet for eksem­ pel i Norge og Sveits helt opp til vår tid.

36

Fjell og høyland Tyngdepunktene for jordbrukskulturene lå i det flate om enn ikke alltid lave - landet: kystlandet omkring Middelhavet, sletteområdene i Vest-, Sentral- og ØstEuropa, det nordindiske lavlandet, elvedalene i Irak, Egypt, India, Sørøst-Asia og Kina, savannelandet i Afrika, høyslettene i Iran, Sentral-Asia og Mexico. Fjellene og de utilgjengelige høylandene ble bare sjelden innlemmet i

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Gjennom hele det sammenhengende kontinentet som utgjøres av Asia, Europa og Afrika, strekker det seg et regnfattig belte av ørken eller nesten ørken. Vi kan følge det på kartet fra Sahara i vest over Nildalen - der frukt­ barheten bare skyldes det vannet Nilen fører med seg fra nedbørrike områder langt mot sør - og fram til den ara­ biske og syriske ørkenen. Det omfatter også det iranske høylandet, der fruktbarheten først og fremst skyldes reg­ net som faller i fjellene rundt. Det indre av høylandet i Iran er derimot en ufruktbar saltørken. I Sentral-Asia strekker det seg veldige ørkenområder i sørkant av step­ pen: Karakum i Turkmenistan, Takla Makan i Tarimbekkenet, og Gobi lengst mot øst. I de mest ekstreme ørkenområdene faller det ikke noe regn i det hele tatt, eller det kan gå år mellom bygene. Men selv der har mennesket kunnet finne muligheter til å

overleve. Enkelte steder går underjordiske vannstrømmer så tett opp til overflaten at man kan anlegge oaser omkring brønner og vannhull. Noen steder lå det ganske betydelige byer rundt slike oaser, særlig der viktige han­ delsveier krysset ørkenen. Her var det ikke bare den nøy­ somme daddelpalmen som sikret en næringsrik «avling», man kunne også høste bygg eller hvete. Rundt de egentlige ørkenområdene lå steppene. Der var regnet sparsomt og falt samlet i korte perioder. Men regntiden inntraff likevel hvert år med noenlunde sik­ kerhet. I dette klimabeltet, fra det vestligste Afrika over den arabiske halvøya, gjennom Midtøsten og SentralAsia til Mongolia og Mandsjuria, hadde nomadene

utviklet sin egen raffinerte tilpasning til de økologiske forholdene. Det var ikke nok nedbør til at man kunne drive egentlig jordbruk, med mindre man kunne bygge vanningsanlegg. Men flokker av geiter, sauer, hester eller kameler kunne finne beite og skaffe nomadene et utkomme. I den korte tiden da det falt regn, blomstret steppen. Da kunne nomadenes dyreflokker spise seg mette og fete. Når tørken satte inn igjen og frodigheten forsvant, måtte de føres tilbake til oaser eller elveløp. Der var det i det minste vann og knappe beiter inntil neste regntid. Vinteren i Sentral-Asia kunne også tvinge nomadene til å holde sine dyr samlet i vindbeskyttede daler og senkninger. BØNDENES VERDEN

Nomader i Mongolia med sauer og baktriske kameler.

Til høyre de karakteristiske teltene, jurter, som gir god

beskyttelse både i de kalde vintrene og de varme

somrene.

37

Nomader i Mauritania (Nordvest-Afrika) med

Nomadenes verden

dromedarer og geiter Mange tusen kilometer skiller dem fra de mongolske nomadene, men de er variasjoner over samme tema, en raffinert til­ pasning til de krevende natur­ forholdene utenforjordbru­

kernes verden.

Allerede ved begynnelsen av vår tidsregning hadde noma­ dene utviklet en materiell kultur som ikke var mindre ele­ gant tilpasset naturvilkårene enn åkerbrukerens. Det gjaldt enten denne kulturen var bygd opp rundt hesten, som i Sentral-Asia, eller rundt kamelen, som i Afrika. Nomadenes liv. artet seg på mange vis stikk motsatt bøndenes. Bøndene var bundet til jorda, eller rettere sagt

Smør mot bygg Dolpo i Nepal ligger høyt oppe i fjellene mot den tibetanske grensen. Det er et av de områder der nomader og åkerdyrkere har levd fredelig sammen gjennom årtusener. Men politiske omveltninger har truet balansen. En vitenskapsmann fra Vesten som besøkte området i 1977, forteller fra sitt besøk i teltet til en nomadehøvding: Lawang var bekymret. Han hadde ridd til Tinkyu for å kjøpe bygg. Det er det viktigste tibetanske næringsmidlet, som blir ristet og malt og brukt til tsampa. Men ikke noe var slik det pleide å være, sa han. Gjennom århundrer hadde gjeterne fra Dolpo tilbrakt vintrene med flokkene sine på beitene på den andre siden av den tibetanske grensen. Men de siste årene var det mange tibetanske stammefolk som hadde flyktet i motsatt retning - til Nepal. Dolpos beiter, som før bare hadde vært brukt om sommeren, ble nå brukt året rundt. I tusen år, sa Lawang, hadde bytteforholdet mellom nomadens smør og landsbyens bygg vært nesten kon­ stant. Men i løpet av de fem siste årene var prisen på bygg nesten tredoblet. (Kilde: Joel E Ziskin i «National Geographic», hefte 151, 4, s. 508.)

38

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

til investeringene i rydding, vanningsanlegg og bygninger. Det var særlig tilfellet for dem som dyrket jorda intensivt. Nomadens tilværelse var preget av bevegelighet. Han måtte følge flokken sin etter som årstidene og klimaet skiftet. Boligen hans var ikke et hus eller en hytte, men et telt. Den samfunnsmessige organiseringen knyttet seg sjelden til stedet, men som oftest til slekten. Det var her­ redømmet over dyra, og ikke over landet, som gav mulig­ heter til å overleve eller i beste fall til velstand. Men trass i bevegeligheten var det grenser for noma­ dens utfoldelse. Nomadeøkonomien krevde store arealer, og når de siste beitene var tatt i bruk, kunne nomaden ikke intensivere driften. Fordi befolkningstilveksten i nomadesamfunnene ofte var større enn i bondesamfun­ nene, var dette kanskje desto viktigere. Nomadene levde spredt, derfor ble de ikke så ofte rammet av epidemiske sykdommer. De levde også fjernt fra de sumpområdene der malariamygg og andre sykdomsbærende snyltere holdt til.

Nomadesamfunn mot bondesamfunn Det er mot denne bakgrunnen vi må se de stadige kon­ fliktene mellom bondesamfunn og nomadesamfunn. Det kunne være småkonflikter om adgang til vannhull og bei­ ter. Men det kunne også være massive angrep og ødeleg­ gende erobringstokter. Militærteknisk hadde nomadene fordelen på sin side, takket være sin bevegelighet og hardførhet. De kunne slå til mot bondesamfunnene og forsvinne igjen før det var tid til å organisere et forsvar. Men denne fordelen kunne

bondesamfunnene oppveie ved samarbeid og organisa­ sjon. En enkelt landsby var et lett bytte for nomadene. Men en stat eller et imperium kunne legge garnisoner i grenselandet; det var mulig å bygge murer og festninger eller å patruljere på steppen. I århundrene fram mot oppdagelsenes tidsalder hadde erobrerfolk av nomadeherkomst avgjørende betydning for den gamle verdens bondesamfunn. Tyrkerne dominerte Lilleasia og Balkan. Mongolene fylte en tid bøndenes ver­ den med gru. De skapte et rike som strakte seg fra Svarte­ havet til Stillehavet. I Nord-Afrika fulgte det ene dynastiet av nomadisk opphav etter det andre. Også sør for Sahara var det en usikker balanse mellom nomadene og de fast­ boende. Den nordlige delen av India ble behersket av erobrere av nomadeslekt, særlig tyrkere. Både sultanene i Delhi og stormogulene etter dem sikret seg at de alltid hadde et betydelig innslag av innvandrere fra Sentral-Asia i hærene sine. Så sent som på 1600-tallet var det et folk fra steppen, mandsjuene, som grunnla det siste kinesiske keiserdynastiet. Nomadeerobringene kunne ha ulik betydning for bon­ desamfunnet. Der det bare dreide seg om å skifte et her­ skerdynasti ut med et annet, kunne bonden være likeglad. Som oftest skiftet nomadeherskerne karakter når de først hadde lagt et område under seg. De hadde kommet som erobrere og var kanskje ikke stort annet enn velorgani­ serte røvere. Men som fastboende identifiserte de seg med bøndenes verden. Det var i deres egen interesse å forsvare bøndene, også mot angrep fra nye nomadiske erobrere. Virkningene av nomadenes erobringer kunne være mer omfattende. Nomaden hadde ikke høye tanker om bonden, og der angrepene ble ledsaget av større nomade­ stammer som slo seg ned med sine dyr, kunne det føre til en «beduinisering» av landet. Jord som tidligere hadde vært lagt under plogen eller til og med overrislet, ble for­ vandlet til beiter for nomadenes flokker. Dette kan være en del av forklaringen på det forfall som preget mange tid­ ligere rike jordbruksområder i Nord-Afrika og Midtøsten på denne tiden. Men spørsmålet er omstridt. Noen arealer hadde mistet sin fruktbarhet som følge av jorderosjon, saltopphoping i områder med kunstig vanning og kanskje også klimaforandringer. Vi kan ikke utelukke at beduiniseringen faktisk var den mest hensiktsmessige måten å utnytte disse områdene på.

delsen mellom middelhavsområdet og Vest-Afrika i århundrene før oppdagelsene. Langs denne ruten ble afri­ kansk gull og elfenben byttet mot europeiske varer og salt. I høymiddelalderen gikk det direkte karavaneruter mellom Kina og Europa gjennom Sentral-Asia. Det var langs denne veien Marco Polo hadde krysset kontinentet på slutten av 1200-tallet. Da mongolriket gikk i oppløs­ ning, kom rutene nesten, men aldri helt ut av bruk. Der­ imot beholdt karavanerutene gjennom Vest-Asia fra Persiabukta til Middelhavet og Svartehavet sin betydning og økte den på grunn av den voksende sjøhandelen over Det indiske hav. I Arabia var de årlige karavanene til Mekka fra Syria, Egypt og Jemen avhengig av nomadenes

Mongolfyrsten Timur Lenk rir inn i Samarkand, iransk miniatyrfra 1400-tallet.

Timur Lenk samlet mongoler og tyrkere i det siste store nomadeangrepet mot de tett­ befolkede områdene i Vest-

Asia. Etter 1400-tallet opp­ hørte de store nomadeangrepene som gjennom århundrer hadde bølget mot randområdene fra det eurasiske kontinentets

indre.

Ikke bare konflikter Forholdet mellom bønder og nomader var ikke nødven­ digvis fiendtlig. Tvert imot var det vanligvis en livlig utveksling av varer mellom de to gruppene. Nomadene hadde som regel mer bruk for bøndene enn omvendt - i lengden var det vanskeligere å klare seg uten brød enn uten kjøtt og melkeprodukter. Men nomadene var også til stor nytte for bondesam­ funnene. Ofte var det bare de som behersket den teknik­ ken som var nødvendig for å krysse ørken og stepper og dermed knytte forbindelsen mellom tettbefolkede bonde­ samfunn. Berbernes karavaner var den eneste forbin­ BØNDENES VERDEN

39

Kinesisk elvetrafikk. De kinesiske elvene og kanalene gjorde det mulig å transpor­ tere tunge varer som kom og

salt billig over store avstan­ der.

dyr og nomadenes kunnskaper, og det samme gjaldt land­ transporten mellom Rødehavet og Nilen. Før den vestafrikanske kysten og sjøveien til India ble oppdaget, dannet nomadenes karavaner de tynne forbin­ delseslinjene som bandt den gamle verden sammen.

Havet og elvene Lenge før oppdagelsene seilte menneskene langs de kys­ tene som omgav kontinentene. Først drog de over korte avstander eller i lukkede innhav som Østersjøen, Middel­ havet eller det japanske innhav. Deretter fulgte lengre rei­ ser som krevde større skip og en mer avansert navigasjonsteknikk: rundt Skagen, over Biscayabukta, rundt Sri Lanka, Malakkahalvøya eller Java. Når vi ser bort fra de arktiske områdene, var det bare en strekning rundt det europeisk-asiatisk-afrikanske fastlandet som mennes­ kene ikke behersket på 1400-tallet. Det var sjøveien sør­ over rundt Afrika. Også øyverdenen i Oseania og Vestin­ 40

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

dia ble knyttet sammen ved hjelp av sjøfart. Derimot var det karakteristisk for de amerikanske høykulturene at de var innlandskulturer. For dem spilte havet ikke noen rolle. Havet hadde en spesiell plass i europeernes tilværelse. En viktig grunn til det er nok at store deler av Europa, på grunn av de to store innhavene Middelhavet og Øster­ sjøen, ligger så nær sjøen. Elvene betydde også mye for Europa, men langt fra så mye som for de asiatiske bonde­ samfunnene. Elvene gav vann til overrisling av åkrene, men også gode transportmuligheter. De aller fleste byene og så å si alle storbyene lå ved elvene eller ved kysten. Bare på den måten kunne man sikre byene de konstante forsyningene de hadde behov for. Asiatiske farvann er ofte vanskeligere å seile i enn europeiske. Kystene er mindre innskåret av havet, og monsunvindene gjør at seilasen må følge en årlig rytme. Denne rytmen lot seg ikke bryte så lenge skipene ble dre­ vet fram bare ved seil. Til gjengjeld er de asiatiske elvene velegnet til vanntrafikk. Mot slutten av middelalderen

var de europeiske farvannene preget av livlig skipsfart, for eksempel sundet mellom Helsingør og Helsingborg. Det asiatiske motstykket til dette var de store flåtene av elvebåter på Indus og Ganges, på Huanghe og Yangzijiang og dermed forbundne kanaler, og på de bakindiske elvene.

Fisket fikk økende betydning Etter hvert som jorda ble dyrket opp, var jakt blitt en sjelden næring. Til gjengjeld fikk fisket stigende betyd­ ning, særlig i Europa. Fisk var blitt en viktig internasjo­ nal handelsvare allerede mot slutten av middelalderen. Saltet fisk var neppe alltid en populær matrett. At det var fastekost, tyder på at det kunne være litt av en straff å få ned spekesild eller klippfisk. Men det var likevel en avveksling i den ensformige kosten, og det gav ekstra proteiner og vitaminer uten å belaste jordbrukets ressur­ ser. Det var dessuten en reserve som lot seg oppbevare lenge, både på lange sjøreiser og inntil andre matvarer var fortært. I Asia var det øyensynlig bare i Japan og omkring Malakkastredet at havfisket spilte noen større rolle. Der­ imot hadde de risdyrkende bøndene i Kina og Kambodsja oppdaget at de overrislede markene lot seg bruke til fiske­ oppdrett. Fisken i dambrukene gav et tilskudd til bon­ dens proteinfattige kost - og den hjalp dessuten til med å holde vannet rent.

vennlig kjøpmann, som fristet bonden til å øke sin pro­ duksjon for å kunne kjøpe andre varer. Det stabile samfunn hører bare hjemme i teorien. His­ toriens samfunn er hele tiden i bevegelse - i forandring.

Fiskeoppkjøpere i Bottenviken. Der blir varer som økser,

sakser og kniver byttet mot

fisk. Tresnitt fra Olaus Mag­ nus’ «Nordens beskrivelse»', 1555.

En verden i økologisk balanse? Bøndenes verden var en verden uten forurensende maski­ ner, uten industriell rovdrift på jordas ressurser, uten sprøytemidler og kunstgjødsel. Var det en verden i økolo­ gisk balanse? Svaret må bli negativt. Det var i beste fall en ustabil balanse. Vi kan teoretisk forestille oss et isolert samfunn der livsformene i lang tid sikrer den biologiske reproduk­ sjonen i harmoni med det omgivende miljøet. Men histo­ rien kjenner ikke til noe slikt samfunn. Det var mange forhold som kunne forrykke balansen, selv om klimaet holdt seg stabilt. Når et samfunn hadde levd i fred og velstand over en viss tid, var det en tendens til at folketallet steg. Dermed ble samfunnet stilt overfor nye utfordringer og valg. Noen måtte utvandre, eller dyr­ kingen måtte intensiveres. Befolkningspresset, eller bare den stadige dyrkingen av jorda, kunne langsomt under­ grave det naturgitte grunnlaget for jordbruket. Ikke i løpet av en generasjon eller et århundre, men langsomt og gjennom århundrer ble jorda erodert, de overrislede mar­ kene ble ødelagt av salter, elvene ble fylt med slam og gikk over sine bredder eller endret sine løp. Men de forstyrrelsene i balansen som ble skapt av press utenfra, virket langt hurtigere. Det kunne være angrep fra fremmede eller ovenfra, som tvang bonden til å organisere sitt forsvar eller til å produsere mer for å kjøpe seg forsvar hos andre. Det kunne også være tilbud fra en

Tørke i Nord-Afrika. Små klimasvingninger kunne og kan bety liv eller død for dyr og mennesker i grenselandet

mellom steppe og ørken.

BØNDENES VERDEN

41

Herrenes verden

En rekke lokale organisasjoner - familie,

slekt, klan, landsby osv. - dannet ram­ men omkring bondens verden og sørget for at lokalsamfunnet fungerte. Men over

organisasjonene - den lille makten -

stod den store makten, herrenes verden.

Den bestod av høvdinger, konger og keisere. De skulle blant annet verne

bøndene mot angrep utenfra, organisere

fellesarbeider, sikre forråd i krisetider og sørge for forbindelse med høyere makter.

Til gjengjeld krevde de en del av bønd­ Herskeren over verdens mektigste rike, den kinesiske keiser Wan-li (1573-1619) mellom sine embetsmenn. Ingen skal kunne være i tvil om at keiseren er litt større enn alle andre.

enes produksjon i tributt eller skatt.

Mellom herrene og bøndene stod en overklasse av krigere, prester, dommere

og byråkrater. De skulle også ha sin del av det bøndene produserte. Bøndene var

den svakere part, som ble utbyttet, og ofte var beskyttelsen de fikk, neppe verd skattene de måtte betale. Som biologisk art kunne menneskeheten ha overlevd i små klumper, i lokalsamfunn som kjempet en evig kamp mot naturen. De kunne ha eksistert i småklynger som til­ passet seg naturens luner, mikrobenes snikende angrep, et usikkert klima, erosjonen og den stadige trusselen fra det stigende folketallet. En slik beskrivelse er langt mer treffende når det gjel­ der verden for 500 år siden enn slik den er i dag. For de aller fleste mennesker dreide livet seg den gang bare om den daglige kampen for å sikre at menneskeslekten skulle leve videre i neste generasjon. Men menneskene er ikke maur, og menneskesamfunn er ikke maurtuer som passivt underkaster seg naturens vilkår. 42

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Gjennom årtusener har menneskene eksperimentert med teknikk og organisasjon for å mestre naturen eller gjøre seg uavhengige av den. Slik har de også forsøkt å gjøre seg til herrer over andre mennesker eller å bli uav­ hengige av dem. Å følge disse eksperimentene gjennom tidene er noe av det mest spennende historien kan by på. Men det er også en av de vanskeligste oppgavene for forskeren. Den forut­ setter nemlig at man hele tiden må frigjøre seg fra det som umiddelbart virker fornuftig, naturlig eller rettferdig. De ferdigheter og normer som gjør det mulig å klare seg i det moderne samfunnet, hører vår tid til. De ville være unyt­ tige eller farlige i en annen tidsalder.

Det er ikke vanskelig å innse at dette gjelder for ferdig­ heter og viten. Hva skulle en smed stille opp med i steinal­ deren eller en atomfysiker i et middelaldersk laboratorium? Det er mye vanskeligere å godta at det også gjelder våre forestillinger om rett og urett, om makt og avmakt - selv om vi tross alt har sett hvordan normer og regler endrer seg i vår egen levetid. Ikke bare fordi den lovgivende makten griper inn, men også fordi enkeltmenneskets holdninger langsomt forandres og fordi hver ny generasjon ikke bare lærer gjeldende regler, men også ser problemene med nye øyne. Menneskeheten fortsetter med å eksperimentere. Få ting viser tydeligere forskjellen mellom verden i dag og verden for 500 år siden enn sosiale organisasjonsfor­ mer. I dag er vi vant til å betrakte én bestemt organisa­ sjonsform som overordnet alle andre organisasjoner: sta­ ten. For 500 år siden var staten bare én av mange organisasjonsformer. De oppgavene vi i dag finner det naturlig at staten tar seg av, eksisterte også for 500 år siden. Men de ble løst av et langt større spekter av organisasjoner. Man må først og fremst ha klart for seg at den sosiale verden som omgav enkeltmennesket, som regel var langt trangere enn i det moderne samfunnet. Den enkelte hus­ holdning, slekt og landsby var avhengig av sine egne res­ surser. Det gjaldt ikke bare når den skulle skaffe seg mat­ vaner og andre nødvendigheter; men også i mange av de forhold som vi venter at større enheter, først og fremst sta­ ten, tar seg av. Sosial sikkerhet var en sak for lokalsamfunnet, for familien, kanskje for landsbyen, men ikke for staten. Lokalsamfunnet hadde sine regler og sine egne maktmid­ ler når det skulle løse en konflikt mellom sine medlem­ mer. Ofte hadde det også sitt eget forsvar mot angrep utenfra. Loven var ikke så mye et antall paragrafer som en fjern fyrste hadde nedfelt i en lovbok. Den var alle de regler og holdninger som inngikk i kulturen og livsmøn­ stret. Også religionen var i høy grad et lokalt anliggende. Selv der hvor befolkningen bekjente seg til en av verdens­ religionene, hadde hver landsby sine helligdommer og kultsteder, og ofte sine egne onde eller gode ånder. Utdannelsen var også et lokalt spørsmål for de aller fleste, den var uløselig knyttet til den daglige tilværelsen. Barna og de unge skulle først og fremst tilegne seg de kunn­ skaper som skulle til for å skaffe seg det daglige brød. De måtte dessuten lære seg de språklige og kulturelle normene og de forestillingene om sant og usant, om rett og urett, som lokalsamfunnet hadde, og som de måtte respektere. Ellers ville konflikter mellom individer legge beslag på kref­ ter det var bruk for i den daglige kampen mot naturen.

steder der storfamilien var mer vanlig, det vil si at tre gene­ rasjoner fortsatte å bo under samme tak eller i det minste å arbeide i fellesskap og dele resultatene av arbeidet. Som oftest var familiene patrilineære og patriarkalske. At de var patrilineære, betyr at det var avstamningen i mannslinjen som avgjorde familiens status, makt og eien­ dom. At de var patriarkalske vil si at faren og mannen var familiens overhode. Han hadde derfor en mer eller min­ dre utstrakt myndighet over resten av familiemedlem­ mene. Selv om det bare var få kulturer som gav mannen ubegrenset hånd- og halsrett over hustru og barn, hadde han nesten alltid rett til å forvise sine familiemedlemmer. Det var en straff som kunne være ensbetydende med døden, for den enkelte kunne bare opprettholde livet innenfor et fellesskap. Mange steder hadde mannen også

Felles måltid og dans i lands­ byen, tysk stikk fra 1500tallet. Landsbyfolket var ikke

bare noen familier som bodde på samme sted; de arbeidet sammen, festet sammen, søkte samme kirke og var beskyttet, men også bundet,

av de uskrevne reglene som gjaldt for fellesskapet.

En indianerlandsby i Virginia, tegnet av engelsk­ mannen John White på 1500tallet. Hvor fremmedartet den indianske landsbyen enn kan

virke, viser den trekk som kan finnes igjen i landsbyer

nesten overalt i verden, felles­ skap i dyrking av jorda og i

ritualene.

Familien - en grunnleggende enhet Familien har vært en grunnleggende organisasjonsenhet i de fleste kulturer: i jegerkulturer, nomadekulturer, bonde­ kulturer, til og med i industrikulturer. Den spiller riktig­ nok ikke alltid den rollen vi umiddelbart venter. Kjerne­ familien - mor, far og barn - var nok den organisasjons- og produksjonsenheten som forekom hyppigst i bøndenes verden ved inngangen til nyere tid. Likevel var det mange

HERRENES VERDEN

43

Syrisk landsby. De kuppelformede, leirklinte husene er mørke og kjølige, og kon­ struksjonen krever ikke bruk av tre.

rett til å selge ett eller flere av barna sine som slaver, for eksempel for å skaffe mat til resten av familien i et år med misvekst. Det var tilfelle i Kina, India og Afrika. Mange steder i verden fantes det matrilineære familier. Her var det avstamningen på morssiden som avgjorde familiens status. Som regel betydde det også at barna ble

Purdah At mannens og kvinnens verden var atskilt, var vanlig i de fleste kultursam­ funn. Dette hadde ikke bare med arbeidsdelingen å gjøre, men gav også en effektiv isolasjon av kvinner og barn. I islam var isolasjon av kvinnene påbudt. Sløret har i mange samfunn vært brukt helt til våre dager. Kvinner forlot ikke hjemmet alene, i hvert fall ikke om de var av god familie. Også i India ble det vanlig at kvinnene levde sitt eget liv, sannsynligvis etter påvirkning fra islam. Institusjonen eller skikken ble kalt purdah, etter det per­ siske ordet for forheng. Man må ikke forestille seg purdah som en enkel inne­ sperring. Isolasjonen av kvinnene ble oppveid på ulike måter. De hadde rett til å besøke sin egen familie i perioder. Da var de ikke underkastet de samme strenge reglene. Ved visse årlige fester kunne de få overtaket på menn, og særlig etter hvert som de ble eldre, kunne de få en betydelig makt i husholdningen. Med moderne øyne var det likevel frihetsberøvelse. Men noen gode sider må det ha hatt. Det gav vel kvinnen mer trygghet, og det kunne også avverge konflikter i de trange landsbysamfunnene.

44

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

oppdratt i morens familie og at det var morfaren eller morbroren som var familiens overhode. Matrilineære familier var nemlig ikke det samme som matriarkalske familier. Riktignok hadde kvinnene ofte større innflytelse i matrilineære samfunn. Men også der var regelen at mannen - i det minste utad - fremstod som lederen. Spesielt mannlige rettigheter og verdigheter gikk i arv fra morbror til nevø. Vi har ikke noen sikre etterretninger om rent matriarkalske samfunn, det vil si samfunn der kvinnene formelt har vært ledende.

Flerkoneri - et privilegium for de rikeste Mange kulturer tillot flerkoneri (polygami). Det var tilfel­ let innenfor islam, hvor den troende kunne ha opptil fire legitime hustruer. Også blant sentralasiatiske nomader og i Afrika sør for Sahara var flerkoneri en del av det normale mønstret. Riktignok var det et privilegium som ikke alle menn kunne ha del i. Det var av gode grunner forbeholdt de rikeste. De fattigste måtte til gjengjeld forbli ugifte eller utsette ekteskapet til de var ganske langt oppe i årene. Det var ikke bare husholdningsutgiftene som stilte seg i veien for mangegifte, det var også brudeprisen. I ØstAfrika ble en manns velstand overalt målt i kveg. Hadde han mye kveg, hadde han også råd til å skaffe seg mange hustruer, for brudeprisen ble betalt i kveg. Det var en mekanisme som sikret de gamle menns makt over de unge. Sønnene kunne ikke gifte seg før faren gav dem kveg til brudekjøpet. Det var også en mekanisme som

garanterte at det aldri ble samlet for mye rikdom på få hender. Den rikeste, som hadde flest koner og flest barn, fikk nemlig også delt eiendommen sin på mange hender. I de fleste kultursamfunnene ble engifte (monogami) likevel betraktet som det normale. Noen steder, særlig i Europa, kunne selv den mektigste fyrste bare være viet til en kvinne. Andre steder, som i Sør- og Sørøst-Asia, var retten til mange hustruer noe av det som skilte fyrsten fra vanlige mennesker. De mange hustruene og konkubinene ble regnet med på linje med herskerens utallige hester, soldater og elefanter. Disse forskjellene i familiemønstre er mer enn bare private anliggender og kulturhistoriske eiendommeligheter. Oppbygningen av familien satte ikke bare rammene for hvert enkelt individs liv. Den hadde også betydning for befolkningsvekst og aldersfordeling og for overdra­ gelsen av makt og eiendom fra den ene generasjon til den neste. Historikerne har ennå ikke oversikt over hvor stor denne betydningen var. Det er for eksempel sannsynlig at europeemes tendens til å gifte seg sent hadde sammenheng med deres forkjær­ lighet for kjernefamilien. Blant vanlige mennesker giftet kvinnene seg her sjelden før de var i begynnelsen eller midten av tjueårene. I India var storfamilien den familie­ formen som ble foretrukket, og der ble pikene som regel giftet bort så snart de var kjønnsmodne. Denne forskjellen var ikke uten betydning for befolkningsutviklingen. Den betydde nemlig at den europeiske fruktbarhetsperioden ble redusert med 5-10 år. Også for arvereglene var familieformen viktig. Vi

nevnte ovenfor at ekteskapsformene i Øst- Afrika førte til at formuene ble delt opp. De monogame europeerne la derimot større vekt på formelle arveregler enn de fleste andre kulturfolk, ofte slik at bare eldste sønn hadde full arverett. At dette har sammenheng med familiemønstret, er klart. Der det bare var én lovlig hustru, og der barn som var født utenfor ekteskap, ikke hadde noen juridiske krav, var det lettere å operere med faste arverettslige regler enn der hvor etterkommerne etter flere rettmessige hus­ truer kunne strides om arven.

Tuaregkvinner, tre genera­ sjoner sammen i teltet. Men­

nenes og kvinnenes verden har gjennom store deler av

historien vært atskilt. Det var som regel mennenes virke som syntes mest utad og ble nedfelt i aktstykker og beret­

ninger. Derfor er det langt vanskeligere for historikeren å rekonstruere kvinnenes liv og virke.

Slekten - autoritet og støtte Storfamilien kunne være ganske omfattende, særlig der flerkoneri var tillatt, men ikke større enn at alle levde på samme sted og kjente hverandre. Ved et generasjonsskifte var det likevel en tendens til at yngre brødre skilte lag med familien og brøt opp, på samme måte som i områder der kjernefamilien var mest alminnelig. Dette oppbruddet betydde ikke at alle autoritetsbånd mellom medlemmene av slekten var brutt. Den myndig­ heten husherren utøvde, kunne han videreføre som slek­ tens overhode, og samholdet og respekten for slektens eldste kunne fortsette lenge etter stamfarens død. Fra Bibelen kjenner vi de lange oppregningene av stamtavler som viser tilbake til en fjern stamfar. Båndet som knyttet medlemmene til slekten, var et mid­ del til å fastslå hvem vedkommende var og hvem han eller hun var i slekt med. Men det kunne også ha sosial og poli-

HERRENES VERDEN

45

Rådsmøte i en pakistansk landsby. Landsbysamfunnene var organisert i en mang­ foldighet av former som van­

skelig lar seg beskrive syste­ matisk. Landsbyråd finner

man mange steder i verden. De kunne være sammensatt av overhodene for de slektene som hadde høyest anseelse eller størst velstand, men alder og erfaring var ofte også en nødvendig kvali­ fikasjon.

Med en seremoniell dans søker nordamerikanske india­ nere å knytte forbindelse til forfedrene. Tegning av eng­ elskmannen John White, som

deltok i de første koloniseringsforsøkene i Virginia 1585-90.

tisk betydning. Det kunne være rettigheter og rang og sosial status knyttet til bestemte slekter. Og det kunne være en politisk fordel å ha slekten å støtte seg til i en konflikt. I visse afrikanske samfunn var slektskapsforholdene helt avgjørende for hvordan man regulerte konflikter i samfun­ net. Det var for eksempel tilfellet blant de vestafrikanske tivene. En person som ble innblandet i en konflikt, bad om hjelp fra sine slektninger. Det var hans status innenfor slek­ ten som avgjorde hvor mange som stilte seg ved hans side. Tilhørigheten til slekten omfattet også de avdøde. I Europa la særlig adelsfamiliene vekt på å kunne vise til lange stamtavler. I Kina var det ikke mindre viktig å kunne gjøre rede for sine forfedre. En slekt der medlemmene en gang hadde oppnådd høye grader eller hatt betydnings­ fulle embeter, holdt nøye rede på medlemmene sine og

glemte ikke de respekterte forfedrene. Men også den jevne kineser hedret sine forfedre. Han stelte pent med gravene deres og trodde at de var til stede i familiens hverdag.

Klanen - et utvidet slektssamfunn Grensen mellom slekt og klan kan være vanskelig å trekke. Medlemmene av klanen regnet ofte med at de var i slekt med hverandre. Men de nærmere slektskapsforhol­ dene kunne være ubestemte; fellesskapet hadde mer ritu­ ell karakter enn preg av familieforhold. Likevel kunne klanfellesskapet ha praktisk betydning langt ut over det rituelle. I de amerikanske høykulturene før Columbus var det klanen som rådde over jorda, selv om denne var stilt til rådighet for de enkelte familiene. Et klanmedlem som ikke hadde noen jord, hadde rett til å få en lott av klanjorda. Med faste mellomrom, når brukeren døde eller når hans linje tok slutt, falt jorda tilbake til klanen, og den ble på ny fordelt blant medlemmene. Sammen med familien påtok slekten eller klanen seg en stor del av de oppgavene som hviler på det offentlige i det moderne samfunn. Men når den større gruppen påtok seg forpliktelser overfor den enkelte eller overfor hans eller hennes barn, hadde den også rett til å sette grenser for den enkeltes frihet. Valg av yrke, oppholdssted eller ektefelle var ikke en privatsak, men beslutninger som angikk felles­ skapet. Den enkelte betalte for tryggheten med begrensninger i retten til å rå over eget liv. Slik tar det seg ut for oss, men det er ikke sannsynlig at medlemmene av et fel­ lesskap særlig ofte følte sine forpliktelser på denne måten.

Landsbyen - samarbeid og fellesskap Det vil neppe være galt å hevde at 90 prosent av verdens befolkning bodde i landsbyer. De dannet små samfunn, der størrelsen kunne variere fra én enkelt eller noen få familier til kjempelandsbyer med flere tusen innbyggere.

46

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Landsbysamfunnet kunne falle sammen med familien, slekten eller klanen. Men vel så ofte var det ikke tilfellet. Likevel måtte den enkelte innordne seg under fellesskapet både i landsbyen og i slekten eller klanen. Viktige avgjø­ relser skulle treffes i fellesskap i ethvert landsbysamfunn. Der det var svibruk, måtte alle være med på arbeidet med jorda. Der åkerbruk og kvegavl var kombinert, tok man felles beslutninger om brakkjord og åker av hensyn til kvegbeitet og innhegningene. I områder med kunstig van­ ning var det nødvendig å samarbeide om å anlegge og rense vanningssystemene. Det måtte også treffes avtaler om å fordele vannet ut over markene. Og det kunne være konflikter som skulle løses i hver eneste landsby. For enhver landsby var idealet å klare disse oppgavene selv. Hvordan dette foregikk, vet vi som regel ikke noe særlig om. Men vi kan se at landsbyene fungerte.

Den lille makten Familie, slpkt, klan, landsby. Med det er rekken av lokale organisasjonsformer ennå ikke uttømt. Den indiske kul­ turen var karakterisert av en helt spesiell organisasjons­ form: kasten. Den fastla den enkeltes status, yrke og inn­ tektsmuligheter i et teoretisk nesten ufravikelig mønster helt fra fødselen. Hun eller han ble holdt fast i et nett av rituelle og rettslige bånd man ikke kunne slite over uten å bryte med hele samfunnsordenen. Løsere organisasjonsformer finner vi i Øst-Afrika, der medlemmene av samme aldersgruppe var knyttet sammen med lojalitetsbånd som gikk på tvers av landsby eller slekt. Innenfor islam hadde de religiøse brorskapene en betyd­ ning som rakk langt ut over det religiøse eller kultiske fel­ lesskapet, og som også satte dem i stand til å løse politiske oppgaver når statsmakten var svak. Laug og gilder, av håndverkere og kjøpmenn, fantes flere steder, blant annet i Europa, Egypt, India og Kina. De var vel aldri så bindende for individet som slekten, landsbyen eller kasten. Men i likhet med andre lokale organisasjoner hadde de til formål å utføre felles oppgaver, å løse konflikter mellom medlem­ mene og å beskytte dem overfor fremmede. Alle disse organisasjonene hadde del i den lille makten. Med den lille makten menes den utøvelse av autoritet som tjente til å sikre produksjon og rettsforhold i lokalsamfun­ net, uten hensyn til staters og imperiers krav på tributt og herredømme. Hvordan denne makten ble utøvd, kan ikke beskrives i få ord. I de førmodeme samfunnene vi kjenner, spente maktutøvelsen fra direkte demokrati til det vi vil kalle des­ poti. Det fantes fellesskap der avgjørelsene ble tatt etter lang­ varige forhandlinger mellom alle medlemmene, eller kan­ skje mellom voksne menn med kvinner og barn som aktive tilskuere. Og det var organisasjoner der retten til å diskutere og treffe beslutninger var begrenset til en bestemt gruppe. I den indiske (hinduiske) landsbyen var dette overhodene for de fornemste kastene; i mange av Europas landsbyer var det gårdbrukerne. Men retten til å fatte beslutninger kunne også ligge hos én mann alene, kanskje med hjelp fra faste rådgi­ vere, eventuelt en prest eller en spåmann.

Frihet og likhet i fellesskapet Av dette følger at den lille makten ikke nødvendigvis ble utøvd demokratisk, eller at alle var like i det førmodeme lokalsamfunnet. Selv innenfor de trangeste grenser var det sosiale ulikheter. De knyttet seg til personlige egenskaper, til eiendom, og til den enkeltes eller slektens status. Hvis en enkelt mann stod som lederen i en gruppe, fikk han den formelle rang som tilhørte hans samfunn. Når det dreide seg om den lille makten, var arv i direkte

Sjeiken over De forente emi­ rater, Zayed, og hans følge. Blant nomadene på den ara­

biske halvøya var den enkel­ tes plassering i slekten og

slektenes innbyrdes anseelse avgjørende forfordelingen av

makt og velstand. Deres poli­ tiske tradisjoner spillerfrem­

deles en betydelig rolle i de

moderne arabiske statene.

1 det indiske eposet «Mahabharata» fortelles det om Drona, som grep til våpen

enda han tilhørte brahmankasten. Her, under et tre, med brahmanenes hvite bomullssnor over skulderen, har han lagt våpnene fra seg

og blir drept av sin fiende

Dhrishtadyumna.

HERRENES VERDEN

47

Lederfunksjonen gav status, men den kunne også være farlig og kostbar. Lederen representerte gruppen utad og oppover. Han måtte bære ansvaret hvis noe gikk galt, eller hvis sterkere samfunnskrefter var utilfredse med de lokale forholdene. Det kunne være rikdom å vinne for en leder, men det kunne også være omkostninger. Menangkabauene på ØstSumatra valgte med forkjærlighet sine ledere blant med­ lemmene av den rikeste slekten. Det hørte til lederens plikter å sørge for gode gjestebud, og det var vanlig at en leder i løpet av sin embetstid satte over styr familieformuen - som var samlet gjennom generasjoner. Slekten var tilfreds; dens status steg når lederen var rundhåndet. Og systemet tjente til å bevare balansen i samfunnet; det hindret at for mye rikdom ble samlet i en slekt.

Dronningmor, bronseskulptur

fra Benin (Vest-Afrika), 1500-tallet. I Benin, som i flere andre afrikanske konge­ riker, spilte dronningmoren en sentral politisk rolle.

Lengst til høyre: fayavarman VII, konge over Kambodsja

(1181-1218?). Under Jayavarman VII ble buddhismen for en tid kongemaktens offi­ sielle religion. I de mange portrettene av seg selv som fayavarman Vil lot sine bygg­

verk bli utsmykket med, frem­ trer han som bodhisattva, det vil si en person som er blitt verdig til å motta den full­ komne innsikt.

linje sjelden. Man kunne ikke bruke en leder som ikke var blant de dyktigste, og det gikk selvsagt heller ikke an at en mindreårig etterfulgte sin far. På den annen side var for­ melle valg også sjeldne. Derimot synes uformelle valg å ha vært en alminnelig løsning, gjerne blant de nærmeste slektningene til den tidligere lederen.

Krigere og bønder Det het seg i den aztekiske overleveringen at det var blitt inngått en høytide­ lig pakt mellom krigerne og bøndene før den avgjørende beslutningen om krigen mot Azcapotzalco ble tatt. Hvis krigen slo feil, skulle krigerne uten betingelser overgi seg selv og sin familie til bøndenes forgodtbefinnende. Men hvis den endte i seier, lovet bøndene: «å tjene dere, å betale dere tributt, å være deres livegne, å bygge deres hus og å tjene dere som våre sanne herrer og stille våre sønner, brødre og nieser til deres rådighet, og når dere er i fel­ ten, vil vi bære deres byrder og deres våpen og tjene dere overalt hvor dere enn går, og vi vil overdra dere alle våre besittelser og våre personer, slik at de kan tjene dere for alltid». Slik blir det fortalt. Men det er nok tvilsomt om en slik pakt noensinne er blitt inngått. Snarere må vi se det som en senere tids forklaring på de ulikhe­ tene som etter hvert oppstod i det aztekiske samfunnet.

48

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Den store makten - beskyttere og utbyttere I mange deler av verden var det ikke noen annen politisk organisasjon enn den lille makten. Ikke bare vanskelig til­ gjengelige fjelldaler og isolerte øyer, men også store deler av Afrika sør for Sahara levde i statsløse samfunn. I verden omkring år 1500 var det dominerende møn­ stret et annet. Rammene rundt bondens hverdag ble satt av den lille makten. Men over ham fantes også den store makten, herrenes verden. Forbindelsen kunne være svak, men noe var felles for så å si alle bøndene i verden: De måtte avgi en del av sin produksjon som tributt eller skatt

Himmelens tempel i Beijing. Bare keiseren kunne bringe offer til himmelen. Det skjedde hvert år på årets lengste natt under kompli­ serte ritualer og et praktfullt seremoniell.

eller festeavgift til dem som stod over dem i makt og anse­ else. De ble utbyttet. Det var svært forskjellig hva herrene ytet til gjengjeld. I gode tider gav de i det minste beskyttelse mot angrep uten­ fra, for det var i deres egen interesse. De kunne også gripe inn når konflikter mellom personer eller grupper ble så alvorlige at de ikke kunne løses lokalt. Ofte var det bare ved hjelp av den større organisasjonen at det var mulig å organisere kun­ stig vanning. Mange steder utgjorde herrenes lagre reserver som kunne hjelpe en landsby når høsten slo feil, eller fø på en arbeidsstyrke mens man utførte et stort fellesarbeid. Herrene gav også bøndene del i kulturen og i histo­ rien. Det kan kanskje være vanskelig for oss å se at fyr­ stenes erobringer eller deres palasser og gravmæler var verdt bøndenes skattekom. Men det vår ikke bare ren utpressing. Forbindelsen til fyrsten kunne oppleves som forbindelsen til noe høyere, til fyrstens magiske kraft eller til den som var utvalgt av Gud. Sett med vår tids øyne var det bondefangeri. Men for den troende var det alvor. Under alle omstendigheter var det sjelden at noen spurte bonden om han syntes han fikk nok igjen for skat­ tene sine. Bonden kunne bare gi sin mening til kjenne ved å flykte eller ved å reise seg til opprør. Det skjedde da også rett som det var overalt i verden.

Historiske utviklingstrinn? Grunnlaget var bøndene. Deres verden var langsom, den var avhengig av naturens luner og forandret seg bare sent, med små teknologiske endringer. I herrenes verden gikk historiens ur raskere. Her var det overskudd til kriger og erobringer, til den tenkning, de kunstverker og de nyskapninger som drev historien fremover. Et av de grunnleggende historiske problemer knytter seg til denne sondringen mellom bøndenes verden og herrenes verden, mellom den lille og den store makten. Det er spørsmålet om utvikling, eventuelt om fremskritt i historien. Begreper som asiatisk despoti, asiatisk produk­ sjonsmåte, afrikansk produksjonsmåte og føydalisme bru­ kes ofte ikke bare for å beskrive formene for overføring av inntekter fra bonde til herre. De blir også anvendt for å betegne trinn i en utvikling. I denne boken vil disse ordene så vidt mulig ikke bli brukt, av to grunner. For det første fordi de er verdiladde. Det er for så vidt ikke noe galt i det. Men det er forskjell på vurderinger som mennesker foretar når de er engasjert i en kamp for sine egne interesser og sin egen eksistens, og de begrepene vi anvender når vi prøver å

HERRENES VERDEN

49

Obaen (kongen) av Benin. Bronsereliejffra 1500-tallet. Monarkiets tradisjoner i Benin gikk i alle fall tilbake til 1300-tallet, men obaen

måtte alltid dele makten med representanter for de

fornemste slektene.

sette oss inn i historiens mangfold av menneskelige orga­ nisasjonsformer. For det annet er disse begrepene altfor preget av vår egen fortid og den etnosentriske troen på at alle samfunn før eller siden vil bli slik som de europeiske. Denne troen ble grunnfestet i kolonialismens storhetstid for hundre år siden, men er blitt vanskeligere å dele på 2000-tallet.

Imperier - storriker som var «hele verden» Et imperium er et storrike som i prinsippet hersker over det som for dets innbyggere utgjør hele den siviliserte ver­ den. Slike storriker ble ofte splittet opp. Splittelsen ble da betraktet som et forbigående fenomen, en unormal pause i den normale tilstanden. Hvis man betrakter det politiske verdenskartet om­ kring 1500, ser man at imperiet var den mest alminnelige overbygningen over lokalsamfunnet, men mange steder mer som tanke enn som realitet. Europa var delt i mange enheter, men tanken om et imperium som omfattet hele den vestlige kulturkrets, var ikke glemt. Europa hadde til 50

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

og med to keisere. Inntil tyrkerne erobret Konstantinopel i 1453, betraktet de bysantinske herskerne seg som keisere - selv i de periodene da makten deres knapt strakte seg lenger enn til bymurene. I 1547 tok storhertugen av Moskva tittelen tsar (keiser) som et tegn på at han regnet seg som arvtageren etter de østromerske keiserne. I Sentral-Europa var det fra 962 til 1806 en ubrutt rekke av keisere over Det hellige romerske rike av tysk nasjon. Riktignok ble keiseren ikke respektert utenfor Det tyske rikes grenser, og selv innenfor grensene var han ofte maktesløs overfor de kurfyrster, hertuger, biskoper, grever og borgermestere som i praksis regjerte i riket. Også i den islamske verden eksisterte imperiet på 1400-tallet bare som ideal, ikke som realitet. Ingen mus­ lim kunne være i tvil om prinsippet: De troendes samfunn utgjorde en politisk enhet med front mot de vantro og med den politiske og åndelige makten samlet i én person. Men det ble med prinsippet. På 1400-tallet var den islam­ ske verden splittet opp i mange stater og dynastier. Selv om kalifembetet stadig ble opprettholdt, hadde inne­ haveren bare en beskjeden innflytelse. På 1500-tallet ble splittelsen avløst av politisk reorganisering. Ikke i ett, men i tre imperier: Osmanriket i Tyrkia, Safavideriket i Iran og Stormogulriket i India. Andre steder i verden var imperiet en realitet. Nettopp på 1400-tallet ble store deler av Vest-Afrika samlet under Songhai-imperiet, Peru ble samlet under Inka-imperiet og Mexico under aztekerne. Også i Sør- og Sørøst-Asia var en politisk konsolidering underveis: omkring hinduimperiet Vijayanagar i det sentrale Sør-India og i Bak-India omkring de store elvedalene. Men det var først og fremst i Øst-Asia at imperiene var en politisk realitet. Keiseren av Kina betraktet seg i prin­ sippet som hersker over hele den siviliserte verden. Her­ skerne i Japan, Korea og Vietnam anerkjente fra tid til annen det kinesiske overhøyhetskravet ved å sende utsen­ dinger som betalte tributt. Men hvert av de tre landene utgjorde i virkeligheten et imperium i seg selv.

Høvdingdømmer og kongeriker Det var ikke klare grenser mellom den lille makten på den ene siden og høvdingdømmet, kongeriket og imperiet på den annen. I lokalsamfunnet kunne det være tradisjon at overho­ det for en bestemt slekt hadde som sin eneste oppgave å herske, og at han fikk hele inntekten sin i form av tributt eller andre ytelser. Der en slik situasjon var noenlunde permanent, kan man snakke om høvdingdømmer. Høv­ dingdømmet gled over i kongedømmet. En høvding kunne ha skaffet seg en status eller en makt som satte ham i stand til å innsette og avsette andre høvdinger og tvinge dem til å yte tributt. Når denne situasjonen var blitt varig, kan man snakke om et kongerike. Særlig Afrika og Europa ble karakterisert av en mengde små og mellom­ store enheter fram mot 1500. Men også andre steder i verden hadde mange slekter oppnådd tradisjonelle rettigheter og forpliktelser overfor

Imperiesentrer ved ca. 1500. Grensene på historiske kart kan ofte gi inntrykk av en avklaret politisk situasjon som svarer dårlig til den historiske

virkeligheten. Herskernes mulighet til å gjøre sin inn­ flytelse gjeldende falt med avstanden fra imperiets sentrum.

et større eller mindre territorium. Det var tilfellet i Midtøs­ ten, India og Sørøst-Asia. Høvdingdømmer eller til og med kongeriker kunne leve videre innenfor imperiene. Det var langt fra lokalsamfunnet til de øverste herrene i imperiet. Dette gjaldt særlig lokalsamfunnene i de fjerneste eller

vanskeligst tilgjengelige områdene. Avstanden var ikke bare geografisk: så og så mange kilometer eller så og så mange dagsreiser. Den var også sosial, kulturell og politisk. Derfor bygde ethvert imperium på et vel balansert sam­ spill mellom sentrum og periferi, mellom lokale makthavere Gravmonument over Henrik IV av England (1399-1413) og hans dronning Johanna av Navarra i katedralen i Can­

terbury. I England som i Benin pendlet den politiske balansen mellom fyrsten og overhodene for de høyadelige slektene.

HERRENES VERDEN

det var etterspørsel etter noe annet og mer enn de lokale produktene. Der ble det også kjøpt spesialiserte varer som inngikk i den internasjonale handelen. På grunn av bøndenes så å si universelle plikt til å betale fyrsten ved å avgi en del av produksjonen sier man noen ganger at staten i det førmoderne samfunnet eide jorda. Det er misvisende. Både stat og eiendomsrett til jord er begreper som hører til en senere tid. Bare få steder i verden var det å eie jord et mål i seg selv. Det som var av interesse, var retten til å bruke jorda og retten eller mak­ ten til å ta en del av produksjonen. Det normale var da også at de som var politisk sterke høvdinger, konger eller keisere - respekterte bondens og lokalsamfunnets bruksrett til jorda. De forsvarte videre de reglene som etter lokal sedvane lot jorda gå fra generasjon til generasjon, enten det skjedde gjennom manns- eller kvinnelinjen, gjennom slekten, klanen eller landsbyen i fellesskap. Det kunne skje at jorda ble konfiskert fra brukerne i forbindelse med erobringer eller politiske omveltninger. Men det var sjelden. Erobrere drog ikke ut for å bli bøn­ der, men for å få et mer bekvemt liv. Så langt fra å true bøndenes rett til å dyrke jorda, gjorde imperiene det ofte til en plikt. Det var arbeidskraft det var knapphet på de fleste steder, ikke jord.

En inspektør eller statsrevisor fra Inkariket, tegning av Poma deAyala, 1500-tallet. Inkakulturen kjente ikke til

ridedyr eller kjøretøy, men et utmerket veinett knyttet riket sammen, og inspektører utsendt fra hovedstaden kon­ trollerte administrasjonen av

Kulturimperier

de fjerne provinsene.

og imperiets myndigheter. Ikke noe stort rike var teknisk i stand til å kontrollere alle sine deler uten å samarbeide med lokale makthavere. Disse makthaverne kunne på sin side ha interesse av å anerkjenne keiseren. Det kunne bety plikt til å yte tributt og stille soldater når keiseren forlangte det. Men det gav også økt prestisje i lokalsamfunnet og muligheter for politisk støtte i tilfelle av lokale konflikter. Denne balansen mellom sentrum og periferi innebærer også at vi skal være forsiktige med å knytte oppgangstider og nedgangstider for tett til imperienes historie, deres storhetstid og oppløsning. Selv om et imperium var i for­ fall, kunne tilværelsen fortsette som før i lokalsamfunnet. Ja, oppløsningen av imperiene kunne bety gode år for bonden; da ble ikke skattene så trykkende.

Skatter og jord Regelmessig og regulert skattebetaling karakteriserte et imperium som fungerte godt. Det var mer eller mindre faste regler for hvor stor del av produksjonen bonden måtte yte i skått. Skattene forsvant på veien oppover i det politiske systemet; kanskje var det bare en liten del som nådde fram til fyrsten i den fjerne hovedstaden. Største­ delen ble værende igjen hos lokale makthavere, embets­ menn og vasallfyrster (fjerdingsfyrster). Hele dette systemet av ytelser hadde en svært viktig plass i den historiske dynamikken. De fleste lokalsamfun­ nene kunne klare seg med sin egen produksjon. Det var skatter eller tributter som skapte «øyene» av velstand der

52

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Et imperium bygde til sjuende og sist på makt. Men makt kan skapes med andre midler enn vold. Rene røverriker var sjeldne og hadde som regel kort levetid - det gjelder både små og store parasitter at det er uhensiktsmessig å avlive byttet for raskt. I de fleste tilfeller ble imperiet holdt sammen av en større eller mindre grad av samhørighet og frivillig tilslutning, i det minste i overklassen. Kina er det mest rendyrkede eksempel på et kulturimperium. I keiserens person ble alle sider av samfunnslivet samlet. Han var farsskikkelsen over alle familiefedre, den høyeste lovgiver og dommer og den øverste leder for de væpnede styrker. Han var en nesten guddommelig perso­ nifisering av de verdier kineserne satte høyest. De ritua­ lene som ble gjennomført under hans ledelse, var en garanti for naturkreftenes velvilje og en gunstig avling. Når det kinesiske riket fungerte godt, var soldatene underordnet de kinesiske embetsmennene. Også i fredstid hadde Kina en millionhær. Men den var stasjonert i spesi­ elle områder, særlig langs grensene, der det var risiko for angrep utenfra. I lokalsamfunnene kunne man se bare få våpen. Da kineserne lærte europeerne å kjenne på 1500- og 1600-tallet, ble de både forundret og forarget over at euro­ peerne alltid bar på sverd. Det var ikke sverdet, men felles verdier som skulle holde det kinesiske imperiet sammen. Vi finner tilsvarende tendenser andre steder i verden. Herskerne i Inkariket la vekt på at høvdingsønner fra områder som nylig var erobret, levde en tid ved hoffet. På den måten ble de innført i inkaenes kultur, og deretter ble de sendt hjem for å fungere som lokale makthavere i imperiets tjeneste. Tendensen gjenfinnes i de europeiske kongerikene.

Der kan man allerede før 1500 - og i enda høyere grad i århundrene som fulgte - se en klar tendens til å koble fyrstemakten sammen med rikets språklige og historiske identitet. Det var de første skritt på veien mot en ny orga­ nisasjonsform: nasjonalstaten.

Mandarinene -forvaltere av elitens kulturarv

Den kinesiske overklassen Den kinesiske overklassens (shenshi) karakter er sterkt omstridt blant histo­ rikerne. Noen vil særlig fremheve at dens status og rikdommer bygde på utdannelsen og adgangen til embetsinntekter. Andre beskriver den heller som en godseierklasse som i kraft av inntektene fra jorda kunne skaffe seg utdannelse og dermed adgang til embetene. Sannsynligvis må begge forhold trekkes inn, både adgangen til embeter og jordeiendommene, riktignok med ulik vekt til ulike tider.

Viljen og evnen til å gripe inn på det lokale plan var svært forskjellig i de forskjellige imperiene. Mest konsekvent var

HERRENES VERDEN

53

Mongolske ryttere med sine hester. Maleri på silke, til­ skrevet Chao Mengfu (1224-1322). De tekniske kravene som ble stilt til en ryttersoldat, favoriserte steppens folk.

det kinesiske systemet, som bygde på noen få tusen embets­ menn, «mandarinene», som portugiserne kalte dem. Når embetsmannshierarkiet hadde så stor betydning i det kinesiske samfunnet, berodde det ikke bare på embets­ mennenes makt og allsidige oppgaver, men også på et rekrutteringssystem som var spesielt for Kina. Dette syste­ met knyttet embetsmennene både til riket og til den lokale overklassen av storbonder og godseiere. For å oppnå et embete måtte kandidaten underkaste seg en langvarig og kostbar utdannelse og bestå en rekke eksamener. Langtfra alle som begynte på en embetskarriere, kom seg helt igjen­ nom og oppnådde et embete. Men den dannelsen kandi­ daten hadde fått underveis, skapte respekt for personen og hans slekt og økte deres innflytelse i lokalsamfunnet. De embetsmennene som ble plukket ut, ble ikke fore-

Interessante skatteobjekter Mamelukkriket i Egypt og Syria var blant de mer oppfinnsomme når det dreide seg om skatteobjekter. Lysskye kafeer, hasj, vin og prostitusjon ble skattlagt, selv om det dreide seg om ulovlige aktiviteter. Særlig berømt ble fengslet i Kairo. Det innbrakte sultanen en pen fortjeneste fra salget av 32 000 krukker vin årlig, fra salg av svinekjøtt og fra prostitusjon; alt sammen organi­ sert av flittige innsatte. Denne i våre øyne litt hyklerske form for beskatning er kanskje ikke så mye annerledes enn enkelte skatter vi kjenner fra våre egne samfunn. I Mamelukkriket hadde imidlertid beskatningen av umoral en funksjon utover det å skaffe penger i statskassen. Storbyene var tilholdssteder for et proletariat som ikke hadde stort annen utvei enn å leve av kriminalitet. Men i en kritisk situasjon, når garnisonen gjorde opprør mot emiren eller emiren mot sultanen, kunne proletariatet få politisk betydning. Den legaliserte og skattlagte kriminaliteten knyttet herskerne og byproletariatet sammen.

54

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

trukket på grunn av faglig administrativ dyktighet. Snarere tvert om. Det som først og fremst ble krevd av en kinesisk embetsmann, var dyp fortrolighet med den klassiske kine­ siske litteraturen. Den gav nok mange anvisninger om hvor­ dan man skulle handle her i livet, men den var på ingen måte en praktisk veiledning for embetsmenn og dommere. Hva den kinesiske embetsmannen manglet i ekspertise, tok han igjen i sin overlegne beherskelse av kinesisk littera­ tur og kinesisk skrift. Kina var et veldig imperium. Det var det største i verden, og det som hadde fred og stabilitet i de lengste periodene. Det som holdt riket sammen, var først og fremst elitens felles kulturarv. En nyutnevnt embetsmann kunne ha vanskelig for å snakke med dem som bodde i hans distrikt, for talespråket varierte sterkt fra distrikt til distrikt. Men han leste og skrev samme språk, ikke bare som embets­ mennene ved hoffet, men også som den lokale overklassen. Når det kinesiske systemet fungerte, sikret det et fint samspill mellom sentrum og periferi. Men det hadde også sine farlige sider. Det kulturelle idealet var gjentagelsen. Å beherske klassikerne var målet for lærdommen, ikke å skaffe seg ny viten. Idealet var å opprettholde, ikke å for­ nye eller forandre. Hvis det var individer som ikke kunne innordne seg under tradisjonen, eller som hadde lyst til å gjøre tingene på en annen måte, hadde de vanskelig for å nå fram med sin opposisjon eller oppfinnsomhet. Og det var vanskelig for dem å søke seg til andre steder. I Kina var det alltid langt til nærmeste grense.

Herskere på hesteryggen Senmiddelalderen var kavaleriets tidsalder. Hesten var et maktmiddel, bare svært velorganiserte hærer av fotfolk kunne yte effektiv motstand mot kavaleriet. Hesten var også et symbol. Herren red, bonden gikk. For de kristne i de islamske statene eller for jødene i kristne stater var det mange steder forbudt å ri. Språket

Aztekisk domstol, tegningfra

1500-tallet. Øverst i palasset sitter herskeren, Moctezuma, alene. Nederst til høyre sitter de fire dommerne, og foran dem, utenfor palasset, sitter

partene i rettssaken. De små «krøllene» de har utenfor munnen, viser at de snakker.

vårt bærer ennå preg av rytterens overlegenhet: en ridder eller en kavaler er en mann til hest. Å føre krig fra hesteryggen var ikke sesongarbeid for bønder; det krevde årelang utdannelse. Hesten bidrog til å øke avstanden mellom herrene og undersåttene. Dette er særlig iøynefallende i de store deler av verden som ble behersket av ridende krigere med en annen etnisk opp­ rinnelse enn bøndene: berbere i Nord-Afrika, sentralasia­ tiske og særlig tyrkiske ryttere på Balkan, i Lilleasia, i Sør-

Russland, i Irak, i Nord-India og i Egypt (mamelukkene). Et av de siste eksemplene på rytterfolks erobringer er den spanske erobringen av Sør-Amerika.

Byråkrater og dommere Ethvert imperium hadde bruk for embetsmenn, selv om embetshierarkiet ikke noen steder var bygd opp med

HERRENES VERDEN

Læren om de to sverd, den geistlige og den verdslige

makt, spilte en betydelig rolle i europeisk statsrettslig tenk­ ning. På denne miniatyren fra 1400-tallet rekker Jesus som

den øverste lensherre sver­ dene til paven og keiseren.

samme konsekvens som det kinesiske. Det trengtes skri­ vere som kunne forfatte herskerens brev og holde orden i arkivene. Og man måtte ha regnskapskyndige folk som kunne notere hva hver by og hver provins skulle betale i skatt, og holde øye med at avgifter og tjenesteytelser vir­ kelig kom inn. Regnskapskyndige byråkrater finner vi i nesten alle imperier. I Inkariket var knutetråder, quipuer, den eneste formen for «skrift». Den ble først og fremst brukt til regn­ skaper. Fra Aztekerriket er det bevart fint malte hånd­ skrifter, der skriverne med en blanding av tegn og billed­ skrift har regnet ut hva provinsene skyldte i skatt: så og så mange laster mais, så og så mange pennefjær fylt med gullstøv, så og så mange brokete fuglefjær. I India og i Midtøsten var det en av embetsmennenes viktigste oppga­ ver å taksere jordas fruktbarhet og bondens skatteevne.

De førte så registre over forventede inntekter fra hvert dis­ trikt. Det var ved hjelp av disse registrene og med anvis­ ninger på inntektene fra ulike distrikter at fyrsten kunne belønne sine tjenere og krigere. Dommerne var en annen type embetsmenn. De var ikke alltid nær knyttet til imperiet. Riktignok var det en del av herskeridealet i de fleste samfunn at fyrsten skulle forsvare den svake mot urett og overgrep. Men i praksis ble det overlatt til lokalsamfunnets egne institusjoner å løse de aller fleste konfliktene. Innenfor islam var det en nær sammenheng mellom dommerstanden og den religiøse eliten. En utdannelse som geistlig var samtidig en utdannelse som dommer. Bare den som hadde studert Koranen og overleveringen, og som ble regnet som medlem av ulama - den geistlige stand - kunne utnevnes til et dommerembete. Men dom­ meren hadde ikke maktmidler til å tvinge sine avgjørelser igjennom. Hvis de ikke ble respektert, måtte de verdslige makthaverne gripe inn. Til gjengjeld sikret de fleste islamske fyrster seg en viss kontroll med utnevnelsen av dommere. På den måten skjedde det ikke særlig ofte at dommernes kjennelser gikk på tvers av fyrstenes interesser. Men hvis det oppstod kon­ flikt, var det ikke gitt på forhånd at sverdet ville seire. Det var vanskelig for en islamsk hersker å motsette seg en avgjø­ relse som var truffet av en anerkjent dommer, og det kunne være farlig. Dommeren var nemlig nettopp i kraft av sin utdannelse kompetent til å uttale seg om hvilke forpliktelser som hvilte på den enkelte muslim - også på herskeren.

Gud var på herrenes side Selv om de fleste religioner inneholder et budskap om lik­ het, var Gud på herrenes side. Riktignok kunne det være unntak. Keiseren av Kina regjerte i kraft av sitt himmelske mandat: de plikter og rettigheter som himmelens makter hadde overdratt ham. Men han kunne miste gudenes tillit og dermed sitt himmelske mandat. Hvis riket ble rammet av misvekst, opprør og angrep utenfra, kom det i gang en selvforsterkende prosess: Ulyk­ kene viste at keiseren ikke lenger var det himmelskes representant på jorden. Ulydighet eller opprør var ikke lenger en forbrytelse, men en plikt. Og var borgerkrigen først en kjensgjerning, måtte den fortsette til en ny her­ sker og et nytt dynasti hadde bevist ved sin styrke at de hadde det himmelske mandat. Heldigvis var også dette en selvforsterkende prosess. Opprørsgeneraler som ble beseiret, gjorde klokere i å slutte seg til seierherren enn i å forsøke å reise en ny hær. I noen imperier var det en enda nærmere sammen­ heng mellom det guddommelige og fyrstens person. De brahmanske eller hinduiske herskerne i Sørøst-Asia nøt ikke bare himmelens tillit, de var selv nærmest guddom­ melige. Boligen deres var en symbolsk fremstilling av verdensaltet, og de sikret gudenes velvilje mot folket på en uransakelig måte. Men de hadde også krav på å bli behandlet som guder, med samme blinde underkastelse som gudene selv. 56

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Dansende morisker. Tegning

fra 1500-tallet. Etter at det islamske kongeriket Granada

ble innlemmet i Spania i 1498, ble befolkningen, de såkalte moriskene, tvangskristnet. Likevel holdt de i stor utstrekning fast ved sine egne tradisjoner, og de span­

ske myndighetene følte dem som et fremmedelement og en

trussel. Mange ble i løpet av 1500-tallet deportert til Nord-Afrika.

Inkaenes hersker var solens direkte etterkommer. Alt han hadde rørt ved, klærne hans og restene fra måltidene hans, hadde en spesiell kraft og var farlig for alminnelige mennesker. Også i de afrikanske kongedømmene knyttet det seg magiske forestillinger til herskerverdigheten. Kon­ gen måtte være feilfri og sunn, han var hevet over de regler som gjaldt for alminnelige mennesker. Han hadde en spesiell kraft, men denne kraften kunne han miste. Hvis han ble syk eller gammel, eller hvis landet ble ram­ met av ulykker, hadde han ikke lenger gudene med seg. Ofte var det regelen at han måtte dø for å gi plass til sin utvalgte etterfølger. Også i Europa var religiøse eller magiske forestillinger knyttet til kongeverdigheten. Så sent som på slutten av 1600-tallet tok engelske foreldre sine kjertelsyke barn med til kongen for at han skulle helbrede dem ved hånds­ påleggelse. Og om de europeiske kongene ikke var gud­ dommelige, så var de i hvert fall konger av Guds nåde, og de ble omtalt som Herrens salvede.

Toleranse mellom religionene Det var altså en nær sammenheng mellom religionen, loven og makten. Religion og rett var to sider av samme sak - to måter å betrakte regler som bandt alle på. Likevel tolererte de fleste imperiene et vidt spekter av religiøse sekter og minoritetsreligioner. I Kina eksisterte buddhismen, daoismen og konfutsianismen side om side, eller kanskje heller om hverandre. De ble nemlig betraktet som komplementære - som religioner for ulike formål -

snarere enn som motstridende. Også i Japan eksisterte den nasjonale religionen, shintoismen, sammen med buddhismen. Hinduismen var med sin brokete gudeverden så å si en religion med innebygd toleranse. Det var en gud eller en sekt for enhver oppfatning, hvis man bare respekterte visse fundamentale regler. Innenfor islam var staten og de troendes samfunn i prinsippet ett. Kalifen forente opprinnelig i sin person det religiøse lederskapet uiedi hærførerens forpliktelser. Denne enheten forsvant med islams politiske enhet. De religiøse og politiske funksjonene ble atskilt ikke bare på høyeste plan i herskerens person - men også blant makt­ haverne på et lavere plan. Militærguvernøren og domme­ ren var aldri den samme. Dette forhindret ikke at oppfatningen av herskerens rettigheter og plikter var gjennomsyret av religiøse fore­ stillinger. Det var hans viktigste oppgave å forsvare de rettroende og bekjempe de vantro. Han skulle dessuten respektere Koranen og loven på samme måte som sine undersåtter. På den annen side tolererte islam de religiøse mindre tallene som holdt fast ved sin tro etter den islamske erob­ ringen: jøder og kristne, parsere og hinduer og mange andre minoriteter. Men de ble ikke behandlet på like fot med muslimene. De kunne bli pålagt særskatter - noe som sikkert i en del tilfeller fremmet overgang til den islamske tro. De var heller ikke omfattet av islamsk rett. Ikke-muslimer ble dømt av sine egne dommere og etter sine egne lover. Bare hvis det oppstod konflikt mellom ulike trossamfunn, kunne religiøs fanatisme bli en trussel mot det tolerante naboskapet. HERRENES VERDEN

57

bare få steder hvor de ble innrømmet fulle borgerrettig­ heter. Blant de kristne ble avvikere ikke tålt. Kjetteri ble straffet strengt, med døden hvis det var snakk om tilbakefall. Når det gjaldt sammenhengen mellom religion og verdslig makt, inntok den kristne verden også i en annen forstand en særstilling mot slutten av middelalderen. Reli­ gionen i Vest-Europa hadde sin egen organisasjon. På 1400-tallet var paven i Roma det åndelige overhodet for nesten hele det kristne samfunn. Han kunne kontrollere utnevnelser til geistlige embeter i de fjerneste strøk av Europa. Han kunne gripe inn i fyrstenes politikk med dis­ pensasjoner eller forbud, og han kunne selge andeler i den evige salighet til dem som var villige til å betale. En slik makt hadde religiøse organisasjoner ikke noe annet sted i verden. De europeiske fyrstene anerkjente ennå denne makten omkring år 1500. Men det var allerede tydelige tegn på at fyrstenes makt i århundrene som fulgte, skulle vise seg sterkere enn pavens. De sikret seg utnevnelsesrett til flere og flere geistlige embeter, og de bøyde seg ikke uten videre for pavens politiske avgjørelser. Da paven i 1493 delte verden inn i en portugisisk og en spansk innflytelsessfære med bullen Inter Caetera, bemerket den franske kongen ironisk at han gjeme ville se Adams testamente. Han ville finne ut om det var derfra paven hadde fått ret­ ten til å dele ut jorden.

Overklassen - beskytter eller parasitt

Munken Savonarola skaffet seg fiender både blant de verdslige og de geistlige myn­ digheter da han i Firenze søkte å skape en stat som bygde på lidenskapelig reli­ giøs mystisisme. 11498 ble han hengt og deretter brent som kjetter.

58

Men noen var intolerante Den kristne verden hadde ikke den samme åpenhet overfor religiøse minoriteter som de andre store kultur­ områdene. Mot slutten av middelalderen var religiøs konformitet så å si blitt en forutsetning for medlemskap i samfunnet. Den eneste minoritetsgruppen som i en viss utstrekning ble tolerert, var jødene. Likevel var det VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Mellom herskeren i imperiet og bøndene i lokalsamfunnet stod det alltid et antall mellommenn: en overklasse av kri­ gere, prester, dommere og byråkrater. Deres funksjon og rekruttering var av avgjørende betydning - ikke bare for den daglige tilværelsen, men også for den historiske utviklingen i de ulike imperiene. Et felles trekk var at de var utbyttere; de skulle ha en del av det bøndene produ­ serte. Men størrelsen på delen og verdien av den beskyt­ telsen de ytet til gjengjeld, kunne variere. Mye var avhengig av herrenes herkomst: Var de frem­ mede erobrere, eller var de utgått fra det samfunnet de hersket over? Hadde de langsiktige interesser av å bevare herredømme og velstand for sine etterkommere, eller var de bare oppsatt på å berike seg selv så raskt som mulig? Men mye var også avhengig av de reglene som var nedlagt i religionen og loven, eller som erobrerne førte med seg som en del av sin religion og rettsoppfatning. En sterk hersker forsøkte å kontrollere alle viktige utnevnelser. Ingen sterk leder skulle kunne velges lokalt eller arve sitt embete uten videre. I Kina ble all makt og rett avledet fra keiseren. I prinsippet ledet keiseren selv alle de høyeste statseksamenene, og det var han som fore­ tok alle viktige embetsutnevnelser. En like sterk kontroll utøvde sultanen i Mamelukkriket, som på 1400-tallet omfattet Egypt og Syria. Alle krigere og embetsmenn var hans slaver. De ble kjøpt som smågutter og oppdratt til sin plass i den herskende klassen. Til tross for den over­ flatiske likheten fungerte embetsmennene svært forskjel-

lig i Mamelukkriket og i Kina. Det var ikke bare et spørs­ mål om individuell moral eller kontroll ovenfra. Bestem­ mende var også kulturelt betingede sedvaner, som nok lar seg beskrive, men ikke fullt ut forklare. En viss betydning hadde det utvilsomt om overklas­ sens og lokalsamfunnets interesser iallfall til en viss grad falt sammen over en lengre periode. I de islamske sam­ funnene forsøkte herskerne å unngå at stormennene deres fikk for sterke bånd til lokalsamfunnet. En soldat eller embetsmann som skulle belønnes, fikk riktignok et len, men som inntektskilde. Han fikk de avgiftene som bøn­ dene i området skulle betale etter jordebøkene, men han hadde ikke noe å gjøre med administrasjonen av lenet. I mange tilfeller satte han aldri sine ben der, han overlot til sine agenter å innkreve avgiftene. For lokalsamfunnet kunne dette ha sine behagelige sider. Det fikk lov til å skjøtte sine egne saker, bare avgif­ tene ble betalt til rett tid. På den annen side skapte syste­ met en dyp kløft mellom overklasse og bønder. Lensinntektene ble brukt et annet sted, i en by eller ved hoffet. Å bruke en del av inntektene for å forbedre jorda og øke produksjonen på lengre sikt tjente ikke til noe. Når kon­ trollen var utilstrekkelig, kunne det i verste fall bety at en lensinnehaver hengav seg til uhemmet plyndring. Han visste jo at han under alle omstendigheter bare rådde over lensinntektene i en kort periode.

Fra herredømme til jordeiendom Retten til å utnevne hadde gjennom middelalderen de fleste steder i Europa hatt en klar tendens til å gli ut av fyrstenes hender. Medlemmene av overklassen hadde fått administrative, politiske og økonomiske rettigheter over store og små områder. Disse rettighetene kunne ikke uten videre tas fra dem. De gikk i arv, i de fleste tilfeller bare i mannslinjen. I århundrene fram mot 1500 var denne tendensen til føydal splittelse snudd. De fleste steder var fyrstene blitt i stand til å forbeholde seg retten til å utnevne embetsmenn, og adelens lokale maktkompetanse gikk mer og mer over til embetsmenn som var kontrollert av kongen. Det var særegent for Europa at dette skjedde uten at adelen mistet sin status som overklasse og sine økono­ miske rettigheter over jorda og bøndene. Tvert om garan­ terte statsmakt og lovgivning overalt i Europa jordbesittemes rett til avgifter av det bøndene produserte. Garantiene gjaldt også ofte gratis arbeid på en del av jorda som ble dyrket direkte under hovedgårdene. Vi finner tilsvarende forhold andre steder i verden, særlig i Kina. Der foretrakk ofte familier med store jord­ eiendommer å la festebønder dyrke jorda istedenfor å lede godsdriften selv. På den måten kunne de selv vie seg til studier og litterære sysler eller ganske enkelt til det mer behagelige livet i byene. I Kina var imidlertid arvereglene slik at betydelige jord­ eiendommer sjelden kunne fastholdes i samme slekt gjennom flere generasjoner. I Europa var eller ble det

mange steder mulig å la eldste sønn få hele eller nesten hele arven alene. Slik falt jordbesitterens og bøndenes interesser til en viss grad sammen gjennom generasjonene. Disse forholdene spilte trolig en avgjørende rolle for utviklingen i Europa. Grunnlaget for overklassen i verden som helhet var herredømmet over bøndene. Det ble min­ dre viktig i Europa. Her fikk man isteden herredømmet over jorda i form av eiendomsretten til jord.

HERRENES VERDEN

Begynnelsen til et bondeopprør, sveitsisk tegning fra 1524. Bøndene kommer bevæpnet med spyd og helle­ barden Nederst lytter de til en

av de fremtredende bøndene. Tre utsendinger prøver å overtale dem til d legge ned våpnene.

59

Religionene

For de aller fleste mennesker i Vesten i

Dette skillet mellom dagliglivet og

dag utgjør religionen en spesiell side ved

religionen hører vår tid til. For 500 år

tilværelsen. Det gjelder både troende og

siden eksisterte det neppe noe sted i ver­

ikke-troende. Religionen har sin plass i

den noe slikt skille. Vi kan ikke si at reli­

kirken og på helligdagene. For noen er

gionen den gang bestemte menneskets

den en realitet også i hverdagen. Men

hverdag eller at hverdagen bestemte reli­

de er seg som oftest bevisst sin konse­

gionen. Slike utsagn ville ha forekommet

kvente religiøse holdning som gjør at de

fortidens mennesker uforståelige, fordi

handler annerledes enn andre.

de forutsetter at tro og liv er to forskjel­ lige ting. Religionen var ikke en del av

Det buddhistiske templet

bevisstheten som var satt av til kontakt

foran «udødelighetensfoss» på Shimane-halvøya i VestJapan er sannsynligvis grunn­

med høyere makter. Den var det samlede sett av forestillinger som menneskene

lagt allerede på 500-tallet.

oppfattet verden gjennom. Nettopp dette at tro og liv var en helhet, gjør det så viktig for oss å forstå eldre tiders og andre folkeslags trosforestil­ linger. De er ikke bare eksotiske kuriositeter, men uttrykk for menneskenes evige kamp med de store problemene i tilværelsen: sannhet, rettferdighet, liv og død, forholdet til naturen, til historien, til andre mennesker. Trosforestil­ lingene satte rammene for riktig atferd både overfor andre mennesker og overfor høyere makter. De gav en viss trygghet i en usikker og uoverskuelig tilværelse. Men de kunne også være et fengsel som tvang samfunnsmedlem­ mene til å gjenta og gjenta et handlingsmønster som en gang var fastlagt. Eller de kunne tvinge den enkelte ut i tragiske konflikter mellom tilværelsens praktiske krav og de religiøse grunnholdningene. For 500 år siden hadde sekulariseringen - verdsliggjøringen - ikke grepet synderlig om seg. Det enkelte men­ nesket opplevde seg selv som en del av en verdensorden som nærmest var uforanderlig, og det hadde ikke stor til­ lit til sine egne muligheter for å forandre tilværelsens vil­ kår. Hvis høsten slo feil, var det gudenes eller demonenes vilje. Ulikhetene menneskene imellom og hjelpeløsheten 60

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

overfor naturkreftene var ledd i en guddommelig ver­ densorden. Det var ikke menneskets sak å endre naturen eller gripe inn i historiens gang eller oppbyggingen av samfunnet. Det er betegnende at bønder som gjorde opp­ rør, sjelden snakket om å forandre samfunnet. De krevde at man vendte tilbake til rettsforholdene i tidligere tider. Den andre siden av sekulariseringen er forestillingene om at man kan forandre tilværelsens vilkår ved planleg­ ging og lovgivning, eventuelt gjennom en revolusjon. De er uttrykk for at menneskene lar den guddommelige plan få en mindre plass i tilværelsen.

Disse små aztekiske gude­ bildene har hatt sin plass på et husalter.

Verdensreligioner omkring 1350.

Lokal kultus og verdensreligioner I den aller største delen av den tettbefolkede verden bøndenes verden - hersket de store verdensreligionene. Fordi religionene grep inn i så å si alle sider av det men­ neskelige, kan man ofte sette likhetstegn mellom religion og kultur. Man snakker om islamsk kultur, hinduisk kul­ tur og kristen kultur. Men når man ser nærmere etter, blir bildet mindre oversiktlig. Verdensreligionene har alltid eksistert uatskil­ lelig forbundet med eldre lag av religiøse forestillinger. Alt kunne symbolsk være gjenstand for kult eller tilbedelse av en bakenforliggende «guddommelig» virkelighet: himme­ len og jorden, vindene, havet, fjellene, eller solen og månen. Menneskene var omgitt av ånder og demoner som kunne ha «guddommelig» karakter. Mange steder var for-

fedrene gjenstand for tilbedelse eller for rituelle besver­ gelser, alt etter som de ble omfattet med tillit eller frykt. Enhver landsby hadde sine helligdommer eller kultsteder: trær, steiner eller bygningen Slike lag av eldre forestillinger var ikke nødvendigvis i strid med verdensreligionene. Lærens renhet var som oftest bare noe som angikk spesialister. Befolkningen i alminnelighet hadde åpenbart ingen problemer med å plassere de lokale guddommene i en verdensreligion, som

RELIGIONENE

Verdensreligioner omkring 1500.

Danserinne. Reliefffra Angkor Vat, det veldige hinduiske templet som de kambodsjan­

ske kongene lot bygge på 1100-tallet.

61

guder på et lavere plan eller som ånder og demoner. I den kristne verden så man i prinsippet strengt på avvik fra den rene læren. Men også der kan man spore skyggen av langt eldre guder blant helgenene, og førkristne kultsteder som hellige kilder og trær har bevart sin tiltrekningskraft helt opp til våre dager. De lokale religionene dominerte i deler av Afrika og Amerika, men det meste av den gamle verden ble beher­ sket av et lite antall verdensreligioner: kristendommen i Europa, islam i Nord-Afrika og Midtøsten, hinduismen i India, buddhismen i Sørøst- og Øst-Asia. Islam bredte seg stadig utover fra sitt utgangspunkt i Midtøsten, særlig i Afrika og Sentral- og Sørøst-Asia. I Øst-Asia hersket dessuten ikke buddhismen alene. I Kina eksisterte den ved siden av to andre religioner: daoismen og konfutsianismen. I Japan fantes den sammen med den nasjonale religionen, shintoismen, som nærmest må

men var og er ikke å finne i guddommen eller gudeverdenen, slik folk i Vesten kanskje er tilbøyelige til å tro. Den indiske gudeverdenen er rik og romslig og vanskelig å fatte for en som kommer utenfra - så romslig at det alltid var plass til enda en gud. Noen av de indiske gudene overskygger likevel andre og trer fram med egenskaper som vi kan kjenne igjen. Shiva var kilden for og symbolet på den skapende impuls i tilværelsen og samtidig i stand til å tilintetgjøre. I ham var alle motset­ ninger forent. Vishnu var den milde beskytteren. Men de samme gudene kunne finnes igjen under andre navn. Vishnu ble også tilbedt som Krishna eller Rama. Det var samme gud, bare «nedsteget» i en annen skikkelse (.avatara, nedstigning). Hvem man foretrakk å tilbe og i hvilken skik­ kelse, var ikke bare avhengig av hvor i India man levde, men også av hvilken kaste eller religiøs sekt man tilhørte. Kjernen i hinduismen er ikke å finne i det forvirrende

karakteriseres som en kombinasjon av statsreligion og animistiske forestillinger.

mangfoldet av guder, men i religionens grunnleggende forestillinger om menneskets plass i verdensordenen. I praksis ble dette uttrykt i ubrytelige regler for sosial atferd, først og fremst bestemt av hvilken kaste man til­ hørte. Kasten avgrenset den enkeltes plass og muligheter i tilværelsen helt fra fødselen. Og selv om kaster under visse omstendigheter kunne gå i oppløsning eller endre sin status, var det én ting som under alle omstendigheter stod fast: Kasten av brahmaner var den reneste og høy­ este, og dens medlemmer var samfunnets åndelige ledere. Derimot var de ikke politiske ledere, tvert imot. Nett-

Shiva, Vishnu og Brahma, tre indiske guder tegnet av en europeer omkring 1540. De

indiske gudene forvirret de europeiske reisende; de visste at islam forbød avbildning av guddommen, og at moskeene aldri rommer bilder, i mot­ setning til de kristne kirkene. Imidlertid varte det bare noen få år før portugiserne var klar over at de i hinduismen

stod overfor en fremmedartet og komplisert religion.

Hinduismen - gudeverden og samfunnsorden Blant den gamle verdens religioner var det særlig hinduis­ men som bar preg av å være trukket inn og integrert i eldre, lokalt avgrensede religiøse lag. Kjernen i hinduis62

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

opp brahmanens renhet og de krav som ble stilt til hans levemåte, gjorde det vanskelig eller umulig for ham å påta seg rollen som politisk leder, for ikke å si som hærfører. Dette eiendommelige trekket ved hinduismen gjorde den moralsk sterkeste gruppen uegnet som politiske ledere, selv om den naturligvis øvde en viss innflytelse gjennom politisk rådgivning.

Kretsløpet og befrielsen fra det Den hinduiske læren om verdensordenen (kosmologien) betraktet alt som skjedde i verden som et kretsløp: Alt liv gjennomløp fødsel, barndom, alderdom og død og ny fødsel (gjenfødsel eller reinkarnasjon). Levende vesener kunne bli gjenfødt til alle mulige typer av tilværelser alt etter loven om årsak og virkning, karma (se bind 2 side 51 f). Dette kretsløpet ble betraktet som lidelsesfylt, og det gjaldt å befri sjelen fra rekken av gjenfødsler ved en bestemt praksis som førte til innsikt eller ved en guds nåde. Hvilke midler man brukte til å oppnå slik innsikt eller nåde, kunne variere fra sekt til sekt. Hinduismen karakteriseres av et nærmest utrolig mangfold, men særlig tre «veier» var vanlige: yoga og meditasjon (jnanamarga eller erkjennelsesveien), from hengivelse (bhaktimarga), eller offer og gode gjeminger (karmamarga, handlingsveien). Det som var felles, var troen på at det å utføre visse kultiske handlinger - eller å unnlate å utføre dem - hadde bestemte virkningen Fremfor alt måtte den enkelte følge de regler som kom til uttrykk gjennom kastesystemet. Selv om hinduismen som oftest ikke har vært noen misjonerende religion, har den gjennom århundrene eller snarere årtusenene likevel bredt seg ut over hele den indiske halvøya. Det har nok særlig skjedd ved at nye grupper er blitt opptatt som underkaster og sekter og er glidd inn i helheten gjennom generasjoner. Hinduismen spredte seg fra India videre til SørøstAsia, men der var den nærmest en herskerreligion. De indiske brahmanene gav de sørøstasiatiske herskerne en ideologi og en herskersymbolikk som økte deres status og makt. Også i Sør-India eksisterte det en sterk hinduisk stat i Vijayanagar så sent som på 1500-tallet. Innenfor hinduismens rammer foregikk det en levende og dypsindig filosofisk og teologisk debatt. Men det var bare i sjeldne tilfeller denne debatten nærmet seg grenser man ikke kunne overskride uten å angripe det sosiale systemet. Det var god plass i hinduismen, men det var ikke tillatt å dra brahmanenes status og berettigelsen av kastesystemet i tvil.

Buddhismen, en avlegger av hinduismen Buddhismen var i utgangspunktet en avlegger av hinduis­ men. Den slo først rot i det nordøstlige India. Det var blitt kolonisert sent, og hinduismen hadde derfor ikke så kraftig tak i befolkningen der. Men buddhismen ble fortrengt fra India igjen, særlig under de muslimske herskerne, som drepte eller fordrev buddhistmunkene og raserte klostrene. På 1400-tallet var den praktisk talt forsvunnet fra den

indiske halvøya. Til gjengjeld hadde buddhismen spredt seg til andre deler av Asia. I form av hinayana (Den lille vogn) eller theravada-buddhisme var det den mest utbredte religionen på Sri Lanka og i Sørøst-Asia opp mot år 1500.1 mahayana-formen (Den store vogn) hadde den bredt seg ut over Kina, Japan, Korea, Vietnam, Tibet og Mongolia. Buddhismens kosmologi står i flere henseender hindu­ ismen nær. Det gjør det til en viss grad berettiget å se den som en «reformert hinduisme». Riktignok avviser buddhis­ men at det eksisterer en individuell sjel. Men tanken om at man blir gjenfødt i en nesten ubrytelig syklus av fødsel, barndom, alderdom, død og gjenfødsel blir fastholdt. «De fire edle sannheter» var de grunnleggende utsag­ nene i Buddhas lære: For det første er all væren ensbety­ dende med lidelse. For det annet er begjæret årsaken til lidelsen. For det tredje kan det bli slutt på lidelsen hvis det kan bli slutt på begjæret. Og endelig for det fjerde det positive budskap: Begjæret kan utslokkes gjennom en bestemt praksis (se bind 2 side 55ff). Buddhisten forestiller seg universet som et veldig sys­ tem av årsak og virkning - hjulet er en mye brukt metafor. Mennesket har en mulighet til å få slutt på det onde - å få hjulet til å stanse - ved å la begjæret slokne.

Det hevdes at det i Thailand er like mange buddhastatuer som innbyggere. Den mest berømte av dem er Wat Trimitr-buddhaen, fra 1300tallet. Den veier 5,5 tonn og

er dekket av gull.

Buddhismen i praksis Slik buddhismen ble utformet i praksis, gav den mennes­ ket flere muligheter enn hinduismen til å gripe inn i den evige kjeden av gjenfødsler gjennom egen innsats. Ethvert menneske, uansett kaste eller kjønn, kunne forlate verden til fordel for en klostertilværelse i overensstemmelse med forskriftene. Da hadde han eller hun muligheter til å nå nirvana: å slokke begjæret og oppnå den evige fred. Som sosialt system brøt buddhismen med brahmanenes elitestilling. Det var sikkert en grunn både til dens popula­ ritet og til dens endelige nederlag i India. Buddhas lære var RELIGIONENE

63

Fantasibilde av Konfutse (død 479f Kr).

Den mystiske buddhaen

Dorje Sempa (sanskrit: Vajrasattva), en av de viktig­ ste symbolske guddommene innenfor den tibetanske bud­ dhismen, fra 1300-1400tallet. Dette var en grotid for buddhismen i Tibet. De mest

berømte klostrene ble grunn­ lagt nå, bl. a. de tre store ved Lhasa: Ganden i 1409, Drepung i 1416 og Sera i 1419. Det første av dem ble

grunnlagt av overhodet for Ge-lug-pa-ordenen, den lærde munken Tsong-kha-pa

(1357-1419). Det ble full­ stendig rasert etter kinesernes okkupasjon i 1959.

enkel, men også flertydig, og den gjennomgikk mange for­ andringer under sin videre utbredelse. Opprinnelig hadde Buddha bare vært den store lærer. Men etter hvert ble han regnet som guddommelig, og det ble lagt vekt på tanken om at det fantes flere buddhaer. Også andre guder og gud­ inner ble opptatt, men det var stor forskjell på den tole­ ranse de ulike sektene viste overfor slike endringer i læren. Også morallæren lot seg tillempe. Den buddhistiske etik­ ken la vekt på ikke-vold og respekt for alt levende, men i praksis lot dette seg stundom forene med en ganske strids­ lysten holdning. Japanske buddhistklostre kunne fra tid til annen være sterke festninger, og munkene kunne være far­ lige slagstyrker under de mange borgerkrigene. Den retningen som fortsatte å ligge nærmest Buddhas opprinnelige budskap, var hinayana-buddhismen. I den fastholdt;man at vekten måtte legges på den enkeltes frigjø­ ring i klostertilværelsen. I de fleste mahayana-sektene gikk

man langt i retning av å oppfatte Buddha som frelseren, og ikke bare som den store lærer. Frelsen ble dermed ikke et eksklusivt anliggende for de få som kunne velge klosterlivet og meditasjonen. Også den som levde i verden, kunne håpe på frigjøring gjennom bønnen, troen eller nåden. De ulike sektene anbefalte forskjellige veier til frigjøringen: Noen la

vekt på meditasjon og mystisk hengivelse, andre på å dyrke bestemte forestillinger ved å fremsi hellige ord eller tekster. Buddhismen spilte en ikke ubetydelig politisk rolle der den var utbredt. Størst betydning fikk den i Tibet, der den mest fremtredende geistlige, Dalai Lama, på 1600-tallet ble «gudekonge» eller hersker i landet. I Sørøst-Asia kom buddhismen til å spille en avgjørende rolle da de hindu­ iske kongedømmene ble styrtet på 1300-tallet. I Burma og Thailand utnyttet fyrstene innbyrdes stri­ digheter mellom buddhistiske sekter til å sikre seg støtte fra klostrene. Disse fikk en sosialt og nasjonalt samlende funksjon helt ned på landsbynivået. På den annen side utviklet det seg ikke en buddhistisk geistlighet i SørøstAsia som kunne gi de politiske makthaverne effektiv mot­ stand. Noe slikt ser man snarere i Japan. Der spilte lærde buddhist-abbeder i lange perioder en viktig rolle som kul­ turformidlere og politiske rådgivere, ikke minst i kraft av sine kontakter med Kina.

Konfutsianismen - en religion uten

presteskap Den offisielle kinesiske statsreligionen, konfutsianismen, regnes med blant verdensreligionene. Riktignok mangler den noen av de trekk som vi er vant til å forbinde med en religion, særlig en ordnet gudeverden og et spesialisert presteskap. Men konfutsianismen rommer på den annen 64

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

side en klar oppfatning av menneskets plass i universet og samfunnet, og den foreskriver bindende regler for sosial atferd. Selv om konfutsianismen ikke hadde noen ordnet gudeverden, hadde den sine guder eller guddommer. Noen ble oppfattet som allmenne. Andre var knyttet til enkelte lokalområder, eller de hadde spesielle oppgaver å ta seg av. Mangelen på et spesialisert presteskap ble opp­ veid ved at keiseren, statens embetsmenn og familiefedrene varetok forbindelsen til de høyere makter på alles vegne. Keiseren hadde viktige rituelle forpliktelser. Byer og distrikter hadde lokale guddommer; embetsmennene måtte sikre seg deres oppmerksomhet ved å overholde bestemte ritualer. Andre guddommer var spesialister. Hvis man ønsket hjelp fra dem, måtte man behandle dem med smiger eller skjulte trusler, som lunefulle slektninger eller overordnede. Konfutsianismen hadde ikke mye å tilby den som søkte en inderlig eller mystisk opplevelse.

To daoistiske åndevesener, maleri på silke fra 1300tallet. Daoismen eksisterte i Kina både somfolkereligion og som filosofisk system side om side med konfutsianismen og buddhismen. Daoismens

En religion for samfunnet Konfutsianismen var en religion for kulturen og det ordnede samfunn. Dens særpreg blir kanskje mest tydelig i forholdet til døden og til de avdøde. Den kristne eller muslimen kan gå til frelse eller fortapelse etter døden, alt etter hvordan han har tatt imot den religionen han har fått åpenbart. For konfutsianeren er døden ikke noe avgjørende skille. Den avdøde bevarer sin identitet og sin plass i slekten og samfunnet. Om han vil gjøre seg gjeldende som en velvillig eldre slektning eller som en plageånd, er avhengig av hans sinnelag og av måten de som ennå lever, behandler ham på. Slekten var en helhet. Om man var blant dens levende eller dens avdøde medlemmer, var bare en overfladisk forskjell. Konfutsianeren opplevde denne samhørigheten mellom de levende og de døde, mellom det synlige og det usynlige, som et bindende etisk ansvar. Individet var forpliktet over­ for den større sammenhengen, overfor familien og slekten og overfor staten, som bare var familien i større format. Den respekten man skyldte familiens overhode, skyldte man også keiseren. De etiske normene var nøye spesifisert i den klassiske litteraturen og i senere kommentarer. De påla først og fremst respekt overfor slektens eldste og høflig, velvillig og tolerant atferd overfor andre. Ikke for toleransens og den individuelle utfoldelsens skyld, men av hensyn til harmonien i helheten. Et individ som overholdt reglene, ble ikke belønnet med salighet eller frigjøring etter døden. Belønningen var den harmoni og respekt som ville omgi det gode men­ neske, både i livet og etter døden. Når man som ung underkastet seg de eldre, ville man selv i alderdommen nyte godt av ungdommens lydighet. Etter døden ville man bevare sin respekterte plass i familiefellesskapet. Konfutsianismen satte det praktisk handlende men­ neske høyt. Det var ikke noe å vinne på å vende verden ryggen i klosterlivet, og konfutsianismens visjon var først og fremst sosial. For den som respekterte forskriftene i konfutsianis-

gudeverden var omfattende og

usystematisk; de to åndene vi ser her, avbildes alltid sam­ men. Han Shan (med kosten) representerer den praktiske fornuft, Shi De (med en bokrull i ermet) representerer

den åndelige og mystiske innsikt.

men, var det verdt å leve og dø, men ikke å forandre ver­ den. Historien kunne aldri bli en beretning om fremskritt, forandring og utvikling i den konfutsianske visjonen. Det ville være å fornekte de sentrale verdiene i troen. Tvert om var det i det bestående og det fortidige at den enkelte måtte søke normene for rett atferd. Det var en konservativ tro i ordets opprinnelige betydning, dvs. bevarende.

Muhammeds budskap: Det er bare én gud Islam og kristendommen atskilte seg fra de fleste andre store religioner ved at de henvendte seg til den enkelte i sine visjoner om livet etter døden. Sjelen bevarte sin iden­ titet i det hinsidige; et evig liv var belønningen som ventet den som fulgte religionens bud. Felles for islam og kristendommen var også troen på én gud, monoteismen. Muslimen og den kristne aner­ kjente bare én gud og skaper. Å dyrke andre guder var ikke bare teologisk feilaktig, det var umoralsk og blasfe­ misk. På dette punktet er muslimen enda mer konsekvent enn den kristne. Selv en avbildning av guddommen er utenkelig i islam, det ville lede tanken hen på avgudsdyr­ kelse. Læren om treenigheten er i muslimens øyne et av de punktene der kristendommen avviker fra den rette tro. Monoteismen er et av de bud som klarest går fram av islams hellige bok, Koranen. Den er sammensatt av Muhammeds utsagn på forskjellige tidspunkter.

RELIGIONENE

65

Inngangen til Ulug Begmadrasaen i Bukhara. Madrasaer ble vanligvis opp­ ført i tilknytning til moskeer

Qfr. de europeiske katedral­ skolene). Deres viktigste oppgave var religionsunder­ visningen, men lærerne beskjeftiget seg også med filo­ sofi, logikk og matematikk. Noen av de store madrasaene

ble læresentrer av internasjo­ nal betydning.

66

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Disse utsagnene var i en viss utstrekning formet av den historiske situasjonen de ble satt fram i. I tillegg kommer at språket i Koranen er klangfullt og rikt på assosiasjoner, poetisk manende snarere enn logisk og stringent.

Sjaria - loven I århundrene etter Muhammeds død ble hans lære utbygd og fortolket. Det gjaldt særlig mer nøyaktige regler for sosial atferd. Disse forskriftene utgjør til sammen loven, sjaria. Det utviklet seg fire tradisjoner, fire lovskoler. De var i visse henseender uenige i fortolkningen av profetens ord og overleveringen. Uenigheten var likevel ikke større enn at de kunne tolerere hverandre gjensidig og nærme seg hverandre mer og mer gjennom århundrene. Når utformingen av loven spilte en så stor rolle i islams historie, må det sees i sammenheng med det sentrale etiske budskapet i religionen. Det sentrale kristne bud­ skapet er: Du kan bli frelst dersom du tar imot Guds til­ bud om frelse fra en fallen verden. Det sentrale budskapet i islam er derimot: Du kan bli frelst ved å underkaste deg Guds bud i livet ditt. Men også troen blir tillagt vesentlig vekt: Islam har et særpreget samspill mellom lov og tro. Islam oppstod og ble utviklet i et miljø som var karak­ terisert av samarbeidet mellom nomader og byboere, ikke minst kjøpmenn. Det kan neppe være tvil om at det spilte en avgjørende rolle for utformingen av loven. Det var mindre av bondens underkastelse under uforutsigbare naturkrefter og mer av nomadens eller kjøpmannens selv­ tillit i islam enn i de andre verdensreligionene. Islam låste ikke uten videre mennesket fast i den sosiale og historiske situasjonen det var født inn i. Den rette handlemåte var en forpliktelse for den enkelte. Det innebar større åpenhet og toleranse overfor mobilitet, både geografisk og sosialt. Individet mistet ikke sin identitet ved å forlate slekten eller kasten sin; det bevarte den i gudsforholdet. Islam hadde et likhetsbudskap: Alle mennesker var i prinsippet likestilt overfor Gud. Det kunne gjøre det van­ skelig å avgjøre hvem som hadde lovlig rett til å herske over andre. En enkel løsning var å betrakte den faktiske makthaveren som den lovlige makthaveren. Denne løsningen har­ monerte både med likhetsbudskapet og med det person­ lige moralske ansvar som hvilte på den enkelte etter islams lære. Tendensen ble styrket av de politiske vilkå­ rene i den islamske verden i århundrene fram mot 1500. De militære styrkene og lederne som til enhver tid var sterkest, var da rekruttert blant nomadefolkene, eller de var nomadefolk som var kommet som erobrere. Det inne­ bar at den islamske verden var preget av stor politisk usta­ bilitet. Herskerverdigheten kunne bli gjenstand for strid ikke bare når et dynasti døde ut eller ble beseiret, men hver gang tronen ble ledig. Først da de tre «kruttimperiene» Osmanriket, Safavideriket og Stormogulriket vokste fram på 1500-tallet, ble det skapt noenlunde stabile poli­ tiske forhold. De minsket til gjengjeld den sosiale og geo­ grafiske mobiliteten som preget den islamske verden i middelalderen.

