Høykulturer tar form : 1200-200 f.Kr [2, 2 ed.] 8203105866, 8203106013, 8203223575, 8203223273, 8203224105, 8203224083, 8203224555, 8203224539 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehougs

VERDENS HISTORIE Høykulturer tar form Bind 2

1200-200 f.Kr. Av Rudi Thomsen

Redaktører: Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Tekstredaksjon:

Leif Steffen Danielsen, Bjarte Kaldhol, Nils Petter Thuesen

Billedredaksjon: Gil Dahlstrom, Peter Modie, Marianne Sarmann

Revidert utgave: Karianne Kampevold Larsen

Design: Synnøve E. Sandvik og Nini Anker Layout:

Nini Anker

Omslag og binddekor:

Kjetså + Hole design as

Kart og diagrammer: Donna design / Tove Balas

Tegninger: Oscar Jansen

© H. Aschehoug & Co. (W Nygaard), Oslo, og Bokforlaget Bra Bocker AB, Malmd, 2000 Satt med 10/11 pkt. Berkeley Book i Bokverkstedet, Aschehoug Papir: 115 g Magno Satin Repro: Joh. Nordahls Trykkeri A/S Printed in Norway Joh. Nordahls Trykkeri A/S, Oslo 1999 ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN

82-03-10586-6 (bd. 2, ib. 1. utgave 1983) 82-03-10601-3 (kpl. ib. 1. utgave 1983) 82-03-22357-5 (bd. 2, ib.) 82-03-22327-3 (kpl., ib.) 82-03-22410-5 (bd. 2, skinn) 82-03-22408-3 (kpl., skinn) 82-03-22455-5 (bd. 2, millenniumsutgave) 82-03-22453-9 (kpl., millenniumsutgave)

Innhold

Mot samling av Midtens rike

sletten • Levekår og klassedeling i yngre veda-tid •

10

Mot større riker og styrket kongemakt •

Magadha-riket blir stormakt • Økonomisk vekst og sterkere politisk organisasjon • Religionsfilosofiske

Historisk kildemateriale* Shang-tidens sluttfase •

strømninger • Hinduismen oppstår • Avvik fra

Zhou blir vasall av Shang • Det føydale Zhou-riket

hinduismen • Jainismen • Buddhismen • Persere

blir til • Hertugen av Zhous innsats •

og makedonere trenger inn i Nordvest-India •

Det himmelske mandat over Midtens rike •

Maurya-rikets vekst • Maurya-rikets økonomiske

Lensoppløsningen under Vestlige Zhou •

grunnlag • Embetsstyre og skatteoppkreving i

Konkurrerende stater under Midtre Zhou •

Maurya-riket • Erobreren som ble buddhist •

Et midlertidig diktatorsystem* De stridende staters

Maurya-dynastiets undergang

periode • Kina trer inn i jernalderen • Store

fremskritt i landbruket • Nytt liv i bynæringene • Mynt kommer i bruk • Bondens levekår • Adelens livsstil • Jordløse adelsmenn • Statlig omsorg for det

økonomiske liv • Militære nyskapninger •

Handel og alfabetskrift fra Midtøsten

62

Kulturlivet i Zhou-perioden • Filosofiens hundre skoler • Konfutse • Konfutses etterfølgere •

Jernalderen begynner • Naturvilkår og håndverk i

Daoismen • Mozi • Rettsskolen • Qin-kongenes

det fønikiske området • Et handlende og sjøfarende

rikssamling • Shi Huangdis riksorganisasjon •

folk • De fønikiske bystatene • Fønikerne sprer

Shi Huangdis forsvars- og krigspolitikk •

alfabet-ideen • Et nytt beduin-fremstøt fra den

Qin-dynastiets sammenbrudd

syrisk-arabiske ørken • Et nytt internasjonalt språk

Ariernes India

42

Det lovede land

74

Veda-tidens historie - hva vet vi? • Ariere og

Bibelen som historisk kilde • Hebreernes inntog

innfødte i eldre veda-tid • Hvordan oppstod

i Palestina • Jødene i Egypt • Pakten med Jahve •

kastevesenet? • Arierne trenger fram på Ganges-

En ny livsform • Inn i Kanaans sletteland • INNHOLD

5

Den kampfylte dommerperioden • Under Hlistervel-

132

Det tidlige Hellas

det • Israel får en konge • Davids rike • Salomo

ønsker å være storkonge • Skyggesidene ved

Gresk middelalder • De greske dialektene •

Salomos styre • Riksdelingens utenrikspolitiske

Den første greske koloniseringsbevegelsen •

konsekvenser • Revolusjonære profeter •

I fattigdommens tegn • Fra stammestat til bystat •

Undergangsprofetiene går i oppfyllelse • Judas

Fra monarki til aristokrati • Bakgrunnen for den

undergang • Jødenes babylonske fangenskap •

store greske koloniseringen • Koloniserings-

Hjemkomsten til Jerusalem

bevegelsens faser • Koloniseringens mål •

Koloniseringsbevegelsens betydning • En ny mellomklasse • Proletariatet rører på seg •

92

Assyrisk imperialisme

Tyranniets tidsalder • Den spartanske militærstaten •

Mot demokrati i Athen • Kulturelt oppsving •

Erobringsprosessen • Imperialismens første fase •

En poetisk gullalder • Nye religiøse strømninger •

Trusselen fra Urartu • Tiglatpileser IIIs kjemperike •

Vitenskapelig gjennombrudd • Den greske kunstens

Mislykte opprørsforsøk • Den assyriske militær­

modningstid

makten • Terror og tvang • Imperialismens frukter •

Riksstyret • Assyrisk kulturliv

Maktbalanse i Midtøsten

Fra samhold til splittelse

106

160

Persernes første angrep på Hellas • Den store

invasjonen 480-479 • Det deliske sjøforbundet • Medias utvikling til stormakt • Assyrer-riket går

Tofrontkrigens problem • Sjøforbundet som athensk

under • Babylonsk renessanse • Mediske fremstøt •

maktinstrument • Peloponneserkrigen • Sparta blir

Det frygiske storriket • Lydia blir en stormakt

Perser-rikets håndlanger • Thebens storhetstid

i Lilleasia • Lydiske samfunnsforhold • Lydere og grekere • Aftenrøde i faraos land

Athensk demokrati og samfunnsliv Det persiske storriket

116

172

Nye forfatningsreformer • Det perikleiske demokrati •

Kyros’ erobringer • Nabonids tragedie • Kyros’

Et eksklusivt demokrati • Næringslivet på Perikles’

statsmannskunst • Kambyses erobrer Egypt •

tid • Dagligliv i Athen på Perikles’ tid • Statslederen

Dareios tar over makten • Dareios’ nye riks-

Perikles • Kriser for det athenske demokrati •

organisasjon • Perserkongen og hans menn •

Greske klasseoppgjør på 300-tallet

Rikets væpnede styrker • Det finansielle grunnlaget •

Perser-rikets kultur • Zarathustras lære

6

HØYKULTURER TAR FORM

Den klassiske greske kulturen

224

Etruskernes Italia

184

Apenninerhalvøya • Fra bronsealder til jernalder •

Det religiøse liv • Filosofisk spekulasjon og

Etruskernes gåte • Etruskernes økonomiske

naturvitenskap på 400-tallet • Den sofistiske

grunnlag • De etruskiske bystatene • Ekspansjon

opplysningsbevegelsen • Sokrates • Sokratiske

og tilbakegang • Etruskisk kulturliv • Etruskernes

læresystemer • Platons idealisme • Aristoteles’

historiske betydning

realisme • Den attiske tragediens storhetstid • Aristofanes’ politiske komedie • Historieskrivning og annen prosa • Klassisk arkitektur og billedkunst

Roma samler Italia

238

Romas opprinnelse • Romas maktstilling i

Makedonia blir en stormakt

kongetiden • Økonomiske og sosiale forhold •

198

Statsorganisasjon • Konge tidens kulturliv • Romersk-latinsk allianse • Erobringen av Veii og

gallerkatastrofen • Den første samnitterkrigen • Filip II konsoliderer Makedonia • Kong Filip

Latinerkrigens følger • Ny trengselstid for Roma •

samler Hellas • Forberedelser til angrep på Perser­

Pyrrhos-krigen • Romas italiske forbund • Ledelsen

riket • Alexander den store erobrer et imperium •

av den republikanske staten • Patrisiere og plebeiere

Organiseringen av Alexanders rike • Kulturelle og

• Tribun-institusjonen • Stenderkampens videre

økonomiske nyvinninger • Alexanders historiske

utvikling • En enkel bondekultur •

betydning

Hellenismens glanstid

208

Karthago mot Roma

256

Den karthagiske statsorganisasjonen • Kulturlivet i

Diadok-tiden • Fortsatte maktkamper • Nye stats­

Karthago • Karthagerne på Sicilia • Den første

dannelser • Styresettet i de hellenistiske rikene •

puniske krig • Innføringen av provinsordningen •

Styresettet i de østlige rikene • Økonomisk politikk •

Karthagos ekspansjon i Spania • Den annen puniske

Grunnleggelse av byer og kolonisering • Økonomisk

krig • Romas situasjon omkring år 200

oppsving • Levekår • Gresk kulturspredning • Store naturvitenskapelige nyvinninger • Litterær

virksomhet • Religion og filosofi • En effektfull

Utvalgt litteratur

kunst

Register

Billedliste

265

267 272

INNHOLD

7

Høykulturer tar form

I tidsrommet for dette bindet, ca. 1200-200 f.Kr, ble bruken av skrift utviklet så langt i Kina, India, Midt­ østen, den greske og italiske verden at sivilisasjonene der har etterlatt seg talende skriftlige vitnesbyrd om sin egen utvikling. Ved år 1000 hadde bronsealderen måttet vike for jernalderen i Midtøsten og rundt det østlige Middel­ havet. I annen halvdel av siste årtusen f.Kr. var jernbruken utbredt i Europa like til Skandinavia, mens den i Afrika hadde nådd det meste av området nord for ekvator og i Asia hadde holdt sitt inntog både i India og Kina. Som tidligere var åkerbruket den helt dominerende næringen i Eurasias sivilisasjonsområder, men by­ næringene handel og håndverk tok seg nå kraftig opp. Tidsrommet var preget av en tendens til store riks­ dannelser - i Kina, India og Det nære Østen. Felles for de store imperiedannelsene var at de la harde byrder på de brede lag av befolkningen. Men samtidig bidrog storrikene til kulturspredning og større kulturell enhet. Ved siden av storrikene satte bystaten sitt preg på tiden. Den var velkjent fra tidligere i Midtøsten og gjorde seg nå gjeldende i Fønikia, Hellas og Italia. Men blant de italiske bystatene tok en enkelt, Roma, mer og mer føringen etter midten av siste årtusen f. Kr. Monarkiet var periodens karakteristiske styreform,

men det oppstod også republikanske statsformer av mer eller mindre aristokratisk tilsnitt, både i India og middelhavsverdenen. I Hellas, og da særlig i Athen, fikk et direkte demokrati sitt gjennombrudd etter mid­ ten av siste årtusen f Kr. Både øst og vest i den gamle verden fant høykulturer i tidsrommet 1200-200 en form som senere ikke bare har fortsatt å prege opphavsområdene, men som også har påvirket kulturutviklingen i andre deler av verden avgjørende. Kinesisk kultur gikk inn i sin klassiske tidsalder. I ariernes India ble det skapt sosiale, reli­ giøse og kulturelle forhold som har preget det indiske samfunnet like opp til vår egen tid. Etter midten av siste årtusen f.Kr. nådde det greske kulturkomplekset sitt høydepunkt, for siden å munne ut i den hellenis­ tiske verdenskulturen. Særlig ble perioden grunnleg­ gende for religion og tenkning. I Kina oppstod blant annet konfutsianismen, i India buddhismen, i Palestina jødedommen, i Iran Zarathustras lære, i Hellas den greske filosofi og vitenskap. Det er høykulturene langs randen av den veldige eurasiske landmassen som står i sentrum for den føl­ gende fremstillingen. Fra dem blir det kastet lys mot omgivende folkeslag i Asia, Europa og Afrika, mens kulturutviklingen i Amerika og Oseania alt i bind 1 er ført forbi tidsgrensene for dette bindet.

Mot samling av Midtens rike

Når vi i Vesten bruker navnet Kina, har det sitt opphav i staten Qin (Tsjin), som i den annen halvdel av 3. århundre f. Kr. slukte alle andre kinesiske delstater. Herskeren over Qin, Shi Huangdi, grunnla 221 f.Kr. det kinesiske keiser­ dømmet og la under seg et territorium som var større enn noe annet rike inntil da. Da hadde Kina under det langvarige Zhou-dynastiet (1028-256 f.Kr.) vært igjennom en første konsolidering som et føydalt storkongedømme med etter­ følgende lensoppløsning og innbyrdes strid. Men nettopp i disse urolige århundrene utvikler kinesisk kultur seg gjennom sin klassiske periode. Kina går inn i jernalderen med en økende befolk­ ning av undertrykte og arbeidsomme bønder. Gjennom sin produksjon og krigstjeneste bærer de den militære og politiske overklassen og skaper materi­ elle vilkår for en rik kultur.

Konfutses betydning for Kinas samfunns- og kulturliv helt fram til våre dager kan sam­ menlignes med Jesu rolle i den kristne verden. Konfutse (død 479f. Kr.) levde i en tid da portrettkunsten ennå ikke var utviklet, og allefremstillinger av hans utseende som har sett dagens lys opp gjennom tidene, er derfor rene fantasiprodukter. Det gjelder også dette portrettet, et såkalt albumblad, som finnes i Beijings nasjonalmuseum.

I Folkerepublikken Kina har konfutsianismen som grunn­ leggende samfunnsideologi måttet vike for Mao Zedongs sosialistiske teorier. Når den radikale fløyen i Kinas kom­ munistiske parti i 1973 inn­ ledet et frontalangrep mot de konfutsianske ideene, skyldtes det dens ønske om å ta opp arven etter Mao.

10

I de siste årene før Mao Zedongs død i 1976 foregikk det en intens maktkamp mellom den radikale og den mode­ rate fløy innenfor det kinesiske kommunistparti. Som et ledd i kulturrevolusjonen fikk den radikale fløy i årene 1973-74 gjennomført en kritikk-kampanje som dels var rettet mot Maos falne kronprins Lin Biao og dels mot den HØYKULTURER TAR FORM

gamle samfunnsfilosofen Konfutse (latin: Confucius). At Konfutse kunne gi støtet til et korstog to og et halvt tusen år etter sin død 479 f.Kr., viser tydelig hvilken ene­ stående betydning han har hatt gjennom tidene. Helt fram til våre dager har det kinesiske stats- og samfunnsliv vært gjennomsyret av hans tanker. Når vi nå skal ta for oss Kinas historiske utvikling fra slutten av 1000-tallet til omkring år 200 f.Kr., kan det være grunn til å nevne at han i stor grad har bidratt til å utdype vårt kjennskap til historien i denne perioden.

Historisk kildemateriale Det var den fjerne fortid som var det store forbildet for Konfutses samfunnsteorier. Han og hans skole gikk derfor ivrig inn for å samle og bearbeide gamle skriftstykker. Det endelige resultat ble den skriftsamlingen som i Han-tiden (206 f.Kr.-220 e.Kr.) ble kanonisert som konfutsianismens fem klassikere og kom til å danne grunnlaget for utdannelsen av embetsklassen i to tusen år. Disse tekstene omfattet blant annet «Sangenes bok», en samling dikt og hymner fra 900- til 600-tallet f.Kr., forskjellige historiske dokumenter fra den samme tidlige periode, og årbøker fra Konfutses fødestat Lu («Vår- og høstannalene») som dek­ ket tidsrommet 722-481 f.Kr. For disse klassikerne gjelder generelt at de er blitt sterkt omskrevet - særlig i moraliserende retning - både gjennom det konfutsianske redaksjonsarbeidet og gjen­ nom tillegg og forandringer gjort av de mange kommenta­ torene fra senere tider. I tillegg er også en del falske ele­ menter kommet til. Til tross for dette har vi for oss en kildesamling som kan gi oss mange verdifulle historiske opplysninger når den blir kritisk gransket. En spesielt viktig kilde til denne perioden i Kinas his­ torie er et stort verk der hoffhistorikeren Sima Qian, «Kinas Herodot», skildret sitt lands historie fra den mytiske tidsalder. Riktignok skrev han så sent som omkring år 100 f.Kr. Men han kunne blant annet bygge på forskjellige krøniker med årlige opptegnelser som tak­ ket være kinesernes levende historiske sans var nedtegnet i Kinas forskjellige delstater. Ved siden av disse benyttet han en riksårbok som inneholdt presise årsangivelser like fra 841 f.Kr. Derfor er den kinesiske kronologien sikker allerede fra dette tidspunktet. Derimot står vi på mer usikker grunn når det gjelder å tidfeste begivenhetene i den foregående perioden. I tillegg til de berettende skriftkildene kaster en rekke offisielle innskrifter på bevarte offerkar av bronse lys over den eldre Zhou-perioden. Men det er felles for de bevarte skriftlige opplysningene om Kina fram til omkring 200 f.Kr. at de ser samfunnet fra den herskende klassens syns­ vinkel og avspeiler denne klassens interesser. Om leve­ kårene i bredere samfunnslag har de lite å fortelle. Dette har de felles med de skriftlige sporene etter andre oldtidskulturer. I denne situasjonen kommer arkeologene historikerne til hjelp. Forskjellige utgravninger har brakt for dagen viktige levninger av den materielle kulturen som tidens

kinesere skapte. Det arkeologiske materialet fører inn i samfunnsforholdene i større bredde og motvirker til en viss grad skjevheten i de bevarte skriftkildene. Det øker stadig i omfang, men kan likevel aldri gi tilstrekkelig grunnlag for en levende fremstilling av alle sider ved sam­ funnsutviklingen i et tidsrom da varige grunnelementer i kinesisk kultur tok form og keiserriket Kina ble til. Alt i alt står det et ganske omfattende og mangesidig kildemateriale til rådighet for den som ønsker å følge Kinas historiske utvikling fra slutten av det annet årtusen

Bronsekarfra tidlig Zhou-tid. Fra denne perioden er det bevart tallrike slike kar med innskrifter som har stor betydning som historiske kil­ der. Karene ble brukt ved ofringer - særlig i forbindelse medforfedredyrkelsen. Inn­ skriften på dette karet er gjengitt side 12.

Arkeologiens betydning Om den begrensende betydning arkeologien har når det gjelder å kunne rekonstruere Zhou-periodens historie, skriver den britiske forskeren John Hay følgende i sin bok «Det gamle Kina» (1978): «Arkeologien kan godt føle seg noe overflødig i forhold til rikdommen av opplys­ ninger i historietradisjonens kilder. For den er mennesket Konfutse som levde under Zhou-dynastiet, nærmest ikke-eksisterende. Men Konfutses og andre intellektuelles verker var resultatet av en umåtelig fremgang i materiell kultur. Mye av dette er kommet fram i dagen: landbruk og håndverk, byer og samferdsel, krigsvåpen og kunstgj ens tander. Dette er arkeologiens bidrag. Men likevel kan kildematerialet neppe leve opp til denne sivilisasjons faktiske virkelighet. Det var hundrevis av Zhou-byer, men svært få av dem er blitt funnet. De fleste ligger sannsynligvis begravd under nåtidens byer og landsbyer. Derfor kan de bare graves fram ved spesielle anledninger, og da ikke i tilstrekkelig omfang. Ut over denne begrensning vil det kreve årtier av konsentrert arkeologisk forskning før man kan fremstille en overbevisende og sammenhengende materiell bakgrunn, som kan måle seg med det bildet som de tradisjonelle kilder tegner. Hvis dette noensinne skjer, vil Zhou vise seg å bli en sann gullalder både for arkeologene og for den kine­ siske tradisjon.»

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

11

men til ett rike. Hovedstaden i dette riket i tiden etter 1300 er blitt gravd fram ved byen Anyang i den nordlige delen av provinsen Henan, øst for fjellene i Shanxi. Byen var sete for en høyt utviklet bronsealderkultur med et skriftsystem som representerer det eldste kjente stadiet i utviklingen av den kinesiske skriften. Herskeren tilhørte Shang-dynastiet og bar tittelen wang (konge, storkonge). Han rådde over store styrker av krigere med stridsvogner, og fordi de var lett bevegelige og hadde bronsevåpen, kunne han etter hvert gjøre en lang rekke tidligere lokalherskere i Nordøst-Kina til sine underordnede menn eller vasaller. Som resultat av denne ekspansive politikken ble for­ skjellige folkestammer i utkanten av den kinesiske kul­ turens kjerneområde mer eller mindre løst knyttet til Shang-veldet. Høykulturens ulike ytringsformer spredte seg derfor gradvis også til disse stammene. En av de stammene som etter hvert gikk inn i det kine­ siske kulturfellesskapet, var Zhou-folket i vest. Det var høvdingen for denne folkegruppen som til slutt styrtet

Det kinesiske riksområdet ved utgangen av Zhou-perioden. Allerede Shang-rikets område var stort, idet det omfattet storparten av Huanghe-landet i nordøst, og i vest Zhouvasallområdet omkring Weihe i Shaanxi. I sin 800-årige his­ torie kom Zhou-riket til å omfatte et langt større område: Det strakte seg sør for Yangzijiang, og kom i vest til å omfatte storparten av det nåværende Sichuan. Befolk­ ningen på de fruktbare sletteområdene må etter datidens forhold ha vært stor, trolig til slutt 20-30 millioner.

til ca. 200 f.Kr. Denne utviklingen er ikke minst inter­ essant fordi vi her møter et tidlig eksempel på et føydalt samfunnssystem. Slike systemer finner vi også i andre his­ toriske kulturkretser, blant annet i Europa i middelalde­ ren. (Se nærmere om føydalisme i bind 4.)

Shang-tidens sluttfase Store deler av det nordøstkinesiske kulturlandskapet omkring Huanghe med sine rike jordbruksavlinger (sær­ lig hirse og hvete) ble i tiden 1500-1000 f. Kr. slått sam-

Tidstavle Shang-dynastiet............. Zhou-dynastiet................. Vestlige Zhou................. Østlige Zhou.................. Midtre Zhou................... Stridende staters periode Qin-dynastiet................... Shi Huangdi.................... Han-dynastiet..................

............. -1028 f.Kr. . . . . 1028-256 f.Kr. . . . . 1028-771 f.Kr. ......... 771-256 f.Kr. . . 771-ca. 450 f.Kr. . .ca. 450-221 f.Kr. (256) 221- 207 f.Kr. (246) 221-210 f.Kr. 206 f.Kr.-220 e.Kr.

Shang-dynastiet og selv grunnla et dynasti som kom til å stå i spissen for det kinesiske riket i nærmere 800 år.

Zhou blir vasall av Shang

På den innvendige bunnen av bronsekaret som er avbildet side 11, finnes denne innskrif­ ten, som forteller om en straffeekspedisjon Zhou-dynastiets annen konge, Cheng, foretok mot rikets østlige grenseområ­ der. Iforbindelse med denne ekspedisjonen fikk en av kon­ gens trofaste menn, Nie.fyrstelenet Yi i det sørlige kyst­ landet ved Huanghe. Til slutt fortelles det at Nie lot karet lage til sin avdøde far - altså med tanke på ofringer til denne.

12 । HØYKULTURER TAR FORM

Zhou-stammen later til å ha vært en broket blanding av ulike folkeslag. Dels bestod den av «kinesere», dvs. en blandet gruppe av de mongolene som befolket ShangKina, og dels av tyrkiske og tibetanske folkegrupper fra fjell- og steppeområdene i vest. Men når vi vet at Zhou overtok Shang-rikets skriftsystem som ledd i kulturpå­ virkningen derfra, er det liten tvil om at stammen språklig sett har stått Shang-befolkningen nær. Takket være kildemateriale fra Shang-riket trer Zhoufolket inn i historiens lys omkring 1100 f.Kr. På denne tiden hadde det med utgangspunkt i nordligere områder befestet sin stilling som den dominerende maktfaktoren i det fruktbare sletteområdet omkring elva Weihe i Sha­ anxi, der befolkningen hovedsakelig levde av jordbruk. I dette området kom herskeren av Zhou snart i krigersk kontakt med Shang-riket i øst. Sammenstøtene endte med en slags allianse, der Zhou-fyrsten - i hvert fall for-

Ved flere nyere utgravninger i Kina er det blitt avdekket rester av de stridsvognene som ble brukt i Zhou-perioden. Deres utforming er kjent i de minste detaljer etter at kinesiske arkeologer siden 1950 har utviklet en svært fin utgravingsteknikk. Bare få deler av vognene var av bronse og er bevart, mens tre­ verk og andre deler er for­ svunnet, men har etterlatt seg spor i jorda, som erfinere og mørkere enn normalt. Ved å etterlate denne spesielle jorda på stedet ble utgraverne i stand til å rekonstruere vog­ nene. På bildet to av de ti stridsvognene som er blittfrilagt i en grav fra 600-tallet f.Kr. i det vestlige Henan. Også hestene som trakk vog­ nene var begravet -fire for hver vogn.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

13

melt - ble Shang-kongens vasall og fikk den spesielle oppgave å demme opp for de stadige nomadeangrepene fra vest. Gjennom tilknytningen til Shang-riket fikk forskjellige elementer av den nordøstkinesiske høykulturen i økende grad innpass hos Zhou-stammen. Først og fremst nådde Zhou-folket opp på samme militærteknologiske nivå som Shang, med bronsevåpen og stridsvogner. Derved kom Zhou-herskerne på lengre sikt til å utgjøre en fare som Shang-kongen ikke kunne overse, og han sørget derfor for å befeste det vennskapelige forholdet ved blant annet å la en Zhou-fyrste gifte seg med en Shang-prinsesse.

Det føy dale Zhou-riket blir til Til tross for alle sikkerhetsforanstaltninger brøt uværet løs over Shang-riket i 1028 f.Kr., da fyrst Wu Wang av Zhou med støtte fra andre vestlige stammer rykket fram mot øst i spissen for en større hærstyrke. I et stort slag i Shangs kjerneområde, det nordlige Henan, led Shang-kongen et knusende nederlag. Han begikk deretter selvmord, og dermed stod veien åpen for Wu Wang og hans våpenfeller til å ta makten over hele det vidstrakte Shang-riket. Wu Wang trådte nå inn i Shang-herskerens sted som kinesisk storkonge. Som så mange andre erobrere ble han stilt overfor problemet om hvordan han skulle kunne herske over sitt nye storrike på en effektiv måte. Dette problemet var spesielt alvorlig fordi erobrerne bare utgjorde et lite mindretall av rikets folkemasser. Forhol­ det ble ytterligere forverret både av de begrensede samferdselsmulighetene og mangelen på praktiske betalings­ midler under den rådende naturaløkonomien. Derfor kunne problemet bare løses ved at makten utenfor det

Slik bygde de byer I Zhou-perioden ble det grunnlagt mange nye byer rundt om i Kina. I Zhous eldste diktsamling, «Sangenes bok», er det tegnet følgende stemningsbilde fra byggingen av en by i første halvdel av det siste årtusen f.Kr.: « .. .Derpå tilkalte hertugen sin håndverksmester; han tilkalte sin arbeidsformann og befalte dem å bygge hus. Helt rett var snora med blyloddet; surret var trerammen til å holde jorda til oppførelsen av templet, det ærverdige; de skyflet jorda inn, med tordnende lyd; de stampet den, med dump lyd; de skrapte den jevn, med klirring. Som muren reiste seg, alen for alen, fot for fot, kunne selv trommenes rytme ikke følge med . . .»

14

HØYKULTURER TAR FORM

landområdet som kongen direkte rådde over, krongodset eller det kongelige domene, ble delegert til lokale repre­ sentanter for riksherskeren. På den måten ble den delvise føydalismen som hadde preget Shang-riket ved gamle småfyrsters vasallforhold til storkongen, utviklet videre til et gjennomført føydalsystem. Det kom til å prege det kinesiske riket helt fram til Zhou-dynastiets undergang på 200-tallet f.Kr. og minner i mangt og mye om det fullt utviklede lensvesenet i Europas middelalder to tusen år senere. Som første ledd i det nye føydalsystemet delte stor­ kongen, som i teorien eide all jord, riksområdet opp i en rekke store arvelige styringsområder eller len, som ble gitt til medlemmer av Zhou-folkets kongeklan og høvdingene for de allierte stammene som belønning for hjelp under erobringen. Som kongens vasaller skulle de opprettholde ro og orden i sine lensområder, og i tillegg hadde de også visse andre plikter. For det første skulle de la kongen få del i inntektene fra sine len. Videre skulle de rett som det var gjøre kongen sin oppvartning i hovedstaden, der de ved forskjellige ritualer og seremonier skulle vise sin underordnede stilling i forhold til riksherskeren. Endelig skulle de stille tropper til hjelp for hans krigstokter og også om nødvendig skaffe arbeidskraft, for eksempel til bygging av palasser. I like liten grad som storkongen kunne de store vasal­ lene, som med rette kan kalles føydalfyrster, styre sine len direkte. Isteden fulgte de etter hvert kongens mønster ved å foreta en underinndeling av lenet. De plasserte betrodde menn fra erobrerfolket som kommandanter over garni­ soner av stridsvognkjempere på strategisk viktige steder. Hver av disse kommandantene fikk makten over landet omkring som arvelig lensområde. På denne måten kom Zhou-riket til å omfatte mer enn tusen mindre len. Garni­ sonene var plassert som isolerte øyer i det innfødte folkehavet og var utformet som regelmessig anlagte byer med murer rundt. Slik fikk de mindre lenene karakter av by­ stater. Medlemmene av de lokale garnisonene fikk som veder­ lag for sin tjeneste tildelt et større jordstykke til under­ hold. Dermed ble de lensinnehavere av tredje rang. Sam­ men med de høyeste lensinnehaveme utgjorde de en privilegert samfunnsgruppe, Zhou-rikets adel. Denne adelen levde av det overskuddet den store bondebefolk­ ningen produserte gjennom sitt jordarbeid. Bøndene, «det dumme folket», som de foraktelig ble kalt av overklassen, bodde i landsbyer. Liksom under Shang-riket var de hardt undertrykte. Som livegne leilendinger var de bundet til jorda, som de for det meste dyr­ ket i fellesskap i hver landsby. I tillegg til å avlevere en stor del av avlingen måtte de også utføre pliktarbeid for sine adelige herrer, og de måtte gjøre tjeneste som fotsoldater hvis det ble krig. Ved siden av den omfattende bondebefolkningen som på mange måter levde som treller, fantes det bare få egent­ lige slaver. Disse var oftest tatt som krigsfanger. På grunn av den intensive dyrkingen av jorda var ikke slavearbeid hensiktsmessig i jordbruket. Storgodsdrift ved hjelp av slaver, som i den sene romerske republikk eller på de

amerikanske bomullsplantasjene i nyere tid, forekom ikke, isteden ble slavene brukt som tjenestefolk. I enkelte tilfeller kunne en Shang-vasall som under Zhous erobringstokter godvillig hadde underkastet seg de nye makthaverne, få lov til å beholde sitt gamle maktom­ råde som føydalfyrste under Zhou-kongen. Ja, en sønn av den beseirede Shang-herskeren fikk til og med et lensområde i Shangs kjerneområde nær Anyang. Denne tilde­ lingen av len virker ved første øyekast som en forsonende gestus overfor Shangs kongeklan for å dempe dens even­ tuelle opprørstrang. Men den skyldes nok snarere at de nye Zhou-herskeme - på samme måte som Shang-dynastiet - la den største vokt på og hadde den dypeste respekt for forfedredyrkelsen. De torde ikke ta ansvaret for at kul­ ten av Shang-kongeklanens forfedre ble avbrutt. En forut­ setning for at den kunne fortsette, var at den fant sted på et område som tilhørte klanen. Derfor fikk den beseirede kongefamilien beholde en del av sitt gamle område som len.

