I begynnelsen : fram til 1200 f.Kr [1, 2 ed.] 8203105858, 8203106013, 8203223567, 8203223273, 8203224091, 8203224083, 8203224547 [PDF]

Zitiervorschau

Aschehougs

VERDENS HISTORIE I begynnelsen Bind 1 Fram til 1200 f. Kr. Av Randi og Gunnar Håland

Redaktører: Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tågil, Kåre Tønnesson

Tekstredaksjon: Leif Steffen Danielsen, Bjarte Kaldhol, Nils Petter Thuesen

Billedredaksjon:

Gil Dahlstrom Revidert utgave: Karianne Kampevold Larsen

Design: Synnøve E. Sandvik og Nini Anker

Layout: Nini Anker Omslag og bind:

Kjetså + Hole Design

Kart og diagrammer:

Donna design / Tove Balas Tegninger:

Oscar Jansen © H. Aschehoug & Co. (W Nygaard), Oslo, og Bokforlaget Bra Bdcker AB, Malmo, 2000 Første utgave utkom i 1982 Satt med 10/11 pkt. Berkeley Book i Bokverkstedet, Aschehoug Papir: 115 g Magno Satin Repro: a.s Joh. Nordahls Trykkeri Printed in Norway a.s Joh. Nordahls Trykkeri , Oslo 1999 ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN ISBN

82-03-10585-8 (bd. 1, 1. utg. 1982) 82-03-10601-3 (kpl., 1. utg. 1982) 82-03-22356-7 (bd. 1, ord.) 82-03-22327-3 (kpl., ord.) 82-03-22409-1 (bd. 1, skinn) 82-03-22408-3 (kpl., skinn) 82-03-22454-7 (bd. 1, millennium) 82-0322453-9 (kpl., millennium)

Innhold

34

Stein og ild

I begynnelsen

Fra åtseleter til storviltjeger • Begynnende

Arten som spiste av kunnskapens tre

arbeidsdeling mellom kjønnene? • De eldste stein-

10

redskapene • Nye mennesker og nye redskaper •

Redskapsbruk og hjerneutvikling • Mennesket temmer ilden • Ild og matlaging • Samliv rundt

arnen og ilden som symbol

Hva er menneskets opphav? • Hva er kultur? • Økologi og kultur • Naturkatastrofer og forandring

i økosystemene

Språk, religion og kunst

Mennesket blir til

16

42

Hvordan ble språket til? • Språklig og ikke-språklig

kommunikasjon • Religionens betydning i

Evolusjonsteoriens fremvekst • Darwins og Wallaces

menneskelig samliv • Riter knyttet til livets gang •

teorier om det naturlige utvalg • Evolusjon og

De første kunstnerne • Hva uttrykker hule­

arvelighetsforskning • Hva kan biokjemisk

maleriene? • En totemistisk forestillingsverden? •

forskning fortelle om artenes utvikling? •

«Hvis jeg kunne fortelle deg hva det betydde ...»

Menneskets anatomiske særtrekk i forhold til andre primater • Fossiler og artsutvikling • Utviklingsstige eller utviklingsbusk • Fossile spor etter tidlige

primater • Lucy • Våre tidligste forfedre? • Fra Lucy

Krig og kjønn

til Homo sapiens • Mennesket som vet at det vet •

Morderapen • Sosiobiologi og krig • Hva forteller

Evolusjon - gradvis eller sprangvis? • Mennesket tar

arkeologien om de eldste krigene? • Mannens domi­

kloden i besittelse • East side story • Det jord­

nerende rolle • Arbeidsdelingen mellom kjønnene

bundne livets krav • Når som helst, men ikke med

utvikler seg videre • Familien blir til • Kvinnens

hvem som helst • Ut av Afrika • Neandertaleren -

plass - biologisk bestemt eller organisert av menn? •

en sidegren?

Kjønnsforskjell som symbol

INNHOLD

Jordbrukets fremvekst

62

kartvelske familien • Dene-Kaukasus-familien •

Amerind-familien • Den eurasiske familien • Den Jakt og sanking • Barnebegrensning og befolknings­

austriske familien • Språkslektskap og historie •

vekst • Storviltet overbeskattes • Ressurser i sjø og

Sammenligning av genetiske og språklige spor • Byt-

vann • Varebytte og fast bosetning • Planteføde øker

teobjekter og handelsveier • Skjell som byttemiddel

i betydning • Det opprinnelige overflodssamfunnet •

• Obsidian - et ettertraktert råmateriale • Rav og

Jordbruk og planteforedling • Hvem begynte med

lapislasuli

planteforedling? • Jordbrukets samfunnsmessige konsekvenser • Hvordan ble plantene foredlet? •

De eldste tamdyrene • Hvordan oppstod februk? •

Den andre februksrevolusjonen • Hvor lå de eldste jordbruksområdene? • Fra bonde til nomade •

Sivilisasjonens røtter i Midtøsten

118

Fra ekstensivt til intensivt jordbruk • Risdyrking i

Sørøst-Asia • Midtøstens elvedaler

Stammemakt og statsmakt • Mellom snøfjell og

ørken • De første spor av mennesker i Midtøsten • Variert næringsgrunnlag i «Den fruktbare halvmåne» •

Sivilisasjon og statsmakt 80

Jordbruket vokser fram i Midtøsten • Jeriko -

Den urbane revolusjon • Skriftspråket - en nøkkel

Skiftende innbyggere • £atal Huyiik - den største

til sivilisasjon • Symboler, tegn og skrift •

neolittiske boplassen i Midtøsten • Var Catal Huyiik

De eldste skriftsystemene • Den eldste alfabetskrif-

en by? • Jarmo - landsbyen som veltet oaseteorien •

ten • Metaller kommer i bruk • Bronse - det

Spesialisert husdyrhold - en økonomisk omveltning •

aristokratiske metallet • Jernet - det demokratiske

Husdyrhold og jordbruk i Mesepotamias sletteland •

metallet • Monumental arkitektur • Gavebytte •

Spredningen av Midtøstens jordbrukskompleks

borgen ved Dødehavet • Et sentrum for varebytte •

«The big man» og hans følge • Langdistansehandel •

Varebytte og penger • Arbeidsdeling uten penger • Eiendom, beskyttelse og ulikhet • Statsdannelse og

matoverskudd • Statsdannelse og lovverk • Religion - opium for folket? • Likhet og variasjon

Midtøstens samfunns­ struktur tar form

132

mellom tidlige sivilisasjoner De første byene på det mesopotamiske slettelandet • Ressurser og varebytte i Irans randområder •

Grav lokalt, tenk globalt 98

Elam - en tidlig statsdannelse • Bydannelse og bondeutbytting i Mesopotamia • Et verdslig konge­

Arveanlegg og «raser» • Den vanlige raseinnde-

dømme tar form • Strid mellom bystatene •

lingen og dens grunnlag • Spor i gener • Spor i ord

Sargon av Akkad og Mesopotamias første semittiske

• Språklige spor etter det moderne menneskets opp­

dynasti • Surner blomstrer opp igjen • Det gammel-

rinnelse • Khoisan-familien • Niger-Kordofan-fami-

babylonske riket • Kassittene og hurrittene - nye

lien • Nilo-Sahara-familien • Den afroasiatiske

innvandringer fra fjellene • Assyrias fremvekst •

språkfamilien • Den australske familien • Den indo-

Kontinuitet og forandring i Mesopotamias historie •

pasifiske familien • Den dravidiske familien • Den

Nomader og bønder i Levanten • Israelittenes Gud •

6

BEGYNNELSEN

Hvem hørte til Guds folk? • Sørarabiske konge­

dominans • De minoiske palassentrene •

dømmer • Ørkenens skip • Indoeuropeiske folk til

Den minoiske sivilisasjonens fall • Jordbruket brer

Anatolia • Hetitterriket • Hetittenes herskerteknikk •

seg mot nordvest • Tidlig jordbruk i det vestlige

Kriger og erobringer • Hetitterrikets fall

Middelshavs-området • Jordbruket når Vest- og Nord-Europa • Megalittbyggerne i Vest-Europa •

Klokkebegertradisjonen • Bønder og nomader

Egypt og Afrika

156

fra Volga til Mandsjuria • Det indoeuropeiske problemet • Indoeuropeernes forgjengere i Europa •

San-folket og deres forfedre • San-folkets bergkunst

Det begynte på steppen • En guddommelig

og den kulturelle sammenheng • Pygmeenes opp­

herskerideologi •Indoeuropeere mot Sørøst-Europa •

rinnelse • Kadero og utviklingen av det afrikanske

Indoeuropeerne i Sentral-Europa • Jordbruk og

jordbruket • Kulturtradisjoner og spredning av

kultur i Skandinavias bronsealder • Fangstfolk og

jordbruket til Øst-Afrika • De første bergkunstnerne

jordbrukere • Den mykenske sivilisasjonens opp­

i det fruktbare Sahara • Bergkunsten i Sahara og

komst • Kongemakt og handel • Den mykenske

utviklingen av husdyrhold i Sahel-området •

sivilisasjonens fall

Jordbruket kommer til Nildalen • Kunstig vanning • Fra selvbergingsjordbruk til gulleksport • Et sterkt

ideologisk grunnlag for politisk makt • Fra politiske allianser til statsmakt • De første dynastiene •

Indisk kultur tar form

218

Pyramider og makt • Splittelse og ny samling •

Vekslende naturvilkår bak geografiske barrierer •

Politisk konsolidering under mellomriket • Aktiv

Steinalder i India • Jordbruk i India • Det eldste

handelspolitikk • Indre oppløsning og invasjon fra

jordbruket i nordvest • Dravidisktalende nomader? •

øst • Nubia i egyptisk politikk • Egypt blir stormakt

Åkerbruket vinner fram i Indus-dalen og på Deccan •

• De politiske forholdene under 18. dynasti •

Tidlig økonomisk spesialisering • Sivilisasjonens

Egypt og Levanten • Nyriket på retur • Meroe - en

forløpere • Indus-sivilisasjonens oppkomst og

sudansk sivilisasjon • Det semittiske kongedømmet

kjennetegn • Det ideologiske grunnlaget • Jordbruk,

i Axum • Jernet og bantuvandringene

byer og vannkontroll • Håndverk og handel •

Indus-sivilisasjonens fall • De ariske innvandringene • Arierne og de andre

F ra j egersamfunn

til sivilisasjon

184

Sørøst-Asia og Oseania 234

De første menneskene i Europa • Høypaleolittisk

Mennesker til Australia • Oppstod jordbruket først i

periode i Europa • Ressursutnyttelse i høypaleolit­

Sørøst-Asia? • Risdyrkingen brer seg • Folke­

tisk tid • Isen trekker seg tilbake • Med reinen mot

flyttinger over sjø og land • Oseania blir befolket •

nord • Skogen brer seg • Kysten trekker folk •

Påskeøyas bosetning og kultur • Sørøst-Asias

Jordbruket vinner innpass i Sørøst-Europa •

sivilisasjon

Økende varebytte og rikere kultur • Vokste

sivilisasjonen særlig tidlig fram i Sørøst-Europa? • Landnåm på Kykladene • Kreta bryter Kykladenes INNHOLD

Kina og Øst-Asia

242

Fra steppe, høyfjell og regnskog • Tidlige mennes­ ker i Øst-Asia • Fra jeger til bonde i Øst-Asia *De

første spor av den kinesiske kulturtradisjon • Mer intensivt jordbruk og kulturell videreutvikling •

Shang-sivilisasjonens tidlige utvikling • Shang-

dynastiets tid • Kinesisk dualisme

Den nye verden

252

Mellom Arktis og Antarktis • Indianernes

opprinnelse • Språklige og genetiske spor •

De eldste arkeologiske sporene • Økologisk press og

kulturutvikling i Nord-Amerika • Planteforedling i sør • Olmek - kulturblomstring ved Mexico-golfen • Teotihuacån - en bysivilisasjon i Mexicos høyland •

Maya - en sivilisasjon i Yucatans jungel • Aztekerne - et kannibalkongedømme i høylandet • Sivilisa­

sjonens røtter i Andesfjellene • Chavin-tradisjonen • Mochica og Tiahuanaco • Tidlige riksdannelser • Inka-imperiet vokser fram

Utviklingen - forutbestemt eller tilfeldig? 269 Utvalgt litteratur Register

Billedliste

276

280

271

I begynnelsen «Fakta» taler ikke for seg selv; det er forske­ ren som taler for dem og gir dem mening. Den «historien» forskeren fremstiller, er der­ for basert både på konkret materiale og på mer eller mindre bevisste teorier eller visjo­ ner. I dagens arkeologi er det ingen enighet om teoretisk og metodisk grunnsyn. Eldre kulturevolusjonister mente at alle folkegrup­ per gjennomgår en lovmessig «utvikling» fra enkle til komplekse samfunn, eller at gjen­ stander som varierer typologisk over tid, representerer en utvikling som ligner artenes biologiske utvikling. Dijfusjonistene forklarte forandringer enten med folkevandringer og fortrengning av andre grupper eller ved idéspredningfra et kultursentrum. Dagens pro­ sessuelle arkeologer fokuserer på teknologisk forandring over tid innen et avgrenset område. Fra 1980-årene har en «post-prosessuell» retning imøtegått de prosessuelle arkeologenes fokusering på målbare teknolo­ giske trekk og vil i større grad tolke materia­ let i symbolsk og sosial sammenheng. For­ holdet mellom målbare gjenstandstrekk og historiske prosesser er ikke entydig, men kre­ ver fortolkning. Slik fortolkning vil uunngåe­ lig påvirkes av arkeologens kulturelle bak­ grunn. Dette er helt i tråd med naturviteren S. J. Goulds argument om at vitenskap fore­

går i en sosial sammenheng; «dens teorier er ikke enkle slutninger fra observerte fakta i naturen, men en kompleks blanding av ideo­ logi (ofte ubevisst uttrykt) og begrensninger i det empiriske materialet». Vi vil her søke å vise hvordan forståelse av forhistorien skapes i et samspill mellom for­ skeres undring over iakttagelser og kulturelle og samfunnsmessige strømninger i deres samtid. En kritisk holdning til strømninger i samtiden vil vi fremme ved å trekke på antropologiske studier av samfunn der folk lever ut fra andre ideer enn hva vi gjør. I motsetning til kulturevolusjonistene og mange prosessuelle arkeologer tror vi ikke at folkegrupper forandrer seg isolert fra hver­ andre på en lovmessig måte, men snarere at de utvikler seg i kontakt med hverandre ved utveksling av ting og ideer, eller gjennom krig, undertrykkelse og assimilering. Hvil­ ken vekt forhold som innovasjon, vandringer, idéspredning og handel skal tillegges, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Vi vil at leserne skal forstå de teoretiske premisser som ligger til grunn for vår fremstilling, slik at de selv kan vurdere hvordan nytt materiale og ny innsikt kan rokke ved våre argumenter, og eventuelt oppdage etnosentriske eller kjønnsbaserte premisser i resonnementene. ARTEN SOM SPISTE AV KUNNSKAPENS TRE

9

Arten som spiste av kunnskapens tre

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: ‘Det bli lys!’ Og

det ble lys!» Den bibelske skapelsesberetnings mektige prosa gir et religiøst

begrunnet svar på et spørsmål som det ser ut til at mennesket ikke kan la være å

stille: spørsmålet om sitt eget opphav. Hvordan skal vi forestille oss

absolutt begynnelse eller slutt? I religion og kunst har

dette inspirert til symbolske fremstillinger av gjennom­

trengende kraft. Her er den

engelske dikteren og maleren William Blakes uttrykk for skaperakten (1794).

10 , I BEGYNNELSEN

Mennesket (homo) er forstandig (sapiens), og et spørsmål som forstanden driver det til å søke svar på, knytter seg til følgende paradoks: På den ene siden er vi et dyr og som sådant en del av naturen; på den annen side er vi forskjellig fra naturen fordi vi vet at vi er en del av den. Mennesket er besatt av problemet om sin egenart og stiller dette spørsmå­ let fordi det har bevissthet om seg selv og sin egen eksis­ tens. Så vidt vi vet, er mennesket det eneste vesen som vet at dets eget liv har en begynnelse og at døden er en uunn­ gåelig slutt. Det er trolig også alene om å ha bevissthet om sitt eget jeg i forhold til andre som venn, fiende eller frem­ med. Et dyr kan vite, men bare mennesket vet at det vet. Vi har spist av kunnskapens tre, og trangen til å stille spørsmål og søke svar er en del av vår menneskelighet vi ikke kan løpe fra. Første Mosebok svarer på spørsmålet om vårt opp­ hav med å fortelle at Gud skapte de enkelte arter hver for seg. Dette er et religiøst dogmatisk svar. For den troende rommer det sannheter som ikke kan rokkes av kjensgjerninger og logiske argumenter. I andre religioner finner vi andre svar, for eksempel at mennesket nedstammer fra et spesielt dyr, eller at ulike folkegrupper nedstammer fra ulike dyrearter. Skaperakten i forskjellige religioner eller myter vil vanligvis bestå av etablering av trekk som skiller oss fra andre dyrearter. Det kan være språk, matlaging eller incest, med andre ord trekk som ikke er nedlagt i vår natur, men som vi har lært oss - skapelsesakten gjør oss til et kul­ turelt dyr, vesensforskjellig fra andre dyrearter. Spørsmålet om hvordan en slik kulturell dyreart vokste fram - hvordan kultur blir skilt ut fra natur - er også et sen­ tralt problem innen flere vitenskaper. Vi vil forsøke å besvare spørsmålet ved å følge sporene etter trekk vi forbin­ der med menneskets egenart, bakover i tid, og med utgangs­ punkt i teoretiske innsikter fra ulike vitenskaper forsøke å begrunne argumenter om prosessene som påvirket fremvek­ sten av noe så enestående og usannsynlig som menneskear­ ten. Å finne slike spor kan sammenlignes med et vanskelig detektivarbeid. I likhet med en detektiv vil også vitenskaps­ mannen forfølge blindspor - trekke slutninger som senere viser seg uholdbare. Vitenskap består av fremgangsmåter for testing, revurdering, videreutvikling eller avvisning av hypo­ teser, ikke av samlinger av sikker faktakunnskap.

Hva er menneskets opphav? Man kunne hevde at menneskets opphav ligger så langt tilbake som vi har bevarte fossiler av vesener med samme form som det moderne mennesket, i det minste 70 000120 000 år. Men nå har vi nettopp antydet at selvbevisst­ heten (i betydningen bevissthet om seg selv) er en enestå­ ende menneskelig egenskap, som blant annet innebærer bevissthet om døden. Da må vi kunne se begravelse som uttrykk for en slik bevissthet - å begrave andre er trolig forbundet med tanken om at man selv skal dø. Ingen dyr kvitter seg med de døde på måter som kan karakteriseres som gravlegging. Arkeologiske funn viser at begravelser har forekommet for minst 100 000 år siden. Spor av slike begravelser er funnet både sammen med fossiler av en mennesketype som var forskjellig fra det moderne men­ nesket, det såkalte neandertalmennesket (Homo sapiens neanderthalensis), og av det moderne menneske (Homo sapiens sapiens). Men det er også gode grunner for å hevde at selvbe­ visstheten kommer til uttrykk i arkeologiske funn som er to-tre millioner år gamle. Dette er funn av svært primitive steinredskaper som er avdekket sammen med fossiler som skiller seg enda sterkere fra det nåværende moderne men­ nesket enn neandertalerne gjør. Når et individ lager redskaper, må det ha begreper om fremtidige situasjoner der redskapene kan brukes. Evnen til å handle ut fra forestillinger om fremtiden er nettopp et ut­ trykk for selvbevissthet. Den kjennetegner et vesen som ikke bare reagerer på påvirkninger fra omgivelsene i øyeblik­ ket, men som også er påvirket av sine «indre omgivelser»: tillærte begreper eller forestillinger om tid og sted, fortid og fremtid m.m. De eldste sporene av redskapsproduksjon er ca. 2,4 millioner år gamle og har tilknytning til fos­ siler av det såkalte Homo habilis (det dugelige mennesket). Følger vi redskapene fra de eldste kjente former fram til de redskaper de første moderne mennesker brukte, ser vi klare forandringstendenser fra steiner bare en spesialist kan identifisere som bearbeidet for et formål, til samlinger av fint tilslåtte redskaper for ulik bruk. Studerer vi så de fossile restene etter menneskevesener som benyttet red­ skapene, ser vi at jo lenger tilbake i tiden vi kommer, desto mer forskjellige er de fra det moderne mennesket. Fremveksten av en mer kompleks redskapsteknologi fal­ ler til en viss grad sammen med en biologisk utvikling hos dem som benyttet redskapene. De tidlige redskapsfunnene kan altså tyde på at selvbevissthet også kjennetegnet vesener som ikke hadde større hjernevolum enn de stør­ ste av våre dagers menneskeaper, nemlig sjimpanser og gorillaer. Ser vi på verden i dag, tilsier vår erfaring at vi er vesensforskjellige fra andre dyr, men forfølger vi sporene etter vår art bakover i tid, blir vesensforskjellene stadig mindre - istedenfor nåtidens brudd ser vi utviklingsmes­ sig sammenheng. Dette skaper et erkjennelsesmessig paradoks for oss: Hvor setter vi skille i en sammenheng­ ende utviklingskjede mellom mennesket og andre dyrear­ ter - når og hvordan oppstår det menneskelige av noe som ikke var menneskelig? Fossilene tyder på at vi selv - det moderne mennesket

Da vi spiste av kunnskapens tre «Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, og han spiste. Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.» I paradismyten levde Adam og Eva som uvi­ tende naturmennesker sammen med dyr som snak­ ket og som var deres hjelpere. Gjennom synden fikk de kunnskap og ble kulturmennesker, forskjel­ lige fra og herskere over dyrene.

Antropologen Claude Lévi Strauss mener at overgangen fra dyr til menneske er basert på fremveksten av språk. Dette konfronterer oss med det paradokset at vi er del av

naturen, mens språket gjen­ nom vår kulturelle ferdighet er skilt utfra naturen. Kon­ trasten natur/kultur ser han som en grunnleggende struk­ tur som i alle samfunn vil bli uttrykt i et mangfold symbol­ ske uttrykksformer som myter og riter

- og de nålevende menneskeapene og apene, som på mange punkter er vesensforskjellige fra oss, nedstammer fra felles forfedrearter (men det betyr ikke at mennesket nedstammer fra dagens menneskeaper). Fossilenes vitnes­ byrd viser at vesener som vi mener tilhører menneskefamilien - Homininae - blir stadig mer menneskelige. De fikk oppreist kroppsholdning og begynte å gå på to, og hjernen økte i størrelse. Men likevel blir det umulig å sette et skarpt skille mellom det som før var et dyr og det som senere ble et menneske. Det ser ut til at vi må oppgi å definere entydig hva mennesket er. Isteden skal vi derfor se nærmere på de faktorene vi regner var avgjørende for fremveksten av det kulturelle dyret vi kaller menneske. Biologisk utvikling slik den

Hva er kultur? Både planter, dyr og mennesker må kunne tilpasse seg sine omgivelser for å overleve. Det forutsetter at de har en evne til å finne passende reaksjoner på påvirkninger fra omgivelsene. Hos insektene blir alle nye individer født med arvemessig bestemte (genetiske) atferdsprogrammer,

avspeiles i forandring t fossiltyper samsvarer ikke fullsten­ dig med kulturell utvikling slik den avspeiles i foran­

dringer i redskapstyper. Vi finner således kontinuitet i kulturtradisjoner over arts­ grenser innen slekten Homo.

ARTEN SOM SPISTE AV KUNNSKAPENS TRE ' 11

Kulturell læring hos makak-aper Noen japanske forskere studerte en gruppe makak-aper. For å overvinne ape­ nes skyhet gav de dem søtpoteter. Apene likte potetene, men problemet var at de fikk munnen full av jord og sand. Plutselig en dag tok en hunnape poteten med seg til en dam i nærheten, dyppet den i vannet og vasket den. På noen måneder spredte denne teknikken seg til hele flokken. Senere var det noen som vasket poteten i sjøvann. I løpet av kort tid gikk alle unntatt de eldste apene over til å vaske i sjøen. Oppfinnelsene stoppet ikke med dette. Den samme smarte hunnapen fant på å rense sandblandet ris ved å kaste en neve i vannet. Sanden sank til bunns, mens risen fløt opp og ble øst opp med hån­ den. Denne løsningen ble straks opptatt av de andre. På den måten ble en enkel form for kultur en del av apenes atferdsmønster. Har vi her den første spiren til selvbevissthet?

Symbolske uttrykksformerfra fremmede kulturer kan virke uforståelige, bisarre og direkte

frastøtende på utenforstå­ ende, slik denne gouachen fra India vel gjør på de fleste europeere. Motsetningen mel­ lom skapelse og ødeleggelse oppfattes som en enhet. Dette er en tanke som går igjen i tallrike symbolske uttrykk i indisk kultur.

12

I BEGYNNELSEN

som gir et nesten fullstendig sett av fastlagte reaksjoner. Vi sier at atferdsprogrammene til slike arter er lukket; de kan ikke endres gjennom erfaringer fra omgivelsene. Hos arter høyere oppe i dyreriket er atferdsprogrammene mer åpne; her er dyrenes reaksjoner ikke bare arvemessig bestemt, men blir også påvirket av de erfaringer det enkelte individ har høstet gjennom sitt liv. Etter som evnen til å lære av erfaringer øker i betydning, får dyrene også større evne til å finne nye reaksjoner på forandringer i naturmiljøet. Et viktig trinn i utviklingen ser vi hos arter der individer er i stand til å lære ikke bare av egne, men også av andres erfaringer. Etterligning av andres atferd kan betraktes som tilløp til utvikling av kultur. Dette innebærer at atferd ikke bare er bestemt av arvelig nedlagt informasjon og ytre omgivelser, men også av informasjon eller kunnskap som blir overført ved at individer lærer av hverandre. Innen ulike grupper av en art kan det derfor oppstå atferdsforskj eller ved at medlemmene tilegnet seg ulik kunnskap for å mestre sine omgivelser. Et slående eksempel på slik proto-kultur finner vi hos den japanske makak-apen. I utviklingen mot mennesket blir atferdsprogrammet enda mer åpent. Erfaring blir ikke bare overført ved at individer iakttar og etterligner andres atferd, men ved at de meddeler seg til hverandre. Til dette bruker de symbo­ ler. Det er tegn som står for noe annet og kan fortelle om dette andre, selv om det ikke er til stede i tid og rom. Det viktigste av symbolsystemene er språket. Utvikling av slike systemer innebærer en fantastisk utvidelse av det enkelte individets muligheter til å lære. Hjernens evne til å skape og kommunisere ved symboler er bestemt av bio­ logisk arv, men hva slags kunnskap som skapes og over­ føres, er bestemt av kulturtradisjoner det enkelte individ har tilegnet seg fra sine sosiale omgivelser. Ved fremveks­ ten av det moderne mennesket spiller læring gjennom symboler en fundamental rolle i tillegg til læring gjennom praktisk virksomhet. Et individ som bare hadde de biologisk betingede atferdsinstruksene å falle tilbake på, ville være fullstending handleudyktig. Som art er vi derfor helt avhengige av tileg­ nelse av kultur - kunnskap nedlagt i og overført gjennom symboler. Bruken av symboler er forbundet med mennes­ kets skaperevne og skapertrang. Gjennom språk og annen symbolsk kommunikasjon tilegner vi oss kunnskap om hvordan vi kan «kartlegge» vår naturlige og sosiale omver­ den, og regler for hvordan vi skal styre vårt liv i den omver­ denen vi har kartlagt. Det mest dramatiske trekket i det moderne menneskets historie er dets utrolige evne til kul­ turell nyskapning. I løpet av de siste 50 000 årene har det ført til en enorm variasjon i atferdsprogrammene som ligger til grunn for hvordan mennesker mestrer sin omverden. All kultur kan betraktes som informasjon, og det enkelte samfunn kan vi se på som en «informasjonsøkonomi», der kunnskap blir skapt, lagret, hentet inn igjen, utnyttet og til og med kan gå tapt. I ethvert samfunn er kunnskap lagret i medlemmenes hjerner og i større eller mindre grad i materielle gjenstander inkludert skrift. Etter som vi følger sporene av menneskelig virksomhet fremover i tid, ser vi en økende variasjon og differensie­ ring i kulturelle former både mellom og innen ulike geo-

grafiske regioner. Mennesker overlever ikke som isolerte individer, men som medlemmer av grupper: familie, lokalgruppe, stamme. Det er gjennom oppvekst i slike grupper at individer tilegner seg kunnskap om hvordan de skal mestre omgivelsenes problemer, og det samarbei­ det om et mangfold av oppgaver - fra barneoppfostring til mathøsting og mobilisering av støtte i krigssituasjoner som påvirker individers og gruppers overlevelsesevne. En fundamental dimensjon ved samfunnsutviklingen dreier seg nettopp om effektivisering av skaping, lagring, overføring og utnyttelse av informasjon. Forskjellen er dramatisk når man sammenligner det enkelte stamme­ samfunn, der hvert enkelt medlem behersker mesteparten av sitt samfunns kultur, og dagens globale informasjons­ samfunn, der den enkelte bare har kunnskap om et frag­ ment av den verden hun lever i. Mens biologisk utvikling går svært sakte fordi gene­ tiske forandringer tar mangfoldige generasjoner før de blir dominerende innen en befolkning, kan kulturell forand­ ring gå utrolig raskt ved at innovasjoner kan overføres umiddelbart mellom individer. Geografisk isolasjon og konkurranse legger imidlertid begrensninger på hvor langt og hvor hurtig innovasjoner sprer seg mellom grup­ per. Over tid leder dette til at det vokser fram omfattende kulturelle forskjeller mellom grupper på en rekke felter: språk, religion, familieorganisasjon, teknologi og organi­ sasjon i økonomisk og militærpolitisk virksomhet. Når folk legger slike kulturelle forskjeller til grunn for hvor­ dan de identifiserer medmennesker som tilhørende egen eller en annen gruppe, og når de legger slik identifikasjon til grunn for hva slags form for sosialt liv som kan utspille seg medmenneker imellom, blir det skapt sosiale grenser av en type vi betegner som etniske grenser. I noen tilfeller kan etniske grenser begrense kontakten til krigføring og sporadisk varebytte, mens den i andre tilfeller kan være begrenset til noen få livssektorer, for eksempel giftermål og ritualer. Jo mer folk trekker grenser for sitt samkvem, desto større kulturelle forskjeller kan det vokse fram mel­ lom forskjellige grupper. Tilhørighet til slike kulturelt kontrasterende grupper kommer ofte materielt til uttrykk ved symboler som fremhever kontrasten. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at selv om folk differensie­ rer seg som tilhørende ulike etniske grupper, innebærer ikke dette at de kulturelle ferdighetene hos medlemmene er ulike på alle felter. Etniske grenser kan bestå til tross for at det skjer en omfattende kulturell utveksling mellom dem ikke bare innenfor teknologi, men også i symbolske uttrykksformer - ja, til og med når det gjelder språk. Det er derfor umulig å slutte direkte fra forhistoriske forde­ linger av slike materielle og symbolske uttrykksformer til etnisk gruppefordeling. Slike fortolkninger vil alltid måtte være basert på metodologisk vanskelige fortolkninger. Innen de enkelte gruppene vokser det også fram for­ skjeller i atferd mellom medlemmene. Det blir skapt posi­ sjoner eller roller med ulike regler for hvordan inneha­ verne skal reagere i forhold til hverandre. Det klareste eksemplet på slik kulturell differensiering ser vi i de for­ skjellige reglene som gjelder for menn og kvinner. Selv i de enkleste samfunn vil det være en forskjell mellom

At kulturtradisjon er kilde til kulturell nyskapning, forstår vi når vi ser på denne serien av velkjente personer. De var alle kulturelt nyskapende, men deres skaperverk ble utviklet fra allerede eksiste­ rende tankemodeller og sym­ bolske uttrykksformer. De fikk folk til å oppleve og opp­ fatte verden annerledes. Det er kanskje ikke like lett å innse at vi alle er kulturelt nyskapende både når vi tileg­ ner oss ideer og symboler fra vår sosiale omverden, og når vi spiller dette ut i dagliglivet. Når vi f.eks. deltar i en sam­ tale, setter vi ord sammen på nye måter. Øverst til venstre: Pablo Picasso, øverst til høyre: Marie Curie. Til ven­ stre Louis Armstrong, under: Albert Einstein.

Næringskjeden Ved hjelp av energi fra sollyset bygger plantene opp sukker, fett og proteiner av enkle stoffer som vann, karbondioksid og små mengder salter. Samtidig skaffer de både seg selv og dyrene oksygen, som alt liv trenger når det ånder. Plantene blir spist av planteetende dyr, som i sin tur blir fortært av rovdyr, som kanskje blir spist av enda et rovdyr. Dette er det vi kaller en nærings­ kjede, der mennesket gjerne er med som det siste ledd i kjeden. Kua eter gress, og vi spiser biff og drikker melk. For hvert ledd i næringskjeden skjer det en omdanning der 9/10 av energien går tapt. Næringskjeden blir derfor gjerne illustrert som en pyramide, der plantene er det nederste trinn, planteeterne det neste, og der rovdyr og mennesker befinner seg på toppen. Energitapet for hvert trinn oppover i pyrami­ den gjør det forståelig at jordbruket under økende befolkningspress gjerne er blitt sterkere innrettet mot planteproduksjon.

ARTEN SOM SPISTE AV KUNNSKAPENS TRE i 13

Av dette bildet fra Tanzania kan man danne seg en opp­ fatning om hvordan plassen i næringskjeden innvirker på størrelsen av en arts befolk­ ning. Gasellen er planteeter og står følgelig nær energiens kilde. Geparden er kjøtteter. Den står altså et trinn høyere på næringspyramiden og må derfor forbruke en mengde energi i jakten på det viltet den lever av.

kvinnekultur og mannskultur. Når det vokser fram mer komplekse samfunn, ser vi at spesialisering i ulike pro­ duktive, rituelle eller politiske aktiviteter gir grunnlag for ytterligere intern kulturell differensiering. Denne skissemessige fremstillingen har ført oss inn i et fundamentalt spørsmål - nemlig forholdet mellom utvik­ lingen av menneskets biologiske egenart og fremveksten av kulturtradisjoner som er grunnlaget for hvordan vi mestrer vår omverden. Her er det viktig å ikke blande kortene (eller rettere sagt modellene) i analysen.

Økologi og kultur Svensken Carl von Linné (1707-78) er grunnleggeren av den biologiske taksonomien — prinsippene for klassi­ fisering av organismer i grup­ per på ulikt nivå, f. eks. art, slekt, familie, orden. 1 sitt store verk «Systema Naturae» klassifiserte han alle mennesker som tilhørende en art han kalte Homo sapiens.

Menneskene inngår i et komplisert samspill med andre arter i naturen. Som dyrene er vi avhengige av den ener­ gien som skapes ved plantenes fotosyntese. Vi får del i denne energien ved å spise planter eller ved å fortære planteetende dyr. I tillegg til mat er vi avhengige av et mangfold av betingelser i vårt naturmiljø, som for eksem­

Et dominerende syn i datidens tenkning var at alle levende

organismer fra amøbe til menneske var forbundet som ledd i en uforanderlig kjede skapt av Gud. Linné anså hver art i kjeden som gud­ dommelige, uforanderlige typer. Han oppfattet imidler­ tid gapet mellom mennesket og menneskeapene som så stort at han mente kjeden hadde en mellomliggende art, Homo troglodytes, der han plasserte fantasifostre fra

Naturkatastrofer og forandring i økosystemene Forandring av lokale økosystemer er ikke bare et resultat av samspillet mellom levende organismer. De påvirkes

datidens reisebøker.

14

pel vann, luft, temperatur og råmaterialer til redskaper. Naturmiljøet kan imidlertid være sårbart for måten vi utnytter det på. Det er faktisk mye som tyder på at over­ utnyttelse og sløseri med naturressurser ikke er av ny dato, men mange steder kan spores tilbake til tidlige jegere og sankere. I jordens forskjellige naturlige soner finnes en enorm variasjon i økosystemer, fra Kongos regnskoger og Saharas ørkener til Sibirs tundra. De fysiske omgivelsene i disse regionene setter forskjellige grenser for hvilke for­ mer for organisk liv som kan utvikle seg. Skal en art kunne reprodusere seg, er det en forutset­ ning at den kan oppta en posisjon (en såkalt nisje) som setter den i stand til å høste noe av den energien som pro­ duseres gjennom plantenes fotosyntese. En arts nisje, eller kanskje klarere dens nisjerom, kan beskrives gjennom de forskjellige aktiviteter og egenskaper som må til for at arten skal mestre sine fysiske og biologiske omgivelser. Disse miljøbetingelsene setter grenser for hvordan indivi­ der av en art overlever og formerer seg. Aktivitetene artens medlemmer utøver i det nisjerommet de opptar, påvirker overlevelsesevnen til andre arter i det omkring­ liggende naturmiljøet. I et økologisk perspektiv kan vi betrakte kultur som teknikk i gruppers tilpasning til det nisjerommet de opp­ tar. Tillærte fremgangsmåter (= kultur) gjorde det mulig for mennesket å etablere nisjer innenfor forskjellige øko­ systemer over hele kloden. Ved hjelp av dem har menneskegrupper kunnet tilpasse seg til arter som tjener som deres eksistensgrunnlag, til grupper de samarbeider med - for eksempel bytter varer med - og til grupper de kon­ kurrerer med. Vil vi forsøke å forstå de forandringene vi kan iaktta i de arkeologiske funnene og fossilene fra forhistorisk tid, er det derfor ikke nok å si at de er resultater av en utvik­ ling. Vi må søke å finne vilkårene for utviklingen, og det gjør vi ved å forsøke å rekonstruere nisjene de forhisto­ riske befolkningene opptok. Slik kan vi si noe om hvilke betingelser de måtte mestre - hvilket press nisjene la på dem. Hvordan de har søkt å mestre disse betingelsene, kan vi få et inntrykk av ved å se på de gjenstandene de har etterlatt seg. Men i stor grad er vi nødt til å slutte oss til hvordan de kan ha organisert seg for å mestre omgivelse­ nes utfordringer. Organisasjon eller samordning av flere individers aktiviteter blir etter hvert den dominerende variabelen som påvirker overlevelsesevnen. Skjer det en forandring i en arts evne til å utnytte sin plass i økosystemet, vil virkningene av dette forplante seg gjennom systemet. De forandringene vi kan spore over tid innen forskjellige arter i et område, lar seg derfor ikke for­ stå isolert. De er blitt til i et samspill mellom artene. 1 et slikt samspill utvikler hele økosystemer seg.

1 BEGYNNELSEN

også av forandringer i det fysiske miljøet, i første rekke klimasvingninger, men også geologiske prosesser som ero­ sjon (nedbrytning), kontinentalforskyvninger og katastro­ fer som nedslag av mindre himmellegemer (asteroider). Geologer har i et par hundre år vært klar over at det i løpet av de siste 600 millioner år har forekommet perioder med utstrakt utslettelse av livsformer - fulgt av lange, for­ holdsvis stabile perioder da andre arter dominerer. Den mest kjente av utryddelsesperiodene kom for om lag 65 millioner år siden, da dinosaurene døde ut. Det er fremsatt to hovedteorier til forklaring av dette. Ifølge den ene ligger kilden til forandringene i fysiske prosesser på jorden - for eksempel klimasvingninger - eller biologiske prosesser som sykdom, konkurranse, sammenbrudd i næringskje­ der. En annen teori finner kilden utenfor jorden, for eksempel variasjon i solstråling eller kollisjon med asteroi­ der. I den senere tid har en gruppe geologer og fysikere ved Berkeley-universitetet fremlagt materiale som sann­ synliggjør at jorden flere ganger har vært utsatt for asteroidekollisjoner som har virvlet opp enorme mengder støv. Dette har ført til temperaturfall og dramatisk reduksjon av fotosyntetisering og dermed også til matmangel for dyr. Et viktig trekk i det geologiske materialet er lange peri­ oder av vekslende klima som avspeiler seg i de såkalte istidene. Innenfor de enkelte istidene var det kortere faser da isbreene utvidet seg eller trakk seg tilbake. I NordEuropa, Sentral-Asia og Nord-Amerika har de enkelte fasene i siste istid etterlatt seg klare geologiske avsetninger som gjør det mulig å datere fossiler og arkeologisk materi­ ale i lagene. Mens landene i nord under den siste istiden var dekket av breer, ser det ut til at klimaet i Afrika skiftet mellom tørrere og nedbørrike perioder. Denne vekslingen falt til en viss grad sammen med isbreenes utbredelse og tilbaketrekning på den nordlige halvkulen. Slike svingninger mellom kaldere og varmere, tørrere og fuktigere faser må ha hatt dyptgripende følger for øko­ systemene. Plantearter som ikke tålte de endrede naturbe­ tingelsene, forsvant. Dyrearter døde ut av samme grunn, eller fordi de ernærte seg av planteføde som ble borte. Men under de gunstigere periodene da isen trakk seg til­ bake, etterlot den seg næringsrike moreneområder der overlevende planter kunne spre seg raskt. Klimasvingningene hadde en enorm innflytelse på hvilke planter og dyr som klarte å overleve. Med et billedlig uttrykk kan vi si at kosmiske katastrofer og klimasvingninger innebar at livets «kort» ble fordelt på nytt mellom de forskjellige artene. Noen fikk en «hånd» som hurtig utelukket dem fra å delta i naturens spill, mens andre vant den store gevinsten inntil neste utdeling igjen endret kortene. Ved klimaforbedringen etter den istiden som tok slutt for 250 millioner år siden, var blomsterplantene de store vinnerne. Formering ved frødannelse førte til en rik varia­ sjon av arter. Slik økte sjansen for at noen av dem ville tåle endringer i naturforholdene. I første halvdel av jordens middeltid, som begynte for ca. 225 millioner år siden og gikk over i jordens nytid for ca. 70 millioner år siden, var det de nakenfrøede vekstene som gav grunnlaget for dati­ dens store skoger. Senere overtok de dekkfrøede plantene med sine forskjellige blomsterplanter. I dyreriket samek-

sisterte flere pattedyrarter i skyggen av dinosaurene inntil de store naturomveltningene som forårsaket at dinosau­ rene ble utslettet for ca. 65 millioner år siden. Så lenge dinosaurene fantes, var det store begrensninger for hva slags nisjerom de tidlige pattedyrene maktet å etablere, og hvilke spesielle egenskaper de måtte ha for å fylle rom­ mene. Viktigst i denne forbindelse er det at de var små som rotter og kunne holde seg ute av syne om dagen og fanget insekter eller beitet på planter om natten når de kaldblodige dinosaurene ikke var aktive. Disse små patte­ dyrene hadde ingen sjanse til å utkonkurrere dinosaurene, men de fikk den store gevinsten da naturens lykkespill utraderte dinosaurene. Som små varmblodige dyr kunne de nemlig mestre svingningene i naturen. Fra da av var «spillet» styrt av forskjellige «regler» og hadde deltagere med helt andre «kort på hånden» enn de som inntil da hadde dominert. Dette gav grunnlag for en artsutvikling blant pattedyrene som før hadde vært umulig. Helt mot slutten av jordens mellomtid dukket det blant de tidlige pattedyrene fram en gruppe som kom til å få avgjørende betydning for oss selv. Det var de første primatene (forfedreartene til dagens halvaper, aper, menneskeaper og men­ nesker). De første primatene finner vi i tropiske og subtro­ piske strøk, og den nisjen de opptok, var i overveiende grad bestemt av de betingelsene som må takles ved et liv i trærne. I trærne fant de sin viktigste føde i form av frukt, samtidig som trærne gav dem beskyttelse mot de mer jord­ bundne rovdyrene. Livet i trærne innebar betingelser som favoriserte utvikling av en rekke viktige egenskaper: gripetaket, øyestilling som muliggjorde dybdesyn, hjerne med kapasitet til å reagere hurtig på sanseinntrykk og til å lagre informasjon, ett avkom om gangen og lang oppfostring, og sosial organisasjon til beskyttelse og oppfostring av det sår­ bare avkommet. Da klimaet ble tørrere for ca. 50 millioner år siden, vir­ ket dette også på skogene i tropene. For ca. åtte millioner år siden utviklet det seg i de tørrere områdene i ØstAfrika en ny og variert landskapstype - savanneområder med lokale variasjoner i skog og gressdekke. De nye mulighetene i dette miljøet ble utnyttet av blant annet insekter og foruten av planteetere også av frøetende og insektetende pattedyr. 25 til 12 millioner år gamle fossiler vitner om at også noen primater hadde begynt å utnytte savannen. ARTEN SOM SPISTE AV KUNNSKAPENS TRE

Til venstre: Biskop Ussher (1581-1656) På grunnlag av kritisk studium av ulike bibel-

versjoner (den greske og den hebraiske) regnet biskop Ussher ut at Gud skapte jor­

den ved middagsstid 23. okto­ ber 4004f.Kr. Utfra datidens grunnsyn representerte han et av de mest systematiske for­ søk på å etablere en kronolo­

gisk syntese av all historisk

kunnskap. Tanken om at jor­ den var ung, var en grunnfes­ tet idé i vestlig tenkning.

1 midten: Den skotske bonden og geologen James Hutton (1726-97) utviklet ideen om at uobserverbare prosesser i forti­ den er bevart i stein observerbar i nåtiden. Derfor mente han

at dagens bergarter måtte ha en meget lang historie hvis de var formet av de samme lang­ somme geologiske prosessene, f.eks. erosjon, som han obser­ verte i nåtiden. Altså kunne bibeltolkemes korte tidshorisont

ikke være riktig. Huttons grunn­ syn var basert på tanken om gradvis forandring og gav ikke

romfor at jordens geolog kunne være påvirket av katastrofer. Til høyre: Den franske paleon­

tologen Georges Cuvier (1769 -1832) var enig med Hutton i at jorden måtte være meget gammel, men gikk imot hans fortolkning av den geologiske historien. Han tok de empi­ riske fossile vitnesbyrdene bok­ stavelig - han trodde det han kunne lese direkte ut av steinen med minst mulig spekulasjon

omkring prosesser. Faunafor-

andringer mellom ulike strata avspeilerfor Cuvier katastro­ ferfulgt av innvandring av planter og dyr som allerede eksisterte i andre områder.

15

Mennesket blir til

I 1859 utgav Charles Darwin sin bok «Om artenes opprinnelse ved naturlig

utvalg». Selv om hans teori, den såkalte utviklingslæren, ikke var ny i alle deler,

kom tanken om et slektskap mellom

Darwins teori sprang ikke direkte ut av naturens «fakta» slik han hadde iakttatt dem i en rekke studier, men ble utviklet gjennom en produktiv undring over hva disse «fakta» kunne «si» om livsformers fordeling i tid og rom. Hans teori til fortolkning av det de «sa», ble stimulert av en usedvanlig bred innsikt han hadde tilegnet seg ved les­ ning av grunnleggende studier innen en rekke disipliner.

aper og mennesker som et sjokk for

mange. Siden har forståelsen av mennes­ kets avstamning stadig økt, og særlig i

løpet av de siste 30 år har det skjedd mye som har kastet lys over mangt som

tidligere var uklart. Studier av nålevende primater og Ideen om evolusjon ved natur­ lig utvalg utvidet Charles Dar­ win (1808-82) og Alfred Rus­ sel Wallace (1823-1913) samtidig og uavhengig av hver­ andre. Formuleringen av ideen varfor begges vedkommende sterkt influert av Malthus’ «Essay on Population». For begge forskerne var i midlertid utviklingen av teorien om det naturlige utvalgførst ogfremst stimulert av deres undring over trekk ved empiriske observasjo­ ner -for Darwin blant annet observasjonerfra hans jordom­ seiling med «Beagle» (1831— 36), for Wallace hans studier av artsfordeling i Sør-Amerika og Sørøst-Asia. Det var mens Wallace lå syk på en øy i Sør­ øst-Asia at han i 1858formu­ lerte sin teori i et brev til Dar­ win.

16

resultater fra geologi, arvelighetsforsk­ ning, nevrofysiologi, biokjemi, økologi og samfunnsforskning har gitt oss større innsikt i de prosessene som er drivkraf­ ten i menneskets utvikling. Ved hjelp av

radioaktive isotoper kan man i dag

datere forhistorisk materiale med en pre­ sisjon som var utenkelig for 50 år siden.

Siden 1970-årene er det blitt gjort sensa­

sjonelle funn av fossiler og redskaper i Øst-Afrika, Sør-Afrika, Midtøsten og

Asia. Slike funn har tvunget forskerne til å revidere mange av sine tidligere opp­ fatninger. I BEGYNNELSEN

Evolusjonsteoriens fremvekst Et viktig aspekt i Darwins formulering av evolusjonsteo­ rien (utviklingslæren) knyttet seg til spørsmålet om kro­ nologisk ramme for livets utvikling. I århundrene forut for Darwin var det to hovedkilder for en slik kronologi først Bibelen, og senere i økende grad geologi og andre naturvitenskaper. I datidens vitenskapelige studier så de fleste ikke noen motsetning mellom disse to kildene - for­ skernes teoretiske grunnsyn var i overveiende grad basert på bibelske premisser, og det var ut fra disse de fortolket sine iakttagelser. Carl von Linné, som etablerte en hovedpillar i vitenskapelig systematisering av naturen, hevdet for eksempel at «det finnes så mange arter som skaperen opprinnelig frembrakte» - med andre ord heller ingen artsutvikling. Tanken om at jorden var ung, var fremdeles en grunn­ festet idé innen forskningen. Denne ideen ble etter hvert vanskelig å forene med observerbare forhold i naturen. Fossiler viste at det en gang hadde eksistert arter som var ukjente både i nåtiden og i Bibelen, samtidig som funn av sjøens skalldyr langt oppe i fjellene tydet på at mektige krefter måtte ha hevet fjellkjeder. Teorien om at dette var resultat av Noahs «syndflod», ble stadig mindre troverdig. Fremveksten av mer systematisk geologisk forskning fra slutten av 1700-tallet brakte materiale som sannsynliggjorde ikke bare tanken om at jorden var mye eldre enn man tidligere forestilte seg, men at også ulike livsformer hadde levd i forskjellige tidsperioder. Fra begynnelsen av 1800-tallet hadde flere naturforskere, blant dem Jean

Den skotske økonomen Tho­

mas Malthus (1766-1834) hevdet at jordens befolkning øker geometrisk (2-4-8—16 ...), mens matproduksjonen øker aritmetisk (1-2-3-4-5 ...). Uten begrensninger på fødselshyppigheten ville Funn av dinosaurfossiler var vanskelig å forene med Bibelens skapelsesberetning.

Baptiste de Lamarck, begynt å spekulere på om ikke dette tydet på at livsformene hadde gjennomgått en utvikling. Innsikter fra geologi og biologi utgjorde viktige forut­ setninger for Darwins tenkning omkring evolusjon, men hva var mekanismen som drev den? Her hentet han inspi­ rasjon fra samfunnsforskningen, i første rekke de to øko­ nomene Thomas Malthus og Adam Smith, men også sosialfilosofen Au guste Comte. Det var på bakgrunn av sin omfattende lesning av en slik mangfoldig og variert vitenskapelig litteratur at Dar­ win kom på den tanken at hans egne og andres iakttagel­ ser av livsformenes variasjon i tid og rom avspeilte en utvikling, og at mekanismen som styrte denne utvik­ lingen var det naturlige utvalg. Det naturlige utvalg er basert på to hovedprosesser: en tilfeldig prosess, nemlig produksjon av variasjon i arvelig overførte egenskaper, og en nødvendig prosess, nemlig det naturlige utvalg som påvirker reproduksjonen av ulike egenskaper. Det naturlige utvalg vil over uendelig lange tidsrom lede til at gunstige arvelige egenskaper spres innen en art slik at den forandres - ifølge Darwin gradvis, og så sakte at det er umulig å observere i samtiden. Darwins idé om det naturlige utvalg hadde også en bakgrunn i praktisk erfaring, nemlig husdyravl. Ved syste­ matisk paring av individer med foretrukne egenskaper kunne man over noen generasjoner avle fram nye husdyrraser. I motsetning til oppdretterens målrettede fokuse­ ring på hvilke egenskaper som skal reproduseres, er artsutviklingen i naturen bestemt av det naturlige utvalgs langsomme testing av hvilke tilfeldig produserte varianter som overlever i kampen for tilværelsen. 1 tillegg må vi også ta i betraktning at Darwin levde i et samfunn karakterisert av en raskt ekspanderende indust­ riell kapitalisme og en middelklasse med økende politisk innflytelse. Denne klassens økonomiske interesser ble uttrykt i en ideologi som vektla individuell streben og konkurranse uten statlige inngrep bortsett fra garanti for privat eiendomsrett. Det ville være merkelig om ikke denne forståelsen av den økonomiske orden også fikk

befolkningsveksten overstige tilgangen på mat og lede til kamp om ressursene og død for taperne. Denne ideen var

en viktig inspirasjon for Dar­ win: 1 kampen for tilværelsen leder det naturlige utvalg til at

den best tilpassede overlever.

Tv.: Den skotske geologen Charles Lyell (1797-1875) videreutviklet Huttons per­ spektiv i formuleringen av det såkalte uniformitarianismeprinsippet. Det inneholder et metodologisk hovedpunkt -

geologiske prosesser er de

innflytelse på hvordan Darwin utviklet ideene om hvor­ dan man skulle forstå naturens orden. At enkeltindivi­ dets overlevelsessj anser var betinget av dets konkurran­ seevne, var ingen ubegripelig idé for datidens borgerskap. Med utgangspunkt i forestillingen om det naturlige utvalg resonnerte Darwin at det fragmentariske erfarings­ materialet han hadde adgang til, avspeilte prosesser som forbandt alle arter, også mennesket, i en felles opprin­ nelse. Nålevende arter representerer forskjellige grener på et slektstre der noen står hverandre nærmere enn andre.

Darwins og Wallaces teorier om det naturlige utvalg Ideen om utvikling og tanken om det naturlige utvalg som en regulerende mekanisme «lå i luften» på Darwins tid. Han hadde allerede utviklet teorien om denne meka­ nismen i flere essays fra begynnelsen av 1840-årene, men han nølte med å publisere dem i 15 år mens han samlet ytterligere materiale. Påskyndelsen til publikasjon kom i 1858 i et brev fra Alfred Russel Wallace, som helt uav­ hengig hadde formulert en lignende teori. Darwin rea­ gerte ved å be geologen Charles Lyell om å arrangere en felles presentasjon av Wallaces brev og utdrag av Darwins MENNESKET BLIR TIL

samme til alle tider, og derfor kan vi tolke fortidens geolo­ giske utvikling i lys av geolo­

giske prosesser i nåtiden og en empirisk påstand: disse pro­ sessene foregår i en konstant, meget langsom takt, upåvir­ ket av katastrofer. Darwin brakte med seg Lyells bok «Principles of Geology» på sin reise med «Beagle» og ble

sterkt påvirket av tanken om at små forandringer over svært lange tidsrom kunne

lede til store endringen T.h.: Den franske naturfor­

skeren Jean Baptiste Lamarck (1744-1829) var en av

grunnleggerne av evolusjonsbiologien. Han la merke til at nåtidige livsformer lignet på

fossile former og fremsatte tanken om at organismer

gjennom sin atferd styrte utviklingens retning ved at avkommet arvet egenskaper

foreldrene hadde tilegnet seg i kampen for å mestre omgivel­ sene. Etter Darwins teori om det naturlige utvalg har Lamarck liten støtte.

17

Til venstre:En annen skotsk

økonom, Adam Smith (1723-90) hadde en indi­ rekte, men enda større innfly­

telse på Darwin. Smith hev­ det at størst kollektiv velferd ble skapt der økonomien ble

styrt av markedets usynlige hånd - når enhver uten restriksjoner, men innenfor

Fordeler i kampen om mat

rammene av privat eiendoms­ rett, kjemperfor å øke sin

utgjorde neppe utvelgelses-

presset som ledet til utvikling av påfuglhannens halefjær.

private profitt, blir de innef-

bort til fellesskapets beste.

Faktoren som favoriserte reproduksjonen av dette trek­

Markedets usynlige hånd er i Smiths teori en mekanisme

ket, var snarere at hunnene foretrakk paringspartnere

som er strukturelt lik Dar­

med slik prakt.

fektive produsentene luket

wins teori om det naturlige utvalg. I midten: Grunnleggeren av positivismen og sosiologien, den franske filosofen Auguste

Comte (1798-1857), hevdet at fremskritt var nedlagt i den

menneskelige natur og at intellektuell utvikling drev mennesket fremover fra det

teologiske trinn til det ende­

lige positivistiske trinn. Comtes syn, at vitenskapen i sitt

høyeste positivistiske nivå søkte å forklare tilstander i verden i observerbare mål­ bare årsaker snarere enn i teologiske funderinger, var en

viktig inspirasjon for Darwin.

Til høyre: Samtidig med Dar­

win arbeidet filosofen Herbert Spencer (1820-1903) med tanker om at plante- og dyre­

eget upubliserte essay fra 1844 på et møte i Linné-samfunnet i London. De to forskerne brevvekslet i lang tid, men det utviklet seg etter hvert uenigheter mellom dem om viktige spørs­ mål. Mens Wallace hevdet at det naturlige utvalg var den eneste mekanismen som kanaliserte artenes evolusjon, mente Darwin at dette ikke utelukket at andre prosesser også kunne virke inn. Til forskjell fra Wallaces idé om organers fullkomne til­ pasning til bestemte funksjoner tenkte Darwin seg at organer kunne ha en struktur som satte dem i stand til å utføre andre funksjoner - de kunne være foruttilpasset til å utføre nye funksjoner under forandrede omstendighe­ ter. En uenighet gjaldt «seksuell utvelgelse» som meka­ nisme i utviklingen av organismers form og atferd. Dar­ win mente at visse trekk (for eksempel påfuglens hale­ fjær) som kunne være ufordelaktige i «kampen for tilværelsen», kunne forstås som resultat av to former for

liv inkludert menneskesam­ funn hadde utviklet seg fra

enkle ensartede enheter til

store komplekse enheter. Ved utgivelsen av «Artenes opp­

rinnelse» hadde allerede Spencer publisert sine ideer om at sosial utvikling var en videreføring av den biologiske

utviklingfra dyr til men­ neske. Nøkkelen til suksess

var individuell frihet og beskyttelse av eiendomsretten. Underfri individuell konkur­ ranse ville den sterkeste over­ leve (det var Spencer og ikke

Darwin som fant på betegnel­ sen «survival of the fittest»)

og dette var kilden til sam­ funnsmessige fremskritt.

18

BEGYNNELSEN

seksuell utvelgelse - at hanner konkurrerte om hunner, og at hunnene valgte paringspartnere ut fra foretrukne trekk ved partnerne. Hanner med slike trekk ville ha større sjanse til å formere seg, og dette ville lede til utvik­ ling av linjer der slike trekk ble dominerende. Tanken om at det kunne vokse fram trekk som ikke var av betydning i konkurransen om mat, stred mot Wallaces oppfatning om at det utelukkende var denne konkurranseevnen som bestemte overlevelse og dermed formering. Særlig rea­ gerte han på tanken om at hunners valg kunne ha noen evolusjonsmessig betydning. Mest kjent er likevel deres debatt om menneskets opp­ rinnelse. Wallace mente at mennesket ikke kunne være vokst fram som resultat av det naturlige utvalg. Hans argument for dette var ikke basert på religiøs overbevis­ ning, men følger logisk av den umåtelige betydningen han tilla det naturlige utvalg. Ifølge Wallace var det ikke noen forskjeller mellom folkeslag med hensyn til hjernekapasitet, men derimot enorme forskjeller med hensynt til hvor-

Ut fra fossilt materiale og

PRIMATER - HERREDYR

Orden Underorden

Overfamilie

Anthropoidea ekte aper

Prosimii -halvaper Ceboidea vestaper

Cercopithecoidea østaper

Hominoidea Hylobatidae

Familie

mikrobiologiske analyser søker dette diagrammet å fremstille mulige utviklings­ linjer som kan ha ledet fram til de taksonomiske gruppe­

Pongidae

ringene de nålevende herredyrene inndeles i.

Hominidae

Den østerrikske munken Gregortøendel (1822-84) regnes som grunnleggeren av moderne arvelighetsforskning. Mendel publiserte resultatet

Paleocen

C r 0 UJ

60

P

= Proconsul

D

= Dryopithecus

S

= Sivapithecus

A.

= Australopithecus

H.h.

= Homo habilis

H.e.

= Homo erectus

H.s.n.

= Homo sapiens neanderthalensis = Homo sapiens sapiens

H.s.s.

70

dan denne kapasiteten faktisk ble realisert i kulturutfoldelse for eksempel innen vitenskap, kunst, religion og filosofi. Fra sine observasjoner av forskjellige folk i Sørøst-Asia mente han å se at den «primitive» kulturen deres bare utnyttet en brøkdel av hjernens kapasitet. Hjernen til folk i disse «primitive» samfunnene oppfattet han som overveldende overdimensjonert i forhold til de «enkle» tankemessige funksjoner den utførte. Ettersom en så liten del av hjernens struktur var nødvendig for det den faktisk ble brukt til, kunne denne strukturen ikke ha vokst fram som resultat av et utvelgelsespress for kapasitet til å utføre

av sine eksperimenter i 1865, men de lå glemt inntil de ble gjenoppdaget i begynnelsen

av 1900-tallet. Da arvelig­ hetsforskningens nye innsikt i de genetiske mekanismene ble koblet med darwinismens idé om utvelgelsesmekanismen, stimulerte dette til utvikling av evolusjonsteorien i ret­ ninger som Darwin neppe ville kjent igjen.

disse funksjonene. Den eneste alternative årsaken Wallace kunne forestille seg, var en høyere makt - Gud.

Evolusjon og arvelighetsforskning Selv om tanken om evolusjon utover 1800-tallet fikk en viss popularitet, ble Darwins resonnementer svært ofte misforstått. Det oppstod allerede på slutten av århundret sterke antidarwinistiske retninger innen forskningen. Tittelen på en tysk artikkel fra 1904, «Ved darwinis-

MENNESKET BLIR TIL 1 19

Karakteristiske trekk ved tannmønsteret gjør det mulig å skille mellom menneskeapefamilien og menneskefami-

lien. Tegningen viser overkjevene til en sjimpanse og et menneske. Hos mennesket står tennene i en jevnt avrun­ det kurve, men hos mennes-

keapene sitter de i to paral­ lelle rekkerfra hjørnetennene

og bakover. Legg også merke til at fortennene hos mennes-

keapene er atskilt fra hjørne­

tennene bakenfor med et klart mellomrom.

Overkjeve sjimpanse

Den amerikanske juristen Lewis Henry Morgan

(1818-81) spilte en sentral rolle i antropologiens frem­ vekst som egen disiplin. Han

Overkjeve menneske

mens dødsleie», er faktisk en treffende beskrivelse av darwinismens status innen vitenskapen i begynnelsen av 1900-tallet. Det var først i 1930-årene, da flere briljante forskere (for eksempel J.B.S. Haldane og Theodosius Dobzhansky) maktet å skape en syntese av Darwins teori om mekanismen bak artenes utvikling og Mendels teori om mekanismen bak arvelig overføring av egenskaper, at tanken om det naturlige utvalg igjen fikk gjennom­ slag. Siden den tid er evolusjonsteorien blitt videreutviklet innenfor mange disipliner. I dag er det ikke lenger et spørsmål om utvikling har funnet sted, men heller om hvordan og hvorfor den har tatt de retningene den har gjort. På dette feltet er det langt fra noen enighet blant for­ skere innen de forskjellige disipliner.

er kjent for sine studier av irokesernes kultur, for etable­

ring av sammenlignende stu­ dier av slektskapssystemer som et viktigfelt i antropolo­ gien, ogfor sin sosialevolusjo-

nistiske teori, som antok at alle menneskesamfunn gjen­ nomgikk en utviklingslinje fra vill tilstand over barbari til

sivilisasjon. Disse trinnene avspeiler en utvikling fra samfunn basert på kjønn og slektskap til samfunn basert på territorialitet og eiendom.

Rekonstruksjon av Proconsulskjelett. De første funnene ble gjort i Koru i Kenya, og

utgraveren, Hopwood, gav dem slektsnavnet Proconsul som en humoristisk referanse til sjimpansen Consul, som i

1930-årene opptrådte på sir­ kus i England ikledd dress mens den syklet rund og røykte pipe. Ved å kalle fun­ nene «før Consul» mente han

å knytte dem til Hominoideafamilien.

20

Hva kan biokjemisk forskning fortelle om artenes utvikling? I de siste 50—60 årene har den biokjemiske forskningen frembrakt resultater som kaster lys over hvor nær de for­ skjellige artene står hverandre i utvikling. I sin jakt på arvestoffet fant en forskergruppe ved Rockefeller-instituttet i 1943 fram til et merkelig sammensatt molekyl som ble kalt DNA (deoksyribonukleinsyre). Dette molekylet utgjør det genetiske materialet (arvestoffet) som gir instrukser eller informasjon om organismens cellefunk­ sjoner og reproduksjon. Ved biologisk reproduksjon mottar avkommet arvestoff i to likeverdige halvdeler fra hver av foreldrene. Arvestoffet blir derfor kombinert på nye måter i generasjonenes løp, og dette er i seg selv en kilde til at det oppstår individuelle variasjoner som det naturlige utvelgelsespresset kan virke på. Det kan likevel skje «feil» (mutasjoner) i overføringen av arvestoff. Slike mutasjoner gir nye instrukser for organismens oppbyg­ ging og atferd. Det naturlige utvalg vil filtrere mutasjoner som påvirker individenes evne til å mestre de overlevelsesproblemene nisjen deres byr på. Over generasjoner vil «gunstige» mutasjoner bli spredt innen en befolkning, mens gener som koder for mindre «gunstige» egenska­ I BEGYNNELSEN

per, vil bli luket ut. Slik tilfeldig oppkomst av genetisk variasjon er en hovedkilde til artenes oppsplitting og utvikling - genene er altså variasjonsenheten. Individenes gener vil avgjøre hvordan det naturlige utvalg filtrerer «vinnere» og «tapere» i kampen for tilværelsen - indivi­ duelle organismer er altså utvelgelsesenhetene. Evolusjo­ nær forandring oppstår ved genetiske mutasjoner som gjør individene som bærer dem, større reproduktiv suk­ sess enn andre slik at de spres innen arten - arten er altså evolusjonsenheten. Antagelsen om den individuelle organisme som utvelgelsesenheten er i den senere tid blitt utfordret fra to kan­ ter. På den ene side har den skotske biologen VC. Wynne Edwards argumentert for at utvelgelse ikke bare virker på individnivå, men også på gruppenivå, særlig når det gjel­ der utvikling av sosial atferd. På den annen side hevder den engelske biologen Richard Dawkins at det er genene selv som kjemper for å reprodusere seg; organismen er bare en befrakter for dem. Med de nye biokjemiske metodene fikk forskerne mulighet til å regne ut tilnærmet hvor nær beslektet for­ skjellige arter er. Jo nærmere slektskap, desto mindre for­ skjell i arvestoffet deres. En studie har vist at DNA-forskjellen mellom mennesket og sjimpansen ikke er mer enn 1,2 prosent. Mennesket og sjimpansen har altså 98,8 prosent felles DNA. I forhold til gorillaen er avstanden litt større (1,4 prosent), og til andre aper er den omtrent ti prosent. Disse metodene har ledet til revurdering av men­ neskets familietre. Hominidae-familien antas nå å bestå av to underfamilier - Homininae og Gorillinae. Den siste består av sjimpanse og gorilla. Ut fra antagelser om at mutasjoner foregår med en bestemt hastighet, har biokjemikerne forsøkt å slutte seg til hvor lang tid det må ha tatt å skape den genetiske vari­ asjonen man finner i dag mellom de forskjellige artene. Ifølge de biokjemiske resonnementene har menneskene og sjimpansene skilt seg ut fra en felles forfedreart for ca. fem millioner år siden.