De skriftlærde, ulama

Kalifgravene i Kairo fra 1200-1400-tallet. Etterkom­

Det å fortolke loven påhvilte de skriftlærde, ulama. De fikk sin utdannelse ved å bli undervist, gjeme ved en madrasa. Det var en skole eller et universitet som ofte var anlagt i til­ knytning til en moské i de større byene. Når man hadde gjennomført sin utdannelse, var man en alim (entallsformen av ordet ulama). En alim var kvalifisert til å virke som dommer. Men han kunne også velge å virke som kjøp­ mann, skriver eller embetsmann. Han kunne dessuten velge å fortsette sin utdannelse på reiser til andre madrasaer, la seg undervise av de mest kunnskapsrike og berømte skriftlærde og selv være lærer for neste generasjon. Disse fjemkontaktene var vesentlige for islams enhet. I tvilstilfel­ ler når det gjaldt dogmatiske eller moralske spørsmål, var nemlig samstemmighet blant de skriftlærde avgjørende. En alim var en autoritet i religiøse spørsmål og i alle spørsmål som hadde sammenheng med moralske og juri­ diske saker. For muslimen var det ikke noen sondring mellom jus og moral. Ved de europeiske universitetene i middelalderen ble det juridiske fakultet skilt ut fra det teo­ logiske, og advokatembetet ble et eget yrke - dets største faglige triumfer kunne være i strid med både moral og sunn fornuft. Innenfor islam derimot fastholdt man dom-

mere etter abbasidedynastiet residerte i Kairo som kalifer

RELIGIONENE

under mamelukksultanenes beskyttelse. De hadde ingen reell makt, men ble fra tid til annen trukket inn i det poli­ tiske spill som støttefor en

fyrstes eller et dynastis legalitet.

Dervisj (en hellig mann), maleri fra Deccan omkring 1600. Det persiske ordet dervisj betyr tiggermunk. Det

betegner som oftest en til­ henger av en av de mange mystisk-religiøse retningene innenfor islam.

merens plikt til å foreta en moralsk vurdering av de sakene som ble forelagt ham, i lys av åpenbaringen og tradisjonen. Det innebar for eksempel at en kontrakt ikke ble vurdert ut fra sin ordlyd og de juridiske formene som var brukt. Den ble bedømt ut fra hensikten til partene som hadde inngått kontrakten. Med andre ord stilte islamsk rett seg i veien for bondefangeri, og den åpnet muligheter til å angre seg. Europeisk rett tillot derimot sjelden fleksibilitet av noe slag når det dreide seg om kontraktmessige forpliktelser.

Den religiøse opplevelsen, sufiene Denne etiske og juridiske siden av islam var av stor sam­ funnsmessig og historisk betydning. Men den tilfredsstilte ikke de menneskene som søkte en følelsesmessig opple­ velse i religionen. Innenfor islam oppstod det da også nokså snart bevegelser av mystisk religiøs karakter omkring de såkalte sufiene. Mot tradisjonen, den pedantiske fortolk­ ningen av Koranen og rasjonell tenkning stilte de ekstase og en intuitiv opplevelse av det guddommelige som kunne gå så langt som til en identifikasjon med Gud selv. Sufienes lære kunne nærme seg noe som for en orto­ doks muslim måtte fortone seg som kjetteri. Likevel ble de som oftest tolerert. Rundt deres personer og deres lære ble det ofte dannet brorskap, der samholdet kunne bestå gjennom generasjoner. Medlemmene foretok de rituelle og religiøse handlingene som mesteren hadde foreskrevet. Men de kunne også være knyttet sammen med bånd som gjorde dem til en stat i staten, og som i enkelte tilfeller satte dem i stand til å spille en avgjørende politisk rolle. I politiske oppløsningsperioder løste brorskapene mange av de oppgavene som normalt hvilte på herskerne. Mer enn én gang var det et religiøst brorskap som bar en ny hersker eller et nytt dynasti fram til makten.

En religion i vekst Man har kalt århundrene fram mot 1500 den islamske tidsalder, en tidsalder som etter oppdagelsene ble avløst av den kristne eller europeiske tidsalder. Sikkert er det i hvert fall at islam befant seg i den gamle verdens sentrum. Den knyttet ikke bare sammen de fjerneste delene av kon­ tinentet, men den bevarte også sin ekspansive kraft i en periode da kristendommen syntes å være dømt til isola­ sjon i et fjernt vestlig hjørne av det eurasiske kontinent. Nord-India var tidlig kommet under islamske herskere. Der ble troen utbredt særlig i de østlige og vestlige områdene, de områdene som nå er islamske stater under navnene Paki­ stan og Bangladesh. Islamske sjøfarere og kjøpmenn hadde brakt islam til den indiske og den østafrikanske kysten, og også i kyststrøkene utenfor Sørøst-Asia fulgte islam veiene til handelen og kjøpmennene. På 1400-tallet var de store han­ delsbyene ved kysten av Malakkahalvøya og de indonesiske øyene islamisert. I de følgende århundrene skjedde dette også i de indre delene av dette området. En lignende prosess var i gang i Vest-Afrika. Der gikk først handelsbyene, siden imperiene og befolkningen som helhet over til islam. SørøstEuropa var i løpet av 1400-tallet kommet under osmansk herredømme. Også der fortsatte omvendelsene, i dette tilfel­ let på bekostning av kristendommen. Den ekspansive kraften i islam er ikke enkel å forklare. Det fant ikke sted noen systematisk misjon, og det enkelte samfunn eller individ kunne ha mange grunner til å slutte seg til denne religionen. Det er sannsynlig at den mange ste­ der ble følt som en frigjøring i forhold til religioner som ikke bare lenket de troende i denne tilværelsen, men som heller ikke kunne stille i utsikt særlig mye håp for den neste. I tillegg kom det at islam ble introdusert som de rikes og 68

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

sterkes religion - de fremmede kjøpmennenes eller de seierrike erobrernes religion. Det gav prestisje, og for de lokale kjøpmennene i afrikanske byer var det nærliggende å overta den gud som hjalp deres handelspartnere så godt. Tvangs­ omvendelser i områder som ble erobret, var sjeldne. Men det var mange som sluttet seg frivillig til islam i India og Sørøst-Europa, enten de nå var blendet av seierherrene, desillu­ sjonert av nederlaget eller bare prøvde å få del i de materielle fordelene som fulgte av å tilhøre herrenes religion.

Minoriteter og isolerte grupper Det er et merkelig vitnesbyrd om de religiøse forestilling­ enes styrke at det eksisterte minoriteter og isolerte folke­ slag som holdt fast ved sin tro gjennom århundrer, uten hensyn til imperier og folkeslag som omgav dem. I Kina og Sør-India fantes det mot slutten av middelalderen kristne menigheter som for lengst hadde mistet kontakten med den øvrige kristenheten. I Etiopia var det en liten kristen stat som fortsatte sin motstand mot islam, og også innenfor de islamske imperiene eksisterte det fortsatt iso­ lerte kristne samfunn. På Bali består hinduismen ennå i våre dager, etter å være blitt fortrengt av buddhismen og islam i alle andre deler av Sørøst-Asia. Noen av disse minoritetsgruppene ble rammet av en

diaspora (spredning); de ble helt eller delvis tvunget til å oppgi sitt hjemland og søke sitt utkomme andre steder i verden. Best kjent er jødene, som hadde søkt ut mot alle verdenshjørner. De holdt fast ved sin gamle religion og sitt kulturelle særpreg i små samfunn overalt i den gamle verden, som regel i byene. Riktignok tok de ofte det lokale språket i bruk som daglig omgangsspråk. Innenfor islam ble jødene behandlet tolerant. Den islamske oppfatningen var at de trodde på samme gud som muslimene, de hadde bare ikke mottatt budskapet fra de to siste profetene, Isa (Jesus) og Muhammed. Innenfor den kristne verden var deres stilling fram mot år 1500 mer problematisk. På Pyreneerhalvøya hadde den jødiske kulturen hatt en storartet blomstringstid i middelalderen. Men med den kristne gjenerobringen av Spania vokste intoleransen. I 1492, det året da den siste islamske staten på Pyreneer­ halvøya falt, ble jødene utvist fra Spania, hvis de ikke gikk med på å la seg kristne. I Nord-Europa var jødene ikke bare blitt behandlet med mistenksomhet de siste århundrene av middelalde­ ren. De var også blitt forfulgt og landsforvist. Flere og flere hadde reist østover, der de hadde utviklet et eget språk, jiddisk. Det bygde på en tysk (frankisk) dialekt, men inneholdt både slaviske (særlig polske) og hebraiske elementer. Spesielt i de polske byene spilte jødene en sen-

RELIGIONENE

Suleymaniye-moskeen i Istan­ bul ble oppført ved midten av 1500-tallet, da Osmanriket stod på høyden av sin makt.

69

rien i forhold til sin størrelse. De utgjorde i mange tilfeller et alternativ til en kulturelt fastlåst atferd. Ikke minst når det gjaldt økonomisk virksomhet kunne de overskride de trange grensene som lokalsamfunnet satte for den enkeltes initiativ. Det er på denne bakgrunn man må se den skiftende kur­ sen mellom toleranse og intoleranse, mellom beundring, misunnelse og hensynsløs forfølgelse. Det som avvek fra normene, var en utfordring og en trussel. Og det var åpen­ bart ingen kultur som var så splittet mellom betattheten av det nye og redselen for det fremmede som den europeiske.

Torarullenfra Nablus, den eldste bevarte tora, skrevet på skinn. Toraen, en skriftrull med de fem Mosebøkene, inntar en sentral plass i den jødiske gudstjenesten.

Religionens samlende evne Religionen kunne bety intoleranse, fiendskap og dype skiller. En av de grensene som var vanskeligst å krysse i

Valfartene til Mekka Islams hellige by var og er lukket for ikke-troende. Vi kjenner bare navnene på fire kristne som hadde besøkt Mekka før år 1900. Den første var italieneren Ludovico di Varthema. Han ledsaget den store årlige pilegrimskaravanen fra Damaskus til Mekka i 1503, forkledd som egyptisk soldat. Etter hans skjønn var det 35 000 kameler og 40 000 men­ nesker med karavanen. Den måtte da også flere ganger under marsjen gjennom ørkenen utkjempe veritable slag med lokalbefolkningen for å få adgang til brønnene. Varthema antok at den karavanen som samtidig gikk fra Kairo, omfattet 64 000 kameler. I tillegg kom de pilegrimene som strømmet til fra sør og sørøst gjennom Rødehavet over havnebyen Djedda. «I sannhet har jeg aldri sett så mange mennesker samlet på ett sted,» skriver han. Selv om vi må ta de absolutte tallene med forbehold, bekrefter andre iakttagere som har sett karavanene bryte opp fra Kairo eller Damaskus, at det dreide seg om titusener. De samme kildene kan bekrefte den økonomiske betydningen markedene i Mekka hadde. Når karavanene skulle gå fra Kairo, steg prisene på alt. Når de vendte tilbake, falt prisene på asiatiske varer.

Lengst til høyre: Kabaen i Mekka, iransk miniatyrfra 1400-tallet. Ifølge Koranen var kabaen Abrahams gamle helligdom. På Muhammeds tid var den kultstedfor 360 forskjellige guddommer. 1630 lot Muhammed den rense, og i 632 foretok han den første valfart med de ritualene som det siden har vært enhver

muslims plikt å overholde.

70

tral rolle for handel og håndverk. Men motsetningsforhol­ det til den øvrige befolkningen var voksende, og deres stilling ble aldri trygg. Andre eksempler på minoriteter som ble rammet av diaspora, er medlemmene av den armenske kirke og parseme. Armenernes hjemland rundt fjellet Ararat har en lang historie, og det har nesten alltid vært under fremmed herredømme. Parserne holdt fast ved den gamle persiske troen etter den islamske erobringen, og de søkte særlig til de indiske byene. De spredte minoritetene har hatt en viktig plass i histoVERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

verden omkring 1500, gikk mellom kristendommen og islam. Muslimer ble ikke tålt i den kristne verden, ikke engang på korte reiser. Bare enkelte kjøpmenn og diplo­ matiske utsendinger besøkte kristenheten. Muslimene var noe mer tolerante overfor de kristne. Kolonier av kristne kjøpmenn, særlig venetianere, hadde sine egne bygninger og kvarterer i de viktigste handelsbyene langs det sørlige og østlige Middelhavet. Men det var mer vanlig at religionen virket samlende at den knyttet forbindelser mellom fjerne områder og brøt den isolasjonen som karakteriserte lokalsamfunnet. Lærde

og beleste menn drog ut for å motta undervisning hos berømte lærere eller for å samle viten ved å studere sjeldne håndskrifter. De europeiske universitetene utgjorde et kos­ mopolitisk miljø. Studenter søkte ut over grensene til de mest berømte - eller mest fasjonable - universitetene. Ingen kunne braute med virkelig lærdom uten å ha studert ved flere skoler og universiteter. Vi finner lignende fenomener i de andre verdensreligi­ onene. Konfutsianismens samlende evne er allerede frem­ hevet. Den skolering som embetskandidaten måtte underkaste seg, betydde ikke bare at han ble fortrolig med den felles kinesiske kulturarven. Den tvang ham også ut på reiser til provinshovedstaden eller til rikets hovedstad, der de beste lærerne var, og der eksamenene ble avholdt. Islams ulama var ikke en nasjonal institusjon, men en lær­ dommens internasjonale. Den gjorde det mulig for en skriftlærd å vandre inn i en moské eller en madrasa over­ alt i den islamske verden og delta i utlegningen av tradi­ sjonen. Og buddhistmunker søkte fra Japan til Kina og fra Kina og Sørøst-Asia til Sri Lanka på jakt etter hellige bøker.

Pilegrimer og valfarter Det var ikke bare de lærde som ble knyttet sammen av religionene. Hver religion hadde sine valfartssteder, som årlig trakk titusener eller hundretusener av troende til seg. Valfarten til helligdommen i Mekka var en arabisk tra­ disjon som var mye eldre enn islam. Den gav Mekka en særstilling blant de arabiske byene. Muhammed fortsatte denne tradisjonen da han påla alle troende å valfarte til Mekka minst én gang i sitt liv, hvis ikke fattigdom eller sykdom gjorde det umulig. Men nå var det ikke lenger bare arabere som møttes i den årlige valfartstiden i Mekka. Det var muslimer fra hele verden, fra Europa, Afrika, Midtøsten, Sentral-Asia, India og Sørøst-Asia; ofte hadde de vært underveis i flere år. Gjennom møtet med de mange språkene og de mange folkeslagene som var representert i Mekka, fikk den troende et overveldende inntrykk av islams mangfold og verdens­ omspennende karakter. I Mekka ble varer fra de fjerneste strøk utvekslet; det var vanlig at pilegrimene supplerte reisekassen ved å drive handel underveis. Både på reisen og i Mekka gjorde pilegrimen iakttagelser og erfaringer som ikke kunne unngå å få betydning når han var vel hjemme. Som haddsji, en som har gjennomført pilegrimsreisen, hadde han krav på spesiell respekt og aktelse i sin omgangskrets. For den kristne var målet for pilegrimsreisen fra først av Jerusalem. Korstogene kan i en viss forstand betraktes som en kamp for å holde pilegrimsrutene åpne. Det var riktignok sjelden at de islamske herskerne over Jerusalem nektet fremmede reisende adgang. På 1400- og 1500-tallet ble Jerusalem fortsatt besøkt av mange kristne pilegri­ mer hvert år. Men reisen var vanskelig og kostbar, og det var andre valfartssteder som øvde en vel så stor tiltrekning på de fromme. Noen var av internasjonal betydning, andre var bare regionalt eller lokalt kjent - ikke sjelden med røtter tilbake til førkristne kultsteder.

Etter hvert trådte likevel Roma i forgrunnen som det viktigste kristne valfartsstedet. Pavene støttet denne utviklingen ved å innrømme pilegrimene avlat. Det økte pavens prestisje og posisjon at Roma kom til å innta plas­ sen som den hellige byen i kristenheten - og det gav også gode turistinntekter. Det er ikke ofte at kildene forteller oss om pilegrimenes reaksjon på møtet med verdensbyen og dens kirker. Men vi tør anta at verden aldri var helt den samme for dem etter at de kom tilbake til sin hjemlige landsby og sognekirke. Vi vet iallfall om én from mann som ikke kom over møtet med Roma: Martin Luther. RELIGIONENE

Jerusalem, fransk miniatyr

fra 1400-tallet. Selv under islamsk herredømme ble ikke Jerusalem lukket for kristne pilegrimer, men de reisende måtte ofte finne seg i ydmy­ kelser og tunge avgifter.

Handel og varebytte

Familien og lokalsamfunnet var knyttet til verden omkring ikke bare med poli­

tiske og religiøse bånd, men også gjen­

nom varebytte og handel. De fleste lokalsamfunn er interessert i et visst varebytte, også de som selv kan

produsere alt som er strengt nødvendig.

Noen vil nok hevde at det ikke skapes verdier på denne måten, fordi varene jo bare skifter eier. Men ofte kunne begge

parter vinne på en handel, for eksempel når det ble utvekslet varer mellom om­ råder med forskjellig næringsgrunnlag.

Marked i Mopti ved Nigerelvas øvre løp. Det brokete bildet av mennesker og varer

har neppe endret seg mye fra middelalderen til våre dager.

72

For en åkerbruker som utelukkende dyrket til eget for­ bruk, ville et overskudd være verdiløst når reservelagrene var fulle. Det er grenser for hvor mye ris eller brød man har lyst til å spise når man først er mett. Fiskeren eller nomaden var i samme situasjon. Den produksjonen som oversteg det som var biologisk nødvendig, var verdiløs. Annerledes var det hvis man kunne få i stand et varebytte mellom åkerbrukeren, nomaden og fiskeren. Da var det verdt bryet å produsere mer enn det var behov for i ens egen husholdning. Arbeidskraften i en bondehusholdning som bare omfattet familien, var så å si gratis, eller man kan si at den var en fast omkostning. Dette hadde stor betydning, for det ble ikke flere munner å mette selv om familien måtte arbeide mer for å kunne øke produksjonen. Det fantes andre former for varebytte enn handel. Varer ble sendt fra lokalsamfunnet «oppover i systemet» til høvdingen, herren, skatteforpakteren eller til hovedsta­ den i riket. Denne strømmen oppover kunne motsvares av en varestrøm nedover - en redistribusjon eller omfor­ deling av goder. Disse kunne være fester eller gaver, almisser, eller reserver som ble utdelt i år med sult.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Det var ikke alltid strømmen av varer «oppover» ble gjengjeldt med en varestrøm «nedover». Der herrene var mektige eller hensynsløse - og det var det vanlige beholdt de selv det meste av overskuddet til husstand og følge, til salg eller bortbytting. Slik kunne det oppstå «sosiale velstandsøyer» overalt i verden. Det var grupper eller personer som takket være bøndenes avgifter fikk råd både til å skaffe seg varer fra fjerne eksotiske områder og til å gi gaver til folk de ville belønne eller knytte til seg. Disse velstandsøyene var både kjøpere og selgere. Akkurat som i bondehusholdningen var det grenser for hva herren kunne nyttiggjøre seg av naturalier i sin hus­ holdning når de elementære behovene var dekket. Erke­ biskopen av Nidaros, som hadde eiendommer i de nord­ norske fiskeridistriktene og oppebar fiske tiende, er blitt kalt Europas største fiskehandler. De sosiale velstandsøyene føyde en ny dimensjon til handelen. Takket være dem foregikk varebyttet ikke bare i snevre kretser omkring nesten selvforsynte økologiske systemer, men bredte seg også over store avstander i kje­ der og nettverk. Disse hadde allerede før oppdagelsene knyttet det meste av den gamle verden sammen.

Markedsdager Så å si overalt innenfor den delen av verden som var noenlunde tett bebodd, fantes det nettverk av lokale mar­ keder, knyttet til bestemte tider og steder. Både i VestAfrika, Kina og Sørøst-Asia vet vi at det fantes distrikter der markeder ble holdt regelmessig, og alltid slik at det aldri var marked to steder i samme distrikt på samme dag. Et marked kunne være knyttet til mer enn ett distrikt, slik at markedsdistriktene grep inn i hverandre over store områder som tannhjulene i et ur. Et slikt førmodeme marked fungerte ikke nødvendig­ vis i samsvar med våre økonomiske begreper. Det kunne være rituelle regler som begrenset adgangen til markedet. Mye av handelen var byttehandel. Men også der det ble brukt penger som omsetningsmiddel, kunne det være umulig å forutsi prisene. Den enkelte transaksjon var ikke bare et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Den var også et møte mellom to personers status, prestisje og personlighet. Det kunne være bruk for spesiell beskyttelse når men­ nesker fra forskjellige trakter møttes på markedet. Stun­ dom var det en håndfast politisk beskyttelse, som den lokale makthaveren sørget for å ta seg betalt for. Men det kunne også være en rituell beskyttelse: Straff fra guder eller ånder ville ramme den som brøt markedsfreden. Markedene kunne være knyttet til byer, men det var slett ikke alltid tilfellet. Bare i Europa var det nesten over­ alt en fast regel i middelalderen at mesteparten av nettverkshandelen ble samlet i kjøpstedene. Et slikt privile­ gium var verdifullt for byene, og de var villige til å betale dyrt for det. Men privilegiene ble også tidlig en del av den politikken fremsynte fyrster førte for å støtte byenes krav på enerett til handel. Det kom nok av at de i handelsom­ setningen fant en kilde til beskatning som gav et godt til­ legg til avgiftene fra bøndene.

Noen ganger var det bare svak sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Varer som var produsert til famili­ ens eget forbruk, kunne bli til overs. Dermed tok man dem med til markedet, kanskje i håp om å bytte dem med andre varer, kanskje bare for å få en fridag og treffe andre mennesker. Etterspørselen var heller ikke alltid avhengig av prisen. Når høsten hadde slått feil, var det livsviktig for en familie eller en landsby å kjøpe forsyninger, uten hensyn til pri­ sen. Jo større del av omverdenen et lokalsamfunn kunne komme i kontakt med etter et uår, desto større sjanser hadde det til å skaffe seg det nødvendige til en rimelig pris. Her hadde markedet en viktig funksjon: Det gjorde det mulig å utligne uforutsette svingninger i den lokale produksjonen. Men til det førmoderne markedet ble det også tatt med varer som bare var produsert med henblikk på bytte eller salg. I slike tilfeller kan vi konstatere at det allerede den gang fantes en sammenheng mellom produksjon, til­ bud, priser, etterspørsel og forbruk i likhet med den som styrer markedsøkonomien i moderne samfunn. Det kunne dreie seg om varer fra ulike økologiske miljøer eller klimabelter, som den nord-sør-gående handelen i Vest-Afrika. Men varebyttet kunne også være uttrykk for en arbeidsdeling. I Sørøst-Asia fantes det landsbyer som hadde spesialisert seg på å fremstille bestemte varer: flettede kurver, keramikk, metallarbeider eller annet. De produserte ikke disse varene for å bruke dem selv, men for å selge dem på markedet. Der kjøpte de isteden det de hadde bruk for til det daglige behov. Det kunne bety vel­ stand, men også avhengighet og sosial isolasjon. Avheng­ ighet fordi handelen var blitt en livsnødvendighet. Isola­ sjon fordi man ikke kunne ha for mye å gjøre med fremmede dersom man ville bevare fabrikasjonshemmelighetene.

Marked i Antwerpen, maleri fra 1500-tallet. Antwerpen

var et av verdenshandelens knutepunkter, men det var også en storby med et mang­ foldig behov for dagligvarer av enhver art.

HANDEL OG VAREBYTTE

73

Mellommenn, meglere og spekulanter Usikkerheten med hensyn til tilbud og etterspørsel rom­ met både en risiko og en gevinstmulighet. I hele det uspesialiserte markedet spilte dette neppe noen større rolle. Man tok sine grønnsaker eller sitt fjærkre med til marke­ det og fikk en fridag i samvær med folk fra nabolandsby­ ene. Hvis varene ikke ble solgt eller byttet bort, brakte man dem bare med hjem igjen. Men når selgeren ble avhengig av en gunstig handel, stilte saken seg annerledes. Han kunne være en spesialist som skulle leve av sin produksjon og sitt salg på marke­ det, eller han kunne ha bruk for rede penger til å betale skatter og avgifter med. Kjennskap til markedet ble i seg selv et aktivum, en ekspertise som produsenten kanskje ikke selv hadde tid og mulighet til å skaffe seg, men som han var villig til å betale andre for. Slike eksperter arbeidet som meglere og kjøpmenn. Meglerne kjøpte og solgte ikke selv, men brakte selger og kjøper i kontakt med hverandre, naturligvis mot en andel i handelen. Fordi de var avhengige av partenes tillit i sin egen næring, kunne det være grunn til å stole på deres råd. Men de var alltid under mistanke for å favorisere den ene part - selvfølgelig den sterkeste.

Detaljerfra silkemalerifra 1100-tallet som viser gatelivet i Song-dynastiets hoved­ stad Kaifeng. På bildet over mann med lastedyr, til høyre

vannselgere.

To kinesiske bærere med kur­ ver i åk over skulderen.

Fra megleren var det ikke langt til kjøpmannen som kjøpte opp produsentenes varer og solgte dem mot fortje­ neste. Men kjøpmannen ble de fleste steder i verden opp­ fattet som en enda mer mistenkelig person enn megleren. De fleste kulturer betraktet kjøpmannen som en snylter som ikke skapte noe selv, men benyttet seg av handels­ partnernes uvitenhet eller svakhet for å skaffe seg en for­ tjeneste. Anklagene var nok ikke uten grunnlag. Fra asia­ tiske markeder kjenner vi omtaler av kjøpmenn som holdt hverandre om håndleddet i skjul av lange ermer. De gav tegn til hverandre med fingrene, og på den måten kunne de avtale en pris i hemmelighet, mens de høylytt forhandlet om en helt annen pris. Helt fordømmende stilte man seg til spekulanten. Det var en kjøpmann som holdt varene tilbake mens prisene steg, slik at han kunne selge når prisen var høyest. Ut fra en moderne betraktning er dette en lovlig handel - selv om det vel stadig er en viss moralsk mistro til spekula­ sjon. Men i en førmodeme økonomi var spekulasjon langt mer betenkelig, fordi det ofte var ensbetydende med spekulasjon i andres nød. Hvis korn- eller rishøsten hadde slått feil, kunne den europeiske eller kinesiske kjøpmann som hadde fulle lagre, være sikker på en god VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

fortjeneste. Og jo lenger fram mot neste høst han ventet med å selge, desto mer var de sultne kjøperne villige til å betale.

Fjemvarer - salt og jern Litt annerledes var det med varer som ble brakt utenfra med risiko og omkostninger. Salt og jern var det bruk for overalt i den åkerbrukende del av verden. Folk som lever av rått eller stekt kjøtt, kan unnvære saltet. Men i åkerbruksamfunnene var størsteparten av kosten grøt, brød, rotknoller og kokt kjøtt, og da var det vanskelig å klare seg uten salt. Noen steder var saltet lett tilgjengelig. Langs kysten kunne man produsere det ved å fordampe sjøvann eller ved å brenne saltholdige plantedeler. Mange steder inne i landet forekom det mineralsk salt, rester av for lengst uttørrede hav. Det var lett å bryte. Fra produksjonsste­ dene ble saltet fraktet over lange avstander, selv under de vanskeligste transportforhold. Det kunne innbringe svim­ lende priser der det var en virkelig mangelvare. Til VestAfrika måtte det fraktes med dromedarkaravaner fra fjerne forekomster av mineralsalt i Sahara. Det ble hevdet at saltet enkelte steder var verdt sin vekt i gull. I det nord­ lige Sør-Amerika var det ikke de folkeslagene som utvant og bearbeidet gullet, som satt på de største gullskattene. Det var de som utvant og solgte salt. Jern var også en nødvendighetsartikkel for jordbru­ kerne i den gamle verden. Det var riktignok mulig å klare seg uten. Befolkningen i Amerika var et eksempel på det, de hadde ikke lært å kjenne hemmelighetene ved jern­ utvinning før oppdagelsene. Men uten jern til økser og ploger var arbeidet mange ganger hardere. Og møtet mellom europeere og amerikanere viste at jern og stål var langt bedre til våpen enn stein og kobber. Kjøpmannens rolle var ikke fullt så mistenkelig når det gjaldt jern eller salt som spekulasjon i matvarer. Bonden kunne utsette kjøpet hvis han syntes at prisen var for høy; han kunne håpe på bedre vilkår hos en annen kjøpmann eller på en annen markedsdag. Men han kunne også risi­ kere at kjøpmennene avtalte en pris innbyrdes og skapte et monopol - noe de politiske makthaverne de fleste ste­ der i verden forbød eller motarbeidet. Men det kunne også hende at makthaverne valgte å overta monopolet selv. Ideen var åpenbart nærliggende, for den oppstod i land som lå så fjernt fra hverandre som Kina, Frankrike og de vest-afrikanske imperiene Ghana, Mali og Songhai. Alle disse hadde en viktig del av inntek­ tene sine fra saltmonopolet.

Varebytte uten handel Det lokale og regionale varebyttet på regelmessige mar­ keder var en metode til å få størst mulig utbytte av arbeidsdeling og ulikhet i kunnskap og ressurser. Men det var ikke den eneste. Et samfunn kan oppnå det samme ved gjensidig utveksling av varer og tjenester

Markedsscene. Iransk minia­ tyrfra 1500-tallet.

HANDEL OG VAREBYTTE

75

Salt i blokker til salgs på markedet i Tombouctou. I våre dager som i middel­ alderen er salt en vare av stor

betydning i det saltfattige Sudan.

Fremstilling og veiing av salt i Kina. Det ble produsert salt fra mineralske avleiringer i Kina, men keiserriket fikk det meste av saltet fra inndampet havvann. Gjennom hele kei­ serrikets historie var salthandelen et sentralt politisk

spørsmål, et sikkert skatteob­ jekt, men også en kilde til rik­ dom for de kjøpmennene som fikk monopol på handelen

med salt.

etter regler som er fastlagt ved sedvane. Dette lyder svært innviklet. Men det er i virkeligheten det som finner sted i enhver familie der oppgavene blir fordelt mellom med­

lemmene, uten at verdien av den enkeltes innsats blir gjort opp i penger. Et slikt gjensidig varebytte fant sted overalt i verden. Men to områder kan nevnes som eksempler: I India og Inkariket hadde dette prinsippet særlig stor betydning.

Saltbyen Taghaza

Den indiske landsbyen Dypt inne i Sahara lå saltbyen Taghaza. Vi kjenner den fra flere reisebeskri­ velser på 1300- og 1400-tallet. Det var et frastøtende sted, omgitt av ørken og uten trær eller grønt. Husene var bygd av saltblokker og tekket med kamelhud. Fluene svermet, og de hete sandstormene hadde gjort mange av innbyggerne blinde. Alle matvarer, kamelkjøtt, dadler og hirse, måtte fraktes til Taghaza med karavaner utenfra. Når karavanene uteble, sultet innbyg­ gerne. Likevel ble det gjort store forretninger i Taghaza. Der lå nemlig de rike saltleiene som forsynte savannens innbyggere med salt.

76

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

I den indiske landsbyen fantes det vanligvis et stort antall spesialister. Landsbyen kunne ha sin egen smed, gull­ smed, vever, pottemaker, garver og sandalmaker, naturlig­ vis i tillegg til feiere, gjetere og prester. Det eiendomme­ lige ved det indiske systemet var at disse spesialistene på én og samme tid var økonomisk helt innlemmet i lands­ byen og sosialt isolert på grunn av kastesystemet. Med­ lemmene fra forskjellige kaster kunne bare sjelden omgås; de måtte finne ektefeller i samme kaste, eventuelt i en annen landsby, og de sosiale kontaktene omfattet først og fremst storfamilien.

Men økonomisk hang landsbyen sammen. I enkelte tilfeller mottok spesialistene betaling for arbeidet sitt. Men like ofte bestod inntekten deres i en andel av lands­ byens avlingsresultat eller i retten til å dyrke en jordlott. Systemet kunne være til fordel for både bønder og hånd­ verkere. Håndverkerne var sikret et utkomme og en fast plass i landsbyens sosiale univers, bøndene en rekke varer og tjenester som de ellers måtte ha kjøpt utenfra. Dette betydde også gjensidig avhengighet. Landsbyen kunne ikke skille seg av med sine spesialister, like lite som disse kunne bryte opp og fornekte hjemsted og kaste. Bare i ekstreme tilfeller kunne landsbyens struktur gå i oppløs­ ning, som når krig eller hungersnød slo i stykker den dag­ lige tilværelsen. Men inntrykket er at hinduen ikke opp­ levde en slik situasjon som en befrielse, men som et tap uansett hvor lavt hans kaste stod på den sosiale rangstigen. Likevel var landsbyen verken stillestående eller selv­ forsynt. Over en lang tidsperiode kunne landsbyer spesia­ lisere seg på bestemte former for håndverksproduksjon. Det må ha medført indre forandringer i kastestrukturen som vi ikke har direkte vitnesbyrd om. Og landsbyen var knyttet til andre markeder, til religionen og staten - om ikke for annet så fordi det var nødvendig å skaffe penger til skatter og avgifter.

Aylluer i Inkariket Et annet alternativ til varebytte på markedet finner vi i Andesfjellene. I Inkariket var den fundamentale organisa­ sjonsenheten aylluen, et ord som vi nærmest må oversette med klan. Selv om en ayllu kunne bestå av flere hundre tusen mennesker, oppfattet medlemmene det selv slik at de var i slekt på farssiden. På samme måte som klaner andre steder i verden rådde aylluen kollektivt over jorda. Det som gav aylluen et spesielt preg, var at dens territorium var delt i flere enheter som kunne ligge ganske langt fra hverandre. På grunn av de store høydeforskjellene i Andesfjellene hadde de også helt ulike klimaforhold. Tyngdepunktet i aylluen lå gjerne i ca. 3000 meters høyde. Det var ideelt. Fra landsbyen var det lett å nå både potetmarkene, som lå høyere, og maismarkene, som lå lenger nede i dalene. Men inndelingen i maisjord og potetjord uttømte verken landsbyenes behov eller de øko­ logiske mulighetene. Derfor opprettholdt aylluen «kolo­ nier» i flere dagers reiseavstand fra sitt sentrum. Høyt oppe i fjellene, over potetlandet, lå beitene for lamaer og alpakkaer, som gav kjøtt, skinn og ull. Enda lenger borte strakte andre «kolonier» seg, på østskråningen av fjellene ned mot Amazonasdalen der den tro­ piske regnskogen begynte. Derfra fikk aylluen tre og hon­ ning og ikke minst de etterlengtede cocabladene. I lavlandet i den motsatte retningen, ned mot stillehavskysten, var det «kolonier» som dyrket bomull. Helt ute ved havet kunne det finnes «kolonier» som utvant salt av havvannet eller samlet guano til gjødsel. Mange forhold rundt aylluen og dens kompliserte organisasjon forblir uklare på grunn av kildenes knapp-

Landsbyens fagmenn En kilde fra 1700-tallet beskriver den tradisjonelle faginndelingen i lands­ byen slik: «Det er tolv fagmenn i hver landsby: regnskapsføreren, olderman­ nen, tømreren, vaskeren, astrologen, barberen, skomakeren, gullsmeden, vokteren, vannbæreren, grovsmeden og pottemakeren. I hver landsby gir innbyggerne en del av produktet fra markene sine til disse fagmennene, alt etter deres status.» Tallet tolv i oppregningen av fagmenn går igjen mange steder i det gamle India. Men det opptrer ofte andre yrker enn de som er nevnt her. Landsbyen kunne for eksempel ha sin faste dikter eller skolelærer. I praksis må det ha vært vanskelig å opprettholde symmetrien: for mange eller for få sønner i en familie ville ødelegge balansen. Vi må anta at kontakten mellom kastene i de ulike landsbyene blant annet har tjent til å utligne tilfeldige utslag. At idealet var den velbalanserte, selvforsynte landsbyen, er det ingen tvil om. «De tolv fagmennene er knyttet til landsbyen, og yrkene deres er arvelige,» sier en annen kilde.

het. Men det synes sikkert at systemet var eldre enn Inka­ riket. Det var ikke innført ved lovgivning av opplyste og despotiske herskere, men hadde utviklet seg gjennom århundrene. Det er neppe heller grunn til å ha romantiske forestillinger om aylluen som et primitivt fellesskap der alle hadde like plikter og rettigheter. Riktignok var hver familie sikret en jordlott, men det var også stands- og klasseforskjeller i inkasamfunnet. Ikke alle aylluer var så store at de kunne bære hele den konstruksjonen som skulle sikre alle slags varer. Det fin­ nes da også vitnesbyrd om at det eksisterte markeder der aylluer utvekslet varer seg imellom. Men handelen må ha foregått som byttehandel. Til forskjell fra alle andre høy-

HANDEL OG VAREBYTTE

Indiske vaskemenn og -koner. Portugisisk tegning fra 1500tallet. Klesvask var og er et

spesialisert håndverk i India.

77

kulturer synes Inkariket overhodet ikke å ha kjent til penger.

rundhåndet, ble de fleste steder regnet som noe av det rosende man kunne si om en fyrste. Og det var som regel uklokt å søke foretrede for en fyrste uten å ha med en gave.

Omfordeling av varer Kjøp og salg på markedet var ikke alltid nødvendig for å utveksle varer. Som vi har sett, kunne det samme foregå ved et gjensidig varebytte. Det kunne også skje ved en omfordeling - redistribusjon. Med dette forstår vi et sett av transaksjoner som fører visse varer som produseres på ulike steder i periferien, inn til sentrum. Der blir de omfordelt og sendt til andre deler av periferien. Det lyder innviklet, men det var ganske oversiktlig i praksis. I så å si alle imperier måtte stormennene i riket regelmessig innfinne seg ved fyrstens hoff og bringe rike gaver. Det gjentok seg for eksempel hvert år i Inkarikets hovedstad Cuzco. En del av gavene la inkaen i sitt skatt­ kammer, men de fleste forærte han til sine stormenn.

«Velstandsøyer» Omfordelingen blant stormennene ved fyrstenes hoff viser oss en annen side av varebyttet enn den som hadde å gjøre med lokalsamfunnets behov for å supplere sin egen pro­ duksjon av nødvendighetsartikler. Til enkelte goder var det knyttet en spesiell status, en spesiell funksjon eller nytelse. Hvis de i tillegg var kostbare, kunne det være lønnsomt for kjøpmennene å frakte dem over lange avstander. Forutsetningen var at det var kjøpere som hadde råd til å betale for de eksotiske varene, slik at det ble dekning for omkostningene ved produksjon og transport og for kjøpmannens risiko. Men slike kjøpere fantes nesten overalt i verden. Adelsmann, lensmann, godseier, manda-

Betalingsmidler, først og fremst mynter av edelt metall, forekom så å si overalt i den gamle verden. Noen hadde liten eller ingen verdi i seg selv og kunne bare brukes lokalt, andre ble etterspurt og etterlignet i utlandet fordi vekten og lødigheten var

kjent.

Portugisisk cruzado av afrikansk gull. Slutten av 1400-tallet.

Venetiansk sølvmynt, «lira Tron» fra 1472.

Under: Kinesisk pengeseddel

Kinesisk bronsemynt

fra Ming-dynastiet. I den daglige omsetningen brukte man bronsemynter tredd på en snor. Regjeringen utstedte

fra 1408.

pengesedler der pålydende

En «pagode» av gull fra Vijayanagar i India.

var et antall snorer med kobbermynter. Vestafrikanske kaurier, det vil si små konkylier.

Disse kunne så vende hjem til sine lokalsamfunn med tegn på verdighet eller prestisjegoder som hjemstedet ikke kunne skaffe. På denne måten tjente omfordelingen både til å knytte riket sammen og til å utveksle luksusvarer mellom fjerne strøk. Dette gjaldt for øvrig ikke bare luksusgjenstander. Nettopp i Inkariket fant det også sted en omfordeling av matvarer. En del av jorda overalt i riket var forbeholdt inkaen. Men det var bare en liten del av produksjonen fra denne jorda som ble overført til hoved­ staden. Det meste ble oppmagasinert på produksjonsste­ det, og kunne utdeles der eller overføres til områder som hadde et ekstraordinært behov på grunn av uår eller fordi et stort fellesarbeid skulle utføres. Tilsvarende omfordelinger av luksus og nødvendighets­ artikler kan man finne igjen overalt i verden, riktignok ikke noe sted med samme konsekvens som i Inkariket. Men ide­ alet var ofte at fyrsten skulle sørge for reserver av kom til dårlige år - selv om det ikke så ofte ble etterlevd. At han var 78

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

rin og høvding hadde alle ulik rettsstatus og funksjon. Men felles for dem var at de hadde rådighet over en del av bondens produksjon. Det utgjorde et overskudd som de kunne bruke til å kjøpe luksus for når de hadde dekket sine egne og husstandens umiddelbare behov. Overklassen er viktig i det enkelte lands historie. Men den er også viktig her, hvor vi skal beskrive det interna­ sjonale varebyttet som fant sted i den førmodeme perio­ den. Overklassens behov og betalingsevne var ikke den samme som lokalsamfunnets. Det overskuddet den hadde til rådighet, var forutsetningen for en vareomsetning som vel var beskjeden av omfang, men rakk langt ut over lokalsamfunnet. Det var ikke noen liten del av avlingen bonden måtte avlevere til «velstandsøyene». For den perioden vi snak­ ker om her - 1300- og 1400-tallet - var det mange steder vanlig at han avgav halvparten av sin produksjon. Hvis dette ble forbrukt i samme distrikt, betydde det at en stor

del av befolkningen var frigjort fra arbeidet med jorda. De kunne leve i lediggang eller administrere, slåss eller be, tenke eller skape kunst for resten av folket. En annen mulighet var at det fant sted en spesialisering av arbeidet: De som ikke arbeidet rried jorda, var isteden beskjeftiget med andre former for produksjon.

Internasjonal arbeidsdeling Sjeldne luksusvarer som tålte høye transportkostnader, var blant de første som ble omfattet av en internasjonal arbeidsdeling. Metallene - gull, sølv, tinn, bly, kobber, jern og kvikksølv - hadde sine naturgitte produksjonsom­ råder, men de ble etterspurt overalt. Det samme gjaldt til en viss grad glass og keramikk. Men spesialiseringen var kommet mye lenger allerede før oppdagelsene. I Kina ble det særlig avlet silke og bom­ ull ved munningen av Yangzijiang. Te var en spesialitet fra de østlige provinsene Zhejiang og Jiangsu, mens sukker særlig ble produsert i Sichuan i sørvest og i Guangdong i sørøst. Denne spesialiseringen forutsatte ikke bare at det fantes eksportmuligheter, men også at det fant sted en import av matvarer til de spesialiserte områdene. En tilsvarende spesialisering fantes overalt i den tettbefolkede delen av verden. Fra den fjerneste delen av Sør­ øst-Asia, fra Molukkene og Bandaøyene, kom det mest kostbare krydder, muskat, muskatblomme og nellik. Fra Java kom pepper, fra Surnatra pepper, tinn og gull, fra Sri Lanka den fineste kanel. Også India leverte pepper til verdensmarkedet fra Malabar-kysten i sørvest. Silke og sukker ble produsert i Bengal, og fra det sentrale India kom fargestoffet indigo. Bomull ble dyrket overalt i India, men de fineste kvalite­ tene kom fra Bengal, Coromandelkysten i sørøst og Gujarat i vest. Midtøsten hadde sine tilbud til verdenshande­ len: silke fra traktene sør for Kaspihavet og hester fra Arabia. Fra Afrika kom det gull, elfenben og slaver. Euro­ peerne kjøpte ikke mange slaver i middelalderen. Til gjengjeld var slavene viktige som arbeidskraft og status­ symboler i hjemmene til mange velstående muslimer. Europa gav ikke mange bidrag til den forfinede langdistansehandelen i tiden før oppdagelsene. Det var mest koraller fra Middelhavet og visse bearbeidede varer, særlig finere ulltøyer. Men den langt viktigste eksporten til Asia var edelmetaller: sølv og gull fra de europeiske gruvene eller fra Afrika.

Handel med grovvarer i Europa Europa var et av de hjørnene av verden der det var livligst omsetning av grovvarer, det vil si råvarer og halvforedlede varer, over middels lange distanser. Denne spesielle utvik­ lingen skyldtes flere forhold. Innenfor et forholdsvis begrenset område er det i Europa store regionale forskjel­ ler i klima og andre naturgitte forhold. Til dette kom at skipsfarten i denne verdensdelen hadde bedre vilkår enn de fleste andre steder i verden. Fra 1200-tallet var Europa

knyttet sammen i et nettverk av seilskipsruter som gjennom Den engelske kanal forbandt nord og sør. Dermed var det grunnlag for en regional spesialisering også av mindre kostbare råvarer. England og Spania eksporterte ull, Norge leverte tømmer og Østersjø-områdene tømmer og andre skogsprodukter som tjære og pottaske, dessuten landbruksprodukter som kom, lin og hamp. Etter hvert kom det også mer og mer jern og kob­ ber fra Sverige. Middelhavsområdet leverte varer som krevde et varmere klima: tørket frukt, olje, vin og sukker. Vin ble også eksportert fra Frankrike og Tyskland. Salt kunne produseres ved bergverksdrift en del steder; hansa­ byen Lubecks velstand bygde ikke minst på handel med saltet fra saltleiene ved Luneburg. Men salt ble også for­ dampet fra sjøvannet ved kysten av Frankrike og Portu­ gal, og dette «baiesaltet» var i ferd med å konkurrere ut annet salt i den europeiske fjemhandelen. Fisk var lettere tilgjengelig noen steder enn andre. I middelalderen hadde

HANDEL OG VAREBYTTE

Den indiske keiseren Babur på sin elefant. Indisk miniatyr fra 1500-tallet. Fyrstene rådde over et overskudd som satte dem i stand til å kjøpe eksotiske varer, beskjeftige

høyt spesialiserte håndverkere og omgi seg med en hærskare av tjenere og hoffmenn.

Calicut på den indiske vest­ kysten. Tysk stikk fra 1500-

tallet. Calicut var på 1400tallet en av Asias viktigste havnébyer. Herskeren, zamorinen, yar hindu, men mange

islamske kjøpmenn gjorde byen til sitt hovedkvarter.

sildefisket i Øresund vært av europeisk betydning, men på 1400-tallet hadde sildefisket flyttet sitt tyngdepunkt til Nordsjøen. Og fra Norge kom tørrfisk, særlig torsk. Listen kunne forlenges med mange andre regionale spesialiteter som ble fraktet langt fra det sted der de ble produsert. Men det viktige er det brede spekter den euro­ peiske handelen hadde. Den omfattet allerede før 1500 en rekke varer som ikke kunne karakteriseres som luksus; i

En kinesisk reisende i Hormuz Mahuan ledsaget den kinesiske admiralen Zhenghe som tolk. Han samlet en del av sine iakttagelser i et topografisk verk som er bevart. Boken hans er pre­ get av toleranse: Overalt er han ivrig etter å under­ streke hvor respektfullt og gjestfritt de kinesiske utsendingene ble mottatt. Om Hormuz skriver han: «Fremmede skip fra alle strøk og fremmede kjøp­ menn som reiser over land, kommer til dette landet for markedets og handelens skyld. Derfor er alle i dette landet rike. Kongen og folket er alle musli­ mer; de er fromme, omhyggelige og oppriktig tro­ ende. Hver dag ber de fem ganger; de bader og overholder fastereglene. Det er ingen fattige fami­ lier; dersom en familie blir rammet av uhell og fat­ tigdom, gir alle dem klær og mat og penger og let­ ter deres nød... Kongen over dette landet tok et skip og lastet det med løver, sjiraffer, hester, perler, edelsteiner og lig­ nende ting, og også et budskap til tronen skrevet på et gullblad. Han sendte sine beste menn og andre menn som ledsaget skipene som var utsendt av kei­ seren, og de reiste til hovedstaden og overrakte tri­ butt. » Det var sannsynligvis i 1433 Mahuan besøkte Hormuz.

80

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

høyere grad enn de andre verdensdelene utnyttet Europa sine ressurser gjennom en utveksling av råvarer.

Industriproduksjon og spesialisering Industri er et begrep vi som regel forbinder med de siste to århundrene - tiden etter den industrielle revolusjon i slutten av 1700-tallet. Hvis man med industri først og fremst tenker på store fabrikkbygninger med mange arbeidere og mekaniske kraftanlegg, er det riktig å begrense bruken av ordet industri til denne perioden. Men hvis vi utvider begrepet litt og legger vekt, på om det ble produsert i stort for eksport, eksisterte det industrier før den industrielle revo­ lusjon. I Sørøst-Asia var det landsbyer som hadde spesia­ lisert seg på kurvfletting eller pottemakeri. På samme måte var det hele byer og regioner som hadde spesialisert seg på å produsere bestemte varer og hadde hele verdens­ deler som kunder. Indisk bomullstøy ble ikke bare solgt i India, det ble eksportert til Sørøst-Asia, Øst-Afrika og Midtøsten. Alt dette tøyet kom fra tre områder: Bengal, Gujarat og Coromandelkysten. Kinesisk porselen ble på samme måte solgt over hele verden. Til tross for sin skj ørhet nådde det helt til Øst-Afrika og Europa. Mange byer og regioner i Kina, India og Midtøsten hadde sine egne spesialiteter, der håndverket hadde nådd et kvalitetsnivå som gjorde resul­ tatene verdenskjente. Marokin, et fint lær fra Marokko, og damascenerklingene fra Damaskus er berømte eksempler. Også mange andre varer bærer navn som forteller hvor de først ble laget i den mest fullkomne form. Mot slutten av middelalderen var Europa blitt et av de områdene i verden der det fantes flest spesialiserte indus­ trier. Det ble produsert våpen og rustninger i Italia og SørTyskland, ulltøyer i Italia, England og Nederlandene, silkestoffer i Italia og glass i Venezia. Kvaliteten var på høyde med eller overgikk de islamske produktene. Til dette kom nye produkter, som papir, bøker, skytevåpen, instrumen­ ter av mange slag, ikke minst ur og navigasjonsinstrumenter, og skip.

Denne bøhmiske miniatyren

fra slutten av 1400-tallet viser med en mengde detaljer fremstillingen av sølv, fra

malmen brytes til det ferdige smykket.

HANDEL OG VAREBYTTE

81

EUROPA

Tekstiler itwerpen Metallvarer Korn \ Genova Venezia Salt \ Istanbul Fisk . MarseilleR A Vin i Lisboa/Z\J

INDIA

Trapezui

Pepper Bomullstøy Edelsteiner Sukker Fargestoffer Krydder

larkand

/ Tunis ripol

Marral

Hormuz'

Ghav "ombouctou Gao

Mekka

Agadi

■Fasher

Gull Slaver

Kanton»

SRI LANKA

Zanzibar/ •

ØST-AFRIKAk

Gull Elfenben Slaver

KINA

Silke Porselen Parfyme Ingefær

Calicut!

Mogadishu' VEST-AFRIKA

Fuzhou

Su rat

/ \Aden 5ennar As**'"

El-Mina

Hangzhou •

Kanel Edelstener Elfenben

ilakka

OSTINDIA

IND/SKE HAV

Krydder Kamfer

Den gamle verden var alle­ rede før de store oppdagelsene

knyttet sammen av et nett av handelsveier.

--------- Handelsveier

Fra luksusforbruk til handel med råvarer Vi kan nå skissere hvordan etterspørselen etter eksotiske luksusvarer hadde trukket en råvarehandel med seg. I bondesamfunnet fantes det velstandsøyer i kraft av de rettigheter overklassen i videste forstand hadde til en del av bondens produksjon. I sin enkleste form var det bare naturalier, som satte en høvding i stand til å ha flere krigere, flere koner og flere barn rundt seg. Men allerede lenge før den perioden vi her snakker om, var det blitt

Kinesisk porselensfat, frem­ stilt i den første Ming-keise-

ren Hongwus regjeringstid.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

mulig for stormennene de fleste steder i verden å supplere disse enkle godene med mer raffinerte varer: ting de kunne spise eller drikke, bære på kroppen, bruke, ha andre ting i eller bare eie. Denne handelen med luksusvarer drog med seg mer. I noen områder konsentrerte en større og større del av befolkningen seg om å produsere for fjerne, rike kjøpere. Der oppstod det etter hvert et behov for matvarer som man nå ikke lenger kunne skaffe seg lokalt, og for råvarer til industrien. Opp til et visst punkt kunne disse beho­ vene tilfredsstilles av det nærmeste opplandet. Det er ikke tilfeldig at de tidligste industrisentrene lå i områder der tilgangen på matvarer var god. I India synes det for eksempel ikke å ha vært nødvendig å føre kom over lange avstander til de områdene som produserte bomullstøy for eksport. I Kina var det en klar tendens til å plassere den spesialiserte produksjonen ved elvene, slik at korn og andre råvarer kunne fraktes nedover elvene. Men andre steder hadde spesialiseringen tatt et så stort omfang at til­ førsel av råvarer over større avstander var blitt nødvendig. Det gjelder ikke minst deler av Europa, som Nederlandene og Italia. En markedsorientert produksjon var oppstått rundt den spesialiserte fremstillingen av luksusvarer, men den hadde ført med seg en ny handel. Spesialistene hadde bruk for matvarer og råmaterialer utenfra; denne etter­ spørselen ble dekket av produksjon i fjeme lokalsamfunn. Det var vanskelig å ha noen oversikt over dette fra den enkelte landsby, og det er ikke mulig for historikerne å klarlegge forløpet i alle dets detaljer. Men det var i ferd

Venetiansk glass fra 1400-1500-tallet. Tilvirk­

ningen av glass var et høyt spesialisert håndverk, og de fine venetianske glassgjenstandene lot seg ikke uten videre etterligne. De veneti­ anske myndighetene søkte å

beskytte byens monopolstil­ ling ved å forby glassmestrene å forlate Venezia.

med å skje noe vesentlig. Lokalsamfunnet mistet sin selvforsyningsevne og ble økonomisk integrert i en større sammenheng. Inntil for få år siden mente historikerne at dette var en utvikling som var særegen for det middelalderlige Europa. Men det er nå ikke tvil om at det var en bevegelse som satte sitt preg på de fleste deler av verden i århun­ drene før oppdagelsene. Selv om man ennå ikke kan snakke om et verdensmarked, var det få regioner som var uberørt av etterspørsel og tilbud fra fjerne land. I mange av dem var tilførsler utenfra allerede en livsnødvendighet.

Politisk kontroll - eller likegyldighet Herrene - keisere, konger, fyrster og lokale høvdinger og embetsmenn - hadde bruk for kjøpmennene, selv om de kanskje ikke likte dem. Varene deres var ønskverdige, rik­ dommen deres kunne brukes. Men de kunne også være en trussel mot de politiske makthavemes sikkerhet, og rikdommen deres kunne være en fornærmelse mot den politiske overklassen. I Kina var holdningen etter at Ming-dynastiet ble grunnlagt i 1368, mer skeptisk enn før. Kjøpmennene ble stadig overvåket, og utenrikshandel var i prinsippet for­ budt. Kontakten med de fremmede «barbarene» kunne være farlig. Den var iallfall vanskelig å kontrollere, og det ble lenge fastholdt at Midtens rike hadde alt som det var behov for innen sine egne grenser. Det var til og med nesten sant.

Det kinesiske hoffet prøvde å holde den begrensede etterspørselen etter utenlandske luksusvarer under kon­ troll ved hjelp av tributthandel. Kjøpmenn utenfra hadde ikke adgang til Kina. Men keiseren var naturligvis villig til å motta utsendinger som overbrakte gaver som tributt fra fremmede statsoverhoder. Og han gav dem gjeme gaver med tilbake. Disse var mer verdt i utsendingenes hjem­ land enn gavene de hadde med seg. På denne måten ble verdigheten bevart. Det var ikke snakk om handel, men for kjøpmennene var resultatet det samme. Som regel fikk de til og med tillatelse til å føre litt ekstra varer med seg. Disse varene kunne de selge til private, og nettopp på grunn av restriksjonene kunne de innbringe en pen fortje­ neste. Gjennom århundrer var dette den eneste lovlige handelen mellom Kina på den ene side og Japan og de sørøstasiatiske statene på den andre. Det var nøyaktige regler for hvor ofte og med hvor mange skip «barbarene» kunne komme. Det forhindret likevel ikke at kystbefolk­ ningen forsøkte å omgå forbudet, ofte i samarbeid med de lokale embetsmennene. Men det var alltid farlig og noen ganger umulig. Det er sannsynlig at Ming-dynastiets fiendtlige hold­ ning til utenrikshandel fikk verdenshistorisk betydning. Nettopp i de århundrene da verdensøkonomien ble stadig mer integrert, avskar Kina seg fra de mulighetene som europeerne utnyttet. En annen holdning til handelen var total likegyldighet. Den finner man andre steder i Asia, ikke minst blant de indiske herskerne. Handelen var en sak for kjøpmenn. Den kunne kanskje interessere guvernøren i en havneby.

HANDEL OG VAREBYTTE

83

Leirstatuetter av ryttersoldaterfra en av Ming-dynastiets keisergraver. Etter de store

flåteekspedisjonene i begyn­ nelsen av 1400-tallet mistet de kinesiske myndighetene interessen for den oversjøiske verden. Det politiske hoved­ problemet var nå kampen mot nomadefolkene utenfor den store muren.

Men for fyrstene og stormennene i de indiske territorial­ statene var det økonomisk og politisk uten betydning hva kjøpmennene foretok seg og hva slags vilkår de arbeidet under. De rådde enkelte ganger over store rikdommer, men tollavgiftene de betalte var for ikke noe å regne sammenlignet med bøndenes skatter. Konfliktene de kom

opp i innbyrdes og utad, måtte de ordne opp i selv uten å trekke inn de politiske makthaverne. Også denne holdningen fikk sannsynligvis historisk betydning. Det er bare mangel på interesse som kan for­ klare at europeerne fikk lov til å vinne fotfeste og etter hvert få kontroll over den rike asiatiske handelen med for­ holdsvis små midler.

Jacques Coeurs hus i Bourges, oppført 1443-53. Jacques Coeur (ca. 1395-1456) var en av sin tids-finansfyrster.

Politisk utnyttelse

Han skapte seg en veldig for­ mue som kjøpmann og som

Men det var også mange fyrster i godt plasserte kystområ­ der som hadde oppdaget at det kunne lønne seg å gjøre noe ut av handelen. Mot slutten av senmiddelalderen var internasjonal handel det økonomiske grunnlaget for små bystater fra Java i øst til Flandern og Brabant i vest. I Det indiske hav og i asiatiske farvann helt til Java satte islamske kjøpmenn sitt preg på bystater som Malakka, Atjeh, Calicut, Hormuz og Mombasa. På 1400tallet oppnådde disse statene internasjonal berømmelse og betydning. Som stater var de helt annerledes enn imperiene. De hadde liten utstrekning og et ubetydelig oppland. Hormuz lå for eksempel på en øy der det bare var én vannkilde, og der det så å si aldri regnet. Det var ikke bøndenes skattekorn, men kjøpmennenes avgifter som sikret bystatene rikdom og uavhengighet. At byene ble rike, skyldtes til en viss grad beliggenhe­ ten. Hormuz, Aden og Malakka ligger slik til at de lett kan sperre handelsveiene. Men rikdommen skyldtes også fyrstenes bevisste politikk overfor kjøpmennene. Fyr­ stene ytet noe til gjengjeld for avgiftene: De garanterte de fremmedes sikkerhet i byen og forhindret sjørøveri i far-

den franske kongens bankier ogfinansrådgiver, men tre år

før hans død ble hele formuen konfiskert og han selv dømt til landflyktighet for livstid.

84

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

vannene omkring. De krevde også så pass moderate avgifter at kjøpmennene foretrakk deres havner fremfor andre.

Politisk selvstendighet I senmiddelalderens Europa møter man et tilsvarende samspill mellom tolloppkreving og beskyttelse mot sjørø­ veri i Øresund. Der skaffet den dansk-norske kongen seg betydelige inntekter av den handelen som passerte Hel­ singør; til gjengjeld skulle han holde Østersjøen fri for sjørøvere. Dette gjorde imidlertid ikke Helsingør til noen inter­ nasjonal handelsby. Det kan ha mange forklaringer, men det var neppe uvesentlig at mange handelsbyer nettopp i senmiddelalderens Europa ble styrt av kjøpmennene selv: hansabyene langs østersjøkysten, de nederlandske han­ delsbyene og italienske bystater som Venezia og Genova. Det var slike byer som gav de internasjonale storkjøpmennene størst trygghet. Kjøpmannsrepublikkenes selvstendighet ble redusert i de følgende århundrene. Men en del av de politiske tradi­

sjonene deres ble videreført av europeiske fyrster. Disse ble i stigende grad oppmerksom på de mulighetene som bød seg når kjøpmennene ble favorisert. De skattene som kunne hentes hos kjøpmenn, var i penger, og det var let­ tere og mer effektivt å finansiere en hær med penger enn med naturalier. Det var også politisk sikrere å betale offi­ serer og embetsmenn med penger enn med len. Dette la grunnlaget for et samarbeid mellom kjøp­ menn og fyrstemakt som fikk avgjørende betydning for verdenshistorien i de følgende århundrene. Det er ikke så lett å beskatte en kjøpmann som å beskatte en bonde, og slett ikke i en verdensdel som er delt i mange politiske enheter, slik Europa var. Bonden kan ikke bryte opp med produksjonsapparatet sitt, og bare sultedøden eller opp­ rør setter en grense for det økonomiske presset man kunne øve mot ham. Det var vanskeligere å holde kjøpmannen fast. Hans kapital og kunnskap kunne flyttes til et annet land hvis han fant at byrdene ble for tunge. Men hvis han fikk gode vilkår, ble han boende. Forretningen blomstret, han ble rjkere, og fyrsten fikk større skatteinntekter. På dette samarbeidet mellom kjøpmann og fyrste bygde den europeiske ekspansjonen.

HANDEL OG VAREBYTTE

Fra festningene Kåman og Krogen (Kronborg) kunne den dansk-norske kongen kontrol­ lere skipsfarten gjennom Øre­

sund til Østersjøen. Det sikret

statsfinansene 'et ekstra til-; skudd fra tollavgiftene, men det gjorde verken Helsingborg eller Helsingør til internasjo­ nale handelsbyer.

85

Fredens teknologi

Vi er i dag omgitt av en moderne teknikk i en grad som lett får oss til å undervurdere tidligere kunnskap. Men allerede på oppdagelsenes tid hadde menneskeheten vandret en lang vei. Hver generasjon hadde føyd sitt til den

erfaringen den tok i arv. Gjennom århundrer og årtusener var det samlet en viten og utviklet en teknikk som nok

kan forekomme oss grov og primitiv,

men som hadde mangedoblet mennes­

kenes muligheter for produksjon - og for ødeleggelse.

Når vi snakker om teknikk, henger vi oss gjeme opp i det iøynefallende og overlegne: gigantiske bygninger og kom­ pliserte maskiner. Men teknikk er vel så mye et spørsmål om små ideer - ideer som forekommer oss enkle, men som det har krevd revolusjonerende nytenkning eller generasjoners eksperimenter å utvikle. Hvilken oppfin­ nelse er mer elegant enn en trillebår? Løsningen er innly­ sende: Et hjul i den ene enden av båra sparer en mann. Men en eller annen må ha vært den første til å henrykke eller forarge sin samtid med ideen. Og hvor mange gene­ rasjoners erfaringer har det ikke ligget bak utviklingen av en perfekt balansert ljå?

Fornyelse, overlevering, spredning Høstscene, flamsk maleri fra 1500-tallet. Det virker litt gammeldags, men det er ikke primitivt. Mange av de tekniske detaljene i bildet, vindmøllen, seilskipet, ljåen, høyvogna og mange andre er resultat av århundrers eller årtuseners stadige forbedringer av forgjengemes verktøy.

86

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Vi er vant til å betrakte et nært samarbeid mellom tekni­ keren og vitenskapsmannen som en selvfølge. Men dette samarbeidet ble først fullt utviklet etter den industrielle

revolusjon på 1700-tallet. På oppdagelsenes tid var tek­ nikken nesten utelukkende håndverkerens sak. Bare på enkelte felter krysset håndverkerens og vitenskapsman­ nens interesser hverandre. Det innebar at teknologisk kunnskap først og fremst bygde på gjentagelse og etterligning. Erfaringen viste at en bestemt fremgangsmåte gav det resultat man ønsket seg. I en viss forstand er dette ikke noe ukjent for et moderne menneske. De fleste av oss klarer å koke poteter eller bake brød uten å vite hvilke kjemiske prosesser som går for seg under tilberedningen. Vi gjentar en fremgangs­ måte vi en gang har lært. Men det hender at vi får et råd eller ser en annen teknikk som får oss til å gjøre det på en annen måte, fordi vi liker resultatet bedre. Det hender også at vi improviserer eller gjør feil. Mange har sikkert opplevd «fruktbare feiltagelser», uhell eller tilfeldigheter som gav overraskende gode resultater og dermed førte til at de oppdaget en ny teknikk. Og familieoppskriften, den hemmelige oppskriften på mors kjøttkaker, er blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Innenfor slike rammer må vi tenke oss de førmoderne teknikkene. Bryggeren visste ikke noe om gjærsopp, men han visste hvordan han skulle bruke den når han brygget øl. Fargeren kjente ikke til fargestoffenes kjemi, men han visste hva han skulle gjøre for å få fargene klare og hold­ bare. Sjømannen hadde aldri hørt om aerodynamikk eller meteorologi, men han visste hvordan han skulle sette seil etter vind og vær. Alle disse yrkesutøverne hadde ervervet seg kunn­ skap i en mangeårig læretid og hadde tilegnet seg sine

forgjengeres erfaringer på godt og ondt. De gjentok det de hadde lært, fortsatte med å iaktta, lærte av andres erfaringer og egne feil, og lot sin viten gå videre til sine lærlinger. Derfor er teknikkens historie mye mer enn bare de store oppfinnelsenes historie. Det som på avstand kan ta seg ut som et dramatisk gjennombrudd, viser seg ved nærmere ettersyn bare å være ett ledd i en lang kjede av forandringer. Den førmoderne teknikerens mål var ikke å fornye eller å oppdage, men å fullkommengjøre den tek­ nikken han hadde overtatt.

Briller Briller er en av de små oppfinnelsene man så lett overser konsekvensene av. Det er ikke bare et spørsmål om individuell bekvemmelighet - det kan dreie seg om l)éle samfunnets funksjon eller om liv og død. En skarpsynt jeger har uten tvjl vært bedre stilt enn en med medfødt svaksyn. En romersk senator som kunne kjenne sine venner og fiender på avstand, har hatt en utvilsom fordel fremfor en som var nærsynt. Betydningen blir enda større når vi tenker på at mange mister evnen til å lese og skrive eller arbeide med smådeler i 40-50-årsalderen hvis de ikke får briller. Det betydde at de lærdeste og de håndverkerne som arbeidet med de mest kompliserte mekanismene, gikk tapt. Brillene føyde mange år til deres aktive liv.

En lesende mann med briller. Detalj fra et tysk altermaleri

fra 1404.

Gatescene med brillehandler. Italiensk kobberstikk fra

1500-tallet.

FREDENS TEKNOLOGI

87

Det var ikke nok å ha morbærtrær og silkeormerfor å kunne produsere silke. Frem­ stillingen av den fine tråden krevde stor dyktighet og mye

arbeid. På dette bildet fra 1600-tallet hespes silketråden av kokongene, som ligger i et fat med varmt vann.

Teknikk og folketetthet Den førmodeme teknikeren levde og arbeidet i et sam­ funn der det aller meste av arbeidsinnsatsen var knyttet til produksjon av matvarer. De økologiske forholdene satte grenser både for de ressursene som stod til rådighet og for de behov det var for produktene. I samsvar med dette finner vi den mest avanserte tek­

nikken i de tettest befolkede områdene på jorden. Der produserte jordbruket et overskudd av matvarer og skapte grunnlag for sosiale velstandsøyer. Et annet forhold som var viktig for den tekniske utvik­ lingen, var muligheten for ytre kontakt. Mye teknikk var riktignok helt lokalt betinget, for eksempel knyttet til forekomsten av spesielle råvarer eller bestemte lokale behov. Men de fleste former for teknikk hadde interesse så å si over hele verden. Man kan bare tenke på pottemakeri, veving, bearbeiding av metall (særlig jern) og produksjon av energi. For å løse problemene ved disse formene for teknikk, var det viktig å kunne hente erfaringer og inspi­ rasjon utenfra. Folketettheten og mulighetene for ytre kontakt gir en del av forklaringen på den ulike tekniske utviklingen for­ skjellige steder i verden før oppdagelsene. Den mest avan­ serte teknikken finner vi i de tett befolkede områdene i den gamle verden: Kina, India, Midtøsten og Europa. Disse områdene var ikke isolert fra hverandre. Hvor svake forbindelsene enn kunne være mellom de ulike delene av det eurasiske kontinent, var det stadige kontak­ ter. Det kunne vare generasjoner før en ny arbeidsprosess eller et nytt hjelpemiddel var kjent overalt. Men den gamle verdens håndverkere kunne til sjuende og sist trekke på erfaringer som var gjort over hele kontinentet. Det gjaldt også Afrika sør for Sahara, der isolasjonen rik­ tignok var større og folketettheten mindre. Det førte til at spredningen foregikk langsommere og sannsynligvis også til at behov og ressurser var mindre enn i de mer tettbefolkede områdene i Europa og Asia. Verst stilt var den amerikanske teknikeren før oppda­ gelsene. De amerikanske kulturene måtte så å si finne opp alt på egen hånd. Da europeerne kom, manglet amerika­ nerne kjennskap til to av den gamle verdens største opp­ dagelser: hjulet og bruken av jern.

fem, det demokratiske metallet Uthamring av smijern. Kine­ sisk bokillustrasjon fra

Kjennskapet til jern gav den gamle verden et avgjørende forsprang. På oppdagelsenes tid hadde asiatiske, euro­ peiske og afrikanske gruvearbeidere og smeder to til tre tusen års erfaring med å utvinne og bearbeide dette nyt­ tige metallet. Jern er et besværlig metall. Det eksisterer så å si aldri i ren form i naturen. Det krever høye temperaturer for å la seg utskille og bearbeide, og ofte forekommer det sam­ men med andre stoffer som påvirker dets egenskaper. På den annen side er jernet med rette kalt det demokratiske metallet; det finnes så hyppig i naturen at det er umulig å monopolisere det. Når man skal utvinne jern fra malmen, må den opp­ varmes til den gløder. Hvis temperaturen kommer til­ strekkelig høyt, blir jernet flytende. Man får et produkt som enten kan tappes direkte i en støpeform eller oppbe­ vares i blokker med sikte på senere bearbeiding. Støpejer­ net opptar imidlertid kull og andre stoffer under smel­ tingen, det blir hardt og skjørt og lar seg ikke uten videre smi ut.

1500-1600-tallet.

88

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Smelting av støpejern i Kina.

Den dobbelte blåsebelgen foran ovnen sikret en stadig luftstrøm gjennom den glødende blandingen av jern­

malm og kull.

Kineserne var de første som utviklet ovner der jernet ble flytende. Det skyldtes dels at den malmen man brukte i Kina, hadde et høyt fosforinnhold og derfor smeltet ved en forholdsvis lav temperatur, dels at kineserne tidlig fant på å bruke dobbelte blåsebelger. Belgene gav en jevn luft­ strøm rundt den glødende blandingen av trekull og jern­ malm, slik at temperaturen ble drevet høyere i været. Kineserne utnyttet støpejemsteknikken allerede fra 500-tallet, blant annet til å bygge pagoder. Disse opptil 25 meter høye bygningene ble satt sammen av støpte ele­ menter. Også til å bygge broer brukte kineserne elementer av støpejern. Det er ikke nødvendig å smelte jernet for å utnytte det. Utenfor Kina brukte man helt til 1400-tallet nesten uteluk­ kende den direkte metoden: Jernet ble ikke flytende, men ble tatt ut av ovnen som en rødglødende, bløt «kake», bearbeidet med hammer og renset for urenheter. Det jer­ net man fikk fram på denne måten, det såkalte smijernet, var renere enn støpejernet. Det lot seg bearbeide og forme ved gløding og uthamring, det var smidig og seigt, men også bløtt. Redskaper med egg av smijern blir fort sløve.

løpet av middelalderen til Japan, India og Midtøsten. Sær­ lig byen Damaskus ble berømt som sentrum for produk­ sjon av skarpe sverd - damascenerklingene. På oppdagelsenes tid kjente også europeiske smeder til fremstilling av stål, selv om man ofte forsøkte å bevare arbeidsprosessen som en dyp hemmelighet. Det var to mulige fremgangsmåter, enten å smelte om utvalgte kva­ liteter av støpejern og smijern eller gløde smijern i rent trekull.

Indiske smeder i arbeid. Europeisk tegningfra 1500tallet. De indiske smedene var særlig kjent for sin fremstil­ ling av megetfine stålkvali­ teter.

Stål og større ovner For å få et produkt som både er smidig, seigt og hardt kort sagt, for å få stål - må man sørge for at jernet blir til­ satt en riktig blanding av andre stoffer, særlig kull. Anta­ gelig var kineserne de første som mestret denne teknik­ ken. I alle fall spredte kjennskapet til stålfremstilling seg i

FREDENS TEKNOLOGI

89

Silkemaleri som viser gatelivet i Kaifeng på 1100-tallet. Vi ser blant annet kinesere med trillebår og hjulmakere

i arbeid.

Lengst til høyre: Denne franske miniatyren fra 1500tallet viser at også kvinner deltok i arbeidet i smia.

Mot slutten av middelalderen var de europeiske jern­ ovnene også blitt større og bedre. I den svenske osmundsovnen og de tyske stykkovnene isolerte man en glødende blanding av trekull og malm. Dermed gikk varmen ikke til spille; temperaturen ble presset i været med en jevn luftstrøm fra dobbelte blåsebelger, og ovnene ble bygd høyere, opptil 3-5 meter. De «kakene» av smijern som ble produsert fra slike ovner, kunne ved slutten av middelalderen veie opptil fem-seks hundre kilo, altfor mye til at man kunne bearbeide dem med hammer og ambolt. Men samtidig med at jernovnene ble større, var det også utviklet en ny teknikk til å smi ut den glødende mas­ sen. Vannmøller ble brukt til å drive ikke bare de dobbelte blåsebelgene, men også mekaniske hammerverk. De tyng­ ste hammerne veide opptil 1600 kilo. Til de siste delene av arbeidsprosessen hadde man mindre hammere på to-tre hundre kilo. De ble drevet av et vannhjul og kunne slå opptil 120 slag i minuttet. Det var anlegg som både krevde stor teknisk dyktighet og store investeringer. De europeiske smedene var på oppdagelsenes tid på høyde med de beste i verden. De kunne smelte jernet og fremstille støpejern, og de kunne smi stålsverd som var

Smeden ved sin ambolt.

like skarpe og holdbare som de beste damascenersverdene. Etterspørselen etter våpen var kanskje den sterkeste stimulansen. De rustninger og hellebarder som er bevart fra senmiddelalderen, er imponerende prøver på sme­ denes tekniske dyktighet. Men smedene kunne også lage ting til arbeidet og hverdagen: ljåer og låser, ur og hestesko, sager og synå­ ler. Det var tusener av ulike spesialiserte former for verk­ tøy som allerede århundrer før den industrielle revolu­ sjon hadde omformet produksjonens og hverdagens vilkår.

Fransk treskjcererarbeidfra 1400-tallet.

90

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Menneskek refter og energiproduksjon Når det gjelder energiproduksjon, kan menneskehetens historie inndeles i fire perioder: I den første brukte men­ neskene bare sine egne krefter. I den andre - for fem til ti tusen år siden - lærte de å temme dyra og ta deres krefter til hjelp. På denne tiden begynte også hjulet å bli tatt i bruk - ikke bare til kjøretøy, men også som en effektiv måte å utnytte kreftene på, for eksempel ved «vannløftere» (øsehjul), eller ved kverner drevet av mennesker eller dyr. Den fjerde perioden begynte på 1700-tallet. Det er den vi selv befinner oss i, men som vi også begynner å skimte slutten av. Karakteristisk for den er at man bruker fossilt brensel - kull og olje - og at varmeenergi blir omdannet til bevegelsesenergi. Men forut for denne perioden gikk en tredje, der men­ nesket i stigende grad utnyttet varige energikilder som vann og vind. Den begynte for om lag 2000 år siden og nærmet seg høydepunktet i den tiden dette bindet hand­ ler om. Men det fantes privilegerte og uprivilegerte deler av verden når det gjaldt energiproduksjon, på samme måte som når det gjaldt jernet. Asia og Europa hadde et forsprang fremfor de øvrige verdensdelene: De var fortrolige med hjulet. I Afrika sør for Sahara kjente man det også, men det ble sjelden brukt - og da enten til kjøretøy eller ved vanningsanlegg. I Amerika har man funnet små modeller, kanskje leketøy, som tyder på at man også der hadde kjennskap til hjulet. Men det kan bare ha vært en kuriositet; den amerikanske befolkningen før Columbus’ tid brukte ikke hjulet til praktiske formål.

Vannhjulet - en eldgammel oppfinnelse Vannhjul blir nevnt første gang i historien for om lag 2000 år siden. De blir omtalt nesten samtidig i Kina og FREDENS TEKNOLOGI

91

Fransk hjulmaker i-arbeid. Glassmaleri fra 1200-tallet i Chartres-katedralen.

Øsehjul (noria) på marok­ kansk eller spansk-islamsk

miniatyr-fra 1200-tallet.

Noriaen ble drevet av strøm­ men i elva og løftet vannet til et høyere nivå.

Europa. Om det var en kinesisk eller en europeisk idé, eller om vannhjulet spredte seg mot øst og vest fra et tre­ dje sted, er ennå omstridt. I Europa hadde bruken av vannhjul bredt seg lang­ somt nordover i de tidlige århundrene av middelalde­

ren, og bruken skjøt fart etter år 1000. Først og fremst ble møller drevet med vannkraft brukt til å male melet til brødet og grynene til grøten som utgjorde hovednæ­ ringen for europeerne. Gårder eller landsbyer som lå ved en foss eller et stryk fikk sin kvern eller mølle. Mølla befridde mennesker og dyr fra det anstrengende daglige arbeidet ved håndkverna, men den kunne også bety en ekstra avgift til eieren av mølla. I byer som lå ved en av de større elvene, som Roma og Paris, ble det plassert fast forankrede båtmøller, med skovlhjul som ble drevet av strømmen i elva. Enkelte steder, som i Venezia, bygde man møller som ble drevet av tidevan­ nets bevegelser. Ris betydde mer for kosten til en kineser enn mel og gryn. Kinesiske møller var derfor stampemøller til avskal­ ling av risen. Stampemøller ble også brukt til mange andre formål i Kina: til å smijern, til papirfabrikasjon og til å knuse de materialene som apotekerne og parfymemakerne hadde bruk for. Det finnes beskrivelser av et ventil­ asjonsanlegg i keiserens sommerpalass, drevet av et vann­ hjul. I Kina var man også i stand til å spinne garn med maskineri drevet av et vannhjul 400 år før spinnemaskinen ble oppfunnet i Europa. Også europeerne utviklet imidlertid vannhjulet til en rekke nye formål mot slutten av middelalderen. Det gjaldt særlig oppgaver som krevde stor kraft. Vannhjul drev stampeverk, som knuste den malmen som ble hentet ut av gruvene. De drev pumpene som skulle holde vannet unna dype gruvesj akter, og de enorme blåsebelgene ved jernovnene. Stampemøller gjorde det mulig å produsere finere og mer ensartede tøystoffer med en mindre innsats av menneskelig arbeid. Noe tilsvarende gjaldt vannsa­ gene, som kunne skjære trestokker ut til planker og bord hurtigere og bedre enn to mann med en sag. Man har beregnet at et vanlig vannhjul ytet 2-5 heste­ krefter. Sammenlignet med vår egen tids energiforbruk er det latterlig lite - en alminnelig bilmotor yter ikke under 40-50 hestekrefter. Likevel var vannmøllene en del av den ujevne tekniske utviklingen på oppdagelsenes tid. De frigjorde ikke bare menneskelig arbeidskraft til andre for­ mål. Vel så viktig var det at denne teknikken gjorde det mulig å løse oppgaver som ellers hadde vært nesten uløse­ lige, for eksempel i jernverks- og sagbruksindustrien.

Vindmølla - en nyttig maskin Vindmølla er en nyere oppfinnelse enn vannhjulet. Den blir først omtalt fra det iranske høylandet på 600-tallet. I Europa var den kjent fra 1000-tallet, i Kina fra 1200-tallet. Merkelig nok utviklet den seg helt forskjellig i Europa og Asia. Vindmølla fikk bare noen steder like stor betydning som vannhjulet; det var en mer komplisert og kostbar maskin. Men den var særdeles nyttig i områder som var fattige på fosser, men rike på vind. Det er ikke tilfeldig at vi den dag i dag ser landskap preget av vindmøller på Oland og Ålandsøyene. Slike møller har vært i bruk helt opp til vår egen tid. Dalene i det indre av Kreta preges

92

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

ennå av arbeidende vindmøller. Men da Don Quijote rundt år 1600 gikk til kamp mot vindmøllene, var de en teknisk nyhet i La Mancha. Det var likevel neppe noe sted i Europa der vindmøl­ lene fikk så stor betydning som i Nederlandene. Store are­ aler var blitt sumpområder etter torvgraving i middelalde­ ren. Vannkraft kunne ikke brukes i det flate landskapet, men vindmøllene kunne drive pumper som senket grunnvannsnivået og gjorde det mulig å dyrke jorda. Der­ fra var ikke skrittet langt til å bygge demninger og grave kanaler, som sammen med vindmøllene forvandlet marsklandet til åkeijord.

Møllene og den menneskelige arbeids­ kraften Møllene mangedoblet menneskenes krefter. De hadde den fordel sammenlignet med dyra at de ikke konkurrerte med menneskene om jordas avlinger. De gjorde noe av det mest monotone og anstrengende arbeidet overflødig, nemlig den daglige stampingen eller malingen av komet. I nesten alle kulturer var dette et arbeid som ble utført av kvinner eller slaver. Men den nye teknologien ble bare langsomt utbredt, og den ble ikke utnyttet i et omfang som var teknisk mulig alle steder. Det reiser noen kompli­ serte problemer om sammenhengen mellom behov, tilbud på arbeidskraft, menneskesyn og bruken av mekaniske energikilder. Noen historikere har villet se en sammenheng mellom avskaffelsen av det antikke slaveriet, kristendommens humane menneskesyn og utbredelsen av vannhjulet i tid­ lig europeisk middelalder. Man har også pekt på en mulig sammenheng mellom knapphet på arbeidskraft etter Svartedauden i Europa ved midten av 1300-tallet, sti­ gende arbeidslønn og bruken av vann og vind til flere og flere arbeidsoppgaver. Et problem er også kinesernes langsomme og nølende bruk av vannkraft, noe som står i åpenbar kontrast til hva de teknisk var i stand til. Man har forklart det som uttrykk for en samfunnsoppfatning som satte sysselsetting over produktivitet, men man har også tilskrevet det den tregheten som rammer et byråkratisk styrt samfunn. Til dette kommer at det viktigste hensynet i Kina nesten alltid var å sikre vann til overrisling av markene. Man kunne ikke risikere at vannhj ulene skapte hindringer for van­ ningen. Disse forsøkene på å finne en sammenheng mellom til­ gangen på og synet på menneskelig arbeidskraft og utbre­ delsen av mekaniske kraftkilder kan gi en del av forkla­ ringen. Men de rommer ikke hele sannheten, for de er spørsmål stilt ut fra etterpåklokskap. Vi er vant til å tenke på økt produktivitet som et gode i seg selv, men slik har det ikke alltid vært. Ikke bare fordi menneskene i fortiden tenkte annerledes, men vel så mye fordi det egentlig sjel­ den var noen å selge en større produksjon til. Der det oppstod et behov eller et marked, var det tek­ nisk kunnskap til stede, eller den kunne skaffes utenfra. Vi

må derfor forestille oss den teknologiske utviklingen ikke først og fremst som store kulturelle bølger av oppfinnsom­ het eller treghet. Snarere er den et resultat av et mangfold av lokale behov, press, utfordringer og konkurransesitua­ sjoner som kunne gjøre det nødvendig eller hensiktsmes­ sig å utnytte teknikemes kunnskaper til det ytterste.

Vindmølle fra området ncer

Herat i det nåværende Afghanistan. Den vindmølletypen som ble brukt i Iran og

Afghanistan, hadde en karak­ teristisk mølleaksel som var

stilt loddrett.

Mellom håndverk og industri Vi har bare omtalt to sider av den teknologiske kunnska­ pen som stod til rådighet for menneskene før oppdagel­ senes tid: fremstillingen av jern og energiproduksjonen. Det var sentrale områder. De la grunnlag for andre leve­ veier, og de fikk avgjørende betydning for utviklingen i de følgende århundrene. Med det har vi på ingen måte beskrevet hele det lager av teknisk kunnskap som menneskene satt inne med. Vi har ikke tatt med de håndverkene som ble drevet i enhver husholdning overalt i bøndenes verden, eller i det minste

Kinesisk øsehjul (vann-

løftingshjul) av samme type som vises på side 92.

FREDENS TEKNOLOGI

93

Forskjellige europeiske hånd­

verkere i arbeid, avbildet i en såkalt Hausbuchfra slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. En Hausbuch var en slags protokoll som ble ført på velgjørenhetsstiftelser for

gamle. Her blir de avdøde ofte fremstilt i arbeid i sitt fag. Øverst ser vi fra venstre

mot høyre en garver, en tøm­ rer og en sporemdker. Nederst en trådtrekker, enflaskemaker og en kokk.

i hver landsby: snekkerens, pottemakerens, skomakerens eller sandalmakerens håndverk, arbeidet med lær og med tekstilfibrer som ull, bomull, silke, jute og hamp fra kar­ ding og spinning til veving og søm. Vi har heller ikke nevnt lokale spesialister som amerikanske obsidiansmeder eller fjærmosaikkrtialére, islamske teppeknyttere og mange flere. Oppramsingen kunne fortsette. Men enkelte produk­ ter er spesielt interessante fordi de ikke lenger ble produ­ sert bare for husholdningen, landsbyen eller det nær­ meste oppland, men for fjerne markeder. Europa var slett ikke det eneste området der en slik utvikling var i gang. Utgravninger overalt i Asia og for den saks skyld i Europa og Afrika viser hvor langt kinesisk

94

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

porselen nådde. Indisk bomullstøy ble eksportert til hele Asia og til Øst-Afrika. Men så vidt vi kan se i dag - spørs­ målet er riktignok stadig omstridt blant historikerne skjedde denne produksjonen innenfor tradisjonelle orga­ nisasjonsformer. De store kinesiske industriene var statlig organisert, eller de var desentralisert som den indiske bomullsindustrien: Hver enkelt produsent og familien hans var en selvstendig driftsenhet. Man finner den desentraliserte organisasjonen igjen i Europa, også i håndverk som produserte for fjerne marke­ der. Det gjaldt for eksempel den nederlandske og engelske ullindustrien der kjøpmennene bare med van­ skelighet samordnet produksjonen i kraft av sin kontroll med råmaterialene.

Men i Europa finner vi i senmiddelalderen også flere og flere eksempler på store, ikke statsdrevne bedrifter med mange ansatte. Gruvedriften er et viktig eksempel. Europeisk gruvedrift hadde kjent til både desentrali­ serte enkeltmannsbedrifter og store politisk styrte fore­ tak, der hovedtyngden av arbeidskraften var slaver eller livegne. Men da de europeiske gruvesjaktene ble gravd dypere og dypere, ble enkeltmannsbedriften utilstrek­ kelig, selv om det fantes raffinerte samarbeidsformer. Dype sjakter, knuseverker, pumper og smelteovner krevde store investeringer og organisering av mange arbeidere. Den europeiske løsningen på dette problemet ble ikke statlig eller byråkratisk planlegging og organisering av res­ sursene, men arbeidsdeling mellom staten og den private forretningsmannen eller kapitaleieren. Forretningsman­ nen skaffet midler til investeringene, samordnet produk­ sjonen og tok seg av markedsføringen. Den politiske makthaveren respekterte som regel forretningsmannens eiendomsrett, beskyttet ham og hans investeringer og fikk en andel av utbyttet. Noen av de store formuene i Europa på 1400-tallet bygde på dette samarbeidet mellom forret­ ningsmann og fyrste. Gruvedriften er nok det mest slående eksemplet. Men vi finner et tilsvarende samspill mellom forretningsmann og politisk makt i mange andre næringer i senmiddelalderens Europa. Mange næringer som krevde store investeringer, hadde utviklet seg sterkt bak murene til de selvstendige byene. Fargeren, garveren, bryggeren, glassmakeren, brennevinsbrenneren og mange andre hadde behov for politisk sikkerhet før de foretok sine investeringer. Fram mot 1500 var de selvstendige byenes dager i ferd med å bli talt. Men fyrstene, som var de nye herrene, fant som regel ut at det var i deres egen interesse å respektere borgernes økono­ miske rettigheter. Det store flertall av menneskeheten hadde ingen inter­ esse av at det ble produsert varer som sukker, såpe, fajanse, glass, brennevin, kakler og fine ullklær. Det var varer som bare et fåtall ennå hadde råd til. Men næringer som krevde store investeringer, vokste stadig. Sammen med et høyt teknologisk nivå og organisering av ganske store arbeidsstyrker var dette i det lange løp av avgjørende betydning for den retning utviklingen tok i Europa. Det ble skapt en arbeidsdeling mellom herre, kapitaleier og arbeider. Herren sikret lov og orden. Han garanterte produsen­ tens eiendomsrett mot en passende betaling i form av skatter. Forretningsmannen organiserte produksjonen i fy av dette. Han investerte, kjøpte og solgte. Der det var poli­ tisk sikkerhet, kunne han planlegge langt inn i fremti­ den. Dermed begynte det også å utvikle seg en lønnsarbeiderklasse. De varene som ble produsert i den tidligste industrien, var kostbarheter for et mindretall. Men arbei­ derne som fremstilte dem, var blitt spesialister. De kunne ikke selv produsere det de trengte til livets opphold. De var blitt lønnsmottagere og forbrukere som måtte kjøpe det de hadde behov for.

Destillasjonsapparat, blokk-

trykkfra 1500-tallet. Destillasjonsteknikken var utviklet

allerede av middelalderens alkymister. Destillert vin, brennevin, ble på 1500-tallet

fremdeles først og fremst betraktet som et legemiddel.

Kinesisk patemosterverk, drevet med en sveiv. Her brukes det til å grave ut og føre vekk mineraler.

FREDENS TEKNOLOGI

Ødeleggelsens teknologi

Teknologi tjener ikke bare freden og produksjonen. Tvert om kan man ofte

strakte seg langt ut over slagmarkene.

få inntrykk av at menneskene har brukt

Samfunnenes sosiale balanse hadde nær

enda større oppfinnsomhet og enda

sammenheng med militærteknologien.

flere krefter i krigens og ødeleggelsens

Å holde fast ved en teknikk kunne være

tjeneste.

ensbetydende med nederlag mot angri­

De siste århundrene før oppdagelsene var en viktig epoke i krigenes og krigs­

96

Virkningen av denne omveltningen

pere utenfra.

For balansen mellom de ulike deler

kunstens historie. Gjennom tusen år

av verden var de militærtekniske

hadde kavaleriet nesten overalt i den

endringene ikke mindre avgjørende. De

gamle verden vært den ledende våpen-

herskerne som best forstod og behersket

gren. Rundt år 1500 dominerte det

militærteknikken, hadde et avgjørende

ennå, men det ble etter hvert fortrengt

forsprang på sine fattigere eller mer

av ny taktikk og nye våpen.

konservative fiender.

Krig har vært en normal tilstand gjennom størstedelen av historien. Men århundrene fram mot oppdagelsene var kanskje mer preget av stadige kriger og avgjørende styrke­ prøver enn de fleste andre perioder. Fra Sentral-Asia utgikk store mongolske erobringstokter i to bølger, på 1200- og 1300-tallet og på nytt i slutten av 1300-tallet. Virkningene ble følt fra Japan til Vest-Europa og fra Nord-Russland til Vietnam og Java. Men mongolstormen avbrøt de fleste steder bare et vanlig mønster av mer lokale konflikter. I Sørøst-Asia kjempet thai-folket seg til en plass gjennom stadige kriger mot de eldre statene. I Japan ble borgerkrig normaltilstanden på 1400-tallet. Islam var preget av stadige oppgjør mellom stridende dynastier, mens osmanene bygde opp sitt imperium i Lilleasia og Sørøst-Europa. I Europa ble det moderne statssystemet utfor­ met under stadige kamper mellom fyrstene og deres vasal­ ler og mellom fyrstene innbyrdes. I Sør-Amerika samlet inkaenes hærer et imperium. Da aztekerne i Mexico hadde bygd opp sitt herredømme, gjorde de krigen til et ritual for ikke å mangle fanger som de kunne ofre til gudene.

Denne oppregningen av de verdenshistoriske konflik­ tene på 1300- og 1400-tallet må likevel ikke få oss til å tro at krig var noe som fantes overalt og angikk alle. Krig var herskernes sak, ikke folkenes. Bøndene, som utgjorde den langt største delen av befolkningen i verden, var langt mindre interessert i herskernes rase, religion eller nasjo­ nalitet enn i hvor tunge skattene var. Man må heller ikke tro at det var umulig å føre et fre­ delig liv i denne verden av konflikter. Selv under de stør­ ste kriger ble mange byer og landsbyer liggende i fred. De største hærene var også de som falt raskest fra hverandre. Etter et ødeleggende felttog kunne det derfor følge mange års fred. Jo mer arbeid og kapital et land hadde investert i jord­ bruket, desto mer sårbart var landet overfor krig. En svibruker trenger bare nytt såkorn eller nye rotknoller for å kunne rydde ny jord og begynne forfra. En bonde med plog, trekkdyr og driftsbygninger har mer å miste. Hvis soldatene har tatt trekkdyret og såkornet hans, er jorda verdiløs.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Slagscene fra iransk miniatyr (1400-tallet). Sverd og lanse var våpen som ble brukt av

ryttere overalt i den gamle verden, men den korte buen var en orientalsk spesialitet som ikke fikk noen utbredelse

i Europa.

ØDELEGGELSENS TEKNOLOGI

97

ved midten av 1300-tallet, da mongolenes Yuan-dynasti ble fordrevet og Ming-dynastiet ble grunnlagt. De kinesiske herskerne handlet bevisst da de sikret freden i riket bak Muren og fjellene og begrenset kontak­ ten over havet med den ytre verden. Men det er et bittert poeng at freden og isolasjonen siden skulle bli kostbar for dem. Mens den vestlige verden forbedret og raffinerte sin ødeleggelsesteknikk under gjentatte konflikter, stagnerte den kinesiske. Da det kom til konfrontasjon på 1800-tallet, hadde europeerne et par århundrers forsprang.

Ryttersoldater under trening.

Illustrasjon fra en mamelukkisk (egyptisk-syrisk) lærebok i kampteknikk.

Mot slutten av middelalderen ble de europeiske rytternes rustning tyngre og tyngre. De

var ganske godt beskyttet mot skudd fra bue eller armbrøst, men ikke usårlige, og tyngden gjorde dem sårbare overfor disiplinerte fotfolkstyrker.

98

Rytterne Mest sårbart var det jordbruket som var avhengig av kunstig vanning. Kanaler, demninger og vanningshjul krevde stadig vedlikehold. I et område med kunstig vanning kunne det etter noen år hope seg opp salt og landet kunne bli forsumpet. Århundrers arbeid var gått tapt. Kina dannet et unntak fra den øvrige verden gjennom mesteparten av 1300- og 1400-tallet. Krigen berørte så å si aldri den vanlige befolkningen. Det var stadige kriger, men de foregikk ved rikets grenser. Et unntak var tiårene

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Militærteknikken i middelalderen samlet seg om ryt­ terne. Etter at stigbøylen ble innført, var kavaleriet fotfol­ ket overlegent nesten overalt. Det fantes unntak. I Afrika satte tsetseflua en grense for hvor langt sør man kunne bruke hester. Klimaet og forbigangen både i Afrika sør for Sahara, i Sør-India og i Sørøst-Asia gjorde hesteoppdrett vanskelig. Men selv i disse områdene ble det innført hester utenfra - oftest luksusdyr til bruk for herrene. Og rytterfolk rådde over størstedelen av det eurasiske konti­ nentet. Men det var mange slags ryttere og mange måter de kunne herske over samfunnet på. Dette kan man illustrere ved å sammenligne to områder der ryttere hadde herre­ dømmet: Vest-Europa og Mamelukkriket, som på 1300og 1400-tallet omfattet Egypt og Syria. Mamelukkene var et korps av ridende elitesoldater som ble rekruttert ved innkjøp av kristne slavegutter, på 1400-tallet vanligvis tsjerkessere fra Kaukasus. Disse gut­ tene gjennomgikk en lang og grundig opplæring. De lærte å beherske ridningen til fullkommenhet og å bruke sine våpen - lanse, bue og sverd - fra hesteryggen. I undervis­ ningen ble det lagt vekt på samordnede jnanøvrer, som skulle lære dem å samarbeide under slagene. Guttene ble også innprentet lojalitet overfor offiserene og sin egen aldersgruppe, som de senere skulle kjempe sammen med. De bar ingen eller bare lett rustning; hovedvekten ble lagt på bevegelighet og hurtighet. Når de var ferdig utdannet, ble de frigitt av sin herre. Deretter tjente de ham mot beta­ ling, og de hadde mulighet til selv å nå fram til de høyeste maktposisjonene som emir eller sultan. Det vesteuropeiske kavaleriet var av et ganske annet slag. Riktignok var også det en elite med en lang og kre­ vende utdannelse bak seg. Men hovedvekten ble lagt på tyngde og individuelle prestasjoner, ikke på bevegelighet og koordinering. Rytteren var ikke knyttet til hovedstaden og de store byene, slik mamelukk-korpset var det. Han hadde sin basis i eiendommer eller tjeneste- og lojalitets­ forhold som var arvet, ikke tildelt av fyrsten på grunn av personlig dyktighet. Sin lønn fikk han ikke i penger, men i rett til en del av bondens produksjon. Rytterens utrust­ ning var kostbar, og en som ikke var født inn i standen, kunne bare under uvanlige omstendigheter få anledning til å vise sin tapperhet og styrke. Samfunn som ble styrt av ridende krigere, kunne i det hele utformes forskjellig. Det er ikke det at man behersker

en viss teknikk - for eksempel rideteknikken - som bestemmer hvordan samfunnet blir utformet. Tvert imot er hele samfunnets struktur med på å avgjøre om en tek­ nisk nyvinning skal bli innarbeidet i det bestående, og hvordan det skjer.