ELertugen av Zhous innsats Da den store erobrerkongen Wu Wang døde, ble han i samsvar med Zhou-folkets patriarkalske arveregler etter­ fulgt av sin eldste sønn, Cheng, som ikke var myndig. Det brøt da ut et omfattende opprør under ledelse av den Shang-prinsen som var blitt Zhou-kongens vasall. Opp­ røret ble slått ned av den nye kongens formynder, Wus yngre bror, hertugen av Zhou. Til straff ble Shang-prinsen fratatt sitt len og henrettet. Men selv nå hadde den nye riksledelsen så stor respekt for forfedredyrkelsen at et lojalt medlem av Shang-dynastiet fikk overdratt et stort len lenger mot øst. Dette utviklet seg til staten Song. Her ble Shang-kongeklanens forfedrekult fortsatt helt fram til 286 f.Kr. I den gjenværende delen av de sju årene da hertugen av Zhou regjerte som formynder for Wus sønn, befestet han

En soldats klage Innen Zhou-rikets føydale organisasjon ble skrivekunsten, som var tatt i arv fra Shang, fra tidlig tid benyttet av herskerne til å gi sine vasaller meddelelser og ordrer nedskrevet på bambus- eller tretavler. Det fremgår bl.a. av dette diktet i «Sangenes bok» som gjengir en soldats beklagelser over å ha vært alt­ for lenge borte fra hjemmet på en kongelig sendeferd: «Da vi drog bort, var hirsen i blomst. Nå, når vi vender hjem, faller snøen, og veiene er bare gjørme. Kongens ærend var meget vanskelig, og vi hadde ingen tid til å hvile. Lengtet vi ikke etter å komme hjem? Jo, men vi hadde respekt for ordrene på tavlene.»

med stor dyktighet Zhou-herredømmet over det store riket. Han lot blant annet anlegge en ny hovedstad langt øst for Zhous kjerneområde, nemlig ved det nåværende Luoyang nær Huanghe i provinsen Henan. På den måten kunne de nye herskerne bedre kontrollere den store befolkningen på den nordøstkinesiske elvesletten. I de første århundrene var det likevel bare tale om en sekun­ dær hovedstad. Den egentlige Zhou-hovedstaden lå nå som før i Weihe-dalen i vest, nær den moderne byen Xian i Shaanxi. Derfor kalles den eldste fasen av det nye dynas­ tiets tidsalder gjerne Vestlige Zhou.

Det himmelske mandat over Midtens rike Det lyktes nok Zhou-dynastiets grunnlegger, Wu Wang, å beseire Shang militært. Men på det kulturelle området

1 Zhou-perioden ble det ved ofringer til guddomsmdkter og forfedre brukt bronsekar som varforskjellig utformet alt etter sin spesielle bruk til mat eller drikkeoffer og til til­ beredelse eller «servering» av ofrene. Bildet viser et ca. 90 cm langt offerbord av bronse og forskjellige karfra tidlig Zhou-tid. De skal være funnet samlet i en grav i Shaanxiprovinsen.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

15

En adelsmann avlegger besøk Konfutsianismens klassiske skrifter omfatter bl.a. den seremonielle hånd­ boken «Yi li» fra den eldre Zhou-perioden. Som eksempel på de detaljerte instruksene for adelens opptreden i alle tenkelige situasjoner gjengis i det føl­ gende avsnittet reglene for hvordan en adelsmann skal oppføre seg når han for første gang avlegger besøk hos en annen. “Gavene ved slike besøk er om vinteren en nyslaktet fasan og om sommeren en fasan der kjøttet er tørket. I begge tilfeller holdes fuglen med begge hender med hodet til venstre. Den besøkende sier: “Jeg har i noen tid ønsket en samtale, men har ikke kun­ net finne noen rettmessig anledning til å be om det, men nå gir Hans Nåde herr N.N. meg befaling om en samtale. ” Verten svarer: “Den herre som introduserer oss, har befalt meg å la Dem få en samtale. Men De, min herre, ydmyker Dem ved å komme. Jeg ber Deres Nåde om å vende hjem, så skal jeg skyndsomt innfinne meg hos Dem. ” Gjesten svarer: “Jeg kan ikke bringe vanære over Dem ved å adlyde denne oppfordring. Vær så vennlig å innvilge meg denne samtale. ” Verten svarer: “Jeg våger ikke å statuere et eksempel på hvordan en motta­ gelse som denne skal foregå, og derfor insisterer jeg på å be Deres Nåde om å vende hjem, og jeg skal da straks besøke Dem. ” Gjesten svarer: “Det er meg som ikke våger å statuere dette eksempel, og der­ for insisterer jeg på å be Dem om en samtale. ” Verten svarer: “Da jeg ikke har klart å oppnå tillatelse til å avslå denne ære, vil jeg ikke presse på mer. Men jeg hører at Deres Nåde tilbyr meg en gave, og den våger jeg å avslå. ” Til dette svarer gjesten: “Uten en gave kan jeg ikke våge å møtes med Dem.” Verten svarer: “Jeg er ikke verdig til å gjennomføre disse seremonier, og derfor våger jeg å insistere på å avslå. ” Gjesten svarer: “Hvis jeg ikke kan få lov til å støtte meg til min gave, våger jeg ikke å avlegge Dem dette besøk; derfor insisterer jeg på min anmodning.” Verten svarer: “Jeg er også innstilt på å avslå; men da jeg ikke kan oppnå Deres tilslutning til at jeg som nevnt går til Deres hus, hva kan jeg da annet gjøre enn respektfullt å adlyde Dem?” Så går verten utfor å møte ham utenfor porten hvor han bukker to ganger og blir besvart med to bukk fra gjesten. Sd ber verten ham med en velkomsthilsen om å komme inn, og han går selv inn gjennom døren på høyre side mens gjesten, som holder opp gaven med begge hender, går inn på venstre side. Når de kommer inn på gårdsplassen, bukker verten to ganger og mottar gaven, mens gjesten bukker to ganger ved overrekkelsen av denne og derpå går ut. Så sender verten sin tjener ut etter ham med en innbydelse til å avlegge besø­ ket, og gjesten vender tilbake og følger oppfordringen. Når gjesten drar sin vei, følger verten ham utenfor porten og bukker to ganger idet han tar avskjed med ham. ”

16

HØYKULTURER TAR FORM

skjedde det samme som da romerne vel 800 år senere beseiret den greske verden: Erobrerne ble selv beseiret av det folket de hadde overvunnet. Zhou-stammen var alle­ rede i Shang-rikets sluttfase blitt kraftig påvirket av dette rikets høykultur, og etter at Zhou-høvdingen hadde opp­ kastet seg til rikshersker, fortsatte han og hans folk sim­ pelthen Shang-rikets kulturelle tradisjoner. Dette kan man blant annet klart se innen kunsten, der fremstil­ lingen av vakre offerkar av bronse, spesielt til bruk i forfedredyrkelsen, stadig inntok en fremskutt plass. Det er neppe tvilsomt at det var Shangs kunsthåndverkere som fortsatte å skape sine ettertraktede varer til glede for den nye herskergruppen. I det religiøse liv spilte adelsfamilienes dyrkelse av for­ fedrene nå som før en sentral rolle, og liksom i Shangdynastiets dager trodde man på en øverste verdenshers­ ker, Shangdi, som bestemte alt og lot sin vilje komme til uttrykk gjennom forskjellige himmelske og jordiske naturånder. Disse åndene (sol, måne, stjerner, jorden, fjell, elver m.m.) sørget for fruktbarheten, og man ofret derfor til dem med stor iver. Med Zhou-dynastiets maktovertagelse kom et viktig nytt element inn i den kinesiske statsreligionen. Fra gam­ mel tid hadde Zhou-stammen oppfattet Himmelen som den øverste guddom. Da nå høvdingen for denne stam­ men fikk makten i det kinesiske riket, ble Himmelen identifisert med Shangdi og kongen oppfattet som Him­ melens sønn, som hadde til oppgave å gjennomføre Him­ melens vilje på jorden. Ifølge den riksideologien som synes å ha rådd helt fra Zhou-dynastiets begynnelse, dannet verdensaltet, kos­ mos, et organisk system der de to hovedbestanddelene, den himmelske og den jordiske sfære, virket inn på hver­ andre og burde følge samme mønster. Zhou-kongenes stilling i dette systemet minner for eksempel om senantikkens kristne keisere eller de senere europeiske herskere «av Guds nåde». Det ble nemlig hevdet at de hadde fått det arvelige himmelske mandat å sørge for at menneske­ samfunnet fungerte «riktig», dvs. på samme måte som den himmelske sfære og uten å gripe forstyrrende inn i de himmelske prosesser. Hvis en slik inngripen fant sted, ville det uunngåelig føre med seg himmelske straffereak­ sjoner i form av forskjellige naturkatastrofer. Med en «rik­ tig» funksjon av menneskesamfunnet mente man at den etablerte orden ble opprettholdt: at de enkelte deler av føydalpyramiden ble bevart på sin fastsatte plass på samme måte som himmellegemene hver for seg inntok sin naturgitte plass i det himmelske system. For å styrke harmonien mellom den himmelske og den menneskelige sfære skulle kongen forrette forskjellige ofringer, først og fremst til selve Himmelen. På tilsvarende måte var det lensherrenes oppgave å ofre til de forskjellige naturmaktene i sine myndighetsområder. Noen egentlig prestestand fantes ikke i Zhou-Kina. Den jordiske orden med sin trinnvise oppbygning skulle sikres ved at adelens medlemmer i sine innbyrdes forhold fulgte en æreskodeks. Denne kom til uttrykk ved at de i de enkelte situasjoner skulle følge forskjellige riter og seremonier. Disse ble betegnet med ordet li og er ned-

tegnet i en av konfutsianismens fem klassiske verker, en samling seremonihåndbøker som til minste detalj gjengir ritualene ved besøk, festlige sammenkomster, bryllup, begravelse og lignende. Som Himmelens sønn og jordiske representant var kongen i teorien verdenshersker. Slik oppstod den fore­ stilling som har holdt seg like til den nyeste tid: at Kina var verdens sentrum, at riket omfattet alle «siviliserte» mennesker, det vil si mennesker med kinesisk kultur, mens det utenfor landets grenser bare fantes «barbariske» folk. Denne oppfatningen gav støtet til den senere offisi­ elle betegnelsen for Kina, Zhongguo (Midtens rike). Ut fra teorien om den kinesiske kongen som utøver av det himmelske mandat, var det logisk å slutte at dette mandatet i tiden før Wu Wangs erobring var blitt forval­ tet av Shang-kongene. Men dette kunne også tolkes slik at Zhou-erobreren var en opprører som hadde satt seg opp mot Himmelens vilje ved å gå imot dens jordiske representant. En slik betraktningsmåte gikk naturligvis ikke an. Teorien om det himmelske mandat ble da utbygd med et viktig element for å kunne legitimere det nye herskerhuset: at mandatet bare gikk i arv i konge­ slekten så lenge herskeren sørget for at forholdene i hans rike var i samsvar med den kosmiske harmoni, slik at undersåttenes velferd ble sikret. Hvis kongen ikke opp­ fylte denne forpliktelsen, ville Himmelen, ifølge Zhouideologien, frata ham mandatet og velge en annen til å tre i hans sted. Dette svarte til kirkens standpunkt under høymiddelalderens europeiske strid mellom keiser og pave (se bind 5). På denne måten var den første Zhoukongen blitt utpekt av Himmelen til rikshersker. For å forklare dette ble det utformet en myte om at den siste Shang-kongen hadde vært utsvevende og degenerert og derfor stod for fall da Wu Wang angrep ham som fullbyr­ der av Himmelens vilje.

Symboler for de to kosmiske kreftene yang ogyin, som ifølge kinesisk oppfatning bestemte verdensforløpet. Disse kreftene var av diamet­ ralt motsatt karakter, men var komplementære og virket sammen. Yang var det mann­ lige, lyse og aktive, yin det kvinnelige, mørke og passive element.

kongen ville overdra lenene til andre dersom de ikke selv var lojale. Som tiden gikk, ble imidlertid den herskende adelen i garnisonsbyene og den innfødte bondebefolkningen mer og mer assimilert, og etter hvert kunne lensfyrstene

Kinas lensinndeling på 800talletf.Kr.

Lensoppløsningen under Vestlige Zhou Den første delen av Zhou-dynastiets tid kalles gjerne Vest­ lige Zhou og dekker ca. 250 år, fra 1028 til 771 f.Kr. I denne perioden rettet både storkongene og de ytre lensfyrstene tallrike fremstøt mot tilgrensende folk. Samtidig forekom det også at slike folks høvdinger ved å aner­ kjenne Zhou-herskeren som riksoverhode frivillig sluttet seg til det kulturelt overlegne kinesiske statssamfunnet. Slik ble riksområdet utvidet kraftig utover Shang-rikets grenser. I det meste av perioden hadde Zhou-kongens vasaller nok å gjøre med å befeste sin autoritet over de fremmede og i stor utstrekning fiendtlige folkene som holdt til i eller i naboskapet av deres len. Videre var de opptatt av å kolo­ nisere nye områder, blant annet ved å hogge ned skog og drenere sumpområder, slik at det faktiske maktområdet deres ble utvidet og kunne skaffe plass til den voksende befolkningen. Under disse forholdene var det ikke vans­ kelig for kongen å holde lensfyrstene i sjakk. De hadde ennå lite befestede maktposisjoner og kunne frykte at MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE I 17

Vestlige Zhou går under Om de omstendigheter som førte til at Vestlige Zhou gikk under og den siste herskeren, Wu, ble drept, foreligger det en romanaktig overlevering i de gamle kinesiske krønikene. Den refereres slik av den bri­ tiske forfatteren Leonard Cottrell i boken «The Tiger of Ch’in» (1962): «Kong Wu var forelsket i sin yndlingskonkubine, men var ikke i stand til å føye hennes luner. Hun nøt lyden av silke som ble revet i stykker, og for d tilfredsstille henne lot Wu hele baller av den kostelige varen bringe til henne og ødelegges. Selv da smilte hun ikke, selv ikke til sin elsker. Endelig tenkte kongen i sin svakhet ut et knep der han kunne vinne hennes gunst. Når nomadene i nord truet de kinesiske stater, var det vanlig d tenne varderfor d tilkalle lensfyrstene og deres hærstyrker. Kongens kon­ kubine overtalte ham til d beordre vardene tent for d more henne. Over hele Kina. . . gav vaktpersonalet sine herrer melding om signalene fra vardene. Bøndene styrtet ut av

regne med en stigende lojalitet fra den undertvungne befolkningens side. Følgelig inntraff det samme feno­ men som i middelalderens føydale Europa: Lensfyrste-

Den kinesiske statsverden ved midten av 500-tallet f.Kr.

18

HØYKULTURER TAR FORM

sengene sine, tok vdpnene ned og marsjerte av sted for d slutte seg til sine hæravdelinger. De unge kavalerene bevæpnet seg og drog avsted. Hestene ble tatt ut av stal­ lene og stridsvognene gjort klare. Ved daggry... var titu­ sener av krigere pd vei til kongens hovedstad under sine silkebannere, rede til d kjempe mot de fryktede noma­ dene . . . Men da de nddde hovedstaden og deres ledere meldte seg hos Wu, sd de sin utsvevende hersker med armen om sin konkubine. Og da hun sd fortalte dem at den kongelige innkallelsen bare var en kongelig spøk og sd uttrykket i ansiktene deres, lo hun for første gang i sitt liv. Det ble ogsd siste gang. For da den legitime dron­ ningens far ikke lenge etter strebet etter Zhous trone og allierte seg med «demonene», ble vardene tent pd ny. Men denne gang var det ingen som marsjerte for d hjelpe kongen. Nomadene i nord strømmet inn over grensen, ødela kongens hovedstad, drepte ham selv og førte hare­ met hans bort.»

nes selvstendighetstrang overfor kongen økte kraftig. Kongens stilling ble ytterligere vanskeliggjort av at hans hoveddomene, Zhou-stammens gamle område omkring Weihe, grenset opp til fjell og steppeområder som var bebodd av tyrkiske og mongolske nomader. De hadde snart funnet ut at den letteste måten å skaffe seg nødvendige matforsyninger på, var å foreta plyndringstokter ned i den fruktbare Weihe-dalen. Derfor måtte kongen i stor utstrekning bruke sine krefter på å føre kamp mot nomadene, noe som naturlig nok begrenset hans muligheter for å holde oppsetsige vasaller nede. Der­ imot nøt de fleste vasallene fordelen av å være omgitt av fredelige bønder. På slutten av 800-tallet f.Kr. hadde disse forholdene ført til at det opprinnelige lenssystemet hadde fått karak­ ter av minst hundre og femti delstater med fyrster som opptrådte svært selvstendig overfor Zhou-kongen. Kon­ gen ble nok anerkjent som overhode for det kinesiske riket, og i denne egenskap hadde bare han tittelen wang, men det reelle maktområdet hans var innskrenket til et territorium som i tillegg til stammelandet i vest omfattet et ikke særlig vidstrakt område rundt den sekundære hovedstaden ved Luoyang i Henan. Zhou-herskerens svake stilling ble åpenbar i året 771, da en misfornøyd vasall allierte seg med noen nomadefolk fra nordvest og overfalt rikshovedstaden ved Xian, drepte kongen og plyndret palasset. Deretter falt hele det omlig­ gende kongelige domene i nomadenes hender, og tronføl­ geren måtte snarest forlegge residensen til den sekundære hovedstaden ved Luoyang. Heretter var denne byen i øst

rikshovedstad like til Zhou-dynastiets fall i 256 f.Kr., og derfor går den følgende 500-årsperioden gjerne under betegnelsen Østlige Zhou.

Konkurrerende stater under Midtre Zhou I kinesisk overlevering kalles den eldste fasen av Østlige Zhou, fram til midten av 400-tallet, gjerne «vår- og høst­ perioden» etter de tidligere nevnte annalene fra Konfutses fødestat Lu som dekker perioden 722-481. Mer treffende vil det nok være å kalle dette avsnittet av Zhou-dynastiets 800-årige historie Midtre Zhou. Like fra begynnelsen av denne perioden var Zhouherskeren, som nå hadde fått sitt maktområde innskren­ ket til et mindre domene rundt den nye rikshoved­ staden, en utpreget skyggekonge. Hans eneste virkelige funksjon var som rikets religiøse overhode (ypperste­ prest) å forrette de nødvendige ofre til Himmelen for å sikre harmonien mellom den himmelske og den jordiske sfære. All politisk makt lå hos delstatenes ledere, føydalfyrstene. Da deres territorier nå på grunn av de tidligere utvidelsesbestrebelsene grenset direkte opp mot hveran­ dre, hadde de, bortsett fra fyrstene i de ytre statene, bare én måte å la sin utvidelsestrang komme til uttrykk på: å prøve å frata nabofyrstene deres territorier gjennom krig. Dette førte til at de større statene etter hvert opp­ slukte den ene mindre staten etter den andre, slik at antallet stater ved slutten av Midtre Zhou var redusert til omkring tjue. Takket være muligheten til territorielle utvidelser på bekostning av tilgrensende folk, var det spesielt fire stater i utkanten av det kinesiske riket som stod fram med stor styrke i Midtre Zhou. Det var for det første staten Qi, som bredte seg ut over hele Shandong-halvøya og her hadde to store økonomiske fordeler: Den ble gjennom inndamping av havsalt Kinas viktigste saltleverandør, og samtidig overtok den takket være sin gunstige handelspolitiske beliggenhet rollen som sentrum for fordelingen av metall - først kobber, senere jern - til Nordøst-Kina. Vest for Qi lå det vidstrakte Jin. Denne staten grenset igjen i vest mot Zhou-folkets gamle stammeområde. I 771 var dette gått tapt til nomadefolkene fra nordvest, men i de følgende tiårene ble det erobret av fyrsten over den hit­ til ubetydelige staten Qin lengst i vest. Han trådte derved inn i rekken av de førende kinesiske statsledere. Den største av alle statene var Chu i sør. Dens kjerne­ område lå omkring midtre Yangzijiang, men etter hvert ble dens territorium kraftig utvidet nordover gjennom erobring av flere nabostater. Denne omfattende statsdan­ nelsen, som lenge bevarte en særegen kultur, ble uten sammenligning den største trusselen mot de øvrige kine­ siske statenes eksistens. Under de vedvarende borgerkrigene som ble utkjem­ pet i Midtre Zhou, hadde fyrstene over de store delstatene det samme endelige mål: å avløse Zhou-kongen som rikshersker, wang. De følte seg i hvert fall ikke mindre for­ nemme enn den offisielle overkongen, og som uttrykk for dette tok fyrsten av Chu så tidlig som i 704 tittelen wang.

I staten Chu er det funnet mange store underjordiske gravanlegg med vegger kledd av treverk. I en slik grav, som omfattet ikke mindre enn seks rom til å oppbevare et over­ dådig gravutstyr i, fant man denne 135 cm høye broket bemalte trefiguren. Det fanta­ sifullt utformede, totempællignende uhyret skulle trolig tjene som gravvokter. Tilsva­ rende figurer er også blitt fun­ net i andre Chu-graver.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

19

Dette eksemplet ble siden fulgt av de øvrige fyrstene, og fra 325 smykket samtlige kinesiske statsledere seg med storkonge tittelen. Tross de mange forsøk som forskjellige fyrster gjorde på å tre inn i Zhou-fyrstens sted, lyktes det ham å holde seg som riksoverhode helt til 256. Dette skyldtes simpelt­ hen at de enkelte fyrster holdt hverandre i sjakk og ikke tillot at noen av de andre oppnådde den ettertraktede rikslederverdigheten.

Qins gunstige beliggenhet En av grunnene til at staten Qin til slutt gikk seierrik ut av maktkampen i de stridende staters periode, var at den hadde gunstige geografiske forhold. Om dette skrev historikeren Sima Qian (s. 11) følgende: «Staten Qin hadde en beliggenhet som i seg selv gjorde den forutbestemt til seier. Vanskelig tilgjengelig som den var på grunn av den ring som ble dannet rundt den av Huanghe og fjellene, svevde den tusener li over resten av riket. Med 20 000 mann kunne den holde en million spydbærere tilbake. Beliggenheten av dens terri­ torium var så fordelaktig at når den utøste sine soldater over de fremmede makter, var det som når en mann tømmer et spann vann fra toppen av et høyt hus.»

Et midlertidig diktatorsy stem Hvor mye de kinesiske fyrstene enn kriget mot hverandre, kunne de ikke unngå å merke behovet for en felles ledelse, dels for å ta kampen opp mot nomadefolkene som ustanselig presset på ved rikets grenser i nord, og dels for å demme opp for den stadig alvorligere trussel fra den aggressive makten i sør, Chu. Dette behovet kunne Zhou-skyggekongen ikke til­ fredsstille. isteden tydde man fra 679 til den spesielle ord­ ningen at den av de kinesiske fyrstene som hadde størst makt og prestisje, med storkongens tilslutning overtok vervet som ba, dvs. fører eller diktator. I denne egenskap utøvde han alle de funksjoner som egentlig tilkom kon­ gen, bortsett fra de religiøse. Han ledet forsvaret av riket, opptrådte som voldgiftsdommer mellom stridende fyrster og mottok de inntektene som egentlig skulle ytes til kon­ gen. Den første som utøvet vervet som diktator, var fyrsten av det økonomisk blomstrende Qi. Så overtok fra 632 en rekke fyrster av staten Jin. De maktet likevel langt fra alle å hevde sin myndighet over de andre fyrstene. Mot slutten av 500-tallet ble ba-systemet definitivt oppgitt, og de splittende kreftene ble helt dominerende.

De stridende staters periode 1 den vel 200 år lange perioden fra slutten av Midtre Zhou midt på 400-tallet til Zhou-rikets undergang til-

11963 fant en kinesisk bonde, som pløyde åkeren sin, en stor keramikkurne fylt med jord. Da han tømte ut jorda, fant han denne 34 cm høye vinbeholderen i form av et rikt dekorert neshorn av bronse, som selv inneholdt flere andre bronsegjenstander. Funnet stammer trolig fra en skatt som ble gjemt bort under kri­ gene i slutten av de stridende staters periode.

20

HØYKULTURER TAR FORM

spisset maktkampen seg mellom de omkring tjue statene som nå var tilbake. Det var en hensynsløs kamp av alle mot alle. Derfor kalles denne siste fasen av Zhou-rikets historie i den kinesiske overlevering «de stridende staters periode». Det kampen stod om, var hvilken av Kinas fire store stater som etter å ha beseiret alle motstanderne skulle overta ledelsen av den forbundsstaten som det kinesiske riket i virkeligheten utgjorde: Qi, Qin, Chu eller Jin. Den siste staten ble for øvrig i 453 delt i tre, Han, Wei og Zhao, som til sammen ble kalt De tre Jin. Dette innebar en vesentlig svekkelse for Jin, som inntil da hadde vært en meget betydelig maktfaktor. Isteden så det lenge ut til at utfallet av den århundrelange maktkampen skulle bli en seier for stormakten i sør, Chu, som gjennom nye erobringstokter rettet mot de tilgrensende statene ytterligere fikk økt sitt omfang. Til slutt ble det likevel kongen av den vestlige makten Qin som i annen halvdel av 200-tallet f.Kr. beseiret samtlige motstandere og forente alle de kinesiske statene til et enhetsrike.

Kina trer inn i jernalderen Samtidig med at det kinesiske riket mer og mer ble preget av et oppgjør på liv og død statene imellom, skjedde det en rekke viktige nye ting innenfor samfunns- og kultur­ livet. På flere felter ble grunnlaget lagt i sluttfasen av Mid­ tre Zhou, men det virkelige gjennombruddet fikk alle nyskapningene i de stridende staters periode. Til tross for sitt preg av krig og uro ble denne perioden derfor siden regnet for Kinas klassiske tidsalder. Epokegjørende var det at kineserne en gang på 500tallet begynte å bruke jern og dermed tok det viktige skrittet fra bronsealderen inn i jernalderen. I Midtøsten og middelhavsområdet hadde jernalderen allerede tatt til i slutten av det annet årtusen f.Kr. (se kapitlet om Handel og alfabetskrift). Kineserne var altså langt senere ute, men tok til gjengjeld straks den teknologiske ledelsen da de endelig startet jernproduksjonen. Mens folk i jernets pionerområde i den vestlige verden bare klarte å fremstille smijern, produserte kineserne fra første stund støpejern, en teknikk Europa ikke tok i bruk før på 1300-tallet e.Kr. Denne formen for jern gjør det mulig å fremstille gjen­ stander med mer innviklede former enn hamret jern og er også langt bedre egnet til masseproduksjon. Men i mot­ setning til smijern krever støpejern en svært høy tempera­ tur (ca. 1200 °C). Når kineserne straks var i stand til å praktisere denne smelteprosessen, skyldes det uten tvil deres høye teknologiske nivå i bronsestøpingen helt siden Shang-tiden. Det var først og fremst landbruksredskaper som ble fremstilt av det nye metallet, og dette kom i høy grad til å fremme landbruksproduksjonen. Derimot varte det svært lenge før jernet, «det stygge metallet», som det ble kalt, avløste bronse til fremstilling av våpen. Dette hang sammen med at støpejern ikke egner seg til å fremstille tynne, skarpe egger eller holdbare spisser. Fra slutten av de stridende staters periode ble det imidlertid utviklet en

teknikk som gjorde det mulig å omdanne jern til stål, og dermed stod veien åpen for å fremstille jernvåpen som

Den kinesiske statsverden ved midten av 300-tallet f.Kr.

Nordøst for Beijing har man i nærheten av en gammel jernmine funnet et støperi med ikke mindre enn 87 jernstøpeformer til økser, hakker, spa­ der, sigder og vogndeler, uten tvil fra 300-tallet f. Kr. Her ser vi en støpeform til frem­ stilling av økser.

Det stygge metallet I en uttalelse som tillegges den daoistiske filosofen Kuanzi fra 300-tallet f.Kr. (jfr. s. 34) sies følgende om bruken av henholdsvis bronse og jern:

«Det skjønne metall [bronsen] anvendes til støping av sverd og spisser, til bruk i sel­ skap med hunder og hester [på jaktturer]. Det stygge metall [jernet] brukes til å støpe hakker som fjerner ugress og økser som feller treer. Det brukes på den frukt­ bare jord.»

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

21

var mer effektive og mindre kostbare enn de gamle bronsevåpnene. Ennå omkring 200 f.Kr. ser det likevel ut til at jernvåpnene bare ble brukt i svært begrenset omfang. Kinesisk by fra Zhou-tiden

By fra de stridende staters periode Byene i Zhou-Kina var alltid omgitt av forsvarsmurer og hadde gjerne rek­ tangulær form. De lå normalt sørvendt ved en elv eller på et annet lett til­ gjengelig sted. Her ser vi et grunnplan av byen Xiadu i staten Yan, slik den har sett ut i de stridende staters periode. Den vestlige delen synes å ha vært brukt som en tilfluktsborg for bondebefolkningen som holdt til utenfor byen. Den egentlige byen i øst var ikke bare beskyttet av murer av stampet leire, som ved sokkelen var over 10 m tykke, men også omgitt av elver og kanaler. Gjennom byen løp det også en kanal fra vest til øst med en utløper i nord. Nord for vest-øst-kanalen lå en ekstra mur som avgrenset et mindre område der det er funnet fundamenter for palassaktige bygninger. Her lå aris­ tokratiets boliger, mens den øvrige befolkningen holdt til i sør. 1 de inntegnede verkstedene ble det laget jernredskaper, våpen, bengjenstander, kera­ mikk og mynter.

Store fremskritt i landbruket Selv om Kina hadde befunnet seg i bronsealderen siden Shang-tiden, hadde det verken i denne perioden eller i den etterfølgende Zhou-tid vært tale om å bruke den kostbare bronsen til fremstilling av de nødvendige land­ bruksredskaper. Kineserne befant seg her på samme sta­ dium som i yngre steinalder. Bondebefolkningen brukte fortsatt greiper, hakker og spader av tre og stein til å bear­ beide jorda og steinsigder til å høste kornet med. Etter at støpejernet var tatt i bruk, ble det imidlertid økonomisk mulig å erstatte steinredskapene med effek­ tive metallredskaper. Takket være de nye hakkene og spadene av jern kunne bøndene ikke bare bearbeide åkerjorda på en ganske annerledes effektiv måte enn før, men de kunne også ta fatt på tyngre jord som de ikke hadde kunnet dyrke opp tidligere. Dette førte til en kraf­ tig økning av landbruksproduksjonen og gjorde en bety­ delig befolkningsvekst mulig. Utviklingen ble ytterligere påskyndet ved at man ved begynnelsen av jernalderen innførte et nytt arbeidsredskap som hadde vært kjent i vest i mange århundrer: den oksetrukne plogen. Da denne ble forsynt med et jernskjær, kunne produksjonen av hirse og hvete, de dominerende kornslagene i NordKina, øke sterkt. Også på annen måte ble jernet til stor nytte for land­ bruket. Takket være de nye og effektive jernredskapene ble det nemlig på 300- og 200-tallet mulig å bygge ut det østkinesiske elvesystemet med storstilte kanalanlegg med tilhørende diker og reservoarer. Disse anleggene tjente tre forskjellige formål. For det første brøt de kraften i flodbøl­ gene i flomtiden og vernet mot store vannkatastrofer. I til­ legg lettet de i høy grad samferdselen: Det kinesiske veisystemet var ikke særlig utbygd, og den viktigste trans­ porten over større avstander foregikk derfor til vanns. Endelig og viktigst av alt tjente kanalanleggene til overris­ ling av markene i den tørre perioden. Derved fikk man en ytterligere sterk økning i avlingen. Samtidig begynte ris­ dyrkingen, som krever permanent fuktighet, å vinne fram i Huanghe-området, mens den hittil hovedsakelig hadde hørt hjemme i Yangzijiang-dalen.