Menneskets anatomiske særtrekk i for­ hold til andre primater Biokjemiske studier av avstanden mellom nålevende prima­ ter stemmer bra med den eldre klassifiseringen av primater eller herredyr (halvaper, aper, menneskeaper og mennesker) som er gjort på grunnlag av sammenlignende anatomiske undersøkelser. Nålevende primater kan sterkt forenklet inn­ deles slik det er illustrert i diagrammet (side 19). Det er flere typer likheter og forskjeller som kjenneteg­ ner de forskjellige primatgruppene. Utformingen av ten­ nene spiller en spesiell rolle, blant annet fordi tennene har størst sjanse til å bli oppbevart fossilt. Stammer et fossil fra overfamilien Hominoidea, kan tennenes utforming for eksempel hjelpe oss å finne ut hvilken gruppe vi har å gjøre med. Slik kan vi også spore menneskefamiliens (Homininae-familiens) utvikling i fossilt materiale og lete etter hvor vår linje skiller seg ut fra linjene til våre nær­ meste slektninger, menneskeapene (Gorillinae). Blant de viktigste forskjellene er overkjevens form, mellomrommet mellom hjørnetenner og fortenner i overkjeven, hjørnetennenes form og størrelse og forholdet mellom hjørnetennenes størrelse hos hunner og hanner. Når vi søker å finne hvordan utviklingen av mennesket skiller seg fra utviklingen til de andre medlemmene av Hominidae, er også oppreist gange viktig. Til forskjell fra alle andre primater er mennesket tilpasset til denne beve­ gelsesformen. Foten tjener bare til støtte og bevegelse, og kan ikke brukes til å gripe med. Oppreist gange gjør beve­ gelsene mindre varierte, men har den store fordel at den frigjør forlemmene til nye oppgaver: til å håndtere redska­ per, bære mat og avkom osv. Dermed trengs det ikke lenger en sterk kjeve til slike formål. Når forlemmene var «frigjort», kunne hånden brukes til gripefunksjoner. Viktigheten av denne funksjonen favoriserte mutasjoner som ledet til utvikling av presisjonsgrep. Tommelen blir større og får et sterkere og mer nyansert muskelapparat. Ved oppreist gange øker belast­ ningen på bekkenet, som må bære hele vekten av over­ kroppen. Dette skaper et press mot utvikling av bekkenbenet slik at det hos mennesket blir flatere og bredere enn hos alle de andre medlemmene av Hominoidea.

den enkelte befolkning som en genreserve (et statistisk uttrykk for den genetiske variasjon som er representert i en befolkning). Når mutasjoner oppstår og spres innen en iso­ lert befolkning, vil dette forandre dens genreserve. Slike forandringer kan lede til at ulike befolkninger utvikler seg så forskjellig at deres individer ikke gjenkjenner hverandre som paringspartnere. Dermed er grunnlaget lagt for at utviklingen innen ulike befolkninger kan ta så forskjellig retning at foreldre fra ulike befolkninger ikke kan avle forplantningsdyktig avkom - det har skjedd en artssplittelse. Biologisk evolusjon er altså et spørsmål om hvem som gjenkjenner hverandre som paringspartnere, hvilke paringspartnere man finner, hvor mye avkom man avler med dem man finner, og - aller viktigst - om disse nye egenskapene gjør individet bedre skikket i konkurransen om mat og paringspartnere. Problemet er å identifisere fossile levninger som avspei­ ler evolusjonens hovedlinjer. Det finnes en mengde fossiler som har en plass i denne historien, men det er fremdeles stor uenighet om hva den plassen er, og hittil har vi ennå ikke funnet fossiler av noe vesen med en form som både mennesket og menneskeapene kan ha nedstammet fra. Et stort problem vi står overfor i fortolkningen av det fossile materialet, er at vi har en tendens til å betrakte fos­ siler som om de er arter forbundet i avstamningslinjer enten som direkte etterkommere eller som sidelinjer fra en felles opprinnelse. Fossiler avler imidlertid ikke etter­ kommere i form av nye fossiler. Det er medlemmer av befolkninger som avler etterkommere. De anatomiske for­ skjellene vi ser i det fragmentariske fossile materialet, avspeiler bare noen av de forskjellige utviklingslinjer som til ulike tider og på ulike steder vokste fram ved artsoppsplitting. Forskjellene er bare uttrykk for noen av foran­ dringene som har funnet sted i befolkningers genreserve.

Karl Marx (1818-83) beun­ dret Darwin, selv om han innså sammenhengen mellom teorien om det naturlige utvalg og det engelske sam­ funns ideologiske vektlegging

av individuell konkurranse. Mens sosial-darwinistene

betraktet enkeltindividene som konkurrerende enheter,

understreket Marx klassenes rolle i kampen om kontroll med produksjonsmidlene. Marx oppfattet også utvik­

lingen som sekvenser av sta­ dier - oldtidens slavesamfunn, føydalismen, kapitalismen - men han hadde i tillegg en teori om mekanismen i utviklingen: «når de materielle produktivkrefter... kommer i konflikt med de eksisterende produksjonsrelasjoner» begynner den sosiale revolusjonsperiode med hurtig omveltning av rettslige, politiske og ideolo­ giske overbygninger.

Utviklingsstige eller utviklingsbusk

Tidligere dannet man segfore­

Gitt at tidligere befolkninger i linjen av Homininae-arter må ha vært svært små (kanskje mindre enn tusen indivi-

stillinger om ulike arters utviklingsmessige nærhet ved å sammenligne fossilfunn. Slik

sammenligning tydet på at de tre store artene vår nær beslektet. Derfor ble de klassi­

fisert i énfamilie - Pongidae. Ramapithecus ble i slike over­

Fossiler og artsutvikling Når vi skal spore artsutviklingen,. baserer vi oss på to hovedkilder - den biokjemiske forskningens påvisning av genetisk nærhet mellom levende arter i dag og den pale­ ontologiske forskningens påvisning av forandringer i fossilenes form over tid. Vi skal forsøke å sammenholde disse to kildene og se dem i lys av noen evolusjonsteoretiske hovedperspektiver. I og med at arter kan være sammensatt av mange isolerte befolkninger der individer i liten eller ingen grad henter sine partnere fra andre befolkninger, kan det være fruktbart å se på befolkninger som evolusjonsenheten. Siden med­ lemmene av en befolkning i overveiende grad finner sine paringspartnere innen egen befolkning, kan man betrakte

sikter oftest plassert på linjen som ledet til mennesket. Nyere genetisk forskning har imidler­ tid vist at de store afrikanske apene står mye nærmere men­ nesket enn de store asiatiske apene. Derfor plasserer man

nå vanligvis mennesket som en underfamilie — Homininae sammen med en annen under­

familie — Gorillinae (sjimpan­ ser og gorillaer) - innen fami­

lien Hominidae. Ramapithecus plasseres i genetisk baserte oversikter på linjen som leder til de asiatiske apene — Pongi­ dae (orangutangene).

MENNESKET BLIR TIL , 21

ende stige med ulike fossiler på ulike trinn, bør vi heller tenke oss en busk med et mangfold av grener som igjen deler seg i mindre grener som iblant visner i tidens løp. Når grenene deler seg, avspeiler det at ulike befolkninger av en art skilles ut som ulike arter. Fra et slikt perspektiv blir problemet å vurdere hvor det fragmentariske fossile materialet skal plasseres på en tenkt utviklingsbusk - i hovedgrener som leder fram til dagens arter eller i sidegrener som har dødd ut. Nye funn tjener ikke bare til å fylle inn det manglende «gapet» på grenene; de leder også ofte til at vi må revurdere vår oppfatning av hvordan busken «ser ut». Diagrammet på s. 19 viser et grovt for­ søk på å konstruere noen hovedgrener av en slik utvik­ lingsbusk. Vi må anta at diagrammets hovedgrener i vir­ keligheten bestod av mange sidegrener og at bare noen få av disse utviklet seg til dagens arter. Om de inntegnede fossilene er fra befolkninger som førte utviklingen videre til dagens arter, eller om de tilhørte grener som døde ut, er uklart.

Fossile spor etter tidlige primater Bonobo-sjimpansene atskiller seg i sin seksualatferdfra

andre sjimpanser på måter

som viser interessante likheter med mennesket. Paring fore­ går ofte ifront-mot-frontposisjon, og initiativet til

akten tas både av hunner og hanner. Bonobo-hunner har også en lengre periode hvor de er seksuelt mottagelige. Det

ser også ut til at hunnene tar initiativ til paringfor gjen­

der), spredt over enorme områder (store deler av Asia og Afrika) og tilpasset varierende naturbetingelser, må vi regne med at det innen lokale befolkninger kontinuerlig har oppstått genetiske variasjoner som har skapt ulikheter mellom dem og over tid gått så langt at det har ledet til artssplittelse. Denne utviklingsprosessen vil bare i forsvin­ nende liten grad bli nedfelt i fossilt materiale. De fossilene vi har funnet, vil altså bare avspeile biter av en prosess vi må slutte oss til ut fra teoretiske premisser hentet fra for­ skjellige disipliner. Istedenfor å forestille oss utviklingen som en oppadgå-

ytelse av kjøttmatfra hannen. Tannmønsteret på dette Dryopithecus-fossilet viser klart de trekk som er karakteris­ tiske for menneskeapene. Dryopithecus levde i Afrika og Eurasiafor ca. 20 millio­ ner år siden. Men da regnskogsområdene skrumpet inn for ca. 16 millioner år siden

på grunn av kjøligere klima, forsvant sporene av denne arten. Fra den er muligens menneskeapene blitt utviklet.

22

I BEGYNNELSEN

De eldste fossile spor som kan avspeile grenen som de ulike familier av Hominoidea ble utskilt fra, har vi i de mange Proconsul-funnene fra Øst-Afrika. Proconsul-fossilene varierer i størrelse fra en apekatt til en hunngorilla, og man antar derfor at de er levninger etter en slekt som bestod av flere arter, og at disse var tilpasset ulike eller overlappende nisjer - de fleste basert på regnskogens res­ surser - mens i det minste én art ser ut til å ha utnyttet tørrere områder. Hodeformen på Proconsul-fossilene viser trekk som røper avstamning fra apekatter, mens hjernen er forholdsvis stor i forhold til kroppsvekten. Tannformen tyder på det mer fruktbaserte kostholdet som er typisk for senere hominoider. Et annet trekk som plasserer den mel­ lom apekatter og hominoidene, er håndproporsjoner som tyder på en viss evne til presisjonsgrep. Skjelettformen viser imidlertid at Proconsul ikke hadde utviklet trekk egnet for oppreist gange. Fra Øst-Afrika har vi ca. 18 millioner år gamle fossiler (de såkalte Afropithecus med et mangfold av varianter som de enkelte forskere gir ulike artsnavn) som ser ut til å ligne mer på de store apene og menneskene enn på Proconsul-artene, og som man derfor plasserer tidlig på Hominoidea-grenen. Det er rimelig å anta at Afropithecus kan ha utviklet seg fra en befolkning som er blitt isolert fra andre Proconsul-befolkninger, sannsynligvis ved å etablere seg i en annen nisje. Tenner og kranieform tyder på at de kan være utviklet som tilpasning til et kosthold av hardere slag, for eksempel nøtter. Denne forandringen i tilpasning kan henge sammen med et tørrere og sesongmessig fluk­ tuerende klima og dermed mindre regelmessig tilgang på mat som frukt og insekter. Man har også spekulert på om en annen fossiltype den såkalte Dryopithecus, som er ca. 13 millioner år gam­ mel og funnet i Europa og Kina - hører hjemme på Hominidae-grenen, som sjimpanse, gorilla og menneske vokste ut fra. En annen fossiltype, den såkalte Ramapithecus,

Hos menneskeapene (til ven­ stre) er det en klarforskjell mellom størrelsen på hannens og hunnens hjørnetenner. Hos

mennesket derimot er dette lite markert. Hjørnetennene er også forholdsvis større og mye spissere hos menneske­ apene enn hos mennesket.

Selv om bavianene er tilpasset

mente man lenge hadde mer menneskelige trekk og kan­ skje kunne være en første representant for menneskefamilien, men etter en rekke mer komplette funn av denne typen mener man nå at den representerer en art innen slekten Sivapithecus, som orangutangen nedstammer fra. Etter Afropithecus og Dryopithecus er det for mellom ca. 12 og 5 millioner år siden et gap i fossilhistorien. Dette gapet er kritisk, for det er i denne perioden grenen fra Afropithecus (eventuelt Dryopithecus) splittet seg i en gren som ser ut til å lede til menneskeslekten (Homo) og en annen som ledet til menneskeapene sjimpanse og gorilla. Det er i dette gapet at et fundamentalt trekk i menneskets utvikling vokste fram - nemlig overgangen til oppreist gange. Når vi igjen finner fossiler, har alle de mange vari­ antene av Afropithecus og Dryopithecus forsvunnet, mens vi finner nykommere med trekk som ligner mye mer på dem vi finner i menneskeslekten. Vi har ingen fossilfunn som viser sjimpansenes og gorillaenes utvikling.

1920-årene trodde var våre forfedres utseende. De skulle ha stor hjerne og apelignende kjever og tenner. I det minste én paleontolog, Robert Broom, var likevel overbevist om at Dart hadde rett, og satte i 1930-årene i gang leting etter flere fossiler i Sør-Afrika. Det førte til at flerfoldige nye Australopithecus-fossiler ble oppdaget. De ble etter hvert godtatt som Homininae-arter, først og fremst fordi tannutformingen lignet på menneskets. Australopithecus’ alder var usikker inntil Mary og Louis Leakey i 1959 fant et nytt kranium, den såkalte «Zinj»

til å gå på fire, står de ofte overfor oppgaver som bare

kan løses om de går på to. Denne lille bavianungen stik­ ker av med strutseeggetfør resten av flokken kommerfor å få sjansen til å ete det i fred. Jo flere oppgaver som med

fordel kan løses ved oppreist gange, desto større er presset i

retning av denne bevegelses­ formen.

Funnet av Lucy var oppsikts­ vekkende. Hun hadde levd for

over 3 millioner år siden, og passet liksom ikke helt inn i de utviklingslinjene forskerne

til da hadde trukket opp. Hun var det mest fullstendige skje­ lett man til da hadde funnet av en Homininae-art som var eldre enn neandertalerne. Dessuten representerer hun

Lucy

det eldste funn av en Homi­ ninae-art med oppreist gange.

I 1974 fant den amerikanske paleotopologen Don Johanson omtrent halvdelen av et skjelett av en primitiv Homininae-art i Hadar i Nordøst-Etiopia. Det var skjelettet av en hunn og fikk navnet Lucy, fordi noen rett etter at funnet var gjort, spilte Beatles-melodien «Lucy in the skies with diamonds». Funnet av Lucy var en sensasjon. Hun var et merkver­ dig vesen, bare vel 1,15 m høy og med et lite, menneske apelignende kranium. Men bekkenet, lårbenet og leggbenet var omtrent som hos det moderne mennesket, så hun gikk tydeligvis oppreist. Hvor skulle hun plasseres i for­ hold til andre funn av tidligere Homininae-arter, først og fremst i forhold til slekten Australopithecus? Australopithecus (av lat. australis = sørlig, og pithecus = ape) er opprinnelig en betegnelse på en gruppe fossile Homininae-arter fra Sør-Afrika. Den første, den såkalte «baby fra Taung», ble funnet i 1925. Australopithecus-formene så ut til å ha tilhørt to atskilte arter, en mindre type som fikk navnet Australopithecus africanus, og en krafti­ gere type som ble kalt Australopithecus robustus. Da anato­ men Raymond Dart klassifiserte disse fossilene som Homininae-arter, ble han møtt med skepsis av den eta­ blerte vitenskap. Fossilene hadde liten hjerne, men tenne­ nes utforming lignet på den man finner hos det moderne mennesket. Dette var akkurat det motsatte av det man i MENNESKET BLIR TIL

23

Dette er det første funnet av

en Australopithecus, den såkalte «Baby fra Taung»,

som i 1924 ble funnet i et kalksteinsbrudd i Sør-Afrika. Da Raymond Dart i 1925 hevdet at dette fossilet med et menneskeapelignende kra­

nium var en av våre forfedre, vakte det en storm av protes­ ter.

(Zinjanthropus) i Olduvai i Tanzania. Den var svært lik den sørafrikanske Australopithecus robustus og kunne dateres til ca. 1,8 millioner år før vår tid.

Våre tidligste forfedre? Kunne disse fossilene stamme fra våre tidligste forfedre, eller var de fra en sidegren? Louis Leakey mente at de utgjorde en sidelinje, og han satte inn en intens leting etter fossiler som skulle representere den linjen som fører til det moderne mennesket. I 1964 kunne han rapportere om en form han hadde funnet to år tidligere i Olduvai. Den hadde et hjernevolum (ca. 650 cm3) som var såpass mye større enn Australopithecus’ hjernevolum (ca. 500 cm3) at han mente den måtte klassifiseres som hørende til menneskeslekten Homo. Dette fossilet ble funnet sammen med svært primitive steinredskaper. Leakey kalte det der­ for Homo habilis (det dugelige mennesket). Det kunne dateres til å være 1,75 millioner år gammelt. Derfor var det liten grunn til å regne med at det hadde utviklet seg fra de samtidige Australopithecus-artene. Louis Leakeys synspunkt ble styrket da hans sønn, Richard Leakey, gjorde et sensasjonelt fossilfunn i 1972, det såkalte 1470-kraniet fra Koobi Fora ved bredden av Turkanasjøen i Nord-Kenya. Det hadde et hjernevolum på 775 cm3 og lå under et lag av bergarter som opprinnelig ble anslått til å være 2,6 millioner år gamle. Richard Lea­ key anslo derfor selve fossilet til å være 2,9 millioner år gammelt, og mente det tilhørte samme art som Louis Lea­ keys Homo habilis-fossiler. Fordi hjernevolumet var så pass stort, var man nødt til å klassifisere det som Homo. Tidligere var man nemlig blitt enig om at hjernevolumet til Homo erectus, som vi senere skal komme tilbake til, varierte mellom 700 og 1250 cm3.

Richard Leakey og Donald

(Don) Johanson (nederst).

24

I BEGYNNELSEN

Det paradoksale var at det fossilet Richard Leakey fant, og som var et av de eldste daterte fossiler, stammet fra et menneske, mens man antok at de yngre Australopithecusfossilene var fra en mer primitiv slekt på Homininae-artgrenen. Hvordan skulle dette tolkes? Slik var situasjonen da Don (eg. Donald) Johanson gjorde sine funn i Hadar. Hvor står så materialet fra Etiopia i forhold til Leakeyfamiliens funn fra Øst-Afrika? Før vi diskuterer det, må vi også ta med de fantastiske fotavtrykkene som Mary Leakey fant i Laetoli i Tanzania i 1977. De lå under bergartslag som er datert til å være 3,7 millioner år gamle, og det er helt tydelig at de er avsatt av en Homininae-art med oppreist gange. Fossiler av den arten som sannsynligvis laget disse fotsporene, var alle­ rede i 1930-årene funnet i dette området, uten at for­ skerne da var klar over deres betydning. Det ser ut til at fossilene tilhører samme art som Lucy og dette blir styr­ ket av at Lucy og de andre Hadar-fossilene er datert til omtrent samme tidsavsnitt, for 3-3,5 millioner år siden. Det merkelige ved denne arten er at mens hjernevolumet knapt er større enn hos sjimpansene (ca. 400-450 cm3), dvs. atskillig mindre enn hos de yngre Homo habilis, ligner utformingen av tennene deres atskillig mer på Homo-slektens enn på de tidligere kjente Australopithecus-fossilenes. Det siste kan tyde på at vi her står overfor en av våre for­ fedre. Tidsrommet mellom Lucy og Richard Leakeys Homo habilis-funn (1470-fossilet) er likevel for kort (et par hun­ dre tusen år) til at hjernevolumet skulle kunne blitt fordo­ blet på denne tiden. Dette gav grunnlag for intens forsk­ ning omkring dateringen av 1470-fossilet. Det viste seg etter hvert at materialet som var brukt til å datere bergartslaget over dette fossilet, var blitt forstyrret, og at det måtte være ca. 800 000 år yngre. 1470-kraniet skulle da være ca. 2 millioner år gammelt. Dette tidsrommet er langt nok til at det er mulig at Homo habilis kan ned­ stamme fra en art som Lucy. Hadar- og Laetoli-fossilene har anatomiske trekk som på visse måter ligner Australopithecus. Samtidig skiller de seg fra disse. På dette grunnlaget har Don Johanson gitt disse fossilene betegnelsen Australopithecus afarensis (etter afar-stammen i Hadar-området), og Lucy blir fra nå av omtalt under dette navnet. Det var imidlertid fremdeles et stort gap mellom Aus­ tralopithecus afarensis og Afropithecus. I 1993 fant et fler­ nasjonalt forskerteam (amerikansk, etiopisk og japansk) ved Aramis i Etiopia fossile fragmenter etter 4,5 millioner år gamle skapninger som de identifiserte som tilhørende en art innen Hominidae-grenen. Tannsettingen viser lik­ heter med Australopithecus, og skalleformen tyder på at hodet balanserte på toppen av nakken. Det vitner om oppreist gange. Andre trekk lignet derimot mer på sære­ genheter vi finner hos sjimpansene enn tilfellet var med Australopithecus. Forskerteamet identifiserte derfor fossi­ lene som levninger etter en art av en eldre slekt som de gav navnet Ardipithecus ramidus (slektsnavn Ardipithecus = «jordape», artsnavn ramidus etter ordet for «rot» i det lokale etiopiske språket). Med dette mente de at de her var nær roten til artssplittelsen mellom menneskearten

(Homo) og de store apene. Annet fossilt materiale (dyr og frø) tydet på at Ardipithecus levde i et tettbevokst skogs­ område. Omtrent samtidig fant et av Richard Leakeys forsker­ team ved Kanapoi nær Turkanasjøen mellom 4,2 og 3,9 millioner år gamle fossiler etter en art betegnet som Aus­ tralopithecus anamensis (artsnavn etter anam — turkanaordet for innsjø) med flere trekk til felles med de senere Australopithecus-iossilene, først og fremst tannemalje som tydet på at de hadde utviklet en tilpasning basert på vari­ ert kosthold bestående av også hardere mat. Disse fossi­ lene vitner klart om en art med oppreist gange.

Fra Lucy til Homo sapiens Om den videre utviklingen fra Lucy rår det fremdeles en del uklarhet. Elektronmikroskopisk analyse av slitemønsteret på Lucys tenner tyder på at Australopithecus afarensis var en alteter som utnyttet en rekke av savannens res­ surser, mens anatomien ellers tydet på at den også hadde god evne til å bevege seg i trærne. Fra denne arten ser det ut til at det utviklet seg to grener: én mer altetende og én som sannsynligvis spesialiserte seg på planteføde, særlig frukt. På grunnlag av tennenes utforming mener Johanson at Australopithecus-fossilene fra Øst- og Sør-Afrika tilhører den linjen som spesialiserte seg som vegetarianere. De utviklet seg over tid fra den eldre og mindre Australopithe­ cus africanus til de store Australopithecus-artene robustus og boisei. Sporene etter den altetende linjen finner vi igjen med Homo habilis, som har etterlatt seg de eldste kjente spor av kultur i form av redskaper. Det mest fremtredende trekket ved nyere menneskelig­ nende fossiler er større hjernevolum. For 1,8 millioner år siden finner vi fossiler av den såkalte Homo erectus (erectus betyr «oppreist»), en art med et hjernevolum på mellom 700 og 1250 cm3. Selv om kraniets form har likhetstrekk med tidligere fossiler, ligner resten av skjelettet sterkt på det moderne mennesket. Med Homo erectus har vi en art med en anatomi som klart tyder på tilpasning til savan­ nens betingelser.

Mennesket som vet at det vet Når vi følger de fossile sporene bakover i tiden, finner vi et fundamentalt nytt trekk når disse sporene knyttes til en annen type spor - nemlig arkeologisk materiale som viser at disse tidlige menneskelignende skapningene hadde bearbeidet naturgjenstander for å tilpasse seg sine omgi­ velser. I de fragmentariske arkeologiske sporene ser vi frem­ veksten av kulturtradisjoner, for eksempel fremstilling og bruk av redskaper, våpen og ild. Dette er ferdigheter som ikke oppstår ved genetiske mutasjoner, men ved innova­ sjoner. De kan ikke spres ved arv, men bare ved læring. Følgelig kan forandringer her oppstå og få gjennomslag mye raskere enn ved genetiske mutasjoner. Dette førte

igjen til at individer med evne til å tilegne seg og videreut­ vikle kulturelle ferdigheter ved hjelp av symboler hadde en større sjanse til å overleve og reprodusere seg. En slik evne var imidlertid begrenset av hjernens biologisk gitte struktur. Ved at kulturelt tillært atferd gav individer tilpasningsmessige fordeler, la dette ikke bare føringer på spredning av nye innovasjoner; det ledet også til et natur­ lig utvelgelsespress som favoriserte genetiske mutasjoner som økte hjernens kapasitet til kulturell nyskaping og læring. Vi svimler når vi tenker på det sett av tilfeldige genetiske forandringer og kulturelle nyskapninger som førte fram til den arten som til slutt ble det moderne men­ nesket: Homo sapiens sapiens, «mennesket som vet at det vet». På hvert trinn i utviklingen kunne flerfoldige andre nyskapninger og mutasjoner ha vært levedyktige og ledet utviklingen videre i andre retninger. Med Homo erectus-fossiler har vi spor etter en art spredt over et enormt område fra Øst-Afrika over Midtøsten til Europa, til Kina (Zhoukoudian) og til Indonesia (Solo). Det tyder på at arten fantes helt til for omkring 300 000 år siden (i Indonesia muligens helt til for 100 000 år siden). Deretter får fossilene etter våre forfedre nesten samme form som det moderne mennesket. Kraniestørrelsen faller innenfor det moderne menneskets variasjonsområde (1000-1300 cm3), og resten av skjelettet er som i dag. De første fossilene av denne typen kalles vanligvis Homo heidelbergensis (av noen betraktet som «arkaisk» Homo sapi­ ens - samme art som det moderne mennesket - av andre som arkaisk Homo sapiens) og har en noe annerledes hodeform, med lang skalle og kraftig bygd ansikt og kjeve. Fra en tid som ligger ca. 200 000 år tilbake, finner vi gradvise forandringer i fossilfunnene i Europa (fra Wales i vest til Uzbekistan i øst, fra Moskva i nord til Israel i sør), og for ca. 120 000 år siden har forandringene ført til de særtrekkene vi forbinder med neandertaleme MENNESKET BLIR TIL

Olduvai-dalen i Tanzania er en 50 km lang og 100 m dyp

slukt som er gravd ut av ren­ nende vann. Veggene i slukten består av løse bergarter. I denne type landformasjoner er mulighetene for å finne fos­ siler særlig gode. Og det er her ekteparet Mary og Louis Leakey har gjort sine mest kjente fossilfunn.

Mary Leakey (1913-96) er en av 1900-tallets fremste arkeologer. Over enfemtiårsperiode arbeidet hun delvis

sammen med sin mann Louis Leakey med utgravninger av materiale fra ulike stadier i menneskets biologiske og kul­ turelle utvikling fra Australo­ pithecus og Homo habilis til nyere (2000 år gamle) jemalderfunn. I tillegg til de

berømte fotavtrykkene fra Laetoli er hun særlig kjent for sine studier av hulemalerier fra tidsperioden 3000f.Kr. helt fram til forrige århundre.

25

11976fant Mary Leakey de nærmere 4 millioner år gamle fotavtrykkene fra Lae­ toli i Tanzania. Formen viste at de var avsatt av Homi-

ninae-arter som gikk oppreist omtrent på samme måte som moderne mennesker.

11984 gjorde Kamoya

Kimeu, medlem av Richard Leakeys ekspedisjon til Turkana, et sensasjonelt funn,

nemlig det mest komplette Homo erectus som hittil er funnet. Det 1,6 millioner år

gamle fossilet, som utfra tannmønsteret er antatt å

stamme fra en elleve år gam­ mel gutt, viser en kroppsform

(høy, langlemmet og smalhoftet) frapperende lik den man i dagfinner i områder med

varmt og tørt klima.

Fotavtrykkene fra Laetoli Ved Laetoli i Tanzania fant Mary Leakey i 1978 en mengde fossile fotspor av forskjellige pattedyr og fugler. Blant sporene var det også noen som skrev seg fra Australopithecus-arter som hadde vandret omkring her for omkring 3,7 millioner år siden. Men hvordan kunne det gå til at disse fotsporene var blitt bevart helt fram til vår tid? Forklaringen er denne: For vel 3,7 millioner år siden hadde vulkanen Sadiman, som ligger i nærheten av Laetoli, et askeutbrudd. Asken - som var av en spesiell type - la seg i et par cm tykt lag over landskapet. Utbruddet ble etterfulgt av regnvær, og regnet gjorde askelaget mykt og fuktig, slik at fotavtrykkene etter dem som vandret over den askedekkede sletten ble skarpt og tydelig avsatt. I tiden som fulgte, kom det flere askeutbrudd fra Sadimanvulkanen. Asken la seg lag på lag og dekket til fot­ sporene i de foregående lagene. I alt ble det i denne perioden avsatt ca. 20 cm aske, og geologene kan følge de enkelte askelagene over store områder. Askens spesielle sammensetning gjorde at den meget hurtig hardnet til en fast bergart når den var blitt fuktet av regnvannet. Lagene med alle fotsporene er siden blitt dekket til av stadig nye sedi­ ment- og askelag. De ble oppdaget av Mary Leakey og hennes medarbeidere på et sted der en elv hadde gravd seg så langt ned gjennom avsetningene at fotsporene trådte klart fram i dagen.

26

I BEGYNNELSEN

{Homo sapiens neanderthalensis), en art vi finner spor etter helt fram til en tid som bare ligger 30 000 år tilbake. I Sør-Afrika er det gjort ca. 100 000 år gamle funn som hittil er de eldste etter en art med anatomiske trekk i hovedsak lik det moderne menneskets {Homo sapiens sapi­ ens). Karakteristisk er en markert hake og en kranieform der ansiktet har en høy, loddrett panne.

Evolusjon - gradvis eller sprangvis? Ifølge en konvensjonell darwinistisk forståelse skulle vi vente at utviklingen gikk gradvis, og at fossilfunnene der­ for ville bestå av en serie små forandringer som vi kunne plotte inn i et diagram som en kontinuerlig stigende linje. Funnene viser tvert imot små forandringer over lange tidsrom før vi så finner fossiler som viser klare foran­ dringer. Siden Darwins tid ser det ut til at tanken om gradvis utvikling er blitt så innpodet i oss at vi mer eller mindre bevisst søker etter fremstillingsformer i form av stigende linjer. Hvis vi frigjør oss fra den darwinistiske tanken om gradvis forandring, viser materialet at arter ser ut til å oppstå plutselig for så å holde seg temmelig ufor­ andret i lange perioder. Hvordan skal vi forklare dette? I 1972 fremsatte Stephen Jay Gould og Niles Eldridge en hypotese som de kalte «punctuated equilibrium» (like­ vekt med avbrudd). De hevder at fossilt materiale nesten alltid viser mønster av den type vi her har skissert - nem­ lig lang stabilitet avbrutt av hurtig forandring. Dette for­ klarer de med at artsdannelse foregår hurtig (fem til femti

Mens Johanson mener at det utviklet seg to linjerfra Aus­

Aldersbestemmelse De viktigste teknikkene for datering av forhistorisk materiale er basert på målinger av nedbrytingshastigheten i radioaktive isotoper. Gjennombruddet kom i 1952, da William Libby påviste at radioaktivt karbon med nukleontallet 14 (!4C) var velegnet til dette formål. Plantene opptar 14C og fører det videre til dyr som spiser plantene. I alle planteorganismer er det derfor et visst forhold mellom 14C og vanlig karbon. Etter at organismen dør, tilføres den ikke mer 14C, og det som finnes, spaltes med en bestemt hastighet. Vi vet at nedbrytingshastigheten er slik at en viss mengde 14C-atomer i løpet av 5730 år vil være redusert til halvparten. Ved å måle mengdefor­ holdet mellom I4C og vanlig karbon 12C, kan vi følge­ lig slutte oss til hvor lenge det er siden organismen døde. Denne teknikken egner seg til datering mel­ lom 300 og 50 000 år tilbake i tiden. For eldre dateringer må vi måle nedbrytingen av andre isotoper. Den viktigste i denne sammen­

heng er den radioaktive kali-isotopen WK. Halve ringstiden for 40K er svært lang (1,3 milliarder år), og den danner ved nedbrytingen argon 40 (40Ar). Vul­ kanske bergarter er særlig velegnet for denne date­ ringen, fordi all argongass er blitt drevet ut av dem ved smeltingen. Den argon som finnes i slik stein, må følgelig ha fremkommet ved nedbryting av 40K. Forholdet mellom 40K og 40Ar gir oss altså en mulig­ het til å datere vulkanske bergarter som er eldre enn 100 000 år. Når slike bergarter ligger over fossiler eller redskaper, kan vi derfor slutte at de må være eldre enn bergarten over. Forutsetningen for at slik datering skal gi korrekte svar, er at bergarten som analyseres, ikke er blitt «forurenset» ved innslag av bergarter av annen opprinnelse. Det var det siste som skjedde ved feildatering av 1470-kraniet: Berg­ artene som ble analysert, inneholdt feltspat. Feltspa­ ten kom fra en mye eldre bergart som følgelig inne­ holdt mye større mengder argon.

MENNESKET BLIR TIL

tralopithecus afarensis (figu­ ren tv), de senere Australopithecus-arter og mennesket, hevder Richard Leakey at

menneskets linje ikke har utviklet seg fra afarensis, men at deres eventuelt felles for­ fedre har levd en gang i det fossile tomrom for mellom 4 og 9 millioner år siden.

27

tusen år), altså tusen ganger så kort tid som den gjennom­ snittlige tiden for en arts eksistens. Så lenge ulike befolk­ ninger av en art kan avle forplantningsdyktig avkom, til­ hører de arten. Befolkninger innen en art vil imidlertid ofte være geografisk spredt i mange mer eller mindre isolerte lokaliteter, avhengig av hvor naturbetingelsene tillater befolkningen å etablere en nisje gitt dens genetisk bestemte egenskaper. De sentrale befolkningene innen en art vil man derfor vente å finne i et utbredelsesområde der de mest gunstige betingelsene for arten hersker, mens mer perifere befolkninger vil oppta mer marginale områder. Gould og Eldridge hevdet at det i disse mer perifere befolkningene ville være et større naturlig press for utvel­ gelse av genetiske mutasjoner som ledet til forbedret til­ pasning til lokale betingelser. Siden perifere befolkninger var små og isolerte, ville det også ta kortere tid før slike mutasjoner forandret genreserven deres og førte til artssplittelse. De endrede egenskapenes karakter vil avgjøre hvordan arten videre sprer seg - om den finner en mer spesialisert nisje og sameksisterer med den sentrale forfedrearten eller om den blir mer generalisert og fortrenger denne. Tenker vi slik på evolusjon, skjer ikke evolusjonen innen arten som helhet i hele dens geografiske spredningsområde - det ville jo ta et uendelig langt tidsrom. Det fos­ sile materialets brudd mellom ulike arter (anatomisk defi­ nert) avspeiler nettopp den raske genetiske forandringen som kan skje i små isolerte befolkninger under sterkere utvelgelsespress. Siden befolkningene er små og foran­ dringene raske, er sjansen til å gjenfinne dem i det fossile materialet minimale. Det er først når forandringer i en perifer befolkning har satt den i stand til å vokse og for­

På sin lange vandringfra

Proconsul til Homo sapiens sapiens har menneskeslekten fått en mer oppreist og målbe­

visst gange og en stadig bedre teknologi. Men skal denne

teknologien føre til et bedre liv eller til fullstendig utslettelse av menneskeheten? Illustra­ sjonen er et forsøk på billedlig

rekonstruksjon av noen vik­ tige arter i menneskeslektens

utvikling. Homo sapiens neanderthalensis antas å ha utviklet seg innen arkaisk

Homo sapiens-(Homo heidelbergensisj-befolkninger i

Europa, mens Homo sapiens sapiens utviklet seg fra arkaisk Homo sapiens-(Homo rhodensis)-befolkninger i

Afrika. Fra Afrika spredte

Homo sapiens sapiens seg over resten av verden og for­

trengte etter hvert neadertaleme. Om neandertaleme og de moderne mennesker gjen­ kjente hverandre som paringspartnere er omstridt. Hvis de gjorde det, kan vi ikke utelukke at neandertaleme

har gitt et bidrag til det moderne menneskets genre-

serve.

28 I I BEGYNNELSEN

trenge befolkninger av forfedrearter i dens sentrale kjerne­ områder at vi kan vente å finne fossile vitnesbyrd om evo­ lusjon. Selve den opprinnelige artssplittelsen er det lite sannsynlig at vi vil finne igjen i materialet - søken etter det manglende mellomledd er derfor en temmelig håpløs idé.

Mennesket tar kloden i besittelse Hvis vi skifter fokus fra Homininne-fossilenes kronologi til deres fordeling over kloden, er det et iøynefallende trekk som står fram: den globale dimensjonen i våre forfedres spredning. Dette er i seg selv et viktigere vitnesbyrd om egenskaper som ikke direkte avspeiler seg i fossilers og redskapers form. Det finnes nemlig vitnesbyrd om at Homininae vokste fram på basis av atferdsmessige egen­ skaper som satte dens medlemmer i stand til å mestre høyst ulike naturbetingelser. Materialet tyder på at våre forfedre spredte seg i flere hovedfaser. Hvis vi sammenligner Homininae-artenes geografiske spredning i disse fasene med ulike økologiske soners til­ gjengelighet på matressurser, fremkommer det et klart mønster. Homininae-artene vokste fram i tilpasning til res­ sursene i den mest gunstige sonen, nemlig den østafrikanske savannen, og som fort spredte seg mot sør til de gunstige tempererte gressområdene i Sør-Afrika, mens ekspansjonen til gresslettene i Nord-Afrika og Midtøsten later til å ha vært begrenset av den mellomliggende Saharaørkenen. Utenfor disse to sonene er levebrødet vanske­ ligere. De tropiske regnskogene kan nok ha høy biomasseproduktivitet, men fordelingen av Homininae-artenes

matressurser var spredt og vanskelig tilgjengelig, og det var derfor forholdsvis sent at regnskogssonen ble okku­ pert. Tundraen på Europas og Asias midtre breddegrader var imidlertid i pleistocen-tiden karakterisert av høy pro­ duktivitet, særlig i dyreliv, men mindre i utnyttbar plantemat. Vi antar at ingen av de fossilene vi har beskrevet, i vir­ keligheten kommer fra befolkninger der artssplittelser har funnet sted. Det må jo ha vært et mangfold av slike split­ telser, og de fleste må ha ledet til linjer som senere døde ut. Mange av de fossilene vi har beskrevet, antar vi kom­ mer fra befolkninger som døde ut i den forstand at arve­ stoffet deres ikke ble videreført i linjer med forplantningsmessig kontinuitet til dagens mennesker. Vi antar imidlertid at splittelsen som ledet til Australopithecus, skjedde innen en art med egenskaper som karakteriserer Proconsul og Afropithecus - for eksempel dybdesyn, tilløp til presisjonsgrep, et tannmønster som innebar evne til å tygge hardere mat enn frukt, et sentralnervesystem med forholdsvis stor kapasitet til å bearbeide og lagre informa­ sjon om forhold i naturomgivelsene, en viss fleksibel evne til å søke nye matkilder. Dette var egenskaper som vokste fram i tilpasning til et liv i trærne. Hvorfor i all verden kom de ned på bakken til livsbetingelser som organismen deres ikke var særlig velegnet til?

East side story Vi anser det som sannsynlig at de som kom ned på bak­ ken, var befolkninger som tapte i kampen om de mer

gunstige betingelser i trærne. Isoleringen av en forfedreart i sentrale befolkninger som vedlikeholdt en tilpasning til skogsområder og perifere befolkninger som ble presset ut i tørrere og mer savannelignende områder, ble sannsynlig­ vis påvirket av store geologiske og klimatiske forand­ ringer som foregikk i Afrika mot slutten av miocen-perioden. Disse forandringene førte til et skille mellom områder med mer nedbør og skog på vestsiden av Riftdalen og østsidens tørrere, sesongmessig skiftende klima i

Savanne er en subtropisk eller tropisk vegetasjonstype karakterisert av gressland med spredte busker og trær i områder med markert

sesongmessig skifte mellom tørketid og regntid. I Afrika finner vi nå savannevegetasjon i to store belter - ett i Øst-Afrika fra Kalahan-ørkenen til Sudan, og et annet sør for Sahara og nordfar regn­ skogen i et belte fra Atlanter­

havet til Rødehavet. Savannegresset gir grunnlag for et rikt dyreliv av planteetere og kjøttetere. Det var under

disse naturbetingelsene vi antar menneskeslekten hadde sitt utspring i en nisje basert

på en blandet kost av planter og kjøtt. Kampen om tilgang på åtselrester var trolig en viktig faktor i utvikling av gruppeorganisasjon.

MENNESKET BLIR TIL ! 29

11891 fant den nederlandske forskeren Eugene Dubois (bil­ det over) deler av et kranium og et leggben ved Solo-elva på

Java. Dette fossilet, som lot til å stamme fra en Homininaeart med oppreist gange, men med en menneskeapelignende hjerne, ble møtt med stor mis­ tenksomhet i fagkretser. Det

ble betegnet som Pithecanthropus (apemennesket) og regnes i dag som tilhørende

Homo erectus. Dubois var til

sin død overbevist om at Javamannen var det mang­ lende mellomleddet mellom

mennesket og menneske­ apene.

Viktige funn av tidlige

Homininae-arter. Sannsynlige spredningsruter for Homo

erectus.

et landskap bestående av små «øyer» av skog i et «hav» av savanne-vegetasjon. Den franske paleontologen Yves Coppens har argumentert for at de sentrale befolkningene av menneskenes og menneskeapenes felles forfedreart sann­ synligvis holdt til på vestsiden, og at det er fra disse, som maktet å vedlikeholde sin tilpasning til de fuktige skogs­ områdene, at gorillaer og sjimpanser vokste fram. For de perifere befolkningene som holdt til i skogholtene på øst­ siden, ble situasjonen stadig vanskeligere. Med den begrensede og sesongmessig varierende tilgangen på mat i de spredte skogholtene var disse isolerte befolkningenes overlevelse sterkt truet. Viktige egenskaper (hjernekapasitet, dybdesyn, presisjonsgrep, oppfinnsomhet i matsøkende atferd) som hadde vokst fram i tilpasningen til livet i trærne, var imidlertid også egenskaper som muliggjorde - om enn langt fra særlig effektiv - utnyttelse av de endrede naturbetingelsene. Slike nye overlevelsesstrate­ gier favoriserte mutasjoner som på ulike måter forbedret disse befolkningenes evne til å mestre nye aktiviteter. Avstanden mellom skogholtene og faren ved å bevege seg mellom dem kan være en faktor som førte til oppreist gange. Denne bevegelsesformen gjorde det mulig for Homininae-artene å sanke mat på et større område. Knapphet på ressurser i skogen stimulerte til å utvide kostholdet fra frukt og blader til å inkludere savannens ressurser - gressfrø og kjøtt, enten ved jakt på smådyr eller åtselspising. Når de begynte å utnytte disse ressur­ sene, innebar det imidlertid at de selv ble en lettere til­ gjengelig matkilde for rovdyrene. Det mest iøynefallende trekket ved den senere utvik­ lingen er den raske økningen i hjernevolum. Hos men­ nesker veier hjernen to prosent av kroppsvekten, men den bruker 20 prosent av kroppens totale energitilførsel. Siden hjernen er et så energimessig kostbart organ, må dens utvikling ha gitt store fordeler. Det er liten grunn til

å tro at disse fordelene i første omgang bestod i bedre fer­ digheter som redskapsprodusent og -bruker. Gjennom over en million år er de første redskapstypene så enkle at fremstillingen av dem ikke krever mer enn at man slår til den steinen man har for hånden og bruker den til øye­ blikkets behov, slik en sjimpanse tar et tilfeldig strå for å trekke termitter ut av hullene i tua. Redskapsbruken er basert på etterligning av de eldre og krever ikke særlig mer forutseenhet enn sjimpansens bruk av strå. Det er altså liten grunn til å anta at det var økt evne til innova­ sjon i redskapsproduksjonen som utgjorde utvelgelsespresset som førte til økt hjernevolum. Utvelgelsespresset ligger nok heller i betydningen av en aktivitet som ikke har etterlatt seg direkte materielle spor, nemlig at de tidlige Homininae-arter hadde slått inn på en overlevelsesstrategi som forutsatte omfattende kunnskaper om hvor kritiske ressurser befant seg på for­ skjellige årstider og om praktiske teknikker til å utnytte dem. Slike kunnskaper ble skapt, lagret og overført innen den sosiale gruppen de enkelte individer var medlemmer av. Overlevelsesmuligheten avhenger av at man kan til­ egne seg den «kunnskapsreserven» (vanligvis kalt «kul­ tur») en gruppe har oppsamlet. Tilhørighet og posisjon i gruppen favoriserer utvikling av ferdigheter i sosial mani­ pulering, noe som igjen fremmer evnen til å forutse og beregne konsekvensene av alternative handlingsvalg. Det er derfor sannsynlig at den hurtige utviklingen av hjernen vi ser avspeilt i forskjellene mellom Australopithecus-fossiler og Homo habilis, ligger i den sosiale intelligensens betydning for overlevelsesevnen. Mens den biologiske kapasiteten for sosial intelligens er en genetisk overført egenskap, er realiseringen av sosial intelligens en gruppeoverført kulturelt bestemt egenskap.

Det jordbundne livets krav Evnen til å tilegne seg kulturelt skapt kunnskap gjorde det mulig for våre tidlige forfedre å tilpasse seg til nye omgivelser på en smidigere måte. Men den økte også risi­ koen for katastrofale feil dersom de erfarne medlemmene av gruppen ikke kunne øve kontroll med de unges læring. Ungenes medfødte trang til å utforske og lære måtte gjen­ nom de eldres reaksjoner ledes mot bestemte atferdsmøn­ stre som hadde vært gunstige for foreldrene. I smågrup­ per kan livsviktig erfaring gå tapt bare ved at et par av de eldre dør. Større gruppedannelser gir bedre beskyttelse mot tap av kunnskap, samtidig som de gir bedre forutset­ ninger for å utvikle og samle nye kunnskaper. Når større grupper står sammen som enheter, gir dette fordeler i konkurransen med andre grupper. Med frem­ veksten av grupper der tilhørighet ikke bare er basert på opportunistisk alliansedannelse, men også på kulturelt indoktrinerte regler om rettigheter og plikter medlem­ mene imellom, kommer det et nytt element inn i kampen for tilværelsen - det er ikke bare som individ man kon­ fronterer omverdenen, men som gruppemedlem. Organi­ sasjon basert på kulturelle regler for fordeling av oppgaver innen gruppen blir viktig for samhold i konkurranse og 30

I BEGYNNELSEN

effektivitet i matforsyning blant annet gjennom arbeids­ deling og deling av mat mellom gruppemedlemmer. Det må ha vært et samspill mellom fremveksten av bio­ logisk kapasitet for kultur og kulturelle regler for organi­ sert atferd. Et viktig aspekt ved dette samspillet følger av at når unger blir mer avhengige av læring, tar det lengre tid før de kan klare seg på egen hånd. Det setter grenser for hvor mange unger en mor kan håndtere samtidig. Hunnene hos sjimpanse og gorilla blir ikke seksuelt aktive før ungene kan klare seg selv, det vil si etter fire-fem år. En så lav forplantningshastighet er en klar trussel mot artens overlevelsesevne. Denne trusselen ville være atskillig mindre dersom en hunn kunne passe to—tre unger samtidig. Men forutsetningen måtte være at det kunne skaffes mat til ungene, og at de kunne vernes mot rovdyr. Løsningen på dette var sannsynligvis at det ble dannet større grupper. For større grupper av primater er kjønnsdriften et pro­ blem. Når hunnene er seksuelt mottagelige, oppstår det konkurranse mellom hannene. Hos andre primater som opererer i store grupper, for eksempel bavianer, blir dette ordnet ved at den sterkeste hannen, vanligvis den med størst hjørnetenner, får eneretten til hunnene i den perio­ den da sjansen for befruktning er størst. På den måten videreføres de arveegenskapene som satte ham i stand til å dominere.

Når som helst, men ikke med hvem som helst Våre tidlige forfedre løste dette problemet på en annen måte. Perioden da hunnene var seksuelt aktive økte, og før eller senere må det ha skjedd en overgang til den menstruasjonssyklus som kjennetegner arten i dag. Nå kom hannene til å interessere seg seksuelt for hunnene i stadig lengre perioder med kortere mellomrom. Til slutt var hunnene mottagelige mer eller mindre til stadighet. Rime­ ligvis ble det parallelt med dette utviklet klarere parbånd mellom hanner og hunner. Hos sjimpansen, vår nærmeste slektning blant primatene, kan hunnene praktisk talt pare seg med hvem som helst, men ikke når som helst. Blant Homininue-artene gikk derimot utviklingen slik at hun­ nene kunne pare seg når som helst, men ikke var villige til å gjøre det med hvem som helst. Utvikling av parbånd ville være en løsning på de gruppekonfliktene som er typiske for bavianene. Slike bånd gir også grunnlag for arbeidsdeling mellom kjønnene og dermed for større forplantningsevne. Jo mer hannene hjelper til med å skaffe mat til ungene, desto lengre tid kan flokken av hunner oppholde seg nær gode tilflukts­ steder, og desto flere unger kan de håndtere. Økende hjernevolum krevde utvikling av hunnenes bekken, slik at fødselskanalen tillot dem å føde unger med større hjerne. Dermed kunne bevegelsesevnen deres bli svekket. Men dette kunne nettopp oppveies av parbåndet dersom det førte til samarbeid mellom kjønnene. Hjelper hannene til med matforsyningen, er det en fordel om de har hendene frie til å bære. Trolig har behovet for å

bære begunstiget individer med oppreist gange, snarere enn behovet for å bruke hendene til å håndtere redskaper. Opp­ reist gange gav også større høyde over gresset, og dermed økte sjansen for å oppdage rovdyr på et tidlig tidspunkt.

Ut av Afrika Det utviklingsscenariet vi skimter i en tid som ligger mel­ lom fire og to millioner år tilbake, er en oppsplittelse av Australopithecus i et mangfold av befolkninger som sprer seg over et stort område øst for Rift-dalen fra Sør-Afrika til Egypt. Mange av disse befolkningene har sannsynligvis vært reproduktivt isolert fra hverandre. Det gav grunnlag for at et mangfold av genetiske mutasjoner kunne få lokalt gjennomslag og dermed føre til at ulike befolkninger utviklet seg i forskjellig retning. De første Homo habilisfossilene for ca. 2,4 millioner år siden viser at det blant en av de mange Australopithecus-befolkningene i Øst-Afrika har oppstått store forandringer i det energimessig kost­ bare hjerneorganet. Dermed må befolkningene være blitt mye mer avhengige av kulturelt overførte atferdsmønstre. Dette har gitt fordeler som førte til en rask befolknings­ vekst og spredning av medlemmene over hele det østafrikanske savanneområdet til fortrengning av befolkninger av forskjellige Australopithecus-arter. At kulturens betydning for overlevelsesevnen nå har økt betraktelig, avspeiler seg i det korte tidsrommet det tar før vi igjen finner fossiler som viser et sprang i økt gjennom­ snittlig hjernevolum. Det er funnet en mengde over 1,5 millioner år gamle fossiler og redskaper etter Homo ereetus - fossiler med et hjernevolum på mellom 700 og 1300 cm3. Disse finner vi som ventet først i Øst-Afrika - den såkalte Turkana-gutten, som er ca. 1,6 millioner år gam­ mel. Homo ereetus må ha utviklet seg innen en Homo habi-

MENNESKET BLIR TIL

For mellom 500 000 og 100 000 år siden finner vi over store deler av den gamle verden (fra Sør-Afrika til

England og østover til India og Kina) fossiler av såkalt arkaisk Homo sapiens (også kalt Homo heidelbergensis eller Homo rhodesiensis). For

ca. 200 000 år siden finner vi konsentrert i Europa og til­

grensende områder i Midtøs­ ten og Sentral-Asia de såkalte neandertalfossilene. Sannsyn­ ligvis oppstod det arkaiske menneske i Afrika og spredte seg derfra til Eurasia. Siden neandertalfossilene er kon­ sentrert til tundra og skog­ områder i Eurasia, er det rimelig å anta at deres spesi­ elle trekk representerer tilpas­

ning til arktiske naturbeting­ elser. .

31

Trekk som kjennetegner tidlige menneskearter

Homo habilis (liten)

Homo habilis (stor)

Homo ereetus

"Arkaisk Homo sapiens"

Neandertalere

Tidlig moderne Homo sapiens

Høyde (m)

1

Ca. 1,5

13-1,5

?

1,5-1,7

1,6-1,85

Fysikk

Forholdsvis lange armer

Robust, men "menneskelig" skjelett

Robust, men "menneskelig" skjelett

Robust, men "menneskelig" skjelett

Som"arkaisk H. sapiens", men tilpasset kulde

Moderne skjelett; tilpasset varmere klima

Hjernestr. (ml)

500-650

600-800

750-1250

1100-1400

1200-1750

1200-1700

Hodeform

Forholdsvis lite ansikt; utviklet nese

Større, flatere ansikt

Flat, tykk skalle med stort bakhode og øyebrynsbue

Høyere skalle; ansiktet mer vertikalt

Redusert øyebryns­ bue, tynnere skalle, bred nese, fremspring midt i ansiktet

Mindre eller manglende øye­ brynsbue; kortere høy skalle

Kjever/tenner

Tynnere kjeve; mindre, smalere jeksler

Robust kjeve; store, smale jeksler

Robust kjeve på større individer; mindre tenner enn H. habilis

Ligner H. ereetus, men tennene kan være mindre

Ligner "arkaisk H. sapiens"; tennene mindre unntatt fortenner, utviklet hake hos noen

Kortere kjeve enn neandertalere, utviklet hake; tennene kan være mindre

Utbredelse

Øst- (+Sør-?) Afrika

Øst-Afrika

Afrika, Asia og Indonesia (+Europa?)

Afrika, Asia og Europa

Europa og Vest-Asia

Afrika og vestlige Asia

Kjent datering

2-1,6 mill.

2,4-1,6 mill.

l,8-0,3 mill.

400 000-100 000

150 000-30 000

130 000-60 000

(år før nåtid)

Zis-befolkning og spredt seg og raskt fortrengt grupper av forfedrearten. At det er kontinuitet mellom enkelte Homo hubilis-befolkninger og senere Homo erectus-befolkninger, sannsynliggjøres ved at de største Homo habilis-kraniene overlapper med de minste Homo erectus-kraniene. Etter­ som vi finner den samme olduvanske redskapsteknologien sammen med Homo ereetus-funnene, ser det ut til at det ikke først og fremst var evne til å oppfinne nye redskaper som drev hjerneutviklingen, men snarere evne til oppfinn­ somhet i organisering av gruppeaktiviteter. Enkelte forskere har hevdet at de variasjonene i fysiske trekk som i dag preger jordens forskjellige folkeslag, skyl­ des at de har utviklet seg fra forskjellige mer eller mindre isolerte erectus-befolkninger. Vi holder dette for lite sann­ synlig. Over de enorme tidsrammene det her er tale om, må vi regne med at det mange steder har foregått biolo­ giske og kulturelle endringer innenfor isolerte befolk­ ninger av Homo ereetus, og at dette har gitt noen grupper konkurransemessige fordeler som satte dem i stand til å utbre seg geografisk til fortrengsel av andre grupper som ble utryddet og kanskje til en viss grad assimilert. Et lite tankeeksperiment gjør dette klarere: La oss begynne med en befolkning på 100 og anta at den vokser med 0,1 prosent i året, altså fordobler seg i løpet av 700 år. I løpet av 10 000 år vil en slik befolkning øke til bort­ imot 2 millioner. Regner vi videre med at en befolkning på 100 jegere og sankere sannsynligvis har utnyttet et område på ca. 500 km2, innebærer dette en utbredelse over et område på ca. 10 mill, km2 i løpet av de 10 000 årene. Selvfølgelig var ikke folkeveksten så jevn. Under

32

I BEGYNNELSEN

gunstige betingelser gikk den sannsynligvis raskere, mens vi i dårlige perioder må regne med at den gikk til­ bake. Et viktig spørsmål som forskerne er sterkt uenige om, er utviklingen fra Homo ereetus til det moderne mennes­ ket. Er utviklingen dominert av kontinuitet i regionale (Indokina, Kina, Europa, Afrika) befolkningers genre­ serve, eller er den dominert av en tidlig Homo sapiensbefolknings arvemateriale? Den første fortolkningen (spø­ kefullt kalt «sønner av Noah-hypotesen») antar en flerregional utvikling fram til det moderne mennesket og ser denne som årsaken til de fysiske forskjellene (tidligere kalt «raseforskjeller») som man finner mellom folk i ulike regioner, mens den andre fortolkningen (spøkefullt kalt «Edens hage-hypotesen») er basert på den antagelsen at det moderne mennesket har en avgrenset regional opprin­ nelse og har spredt seg og fortrengt andre befolkninger av menneskeslekten. Variasjon i fysiske trekk mellom ulike regionale befolkninger blir da sett som resultat av at grup­ per som splittes opp, vil ha en ulik statistisk representa­ sjon av de genetiske variasjonene som særpreget forfedregruppens arvestoff. I tillegg vil tilpasning til ulike klimabetingelser over tid favorisere utvelgelse av forskjel­ lige anatomiske trekk. Denne debatten om kontinuitet eller brudd mellom befolkningene som etterlot seg fossilene vi har funnet, blir særlig heftig når vi kommer til spørsmålet om forholdet mellom neandertalerne (Homo sapiens neanderthalensis) og det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens).

Neandertaleren - en sidegren? Fra en tid som ligger mellom 200 000 og 30 000 år til­ bake, finner vi fossiler med et hjernevolum på størrelse med det moderne menneskets, men med en del anato­ miske forskjeller, for eksempel lengre og lavere skalle, kraftige øyenbrynsben, lite utviklet hakeparti, stor nese. Neandertaleme har så mange trekk til felles med arkaisk Homo sapiens at det er rimelig å anta at de vokste fram fra en regional befolkning av denne underarten, og da sann­ synligvis i Europa, i og med at det er i Europa og Asia man finner fossile levninger etter dem. Sammen med neandertalerne finner vi en ny kulturell tradisjon, nemlig de såkalte moustérien-redskapene. Neandertaleme later til å være de første som har tilpasset seg livet på grensen mot isen. Fossilene finner man ofte i huler som enten var opp­ holdssteder eller begravelsessteder. Bruk av ild var en nødvendighet i dette kalde klimaet, både for varme, opptining og kanskje steking av kjøtt nedfrosset i snøen. Dyrefossilene man finner sammen med neandertaleme, er arktiske dyr som mammut, reinsdyr, lemen og rev. I begynnelsen av den såkalte Wurm-istiden (den siste av de fire kvartære hovednedisningene) for ca. 90 000 år siden skjedde det en markert forandring i Europas vegeta­ sjon. Fra å ha vært dominert av løvskog ble den mer pre­ get av åpne stepper. De dyrene som levde der, var blant andre reinsdyr, bison, mammut og villhest. Det ser ut til at neandertaleme i Europa i vesentlig grad var tilpasset dette dyrelivet. Vi må derfor regne med at de gradvis flyttet sørover etter hvert som isbreene bredte seg over Mellom-Europa. For ca. 50 000 år siden må de ha begynt å komme i direkte kontakt med grupper som vi i det fossile materialet ser har de samme anatomiske trek­ kene som det moderne mennesket. En rekke funn i tre huler (Tabun, Qafseh og Skhul) i Israel er spesielt interessante i denne sammenhengen. De er nå datert til 100 000 (Skhul), 90 000 (Qafseh) og 60 000 (Tabun) før nåtid. Det merkelige er at vi i den eldste hulen finner skjeletter etter anatomisk sett moderne mennesker, mens vi i den yngste finner neandertallignende skjeletter. Tidligere hadde man ut fra skje­ lettenes form anslått at Tabun var eldst og Skhul yngst, og at dette viste at det moderne mennesket hadde utvik­ let seg fra neandertaleme. De nyere dateringene snudde opp ned på denne hypotesen. Alle disse fossilene ble fun­ net sammen med de typiske redskapsformene (moustérien-kulturen) som forbindes med neandertaleme. Om det var to ulike befolkninger i dette området som over lengre tid holdt seg atskilt ved ikke å anerkjenne hveran­ dre som paringspartnere, eller om det var i dette området det moderne mennesket vokste fram fra en befolkning karakterisert av stor variasjon i anatomiske trekk, er ennå omstridt. Nyere funn fra Etiopia (Kibish), Kenya (Guomde) og Sør-Afrika (Klasies River og Border Cave) tyder imidlertid på at det moderne mennesket vokste fram i Afrika for

over 100 000 år siden, og at det derfra spredte seg til andre kontinenter. Denne hypotesen innebærer at evolu­ sjonen innen arkaisk Homo sapiens-befolkninger i Europa og Afrika tok forskjellig retning. I Europa favoriserte den anatomiske trekk tilpasset arktiske betingelser, mens den i Afrika favoriserte trekk tilpasset tørrere savannebetingelser. I Europa avspeiles dette i neandertalernes fossile skje­ letter og i Afrika av fossiler som ligner det moderne men­ nesket. Neandertaleme spredte seg innen de kalde områdene, mens det moderne mennesket spredte seg fra Afrika over Midtøsten (100 000) til Øst-Asia (ca. 60 000), Australia (40 000), Europa (40 000) og Amerika (35 000?13 000). Fra dette perspektivet betraktes neandertaleme og det moderne mennesket som to sidegrener som har vokst fram fra geografisk atskilte arkaisk Homo sapiensbefolkninger. Da Homo sapiens sapiens spredte seg til kaldere områ­ der, kom de i kontakt med neandertaleme. At fossiler av Homo sapiens sapiens er eldre enn neandertalfossiler i Midtøsten, kan henge sammen med en plutselig klimafor­ verring som skjedde i forbindelse med et vulkanutbrudd fra Toba-fjellet på Sumatra for 74 000 år siden. Dette stør­ ste vulkanutbruddet på 450 millioner år spredte 1000 km3 med støv og aske i atmosfæren og førte til at sommer­ temperaturen falt med opp til tolv grader. Dette kan være en grunn til at Homo sapiens sapiens i 30 000 år ble borte fra Midtøsten, mens de mer kuldetilpassede neandertalerne trakk inn fra nord. Med ekspansjonen av Homo sapiens sapiens (i Europa ofte kalt Cro Magnon-menneske etter funnstedet Cro Magnon) finner vi en ny redskapstype (aurignacien). I det hele tatt ser det ut til at det foregår en eksplosjon av kul­ turell utfoldelse i Europa for ca. 35 000 år siden. Vi tolker dette slik at det bruddet vi ser i fossilmaterialet i Europa, faller sammen med diskontinuiteter i det kulturelle mate­ rialet i denne perioden. I global sammenheng finner vi at fremveksten av Homo sapiens sapiens går sammen med arkeologisk materiale som avspeiler at det også skjer atferdsmessige forand­ ringer på et mangfold av felter. Det naturlige utvalg med fokus på individet som utvelgelsesenheten er ikke særlig egnet til forståelse av dynamikken i de forandringsprosessene vi ser i menneskets videre historie. Fra nå av må vi søke å spore de sosiale prosessene som avspeiler seg i det kulturelle materialet menneskene har etterlatt seg. Argumentet om at neandertaleme representerer en sidegren som ble skilt ut fra grenen som utviklet seg til Homo sapiens sapiens for 500 000-600 000 år siden, understøttes av en artikkel i det kjente tidsskriftet «Nature» (1997). DNA-materiale trukket ut av et fossilt ben fra det første neandertalfunnet tyder på at den gene­ tiske forskjellen mellom neandertaleme og det moderne mennesket er tre ganger større enn gjennomsnittsforskjellene vi finner hos dagens moderne mennesker, samtidig som den bare er halvdelen av de forskjellene vi finner mellom det moderne mennesket og sjimpansene.

MENNESKET BLIR TIL

Gorillaen forsøker å skremme bort andre dyr ved å tromme

seg på brystet.

33

Stein og ild

Da våre fjerne forfedre for to-tre millio­

som skiller Australopithecus fra Homo.

ner år siden omgjorde stein fra natur til

Et nytt viktig skritt i utviklingen av

redskaper og dermed til kultur, tok de et

menneskets kontroll over naturen ble

viktig steg på veien mot det moderne

tatt da det lærte å temme ilden. Ilden ble

mennesket. Økende ferdighet i å utforme

et hjelpemiddel i jakt og forsvar mot vill­

redskaper er et åpenbart grunntrekk i

dyr, men aller viktigst ble den i matla­

den videre kulturelle utviklingen. Mindre

gingen. Her bidrog den sannsynligvis til

åpenbart er det kanskje at redskapsbruk

de endringene i munnpartiet som gjorde

bidrog til de biologiske forandringene

menneskelig tale mulig.

Ildstedet har i flere hundre tusen år vært sentrum for viktige gjøremål. Når folk

samlet seg rundt ilden, gav det en særlig følelse av felles­

skap. Bildet viser en sangruppe i Botswana.