Fotfolket gjør seg gjeldende igjen Fotfolket - infanteristene - forsvant naturligvis aldri, men de hadde lavere status enn de som var til hest. Det var ryt­ terne som avgjorde slagene. I århundrene fram mot 1500 hadde imidlertid militæreksperter funnet fram til en ny taktikk, som igjen gjorde fotfolket til et avgjørende våpen. Det ser man eksempler på flere steder i verden. I Kina ble mongolene fordrevet av en hær som i hovedsak bestod av fotfolk. I Japan var det rundt midten av 1400-tallet ikke lenger de ridende kri­ gerne som avgjorde slagene, det var avdelingene av fot­ folk. Og i Europa ble ridderen i panser og plate redusert til en militærteknisk antikvitet allerede før 1500. To ulike forhold bidrog til at fotfolket fikk en slik renessanse. Det ene var at hærer med fotfolk ble stadig mer effektivt samlet og ledet. Det andre var at skytevåpnene fikk stadig større slagkraft.

Et eksempel på overlegen koordinering av fotfolk ser man i det berømte sveitsiske infanteriet. Det satte sveit­ serne i stand til å forsvare seg mot adelskavaleriet på 1300- og 1400-tallet. Taktikken gjorde at de ble etter­ spurt som leiesoldater; etter hvert ble de også etterlignet av andre europeiske nasjoner.

Infanteri bevæpnet med lang-

buer oppstilt foran rytterne i slaget ved Agincourt (nå Azincourt) i 1415. Fransk miniatyrfra 1400-tallet.

Vaktstuen i en italiensk borg, veggmaleri fra 1400-tallet. På veggen fotfolkets spesielle våpen, hellebard og armbrøst.

ØDELEGGELSENS TEKNOLOGI

99

Slaget ved Crécy, 1346.

Fransk miniatyrfra 1300tallet. På dette tidspunktet var langbuen fremdeles et typisk engelsk våpen, mer effektiv enn armbrøsten fordi den hadde større skuddhastighet.

De sveitsiske infanteristene tok oppstilling i kvadra­ tiske grupper (karréer). Ytterst stod pikenerene med spyd (piker) som kunne være opp til åtte meter lange. Innerst stod hellebardistene med sine hellebarder (øks og krok på en stake). Denne oppstillingen gav sveitserne en hittil ukjent styrke overfor et kavaleriangrep. Pikenerene stop­ pet angrepet - kavalerisjokket - med spydene støttet mot jorda. Hvis det lyktes noen å trenge inn i karréen, var hel­ lebarden et effektivt våpen mot den tungt bevegelige ryt­ teren, som var hjelpeløs hvis han ble revet ned fra hesten. Karréen kunne også brukes til angrep, i løp med spydene rettet mot ryttere og hester. Men forutsetningen for at oppstillingen skulle være effektiv, var at ingen brøt ut av rekkene i utide. Man har sagt at det var en taktikk for folk som kjente hverandre hjemmefra. Det var også en taktikk for yrkessoldater.

Armbrøst og bue Skytevåpen med større slagkraft hadde allerede begynt å gjøre seg gjeldende før kruttet ble tatt i bruk. Armbrøsten

100

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

var kjent over hele det eurasiske kontinentet, men den var nokså kostbar. Den var heller ikke populær blant ridende krigere, men er et utpreget våpen for fotfolk. De korte og tunge jernspilene eller boltene fra armbrøsten kunne bryte gjennom en tynn panserplate eller en ringbrynje på et par hundre meters avstand. Fra 1300-tallet ble arm­ brøsten utstyrt med en stålfjær som ble spent ved hjelp av en løftestang eller en vinde. Det økte dens slagkraft, og bidrog til at ridderutrustningene i Europa ble stadig tyk­ kere og tyngre. Langbuen var et mye enklere og billigere, men nes­ ten like farlig våpen. Så vidt vi vet, stammer denne buetypen fra Wales. Derfra kom den i senmiddelalderen til England, etter hvert også til kontinentet. Under Hundreårskrigene mellom England og Frankrike viste det seg gang på gang at et rytterangrep kunne stoppes av et regn med piler fra langbuen Det var ikke leketøy; en øvet bueskytter kunne skyte 250 meter, og på nærmere hold hadde pilene betydelig gjennomslagskraft. Krutt og ildvåpen gjorde ikke buen foreldet med én gang, først opp mot 1600 forsvant den fra de europeiske hærene.

Opprinnelsen til ildvåpnene Ildvåpen i form av brennende materiale som ble helt over eller sprøytet mot fienden, var sannsynligvis en europeisk idé. Materialet var fæle blandinger av bek, olje, trekull, svovel og lignende. Men kruttet - den eksplosive blan­ dingen av trekull, svovel og salpeter - kommer etter alt å dømme fra Kina. Vi vet ikke med sikkerhet nøyaktig når oppfinnelsen ble gjort. Fra Kina på 1100-tallet kjenner man en «flammekaster». Det var en dobbeltvirkende blåsebelg som spydde ut et brennende materiale og kunne drepe på ti skritts avstand. I 1221 blir bruken av bomber omtalt. De hadde form som gresskar og to tommer tykke vegger. Her må det antagelig ha vært brukt krutt for å få bomben til å eksplodere. Et annet østasiatisk ildvåpen var «det flygende ildspydet», et papprør fylt med trekull, jemspon, porselensstumper, arsenikk og krutt. Det ble slynget mot fienden ved hjelp av katapulter på samme måte som gresskarbomben, men har kanskje vært mer skremmende enn effek­ tivt. Likevel varte det neppe lenge før det ble utviklet egentlige kanoner. Den eldste kinesiske kanonen vi kan datere med sikkerhet, er fra 1356, men den er av en type som er ganske utviklet. Vi må derfor anta at en slags kano­ ner var i bruk under kampene mellom kineserne og mongolene på 1200-tallet. Fra Europa har vi de første sikre etterretningene om kanoner i 1326 og 1327. Mindre enn en menneskealder senere, i 1350-årene, skrev den italienske dikteren Petrarca: «Disse instrumentene som slynger ut metallkuler med fryk­ telig støy og ildglimt, var sjeldne og vakte stor bestyrtelse for få år siden. Men nå er de like velkjente som andre våpen.»

Sveitsisk kanon fra 1400-tal-

let. Ennå var kanonen ikke stort annet enn et sammensmidd jernrør; den var van­

skelig å lade og sikte med og

tungvint å flytte på.

Krutt og skytevåpen betydde ikke en øyeblikkelig revolusjon i krigføringen. De første kanonene gjorde tro­ lig større inntrykk med sine brak og ildglimt enn med sine metallkuler, og ofte var de sikkert like farlige for skyt­ teren som for målet.

Hakebørser og kanoner Det er tvilsomt om ildvåpnene overhodet hadde avgjørende betydning i noe europeisk slag mellom midten av 1300-tallet og midten av 1400-tallet. Men eksperimentene fortsatte,

Beleiringen av Rouen 1418-19. Fransk miniatyr

fra 1400-tallet. Kanonene fikk betydning under beleiringer, men først mot slutten av 1400-tallet var de blitt sd

håndterlige at det var noen fordel å bruke dem i vanlige feltslag.

ØDELEGGELSENS TEKNOLOGI

101

og produksjonen av forskjellige typer ble langsomt spesiali­ sert. Det gjaldt hakebørsen, forløperen for moderne hånd­ våpen, og beleiringskanoner, skipsartilleri og feltskyts. Hakebørsen viste seg første gang farlig da de tsjekkiske husittene i begynnelsen av 1400-tallet brukte den i for-

og den fikk sin plass blant fotfolkets våpen sammen med piken, hellebarden, armbrøsten og buen. Både de euro­ peiske og de osmanske (tyrkiske) hærene brukte den. Rundt år 1600 hadde børsen fortrengt buen og armbrøs­ ten helt. Da man i annen halvdel av 1600-tallet fant på å

bindelse med vognborger som forsvarsvåpen mot kavaleriangrep. Fordelen med hakebørser sammenlignet med eldre skytevåpen var rekkevidden og gjennomslagskraf­ ten. Men treffsikkerheten var elendig og skuddhastigheten latterlig sammenlignet med buens. I tillegg kom at børsene var tunge og ikke kunne brukes i regnvær. Den generalen som ville satse mye på et slikt våpen, måtte være lettsindig. Men formen på hakebørsen ble etter hvert forbedret,

sette en bajonett på geværet, forsvant også piken fra de profesjonelle hærene. Ved beleiringer fikk ildvåpnene tidlig avgjørende betydning. Hærene i middelalderen hadde brukt ulike former for katapulter og kjempearmbrøster som kunne benyttes mot befestede borger og byer. Men kanoner viste seg langt mer effektive. Særlig for osmanene var dette ver­ difullt. De osmanske hærene var innstilt på korte sommerfelttog. Det var vanskelig å skaffe mat og husly til de store mengdene av menn og hester under en langvarig beleiring, og sultanen og hans hær vendte helst hjem til hovedstaden om vinteren. En taktikk de ofte gjorde bruk av, var simpelthen å omgå befestede steder. Men det var risikabelt og kunne bety at forsyningslinjene; og rutene for tilbaketog ble avskåret. Beleiringskanonen gjorde den osmanske krigføringen mer effektiv. Osmanene ordnet transporten ved å ta med kanonene så å si som halvfabrikata. De støpte kanonløpet der de trengte det. I denne tidlige perioden var kanonstøperen og artilleristen ofte samme mann. Det er mulig at nettopp de gode erfaringene med store beleiringskanoner bidrog til å trekke osmanenes bruk av kanoner i en ret­ ning som skulle vise seg å være mindre hensiktsmessig i det lange løp. Kanonene ble støpt større og større, men det ble ikke gjort mye for å utvikle et feltartilleri. Osmanene ble læremestre for andre islamske folkeslag når det gjaldt produksjon og bruk av ildvåpen. I løpet av 1500-tallet ble kjennskapet til det store skytset spredt til India og Sørøst-Asia. Men lettere kanoner var foreløpig en europeisk spesialitet. Allerede i årene rundt 1500 spilte det franske artilleriet en avgjørende rolle i flere feltslag. Riktignok var bevegeligheten ennå så liten at det ikke var mulig å flytte kanonene fra det stedet der de var oppstilt da slaget begynte. Samtidig med at det lettere feltartilleriet ble utviklet, begynte europeerne å eksperimentere med å plassere skyts på skip. Først kom det noen få i forstavnen på en

Osmansk kjempekanon som skal ha vært benyttet under beleiringen av Konstantinopel i 1453.

En svært stor kanon Da tyrkerne beleiret Konstantinopel i 1453, var deres største problem de sterke murene. Det fortel­ les at en ungarsk kanonstøper ved navn Orban til­ bød sultan Mehmet sin tjeneste fordi han var util­ freds med den betalingen keiseren gav ham. Som en prøve på sine kunnskaper støpte han en kanon. Ved prøveskytingen avfyrte den en steinkule som ram­ met en venetiansk galei og senket den på stedet. Sultanen ble så begeistret at han straks påla Orban å støpe en kanon som var dobbelt så stor. Resultatet var kanonen «Mahometta». Den ble truk­ ket av 140 okser, manøvrert av over 100 mann, og det tok to timer å lade den. Men så kunne den også avfyre en steinkule som veide over 1000 pund. Og braket den gav når den ble avfyrt, var så voldsomt at det fikk gravide kvinner til å føde før tiden, hvis vi skal tro beretningene. Noen militær suksess var kanonen ikke. Den revnet etter to dager og måtte oppgis etter fire dagers skyting.

102

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

krigsgalei eller på dekket av et handelsskip; senere ble flere plassert i overbygningen på skipet. Like etter 1500 begynte man å skjære ut kanonporter i skipssiden. De kunne åpnes under kamp og lukkes for­ svarlig i hardt vær. Det var en avgjørende nyvinning. Fordi kanonene var plassert så lavt på skipet, på hoveddekket, var det nemlig mulig å bruke kraftigere skyts. Et seilskip utrustet med kanoner var en formidabel krigsma­ skin. Det var med det våpenet europeerne hersket over havene helt til dampskipene og panserskipene kom på 1800-tallet.

Noen sa nei til krutt Vi har nevnt ovenfor at europeerne ikke var alene om å ta nye våpen i bruk. Osmanene var like raske til å se de muligheter de nye våpnene gav. Riktignok fortsatte sipahiene, det lette kavaleriet, som først og fremst ble rekruttert fra den tyrkiske overklassen, å være det fornemste korpset i den osmanske hæren. Men janitsjarene ble det sterkeste elementet. Det var et korps av fotfolk bevæpnet med bør­ ser og sammensatt av tilfangetatte kristne gutter som ble spesielt oppdratt til soldater. Men mamelukkene sa nei til kruttet. Helt fram til 1490 - bare 27 år før deres rike bukket under for et osmansk angrep - nektet de å innføre den nye våpenteknikken. Bakgrunnen for denne innbitte konservatismen må søkes i

De eldste lette håndskytevåpen, såkalte hakebørserfra omkring 1500.

den spesielle sosiale strukturen i hæren. Mamelukkenes eksistens, ja hele deres identitet, bygde på deres yrkesmessige dyktighet som ryttersoldater. Men de tidlige ildvåpnene kunne ikke brukes fra hesteryggen. Om de var blitt innført, ville de ha fjernet mamelukkenes maktgrunnlag. Da sultanen i 1490-årene omsider nedlot seg til å opp-

Engelsk slagskipfra begyn­ nelsen av 1500-tallet, et tidlig eksempel på en teknikk som skulle få stor betydning.

Kanonene er plassert i kanon­ porter som er skåret ut i skipssiden ved mellomdekket.

ØDELEGGELSENS TEKNOLOGI

103

Ildvåpnene og de europeiske hærene

Mamelukkrytter øver inn lanseangrep mot et mål som

er plassert på en påle. På bil­ det ser det nokså stillestående ut; i praksis skulle manøvren kunne utføres i full galopp.

Caemarvon Castle i Wales var et moderne festningsan­

legg på 1300-tallet og så å si uinntagelig, til beleiringsartilleriet gjorde det foreldet.

104

rette et korps av børseskyttere, skulle det rekrutteres blant de svarte slavene, det vil si den gruppen som på forhånd hadde lavest sosial status i Mamelukkriket. Forsøket endte i blodige sammenstøt mellom børseskytteme og mamelukkregimentene i Kairo. Korpset ble oppløst, og den unge sultanen som hadde tillatt det dristige forsøket, overlevde ikke eksperimentet særlig lenge. I 1510 ble forsøket gjentatt, men stadig med store for­ behold. Børseskyttemes lavere status ble klart markert; de fikk dårligere betaling enn rytterne - og de måtte være to om hver dromedar. Samtidig ble det også tatt skritt for å produsere kanoner. Det var i siste øyeblikk - eller rettere sagt for sent. Fra nord truet osmanene riket. I sør hadde det dukket opp en ny fare. En europeisk nasjon, portugi­ serne, hadde for første gang rundet Afrika, og de utfordret den islamske maktposisjonen i Det indiske hav. Omstillingen kom for sent. Portugisernes sjømilitære overlegenhet i de asiatiske farvann var åpenlys fra første øyeblikk, og det nye skytterkorpset kunne ikke redde mamelukkene da osmanene få år senere satte inn sitt avgjørende angrep.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

De europeiske ridderne hatet de moderne ildvåpnene like mye som mamelukkene. Men ridderne var ikke alene om å avgjøre hvilke våpen som skulle brukes, og de kunne ikke hindre fyrstene i å ta i bruk ildvåpen. I løpet av 1400-tallet ble rytternes rustninger gjort sta­ dig tyngre og mindre anvendelige i et forgjeves forsøk på å stoppe trusselen fra skytevåpnene. I de italienske kri­ gene omkring år 1500 var harniskkledde riddere helt for­ eldet, og deres rustninger var bare til pynt. Det gikk samme vei med adelens borger som med dens rustninger. De kunne ikke motstå beskytningen fra de nye våpnene, og ble overflødige. Moderne festningsanlegg fikk dype jordvoller, ikke høye murer. Den nye europeiske hæren omfattet de tre våpengrenene kavaleri, infanteri og artilleri. Det var samordningen av dem som avgjorde utfallet i europeiske kriger i de kommende århundrer. Bare fyrster som hadde råd til å betale for hele det kostbare apparatet, kunne gjøre seg gjeldende i storpolitikken.

Hvem var våpnene rettet mot? Våpen brukes ikke bare til å forsvare et område. De er der også for å kontrollere det. I Kina var våpnene nesten usynlige, man kan si at herskerne i Kina holdt dem i bak­ hånd som en fjern trussel. På samme måte kunne folket bruke muligheten til å gjøre opprør. Men Kina var et unntak. I resten av verden var sammenhengen mellom herskerstatus og militær makt ikke fullt så diskret kamuflert. Mest iøynefallende var den der fremmede erobrere hadde makten, slik som i Osmanriket og Nord-India. Der fikk ridende soldater lønn i form av avgifter fra en bestemt landsby eller et landområde. I Europa var situasjonen komplisert og lite gjennom­ siktig. Da kavaleriet ble svekket, fikk fyrstene bredere sammensatte hærer. Dermed oppstod nye muligheter for å spille grupper i samfunnet ut mot hverandre. Men fyrstemakten ble begrenset av to forhold. Det ene var at den europeiske verden var splittet. Det utviklet seg et euro­ peisk statssystem der ingen enkelt stat fikk lov til å domi­ nere. Det andre forholdet var at stenderprivilegiene ble opprettholdt. Adelsborger og bymurer ble skutt i grus eller revet ned; militært og politisk mistet adelen og borgerne sin selvstendighet. Men fyrstene hadde bruk for dem som offiserer og administratorer, som produsenter, långivere og skattytere. I en verdensdel der makten var delt mellom suverene fyrster, kunne man ikke risikere at de rikeste og best utdannede undersåttene tok med seg sine kunnskaper og sin kapital og flyttet over til fienden. Den sikreste måten å beholde dem på var å respektere deres privilegier og beskytte deres eiendomsrett.

Illustrasjonfra en kirurgisk lærebok fra ca. 1450 som

viser eksempler på noen av de skader enfeltlege kunne få til behandling.

ØDELEGGELSENS TEKNOLOGI

105

Kommunikasjon og transport

For de aller fleste mennesker i før­ modeme tid forløp tilværelsen bak trange grenser i en liten og oversiktlig verden.

De levde i en tid som omfattet det man

sanset, det man husket og det som var sikkert forestående: neste avling, livets

rytme, oppvekst, moden alder, alderdom,

død og glemsel. Og de levde i et rom som omfattet det man sanset og det man

husket: jaktmarker og jorder, beiter og

kjente stier fra jorde til bolig og fra bolig

Mange enkeltmennesker foretok lange reiser; særlig gjaldt det pilegrimer og kjøpmenn. For dem ble rommet utvidet fra det fortrolig trange til det mangfoldig utstrakte. I tale og skrift kunne de berette om det de hadde observert. Men troverdigheten deres var alltid under mistanke. Og selv den mest vidtbereiste hadde bare sett en liten del av verden. Så sent som ved slutten av 1400-tallet kjente ikke noe menneske jordens virkelige utstrekning. De fleste områ­ der var oppdaget, alle beboelige steder var bebodd, men helheten var ukjent. Man var imidlertid i ferd med å utforme de tekniske hjelpemidlene som skulle gjøre det mulig å få oversikt over helheten: Oppdagelsene var begynt. På få tiår ble det gjennomført reiser som for første gang gjorde det mulig å fatte hvor storjorden og mennes­ keheten virkelig var.

til marked. Det man hørte om alt som lå utenfor disse grensene både i tid og i rom,

gikk raskt over til å bli myter.

For herrene i de tettbefolkede delene av verden var grensene mindre trange.

De hadde adgang til kunnskap om for­

tiden, bevart i skrift, og kunne lese om fjerne strøk. Ved hjelp av skriften kunne de sende meldinger over store avstander

eller gjøre opptegnelser for ettertiden. 106

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

To former for skrift Skriften var kanskje det viktigste av de hjelpemidler som gjorde det mulig å overskride de trange grensene i tid og rom. Så å si alle bondesamfunn kjente til skrift i en eller annen form. Bare det tynt befolkede Afrika sør for Sahara klarte seg nesten uten skrift, og Inkariket nøyde seg med det eiendommelige quipusystemet, basert på knipper av tråder med knuter som uttrykte tallverdier. At det fantes skrift, betydde naturligvis ikke at alle kunne lese og skrive. Skrivekunsten var et fag for de inn­ vidde: et høyt utviklet håndverk som gav makt og innfly-

Et såkalt ptolemeisk verdens­ kart fra 1486, det vil si et

kart som bygde på informa­ sjonerfra den greske geogra­ fen Ptolemaios (100-tallet e.Kr.j. Hans arbeider ble

kjent i Vest-Europa på 1400tallet. På dette kartet er Det indiske hav fremdeles et inn­ hav; man kan ikke seile rundt Afrika til Asia.

Under: Myntene kunne bære en meddelelse. På mynten til høyre, en fransk royal d’orfra

1337, ser vi den franske kong Filip IV med septer, til ven­ stre, på en engelsk-fransk

pavillon d’orfra ca. 1360, Edward «the Black Prince»

av England, som prøvde å erobre Frankrike med sverd i hånd.

telse, eller en kunstform som ble dyrket av en overklasse med god tid. Som det fremgår av bind 1 s. 83f, eksisterte det to hovedformer for skrift: Den fonetiske og den ideografisk/piktografiske. Vårt eget alfabet er en fonetisk skrift. Hvert ord blir oppløst i de lydene som det består av, og hver lyd blir i prinsippet gjengitt med et symbol, en bok­ stav. Den ideografiske skriften benytter seg av ideogrammer, dvs. tegn som er symboler for ideer og begreper, mens den piktografiske består av mer eller mindre realis­ tiske billedfremstillinger (piktogrammer). Selv om vi til daglig benytter en fonetisk skrift, betyr det ikke at vi ikke kjenner andre former. Et eksempel er trafikkskilt. De små bulene som advarer bilisten mot ujevn veibane eller S-kurven som varsler en sving, er pik­ tografiske. De gir en meddelelse med et slags bilde. «Innkjøring forbudt»- og «Parkering forbudt»-skiltene er ide­ ografiske. De gir et komplisert budskap med et tegn som man må lære utenat. Tall er også ideografiske tegn. Vi kan angi antallet fingrer på én hånd med fonetisk skrift: fem. Men vi kan også skrive 5. Da har vi uttrykt det samme i ideografisk form.

Fonetisk skrift Fonetiske skriftsystemer dominerte størstedelen av det eurasiske kontinentet i tre hovedformer. I vest - i Europa

- var det latinske, det greske og det kyrilliske (russiske) alfabetet de viktigste. Lenger mot sør og øst, i et område som noenlunde svarte til utbredelsen av den islamske reli­ gionen, ble det arabiske alfabetet mest benyttet. Den tredje hovedgruppen av fonetisk skrift var den

indiske. Mest utbredt var devanågari, som var knyttet til hinduismens hellige språk sanskrit. Devanagari-skriften ble spredt til Sørøst-Asia med hinduismen og senere buddhismen og ble her tillempet til de lokale språkene i svært forskjellige utforminger. KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

107

Piktografisk/ideografisk skrift

II «fsfilTqra: Il

ftrhtTRVTiTHK mil

U^4^fk IR II '41faiiro ftadu jura qmuo tau-utefaurata fir filji (trraJJrfottarna.fr •1| prnnitjr m t|trhn nirmtr ? forimtf tantTurta gmuufuufagttaq;fortro tpiførfl uniiQijfp fautrot ftiwn Wjftauftaa.fr tatar terotprffa trota: ttfadutfturfprumanrtarotnriuG. O JfrinFauttinte.franttanniuiria mftnuaairatai-ibiuibarbimiar । uotorifaumfigtiai^atttafbi I annnfrut tartar in ftmununnnfirr I iUununa twrB.fr feifafita.frritq» tein htrnfnrta mugna •hmrårr

j mtauburpffifcbtafrlunumfuun0 urprffcntattiMlateipjfaitraGm j faoMarafajafiutfarøntfapana-.tt

jpfffmrhm aruoih-i tmntinrmrlnrf ar mwiiran fr tatar ir? tprfftt teita:

anhutuiunuro i uotanlr faprr tara tab bnuaitatn tai.frtatatiB trua rot grante a rr oinnf aiam unimtt atq; niotabilf quå.pnurtrataqurtfonY faateinniurnolautf&ihugtfrfau. fr tater tam rptfta bteu-tautanttp ris tammJfrtfihr i iufaptaaitani-i YffilfTf ffniiflti juflyt fiutfrn mtoiii rnittaptaraÅfedururfprinianr tam qufaro.fririr gump taua.Æra burar ttrra aiaratauntata gtrataniuuunta^rqudiaihfiiaottnififini rptiirofoan JSntiirpf tm, frfatrtt? MSaatoutanafaturofautetamm taitnuntrqntlftatrigmtnfao.fr tater taua qutfa bonu-rrair.fruta mue botan ab rmogiunfifautanf 7 uofaå-rpnfitpifatainaufrrrunla tilite tai i irftaa tnuftfrqj tart-onutp nptdi qU mouttur f tara, fr atautt btuoboirniabnuaginri&taubinr faå-ab nuaginf ifa ruatar ilta-nra ftulu i frnuuu nxauir iiHuf&tåtøtt tjj illio flit- *1 mFtiyhrfl . itata i rtptanrøa-tt (Biutr ta-a bua» itata pi&fbd maxi^rr uotarilito itaQ rt utauofte mu uta tite qut mouiur tayura.lNrittiteL.frniiitauobi'' f) niny hufrjj Icuuq Fuji tooM* ttmu^K^aquri»mmfoutripo famnrf gurø fin-ur lint nnina i tftå icuitata atanrib\rnTr.fjnttpant|im nfi lutamtfio q luoutair in ttrra-i i quitefrfltamatattPHffbabtarab Vb ntfrmtriifrfartfirfUra Wfanptnm runda f|urftarat'irøt rnilta bana.. ■

tens grunnlag. Vi ser det i Inkariket, der veldige ressurser ble satt inn på bygging og vedlikehold av veier og broer. Løpere ble alltid holdt i beredskap ved faste poststasjoner, klare til å bringe en meddelelse videre til neste post i sta­ fett. Vi finner det samme i Kina, der det var stasjonert postryttere langs hovedveiene i riket. Et brev kunne sen­ des med en fart av 200 kilometer i døgnet. Men systemet var kostbart, og det stod bare til rådighet for keiseren og hans mest betrodde embetsmenn. Kjøpmenn hadde også bruk for raske kommunikasjo­ ner. I karavanehandelen i Midtøsten var det vanlig å bruke brevduer, som kunne underrette kjøpmennene om at en karavane var på vei og fortelle hvilke varer den førte med seg. Det kunne være verdt mange penger å vite dette en dag eller to før konkurrentene. De europeiske kjøp­ mennene hadde i middelalderen utviklet sitt eget kom­ munikasjonsnett, som til en viss grad falt sammen med

KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

Side fra Gutenberg-bibelen (1456). Gutenberg ogflere andre eksperimenterte ved midten av 1400-tallet med trykking med løse typer. Med Gutenberg-bibelen trådte den

nye teknikken fulltferdig fram i en form som stort sett

bestod uendret til begynnelsen av 1800-tallet.

111

Fjerne naboer De første keiserne i Ming-dynastiet var ivrige etter å knytte diplomatiske forbindelser til alle sider. I 1414 ble det sendt en ambassadør til Timur Lenks sønn Shahrukh. Hovedstaden hans lå i Herat i Afghanistan. Ambassadøren brukte ti måneder på reisen fra den kinesiske grensen til Herat; dagbo­ ken hans fra reisen er bevart. Shahrukh var høflig nok til å gjengjelde den kinesiske gesten og skikket en diplomatisk sendeferd til Beijing i 1419. Den brukte bare ni måne­ der på reisen til den kinesiske grensen, men i til­ legg kom to-tre måneders reise fra grensen til Beijing. Også fra denne sendeferden er det bevart en øyenvitneskildring, skrevet av en kunstmaler som var med i ambassadørens 150 mann store følge.

Tuaregisk kamelkaravane

underveis fra saltgruvene ved Bilma til markedene i det sør­ lige Niger.

fyrstenes. Men den som ville ha nyhetene fram før kon­ kurrenten eller fienden, måtte betale hva det kostet. Van­ ligvis tok det tre uker å få brakt et brev fra Niimberg til Venezia, men det kunne la seg gjøre på fire dager.

Transport over land Personer og varer reiste langsommere, sjelden mer enn ca. 20 kilometer om dagen i gjennomsnitt, ofte enda lang­ sommere. En del av den fryktelige slagkraften til de

Reisetider mellom Venezia og en rekke storbyer i Europa og Midtøsten.

112

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

mongolske rytterhærene skyldtes at de var i stand til å bevege seg med uhørt hastighet, opptil 80 eller 100 kilo­ meter i døgnet. Men det stilte også store krav til hest og rytter. I teorien skulle det være mulig å krysse det eura­ siske kontinentet til hest på mindre enn tre måneder med en gjennomsnittsfart på 100 kilometer i døgnet. Men det er usannsynlig at rytteren ville ha overlevd strabasene. Det var da neppe heller noen som prøvde. Men kontinentet ble krysset av karavaner, riktignok i et mer moderat tempo. Vi kjenner reisetiden for en kara­ vane som gikk fra Kashan i det vestlige Iran til Bursa i Lil-

leasia, nær Konstantinopel, på 1500-tallet. Reisen varte nesten fire måneder - 110 dager for å være nøyaktig. Av dette var riktignok bare 79 dager marsj dager, resten var hviledager. Vi vet også hva turen kostet for hver silkelast som ble transportert med karavanen: ca. 35 daler. Det svarte vel omtrent til en årslønn for en europeisk arbeider på den tiden. Likevel var det god forretning for kjøpmennene. De hadde kjøpt silken for 600 daler pr. kamellast, og de kunne selge den i Bursa for det dobbelte. Dette eksemplet viser at det kunne lønne seg å trans­ portere kostbare varer over store avstander, selv om det tok tid og kostet mange penger. Gjennom århundrer ble Europa, Asia og Afrika knyttet sammen av tålmodige karavaner med kameler, hester, dromedarer, esler, muldyr og jakdyr og - der veien tillot det - okse- og kamelkjerrer. Det tok sin tid, det var nødvendig med mange omlas­ tinger, og varene skiftet eier mange ganger underveis. Men de mest kostbare varene nådde oftest fram. Det var da også bare virkelig kostbare varer som kunne fraktes på denne måten. Under en hungersnød i India ved begynnelsen av 1600-tallet ble et engelsk handelsskip sendt til Iran for å kjøpe hvete. Hveten måtte hentes 20 dagsreiser inne i landet. Den kostet 6,6 daler pr. last i inn­ kjøp, men før den hadde nådd havnen, var det lagt på 5,5 daler i transportomkostninger. Hadde reisen vart et par dager til, ville transporten ha kostet like mye som varen i innkjøp. Problemene med landtransporten ble ikke løst før jernbanen og bilen kom på 1800- og 1900-tallet. Men forut for denne moderne transportrevolusjonen gikk en annen: utviklingen av det «moderne» havgående skipet. I århundrene før oppdagelsene var det kommet mange vik­ tige nyvinninger innen skipsfartsteknikken. Det var ved hjelp av skipet mennesket først løste problemene med bil­ lig transport over lange avstander. Det havgående skipet var den mest kompliserte «maskin» mennesket kjente på oppdagelsenes tid.

farvann, og fra dem til Middelhavet, der kompasset gjorde sin entre rundt 1185. I de asiatiske farvann betydde ikke kompasset så mye til å begynne med. Den havgående skipsfarten i Det indiske hav og Bengalbukta fulgte de for­ utsigelige monsunvindene i en årlig rytme. De islamske sjøfolkene kunne også som regel regne med stjemeklare netter, som gjorde det lett å finne Polarstjernen.

Karavanserai i Bagdad på 1200-tallet. Overalt i de islamske byene og langs de

viktigste veiene fantes det herberger, karavanseraier, der de reisende kunne overnatte i ly og sikkerhet.

Italiensk skipskompassfra ca. 1580.

Kompasset Man må ikke tro at sjømennene i middelalderen var redde for det åpne havet og at de klamret seg til kystene. Tvert om visste en erfaren sjømann at det var langs kystene farene lurte; der var det skjulte rev og skjær. Retningen kunne man bestemme så noenlunde ved hjelp av solen eller enda bedre Polarstjernen. Men denne metoden hadde en lei mangel: Den kunne ikke brukes i overskyet vær. På et tidlig tidspunkt hadde kinesiske magikere opp­ daget at magnetjernsteinen hadde en evne til å orientere seg nord-sør. Det var trolig på 800- eller 900-tallet at kinesiske sjøfolk oppdaget den nytten de kunne ha av denne tryllekunsten. En liten magnetisert nål, bundet fast til et tynt trestykke som fløt i en skål med vann, fikk sin plass ved skipsalteret. Den eldste sikkert daterte omtalen av denne fremgangsmåten er fra 1090. Ideen spredte seg raskt til islamske sjømenn i asiatiske

KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

113

Annerledes var det i europeiske farvann. Kompasset kom først i bruk i Middelhavet. Vi kan se det av de itali­ enske handelsbyenes lovgivning og av kontrakter som er bevart i notarenes arkiver: Med kompasset ble det mulig å seile også om vinteren, da nattehimmelen stadig var overskyet. Man kunne strekke seilasen noen måneder inn i vinterhalvåret, slik at man kunne gjennomføre to rundreiser om året istedenfor som tidligere bare én. Det fordoblet de store handelsskipenes effektivitet. På grunn av monsunvindene var dette umulig de fleste steder i Asia.

Spansk astrolabfra 1200-1300-tallet. Det har

innskrift med arabiske og latinske bokstaver. Astrolabet var egentlig et astronomisk

Seilas på bestikk og ut i Atlanteren

instrument til å bestemme et himmellegemes høyde over horisonten med. Det måtte henge i ro i ringen under bruk for å gi presise målinger, der­

Hundre år etter at kompasset først ble brukt i Middelha­ vet, hadde det fått en mer praktisk form. Dessuten var det utviklet hjelpemidler som gjorde det enda mer anvende­ lig. Kompasset balanserte nå på en spiss akse, og kompassrosen var blitt delt i grader. Det var vel ennå ikke noe presisjonsinstrument, men det var sikrere enn den fly­ tende magnetnålen.

for var det ikke særlig anven­ delig til sjøs.

Utsnitt av et portolankart (farvannsbeskrivelse) med den spanske og den marok­

kanske atlanterhavskysten, tegnet i 1463. Kartet var beregnet til praktisk bruk;

navigatøren kunne bestemme kursen ved hjelp av kartets stedsbestemmelser og kom-

passlinjer.

114

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Når skipperen skulle legge kursen fra ett punkt til et annet, kunne han bruke portolankartet sitt. Det var et sjøkart som angav konturlinjene på kystene med stor nøy­ aktighet og var forsynt med kompasskurset. Med linjal og passer fant skipperen den kursen som svarte til ruten, og så satte han seil og styrte etter den. Hvis vinden tillot det. Men ofte var det nødvendig å krysse, det vil si å forlate den rette linjen til bestemmelses­ stedet og nærme seg det i sikksakk. Det var ikke vanskelig å holde rede på et enkelt sikk eller sakk. Men når det dreide seg om seilas i ukevis, måtte skipperen holde nøye regn­ skap, vurdere hastighet, avdrift og avstand og hver dag prikke inn posisjonen på portolankartet. Å omsette sikksakk-kursen til en rett linje var i virkeligheten et trigono­ metrisk problem som lå over det de fleste skippere hadde av matematiske kunnskaper. Men senest omkring 1400 var det utarbeidet tabeller som de bare kunne slå opp i. Kompasset var ikke fullt så viktig for skipperne i de nordlige farvann: Østersjøen og Nordsjøen. Dels mistet de sjelden kysten av syne særlig mange dager om gangen, dels hadde de utviklet en sikker navigasjonsteknikk med loddline. I de nordlige farvann faller havbunnen ikke så bratt til store dybder som i Middelhavet. Ved å måle hav­ dybden kunne skipperen bli advart i god tid når kysten nærmet seg. Og med litt fett eller talg under loddet kunne han ta prøver av havbunnen, som fortalte en erfaren navi­ gatør hvor han befant seg. Men mellom Middelhavet og de nordlige farvann lå det en farlig og vanskelig strekning langs spanskekysten og over Biscayabukta. Den hadde de havgående skipene lenge unngått, men med den nye teknikken basert på kompasset torde de våge seg i kast med den. Skipene fra Middelhavet søkte ut i Atlanteren og opp langs den portu­ gisiske og spanske kysten over Biscaya til kanalområdene, eller mot sør langs kysten av Marokko.

Astronomisk posisjonsbestemmelse I den metoden vi har beskrevet, var det mange feilkilder, som misvisning i kompasset, vurderingen av skipets has­ tighet, avdriften, havstrømmene. De betydde ikke så mye på kortere reiser. Men de ble alvorlige hvis skipet var uten landkjenning i lengre tid. Før man kunne overvinne ver­ denshavene, måtte man utvikle en mer presis metode til å bestemme posisjonen. En nærliggende mulighet på den nordlige halvkule er å iaktta Polarstjernens høyde over horisonten. Jo lenger nord man kommer, jo høyere står den på himmelen. Vi vet at kineserne brukte denne fremgangsmåten på 1400tallet. I skildringer av de reisene som skipene til Zhenghe foretok (se s. 129-30), er både kompasskurs og Polar­ stjernens høyde over horisonten angitt. På 1400-tallet kjente både kinesere og muslimer til et måleinstrument en kamal - som gjorde det mulig å måle Polarstjernens nøyaktige høyde over horisonten. Vi vet ikke om portugiserne lærte av å ha kontakt med islamske sjøfolk i Middelhavet og langs kysten av Marokko. Men fra omkring 1460-70 begynte også de å

bruke måleinstrumenter til å bestemme posisjonen astro­ nomisk. Først målte de Polarstjernens høyde ved hjelp av et tidligere kjent astronomisk instrument, kvadranten. Da de siden kom så langt sør at Polarstjernen sank under horisonten, måtte de måle solhøyden ved middagstid. Til det formålet var astrolabet bedre egnet.

KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

Med et latinerseil kunne et seilskip gå tettere opp mot vinden. Det sparte seiltid når vinden var ugunstig, og det

gjorde det lettere å slippe ut av en havn under dårlige værforhold.

115

vitenskap og et håndverk - astronomi og navigasjon. I 1484 lot kong Johan II av Portugal en kommisjon av lærde utarbeide en håndbok for sjøfolk. Den satte dem i stand til å bestemme breddegraden ved hjelp av solobservasjoner - og uten matematiske forutsetninger. I vir­ keligheten var det kanskje ikke snakk om ny forskning, men om videreutvikling. Den lærde kommisjonen kunne nemlig benytte seg av beregninger utarbeidet av den lærde jødiske astronomen Abraham Zacuto fra Salamanca, basert på observasjoner foretatt i årene 1473-78.

Asiatiske havgående skip

Iransk himmelglobus av mes­ sing innlagt med sølv, fra 1400-tallet. Før de store opp­ dagelsene kjente menneskene

himmelen bedre enn jorden.

Det er vanskeligere å bestemme bredden ved hjelp av solhøyden enn ved å benytte seg av Polarstjernen. Polar­ stjernen står nesten stille, det gjør som kjent ikke solen. Solhøyden måtte «skytes» gang på gang til man fikk mak­ simalverdien; man hadde jo ikke nøyaktige ur som kunne fortelle når klokken var tolv.

Kinesisk djunke, nederlandsk tresnitt fra 1500-tallet. Det er ikke sikkert at tegneren

noensinne har sett en kinesisk djunke, sannsynligvis er den tegnet på grunnlag av munt­ lige forklaringer. Noen detal­

jer er riktige, bl. a. det karak­ teristiske «persienneseilet» av bambus.

Lengst til høyre: En kosmograf med sin kvadrant. Tysk tresnitt fra begynnelsen av 1500-tallet. Kvadranten ble

liksom astrolabet brukt til å bestemme et himmellegemes høyde over horisonten. Man

«siktet inn» himmellegemet gjennom de to «øynene» og kunne sd lese av høyden der

en loddlinje, plassert i kvadrantens øverste punkt, skar måleskalaen.

116

Dette var dessuten ikke det eneste problemet. Som kjent varierer solhøyden fra dag til dag. Navigatørene trengte tabeller som kunne fortelle dem dagens solhøyde på ulike breddegrader. Utarbeidelsen av disse tabellene var et av de første eksemplene i Europa på samarbeid mellom en teoretisk

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Alle kyster hadde sitt utvalg av flåter og båter, prammer, kanoer og alle slags små fartøyer. Materialer, vind- og vær­ forhold og lokale tradisjoner bestemte utformingen av fartøyer så forskjellige og raffinerte som den polynesiske utriggeren og eskimoenes kajakk. Det som interesserer oss her, er imidlertid de store ski­ pene, de som kunne krysse det åpne havet med stor nyt­ telast - og vende hjem igjen med rimelig sikkerhet. Bare tre områder i verden hadde slike skip: Øst-Asia, Det indiske hav og Europa. Den kinesiske djunken hadde vist sin sjødyktighet på Zhenghes flåteekspedisjoner tidlig på 1400-tallet. De største var like store som eller større enn de europeiske skipene i samtiden. I Kina som i Europa hadde roret for­ trengt styreåren. På de kinesiske djunkene stakk det dypt ned, det fungerte som en slags senkekjøl. Dette oppveide i noen grad ulempene ved den flate bunnen på djunken.

Et trekk som i særlig grad påkalte fremmedes opp­ merksomhet, var de kinesiske skipsbyggernes bruk av vanntette skott. Disse gjorde vel ikke djunkene synke frie, men man fikk tid til å avverge følgene av en mindre lekkasje. Også riggen på kinesiske djunker hadde en egen tradisjon: Seilene var bygd opp over et skjelett av bambusribber som gjorde dem både effektive og letthåndterlige. Kineserne hadde skip som kunne krysse verdensha­ vene. I begynnelsen av 1400-tallet hadde de besøkt så å si alle asiatiske kyster. Men etter 1433 viste de kinesiske ski­ pene seg sjelden lenger hjemmefra enn i Japan, Malakka og Java. Ikke fordi de ikke kunne. Men de fant det øyen­ synlig ikke bryet verdt. I Det indiske hav og i farvannene mellom India og Sør­ øst-Asia seilte det skip som ofte omtales som arabiske eller mauriske. Det er kanskje tvilsomt om flertallet var arabiske. Men arabisk språk og islamsk religion domi­ nerte blant dem som på 1400-tallet seilte på langdistanse­ rutene fra Malakka i øst til Mosambik i vest. Også de arabiske skipene var store og sjødyktige fartøyer. Ror og kjøl var av samme type som i Europa. På 1400-tallet var riggen latinerseil, en seiltype som sannsynligvis er utviklet nettopp i Det indiske hav. De mauriske skipene var ikke naglet eller slått sammen med jernspiker; de var sydd med rep av kokos. Dette var noe særegent, som europeerne undret seg over. Om det var en svakhet, er uvisst. Det gjorde skroget smidig under presset av vann og vind, og det var lettere å skifte ut råttent tauverk enn rustne nagler når man var langt fra basen. Til seilasen med monsunvinden var de «mauriske» skipene spesielt godt egnet. Men det er mulig at nettopp dette begrenset behovet for å utvikle nye skipstyper. Monsunvinden gav mer forutsigelige værforhold enn vindene i østasiatiske og europeiske farvann.

To europeiske skipstradisjoner Helt til 1400-tallet hadde de sjøfarende i Sør- og NordEuropa nesten ingen føling med hverandre. Det hadde utviklet seg to helt forskjellige skipsbyggingstradisjoner. Middelalderskipene i Nord-Europa fortsatte tradisjo­ nen fra vikingtiden. Det største av dem var hanseatenes kogge. Disse skipene var klinkbygde, og de førte bare en mast med råseil. Det var en enkel rigg som ikke tillot hur­ tig seilas eller elegante manøvrer. Til gjengjeld var kog­ gene pålitelige, og de krevde ikke noe stort mannskap. De var romslige, og klinkkonstruksjonen gav dem smidighet. Koggene var velegnet til transport av de varene som i sti­ gende grad ble omsatt i den nordeuropeiske handelen: salt, kom og fisk. I Middelhavet brukte man ikke klink når man bygde. Her ble det først konstruert et kraftig indre skjelett av stort tømmer, deretter ble skjelettet så å si kledd med planker. Det var en omstendelig arbeidsprosess, som krevde planlegging og beregning. Til gjengjeld sparte den

tre, og skipsbyggerne fikk større frihet til å utforme skro­ get som de ville. På 1300-tallet ble styreåren skiftet ut med roret også i middelhavsområdet - for øvrig noe senere enn i NordEuropa. De største middelhavsskipene hadde tre master

Kinesiske havgående skip. Tegninger fra Ming-tiden.

Skipsmål Størrelsen av et skip kan angis og er blitt angitt på mange forskjellige måter. Det moderne bruttoregistertonn, som ble internasjonal standard i annen halvdel av 1800-tallet, er et uttrykk for skipets totale rominnhold uttrykt i tonn å 100 engelske kubikkfot. Når det gjelder eldre tiders angivelse av tonna­ sje, kan det ofte være vanskelig å avgjøre hvilken målemetode som er brukt. Skipsbyggeren, rederen, tolleren og kjøpmannen hadde forskjellige interes­ ser, og de fradrag som måtte foretas i bruttotonna­ sjen for å finne fram til nyttelasten, kunne variere for det samme skipet med mannskapets størrelse og reisens lengde. Som hovedregel kan man imid­ lertid regne med at tonnasjeangivelser mellom senmiddelalderen og 1700-tallet er et uttrykk for nyt­ telasten. Det engelske og det franske tonn svarte til en faktisk kapasitet på ca. 60 engelske kubikkfot eller ca. 1,7 kubikkmeter; den nederlandske, nord­ tyske, dansk-norske og svenske lest var ca. det dobbelte. Lastens vekt var naturligvis avhengig av egenvekten* og eventuell emballasje; hvis lasten var løst stuet korn, svarte et skipstonn noenlunde til et metrisk tonn (1000 kilo).

KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

117

Karavellen, det skipet som ble resultatet av disse eksperimentene, var ikke noen klart definert skipstype. Den skiftet med lokale tradisjoner og behov, og utseende og egenskaper ble forandret etter hvert som eksperimen­ tene fortsatte. Karavellen var ikke noe stort skip. Den hadde sjelden lasteevne på mer enn 100 tonn, og den førte 2-3 master. Til å begynne med ble det satt latinerseil på alle tre, men etter hvert ble det vanlig å kombinere råseil og latinerseil, slik at man kunne forene fordelene ved de to seiltypene. Karavellen skar seg ikke gjennom bølgene, den red tvert om som et nøtteskall på Atlanterhavets dønninger. Hvis man føler seg sjøsyk ved den tanken, bør man la være å tenke på leveforholdene om bord for den 15-25 mann store besetningen. Karavellen hadde et lite over­ bygg akterut, men der var det plass bare til kapteinen og

Portugisiske karakkerfra før­

ste halvdel av 1500-tallet. Maleriet tilskrives den neder­ landske maleren Comelis Anthonisz. Bildet gir et over­ veldende inntrykk av den før­ industrielle tidsalderens stør­ ste «maskin». Det er likevel

neppe trolig at en karakk har hatt ep så stor seilføring tett

opp til land.

Rekonstruksjon av Columbus’

flaggskip, «Santa Maria».

med latinerseil; en rigg som gjorde det mulig å seile tett opp til vinden. Også disse skipene egnet seg særlig til transport av grovere varer som kom, ull og vin. Til mer kostbare varer og til krigsformål foretrakk man de rodde galeiene.

Karavell og karakk På 1400-tallet møttes de to skipsbyggingstradisjonene i Andalusia og Portugal. Skipsbyggerne utviklet nye skips­ typer, først til kystfart og fiske, senere også til havseilas. De nye typene kombinerte de mest hensiktsmessige trek­ kene fra begge tradisjoner.

De trofaste karavellene Karavellen hadde som skipstype åpenbart egenska­ per som gjorde den populær blant sjøfolkene, til tross for mangelen på bekvemmelighet. Det var ikke uten grunn. Den må ha vært et pålitelig skip og lett å manøvrere, selv langt ute i Atlanteren. I 1446 ble besetningen på en portugisisk kara­ vell overfalt ved munningen av Gambia-elva. 22 mann ble drept og bare sju overlevde; to av dem var alvorlig såret. Likevel lyktes det de overlevende å føre skipet hjem med en lettmatros som naviga­ tør. Og det kunne vel å merke ikke skje langs kys­ ten. Vindforholdene gjorde det nødvendig å seile først en måned mot nordvest, deretter en måned mot nordøst. Karavellen må nesten ha vært som en gammel hest som var i stand til å finne stallen selv.

bestikklugaren. Besetningen måtte sove på dekk eller i lasterommet oppå lasten. Karavellen viste hvor sjødyktig den var på de lange strekningene langs Afrika-kysten og til øyene i Atlanterha­ vet, Madeira, Azorene og Kapp Verde-øyene. Fordi den kunne klare lange turer, enda den var så liten og hadde så lave omkostninger, var den et ideelt skip til oppdagelses­ reiser. Men etter hvert som det ble opprettet faste han­ delsforbindelser over de nyoppdagede rutene, ble det bruk for større skip. Slike skip var under utvikling i middelhavsområdet på 1400-tallet. Der hadde kjøpmennene i byer som Venezia og Genova bruk for pålitelige og store fartøyer. De skulle for eksempel transportere korn, salt, vin og alun; det siste var et viktig råmateriale i fargeriene. De største av disse skipene lastet 1000 tonn eller mer. De

118

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Karavell fra ca 1500. Maleri av Carpaccio Vittore

(1460-1526).

førte tre master og kombinerte latinerseil og råseil i rig­ gen. Det er vanskelig å snakke om en spesiell skipstype på 1400-tallet. Men det var på dette grunnlaget at por­ tugiserne på 1500-tallet konstruerte de karakkene som opprettholdt forbindelsen med Asia. Karakkene var

ikke bare de største lasteskipene på den tiden, med en lasteevne som nådde opp til 2000 tonn i løpet av 1500tallet. Når de ble utrustet med kanoner og bemannet med to-tre hundre mann, var de også flytende fest­ ningen

KOMMUNIKASJON OG TRANSPORT

119

Kina - det største riket i verden

Kina var ikke bare det største riket i

begynnelsen av 1300-tallet hadde vært

verden. I de fleste henseender var det

en vanskelig tid med fremmed herre­

også det området som hadde mest

dømme, splittelse og befolkningsned­

effektiv teknikk og organisasjon.

gang. Men fra 1368 av var Kina nok en

Gjennom århundrer hadde det kinesiske

gang samlet og sikret mot angrep uten­

folket stadig vokst uten å miste sin poli­

fra, under et nytt nasjonalt dynasti:

tiske og kulturelle enhet. 1200-tallet og

Ming-dynastiet.

Ming-dynastiets grunnlegger, Zhu Yuanzhang, som tok her-

Fra det opprinnelige tyngdepunktet i Nord-Kina, der hvete og hirse var de viktigste nytteplantene, hadde det foregått vandringer mot sør i generasjon etter generasjon. Etter hvert ble dermed traktene omkring Yangzijiang det viktigste området økonomisk og befolkningsmessig. Her var jordbunn og klima spesielt egnet for dyrking av ris. Denne planten krever mye arbeid, men gir til gjengjeld stort utbytte. Den muliggjør derfor en stor befolknings­ tetthet. I senmiddelalderen var Kina da også et av de områ­ dene i verden som hadde den forholdsmessig største bybe­ folkningen. Man antar at omtrent 10 prosent av kineserne på 1400-tallet var byboere. Men de kinesiske byene utvik­ let seg ikke som selvstendige politiske institusjoner med en egen identitet. Overklassen i byene hadde felles interes­ ser med storbønder og godseiere i opplandet; de tilhørte ofte de samme slektene. Men først og fremst hadde den kinesiske sentraladministrasjonen kontroll over byene. Denne kontrollen ble sjelden slakket lenge om gangen. Kina opplevde aldri den totale splittelsen som ble andre imperier og kulturområder til del. Det kunne være øyeblikk da det syntes som om riket var i ferd med å gå til grunne i indre splid og under press fra fremmede ero­ brere. Men hver gang ble splittelsen på ny avløst av sam­ ling under et nytt dynasti. Et nytt dynasti, men ingen ny herskerklasse tok over. Ingen kinesisk keiser ville prøve å regjere Kina uten støtte fra de skrivekyndige embetsmennene.

skemavnet Hongwu da han ble keiser. Han skal ifølge den historiske overleveringen ha lignet en gris i ansiktet. Det kan være en bakvaskelse,

men sannsynligvis er hanforskjønnet på dette hojfportrettet.

120

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Bygging av diker ved

Ming-dynastiet grunnlegges

Huanghe. Kinesisk silkema-

lerifra 1600-tallet. Huanghe førte veldige mengder slam

Mongolenes herredømme ble en kort episode i Kinas his­ torie. I 1271 hadde de mongolske erobrerne tatt det kine­ siske dynastinavnet Yuan, men mindre enn hundre år senere var de fordrevet. Fra 1368 hersket et nytt dynasti av kinesisk opprinnelse: Ming-dynastiet. Mongolene var ikke mange i forhold til de kinesiske millionene, og de støttet seg i stor grad til den tradisjonelle overklassen: embetsmennene og godseierne. Disse fikk tålelige vilkår, men det ble stilt store krav til bøndene. Hovedstaden ble flyttet til det fjerne nord, til Dadu (Khanbalik) like ved det nåværende Beijing. Denne byen var tenkt som et sentrum ikke bare for Kina, men for hele det mongolske verdensriket. Det betydde at hundretusener ble tvangsutskrevet til å utføre byggearbeider i hovedstaden og til å transportere matvarer dit over lange strekninger. I tillegg til disse byrdene kom gjentatte oversvøm­ melser av Huanghe etter 1327. Igjen ble titusener av bøn­ der utskrevet til tvangsarbeid. I 1344 og på ny i 1351 brast demningene; etter det siste bruddet skal det ha vært samlet 170 000 mann til reparasjonsarbeidet. Det er sann­ synlig at pesten nådde Kina i de samme årene. Denne opphopningen av mennesker fra alle strøk av Kina må ha styrket de opprørstendensene som allerede en stund hadde gjort seg gjeldende rundt omkring i landet. Bøndene organiserte seg i hemmelige selskaper og reiste seg til opprør, ikke bare mot Yuan-dynastiet, men også mot den gamle overklassen av godseierslekter. Som så mange ero-

med seg fra løssjorda langt inne i landet. Slammet la seg på elvebunnen, og dikene måtte til stadighetforhøyes for å hindre at elva gikk over

sine bredder eller endret sitt

løp. Kina under Ming-dynastiet.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

121

Utsikt over Nanjing. Tegning fra Qing-dynastiets tid. Det var under den tredje keiseren

av Ming-dynastiet, Yongle (1403-24) at byen fikk navnet Nanjing, «den sørlige hovedstaden».

brerfolk hadde mongolene mistet interessen for krigerfaget etter hundre år som herskere. Men den lokale embetsstand og godseierstand klarte lenge å nedkjempe revoltene. Fra 1353 samlet imidlertid flere og flere av opprørslederne seg om én fører: Zhu Yuanzhang (1328-98), en buddhistmunk av bondeslekt med uvanlige lederevner. Under Zhu Yuanzhangs ledelse ble revolten forvandlet fra en sosial til en nasjonal kamp. Han fikk ufrivillig hjelp av mongolene, som midt under kampene skjerpet den lov­ givningen som diskriminerte kinesere til fordel for mon­ goler. Samtidig ønsket Zhu Yuanzhang velkommen de medlemmer av overklassen som ville slutte seg til ham, og han beskyttet befolkningen i de byene som åpnet portene for ham. Dermed mistet mongolene sine viktigste for­ bundsfeller i den kinesiske befolkningen. I 1368 tok Zhu Yuanzhang mongolenes hovedstad, som nå ble kalt Beijing, «den nordlige hovedstad». Han utropte seg selv til keiser av et nytt dynasti. Det gav han navnet Ming, «strålende», og han selv fikk herskernavnet Hongwu, «veldig militærmakt». Etter sin død er han kjent under sitt religiøse navn, Tai Zu. Hongwu var egentlig navnet på epoken da han her­ sket, ikke hans keisernavn. Forvekslingen er blitt vanlig i historisk litteratur, og vi følger den i denne fremstillingen.

122

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Gjenreisning Hongwu var av bondeslekt, og det var et bondeopprør som hadde gjort ham til politisk leder. Trekk ved det gjenoppbyggings- og reformarbeidet han satte i gang etter seieren, tyder da også på at han ikke hadde glemt hvem som hadde brakt ham til makten. Men avhengigheten av tradisjon og vaner var sterk i det kinesiske samfunnet. Ming-dynastiet gjennomførte ikke noe oppgjør med den kinesiske forti­ den. Tvert imot synes det som om forkj ærligheten for det stabile, det velkjente og det etablerte var styrket etter fremmedherredømmet under mongolene. Den tradisjonelle overklassen, godseierne og embets­ standen, bevarte sine store inntekter og sin politiske inn­ flytelse. Riktignok tvangsflyttet Hongwu i sine første regjeringsår mange tusen godseiere fra noen av rikets mest fruktbare provinser. Men det skjedde snarere av politiske hensyn enn som en sosial reform. Hvis overklas­ sen i en provins samlet for store rikdommer på sine hen­ der, kunne det bli politisk farlig for keiseren. Men han kunne på den annen side ikke regjere Kina uten tilslut­ ning fra godseierne og embetsmennene. Det var da heller ikke nødvendig å foreta konfiskasjoner. Folketallet i Nord-Kina hadde falt drastisk, og store områder

var blitt lagt øde. Andre områder gikk over i keiserens besit­ telse etter at mongolene var fordrevet, områder som til dels hadde vært lagt ut som beitemark. Det gjaldt å få landet gjenoppdyrket, og bondefamilier som flyttet til forlatt jord, fikk statstilskudd og løfte om skattefritak i årevis. Samtidig gjennomførte den keiserlige administrasjo­ nen en mengde små og store byggearbeider som forbedret den interne transporten og vanningsanleggene. Typisk for denne gjenoppbyggingsperioden var forsøkene på å sikre forsyningen av tre. Gjennom århundrene var tre blitt mangelvare, mens jorda var blitt dyrket opp. Bare rundt Nanjing, «den sørlige hovedstaden», der keiseren resi­ derte i de første årene, ble det plantet 50 millioner trær under Hongwu. Overalt i riket ble bøndene pålagt å plante trær, hvert sted et bestemt antall av visse sorter. Ikke minst gjaldt det morbærtrær, med blader som silkeormene spiste. Man har anslått at det ble plantet en milli­ ard trær under Hongwu. Hongwus politikk satset bevisst på igjen å gjøre jord­ bruket til det sosiale og økonomiske grunnlaget for impe­ riet. Under de to foregående dynastiene, Song og Yuan, hadde handelen økt betydelig. Kjøpmennene hadde tradi­ sjonelt hatt lav anseelse i det kinesiske samfunnet. Men under de to foregående dynastiene hadde de fått gode arbeidsvilkår, og med sine skatter hadde de ytet et viktig bidrag til de keiserlige inntektene. Under Ming-keiseme ble kjøpmennenfes vilkår dårligere. Handelen kom under streng statlig kontroll, og nå var det snarere bøndene som ble favorisert av administrasjonen. Til gjengjeld var det også bøndene som måtte bære skattetrykket nesten alene. Under de første keiserne i dynastiet lyktes dette uten problemer. Gjenoppdyrkingen av ødemarkene og den sterke befolkningsveksten sikret

Keiserens hovedsteder Under Hongwu ble Nanjing utbygd som hoved­ stad. Den ble omgitt av en bymur som var 20 meter høy og 30 kilometer lang - den lengste bymuren i verden. Nanjing bevarte sin status som hovedstad etter at Yongle i 1421 flyttet sin residens til Beijing. Det nye Beijing, som ble bygd opp under Yongle og hans etterfølgere, var en av de største og mest praktfulle byene i verden. Bymuren var tolv meter høy og om lag 23 kilometer lang. Midt i byen lå det enda en mur, om lag åtte kilometer lang, rundt keiserbyen. I midten av denne var det enda en tre kilometer lang mur med vollgrav. Den omgav kei­ serens residens, Den forbudte by. Allerede på 1500-tallet var området innenfor den ytterste muren blitt for trangt for hovedstaden. Det ble utvidet med en ny bydel mot sør, omkran­ set av en mur.

raskt stigende skatteinntekter uten at det var nødvendig å forhøye takstene.

Registrering og militærkolonier Med byråkratisk besluttsomhet og konsekvens gikk de keiserlige embetsmennene i gang med å inndele og regis-

En av de sju portbygningene i

Den forbudte by i Beijing. Størstedelen av bygningene i den forbudte by stammerfra Ming-dynastiets tid.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

123

med 493 vaktregimenter som hver bestod av 5600 mann, i det minste i prinsippet. Tradisjonelt var soldatens håndverk dårlig ansett i Kina. Men i dynastiets første tid lyktes det å dra mange til militærkoloniene. Allerede få tiår inn på 1400-tallet synes imidlertid forholdene å ha vært mindre tillokkende. Flere og flere forlot militærtjenesten og koloniene, selv om det var ulovlig. Like stillferdig og like ulovlig gled store deler av militæijorda over i hendene på private godseiere. Moderne vanningshjulfra

Kina, bygd opp etter samme prinsipper som hjulet på bil­ det nedenfor.

Bønder og håndverkere under Ming-

Fotdrevet vanningshjul. Teg­ ningfra Ming-tiden.

Befolkningstettheten i de kine­ siske provinsene omkring år 1500.

124

dynastiet trere befolkningen. Alle ble gruppert etter sine funksjoner som henholdsvis soldater, håndverkere og bønder. Det ble utarbeidet store registre over jorda og befolkningen, og de forpliktelsene som hvilte på alle enheter i form av skatter og arbeidsytelser, ble nøye presisert. Hæren ble organisert i militærkolonier, som ble plas­ sert ved kysten og langs grensene. Familier som bosatte seg i en militærkoloni, ble tildelt et stykke jord. Til gjen­ gjeld skulle tre av ti mann gjøre militærtjeneste, mens de resterende sju arbeidet med jorda. De skattene som kom inn fra soldatfamiliene, var satt av til bruk for hæren. I den første Ming-tiden skjedde dette helt bokstavelig ved at naturaliene de leverte, gikk til hæren. På denne måten prøvde man også å klare problemet med de store leveran­ sene til hæren uten innblanding fra kjøpmennene. Det var ikke små leveranser det var snakk om. I 1393 regnet man

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Også bøndene ble ført i manntall, og jorda deres ble opp­ målt og vurdert. Det var meningen at de skulle bli på jorda og bli etterfulgt av sønnene sine. Dermed kunne keiseren være sikker på at jorda ble dyrket og skattene betalt. Bondefamiliene ble inndelt i grupper, jiu, hver med ti husstander. En jia hadde felles ansvar for de skattene som hvilte på dens medlemmer. Hvert tiende år var disse forpliktet til å utføre alle offentlige arbeider i deres li, det vil si det distriktet de delte med ni andre jia. På papiret kunne dette systemet ta seg godt ut, men i praksis fikk det uheldige følger for dem som var svakest stilt. Det var de rikeste som hadde særlig ansvar for å for­ dele arbeidet, og det er ikke merkelig at de ofte klarte å unndra seg sine forpliktelser og velte dem over på de sva­ kere medlemmene i gruppen. Det virker som om registreringen bygde på en illusjon om at det hersket likhet og stabilitet i den kinesiske bon­ destanden. Men den var verken ensartet eller stabil. Ret­ ten til å overdra og erverve jord hadde eksistert i Kina i hvert fall siden 700-tallet. Det var mulig å kjøpe, selge, låne på eller forpakte jord. Dette innebar at den likheten som en gang måtte ha eksistert mellom bøndene, snart forsvant. Noen ble fatti­ gere, andre rikere. Det var sedvane at en fars eiendommer ble delt mellom sønnene. Når arven skulle deles, kunne lottene bli så små at de neppe kunne brødfø en familie. I nødstilfelle måtte bonden låne penger hos pengeutlåneren - ofte en av de mer velstående bøndene. Rentene var høye, to-tre prosent om måneden var vanlig. Hvis lånet ikke kunne betales tilbake raskt, måtte jorda derfor selges eller overdras til pengeutlåneren. Dermed ble bonden forpakter, og måtte vanligvis betale halvparten av avlingen i avgift. Eller han ble landarbeider på jorda til den rike bonden. Når noen falt nedover på samfunnsstigen, steg andre oppover. Enkelte kunne samle store jordeiendommer i løpet av noen generasjoner ved fordelaktige giftermål, gode pengeanbringelser eller simpelthen hell og dyktig­ het. De mest velstående kunne strebe mot å sikre sin slekt en permanent plass i shenshi, en statusgruppe som er blitt betegnet med det engelske ordet gentry. Shenshi var den lokale overklassen, som ofte forpaktet bort jorda og slo seg ned i byene. De mest velstående kunne la sønnene sine studere. Hvis det lyktes de unge å gjennomføre en av de eksamener som gav adgang til statens embeter, lå veien

åpen for enda større inntekter, skattefritagelse og økning av slektsjorda. Klarte de ikke det, gav lærdommen i det minste prestisje og innflytelse. Denne tendensen ble styrket av Ming-keisemes skatte­ regler og særlig av reglene for hvordan offentlige arbeider skulle utføres. De mest velstående ble favorisert, og favorise­ ringen ble ikke mindre av at det var gode tider for jordbru­ ket. Forpaktning var mest vanlig i det fruktbare og tett befolkede Sentral-Kina. I det mindre fruktbare Nord-Kina var det mer vanlig at bøndene selv eide den jorda de dyrket.

Kinesiske embetsmenn inntar

Håndverkerne var registrert på samme måte som sol­ datene og bøndene. I prinsippet arbeidet alle håndverkere for staten. En del var beskjeftiget i keiserlige verksteder i de større byene. De fleste arbeidet på hjemstedet sitt det meste av året, men de hadde arbeidsplikt et visst antall dager hvert år, ofte mange hundre kilometer fra sin egen by eller landsby. Men heller ikke for håndverkernes vedkommende var det i praksis mulig å gjennomføre konsekvent registrering og arbeidsplikt særlig lenge. Så snart embetsmennenes årvåkenhet eller ubestikkelighet ble svekket, var det for fristende å unndra seg de byrdefulle forpliktelsene. Og freden betydde fremgang for håndverksproduksjonen uten hensyn til regjeringens forsøk på å fryse fast det sosi­ ale systemet.

et måltid i det fri. I hjørnet bak de sittende mennene ser man flere bronsekar. Antikke bronsekar ble på Ming-dynastiets tid av kjennere høyt verd­ satt som samleobjekter. De ble

omsatt til høye priser, som antikviteter i våre dager, og

ble ofte kopiert ellerforfalsket. Over til venstre: Silkemaleri av kvinner, fra Ming-dynas­

tiet. Omgangsformene blant de rike og de dannede ble preget av etikette og ynde.

Kinesisk krukke med lokkfra 1400-tallet, utført i den såkalte «cloisonnéteknikken», dvs. dekorert med emalje i felter avgrenset av metall-

Statsmakt og embetsstand Det varte enda noen tiår etter 1368 før Hongwu kunne føle at herredømmet hans var sikret. Noen mongoler for­ søkte å fortsette kampen, og enkelte opprørsledere nektet å anerkjenne det nye dynastiet. Da disse var nedkjempet, tok Hongwu et oppgjør med gamle venner og forbunds­ feller som kunne bli en trussel mot keiseren og hans slekt.

tråder som er loddet til underlaget. Denne teknikken stammer trolig fra Bysants, men ble utviklet til det full­ komne i Kina under Ming-

dynastiet.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

125

giske grunner burde ligge i nord - nær Den store muren. Bak den utgjorde nemlig nomadefolkene på ny en trussel. Den tradisjonelle eliten ble også rammet på en annen måte. Boktrykk hadde gjort bøker billigere; derfor var det blitt lettere for menn fra «nye» familier å skaffe seg lærdom, eksamen og embete. Det ble dessuten regelen fra omkring 1430 at en tredjedel av de kandidatene som hvert år bestod embetseksamen, skulle komme fra Nord-Kina. En positiv diskriminering, vil vi si, til fordel for det området som før hadde vært svakest representert i administrasjonen.

Evnukkene

I en dal ca. 50 kilometerfra

Beijing ligger 13 av Mingdynastiets keisere begravet. Langs «åndenes vei», som førerfra grav til grav, er det oppstilt en rekke steinfigurer av dyr og mennesker. På bil­ det over ser vi en høytstående

embetsmann, og på neste side ser vi en elefant.

126

Store rettssaker ble gjennomført der opptil 15 000 perso­ ner om gangen stod anklaget for høyforræderi. Disse oppgjørene kom til å sette sitt preg på Ming-dynas­ tiet. Det fikk i høyere grad enn andre dynastier en eneveldig, ja nesten diktatorisk karakter. Debatt og kritikk hadde vært faste innslag i kinesisk administrativ praksis, men ble nesten ikke tålt under Ming-keiseme. I 1380 fikk keiseren mis­ tanke om at hans førsteminister stod i spissen for en sammensvergelse. Han nedla det keiserlige kanselliet og overtok den direkte kontrollen med hæren og ministeriene selv. Fra den tid var de kinesiske keiserne sine egne førsteministre. De ble assistert av 5-10 storsekretærer, som nok hadde betydelig innflytelse, men som ikke kunne foreta seg noe uten tillatelse eller ordre fra keiseren. For å styrke kon­ trollen med embetsmennene opprettet Hongwu sitt eget hemmelige politi, «Garden med de broderte vestene». Den kinesiske embetsstanden og statusgruppen shenshi, som den ble rekruttert fra, var en stor maktfaktor. Den for­ ente innflytelse på rikspolitikk med økonomisk makt og sosial anseelse på lokalplanet. I tillegg kom den prestisjen som var knyttet til lærdom og kunnskaper i en befolkning der det store flertallet var analfabeter. Ming-keiseme for­ søkte å redusere godseier- og embetsstandens samhold og innflytelse på flere måter. Da keiseren besluttet å flytte hovedstaden fra Nanjing til Beijing i 1421, var det sannsyn­ ligvis for å kunne stå friere overfor denne gruppen. Den hadde sitt regionale tyngdepunkt i de rike risområdene ved Yangzijiang, nettopp i det området der Nanjing lå. Riktignok kan også andre motiver ha påvirket denne beslutningen. Keiseren mente kanskje at den sentrale myndighet av strate­ VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Den merkeligste trusselen i våre øyne mot den tradisjo­ nelle embetsstanden var den rollen de keiserlige evnuk­ kene kom til å spille under Ming-dynastiet. Det var ikke lett for en alminnelig kineser å trenge gjennom keiserens embetspyramide, men for en som var kastrert, fantes det en snarvei: Keiseren brukte gjeme evnukker som vakter og tjenere i haremet sitt, og det var en gammel skikk at hans personlige hoffstab for en stor del bestod av evnukker. Bare det at evnukkene på denne måten kom tettere innpå keiserens person enn andre, gjorde dem betyd­ ningsfulle og farlige. Nettopp av den grunn var de nektet høyere undervisning. Men den motsatte rekkefølgen var vanskeligere å kontrollere: En høyt utdannet mann som kanskje var blitt skuffet ved eksaminasjonene; lot seg kas­ trere. For mange embetsmenn under Ming-dynastiet ble dette veien til makt og rikdom. Ofte var det usedvanlig dyktige menn som gjorde kar­ riere på denne måten. Men de var alltid forhatt i det al­ minnelige embetskorpset, og spenningsforholdet mellom de to gruppene bidrog utvilsomt til den atmosfære av vil-

Keiseren og evnukkene Den første Ming-keiseren, Hongwu, så med mistenk­ somhet på evnukkene. I palasset sitt lot han sette opp en metallplate der det var skrevet: «Evnukker må ikke ha noe å gjøre med administrasjonen.» Til ministrene sine sa han: «Den som bruker evnukker som sine øyne og ører, blir blind og døv.» De to mest betydelige Ming-keiseme, Hongwu selv og hans sønnesønn Yongle (1403-24), stolte ikke på evnukkene. Men etterfølgerne, som alle var oppvokst i haremet, hadde vanskeligere for å frigjøre seg fra deres innflytelse. Dette kan de lærde som skrev dynastiets historie fortelle. Men kan vi tro dem? Fordommene overfor evnukkene var sterke, nettopp fordi det betydde så mye for kineserne å være plassert som ledd i en kjede av forfedre og etterkommere. Og evnukkene hadde i hvert fall ingen etter­ kommere som kunne forsvare minnet deres.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

127

kårlighet, mistenksomhet og intriger som preget hoffet og administrasjonen under de svakeste Ming-keiserne. «Gar­ den med de broderte vestene» ble oppløst, men det ble opprettet andre hemmelige politikorps som stod i de ledende hoffklikkenes tjeneste. I perioder kunne hvem som helst risikere dom og henrettelse uten annen grunn enn at det hemmelige politiet hadde angitt ham.

Korrupsjon ogfinansproblemer

En prinsesse i vanskeligheter på reisen. Kinesisk silkemalerifra Ming-tiden.

Det er vanskelig å avgjøre om evnukkene var mer kor­ rupte i sin embetsførsel enn andre embetsmenn, eller så korrupte som fiendene deres hevdet. Den keiserlige administrasjonen har vært preget av bestikkelser og korrupsjon gjennom det meste av rikets historie, men Ming-tiden har fått ry for å ha vært verre enn noen annen periode. Om en minister som ble styrtet i 1510, blir det hevdet at han hadde samlet så store

særlig stor del av landbruksproduksjonen og burde være rikelig til hoff, hær og administrasjon. Men ved å bestikke embetsmennene unndrog flere og flere seg sine skattefor­ pliktelser og plikten til å bidra til de offentlige arbeidene. For dem som ikke kunne kjøpe seg fri, ble skattebyrdene tyngre og tyngre å bære. Enda en omstendighet medvirket til at disse byrdene ble tyngre å bære selv i gode år og nesten uutholdelige når avlingene slo feil. Ettersom det oppstod en skattefri «keiseradel», ble en stadig større del av riket unndratt beskatning. Allerede Hongwu hadde ønsket å gi sine 24 sønner en god start - eller kanskje han ville betale dem for å holde seg borte fra hoffet og politikken. I alle fall hadde de fått bety­ delige landområder som var fritatt for skatt. Disse rettig­ hetene gikk i arv til etterkommerne deres, som også var mange. Etter hver keiser kom det dessuten til et nytt sett keiserprinser. Blant de velstående var flerkoneri tillatt, og de fleste fikk mange sønner. Dermed vokste den skattefrie keiseradelen raskt, mens de ressursene som stod til keise­ rens rådighet minket. Administrasjonen forsøkte omkring 1600 å sette en stopper for denne utviklingen ved å nekte etterkommerne etter keiseren tillatelse til å gifte seg, i hvert fall altfor mange ganger. Da talte keiserens etterkommere 45 fyrster og 23 000 personer av lavere rang.

Maktutfoldelse under Hongwu og Yongle

mengder gull og edelsteiner i sitt private skattkammer at det svarte til rikets skatteinntekter gjennom et helt år. I det lange løp ble Ming-dynastiets finanser under­ gravd av korrupsjon. Skattene utgjorde egentlig ikke noen

128

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Kinas utenrikspolitikk var vanligvis preget av noe man kan kalle en velbegrunnet mangel på beskjedenhet. Mid­ tens rike omfattet alle kinesere, det vil si alle siviliserte mennesker. Riktignok bodde det mennesker utenfor rikets grenser, men de var ikke kinesere. De hadde fyrster, men disse var eller ble betraktet som keiserens vasaller og skyldte ham lydighet og tributt. Hvis de ikke anerkjente vasallforholdet, måtte de ansees som opprørere. Ikke noe land Kina hadde kontakt med eller kjennskap til, kunne måle seg med det i folkemengde, rikdom og kul­ turtradisjoner. Det kinesiske suverenitetskravet ble da også godtatt av nabostatene i Øst- og Sørøst-Asia. Fyrstene der fant det vanligvis ikke nedverdigende å yte keiseren tributt og anerkjenne ham som sin overherre. Men denne aner­ kjennelsen hadde sjelden praktiske konsekvenser for den enkelte fyrstes styre i sitt eget land. Som regel brakte dessu­ ten fyrstenes sendeferder til keiseren med seg tilbake gaver og handelsvarer som hadde langt større verdi enn tributten. Keiseren var ikke alltid sterk nok til å interessere seg for det som foregikk utenfor rikets grenser. Men tiden fra grunnleggelsen av Ming-dynastiet og fram til 1420-årene ble et av høydepunktene i Kinas ytre maktutfoldelse. Like etter at dynastiet var grunnlagt, sendte Hongwu budbring­ ere til Korea, Japan, Annam, Champa, Tibet og flere andre stater. Fyrstene kvitterte med sendeferder som brakte ham tributt: i 1369 kom de fra Korea, Ryukyu-øyene, Annam og Champa, i 1371 fra Japan, Kambodsja og Thailand. I årene som fulgte, ble det registrert sendeferder med tributt også fra Borneo, Java, Sumatra og flere mindre fyrster på Malakkahalvøya og den indiske østkysten. Respekten for det nye dynastiet ble styrket av en rekke

Det er omstridt hvor store de

skipene var som den kinesiske admiral Zhenghe seilte ut med, og hvordan de så ut. At det har vært svært store skip,

er det ingen tvil om. Dette er en moderne rekonstruksjon.

seierrike felttog som keiseren ledet direkte. Under den tredje keiseren av Ming-dynastiet, Yongle (1403-24), ble nomadene beseiret i sine egne land utenfor Den store muren. Mandsjuria ble erobret helt til elva Amur. Samti­ dig besatte en kinesisk hær på 200 000 mann det nordlige og sentrale Vietnam, nesten 5000 kilometer mot sør.

Flåteekspedisjonene under Zhenghe Likevel var det mest oppsiktsvekkende utenrikspolitiske initiativet i perioden uten tvil en rekke flåteekspedisjoner som ble gjennomført i årene 1405-1433 under ledelse av evnukken Zhenghe.

Den første ekspedisjonen seilte ut i 1405. Den omfat­ tet 62 fartøyer og medbrakte 28 000 mann. Den anløp Champa i den sørlige delen av det nåværende Vietnam, Java, Sumatra, Malakka, Sri Lanka og Calicut på den indiske vestkysten. Flere av de senere flåteekspedisjonene nådde enda lenger, til Hormuz ved innseilingen til Persiabukta, til Aden og Djedda ved Rødehavet og til flere byer ved den østafrikanske kysten. Det gigantiske omfanget av ekspedisjonene forteller oss noe om kinesernes hensikter. Det var ikke oppdagelsesreiser, slik som de samtidige portugisiske reisene langs den vestafrikanske kysten. Heller ikke var det handelsreiser - det var sol­ dater og ikke kjøpmenn som fylte skipene. Hensikten var å vise Kinas makt og rikdom overalt i asiatiske farvann.

Zhenghes reiser 1405-33.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

129

ingen tvil om. For en tid ble kinesiske farvann nesten helt renset for sjørøvere. Kinesiske skipsbyggere og navigatører samlet mange erfaringer; Zhenghes ekspedisjoner gjorde for en tid Kina til en av verdens ledende skipsfartsnasjoner. Likevel fikk denne kraftanstrengelsen langt fra så vidt­ rekkende følger som de samtidige, mye mer beskjedne por­ tugisiske reisene. Man kan lett bli fristet til å fantasere over hvordan verdenshistorien hadde utviklet seg hvis Zhenghe og etterfølgerne hans hadde fortsatt sine reiser mot sør langs den afrikanske kysten - hvis de hadde rundet Kapp det gode håp i vestlig retning og fortsatt ut i Atlanterhavet mot vest til Amerika eller mot nord til Europa. De tekniske forutsetningene for slike reiser var til stede. Men etter 1433 stanset de store flåteekspedisjonene.

Med ryggen til havet

Skip med seil og årer på Lielva i Guilin-regionen. Elvene var av uvurderlig betydning

for den indre samferdselen. Til gjengjeld hadde ikke Kina

et sd stort behov for havgå­ ende skip som Europa.

Nederst til høyre: Zhenghes navigatører brukte sannsyn­

ligvis et kompass av denne

typen. Kompassnålen flyter i en skål der kanten er merket med kompassretningene.

Til dette formålet var det ikke nok med et par skip. Det måtte sendes en flåte som overgikk alt det noen samtidig fyrste kunne prestere. Keiseren av Kina kunne ikke nøye seg med å knytte vennskapelige forbindelser med de om lag 30 kongerikene og fyrstedømmene som flåtene hans besøkte; han måtte også få de fremmede, fjerne fyrstene til å innse at keiseren av Kina var deres overherre. Reisene økte kinesernes kjennskap til verden utenfor Kina. En sjiraff som ble tatt med fra Afrika, vakte stor opp­ sikt i Beijing. At reisene skapte respekt for Kina, er det

Keiserkanalen Den lærde Qiujun sendte følgende memorandum til regjeringen i 1487: «Nasjonens hovedstad er nå i Beijing, dvs. lengst mot nord, mens alle skattene kommerfra sørøst. Keiserkanalen kan sammenlignes med halsen på en mann. Hvis han bare én dag ikke får svelget maten, dør han. Jeg er en gammeldags lærd, og dette bekymrer meg. Jegforeslår at det åpnes en kystrute etter de retningslinjer som fungerte under Yuan-dynastiet, og at den brukes sammen med innlandsruten på kanalen om høsten, når det ikke er sd mye arbeid å gjøre i jordbruket... Dette er en plan som skal foregripe en katastrofe en gang i fremtiden.» Qiujun var faktisk for pessimistisk. I 1571 og 1572 var det nødvendig å frakte kornet med kystskip på grunn av oversvømmelser ved Huanghe. Men bortsett fra det ble ikke den store kanalen stengt før i dynastiets siste år.

130

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Etter 1433 fikk den keiserlige flåten lov til å forfalle. Hva som var grunnene til dette, er vanskelig å avgjøre med sikkerhet. En del av forklaringen er hoffintriger som en tid svekket evnukkenes stilling. Zhenghe var ikke bare evnukk, han var muslim og dermed medlem av et religiøst mindretall. For de konservative konfutsianske embetsmennene var det altså overbevisende grunner til å motarbeide ham. De mente da også uten tvil at det var en dårlig idé å oppsøke barbarene i deres hjemland - istedenfor å la dem innfinne seg med tri­ butt på en passende respektfull måte, slik de pleide. Dessuten var det blitt mindre viktig for Kina å bevare herredømmet på sjøen. Det offisielle Kina betraktet alltid den oversjøiske handelen med skepsis. Men kystskipsfarten var av livsviktig betydning. Bare gjennom den kunne man bringe forsyninger fra det fruktbare Yangzi-området til Nord-Kina, hvor hovedstaden lå, og der det var nødven­ dig å opprettholde store troppestyrker av hensyn til forsva­ ret av nordgrensen. Men denne kystskipsfarten ble over­ flødig da det lyktes å føre den store keiserkanalen helt fram til Beijing omkring 1415. Forsyningene til hovedstaden og nordarmeen ble nå sikret av 15 000 båter og 160 000 sol­ dater i transportarmeen. Kystskipsfarten kunne unnværes.

Den 6000 kilometer lange muren langs Kinas nord­ grense fikk sin endelige form under Ming-dynastiet. Det

hevdes at den er det eneste byggverk laget av mennesker som det skulle være mulig å se med det blotte øye fra månen.

Dermed forsvant den viktigste begrunnelsen for å opp­ rettholde en sterk keiserlig flåte. De gigantiske ekspedi­ sjonene hadde vært kostbare, både når det gjaldt materia­ ler, proviant og menneskeliv, og keiserne begynte å få bruk for ressursene andre steder. Nomadestammene var igjen gått til angrep ved nordgrensen.

Kina isolerer seg Fra 1430-årene ble angrepene mot den kinesiske grensen forsterket. I 1439 samlet en rekke vestmongolske stam­ mer, oirotene, seg under én fyrste, Esen Khan. De gikk til angrep på de kinesiske forpostene. Kineserne stod nå overfor en langt farligere fiende enn før. Samtidig gjorde intrigene ved hoffet at krigen ikke alltid ble ført med nød­ vendig energi og dyktighet fra kinesisk side. I 1449 inntraff noe helt skandaløst. Under et felttog ble keiseren overrumplet og tatt til fange sammen med sin øverste feltherre. Oirotene rykket fram til Beijings murer og forlangte en høy løsesum for å frigi keiseren. Men de fant byportene lukket og murene bestykket med kanoner. Embetsmennene nektet å betale. Ved denne anledning ble det avslørt at keiseren ikke alltid var like nødvendig. I all hast ble en ny keiser utnevnt i fang­ ens sted, og regjeringen fortsatte. Først etter mange intriger og etter at mongolene hadde satt kravene sine betraktelig ned, slapp den uheldige keiseren hjem til Beijing i 1457. Etter denne episoden var det fred ved Kinas nordgrense i hundre år. Men det var en kostbar fred. Den store muren var blitt reparert allerede mellom 1403 og 1435, den ble styrket langs de linjene man hadde fulgt siden 500-tallet.

Etter den nye nomadeoffensiven måtte muren enda en gang styrkes og utbygges; til dels måtte den trekkes tilbake på de mest utsatte stedene. Kina krøp i ly bak muren. I lang tid var forsvarssystemet effektivt. Livet i keiserri­ ket gikk sin rolige gang. Den store muren skjermet i nord, og forbindelsene med landene bortenfor havet ble redusert til at man mottok de autoriserte tributtbærende sendeferdene. Den ekspansjonen og utadvendtheten som hadde karakterisert Kina under de første Ming-keiseme, var forbi. Midtens rike isolerte seg nettopp på det tidspunkt da europeerne i den motsatte enden av kontinentet strakte seg ut mot verdenshavene og de fremmede verdensdelene.

Muren og pilehekken Den store muren kunne ikke beskytte alle kinesere. Den sørligste delen av Mandsjuria, Liaodong, ligner Nord-Kina i klima og jordbunn. Liaodong hadde fra gammel tid en befolkning av kinesiske bønder, men landet lå åpent mot nomadenes stepper i nord. Muren omsluttet ikke Liaodong. Under Ming-dynastiet forsøkte man å beskytte landet ved hjelp av et for­ svarsanlegg av jordvoller, vanngraver og pilehekker. Dette var ikke så dårlig som det kunne lyde, det var nok til å ta luven fra et kavaleriangrep. Ming-keiseme prøvde også å beskytte seg ved å anerkjenne de mandsjuiske nomadehøvdingene som vasaller og ved å betale dem og gi dem status som keiserlige generaler. Dette sikret grensen på 1400- og 1500-tallet, og det gav de ledende mand­ sjuiske familiene rikdom og kunnskaper. Denne støtten og de gode forbin­ delsene hjalp dem til å styrte Ming-dynastiet på 1600-tallet.

KINA - DET STØRSTE RIKET I VERDEN

131

Japan

Japan er Asias forpost mot øst. Det

består av fire store øyer og om lag 3500

små, på i alt 372 000 km2, og ligger på det nærmeste bare et par hundre kilo­ meter fra Korea-kysten. Gjennom tidene

hadde landet mottatt sine viktigste

kulturimpulser fra Kina, enten direkte eller via Korea. Men det japanske sam­

nene støttet seg til militærguvemører og fogder som de selv hadde innsatt i alle områder av Japan, og som de hadde valgt ut blant sine mest pålitelige krigere. Mot slutten av 1200-tallet var uroen voksende. De godsene krigerslektene disponerte, ble etter hvert mindre ved arvedelinger. Til slutt ble de så små at det var vanske­ lig for krigerne å opprettholde den tilværelsen de var vant til. Problemene ble større for bakufuen etter mongolenes angrep i 1274 og i 1281. Kampene falt kostbare, men det var ikke noe krigsbytte å fordele blant seierherrene. I begynnelsen av 1300-tallet var landet preget av sosial uro og politisk oppløsning.

funnet og den japanske kulturen hadde

ikke desto mindre sitt eget preg. Det viste seg for eksempel i den poli­ tiske strukturen. Japan hadde lært mye av den kinesiske administrasjonen, men det ble ikke bygd opp en sterk embets­

stand, slik som i Kina. Den lærde var

respektert i Japan, men han befalte ikke.

I Japan var våpenmakten sterkest og

krigeren idealet. Heller ikke keiserverdigheten spilte samme rolle i Japan som i Kina. I formen ble rikets enhet alltid opprettholdt, og keiserverdigheten ble bevart uantastet. Den japanske keiseren sies å være en direkte etterkommer av den slek­ ten som hersket over Japan allerede på 600-tallet. Ikke engang den mest seierrike opprører i Japan våget å grunn­ legge sitt eget dynasti. Men dette var bare et spørsmål om form. I praksis hadde regjeringen i Japan siden 1100-tallet vært delt i to. I den gamle keiserbyen Kyoto residerte keiseren med sin hoffadel og sitt kanselli. Men hans virkelige makt var liten, for han hadde ingen krigere til sin rådighet. De adlød bare militærregjeringen, den såkalte bakufuen i Kamakura. I spissen for bakufuen stod shogunen, et ord som nærmest må oversettes med generalissimus. Shogu-

132

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Keiseren gjør opprør Overraskende nok var det keiseren selv som reiste den oppstanden som førte til Kamakura-styrets fall. GoDaigo (1318-39) ble keiser da hans far trakk seg tilbake til klosterlivet. Men han var ikke villig til å avfinne seg med den passive rollen som hans forgjengere hadde inn­ tatt. Han samlet rundt seg en gruppe av utilfredse, blant annet representanter for noen av de store buddhistklostrene. De var villige til å støtte ham både åndelig og mili­ tært, for mange av klostrene rådde over en betydelig kampstyrke. I 1332 kom det til et åpent brudd med bakufuen. Under kampene de følgende årene fikk Go-Daigo støtte av mange krigere, også fra noen av de mektigste slektene i landet. Disse så muligheter til å styrte Hojo-slekten ned fra shogun-verdigheten - og kanskje også til å få del i de godsene som hojoene eide. Det lyktes Go-Daigo å beseire de krigerne som fort­ satte å være lojale mot Kamakura-styret. Men hans pla­ ner om fornyet makt for det keiserlige dynastiet slo feil. Han regjerte landet fra keiser-byen Kyoto i bare to år. Deretter ble han beseiret av en av sine tidligere for­ bundsfeller, Ashikaga Takauji. Denne lot straks inn­ sette en annen keiser fra en rivaliserende gren av keiserslekten, slik at han selv kunne bli utnevnt til shogun i 1338. Go-Daigo måtte flykte opp i fjellene, der han oppret­ tet sitt eget hoff. Allerede i 1339 døde han, men borger-

En fullt rustet ogfullt bevæpnet japansk kriger, en samurai, til hest.

krigen var ikke slutt med det. Ashikaga-slekten hadde mange fiender som gjerne støttet det rivaliserende keiserhoffet. Først i 1392 oppgav Go-Daigos etterkommere kampen.

Ashikaga-shogunatet 1338-1573 Fra første stund fikk shogunene av Ashikaga-slekten store problemer med å gjenvinne den sentrale kontrollen over

JAPAN

133

landet. Krigen hadde svekket rikets institusjoner og styr­ ket de lokale stormennene. Det var ikke lenger spørsmål om å sikre seg lojalitet fra alle krigerne, men å skaffe seg politisk støtte fra de mange stormennene som hadde hvert sitt væpnede følge. Ashikaga Takauji flyttet det militære styret, bakufuen, fra Kamakura til Kyoto. Han fortsatte det Go-Daigo alle­ rede hadde begynt på, nemlig å smelte den sivile og den militære forvaltningen sammen. Japan var fra gammelt av inndelt i 66 provinser. I hver av dem forsøkte Ashikaga å plassere medlemmer av sin egen slekt eller menn som hadde vist seg trofaste mot ham som militærguvemører, shugoer. I mange tilfeller var han riktignok nødt til å godta at guvernørposten tilfalt overhodet for en slekt som hadde stor lokal innflytelse fra gammelt av. Militærguvernørene besatte også de viktigste postene i sentraladministrasjo­ nen og lot provinsene bli styrt av stedfortredere. Det gjaldt særlig dem som var nærmest knyttet til Ashikagaslekten. Under den tredje shogun av Ashikaga-slekten, Yoshimitsu, lyktes det å få slutt på krigen mot Go-Daigos etterkommere i 1392. Da virket det som om landet endelig skulle få fred en tid. Yoshimitsu prøvde å øke respekten for sitt styre ved å foreta en valfart til de nasjonale helligdommene rundt om i landet. Han nær­ met seg også keiserslekten mer enn noen annen shogun hadde tillatt seg. Han lot til og med sin egen kone bli utnevnt til enkekeiserinne da keiserens mor døde. På den måten skaffet han sin sønn rang som prins av kei­ serslekten. Men til tross for disse bestrebelsene på å styrke respek­ ten for Ashikaga-styret ble freden ikke varig. Den sjette shogun av Ashikaga-slekten, Yoshinori, (1428-41) prøvde med et visst hell å slå ned de altfor egenrådige provinsguvemørene. Men i 1441 ble han myrdet av sine

Japan under Ashikagashogunatet.

egne menn, «under rystende barbariske omstendigheter», som en moderne historiker bemerker. Ashikaga-slekten innehadde fortsatt shogun-embetet til den siste ble avsatt i 1573. Nå hadde Japan både en skyggekeiser og en skygge-shogun uten makt, mens lan­ det ble rystet av en langvarig og bitter borgerkrig, etter­ fulgt av en dyp splittelse. Fra 1467 ble selve keiserbyen lammet av blodige gatekamper mellom tilhengere av riva­ liserende stormenn, mens shogunen fortsatte å leve frede­ lig i palasset sitt utenfor byen - mest opptatt av sine kunstneriske interesser og religiøse overveielser. Dette var opptakten til Onin-krigen (1467-77), en borgerkrig som ble et vendepunkt i Japans historie. Da den var over, var også de gamle stormannsslektene som

først hadde støttet Ashikaga-shogunene og siden vendt seg mot dem, gått til grunne. Japan var dypt splittet og delt mellom et stort antall lokale småfyrster eller lensher­ rer, daimyoene.

Krise og konsolidering i Korea Ge-koku-jo - «de laveres opprør mot sine På 1300-tallet ble Korea truet utenfra av mongolene og innenfra av politisk splittelse mellom mektige slekter. Da Ming-dynastiet fordrev mongolene fra Kina i 1368, valgte kongen av Korea å støtte det gale partiet. Men en av de generalene han sendte mot keiser Hongwu, nektet å kjempe mot Kina og ryk­ ket isteden mot Koreas hovedstad. Han utropte seg selv til konge i 1392 og ble den første av Yi-dynastiet, som bevarte kongeverdigheten helt til 1910. Under Yi-dynastiet ble det gjennomført en rekke reformer i administrasjonen. Denne, kopierte i stor grad den kinesiske, men de høye embetsmennene fikk større makt. Interne rivaliseringer mellom disse kunne fra tid til annen føre til drastiske utrensk­ ninger. Men stort sett fungerte det koreanske admi­ nistrasjonsapparatet uendret til 1900-tallet.

134

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

overmenn» Den omveltningen som flyttet makten fra adelsslektene i hovedstaden til daimyoene i annen halvdel av 1400-tallet, kalles i japansk historie ge-koku-jo - «de laveres opp­ rør mot sine overmenn». Bare betegnelsen gjenspeiler den forferdelsen man fulgte begivenhetene med. Troskapsplikten overfor den overordnede var noe nesten hellig. Opprøret var ikke bare en politisk omveltning, det var også et angrep på de verdier som holdt samfunnet sammen. I Japan, som andre steder i verden, var retten til en del av bøndenes produksjon maktens grunnlag og beløn­ ning. I det japanske keiserdømmets storhetstid hadde keiseren rådd over all jord, og embetsmenn og krigere ble lønnet ved hjelp av de avgifter som bøndene betalte i skatt. Men gjennom århundrene var dette systemet gått helt i oppløsning. Forskjellige personer og institusjoner

kunne gjøre gjeldende krav overfor bøndene under mange ulike former. Templer og stormannsslekter hadde oppnådd rettig­ heter til avgifter fra bestemte områder, i kraft av sine fortjenester - eller sine gode forbindelser. Men systemet ble ytterligere komplisert ved at mange hadde overdratt sine rettigheter til andre mot en fast avgift eller en andel i bøndenes skatter. Det kunne gjelde templene eller de adelsslektene som foretrakk å være i hovedstaden. Ret­ tigheter både i første og annet ledd kunne overdras, arves, deles og samles på mange måter. Det var mange som skulle ha en andel: keiseren og hans hoffadel, shogunen og hans krigere og stormenn, templene og guver­ nørene, de sivile og militære fogdene. Hele dette kom­ pliserte systemet hvilte tungt på bøndene uten at det tilfredsstilte overklassen. Det er på denne bakgrunnen vi må se Kamakura-styrets fall og Ashikaga-slektens seier. Ashikaga-shogunatets reformer styrket posisjonen til de mektigste slektene. Shugoene, den gruppen av stormenn som stod ashikagaene nær, samlet på 1300og i begynnelsen av 1400-tallet all makt i sine hender både den lokale og den sentrale. De var templenes beskyttere, og de hadde ansvaret for rettspleien og jordfordelingen - og dermed gode muligheter til å berike seg selv og sine venner. De utskrev mannskap til mili­ tærtjeneste, stod selv i spissen for troppene som ble utskrevet fra hjemprovinsene, og de delte de høye embetene i hovedstaden mellom seg. Derfor tilbrakte de også det meste av tiden i Kyoto, mens de lot stedfortre­ dere vareta embetsforpliktelsene og pleie deres interes­ ser i provinsene.

Trening av krigerens hest ved hjelp av en sele som er opp­ hengt i stalltaket. Detalj fra

en japansk billedrull fra 1500-tallet.

Kampscene fra en japansk billedrull fra 1200-tallet. Bildet viser en begivenhet i

Japans eldre historie og er preget av kunstnerens sans for kampens spenning og

bevegelse.

JAPAN

135

Med Onin-krigen tok denne utviklingen en avgjø­ rende vending. I elleve år kjempet de ledende stormen­ nene i og rundt Kyoto. Imens smuldret maktposisjonene deres i provinsene bort. Mens stormannsslektene utryd­ det hverandre i blodige kamper, sikret deres stedfortre­ dere seg ikke bare makten, men også inntektene i provin­ sene. Daimyoene hadde overtatt herredømmet, de lavere hadde beseiret sine overmenn.

avgifter. De kunne overlate deler av fullmaktene og inntek­ tene til sine betrodde menn blant krigerne, samuraiene, men de kunne også ta alt sammen tilbake. Området til hver daimyo ble som en selvstendig stat. Ved utfartsveiene ble det opprettet vaktstasjoner der de reisende ble kontrollert og der det ble oppkrevet toll av varer som ble ført inn og ut. Daimyoene tillot ikke at det fantes andre befestede borger enn deres egne. Samuraiene

Daimyoene, de nye herrene

bodde som regel ikke der inntektene deres kom fra, men i de byene som vokste opp omkring borgene til daimyoene. I løpet av 1500- og 1600-tallet ble disse byene ofte rene storbyer. Daimyoenes triumf ble ledsaget av en dyptgående endring i militær teknologi og organisasjon. Ryttere i pan­ ser og plate måtte vike for fotfolk væpnet med piker. Det var ikke lenger kostbart utrustede elitesoldater som hadde overtaket, men den store organisatoren som kunne stille en hær av fotfolk. Denne endringen hadde dyptgående sosial betydning. Samurai var nå noe enhver bondegutt kunne bli hvis han viste seg tapper og dyktig som kriger.

Japanske håndverkere arbei­ der i et verksted med frem­ stilling av rustninger. Detalj

fra en japansk billedrullfra 1500-tallet.