Nytt liv i bynæringene Jernalderens gjennombrudd blåste også nytt liv i handel og håndverk i byene. Som vi tidligere har sett, var de kinesiske byene fra begynnelsen av Zhou-tiden sete for de garnisonene som på lensfyrstens vegne skulle holde landbefolkningen i sjakk. For å tilfredsstille garnisonenes og fyrstehoffenes behov rommet byene også håndverkere og kjøpmenn. De førstnevnte stod for den lokale produksjon av bruks- og prydgjenstander, og kjøpmennene skaffet til veie ettertraktede varer fra fjernere steder, særlig luksuspregede klær og matvarer. I byene utgjorde håndverkerne og kjøpmennene bare et mindretall sammenlignet med de adelige innbyggerne. Vi hører at bare ca. 30 prosent av befolkningen i staten Qis hovedstad midt på 600-tallet bestod av håndverkere 22

HØYKULTURER TAR FORM

og kjøpmenn. Resten var adelige. De kinesiske byene var og ble i tusener av år fremover i første rekke administrasjonssentre for de omliggende landdistriktene. De var gjennomgående små, og den velkjente vestlige bytypen med spesielle politiske privilegier for borgerskapet fikk aldri innpass i Kina, verken i oldtiden eller senere. Etter at støpejernet var kommet i alminnelig bruk, ble det slutt på at håndverkerne og kjøpmennene nesten ute-

En kvinnehater At kvinnene i det kinesiske aristokrati til tross for systematisk oppdragelse til lydighet overfor men­ nene ikke alltid opptrådte som disse ønsket, kan man se av dette mannssjåvinistiske diktet i «Sange­ nes bok»: «En klok mann bygger opp en bys mur; men en klok kvinne river den ned. Den kloke kvinne kan nok fremkalle beundring; men hun er ikke bedre enn en ugle. En kvinne med en lang tunge er et springbrett til uorden. Uorden kommer ikke ned fra himmelen; den frembringes av kvinner. Det er kvinner og evnukker man ikke kan lære noe av.»

lukkende betjente den lokale overklassen. Nå oppstod det nemlig en omfattende produksjon og handel med jern­ varer som ikke minst tok sikte på befolkningen i land­ distriktene. Dermed utviklet byene seg ofte til livlige handelssentre. Samtidig ble det utviklet handelssamkvem mellom de forskjellige delene av Kina, som hver hadde sine spesialiteter. Det ble levert salt og fisk fra kystdistrik­ tene i øst, mens områdene i sør særlig kunne by på metal­ ler. Fra nord og vest kom henholdsvis kveg og tømmer. Derimot var det ikke tale om noen særlig fjernhandel. Vi vet likevel at det i slutten av Zhou-perioden var en han­ delsforbindelse fra Vest-Kina over Sentral-Asia og Afgha­ nistan til India, som i likhet med Romerriket i den føl­ gende Han-perioden var interessert i å skaffe seg kinesiske silkevarer.

Mynt kommer i bruk Det økonomiske livet i byene ble ytterligere stimulert av en viktig oppfinnelse, nemlig myntvesenet. Når denne oppfinnelsen fant sted, kan ennå ikke avgjøres med sik­ kerhet, men mye taler for et tidspunkt omkring år 600, altså omtrent samtidig med at mynter ble tatt i bruk i den greske verden. Det er sannsynligvis tale om en selvstendig kinesisk oppfinnelse. De eldste myntene, som var fremstilt av kobber og ble

Kniv- og spademynt. Spademyntene hørte fortrinnsvis hjemme i statene omkring Huanghe, mens knivmyntene opprinnelig ble brukt på Shandong-halvøya, i staten Qi med sin livlige handel. De vant senere innpass også lenger nordvest. Som det fremgår av innskriftene de to myntformene er forsynt med, ble de støpt på mange for­ skjellige steder.

utstedt av de forskjellige kinesiske statene, hadde et sær­ preget utseende. De gjengav arbeidsredskaper som nok hadde spilt en rolle som bytteobj ekter, nemlig spader og kniver. Ved utgangen av de stridende staters periode gikk man definitivt over til den myntform som skulle holde seg i Kina fram til år 1900 e.Kr.: en flat, rund kobbermynt med et kvadratisk hull i midten (se bildet s. 38). I de stridende staters periode ble landbefolkningens avgifter og skatter ennå betalt i naturalier, fortrinnsvis korn, men for øvrig var bruken av mynt på stadig frem­ marsj, og dette stimulerte ikke bare bynæringene, men satte også spor i eiendomsforholdene i landbruket. Som et viktig resultat av den radikale reduksjonen av antall stater i Midtre Zhou og de stridende staters periode overtok herskerne i de seirende statene de føydale jord­ eiendommene i de statene de hadde lagt under seg. Men istedenfor å oppkreve de gamle festeavgiftene gikk de over til å inndrive direkte jørdskatter fra bøndene. Samti­ dig ble bøndenes bruk - og dette var noe avgjørende nytt - betraktet som deres personlige eiendom, som de fritt kunne disponere over når de bare betalte jordskatten. Det gjaldt også de mange nye brukene som ble skapt ved at jordløse bønder dyrket opp ny jord. Jorda ble på denne måten fritt avhendelig, og dermed fikk kapitaleierne (spe­ sielt den nye klassen av rike kjøpmenn) gode muligheter til å investere i jord. Bøndene ble nemlig i stigende grad utsatt for et hardt skattetrykk og måtte dessuten finne seg MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

i å bli utskrevet til pliktarbeid og soldattjeneste. Under slike forhold måtte de for å få endene til å møtes ofte låne penger, og kom derfor lett i klørne på kapitalsterke pengeutlånere som nådeløst overtok jorda når de ikke kunne betale de avtalte ågerrentene. Resultatet ble en tiltagende konsentrasjon av jordeiendommer hos de rike, og samti­ dig ble store mengder av de selveiende bøndene leilendinger og landarbeidere.

Bondens levekår

De adelige i Zhou-perioden nøt ikke bare tilværelsen ved sine mange festlige sammen­ komster, men likte også å utsmykke sine hjem med luk­ suriøse kunstgjenstander.

Om dette vitner f.eks. denne lakkbelagte trefiguren av en fugl som står på en liten tiger. Den fulgte med en adelsmann i graven en gang på 400- eller 300-tallet.

Om livsvilkårene til den store bondebefolkningen i ZhouKina har arkeologene hittil ikke kunnet fortelle oss noe av betydning, og i den overklassepregede skriftlige tradisjo­ nen finner vi bare spredte opplysninger. Men et faktum står i alle fall urokkelig fast: Bøndene utgjorde en under­ trykt klasse og førte et særdeles primitivt og nøysomt liv. De var prisgitt jordeiernes forgodtbefinnende, og i slutten av Zhou-tiden også statens. Ble kravene i form av avgifter, pliktarbeid og soldattjeneste altfor utålelige, hadde bøn­ dene bare én desperat utvei, nemlig å forlate sin landsby og søke en ny tilværelse på et stykke ødeland, ofte i en annen stat, der vilkårene så ut til å være bedre. En kinesisk landsby omfattet et mindre antall leirklinte hytter som bare bestod av ett rom og lå samlet ved siden av åkrene. Hver familie hadde sin hytte, og familiemed­ lemmene sov på gulvet på halmmatter. Her inntok de

også sine beskjedne måltider som normalt bestod mest av plantekost, fortrinnsvis grøt. Ved siden av åkerbruket ble det nok holdt husdyr som griser, sauer og kveg, men bare i begrenset omfang, og kjøttet var stort sett forbeholdt overklassen i byene. Dette går fram av et bevart dikt der overklassens medlemmer blir karakterisert som kjøttspisere. Dag ut og dag inn var landsbyens menn travelt opptatt med å arbeide på åkeren, mens kvinnene tok seg av hus­ holdningen med matlaging og fremstilling av klær av hamp og silke. Til den enkelte bondehytte var det gjerne en liten hage der det særlig var plantet morbærtrær med tanke på silkeavlen. To ganger i året ble det ensformige livet i landsbyen avbrutt av store fester i tilknytning til bøndenes tradisjo­ nelle fruktbarhetskult. Midtpunktet var den lokale hellig­ dommen: et alter til Jordens guddom. Den første av festene var innvielsesfesten om våren, som skulle symbolisere og styrke livets fornyelse på denne årstiden. Da samlet de unge mennene og kvinnene seg ute i naturen til kåte sanger og danser, og deretter dannet de elskovspar. Hvis dette fikk lykkelige følger, ble parene uten særlige forma­ liteter etablert som nye familier ut på høsten, i motsetning til adelens kompliserte bryllupsritualer. Den andre store festen var høstfesten, der landsbyens menn for én gangs skyld hengav seg til mat- og drikkeorgier. Dette skulle på magisk vis bidra til at den overflod som man i øyeblikket rådde over, ble etterfulgt av ny rikdom.

Adelens livsstil I skarp motsetning til den undertrykte bondebefolkning­ ens levevilkår stod tilværelsen til den adelige overklassen rundt om i Kinas byer. I de første århundrene av Zhouperioden utviklet denne klassen - med medlemmer som dels bistod føydalfyrstene som administratorer og dels gjorde tjeneste som offiserer og stridsvognkjempere - seg til en samling fint dannede aristokrater. Det hang sammen med at de adelige guttene i en tiårsperiode ble sendt på kostskole, der de fikk en grundig oppdragelse. Den bestod av militær trening, særlig stridsvognskjøring og bueskyting, men omfattet også undervisning i musikk, dans, skriving og regning. Den siktet først og fremst mot å gjøre de unge adelige fortrolige med de seremoniene og ritene som skulle symbolisere og befeste føydalsamfun­ nets forskjellige sosiale relasjoner. Gjennom dette ble den adelige ungdommen vant til en ridderlig opptreden som skulle gjenspeile den føydale ideologiens kosmiske har­ moni. Den kinesiske adelen var organisert i storfamilier med flere generasjoner samlet som en økonomisk enhet. Boli­ gene var sammensatt av énetasjes hus gruppert omkring et eller flere firkantede tun og utgjorde ofte ganske vid­ strakte komplekser. Det var ikke tale om noen høyt utvik­ let byggeteknikk, og man brukte bare tre og leire som byggemateriale. I rommene var det nesten ingen møbler. Folk både satt og lå på matter på gulvet. Men selv om adelshusene langtfra virket pompøse, dannet de rammen 24

HØYKULTURER TAR FORM

om mange festligheter med musikk, dans og ikke minst kulinariske nytelser. Den adelige storfamilien hadde et utpreget patriarkalsk preg. Den ble ledet eneveldig av det mannlige overhodet av eldste generasjon, som hadde hals- og håndrett over alle familiemedlemmene. Det var også han som forestod forfedredyrkelsen gjennom ofringer på husalteret med det formål å sikre at forfedrene bevarte sin livskraft etter døden. Dette var et uttrykk for det sterke familiesamholdet som både da og siden har vært karakteristisk for Kina. Et annet utslag av familiebåndene var at mannen var for­ pliktet til blodhevn hvis hans far eller bror ble drept. Kvinnene inntok en utpreget annenrangs stilling innen adelsfamilien. De var oppdratt til lydighet mot mennene og var henvist til å tilbringe sitt liv i en spesiell avdeling av boligen der de ikke minst beskjeftiget seg med silkeveving. På samme måte som tjenestefolkene måtte alle kvinnelige familiemedlemmer underkaste seg husfarens ektehustru, men hun hadde selv ingen beskyttet stilling overfor sin mann. I motsetning til henne var han beretti­ get til skilsmisse under visse omstendigheter, og det stod ham fritt om han ville ta seg én eller flere medhustruer (konkubiner). Denne formen for polygami, konkubinatet, har holdt seg i Kina helt opp til vårt århundre.

Jordløse adelsmenn I Midtre Zhou ble den ideale harmoni som skulle behers­ ke føydalsamfunnet avløst av et økende kaos i mange sta­ ter. Liksom lensfyrstene manglet respekt for Zhou-kongen, lot de lavere lensinnehaverne hånt om den lojalitet de skulle vise sin fyrste, og i innbyrdes strid oppnådde de ofte større makt enn fyrsten. Det var en slik situasjon som førte til at staten Jin ble delt i tre i 453. Av enda større betydning for den fremtidige utvik­ lingen var den maktkonsentrasjonen som ble skapt ved at de store statene oppslukte de små. Dette førte til at både de beseirede fyrstene og vasallene deres tapte sin posisjon i føydalsystemet og dermed mistet sine jordeiendommer.

En hustrus sorg En hustrus sorg over at mannen har tatt en konku­ bine er nedtegnet i dette diktet i «Sangenes bok»:

«Du holder fest med din nye kone og regner meg ikke verdig til å være sammen med. Du kan ikke omfatte meg med kjærlighet, du betrakter meg endog som en fiende. Du ringeakter mine dyder som uselgelige skreppehandlervarer. Hovent og sint behandler du meg; du gir meg bare smerte. Du tenker ikke på fordums dager og er bare sint på meg.»

Denne nye klassen av jordløse adelsmenn, som også fikk tilgang fra yngre sønner av føydaladelen, kunne for det første skaffe seg midler til livets opphold ved å tre inn i de styrkene av leietropper som ble vanlige under stridighe­ tene statene imellom. Videre kunne de søke tjeneste som sivile administratorer hos fyrstene i de store statene, da disse begynte å bruke ikke-føydale, fritt avsettelige embetsmenn, særlig i styret av erobrede landområder. De mange filosofene som i så sterk grad satte sitt preg på kul­ turlivet i de stridende staters periode, kom nettopp fra denne jordløse adelsklassen.

Jakt var i fredstid en særlig avholdt fornøyelse for adelen. På denne vinkrukken av bronse fra de stridende staters periode ser vi en rekke jdktscener. I den øverste billedsonen lar adelsmannen seg transportere på sin stridsvogn og nedlegger sitt bytte med pil og bue. Derimot deltar hans følge i jakten til fots.

Statlig omsorg for det økonomiske liv Den stadige maktkampen som preget de stridende staters periode, gjorde det selvsagt til en sentral oppgave for MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

25

Denne detaljen fra en billedfrise innrisset på en bronseskålfra 400- eller 300-tallet gir et inntrykk av tidens søylepregede palass- og tempel­ arkitektur. Den utfyller et hull i det arkeologiske materialet, da Zhou-tidens bygninger bare er bevart i form av fun­ damenter og -for de siste århundrers vedkommende rester av takstein av tegl. Det er tale om en bygning i tre fløyer. Midtfløyen er oppført på et podium i flukt med taket på sidefløyene. Takene er av teglstein. Sidefløyene fremtrer som søylegallerier, og hovedfløyen er også omgitt av tilsvarende gallerier.

øke avlingene. Men det skjedde også ved å fremme byenes håndverksproduksjon og handel, som kunne gi herskerne toll- og markedsavgifter i tillegg til den viktigste statlige inntektskilden: bøndenes jordskatter. Til å kreve inn de forskjellige skattene og avgiftene ble fortrinnsvis kjøpmennene brukt. Disse rangerte lavt i sosial henseende - til og med under håndverkere - men til gjengjeld hadde de gode muligheter til å skaffe seg kapital gjennom sin handelsvirksomhet.

Militære nyskapninger statsadministrasjonen å stille så omfattende og velutrustede hærstyrker på bena som mulig. Da gjaldt det å ha det økonomiske grunnlaget i orden, og derfor søkte hers­ kerne og deres ministre med iver å stimulere det økonoI miske liv. Dette skjedde først og fremst gjennom jordforbedringsarbeider, kanalanlegg og lignende, som skulle

Ved siden av normalt gravutstyr i form av møbler, musikkinstrumenter m.m. fikk den velhavende med seg kineserfigurer av mennesker og dyr i graven. De skulle på magisk vis tjene ham etter døden, på samme måte som det de forestilte hadde gjort mens han levde. Som et vit­ nesbyrd om utbredelsen av ridekunsten er denne hestefiguren av bronse (18,5 cm lang) kommet med i en grav fra sen Zhou-tid.

26

HØYKULTURER TAR FORM

Liksom de øvrige områdene av samfunnslivet kunne også militærvesenet i de stridende staters periode nyte godt av en rekke viktige nyskapninger. De ble i stor grad til under forsvarskampene som de kinesiske statene i nord måtte utkjempe mot de aggressive nomadiske rytterfolkene i de tilgrensende steppeområdene.

I størstedelen av Zhou-perioden var føydaladelens spe­ sielle våpen, den lette hestetrukne stridsvognen, det abso­ lutt viktigste våpenet. Det viste seg imidlertid ikke særlig effektivt overfor nomadenes bevegelige rytteri, og derfor gikk de kinesiske statene i nord fra slutten av 300-tallet i økende grad over til å supplere stridsvognstyrkene med formasjoner av ryttere bevæpnet med bue. Siden kom også de andre statene med. Til forsvar mot de angripende nomadefolkene lot de nordlige statene fra midten av 300-tallet oppføre lange grensevoller, og spesielt til bruk for troppene som beman­ net dem, ble det oppfunnet et nyttig og viktig våpen: den mekaniske buen eller armbrøsten. Den hadde en avtrekkermekanisme av bronse som gjorde det mulig å sende prosjektiler - jernbolter og korte piler med jemspiss mot fienden med stor presisjon og slagkraft. Derfor viste den seg langt mer effektiv til å slå tilbake angrep fra de fremstormende nomaderytteme enn den vanlige buen, som var laget av viklede bambusstrimler og fra gammelt

I sitt verk «Histoire de la Chine» (1942) gir den franske historikeren René Grousset denne karakte­ ristikken av krigføringen i de stridende staters peri­ ode: «Den føydale krigføringens ridderlighet var forsvunnet. Kampene mellom de stridende stater ble nå uforsonlige. Istedenfor edelt å la fanger bli kjøpt fri lot seierherrene dem heretter henrette i hopetall. Soldatene fra konge­ riket Qin, den mest krigerske av alle disse rivaliserende statene, fikk sin lønn bare når de viste fram avhugde hoder. Når byer ble tatt med storm, ja, til og med når de overgav seg, ble hele befolkningen, kvinner, oldinger og barn, som oftest myrdet. For å «øke sin prestisje» vek ikke anførerne tilbake for å . . . kaste de beseirede fiendene opp i kokekjeler og drikke denne avskyelige menneskesuppen; ja, de tvang endog slektninger av sine ofre til å drikke av den.»

tvungen statlig utskrivning av bondebefolkningen, og derfor var statslederne ekstra interessert i en kraftig økning av landbefolkningen gjennom produksjonsfremmende landbruksreformer. I Midtre Zhou hadde krigene til en viss grad vært rid­ derlige oppgjør mellom enheter av føydale stridsvognkjempere. Med de nye massehærene i de stridende staters periode ble tonen en helt annen. Nå gjaldt det bare å

Det viktigste våpenet for fot­ folket i Zhou-tidens hær var hellebarden av bronse, en daggertøks (støtvåpen) med spiss klinge montert vinkelrett på et ofte svært langt treskaft. Hellebarden på bildet stam­ mer fra første halvdel av 400tallet.

Den kinesiske armbrøsten ble i likhet med buen laget av omviklede bambusstrimler. Avtrekkermekanismen bestod av fire bronsedeler. I et kine­ sisk oldtidsverk om krigskuns­ ten heter det: «Styrken hos en som er kyndig i krigskunst, er overveldende, og hans angrep er presist styrt. Hans kyndig­ het svarer til en fullt opp­ trukket armbrøst; hans hand­ ling i det rette øyeblikk er utløsningen av avtrekkeren.»

av var blitt brukt av de kinesiske krigerne, først og fremst av stridsvognkjemperne. I Europa dukket en tilsvarende armbrøst opp i høymiddelalderen som forløper for ildvåpnene. Da maktkampen mellom statene tilspisset seg i de stri­ dende statenes periode, ble det ikke bare i økende grad brukt leietroppstyrker av stridsvognkjempere og ryttere, men som noe avgjørende nytt gikk de store rivaliserende statene også over til å stille kjempemessige hærer av lett bevæpnet infanteri. Disse styrkene viste seg å ha en langt større slagkraft enn de gamle føydale enhetene av strids­ vognkjempere med tilhørende flokker av bønder til fots. De nye store infanterihærene ble rekruttert gjennom MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

27

I slutten av Zhou-tiden kan man i den kinesiske kunsten spore en tiltagende påvirkning fra nomadekunstens levende dyrestil, som var utbredt over hele det vidstrakte europeiskasiatiske steppeområdet, og som ikke minst er rikt repre­ sentert i den kunsten skytheme har etterlatt seg (jf. s. 108). Et eksempel på inspi­ rasjon fra nomadekunsten er dette ca. 8 cm høye hjømebeslaget av sølvinnlagt bronse til et bord. Det gjengir to vingede fabeldyr med forent hode.

vinne seier ved å slakte ned motstanderens soldater i et så stort antall som mulig. Dermed fikk krigføringen et mer og mer brutalt preg, og på tilsvarende måte ble de ridder­ lige metodene som hadde preget det diplomatiske spill, avløst av forræderiske handlinger. For å effektivisere krigføringen ytterligere ble det i de stridende staters periode oppfunnet forskjellige sinnrike beleiringsmaskiner som murbrekkere, stormtårn på hjul, store blider osv. med tanke på å innta fiendtlige byer. Tek­ nikken ble nå for alvor tatt i bruk for å nå det store målet: å komme fienden til livs.

Som noe avgjørende nytt opp­ trer mennesket ganske hyppig som kunstnerisk motiv i de stridende staters periode, både som utsmykning på kunstgjenstander og som rundskulptur. Et godt eksem­ pel på realistisk menneske­ skildring er denne 28 cm høye bronsefiguren av en liten pike med utpreget mongolske trekk. I hver hånd holder hun en stang med en due av jade på.

Kulturlivet i Zhou-perioden Zhou-rikets ekspansjon langt utover Shang-rikets grenser gjennom annektering av og tilslutning fra naboterritorier førte til at det kinesiske kulturkomplekset bredte seg ut over større og større områder. Høyere kultur var nå som før forbeholdt den herskende klassen, adelen. Kulturlivet hadde i den vestlige Zhou-perioden sitt sentrum ved storkongens hoff i rikshovedstaden, men i forbindelse med desentraliseringen av den politiske makt overtok fyrstehoffene fra begynnelsen av Midtre Zhou rollen som kultu­ rens særlige arnesteder. Liksom i senere perioder av Kinas historie ble det i Zhou-tiden skapt en blomstrende poesi. Den er kjent gjennom «Sangenes bok», som fortrinnsvis avspeiler føy­ daladelens livsvilkår, men som også til tider kaster et lys­ streif over bondebefolkningen, dens lidelser og dens fest­ glede. 28

HØYKULTURER TAR FORM

Innenfor kunsten inntok fremstillingen av bronsekar med stiliserte dyremasker og dragemotiver, til kultisk bruk, førsteplassen som i Shang-tiden. Men den høye kunstne­ riske kvaliteten som de eldste Zhou-bronsene tok i arv fra Shang-tidens praktstykker, ble snart avløst av en stadig større grovhet og kraftløshet i både form og ornamentikk. I slutten av Zhou-perioden kom det mer liv over Zhou-bronsenes dekorasjon, for nå gjorde en livfull dyreornamentikk sitt inntog i den kinesiske bronsekunsten. Den var inspirert av de mongolske og tyrkiske steppenomadene som kine­ serne nå i økende grad kom i kontakt med. Samtidig duk­ ket mennesket opp som et nytt kunstnerisk motiv, i deko­ rative billedscener så vel som i rundskulptur. I de stridende staters periode utfoldet den kinesiske dekorasjonskunsten seg også på en annen gruppe materi­ aler, nemlig på skåler, krukker og andre gjenstander av bambusvev, tre og lær belagt med lakkfarge. Videre ble det skapt mange skjønne jadesmykker både til rituell bruk og personlig pryd. Den store velstanden som samfunnets øverste lag nådde fram til gjennom den økonomiske oppblomst­ ringen i de stridende staters periode, ble i rik monn brukt til å forskjønne livet. Blant annet ble den eldgamle kine­ siske silkeavlen utnyttet til å lage rikt broderte luksusdrakter. De var etter gammel skikk lange, løse gevanter som skjulte legemets former.

Til fest Festgleden var et spesielt kjennetegn for Zhou-periodens overklasse. Til et riktig selskap, som natur­ ligvis bare var forbeholdt menn, hørte det ikke bare store mengder mat og «vin» - som visstnok heller var et slags øl fremstilt av hirse - men også musikk og dans. For å markere at adelen var et stridsvognridderskap som skulle mestre pil og bue, hørte også skytekonkurranser med til festprogrammet. I «Sangenes bok» finner vi dette glimtet fra en fest:

Når gjestene først nærmer seg mattene, tar de i tilbørlig orden plass til venstre og høyre. Fatene av bambus og tre er anbrakt i rekker, med sauser og nøtter i. Vinen er mild og god, og alle drikker like ærbødig. Klokkene og trommene er anbrakt som det passer seg, og man hever sine begre til skål på høvisk vis. Så blir den store skyteskiven satt opp, og buene og pilene blir gjort klar til skyting. Bueskytterne blir fordelt i grupper. «Vis din skyteferdighet,» (sies det). «Jeg vil treffe det merket» (svares det), «og jeg ber deg drikke denne skål.»

Om teknikkens høye nivå vitner for eksempel fore­ komsten av vannur og solur på 400-tallet. På samme tid klarte man å beregne solåret til 365 1/4 dag, og i de føl­ gende århundrene ble det også gjort andre vesentlige fremskritt innen astronomien. Det særmerkte ved den kinesiske astronomien, som ved all kinesisk tenkning, var mangelen på abstrakt teoretisering. Den skulle tjene et praktisk formål, nemlig å holde kalenderen i orden, og derfor var den konsentrert om å registrere himmelfenomenene. Et tilsvarende prak­ tisk preg hadde den kinesiske matematikken, som spesielt var helliget aritmetikken. Som et bemerkelsesverdig utslag av dette ble det indiske titallsystemet, som først gjorde sitt inntog i det kristne Europa i senmiddelalderen (via araberne), allerede benyttet i Kina fra tidlig oldtid.

Fremstillingen av kunstne­ riske lakkvarer var en spesia­ litet for staten Chu. Derfra stammer denne fantasifullt dekorerte lakkbelagte treskå­ len, som måler 25 cm i dia­ meter. Om lakkteknikken skriver W. Watson i sin bok «Kina før Han-dynastiet» (1961): «Lakken utvinnes av saften fra treet Rhus vemicifera. Når den påsmøres en tre- eller stoffbunn i tynne lag i flere omganger, stivner den og blir til en hard overflate som kan poleres opp til høy glans og males.»

Filosofiens hundre skoler Uten sammenligning var Zhou-tidens største kulturelle ytelse at kinesisk filosofi ble skapt. Den oppstod i den avsluttende fasen av Midtre Zhou, omtrent samtidig med den greske filosofis fødsel og Buddhas opptreden i India, og den opplevde en enestående rik blomstring i hele de stridende staters periode. Bakgrunnen for den filosofiske tenknings oppkomst i Kina var den fremskredne oppløsning av det gamle føy­ dalsystemet. Dette systemet ble holdt sammen av tradisjo­ nelle lojalitetsbånd mellom lenspyramidens trinn, bånd som kom til uttrykk i de fastsatte riter og seremonier for de forskjellige situasjoner som systemets medlemmer MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

29

kom ut for. Utviklingen i første halvdel av det siste årtu­ sen f.Kr. førte imidlertid til at de gamle verdinormene mistet nesten all betydning. Istedenfor å tilhøre et harmo­ nisk oppbygd føydalsystem befant man seg nå i en verden hvor både forholdet mellom de statene som hovedlenene - til tross for lojalitetsplikten mot storkongen - hadde utviklet seg til, og statenes indre tilstand var preget av et tiltagende anarki. Nå var det ikke lenger den tradisjonelle ridderlighetskodeks, uttrykt gjennom riter og seremonier, men de nakne maktforhold som bestemte forholdene i statsstyret og mellom statene. Den kaotiske situasjonen kunne ikke unngå å virke sti­ mulerende på tenksomme gemytter, og fra slutten av 500-

I Zhou-epoken ble den kost­ bare jaden særlig benyttet til fremstilling av amuletter til rituell bruk. Den mest for­ nemme blant de offisielle amulettene var den ringformede «bi», som symboliserte Himmelen, den øverste gud­ dom. Denne meget kunstfer­ dige «bi» av jade fra de stri­ dende staters periode er utformet som to konsentriske ringer, der prikkmønstret gjengir skyene, og disse ring­ ene er knyttet sammen av en dekorativ drage. På den ytterste ringen er anbrakt to andre dynamisk virkende drager som øker den kunstne­ riske helhetsvirkningen. Drage-fabeldyret blir av kine­ serne oppfattet som en god . naturånd. Dragen rår over regnet, som er så viktig i et jordbrukssamfunn.

30

HØYKULTURER TAR FORM

tallet skylte en filosofisk tankestrøm over Kina som en flodbølge. Det altoverskyggende problem for de nye kine­ siske filosofene var det praktiske spørsmål om hvordan det ville være mulig å erstatte det rådende anarki med ordnede forhold og nå fram til en ny samfunnsmessig har­ moni. Denne målsettingen satte på en avgjørende måte sitt preg på deres tenkning. De innlot seg nemlig ikke som de samtidige greske og indiske tenkere på spekulasjoner om verdensaltets oppbygning og menneskesjelens forhold til de overnaturlige krefter i kosmos. Isteden konsentrerte de seg om etiske og sosiale problemer. Det spørsmål som de ønsket å besvare, var hvilken moral og samfunnsorden som skulle til for en harmonisk utfoldelse av mennesket.

Det de strebet etter, var å finne veien (dao) til det ideale samfunn. De kinesiske filosofene stammet stort sett fra den klassen av jordløse adelsmenn som var oppstått gjen­ nom oppløsningen av føydalvesenet. Som unge hadde medlemmene av denne klassen nytt godt av adelens van­ lige høye utdannelse, og da det nå ikke var plass til dem i det hjemlige føydalsystemet, utnyttet filosofene sine evner ved å reise rundt sammen med sine elever fra hoff til hoff for å søke å vinne fyrstene for sine teorier. Disse teoriene kunne ikke sies å være uvelkomne, for de var som nevnt ikke av rent teoretisk natur. Fyrstene kunne i praksis utnytte dem til å bringe orden i sin stat og der-

Som tidligere nevnt er alle bevarte bilder av Konfutse rene fantasiprodukter. På de to øverste bildene, som hen­ holdsvis er et tresnitt og et silkemalerifra Ming-perioden (1368-1644), er han fremstilt med elever i forskjellige situa­ sjoner. Nederst ser vi en minnetavle av stein over filosofen i Xianfra 1734. At Konfutse har vært en stor personlighet som gjorde inntrykk på samti­ den, fremgår av denne beskri­ velsen vi har fra en av hans venner: «Jeg har hos ham funnet mange av de trekk som kjennetegner en vismann. Han har øyne som en flod og panne som en drage. Armene hans er lange, og ryggen som en skilpaddes . . . Når han taler, priser han de gamle fyrstene. Han er beskjeden og høflig. Han har hørt om alt og har en utrolig hukommelse. Hans viten synes uuttømmelig. Mon tro vi ikke i ham har en stor vismann?»