34

I BEGYNNELSEN

Da skogsområdene minket for fire til seks millioner år siden og våre tidlige forfedre beveget seg ut over savan­ nen, måtte de øke sin forsvarsevne mot rovdyr. Kanskje tedde de seg på samme måte som sjimpanser som holder til i åpne landskaper. De kan plukke opp grener og steiner for å true eller direkte angripe rovdyr. I en slik reaksjon ligger en mulig kilde til utvikling av våpen. Våre forfedre manglet sjimpansens hjørnetenner. Derfor er det rimelig å tro at de i langt sterkere grad fikk utviklet både sine fer­ digheter når det gjaldt å forsvare seg med gjenstander, og den angrepslysten som var nødvendig for å kunne våge å møte rovdyrene. Samtidig ser det ut til at det skjedde en forandring i søkingen etter mat. Andre primater spiser etter hvert som de sanker, og må være der maten finnes. Da det oppstod en arbeidsdeling mellom hunn og hann, kunne mat sankes og bæres «hjem», slik at en større gruppe eller «familie» kunne fortære den der. Dette stimulerte utviklingen av en eller annen form for beholder til å bære maten i. Sanking i denne forstand forekommer ikke blant andre primater enn medlemmer av slekten Homo. Vi vet den må ha oppstått tidlig i vår utvikling, men vi kjenner ikke spor som tillater oss å tidfeste den. Selv om både hunner og hanner opprin­ nelig sanket, ser det ut til at hunnene etter hvert spesiali­ serte seg mer på denne aktiviteten, mens hannene tok seg av arbeidet med kjøttforsyningen til familien. De fleste primater er altetende. De spiser frukt, blader, frø, insekter og til og med kjøtt når de får fatt i det. For­ skjellige arter legger likevel ulik vekt på de enkelte sorter mat. Høyere primater trenger en viss mengde føde fra dyreriket, både fordi den gir dem proteiner og fordi de på den måten får vitamin B12, som de ikke kan produsere selv. Mangel på B12 fører til skader på nervesystemet. Også de artene som legger størst vekt på planteføde, skaffer seg dyreføde ved å fange insekter og små krypdyr. Men det ser ut til at de fleste primater bare mer tilfeldig fortærer pattedyr. Bare bavianer og sjimpanser spiser kjøtt regelmessig, og det er bare sjimpansene som er iakttatt under jakt på levende pattedyr. For menneskets utvikling har derimot jakt på pattedyr vært av helt avgjørende betydning. De Homininae-artene som utvidet sitt næringsgrunnlag på denne måten, ble underlagt et utvelgelsespress som begunstiget de kultu­ relle og biologiske forandringene som førte fram til det moderne mennesket.

Inndelingen av steinalderen Steinredskapene inndeles i forskjellige grupper, som ser ut til å avspeile en teknologisk utvikling. Disse gruppene har navn som alle ender på «-littisk» (av det greske ordet lithos = stein). Vi skjelner mellom neolittisk («ny-stein»), som består av slipte redskaper og vanligvis finnes i forbindelse med tidlig jordbruk, og paleolittisk («gammel-stein»). Den siste gruppen består av red­ skaper som er fremstilt ved å slå av skarpe kanter. Mange arkeologer bruker også den mer uklare betegnelsen mesolittisk («mellom-stein») for å beskrive de små steinredskapene, såkalte mikrolitter, som stammer fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Redskaper fra eldre steinalder er videre inndelt i tre hovedgrupper: lavpaleolittisk, mellompaleolittisk og høypaleolittisk. Når mikrolitter øker i betydning, henger det sammen med nye redskaper som pil og bue og harpu­ ner. Innføringen av slipte neolittiske redskaper skyldes i første rekke behovet for slitesterke økser som man trengte i jordbruket. Det er derfor ikke så mer­ kelig at både mesolittiske og neolittiske redskaper ofte finnes på samme boplass og fra samme periode. Flere steder i verden er både mesolittiske og neolittiske redskaper blitt brukt helt til våre dager. Den arkeologiske redskapstypologien må derfor ikke oppfattes som kronologiske perioder. Den har forskjellig kronologi i de forskjellige deler av verden.

tenner var særlig gode biteredskaper og jekslene effektive måleredskaper. Selv om jakt aldri utgjorde hovedkilden til matforsy­ ningen, innebar denne aktiviteten et avgjørende skritt fordi den stimulerte til effektivisering i form av gruppejakt på større vilt. Det skjedde kanskje gjennom flere faser: Først utnyttet de døde dyr. Dernest gikk de over til å skremme bort rovdyr for å få tak i de drepte dyrene. Så begynte de å fange nyfødte dyr og andre små dyr, og endelig tok de opp jakten på voksne dyr. Australopithecus-artene benyttet sannsynligvis de tre første metodene. Viktig for matsankingen ble jakt på voksne dyr neppe før etter at Homo ereetus utviklet seg for

Vi vet ikke når eller hvordan våreforfedre begynte å orga­ nisere storviltjakten. trolig har det skjedd uavhengig på flere steder. Redskapene og organisasjonsformene som ble utviklet, varierte med bytte-

drepernes atferd ogjaktforholdene. Her ser vi san-jegere på jakt, trolig etter giraff. Slik jakt krever ganske lite sam­ ordning i større grupper sam­ menlignet med drivjakten under subarktiske og tempe­

rerte naturbetingelser.

Fra åtseleter til storviltjeger Spor av Australopithecus afarensis (Lucy) er funnet på ste­ der som tyder på at arten spiste åtsler av forskjellige dyr. Det er også hva vi kunne vente av en forholdsvis langsom art, som ennå ikke hadde oppfunnet redskaper, men som opptrådte i flokk, brukte tilgjengelige gjenstander til å skremme rovdyr og var tilstrekkelig pågående til å møte slike dyr. Ikke minst ved å skremme rovdyr bort fra ned­ lagt bytte kunne de få fatt i kjøtt. Australopithecus afarensis har tilpasset seg en blandet kost av kjøtt og planter. Dette innebar en utvikling av tennene der fortenner og hjørneSTEIN OG ILD 1 35

Kjønn og arbeidsdeling Kjønn har fra de eldste tider dannet grunnlag for økonomisk spesialisering og arbeidsdeling. På grunnlag av undersøkelser av 185 samfunn har den ameri­ kanske antropologen G.P. Murdock forsøkt å finne forholdet mellom kjønn og yrke eller aktivitet. I tabellen nedenfor har vi brukt følgende symboler:

M = utelukkende mannsaktivitet HM = hovedsakelig mannsaktivitet L = aktivitet utført noenlunde likt av begge kjønn HK = hovedsakelig kvinneaktivitet K = utelukkende kvinneaktivitet

Indeksen til høyre viser i prosent i hvilken grad forskjellige gjøremål er mannsarbeid. M

Jakt på store sjødyr 48 Metallsmelting 37 Metallarbeid 85 Jakt på store landdyr 139 159 Trearbeid 67 Steinarbeid Arbeid med ben, hom og skjell 71 Rydding av jord og dyrking 95 Fiske 83 Gjeting av store dyr 54 Jordbearbeiding 66 Bearbeiding av skinn 39 Samling av små landdyr 27 Dyrking 27 Høsting 10 Luking 22 Melking 15 Ettersyn med små husdyr 19 Veving 24 Sanking av små sjødyr 11 Vedsanking 25 Fremstilling av klær 16 14 Keramikkproduksj on Sanking av ville planter 6 Tilberedning av melkeprodukter 4 Spinning 7 Vasking 5 Vannhenting 4 0 Koking Matlaging 3

HM

L

HK

K

Indeks

0 0 1 5 3 0 7 34 45 24 27 4 3 35 37 23 2 8 0 4 12 4 5 4 0 3 0 4 2 1

0 0 0 0 1 6 2 6 8 14 14 2 9 33 34 24 8 14 6 1 12 11 6 18 0 4 4 8 2 4

0 0 0 0 1 0 0 3 5 3 17 5 13 26 34 30 2 12 8 12 23 13 6 42 0 5 8 13 63 21

0 0 0 0 0 0 2 1 2 3 10 31 15 20 26 32 21 44 50 27 94 78 74 65 24 72 49 131 117 145

100,0 100,0 99,8 99,3 98,8 95,9 94,6 90,5 86,7 82,4 73,1 54,6 54,5 54,4 45,0 44,6 43,8 35,9 32,5 31,1 27,2 22,4 21,1 19,7 14,3 13,6 13,0 8,6 8,3 5,7

Kvinnene tar seg særlig av slikt som i vid forstand har med matlaging å gjøre, fremstilling og vedlikehold av klær, keramikkproduksjon og sanking. Menn dominerer storviltjakt og fiske, arbeid med metall, tre og stein, i det hele redskapsproduksjon og tyngre dyrkingsarbeid, dessuten gjeting.

36

I BEGYNNELSEN

over en million år siden. Først med funnsteder som knyt­ ter seg til denne arten, får vi klare bevis for at våre forfedre var dyktige storviltjegere. De var i stand til å nedlegge dyr som elefanter, neshorn og hester, og denne jakten var vesentlig for kostholdet deres. Jakten gav både mer og bedre mat. Kjøtt er et mye mer konsentrert næringsmiddel og en mer effektiv energikilde enn ville plantevekster. Men samtidig er storviltjakt en langt mer krevende og langsiktig virksomhet enn den matsankingen andre primater driver med. Uten gruppeorganisasjon ville våre forfedre neppe ha kunnet gi seg i kast med slik jakt. Men da de først begynte med det, ble de samtidig underlagt et utvelgelsespress som enda sterkere fremmet evnen til å opptre samordnet i gruppe over lengre tid. Å nedlegge storvilt krever ofte innsats i timer og til og med dager. For å klare dette måtte gruppen ha evne til å samle oppmerksomheten om en enkelt oppgave i lengre tid. Sannsynligvis var det i særlig grad jakten som frem­ met den evnen til konsentrert utholdenhet som blant pri­ matene er enestående for mennesket. Menneskeaper mak­ ter sjelden å samle seg om en oppgave i mer enn et kvarter om gangen.

Begynnende arbeidsdeling mellom kjønnene? Samarbeidet om langsiktig storviltjakt førte sannsynligvis til at større grupper delte maten og at man innen slike grupper fikk arbeidsdeling mellom kjønnene. Hell i stor­ viltjakt krevde kunnskap om dyrenes atferd og felles for­ ståelse av en jaktplan. Slik kunnskap og forståelse var ikke arvelig nedlagt i altmuligmennesket Homo habilis, men måtte erverves gjennom meddelelse eller kommuni­ kasjon. Det ble nødvendig å utvikle kunnskap i en form som kunne meddeles, og organer (i første rekke sentral­ nervesystemet og taleorganene) som lagrer, utvikler og meddeler slik kunnskap. Storviltjakt må i vesentlig grad ha fremmet evnen til å lage og bruke våpen. Kvinner som var gravide eller pleiet småbarn, hadde ikke utholdenhet til å bære barn så langt som mennene beveget seg i sin storviltjakt. Dette kan ha styrket tendensen til å opprette fastere «hjemsteder», dit mennene vendte tilbake med kjøtt til sine «familier». Når man skulle bevege seg med større matbør over lange avstander, var oppreist gange svært hensiktmessig. Under de langvarige fysiske anstrengelsene på storviltjakt i varme savanneområder måtte organismen kunne kvitte seg med den økte kroppsvarmen som aktiviteten gir. Dette førte til at kroppen utviklet et mer effektivt avkjølingssystem. Slik fikk mennesket trolig etter hvert et mye høyere antall svettekjertler (2-5 millioner) enn andre pri­ mater har. Samtidig ble hårveksten redusert, slik at svet­ ten lettere fordampet på huden og dermed kjølte krop­ pen. Selv om tennene våre egner seg til å bite i kjøtt, er de svært lite tjenlige til å dele opp storvilt i stykker som lett kan fraktes til «hjemstedet». Dette må ha stimulert utvik­ lingen av skjære- og hoggeredskaper.

De eldste steinredskapene Vi har alt sett at enkle bearbeidede steinredskaper er de eldste tegn vi har på at våre forfedre maktet å innrette sin atferd mot mål utenfor øyeblikket. Menneskeapene kan bruke og til og med tilpasse gjenstander for å få tak i ting de er interessert i. Sannsynligvis benyttet også grupper av Australopithecus-arter gjenstander av forskjellige slag til lignende formål. Alt på dette stadiet er det derfor rimelig å regne med at det var et press i retning av mer effektiv håndtering av gjenstander. Her var håndens evne til pre­ sise grep særlig viktig. Dette førte til at våre forfedre for 4-5 millioner år siden gjennomgikk viktige anatomiske forandringer, ikke bare i selve hånden, men først og fremst i den delen av sentralnervesystemet som kontrolle­ rer og samordner håndens bevegelser. De første redskapene vi kjenner, var steiner som ble slått til slik at de fikk skarpere kanter. De eldste funnene stammer fra flere funnsteder i Etiopia - Hadar og Omo og er mellom 2,6 og 2 millioner år gamle, men de fleste og mest kjente (men litt senere) er fra Olduvai i Tanzania og blir satt i forbindelse med Homo habilis. Denne redskapstradisjonen, blir derfor ofte betegnet som olduvan-industrien. Den består av forskjellige svært enkle redskaper som først og fremst ble brukt til å skjære opp eller kutte kjøtt og til å grave opp røtter og knuse planter og knokler. I løpet av en million år ble tradisjonen spredt over hele Afrika og deretter videre til Asia og Europa. Disse eldste hoggeredskapene er så enkle at bare erfarne arkeologer vil kunne peke dem ut. Likevel var de en viktig del av en atferd som skilte våre forfedre fra nær­ stående sidegrener blant Hominidae. Fordelene ved å bruke dem økte sjansen for å videreutvikle redskapsbruken. Litt mer spesialiserte redskaper kunne lages på to hovedmåter: ved å bearbeide selve steinkjernen, eller ved å bearbeide avslagene. Slik får vi to hovedtyper redskaper: kjerneredskaper og avslagsredskaper. Det viktigste kjerneredskapet ble håndøksen, et slags universalredskap som likevel i første rekke ble brukt til å skjære og skrape med. Derfor var det viktig å finne meto­ der som kunne gi skarpere egg. Den grove eggen som man laget ved å slå avslag, ble gjort skarpere ved at man presset små, fine avslag fra den ved å bruke horn eller ben. Ved hjelp av slike teknikker ble kjerneredskapene stadig mer effektive, og det ser ut til at de fikk mer spesia­ liserte funksjoner. Noen er mer enn 60 cm lange. De er sannsynligvis blitt brukt i feller, slik at de spiddet dyr når fellene ble utløst. Et annet kjerneredskap er kilen, som sannsynligvis ble brukt til å hogge gjennom leddene på større dyr. En og en halv million år gamle spesialiserte kjernered­ skaper (håndøkser) er funnet i Øst-Afrika. Over en mil­ lion år ble denne teknikken spredt til India og Europa. I vår verdensdel blir denne redskapstradisjonen betegnet som acheuléen - etter et kjent funnsted, Saint Acheul i Somme-dalen i Frankrike. Det ble også utviklet teknikker til å bearbeide avsla­ gene. Alt under produksjonen av de eldste redskapene ser det ut til at skarpe avslag blir benyttet til skjæreredskaper.

Faser i fremstillingen av a) en Levallois-flekke og b) en

Levallois-spiss. Teknikken oppstod sannsynligvis for 300 000 år siden i Afrika og spredte seg for 200 000 år siden rundt Middelhavet og til Vest-Europa.

Senere er det bearbeiding av avslagene som utgjør de stør­ ste forbedringene. Et særlig viktig fremskritt var utvik­ lingen av en kjerne man kunne slå avslag fra. Å tilberede en kjerne for avslag krevde større forutseenhet enn tilvirk­ ningen av eldre redskaper. Det ser ut til at denne metoden ble utviklet fra grunnen av på forskjellige steder i verden fra Sør-Afrika til Europa.

Nye mennesker og nye redskaper De tidlige acheuléen-tradisjonene har klar sammenheng med Homo ereetus. Men denne redskapstradisjonen holdt seg like til for 75 000 år siden, mens det yngste ereetusfossilet er ca. 300 000 år gammelt (bortsett fra det omstridte 100 000 år gamle Ngandong-fossilet fra Java, og muligens Dali-fossilet fra Kina fra omtrent samme tid). Når vi igjen finner klare fossile rester i samband med disse redskapene, stammer de fra neandertaleme for ca. 100 000 år siden. Den utviklingen vi sporet fra enkel acheuléen-tradisjon til bearbeidede kjerner, gikk etter alt å dømme sammen med den biologiske utviklingen av mennesket. I denne perioden oppstod det også mer varierte lokale tradisjoner i tilvirkningen av steinredskaper. Det hang sammen med at mennesket nå begynte å tilpasse seg mer forskjelligar­ tede naturbetingelser - ved kysten, i skogen og på savan­ nen. Den økte betydningen av avslagsredskaper skyldes øyensynlig behovet for en tilpasning til et våtere og kal­ dere klima. Under slike forhold ble det større bruk for redskaper som egnet seg til å flå og skrape skinn og bear­ beide skinnene videre. Med neandertaleme økte redskapsutvalget betraktelig. Nå tok man i bruk forskjellige typer av økser, boreredskaper, kniver, skrapere, takkete redskaper, saglignende flekkeredskaper, meisler m.m. Også denne redskapstradisjo­ nen var basert på bearbeidede kjerner og kalles

STEIN OG ILD

37

Dette 25 cm lange og ca. 18 000 år gamle spydbladet

av flint er av en type som var utbredt i det vestlige Europa under siste istid. Med slike

spyd når senpaleolittisk redskapstilvirkning et høyde­

punkt. Formen er så fullendt og spydbladet så tynt at det

kan dreie seg om et seremoni­

elt redskap.

moustérien, etter et rikt hulefunn ved le Moustier i Dordogne i Frankrike. Denne tradisjonen ble avløst av de såkalte høypaleolittiske redskapstradisjonene. De bestod i at man forbedret teknikkene når det gjaldt å slå meget lange avslag, såkalte flekker, med svært skarpe egger. Det ser ut til at disse redskapstypene nådde Europa samtidig med det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens). Utbredelsen av slike redskaper tyder på at folk av den typen det her gjelder, vandret inn fra Øst-Europa og Midt­ østen en gang etter 40 000 f.Kr. Fra nå av og fram til inn­ føringen av jordbruket nådde steinteknologien høyden av sin utvikling. Like før jordbruket vokste fram, er det mest karakteris­ tiske trekk ved steinredskapene en økning i mengden av såkalte mikrolitter. De er meget små, geometrisk formede redskaper og som regel fremstilt av flekker. Mikrolittene ble sannsynligvis skjeftet på piler, harpuner, sigder og lig­ nende, og fulgte med teknologiske forbedringer som pil og bue. Tradisjonen holdt seg fortsatt i jordbrukets tidlige tid. Etter hvert som jordbruket økte i betydning, ble en annen type steinredskaper dominerende. De tidligere red­ skapene var skarpe, men skjøre. I jordbruket trengtes red­ skaper som tålte å bli brukt på hardt materiale, for eksem­ pel til å hogge trær eller til å hakke. Slike redskaper laget man ved å polere kjerner som først var bearbeidet til den

38

I BEGYNNELSEN

ønskede form. På den måten ble overflaten jevn og eggen sterk. Det er mulig at poleringsteknikken hadde vært kjent lenge i og med at stein som ble brukt til å male frø eller fargestoffet oker med, fikk en jevn overflate. Men under jakt og sanking var det øyensynlig ikke særlig behov for økser med slike egenskaper, og de finnes svært sjelden blant folk med et slikt næringsgrunnlag. Et inter­ essant unntak er likevel noen polerte økser i Australia som er hele 25 000 år gamle. Ellers er det først fra ca. 6000 f.Kr. at disse redskapene overtar i Midtøsten og Europa. Som råmateriale for polerte redskaper er det basalt og grønnstein som egner seg best. Steinredskapers form er en viktig kilde til vår forstå­ else av fremveksten og spredningen av kulturelle teknik­ ker som satte menneskegrupper i stand til å mestre sine omgivelser på mer effektive måter. Råmaterialet redska­ pene er laget av, er også en viktig kilde til fortidens sam­ funnsliv. Fra ca. 200 000 år tilbake finner vi i Europa at visse typer råmateriale begynner å bli foretrukket, og at dette kan komme fra fjerntliggende områder (50-300 km). I høypaleolitikum finner vi at avstandene øker - det er for eksempel vanlig at flint er blitt fraktet 400 km fra bruddstedet. En mulighet er at redskapsbrukeren har gått og hentet råmaterialet på bruddstedet. En annen og mer sannsynlig mulighet er at redskapene er blitt produ­ sert av grupper som bebodde området der råmaterialet

Den neolittiske revolusjon Begrepet den neolittiske revolusjon ble skapt av arkeologen V Gordon Childe i 1920-årene. Han var opptatt av det marxistiske historiesyn og mente at kilden til samfunnsutvikling var å finne i de forhol­ dene som påvirket matproduksjonen. Og her var ifølge Childe jordbruket av grunnleggende betyd­ ning. Det gav helt nye forutsetninger for over­ skuddsproduksjon og dermed for fremveksten av et klassesamfunn. Childe så den revolusjonerende innføringen av jordbruket som det vesentlige ved neolithicum (yngre steinalder) og gav dermed begre­ pet nytt innhold. Før hadde man sett slipte stein­ redskaper og keramikk som de viktigste neolittiske kjennetegnene. Disse teknologiske forandringene faller riktignok svært ofte sammen med utvikling av jordbruk, men ikke nødvendigvis alltid.

bruk av hendene sammen med en spesialisering av de to hjernehalvdelene. Hos det moderne mennesket er disse ikke lenger helt symmetriske som hos dyrene. Menneskets resonnerende evne ser først og fremst ut til å være lokalisert i venstre hjernehalvdel. Denne evnen henger trolig nøye sammen med at vi kan uttrykke oss i symboler, gjennom språk, gestikulering osv. — det som fremfor noe annet er grunnlaget for vår selvbevissthet. De eldste språklige uttrykk for selvbevissthet kan vi ikke spore direkte i det arkeologiske materialet. Da egger det unektelig tanken at den asymmetriske utviklingen av de to hjernehalvdelene allerede avspeiler seg i 100 000 år gamle redskaper.

Mennesket temmer ilden Et annet epokegjørende gjennombrudd var at mennesket våget å kontrollere ilden. Da måtte det overvinne den frykt for ild som sannsynligvis er nedlagt i alle primater, og det krevde både nysgjerrighet og forutseenhet. Vi vet at

Til venstre: Neolittiske red­ skaper ble ikke bare fremstilt ved hjelp av slagteknikk. Stei­

forekom, og at de ble utvekslet med andre ytelser fra fjerntliggende grupper gjennom et seremonielt gavebytte slik vi inntil ganske nylig kunne iaktta det blant Austra­ lias urinnvånere. Vi har tidligere understreket at frem­ veksten av Homininae-linjen må sees i lys av at overlevelsen i økende grad blir avhengig av kulturelle regler for samordning av gruppeaktiviteter. Utvidelse av slike regler til også å organisere forholdene mellom medlem­ mer av ulike grupper ville øke overlevelsesevnen ytterli­ gere. Etnografisk materiale viser at det typiske uttrykket for dette er gavebytte - ikke bare av praktiske nyttegjenstander, men også av ting uten praktisk funksjon, for eksempel skjell og perler - og i mange tilfeller også utveksling av ekteskapspartnere. Arkeologisk materiale fra høypaleolitikum viser at skjell brukt til utsmykking er blitt spredt opp til 700 km.

nen ble også polert til den fikk den ønskede form. Slike red­ skaper er velegnet til å hakke og rydde skog med.

Under: De mesolittiske red­ skapene røper at kystens res­ surser nå spilte en større rolle enn før, for eksempel harpun

(C) og fiskekrok (D) av ben.

Typiske er ellers mikrolitter (eg. små steiner) som ble fes­ tet til ben eller tre, for eksem­ pel flinteggspyd (B). Øverst til venstre en hjortetaggsøks med egg av flint (A).

Redskapsbruk og hjerneutvikling Våre forfedre laget nok også våpen og redskaper av tre, horn, ben og annet. Men det ser ut til at steinredskapene ble mest brukt. Fordi disse også var mest holdbare, er de ved siden av fossilene det viktigste direkte vitnesbyrd vi har om menneskets tidlige utvikling. På et eller annet trinn i den biologiske utviklingen skjedde det at høyre hånd ble den dominerende i redskapsbruken. Fra 100 000 år tilbake viser formen på håndøkser at de fleste er blitt laget slik at de ligger bedre i denne hånden. Økser formet for venstre hånd finnes i mye mindre antall. Dette kan tyde på at utviklingen av høyrehendthet fant sted på overgangen mellom Homo ereetus og arkaisk Homo sapiens. I dag er 95 prosent av menneskene høyrehendte. Hvor­ for er det blitt slik? Høyre side av kroppen blir styrt av venstre hjernehalvdel. Følgelig henger spesialiseringen i STEIN OG ILD

39

Jegere og fangstfolk lager ild på flere måter. En av de metodene som er mest brukt, går ut på å få en stokk av hardt tre til å snurre rundt i

fordypninger i et trestykke av

mykt tre. Når trepulveret som dannes i fordypningen begyn­

ner å gløde, gjelder det å få glørne overført til annet lett

antennelig materiale.

ilden ble temmet og at den ble av fundamental betydning ikke bare for samfunnsutviklingen, men sannsynligvis også for den biologiske evolusjonen. Det er likevel fortsatt mange uavklarte spørsmål med hensyn til når, hvordan og hvorfor mennesket tok ilden i bruk. Arkeologiske funnsteder (for eksempel Chesowanjo i Kenya) viser spor av ild helt til ca. 1,5 millioner år tilbake. Spørsmålet er om disse sporene avspeiler Homo erectus-arters bruk av ild eller om det bare er en naturlig oppstått savannebrann. Den samme tvilen må gjelde spor av ild på andre funnsteder helt opp til vi finner klare menneskelagede arner for ca. 300 000 år siden ved Terra Amata i Sør-Frankrike. I 1’Escale-hulen i Sør-Frankrike er det funnet spor av noe som kan være mellom 500 000 og 750 000 år gamle ildsteder. Det er også funnet bortimot 500 000 år gamle spor av ild i den kjente Zhoukoudian-hulen i Kina. Disse tidlige sporene av ild ble funnet sammen med Homo erectus-fossiler, og det har vært vanlig å tolke dette som uttrykk for at man allerede da hadde kontrollert bruk av ild. Dette har prosessuelt orienterte arkeologer i den

senere tid satt store spørsmålstegn ved. De har hevdet at ilden må ha oppstått naturlig, siden man ikke har noen direkte vitnesbyrd - for eksempel i form av arner. Dette er imidlertid også en påstand basert på indirekte vitnesbyrd i og med at man ikke har iakttagelser som viser at ilden var antent av naturlige årsaker. For å vurdere hva som er mest rimelig, bør man følge Goulds råd om ikke å søke opprinnelsen til et organ, eller i dette tilfelle et kulturelt fenomen - formålsrettet bruk av ild - ved å se på de funk­ sjonene som ble dominerende i den senere bruken av ild, nemlig tilberedelse av mat. Det vi må ta i betraktning, er at bruk av ild kan tjene et mangfold av andre formål varme, lys, beskyttelse mot rovdyr, redskap i drivjakt på byttedyr, herding av tremateriale til harde redskaper. Hvordan gikk det til at mennesket begynte å håndtere ild? Kanskje var det iakttagelsen av villdyrs flukt fra natur­ lig antente branner som stimulerte mennesket til å kon­ trollere ilden. Brann i lavt gress er ikke noen virkelig fare for mennesker og større vilt. Mennesker som oppdaget dette og torde møte dyrene som flyktet foran flammene, hadde derfor økt sjanse til jaktbytte. Denne jaktstrategien går trolig mye lenger tilbake enn de eldste funnene av ild­ steder, kanskje helt tilbake til Homo habilis. Det avgjørende videre skritt var da rimeligvis at mennesket søkte å holde ved like naturlig ild og brukte den systematisk til jaktformål. I Torralba i Spania er det funnet en enorm mengde knokler etter dyr som tidlige mennesker jaktet på for ca. 400 000 år siden. Fordelingen av brannsporene i terrenget tyder på at disse menneskene over lengre tidsrom systema­ tisk har tent opp ild for å drive storvilt, som elefanter, ut i myrlendt terreng, der det lettere kunne nedlegges. Denne fortolkningen er også blitt sterkt kritisert av prosessuelle arkeologer som L.R. Binford. I motsetning til Binford fin­ ner vi det usannsynlig at Homo erectus, som var i stand til å mestre et mangfold av ulike naturbetingelser som varierte fra grensen til regnskog, grensen til ørken og grensen til isen, ikke også skulle ha oppdaget fordeler med bruk av ild for i alle fall noen formål. Ut fra FW Putnams råd om å vurdere hva som er rime­ lig å anta basert på relevant teoretisk innsikt, mener vi derfor det er urimelig å slutte at fravær av funn av arner er bevis for fravær av menneskelig kontroll av ild. Bruk av ild gjorde det mulig å tilpasse seg et kaldere klima, slik at erectus kunne trenge inn i nye områder som Zhoukoudian. Når mennesket først hadde lært seg å håndtere ilden, gav det grunnlag for å anvende den på mangfoldige nye måter. Viktig var det nok ikke minst å benytte ilden til forsvar mot andre dyrearter, særlig slike som konkurrerte om bruken av fjellhuler som bosted: hulebjørn, sabeltiger og kjempehyene. Uten ilden er det vanskelig å forestille seg at mennesket kunne søke beskyt­ telse mot vinterens bitende kulde i disse hulene.

Ild og matlaging Mest vidtrekkende følger fikk det da våre forfedre tok ilden i bruk for å tilberede mat. Det er ikke lett å forestille seg hvordan en art som levde av rå mat, kunne komme på 40

I BEGYNNELSEN

at det bød på fordeler å bearbeide maten ved hjelp av ild før den ble fortært. Ikke desto mindre var det nettopp dette som skjedde en gang for svært lenge siden. I Zhoukoudian-hulen er det funnet en mengde forkullede ben av sau, hest, gris, bøffel og hjort. De tyder på at kjøttet av disse dyrene først var stekt. Var det smaken som var det avgjørende ved denne omdannelsen fra rått til stekt? Eller var det, som den fran­ ske antropologen Claude Lévi-Strauss antyder, en forand­ ring som hang sammen med at mennesket hadde begynt å bli seg bevisst sin egenart som kulturelt vesen? Kontroll med ild var en nyskapning som særlig klart skilte men­ nesket fra andre arter. Hva kunne da være mer velegnet som symbol på dette skillet enn det å omforme naturens råprodukter gjennom den kulturelle bruken av ild? Når ild først var tatt i bruk i mattilberedningen, bød den uan­ sett på klare praktiske fordeler. Den sterkt økende utbre­ delsen av storviltjakt under Homo ereetus hang muligens sammen med at oppvarmet mat er lettere fordøyelig og følgelig tillot et større innslag av kjøtt i kosten. Særlig revolusjonerende må gjennombruddet for kokt mat ha vært. Koking forutsetter en vanntett beholder der vannet kan varmes opp, enten ved at oppvarmede steiner slippes nedi eller ved at beholderen plasseres direkte på varmen. Det siste kom først senere, med keramikkens oppfinnelse. Varmen bryter ned trevler, bindevev og sener i planter og kjøtt og gjør maten lettere fordøyelig. Når ild ble brukt til matlaging, ble derfor tyggeapparatet hos Homo ereetus, med forholdsvis store tenner og stor under­ kjeve, overdimensjonert i forhold til tyggebehovet. Et annet behov enn tygging kom derfor i økende grad til å virke inn på den biologiske utviklingen av munnhulen, nemlig behovet for å uttale lyder som klart kunne skjelnes fra hverandre. Dette kommer vi tilbake til senere. Kontroll med ilden førte også til mer effektiv fremstil­ ling av redskaper. Store steiner kunne spaltes lettere når man vekselvis opphetet og avkjølte dem. Treredskaper kunne herdes ved at de ble utsatt for en viss grad av bren­ ning. Når spissen av en trestang ble forkullet, var resulta­ tet for eksempel et brukbart spyd.

en lengre historie, men det fins ingen spor av dem i arkeo­ logisk materiale. Ilden på arnen må ha hatt en enorm inn­ virkning på menneskene som var knyttet til den. Vi kjen­ ner fremdeles den mystiske tiltrekning ilden på peisen eller leirbålet utøver. Det er som om vi drages mot et naturfenomen som er livsfarlig om vi kommer det for nær. Men fremfor alt opplever vi fellesskap med andre som vi deler ilden med. Ilden egner seg meget godt som tegn for å uttrykke vik­ tige kvaliteter i forholdet mellom mennesker, og som symbol tjener den til å sveise slike forhold sammen. Det er nesten uunngåelig at ilden som tennes, blusser opp og slokner, blir brukt som symbol på livet - livsflammen eller på kjærligheten. Det er ikke grenser for hvordan tan­ ker i tilknytning til ilden kan utledes videre symbolsk. Vi har for eksempel myten om Prometheus som stjal ilden fra gudene, og den evige ild som symbol på det bestående samfunn (Romas vestalinner). Ild blir også brukt som middel til å uttrykke viktige rituelle omdannelser, som kremering eller ofring.

Bruk av ild som medium til

forvandling av den døde til en annen «eksistens» er blitt praktisert til ulike tider på ulike steder. I dag forbinder vi

likbrenning først og fremst med hinduismen. Dette bildet er fra det hinduiske Bali. Det er ikke den nylig avdøde som brennes, men skjelettet som ligger igjen etter flere års begravelse. En slekt vil da ofte kremere restene etter flere av

de avdøde forfedrene sam­ tidig.

Samliv rundt arnen og ilden som symbol Allerede før ilden ble tatt i bruk, hadde våre forfedre blant australopithecinene kanskje utviklet noe som kan beskri­ ves som «hjemsted». Men det fikk en helt annen karakter da det ble organisert rundt ildstedet. Arnen ble stedet hvor ilden ble tatt vare på, ilden som våre forfedre ble mer og mer avhengig av til forsvar, produksjon, matlaging og oppvarming. Rundt arnen ble stadig flere gjøremål orga­ nisert, og grupper av mennesker ble på den måten knyttet sterkere sammen. Det er lett å tenke seg hva oppbevaring og deling av ild kom til å bety for dem av våre forfedre som på forhånd var tilpasset kjølig klima. Først fra omkring 15 000 f.Kr. har vi bevis for at mennesket selv kunne lage ild ved å slå flint mot svovelkis og fange opp gnistene i lett antennelig materiale. Andre fremgangsmåter for å tenne ild har trolig

STEIN OG ILD

41

Språk, religion og kunst

Mennesket skiller seg fra andre vesener

setter oss i stand til å samordne vår virk­

ved å bruke symboler - tegn som står for

somhet. De binder oss til hverandre -

noe annet enn seg selv - for eksempel

forutsatt at vi forstår deres mening. Gjør

språk, håndbevegelser, bilder. Symboli-

vi ikke det, blir vår sosiale omverden

sering fikk revolusjonerende konsekven­

uforståelig.

ser for våre tidlige forfedres atferdsmes­

Da mennesket lærte å

uttrykke seg ved hjelp av tegn i et skriftspråk, skjøt kultur­ utviklingen større fart. Nå kunne man lagre kunnskaper og overføre dem til mennesker som levde tusener av år

senere eller tusener av kilo­ meter borte. Man kunne til og med, bruke kileskriften til å skrive kjærlighetsbrev på leirtavler, og legge det i en «kon­

volutt».

Forskjellige folks kulturelle utvikling

sige mestring av omgivelsenes

består for en vesentlig del i utvikling av

utfordringer. Den biologiske hjerne-

symbolske uttrykksformer. For dem som

strukturen hos våre forfedre satte imid­

kjenner koden, har symbolene mening,

lertid store begrensninger for symbolsk

for dem som ikke har lært koden, er de

kommunikasjon. Hjernens utrolig raske

meningsløse. Derved skapes det gjensi­

biologiske utvikling fra Australopithecus

dige problemer i felles forståelse og

til Homo sapiens må nettopp forstås som

kommunikasjon mellom verdens ulike

resultat av utvelgelsespress for evne til

folkegrupper. I dette kapitlet drøfter vi

symbolisering. Menneskehjernen er

problemer omkring symbolenes utvik­

utviklet til å kunne arbeide med symbo­

ling, særlig oppkomsten av språk, reli­

ler og er hjelpeløs uten dem. Symbolene

gion og kunst. Det som fremfor alt skiller mennesket fra andre nålevende og tidlige dyrearter, er språket. Andre arter meddeler seg også ved hjelp av lyder. Deres lydlige uttrykk er imidlertid knyttet til følelser i øyeblikket: frykt, aggresjon, kjønns­ drift, advarsel. Også mennesket bruker lyder på denne måten. Men det enestående med menneskets språk er at lydene kan formidle oppfatninger om forhold som er løs­ revet fra øyeblikket i både tid og rom.

Hvordan ble språket til? 1 1866 forbød «Societé Linguistique de Paris» konferanseinnlegg som tok opp spørsmålet om språkets opprin42

I BEGYNNELSEN

neise fordi det pr. definisjon ville være umulig å bringe til veie noen slags direkte vitnesbyrd om dette. Hvis viten­ skapsmenn i alminnelighet hadde fulgt dette rådet, ville det ikke oppstått noen vitenskap i det hele tatt. All inter­ essant vitenskap (for eksempel Darwins evolusjonsteori, Mendels arvelover, Einsteins relativitetsteori) har vært basert på indirekte vitnesbyrd. Grunnen til forbudet mot innlegg om språkets opprinnelse var at en stadig økende strøm av innlegg om dette temaet var rent spekulative. Vitenskap er spekulativ, men skal spekulasjon bli empi­ risk vitenskap, må den gi grunnlag for utledning av påstander som kan konfronteres med observasjonsmateri­ ale. Ut fra et slikt perspektiv har forskere innen en rekke disipliner - fra språkvitenskap og evolusjonsforskning til psykologi og nevrofysiologi - i den senere tid tatt opp spørsmålet om språkets opprinnelse ved å klargjøre for­ skjellene mellom språklig og ikke-språklig kommunika­ sjon for så å lete etter hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at en art skal kunne praktisere språklig kom­ munikasjon. Mens vi biologisk sett er nesten identiske med andre arter, lever vi i en verden som ingen andre arter har adgang til - en verden av abstraksjoner og paradokser, av menneskekonstruerte ideer om det nærværende og det hinsidige, om meningen med livet, om rettigheter og plik­ ter i forhold til hverandre og i forhold til det guddomme­ lige. Inngangsdøren til denne verdenen ble åpnet ved utviklingen av språket. Språket er både en spesiell tanke­ måte basert på symbolsk representasjon og en kommuni­ kasjonsmåte som setter oss i stand til å dele slike repre­ sentasjoner med hverandre. Vi lever våre liv i en verden som for oss i vesentlig grad eksisterer i kraft av symbolske representasjoner. Paradokset er at mens vi biologisk sett

bare er en annen ape, har språket gjort at vi mentalt sett er en helt ny slekt. Biologisk sett ser vi sammenhenger med nålevende og utdødde arter, men når det gjelder språk, er det et brudd i forhold til andre arter. Språket er et enestå­ ende unormalt avvik i naturen. Alle språk deler det grunnleggende trekket som gjør språklig kommunikasjon vesensforskjellig fra andre arters kommunikasjon - nem­ lig symbolsk referanse, henvisninger til noe som er for­ skjellig fra det symbolske tegnet. Derfor kan vi ikke spore evolusjonær sammenheng med andre arters kommunika­ sjonsformer. En nøkkel til å forstå fremveksten av denne komplekse og enestående kommunikasjonsformen kan vi finne ved å se om den opptrer sammen med andre trekk som er ene­ stående for menneskearten. Språket representerte en atferdsmessig tilpasning som ikke kunne unngå å ha virk­ ning på menneskets anatomi. Denne virkningen ser vi i den unormalt store hjernen og modifiseringen av taleorganene. Mens vi i fossilt materiale kan spore hvordan hjernen og munnhulen har utviklet seg over tid, har vi ikke noe materiale som gjør det mulig å spore hvordan de nåtidige språk som alle utviklingsmessig er likeverdige, har utviklet seg fra mer primitive språk. Dette innebærer at vi må snu opp ned på vår tilvante tenkning, som tilsier at vi har språk fordi vår hjerne og våre stemmeorganer setter oss i stand til språklig kommu­ nikasjon. I evolusjonssammenheng vil vi si at fugler har vinger fordi de flyr - det var flygefunksjonen som utgjorde utvelgelsespresset som gav individer med arvemessig bedre evne til å utføre denne funksjonen, tilpasningsmessige fordeler som over tid ledet til utvikling av vinger. På samme måte med språket - det var språkfunk-

Ved å sammenligne Homo ereetus’ kranium og munnhule med det moderne menneskets har man forsøkt å danne seg en oppfatning av dets tale­

evne. Utformningen av Homo ereetus’ tunge, munnhule og svelg begrenset tallet på de lydene det kunne frembringe. Det er likevel rimelig å regne med at Homo ereetus brukte lyd som et primitivt middel til å kommunisere, ikke bare til å uttrykke følelser. Hos det

moderne barnet (i midten) lig­ ner munnhulen mer på Homo ereetus’ enn det voksne men­

neskets munnhule gjør.

Språketforutsetter et sentral­ nervesystem som kan omforme tanker til lyd og hørselsinn­ trykk til tanke. De viktigste sentrene for denne samord­ ningen ligger hos de fleste men­ nesker i venstre hjernehalvdel. Det såkalte Wemickes senter ser ut til å påvirke evnen til å forstå språk både i tale og i

skrift, mens Brocas senter påvirker evnen til å omsette tanker i språk. Disse sentrene

erforbundet med et nett av nerver, den såkalte Fasciculus

arcuatus. Gyrus angularis samordner inntrykkfra syn, hørsel og berøringssans.

Sjimpansens evne til å lære enkle tegnspråk er blitt demon­ strert ved forskjelligeforsøk. Her ser vi sjimpansen Washoe, som etterfire år behersket 130 tegn av det amerikanske tegn­ språket (ASL). Ved hjelp av

disse tegnene lærte Washoe å stille spørsmål,be om mat, og til og med unnskylde seg om han hadde vært uskikkelig. Spørsmålet reiser seg om sjim­ pansen også i vill tilstand fak­ tisk har utviklet lignende symbolsystemer.

SPRÅK, RELIGION OG KUNST

43

Var det ved tkke-verbale tegn mennesket først lærte seg til å

sjonen som over tid gav individer med arvemessig bedre evne til språklig kommunikasjon, fordeler som over tid ledet til utvikling av det moderne menneskets hjerne og taleorganer. Når den spede begynnelse til symbolsk refe­ ranse oppstod, er fremdeles omdiskutert; likeså er det uklart hvilke tilpasningsmessige fordeler som fulgte med primitiv symbolisering. Uansett er man enig om at forde­ lene må ha vært av sosial karakter - at de angikk samord­ ning av mellommenneskelige aktiviteter. Ser vi på den biologiske siden ved språkets utvikling, forutsetter denne utvikling av flere forskjellige organer. Språk forutsetter taleorganer til å artikulere en mengde klart atskilte lyder, som i forskjellige sammenstillinger kan stå for en uendelighet av betydningen Det trenges også et hørselsapparat som kan oppfatte forskjellige lydkombinasjoner. Og fremfor alt må det utvikles et sentral­ nervesystem med evne til å forbinde de språklige inntryk­ kene med en eller annen slags begrepsramme eller det vi kan kalle mentale bilder, samt evne til å omsette mentale bilder og resonnementer i språklige uttrykk. Forskere har søkt å rekonstruere taleorganene til flere av våre tidlige forfedre for å finne ut hva slags lyder de ville være i stand til å lage. Resultatene tyder på at evnen til å artikulere de mange forskjellige lydene vi finner i kjente språk, først ble utviklet da det moderne mennesket stod fram for godt og vel 100 000 år siden. Neandertalerne hadde en strupe som ikke gav de samme muligheter for lydartikulering som hos det moderne mennesket.

kommunisere om forhold løs­ revet fra øyeblikket? På bildet ser vi hvordan san-folk i Bots­

wana kan meddele seg til hverandre om forskjellige dyrearter ved å gestikulere.

Johann ble funnet da han var 4 år gammel blant en gruppe aper ved Tanganyika. Det lig­ ger nær å tro at han ble etter­ latt som lite barn under kamphandlinger i Burundi, og at han overlevde blant apene. Han gikk på fire, snakket ikke et ord og meddelte seg med ansiktsuttrykk og gestikule-

ring. På bildet er han 8 år gammel og har fremdeles ikke lært å snakke. Tiden fram til

7-årsalderen er øyensynlig en kritisk periode da hjernen lærer å løse kodene i de språklige inntrykk den utset­ tes for.

44

I BEGYNNELSEN

Sannsynligvis kunne de ikke uttale vokallyder som vår a, u, å og konsonantlyder som g og k. Hos tidligere Homi­ ninae-arter var artikulasjonsevnen etter alt å dømme enda mer begrenset. Disse undersøkelsene tyder på at vår evne til å produsere språklyder er utviklet ved overgangen fra Homo erectus til det moderne mennesket. Men de sier ikke noe nærmere om når mennesket begynte å bruke lyder for å meddele seg til hverandre om forhold i en annen tid og på et annet sted. Hva lå egentlig til grunn for forandringen i taleorga­ nene? Ved bruk av ild for tilberedelse av mat ved steking eller koking var det ikke lenger behov for et massivt tyggeapparat. Andre funksjoner enn tygging utgjorde nå vik­ tigere utvelgelsespress for kjever, munnhule og strupe. Siden vi vet at evnen til å lage lyder ble markert forbedret, er det rimelig å slutte at det nettopp var språklige funksjo­ ner som utgjorde dette presset. Vi har alt vært inne på at språkutviklingen opptrer sammen med en asymmetrisk utvikling av høyre og venstre hjernehalvdel. Det ser ut til at vår analytiske evne er lokalisert i venstre hjernehalvdel, og at det er den som er bestemmende for språk, matema­ tikk, logiske utledninger m.m. Høyre hjernehalvdel dominerer øyensynlig vår evne til å oppfatte romforhold og til intuitivt å se sammenhenger og mønstre. Skapende evne, musikk og kunst er visstnok i større grad styrt av prosesser her. Det er uhyre vanskelig å spore utviklingen av hjernens asymmetri. Studier av menneskeapene har vist at det også hos dem er tilløp til slik asymmetri, uten at de har utvik­ let språk. Et annet forhold av betydning er at venstre hjer­ nehalvdel vanligvis er større enn høyre hjernehalvdel (hos de ca. 95 prosent av alle mennesker som er høyrehendte), og at det er visse utvidelser i kraniet omkring to viktige hjerneområder forbundet med språk. Disse utvidelsene kan spores bakover i det fossile materialet. For eksempel viser 1470-kraniet (Homo habilis) klart større utvidelser enn hos sjimpanser og Australopithecus. Det er altså mulig at disse tidlige Homininae-artene hadde utviklet et sentral­ nervesystem med den karakteristiske spesialiseringen av analytiske evner i venstre hjernehalvdel. Betyr så dette at de snakket, eller var utviklingen av denne evnen knyttet til andre former for meddelelse eller kommunikasjon? La oss gå tilbake til vår hypotese om begynnende parbinding og økt arbeidsdeling mellom kjønnene organisert omkring et slags «hjemsted» allerede hos Australopithecusartene. Dette kunne vanskelig utvikle seg uten at indivi­ dene var i stand til å kommunisere om hvordan de skulle innrette seg i forhold til hverandre for å løse oppgaver som strakte seg inn i fremtiden. Ikke minst må symbolsk etablering av forhold som regulerer seksualitet innen gruppen, ha vært av fundamental betydning. Parbinding ville neppe ha vokst fram uten at hannen i parforholdet hadde en viss garanti for at ungene han forsørget, var hans egne. Antagelsen om at det har foregått en utvikling av slik symbolsk regulering av parforhold bestyrkes av at for­ skjellen i størrelse mellom hanner og hunner reduseres dramatisk fra Australopithecus til Homo erectus, der den ikke er større enn hva tilfellet er med det moderne men­ nesket. Liksom de andre menneskeapene antar vi at våre

eldste forfedre i Homininae-linjen var polygyne - at en hann monopoliserte seksuell adgang til mange hunner. I polygyne grupper har større hanner forplantningsfordeler, og vi ser dette som hovedårsak til størrelsesforskjellen mellom hanner og hunner blant de tidlige arter i vår utviklingslinje. Når denne forskjellen i vår linje reduseres, er det derfor grunn til å anta at dette henger sammen med etablering av mer stabile og monogame paringsforhold. Terrence Deacon har argumentert for at våre tidlige forfe­ dre uten en eller annen form for symboler som både uttrykte og etablerte gjensidige forpliktelser («sosial kon­ trakt») omkring utveksling av seksuelle ytelser og deling av matressurser, i første rekke kjøtt, ville de ikke vært i stand til effektivt å utnytte fordelene som fulgte med gruppejakten. Med andre ord: Symbolsk etablerte regler representerer en motvekt mot den trusselen vår seksuali­ tet utgjør mot gruppesamhold og mot hannens interesse i å bidra til hunners og ungers tilgang på kjøtt. I forbin­ delse med fremveksten av arten Homo habilis finner vi fundamentale forandringer - sterk økning i hjernevolum, de første steinredskapene for jakt og slakting, og en betraktelig redusering av størrelsesforskjellen mellom kjønnene. Dette henger sannsynligvis sammen med eta­ blering av mer stabile parforhold basert på primitiv symbolisering. Andre forskere søker kilden til utviklingen av språk i mer teknisk funksjonelle forhold slik som effektivitet i organisering av grupper for jakt. Det er lite rimelig å tro at det var de emosjonelle lydene i øyeblikket som ble videre­ utviklet til et tegnsystem for samordning av jaktvirksomhet. Slike lyder blir nemlig styrt fra en annen og eldre del av hjernen, det såkalte limbiske system. Flere forskere antar derfor at det opprinnelig var håndbevegelser (ges­ ter) og ikke lyder som ble brukt. For eksempel lå det nær å meddele seg om forskjellige dyrearter ved å etterligne karakteristiske trekk ved deres form eller atferd. Ved å peke eller gestikulere på en annen måte var det mulig å henlede oppmerksomheten på bestemte individer og deres oppgaver. Men det er begrenset hvor innviklede for­ hold slike tegn kan uttrykke, og hvor entydig det kan gjø­ res. Dersom det er riktig at de tidlige Homininae-artene først benyttet gestikulering til å meddele ideer og planer til hverandre, måtte betydningen av slik kommunikasjon øke jo mer innviklede fellesforetak, for eksempel storvilt­ jakt, de skulle organisere. Ved å kombinere gestikulering med forskjellige lyder var det mulig å øke meddelelsesevnen, og kanskje var det på denne måten talespråket ble til. Dersom lyder ble brukt sammen med gestikulering, ville de nemlig komme under stadig økende kontroll av ven­ stre hjernehalvdel. Var lyd først tatt i bruk på denne måten, ville det oppstå et sterkt press på utviklingen av taleorganene i retning av at flere og tydeligere atskilte lyder kunne dannes. Dette kan forklare de forandringene som fant sted i utviklingen av kjever, munnhule og strupe fra Homo ereetus til Homo sapiens sapiens. Uansett hva det var som ledet til utvikling av de første former for symbolsk referanse og dermed til språk, så hadde dette en revolusjonerende konsekvens for mennes-

I alle samfunn finner vi

instrumenter som brukes til å frembringe lyder vi kan betegne som musikk. Denne harpenfra Ur i Sør-Mesopotamia stammer fra ca. 3000 f.Kr. Men det er rimelig å

anta at musikalske uttrykks­ former går atskillig lenger til­ bake i vår utvikling.

kets videre biologiske utvikling. De raske og omfattende forandringene vi finner i Homininae-linjens forhjeme fra Australopithecus til Homo sapiens sapiens, er en utvikling som i vesentlig grad er blitt utvalgt med henblikk på for­ bedret evne til språklig kommunikasjon. Vi må derfor anta at både den biologiske evolusjonen av menneskehjernen og den kulturelle utviklingen av språk har vokst fram i et gjensidig samspill med hverandre - fremveksten av et primitivt språk leder til mer effektiv gruppeorganisert atferd, og dette igjen favoriserer utvikling av anato­ miske forandringer i hjerne og taleorganer. Det øker evnen til å beherske mer komplekse språk inntil fremvek­ sten av den anatomien vi har hatt i de siste 100 000 år og de komplekse språkene vi har i dag. De forandringene vi kan spore i utviklingen av disse anatomiske trekkene, er uforståelig hvis de ikke sees som resultat av et utvelgelsespress som favoriserte evnen til språklig kommunikasjon en kommunikasjon som i tidligere utviklingsfaser må ha vært basert på mye mer primitive språkformer. Hvis dette er riktig, må vi anta at hjernens biologiske struktur på viktige måter avspeiler språklige grunnstrukturer liksom fuglenes vingeform og bevegelser avspeiler flygingens aerodynamikk.

Tanker meddeles gjerne ved språklig kommunikasjon fra ett menneske til et annet. Men følelser som glede og sorg, raseri og angst uttrykkes oftere gjennom latter og gråt, håndbevegelser, ansiktsut­ trykk osv. I en kommentar til sitt eget bilde, «Skrik», sier Edvard Munch: « ... og

alene, skjelvende av angst, oppfattet jeg naturens store skrik.»

SPRÅK, RELIGION OG KUNST 1 45

De eldste figurfremstillinger vi har av mennesket, er kvinnefiguriner som går tilbake

til 32 000f.Kr. Den del av kvinnekroppen som fremhe­ ves, er særlig brystene.

Denne type figurer er også blitt funnet sammen med halvmåneformen. Sammen­

hengen mellom kvinnens menstruasjonssyklus og månefasen tyder på atfiguri-

nene kan ha vært ledd i ritu­ aler. Figurinen på bildet

stammerfra gravétientradisjonen (30 00020 000f.Kr).

Språklig og ikke-språklig kommunikasjon Dyr meddeler seg til hverandre i øyeblikket og uten språk. Enkelte har argumentert for at menneske språket har utviklet seg fra slik dyrekommunikasjon. I så fall skulle vi vente at språket var kom­ met istedenfor den type ikke-språklige uttrykk som er karakteristiske for dyr. Dette er ikke tilfellet. Tvert om er den ikkespråklige kommunikasjonen hos men­ nesket rikere enn hos noen annen art. Den ytrer seg ikke bare i ansiktsuttrykk og tonefall - vi omgir oss også med mangfoldige gjenstander som har spesi­ ell symbolsk betydning. Og vi har utvik­ let maleri, musikk og andre «kunstfor­ mer». Siden språket ikke har redusert betydningen av ikke-språklige uttrykksformer, ser det ut til at språklig og ikke-språklig kom­ munikasjon har til dels for­ skjellige funksjoner. Bevisst tenkning innebærer at vi kan skille mentale bilder av enkeltfenomener ut fra deres sammenheng og holde dem fast i bevisstheten selv når de går utover vår sanseerfaring. Det er språket som gjør dette mulig, i og med at det gir oss «merkelapper» (ordene) som gjør at vi kan frembringe og over­ føre forestillinger om forhold løsrevet fra sin sammenheng. Det er da uunngå­ elig at det selvbevisste menneske som betjener seg av språk, ser og gir uttrykk for tilværelsen bruddstykkevis og fra sin egen spesielle synsvinkel. Dette innebærer at vi ikke kan ha noen garanti for at det budskap språket overfører, samsvarer med virkeligheten. Språket er ikke nok i seg selv. En mann sier til en kvinne: «Jeg elsker deg.» Dette kan være sant, eller det kan være løgn. Derfor er det andre ting enn ordene hun legger merke til når hun vurderer sannhetsinnholdet i det han sier: tonefall, ansiktsuttrykk og andre ikke-

språklige ytringsformer som vanskeligere enn ord kan gjøres til gjenstand for bevisst manipu­ lering. Det ser nettopp ut til at ikke-språklig kommunikasjon dreier seg om sider ved mel­ lommenneskelige forhold som kjærlighet, avhengighet, respekt, solidaritet, frykt, hat m.m. - kvaliteter som vi tar for gitt i vår omgang med hverandre. Derfor må de uttrykkes på en mer direkte, mindre reflektert måte, som ikke rommer den samme mulighet for løgn som ordene, den bevisste tankens redskap. Nettopp fordi språket har gitt mennesket en enorm evne til rasjonell og beregnende manipulering, er det blitt utviklet et rikt repertoar av ikke-språklige meddelelsesformer for å formidle det sta­ bile og gitte i mellommenneskelige forhold. Det vi taper i sammenheng gjennom å meddele oss språklig, blir motvirket av mangfoldige ikke-språklige symbolformer ritualer, dans, musikk, maleri m.m. Gjennom språket kan den enkelte påvirke andre og virke­ liggjøre sine individuelle hen­ sikter. På kort sikt kan dette gi henne eller ham visse fordeler i konkurransen om å overleve, men for gruppen kan det være ødeleg­ gende. Derfor er det vanskelig å tenke seg utviklingen av selvbevisst­ heten og språket om det ikke samti­ dig fantes noe som virket til å opprett­ holde tillit mellom mennesker. Det er viktig at budskapet i den ikke-språklige kommunikasjonen får karakter av å være utvilsomt. I denne sammenhengen er det fristende å se forestillinger om det hellige. De knytter seg ikke til noe som er til å ta og føle på. De kan verken avkreftes eller bekreftes, de må tros. En vesentlig side ved ikke-språklig kommunikasjon (bortsett fra umiddelbare smerteskrik og latter) i menneske­ samfunn har nettopp å gjøre med å skape og opprettholde slik tro. Det gjelder den type atferd som vanligvis blir betegnet som ritualer og de symbolske gjenstandene som blir brukt i tilknytning til dem.

Tro på visse urokkelige «sann­ heter» ser ut til å være enfor-

utsetningfor stabilitet i sam­

Religionens betydning i menneskelig samliv

funnet. Dette bildet av sjiitter

som bøyer seg i bønn mot Kaba i Mekka på gaten i Karachi, forteller bedre enn

Siden neandertaleme har mennesket omgitt seg med gjenstander, for eksempel flintredskaper, okerfarget leire eller dyreben, som vi antar har hatt en symbolsk betyd­ ning. Vi har alt vært inne på at begravelse er et tegn på menneskets bevissthet om sitt eget livs forgjengelighet.

ord hvordan islam binder de

troende sammen i et verdens­ omspennende fellesskap.

46

I BEGYNNELSEN

rende betydning. Barn som vokser opp, opplever det, og kan stadig iaktta det hos andre. Trekk ved forholdet mel­ lom mor og barn er derfor ualminnelig velegnet som sym­ boler for tilsvarende kvaliteter også i andre sosiale for­ hold. Det er ikke uten grunn at de fleste folk anvender slike trekk i rituelle sammenhenger. Morsmelk er for eksempel en kilde til utbrodering av en rekke symbolske bilder som inngår i ritualer og nettopp tjener til å skape tillit og solidaritet mellom deltagerne.

Riter knyttet til livets gang

Denne fortolkningen gir likevel ikke noen tilstrekkelig forklaring på at neandertaleme begravde sine døde på de forskjellige måtene det arkeologiske materialet viser spor etter. Uansett hvilke tanker som lå til grunn, er en begra­ velse nettopp fylt med en mening som er karakteristisk for ikke-språklig meddelelse, og denne meningen under­ streker kvaliteter i forhold mellom mennesker. Neppe noe er mer egnet til å fremheve eller innpode solidaritet og til­ lit i en gruppe enn det å være sammen om å gravlegge et gruppemedlem. Det er ikke uten grunn at alle folk vi kjenner, fra neandertaleme til dagens mennesker, har gjort den praktiske oppgave å kvitte seg med et lik til en seremoniell handling. Ved slike seremonier inngår gjen­ stander og handlinger i ritualer og gir uttrykk for mellom­ menneskelige forhold på en måte vi ikke kan uttrykke med ord alene. Symbolske handlinger som tjener til å skape tillit og solidaritet mellom mennesker, har budt på klare fordeler der hvor grupper har konkurrert om ressurser fordi grup­ pestørrelsen påvirker konkurranseevnen i forhold til andre grupper. Når man begraver de døde, er det meget nærliggende å utvide ritualene til å dyrke forfedre. Slik kultus der mennesker av felles avstamning møtes til peri­ odiske rituelle handlinger, understreker slektsenheten og bidrar til å sveise sammen større grupper. Det er vanskelig å finne bevis for dette i det arkeologiske materialet. Men troen på avdødes ånder og ritualer rettet mot dem er van­ lig, særlig ved fremveksten av jordbrukssamfunn. Og vi kjenner lignende tanker fra tidlige religiøse tekster, for eksempel Det gamle testamente. Forfedredyrkelse er en kilde til å slå fast hellige, urokkelige «sannheter» om reglene som ordner forholdet mellom mennesker. En annen kilde til forestillinger om det hellige er morbarn-forholdet. Her har tillit, støtte og trygghet avgjø­

Begravelse er et eksempel på en type ritualer vi betegner som livssyklusriter. Andre livssyklusriter er knyttet til fødsel, pubertet og ekteskap. De har det til felles at de regulerer forandringer i forholdet mellom personer etter hvert som livet går. De har ikke bare betydning for dem ritualene dreier seg om. Mange andre personer må til­ passe seg disse forandringene. Hvem skal for eksempel overta den dødes posisjon? I stammesamfunn er pubertetsritualer vanligvis særlig viktige. Gjennom dem blir de unges identitet forandret. Fra å ha hatt posisjon som barn går de over til å få rettigheter og plikter som voksne. Svært ofte skjer dette gjennom innvielsesritualer. Karakte­ ristisk for dem er at de unge blir trukket ut fra gruppen de har vært en del av som barn, og isolert for kortere eller lengre perioder på spesielle steder. Her gjennomgår de

For ikke-kristne kan jomfru­ fødselen fortone seg som den

rene overtro. Men vi må huske på at Jesus etter kristen oppfatning både var Gud og

menneske, og at det var van­ skelig å kombinere forestil­ lingen om Guds renhet med forestillingen om kjønnslivets urenhet. Jomfrufødselen løser dette problemet, fordi Jesu fødsel på denne måten ikke

blir besudlet av kjønnslig kon­ takt mellom Josef og Maria. Denne tanken er en av kris­ tendommens dype sannheter og har inspirert til noen av vår sivilisasjons ypperste kunstverker. Her Albrecht Durers «Madonna og bar­ net», i National Gallery, Washington DC.

Opplevelsen av forholdet mel­ lom mor og barn er en grunn­

leggende erfaring hos allefol­ keslag. Det er derfor ikke uten grunn at trekk ved dette forholdet svært ofte brukes som symbolerfor noe godt og verdifullt. Dette bildet er av

en yanomamd-kvinne med barn fra Sør-Amerika.

SPRÅK, RELIGION OG KUNST

47

den irrasjonelle utvikling av kulturen i form av religiøse forestillinger og den mangfoldighet av symboler den uttrykkes i. Dersom dette er riktig, er det vanskelig å tenke seg menneskesamfunn som ikke i en eller annen forstand bygger på forestillinger om det vi har kalt det hellige. En vesentlig side ved kulturutviklingen fra før det moderne mennesket Homo sapiens sapiens og til i dag kommer nettopp til uttrykk i de konkrete symbolene folk på forskjellige steder og til forskjellig tid har brukt til å uttrykke forestillinger om det hellige. Vi ser i dette en hovedkilde til utvikling av den type virksomhet vi beteg­ ner som «kunst».

Innvielsesritualer som marke­ rer overgang fra barn til vok­ sen, forekommer over hele

verden. De er særdeles godt egnet til å skape klarhet med

hensyn til den enkeltes stilling i samfunnet. Derfor er det ikke umulig at de har en his­ torie som går lenger tilbake enn det moderne mennesket. Bildet er fra masai-folket i

Kenya og viser en omskjæring

De første kunstnerne Det eldste kjente funn som viser at mennesket har bear­ beidet gjenstander med andre formål for øye enn praktisk nytte, er fra Pech de 1’Aze i Frankrike og går ca. 300 000 år tilbake, det vil si til overgangen fra Homo ereetus til Homo sapiens. Det dreier seg om et ribben av en okse med en inngravert bord av halvsirkler. Det neste funnet av samme type er en mammuttann fra

Inngraveringene på dette

benet har en form som den amerikanske forskeren Ale­ xander Marshack mener uttrykker månens forskjellige faser (se s. 82). Denne tolk­

ningen samsvarer med anta­ gelsen. om at ritualer svært tidlig ble arrangert i forhold til himmellegemenes bevegel­ ser.