Daimyoene gjorde seg ikke bare uavhengige av hovedsta­ den. Snart kjempet de innbyrdes, og Japans politiske kart ble hurtig endret. De tradisjonelle 66 provinsene hadde vært administrative enheter. De fulgte ikke alltid naturlige grenser i det fjellrike landet, og de var ikke lette å for­ svare. Men nesten hver eneste av de om lag 200 småsta­ tene under daimyoene som oppstod under og etter Oninkrigen, var en naturlig festning. Alle tråder ble nå samlet i daimyoenes hender. De alene var de øverste herrer over rettspleie og administrasjon i territoriet sitt, og de alene hadde råderett over bøndenes 136

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

De huslovene som en del av daimyo-slektene gjennom­ førte, forteller mye om de nye herskerne. Det var ikke snakk om egentlige lovkomplekser, snarere må man karakterisere huslovene som et sett av leveregler. De vik­ tigste budene var lojalitet, effektivitet og mistenksomhet overfor fremmede. Ulydighet blant samuraiene som blant bøndene var den verste av alle forseelser og ble straffet strengt.

Men det var også bønder som nøt godt av denne usta­ biliteten og av den etterspørselen som ble skapt med vek­ sten i daimyo-byene. De sosiale ulikhetene i bondesam­ funnet ble større enn før.

Bondeopprør Det er på denne bakgrunn man må se de mange bondeopprørene som preget 1400-tallet. De bøndene som nedstammet fra samuraislekter, ji-samurai eller kokujin, inn­ gikk forbund når de følte at deres interesser ble angrepet av de nye makthaverne. Allerede på 1300-tallet er det mange eksempler på at slike forbund med hell satte seg opp mot shugoene eller fogdene deres. På 1400-tallet sluttet bøndene seg i større grad til disse forbundene, og aksjonene deres fikk karakter av egentlige bondeopprør. I ett enkelt tilfelle, i den fruktbare provinsen Yamashiro, samarbeidet de lokale krigerfamiliene og bøndene i 1485 om å fordrive representantene for to rivaliserende daimyoslekter som lenge hadde heijet området med inn­ byrdes strid. Gjennom åtte år opprettholdt krigere og bønder sammen en provinsregjering, men i det lange løp var krigerne de sterkeste.

Bønder i arbeid på ris-

markene. Jorda blir bearbei­ det med hakker og spaderfør vannet blir ledet ut over markene og risen plantet. Detalj fra japansk billedrull fra slutten av 1500-tallet.

Bøndene under omveltningene Grunnlaget for det japanske jordbruket var risdyrking. I de fruktbare dalene og på kystslettene bodde japanerne tett. Jordlottene var som oftest små. Bebyggelsen var ikke samlet i landsbyer, men administrativt og skattemessig var bøndene inndelt i murae, et ord man noen ganger overset­ ter med landsbyer. For japanske bønder var 1400-tallet et århundre med stort skattetrykk, men kanskje også med større uavheng­ ighet enn tiden både før og etter. Mange av de gamle avgiftene forsvant. Til gjengjeld krevde daimyoene 40-60 prosent av jordas utbytte, og oppkrevingen var mer effek­ tiv enn før, kanskje fordi enhetene var blitt mer oversikt­ lige. På den annen side overlot daimyoene lokalstyret og ledelsen av jordbruket til bøndene selv, når skattene bare ble betalt. Da de tradisjonelle storgodsene ble borte, forsvant også de siste rester av livegenskapet. En tid var den sosiale bevegeligheten betydelig. Det var slekter på vei ned: krigerslekter som økonomisk hadde gått gjennom generasjo­ ner med arvedelinger og bare satt igjen med jordlotter, men som likevel hadde bevart sine aristokratiske og mili­ tære tradisjoner. De var nå befridd fra sine lojalitetsbånd til shogunen, men til gjengjeld følte de seg nær knyttet til sitt hjemsted. Som kokujin eller ji-samurai var de ofte de ledende i lokalsamfunnet. Det fantes bondefamilier som ble presset enda lenger ned. De ble tvunget til å oppta lån hos den rike bonden eller pengeutlåneren i landsbyen for å klare skattene i et år med dårlig avling. Etter hvert kunne de bli helt avhengige av større bønder, selv om avhengigheten og lønnsarbeidet ofte ble tilslørt av slekt­ skapsforbindelser mellom de sterke og de svake.

Her som andre steder fant bøndene ut at deres egne ledere snart tok plassen til de herrene som ble fordrevet. Samuraiene overtok ledelsen, og bøndene betalte.

Det ligger mange generasjo­ ners innsats bak utformingen av det japanske kulturland­ skapet.

Økonomisk utvikling Til tross for borgerkrigene og splittelsen i riket var Ashikaga-tiden ikke en økonomisk krisetid, slik man skulle vente. Det er mange tegn på at produktiviteten i det japanske jordbruket steg. Samtidig gav utviklingen av byene bøndene bedre avsetningsmuligheter. Det ble innført nye plantesorter, mer med tanke på

JAPAN

137

avsetningsmulighetene på bymarkedene enn på bondefamiliens eget bruk, for eksempel hamp, te, bomull, indigo og morbærblad til silkeormene. Bygg var allerede fra 1200-tallet blitt dyrket på jord som ikke egnet seg for ris. Nå vant byggen større utbredelse. Også de rissortene som gjorde det mulig å få to avlinger om året, ble dyrket i sta­ dig større omfang. Nye redskaper som forutsatte trekkdyr, ble tatt i bruk og bidrog sammen med en mer omfattende bruk av jern til å øke produktiviteten. De bøndene som bodde i nærheten av de større byene, hadde naturligvis

som avgiften fra godseiendommene forsvant i lommen på daimyoene. For håndverkerne og handelsmennene var det øyen­ synlig en fordel å sikre seg en mektig beskytter i en urolig tid. Sett med vår tids øyne minner det mest av alt om den beskyttelsen småhandlere i amerikanske storbyer til tider har vært nødt til å kjøpe seg hos lokale gangsterbander. Forskjellen i forhold til den europeiske borgerstanden er iøynefallende. Enkelte japanske byer, som Osaka, opp­ nådde en viss grad av selvstyre. Men det ble ikke utviklet varige bystater styrt av kjøpmenn og håndverkere, slik vi kjenner det fra europeisk middelalder.

Wakoene, Østens vikinger Japanerne hadde . tidlig lært å utnytte de mulighetene havet bød. Japan er et øyrike, havet er aldri fjernt, og fis­ ket gav et viktig tilskudd til kosten i det husdyrfattige lan­ det, der adgangen til animalske proteiner ellers var begrenset. Øyene samler seg rundt et innlandshav, og i det indre er de rike på fjell. Det var langt lettere å opprettholde for­ bindelsene og transportere varer sjøveien enn over land. Det falt også naturlig for japanerne å begi seg ut på lengre reiser til Korea og Kina, særlig for folk i den vestlige delen av landet. Men både Korea og Kina la som regel , hindringer i veien - ikke bare for sine egne sjøfarere, men også for fremmede på besøk. Mistenksomheten var ikke ugrunnet.

Skattene ble betalt i ris. Bøndene selv måtte ofte nøye seg med simplere kornsorter.

Tømrere i arbeid. Detalj fra japansk billedrullfra 1500tallet. Tre var det vanligste byggematerialet, og mange detaljer i den tradisjonelle

japanske byggestilen har sammenheng med at det ofte er jordskjelv i Japan.

138

best muligheter til å øke inntektene sine ved å spesialisere produksjonen. De kunne til og med ofte supplere inntek­ tene med forskjellige bierverv, som fremstilling av sake, risvin. Sammen med de sosiale forskyvningene innen bonde­ standen gjorde denne utviklingen naturligvis bøndene mer sårbare. Men om alt slo feil, hadde de nå en mulighet til å forlate landdistriktene. Rundt daimyoenes borger, langs hovedveiene og ved de beste havnene vokste det opp betydelige byer i disse århundrene. Transport av varer til byene og handel med varer byene trengte, skapte nye muligheter for sysselsetting. I byene ble det utviklet håndverksproduksjon, både av nødvendighetsartikler og redskaper man trengte til daglig, og av raffinerte luksus­ varer. Håndverkere og kjøpmenn søkte ofte sammen i orga­ nisasjoner, za. På samme måte som de europeiske lau­ gene skulle de vareta medlemmenes interesser ved å øve selvjustis, begrense konkurransen og forsvare medlem­ mene utad. Men laugene fikk ikke samme selvstendige og selvbevisste status som de europeiske. Som regel søkte de beskyttelse hos en representant for de her­ skende, det kunne være et tempel eller en stormannsslekt. Slik stod fiskehandlerne i Kyoto under beskyttelse av den høyadelige slekten Saionji. Til gjengjeld fikk saionjiene 2/3 av inntektene fra fiskemarkedet i Kyoto. Det var et viktig tilskudd til familieinntekten, etter hvert

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Gjennom århundrer ble de østasiatiske kystene heijet av de såkalte wakoene (fra kinesisk wo kou, slaver av dvergvekst), som ble sagt å være japanere og sjørøvere. Ingen av delene var bestandig hele sannheten. Wakoene var muligens i perioder mest rekruttert blant fastlandskinesere, som ved keiserlige forbud var avskåret fra å seile og drive handel. Om de var sjørøvere, kan også diskuteres. Man har sammenlignet dem med vikingene: De handlet gjeme hvis det var noen å handle med, men de var også innstilt

regjeringen. En japansk anerkjennelse av den kinesiske keiseren ville styrke det nye dynastiet, og dessuten var det bare mulig å løse sjørøverproblemet ved et samarbeid mellom Kina og Japan. Gjennom lang tid ble det gjensidige forholdet preget av misforståelser. De japanske sendebudene oppførte seg etter kinesernes mening ikke underdanig nok når de inn­ fant seg ved det kinesiske hoffet. Det er heller ikke sikkert at de japanerne som ankom til hoffet, var ekte sendebud. Man kan ikke utelukke at

Japansk skip. Maleri på papir. Bildet erfra begynnelsen av

1600-tallet, da det ennå var

tillatt for japanske skip å dra på langfart. På broen akterut står to menn i europeisk

drakt, sikkert portugisiske navigatører.

på sjørøveri og strandhogg når det var fordelaktig. De vik­ tigste varene deres var ofte slaver som de tok under sine angrep på ubevoktede kyststrekninger.

Ashikaga-shogunatet og Kina Under Yuan-dynastiet ble de diplomatiske forbindelsene mellom Kina og Japan brutt. Men i hvert fall fra 1342 ble handelsforbindelsene gjenopptatt, selv om wakoene ofte gjorde seilasen farlig. Like etter den politiske omvelt­ ningen i Kina som brakte Ming-dynastiet til makten i 1368, prøvde den kinesiske keiseren Hongwu å gjen­ oppta de vennskapelige forbindelsene med den japanske

de har vært kjøpmenn eller endog wakoer som har fun­ net det fordelaktig å utgi seg for offisielle sendebud. «Dere tåpelige østlige barbarer,» skrev den kinesiske keiseren til shogunen i 1380, «som bor så fjernt på den andre siden av havet... Dere er hovmodige og ulydige. Dere tillater undersåttene deres å gjøre skade.» To år senere svarte japanerne: «Himmelen og jorden er av vel­ dig utstrekning, de tilhører ikke en hersker alene. Ver­ den er hele verdens verden, den tilhører ikke en enkelt person.» Et slikt svar må ha vakt undring og forargelse ved det kinesiske keiserhoffet. Det kan ikke ha tjent til å forbedre det vennskapelige forholdet. Det var først sho­ gunen Yoshimitsu som viste interesse for å styrke for-

JAPAN

139

bindelsen med Kina. Etter at etterkommerne til GoDaigo overgav seg i 1392, stod han sterkere enn for­ gjengerne. De ledende buddhistmunkene oppfordret Yoshimitsu til å ta nærmere kontakt med kineserne. De følte hele tiden at denne forbindelsen var nødvendig:

ordre til kraftige forholdsregler mot piratene. Dette gjorde et godt inntrykk i Kina, og i 1405 sendte den kinesiske keiseren insignier (verdighetstegn) til shogunen: krone og kappe og segl av gull, «så tungt at det neppe kunne løftes med to hender».

Det var derfra buddhismen hadde kommet til Japan. Men shogunen var sikkert også oppmerksom på at lan­ det kunne ha økonomiske fordeler av en handel med Kina. I 1401 ble en japansk sendeferd tatt imot ved Minghoffet. Den brakte med seg rike gaver og en underdanig skrivelse fra shogunen. I de følgende årene demonstrerte Yoshimitsu sin besluttsomhet og sin gode vilje ved å gi

Med insigniene og brevet som ledsaget dem, gjorde den kinesiske keiseren shogunen til konge av Japan. Det var naturligvis helt meningsløst for japanerne, når man tenker på shogunembetets karakter og den ytre respekten som stadig ble vist keiserslekten. Denne god­ kjennelsen av kinesisk overhøyhet har senere sjenert nasjonalistiske japanske historikere. Men det er ikke sannsynlig at den voldte shogunen og rådgiverne hans noen bekymring. De visste at den kinesiske keiseren all­ tid forlangte at andre anerkjente hans overhøyhet. Det fikk ingen praktiske følger, men det gav muligheter for en fredelig samhandel, kamuflert som «tributtbærende sendeferder».

Samuraiens sverd var ofte et praktfullt stykke kunsthånd­ verk. Et sverd som var smidd

av en av de store mestre, ble bevart gjennom mange gene­ rasjoner. Dette sverdet fra 1700-tallet er en etterligning av en type som var moderne

atskillige hundre år tidligere. Sverdkamp mellom to samu­

raier. Fargelagt tresnitt.

Handelsforbindelser med Kina Den kinesiske tributthandelen var et litt komplisert mid­ del til å omgå kinesernes egne fordommer og forbudet mot utenrikshandel. Men denne fremgangsmåten fun­ gerte fortreffelig gjennom lange perioder, i hvert fall for handel med kostbare varer. Nettopp i denne perioden hadde Japan et stort behov for utenrikshandel. Ikke bare gjaldt det å importere luk­ susvarer som silketøy, bøker, medisinske urter og porse­ len, men særlig å skaffe seg kobbermynt. Den voksende urbaniseringen og handelen hadde skapt et behov for kobbermynter som det ikke var mulig å tilfredsstille ved hjelp av landets egen produksjon. Store deler av importen fra Kina var derfor kobbermynter som ble brukt som betalingsmiddel i Japan uten å bli preget om. 140

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Men Japan kunne også tilby varer som de kinesiske rikmennene var interessert i: håndverksprodukter, ikke minst de berømte japanske sverdene, lakkarbeider, hester, og svovel til fabrikasjon av krutt. Det var japan­ ske kjøpmenn som organiserte den autoriserte skips­ farten fra Japan til Kina. Men bak dem stod medlem­ mer av den herskende klassen, shogunen selv eller en ledende daimyo, enkelte ganger et tempel. Det er ingen tvil om at disse også fikk betydelige fordeler av han­ delskontakten. Fra midten av 1400-tallet ble den japanske interessen for handel med Kina svekket. Stormennene trakk seg ut, og kontakten ble varetatt av private kjøpmenn og sjøfa­ rere. Samtidig begynte de japanske skipene å søke lenger ut, særlig i retning av Sørøst-Asia. Den første kontakten gikk over Ryukyu-øyene. De ble samlet til ett kongerike rundt år 1400, og hadde skip som gikk til Malakka og Filippinene.

grunn forstår man at keiserhoffet ikke kunne bidra så mye til kunst og litteratur som før. Til gjengjeld overtok krigerne i stor grad hoffets sans for de kulturelle goder. Flere av Ashikaga-shogunene gjorde seg mer fortjent som mesener enn som politikere og krigere. Den klassiske litteraturen, de store historiske roma­ nene som særlig var knyttet til keiserhoffet, døde ut. Men i diktningen fastholdt man den klassiske formen, tankaen («kortdikt»). Det var et dikt på fem linjer med fem, sju, fem, sju og sju stavelser, som regel omkring et naturmotiv. Riktignok gikk tankaens popularitet tilbake: På 1300-tallet ble det utsendt åtte keiserlig autoriserte tanka-samlinger med i alt 15 938 tankaer; på 1400-tallet bare én med 2144 tankaer. Embetet som hoffpoet var da også blitt arvelig. Men en annen verseform vant fram: kjedediktet eller rengaen. Rengaen var bygd opp som en tanka, men flere strofer ble knyttet til hverandre av to diktere som skiftet på å skrive de tre første eller de to siste linjene. Diktet var omgitt av strenge formelle regler, og dikt­ ningen ble på denne måten både en forfinet omgangs­ form, en intellektuell mannjevning, en seremoni og en kunst. Også det særegne japanske teatret, no-dramaet, stam­ mer fra denne bevegede perioden. I dette dramaet bærer hovedpersonen maske slik som i den greske tragedie, og han danser sin rolle like mye som han spiller den. I de dempede avsnittene taler personene i prosa, men de dra­ matiske høydepunktene blir uttrykt i dans eller i dikt som

Masker til bruk for skue­

spillere i no-dramaet. De fine

maskene, som representerte faste figurer i dramaet, kunne være i bruk gjennom århun­

drer. Masken som represente­ rer en samurai (med bart), er fra ca. 1390, masken som forestiller en blind adelsmann

(øverst) erfra ca. 1500.

Diktning og drama Keiserhoffet i Kyoto hadde vært et kulturelt sentrum gjennom århundrer. Men det mistet betydning etter hvert som inntektene skrumpet inn. Keiserens godseiendommer ble overtatt av daimyoene. I flere perioder fantes det ingen rettmessig innsatt keiser fordi man ikke hadde råd til å gjennomføre de kostbare seremoniene. Det blir til og med hevdet at keiseren og hoffolket hans var nødt til å skaffe seg penger ved å selge eksemplarer av sin forfinede kalligrafi (kunstskrift) på gatene i Kyoto. På denne bak­ JAPAN

141

synges til musikk. På denne måten blir dans, diktning og musikk smeltet sammen til en helhet. No-dramaet er aris­ tokratisk og verdig, men vanskelig tilgjengelig for en som ikke er fortrolig med no-tradisjonen og dens særegne estetikk. Det er sannsynlig at også japanske tilskuere fant det krevende å overvære et no-drama. I alle fall ble forestil­ lingene supplert med korte komedier, slik som i det greske teater.

læren fremhevet disiplin og selvdisiplin, samhørighet med naturen og et enkelt levevis, noe som tiltalte de japanske samuraiene. Selv om munkene som regel holdt seg utenfor de militære stridighetene, fikk de som lærere

Fredens tro i krigernes samfunn

Steinhagene, der enkelte store steiner eller klippestykker ligger omgitt av små hvite steiner som er raket ut jevnt og sirlig rundt dem, var sær­ lig knyttet til den zen-bud­ dhistiske tankeverden. Denne hagen, Ryoan-ji i Kyoto, er

anlagt i 1473.

Den toetasjers «sølvpaviljongen» i Kyoto ble bygd til bruk for shogunen i 1480. Det var et lystslott der shogunen kunne drikke sin te

etter te-seremoniens regler, omgitt av skjønnhet og harmoni.

Det var ikke religiøs ensretting i Japan. Riktignok fantes det en nasjonal religion, shintoismen, men mest utbredt var fredens religion, buddhismen. Den japanske buddhismen var organisert omkring klostrene. Munkene og abbedene der utgjorde buddhismens «geistlighet». Det fantes ingen samlet organisasjon, og gjennom århundrene var det oppstått ulike retninger. De la vekt på ulike sider av troen og henvendte seg til ulike lag av befolkningen. Størst politisk og kulturell innflytelse hadde zenbuddhismen, som var kommet til Japan fra Kina. I sin lære la denne retningen vekt på meditasjon (zen) og mys­ tisk religiøs opplevelse. De zen-buddhistiske klostrene samlet stor lærdom. De fikk betydning som formidlere av indisk og kinesisk kultur, ikke minst i kraft av sine nære forbindelser med kinesiske klostre. Mange diktere, dramatikere og kunst­ nere var knyttet til de zen-buddhistiske klostrene. Zen-

stor innflytelse på flere shoguner og andre ledende stor­ menn. Andre retninger hadde størst tilslutning i den brede befolkningen. Shin la vekt på bønn og forbønn som veien til frelse. Dens geistlige hadde lov til å gifte seg, opp­ rinnelig fordi det ville bringe munkene i nærmere kon­ takt med dagliglivet og vanlige mennesker. Men etter hvert ble det å være munk i Shin-skolen et arvelig «embete». En annen viktig skole var Nichiren (Lotus-retningen). Den fremhevet særlig buddhismens likhetsbudskap, og den stilte seg derfor spesielt kritisk til de bestående sosiale og politiske forholdene. I motsetning til det som ellers er vanlig innen bud­ dhismen, var både Shin og især Nichiren intolerante over­ for andre religioner og overfor hverandres dogmer, som de hevdet førte de villfarne tilhengerne ut i fortapelsen. Begge retningene hadde egne hærer av bevæpnede mun­ ker og legbrødre, det samme gjaldt for øvrig flere andre mindre skoler. Begge ble også innblandet i borgerkrigene, mot daimyoene, mot andre retninger eller mot hverandre. Disse kampene nådde høydepunktet i årene etter 1532, da Nichiren-soldater drev Shins fremste abbed bort fra klostret hans i Yamashima i nærheten av Kyoto. Shin gikk til motangrep med støtte fra shogunen og fra andre bud­ dhistiske retninger. 21 av Nichiren-religionens templer i

142

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Kyoto ble ødelagt, og tilhengerne ble fordrevet fra hoved­ staden. Også i provinsene mistet Nichiren sin innflytelse etter hvert som daimyoene ble sterke nok til å ta kampen opp mot den farlige retningen.

Ridderkulturen På 1300- til 1500-tallet var Japan behersket av krigere. Men det var ikke av den grunn nedsunket i barbari. Tvert om var Ashikaga-tiden en av de rikeste blomstringsperio­ dene i den japanske kulturens historie. Mange trekk som i

en enkelt vakker gjenstand eller en blomst som med sin skjønnhet skulle stemme betrakterens sinn til ro og har­ moni. De fleste hjem i Japan har fremdeles en tokonoma. Et annet karakteristisk trekk var åpenheten overfor naturen. Riktignok var det helst en menneskeliggjort natur, en natur som mennesket hadde gjort vakker og betydningsfull. Hagekunsten var kommet fra Kina, men det var i Japan den nådde sin høyeste grad av fullkom­ menhet. Den samme holdningen finner vi igjen i forhol­ det til blomstene. Fra Ashikaga-tiden av ble blomsterarrangementer for japanerne noe mer enn å sette blomster i vann. Det ble - og er fremdeles - på en gang en kunst og

Blomsterdekorasjon med dvergtrær. Japansk maleri fra

1500-tallet.

dag forekommer oss spesielt japanske, ble utviklet i denne perioden. Noe av det mest interessante ved Ashikaga-tidens kul­ tur er dens streben etter det forfinede, men enkle. Til en viss grad kan dette sees som et resultat av påvirkning fra zen-buddhismen. Men det var også en videreføring av eldre japanske tradisjoner, som kanskje ble styrket fordi det nå ikke lenger var keiserhoffet som angav tonen. Det var i Ashikaga-tiden man utviklet det karakteris­ tiske japanske interiøret, preget av lette materialer og streng enkelhet. Karakteristisk for tidens smak var den såkalte tokonoma, en nisje eller alkove der det ble plassert

et ritual. Målet var å uttrykke en mening og å skape skjønnhet ved å overholde bestemte regler. Ashikaga-tiden er en forunderlig tidsalder. Den var full av usikkerhet, overgrep, brutalitet og ødeleggelse. I kun­ sten finner vi da også sterke uttrykk for sørgmodighet og lidenskap. Men det dominerende inntrykket er en streben etter estetisk enkelhet og harmoni, som den japanske krigeradelen ikke fikk enerett på. Tvert om var dette strømninger som spredte seg til hele det japanske samfunnet. På 1900-tallet har «det typisk japanske» påvirket smaken overalt i verden. Samuraiene var krigere, men de var ikke barbarer.

JAPAN

143

Sørøst-Asia

Språklig, kulturelt og økonomisk omfatter

Det sørøstasiatiske fastlandet, Bakindia

Sørøst-Asia ennå i våre dager et mangfold

og Malakkahalvøya, blir gjennomskåret av

som ikke lar seg sammenfatte i enkle gene­

en rekke fjellkjeder som stort sett følger en

raliseringer. Dette mangfoldet er en følge

nord-sør-gående retning. Mellom fjellkje­

av de særegne geografiske forholdene.

dene ligger de fruktbare dalstrøkene langs

Fruktbare og lett tilgjengelige elvedaler og

de store elvene, Irrawaddy, Salween,

kystsletter blir atskilt av ufremkommelige

Menam, Mekong og Den svarte og Den

høylandsområder og tropiske regnskoger.

røde elv.

Det mektige tempelanlegget Borobudur ligger på Øst-Java

i et område som er særlig godt egnet for risdyrking, og

som derfor allerede tidlig i middelalderen var rikt og tett

befolket.

144

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Den sørøstasiatiske øyverden er en forlengelse av fjellene på fastlandet og går i en veldig kurve mot øst og siden mot nord. Bare de høyeste toppene rager opp over havet i de tusener av små og store øyer som til sammen utgjør det nåværende Indonesia og Filippinene. Øyene er fjellrike, ofte vulkanske. Jorda er fruktbar, men terrenget ofte van­ skelig tilgjengelig; det naturlige samferdselsmidlet var de fleste steder kanoer og skip. Dette oppdelte landskapet med de sterke kontrastene har preget menneskenes og kulturpåvirkningenes vandringer og de økonomiske og politiske grensene gjennom hele Sørøst-Asias historie. Sørøst-Asias forbindelse med India i nordvest og også langs sjøveien over Bengalbukta førte tidlig til sterke påvirk­ ninger fra indisk kultur. I nordøst knytter Sørøst-Asia seg til det kinesiske kulturområdet ved Vietnams nordgrense, og her ble kontakter både sjøveien og over land naturlig knyttet til Kina. Langs det meste av det sørøstasiatiske fastlandets nordlige grense ligger tynt befolkede fjellområder. Disse sperret som regel for kontakten med Kina, selv om de formelt var under kinesisk overhøyhet. Men nettopp i disse høylandsområdene, og sikkert ofte under press fra kinesisk kolonisering fra nord, begynte de folkevandringsbølgene som gjennom århundrene langsomt trengte ned i de fruktbare sørøstasiatiske elvedalene.

Det sørøstasiatiske fastlandet ble i senmiddelalderen preget

Økonomiske og politiske knutepunkter Det sørøstasiatiske klimaet gir med sin varme og sin rike­ lige nedbør gode vilkår for risdyrking, hvis bare vannet blir temmet og utnyttet. Det siste er det viktig å huske på når vi vil forstå Sørøst-Asias økonomiske og politiske historie. Den jorda som lå gunstigst til for oppdyrking, befant seg i elvedalene, som regel langs elvenes øvre løp. De sumpete deltaområdene ved elvemunningene var ennå omkring 1500 tynt befolket. Det gjaldt for eksempel det sørlige Burma og Sør-Vietnam, som i våre dager er blant verdens største risprodusenter. For å utnytte den fruktbare jorda krevdes det omfattende vannreguleringsarbeider, men dem var det ikke nødvendig å ta fatt på så lenge det var lettere tilgjengelig og mer sunt beliggende jord til rådighet. De politiske og økonomiske knutepunktene finner vi derfor i middelalderen først og fremst i de fruktbare elve­ dalene i innlandet: langs Irrawaddys øvre løp, på elveslettene omkring Menam og Mekong og i det nordlige Vietnam, der Den svarte og Den røde elv møtes ved Hanoi. På de fjellrike øyene var det bare få steder gunstige vil­ kår for større befolkningskonsentrasjoner. Et unntak var imidlertid det østlige Java, som allerede tidlig i middelal­ deren hadde vært hjemsted for et sterkt hinduisk impe­ rium. Men øyene hadde til gjengjeld sentre av en annen type: handelsbyer som utnyttet sin gunstige plassering ved en av verdenshandelens hovedveier.

Høyland, lavland og hav Høylandet og fjellområdene egnet seg mindre godt for ris­ dyrking enn lavlandet og dalene. Jordbruket der var av en

av vandringene og erobring­

ene fra nord.

annen type. Enkelte steder har det helt inntil våre dager levd stammefolk av jegere og sankere i de mest utilgjenge­ lige områdene. Men det vanlige livsgrunnlaget var ris­ dyrking basert på svibruk, ikke på kunstig vanning. Til tross for motsetningene i naturvilkår hørte høyland og lavland likevel sammen. Språklig var høylandsfolkene og lavlandsfolkene ofte beslektet. De var som grener av samme familie, men hadde valgt forskjellig oppholdssted og fikk dermed også forskjellig materielt grunnlag for til­ værelsen. Det var ofte livlig handelssamkvem mellom høyland og lavland. Under de ulike vilkårene ble det pro­ dusert spesialiteter som kunne selges eller byttes. Men helt fram til 1800-tallet var det unntak at høy­ land og lavland ble samlet under samme hersker. Ingen konge fra lavlandet kunne gjøre seg gjeldende i de ufremkommelige områdene. Selv kunne ikke fjellfol­ kene opptre som erobrere med mindre de hadde skaffet seg en base i lavlandet. Men de var alltid en kilde til uro og stridigheter mellom nabofyrster, og som soldater gjorde de seg ofte gjeldende i de evinnelige krigene mellom kongene. Den sørøstasiatiske øyverden lå tvers over den han­ delsveien som forbinder den vestlige og østlige del av den gamle verden. Øyene produserte selv varer som var etter­ spurt overalt, først og fremst krydder. Den eneste konkur­ rerende ruten mellom øst og vest, karavaneveiene gjennom Sentral-Asia, hadde hatt sin storhetstid under mongol-herredømmet. Men da det mongolske verdensri-

SØRØST-ASIA

145

hurtigere rytme må likevel ikke overvurderes. Som i Europa trengte man bare bevege seg få kilometer bort fra byene for å finne landsbyer der bøndene fortsatte sine for­ fedres levemåte og tradisjoner med få endringer fra gene­ rasjon til generasjon.

Nye religioner

Irrawaddy-elva i Burma. Elvene har gjennom århun­ drene vært hovedferdsels­ årene og elvedalene de mest fruktbare og tettest befolkede områder på det sørøstasia-

tiske fastlandet.

Den indiske påvirkningen på kambodsjansk kultur er iøynefallende i denne detaljen fra templet Banteay Srei, «kvinnenes festning», i Angkor (ca. år 1000).

ket gikk i oppløsning, forsvant dens betydning igjen, og sjøveien gjennom Sørøst-Asia ble den viktigste forbindel­ seslinjen. Kontrollen over en havneby eller, enda bedre, kontrol­ len med det smale stredet mellom Sumatra, Java og Malakkahalvøya, ble en kilde til rikdom og makt, og hav­ nebyene ble viktige sentre for formidling av kulturstrømninger og økonomiske nyvinningen Til havnebyene kom sjøfolk og kjøpmenn fra hele den asiatiske verden. Her møttes kinesisk, indisk og islamsk kultur, og det var

gjennom havnebyene at først hinduismen og senere islam nådde Sørøst-Asia. Betydningen av det kosmopolitiske miljøet og byenes

146

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Den verdensreligion som først nådde Sørøst-Asia, var hin­ duismen eller brahmanismen. (Se bind 1 s. 241 og bind 4 s. 137-39). I sin sørøstasiatiske form var hinduismen først og fremst en religion for «adelsmenn, stormenn, brahmaner, rike kjøpmenn, likedan for astrologer og leger», som det sies i en kambodsjansk innskrift. Hinduis­ men var ideologien bak middelalderens store sørøstasia­ tiske imperier og bak de gigantiske byggearbeidene på Java og i Kambodsja. Det var en ideologi som i utrolig grad samlet seg om fyrstens person. Han var den gjen­ fødte guddom, som i sin person konsentrerte hele univer­ sets kraft, og som folket skyldte total underkastelse og blind lydighet. Buddhismen derimot, som siden 600-tallet langsomt hadde spredt seg i Bakindia fra India og senere Sri Lanka, hadde en langt mer folkelig karakter. Hinduismen var en statsreligion, mens buddhismen hen­ vendte seg til den enkelte med et tilbud om frigjøring. Dens morallære, som la vekt på ydmykhet, kjærlighet og respekt for menneskeliv, hadde en langt sterkere folkelig appell enn den fyrstesentrerte hinduismen. Hvordan buddhismen fortrengte hinduismen gjennom århundrene, lar seg bare ane i glimt, og som regel først når fyrstene begynte å overta den nye religionen. Vi hører om fyrster som sendte delegasjoner av munker fra Burma og Thailand til Sri Lanka, hinayana-buddhismens hellige land. Der kunne de bli belært om den rette læren og bli innviet av hellige menn. Det avgjørende tidsrommet synes å ha vært 1200-1300-tallet. Omkring 1400 var hele Bak­ india buddhistisk. Vietnam, med sin sterkere tilknytning til kinesisk kultur, mottok derimot som det eneste land i Sørøst-Asia mahayana-buddhismen i dens kinesiske form. Allerede tidlig i middelalderen finnes det spor av islamske menigheter i de sørøstasiatiske havnebyene. Men det var først da sjøhandelsveien gjenvant sin internasjonale betydning mot slutten av 1300- tallet at islam for alvor begynte å gjøre seg gjeldende der. Utbre­ delsen fulgte ganske klart handelsveiene. De første som omvendte seg, var overklassen og herskerne i de store handelsbyene. Senere fulgte fyrstene og folkene inne i lan­ det, fra Sumatra og Malakkahalvøya i vest til Filippinene i øst. Kristendommen, som nådde Sørøst-Asia på 1500-tallet med spanierne og portugiserne, kom sist av de store verdensreligionene. Bare enkelte steder der buddhismen og islam ennå ikke var trengt fram, for eksempel i den nordlige delen av Filippinene, og fra 1600-tallet i Viet­ nam, vant den innpass. Men der buddhismen eller islam allerede gjorde seg gjeldende, forble den kristne misjonen nesten uten virkning.

KINA

Theravadabuddhisme Mahayanabuddhisme blandet med og daoisme

Hinduiserte områder

Islam

BURMA

Steder som sendte tributt til Kina 1370-1440

Hanoi

Ava Chiengsen

Myohaun;

Toungoo

.chieng-

SIAM1

w Vientiane

Mai

Sukhothai

Lop Buri

Vijaya

Angk

Ayutthaya»

kamboo. inom

Ternate

dxlakhon Si Thammarat

Tidore

Malakka

Banjarmasin

Makassar

Jakarta Bantam * p.;.

Byer, stater og religioner i

Sørøst-Asia på 1400-tallet.

Religion og politikk Middelalderens religiøse omveltninger førte altså til at hinduismen så å si overalt forsvant som offisiell religion, selv om en del hinduiske forestillinger ble bevart i den folkelige troen. Bare på Bali, øst for Java, har hinduismen bevart sin posisjon helt til våre dager. Det er et omstridt spørsmål hvilken forbindelse det var mellom de religiøse og de politiske omveltningene som preget denne perioden. På den ene side mistet de hindu­ iske imperiene sitt ideologiske grunnlag etter som mer folkelige religioner, buddhismen og islam, vant utbre­ delse. På den annen side forstod fyrstene raskt å bruke de nye religionene til sin egen fordel. Buddhismens menneskekj ærlige lære hindret ikke kongene i å fortsette sine kriger, og de kunne stadig legitimere sitt styre og sitt grep om landet ved å opptre som religionens beskyttere. Når de bygde templer og klostre, lot spesielt fromme menn hente til landet, bekostet reisene til Sri Lanka for å sikre den rene tro og styrke forbindelsen til hinayanabuddhismens moderland, eller når de grep inn i de dogmatiske stridighetene mellom forskjellige retninger, økte de også sin makt over landet.

En buddhistisk idealfyrste En av de viktigste kildene til Sørøst-Asias historie i middelalderen er de inn­ skriftene som fyrstene lot lage for å berette for sin samtid og ettertid om sine fortreffelige handlinger. Som historiske kilder må de naturligvis behandles med skepsis; fyrstene beskrev ikke sitt land som mindre utstrakt, sine hærer som mindre fryktinngytende og sin vandel som mindre rosverdig enn i vir­ keligheten. Tvert om. Derfor sier nok innskriftene mer om hvordan fyrstene ville huskes enn om hvordan de var. Noen forteller særlig om sine hærer og erobringer. Kong Lu Thai av Sukhothai (Thailand) (1357-76) berettet om hvor god han var. Når en far døde, lot han barna arve eiendommene. Han hadde aldri prylt noen til døde fordi de handlet urett, uansett hva deres forbrytelse hadde vært. Hvis han pågrep folk som hadde hatt gift i risen hans for å gjøre ham syk eller drepe ham, slo han dem aldri i hjel eller prylte dem. Han var nådig også mot dem som viste sine onde hensikter overfor ham. Grunnen til at han avstår fra vrede der vrede kunne være på sin plass, sier han, er at han ønsker å bli en buddha og føre alle skapninger til den andre siden av lidelsens og sjelevandringens hav.

SØRØST-ASIA

147

For riktignok var hvert kloster formelt en selvstendig institusjon (her er det en avgjørende forskjell mellom den kristne og den buddhistiske organisasjonen), men likevel måtte forbindelsen med den buddhistiske tradisjonen sik­ res ved at enhver klosterabbed ble ordinert av abbeden i et høyerestående kloster. Hvis de buddhistiske fyrstene kunne sikre seg vennskap med de mest høytstående klos­ trene, oppnådde de en viss kontroll med hele den bud­ dhistiske geistligheten, og samtidig styrket de den respek­ ten som stod av kongeverdigheten.

Erobrere fra nord: Thaiene

Den mediterende Buddha, beskyttet mot en truende storm av slangenes konge, Naga Muchilinda. Denne skulpturen fra Lop Buri i det sentrale Thailand viser sterk påvirkning fra kambodsjansk kunst.

Thaiene er de sist ankomne av folkene som gjennom årtu­ senene har trengt inn i Sørøst-Asia gjennom elvedalene fra nord. Første gang vi møter dem i historien er på 600-tallet. Da eksisterte det et sterkt thairike i det området som nå utgjør den kinesiske provinsen Yunnan. Gjennom århundrene vandret thaiene langsomt mot sør. Noen slo seg ned i høylandet i det nåværende Burma, der de ennå bevarer sitt særpreg i de såkalte shan-statene. Andre fortsatte mot sør langs Menamelva, der de kom i kontakt med eldre befolkningsgrupper, monene og khmerene. Det ser ut til at mongolenes ekspansjon, særlig etter Khubilai Khans erobring av Yunnan i 1254, har forsterket thaienes press mot sør. Kanskje ble thaiene inspirert av mongolenes fremgang; det er trekk i thaienes samfunnsoppbygning som kan tyde på mongolsk påvirkning. Sær­ lig i den eldre perioden var kongen snarere den fremste blant krigerne enn den eneveldige hersker. I alle fall var

En av de fem monumentale portene som fører gjennom den ca. 12 kilometer lange muren som omgir Angkor

thaier. Området lå fjernt fra Kambodsjas maktsentrum i Angkor, og dette landets militære styrke var svakere enn før. Kambodsjas offisielle guvernører måtte derfor i praksis dele makten med et virvar av stammefolk og småfyrster.

Thom, khmerenes hovedstad. Muren ble bygd ca. 1200.1 1431 falt byen, etter at thaiene hadde beleiret den i sju måneder. Året etter ble

den evakuert, og Kambodsjas hovedstad ble flyttet til Phnom Penh.

Den første thaistaten i Sukhothai

mongolenes erobring av Sør-Kina en fordel for thaiene, for mongolene betraktet de gamle stormaktene i SørøstAsia, Burma og Kambodsja som sine farligste fiender. I overensstemmelse med kinesisk tradisjon støttet de enhver splittelse mellom statene langs sine grenser og fremmet gjerne thaienes maktposisjon på bekostning av Burma og Kambodsja. Det området som i dag utgjør det nordlige Thailand, stod på 1200-tallet formelt under Kambodsjas overhøy­ het, men imperiets grep om landet var ikke sterkt. Befolkningen var en blanding av moner, khmerer og 148

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

I denne situasjonen oppstod på midten av 1200-tallet den sterke bystaten som regnes for opprinnelsen til det moderne Thailand. Dens første fyrste var Phra Ruang, som ennå hylles som Thailands nasjonalhelt. Det riket han grunnla, kalles Sukhothai etter sin hovedstad. Han ble etterfulgt av sin sønn Rama Khamheng (Rama den modige) i 1273, og under ham gjorde Thailand seg for alvor gjeldende som en stormakt. Han fortsatte sine ero­ bringer til de omfattet et område som nesten svarer til det moderne Thailand. Rama Khamheng ble anerkjent av de burmesiske fyrstene som deres overherre og knyttet venn­ skapelige forbindelser med Kina, som han ifølge kinesiske kilder besøkte to ganger. Vi kjenner Rama Khamheng - eller kanskje rettere det bildet av ham som han selv ønsket at verden og etterti­ den skulle ha - fra en rekke store innskrifter. De er for

øvrig skrevet med en skrift som han hevdet å ha konstru­ ert selv, og som er opprinnelsen til det moderne skrift­ systemet. Grunnlaget for denne skriften var iallfall den eldre khmerskriften. Han forteller at han har latt henge opp en klokke utenfor sitt palass. Enhver som hadde et klagemål, kunne ringe med klokken, så ville kongen motta ham i audiens, høre på hans klage og treffe en avgjørelse i saken. Og han fremhever at kongen i Sukho­ thai viste seg blant folket og deltok som tilhører da fromme buddhister på visse dager utla de hellige skrifter. Det er bemerkelsesverdig at Rama Khamheng fremstiller seg selv på en måte som synes å være i bevisst motsetning til arvefienden, khmerenes fjerne og opphøyde gude­ konge i Angkor.

Ekspansjon mot sør, Ayutthaya Sukhothais grep om de erobrede områdene ble snart svekket, men thaiene fortsatte gjennom 1300-tallet sine vandringer og erobringer mot sør. I Sukhothai residerte fromme buddhistiske fyrster, og under deres beskyttelse opplevde kunsten i Thailand en av sine fineste blom­ stringsperioder. Lenger mot sør ble Sukhothais overherre­ dømme bare en formalitet, her kunne krigere og småfyrster ennå skape sine egne riker. Kildene gir oss ikke mange opplysninger om hvordan thaienes vandringer og erobringer fant sted. For en stor del var det tale om innvandringer til tynt befolkede områ­ der, der det var mulig å kolonisere og dyrke ny jord uten å komme i konflikt med eldre befolkningsgrupper. Men thaienes ekspansjon må også være skjedd på bekostning av monene og khmerene, som ble fordrevet eller etter hvert assimilert blant thaiene. Koloniseringen flyttet thaienes politiske tyngdepunkt mot sør. I 1350 grunnla en av de thailandske småfyrstene et nytt rike med hovedstad i Ayutthaya, om lag 75 kilo­ meter nord for Thailands nåværende hovedstad Bangkok. Sukhothai-fyrstene anerkjente Ayutthayas overherre­ dømme, og gjennom de neste fire hundre år fortsatte denne byen å være Thailands hovedstad, vidt berømt for sine praktfulle templer og palasser. Også det nye herskerdynastiet i Ayutthaya bekjente seg til buddhismen, noe som imidlertid ikke forhindret at fyrstene førte en blodig og aggressiv utenrikspolitikk, som særlig rettet seg mot de ennå selvstendige thaifyrstene i nord og Kambodsja i øst. Sukhothai ble etter hvert helt innlemmet i det nye riket. Og selv om kon­ gene i Ayutthaya aldri klarte å underlegge seg Kambod­ sja, ble riket så sterkt svekket av thaienes stadige angrep at dets fyrster fra 1431 oppgav den historiske hovedsta­ den Angkor.

Buddhistiske helligdommer fra Thailand, ca. 1300.

praksis som hadde vært karakteristisk for Kambodsja og som de første thaifyrstene hadde tatt avstand fra. Hoffseremoniene fikk en rituell karakter som ble kopiert direkte etter de hinduiske ritualene ved hoffet i Angkor. Ved innsettelsesseremonien ble gudene anropt og bedt om å smelte sammen med kongens person. Han ble tiltalt som «Hellige Buddha, vår Herre», og han viste seg ikke lenger for folket, slik forgjengerne hadde gjort. Hvis noen hevet

Buddhafigurfra Sukhothai fra Rama Khamhengs regje­ ringstid (1283-ca. 1317). Sukhothai er blitt kalt den thailandske kulturens vugge; det var i denne sentralt plas­

serte byen de krigerske thaiene fra nord lærte å til­ egne seg de eldre sørøstasia­

tiske folkeslagenes kultur. Den eldste innskriften på thaispråket,fra 1292, finnes i Sukhothai.

Kongemakt og samfunnsorden Under de mange krigene ble en stadig større makt samlet i kongens hender. Særlig etter 1431 begynte thaiene å etterligne dyrkingen av kongen som guddommelig, en

SØRØST-ASIA

149

blikket fra jorda når han beveget seg, risikerte de å bli skutt av livgarden hans. Samtidig med at kongen ble dyrket i ritualer og sere­ monier, ble hans politiske stilling styrket. I de første thaistatene hadde stormenn og adelsmenn hatt en fremtre­ dende plass. Krigerne kunne regne med en utstrakt grad av selvstendighet som lensmenn i sine egne provinser. Men under kong Trailok (1448-88) ble det gjennomført en rekke lover som styrket sentralmakten og i mange hen­ seender fortsatte å være grunnlaget for Thailands politiske og sosiale struktur helt til 1800-tallet. Det ble opprettet fem administrasjonsdepartementer, for henholdsvis innenrikske saker, hovedstadens styre, finanser, jordbruk og jordskatter og den kongelige hus­ holdningen. Samtidig ble sjefene i den sivile administra­ sjonen og embetsmennene deres styrket ved at det ble gjennomført en kombinert rangs- og jordlovgivning. Allerede tidligere hadde enhver thai hatt rett til et bestemt jordområde - størrelsen var avhengig av hans rang. Nå ble reglene for rang og fordeling av jord lagt i faste rammer, slik at enhver var sikret et utkomme i overensstemmelse med sin rang og posisjon i samfunnet.

Gudekongen i Angkor Tempelruinfra Sukhothai,

thaifyrstenes første hoved­ stad.

150

1000- og 1100-tallet hadde vært Kambodsjas storhets­ tid. De veldige tempelanleggene i Angkor, som er blant de største byggearbeider i historien, og innskriftenes lange oppramsinger av embetsmenn og tributtpliktige

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Laos, landet med en million

elefanter I den smale elvedalen ved Mekongs øvre løp hadde de bakindiske stormaktene vanskelig for å gjøre seg gjeldende. I begynnelsen av 1300-tallet stred Sukhothai og Kambodsja om overherredømmet. Men i midten av 1300-tallet (ifølge de laotiske krø­ nikene i 1353) grunnla en thaiprins en stat som fikk navnet Lan Chang, landet med en million ele­ fanter. Det var opprinnelsen til det nåværende Laos. Under Fa Ngum (1353-73) ble thaispråket og den buddhistiske religion styrket, men landet fort­ satte å være løst organisert. Fyrstens tittel var «alt livs stormester», men den faktiske makten var i hendene på lokale høvdingslekter. Ikke desto min­ dre har Laos bevart sin politiske identitet helt til vår tid.

landsbyer, vitner om en rik og velorganisert stat, med et territorium som i perioder omfattet størstedelen av Bakindia. Grunnlaget for khmerenes rikdom var risdyrkingen på den fruktbare sletten omkring Angkor i det sentrale Kambodsja. Gjennom århundrene hadde khmerene bygd opp et system av kanaler og demninger. Disse brakte monsuntidens veldige regnmengder under kontroll og temmet elvene, så vannet kunne brukes til å overrisle rismarkene. Et nettverk av naturlige vannløp og sjøer og menneskeskapte reservoarer, demninger og kanaler sik­ ret rikelig med vann til risdyrkingen året rundt. Kine­ siske reisende forteller at khmerene kunne få tre-fire avlinger om året. Det ble oppmagasinert ris i statlige lagre for å kunne motvirke knappheten dersom en høst slo feil, og en stor stab av embetsmenn holdt riket under nøye kontroll. De store byggearbeidene krevde ikke bare en konsekvent organisering av titusener håndverkere og arbeidspliktige bønder. Det var særlig nødvendig stadig å kontrollere og reparere de omfattende vanningsanleggene. I sentrum for den kambodsjanske staten stod gude­ kongen med sitt hoff av lærde menn, astrologer og admi­ nistratorer. Det skriftspråket de betjente seg av, var det klassiske indiske sanskrit, som hadde fulgt hinduismen til Sørøst-Asia. Men også i Kambodsja vant buddhismen etter hvert innpass, til tross for at omfattende forfølgelser av buddhister fant sted i slutten av 1200-tallet. I over­ gangen mellom 1200- og 1300-tallet seiret buddhismen. En kinesisk reisende som besøkte Angkor i 1295, omtaler hinayana-buddhismen som en av Kambodsjas store religi­ oner. Den første kjente innskriften fra Kambodsja på pali, buddhismens hellige språk, er fra 1309. Den siste inn­ skriften på sanskrit er fra 1327.

Kambodsjas tilbakegang Samtidig med religionsskiftet var det tydelige tegn på at det tidligere så mektige imperiet ble svekket. Vanningsanleggene begynte å forfalle, kanskje fordi khmerene hadde nådd grensen for det mulige i sin raffinerte utnyttelse av jorda og vannet, kanskje fordi religionsskiftet svekket statsmakten. Forfallet i vanningsanleggene forvandlet det fruktbare kulturlandskapet til stepper og malariaheijede sumper. Også politisk ble Kambodsja rammet av motgang. Det gamle Champa-riket i den sørlige delen av det nåværende Vietnam gjenvant sin selvstendighet, og i vest satte thaiene Kambodsjas krav om overhøyhet til side. Fra omkring 1350 var det nesten permanent krig mellom Kambodsja og dets unge nabo, thaienes kongerike i Ayut­ thaya. Ved flere anledninger trengte thaiene helt fram til Angkor og beleiret hovedstaden. Khmerene fortsatte kam­ pene, men i 1431 ble Angkor inntatt av thaiene etter sju måneders beleiring. Angkor ble oppslukt av jungelen, og ble først gjenoppdaget av franskmannen Henri Noachet i 1861. Men Kambodsja overlevde. Så snart thaiene hadde trukket sine tropper ut av byen, ble den prinsen de hadde innsatt som lydkonge, myrdet. En kambodsjansk fyrste ble innsatt i hans sted. Men khmerene oppgav sin prakt­ fulle hovedstad, og en ny hovedstad ble grunnlagt i Phnom Penh på lavsletten ved Mekong.

mongolsk-kinesiske troppene. Men Pagans dager som hovedstad over et samlet Burma var talte, og det skulle vare nesten 300 år før Burma igjen ble samlet under én fyrste. I Nord-Burma bevarte Pagan-dynastiets etterkom­ mere riktignok et visst skinn av makt, men de virkelige makthaverne var shanenes høvdinger. Mot sør lyktes det monene, som lenge hadde levd under burmesisk herredømme, å skape et nytt mon-rike med hovedstad i Pegu. Mens resten av Burma gjennom 1300- og 1400-tallet ble herjet av gjentatte borgerkriger, opplevde monene en fredelig periode. Pegu ble et interna­ sjonalt handelssentrum, som ble besøkt av mange frem­ mede kjøpmenn.

Burma -fra splittelse til samling Også i Burma var de siste århundrene av middelalderen en tid med omveltninger. Det gamle burmesiske konge­ riket med hovedstad i Pagan kom i likhet med Kambod­ sja under press fra de seierrike thaiene. Den gren av thai-folket som angrep Pagan, gikk og går under navnet shan (av Sham, samme ord som Siam). I motsetning til de thaiene som skapte Thailand, har det aldri lykkes shanene å skape et stort selvstendig rike: de har nesten alltid vært splittet i mange små fyrstedømmer. Men deres militære styrke og hensynsløse angrep - ofte med kinesisk støtte - mot de organiserte samfunnene i Burma, har gjort dem til en vesentlig faktor i Burmas historie. Det ble likevel ikke shanene, men mongolene, som gav Pagan dødsstøtet. I 1273 innfant det seg en sendeferd fra mongolenes khan. Men kongen, Narathihapate, undervurderte sine nye naboer og lot sendebudene hen­ rette. Det var uklokt. Tretten år senere hadde mongolskkinesiske hærer erobret Pagan og gjort Burma til en kinesisk provins. Kong Narathihapate ble fordrevet og senere myrdet av en av sine sønner. I sine innskrifter hadde han beskrevet seg selv som en drabelig helt, som ikke bare kommanderte 36 millioner soldater, men også hadde 3000 konkubiner og daglig inntok 300 karriretter. Det kinesiske herredømmet ble kortvarig, veiene til Burma var for lange og for vanskelige å forsvare for de

Bayon-templet i Angkor Thom i Kambodsja ble til­

Vietnam og Champa Det området som nå utgjør Vietnam, var mot slutten av middelalderen delt mellom tre stater. I nord lå Dai-Viet, vietfolkets land, med hovedstad i Hanoi. I det sentrale Vietnam, med tyngdepunkt i det smale kystlandet mellom fjellene og havet, lå det gamle hinduiske kongeriket Champa. Det sørlige slettelandet omkring elva Mekong var under kambodsjansk overhøyhet. Vietfolket skulle etter hvert komme til å kolonisere og beherske hele dette området. Likesom thaiene kom de fra nord, fra de sørligste kystprovinsene i det nåværende Kina. Under press fra den kinesiske ekspansjonen, men også under påvirkning av kinesisk kultur, hadde de danSØRØST-ASIA

synelatende oppført i stor hast under kongjayavarman VII

(1181-ca. 1219). Kjempeansiktene forestiller kongen selv som bodhisattvaen Lokeshvara. Templet tolkes som et forsøk på å innføre mahayana-buddhismen i

Kambodsja.

151

Denne ble som i Kina rekruttert ved hjelp av eksaminasjo­ ner i de konfutsianske klassikerne. I teorien var eksami­ nasjonene åpne for alle, men i praksis var det neppe mange vanlige bondesønner som ble rekruttert til admi­ nistrasjonen. Utdannelsen var kostbar, og adgangen til de offisielle skolene ble først og fremst forbeholdt embets­ mennenes sønner. Til tross for eksamenssystemet var det derfor et begrenset antall slekter som dominerte Vietnams innenrikspolitikk.

Tempel og ruiner i den gamle burmesiske hovedstaden Pagan. Byen ble i 1287

erobret av mongolene, som angrep fra Kina. Mongolene trakk seg allerede i 1303 ut

Kinesisk erobring og vietnamesisk

av Burma igjen, men det gamle burmesiske rikets makt var knekket, og gjennom det

renessanse

følgende århundret var det shanene, et folk som var i slekt med thaiene, som hadde herredømmet i øvre Burma.

net sitt eget keiserrike omkring Den røde elv. Fra denne basen fortsatte de gjennom århundrene sine vandringer og erobringer mot sør. De geografiske forholdene gir på flere måter Vietnam en særstilling i forhold til de øvrige sørøstasiatiske sta­ tene. Ikke noe annet sted ligger landet så åpent mot Kina som ved defs nordgrense. På den annen side utgjør fjel­ lene på vestsiden av Vietnam de fleste steder en effektiv barriere overfor nabostatene. Dette innebar at vie tene ikke ble påvirket så sterkt av indisk kultur som nabofolkene. Til gjengjeld satte naboskapet til Kina dype spor i landets historie. Tran-dynastiet, som ble grunnlagt i 1255, hadde over­ tatt et rike som allerede var organisert etter kinesisk for­ bilde. Adelens makt ble begrenset av embetsstanden.

Dronning Shinsawbu av Pegu En av de mest sjarmerende skikkelser i Sørøst-Asias eldre historie er dron­ ning Shinsawbu av Pegu. Hun ble som ung tatt til fange under en krig mot den burmesiske kongen av Ava, nord for Pegu. Under sitt fangenskap der til­ brakte hun tiden med religiøse studier og fikk veiledning av to buddhistmunker fra sitt eget land. Men hun hadde ikke til hensikt å tilbringe hele sitt liv som innesperret prinsesse. Etter flere års fangenskap klarte hun å flykte med hjelp fra de to munkene. Hun snek seg om bord på en båt og lot seg drive nedover elva. På denne måten lyktes det henne å slippe hjem til Pegu. Senere, i 1453, etter­ fulgte hun sin far på tronen som regjerende dronning. Hun var høyt elsket av folket og regjerte med stor visdom inntil hun trakk seg tilbake i 1460. Som regent i sitt sted utnevnte hun en av de munkene som hadde hjulpet henne med å flykte. Han oppgav det hellige livet, giftet seg med en av Shinsawbus døtre, og da Shinsawbu døde, overtok han tronen under navnet Dhammacheti (1472-92).

152

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Arvefienden var Champa. Men da de to landene i likhet med andre deler av Sørøst-Asia var truet av den mongol­ ske ekspansjonen, la de for en tid fiendskapet til side. Det lyktes dem med store omkostninger å slå de mongolskkinesiske hærene tilbake. Så snart denne trusselen var drevet over, blusset fiendskapet mellom Vietnam og Champa opp igjen. Gjennom hele 1300-tallet fortsatte ødeleggende kriger, med seier snart for den ene part, snart for den andre. Etter at Ming-dynastiet ble opprettet i Kina i 1368, gjenopptok de kinesiske keiserne sitt krav på overhøyhet over de sørøstasiatiske statene. Både Champa og Vietnam appellerte til Kina for å få støtte i sin innbyrdes strid. Da Vietnam samtidig var svekket av indre dynastiske proble­ mer, prøvde Kina å erobre landet. I 1405 og igjen i 1407 rykket sterke kinesiske hærer inn i Vietnam, og landet ble organisert som en kinesisk provins. Motstanden mot den kinesiske besettelsesstyrken fort­ satte imidlertid, fra 1418 under ledelse av en mann av bondeslekt, Le Loi. I løpet av ti år lyktes det ham å beseire kineserne i en rekke slag og drive styrkene deres ut av landet. 11428 ble hoffmennene enige bm å utrope ham til keiser. Samme år ble hans regime anerkjent av Kina, mot at han til gjengjeld anerkjente Kinas formelle overhøyhet. Under en rekke sterke keisere av Le-dynastiet ble administrasjonen i landet reorganisert. I sør ble krigene mot Champa gjenopptatt. Dette riket mistet i løpet av 1400-tallet sine rikeste provinser til Vietnam, selv om det fortsatt eksisterte som et ubetydelig fyrstedømme helt til 1600-tallet.

Handelsbyen Malakka Mot slutten av middelalderen var de gamle sørøstasia­ tiske herskerbyene som Pagan og Angkor i forfall. Til gjengjeld var en ny type byer i rask utvikling, handelsby­ ene omkring Malakkastredet og langs nordkysten av Java. Den viktigste av disse byene på 1400-tallet var Malakka. Senere krøniker forteller at Malakka ble grunn­ lagt mellom 1370 og 1410 ved et samarbeid mellom en landflyktig prins fra Shrivijayariket på Sumatra og celatene, en stamme av fiskere som med hell også dyrket sjø-

Den 100 meter høye Shwe Dagon-pagoden i Rangoon (Pegu) fikk sin nåværende form under dronning

Shinsawbu (1453-72).

SØRØST-ASIA

153

røveri i Malakkastredet. Om det virkelig har eksistert en prins fra Shrivijaya i Malakkas eldste historie, eller om han er oppfunnet siden for å gi sjørøverstaten en viss legi­ timitet, lar seg ikke avgjøre. Ved begynnelsen av 1400-tallet hadde celatene skaffet Malakka ry som en sikker handelsby. De påtok seg å beskytte handelsmennene mot sjørøvere dersom de anløp Malakka og betalte sine avgifter der. Samtidig førte her­ skeren i byen en målrettet utenrikspolitikk, dels ved å

kunne skje at en kjøpmann ble i byen og ble opptatt i herskerklassen, men i alminnelighet synes kjøpmennene ikke å ha vært interessert i å overta kontrollen med byen. Det som gjorde Malakka tillokkende for dem, var viss­ heten om ordnede markedsforhold, rimelige tollsatser og rettsbeskyttelse. Derfor ble Malakka et sted der varer årlig ble utvekslet mellom alle deler av Asia.

Øyene

Malakka, tegnet i 1536 etter den portugisiske erobring av byen. Den italienske reisende Ludovico di Varfhema, som besøkte byen før den portugi­

siske erobringen, skriver: «Jeg tror i sannhet det kommer flere skip til denne havnen enn til noen annen havn i verden.»

Landskap fra Filippinene (Banane). Det var bare få større sletteområder på de filippinske øyene, og området var og er da også preget av språklig og etnisk mangfoldig­

het.

154

sikre seg kontroll over alle de rivaliserende småfyrstene rundt Malakkastredet, dels ved å søke kontakt med Kina. I 1403 og 1409 anerkjente den kinesiske keiseren fyrsten av Malakka som sin vasall. Denne anerkjennelsen gav ikke bare prestisje, men også en viss garanti mot angrep fra thaiene, som i denne perioden utstrakte sitt herre­ dømme over Malakkahalvøya. Omkring 1425 gikk Malakkas hersker over til islam, et overbevisende uttrykk for den betydning de vestasiatiske kjøpmennene hadde i området. Malakka hadde ikke noe oppland. Halvøya hadde ingen eksportindustri, ingen skipsbygging og ikke mye skipsfart, bortsett fra de småbåtene som ble brukt til patruljer mot sjørøvere i farvannene rundt byen. Dens rikdom bygde på byens evne til å trekke fremmede kjøp­ menn til seg ved å gjøre markedsforholdene tillokkende og sikre. Hvilke kjøpmenn som besøkte byen, fremgår av dens institusjoner. Blant de høyeste embetsmennene var de fire shahbandarene, et persisk ord som må oversettes med havnefogd eller kanskje snarere konsul. Hver av de fire shahbandarene ble valgt blant kjøpmennene fra den nasjonen han representerte og administrerte. Den første av de fire nasjonene var Gujarat i Nordvest-India, den andre Coromandelkysten, Bengal og Pegu, den tredje Indonesia og Filippinene og den fjerde Ryukyu-øyene og Kina. Både embetet som sultan i Malakka og andre høye embeter som dommer, skattemester og admiral var arve­ lige i bestemte slekter i det malayiske aristokratiet. Det

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Omlegningen av verdenshandelens veier i sen-middelalderen skapte ikke bare Malakkas velstand; den fikk også betydning for de opp mot 2000 bebodde øyene som i våre dager utgjør Indonesia og Filippinene. På øyene som på fastlandet hadde de områdene som egnet seg til dyrking av våtris, også den tetteste befolk­ ningen. Det var derfor disse områdene som først gav grunnlag for mer omfattende statsdannelser. På 1300-tallet var Majapahit på Øst-Java den sterkeste staten. På høy­ den av sin makt gjorde Majapahit krav på overhøyhet over Øst-Java, Bali, Sumatra, Malakkahalvøya, Bomeos sør- og vestkyst, det sørlige Sulawesi og Molukkene. Selv om medlemmer av fyrsteslekten og høytstående geistlige ble utsendt som lokale regenter, var det imidler­ tid neppe noe egentlig imperium. Oppdelingen i øyer, ofte med et svært vanskelig tilgjengelig terreng, favoriserte alltid den lokale makthaveren i denne del av. verden. Man kan betrakte kulten omkring Majapahits herskerhus som et forsøk på å gi fyrsten en styrke som hans våpen ikke kunne skaffe ham. Majapahits offisielle religion var hinduisk, om enn

med svært sterke innslag av buddhisme og av javanske religiøse forestillinger, som i løpet av 1400-tallet trådte stadig tydeligere fram. Man trodde at de avdøde fyrstene ble opptatt i gudenes verden, og det stod en magisk respekt av de templene der de var begravd.

Hanuman, apeguden, er en av de mest populære skik­ kelsene i hinduiske myter og beretninger. Rama gjorde ham udødelig som takk for den hjelpen guden hadde gitt ham. Marionettfigur av lærfra Java.

Den økte handelen svekket Majapahit, ikke bare fordi rikdom og internasjonale kontakter styrket havnebyene på bekostning av innlandet, men også fordi den førte til avgjørende endringer i ideologi. Overklassen i havneby­ ene fulgte Malakkas eksempel og gikk over til de frem­ mede kjøpmennenes religion, islam. Vi må anta at det har vært en langvarig prosess som har strukket seg over det meste av 1400-tallet og sannsynligvis først ble konse­ kvent gjennomført etter portugisernes erobring av Malakka i 1511. Så sent som ved begynnelsen av 1500tallet omtaler portugisiske kilder fyrsten av Majapahit som «en herre rik på jordbesittelser og fryktinngytende på grunn av mengden av undersåtter». Men det var med herrene i havnebyene at portugiserne sluttet diploma­ tiske avtaler. Islamiseringen av Sørøst-Asia fulgte samme mønster som i andre deler av verden, der islamske kjøpmenn gjorde seg gjeldende. Disse, særlig arabere og indere fra Gujarat, slo seg ned i havnebyene, giftet seg der og lot hente religiøse lærere og dommere. Kjøpmenn og fyr­ ster i disse byene sluttet seg etter hvert til religionen deres. Omvendelsen av den brede befolkningen var der­ imot en langvarig prosess som ofte gjorde det mulig å bevare eldre sedvanerett og kultforestillinger. Tidligst og sterkest ble de vestlige områdene Malakkahalvøya og Sumatra påvirket. Jo lenger mot øst man beveget seg, jo svakere ble den islamske innflytelsen. Også Filippinene hadde rundt år 1500 flere islamiserte sultanater, men blant befolkningen i alminnelighet var islam ennå ikke blitt utbredt. Det er på denne bakgrunn man må se det

forhold at Filippinene er det eneste større asiatiske området som ble kristnet under europeisk herre­ dømme.

SØRØST-ASIA

Jordbrukslandskap på Sumatra.

155

Midtøsten I landet mellom Middelhavet og Det

elle og ideologiske fornyelser og bevgelser,

indiske hav, sør for Svartehavet og Kaspi­

og herfra ble de formidlet til Europa, Asia

havet, omkring Rødehavet og Persiabukta,

og Afrika. Her ble det nye utprøvd, og her

hadde menneskene utnyttet naturen og

hadde menneskene gjennom årtusenene

hverandre gjennom årtusener. Det var den

utsatt naturen for de største belastninger.

gamle verdens korsvei. Her møttes materi­

Det var en gammel og slitt verden.

I Samarkand, den sentral­ asiatiske byen som erobreren Timur Lenk (1369-1405)

gjorde til hovedstad i sitt rike, finner vi det imponerende gravmælet han lot bygge.

156

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Handelsveier

|..... ■>■ | Timur Lenks erobringer

Jordbruket i Midtøsten bygde på kompliserte vanningssystemer, og over de jordene som ikke var egnet til åker­ bruk, drev gjeterne sine flokker av geiter, sauer og kame­ ler. Gjennom årtusener hadde landet gitt et overskudd som kunne bære byer og stater, håndverkere og prester, keisere og diktere. Men det hadde slitt på landet. Skogene, som før hadde dekket bakker og fjell, var borte, det manglet tre til byg­ ging og brensel. Med avskoging fulgte erosjon, jorda ble skylt bort fra de nakne høydedragene, elver og kanaler mudret til, vanningsanleggene krevde påpasselighet uten pause. Det var en økologisk balansegang. Og det stadige sam­ spillet mellom åker og gressgang, mellom bonde og nomade, gjorde ikke balansegangen lettere. Et skifte til kvegavl kunne være redningen for bondesamfunnet når ødeleggelser eller befolkningstap gjorde intensiv dyrking av jorda umulig. Men var det skrittet først tatt, var veien tilbake lang og vanskelig. Den forutsatte politisk sikkerhet og fred. Nettopp de siste århundrene av middelalderen var en politisk usikker tid i Midtøsten. Riktignok har både de samtidige krønikene og senere historikere vært tilbøyelige til å overdrive de dramatiske følgene av mongolenes angrep. Men det kan ikke være tvil om at krig og ufred for store områder betydde befolkningsnedgang og tap av århundrers investeringer i kunstig vannet åkerjord. Omkring 1350 ble Midtøsten behersket av to stormak­ ter, Mamelukkriket i Egypt og Syria og ilkhanenes rike, som omfattet deler av Afghanistan, Iran, Irak og Lilleasia. Mamelukkriket bestod helt til begynnelsen av 1500-tallet, men ilkhanenes rike var i full oppløsning allerede ved begynnelsen av perioden. Turkmenske stammer og lokale dynastier splittet riket og kjempet om makten. I årene fram mot 1400 ble Midtøsten herjet av nye mongol-

Den islamske verden i senmiddelalderen.

angrep, enda mer ødeleggende enn den første bølgen på 1200-tallet, men uten at det fulgte politisk stabilitet etter erobringen. Til gjengjeld dukket en ny stormakt opp i vest: Osmanriket, som klarte å skyve islams grenser langt inn i Europa fra sitt utgangspunkt i det vestlige Lilleasia. Midt­ østens jord var gammel og utpint, men det var ikke den islamske kulturen.

Mamelukkriket Siden midten av 1200-tallet hadde Mamelukkriket omfat­ tet det nåværende Egypt og Syria (innbefattet de nåvæ­ rende statene Libanon, Israel og Jordan). Det var en mer­ kelig stat. For en moderne betraktning virker det utrolig at den kunne rekruttere sin herskerelite ved innkjøp på slavemarkedet. Men systemet var effektivt, Mamelukkri­ ket bestod gjennom mer enn to og et halvt århundre. Etter 1386 var ikke engang embetet som sultan arve­ lig; sultanen ble valgt av og blant de ledende emirer (militærguvernører). Bare mamelukkene, de soldatene som var innkjøpt som slaver, kunne tjene seg opp til de høyeste poster og bli emir eller sultan. Til gjengjeld stod veien åpen for alle mamelukker, uansett opprinnelse. Her må en del av forklaringen på systemets effektivitet ligge. Det var et system som begunstiget de dyktigste - eller de mest hensynsløse (se bind 5 s. 97-98). Men det fremmet ikke uten videre solidariteten mellom herskerne og undersåttene. De genovesiske kjøp­ mennene som stod for størstedelen av slaveimporten, leverte kanskje 200-300 prima slaver til sultanen hvert år, og til emirene så mange som hver enkelt hadde råd til. Størsteparten av slavene var først tyrkere, senere tsjerkessere, men nasjonaliteten var ikke avgjørende. Vi kjenner

MIDTØSTEN

157

eksempler på mamelukker av mongolsk, tysk, albansk, ungarsk og italiensk opprinnelse. Hvor de enn kom fra, skyldte de bare mamelukk-korpset, og først og fremst sin egen herre, lojalitet. De var ikke en del av den befolk­ ningen de hersket over. Ikke engang deres egne etterkom­ mere hadde mulighet til å få en ledende stilling i staten. Mamelukkenes ikta- eller lenssystem hvilte tungt på bøndene (bind 5 s. 98-99). Men herskerklassen i Mamelukkriket var ikke uten forståelse for hvor viktig jordbru­ ket var. Mange sultaner og emirer satte i verk vanningsprosjekter som gjorde det mulig å legge ny jord under plogen eller vende tilbake til jord som man hadde sluttet å dyrke. Dessuten kom en stigende del av jorda i privat eie, til tross for alle forbud og bestemmelser. Påstandene om et stagnerende jordbruk under mamelukk-herredømmet blir ikke bekreftet av det vi vet om landets eksport. I senmiddelalderen kunne Egypt, og i gode år også Syria, sta­ dig opptre som Middelhavets komkammer. I tillegg til kornet kom fra 1300-tallet en stigende eksport av bomull og av sukker - en ny og ettertraktet vare på det euro­ peiske marked. Det fantes mange og store byer i Mamelukkriket. Det var gamle sentre for handel og håndverk som hovedsta­ den Kairo - i senmiddelalderen en av de største byer i verden - Alexandria, Damaskus, Aleppo m.fl. Emiren og hans garde spilte en fremtredende rolle i byens liv. Emi­ ren var ikke bare ansvarlig for å opprettholde ro og orden og drive inn skatter. Han var en økonomisk maktfaktor bare i kraft av de jordbruksvarer han og hans menn fikk fra sine len og solgte i byen. I tillegg kom at emirene som kjøpere av fint smidde våpen og andre luksusvarer var håndverkernes og kjøpmennenes største kunder. De kunne til tider gripe ødeleggende inn i byenes økonomi ved å monopolisere bestemte varer eller pålegge vilkår­ lige avgifter. Men mye tyder på at emirene som oftest tok sine forpliktelser som troende muslimer alvorlig. I sam­ arbeid med den lokale eliten av kjøpmenn og lærde bidrog de trolig til trivselen i byene ved å anlegge ikke bare moskeer og religiøse stiftelser, men også nye bykvarterer og basarer.

Minareten på Djami Zakariya-moskeen i Aleppo. 1 byen Aleppo i Syria hadde

de store venetianske handels­ husene sine kontorer. Største­ delen av den europeiske

importen fra Asia gikk før oppdagelsen av sjøveien rundt Afrika gjennom Aleppo og Alexandria i Egypt.

Økonomisk krise i Mamelukkriket Det er altså kanskje med urette at det merkelige slaveregimet har fått hovedansvaret for den økonomiske krisen som rammet riket i senmiddelalderen. Det er riktignok tegn på befolkningsnedgang allerede ved begynnelsen av 1300-tallet, men vendepunktet var her som i Europa pes­ ten, Svartedauden. Første gang Mamelukkriket ble herjet av pesten var i 1347-49, men gjennom de neste århun­ drene vendte den tilbake igjen og igjen med mindre enn en generasjons mellomrom. Hvor mange som omkom, lar seg ikke beregne med sikkerhet. En samtidig anslo tapet ved den første epide­ mien til ca. en tredjedel av befolkningen. Det lyder ikke usannsynlig, sammenlignet med hva pesten kostet andre steder. Men enda alvorligere var det at epidemiene tilsynela-

158

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

fra slutten av 1400-tallet, var det tidligst på 1500-tallet at tilbakegangen ble snudd til vekst igjen i Egypt og Syria. Svartedauden og de senere epidemiene ble ledsaget av andre økonomiske katastrofer. Myntsystemet, som lenge hadde vært stabilt, brøt sammen. Dårlig kobbermynt erstattet sølvmyntene, og følgen ble inflasjon. Politisk uro i Irak avbrøt viktige handelsruter, og i 1400-01 ble Syria herjet av Timur Lenks tropper. Få år senere ble Egypt rammet av dyrtid og hungersnød, da Nilens årlige over­ svømmelse uteble samtidig med at sultanen var i krig med sine egne emirer. Det alvorligste på lengre sikt var den krisen som ram­ met håndverket, som inntok en så viktig plass i byenes

Tyrkisk badstue, iransk

miniatyrfra 1400-tallet. I en periode da hygienen tilsyne­ latende ble stadig dårligere i

europeiske byer, ble tradisjo­ nen med offentlige bad holdt ved like overalt i de islamske byene.

Sultan Barsbays mausoleum i Kairo, ferdig 1432. 1400-

tende vendte tilbake hyppigere og hardere enn i Europa. Mens befolkningen de fleste steder i Europa vokste igjen

tallet var på mange måter en tid med tilbakegang for Mamelukkriket, men sultangravenefra denne tiden viser

ingen tegn på fattigdom eller kulturelt forfall.

Waqf - fromme formål og sikring av etterkommere Waqf, religiøse stiftelser, spilte en stor rolle i middel­ alderens islam. Den troende kunne gjøre seg fortjent ved å skjenke sin eiendom eller deler av den «i evig­ het» til et godt formål: anlegg og vedlikehold av vannledninger, karavaneherberger, badstuer, mos­ keer, lærde skoler osv. De midlene som var avsatt på denne måten, kunne ikke beskattes eller konfiske­ res. De skulle administreres av menn som ble utpekt i overensstemmelse med det giveren bestemte. Waqf tjente imidlertid ikke bare fromme formål. Giveren kunne sikre sine etterkommere ved å gjøre dem til bestyrere av waqfene. Det skaffet dem et utkomme i urolige tider; og ikke minst for mame­ lukkene lå det i dette en mulighet til å sikre sine etterkommere en plass blant de velstående bor­ gerne, ettersom sønnene ikke kunne tre inn i den herskende klassen.

MIDTØSTEN

159

økonomi. I Alexandria var det på 1300-tallet ifølge en arabisk kilde 12 000 eller 14 000 vevere som vevde lin og silke. Også i Damaskus og Hims ble det produsert silketøy for eksport. I byer som Kairo, Damaskus, Hamath og Aleppo var den teknisk krevende fabrikasjo­ nen av varer som glass, såpe og papir en viktig inntekts­ kilde. På 1300-tallet kom sukkerraffineriene i tillegg til de eldre industriene. Slagscene, miniatyrfra Herat ca. 1440. Miniatyrmaleriet, slik det ble utført i Herat på 1400-tallet, betraktes som et

Det gikk tilbake med handel og industri

av høydepunktene i den islamske kunstens historie.

På 1400-tallet møter vi gang på gang beklagelser over at håndverk og industri gikk tilbake. I 1434 skal det bare ha

vært 800 vevere tilbake i Alexandria. Sukkerkokeriene stengte. Europeisk ull- og silketøy, ja selv tekniske spesia­ liteter som glass, såpe og papir ble importert til Mame­ lukkriket. Selv om produksjonen av fine varer aldri stan­ set helt i de syriske og egyptiske byene, ble den utsatt for stigende konkurranse fra europeiske, særlig italienske håndverkere. Det er lett å se at denne forskyvningen fra øst til vest av den mest avanserte håndverksproduksjonen var av verdenshistorisk betydning. Det er vanskeligere å forklare den. De islamske land hadde produsert luksusvarer og kvalitetsvarer på et tidspunkt da europeiske varer ennå var klossete og primitive. Europeerne lærte metodene å kjenne gjennom sin kontakt med de islamske land, og de videreutviklet metodene, mens deres læremestre gikk i stå. Hvorfor? Timur Lenks tokt mot Syria har fått skylden. Det kan ikke være hele forklaringen; selv de energiske mongolkrigerne kunne ikke klare å drepe eller bortføre hele befolk­ ningen. Men naturligvis betydde krigene at antallet dyk­ tige håndverkere ble redusert, særlig fordi Timur Lenk gjerne så at de dyktigste ble brakt til hans hovedstad i det fjerne Samarkand. Sammen med Svartedauden og de etterfølgende epide­ miene må dette ha medført et alvorlig tap av den «kapi­ tal» som var nedlagt i håndverkernes møysommelig ervervede kunnskaper. Denne kapitalen var svært vanske­ lig å erstatte når den først var tapt. Europa hadde det samme problemet, men europeerne gjenfant fortere balansen i folketallet og fikk dermed et viktig forsprang på sine læremestre og konkurrenter fra Midtøsten. Til dette kom at håndverkerne fra Midtøsten ikke fikk noen teknisk fornyelse som kunne oppveie befolknings­ nedgangen. Vannhjul og vindmøller ble brukt bare i beskjeden grad. I Europa var skipsfarten nettopp i denne perioden inne i en rivende teknologisk utvikling, mens borgerne i Mamelukkriket overlot den til andre: i Middel­ havet til europeerne, i Det indiske hav til araberne og sær­ lig til inderne. Bak den manglende interessen for møller og skip kan ha ligget en enkel, men avgjørende økologisk barriere. Den bremset også utviklingen av brenselskrevende indus­ tri som fremstilling av sukker, såpe og glass. Midtøsten manglet skog.

Oppløsningen av ilkhanenes rike Mongolriket var under Khubilai Khan (1260-94) ennå i navnet en samlet statskonføderasjon, men var i virkelig­ heten allerede falt fra hverandre i fire hoveddeler: Kina med Mongolia i øst, Den gylne horde mot vest, Tsjagataj, det gamle sentralasiatiske kjerneområdet i midten og i sør ilkhanenes rike, som strakte seg fra Afghanistan til Lilleasia. Gjennom hundre år holdt de fire herskerhusene stand, og et løst samarbeid ble opprettholdt til tross for hyppige stridigheter. Men midt på 1300-tallet var mongolherredømmet i full oppløsning overalt. Den mongol-

160

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

ske freden var slutt, veiene gjennom Sentral-Asia ble igjen stengt. Iransk historie på 1300-tallet er en endeløs beretning om palassintriger, feider mellom stammer og stammeforbund og konsolidering av småstater omkring lokale dynastier. En del av forklaringen må søkes i de tradisjoner som mongolene førte med seg fra tlomadetilværelsen i SentralAsia. På den ene side var skikken at herskeren ble valgt av de øverste lederne i nærvær av folket. På den annen side var det mot mongolenes sedvane at hele arven etter en mann skulle gå til én sønn. Mens faren ennå levde, ble sønnene sendt ut som selvstendige guvernører over fjerne provinser. Det var et system som nesten uunngåelig måtte føre til splittelse. Hver fyrstesønn måtte bestrebe seg på å skape seg en lokal maktposisjon som kunne styrke hans muligheter når tronen ble ledig. Til dette kom at den mongolske erobringen slett ikke hadde fordrevet det eldre lag av lokale makthavere. Mange hadde underkastet seg formelt; de hadde unngått strid og styrket sin maktposisjon i landet ved å love mongolene tributt. Etter hvert som ilkhanenes makt ble svakere, gled den reelle ledelsen av riket over til de lokale dynastiene. Den politiske splittelsen betydde derfor ikke nødven­ digvis økonomisk og kulturell tilbakegang. Tvert imot blomstret den islamske kulturen i mange lokale sentre, og veksten i den internasjonale handelen som krysset Iran mot sør over Hormuz, mot vest og mot nord, tyder ikke på økonomisk tilbakegang.

Timur Lenk på sin trone.

Timur Lenk Også det sentrale mongolriket Tsjagataj ble splittet på 1300-tallet. Men i 1370-årene trådte en ny leder fram, den som for siste gang i historien skulle føre de sentralasiatiske rytterne til angrep mot de tettbefolkede områ­ dene i sør og vest: Timur Lenk, Timur den halte. Timur var en kriger som hadde tjent seg opp i gradene og hadde vunnet en innflytelsesrik posisjon hos fyrsten i Samarkand. I 1369 satte han sin egen hersker til side og gjorde seg selv til emir. Gjennom de neste 35 årene, til sin død i 1405, gjennomførte han en rekke felttog med det politiske mål å gjenskape mongolenes verdensrike. Han befestet først sin posisjon i Sentral-Asia, der han samlet Tsjagatajriket på ny. Deretter rettet han sine angrep mot ilkhanenes rike, og i løpet av 1380-årene erobret han Iran, Irak og landene mellom Svartehavet og Kaspihavet. Deretter fulgte en rekke seierrike felttog mot Den gylne horde i det sørlige Russland (1396), India (1398), Syria (1400) og Lilleasia (1402). Da han døde i 1405, var han i ferd med å innlede et felttog mot Kina. Timur Lenks seirer kan i stor utstrekning forklares som en lavineeffekt. I den tilstand av politisk splittelse som Midtøsten og Sentral-Asia befant seg, trakk hver seier nye tilhengere til styrkene hans, og grunnlaget ble lagt for MIDTØSTEN

Indisk miniatyrfra 1600tallet. Stormogulkeiseme av

India regnet Timur Lenk blant dynastiets stamfedre. Islamsk bedeteppefra Istan­ bul eller Kairo, 1500-tallet. Allerede i middelalderen ble de orientalske teppene beun­ dret i Europa for sin dype farge og overdådige ornamen­ tikk.

161

nye seirer. Utvilsomt var han en dyktig hærfører. Han var også en from muslim, men vek ikke tilbake for å krige mot sine trosfeller. Og han grep svært konsekvent tilbake til mongolske militære tradisjoner - ikke bare når det dreide seg om å utnytte kavaleriets bevegelighet, men også i bruken av psykologisk krigføring.

jaktscene. Miniatyrfra

Tabriz i Iran ca. 1520. De iranske miniatyrene fra denne perioden opptrer oftest som illustrasjoner i praktfulle avskrifter av episke dikt eller historiske beretninger.

162

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Bruken av terrormetoder var ikke ukjent i tidens kriger - de har vel vært kjent i alle kriger - men blant historiens store erobrere ser Timur Lenk ut til å ha utmerket seg både ved omfang og oppfinnsomhet i bruken av terror. Oppstablingen av avhogde hoder på slagmarken etter et seierrikt slag var ikke bare en hån mot den slagne fienden, men

også en advarsel til andre om den skjebne som ventet dem hvis de våget å gjøre motstand. Nyheten om henrettelsen av tusener eller titusener av innbyggere i byer som var tatt med storm, kunne gjøre det lettere å overtale andre byer til å kapitulere uten sverdslag. Dessuten ble Timur Lenk ofte ønsket velkommen av overklassen i byene, som så at gjen­ opprettelsen av Mongolriket gav muligheter for mer stabile forhold både innad og utad. Men det lyktes ikke Timur å skape en stat som kunne ha gitt de blodige felttogene en slags rettferdiggjørelse. Mindre enn to år etter hans død var riket falt fra hveran­ dre. De gamle makthaverne vendte de fleste steder tilbake. Bare deler av Iran og Afghanistan fortsatte å være samlet under etterkommerne hans til slutten av 1400-tallet.

stammene i det sørlige Irak gang på gang opprør. I en årrekke blokkerte de til og med pilegrimsruten fra Irak til Mekka. Men det var ikke tale om noe samarbeid mellom byene og beduinene. Tvert imot angrep beduinene med forkjærlighet de dårlig beskyttede byene.

Ridderne av halvmånen Mens islams gamle sentre, Kairo, Damaskus og Bagdad, stagnerte eller gikk tilbake, var et nytt islamsk kraftsenter under utvikling i vest: Osmanriket. Rikets historie begynner på slutten av 1200-tallet, i

De svarte får og De hvite får Det området i Midtøsten som ble hardest rammet av de urolige politiske forholdene og av rytterhærenes fremmedherredømme, var Irak eller Mesopotamia, lavlandet omkring Eufrat og Tigris. Det var det området som hadde den mest forfinede, men også mest sårbare økonomiske strukturen. I likhet med andre steder ble senmiddelalderkrisen også her innledet med Svartedauden, som herjet toflodslandet i årene 1347-49. Vi har bare få opplysninger om folketapet, men det er ingen grunn til å tro at dette tettbefolkede landet har sluppet lettere enn andre land. Vi vet også at pesten her som andre steder vendte tilbake igjen og igjen i de følgende generasjoner. I tillegg kom mongolenes angrep. I 1393 og på ny i 1401 ble Bagdad, kalifatets gamle hovedstad, erobret av Timur Lenk. Etter den andre erobringen ble titusener av innbyggere henrettet. Om årsak og virkning i samspillet mellom nomader og åkerbrukere strides historikerne. Ble landet ødelagt fordi nomadene ignorerte vanningsj ordbrukets behov for reser­ ver og investeringer og drev sine flokker inn over bøn­ denes marker? Eller gikk befolkningen over til kvegavl og nomadisme fordi jorda var ødelagt av århundrers rovdrift? Det er ikke mulig å gi noe sikkert svar på disse spørs­ målene. Men det er ingen tvil om at utviklingen i slutten av middelalderen gikk fra åkerbruk til nomadisme, og at tendensen ble styrket av de politiske forholdene. På 1400tallet ble Irak behersket av to turkmenske stammeforbund, som hadde sin base i fjellene mot nord: Karakoyonlu, De svarte får (1410-67), og Akkoyonlu, De hvite får (1467-1503). Under turkmenerherredømmet ser det ut til at Irak gikk fra pengeøkonomi til naturaløkonomi. Sol­ dater og embetsmenn ble ikke lønnet med tjeneste-len, ikta, men med arvelen. Privilegiebrevene som lensherrene fikk overdratt, avslører at herskerne gav avkall på all myn­ dighet i lenene: «Embetsmennenes føtter skal fjerne seg, og deres penner skal være hevet,» stod det. Utmynting av penger stanset nesten helt; så å si ingen mynter er bevart fra denne perioden. Byene må ha lidd hardt under denne tilstanden, men de klarte ikke å samle en motstand mot turkmenerne. Derimot gjorde beduin-

MIDTØSTEN

163

Mihrab utsmykket med keramiske fliser. Moskeen i Ankara (1300-tallet). Mihrab er det arabiske ordet for nisjen i moskeens overdek­ kede rom. Den viser retningen

mot Mekka, som den troende skal vende seg mot under bønnen.

grenselandet mellom islam og det kristne bysantinske kei­ serriket i Lilleasia. Dette grenselandet var for muslimene dar al-harb, krigens land, det land der de vantro skulle bekjempes og islam utbres. Formelt gjorde både keiseren i Konstantinopel og ilkhanene krav på overhøyheten, men ingen av dem hadde makt å sette bak kravet. Under disse forholdene oppstod det en rekke islamske småstater i Lilleasia på 1200-tallet, de såkalte ghazistatene. En ghazi var for islam det en korsridder var for kristenheten, det var en kriger som hadde viet seg selv til den hellige krig. Etter tyrkisk tradisjon var det nødvendig med sju ting for å bli en helt blant ghaziene: mot, en sterk arm, uthol­ denhet, en god hest, en spesiell kledning, våpen (pil og bue, et godt sverd og en lanse) og en ledsager.

164

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

De tradisjonelle turkmenske krigeridealene smeltet sammen med islamsk lov, sjaria, i grenselandet. Krigen mot de vantro var en rettferdig krig og en hellig plikt. Ble de beseiret, tilhørte både deres jord, deres eiendeler og deres husstand seierherren. Men hadde de først underkas­ tet seg, skulle de behandles som undersåtter. Selv om de holdt fast ved sin religion, skulle de nyte godt av krige­ rens beskyttelse og bare betale rettmessige skatter. Ghaziene var ikke organisert i stammer, men knyttet seg personlig til en leder som de tjente og som de ventet belønning fra. Den lederen som kjempet med størst hell, tok størst bytte og gjorde størst erobringer, trakk også til seg flest krigere. Og det var nok av krigere som var rede til å slutte opp

om de seierrike ghaziene. Mongolstormen hadde revet mange ut av den tilværelsen de var vant til. Ikke minst hadde mange tyrkiske stammefolk fulgt med de seierrike mongolske hærene fra sitt hjemsted i Sentral-Asia. I vir­ keligheten var det tyrkiske befolkningselementet i ilkhanenes rike langt mer fremtredende enn det mongolske. Som nomader søkte tyrkerne sine gressganger i høylan­ det - først sør for Kaukasus, siden drev de sine flokker lenger mot vest, inn i Lilleasias høyland. Noen slo seg ned og ble mer eller mindre bofaste. Noen ble jordbru­ kere, men for de ærgjerrige og de rastløse var ghazistatene og toktene mot de vantro en mulighet til å vinne ære og rikdom.

Den første osmanske ekspansjonen Kjernen i Osmanriket var en slik ghazistat. Første gang vi hører om grunnleggeren av dynastiet, er i 1301. Da belei­ ret Osman Ghazi (1290-1326) Nikea og beseiret en hær på 2000 mann som keiseren sendte byen til unnsetning. Det var en seier det stod gny av i den islamske verden, og mange krigere meldte seg nå i Osmans tjeneste. Men det var nok ikke bare hans ry som hærfører som virket for­ lokkende; hans ghazistat var den mest fremskutte mot keiserens hovedstad Konstantinopel og den som rommet best muligheter for kamp og bytte. Ved midten av 1300-tallet var Osmanriket stadig bare én av mange ghazistater, om enn en av de mest betydelige. Men i 1352 tok osmanene under Orhan (1326-59) et avgjørende skritt da de krysset Dardanellene og satte seg fast på Gallipolihalvøya. Det var ghazienes første brohode i Europa, og det vakte frykt og uro, ikke bare i det nærlig­ gende Konstantinopel, men overalt blant de kristne fyr­ stene på Balkan. Frykten viste seg velbegrunnet. Under ledelse av Orhans sønn befestet og utvidet osmanene sitt brohode ved å la tyrkiske nomader bli ført over Dardanellene og ved å anlegge landsbyer på den europeiske siden av stre­ det. Ghaziene ble organisert i tre grupper som foretok tokter inn på de kristnes område. Dar al-harb var forskjø­ vet inn på europeisk grunn. Thrakia ble raskt kolonisert av tyrkiske innvandrere, og da Adrianopel ble erobret i 1361, ble hovedstaden flyt­ tet dit fra Bursa. Toktene mot nord fortsatte. Kongen av Bulgaria og despoten av Dobrudsja, landet sør for Donau munningen, stilte seg i 1372 under osmansk overhøyhet. I 1385 nådde ghaziene fram til Adriaterhavet ved den albanske kysten. 1 1387 falt Thessaloniki. I 1395 anmodet osmanlederen Bayezid (1389-1403) skyggekalifen i Kairo om tillatelse til å bære tittelen Sultan-i-Rum, herre over Roma (Det østromerske rike). I 1396 ble også kongen av Serbia sultanens vasall.

tro og tapperhet til for å befeste erobringene og gjøre dem til en permanent stat. Den nødvendige sakkunn­ skapen fantes ikke i grenselandet, men den kunne hen­ tes fra byene i det østlige Lilleasia. Der fantes det skrift­ lærde som ikke bare kjente islamsk lov, men som også var utdannet i byråkratiske tradisjoner. Det osmanske dynastiets største bedrift var kanskje at det aldri stanset ved seirene og erobringene alene. For hver ny erobring ble det opptatt registre over jord og undersåtter, rettig-

Granadasfall Mens Hellas og Balkanhalvøya kom under islamsk herredømme i senmiddelalderen, gikk utviklingen på Pyreneerhalvøya i motsatt retning. Islam ble trengt tilbake av de kristne kongerikene i nord, og ved begynnelsen av 1400tallet var bare det lille kongeriket Granada under islamsk styre. På 1400-tallet gikk gjenerobringen, «reconquista», i stå. Men under Isabella ble «korstoget» mot Granada gjenopptatt i 1482. Det ble en bitter krig, preget av fremmedhat, misunnelse, frykt og religiøs intoleranse, men også av griskhet. For det var et rikt krigsbytte å hente i de mauriske byene, og det var len i vente til seierherrenes ledere. Det er ikke uten betydning at beslutningen om å la Columbus dra mot vest fulgte umiddelbart etter Granadas fall i 1492. Kampen mot de vantro var skole og forbilde for mange av de menn som drog til Amerika i årtiene som fulgte.

Under Murad 1 (1359-89)

ble Osmanrikets hovedstad flyttetfra Bursa til Adriano­

pel (Edime), og Konstantino­ pel ble helt omringet av de osmanske erobringene.

Sverdet og pennen Drivkraften i Osmanriket var ghazienes militære slag­ kraft og religiøse overbevisning. Men det skulle mer enn

MIDTØSTEN

165

den øverste ghazi, troens sanne forsvarer. Krig mot mus­ limer var strengt tatt ikke en rettferdig krig etter sjaria, den hellige lov. Men med de lærdes hjelp var det smutt­ hull å finne i loven. I løpet av annen halvdel av 1300-tallet utstrakte osmanene sitt herredømme også over Lille­ asia. Herskerne over de øvrige ghazistatene ble drevet på flukt når de ikke godtok osmanenes overherredømme. På femti år, fra opprettelsen av brohodet i Gallipoli i 1352 til 1402, hadde osmanene skapt et imperium som omfattet det meste av Balkanhalvøya og Lilleasia. I europeiske kil­ der ble den tyrkiske sultanen omtalt som «imperator», keiser.

Sammenbrudd og gjenoppbygging I 1402 falt imperiet sammen som et korthus. Timur Lenk, som oppfattet seg selv som ilkhanenes arvtager, krevde at osmanene skulle anerkjenne hans overhøyhet. Da Bayezid avslo, rykket Timur mot ham, og i slaget ved Ankara (1402) knuste han den seiersvante osmanske hæren. Etter seieren gjeninnsatte Timur de dynastiene som osmanene hadde fordrevet fra ghazistatene i Lilleasia. Vasallene på Balkan frigjorde seg fra osmanenes overhøy­ het. Bare landet på begge sider av Dardanellene fortsatte å være på osmanske hender, men delt mellom Bayezids tre sønner. Det var ikke lett for osmanene å gjenreise sitt herre-

Europeiske utsendinger ved Timur Lenks hoff. Iransk miniatyrfra Tdbriz 1529.

Beleiringen av Konstantinopel i 1453. Konstantinopelsfa.il

rystet Europa ogfikk den ita­ lienske humanisten Aeneas Sylvius Piccolomini til å reflektere over Europas split­ telse: «Paven og keiseren kan stråle med sine høye embeter og som symboler, men de kan ikke gi ordrer, ingen vil adlyde dem.»

166

heter og plikter ble lagt i faste former, og det ble skapt en administrasjon som også kunne fungere på det lokale plan. Et annet forhold som styrket den osmanske ekspansjo­ nen, var at osmanene forstod å utnytte politiske og sosiale motsetninger blant sine motstandere på en klok måte. Der det var mulig, spilte de kristne fyrster og lokale maktha­ vere ut mot hverandre. Hvis en fyrste underkastet seg dem frivillig, tilbød de lempelige vilkår, en beskjeden tri­ butt og kanskje plikt til å sende tropper for å hjelpe osma­ nene. Og hvis fyrsten etterkom kravene, hadde han fred for osmanene. Hvis han nektet, var landet på ny dar alharb, et lovlig offer for ghazikrigernes tokter. I de erobrede områdene ble osmanene også støttet av de sosiale motsetningene mellom bøndene og den føydale overklassen. Adelens eiendommer ble konfiskert; isteden måtte bøndene betale skatt til de nye herrene, men skat­ tene var ikke så trykkende som de gamle avgiftene. Dess­ uten så befolkningen på Balkan mange steder med stor uro på at deres kristne herrer gjorde tilnærmelser til den katolske kirken, mens osmanene erklærte seg for å være den ortodokse kirkens beskyttere. Under disse omsten­ dighetene ble motstanden mot osmanene mange steder overklassens sak alene, den jevne befolkningen hilste de islamske erobrerne velkommen. De store erobringene på Balkan styrket osmanenes prestisje. De ble bevisst utnyttet i osmanenes propaganda i den islamske verden for å understreke hvem som var

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

dømme, selv om Timur Lenks rike brøt sammen etter hans død få år senere. Den dynamikken som hadde skaf­ fet osmanene tilhengere mens de seiret, virket nå mot dem. Slekter og stammer som hadde anerkjent deres overhøyhet eller hadde sikret seg herredømmet over større eller mindre landområder innenfor rikets grenser med deres støtte, så det nå som fordelaktig å holde riket svakt og splittet. Når det likevel lyktes det osmanske dynastiet å gjen­ skape sitt imperium etter det knusende nederlaget ved Ankara, var det ikke bare takket være den prestisjen som stadig stod rundt dem som de fremste blant ghaziene. Det skyldes også at de hadde bevart et administrativt og mili­ tært elitekorps av slaver. Etter gammel tyrkisk sedvane til­ falt en femtedel av krigsfangene sultanen. De slavene som ble ervervet på denne måten, kunne suppleres ved inn­ kjøp. I tillegg kom allerede mot slutten av 1300-tallet fra tid til annen devfirme, en særskatt på bøndene: Deres mest lovende sønner ble hentet til hovedstaden og oppdratt som sultanens slaver. Bruken av slaver i høye administrative og militære stil­ linger var ikke populær blant den gamle overklassen av ghazikrigere, men den hadde sine store fordeler for sulta­ nen. Slavene hadde ingen bånd til stamme eller fornem slekt. De skyldte sultanen alt. Ubetinget lydighet var ikke bare deres første plikt, men også nødvendig for å avansere - eller bare for å holde seg i live. Under Murad II (1421-51) var Osmanriket atter sam­ let under en hersker, og skritt for skritt ble Lilleasia gjen­ erobret. I 1444 ble en forent kristen hær slått ved Varna, og i sine siste regjeringsår underla Murad II seg hele Balkanhalvøya.