Konfutses moralkodeks Som uttrykk for Konfutses dypt moralske grunn­ holdning skal han ifølge overleveringen ha fastlagt denne rettesnoren for menneskelig opptreden: «1 din levemåte skal du opptre mot enhver som om du mottok en høybåren gjest. Du skal behandle folket som om du deltok i en stor offerseremoni. Gjør ikke mot andre hva du ikke ønsker gjort mot deg selv, og forårsak ingen krenkelse, verken hjemme eller ute.»

med befeste sin stilling i den rådende maktkampen. De filosofisk-statsteoretiske tanker som ble forkynt fra slutten av Midtre Zhou til Zhou-rikets undergang, var så tallrike at man talte om filosofiens hundre skoler. I virkelig­ heten var antallet av vesensforskjellige tankesystemer langt mer begrenset. Men som det fremgår av den føl­ gende gjennomgåelsen av de fire skolene som fikk størst betydning, var det tydelige avvik mellom de teorier som ble fremsatt av de forskjellige filosofer.

Konfutse Den eldste av de kjente omvandrende filosofene var Kon­ futse (= Mester Kong) som ifølge en usikker tradisjon ble født i 551 og døde i 479 f.Kr. Han hadde vanskelig for å vinne gehør for sine lite aktuelle ideer hos de fyrstene han søkte å gi råd, og han er derfor blitt karakterisert som «en taper i sin egen tid». Men på lengre sikt fikk han så enorm betydning at han også er blitt kalt «Kinas ukronte keiser». De tankene som Konfutse slo til lyd for, var utpreget reaksjonære. Som botemiddel mot samtidens politiske kaos gikk han inn for å gjenopplive det hensyknende føy­ dale regjeringssystemet i sin opprinnelige form, og i denne forbindelse betraktet han ikke seg selv som nyska­ per, men bare som bevarer av gamle tradisjoner: Etter MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

31

Musikkunderholdning spilte en viktig rolle ved den kine­ siske adelens fester, og musik­ ken ledsaget også de rituelle handlingene. Konfutse og hans skole la stor vekt på den rituelle musikken, som de mente kunne anspore til har­ monisk og moralsk opptreden. Musikken var basert på et femtonesystem uten halvtoner, og Zhou-tidens kinesere fremførte den på stryke-, blåse- og klanginstrumenter. Til rituell musikk benyttet man særlig store ovale bronseklokker som var opphengt på en stang. Klokkene på bil­ det stammer fra de stridende staters periode.

32

hans ikke helt realistiske oppfatning hadde det hersket en politisk idealtilstand under Zhou-dynastiets grunnleg­ gere, «de gamle vise konger». For å klarlegge denne til­ standen som forbilde for samtiden, samlet han med iver inn gamle overleveringer som siden ble kanonisert som konfutsianismens klassiske verker. For å gjøre det mulig å vende tilbake til den tapte idealtilstanden, der hvert enkelt ledd i føydalpyramiden befant seg på sin rette plass, og hvor det følgelig bestod harmoni mellom den jordiske og den himmelske sfære, gjaldt det ifølge Konfutse å vekke de gamle føydale riter og seremo­ nier til nytt liv. Men de skulle vel å merke ikke være tomme formularer; som noe avgjørende nytt ville Kon­ futse fylle dem med et moralsk innhold. De skulle være uttrykk for en rekke fundamentale dyder: oppriktighet, trofasthet, nestekjærlighet, godhet og rettsinn. Disse dydene skulle gjennomsyre hva han betegnet som de fem naturlige forhold i den menneskelige verden: forholdet mellom fyrste og undersått, mellom far og sønn, mellom eldre og yngre, mellom mann og hustru og mellom venn og venn. Da ville den universelle harmoni gjenoppstå ved at kongen som Himmelens stedfortreder på jorden gjen­ nomførte et rettferdig styre på toppen av den gamle sta­ bile føydalpyramiden. I sine teorier om det gjenfødte sunne samfunnsliv la Konfutse i samsvar med de gamle kinesiske tradisjonene den største vekt på familien som samfunnets urcelle. Den skulle kjennetegnes ved hustruens og barnas lydighet og pietet mot husfaren. Et tilsvarende forhold skulle råde innen staten, som ble oppfattet som en familie i større for­ mat med fyrsten som overhode. Konfutse stammet selv fra den herskende klassen, aris­ tokratiet, og hans føydale moralkodeks var bare rettet mot aristokratiets medlemmer som dem som skulle utøve de nødvendige riter og seremonier. Men selv om det menige folket ikke fikk noen plass i systemet, ble det ikke over­ sett. Fyrsten var etter Konfutses oppfatning til for folkets skyld, han hadde til herskeroppgave å sørge for folkets velferd.

HØYKULTURER TAR FORM

Konfutses etterfølgere Som Buddha og Sokrates har heller ikke Konfutse nedteg­ net sine ideer skriftlig. De ble siden formulert og utbygd av forskjellige elever og etterfølgere innen den tankeret­ ningen han la grunnlaget for, den konfutsianske skolen. Blant Konfutses etterfølgere er det særlig grunn til å fremheve Mengzi (latinisert: Mencius), som ifølge tradi­ sjonen levde fra 372 til 289. Han la de konfutsianske ide­ ene fram i et omfattende memoarverk og gjorde seg spesi­ elt bemerket ved sine tanker om at mennesket av naturen er godt, og at fyrsten følgelig er i stand til å lede undersåt­ tene ved sitt gode eksempel. I det neste århundret hevdet en annen fremtredende konfutsianer, Xunzi (ca. 300-327), at mennesket av natu­ ren er ondt, og at det bare kan bringes til den rette moral-

Menneskets natur er ond Mens Konfutse og Mengzi henholdsvis betraktet menneskets natur som nøytral og god, var Xunzi overbevist om menneskets fundamentale ondskap. Dette fremgår bl.a. av denne uttalelsen: «Mennesket er ondt av natur; dets godhet er bare noe som er oppøvd. Det nålevende menneskets opprinnelige natur er å strebe etter vinning, og hvis man følger denne driften, blir resultatet kamp og rovlyst, og høviskheten forsvinner. Mennesket er opprinnelig mis­ unnelig og hater av naturen andre. Hvis disse tenden­ sene følges, fører det til forurettelse og ødeleggelse, og lojalitet og troskap ødelegges... Derfor er lærernes og lovenes siviliserende innflytelse, samt lis [seremonienes, ritenes] og rettferdighetens veiledning, absolutt nødven­ dige.»

ske livsførsel gjennom en oppdragelse med strenge for­ skrifter. Denne oppfatningen, som stod i skarp motset­ ning til Mengzis lære, var preget av samtidens harde reali­ teter og svarte ganske nøye til de tankene som ble fremsatt av en annen av «filosofiens hundre skoler», rettsskolen (se s. 35). Konfutsianeme ble i slutten av 200-årene satt ut av spill av Kinas første keiser, Shi Huangdi. Men under det påfølgende Han-dynastiet ble Konfutses konservative tan­ ker - med sin sterke vekt på undersåttenes lojalitet over­ for Himmelens representant på jorden — i lett modifisert form opphøyd til kinesisk statsideologi. Av dette fulgte at alle vordende embetsmenn skulle få opplæring i og ta eksamen i de konfutsianske læresetningene. Ganske tidlig under Han-dynastiet ble Konfutse gjen­ stand for en offisiell kult med offerhandlinger forrettet av den lærde stand og senere til og med av keiseren. Dermed antok hans lære karakter av en statsreligion, men uten teologisk innhold og uten presteskap. Dette ble under­ streket ved at det fra 500-tallet e.Kr. ble bygd templer for ham rundt om i Kina. Dermed var konfutsianismens posi­ sjon for alvor befestet, og den fortsatte å utgjøre Kinas ubestridte sosiale moralkodeks helt fram til vårt århundre.

istene alle sosiale bånd, selv familiefellesskapet. For den daoistiske vismann var det høyeste mål å bli oppfylt av og til slutt forenet med dao gjennom en dyptgående intuitiv erkjennelse av naturens vesen. For å nå dette var det nød­ vendig å trekke seg tilbake fra menneskesamfunnet og i ensomhet søke å bli fortrolig med naturen. Dette eneboeridealet kunne bare virkeliggjøres økonomisk av medlem­ mer av overklassen, som hadde mulighet til å slå seg ned på sine gods på landet. Til tross for sine utopiske demo­ kratiske statsteorier hadde daoismen derfor bare interesse for aristokratiet. Når daoistene beskjeftiget seg med problemet om men­ neskenes forening med dao, ble deres tenkning innhyllet i mystikk. Men samtidig kastet de seg over praktiske eksperimenter for nærmere å klargjøre naturens orden. De søkte etter årsakene til de forskjellige naturfenome­ nene - en klar vitenskapelig målsetting. Dermed kom de til å legge grunnen til den kinesiske naturvitenskapen. Samtidig ble daoismen med sitt dype følelsesinnhold en rik inspirasjonskilde for den frie kunstneriske utfoldelse opp igjennom Kinas historie. Etter at konfutsianismen i Han-tiden var blitt opp­ høyd til statsideologi, gikk den ekte daoistiske samfunnsfilosofien til grunne. Isteden utviklet daoismen seg under

Daoismen

Som uttrykk for sin passive hengivelse til naturen frem­ hevet daoisten Zhuangzi sin fullstendige mangel på positiv viten. Dette uttrykte han bl.a. gjennom en berømt fabel: Han drømte en gang at han var en sommerfugl, men da han våknet, visste han ikke om han var Zhuangzi som drømte at han var en som­ merfugl eller en sommerfugl som drømte at den var Zhu­ angzi. Fabelen er skildret på dette maleriet fra ca. 1500 e.Kr.

Konfutsianismens motpol innen «filosofiens hundre sko­ ler» er daoismen. Den er først og fremst kjent gjennom to verker fra 200-tallet. Det ene er det ytterst dunkle skriftet «Dao de jing» (den hellige bok om dao og dens kraft) som tilskrives den legendariske filosofen Laozi (Den gamle mester). Det andre er «Zhuangzi», som er oppkalt etter en fremstående filosof av samme navn fra 300-tallet. Gjen­ nom sin følelsesladde, lyriske fremstillingskunst inntar dette verket en fremskutt plass innen kinesisk litteratur. Daoismen har fått sitt navn etter ordet dao - «veien» til gjenopprettelse av den brutte samfunnsharmoni som alle filosofiskolene søkte å finne fram til. For Konfutse bestod «veien» i en aktiv gjenskapelse og opprettholdelse av det gamle føydalsamfunnet. Derimot ble dao av daoistene oppfattet som selve naturens orden, som mennesket skulle unnlate å gripe inn i, men fullstendig passivt hengi seg til. Når dette skjedde og mennesket gjenvant sin opp­ rinnelige spontanitet ved å oppgi alle kunstige institusjo­ ner og all lærdom, ville alt utvikle seg av seg selv på beste måte. Derfor ble daoistenes viktigste maksime «gjør intet, og alt blir gjort». Dette gjaldt også på statslivets område. Når herskeren helt avstod fra å gripe inn, ville harmonien mellom Himmel og Jord fritt utfolde seg, og menneskene ville trives på den best tenkelige måte. Når naturen skulle råde, kunne det menneskeskapte fenomen som føydalsystemet var, selvsagt ikke bestå. Ifølge naturen var menneskene like, og derfor måtte sam­ funnet der dao rådde, være klasseløst og preget av enkel­ het. Det skulle ligne det kollektive landsbysamfunnet i den forhistoriske periode som ble oppfattet som den tapte gullalder. I skarp motsetning til konfutsianeme forkastet daoMOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

Vannet som grunnelement At daoistene beskjeftiget seg med naturens orden, kommer for eksempel fram i denne uttalelsen fra en av filosofiskolens medlemmer, Kuanzi, som levde i annen halvdel av 300-tallet f.Kr. Den rollen han tilskriver vannet som grunnelement i univer­ set, er ikke særlig forskjellig fra den teorien som var blitt fremsatt av den greske naturfilosofen Thales fra Miletos ca. 600 år før Kristi fødsel (jfr. s. 157).

«forda er alle tings opprinnelse, alt livs rot og hage... Vannet er jordas blod og ånde; det flyter i den og sam­ menknytter den som om det befant seg i sener og årer.»

innflytelse av utbredte forestillinger i folketroen om at det gjennom magi og trolldom var mulig å beherske åndeverdenen, til en vulgærdaoisme som ikke hadde sær­ lig annet enn navnet til felles med den opprinnelige filo­ sofi. Det var en overtroisk frelserreligion som var konsen­ trert om å nå fram til et evig liv gjennom yogalignende øvelser, søken etter en «livseliksir» og alkymistiske eksperimenter. Den nye formen for daoisme appellerte ikke til den dannede overklassen. Derimot var den velegnet til å imø­ tekomme menigmanns religiøse behov, og derfor har det siden 100-tallet e.Kr. oppstått daoistiske menigheter med prester og templer rundt om i Kina. Like til våre dager har daoismen vært en utbredt religion innenfor den lavere befolkning.

Mozi

Den legendariske Laozi, hedret som daoismens opphavsmann, skal ifølge daoistisk tradisjon ha trukket konse­ kvensen av sine anskuelser ved å leve sine siste dr i naturen, fjernt fra all sivilisasjon. På dette maleriet fra Sung-perioden (960—1279) har kunstneren villet vise hvordan den gamle filosofen søkte ensomheten ridende på en bøffel.

34

HØYKULTURER TAR FORM

Av de filosofene som gjorde seg gjeldende i århundret etter Konfutses død, er det særlig grunn til å nevne Mozi. For selv om den blomstrende, fast organiserte filosofskolen som han stiftet, gikk til grunne i tidlig Han-tid uten å få noen særlig betydning for fremtiden, var hans budskap det mest opphøyde som ble frembrakt innen den klas­ siske kinesiske filosofi. Den gikk ut på at den kaotiske tidens onder bare kunne leges gjennom kjærlighet, og vel å merke ikke en kjærlighet som bare omfattet familiemed­ lemmene, som hos Konfutse, men en altomfattende kjær­ lighet. Ble en slik kjærlighet praktisert, ville all strid mel­ lom både mennesker og stater opphøre. I pakt med kjærlighetsbudskapet var Mozi motstander av enhver undertrykkelse av de svake, og derfor fordømte han angrepskrig som det største onde. Dette betydde imidlertid ikke at Mozi og hans skole var pasifister. Tvert imot gikk de med iver inn for å utvikle krigskunsten, med sikte på å hjelpe svake stater som ble angrepet av sterkere makter.

Rettsskolen Den siste av de toneangivende filosofskolene i de stri­ dende staters periode var den såkalte rettsskolen. Dens egentlige grunnlegger var Shang Yang, som døde i 338. Reelt sett var denne retningen ingen filosofisk skole. Tvert imot stemplet dens talsmenn åpent åndelige og kunstne­ riske sysler som nytteløse, ja, direkte skadelige for staten. De var nemlig helt og holdent opptatt av den realpolitiske målsetting å skape en sterk stat. I motsetning til alle andre skoler strebet ikke rettssko­ len etter noen samfunnsreform til fordel for hele samfun­ net, men så bare på herskerens interesser. Undersåttene fikk seg bare tildelt en tjenende funksjon. For herskeren kom det først og fremst an på å styrke sin stat mest mulig, så det kunne sikre ham seier i maktkampen. Det rette middel til dette var ikke å realisere ideelle læresetninger, men å gjennomføre et effektivt styre. Et slikt styre måtte nødvendigvis baseres på tvang, for mennesket var ifølge rettsskolen ondt av natur og kunne bare tvinges til å handle rett. Derfor gikk det ikke an å la forholdet mellom de sosiale grupper bestemmes av den gamle føydale æreskodeksen. Isteden måtte det gis en rekke strenge lover som undersåttene ved harde straffer skulle skremmes fra å overtre. Disse lovene skulle gjelde for alle undersåtter, både høy og lav. Som noe avgjørende nytt skulle alle være like i forhold til herskeren. Istedenfor det gamle føydale administrasjonsapparatet, som var i full oppløsning, skulle herskeren ifølge retts­ skolen betjene seg av et lydig embetsmannskorps. Dette skulle ikke minst interessere seg for landbruket og bøn­ dene, som statens militærmakt i aller høyeste grad var avhengig av. I den utpregede oppløsningstilstanden som føydalsy­

stemet befant seg i under den senere fase av de stridende staters periode, var rettsskolens barske statstanker åpen­ bart mer tidsmessige enn konfutsianernes idealistiske doktriner. I motsetning til disse ble de da også prøvd ut i praksis: De ble under Shang Yangs egen ledelse virkelig­ gjort i staten Qin. Dermed oppnådde denne staten en indre styrke som åpnet veien for Qin-kongene til eneherredømmet i Kina.

Qin-kongenes rikssamling Som vi tidligere har sett, nådde den opprinnelig uanselige og lite siviliserte staten Qin i den vestlige utkanten av riksområdet fram i rekken av ledende stater under Midtre Zhou. Men ennå strakte territoriet seg ikke særlig mye ut over Zhou-folkets gamle vestlige område som Qin-fyrsten hadde erobret i tiårene etter 771.

Mozis fordømmelse av angrepskrig Mozi fordømte ad logisk vei angrepskrig på følgende måte:

«Mord som begås av én person, kalles urettferdig og medfører dødsstraff. Ut fra dette premiss må mord på ti personer være ti ganger så urettferdig, og derfor skulle det være en tifoldig dødsstrafffor dette. Mord på hundre personer er hundre ganger så urettferdig, og det skulle være en hundrefoldig dødsstraff. Men når det kommer til den store urettferdighet å angripe stater, er verdens herrer ikke klar over at de bør fordømme den; tvertimot bifaller de den og kaller den rettferdig. Er det riktig å si at disse herrer kjenner forskjellen på rett og urett?»

Krigens vilkår er anskuelig­ gjort i disse levende billedfremstillingene på en bronseskålfra de stridende staters periode, funnet i Henan. I broket blanding ser vi her kri­ gere med forskjellige våpen og falne soldater som harfått hodet hugget av. Et par steder blir det rullet fram stormtak ved angrep på en fiendtlig by, og i sonen nederst skildres båttransport.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

35

Kulturfiendtlighet I et av rettsskolens skrifter kommer kulturfiendtligheten til uttrykk på denne måten:

«Hvis følgende ti onder er til stede i en stat: riter (li), musikk, poesi, historie, dyd, moralsk kultur, sønnlig pietet, broderlig pliktfølelse, rettskaffenhet og sofisteri, kan herskeren ikke få folket til å kjempe, og splittelse er uunngåelig.»

Qins erobringer etter midten av 300-tallet.

TTTTTTTT

Kort før midten av 300-tallet overtok Shang Yang pos­ ten som Qin-kongens førsteminister, og han fikk nå anledning til å sette sine statsteorier ut i livet. I Qin hadde føydalvesenet aldri slått rot på samme måte som i det østligere Kina, og derfor lyktes Shang Yang i å bygge opp et sentralisert administrasjonssystem. Han delte nemlig Qinterritoriet inn i en rekke kretser og overdro forvaltningen av disse til et embetsmannsbyråkrati. Det hadde ikke frie hender, som lensinnehaverne i det føydale administra­ sjonssystemet, men måtte nøye følge de direktivene det fikk fra sentralregjeringen. På denne måten ble Qin den mest effektivt styrte staten i Kina. Befolkningen ble holdt i age ved hjelp av en svært hard straffelov og andre tvangs­ tiltak, og gjennom forskjellige forholdsregler som frem­ met åkerbruket, blant annet utbygging av store vannings-

Den store mur, ombygd av Qin etter 220 f.Kr.

anlegg, ble kornproduksjonen økt kraftig. Dette gjorde det mulig å opprette en større hærstyrke av tvangsutskrevne bønder. Takket være styrkelsen av Qin gjennom Shang Yangs reformer kunne staten etter hans død i 338 innlede en kraftig ekspansjonspolitikk. Riket ble utvidet både i øst og i nord, og fremfor alt kunne det i 316 annektere de store ikke-kinesiske statene Shu og Ba i sørvest, som stort sett dekket den nåværende provinsen Sichuan. Få år senere lyktes det Qin i en krig med Chu å erobre det sørlige Shaanxi mellom Qins gamle statsområde og Sichuan. Der­ med var Qin-territoriet blitt mangedoblet og omfattet nå alt kinesisk land i vest. På den vidstrakte Chengdu-sletten i det nyerobrede Sichuan ble det i første halvdel av 200-årene bygd ut et storstilt overrislingsanlegg som består den dag i dag. Slik ble statens økonomiske grunnvoll styrket, og dette gjorde det mulig å mobilisere en veldig hær, som blant annet synes å ha omfattet betydelige styrker av det nye slagkraf­ tige kavaleriet. Følgelig hadde Qin etter midten av 200årene en slik militær styrke at Zheng, som var kommet på tronen i 246, kunne legge under seg det langt større kine­ siske østområdet i en sammenhengende erobringsbølge fra 230 til 221. Ifølge historikeren Sima Qian «åt han sine naboer opp liksom en silkeorm fortærer et blad». I år 223 ble hovedmotstanderen, Chu, beseiret, og etter at Qi lengst mot øst var bukket under i 221, var endelig hele Kina forent under Zhengs herredømme. Allerede i 256 hadde Zhou-dynastiet gått til grunne i forbindelse med at Qin-kongen hadde erobret dets siste lille territorium. Da Zheng nå i 221 ble enehersker i Kina,

Qin-folket Fra den avsluttende fasen av de stridende staters periode foreligger denne lite flatterende karakteris­ tikken av Qins befolkning. Den stammer fra en adelsmann fra staten Wei.

«Qin-folket har de samme skikker som barbarene. Det har et hjerte som en tiger eller en ulv. Det er begjærlig, perverst, ivrig etter bytte og uten alvor. Det kjenner ikke til etikette eller moralsk opptreden, og hvis det byr seg en leilighet til materiell vinning, vil det ofre sine slektninger for den, som om de var dyr.»

Qin ved år 350 f.Kr. Qins ekspansjon før 300 f.Kr. Qins ekspansjon 300-221 f.Kr. Nye områder etter rikssamlingen

36 . HØYKULTURER TAR FORM

tok han tittelen Shi Huangdi (den første suverene keiser). Slik grunnla han det kinesiske keiserdømmet, som varte like til 1912 e.Kr. Qins rikssamling vakte gjenklang i den store verden lenger mot vest. Navnet på denne staten vandret via India til Roma og ligger til grunn for vår betegnelse på Midtens rike: Kina.

Den store muren som Shi Huangdi lot oppføre i det nordlige Kina som vern mot xiongnu, strakte seg over nes­ ten 2500 km, og er historiens mest omfattende forsvarsan­ legg. Med en daglig innsats av flere hundre tusen «slavear­ beidere» ble den fullført i Shi Huangdis levetid. Muren hadde brystvern med skytehuller, og med få hundre meters avstand var det opp­ ført solide vakttårn. Fra dem ble det sendt lyssignaler når fienden nærmet seg. I århundrenes løp har dette imponerende forsvarsverket vært utvidet og reparert mange ganger. En gjennom­ gripende ombygging ble utført under Ming-dynastiet (1368-1644), da murverket ble kledd med stein.

Shi Huangdis riksorganisasjon Shi Huangdi gav straks sitt vidstrakte rike en enhetlig organisasjon, basert på det samme autoritære, byråkra­ tiske regjeringssystemet som hadde slått rot i Qin. De gamle statsområdene ble som administrasjonsenheter erstattet av en inndeling av riket i 36 provinser, og hver provins ble ledet av tre flyttbare keiserlige embetsmenn: en kommandant for hæren, en leder for den sivile admi­ nistrasjon og en kontroll embetsmann som skulle utspio­ nere de to andre på keiserens vegne. Dermed ble splitt- og hersk-prinsippet for alvor gjennomført. Også i de lavere administrasjonsstillingene måtte føy­ daladelen overalt vike for embetsmenn som avanserte på grunnlag av sin innsats. Som et middel til å holde den adelige opposisjon nede ble de ledende aristokrater i de erobrede statene deportert til rikshovedstaden Xianyang ved det nåværende Xian. Ifølge overleveringen utgjorde de ikke færre enn 120 000 familier. For ytterligere å bevare roen i riket ble alle våpen som ikke ble brukt i hæren, inndratt og smeltet om. Qins harde straffelov ble gjennomført overalt i riket, og Qin-tradisjonene fortsatte også i den økonomiske politikken, blant annet ved utbygging av kanalsystemet. Dette var en viktig ferdselsåre, og i tillegg ble det laget et omfattende system av riksveier som strålte ut fra hoved­

staden og tjente til transport både av tropper og post. Som ledd i Shi Huangdis bestrebelser for å gjøre Kina til et enhetsrike opphevet han de lokale ulikhetene ved å standardisere mål, vekt, mynt og kalendervesen. Selv for vognakslene ble det fastsatt en standardstørrelse som skulle passe til de dype hjulsporene som oppstod i den bløte løssjorda. Av særlig betydning for fremtiden var det at skriftsyste­ met, som i tidens løp hadde utviklet seg forskjellig fra stat til stat, ble standardisert. Det ble satt opp en offisiell liste på ca. 3300 skrifttegn. Disse danner ennå grunnstammen i det kinesiske skriftsystemet. Men gjennom årtusenene har antall anvendte tegn økt til ca. 10 000. Med sine rettsskole-pregede synspunkter hadde Kinas nye autoritære regime ingen respekt for den høyere kultur. Da reformene ble gjennomført med hard hånd, ble de møtt med protest fra de lærde kretser, spesielt konfutsianerne. Som en reaksjon på dette kom i 213 et dekret på initiativ av keiserens førsteminister, rettsskolemannen Li Su. Her ble det bestemt at alle bøker i riket, bortsett fra verker om praktiske emner som åkerbruk, skogbruk, legekunst og spådomskunst, skulle brennes. Slik skulle fortiden bringes til glemsel, så de gamle føydale institusjoner og lokale særegenheter ikke mer skulle kunne brukes som et speil for nåtiden. Kinas historie skulle begynne med Shi Huangdi! Hvis noen unnlot å avlevere bøker til MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

j i I

J

| 1 j I

I [ i I

37

I løpet av 200-tallet ble de gamle redskapsmyntene erstattet av en mynttype som skulle holde seg like til vårt århundre: en rund, flat kobbermynt med et kvadratisk hull i midten (brukt til å anbringe myntene på en snor). Til denne typen hørte den mynt som Shi Huangdi gjorde til standard-betalingsmiddelfor hele sitt rike. Den veide ifølge innskriften ca. 8 gram.

brenning, ble det straffet med tvangsarbeid og kunne til og med medføre dødsstraff. Ikke desto mindre lyktes det forskjellige lærde å skjule ikke så få bøker, som dermed overlevde den store kulturkatastrofen. Ikke minst bokbrenningen var skyld i at Shi Huangdi fikk et ytterst dårlig ettermæle i de følgende årtusener, som var preget av konfutsianismen. Til gjengjeld er denne keiseren i den aller nyeste kinesiske historieskrivning blitt hevet til skyene som den som gjennom sin riksorganisasjon la grunnlaget for Kinas storhet.

Det er ikke bevart noen autentisk billedfremstilling av Shi Huangdi. Over til høyre ser vi hvordan han ble oppfat­ tet på et tresnitt i en bok fra Ming-perioden (1368-1644).

Shi Huangdis forsvars- og krigspolitikk

38

Gjennom århundrer hadde nomadefolkene i nord vært høyst ubehagelige naboer for de tilgrensende kinesiske statene. De ble på Shi Huangdis tid forent under ledelse av de tyrkiske xiongnu-stammene - et folk som siden under navnet hunnerne kom til å spille en viktig rolle under de store europeiske folkevandringene. For å gi Kina en effektiv beskyttelse mot disse nomadefolkene lot Shi Huangdi de forsvarsvollene som siden midten av 300tallet var blitt bygd av de nordkinesiske statene, bli sam­ menføyd til et sammenhengende forsvarsverk fra Gansu til Mandsjuria: Den store muren. I tillegg ledet keiseren i 214 et felttog mot xiongnu-folket for å gi det en lære­ penge. Shi Huangdis store hærstyrker ble også brukt til å føre HØYKULTURER TAR FORM

Portrett av Shi Huangdi En av Shi Huangdis embetsmenn har beskrevet keiseren slik: «Han var en mann med haukenese, avlange, smale øyne, en rovfugls bryst og en sjakals røst. Han var utakknemlig av natur og hadde en tigers eller ulvs sinn. Vanligvis opptrådte han pent overfor sine menn; men beruset av sin suksess gjorde han dem til sine ofre.»

en imperialistisk politikk. Nye og vidstrakte landområder ble lagt under Kina i nordøst og nordvest, men først og fremst i sør. Her kom riket til å strekke seg helt ned til det nåværende Hongkong. På et felttog nådde keiseren til og med fram til Nord-Vietnam. Gjennom sin krigspolitikk skapte Shi Huangdi det største riket verden til da hadde sett.

Qin-dynastiets sammenbrudd Som rikshersker hadde Shi Huangdi en imponerende arbeidskraft. Han gjennomgikk daglig store mengder rap-

Keiserens gravby Ifølge historikeren Sima Qian lot Shi Huangdi en tvangsutskrevet arbeidsstyrke på 700 000 mann anlegge en storslått «gravby» for seg ikke langt fra sin hovedstad ved Xian. En mindre rest av dette anlegget har vært synlig helt til våre dager i form av en enorm jordhaug øst for Xian, men dette histo­ riske minnesmerket er aldri blitt arkeologisk undersøkt. I 1974 gjorde imidlertid noen bønder et sensasjonelt funn ca. 1,5 km øst for haugen. De kom over noe som skulle vise seg å være en over­ dekket undeijordisk hall, 60 x 210 meter stor. Der var det oppstilt over 6000 terrakotta-figurer av sol­ dater og hester med tilhørende tre-stridsvogner. De stod i 11 geledd ved siden av hverandre, og alt var i naturlig størrelse. De fleste figurene er sterkt ska­ det, trolig under plyndringen Terrakottafigurene forestiller keiserens livgarde, som på symbolsk måte skulle følge ham i tilværelsen etter døden. I nærheten av den store hallen er det siden funnet tre andre haller av betydelig mindre omfang. De inne­ holder til sammen ca. 1500 terrakotta-figurer av soldater og hester, og dessuten tallrike stridsvog­ ner.

porter og foretok vidstrakte inspeksjonsreiser i sitt rike. Men den store bondebefolkningen kunne bare oppleve hans utrettelige aktivitet som et knugende tyranni. Bøn­ dene måtte ikke bare betale tunge skatter og yte langvarig militærtjeneste. De ble også stadig utskrevet til pliktar-

Shi Huangdis gravhaug hever seg ennå monumentalt over sletten ved Wei-elva.