48

unge en innvielse i de voksnes (vanligvis mennenes) hem­ melige kunnskaper. Før de igjen blir innlemmet i samfun­ net som voksne, gjennomgår de vanligvis en eller annen fysisk operasjon, for eksempel omskjæring. Den nye inn­ lemmelsen blir en slags gjenfødelse etter en atskillelsesperiode som kan sammenlignes med fostertilværelsen. En kulturell prosess (innvielsesritualet) som på denne måten etterligner den naturlige prosessen (fødselen), er velegnet til å innpode i deltagerne den «troen» eller «moralen» som de skal rette seg etter i sin nye stilling. Når rituelle handlinger foregår regelmessig, tjener det til å understreke det urokkelige i det budskapet de uttryk­ ker. Dette er sannsynligvis en grunn til at de svært ofte er knyttet til naturfenomener som himmellegemets beve­ gelse eller vekslende årstider. Det er grunn til å anta at menneskets rasjonelle kultur­ utvikling, slik den kommer til uttrykk i redskapsbruk og språk, har skjedd i sammenheng med det enkelte vil kalle

I BEGYNNELSEN

Ungarn som er av mye yngre dato (ca. 50 000 f.Kr.). Tro­ lig bearbeidet våre forfedre gjenstander på lignende måter også i den mellomliggende perioden, men de er enten for­ svunnet fordi materialet var forgjengelig, eller de er ennå ikke blitt funnet. Fra Vogelherd og andre tyske funnsteder finner vi fra en tid som ligger ca. 30 000 år tilbake, menneske- og dyrefigurer laget av elfenben. I de følgende 20 000 år fram til ca. 10 000 f.Kr. ble det i Europa og til dels i Afrika skapt praktfulle plastiske gjenstander i elfenben, horn og ben. Mest kjent av disse er vel de såkalte «Venus-figurinene» eller «morgudinnene» - figuriner som tydelig fremhever trekk ved kvinnekroppen som bryster og vulva, men som utelater andre, for eksempel ansiktstrekk. Det har vært gjort mange forsøk på å fortolke meningen med dette. Franskmannen Abbé Breuil hevdet at «Venusene» ble fremstilt for å gi steinaldermannen erotisk nytelse mens han inntok sitt måltid. Andre fortolkninger

har argumentert for at kvinnefigurene representerte ideen om en overnaturlig morgudinne. Ut fra dette synspunktet har man antatt at nærværet av kvinnefigurer innebærer at menneskene tilbad overnaturlige morgudinner og at denne tilbedelsen avspeilte kvinners maktposisjon i en matriarkalsk samfunnsorden. I senere tid har McDermott hevdet at de trekkene som fremheves og utelates i figurene er nettopp de trekkene som står fram eller som er usynlige for en gravid kvinne som ser nedover sin egen kropp. Dette underbygger han med at fotografier tatt fra ansiktsposisjonen til en gravid kvinne nettopp viser de trekkene som fremheves i figurinene. Ut fra dette hevder McDermott at figurinene var laget av kvinner, og at hensikten var å skape og lagre informasjon om deres egne kroppsprosesser. Denne for­ tolkningen er omtrent like usannsynlig som de oven­ nevnte, i og med at den informasjon en gravid kvinne kan få om sitt fysiske selv ved å utforske en figur hun har laget av de delene av kroppen hun kan se, er så uendelig mye mer begrenset enn hva hun kan lære seg ved å utforske sin egen og andre gravide kvinners kropp direkte. I tillegg er figurinenes fremhevelse av kjønnsorganet et trekk som det ikke er så lett for en gravid kvinne å gjøre til gjenstand for selvbetraktning. Istedenfor å betrakte figurene som en teknikk til å utforske kvinnens fysiske «selv» synes det mer fruktbart å se på dem som et symbolsk middel til etablering av det sosiale «selv», og da ikke nødvendigvis gravide kvinners «selv». Slik vi tidligere har argumentert for, spiller livssyklusriter en fundamental rolle i etableringen av det sosiale selv. Vi har også hevdet at ritualer som forandrer det sosiale selv, får overbevisningskraft ved å uttrykkes i bilder som synes forankret i naturens orden. Det er gode grunner til at trekk ved kvinnekroppen utnyttes for bil­ ledlig kobling mellom «den samfunnsmessige orden» og «naturens orden». Månesyklusen er «en naturlig orden» som mennesker overalt kan iaktta. Sammenfallet mellom

dette naturlige kretsløpet og en annen naturlig syklus, nemlig kvinnens periodiske menstruasjon, er så slående at det ville være merkelig om ikke folk hadde kommet på tanken om at de kunne være uttrykk for den samme kraft. Kvinnekroppen er derfor et «objekt» som er veleg­ net til å formidle en symbolsk sammenheng mellom «naturens orden» og «samfunnets orden» - kvinnen er samtidig «natur» og «kultur» på en måte som oppfattes som mye mer slående enn hva tilfellet er med mannen. Figurinenes fremhevelse av kvinnens vulva er fra dette synspunkt ikke laget for å si noe om kvinners fysiologi, men for å fastslå at den sosiale «fødsel» av et nytt «sosialt selv» er naturgitt liksom kvinnens fødsel av et nytt indi­ vid. Vi har ingen direkte vitnesbyrd om at det var dette figurinene faktisk uttrykte for datidens mennesker. Fra­ vær av bevis (direkte vitnesbyrd) for en sakssammenheng er imidlertid ikke bevis for fravær av sammenhengen. Vi har søkt å sannsynliggjøre vårt argument om figurinenes sosiale mening ved å se dem i lys av indirekte vitnesbyrd i form av trekk som allment særpreger livssyklusritualer - det er i figurinenes velegnethet til å uttrykke og innkode de grunnleggende sosiale identitetene og solidaritetene som står på spill i disse ritualene at vi søker kilden til deres mening. Dette argumentet mener vi styrkes når vi ser figurinene i sammenheng med de mest oppsiktsvekkende av den tid­ lige steinalders kunstuttrykk, nemlig de såkalte hulemale­ riene. De første hulemaleriene ble funnet i Altamira i NordSpania. Den arkeologisk interesserte jordeieren Don Maccelino de Santola begynte i 1878 å undersøke noen huler som var funnet på eiendommen hans et tiår tidligere. Det viste seg at de utgjorde et stort kompleks som i sine for­ skjellige forgreninger strakte seg over 300 meter. Det før­ ste året fant Santola bare steinredskaper, men i 1879 opp­ daget hans datter malte bilder i taket i en av hulene. Ved nærmere undersøkelse fant de en rekke bilder av bison, hest, ulv, villsvin og hjort. Santola var overbevist om at maleriene stammet fra en fjern forhistorisk periode, men ble nærmest latterliggjort av de lærde. At mennesker fra

SPRÅK, RELIGION OG KUNST

Vogelherd-hesten i elfenben fra 32 000f.Kr.

49

De viktigste junnstedene for istidskunst i Frankrike og Nord-Spania.

La Marche LePlacard LaQ0ina*>M-OpntgaU^erh • • Pont d Ambon Le Moustier Laugene Basse«J«Lascaux Abri du Souci* \ |La Mouthe Monpaziere N Font de Gaume Pech Merle Les Combarelles

Altamira

Hulemaleriene i den berømte

Alterri

Lascaux-hulen i Dordogne er

St. Michel

C^-datert til å være ca.

i

15 000 år gamle. De stam­ mer altså fra magdalénientiden, som frembrakte noen

Les trøtsTréres Le Tue cTAudobert

av de ypperste hulemalerier som er laget. I denne hulen

finnes i alt ca. 800 malerier av forskjellige dyr.

50

Gårgas Tibrian ( —~~__ -— d'Arudy. |WgU®.A .. 1 I ’ Mas d Azil

I BEGYNNELSEN

Portel

• La Vache/Niaux

den tiden kunne ha skapt kunstverker, var simpelthen ubegripelig ut fra den oppfatning man i slutten av forrige århundre hadde om dem. Omkring århundreskiftet ble det imidlertid i Dordogne i Frankrike funnet flere huler med lignende malerier. I 1902 innrømmet Emile Cartailhac, ledende blant dem som hadde hevdet at Altamira-maleriene ikke var ekte, at han hadde tatt feil. Senere er det blitt funnet mer enn 250 utsmykkede huler i Europa, hovedsakelig i Frankrike og Spania, men også i Italia, i Portugal, på Balkan og i Uralfjellene. Selv om det er forskjell mellom hulene, er det samtidig så pass mange likheter i stil at forskjellene kan betraktes som variasjoner over samme grunntema. Det er vanskelig å datere hulemaleriene. Den tyske arkeologen Johannes Maringer antok at den første fasen, representert av enkle tegninger, lå mellom 21 000 og 34 000 år tilbake. Blomstringen kom i den såkalte magdalénien-perioden (17 000—11 000), da dyrene ble malt i forskjellige farger - rødt, gult, brunt og svart. C14-dateringer fra Lascaux har gitt ca. 15 000 år som alder og er de sikreste vi har.

Hva uttrykker hulemaleriene? Hulemaleriene viser på en helt overveldende måte men­ neskets trang og evne til å uttrykke seg. Spørsmålet er: Hva uttrykker de? Hvordan skal vi forstå disse maleriene? Fremdeles er dette en gåte for forskerne. Det eneste det rår utstrakt enighet om, er at maleriene for en stor del er av en slik art at vi i dag, tusener av år senere i et totalt for­ skjellig samfunn, uten videre vil betegne dem som kunst, uansett hva vi nå måtte mene med det. Spør vi hva de enkelte bilder fremstiller, er svarene nokså klare. I de fleste tilfeller er bildene naturalistiske fremstillinger av dyr, skissemessige fremstillinger av men­ nesker, tegn (streker og rundinger) som ikke direkte avbilder kjente fenomener, og enkelte figurer som kombi­ nerer trekk fra flere forskjellige typer. Stiller vi spørsmålet om hvorfor folk malte slike bilder, blir det straks mer problematisk. Det vanligste svaret er at de gjorde det som en magisk handling for å øke sjansen for godt jaktutbytte. Det som imidlertid volder vansker

for en slik tolkning er reinen, som betydde mest for mat­ forsyningen, men som spiller en forholdsvis beskjeden rolle i hulemaleriene. Forestillingen om at jaktbyttet var avhengig av hvor mange dyr de malte, er kanskje også mer et uttrykk for 1900-tallets nyttefilosofi enn for forhis­ toriske menneskers tenkemåte. En mer sannsynlig tolkning er nok at dyrene ikke ble malt for å øke mattilførselen, men fordi de var velegnet til å uttrykke seg med. Spør vi hva det var våre forfedre ville uttrykke med disse bildene, er det igjen vanskelig å finne klart begrunnede svar. Den franske forskeren André Leroi-Gourhan har inspirert av Levi-Strauss’ struktura­ lisme hevdet at det er en grunnleggende dualisme som ligger under de billedlige uttrykksformene. Denne dualis­ men, hevder han, kommer i første rekke til uttrykk i kon­ trasten mellom hest, som representerer det mannlige, og bison, som representerer det kvinnelige. Dette mener han å kunne begrunne gjennom de forskjellige dyrebildenes plassering i ulike deler av hulene. Ut fra en slik dualismeidé mener han at de ikke-figurative tegnene kan inndeDet er ikke noe samsvar mel­ lom hvor ofte bestemte dyr forekommer i hulemaleriene og den emæringsmessige

betydningen de hadde. Vi reg­ ner derfor ikke med at isti­ dens mennesker malte disse dyrene først ogfremst fordi de var gode å spise, men fordi de

var egnet til å symbolisere menneskenes plass i samfun­ net. På bildene: bison fra Lascaux (A), villhestfra Pech-

Merle (B), villhest (C), «enhjørning» (D), hjort (E), okse (F), alle fra Lascaux.

SPRÅK, RELIGION OG KUNST

51

En totemistisk forestillingsverden?

Reinen var det viktigste Jaktviltet i Perigord-området i

Frankrike. Men det ser ut til at den oppholdt seg der bare om vinteren. Om sommeren

vandret den til kjøligere ste­

der, som Sentral-Massivet og Alpene, Pyreneene og de nå oversvømte kystområdene ved Atlanterhavet. Det er godt mulig at menneskene fulgte

reinen på dens vandringer.

les som representasjon av henholdsvis fallos og vulva. Men det er ikke umiddelbart innlysende at bisonoksen skulle være et symbol for hunkjønn, slik det er blitt hev­ det. Muligens kan vi komme litt nærmere et svar på hva figurene symboliserer, dersom vi får tak i hva som fore­ gikk i hulene i forbindelse med maleriene. Det er nærlig­ gende å tenke at hulene ble brukt til innvielsesritualer. Vi var inne på at slike ritualer vanligvis etterligner graviditet og fødsel. Betrakter vi hulene under denne synsvinkelen, er det vanskelig å tenke seg noe bedre bilde på fosterperi­ oden enn å holde de unge atskilt dypt inne i jordens skjød under innvielsen til et voksent liv. Avtrykk av barneføtter i hulegallerier gir støtte til en slik tolkning. I hulekomplekset i Niaux er det funnet klare avtrykk etter tre barn som hadde klemt seg sammen i et lite, knapt én meter høyt kammer. I Fontauet-hulen like ved ser det ut til at barn med hensikt har etterlatt seg avtrykk av føtter og hender i galleriet som leder til et av de større kamrene. Håndavtrykk med maling er ellers et karakteristisk trekk i mange av hulene. Slike håndstempler var trolig en del av hulens ritualer.

Mammut var en av flere typer storvilt som ble utryd­

det i Europa og på det ameri­ kanske kontinent ved slutten

av siste istid. Her ser vi den avbildet i et hulemaleri fra Arcy-sur-Cure i Frankrike.

52 \ I BEGYNNELSEN

Dersom det er riktig at hulene blant annet ble brukt til innvielsesritualer, er det naturlig å spørre videre om hva slags ideer de unge vanligvis blir innviet i blant jegerfolk, og hva slags tegn som blir brukt til å uttrykke disse ide­ ene. I slike tilfeller støter vi ofte på en såkalt totemistisk forestillingsverden, der forskjellige grupper i samfunnet blir identifisert med forskjellige dyrearter. Det kan for eksempel gjelde identiteten som mann, slektsgruppe, aldersgruppe eller annet. Vi våger å anta at de mange dyrefremstillingene i hulene nettopp henger sammen med en slik forestillingsverden. Et vanlig trekk ved totemistiske ritualer er at medlemmer av forskjellige grupper uttrykker sin identifikasjon med totemdyret ved å etter­ ligne det på forskjellige måter. De enkelte grupper får under gjensidig avhengighet ansvar for å fremstille sitt totemdyr. De deler så å si forpliktelsen til å fremstille de forskjellige arter i dyrelivet som alle er avhengige av. Dette er et forestillingskompleks som egner seg utmerket til både å uttrykke individuell gruppetilhørighet og til å ut­ trykke gruppers gjensidige avhengighet av hverandre for eksempel gjennom seremoniell utveksling av ulike typer goder. Ser vi på hulemaleriene, slår det oss at dyrefigurene er utført med utrolig kraft og ferdighet. Menneskefigurene er derimot bare klønete streker, bortsett fra den mannlige figuren som øyensynlig foretar en dyreimitasjon. Det er nettopp kraften og innlevelsen i fremstillingen av dyre­ figurene som fengsler oss i dag og gjør det vanskelig å godta at jaktmagi var hensikten med maleriene. Til jaktmagi trenges bare den enkleste fremstilling av det dyr magien rettes mot, og ikke en uttrykkskraft som hos Michelangelo. Det er ikke bare en bison eller en hest vi ser når vi betrakter hulemaleriene. Det er snarere en opple­ velse av selve det å være bison eller hest. Det forekommer oss vanskelig å forstå dette annerledes enn at kunstnere har identifisert seg intenst med disse dyrene, og at det var denne identifikasjonen som fikk uttrykk i hulenes ritua­ ler.

Hulemalerierfraforhistorisk tid finnes flere steder i verden, og håndavtrykk går igjen i mange huler. De fremkom ved at hånden ble holdt mot hule-

veggen og maling blåst mot den. Bildet erfra et indiansk

hulemaleri i Territo Moreno i Santa Cruz i Argentina.

«Hvis jeg kunne fortelle deg hva det betydde ...» Dette hindrer ikke at datidens mennesker opplevde mer enn totemistisk identifikasjon når de betraktet hulemale­ riene. I dag er det umulig å vite hva slags assosiasjoner som ble meddelt gjennom dyrenes forskjellige deler, farge, stilling eller plassering. Vi kan tenke oss at en rekke mentale bilder ble vekket gjennom hulefigurene - bilder av motsetning mellom kjønnene, fødsel-modning-død, verdensordningen, det onde-det gode, solidaritet-hekseri, jakt m.m. Trolig var det mangfoldet i opplevelsene av hulemaleri­ ene som gjorde bildene overbevisende som rituelle sym­ boler. Og det er kanskje nettopp dette mangfoldet, uttrykt i en konsentrert form, som gjør at maleriene engasjerer oss i dag på tross av det kulturgapet som skiller oss fra de menneskene som skapte dem. Det at vi ikke kan beskrive i ord den «sannhet» bildene uttrykker, er muligens nettopp det som gjør dem til kunst og ikke bare en avbildning av dyr. Uansett hvilke meninger en kunstner eller tilskuer kan si at han legger i kunstverket, går med andre ord den egenskap som gjør verket til kunst ut over det som kan uttrykkes med ord eller gjøres til gjenstand for bevisst refleksjon. Den kjente danserinnen Isadora Duncan uttrykte kanskje dette bedre enn de fleste. På spørsmålet om hva dansen hennes betydde, svarte hun: «Hvis jeg kunne fortelle deg hva det betydde, ville det ikke være noen grunn til å danse det.» Hvorfor skjer det en så dramatisk reduksjon i hulekunst fra ca. 8000 f.Kr.? Det er rimelig å regne med at to hovedfaktorer var avgjørende. Med den varmere klimape-

rioden som tok til ca. 10 000 år f.Kr., bredte skogsvegetasjonen seg, og steppedyrene trakk ventelig lenger nord­ over. Men det er også rimelig å anta at befolkningsveksten økte presset på ressursene i Sentral- og Sør-Europa, slik at en del av storviltet ble utryddet. Dette kan ha ført til økt konkurranse mellom grupper og ha rokket ved den samfunnsstabiliteten som vanligvis er en forutsetning for en totemistisk ideologi. Matforsyningene ble i økende grad orientert mot nye ressurser som skjell og fisk, og fiendt­ lighetene mellom gruppene tiltok. Det kan være et tegn på dårligere ernæringsforhold at gjennomsnittsstørrelsen på mannlige og kvinnelige skjeletter i Europa for 30 000 år siden var henholdsvis 177 og 165 cm, og at tallene 20 000 år senere var redusert til 165 og 153 cm.

I motsetning til de figurene som etterligner dyr, er de maleriske fremstillinger av mennesker svært primitive og består av klønete streker. Dette gåtefulle maleriet fra Lascaux-hulen viser en mann med etfuglehode plassert mellom en bison og et nes­ horn. Det er muligens blitt laget i forbindelse med inn-

vielsesriter.

SPRÅK, RELIGION OG KUNST \ 53

Krig og kjønn

Dette hulemaleriet fra Sahara er muligens en av de eldste

billedlige fremstillinger av

krig (bildene er anslått til å være mellom 5000 og 6000 år gamle). Innføring av februk økte i høy grad fiendt­ ligheten mellom folk.

54

Det er som medlemmer av et samfunn vi

atferd. Er krig bestemt av menneskets

tilegner oss kultur, og det er i samarbeid

natur eller av politiske motsetninger?

med andre vi finner levedyktige tilpas­

Kjønnsforskjeller preger organiseringen

ninger. Derfor er samfunnsutviklingen

av alle samfunn. Skjer dette på en måte

sentral for forståelsen av den kulturen

som er nødvendig ut fra biologiske for­

som vokser fram. Men denne utviklingen

skjeller, eller er det kulturelle konven­

er også preget av menneskets biologiske

sjoner som her er avgjørende?

forutsetninger. Hva er sammenhengen

mellom kultur og biologi i utviklingen? Dette spørsmålet er ikke minst sentralt

Vil vi svare på disse høyaktuelle spørs­

målene, må vi søke å finne ut hvordan

krig og arbeidsdeling mellom kjønnene

når det gjelder krig og kjønnsbundet

kom inn i verden.

Er krig en følge av informasjon som er programmert inn i vårt arvestoff og derfor noe vi ikke kan løpe fra? Eller er den et utslag av atferd som er kulturelt betinget? La oss se på aggresjon eller raseri. I dagligtalen sier vi at

folk er aggressive når de angriper andre for å skade dem eller herske over dem. Trangen til aggresjon er i større eller mindre grad til stede hos alle mennesker. Den skyldes fysi­ ologiske prosesser som er nedlagt i oss alle gjennom arv. Vold mot medmennesker er et typisk utslag av aggresjon. Samtidig er vold karakteristisk for den mellommenneske­ lige atferd vi kaller krig. Spørsmålet er om den volden vi ser utøvet i krig, er forårsaket av de samme fysiologiske prosessene om utløser vold under raseri. Med andre ord: Er krig en nødvendig følge av vår arvelig betingede trang og evne til aggresjon, eller er økonomiske, politiske og ide­ ologiske forhold av mer avgjørende betydning? En lang rekke fremtredende forskere mener krig har sine viktigste røtter i vår biologiske arv. La oss se på noen av argumen­ tene deres og holde dem sammen med hva fossilene og det arkeologiske materialet kan fortelle. Aggresjon blir hos mennesket og de andre primatene utløst av de samme biologiske mekanismer og kan også gi seg lignende utslag i måten å oppføre seg på. Når indivi­ dets eller gruppens herredømme over et område (revir) blir truet, reagerer de ofte med raseri eller aggresjon. Det gjør også den enkelte hann når hans rett til hunner står i

I BEGYNNELSEN

fare. Siden aggresjon påvirker hans sjanse til å forplante seg, har det sannsynligvis vært et visst utvelgelsespress til fordel for utvikling av et slikt aggressivt, arvelig betinget reaksjonsmønster. Hos primatene er det likevel sjelden at raseri og aggresjon ender i drap på en artsfelle. Isteden viser den tapende part sin underkastelse med typiske og ensartede former for opptreden. Ofte etterligner den da hunnenes invitasjon til paring. Det er tilstrekkelig til at raseriet hos seierherren fortar seg. Det ser ut til at mennesket har tapt denne medfødte kontrollen over det biologisk betingede raseri. Det synes nesten ikke å være grenser for hva menneskene er i stand til å gjøre mot hverandre. Enten vi tar for oss nåtidens eller fortidens «sivilisasjoner» eller såkalte «primitive» samfunn, finner vi groteske utslag av menneskelig gru­ somhet. Det finnes massevis av eksempler: nazismens sys­ tematiske forsøk på å utrydde et helt folk, hvis eneste «forbrytelse» var at de var av jødisk herkomst, aztekerrikets kannibalisme, søramerikanske indianeres hodejakt, menneskeofringer, inkvisisjonens tortur, den skjulte vold i vårt eget samfunn og så videre. Denne faktiske volden avspeiler seg også i grusomme fantasier som vi finner i en god del av verdens myter. Det gjelder ikke minst i de raf­ finerte formene for tortur som kommer til uttrykk i vel­ kjente religioners helvetesoppfatninger. Det kan neppe heller være tvil om at en god del mennesker faktisk nyter andres lidelse og død. Den «umenneskelighet» som kom­ mer til uttrykk i slike handlinger, forestillinger og hold­ ninger, ser faktisk ut til å være menneskelig i den grad at den skiller oss ut fra andre levende arter. Hvordan kan denne menneskelige artsfiendtligheten ha utviklet seg?

Morderapen Den kjente anatomiprofessoren og paleontologen Ray­ mond Dart var sikker på at denne utviklingen startet alle­ rede med Australopithecus. I flere sørafrikanske huler, særlig Makapansgat, er det funnet en mengde fossiler av denne arten, blandet med bavianskaller og rester av andre dyr. Ved systematisk å gjennomgå fossilmaterialet mente Dart å kunne peke på flere trekk som tyder på at Australopithecusartene ikke bare drepte andre dyr, men også sine artsfren­ der, og at de faktisk også fortærte dem. Dart festet seg ved at knoklene var sterkt ødelagt, og at visse skjelettdeler var vanligere enn andre. Han tolket ødeleggelsen som resultat av at de forhistoriske individene hadde fått en voldelig død. Og han så den relativt hyppige forekomsten av bestemte knokler som uttrykk for at våre tidlige forfedre hadde brakt med seg til hulene de knoklene av det drepte byttet som var best egnet som våpen, for eksempel køller eller enkle redskaper. Ifølge Dart ser vi kimen til det spesi­ fikt menneskelige i bruken av knokler som våpen til å drepe artsfrender. Slik oppstod det utvelgelsespresset som førte til mennesket. De som hadde best evne til å bruke våpen og var minst bundet av medfødte bremsemekanismer når det gjaldt å drepe sine artsfrender, overlevde. La oss nå vurdere Australopithecus-materialet for å se om det finnes noen annen og bedre begrunnet forklanng på de

Hodejakt blant enkelte jeger­ folk og bønder, særlig i Sør-

Amerika og Ny-Guinea, henger sammen med en mar­ kert og varig krigstilstand mellom nabostammer. For­ skerne er uenige om hva hodejakten uttrykker. Er den et symbolsk uttrykk for økolo­ gisk press? Eller er den et ledd i en ideologi der fiendens hode er et symbol på rang og kilde til mystisk innflytelse? Den

siste forklaringen er vel den mest sannsynlige. Bildet viser en jivaro-indianerfra Ecua­ dor.

særtrekkene Dart fant. En annen paleontolog, Bob Brain, har gjennomgått materialet på nytt og hevder at det er umu­ lig å avgjøre om disse knoklene ble ødelagt da individene ble drept eller senere, under fossiliseringen. Under denne prosessen ble knoklene begravd under 30 m dype jord- og steinmasser. Disse øvde et press mer enn sterkt nok til å for­ årsake de ødeleggelsene Dart hadde påvist på knoklene. Den ujevne fordelingen av forskjellige benrester viser seg å stemme nokså godt med den fordelingen vi i dag fin­ ner i hyenehuler. Av et større jaktbytte er det bare de kraf­ tigste knoklene som blir igjen etter rovdyrenes måltid, for eksempel underkjeve og overarmsben - nettopp den type knokler som Dart mente Australopithecus-artene brukte til våpen. Når man sammenligner Makapansgat-fossilene med benrester etter hyenemåltider, viser det seg at minst 30 prosent av merkene på fossilene er av samme type. Derfor er det rimelig å anta at det dreier seg om ben av døde eller drepte Australopithecus-individer som er blitt trukket inn i hulene av rovdyr, snarere enn at Australopithecus-arter selv bebodde hulene. Benrestene forteller i så fall ikke om slag med primitive redskaper, men om hvilke ben rovdyrene ikke kunne fordøye. Teorien om morderapen som ble menneske, kan derfor ikke begrunnes med å vise til Australopithecus-fossiler. Derimot viser erectus-fossilene fra Zhoukoudian-hulen i Kina at hullet i nakkeregionen, der ryggmargen går, på flere av kraniene er blitt utvidet. Sannsynligvis gjorde erectus-befolkningene dette for å få fatt i hjernen. Det ser med andre ord ut til at de var kannibaler. Det er disse fos­ silene nobelprisvinneren Konrad Lorenz viser til når han hevder at våre forfedre brukte sine våpen til å drepe ikke bare vilt, men også medlemmer av sin egen art. Men selv dette materialet er ikke så entydig som man skulle tro. Vi må spørre om de menneskehjernene som ble spist, stammet fra mennesker som var drept av utenforstå­ ende, eller om de ble spist av gruppens egne medlemmer etter at de var døde. Ser vi på nåtidige jegere og sankere, finner vi begge former for kannibalisme: både at de spiser døde gruppemedlemmer og at de spiser slagne fiender. KRIG OG KJØNN

Dette Australopithecus-kraniet har tannavtrykk som

svarer helt til de avtrykk hjørnetennene til en leopard

ville ha etterlatt. Forskerne mener at de fleste av knok­ lene i de sørafrikanske hulene

stammer fra måltidene til leo­ parder og andre rovdyr. Dette har svekket teorien om at

Australopithecus var mennes­ keeter.

Det første foregår gjerne i sammenheng med ritualer etter et gruppemedlems død og ser ut til å henge sammen med forestillinger om videreføring av forbindelsen mellom den døde og hans/hennes gruppemedlemmer. Slik kanniba­ lisme er helt forskjellig fra det å spise drepte fiender for å få mat. Zhoukoudian-materialet tillater oss ikke å avgjøre hva slags kannibalisme Homo ereetus praktiserte.

Sosiobiologi og krig Den tyske dyrepsykologen Konrad Lorenz (1903-89) grunnla den vitenskapsgren han selv gav navnet etologi,

læren om dyrenes atferd. Når dyr i regelen ikke dreper sine artsfeller slik som mennes­ kene gjør, skyldes det ifølge Lorenz at det hos dyrene fore­

I 1975 publiserte Edward O. Wilson en bok med tittelen «Sociobiology, the New Synthesis». I denne og senere arbeider argumenterer Wilson for at samfunnsvitenskape­ lig innsikt i menneskelig atferd kan reduseres til nevro­ biologi (hjernens prosesser) og til ortodoks darwinistisk evolusjonsteori (overføring av gener fra generasjon til generasjon). Mens noen sosiobiologer, for eksempel Des-

går en «ritualisering» av kampen i form av en «lek» som ender med at den ene part underkaster seg den andre.

mond Morris, hevder at menneskelig atferd er direkte avledet fra vår apelignende biologi, modifiserer Wilson dette ved å si at bare 20 prosent av vår menneskelighet har en genetisk basis, mens 80 prosent er basert på kultu­ relle overflateforhold. Det som faller inn under de 20 pro­ sentene, er universelt menneskelig, og det må altså fra dette synspunkt sett være naturlig, altså noe vi ikke kan gjøre noe med. Blant slike universelle uforanderlig gene­ tisk bestemte trekk nevnes arbeidsdeling basert på kjønn, seksuell dobbeltstandard, mannlig aggresjon, konflikt mellom menn og kvinner som følge av ulike forplantningsstrategier. Ut fra et slikt perspektiv er det ikke uven­ tet at sosiobiologer mener at krig har en biologisk basis. David Barash oppfatter ikke krig som noe mer enn orga­ nisert gruppeaggresjon. Argumentet er som følger: Mann­ lige hormoner utviklet seg som fysiologiske elementer som under spesiell stimulans frembringer ulike former for aggressiv atferd fra sosial dominans til kriminalitet, lyn­ sjing og krig. Ut fra en slik tankegang skulle man søke årsaken til den annen verdenskrig i biologiske forhold snarere enn i trettiårenes depresjon og de forskjellige sam­ funnsmessige og kulturelle forholdene som i Tyskland la grunnlaget for at Hitler fikk gjennomslag for nazi-ideologien. Aggresjon og krig er vesensforskjellige fenomener selv om de begge kan forefinnes i samme atferd - krig er en form for sosial aggresjon som har lite eller intet å gjøre med individuell vold. Krig må analyseres med hensyn til mellommenneskelige politiske prosesser, og ikke med hensyn til individers hormontilstander. Selv om det er genetiske komponenter i aggressiv atferd og i dominans-underkastelse-reaksjoner, er det umulig å forklare den faktiske variasjon i voldelig atferd så vel som villighet til å bli dominert uten å se dette i sammenheng med de sosiale omgivelsene de unge vokser opp i. Når det gjelder mennesket, vil vi ikke minst understreke betyd­ ningen av at vi gjennom språket kan begrunne, fordømme og planlegge vold så vel som legitimere maktforhold. Om vi finner mellommenneskelig vold og krig i alle samfunn, er dette fenomener som ikke har en universell mening definert ved vår biologi. I sine ulike fremtredelsesformer er dette fenomener som har sine årsaker og får sine konse­ kvenser i ulike sosial-økologiske prosesser.

Hva forteller arkeologien om de eldste krigene? Det er et faktum at mord, krig, vold og tortur er åpenbare og dominerende trekk både i vår egen tid og i gamle sivili­ sasjoner vi har skriftlige beretninger om. Så vidt vi vet, går de eldste funnene som klart vitner om drap, tilbake til tiden mellom 15 000 og 10 000 f.Kr. Gravfunn fra Nubia i Sudan fra denne tiden viser piler som sitter i selve skjelettet på en måte som tyder på drap. Jerikos murer fra 8000 f.Kr. vitner om at trusselen om angrep var sterk nok til at innbyggerne samordnet sin arbeidsinnsats for å bygge omfattende befestningen Vi regner det likevel som overveiende sann­ synlig at befolkningsvekst mye tidligere har ført til konkur­ ranse og krig mellom ulike grupper om adgang til ressurser.

1 de fleste samfunn finnes det organiserte former for kamp

slik at mennesker kan utøve vold mot hverandre i overens­ stemmelse med aksepterte regler. Her ser vi en bryte­

kamp hos en stamme i Nubafjellene i Sudan. Når tilsku­ erne identifiserer seg med konkurrentene, mener Lorenz at dette tjener til å utløse deres iboende trang til aggre­

sjon og dermed gjenopprette deres indre balanse.

56

I BEGYNNELSEN

I den følgende tiden viser arkeologiske funn stadig tydeligere tegn på at vold og faren for vold øker i betyd­ ning. Hvordan skal vi forklare dette? Tapet av medfødte bremsemekanismer mot drap av artsfrender er nok en nødvendig betingelse for denne utviklingen. Men dette er ikke i seg selv noen tilstrekkelig grunn til at krig bryter ut. Det er i konkurransen mellom menneskegrupper vi må søke forklaringen, ikke i arvestoffet. Krig og aggresjon er fenomener på forskjellig nivå. De biokjemiske prosessene som utløser raseri og aggressive handlinger, er fysiologisk bestemt. De politiske prosessene som regulerer krig er det ikke. Raseri er faktisk ikke særlig effektivt i en krigssitua­ sjon; da kreves det snarere evne til å beregne kjølig strate­ gisk. At raseri blir utløst på kampplassen, betyr ikke at det er aggresjonstrangen som forårsaker striden eller avgjør hvem som vinner. Det er sannsynligvis denne feilslutningen Konrad Lorenz gjør seg skyldig i når han søker en årsakssammen­ heng mellom våre medfødte aggressive tilbøyeligheter og krig. Spørsmålet om hvorvidt krig er et uunngåelig men­ neskelig fenomen, er snarere et spørsmål om hvorvidt det er mulig eller umulig å innrette seg slik organisatorisk at konflikten kan bilegges og motstridende interesser dempes uten at partene tyr til voldelige løsninger. Dette spørsmålet kan vi fremdeles ikke gi noe tilfredsstillende svar på. I menneskets utvikling ser vi at konflikter mellom grupper først kommer til syne i områder der vi har grunn til å anta at det var press på ressursene (Nildalen og Jordan-dalen). Konfliktene øker etter hvert som jorddyrking og husdyrhold tiltar i betydning. Jordbruket fører med seg nye former for eiendom. Behovet for å beskytte liv og

Jerikos 10 000 år gamle murer vitner om behovet for forsvarsverker. Det har vært

antatt at murene skulle være bygd for å hindre tilsig av Jord fra de omkringliggende fjell­ skråningene i regntiden, men dette anser vi for lite rimelig.

eiendom fremmer politisk sentralisering. Konkurranse mellom rivaliserende maktsentrer øker i sin tur omfanget av krigshandlingene. Når militær effektivitet først er blitt avgjørende for gruppens tilpasning, vil det være et klart

Bildet viser «Tollund-mannen» fra Jylland. Den vélbevarte huden tydet på at man­ nen ikke hadde vært engasjert i fysisk arbeid. Mageinnholdet viste at han hadde spist en grøt som inneholdt ca. 40-50

ulike urteslag. Om dette er et rituelt drap på linje med dem vi i Afrika finner av gudekonger som ikke makter å levere samfunnet den trygghet for mat og liv som forventes,

er usikkert.

KRIG OG KJØNN

57

tilpasset. For å lette dette presset velger de kanskje den utveien å gå til krig mot andre grupper i samme eller over­ lappende nisje. Utviklingen av militær teknikk tjener til å isolere grupper og til å stimulere kulturelle forskjeller. Slike forskjeller minsker mulighetene for samkvem og gjensidig forståelse mellom gruppene og bidrar til å fremme oppfatningen av andre som vesensforskjellige. Dette svekker ytterligere bremsemekanismen mot drap på medmennesker. Når drap blir en viktig teknikk i en grup­ pes tilpasning, oppstår det også lett kulturelle idealer som understreker verdien av å kunne undertvinge andre og herske over dem. I de samfunnene vi kjenner, blir slike idealer i større eller mindre grad holdt opp for den mann­ lige befolkning, og det er da også hovedsakelig denne delen av befolkningen som har spesialisert seg på å drepe.

Mannens dominerende rolle Sivilisasjonens fremvekst fører

de fleste steder med seg en

sterk økning i utøvelse av vold. Kongegraver fra Shangdynastiet (1750-1000f.Kr.) i Kina viser at flere hundre mennesker ble halshogd og

begravd sammen med kon­

gen. Bildet viser bøddelens øksehode.

Jakt på større vilt ser ut til å ha vært en av mannens tidlig­

utvelgelsespress til fordel for slik effektivitet. Det innebæ­ rer at en stadig større del av samfunnets ressurser blir brukt for å skaffe midler til å ødelegge andre grupper. Denne tendensen til våpenkappløp tjener også til å stimu­ lere utvikling av ideologiske systemer som skaper lojalitet innenfor gruppen ved å fremheve motsetninger og for­ skjeller i forhold til konkurrerende grupper. Vi ser her igjen hvordan en rekke vekselvirkninger styrker hverandre. Befolkningsvekst leder før eller senere til at folk opplever økt økologisk press i den nisjen de er

ste spesialoppgaver. På bildet ser vi jegere av lokoro-stammen i Sør-Sudan. Kjøtt fra

nedlagt storvilt blir ijegersankersamfunn i overveiende grad delt mellom gruppemed­

lemmer etter veletablerte regler. Etableringen av slike institusjonaliserte regler inne­ bar en revolusjonerende orga­

nisatorisk nyvinning i men­

neskets kulturelle utvikling ved at de utgjorde et sikker­ hetsnett for gruppemedlem­ mer som ikke hadde jaktlykke med seg. Særlig i arktiske strøk, der animalsk føde utgjorde et hovedelement i kosten, var deling av funda­ mental betydningfor individers og gruppers overlevelses­

evne.

58

I BEGYNNELSEN

Biologiske forskjeller mellom kjønnene har fremmet utviklingen av mannens krigerrolle. Kvinner føder barn og produserer melk til dem. Vi må regne med at kvinnene hos våre tidlige Homininae-forfedre - som hunnene hos andre primater - hadde en større del av sin tid bundet til underhold og pleie av barn enn mannen. Vi vet ikke hvor­ dan de tidlige Homininae-samfunnene var organisert, men på et eller annet trinn må det ha blitt utviklet regler om arbeidsdeling mellom kjønnene. Siden en vesentlig del av kvinnenes tid var bundet til barna, og siden mennene i regelen hadde større fysisk styrke, var det ikke uten grunn at kvinnene fikk oppgaver som kunne samordnes med deres funksjon når det gjaldt slektens fornyelse. Ettersom det er hunnen som blant andre primater sørger for mat til barna, antar vi at det samme en gang har vært tilfelle blant menneskenes forfe­ dre. Utviklingen fra Australopithecus-artene til Homo habi­ lis fant trolig sted på savannen. Vi regner med at Australo­ pithecus afarensis for en stor del levde av plantekost som frø, røtter og frukter og dessuten av insekter, larver og muligens mindre dyr. En Australopithecus-kvmne var

utvilsomt i stand til å sanke tilstrekkelig av denne føden både til seg selv og barna. I vår tidlige utvikling er det derfor grunn til å tro at det - mer enn behovene i matsankingen - var behovet for beskyttelse mot savannens rovdyr som fremmet arbeids­ deling. Hannene kan ha spesialisert seg i forsvar av flok­ ken, mens hunnene har født barn og tatt seg av dem og begge hver for seg har sørget for å skaffe seg mat. I en slik tilpasning er det tenkelig at utviklingen begunstiget aggresjon knyttet til det mannlige hormonet. Vi holder det for mest sannsynlig at primitive våpen hovedsakelig ble utviklet av den mannlige befolkningen.

Arbeidsdelingen mellom kjønnene utvikler seg videre Arbeidsdelingen mellom kjønnene kom senere også til å omfatte produktiv virksomhet. Dette forutsatte at de delte maten og at det utviklet seg enighet om rettigheter og plikter mellom kjønnene i så måte. Den økte tilgangen på kjøttmat bød som nevnt på emæringsmessige fordeler. Betydningen av kjøtt i kosten favori­ serte utviklingen av egenskaper som gjorde oss til mer effektive rovdyr - eller jegere som vi heller vil kalle det. Dette henger nær sammen med utviklingen av primitive våpen til bedre jaktredskaper. Jakten er trolig fra et svært tidlig tidspunkt blitt dominert av menn, som med tiden er blitt i stand til å nedlegge større og større vilt. Dette har igjen ført til økt samarbeid mellom menn. Man har blitt enig både om å drive jakt sammen og om å dele byttet. Et avgjørende skritt videre var at byttet ikke lenger ble delt bare mellom jegerne, men at også andre i flokken, det vil si kvinner og barn, fikk sin del. Vi vet ikke når dette skjedde. Vi regner med at bruken av ild i matlagingen frem­ met slik deling, men at den sannsynligvis går lenger tilbake. Matlaging i «hjemmet» har tradisjonelt vært kvinnearbeid, og dessuten gav ildstedet kvinner og barn vern mot rovdyr. På denne måten regner vi med at de første tilløp til kul­ turelt bestemt arbeidsdeling i produksjonen fant sted. Over hele verden blant jeger/sankerfolk og svibrukere blir arbeid knyttet til matlaging, for eksempel det å hente vann og ved, lage leirkrukker og kornbinger, tilberedelse og koking av mat ansett som kvinnearbeid. Vi vil under­ streke at vårt argument for slik arbeidsdeling ikke er basert på antagelse om at kvinnene har grunnleggende genetisk gitte «anlegg» til å utføre disse aktivitetene, men på et argument for at det under de teknisk-økologiske for­ hold våre tidlige forfedre levde under, «lå i kortene» at anatomiske og fysiologiske forskjeller mellom kjønnene ville favorisere forskjeller i oppgaver som menn og kvin­ ner spesialiserte seg i under en begynnende arbeidsdeling. Dynamikken i utvikling av kjønnsbasert arbeidsdeling må ut fra vårt perspektiv søkes i mellommenneskelig sam­ handling under gitte økologiske betingelser. Når Wilson begrunner sitt argument om at genetisk gitte forskjeller under alle sosial-økologiske betingelser vil føre til at menn vil dominere i politisk liv, i forretningsvirksomhet og i vitenskap ved å hevde at «i jeger- og sankersamfunn

jakter menn, og kvinnene er hjemme», og at denne «sterke skjevheten består i de fleste jordbruks- og indus­ trisamfunn...», er dette ikke riktig. Selv om kvinner i liten grad jakter, gir de ved sin sanking i de fleste jeger- og san­ kersamfunn et større bidrag til matforsyningen enn menn gjør. Sanking vil ofte innebære bevegelser langt utenfor hjemstedets umiddelbare nærhet. Når det gjelder jord­ bruk under enkle svibruksbetingelser, finner vi også at kvinner vanligvis gir et like stort (og ofte tungt) om ikke større bidrag til matproduksjonen enn hva mannen gjør. Genetisk bestemte forskjeller er åpenbart av fundamen­ tal betydning i omgangen mellom menn og kvinner når det gjelder seksualdriften, og sannsynligvis også når det gjelder hvilke egenskaper ved det annet kjønn man seksuelt tenner på. Hviket utslag seksualdriften får på individers faktiske atferd, kan imidlertid ikke forstås ved å påpeke dens biolo­ giske basis; man må også se på kulturelle konvensjoner og sosiale sanksjoner som regulerer utøvelsen av den. Spen­ ningen mellom det biologisk gitte og det sosialt regulerte er på dette feltet dramatisk og kommer i individuell atferd til uttrykk i handlinger som kan få de mest omfattende konse­ kvenser på ulike felter - fra familieliv og ritual til økonomi og politikk. Poenget er imidlertid at slik atferd og dens konsekvenser må forstås som resultat av et samspill av pro­ sesser som ikke er reduserbare til hverandre. Den økologisk baserte favoriseringen av et ganske all­ ment mønster for kjønnsbasert arbeidsdeling har ført til at de to kjønnene har gitt forskjellige bidrag til kulturelle oppfinnelser av helt grunnleggende betydning for men­ neskets utvikling. Storviltj akten kan ha fremmet forutse­ enhet, planlegging og meddelelsesevne. Og som vi før har vært inne på, var sannsynligvis kvinnens tilberedning av mat ved bruk av ild en forutsetning for at kjeve, munn­ hule og strupe ble utviklet til organer for å uttale språkets mangfold av lyder. Fordelene ved den økte arbeidsde­ lingen mellom menn og kvinner gjorde avhengigheten mellom dem større. Denne avhengigheten bygger på enig­ het om rettigheter og plikter dem imellom, ikke på nedarvede biologiske anlegg. Etter at Homo sapiens sapiens stod fram, kom kjønnsfor­

Bortsettfra melkingen er det vanligvis menn som tar seg av

arbeidsoppgavene i det spesi­ aliserte husdyrholdet. Herser vi enfulani-gruppefra VestSudan på vandring i regn­ tiden.

KRIG OG KJØNN । 59

skjellen til å prege manns- og kvinnerollene på stadig flere områder. Avgjørende var det at sanking ble en kvinnespesialitet, slik at kvinnene ikke bare samlet plantekost til seg og sine barn, men også til mennene. Under tropiske og subtropiske naturforhold innebærer dette vanligvis at mesteparten av energitilførselen kommer fra kvinnenes sanking og ikke fra mennenes jakt.

Familien blir til Ut fra det vi vet om nåtidige jeger- og sankerfolk, er det rimelig å tro at kjønnenes økte avhengighet av hverandre allerede på et tidlig tidspunkt førte til at det ble organisert en eller annen form for familie. Vi kjenner selvfølgelig ikke til hvordan denne familien fungerte. Men i og med at de fleste kjente jegere og sankere har en familieform som er slående lik vår egen - med mann, kone og barn - antar vi at denne enkle formen er mer opphavlig enn de sam­ mensatte familiene vi finner i forskjellige bondesamfunn og andre sivilisasjoner. I alle kjente samfunn er det satt grenser for hvem som kan slå seg sammen som ektefeller. Forestillingen om incest (blodskam) er nærmest universell og utelukker seksuell omgang mellom mor-sønn, far-datter, bror-søster og et varierende antall andre slektninger. Vi skal ikke her gå nærmere inn på det omdiskuterte spørsmålet om Selv det tunge og slitsomme arbeidet med å hente ved ble oftere utført av kvinner enn av menn. Dette bildet fra et av stammefolkene i Sørøst-

Asias fjellområder viser tyde­ lig at arbeidet ikke ble delt ut fra hva som rent fysisk passet best for menn ogfor kvinner.

hvordan denne forestillingen er oppstått. Men den går åpenbart langt tilbake, og den henger sannsynligvis sam­ men med familiens opprinnelse. Claude Lévi-Strauss antar våre tidligste forfedre i Homininae-linjen uhemmet av incestforbud fant sine paringspartnere innen sin egen lille gruppe, og at det da følgelig ikke fantes bånd som organiserte flere slike grup­ per sammen i større og vedvarende sosiale enheter. Et avgjørende skritt i overgangen fra dyr til menneske skjedde nettopp ved etableringen av allianser mellom smågrupper. Dette skjedde ved at menn i de enkelte små­ gruppene fant opp en kulturell regel - incestforbudet som innebar at de frasa seg muligheten til å pare seg med mødre, søstre og døtre, og at de følgelig måtte skaffe seg sine paringspartnere fra andre grupper. Opprinnelsen til incestforbudet betraktes fra dette perspektivet ikke som evolusjon av en genetisk nedlagt reaksjon, men som opp­ finnelse av en kulturell regel. Vi har tidligere argumentert for at etablering av kulturelle regler for utveksling av ytel­ ser (gi og få, gavebytte) mellom individer eller grupper fikk fundamentale konsekvenser for menneskets sosiokulturelle og biologiske utvikling. Incesttabuet er ifølge Lévi-Strauss grunnleggende i denne sammenheng fordi gruppenes forplantning blir avhengig av allianser mellom grupper basert på langsiktige forpliktelser om utveksling av kvinner. Grunnlaget for alle andre bytteformer, innbe­ fattet symbolsk kommunikasjon, er altså basert på en ene­ stående menneskelig egenskap, nemlig evnen til å skille mellom kvinner som er seksuelt tillatt (potensielle koner) og kvinner som er forbudt (kvinner av egen gruppe klas­ sifisert som «søstre»). Alle ekteskaps- og slektskapssyste­ mer oppfattes hovedsakelig som regler for utveksling av kvinner. Ut fra en slik tankegang argumenterer LéviStrauss for at incestforbudet er opprinnelsen til kultur. Lévi-Strauss’ tanker om incestforbudets evolusjonsmessige konsekvenser er interessante, men det er langt fra noen allmenn enighet innen antropologien om argumen­ tasjonen hans. En av de viktigste innvendingene knytter seg til at han ikke skiller mellom hvem man ikke kan ha sex med og hvem man ikke kan gifte seg med. Det første betgnes som incest og dreier seg om kulturelle regler som vanligvis er sterkt emosjonelt ladet. Det andre betegnes som eksogami (forbud mot inngifte) og kan i tillegg til kvinner som faller inn under incesttabuet også innbefatte kvinnelige gruppemedlemmer man ikke kan gifte seg med, men der seksuell omgang ikke vil defineres som incest, med de sosiale reaksjonene det medfører.

Kvinnens plass - biologisk bestemt eller organisert av menn? Den biologiske forskjellen mellom kjønnene har gitt grunnlag for stor variasjon når det gjelder fordelingen av rettigheter og plikter mellom kjønnene, både innenfor familien og i et større samfunn. Det er likevel jevnt over slik at kvinnenes virksomhet i langt større grad enn men­ nenes er begrenset til hjemmet, mens den mer offentlige sektoren er dominert av mennene. Det er også typisk at

60

I BEGYNNELSEN

mannsaktiviteter blir regnet som de mest betydningsfulle. Det er sannsynlig at utvelgelsespresset blant de tidlige Homininae-artene fremmet en slik mannsdominans. De kulturelle reglene som senere ble utviklet om arbeidsdeling mellom kjønnene, har ikke nødvendigvis ført til at fysisk tyngre oppgaver er blitt tillagt den fysisk sterkere mannen, med andre ord at kvinnene har fått de oppgavene de biologisk er bedre skikket til. Det er sam­ funnets kulturelle regler som har vært avgjørende, og de har faktisk resultert i at kvinnene ofte måtte trekke det tyngste lasset, særlig i samfunn basert på primitivt jord­ bruk. Da sivilisasjonen vokste fram, var det vanlig at eli­ tens kvinner ble trukket ut av arbeidslivet. Det førte like­ vel ikke til at de fikk offentlig makt; tvert om er det mye som tyder på at deres muligheter til å øve selvstendig inn­ flytelse ble ytterligere svekket. Enestående eksempler på kvinner som har gjort en stor innsats i den offentlige sektor, er unntak som bekrefter regelen. De viser likevel at påfallende mange kvinner har kunnet hevde seg utenfor hjemmet, til tross for at sam­ funnets regler klart favoriserer mannen når det gjelder å oppnå offentlige verv og stillinger, og til tross for at kvin­ ner og menn fra tidlig barndom blir oppdratt og opplært til å fylle ulike roller i samfunnet. Dette tyder på at biolo­ giske forutsetninger i seg selv ikke er bestemmende for inndelingen i kvinne- og mannsroller. Det avgjørende er hvordan samfunnet har brukt kjønnsforskjellene kulturelt til å organisere forholdet mellom mennesker.

Behovet for en bedre måte å koke maten på var sannsyn­ ligvis avgjørende for at keramikk-kunsten ble oppfunnet.

Med kar som kunne settes direkte på ildstedet, gikk mat­ lagingen mye lettere. Den før­ ste keramikken vi kjenner til, stammer fra Japan og er ca. 13 000 år gammel. Trolig var det kvinner som oppfant de fleste tekniske forbedringer som knytter seg til matlaging. Typisk nok har håndlaget keramikk i alminnelighet vært fremstilt av kvinner, slik dette bildet fra Vest-Sudan viser.

Da dreieskiven ble oppfunnet og man begynte å produsere keramikk for et større mar­ ked, overtok mennene dette

arbeidet.

Kjønnsforskjell som symbol De naturlige anatomiske og fysiologiske forskjellene mel­ lom kjønnene er åpenbare og av grunnleggende betyd­ ning for hvordan vi innretter oss i forhold til hverandre. Like tydelig er det at denne forskjellen er kilde til en rik utvikling av symboler. Som vi allerede har vært inne på, er det rimelig å tolke tidlige steinalderfiguriner i lys av hvor­ dan kvinnebildet egner seg til å symbolisere viktige anlig­ gender i menneskelivet. Vi skal i ulike regionale kapitler komme inn på hvordan slike kjønnsbaserte symboler har fått ulike utforminger. Vi vet svært lite om hvorvidt mannsdominans hos men­ nesket i dag er arvelig betinget. Men det er som nevnt grunn til å tro at genetisk gitte reaksjoner her som i annen atferd etterhånden er blitt sterkt modifisert av symbolsk overførte oppfatninger. Paradoksalt nok ser det ut til at slike kulturelt bestemte oppfatninger i mange samfunn dra­ matisk har styrket mannens posisjon i forhold til kvinnen. Utviklingen av jordbruket og den økte krigføringen som fulgte med, førte som vi vet til ytterligere skille mel­ lom manns- og kvinneidentitet og til styrking av de ideologisk-religiøse begrunnelsene for dette skillet. Slike begrunnelser finner i alle samfunn uttrykk i en mengde språklige og ikke-språklige symboler. Disse symbolene farger både vår bevisste og ubevisste oppfatning av forhol­ det mellom mann og kvinne på en slik måte at vi til nå ikke har klart å skille fra hverandre de biologisk gitte for­ skjellene og de kulturelt pålagte oppfatningene.

Kvinnene har ansvar for et helt sett av gjøremål i forbin­ delse med matlaging. Ett av dem er å hente vann. I mange samfunn er det utenkelig at en mann skal gjøre det.

KRIG OG KJØNN

61

Jordbrukets fremvekst

Da menneskene gikk over til å drive

giske materialet som er tilgjengelig i dag,

jordbruk, med plantedyrking og husdyr­

tyder snarere på at planteforedling og

hold, fulgte dyptgripende endringer av

husdyrhold oppstod og utviklet seg uav­

natur og samfunn. Tidligere antok man

hengig i minst fem forskjellige områder

at jordbruket hadde sitt opphavsområde

på kloden. Når og hvordan skjedde

i Midtøsten, og at det derfra spredte seg

dette? Hva var årsakene, og hvilke følger

til andre deler av verden. Det arkeolo­

fikk det?

nen. Gjennom vekst i kunnskap om slik inngripen har mennesket kommet til å spille en stadig mer dominerende rolle i naturen. Det mest revolusjonerende av slik inngripen i naturen vi hittil har tatt opp, er kontroll av ilden, med de omfat­ tende konsekvensene dette fikk for menneskets biolo­ giske utvikling så vel som dets økologiske tilpasning til ulike klimasoner. En annen slik revolusjonerende inngri­ pen kom da mennesket utviklet evne til å kontrollere planters og dyrs reproduksjon (forplantning) på en måte som ledet til utvikling av plante- og dyrearter som gav større avkastning for menneskelig forbruk. Skal vi forstå denne revolusjonen, må vi se den i forhold til de ervervsformene den vokste ut av og den mattilgangen disse gav grunnlag for.

Jeger- og sankerfolk har over­ levd til nyere tid i alle klima­ tiske regioner på jorden. Dette viser at slike samfunn

har klart å utvikle teknikker

og levevis for å kunne klare seg under nesten alle slags forhold: tropisk hete, arktisk kulde, tørr ørken og fuktig regnskog. Kartet viser grup­ per av jegere og sankere i

dagens verden.

I de foregående kapitlene har vi lagt vekt på å vurdere hvordan ulike trekk ved vår biologiske evolusjon og sosiokulturelle utvikling er blitt formet gjennom samhandling menneskene imellom og i forhold til naturgitte betingel­ ser som planter, dyr, klima, jordsmonn og vann. Som bio­ logisk og kulturelt vesen har mennesket vokst fram og er blitt reprodusert gjennom et samspill av naturlige og sosi­ ale prosesser. Menneskets symboliserende evne setter det i stand til å høste erfaring fra sin deltagelse i dette sam­ spillet og til å revurdere og tenke ut nye metoder til å gripe inn i prosesser i den naturlige og sosiale omverde-

62 ! I BEGYNNELSEN

Jakt og sanking Arkeologene står overfor et stort problem når det gjelder å fastslå hva forhistoriske mennesker levde av. Fra nåle­ vende jegere og sankere vet vi at det er enorm variasjon i betydningen av animalsk og vegetabilsk kost. De nordlige inuittene (eskimoene) baserer mer enn 90 prosent av kos­ ten på kjøtt og fett, mens san-folkene (som tidligere ble kalt buskmenn) har et kosthold som består av 90 prosent planteføde. Når det gjelder animalsk kost, kan vi finne knokkelrester av dyrene som ble utnyttet, og steinredska-

pene er også av en type som viser at de er blitt brukt for eksempel til å nedlegge dyr, flå dem, skrape skinnet og knuse knoklene for å få ut margen. Utnyttelsen av plante­ ressurser er derimot svært vanskelig å spore i materialet. Tannmønsteret vårt tyder på at frøspising har vært en fak­ tor i evolusjonen. Eldre rester etter planteføde (frukt, nøt­ ter, røtter, bær, frø) etterlater seg få arkeologiske spor. Det samme er tilfellet med redskapene - gravestokker, bæresekker av skinn eller fibrer, skåler av gresskarlignende grønnsaker (kalebasser). Steinredskaper som klart viser utnyttelse av korn, finner vi forholdsvis sent. Fra Midt­ østen og Nildalen har vi 17 000 år gamle kvemsteiner og forkullede frø fra ville kornslag, I Australia finner vi ca. 25 000 år gamle polerte steinbakker brukt til å grave opp røtter, og 5000-6000 år gamle afrikanske klippemalerier viser kvinner som bruker gravestokker med gjennomhullede steinvekter. 1 det arkeologiske materialet finner vi slike vekter allerede for ca. 10 000-15 000 år siden. Den viktigste dokumentasjonen av plantekostens betydning finner man imidlertid i strontiuminnholdet i rester av menneskeskjeletter; planteetere har et høyere nivå av strontium enn kjøttetere. Ved å måle strontiuminnholdet i skjelettmaterialet kan man fastslå den forholdsmessige betydningen av vegetabilsk og animalsk føde i fortids­ menneskenes kosthold. Slike analyser har vist at det i Midtøsten var en stor økning i planteføde forut for frem­ veksten av foredlede planter, fulgt av en midlertidig ned­ gang før man igjen finner økning i sammenheng med foredling av kornsorter. Dette tyder på en overbeskatning

av ville frøsorter og at knapphet på disse var en faktor i planteforedlingen. Den arbeidsdelingen mellom kjønnene vi har drøftet i foregående kapittel, støttes av materiale fra dagens jegerog sankersamfunn. Også her står mennene for jakten, mens kvinnene særlig har ansvar for sankingen. Jaktens og sankingens forholdsvise betydning for energitilførselen varierer sterkt med naturbetingelsene, og det samme gjel­ der dermed det enkelte kjønns bidrag til underholdet. Jakt betyr mer i jordens arktiske, subarktiske og tempe­ rerte soner, mens sanking er viktigst under tropiske og subtropiske betingelser. Produksjonsutstyret i jeger- og sankersamfunnet er enkelt, og hver person er vanligvis i stand til å lage det selv på kort tid. Hos jegere er det følgelig få gjenstander av betydning som den enkelte kan investere i, bortsett fra båter blant fiskere og hunder blant arktiske jegere, og behovet for dette vil fort være mettet. Blant jegere og san­ kere finner man derfor en ideologisk vektlegging av «investering» i sosial anseelse ved deling snarere enn av individuell oppsamling av materielle goder. Kjøtt er den maten som er mest ettertraktet og rangerer høyest i jeger- og sankersamfunnet. Ferdighet i å skaffe kjøtt gir jegeren ry, særlig når det blir fordelt innen grup­ pen. Delingen får ofte en seremoniell karakter, og det gis bestemte regler for hvem i gruppen som skal ha de ulike delene av dyret. Den som har noe å dele, får ry for gav­ mildhet, og det knyttes vanligvis til forventning om gjen­ ytelser. De som anerkjenner jegeren, får mat. Fordelene

«1 ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.» Da befolknings­ vekst ikke lenger tillot alle å høste direkte fra naturens overflod, måtte man slite for

føden. Særlig lukingen er et slit, men opplevelsen av slit

reduseres dramatisk når arbeidet utføres som en dug­

nad. Her ser vi en gruppe furkvinner fra Sudan som luker hirse. Dugnaden organiseres som et selskap med servering av hjemmebrygget øl. Menn og kvinner har særeie i jord, og mennene organiserer til­ svarende selskap seg imellom. Det er ikke uten grunn man finner at arbeid og alkohol­

servering i dugnader er så utbredt blant bønder verden over. Dugnader uttrykker og fremmer samhold mellom del­ tagerne.

JORDBRUKETS FREMVEKST

63

Den første bosettingen i Ame­

rika må ha funnet sted i en periode da Beringstredet var tørrlagt og den såkalte iskor-

ridoren i Canada var åpen. Kartet gir et forenklet bilde av

hvordan denne innvandringen kan ha skjedd, i stadier fra for ca. 12 000 år siden til for ca. 10 500 år siden. Enkelte

ved å dele er klare, i og med at det kan gå lang tid mellom hver gang den enkelte jeger nedlegger et bytte. Skikken med å dele fungerer derfor som et slags sikkerhetsnett. Fordi lagringsmulighetene for kjøtt ofte er begrenset, må det dessuten brukes i løpet av kort tid. Det er altså rimelig å betrakte utviklingen av kulturelle regler for deling som et ledd i anstrengelsene for å overleve i krisetider, både for den enkelte og for gruppen som helhet.

forskere mener imidlertid på grunnlag av funndateringer

som fremdeles er usikre, at den kan ha foregått atskillig

Barnebegrensning og befolkningsvekst

tidligere. Det er også forskere

I folkegrupper som tilpasser seg ved å flytte på seg, byr det på store problemer for kvinnen å kombinere matsanking med å amme og bære flere enn ett barn om gangen. Jegere og sankere har så vidt vi vet, ikke hatt effektive pre­ vensjonsmidler, og det må ha vært et problem for dem å unngå altfor hyppige fødsler. I nyere tid har abort eller barnemord vært brukt. Abortmetodene er temmelig gro­ teske, for eksempel stramme bånd rundt kvinnens mage, sterk massasje, slag og spark i magen. De fører også ofte til at kvinnen dør, og det er derfor bare blant grupper under sterkt økologisk press vi kjenner denne type befolkningsregulering. Jegere og sankere har oftere benyttet barne­ mord, i første rekke drap på jentebarn.

som mener at innvandringen kan ha skjedd tidligere ved at

folk i en tilpasning til store havpattedyr og fisk og med en

enkel båtteknologi kan ha innvandret langs iskanten uavhengig av landbro og

iskorridor.

64 j I BEGYNNELSEN

Et lempeligere middel til fødselskontroll kan være å forlenge ammingsperioden. Etter et svangerskap ser det ut til at kvinnens første eggløsning er avhengig av et visst minimum av fettreserver. Amming krever ca. 1000 ekstra kalorier daglig og kan gjøre det vanskelig å lagre det over­ skuddet av energi i form av fett som skal til for eggløs­ ning. Særlig er dette vanskelig dersom det er lite karbo­ hydrater eller stivelse i kosten. Dette er tilfellet hos san-kvinnene. De har et kosthold som er rikt på dyre- og planteproteiner, men fattig på stivelse. Når de forlenger ammingen, ser det ut til at de er i stand til å utsette et nytt svangerskap i rundt fire år. Derimot viser undersøkelser at kvinner som lever på stivelsesrik kost, for eksempel mais og rotfrukter, begynner å legge på seg og sjelden kan vente mer enn ca. 18 måneder mellom fødslene. Paradok­ salt nok tyder dette på at befolkningen vil kunne holdes lav ved forlenget amming i perioder med tilgang på mat som er rik på proteiner og har lavt innhold av karbohy­ drater. I en periode med stivelsesrik mat ser det derimot ut til å være en tendens til økt fødselshyppighet. Selv en svak befolkningsvekst hos de vandrende jeger­ folkene ville over en periode på noen titusener år føre til en formelig befolkningseksplosjon. Det skjedde åpenbart ikke. Derfor er det rimelig å anta at de ovennevnte for­ mene for befolkningsregulering ble praktisert. Likevel har dette ikke alltid vært tilstrekkelig til å hindre lokalt press på ressurser. Som nevnt gjaldt det særlig gunstige områ­ der med et bredt og mangesidig næringsgrunnlag. Nett­ opp i slike områder regner vi med at større dyrearter først ble utslettet og at mennesket gikk over til en mer bofast tilpasning, i økende grad basert på føde fra sjø og vann, småvilt og planter. Hos mer bofaste grupper var det lettere å kombinere sankingen med det å amme og bære barna. Følgelig hadde de mindre behov for barnebegrensning. Det er nettopp i denne såkalte mesolittiske fasen (egentlig «mellomsteinalderen») at det arkeologiske materialet viser en kraftig befolkningsvekst. Den førte uunngåelig til at det ble et større press på noen av de mange matkildene som disse jeger- og sankerbefolkningene utnyttet.

Storviltet overbeskattes Jaktmulighetene var trolig avgjørende for at det moderne menneske spredte seg til jordens forskjellige soner. Arkeo­ logiske funn viser at utviklingen stort sett var den samme i alle verdensdeler. Det moderne mennesket baserte fra først av sin tilpasning på å drive jakt på store landdyr (megafauna). Men tilgangen på storvilt var ikke uuttømmelig, og dyrene formerte seg forholdsvis langsomt. Det ser ut til at spesialisert storviltjakt nådde sitt høy­ depunkt i Europa og i Amerika ved slutten av siste istid, det vil si for 11 000-12 000 år siden. Fra Solutré i Frank­ rike kjenner vi benrester etter mer enn 10 000 villhester som øyensynlig var tvunget utfor fjellstup. 1 Tsjekkia og Slovakia er det funnet rester etter over tusen mammuter. Dette viser hvor effektivt mennesket jaktet på disse store dyrene. Ved slutten av siste istid var da også flere arter av det tidligere storviltet utryddet. Mennesket hadde neppe

DEN GAMLE VERDEN

De opprinnelige nærings­ veiene på jorden viser en tydelig soneinndeling etter spredningen av jordbruket. Både i de nordlige og sørlige marginalområdene holdt jakt seg som næringsvei blant avanserte inuitter i Arktis og rester av jegergrupper i de ofte tørre randområdene på den sørlige halvkule. Korn­ dyrking og dyrking av knollveksterfaller sammen med

henholdsvis de tempererte og de tropiske områdene, og med en hovedvekt påfebruk i den tørre sonen. Et belte av reinjegere kompletterer kartet. I

den gamle verden drev disse også en delfebruk etter påvirkning fra tilgrensende gjeterfolk. (Se også kart s. 66.)

alene skylden for dette; klimaforhold var sannsynligvis også medvirkende. Men klimaet kan ikke ha vært hoved­ faktoren, slik enkelte har hevdet. Det hadde vært flere til­ svarende klimaendringer tidligere uten noen lignende utrydding av store dyr. Det romantiske argumentet om at jegere og sankere er økologisk bevisste og følgelig ikke vil overutnytte livsviktige dyreressurser, er derfor neppe holdbart. Selv om avkastningen fra storviltet reduseres som følge av overbeskatning, vil ikke dette nødvendigvis redusere dødeligheten i den lokale menneskebefolkningen hvis denne befolkningen kan kompensere reduksjonen i til­ gangen på kjøtt ved å øke utnyttelsen av andre ressurser, for eksempel plantevekster. Presset på de store dyreartene kan under slike betingelser lede til at beskatningen av storviltet overstiger dets forplantningsrate og dermed til utryddelse. Skal dette forhindres uten lokal befolknings­ reduksjon, forutsetter det både at befolkningen makter å etablere enighet (vanligvis religiøst forankret og politisk sanksjonert) om beskatningsrate og at den makter å inten­ sivere utnyttelsen av andre ressurser. Storviltet er altså mest sårbart i de områdene som fra menneskets syns­ punkt er de gunstigste, med mulighet for utnyttelse av et flerfold av ressurser. Etter at arkaisk Homo sapiens-grupper for ca. 200 000 år siden utviklet redskaper (i første rekke spyd) og organi­ sasjonsformer som effektiviserte storviltjakten, ser det ut til at beskatningen av flere storviltarter faktisk førte til at de ble utryddet. På det afrikanske kontinentet later det til at det oppstod folkepress på et tidlig stadium. Det arkeo­ logiske materialet tyder på at det allerede for vel 100 000 år siden skjedde en overgang til å utnytte et meget bredt næringsgrunnlag, som blant annet omfattet mat fra sjø og vann. Dette fant sted innen geografisk spredte områder fra Sør-Afrika til Haua Fteah-hulen i Tunisia og viser seg i den endrede sammensetningen av dyrerestene på boplassene.