Fra den nye hovedstaden fortsatte erobringene, og under Mehmet nådde imperiet større utstrekning enn det hadde hatt under Bayezid før nederlaget mot Timur i 1402. Paven kunne benekte at sultanen var keiserens rett­ messige arvtager, men han kunne ikke hindre ham i å ta arven i besittelse. Med erobringen av Konstantinopel ble forvandlingen av Osmanriket fra ghazistat til stormakt fullbyrdet. Osma­ nene var ikke lenger anførere for en bande desperadoer i dar al-harb, krigens land. De var statsmenn som balan­ serte de forskjellige gruppene i et stort og mangfoldig rike mot hverandre: ryttere mot børseskyttere, soldater mot embetsmenn, kristne mot muslimer, Anatolia (Lilleasia) mot Rumeli (Balkan).

Tyrkisk kvinne, tegnet av den

Kulturkrise eller vital kultur

venetianske maleren Gentile Bellini, som i 1479-80 opp­

Fra de økonomiske ulykkene, krigene og befolkningstapene som rammet Midtøsten i senmiddelalderen, har europeerne ofte vært raske til å slutte at Midtøstens islam­ ske kultur stagnerte og var dekadent. Men ulykkene og tapene var ikke hele bildet. Når regnskapet skal gjøres opp, var det kanskje bare Irak som ugjenkallelig hadde fått svekket sitt økonomiske grunnlag og sin indre organisasjon. Andre deler av det gamle kul­ turområdet hadde tilpasset seg eller funnet nye veier. I Osmanriket hadde Midtøstens statstradisjoner funnet sitt hittil mest imponerende uttrykk. Hvordan måler man krise eller vitalitet i en kultur?

holdt seg i Konstantinopel som Mehmet lis gjest.

Håndverkere og arbeidere på en byggeplass. Miniatyr av maleren Bihzadfra Herat,

1494.

Erobringen av Konstantinopel Det bysantinske keiserriket hadde overlevd alle stormer, selv om det praktisk talt var redusert til byen Konstantin­ opel. Keiserne hadde bevart en del politisk innflytelse. Konstantinopel var i seg selv en av verdens sterkeste festninger; plasseringen ved innseilingen til Svartehavet brakte handel og rikdommer til byen, og de nære kontak­ tene med kristne vesteuropeiske stater og med italienske handelsbyer gav keiserens diplomater gode manøvreringsmuligheter. Trusselen om et nytt korstog klang kan­ skje etter hvert noe hul, men var stadig en risiko osma­ nene måtte regne med. Osmanene hadde fra tid til annen beleiret Konstant­ inopel. Murad lis sønn og etterfølger Mehmet (1451-81) gjennomførte erobringen. Beleiringen begynte den 29. april 1453 og varte i 54 dager. Osma­ nene forstod hvor verdifulle de nye ildvåpnene var; med kanoner klarte de å skyte en bresje i muren som gjorde det mulig å trenge inn i byen. Dagen etter drog Mehmet inn i Konstantinopel, og han erklærte høytide­ lig at den skulle være rikets hovedstad. I tiden som fulgte, fikk de kristne kirkene og de kristne kjøpmen­ nene stadfestet sine privilegier. Sultanen markerte at han betraktet seg som keiserens arvtager. MIDTØSTEN

167

Den moderne europeer vil kanskje være tilbøyelig til å fremheve evnen til å fornye seg, evnen til vekst. Men det er langt fra sikkert at denne målestokken er allmenngyl­ dig. For en førmodeme kultur var evnen til å bevare vesentlig. Den viten samfunnet rådde over, måtte ikke gå tapt under eksperimentering; konservatisme var i seg selv en dyd. Den europeiske dommen er kanskje også farget av at Midtøstens islamske kultur fulgte sine egne veier, ikke europeemes, for det er ikke riktig at den var «trett» og derfor bare gjentok seg selv. Mamelukkrikets arkitektur regnes med rette som et av høydepunktene i islamsk byg­ gekunst. Timurs drøm om å gjøre Samarkand til verdens hovedstad ble ikke til virkelighet, men praktbygningene

Samarkand, midt i verden I noen tiår var Samarkand som Timur Lenks hovedstad det politiske sentrum i det eurasiske kontinentet. Ved å reise prektige byggverker forsøkte Timur Lenk å gi byen et ytre som svarte til dens betydning. En spansk sendeferd besøkte Samarkand under ledelse av adelsmannen Ruy Gonzålez de Clavijo i 1404. Da han ble mottatt i audiens, var også den kinesiske keiserens ambassadør til stede. Til Gonzålez de Clavijos glede fikk han en mer fornem plassering enn sin kinesiske kollega. Det var nok ikke så mye en æresbevisning mot Spania som en fornærmelse mot Kina. Det var ikke mange som krysset hele kontinentet, slik Marco Polo gjorde. Men i Samarkand kunne det ytterste øst og det ytterste vest nå hverandre med fingerspissene.

Løvegården i det mauriske slottet Alhambra ved Gra­

nada i Spania. På Balkan svingte balansen i senmiddelalderen til islams fordel, på Pyreneerhalvøya gikk beve­ gelsen i den motsatte retning. Knapt 40 år etter erobringen av Konstantinopel falt det siste islamske kongeriket på Pyreneerhalvøya, Granada.

168

fra hans og de nærmeste etterfølgemes tid viser verken stagnasjon eller forfall. Timurs etterkommere hadde - kanskje til hell for ver­ den - ikke arvet dynastigrunnleggerens smak for det gigantiske. Til gjengjeld samlet de kunstnere og lærde omkring seg i hovedstedene Samarkand og Herat. Særlig bemerkelsesverdig var utviklingen av miniatyrmaleriet. Billedkunsten, som av religiøse grunner alltid hadde inn­ tatt en svak plass i islamsk kultur, kom her under kinesisk innflytelse. Det er neppe med urette at man har sammen­ lignet denne perioden i den islamske kunstens historie med den samtidige blomstringen i malerkunsten ved itali­ enske fyrstehoff. Vitenskapens historie i senmiddelalderens Midtøsten er ennå lite utforsket. Men det ser ut til at de islamske lærde, i likhet med de europeiske, først og fremst konsen­ trerte seg om å tilegne seg den viten som allerede var inn­ samlet. Det er riktignok tegn på at det også ble innvunnet ny viten innenfor astronomi, anatomi og optikk. En av de merkeligste lærde i perioden er Ibn Khaldun (1332-1406). Han var av spansk-tunisisk herkomst, til­ brakte en stor del av sitt liv som embetsmann ved for­ skjellige nordafrikanske hoff, og endte sine dager som

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

dommer i Mamelukkriket. Hans karriere var i seg selv et godt uttrykk for den kosmopolitiske islamske kulturen. Hans livsverk er en stor historisk fremstilling særlig av Maghrebs historie, men det er den bindsterke innled­ ningen, Muqaddimah, som har vakt interesse i våre dager. Der formulerer han en teori om herskende gruppers opp­ stigning, blomstring og fall (se bind 5 s. 11); det er et av de tidligste forsøk på å finne sosiologiske lovmessigheter i den historiske utviklingen. De store lærde og berømte kunstnere som fyrstene oppdaget, er lette å få øye på. Det er vanskeligere å vite hva kulturen var utenfor de opphøyde kretsene. Vi har noen indisier. Man begynte å drikke kaffe i byene; fra sitt hjemsted i Jemen bredte kaffedrikkingen seg på 1400-tallet først til Mamelukkriket, og derfra videre i det islamske området, lenge før den nådde Europa på 1600-tallet. Noen har villet se en stille forvand­ ling av bysamfunnene i dette, en småborgerlig reaksjon mot de mongolske herskernes umåteholdne bruk av vin eller enda farligere rusgifter. Et annet og mer talende tegn er eventyrene fra «Tusen og én natt». Denne sammenstillingen av eventyr og fortellinger fra Midtøsten, India og selv Spania regnes

ikke for god litteratur blant kjennerne av arabisk dikt­ ning. Det er i en viss forstand urettferdig at nettopp dette folkelige verket er blitt det vinduet som europe­ erne først lærer å betrakte den islamske verden gjennom. Men om det ikke er fint, er det i hvert fall morsomt. Det er vanskelig å kalle det kulturmiljøet der disse histori­ ene ble fortalt, senmiddelalderens Kairo, for et miljø uten vitalitet.

Mystikere og sekter Det området der senmiddelalderens islamske kultur viste størst spennvidde, var den religiøse mystikken. Men det er dessverre også det området som er vanskeligst tilgjeng­ elig for et moderne vestlig menneske. Religionen ble ikke bare representert av de offisielle, ortodokse skriftlærde, ulama, lovens menn. Ved siden av dem fantes det et nettverk av hellige menn, somme tider understøttet av fyrstene, somme tider utenfor det offisi­ elle samfunnet. Det behov for inderlig religiøs opplevelse som de skriftlærde ikke kunne tilfredsstille, ble dekket av de sufiske mystikerne og de sekter og brorskap som opp­ stod omkring dem. Kjernen i deres lære var refleksjon over individets forhold til Gud. Men veiene de viste, var mangfoldige, det dogmatiske spekter de dekket, kunne bringe dem utenfor eller i motsetning til det offisielle islam. Alle menneskers likeverd var et grunnleggende trekk i Muhammeds lære, men det var ikke vanskelig å se at sam­ funnet ikke var i overensstemmelse med denne læren. Den sufiske tenkningen rommet da også ofte elementer av sosial protest - i former vi har lett for å gjenkjenne, men som vi kanskje derfor også lett mistolker. For noen sufier var frigjøringen fra de konvensjonelle formene det viktig­ ste. Noen anbefalte bruk av rusgifter - hasj eller sterk

kaffe - som veien til den mystiske opplevelse. Andre sek­ ter, først og fremst safavidesekten, gav sin sosiale protest en militant form og omskapte sekten til en politisk slag­ kraftig revolusjonshær. Opprinnelsen til safavidesekten går tilbake til 1200tallet. Gjennom et par århundrer utgikk dens overhoder fra samme slekt i Ardabil, der de rådde over ganske bety­ delige landområder. Fra midten av 1400-tallet begynte sekten å ta en militant form. Dens tilhengere, som omfat­ tet en del tyrkiske stammer i høylandet mellom Iran, Syria og Lilleasia, brukte et karakteristisk hodeplagg, en rød turban med 12 folder, som representerte de tolv sjiittiske imamene. Dermed hadde safavidene markert en avstand til den offisielle ortodoksien. Under en rekke sterke ledere av denne slekten ble sekten forvandlet fra en religiøs beve­ gelse til en slagkraftig militær formasjon i annen halvdel av 1400-tallet. Den innledet ikke bare på egen hånd en hellig krig mot de kristne tsjerkesserne i nord, men vendte seg også mot de offisielle makthaverne. I 1501 beseiret safavidene under Ismael hæren til De hvite får. Samme år rykket han inn i Tabriz og utropte seg selv til sjah under navnet Ismael I. MIDTØSTEN

Skolescene, miniatyr av maleren Bihzadfra Herat, 1494.

Erkeengelen Gabriel viser Alis ferdigheterfor Muham­ med. Ali, den fjerde kalif, Muhammeds fetter, fosterbror

og svigersønn, blir av den sjiittiske retningen innenfor islam betraktet som profetens sanne etterfølger. Persisk

miniatyrfra 1400-tallet.

169

India

Det er få områder i verden der avstanden mellom den lille makten og den store mellom bøndenes og landsbyenes nesten

historieløse gjentagelse av hverdagens handlinger og herrenes hektiske historie

- var større enn i India. India hadde sine erobrere, sine herskere

og fyrster, stater og dynastier som kriget

mot hverandre, fyrstehoff der hoffmenn og politikere intrigerte, der slekter og

klaner kjempet på liv og død om makten, og der kunstnerne og de lærde fikk sin

andel i herskerklassens rikdommer. Det er denne siden av senmiddelalderens

India kildene forteller oss mest om, for

det var i disse kretsene historieskriverne

beveget seg, og det var for dette publi­ kum de skrev sine verker.

Miniatyr fra jaina-håndskriftfra Gujarat i India, 1300-1400-tallet. fainaenes religion, som ble stiftet ca. 500 f Kr., har hatt stor religionshistorisk og historisk betydning med sitt krav om ahimsa, ikke-drap.

170

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Krønikene har ikke mye å berette om den alminnelige befolkningen. Men vi vet at den, innenfor de rammer som ble satt av landsbyen eller distriktet, levde sin egen tilvæ­ relse uten særlig kontakt med den store makten. Den vik­ tigste kontakten gikk gjennom skattebetalingen. Skattene skulle utredes, men om herskerne tilhørte det ene eller det andre dynastiet eller trossamfunnet, den ene eller den andre nasjonen, var nesten alltid uten betydning. De var alltid fjerne og ofte fremmede, de var en hjemsøkelse som man måtte tåle, som epidemienes angrep eller monsunens luner. Senmiddelalderen kom imidlertid til å skape et dypt skille i indisk historie. Den indiske kulturen hadde til da alltid kunnet oppsluke sine erobrere. Kastedelingen og det etniske og språklige mangfoldet innenfor det

Frodighet og fruktbarhet preger landskapet omkring

de store indiske elvenes nedre løp, men det er også disse områdene som er mest utsatt

for oversvømmelseskatastrofer.

indiske kulturområdet gjorde det alltid mulig å finne plass til en ny gruppe og plassere den i det sosiale og kulturelle hierarkiet. Men de islamske erobrerne som preget århundrene opp mot 1500, lot seg ikke oppsluke. Til tross for avstanden mellom herskere og undersåtter fikk de islamske herskerdynastiene derfor en betydning som grep dypt inn i det indiske folkets historie og som betinger den nåværende delingen av den indiske halvøya i tre stater, en hinduisk og to islamske.

Enhet og mangfold Det er ofte sagt at India er en verdensdel snarere enn et land. Fra Himalayas fjell i nord til de palmekledde stren­ dene i sør, fra ørkenen i vest til regnskogen i øst rommer India like store motsetninger som noen verdensdel. Bare få perioder i historien har India vært politisk samlet. Språklig var det ingen enhet: To språkætter, den indo­ europeiske og den dravidiske, delte storparten av landet mellom seg, og innenfor hver av disse språkættene var det et stort antall vidt forskjellige språk. Også geografisk var halvøya mindre av en enhet enn man skulle tro når man kaster et overflatisk blikk på kartet. India omfattet ved inngangen til nyere tid noen av de tettest befolkede jordbruksområdene i verden, frukt­ bare elvesletter, der grøden var rikelig og der elver og

veier gjorde det lett å reise og transportere varer fra sted til sted. Men India rommet også ufremkommelige fjell, ufruktbare ørkener og ugjennomtrengelige regnskoger. Det var ennå god plass til tigrer, neshorn og elefanter; naturen var ikke undertvunget, den omgav og atskilte de tettbefolkede områdene. Det var ett forhold som ikke bare preget hverdagen, men som også satte sitt preg på imperienes historie. Den som ville herske over India, måtte først og fremst skaffe seg herredømmet over byene og veiene. Herredømmet over landdistriktene var alltid mer tvetydig. Det kunne være sentrale områder der herskerens ord var lov, men i de fjernere områdene kunne han sjelden gjøre seg direkte gjeldende. Der måtte han overlate makten til lokale stor­ menn og begrense sine høyhetskrav til krav om anerkjen­ nelse, tributt og, når imperiet var sterkt, militær assistanse når det ble kalt til krig. Til tross for mangfoldet og de besværlige kommunika­ sjonene hadde India likevel et enhetlig preg, skapt gjennom århundrers innbyrdes kontakter og relative iso­ lasjon overfor den ytre verden. Sanskritlitteraturen var kjent av de lærde brahmanene og av opplyste mennesker overalt i India. Hinduismens grunnleggende forestillinger bøyde alle hinduer seg for, selv om det kunne være store forskjeller på de enkelte sektenes valg av guddommer og rituelle former. Hvis det var noe som gjorde India til mer enn bare et navn og en geografisk betegnelse, var det dette kulturfellesskapet.

INDIA

171

Jordbruk i Goa på den indiske vestkysten. Takket være portugisiske opptegnelser fra

1500-tallet kjenner vi de kompliserte reglene som gjaldt i landsbyene i dette

fruktbare området forforde­ lingen av arbeidet og utbyttet fra rismarker og kokospalmer.

Den lille makten i India Statsmakten var. nesten alltid svak i India. Til gjengjeld hadde den indiske kulturen utviklet andre organisasjons­ former som kunne løse oppgaver statsmakten måtte la ligge. Blant disse var kasten den viktigste og den merke­ ligste. Kasten er en organisasjonsform som det alltid har vært vanskelig for ikke-hinduer å begripe. Et stykke på vei fal­ ler den sammen med våre egne erfaringer. Også i våre dagers samfunn er det vanlig å velge yrke i samsvar med slektens tradisjoner og å gifte seg innenfor det miljøet man er vokst opp i. Det som er vanskelig å forstå, er spranget fra et sosialt system der valgmulighetene er til stede - selv om de begrenses av vaner og tradisjoner - til et system som praktisk talt ikke levner individet valgmuligheter. Med­ lemmene av kasten var omgitt av taburegler som begren­ set eller forhindret kontakt med medlemmer av andre kaster. Straffen for den som forbrøt seg mot reglene, var i alvorlige tilfeller, der en offergave eller en rituell renselse ikke var nok, utstøtelse fra kasten. Og det var ingen vei inn i en annen kaste; den utstøtte var kasteløs, et individ uten rettigheter, utenfor samfunnet. Tabureglene som beskyttet kastens renhet, omfattet ikke bare vesentlige forhold som valg av yrke eller ekte­ felle, men gjorde seg gjeldende i alle hverdagslivets for­

172

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

hold. Den russiske kjøpmannen Nikitin, som besøkte India i 1430-årene, undret seg over indernes spisevaner: «Når de er på reise, lager hver enkelt mat for seg selv, enhver har sitt kokekar. Men for muslimene skjuler de seg, for at ingen skal se inn i gryten deres eller se på maten deres, og hvis en muslim har kastet et blikk på maten deres, spiser hinduene ikke mer av den. Andre dekker seg under et klede når de skal spise, så ingen kan se dem.» Kastevesenets styrke lå imidlertid ikke bare i de ritu­ elle sanksjonene som rammet de oppsetsige og de forsøm­ melige, men også i praktiske samfunnsmessige oppgaver som kasten varetok. Kasten kan forekomme oss som et åndelig fengsel, men den var i det minste et ganske trygt fengsel. Den sørget naturligvis for utdannelse og beskjefti­ gelse i det fag som normalt ble utøvet av dens medlem­ mer. Konflikter mellom kastens egne medlemmer ble løst av dens egne ledere, og kasten stod bak den enkelte når han kom i konflikt med ikke-medlemmer. Den kunne gjennom sine ledere opptre samlet overfor de politiske makthaverne, og det er kilder som viser at kaster eller for­ bund av kaster på denne måten kunne gjøre seg gjeldende mot overmakten. Fordelene har uten tvil særlig vært merkbare for med­ lemmene av kaster med høy status. Men for medlemmene av de lavere kastene har det vel vært en trøst at de som stod utenfor kastene, tross alt var enda dårligere stilt.

Til dette kommer at fastlåsingen ikke har vært så total som en skjematisk beskrivelse av kastevesenet kan gi inn­ trykk av. Om det var umulig for den enkelte å skifte kaste, kunne en hel kaste eller en undergruppe under en kaste i løpet av noen generasjoner bevege seg opp eller ned i det sosiale hierarkiet. Og endelig var det en mulighet for å skifte religion. Islam ble båret fram i senmiddelalderen, ikke bare av erobrerstatene og deres offisielle presteskap, men også av fromme sufier, med et budskap og en levemåte som kunne minne om det inderne kjente fra sine egne hellige menn. Men det var bare en mindre del av den hinduiske befolkningen som valgte å skifte religion. De fleste ste­ der var hinduismens grep for sterkt til at det kunne ignoreres. Og selv de omvendte hadde en tendens til å tilpasse seg den hinduiske samfunnsordenen. De sa farvel til sin kaste og sin kastebevissthet. Men dé innordnet seg og ble ofte innordnet i grupper som fylte de samme funksjonene som kasten. Det var yrkesgrupper i byene, religiøse sekter eller brorskap omkring en hellig mann - grupper som for muslimene løste de oppgavene som kastene løste for hin­ duene. Den lille makten hadde ikke andre sanksjoner til sin rådighet enn dem som forutsatte enighet eller i hvert fall støtte fra et flertall av medlemmene i gruppen. Men det var nok til å få et komplisert samfunn til å fungere, selv når fyrsten var fjern eller landet var i oppløsning.

Bryllupsseremoni blant

- overhoder for hinduiske klaner som lå i stadig krig med hverandre. Endelig var Delhi-sultanatets makt begrenset av praktiske administrative hensyn. De islamske ero­ brerne var en minoritet, og på lokalplanet måtte de gjøre bruk av medlemmer av den hinduiske overklassen. De sørget for å inndrive skattene som småkonger, skatteforpaktere eller landsbyherrer, til glede både for sultanen og seg selv. Maktgrunnlaget for Delhi-sultanatet var rytterhæren. Kavaleriteknikken var høyt utviklet blant de tyrkiske

nayarer. Portugisisk akvarell fra ca. 1540. Nayarene var en fornem krigerkaste. Den italienske reisende Ludovico di Varthema sier om naya-

rene i Calicut: «De har plikt til å bære sverd og skjold eller

bue og lanse. Hvis de ikke bærer våpen når de viser seg på gaten, er de ikke lenger fornemme.»

India på 1400-tallet.

Fyrster og erobrere Når vi betrakter indisk politisk historie i senmiddelalde­ ren, er det viktig å huske at det indiske samfunnet hadde stabile rammer for hverdagen i den lille makten. De utal­ lige felttogene og fyrstenes vilkårlighet fyller nok en større plass i de historiske beretningene enn de har gjort det i den enkelte inders tilværelse. På midten av 1300-tallet var erobrerne fra nord den mest iøynefallende politiske kjensgjerningen. De var ryttersoldater av tyrkisk eller afghansk avstamning, men sterkt preget av iransk kultur. Sterkest stod de i det sen­ trale landskapet på den nordindiske sletten. Her lå erobrerrikets hovedstad Delhi, som har gitt navn til imperiet: Delhi-sultanatet. Delhi-sultanene krevde herredømmet over hele India, og i de første tiårene av 1300-tallet var de nær ved å realisere dette kravet. På felttog som førte dem gjennom nesten hele halvøyas lengde, tvang de også de hinduiske fyrstene lengst mot sør til å anerkjenne sin overhøyhet. Imperiet til Delhi-sultanene så nok flottere ut på kartet enn i virkeligheten. Det var dels et spørsmål om avstand. Det kunne være sikrest for en sørindisk fyrste å love tri­ butt når Delhi-sultanens hær var i landet, men det var lett å glemme å betale når hæren var tilbake i Delhi. Det var også et spørsmål om terreng. I det fjellrike Rajputana var for eksempel Delhi-sultanatets kjempehær ineffektiv, og de faktiske herskerne i området var en mengde småfyrster

INDIA

173

med kavaleri, og de problemene som knyttet seg til hesteoppdrett i Sør-India, gjorde dem alltid avhengig av en import som var vanskeligere for dem enn for sultanene i Delhi. Det ser ikke ut til at de tyrkiske innvandrerne til India var besjelet av den samme religiøse inspirasjon som pre­ get de ghaziene som kjempet sammen med osmanene i Lilleasia og på Balkan. De var snarere lykkejegere som ble lokket av ryktet om rike muligheter. I sin beste tid kunne Delhi-sultanatet da også by fremmede leietropper gode betingelser. Disse bestod i en kontant lønn som straks gjorde dem til velstående menn, og sjanse til å skaffe sine etterkommere en plass blant de fornemste slektene i sultanatet. Delhi-sultanene hentet ikke bare soldater fra det islamske nord, men også skriftlærde og administratorer, og de utnyttet den administrative erfaringen de fant i

Inngangsport til Qutb Minarkomplekset utenfor Delhi.

Bygningene i Qutb Minar er blant de fineste eksemplene på den såkalte indosarasenske arkitekturen, en sammen­ smelting av islamske og indiske stiltrekk som er karakteristisk for Delhi-sultanatets praktbygninger.

Slagscene med elefant. Iransk miniatyrfra 1500-tallet.

folkene, og gode hester ble importert fra nord. Det tok lang tid før de hinduiske fyrstene hadde lært å skifte ut sin tradisjonelle hæroppstilling - fotfolk og elefanter -

En innviklet historie Virama, som tilhørte Rathor-klanen, sluttet for­ bund med to ledende medlemmer av den rivalise­ rende Johiyo-klanen og innledet en feide mot sin eldre bror. Han tapte kampen og begynte isteden å plyndre reisende på den keiserlige veien. Men da keiseren sendte sine tropper mot ham, måtte han flykte. Så slo han seg ned i Vaderana, der Johiyoklanen innrømmet ham en fjerdedel av inntektene fra veien. Ved hjelp av ekteskapsforbindelser skaffet han seg nye forbundsfeller, og nå begynte han å plyndre i landet til johiyoene, og tok alle inntek­ tene fra veien. Til slutt ble Virama slått i hjel sammen med 140 av sine menn. Men også Johiyo-klanens eldste ble drept da han begynte å plyndre de landsbyene som ble kontrollert av Virama. Historien lyder innviklet. Men den er et lite stykke av Indias politiske historie på 1400-tallet beretningen om stridigheter mellom noen hindufyrsteslekter, rajputer. Det er et raskt skiftende mønster av forbund, feider, plyndringer, forræde­ rier, kanskje kjærlighetshistorier. I seg selv gir det ingen mening. Men det gjenspeiler noe vesentlig i Indias politiske historie i senmiddelalderen. For det første keiserens (sultanens) begrensede makt. For det andre veienes politiske betydning.

174

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

India. På det lokale plan ble mange hinduer knyttet til Delhi-sultanenes byråkrati. Det var naturligvis skattene det først og fremst dreide seg om, og skattevesenet fun­ gerte effektivt. I begynnelsen av 1300-tallet var Delhi-sultanen en av de få fyrster i verden som kunne betale sine tropper kontant.

Timur Lenks erobring av Delhi i 1399 kulminerte i

plyndringer og omfattende massakrer.

INDIA

175

Timurs hær rykker inn i India. Iransk miniatyr fra 1500-tallet. Timur Lenks tokt til India i 1398-99førte til omfattende ødeleggelser og knekte for en tid Delhi-

sultanatet som politisk makt­ faktor.

Katastrofen under Muhammad ibn

Tughluq Villsvinjakt. Veggmaleri fra Lepakshi-templet i Sør-India.

Under Muhammad ibn Tughluq (1324-51) nådde Delhisultanatet sin største maktutfoldelse, men i hans siste

regjeringsår begynte oppløsningen. Denne utviklingen har islamske forfattere og senere historikere villet forklare ut fra sultanens kompliserte karakter. I sine politiske beslutninger viste han ofte strategisk overblikk og origina­ litet, men i andre tilfeller, og særlig mot slutten av hans regjeringstid, ble handlingene hans preget av grusomhet og vilkårligheter som bare syntes å fremskynde oppløs­ ningen av riket. Det er likevel sannsynlig at vi finner årsaken til tilbakegangen et helt annet sted. I 1334-35 ble sultanens uovervinnelige hær rammet av en epidemi under et felt­ tog i det sentrale India. Sykdom herjet blant soldatene, og ikke stort mer enn en tredjedel av hæren vendte hjem til Delhi. Bare én sykdom kunne ha forårsaket en slik døde­ lighet. Det var Svartedauden som hadde nådd India. På denne bakgrunn blir de desperate handlingene i Muhammad ibn Tughluqs siste regjeringsår mer forståe­ lige. Selv om hele landet må ha blitt heijet, ser det ut til at provinsguvernørene kom mindre svekket ut av katastro­ fen enn sultanen, trolig fordi det sentrale maktapparatet var mer sårbart overfor et alminnelig økonomisk sammenbrudd enn de lokale sentrene. I alle fall måtte Muhammad den ene gangen etter den andre rykke i felten mot provinsguvernører som nektet å anerkjenne hans overhøyhet, og provinsene Bengal og Deccan gikk tapt for sul tana tet. Muhammad ibn Tughluq forsøkte på forskjellige måter å befeste sin posisjon. Hovedstaden, som han hadde lagt mot sør, ble trukket tilbake til Delhi. I 1344 skaffet han seg anerkjennelse fra kalifen, og ved å slå mynt i kalifens navn sørget han for at denne legitimeringen av sultanatet ble så kjent som mulig. Av samtidens muslimer ble han skarpt kritisert for å heve uverdige til rikets høyeste embeter; sannsynligvis prøvde han på denne måten å omgå de mektigste slektene og skaffe seg embetsmenn som var avhengig av ham selv alene. Han forpaktet også bort noen av rikets provinser til høystbydende, sikkert et uttrykk for en tom statskasse, men et uheldig grep fordi det enten førte til at provinsen ble utplyndret eller til at forpakteren gjorde opprør når han oppdaget at skatteinntekten av provinsen ikke dekket forpaktningsavgiften.

Stabilisering og ny katastrofe Under Muhammads etterfølger, Firuz Shah (1351-88), ble situasjonen stabilisert. Hans første offentlige handling var samtidig en politisk programerklæring: I nærvær av offentligheten lot han bokstavelig talt gjeldsprotokollene vaske. Han gjorde ikke krav på de utestående fordringene fra Muhammads siste år; de ville neppe kunne inndrives uten kamp. Finansproblemet løste han ved å regulere jordskattene og endre soldatenes og adelens lønn, slik at de nå i stedet for kontanter fikk tjeneste-len som omtrent svarte til de len man i samtiden brukte i Osmanriket og Mamelukkri­ ket. Overfor de mektige i riket opptrådte han med den største forsiktighet. Dersom noen viste tegn på selvsten-

176

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

dighet, foretrakk han en symbolsk lojalitetserklæring fremfor krig. Og noe som var vel så viktig: Han aner­ kjente at både embeter, poster i hæren og tjeneste-len kunne gå i arv. Det pasifiserte stormennene i riket, men det hadde skjebnesvangre virkninger for hærens slag­ kraft. Krønikene gir Firuz’ politikk æren for den bedre øko­ nomien; i hans regjeringstid blir det snakket om lave pri­ ser på jordbruksvarer, høye håndverkerlønninger og

Enfyrstefamilie Oversikten over sultanene av Bahmani-dynastiet i Deccan (1347-1518) i «The Oxford History of India» gir med sine knappe opplysninger et kon­ sentrert inntrykk av forholdene i en indisk fyrstefamilie i senmiddelalderen. 1) Ala ud-Din Hasan, 1347-58. Døde en naturlig død. 2) Muhammad I, 1358-73. Sønn av 1). Døde på grunn av sin utsvevende levemåte, sannsynligvis umåteholden drikking. 3) Mujahid, 1373-78. Sønn av 2). Drakk mye, myrdet av 4). 4) Daud, 1378. Brorsønn av 2). Myrdet av en slave. 5) Muhammad II, 1378-97. Bror av 4). Døde en naturlig død. 6) Ghiyas ud-Din, 1397. Sønn av 5). Mindreårig. Blindet og avsatt. 7) Shams ud-Din, 1397. Bror av 6). Avsatt og fengslet eller blindet. 8) Firuz, 1397-1422. Sønn av 2)s yngre bror. Avsatt og strangulert av 9). 9) Ahmad, 1422-35. Bror av 8). Døde en naturlig død. 10) Ala ud-Din II, 1435-57. Sønn av 9). Døde en naturlig død. 11) Humayun, 1457-62. Sønn av 10). Ble sannsynligvis myrdet. 12) Nizam, 1461-63. Sønn av 11). Mindreårig. Døde plutselig. 13) Muhammad III, 1463-82. Bror av 12). Døde på grunn av umåteholden drikking. 14) Mahmud, 1482-1518. Døde en naturlig død.

ingen år med sult. Men det er sannsynlig at dette var et uttrykk for at pesten hadde lettet det befolkningsmessige og politiske presset på bondesamfunnet. Det var i hvert fall en politikk som svekket sultanatet. Etter Firuz’ død i 1388 fulgte stridigheter mellom lederne i herskerklassen. Da Timur Lenk invaderte India i 1398, eksisterte ikke lenger Delhi-sultanatets uovervinnelige hær, og det var ikke mulig å samle styrker som kunne yte effektiv motstand mot den mongolske invasjonen. Nesten uten kamp rykket Timur helt fram til Delhi, som ble utsatt for fryktelige plyndringer og ødeleggelser. Etter plyndringen av Delhi trakk Timur seg tilbake igjen; han kom som røver, ikke som erobrer. Men Delhisultanatet lå i ruiner. I det følgende halve århundre var det redusert til landet omkring Delhi. Til de islamske delsta­ tene i Deccan og Bengal kom nå nye islamske dynastier i Gujarat, Malwa og Jaunpur. Først fra 1451, under det afghanske Lodi-dynastiet, begynte sultanene fra Delhi på ny å gjøre seg gjeldende i indisk politikk.

De islamske delstatene

På dette veggmaleriet fra Lepdkshi-templet i Sør-India

De islamske delstatene som var oppstått da Delhi-sultanatet gikk i oppløsning, hadde hver sitt hoff, hver sitt dynasti og hver sine hoffhistorikere. De siste opptegnet med flid beretninger om hoffintriger og felttog med en overdådighet av detaljer som bare kan kjede en moderne leser. Man skulle gjerne unnvært opplysningene om atskillige felttog bare for å ha fått en enkelt side om hver­ dagen i en indisk by eller landsby. Heldigvis blir histori­ kernes beretninger supplert av innskrifter og av beret­ ninger fra reisende som besøkte India fra Europa eller de islamske land. Likevel er vår viten om India på 1400-tallet i mange henseender mangelfull. Bak de indiske delstatenes dynastier og deres evinnelige innbyrdes kamper kan vi skimte utvikling­ stendenser av mer dyptgående betydning for det indiske samfunnet. Innvandringen av nye slekter var ikke så stor til delstatene. Selv om herskerne var musli­ mer, måtte de derfor i høyere grad enn Delhi-sultanene støtte seg til indiske slekter, både slike som omvendte seg til islam og andre som holdt fast ved hinduismen. På 1400-tallet var det derfor en tendens til økt kontakt og dermed også større gjensidig påvirkning mellom islam og hinduisme. Det var i Bengal at islam i denne perioden vant flest tilhengere i den brede befolkningen. Bakgrunnen for dette må søkes i områdets koloniseringshistorie. Bengal

bærer kvinnene de karak­ teristiske indiske draktene av

INDIA

broket bomullsstoff.

177

Bronseskulpturfra Vijayanagar.fra 1300-tallet. Skulp­ turen, som forestiller Rukmini, en av Vishnus hustruer, er karakteristisk ved sin kom­ binasjon av stiliserte detaljer og sensualitet.

var ennå ved inngangen til middelalderen tynt befolket; store deler av landet var dekket av urskog. Etter hvert ble skogen ryddet, det ble utviklet et produktivt jordbruk, først og fremst basert på risdyrking, og folketettheten økte. Dette var en prosess som strakte seg over århundrer. Den ble båret fram av innvandrere som etter hvert blandet seg med den opprinnelige befolkningen. Et indoeuro­ peisk språk, bengali, ble det dominerende, men ordforrå­ det viser påvirkningen fra eldre befolkningslag. Dette nybyggersamfunnet har sikkert hatt et løsere forhold til hinduismen enn de eldre hinduiske områdene - som pio­ nerer hadde de vanskelig for å opprettholde kastens ren­ het. Dette forklarer trolig også at islamiseringen var så mye sterkere i Bengal enn i andre indiske områder under islamsk herredømme. Gujarat på den motsatte, vestlige siden av den indiske halvøya var fra gammel tid et av Indias mest fruktbare og tettest befolkede områder. Dette landet ble i noen grad avskjermet av det fjellrike Rajputana fra sen­ trum i Delhi-sultanatet på den nordindiske sletten. Til gjengjeld hadde området gode forbindelser over havet til Midtøsten. Havnebyene rundt Cambaybukta var godt plassert for seilas på Rødehavet, Persiabukta og ØstAfrika, og i løpet av 1400-tallet kom kjøpmennene og skipene fra Gujarat til å dominere den asiatiske sjøhan­ delen fra -Øst-Afrika til Malakka. I bomullstøyet fra Gujarat hadde de en vare som var etterspurt overalt,

En indisk hær «I India regjerer khorasaneme overalt. [Egentlig folk fra Khorasan i det østlige Iran. De islamske herskerne kom riktignok ikke bare fra Khorasan, men Khorasan var nok gjennomgangsleddetfor de fleste.] Alle for­ nemme folk er khorasanere, hinduene utgjør fotfolket. De marsjerer svært hurtig, de er alle barføtte og nakne, de bærer et skjold i den ene hånden og et sverd i den andre. Andre fotsoldater er væpnet med pil og bue. Slaget blir utkjempet med elefanter. De sender først fram fotfolket, khorasaneme er til hest, og både de selv og hestene bærer rustning. På elefantene binder de store, centner-tunge kniver ved munnen og tennene, og de kler dem med stålpanser, og det er anbrakt små hus på dem. I hvert av dem er det tolv mann med rust­ ning, bevæpnet med skytevåpen og piler.» (Kilde: Nikitin.) En pånserkledd elefant, utstyrt med kniver på støttennene og med tolv skyttere på ryggen, må ha vært en formidabel krigsmaskin. Men den hadde en svakhet som gjorde den helt foreldet da skytevåpnene ble forbedret. En elefant som var kommet ut av kontroll, var minst like farlig for sine venner som for sine fiender.

178

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

men etter hvert kom de til å dominere alle sider av den asiatiske sjøhandelen, særlig handelen på Malakka. «Malakka kan ikke leve uten Kambaya og Kambaya ikke uten Malakka, om de skal bevare sin rikdom og velstand [...] Hvis Kambaya ble avskåret fra handelen på Malakka, kunne det ikke leve, for det ville ikke ha noe sted å avsette sine varer,» skrev portugiseren Pires i begynnelsen av 1500-tallet. (Med Kambaya (Cambay) mente han alle handelsbyene omkring Cambaybukta: Diu, Cambay, Sur at med flere.) Det var ennå hinduiske kjøpmenn fra Gujarat som del­ tok i fjernhandelen. Men størsteparten av denne handelen var i hendene på islamske kjøpmenn som ikke hadde hin­ duenes problem med kastens renhet når de foretok en reise. Det var ikke fyrstenes politikk som skapte velstan­ den i handelsbyene; overklassen interesserte seg først og fremst for herredømmet over jorda og de inntekter som det kunne gi. Dette ble av avgjørende betydning da portu­ giserne kort tid etter år 1500 gjorde krav på overhøyheten over all seilas i asiatiske farvann. Forsvaret av kjøpmen­ nene var ikke fyrstenes sak; derfor ble portugiserne ikke konfrontert med statens samlede makt, men bare med enkelte byguvernører.

Deccan og krigene i sør Den sørligste provinsen i Delhi-sultanatet, Deccan, landet mellom Tapti-elva i nord og Krishna-elva i sør, ble styrt av et uavhengig dynasti etter 1347: Bahmani-dynastiet. På mange måter var dets historie en gjentagelse av Delhi-sul­ tanatets. Den herskende klassen var muslimer, dels inn­ vandrere, dels etterkommere etter innvandrere eller etter slekter som hadde omvendt seg til islam. Det administra­ tive systemet dreide seg først og fremst om å innkreve skatter. Med dette formål og for å sikre seg den lokale administrasjonen samarbeidet herskerne med eldre lag av den hinduiske overklassen, som ofte bevarte sin posisjon i lokalsamfunnet. Bahmani-dynastiets historie var preget av stadige kriger, mot de islamske naboene i nord og mot hindu­ iske naboer i øst og sør. Den russiske reisende Nikitin forteller om sultanens hær: «Sultanen selv drog ut fra byen Bidar i den åttende måned etter påske, og med ham drog 26 vesirer, 20 muslimer og 6 hinduer, og med ham drog fra hans hoff 100 000 ryttere, 200 000 fot­ folk, 300 elefanter med tårn og panser, og 100 ville dyr, som hvert ble holdt i to kjeder.» Vi må nok tillate oss å trekke noe fra i de tallmessige oppgavene, til og med ganske mye. Men inntrykket av en formidabel krigsma­ skin blir tilbake. På 1400-tallet ble Bahmaniriket på Deccan svekket. Stridigheter mellom de gamle slektene og innvandrerne førte til innbyrdes feider og myrderier. Dynastiet fort­ satte til 1536, men allerede da portugiserne kom, var staten delt i fem under hver sitt islamske dynasti: Bijapur, Golconda, Ahmednagar, Bidar og Berar. Også i oppløsningen gjentok Deccan mønstret fra Delhi-sul­ tanatet.

Ryttersoldaterfra det hindu­ iske imperiet Vijayanagar. Hestene var sjeldne og kost­

bare i Sør-India. De var kan­ skje en militær nødvendighet

overfor de islamske erobrerne

fra nord, men de gjorde også avstanden mellom herskere og undersåtter i Sør-India større. Skulpturerfra templet i Srirangam,fra 1500-tallet.

INDIA

179

Det var tross alt langtfra hele India som kom under islamsk styre. Som sagt bevarte rajputene, småkongene og klanoverhodene i Rajputana, i praksis sin selvstendighet. I øst lå de hinduiske kongerikene Orissa og Warangal; om disses indre historie vet vi dessverre nesten ingenting. Den mektigste indiske staten under hinduisk styre i sen­ middelalderen var imidlertid Vijayanagar i det dravidisktalende Sør-India. Vijayanagars historie går tilbake til midten av 1300tallet, til den perioden da Delhi-sultanatet var svekket etter Svartedauden. Grunnleggelsen av riket er omgitt av mystikk; de islamske og hinduiske kildene motsier hver­ andre. Etter den mest troverdige overleveringen var

mot muslimer, og deres fremgang bygde på deres evne til å gjøre bruk av muslimenes militære teknikk. Det er betegnende at havnebyen Goa midt på den indiske vestkysten var særlig omstridt mellom fyrstene av Vijayanagar og sultanene av Deccan. Gjennom denne byen ble størstedelen av hestene fra Arabia til Sør-India importert. Kavaleriet var uunnværlig i de stadige krigene; dynastiets største fyrste, Deva Raya II (1423-46), opp­ muntret innvandringen av islamske ryttersoldater, og han lot et eksemplar av Koranen ligge nær sin trone. På denne måten kunne hans islamske soldater uten religiøse anfek­ telser nærme seg hans person med passende utfoldelse av respekt. Vijayanagar bygde i likhet med de islamske statene sin økonomi på skatter fra bøndene, men gjorde i enda større

grunnleggerne av riket Harihara I (1336-ca. 1356) og Bukka I (ca. 1356-77), to brødre fra en indisk fyrsteslekt som var gått over til islam under fangenskap i Delhi. De ble sendt tilbake til Sør-India for å styrke Delhi-sultana­ tets stilling, men skiftet religion igjen, vendte tilbake til hinduismen og stilte seg i spissen for en ny stat. Det var et skritt som det i prinsippet ikke var mulig å ta. Med overgangen til islam hadde de besmittet sin ren­ het, de var blitt kasteløse. Men det lyktes dem å få støtte fra det religiøse lederskapet, og Harihara ble salvet som vise­ konge for den hinduiske guden Virupaksha. Med et så for­ nemt mandat kunne man glemme tabuoverskridelsene. Det dynastiet som ble grunnlagt av Harihara og Bukka, viste sin takknemlighet overfor brahmanene ved å gi rike gaver og oppføre veldige templer. Men det vil neppe være riktig å betrakte kongene av deres dynasti, Sangamadynastiet, som hinduiske frihetskjempere eller som ledere for en hinduisk reaksjon mot islam. Hvis det fantes en arvefiende, var det ikke islam, men tyrkerne. Men her­ skerne i Vijayanagar kjempet like gjeme mot hinduer som

grad enn disse bruk av lokale småkonger og høvdinger som skatteforpaktere. Da riket stod på høyden på 1400tallet og ved begynnelsen av 1500-tallet, gjorde hovedsta­ dens og hoffets rikdom og prakt et overveldende inntrykk på fremmede. Mengden av gull, perler og edelsteiner, de prektig utsmykkede elefantene som ledsaget fyrsten på hans reiser og felttog, og hovedstadens størrelse og prakt blir skildret i vendinger som ville ha vakt skepsis hvis ikke flere reisende uavhengig av hverandre hadde berettet om det, og hvis ikke de store ruinene av hovedstaden hadde bekreftet skildringene deres. Senmiddelalderens Vijayana­ gar må ha vært en av sin tids rikeste og mektigste imperier, og hovedstaden, med et innbyggertall som ble anslått til mellom en halv og en hel million, en av tidens største byer. Men et mønster gjentok seg i Vijayanagar som vi kjen­ ner fra mange andre asiatiske territorialstater. Det var bare jorda og herredømmet over jorda fyrstene var interessert i. Havet tilla de ingen eller liten betydning, og handelen ble bare betraktet som et middel til å skaffe «strategiske varer» som hester og elefanter. Goa, som en tid var under

Under hinduisk styre

Gutten Krishna blir badet.

Illustrasjon fra en avskrift av Bhagavata-purana, en samling beretninger om Krishnas liv. Avskriften, som erfra ca. 1500, er trolig laget

ved rajputhojfet i Mewar.

180

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Hva er klokken? Delhi-sultanen Firuz Shah lot sine astronomer kon­ struere et vannur, en «tas-ghariyal». Det var en metallskål med huller i bunnen; den ble senket ned i et kar med vann, og når den var hevet opp igjen, ble den tømt på 24 minutter. Så slo vakten på en gongong og fylte skålen igjen. Hver fjerde time ble det slått et dobbeltslag. Hvis uret gikk galt, ble det korrigert ved hjelp av et solur.

Innenfor hinduismen skjedde det i senmiddelalderen forskyvninger som sannsynligvis gjenspeiler brahma­ nenes synkende prestisje under fremmedherredømmet. Bhakti-sektene, de sektene som avviste den rituelle tradisjonalismen og som isteden strebet mot en umiddelbar religiøs opplevelse, vant stigende utbredelse. Noe som medvirket til denne utviklingen var sikkert kontakten med de islamske mystikeme, sufiene, som strebet mot en tilsvarende mystisk opplevelse ut fra et annet dogmatisk utgangspunkt. Felles for sufismen og bhakti-bevegelsen var også den ærefrykt de viste den åndelige veilederen, guruen eller piren.

Språk og kultur Vijayanagars herredømme, gikk tapt igjen. Bystatene langs Malabarkysten fikk lov til å passe seg selv i ly av Ghatfjellene, selv om de anerkjente imperiets overhøyhet. Derfor var det heller ikke ved Malabarkysten noen indisk stormakt som mottok europeerne da de kom til landet etter 1498, men bare små bystater.

Religionene Islam var vanligvis mer fiendtlig innstilt overfor de indiske religionene enn overfor jødedommen og kristen­ dommen. De siste ble ikke sett på som hedenske, men som ufullkomne former av islam. Denne fiendtligheten kunne bety ødeleggelse av templer og plyndring av rik­ dommene i templene, forbud mot valfarter og forfølgelser av religiøse lærere. Hardest gikk det ut over buddhismen, for den var allerede ved den islamske erobringen isolert i sitt hjem­ land. I sine folkelige former var buddhismen i ferd med å forsvinne som sekter innenfor den romslige hinduismen. Bare enkelte klostre og templer var tilbake; den islamske erobringen gav dem dødsstøtet. Hinduismen kunne ikke rammes så hardt av den islam­ ske intoleransen, til det hadde den for sterke beskyttere. Hinduene var de fleste, og muslimene var nødt til å støtte seg til hinduiske administratorer og småfyrster for å kunne beherske landet. Templet selv var mange steder den største politiske og økonomiske maktfaktoren, på en gang bank, klubb og senter for lokaladministrasjonen. De hinduiske templene bestod under fremmedherredømmet som enklaver der muslimer ikke hadde adgang. De ble betraktet med mistro av erobrerne, men det var umulig å utrydde dem. Mange omvendte seg til islam, men bare i Bengal og i det nordvestlige India, som tidligst og sterkest kom under islamsk påvirkning, kom muslimene i flertall. Andre ste­ der angikk omvendelsene bare enkelte individer og slek­ ter. Det var småfyrster og krigere som ønsket å gjøre kar­ riere i erobrernes tjeneste, krigsfanger som ved kontakten med seierherrene likevel hadde mistet muligheten for å vende tilbake til sitt eget miljø, slaver og kjøpmenn fra handelsbyene i Gujarat og på Malabarkysten.

Erobrerne var kommet som fremmede. De lot seg ikke oppsluke av hinduismen; profetens åpenbarte religion lot seg ikke redusere til en hinduisk sekt. Gjensidige påvirk­ ninger fant sted; bhakti-bevegelsen er ett eksempel. Andre eksempler finner vi i sammensmeltingen av indiske og islamske tradisjoner innenfor arkitekturen og i hverdags­ livet, for eksempel når det gjaldt mat og klesdrakt. Men det var grenser som ikke lot seg overskride. Det fortsatte å være like umulig for en muslim å spise en gris som for en hindu å spise en ku. Bare enkelte drømmere kunne fore­ stille seg en verden uten disse grensene. Et av de områdene der fremmedherredømmet satte avgjørende og varige spor, var språket. Persisk var ero­ brernes språk, det var det språket sultanens brev ble for­ fattet på, og det ble brukt av hoffpoeter og hoffhistorikere. Nord-India ble på denne måten en del av den persiske kulturkretsen i senmiddelalderen. Om alle de tyrkiske og afghanske innvandrerne beher­ sket det litterære persiske språket, er nok tvilsomt. For hinduer som omvendte seg til islam, var det under alle omstendigheter et fremmedspråk. Omgangsspråket i hæren og ved hoffet ble etter hvert urdu (egentlig: militær­ leirens språk), et språk der setningsbygningen er hentet fra hindi, folkespråket på den nordindiske sletten, mens viktige deler av ordforrådet (særlig adjektiver og substan­ tiver) for en stor del stammer fra persisk og arabisk. Urdu ble skrevet med en tilpasset arabisk skrift. Bhakti-læreme foretrakk folkespråket fremfor brah­ manenes sanskrit. Under deres innflytelse oppstod det i løpet av senmiddelalderen en litteratur på regionale indiske språk som bengali, gujarati og hindi. Det ble dik­ tet på folkespråkene, og de klassiske tekstene jble oversatt, ofte med endringer som brakte dem nærmere leserne og tilhørerne. Denne tendensen til regionalisme ble fremmet av de islamske fyrstene i de statene som oppstod på rui­ nene av Delhi-sultanatet. Men i India finner vi ikke tegn til at denne utviklingen av folkespråkene var forbundet med nasjonalisme. De islamske fyrstene kan ha brukt folkespråket til å knytte den lokale eliten tettere til seg, men for den indiske befolkningen i alminnelighet forble den statlige organisa­ sjonen fremmed. Lojaliteten skyldte man sin kaste, kan­ skje sin landsby, men ikke sin stat.

INDIA

181

Afrika, det vanskeligste kontinentet

Bronsehode fra Ife i det

Av de tre verdensdelene i den gamle

nåværende Nigeria, utført i «eire perdue»-teknikk, som i

verden var Afrika den vanskeligste for

tillegg til kunstnerisk bega­

velse krever en betydelig tek­ nisk ferdighet. Bronsearbeidene fra Ife er eldre enn de

mennesket. Ufruktbare ørkenområder

første direkte europeiske kon­ taktene med Vest-Afrika i

av middelhavskysten, ute fra kontakten

nyere tid. De stammerfra perioden ca. 1000 til ca. 1400.

med kulturens knutepunkter. Reiser og

stengte hele verdensdelen, med unntak

transport av varer var langsomme og kostbare helt til den moderne teknik­ ken utviklet seg.

Afrika var også den verdensdelen som bød bøndene de vanskeligste vil­

kårene. Klimaet og jorda var bare få steder gunstig for åkerbruket; jorda ble fort utpint, og nedbøren var for knapp eller for rikelig eller for ujevnt fordelt over året. Skadedyr, parasitter og mik­

rober kunne utvikle seg med rasende fart i det tropiske klimaet. Hungersnød og epidemier kunne utslette genera­

sjoners befolkningsvekst på ett år.

Under disse vilkårene økte folketallet i Afrika bare lang­ somt i forhold til den jorda de hadde til rådighet. Det tok tid før det oppstod befolkningskonsentrasjoner som kunne bære en politisk overbygning ut over lokalsamfun­ net og som skapte etterspørsel etter varer fra fjerne land.

182

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

bare få steder tilstrekkelig regn til åkerbruk. Egypt ville vært en ørken hvis landet bare hadde vært avhengig av regnet og ikke hadde kunnet utnytte Nilen til kunstig vanning. Ørkenen var ikke noen ugjennomtrengelig barriere, men det tok to-tre måneder for en karavane å krysse Sahara. Ørkenen var heller ikke helt uten befolkning; ara­ bere og berbere utnyttet den karrige vegetasjonen. I de spredte oasene og langs ørkenranden dyrket de dadler og hvete og oppdrettet kameler som knyttet forbindelsen mellom landene nord og sør for Sahara. Mot sør går Sahara gradvis over i steppeland som vel ikke kan brukes av åkerdyrkere, men som gav tålelige vil­ kår for nomadenes kameler og geiter og, lenger mot sør, kveg. Nomadene kunne utnytte den rike vegetasjonen som skjøt fram når det med lange mellomrom falt regn. De trengte bare en base der de kunne være sikre på regel­ messig vannforsyning.

Kvinne som støter hirse, i en miangolandsby på Josplatået i

den nordlige delen av det nåværende Nigeria. Hirse var den aller viktigste kornsorten i Afrika sør for Sahara helt til

nye nyttevekster ble innført fra Amerika, og erfremdeles av stor økonomisk betydning.

En av flåteekspedisjonene fra Kina som besøkte Øst-Afrika i begynnelsen av 1400-tallet, brakte en sjiraff med hjem til

Dette betydde likevel ikke total stagnasjon. Århun­ drene før oppdagelsene var viktige århundrer i Afrikas historie. Utenfra kom to store utfordringer: Den ene var den voksende interessen for afrikanske produkter, særlig gull, elfenben og slaver, den andre den religiøse og kultu­ relle påvirkningen fra islam. Begge disse utfordringene hadde spesielt dyptgående virkninger i Sudan-området, dvs. savannebeltet sør for Sahara. Det førte til at samfun­ nene der ble knyttet tettere til den eurasiske verden enn tidligere. Men ikke bare de områdene som var i kontakt med den ytre verden, ble forandret i de siste århundrene av middelalderen. Overalt i Afrika var det politiske kartet under utforming; man kan sammenligne denne verdens­ delens situasjon i disse århundrene med Europas i folkevandringstiden og tidlig middelalder. Små og store grup­ per var på vandring, høvdingdømmer og kongeriker utkrystalliserte seg. Noen var flyktige formasjoner som forsvant igjen etter en generasjon eller to, andre ble varige og fast administrerte stater.

det kinesiske hoffet. Maleri på silke.

Klimabeltene Vi kan forestille oss et Afrika med striper på tvers - et kontinent oppdelt i klimabelter etter nedbørmengden. Bildet er naturligvis sterkt forenklet, for elveløpene og høydeforskjeller i terrenget bryter regelmessigheten i kli­ mabeltene. Men i store trekk er det riktig. Lengst mot nord har vi Marokko, Algerie og Tunisia med en nedbørmengde og et klima som ikke atskiller seg mye fra det vi finner nord for Middelhavet. Den afri­ kanske nordkysten har da også gjennom det meste av historien vært nærmere knyttet til middelhavslandene enn til Afrika sør for Sahara. Det fruktbare beltet er bare noen få hundre kilometer bredt og går snart over i steppe og ørken. Allerede langs kysten av Libya har

AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

183

Det kunne være like viktig å beskytte avlingen fra det ene året til det neste som å bygge solide hus til menneskene i det vestafrikanske klimaet. Kommagasiner av Dogontypenfra Bandiagara-klippene sørfor den midtre delen

av Nigerelva. Klimabelter i Afrika. Det var

langs den nordafrikanske middelhavskysten og i områ­ det mellom ørken og regnskog i Vest-Afrika de tetteste befolkningskonsentrasjonene fantes.

Forutsetningene for åkerbruk var til stede på savan­ nen, som strakte seg lik et belte mellom steppen og regn­ skogen tvers over Afrika, fra Atlanterhavet til det etiopiske høylandet. Også det etiopiske høylandet var velegnet til åkerbruk; den vulkanske jorda gjorde landet mer frukt­ bart enn de fleste andre steder i Afrika. I den tropiske regnskogen langs den vestafrikanske sørkysten og i Kongobekkenet var skogen en seig mot­ stander for bonden. Til gjengjeld gav den god beskyttelse mot fremmede angripere, og nyttevekster som jams og oljepalme trivdes godt i det fuktige klimaet. I århundrene før oppdagelsene var det en ganske tett befolkning og ikke ubetydelige stater i deler av det vestafrikanske regnskogbeltet. Regnskogen i Kongobekkenet var derimot ennå overveiende befolket av pygmeiske sankere og jegere. Enda lenger mot sør blir beltene fra nord gjentatt i omvendt rekkefølge: Savanne følges av regnfattig steppe, noen steder ørken og aller lengst mot sør et smalt belte med et klima som ved Middelhavet. I Sentral-Afrika faller regnet ikke så rikelig i øst som i vest. I Øst-Afrika blir derfor det symmetriske, tverrstripede mønstret brutt. Savanne og steppe fortsetter mot sør og danner på denne måten en naturlig korridor til det sørlige savannebeltet både for åkerbrukere og kvegavlere.

Bøndenes vilkår Klimabelter og gjennomsnittlig årsnedbør forteller ikke hele historien om bøndenes vilkår. Det var ikke nok at det regnet en gang om året; jorda måtte bevare sin fuktighet så lenge at avlingene kunne bli modne før de ble svidd bort av solen. Nettopp det var et problem for den afrikan­ ske åkerbrukeren. Når regnet kom, pøste det ned i slike mengder at mye prellet av uten å trenge ned i jorda. Det voldsomme regnet førte naturligvis også lett til tap av matjord og utvasking av næringssalt i de øverste jord­ lagene. Når regnet var over, brente solen igjen. Fordampingen både fra planter og direkte fra jordoverflaten var stor, og under fordampingen trakk vannet salter med seg, så det øverste jordlaget dannet en hard skorpe. Det tropiske klimaet skapte mange andre problemer for den afrikanske bonden. De ekstreme klimasvingningene kunne gi seg økologiske utslag: I ett år var gresshop­ pene de altødeleggende skadedyr, i et annet drog horder av gressetende dyr inn over de dyrkede områdene på jakt etter mat og vann. Tsetseflua, som var karakteristisk for Afrika, overførte med sitt stikk en parasitt som førte til sovesyke for mennesket, men som var enda mer livstru­ ende for kveg og hester. Denne flua trivdes overalt hvor den kunne finne skygge under vegetasjonen, men ikke på steppene og i høylandet. Dens utbredelse satte derfor uoverskridelige grenser for kvegavl og dermed for det kombinerte jordbruket.

Hvor kjenner vi det gamle Afrika fra? I Afrika fylte naturen mye og mennesket lite. Det var vel også derfor man helt til for få tiår siden snakket om Afrika som det mørke fastland; for de fremskrittsbevisste euro­ peerne var det en verdensdel der sivilisasjonens lys ikke hadde skint.

184

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Man sa også at Afrika ikke hadde noen historie. Det var en fordom som passet kolonimaktene bra, men også et uttrykk for at det faktisk har vært en vanskelig oppgave for historievitenskapen å rekonstruere Afrikas historie. Denne situasjonen er helt forandret i løpet av den siste menneskealderen. Så å si fra år til år er det føyd nye trekk til vår viten om det gamle Afrika. Likevel må den afrikanske historien rekonstrueres fra en rekke forskjellige og vanskelig tolkbare kilder, og mange forhold som en gang hadde avgjørende betydning, vil derfor forbli ukjente. Bare for områder som kom i kon­ takt med muslimer eller kristne, har vi bevart skriftlige kilder som uttrykker islamske eller kristne synspunkter. De afrikanske samfunnene sør for Etiopia utviklet ikke noe skriftspråk, og lånte heller ikke noe alfabet utenfra. Men alle la stor vekt på muntlig overlevering av stamtav­ ler og beretning om folkets opprinnelse og om minnever­ dige begivenheter. Slikt materiale er innsamlet i våre dager, men det er ikke lett å anvende det som historiske kilder. Grensen mellom myte og historie kan være van­ skelig å trekke. Det er heller ikke så enkelt å fortolke vit­ nesbyrd fra arkeologien og antropologien. Men sammen med den muntlige overleveringen bidrar de til å rette opp den skjevheten som ligger i bruken av kristne og islamske kilder. Afrika sør for Sahara er som en veldig øy. Det var kys­ tene som først ble utforsket av fremmede: portugiserne og andre kristne fra vest, muslimene fra øst og fra den «kys­ ten» som skiller savanne og ørken i nord. Det er fra disse områdene vi har størst viten om Afrika i århundrene før oppdagelsene. Men det behøver ikke bety at de var de viktigste. Særlig europeerne kom bare sjelden i kontakt med de mer betydelige afrikanske statene, som sjelden lå ved havet. Utforskningen av Afrikas historie har også satt ver­ denshistorien i et nytt perspektiv. Myten om spesielle statsdannende egenskaper hos visse raser er knust. Det samme gjelder forestillingen om at den europeiske slave­ handelen skulle ha lagt den eldre afrikanske kulturen i ruiner. Til gjengjeld har vi fått innblikk i en historisk peri­ ode der den befolkningsmessige virkningen av jordbruks­ revolusjonen langsomt var i ferd med å gjøre seg gjel­ dende og stilte afrikanerne overfor problemer som menneskene andre steder hadde møtt før. De afrikanske samfunnene var i ferd med å søke og finne sine egne løs­ ninger på disse problemene allerede før den direkte kon­ takten med den øvrige verden ble av avgjørende betyd­ ning.

Det islamske Nord-Afrika: «Maghreb» Under den arabiske betegnelsen Maghreb, Vesten, sammenfatter man vanligvis Nord-Afrika vest for Egypt det området som i våre dager omfatter Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. Den mest begunstigede delen fra naturens side er Tunisia. Den tunisiske sletten var ennå i middelalderen et rikt komproduserende område, og Tunis var en viktig

internasjonal handelsby. Den ble ikke minst besøkt av europeiske kjøpmenn som ville bytte varene sine mot afri­ kansk gull. Under Hafside-dynastiet og særlig under sul­ tanene Abu Faris (1394-1435) og Abu Emir (1435-83), var Tunis sentrum i en stat som strakte seg fra Tripoli i øst til Bougie i vest. Det nåværende Algerie var fattig sammenlignet med Tunisia. Jordbruket hadde dårligere vilkår, og den over­ veiende delen av befolkningen var arabiske og berberske nomader. Over den vestligste delen av Algerie hersket Zajjanide-dynastiet fra Tlemcen. Det hadde store inntekter av sin kontroll over en av de viktige handelsveiene gjennom Sahara, men innad klarte det bare med store

AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

Bare 10-20 prosent av det

8,5 millioner kvadratkilome­ ter store Sahara-området er sandørken, resten er dekket av grus eller klipper Fjellene i Sahara hever seg noen steder til mer enn 3000 meters høyde.

185

Moskeen i Kairouan i det nåværende Tunisia ligger i en av islams fire hellige byer og har gjennom århundrer vært et flittig besøkt valfartssted.

vansker å mestre nomadestammene, som fastholdt sin tradisjonelle stamme- og slektsorganisasjon. Marokko lengst mot vest ble preget av det samme pro­

Afrika på 1400-tallet.

blemet. På 1400-tallet var det et splittet land. I Fez satt enda en sultan av Marinide-dynastiet, men hans politiske makt strakte seg ikke langt utenfor palassmurene; stam­ mesamfunn og religiøse brorskap var de egentlige makt­ haverne i landet. Det var denne splittelsen Portugal kunne benytte seg av da det i 1415 førte korstoget til Afrika ved å erobre Ceuta. I løpet av 1400-tallet besatte portugiserne enda en rekke punkter på den marokkanske kysten, og landet ble ytterligere svekket da den handelsruten som tidligere hadde knyttet Marokko til handelen med det afrikanske gullet, ble blokkert. Dynastienes svakhet i Maghreb mot slutten av middel­ alderen kan være villedende. Splittelsen var ikke nødven­ digvis ensbetydende med kulturell og økonomisk tilbake­ gang, men snarere et uttrykk for dype motsetninger mellom forskjellige befolkningsgrupper som bodde på samme territorium. Det var for det første åkerbrukerne, som levde langs kysten og på de fruktbare slettene. Så var det nomadene, som holdt til på steppen og i fjellene i samarbeid og i konkurranse med åkerbrukerne. Og ende­ lig var det befolkningen i byene. Den var avhengig av både bønder og nomader og tjente store rikdommer på transitthandelen, men den utviklet også en livsstil som isolerte den fra omlandet og knyttet den nærmere til den kosmopolitiske islamske kulturen.

Handelen over Sahara Selv Sahara var beboelig enkelte steder, men det ville ha vært nesten utenkelig å utnytte de fruktbare flekkene uten kamelen. Det som var umulig for mennesket eller for hesten, klarte kamelen. I dagevis kunne den vandre med en last på flere hundre kilo uten vann eller føde. Med kamelen var det mulig å holde kontakten mellom de spredte oasene. Med karavaner var det mulig å føre

186

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

varer mellom de tettbefolkede områdene nord og sør for ørkenen. Ruten gjennom Sahara var en av de store handels­ veiene i middelalderen. Tusener av kameler krysset ørke­ nen hvert år, tungt lastet med varer, vann og proviant. Reisen var farlig og vanskelig. Når kjøpmennene likevel fant den verdt omkostningene, skyldtes det først og fremst etterspørselen etter to varer: gull og salt. Gull ble produsert flere steder i Vest-Afrika, både på savannen og i skogbeltet. Nøyaktig hvor og av hvem gul­ let ble produsert, var en hemmelighet også for de islamske kjøpmennene fra nord. Men vi vet nå at det dreide seg om flere felter, avleiringer i sand av gull i støv og klumper som lot seg vaske ut. Den gullbærende sanden ble hentet opp fra gruveganger som kunne gå helt ned til 50 meters dybde. Selv om det var et arbeid som kunne utføres i de peri­ odene da jordbruket lå stille, var det neppe blitt lagt så mye arbeid i gullproduksjonen hvis ikke kjøpmennene fra nord hadde hatt ettertraktede varer å tilby i bytte. Sær­ lig gjaldt det salt. Dette er en mangelvare på savannen og i skogen. En erstatning for salt kunne tilberedes lokalt av asken fra visse planter. Men salt som var dampet ut av havvann ved kysten, eller enda bedre: fint steinsalt fra saltleiene i Sahara, var å foretrekke. Drivkraften i handelen kom fra nord, fra handelsbyene i Maghreb, og bak dem igjen fra det europeiske og det asi­ atiske markedets umettelige tørst etter gull. Karavanene ble organisert i en av byene på ørkenens nordgrense. Det var byenes kjøpmenn som stod for finansieringen og den forretningsmessige siden av saken, men det var arabiske eller berberske kamelnomader som organiserte transpor­ ten og beskyttelsen. Salt og gull var altså grunnlaget for handelen. Men den omfattet også mange andre varer og dekket flere andre behov. I tillegg til vann og proviant førte karavanen med seg

varer fra Maghreb og Europa, tekstiler, fint silketøy og ullklær, og metallvarer, ikke minst våpen og rustninger. Til dette kom hester. Landet sør for Sahara egnet seg dårlig til hesteoppdrett, derfor måtte man til stadighet importere hester fra nord for å opprettholde bestanden. Veien ble lagt over et av de saltproduserende områdene, Taghaza i vest eller Bilma i det sentrale Sahara. Der ble hver ledig kamel lastet med to saltblokker, hver på om lag 200 kilo. Så fortsatte karavanen mot sør til en av

byene på sørgrensen av ørkenen, Oualata, Awdaghost eller Tombouctou. Lenger kom kjøpmennene fra nord sjelden. Her fikk

Marked og båthavn i Mopti ved Nigerelva.

Saltkaravane i Sahara. Bare takket være dromedaren var det mulig å foreta de lange

reisene gjennom Sahara fra oase til oase. Dromedaren er særlig godt tilpasset det

varme og tørre klimaet. Kroppstemperaturen kan stige flere graderfør den begynner å svette, og den kan blant annet tåle stort væsketap tak­

ket være effektive nyrer.

AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

187

Afrikanske handelsruter og pilegrimsveier på 1400-tallet. Som knutepunkt på karavaneruten til Nord-Afrika ble Tombouctou nær knyttet til den islamske kulturen. Sankorey-moskeen ble bygd på

1400-tallet.

de kontakt med nettverket av vestafrikanske kjøpmenn, og her kunne de selge sine varer - og noen av sine kame­ ler - for gull. Tilbakereisen var ikke mindre farlig og besværlig, men den krevde færre pakkdyr. Gull veier ikke mye i forhold til sin verdi. Varene fra nord ble fraktet videre av afrikanske kjøp­ menn. Luksusvarene var til befolkningen i byene og til kongene, våpen og hester til kongene og til nomadestam­ mene. Men saltet ble brakt videre mot sør, helt inn i skog­ beltet, der det kunne byttes mot gull.

Islam i Vest-Afrika Hvor spinkelt det båndet som knyttet Vest-Afrika til Maghreb enn kan forekomme oss, hadde det dypt­ gående betydning for de vestafrikanske samfunnene, både kulturelt og politisk. Kjøpmannshusene i NordAfrika hadde faste agenter i de vestafrikanske byene. Noen av dem giftet seg lokalt. Det varte ikke lenge før de lot hente religiøse lærere som kunne ta seg av barnas oppdragelse og veilede dem i troen og loven. Disse lærerne begrenset ikke sitt virke til den islamske menig­ heten, men misjonerte også blant de folkene som for dem var hedninger. Islam vant mange tilhengere i Vest-Afrika. For lokale kjøpmenn var det nærliggende å bekjenne seg til denne religionen. Det var prestisje knyttet til de fremmedes tro. Å tilhøre islam var dessuten som et pass; det gav adgang

188

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

til et internasjonalt rettssamfunn og sikret den reisende kjøpmannen som befant seg langt borte fra sin by og slekt. For fyrstene var valget ikke så enkelt. Også for dem kunne islam bety økt prestisje, og religionen kunne skaffe dem lærde og skriftkyndige menn som kunne hjelpe dem i administrasjonen og rettspleien. Men imot dette stod hensynet til den tradisjonelle religionen. Kongeverdigheten var ikke en tilfeldig maktposisjon i de afrikanske sam­ funnene; den var alltid omgitt av religiøs mystikk og reli­ giøse symboler som ikke hadde noen plass i den islamske religionen. Islamiseringen av Vest-Afrika ble på denne bakgrunn en prosess som strakte seg over århundrer. På den ene siden levde tradisjonelle religiøse forestillinger videre i befolkningen, og fyrstene måtte ofte ta hensyn til dette. På den annen side viste mange fyrster sin respekt for islam ved å foreta pilegrimsreiser til Mekka. Det ble drevet sko­ ler for vestafrikanske muslimer, ikke bare i de vestafrikan­ ske byene, men også i Kairo, og islamske lærde ble hentet til de vestafrikanske fyrstenes byer. Vest-Afrika sør for Sahara var mot slutten av middelalderen en del av den islamske kulturkretsen.

Politiske omveltninger i Vest-Afrika Den gamle stormakten i Vest-Afrika var Mali, som på mid­ ten av 1300-tallet behersket hele området fra Atlanterha­ vet i vest til Niger-kneet i øst. I sin storhetstid kontrollerte Mali alle veiene mellom de gullproduserende og de saltproduserende områdene. Men indre stridigheter i det herskende dynastiet svek­ ket riket. På slutten av 1300-tallet frigjorde dets vestlige og østlige deler seg, og dermed gikk kontrollen med de viktige handelsrutene tapt. Samtidig ble riket utsatt for angrep fra mange kanter. Fra nord erobret tuaregene Tombouctou, fra vest trengte nomadefolk av fulbestammen dypt inn i åkerbruksområdene, og rytterfolk fra landet sør for Niger herjet byene. Mali fortsatte å bestå som et selv­ stendig rike, men det ble redusert til det mande-talende kjerneområdet. Malis arvtager ble Songhai, det siste av de store vest­ afrikanske imperiene. Songhai var en gammel stat med base øst for Niger-kneet, men hadde lenge vært under­ kastet Mali. I annen halvdel av 1400-tallet, og særlig under Sonni Ali (1464-92), vokste staten til et impe­ rium. I 1469 ble Tombouctou erobret fra tuaregene. Sonni Ali kontrollerte dermed den viktige strekningen mellom karavaneruten og Nigerelva. Et annet viktig knutepunkt, Djenne, erobret han i 1472. Det skaffet ham kontroll over de sørgående rutene til de områdene som gullet kom fra. På andre tokter mot mande-, fulbeog mossifolkene økte han respekten for det nye imperiet og sikret dets grenser. Selv om Songhai hadde vært under islamsk påvirkning gjennom århundrer, ser det ut til at Sonni Ali støttet seg til tradisjonelle afrikanske herskersymboler. Da han erobret Tombouctou, ble de lærde muslimene fordrevet fra byen.

På den annen side la han islamske elementer inn i den offisielle kulten, og selv samtidens muslimer var åpenbart i tvil om hvor han hørte hjemme religiøst. Etter Sonni Alis død brøt det ut borgerkrig mellom to arvinger. Den ble samtidig et oppgjør mellom islamsk og afrikansk herskerideologi. Det ble islam som gikk av med seieren. Askia Muhammed (1493-1528) demonstrerte allerede i 1496-98 sin religiøse holdning med en pile­ grimsferd til Mekka. I Kairo ble han av kalifen utnevnt til «visekalif» over Vest-Afrika og utrustet med seremoniell turban og sverd. Songhai hadde dermed inntatt sin plass

Langs Nigerelvas øvre løp, i områder som hvert år blir oversvømmet, dyrkes detfor­

uten hirse også ris.

Keramikkfigurfra Djenne i Vest-Sudan ca. 1400. Djenne var et viktig handelsknute-

punkt, byens befolkning på 1400-tallet er anslått til ikke

under 15 000.

AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

189

Kano, den viktigste av byene i

Hausaland, var et viktig handelsknutepunkt og kjent for kvaliteten på bomullstøyene sine.

190

blant de islamske statene. Gjennom 1500-tallet fortsatte staten å være den viktigste økonomiske og politiske makt­ faktoren i Vest-Afrika - langt viktigere enn den begyn­ nende europeiske aktiviteten langs den vestafrikanske kysten. Også for det sentrale området mellom Niger og Tsjadsjøen var 1400-tallet en skjellsettende periode. Landet omkring sjøen stod i direkte handelsforbindelse med Tripoli og Tunis. I nordøst oppstod krigerstaten Kanem i høymiddelalderen; dens viktigste eksportvare var slaver. Fyrstene i denne staten bekjente seg til islam. Flere av dem foretok pilegrimsreiser til Mekka, og i midten av 1200-tallet hadde en fyrste av Kanem latt opprette en madrasa (islamsk høyskole) i Kairo for studenter fra sitt land. På 1400-tallet brøt staten sammen, men det fordrevne dynastiet opprettet en ny stormakt, Bornu, vest for Tsjadsjøen. Hausaland mellom Bornu og Songhai var oppdelt i en rekke småstater, som hver ble behersket fra en be­ festet by. Islam ble brakt til dette området ikke ved direkte kontakt med Nord-Afrika, men gjennom de kjøpmennene fra Mali som besøkte området. På 1400tallet ble det knyttet direkte forbindelse mellom hausastatene og Nord-Afrika. Hausabyenes håndverkere produserte tøy og særlig fine lærvarer som var ettertraktet nord for ørkenen. Men den viktigste eksportvaren var nok slaver.' For de nye statene, Songhai, Bornu og hausastatene,

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

var handelen av avgjørende betydning. Fra Nord-Afrika fikk de våpen og hester som satte dem i stand til å skape et slagkraftig kavaleri. De ridende krigerne kunne foreta tokter langt utenfor rikets grenser, utplyndre en landsby og vende hjem, lenge før de som ble angrepet, hadde tid til å samle seg til forsvar. Riktignok var det ikke store rikdommer å hente i de enkle jordbrukssamfunnene. Men en form for bytte var alltid anvendelig - slaver. Det var langtfra alle som ble solgt videre til Nord-Afrika. I de sentrale delene av rikene ble det plassert kolonier av slavebønder. På denne måten ble de herskende ryttersoldatene sikret nødvendige for­ syninger. Denne formen for slaveri var neppe noe nytt, men den ble mer utbredt etter hvert som kavaleriets slagkraft vok­ ste. Den kan likevel ikke sammenlignes med europeernes plantasj eslaveri. Slavebonden i den sudanske krigerstaten var ikke et stykke løsøre. Normalt inntok han en plass i samfunnet som tilla ham både plikter og rettigheter. Kanskje bør han snarere sammenlignes med den euro­ peiske festebonden enn med plantasjeslaven.

Etiopia, en kristen enklave Den islamske ekspansjonen hadde isolert et kristent område i det nordøstlige Afrika. Rundt Nilen sør for Egypt (Mamelukkriket), bevarte to kristne kongeriker, Maqurra og Aiwa, sin selvstendighet helt til 1300-tallet. Men de var under stadig press, ikke så mye fra Mame­ lukkriket som fra arabiske kamelnomader, som presset sørover mot nye beiter fra området mellom ørkenen og den fruktbare Nildalen. Da de kristne rikene brøt sammen på 1300-tallet, fikk det ikke bare virkninger for dem selv, men for store deler av det østlige og sentrale Sudan. Fordi det ikke var noe som stod i veien for kamelnomadene mer, fortsatte de mot sør og vest, helt over til traktene øst for Tsjadsjøen. Da senere bølger av arabiske innvandrere rykket inn, fant de jorda som egnet seg til kameler opptatt, og drog lenger mot sør, der de ble kvegnomader. Det kristne riket i Etiopia var takket være sitt fjellrike terreng bedre beskyttet enn kongerikene ved Nilen. Under det salomonske dynastiet (fra 1270) og særlig under kong Amda Siyon (1314-44) ble riket utvidet mot sør og øst. En rekke mindre islamske stater som truet veien fra det etiopiske høylandet til havnebyen Zeila, ble beseiret, og dermed ble denne viktige forbindelseslinjen sikret for et par århundrer. Det etiopiske kongeriket gav i senmiddelalderens Europa næring til myten om prestekongen Johannes, den rike og mektige kristne fyrsten hinsides den islamske ver­ den. Virkeligheten kunne ikke måle seg med myten. Etio­ pia hadde så å si ingen byer, kongen hadde ingen hoved­ stad, hoffet var en teltleir på 5000-6000 telt - kanskje 50 000-60 000 mennesker. Hoffet drog fra sted til sted og gjorde holdt i tre-fire måneder. Når det reiste videre igjen, var reservene så grundig uttømt at det kunne gå ti år før det kunne vende tilbake.

Men Etiopia var likevel et rikt land etter afrikansk målestokk. Det ble dyrket hvete, bygg og hirse. Bøndene brukte plog; bortsett fra Maghreb og Egypt var Etiopia det eneste sted i Afrika der plogen hadde erstattet hakken. Jordbrukerne betalte ikke bare skatt, men også avgifter til en herre; det kunne være en ridder eller en høvding, en kirke eller et kloster. For den kristne etiopiske kulturen, med språket amharisk, var 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet en blomstringstid. Bibelstudier ble dyrket med flid i klos­ trene, særlig Det gamle testamente ble studert og lagt til grunn for den nasjonale kirkens dogmatikk. Kontakten med den kristne verden utenfor Etiopia ble opprettholdt, først og fremst med de kristne kopterne i Egypt, som den etiopiske erkebiskopen alltid ble hentet fra. Mange etio­ pere drog på pilegrimsreise til Jerusalem. Da en portugi­ sisk sendeferd besøkte hoffet i 1520, var det ikke vanske­ lig å finne en tolk som kunne latin. Kristendommen var nær knyttet til kongemakten. Kongen grep inn i stridigheter mellom forskjellige sekter og tildelte klostrene jord som sikret deres inntekter. Alle kristne skulle vise sin tro med ytre tegn, og det var kirkeplikt både lørdag og søndag. Når abbedene reiste rundt i landet, ble de ledsaget av en eskorte av kongens soldater. Det siste trekket kunne kanskje tyde på at kongen satte den kristne tro høyere enn det var vanlig blant undersåttene. I alle fall kunne den kristne etiopiske kir­ ken ikke konkurrere med islam når det gjaldt å vinne tilhengere i Afrika. Riktignok ble det etiopiske riket større på 1300- og 1400-tallet. Men på alle kanter av det ble islam utbredt med enda større hastighet. Etiopia for­ ble et kristent område i et Afrika som år for år ble mer islamsk.

Fra statsløse samfunn til stater Det er statene som først påkaller oppmerksomhet. Om dem er vi best informert, og de er lettest å beskrive. Men langt fra hele Afrikas befolkning levde i de store statene og imperiene. Afrika på oppdagelsenes tid rommet så å si alle de politiske organisasjonsformer menneskene har kjent, fra statsløse samfunn til høvding- og kongedømmer til imperier. Variasjonene var mangfoldige, men det ser like­ vel ut til at tendensen var den samme overalt: en beve­ gelse i retning av større og fastere organiserte enheter, i retning av statsdannelse. Før den moderne utforskning av Afrikas historie skjøt fart, forklarte man de statsdannelsene som kunne konstateres i Afrika, ved hjelp av den såkalte hamittiske teorien. Det ble hevdet at afrikanerne selv var ute av stand til å utvikle høyere organisasjonsformer, og at kongeinstitusjonene, blant annet religiøs legitimering av kongeverdigheten, i siste instans stammet fra Egypt og var brakt til Afrika av ikke-negroide innvandrere, de såkalte hamittene. Denne teorien er nå oppgitt. Den var nok først og fremst et uttrykk for de fordommene som tjente til å rett­

ferdiggjøre det europeiske koloniherredømmet. Etter hvert som vi har lært de afrikanske samfunnenes historie bedre å kjenne, kan vi se at det ikke er nødvendig å finne forklaringen på de afrikanske kongedømmenes opprin­ nelse i innvandring utenfra. Kongemakten er ikke vesens­ forskjellig fra eldre afrikanske organisasjonsformer, men kan sees som en forlengelse av dem. Det gikk mange veier fra statsløse samfunn til stater; ingen utviklingslinje er felles for dem alle. Den grunn­ leggende enheten i de statsløse samfunnene var slekten. Ideelt sett svarte den slektsmessige, den geografiske og den sosiale organisasjonen til hverandre, slik at alle individer innenfor et bestemt territorium utgjorde en slekt og løste alle sosiale oppgaver innenfor slektens rammer. I praksis avvek organisasjonen så å si alltid fra det ide­ elle mønstret. Mange forhold kunne spille inn - ujevn befolkningsvekst kunne medføre at to slekter delte et ter­ ritorium. I en slik situasjon opprettholdt slektene sin identitet, og bestemte funksjoner kunne bli en særrett for overhodet over den ene slekten. Denne retten kunne bestå i rituelle funksjoner som fastslo samhørigheten mellom jorda og samfunnet, og som derfor også rommet kimen til herredømmet over jorda. En lignende situasjon kunne oppstå der et antall slek­ ter av forsvarshensyn flyttet sammen i en befestet kjempelandsby. Forskjellige funksjoner ble fordelt mellom-over­ hodene for de forskjellige slektene. Skrittet til å la en av disse funksjonene utvikle seg til en kongeverdighet som var arvelig i en bestemt slekt, var ikke langt. Helt fram til 1800-tallet eksisterte det statsløse sam­ funn side om side med stater i Afrika. Men tendensen AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

Korsfestelsen. Miniatyr i det etiopiske Kebran-manuskrip-

tet fra 1300-1400-tallet, tro­ lig det eldste illustrerte manu­ skript fra Etiopia som er bevart.

191

er sannsynlig at befolkningsveksten over århundrene økte behovet og muligheten for å organisere større enheter. Men til dette må vi nok føye den dynamikken som kongeinstitusjonene selv rommer. Av den munt­ lige overleveringen kan vi lese hvordan kongeverdigheten alltid var knyttet til rituelle symboler som gav prestisje og makt. Det var et sakralt kongedømme. Når kongeriker først var etablert, spredte de seg ikke nød­ vendigvis ved erobringer og vandringer, men også ved at naboene frivillig godtok eller etterlignet de rituelle symbolene.

Ile-Ife og Benin

Dogon-landsby i Bandiagarafjéllene. Dogon-folket bevarte sin selvstendighet overfor Songhai i nord og rytterfolkene sør for Niger-kneet ved å søke tilflukt i det fjellrike

området.

192

gikk allerede fra de siste århundrene av middelalderen i retning av statsdannelse. Hvorfor dette var slik, kan være vanskelig å forklare. Men i Sudan er det ingen tvil om at handelen over Sahara hadde avgjørende betyd­ ning. Behovet for å beskytte kjøpmenn og varer og muligheten for å oppkreve avgifter eller monopolisere ettertraktede varer og våpen gav lederne i samfunnet nye funksjoner og muligheter. Organiseringen av rytterhærer styrket de sudanske statene, men økte også behovet blant naboene deres i sør for å organisere seg politisk til forsvar. Men denne direkte påvirkningen utenfra er ikke til­ strekkelig til å forklare utviklingen i det sentrale og sørlige Afrika før ytre kontakter spilte noen rolle. Det VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

I den nordlige delen av det vestafrikanske skoglandet, omkring Nigers nedre løp, oppstod det i løpet av middel­ alderen kulturer og statsdannelser som har vakt spesiell oppmerksomhet på grunn av håndverkernes og kunstner­ nes høye nivå, mens deres historie er omgitt av et nesten ugjennomtrengelig mørke. Ile-Ife ser ut til å ha utmerket seg med sine fremra­ gende håndverkere allerede på et tidspunkt da samfunnet ennå var statsløst. Men den egentlige storhetstiden fulgte etter en erobring og statlig konsolidering omkring 1300. Herskeren i Ile-Ife var omgitt av en spesiell ærefrykt, og både den muntlige overleveringen og arkeologiske vitnes­ byrd tyder på at det sakrale kongedømmet bredte seg her­ fra til nabofolkene. Blant disse ble bystaten Benin den mest betydelige. Utgangspunktet for denne staten synes å ha vært samar­ beid mellom et antall landsbyer som skapte seg en tilfluktsborg innenfor et omfattende kompleks av voller. Hver landsby beholdt sin høvding innenfor byens grenser, men i løpet av 1200- og 1300-tallet ble makten samlet i en konges (obaens) hender. Han styrket sin prestisje ved å knytte seg til Ile-Ife, men de fornemste høvdingene bevarte sin politiske innflytelse. Først på 1400-tallet, sam­ tidig med at de fem store kriger-obaene utvidet Benins territorium, ble også det gamle høvdingrådet satt til side. De viktigste embetene i staten ble ikke lenger besatt med overhodene for bestemte slekter, men etter kongens for­ godtbefinnende. Benin kom på mange måter til å spille samme rolle som Ile-Ife hadde gjort før. Byens rikdom og prestisje trakk til seg fremragende kunstnere og håndverkere, og herskerne over ministatene i nærheten styrket sin egen prestisje ved å overta herskersymboler som dem man brukte i Benin.

Statene sør for regnskogen Regnskogen i Kongobekkenet var mindre bebodd enn det vestafrikanske regnskogbeltet og dannet en mer effektiv barriere enn selve Sahara. Også på østsiden av kontinen­ tet, i det nåværende Kenya og Tanzania, ble vandringer og kontakter hemmet av terrengforholdene. Men det østafrikanske høylandet omkring det nåværende Uganda dannet

Obaen (kongen) av Benin, fotografert i 1964. Benin, vest for Niger-deltaet, var allerede et gammelt kongerike da det første gang

ble beskrevet av portugisiske rei­ sende i 1480-årene.

omstyrtet den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Et eksempel er at visse rituelle funksjoner fortsatt ble vare­ tatt av overhodene for den underkuede befolkningen. For de fastboende kunne det være ønskelig å få kontakt med en større verden gjennom de nye herrene. Det kunne medføre omkostninger i form av tributt, men det kunne også gi beskyttelse og en andel i statens prestisje.

Det ble erobret av britene i 1897, men kongeverdigheten ble opprettholdt.

en korridor mellom det nordlige og det sørlige savannebeltet. Sannsynligvis var det gjennom denne korridoren at det sakrale kongedømmet og de verdighetstegn som knyt­ tet seg til det, spredte seg fra nord mot sør. Men dette lar seg ikke avgjøre med sikkerhet. For denne perioden har vi bare muntlige overleveringer å støtte oss til, og så den kjensgjerning at europeerne fant velutviklede kongeriker da de kom i kontakt med Afrika sør for munningen av Kongoelva på 1400- og 1500-tallet. En sentral plass hadde luba-folket i Shaba-provinsen (den sørøstlige delen av den nåværende Kongo-republikken). Området er rikt både på jern og kobber, og lubaene hadde derfor gode forutsetninger for å utvikle smedhåndverket og drive handel med sine naboer. Allerede før området ble samlet politisk, var det etter arkeologiske vit­ nesbyrd å dømme sentrum i et omfattende handelsnettverk. Som alltid når vi har med en muntlig overlevering å gjøre, er det vanskelig å bestemme tidspunkter og begi­ venheter med sikkerhet. Men med den viten vi nå har til rådighet, forekommer det mest sannsynlig at det var fra lubaenes land at det sakrale kongedømmet bredte seg i de siste århundrene av middelalderen, mot øst til malaviene og mot vest der lundafolket ble kjernen i et storrike. Mekanismen i denne århundrelange prosessen var kanskje ekspedisjoner av jegere som ble utsendt fra de eldre statene. Ekspedisjonens ledere og deltagere var utstyrt med rituelle fullmakter hjemmefra, de utgjorde så å si en mobil miniatyrstat. Hvis ekspedisjonen endte med at dens medlemmer slo seg ned i et fremmed land eller blant fremmede, brakte den med seg spiren til en ny stat. Om dette skjedde etter erobring, og etter at den opp­ rinnelige befolkningen var underkuet, eller etter fredelig overenskomst, kan være vanskelig å avgjøre. Men visse trekk tyder på at de nyankomne snarere gikk inn i enn

Smed-kongene Omkring og sør for Kongoelva lå flere stater, først og fremst Kongo og Ndongo (Angola), som portugiserne kom i kontakt med på slutten av 1400-tallet. Med vår nåværende viten er det ikke mulig å avgjøre med sikker­ het om de var oppstått som følge av en kjedereaksjon satt i gang av lubaene i det indre av landet, eller om de skyld­ tes befolkningsvekst kombinert med en overlegen metall­ urgi og militær teknikk blant kongofolket. Særlig forholdene i Kongo er velkjente takket være portugisiske beskrivelser fra slutten av 1400-tallet. Fra

Angola I området sør for Kongoelva spilte en rituell til­ knytning til smedhåndverket en viktig rolle for den politiske strukturen i de siste århundrene av middelalderen. De eldre herskersymbolene av tre ble erstattet med nye av jern, ngola. På 1400-tallet tok en av disse smedkongene tittelen ngola a kiluanje (den erobrende ngola) som uttrykk for at han kunne gjøre krav på overhøyhet over et større rike. Da portugiserne kom i kontakt med dette riket, som egentlig hadde navnet Ndongo, forvekslet de kongens tittel med rikets navn og kalte landet Angola.

hovedstaden Mbanza Kongo (nå Sao Salvador i Angola) regjerte kongen over et rike som omfattet landet sør for Kongoelva, 300-400 kilometer inn i landet og like langt mot sør. Fra hele dette området ble det sendt tributt til kongen, og han utnevnte personlig alle betydelige høv­ dinger. Som tegn på sin verdighet mottok de en flamme fra kongens ild. Felles for de sørvestafrikanske statenes kongeinstitusjoner var et trekk som kanskje avslører noe vesentlig om deres opprinnelse. Overalt ble kongesymbolene på en eller annen måte knyttet til metall og til smed-håndverket. Sammenholdt med andre opplysninger i de muntlige overleveringene tyder dette på at det var små grupper av smi-kyndige jegere som satte fart i statsdannelsen i dette området. AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

193

Swahilikysten og Zimbabwe

Kinesisk krukke med en inn­ skrift som forteller hvilken tesort den har inneholdt.

Krukken, som erfra Songdynastiets tid, erfunnet ved Mombasa i Kenya, og er et vitnesbyrd om de omfattende handelsforbindelsene de øst­ afrikanske byene hadde i middelalderen.

Langs den afrikanske østkysten, fra Mogadishu i nord til Sofala sør for Zambezielva i sør, lå en rekke islamske by­ stater. De var grunnlagt av arabiske og persiske kjøp­ menn, og den herskende klassen tilhørte i sin helhet slek­ ter som holdt nøye rede på sine stamtrær, helt tilbake til de fornemme innvandrerne fra nord. Men grunnleggerne av byene og innvandrere som kom til senere, hadde sjelden kvinner med seg; de giftet seg lokalt. Som en følge av dette ble byene på østkysten på én gang en del av den islamske og av den afrikanske kul­ turen. Troens renhet ble sikret ved den stadige kontakten med islamske kjøpmenn som besøkte havnebyene årlig med monsunen. Men etnisk kunne bybefolkningen ikke skilles fra den afrikanske befolkningen i omlandet. Det språket som ble talt i byene, swahili, var et afrikansk språk, et bantuspråk, med mange arabiske lånord. De solide bygningene i de østafrikanske byene impo­ nerte portugiserne, som ikke hadde støtt på havnebyer av denne typen i Vest-Afrika. Byene lå som regel på øyer utenfor kysten, som Zanzibar og Pemba, eller på steder

Murene i Zimbabwe er noen steder opptil 15-20 meter

høye. Det imponerende borg­ anlegget var en ubehagelig

som var lette å forsvare mot angrep inne fra land. Ingen av byene behersket nemlig noe stort landområde, i høyden noen landsbyer som kunne sikre forsyningen av korn, geitekjøtt og frukt. Man levde godt i de østafrikanske byene; det blir gang på gang understreket i de reisendes beretninger. Swahilibyenes eksistensgrunnlag var handelen. Gjennom disse byene var Afrika knyttet til det asiatiske handelsnettverket. Slaver, elfenben og gull ble brakt til byene av folk inne i landet. Der ble de afrikanske varene byttet mot asiatiske, først og fremst indisk bomullstøy og kinesisk porselen. Bare ved Zambezielva søkte de islamske kjøpmennene seg inn i landet. Ellers var regelen overalt at grensen mellom byen og omlandet ikke ble overskredet. Byenes oppgave var å opprettholde forbindelsene over havet, men handel og transport i det afrikanske innlandet sørget afrikanerne selv for. Den kulturelle virkningen av den interessen islamske kjøpmenn viste for Afrikas østkyst, ble derfor slett ikke av samme inngripende betydning som i Sudan. Blant byene inntok Kilwa en særstilling. Den var det sørligste punktet man kunne reise til med én monsun hvis man ville tilbake til Arabia, Iran eller India samme år. Byene lenger sør sendte derfor sine varer med kystskip til Kilwa, som på denne måten ble i stand til å sikre seg en ekstra inntekt fra avgiftene på handelen sørfra. Dette var desto viktigere fordi gullet nettopp kom fra denne sørlige delen av Øst-Afrika, fra gull-leiene sør for Limpopoelva. Det var også kontrollen over rutene mellom gull-leiene inne i landet og havnebyen ved Sofala som skapte grunnlaget for det riket som hadde sitt sentrum i Zimbabwe fra 1200- til 1400-tallet.

kjensgjemingfor kolonitidens

europeiske historikere, som prøvde å bortforklare dem som et resultat av egyptisk, fønikisk eller jødisk kolonise­ ring. Nå hersker det imidler­ tid ingen tvil om at de er bygd

av bantutalende folk fra stedet.

194

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Ruinene av Zimbabwe ble oppdaget av en tysk opp­ dagelsesreisende på slutten av 1800-tallet. Det syntes uforklarlig at de lå i et område som var tynt befolket av åker- og februkere. Alle mulige fantastiske teorier ble fremkastet for å forklare disse levningene, som er de klart største middelalderske byggverk i Afrika sør for Sahara. Mystikken rundt Zimbabwe er ikke forsvunnet, vi har ikke mange opplysninger som kan supplere de arkeologiske vitnesbyrdene. Men sett i sammenheng med den viten vi nå har om det gamle Afrika, er de vel­ dige ruinene ikke fullt så uforklarlige, og det er ikke nødvendig å gripe til løse hypoteser om erobrere og kolonisatorer fra nord. Zimbabwe er det største anlegget i sitt slag, men ikke det eneste. Spredt over den østlige delen av den nå­ værende staten Zimbabwe ligger ruinene av omkring hundre tilsvarende granittbyggverk. Til sammen synes dette å vise at det eksisterte et rike som med sentrum i byen Zimbabwe kontrollerte handelsveiene til kysten. At det ble drevet handel i dette området, viser de arkeo­ logiske funnene. Blant dem er skår av kostbar kinesisk og persisk keramikk fra 1200- og 1300-tallet. Det må

rium som opprinnelsen. Blomstringstiden var 1200- og 1300-tallet. På 1400-tallet ble byen brått forlatt, hvis man skal dømme etter de arkeologiske undersøkelsene. Den mest sannsynlige forklaringen er et økologisk sammen­ brudd. Gullet kunne bringe arbeidere til Zimbabwe; det kunne for en tid sikre byens forsyninger av matvarer og andre nødvendighetsartikler. Men det kunne ikke beskytte opplandet mot overutnyttelse og erosjon. En så stor befolkningskonsentrasjon som Zimbabwes dimensjo­ ner tyder på, var mer enn landet kunne bære med den jordbruksteknikken som stod til rådighet. En del av befolkningen fra Zimbabwe søkte mot nord til landet sør for Zambezi. Her ble herskertradisjonene fra Zimbabwe fortsatt, i det riket som portugiserne kalte Monomotapa, etter herskertittelen Mwene Mutapa. Mwene Mutapa behersket på slutten av 1400-tallet ikke bare handelen med gull fra de sørlige feltene, men også fra nye gullproduserende felter ved Zambezis bielver, og handelen med elfenben fra innlandet. Men det var ikke noe granitt i det nye sentret i nord. Derfor lot bygge­ tradisjonene fra hovedstaden i Zimbabwe seg ikke gjen­ oppta. De eldste delene av ruinene i Zimbabwe går tilbake til 1000-tallet, de yngste erfra 1400-tallet. Zimbabwe var sentrum i en riksdannelse der det økonomiske grunnlaget lå i kontrollen med gullhandelen

mellom gull-leiene inne i lan­ det og den afrikanske øst­

kysten.

ha vært avgifter på eller direkte deltagelse i handelen som har satt Zimbabwes ukjente konger i stand til å mobilisere de mengder av arbeidere som har bygd de store murene. Zimbabwes undergang var lenge et like stort myste-

Zimbabwes skjebne illustrerer det grunnleggende pro­ blemet i det tropiske Afrikas historie. Når historien beveget seg langsommere i Afrika enn i andre deler av den gamle verden, var det ikke fordi det afrikanske mennesket var svakt, men fordi den afrikanske naturen var gjenstridig.

AFRIKA, DET VANSKELIGSTE KONTINENTET

195

Aztekerriket

Store deler av det nåværende Mexico og

Mellom-Amerika var hjemsted for høyt

utviklede åkerbrukskulturer da spani­ erne kom. Blant disse har Aztekerriket

spesiell interesse. Det var det mektigste.

Solsteinen stod øverst på trappen som førte opp til toppen av det store pyramidetemplet i Tenochtitlån, Aztekerrikets hovedstad. Symbolene som er hugget inn

i denne såkalte «aztekerkalenderen», kunne brukes til beregninger som gjorde det

Det overskygget statene og de statsløse

samfunnene omkring seg, og er også det området som er best belyst i det bevarte

kildematerialet.

mulig å forutsi en solformørkelse.