Situasjonsbilde fra utgra­ vingen av Shi Huangdis store gravhall. De legemsstore terrakottasoldatene og -hestene kommerfor dagens lys.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

39

beid ved veianleggene og til den keiserlige byggevirksom­ heten. Denne omfattet ikke bare Den store muren, men også tallrike luksuriøse palasser og et kolossalt gravmæle for keiseren ved rikshovedstaden. Når bøndene ikke opp­ fylte sine plikter til embetsmennenes tilfredshet, ble de hardt straffet. Derfor vokste den menige befolkningens uvilje mot keiseren år for år, og samtidig ulmet det også innenfor den gamle føydaladelen, som var blitt satt ut av spill. Keiseren følte seg langtfra trygg, og for å unngå snik­ mord ble hans opphold og gjøremål i palassene så vidt mulig holdt hemmelig. I 210 døde Shi Huangdi på en inspeksjonsreise. Da han ble etterfulgt av en udugelig sønn, varte det ikke

Her ser vi en særlig godt bevart terrakottafigur av en bueskytter på kne fra Shi Huangdis gravanlegg.

Hodet av den samme bue­ skytteren sett bakfra. Som vi ser, er håret ytterst kunstfer­ dig oppsatt.

40

HØYKULTURER TAR FORM

lenge før den utbredte misnøyen med det harde regimet førte til en lang rekke opprør av både bønder, adelige og hærførere. På grunn av de kaotiske forholdene gikk Qin-dynastiet under i 207, og i det følgende året ble et nytt herskerhus, Han-dynastiet, grunnlagt av hærkommandanten Liu Bang, som var av bondeætt. Etter at han hadde beseiret alle sine rivaler, lot han seg i 202 utrope til Kinas keiser. Qin-dynastiet ble altså i tid bare en døgnflue. Men like­ vel fikk det en epokegjørende betydning for Kina. Shi Huangdi bygde nemlig sitt regjeringssystem på prinsipper som ikke bare ble overtatt av Han-dynastiet, men også ble ført videre av alle etterfølgende kinesiske keiserhus.

Shi Huangdis tyranni I Sima Qians historieverk finnes denne skildringen av Shi Huangdis utpining av det kinesiske rike:

«Etter at Shi Huangdi hadde forent riket, lot han gjennomføre offentlige arbeider innen riket, og utad fordrev han I- og Ti-stammene. Han krevde inn skatt som utgjorde mer enn halvdelen av avlingen, og han sendte alle til venstre for landsbyporten ut som soldater. Mennenes anstrengelser ved dyrkingen av jorda var ikke til­ strekkelig til å betale jordskattene, og kvinnenes spinning var ikke nok til å skaffe klær. Rikets rikdommer ble utpint for å forsyne Shi Huangdis regjering og var alli­ kevel ikke tilstrekkelige til å tilfredsstille hans krav. Innenfor havene var det klage og misnøye, og dette utviklet seg til opptøyer og opprør.»

Over: Fotsoldater fra Shi Huangdis store gravhall.

Til venstre: Fra Shi Huangdis underjordiske gravanlegg: en frrdigsalet hest føres fram av sin rytter. Det bemerkelses­ verdige ved soldatfigurene er at de alle har individuelle trekk. Det er neppe tvil om at de er gjengitt etter levende modeller: den keiserlige livgarde. Soldatene er utstyrt med våpen som er fremstilt av en fin bronselegering. Det kan derfor nå være på sin plass å oppgi den hypotesen man ofte finner i den nyeste forskning, nemlig at Qins sluttseier i maktkampen på 200-tallet skulle skyldes at denne statens hærstyrker var langt bedre forsynt medjernvåpen enn deres motstandere.

MOT SAMLING AV MIDTENS RIKE

41

Ariernes India

Over denne fjellbarrieren i Nord-Pakistan, der Indus har sine kilder, trengte arierne seg før midten av det annet årtusenf.Kr.

I det nazistiske Tyskland fikk ordet «arisk» den rasepolitiske betydningen «ikke-jødisk», i snevrere forstand «ger­ mansk». Men opprinnelig var arierne - «de edle» - et indoeuropeisk folkeslag som vandret inn vestfra til Punjab, omkring øvre Indus, noe før midten av det annet årtusen f.Kr. Derfra forskjøv de seg fra omkring år 1000 østover mot Ganges-sletten, som de etter hvert ryddet og dyrket med jernredskaper. Her avløste riker av økende størrelse hverandre fra midten av det siste årtusen f.Kr., og til

slutt kom Maurya-riket på 200-tallet til å omfatte mesteparten av det indiske subkontinentet. Ariernes klassesystem og undertrykkelse av den innfødte befolk­ ningen fremmet på avgjørende måte utviklingen av det indiske kastevesenet. Gjennom sterk religiøs-filosofisk gjæring på 500-tallet oppstod jainisme og bud­ dhisme i opposisjon til den gradvis utviklede hinduismen. Slik ble det i ari­ ernes India skapt religiøse og sosiale mønstre som har preget det indiske sam­ funnet like opp til vår egen tid.

Som fremstilt i bind 1, ble Indus-landets høytstående bronsealdersivilisasjon utsatt for store påkjenninger med følgende politisk oppløsning, slik at den gikk til grunne en gang i perioden 1750-1500 f.Kr. Etter dette kom de innvandrede erobrerskarene av den østlige gruppen av indoeuropeere, arierne (de edle), som de kalte seg selv, til å prege samfunnsutviklingen i India. Eldre folkegrupper og deres kulturformer levde likevel videre, og kulturen i ariernes India fikk på den måten et sterkt sammensatt preg.

Veda-tidens historie - hva vet vi? Om forholdene i den ariske verden i tiden fra innvand­ ringen i India fram til midten av 500-tallet foreligger det en rekke samtidige vitnesbyrd i den såkalte veda-litteraturen (av veda = (hellig) viten), en omfattende samling ritu­ elle, religiøse tekster. Disse tekstene er skrevet på en eldre 42 1 HØYKULTURER TAR FORM

form av sanskrit, ariernes språk. De er praktisk talt de eneste bevarte skriftlige kilder som kaster lys over den tusen år lange perioden fra innvandringen til ca. 550. Derfor kalles gjerne denne perioden veda-tiden. Verken fra veda-tiden eller de etterfølgende tre århund­ rene er det bevart noen innskrifter, og det foreligger i dag heller ingen kilder av direkte historisk tilsnitt som årbø­ ker, krøniker og lignende. Til gjengjeld vitner de to kjempemessige episke dikt­ verkene «Mahabharata» og «Ramayana» om en impone­ rende innsats på det litterære området. De tok vel først for alvor form som diktverker i slutten av siste årtusen f.Kr., men i likhet med grekernes «Iliaden» og «Odysseen» inneholder de utvilsomt en gammel historisk kjerne fra veda-tiden. Denne kjernen er imidlertid senere blitt utsatt for voldsomme omforminger og ytterligere innfiltret i et nett av myter og sagn. Det er derfor ikke forsvarlig å benytte diktverkene til historisk rekonstruksjon. I motsetning til det enestående rike arkeologiske mate­ riale som er brakt for dagen fra Indus-kulturens tidsalder, er det forholdsvis lite arkeologien hittil har kunnet bidra med når det gjelder å kaste lys over veda-tidens sam­ funnsliv. Men materialet er økende og vil rimeligvis i fremtiden kunne supplere veda-litteraturen i høyere grad og samtidig gi bedre muligheter for å utnytte den histo­ risk. Det viktigste arkeologiske materialet som står til

India i veda-tiden.

De store indiske heltediktene Oldtidens store indiske heltedikt, «Mahabharata» og «Ramayana», kan når det gjelder innholdet på en viss måte sammenstilles med de homeriske diktene. For liksom «Iliaden» er konsentrert om kampene ved Troja, er grunnkjemen i «Mahabharata» en kamp mellom to beslektede dynastier om makten i Kuru-riket i området rundt det moderne Delhi. Og mens «Odysseen» forteller om helten Odysseus’ begivenhetsrike hjemreise fra Troja, handler «Ramayana» om kongesønnen Rama fra Kosala, som må gå i landflyktighet, der han utfører store bedrifter

og deretter vender hjem for å overta fedretronen. Til hovedhandlingen i diktene er det føyd forskjellige digresjoner og innskudd. Dette gjelder særlig «Mahabharata», der ikke mindre enn fire femtedeler opptas av tilføyelser til den opprinnelige sagnskatten. Derfor er dette eposet svulmet opp til å omfatte omkring 100 000 dobbeltvers og er dermed ube­ tinget verdens største enkeltdikt. «Ramayana» består «bare» av 24 000 dobbeltvers, men til sammenlig­ ning må det nevnes at «Iliaden» og «Odysseen» hen­ holdsvis omfatter 16 000 og 12 000 enkeltvers.

rådighet i dag, er keramikken. Den kan, som vi skal se, gi en pekepinn om ariernes utbredelse på det indiske subkontinentet.

sien stammer etter vanlig oppfatning fra forskjellige tider i siste halvdel av annet årtusen f.Kr., og er blitt føyd sam­ men til en enhet omkring år 1000. Et visst innblikk i forholdene i den yngre veda-tiden får vi gjennom de tre senere veda-samlingene Atharvaveda, Samaveda og Yajurveda (les: Jadsjurveda). Disse vedaene inneholder en rekke tillegg, blant andre de såkalte brahmanaene, som beskriver ritualer og forklarer og utdyper dem. Til sammen dekker den yngre veda-litteraturen perioden fra omkring år 1000 til ca. 550. Av de geografiske navnene i Rigveda, særlig navn på

Ariere og innfødte i eldre veda-tid Veda-tiden kan deles inn i en eldre periode før ca. 1000 f.Kr. og en yngre periode etter dette skillet. Inn i den første perioden fører den eldste veda-samlingen, Rigveda, som består av 1028 hymner. Denne utpregede prestepoe-

ARIERNES

INDIA ' 43

Rekonstruksjon av arisk stridsvogn fra eldre vedaperiode. Mannskapet bestod av en bueskytter og en kusk, og vognen ble trukket av to hester som var spent til et åk ved enden av vognstangen.

44

elver, kan vi slutte at arierne i tiden før år 1000 for det meste befant seg innenfor det moderne Pakistans grenser. Kjerneområdet var Punjab (les: Pandsjab), den vidstrakte vifteformede elvesletten omkring Indus og dens mange sideelver i nord, som tidligere hadde utgjort en viktig del av bosetningsområdet for Indus-kulturen. Det ser ikke ut til at arierne i øst nådde utenfor den jungelbevokste korri­ doren som skilte Indus, østlige gren Sutlej (les: Satledsj) fra den vestlige grenen av Ganges, elvesystem, Yamuna. Rigveda gir et visst innblikk i ariernes religion, som inneholdt både monistiske og polyteistiske forestillinger. De tilbad flere guder, men hadde trolig verken templer eller gudebilder. I samsvar med den rådende patriarkalske samfunns­ ordningen var de ledende guddomsmaktene mannlige. Først og fremst dyrket arierne den store guden Varuna, verdens skaper og bevarer, men også krigsguden Indra og ildguden Agni. Det ble i stor grad lagt vekt på ofringer, som skulle tjene til å vinne gudenes oppmerksomhet. I Rigveda blir det hentydet til innbyrdes kamper mel­ lom de forskjellige stammene som arierne var inndelt i. Men i første rekke var den krigerske aktiviteten rettet mot den innfødte befolkningen, som arierne kalte dasaer og nedlatende skildret som mørkhudet og flatneset. I virke­ ligheten bestod denne befolkningen av grupper som var forskjellige både i kultur og ytre, fysiske trekk, og det er rimelig å se dasa-begrepet som ariernes viktigste kategori for å betegne andre enn seg selv, en ideologisk farget sek­ kebetegnelse for folk av svært forskjellig bakgrunn (jfr. bind 1). Ariernes militære overlegenhet skyldtes gode bronsevåpen og buebevæpnede elitekrigere på lette stridsvogner trukket av hester, som det ikke tidligere er spor av i India. De drog i felten sammen med menige fotsoldater. Slik klarte de ikke særlig tallrike arierne etter hvert å undertrykke de innfødte til en underordnet, tjenende stil­ ling, og ordet dasa ble derfor senere brukt som betegnelse for en slave. Den innfødte befolkningen drev som tidligere særlig åkerbruk, men var nå underlagt forskjellige ariske stam­ mer. Derimot var ariernes egen hovednæring kvegavl som ved innvandringen til India. Det viktigste husdyret var kua, som også var den gjengse verdimåler. Dessuten HØYKULTURER TAR FORM

holdt de bøfler, sauer og geiter. Hesten hadde som nevnt stor militær betydning, og ble brukt som offerdyr i enkelte seremonier. Bortsett fra fremstilling av stridsvogner, bronsestøping og pottemaker! var det ikke tale om noen særlig omfat­ tende håndverksvirksomhet, og det varebyttet som fantes, var ganske beskjedent. Det var økonomisk spesialisering i håndverk og handel som sammen med politisk sentralise­ ring hadde båret Indus-sivilisasjonens rike byliv. Å dømme etter det arkeologiske materialet som i dag er kjent, mistet byen etter de ariske innvandringene den fremtredende rollen den hadde spilt som bosetningsform tidligere. De klan-gruppene som den enkelte ariske stam­ men var inndelt i og som eide kveget i fellesskap, slo seg isteden gjerne ned på landsbylignende boplasser. Men disse boplassene var på grunn av ariernes halvnomadiske levesett ikke permanente. Alt i alt innebar ariernes innvandringer i Punjab som arvtagere etter Indus-sivilisasjonen sterk kulturell tilbake­ gang. Arierne var trolig analfabeter, og det ser ut til at den gamle skriften forsvant da de overtok makten. All litterær overlevering, i alle fall av vedaene, foregikk ved muntlig resitasjon. De hellige tekstene ble ikke skrevet ned før senere. Det fremgår av Rigveda at arierne var svært festglade og likte dans og musikk. Som i senere tider var musikken basert på en sjutoneskala. Men først og fremst gikk ari­ erne med den største lidenskap opp i diverse terningspill. Den enkelte stamme ble ledet av en valgt eller arvelig høvding eller konge (sanskritordet raja svarer til det latinske rex). Han hadde stor autoritet som øverste mili­ tære leder. Derimot var hans sivile styringsmyndighet begrenset av to forsamlinger: et råd av slektenes eldste og en folke- eller hærforsamling. Det fantes også stammer som manglet en konge. De ble kollektivt ledet av eldste­ rådet.

Hvordan oppstod kastevesenet? Ifølge Rigveda var den ariske befolkningen delt i tre yrkesgrupper eller klasser, ksdtriyaene eller krigerne, som utgjorde en slags adel av stridsvognkjempere, brdhmanene eller prestene, som stod for gudsdyrkelsen og gav under­ visning i de hellige tradisjonene, og vaishyaene, den menige befolkning, som tok seg av det økonomiske liv i videste forstand: landbruk, håndverk og handel. Medlem­ mene av disse tre gruppene hadde som barn gjennomgått en særlig religiøs vigsel som «de to ganger fødte», og ble deretter opplært i vedaene hos en lærer (guru). Det fantes også en fjerde, mindreverdig samfunnsgruppe som ble holdt helt utenfor veda-ritualet, nemlig den tjenende klas­ sen, shudraene. Sanskrit-betegnelsen for samfunnsgruppene var varna (farge), og på grunn av dette har det vært vanlig å regne med at det skarpe skillet mellom de tre første gruppene og shudra-gruppen var basert på motsetningen mellom de mer lyshudede arierne og den innfødte befolkningen, de mørkere dasaene. Men dasaene bestod som nevnt tro-

Gifte indiske kvinner bærer den dag i dag et såkalt kastemerke (tilaka) på pannen. Det har trolig opprinnelig vært et tegn på at kvinnen var ektemannens eiendom, men oppfattes nå gjerne som et lykkevarslende tegn.

lig av forskjellige folkegrupper, som neppe alle var mørkhudede, og det er på den annen side ikke uten videre gitt at arierne unntaksfritt var lyshudede. Det er derfor mulig, som drøftet i bind 1, at varna ikke henger direkte sammen med hudfarge, men snarere er symbolsk ment. Tallet på undertrykte innfødte steg etter hvert som erobringsprosessen skred fram, og de ble gradvis mer «ariske» ved at de tok i bruk en modifisert variant av erobrernes indoeuropeiske språk. De utgjorde hovedmassen av shudraenes klasse, og denne gruppen av «annen­ rangs» samfunnsmedlemmer økte ytterligere gjennom

Myten om de fire klassene I en av Rigveda-hymnene forklares det hvordan de fire samfunnsklassene hadde oppstått, i form av en myte om gudenes ofring av urmennesket ved ver­ dens begynnelse: «Da gudene foretok en ofring med mennesket som sitt offer, Da de parterte mennesket, i hvor mange deler parterte de det? Hva ble dets munn, hva ble dets armer, hva ble dets lår og dets føtter kalt? Brahmanen var dets munn; av dets armer ble krigeren skapt; dets lår ble til vaishyaen; og av detsføtter ble shudraen født.»

uekte barn fra de øvrige klassene og barn av blandings­ ekteskap mellom ariere og innfødte. Ifølge tradisjonell indisk ideologi var det ut fra disse fire klassene det særpregede indiske kastesystemet utvik­ let seg gjennom det meste av det siste årtusen f.Kr. I syste­ mets senere form var klassene inndelt i en stor mengde undergrupper eller kaster (sanskrit: jati, «fødsel»), i vårt århundre ikke mindre enn ca. 3000. Noen av disse befant seg endog under shudranivået, blant annet de særlig lavt­ stående «urørlige», som ble betraktet som urene og derfor ikke kunne berøres av de høyere kastene. Alle disse kas­ tene var avgrenset gjennom så vidtgående restriksjoner at det oftest ikke var mulig å gå over fra én kaste til en annen. Folk kunne bare gifte seg innenfor kasten og innta måltider sammen med kastens medlemmer. I stor utstrek­ ning falt også inndelingen i kaster sammen med yrkesspesialisering. Inndelingen av de fire klassene i kaster er ikke omtalt i Rigveda, men det trenger ikke bety at kastevesenet er uten eldre røtter. Restriksjonene på ekteskap og måltider går langt ut over det som kan påvises hos andre indoeuro­ peiske folk enn arierne, og det er derfor en alminnelig oppfatning i moderne forskning at disse tabuene stammer fra Indias før-ariske befolkning. Som nevnt i bind 1 må vi også holde muligheten åpen for at yrkesspesialiseringen innenfor Indus-sivilisasjonens økonomiske og politiske system kan ha gitt opphav til kastelignende organisasjonstrekk. Mot denne bakgrunnen er det rimelig å regne med at det senere kjente kastevesenet har utviklet seg etter hvert som den gamle befolkningen i siste årtusen f.Kr. gjorde seg mer og mer gjeldende i det arisk-ledede sam­ funnet. Det kan likevel ikke rå tvil om at ariernes herskervelde og klassesystem på avgjørende måte må ha fremmet utviklingen av det senere kjente kastesystemet.

ARIERNES

INDIA I 45

Arierne trenger fram på Ganges-sletten

Indisk tropeskog kan gi oss en forestilling om de vanskelige naturforholdene som arierne rykket fram under på Gangessletten.

1 den yngre veda-tiden, fra ca. 1000 til ca. 550, forlot etter hvert størstedelen av arierne det gamle kjerneområdet, Punjab, og satte seg gradvis fast på den vidstrakte Gangessletten østover mot Bengal. Denne forskyvningen er kjent gjennom arkeologiske funn av malt grå keramikk, som senere ble fulgt av en svartpolert vare. Når den eldre veda-periodens ariere unnlot å trenge fram i Ganges-dalen, skyldtes det at den tunge, kalkhol­ dige jorda var vanskelig å bruke med de stein- og bronseredskapene de hadde for hånden. Indus-sletten var langt lettere å dyrke. Samtidig var Ganges-landet med sine voldsomme regnskyll dekket av tropiske skoger som det var ytterst vanskelig å rydde med de redskapene de hadde den gangen. Derfor gikk ariernes fremrykning på Gangessletten svært langsomt i begynnelsen. Men i tiden 1000800 inntraff en epokegjørende teknologisk landevinning ved at inderne nå i økende grad tok jernet (smijern) i bruk. Det ble da mulig å fremstille økser av en slik kvali­ tet at man i tillegg til å brenne ned skogen også for alvor kunne begynne å felle den. Samtidig kunne det lages mer effektive redskaper til å bearbeide den tunge jorda med. Først og fremst ble de okse trukne treplogene som var kjent siden Rigveda-tiden, nå forsynt med skarpe jernskjær. Denne teknologiske revolusjonen førte til at det for alvor kom fart over ariernes fremrykning mot øst. Vid-

Tidstavle Eldre veda-tid........................................-ca. 1000 f.Kr. Yngre veda-tid.........................ca. 1000-ca. 550 f.Kr. Haryanka-dynastiet................ ca. 546-ca. 414 f.Kr. Dareios erobrer Nordvest-India........... før 500 f.Kr. Shishunaga-dynastiet.................... ca. 414-346 f.Kr. Nanda-dynastiet............................. 346-ca. 320 f.Kr. Alexander den store i India................ 327-325 f.Kr. Maurya-dynastiet........................... ca. 320-185 f.Kr.

strakte, fruktbare marker ble ryddet, og selv om kveget fortsatt var en viktig rikdomskilde, erstattet åkerbruket nå kvegavlen som den viktigste næringsveien i det ariske samfunnet. Etter at den tidligere jungelen var blitt for­ vandlet til kulturland, kunne det høstes to-tre avlinger om året, og foruten ariernes vanlige kornslag, bygg og hvete, ble det i økende grad dyrket ris, som den spredte førariske befolkningen hadde utnyttet gjennom lengre tid på forhånd. Også dyrkingen av sukkerrør hadde betyd­ ning. Bomull var som i Indus-sivilisasjonens tid den vik­ tigste tekstilplanten, men det ble også brukt saueull til fremstilling av klær.

Levekår og klassedeling i yngre veda-tid I enda høyere grad enn før var det de undertrykte shudraene som tok seg av landbruksproduksjonen i yngre vedatid. Vaishyaene konsentrerte seg mer og mer om håndverk og handel. Disse næringene begynte nå å utvikle seg i takt med den stigende velstand som åkerbruket brakte sam­ funnet, hjulpet av de gode samferdselsmulighetene langs elvene i Ganges-systemet etter at den gamle regnskogen var ryddet. Den økende handelen førte til at enkelte vik­ tige markedsplasser ved slutten av perioden begynte å få karakter av byer. Men særlig store var byene som regel ikke. Den helt dominerende bosetningsformen var fortsatt landsbyen. Som i dag var den indiske landsbyen i den senvediske perioden svært enkelt utformet. Den bestod av en samling større og mindre hytter eller hus av tre eller leirklint bam­ bus. Takene var av palmeblad eller halm anbrakt på bambusribber, og landsbyen var omgitt av en leirmur eller trepalisade til vern mot villdyr. Hyttene var bare sparsomt utstyrt med møbler, da folk satt på matter på leirgulvet. Den enkelte hytte tjente som bolig for en storfamilie med felles eiendom. Som uttrykk for familiesamholdet ofret overhodet, det eldste mannlige medlem av familien, mat (riskuler) til forfedrene én gang i måneden, en parallell til den kinesiske forfedredyrkelsen. Det monogame ekteskap var regelen, og kvinnens hovedoppgave var å sørge for mann og barn. I familiebo46

HØYKULTURER TAR FORM

ligen var det en spesiell kvinneavdeling. Etter som tiden gikk, ble kvinnenes stilling dårligere. De ble for eksem­ pel ikke ansett for verdige til å spise sammen med men­ nene. Landsbybefolkningens vaner var svært enkle, både når det gjaldt klesdrakt og mat. Som i vår tids India hyllet så vel kvinner som menn seg inn i lange stykker lett stoff. Den daglige kosten var ikke særlig variert, men sunn. Det ble mest spist korn i form av brød og grøt og dessuten grønnsaker. Da kvegavlen fremdeles spilte en viktig rolle, var melk en viktig del av ernæringen. Enkelte ganger i

løpet av året ble den monotone livsrytmen brutt av fester. Da ble det slaktet husdyr, også kyr, som ennå ikke ble betraktet som hellige. Som regel rådde ingen nød i en indisk landsby, og det virker som om hungerkatastrofer ikke forekom så ofte som i de senere århundrene. Dette skyldtes sikkert at befolkningspresset ikke var så voldsomt og at nedbørmengden var større enn i dag. Et trekk ved den senvediske periodens sosiale struktur var at militærtjenesten, som hittil hadde vært pålagt både kshatriyaene og vaishyaene, i økende grad ble forbeholdt

Byen Rajagriha (Rajgir) i Bihar var staten Magadhas gamle regjeringssete, og alle­ rede på 500-tallet svært stor. Fra denne tiden er det bevart rester av den vidstrakte bymuren som var 5—6 m bred og nesten 4 m høy, og forsynt med tallrike bastioner. Den er etter moderne arkeologisk språkbruk en kyklopmur,for den er oppført av store steiner som ikke er bearbeidet, og det er ikke brukt mørtel.

Fra en moderne indisk landsby. Den kan gi oss en forestilling om hvordan befolkningen på landet levde i veda-perioden.

ARIERNES

INDIA

47

de først nevnte etter hvert som kastevesenet utviklet seg. Dette gav dem selvsagt større prestisje. Ved siden av de fire klassene fantes også en slavestand. Den bestod hovedsakelig av gjeldsslaver og krigsfanger, men var og fortsatte også siden å være ganske fåtallig, slik tilfellet også var i Kina. Slavene ble i India som i Kina sær­ lig brukt som tjenestefolk og ble som regel behandlet humant.

Mot større riker og styrket kongemakt

Vediske offerredskaper. Til venstre en offerskje i form av en menneskehånd. I midten et trefat til ofring av melkepro­ dukter. Til høyre en offerskje til å helle smeltet smør på ilden med.

Som i Rigveda-tiden var det stadig strid mellom de for­ skjellige ariske stammene i de tidligste århundrene av siste årtusen f.Kr., da Ganges-landet gradvis ble erobret. Under disse kampene ble små og svake stammer oppslukt av større og kraftigere, og ved utgangen av senvedisk tid var den gamle inndelingen i stammeområder erstattet av et system av større stater med en fast hovedstad og kimen til et administrasjonsapparat. Noen få av statene, særlig de som lå i de mindre fruktbare områdene opp mot Hima­ laya i nord, var «republikker» med et aristokratisk styre. Men det store flertall var kongeriker i fortsettelse av tradi­ sjonen fra tidlig veda-tid, med herskere som styrte ved hjelp av forskjellige hoffembetsmenn. I senvedisk tid trengte arvekongedømmet igjennom overalt. Dette styrket maktstillingen til kongen, som i til­ legg til sin funksjon som militær leder særlig fungerte som øverste dommer. Samtidig førte dannelsen av vidstrakte statsområder til at mulighetene for personlig kontakt mel­ lom hersker og undersåtter ble minsket. De to forsamling­ ene som fra gammel tid stod ved kongens side, eldsterå­ det og folkeforsamlingen, ble dermed svekket. I den senere fasen av perioden ble kongens maktstil­ ling også vesentlig styrket på en annen måte. Gjennom

En ca. 45 cm høy hamret kobberplate med menneske­ lignende utforming. Av slike stiliserte kobberfigurer er det i alt bevart sju fra Gangeslandet, og de synes å stamme fra yngre veda-tid. Noen fors­ kere mener det er tale om pri­ mitive gudebilder, men dette bestrides av andre.

48

HØYKULTURER TAR FORM

vigselsseremonier foretatt av presteskapet, brahmanene, ble han hevet opp i en høyere, guddommelig sfære som fullbyrder av den hellige lov, dharma, som behersket verdensaltet. Denne religiøst forankrede herskerideologien er det naturlig å jevnføre med de kinesiske Zhou-kongenes «himmelske mandat». Gjennom sin politisk legitime rende rolle rykket brah­ manene, som alene var i stand til å tolke den hellige lov, selv opp på øverste plass innenfor det sosiale rangsystemet, den plassen som kshatriyaene tidligere hadde inn­ tatt. I senvedisk tid gjennomløp veda-religionen en bemer­ kelsesverdig utvikling. I Rigveda var ofringene tillagt meget stor betydning som middel til å vinne gudenes gunst. Nå ble det den rådende oppfatning at offeret sim­ pelthen ikke kunne forfeile sitt mål når det tilhørende ritualet ble fremført korrekt, da det hellige ord i seg selv hadde en magisk kraft, brahman, som stod over gudene. Dermed trådte gudene uvilkårlig i bakgrunnen, mens offerritualet kom til å stå i brennpunktet for den yngre veda-religionen. Den fikk følgelig et mekanisk preg, og da brahmanene gjennom sitt spesielle kjennskap til offerritene var garanter for at mekanikken virket, ble deres stil­ ling i det ariske samfunnet kraftig styrket.

Magadha-riket blir stormakt I motsetning til tidligere er det mulig å danne seg et gans­ ke nyansert bilde av de politiske forholdene i den vel to hundre år lange perioden fra slutten av senvedisk tid midt på 500-tallet og fram til Alexander den stores invasjon i Indus-landet. Dette skyldes hyppige hentydninger i skrif­ ter fra to nye og viktige religiøse retninger, jainismen og buddhismen, som begge kom opp i begynnelsen av perio­ den. Midt på 500-tallet var ariernes nye bosetningsområde omkring Ganges og dens sideelver fram til Bengal i øst delt i et titall større stater. To av dem var organisert som aristokratisk styrte republikker: stammeforbundet Vajji (les: Vadsji) i nordøst opp mot Himalaya, og staten Malla lenger mot sørvest. Resten var kongeriker, og av disse var de viktigste Kosala, Kashi og Vatsa i det midtre Gangeslandet, Avanti i sørvest, ned mot Vindhya-fjellene, og endelig mot øst Magadha i det moderne Sør-Bihar, sør for Ganges. I begynnelsen av den nye historiske perioden stod Kosala som den mektigste av de indiske statene. Det skyldtes ikke minst den sentrale beliggenheten omkring Ganges’ midtre løp, som gav kontroll over denne viktige handelsveien. En annen betydningsfull stat var Magadha, som hadde rike jemleier. Gjennom en intensiv utnyttelse av dem skaffet staten seg store mengder effektive jernredskaper, som ble brukt til å rydde vide skogstrekninger og omdanne dem til fruktbart åkerland. Dermed ble det mulig å underholde store hærstyrker og utstyre dem med gode våpen av jern. Takket være disse fordelene kunne Magadha i siste halvdel av 500-tallet innlede en ekspansiv

politikk som på kort tid gjorde denne staten til Indias ledende stormakt. Ca. 546 grunnla Bimbisara Magadhas første store hers­ kerhus, Haryanka-dynastiet, og det var i hans regjeringstid at den ekspansive politikken tok til gjennom erobringen av den lille nabostaten Anga i øst. Dermed kom Magadha til å beherske deltaet ved utløpet av Ganges i Bengalbukta, som dannet utgangspunkt for fjernhandel med både Burmas kystland i øst og med strekningene lenger sør på Indias østkyst. Herfra ble det særlig hentet etter­ traktede edelsteiner og krydder. Ca. 494 ble Bimbisara myrdet av sin sønn Ajatashatru. I hans regjeringstid fram til ca. 462 ble erobringspolitikken fortsatt i større omfang. Både Kosala, som tidligere hadde oppslukt Kashi, og Vajji-forbundet ble nå innlem­ met i Magadha. Dermed hadde denne staten utviklet seg til en stormakt som behersket størstedelen av Ganges-sletten. Men dette var ikke nok for Ajatashatru og de følgende kongene av Haryanka-dynastiet - som på samme måte som han selv skal være kommet til makten ved fader­ mord. Gjennom langvarige kamper med den vestligste ariske staten, Avanti, søkte de også å trenge fram mot sør­ vest. Det følgende herskerhuset, Shishunaga-dynastiet (ca. 414-346) fortsatte disse kampene og greide både å erobre Avanti og trenge inn i det øvrige Sentral-India. I 346 gikk makten over til usurpatoren Nanda. Dette betegnet noe avgjørende nytt, fordi han var shudra og ikke som alle tidligere herskere hørte til kshatriya-klassen. Han og hans dynasti kom bare til å regjere i et kvart århundre. Men i denne korte perioden fortsatte den impe­ rialistiske politikken, slik at Magadhas territorium kom til å omfatte praktisk talt hele Ganges-sletten. Det nådde visstnok også fram til Deccans høyland på den andre siden av Vindhya-fjellene.