I Sør-Afrika forsvant for eksempel på denne tiden femti av de større dyreartene som tidligere dominerte. Tallet kan være noe overdrevet, og utryddelsen må sannsynligvis sees som et samspill av menneskelig beskatning og naturgitte forandringer som førte til et tørrere klima i tropiske områder. De subarktiske steppeområdene fra Tyskland til ØstSibir med sin rike storviltfauna ble ved utviklingen av mer effektiv jaktteknologi svært attraktive. Det gjenspeiler seg i funn av et mangfold av 20 000-30 000 år gamle jegerbosetninger over dette enorme tundraområdet. Her for­ svant flere storviltarter som mammut sannsynligvis gjen­ nom et samspill av klimaendringer og jakt ved utgangen av siste istid. Funn viser at betydningen av drøvtyggende dyr som rein, hjort og andre økte etter 10 000 f.Kr. Etter hvert ble også mindre vilt sterkere utnyttet. Men først og fremst ble planteføde og ressurser i sjø og vann viktige. Mest dramatisk synes imidlertid innvirkningen på megafaunaen i Amerika å ha vært. Fra de eurasiske tundraområdene fulgte enkelte befolkningsgrupper storviltet over til det amerikanske kontinentet i en periode da Beringstredet var tørrlagt. Det ser ut til at den viktigste innvandringen (sannsynligvis av ganske få og små grup­ per) skjedde for ca. 13 000 år siden (se kapitlet om Ame­ rika). Funn av karakteristiske pilspisser viser at storviltjegere i løpet av tusen år bredte seg i åpent terreng helt til Sør-Amerika. Dette er ikke så utrolig som det kan høres. Sannsynligvis hadde disse innvandrerne ingen alvorlige konkurrenter som jegere. Dessuten må vi regne med at en god del av viltet ikke hadde lært seg å unngå det nye rov­ dyret - mennesket. Forholdene i Amerika må ha vært usedvanlig gunstige for jegerne og kan godt ha gitt grunnlag for en befolk­ ningsvekst på én prosent pr. år, dvs. fordobling ca. hvert 75. år. En gruppe på 100 ville med en slik vekst bli til 1,5 millioner i løpet av 1000 år. Så lenge jegerne kunne

JORDBRUKETS FREMVEKST

65

DEN NYE VERDEN

trenge videre til nye områder når presset på viltet økte, er det ikke usannsynlig at en slik vekst kunne opprettholdes og føre til at hele Amerika ble befolket i løpet av et årtu­ sen. Etter dette forsvant i løpet av kort tid hele 32 av kon­ tinentets større dyrearter, blant andre mammuten, masto­ donten, kamelen, kveget og hesten. Selv om varmere klima bidrog til å utrydde disse dyrene, ser det ut til at mennesket spilte en hovedrolle. Nettopp fra denne perioden finner vi nemlig en mengde jaktredskaper som kan forbindes med storviltjakt. Når denne utryddelsen kunne finne sted i klimatisk gunstige områder, hang det sammen med at mennesket etter hvert som storviltet mistet betydning, kunne erstatte det med annen føde. Dermed holdt folketallet seg oppe, og presset på viltet stoppet ikke før viktige arter var sterkt redusert eller utryddet.

Den geografiske opprinnelsen til tamdyr og kulturplanter. Mange s teder på jorden, sær­ lig i området mellom 10 gra­ der S og 50 grader N, har til forskjellige tider bidratt med

kulturplanter og tamdyr. Blant de første og viktigste

områdene var Midtøsten og Sørøst-Asia i den gamle ver­ den og Mellom-Amerika i den nye verden. Det er åpenbare paralleller mellom mange av de arter som ble tatt i bruk uavhengig av hverandre i for­

skjellige områder. På grunn av oppdagelsesferdene i nyere

og moderne tid er mange plantearterfra den nye ver­ den nå utbredt over hele klo­ den. Få dyr ble imidlertid

Ressurser i sjø og vann

temmet i den nye verden, og

også i Amerika er det stort

Menneskets biologisk gitte forplantningsevne kombinert med dets evne til kulturell nyskapning av mer effektiv teknologi utgjorde ikke bare en fare for overbeskatning av de spesifikke ressursene det utnyttet. Det var også en kilde til å søke i naturen etter nye ressurser som kunne til­ fredsstille deres matbehov. Dette er åpenbart et sjansespill - man vet jo ikke om maten er giftig eller spiselig. At kost­ naden med slik eksperimentering kan være dødelig er åpenbar.

sett arter fra den gamle ver­ den som brukes som husdyr.

(Se også kart s. 65.)

Den kjente franske arkeolo­ gen Henri Lhote (1903-91) mener at denne hellerist­

ningen fra Sahara viser kvin­ ner som høster villkorn. Ristningen er vanskelig å datere, men man tror at den er 6000-8000 år gammel. I så fall er den et av de eldste

kjente eksemplene på en arbeidsdeling der det er kvin­ nen som høster.

66

BEGYNNELSEN

Et av de eksperimentene som fikk størst betydning, skjedde da folk på ulike steder begynte å utnytte ressur­ sene i elver, innsjøer og brakkvann. Snegler, skjell, mus­ linger, for ikke å snakke om fisk, er ikke bare næringsrik mat - de er også ressurser som har en høy forplantningsrate og som derfor er lite sårbare for overbeskatning. Kan­ skje aller viktigst var det at disse ressursene som regel var tilgjengelige året rundt innenfor den enkelte lokalitet; det førte til større og mer permanente bosetninger. Det første vitnesbyrdet om sporadisk utnyttelse av res­ surser i sjø og vann finner vi allerede for ca. 100 000 år siden ved Klasies-elva i Sør-Afrika, men det er først for ca. 10 000-12 000 år siden at vi i Nildalen og Japan har funn som tyder på at slike «akvatiske» ressurser utgjør et vikti­ gere proteininnslag i kosten enn kjøtt. Vi regner med at fremtidige utgravninger vil vise at avhengigheten av akvatiske ressurser går enda lenger tilbake, og at de kan ha hatt enda større betydning i andre områder, kanskje sær­ lig i Sørøst-Asia. Uansett hvor man begynte med denne utnyttelsen, må avhengigheten av denne ressursen ha stimulert til utvik­ ling av redskaper tilpasset dette formålet. Vi ser det i form av harpuner og fiskekroker av ben. Steinredskapene kan i overveiende grad klassifiseres som mesolittisk og består vesentlig av små pilspisser. Andre redskaper som teiner, snøre og gam er det vanskelig å finne direkte beviser for, men steiner som vanskelig kan fortolkes som annet enn fiskesøkke, tyder på at slike redskaper ble tidlig utviklet. Har man hatt søkke, så har man også hatt flottører av et eller annet slag, for eksempel uthulte gresskar. Effektivite­ ten i bruken av disse redskapene vil i vesentlig grad avhenge av at de knyttes til fiske fra båt. De første båtene vi kjenner, går ikke lenger tilbake enn ca. 8000 år (Tsjadsjøen og Danmark), men vi må regne med at farkoster i en eller annen form må gå mye lenger tilbake, ellers ville det vært umulig at mennesker for 50 000 år siden kunne ha krysset havstrekningen på 70 km som skilte Indonesia fra Australia. Disse farkostene spilte trolig ikke noen viktig ervervsmessig rolle, i og med at Australias urinnbyggere i liten eller ingen grad førte denne tradisjonen videre. Det er i Afrika og Asia den teknologiske utviklingen knyttet til det nye kostholdet blir viktig. Fast bosetning innebar nye oppgaver og nye muligheter. En viktig oppfin­ nelse som kan knyttes til fast bosetning, er kokekar av brent leire (keramikk) som vi finner i Nildalen og Japan for 10 000-12 000 år siden. Kokekar av keramikk er ikke særlig praktiske for nomadefolk. Men når man skulle bruke og lagre akvatiske ressurser, må de ha vært en vesentlig forbedring. Analyser av karene tyder også på at de i tillegg til koking av fiskestuing ble brukt til koking av villhirsegrøt og kjøttstuing. Dette er sammen med grønnsakstuing de typiske bestanddelene i de afrikanske bønde­ nes kost i dag (nomadene baserer seg dessuten på melk). Et viktig arkeologisk vitnesbyrd om at den nye ressurs­ utnyttelsen førte til fastere bosetning, er at den går sam­ men med permanente gravsteder. Vi må regne med at tet­ tere og fastere bosetning må ha medført økt intern konflikt, og at dette fremmet utvikling av nye politiske organisasjonsformer. Stabil tilgang på mat førte til ytterli­

Jeger- og sanker-kvinner ønsker ofte å ha lange mel­ lomrom mellom barna, siden

de må bære dem med seg når | de høster inn mat. Den ame­ rikanske antropologen | Richard Lee har regnet ut at

en san-kvinne i løpet av en fireårsperiode vil bære barnet sitt 6000 km mens familien stadigflytter leiren på leting etter mat. Det sier seg selv at kvinner ikke kan bære 2-3 barn over slike avstander

Denne kvinnen fra san-gruppen i Kalahari har samlet inn mongongonøtter. Nøttene er rike på proteiner og minera­ ler og har høy næringsverdi. | Planter utgjør ca. 75 prosent av mattilgangen hos busk­

mennene, og det er kvinnene som har ansvar for san­ kingen.

gere befolkningsvekst. Dette ledet i to hovedretninger. Én gikk mot utnyttelse av havets fiskeressurser og ekspan­ sjon til andre og kjøligere klimasoner der fiskeressursene ofte ble utnyttet i kombinasjon med storviltjakt - noe som ofte medførte sesongmessige forflytninger mellom jaktog fiskeområder. Dette skal vi komme nærmere inn på i de regionale kapitlene. En annen retning gikk mot inten­ sivering av lokal utnyttelse av planteressurser.

Varebytte og fast bosetning En alternativ vei til fremvekst av større og fastere boset­ ninger er ikke basert på utnyttelse av en ny matressurs, men på utnyttelse av ressurser som ikke behøvde å ha ernæringsmessig betydning i det hele tatt; de fikk verdi fordi de (for eksempel spesielle skjell) var kilde til rang, eller fordi de (for eksempel oker) ble etterspurt for rituelle formål. Vi har allerede nevnt at omfattende varebyttenettverk eksisterte allerede tidlig i det moderne menneskets historie, men det er først fra en tid for ca. 10 000-12 000 år siden at vi i Midtøsten ser klare tegn på at dette vare­ byttet leder til etablering av større og mer permanente bosetninger. Siden dette ikke var basert på utvikling av teknologi som økte mattilgangen, må denne prosessen ha vært atskillig mer kompleks enn i Afrika. Varebyttet omfattet etter alt å dømme ikke matvarer, men heller det vi kan kalle prestisjegoder, og det ble trolig formidlet gjennom institusjoner vi finner i jeger- og sanJORDBRUKETS FREMVEKST 1 67

I svijordbruk (svibruk) blir

først grener og trær hogd ned og brent. Asken gjødsler jorda. Bildet viser svijordbruk

i Amazonas’ regnskog. Jords­ monnet i regnskogen er svært

fattig på næringsstoffer. Når skogen ryddes og erstattes medjordbruksplanter som

spises av mennesket, blir jorda fort utpint i tillegg til at den er mer utsatt for utvas­

kersamfunn og enkle bondesamfunn - nemlig gavebytte ved seremonielle anledninger mellom mer eller mindre permanente byttepartnere. De faste bosetningene ser ut til å ha vokst fram ved lokale forekomststeder eller ved ste­ der som lå sentralt i byttenettverkene. Siden disse tettstedene var basert på kontroll over vik­ tige ranggjenstander, og siden befolkningskonsentrasjon må ha økt presset på lokale matressurser (frø fra ville kornsorter og linser, og kjøtt fra blant annet villsau og antilope), antar vi at utviklingen av politiske institusjoner som regulerte interne og eksterne forhold, var enda mer omfattende her enn i Afrika. Klare variasjoner i gravgodset tyder også på at det allerede i denne tidlige tiden var utviklet rangsforskj eller. Keramikk finner vi i Midtøsten først ca. 1500 år senere enn i Afrika. Dette kan tyde på at kornfrøene ikke ble konsumert som grøt, men som brød. Den første steke­ ovnen kjenner vi først til fra Jarmo for ca. 7000 år siden, men hvis ikke brød tidligere ble stekt i ovn, så kan jo brøddeig også stekes på pinne. Dette tyder på at to av hovedbestanddelene (brød og stekt kjøtt) i det typiske Midtøsten-kostholdet går forut for jordbruket, mens den tredje komponenten (melk) først kommer flere tusen år senere, etter at melking av tamdyr var oppfunnet. Selv om prosessene bak fremveksten av større stabile bosetninger var forskjellige i ulike regioner, hadde de en konsekvens felles - nemlig økt lokal knapphet på ville kornfrø og vilt.

king gjennom kraftige regn­ skyll. Man kan derfor sjelden dyrke lenger enn 2—5 år før jorda må legges brakk for 30-60 år slik at skogen igjen kan trekke næringsstoffer opp

til overflaten.

Planteføde øker i betydning Selv om fiskeressurser økte i betydning, tyder materialet på at planteressurser fremdeles var viktige i folks kost­ hold. Større og permanente bosetninger må imidlertid ha

medført økt knapphet på lokale planteressurser. Et viktig tegn på at planteføde økte i betydning, er det eldste fun­ net av kvernstein fra Afrika og Midtøsten. Steinene er datert til å være vel 15 000 år gamle. Det ser ut til at de eldste kvernsteinene opprinnelig ble utviklet til produk­ sjon av okerfarge for seremonielle formål, for eksempel kroppsmaling eller begravelsesritualer, i og med at de eld­ ste steinene viser spor av knust oker. Om kvernstein opp­ rinnelig ble fremstilt for dette formålet, var det en annen funksjon som snart ble den dominerende - nemlig maling av frø fra de mange ville kornplantene som vokste på savannen. Fra denne tiden var det en sterk økning i antall boplasser i Afrika og Midtøsten. Befolkningsvekst førte uvegerlig til knapphet på de res­ sursene folk utnyttet. Slik knapphet stimulerer til ulike løsninger. En løsning er å flytte seg til nye områder. For ca. 10 000 år siden hadde det moderne mennesket spredt seg til jordens forskjellige regioner. De eneste ubebodde områdene var de ekstremt arktiske strøk, som Grønland. De ble først bosatt for ca. 4000 år siden. Samtidig med at mulighetene for geografisk spredning til helt nye områder opphørte, steg havet under isavsmeltingen ved slutten av siste istid. Dermed minket landmassene særlig i SørøstAsia, der enkelte beboelige områder ble redusert med opptil 50 prosent. Men her må vi samtidig peke på at områder på nordligere breddegrader, som i Skandinavia og Nord-Europa, ble frigitt da isen trakk seg tilbake. Etter hvert som menneskene okkuperte de områdene som egnet seg for utnyttelse med en gitt teknologi, økte konkurransen om ressursene. Kamp om ressursene avspeiler seg tidligere i det arkeologiske materialet i Afrika enn på noe annet kontinent. 1 Nubia finner vi allerede for 10 000-15 000 år siden gamle spor etter fast bosetning som var basert på et bredt næringsgrunnlag - skjell, fisk og planter. På flere av disse boplassene er det funnet skje­ letter med spor etter en voldelig død. Utvikling av våpenteknologi og organisasjonsformer rettet mot forsvar og angrep er en prosess som fremmes av økt ressursknapp­ het. En annen prosess er utvikling av teknologi for intensi­ vering av ressursutnyttelsen. Denne prosessen innebærer at mer arbeid må settes inn i mathøstingen. Det er i denne økte arbeidsinnsatsen man finner kilden til en ny utvik­ ling som kom til å få revolusjonerende konsekvenser for menneskene: jordbruket.

Det opprinnelige overflodssamfunnet For oss synes det innlysende at det å dyrke jorda må være mer tilfredsstillende enn å være jeger og sanker, fordi vi ser at bonden får så uendelig mye mer ut av en gitt areal­ enhet. Men la oss prøve å glemme våre tilvante forestil­ linger og sette oss inn i situasjonen til en tidlig befolkning av jegere og sankere. Alle i gruppen har adgang til jakt- og sankeområdet. Den enkeltes forbruk blir dekket av det gruppen produserer. Når matbehovet er oppfylt, er det liten grunn til ytterligere arbeidsinnsats. Studier av sanfolket i det sørlige Afrika viser at voksne personer bruker 68

I BEGYNNELSEN

ca. 2 1/2 time daglig til å samle mat. Med denne lille arbeidsinnsatsen tilfredsstiller de sine begrensede behov. Enda de må ha sett nabostammer drive jordbruk og selv holder til i dyrkbare områder, er det ytterst få som har slått inn på dette. Antropologen Marshall Sahlins har med utgangspunkt i slike iakttagelser karakterisert jeger-sanker-samfunnet som det opprinnelige overflodssamfunnet - overflod på fritid i og med at folks materielle forbruksbehov var svært begrenset. Når man vurderer dette argumentet, må man imidlertid være klar over at det forutsetter en lav befolk­ ningsvekst. Den var ofte ikke bare basert på lav fruktbar­ het, men også på kort levealder. I tillegg må man ta i betraktning at Sahlins’ argument er basert på materiale fra jeger-sankere som lever under naturbetingelser der til­ gangen på både plante- og dyreressurser er mindre utsatt for sesongmessige fluktuasjoner enn tilfellet er i arktiske og subarktiske strøk. Selv om de tallene som gjelder sanfolket, ikke uten videre kan overføres til alle jegere og san­ kere, reiser de spørsmålet om hva det kunne være som fikk folk til overhodet å begynne med jordbruk. Det inne­ bar jo at mer arbeid måtte settes inn - man måtte så, luke, høste, lagre - samtidig som avlingen måtte beskyttes både mot dyr og mot andre mennesker.

På denne helleristningen fra Sahara ser vi en gruppe februkere som har kveg som det klart viktigste husdyret. Slikt husdyrhold går vel 8000

år tilbake i Sahara. Et inter­ essant trekk ved motivet på ristningen er at det minner om den leirformen fulaninomadene bruker i dag. Tel­ tene er lagt ut på linje, kalvereipet strakt ut foran teltrekken, og det voksne kve­ get er plassert på den andre siden.

Jordbruk og planteforedling Det er ingen grunn til å anta at kulturplantene oppstod som resultat av at noen forutseende sankere bestemte seg for å drive planteforedling. De kom nok heller som et util­ siktet resultat av at mennesket innrettet seg annerledes i naturen. Vi regner med at jegere og sankere ikke ble bøn­ der uten at de var nødt til det. Det som kunne tvinge fram

en slik omlegging, var i første rekke en forverring av naturforholdene og en voksende befolkning som la sterkt press på planteressursene i området. Slikt press kunne også oppstå på andre måter. Forskjellige forhold kunne skape befolkningskonsentrasjoner i enkelte områder, slik at det oppstod knapphet på ettertraktede matvarer. Poli-

Marshall Sahlins (1930—) begynte sin antropologiske karriere med feltstudier i

Polynesia og en faglig oriente­

ring inspirert av kulturøkologiske synspunkter med vekt-

leggjng på det teknologiske og naturgitte grunnlaget for den samfunnsmessige overbyggingen. I senere arbeider har Sahlins tatt avstand fra disse

perspektivene og mer orien­ tert seg mot fransk struktura­ lisme. Nå vektlegger han at

menneskets symbolskapende evner ikke kan forstås som bestemt av biologiske og materielle forhold.

Denne kvinnen fra lokorostammen i Sør-Sudan maler korn på samme måte som kvinner har gjort i de siste 10 000-15 000 år. Å male

korn er en av de mest arbeidskrevende oppgaver i jordbruket. En kvinne bruker i gjennomsnitt ca. tre timer om dagen til å male korn til familien.

JORDBRUKETS FREMVEKST I 69

tisk usikkerhet kunne føre til at folk flyttet tettere sam­ men. Forekomster av ettertraktet materiale for redskaper eller smykker kunne trekke til seg folk, og det kunne oppstå tettere bosetning i knutepunkter for varebytte med slike materialer. For å vedlikeholde tilgangen på de ville kornsortene folk spiste, var det visse aktiviteter som var nærliggende favorisering av de foretrukne ville kornplantene ved å luke ut andre ikke-matnyttige planter, lagring av kornet, og ikke minst såing av de foretrukne villkornene. Jord­ bruk som aktivitet startet med dyrking av ville planter, og det var disse aktivitetene som resulterte i fremvekst av foredlede planteslag.

V Gordon Childe (1892-1957) er en av vår tids mest innflytelsesrike

arkeologer, I en serie bane­

brytende oversiktsverker som f.eks. «Social Evolution»,

«What Happened in History» og «Man Makes Himself» tok han opp grunnleggende pro­ blemer i Europas og Midt­

østens kulturhistoriske utvik­ ling, slik som jordbrukets fremvekst og konsekvensene av bydannelse - den såkalte

urbane revolusjon.

Hvem begynte med planteforedling? Det materialet som er tilgjengelig i dag, tyder på at plante­ foredling tok til på flere forskjellige steder uavhengig av hverandre i tiden fra ca. 8000 til ca. 4000 f.Kr. Sammen­ lignet med den lange perioden mennesket hadde levd som matsanker, er dette et svært kort tidsrom. Det krever mye og variert arbeid å utnytte kornplanter: såing, luking, innhøsting, rydding av jord, tresking, lagring og sist, men mest arbeidskrevende, maling av korn. Slikt arbeid ble først satt inn for å øke tilgangen på «ville» planter som mennesket foretrakk. Det er vanskelig å avgjøre hvor viktige de første dyr­ kede plantene var for matforsyningen. Det er mulig at hovedernæringen var skjell og fisk, røtter og frukt, men at visse frøsorter var ettertraktet som en del av kosten. I områder med et bredt og stabilt næringsgrunnlag ville befolkningsveksten da før eller senere føre til mangel på frøplanter. I denne situasjonen regner vi med at folk begynte å legge ned mer arbeid i naturen. Menneskenes arbeid forandret utvelgelsespresset i planteverdenen slik at planter med egenskaper menneskene foretrakk (for eksempel på grunn av avkastning og smak) ble begunsti­ get. Denne prosessen må ha tatt svært lang tid. Følgelig må vi vente at jordbruk som arbeid begynte lenge før vi finner resultat av det i form av foredlede planter. Ut fra det vi vet om arbeidsdeling blant jeger- og san-

Sammenlignende etnografi viser at et helt kompleks av

aktiviteter knyttet til matlagning er forbundet med kvinneidentitet. Disse aktivitetene fokuseres om arnen og koke-

krukka. Det er derfor ikke uten grunn at det praktiske elementet kokekar i sd mange kulturer metaforisk blir koblet til morsbildet og derved til­ skrevet et sterkt verdiladet symbolsk innhold. Disse kob­

lingene har vi all grunn til å anta har vært grunnleggende i menneskets kulturelle utvik­ ling, særlig i forbindelse med fremveksten av tidlig jord­ bruk, der kvinnen ser ut å ha

spilt en nøkkelrolle.

70

I BEGYNNELSEN

kerfolk og svijordbrukere i nyere tid, er det overveiende sannsynlig at det var kvinner som utførte det tidlige jord­ bruksarbeidet. Fast bosetting gjør det mulig og fordelaktig for kvinnene å redusere avstanden til sankingsstedet ved å arbeide mer for å fremme veksten av matplanter nær bostedet. Den revolusjonerende omleggingen til plantefor­ edling i den såkalte neolittiske perioden (yngre steinalder) er derfor sannsynligvis et resultat av kvinners arbeid.

Jordbrukets samfunnsmessige konsekvenser Da menneskene begynte med å basere sitt levebrød på avlinger de høstet som resultat av en langsiktig arbeids­ innsats, måtte de også finne nye måter å regulere forhol­ dene seg imellom på. Hos jegere og sankere har produk­ sjon og konsum en umiddelbar karakter, og sosiale institusjoner er i stor grad knyttet til løsning av kortsik­ tige oppgaver i forbindelse med disse aktivitetene. Selv om grupper kunne ha en eller annen form for kontroll over ressursene innen et område, var eiendom i disse res­ sursene i liten eller ingen grad utviklet. Jordbruket forut­ satte imidlertid en eller annen form for eiendom, slik at den som satte sitt arbeid inn i en mer langsiktig dyrkingsprosess, hadde en viss garanti for å høste resultatet. Tid­ ligere var deling det viktigste hensynet. Jordbruket forutsatte derimot sparing. Og sparing krevde at man organiserte seg i økonomiske enheter som hadde anled­ ning til å spare og ikke var underlagt jeger- og sankersamfunnets krav om å dele med andre. Jordbruket økte også muligheten til å utvikle mekanismer for sosial kontroll av kornlageret. Jordbruket fikk i det hele revolusjonerende virkninger i naturen (kulturplanter), i teknologien (nye redskaper), i samfunnet (nye eiendomsforhold) og i ideologien (min­ dre vekt på deling, mer på sparing). Men om virkningene var revolusjonerende, var ikke selve overgangen det. Jord­ bruket vokste fram over lang tid. Vil vi forstå denne pro­ sessen, må vi spørre hva det var som kunne få folk til å legge mer arbeid ned i naturen. Det er nemlig i økt arbeidsinnsats vi må søke kilden til at det oppstår nye plantearter som skiller seg fra ville planter og ofte ikke kan overleve uten at menneskene sår og luker. Med overgangen til jordbruk ble mennesket stilt over­ for eksistensielle problemer som stimulerte til utvikling av nye symbolformer som kunne bidra til forståelse, beher­ skelse og legitimering av fundamentale prosesser i natur og samfunnsliv. Jordas fruktbarhet ble et sentralt anlig­ gende som kom til uttrykk i et mangfold av ritualer og materielle symboler. Koblingen av dette til kvinnens fruktbarhet er nærliggende, særlig fordi jordbruket inne­ bærer at betydningen av kontinuitet i den jorddyrkende gruppen øker. Gruppemedlemskap er nødvendig for å få adgang til såkorn oppsamlet fra forrige høst, samtidig som reproduksjon av lageret forutsetter at nye medlemmer fødes inn i gruppen. Nye gruppemedlemmer får forskut­ tert såkorn av dem som kontrollerer lageret, det vil si de eldre. Vi har argumentert for at jordbruket vokste fram

som resultat av kvinners arbeidsinnsats for å fremme avkastningen av foretrukne planteslag, og vi antar følgelig at det opprinnelig var de som kontrollerte kornlageret. Etnografisk finner vi også at dette er tilfellet blant enkelte svibrukere i Afrika. Det dominerende trekket er imidler­ tid at denne kontrollen er blitt overtatt av menn. Ofte fin­ ner man at kontroll med kornlageret forvaltes av storfami­ liens mannlige overhode. Reproduksjon av kornlageret og reproduksjon av gruppemedlemmer blir et grunnleg­ gende anliggende for storfamilien. Med fremveksen av jordbruket finner vi derfor at jordens fruktbarhet og kvin­ ners fruktbarhet blir ideologisk fremhevet og uttrykt i et mangfold av symbolformer. Samtidig finner vi også ofte at gruppekontinuitet fostres gjennom ritualer fokusert på kult av stamfar eller stammor. Særlig der rettigheter i pro­ duktive ressurser er basert på gruppens egen evne til å forsvare dem, kan slik kult av forfar/mor føre til utvikling av vidtfavnende slektsbaserte politiske grupper som kan omfatte tusener av medlemmer. Mens politiske prosesser fremmet fremvekst av større politiske enheter, førte økonomiske prosesser til større individualisering Det er kanskje på denne bakgrunn vi må forstå at det først var etter at folk ble bønder at de begynte å fremstille alkohol, i første rekke av kornslag som bygg, hirse og ris, men senere også av druer, palmer og kaktus. Alkoholkonsum foregår i høyeste grad i en sosial sam­ menheng som understreker fellesskap og umiddelbarhet i kontrast til jordbruksproduksjonens individualisering. Det er kanskje nettopp derfor at når alkohol i mange bon­ desamfunn knyttes til jordbruksproduksjon, så er det i forbindelse med dugnad - gjensidig hjelp formidles gjen­ nom traktering av øl (se bilde s. 63).

Hvordan ble plantene foredlet? I hvilken grad kulturplanter vokste fram som et utilsiktet resultat av menneskelige aktiviteter (luking, høsting, såing), og i hvilken grad foredlingen var en bevisst pro­ sess, er fremdeles et uavklart spørsmål. Vi heller til den tanken at de første skritt i planteforedlingen var utilsiktet, men at når forandringen først var skjedd, så innebar dette at mennesker gjorde erfaringer som innebar kunnskap om planteforedling som en teknikk til å øke mattilgangen. Trolig var høstingsteknikken avgjørende for at det ble utviklet kulturplanter. Det gjaldt særlig skjæring av korn­ planter med redskaper som sigd. Ville kornplanter sprer seg lett når de er modne. Men på noen unormale planter sitter kornet fastere på akset. Når akset blir skåret, er det da større sjanse for at det blir høstet flere unormale enn normale korn. Ved såing av innhøstet kom øker dermed også sjansen for at unormale egenskaper blir ført videre og etter hvert blir dominerende. Slik har skjæring av kom ført til genetiske forandringer i kornplantene. Luking vir­ ket i samme retning. Planter som var fordelaktige for mennesket, overlevde. Konkurrerende planter ble luket vekk. Fordi mennesket gjennom sitt arbeid beskyttet kornplantene, var også sjansen større for at tilfeldige mutasjoner skulle føres videre.

Lagring var en nødvendig forutsetning i foredlingspro­ sessen, i og med at kornet må oppbevares i 6-8 måneder før det blir sådd. 1 det arkeologiske materialet er enkle kornsiloer en av de eldste teknikkene i utnyttingen av planteressurser. I Midtøsten er de ca. 15 000 år gamle. De består ofte av groper som var foret med leirklining. Alde­ ren tyder på at ville kornslag ble systematisk brukt til mat lenge før kulturplantene oppstod. Siden vi i Afrika finner de første klare tegn på fast bosetning og press på næringsgrunnlaget, er det merkelig at kulturplantene opptrer forholdsvis sent i det arkeolo­ giske materialet herfra. Først for 6000 år siden har vi tegn på at det ble dyrket sorghum. Foredlet sorghum finner vi først mye senere, og da merkelig nok ikke i Afrika, men for ca. 4000 år siden i Indusdalen og i Sør-Arabia. I Afrika er den eldste kjente foredlede sorghum ikke eldre enn ca. 2000 år. Dette kan henge sammen med at vi ikke ennå har funnet de eldste foredlede sorghumplantene. Det kan imidlertid ha en annen forklaring, nemlig at folkegrupper som hadde vill sorghum i kosten, gradvis spredte seg fra kystområdene i Øst-Afrika og derfra over Bab el-Mandeb til Sør-Arabia, og at sorghum derfra ble spredt videre mot India ved migrasjon eller diffusjon. En forutsetning for at menneskelige aktiviteter kan utgjøre en utvelgelsesprosess som leder til foredlet sorghum, er isolasjon av et genreservat av dyrket vill sorghum. Sorghum er nemlig kryssbestøvende, og nye varianter med egenskaper fordelaktige for menneskene ville vanskelig kunne få gjennomslag så lenge dyrkede planter ble bestøvet fra vill sorghum i nær­ heten. Foredlingen av mais var lenge litt av et mysterium for plante genetikere, siden man ikke fant plantens ville forlø­ per. På den eldste type foredlet mais som er funnet, er frø­ ene langs maiskolbene omgitt av et sterkt skall. De kan derfor ikke spres uten hjelp av mennesket. I 1960-årene ble det imidlertid i en hule i Tehuacån-dalen i det sørlige Mexico funnet små maiskolber mindre enn 3 cm lange. De kunne dateres til ca. 5000 f.Kr. Hver kolbe var omgitt av et skall som åpnet seg når frøene var modne. Disse var løst festet til kolben og kunne derfor spre seg naturlig med vinden. Sannsynligvis har vi her forløperen for den senere foredlede maisplanten. Mellom mais og kornsorter som hvete og bygg er det en grunnleggende forskjell. De to siste er selvbestøvende, og pollen utenfra når dem svært sjelden. Naturlige krys­ ninger er derfor uvanlige. Mais er til forskjell fra hvete og bygg kryssbestøvende. Den hannlige delen av planten sit­ ter i toppen og produserer store mengder pollen som blir fraktet over lange avstander. Den hunnlige delen av plan­ ten sitter på den nedre delen. Den er åpen for bestøvning av ethvert pollen som når den - fra samme plante, andre maisplanter eller beslektede planter. Krysning forekom­ mer derfor svært ofte. Dette forklarer at mais i løpet av det første årtusen f.Kr. forandret seg drastisk, og at den deret­ ter ble en av de ledende planter i Tehuacån-dalen og i Mexico for øvrig. Botaniske data tyder på at den forbe­ drede varianten var resultat av en krysning mellom vill mais og den nærbeslektede teosinteplanten. Teosinteplanten vokser i dag vilt i store deler av Mexico. Den ville JORDBRUKETS FREMVEKST

Disse fire maiskolbene illus­

trerer tydelig utviklingen av denne planten. De ble utgravd av den amerikanske arkeologen McNeish i en hule i Tehuacån-dalen i Mexico. Den eldste til venstre er datert til ca. 5000f.Kr., og den største planten til høyre til ca. 800-1500 e.Kr.

71

maisplanten forsvant, mens den ville teosinteplanten overlevde.

De eldste tamdyrene Mens planteforedling var en utilsiktet følge av menneskets utnytting av ville planter, ser det ut til at utviklingen av tamdyrarter skjedde som resultat av mer planmessig kon­ troll med formeringen. Hunden er det eldste tamdyr vi har spor av; tamme hunder går tilbake til 9000-10 000 f.Kr. Hunden nedstammer fra ulven, og menneske og ulv ope­ rerte i det samme geografiske området siden Homo erectus for 1,5 millioner år siden trengte inn i Eurasia. Både men­ nesket og ulven var arter som jaktet på store dyr, og i sine overlappende nisjer utviklet de på mange måter lignende atferd, for eksempel lydlig og visuell kommunikasjon for å samordne flokkmedlemmenes innsats i nedleggelsen av byttet. Både det tidlige mennesket og ulven var altså sosi­ ale dyr med en velutviklet evne til å forstå tegn for aggre­ sjon, frykt, underkastelse og tilfredshet på tvers av arts­ grensen. De mange sagnene man har om barn som er blitt

De eldste trekkdyrene var kveg °g ikke hest. Arkeologisk

materiale tyder på at kveg ble brukt som trekkraft for 6000 år siden. Dette bildet fra Viet­ nam viser okse som trekkraft.

innadoptert i ulveflokker, kan derfor ha en viss sannsyn­ lighet, i og med at begge arter er sosiale dyr. Til tross for at de var konkurrenter i overlappende nisjer, ser det ut til at deres felles sosiabilitet har vært grunnlag for at begge arter (og da særlig mennesket) har hatt tilbøyelighet til å adop­ tere den andre artens avkom, og at dette avkommet har hatt evne til å tilegne seg atferdstrekk stimulert av den adopterende arten. Når det gjelder ville dyrs tilegnelse av atferdstrekk fra en menneskegruppe, kaller vi det temming. Det kan være flere grunner til at menneskegrupper adopterte ulvunger - vi har allerede nevnt tiltrekning til ulvungers sosiale legning. Andre grunner kan være at ulver inngikk i rituelle sammenhenger, og at de derfor ble adop­ tert, slik ainoene (se kapitlet om Kina og Japan) oppaler bjørnunger. Uansett menneskenes motiver for adopsjon av ulvunger er det rimelig å tro at det tidlig oppstod et symbiotisk forhold mellom dem - ulver kunne mer effektivt enn mennesker finne byttedyr, mens Homo sapiens sapiens med sin mer avanserte teknologi var i stand til å nedlegge vilt, for eksempel mammut, noe ulvene ikke maktet. Det er mulig at kjøttrester som mennesker etterlot seg etter slikt storvilt, allerede på et tidlig tidspunkt tiltrakk ulver til mennesket. Det var da mennesket begynte å utnytte tamulv som en teknikk i tilpasning i jaktnisjer at det avgjørende skrittet mot avl av hunderasene ble tatt. Det var sannsynlighvis etter at tamulv ble satt inn i en slik funksjon at menneske­ grupper systematisk begynte å avle opp tamulv isolert fra villulv. Slik genetisk isolasjon av en tamulvstamme fra villulvstammer var en nødvendig forutsetning for fremodling av tamme hunderaser, forskjellige fra arter som hadde vokst fram gjennom naturlig utvalg. Gjennom dette tileg­ net mennesket seg ideen om at naturen er noe som kan manipuleres for menneskelige formål. Sannsynligvis var dette en faktor i den senere fremodling av husdyrarter av større produktiv betydning. Vi er ikke kjent med arkeolo­ gisk materiale som tyder på at mennesket har utnyttet ulv og hund for konsumformål, men vi har faktisk observert folk (aka-stammen i Thailand) som har hundekjøtt på menyen. Muligens har vår egen kulturelle antagelse om at konsum av hundekjøtt er et universelt tabu, bidratt til at vi ikke har lagt merke til materiale som kunne tyde på at så ikke er tilfellet. Det er først et par tusen år senere vi har funn av husdyrartene som etter hvert ble viktige i matproduksjonen. Mens mennesket og ulven var konkurrerende rovdyr i overlappende nisjer, var det økologiske forholdet mellom mennesket og de ville variantene av sau, geit, kveg og gris karakterisert som et forhold mellom rovdyr og bytte. Det var altså lite som tiltrakk byttedyrene til det menneskelige rovdyret i en symbiotisk relasjon.

Hvordan oppstod februk? Hva var grunnen til at februk oppstod? Vi vet at det fikk store følger for matforsyningen i forskjellige deler av ver­ den. Men var det for å skaffe mat at folk først temmet dyr? Ville dyr, spesielt kveg, ble opprinnelig kanskje verdsatt 72

I BEGYNNELSEN

vel så mye for sin rituelle og religiøse betydning, og de var symboler på virilitet og styrke. Arkeologisk materiale fra Anatolia (Lilleasia), spesielt fra boplassen Øatal Htiyuk, tyder på at kveg der hadde en helt spesiell religiøs funk­ sjon så langt tilbake som ca. 6500 f.Kr., altså i den eldste fasen da kveg ble holdt som husdyr. Uansett hva grunnen var til at menneskene begynte å adoptere unger av ville arter, viser det arkeologiske mate­ rialet at disse artene allerede var et konsumgode, og at det var som kjøttprodusenter tamdyrstammer fikk sin første økonomiske betydning. En slik overgang fra konsum av vilt til konsum av husdyr er langt fra enkel. Etnografisk materiale viser oss som nevnt at mellommenneskelige relasjoner blant jeger-sankere i vesentlig grad er organisert rundt deling av kjøtt innen gruppen - kjøtt er med andre ord et gode som mange har krav på. Innføring av husdyr­ hold blant jeger-sankere har ofte vist seg å være vanskelig i og med at dyrene oppfattes som fellesgode. Praktisering av husdyrhold forutsetter at den som investerer sin arbeidsinnsats i denne aktiviteten, har garantier for at andre gruppemedlemmer ikke tar for seg av kjøttet når de måtte ønske det, med andre ord: Husdyrhold forutsetter

Materialet tyder på at sau og geit først ble holdt som husdyr ca. 8000 f.Kr. Sannsynligvis gikk en enkel form for korndyrking ved svibruk og en noe fastere bosetning forut for husdyrhold. Vi kan regne med at folk i en lang periode utnyttet halvtamme husdyr, som de til en viss grad kontrollerte ved å lokke med salt. Sau og geit har et sterkt saltbehov. 1 områder med svibruk var den saltholdige asken et viktig middel til å knytte dyrene til seg. Som følge av svibruket ble gressområdene utvidet, og det ble større arealer å beite på for dyrene. I områder der skogen vokste til igjen etter avsviingen, må særlig ungskuddene på trærne ha vært ettertraktet. Vi må regne med at det nettopp var i slike økologisk forstyrrede områder men­ neskene kunne knytte til seg hovdyr og få en viss kontroll over dem. Er dette riktig, var relasjonen mellom mennes­ ket og de ville variantene av sau, geit og kveg økologisk sett også karakterisert av en viss grad av symbiose. Dette kunne senere føre til at det ble lettere å temme dem. Økt kontroll over dyrene må være blitt stadig viktigere for å beskytte åkrene etter hvert som korndyrking ved svibruk bredte seg. Det ble ønskelig å regulere både dyrenes van­ dringer og deres avl. Ved kontrollert avl ser det ut til at

Denne papua-kvinnenfra Ny-Guinea ammer en gris­ unge. Enkelte arkeologer har

hevdet at del var en viktig faktor i overgangen til hus­ dyrhold at ungdyr som dette ble ammet opp.

Onager-eslet i Midtøsten var det første husdyr som ble

benyttet til krigføring. Her ser vi esler som trekker en tung stridsvogn med kompakte trehjul, bak går en soldat med stridshjelm. Eslet var også

uhyre viktig som pakkdyr i transport av handelsvarer og

råstoffer, som Mesopotamia var helt avhengig av. Dette bildet er fra et gravkammer fra byen Ur i Sør-Mesopotamia og består av en treramme innlagt med skjell og lapislasuli. Det er datert til ca. 2500 f.Kr.

institusjonalisering av en eller annen form for privat eien­ dom i tamdyrene. Det er kanskje derfor at husdyrhold med et mulig unntak av reindrift ser ut til å bli utviklet mnen rammen av samfunn som allerede har en form for eiendom, nemlig de første bøndene. Det ser ut til at folk måtte være noenlunde bofaste for å temme husdyr (med unntak av reinsdyr). Dette var trolig en hovedgrunn til at mobile jegere, som for eksempel de amerikanske indianerne, ikke temmet bison, en art som er meget nær beslektet med kveg. Det var i Midtøsten og Sørøst-Europa at folk begynte å holde sau og geit, kveg og gris som de første husdyrene. Fjellskråningene var særlig viktige i denne sammenhengen. Her fantes disse hovdyrene i store flokker. I vill tilstand er de nemlig flokkdyr. Dette gjorde det lettere å temme dem og knytte dem til seg, blant annet ved å amme opp ungdyr.

Kveg som kapital Temming av husdyr førte med seg omfattende økonomiske og sosiale omvelt­ ninger. Dette hang sammen med at husdyrene både kan fortæres direkte og er en produksjonsfaktor som vokser ved å formere seg. Å slakte et fruktbart dyr er det samme som å redusere produktiv kapital. Derfor er det alltid et hoved­ hensyn i nomadiske samfunn å spare denne kapitalen. En nomade som prak­ tiserte jegersamfunnets delingsideologi, ville fort stå på bar bakke. Mot denne bakgrunnen er det forståelig at husdyrhold overalt går sammen med en eller annen form for privat eiendom. Dette, sammen med husdyrenes naturlige formering, skaper økonomiske forskjeller i nomadiske samfunn.

JORDBRUKETS FREMVEKST , 73

Lamaen var et av de få hus­ dyrene på det amerikanske kontinentet før europeerne kom. Den var det eneste pakkdyret som fantes, men ble aldri benyttet som trekk­ dyr. Plogen ble aldri utviklet i

Amerika. For øvrig ble lamaens ull og kjøtt utnyttet.

Enkelte har hevdet at lamaen ble temmet i høylandet mot

Andes-fjellene allerede 6500 f.Kr.

Melkescene på en sumerisk steinfrisefra 2500f.Kr.

Øverst til høyre: På boplassen Qatal Huyuk i Tyrkia (ca. 6250-5400f.Kr.) er disse oksehornene funnet. De er satt opp i rekker i hus som man antar hadde en religiøs funksjon. Flere arkeologer

har hevdet at kveg først ble

oppfattet som tegn på mann­ dom og styrke og ble anvendt

mindre størrelse var et trekk som ble fremmet. Tamdyr (untatt hesten) er nemlig i alminnelighet mindre enn de ville artene de ble utviklet fra. Særlig fremtredende er dette om en sammenligner villkveg med tamkveg. En vik­ tig grunn til at mennesket foretrakk mindre dyr, var sann­ synligvis at de var lettere å håndtere. Andre forandringer er det vanskeligere å forklare ut fra praktiske hensyn. Hornene på sau forandret seg fra å være kvadratiske til å bli ovale i tverrsnitt, og fikk etter hvert form som en korketrekker.

som religiøst symbol.

Den andre februksrevolusjonen Mest sannsynlig er det at disse genetiske forandringene hang sammen med den andre februksrevolusjonen. Denne revolusjonen begynte med husdyroppdrett for andre formål enn kjøtt, i første rekke melk og ull. Det revolusjonerende ved dette var at man nå kunne utnytte produkter fra dyrene uten at man behøvde å slakte dem. Disse produktene gav på et senere tidspunkt grunnlag for utvikling av spesialisert husdyrhold. Etter hvert ble også ville arter temmet for andre formål, som transport, pløying og ridning for transport så vel som for militære formål. Noen arter, som eselet og lamaen, var spesialisert for bestemte funksjoner som transport, mens andre arter ble oppavlet for å tilfredsstille en rekke formål. Det mest allsidige husdyret ble kveg, som i tillegg til kjøttog melkeproduksjon i intensive produksjonssystemer I BEGYNNELSEN

også ble brukt til transport og til trekkraft i pløying. Ulike arter gav grunnlag for menneskets tilpasning under forskjellige naturbetingelser - fra reinsdyr i ark­ tiske områder, jakdyr i det tibetanske høylandet og gris i mer tropiske og tempererte områder til kamel i tropisk tørre områder. Avl av husdyrraser til disse formålene ser ut til å være blitt utviklet et par tusen år senere enn de før­ ste kjøttproduserende tamdyrrasene. Utviklingen av ulike former for husdyrhold foregikk i sammenheng med utvikling av kunnskap om og interesse i å manipulere naturen for et mangfold av formål, forskjellige fra dem som først lå til grunn for den opprinnelige temmingen. Det var ku og geit som ble de viktigste melkeproduserende dyrene. Melk kan brukes frisk og lagres som ost. Melk og melkeprodukter var øyensynlig viktige i Eurasia og Afrika, men hadde trolig ingen særlig betydning i Sør­ øst-Asia, der vannbøffelen muligens ble temmet allerede for ca. 6000 år siden.

Hvor lå de eldste jordbruksområdene? I grove trekk er det mulig å skille ut fem hovedområder for tidlig planteforedling: Vest-Asia, Sørøst-Asia, Øst-Asia, Afrika og Amerika. I hvert av disse områdene ble det utviklet spesielle sett av kulturplanter og dyrkingsmåter. Planter fra disse landområdene gav muligheter for tilpas­ ning til forskjellige naturbetingelser og fikk avgjørende betydning for befolknings- og samfunnsutviklingen. I for-

Melkedrikking og arveanlegg Fordøyelse av melkesukker (laktose) styres av et enzym - laktase-enzymet. Mennesker som mang­ ler dette enzymet, kan ikke fordøye fersk melk. Hos alle folkeslag har barna dette enzymet. Men når det gjelder de voksne, ser det ut til å være en genetisk betinget forskjell, slik at noen grupper har det, andre ikke. Laktase-mangel er sterkt utbredt blant flere folkeslag, for eksempel kine­ sere, aboriginer, san-folk og flere av folkene i Afri­ kas tropiske regnskogsområder. Blant Midtøstens folk, europeere og flere av Afrikas nomadestam­ mer, som nilotene og fulaniene, er laktasenivået høyt også hos voksne. Dette får oss til å stille interessante kulturhistoriske spørsmål: Var det opprinnelig arvemessige forskjeller mellom for­ skjellige folkegrupper når det gjelder laktase? Var det slik at noen hadde større evne enn andre til å leve av melkeproduksjon og derfor spesialiserte seg i husdyrhold? Eller kom den kulturelle spesia­ liseringen i husdyrhold først, og så senere en utvelgelse som satte menneskene i stand til å utnytte dyrene bedre ved å drikke melken? Vi reg­ ner det siste som mest sannsynlig

skjellige kombinasjoner med husdyr påvirket de i vesent­ lig grad spredningen av folkegrupper til nye geografiske områder. I sin typiske form er alle jordbruksområdene dominert av spesielle kornslag: hvete og bygg i Vest-Asia, ris i Sør­ øst-Asia, kinesisk hirse i Øst-Asia, sorghum, fingerhirse og perlehirse i Afrika og mais i Amerika. Det ser ut til at alle disse kornslagene opprinnelig ble dyrket ved svibruk. Korndyrking trekker mye næring ut av jorda og fører til at den blir utpint etter noen få år (ca. 3-5 år). Karakteristisk for det enkle svibruket er at jorda blir lagt brakk i lange perioder (opptil 20-30 år), slik at skogen vokser til igjen. Ved nyrydding og brenning av busker og trær tilfører man jorda ny næring før neste dyrkingsperiode. Svibruk kre­ ver derfor store landområder, opptil 10-15 ganger større enn de områdene som til enhver tid er under dyrking. Kornsortene ble alltid supplert med et mer eller min­ dre rikt utvalg av belgplanter, rotfrukter, krydderplanter, tekstilplanter, oljeplanter og frukttrær. Betydningen av belgplantene bør understrekes. Fordi de er så rike på pro­ tein, utgjør de en viktig del av kosten, særlig i områder som er fattige på animalsk føde. Bakterievirksomhet i rot­ tene tjener dessuten til å tilføre jorda nitrogen, slik at man kan forlenge dyrkingsperioden ved å veksle mellom korn og belgplanter. Knoll vekster har særlig betydning for jordbruk i tro­ piske regnskogsområder, der andre kulturplanter, med unntak av ris, trives dårlig. Ut fra det arkeologiske materi­ alet er det vanskelig å bestemme når folk begynte å dyrke slike planter. Foredlingsprosessen gikk svært langsomt, og få spesielle redskaper er forbundet med slik dyrking.

Hulemaleri fra Sahara i den såkalte pastorale stil fra ca. 4000f Kr. Kveg er et sentralt

motiv innen denne stilen. Dyrene er ofte flerfargede, og dette tyder på at de var tem­

met.

JORDBRUKETS FREMVEKST ; 75

De viktigste tropiske knollvekstene er poteter, søtpoteter, jams, taro og maniok. Trolig begynte folk å dyrke dem uavhengig av hverandre i Sørøst-Asia, Afrika og Amerika. Knollvekster er rike på karbohydrater (stivelse), men inneholder lite protein. De blir derfor ofte brukt sammen med grønne blader, belgfrukter, fisk og skjell. Planteutvalget i Midtøsten var basert på kornplantene hvete (emmer, ettkorn) og bygg. Dette var de første og viktigste kornslagene som ble dyrket, og de vokste rikelig i mer åpent skogsterreng i daler og dalskråninger. Bygg hadde åpenbart den bredeste geografiske spredningen, fra Afghanistan til Nord-Afrika, mens emmerhveten vokste mer begrenset i Levant-området (Syria, Libanon, Israel, Jordan). Til gjengjeld vokste den her svært rikelig. Det ser ut til at dyrkingen av disse kornplantene tok til for ca. 10 000 år siden på flere steder i Vest-Asias jordbruksom­ råde. De ble raskt spredt til andre områder og er i dag Ves­ tens viktigste kulturplanter. Innen jordbruket i Sørøst-Asia var ris den viktigste kornplanten, slik den i dag er det i verdenssammenheng.

I de afrikanske savanneområ-

dene var svijordbruk basert på hirse og sorghum mer lettdrevet enn svijordbruk er under regnskogsbetingelser.

Det gav også mulighet for en

større befolkningstetthet og la derved et viktig grunnlag far fremvekst av en viss grad av

politisk sentraliserte høvdingdømmer. Landsbyer som denne ser nesten maken ut i savanneområdene fra Sør-

Afrika til Kenya og fra Rødehavet til Atlanterhavet.

76

I BEGYNNELSEN

De tidligste tegn på risdyrking stammer fra boplasser som ligger langs dalsider i tropiske og noe fuktige områder. Innhøstingsredskaper forbundet med ris er datert til ca. 7000 f.Kr., men rester etter den dyrkede risplanten opp­ trer først i det 4. årtusen f.Kr. Tørr ris ble først dyrket ved svibruk. Dyrking av våt ris ved hjelp av kunstig vanning er senere og mer komplisert. Det ser ikke ut til at folk begynte med denne dyrkingsmåten før de tok til å utnytte områder med elveavleiringer (alluviale områder) ca. 2500 år f.Kr. Det arkeologiske materialet tyder på at knollvek­ ster som jams og taro kan ha vært de eldste kulturplan­ tene i Sørøst-Asia, og enkelte har hevdet at de muligens ble dyrket allerede for 15 000 år siden. Et annet uavhengig opphavsområde for korndyrking lå i Øst-Asia. Her ble hirse øyensynlig dyrket for vel 6000 år siden i løssjord (vindavleiret jord, ført med flom fra fjel­ lene) langs Huanghe. Området har lite nedbør og kalde vintrer, men jorda er porøs og lett å dyrke. Et par tusen år senere gav foredling av soyabønner et viktig tilskudd til ernæringen. Siden det i dette området manglet husdyr,

fikk soyabønnen en helt annen betydning enn bønneeller belgplantene i Vest-Asia. Tidlige skjelettrester tyder på at befolkningen led av proteinmangel, og foredling av ville soyabønner var et middel til å redusere denne mang­ elen. De fleste kinesere mangler det enzymet som skal til for å fordøye fersk melk; det gjør bønnenes betydning desto større. Jordbruksområdet i Afrika omfatter områdene sør for Sahara, savannen og den tørrere Sahel-regionen (på gren­ sen mot ørkenen). Her finnes klare spor av et opphavsområde for dyrking av de viktigste kornsorter som brukes i Afrika i dag: sorghum og hirse. Den siste er av to typer (fingerhirse og perlehirse), begge forskjellige fra den typen som ble utviklet i Nord-Kina. Det er vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor i regionen dyrking av de forskjel­ lige kornsortene begynte. Sorghum trenger mer nedbør enn hirse for å vokse. Som vi har nevnt, ble imidlertid afrikansk vill sorghum først foredlet utenfor Afrika. Afri­ kansk ris fikk aldri noen betydning utenfor Afrika. Jordbruket i Amerika omfatter først og fremst mais, poteter, bønner og gresskar. Dyrking av disse kulturplan­ tene oppstod i Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Ut fra det materialet som er tilgjengelig i dag, ser det ut til at gresskar var den planten som tidligst ble dyrket, muligens allerede for 9000 år siden. Men senere tok mais klart over. Mais vokste etter alt å dømme i begrensede områder av Mexico, i bakkeskråninger nær elver og vann, der det var noe mer nedbør enn i de øvrige tørre områdene.

høyst sannsynlig fram av et slikt blandet jordbruk. Rein­ drift er en nokså unik form for februk. Menneskene har temmet ville reinsdyr og har gjennom dette kunnet drive bestyrt husdyrhold, men dette har ikke ført til at de temmede reinsdyrene har utviklet seg til en art forskjellig fra ville reinsdyr. Med andre ord har ikke menneskelige akti­ viteter ført med seg et utvelgelsespress som har stimulert til en menneskeavhengig reinsdyrart forskjellig fra vill­ rein. 1 de barske arktiske omgivelsene er tamrein og vill­ rein underlagt det samme naturlige utvalget. Reinsdyrdrift er sammenlignbart med dyrking av ville kornslag i den forstand at man i begge tilfeller ser aktivi­ tetsformer (husdyrhold og dyrking) vanligvis forbundet med foredlede arter (husdyr og kulturplanter) praktisert i forbindelse med utnyttelse av ville arter (reinsdyr og ville planter). Liksom det er kontinuitet fra sanking til jord­ bruk, er det kontinuitet fra jakt til februk når det gjelder reinsdyrhold, mens dette sannsynligvis ikke er tilfellet med andre husdyr, når vi ser bort fra det spesielle tilfellet med hunden. Med unntak av reindrift er altså nomadisk husdyrhold en forholdsvis sen og spesialisert næring. Den naturgitte bakgrunnen er at forskjellige områder ikke egner seg for helårs husdyrhold, selv om beitet i en del av året kan være meget rikt. Sesongmessige forflytninger er mer effektive når det gjelder å tilpasse seg til slike variasjoner. Ofte flyt­ ter nomadene mellom områder som er for kalde om vin­ teren og for tørre om sommeren. Utnytting av fjellbeiter om sommeren og lavlandsbeiter om vinteren er typisk i store deler av Midtøsten og Nordvest-Afrika. Andre steder er bakgrunnen for nomadenes bevegelser for det første at områder med vann og beite i tørketiden er befengt med risiko for kvegsykdommer i regntiden. For det andre har tørrere områder med mindre sykdomsrisiko i regntiden

Fra bonde til nomade Det har vært vanlig å anta at utviklingen gikk fra noma­ disk jeger til nomadisk februker, og derfra til fastboende bonde. Grunnlaget for en slik teori er svakt. Sannsynligvis gikk menneskene over fra jakt og sanking til dyrking. Så ser det ut til at bofaste bønder gradvis innførte tamdyr. Nomadisk februk - med unntak av tamreinsdrift - vokste

JORDBRUKETS FREMVEKST

Sorghum og hirse er de to vik­ tigste kornplantene i Afrika. Sorghumen er den høyeste og kraftigste av plantene, mens

hirsen, i dette tilfelle perle­ hirse, er mindre og har frø

som sitter tett som på en kolbe. Vill sorghum var sann­ synligvis den første planten som ble dyrket sør for Sahara, allerede for 6000 år siden.

Terrassejordbrukfor dyrking av ris ble tidlig utviklet både i

Sørøst-Asia og i Amerika, særlig langs dalsidene i tro­

piske og nedbørrike områder. Her et bildefra Kina.

En gruppe kvegnomader (baggara-arabere) fra VestSudan flytter leir. Deres vandringer er avhengige av

tilgang på vann og beite­ ressurser. Denne type tilpas­ ning er karakteristisk blant kvegfolk i Afrikas savanneområde.

for lite beite og vann i tørketiden. Vandringer mellom slike områder er typiske for afrikanske nomader. Forsøk på å forklare hvorfor folk blir nomader, har vært beheftet med en del misforståelser. Vi har umiddel­ bart lett for å tro at det må være fordelaktigere å bo fast som bonde enn å flytte rundt i et lite telt. Men ser vi nær­ mere på svibruk i forhold til nomadisk husdyrhold, blir det nokså klart hvorfor det siste har vært foretrukket. Pri­ mitivt svibruk går så godt som alltid sammen med felles eie av jord. Den enkelte husstand har følgelig bare bruks­ rett til jord, ikke eiendomsrett. Bruksrett oppnås ved medlemskap i en jordeiende gruppe. Mens svib ruke ren har små muligheter til å samle seg gods, av den enkle grunn at det i slikt jordbruk er lite å investere i, er februkerens overlevelsessj anser direkte avhengige av hans evne til å øke sin husdyrbestand. Det gjør det forståelig at hovedinteressen blir rettet mot å skaffe seg kveg der begge typer næringsdrift er mulige. Dersom naturbetingelsene i tillegg innebærer at husdyr trives best under nomadiske forflytninger, er det heller ikke vanskelig å forstå at svibrukere fra Nord-Kinas step­ per til Afrikas savanner helt opp til våre dager har gått over til nomadisk husdyrhold så snart det har lykkes dem å samle tilstrekkelig med husdyr. Da nomadisk husdyr­ hold først ble utviklet, 5000-6000 f.Kr., må det ha vært uhyre effektivt, i og med at det ikke var andre grupper som konkurrerte om beite. Med en næringsrik kost som bestod av husdyrprodukter supplert med noe sanking, er det ikke urimelig å anta at befolkningsveksten kunne ligge på ca. 2 prosent i året. I historisk tid kjenner vi til at nomadiske februkere har ekspandert enormt hurtig. Det gjelder for eksempel fulanienes spredning fra Senegal i Vest-Afrika til Etiopias grense. Sannsynligvis hadde slike fenomener sine forløpere i forhistorisk tid. Før eller siden setter likevel beitemulighetene grenser for ekspansjonen. Et område kan bare fø inntil et visst 78

I BEGYNNELSEN

antall dyr og dermed også bare et visst antall februkere. Når de geografiske ekspansjonsmulighetene blir hindret, er det nærliggende å gripe til våpen. Vesentlige sider ved nomadiske februkeres samfunnsorganisasjon lar seg forstå i lys av at press på beitene har fremmet evnen til forsvar mot og angrep på konkurrerende grupper. Økende press på beitene og konkurranse om dem har stadig ført til at befolkningsoverskuddet hos nomadiske folk er blitt tvunget tilbake til jorddyrkingen.

Fra ekstensivt til intensivt jordbruk Uansett hvor tiltrekkende nomadisk husdyrhold var for den enkelte husstand, fikk utviklingen av dyrkingsmåter større betydning. Det var viktig å finne metoder som tillot mer kontinuerlig dyrking uten at jorda ble utpint. Svibruket gav med sine lange brakkperioder liten avkastning pr. arealenhet. Men svibrukeme fikk forholdsvis mye igjen for arbeidet. Det er sjelden de i nyere tid har arbeidet mer enn fire til seks timer om dagen, selv i de viktigste dyrkingsfasene. Følgelig er det liten grunn til å tro at de gikk over til mer intensive dyrkingsmetoder uten at de ble tvunget til det. Den viktigste faktoren ser igjen ut til å ha vært befolk­ ningsvekst. Den måtte før eller senere føre til at det ikke var nok jord til å drive ekstensivt svibruk. Forkorting av brakkperiodene fører med seg lavere avkastning i forhold til både areal og arbeidsinnsats, og resulterer under tro­ piske regnskogsforhold fort i fullstendig utvasking av de næringsstoffene som skogsvegetasjonen er avhengig av. Svibruksystemer bryter derfor lett sammen under økt befolkningsvekst. Alternativet er utvikling av dyrkings­ metoder som kan forhindre at jorda blir utvasket. Veksel­ bruk med økt innslag av belgplanter bidrar til å erstatte nitrogeninnholdet i jordsmonnet. Ved å samle plantevek-

ster til foring av husdyr og bruke møkk til gjødsling kan man forlenge dyrkingsperiodene ytterligere. Men dette krever større arbeidsinnsats. Et karakteristisk trekk ved de fleste intensive produk­ sjonssystemene i den gamle verden er at husdyr spiller en viktig rolle ved å gi trekkraft og ved å produsere møkk til gjødsling og brensel der jordbruket har ført til avskoging. Utviklingen av dyrkingsmetoder varierer med naturbe­ tingelsene i jordens forskjellige økologiske soner. Det avgjørende er utviklingen av kunstig vanning. Vi skal kort skissere hovedtrekkene i de to viktigste formene for vanningsjordbruk: Sørøst-Asias risdyrking og Midtøstens hvetedyrking.

Risdyrking i Sørøst-Asia De første sporene av risdyrking ved hjelp av kunstig van­ ning i Sørøst-Asia går tilbake til ca. 3500 f.Kr. I motset­ ning til svibruket er slik dyrking først og fremst konsen­ trert om én plante. Og mens svibruket forutsetter lange brakkperioder, kan denne planten dyrkes uavbrutt. Selv om fruktbarheten i jorda påvirker avkastningen, fører ikke kontinuerlig dyrking til at den blir utarmet. Grunnen til dette er den rolle vannet spiller i dette økosystemet. De næringsstoffer som blir trukket ut av jorda gjennom dyr­ kingen, blir oppveid av dem som blir tilført risterrassen gjennom kontrollert vanning. Nitrogen blir utskilt og bundet av de blågrønne algene som trives i det sakte fly­ tende vannet, og andre næringsstoffer tilføres gjennom oppløsning av organisk materiale (for eksempel restene etter forrige avling) som ligger igjen på terrassene. Kontrollert tilførsel av vann er selve nøkkelfaktoren i våtrissystemet. Avkastningen er i vesentlig grad avhengig av at det i forskjellige faser av dyrkingen blir sørget for akkurat den riktige vannmengden - ikke for mye og ikke for lite - og for en jevn flyt, slik at det ikke dannes brakk­ vann. Det kreves en betraktelig mengde arbeid for å opp­ rette et slikt system. Terrasser må utjevnes og avgrenses med diker, grøfter må graves og renskes opp, og det må bygges kanaler med akvedukter og tunneler fra dammer og reservoarer. Våtrissystemet forutsetter en atskillig større realkapital enn det svibruket krever. Ved å sette inn litt ekstra arbeid pr. arealenhet for å bedre vanningskontrollen er det mulig å øke avkastningen betraktelig uten at systemet bryter sammen. Befolkningsvekst innenfor dette systemet fører derfor til stadig mer intensiv drift og leder ikke til sammenbrudd slik som tropisk svibruk. Systemet kan imidlertid bare opprettes hvor landskapsform og tilgang på vann gjør det mulig. Produktiviteten i våtrisdyrkingen har hatt omfat­ tende virkninger for befolkningsutviklingen. Systemet til­ later en folketetthet på opp mot 1000 pr. km2, mens det i svibruksområdene i fjellene ikke kan leve mer enn ca. 20-30 pr. km2. Den høye produktiviteten i vanningsjordbruket i de tett befolkede elvedalene og behovet for å samordne komplekse vanningssystemer har skapt helt andre muligheter for politisk maktkonsentrasjon enn til­ fellet var under svibruket.