Høylandet i det indre Mexico gav jordbruket gode betingelser, særlig i dalførene der jordsmonn og klima var velegnet til mais. Det største problemet var den util­ strekkelige eller uregelmessige nedbøren. Men vanningssystemer hadde mange steder gjort det mulig å få store avlinger av jorda, langt større enn bonden hadde bruk for. Det økonomiske grunnlaget for et imperium var der­ med til stede. Sammenlignet med bondesamfunnene, i den gamle verden hadde de amerikanske bondesamfunnene flere alvorlige handikap. De amerikanske kulturene var relativt isolerte. De kunne ikke trekke på tre kontinenters sam­ lede erfaringsmengde, de måtte så å si oppfinne alt selv. På to punkter var de amerikanske kulturene teknisk tilbakeliggende. De kjente ikke til bruken av jern; redskaper og våpen ble fremstilt av stein, i sjeldne tilfeller av kobber. De brukte muligens hjulet som leketøy, men de gjorde seg ikke praktisk nytte av det, verken i vanningsanlegg, maskiner eller vogner. Til dette kom at det ikke var tem­ met store husdyr i Amerika, og slett ikke dyr man kunne ri på. Disse handikapene forhindret ikke at det ble bygd opp store imperier i Amerika. Men de var årsak til at amerikanske kulturer stilte svakt da de plutselig ble kon­ frontert med erobrerne fra den gamle verden i tiårene etter 1500.

Aztekerne Aztekerfolket, som behersket størstedelen av Mexico da spanierne kom, hadde sin hovedstad Tenochtitlån på det stedet der byen Mexico ligger i dag, midt i Mexicodalen. Aztekernes opprinnelse er skjult bak myter og legender, men i motsetning til mange andre erobrerfolk forsøkte de ikke å tillegge seg selv guddommelige aner. Tvert om fremhevet den aztekiske overleveringen den fattigdom­ men og de kampene som forfedrene hadde gjennom­ levd. Sannsynligvis innvandret aztekerne til Mexicodalen i

196

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Kilder til aztekernes historie Aztekernes skrift var nærmest en piktografisk/ideografisk skrift. Av agavefibrer kunne de fremstille et papirlignende materiale. Da spanierne kom, ble skriften ikke bare brukt i administrasjonen, det eksisterte også en omfattende litteratur av religiøs og mytologisk-historisk karakter. På 1500-tallet gjennomførte spanske geistlige systematiske bokbrenninger som et ledd i sin kamp mot hedensk tro og kultur - uten tvil er også en del skrifter med administrativt og historisk innhold blitt kastet på bålet. I våre dager eksisterer det bare få håndskrif­ ter fra tiden før den spanske erobringen. En del håndskrifter må imidlertid være blitt bevart i privat eie i noen tid. Sammen med muntlig overlevering dannet de på 1500-tallet grunnlag for historiske beretninger nedskrevet av indianere som brukte det latinske alfabetet. Samtidig innsamlet og opptegnet enkelte spanske geistlige, særlig Sahagun, den muntlige overleveringen om tiden før spanierne kom. Endelig nedskrev noen av de span­ ske deltagerne i erobringen, blant andre Cortés selv og den menige soldaten Bemal Diaz del Castillo, beretninger om sine iakttagelser.

begynnelsen av 1300-tallet. Den fruktbare dalen var tett befolket, og de nye innvandrerne var ikke velkomne blant de folkene som allerede bodde der. Etter mange van­ dringer og konflikter fant aztekerne omsider et tilholds­ sted på en øy ute i den store sjøen som den gang dekket bunnen av Mexicodalen. Her var de i en utsatt stilling; rundt sjøen lå eldre og rikere bystater. Men plasseringen bød på andre fordeler. Aztekerne lærte seg å gjøre bruk av en spesiell form for intensivt jordbruk, chinampa (se bind 1 s. 263-64). Om det er en aztekisk oppfinnelse, er tvilsomt. Men nettopp det lave vannet i sjøen rundt Tenochtitlån gav gode beting­ elser for denne jordbruksteknikken. En chinampa er en kunstig øy. Dens grunnlag er en «tømmerflåte» av stokker og grener. Flåten kunne flyte på vannet eller hvile på bunnen. Kvister og røtter ble dynget sammen på flåten til det dannet seg et sammenhengende teppe. Gjørme og halvveis oppråtnede plantedeler ble hentet opp fra sjøbunnen og lagt oppå. Disse øyene lot seg bygge i det grunne vannet omkring Tenochtitlån, men de kostet mye arbeid. Til gjengjeld gav de et uhyre rikt utbytte. Man har regnet ut at et areal på 860 dekar var tilstrekkelig til å ernære 100 familier. Plasseringen i sjøen gav andre fordeler. Mais, gresskar og bønner fra chinampaene kunne suppleres med fuglevilt og fisk. Og transportproblemet kunne man klare med kanoer. Mexico før Columbus kjente verken til trekkdyr eller lastedyr. Alt måtte transporteres på menneskeryggen, med mindre det var mulig å komme fram med flåte eller kano som i Tenochtitlån.

Meksikanske chinampaer, kunstige øyer til åkerbruk, atskilt av kanaler.

AZTEKERRIKET

197

Kaktus og ørn Mexicos moderne våpen viser en kaktus og en øm. Disse symbolene henspil­ ler på overleveringen om grunnleggelsen av Tenochtitlån. Det var stammens høyeste gud, Uitzilopochtli, som viste aztekerne veien til Tenochtitlån. Han sa til stammens eldste: «Dere skal gå dit hvor den kaktu­ sen som kalles tenochtli vokser. Dere skal gå til den kaktus hvor en øm hviler frede­ lig. Der skal dere stanse, der skal dere vente, der skal dere møte mange stammer og med piler og skjold skal dere beseire dem. Der skal vår by Tenochtitlån ligge, der hvor ørnen med sine vinger utspent utstøter sitt skrik og tar til seg føde.» Aztekerne fulgte det rådet guden deres hadde gitt dem, og de fant både kaktus og ørn på øya Tenochtitlån.

aztekerne, som la spesiell vekt på krigernes utdannelse og status, tok ledelsen. Denne utviklingen styrket tendensen til oppdeling av det aztekiske samfunnet. En gang hadde alle vært både bønder og soldater. Nå ble krigerens hånd­ verk spesialisert; folket ble delt i krigere og bønder, adel og vanlige folk, overklasse og underklasse.

Erobringene Ved midten av 1400-tallet kontrollerte trippelalliansen hele Mexicodalen. Enkelte av bystatene i det fruktbare området hadde bevart sin selvstendighet, men ingen av dem var i stand til å true de tre byenes overherredømme. I årene 1450-54 ble dalen imidlertid rammet av misvekst og en hungersnød som kostet hundretusener livet og som

Trippelalliansen

Netzahualpilli, Texcocos

tiende konge (1472-1526). Texcoco var opprinnelig Tenochtitlåns jevnbyrdige partner i trippelalliansen, men i Netzahualpillis regje­

ringstid sank byen ned til å bli nesten bare en provins av Tenochtitlån.

Aztekerriket på 1400-tallet.

Etter 100 år var Tenochtitlån på vei til å bli en stormakt blant de bystatene som delte Mexicodalen mellom seg. Kampen hadde vært hard, ikke bare mot naturen, da azte­ kerne bygde opp sin halvveis flytende by i sjøen, men også mot nabostatene. De hadde lært mye, og de hadde skaffet seg et ry som de farligste krigerne i dalen da de kjempet søm leie tropper for en av de eldre bystatene. I begynnelsen av 1400-tallet var bystaten Azcapotzalco den sterkeste staten i Mexicodalen. Omkring 1430 sluttet tre andre bystater seg sammen mot Azcapotzalco. Det var Texcoco, Tlacopan og aztekernes Tenochtitlån. I løpet av få år beseiret disse statene den gamle herskerbyen og sik­ ret seg herredømmet over hele Mexicodalen. Etter over­ enskomsten som ble inngått etter Atzcapotzalcos fall, skulle alt krigsbytte og all tributt fra de erobrede områ­ dene deles mellom de tre byene, to femtedeler til Tenoch­ titlån, to femtedeler til Texcoco og en femtedel til Tlaco­ pan. Til å begynne med var Texcoco sannsynligvis ledende i den trippelalliansen som nå ble dannet; den var en gammel bystat som først kort tid før var blitt undertvunget av Azcapotzalco. Men det varte ikke lenge før

ennå hundre år senere, etter den spanske erobringen, ble husket med gru. Etter hungerårene utvidet aztekerne sitt herredømme. Kanskje misveksten tross alt hadde rammet den fruktbare Mexicodalen mindre hardt enn det øvrige Mexico, kanskje mente de politiske lederne i dalen at et herredømme over et større territorium ville være den beste forsikring mot hungersnød i fremtiden. I alle fall ble de aztekiske hærene nå sendt utenfor Mexicodalen. Skritt for skritt ble riket utvidet, til det strakte seg fra Stillehavet til Mexicogolfen. De krigene som aztekerne førte, fulgte alltid et bestemt

198

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

mønster. Før et felttog ble iverksatt, ble det sendt ut spio­ ner, ofte kjøpmenn som var vant til å ferdes i forkledning og som behersket fremmede språk. Når man på denne måten hadde skaffet seg opplysninger om fiendens ressur­ ser og styrke, ble det sendt ut sendebud fra de tre allierte byene. Deres oppgave var å forsøke å true eller lokke den fiendtlige byen til å underkaste seg frivillig. Først hvis disse forsøkene mislyktes, begynte krigen. Kampens mål var å nå fram til fiendens hovedtempel og styrte hans guder. Symbolet på en erobring er i azte­ kisk billedskrift et brennende tempel, gjennomboret av en pil. Men fredsforhandlingene kunne begynne før det var kommet så langt. Hvis fienden tilbød forhandlinger, ble kampene stanset, og man begynte å diskutere fredsbetingelsene. Det tok form som en handel: Den beseirede byen tilbød tributt, seierherrene fremsatte sine krav, diskusjo­ nene fortsatte til det var enighet om størrelsen på tribut­ ten, og fredsavtalen omfattet en liste over de varer som i fremtiden skulle inngå i tributten til herskerne i imperiet.

Forpliktelsene var tilpasset de forskjellige provinsenes naturforhold og avstand fra hovedstaden. De provinsene som lå nærmest, skulle først og fremst avgi matvarer og arbeidere til byggearbeidene i hovedstaden. De fjernere provinsene leverte luksusvarer i overensstemmelse med de naturlige produksjonsmulighetene. Et manuskript i billedskrift som er utarbeidet like etter den spanske erobringen, forteller om de pliktene som hvilte på de enkelte provinsene. Det blir regnet opp tøy av bomull og agavefibrer, mais, bønner, kakao, honning, salt, pepperfrukter, tobakk, byggematerialer, møbler, leir­ varer, gull, turkis, jade, kochenille, røkelse, gummi, papir, levende fugler osv. Innenfor hver provins var tributtene fordelt på hver eneste by eller landsby. De beseirede måtte betale dyrt for freden.

Et aztekisk håndskrift fortel­ ler i bilder om oppdragelsen av barn og det arbeidet som kan forventes av dem. En

trettenårs gutt skal ha to maiskaker å spise, og han kan sendes alene ut på sjøen i en

Å beherske vannet Vannforsyningen var det største problemet i Mexicodalen. I perioder var klimaet så tørt at det kunne volde vansker å skaffe drikkevann, for ikke å si vann til åkrene. I andre peri­ oder strømmet vannet så rikelig gjennom de elvene som hadde sitt utløp i dalbunnen, at de gikk over sine bredder og truet marker og bygninger med oversvømmelse. Aztekerne og befolkningen i de andre byene i trippel­ alliansen forsøkte å løse disse problemene ved hjelp av vel­ dige vannreguleringsarbeider. Det ble anlagt kanaler og oppbygde voller eller demninger som skulle gjøre det mulig å regulere vannstanden. Særlig viktig var den demningen som avskar Texcocosjøen fra det øvrige systemet av sjøer. Texcocosjøen var nemlig en saltsjø, og en oversvømmelse kunne ødelegge jordbrukslandet rundt den for mange år. Tenochtitlån selv ble knyttet til breddene av sjøen og til naboøyene ved hjelp av lange demninger av stein og jord. Tenochtitlån var blitt en storby, og drikkevannforsyningen var derfor også et problem. Man løste det ved hjelp av akvedukter, som ble ført fra kilder inne på fast­ landet over kanaler og demninger fram til byens sentrum. En av akveduktene var forsynt med to vannledninger som var så store at en mann kunne passere gjennom dem.

kano for å skjære siv.

Calpullien eide jorda Den grunnleggende sosiale enheten blant aztekerne, som i andre meksikanske samfunn, var opprinnelig calpullien, en slags klan. Medlemmene hadde felles bopel, enten i en

Denne aztekergutten er 14 år. Han skal ha to maiskaker og kan fange fisk.

Tributten Aztekerne sendte vanligvis ikke provinsguvernører til de erobrede områdene - de blandet seg så lite som mulig opp i den lokale administrasjonen - men en skatteoppkrever ble alltid sendt ut. I hovedstaden ble det ført nøye regnskap med de forpliktelser som hvilte på undertvungne stater og byer, og med de skattene som løp inn. Bare ved alvorlig misvekst kunne en provins eller en by gjøre seg håp om skattefritak. Ellers var manglende beta­ ling det samme som en opprørserklæring, og en god begrunnelse for å sende ut en straffeekspedisjon. AZTEKERRIKET

199

Guden Quetzalcoatl med maiskolber på ryggen.

Quetzalcoatl, «denfjcerkledde slangen», var en toltekisk guddom som ble innlemmet i den aztekiske gudeverden, og

landsby eller en del av en landsby eller et kvarter i byen. Den enkelte ble født inn i en calpulli, men hva som egent­ lig knyttet medlemmene sammen, er vanskelig å avgjøre. Det synes ikke å ha vært tale om avstamning fra en felles stamfar, og det kunne være store sosiale ulikheter innen­ for calpullien. Det var calpullien som eide jorda, ikke den enkelte bonde. Men bruksretten ble overdratt til de enkelte fami­ liene og kunne gå i arv så lenge jorda ble dyrket regelmes­ sig. Men den kunne ikke selges, lånes bort eller forpaktes bort, og hvis jorda lå udyrket i to år, falt den tilbake til cal­ pullien igjen. Til gjengjeld hadde en ung mann som giftet seg, rett til et jordstykke fra calpulliens felles arealer. Det var ikke likhet mellom medlemmene i calpullien. Ikke bare ble overhodet nesten alltid valgt fra samme slekt, men også blant de menige medlemmene var det for­ skjeller i status og velstand. Den sosiale spredningen skyldtes muligens den omstendighet at bruksretten til jorda gikk i arv. Enkelte slekter kunne derfor med hell eller dyktighet skaffe seg bruksrett til større områder enn andre. Tendenser til ulikhet ble forsterket etter hvert som krigene åpnet nye muligheter til å erverve ség rikdom og status. Også i Aztekerriket var det tendenser i retning av egentlig privat eiendomsrett til jord. I spesielle tilfeller, for eksempel som en belønning, kunne man få jord utenom klan-fellesskapet. Jord som var ervervet på denne måten, gikk i arv fra far til sønn. Det var riktignok bare medlem­ mer av de fornemste slektene som hadde rett til å eie slik jord, og de kunne bare overdra jorda til andre medlem­ mer av aristokratiet. Den største godseieren av alle var keiseren, men det var da også mye som gikk med i hans husholdning. Han bespiste daglig flere tusen hoffmenn med følge i palasset sitt. Dessuten var det keiserens magasiner man vendte seg til hvis det var knapt med matvarer i Tenochtitlån. Man ventet også at han belønnet sine folk med rike gaver på festdagene eller etter et vellykket felttog.

som ble tillagt nye trekk som maisens og kjøpmennenes gud.

Herskeren ble valgt Aztekerne la stor vekt på veltalenhet, og de kalte sin her­ sker taleren. På europeisk språk omtales han vanligvis som keiseren. Det kan være misvisende, i alle fall for den eldre tids vedkommende. Opprinnelig ble han valgt blant calpullienes ledere. Han var den første blant likemenn, men uten den maktfullkommenhet som knytter seg til keisertittelen. Hans makt var begrenset av lovene eller tradisjo­ nene fra stammesamfunnets tid. Han kunne for eksempel ikke utpeke sin etterfølger selv. Herskeren ble valgt av en valgforsamling som opprinnelig bestod av alle calpulliledeme, muligens av alle våpenføre medlemmer hos calpulliene. Senere ble valgforsamlingen begrenset til kretsen av høye embetsmenn. Keiserens makt var begrenset også når det gjaldt vik­ tige beslutninger som krigserklæringer, utnevnelser til høye embeter, fordeling av statens reserver til nødlidende eller belønninger til personer som hadde gjort seg særlig 200

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

fortjent. Han måtte ikke bare følge sedvanen, men også lytte til sine rådgiveres innstilling og bøye seg for den. Det er likevel tegn som tyder på at herskeren etter hvert ble mer og mer eneveldig. Mest tydelig kommer dette fram i det ritualet som omgav den aztekiske herske­ ren Moctezuma (Moctecuhsuma, Montezuma), som regjerte landet da spanierne kom. Ritualet hadde antatt svært underdanige former, og meksikanerne uttrykte sin forbauselse over at den spanske lederen Cortés tillot sine menn å se ham rett inn i ansiktet når de talte til ham. Aztekerne kunne bare nærme seg Moctezuma når de var barbent, iført ydmyke klær og førte støv til munnen med hånden som et tegn på underkastelse. Stammehøvdingen, «taleren», var i ferd med å bli gudekonge.

Bønder og krigere Hver calpulli drev sin egen «skole», telpochcalli. Der levde de unge mennene fra de var ca. 14 til de var i 20-22-årsalderen. Telpochcallien var mer enn en skole; den var de unge mennenes hus. Den rådde over en jordeiendom som ble dyrket av dem. På denne måten fikk de opplæring som bønder. Men samtidig ble de også utdannet som krigere. Når utdannelsen var kommet langt nok, fikk de anledning til å overvære, eller til og med delta i, et slag under strengt oppsyn av erfarne krigere. Hvis en av dem. utmerket seg spesielt - særlig hvis han klarte å ta en fange - stod veien åpen for at han kunne bli forfremmet sosialt. Han kunne bli opptatt i en av krigerordenene og bli medlem av den herskende klassen. De aller fleste bondesønner forble likevel innenfor cal­ pullien som bønder. De giftet seg og fikk rådighet over et jordstykke. Etter hvert som befolkningen i Tenochtitlån vokste, må disse jordstykkene likevel ha vært utilstrekke­ lige til å ernære en familie. De aztekiske calpullimedlemmene hadde mistet sin politiske innflytelse til overklassen, og de hadde i realiteten også mistet sitt eksistensgrunnlag som bønder. Men staten garanterte deres utkomme ved hjelp av tributtene som strømmet til Tenochtitlån. De ble bevart som en reserve for hæren.

Adelen hadde spesielle skoler Hovedvekten i felttogene ble lagt på elitetroppene. De bestod av garderegimenter, og krigeren kunne opptas i dem når han hadde utmerket seg på slagmarken. De fornemste, ørnens og jaguarens orden, var forbeholdt adelssønnene. Men det var også ordener som stod åpne for bondesønner, og i prinsippet var det mulig for den tapre eller heldige å bli opptatt i adelen og nå fram til de høyeste postene i riket. Et av adelens største privilegier var at den hadde rett til å la sine sønner bli utdannet i spesielle skoler, calmecacer. Disse skolene ble drevet av presteskapet, og disiplinen var streng. Elevene ble opplært til nøysomhet og hardt fysisk arbeid. De ble straffet strengt med pryl eller faste, selv for små forseelser.

På denne måten satte azte­ kerne opp de forskjellige

byenes og provinsenes skatte­ forpliktelser. Ovenfra og ned­ over: to snorer medjadeperler, 2400 bunter brokete fuglefjær, to ganger 80 hele

fugleskinn, 1600 bunterfjær, to leppesmykker av rav, innfattet i gull, 40 jaguarskinn, 200 bører kakaobønner, 800 drikkebegre, og to stykker rav sd store som murstein.

Tegnene til venstre angir

byenes navn.

AZTEKERRIKET

201

En ung mann harforlatt

skolen for å leve sammen med en kvinne, men han blir hentet tilbake av lærerne og straffes med brennende tre­ stykker. Tegningfra 1500tallet.

En gammel mann på 70 år med barn og barnebarn

hadde i motsetning til andre lov til å drikke seg beruset. Den store «talekrøllen» uten­ for munnen hans sier kanskje noe om hans tilstand.

I calmecacen ble de utdannet i de ferdighetene de kunne få bruk for som krigere og embetsmenn. Først og fremst våpenferdighet, men også veltalenhet. De lærte korrekte former for høflig oppførsel overfor likemenn og overordnede. Dessuten fikk de lære å tyde billed­ skriften og å mestre den kompliserte tidsregningen. Og det ble ikke minst undervist i rikets historie - eller ret­ tere sagt i den offisielle versjonen av rikets historie, for aztekerne hadde et våkent blikk for historiens ideolo­ giske betydning. Med denne utdannelsen bak seg forlot den unge adels­

mannen skolen i 20-22-årsalderen for å bli kriger eller embetsmann, hvis han da ikke valgte å tre inn i prestestanden. Men hvis han skulle bevare sin adelsrang, og dermed adelens spesielle rettigheter for sine etterkom­ mere, måtte han utmerke seg gjennom sin tapperhet eller sin dyktighet. Bare keiserens direkte etterkommere trådte uten videre inn i adelsstanden.

Administrasjon Utenfor Mexicodalen innsatte aztekerne bare én type embetsmenn: skatteoppkreverne eller capixquene. Capixquene var fryktet og hatet av den lokale befolkningen. De spanske erobrerne hørte ofte klager over deres vilkårlig­ het, men det synes sjelden å ha vært åpen motstand mot dem. Befolkningen var redd for den straff som ville ramme en landsby hvis den ble anklaget for å være opp­ rørsk eller våget å legge hånd på aztekernes utsending. I Mexicodalen påtok imperiet seg etter hvert flere opp­ gaver enn bare det å kreve inn tributt. De rikdommene som strømmet til rikets sentrum, gjorde samfunnsforhol­ dene mer komplisert. Det ble fortsatt ordnet opp i mange konflikter innenfor calpulliens rammer. Men etter hvert som flere og flere personer ble stående utenfor calpullienes fellesskap, ble det behov for statlige domstoler. Disse domstolene behandlet både straffesaker og sivile saker som stridigheter på markedene. De strengeste straf­ fene ble anvendt når det dreide seg om forbrytelser mot staten. Den som ble kjent skyldig i høyforræderi, ble hogd i små stykker. Huset hans ble jevnet med jorda, åkrene ble dekket med salt, og barna ble solgt som slaver inntil fjerde generasjon. . Også andre forbrytelser som mord, større tyverier og ekteskapsbrudd ble straffet med døden under mer eller mindre grusomme former. Straffen var døden også for prester og adelsmenn som drakk seg fulle.. Mindre for­ nemme personer slapp med å få hodet helt barbert for samme forseelse. Ja, når det dreide seg om gamle menn, ble drukkenskap stilltiende tolerert. En soldat som ikke adlød ordre, eller som satte seg i besittelse av en annens fange, ble straffet med døden. For soldater som flyktet fra fienden etter å være blitt tatt til fange, gjaldt spesielle regler. Hvis det dreide seg om en elitesoldat, et medlem av en krigerorden, fikk han døds­ straff. Han hadde da fornektet det privilegium det var å bli brakt som offer til gudene. Gjaldt det en alminnelig soldat, så man mer praktisk på tingene og belønnet ham.

Håndverk og handel De rikdommene som strømmet til de tre byene i trippel­ alliansen, særlig til Tenochtitlån, skapte grunnlag for en betydelig håndverksproduksjon. Håndverkere fra hele riket ble hentet til Mexicodalen. De fornemste av håndverkerne var de som arbeidet med fjæromamenter. Denne pryden var høyt elsket av aztekerne. Ikke noe kunsthåndverk ble høyere respektert enn tilvirkningen av skrøpelige mosaikker av skinnende og brokete fjær. Men det var mange andre håndverkere som produserte luksusvarer til overklassen: gullsmeder og sølvsmeder, steinhoggere og bokmakere, juvelerer og steinsmeder. De siste laget våpen av obsidian, et slags vul­ kansk glass. Håndverkerne stod utenfor calpulliorganisasjonen. De var organisert i et slags laug, og både deres rettigheter, deres ferdigheter og deres plikter gikk fra far til sønn. 202

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Lauget trådte i mange henseender i calpulliens sted. Det hadde sine egne guder, helligdommer og ritualer. Dets medlemmer var født inn i lauget, på samme måte som cal­ pulliens medlemmer var født inn i calpullien. Handelen spilte en meget stor rolle i det aztekiske samfunn. Hver by hadde én eller flere markedsplasser, der håndverkerne og bøndene i opplandet falbød sine pro­ dukter. Som betalingsmiddel ble anvendt pennefjær med gullstøv, standardiserte tøyer av bomull og kakaobønner.

Storkjøpmennene De store kjøpmennene var i en klasse for seg. Det var ikke bruk for dem i handelen mellom bønder og håndverkere på markedsplassene. Deres spesielle oppgave var å skaffe sjeldne og kostbare varer på lange og farlige reiser, særlig til det tropiske lavlandet i sør: fuglefjær, kakao, gull, sølv, jade og fargestoffer. Dette var varer som høylandet ikke produserte selv. Til tross for tributtytelsene var det etter­ spørsel etter dem i det rike Tenochtitlån. I begynnelsen hadde aztekerne sett på storkjøpmen­ nene med mistro og satt trange grenser for handelsmulighetene deres i Tenochtitlån. Resultatet var imidlertid bare at handelen til gjengjeld blomstret i nabobyen Tlatelolco. Denne byen var bygd på en øy i sjøen, på samme måte som Tenochtitlån. Dens innbyggere hadde særlig spesiali­ sert seg på handel. Mange av de rikdommene som erobringskrigene brakte til Tenochtitlån, fant snart veien til kjøpmennene i Tlatelolco. Gjennom lang tid respekterte trippelalliansen Tlatelolcos uavhengighet, men i 1473 ble den erobret av Tenoch­ titlån. Kjøpmennene i Tlatelolco ble tributtpliktige. De bevarte likevel en del av sin politiske innflytelse og sine spesielle rettigheter, blant annet egne domstoler. Ero­ bringen av Tlatelolco ble en utvidelse av hovedstaden sna­ rere enn av imperiet. Storkjøpmennene kunne skaffe seg betydelige rikdom­ mer, men de hadde ikke mange muligheter til å bruke dem. Det var forbudt for dem å kappes med adelen i smykker, drakt og bolig. De kunne naturligvis spare i form av gullstøv, men investeringsmulighetene var små. Kjøpmennenes høyeste mål synes å ha vært å bruke mange års oppspart rikdom på et veldig gjestebud, som sikret deres og slektens prestisje i mange år fremover. Noen kjøpmenn ble nær knyttet til statens tjeneste. Etter hvert som riket og tributtinntektene vokste, var det

bruk for deres språkkunnskaper og kjennskap til varer. De ble ikke godtatt som adelens likemenn, men sønnene deres hadde rett til å bli opptatt på calmecac-skolene på like fot med adelens sønner.

Mosaikkarbeid utført i gull og

fuglefjær, en detalj fra et av de mosaikkarbeidene som aztekernes hersker Moctezuma lot sende som gave til

den spanske erobreren Cortés, og som han igjen sendte videre til den spanske kongen.

Religionen - drama og tragedie I aztekernes religion ble det et møte mellom stammens opprinnelige guder og religiøse forestillinger og dem som kom til etter hvert som aztekerne lærte å kjenne og kjem­ pet mot nye folkeslag. I Tenochtitlån fantes det et tempel for de beseiredes guder. Der ble gudebildene fra templene til de undertvungne oppbevart. Gudene som var tatt til fange, var gisler i hovedstaden. Deres guddommelighet ble ikke bestridd, men alle kunne jo selv se at de ikke hadde samme styrke som de guder aztekerne holdt seg til. Aztekernes religiøse forestillinger var dramatiske og tragiske. Mennesket var en ubetydelig medspiller i en kosmisk tragedie. Verden var allerede gått til grunne fire ganger etter at den første gang ble skapt. Den tidsalder som aztekerne levde i, var den femte. I en legende om den femte tidsalders begynnelse fortelles det hvordan alt var mørke, inntil gudene samlet seg og tente et bål. En av dem kastet seg på bålet, og straks etter reiste han seg over horisonten, gjenfødt i solens skikkelse. Men snart stanset solen sin gang over himmelen. Først da gudene kastet seg AZTEKERRIKET

Aztekisk keramikk, en bolle

og to krus.

203

ny ild ble tent, og mennesker ble ofret for å gi solen ny næring etter kampen. Også for den enkelte var forventningene til livet og døden preget av angst og maktesløshet. Livet var bare et kort øyeblikk, døden kunne inntre når som helst. Skjeb­ nen etter døden ble ikke avgjort etter hvordan man levde sitt liv, men etter hvordan man døde. De krigerne som falt i slag, eller som ble tatt til fange og ofret til gudene, kunne vente et herlig liv etter døden. Det samme gjaldt kvinnene som døde i barselseng. Men for alle andre var forvent­ ningene til livet etter døden preget av gru og angst.

Menneskeofre Menneskene kunne hjelpe gudene ved å bringe ofre, men­ neskeofre. Slike menneskeofringer hadde større omfang og betydning i Aztekerriket enn i noen annen høykultur vi kjenner. Det var det trekket ved den aztekiske kulturen som mer enn noe annet fylte de spanske erobrerne med hellig harme. Det gav dem følelsen av å ha moralsk rett til ikke bare å erobre riket, men også til fullstendig å tilintet­ gjøre Tenochtitlån og brenne alle de bøker og skrifter de kunne finne. . Ofringen av mennesker kunne ta forskjellige former, ofte svært grusomme og makabre. Kvinner og barn ble ofret, men først og fremst menn som ble tatt til fange i kamp. Bare deres hjerter og blod kunne gi.solen næring og styrke. Hvis de fryktet døden, tilbød religionen dem den trøst at de i den neste tilværelsen ville bli opptatt i

De veldige pyramidene i Teotihuacan er nesten 2000 år gamle. De ble bygd av en kul­

tur som var helt glemt på aztekernes tid, og som vi bare kjenner gjennom arkeologiske vitnesbyrd.

Guden Tezcatlipoca, «det rykende speilet», mosaikk som er bygd over et menneskekranium. Tezcatlipoca var en stammegud og ble opptatt i aztekernes gudeverden som nattens og mørkets gud.

204

selv på bålet som ofre, og på denne måten brakte solen næring, fortsatte den sin gang over himmelen. Denne legenden er sentral for å forstå aztekernes blo­ dige ritualer. Bare ved offer kunne solen få styrke til å reise seg på ny hver morgen, først ved gudenes ofring av seg selv, og senere ved stadige menneskeofringer. Likevel ville også den femte tidsalder snart være slutt. Ingen visste når, bare at det ville skje ved avslutningen av en 52-årig syklus. Hvert 52. år kulminerte aztekernes angst for mørkets og tilintetgjørelsens makter. Alt husgeråd og tempelutstyr ble knust, alt lys og all ild ble slokket før mørkets frembrudd. Hele natten igjennom ventet menneskene på undergangen i husene sine. Først når dag­ gryet viste seg, visste man at solen atter hadde seiret. En VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

den utvalgte skare av krigere som fulgte solen i dens bane over himmelen. Det dreide seg om meget store antall. I forbindelse med en spesielt betydningsfull seremoni, innvielsen av et nytt tempel i Tenochtitlån, skal det ha blitt ofret tusener av mennesker. Ofrene stod og ventet i fire rekker, som hver var fire kilometer lang. Offerprestene arbeidet til de segnet om av utmattelse, for ofringen skulle foretas på en helt bestemt måte. Offeret ble lagt over offersteinen med brystet opp. Med et hurtig snitt med en obsidiankniv åpnet presten brystkassen på offeret, tok det ennå ban­ kende hjertet ut og løftet det mot solen. Etter et forsiktig skjønn ble det årlig ofret opp mot 15 000 mennesker i Tenochtitlån. Hvorfor så aztekerne noe verdifullt i dette spillet av menneskeliv? Andre kulturer har med stort utbytte gjort sine krigsfanger til slaver. Det endelige resultatet var det samme, døden. Men som slaver kunne fangene yte sine herrer noen års arbeid før de møtte sin skjebne. Man har forsøkt å gi en økologisk forklaring på ofringene. En hypotese går ut på at kannibalisme i forbindelse med ofringene gav befolkningen et hardt tiltrengt til­ skudd av proteiner (se bind 1 s. 264), men denne hypote­ sen må avvises. Det fant sted rituell kannibalisme i forbin­ delse med ofringene, men ikke i et omfang som kan ha hatt ernæringsmessig betydning for store folkegrupper. En annen hypotese henviser til den svært store befolk­ ningen og den ustabile balansen mellom befolkning og ernæringsmuligheter. Heller ikke denne hypotesen virker sannsynlig. Riktignok må de mange ofringene ha betydd en merkbar økning i dødeligheten. Men skulle den ha hatt demografisk betydning, hadde det vært mer hen­ siktsmessig å ofre kvinner enn menn. Derimot må det nok tillegges en viss betydning at azte­ kerne ikke hadde bruk for krigsfangenes arbeid. Tvert om kunne de mange fangene ha utgjort en trussel, hvis man hadde latt dem leve. Arbeidskraft var det nok av; den kunne rekvireres fra de erobrede områdene eller betales ved hjelp av den tributten som strømmet inn til hovedsta­ den. Men først og fremst hadde ofringene, slik riket var bygd opp, en politisk funksjon. Det var ikke felles interes­ ser som knyttet riket sammen, bare provinsenes angst for aztekernes hevn.

Huitzilopochtli, «kolibri fra

Dette gav Tenochtitlån stor forsvarsstyrke, noe spanierne skulle komme til å oppdage. Hvor mange innbyggere byen hadde, vet vi ikke. Moderne vurderinger av antallet ligger mellom 300 000 og 700 000. Sannsynligheten taler for at det laveste tallet er nærmest virkeligheten. Men langs breddene av sjøen lå en rekke andre byer, som nesten fungerte som forsteder til Tenochtitlån. Alt i alt mener man at denne klyngen med byer hadde minst en million innbyggere. Tenochtitlån ble totalt tilintetgjort etter den spanske

sør», var aztekernes stammegud og vant i Aztekerrikets storhetstid en plass blant de høyeste guddommene. Huitzi­ lopochtli var knyttet til solen.

Hovedtemplet i Tenochtitlån var et dobbelttempel som var viet til Huitzilopochtli og til

Tlaloc, regnguden. Menneskeofring. Aztekisk teg

ningfra 1500-tallet.

Tenochtitlån - hovedstaden Av alle merkelige ting de spanske erobrerne fikk se i den nye verden, var det neppe noe som gjorde større inntrykk på dem enn Tenochtitlån, aztekernes hovedstad. Tenochtitlån var bygd på flate holmer og chinampaer ute i sjøen i bunnen av Mexicodalen. På sitt største dekket byen en firkant som var om lag tre kilometer på hver side. Tre oppbygde demninger forbandt øya med fastlandet; den lengste var åtte kilometer lang og så bred at åtte ryt­ tere kunne ri på den side om side. Demningen var med mellomrom gjennomskåret av kanaler, og forbindelsen kunne fort brytes ved at broene over kanalene ble fjernet.

AZTEKERRIKET

205

206

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

erobringen i 1521. Det som stod tilbake av bygninger etter den langvarige beleiringen og de forbitrede kampene (se s. 255), ble jevnet med jorda. Spanierne brukte stei­ nene til bygninger de selv lot oppføre der Tenochtitlån hadde ligget. Arkeologien gir oss på denne måten få muligheter til å studere denne byen, som var den største på det amerikanske kontinentet og en av de største i ver­ den. Til gjengjeld finnes det øyenvitneskildringer både av den spanske anføreren Cortés og av flere av de menn som ledsaget ham til byen i 1519. Fra demningene gikk det brede gater inn til byens sen­ trum. Her lå de offentlige bygningene, rikets hovedtempler og keiserens palass. Det fornemste templet var et dobbelttempel, viet til Tlaloc, regnguden, og Huitzilo-

Motstående side: Dette kartet

over Tenochtitlån ble trykt som tresnitt i den første tyske utgave av den rapporten Cortés sendte hjem om an­

komsten til aztekernes hoved­ stad. Cortés forteller selv at Moctezuma, aztekernes her­ sker, gav ham et kart over Tenochtitlån.

Aztekiske krigere, noen kledd i drakter som viser deres rang

Rester av en av vannledning­

ene som forsynte Tenochtitlåns hundretusener av inn­ byggere med rent drikkevann.

bestod av mange bygninger, samlet omkring gårder og hager. Cortés skrev om keiserpalasset at det var av en slik prakt at det nesten var umulig å beskrive dets skjønnhet og utstrekning. Det fantes ikke dets like i Spania, erklærte han. Det var ikke bare praktbygningene som imponerte spanierne, men også byens utstrekning og den kloke utnyttelsen av vannet, som fikk dem til å sammenligne Tenochtitlån med Venezia. Hver eneste gate, med unntak av de bredeste hovedferdselsårene, var også en kanal. Man kunne nå nesten hvert eneste sted i byen med båt, og på kanalene var det en veldig trafikk av mennesker og varer av alle slag. Byens annet sentrum var markedet i Tlatelolco, som etter hvert hadde vokst sammen med Tenochtitlån. Et av øyenvitnene anslår antallet mennesker som daglig besøkte dette markedet, til 20 000-25 000; Cortés mente at det var 60 000. At det dreide seg om et stort marked, er det ingen tvil om. Det var ikke bare menneskemyldret som imponerte spanierne, men også mengden av fremmedar­ tede varer og ikke minst den ro og orden som preget det store markedet.

Rekonstruksjon av et aztekisk offersted, utført av den moderne meksikanske

maleren Diego Rivera.

som elitesoldater. Sverdene er av tre med innfelte fliser av obsidian (vulkansk glass).

pochtli, krigernes gud. Selve tempelbygningen lå på top­ pen av en pyramide, med et fundament som anslås til 80 x 100 meter og som hadde 114 trinn, dvs. en høyde på om lag 30 meter. Dette templet lå sammen med flere andre helligdom­ mer i et område på om lag 300 x 400 meter, omgitt av en mur. Her lå templet for Tezcatlipoca, som var gud for nat­ ten, krigen og ungdommen, templet for Quetzalcoatl, som var kulturhero og vindens gud, og templet for gudemoren Cuiacoatl. Her fantes også Coacazco, Slangens hus, der de tilfangetatte gudene bodde. Templene var de eneste bygningene som reiste seg høyt over byen. Bare adelen hadde rett til å bygge i to eta­ sjer, og ingen, ikke engang keiseren, bygde høyere. Til gjengjeld dekket keiserens palass et betydelig område og

AZTEKERRIKET

207

Blomsterkrigen

Kriger av ømeordenen. Aztekisk steinfigurfra begyn­ nelsen av 1500-tallet. Krigerordenene var eldre enn

aztekerrikets stormaktstid, men etter hvert som krigerhåndverket ble spesialisert, kom medlemmene av disse

ordenene til å utgjøre et slags aristokrati. De to viktigste var jaguarordenen og øme­ ordenen.

Ved midten av 1400-tallet var hele det meksikanske høy­ landet under aztekisk kontroll. Det var blitt vanskeligere å skaffe krigsfanger, fiendene var blitt færre, og de levde fjernt fra Tenochtitlån. Etter aztekernes eget utsagn var det nettopp derfor at krigene ikke ble gjennomført med konsekvens, til hele landet var blitt tributtpliktig. Noen bystater ikke langt fra Mexicodalen, først og fremst Tlaxcala, bevarte sin selvstendighet. På denne måten hadde aztekerne alltid en pålitelig fiende som kunne sikre for­ syninger av krigsfanger til ofringene. Hvis vi skal tro den aztekiske overleveringen, ble det rett og slett sluttet en overenskomst mellom Tenochtitlån og Tlaxcala om de såkalte blomsterkrigene. Det ble avtalt hvilke lykkebringende dager slagene skulle finne sted på, slagmarken ble avtalt på forhånd, ja, det var til og med avtalt under hvilke omstendigheter (feilslått høst eller naturkatastrofer) slagene kunne avlyses. Målet var ikke å beseire fienden, men å ta fanger. Etter slagene var bysta­ tens ledere gjester hos aztekerne når deres egne lands­ menn høytidelig ble ofret, og de vendte hjem fra Tenoch­ titlån belesset med rike gaver. I Tlaxcala hadde man imidlertid en annen oppfatning av sammenhengen. Overfor spanierne erklærte de med stolthet at de aldri var blitt beseiret av aztekerne. De

Et rike uten samhold Når det lyktes spanierne å overvinne aztekerne så hurtig og senere beholde herredømmet over Mexico, er en del av forklaringen å søke i rikets løse struktur. Aztekerriket var ikke en integrert helhet. De enkelte delene av riket var ytterst forskjellige: språk og kultur skiftet fra område til område. Aztekerne hadde ikke gjort noe forsøk på å sveise de enkelte delene sammen ved å skape en felles ideologi eller ved å utbre bruken av sitt eget språk overalt i riket, slik som inkaene hadde utbredt quechua i sitt land. Aztekerne kunne føre tilintetgjørelseskriger, men

Codex Fejervary-Mayer, et av de få håndskrifter som er bevart fra tiden før den span­ ske erobringen. De aztekiske

håndskriftene, eller rettere billedbøkene, hadde form som «trekkspillbøker», som de såkalte Leporello-bøkene. Tegnene var ikke egentlig noen skrift, men bildene skulle virke som støttefor hukommelsen. Aztekerne viste særskilt tapre fanger den æren å ofre dem

på den spesielle måten at de fikk lov åforsvare seg med en

trekølle mot fire krigere væp­ net med skjold og sverd.

208

restene av forsvarsverker som er bevart, og det forhold at krigerne fra Tlaxcala med begeistring hjalp spanierne i kampen mot aztekerne, tyder på at det er Tlaxcalas frem­ stilling av situasjonen som ligger nærmest sannheten. Hva enn sannheten om forholdet til Tlaxcala og blom­ sterkrigene er, er kildene samstemmige når det gjelder de former som aztekerne utkjempet sine kriger under. Målet under et slag var ikke å drepe og tilintetgjøre, men å ta så mange fanger som mulig. Bare antallet man hadde tatt til fange ble regnet med når det skulle avgjøres hvem som var den tapreste krige­ ren eller den største feltherren. Men nettopp denne tak­ tiske tankegangen og den omstendighet at det var fiender som aldri hadde latt seg overvinne like utenfor Tenochtit­ lån, var en alvorlig svekkelse for aztekerne da spanierne angrep. VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

En side av en aztekisk

krønike (Codex Mendoza) med beretning om Moctezumas erobringer. Ved ned­ skrivningen er det brukt en

rekke tegn til støttefor hukommelsen; det er ikke en egentlig skrift. Det brennende templet er tegnet for en erobret by; navnet på byen angis med et bilde ved siden av dette tegnet. Årstallene

etter den aztekiske kalende­ ren er angitt med tegnene til venstre og nedenfor.

vanligvis fortrengte de verken gudene, språket, sedva­ nene eller herskerklassen i de områdene de erobret. De respekterte selvstyret i disse områdene når de bare fikk sin tributt og en garanti for at herredømmet ikke ble fratatt dem. De ytet heller ikke noe til gjengjeld for tri­ butten som kunne ha knyttet provinsene til riket. Uten­ for Mexicodalen var aztekerherredømmet bare en byrde. Det er på den annen side ingen grunn til å betrakte Aztekerriket som et rike i oppløsning da spanierne kom. Likestillingen mellom de tre byene i trippelalliansen ble lenge respektert, selv om det først og fremst var aztekerne

som hadde stilt krigere. Men de siste tiårene vant Tenoch­ titlån eneherredømmet. I prinsippet ble alliansepartner­ nes uavhengighet respektert, men det var keiseren i Tenochtitlån som valgte deres politiske ledere. Texcoco og Tlacopan hadde mistet sin innflytelse over de politiske forholdene i riket. Muligens var de også i ferd med å miste sin andel av tributten. Samtidig ble det gjennomført reformer i Tenochtitlån som styrket statens økonomiske kontroll og samlet mer makt i keiserens hender. Det var spenninger i Aztekerriket da spanierne kom, men ikke en krise som kan forklare det hurtige sammenbruddet. AZTEKERRIKET

209

Inkariket

Inkaene utviklet ikke et skriftspråk,

antropologiske iakttagelser gir det

som de nordlige indianerkulturene.

historikerne et ganske rikt materiale.

Deres viten om historien ble overlevert

Mest vet vi om Inkarikets organisasjon

muntlig, blandet med myter og sagn.

og oppbygning. Derimot er opplysning­

En del beretninger ble nedtegnet etter

ene om historiske personer og begiven­

de spanske erobringene. Supplert med

heter preget av motsigelser og store

arkeologiske vitnesbyrd og med sosial­

fortolkningsproblemer.

Det området som var samlet i Inkariket, strekker seg fra det nåværende Ecuador i nord gjennom Peru og Bolivia til Chile i sør. Rikets utstrekning fra nord til sør var mer enn fra Nordkapp til Roma - over 4000 kilometer - men kul­ turlandskapet strakte seg bare få hundre kilometer fra kys­ ten. Innenfor dette beltet er høyde- og dermed klimaforskjellene store og dramatiske. Kystlandet ut mot Stillehavet er ufruktbart, nærmest ørkenaktig, unntatt på steder rundt elvene der det er muligheter for å anlegge oaser med kun­ stig vanning. Når man beveger seg fra kysten og inn i lan­ det, reiser terrenget seg hurtig i Andesfjellene. Allerede 100-200 kilometer inne i landet er man oppe i 5000 meters høyde. Mellom de vestlige og de østlige Andesfjel­ lene ligger Andeshøylandet, et platå i 3000-4000 meters høyde, avbrutt av dypere dalstrøk ned til 2000 meters høyde. Fra den østlige Andeskjeden faller landskapet igjen ned mot jungellandet i Amazonbekkenet. Til tross for de enorme kommunikasjonsvanskene var det her det eneste søramerikanske imperiet dannet seg før europeerne kom. Nettopp på grunn av de store høydeforskjellene gav klimaet muligheter for en sterkt differensiert jordbruksøkonomi. I høylandet kunne lamaer og alpakkaer beite helt opp i 5000 meters høyde. Bare litt lenger nede kunne man dyrke potet, den kulturplanten som først og fremst karakteriserte Andeskulturene. Indianerne hadde gjennom årtuseners ekspe­ rimenter utviklet over 700 forskjellige potetsorter, tilpasset de varierende klimaforholdene. De hadde dess­ uten funnet fram til en metode som gjorde det mulig å oppbevare potetene i årevis. De ble så å si «frysetørret» i

Inkarikets hersker i bærestol. Spansk tegning fra 1500-

tallet.

210

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Andesfjellenes klare luft, ved skiftevis å bli utsatt for sol­ varme og nattefrost. Poteter og lamaer var grunnstammen i Andesfjellenes jordbruk, som også omfattet bønner og andre vegetabilier. Maisen var luksus. Den var ikke så nøysom som poteten. Hvis maisen skulle dyrkes med godt utbytte i dalene i Andeshøylandet, måtte man anlegge terrasser og bygge vanningsanlegg. Da Andeshøylandet ble samlet i Inkariket på 1400-tallet, var forutsetningene for slike større anlegg til stede, og maisen ble stadig mer utbredt.

En isolert kultur De amerikanske kulturene før Columbus var på et vesent­ lig punkt vanskeligere stilt enn de europeiske, asiatiske og afrikanske: De kunne ikke låne av andre kulturkretsers oppfinnelser og erfaringer, de måtte så å si oppfinne alt selv. Andesplatået var kjernen i Inkariket. Her var utgangs­ punktet for rikssamlingen, og her bodde de aller fleste menneskene. Lavlandet ut mot kysten og jungellandet ved skråningene av Andesfjellene ned mot Amazonbekkenet hadde også sin plass i Inkarikets økonomi. Men ut over disse grensene var det trolig nesten ingen ytre kon­ takter. Indianerne i Amazonlandet ble betraktet som for­ aktelige barbarer av folkene i høylandet. Man bekjempet dem, men man undertvang dem ikke. Bare i nord lå det andre høykulturer i Mellom-Amerika og Mexico. Men avstand og terrengforhold gjorde at kon-

Hva er en inka? Ordet inka blir brukt i en rekke forskjellige betyd­ ningen Det kan være ganske forvirrende, men er i samsvar med datidens språkbruk. 1. Inkaen var herskeren selv, «keiseren», om man vil. 2. En inka var et medlem av en av de elleve keiser­ lige aylluene (klanene). Hver av disse klanene hev­ det å nedstamme fra en av de elleve inkaer som skulle ha regjert landet siden 1000-tallet. 3. Man kunne også bli inka hvis man var medlem av en ayllu som hadde ytet inkaene spesielle tjenes­ ter, og som derfor var blitt opptatt blant dem. 4. Endelig brukes ordet inka mindre riktig om alle innbyggerne i Inkariket, eller til å karakterisere kulturelle trekk: inkakeramikk, inkaspråk. Det var gruppene 2. og 3. og naturligvis keise­ ren selv som var de egentlige inkaene, herskerklassen i riket. De alene hadde rett til å bære store hengesmykker i ørene; av den grunn gav spanierne dem navnet «orejones» - langører.

taktene var minimale. Vi vet at flåter av balsatre fra tid til annen seilte langs Stillehavskysten. Men i virkeligheten ser Inkariket ut til å ha vært uten forbindelse med og uten kjennskap til de mellomamerikanske høykulturene.

Ruiner i Andeshøylandet nær Cuzco. Dette området var ved begynnelsen av 1400-tallet fremdeles delt opp i mange små politiske enheter. Det var

herfra inkaenes erobringer utgikk.

Solens sønner Inkaene pyntet som andre herskerfolk på de historiske overleveringene. Beretningene om rikets opprinnelse og eldste tid er derfor ikke mer troverdige enn den nordiske sagnhistorien er det. Hist og her kan de romme en kjerne av historisk sannhet, men den forsvinner i mengden av mindre troverdige myter, som i høyden kan brukes til å

INKARIKET

211

fortelle oss hvordan inkaene ønsket at fortiden deres skulle ta seg ut. I tillegg kommer at landet nettopp hadde gjennomlevd en borgerkrig da spanierne kom. De india­ nerne som berettet om rikets fortid, identifiserte seg ennå med det ene eller det andre partiet i borgerkrigen og far­ get sine beretninger i overensstemmelse med sin politikk. Ifølge én overlevering stammet herskerslekten, inka­ ene, fra et søskenpar, solens sønn og datter. Solen sendte dem ned på jorden av medfølelse, da den så hvilken elen­ dighet menneskene levde i. Dette paret kan karakteriseres som kulturheroer. Solens sønn lærte mennene å dyrke jorda og lede vann ut over markene fra kanalene for kun­ stig vanning, han lærte dem å sy sandaler og lage redska­ per. Hans søster, som også var hans hustru, lærte kvin­

INKARIKET under Pachacuti 1438-63 tilvekst under Pachacuti og Topa Inca 1463-71 tilvekst under Topa Inca 1471-93 riket under Huayna Capac 1493-1525

Punaen, Andeshøysletten i 4000 meters høyde over havet. Det kunne ikke drives åkerbruk her, men den egnet seg godt som beite for lamaflokker.

Lengst til høyre: Inkarikets ekspansjon.

Sivbåter på Titicacasjøen, 3800 meter over havet. I denne høyden kunne man ikke dyrke mais, men jorda egnet seg godt for poteter, og det var trolig her lamaen ble temmet.

nene å spinne og veve. I overleveringen er det også dette paret som har fastlagt samfunnsordenen, bestemt hvem som har rang og makt og valgt hvilke spesielle drakter

eller andre kjennetegn medlemmene av forskjellige grup­ per skal bære. Disse sagnene er uttrykk for hvordan inkaene ønsket at undersåttene deres skulle oppfatte fortiden, snarere enn vitnesbyrd om begivenheter som faktisk hadde funnet sted. De første åtte herskerne av inkadynastiet er kjent ved navn, men de dunkle og mystiske gjerningene som tilskrives dem, er ikke troverdige. Først med den niende inkaen, Pachacuti Inca Yupanqui (1438-71) er vi på noenlunde sikker grunn i de historiske beretningene.

Imperiet bygges Inkariket ble neppe skapt ved solens personlige inngri­ pen. Arkeologiske vitnesbyrd taler for en mindre sensa­ sjonell, men kanskje ikke mindre imponerende opprin­ nelse. Inkaene var opprinnelig bosatt mellom Cuzco og Titicacasjøen, der de på 1200-tallet stadig konkurrerte om makt og innflytelse med nabofolkene. Fra dette beskjedne utgangspunktet ekspanderte riket i de følgende århun­ drene. Men det var i virkeligheten først i de siste hundre årene før den spanske erobringen at riket nådde sin fulle utstrekning. 212

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Det var på midten av 1400-tallet, under Pachacuti, at Inkariket ble et virkelig imperium. De sterke naboene, collaene mot sør omkring Titicacasjøen og chancaene mot nord, ble beseiret. Andre stammer og folk underkastet seg frivillig. Da Pachacuti ble eldre, overlot han erobringstoktene til sin sønn, som etterfulgte ham som Topa Inca Yupanqui i 1471. Under kommando av Topa ble høylandet helt opp til Quito i det nåværende Ecuador erobret. Herfra var inka­ ene i stand til å angripe sine farligste rivaler, chimuene, som hadde forsøkt å beskytte seg mot deres angrep sørfra med veldige festningsanlegg. Men de hadde ikke forutsett at inkaene ville bli i stand til å angripe langs elvene fra nord. Seieren var fullstendig, men Topa og hans far valgte en klok politikk: å la den overvunne herskerslekten forbli i sine besittelser, når de bare anerkjente inkaenes over­ høyhet. Chimuenes konge ble ført til Cuzco, der han ble behandlet med stor respekt, mens hans sønn ble innsatt som regent over chimuenes land. Som kronet inka kastet Topa Inca seg snart ut i nye erobringstokter etter farens død. Han hadde trengt dypt inn i Amazonlandet med en hær da en melding om opp­ rør blant collaene plutselig kalte ham tilbake. Topa tilkalte forsterkninger fra nord og utnyttet også splittelsene mellom statene omkring Titicacasjøen. Men det varte flere år før opprøret var nedkjempet. Denne gangen ble ikke den tradisjonelle herskerklassen respektert da collaene var beseiret. Mange av de over­ levende ble forflyttet til andre deler av riket, mens landet deres ble overdratt til lojale befolkningsgrupper. Enda mer betegnende for den totale underkastelsen var det kanskje at collaenes gudebilder ble fjernet fra templene. I inkaenes verdensbilde kjempet gudene side om side med

Inkarekken Den regjerende inkaen da spanierne kom, var den tolvte i rekken, men de åtte første er mer eller min­ dre mytiske figurer. Først fra 1438 er vi på noen­ lunde sikker historisk grunn.

Pachacuti Inca Yupanqui Topa Inca Huayna Capac Borgerkrig, Atahuallpa mot Huascar Atahuallpa

1438-71 1471-93 1493-1527 (?) 1527(?)-32 1532-33

inkaens egen høyeste guddom, solen. Men var nederlaget totalt, falt også gudene. Etter at collaenes opprør var nedkjempet, fortsatte Topa sine erobringer. Han erobret deler av det nåværende Boli-

via, blant annet landet rundt Potosi, et av de mest sølvrike områder i Amerika. Han mottok også utsendinger som kom helt fra det nåværende Argentina for å hylle ham. Endelig vendte han seg mot Chile, der en inka-gamison ble plassert ved 30 grader sørlig bredde. Deretter vendte han tilbake til Cuzco. Som sin far synes han å ha tilbrakt sine eldre dager med å organisere og administrere det veldige imperiet som var blitt skapt under to generasjoners kriger. Under den 11. inkaen, Huayna (Wayna, 1493- 1527?), nådde inkaenes makt sitt høydepunkt. Grensene i nord gikk nær Caucaelva i Colombia. I det sørøstlige Bolivia ble det plassert en rekke garnisoner som skulle sikre grensen mot angrep fra guaranistammer som forsøkte å trenge inn i riket. Det var nå ingen fiender på det søramerikanske konti-

nentet som kunne utfordre inkaenes maktposisjon. Riket hadde ekspandert slik inkaenes eget navn på det antydet: «De fire verdenshjørner». Riktignok må allerede Huayna før sin død ha hørt rykter om spanierne, og sannsynligvis ble landet allerede i 1524-25 rammet av den første epide­ mien av europeiske sykdommer. Men den katastrofen som få år senere skulle omstyrte det riket som for bebo­ erne i Andes-landene omfattet hele den siviliserte verden, kunne ingen forestille seg.

Dal i Andeshøylandet ved

Pisac, nær Cuzco, med ter­ rasser anlagt i Inkarikets tid.

Det var mulig å dyrke mais i dette området, men det var nødvendig med kunstig van­ ning for å sikre at komet ble modent førfrosten satte inn.

Herskerne var gift med sine søstre Inkakeiseren var solens etterkommer og omgitt av respekt og tilbedelse. Alle rester fra måltidene hans og alle klær han hadde brukt, ble omhyggelig gjemt og brent ved en årlig seremoni. Når han døde, ble han fulgt i døden av sine yndlingshustruer og tjenere. Men han var ikke hevet over denne verdens anliggender. De inkaherskerne vi har kjennskap til, fremstår som særdeles effektive hærførere og politikere. Det var ikke helt klare regler for arvefølgen. Men i hvert fall under de senere herskerne av dynastiet var rege­ len at en legitim etterfølger bare kunne velges blant de

INKARIKET

213

«Inkaen» føres inn på sin

bærestol, i et opptog i Cuzco fra vår tid. Dette er et moderne forsøk på rekon­ struksjon, men noen steder i Peru er det helt til våre dager bevart dansedramaer som forteller om den spanske erobringen av Peru.

Lengst til høyre: Inkaen Huayna Capac føres inn i kampen på sin bærestol. Tegningfra 1500-tallet.

sønnene inkaen hadde med sin førstehustru, som bar tit­ telen coya. Coyaen skulle være inkaens helsøster, en eiendommelighet som tjente til å understreke at inkaen var hevet over de normer som gjaldt for mennesker. Blod­ skam ble i Inkariket som i de fleste andre kulturer straffet strengt. Inkaen valgte selv hvem som skulle etterfølge ham blant førstehustruens sønner, men dette sikret ikke en regelmessig tronfølge. Inkaen kunne jo dø i utide, eller han kunne ombestemme seg og utpeke forskjellige sønner på forskjellige tidspunkter. I alle fall forekom det ofte stri­ digheter i forbindelse med regentskiftene - det var også tilfellet i årene 1527-32, umiddelbart før de spanske ero­ brerne kom. Foruten førstehustruen hadde inkaen gjerne atskillige hustruer og konkubiner og dermed mange etterkommere. Etterkommerne etter hver enkelt inka ble regnet for en særskilt klan. De utgjorde sammen med Cuzcos aristo­ krati kjernen i rikets hersker- og krigerstand. Spanierne gav dem navnet orejones, «langører», fordi de alene hadde rett til å bære tunge øresmykker. De skjøttet de høyeste embetene i staten, og de hadde plikt til å verne om mumien til sin stamfar og dens bolig. I alt skal det ha vært om lag 500 voksne mannlige medlemmer i de keiserlige klanene da spanierne kom.

Rikets organisasjon Nøye knyttet til inkaen og som regel medlemmer av hans nærmeste familie var de fire ministrene eller visekongene, 214

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

apocunaene, en for hver av de fire verdenshjørner. De resi­ derte i hovedstaden Cuzco og tok seg sikkert av rikets styre når inkaen var i krig. I teorien var riket inndelt i like store provinser, hver med 40 000 skattytere (eller familier). Disse enhetene var igjen inndelt i symmetriske undergrupper etter desimalsy­ stemet med 10 000, 1000, 100 og ti familier i gruppene. Hver gruppe ble ledet av en embetsmann. I alt skulle det altså i en inkaprovins med 40 000 skattytere være 4445 embetsmenn, som hver hadde sin helt bestemte plass i hierarkiet. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at dette matema­ tiske idealbildet svarte til virkeligheten, selv om det utmerket godt kan svare til det mål inkaene strebet mot. I praksis fulgte den administrative inndelingen bosetningsog bebyggelsesmønstret i riket. Provinsene svarte til de tettbefolkede dalene i høylandet eller kystoasene, de min­ dre enhetene bestod av lokale aylluer og landsbyer. Det var da også langt fra at alle embetsmenn var inkaer. Det ser ut til å ha vært en fast regel at en provinsguvemør skulle være en orejon, en ekte inka. Men lenger nede i hierarkiet gjaldt ikke denne regelen. Tvert om synes valget av embetsmenn her å være falt på medlem­ mer av slekter som inntok en ledende stilling i lokalsam­ funnet allerede før erobringen. Curacctene, som disse lokale lederne ble kalt, var av høyst forskjellig rang. Curacaer som stod i spissen for en ayllu, var fritatt for person­ lige arbeidsplikter på inkaens jord. Embetsmennene på høyere trinn var ofte etterkommere etter konger og høv­ dinger som inkaene hadde beseiret.

Curacaens dobbelte plassering mellom lokalbefolk­ ningen og den guddommelige herskeren gir nøkkelen til å forstå hvordan det lyktes inkaene på så kort tid ikke bare å gjennomføre de omfattende erobringene, men også å knytte de erobrede områdene sammen i en fast statsdan­ nelse. Hemmeligheten var at tradisjonelle autoritetsforhold ble smidig innpasset. Curacaen mistet kanskje noe av sin tidligere selvstendighet. Til gjengjeld fikk han, hvis han var lojal, hele rikets prestisje og makt i ryggen overfor lokalbefolkningen.

Sentralmakt og lokalmakt I mange trekk ved institusjonene i Inkariket kan vi se dette samspillet mellom sentralmakt og lokalmakt. Det var vanlig at curacaenes sønner eller andre nære slekt­ ninger oppholdt seg i hovedstaden eller fikk sin oppdra­ gelse der. Om de var der som gisler eller som gjester, avhang av hvordan de og deres familier oppførte seg. Under alle omstendigheter må denne sedvanen ha bidratt til å utbre kjennskapet til inkaenes språk, quechua (kétsjua), og til å knytte i hvert fall overklassen i riket sammen. Én gang om året, ved solvervsfesten, skulle alle provinsguvernører og betydelige curacaer innfinne seg i Cuzco. De avla rapport om forholdene i sine provinser, og

Cuzco, inkaenes hovedstad

hadde karakter av hele folkeflyttinger. Som på mange andre områder var det tale om sedvaner som ble overført

Utsikt over det moderne Cuzco. Byens befolkning ved den spanske erobringen blir anslått til mellom 100 000 og

300 000 innbyggere. Det finnes ingen bilder av Cuzco

Hovedstaden Cuzco ble bygd i den store ekspan­ sjonsperioden under Pachacuti på midten av 1400tallet. Gjennom mange år skal 40 000-60 000 mann ha vært beskjeftiget i de store byggearbeidene. En av de spanske erobrerne (Pedro Sancho) skrev: «Byen Cuzco er hovedstaden og herskerens resi­ dens. Den er sd stor og vakker at den ville ha vært bemerkelsesverdig selv i Spania... Alle gatene er brolagt, og i alle renner det vann i en steinrenne i midten. Den eneste feilen ved disse gatene er at de er trange; det er bare plass til én rytter på. hver side av rennen.» Inkaene bygde solid. Deler av fundamentene står den dag i dag. Man regner med at byen hadde 100 000-300 000 innbyggere.

fra 1500-tallet, men selv om inkaene bygde solid, har den neppe gjort et sd storslagent inntrykk som aztekernes Tenochtitlån.

Embetsmenn fra Inkarikets storhetstid, fra venstre en provinsguvemør, en provinsadministrator, palassadministratoren og en overdommer.

de brakte med seg rike gaver, smykker eller kostbart tøy som tributt til inkaen. Men disse gavene tjente ikke bare til å fylle inkaens skattkammer. Han gav dem ut igjen som gaver til embetsmenn han ville belønne. Gavene var ofte kvinner, men dessuten smykker og tøy som etter lovene i riket bare kunne bæres av dem som hadde mottatt dem i gave fra inkaen selv. Langt mer drastiske var de samlingsbestrebelsene som INKARIKET

215

Tre Mochica-vaser, en fløyte­ spiller, en pottemaker og en

kriger, fra 500- eller 600tallet. På Perus nordligste kyst lå et lavlandsområde der

det var mulig å drive kunstig vanning, og der det tidlig utviklet seg betydelige by­ stater. Disse kjenner vi imid­ lertid bare fra arkeologiske vitnesbyrd. Mochica-kulturen

blomstret fra 300- til 900tallet.

fra lokalsamfunnet, aylluen, til imperienivået. Aylluen plasserte ofte kolonier, mitimaes, i områder med en pro­ duksjon som av klimatiske grunner supplerte de varene som ble fremstilt i landsbyen (se s. 77). Overført til riksnivå betydde opprettelsen av mitimaes at hele aylluer og stammer med eller mot sin vilje ble for­ flyttet for å dyrke ny jord, for å kolonisere lovende land­ områder, eller for å utgjøre en slags militær garnison i et område der lojaliteten ikke var helt sikker. Det siste har sannsynligvis vært hovedformålet. I virkeligheten kan man si at det var en enkel og effektiv måte å forsyne militærforlegningene på. Det ville være vanskelig å bringe for­ syninger fram til en fremskutt militær garnison; langt let­ tere var det å utstasjonere soldatene sammen med

En inkavei i Cuzco-området i Peru. Veinettet var av av­ gjørende betydning for Inka­ riket, og vedlikeholdet av det var av de mest tungtveiende forpliktelsene for lokalbefolk­

ningen. Takket være veiene og de depoter av forsyninger som var plassert langs dem, kunne

inkahæren slå til raskt hvis postløpere brakte melding om opprør eller angrep. Vei­ nettets samlede lengde blir anslått til 16 000 kilometer, som tilsvarer den nåværende lengden av jernbanenettet i Norge og Sverige til sammen.

216

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

familiene deres, tildele dem jord og på denne måten gjøre dem selvforsynte. Formålet med folkeflyttingene innen Inkariket var nettopp å sikre seg lojale tropper hvis lokalbefolkningen ikke oppfylte sine tributtforpliktelser eller likefrem gjorde opprør. Dette fremgår også av at de som ble forflyttet, ble holdt nøye atskilt fra den øvrige befolkningen. Ingen hadde lov til å prøve å endre sitt utseende for på denne måten å unndra seg sine forpliktelser. Den som bar en annen klesdrakt enn den foreskrevne, kunne vente seg en straff på 100 slag. Heller ikke språket eller sanger og dan­ ser fikk de forflyttede lov til å forandre etter omgivelsene. Slik forsøkte inkaene å unngå kontakter mellom miti­ maes og lokalbefolkningen. Dersom de som ble forflyttet gjorde mytteri, ville lokalbefolkningen derfor snarere hjelpe til med å nedkjempe mytteriet enn slutte seg til opprørerne.

Kommunikasjoner: meldinger sendt pr. stafett Også utenom det ordinære embetshierarkiet hadde inkaen midler til å holde seg underrettet om forholdene i riket. Med korte mellomrom ble det utsendt inspektører av høy rang, ofte medlemmer av inkaens egen familie, som undersøkte de lokale forholdene og rapporterte til inkaen etter sin hjemkomst. Skulle de oppdage noe som var så foruroligende at inkaen straks måtte få kjennskap

til det, hadde de et fremragende postvesen til rådighet. Riktignok hadde inkaene verken ridedyr eller kjøretøy. Men langs de utmerkede veiene som knyttet riket sam­ men, var det utstasjonert postløpere med jevne mellom­ rom. På denne måten kunne en melding bli brakt i stafett­ løp fra de fjerneste områdene i riket til hovedstaden, med en fart av om lag 100 km i døgnet. Inkaene hadde ikke noe skriftspråk. Men det er sann­ synlig at når en budbringer skulle huske en muntlig med­ delelse av et visst omfang, kunne han hjelpe seg med en quipu, det vil si et sett av snorer med knuter anbrakt etter et fast system. Slike quipuer kunne også brukes som støtte for hukommelsen når historiske beretninger ble foredratt, men viktigst var de i regnskapsføringen. Ved hjelp av quipuene kunne inkaen holdes underrettet om hvor mye som lå i magasinene i rikets forskjellige provin­ ser. Det var en viktig forutsetning for å kunne sikre forsy­ ninger til hærer på marsj, til arbeiderne ved store statlige byggearbeider eller kanskje til en provins som var rammet av misvekst. Det kunne også være et nyttig hjelpemiddel til å kontrollere en lokal embetsmann som hevdet at han var ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser.

sosialisme. Imidlertid er det et system man kan gjenfinne andre steder i verden der det har vært større knapphet på arbeidskraft enn på god jord.

Solens og inkaens jord Produksjonen fra bøndenes egne jordlotter tilhørte bøn­ dene selv, den ble ikke beskattet. Til gjengjeld måtte bøn­ dene også dyrke den jorda som var utlagt til solen, til inkaen og som regel også til curacaen. Solen var den høyeste guddom i Inkariket. Den var også

En quipu fra inkatiden. Quipuens system av snorer

med knuter var ingen egentlig skrift. Noen quipuer ble brukt til regnskaper, andre til «opp­

bevaring» av historiske beret­ ninger eller tradisjoner, men de kunne ikke leses, de var bare til støttefor hukom­ melsen.

Ay Huens jord Det er ofte blitt hevdet at jorda i Inkariket var delt mellom tre eiere: landsbyfellesskapet, solen og inkaen. Dette er imidlertid en grov forenkling av de faktiske forhold. For det første må vi ta forbehold overfor selve eiendomsbegre­ pet. Jorda kunne ikke eies i den betydning av ordet som vi er vant til. Den kunne ikke kjøpes eller selges; det en part kunne besitte, var en rett til å dyrke jorda eller en rett til en del av produksjonen, men ikke jorda selv. For det andre må vi understreke at de tre partenes andeler i jorda ikke var like store. Normalt var jordfellesskapets, dvs. bøn­ denes, andel den klart største. Dessuten var det enda en gruppe som i praksis fikk en del av bøndenes produksjon, nemlig lokale stormenn eller embetsmenn, curacaene. Vanligvis var jordfellesskapet identisk med aylluen, som kunne omfatte en eller mange landsbyer. Alle med­ lemmene i aylluen, eller rettere sagt alle voksne, arbeidsdyktige menn, hadde like rettigheter til en del av aylluens jord. Jorda ble ofte, eventuelt hvert eller annet hvert år, omfordelt mellom mennene i overensstemmelse med størrelsen på familiene deres, det vil si både etter hvor mange munner som skulle mettes og hvor mange hender som kunne settes i arbeid. For selv om jorda så å si ble eid i fellesskap og ofte også dyrket i fellesskap, så rådde fami­ liene selv over avlingsutbyttet fra jordlottene sine. Hvis en mann var bortreist, i krig eller i tjeneste hos inkaen eller en lokal stormann, når arbeidet på markene skulle gjøres, fikk han likevel sin del av jorda. Arbeidet ble da utført av de øvrige medlemmene av hans ayllu. Hadde mannen mistet arbeidsevnen på grunn av sykdom eller alder, mistet han retten til en del av jorda. Til gjen­ gjeld ble det sørget for ham på annet vis. Denne stadige omfordelingen av jorda er av enkelte moderne historikere blitt oppfattet som et eksempel på Inkarikets opplyste

først og fremst herskernes gud. For den enkelte bonde var de lokale helligdommene, huacaene, vel så betydningsfulle. Men at en del av jorda var satt til side til solen, betydde ikke at utbyttet fra disse markene bare tilfalt den høyeste gud­ dommen og hovedstadens templer. En liten del av produk­ sjonen gikk ut av lokalsamfunnet til templene eller til andre religiøse institusjoner i provinshovedstaden, som for eksempel «de utvalgte kvinners hus». En enda mindre del nådde helt til de høyeste helligdommene i Cuzco. Men den største delen ble brukt lokalt. Det var fra solens andel man tok den maten som skulle bringes som offer til de lokale helligdommene. Derfra fant også vok­ terne av de lokale helligdommene - som ofte synes å ha vært de gamle og arbeidsudyktige - sitt utkomme. Heller ikke utbyttet av inkaens andel ble uten videre INKARIKET

217

Malt billedteppe fra en grav i Chanchan, den største byen i

Chimu. Utfra omfanget av ruinene er innbyggertallet i Chanchan ca. 1500 anslått til mellom 50 000 og 100 000.

brakt til hovedstaden. En del gikk til provinsguvemøren og ble brukt av ham i forbindelse med de oppgavene han skulle løse innenfor provinsens rammer. Det som ble til­ bake, kunne bringes til inkaens hoff. Men selv keiserhof-

En offerkniv fra kongeriket Chimu. Chimu var en velor­ ganisert stat med basis i kyst­ området i Nord-Peru, der det er mulig med kunstig van­

ning. Den ble trolig grunnlagt i begynnelsen av 1300-tallet,

men ble innlemmet i Inkari­ ket på midten av 1400-tallet.

fets behov for mais og tørkede poteter var begrenset. Langt viktigere var det at den produksjonen som ble oppmagasinert på stedet, og som man ved hjelp av quipuene holdt nøye regnskap med, utgjorde en reserve som kunne brukes til rikets formål etter behov. Men det finnes også omtale av tilfeller der lagrene i inkaens magasiner simpelthen fikk råtne opp. Byråkratiet fungerte ikke alltid etter hensikten. Curacaens jord svarte på lokalplanet til inkaens på riksplan. Riktignok har utbyttet fra curacaens andel nok først og fremst tjent til å underholde ham selv og hans husstand, deriblant de håndverkerne som var i hans tje­ neste. I mindre grad enn inkaens andel har det vært for­ beholdt felles formål. Endelig var det i Inkariket eksempler på disposisjon

Inkarikets alder Historikerne var lenge tilbøyelige til å følge den senere overleveringen og legge atskillige århundrer til Inkarikets alder; det var vanskelig å tro at det vidstrakte og velorganiserte riket som spanierne fant, neppe var hundre år gammelt. Den amerikan­ ske inkaforskeren John Howland Rowes analyse av de krønikene som bygde på muntlig overlevering, avslørte imidlertid at alle de eldste opptegnelsene daterte ekspansjonen fra Pachacutis regjeringstid (1438-71), det var først på 1600-tallet at ideen om rikets høye alder oppstod. Dette resultatet bekreftes av de arkeologiske fun­ nene. Bortsett fra landet rundt Cuzco er det laget av funn som viser inkainnflytelse, ganske tynt.

218

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

over jord utenfor de rammer som ellers overalt ble satt av aylluen. De mest fornemme inkaene, både de som regjerte og medlemmer av de avdøde inkaenes aylluer, rådde over jord som forble arvelig i aylluen deres. Den ble omfordelt årlig som i andre aylluer, men den var ikke omfattet av plikten til personlig arbeid med jorda. Denne jorda ble dyrket av yanaconaer, en gruppe som falt helt utenfor aylluorganiseringen. Yanaconaer fantes også andre steder i inkasamfunnet. De var ofte i tjeneste hos inkaen, de kunne ha viktige administrative oppgaver, og enda oftere var de gjetere som passet inkaens personlige lamaflokker. Også curacaene kunne ha yanaconaer i sin tjeneste. Hvem var disse yanaconaene som falt utenfor den alminnelige samfunnsstrukturen, og som hadde funksjo­ ner som plasserer dem mellom slaver og lønnsarbeidere? Noe entydig svar har det ennå ikke lykkes historikerne å gi på dette spørsmålet. Det er mulig at de stod for nye utviklingstendenser i inkasamfunnet, knyttet til en sti­ gende interesse for erverv som husdyrhold og gruvedrift og en begynnende utvikling av privat eiendomsrett til jorda. Hvis dette er tilfellet, åpner det vide perspektiver med hensyn til de utviklingsmuligheter som fantes i inkasamfunnet på det tidspunkt da det så raskt gikk til grunne.

Arbeidsplikter Arbeidet på inkaens jord, på solens jord og på curacaens jord var ikke de eneste arbeidspliktene. Enhver landsby eller ayllu kunne bli pålagt å stille noen av sine medlem­ mer til mita, arbeid i statens tjeneste. Det kunne dreie seg om mange forskjellige oppgaver. Den tyngste delen har sikkert vært det arbeidet som ble utført lokalt, i curacaens eller en annen embetsmanns tje­ neste, eller i form av byggearbeider på veier, bruer, kana­ ler og terrasser osv. Lokalbefolkningen måtte også holde postløpere parat og sørge for at veiene og rastehusene ble vedlikeholdt. Befolkningen kunne også bli utskrevet til mita langt fra hjemmet i forbindelse med et felttog eller ved større byg­ gearbeider. Enten arbeidet ble utført lokalt eller langt fra hjemmet, ser det ut til å ha vært en fast regel at den som var utskrevet til mita, fikk forpleining mens arbeidet stod på. Hvis han skulle reise i inkaens tjeneste, fikk han reiseproviant fra inkaens lagre. Det var også en fast regel at arbeidet på jorda til den som var bortreist, skulle utføres av de andre medlemmene av hans ayllu. Under forutsetning av at systemet ikke ble misbrukt, og at byrdene ble likelig fordelt mellom de for­ skjellige aylluene, skulle mita ikke bety utålelige byrder

nærmest ser vi en inkakvinne, lengst til venstre en

inkasoldat utstyrt med skjold og slynge. Disse tegningene er laget av en spansk munk ved begynnelsen av 1600-tallet.

INKARIKET

219

for den enkelte. Men systemet rommet opplagte mulighe­ ter til å drive opp kravene til arbeidsytelser fra befolk­ ningen. Det skulle vise seg skjebnesvangert etter den spanske erobringen. Også kvinnene var tributtpliktige og måtte betale med sitt arbeid. De spant og vevde tøy til solen og til inkaen. De fikk materialet fra inkaens lagre, enten det dreide seg om ull eller bomull. De ferdige produktene ble levert til offentlige lagre.

I Cuzco hviler noen bygninger

ennå på de gamle murene fra praktbygningene i Inkarikets hovedstad. De er oppført uten mørtel av svære steinblokker, som er hugget til sd de passer perfekt inn i hverandre. Takene har vært av strå.

Embetsmenn i ferd med å sette opp en merkestein som

markerer rikets grense.

Endelig hvilte en høyst personlig skatt på kvinnene. I teorien eide inkaen alle rikets kvinner, og ingen fikk lov til å gifte seg uten tillatelse fra en embetsmann. I hver pro­ vinshovedstad var et hus for «de utvalgte kvinner». En spesiell embetsmann hadde ansvaret for disse husene. Det var hans oppgave å finne de utvalgte kvinnene blant pike­ barn som var fylt åtte år, og som så ut til å bli de mest til­ trekkende. De utvalgte pikene vokste opp i provinshovedstadens kvinnehus. Når de var 13-14 år gamle, ble de brakt til Cuzco. Noen av dem ble utvalgt til å tjene solen, dvs. utføre forskjellige former for arbeid i templene eller andre religiøse institusjoner. Noen ble muligens ofret, selv om menneskeofringer langt fra var hyppige. Og noen måtte tjene inkaen, som igjen kunne overlate dem til sine hus­ truer eller slektninger eller skjenke dem bort til curacaer og andre stormenn som han ønsket å vise en spesiell gunst.

Utbytting eller velferdsstat? I ettertiden har det vært uenighet om hvilken dom man skulle avsi over Inkariket. Var det en erobrerstat som utplyndret befolkningen til gavn for en fåtallig overklasse, eller var det en slags forløper for det moderne velferds­ samfunnet? Uenigheten begynte allerede en generasjon etter rikets

220

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

sammenbrudd. Spanierne var som erobrere tilbøyelige til å fordømme det falne storriket og fremheve dets negative sider. Men det var også forfattere som berømmet inkaenes vise styre. Når uenigheten har vært så dyptgående, skyldes det ikke minst den omstendighet at inkasamfunnets struktur var så fundamentalt annerledes enn den europeiske. Et av de merkeligste trekkene ved inkasamfunnet, sett med europeiske øyne, var den meget svake utviklingen av mar­ kedsøkonomien. Det fant sted en viss byttehandel, men de fleste av de funksjonene som andre samfunn utøvde gjennom markedet, klarte inkasamfunnet på annet vis. Inkaenes system kan best karakteriseres med begrepene gjensidighet og omfordeling. Dette er begreper som man også gjenfinner i andre kulturer, men som spilte en avgjø­ rende rolle hos inkaene. Gjensidigheten finner vi først og fremst innenfor ayl­ luen (se s. 217), men den omfattet til en viss grad hele riket. Omfordelingen trer fram i forholdet mellom befolk­ ningen og curacaen, embetsmennene og inkaen selv. Befolkningen hadde plikt til å arbeide i deres tjeneste. Til gjengjeld fikk de forpleining mens de utførte arbeidet, de fikk nødvendige råmaterialer, og de fant øyensynlig også en rituell tilfredsstillelse i å utføre arbeidet. Det siste kan forekomme oss å være en noe mager lønn. Men også i vår opplyste tid finnes det mennesker som er villige til å utføre et stort arbeid for belønninger som ville ha fore­ kommet folket i Inkariket lite tilfredsstillende. Omfordelingen innenfor herskerklassen var mer

umiddelbart rasjonell, sett med moderne øyne. Men ved en nærmere betraktning er det kanskje ikke helt innly­ sende hvorfor det virker mer rasjonelt å motta et smykke enn å delta i et fellesarbeid under festlige former. Histo­ risk mest betydningsfull var nok den omfordelingen fra inkaens lagre som gjorde det mulig å gjennomføre større j ordforbedringsarbeider. Inkariket var ikke en kommunistisk utopi eller en velferdsstat, men et imperium som i uvanlig stor grad

dypt inn i bestående sedvaner med hensyn til jordrettigheter. Ved begynnelsen av 1500-tallet må det ha vært merk­ bart at grensene for den militære ekspansjonen var nådd. Allerede Huayna omgav seg med en livvakt som ikke var rekruttert blant inkaene, men fra en av de stammene som sist var overvunnet. Det kunne tyde på at det ikke lenger var en selvfølge at inkaene var lojale mot herskeren. Huaynas etterfølger Huascar (Washkar) eksproprierte jord som

De to brødrene Atahuallpa (til venstre) og Huascar, som

kjempet om makten i Inka­ riket da spanierne angrep. Maleri fra 1600-tallet.

hadde overført fellesansvar fra lokalsamfunnet til sen­ tralstyret. På den annen side er det ingen grunn til å betrakte de drabelige inkakrigerne som humanistiske idealister. Straf­ felovgivningen i riket taler her sitt tydelige språk. Det var forskjell på inkaer og alminnelige mennesker. En forseelse som kunne medføre dødsstraff for alminnelige mennes­ ker, var ofte straffri for den som tilhørte overklassen.

Borgerkrigen Mye tyder på at Inkariket var på vei inn i en kritisk fase i tiårene før spanierne kom. Det ene seierrike felttoget hadde fulgt det andre, krigene hadde så å si finansiert seg selv. Man hadde kunnet organisere og forsyne de store hærene uten å legge om produksjonsforholdene. Det hadde vært mulig å unngå overbeskatning og utplyn­ dring av de overvunne områdene, fordi det hele tiden var nye stammer og stater å vende hærene mot. Det hadde også vært mulig å belønne inka-delen uten å gripe alt for

tilhørte mumiene til avdøde inkaer; i praksis var vel det jord hvis avkastning tilfalt den avdødes etterkommere. Da Huayna døde i 1527, ble spenningen utløst i bor­ gerkrig. Nærmeste arving, Huascar, ble utropt til inka i hovedstaden Cuzco. Hans halvbror Atahuallpa (’Ataw Wallpa) oppholdt seg hos sin far i den nordlige delen av riket da faren døde. Han var yndlingssønnen, og det er mulig at Huayna hadde til hensikt å innsette ham som sin arving. I alle fall nektet Atahuallpa å anerkjenne Huascar. Resultatet var en blodig borgerkrig. Våren 1532 led Huascar et avgjørende nederlag nær Cuzco. Han ble tatt til fange og måtte se på at hans slekt og alle hans forbundsfeller ble mishandlet og henrettet. Det var ikke første gang i Inkarikets historie at det hadde vært blodige stridigheter i forbindelse med et tronskifte. Men kampene i årene før spanierne kom, var preget av uvanlig stor villskap. Inkariket var svekket og splittet, og Atahuallpa hadde ennå ikke full kontroll over landet da det kom melding til inkaens hoff om at en liten flokk spanske eventyrere var kommet til de nordlige provinsene. INKARIKET

221

Den portugisiske ekspansjonen Et venetiansk verdenskart fra 1442. Kartet gir et godt inn­ trykk av noen hovedtrekk i

Det er vanskelig for et moderne men­

bak et tåkeslør av usikre etterretninger.

neske, som er fortrolig med verdenskart

Ingen kjente kontinentenes sanne

og globus fra barnsben av, å sette seg inn

utstrekning, ingen visste hvor stor jord­

i de problemene som de oppdagelses­

kloden egentlig var, og hvor stor del av

reisende på 1400-tallet stod overfor.

den som var dekket av hav. Det var por­

Vår tids månereiser varte i dager og

tugisernes bedrift at de la grunnlaget for

uker, ikke måneder og år, og bestem­

utforskningen av kyst- og havstrekninger

melsesstedet var velkjent. De oppdagel-

som neppe noen europeere tidligere

sesreisendes mål var ukjent eller skjult

hadde besøkt.

senmiddelalderens europeiske verdensbilde. De tre verdens­ delene Europa, Asia og Afrika er symmetrisk ordnet omkring Jerusalem, som er

verdens midtpunkt. Middel­ havet og Det indiske hav er omtrent like store. Direkte seiling ble hindret av kulde i nord og av hete i sør. Amerika

og Oseania mangler helt, man tenkte seg verden som en sammenhengende

landmasse omgitt av hav.

Flere steder på det eurasiske kontinentet fantes det på 1400-tallet viten og kunnskap som gjorde det mulig å sette i gang en global ekspansjon. Man var i stand til å sprenge grensene for den kjente verden, erobre verdenshavenes hemmeligheter, knytte direkte forbindelse mellom Asia og Europa sjøveien, krysse Atlanterhavet og Stillehavet og dermed forene den gamle og den nye verden. Noen tiår inne på 1400-tallet var kineserne lengst fremme. Men deres kunnskaper var større enn deres behov, og de kinesiske reisene opphørte. Det ble en nasjon fra den motsatte enden av kontinentet, portugiserne, som kom til å føre an i utforskningen av verdenshavene.

Hvorfor portugiserne? Portugal var ikke noe rikt land. Verken som sentrum for lærdom eller som skipsfartsnasjon tålte dette landet på 1400-tallet sammenligning med de mest utviklede euro­ peiske områdene som Nederlandene eller de italienske bystatene. En del av forklaringen er å søke i Portugals beliggen­ het. Etter at skip fra Middelhavet, særlig fra Venezia og Genova, hadde begynt å våge seg ut i Atlanteren, var Por­ tugal ikke bare blitt møtestedet for to forskjellige skipsfartstradisjoner. Landet var også blitt sentralt plassert ved en av hovedveiene for verdenshandelen. Portugals uten­ rikshandel var omfattende; det ble eksportert salt fra Setubal, og en del av landbruksjorda ble anvendt til å produ222

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

sere eksportavlinger som vin og olje. Til gjengjeld var det ofte nødvendig å importere korn, ikke minst til Lisboa, som med sine 40 000 innbyggere var en storby etter tidens forhold. Det betydde også tette forbindelser med fjerne områder. Til den nærmeste naboen, Castilla, var forholdet som regel dårlig eller fiendtlig, og forbindelsene var svake. Til gjengjeld hadde Portugal kontakter til andre sider - diplomatiske med de vesteuropeiske stormaktene og økonomiske ikke minst med Genova. I tillegg kom at Portugal under de langvarige krigene mot Castilla hadde utviklet seg til en stat av ganske moderne type. De høyadelige lensmennene hadde mistet sin selvstendighet, og kongen hadde samlet makten i sine hender, støttet til kjøpmenn og håndverkerlaug i byene og til en tallrik og lojal lavadel. Dette kunne føre til motset­ ninger. Kjøpmennene og de kamp glade adelsmennene hadde ikke alltid de samme interesser og mål. Men dette gjorde det på den annen side lettere for kongemakten å styre ekspansjonsbestrebelsene gjennom lengre tid og stille ressurser til rådighet for reiser som fra et økonomisk synspunkt var ytterst risikable.

landet her kan ikke ha styrket forhåpningene om rike plyndringer eller handel i de landene som lå lenger sør. Men rundingen av Kapp Bojador var av stor psykolo­ gisk og navigasjonsteknisk betydning. Psykologisk fordi det vanskelige farvannet mellom Kanariøyene og Kapp Bojador virkelig hadde vært en barriere som måtte brytes før man kunne komme videre. Navigasjonsteknisk fordi hjemreisen krevde en annen rute. Det var ikke mulig å vende tilbake langs kysten mot vind og strøm. Men de herskende vindene muliggjorde en lengre, men mye let­ tere rute på hjemveien. I lange kryss mot nordøst og nordvest kunne skipene bruke passaten til de var så langt mot nord at de møtte vestavindsbeltet, som kunne føre

Klipper ved den marokkanske atlanterhavskysten nær

Casablanca.

Ceuta og den marokkanske kysten I 1411 sluttet 26 års oppslitende krig mellom Portugal og Castilla. Fire år senere vendte portugiserne sine våpen mot muslimene og erobret Ceuta på den marokkanske middelhavskysten. Den portugisiske hoffhistorikeren Zurara forteller at kongens sønner var blitt tilbudt ett års ridderturneringer, så de kunne vise sine ferdigheter og på denne måten gjøre seg fortjent til ridderslaget. Men de ville heller ha en ordentlig krig, så de ble i stedet sendt i spissen for hæren til Ceuta. Så langt vi kjenner den portugisiske kongen, Johan I (1385-1433), var han ikke en politiker av den typen som starter en krig for å glede barna. Men historien kan romme den sannhet at freden i 1411 hadde skapt en del arbeidsløshet blant de portugisiske ridderne - alltid en risikabel politisk situasjon for en forsiktig konge. Til dette kom at Ceuta var et lokkende bytte; den var en av «endestasjonene» for karavanehandelen gjennom Sahara og dermed eksportør av det mest ettertraktede av alle metaller: gull. Erobringen av Ceuta gav likevel ikke noen økonomisk gevinst. Muslimene gjennomførte det ene motangrepet etter det andre, og det ble dyrt for por­ tugiserne å holde dette brohodet. Kampene skremte bort karavanene, og gullet gikk utenom Ceuta. Sannsynligvis foretok portugiserne i 1420-årene de første reisene langs den marokkanske atlanterhavskysten i håp om lett bytte fra den spredte islamske skipsfarten og bebyggelsen - det var alltid fortjenstfullt å plyndre de vantro. Noen planer om verdenshistoriske oppdagelser hadde portugiserne neppe på denne tiden. Likevel må det ha vært et element av ren oppdagelseslyst i de bestrebelsene som år for år førte portugiserne lenger og lenger sørover, og som i 1434 brakte Gil Eannes forbi Kapp Bojador, som til da var den ytterste grensen for de portugisiske skipenes rekkevidde. Det ufruktbare kyst­

dem sikkert hjem. Det krevde gode skip, og karavellene ble her av avgjørende betydning. Men det krevde også mot og kjennskap til vindforholdene.

Øyene i Atlanteren Jo lenger portugiserne kom langs den afrikanske kysten, desto mer øde og ufruktbar så den ut. Øyene i Atlanteren var umiddelbart mer innbydende. Den kanariske øygruppen hadde vært kjent allerede i antikken. Den var bebodd av guanchene, et folk som sann­ synligvis var beslektet med berberne på det afrikanske fastlandet. Allerede tidlig på 1300-tallet var det gjort et forsøk på å kolonisere øyene under genovesisk ledelse. Men Svartedauden og krisen på midten av 1300-tallet gjorde slutt på disse bestrebelsene. Etter 1400 ble forsøkene på å kolonisere Kanariøyene gjenopptatt, først og fremst på kastiljansk initiativ. Også portugiserne gjorde ved flere anledninger forsøk på å sette seg i besittelse av én eller flere av øyene, men motstanden fra guanchene gjorde det til en kostbar og farlig affære. Nyoppdagede øygrupper uten en motvillig befolkning var vel så tillokkende.

DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

223

Madeira-gruppen ble oppdaget omkring 1420, sann­ synligvis ved et tilfelle under kryssinger i åpent hav på hjemveien fra Kanariøyene. Om lag ti år senere ble Azo­ rene oppdaget - et vitnesbyrd om hvor langt ut portugi­ serne nå var kommet. Ved Azorene hadde de allerede tilbakelagt en tredjedel av veien til Amerika. Til dette kom oppdagelsen av Kapp Verde-øyene i 1456. Disse ubebodde øyene hadde ikke gull eller rike byer som kunne plyndres, men godt klima og en jord som var velegnet til å produsere de samme varer som Portugal: kom, olje, vin og snart også sukker. Kapitalen som portu­ giserne hentet til koloniseringen av øyene, kom sannsyn­ ligvis ikke minst fra de formuene som ble skapt i sukkerproduksjonen - dens betydning var stigende i det sørlige Portugal fra begynnelsen av 1400-tallet. Men det kom også kapital fra annet hold. Ikke minst var nederlenderne med i koloniseringen av Azorene, som lenge var kjent under navnet «de flamske øyene». Koloniseringen av de fruktbare øyene hadde ikke mye av den glans som står omkring oppdagelser og erobringer. Men det var et viktig skritt på veien. Kronen fikk inntekter som satte den i stand til å finansiere nye fremstøt, og som forsyningsbaser gjorde øyene reisene mindre risikable.

Saltkar, elferibensarbeidfra Benin i Vest-Afrika fra 1500tallet. Nederst fire skikkelser, to fornemme portugisere med

sine tjenere, øverst et stilisert skip.

Mot Guineas gull og slaver

Et engelsk angrep på Lanza­ rote ca. 1590, tegnet av en av de engelske deltagerne.

Lanzarote, den østligste av Kanariøyene, ble kolonisert av Spania allerede på 1400tallet.

224

Etter hvert som de portugisiske sjøfolkene trengte sørover forbi Sahara-beltet, begynte den afrikanske kysten å ta seg mindre trøstesløs ut. Landskapet ble grønnere og tettere befolket, og store elver som Senegal og Gambia åpnet muligheter for kontakt innover i landet. Det er sannsynlig at det var håpet om å omgå karavanehandelen over Sahara og finne fram til gullets hjemsted i det fjerne Sudan som nå drev portugiserne lenger og lenger

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

fram. I 1441 noterte man to viktige begivenheter: Kapp Blanco ble passert, og det ble fanget to negerslaver som ble tatt med hjem til Portugal. I årene som fulgte, ble det gjennomført en rekke slavetokter, og det ble tatt fanger som ble solgt som slaver til storgods i Portugal eller på øyene. Dette var en gjentagelse av et eldre mønster. Slaveri hadde vært kjent gjennom hele middelalderen på Pyrene­ erhalvøya, selv om det ikke hadde vært særlig utbredt. At plantasjenes behov skulle gjøre slavehandel til en storin­ dustri i århundrene som fulgte, forutså ingen. Man gledet seg enfoldig over de nye mulighetene som åpnet seg for hedningmisjonen. «Skjønt deres legemer var lenket, var dette ubetydelig sammenholdt med den evige sanne frihet som deres sjeler ble sikret,» skriver hoffhistorikeren Gomes Eanes de Zurara. Overfall mot landsbyer nær kysten var imidlertid en kortvarig fase i slavehandelens historie. Slaveri og slave­ handel forekom i forskjellige former i Sudan allerede før portugiserne kom. Da lokalbefolkningen hadde oppdaget portugisernes interesse, ble forsyninger av slaver brakt fram til de portugisiske handelsstasjonene som etter hvert ble anlagt ved kysten. I 1456 noterte den genovesiske kjøpmannen Cadamosto (Ca’ da Mosto) at man kunne kjøpe 10-15 slaver for en god hest på den afrikanske kys­ ten; på dette tidspunktet var et menneske altså langt billi­ gere enn en hest. Selv kjøpte han 100 slaver for sju hester,

som hadde kostet ham 300 dukater i innkjøp og utgifter til for og mat på ut- og hjemreisen. Slaver var en god og gangbar vare. Men enda mer opp­ muntrende for portugiserne må det ha vært at de nå også kom i kontakt med folk som hadde gull å tilby i bytte for europeiske varer. Det begynte å knytte seg store økono­ miske interesser til Guinea-handelen.

Azorene 1439 °

Det er vanskelig å skildre de små fremstøtene uten å ta sluttresultatet, oppdagelsen av sjøveien til India, i betrakt­ ning. Var det en samlet visjon bak den portugisiske ekspansjonen på 1400-tallet? Historikerne var lenge tilbøyelige til å tillegge prins Henrik «Sjøfareren» (1394-1450) en slik visjon. Men det er en vurdering som må tas med store forbehold. Likevel må vi tillegge prins Henrik en personlig betydning for de portugisiske reisene. I lange perioder var de tapsbring­ ende, og utsiktene til gevinst lenger framme var ikke lyse. I slike perioder var Henriks støtte til fortsatte reiser avgjø­ rende. Som kongens bror var han innflytelsesrik, og som

.euta

Madeira
Arguim (befestet av portugiserne 1448) Tombouctou ^ao

Calicui

.Aden

Vi Shama

ETIOPIA

Gullkyst >p St Katarina W—75

ANGOLA

St Maria 1484

Sofala'

Kapp Kors [1485

Kapp det gode håp

Mosselbukta 1488

Kystområder utforsket i Henrik Sjøfarerens tid - 1418-60

Henrik Sjøfareren, som ikke seilte

Kystområder utforsket 1469-75

Kystområder utforsket av Diogo Cåo

Bartholomeu Dias' reise 1487-88 --------

Péro da Covilhås reise

Viktige karavaneveier gjennom Sahara

Den historiske tradisjonen gjorde prins Henrik (1394-1460), en yngre sønn av det portugisiske kongehus, til den portugisiske ekspansjonens nøkkelfigur. Den gav ham navnet Sjøfareren, selv om han neppe i hele sitt liv foretok mer enn tre små sjøreiser mellom Marokko og Portugal. Ingen av hans samtidige omtaler ham som lærd, men på 1500-tallet begynte historikerne å skrive om hans lærdom. Ingen av hans samtidige omtaler hans navigasjonsskole i Sagres - den dukker først opp hos en engelsk historiker på 1600-tallet. Han er blitt tillagt store bedrifter som skipskonstruktør og teoretisk navigatør, noe som er helt uten belegg i samtidige kilder. Hvordan oppstår en historisk myte som Henrik «Sjøfareren»? Skal man gi et kort svar, må det bli: historikernes ønsketenkning rundt en kjerne av sannhet. Det er en sterk tradisjon i europeisk histo­ rieskrivning for å søke historiske forklaringer i det enkelte menneskes - helst det enkelte opplyste og kultiverte menneskes - mål og motiver. Den histo­ riske virkeligheten er som regel en del mer kompli­ sert. Kjernen av sannhet er at Henrik var en betyd­ ningsfull mann i sin tids Portugal, dypt engasjert både i korstoget i Marokko, i koloniseringen av øyene i Atlanteren og i de afrikanske oppdagelsene. Han var politiker med sans for forretninger.

stormester av Kristusordenen rådde han selv over betyde­ lige ressurser. Hans opprinnelige motiver for å støtte utforskningen av den vestafrikanske kysten kjenner vi bare gjennom sene nedskrivere. Men i 1450-årene hadde han i hvert fall fått en materiell interesse i Guinea-handelen; den begynte å betale seg. I tillegg kom den omstendighet for den portugisiske kronen at forholdet til Castilla fortsatt var spent. Portugal bestred kastiljanernes rettigheter over Kanariøyene og fryktet angrep eller konkurranse på Guinea-kysten. Det er på denne bakgrunn vi må se de pavebullene som ble utstedt i 1450-årene til prins Henrik og den portugi­ siske kongen, og som fastla deres rettigheter i Afrika. En første bulle i 1452 stadfestet bare den portugisiske kon­ gens rett til å angripe muslimer og hedninger, ta deres land og gjøre dem til slaver. Men året etter, 1453, var et skjebneår for kristenheten: Konstantinopel bukket under for de osmanske angrepene. Trusselen fra islam ble følt som over­ hengende. Dette var neppe uten betydning for ordlyden i de pavelige buller som i 1455 og 1456 fastla omfanget av prins Henriks rettigheter. Her møter vi nemlig for første gang det erklærte mål å seile mot sør og øst helt til «de indere, som vites å være kristne» og søke deres hjelp mot «sarasenerne» og andre fiender av kristendommen. Dette kan fortolkes som om planen om en reise rundt Afrika allerede var lagt. Men «indere» var et vidt begrep DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

Portugisiske oppdagelserfør Vasco da Gamas reise i 1498. Det er uklart om en rapport fra Péro da Covilhå, som reiste over land, hadde nådd Portugal før Vasco da Gamas

avreise.