Viktige indiske stater på 500tallet.

Økonomisk vekst og sterkere politisk organisasjon Når Magadha fra slutten av 500-tallet utviklet seg til en stormakt, skyldtes det en organisert utnyttelse av store økonomiske ressurser. Gjennom fortsatt skogrydding ble

Ofnngene Om det omfattende oppbudet av offerprester ved større og kompliserte ofringer og deres forskjellige funksjoner beretter Frede Møller-Kristensen føl­ gende i J. R Asmussen og J. Læssøe (red.): «Illustreret Religionshistorie» 2 (1968):

«Kildene omtaler fire hovedgrupper av spesielt utdan­ nede prester som sammen med noen hjelpere hadde hver sin viktige funksjon å ivareta under offeret. Hotar skal påkalle gudene ved å resitere hymner fra Rigveda. Udgatar skal synge hymner fra Samaveda under tilberedelsen av offeret. Adhvaryu, som tar seg av de manuelle hand­ lingene under utførelsen av offeret, skal fremsi formler fra Yajurveda. Brahman er betegnelsen på den presten

som leder ofringen. Han overvåker nøye de enkelte sta­ dier i offerhandlingen og griper omgående inn hvis det blir begått en feil. Med strofer eller formler fra Atharvaveda skal han avverge de skader som feil i de enkelte deler av offerhandlingen ville forvolde. Utføres en eller annen manuell handling i strid med forskriftene eller forekommer det bare en aksentfeil under veda-resitasjonen, er det ikke mulig å oppnå den tilsiktede virkning med mindre brahmanpresten griper inn. Det er et tungt ansvar som hviler på denne spesialprestens skuldrer. Han får da også halvparten av det honoraret som offerherren skal yte det samlede presteskap for deres medvirkning ved offeret.»

ARIERNES

INDIA

49

Sølvmynter fraforskjellige indiske staterfra ca. 500f.Kr. De eldste indiske myntene fra tiden mellom 500-tallet og 200-tallet, var tynne plater av sølv klippet eller skåret i firkantede eller runde former. På den ene siden var det hamret inn forskjellige små figurer: geometriske mønstre, blomster, fugler, dyr, mennes­ ker etc. De enkelte stater hadde sine spesielle figurkombinasjoner på myntene, men etter hvert som Magadha bredte seg over det indiske subkontinentet, ble de lokale myntene erstattet av dette rikets mynter.

jordbruksarealet sterkt utvidet, og avlingene fra den fruktbare jorda ble etter hvert økt ved at bøndene i de enkelte landsbyene gjennom kollektivt arbeid bygde ut nettet av vanningskanaler. Særlig var dette nødvendig for den økende risdyrkingen, som krevde stadig overrisling i de regnløse periodene. Samtidig førte sammenknytningen av Ganges-landet til en politisk enhet til et betydelig opp­

Til avløp for regnvannet ble de indiske byene fra midten av det siste årtusen f.Kr. utstyrt med teglrørkloakker som munnet ut i synkebrønner. Ved utgravningen av byen Hastinapura ved Ganges’ øvre løp kom disse to synkebrønnene fram i dagen. Den ene består av gjennomhullede krukker stilt oppå hverandre, den andre av et system av terrakotta-ringer som i diameter måler ca. 60 cm.

50

HØYKULTURER TAR FORM

sving i handelen, med elvesystemet som hovedferdselsåre. Dette gav igjen støtet til vekst i håndverksproduksjonen. På 500-tallet var sølvmynter kommet i bruk rundt om i India. Dette skyldtes sannsynligvis påvirkning fra den greske verden i vest, men myntene fikk en helt spesifikk indisk utforming. Det nye og praktiske omsetningsmiddelet betydde en ekstra stimulans for det økonomiske livet. Med oppsvinget innen håndverk og handel utviklet tallrike landsbyer seg nå til byer, men storparten av hånd­ verksproduksjonen foregikk stadig i landsbyene. Her solgte de forskjellige håndverkerne - tømrere, smeder, pottemakere, skreddere osv. - varene sine i små verkstedsboder. På samme måte som i Europa i middelalderen var både de forskjellige kjøpmannsgruppene og først og fremst håndverkerne organisert i fast sammentømrede laug for å ivareta sine felles interesser. Laugene holdt til i hver sin bydel og hadde ledere med betydelig myndighet. De fast­ satte regler for yrkesutøvelsen, blant annet bestemmelser om priser og lønninger, og virket videre som sosiale støt­ teorganisasjoner ved å hjelpe syke medlemmer og ta seg av enker og foreldreløse barn. Laugstilhørigheten var i praksis arvelig og bidrog i ikke liten grad til å utvikle det indiske kastevesenet. Fremgangen i det økonomiske liv utnyttet kongen til systematisk å drive inn betydelige skatter, som i første rekke kom fra landbruket. En mindre del av jorda tilhørte medlemmer av de høyere klassene, som lot den dyrke ved hjelp av leid arbeidskraft. Men størstedelen var kongens, dvs. statens eiendom, og det var de personlig frie shudrabøndene som dyrket denne jorda. De måtte yte kongen en betydelig avgift eller skatt, som regel visstnok en sjettedel av utbyttet. Også de private jordeierne måtte betale avgif­ ter til kongen, og det samme gjaldt dem som drev bynæ­ ringene. Kongen stod nå fram som en eneveldig hersker med den endelige avgjørelse i alle saker. Til å kreve inn skatter og utføre andre forvaltningsoppgaver brukte han et effek­ tivt administrasjonsapparat av høyere og lavere embets­ menn. De forskjellige trådene i administrasjonen løp sammen i rikshovedstaden, som fra 400-tallet var Gangesbyen Pataliputra, det nåværende Patna. Takket være sine permanente skatteinntekter kunne Magadha-herskerne helt fra Bimbisaras dager støtte seg til en omfattende stående hær, som gjorde de store erobring­ ene mulig. Hærstyrkene var delt inn i fire våpengrener: for det første de tradisjonelle avdelingene fra veda-tiden, fotfolket og stridsvognkorpset, så en ny rytteravdeling og til slutt - som et karakteristisk indisk fenomen - korpset av stridselefanter. Elefantene ble tillagt særlig stor betyd­ ning, fordi de i likhet med tanks i moderne krigføring ikke bare kunne brukes til å lage uro i fiendens rekker, men også med sine kraftige støttenner kunne rive opp fiendtlige festningsporter. Endelig kunne man stille dem opp i rekker og bruke dem som levende broer over elvene. I praksis viste de seg likevel ikke alltid like effek­ tive.

Religionsfilosofiske strømningen I verdenshistorisk sammenheng fikk Magadhas første storhetstid spesiell betydning ved at det i kong Bimbisaras regjeringstid i siste halvdel av 500-tallet f.Kr. ble grunn­ lagt to nye religioner, jainismen og buddhismen. De bredte seg i India i de følgende århundrene, og buddhis­ men utviklet seg siden til en av de store verdensreligio­ nene. For å forstå innholdet i disse nye trosretningene er det nødvendig å se nærmere på de religionsfilosofiske tan­ kestrømningene i de siste århundrene av senvedisk tid. De munnet ut i den religionsform som har preget India like til våre dager, nemlig hinduismen. Som vi tidligere har sett, la veda-religionen stor vekt på offer-ritualismen, og denne har i form av den såkalte huskulten vært en konstant faktor i hinduismen ned til våre dager. Ritualismen hadde særlig interesse for prestestanden, brahmanene, som gjennom den hadde sikret seg en privilegert stilling i samfunnet. Mot dette oppstod det på 600-tallet en kraftig opposisjon fra den gamle ledende klassen, kshatriyaene. Samtidig bredte det seg en følelse av usikkerhet i vide kretser. Den skyldtes i første rekke at det gamle beskyttende stammefellesskapet mer og mer var blitt oppløst gjennom utviklingen av de større statsenhetene. Mot tidens usikkerhet kunne ikke individet søke noen overjordisk trøst og hjelp i den offisielle offerreligionen. Derfor ble tenkende mennesker isteden ført inn på selvstendige spekulasjoner om menneskets lodd og dets forhold til den overjordiske verden. Resultatet ble en mys­ tisk-filosofisk tankestrøm, der de opposisjonelle kshatri-

Indernes klesdrakt Om indernes ytre fremtreden på 300-tallet f.Kr. foreligger følgende skildring fra den greske offise­ ren Nearkhos, som spilte en fremtredende rolle under Alexander den stores India-tokt:

«Den drakt som inderne bærer, er laget av bomull fra trær. Men enten er denne bomull av en klarere hvit farge enn hvilken som helst annen kjent bomull, eller også gjør indernes mørke hudfarge at deres kledning ser sd mye hvitere ut. De bærer en underkledning av bomull som når ned til midtveis mellom kneet og anklene, og en overkledning som de dels kaster over skuldrene og dels knytter i folder rundt hodet. Inderne bærer også øreringer av elfenben, men bare de meget velhavende blant dem. De går med parasoller til beskyttelse mot varmen. De bærer sko fremstilt av hvitt lær. Disse er kunstferdig utformet, og sålene er brokete og spesielt tykke så de får personen til å se mye høyere ut.»

Selvet og universet Atmans identitet med brahman forklares blant annet slik i det følgende sitatet fra en upanishade:

«Dette mitt selv (atman) inne i hjertet er mindre enn et riskorn eller et byggkorn eller et sennepskorn eller et hirsekorn eller et hirsekorns kjerne. Dette mitt selv inne i hjertet er større enn jorden, større enn luftrommet, større enn himmelen, større enn disse verdener. Det rommer alle handlinger, alle ønsker, all lukt, all smak. Det omfatter hele verden. Det er uten ord og uten bekymringer, dette mitt selv inne i hjertet. Det er brah­ man. Dit går jeg når jeg går bort herfra. For den som tror dette, er det sannelig ingen tvil.»

yaene spilte en fremtredende rolle, men som også brah­ manene tok del i. De nye tankene nedfelte seg i nye tillegg til veda-litteraturen, de såkalte upanishadene. De første upanishadene ble til før 600. I tilknytning til forestillingene i de yngre vedaene mente upanishade-tenkerne at det fantes en altgjennomtrengende guddommelig kraft, en verdenssjel, brahman, og det sentrale spørsmålet de stilte, var hvordan mennes­ kets «selv» eller sjel, atman, forholdt seg til denne. Svaret ble at det var tale om identitet: Atman utgjorde en del av brahman. Med dette nådde upanishadene fram til en filo­ sofisk enhetsoppfatning av verden (monisme). Ved siden av denne fundamentale tanken slo upanisha­ dene fast en annen viktig doktrine, nemlig læren om «sjelevandring». Den går ut på at den individuelle sjel vandrer fra legeme til legeme. Denne vandringen omfatter alt levende, også insekter og dyr, og dens forløp blir bestemt av den såkalte karmans (dvs. handlingenes) lov. Ifølge denne fører gode gjerninger i det nåværende liv til at sjelen neste gang tar bolig i et høytstående vesen og gjenoppstår som medlem av en høy kaste. Onde gjer­ ninger fører til motsatt resultat. Tanken om sjelevandringen gjorde vel neppe noe dypere inntrykk på vanlige mennesker. Men de mer tenk­ somme av dem, de som stod bak de ideene som kommer til uttrykk i upanishadene, ble grepet av smertelig pessi­ misme ved tanken på det forgjengelige i å dø gang på gang. Derfor beskjeftiget de seg intenst med problemet om hvordan de skulle slippe ut av gjenfødslenes kretsløp. Det middel de fant fram til, var å vinne en høyere innsikt som bestod i å erkjenne identiteten av brahman og atman. Dette var likevel ikke tilstrekkelig i seg selv; for ikke å bli revet med av karmans lov gjaldt det å frigjøre seg fra alt jordisk begjær. Som utslag av denne tanken bredte det seg en asketisk livsførsel blant spekulativt anlagte mennesker på 500-tallet. ARIERNES

INDIA

51

Det er ikke bevart noen billedfremstilling av den store guden Shivafra den perioden som behandles i dette bindet. Men fra 1200-tallet e. Kr. foreligger denne fascinerende bronsefiguren, som er 112 cm høy og stammer fra SørIndia. Den firearmede Shiva er her fremstilt i sin temmelig sene funksjon som Nataraja, dvs. dansens herre, i enflammekrets. Den lille figuren han trår på, skal forestille en beseiret demon.

52

HØYKULTURER TAR FORM

For øvrig tjente karman-doktrinen til å legitimere det bestående samfunnssystemet, for den inneholdt en rett­ ferdiggjøring av det enkelte menneskes plassering innen­ for kastesystemet. Dette systemet var et ledd i den sosiale orden som måtte opprettholdes fordi den ifølge upanishade-tenkningen var uttrykk for den hellige dharma, som holdt verdensaltet sammen. Å etterleve dharma var en vei til frelse fra tilværelsen i denne verden.

nemlig mennesket i døden totalt utslettet ved at det ble oppløst i de fire grunnelementene. Disse ideene kom like­ vel ikke til å sette preg på den fremtidige indiske tenk­ ningen. En ganske annen betydning fikk to andre uortodokse sekter, nemlig den jainistiske og den buddhistiske. De aksepterte både sjelevandringstanken og karmans lov, men de vendte seg mot dyreofringene i veda-religionen og nektet å anerkjenne vedaene som religiøs autoritet. De følte seg heller ikke bundet av den bestående inndelingen

Hinduismen oppstår Fra 500-tallet kan man tale om en overgang fra den gamle veda-religionen til hinduismen, den religionsform som har preget India like til våre dager. Den utviklet seg gjennom to vesentlige tilføyelser til vedareligionen. For det første ble upanishadenes to viktigste læresetninger, sjelevandringslæren og den tilhørende karmans lov, opptatt som sentrale dogmer. I tillegg ble en rekke trosforestillinger som hadde holdt seg hos den innfødte befolkningen, anerkjent og smeltet sammen med ariernes religiøse ideer. Det ble nå bygd templer med gudebilder som den troende kunne ofre til, og det kom på ny til dyrking av hellige dyr. Særlig viktig var det at to guddommer som hadde spilt en meget underordnet rolle i vedaene, men som muligens kan ha vært store guddomsmakter i Indus-sivilisasjonens tid, trådte fram som hinduismens hovedguder. Det var Vishnu, den himmelske konge og verdens opprettholder, og Shiva, som på samme tid representerte askese, frukt­ barhet og skaperkraft. En tredje «guddom», en personifi­ sering av brahman-begrepet i form av guden Brahma, uni­ versets skaper, ble bare i liten grad gjenstand for kult. Foruten de store guder omfattet hinduismen tallrike andre guddommer, samtidig som den i tidens løp opp­ slukte forskjellige religiøse strømninger og lokalreligioner. Hinduismen hadde nemlig i konfesjonell henseende svært vide rammer. Den som aksepterte vedaene og upanishadene som religiøse autoriteter og var innforstått med den sosiale struktur basert på kastevesenet med brahmanene i spissen, ble godtatt som hindu, uansett hvilke trosforestil­ linger han for øvrig måtte ha. På denne måten trådte hin­ duismen like mye fram som et sosialt mønster som den var en religion. Som i veda-religionen ble det også innenfor hinduis­ men lagt vekt på ofringer. Men ofringene ble helst oppfat­ tet som gode gjetninger som kunne bane vei for frelsen. Selve frelsen, dvs. forløsningen fra sjelevandringen gjen­ nom forening med guddomsmakten, kunne ifølge en forestilling som etter hvert trengte igjennom, ikke bare oppnås ved å nå fram til den høyeste erkjennelse, men også ved å gå kjærlighetens vei.

Avvik fra hinduismen 1 den strøm av tanker som skylte over India på 500-tallet, kom også rent materialistiske anskuelser til uttrykk. Noen sekter benektet ikke bare karmans lov, men avviste også enhver tanke på sjelevandring. Etter deres oppfatning ble

En materialistisk filosof Den mest kjente materialistiske filosofen fra 500tallets India er Ajita Keshakambalin. Han hevdet ifølge den buddhistiske teksten «Dighanikaya» (I, 53) dette: «Mennesket er dannet av de fire elementer. Når det dør, vender jorda tilbake til den samlede jord, vannet tilbake til vannet, ilden tilbake til ilden og lufta tilbake til lufta, mens sansene forsvinner ut i rommet. Fire mann med båren tar liket opp; de sladrer [om det døde mennesket] til de kommer til likbrenningsplassen, der dets knokler får farge som en duevinge og ofringene ender som aske. De er noen tåper som forkynner at man skal gi almis­ ser, og de som hevder eksistensen [av immaterielle ele­ menter], sier noe løgnaktig vås. Når legemet dør, går så vel tåpen som vismannen til grunne. De lever ikke videre etter døden.»

av samfunnet i klasser og kaster med brahmanene i spis­ sen. Disse sektene kunne derfor ikke finne noen plass innenfor hinduismens rammer, men utviklet seg til selv­ stendige religioner. De kom spesielt til å appellere til de lavere klassene, ikke minst vaishyaene, som til tross for sin økende økonomiske betydning som spesielle utøvere av bynæringene, ble hindret av kastesystemet i å nå en høyere sosial plassering.

Jainismen Den jainistiske (les: dsjainistiske) sekten ble grunnlagt av kshatriyaen Vardhamana, som er bedre kjent under tilhavnet Mahavira, dvs. «den store helt». Han ble født ved Ganges’ midtre løp halvveis inn på 500-tallet og levde et aristokratisk liv til han var 30 år gammel. Da forlot han sin familie for som naken asket å oppnå moksha, dvs. «forløsning» fra gjenfødslenes kretsløp. Dette målet nådde han etter 12 års vandring, og da han derved var blitt en jina, dvs. «seierherre» over verden, fikk hans lære ARIERNES

INDIA

53

Det rikt utsmykkede Jainistiske huletemplet i Badami som vises på disse to bildene, stammer fra 600-tallet e.Kr. Som alltid blir Mahavira avbildet som den nakne asket.

navnet jainismen. Ifølge overleveringen var denne læren i virkeligheten bare en nærmere utforming og systematise­ ring av tanker som allerede hadde vært fremsatt på 600tallet. Ifølge jainismen finnes det i verden et uendelig antall partikler av to grunnstoffer, et åndelig og et materielt, som er forbundet i alt eksisterende. I seg selv er sjelene som åndelige vesener i besittelse av full erkjennelse og salige i enhver henseende. Men som ledd i verdensprosessen trenger det partikler av et spesielt fint materielt stoff inn i dem, det såkalte karman-stqff, som formørker deres erkjennelseskraft og fører til handlinger som innebærer at deres opprinnelig salige ro viker for drifter og lidelser. Som resultat av hver handling blir det dannet nytt karman-stoff som atter fører til handling, og denne prosessen fortsetter videre gjennom sjelevandringen. Fra denne kan 54

HØYKULTURER TAR FORM

ikke sjelen forløses før den blir isolert fra alt karman-stoff, og det kan bare skje gjennom streng askese (faste, selvpinsler og meditasjon) som setter en stopper for all videre handling. Når forløsningen har funnet sted, vender sjelen tilbake til sin opprinnelige tilstand av salig ro. I det jainistiske verdensbildet finnes det nok guder, sammensatt av åndelige og materielle partikler som alt annet. Men da også de er underkastet gjenfødslenes krets­ løp og dermed er forgjengelige og ikke har noen innfly­ telse på verdens gang, trer jainismen fram som en ateistisk religion. Kastevesenet blir ikke direkte angrepet av jainistene, men det blir heller ikke tillagt noen betydning. Etter at Mahavira selv hadde nådd forløsningen, vand­ ret han rundt og forkynte sin lære til han 72 år gammel sultet seg i hjel. Hans tilhengerskare var da begrenset til Ganges-dalen, men bredte seg siden til andre deler av India. Den var fra begynnelsen delt i to grupper, de utvalgte: en gruppe asketiske munker som var innstilt på å oppfylle jainismens strenge krav til livsførsel som vei til frelsen, og en enda større skare av legfolk som nærte håp om å nå opp på asketenes nivå når de ble gjenfødt. Legfolket skulle sørge for munkenes underhold i klostrene og var bundet av fem bud. De forbød drap, løgn og tyveri og krevde ekteskapelig troskap og en begrensning av person­ lig rikdom. I den jainistiske læren ble det lagt den største vekt på ikke-vold (sanskrit: ahimsa): Alt menneske- og dyreliv skulle respekteres. I samsvar med denne innstillingen var jainistene motstandere av enhver form for dyreofring. Ahimsa-prinsippet ble for munkenes vedkommende ført så vidt at de ble utstyrt med masker - for at de ikke av vanvare skulle komme til å sluke et insekt! Som følge av de strenge ikke-voldbestemmelsene var ikke jainismen en religion som passet for det brede lag av bondebefolkningen. Den vant derimot i høy grad innpass blant handelsfolk og pengeutlånere, og disse befolknings­ gruppene er fortsatt tallrikt representert blant de to milli­ oner jainister som i dag finnes i India.

Buddhismen Omtrent på samme tid som Mahavira systematiserte jai­ nismen, ble også den andre uortodokse indiske reli­ gionen, buddhismen, innstiftet. Den skulle i tidens løp utvikle seg til en av de store verdensreligionene, mens jai­ nismen aldri nådde ut over Indias grenser. Buddhismens stifter var Siddhartha Gautama (ca. 560-480). Han tilhørte en fornem kshatriya-familie i et lite fyrstedømme i det nåværende Nepal. Som 29-åring slo han inn på ytterliggående askese for å slippe fri fra ver­ dens lidelser og nå fram til forløsningen fra gjenfødslenes kretsløp. Denne metoden førte likevel ikke til det ønskede resultat, og derfor oppgav han etter sju års forløp askesen og begynte isteden å praktisere dyp meditasjon. Da denne hadde vart i 49 dager, våknet han fra uvitenhet til den høyeste erkjennelse som fra en søvn. Han var nå blitt en buddha, dvs. en «oppvåknet», og siden er han kjent under dette navnet.

Kjernen i Buddhas erkjennelse er overlevert i hans første preken, den såkalte Benares-talen om de fire edle sannheter (se rute s. 56). Ifølge denne talen er tilværelsen lidelse fylt. Lidelsen blir fremkalt av livstørsten eller livsbegjæret, som fører til gjenfødsler, og lidelsen kan bare bringes til opphør ved å oppgi dette begjæret. Dette skjer ikke gjennom askese, men ved å gå en middelvei mellom sansenytelser og selvpinsler, den «åttefoldige vei», som fører til nirvana, dvs. lidelsens opphør. Det verdensbildet som ligger til grunn for disse anskuelsene, er enda mer uortodokst enn det jainis­ tiske. Buddha vil ikke høre tale om egentlige guder som griper inn i verdensforløpet. Han stiller seg også i skarp opposisjon til upanishadenes grunntanke om mennes­ kesjelens forening med den guddommelige verdenssjel som det store og endelige mål, for han benekter at en ARIERNES

Først fra begynnelsen av vår tidsregning forekommer det avbildninger av Buddha. Dette 44 cm høye Buddhahodet stammer fra Gandhara i den nordvestlige delen av India. Det er hellenistisk inspirert, i overensstemmelse med kunsttradisjonene i dette området. Det har ikke vært mulig å datere hodet nær­ mere enn til perioden fra begynnelsen av vår tidsreg­ ning til 600-tallet e.Kr

INDIA [ 55

De fire edle sannheter I Buddhas Benares-tale heter det: «Dette er den edle sannheten om lidelsen: fødsel er lidelse, alderdom er lidelse, syk­ dom er lidelse, døden er lidelse, det er lidelse å forenes med det som man ikke hol­ der av, det er lidelse å skilles fra det man holder av, det er lidelse ikke å få hva man begjærer. Kort sagt innebærer all gripen etter en av de fem gruppene (skandhaene) lidelse. Dette er den edle sannheten om lidelsens opprinnelse: Det er den tørsten som fremkaller gjenfødelse, som ledsages av nytelse og begjær, som søker glede her og der, nemlig tørsten etter sanselige nytelser, tørsten etter evig eksistens, tørsten etter å forgå. Dette er den edle sannheten om lidelsens opphør: Den består i å stanse denne tørsten helt og lidenskapsløst, oppgi den, skyve den fra seg, frigjøre seg fra den og ikke klamre seg til den. Dette er den edle sannheten om veien som fører til lidelsens opphør: Det er den åttefoldige veien, nemlig rett anskuelse, rett hensikt, rett tale, rett handlemåte, rett levevis, rett streben, rett aktpågivenhet og rett selvfordypelse.»

Ifølge buddhistisk overleve­ ring ble restene fra Buddhas likbål delt mellom forskjellige tilhengere, som anbrakte dem i gravhauger, såkalte stupaer. Slike gravhauger ble siden reist også over de jordiske lev­ ningene til flere av Buddhas betydeligste etterfølgere. Stupaene ble buddhistenes spesi­ elle minnehelligdommer, og de fremtrådte fra 100-tallet f.Kr. som rikt dekorerte byggverker av stein. Den mest berømte av alle stupaer ble oppført i Sanchi (ved Bhopal) i siste århundre f.Kr. Her ser vi det øverste partiet av den østlige portalen i Sanchistupaens sirkulære omfatningsmur.

56

HØYKULTURER TAR FORM

personlig sjel (atman) eksisterer. Læren om anatman («ikke noe egentlig selv») er et grunnleggende trekk i buddhismen. Etter Buddhas mening består universet av en rekke upersonlige fenomener, dharmaer, som stadig oppstår og går til grunne igjen. Følgelig finnes det ikke noe som er uforgjengelig i verden, og nettopp dette gjør verden lidelsesfylt. I samsvar med denne oppfatningen hevder Bud­ dha at mennesket ikke utgjør noen personlighet med en egen sjel. Det er bare en forbindelse av fem grupper ele­ menter: materiell form, følelse, forestillinger, aktivitetstendenser og til slutt bevissthet. Disse elementene får sin dynamikk fra livsbegjæret, slik at våre handlinger stadig gir støtet til en ny forbindelse av de fem elementer. Slik gjenfødes mennesket til stadig nye tilværelser som er betinget av gjerningene i de foregående liv. Ifølge Buddha gjelder det derfor å føre et liv som setter karmans eller handlingenes lov ut av funksjon, slik at man når fram til nirvana, en tilstand fri for alt begjær og all lidelse. For den som har oppnådd nirvana, er det ingen ny gjenfø­ delse. I den siste delen av sitt liv vandret Buddha rundt i Ganges-landet og forkynte sin lære. Det lyktes ham snart

å vinne en betydelig tilhengerskare, og denne organi­ serte han i klostersamfunn, henholdsvis av munker og som noe epokegjørende nytt - av nonner. Både mun­ kene og nonnene skulle skaffe seg føden ved å tigge. Dermed gav de legfolket mulighet til å forberede seg på å nå opp på det mer krevende munke- og nonnestadiet i en senere tilværelse ved å utføre gode gjerninger i dette liv. For legfolket var følgende fem moralbud fastlagt: ikke drepe, ikke stjele, ikke ha illegitime kjønnslige forbindel­ ser, ikke lyve og ikke innta berusende drikker. Munkene og nonnene bestrebet seg på å nå frelsen i form av den høyeste erkjennelse som ville føre dem til nirvana, og måtte derfor konsentrere seg om undervisning, studier og meditasjon. For dem gjaldt - i tillegg til de fem grunnleg­ gende bud - også et stort antall detaljerte forskrifter for deres livsførsel. På Buddhas tid var det gamle ariske språket som vedalitteraturen i videste forstand er skrevet på, i ferd med å bli et litterært, liturgisk språk, spesielt beregnet på brah­ manene. Det ble noe senere normalisert av den fremstå­ ende grammatikeren Panini, og er siden kjent som san­ skrit, et ord som betyr «velordnet», «normalisert». Til daglig ble det brukt et folkeligere språk som kaltes prakrit, «uordnet», «naturlig». Nå tilla Buddha i enda mindre grad enn Mahavira kastene noen betydning, og derfor hadde hans lære gode utsikter til å slå an hos medlem­ mene av de lavere samfunnslag, vaishyaene og shudraene. Følgelig benyttet Buddha folkespråket i sine prekener. En dialekt av prakrit som kalles pali, ble anvendt i vid utstrekning da Buddhas lære i århundrene etter hans død ble nedtegnet skriftlig. For de sørlige buddhistene har pali siden fått samme betydning som sanskrit for hinduene. Men store deler av buddhismens hellige skrifter er også avfattet på sanskrit. I århundrene etter stifterens død bredte buddhismen seg fra Ganges-landet til de øvrige delene av India, og på 200-tallet, da kong Ashoka gav buddhismen sin støtte, ble den for alvor en all-indisk religion. Sitt inntog på Sri Lanka (Ceylon) gjorde buddhismen ifølge overleveringen gjennom misjonærer som den samme kongen sendte ut. 1 de følgende århundrene spilte buddhismen en ganske vesentlig rolle i India ved siden av hinduismen, men den ble samtidig offer for en tiltagende sektdannelse. I siste halvdel av det første årtusen e.Kr. tapte den derimot mer og mer terreng i forhold til hinduismen, og under den islamske erobringen av subkontinentet i begynnelsen av det annet årtusen e.Kr. gikk den nesten helt til grunne i selve India. I den nyeste tid har den igjen fått et visst fot­ feste i sitt opprinnelige land, der den i dag teller vel tre millioner medlemmer. Mens buddhismen gikk tilbake i India, vant den i de første århundrene e.Kr. kraftig fram i de sørlige landene i Asia, noe senere også i Kina, Tibet, Mongolia og Japan. Slik utviklet den seg til en av verdens store religioner, men samtidig ble den betydelig forandret.

Sanchi-stupaens nordlige por­ tal og innenfor denne selve gravhaugen, som er 18 meter høy.

Persere og makedonere trenger inn i Nordvest-India I den senvediske perioden var Nordvest-India øyensynlig helt avsondret fra ariernes nye kjerneområde, Ganges-lan­ det. Her i nordvest skjedde det på Buddhas tid noe avgjø­ rende nytt på det politiske området. Midt på 500-tallet f.Kr. hadde kong Kyros av akemenide-dynastiet skapt det omfattende Perser-riket, og ved slutten av det samme århundret skjøv en ny erobrerkonge, Dareios I, østgrensen så langt fram at riket også kom til å omfatte Indusdalen og en stor del av Punjab. Disse områdene ble orga­ nisert som satrapiene (provinsene) India (oppkalt etter den store elva Indus) og Gandhara. Grekerne brukte siden det første navnet om hele det indiske subkontinen­ tet. I de første hundre årene etter erobringen innbrakte de to satrapiene kjempemessige skatteinntekter til akemenide-herskeren, samtidig som de leverte soldater til den persiske krigføringen mot grekerne. Men fra ca. år 400 ser det ut til at de oppnådde selvstendighet under forskjellige lokale herskere. Som vi senere skal se, kan det spores akemenidisk inn­ flytelse både på Ashokas berømte innskrifter og på bevarte skulpturverker fra hans tid. Men den viktigste persisk-inspirerte nyskapning på kulturens område var at det i Nordvest-India ble utformet et skriftsystem kalt kharoshthi på grunnlag av den arameiske (semittiske) konsonantskriften som ble brukt i forvaltningen av Perser-riket. I resten av India brukte man allerede et annet, svært hen­ siktsmessig skriftsystem, den såkalte brahmi-skriften. Den er først kjent fra Ashokas innskrifter, men er uten tvil flere hundre år eldre. Også denne skriften kan muligens være utviklet fra et semittisk skriftsystem, selv om tegnene ikke ligner hverandre. Den var en fullt utviklet stavelsesskrift ARIERNES

INDIA

57

Denne besittelsen gikk likevel tapt for makedonerne straks etter Alexanders død i 323. Hvor lite verdenserobrerens fremstøt i det hele kom til å prege India, går fram av det forhold at hans navn ikke forekommer i den eldre indiske litteraturen. På den annen side økte nå den greske verdens kunnskaper om indiske forhold, og det foregikk et oppsving i handelssamkvemmet mellom de indiske områdene i vest og de hellenistiske rikene som ble dannet av Alexanders etterfølgere.