Midtøstens elvedaler Utviklingen av vanningsj ordbruk i den gamle verdens store elvedaler, fra Egypt til Indus, skyldtes hovedsakelig behov i forbindelse med hvetedyrkingen. Allerede for 8000-9000 år siden ble svibruket i Midtøstens fjellskrå­ ninger intensivert gjennom kortere brakkperioder, økt veksling mellom hvete og belgfrukter, og bruk av husdyr­ gjødsel. Folkeøkning førte etter hvert til at hvetedyr­ kingen bredte seg til lavere og tørrere områder. Her var dyrkingsmulighetene best i lavereliggende elvesøkk, der sommerflommer etterlot fuktighet nok til vinterdyrking. Det slammet som ble avsatt av flomvannet, var rikt på næringsstoffer og tillot uavbrutt hvetedyrking. Neste skritt var å lede vannet i kanaler fra elvebreddene til jordene. Dette skjedde ca. 5000 f.Kr. i Mesopotamia, med revolu­ sjonerende følger for samfunnsutviklingen i de store elve­ dalene. Problemet var å lede nok vann ut over elveslettene. Kanalnettene måtte ikke bare graves. De måtte også utbe­ dres etter stadige ødeleggelser i år med stor flom. Dessuten økte faren for forsaking. Årsaken var den høye grunnvann­ standen som fulgte med kunstig vanning, fordi saltet fra lavereliggende jordlag ble ført opp til overflaten. Til tross for disse problemene gav vanningsj ordbruket i elvedalene grunnlag for en langt høyere avkastning pr. arealenhet enn det som var mulig andre steder. Det ser likevel ikke ut til at avkastningen pr. arbeids­ enhet var høyere enn i svibruk, snarere tvert om. Det er derfor rimelig å anta at dyrking av elvedalene kom som resultat av befolkningspress i fjellskråningene fra det nå­ værende Pakistan gjennom Iran til Lilleasia og sørover i Levanten. Den naturlige gjødslingen fra flomvannet gav grunnlag for langt høyere befolkningstetthet på elveslet­ tene. Her kan et vannet område fø 15-30 ganger flere mennesker enn det som er mulig ved svibruk. Vanningen satte bøndene i stand til å høste to avlinger i året. En bonde kunne dermed på et 10 mål stort jordstykke dyrke det dobbelte av familiens matbehov. Muligheten for et slikt matoverskudd var en nødvendig forutsetning for den sammensatte organisasjon som kjennetegner elvedalssivilisasjoner. Spørsmålet er likevel om det var matover­ skuddet som førte til at det vokste fram sivilisasjoner. Kom matoverskuddet først og sivilisasjonene etterpå, eller var sammenhengen mer innviklet? Det er jo mulig å tenke seg en annen utvikling i et slikt produktivt jordbruk. Befolk­ ningsvekst kan ha ført til at jorda ble stadig mer oppdelt. Den enkelte bonde kunne på den måten komme til å sitte med et så lite område at to avlinger bare ville være nok til å fø hans egen familie (omtrent som situasjonen er i store deler av dagens Bangladesh). Mulighetene for å samle et matoverskudd fra jordbruket til underhold av håndverkere og andre spesialister ville da bli sterkt begrenset. For å skjønne hvordan et matoverskudd fremkommer, uten at det blir underminert gjennom befolkningsvekst og oppdeling av jorda, må vi se på de samfunnsmessige mekanismer som regulerer eiendomsrett til jord, vare­ bytte mellom forskjellige spesialister og beskatning av bøndene. Dette skal vi diskutere generelt i følgende kapit­ tel og spesielt i kapitlene om de enkelte regioner. JORDBRUKETS FREMVEKST

Friedrich Engels (1820-95) gjorde i «Familiens, privat­

eiendommens og statens opp­ rinnelse» (1884) et tidligfor­ søk på å forklare variasjoner i familieformen. Det var et viktigfremskritt da han betonte at forskjellige familietyper

måtte sees i forhold til økono­ miske betingelser. Men ellers var hans konklusjoner bygd på et ufullstendig materiale, og de har vist seg å stemme dårlig med etnografiske observasjoner.

79

Sivilisasjon og statsmakt

Arkeologisk materiale fra Mesopotamia

er slike uttrykk for samfunnsmessig og

forteller om dramatiske forandringer i

kulturell kompleksitet arkeologene tar

samfunnsutviklingen mot slutten av det

som tegn på sivilisasjon.

4. årtusen f.Kr. Som med ett slag vokser

I Egypt finner vi bare noen hundre år

det fram bysamfunn på titusener av

senere lignende uttrykk for en rivende

mennesker, og kunst og håndverk blom­

kulturell vekst som den i Mesopotamia.

Denne kulen, som er av brent leire og forsynt med kileskrift,

strer opp. Leirtavler med skriftlige vit­

Etter godt og vel tusen år skjer det samme

stammer fra Lagasj i Mesopo­

nesbyrd fra denne tiden bærer bud til

i India og Kina. Og fra begynnelsen av vår

oss i dag - tusener av år senere - om hva

tidsregning finner det sted tilsvarende

folk den gang tenkte og gjorde. Fra nå av

kulturelle forandringer i Mellom-Amerika

kan vi skjelne individer og grupper av

og Peru. Ettersom tilfanget på arkeologisk

mennesker. Med skriften er menneskets

materiale øker, er det sannsynlig at disse

forhistorie slutt, og historien tar til. Det

tidfestingene må forandres.

tamia ca. 1980f. Kr. Den er et originalt eksempel på et land-

målingsdokument fra den tiden. Dens sammenlagte overflate viser eiendommens totale areal, mens de fem ulike delene kulen er delt opp i, representerer de enkelte

deler av eiendommen.

I alle disse verdensdelene finner vi arkeologisk materiale som tyder på plutselige og dramatiske forandringer i samfunnskompleksitet og kulturelle uttrykksformer - foran­ dringer som er så omfattende at det er vanskelig å spore klare utviklingsmessige sammenhenger til de tidligere bondesamfunnene. Hvordan sivilisasjonene vi finner i ulike regioner vokste fram, er et sentralt spørsmål i kul­ turhistorisk forskning. Hadde de ett opprinnelsessted som de spredte seg fra til andre områder, eller oppstod ulike sivilisasjoner uavhengig i forskjellige regioner? Evolusjonsteoriens perspektiver på biologisk utvikling kombinert med nasjonalistisk ideologi om ulike «folks» egenart basert på forestillingen om «kulturell» likhet gjerne blandet med tro på «rasemessig» fellesskap, ledet fra midten av 1800-tallet til tanken om at menneskeheten var inndelt i atskilte «folk» eller «samfunn» på lignende måte som dyreverdenen var inndelt i ulike arter. Liksom de enkelte arter hadde gjennomgått sin separate utvikling fra enklere til mer kompliserte organismer, mente man at de enkelte «folk» eller «samfunn» gjennomgikk en kultu80 i I BEGYNNELSEN

1 Asia var de eldste sivilisasjo­ nene flodkulturer; i Amerika oppstod de i Mellom-Amerika og Andesfjellene, der natur­ forholdene varierte sterkt innenfor et begrenset område.

rell og samfunnsmessig utvikling fra enklere til mer kom­ pliserte stadier. Darwins teori ble ofte (mis)brukt til å for­ klare denne utviklingen. Mest kjent er Lewis Henry Morgans tanker om at ulike samfunn utvikler seg i en bestemt rekkefølge av stadier fra «den ville tilstand» til «barbariet» og til slutt sivilisasjonen. Teknologiske oppfinnelser så han som drivkraften i utviklingen. Nålevende jeger- og sankerfolk ble betraktet som representanter for et stadium nåtidens sivilisasjoner en gang hadde stått på. Fra et slikt perspektiv tenker man at sivilisasjonene oppstår uav­ hengig av hverandre etter hvert som de enkelte folk gjør de teknologiske oppfinnelsene som gjør det mulig for bøndene å produsere et matoverskudd utover det de selv trenger for eget konsum. Den svekkelsen av «evolusjonistenes» tro på fremskritt som fant sted på slutten av 1800-tallet, gikk sammen med økende tvil på menneskets iboende skaperevne. Isteden­ for antagelsen om uavhengig lokal utvikling begynte man å argumentere for at det var usannsynlig at spesielle opp­ finnelser var blitt oppfunnet mer enn én gang i mennes­ kehetens historie. Fant man likheter i kultur og sam­ funnsformer i ulike regioner, måtte dette følgelig skyldes at de var blitt spredt fra et felles opprinnelsessted. Den såkalte Wiener-skolen antok på grunnlag av sammenlig­ nende etnografisk materiale at den tidligste kulturutvik­ lingen fant sted i Sentral-Asia, og at den derfra hadde spredt seg til resten av verden. Disse såkalte diffusjonistiske perspektivene på den kulturhistoriske utviklingen ble i England ført videre av Grafton Elliot Smith, som hev­ det at alle tidlige kulturelle oppfinnelser hadde oppstått i Egypt, og at de derfra av egyptiske kjøpmenn var blitt spredt til alle verdensdeler, innbefattet Amerika. Mayasivilisasjonens forfall ble forklart ved at forbindelsen med Egypt ble brutt. Denne ekstreme diffusjonismen var fremtredende i

begynnelsen av 1900-tallet, selv om enkelte forskere som Lord Raglan trodde at dens kilder lå i Mesopotamia. Det disse ekstreme diffusjonistene hadde felles, var troen på at mennesker av naturen er primitive og at de vil

Innskriften på denne 4500 år gamle koniske steinen er en av verdens eldste fredstrakta­ ter. Den forteller om grense­ tvisten mellom byene Lagasj og Umma i Mesopotamia.

SIVILISASJON OG STATSMAKT ' 81

Motstående side, øverst: De såkalte «regnepengene» ble lagt inn i en slik hul leirkule. På kulen er det avtrykk av de samme regnepengene. Når mottageren åpnet leirballen, kunne han kontrollere om innholdet stemte med avtryk­ ket.

falle tilbake til det «ville stadium» hvis ikke de herskende klasser hindrer dem i det. Sivilisasjonens fremvekst var en tilfeldighet som oppstod på tross av menneskets «natur». Kilden til dens fremvekst og spredning mente de lå i reli­ gionen. Det var en viss forskjell mellom diffusjonistiske skoler - mellom dem som mente at kulturforandringer var resultat av spredning av ideer fra ett «folk» til et annet, og dem som mente de skyldtes folkevandringer, der ett «folk» med sin «overlegne» kultur fortrengte andre «folk» med en «lavtstående» kultur. En ekstrem representant for det siste var WM.E Petrie, som betraktet all kulturell for­ andring som resultat av folkevandringer der nye grupper blandet seg kulturelt og biologisk med eksisterende befolkninger. Petrie så ingen mulighet for viktige kultu­ relle forandringer uten biologiske forandringer. I dagens forskning finner man knapt noen anerkjent forsker som vil identifisere seg med de ekstreme varian­ tene av kulturevolusjonisme og diffusjonisme. I dagens antropologiske forskning har man fått økt forståelse for menneskets evne til oppfinnsomhet og læring. Denne evnen gir grunnlag for å finne nye løsninger på praktiske så vel som erkjennelsesmessige problemer. Slike løsninger kan finnes individuelt eller de kan læres av andre. Spørs­ målet om lokal evolusjon eller global diffusjon blir derfor et spørsmål om hva det er rimelig å slutte ut fra tilgjenge­ lig materiale og allmenn samfunnsvitenskapelig teori. Så vel arkeologi som folkeminne har påvist kontinuiteter i fordeling av spesielle kulturelementer mellom ulike sivili­ sasjoner - kontinuiteter som må forstås som resultat av diffusjon ved idéspredning eller folkevandring. Samtidig viser antropologisk og kulturhistorisk forskning ulikheter i hvordan sivilisasjoner er organisert - ulikheter det er vanskelig å forstå som annet enn resultat av lokale for­ skjeller i samfunnsutvikling. En hovedkilde til uklarheter i forståelse av kultur og samfunnsforandringer er selve måten arkeologer og antro­ pologer omtaler disse prosessene på. Arkeologene skriver som om gjenstander utvikler seg fra én form til en annen, mens antropologen skriver som om det er «samfunn» som utvikler seg. Verken gjenstander eller «samfunn» er fenomener som utvikler seg - det er mennesker som utvikler dem. Spørsmålene vi stiller, må følgelig knyttes til hva slags betingelser det var som påvirket hvordan ulike menneskegrupper skapte eller opptok nye gjenstandsformer, og hvordan de utviklet nye former for sosial organi­ sasjon - i denne sammenheng særlig organisasjonsformer

Allerede før det ble utviklet noen form for skrift i egentlig forstand, hadde istidens men­ nesker muligens et tegnsystem

for å beskrive astronomiske fenomener. Her er en av de

mange inskripsjonene Ale­ xander Marshack mener beskriver en tidsrekkefølge.

I BEGYNNELSEN

knyttet til yrkesspesialisering og statsmakt. Det er med etablering av slike organisasjonsformer vi må søke kilden til den enorme utviklingen av ulike kulturelementer vi karakteriserer som sivilisasjon. Vi skal forsøke å se på kil­ dene til disse elementenes utvikling hver for seg, og vi skal forsøke å sette dem inn i de samfunnsmessige proses­ sene som ledet dem sammen i mektige sivilisasjonsstrømmer.

Den urbane revolusjon Arkeologen Gordon Childe søkte forklaringen til sivilisa­ sjonenes dramatiske fremvekst i en prosess han kalte den urbane revolusjon. En ny bosetningsform, byen, førte til en omveltning av det gamle bondesamfunnet. Tidligere selvstendige landsbyer ble nå små avhengige brikker i et større system av varebytte. Bøndene fikk som oppgave å levere et matoverskudd som ledersjiktet og håndverkerne i byene kunne leve av. Til gjengjeld sørget disse for poli­ tisk ledelse og religiøs kultus, og de skaffet de øvrige varene og tjenestene samfunnet trengte. I matoverskuddet som ble samlet i byene, fant Childe forklaringen på at de kulturelle tradisjonene kunne utvikle seg så sterkt på så mange felter samtidig: innen teknologi, arkitektur, kunst, vitenskap og religion. I utgangspunktet var det teknolo­ giske endringer, forbedrede jordbruksredskaper og drifts­ måter, som førte til at bøndene produserte mer mat enn de selv trengte. Dette stimulerte kulturell utvikling på alle områder. Blant annet ble det utviklet en politisk organisa­ sjon som fikk bøndene til å produsere mer. Men hvorfor begynte bøndene overhodet å produsere så mye mer mat enn de trengte til eget forbruk? Vi vet at dette er teknisk mulig for folk som driver svibruk, men det var ikke overskuddspotensialet i denne dyrkningsformen som var grunnlaget for de tidlige sivilisasjonene. Føl­ gelig er ikke en dyrkningsforms potensiale for matover­ skudd tilstrekkelig forklaring på at bøndene gikk med på at andre skulle høste fordelene av deres slit. Vi kan ikke se at dette kunne finne sted uten styrket politisk organisasjon. Det må ha oppstått politiske maktsentrer med evne til å presse bøndene til økt produksjon. Da blir det viktig å finne ut hva det var som førte til en slik sentralisering eller statsdannelse. La oss imidlertid først forsøke å spore noen av siviliasasjonens særegne kulturformer til deres tidligere kilder.

Skriftspråket - en nøkkel til sivilisasjon Talespråket gjorde det mulig for menneskene å snakke sammen om ting og forhold løsrevet i tid og rom. De kunne tilegne seg kunnskaper og ferdigheter gjennom symboler. Med utviklingen av skriftspråk skjedde en ny revolusjonerende endring. Lydlige tegn (tale) kunne erstattes av synlige (skrift) som uttrykte den samme mening. Ved hjelp av skrift kunne det folk tenkte eller sa, oppbevares for ettertiden på stein, papyrus eller annet holdbart materiale. Det ble mulig å meddele seg til fravæ­ rende personer og til etterkommere. Budskap kunne for­ midles fra sender til mottager over store geografiske avstander. Forutsetningen var bare at begge forstod skrift­ språkets kode. Skriften gav helt nye muligheter for både kulturell sta­ bilitet og kulturell forandring. På den ene side kunne reli­ giøse sannheter og samfunnets lovregler slås fast i en ufor­ anderlig hellig eller ukrenkelig tekst. På den annen side var det lettere å sammenligne, undersøke og kritisere påstander som var fremsatt skriftlig. Slik er skriftspråket blitt et redskap både til å bevare den rette tro og til å fremme ny utvikling innen vitenskap, filosofi og diktning. Disse to sidene ved skriftspråket fikk klare følger for samfunnsutviklingen. Ved hjelp av skriften kunne felles trosforestillinger spres innen større befolkninger og fikk derved betydning for forholdet mellom menneskene. Det oppstod behov for et presteskap som opprettholdt fore­ stillingen om skriftens hellighet og fortolket den. Forplik­ tende regler i hellige skrifter gjorde det lettere å samordne menneskemasser som var spredt over store områder. Ledere kunne gi skriftlige beskjeder om hva folk skulle gjøre og hvor og når de skulle gjøre det. Og de kunne føre kontroll med hvordan den enkelte oppfylte sine plikter. En god del av de eldste bevarte restene av skrift gir uttrykk for lovregler og ideologisk-religiøse forestillinger som regulerer og gir rettesnor for menneskers daglige virksomhet. Slik virket skriftspråket fremmende på utvik­ lingen av statsmakten. Det ble også mulig å nedtegne og systematisere iaktta­ gelser og erfaringer. På denne måten utviklet det seg nye oppfatninger om sammenhenger i naturen, noe som i sin tur kunne føre til at menneskene fikk bedre herredømme over omgivelsene. Det er grunn til å regne skriftspråket som sivilisasjo­ nens fremste kjennetegn. Hvordan oppstod det egentlig? Og hvordan utviklet det seg?

Symboler, tegn og skrift Istidens jegere kunne uttrykke seg symbolsk i malerier og figurer av knokler. Den amerikanske forskeren Alexander Marshack har gitt en svært interessant tolkning av det symbolske innholdet i disse fremstillingene. Han mener de ofte symboliserer regelmessig tilbakevendende natur­ fenomener - årstider, månefaser og lignende. Det mest slående eksemplet er vel den 30 000 år gamle «månekalenderen» fra Ab ri Blanchard i Dordogne. Den slangelig-

nende serien av inngraveringer på et 11 cm langt benstykke har et regelmessig mønster som svarer til månefasene. Marshack kunne også henvise til en rekke andre høypaleolittiske inngraveringer med lignende mønster. Hans tolkning er likevel ikke allment akseptert i arkeologisk forskning, men visse forhold styrker den. Vi har tidligere nevnt at det er nærliggende å knytte ritualer til regelmes­ sige forandringer i naturen for å understreke troverdighe­ ten i det budskapet som skal formidles. Få ting er mer slå­ ende regelmessige enn himmellegemenes bevegelser særlig månens og solens. Derfor kunne man godt tenke seg at det moderne mennesket svært tidlig ikke bare iakt­ tok forandringer i himmellegemenes posisjon, men også oppfant et tegnsystem som gjorde det mulig å forutse slike bevegelser og innrette seremoniene etter dem. Det er imidlertid først når vi i Midtøsten finner en annen type ideogrammer, noen små leirgjenstander, at vi ser kilden til det som senere utviklet seg til skriftspråk i den delen av verden. Vi kjenner flerfoldige tusen av disse gjenstandene, som kan gå tilbake til ca. 8500 f.Kr. De økte i antall i de følgende årtusener og gikk av bruk ca. 1500 f.Kr. Den franske forskeren Denise Schmandt-Besserat hev­ der at leirgjenstandene var «regnepenger» som fulgte vareforsendelser som en slags «faktura». De ble lagt inn i en hul, forseglet leirball som tjente som konvolutt. Ved å bryte «leirballen» kunne mottageren kontrollere om inn­ holdet i forsendelsen faktisk stemte med de mengder som de forskjellige leirgjenstandene var tegn for. Ifølge Schmandt-Besserat var det nettopp fra disse leirsymbolene den sumeriske (sørmesopotamiske) skriften utviklet seg. Sammenfallet i form mellom forskjellige typer av leir­ gjenstander og tidlige sumeriske skrifttegn er så slående at det er høyst sannsynlig at de også har samme betydning. Det ser ut til at utviklingen av et tegnsystem gikk gjen­ nom flere ledd. Først ble bilder av leirgjenstandene inne i SIVILISASJON OG STATSMAKT

De sumeriske leirsymbolene hadde ulike former -fra kule-, kjegle- og sylinderform til mer tydelig billedform. Noen var rene tallsymboler, andre symboliserte ku, sau, kar m.m.

83

Inkaene utviklet et komplisert system for regnskapsføring

ved å knytte en knute på trå­ der som var bundet sammen i knipper - det såkalte quipu-

systemet (av quechua «quipo» = knute). Hver knute repre­

senterte en verdi i et desimal­ system, og en manglende

knute betegnet null. Verdiene varierte med knutens spesielle plass på tråden og med den type knute som var brukt.

leirballen avtrykt på utsiden. Neste skritt var det avgjø­ rende. Det bestod i at avtrykkene utenpå ballen fullsten­ dig erstattet regnepengene inne i ballen. Den eldste sumeriske kileskriften fra Uruk går tilbake til slutten av det 4. årtusen f.Kr. og er skrevet på tavler med en konveks form. Dette tyder nettopp på at den har utviklet seg fra avtryk­ kene på den runde leirballen. Er denne tolkningen riktig, er det ikke grunnlag for å hevde at billedskrift (piktogrammer) nødvendigvis går forut for ideogrammer. Det er først nokså sent at vi finner leirgjenstander som for eksempel står for kornlager, ku, kar (se illustrasjonen nederst på s. 83). Dette stemmer med det vi vet fra det gamle Inkariket. Noe skriftspråk i vanlig forstand var ikke utviklet der. Derimot fantes et svært komplisert tegnsystem basert på knuter på knipper av tråder. Knutene representerte for­ skjellige tallverdier i et desimalsystem. Dette hadde avgjø­ rende betydning for administrasjonen av det store Inka­ riket.

De eldste skriftsystemene Skrift i egentlig forstand, som den sumeriske kileskriften, ble utviklet i flere områder mellom 3000 og 1000 f.Kr. Det har vært vanlig å regne den sumeriske kileskriften fra

84

I BEGYNNELSEN

3100 f.Kr. som det eldste kjente skriftspråket. Nylig har imidlertid en tysk ekspedisjon i en kongegrav i det sørlige Egypt funnet tavler med hieroglyflignende symboler C14-datert til mellom 3300 og 3200 f.Kr. Et interessant trekk ved innholdet på disse tavlene var lister av lintøy og olje levert som skatt til en konge ved navn Skorpion. Den egyptiske hieroglyfskriften var opprinnelig en billedskrift og senere en blanding av billed- og lydskrift som grekerne satte navn på (hieroglyfer = «hellige skrifttegn»). Fra ca. 2500 f.Kr. stammer de første skrifttegn i Elam-riket i Irans sørvestlige fjellskråninger. Omtrent fra samme tid skriver Indus-sivilisasjonens første skrifttegn seg. På Kreta finner vi en kretisk hieroglyfskrift som går tilbake til 2000 f.Kr., og litt senere oppstod den såkalte linearskrift A. Ca. 1500 f.Kr. hadde luvierne i Lilleasia utviklet en slags hieroglyf­ skrift som de brukte til innskrifter på steinmonumenter. Hetitterne benyttet den mesopotamiske kileskriften til­ passet deres eget språk. Vi kommer tilbake til flere av disse skriftsystemene under behandlingen av de enkelte sivilisasjonene. Det tilgjengelige materialet tyder på at selve tanken om skrift først ble utviklet i Surner. Men den ble virkeliggjort på ulike måter blant forskjellige folkegrupper i Midtøsten. En hovedgrunn til at skriften fikk så ulike former, ligger nok i ulike skriveteknikker: kileavtrykk på våte leirtavler i Surner, skrift på papyrus i Egypt og utskjæringer i grønnstein (segl) i Indus-dalen. Andre skriftspråk vokste øyensynlig fram uavhengig av utviklingen i Midtøsten. Den eldste kinesiske skriften går tilbake til ca. 1500 f.Kr. og har form av innskrifter på såkalte orakelben. Sannsynligvis ble den utviklet for et eller annet rituelt formål. Den eldste skriften i Amerika ble visstnok utviklet blant olmek-folkene i Mellom-Amerika ca. 1000 f.Kr. Vi kjenner den fra Monte Alban i Mexico i form av grove hie­ roglyfer hogd ut ved siden av figurrelieffer, som om de uttrykker hva figurene sier. Mayaenes skriftspråk ble utviklet fra olmek-hieroglyfene og går i det minste tilbake til 500 f.Kr. Også her har vi å gjøre med en slags hierogly­ fer. Disse ble trolig i første rekke utviklet for å ordne astro­ nomiske observasjoner. Det gav grunnlag for en velutvi­ klet kalender, slik at prestene hver dag kunne tolke varsler om avling, fiske, værforhold og lignende. Senere utviklet også aztekerne en svært enkel skrift, der de kom­ binerte bilder med hieroglyfer. Det ser ut til at denne skriften hovedsakelig ble brukt til å nedtegne avgifter tributter - fra erobrede folk. For at meningen i billedtegnene skulle være klar, var det nødvendig å gjøre tegnene enkle ved å overdrive karakteristiske trekk ved det de stod for. Dernest måtte man bli enig om hva de overdrevne forenklingene uttrykte. Så lenge det rådde alminnelig enighet, kunne tegnet forenkles så langt at det til slutt ble vanskelig å se noen likhet mellom tegnets form og hva det stod for. Sær­ lig var det vanskelig å finne billedtegn for mer abstrakte begreper eller fenomener, som for eksempel lys og mørke. Hovedproblemet var likevel at det skulle så uendelig mange forskjellige tegn til for å uttrykke selv det enkleste budskap.

Det ser ut til at det er to måter å løse dette problemet på. Man kan bli enig om at bestemte begreper skal uttryk­ kes ved bestemte tegn - ideogrammer - i de tidlige forlø­ pere for skrift. Eller man kan la forskjellige tegn stå for forskjellige språklyder. Utviklingen av tegn for lyder gikk trolig gjennom flere trinn. Det revolusjonerende skrittet var at man fant fram til et system som omtrent svarer til det vi bruker når vi lager og løser rebuser. Ved å ta i bruk tegn for lydgrupper som gikk igjen i flere ord, knyttet man tegnene til lyder, ikke til bestemte begreper eller ideer. Som et moderne eksempel på dette kan vi ta ordet dyr (dyr = et dyr og dyr = kostbar). Her kan vi bruke samme tegn for begge betyd­ ningen Dessuten kan vi bruke det i flerstavelsesord som for eksempel dyrke. Slik kunne kombinasjoner av tegn komme til å stå for kombinasjoner av lyder, og det var disse kombinasjonene som uttrykte en mening. Dermed kunne antallet tegn begrenses til det som var nødvendig for å uttrykke lydene i de enkelte språk. Det var dette som skjedde da den første alfabetiske skriften ble til.

De såkalte orakelbeninnskrif-

tene er de tidligst kjente kine­ siske tekster med ideografisk skrift.

Den eldste alfabetskriften Det er fremdeles litt usikkert hvor alfabetskriften opp­ stod. I egyptiske kobber- og turkisgruver i Sinai fra mel­ lom 1800 og 1400 f.Kr. er det funnet ca. 50 hieroglyflignende innskrifter. I disse innskriftene er det bare brukt 27 forskjellige tegn. Her har vi åpenbart å gjøre med en alfa­ betisk og ikke en billed- eller idéskrift. Den vanlige opp­ fatningen er at denne skriften ble utviklet blant semittiske folk som arbeidet i de egyptiske gruvene. Dette blir for­ klart slik: De semittiske lederne for gruvegjengene måtte føre regnskap for egypterne med hva de leverte og mot­ tok. Til dette var de egyptiske hieroglyfene for kompli­ serte. Derfor tok de ut av den egyptiske skriften enkle symboler som representerte lyder og benyttet dem til å uttrykke lydkombinasjoner i det semittiske språket. Var det blant disse «halvstuderte røverne» i Sinai at det alfabetet oppstod som siden spredte seg fra fønikerne til mesteparten av verden utenom Øst-Asia og Amerika? Noen hevder dette, mens andre mener det finnes bedre kandidater til oppfinnerrollen. De peker for eksempel på menneskene bak de ugarittiske skrifttegnene fra Ras Shamra i Syria. Disse stammer fra omtrent samme tid som skriften i Sinai-gruvene. Den ugarittiske kileskriften er en alfabetskrift med 30 tegn og ble brukt av mennesker som snakket et kanaanittisk språk beslektet med fønikisk. Teg­ nene ble skrevet på leirtavler med et slags sivrør, men er helt ulike den senere kjente fønikiske skriften. Ved Ugarits fall ca. 1200 f.Kr. forsvant denne skriften. Likevel er det rimelig å regne med at tanken om alfabetskrift var grunnfestet i dette området, og at det var denne tanken som rundt 1000 f.Kr. ble virkeliggjort på en ny måte. Fønikerne - Midtøstens store handelsmenn - utviklet nå et konsonantalfabet til et redskap som fikk uvurderlig betydning i deres vidstrakte virksomhet. Det var ikke uten grunn at det nettopp ble fønikerne som virkeliggjorde alfabetets muligheter. 1 de store stats­

Ved hjelp av disse hierogly­ fene på veggen i kong Unas’

dannelsene ble den komplekse ideografiske skriften (som bestod av flere hundre og ofte flere tusen forskjellige tegn) tatt hånd om av en sterk klasse av skrivere. De hadde sin klare interesse av at skriften ikke ble forenklet slik at deres

SIVILISASJON OG STATSMAKT

4500 år gamle pyramide blir gudene bønnfalt om å motta kongen som deres likemann. De fint detaljerte tegnene ble utført av fremragende hånd­ verkere og senere etterlignet gjennom 2000 år.

85

Den tyske filologen Georg Friedrich Grotefend (1775-1883) fant en viktig nøkkel til tolkningen av

kileinnskriftene i Persepolis. Han gjettet at en serie med tegn som forekom hyppig, hadde samme betydning som i greske innskrifter fra et annet funnsted. Det gjaldt «x, stor

konge, kongenes konge, sønn av y, stor konge». Med denne

oppdagelsen hadde Grotefend lagt grunnlaget for tydingen av en kongerekke.

stilling ble undergravd. Fønikerne hadde ikke noen slik skriverklasse. Samtidig skapte deres omfattende handel behov for et mer «demokratisk» skriftspråk som den enkelte handelsmann selv kunne beherske. Alfabetprinsippet ble spredt gjennom fønikernes handel. I øst ble det tilpasset arameisk, og derfra ble det utviklet videre til skriftsystemer som persisk, forskjellige varianter i India, Tibet og Sørøst-Asia, arabisk og hebraisk. 1 vest la det grunnlaget for det greske alfabetet, og dermed for det etruskiske og latinske, og for det kyrilliske alfabet som brukes av russere, bulgarere og serbere. Men grekerne gikk et skritt videre og innførte tegn for vokalene, en genial løsning som gjorde skriftspråket lett å lære for folk flest. I Øst-Asia tok utviklingen av skriftspråket en annen retning. I Kina ble det utviklet et ideografisk skriftsystem, der tegnene kom til å stå for ideer og kombinasjoner av ideer. Mengden av tegn ble derfor svært stor. For å kunne lese på vanlig måte måtte man beherske et par tusen, mens det samlede antallet kom til å nærme seg 30 000. Det ble derfor mye vanskeligere å lære denne skriften enn å lære alfabetskrift. Men siden tegnene står for ideer og ikke for lyder, har de den fordel at folk kan meddele seg skriftlig til hverandre selv om de snakker helt forskjellige språk. Det er mulig at det nettopp var dette som gjorde en utvikling av ideografisk skrift fordelaktig i de kinesiske rikene, som kom til å omfatte folk med forskjellige språk. Skrivernes sterke stilling i den sentraliserte administrasjo­ nen bidrog også til å fremme denne utviklingen. Karakteristisk for alle de skriftspråkene vi har disku­ tert, er at de vokser fram under bestemte samfunnsmes­ sige forutsetninger. Vi kan spore deres kulturelle røtter til­ bake til jeger- og sankerfolk og tidlige bønder. Men først når samfunnet er blitt mer sammensatt, oppstår skrift­

En britisk offiser og orienta-

list, Henry Creswicke Rawlinson (1810-95), kopierte i 1835 en tekst hogd inn i en fjellvegg i Behistun i Iran. Her

fantes tre forskjellige typer kileskrift — gammelpersisk, babylonsk og elamittisk - som beskrev perserkongen Dareios’ bedrifter. Han over­

satte den gammelpersiske

versjonen og klarte også å oversette 200 av de babylon­ ske tegnene. Dette ble nøkke­ len til forståelsen av alle de tre språkene.

Denne kinesiske skriften er av

den berømte kalligrafen Wang Xizhi (Wang Hsi-chih).

86

I BEGYNNELSEN

språk i egentlig forstand og blir et avgjørende redskap for den videre samfunnsutviklingen. Vi har antydet at tidlige tegnsystemer hang sammen med regnskapsførsel og han­ del. Derfor er det nærliggende å slutte at forandringer i økonomisk organisasjon var en vesentlig side ved den sivilisasjonsutviklingen skriftspråket er det fremste kjen­ netegnet på.

Metaller kommer i bruk Bruk av metaller var en viktig side ved de eldste sivilisa­ sjonene og kom til å revolusjonere våpen- og redskapstek­ nologien. Men det var ikke praktiske hensyn som i første omgang førte til at menneskene utviklet ferdigheter i å utnytte metaller. Snarere var det deres interesse for vakre og tiltrekkende gjenstander. Fargestoffene i kobberholdig malakitt og jernholdig hematitt ble brukt til kroppsmaling og hulemalerier alt under siste istid. Når selve metal­ lene først ble utnyttet, vet vi ikke, men vi antar at det går lenger tilbake enn jordbruket. Det første tegnet finner vi i Shanidar-hulen i Irak i form av en liten kobbergjenstand fra omkring 9500 f.Kr. Kobberet ble ikke smeltet, men hamret ut til den ønskede form med hammer og ambolt av stein. Det er mulig at kobber var det første metallet som mennesket utnyttet, men det er kanskje like god grunn til å anta at det var gull. Gullet er iøynefallende, og til­ gangen på det er svært begrenset. Det er følgelig et mate­ riale som egner seg utmerket til å symbolisere en rang­ ordning mellom mennesker. Men det er liten sjanse for å finne rester etter tidlige gullgjenstander fordi de sannsyn­ ligvis er blitt omsmeltet i senere perioder. Bruken av gull var begrenset til dekorative formål. Særlig i Egypt var det ettertraktet og gav grunnlag for en betydelig gruvedrift basert på slavearbeid i Nubia på grensen til det nåvæ­ rende Sudan. Kobber ble derimot også utnyttet til praktiske formål, men først mye senere. Det neste funn av kobber etter Shanidar-funnet er 2300 år yngre. Det stammer fra Øayonu Tepe i Lilleasia og består igjen av dekorative hamrede gjenstander. Først fra 6500 f.Kr. øker forekomsten av kobberfunn. De er nå spredt over store deler av Midt­ østen, også der det ikke finnes naturlige forekomster av kobber. De første spor av at kobber ble smeltet, finner vi i Iran, fra ca. 4000 f.Kr. Ved å smelte kobberet kunne folk utvinne det fra kobberholdig malm, og de trengte ikke lenger å begrense seg til å utnytte de svært små forekom­ stene av rent kobber i naturen. Hvordan mennesket kom på å smelte kobbermalm, vet vi ikke - det er jo ingen åpenbar likhet mellom malmen og kobberet. Men en gang må det ha oppdaget at en viss type stein skilte ut kobber ved oppvarming. For at kobbermalm skal skille ut kobber, kreves det en temperatur på mer enn 700 grader. Så sterk varme blir ikke utviklet i et vanlig ildsted. Smelting fant derfor neppe sted i tilknytning til matlagingen, men heller i til­ knytning til keramikk-produksjonen. Vi kan tenke oss at pottemakere som brukte pulver av kobbermalmen til gla-

tiltrekkende farger gav støtet til en

sering av keramikken, oppdaget at malmrester som ble liggende igjen i ovnen under keramikkbrenningen, ble omgjort til kobber. Vi vet ikke om det var akkurat slik oppdagelsen fant sted. Men da den først var gjort, stimu­ lerte den til å lage smelteovner som kunne produsere høy­ ere varme, ca. 1100 grader, slik at kobberet kunne smeltes skikkelig. Ca. 3200 f.Kr. ble kobberet smeltet i en lukket ovn, forløperen for de smelteovner som har vært i bruk til våre dager. Istedenfor vanlig ved tok man i bruk trekull, som gir svært høy varme når flammene næres med luft fra blå­ sebelger. Med blåsebelger var det mulig å få temperaturen opp i ca. 1650 grader. Men kobber er et mykt metall. Der­ for var det ikke særlig velegnet til våpen og redskaper. Først med oppfinnelsen av bronse, en legering av kobber og tinn, begynte metall for alvor å erstatte stein som råma­ teriale for våpen og redskaper.

Skattehulen nær Dødehavet. Denne legeringen ble sann­ synligvis til å begynne med ikke laget med hensikt. Kobbermalm i Midtøsten inneholder nemlig svært ofte arse­ nikk. Arsenikklegeringer gjør at kobberproduktet blir av bedre kvalitet enn rent kobber, som har en tendens til å absorbere gass og dermed blir mer porøst. Det virkelige gjennombruddet kom da tinn ble blandet

omfattende handel med prydsaker. Det var erfa­

ringene fra pottemdkerarbeid som lærte menneskene i yngre steinalder hvordan naturlige

råstoffer kunne forandres med varme, og eksperimenter viste hvilke fascinerende egen­ skaper kobberet hadde.

Bronse - det aristokratiske metallet I Thailand er det funnet bronseøkser som sannsynligvis går tilbake til 3000 f.Kr. Omtrent fra samme tid er det funnet legeringer av kobber og arsenikk i Midtøsten, i SIVILISASJON OG STATSMAKT । 87

med kobber. Ved å tilsette varierende mengder av tinn, fra 3 prosent (mild bronse) til 25 prosent (klokkebronse), fremstilte man et metall som var hardere enn kobber-arsenikk-legeringene. Først fra ca. 3000 f.Kr. begynner bronse å bli det dominerende metallet i Sørøst-Europa og Midt­ østen. Et interessant spørsmål er hvor tinnet kom fra, siden det ikke er funnet naturlige forekomster av det i området. Sannsynligvis kom de første forsyningene fra Kaukasus. Det er faktisk mulig at bronselegeringer først ble laget her, siden det også finnes kobber i dette området. Den store mengde bronse vi finner i Midtøsten, viser at behovet for import av tinn må ha vært svært stort. Sann­ synligvis var dette en hovedfaktor i utviklingen av handelsnettverk oppover Donau til Ungarn og Bohmen, og vestover Middelhavet til Spania og muligens helt til Stor­ britannia. Måten å forme redskapene på undergikk også foran­ dringer. Når det gjaldt grove redskaper, ble det smeltede metallet helt i steinformer. Men denne fremstillingsmåten egnet seg dårlig for mer delikate luksusgjenstander. Til dette formål ble det allerede ca. 2000 f.Kr. tatt i bruk voks og gips på en genial måte. Første skritt var å lage en gjen­ stand i voks lik den man ønsket å fremstille i bronse. Voks gjenstanden ble så satt på et stativ av metallrør. Deretter ble rørstativet med voksfiguren plassert i en åpen metallsylinder, som så ble fylt med gips. Etter at gipsen var størknet, ble den oppvarmet til ca. 520 grader. Ved oppvarmingen smelter voksen og renner ut gjennom rørene i stativet. Inne i gipsen etterlater den seg et hulrom med avtrykk av sin opprinnelige form. Når smeltet metall helles gjennom rørene, blir formen inne i gipsen fylt opp. Etter at metallet så er størknet, kan gipsen brytes, og man har en metallfigur av samme form som den opprinnelige voksfiguren. Bronsen var aristokratiets metall. Den forutsatte at man hadde adgang til to forskjellige råvarer som svært sjelden fantes på samme sted. At bronse-produksjonen skulle blomstre opp nettopp i Mesopotamia, synes merkelig på bakgrunn av at det verken finnes kobber eller tinn der. Men det var i dette området de første stater oppstod, og det er i denne sammenheng vi må se utviklingen av bronseteknologien. Den vokste fram og ble samordnet gjen-

Denne 4000 år gamle bronsehjortenfra Alaca Huyuk i

Tyrkia er et fint eksempel på smykkeutforming etter eire perdue-metoden (fransk: eire

perdue = «idet voksen går tapt»). Hjorten ble først frem­

stilt i voks og formet inn i ild­ fast leire. Så ble voksen smel­ tet («tapt») ut av formen og erstattet med flytende metall.

Bronse var aristokratiets metall. Flere av de store bronsefunnene stammer fra kon­ gelige graver.

Den eldste form for bronse

ser ut til å ha bestått av kob­ ber og arsenikk. I Skattehulen ved Dødehavet (lengst til høyre) ble det funnet nesten 400 gjenstander av denne type bronse.

88

I BEGYNNELSEN

De første jemproduktene var svært skjøre og kunne ikke måle seg med bronsen til praktiske formål. Men fordi

de var så sjeldne, ble de ettertraktet som prestisjegjenstander. Bildet viser enjernøks med innlagte dekorasjoner i gull. Funnet er fra Syria og datert til 1A00 f.Kr.

nom et politisk maktsentrum. Dette sørget for forsyning av råvarer og for metallsmedenes underhold, og det kon­ trollerte fordelingen av deres produkter.

Jernet - det demokratiske metallet De eldste gjenstander av smeltet jern går tilbake til 2000tallet f.Kr. De stammer fra området mellom Syria og Det kaspiske hav, og fra Egypt. Grunnene til at jern kom i bruk så pass sent er flere. Jern i ren tilstand finnes svært sjelden i naturen, og hovedsakelig i form av meteoritter. Smeltetemperaturen ligger på over 1500 grader, og jernet krevde følgelig en mer utviklet smelteovn enn kobber. Urenheter i kobbermalmen fløt til topps under smel­ tingen og kunne lett fjernes. Urenhetene i den smeltede jernmassen måtte derimot hamres ut mens massen ennå var glødende. Vi vet ikke hvordan mennesket oppdaget at jernmalm kunne smeltes, men det var først etter 1500 f.Kr. at hetitter i områdene nær Svartehavet for alvor utviklet jernpre­ duksjonen. For at jernet skulle kunne konkurrere med bronsen, krevdes det mye bedre kontroll med varmen under smelteprosessen. Og først da det lyktes å fremstille en stållegering, kunne jernet virkelig konkurrere med bronsen. Denne oppfinnelsen var sikkert tilfeldig, og den kan ha foregått omtrent slik: Smeden brukte trekull til å varme opp den smeltede jernmassen til i det minste ca. 1200 grader for å hamre ut slagget. Under denne proses­ sen kom jernmassen i direkte kontakt med det hvitglødende trekullet, og under den høye temperaturen trengte små mengder karbon inn i overflaten av jernet. Jo høyere temperatur, desto mer karbon blir absorbert. Med et kar­ boninnhold på 1,2 prosent blir det herdede jernet like sterkt som hamret kobber. Ved å kaldhamre det herdede jernet øker man dets styrke til det dobbelte av bronsens. Noen som tilfeldig har oppdaget dette, må ha fått lyst til å

eksperimentere, slik at smedene kunne lage jern med de egenskapene de ønsket. De første klare vitnesbyrdene om at mennesket med hensikt laget herdet jern, er en kniv fra Egypt fra ca. 1250 f.Kr. Men materiale fra Kypros og Levanten tyder på at teknikken var i bruk allerede fra slutten av det 2. årtusen f.Kr. Uroligheter i forbindelse med de såkalte «folkene fra havet» kan ha ført til redusert tilgang på tinn for produk­ sjon av bronse. Dette kan ha virket fremmende på teknik­ ken for herding av jern. Da teknikken først var utviklet, fikk bronse aldri tilbake sin gamle betydning. Jernmalm

Jernutvinning er ikke bare en teknologisk prosess; den

påvirker også viktige økolo­ giske prosesser. Til smeltingen trenges en trekullmengde som i volum er dobbelt så stor som

mengden avjernholdig malm som går med. Forbruket av tremasse til trekull har vært en viktig faktor til avskoging i tørre savanneområder mel­ lom Atlanterhavet og Rødeha-

vet. Bildet til venstre viser et eksempel på dette fra fursamfunnet i Vest-Sudan. Jern­ utvinning er også en kilde til symbolisering av viktige mel­ lommenneskelige anliggender. Bildet nederst viser en blåsterovnfrafipa-folket i Tanzania. Assosiasjonen med en fødende kvinne er slående, og den er også eksplisitt utnyttet ifipa-symbolismen, der jemutvinningsprosessen oppfattes som analog med

samleie og selve smeltingen med fødsel. Disse blåsterovnene er i mange kulturer

formet som en kvinnekropp, og man uttrykker dette sym­ bolsk som om kvinnen føder jernet. Komplekse ritualer utføres ved jemproduksjon, der stein via varme omdannes til jern.

SIVILISASJON OG STATSMAKT

89

Stonehenge i Wiltshire, Eng­ land, er et megalittisk (av gresk megas, stor, og lithos,

stein) byggverk. Det ble bygd i flere faser over et svært langt tidsrom. De største kon­

struksjonene er fra 1700-1500f.Kr. Det er van­ lig å regne med at anlegget ble bygd i forhold til himmel­ legemenes bevegelser.

Den 32 meter høye «Troll­ mannens pyramide» i maya-

byen Uxmal, på Yucatån-

halvøya i Mexico.

90

er lett tilgjengelig. Har man først kunnskapen, kan et par menn på egen hånd drive jernproduksjon. Derfor ble jer­ net det demokratiske metallet. Først da jernteknologien var utviklet, gikk steinredskapene ut av bruk. I den såkalte bronsealderen var fremde­ les stein det viktigste råmateriale for redskaper. Det er også viktig å understreke at de første sivilisasjonene ikke kjente jernet; bronse var deres metall. Det må også under­ strekes at dette metallet ikke ledet til fremstilling av red­ skaper som bidrog til å effektivisere matproduksjonen. I sin praktiske anvendelse var det som bidrag til å effektivi­ sere våpenteknologien det var viktig. Kanskje enda vikti­

I BEGYNNELSEN

gere var dets anvendelse som middel til å skape og uttrykke rangsforskjeller mellom mennesker. Det var med jernet man fikk et metall som ble brukt til fremstilling av redskaper som også effektiviserte ikke bare ødeleggelsesteknologien men også produksjonsteknologien.

Monumental arkitektur I alle de seks eldste sivilisasjonssentrene (Mesopotamia, Egypt, India, Kina, Mellom-Amerika og Peru) finner vi monumental arkitektur i form av palasser, templer, pyra­ mider og lignende. Dermed er det ikke sagt at all monu­ mental arkitektur nødvendigvis må stamme fra et slikt sentrum. Heller ikke betyr det at den store arbeidsinnsat­ sen som ligger bak slike bygninger, bare er mulig gjen­ nom statlig byråkratisk samordning. Et eksempel på dette finner vi i noen enorme steinkonstruksjoner - de såkalte megalitt-monumentene fra 3000-4000 f.Kr. Det mest kjente er Stonehenge i Wilt­ shire i Sør-England. Men det finnes også en mengde andre spredt over store deler av Europa, Asia, Afrika og Ame­ rika. Det merkelige ved disse konstruksjonene er at siktelinjer mellom spesielt markerte punkter peker mot him­ mellegemer i en kritisk fase, for eksempel sommersolverv eller vintersolverv. Fantasirike forskere går kanskje vel langt i sine fortolkninger. Men teorien om at det finnes et samsvar mellom himmellegemenes regelmessige bevegel­ ser og oppbygningen av disse monumentene, er blitt styr­ ket ved etnografiske undersøkelser blant amerikanske indianere i nyere tid. Det er lite rimelig å anta at folk laget slike monumenter for å nedtegne og ordne forståelse av astronomiske forhold. Det er mer rimelig å anta at den forståelsen av astronomiske regelmessigheter menneske grupper hadde tilegnet seg, ble gjort til «modell» for å

innpode ideer som kunne tjene til å skape regelmessig­ heter i samfunnsorganisasjon. Etnografiske studier gir mange eksempler på at større anlegg og konstruksjoner er blitt til gjennom frivillig fellesinnsats, uten noen sentral dirigering. Dette gjelder både kunstige vanningssystemer og seremonielle byg­ ningen Slikt var mulig i forhistorisk tid, fordi folk som driver primitivt svijordbruk, bruker mindre tid til å pro­ dusere mat enn det er vanlig under mer intensive produk­ sjonsforhold. Derfor har de mer fritid til disposisjon. Der­ som deres fritidsinnsats på en eller annen måte kan mobiliseres for felles foretak, er tilgangen på arbeidskraft ingen begrensende faktor. Det er organisasjonsevne det kommer an på. Denne evnen har en lengre utviklings­ historie bak seg enn staten. Større anlegg som Stonehenge er blitt til over svært lange tidsrom. De 50 tonn tunge steinene som utgjør en vesentlig del av Stonehenge, ble fraktet over 30 km, en oppgave som krevde minst 1000 mennesker pr. stein. Det måtte ligge en vel utviklet bygningsteknisk forståelse bak. Ellers blir det helt ubegripelig at en tanke om himmel­ legemets bevegelser kunne omsettes i et så komplisert

anlegg. Arbeidet måtte planlegges på lang sikt, fra oppmå­ lingen i terrenget til tilhoggingen av passende steiner, hele tiden innenfor rammen av det som var mulig med tidens teknologi. Fra Påskeøya har vi et dramatisk eksempel på hvordan en befolkning som på sitt største neppe kan ha vært større enn 10 000, med en enkel teknologi produserte kjempestatuer på mer enn 50 tonn og fraktet dem mer enn 5 kilometer over ulendt terreng. Vi regner med at slike konstruksjoner ble organisert av rituelle spesialister og ikke gjennom statsmakt. Verken anleggene eller gravgodset fra denne tiden tyder nemlig på at befolkningen var organisert i klart rangerte grupper. Monumentalarkitektur var altså ikke nødvendigvis for­ bundet med statsmakt og sivilisasjon. Men når en stats­ makt vokser fram, tar den arkitektoniske ferdigheter i sin tjeneste, enten den vil bygge forsvarsverker eller den ritu­ elt vil understreke herskerens storhet og «rettmessige» posisjon. Det mest iøynefallende vitnesbyrdet om dette er tre karakteristiske byggverker: templet, palasset og kornlage­ ret. De går igjen fra sivilisasjon til sivilisasjon og preger de

SIVILISASJON OG STATSMAKT

Pyramideformen er velegnet til å uttrykke orden og sentral

makt og er blitt brukt både i Egypt og i Amerika, fra Mississippidalen i nord til Andes­ fjellene i sør. Bildet viser den

mektige 146 meter høye Kheopspyramiden. Ifølge

Herodot bygde 100 000 mann på den i 20 år.

91

eldste sivilisasjonene. På en slående måte representerer de religiøs legitimering av statsmakten, politisk makt og øko­ nomisk varefordeling. I forbindelse med disse byggver­ kene ble det organisert en kulturell virksomhet som innenfor et kort tidsrom førte til en rekke tekniske nyvin­ ningen

Gavebytte De store forandringene i kulturelementer som skriftspråk, metallurgi og arkitektur som vi finner med fremveksten av de første sivilisasjoner, tyder klart på at de har deltatt i byttesystemer av interkontinental skala. De tyder også på at deres produksjon og distribusjon har vært basert på en høy grad av yrkesspesialisering. Vi skal først se på hvor­ dan varebyttet kan ha vært organisert. Den enkleste form for gavebytte vi kjenner fra etnogra­ fiske studier, er seremonielt gavebytte. Vi finner dette for eksempel blant de innfødte jegerfolkene i Australia. De omgav seg med en rekke produkter fra områder som kunne ligge mer enn 500 km borte. I sin typiske form innebærer gavebytte at hver voksen mann er sentrum i et stort byttesystem. I forskjellige himmelretninger har han partnere som han utveksler ulike produkter med, for eksempel spyd mot økser. Det er viktig å understreke at denne utvekslingen ikke er et bytte mellom løsrevne partnere, men mellom men­ nesker som er bundet sammen i livslange forhold. Gavebyttet er en del av forpliktelsene og innholdet i disse for­ holdene. I byttesituasjonen gjelder det ikke for hver enkelt å gi minst mulig for mest mulig. Det er snarere slik at han søker å gi partneren mest mulig. Mengden han gir,

Den vellykkede «big man» skaper og uttrykker sin rang

ved mengden av jams (en

knollvekst) som han klarer å få sine følgesvenner til å pro­

dusere for seg. Jamsen lagres i spesielle hus, der den ligger

utstilt til den råtner.

92

I BEGYNNELSEN

påvirker den anseelse han har i sin egen gruppe, og utad i forhold til andre grupper. Den anseelse den enkelte nyter, vil igjen påvirke den mengde andre partnere gir i forvent­ ning om hans evne til senere gjenytelser. Drivkraften i selve byttet er altså ikke bare ønsket om å samle materielle goder. Det gjelder like mye å holde oppe den anseelse man får ved å oppfylle forpliktelsene i partnerforhold inn­ til man dør og ens barn tar over. Uten å forstå den mening gaven har som symbol på sosiale forhold, er det ikke mulig å forklare at varer i slike systemer sirkulerer over enorme avstander og mellom partnere av forskjellige stammer med vidt forskjellige språk. Når lignende gjen­ stander blir funnet spredt utover store områder, behøver det altså ikke å bety at folk i disse områdene har tilhørt én og samme kultur organisert i en politisk enhet. Blant bøndene på øyene i Melanesia er slike gavebyttesystemer videreutviklet. De er i første rekke organisert omkring bytte av prestisjegjenstander som halsbånd og armbånd av skjell. Disse gjenstandene blir utvekslet ved spesielle seremonielle anledninger der gavebyttepartnere fra forskjellige samfunn kommer sammen. Det ry man kan oppnå i slikt gavebytte, gir i Melanesia grunnlag for en viss maktkonsentrasjon, om enn svært ustabil. Leder­ skap må bygges opp så å si fra bunnen, og for å sikre seg fortsatt støtte må lederen stadig demonstrere sin evne til å lede.

«The big man» og hans følge Lederen - «stormannen», «the big man» - må først bygge opp et lokalt ry for å skaffe seg en gruppe følgesvenner. Neste skritt er å skaffe seg en posisjon innenfor et regio­ nalt rangsystem. Det skjer ved de seremonielle anledning­ ene når gavebyttepartnere fra flere områder kommer sam­ men. Det ry lederen oppnår her, er avhengig av hva han kan gi bort. Dette beror igjen på hvor mye de lokale føl­ gesvennene er villig til å støtte opp med. Og det kommer igjen an på hva de venter å få fra lederen. Særlig viktig er det å få del i de prestisjegjenstandene som lederen bytter til seg fra sine partnere. Her ligger det et uløselig dilemma. Dersom lederen konsentrerer seg om å bygge opp sitt ry i det store regio­ nale systemet, vil han forsøke å få mest mulig ut av sine følgesvenner. Derfor vil han gi minst mulig tilbake til dem av prestisjegodene, og heller gi dem til gavebyttepartnere utenfor sin egen gruppe. Dette er en kilde til misnøye blant følgesvennene og undergraver deres vilje til å støtte ham. Velger han på den annen side å fordele sine prestisjegoder blant gruppemedlemmene istedenfor å la dem sirkulere til andre områder, skader dette hans ry i den større regionen. Dermed svekkes også hans stilling i for­ hold til partnerne i dette systemet. Under slike vilkår er det forståelig at det fantes liten politisk stabilitet i disse samfunnene, og at det var vanskelig å mobilisere folk til større felles tiltak. Vi holder det for sannsynlig at gavebytteforhold av lig­ nende karakter regulerte forhistorisk vareutveksling i Eurasia. Vi tror også at de varene som sirkulerte i disse

gavebytteforholdene, enten var våpen og redskaper eller metaller, steiner, skjell og annet som kunne egne seg som prestisjegjenstander. Matvarer betydde sannsynligvis min­ dre i dette tidlige varebyttet. Vi må regne med at folk selv produserte den maten de hadde behov for. Det er grunn til å anta at knutepunkter i slike varebyttesystemer bidrog til at større bosetninger faktisk vokste fram før jordbruket i visse områder.

Langdistansehandel De former for varebytte vi har skissert ovenfor, kunne nok formidle fordeling av enkelte verdigjenstander over store områder, og de var nok en faktor i utviklingen av komp­ lekse samfunn hvor det finnes et betydelig innslag av yrkessspesialister utenfor jordbruket. Tettsteder som Catal Huytik og Jeriko går som nevnt tilbake til ca. 6000-8000 år f.Kr., men fortjener neppe fullt ut å kalles byer. Selv om de tjente som knutepunkter i et omfattende varebytte, ser det ut til at de spesialistene som bodde der, også drev med egen matproduksjon. By dannelsen, arbeidsdelingen og regional spesialise­ ring forutsatte et volum i varebytte som seremonielt gavebytte ikke var egnet til å tilfredsstille. Selv om disse bytteformer fremdeles hadde sin plass, kom spesialiserte handelsmenn til å spille den dominerende rolle i langdistansehandelen. Denne handelen kunne både være sjøveis - for eksempel fønikisk handel i Middelhavet eller hande­ len mellom Mesopotamia og Indus-sivilisasjonen, og landveis - som Assyrias karavanehandel med Anatolia, eller handelen over Silkeveien fra Kina til Romerriket. De spesialiserte handelsmenn som formidlet vareutveks­ lingen mellom de ulike byene, kom til å få en ambivalent posisjon i de tidlige statene: På den ene side var handel en kilde til rikdom og derved innflytelse, på den annen side var de utsatt på grunn av sin uklare statlige tilhørighet og på grunn av den trusselen rikdommen deres kunne inne­ bære for vedlikehold av de kastelignende barrierene mel­ lom sjiktet av herskere og presteskap og de lavere rangerte gruppene av yrkesspesialister. Denne ambivalensen slo ut på forskjellig måte avhengig av i hvor stor grad statsmak­ ten var basert på tributter og avgifter knyttet til handelen. I hvilken grad statsmakten selv administrerte handelen og fastsatte priser er et omstridt spørsmål blant forskerne. Et tilgrensende spørsmål knytter seg til hvordan den interne fordelingen av importerte varer fant sted - gjennom statlig redistribusjon eller gjennom markedsbytte. Sannsynligvis har det vært stor variasjon på begge disse feltene.

Varebytte og penger I vår diskusjon om sirkulasjon av varer formidlet gjennom gavebytte har vi ikke funnet det nødvendig å diskutere om «penger» har spilt noen rolle for denne sirkulasjonen - i og med at det i slike byttesystemer er helt bestemte goder som kan byttes mot hverandre og fordi de som bytter, ikke hadde bytte som levevei. Med fremveksten av spesialiserte

handelsmenn er situasjonen annerledes - da har vi men­ nesker som baserer sitt levebrød på at de frakter og bytter gjenstander mellom ulike steder. Vi er vant til å anta at de lever av profitten de får ved at det er en forskjell i pris på kjøps- og salgsstedet. For oss kommer en slik antagelse «naturlig» fordi vi lever i en pengeøkonomi - en økonomi der et stykke papir som i seg selv ikke har mer verdi enn en flik av et avispapir, kan omsettes i et mangfold av gjen­ ytelser - vi kan fritt bytte dette papiret for konkrete gjen­ stander fra konsumvarer til produksjonsfaktorer inkludert arbeid, vi kan bytte det for tjenester vi setter pris på, for eksempel en konsertfremførelse, vi kan oppfylle våre for­ pliktelser til staten ved betaling av skatt, vi kan gjøre opp for våre krenkelser av medborgeres rettigheter ved betaling av bot, noen steder i verden kan vi skaffe våre sønner en kone ved betaling av brudepris, mens vi andre steder kan få våre døtre godt gift ved betaling av medgift, vi kan få prestisje i samfunnet med de goder og den livsstil pengene våre tillater oss å nyte, pengene kan gi oss større eller min­ dre innflytelse over politiske avgjørelser, vi kan låne penger for ulike formål fra konsum til produksjon, vi kan akkumulere rikdomer i form av penger. Da de første sivilisasjonene vokste fram, fantes det ikke noen slik gjenstand som tjente som et allment akseptert betalingsmiddel, som en standard til å måle verdien av ulike varer og tjenester i forhold til hverandre, og som et verdioppbevarings-middel. Hva som helst kan tjene som penger så lenge folk er enige om å akseptere det for alle eller noen av de nevnte formålene. Som vi skal se i neste kapittel, har skjell-gjenstander i mange samfunn sirkulert i vidstrakte byttesystemer, men til forskjell fra moderne penger er det svært begrenset hva disse gjenstandene kan omsettes i. I flere av de tidlige sivilisasjonene vet vi at kauriskjell betjente noen pengefunksjoner, og først fra ca. 2000 f.Kr. har vi tegn på at metaller ble tatt i bruk for noen formål, men da i form av vektenheter og ikke som standardiserte mynter. Så vidt vi vet, ble ideen om stan­ dardiserte mynter oppfunnet i Lydia i Lilleasia ca. 700 f.Kr. Vi må derfor regne med at de tidlige sivilisasjonenes handel foregikk uten noe allment akseptert pengemedium. Skal vi forstå hvordan den tidlige handelen kunne foregå, må vi se etter hva slags gjenstander handelsmen­ nene fraktet, hvem som ble betjent av denne handelen, og hvordan de som stod for handelen, ble belønnet når det ikke var i form av penger. Det arkeologiske materialet tyder på at langdistansehandelen først og fremst bestod av viktige råvarer og prestisjegjenstander, og at de som etter­ spurte disse varene, var den herskende politisk-administrative og religiøse eliten. Belønningen for dette kunne være av forskjellig slag, for eksempel en kontraktfestet del av statsmaktens kornlager, eller enda viktigere: en viss mengde håndverksprodukter etterspurt i andre land.

Arbeidsdeling uten penger I Anatolia og Karpatene finner vi allerede 5000 f.Kr. kobberkniver og smykker som er så håndverksmessig godt utført at det er rimelig å anta at de er blitt laget av heltids

SIVILISASJON OG STATSMAKT

93

kobbersmeder. Fravær av penger gjør det svært usannsyn­ lig at slike yrkesspesialister har kunnet basere sitt leve­ brød på bytte av sine produkter for matvarer. Istedenfor gjennom markedsbytte er det mer rimelig å anta at det var gjennom politisk organisert refordeling at spesialisert håndverksproduksjon vokste fram. På funnsteder (for eksempel Varna) i dette området finner vi også trekk som forbindes med politisk sentralisering, slik som markert forskjell i gravgods. Tegn på vanningskanaler tyder også på at jordbruket i disse områdene var effektivt nok til å produsere et matoverskudd til ikke-matproduserende spesialister. Siden spesialistenes produkter var for elitens konsum og ikke for matprodusentene, regner vi med at potensialet for matoverskudd ble realisert ved at eliten hadde makt til å kreve tributt (avgifter) fra bøndene i form av korn som de så kunne refordele til sin hird, pres­ teskap og håndverkere. Kvaliteten av håndverkernes pro­ dukter er kilde til rang både innad i høvdingdømmet og utad høvdinger imellom. Det blir derfor et viktig anlig­ gende for makteliten å sikre at de spesialiserte håndverks­ tradisjonene blir reprodusert og videreutviklet. Dette innebærer kontinuitet i overføring av tradisjonen fra generasjon til generasjon - en kontinuitet som i førindust­ rielle samfunn sikres ved at yrket knyttes til familier. I sin mest ekstreme form ser man dette i kastesystemet, der en persons sosiale identitet er bestemt ved fødsel og knyttet til praktisering av et bestemt yrke. Kasteidentitet begren­

ser yrkesvalget, samtidig som den gir rett til å praktisere yrket som er forbundet med kasten. Effektiviteten i et slikt system styrkes ved at det knyttes til en ideologi som legitimerer atskillelsen mellom kastene og koblingen mel­ lom kaste og yrke. Derved blir samfunnet sikret tilgang på ulike yrkesspesialister, samtidig som livssjansene til med­ lemmer av de enkelte kaster avhenger av deres evne til å utvikle sine spesielle håndverkstradisjoner. Med håndverksspesialiseringen følger flere viktige teknologiske innovasjoner. Viktigst var kanskje oppfinnelsen av hjulet. Det gav grunnlag både for utvikling av nye transportmidler truk­ ket av dyr som esel (onager), okse eller hest, og for utvik­ ling av pottemakerens dreieskive. Oppfinnelsen av plogen gjorde ikke bare jordbruket mer effektivt. Den førte også til at jord dyrkingen gikk over fra kvinner til menn. Med veven overtok tekstilene etter skinn i klesdrakten, og skapte dermed større etterspørsel etter råvarer til tøyproduksjon, både ull og nye planter som bomull. Den utrolige kulturelle skaperkraften som utfolder seg ved de første sivilisasjonene, har sannsynligvis funnet sted ved videreutvikling innenfor rammen av et system for arbeidsdeling som har røtter noen tusen år bakover. Ved sivilisasjonenes fremvekst samles et mangfold av ulike håndverkstradisjoner på en måte hvor de gjensidig bestyrker hverandres utvikling. Forutsetningen for dette er imidlertid fremvekst av politiske enheter av en helt annen skala enn høvdingdømmer, nemlig statsmakter.

Troen på herskerens legitime

rett er ennå et viktig grunnlag for sentralisering av makt.

Eiendom, beskyttelse og ulikhet

Ritualer er av avgjørende betydning for å innprente

For bønder som driver svibruk, knyttes de viktigste poli­ tiske problemene til mobilisering av beskyttelse av rettig­ heter i avling og vern mot erobring og tyveri. Derfor er de interessert i å utvikle et forsvarsapparat som kan beskytte avlingen. .Privat eiendomsrett til jord kom først forholds­ vis sent, sannsynligvis i forbindelse med kunstig vanning. Sentralmakt blant svibrukere vokste derfor neppe fram for å beskytte privilegier i samfunnet, men snarere som et middel til vern mot konkurrerende grupper. Med fremveksten av enkle høvdingdømmer følger en viss rangsforskjell i samfunnet. Melanesias «stormann» må hele tiden selv skape sin makt. Men i høvdingdømmene er makten knyttet til en bestemt stilling, uansett hvilken person som fyller den. Når en høvding dør, må en ny person innsettes. Adgangen til høvdingmakt skaper et problem som gjerne blir løst ved at et antall kandidater blir utvalgt etter fødsel. Enten kan en entydig arvefølge gjelde, eller det kan være slik at bare «adelige» kan kon­ kurrere om høvdingverdigheten. Gravfunn fra Tell as-Sawwan i Irak viser at det allerede 5500 f.Kr. gjaldt arvelige rangsforskjeller i denne delen av verden. Her skiller enkelte barnegraver seg ut gjennom rikere gravgods, for eksempel alabaststatuer og turkis- og kobbersmykker. Forskjellen kan neppe skyldes en rang barna hadde oppnådd gjennom egen innsats, og vi må kunne slutte at de tilhørte en gruppe som stod høyere enn andre.

denne troen. Bildet er tatt utenfor det gamle kongepa-

lasset i Kathmandu med Opp­ salet elefant som kongen og dronningen av Nepal skal

sitte på ved parade gjennom byens gater. Nepals konge regnes som inkarnasjon av hinduguden Vishnu. Som her­ sker fra krigerkasten ksha-

triya må han imidlertid også legitimeres gjennom en serie ritualer ledet av prester av brahman-kasten. Om Nepals

konge skal oppfattes som gud­ dommelig, kan derved disku­ teres.

94

I BEGYNNELSEN

Februk gir grunnlag for større ulikheter mellom folk. I og med at husdyrhold i regelen går sammen med privat eiendomsrett til dyrene, gir det grunnlag for økonomiske forskjeller, noe som igjen kan føre til at enkelte blir avhengige av andre. Husdyr er dessuten enda mer utsatt for tyveri enn planteavlinger. Derfor øker behovet for en viss form for politisk sentralisering.