Henrik Sjøfareren, miniatyr

fra 1400-tallet.

225

på 1400-tallet. Det omfattet ikke bare dem som levde i India, men alle som bodde i øst og som ikke var «mau­ rere» eller «sarasenere». Den mest sannsynlige tolkningen fremhever portugisernes mer kortsiktige interesser. Ved å stille i utsikt et bakholdsangrep på islam, fikk de pavens støtte i striden med Castilla om retten til seilas på Guinea. Det er da heller ikke noe ved de portugisiske reisene i de følgende tiårene som med sikkerhet viser at det var sjø­ veien til India det dreide seg om. Utforskningen og kart­ leggingen av afrikakysten fortsatte, men det var handelen med Guinea-kysten som nå var hovedsaken. Langs kysten av det nåværende Ghana fant portugiserne forholdsvis lett tilgjengelige landingsplasser, der de kom i kontakt med en befolkning som så ut til å kunne bringe drømmene om gull i oppfyllelse. Ved midten av 1470-årene seilte årlig 10-15 portugisiske karaveller til Afrika for å bytte , euro­ peiske varer mot gull, slaver og malaguettapepper, et grovt og brennende vestafrikansk krydder.

Portugisisk soldat med hjelm,

rustning og hakebørse. Bronsefigurfra Benin, fra 1500tallet.

Jon prest, detalj fra et portu­ gisisk kart fra 1500-tallet.

Veien rundt Afrika En ny krig med Castilla fra 1475 sluttet med freden i AlcåQovas 1479. Den avklarte omsider noen av de gamle kompe­ tansestridene mellom de to statene. Portugal anerkjente Castillas enerett til Kanariøyene, mens Castilla til gjengjeld lovte å respektere Portugals enerett til alle land «derfra og i retning av Guinea». Unektelig en noe upresis formulering, som avspeiler tidens mangelfulle geografiske kunnskaper, og som senere måtte presiseres. Men ikke desto mindre ledet AlcåQovas-traktaten til at oppdagelsene senere ble delt inn i en vestlig spansk innflytelsessfære og en østlig portugisisk.

Jon Prest eller presbyteren Johannes Under korstogene oppstod ryktet om en mektig kristen konge som hersket over et rike på den andre siden av de islamske landene og som ville komme de kristne til hjelp. Det var en liten kjerne av sannhet i ryktet: Det fantes spredte kristne menigheter i Sentral-Asia og India, som korsfarerne kom i kontakt med i den felles valfartsbyen Jerusalem. I tillegg kom at ryktet om islamske styrkers nederlag mot kineserne kan ha nådd fram til Vesten i for­ vansket form. På dette spinkle grunnlaget oppstod legenden om Jon Prest, den mektige kristne kongen bak islam, den som i forskjellige varianter verserte overalt i den kristne verden. Det var en utbredt oppfatning at Jon Prest var etterkom­ mer etter en frisisk baron som hadde fulgt Holger Danske på et krigstokt til Asia. I Danmark hellet man imidlertid til den oppfatning at han var av dansk avstamning. De europeiske reisende som besøkte Asia i middelalderen, fant ingen spor etter riket til Jon Prest. Etter hvert flyttet overleveringen det så til Afrika, der det faktisk fantes et kristent rike i Etiopia. Portugiserne la stor vekt på å komme i kontakt med Etiopia i forbindelse med sjøtrafikken rundt Afrika. Det lyktes, portugiserne fant en kristen fyrste, men ikke legendens mektige forbundsfelle.

226

Etter fredsslutningen og etter at Johan II (1481-95) hadde overtatt regjeringen, ble det tatt flere viktige initia­ tiver. Det viktigste portugisiske anløpsstedet på Gullkys­ ten (nå Ghana) ble befestet ved fortet Såo Jorge da Mina. Året etter innledet portugiserne den rekken av reiser som skulle føre fram til oppdagelsen av sjøveien til India. På den første reisen 1482-84, under ledelse av Diogo Cåo, fant portugiserne munningen av Kongoelva og fort­ satte langs kysten av Angola til 13 grader sørlig bredde. Det var et imponerende resultat, men betydningen av det ble likevel sterkt overvurdert i Portugal. C.åo ble overøst

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

med æresbevisninger, og i 1485 lot den portugisiske kon­ gen sin ambassadør ved pavehoffet meddele offisielt at man nå nesten var fremme ved Rødehavet. Samme år dro Cåo ut på sin annen store ekspedisjon. Hvis han selv trodde målet var nær, må den ha vært en bitter skuffelse. Han fortsatte utforskningen og kartleg­ gingen av den afrikanske kysten til 22 grader sør, stadig uten å nå hav som kunne føre ham rundt Afrika. Diogo Cåo døde på hjemreisen, og det ble Bartolomeu Dias som endelig rundet Afrika i 1487-88. Han seilte et stykke opp langs kysten av Natal, helt til mannskapet tvang ham til å vende hjem. Veien rundt Afrika var funnet.

Veien til India Etter den intense og til slutt vellykte aktiviteten i 1480årene fulgte merkelig nok en pause til 1497. Flere forhold kan forklare at Bartolomeu Dias’ oppda­ gelse ikke straks ble fulgt opp. Viktigst var det kanskje at Dias ikke bare hadde oppdaget veien rundt Afrika. Han hadde også forstått hvor lang den var, og hvilke krav den stilte til menn og skip. Det er sannsynlig at pausen ble brukt til å samle inn opplysninger som kunne gjøre den avgjørende reisen let-

tere og sikrere. Vi vet at den portugisiske kongen sendte agenter til Asia for å skaffe seg kunnskaper om handelsog sjøfartsforholdene i Det indiske hav, omtrent samtidig med at Dias’ ekspedisjon startet. Det var bare rimelig å avvente deres rapporter før det avgjørende skritt ble tatt. Det er også mulig at ventetiden ble utnyttet til å utvide kjennskapet til vindforholdene i Sør-Atlanteren. Det er ingen samtidige kilder som bekrefter denne formod­ ningen, men den sikkerhet Vasco da Gama viste da han valgte sin rute, tyder på det. Det var også klart at karavellene ikke var store nok til å føre alt som trengtes for en seilas over så lange avstander. Den flåten som under Vasco da Gamas ledelse omsider forlot Lisboa med kurs mot India i 1497, bestod av to store karakker som var bygd spesielt til formålet, i tillegg til en karavell og et forsyningsskip. På utreisen la da Gama en kurs som må ha krevd sterke nerver og et godt overblikk over vindforholdene. Istedenfor å følge den afrikanske kystlinjen, seilte han fra Sierra Leone vest-sørvestover til han møtte sørøstpassaten. Den førte ham tett opp til den brasilianske kysten før han kom ned i vestavindsbeltet på høyde med Kapp det gode håp. Det var en lang omvei; i tre måneder var Vasco da Gamas flåte uten landkjenning. Men med de domine­ rende vindene var det den beste kursen, og det var stort sett den alle seilskip fra Europa til Asia fulgte senere. Vasco da Gama rundet Kapp og søkte nordover langs den østafrikanske kysten. De første menneskene portugi­ serne kom i kontakt med, kunne de bare kommunisere med gjennom tegnspråk. Det var spredte nomader og bønder, ikke så mye forskjellige fra dem de kjente fra Vest-Afrika. De passerte Sofala, den sørligste av de øst­ afrikanske havnebyene, uten å merke det. Men i Mosam­ bik fikk de kontakt med det asiatiske handelsnettverket. Det var ikke noen vennskapelig kontakt. Riktignok fikk de portugisiske skipene frisk frukt i gaver hver gang de gikk inn i en av de østafrikanske havnene - sannsyn­ ligvis en tradisjonell velkomstgest overfor mannskaper som kom i havn herjet av skjørbuk. Men handel var eksi­ stensgrunnlaget for de arabisk-swahilitalende byene. De hadde ingen grunn til å by fremmede konkurrenter vel­ kommen. Bare den mindre betydelige sultanen av Malindi tilbød portugiserne hjelp - sannsynligvis fordi han håpet at de til gjengjeld ville støtte ham mot den mektigere nabobyen Mombasa. Den viktigste hjelpen portugiserne fikk i Malindi, var en erfaren los som kjente veien til India. Om denne losen er det en del mystikk. De portugisiske kil­ dene omtaler ham som kristen eller en mann fra Gujarat, men ifølge en arabisk kilde fra 1500-tallet var losen Ahmad ibn Madjid, en av tidens største kjennere av navigasjonsforholdene i Det indiske hav og forfatter av flere verk om navigasjon. Om det virkelig var denne fremtredende eksperten som førte Vasco da Gama til Calicut, er kanskje tvilsomt. Men det er ingen tvil om at det var en mann som kunne sitt fag, og at de hjelpemidler som stod til hans rådighet, ikke var dårligere enn portugisernes. Han viste ingen tegn på forbauselse over de portugisiske instrumentene og kar-

En portugisisk etterretningsagent Samtidig med at de portugisiske forsøkene på å seile rundt Afrika ble intensi­ vert i 1480-årene, sendte den portugisiske kongen flere agenter til Østen for å skaffe seg opplysninger om handel og skipsfart i Det indiske hav og for å få kontakt med det kristne Etiopia. De første utsendingene fikk kontakt med etiopiske pilegrimer i Jerusalem, men da de ikke kunne arabisk, torde de ikke fortsette reisen. To nye utsen­ dinger ble sendt av gårde i 1487, samme år som Dias rundet Kapp det gode håp. De to mennene, Afonso de Paiva og Péro da Covilhå, reiste forkledd som islamske kjøpmenn over Kairo til Aden. Her skilte de lag. De Paiva satte kur­ sen mot Etiopia, men døde sannsynligvis før han nådde fram. Covilhå krys­ set Det indiske hav, besøkte flere av de store havnene på den indiske vestkys­ ten og vendte tilbake til Kairo i 1490. Her lå det ordrer til ham om å gjøre et nytt forsøk på å nå fram til Etiopia. Han utarbeidet en rapport om sine iakt­ tagelser i Det indiske hav og reiste til Etiopia. Der ble han godt mottatt, men holdt tilbake. Først 30 år senere fikk han anledning til å fortelle om sine opp­ levelser til en portugisisk utsending. Covilhås rapport fra 1490 er gått tapt. Om den noen sinne nådde fram til Portugal, er omstridt.

tene, og han førte dem med stor sikkerhet gjennom den smale kanalen mellom Maldivene og Lakkadivene til India på 27 dager. Takket være denne losen kunne Vasco da Gama i mai 1498 kaste anker nær Calicut. For første gang var de to skipsfartsnettverkene, det europeiske og det asiatiske, trådt i direkte forbindelse med hverandre. Portugisiske ostindiaskip. Akvarell fra annen halvdel av 1500-tallet.

DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

Med Vasco da Gamas reise ble endelig den direkte forbin­ delsen mellom det europeiske og det asiatiske nettverket av seilskipsruter knyttet.

I India I

Calicut var en av de viktigste handelsbyene på den indiske vestkysten. Opplandet produserte pepper, og byen var dessuten et internasjonalt handelssentrum, der kjøpmenn og varer fra øst og vest møttes. Denne internasjonale handelen ble dominert av «mauriske» kjøpmenn fra Arabia, Iran og Gujarat, men fyrsten eller zamorinen av Calicut var selv hindu. Hans bystat var en av flere langs Malabarkysten som hadde bevart sin selv­ stendighet takket være plasseringen mellom havet og fjel­ lene. De islamske kjøpmennene hadde naturligvis stor poli­ tisk innflytelse i Calicut. Men i motsetning til sultanene i de østafrikanske handelsbyene hadde zamorinen ikke noe

Et steinkors som Vasco da Gama lot reise ved Malindi i Øst-Afrika. Det var skikk at portugisiske oppdagelsesrei­ sende markerte viktige punk­ ter på reisen med et steinkors eller en steinsøyle.

228

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

imot de kristne fremmede. Han hadde ingen religiøse for­ dommer mot dem, og han kunne dra fordel av større kon­ kurranse mellom de kjøpmennene som kom til Calicut. Men om det var muligheter for samarbeid, ødela por­ tugiserne dem hurtig. Dels ser Vasco da Gama ut til å ha vært en svært dårlig diplomat, selv om han var utdannet som hoffmann. Han la ikke skjul på sin mistenksomhet, og han overtrådte gang på gang de lokale reglene for pas­ sende oppførsel, selv i nærvær av zamorinen. Denne hadde grunn til å betrakte seg selv som en kultivert fyrste, og Vasco da Gama og hans folk som grove og muligens farlige fremmede. En slik mistanke kunne bare bli styrket når man så at skipene var utstyrt med kanoner, og mannskapet med våpen. Vasco da Gama hevdet at han kom fra en fjern og betydningsfull fyrste som zamorinen neppe hadde hørt om. Men de gavene han brakte med seg, kunne bare øke mistenksomheten. Det var ikke uten grunn at zamorinen spurte om han var reist ut for å oppdage stein eller for å oppdage mennesker. Hvis han var kommet for å oppdage mennesker, hvorfor hadde han da ikke brakt med seg bedre gaver? Når man tar i betraktning hvor omhyggelig flåten var forberedt, er dette merkelig. Men sannsynligvis forestilte portugiserne seg overhodet ikke hvor rike fyrster de ville møte i India. De bygde på sine erfaringer fra Afrika. De gavene de hadde med seg, ville ha vært passende for en mindre høvding på den vestafrikanske kysten, ikke for en indisk fyrste. Portugiserne var ydmyket, men det lyktes da å opp­ klare misforståelsene så noenlunde. Zamorinen erklærte seg tilfreds med ordlyden i det brevet som da Gama hadde med seg fra den portugisiske kongen, og ved avreisen gav han ham et svarbrev der han tilbød å levere kanel, kryd-

Kamper mellom muslimske og portugisiske styrker ved byen Surat ved Cambaybukta

i India. Akvarell fra begyn­ nelsen av 1600-tallet.

dernellik, ingefær, pepper og edelsteiner mot gull, sølv, koraller og skarlagensklær.

Hjemkomst og ny reise Sommeren 1499 - ingen vet nøyaktig på hvilken dag var Vasco da Gama tilbake i Lisboa med to av skipene i behold. Sjøveien til India var funnet, og det var bevist at det var mulig å gjennomføre reisen med den viten og de skip som stod til rådighet. Men det var andre av Vasco da Gamas erfaringer som måtte gi anledning til alvorlige overveielser i Lisboa. Han hadde bevist at sjøreisen var gjennomførbar, men han hadde også vist hvor kostbar den var. Det var tvilsomt om handel i tradisjonell forstand, bytte av varer og penger, var lønnsom over den lange distansen. Kort tid etter da Gamas hjemkomst må det ha stått klart at sjøveien var en vei til erobringer, ikke til fredelig handel. Kong Manuel røpet sine hensikter allerede i august 1499, da han første gang brukte den nye kongetittelen: «Av Guds nåde konge av Portugal og av Algarve på denne siden av havet og i Afrika, herre til Guinea og over erobringen, sjøfarten og handelen i Etiopia, Arabia, Iran og India.» I et omtrent samtidig brev til nabomonarkene, Ferdi­ nand og Isabella, ble særlig korstogsmulighetene fremhe­ vet. Portugiserne hadde fått det inntrykk at hinduene var kristne, om enn noe kjetterske - en misforståelse som sik­ kert skyldtes synet av gudebildene i indiske templer. Kong Manuel uttrykte håp om at inderne ville samarbeide

med portugiserne i kampen mot muslimene, og at den rike handelen som nå var i muslimenes hender, ville bli ledet om Portugal. På denne måten kunne hele kristenhe­ ten hente sine krydder og edelsteiner der og ikke i det islamske Mamelukkriket (Egypt og Syria). Kampen mot de vantro og omdirigeringen av en av verdenshandelens hovedveier, det var de erklærte målene. Med slike mål var det ikke vanskelig å samle midler og folk til å utruste en ny og større flåte. Allerede i mars år 1500 seilte 13 skip av sted med 1200-1500 mann om bord under kommando av Pedro Alvarez Cabral. Kapitalen til utrustning av denne flåten kom ikke bare fra Portugal. De venetianske kjøpmennene hadde lenge vært alene om å kontrollere den europeiske delen av den transkontinentale handelen, takket være de særrettighe­ tene som de hadde oppnådd i Mamelukkriket. Kjøpmenn fra hele Europa, ikke minst fra Sør-Tyskland og Nederlandene, investerte gjerne i det portugisiske foretaket i håp om å få del i krydderhandelen. Men Cabrals instrukser utelukket en fredelig utnyt­ telse av oppdagelsen. Riktignok ble han pålagt å prøve å styrke det vennskapelige forholdet til zamorinen. Men samtidig fikk han myndighet til å oppbringe islamske skip som hadde kurs mot Rødehavet. Krigen var besluttet.

Imperiets portugisiske bakgrunn Egentlig pekte de portugisiske erfaringene fra ekspansjonen i Atlanterhavet på 1400-tallet ikke entydig i retning av en DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

229

vært kostbart, både i menneskelige og materielle ressurser. Krigene i Marokko satte dype spor i det portugisiske samfunnet. De adelsmennene som hadde kjempet der, hadde lært noe og vunnet noe. De hadde lært en bitter og desperat form for krigføring, der enhver grusomhet og ethvert bedrag var tillatt fordi det dreide seg om korstog mot de vantro. Og de hadde vunnet prestisje og politisk innflytelse, både individuelt og som sosial gruppe. Denne styrken ble nå avgjørende. Det var kjøpmenn og handel som la grunnen til det portugisiske imperiet, men det var adelsmenn og soldater som kom til å stå i spissen for det og bestemme dets strategiske mål og moralske normer. Selv om den portugisiske kongen og hans rådgivere neppe kunne overskue hele den strategiske situasjonen sommeren 1499, må de også ha hatt et klart inntrykk av sine motstanderes svakhet. Da Gama hadde hatt rikelig anledning til å studere skip og befestninger i de havnene han besøkte, og han hadde kunnet se at skipsfarten ikke var innstilt på sjøkrig. Skipene var ikke bevæpnet, kystby­ ene lå ofte åpne for angrep fra sjøsiden, ingen av byene eller fyrstene rundt Det indiske hav rådde over krigsskip som kunne ta kampen opp mot de portugisiske på like fot.

De første konfrontasjonene og de første

forbundsfellene

Det såkalte Cantinokartet, et verdenskart fra ca. 1502. En sammenligning med verdens­ kartet fra 1442 på side 222 gir et inntrykk av hvor raskt og gjennomgripende det euro­ peiske verdensbildet forandret seg.

aggressiv politikk. Koloniseringen av de ubebodde øyene i Atlanteren hadde selvsagt skjedd uten sverdslag, og handelen i Vest-Afrika ble stort sett drevet på fredelig vis, når man ser bort fra de første slavetoktene i 1440-årene. Portugiserne beskyttet riktignok seg selv og sine varer bak murer og kano­ ner, men handelspartnerne deres var ikke mindre velbeskyttede. Det var som regel bare i forståelse med de lokale her­ rene at portugiserne våget seg bort fra de befestede stedene. Bare i Marokko hadde portugiserne en annen type erfa­ ringer. Erobringen av Ceuta var blitt etterfulgt av en nær­ mest permanent krigstilstand i Marokko. Portugiserne hadde holdt sitt brohode og utvidet det, men det hadde

Folkerett og kristenrett Den portugisiske lærde Joåo de Barros skrev en betraktning over det folke­ rettslige grunnlaget for den portugisiske erobringspolitikken: «Det er sant at det eksisterer en allmenn rett til å seile på havene, og i Europa anerkjenner vi de rettigheter som andre gjør krav på. Men denne retten gjelder ikke utenfor Europa. Derfor er portugiserne i sin gode rett når de som havets herrer i kraft av sine flåter tvinger alle muslimer og hedninger til å løse fripass for sine skip, og til å straffe dem med konfiskasjon og henrettelse hvis de ikke gjør det. Muslimene og hedningene står utenfor Jesu Kristi lov, som er den sanne lov som alle må følge, hvis de ikke vil bli fordømt til evig ild. Når deres sjel således er fordømt, hvilken rett har da deres legemer til våre lovers privilegier?»

230

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Selv om Cabral hadde pene gaver med til zamorinen, var forsøket på en tilnærming dømt til å mislykkes. Calicut hadde en lang tradisjon i toleranse og fredelig samhandel; muslimene var den klart viktigste gruppen blant de kjøp­ menn som hvert år kom dit for å handle. Den portugisiske flåten under Cabral har sikkert sett skremmende ut, men zamorinen kunne på den annen side ikke være sikker på om det ikke var en forbigående trussel. Kort sagt, han var ikke innstilt på å gå inn i en fredelig allianse med en nasjon som drev sjørøveri mot hans beste kunder. For­ handlingene brøt sammen, Cabral forlot Calicut og lot byen bombardere til avskjed. Sannsynligvis var Cabral allerede orientert om makt­ forholdene på den indiske vestkysten før han brøt med byen. Calicut var den største og mektigste, men langt fra den eneste handelsbyen på kysten. Noen av byene lenger mot sør, særlig Cochin, hadde enda lettere adgang til det ettertraktede pepperet, og de var ikke uvillige til å handle med portugiserne. Her som så ofte ellers i den europeiske ekspansjonens historie kunne europeerne utnytte lokale motsetningsforhold. Calicut gjorde krav på overhøyhet over Cochin og de øvrige handelsbyene langs kysten, men de lokale herskerne støttet seg gjeme til portugiserne for å avvise disse høyhetskravene. I fyrstene av Cochin og Cannanore (Kananur) fant portugiserne forbundsfeller som kunne skaffe dem last og gi dem de basene de hadde så stor bruk for. Striden med Calicut og jakten på islamske skip gav portugiserne anledning til å demonstrere sin terrortaktikk. På sin annen reise til India tok Vasco da Gama i 1503 et pilegrimsskip og lot det brenne, mens det ennå var mange hundre passasjerer og mannskap om bord. Overfor Cali-

cut reiste han på ny kravet om at alle islamske kjøpmenn skulle nektes adgang til byen. Men mens forhandlingene om dette umulige kravet ennå pågikk, bombarderte han byen nok en gang og seilte bort. Under avseilingen gikk han til angrep mot de forsvarsløse fiskerne i byen og lot skipene deres skyte i brann eller senke. Terrorpolitikken kunne fortsette i noen år takket være samarbeidet med Cochin og Cannanore. Men det var en røverpolitikk som ikke kunne opprettholdes i en lengre periode over så lange forbindelseslinjer, og det var en politikk som nødvendigvis måtte provosere til motangrep.

Motoffensiven Portugiserne hadde brutt inn i et etablert handelsmønster med vold; med sverd og kanoner tvang de handelen til å følge en ny rute. Det var mange og sterke interesser som ble berørt av dette angrepet. Blant dem som ble rammet, var ikke minst de venetianske kjøpmennene. Portugisernes forsøk på å blokkere pepperhandelen presset snart prisene i været i Alexandria. De venetianske kjøpmennene så allerede få år etter 1500 den portugisiske kongens spådom gå i oppfyllelse: Europa søkte asiatiske varer i Lisboa, og Venezia var i ferd med å miste sitt grep om importen fra Asia. I Venezia var kjøpmennene og de politiske lederne naturligvis oppmerksom på den faren som truet en av de viktigste inntektskildene i byen. Men hvordan skulle de stoppe den? Det verserte planer om å bygge en kanal ved Suez, en gammel idé som først ble realisert 400 år senere. Venetianerne opptok også forhandlinger med sultanen i Mamelukkriket. For å styrke handelen foreslo de at han skulle senke avgiftene på det krydderet som ble transpor­ tert gjennom landet hans. Om de tilbød ham noe til gjen­ gjeld, er usikkert. Portugiserne beskyldte dem for å ha til­ budt en fiende av kristenheten økonomisk og militær støtte, men dette ble benektet fra venetiansk side. Mamelukkenes sultan var selv et offer for portugisernes blokadepolitikk. En viktig del av sultanens kontante inn­ tekter stammet fra transitt-tollen på de varene som ble frak­ tet gjennom landet. At handelen ble avbrutt, var et anslag mot mamelukkenes politiske system, for uten rede penger kunne ikke sultanen betale dem lønn, og han kunne ikke styrke sin posisjon ved å kjøpe inn nye slavesoldater. I tillegg kom at sultanens prestisje som beskytter av Mekka var i fare. For første gang siden korstogene var det grunn til å frykte et kristent angrep på islams hellige by. I et budskap til paven meddelte sultanen i 1504 at Den hel­ lige grav i Jerusalem ville bli ødelagt hvis ikke portugi­ serne trakk seg tilbake. Men trusler var ikke nok. Det måtte stilles militær makt bak protesten hvis den skulle ha virkning. Det var nær kontakt mellom Mamelukkriket og byene på den indiske vestkysten. Sannsynligvis har det allerede få år etter at portugiserne kom, eksistert en mer eller mindre formell avtale dem imellom om militært samarbeid mot portugiserne, hvis bare Mamelukkriket ville gå i spissen med en kraftig krigsflåte. Det var en besværlig fremgangs-

Et portugisisk skip forliser i

Mandovi-elva utenfor Goa. Reisen fra Lisboa til Goa varte i beste fall i 6-8 måne­

der og stilte uhyre store krav til skip og mannskap. 15-20 prosent av de skipene som ble sendt ut, forliste.

måte, men den må ha fortonet seg som den eneste realis­ tiske. I Det indiske hav var det ingen tradisjon for krigfø­ ring til sjøs, men i Middelhavet hadde de islamske statene århundrers erfaringer mot de kristne - også på havet. At de portugisiske «flytende festninger» representerte en helt ny type av krigsfart øyer som neppe var kjent i Middelha­ vet ennå, har vel de færreste hatt klart for seg. Men det var en formidabel oppgave å skape en krigsmarine øst for Suez. Det fantes ikke egnet tømmer i Egypt; det måtte kjøpes inn spesielt til formålet i Svartehavs-traktene, seiles til Egypt og fraktes over land til Suez. Man måtte samle sjøfolk, navigatører og soldater, og man måtte støpe kanoner, et håndverk som mamelukkene

DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

Belemtåmet, som ble oppført 1515-20 ved Tajo-elva mellom Lisboa og elvemun­

ningen, var et landemerke og en festning som skulle beskytte de kostbare varene som ble lastet i Lisboas havn. Gjennom århundrer ble det et symbol for de mange som

drog ut og for de langt færre som kom hjem igjen til Portu­

gal.

231

ikke hadde mye erfaring i. Forberedelsene ble rammet av uhell; mer enn halvparten av tømmeret gikk tapt før det nådde Suez. Men det sier noe om den vekt man tilla saken, at det i 1507 tross alle vanskeligheter var mulig å sende ut fra Suez en flåte på 12 store skip med 1500 mann om bord, under kommando av Amir Husain.

Slaget i Diu 1509

Portugisiske soldater og sjø­ folk i indisk tjeneste. Miniatyr

fra slutten av 1500-tallet. Mange portugisere i Asia for­ lot de portugisiske bosetning­ ene for å søke lykken på egen hånd. Noen tok tjeneste hos en asiatisk fyrste, andre giftet seg lokalt og slo seg ned som sjøfolk eller kjøpmenn.

Konstruksjonstegning av en portugisisk gallion fra begyn­ nelsen av 1600-tallet. På dette tidspunktet forsøkte de portugisiske myndighetene å minske risikoen for skipbrudd ved å erstatte de svære

karakkene på opptil 1500 tonn med de langt mindre og

mer sjødyktige gallionene.

Samtidig hadde zamorinen av Calicut gått i gang med å bygge opp en krigsflåte som allerede i 1506 telte et par hundre fartøyer. Det dreide seg imidlertid overveiende om små skip, og allerede de første trefningene viste at portugi­ serne var militærteknisk overlegne. De indiske skipene hadde lite skyts, og de hadde ikke styrke til å renne de portugisiske skipene i senk. Deres eneste mulighet var å komme på så nært hold at de kunne entre dem og beseire portugiserne i nærkamp. Men på nært hold var det portu­ gisiske skytset effektivt. På 20-30 meters avstand var det ikke vanskelig å treffe, selv med en primitiv kanon. Mamelukkflåten nådde i 1508 fram til byen Diu. Guvernøren der, Malik Ayaz, hadde allerede vært i kontakt med zamorinen og hadde erklært seg interessert i felles aksjoner mot portugiserne. Samme år lyktes det en flåte som bestod av de mamelukkiske skipene og skip fra Diu, å tilføye porfugiseme deres første nederlag da de beseiret en mindre flåtestyrke under kommando av visekongens egen sønn. Men slaget avslørte igjen at portugiserne var teknisk overlegne. Selv om angriperne rådde over 12 store og 34 mindre skip, tok det dem tre dager å skyte flaggskipet i senk og jage de øvrige portugisiske skipene på flukt. Visekongen, Almeida, begynte forberedelsene til et motangrep mot mamelukkene og deres forbundsfeller straks han mottok budskapet om nederlaget. I slutten av 1508 hadde han samlet nesten hele den portugisiske flåte­ styrken i asiatiske farvann, 12 store og 7 mindre skip med 1200 mann om bord, utenfor den indiske vestkysten. Mamelukk-flåten søkte tilflukt i havnen i Diu sammen

med noen skip fra Calicut. Også guvernøren, Malik Ayaz, støttet dem med skip og tillot dem å dekke seg bak havnebefestningenes kanoner. Men samtidig innledet han forhandlinger med portugiserne bak ryggen på sine alli­ erte. Han var en forsiktig mann. Forsiktigheten viste seg velbegrunnet. Slaget i Dius havn februar 1509 ble et blodig slagsmål mellom portugi­ serne, som seilte rett inn i havnen uten hensyn til beskyt­ ningen fra land, og den allierte styrken, som øyensynlig uforberedt lå for anker inne i havnen. Portugiserne mistet over 100 mann, men de alliertes tap var langt større, og deres flåte ble tilintetgjort. Det var en avgjørende seier. Motoffensiven var knust, det var ikke vilje eller ressurser til å innlede en ny. Allerede året etter sendte sultanen av Gujarat en utsending for å tilby fred. Portugiserne behersket etter denne kampen ubestridt de asiatiske farvann gjennom hele 1500-tallet. Dermed begynte en periode med europeisk sjøherredømme i asia­ tiske farvann som har vart helt opp til vår egen tid.

232

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Imperiet bygges opp Ennå hadde portugiserne bare vist sin styrke på havet. På landjorda var de avhengige av de sørindiske fyrstene, som hadde tillatt dem å bygge befestede handelskontorer (faktorier), og som solgte krydder og forsyninger til dem. Det var først i årene som fulgte, at imperiet under ledelse av guvernøren Afonso de Albuquerque (1509-15) ble opp­ rettet ved at noen få, men strategisk viktige byer ble inn­ tatt. I 1510 ble Goa midt på den indiske vestkysten ero­ bret, i 1511 Malakka. I 1513 mislyktes et portugisisk angrep mot Aden, men i 1515 kapitulerte Hormuz ved innseilingen til Persiabukta. Albuquerque døde få måneder senere. Men den imperiekonstruksjonen han etterlot seg, ble grunnlaget for det portugisiske herredømmet over de asiatiske farvann på 1500-tallet, og forbilde for senere europeiske imperier i Asia. Erobringene på land var få og små, men de var til­ strekkelige som flåtebaser, og de var plassert så strategisk at de gav portugiserne full kontroll med skipsfarten på Øst-Afrika, Rødehavet, Persiabukta og farvannene omkring India helt til Malakka, og stor innflytelse lenger mot øst. Man kan kanskje få de «små» portugisiske erobring­ ene i det rette perspektiv hvis man snur bildet på hodet. La oss forestille oss at skipene til zamorinen av Calicut mellom 1509 og 1515 etter noen års spredte sjørøverier og handel hadde satt seg i besittelse av Venezia, Antwer­ pen og Helsingør, og at zamorinen derfra sendte ut patruljeskip som påså at alle handelsskip var utstyrt med pass, og at de hadde betalt de avgiftene som zamorinen hadde pålagt dem.

Hvordan kunne det la seg gjøre? I dette perspektivet må det være rimelig å stille spørsmå­ let om hvordan det overhodet kunne la seg gjøre. Portugi­ serne mente selv at de kjente svaret. De portugisiske krønikeskriverne yndet å fremheve hvor sterke krefter de kjempet mot. De stod ikke, som spanierne i Amerika, overfor nakne ville og steinalderfolk uten skytevåpen, uten hester og våpen av jern og stål, men overfor mektige fyrster med velorganiserte stater og moderne hærer. Når de hadde seiret, skyldtes det tapre soldater, fremragende ledelse og Guds hjelp. Men Guds hjelp, strategisk overblikk og personlig mot kan ikke være hele forklaringen. Portugisernes asiatiske motstandere savnet verken viten, intelligens eller tapper­ het. Teknisk, særlig militærteknisk, hadde portugiserne et forsprang. Men det var ikke et forsprang på århundrer eller årtusener, lik det som skilte spanierne fra deres indi­ anske motstandere. I virkeligheten dreide det seg bare om et bestemt stykke komplisert «maskineri», det bevæp­ nede skipet som kunne seile i åpent hav. Uten å vite det hadde portugiserne funnet de asiatiske samfunnenes svakeste punkt da de rettet angrepet mot skipsfarten. De ble ikke utsatt for motstandernes fulle styrke, slik en asiatisk fyrste trolig var blitt om hans skip

En fornem portugiser og hans hustru ved bordet. Indisk

elfenbensarbeidfra ca. 1540.

hadde gått til angrep mot de europeiske havnebyene. Mens de europeiske stormaktene vendte utover, vendte de asiatiske innover. Havet var ikke viktig for dem. De asiatiske fyrstene hadde sine inntekter fra bøn­ denes produksjon. Det var territoriet og de indre kommu­ nikasjonene som opptok dem, ikke ytre forbindelser. Langdistansehandelen var rik, men det var en handel med luksusvarer; den omfattet sjelden vitale nødvendighetsartikler. Havnebyene ble overlatt til seg selv, eller de utviklet seg helt utenfor territorialstatenes kontroll, som Hormuz, Calicut og Malakka. Bare Mamelukkriket hadde så store interesser i handelen at det fant det umaken verdt å gå til motangrep, og da det første forsøket var mislykket, ble det ikke gjentatt. På denne bakgrunn ble det blodige slagsmålet i Dius havn i 1509 et viktig historisk vendepunkt. Portugiserne hadde det lille tekniske forspranget som sikret dem seie­ ren og dermed et par års ro til å øke forspranget og befeste sin stilling. I det. første tiåret av 1500-tallet hadde en smule hell eller uhell vært nok til å vende maktbalan­ sen. I det andre tiåret satte portugiserne seg så godt til rette at ingen asiatisk makt fant det strevet verdt å jage dem bort.

DEN PORTUGISISKE EKSPANSJONEN

Det portugisiske angrepet på

Aden i 1513, akvarell fra 1500-tallet. Albuquerque angrep Aden i 1513 med 20 skip, 1700 portugisiske og 800 indiske soldater, men

Aden var i motsetning til de

fleste andre asiatiske havnebyer befestet mot sjøsiden, og det portugisiske forsøket på å forsere muren ved hjelp av stormstiger ble slått tilbake.

233

Columbus, Vestindia og Amerika

Christofer Columbus er en av de histo­

riske skikkelsene som de fleste har hørt om. Vi kjenner ham som den som opp­

daget Vestindia og Mellom-Amerika, men i den alminnelige bevissthet er han

mer enn det. Han er den jevne mann som trosser de sakkyndige og får rett.

Han er den uortodokse som viser at det

umulige lar seg gjennomføre, bare man går sine egne veier.

Christofer Columbus satt neppe modell for et eneste av de mange portrettene som fin­ nes av ham. Dette bildet, en kopi fra ca. 1525 etter en ori­ ginal som nå er gått tapt,

Columbus

mener man er det som best viser hvordan han så ut.

234

I 1492, etter at portugiserne hadde vist at det var mulig å seile rundt Sør-Afrika, men før de hadde knyttet kontakt med det asiatiske handelsnettverket, prøvde Christofer Columbus å finne en snarvei til Asia ved å seile rett vest­ over. Hva han fant på denne reisen, var man i flere år uenig øm. Selv var han overbevist om at han hadde nådd noen øyer utenfor det østligste Asia, kanskje Cipangu, Japan, som Marco Polo hadde fortalt om, men aldri besøkt. Andre mente at han bare hadde funnet enda en øygruppe i Atlanterhavet. Først etter mange reiser og forgjeves for­ søk forstod navigatørene og geografene at det lå et stort kontinent der ute i Atlanteren, en ny verden som verken Bibelen eller forfatterne i antikken hadde kjent. Men allerede før dette spørsmålet var avklart, hadde europeerne begynt å ta den nye verdensdelen i besittelse. I kristendommens og den kastiljanske dronningens navn underla de seg først de tettbefolkede øyene De store Antil­ lene, siden deler av det amerikanske fastlandet.

Myten Columbus er bedre kjent enn mannen, for i vir­ keligheten er vi dårlig underrettet om ham som histo­ risk person. De samtidige kildene er ikke tallrike, og noen av de viktigste, for eksempel journalen fra hans første reise til Amerika, er bare bevart i forkortet avskrift. De litt senere kildene og den biografien hans sønn skrev, er rike på verdifulle opplysninger. Men de rommer også mange unøyaktigheter, fordreininger eller direkte usannheter. Columbus var fra den store italienske handelsbyen Genova. Han var sønn av en vever, en håndverksmester med en viss velstand. Og han fikk en skoleutdannelse som satte ham i stand til å lese og skrive, men som ikke på noen måte gjorde ham til en lærd mann. I sine unge år arbeidet han sannsynligvis både som vever, kjøpmann og sjømann. Det var ikke uvanlig for en mann med hans bak­ grunn. I 1476 havnet han ved et tilfelle i Lisboa. Han kom så VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

å si svømmende til byen, for skipet hans var blitt overfalt av franske kapere utenfor kysten. Men han befant seg ikke blant fremmede; det var en koloni av genovesiske kjøp­ menn og navigasjonseksperter i Lisboa, og blant dem var hans yngre bror Bartholomeo. Christofer ble i Lisboa, arbeidet som karttegner og giftet seg inn i en velstående familie som hadde spilt en betydelig rolle under kolonise­ ringen av øyene i Atlanterhavet. I årene etter 1476 foretok Columbus flere reiser i Atlanterhavet, både nordover (kanskje til Island) og sør­ over til Madeira og Gullkysten. Det var i de årene det var krig mellom Portugal og Castilla, og da planene om å finne veien rundt Sør-Afrika modnet. Som karttegner har han sikkert vært godt orientert om de oppdagelsene som allerede var gjort, og om de nye som fant sted fra år til år.

•J.

Hvem oppdaget Amerika? Columbus var ikke den første europeer som krys­ set Atlanterhavet og vendte tilbake til Europa. De norske utgravningene ved E Anse aux Meadows på Newfoundland har fjernet enhver tvil om riktig­ heten av sagaenes beretninger om nordboenes rei­ ser til og forsøk på kolonisering av «Vinland» i årene omkring 1000, og de har sannsynliggjort at Vinland var den nordlige delen av det området som nå er kjent som Newfoundland. Columbus var trolig heller ikke den første euro­ peer som møtte Amerikas innbyggere. Sagaene beretter om væpnede sammenstøt mellom nord­ boer og «skrellinger» (skral, svak) i Vinland, og arkeologiske funn tyder på at et visst varebytte har funnet sted. Likevel er det 1492 og ikke 1001 (eller 986) som er det skjellsettende året. Nordboenes reiser opphørte etter få år og satte ikke varige spor. Columbus hadde sannsynligvis ikke engang hørt om dem. Men Columbus’ reise satte i gang en lavine som endret verdenshistorien. Og æren for å ha vært den første som oppdaget Amerika tilkommer verken Columbus eller Leiv Eriksson. Amerika var oppdaget før europeerne kom.

Columbus’ underskrift. Før 1492 undertegnet han seg

Christoferens, en latinisering av det greske Khristoforos = Kristusbcereren. Etter oppda­ gelsen av Amerika brukte han signaturen «El Almirante», admiralen. Det er ikke bevart noen sam­

tidige bilder av Columbus’ skip, og de er heller ikke sær­ lig nøye beskrevet i samtidige kilder. Moderne rekonstruk­ sjoner av «Pinta», «Nina» og «Santa Maria» som denne bygger derfor først og fremst

på den viten vi har fra annet hold om skipene på den tiden.

COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

235

Men selv fikk han en helt annen tanke. Jorden var rund, det måtte være mulig å seile til Asia ved å seile i vestlig retning.

Jorden var rund

Skål av maurisk keramikk fra Valenciafra slutten av 1400-tallet, med bilde av en karavell. Våpenskjoldet på storseilet viser at skipet var

Den mest populære reiseboken i senmiddelalde­ rens Europa var skrevet midt på 1300-tallet av John Mandeville, en mann som muligens hadde foretatt en pilegrimsreise til Jerusalem, men som sannsyn­ ligvis aldri beveget seg lenger mot øst enn til Liége i Belgia. Han satte sammen sin bok av utdrag fra andres bøker, løse rykter og ren diktning. Likevel er boken hans interessant, fordi den tegner et bilde av hvordan han og hans samtidige forestilte seg ver­ den. At jorden var rund, var Mandeville ikke i tvil om. Han hevdet at han hadde målt polhøyden med astrolab både i Brabant og i Bbhmen og iakt­ tatt stjernehimmelen. «Og av det kan man se at jor­ den er helt rund, for det er deler av stjernehimmelen man kan se i ett land, men ikke i et annet.» Han hev­ det til og med at han hadde hørt om en mann som hadde reist så langt mot øst at han kom til et land der de snakket hans eget språk. Uheldigvis for­ stod han ikke at det var fordi han var nesten hjemme, så han reiste den lange veien tilbake igjen. «Og det kostet ham stort besvær,» tilføyer Mandeville.

portugisisk.

Verden slik Columbus fore­ stilte seg den (grønt), og verden slik den så ut i virke­

ligheten. Fordi Columbus undervurderte omfanget av jordkloden og overvurderte utstrekningen av det asiatiske kontinentet, trodde han det var mulig å seile mot vest til Øst-Asia på noen få uker.

236

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Columbus’ merkelige idé At jorden var rund, visste alle velorienterte mennesker i Europa og Asia på 1400-tallet. Bare en kuleform kunne forklare forskjellene på astronomenes observasjoner ved

var klar: Det kunne ikke være langt i vestlig retning til Asia. Etter Columbus’ regnestykke var avstanden til Japan 2400 nautiske mil. Hvis han hadde hatt rett, hadde Japan ligget midt i Sargassohavet, ikke mange dagers seilas fra Azorene. Den virkelige avstanden fra Kanariøyene til Japan er 10 000 nautiske mil.

Portugisisk nei, men spansk ja Columbus forela sin plan for den portugisiske kongen, og den ble gransket av en ekspertkomité. Resultatet var nega­ tivt, prosjektet hadde ingen interesse.

forskjellige breddegrader, og man kunne for så vidt se det med sine egne øyne når man iakttok et skip med høy rigg som forsvant bak en stille horisont. Problemet lå i å vurdere forholdet mellom den delen av jorden som var dekket med land og den delen som var dek­ ket av hav. Allerede i oldtiden hadde man forsøkt å beregne størrelsen på jordkloden. Det kunne la seg gjøre ved å bestemme vinkelen mellom en fiksstjerne og horisonten på to punkter langs en nord-sørgående akse, der avstanden var kjent på forhånd. Ad trigonometrisk vei kunne man deretter bestemme avstanden mellom to breddegrader, og dermed også mellom to lengdegrader ved ekvator. Beregningen var enkel nok, problemet var måleinstrumentenes unøyaktig­ het. Den alminnelig aksepterte vurderingen av størrelsen på jordkloden var bare fem sjettedeler av den virkelige. Neste spørsmål var utstrekningen av det eurasiske kontinentet. Den greske kosmografen Ptolemaios hevdet i et arbeid som på 1400-tallet stadig ble betraktet som summen av geografisk lærdom, at avstanden mellom kon­ tinentets østligste og vestligste del var halvparten av jor­ dens omkrets, altså 180 grader. Den venetianske reisende Marco Polo, som faktisk hadde krysset kontinentet, mente at avstanden var større, nemlig 225 grader, men han ble sett på med skepsis av de lærde på 1400-tallet. I virkeligheten overvurderte både Marco Polo og Ptole­ maios kontinentets utstrekning. Fra den portugisiske atlanterhavskysten til Beijing spenner det eurasiske konti­ nentet bare over 130 grader, dvs. nærmere en tredjedel enn halvparten av jordens omkrets. Avstanden mellom disse tallene, Marco Polos 225 gra­ der, Ptolemaios’ 180 og virkelighetens 130, sier noe om usikkerheten. Det var da også enkelte lærde som var i tvil. En av dem var florentineren Toscanelli, som på bakgrunn av Marco Polos vurdering av kontinentets utstrekning hadde fremsatt den tanke at det var mulig å seile til Asia ved å seile mot vest. Av de få bøkene som er bevart fra Columbus’ eget bibliotek, kan vi se hvordan han overalt, hos gode og mindre gode geografer og selv i Bibelen, søkte støtte for sin idé. Til Marco Polos overvurdering av kontinentets utstrekning føyde han for egen regning en kraftig under­ vurdering av jordens størrelse, som han mente var bare tre fjerdedeler av det den er i virkeligheten. Et for stort kontinent og en for liten jordklode. Fasiten

Arbeidere som trekker skip inn på havnen i Barcelona. Tegning fra begynnelsen av

1500-tallet.

Columbus og Toscanelli Den florentinske lærde Paolo Toscanelli var en av de få geografene på 1400tallet som trodde på muligheten av å komme til Asia ved å seile vestover. Han satte fram denne oppfatningen overfor representanter for den portugisiske kongen allerede i 1474, og han gjentok den overfor Columbus i et brev fra 1480 eller 1481: «Jeg har mottatt Deres brev og de tingene De sendte meg. Jeg lærte mye av dem, og jeg har stor aktelse for Deres edle og storslåtte plan om å seile fra øst mot vest [...] den omtalte reisen er ikke bare mulig, men den er sikker og ufarlig, og den vil sikre ære, umåtelig rikdom og den største berømmelse blant alle kristne.» Toscanelli antydet også at Columbus neppe var mannen for å løse en så stor oppgave, men han vedla likevel en kartskisse som illustrerte tanke­ gangen bak prosjektet. Denne skissen er gått tapt, men den lar seg rekon­ struere.

Karavellfra begynnelsen av 1500-tallet med råseil på stormasten og latinerseil på mesanmasten.

Til venstre: Ferdinand og

Isabellas inntog i Granada etter den mauriske byens fall i 1492. Basrelieff i det konge­ lige kapellet i katedralen i Granada.

COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

237

Gullmynt (dobla eller excelente) med dobbeltportrett av Ferdinand, konge av Aragon (1479-1516), og Isabella, dronning av Castilla

(1474-1504). Man fortsatte å slå denne mynten lenge etter Isabellas død i 1504.

De lærde ble senere hånet for denne avgjørelsen - den ergret ikke uten grunn portugiserne få år etter - og man har til og med sagt at de lo av Columbus fordi han trodde at jorden var rund. Det er galt. Som alle fornuftige men­ nesker i tiden hadde de naturligvis rede på jordklodens form. Hvilken begrunnelse ekspertene hadde for å avvise prosjektet, vet vi dessverre ikke. Men vi kan anta at i hvert fall to forhold spilte inn. For det første var det en fantas­ tisk idé som stred mot den beste geografiske viten i tiden. For det andre mente de at Portugal hadde bedre kort på hånden. Nettopp i 1484 vendte Diogo Cåo hjem fra en reise lenger sørover langs Afrika-kysten enn noen av sam­ tidens europeere hadde vært, og året etter meddelte den portugisiske kongen offisielt ved pavehoffet at man nå nesten var fremme ved Øst-Afrika. Når portugiserne var så nær målet, hadde de ingen grunn til å sette inn ressur­ ser på en kostbar og risikabel reise mot vest. Columbus forlot Portugal og søkte isteden støtte i Spa­ nia. Han må ha vært i besittelse av en utrolig overtalelsesevne. Han har kunnet unnskylde sin mangel på presise detaljer med at det var nødvendig å være hemmelighets­ full, og hans begeistring må ha oppveid hans mangel på nøyaktighet. Det lyktes ham snart å skaffe seg innflytelses­ rike venner og få anledning til å forelegge sine planer for det spanske regentparet, Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon. Saken trakk imidlertid ut gjennom flere år. Et annet prosjekt stilte store krav til Spania i disse årene: erob­ ringen av det siste islamske riket på Pyreneerhalvøya,

Den tyske tegneren Christoph Weiditz oppholdt seg ved det spanske hoffet i 1520-årene og fikk anledning til å se

indianere som var brakt til hoffet for å bli vist fram. Denne tegningen bærer påskriften: «Dette er også en

indianer, en adelsmann etter deres skikk.»

238

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Granada. Først i 1492 fikk han den nødvendige støtten. Dronning Isabella, som kanskje var mindre tynget av kosmografisk viten enn ekspertene, gikk inn for planen. Da Granada ble erobret i 1492, besluttet hun å støtte Colum­ bus. Den avtalen som ble sluttet, imøtekom til og med de fleste av Columbus’ krav. Det var med tittel av admiral over verdenshavet og visekonge over de ukjente erob­ ringene hinsides havet at han i mai 1492 drog til den sørspanske havnebyen Palos. Der hadde dronningen befalt at to karaveller og et større skip skulle gjøres klar til rei­ sen.

Reisen mot vest Columbus drog først til Kanariøyene langs den velkjente ruten. Deretter satte han kursen vestover. Etter 33 dager i rom sjø, den 12. oktober 1492, fikk Columbus landkjenning. Bare en forkortet avskrift av hans journal er bevart, men det er ingen grunn til å tvile på at de bevarte delene er autentiske. Vi har Columbus’ egen beskrivelse av de fremmede kystene og mennes­ kene. Det første møtet mellom spanierne og amerikanerne på den lille øya Watling (Guanahani) midt i Bahamasgruppen var harmonisk, ifølge Columbus’ beskrivelse nesten idyllisk. Om innbyggerne skriver han: «De bærer ikke våpen og kjenner ikke til dem, for jeg viste dem noen sverd, og de tok om klingen og skar seg på grunn av sin uvitenhet. De har ikke jern. Spydene deres er laget uten jern av et slags rør, noen av dem har en fiske tann i spis­ sen, andre er spisset på en annen måte.» Naturligvis var de sjarmerende øyene ikke det gullrike Japan som Columbus søkte, og reisen gikk videre i vestlig retning. I tre måneder fortsatte kryssingen mellom de vestindiske øyene. Til sin glede fant han Cuba og Hispaniola, øyer som var langt større og tettere befolket enn Watling-øya. Han møtte høvdinger som tydelig nok rådde over mange mennesker. Én av dem, Guacanagari på Hispaniola, skaffet menn og kanoer som hjalp til med å redde forsyninger og utrustning da flaggskipet «Santa Maria» strandet. Men han fant ingen store byer eller sikre etterretninger om store byer. Var han redd for at oppdagelsene hans overhodet ikke var verdt utgiftene? I noen av oppteg­ nelsene noterer han seg omhyggelig de økonomiske mulighetene: «De brakte bomullsgarn og papegøyer og spyd og andre småting som det ikke er bryet verdt å nevne, og de gav alt sammen bort for hva som helst vi kunne tilby dem. Og jeg var oppmerksom og forsøkte å få vite om de hadde gull, og jeg så at noen av dem hadde en liten klump hengende i et hull som de har i nesen, og fra tegn de gjorde, forstod jeg at mot sør eller sør for øya var det en konge som hadde store kar fulle av gull og som satt inne med mye gull.» Han fant noe gull, men ikke mye, og han begynte å gjøre seg andre overveielser: «De skulle kunne bli gode tjenere, og de er raske i oppfattelsen, for jeg har merket

meg at de gjentar alt man sier til dem meget raskt, og jeg tror at de kan kristnes svært lett, for så vidt jeg har kun­ net se, har de ingen religion. Med Guds hjelp vil jeg ta seks av dem med til Deres Majestet ved avreisen, så de kan lære å snakke. Jeg så ingen dyr på denne øya, bare papegøyer. ...» Columbus fant blomstrende bondesamfunn, men ingen byer. Han så ikke engang noe grunnlag for å anlegge handelsstasjoner, som dem portugiserne hadde bygd langs kysten av Afrika, for han fant ingen som hand­ let. Og bortsett fra en smule gull var det bare få produkter som kunne interessere europeiske kjøpere. Men han øynet andre muligheter til å gjøre oppda­ gelsene innbringende og foregrep dermed på en uhyg­ gelig måte den utviklingen som fulgte. Om indianerne på Hispaniola skrev han: «De har ingen våpen og går helt nakne. De kjenner ikke til krigskunst og er i denne henseende så store kujoner at et tusen av dem ikke ville våge å holde stand overfor tre av våre menn. Man ser av dette at de uten vansker vil la seg underkaste og at man kan la dem arbeide, dyrke jorda og gjøre alt som man anser for nyttig. De vil kunne bygge byer og venne seg til å være påkledd og til å oppføre seg som oss.»

hans beretning med dårlig skjult ergrelse, men likevel lot ham reise videre til Spania. I Spania var begeistringen enorm. Portugal hadde som regel omgitt oppdagelsesreisene med stort hemmelig­ hetskremmeri. I Spania hadde man ikke den samme tra­ disjonen. Tvert om har man inntrykk av at Ferdinand og Isabella bevisst forsøkte å utnytte den reklame for monarkiet som lå i de store nyhetene. De medbrakte indianerne ble utstilt på torget i Sevilla, mens Columbus i triumf reiste gjennom Spania til Barcelona, der konge­ paret oppholdt seg. I Barcelona sørget Ferdinand og Isa­ bella for at så mange som mulig var vitne til ikke bare

Utsikt over Lisboa fra hav­ nen. Fargelagt tresnitt fra begynnelsen av 1500-tallet.

De fremherskende vindene i Atlanterhavet satte sine bestemte rammerfor rutene i seilskipenes tidsalder. På utreisen søkte de europeiske skipene ned i passatbeltet, på hjemreisen opp i vestavinds­

beltet. 1 Det karibiske hav var det alltid en langtrukken affære å seile østover.

Hjemkomsten Den 16. januar 1493 begynte hjemreisen. Kursen ble lagt lenger mot nord enn på utreisen. Det brakte Columbus opp i vestavindsbeltet, og han hadde dermed straks lagt den ruten som gjennom hele 1500-tallet ble brukt av de spanske sjøfolkene på tilbakeveien fra Amerika. Etter seks ukers seilas var han i en europeisk havn igjen - ironisk nok i Lisboa, der han var nødt til å søke seg inn på grunn av hardt vær. Han ble mottatt av kongen, som lyttet til COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

239

hvor tilfredse de var med Columbus, men også hvor takknemlige de var overfor Gud, som i sin nåde hadde latt dem samle Spania, undertvinge maurerne og åpne for nye oppdagelser.

Spanierne henvendte seg straks til paven for å få avklart spørsmålet. Deres krav kunne begrunnes i den praksis som portugiserne selv hadde innledet. Paven hadde allerede i flere tidligere buller tillagt den portugi­ siske kronen nærmest ubegrensede rettigheter i de lan­ dene portugiserne hadde oppdaget, under henvisning til deres misjonsvirksomhet og deres kamp mot de vantro. Men det var neppe til skade for Spania at paven nettopp på denne tiden var spanier og gjerne ville ha spansk poli­ tisk støtte. I den pavelige bullen Inter Caetera, som ble utstedt allerede i juni 1493, ble det fastslått uten hensyn til de portugisiske kravene at Spania hadde enerett til alle oppdagelser som lå 100 nautiske mil vest for Azorene og Kapp Verde-øyene. Portugal var ikke tilfreds med denne avgjørelsen, som gav portugiserne en altfor smal korridor i Atlanterhavet. Det hadde neppe vært mulig å få paven til å endre sin avgjørelse mot den spanske kronens ønsker. Men Johan II hadde andre pressmidler. Allerede Columbus’ hjemkomst over Lisboa hadde avslørt at Spania ikke kunne utnytte de nye oppdagelsene med sikkerhet uten portugisernes sam­ tykke. Det var for lett for dem å legge hindringer i veien for seilasen mot vest. Etter ett års forhandlinger ble de to statene enige om en ny delingslinje, fastlagt i Tordesillastraktaten (1494). Denne ble lagt som en linje fra nord til sør, 370 nautiske mil vest for Azorene. Portugiserne ønsket først og fremst å sikre sin seilas til Afrika og eventuelt rundt denne verdensdelen. Først etter at Brasil ble oppdaget i 1500, viste det seg at de også hadde sikret seg en stor bit av Amerika.

Columbus’ annen reise - koloniseringen

begynner

Maleriet «Sjøfaremes Madonna» ble malt ca. 1543 til kapellet i Casa de la Contratadon i Sevilla. Det

bærer spor av en temmelig hardhendt restaurering.

240

Diplomatisk mellomspill Under sin samtale med Columbus i Lisboa unnlot kong Johan II ikke å påpeke at de landene Columbus hadde opp­ daget, tilhørte Portugal i henhold til AlcåQOvas-traktaten av 1479. Men så enkelt var forholdet ikke. Alcå^ovas-traktaten var svært vagt formulert. Den gav Portugal retten til alt land og alle nye oppdagelser fra Kanariøyene og derfra ned mot Guinea, men hva det innebar, kunne ingen si nøyaktig.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Columbus’ rapport må ha pekt på forskjellige muligheter for å utnytte oppdagelsen. En av dem var gullet som ble vasket ut i det indre av Hispaniola. En annen var mulig­ heten til å kolonisere øyene på samme måte som Kanari­ øyene var blitt kolonisert, kanskje til og med ved å bruke lokal arbeidskraft. Og endelig, noe som sikkert var det viktigste for Columbus selv, kunne øyene brukes som baser for videre oppdagelser, fram mot Asia, det målet han stadig søkte? Øyeblikket var heldig for Columbus. Spania var samlet etter mange års kriger, Granada var beseiret i 1492. Få år senere kastet Spania seg inn i europeisk storpolitikk i de italienske krigene, men nettopp i 1493 var det ledige ressurser til rådighet, ikke minst arbeids­ løse soldater. Man har sagt at den flåten Columbus brakte over Atlanteren på sin annen reise, 17 skip med 1500 mann om bord, var et europeisk samfunn i miniformat. Flåten brakte med seg frø, stiklinger, husdyr og alt verktøy til jordbruk og håndverk. Men menneskene om bord var ikke representative. Det var bare menn, ikke en eneste kvinne. Mange var soldater, noen var prester eller jurister, men det var nesten ingen bønder med.

Vi hører da heller ikke om forsøk på å legge jord under plogen. Det var gullet som opptok spanierne på Hispaniola, mens Columbus fortsatte å søke langs Cuba og Jamaica. Problemene begynte snart å tårne seg opp for ham. For det første fant han stadig ingen spor etter rike asiatiske handelsbyer. For det andre var produksjonen av gull på Hispaniola, til tross for den «hjelp» som ble ytet av lokal­ befolkningen, ikke tilstrekkelig til å tilfredsstille forvent­ ningene hos Columbus’ kongelige støtter og de optimis­ tiske eventyrerne som fulgte med ham på den andre reisen. I tillegg kom at de katastrofale følgene av den span­ ske koloniseringen allerede nå begynte å vise seg. Spa­ nierne ventet å «leve av landet», å kjøpe eller stjele det de trengte fra lokalbefolkningen. Men det var ikke noe å kjøpe eller stjele; Hispaniolas økonomi var ikke innret­ tet på å produsere et overskudd. Det fantes neppe engang en overklasse som spanierne kunne ta plassen til. De måtte derfor dekke sine behov ved å forsyne seg av indianernes reserver. Samtidig ble produksjonen av matvarer brakt ut av balanse fordi en betydelig del av arbeidskraften ble sendt inn i landet for å vaske gull. Reservene ved kysten ble snart uttømt, og spanierne

organiserte røvertokter inn i landet for å skaffe seg for­ syninger og arbeidskraft. Den uunngåelige følgen var stadig mer forbitrede sammenstøt mellom dem og indi­ anerne.

Søramerikanske indianere, detalj fra portugisisk kart over Brasil fra 1558.

Eksperimenter på Hispaniola Columbus kunne ikke bli sittende på Hispaniola. Men det var nødvendig å få øya til å yte et overskudd hvis han fort­ satt skulle kunne finne investorer til reisene sine. En første mulighet var å fange indianerne, gjøre dem til slaver og eksportere dem til Europa. Men dette forsø­ ket slo feil. Dels fordi dronning Isabella valgte å se på indianerne som sine undersåtter og derfor utstedte for­ bud mot at de ble gjort til slaver. Dels fordi reisen var for lang og farlig for indianerne, som ikke var vant til å måtte beskytte seg mot kulden. Av en «vareprøve» på 500 som ble sendt til Europa i 1494, omkom 200 på reisen. Som en følge av dette besluttet Columbus at kro­ nens indianske undersåtter skulle betale skatt, et bestemt mål gullstøv hver tredje måned. Men dette kravet gikk langt ut over det indianerne var i stand til å yte. Da spanierne med våpenmakt forsøkte å inndrive COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

241

Negerslave med en skinnsekk med vin i Castilla. Negersla­ ver var ikke noe uvanlig syn i

Spania på 1500-tallet. Tegne­ ren (Christoph Weiditz) bemerker imidlertid at det bare var de slavene som

hadde prøvd å rømme som bar lenker på denne måten.

det de hevdet var en lovlig pålagt skatt, slo befolk­ ningen tilbake. Kampene ble blodige, Columbus opp­

gir selv 100 000 falne i et slag. Det er utvilsomt en overdrivelse, men det er ingen grunn til å tvile på at de spanske våpen nå viste seg uhyggelig effektive. Mange indianere forsøkte å redde seg ved å flykte opp i fjel­ lene. Men enda alvorligere var det at smittsomme syk­ dommer raste blant dem som ble tilbake. Nøyaktig hvilke sykdommer som rammet befolkningen på Hispaniola disse første årene, lar seg ikke avgjøre. De red­ selsfulle beskrivelsene tyder på at det var tale om flere samtidige epidemier. Indianerne var med full styrke blitt utsatt for smittestoffer som til da hadde vært ukjente blant dem. Hvor store befolkningstap Hispaniola led i 1490årene, er omstridt blant historikerne. Sannsynligvis dreier det seg om hundretusener, kanskje millioner. Den rikdom av menneskelige ressurser som Columbus hadde satt sin lit til, forsvant på få år. Det er på denne bakgrunn man må se Columbus’ siste forsøk på å fordele de indianerne som befant seg i de spanske kolonistenes varetekt. Denne politikken ble fort­ satt av hans etterfølgere som guvernører over Hispaniola, Bobadilla (1500-02) og Ovando (fra 1502). På denne tiden anslo spanierne antallet indianere på Hispaniola til vel én million, mens 1000 spaniere hadde bosatt seg i fire byer. I årene som fulgte, økte den spanske befolkningen raskt, bare med Ovandos flåte i 1502 ankom 2500. Men den indianske befolkningen minket enda hurtigere. En menneskealder etter oppdagelsen kunne den ikke lenger regnes i millioner eller hundretusener, men i titusener.

Fra øyene til fastlandet Misforståelser om vann Da spanierne første gang besøkte en av byene på Yucatån-halvøya, ble de vennlig mottatt av befolk­ ningen. Vennligheten varte bare kort tid; plutselig ble de overfalt av rasende byboere og måtte i all hast trekke seg tilbake til sine skip. Det samme gjentok seg i andre byer langs kysten som de besøkte. Spanierne mente at det skyldtes indianerbefolkningens svikefulle sinnelag, og det gav dem en god unnskyldning for å opptre like forræderisk. Men forklaringen var sannsynligvis den at spanierne overalt hvor de kom, bad om vann. Byboerne viste dem gjestfritt sine vannbeholdere, i den tro at spa­ nierne bare ønsket å slukke tørsten. Men da de så dem bringe vanntønner i land for å fylle dem, ble gjestfriheten til harme. Vann er mangelvare de fleste steder på Yucatånkysten, som er et kalksteinsplatå. Men kalksteinen er porøs og brytes ned, og vann finnes i naturlige cisterner eller brønner.

242

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

De menneskelige omkostningene var ufattelige, men Hispaniola gav overskudd i en årrekke. Deretter kastet spanierne øya bort, som en appelsin sugd tom for saft. Men allerede på den første reisen hadde Columbus besøkt mange av de andre små og store karibiske øyene og merket seg hvor fruktbare og rike på mennesker de var. De nesten uoverskuelige ressursene lokket spanierne videre fra øy til øy. Manglet det mennesker på Hispaniola, var det mange å hente på andre øyer. Bare mellom 1508 og 1518 ble det fanget og overført minst 40 000 slaver fra Bahamas til Hispaniola. Da utbyttet fra de gullførende elvene i det indre av Hispaniola ble mindre, var det nye øyer å kolonisere. Fra 1506 begynte spanierne å trekke videre fra Hispani­ ola til andre øyer og til fastlandet, der ryktet sa at det fantes gull. For det var stadig gull det dreide seg om, ikke jord. Det siste poenget er viktig, fordi man noen ganger ser den spanske ekspansjonen karakterisert som føydal eller kapitalistisk eller begrunnet med knapphet på jord i Europa eller Spania. Jorda hadde bare verdi hvis det var mennesker som kunne dyrke den, og mennesker ble snart en mangelvare i de områdene spanierne erobret. Det var heller ikke en kapitalistisk ekspansjon, hvis

Columbus foretok i alt fire

—>-

Første reise fra Palos 3/8 1492-15/3 1493

—Andre reise fra Cådiz 25/9 1493-1 1/6 1496

man med det forstår en virksomhet som bevisst er til­ rettelagt med tanke på omkostninger og profitt. Profit­ ten kunne riktignok være høy, men det kan den også være for en rovmorder. Spanierne gjorde det erobrere til alle tider har gjort de forsøkte å få størst mulig fordel av sine erobringer. Men ingen annen erobring i historien har hatt så katastrofale

Tredje reise fra Sanlucar 30/5 1498-20/1 I 1500

Fjerde reise fra Cådiz I 1/5 1502-7/11 1504

reiser til Amerika mellom 1492 og 1504. Allerede på sin første reise dreide han mot

nord på hjemturen for bedre å utnytte vestavinden.

virkninger, både fordi avstanden i materiell styrke mellom erobrere og erobrede var så stor, og fordi spanierne uten å vite det smittet det menneskelige miljøet med europeiske og afrikanske sykdommer. Men foreløpig var det få blant de spanske erobrerne som hadde betenkeligheter. Før 1510 hadde de satt seg fast på Cuba og Puerto Rico, og den første gruppen kolo-

Vinlandskartetfra midten av 1400-tallet vakte veldig opp­ sikt da det ble offentliggjort førstegang i 1965, både fordi det var det eldste kart hvor Vinland er med, ogfordi det inneholdt opplysninger om en til da ukjent reise til Vinland (Amerika). De fleste skandi­

naviske forskere forholdt seg imidlertid skeptiske, og det er nå bevist at tilføyelsen av Island, Grønland og Vinland i

øverste venstre hjørne er et moderne falskneri.

COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

243

Requerimiento, en ekte krigserklæring Den spanske regjeringen var svært opptatt av å sikre seg at erobringene i Amerika foregikk på et klart rettslig grunnlag. En stor ekspedisjon under ledelse av Pedrarias, rettet mot det mellomamerikanske fastlandet, måtte i 1513 vente i Sevillas havn, mens en kommisjon av teologer og jurister overveide hvordan man på lovlig måte kunne begynne krig mot indianerne og gjøre dem til slaver. Resultatet ble «requerimiento». Det var et akt­ stykke som skulle leses opp for indianerne ved hjelp av en tolk før man begynte en krig. Det inne­ holdt noen opplysninger om verdens skapelse og om de rettighetene paven hadde gitt den spanske kronen over den vestlige verden. Deretter fulgte en oppfordring til å anerkjenne de nye herrene og la seg kristne. Og en trussel om at krigen i motsatt fall ville begynne og menn, kvinner og barn bli gjort til slaver. Hvis indianerne avslo, begynte krigen. For sikkerhets skyld ble det bestemt at en notar skulle bevitne opplesningen, og at eventuelle tilstede­ værende geistlige skulle påse at alt gikk riktig for seg. Disse formalitetene ble nøye overholdt under erobringen av Amerika. Det er tvilsomt om india­ nerne har skjønt hva som foregikk. Det har kanskje lettet noen spanieres kristne samvittighet. Og det sikret kronen kontroll med erobringene.

På denne detaljen fra Martin

Waldseemtillers verdenskart

fra 1507 ser vi Amerigo Vespucci sammen med en skisse av det amerikanske kontinen­ tet som viser at tegneren opp­ fattet det som en sammen­ hengende landmasse, atskilt fra Asia.

244

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

nister på fastlandet var i gang med å «overtale» india­ nerne på Darien-kysten, nær det nåværende Panama, til å hjelpe dem med å vaske gull. I 1513 ble det mellomame­ rikanske eidet krysset første gang av en gruppe spaniere under ledelse av Balboa. Da de så tidevannet komme inn med en høyde av seks meter, visste de at de stod overfor et nytt osean. De døpte det Sydhavet. Nå kaller vi det Stil­ lehavet.

Nye oppdagelser Columbus fortsatte å lete. På sin tredje reise nådde han det amerikanske fastlandet - men uten å vite hvor langt han stadig var fra Asia. Han krysset langs Pariahalvøya fra Trinidad, noterte seg mengden av ferskvann i havet uten­ for munningen av Orinoco, men så ikke elva som løper ut i et veldig delta. Han kom til det resultat at han hadde funnet et kontinent, og han mente at det var Edens hage, det jordiske paradiset som etter enkelte middelaldergeografers mening lå øst for det østligste Asia. På den fjerde reisen viste Columbus for siste gang sine fremragende evner som sjømann. Han fulgte den mellomamerikanske kysten fra Yucatån til Panamå-eidet, men stadig uten å finne de byene han søkte. Det er et siste ironisk trekk i Columbus’ historie at han på denne reisen var snublende nær sitt mål - om enn på en annen måte enn han hadde forestilt seg. Hadde han reist nordover rundt Yucatånhalvøya inn i Mexicogolfen, ville han etter all sannsynlighet ha kommet i kontakt med en av de amerikanske høykulturene, mayaene, og ha sett byene deres. Før Columbus vendte hjem fra sin fjerde reise i

1504, hadde mange andre reisende besøkt og beskrevet deler av det ennå uoverskuelige landet på den andre siden av Atlanterhavet. Nøyaktig hvor mange vet vi ikke. En del reiser ble foretatt i hemmelighet, fordi de stred mot Columbus’ og den spanske kronens monopolkrav. Brasil ble oppdaget ved et tilfelle av den andre portugi­ siske flåten som skulle følge sjøveien til India i år 1500 under Cabral. Som Vasco da Gama søkte Cabral langt ut i Atlanteren for å få størst mulig utbytte av passatvindene. Men han kom så langt mot vest at han fikk øye på den brasilianske kysten. Han anløp den og tok den i besittelse i den portugisiske kongens navn. Allerede før dette, i 1497, var Nord-Atlanteren blitt beseiret under ledelse av John Cabot (Giovanni Caboto), en genoveser i engelsk tjeneste. Fra Bristol krysset han Atlanteren til Newfoundland, som han nådde på 33 dager. Han antok at det var den nordøstligste delen av Asia han hadde funnet, og at han ville nå fram til Kina hvis han fulgte kysten mot sørvest. Året etter drog han av sted igjen, denne gang med en flåte på fem skip. Men flå­ ten forsvant på havet, og ingen overlevende kunne fortelle om dens skjebne. Reisene i Nord-Atlanteren fortsatte i årene som fulgte, fra England og Portugal i samarbeid mellom engelske og portugisiske sjøfolk, og fra Azorene. De førte ikke oppda­ gerne til Østens krydder og edelsteiner, men de avslørte at det var utrolig mye torsk ved Newfoundland, en rikdom som engelske, portugisiske, franske og spanske fiskere lærte å utnytte i løpet av 1500-tallet.

ten, ikke minst for å få fastlagt hvor den krysset Tordesillas-linjen. I overensstemmelse med sine instrukser seilte Ves­ pucci til det punktet på den brasilianske kysten som Cabral uforvarende hadde funnet, og fortsatte derfra mot

Amerika får navn På tidens kart ser vi hvordan konturene langsomt blir fylt ut etter hvert som etterretningene om nye oppdagelser blir spredt. Noen av oppdagelsene skjedde i hemmelig­ het, og noen av oppdagerne var anonyme. I 1502 dukker for eksempel Florida opp i gjenkjennelig form på et ver­ denskart. Men vi vet ikke hvem som har besøkt og beskrevet Florida for karttegneren. Andre reisende sendte ut beretninger om sine reiser, som raskt ble kjent over hele Europa. Amerigo Vespucci, den mannen som europeerne oppkalte verdensdelen etter, var av denne typen. Hans brev oppnådde til og med en slik suksess at det ble sendt ut flere forfalskede beret­ ninger i hans navn. Dette er årsaken til at det helt til våre dager har hersket stor uenighet om Vespuccis troverdig­ het og omfanget av reisene hans. Etter moderne forskeres mening kan det imidlertid ikke være tvil om at Vespucci gjennomførte og beskrev to viktige reiser. Den første, i 1499-1500, brakte ham fra kysten av Guyana mot øst og sør til munningen av elva Amazonas. Da man i Lisboa fikk beskjed om at Cabral hadde oppdaget kysten av Brasil i 1500, ble Vespuccis erfaringer av spesielt stor interesse. Han ble av den portugisiske kronen satt i spissen for en flåte på tre karaveller. I 1501 forlot Vespucci Lisboa på sin annen reise for å undersøke den søramerikanske kys­

sør. Det er sannsynlig at han nådde så langt mot sør som til Rio de la Plata før han vendte hjem. Han hadde nådd to vesentlige resultater: Han kunne bekrefte formodningen om at de nye oppdagelsene mot vest i hvert fall til en viss grad lå på den portugisiske siden av delingslinjen. Og han kunne slå fast at oppdagelsene hadde utstrekning som et kontinent. Men hvilket kontinent? Vespucci tok ikke stilling til spørsmålet, i hvert fall ikke i de brevene som er bevart. Noen kartografer hadde begynt å kombinere de mange opplysningene. Selv om det stadig var store deler av den amerikanske kysten som var ukjent, så oppdagelsene ut til å henge sammen. Det var kartografen Martin Waldseemuller som våget å trekke den endelige konklusjonen i et kart fra 1507. Han tegnet den amerikanske kysten opp som en ubrutt linje fra nord til sør, han markerte klart at det dreide seg om et annet kontinent enn Asia, og han gav det navnet Amerika, etter Amerigo Vespucci.

COLUMBUS, VESTINDIA OG AMERIKA

Amerigo Vespuccis reiser.

245

Spanierne mot Aztekerriket

I de 25 år som fulgte etter Columbus’

utplyndringsøkonomi som ødela sine

oppdagelse, oppstod et spansk koloni-

egne ressurser, og først og fremst

samfunn i Vestindia. Først på de store

menneskene, i en hensynsløs rovdrift.

øyene, Hispaniola, Cuba og Puerto Rico,

Det var derfor ikke bare rastløshet som

kort etter også i spredte bosetninger på

drev spanierne fram mot stadig nye

fastlandskysten fra Venezuela til Panama.

oppdagelser og erobringer, det var også

Etter hvert stod det klart at oppdagelsen

en økonomisk nødvendighet.

omfattet et helt nytt kontinent, og at man ikke kunne basere seg økonomisk

på handel med store byer; man måtte satse på gull og en befolkning som

kunne arbeide for spanierne. Det var et ustabilt økonomisk grunnlag, en Ruinene av maya-byen Tulum på østkysten av Yucatånhalvøya. Tulum var en av flere store byer langs denne kysten som spanierne oppda­ get i 1518.

246

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Spanierne søkte en midlertidig løsning på de problemene som oppstod på grunn av den høye dødeligheten i indianerbefolkningen. Derfor hentet de slaver fra områder som ennå ikke offisielt var lagt inn under den spanske kronen. Slavejegere trengte ikke å ha samvittighetskvaler. Det var forbudt å gjøre spanske undersåtter til slaver, men det var ikke noe i veien for å gjøre krigsfanger til slaver. Og alle som ikke fri­ villig underkastet seg spanierne, ble betraktet som fiender. Det ble derfor et innbringende yrke å utruste skip og samle tropper for å føre krig på den spanske kongens vegne mot områder som ennå ikke hadde underkastet seg. Det var ærefullt å føye nye besittelser til den spanske kronen, og det var innbringende å ta fanger som kunne selges som slaver. Det var en slik krigs- og slavefangerekspedisjon, utsendt av Cubas guvernør Velåzquez, som i 1517 første gang besøkte nordsiden av Yucatånhalvøya. Her ventet det spanierne en overraskelse. For første gang kom de i kontakt med en av de amerikanske høykulturene, mayaene. De fant også en by som ikke lignet noen amerikansk bebyggelse de hittil hadde sett. Det var en ekte by med murhus, gater og tempelpyramider, som spanierne trodde var en slags festningsverker. De var så imponert at de sammenlignet den med Kairo. Da det spanske skipet vendte tilbake til Cuba med etter­ retningen om «Kairo» og flere andre store byer, forstod guvernøren Velåzquez at han var på sporet av en viktig oppdagelse - og en god forretning. Han sendte straks en ny

ekspedisjon til fastlandet for å fortsette utforskningen, men samtidig henvendte han seg til den spanske regjeringen og anmodet om å bli utnevnt til «adelantado», det vil si militærguvemør, over de nyoppdagede områdene. Den nye ekspedisjonen utforsket kysten langs det sør­ lige Mexico og fant flere og enda større byer. Man klarte å få i stand en handel med befolkningen, og skipet kunne vende tilbake til Cuba med 75 kg gull. Det var et så stort utbytte at Velåzquez straks gikk i gang med å utruste en ny ekspedisjon, selv om han ennå ikke var blitt utnevnt til adelantado.

Cortés’ avreise Som vanlig var, gikk Velåzquez i kompaniskap med flere av Cubas rike spanske kolonister for å kunne finansiere den planlagte ekspedisjonen. Den mest bety­ delige blant disse var Hernån Cortés, en av de rikeste menn på Cuba.

«Entradas» og Casa de la Contratacion Det var den spanske kronens politikk å skaffe seg størst mulige inntekter av de amerikanske oppdagelsene og sikre seg at erobrerne, «conquistadorene», ikke fikk for stor selvstendighet. På den annen side var kronen ikke i stand til selv å organisere og finansiere de enkelte erobringstoktene, entradas. Det ble overlatt til enkeltpersoner som skaffet seg risikovillig kapital i Sevilla eller i de områdene som allerede var erobret. Det lyktes likevel kronen å bevare kontrollen over de fjerne erobringene. All kontakt med Amerika ble styrt gjennom én by, Sevilla, der et Casa de la contratacion de las Indias registrerte alle personer og alt gods som seilte til og fra Amerika, og kontrollerte at alt var i overensstemmelse med de kongelige ordrene. Dette forhindret ikke at conquistadorene opptrådte svært egenrådig i sine entradas, men kronen bevarte sin kontroll tross den hurtige ekspansjonen. Det var bare få av erobrerne som torde risikere en anklage for opprør og der­ med miste alle muligheter til en gang å vende hjem til Spania.

Cortés ble utpekt til leder for ekspedisjonen og gikk i gang med å samle en styrke av skip og soldater i slutten av 1518. Det ble utarbeidet en instruks for ekspedisjonen. Velåzquez var ennå ikke blitt utnevnt, og Cortés fikk der­ for bare myndighet til å drive handel og utforskning, ikke erobring. Men Velåzquez var likevel bekymret for at hans interesser ville bli satt til side av Cortés - ikke uten grunn,

som det skulle vise seg. Han forsøkte derfor å trekke avreisen i langdrag. Cortés var på sin side interessert i å komme av sted så raskt som mulig. Så lenge den juridiske situasjonen var uavklart, hadde han de største muligheter til å improvi­ sere og tilta seg myndighet uten hensyn til Velåzquez. Han var den største parthaveren i ekspedisjonen og praktisk leder av den. Derfor kunne han fortsette forberedelsene uten hensyn til Velåzquez’ nøling. Skipene ble samlet i en havn langt fra Velåzquez’ residens, og Cortés, som var populær blant soldatene, hadde ikke vanskelig for å skaffe folk. Soldatene var billige; de krevde ingen lønn. «Det er ikke nødvendig å betale de spanierne som drar ut til krig

SPANIERNE MOT AZTEKERRIKET

Amerika oppdager europe­ erne. Tegning fra 1500-tallet som skal vise den spanske erobreren Hemdn Cortés’ ankomst til Mexico i 1519.

Tegningfra 1500-tallet av

Cortés og hans kvinnelige tolk Marina.

Til venstre: Mexicos erobrer, Hemdn Cortés, tegnet som 44-åring av Christoph Wei-

ditz ved det spanske hoffet i 1529. (Tegneren oppgirfeil­ aktig at han er 42 år.)

247

Moctezuma mottar beret­ ninger om spaniemes frem­ marsj. Det er sannsynlig at

Moctezumas egen personlig­ het spilte en rolle i den kata­ strofen som rammet azte­ kerne. Han hadde som hersker siden 1502 samlet

mer og mer makt i sine hender, og hans tvilrådighet,

som muligens var religiøst begrunnet, hindret et tidlig oppgjør med de fremmede.

og erobring i Amerika, for hvis de ville tjene for betaling, ville de dra til nærmere strøk. I Amerika er alles mål et embete eller store rikdommer,» skriver Cortés’ sekretær Gomara.

Cortés’ styrke Den hæren som Cortés samlet vinteren 1518-19, kunne få plass på elleve små skip, alle under 100 tonn. Den omfattet 508 soldater og 110 sjømenn. Med denne styr­ ken møtte han aztekernes imperium.

som var laget av vattert bomull og bare veide 3-4 kg, var vel så effektive som vern mot indianernes våpen. Cortés anløp flere steder langs kysten før han i april 1519 kastet anker der Vera Cruz ligger nå. Under disse besøkene i land supplerte han sin styrke med to verdifulle personer. Den første var en spanier, Jeronimo de Aguilar, som etter et skipbrudd hadde levd i åtte år som slave blant mayaene, og som derfor hadde lært å beherske deres språk. Cortés kjøpte ham for noen glassperler. Den andre traff de litt lenger mot nord. Noen høv­ dinger ønsket å vise sine vennskapelige følelser overfor spanierne og forærte dem derfor 20 unge piker. En av disse var Malitzin, som i dåpen fikk navnet Marina. Hun blir alltid omtalt som Donna Marina, for hun var av for­ nem herkomst: datter av en høvding i et område som snakket aztekernes språk, nahuatl. Men hennes far døde mens hun var barn, og moren hadde giftet seg igjen. Hun var derfor blitt utstøtt eller muligens bortrøvet og solgt som slave. I kystprovinsen Tabasco, der hun var havnet til slutt, var språket maya, og hun hadde lært også dette språket å kjenne. Donna Marina ble Cortés’ elskerinne og fødte ham en sønn. Han sørget siden for at hun ble godt gift med en spanier. Det var ikke mer enn hun hadde fortjent (sett med spanske øyne). Hennes språkkunnskaper og hennes kjennskap til lokale forhold viste seg uvurderlige for Cor-

Spanske beretninger om Mexicos erobring

Spanieme underfremrykking. I spissen Cortés og Marina, til sist indianske bærere.

248

Det var ikke krutt og skytevåpen som gav denne minihæren dens styrke. Av ildvåpen rådde Cortés bare over tretten musketter, ti større og fire mindre kanoner. I til­ legg kom 32 armbrøster. Av hester hadde Cortés i første omgang med seg bare seksten. Spaniemes vanlige våpen var sverdet og lansen, akku­ rat som på de europeiske slagmarkene Derimot sluttet de snart å bruke rustningene sine. De var i alle tilfeller ube­ kvemme, men de viste seg særlig uhensiktsmessige i det fuktige tropeklimaet, der de til og med rustet. Spanierne oppdaget dessuten raskt at aztekernes egne rustninger, VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Erobringen av Mexico er det spanske felttoget i Amerika som er best belyst i kildene. Cortés selv skrev fem brev eller innberetninger til Karl V der han avla rapport om sine tokter. De er preget av politiske hensyn; det gjaldt for Cortés å unnskylde at han hadde satt alle instrukser til side med å henvise til de krevende forholdene og i det hele tatt stille seg selv i et så gunstig lys som mulig. 1 1552 sendte Cor­ tés’ sekretær Gomara ut en beretning om Mexicos erobring som bygde både på Cortés’ egen fremstil­ ling og på andre øyenvitneskildringer. Gomara beundret Cortés og fremhevet hans personlige inn­ sats. Det fremkalte enda en øyenvitneskildring. «Den sanne beretning om Ny-Spanias erobring» av Bemal Diaz. Diaz hadde deltatt i felttoget som menig soldat, og han hevdet at det var Gomaras feilaktige fremstilling som hadde fått ham til å nedskrive sin versjon av begivenhetene. Ifølge Bemal Diaz var det ikke lederen Cortés som var den sanne erobreren, men de menige soldatene som med utrolig vågemot hadde begitt seg inn i det fremmede riket. Synsvinklene er forskjellige i beretningene, men de stemmer stort sett overens i sin fremstilling av forløpet.

tés. Hun lærte seg snart spansk. Men ved hjelp av dobbelttolkning gjennom Aguilar, som kjente mayaenes språk, og Donna Marina, som både snakket maya og nahuatl, var Cortés straks i stand til å kommunisere med aztekerne. Donna Marina ser også ut til å ha hatt en bety­ delig innflytelse på hvordan Cortés bedømte de helt uven­ tede forholdene han møtte i Mexico. Ikke minst indianske billedfremstillinger av erobringens historie viser gang på gang Donna Marina i en sentral rolle.

Aztekerne hører om Cortés På et eller annet tidspunkt under oppholdet i Vera Cruz våren og forsommeren 1519 modnet en beslutning hos Cortés. Han bestemte seg for å overskride Velåzquez’ instruks og dermed i realiteten gjøre seg selv og sine menn til opprørere og mytterister. Men før dette skjedde, hadde han hatt den første indirekte kontakten med Aztekerriket. Kildene tillater overraskende nok et usedvanlig inn­ blikk i aztekernes reaksjon på nyheten om de merkelige fremmedes ankomst. Tradisjonen for episk diktning og for historiefortelling var sterk hos aztekerne, og denne tradisjonen overlevde erobringen i hvert fall gjennom et par generasjoner. Noen av de tidlige misjonærene var nys­ gjerrige nok til å samle inn den historiske overleveringen om erobringen av Mexico og la den opptegne på azteker­ nes eget språk, nahuatl. Fransiskanerbroderen Motolinia opptegnet sanger om hovedstaden Tenochtitlåns fall alle­ rede et par år etter de dramatiske begivenhetene. Noen av de indianerne som selv hadde vært vitne til rikets under­ gang, lærte hurtig å kjenne det latinske alfabetet og ned­ skrev beretninger på sitt eget språk. Den mest verdifulle overleveringen skyldes imidlertid en annen fransiskaner, Bernardino de Sahagiin. Gjennom mange år samlet han flittig inn alt han kunne oppspore om Aztekerrikets historie og kultur. Hans motiver var misjonærens, han mente at det var nødvendig å lære å kjenne befolkningens bakgrunn og tradisjoner før man kunne drive effektiv misjon. Men hans nysgjerrighet og omhu gjorde ham til en av historiens største innsamlere av antropologisk viten. Sahaguns bestrebelser vant ikke bifall hos de spanske myndighetene, og bare en del av opptegnelsene hans er bevart. En første versjon av innsamlingene, «nedtegnet så usminket som de fortalte det», var ferdig i 1555. Den er nå dessverre kjent bare i Sahaguns eget spanske sammen­ drag. En annen versjon, opptegnet på nahuatl, ble avslut­ tet i 1585. Hvor mye som her er pyntet på teksten i for­ hold til den første versjonen, lar seg ikke avgjøre. Men det er ikke tvil om at den ligger tett opptil beretninger fra indianerne selv. Gjennom disse beretningene går mer enn noe annet en følelse av å stå overfor det ufattelige. Aztekerne møtte noe som ikke bare var fremmedartet, men som overhodet ikke hadde noen plass i deres begrepsverden. Spaniemes utse­ ende, deres skjegg og klesdrakt, hester og våpen av stål, for ikke å snakke om deres skytevåpen, må ha virket på aztekerne som det ville virke på oss hvis vi ble invadert av

Cortés mottar de kostbare

gavene som Moctezuma har sendt ham. Kort etter den spanske erobringen ble det hevdet at Moctezuma

trodde Cortés var guden Quetzalcoatl, som ifølge en profeti skulle vende tilbake året 1519.

roboter eller intelligente krypdyr fra en fremmed planet. Med til dette bildet hører sykdommene som fulgte, eller

«Opprøret» i Vera Cruz Cortés hadde jurister blant sine menn og hadde også selv en viss juridisk utdannelse. Da han i 1519 sammen med sine menn besluttet å sette sin instruks til side, sørget han for at dette skjedde i former som ville gjøre «opp­ røret» lettere å bortforklare. I et brev stilet til keiseren (Karl V) skrev han og hans menn: «Alle vi i denne flåten som var av adelig byrd, adelsmenn og riddere, opptent av iver for Guds og Deres kongelige Majestets sak, og fast besluttet på å tjene Kronen, utvide dens besittelser og øke dens inntekter, samlet oss og la press på den omtalte kaptein Hernån Cortés, og sa ham at landet var godt og også svært rikt, å dømme etter de prøvene som den indianske høvdingen hadde brakt oss. Videre hadde høv­ dingen og hans indianere vist oss stor velvilje. Av disse grunnerforekom det oss ikke i overensstemmelse med Deres Majestets interesser å utføre de ordrer som Diego Velåzquez hadde gitt Hernån Cortés, [...] det forekom oss alle bedre at en by med en domstol ble grunnlagt og tatt i besittelse i Deres kongelige Majestets navn, slik at De kunne herske over dette land som over alle Deres andre kongeriker og besit­ telser.»

rettere ilte forut for de fremmede, men som ved en ufor­ ståelig gudsdom ikke angrep dem. Det de indianske tekstene forteller om, er ikke bare kampen og det nesten uunngåelige nederlaget. Det er også den indianske kulturens forsøk på å fatte og bear­ beide det ufattelige. Fremstillingene begynner med beret­ ninger om foruroligende jærtegn, ildsøyler på nattehim-

SPANIERNE MOT AZTEKERRIKET

249

dette tidspunkt ut fra sin verdensoppfatning hadde dan­ net seg en forestilling om hvem de var.

Guder fra øst

Med en dramatisk gestus sik­

ret Cortés seg at alle skipene ble boret i senk før han drog inn i Mexico. Det skulle ikke være noen vei tilbake.

melen, lyden av gråt, mystiske bevegelser i vannene omkring Tenochtitlån, alt sammen varsler som keiseren, Moctezuma, forgjeves ber sine spåmenn forklare. Det er på dette tidspunktet en bonde innfinner seg i hovedstaden med nyhetene: «Jeg gikk ned til kysten ved det store havet, og jeg så noe komme flytende midt på havet, noe som lignet et fjell eller en høy bakke. Det rullet fra side til side (eller det gikk fra sted til sted), men det kom aldri-helt inn til stranden. Noe lignende har vi aldri sett før. Og ettersom vi er kystvakter, er vi alltid på utkikk.» Moctezuma sendte straks pålitelige folk til kysten, og de kunne bekrefte det bonden hadde fortalt da de kom tilbake. De kunne også fortelle at det var mennesker i det flytende fjellet, og de hadde vært så tett innpå at de kunne beskrive dem. Moctezuma sendte straks speidere ut igjen, og i tiden som fulgte, mottok han til stadighet rapporter om de fremmede. Men det ser ut til at han allerede på

Cortés’ beslutning Det var sannsynligvis i mai 1519 at Moctezumas ambassa­ dører innfant seg hos Cortés med sine fantastiske gaver. De kledde ham eller forsøkte å kle ham med noen av de seremonielle klærne, og Cortés gav dem til gjengjeld et inntrykk av de europeiske skytevåpnenes magiske kraft. Kort etter traff Cortés sammen med sine menn den endelige beslutning om å overse Velåzquez’ instruks og for­ vandle det som skulle ha vært en oppdagelses- og handelsekspedisjon til et erobringstokt. Det var opprør, men de gav opprøret en lovlig form ved å grunnlegge en by, Vera Cruz. Den fikk sitt første byråd før den fikk sitt første hus. Byrå­ det utnevnte deretter Cortés til dommer og kaptein, dvs. de utrustet ham med full militær og sivil myndighet. Muligens har ikke alle ekspedisjonsdeltagerne vært enige i denne beslutningen. Men Cortés sikret seg at alle fulgte ham i land - også sjøfolkene. Skipene var allerede svært medtatt etter flere måneders krysstokt i tropiske far­ vann, og Cortés lot dem ganske enkelt gå til bunns. Der­ med var det ingen vei tilbake. 500 spaniere drog mot Aztekerrikets hovedstad. Gjennomføringen av kuppet og den nærmest despe­ rate planen om å gå i land og dra mot hovedstaden illus­ trerer tankegangen hos de menn som gjennomførte ero-

De gavene som Moctezuma lot sende til Cortés, sendte han igjen videre til den span­ ske kongen, keiser Karl Y som på denne tiden oppholdt seg i Flandern. Gullgjenstan­ dene ble snart smeltet om,

men et par av de kunstferdige fjærarbeidene ble gjemt bort i et slott i Østerrike, der de ble oppdaget igjen på slutten av

1800-tallet.

250

I henhold til aztekisk mytologi skulle guden Quetzalcoatl, den fjærkledde slangen, en dag vende tilbake til Mexico. Han skulle styrte aztekernes guder, og han skulle regjere over landet, slik han en gang hadde regjert over Mexico fra toltexernes hovedstad Tula. Trodde Moctezuma at det var Quetzalcoatl og følget hans som nå kom fra havet i øst? Spørsmålet er omstridt. Vår hovedkilde til hva Moctezuma tenkte og forestilte seg, er Sahagun, og hans informanter var allerede påvirket av kristendommen. De kan meget vel ha bearbeidet sine erindringer til en Messias-myte som forsonte den fortid som var gått til grunne med den kristne samtiden. Men i det spanske kildematerialet er det en opplysning som bekrefter utsagnet om at Moctezuma trodde spanierne var guder. Ifølge Sahagun lot Moctezuma straks forberede rike gaver som utsendinger kunne overbringe til de frem­ mede ved kysten. Gavene de brakte med seg, finnes beskre­ vet i spanske kilder. De var meget kostbare - blant annet var der en gullskive som veide 13-14 kg - og de omfattet en rekke gjenstander som hadde religiøs betydning. Dette kan synes å avgjøre spørsmålet. Moctezuma ville neppe ha sendt en så kostbar og religiøst betydningsfull gave til noen tilfeldige fremmede som viste seg ved kys­ ten, hvor merkelige de enn var. Det må derfor være rime­ lig å tro at de fremmede i Moctezumas øyne ikke var men­ nesker, men guder.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Spaniemes marsjrutefra kys­ ten til Tenochtitlån i 1519.

neste for betaling, de spilte med livet som innsats for å vinne den formuen eller det embetet som skulle sikre dem selv og deres etterkommere ære og velstand.

Byene i Mexicodalen da spa­ nierne kom i 1519.

Marsjen mot Tenochtitlån I mellomtiden hørte Moctezuma om mottagelsen deres fra sine ambassadører. Han hørte om hestene, om de store hundene som fulgte de fremmede, om maten deres, som var annerledes enn den aztekerne kjente til, og først og fremst om de fryktelige skytevåpnene deres, som kunne splintre et tre og knuse en klippe. Hvis vi skal tro Sahaguns informanter, var Moctezumas reaksjon preget av angst og tvil. Han forsøkte å sende ut trollmenn som kunne stanse de fremmede, overveide å flykte og gjemme seg blant folket, sendte ut befalinger om at spanierne skulle mottas gjestfritt, og fulgte hele tiden

Plan fra 1500-tallet over

byen Mexico (Tenochtitlån) og sjøene omkring. I den spanske kolonitiden ble om­ rådet tørrlagt etter omfat­

tende dreneringsarbeider.

bringen av Latin-Amerika i den spanske kongens navn i disse årene. Få år før Cortés’ ekspedisjon var to tilsva­ rende forsøk blitt gjort lenger mot sør omkring Panamåeidet under ledelse av henholdsvis Ojeda og Nicuesa. Av Ojedas 300 mann overlevde bare 60 det første årets stra­ baser og kamper. Nicuesas styrke var fra starten nesten dobbelt så stor, men fra den ekspedisjonen var det nesten ingen som kom tilbake. Folkene til Cortés må ha hørt om disse forsøkene. Mange av dem har ganske sikkert kjent noen av dem som var omkommet. Men alle sammen visste også om folk som hadde vunnet seg rikdommer og embeter under dumdristige tokter i den nye verden. De gjorde ikke tje­ SPANIERNE MOT AZTEKERRIKET

251

Fredsforhandlinger mellom Cortés og Tlaxcalas ledere på tegningfra 1500-tallet. Det

viste seg å være av uvurderlig betydning for spanierne at de fant en forbundsfelle i

Tenochtitlåns gamle arve­ fiende, Tlaxcala.

Moderne rekonstruksjon av den sentrale tempelplassen i

Tenochtitlån, aztekernes praktfulle hovedstad. Pyrami­ den til venstre bar på toppen dobbélttempletfor Tlaloc, regnguden, og Huitzilopochtli, aztekernes stammegud. Den var innviet i 1487.

Ifølge Cortés var pyramiden høyere enn katedralen i Sevilla.

252

fremrykningen gjennom sine spioner. Men han tok ikke den beslutningen som burde ha vært den enkleste av alle for herskeren over en krigerstat som Aztekerriket. Han befalte ikke soldater å rykke mot fiendene og ta dem til fange eller drive dem på flukt. Aztekerriket rådde over titusener av elitesoldater som var vant til å vinne alle kri­ ger. Men ingen forsøkte å hindre spaniernes marsj mot Tenochtitlån med en massiv militær innsats. Marsjen foregikk under stram militær disiplin. Den ble gjennomført praktisk talt uten tap, selv om spanierne flere ganger kom i kamp med lokale troppestyrker. På veien inn i landet lyktes det Cortés å sikre seg to helt avgjørende fordeler. For det første skaffet han seg en forbundsfelle i den uavhengige bystaten Tlaxcala. For det andre gav han spanierne et ry som ikke mindre grusomme og hensyns­ løse enn aztekerne. Takket være Donna Marina kunne Cortés danne seg et inntrykk av de politiske forholdene i landet, de indre spenningene og de diplomatiske mulighetene for å isolere de fryktede herrene i Tenochtitlån. Etter sporadiske kam­ per og en del forhandlinger ble det sluttet en allianse mellom spanierne og den uavhengige bystaten Tlaxcala, aztekernes motstander i «blomsterkrigen». Denne allian­ sen viste seg å være av uvurderlig betydning. Ikke bare stilte Tlaxcala soldater til spaniernes rådighet under kam­ pene i årene som fulgte. Byen sikret dem også et tilholds­ sted som de kunne trekke seg tilbake til da krigslykken en tid gikk dem imot.