Maurya-rikets vekst

Utsnitt av en av Ashokas innskrifisøyler med et av kongens edikter gjengitt med brahmiskrifi.

som hadde tegn også for vokalene, og det fantes på denne tiden neppe noe bedre skriftsystem, bortsett fra det greske. Fra brahmi-skriften har alle senere indiske og sørøst-asiatiske skriftsystemer utviklet seg; derimot gikk kharoshthi-skriften etter noen hundre års forløp helt ut av bruk i India. I årene 327-325 opptrådte en ny erobrer fra vest i Nordvest-India, nemlig makedonerkongen Alexander den store, som etter erobringen av Perser-riket også utvidet sin myndighet til å gjelde rikets tidligere indiske lydområde.

Gresk diplomat i India Etter at Seleukos I hadde sluttet fred med Chandragupta, sendte han flere ganger den lilleasiatiske grekeren Megasthenes i diplomatiske oppdrag til Maurya-rikets hovedstad Pataliputra. Slik fikk Megasthenes et godt kjenn­ skap til forholdene i det indiske storriket, og på dette grunnlag forfattet han det store verket «Indika», der han behandlet Indias geografi, befolkningsforhold, regjeringssystem, institusjoner og historie. Megasthenes har nok vært noe naiv og ikke alltid like nøyaktig i sine iakttagelser, men på den annen side inneholdt hans verk et vell av opplysninger som hadde nyhetens interesse i den vestlige verden. I de følgende århundrer var det den viktigste informa­ sjonskilde om indiske forhold. «Indika» er dessverre gått tapt, men verkets innhold er for en stor del kjent gjennom fyldige utdrag hos forfattere fra den romerske keisertiden.

58

HØYKULTURER TAR FORM

I slutten av 320-årene dukket det opp en mektig indisk hersker, et medlem av Maurya-klanen i Magadha, den unge Chandragupta, som hadde stilt seg i spissen for en større gruppe opprørere. Han klarte å fortrenge den siste herskeren av Nanda-dynastiet i Magadha og stiftet sitt eget herskerhus, Maurya-dynastiet. Dertil utfylte han også det maktpolitiske tomrommet som var oppstått i Nordvest-India etter Alexander den stores død ved å ta i besit­ telse hans indiske provinser. På den måten ble hele NordIndia samlet til ett stort rike. Da Alexanders verdensrike ble delt mellom hans ledende hærførere, tilfalt Nordvest-India egentlig Seleu­ kos I, stifteren av det store forasiatiske Seleukide-riket. Han drog ca. 305 mot Chandragupta for å tiltvinge seg sin arv, men ble beseiret av den indiske kongens store hær­ styrker. Snart etter foretrakk han å slutte en fred der han ikke bare gav avkall på de nordvestindiske provinsene, men også avstod en betydelig del av sine egne besittelser i det tilgrensende området, som i dag kalles Afghanistan og Baluchistan. Til gjengjeld mottok han 500 krigselefanter av Chandragupta. De ble til stor nytte for ham under den følgende maktkampen mot rivalene i vest. Senere rådde det et godt forhold mellom Maurya-riket og Seleukide-riket, med faste diplomatiske forbindelser. Blant annet tilbrakte grekeren Megasthenes omkring år 300 lang tid i India som Seleukos Is utsending til Mauryahoffet. I den senere delen av sin regjeringstid trengte Chan­ dragupta fram sørover i Deccan, og denne ekspansjonen fortsatte under hans sønn Bindusara (ca. 297-272). Ved Bindusaras død strakte Maurya-riket seg helt ned til det sørlige Mysore (les: Maisor). Men Kalinga-riket (ved Bengalbukta i øst) var ennå selvstendig og behersket handels­ veiene mot sør både til lands og til vanns. Det ble defini­ tivt beseiret av Bindusaras sønn, den berømte kong Ashoka (ca. 272-234). Dermed omfattet Maurya-riket hele India bortsett fra sørspissen. Her fantes fire stater, behersket av tamilene, som dannet en gren av den ikkeindoeuropeiske dravidiske folkegruppen. Med disse sta­ tene, Satiya, Chola, Kerala og Pandya, opprettholdt Ashoka vennskapelige forbindelser. Et tilsvarende godt forhold hadde han til Sri Lanka, som indiske ariere hadde inntatt et par århundrer tidligere.

Maurya-rikets økonomiske grunnlag I Maurya-perioden dannet landbruket - åkerbruk og i annen rekke kvegdrift - fortsatt grunnvollen i det økono­ miske livet. Storparten av jorda ble nå som før i teorien betraktet som kongens eiendom og var delt opp i små bruk. De bøndene som sammen med sin familie dyrket disse brukene, var frie og hadde i praksis disposisjonsret­ ten over dem, såfremt de betalte sine skatter. Det fantes også eiendommer som tilhørte templer og medlemmer av de høyere klassene. Her ble jorda dyrket og kvegflokkene passet av jordarbeidere eller leilendinger, som i likhet med resten av bondebefolkningen bodde i landsbyene. Der holdt også storparten av de indiske håndverkerne fortsatt til, noe som naturligvis ikke fremmet vareomsetningen mellom by og land. I Maurya-perioden ble landbruksarealet stadig utvidet gjennom skogrydding. Det skjedde under ledelse av stat­ lige tjenestemenn. Staten fremmet også åkerbruket gjen­ nom bygging av store overrislingsanlegg, spesielt med tanke på den utbredte risdyrkingen. Andre viktige land­ bruksprodukter var bygg, hvete og sukkerrør, og befolk­ ningens behov for klær ble spesielt tilgodesett gjennom dyrking av bomull. I Maurya-tiden økte varebyttet mellom de enkelte delene av det indiske subkontinentet. Det var fortrinnsvis rike vaishyaer som stod for denne handelen, som særlig omfattet prestisjegjenstander som edelsteiner og perler, edle tresorter, fine stoffer, parfymer og krydder. Men også growarer som jern og salt ble transportert over store avstander fordi forekomstene var svært ujevne på subkon­ tinentet. Så vidt mulig ble vannveier benyttet til varetrans­ port. Der dette ikke var mulig, sluttet flere kjøpmenn seg sammen og sendte store handelskaravaner over land. De indiske luksusproduktene fant også i økende grad veien inn i den hellenistiske verden i vest og til de østligere områdene i Asia. Gjennom Afghanistan og SentralAsia var det handelsforbindelse med Kina, som først og fremst eksporterte silke til India. I sammenheng med oppsvinget i handelen blomstret også byhåndverket opp, og flere byer vokste seg nå store. Bygningene bestod gjeme av flere etasjer, men de var fort-

DET ARABISKE HAV

BENGALBUKTA

7\ JB SRI LANKA Ashokas rike.

Megasthenes om Pataliputra Ifølge Megasthenes strakte Maurya-rikets hovedstad Pataliputra seg i en lengde av 15 km langs elva Ganges og målte i bredden nesten 3 km. Byen var omgitt av en trepalisade med 570 vakttårn og 64 porter, og utenfor denne palisaden, som øverst var forsynt med skyteskår for bueskyttere, løp en voll­ grav som foruten å tjene til byens forsvar også fungerte som kloakkavløp. Det sies om byens kjempemessige herskerpalass at det på mange måter overgikk Midtøstens store og praktfulle kongeboliger. Til palasset var det knyttet vid­ strakte parkanlegg, der det ble holdt tamme påfugler og fasaner. Parken inne­ holdt også vakre vannbassenger med kolossale tamme fisker.

Fra det gamle Pataliputra. Til venstre søyler fra Mauryapalasset, som nå står under vann. Til høyre rester av pali­ sadene rundt byen: To paral­ lelle rekker av store stokker er banket dypt ned i bakken i en avstand av 4,5 mfra hver­ andre. De har vært forbundet med både det avbildede «gul­ vet» og et tilsvarende «loft» av tverrtømmer. Hulrommet mellom den ytre og den indre palisadeveggen har antagelig vært fylt med jord.

ARIERNES

INDIA I 59

satt bare oppført av tre. Dette gjaldt også den vidstrakte hovedstaden Pataliputra med sitt kjempemessige kongepalass. Hvert enkelt av håndverkene i byene var organisert i laug, der medlemmene ofte arbeidet i fellesskap. En bety­ delig del av håndverksproduksjonen ble imidlertid drevet av staten selv. Den eide for eksempel spinnerier og veverier, dessuten verksteder til fremstilling av våpen og annet militært utstyr. Ut over dette var gruvedrift, særlig utvin­ ningen av det viktige jernet, et statsmonopol. Selv prosti­ tusjonen ble organisert av staten, og indernes store spillelyst ble kanalisert gjennom statlige spillehus. Da det i tillegg også fra statens side ble ført kontroll med handelslivet og særlig vareprisene, er det neppe for sterkt sagt at Maurya-riket var kommet langt på vei mot statssosialisme.

Embetsstyre og skatteoppkreving i Maurya-riket For å holde sammen det store riket gjorde Mauryakongen bruk av et omfattende embetsmannsapparat med karakter av et sentralisert byråkrati. Her ble de høyeste stillingene rekruttert fra kshatriya- og brahman-klassen.

Kapitel på innskriftsøyle satt opp av Ashoka i Sarnath nær Varånasi (Benares). Høyden er vel 2 m. Øverst fire løver som symboliserer buddhismensfire edle sannheter. Nedenfor skiftevis lovens hjul (som uttrykk for gjenfødslenes evige kretsløp) og fire dyr: løve, pukkelokse, elefant og hest. Nederst en nedadvendt, klokkeformet lotusblomst. Som et vitnesbyrd om den berømmelse dette kapitelet har oppnådd, blir dets motiv nå brukt som indisk statssegl.

Som personlige rådgivere hadde den eneveldige kongen en rekke ministre, og under dem hørte en tallrik sentral­ administrasjon som var delt i forskjellige departementer. Hvert av departementene holdt seg å jour med forvalt­ ningen av sitt saksområde på det lokale plan gjennom utsendte kontrollembetsmenn. Den regionale og lokale administrasjonen var sterkt lagdelt. Riket bestod av fire provinser som hver hadde en visekonge i spissen for et omfattende embetsmannskorps. De var igjen delt i en rekke distrikter som ble ledet av guvernører. Deretter fulgte mindre administrative enheter som enten bestod av en gruppe landsbyer eller en by. For landområdene var landsbyen den laveste administrative enhet. Her tok velhavende bønder seg av forvaltningen, og oppgavene gikk i arv fra far til sønn. Som vederlag for sin innsats nøt de skattefrihet. Kongen drog selv av og til på inspeksjonsreiser rundt i riket. I tillegg var det siden Chandraguptas dager organi­ sert et statlig spionasjesystem med hemmelige agenter som stadig holdt herskeren underrettet om stemningen i de forskjellige delene av riket. Skatteinnkrevingen var den viktigste grenen av admi­ nistrasjonen og ble drevet svært effektivt. Nå som før var det landbruket som betalte størstedelen av skattene, men det var også lagt betydelige avgifter på håndverksproduk­ sjonen - der laugene foretok innkrevingen - og på vareomsetningen. Det ble krevd inn toll hver gang en handels­ vare passerte grensen mellom to distrikter. En stor del av rikets inntekter gikk til en ganske rund­ håndet avlønning av embetsmennene og til å iverksette offentlige arbeider som veianlegg til beste for handelslivet, overrislingsanlegg og lignende. Maurya-rikets stå­ ende hær slukte ikke mindre av inntektene. Denne hæren benyttet særlig mannshøye buer, lange sverd og spyd til våpen. Kastemaskiner, murbrekkere og andre beleiringsmaskiner til angrep på fiendtlige byer ble brukt i enda større utstrekning enn i foregående periode. Hæren var fremdeles delt inn i de fire klassiske våpen­ gruppene, fotfolket, stridsvognvåpenet, rytteriet og krigselefantkorpset. På grunn av de store utgiftene ble det stilt store krav til statens myntpreging.

Erobreren som ble buddhist Den Maurya-herskeren som uten sammenligning har vunnet størst ry, er Ashoka, og det skyldes i første rekke de mange store innskriftene som han lot hogge inn i klippevegger og steinsøyler rundt om i riket sitt. Dette er de første kjente innskriftene fra det ariske India. Når Ashoka kom på tanken å hogge inn disse innskrif­ tene, skyldtes det antagelig at han hadde hørt om klippeinnskriftene til den berømte akemenidekongen Dareios I. Overensstemmelser i innledningsformularene styrker en slik oppfatning. Skulpturene som smykker innskriftsøylenes kapiteler, tyder også på inspirasjon fra akemenidekunsten. Derfor er det blitt fremsatt en hypotese om at disse skulpturene skyldes etterkommere av kunstner60 | HØYKULTURER TAR FORM

grupper som etter Alexander den stores erobring av Per­ ser-riket hadde søkt tilflukt i India. Derimot har innholdet i Ashokas innskrifter ingen berøringspunkter med Akemenide-riket. Det henger iste­ den sammen med noe kongen selv forteller i en av inn­ skriftene: at han under sitt blodige felttog mot Kalinga ble slått av krigens gru i den grad at han gjennomgikk en per­ sonlig krise og ble omvendt til buddhismen. Ikke minst kom han til å legge vekt på buddhismens bud om ikke å drepe (ikke-vold), slik at han slo om til en pasifistisk poli­ tikk. Ashokas innskrifter er utformet som edikter (forord­ ninger), der han på en landsfaderlig måte formaner undersåttene til å følge de milde buddhistiske moralbudene. De skulle opptre sosialt ansvarlig overfor alle men­ nesker og sette toleransen i høysetet. På den måten mente Ashoka at dharma ville bli oppfylt - den universelle rett­ ferdige lov som skaper den rette harmoni i samfunnet. Ashokas edikter er fra først til sist gjennomsyret av en dypt følt humanisme som har sikret ham en ærefull plass blant verdenshistoriens store herskerpersonligheter. Han er en verdig historisk representant for det India som like til våre dager har lagt stor vekt på læren om ikke-vold.

Et Ashoka-edikt «Kong Priyadarshin [Ashoka], gudenes elskede, sier: Folk utfører forskjellige seremonier. Til de anledninger som det utføres sere­ monier ved, hører sykdomstilfeller, sønners eller døtres giftermål, barnefødsler og påbegynnelse av reiser. Især kvinnene tyr til mange likegyldige og meningsløse sere­ monier. Det er riktig at det blir utført seremonier. Men den slags bærer lite frukt. Der­ imot er dharma-seremonien meget fruktbringende. Den består i å behandle slaver og tjenere forsvarlig, vise ærbødighet overfor lærere, avholde seg fra vold mot levende vesener og være gavmild mot prester og asketer. Disse og tilsvarende hand­ linger kalles dharma-seremoniene. Derfor bør en far, sønn, bror, herre, venn, bekjent, ja, endog nabo si om slike handlinger: “De er gode; de bør utføres til formålet er oppnådd. Jeg vil praktisere dem.”

Dharma-seremonien er ikke tidsbegrenset. Selv om den ikke oppnår sitt formål i denne verden, fører den til ubegrenset fortjeneste i den neste verden. Men hvis den oppnår sitt formål i denne verden, fremkaller den begge virkninger, det ønskede for­ mål i denne verden og ubegrenset fortjeneste i den neste.»

Maurya-dynastiets undergang Om Maurya-rikets skjebne etter Ashokas død er våre kil­ der nesten fullstendig tause. Men så mye er sikkert at det var preget av en tiltagende tilbakegang. At det har vært finansielle vanskeligheter, kan vi slutte av at allerede Ashoka fant å måtte slå inn på inflasjonens vei ved å blande kobber i sølvmyntene. Sentralregjeringen viste seg heller ikke i stand til å holde det kjempemessige riksom­ rådet under effektiv kontroll, og resultatet ble at den ene ytterprovinsen etter den andre rev seg løs. Oppløsningsprosessen endte med at den siste Maurya-kongen, som bare rådde over Ganges-dalen, ble styrtet av hærføreren Pushyamitra i 185 f.Kr. Pushyamitra stiftet deretter sitt eget dynasti, Shunga-dynastiet.

Et annet berømt skulpturverk fra Ashoka-tiden er dette pukkelokse-kapiteletfra en innskriftsøyle som i sin tid stod i Rampurva, Bihar. Under pukkeloksen er «livets tre» og en blomst skiftevis gjengitt. Nederst en nedadvendt, klokkeformet lotus­ blomst. Kapitelet er ca. 2,5 m høyt, og det tilhørende søyleskaftet måler 11 mi høy­ den.

ARIERNES

INDIA I 61

Handel og alfabetskrift fra Midtøsten

Henimot 1000 f.Kr. trådte landene rundt det østlige Middelhavet inn i jernalde­ ren, og herfra bredte jernet seg til andre deler av Eurasia. På denne tiden var Midtøsten ikke stormaktsdominert som i tidligere århundrer. Fra sine bystater på den syriske kysten bandt fønikerne mid­ delhavsområdet sammen gjennom sjø­ handel og spredte den semittiske alfabetideen til andre folkeslag. Samtidig vandret arameerne ut fra den syrisk-arabiske ørkenen og dannet småstater over det meste av det mesopotamiske og syriske området. Her ble de gjennom sin karavanehandel landjordens fønikere. Deres språk - med et alfabet tilsvarende det fønikiske - kom til å bli et sammen­ bindende internasjonalt meddelelsesmiddel. Libanons fjellskråninger utnyttes i dag til åkerbruk som drives på kunstige terras­ ser.

62

De indoeuropeiske vandringene fra nord i det annet årtu­ sen f.Kr. skapte ikke bare nye samfunns- og kulturformer i India. De førte også til store omveltninger omkring det østlige Middelhavet. Her inntrådte omkring 1200 en svek­ kelse av stormaktene som fikk vidtrekkende kulturelle føl­ ger. Den store egeervandringen (se bind 1) skapte et skarpt brudd i den storpolitiske utviklingen i Midtøsten. Fra sitt HØYKULTURER TAR FORM

utgangspunkt i det sørøstlige Europa rammet den over sjø og land både Lilleasia og det syriske kystlandet, og nådde i sør like til Egypt. Inntil da hadde det i Midtøsten vært tale om en maktbalanse mellom den sørlige makten Egypt, Hetitter-riket i nord og den østlige makten Assyria, som i vest hadde trengt fram til den store svingen Eufrat danner. Her representerte assyrerne en alvorlig trussel mot det handelspolitisk og strategisk viktige syriske

området, som var delt mellom de to andre stormaktene. Egeervandringen førte til at Hetitter-riket gikk helt til grunne, og Egypt, som med nød og neppe hadde lykkes i å avverge de fremstormende folkemassenes angrep, ble så svekket at det måtte oppgi sin sørsyriske provins før mid­ ten av 1100-tallet. På denne bakgrunn skulle man ha ventet at assyrerne ville ha fullført den marsjen mot Middelhavet og verdens­ herredømmet de hadde begynt på omkring år 1300. Men dette skjedde ikke, dels fordi Assyrer-riket kort før 1200 ble offer for en langvarig indre svekkelse, og dels fordi den syrisk-arabiske ørkenen sendte ut nye beduinflokker: arameerne. Dette folket satte seg på 1100-tallet fast ved Eufrats midtre løp og dannet en massiv barriere mellom assyrerne og Middelhavet. Slik ble det skapt et helt nytt statssystem ved det øst­ lige Middelhavet. I Lilleasia oppstod det en rekke småsta­ ter. De ble delvis dannet etter initiativ av de nyankomne indoeuropeiske folkemassene, med frygerne som de vik­ tigste, og delvis dannet også gamle lilleasiatiske folk nye stater. Videre ble hetittenes gamle vasallområde NordSyria delt i forskjellige nyhetittiske stater, blant andre Karkemisj, Aleppo og Hama. Endelig hadde stormaktssvekkelsen til følge at folkene i det øvrige Syria nå fikk en tidligere ukjent mulighet for selvutfoldelse. Derfor kunne fønikerne i kystlandet vest for Libanon-fjellene utvikle seg til det førende handelsfolket ved Middelhavet, mens jødene, en vestlig gren av arameerne som hadde tatt Palestina i besittelse, skapte historiens første syriske storrike omkring år 1000.

Jernalderen begynner At de nye indoeuropeiske folkene veltet hetittermakten i Lilleasia, kan i kulturell forstand sammenlignes med den store germanske folkevandringens likvidering av Romer­ riket halvannet årtusen senere. Den tidligere høykulturen måtte vike plass for en mindre utviklet samfunnsstruktur som var basert på en enkel jordbruksøkonomi, og dermed begynte en århundrelang mørk tidsalder, hvor vi savner

Stormaktssystemet i Midt­ østen før 1200f. Kr.

Tidstavle Fønikerne: Egeervandringen rammer Fønikia..................................................... ca. 1200 f.Kr. Egypts overhøyhet over Fønikia slutt.............................................. ca. 1166 f.Kr. Fønikerne blir et ledende handelsfolk............................................. ca. 1100 f.Kr. Utica blir grunnlagt ............................................................................ etter 800 f.Kr. Karthago blir grunnlagt.............................................................................. 814 f.Kr. Assyriske fremstøt mot Fønikia tar til..................................................... 800-tallet Tilbakegang for fønikisk handel.............................................................. 600-tallet Arameerne: Tiglatpileser I mot arameerne............................................................ ca. 1100 f.Kr. Omfattende arameisk ekspansjon....................................................... 1000-tallet Arameernes makt kulminerer............................................................... 900-tallet Assyriske mottiltak begynner............................................................... ca. 900 f.Kr.

At jern i tiden før egeervand­ ringen. var et usedvanlig kost­ bart metall, fremgår klart av at Tutankhamun fikk denne jerndolken med seg i graven. Liksom skjeden er dolkens skjefte av gull, med en dopp­ sko av bergkrystall. Den er trolig en gave til farao fra den hetittiske kongen.

HANDEL OG ALFABETSKRIFT FRA MIDTØSTEN

63

I de siste par århundrer før Hetitter-riket gikk under, hadde hetittene smeltet og herdet jernmalm ved hjelp av trekull (se bind 1). Særlig den nordøstlige delen av Lille­ asia var rik på jernmalm, og hetittene hadde maktet å foredle denne til karbonfattig smijern eller stål, som var bronsen overlegent til fremstilling av solide og skarpe gjenstander, blant annet våpen. Ved å holde kunnskapen om denne prosessen hemmelig, beholdt hetittene et jern monopol i Midtøsten. Men ennå på den tiden da riket deres gikk under, var smijernet langt fra kommet i vanlig bruk i Lilleasia. Etter at egeervandringens folkemasser hadde nådd fram til de hetittiske jerngruvene og fått kjennskap til herdingsteknikken, fikk imidlertid det nye metallet forholdsvis hurtig innpass i dagliglivet. Ikke bare ble det mulig å fremstille mer effektive våpen og arbeids­ redskaper, men disse var også betydelig mindre kostbare enn tilsvarende gjenstander av bronse. Derfor bredte jer­ net seg i hele Midtøsten, og dette førte selvsagt til en effektivisering av den økonomiske aktiviteten, særlig innenfor jordbruk og skogbruk. Bortsett fra Egypt, hvor man på grunn av de rike kobberforekomstene fremdeles holdt fast ved bronsen, var alle land omkring det østlige Middelhavet kommet inn i jernalderen omkring år 1000. Senere ble kjennskapen til det gode og billige bruksmetallet spredt til stadig fjernere områder.

Fremdeles finnes det en stor sedertreskog i Libanons fjell øst for byen Tripoli. Denne skogen står som et minnes­ merke over landets ærerike fortid og blir omhyggelig beskyttet av libanesiske myn­ digheter.

skriftlige kilder til belysning av politiske og sosiale for­ hold. Samtidig med den kulturelle tilbakegangen gav de nye indoeuropeiske folkegruppenes ankomst til Lilleasia imidlertid støtet til en teknologisk revolusjon av største betydning for hele området rundt det østlige Middelhavet: Bruken av jern ble så alminnelig at det er berettiget å tale om en ny tidsalder, jernalderen.

Fønikisk purpurproduksjon «Fønikerne var berømt for de kulørte stoffene som de farget med sneglearten Murex trunculus eller Murex brandaris. Tidligere var disse artene svært vanlige i åpent hav utenfor de fønikiske byene, men gradvis forsvant de på grunn av den intensive utnyttelsen av dem. De døde dyrene utskilte en saft som når den ble lagt på et hvitt stoff, farget dette fiolett. Det er purpurfargen ... Alt etter saftens tykkelse og det tidsrom den blir utsatt for sollyset, kan fargen gradvis variere fra rosa til mørk fio­ lett. Bortsett fra de tallrike omtalene i litteraturen, dokumenteres den fønikiske purpurproduksjonen av snegleskallhaugene som er funnet ved Sidon og ly ros. Særlig sørfor Sidon finnes det en haug nær havet som bokstavelig talt består av flere meter tykke lag av sneglerester. Det er også sannsynlig at de beholderne som smådyrene ble plassert i for å bli utsatt for sollys, og som de utskilte saftene ble samlet opp i, stod i en viss avstand fra byen på grunn av den sterke, vemmelige stanken. For øvrig er det også blitt funnet slike avleiringer av snegleskall ved det vestlige Middel­ havet, noe som vitner om denne industriens utbredelse i koloniområdet.» (Fra den italienske orientalisten S. Moscatis bok «Fønikerne» [1966].)

64 ! HØYKULTURER TAR FORM

Naturvilkår og håndverk i det fønikiske området Det var i høy grad fønikernes livlige handelsaktivitet fra slutten av det annet årtusen som sørget for utbredelsen av smijernet utenfor Lilleasia. Fønikerne var semitter og holdt til i det syriske kystområdet vest for høyfjellene i Libanon. Det fønikiske området, som strakte seg fra bystaten Arados’ nordgrense til Karmel-fjellet i sør, hadde de beste naturlige betingelser for å spille en sentral rolle i fjernhandelen. De mange bystatene i området hadde stort sett godt beskyttede havner, noe som gjorde Fønikia til det naturlige og sentrale omlastingsområdet mellom de forasiatiske karavaneveiene og sjørutene over Middelhavet. Videre var det gode jordbruksforhold i det fønikiske området, med en betydelig produksjon av olje, vin, fiken og andre frukter. Men da Fønikia på det bredeste ikke måler mer enn 50 km fra kysten til Libanon-fjellene, kunne landet bare brødfø en svært begrenset befolkning. Naturlig folkeøkning henviste derfor fønikerne til å søke sin næring på havet. Som grunnlag for en fjernhandel til sjøs hadde de selv et stort aktivum i sedertrærne i Liba­ non-fjellene. Disse trærne gav tømmer til hele den sivili­ serte verden i Midtøsten, og etter hvert som handelen tok til, ble denne viktige eksportartikkelen og varene fra det høytstående fønikiske jordbruket supplert med hånd­ verksprodukter. Fønikerne viste vel ikke noen særlig originalitet innen­ for kunsthåndverket. Men ved å utnytte de impulsene de fikk fra andre områder i Midtøsten, særlig fra Egypt og Mesopotamia, ble de dyktige til å arbeide i metall, stein,

Den høytstående fønikiske elfenbensskjærerkunsten er kjent gjennom tallrike funn fra det nærorientalske områ­ det. Her ser vi et møbelbeslag av elfenben i form av et kvinnehode, som på grunn av sitt gåtefulle smil er blitt kalt «Mona Lisa». Dette elfenbensrelieffet er 17 cm høyt og stammer sannsynligvis fra 700-tallet f.Kr. Det ble funnet sammen med mange andre fønikiske elfenbensarbeider under utgravningen av det assyriske kongepalasset i Nimrud (jf. s. 94), og stam­ mer antageligfra et assyrisk byttetokt til det syriske kyst­ landet.

keramikk og ikke minst elfenben. Fønikemes viktigste håndverksprodukter var imidlertid glass og vevde teksti­ ler. Kunsten å fremstille glass hadde allerede tidligere vært kjent i Egypt og Mesopotamia. Men mens man der bare

hadde klart å lage ugjennomsiktig, farget glass, lyktes det for fønikerne å produsere gjennomsiktige glassvarer som ble svært ettertraktet. Enda mer populære ble fønikemes fargede tøyer. I Fønikia nådde vevekunsten en høy utvikling, men det

HANDEL OG A L F A B E T S KR IF T FRA MIDTØSTEN

65

Utgravningstegning av et assyrisk veggreliefffra ca. 700. Relieffet viser de to hovedtypene av fønikiske skip bemannet med soldater som har anbrakt skjoldene sine langs relingen. Krigsskipet er utstyrt med mast og tdkkelasje til segl, og i baugen har det en spiss snabel til å senke fiendtlige fartøyer med. Transportskipet er en enkel galei med høye stavner. Nedenfor er det eneste bevarte fragmentet av relieffet gjengitt.

66 | HØYKULTURER TAR FORM

som fremfor alt gjorde de fønikiske tekstilene etterspurt, var den vakre og holdbare purpurfargen deres. Denne ble utvunnet fra purpursneglen i Øst-Middelhavet ved en prosess som de førende fønikiske bystatene Sidon og Tyros klarte å holde hemmelig. Den greske betegnelsen for purpurfargen, foinix, gav for øvrig opphav til folkenavnet fønikere, som de gamle innbyggerne i det mellomsyriske kystlandet senere er blitt kjent under. Selv kalte fønikerne seg kanaanitter, i likhet med den beslektede semittiske befolkningen i Palestina.