Statsdannelse og matoverskudd Ved etableringen av et maktapparat som er sterkt nok til å tvinge bøndene til å produsere et økende matoverskudd, når den politiske sentraliseringen et avgjørende punkt. Visse forutsetninger måtte til for at man skulle kunne bygge opp et slikt apparat. Handel er ofte nevnt som en viktig faktor. Kontroll over handelen med viktige varer som metaller til våpen og redskaper eller prestisjegaver til fordeling innen gruppen gir høvdinger eller fyrster store fordeler. På den måten sikrer de seg støtte hos ledere på lavere nivå og skaffer seg kontroll over våpen. Utviklingen av vanningsj ordbruk er en annen faktor som fikk betydning for statsdannelse. I tørre områder er vann helt avgjørende for dyrkingsbruk. Samtidig er det noe mennesket gjennom organisert innsats kan manipu­ lere på en helt annen måte enn andre naturbetingelser. Den amerikanske forskeren K.H. Wittfogel hevdet at sta­ ten vokste fram som et organ for den samordning som var nødvendig for storstilt vanningsjordbruk. Arkeologisk materiale tyder likevel på at denne form for jordbruk i Mesopotamia ble utviklet før det hadde oppstått noen sentralisert statsmakt. Derfor er det vel riktigere å si at slike teknologiske nyvinninger gav store muligheter for statsmakt. Kontroll med vannet økte statens evne til å presse bøndene til å øke arbeidsinnsatsen for produksjon av avlinger som langt oversteg deres egne konsumbehov. Den amerikanske antropologen Robert Carneiro har argumentert for at tidlige stater oppstod i områder der jorda bøndene dyrket, var begrenset av barrierer som fjell, hav eller ørken. Ved økende befolkningstetthet og påføl­ gende konflikter om jord, ble folk sårbare for politisk sentrumsmakt og utbytting av den enkle grunn at muligheten til å etablere et levebrød i andre områder ved forflytting var begrenset. Med statens fremvekst oppstår et politisk system der et hovedanliggende blir bruk av makt for å vedlikeholde og utvikle en spesifikk samfunnsorden. Dette er en sam­ funnsorden basert på den herskende militær-administrative klassens evne til å trekke ut et matoverskudd fra bøn­ dene. Et interessant poeng i denne sammenheng er at redskapsteknologien ikke forandret seg stort ved stats­ maktens og sivilisasjonens fremvekst. Det som forandret seg, var utviklingen av ganske komplekse former for orga­ niseringen av arbeidskraft. Fremveksten av håndverksspesialisering var nettopp basert på statens makt til å refordele bøndenes matoverskudd til ulike spesialiserte håndverksgrupper rangert i et hierarki av endogame (inngiftende) kaster. Sikring og videreutvikling av dette syste­ met for sirkulasjon av varer og tjenester fra bønder og

Et av de mest kjente høvdingdømmene i Afrika ble skapt av Shaka Zulu i Natal mel­ lom 1816 og 1826. Shaka og

hans etterfølgere bygde opp et maktapparat med en slags hird som ble stasjonert rundt

omkring i landet. Eliten fikk sin makt i kraft av sin innsats i krig med andre stammer.

håndverksspesialister til den herskende elite blir et viktig statsanliggende. Den herskende elitens livsstil og stats­ maktens interne undertrykkelsesapparat og eksterne forsvarsapparat avhenger av effektiviteten i dette systemet. Den voksende klassen av håndverkere hadde også fel­ les interesser med statsapparatet - det var staten som garanterte maten. Den gav dem også arbeid. Mange av spesialistene laget våpen og luksusvarer som statsmakten trengte, og i mindre grad redskaper som denne fordelte videre til bøndene. Utviklingen av forskjellige håndverk ble derfor i vesentlig grad preget av hvilke produkter sta­ ten var interessert i å få fremstilt.

Statsdannelse og lovverk Utviklingen av et lovverk og et administrasjonsapparat som håndhever loven, er et nytt avgjørende ledd i stats­ dannelsen. Loven er et effektivt middel til å binde sam­ men veldige menneskemasser, forutsatt at de tror på den og godtar den som rettmessig. Uten et lovverk blir enhver konflikt en trussel mot samholdet innenfor en politisk enhet. Små konflikter kan føre til at grupper blir mobili­ sert mot hverandre. Det blir vanskelig og kostbart å bilegge en konflikt, og det skjer mange ganger først etter omstendelig megling. Det standpunkt høvdingen tar i en spesiell sak, innebærer at han sannsynligvis taper støtte fra en av partene i konflikten. Men når et lovverk med forSIVILISASJON OG STATSMAKT | 95

Et guddommelig kongedømme som ikke er basert på kontroll

over produksjonsmidlene, fin­ ner vi hos shilluk-stammen ved Nilen på grensen mellom

Nord- og Sør-Sudan. Shillukene tror at ånden Nyikang

hersker over dem, og at den levende kongen forvalter Nyikangs kongeverdighet.

maliserte prosedyrer avgjør skyldspørsmålet og fastsetter straffen, frigjøres herskeren fra denne belastningen. Dersom befolkningen godtar at loven styrer landet, er det mulig å organisere langt større og mer komplekse samfunn enn under et høvdingdømme. Den eldste lov­ samlingen vi kjenner, er Urnammus lov fra Ur III-dynastiet i Mesopotamia ca. 2100 f.Kr., men denne loven hadde sikkert forløpere atskillig lenger tilbake i tiden.

Religion - opium for folket? Statens kontroll over et militært-administrativt undertrykkelsesapparat er en viktig maktkilde. Vedlikehold av makt bare på dette grunnlaget er imidlertid omkostningsfullt. Enhver stat vil derfor søke å redusere slike kostnader ved å utvikle en ytterligere maktkilde, nemlig en ideologi som får undersåttene til tro på herskerens rett til å styre. Det blir derfor et viktig statsanliggende å sørge for indok­ trinering av en ideologi som legitimerer makten. Som vi har påpekt i tidligere kapitler, tjener religiøse forestillinger og ritualene omkring dem svært tidlig til å samordne menneskers innsats. Men om en slik samord­ ning skal skje bare på grunnlag av ritualer, blir den lite fleksibel. I konkurransen med andre grupper var det der­ for en styrke at det vokste fram en verdslig myndighet som kunne reagere friere på problemer som truet samfun­ net. Men en slik sentralmakt utviklet seg aldri uavhengig av religion og ritualer. I tidlige statsdannelser finner man På Hyacinthe Rigauds maleri av Ludvig XIVfremhever

holdning og klesdrakt kongens nesten guddommelige vesen. Bildet gir et klart uttrykk for enevoldsherskerens maktposi­

sjon i nyere tid.

96

I BEGYNNELSEN

ofte at herskere søker å legitimere sin posisjon ved å hevde at slekten deres går tilbake til overnaturlige krefter eller guddommer. Indoktrinering av ideen om nedstam­ ming fra gudene tjente til å «helliggjøre» herskerne. Slik indoktrinering bidrar til å etablere forestillinger om iden­ titet mellom politisk og religiøs makt. En av de vanligste måter å etablere slike forestillinger på var å fremheve her­ skerens rolle i å påvirke fruktbarhet enten det gjaldt kvin­ ner, jord eller kveg, for eksempel ved herskerens rituelle første pløying eller første såing. Selv om mange tidlige sta­ ter opphavlig var teokratiske - guddommelige - konge­ dømmer, er ideen om herskerens hellighet ikke en til­ strekkelig betingelse for fremvekst av statsmakt. Det er først når denne ideen kobles til de andre materielle betingelsene vi har nevnt - potensiale for overskuddspro­ duksjon i jordbruket, varebytte, metallurgi og våpenteknologi - at teokratisk legitimerte stater kan etableres. Med det utvidede maktgrunnlaget sentralmakten på denne måten fikk, ble den i økende grad frigjort fra ritu­ elle begrensningen Ingen statsmakt er helt fri for slike begrensningen Men forholdet mellom religion og myn­ dighet forandret seg snart. Mens maktutøvelse tidligere hadde sin kilde i religionen, ble religionen mer og mer et redskap for makten. Det koster mindre å herske når folk godtar ordrer fordi de tror de er rettmessige, enn når de godtar dem fordi de frykter straff. Slik ideologi tjener ikke bare til å legitimere herskerens makt - den tjener også til å legitimere en hel samfunns­ orden, slik som den kastebaserte yrkesspesialiseringen. Så lenge folk tror at verdens vanskeligheter skyldes den troendes synd og ikke de herskendes utbytting, og så lenge de retter oppmerksomheten mot frelse i det hinsi­ dige mer enn mot forandring av det herværende, trenger herskerne et mindre omfattende tvangsapparat. Det er i denne sammenheng vi må se Marx’ utsagn om at religion er opium for folket. Men vi vil igjen understreke at det ikke er i denne sammenhengen vi finner religionens kilde.

Likhet og variasjon mellom tidlige sivilisasjoner Kongedømme, skattlegging, byråkrati og yrkesspesialisering er fellestrekk vi finner i alle sivilisasjoner. Slike felles­ trekk har fått mange kulturhistorikere til å anta at kultur­ utviklingen i alle de tidlige sivilisasjonene fulgte et bestemt mønster. Ser vi nærmere på disse sivilisasjonene, finner vi imidlertid også en god del variasjon. De varierer med hensyn til om de har fullt utviklet skriftspråk, slik som man finner i Egypt, Mesopotamia, Kina og Maya-riket, eller om de bare har tegn for enkle noteringer, slik vi finner hos aztekerne og inkaene. En annen viktig forskjell finner man i politisk organisa­ sjon - mellom bystatsystemer som Sumer, Mesopotamia, Aztekerriket, Maya-riket og sannsynligvis Indus-riket på den ene side og territorialstatsystemer som Egypt, Inkariket og Kina på den annen side. De urbane sentrene i bystatsystemene var større befolkningskonsentrasjoner på opptil hundre tusen innbyggere. En god del av bøndene bodde faktisk i slike sentre. Det er i slike sentre man fin­ ner at yrkespesialiseringen gir grunnlag for en begyn­ nende vareutveksling formidlet gjennom bytte på mar­ kedsplasser og ikke bare gjennom politisk refordeling. Opptil 20 prosent av befolkningen i slike stater kunne være engasjert i andre yrker enn matproduksjon. Territorialstatsystemene utviklet et hierarki av adminis­ trative sentre på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, men disse urbane sentrene hadde små befolkninger. Til og med hovedstaden i slike stater hadde neppe mer enn ca. 50 000 innbyggere. De urbane sentrene i slike stater var bebodd av den herskende eliten, administratorer og yrkesspesialister, mens bøndene bodde spredt i mindre landsbyer og selv produserte en god del av sine redskaper. Det ser ut til at mindre enn 10 prosent av befolkningen var engasjert i yrker utenfor matproduksjon. Følgelig var også yrkesspesialiseringen mindre utviklet. Sirkulasjonen av varer og tjenester var dominert av statlig refordeling. Dette forut­ satte også et mer utviklet byråkrati enn det man finner i bystatsystemene. Slike forskjeller skapte, som vi senere skal se, viktige forskjeller mellom bystatsystemer og terri­ torialstatsystemer både med hensyn til evne til å akkumu­ lere matoverskudd og derved evne til å konstruere store monumentalbygg, med hensyn til militær konkurranse­ evne, og med hensyn til organisering av forholdene til erobrede folk. De tidlige statene varierer også med hensyn til hva slags naturbetingelser de vokste fram under. Begge typer stater finnes i elvedaler (Egypt, Indus, Kina, Mesopota­ mia), i høylandsdaler (inkaer, aztekere) i tropiske skogs­ områder, (mayaer). Spørsmålet om hvorvidt disse to typer statsdannelse og de sivilisasjonsmessige produktene de frembrakte, er resultat av diffusjon eller evolusjon, er galt formulert. Statsdannelse og yrkesspesialisering var grunnlaget for sivilisasjonenes fremvekst. Dette forutsatte nødvendigvis akkumulering av matoverskudd og konsentrasjon av maktkildene. Disse forutsetningene varierer mellom ulike

regioner ikke bare med hensyn til materielle betingelser, men også med hensyn til hva slags religiøse forestillinger statsmakten kan appellere til og videreutvikle for legitimeringsformål. Det er derfor åpenbart at tidlig statsdan­ nelse skapes lokalt enten de som skaper dem er «inn­ fødte» eller erobrere. Likeledes er det åpenbart at sivilisasjonsutviklingen i de enkelte stater påvirkes av dif­ fusjon av ideer og materialer fra andre stater så vel som fra statsløse samfunn. I de følgende kapitlene skal vi se nærmere på hvordan de ulike sivilisasjonene vokste fram i jordens forskjellige regioner. Men først skal vi gi en oversikt over visse trekk kulturhistorikerne må legge vekt på når de vil forsøke å rekonstruere forhistorien. Det gjelder slike ting som slekt­ skap mellom språkene, likhet i arveegenskaper, og de veier handelen har fulgt til forskjellige tider.

Den egyptiske farao var gudekonge. Kongekulten var en viktig forutsetning for den

stabilitet som karakteriserte

denne staten. Denne gullmasken dekket farao Tut-AnkhAmons ansikt i hans sarkofag.

SIVILISASJON OG STATSMAKT t 97

Grav lokalt, tenk globalt

Vår kunnskap om forhistorien er basert

for den kulturhistoriske utviklingen

på de materielle restene etter menneske­

lokalt.

lig virksomhet som arkeologene finner i

Hvilke spor har nedfelt seg av slike

de få funnstedene de graver ut. Siden

mer globale prosesser, og hvordan kan vi

disse restene er svært fragmentariske, er

tenke omkring dem? Disse sporene

det derfor avgjørende at minst mulig

består ikke bare av hva vi finner av det

tapes i utgravningene. Arkeologisk

fortidens mennesker etterlot seg av gjen­

forskning blir derfor uvegerlig fokusert

stander og skriftlige beretninger; de

på samleroppgaven, og dette leder lett til

består også av spor som er nedfelt i

at fortolkningen av materialet blir orien­

dagens mennesker.

tert mot forutsetninger som ligger i

Både når det gjelder språk og arve­

funnstedets lokalitet. Dette er åpenbart

anlegg, viser jordens ulike folkegrupper

nødvendig, men denne fortolkningen

ulik grad av nærhet. Denne nærhetsgra-

blir fordreid hvis den ikke søker å fange

den er et resultat av historiske utvik­

hvordan lokale funn kan være blitt for­

lingsprosesser som kan ha sine røtter

met av prosesser av langt større skala,

like langt tilbake som vårt arkeologiske

for eksempel varebytte, migrasjon og

materiale.

idéspredning. Det er dette samspillet av

Sporene vi må følge, fører oss på tvers

lokale og globale prosesser vi må prøve å

av de enkelte regionene, og de er langt

klargjøre i vår søken etter de store linjer

fra entydige. Viktigst blir derfor spørsmå­

i samfunnsutviklingen. Vi er derfor nødt

let om hvordan vi kan binde ulike spor

til å tenke globalt hvis vi skal redegjøre

sammen til en helhetlig fremstilling.

Det moderne menneskets historie er karakterisert ved dets utbredelse til nesten alle jordens økologiske soner. Grupper har brutt opp fra sine lokaliteter og bosatt seg i nye områder, og derfra har de igjen brutt opp og flyt­ tet til enda fjernere regioner. Når grupper splittes opp og kontakt reduseres ved geografiske barrierer, eventu-

elt bestyrket ved politisk konkurranse, får dette over tid to konsekvenser som etterlater seg spor i senere befolkninger: utvikling av genetiske og språklige for­ skjeller mellom dem. Den genetiske variasjonen vi fin­ ner i dagens befolkninger avspeiler en historie hvor genetisk avstand er en konsekvens av tidsavstand siden

98 I I BEGYNNELSEN

oppsplitting. Vi har i tidligere kapitler sett hvordan biokjemisk forskning har brukt slik variasjon til å vur­ dere tidsavstanden siden menneskearten (Homo) ble skilt ut fra de store apenes forfedre. Vi skal her se på genetisk variasjon mellom ulike befolkninger av Homo sapiens for å vurdere tidsrommet siden de ble skilt ut fra hverandre. Likeledes avspeiler den språklige variasjonen vi fin­ ner i dag, historiske utviklingsprosesser. Disse proses­ sene er på mange måter mer komplekse i den forstand at språkvariasjon ikke bare er et resultat av overføring av trekk fra generasjon til generasjon innen en gruppe, men også et resultat av påvirkning fra andre gruppers språk, ikke minst gjennom slike gruppers politiske eller ideologiske dominans. Vi kan derfor ikke vente et full­ stendig sammenfall mellom de sporene vi finner i den genetiske og den språklige variasjonen. Denne forskjel-

len henger sammen med at mekanismene for overføring av språklige og genetiske egenskaper er fullstendig for­ skjellige - språk tilegner man seg ved læring, gener ned­ arves fra foreldre.

Intelligens og rasisme I 1969 hevdet den amerikanske psykologen Arthur Jensen at svarte og hvite er genetisk forskjellige når det gjelder intelligens. Hans utgangspunkt var at målinger av intelligenskvotient hadde vist en gjennomsnittsforskjell på 15 poeng mellom amerikanske hvite og svarte. Bare 20 prosent av denne for­ skjellen kunne ifølge Jensen skyldes miljøpåvirkning i de svartes disfavør, resten måtte skyldes forskjellige arveanlegg. Dette bygde han på intelligensmålinger av eneggede tvillinger, genetisk identiske, som var oppfostret i for­ skjellige miljøer. Jensens resonnement ble støttet av en nobelprisvinner i fysikk, William Shockley. Men det er senere avslørt så mange svakheter både ved Jensens materiale og hans metode at det hele best kan karakteriseres som statistisk juks.

Arveanlegg og «raser»

Fur-folket i det vestlige Sudan er eneste representant for en

Alle mennesker unntatt eneggede tvillinger er mer eller mindre forskjellige når det gjelder arveanlegg. Vi mottar våre arveanlegg i like stor grad fra begge foreldre. Derfor er det mer sannsynlig at individer vil ligne hverandre der­ som de stammer fra en befolkning som i lengre tid har praktisert inngifte, enn om de kommer fra befolkninger som i større grad har praktisert «utgifte». Gjennomgående forskjeller i arveanlegg vil vokse fram når det finnes geo­ grafiske, kulturelle og økonomiske begrensninger for hvem som kan avle barn med hvem. I de siste århundrene er det gjort mangfoldige forsøk på å dele verdens befolkning inn i forskjellige «raser» etter trekk som blir ansett for typiske. Spørsmålet er hvor mye klokere dette egentlig gjør oss. Det er heller ingen grunn til å legge skjul på at slike klassifikasjoner er sprunget ut av en rasistisk tradisjon. Enkelte forskere har antatt at fysiske trekk som hudfarge og hodeform samsva­ rer med intelligens og andre psykiske karaktertrekk. De metodiske svakhetene ved denne rasistiske forskertradisjonen er åpenbare (se ruten over). De fleste forskere mener at det ikke er grunnlag for å regne med intelligensforskjeller mellom folk med ulike fysiske kroppstrekk. Kroppen er vårt møtepunkt med den ytre verden. Varia­ sjoner i den ytre verden, for eksempel klima, favoriserer ulike kroppstrekk. I ulike økologiske soner vil derfor det naturlige utvelgelsespresset virke forskjellig med hensyn til favorisering av genetiske variasjoner som skaper ulik­ het i kroppstrekk. Det vil derfor over tid skapes genetiske forskjeller mellom to befolkninger som har felles opprin­ nelse, men som er bosatt i ulike økologiske soner. Et eksempel på dette er mørk hudfarge, som gir en viss beskyttelse mot hudkreft i solrike områder. Sollyset har imidlertid også den gunstige virkning at det stimulerer kroppens produksjon av vitamin D, som er nødvendig for normal benvekst. På den annen side ser mørk hudfarge ut til å begrense denne produksjonen, slik at risikoen for vitamin D-mangel kan øke i mindre solrike områder. Hvi­ tere hudfarge ser altså ut til å ha fordeler utenfor de tro­ piske områdene ( se kart s. 109). Et annet eksempel på

av hovedgrenene i den nilosahariske språkfamilien. De

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

representerer sannsynligvis en svært tidlig utskilling innen denne språkfamilien som vi mener spredte seg over det

afrikanske savannebeltet i forbindelse med utvikling av teknikkerfor utnyttelse av ressurser i elver og innsjøer, og sammen med dette utvik­ ling av mer stabil bosetning og dyrking.

99

hvordan utvelgelsespress produserer genetisk variasjon, finner vi blant Afrikas negroide befolkninger, som både består av noen av verdens minste folk (pygmeene i Kongo) og noen av de høyeste (nuer, dinkaer i Sudan og tutsier i Rwanda). Den tidligere rasistiske forklaringen på dette var at de høye, smalnesede, langskallede negrene var etterkommere etter folk som hadde innvandret fra Midt­ østen og dessverre degenerert og blitt svarte gjennom blanding med den negroide befolkningen. Det er i virke­ ligheten ikke noe som tyder på at disse folkenes arvean­ legg skyldes innflytelse fra Midtøsten. En bedre forklaring er at utvelgelsespresset på den tørre savannen begunstiger stor kroppsoverflate i forhold til kroppsmassen. Dette øker evnen til å kvitte seg med kroppsvarme gjennom svetting. Negroide befolkninger i andre naturmiljøer, for eksempel i den fuktige tropiske urskogen, er underlagt

dig klassifikasjon. Forskere som fremdeles driver på med dette, er derfor sterkt uenige om hvor mange «raser» det egentlig finnes. Anslagene varierer fra tre til seksti. Den vanligste inndelingen man opererer med i dag er fem: kapoide (san-folk), negroide, kaukasoide (befolkningen i Europa, Midtøsten og deler av India), mongoloide (befolkningen i Sibir, Øst-Asia og Polynesia samt india­ nerne i Amerika) og australoide (Australias og Ny-Guineas urinnbyggere). Innenfor hver av de geografiske «rasene» er det stor individuell variasjon, og overgangene er gradvise. Statistisk er det større variasjon innen «rasene» enn mellom «rasene». Den kjente Harvard-antropologen WW. Howell for­ søkte på grunnlag av variasjon i hodeskalleform å kon­ struere et «tre» som viste den utviklingsmessige nærheten mellom 17 befolkninger fordelt på de ulike kontinentene.

Både genetisk og språklig Skandinaver

materiale tyder på at urbe­ folkningen i Australia for

Franskmenn

svært lenge siden — kanskje 40 000-60 000 år siden - ble

Inuitter

skilt fra andre befolkninger,

Japanere

og at den inntil den euro­ peiske kolonisasjonen hadde

Søramerikanske indianere

Nordamerikanske indianere Kinesere

liten kontakt med omverde­ nen.

Ainu-folk

Maorier

Polynesere Papuere

Australiere

Bantuer Pygmeer San-folk

Australiere (Aboriginer)

Ny-guineere

Tre forsøk på å fremstille

Koreanere

hvordan ulike menneskebe-

folkninger er forbundet med hverandre i et «utviklingstre».

Venezuelanske amerindianere

Fortolkningene er basert på forskjellige kriterier. A) er et

Arizona-amerindianere

diagram laget av WW

Gurkhaer (Nepal)

Howell på grunnlag av likhe­ ter og forskjeller i ytre fysiske

Veddaer (Sri Lanka)

trekk -først og fremst kranieform. B) er et diagram kon­

struert av Cavalli-Sforza og Anthony Edwards i 1962 på grunnlag av fem blodgruppesystemer. C) er et diagram

Inuitter Maorier

Samer

press som fremmer utviklingen av en annen kroppstype. På grunnlag av målinger av slike ytre trekk - for eksempel hodeform - har antropologer inntil ganske nylig konstruert sterkt misvisende fremstilliger av slekt­ skapet mellom ulike folkeslag.

Tyrkere Briter

Etiopere Bantuer Ghanesere

satt opp av Paolo Mossi, Alberto Piazza, og CavalliSforza i 1984 basert på forde­ lingen av 110 gener. Som det fremgår av diagrammene, leder ulike klassifikasjonskriterer til konstruksjon av gan­ ske forskjellige utviklingstre. Det er grunn til å anta at dia­

gram C) er mest adekvat i og med at det er basert på krite­ rier som i liten grad er under­ lagt utvelgelsespress.

100

Den vanlige raseinndelingen og dens grunnlag Det er fullt mulig å klassifisere jordens folk på grunnlag av ytre fysiske trekk som hudfarge, hårfarge, øye farge, hode­ form. Og vi kan lage kart over hvordan hvert enkelt trekk fordeler seg innen de enkelte befolkningene. Slike kart ville vise at disse trekkene i enkelte områder går på tvers av hverandre. Derfor er det ikke så lett å lage noen entyI BEGYNNELSEN

Ny-Guinea og Australia Stillehavsøyene

Sørøst-Asia

Nordøst-Asia Arktis

Indianere Europeere Ikke-europeiske kaukasoider

Afrikanere

Dette diagrammet viser to hovedgrener: en som omfatter negroide folk i Afrika og australoide folk i Australia og NyGuinea, og en som omfatter alle de andre. Ut fra antagelsen om at splittelsene mellom «treets» hovedgrener og undergrener avspeiler tidsdybde siden befolkningene ble skilt fra hverandre, ville man da slutte at kapoide, negroide og aus­ traloide befolkninger utgjorde grupper som meget tidlig ble utskilt fra kaukasoide og mongoloide befolkninger. Som Luca Cavalli-Sforza har påpekt, er de likhetene og forskjel­ lene som ligger til grunn for konstruksjoner av dette «treet» forårsaket av omgivelsenes utvelgelsespress og ikke av nær­ het i avstamning - med andre ord: Det forteller oss mindre om felles opprinnelse enn om klimaet på stedene de ulike befolkninger lever under. En av de raskeste genetiske forandringene vi kjenner til, knytter seg til evnen til å fordøye laktose (melkesukker). I Skandinavia finner man den høyeste hyppigheten 90 prosent - av denne genetisk bestemte egenskapen. Da mennesket begynte å utnytte melk, neppe tidligere enn for 7000 år siden, kan man regne med at hyppigheten av denne egenskapen var 1-2 prosent. Gener som koder for egenskaper som er underlagt slikt utvelgelsespress, er ikke særlig velegnet som historiske spor i og med at deres representasjon i to befolkninger i ulike soner kan endre seg svært raskt. Siden ytre trekk er synlige, er det imidlertid dem folk legger merke til og tar som grunnlag for å klassifisere hverandre som tilhørende ulike «raser». I seg selv er ikke dette noe problem; det oppstår først et problem når folk tror at overflatens synlige forskjeller sammenfaller med like store forskjeller i resten av arveanleggene våre. Dette er ikke tilfellet: Resten av vår genetiske sammensetning er så godt som identisk mellom ulike «raser». I enhver folke­ gruppe finner vi derfor så godt som alle varianter av eksis­ terende gener. Det som varierer mellom befolkninger, er hyppigheten av de enkelte genvariantene (allelene). De genetiske variasjonene som er mest velegnet til å spore tidsdybde i befolkningsoppsplitting, er følgelig gen­ varianter som ikke er underlagt noe sterkt utvelgelsespress.

Spor i gener Mens vi vet lite om arvegrunnlaget for de synlige trekk som hudfarge, hodeform, høyde o.l., er de genetiske mekanismene bak variasjonene i blodtype ganske godt klarlagt. Også de genene som bestemmer blodtypegruppene, har ulike former (alleler) med varierende geografisk utbredelse. Forskerne kan måle den geografiske utstrek­ ningen av områder der de ulike allelene forekommer i en bestemt fordeling. På denne måten finner de sannsynlig­ vis et bedre uttrykk for nærhet mellom folkegrupper enn ved å måle de ytre synlige trekk. For vårt formål er ABO-systemet for blodgrupper inter­ essant, for de tre allelene A, B og 0 er svært forskjellig for­ delt i de ulike befolkninger. Alle tre finnes i de fleste av dem. Unntakene er amerikanske indianere og innfødte i Australia. 0 er den mest utbredte blodtypen i verden, mens B er den sjeldneste.

Når det gjelder fordelingen av blodtype B i innfødte befolkninger i forskjellige deler av verden, har B-typen sin topp i et bredt belte som strekker seg nordvestover fra Sørøst-Asia gjennom Sibir. Jo lenger vest vi kommer i Europa, desto sjeldnere blir den, og i grenseområdet mel­ lom Frankrike og Spania forsvinner den nesten helt. I Amerika og Australia finnes den også bare i forsvinnende liten grad, mens den i Afrika er forholdsvis hyppig. B ser med andre ord ut til å være en asiatisk og afrikansk mer enn en europeisk blodtype. Den lave hyppigheten av B i Amerika forbauser fordi det er vanskelig å se at den indianske befolkningen der kan ha kommet annensteds fra enn fra de områdene i ØstAsia som har høyest hyppighet av B. Den eneste «forkla­ ring» vi kan finne på dette, er at det var en meget liten befolkning som opprinnelig innvandret til Amerika, og at B-allelet tilfeldigvis ikke var representert blant genene til disse gruppene. Noen helt tilfredsstillende forklaring er dette likevel ikke. I alle fall tyder fordelingen av blodtype B på lang atskillelse mellom de asiatiske og de amerikan­ ske mongoloidene. A-typen har tre topper: én i Australia, én i Europa og én i Nord-Amerika. I Sør-Amerika mangler den nesten helt, og den er sjelden i Afrika, Arabia og India. Den lave hyp­ pigheten av A og B i Sør-Amerika innebærer at ca. 90 pro­ sent av befolkningen der har blodtype 0. Det er svært van­ skelig å forklare slike variasjoner. I noen tilfeller henger de sikkert sammen med den såkalte «grunnleggereffekten» det vil si at de opprinnelige kolonisatorene ikke hadde et representativt utvalg av genene hos befolkningen i det området de kom fra, slik vi alt har antydet for de ameri­ kanske indianerne. Sannsynligvis forklarer dette også en del av den store variasjon vi finner blant folkene på Stille havsøyene. Den gradvise reduksjonen i hyppigheten av B-blodtypen fra øst mot vest i Europa tyder på innvandring fra øst og krysning med en eldre befolkning der denne blodty­ pen var sjelden. Det har vært spekulert over hva slags befolkning dette kan ha vært. Ved å trekke inn et annet blodgruppesystem, nemlig rhesus-faktoren, kan vi komme et skritt videre. Den rhesus-negative genvarianten er meget sjelden eller mangler helt blant befolkninger utenfor Europa. I Europa varierer hyppigheten fra 12 til 30 prosent. Det høyeste av disse tallene finner vi blant baskerne, og det er nettopp denne folkegruppen som også har den laveste frekvens av blodtype B. Dette kan vi holde sammen med at baskerne som kjent snakker et språk som ikke er beslektet med indoeuropeisk, og med at deres kroppsbygning på mange punkter samsvarer med skjelet­ tene fra istidens jegere. Dette tyder på at baskerne stam­ mer fra en befolkning som bodde i Europa før de indoeu­ ropeiske vandringene. På grunnlag av blodtypedata fra tre befolkninger fra hvert kontinent forsøkte Cavalli-Sforza i begynnelsen av 1960-årene å konstruere et «tre» som gav et riktigere bilde av genetisk avstand mellom ulike befolk­ ninger enn det Howell hadde konstruert. Siden 1960-årene er kartleggingen av fordelingen av ulike genformer i jordens befolkninger blitt sterkt forbe­ dret. I 1994 kom Cavalli-Sforza med sitt monumentale GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

101

verk «The History and Geography of Human Genes», der han på grunnlag av en gjennomgåelse av 110 gener i 42 «innfødte» befolkninger videreutviklet sitt «tre» for gene­ tisk avstand betraktelig. Den viktigste forskjellen er at afrikanske og ikke-afrikanske befolkninger faller i to hovedgrener. Det samsva­ rer med paleontologenes argument om at det moderne mennesket oppstod i Afrika og derfra spredte seg til resten av verden. De ikke-afrikanske befolkningene faller igjen i to hovedgrener: Den ene består av innbyggerne i Sørøst-Asia, Australia, Ny-Guinea og Polynesia, den andre av innbyggerne i Nord-Asia, Europa (medregnet kaukasoide folk i Midtøsten og India), Arktis og Amerikas indi­ anere. Hvis vi sammenholder dette med arkeologisk materiale, tyder det på at Australias og Ny-Guineas befolkning ble skilt ut fra den andre sørasiatiske grenen for ca. 40 000-60 000 år siden, den europeisk-sørasiatiske grenen fra den asiatiske grenen for 35 000-40 000 år siden og den amerikanske indianer-undergrenen fra den nordøstasiatiske og arktiske undergrenen for 13 000 -35 000 år siden.

Spor i ord Ainuene på øy a Hokkaido i

Japan er en egenartet befolk­

ning. I ytre fysisk utseende skiller de seg fra resten av den japanske befolkningen, og språket deres har også vært

ansett som ubeslektet med andre språk. Nyere forskning

søker nå å begrunne at det er fjernt beslektet med japansk og koreansk som en hovedgren innen den større

eurasiske språkfamilien.

102

Allerede Darwin forutså i «Artenes opprinnelse» at biolo­ gisk og språklig utvikling kunne ha foregått langs paral­ lelle linjer. Grunnen til dette er at de to forskjellige utvik­ lingsprosessene i prinsippet følger den samme historien, nemlig en historie av gruppesplittelser. Ved at to befolk­ ninger blir skilt fra hverandre, starter en differensieringsprosess både når det gjelder gener og språk. Det er imid­ lertid også prosesser som modifiserer dette enkle perspektivet: politisk og religiøst basert spredning av språk på tvers av grupper som ellers varierer sterkt fra hverandre i genetisk henseende. Slike prosesser blir særlig

I BEGYNNELSEN

viktige ved fremveksten av sentralisert statsmakt og domi­ nante religiøse ideologier assosiert med et liturgisk språk, for eksempel sanskrit og senere latin og arabisk. Språklige og andre kulturelle grenser kan derfor flyttes uten at gene­ tiske fordelinger undergår særlig målbare forandringer. Slike prosesser skal vi se bort fra her; vi trekker dem hel­ ler inn i de regionale kapitlene. I det foregående underkapitlet har vi på grunnlag av hyppigheten av visse genvarianter forsøkt å klassifisere store regionale befolkninger med hensyn til hvor nær genetisk beslektet de er. Nærhet i slikt «slektskap» er en indikasjon på tidsavstand siden oppsplitting. På lignende måte kan man klassifisere ulike språk. Det finnes i dag ca. 5000 språk. Ved å sammenligne disse språkenes ord­ forråd med hensyn til ord som ligner hverandre både lydmessig og meningsmessig, har språkforskerne forsøkt å klassifisere dem i grupper som viser nærhet i språklig slektskap. På denne måten har språkforskerne ordnet de ulike språkene i et begrenset antall språkfamilier, hver med sine undergrupper av nærmere beslektede språk. Noen språklige likheter kan være resultat av spredning av lånord som betegner bestemte gjenstander eller stoffer. På norsk, engelsk og arabisk viser de lydmessig lignende ordene «kaffe», «coffee» og «gahwa» til det samme begrepet. Det er rimelig å anta at denne likheten skyldes at ordet som betegner gjenstanden, er blitt spredt til ulike språksamfunn sammen med gjenstanden. Slike likheter som er resultat av spredning av lånord, er viktige når man vil spore diffusjonsveier, men i og med at de er spredt uavhengig og på tvers av språksamfunn, kan de ikke tas som spor som uttrykker felles opprinnelse for ulike språk. Spor av opprinnelse må vi søke i det grunn­ leggende ordtilfanget som sjelden blir spredt som lånord. Når vi på norsk, tysk, engelsk, latin og sanskrit finner at de lydmessig lignende ordene «far», «Vater», «father», «pater» og «pitar-» betegner det samme slektskapsfor­ holdet, er det rimelig å anta at likheten skyldes at disse ordene har felles opprinnelse. Grunnleggende ord som «jeg», «du», «to», «hvem?», «tann», «hjerte», «øye», «tunge», «vann», «død» og enkelte slektskapsbegreper blir sjelden spredt som lånord. Det er altså på grunnlag av sammenligning av et slikt fundamentalt ordforråd at språkforskerne forsøker å klassifisere de ulike språkene som nærmere eller fjernere beslektet. Denne klassifika­ sjonen er grunnlaget for å identifisere hovedgrenene på de språklige familietrærne. Neste skritt er rekonstruksjon av grunnspråkene (ofte kalt protospråk) som de ulike språkfamiliene utviklet seg fra. Vi skal her ikke gå nærmere inn på de metodologiske vanskelighetene med en slik rekonstruksjon av grunn­ språkene, men konsentrere oss om klassifikasjon som grunnlag for å tegne språklige familietrær og påpeke hvordan dette kan utnyttes som spor etter kulturutvik­ lingen i forhistorisk og tidlig historisk tid. Vi vil under­ streke at det på enkelte områder er stor faglig uenighet om dette. Vår fremstilling vil i overveiende grad bygge på den amerikanske språkforskeren Joseph Greenbergs per­ spektivet.

Berberne - innvandret fra Europa? Berbernes forhistorie er lite klarlagt. Språket deres er en gren av den afroasiatiske språkfamilien, som etter alt å dømme hadde sitt utspring i Afrika. I arvelige trekk er det derimot store likheter mellom berberne og befolkningen i Nordvest-Europa. I noen isolerte berberstammer i Marokkos fjellområ­ der har opptil 25 prosent av medlemmene blondt hår. Lys og blandet øyefarge (med grønne og blå ele­ menter) har i enkelte grupper en hyppighet på hen­ holdsvis 9 og 73 prosent. Blodtypeundersøkelser fra Kanariøyene der den opprinnelige befolkning, guanchene, var berbere, viser også klare likheter mellom den og befolkningen i Nordvest-Europa. Det samme gjelder bevart skjelettmateriale. Det er nærliggende å slutte at berberne er etterkommere av europeiske innvandrere som gikk over til en afro­ asiatisk språktradisjon. Det arkeologiske materialet støtter dette.

Språklige spor etter det moderne menneskets opprinnelse Vi har tidligere nevnt at både genetiske, paleontologiske og arkeologiske spor tyder på at det moderne mennesket oppstod i Afrika og derfra for ca. 130 000-100 000 år siden begynte å spre seg til andre verdensdeler der det fortrengte neandertalmennesket i Europa og Homo erectus-mennesket i Asia. Selv om de språklige vitnesbyrdene på det nåværende forskningsstadiet på langt nær kan gi tilfredsstillende svar på de spørsmålene vi måtte ønske å stille om dette problemet, samsvarer de med hypotesen om spredning ut fra Afrika. Liksom når det gjelder genetisk variasjon, vil man også når det gjelder språklig variasjon, regne med at de områdene der man finner størst variasjon, har vært befolket lengst fordi varierende former der har hatt lengst tid til å vokse fram. Blant de tolv språkfamiliene jordens ulike språk kan henføres til, finner vi fire repre­ sentert i Afrika. Nord for Afrika finner vi en stor overfamilie - den eurasiske - spredt fra Atlanterhavet over Nord-Asia til Nord-Amerika og Grønland. Over NordSpania, Kaukasus, Øst-Asia og Nord-Amerika finner vi en annen overfamilie - dene-kaukasisk - spredt i små og større lommer. I Kaukasus finnes et språk - kartvelsk som språkforskerne hittil ikke har maktet å henføre til noen større familie. Hele Sør-Amerika og store deler av Nord-Amerika er befolket av en stor familie - amerind. I India finner vi i tillegg til eurasisk også medlemmer av den dravidiske språkfamilien. Fra Sørøst-Asia over Indo­ nesia mot øst i Stillehavet til Påskeøya, og mot vest til

Madagaskar finner vi den austriske språkfamilien. Til slutt finner vi på Ny-Guinea den såkalte indo-pasifiske familien og i Australia den australske familien. Som nevnt er det ikke allmenn enighet om denne klassifika­ sjonen. Et viktig bidrag til diskusjonen i de følgende kapitlene er en hypotese fremsatt av den danske språkforskeren Holger Pedersen i begynnelsen av 1900-tallet om at indoeuropeiske, semittiske, uralske, altaiske og eskimo-aleutiske språk hørte sammen i en stor familie

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

Kart over den geografiske for­

delingen av den afroasiatiske familiens hovedgrener og

hvordan de sannsynligvis spredte seg.

103

eksempel dorobo blant masaiene, opprinnelig var khoisantalende.

Niger-Kordofan-familien

Nilo-Sahara-, khoisan- og

Niger-Kongo-språkene slik de er fordelt i dag. Innenfor

Niger-Kongo-familien er bantuenes sannsynlige spred-

ningsretninger grovt skissert. Fulanienes nomadiske ekspansjon fra Senegal til Etiopia er antydet med E Fulaniene er de fleste steder

Vest-Atlantisk:

minoriteter i forhold til folk som snakker afroasiatiske

W F ØA Gur

= Wolof = Fulani-nomader = Østlige adamawa = Gur eller voltaisk

eller nilosahariske språk.

han kalte den nostratiske. Senere førte de russiske språkforskerne Aron Dolgopolskij og Vladislav lllitsj-Svitytsj den nostratiske hypotesen videre ved også å inkludere afroasiatiske og dravidiske språk i denne familien. Den kjente britiske arkeologen Colin Renfrew bygger i vesent­ lig grad sin fortolkning av den kulturhistoriske utvik­ lingen i Europa-Asia på den nostratiske hypotesen. Den nostratiske overfamilien overlapper med Greenbergs eurasiske overfamilie, som vi legger til grunn for vår fortolkning.

Den amerikanske antropolo­ gen og språkforskeren Joseph

Greenberg (1915—) har ved sine sammenlignende studier av språk i Afrika, Amerika og

Ny-Guinea gitt revolusjone­ rende bidrag til vår forståelse av de store linjer i språklig avstamning. Hans metode er

basert på å sammenligne mange hundre språk med

hensyn til et grunnleggende forråd av noen hundre ord som forandrer seg lite over

tid, for eksempel tallene én, to, tre, kroppsdeler, univer­ selle naturfenomener, person­ lige pronomener.

Khoisan-familien Betegnelsen «khoisan» er sammensatt av «khoi» (tidligere betegnet med det sterkt nedsettende ordet hottentott) og «san» (tidligere betegnet med det sterkt nedsettende ordet buskmann). Karakteristisk for disse språkene er de mange klikkelydene (konsonanter som dannes ved at luften suges inn). Det er vanlig å anta at khoisanspråkene tidli­ gere ble talt av jeger- og sanker folk som bodde på den østafrikanske savannen helt nord til Somalia. 1 dag finner vi tre grener av denne gruppen: språkene til khoi-folkene og san-folkene i Sør-Afrika, og hadza og sandawe i det nord­ lige Tanzania. At khoisan-språkene i dag er begrenset til forholdsvis ugjestmilde områder som Kalahari-ørkenen, er en følge av at de ble fortrengt av bantuene da disse begynte å bre seg sørover langs høylandet i Øst-Afrika fra midten av 1. årtusen f.Kr. fram til 1500-tallet e.Kr. Flere forskere mener at en del spredte jegerbefolkninger i Øst-Afrika som i dag bruker den dominerende gruppens språk, for

104 I 1 BEGYNNELSEN

Denne familien dekker mer av Afrika sør for Sahara enn noen annen familie, men i mesteparten av området er det først i de siste 2500 år at den opptrer sør for ekvator. Familien består av to klart atskilte hovedgrener: Kordofan-grenen, som består av et flerfold av små språksam­ funn i Nuba-fjellene i Sudan, og Niger-Kongo-grenen, som omfatter de fleste språkene (ca. tusen) i Vest-Afrika og ser ut til å ha sin opprinnelse der. Niger-Kongo-grenen deles i følgende hovedgrener: vest-atlantisk (blant andre fulani), mande, nord-sentral og sør-sentral, som inneholder flere undergrener; én er de bantoide språkene som bantuspråkene hører under. De aller fleste folk som taler Niger-Kongo-språk, driver svi­ bruk i regnskog- eller savanneområder. Et unntak er fula­ niene, som driver nomadisk krøtterhold i de tørrere savanneområdene mellom Senegal og Sudan. Det største området der man i dag finner medlemmer av denne gre­ nen, er det enorme området fra Sør-Afrika til Kenya, Uganda og Kongo. I hele dette området tales språk som utgjør en mindre undergren (bantu) av Niger-Kongo-gre­ nen. Spørsmålet om bantuenes opprinnelsesområde har vært sterkt omdiskutert. Ut fra antagelsen om at området der man finner den største variasjonen mellom språkene innen en gren, sannsynligvis er området der de har hatt lengst tid til å utvikle forskjeller, sluttet Greenberg at opp­ rinnelsesstedet for bantuene måtte ligge i Kamerun-Nigeria-området, siden det var der man fant størst språklig variasjon blant bantu-språkene. Det passet også med at det er i dette området man finner bantuspråkenes nær­ meste «slektninger». Hvis man finner at et språk tales over et vidstrakt område, mens dets nærmeste slektninger er begrenset til et mindre område, er den vanlige histo­ riske forklaringen at språket som er vidt spredt, opprin­ nelig ble talt innen et mye mer begrenset område, side om side med dets nabo-grener. Når vi sammenholder disse språklige sporene med arkeologisk materiale, tyder dette på at spredningen av bantutalende folk startet fra Kamerun-området for ca. 3000 år siden, og at de derfra trengte inn i regnskogområdene i Kongo og videre til Øst-Afrikas savanne og til sørspissen av Afrika. Her kom de i kontakt med både kusjittiske og nilotiske folk. Etter at bantuene hadde trengt inn i Kongos regnsko­ ger, ser det ut til at den eldre befolkningen av pygmejegere der begynte å tale bantuspråk. I Rwanda-Burundi, der nilotiske kvegfolk øyensynlig dominerte over bantubøndene, gikk de herskende tutsiene over til bantuenes språk. 1 det sørlige Afrika kom bantuene i kontakt med khoisantalende folk som de fortrengte i områdene som egnet seg for jordbruk og kvegdrift. Kontakten førte imid­ lertid til at bantuene der overtok noen av khoisanspråkenes karakteristiske klikkelyder.

Nilo-Sahara-familien Den nilo-sahariske familien er forholdsvis liten (ca. 140 språk) og består av fem grener: songhai, saharisk, maban, fur, chari-nil og koman. Alle disse språkene blir talt av folk i savanneområdet fra Mali til Sudan, og sørover til deler av Kenya, Uganda og Tanzania. Chari-nil er uten sammenligning den største av språkgrenene og består bl.a. av de nubiske språk i Sudan og nilotiske språk som dinka i Sudan og masai i Kenya-Tanzania. Den amerikanske språkforskeren Edgar Gregersen har foreslått at nilo-saharisk bør slås sammen med Niger-Kordofan-familien i en større familie som han kaller kongosaharisk. Dette forslaget er i liten grad blitt akseptert av språkforskerne, men den geografiske fordelingen av en slik familie viser et slående sammenfall med den geogra­ fiske fordelingen av genvarianter. De nilosahariske språkene er sannsynligvis utviklet fra språk som ble talt av folk tilpasset de tørrere områdene nord for de fuktigere skogsområdene som er okkupert av Niger-Kordofan-talende folk. Flere av de nilo-saharisktalende folkene holder til ved elver og innsjøer, og dette tyder på at fisk og andre ressurser fra vann spilte en viktig rolle i deres tidlige kosthold. Sammenholdt med det arkeologiske materialet er det mye som tyder på at utnyt­ telsen av ressurser fra vann gav grunnlag for utvikling av større og mer stabile bosetninger blant nilo-sahariske folk allerede i mesolittisk periode, og at det var i disse større bosetningene lokal knapphet på ville frøslag stimulerte folk til å nedlegge mer arbeid i dyrkningsvirksomhet. Over tid førte det til foredling av afrikanske kornsorter. Men de nilo-sahariske folkene begynte tidlig også med kvegdrift - sannsynligvis innført fra Midtøsten eller NordAfrika. Det gjaldt i første rekke nilotene i Sudan, som gjennom sitt kveghold senere ble i stand til å fordrive eller ta opp i seg de fleste kusjittiske folk i Øst-Afrika. Resulta­ tet var at de nilotiske masaiene fikk et delvis kusjittisk ordforråd.

Andre språk - som fulani - ble også klassifisert som semittisk-hamittiske. De ble tatt med her fordi tidligere forskere blandet sammen språk og «rase». De gikk ut fra

Pygmeer (øverst) og dinkaer

( nederst) representerer hen­ holdsvis noen av verdens mest

kortvokste og mest høyvokste mennesker. Til tross for disse forskjellene er det ikke noe genetisk brudd mellom disse to folkegruppene. Dinkaene representerer en befolkning som over lang tid har bebodd tørre savanneområder der naturomgivelsene sterkt har favorisert mutasjoner som

koderfor en høy, slank kroppstype fordi denne øker evnen til å kvitte seg med kroppsvarme, mens de varme, fuktige regnskogene der pygmeene bor, favoriserer kortvokste kroppstyper.

Den afroasiatiske språkfamilien Denne familien består av ca. 240 språk og er spredt fra Kanariøyene over Nord-Afrika og Etiopia, og omfatter også språkene i Midtøsten sør for Tyrkia og vest for Iran. Vi kjenner seks hovedgrener av denne familien: det utdødde gammelegyptisk, som var faraoenes språk, omotisk, som tales i en liten region i Sør-Etiopia, kusjittisk, som tales av folk i Rødehavsfjellene i Sudan, over store deler av Eritrea, Etiopia og Somalia, i den nordøstlige delen av Kenya og blant iraqw-folket i Tanzania, tsjadisk som tales i det nordlige Nigeria og sørlige Tsjad, berbisk som ble talt på Kanariøyene og som nå finnes spredt i mindre lommer over Nord-Afrika fra Marokko til Egypt, semittisk som tales over mesteparten av Midtøsten, NordAfrika og deler av Etiopia og Eritrea. Fire av disse hovedgrenene faller inn under det som tidligere ble kalt semittisk-hamittiske språk. Det gjelder semittisk, berberspråk, gammelegyptisk og kusjittisk. GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

105

at februkende folk med lysere hudfarge enn andre afrika­ nere tilhørte en overlegen «rase» som var innvandret fra nord. Fordi de nomadiske fulaniene i Nord-Afrika var lysere, ble de regnet som hamitter - uten at det fantes det ringeste språklige grunnlag for dette. Tidligere brukte man også nilo-hamittisk som en sam­ lebetegnelse for språkene til forskjellige nomadiske folk i Øst-Afrika, slike som masaiene og turkanafolket. Men disse språkene er klart beslektet med de nilotiske språ­ kene omkring den øvre Nilen og dens tilløp, og som vi

Toda-stammen i Nilagiri-fjellene i Sør-India består bare av ca. 800 dravidisk-talende mennesker som holder til på

et gressbevokst høylandsplatå (2000-3000 m o.h.), skarpt atskilt fra omkringboende fol­ kegrupper. Todaenes nærings­ grunnlag er bøfler og melke­

produksjon. I fysiske trekk skiller de seg fra andre dravi­ disk-talende grupper i områ­

det. Det er fristende å se

todaene som et eksempel på en isolert befolkning som i høyere grad enn andre har bevart arveanlegg fra de opp­

har sett, tilhører de den nilo-sahariske språkfamilien. Nilo-hamittisk er derfor i språklig sammenheng en ubrukbar betegnelse. De eldste skriftlige vitnesbyrdene om afroasiatiske språk stammer fra gammelegyptisk og akkadisk (i Meso­ potamia). Derfor var det lenge vanlig å regne med at disse språkene ble spredt til Afrika gjennom innvandring fra Midtøsten. Nyere språkforskning har satt spørsmålstegn ved dette og hevder at vandringene snarere gikk i motsatt retning. Argumentet går kort ut på følgende: Fire av de fem afroasiatiske språkgrenene finnes i Afrika. Mens alle de semittiske språkene er nær beslektet, har særlig tsjadspråkene og kusjittisk flere undergrupper som innbyrdes er forholdsvis fjernt beslektet. Det tyder på at de har en lang utviklingshistorie bak seg i Afrika, mens semittisk forholdsvis sent har spredt seg til Midtøsten - neppe tidli­ gere enn for ca. 6000-7000 år siden. Vi finner denne hypotesen mer overbevisende enn Colin Renfrews argu­ ment om at den afroasiatiske familien hadde sin opprin­ nelse omkring Jeriko og at den i forbindelse med fored­ ling av de første kornsortene derfra spredte seg til Afrika. Først flere tusen år senere trengte semittiske folk til­ bake til Afrika. Sørsemittiske folk begynte å vandre inn i Etiopia ca. 1000 f.Kr. Deretter fulgte forskjellige arabiske grupper fra 700-tallet e.Kr. inn i Nord-Afrika, der de for­ trengte berbisktalende folk, og i Sudan, der de fortrengte nilo-saharisk og kusjittisktalende folk.

rinnelige dravidiske innvan­ drerne. Bildet viser et ritual

tilknyttet melketemplet (til høyre).

Den australske familien Det arkeologiske og paleontologiske materialet tyder på at det moderne mennesket utvandret fra Afrika for ca. 100 000 år siden. Det er vanskelig å finne språklige spor som avspeiler splittelsen fra afrikanske språk. Nærmest kommer vi kanskje hvis vi ser på de australske språkene. Arkeologisk materiale viser at Australia ble bosatt av inn­ vandrere fra Sørøst-Asia for 40 000-60 000 år siden muligens også noe tidligere. Det er i dag ca. 170 australske språk. Disse språkene faller i to hovedgrener: pama-nyungan-grenen, som er utbredt over det meste av Australia, og en gren av svært forskjelligartede språk blant folkene på Arnhem-halvøya i nord. Den store fragmenteringen av den nordlige hovedgrenen tyder på at disse folkene har den lengste bosetningshistorien bak seg i Australia.

Bildet viser en singalesisk kvinne fra Sri Lanka. Singaleserne snakker et indoeuro­ peisk språk nær beslektet med språket til folket på Maldi-

Den indo-pasifiske familien

vene. Det er interessant at disse to språkene er atskilt fra

Denne familien består av ca. 700 ulike språk. Av dem fal­ ler 70 prosent i en stor hovedgren som er utbredt over store deler av Ny-Guinea og Melanesia. I tillegg finnes det ti andre hovedgrener av denne familien på Ny-Guinea. Denne grenen omfatter ifølge Greenberg også andamanske språk og de nå utdødde språkene i Tasmania. Den store fragmenteringen innen familien tyder på en boset­ ning som kan gå like langt tilbake som bosetningen av Australia. Det er rimelig å anta at språk beslektet med

de andre indoeuropeiske språk i India med et belte av

dravidisktalendefolk. Dette

kan tyde på en tidlig sjøverts ekspansjon av indoeuropeisktalendefolkfra nord til sør, muligens stimulert av kontroll over de rike kauriskjell-fore-

komstene på Maldivene.

106

I BEGYNNELSEN

både indo-pasifiske og australske ble talt over store deler av Sørøst-Asia før de ble fortrengt av senere innvandrings­ bølger - kanskje først og fremst austrisktalende folk.

Den dravidiske familien Ser vi på området mellom Sørøst-Asia og Afrika, er det vanskelig å finne språkfamilier i dag som kan knyttes nær til en tidlig utvandring fra Afrika. En viktig familie vi fin-

Den kartvelske familien I Georgia tales et par språk som språkforskerne hittil ikke har plassert i noen av de større familiene. Greenberg og flere russiske forskere har foreslått at den kartvelske fami­ lien sammen med den afroasiatiske og den dravidiske familien kan ha en meget gammel felles opprinnelse med den eurasiske familien. I så fall kan språkene i denne familien ha sammenheng med en tidlig utvandring fra Afrika.

Dene-Kaukasus familien

Antatt dravidisk innvandring til Indusdalen

Dravidisk ekspansjon mot Sør-lndia

ner i dette området, er den dravidiske. Den omfatter 28 språk som i dag hovedsakelig blir talt i Sør-lndia. Dess­ uten tales tamil i det nordøstlige Sri Lanka og i små lom­ mer av Malaysia og Indonesia, oraon i Bihar-provinsen i India og i Nordvest-Bangladesh, og det isolerte brahui i deler av Pakistan. Språklig og arkeologisk materiale tyder på at dravidisktalende folk først befolket den indiske halvøya fra det 4. årtusen f.Kr., og at de kom fra Baluchistan og det iranske platået. Den amerikanske språkforskeren D.W McAlpin hevder at skriftlige vitnesbyrd om språket i det gamle Elam-riket i Sørvest-Iran viser klart slektskap med dravi­ disk. Dette passer godt sammen med den finske språkfor­ skeren Asko Parpolas argument om at Indus-sivilisasjo­ nens skriftspråk var dravidisk. Det passer også godt sammen med Renfrews argument om at dravidisktalende folk i Zagros-området var deltagere i den første fored­ lingen av kornsorter, og at det var som bønder de senere spredte seg mot Indus-dalen og derfra til mesteparten av Sør-Asia, der de delvis fortrengte folk av andre språktradisjoner, sannsynligvis munda. Vi finner det imidlertid van­ skeligere å følge Renfrew når han i likhet med flere rus­ siske språkforskere inkluderer dravidisk i en større såkalt nostratisk familie sammen med indoeuropeiske og uralaltaiske språk.

En mer sannsynlig språklig avspeiling av tidlig utvandring finner vi i Dene-Kaukasus-familien, hvis videre forskning bestyrker hypotesen om at denne familiens ulike grener faktisk er språklig beslektet. Dette er en klassifikasjon som språkforskere har utvik­ let i løpet av de siste 10-20 årene og som fremdeles er meget omstridt. Denne familien består av språk som tidli­ gere ble betraktet som ubeslektede, og som i dag er atskilt fra hverandre med store avstander. Heller ikke samsvarer den geografiske fordelingen av familiens ulike grener sær­ lig godt med den geografiske fordelingen av genvarianter. Likevel finner vi at denne klassifikasjonen kan gi et inntak til forståelse av en del vanskelige kulturhistoriske proble­ mer. Familien omfatter følgende hovedgrener: baskisk, som tales i Pyreneene, kaukasiske språk, som tales i Kau­ kasus, jenisejsk, som i dag består av ett språksamfunn (ket) ved elva Jenisej i Sibir, burushaski, som består av et språksamfunn i Hindukush-fjellene i Pakistan, sino-tibetansk, som vi finner i Øst-Asia og deler av Sørøst-Asia, og na-dene, som består av flere undergrener i Nord-Amerika. Hvis denne språklige klassifikasjonen holder, tyder den på at dene-kaukasisktalende folk en gang i paleolittisk tid først spredte seg som jegere og sankere fra Midtøs­ ten til Europa og Asia og senere til Amerika. Bortsett fra Øst-Asia er dene-kaukasisktalende folk i Eurasia blitt for­ trengt til vanskelig tilgjengelige områder av innvandrere som tilhørte den eurasiske språkfamilien. I Øst-Asia finner vi at den sino-tibetanske hovedgrenen ikke bare har holdt stand mot folk av andre språktradisjoner, men at den i de siste par tusen år også har ekspan-

Den danske språkforskeren Rasmus Rask (1787-1832) var en pioner i sammenlig­ nende språkvitenskap. 11811 publiserte hån den første sys­ tematiske beskrivelsen av gammelnorsk. Rask var den første som påviste at de kel­ tiske språkene tilhørte den

indoeuropeiske språkfamilien, mens baskisk ogfinsk-ugrisk ikke gjorde det. Hans senere arbeid var konsentrert om språk i India og på Sri Lanka. Allerede i 1820 antydet han at eskimospråk var beslektet med aleutisk.

Kartet:

Dravidiske språk og sannsyn­ lige spredningsretninger.

Både indianere og eskimoer

(inuitter) tilhører urbefolk­ ningen i Amerika. Eskimoene har typisk mongoloide trekk, som denne kvinnen fra Kotzebue i Alaska (over). Også indianerne — som amahuacaindianerne fra Perus jungel (til venstre) - er mongoloide, men har ofte kaukasoide trekk, og deres utseende kan variere betraktelig, særlig med hensyn til hodeform og kroppshøyde.

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

107

Fulaniene skiller seg fysisk ut

fra den øvrige negerbefolkningen. De har lysere hud­ farge, stritt eller bølget hår, smal nese og tynne lepper, og står berberne nær. Men deres

språk, fulfulde, hører til den

atlantiske gruppen av NigerKongo-språkene. Dette 6000-8000 år gamle hule­ malerietfra Tassili i Sahara viser en leir som er frappe­

rende lik de leirene fulaniene bor i i dag.

Den engelske orientalisten og juristen William Jones (1746—94) begynte sin karri­ ere som språkforsker. 11783

ble han utnevnt til høyeste­ rettsdommer i Calcutta. Året etter grunnla han det berømte

Asiatic Society of Bengal. Det var her han i 1786 etter å ha

studert sanskrit i tre år holdt sitt kjente foredrag der han

hevdet at det var så mange språklige likheter mellom

sanskrit, gresk og latin at disse språkene sammen med

dert. Denne hovedgrenen har to undergrener - kinesisk og tibeto-burmansk. Kinesisk er den største av disse gre­ nene og har spredt seg fra et kjerneområde i Nord-Kina til Mandsjuria, Indre Mongolia, deler av Xinjiang, mestepar­ ten av Taiwan, det sørlige Kina og de fleste byer i SørøstAsia. Tibeto-burmansk omfatter i tillegg til tibetansk og burmansk språkene til flere stammefolk i India, Nepal, Tibet, Bhutan, Burma, Sør-Kina, Thailand, Laos og Bang­ ladesh. De tibeto-burmanske språkene er svært forskjel­ lige. Det tyder på at det er lenge siden de ble atskilt, og at de har vært talt svært lenge i de områdene der de finnes i dag. Den siste hovedgrenen av Dene-Kaukasus-familien er na-dene. Denne består av en undergren talt blant haidaog tlingit-folkene i det nordvestlige Nord-Amerika og den athabaskiske undergrenen av ca. 30 språk. En nordlig gruppe av disse finnes i det østlige Alaska og det vestlige Canada, og en sørlig gruppe i sørveststatene i USA. Arkeologisk materiale tyder på at na-denetalende folk krysset Beringstredet ikke tidligere enn for ca. 10 000 år siden og neppe senere enn for 6000 år siden. I Amerika fortrengte de i de nordlige områdene folk som hadde inn­ vandret tidligere og som tilhørte en annen språkfamilie ame rind- familien.

de fleste av språkene i Europa, Iran og India måtte ha en felles opprinnelse.

Amerind-familien I sitt store, men omstridte verk «Languages in the Americas» argumenterer Joseph Greenberg for at alle Amerikas språk kan klassifiseres som tilhørende tre språkfamilier: na-dene-grenen av Dene-Kaukasus-familien, aleuteskimo-grenen av den eurasiske familien og amerindfamilien. Amerind-familien består av 583 språk fordelt på elleve undergrener og er spredt over en stor del av Nord-Ame­ rika og hele Sør-Amerika. Amerind-talende folk represen­ terer sannsynligvis etterkommere etter den første av tre

108

I BEGYNNELSEN

innvandringer fra Asia til Amerika. Det er vanskelig å fast­ slå når dette skjedde, men arkeologisk materiale tyder på at det må ha funnet sted for mer enn 12 000 år siden. Familien kan ikke klassifiseres som del av kjente språkfa­ milier i Eurasia, men visse språklige trekk tyder på at den kan ha svært gamle felles røtter med den eurasiske språk­ familien. I løpet av ca. tusen år spredte amerind-talende folk seg over hele det amerikanske kontinentet fra Bering­ stredet til Ildlandet innen et mangfold av økologiske soner. En slik spredning er ikke så usannsynlig som det kan synes når man tar i betraktning at disse innvandrerne kom til et område uten konkurrerende grupper, og der de eksisterende byttedyrene ikke hadde utviklet reaksjons­ mønstre for å unngå de ekspanderende jegerfolkene.

Den eurasiske familien I 1786 hevdet Sir William Jones i et møte i Royal Asiatic Society i Bengal at likhetene mellom sanskrit, gresk og latin var så store at disse språkene måtte ha en felles opp­ rinnelse. Dette la grunnlaget for utviklingen av indoeuro­ peiske språkstudier. Inntil ganske nylig har det vært van­ lig å oppfatte de indoeuropeiske språkene som en egen språkfamilie. I de siste 15-20 årene har som nevnt flere språkforskere ved å følge samme prosedyre som Jones nemlig sammenligning av ulike språk med hensyn til lik­ heter i grunnleggende ordforråd - argumentert for at det er så store likheter mellom indoeuropeiske språk og språk som tidligere var klassifisert som tilhørende andre familier at alle disse best kunne klassifiseres i en større overfamilie. Vi følger Greenbergs klassifikasjon, som ser indoeuro­ peisk som en hovedgren innen en større eurasisk familie. Denne familien består ifølge Greenberg av følgende hovedgrener: indoeuropeisk, ural-jukagirsk, altaisk, koreansk-japansk-ainu, tsjuktsjisk-kamtsjatkisk, eskimo-aleutisk og giljak. Den indoeuropeiske hovedgrenen kan ifølge den ame-

legere i de nordlige skoger (Finsk-ugrisk-talende)

Gémanje

Stabile jordbruksgrupper

Lf.itora

feitere

indoeuropeisk område.. __ frtF nnman; t, skyter-komplekset

movere

y,eTerfoii< DET

Italikere

IRANSKE

-

Hetitter

Grekere

Sone me^c

Zere Middelhavet

^O'

EGYPTERE

Semitter

Hetitter -

Indoeuropeere

....... »

Tredje og tidligere annet årtusen f.Kr.

z

Aralsjøen

KOMPtE/® (AR/EREy

*

Svartehavet

retninger de sannsynligvis spredte seg i. Tien Shan

sone for nomadiske qjetprf^,,

Sla ve re

HEBREERE -

Kart over tidlige hovedgrup­ per av indoeuropeisktalende folk. Kartet viser også hvilke

.edbysiw/^

INDO-ARIERE

Mitarmi Z' *

Pamir-fjellene

C

ASSYRERE ARAMEERE FØNIKERE HEBREERE SØR-SEMITTER (ARABERE)

Z Indussivilisasjonen

—•—*► Slutten av annet og det første årtusen f.Kr.

rikanske språkforskeren Merrit Ruhlen inndeles i ni undergrener. I tillegg må vi ta med to utdødde språk som bare kjennes fra skriftlige kilder, nemlig hetittisk i Lillea­ sia og tokharisk i kinesisk Øst-Turkestan (Xinjiang-provinsen). Opprinnelsen til de indoeuropeiske språkene er et av de mest omdiskuterte problemene i Europas kulturhisto­ rie. I dag er det to hovedhypoteser som står i forgrunnen når det gjelder dette spørsmålet. En hypotese som forbin­ des med språkforskeren Dolgopolskij og arkeologen Renfrew argumenterer for Anatolia som det mest sannsynlige opprinnelsessted, og at spredningen skjedde derfra etter at foredling av kornsortene for ca. 8000 år siden la grunn­ laget for mer effektiv ressursutnyttelse. En annen hypo­ tese, forbundet med arkeologene Marija Gimbutas, Jim

Mallory og David Anthony går ut på at Ukraina er et mer rimelig utgangspunkt for spredningen, og at den skjedde derfra etter at temming av hesten la grunnlaget for en mer effektiv militær organisasjon. Vi skal komme nærmere inn på dette under Europa- og India-kapitlene. Hovedgrenen ural-jukagirsk har tre undergrener. Jukagir-grenen består bare av ett språk. Den viktigste grenen er de uralske språkene, som omfatter ungarsk, finsk, estisk og samisk. Opprinnelsesområdet for denne hoved­ grenen antas å være områder rundt Uralfjellene. Herfra vandret jukagir-folkene østover, mens de uralsktalende folkene vandret vestover - senest madjarene, som på 800tallet e.Kr. brakte ungarsk til Europa. En undergren samojedene - ble værende i nærheten av det opprinnelige hjemlandet.