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Fra Tlaxcala drog spanierne videre sammen med noen av sine nye forbundsfeller til byen Cholula. Hva som egentlig skjedde der, er uvisst; kildene gir motstridende opplysninger. Men det er sannsynlig at Cortés lot seg manipulere av sine nye forbundsfeller fra Tlaxcala, som hadde et gammelt regnskap å gjøre opp med Cholula. I alle fall fikk Cortés inntrykk av at det under oppholdet i denne byen, der lederne hadde mottatt ham med stor pomp og prakt, ble forberedt et bakhold. Han kom også til at det var nødvendig å komme bakholdet i forkjøpet. Mea Cortés’ egne ord i rapporten til Karl V: «Jeg besluttet å foregripe et angrep og sendte bud etter noen av høvdingene i byen, idet jeg meddelte dem at jeg ønsket å snakke med dem. Jeg plasserte dem i et rom, og imens gav jeg mine folk ordre om å holde seg klare til å kaste seg over de mange indianerne som var utenfor vårt kvarter og innenfor når det lød et skudd. Slik ble det gjort. Etter at jeg hadde sikret meg høvdingene og latt dem binde, red jeg bort og lot avfyre børsen, og vi kjempet så hardt at det ble drept mer enn tre tusen mann på to timer.» Cortés argumenterer selv for at dette viser hvor innstilt fienden var på kamp. Det lyder ikke overbevisende. De spanske tapene var ubetydelige. Mens spanierne kjempet mot høvdingene og deres følge, tok forbundsfellene fra Tlaxcala seg av resten av byen. Kampene stanset ikke før hele befolkningen var på flukt. Hvor mange som ble drept i Cholula, lar seg ikke avgjøre. Det var ikke bare nok til å sikre at.byen ble «pasi­ fisert», men også til å sikre spaniernes ry. De som ville kjempe mot spanierne av frykt for aztekernes hevn, hadde nå fått to onder å velge mellom.

Tenochtitlån Da Moctezuma hørte om begivenhetene i Cholula, var han ifølge Sahagun helt lamslått. «Da han hadde hørt alt, senket han hodet og satt lenge sammensunket. Han sa ikke et ord. Han ville slett ikke snakke. Lenge satt han sammensunket på denne måten.» Militært var mulighetene hans nå redusert. Spanierne hadde sikret seg støtte fra Tlaxcala, og de hadde hatt anledning til å vise hvor farlige de var. På den annen side hadde Moctezuma ennå rikets uhyre ressurser til rådighet. Men han handlet ikke. De indianske kildene understreker igjen og igjen Moctezumas følelse av maktesløshet, av å være rammet av en skjebne som det var håpløst å kjempe mot. Moctezumas passivitet kan tolkes på en annen måte. Han kan ha undervurdert spaniernes styrke og innbilt seg at når han først hadde de få hundre spanierne i Tenochtit­ lån, omgitt av hundretusener av lojale aztekere, ville det være lett å komme dem til livs. Men sannsynligheten taler mot denne tolkningen. Han tok ingen skritt til å mobili­ sere sine styrker. Han fortsatte med å holde seg underret­ tet om spaniernes fremmarsj, men han brukte ikke denne viten til å legge hindringer i veien for dem. Tvert om fort­ satte han med å la sine ambassadører bringe dem rike gaver.

Den 8. november 1519 stod Cortés utenfor Tenochtit­ lån. Den store byen gjorde et overveldende inntrykk på spanierne. I begeistrede vendinger har deltagerne i denne innmarsjen skildret byens bygninger, torg og templer og det myldrende menneskelivet på gatene og kanalene og på sjøen omkring byen. Den eneste adgang til byen var over en av de tre dem­ ningene som forbandt den med fastlandet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det var med en viss frykt at spa­ nierne fortsatte marsjen over demningen. Det er kanskje vanskeligere å forestille seg det hensynsløse motet som satte dem i stand til å gå rett inn i fiendens hovedstad. Men Moctezumas passivitet var deres beste støtte. Han gjorde ikke noe for å ramme dem, nå som han hadde dem i sin makt. Tvert imot; få dager etter at de var kommet, lot han seg uten motstand ta som gissel og føre til det palasset der de hadde fått sitt kvarter. Med rikets øverste krigsherre som gissel hadde spanierne fritt spill. De beslagla store mengder gull og sølv, og med Donna Marina som tolk gikk de i gang med å skaffe seg alle opplysninger om rikets utstrekning, administrasjon og ressurser.

Etter få uker tok Moctezuma konsekvensen. Han trådte tilbake og overlot sin trone til den spanske kongen. Så sikre følte spanierne seg nå at Cortés begynte å sende patruljer ut i landet. De ble utstyrt med fullmakt fra Moc­ tezuma og ledsaget av hans folk, og de skulle samle sam­ men gull. Moctezuma hadde overgitt seg uten kamp. Men gjaldt det også de øvrige lederne i det sterke riket?

I tillegg kom at det snart ble avslørt religiøse spen­ ninger. Spanierne hadde stiftet bekjentskap med azteker­ nes menneskeofringer, og det tente et spesielt hat til deres religion. Foreløpig var de ikke slik stilt at de kunne tillate seg inngrep, men de insisterte på at man i byens hovedtempel skulle rydde et rom som kunne innrettes til kapell. Cortés selv skal i den forbindelse ha kastet noen aztekiske gudebilder til jorda. Blant prestene har det sikkert vært stor frykt og forbitrelse. Fra kysten fikk Cortés nå nyheter som tvang ham til å forlate hovedstaden for en tid. Velåzquez hadde omsider mottatt den kongelige utnevnelsen som adelantado. Han sendte straks en av sine beste menn, Narvaez, til Vera Cruz med 800 soldater og med ordre om å arrestere Cor­ tés og overta styret i de nye provinsene. Disse nyhetene må ha vært særdeles lite velkomne for Cortés, selv om de ikke kom helt uventet. Han risikerte i verste fall å bli knust i en tofrontskrig mot sine egne landsmenn og aztekerne. Det var heldig for ham at bud­ skapet om Narvaez nådde ham så fort, takket være det aztekiske systemet av postløpere som nå stod til hans rådighet. Han besluttet straks å dra mot kysten med stør-

Menneskeofringene som også Cortés og hans menn ble vitne til da de hom til Tenochtitlån, var det trekh i aztekernes

kultur somfrastøtte spani­ erne mest og fylte dem med from overbevisning om det berettigede i deres egne hand­ linger.

Til venstre: Massakren i

Cholula. Tegningfra 1500tallet.

Blodbadet ved Toxcatlfesten. Tegningfra 1500-tallet.

Blodbadet ved Toxcatl-festen Det varte ikke lenge før spanierne begynte å motta advars­ ler. Moctezuma hadde latt seg overrumple, men det ser ut til at resten av befolkningen, da den fikk oppleve hvordan spanierne for fram, snart mistet troen på at de skulle være av guddommelig opprinnelse. Det var høytstående embetsmenn av Moctezumas egen slekt som fant at han hadde kapitulert for raskt. SPANIERNE MOT AZTEKERRIKET

253

Aztekerkrigere underfor­ svaret av Tenochtitlån.

Tegningfra 1500-tallet.

stedelen av sin styrke. I Tenochtitlån etterlot han mindre enn 200 mann under Pedro de Alvarado. Mens Cortés var borte, ble forholdet til aztekerne i Tenochtitlån mer og mer forbitret. Alvarado lot seg skremme av vedvarende rykter om et aztekisk motangrep.

Da mange av de fornemste krigerne samlet seg for å feire en av årets største religiøse fester, Toxcatl-festen, bestemte han seg for å komme et angrep i forkjøpet. Med 60 mann innfant han seg på tempelplassen da festen var i gang. Hva som så skjedde, er skildret hos Sahagun: «Mens man hengir seg til festens sang og dans, mens sangene fletter seg inn i hverandre og ruller fram som brusende vann, beslutter spanierne å myrde folket. De kommer nærmere, de kommer bevæpnet. De sperrer utgangene, passasjene, portene: «Ørnens port» ved det lille palasset, «Maiskolbens port», «Slangeporten». Når de har lukket dem alle, setter de ut vaktposter. Ingen kan unnslippe. Når de har forberedt alt, trenger de inn i den hellige går­ den for å begynne blodbadet. De kommer til fots med skjold av tre, med skjold av metall og med sverd. De omringer de dansende, de kaster seg over paukene. De hogger til ham som slår paukene, de hogger begge armene av ham og siden hodet. Langt ruller hans avhogde hode. De hogger ned alle, de overfaller folk og sårer dem med sver­ dene. De faller til jorda, deres innvoller velter ut. Mange halshogges. De kløvde hodene ligger spredt omkring.» Men Alvarado tok feil da han mente at han kunne komme et aztekisk motangrep i forkjøpet med denne mas­ sakren. Tvert om vendte byen seg først nå for alvor mot ham, og palasset der han og hans folk oppholdt seg sam­ men med Moctezuma, ble utsatt for en formelig beleiring.

«La noche triste», den sørgelige natten

Spanierne kaster liket av Moctezuma og hans fetter Itzcuauhtzin i vannet.

Nettopp da situasjonen var mest truende, vendte Cortés tilbake til hovedstaden. Han hadde med seg forsterk­ ninger; han hadde klart å utmanøvrere Narvaez og over­ bevise folkene hans om at de var best tjent med å gå over til Cortés’ parti. Narvaez måtte oppgi forsøket på å arres­ tere og avsette ham, og Cortés kunne vende tilbake til Tenochtitlån med nesten 1300 mann og 96 hester. Cortés feilbedømte situasjonen slik han fant den ved tilbakekomsten. Han vendte seg rasende mot Mocte­ zuma fordi han hadde samarbeidet med Narvaez, og beskyldte ham for å stå bak de aztekiske angrepene. Dette var sannsynligvis helt urettferdig, fordi Mocte­ zuma nå under alle omstendigheter hadde plassert seg selv i en situasjon som gjorde ham avhengig av spani­ erne. Samtidig begikk Cortés den feil å løslate Moctezu­ mas bror, Cuitlahuac, som lovte å få åpnet markedene igjen og skaffe forsyninger til de beleirede spanierne. Men Cuitlahuac var opplagt den som var best skikket til å tre i stedet for eller etterfølge sin tilfangetatte bror. Straks han var sloppet fri fra spanierne, fikk han det aztekiske rådet til å utnevne ham til Moctezumas lovlige etterfølger. Motstanden mot spanierne hadde på denne måten omsider fått en leder. I de følgende dagene ble grepet om de beleirede spani­ erne strammet. Tjue mann ble drept under en patrulje i byens gater; det var første gang aztekerne hadde vist hvor farlige de kunne være i kamp. Moctezuma lot seg nå overtale til å gjøre et siste forsøk

Tegningfra 1500-tallet.

254

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

på å tale sine landsmenn til orden. Men da han trådte fram på palasstaket for å tale til dem, ble han møtt av et regn av stein og piler, som viste at folket ikke lenger betraktet ham som sin hersker. Dermed hadde Cortés mistet sitt beste politiske kort. Forhandlinger med de nye lederne hadde ingen mulighet til å lykkes, og Cortés besluttet å trekke seg tilbake. Et tilbaketog var ikke lett; bare de tre demningene førte ut av Tenochtitlån. Den som ble valgt til flukten, var den korteste av dem, men den var gjennomskåret av kanaler på mange steder, og broene over kanalene ble fjer­ net om natten. Spanierne bygde en flyttbar bro, som de kunne legge over kanalene. Rett før midnatt 30. juni 1520, den natten spanierne senere gav navnet «la noche triste», forlot de palasset for å begynne tilbaketoget. Soldatene var oppstilt i slagorden, og de klarte å komme over den første kanalen ved hjelp av den flyttbare broen. Så angrep aztekerne fra sjøen. Hundrevis av kanoer myldret fram fra alle sider, broen kom i klemme og ble etterlatt. Mange av spanierne var tungt nedlesset med gull, for Cortés hadde fordelt plyndringsgodset mellom sine menn før flukten begynte. I mørket tumlet mange av dem over sidene av demningen, rammet av aztekernes kasteskyts. Etter hvert som kanalene ble fylt av hester og mennesker, ble det dannet levende broer slik at de som kom etter kunne passere. Cortés var selv blant dem som slapp levende ut.

Med Tenochtitldnsfall var all organisert aztekisk motstand brutt, og på tokter gjennom

landet sikret spanierne seg i de følgende årene kontrollen

med provinsene. Indianere på flukt, tegningfra 1540—41.

Tenochtitldnsfall

«La noche triste» var kanskje spaniernes største nederlag under erobringen av Amerika. Blant deres for­ bundsfeller fra Tlaxcala skal det være falt 4000 mann, mens spanierne selv beregnet sine tap til 800 mann, 70 hester og alle kanonene. Under den videre flukten ble de på ny angrepet av aztekerne. Bare 440 mann og 20 hester nådde fram til Tlaxcala, og det var bare alliansen med denne byen som reddet dem fra fullstendig ut­ slettelse.

Tilbakeslaget var bare midlertidig. Fra øyene kom det nye forsterkninger av spanske eventyrere med hester og våpen. Samtidig ble Mexico herjet av en koppeepidemi. Men mest alvorlig for Aztekerriket var det nok at Tenoch­ titlån, da det kom til stykket, stod alene. Krigerne fra Tenochtitlån hadde gjennom et århundre behersket Mexi­ codalen i kraft av sine våpen, men de hadde aldri skapt en helhet ut av sine erobringer. Ikke engang byene i Mexico­ dalen kom Tenochtitlån til hjelp da Cortés vendte tilbake. I løpet av vinteren 1520-21 stengte Cortés systematisk alle veier til Tenochtitlån. I mai innledet han den egentlige beleiringen med 650 infanterister, 194 børseskyttere, 84 ryttere, noen få kanoner og en mengde indianske hjelpe­ tropper, særlig fra Tlaxcala. Ved sjøen lot han bygge tret­ ten småskip. Med dem kunne han beherske trafikken av kanoer og avskjære Tenochtitlån fra de forsyningene den pleide å motta denne veien. Men byen forsvarte seg hård­ nakket. Hos Sahagun kan vi lese hvordan sult og sykdom­ mer heijet i den omringede byen, mens soldatene for­ svarte seg så å si fra hus til hus. Den 13. august falt det siste huset i byen. Det var gått mindre enn to år siden Cortés første gang var dratt inn i Tenochtitlån og med undring hadde sett den største byen i den nye verden. Nå lot Cortés hver eneste mur rive ned og hvert eneste hus og tempel jevne med jorda. Der den hedenske byen hadde ligget, ville han nå reise en ny kris­ ten by. Det er på dette stedet byen Mexico ligger nå.

SPANIERNE MOT AZTEKERRIKET

Spanierne under angrep på aztekiske krigere som har søkt tilflukt i en tempelpyramide.

255

Inkarikets undergang

Det spanske imperiet i Amerika vokste

slutten av 1520-årene var alle de rikeste

med utrolig fart. 25 år etter Columbus’

delene av Mellom-Amerika under

første reise omfattet det Hispaniola,

spansk herredømme.

Cuba og Puerto Rico, og deler av Colombia og Panama. Til dette føyde

Cortés og hans menn Aztekerriket i 1519-21. Året etter innlemmet Spania

en rekke mindre stater i det nordlige og det sørlige Mexico og i rikets indre. Mot

Mellom-Amerika, fra Mexico i nord til Panama i sør, var med sine sterkt varierende naturforhold og sitt vanskelig tilgjengelige terreng spredt mellom en rekke folk og små­ stater. Det økonomiske grunnlaget var dyrkingen av mais og maniok, og folketettheten var mange steder betydelig. Det finnes vitnesbyrd om at aztekerne søkte hjelp fra disse statene i kampen mot spanierne. Men de mellomamerikanske statene var vant til å betrakte imperiet i nord som sin farligste fiende, og de reiste seg ikke til motstand før turen kom til dem. Det skjedde snart. Mens Mellom-Amerika i 1520årene ble utsatt for en rekke epidemier av den typen som før hadde heijet øyene og Mexico, rykket den ene spanske militærekspedisjonen etter den andre gjennom området. Noen steder fortsatte kampene gjennom årtier, men alle de rikeste delene av Mellom-Amerika var underkuet i løpet av få år. Samtidig begynte spanierne å utforske Stillehavskysten langs Sør-Amerika fra Panama. Man kan sammenligne de oppdagelsesreisene som ble foretatt her, med portugiser­ nes reiser på 1400-tallet. Men større teknisk erfaring og sikkert også større utålmodighet satte ekstra fart i den spanske utforskningen. På få år dekket de den samme avstanden som det hadde tatt portugiserne årtier å dekke langs den afrikanske kysten.

Peru! Rykter og planer Conquistadorer ved avreisen hjemmefra. Tysk maleri fra 1534 som viser lederne for en ekspedisjon som ble sendt til Venezuela av det tyske handelshuset Welser.

256

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

I 1523 vendte en spanier ved navn Andagoya tilbake til Panama fra en reise langs den søramerikanske stillehavs­ kysten. Han kunne fortelle at han hadde hørt fra india-

nerne om et stort rike som skulle ligge enda lenger mot sør. Herskeren der påstod at han var Gud, landet hadde merkelige lastedyr som var halvt kameler og halvt sauer (lamaer), og det var meget rikt på gull. På bakgrunn av disse ryktene ble det dannet et kom­ paniskap i Panama. Blant parthaverne var to av byens rikeste menn, de erfarne soldatene Francisco Pizarro og Diego Almagro. Som tredje partner i selskapet deltok en prest ved navn Luque, men han var etter all sannsynlighet bare stråmann for overdommeren i Panama, som ikke kunne tre åpent inn i foretaket. En første reise i 1524 gav ikke særlig lovende resulta­ ter. De navnene man gav noen av stedene som ble oppda­ get, karakteriserer kanskje stemningen: «Hungerhavnen» og «Den brente landsby». Men på neste reise nådde ski­ pene lenger sørover, de krysset ekvator og fant sikre bevi­ ser på at det lå rikdommer forut. De kapret nemlig en indiansk flåte av balsatre, en handelsekspedisjon eller kanskje en tributtbærende ekspedisjon, med mange kost­ bare varer. Da de var vendt tilbake til Panama, besluttet partnerne at én av dem, Pizarro, skulle reise til Spania for å bli utnevnt av kongen til militærguvernør, «adelantado», over de forventede erobringene. Pizarro hadde hell med seg ved hoffet; det var sikkert en fordel for ham at hans besøk falt sammen med Cortés’ første besøk i Spania etter Aztekerrikets fall. Hele landet var opptatt av de spanske erobringene, og det var lett å forestille seg at kontinentet ennå ikke hadde avslørt alle sine hemmeligheter. Pizarro fikk den utnevnelsen han ønsket, og han fikk privilegier som favoriserte ham personlig, mens Almagro bare fikk en beskjeden plass i de kongelige brevene. Dette gjorde Almagro bitter og førte få år senere til innbyrdes kamper mellom partnerne. Pizarro vendte tilbake til Panama med sine privilegiebrev og med et følge av nyrekrutterte folk, blant dem hans fire halvbrødre. En ekspedisjon ble straks utrustet under hans ledelse, mens Almagro skulle følge etter med for­ sterkninger i løpet av noen måneder.

Inkariket da spanierne kom I 1531 kom Pizarro til Tumbes, men istedenfor den bety­ delige inkabyen han hadde besøkt i 1527, fant han bare en ruinhaug. To katastrofer hadde rammet landet i de mellomliggende årene. Den ene var den blodige borgerkrigen som er omtalt tidligere i forbindelse med Inkarikets historie. Den andre var en epidemi, sannsynligvis kopper, som hadde spredt seg fra Mellom-Amerika gjennom de tettbefolkede områ­ dene i sør. Hvor alvorlige virkninger denne første koppeepidemien hadde for Inkariket, kan vi ikke vite. Det er ikke bevart noen øyenvitneskildringer eller statistiske etterretninger. Men hvis den rammet med samme styrke som overfor andre folk som stiftet bekjentskap med kop­ per for første gang, kan vi ikke utelukke at en fjerdedel eller kanskje en tredjedel av befolkningen omkom. I alle fall var riket svekket før Pizarros innmarsj.

Detalj fra et fransk kart over

Mexico, Vestindia og SørAmerikafra ca. 1550. Min­ dre enn 60 år etter at Colum­

bus første gang krysset Atlanterhavet, og mindre enn 20 år etter Pizarros ankomst til Peru hadde europeerne en nokså klarforestilling om det

amerikanske kontinentets kystlinje, også Perus stillehavskyst.

Et indiansk skip Selv om nordmannen Thor Heyerdahl allerede i 1947 beviste'at det er mulig å seile fra den sørame­ rikanske kysten til Påskeøya med en flåte, er spørs­ målet om den indianske sjøfarten på Stillehavet sta­ dig omstridt. Inkariket hadde sin kjerne inne i landet, i Andesfjellenes daler. Men det foregikk i hvert fall en del transport langs kysten. I 1527 møtte en spansk ekspedisjon et indiansk fartøy. Spanierne ble overrasket over størrelsen og konstruksjonen. «De tok et skip med om lag 30 mann; av disse sprang elleve på havet. Resten ble tatt til fange. Skipperen beholdt tre av dem og behandlet dem godt for å kunne bruke dem som tolker, resten ble satt i land. Skipet så ut til å være på ca. 40 tonn. Kjølen og bun­ nen var laget av rør så tykke som pæler (balsastammer eller bunter av siv?), bundet sammen med sisalgarn. Det var opphøyde plattformer av lettere stokker, bundet sammen på samme måte. Der var lasten stuet, og der satt folkene for å holde seg tørre, for skroget lå lavt i vannet. Skipet hadde spinkle master og rær av tre, velskåme seil av bomull av omtrent samme type som dem som brukes i våre skip, utmerket tauverk av sisal og steinankre formet som slipestein.»

Vi har fra Peru som fra Mexico en del samtidige eller nesten samtidige beretninger om erobringen. Men de er nesten utelukkende spanske. Riktignok hadde også inka­ ene en tradisjon for historisk overlevering. Men den var bare muntlig; de hadde ikke noe egentlig skriftspråk. Og det var ingen nidkjære innsamlere av muntlig tradisjon i Inkariket, slik som Sahagun i Mexico. INKARIKETS UNDERGANG

257

Selvportrett av Felipe Huamån Poma de Ayala. Hans tegninger er en av våre

beste kilder til viten om for­ holdene i Inkarikets tid og i generasjonen like etter erob­

ringen. Poma de Ayala var av indiansk herkomst og tjente spanierne som tolk og lokalembetsmann. Han var født kort etter den spanske erob­ ringen og avsluttet sitt verk i årene 1613-15.

Det finnes likevel enkelte beretninger fra indiansk side, men de står for en nokså sen tradisjon. Titu Cusi, som fortsatte kampen mot spanierne som inka i årene 1557-70, fortalte sine erindringer til en spansk munk i 1570. En enkelt krønike fra begynnelsen av 1600-tallet rommer også opplysninger som må ha vært overlevert

En hengebro En av de få øyenvitneberetningene fra erobringen av Inkariket er skrevet av Miguel Astete, som ledsaget Hernando Pizarro på et tokt fra Cajamarca til det rike templet Pachacamac, mens Atahuallpa ennå var fange i Cajamarca. Hans beretning gir et inntrykk av hvordan veiene, broene og et organisert system av bærere gjorde reiser i det ufremkommelige landet mulig. Om broene forteller han: «De kom til en stor landsby i en dal, og veien ble sperret av en fossende elv. Den ble krysset av to broer tett ved hverandre; de var laget avflettverk påfølgende måte: De bygger et fundament av ganske stor høyde nær bredden, og fra den ene siden av elva til den andre er det kabler av slyngplan­ ter og smidige greiner som vidjer, men så tykke som låret på en mann, og de erfastgjort til store steiner. Avstandenfra den ene kabelen til den andre er som bredden av en kjerre. Mellom kablene er det etflettverk av tynnere rep, og det er hengt store steiner under for å stabilisere broen. Alminnelige mennesker bruker den ene av broene, og de må betale en avgift til en vakt som er stasjonert der. Den andre blir brukt av fornemme folk og høvdinger. Den holdes alltid stengt, men den ble åpnet for kapteinen og hans folk, og hestene kom lett over.»

258

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

muntlig blant etterkommerne av de fornemste inkaene. Endelig har vi bildene i Poma de Ayalas manuskript, som er bevart i Det kongelige Bibliotek i København. Det er en særpreget, men svært opplysende kilde til inkaenes syn på erobringen og de spanske erobrerne. Av de nedskrevne beretningene går det fram at inkaer på samme måte som aztekerne var nær ved å betrakte de merkelige fremmede som guddommelige. Men det ser bare ut til å ha vært det tapende partiet i borgerkrigen som nærte slike forestillinger, kanskje fordi de med de fremmedes hjelp håpet å snu krigslykken i det interne oppgjøret. Titu Cusi, som representerte denne tradisjo­ nen, forteller at inkaene først trodde spanierne var halv­ guder, for det første fordi de var annerledes enn de selv i ansikt og drakt, for det andre fordi de så dem ri på store dyr med sølvføtter (hestesko). En annen grunn var at de så de merkelige vesenene tale med hverandre uten lyd, ved hjelp av hvite tøystykker, like lett som en mann snak­ ker til en annen med munnen. De kalte dem også gud­ dommelige på grunn av deres merkelige utseende. De var dessuten svært forskjellige fra hverandre; noen hadde svart skjegg, noen hadde rødt. De så dem spise av sølvtallerkener. Enn videre hadde de yllapas, det navnet inkaene bruker om tordenkiler (ildvåpen). Men i hvert fall Titu Cusi mistet snart illusjonene. Lenger fremme sier han: «Jeg trodde at de var velmenende mennesker, sendt av Viracocha, dvs. av Gud, men jeg ser at alt var det stikk motsatte av det jeg trodde. For la meg si dere, brødre: Siden de kom til vårt land, har de gitt meg beviser på at de ikke er sønner av Viracocha, men av dje­ velen.»

Marsjen til Cajamarca Pizarro hadde med seg tolker, slaver som var fanget på de første ekspedisjonene og som i mellomtiden hadde lært å snakke spansk. Han kunne derfor hurtig danne seg et inntrykk av den politiske situasjonen i landet. I sør var Huascar slått og tatt til fange. Atahuallpa hadde tre hærer i felten, én nær Cuzco, en annen mellom Cuzco og Quito. Selv oppholdt han seg med en tredje hær i den nordlige delen av landet, nær Cajamarca, ikke langt fra Tumbes. Dette visste Pizarro, og han tok sin beslutning. Med et følge på 150 mann, halvparten av dem ryttere, besluttet han å oppsøke inkaen i Cajamarca. Det varte ikke lenge før Atahuallpa mottok rapporter om spanierne, som plyndret og mishandlet befolkningen overalt hvor de drog fram. Men det ser ikke ut til at han tok disse nyhetene særlig alvorlig. I Inkariket var man vant til å tenke i store tall når det dreide seg om krig. Han var nettopp i ferd med å seire i en borgerkrig der det hadde deltatt titusener, kanskje hundretusener av kri­ gere. De fremmede var både merkelige og kriminelle, men Atahuallpa forestilte seg åpenbart ikke at de kunne være farlige. Fra kysten til Cajamarca passerte spanierne gjennom et nesten ufremkommelig fjell terreng. De dype kløftene og de steile skråningene gav inkaene alle forde-

ler, om de hadde villet angripe spanierne. Men de angrep ikke. Tvert om sendte Atahuallpa en fornem mann fra sitt eget hoff med gaver til spanierne - kanskje særlig for å skaffe seg en pålitelig rapport om de fremmede. Gavene var beskjedne, særlig når man sammenligner med dem Moctezuma hadde sendt Cortés: noen stekte ender og noen leirkar formet som tårn. Enkelte av spanierne hadde en ubehagelig følelse av at gavene var symbolske - på en gang en advarsel om hva inkaene aktet å gjøre med spani­ erne og en melding om hvilken styrke de aktet å bekjempe dem med. Atahuallpas utsending tok omhyggelig spaniemes hes­ ter og våpen i øyesyn. Han trakk til og med en av spani­ erne i skjegget; europeernes loddenhet har alltid vært en kilde til undring blant andre folkeslag. Denne nysgjerrig­ heten hadde nesten åpnet fiendtlighetene med en gang. Spanieren overfalt inkaen med lusinger, og Pizarro måtte personlig gripe inn for å forhindre ytterligere håndgripe­ ligheter. Misforståelsen ble glattet over, og inka-ambassadøren inviterte Pizarro og hans menn til å besøke Atahuallpa i Cajamarca.

Der inkaenes veier krysset dype kløfter, ble de ofte ført over hengebroer. Vedlike­ holdet av disse hvilte på den lokale befolkningen, og en

spesiell regjeringsembetsmann hadde tilsyn med broenes for­ fatning.

Det første møtet Cajamarca var bare en liten by med et par tusen innbyg­ gere. Den ligger midt på en åpen slette i en dalbunn høyt oppe i Andesfjellene. Nær byen er det noen varme kilder. Det var her Atahuallpa oppholdt seg med sitt følge, sitt hoff, sitt harem og sin hær. Han var blitt lettere såret under kampene og ønsket å hvile ut før han fortsatte mar­ sjen mot hovedstaden i sør, Cuzco. Pizarro sendte noen av sine beste folk til Atahuallpas leir. Sittende på hesteryggen hadde de en kort samtale med inkaen gjennom en tolk. De fikk lov til å slå opp sitt kvarter i Cajamarca, og Atahuallpa lovte at han ville besøke dem neste dag. Da utsendingene vendte tilbake med disse opplysning­ ene, visste spanierne at de stod overfor et avgjørende punkt der de kunne tape eller vinne alt. En første mulig­ het var at inkaene planla angrep allerede samme natt. Nat­ ten ble derfor tilbrakt i høyeste alarmberedskap. En av deltagerne mintes mange år senere hvordan alle spanierne denne natten hadde følt seg som likemenn, og at alle, både offiserer og menige, hadde delt vaktene mellom seg. Men dagen grydde uten at man hadde opplevd noe fare­ truende. Etter dette stod flere muligheter åpne. Atahuallpa kunne holde sitt løfte og komme til byen. Spanierne kunne tilby hjelp mot hans fiender og skaffe seg fotfeste i riket. Men det var en annen og kanskje mer fristende mulighet: Hvis Atahuallpa kom inn i byen, kunne de overrumple ham og ta ham til fange, slik Moctezuma tret­ ten år tidligere var blitt fange hos Cortés. Om spanierne overhodet planla forhandlinger, slik de hevdet senere, er tvilsomt. I alle fall forberedte de et bak­ holdsangrep. Alle de spanske soldatene, både ryttere og

fotfolk, og de fire små kanonene de hadde med, ble plas­ sert skjult i bygningen rundt torget eller i bakhold langs de trange gatene. Først langt ut på dagen brøt Atahuallpa opp fra leiren med sine folk, og i seremoniell prosesjon beveget de seg de få kilometrene over sletten i retning av Cajamarca. Et par timer før solnedgang etterlot Ata­ huallpa størstedelen av sin hær omtrent en kilometer utenfor byen. Ledsaget av «bare» 5000-6000 mann ble han båret av 80 fornemme inkaer inn til Cajamarca og inn

Inkaene brukte edle metaller til fremstilling av smykker og seremonielle gjenstander, men ikke som penger. Størstedelen av inkaenes gull- og sølvsmedkunst er gått tapt. Dette ca. 15 cm høye gullkaret i form av en due erfra Chimu

i Nordvest-Peru (1100-1200tallet).

INKARIKETS UNDERGANG

259

Spansk tresnitt fra 1500tallet som viser møtet mellom inkaen Atahuallpa og en spansk prest på torget i Cajamarca.

Under til høyre: Møtet i

Cajamarca mellom Atahuallpa og spanierne, den samme situasjonen som

på torget i byen i en prektig bærestol. Hans følge ledsaget ham inn på torget og fortsatte å strømme inn, til de stod tettpakket rundt ham.

på bildet ovenfor, her tegnet av Poma de Ayala.

Bakholdet i Cajamarca Atahuallpa tar imot to spanske utsendinger, den ene av dem Francisco Pizarros bror Hemando, dagen før han blir tatt til fange i Cajamarca.

Atahuallpa var overrasket over at det ikke var noen span­ ske soldater å se. Senere fortalte han at han trodde at spa­ nierne hadde latt seg skremme da de så det prektige opp­ toget, og at de hadde skjult seg i ærefrykt. Det var neppe noen umulig tanke for den mannen som ble betraktet

som direkte etterkommer av solen, som universets poli­ tiske og rituelle sentrum, utstyrt med en spesiell magisk kraft - og som til og med hadde overvunnet den eneste farlige fienden man kunne forestille seg, en rivaliserende inka. Bare én av spanierne, en prest ved navn Valverde, nær­ met seg Atahuallpa med sin bønnebok i hånden, ledsaget av en tolk. Atahuallpa stilte krav om at spanierne skulle tilbakelevere alt de hadde stjålet i hans land, både verdi­ gjenstander og forsyninger. Valverde begynte på sin side en politisk-teologisk forelesning, som i sitt innhold svarte til det formularet spanierne pleide å lese opp før de begynte krig mot en indiansk fyrste, og som sikret det juridiske grunnlaget for en «rettferdig krig». Man kunne si at begge parter var i ferd med å motivere et fredsbrudd. Valverde rakte sin bønnebok til Atahuallpa da han hadde forklart om kristendommen. Inkaen kikket litt i den og kastet den deretter fra seg. Pizarro hadde fra sitt skjulested kunnet se at Atahuallpas følge bare var lett bevæpnet. Hvis han overhodet har nølt, har Atahuallpas avvisende gest vist at forhandlinger neppe var mulig. Pizarro besluttet å sette i verk bakhol­ det. To av kanonene ble avfyrt inn i den tettpakkede men­ neskemengden (de to andre virket ikke). På dette signalet strømmet de spanske rytterne ut fra bygningene rundt torget og kastet seg over Atahuallpas folk. Overraskelsen, hestene og våpnene av stål gav spanierne en fordel som klart oppveide deres underlegenhet i antall. I to timer fortsatte myrderiet, først i byen, deretter rundt den, der spanierne til hest forfulgte de indianerne som var sloppet ut av Cajamarca, og stakk dem ned med lansene. Alt dette skjedde foran øynene på inkahæren, som imidlertid ikke grep inn - kanskje fordi alle kommanderende offiserer hadde fulgt Atahuallpa inn i byen. Da trompetsignaler ved mørkets frembrudd kalte spa­ nierne tilbake til torget i Cajamarca, lå det 6000-7000 inkaer drept i og rundt byen, 2000 på selve plassen. Ata­ huallpa unngikk å bli hogd ned fordi Pizarro personlig grep inn.

Atahuallpa fange Samme kveld innbød Pizarro sin fange til kveldsmåltidet. Under samtalen skal Atahuallpa ha innrømmet at det i virkeligheten hadde vært hans hensikt å ta spanierne, og ikke minst hestene deres, til fange i Cajamarca. Det lyder ikke usannsynlig. Det er til og med trolig at han har vært så åpenmunnet. Hans oppførsel nå og i tiden som fulgte, tyder på at han ikke fattet alvoret i situasjo­ nen. Han kunne ikke vite at spaniernes forbindelseslinjer, hvor lange de enn var, satte dem i stand til å mangedoble den lille skaren banditter han så rundt seg. Han oppfattet stadig seg selv som verdens hersker, og fra sitt fangenskap fortsatte han å handle som om han var det. Da han oppdaget spaniernes gulltørst, mente han at han hadde funnet deres svake punkt. Gull var i Inkariket ikke en verdimåler, men et metall som håndverkerne brukte til å fremstille smykker og rituelle gjenstander.

260

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Hvis det bare var gull spanierne ønsket, kunne han til­ fredsstille dem uten selv å lide store tap. Han fremsatte til­ bud om en løsesum; han ville fylle et rom som var 22 x 17 fot stort med gull, så høyt som han selv kunne rekke. Det var ca. 88 kubikkmeter gull han tilbød. Sett med spaniernes øyne betydde dette tilbudet ikke bare løfte om en stor rikdom, men også en ideell strate­ gisk situasjon. En eventuell organisert motstand ble lam­ met så lenge de holdt fyrsten som gissel og så lenge de kunne få ham til å tro at de ville la ham gå, bare de fikk gullet. Tilbudet ble godtatt, Atahuallpa sendte sine løpere ut over landet med ordre om å bringe gull til Cajamarca, og slo seg imens til ro blant sine voktere. «Han er den mest dannede og begavede indianer man ennå har møtt,» skrev en av spanierne til Karl V «Han vil svært gjerne lære våre skikker; han har til og med lært å spille utmerket sjakk. Med denne mannen i vår makt er hele landet rolig.» Men Atahuallpa feilvurderte det politiske sjakkbrettet. Han hadde ikke oppdaget hvor den farligste trusselen kom fra. Det var fra fangenskapet han gav ordre om å drepe sin overvunne halvbror Huascar, den eneste som i øyeblikket ville ha kunnet organisere et forsvar mot spa­ nierne med inkaens guddommelige prestisje bak seg. Ata­ huallpa selv har sikkert følt det som en stor politisk seier at han nå var kvitt sin farligste politiske fiende. Det ser også ut til at han fra fengslet har gitt ordre om å drepe flere andre av sine halvbrødre.

Inkaenes våpen - og erobrernes Inkaene kjente til bruken av bronse. Deres viktigste våpen i nærkamp var imidlertid ikke sverd, men køller av bronse, stein eller hardt tre. Det kunne være farlige våpen mot en fiende som kjempet til fots, men det kunne sjelden skade en rytter i rust­ ning. Slynger, remmer av ull eller plantefibrer som ble brukt til å kaste stein så store som epler, var far­ ligere for spanierne og hestene deres. Ildvåpen betydde ikke mye for spanierne. Rik­ tignok var de effektive og skremmende, men de var også tunge og upålitelige. Sverdet og lansen, brukt fra hesteryggen, var de avgjørende våpnene. I våre øyne var de kanskje primitive. Men overfor inkaer som var væpnet med køller, var de uhyggelig effek­ tive. Inkaene ble snart oppmerksom på at hesten var den farligste delen av spaniernes utrustning. «De ville heller drepe ett av disse dyra enn ti mann, og etterpå anbrakte de alltid hestens hode et sted der de kristne kunne få se det, smykket med blomster og gre­ ner som et seierstrofé,» skriver en av de spanske nedskriveme. Gjennom hele kolonitiden var det strengt forbudt for en indianer å eie en hest eller et sverd.

Ironisk nok må han ha oppfattet månedene i Caja­ marca som en konsolidering av sin stilling. Han hadde slått sine motstandere og kunne nå la dem drepe. Han hadde to lojale hærer i felten, den ene på 30 000 mann holdt hovedstaden Cuzco besatt, den andre på 35 000 mann dekket forbindelseslinjene mellom Cuzco og Caja­ marca. Hva betydde en bande gulltørste fremmede sammenlignet med det?

Peruansk billedvev fra 1100-1400-tallet. Takket

være det tørre klimaet i det sørlige Peru er de gamle tekstilene til dels forbløffende godt bevart.

Atahuallpa kan unnværes Imens begynte Atahuallpas løsesum i form av gull- og sølvgj enstander fra hele riket å strømme inn. Templene ble rasert for hellige kar og utsmykninger i edelt metall, århundrers akkumulert rikdom av kunstgjenstander ble samlet i Cajamarca. Men det var ikke kunsten som inter­ esserte spanierne, det var metallet. I mai 1533 begynte omsmeltingen, for at rikdommene skulle fordeles nøy­ aktig mellom erobrerne. På mindre enn to måneder ble inkaenes kar og smyk­ ker forvandlet til barrer. Det ble om lag 7000 kg gull og 13 000 kg sølv. Byttet ble fordelt blant spanierne; til en rytter var det 45 kg gull og 90 kg sølv, til en infanterist halvparten. Offiserenes andel var større, Pizarro selv fikk mest, sju ganger så mye som en alminnelig rytter. Gullet var sikret, Atahuallpa var ikke lenger nyttig. Men han kunne bli farlig, og i mellomtiden hadde spani­ erne fått forsterkning. Almagro var kommet til Cajamarca

INKARIKETS UNDERGANG

261

gelig måte å dø på, men det ville også hindre ham i å leve videre etter døden. Da han hadde mottatt dåpen, ble han isteden henrettet ved kvelning, garrottert.

Mennene fra Cajamarca Vi har oppholdt oss lenge ved begivenhetene i Cajamarca fordi de i fortettet form samler en rekke trekk ved det his­ toriske møtet mellom Europa og den øvrige verden. Det gjelder Atahuallpa, som verken var spesielt god eller spe­ sielt dum, men som i likhet med mange andre senere totalt feilvurderte hvor farlige europeerne var. Det gjelder også de spanske erobrerne, conquistadorene, samlet rundt sin leder Pizarro, men underkastet en rekke felles

Veien til Panama

Spanierne plyndrer Cuzco. Kobberstikk fra slutten av 1500-tallet av Theodor de Bry (1528-98). De Bry satte aldri sine ben i Amerika, han hadde bare vage forestillinger om

hvordan innbyggerne der så ut, og han likte ikke spani­ erne, men bildene hans har gjennom flere århundrerfor­ met europeemes forestillinger om møtet mellom den gamle

og den nye verden.

De fruktbare dalstrøkene uten­ for Cuzco var blant de områ­ dene som først kom under kon­ troll av de spanske herrene.

med 150 mann til. De nyankomne hadde ingen grunn til å føle seg-bundet av løftene som var gitt Atahuallpa. Tvert om fryktet de at han som fange hos «mennene fra Caja­ marca», den gruppen som hadde vært med da han ble tatt til fange, ville skaffe dem ytterligere fordeler under den videre erobringen av riket, og at det ikke ville bli mye igjen til Almagro og hans menn. Det ble dermed lagt press på Pizarro fra flere sider for å få ham til å skille seg av med Atahuallpa. 26. juli 1533 tok Pizarro sin beslutning. Uten egentlig rettergang lot han Atahuallpa henrette for forræderi og muligens for flere andre forbrytelser. I siste øyeblikk lot Atahuallpa seg døpe. Neppe på grunn av særlig varme følelser for den kristne tro, men fordi han på denne måten slapp å bli brent. Det var i hans øyne ikke bare en ubeha­

All transport fra Amerika til stillehavskysten og dermed til Peru, som fra 1530-årene ble den rikeste av de spanske besittelsene i Amerika, måtte passere over Panamå-eidet, 18 mil fra Nombre de Dios i nord til Panama ved stillehavskysten. Bare 18 mil, men mer kostbart og frykteligere enn de 2300 milene over havet, hevdet en spansk rapport. Halvparten av strekningen kunne tilbakelegges på elva Chagres, den andre halvparten gikk gjennom et ufremkommelig terreng av fjell, skog og sump. Først brukte man indianske slaver fra Nicaragua som bærere. Da de ble mangelvare, importerte man negerslaver og muldyr. Byen Panama ble et handelsknutepunkt av internasjonal betydning, men landet rundt Panama ble lagt øde.

normer som sier mer om deres kulturelle bakgrunn enn om deres individuelle psyke. Historikerne har identifisert nesten alle «mennene fra Cajamarca», deres opprinnelse og senere skjebne. De lar seg finne i kildene, for de ble alle rike og fremtredende menn takket være Atahuallpas løsesum. Det var ikke noen ekstrem outsidergruppe. Pizarro var riktignok født uten­ for ekteskap og kunne verken lese eller skrive, men ingen av delene var uvanlig i det lavadelige miljøet han stammet fra. Da han skulle opptas i en av de fornemme ridderorde­ nene, var det ingen som drog hans herkomst eller hans adelige verdighet i tvil. Han var da heller ikke en tilfeldig desperado; allerede før ekspedisjonen drog ut, hadde han samlet seg en betydelig formue. Hans suksess da han søkte privilegier i Spania, viser da også at hans rikdom og dannelse kunne tilfredsstille de krav som ble stilt ved det kresne hoffet. 262

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

De mennene som fulgte ham, representerte et tverr­ snitt av det spanske samfunnet, selv om bøndene og topp­ sjiktet manglet. De løp både en personlig og en økono­ misk risiko, de stilte sin egen person til rådighet, og våpen og hest, hvis de var formuende nok. De forlangte ingen betaling, men en del av byttet, hvis det ble noe. Blant «mennene fra Cajamarca» hadde en del, ikke minst de om lag 40 lavadelige, militær utdannelse bak seg. Men det var også folk fra mange andre fag. Minst fire var jurister, nota­ rer. Ikke få var smeder - beslagsmeder var uunnværlige av hensyn til hestene. I Cajamarca trådte holdningen til erobringen som et hasardspill, nærmest russisk rulett, tydelig fram. På den ene side viste man en nesten selvmordersk dumdristighet og en vilje til å gjennomføre det blodige bakholdsangre­ pet på inkaen foran øynene på hæren hans. På den annen side satte man uten å nøle alle menneskelige hensyn til side. I Spania hadde man for lengst fått anfektelser med hensyn til det folkerettslig og moralsk forsvarlige i ero­ bringen. Slike tanker kan ikke spores blant «mennene fra Cajamarca». Riktignok ser to av Pizarros offiserer ut til å ha motsatt seg at Atahuallpa ble garrottert - garrotteringen innbrakte da også Pizarro en mild irettesettelse fra Karl V - men deres betenkeligheter skyldtes muligens mer en tvil om det politisk hensiktsmessige i likvide­ ringen. Bruken av kristendommen og Guds navn kan fore­ komme oss hyklersk og nesten blasfemisk. Men det ville være galt å tro at «Guds nåde» bare var noe conquistadorene påkalte seg for å kunne ta seg bedre ut i brevene hjem til Spania. Tvert om må vi oppfatte den stadige påberopelsen av kristentroen som et uttrykk for conquistadorenes overbevisning. De mente at uansett hvilke midler de tok i bruk, handlet de med Guds hjelp for at vantroen skulle gå under og kristendommen skulle bli utbredt. «Mennene fra Cajamarca» kombi­ nerte sitt spill om liv og død med en uhyggelig grad av rasjonalitet. De valgte en direkte vei til målet uten hem­ mende anfektelser.

Sammen med Manco Inca kunne spanierne rykke inn i Cuzco nesten uten kamp. De fikk et par års fred til å lære landet å kjenne og organisere sitt grep om dets ressurser. Så lenge inkaen samarbeidet, var spanierne i relativ sik­ kerhet. Inkariket var langt sterkere organisert enn Azte­ kerriket. All makt var samlet i inkaens guddommelige

Murrester av festningen Sacsahuaman utenfor Cuzco. Cuzco var ikke befestet, men

store deler av befolkningen ville ha kunnet søke tilflukt i

Sacsahuaman.

Et eksempel på de skattene som lokket erobrerne: en gullvase smykket med turkiser fra Chimu i Nordvest-Peru

fra 1100-1200-tallet.

Til Cuzco Da Atahuallpa var ryddet av veien, innsatte spanierne i hans sted en slektning som inka. Med den nye inkaen som gissel brøt de opp for å dra mot hovedstaden Cuzco. Den nye inkaen døde underveis, men heldigvis for spanierne fant de snart en ny kandidat til verdighe­ ten. En slektning av Huascar, Manco Inca, som gjennom lang tid hadde vært på flukt fra Atahuallpas folk, opp­ søkte spanierne og tilbød dem sin hjelp før de hadde nådd Cuzco. Sannsynligvis har også han ment at spanierne var en bande tilfeldige banditter som kunne utnyttes i det egent­ lige politiske spillet, det interne oppgjøret i Inkariket. For spanierne var han særlig nyttig som inka fordi han repre­ senterte Huascars sørlige parti. Samarbeidet mellom ham og spanierne brakte Cuzco over på deres side og nøytrali­ serte restene av Atahuallpas hærer. INKARIKETS UNDERGANG

263

Gjennom flere måneder ble spanierne beleiret i Cuzco. «Hæren dekket sletten som et teppe om dagen, og om natten var ilden fra leirbålene som tusen stjerner,» skrev en av de beleirede. Byen ble brent ned, men det lyktes spanierne å barrikadere seg i selve byen, mens inkaene brukte borgen Sacsahuaman - dens ruiner ligger ennå i Cuzco. Så begynte beleiringshæren å smuldre bort. Dens størrelse var kanskje en svakhet. Forsyningene sviktet, og da det ble tid for å begynne arbeidet på markene, drog bondesoldatene hjem. Under beleiringen viste inkaene imidlertid at de hadde funnet et effektivt våpen mot det spanske rytteriet og at de hadde lært av spaniernes militærteknikk. Mot hestene brukte de bolaer, som bestod av tre steiner for­ bundet med rep. Disse kunne slynges mot bena på hes­ tene og kaste dem over ende. Inkaene gravde også fall­ gruver som vern mot hestene. Under kampene erobret de noen hester, og Manco Inca, som hadde lært å ri i den tiden han samarbeidet med spanierne, lot sin viten gå videre og ledet selv sine tropper fra hesteryggen. Til og med skytevåpen prøvde inkaene å gjøre bruk av under disse kampene. Men resultatet var fatalt for dem selv fordi de ennå ikke behersket teknikken og fylte for mye krutt i børsene. Etter at beleiringen av Cuzco ble opphevet, fortsatte krigen som en gerilja, men curacaene ble nedkjempet én for én. Manco Inca selv trakk seg tilbake til en fjellby i et utilgjengelig terreng ikke langt fra Cuzco. Fra dette ste­ det fortsatte inkaene kampen til 1572. Man har sagt at landet mellom Cuzco og inkaens festning ble regjert av spanierne om dagen og av inkaen om natten. Men kam-

Beretningene om El Dorado, den gylne mann, var en av de mytene som lokket opp­ dagerne ut på stadig nye rei­

ser. Opprinnelsen finner vi sannsynligvis i rykter om de seremoniene som omgav en

fyrste i det området som i dag er Colombia.

person; han var knutepunktet i det system av ytelser og motytelser som holdt riket sammen. Likevel varte det ikke lenge før aylluene under sine lokale ledere, curacaene, begynte å yte passiv og aktiv motstand mot spanierne. Disse beskyldte Manco Inca for å oppfordre til opprør. Han ble fengslet og underkastet en nedverdigende behandling av sine fangevoktere. I 1536 lyktes det ham å unnslippe - betegnende nok ved å spille på spaniernes gulltørst. Han lovte å vende tilbake med en statue av gull i legemsstørrelse.

Machu Picchu, inkabyen ved

Urubamba-elva, hadde vært forlatt gjennom århundrer da den ble gjenoppdaget i 1911.

Man mente lenge at Machu Picchu var identisk med de

siste inkaenes hemmelige hovedstad, Vitcos, som først ble inntatt av spanierne i 1572.

264

Inkaenes motoffensiv Befolkningen var klar til opprør til tross for utmattelsen. Ti års nesten uavbrutt krig hadde brukt opp reservene; epidemiene og spaniernes begynnende krav om tributt fra de undertvungne områdene hadde ødelagt de tradisjo­ nelle mønstrene for produksjon og fordeling. Inkaens lagre var tomme, solens lagre var tomme, aylluene selv var uten reserver.. Likevel kunne Manco Inca på få måneder samle en hær. Med et stort oppbud av inkakrigere rykket han mot imperiets gamle hovedstad Cuzco, som bare var besatt av 190 spaniere. Disse hadde nemlig i mellomtiden flyttet sitt hovedkvarter til Lima, som lå nærmere kysten. VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

pen var for ulik. Inkaen hadde ryggen mot Amazonasbekkenet, der det ikke var noen hjelp å hente. Spanierne hadde Stillehavet, Panama og hele det spanske imperiet bak seg.

Utvalgt litteratur Oversiktsverker Den eneste brede fremstilling som dekker århundrene omkring oppdagelsene ut fra en global synsvinkel, er bind IV av History of Mankind, utgitt av UNESCO (1969). Den vil likevel skuffe de fleste lesere; hovedvekten er lagt på «finkultur» og religion, mens den politiske og økono­ miske historie nesten ikke er omtalt. E Léon (red.): Histoire économique et sociale du monde bind I (14.-16. århun­ dre) og bind II (1580-1740) (1977-78) er en global fremstilling av verdens økonomiske og sosiale historie i den franske tradisjon, men likevel med mest vekt på euro­ peiske forhold. De historieteoretiske refleksjonene bak bind 7 og 9 i Aschehougs Verdenshistorie er fremlagt i forfatterens «Set fra 1984, en model for nyere tids verdenshistorie» i G. Christensen m.fl. red.: Tradition og Kritik. Festskrift til Svend Ellehøj (1984). Den perioden i verdenshistorien som omfattes av bind 7-9 i Aschehougs Verdenshistorie, er behandlet i en rekke sammenfattende monografier. Fremheves bør særlig E Braudels mesterlige syntese Civilisation materielle, économie et capitalisme XV-XVIIIe siécle (3 bind 1979; også eng. utg. Civilization and Capitalism), som imidlertid mest er forankret i forfatterens fortrolighet med europeisk økono­ misk og sosial historie. Den samme forankring i europeisk historie preger I. Wallerstein: The Modem World System (1974-80), bind I (som omhandler 1500-tallet) og bind II (tiden 1600-1750) og P. Andersson: Lineages of theAbsolutist State (1974), men sistnevnte søker likevel å sammen­ ligne europeiske, osmanske og japanske forhold. Nevnes kan også E.L. Jones: The European Miracle (1981), men også dette verket er preget av forfatterens større fortrolig­ het med europeisk enn med global historie. Nyere arbei­ der har i likhet med Aschehougs Verdenshistorie i høyere grad søkt å behandle perioden under en global synsvin­ kel, f.eks. J. Abu-Lughod: Before European Hegemony The World-System A.D. 1250-1350 (1989) og A.G. Frank: ReORIENT. Global Economy in the Asian Age (1989), der begge fremhever Asias økonomiske og tekniske styrke og Europas marginale posisjon før oppdagelsene, og for så vidt angår A.G. Frank helt frem til ca. 1800. Et motsatt standpunkt er i polemisk form fremlagt av D.S. Landes i The Wealth and poverty of Nations. Why some are so rich and some so poor (1998). De siste tiårenes forskning har vist nødvendigheten av å overskride de grensene som tradisjonelt finnes mellom historie og sosialantropologi. Et vesentlig forsøk på å

arbeide sammen disse to faglige tradisjonene er E.R. Wolf: Europe and the People without History (1982), mens M. Harris: Kannibaler og konger (1977, norsk utg. 1980) er nokså overfladisk og preget av forfatterens forventning om å finne gyldige forklaringer på kulturelle fenomener i økologiske forhold. Selv om K. Birket-Smith: Kulturens veje (1. utg. 1941-42) nå betraktes som foreldet, er den stadig et skattkammer av lærdom. En god innføring i moderne metoder og standpunkter er K. Hastrup og J. Ovesen: Etnografisk Grundbog (1980). Også for denne perioden er C. McEvedy & R. Jones: Atlas of World Population History (1978) den beste håndbo­ ken; den bør imidlertid sammenholdes med J.-N. Biraben: «Essai sur 1’évolution du nombre des hommes» i Population 34:1 (1979). Det gjelder særlig den amerikan­ ske befolkningen før Columbus, hvor McEvedy & Jones ukritisk følger den eldre forskningen uten hensyn til den såkalte Berkeleyskolen (S.E Cook, W Borah og L.B. Simpson), som lenge har argumentert overbevisende for at fol­ ketettheten i Amerika før Columbus var langt større enn tidligere antatt. Klimaets historie er behandlet av E. Le Roy Ladurie: Times of Feast, Times of Famine: A History of the Climate since the Year 1000 (engelsk utg. 1973), sykdommenes his­ torie av WH. McNeill: Plagues and Peoples (1976) og av E. Le Roy Ladurie: «A Concept, the Unification of the Globe by Disease» i The Mind and the Method of the Historian (eng. utg. 1981). For pesten i Midtøsten se M.W Dols: The Black Death in the Middle East (1977). De betraktningene over bøndenes verden som er lagt fram her, står i høy grad i gjeld til synspunkter som først ble fremsatt av E. Boserup: The Conditions of Agricultural Growth (1965) og av E.R. Wolf: Bønder (dansk utg. 1973). For samspillet mellom nomader og bønder se X. de Planhol: Les fondements géographiques de 1’histoire de 1’Islam (1968). WL. Thomas (red.): Man’s Role in Changing the Face of the Earth (1956) er en antologi med mange tanke­ vekkende bidrag til forståelsen av det historiske samspil­ let mellom menneske og natur. Problemene som behandles i kapitlet Herrenes verden, ligger i grenselandet mellom sosialantropologi og historie, et grenseland hvor det etter hvert foreligger utallige enkeltundersøkelser, men hvor de store linjene langt fra tegner seg klart. Blant sosialantropologer har jeg funnet E.R. Wolf (se ovenfor) og E.R. Service: Primitive Social Organisation (1971) og Origins of the State and Civilisation (1975) nyttige, om enn ikke helt tilfredsstillende fra en UTVALGT LITTERATUR

265

historisk synsvinkel. Den synsvinkel som er anlagt i dette bindet, forutsetter ikke noe skarpt skille mellom «den lille makten» og «den store makten», men i P Clastres: Society against the State (1977) blir det argumentert for det mot­ satte standpunkt. Også innenfor den politiske vitenskap og makrososiologien har problemene omkring staten og makten naturligvis vært gjenstand for omfattende disku­ sjoner: En nyttig oversikt finnes i 0. Østerud: Utviklingste­ ori og historisk endring (1978), som også omfatter en rede­ gjørelse for debatten omkring føydalisme og asiatisk produksjonsmåte. De synspunktene som er fremsatt i dette bindet, bygger i høy grad på tanker som opprinnelig er fremsatt av J. Schumpeter: «Die Krise des Steuerstaates» (1918), gjenopptrykt i Aufsåtze zur Soziologie (1951) og EC. Lane: Profitsfrom Power (1979), jfr. min egen artik­ kel «Violence and the Rise of Capitalism» i Review V:2 (1981). Til religionenes historie er J. Asmussen og J. Læssøe (red.): Illustreret Religionshistorie (3 bind 1968) en god introduksjon. De grunnleggende oversikter over teknik­ kens historie er C. Singer m.fl.: A History of Technology, som dessverre nesten utelukkende behandler europeisk teknikk, og den langt bedre J. Needham: Science and Tech­ nology in China (5 bind i enda flere deler siden 1954, men stadig under utgivelse). Skriftens historie er behandlet i H. Jensen: Sign, Symbol and Script (1970) og D. Diringer: The Alphabet: A Key to the History of Mankind (1968). Papi­ rets og boktrykkingens historie er behandlet i T.E Carter: The Invention of Paper and Printing in China and its Spread Westwards (2. utg. 1955) og E.L. Eisenstein: The Printing Press as an Agent of Change (1977). Skipsbyggingskunsten og navigasjonsteknikken er inngående og kyndig behand­ let i J.H. Parry: The Age of Reconnaissance (1963) og i The Discovery of the Sea (1974) av samme forfatter. Mange vesentlige problemer innenfor sjøfartshistorien i videste forstand er behandlet i den verdifulle rekke av rapporter fra Colloques intemationaux d’histoire maritime, redigert av M. Mollat og P. Adam (1957ff). For kinesisk skipsfart se det omtalte verk av J. Needham og også Ma Huan: The Overall Survey of the Ocean’s Shores (1433, utg. av J.VG. Mills (1970).) Den beste innføringen i våpenteknologi og militærhistorie sett i globalt perspektiv er G. Parker: The Military Revolution. Military innovaton and the rise of the West (1988). Vesentlige problemer blir også tatt opp i C.M. Cipolla: Guns and Sails in the Early Phase of the Euro­ pean Expansion (1965), D. Ayalon: Gunpowder and Firearms in the Mamluk Kingdom (1956) og VJ. Parry & M.E. Yapp (red.): War, Technology and Society in the Middle East (1975). Se også G. Parker: «Warfare» i The New Cambridge Modem History vol. XIII (1979).

Utenfor Europa Utforskningen av ikke-europeisk historie beveger seg i disse årene raskt; synspunkter blir revidert fra år til år etter som man finner nye kilder og fremsetter nye tolk­ ninger. Det gjelder her i enda høyere grad enn for euro­ peisk historie at oversiktsverker og eldre monografier må suppleres med tidsskriftartikler og kongressberetninger 266

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

hvis leseren vil være sikker på å være å jour i et spesielt emne. I det siste tiåret har det vært stigende interesse for å arbeide med globalhistoriske problemstillinger. Tids­ skriftet Journal of World History (siden 1990) gir innblikk i den aktuelle forskningen. Til de oversiktsverkene om Kinas historie som er nevnt tidligere, kan vi føye J. Gernet: A History of Chinese Civilization (1982). M. Elvin: The Pattem of the Chinese Past (1973) er et inspirerende og omdiskutert forsøk på å finne linjer i den kinesiske historie som bryter med/går ut over den tradisjonelle oppdeling i dynastier. Det kinesiske jordbruket er behandlet i D.H. Perkins: Agricultural Deve­ lopment in China 1368-1968 (1969), befolkningsutvik­ lingen i Ho Ping-ti: Studies on the Population of China 1368-1953 (1959) og den byråkratiske elite i The Ladder of Success in Imperial China (1962) av samme forfatter. En grei innføring i. det omstridte spørsmålet om rekrutte­ ringen til den kinesiske eliten er J.M. Menzel: The Chinese Civil Service: A Career open to Talent (1963). Utenrikshan­ del og forholdet til oversjøiske makter er behandlet i B. Wiethoff: Die chinesische Seeverbotspolitik und der private Uberseehandel von 1368 bis 1567 (1963). Til de tidligere nevnte oversiktsverker om Japans historie kan føyes C. Steenstrup: Japans Idehistorie (1980) og for Ashikagatiden J.W Hall & Takeshi Toyoda: Japan in the Muromachi Age (1977). For det sørøstasiatiske fastlandets historie i middelalderen er G. Coedés: The Making of South East Asia (eng. utg. 1967) grunnleggende, mens handelen og de politiske forhold på øyene da europeerne kom, er behandlet mest inngående av de to nederlandske histori­ kerne J.C. van Leur: Indonesian Trade and Society (1955) og M.A.P. Meilink-Roelofsz: Asian Trade and European Influence in the Indonesian Archipelago between 1500 and about 1630 (1962). Islams utbredelse i Sørøst-Asia er behandlet i The Cambridge History of Islam bind II (1970). Se også J. Steinberg m.fl.: In Search of South East Asia. Den beste fremstilling som foreligger av middelalde­ rens islamske samfunn, er C. Cahen: Der Islam 1: Vom Ursprung bis zu den Anfdngen des Osmanenreiches (Fischer Weltgeschichte Bind 14, 1968). The Cambridge History of Islam (2 bind, 1970) er et standardverk, men avspeiler i meget høy grad hvor opptatt den foreliggende forskningslitteraturen er av politisk historie i snever forstand. M.G.S. Hodgson: The Venture of Islam (3 bind, 1974) er et imponerende enkeltmannsarbeid, rikt på innsikt, som rekker ut over islamsk historie, men som håndbok er den av begrenset verdi. I. Lapidus: Muslim Cities in the Later Middle Ages (1967) er en konsentrert beskrivelse av de sosiale, økonomiske og politiske forhold i særlig de syriske byene under mamelukkherredømmet. E. Ashtor: A Social and Economic History of the Near East in the Middle Ages (1976) holder ikke så mye som tittelen lover, men er likevel den hittil mest uttømmende fremstil­ ling av emnet. Den kan suppleres med artikler i M.A. Cook (red.): Studies in the Economic History of the Middle East (1970), D.S. Richards (red.): Islam and the Trade of Asia (1970) og A.L. Udovitch (red.): The Islamic Middle East 700-1900, Studies in Economic and Social History (1980). For Osmanrikets tidlige historie er P. Wittek: The

Rise of the Ottoman Empire (1959) grunnleggende. Halil Inalcik og Donald Quataert (red.): An Economic and Social History of the Ottoman Empire 1300-1914 (1994) er verdi­ full ikke minst fordi den presenterer en del forskningsre­ sultater som før bare var publisert på tyrkisk. The Encyclopedia of Islam rommer artikler som ofte er meget vesentlige; ved hjelp av krysshenvisninger kan man finne fram i den selv om man ikke behersker språkene i Midt­ østen. Standardframstillingene av senmiddelalderens indiske historie, The Cambridge History of India bd. III (1928) og The History and Culture of the Indian People bd. VI (1960) så vel som R.C. Majumdar: An Advanced History of India (1965), behandler først og fremst den politiske historie i snever forstand. The Cambridge Economic History of India bd. I (1982) er derfor et uunnværlig supplement og sammenfatter resultatene av forskning som tidligere måtte søkes spredt i tidsskrifter som Indian Economic and Social History Review og Medieval India. WH. Moreland: The Agrarian System of Moslem India (1929) er stadig standard­ verket om middelalderens system for beskatning av jord. Afrikas historie er et av de forskningsområder som utvikler seg raskest. Selv ganske nye standardverker som The Cambridge History ofAfrica bind 3 (1977), R. Oliver & A. Atmore: The African Middle Ages (1981), J.FA. Ajayi & M. Crowder: A History of West-Africa (1971) kan i noen tilfeller være distansert av nyere forskning. Journal of Afri­ can History er det viktigste tidsskriftet. For handelsveiene og handelen over Sahara er E.W Bovill & R. Hallett: The Golden Trade of the Moors (2. utg. 1968) grunnleggende. Et anbefalelsesverdig standardverk om Amerika før oppdagelsene er E Katz: The Ancient American Civilizations (1972), jfr. også H. Trimborn & W Haberland: Die Kultu­ ren Alt-Amerikas i Handbuch der Kulturgeschichte (1969). Spesielt for aztekernes historie kan det henvises til G. Vaillant: The Aztecs of Mexico (1950). J. Soustelle: Dagligt liv blandt aztekerne (dansk utg. 1965) er en lett tilgjengelig og velskrevet bok, men noe foreldet. C. Gibson: The Aztecs under Spanish Rule (1964) behandler tiden etter erobringen, men er samtidig en utmerket innføring i azte­ kernes sosiale system. Bruddstykker av meksikansk dikt­ ning og overlevering fra tiden omkring erobringen er oversatt i M. Léon-Portilla: The Broken Spears (1962). Sist­ nevnte finnes i svensk utgave. Et utsnitt av Sahaguns inn­ samlede materiale er oversatt til dansk av A. Hvidtfeldt: Mexicos Fald (1963). L. Bjørnebo: Inkarigets samfund (1975) er en fin, peda­ gogisk og populær innføring i emnet med kildediskusjon og utdrag fra sentrale tekster. Sentral i den nyere inkaforskning er N. Wachtel: The Vision of the Vanquished (eng. utg. 1977), som klart markerer overgangen fra en europasentrert forståelse av Inkarikets institusjoner til en tolk­ ning på etnohistorisk grunnlag. Den markerer også avslutningen på en diskusjon om Inkarikets «sosialisme» som ble innledet med L. Baudin: Eempire socialiste des incas (1928). Problemer og metoder i forskningen kan man få et godt inntrykk av fra et temahefte i det franske tidsskriftet Annales E.S.C. 33:5-6: Anthropologie historique des societés andines (1978).

Oppdagelsene og de tidlige erobringene En glimrende introduksjon med fyldige litteraturhenvis­ ninger er P Chaunu: Conquéte et exploitation des nouveaux mondes, bd. 26 og 26 bis i serien Nouvelle Clio (1969). Størstedelen av litteraturen om den portugisiske ekspan­ sjonen finnes bare på portugisisk; på fransk finnes V Magalhaes Godinho: Eéconomie de l’empire portugais aux XVe etXVIe siecles (1969). C.R. Boxer: The Portuguese Seaborne Empire (1969) og B.W Diffie & G.D. Winius: Foun­ dation of the Portuguese Empire (1415-1580) (1977) er fort­ satt nyttige innføringer i den portugisiske ekspansjonens historie. Gode framstillinger av det portugisiske imperiet i Asia er M. Pearson: The Portuguese in India (The New Cambridge History of India bd. 1:1 1987) og Sanjay Subrahmanyam: The Portuguese Empire in Asia 1500-1700 (1993). T.B. Duncan: Atlantic Islands (1972) behandler særlig tiden etter 1650; for den tidlige kolonisering av øyene er især C. Verlindens undersøkelser viktige, se Précédents médiévaux de la colonie en Amérique (1954) og The Beginnings of Modem Colonisation (1970). Blant mange spesialundersøkelser om de første kontakter i Asia kan man foruten det før nevnte verket av M.A.P Meilink-Roelofsz henvise til J. Aubin: Albuquerque et les négotiations de Cambaye (1971) og G. Bouchon: Les Musulmans du Kerala d 1’époque de la découverte portugaise (1973), begge i tids­ skriftet Mare Luso-Indicum. S.E. Morison: The European Discovery of America, The Northern Voyages (1971) og The Southern Voyages (1974) er en kritisk og veldokumentert gjennomgåelse av så vel ekte som falske oppdagelsesberetninger; Admiral of the Ocean Sea, A Life of Christopher Columbus (2 bind 1942) av samme forfatter er ikke bare en fin kritisk biografi, men også en beretning om kontakten mellom europeerne og den indianske befolkningen de første årene. C.O. Sauer: The Early Spanish Main (1966) behandler den økologiske katastrofe som rammet de indianske samfunnene etter kontakten med europeerne. Beretningen fortsettes for Mellom-Amerikas vedkommende i MJ. Mac Leod: Spa­ nish Central America. J.H. Parry: The Spanish Seabome Empire (1966) er en god allmenn introduksjon til det spanske imperiets historie. Den dramatiske beretningen om erobringen av Mexico er ofte blitt fortalt; den klassiske fremstillingen av WH. Prescott er oversatt til nordiske språk (dansk utg. 1856). Blant nyere framstillinger bør R. Konetzke: Entdecker und Eroberer Amerikas, von Kristoph Kolumbus bis Hemån Cortés (1963) fremheves. Av spanske øyenvitneberetninger fore­ ligger på dansk utdrag fra Bemal Diaz del Castillo ved E. Gigas (1905), mens Cortés’ egne brev er utgitt av A.R. Pagden: Herndn Cortés, Letters from Mexico (1961). De indianske kildene kan man studere i de to utgavene av M. Léon-Portilla og A. Hvidtfeldt som er nevnt ovenfor. Også Inkarikets undergang er skildret av WH. Prescott (dansk utg. 1857). Blant nyere framstillinger kan J. Hemming: The Conquest of the Incas (1970) anbefales. J. Lockhart har i The Men of Cajamarca analysert den gruppen av spaniere som var til stede da Atahuallpa ble tatt til fange.

UTVALGT LITTERATUR

267

Register Dette er et person- og stedsnavnregister. Ved transkribering av kinesiske navn er det moderne og konsekvente pinyin-systemet brukt. Det atskiller seg til dels betydelig fra de tidligere mer eller mindre inkonsekvente systemer som ennå brukes, men som etter hvert blir avløst av pinyin-systemet. Uttalen av kinesiske navn er ikke angitt i teksten, men man vil få en akseptabel leseuttale hvis man leser z og c som «ts», zh og ch som «tsj», j og q som «tj», og x som «kj» (i østnorsk). Trykk i greske navn er angitt ved en akutt aksent. Polske navn har alltid trykk på nest siste stavelse, tsjekkiske og finske på første. Tyrkiske navn uten­ for Tyrkia er stort sett transkribert etter samme system som russisk. Ved indiske navn er lengdetegn ikke brukt, men uttalen angis ved mindre vanlige navn; bokstavene skal uttales som i engelsk, altså j som dzj og y som (norsk) j. Bokstaven B ved et sidetall henviser til en billedtekst eller et kart, bokstaven R til en rutetekst. Står det f etter sidetallet, henvises det også til den følgende side, mens ff henviser til flere følgende sider.

A Abu Emir, 185 Abu Faris, 185 Aden, 84, 233B Afrika, 13f, 20R, 25f, 29ff, 36, 44, 47f, 62, 79, 106, 182-95, 226, se også Nord-Afrika, Vest-Afrika Aguilar, Jeronimo de, 248f Ahmad, 177R Ahmad ibn Madjid, 227 Ahmednagar, 178 Ala ud-Din II, 177 Ala ud-Din Hasan, 177R Albuquerque, Afonso de, 233, 233B AlcåQovas, 226, 240 Aleppo, 158, 158B, 160 Alexandria, 158, 158B, 160 Algerie, 183, 185 Ali, 169B Almagro, Diego, 257, 261 Almeida, 232 Alvarado, Pedro de, 254 Aiwa, 190 Amda Siyon, 190 Amerika, 14f, 21, 23, 29, 30R, 74, 234-45

268

Amir Husain, 232 Anatolia, 167 Andagoya, 256 Andalusia, 117 Andesfjellene, 32, 77 Andeshøylandet, 211 Angkor (Thom), 146, 148ff, 148B, 151B, 152 Angola, 193, 193R, 226 Ankara, 164, 166f Annam, 128 Antwerpen, 73B Ararat, 70 Ardabil, 169 Ashikaga-slekten, 133, 136 Ashikaga Takauji, 132ff Askia Muhammed, 189 Atahuallpa, 213R, 221, 22 IB, 258ff, 258R, 261, 260B Atjeh, 84 Awdaghost, 187 Ayala, Poma de, 52B, 257, 258B Ayutthaya, 149ff Azcapotzalco, 48R, 198 Azincourt, 99 Azorene, 224, 240, 244 Aztekerriket, 30R, 56, 196, 209, 246-55, 256, 263

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

B Babur, 79B Bagdad, 113B, 163 Bahamas, 242 Bahmani-dynastiet, 177R, 178 Balboa, 242, 244 Bali, 69, 148, 154 Balkan, 39, 165ff, 165R, 168B Banane, 154B Bandaøyene, 79 Bandiagara, 184B, 192B Bangkok, 149 Bangladesh, 68 Barcelona, 239 Barro, Joao de, 230R Barsbay, 159B Bayezid, 165ff Beijing, 49B, 112R, 122f, 123B, 123R, 126, 130f, 130R Bellini, Gentile, 167B Bengal, 79f, 154, 177f, 180 Benin, 48B, 50B, 192, 193B, 224B, 226B Berar, 178 Bidar, 178. Bihzad fra Herat, 167B, 169B Bijapur, 178 Bilma, 112B, 187 . Bobadilla, 242 Bolivia, 213 Borneo, 154 Bornu,190 Borobudur, 144B Bottenviken, 4IB Bougie, 185 Bourges, 84B Brahma, 62B Brasil, 240f, 244 Brueghel P, 21B Bry, Theodor de, 262B Bukka I, 180 Burma, 64, 145f, 148, 151f Bursa, 112f, 165, 165B C Cabot J, 244 Cabral, Pedro Alvarez, 229f, 244f Cadamosto, 224 Cajamarca, 258ff, 258R, 261, 260B Calicut, 80B, 84, 173B, 227f, 230, 233 Cambay, 178 Cambaybukta, 178 Cannanore (Kananur), 230f Canterbury, 5 IB Cåo, Diogo, 226, 237f

CarterTF, 111R Casablanca, 223 Castilla, 223, 225f, 235, 242 Caucaelva, 213 Celebes, 154 Ceuta, 186, 223, 230 Chagres, 262R Champa, 128f, 151f Chanchan, 218B Chao Mengfu, 54B Chimu, 218B, 259, 263B Cholula, 252, 253B Cipangu, se Japan Cochin, 230f Coeur J, 84B Colombia, 256 Columbus, Bartholomeo, 235 Columbus, Christofer, 165R, 234-45, 256, 257B Coromandelkysten, 79f, 154 Cortés, Hernån, 197R, 200, 203B, 207, 207B, 247-56, 247B, 248B, 248R, 249B, 249R, 250B, 252B, 253B, 259 Covilhå, Pero da, 225B, 227R Crécy 100B Cuba, 238, 241ff, 246f, 256 Cuiacoatl, 207 Cuitlahuac, 254 Cuzco, 78, 21 IB, 212ff, 214B, 215B, 215R, 217f, 220B, 221, 258f, 261, 262B, 263f, 263B

D Dadu (Khanbalik), 121 Dai-Viet, 151 Dalai Lama, 64 Damaskus, 80, 89, 158, 160, 163 Dardanellene, 165f Dareios, 34B Daud, 177R Deccan, 68B, 176, 177f, 177R, 180 Delhi, 173ff, 174B, 175B, 177 Delhi-sultanatet, 173f, 177, 180f Den røde elv, 144, 152 Den svarte elv, 144 De store Antillene, 234 Det indiske hav, 227, 227R Deva Raya II, 178, 180 Dias, Bartolomeo, 226f Diaz del Castillo, Bernal, 197R, 248R Diu, 178, 232f Djedda, 70R

Djenne, 189, 189B Dobrudsja, 165 Dolpo, 38R

E Eanes de Zurara, Gomes, 224 Eannes, Gil, 223 Edward, the Black Prince, 107B Egypt, 23, 29f, 58, 11 IR, 157ff, 183,191 England, 23, 35, 79f, 100, 244 Equador, 213 Esen Khan, 131 Etiopia, 69, 190f, 191B, 226, 227R F Fa Ngum, 150R Ferdinand av Aragon, 237B, 238f, 238B Fez, 66B, 186 Filip IV, 107 Filippinene, 141, 146, 148, 154f, 154B Filippus Simonsson, 109B Firenze 58B Firuz, 177R Firuz Shah, 176f, 180R Florida, 244 Frankrike, 74, 79, 100, 11 IR Frans av Assisi, 2 IB

G Gallipoli, 165f Gama, Vasco da, 225B, 227ff, 228B,244 Gambia, 224 Genova, 85, 234 Ghana, 74 Ghiyas ud-Din, 177R Goa, 172B, 178, 180, 231B, 233 Gobi, 36 Go-Daigo, 132ff, 140 Golconda, 178 Gomara, 248, 248R Gonzålez de Clavijo, Ruy, 168R Granada, 57B, 165R, 168B, 237B, 238, 240 Grønland, 18B, 243 Guacanagari, 238 Guangdong, 79 Guinea, 224ff, 240 Gujarat, 79f, 154f, 170B, 177f, 181,227 Gullkysten (Ghana), 226, 235 Gutenberg J, 110, 11 IB Guyana, 245

H Hafside-dynastiet, 185 Hamath, 160 Hanoi, 151 Hanuman, 155B Harihara I, 180 Hellas, 165R Helsingborg, 85B Helsingør, 85, 85B Henrik IV av England, 5 IB Henrik Sjøfareren, 225, 225B, 225R Herat, 93, 112R, 160B, 168 Heyerdahl T, 257R Hims, 160 Hispaniola, 238ff, 242, 246, 256 Hojo-slekten, 132 Holger Danske, 226R Hongwu, 82, 120B, 122f, 123R, 125f, 127R, 128, 134, 139 Hormuz, 80R, 84, 161, 233 Huanghe, 17, 121, 121B Huascar, 213R, 221, 22IB, 258, 261,263 Huayna Capac, 213, 213R, 214B,221 Huitzilopochtli, 205B, 207, 252B Humayun, 177R

I Ibn Khaldun, 168 Ife, 182B Ile-Ife, 192 India, 14, 22, 25B, 29f, 30R, 36, 44, 50, 56, 62ff, 68f, 76, 77B, 77R, 79f, 89, 104, 11 IR, 145, 147, 161, 170-81,228f Indonesia, 154 Inkariket, 50, 52, 52B, 55, 76ff, 111,210-21,256-64 Irak, 159, 161, 163 Iran, 50, 78B, 11 IR, 161 Irrawaddy, 144f, 146B Isabella av Castilla, 165R, 237B, 238f, 238B, 241 Island, 243 Ismael I, 169 Istanbul, 69B Italia, 80, 82, 11 IR Itzcuauhtzin, 254B

J Jamaica, 241 Japan, 14, 30R, 41, 50, 57, 62, 83, 89, 96, 99, 109, 111R, 117, 128, 132-43 Jaunpur, 177

Java, 29B, 79, 84, 117, 138, 144B, 146f, 154, 155B Jayavarman VII, 48B, 151B Jemen, 30R, 168 Jerusalem, 71, 7IB, 226R, 227R, 231 Jiangsu, 79 Johan I, 223 Johan II, 115, 226, 239f Johannes (prestekongen), 190 Johanna av Navarra, 5 IB Jon prest, 226B, 226R Jones EL, 17R K Kaifeng, 15B, 74B, 87B Kairo, 54R, 67B, 70, 104, 158, 159B, 160, 163, 169, 189f, 227R Kairouan, 186B Kamakura, 132, 134 Kambaya (Cambay), 178 Kambodsja, 41, 48B, 128, 146, 148f, 150f, 150R Kanariøyene, 223ff, 238ff Kanem, 190 Kano, 190 Kapp Blanco, 224 Kapp Bojador, 223 Kapp det gode håp, 227 Kapp Verde-øyene, 224, 240 Karakum, 36 Karl V, 249R, 250B, 252, 261, 263 Kashan, 112 Kenya, 192 Khorasan, 178R Khubilai Khan, 148, 160 Kilimanjaro, 20R Kina, 14, 22, 29ff, 30R, 35f, 41, 44, 50, 52ff, 56ff, 62, 65B, 69, 73, 76, 76B, 78f, 82f, 89, 91, 93, 99, 101, 104, 108, 110f, 111R, 116, 120-31, 132, 134, 139ff, 145, 152, 160 Kilwa, 194 Kongo, 193 Kongo-elva, 226 Konstantinopel, 50, 102B, 102R, 165ff, 165B, 225, se også Istanbul Korea, 50, 109, 111R, 128, 132, 134R, 138 Kreta, 92 Krishna, 62, 180B Krishna-elva, 177 Kyoto, 132f, 136,138,141,142B

L Lakkadivene, 227 La Mancha, 93 Lan Chang, 15 0R EAnse aux Meadows, 235R Lanzarote, 224B Laos, 150R Le-dynastiet, 152 Leiv Eiriksson, 235R Le Loi, 152 Lhasa, 64B Liaodong, 131 Libya, 183 Li-elva, 130B Lilleasia, 39, 161, 164ff Lima, 264 Limpopoelva, 194 Lisboa, 23IB, 235, 239f, 239B Lodi-dynastiet, 177 Lop Buri, 148B Luque, 257 Lu Thai, 147R Luther M, 71 Luxor, 28B Ltibeck, 79 Luneburg, 79 M Machu Picchu, 264B Madeira, 235 Maghreb, 168, 185ff Mahmud, 177R Mahuan, 80R Majapahit, 154f Malabarkysten, 79, 178, 181, 228 Malakka, 68, 84, 117, 141, 144, 146, 152, 154, 154B, 176, 178,233 Malakkastredet, 152, 154 Maldivene, 227 Mali, 74, 189 Malik Ayaz, 232 Malindi, 227, 228B Malitzin, 248 Malwa, 177 Mamelukkriket, 54R, 58f, 78B, 98, 157ff, 159B, 168, 190, 229, 231, 233 Manco Inca, 263f Mandeville J, 110, 236R Mandovi-elva, 23 IB Mandsjuria, 37, 129 Manuel, 229 Maqurra, 190 Marina, Donna, 247B, 248f, 248B, 248R, 252f Marinide-dynastiet, 186

REGISTER

269

Marokko, 80, 183, 186, 225R, 230 Mauritania, 38B Mbanza Kongo, 193 Mehmet, 102R, 167 Mekka, 39, 70B, 70R, 71, 189 Mekong, 144f, 150R, 151f Menam, 144f Mesopotamia, 163 Mewar, 180B Mexico, 15, 50, 96, 196ff, 208, 247, 247B, 249f, 250B, 251B, 255ff, 257B Mexicodalen, 196ff, 202f, 25 IB, 255 Mexicogolfen, 243 Midtøsten, 22, 27ff, 30R, 34R, 36, 39, 56, 62, 79f, 89, 111, 156-69 Ming-dynastiet, 83, 84B, 98, 112R, 120ff, 120B, 12 IB, 122B, 123B, 126f, 129, 131B, 131R, 134R, 139, 152 Moctezuma, 55B, 200, 203B, 207B, 248B, 250ff, 250B, 254, 254B, 259 Mogadishu, 194 Molukkene, 79, 154 Mombasa, 84, 194B, 227 Mongolia, 37, 37B, 160 Mongolriket, 163 Monomotapa, 195 Montezuma, se Moctezuma Mopti, 72B, 187B Mosambik, 117, 227 Motolinia, 249 Mount Kenya, 20R Muhammad I, 177R Muhammad II, 177R Muhammad III, 177R Muhammad ibn Tughluq, 176f Muhammed (profeten), 65, 69, 70B,169B Mujahid, 177R Murad I, 165B Murad II, 167

N Nablus, 70B Nanjing, 122f, 123R, 126 Narathihapate, 151 Narvaez, 253f Natal, 226 Ndongo, 193, 193R Nederlandene, 80, 82 Nepal, 38R Netzahualpilli, 198B Newfoundland, 235, 244

270

Nicaragua, 262R Nichiren, 142 Nicuesa, 251 Nigerelva, 189 Nikea, 165 Nikitin, 172, 178, 178R Nizam, 177R Noachet H, 151 Nombre de Dios, 262R Nord-Afrika, 29, 30R, 39, 57B, 62 Norge, 79f

O Ojeda, 251 Olaus Magnus, 4IB Orban, 102R Orhan, 165 Orinoco, 243 Orissa, 180 Osaka, 138 Oseania, 13f Osman Ghazi, 165 Osmanriket, 50, 67, 69B, 104, 157, 163, 165, 165B, 167 Oualata, 187 Ovando, 242f P Pachacuti Inca Yupanqui, 213, 215R, 218R Pagan, 151ff, 152B Paiva, Afonso de, 227R Pakistan, 68 Palos, 238 Panama, 242ff, 251, 256f, 262R, 264 Pariahalvøya, 242, 244 Pedrarias, 244R Pegu, 151, 152R, 154 Pemba, 194 Peru, 33, 50, 214, 216, 218B, 256f, 257B, 261, 262R Petrarca, 101 Phnom Penh, 148B, 151 Phra Ruang, 148 Piccolomini A S, 166B Pires, 176 Pisac, 213B Pizarro, Francisco, 257, 257B Pizarro, Hemando, 258ff, 258R, 2261,260B,262f . Polo, Marco, 39, 168R, 234, 237 Poma de Ayala F G, 52B, 257, 258B Portugal, 79, 117, 186, 222ff, 225R, 235, 237ff, 244 Potosi, 213

VERDEN PÅ OPPDAGELSENES TID

Ptolemaios, 107B, 237 Puerto Rico, 243, 246, 256 Pyreneerhalvøya, 69, 165R,168 Påskeøya, 257R

Q Qing-dynastiet, 122B Qiujun, 130R Quetzalcoatl, 200B, 207, 249B Quito, 212, 258

R Rajputana, 173, 178, 180 Rama Khamheng, 148f Rangoon (Pegu), 153B Rio de la Plata, 245 Rivera D, 207B Roma, 71 Rouen, 10IB RowesJH, 218R Rukmini, 178B Rumeli, 167 Russland, 161 Rustam, 12B Ryoan-ji, 142B Ryukyu-øyene, 128, 154 S Sacsahuaman, 263B, 264 Safavideriket, 50, 67 Sagres, 225 Sahagun, Bernardino de, 197R, 249ff, 254f, 257 Sahara, 74, 76R, 183, 185, 185B, 186f, 187B Salamanca, 116 Salween, 144 Samarkand, 39B, 156B, 160, 167, 168R Sancho P, 215R Sankt Rochus, 22B Savonarola, 58B Senegal, 224 Sentral-Asia, 30R, 96, 161 Setubal, 222 Sevilla, 240B, 244R, 247R Shaba-provinsen, 193 Shahrukh, 112R Shams ud-Din, 177R Shimane-halvøya, 60B Shin, 142 Shinsawbu, 152R, 153B Shiva, 62, 62B Shrivijaya, 152, 154 Sichuan, 79 Sierra Leone, 227 Skandinavia, 29f Sofala, 194f, 227

Song-dynastiet, 123, 194 Songhai, 50, 74, 189f Sonni Ali, 189 Spania, 57B, 69, 79, 238ff Sri Lanka, 63, 79, 146f Srirangam, 179 Stormogulriket, 50, 67 Sudan, 76B, 183, 190, 192, 224 Suez, 23 lf Suffolk, 35B Sukhothai, 148f, 149B, 150B, 150R Sumatra, 48, 79, 146, 148, 152f, 155B Surat, 178, 229B Sverige, 79 Syria, 23, 58, 157ff Sørøst-Asia, 25, 29, 30R, 31, 36, 44, 50, 56, 62ff, 68f, 73, 80, 96, 107, 144-55 T Tabasco, 248 Tabriz, 162B, 166B, 169 Taghaza, 76R, 187 Tai Zu, 122, se også Hongwu Tajo-elva, 23 IB Takla Makan, 3.6 Tanzania, 193 Tapti-elva, 177 Tenochtitlån, 196-209, 249ff, 251B, 252B, 253B, 254B, 255B Teotihuacan, 204B Texcoco, 198f, 198B, 209 Tezcatlipoca, 204B, 207 Thailand, 63B, 64, 128, 146, 148ff, 149B, se også Sukhot­ hai Thessaloniki, 165 Thrakia, 165 Tibet, 64, 64B Timur Lenk, 39B, 156B, 159ff, 161B, 167, 168R, 175B, 176B , 177 Titicacasjøen, 212f, 212B Titu Cusi, 257f Tlaloc, 205B, 207, 252B Tlacopan, 198, 209 Tlatelolco, 203 Tlaxcala, 208, 252, 252B, 255 Tlemcen, 185 Tombouctou, 76B, 187, 188B, 189 Topa Inca Yupanqui, 212f, 213B Toscanelli, Paolo, 237R Trailok, 150 Tran-dynastiet, 152

Trinidad, 242, 244 Tripoli, 185, 190 Tsjagataj, 160f Tsong-kha-pa, 64B Tulum, 246B Tumbes, 257f Tunis, 185, 190 Tunisia, 183, 185 Tyrkia, 50 Tyskland, 30, 79, 11 IR U Uaso Nyioro-elva, 17B Uganda, 193 Urubamba-elva, 264B

V Vaderana, 174R Valencia, 236B Valverde, 260 Varna, 167 Varthema, Ludovico di, 70R, 154B,173B Velåzquez, Diego, 246f, 249R,

250 Venezia, 80, 83B, 85, 112, 231 Venezuela, 256B Vera Cruz, 248ff, 249R, 253 Vergil, 24B Vespucci, Amerigo, 244B, 245, 245B Vest-Afrika, 68, 73f Vestindia, 234, 246, 257B Victoria-sjøen, 20R Vietnam, 50, 109, 129, 145f, 147f, 151f Vijayanagar, 50, 63, 78B, 178, 178B,179B Vinland, 235R, 243B Viracocha, 258 Virama, 174R Virupaksha, 180 Virginia, 43B Vishnu, 62, 62B Vitcos, 264B

W Waldseemuller M, 244B, 245

Wales, 100, 104B Wan-li, 42B Warangal, 178 Washkar, se Huascar Watling (Guanahani), 238 Wayna, se Huayna Capac Weiditz C, 238B, 242B, 247B White J, 43B, 46B X Xuande, 127R Y Yamashima, 142 Yamashiro, 138 Yangzijiang, 126 Yi-dynastiet, 134R Yongle, 122B, 123R, 127R, 128 Yoshimitsu, 134, 140 Yoshinori, 134 Yuan-dynastiet, 98, 121ff, 139 Yucatån, 242f, 246, 246B Yunnan, 148

Z Zacuto A, 116 Zajjanide-dynastiet, 185 Zambezielva, 194f Zanzibar, 194 Zayed, 47 Zeila, 190 Zhang Zeduan, 15 Zhejiang, 79 Zhenghe, 80R, 115f, 12! 129B,130B Zhu Yuanzhang, 120B, 122, også Hongwu Zimbabwe, 194f, 194B, 195B ZiskinJ F, 38R

0 Oland, 92 Øresund, 80, 85, 85B Øst-Asia, 31, 62

Å Ålandsøyene, 92

Billedliste (ø) øverst, (n) nederst, (h) høyre, (v) venstre, (m) midten Accademia, Venezia/Scala: 119 ACL, Brussel: 73 AKG Berlin: 237(nv) Aldus Archive, London: 154(ø), 206, 224(n), 251 AllOver Press Magnum Ara Guler: 164 Erich Lessing: 103(ø), 118(n) Inge Morath: 130(n) Ancient Art and Architecture Collection, Pinner A. Barrington: 151 Mary Jelliffe: 192 R. Sheridan: 90 (nv) Angkor and Khmer Art, av Henry Stierlin: 48(n) The Art Archive, London: 22(øv), 95(ø), 176(ø) Art Institute of Chicago (BBB): 74 (øv) «ARXIU MAS», Barcelona: 250(ø), 252(ø) Aschehoug forlags arkiv: 12, 20 (ø, n), 21(n), 22(n), 24, 27(n), 31(ø), 40, 41(ø), 42, 53, 56, 57, 58, 59, 60, 62, 64(ø), 65(v, h), 70(ø, n), 74(n, øh), 76(nv, nh), 77, 79, 84(ø), 88(ø, n), 89(ø), 93(n), 94(6), 95(n), 99(ø, n), 101(ø, n), 105, 108(ø), 116(nv), 117(v,h), 120, 122, 124(n), 133, 148(ø), 161(n), 173, 174, 178, 221(v, h), 226(h), 227, 232(n), 234, 235(n), 237(ø, nh), 238(n), 240, 242, 247(nv), 262(ø), 264(n) Bayerische Staatsbibliothek, Munchen: 86 Biblioteca Ambrosiana: 98(n) Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma: 92(n) Biblioteca Civica, Verona/Scala: 222 Biblioteca Communale, Verona: 233(n) Biblioteca Nacional, Madrid: 247(nh), 253(ø), Bibliothéque Nationale, Paris: 30, 90(mh), 165, 198, 248(n) Bibliothéque Nationale, Paris/Immediate 2: 71, 100, 166(n), 254(ø) Bildhuset, Stockholm/Bengt af Geierstam: 124(ø), 187(n) Bodleian Library, Oxford: 55, 199(ø, n), 201, 202(ø, n), 209 Bra Bockers Lexikon, Malmo: 108(n), 235(øv, øh, m)

British Library, London: 18(ø), 256 Anne-Marie Ehrlich: 75, 98(ø), 159(n) British Library, London/Bridgeman: 229 British Museum, London: 46(n), 125(n), 167(n) Anne-Marie Ehrlich: 114(n), 167(ø), 241, 257, 260(ø) British Museum, London/Bridgeman Art Library: 50 Deutsche Museum, Munchen: 87(nv) C.M. Dixon, Dover: 114(ø), 116(ø), 161(ø) L.A. East, Liphook: 78(8), 107(nv, nh), 247(ø), 253(n) Victor Englebert: 45, 112 Editions d'Art Lucien Mazenod, Paris: 159(ø) Werner Forman Archive, London: 49, 61(ø), 72, 135(ø), 136, 138(n), 141(ø, n), 168, 183(ø), 186(v, h), 188, 189(n), 193, 194(ø), 200, 203(n, ø), 204(h), 208(v), 228, 232(ø), 233(ø), 236 Philip Goldman Collection, London/Wemer Forman Archive: 64(n) Susan Griggs Agency, London/Anthony Howarth: 36 Sonia Halliday Photographs, Weston Turville/Jane Taylor: 92(ø), 158 Robert Flarding Picture Library, London: 46(ø), 143, 148(n), 175 lan Griffith: 184 Jack Jackson: 93(ø) Peter Scholey: 69 Michael Short: 172 Barbara Heller, London/Robert Aberman: 194(n), 195 Michael Holford, Loughton: 35(ø), 43(n), 47(n), 51, 84(n), 103(n), 104(n), 107(ø), 113(n), 118(ø), 140(n), 170, 182, 216(ø), 218(ø), 224(ø), 225, 226(v), 238(ø), 255(ø), 259(n), 263(n) Kay Honkanen, Stockholm: 19(m), 41(n), 63, 76(ø), 187(ø) Alan Hutchinson Library, London: 28(øv, øh), 34(ø) Brian Moser: 37 IBL, Ljungbyhed: 130(ø) Harry Jårv, Stockholm: 87(nh) Hubert Josse, Paris: 35(n), 54 Keir Collection, Victoria and Albert Museum, London Eileen Tweedy: 68, 104(ø), 163 Edmund de Unger: 110(ø)

Kestner Museum, Hannover: 78(nv) Kongelige Bibliotek, København: 33(v, h), 52, 214(h), 215(n), 220(n), 258, 259(ø), 260(nv, nh) Kungliga Biblioteket, Stockholm: 31(n), 32(n), 39, 80, 85, 97, 111, 116(nh), 160, 162, 166(ø), 169(n, ø), 174, 191,205(0, n),207(v), 208(ø, n), 230, 244, 248(ø), 249, 253(v), 254(n), 255(n) Kunsthistorisches Museum, Wien. Rustkammer: 91 Library of Congress, Washington: 28(n), 43(ø) Bengt Lindstrom, Stockholm: 197 Medicine. An Illustrated History, Gyldendal: 23 MePhA, London A. Hutt: 67, 155(n) Christine Osborne: 47(ø) Musée Guimet, Paris/Foto RMN: 121 Musee Royal dAfrique Central, Brussel: 19(n) Museo Poldi Pezzoli, Milano/Scala: 83 Museu da Cidade, Lisboa: 239 Museum fur Volkerkunde, Berlin/Bridgeman Art Library: 48(ø) Museum fur Volkerkunde, Wien: 250(n) Museum of Fine Arts, Boston: 135(n) Nasjonalbiblioteket i Oslo, Kartsamlingen: 243 Nationalmuseet, København: 78(mv) Nationalmuseet, København. Danske Afdeling: 18(n) National Museum of Anthropology, Mexico City/Werner Forman Archive: 196 N aturfo t ogra fema: Edgar Eriksson: 17(ø) Bengt Lundberg. 29 Lennart Mathiasson: 14, 215(ø) Lennart Nordstrom: 16 Viking Olsson: 26, 27(ø) Palace Museum, Beijing: 15, 90-9l(ø) Philadelphia Museum of Art, Philadelphia: 183(n) Pierpoint Morgan Museum, New York: 231(ø) Pradomuseet, Madrid: 21(ø) Pressens Bild: 17(n) Folco Quilici, Roma: 25, 89(n) Riksarkivet, København: 110(n) Riksarkivet, Oslo: 109(n) Rizzoli, Milano: 102 Scala, Firenze: 109(ø) Scanpix

Camera Press Lionel Cherrault: 210, 219(v, 1 Michele da Silva: 38 Corbis Paul Almasy: 190 Yann Arthus-Bertrand: 171, 189(ø) Tiziana and Gianni Baldizzon 185 Neil Beer: 204(v) Dean Conger: 44, 144 David Cumming; Eye Ubiquitous: 153 Ric Ergenbright: 156 Michael Freeman: 146(n) Todd Gipstein: 126 Diego Lezama Orezzoli: 66 The Purcell Team: 127 Gian Berto Vanni: 179 Alison Wright: 216(n) Michael S. Yamashita: 123, 137(n) South American Pictures, Woodbridge: 217 Stone, Stockholm Alejandro Balaguer: 211 D. E. Cox: 131 Simeone Huber: 231(n) Tiofoto, Stockholm Teddi Aami: 223 Leif Berg: 207(ø), 252(n), 262(n) Harry Dittmer: 207(n) Gun Kessle: 32(ø) Leif Erik Nygårds: 263(ø) Georg Oddner: 146(ø) Giorgio Ricatto: 150, 152, 154(n), 246, 264(ø) Topkapi-museet, Istanbul: 19(ø) Universitetet i Bergen: 34(n), 113(< Universitetet i Tokyo: 137(ø), 138(ø), 139 Vautier-de-Nanxe, Paris: 61(n), 142(n, ø), 149(ø, n), 155(ø), 212(ø, n), 213, 214(v),218(n), 220(ø), 261 Victoria and Albert Museum, London/The Art Archive: 176(ø Victoria and Albert Museum, London/Wemer Forman Archiv 140(ø) Wallraf-Richardtz-Museum, Kbln: 22(øh) Ostasiatiska Museet, Stockholm: 8. 125(øv, øh), 128, 129, 176(n), 177, 180 Osterreichische Nationalbibliothel Wien: 81