Et handlende og sjøfarende folk Før ca. 1200 hadde fønikerne ikke hatt mulighet til å drive sjøhandel i større målestokk. Til da hadde nemlig egypterne dominert det palestinsk-fønikiske kystlandet politisk og tatt seg av varehandelen mellom Nil-landet og Syria. Samtidig hadde den mykenske verdens akhaiere vært den store handelsmakten i Øst-Middelhavet. Deres

viktigste handelsstasjon lå i byen Ugarit (Ras Shamra) i det nordsyriske kystlandet. Det var den store omlastingsplassen for kobberet fra Kypros. Egeervandringen førte imidlertid til at den akhaiiske handelsvirksomheten tok slutt, og Ugarit gikk til grunne. Da Fønikia like etter ble befridd fra det egyptiske fremmedherredømmet, var tiden inne for fønikerne til å supp­ lere jord- og skogbruket med sjøfart og fylle det tomrom­ met som var oppstått i middelhavshandelen. Det tok etter alt å dømme en viss tid å utbedre de skadene som egeervandringens herjende og plyndrende folkemasser hadde påført de fønikiske byene, men da dette var ordnet, begynte fønikerne for alvor å felle sedertrær til skipstømmer. De bygde en flåte av en forbedret skipstype, og etter hvert tok de opp de akhaiiske handelstradisjonene. Omkring år 1100 ser det ut til at fønikerne hadde overtatt rollen som det ledende handelsfolk ved Middelhavets øst­ kyst. I tillegg til å basere handelsvirksomheten på sine egne viktige produkter førte fønikerne med seg det nye, etter­ spurte metallet, jernet. De handlet også med forskjellige mesopotamiske varer - håndverksprodukter, krydder og oljer - som de skaffet seg i karavanehandelens syriske knutepunkter, fremfor alt Damaskus og Hama. Videre skal fønikerne ha fanget og solgt betydelige mengder av middelhavsområdets kystbeboere som slaver, visstnok særlig folk fra Afrika-kysten. Med denne velassorterte varerikdommen vant fønikiske handelsmenn naturlig nok innpass i fjerne strøk. Til gjengjeld fikk de tak i varer som de dels brakte med seg hjem, dels byttet bort andre steder. Den fønikiske handelen var i første rekke konsentrert om det østlige middelhavsområdet, og et av dens viktigste mål var den kobberrike øya Kypros. På sørøstkysten av denne øya ble det rundt 850 grunnlagt en fønikisk koloni, mens andre deler av Kypros var på greske hender. Også på sørkysten av Lilleasia grunnla fønikerne handelsstasjo­ ner, og de fikk forbindelse med øya Rhodos. På 900-tallet begynte fønikerne også å utvide sin han­ delsvirksomhet til det europeiske området, og i de neste to århundrene var deres handel på øyene i Egeerhavet og kysten av det greske fastlandet svært livlig. Fra første stund drev fønikerne en betydelig handel med Egypt, og de handlet også med araberne ved Rødehavet. Etter midten av 800-tallet trengte de også fram langs nordkysten av Afrika til det nåværende Tunisia. Her grunnla de som sin første koloni Utica, og den ble fulgt av andre kolonier. Av disse skulle den viktigste bli Karthago (egentlig Kart Hadasj = den nye byen), som ifølge en tro­ verdig antikk tradisjon ble grunnlagt i året 814. Etter år 800 rettet fønikerne et kraftig handelsfremstøt mot det vestlige Middelhavet. Hovedhensikten var å komme i besittelse av det sørspanske sølvet og tilført sølv fra Cornwall og Bretagne. Byen Tartessos ved Spanias sør­ ligste atlanterhavskyst var omlastingsplass for metallet. På grunn av vind- og strømforholdene i Middelhavet var det ikke hensiktsmessig å fortsette vestover fra Tunisia langs nordkysten av Afrika. Isteden gikk den normale ruten fra Fønikia mot vest over Kypros, Kreta, Malta fram til Sicilias sørvestkyst, og videre langs det sørlige Sardinia fram til

Slav efangst Fønikemes slavefangst i Middelhavets kystområder blir belyst av en passasje i «Odysseen» (XIV 287-98, Østbyes oversettelse), der Odysseus forteller om hva som hendte ham etter at han hadde oppholdt seg sju år i Egypt:

«Men da det åttende kom i årenes rullende kretsløp, kom enjoiniker, en kjeltring, en mester i svik og i renker, en som har bragt over menn mangfoldige sorger og trengsler. Mannen fikk lokket meg med seg med svik, og vi landet omsider i detfoinikiske land, hvor han hadde sitt hus og sitt eie. Hist i hans hjem fikk jeg være i ro, til året var omme. Men da nu dagers og måneders tall var til ende og atter årstidsgudinnene kom, da året omsider var omme, tok han meg med på et skip som til Libyen drog over havet. Lumskelig løy han og sa at han trengte min hjelp under farten, medens han aktet å selge meg derfor ublu betaling.»

Balearene og deretter langs spanskekysten fram til Gibraltar-stredet. Den sluttet like sør for Tartessos, der kolonien Gades (Cådiz) ble grunnlagt som utskipningshavn for de ettertraktede metallene. Langs seilruten til Tartessos ble det anlagt kolonier på Malta, Sicilia, Sardinia, Balearene og Spanias sørøstkyst. Særlig viktig ble koloniseringen av det vestlige Sicilia, som omfattet byene Motye, Panormos (Palermo) og Soloeis. Fra Gades drog fønikerne snart fram langs Marokkos nordlige atlanterhavskyst. Her opprettet de et par kolo­ nier for å få tak i Guineas kostelige produkter, gull og elfenben. På grunn av det ikke særlig betydelige folkeoverskuddet i det mellomsyriske kystlandet var de fønikiske anleggene - bortsett fra enkelte viktige kolonier som Utica, Karthago, Gades og byene på Vest-Sicilia - bare Fønikia og dets handelsfremhandelsstasjoner. Her hadde kjøpmennene fått tillatelse 1 støt.

HANDEL OG A L F A B E T S K RI F T FRA MIDTØSTEN I 67

Reiste fønikerne rundt Afrika? Fønikernes store dristighet fremgår ikke minst av en omseiling av Afrika som noen fønikiske skipsbesetninger gjennomførte ca. 600 f.Kr. De var i den egyptiske kongen Nekos tjeneste, og Herodot forteller følgende om denne bedriften i sitt historieverk (IV 42, i Henning Mørlands oversettelse): «Libya [Afrika] har vist seg å være omflytt av hav bortsett fra der hvor det støter til Asia. Dette har så vidt jeg vet egypternes konge Neko først godtgjort. Da han hadde holdt opp med å grave kanal fra Nilen til den arabiske bukt, sendte han avsted et fønikisk skips­ mannskap med pålegg om å legge tilbakeveien forbi Herakles’ støtter [Gibraltar-stredet] og inn i havet i nord [Middelhavet] og således nå tilbake til Egypt. Fønikerne startet fra det røde hav og seilte over havet i syd. Men hver gang det ble høst, la de seg for anker og sådde i den del av Libya som de for øyeblikket befant seg ved, og avventet så den tid da de kunne høste. Sd slo de kornet og seilte videre, og etter to års forløp kunne de i det tredje bøye rundt Herakles’ støtter, og kom således tilbake til Egypt. Og de uttalte da noe som de kan få en annen enn meg til å tro, nemlig at de ved sin omseiling av Libya hadde hatt solen på høyre hånd [i nord].»

Denne fønikiske gullbelagte sølvskålen viser i sin dekora­ sjon en blanding av forskjel­ lige stilarter. I midtfeltet er det en fremstilling i egyptisk stil av farao, som med lanse i hånden forfølger en fiende fra Nil-landet. Bak farao ser vi en bakbundet asiat og under denne en fallen fiende som blir bitt i foten av en hund. 1 den midtre billedfrisen er det 8 hester og 16 villender. På ytterfrisen en rekke scener i assyrisk stil, og som en ytre ramme omkring disse er det avbildet en slange.

68

til å ankre opp og handle med den innfødte befolk­ ningen. Til gjengjeld lå handelsstasjonene som regel så tett at man kunne nå fra den ene til den andre i løpet av en dagsseilas.

De fønikiske bystatene Som vi har sett, utviklet fønikerne seg fra slutten av det annet årtusen f.Kr. til et sjøfarende folk som knyttet hele middelhavsverdenen sammen gjennom sitt handelsnett. Derimot ble de aldri sluttet sammen i noen stat. Men dette er slett ikke så merkelig når vi tar i betraktning at den fønikiske kystsletten flere steder er delt på tvers av bratte fjell som strekker seg ut mot Middelhavet. Hvert av de små landområdene som var isolert fra hverandre av fjel­ lene, dannet en egen bystat. Vi har kjennskap til ikke mindre enn 25 slike bystater på den fønikiske kyststrek­ ningen. De viktigste var Sidon og Tyros i sør, og - i annen rekke - Arados og Byblos i nord. Hver bystat holdt strengt på sin selvstendighet, og denne separatismen kunne man ikke minst tillate seg fordi handelen brakte så store rikHØYKULTURER TAR FORM

dommer. Det er derfor nærliggende å sammenligne de fønikiske bystatene med de italienske handelsrepublikkene i middelalderen. Hver fønikisk bystat ble ledet av en konge. Ved sin side hadde kongen et eldsteråd av adelige kjøpmenn og leietropper som han kunne støtte seg på militært. Til tider kunne bystatene danne allianser mot fiender, men andre ganger ble det utkjempet innbyrdes feider. Resultatet av den fønikiske fjemhandelen ble en opp­ hopning av rikdommer i det syriske hjemlandet. Dette virket naturligvis lokkende på fremmede erobrere, og det kan neppe være tvil om at det har betydd en ekstra stimu­ lans for de assyriske kongenes tradisjonelle lyst til å trenge fram til middelhavsområdet. Som vi senere skal se, begynte Assyrer-riket en målbevisst fremmarsj mot herre­ dømmet i denne delen av verden på 800-tallet, og under de assyriske herskernes fremstøt mot vest ble fønikerne gang på gang avtvunget tunge tributter. Disse ble bare del­ vis oppveid av en utvidet handel med Assyrer-riket, og derfor falt fønikerne stadig for fristelsen til å gjøre opprør for å gjenvinne den tapte friheten. Kampene mot assy­ rerne førte imidlertid bare til en økende svekkelse av føni-

kerne, og fra 600-tallet gikk det sterkt tilbake med deres middelhavshandel.

Utsikt over havnen i det moderne Sidon.

Fønikerne sprer alfabet-ideen Fønikerne har ikke skrevet sitt navn i historiens bok som aktive kulturskapere. Som vi allerede har vært inne på for kunsthåndverkets vedkommende, bygde deres kulturkompleks på lån fra fremmede folk, ikke minst egypterne. Heller ikke på det religiøse området har fønikerne skapt noe særpreget; de holdt fast ved den samme polyteistiske fruktbarhetsreligionen som hersket hos kanaanittene lenger sør. Til gjengjeld kom fønikerne gjennom sin vidt-

også i det nordsyriske kystlandet, noe som fremgår av franske utgravninger i Ugarit i 1920-30. Her ble det fun­ net en rekke innskrifter med et konsonantalfabet fra tiden etter midten av annet årtusen, men de tretti tegnene i dette alfabetet var ikke dannet på grunnlag av de egyp­ tiske hieroglyfene; de var utformet med kileskriften som forbilde. Det ble ikke noen lang fremtid for Ugarit-skriften. Der­ imot kom Sinai- og Palestina-skriftens prinsipper til heder og verdighet ved at det mot slutten av det annet årtusen f.Kr. ble skapt en standardisert bokstavskrift med 22 konsonanttegn, det såkalte nordsemittiske alfabetet. 1 for­ skjellige varianter fikk dette anvendelse hos fønikerne, jødene og det nye forasiatiske handelsfolket, arameerne, og det ble av de fønikiske kjøpmennene utbredt til hele den siviliserte middelhavsverdenen. Tidlig på 700-tallet stiftet grekerne bekjentskap med denne konsonantskrif-

I midten t.v.: Assyriske solda­ ter plyndrer en fønikisk by. Det sparsomme kildemateria­ let i form av innskrifter og arkeologiske funn fra Fønikia forteller lite om befolkningens levekår. Men gjennom denne tegningen av et veggreliejf i Sankeribs palass i Ninivefår vi et inntrykk av hvordan en fønikisk by har sett ut. Husene har stort sett vært høye og smale, med en høy underetasje og en lav overeta­ sje. I overetasjen legger man merke til de særpregede vindusåpningene.

Utgravningsfeltet i Byblos, som ligger på en høy klippe ut mot Middelhavet 36 km nord for Beirut. Byblos spilte alle­ rede en sentral rolle som han­ delsby i det tredje og annet årtusen f. Kr., og etter de føni­ kiske bystatenes undergang hadde den også stor betyd­ ning både i Romerrikets dager og under korstogene.

rekkende handel til å spille en enestående rolle som kul­ turformidlere, og ikke minst har de gjort en bemerkelses­ verdig innsats ved å spre alfabet-ideen. Det ble tidligere antatt at den alfabetiske konsonantskriften, som representerte et stort fremskritt i forhold til de gamle og kompliserte skriftsystemene i Midtøsten, nemlig hieroglyf- og kileskriften, var en fønikisk oppfin­ nelse. Men man gikk bort fra denne oppfatningen i 1905, da man under britiske utgravninger på Sinai-halvøya fant flere småinnskrifter fra ca. 1500 f.Kr. Disse var skrevet med en konsonantskrift som øyensynlig var blitt til ved at man lot en rekke egyptiske hieroglyfer betegne de konso­ nantene som fantes i det kanaanittiske språket som ble talt i Sinai. Følgelig ble Sinai nå utpekt som alfabetskriftens fødested, men heller ikke denne formodningen fikk stå urokket. Senere er det nemlig forskjellige steder i Palestina funnet små alfabetinnskrifter fra midten og annen halvdel av det annet årtusen. Uten at vi kan si nøyaktig hvor alfabetskriften ble opp­ funnet, kan vi nå slå fast at det i hvert fall fra midten av det annet årtusen ble eksperimentert med alfabetskrift både i Sinai og i Palestina. Disse eksperimentene foregikk HANDEL OG ALFABETSKRIFT FRA MIDTØSTEN

69

Den eldste lengre innskriften i fønikisk skrift finnes på kan­ ten av lokket til den sarkofa­ gen kong Ahiram av Byblos ble stedt til hvile i en gang i begynnelsen av 900-tallet. På denne siden av sarkofagen ser vi Hiram sittende ved offerbordet.

ten, og de forbedret den på genialt vis ved å tilføye vokaltegn, som var uunnværlige for å kunne gjengi det greske språket. Fra grekerne vandret alfabetet via etruskerne videre til romerne, som skapte den skriften som i dag bru­ kes både i den vesteuropeiske verden og i store deler av Afrika, Asia og Amerika.

Arameernes utbredelse og handelsveiene i For-Asia.

70

HØYKULTURER TAR FORM

Et nytt beduin-fremstøt fra den syriskarabiske ørken Egeervandringens svekkelse av stormaktene ved det øst­ lige Middelhavet var som nevnt en forutsetning for føni­ kernes omfattende handel. Den samtidige svekkelsen av stormakten i øst, Assyria, førte til at et annet semittisk folk fikk så gunstige vekstbetingelser at det etter hvert skulle komme til å få en tilsvarende lederrolle innenfor karavanehandelen i For-Asia. Dette folket var arameerne. Omkring år 3000 og mot slutten av 2000-tallet hadde semittiske nomader, henholdsvis akkadere og amoritter, strømmét inn i kulturområdene i For-Asia fra den syriskarabiske ørken. På 1300-tallet hadde det på nytt oppstått et betydelig befolkningsoverskudd i det store ørkenområ­ det. Resultatet ble at en ny, omfattende beduinstrøm, ara­ meerne, dels gikk til angrep på det vestlige Palestina og dels samlet seg ved midtre Eufrat. Mot den sistnevnte gruppen måtte assyriske konger gjentatte ganger ta kam­ pen opp både mot slutten av 1300-tallet og i løpet av 1200-tallet. De klarte imidlertid ikke å nedkjempe dem for alvor, og da Assyrer-riket som tidligere nevnt ble ram­ met av en langvarig indre svekkelse kort før år 1200, greide beduinene å sette seg fast ved midtre Eufrat. Mot slutten av 1100-tallet fikk Assyrer-riket på ny en stor krigerkonge, Tiglatpileser I, og i hans lange regje­ ringstid (1116-1077) ble den militære aktiviteten først og fremst rettet mot arameerne. Etter å ha fått nye folke til­ skudd fra ørkenen presset disse kraftig på mot øst. I ikke mindre enn 28 felttog gikk Tiglatpileser til angrep på

beduinene for å tvinge dem over på vestsiden av Eufrat, og under ett av disse toktene kom han til og med helt fram til Fønikia. Til tross for skrytende seiersinnskrifter oppnådde ikke Tiglatpileser noen varige resultater av krigene i vest, for det var håpløst å bekjempe beduinene. Når assyrerkongen viste seg i spissen for sin hær, kunne han nok drive ara­ meerne bort fra den østre Eufrat-bredden, men så snart

Tiglatpileser I mot arameerne I en innskrift forteller Tiglatpileser I følgende om sine krigstokter mot arameerne: Ved utgravningen av Tell HalaJ (oldtidens Guzana) ved Eufrats bielv Khabur ble det avdekket en rekke arameiske reliefjplater av basalt og kalk­ stein som dekket sokkelen på byens tempelpalass. Relief­ fene, som neppe er eldre enn 800-tallet, er utført i svært robust stil og viser mennesker, dyr, fantasivesener ogjaktscener Her sees en basaltplate med enfirevinget demon.

«28 ganger har jeg kjempet mot Akhlamu-arameerne, og i ett år satte jeg til og med to ganger over Eufrat. Jeg beseiret dem helt fra Tamar [Palmyra i den syriske ørken], som ligger i landet Amurru, og Anat [ved Eufrats kne, nord for Palmyra] i landet Sukhi til Rapiqu, som ligger i landet Karduniash [Babylonia]. Jeg brakte deres eiendom som krigsbytte til min by Assur.»

han hadde reist hjem til hovedstaden Assur, vendte folke svermen tilbake igjen. Selv om Tiglatpilesers kriger mot arameerne ikke førte til målet, nemlig å fjerne den hindringen som disse utgjorde for forbindelsesveien mellom Assyria og det syriske kystlandet, ser det ut til at den assyriske våpen­ makten må ha lært arameerne noe vesentlig. De skjønte at det ikke hadde noen hensikt å la sin stadig økende folkebølge rulle fram mot Assyrer-riket, men at det var bedre å vende seg mot andre områder hvor det var lettere å trenge inn. Samtidig med at de konsoliderte sin stilling ved midtre Eufrat, der de tidligere nomadene i stigende grad ble bofaste bønder, begynte arameerne nå å trenge kraftig fram i to nye retninger. Det ene målet for arameemes nye ekspansjon var Baby­ lonia i sørøst. Denne staten var på 1000-tallet preget av svakhet, og bød derfor på gode innvandringsmuligheter for beduinmassene. De satte seg først og fremst fast ved Eufrats og Tigris’ nedre løp ved Persia-bukta, og her var det særlig én gruppe, kaldeeme, som gjorde seg gjel­ dende. Men beduinene trengte også et langt stykke nord­ over langs Tigris’ østbredd opp til bielva Nedre Zab. Her kom de tett inn på livet av assyrerne. En enda større arameerstrøm bredte seg på 1000-tallet fra midtre Eufrat mot nordvest. For det første erobret beduinene landet innenfor Eufrats store sving, øst for Karkemisj, og her oppstod den største statsdannelsen deres, Bit Adini. Videre slo de seg ned i de vidstrakte dalførene omkring Eufrats store sideelver i nord, Balikh og Khabur, og en gruppe nådde til og med fram til Tigris’ nordligste

løp. Dermed var Assyrer-riket blitt omringet av arameiske stammer på tre sider - i nordvest, vest og sør. Men til tross for denne innsirklingen og den økonomiske isolasjonen som fulgte, klarte riket å bevare sin uavhengighet takket være sin faste militære organisasjon. Tålmodig samlet Assyria krefter til det øyeblikk da beduinenes innvandrerbølge hadde nådd toppen, for så å sette inn en mot­ offensiv. Arameerne nøyde seg ikke med å erobre den nordvest­ lige delen av Mesopotamia. De vendte også oppmerksom­ heten videre mot vest, for her måtte de politiske forhol­ dene i høy grad virke innbydende på fremmede erobrere. I Nord-Syria var det som nevnt blitt dannet en rekke nyhetittiske stater, først og fremst Karkemisj, Aleppo og Hama. I sin separatisme kunne disse statene ikke samle seg til felles forsvar, og med unntak av Karkemisj ble de derfor knust under arameernes stormangrep. Som følge av en tilsvarende politisk splittelse ble også Cølesyria landet mellom Libanon og Anti-Libanon - et lett bytte for arameerne, og til slutt erobret de også den viktige han­ delsbyen Damaskus sørøst for Anti-Libanon. Derimot ble Fønikia spart for innvandrerbølgen takket være Libanons skjermende fjell. Bortsett fra filistemes kystslette var Palestina for lengst besatt av de arameergruppene som kort før år 1000 hadde opprettet den jødiske enhetsstaten. Da denne snart etter ble delt, måtte de to nye rikene føre en rekke kamper mot den nye arameerbølgen. Selv om hellet stort sett var på arameernes side, greide de likevel ikke å erobre jødenes land.

HANDEL OG ALFABETSKRIFT FRA MIDTØSTEN

Kong Hazael av Damaskus var en mektig arameisk hers­ ker i annen halvdel av 800tallet. Her er han gjengitt på et 18 cm høyt elfenbensrelieff som sannsynligvis har vært brukt til utsmykning av en stol i hans palass.

71

Landsfaderen Kilamu Det er et ytterst sparsomt kildemateriale i form av innskrifter som er bevart fra de arameiske statene, og de forteller praktisk talt ingenting om samfunns­ forholdene. Men innskriften nedenfor utgjør et unntak. Den er laget av kong Kilamu, som i annen halvdel av 800-tallet regjerte over staten Samal i NordSyria. I innskriften skryter kongen av den store innsatsen han har gjort for å forbedre underklassens, de såkalte mushkabenes, økonomiske forhold:

«Jeg Kilamu, Khayas sønn, jeg sitter på min fars trone. Under de foregående kongene streifet mushkab omkring som hunder; men jeg, jeg har for den ene vært som en far, og jeg har for den andre vært som en mor, og for den tredje har jeg vært en bror. Og den som ikke hadde sett et sauehode, ham har jeg gjort til eier av en småkvegflokk; og den som ikke hadde sett et oksehode, ham har jeg gjort til eier av en flokk med storkveg og eier av sølv og eier av gull; og den som ikke hadde sett en trøye siden sin ungdom, han er i mine dager blitt ikledd musselin. Og jeg, jeg har holdt mushkab i hendene, og de, de ble til sinns som denfarløse overfor sin mor.»

Dette relieffet fra annen halv­ del av 700-tallet stammer fra det assyriske kongepalasset i Nimrud og viserfire kameler (dromedarer) ført av en kvinne som holder en spiss krukke i hånden.

72 \ HØYKULTURER TAR FORM

Mot slutten av 900-tallet hadde arameerne nådd høy­ depunktet av sin makt. Bortsett fra Assyria hersket de nå stort sett over hele det mesopotamisk-syriske området. Men de forstod ikke å trekke den politiske konsekvensen av å være i besittelse av et så stort område. De klarte aldri å skape noe enhetsrike, men grupperte seg isteden i tall­ rike småstater. Til tider kunne nok disse gå sammen i for­ bund, men like ofte lå de i innbyrdes krig. Denne splittel­ sen var en fordel for assyrerne, og omkring 900 - da de tidligere så urolige beduinene stort sett hadde falt til ro som fredelige bønder og handelsfolk - drog de i felten for å bryte den barrieren som arameerne utgjorde mellom Assyria og Middelhavet.

Et nytt internasjonalt språk Arameerne maktet ikke å sette preg på kulturen i de områdene som de trengte fram i. De møtte der en høytstå­ ende sivilisasjon som de ivrig søkte å gjøre til sin egen istedenfor å ødelegge den. Derfor bevarte de araméiserte landene sitt gamle preg både innenfor kunst og religion. Bare på ett punkt tviholdt arameerne på sitt eget - de ville ikke oppgi sitt språk, som tilhørte den vestsemittiske gruppen og som stod temmelig nær både kanaanittisk og fønikisk. Dette språket slo ikke bare igjennom som tale­ språk i de erobrede områdene, men utviklet seg etter hvert til et internasjonalt meddelelsesmiddel. Slik kom arameerne likevel til å yte et bidrag til sivilisasjonen, et bidrag av samme formidlende art som utbredelsen av alfabetskriften gjennom fønikerne. Bakgrunnen for det arameiske språkets suksess var den sentrale stillingen som de arameiske områdene inntok i

karavanehandelen i Midtøsten. Denne handelen fikk et betydelig oppsving mot slutten av det annet årtusen, noe som ikke minst skyldtes en stadig økende bruk av kame­ ler (jfr. bind 1). Disse dyrene kunne ikke bare bære langt større varemengder enn det tradisjonelle laste dyret, ese­ let, de kunne også frakte varer over lange strekninger hvor det var lite vann. Nå gikk alle de handelsveiene som førte fra Mesopotamia til Middelhavet og Lilleasia gjen­ nom arameernes land. Denne gunstige beliggenheten vis­ ste arameerne å utnytte til å bli landjordens fønikere, og som en naturlig følge av dette overtok arameisk snart rol­ len som internasjonalt handelsspråk. Da arameerne trengte inn i det forasiatiske kulturområ­ det, hadde de ennå ikke noe skriftspråk. Men etter at de hadde slått ny rot og grunnlagt stater, utviklet et skrift­ språk seg helt naturlig på grunn av de krav som handel, forvaltning og diplomatiske forbindelser mellom statene stilte. Arameerne brukte en konsonantskrift som svarte ganske nøye til det fønikiske skriftsystemet. Med det arameiske skriftspråket, som vi kjenner gjen­ nom innskrifter siden 800-tallet, var det skapt et kommu­ nikasjonsmiddel i For-Asia som var langt lettere å benytte enn den innviklede og langsomme kileskriften. Det er derfor ikke merkelig at dette språket spredte seg i handelskretser utenfor de arameiske statene. Det fikk ikke bare innpass i Assyria og Lilleasia, men trengte helt fram til Arabia. Utbredelsen av det arameiske tale- og skriftspråket omfattet ikke bare handelslivet. Da de assyriske kongene begynte å gjøre innhogg i arameiske områder på 800-tallet, ble det bruk for arameiske skrivere hos hærførerne og stattholderne i de erobrede distriktene. Samtidig var det også praktisk for assyriske offiserer og provinsembetsmenn å lære arameisk. Blant dem ble dette språket så populært at de enda av og til benyttet det i innbyrdes kor­ respondanse. Også som folkespråk spredte arameisk seg i Assyrer-riket, og denne utviklingen ble ikke minst frem­ skyndet ved de assyriske folkedeportasjonene, som for eksempel førte arameere til Assyria og Palestina. Følger vi det arameiske språkets seiersgang videre, må

det nevnes at det mot slutten av 600-tallet avløste akkadisk som internasjonalt diplomatspråk, og at det derfor nå fantes arameiske skrivere ved alle hoff i Midtøsten. I det nybabylonske riket trengte arameisk sterkt fram innen administrasjonen ved siden av akkadisk. Og i Perser-riket ble arameisk offisielt forvaltningsspråk for de vestasiatiske landområdene. Selv persiske offiserer skrev til hverandre på arameisk, og da den persiske krigsmakten trengte fram i Indus-landet mot slutten av 500-tallet, ble det her utfor­ met et skriftsystem på grunnlag av det arameiske alfabet, den såkalte kharoshthi-skriften (jfr. s. 58). På tilsvarende måte gav den arameiske skriften et par århundrer senere støtet til et eget persisk skriftsystem, pehlevi-skriften. Etter Alexander den stores erobring av Perser-riket ble arameisk erstattet av gresk som forvaltningsspråk, men det holdt seg lenge som folkespråk i Midtøsten både under gresk og romersk herredømme. På Jesu tid var ara­

meisk blitt talespråk i Palestina, og her var det blitt utfor­ met et nytt skriftsystem på grunnlag av det arameiske alfa­ betet, nemlig den velkjente hebraiske kvadratskriften, som brukes av jødene den dag i dag. Først på 600-tallet e.Kr. ble arameisk oppgitt som talespråk i Midtøsten på grunn av arabernes fremrykning. Et av mange arameiske papyrusdokumenterfra 400-tallet som er funnet i Elefantine ved det nåværende Aswan. De stammerfra en jødisk, leietroppkoloni som var forlagt der av Egypts daværende hersker, perserkongen, for å forsvare den egyptiske sør­ grensen.

HANDEL OG ALFABETSKRIFT FRA MIDTØSTEN

73

Det lovede land Klippehuler i Qumran ved Dødehavet i Sør-Palestina. Disse hulene er blitt kjent verden over som følge av de sensasjonelle funnene av jødiske pergamenthåndskrifter som ble gjort her i 1947.

Som et ledd i den store arameiske vandringsbølgen slo jødene seg ned i Kanaans land eller Palestina. Det gamle testamente fremstiller på sin måte utvik­ lingen mot en jødisk nasjon, som nådde sitt høydepunkt med kong Davids storrike like etter år 1000 f.Kr. Deretter fulgte politisk splittelse og undergang, men også fremveksten av et trossamfunn - verdensguden Jahves utvalgte folk. Vi kommer ikke utenom Bibelen som kilde til mye av jødefolkets eldste historie. Men beretningen kan ikke uten videre aksepteres som historie slik den står; den må siktes kritisk og konfronteres med andre kilder. Da fortoner en del seg annerledes enn i den tradisjonelle bibel­ historien.

Den svekkelsen av stormaktene som fant sted omkring år 1200 kom ikke minst en semittisk folkegruppe til gode: jødene. De var i ferd med å finne rotfeste i Palestina, hvor også de tidligere innbyggerne talte semittisk. I ly av de gunstige storpolitiske konjunkturene fikk jødene i likhet med fønikerne og arameerne gode muligheter for en selv­ stendig utfoldelse. Dette førte til grunnleggelsen av histo­ riens første syriske storrike. Men langt viktigere i verdenshistorisk perspektiv var den religiøse arv jødene etterlot seg, til den senere kristendommen. 74

HØYKULTURER TAR FORM

Bibelske historieverker yasa W w»»WWM»

Ifølge den moderne Bibel-forskningen inngikk Det gamle testamentes historiske skrifter, som utgjør hovedkilden til vår viten om jødenes eldste histo­ rie, opprinnelig i tre forskjellige tradisjonsverker. Det første av disse er den såkalte Tetrateuk (dvs. firerullsboken), som omfatter de fire første Mose­ bøker og skildrer Israels historie fra de eldste tider og fram til Moses’ død. Deretter følger det såkalte Deuteronomistiske historieverk (oppkalt etter den latinske betegnelsen for 5. Mosebok: Deuteronomium). Dette, som omfatter 5. Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Konge­ bøkene, dekker tiden fra innvandringen i Kanaan til det babylonske fangenskap. Endelig er det Det kronistiske historieverk. Første del, 1. og 2. Krønikebok, gjentar stort sett 2. Samuelsboks og Konge­ bøkenes beretning om perioden fra Davids regje­ ring og fram til eksilet i Babylon, mens det avsluttende avsnittet, Esras bok og Nehemjas bok, beskjeftiger seg med hjemkomsten fra eksilet og forholdene i den nye Jerusalem-menigheten inntil begynnelsen av 300-tallet f.Kr.

uu 'jp*a*'Ki

-UK VuwK-jjK l|»***|n MKVX11K MJTt ‘V «Ml

-VJVK-»

yh-rt

hKLWjWSi

VrtAJK vtJJA

,

-rtbW Iwj

AnWjajn trrø

W*

v^vj,

y^y

•Hvy«AyjKhjH |*>K

•wiy*' tvkajxjk AjrviKjjx

.

.

w

Ttivyx AR

AHKHkOi

i

W

B lg...,;'

tV-U*»

A K**

y, AKTVA aJatjW

wa*»

y

M”1)V^4vv!ty

fUMvASK

«A

AJTVJ t KV JTS» >y WK AJAJJV X* Av

h

K*5*vm.>yuv

-fUSA-RJøiCW»

Tt-VRH

-njo^wi 51-'

’ vtycfjtf -rétxtbj

«r‘rør>