Den geografiske fordelingen av hudfarge blant innfødte befolkninger viser gradvise overganger. Den vanligste konvensjonelle inndeling av jordens folk i ulike grupper på grunnlag av ytre fysiske kjen­ netegn opererer med fem slike «raser». Kartet viser en grov geografisk fordeling av disse sammenholdt med fordeling

av graden av mørk hudfarge. Grad av mørk hudfarge innen alle grupper viser en klar konsentrasjon omkring ekva­ tor. Hudfarge er et trekk som er underlagt sterkt utvelgel­

sespress. Når grupper splittes opp og noen av dem befolker tropiske områder mens andre befolker mer tempererte områder, vil hudfargen til disse befolkningene over tid bli forskjellig.

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

109

Disse bildene viser noe av variasjonen mellom fysiske trekk og språk. Santalene

(øverst til høyre) er det største stammefolket i India. Språklig sett tilhører de munda-grenen som er beslektet med khmer i

Den altaiske hovedgrenen består av tre undergrener: tyrkisk, mongolsk og tungusisk. Opprinnelsesområdet for denne grenen regnes å være de østlige steppene i Sibir. Som hestenomader spredte tyrkisktalende folk seg over området der vi finner dem i dag fra Tyrkia til Kina. Koreansk, japansk og ainu regnes nå av mange forskere som en hovedgren som ser ut til å være nærmest beslektet med de altaiske språkene. Giljak-grenen består av et språk som tales på øya Sakhalin. Den tsjuktsjisk-kamtsjatkiske grenen finner man i det ytterste nordøstlige hjørnet av Asia. Den ser ut til å være nærmest beslektet med eskimo-aleutiske språk. Den eskimo-aleutiske familien representerer den siste forhistoriske immigrasjonsbølgen over Beringstredet til Amerika, sannsynligvis for ca. 5000 år siden. Fra det sørvestlige Alaska ser det ut til at en gren har spredt seg mot vest til øygruppen Aleutene, mens en annen gren spredte seg østover over arktisk Canada og Alaska til Grønland.

Kambodsja, mens de fysisk sett ligner mest på folk i SørIndia og Malaysia. Stillehavs-

folkene (øverst til venstre) taler i overveiende grad

Den austriske familien

malayo-polynesiske språk. Den såkalte grunnleggereffek-

Denne familien består av fire hovedgrener: austroasiatisk, miao-yao, daisk og austronesisk. Den austroasiatiske grenen faller i to undergrener, mon-khmer og munda. Mundaspråkene blir hovedsakelig talt av stammefolk i høylandet i det østlige og sentrale India. De fører sannsynligvis videre en kulturtradisjon fra tiden før den dravidiske og indoeuropeiske innvandrin­ gen til India. Det viktigste av disse språkene er santali. Mon-khmer-grenen er spredt over store deler av Sør­ øst-Asia - viktigst er vietnamesisk og khmer. Ellers finner man en representant for denne familien i det nordøstlige India, nemlig khasi. Befolkningen på Nikobarøyene i Bengalbukta tilhører også denne grenen. Fordelingen av de austroasiatiske språkene i små lom­ mer spredt over et meget stort område i det sørøstlige Asia tyder på at de representerer en meget gammel kultur i denne delen av verden. Det synes rimelig å anta at spred­

ten har imidlertid skapt stor

genetisk variasjon mellom ulike øysamfunn. Gallafolket (eller oromo som de selv betegner seg) i Etiopia tilhører den afroasiatiske språkfami­

lien.

110

I BEGYNNELSEN

ningen av denne grenen var basert på ekspansjon av risdyrkende folk fra Sørøst-Asia til India. Ved innvandring av folk som tilhører andre språkfamilier ser det ut til at medlemmer av denne grenen er blitt fortrengt til de mange små lommene der man finner dem i dag. Miao-yao-grenen omfatter fire språk som tales av min­ dre stammebefolkninger i Sørøst-Asia og Sør-Kina. Blant de daiske språkene er thai og laotisk mest kjent. Språk av denne familien blir talt av flere folkegrupper i Burma, Assam, Sør-Kina og Nord-Vietnam. Disse språ­ kene ble tidligere regnet til den sino-tibetanske familien, men de fleste språkforskere mener i dag at dette ikke hol­ der. Den austronesiske grenen består av nesten tusen språk

Art og rase En av de største amerikanske biologene ved midten av forrige århundre, Louis Agossiz, hevdet at Gud hadde skapt hvite og svarte som forskjellige arter. Et bedre forsvar for slaveri kan vanskelig tenkes. Men synspunktet har ingen støtte i moderne forsk­ ning. En art er en gruppe av organismer som er i stand til å avle fruktbart avkom med hverandre, og som ikke kan tilføres nye arveegenskaper fra individer utenfor arten. I denne forstand utgjør hele menneskeheten en art, uansett forskjeller i utse­ ende mellom ulike grupper. Som art er den abso­ lutt avgrenset. Inndelingen av menneskeheten i forskjellige raser er derimot ikke absolutt, men avhengig av hvilke trekk vi tar hensyn til. Alt etter hvilke genetiske forskjeller de finner interessante, opererer derfor forskerne med fra 3 til 300 men­ neskelige raser.

og faller i tre undergrener: formosisk, som er urspråket på Taiwan, vestlig malayo-polynesisk, som tales i Indonesia, på Filippinene, i det sørlige Vietnam og på Madagaskar, sentral-østlig malayo-polynesisk, som tales i Melanesia, Mikronesia og Polynesia, samt i den nordlige delen av NyGuinea. Den austronesiske grenen regnes som like gammel som den indoeuropeiske grenen. Den er også i en kort periode blitt spredt over et enormt geografisk område - fra Mada­ gaskar til Påskeøya. Det språklige og det arkeologiske materialet tyder på at denne ekspansjonen startet da grupper nær beslektet med den daiske familien innvan­ dret til Taiwan. Jordbruk kombinert med fiske stimulerte til utvikling av en maritim teknologi som la grunnlaget for en utrolig sjøverts ekspansjon over de neste årtusenene. For 5000 år siden nådde disse folkene Filippinene; 500 år senere finnes de fra Malaysia til Ny-Guinea. For tre tusen år siden har de nådd til Samoa i Polynesia og til Guam i Mikronesia. De siste leddene i denne ekspansjonen gikk mot vest til Madagaskar, som de sannsynligvis nådde omkring begynnelsen av vår tidsregning. Viktigst var imidlertid ekspansjonen østover i Polynesia - til Hawaii og Påskeøya, som de nådde ca. 400 e.Kr., og til New Zea­ land, som de befolket ca. 800 e.Kr.

Språkslektskap og historie Slektskap mellom språk røper som nevnt kulturhistoriske forbindelser mellom de folkeslagene som taler disse språ­ kene. Der skriftlige kilder mangler, søker forskerne å resonnere seg fram til den språkform beslektede språk

kan ha utviklet seg fra. Enkelte har tatt utgangspunkt i en antagelse om at språk endrer seg med en viss hastighet. Ved å sammenligne beslektede språks ordforråd statistisk har de gått så langt som til å søke å regne ut det tidsrom som er gått siden de skilte seg fra hverandre som forskjel­ lige språktradisjoner. Hadde denne metoden vært hold­ bar, ville den gitt oss et fantastisk hjelpemiddel til histo­ risk rekonstruksjon. Men som det er gjort nærmere rede for i ruten nedenfor, må slike statistiske slutninger vurde­ res meget kritisk i forhold til annet materiale. Liksom når det gjelder fordelingen av genvarianter, indikerer nærhet og fjernhet i språklig slektskap relativ tidsdybde mellom ulike grener av en språkfamilie, men er i seg selv ikke noe absolutt mål på hvor lang tid det har gått siden grener ble splittet. For å komme nærmere svar på dette må språke­ nes familietrær vurderes mot arkeologisk materiale. Det innebærer også at de språkvitenskapelige slutningene bidrar til fortolkning av de materielle sporene mennesker har etterlatt seg. Selv om språklig slektskap ikke gir noe bevis for når språktradisjonene skilte seg fra hverandre, er det likevel av uvurderlig betydning i vår sammenheng. Ved å sam­ menholde språkslektskap med annet materiale kan vi et stykke på vei kartlegge den tidlige sivilisasjonsutviklingen i forskjellige deler av verden. Men her er det som nevnt viktig ikke å blande språkutvikling sammen med biolo­ gisk utvikling. Språktradisjoner holder seg og utvikler seg innen vide sosiale grupper. Rekrutteringen til slike grup­ per blir avgjørende for hvilket språk det enkelte individ kommer til å snakke. Rekrutteringen foregår ikke bare ved at barn fødes inn i foreldrenes gruppe, men også ved at de frivillig eller ufrivillig går opp i en annen gruppe.

Egypterne brukte fargebetegnelserfor å karakterisere for­ skjellene mellom seg selv og sine nabofolk. Når det gjelder

Glottokronologi - nøkkelen til språkenes utvikling?

nubieme i sør, samsvarerfargekarakteristikken med deres

hudfarge. Dette egyptiske gravmalerietfra det nye riket viser nubiere som overleverer

Den amerikanske språkforskeren M. Swadesh satte i 1952 fram teorien om at de enkelte språk har et grunnleggende ordforråd som forandrer seg med konstant hastighet. I en liste på 215 ord hevdet han at 81 prosent holdt seg uendret gjennom tusen år. Ved å sammenligne forskjeller i det grunnleggende ordforråd mellom beslektede språk skulle det etter dette være mulig å måle det tidsrom som er gått siden de skilte seg fra hverandre. Mange håpet nok at denne metoden skulle få revolusjonerende følger for historisk språkforskning. Men i 1962 publiserte de norske språkforskerne Knut Bergsland og Hans Vogt en banebrytende artikkel som på empirisk og prinsipielt grunnlag påviste at dette håpet var dår­ lig fundert. Vil vi forstå språkenes utvikling, må vi rette oppmerksomheten mot en rekke kulturelle og sosiale forhold og ikke mot statistisk hokuspokus.

tributt.

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

111

Slik assimilering er én grunn til at folkegrupper som taler beslektede språk, kan skille seg sterkt fra hverandre når det gjelder arvelig betingede egenskaper.

Sammenligning av genetiske og språklige spor Selv om genetiske og språklige trekk blir overført ved helt Motsatt side til venstre: Allerede 40 000-10 000f.Kr.

at det er et forbausende samsvar mellom det slektskapstreet han på grunnlag av sine genetiske undersøkelser kunne konstruere og det slektskapstreet Greenberg på grunnlag av språklige undersøkelser konstruerte. I de regionale kapitlene skal vi komme nærmere inn på dette. Her skal vi bare påpeke noen punkter. Klassifikasjonen tyder på et meget gammelt skille mellom afrikanske befolkninger og andre befolkninger. Det er imidlertid noen viktige avvik. Genetisk synes de etiopiske folkene

Korrelasjon mellom folkeslag og språk

brukte de europeiske CroMagnon-menneskene skjell

Genetisk slektskap

Språkfamilier

Regionale befolkninger

som gravgods. Dette funnet er

Mbuti-pygmeer

fra Balzi Rossi i Nord-Italia.

Vest-afrikanere Bantuer

(Opprinnelig språk ukjent) Niger-kordofansk

Niloter

Nilo-saharisk

San-folk

Khoisan

Etiopiere

Berbere, nord-afrikanere

Afroasiatisk

Sørvest-asiater Iranere

Eurpeere

Sardiniere Indere

Sørøst-indere Samer

Samojeder Mongoler

Tibetanere Koreanere

Japanere Ainu-folk Sibirske folk

Eskimoer Tsjuktsjere

Dette er Cavalli-Sforzas for­ søk på å sammenholde gene­

Sør-amerindere

Sentral-amerindere

tiske og språklige spor. Dia­ grammet tyder på en ganske

Amerind-språk

Nord-amerindere

Na-dene

god korrelasjon mellom disse.

Nordvest-amerindere

Hans språklige klassifikasjon avviker på mindre punkter

Sørkinesere

Sinotibetansk

Mon Khmer

Austroasiatisk

S

Daisk

g.

fra den vi opererer med. Han

Thai

har ikke sammenholdt den store Dene-Kaukasus-språkfamilien med genetisk slekt­

Malaysiere

Filippinere

3 = n>

Mikronesiere

Melanesiere Ny-guineere

materiale får kulturhistorikeren en viktig kilde til å for­ tolke fortiden med hensyn til

Australiere

0,030

0,024

0,018

0,012

0,006

0,000

Indo-pasifisk Australsk Språklig klassifikasjon fra Merritt Ruhlen: "A Guide to the World's Languages”

Genetisk avstand

forskjellige mekanismer, og til tross for prosesser som fører til at begge disse trekk kan spres på tvers av folke­ grupper ved inngifte og læring, har Cavalli-Sforza påvist

112

a ■ i Austronesisk

Polynesiere

nen var atskillig mindre klar. Ved å sammenholde slike ulike spor med arkeologisk

både folkevandring og idé-

o m

Indonesiere

skap. Hadde han gjort det, ville han funnet at korrelasjo­

spredning.

r-»

I BEGYNNELSEN

nærmest beslektet med san-folkene, mens de språklig til­ hører den afroasiatiske familien, som bortsett fra folkene i Tsjad-grenen (i diagrammet er disse representert som

vestafrikanske) genetisk sett er nærmest beslektet med folk i Midtøsten, Europa og India. Når det gjelder de etio­ piske folkene, henger dette sannsynligvis sammen med at det i historisk tid har vært en betydelig blanding mellom kaukasoide og negroide folk i dette området. Når det gjel­ der den genetiske nærheten mellom san-folkene og de språklig sett helt forskjellige folkene i Etiopia, kan dette henge sammen med tidlig ekspansjon av kusjittisktalende folk inn i et opprinnelig san-befolket Øst- og Sør-Afrika

råmaterialer som ikke forekommer i områdene der de ble funnet. Jo lengre avstanden er mellom opphavsland og funnsted, desto større grunn er det til å anta at gjenstan­ dene er blitt fraktet i forbindelse med en eller annen form for bytte. Vi kan ikke vite hva slags bytte det var. Men som vi har vært inne på, tror vi at det snarere har dreid seg om et gavebytte enn om regelrett handel ved hjelp av spesiali­ serte kjøpmenn. Vi må regne med at mange av byttevarene bestod av

Kauriskjellfra Det indiske hav ble fraktet til Vest-Afrika over land og i senere tid sjøveien rundt Sør-Afrika. I Vest-Afrika var de et av de viktigste byttemidlene. Brudepris ble ofte betalt i kauri. De brukes ennå

over hele savannebeltet til per­ sonlig pynt. Bildet viser kauri। skjell på en maske fra Mali.

og det genetiske samkvemmet dette har medført. Når det gjelder den afroasiatiske Tsjad-grenen, samsvarer ikke denne overhodet med den genetiske klassifikasjonen. Både når det gjelder den eurasiske språkfamilien og DeneKaukasus-familien, er det godt samsvar mellom genetisk og språklig slektskap mellom hovedgrener innen famili­ ene, mens dette er atskillig dårligere på det høyere overfamilienivået. Vi skal komme nærmere inn på betydningen av dette i de regionale kapitlene.

Bytteobjekter og handelsveier Når grupper er blitt splittet opp, har dette gitt grunnlag for utvikling av forskjeller som har nedfelt seg både i genetiske og språklige spor. Vi skal her se på en annen prosess som har brakt atskillige folkegrupper nærmere hverandre, nemlig varebytte mellom gruppene. Allerede neandertalerne pyntet seg på forskjellig vis. De brukte rød oker til kroppsmaling og tenner og skjell som smykker. Vi vet ikke hva det var som fikk dem til å pynte seg slik eller hva det betydde for dem. Men vi reg­ ner med at det tjente til å understreke brukerens posisjon, for eksempel til å angi alder, kjønn og rang. Det moderne mennesket (Homo sapiens sapiens) har etterlatt seg flere pyntegjenstander, og fra omkring 10 000 f.Kr. blir disse et vanlig innslag i gravfunnene. Mange av dem er laget av

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT 1 113

Skjellformen ser ut til å ha fascinert mennesker på de forskjelligste steder gjennom

tidene. Formens symbolske betydning kommer også til uttrykk i at folk har laget skjelletterligninger i annet materiale. Denne type gull-

skjell ble fremstilt av india­ nerne i Colombia.

114

eller var laget av forgjengelig materiale. Derfor utgjør de gjenstandene som vi finner, trolig bare en del av fortidens varebytte. Siden de svært ofte ikke har noen praktisk funksjon og består av mer eller mindre edle metaller eller steiner, kan det være fristende å betrakte dem som en slags penger som folk brukte til å bytte til seg ting de trengte. Dersom en person manglet korn, fisk eller andre matvarer, kunne han for eksempel bytte det til seg mot ravsmykker. Men det er lite som tyder på at slike gjen­ stander tjente som alminnelige byttemidler, iallfall ikke opprinnelig. Det er rimeligere å regne med at det var et meget begrenset utvalg av gjenstandene som kunne byt­

I BEGYNNELSEN

tes, og at matvarer vanligvis ikke ble utvekslet mot slike prestisjegjenstander før samfunnsutviklingen tok til å få trekk av det vi har kalt sivilisasjon.

Skjell som byttemiddel Det ser ut til at forskjellige typer skjell var blant de gjen­ standene som først ble benyttet i varebytte. Allerede ca. 10 000 f.Kr. fantes skjell av «kauri» (porselenssneglene Cypraea annulus og Cypraea moneta) fra Rødehavet på flere boplasser i Levanten, for eksempel i Jeriko. Det mer-

kelige er at slike skjell både i tid og rom er mer utbredt i bytteforhold enn noen andre gjenstander. De finnes i Midtøsten, India, Kina, på Stillehavsøyene, i Amerika og Europa. I Afrika har de vært brukt helt opp til våre dager som et bytte middel, særlig for seremonielle gjenstander. Hvorfor er akkurat slike skjell blitt spredt til så mange kulturområder? En grunn er at tilgangen på dem er begrenset; de finnes hovedsakelig visse steder i Det indiske hav og Stillehavet. Fordi de er sjeldne, egner de seg til å skille mellom mennesker etter hvor mye hver enkelt har av dem. Men hvorfor er da nettopp skjell så ofte blitt valgt ut blant alle mulige sjeldne gjenstander? Arkeologiske funn tyder på at de ble benyttet ved rituelle anledninger, for eksempel ved begravelse. Hvorfor de gjorde det, vet vi ikke. Men vi kan spekulere over hvilke forestillinger disse gjenstandene kunne uttrykke. Skjellenes form kan minne om det kvinnelige kjønnsorgan. Det kan ha gjort dem velegnet til å uttrykke tanker om fruktbarhet, ska­ pelse, liv. Det må derfor ha vært en nærliggende tanke å bruke dem i forbindelse med fødsel, pubertet, ekteskap og død. Før dynastiene ble opprettet i Egypt, ble kauriskjell brukt som personlig pynt, sannsynligvis som talismaner, og som gravgods. I dynastisk tid ser det ut til at folk tok til å bruke dem som byttemiddel. Det siste hang rimeligvis sammen med at det utviklet seg et mer omfattende vare­ bytte som knyttet sammen det østlige Middelhav, Rødehavet, Øst-Afrika-kysten og Det indiske hav, senest i løpet av det siste årtusen f.Kr. India var et sentrum for innsamling av kauriskjellene, særlig fra Maldivene. Derfra ble de spredt gjennom Afghanistan, Persia og til Europa. Helt opp til Vitebsk i Latvia er det funnet kauriskjell. Når de ble fraktet så langt nord, skyldtes det trolig at de ble byt­ tet med rav fra Østersjø-området. En annen byttevei for skjellene fra Maldivene gikk sannsynligvis over Burma til Kina. I Kina vet vi at kauriskjellene hadde spesiell betyd­ ning i Shang-perioden. Det finnes en mengde beskrivelser av gaver med så og så mange strenger av skjell. Det ser også ut til at de ble brukt som byttemiddel i denne perio­ den. I Afrika tyder materialet på at skjellene ble spredt over land fra Rødehavet og Det indiske hav gjennom savannebeltet helt til Vest-Afrika. I Amerika er denne type skjell blitt funnet like nord til de store sjøene i Nord-Amerika. De ble øyensynlig i første rekke brukt i forbindelse med pubertetsseremonier. Gjennom den europeiske kolonise­ ringen av Amerika økte innførselen av kauriskjell sterkt. De ble nå som i Afrika benyttet som byttemiddel overfor den innfødte befolkningen. Kauri-formens symbolske betydning blir understreket av at det flere steder, for eksempel i Egypt og på Kypros, er funnet etterligninger av skjellene i edle metaller som gull og sølv. Men det var ikke bare kauriskjell som ble byttet. Alle­ rede fra 6000-5000 f.Kr. ble også andre typer skjell spredt over store innlandsområder i Europa, sannsynlig­ vis gjennom bytte.

Kilde

Sardinia Lipariøyene Palmarola Pantelleria Melos Jali

Vlasca Jama

Funnsted

♦ ■ □ ▲ •

♦ ■ □ ▲ •

O

O

Lucera Palmarola

■ Bari

Néa Nikomidia • Troja

♦

Sardinia Usti

• Sesklo Kefallenia •

Pantelleria

Melos Malta

Kreta Knossos MIDDELHAVET

I Middelhavet ser det ut til å ha vært to atskilte soner for obsidianhandel: én i øst omkring Egeerhavet og Hel­ las, og én i vest omkring Italia og Malta, Sicilia og Sardinia. Den sistnevnte sonen har sannsynligvis også, omfattet Nord-Afrika.

Etiopia er rikt på obsidian. Her bruker folk fremdeles redskaper av dette materialet. Til venstre ser vi hvordan en

skinngarverfra Wollamostammen lager en obsidianskraper, under til venstre blir den brukt til å skrape skinn.

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

115

Fra det 4. årtusen f.Kr. deltok

Mesopotamia i et omfattende varebytte. Kartet angir pro­ duksjonsstederfor noen av de viktigste varene og veiene de

ble fraktet på.

Obsidian - et ettertraktet råmateriale Selv om obsidian også er blitt brukt til dekorative formål, er det et materiale som egner seg meget vel til fremstilling av skarpe skjære redskaper. Allerede for 30 000 år siden ble det brukt til kniver og skrapere. Fordi råmateriale fra forskjellige steder påviselig er forskjellig, er det ofte ikke vanskelig å kartlegge handelsveiene. Allerede fra ca. 10 000 f.Kr. ble obsidian fraktet over store områder i Midtøsten og Middelhavs-området. Med den økende utbredelsen av jordbruk i Midtøsten fra ca. 8000 f.Kr. øker også funnene av obsidian. Grunnen var sannsynligvis at folk da fikk større behov for skarpe redskaper til å skjære kornaks med. Selv om flint de fleste steder i jordbrukets eldste tid er det mest brukte materiale til sigder, er obsidian bedre egnet. Hvilken av disse to bergartene som ble brukt, avhenger naturligvis også av hvor lang avstanden var til de stedene der obsidian fantes.

Rav og lapislasuli

1 neolittisk tid fikk Midtøsten sine forsyninger av obsidian vesentlig fra to områder, Ana­ tolia og Armenia. De videste

sirklene viser de regionene som ble forsynt derfra. De indre sirklene markerer soner der obsidian dominerer særlig sterkt i det bevarte materialet av steinredskaper.

Kilde Armensk obsidian Anatolisk obsidian

116

Tyrkia var særlig rikt på obsidian. De neolittiske landsbyene i Anatolia, særlig Øatal Hiiyuk, utviklet ca. 6000 f.Kr. en rik kunst- og håndverkstradisjon i obsi­ dian. Folk i Jarmo i Zagros-skråningene i Nord-Irak skaffet seg øyensynlig omtrent på samme tid obsidian fra Armenia gjennom en eller annen form for bytte. I tiden fram til 4000 f.Kr., da metaller begynte å fortrenge obsi­ dian i Midtøsten, viser materialet både at omfanget av obsidianhandelen økte og at redskapene ble spredt over større områder, like til Bahrain i Persiabukta til Teheran på det iranske platå og til Beidha like nord for Akababukta. Varebyttet av obsidian i Middelhavs-området fant sted innenfor to nokså atskilte områder - ett østlig omkring de viktigste bruddene på Melos og Jali i Egeerhavet, og ett vestlig med sentrum vesentlig på italiensk område, i brud­ dene på Lipari, Sardinia, Pantelleria og Palmarola.

I BEGYNNELSEN

Funnsted

Også rav og lapislasuli hører til de spesielle gjenstandene som er blitt byttet over store avstander. Allerede 8000 f.Kr. brukte jeger- og sankerfolk i Danmark rav som råmateriale til utskårne smykker. Rav er forsteinet har­ piks, forholdsvis mykt og derfor lett å forme. I tillegg til sin glans har rav den egenskap at det lader opp statisk elektrisitet ved gnidning. Dette gjorde rav egnet til å sym­ bolisere viktige tanker, for eksempel i forbindelse med soldyrking. Ca. 2400 f.Kr. begynner rav fra Østersjøen og Jylland å opptre i funn i England og sørover i Europa. Noe ble sannsynligvis fraktet sjøveien fra Danmark til England og Irland, men mesteparten gikk sørover langs Elben til SørTyskland og over Brennerpasset til Adriaterhavet, derfra videre til Hellas og Egeerhavsøyene og like til Egypt. Det første funn av rav i Egeerhavs-området stammer fra Mykene og går tilbake til ca. 1600 f.Kr. En del av ravfunnene i dette området tyder på at materialet først kom via

Rav ble brukt til smykker i Skandinavia like fra det 8. årtusen f.Kr. Disse stiliserte ravfigurene er funnet på ulike Maglemose-boplasser i Dan­ mark.

England. Det ser ut til at fajanseperler fra Egypt var en viktig gjenytelse i bytte med rav, særlig fra midten av det 2. årtusen f.Kr. Det internasjonale byttet av rav og fajanse faller sam­ men med bronsealderens politiske maktkonsentrasjoner flere steder i Europa fra Mykene i sør over Unetice i Bohmen-området til Wessex i England og Skandinavia i nord. Rimeligvis var det også sammenheng mellom vare­ bytte og politisk organisasjon. Trolig skjedde det en over­ gang fra desentralisert gavebytte gjennom mange ledd til sentralisert utveksling av varer gjennom spesielle handelsekspedisjoner ledet av en liten maktelite. Vi skal senere se at metaller som kobber og tinn i bronsealderen kom til å spille en avgjørende rolle i handelen langs ravveien. Rav var et materiale som knyttet Nord-Europa til Middelhavs-områdets og Midtøstens sivilisasjoner. Lapisla­ suli, asurblå lasurstein, spilte en lignende rolle for områ­ dene på det iranske platå. Den ble brukt til smykker og utskårne gjenstander. Allerede 4000 f.Kr., i den såkalte Ubaid-perioden, finner vi gjenstander av lapislasuli i grav­ funn fra Mesopotamia. Etterspørselen etter dette materia­ let økte sterkt da Sumers sivilisasjon vokste fram. Etter­ spørselen førte til sterkere utnytting av bruddene ved Badakshan i Afghanistan, og la grunnlaget for utviklingen av viktige sentrer på det iranske platå mellom produk­ sjonsstedet og Mesopotamia. Det ser ut til at det fantes to slike hovedsentrer: Tepe Hisar på en nordlig rute og Shahr-i-Sokhta på en sørlig rute. Det elamittiske riket hadde øyensynlig et viktig grunnlag i lapislasuli-hande-

len, og kontrollerte sannsynligvis i perioder begge disse sentrene. Lapislasuli fra Badakshan ble også fraktet til Indusdalen, muligens over Shahr-i-Sokhta og Quetta til Mohenjo Daro, men sannsynligvis over Khyberpasset til Peshawar og Harappa. I slutten av det 2. og begynnelsen av det 1. årtusen f.Kr. ser det faktisk ut til at en vesentlig del av Mesopotamias forsyninger av lapislasuli kom sjø­ veien over Indussivilisasjonens havnebyen Det er også mulig at Egypts tilførsler av lapislasuli kom sjøveien rundt Arabia. Som ravhandelen i Europa gikk handelen med lapislasuli sammen med utveksling av andre varer, for eksempel turkis, karneol, gull, sølv, kobber og tinn. Dette varebyttet innebar gjensidighet mellom de rike jordbruksområdene i Mesopotamia og Indusdalen og fjellområdene der de edle metaller ble utvunnet eller pas­ serte. Gjennom Iran og Afghanistan ser det ut til at det foregikk et omfattende varebytte allerede før sivilisasjo­ nene vokste fram i elvedalene. Med sivilisasjonsutviklingen økte omfanget av varebyttet gjennom disse områdene ytterligere. Kontroll av handel gav et annet maktgrunnlag enn kontroll over vanningssystemer. De viktigste handelsveiene og varene i dette området fra midten av det 2. årtusen før Kristus er fremstilt på kar­ tet s. 116. I denne perioden ble tinn og kobber stadig vik­ tigere for de forskjellige politiske sentrene. Behovet for å kontrollere eller garantere forsyninger av disse metallene ble avgjørende for statenes politisk-administrative utvik­ ling og for den ekspansjons- og alliansepolitikk de førte. Dette skal vi gå nærmere inn på i de følgende kapitlene.

GRAV LOKALT, TENK GLOBALT

117

Sivilisasjonens røtter i Midtøsten

Hvorfor vokste verdens eldste sivilisa­

sjon fram i Midtøsten? Vil vi svare på det spørsmålet, må vi først kjenne naturvil­ kårene i denne delen av verden. Og vi Eufrat er den lengste elva i Vest-Asia, over 3540 km lang. I det sørlige Irak ca. 180 km fra Persiabukta flyter den sammen med Tigris og danner sumpområdet Shatt al-Arab. Det var på grunnlag av kontroll med flomvannet i

må se nærmere på forhistorien til sivili­ sasjonen der. Åkerbruk og februk fikk særlig tidlig betydning i Midtøsten.

Allerede for 10 000-8000 år siden gav jordbruk, spesialisert utvinning av

metaller og varebytte grunnlag for

områdene omkring disse to

elvene de første sivilisasjo­ nene i Midtøsten vokste fram.

enkelte svært store boplasser. Jeriko i

Beretningen om «syndfloden»

Jordan-dalen og Qatal Htiyuk i Lilleasia

(storflommen) har kanskje sin bakgrunn i begivenheter

(Anatolia) sprengte med sine firesifrede

knyttet til periodiske sam­

innbyggertall rammen for tidligere

menbrudd av jlomkontrollsystemene.

landsbyer.

Det snødekte Ararat i Armenia, nær grensen mot Iran og Tyrkia, er Midtøstens høyeste fjell. Toppen rager 5165 meter over havet. De høye fjellene forsyner gjennom snø­ smeltingen Midtøstens elvedaler med vann og gir beite­ muligheter i høyden om sommeren. Typisk for Midtøstens sivilisasjon er at forskjellige lokalsamfunn har drevet ulike former for næringsliv. Nomader med tilhold i leirer har stått for det meste av husdyrholdet. Bøndene i landsbyene har dyrket jorda. Og i byene har håndverkere drevet sin virksomhet. Men de forskjellige gruppene har vært gjensidig avhengig av hver­ andre fordi hver enkelt av dem har hatt bruk for varer som de andre produserte. Alle hadde behov for kornvarer, husdyrprodukter og håndverkernes nytte- og pyntegjen­ stander. Dette felles forbruksmønsteret forutsetter regel­ messig utveksling av varer og tjenester, gjennom handel og bytte. Men det har også vært nødvendig med skattleg­ ging og refordeling, som gjerne har vært organisert omkring tempelet eller palasset. Under slike betingelser vokste det fram forskjellige typer lokalsamfunn. Selv om folk i disse samfunnene var økonomisk avhengige av hverandre, kunne de i sine atskilte lokalsamfunn utvikle og bevare sine kulturelle særtrekk. De kunne beholde sitt språk, sin religion og sitt familiemønster. Det krevdes ikke mer kulturelt fellesskap enn det som skulle til for å utveksle varer og tjenester. For øvrig kunne folk innrette seg temmelig forskjellig uten at det økologiske grunnmønsteret i regionen brøt sammen av den grunn.

Stammemakt og statsmakt Politisk uro og store omveltninger preger Midtøstens his­ torie. Gjennom tidene har det rådd sterk spenning mel­ lom maktsentrer og lokale folkegrupper. Maktsentrene har beskattet de lokale gruppene og søkt å kontrollere dem. Mot statsmakten har bønder og nomader til i dag reist seg i stammebasert kamp for uavhengighet. Grensene mellom statsmakt og stammemakt har vært flytende. Men som regel har de statlige maktsentrene lig-

118

I BEGYNNELSEN

get i områder med gunstige vilkår for produktivt jord­ bruk, i første rekke i elvedalene eller der knutepunkter for handelsruter har gitt grunnlag for å kreve inn avgifter eller toll. Stammemakt har derimot preget nomadenes og fjellbøndenes områder. Det har forsterket det politiske mang­ foldet i regionen at stammefolk gang på gang har invadert sentraliserte stater og etablert seg som nye herskere. For en tid har de så preget den kulturelle utviklingen i stats­ samfunnene. Med maktkonsentrasjon fulgte vanligvis luksusforbruk hos makthaverne. Dette stimulerte kunsthåndverk, arki­ tektur og ikke minst handel. Et viktig innslag i Midtøstens kulturelle og politiske mosaikk var nettopp utviklingen av et nett av handelsveier som knyttet byer i forskjellige sta­ ter og regioner sammen i et varebyttesystem. Varebyttet omfattet hovedsakelig viktige metaller og luksusgoder, men periodevis også matvarer. 1 maktens sentrum ble det samlet enorme rikdommer. Samtidig truet uregjerlige stammefolk stadig dette sen­ trum. Det rådde på den måten alltid spenning mellom sta­ tenes militærpolitiske evne til å avskrekke periferien og de perifere gruppers evne til å unngå straff og slå til når sen­ trum var svakt. Statene prøvde å legitimere sin makt gjen­ nom ritualer og trosforestillinger som favnet forskjellige grupper. Mot dette søkte lokale grupper å uttrykke sin egenart i religiøs form, for eksempel i troen på at de var Guds utvalgte folk.

Mellom snøfjell og ørken Midtøsten er knutepunktet mellom det afrikanske og det asiatiske kontinent. Topografi og klima i regionen varierer sterkt: fra mer enn 5000 meter høye fjelltopper med evig snø som Ararat på grensen mellom Armenia, Tyrkia og Iran - der årsnedbøren er over 1000 mm - til ørkenområ­ det langs Jordandalen, flere hundre meter under havets overflate. Svært grovt kan vi dele regionen inn i kyst, fjell, ørken og de avleirede sletteområdene langs elvene Eufrat og Tigris. Karakteristisk for hele området er at mesteparten av nedbøren kommer i vinterhalvåret med vestlige vinder fra Atlanterhavet og Middelhavet. Et unntak er fjellene i Sørvest-Arabia, som får monsunregn fra Det indiske hav om sommeren. Parallelt med Levant-kysten strekker fjellkje­ dene Libanon og Antilibanon seg fra sør mot nord. De løper nesten sammen med de østlige Taurus-fjellene. Vestskråningene av Libanon får mellom 300 og 500 mm ned­ bør i året. Gjennom området mellom Taurus- og Libanonkjedene fører vestlige vinder nedbør til Nord-Syria og Mesopotamia. Med en årsnedbør på ca. 200 mm er det her mulig å drive jordbruk uten kunstig vanning. Ligger nedbøren under 200 mm, er det ikke mulig å dyrke uten vanning. Fra høylandet i Lilleasia strekker Zagros-fjellene seg sørøstover øst for Mesopotamia og Persiabukta. Disse fjel­ lene fanger opp resten av nedbøren i de vestlige Middelhavs-vindene og danner en barriere mot Irans høyland, som knapt får noe regn.

De nedbørrikere skråningene av Libanon-fjellene, de østlige Taurus-fjellene og Zagros-fjellene danner en bue gjennom de tørre områdene og blir gjerne kalt «Den fruktbare halvmåne». Før jordbruket ble innført, var det her rik vegetasjon med blant annet eikeskog. I de mer åpne gressområdene vokste ville arter av hvete og bygg, og villsau og villgeit streifet omkring. På høysletten i Iran blir jordbruk bare drevet i oaser, til forskjell fra den tyrkiske (anatoliske) høysletten, som i de fleste områder har en årsnedbør på mer enn 200 mm. De nedbørrikeste områdene i Midtøsten ligger mellom den sørlige delen av Det kaspiske hav og Svartehavet. Her er det knapt noe skille mellom vinterregn og sommerregn. Den arabiske halvøya er jevnt over et flatt område, bortsett fra fjellene i sørvest og sørøst. Nedbøren er svært sparsommelig, og størstedelen av området er halvørken. I det «tomme kvarter» (Rub’ al-Khali) faller nedbør bare sporadisk, kanskje hvert tiende år. Vi ser at fjellkjedene i Midtøsten påvirker nedbøren og har avgjørende betydning for jordbruket. Selv om de sjel­ den når høyere enn 3000 m, legger de hindringer i veien for samferdsel og handel. Helt opp til våre dager har de vært tilfluktssted for folk på flukt og i opprør, som for eksempel kurderne. De fruktbareste områdene i Midtøsten er likevel ikke de med høyest nedbør, men elvesletten langs Eufrat og Tigris. I den sørlige delen faller omtrent ikke nedbør. Men snøsmelting og regn i høylandet fører til at elvene i februar-april går over sine bredder og oversvømmer store deler av lavlandssletten, som er svært flat. På den ca. 400 km lange strekningen fra Bagdad til Persiabukta heller den ikke mer enn snaut 35 m. Elvene har derfor ofte endret løp. Arkeologiske data viser at dette førte til veldige oversvømmelser allerede for 6000 år siden. Dette er bakgrunnen for de mange myter om store oversvøm­ melser vi har fra dette området. Beretningen om stor­ flommen (syndfloden) finner vi for eksempel både i det nesten 5000 år gamle sumeriske eposet Gilgamesj og i Bibelen. Ved sumpene lengst sør, der Eufrat og Tigris fløt sam­ men, vokste en mangfoldighet av ville planter, både slike

SIVILISASJONENS RØTTER I MIDTØSTEN

Rådsforsamling av pathanske

jordeiere fra nedre Swatdalen i Pakistan. I dette landsbytinget tar medlemmene avgjø­ relser i fellesskap som like­ menn. Ogsåfraflere stammesamfunn i Midtøsten kjenner vi slike rådsforsamlinger.

119

som kunne brukes til flettverk, og linplanter man kunne lage tekstiler av. Viktigst her var likevel det rike fisket.

De første spor av mennesker i Midtøsten

Kathleen Kenyon (1906-78). Engelsk arkeolog som vant

berømmelse for utgravning­ ene av Jeriko i 1950-årene. Hun hadde imidlertid startet

sin karriere med å arbeide sammen med Gertrude

Caton-Thompson på ruinene av «Store Zimbabwe» i 1920årene. En av hennes mange

bøker, «Bibelen i lys av nyere funn», er oversatt til norsk.

De eldste spor etter mennesker i Midtøsten er ca. én mil­ lion år gamle acheuléen-håndøkser. De som brukte disse redskapene, jaktet på større dyr som elefant, flodhest, hest og gaseller, og vi antar at de også utnyttet planter. Fra andre steder i Midtøsten foreligger noen få skjelettfunn som viser at befolkningen i regionen i denne perioden var av typen Homo erectus. I Levanten og i Iran er det gjort flere funn av neandertalere og deres typiske moustérienredskaper, mellom 100 000 og 40 000 år gamle. Det arkeo­ logiske materialet tyder på at befolkningen i denne utvik­ lingsfasen gikk over til mer spesialisert jakt blant annet på villkveg. For ca. 40 000 år siden begynte en utvikling i redskapsproduksjonen mot såkalt høypaleolittisk flekketeknikk (se s. 38). Denne tradisjonen er nokså lik over hele Midtøsten. Først for ca. 20 000 år siden kan vi spore begynnende regionale forskjeller i det arkeologiske mate­ rialet.

Basseri-nomader på vandring fra vinterbeitene i Irans tørre

lavland til sommerbeitene i fjellområdene.

Dette bildet fra Eufrat viser hvordan folk bor ute på

sumpmyrer, slik de har gjort i tusener av år.

120

I BEGYNNELSEN

Variert næringsgrunnlag i «Den fruktbare halvmåne» Fjellskråningene og kystområdene i «Den fruktbare halv­ måne» synes å ha vært et gunstig område for senpaleolittiske folk. I denne såkalte Kebaran-perioden (ca. 18 00010 000 f.Kr.) tyder funnstedene på at de opererte ut fra mer eller mindre faste boplasser, der mindre hus etter hvert erstattet huler som bosted. Men til bestemte årstider kunne mindre j egergrupper bryte opp fra disse leirene og følge viltets vandringer - særlig gasell og geit. 1 denne perioden ser det ut til at menneskene i regio­ nen gikk over til å utnytte et bredere næringsgrunnlag: småvilt, fugler, snegler og, noe som kanskje var aller vik­ tigst, spiselige arter som fisk og skjell i sjø og vann. De tok til å bruke sammensatte redskaper: mikrolitter som var festet til tre eller ben, vanligvis ved hjelp av bitumen (naturlig asfalt). Det var i første rekke piler, spyd, harpu­ ner og sigder. Sigdene tyder på at ville kornslag som ettkorn, emmer og bygg fikk økende betydning. Funn av mortere og skubbekverner i Ain Gev i Israel, fra ca. 15 000 f.Kr., peker i samme retning. Fra Ain Gev og fra Nahal Zin i Negev kjenner vi også Dentdium-skjell fra samme periode. Trolig var det en eller annen form for bytte som førte denne varen fra havet til innlandet. Slike skjell er også blitt funnet i Zagros-fjellene og kan ha inngått i et større regionalt byttesystem. Mellom 10 000 og 8500 f.Kr. - i den såkalte Natufperioden - ble ville kornslag sterkere utnyttet enn før, og permanente landsbyer med befolkninger på 200-300 mennesker vokser nå fram særlig i de områdene der man finner vill hvete og bygg. Disse kornslagene gror fremde­ les vilt i Midtøsten, og i løpet av et par uker etter at kornet er modent, kan en familie høste nok til hele årets kornfor­ bruk. Forholdet mellom strontium og kalsium i skjelett­ materialet viser at folk i denne perioden i overveiende grad baserte kostholdet sitt på planter. At man finner mer forseggjorte, delvis nedgravde hus med steingulv og arner, tyder også på at folk nå begynte å få en territoriell tilknytning til et område med tilgang på de livsviktige ville kornressursene. Man fremmet avkastningen ved dyrkingslignende aktiviteter og beskyttet plantene mot bei­ tende villdyr og andre menneskegrupper. I husene finner vi også kornlagre i form av fordypninger foret med leire. Et annet viktig uttrykk for betydningen av territorialitet er at man nå for første gang finner at mennesker begraves enten inne i huset i gamle kornbinger eller på spesielle gravplasser. I redskapsinventaret uttrykkes kornets betyd­ ning ved at sigder, mortere og skubbekverner nå blir van­ ligere i Levanten, Zagros og Taurus. Funnstedene fra denne perioden viser markerte for­ skjeller når det gjelder utnyttingen av dyrene. I Zagrosfjellene hadde sau og geit størst betydning. Av dyrebena fra Beidha (midt mellom Dødehavet og Akababukta) utgjør geiteknokler 76 prosent, mens gasell er like domi­ nerende i materialet fra Wadi Fellah i Galilea. Det sterke innslaget av gasell her og på andre funnsteder har fått enkelte forskere til å spekulere på om dette dyret kan ha vært holdt som tamdyr.

I Natuf-perioden fikk øyensynlig også varebyttet større omfang. Ulike typer skjell finnes nå på mange boplasser i Levanten. Utskårne gjenstander i ben og stein og deko­ rerte strutseeggeskall kan ha vært blant bytte gjenstan­ dene. På Zagros-boplassene ser det ut til at smykker av steatitt, grønnstein, marmor og kobber var byttevarer. Utviklingen i Anatolia fulgte øyensynlig et lignende møn­ ster, men her var obsidian viktigere som råmateriale for redskaper. Rød oker ble i hele dette området brukt ved begravelser og til å dekorere gjenstander. Dette materialet hadde tydeligvis en viktig symbolsk betydning og gikk trolig inn i varebyttet mellom forskjellige lokalgrupper. Natuf-perioden var etter alt å dømme en viktig over­ gangsfase i Midtøsten. På grunnlag av materiale fra Palestina er det anslått at befolkningen der økte fra 6000 til 45 000 i denne perioden. Storviltet ble stadig knappere, og folk baserte seg i økende grad på ville kornfrø. Muli­ gens kom også de første tilløpene til å temme husdyr i dette tidsrommet. Fra Ain Mallaha-boplassen har man funn av en kvinne som er begravd sammen med en 3—5 måneder gammel hundevalp. Det ser i det hele ut til at det var nå grunnlaget ble lagt for jordbrukets fremvekst i Midtøsten. Samtidig ble varebyttet mer bestemmende for bosetningen. Vi har ingen vitnesbyrd om hva slags språk disse fol­ kene snakket, men ut fra den språklige klassifikasjonen (se s. 107) vil vi foreslå at det er meget sannsynlig at dette kan ha vært språk tilhørende Dene-Kaukasus-familien en familie vi finner spredt i små lommer fra baskisk i vest over Kaukasus, det nordlige Pakistan og det nordlige Japan til atabaskisk i Amerika. Denne store spredningen og den språklige avstanden mellom medlemmene av denne familien tyder på at den har en svært lang historisk utvikling bak seg i Eurasia og Amerika. Som vi senere skal komme inn på, er det nå stadig flere språkforskere som mener at flere av oltidens mindre kjente klassiske språk tilhørte denne familien. Vi anser det derfor som rimelig å anta at da jordbruket vokste fram i Levanten (i allefall i Anatolia), så var det blant folk som tilhørte denne språk­ familien.

Jordbruket vokser fram i Midtøsten I løpet av et par tusen år etter 8500 f.Kr., i den såkalte protoneolittiske perioden, ble ikke bare ville kornslag utnyttet mer intensivt enn før. Nå finner vi også de første tegn på foredling av korn flere steder i Den fruktbare halvmåne og tilgrensende områder. Det eldste funnet vi har av foredlet korn, er bygg fra Jeriko fra ca. 8500 f.Kr. Foredlingen var trolig en følge av det særlig sterke presset på planteressursene i områder med større befolknings­ konsentrasjoner. Aktivitetene som folk i flere tusen år hadde nedlagt i dyrking av ville kornslag, førte over tid med seg et utvelgelsespress som favoriserte reproduksjon av plantevarianter med egenskaper menneskene fant for­ delaktige, for eksempel at frøene ikke løsnet fra stengelen, og at det var lett å skille frøene fra agnene. På denne måten oppstod kulturplanter. Bortsett fra Jeriko og til en

viss grad Beidha lå disse bosetningene i de mer nedbørrike fjellskråningene, gunstig plassert i forhold til både viltvoksende kornslag og ressurser som var viktige i vare­ byttet. Varebyttet økte ytterligere omkring år 8000 og omfattet nå også obsidian fra Anatolia og Armenia. Det var ikke minst behovet for sigder til kornskjæring som stimulerte etterspørselen etter obsidian. Folk som ikke hadde natur­ lig tilgang på dette materialet, fant det fordelaktig å bosette seg i områder der de kunne utvinne byttevarer som bitumen, rød oker, salt, svovel, ettertraktede metaller eller steiner. På denne måten kunne de skaffe seg obsi­ dian. Husdyr som sau, geit og kveg ble temmet i denne peri­ oden. Husdyrholdet førte som nevnt med seg nye eien­ domsforhold og gav grunnlag for utvikling av økono­ miske forskjeller. De tre viktigste elementene i Midtøstens økonomiske struktur begynner med andre ord å ta form i denne perioden. Men selv om det nå ble drevet åkerbruk,

Skubbekvernfra Tell Arad i Palestina.

Til venstre en rekonstruert flintsigd. Tre flintflekker er satt inn i et moderne dyreben. Sigden er skjeftet slik man

antar at de eldste flintsigdene i Midtøsten var.

SIVILISASJONENS RØTTER 1 MIDTØSTEN

121

på permanente rangforskjeller i samfunnet. Søker vi svar på spørsmålet om hvorfor de bygde muren, må vi finne en forklaring på at folk slo seg ned i Jeriko. En rik vannkilde pumper hvert minutt ut ca. 4000 liter vann over området omkring. Fuktigheten har nok påvirket veksten av ville kornslag og gav senere vilkår for å dyrke foredlede plan­ ter. Dette må opplagt ha bidratt til å trekke folk til stedet. Enkelte forskere har også hevdet at de drev med kunstig vanning. Vi regner med at beskyttelse av jordbruksarealer kan ha vært en grunn til at folk bygde Jerikos murer. Vi anser imidlertid andre interesser for å ha utgjort et vikti­ gere motiv, nemlig å beskytte Jerikos posisjon i det regio­ nale byttesystemet.

«aid A^Ur.

AAliKosh

IRAN AFGHANISTAN

AGodin Tepe ATepe Sialk

SAUDI-ARABIA

Shahr-i-' aTepe Y;

PAKISTAN ™,JS

Persiabukto

Shah-i-Tump Sutkagen-DorA SotkaKoh*

AMohenjo-Daro

KotD*

■ Chanhu-Daro Balakot k Amri 'Karachi

INDIA

ALothal

Fruktbar jord

Ufruktbar jord/ørken

▲ Oldtidsbyer

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

133

• Moderne byer

begynte å skille seg ut i Mesopotamia i denne perioden. Det gjaldt både i forhold til landsbyene og til nomadeleirene omkring. Leirene tilhørte folk som om sommeren trengte inn fra ørkenen i vest (sannsynligvis semittisktalende grupper) og om vinteren ned fra fjellskråningene i øst (sannsynligvis dravidisk-talende grupper, som vi også antar de tidlige bøndene på elvesletten var). Denne utvik­ lingen omfattet også Susiana-sletten i det sørlige Iran, som i økologisk forstand er en del av det mesopotamiske slet­ telandet.

Ressurser og varebytte i Irans randområder Den senere sivilisasjonen i Mesopotamia gjør det vanske­ lig å forestille seg at dette området i tiden 4000-3000 f.Kr. må ha vært lite tiltrekkende. Her fantes ingen mine­ raler eller edelsteiner som i fjellområdene. Og vi har sett at jordbruksvilkårene var bedre i Zagros-fjellenes skrå­ ninger. Det er her, i overgangen mellom fjellskråningene og den assyriske steppe, det er rimelig å søke de mest

Mannsfiguren (nærmest) er laget av leire og stammer fra

Eridu i Mesopotamia (ca. 3000f.Kr.). Utgravningen av Tepe Yahya i det sørøstlige Iran viste at

Elam-riket strakte seg mye lenger øst enn tidligere antatt. Lengst til høyre en av de eld­

ste skulpturene derfra (ca. 4500f.Kr.). På enfallosform er det skåret ut kvinnelige attributter.

134

I BEGYNNELSEN

foretrukne områdene i det 4. og 3. årtusen f.Kr. Folk her kontrollerte dessuten ressurser som var viktige for befolk­ ningen i elvedalene. Vi ser da også at bylignende samfunn vokser fram i dette området fra Susa i det sørvestlige til Tepe Yahya i det sørøstlige Iran, omtrent samtidig med de eldste tilsvarende samfunnene i Mesopotamia. Det har vært vanlig å se utviklingen i de iranske randområdene som en mer passiv avspeiling av det som skjedde i Mesopotamia. Men utgravninger i den senere tid har vist at befolkningen der spilte en mye mer dynamisk rolle enn tidligere antatt. Den strategiske beliggenheten i lapislasuli-handelen mellom Afghanistan og Mesopotamia (se s. 117) betydde mye i så måte. I tillegg forsynte områ­ det Mesopotamia med en rekke andre varer, gjennom egen produksjon eller handel med mer fjerntliggende områder: sølv, kobber, tinn, bly, kleberstein, alabast, tur­ kis, karneol og tømmer.

Elam - en tidlig statsdannelse Konkurransen om ettertraktede handelsvarer og om jord i fjellskråningene skapte behov for sterkere og mer perma­ nent lederskap. I løpet av det 4. årtusen f.Kr. vokste det fram en sentralisert stat med sete i Susa. I tidsrommet like fram til ca. 1500 behersket denne staten, Elam, mestepar­ ten av handelen i dette området. I løpet av denne perio­ den utviklet Elam sitt eget skriftspråk. De eldste bevarte levningene av elamittisk kileskrift stammer fra Tepe Yahya og ser ut til å dreie seg om regn­ skap med vareforsendelser. Tepe Yahya har klare urbane trekk. I motsetning til i tidlig mesopotamisk sivilisasjon dominerer ikke tempelet, men et bygningskompleks som trolig tjente administrasjon og handel. Her er det funnet keramiske kar som øyensynlig ble brukt som måleen­ heter, og «konvolutter» med «regnepenger» av leire som beskriver innholdet i vareforsendelser. Det ser ut til at Tepe Yahya fikk betydning som knutepunkt for handels­ veier og gjennom egen tilvirkning av klebersteinsprodukter. Vi har tidligere vært inne på at elamittisk skrift nå med sannsynlighet kan henføres til den dravidiske språkfamilie. Vi regner derfor med at denne familien hadde sitt kjer­ neområde i det iranske platåets fjellskråninger, og at fol­ keøkning og nye former for tilpasning i løpet av det 6. årtusen førte til en gradvis ekspansjon ned mot sletteområdene i vest og mot Indus-dalen i øst. Utgravninger i Tepe Yahya, Shahr-i-Sokhta, Susa, Godin og Sialk har gitt klare spor av yrkesspesialisering i det 4. årtusen. Frem­ veksten av den sumeriske sivilisasjon i Mesopotamia rundt ca. 3000 f.Kr. økte etterspørselen etter varer fra de iranske fjellområdene og førte til ytterligere vekst i Elam. Det var likevel ett forhold som meget sterkt begrenset statsmaktens vekst i Elam: tilgangen på matvarer til å underholde et permanent militært og administrativt tvangsapparat. Den dyrkbare jorda lå spredt i mindre lommer i fjelldalene og forutsatte en eller annen form for svibruk. Folketettheten var langt mindre enn den etter hvert ble på elvesletten i vest, og det var mye vanskeligere

for sentralmakten å presse bøndene til økt overskudds­ produksjon av matvarer. Enda vanskeligere var det å tvinge et slikt overskudd ut av de februkende nomadene. Det ser ut til at Elam fra tid til annen søkte å løse dette problemet på forskjellige måter. Ekspansjon mot Susianaslettelandet og kontroll over vanningsj ordbruket der var én mulighet som ble forsøkt for å skaffe et sikrere mat­ overskudd. Men riket var her sårbart overfor den stats­ makten som vokste fram i Mesopotamia. En annen mulig­ het var å innføre matvarer fra Mesopotamia. Men denne løsningen gjorde Elam sårbart for svingninger i handelen. Likevel maktet aldri de mesopotamiske statene å kon­ trollere folkene i det iranske randområdet, og Elam spilte, som vi skal se, periodevis en meget viktig rolle i elvedale­ nes politiske utvikling helt fram til ca. 1520 f.Kr. Når Elam nå tapte betydning, skyldtes det sannsynligvis i vesentlig grad at statene i Mesopotamia og i Indus-dalen hadde utviklet direkte sjøverts handel med hverandre. Samtidig ser det ut til at Elam tapte kontrollen over den nordlige handelen ved at militært overlegne indoeuro­ peiske grupper fortrengte dem fra handelsrutene.

Bydannelse og bondeutbytting i Mesopotamia Etter at slettelandet i Mesopotamia var bosatt, var det ikke lenger mulig å finne utløp for en voksende befolkning ved

I

Denne ørnen av gull og lapislasulifra det 4. årtusen f.Kr. er funnet i Eridu. Kontroll med handelen mellom produksjonsområdetfor lapisla-

suli i Afghanistan og mottagerområdene i Mesopotamia var en viktig kilde til politisk sentralisering i Irans random-

råder.

ekspansjon inn i uutnyttede områder. Skulle et voksende folketall underholdes, måtte produksjonen økes, eller det måtte utvikles en politisk og militær organisasjon som kunne drive konkurrerende grupper bort. Mer effektiv

Keramikk fra Elam (Iran) datert til ca. 3500f.Kr. Dyr, ofte steinbukker eller geiter med forseggjorte hom, er et vanlig benyttet motiv (bildet

lengst til venstre).

Oksen er et sentralt motiv i Midtøstens symbolverden. Vi ser her et 5000 år gammelt sølvbegerfra Iran, sannsyn­ ligvis elamittisk (bildet nær­ mest).

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

Tempel nr. 8 fra Eridu (ca. 4000 f.Kr).

produksjon og sterkere militær organisasjon ble to sider ved den videre samfunnsutviklingen. Militærapparatet beskyttet gruppens kontroll over produksjonsmidlene, og produksjonsapparatet gav matoverskudd til underhold av militære spesialister. Mot slutten av Ubaid-fasen ble det som nevnt oppført enkle festningsverker omkring byene i Mesopotamia. Forsvarsbehovet fremmet utviklingen både av et verdslig maktapparat og av større bosetninger. Omkring år 3800 hadde Uruk (Bibelens Erek) fått en befolkning på ca.

Kart over sumeriske byer.

136

I BEGYNNELSEN

10 000. På grunnlag av visse kulturelle forandringer (hovedsakelig i keramikkstil) kaller arkeologene tiden fram til år 3000 for Uruk-perioden. Denne periodise­ ringen må ikke oppfattes som tegn på brudd i utvik­ lingen. Materialet viser snarere en sammenhengende kul­ turtradisjon som utvikler seg fra Samarra gjennom Ubaid til Uruk og videre til Surner. Denne kulturtradisjonen henger også klart sammen med utviklingen i Elam. Men statsmakten i Mesopotamia hadde et helt annet grunnlag enn den i Elam. 1 Mesopotamia fantes verken metaller eller edelsteiner eller andre av de ettertraktede gjenstandene vi ellers har sett gav grunnlag for rangsforskjell og sentralisert makt. Isteden bygde statsmakten på bøndenes slit. De produserte det matoverskuddet som bar statsapparatet og de spesialistene det støttet seg til. Bon­ den på slettelandet var, som vi alt har antydet, «fanget» og bundet til jorda på en helt annen måte enn nomadene og svibrukerne i fjellområdene. Det fantes ikke noe sted han kunne flykte til om han fant at utbyttingen ble for hard. Fjellskråningene var allerede befolket, og ørkenen tilhørte de rike, det vil si dem som hadde husdyr - nomadene. Dersom bøndene ikke godtok utbytting, hadde de knapt noen annen utvei enn å gjøre opprør. Økende konkur­ ranse om jord som følge av befolkningsveksten tvang bøndene ytterligere inn i systemet. Mot denne bakgrunnen må vi se de endringene som skjedde i bosetningsstrukturen i Uruk-perioden. Flere mindre bosetninger av åkerbrukere ble oppgitt, mens bysamfunnene økte i tall og størrelse. Det er anslått at Uruk var kommet opp i ca. 50 000 innbyggere omkring år 3000. WH. McNeill har påpekt at de sanitære forholdene som fulgte med den tette bosetningen i disse store bysam­ funnene, må ha gjort dem så sårbare for pestlignende syk­ dommer at de neppe var i stand til å holde folketallet oppe. Bøndene i de mindre landsbyene og nomadene i de flyttbare leirene levde under betingelser der de var mye mindre utsatt for sykdommer. Dette passer godt med Fredrik Barths studier blant basseri-nomadene i Iran, der han påviste at høy befolkningsvekst førte til at taperne i kampen om beiteressursene ble presset ut av denne tilpas­ ningen og ble tvunget til å søke et nytt levebrød i byer og landsbyer. Bruce Trigger har argumentert for at slik assi­ milering, særlig av semittiske nomader, var en viktig for­ utsetning for å vedlikeholde befolkningene i de mesopo­ tamiske bystatene. Fra midten av det 4. årtusen blir kjennetegn på sivilisa­ sjon stadig tydeligere i det arkeologiske materialet. Spe­ sialiserte pottemakere produserte både fint dekorert luksuskeramikk og grove husholdningskar. Keramikktilvirkningen ble nå konsentrert i byene, og derfra ble leir­ varene fordelt til de omkringliggende landsbyene. Stan­ dardiserte målekar av lignende type som vi kjenner fra Tepe Yahya, tyder på at det fantes et sentralt kornlager i byene, og at korn ble porsjonert ut til håndverkerne. I til­ legg til pottemakere omfattet disse nå også steinhoggere, metallsmeder og murere. Det ser også ut til at enkelte bønder, fiskere og gjetere har arbeidet direkte for bysta­ ten.

De mange imponerende tempelbygningene (best kjent er det hvite tempel i Uruk fra år 3200) tyder på at preste­ skapet spilte en viktig rolle i bystaten. Forskjellig størrelse på husene tyder på mer markerte økonomiske forskjeller mellom folk. Kilden til disse forskjellene lå i kontrollen over bøndenes matoverskudd. Samtidig som bøndene på elvesletten var «fanget», slik vi har sett, hadde de behov for beskyttelse mot konkurrerende grupper. Det skapte grunnlag for et spesialisert militærapparat, som igjen gjorde det mulig å presse bøndene til økt produksjon. Det fruktbare slammet fra de mesopotamiske elvene gjorde at slettelandet kunne dyrkes kontinuerlig og gav grunnlag for en langt tettere befolkning enn den som levde i Elams fjellskråninger. Bygging av kunstige vanningsanlegg kunne øke tettheten betraktelig. Derfor hadde den voksende sentralmakten i de mesopotamiske bysta­ tene en lettere oppgave enn Elam når det gjaldt å presse bøndene til økt matproduksjon. På overskuddet av denne produksjonen bygde den komplekse arbeidsde­ lingen i disse statene. Nesten alle håndverkernes råvarer, unntatt leire til keramikk og lin til tekstiler, måtte innfø­ res utenfra. Blant annet var bronsesmedene helt avhengig av import av kobber og tinn. Som bystatens ansatte var de imidlertid garantert mat. Ull- og linprodukter fra Mesopotamia ble viktige eksportvarer til omkringlig­ gende områder i Levanten og Anatolia. Denne sikkerhe­ ten bidrar til å forklare at bruk av metaller i Mesopotamia ble utviklet til et høyere nivå enn i de områdene der råva­ rene fantes. Handelen med områdene omkring økte øyensynlig sterkt mot slutten av det 4. årtusen. I dette området var det neppe handelen som skapte sentraliseringen, men snarere var det sentraliseringen som stimulerte handelen gjennom elitens behov for luksusvarer og militært viktige produkter. Som i Elam førte også i Surner administrative behov til utvikling av skriftspråk mot slutten av det 4. årtusen f.Kr. Surner er et gammelt navn på den eldste sivilisasjonen i Sør-Mesopotamia. Med utviklingen av den sumeriske kileskriften begynner vi å skimte personer og grupper på den historiske scenen, og motivene bak deres handlinger. Det sumeriske språket er helt forskjellig fra språkene til sumerernes semittiske naboer i vest, og forskerne er uenige om hvordan de skal plassere det i forhold til de store språkfamiliene. Sumerernes kulturhistoriske tilknytning til andre folk er derfor uklar. Flere forhold tyder på at den mesopota­ miske sletten ble kolonisert fra Iran. Men det blir også hevdet at stedsnavn i Surner går tilbake til en førsumerisk befolkning, og at sumererne vandret inn fra Sentral-Asia og erobret Mesopotamia ca. år 3500. Dette er selvsagt ikke utenkelig, men vi synes ikke forandringene i det arkeologiske materialet gjennom det 4. årtusen er av en slik karakter at det er nødvendig å forutsette at et folk med en annen kulturtradisjon har vandret inn. De eldste levningene av sumerernes skriftspråk er ca. 1000 leirtavler fra Uruk fra slutten av det 4. årtusen. De er for det meste fylt av talltegn og forteller oss lite om histo­ riske begivenheter. Den første kjente «historiske» tekst er

Gilgamesj - han som så alt Gilgamesj-eposet er blitt kalt verdens eldste bevarte diktverk. Det foreligger i forskjellige versjoner, sumeriske, akkadiske og en hetittisk. Ifølge de sume­ riske kongelistene var Gilgamesj den femte kongen av Uruk-dynastiet. Hovedtemaet i de mange mytene som knytter seg til ham, er bevisstheten om at døden er uunngåelig. «Gilgamesj, Gilgamesj,/Hvor går du hen?/Det livet du søker, det finner du aldri./.. ./For da gudene skapte det første men­ neske,/Da gav de ham døden og beholdt livet selv.» I sin søken etter udøde­ lighet får Gilgamesj det råd av gudinnen Siduri at siden solguden Sjamasj er den eneste som kan krysse dødens hav, bør han heller nyte livet mens han kan. Ordelag herfra går igjen i Forkynnerens bok i Det gamle testamente (kap. 9, 7-9). Myten om den storflommen er sentral i Midtøstens mytologi, og er også innflettet i Gilgamesj-eposet. Den udødelige Utnapisjtim (som svarer til Det gamle testamentes Noa) beretter for Gilgamesj at gudene ville utslette alt liv ved en storflom, men at en av dem, Ea, røpet dette for Utnapisjtim og rådet ham til å bygge et skip som kunne romme «all jordens sæd». Beretningen rommer mange trekk som går igjen i fortellingen om Noa.

en steinbolle fra ca. år 3000 med navnet på en konge inngravert. Sumers tidlige dynastiske periode blir avgrenset til tiden mellom 3000 og 2400. Grunnlaget for det er den såkalte kongelisten, som likevel ikke ble nedtegnet før tusen år etter den første kongen i Surner og etter at Meso­ potamia var kommet under et semittisk dynasti - akkaderne. Navn og steder i listen har sikkert en historisk bakgrunn, men i likhet med andre tidlige nedtegnelser av samme art hadde listen ikke som hovedformål å berette

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

I det 4. årtusen f.Kr. ble de første vogner med hjul laget, sannsynligvis av lignende type som denne 19 cm høye og noe klumpete leirmodellen. Trekk­ dyr kunne nå dra et tre

ganger så tungt lass som det de tidligere kunne bære på ryggen. Det varte heller ikke lenge før vognen ble utnyttet i krigføring.

137

Kong Umammu, skaperen av det nysumeriske riket fra

omkring 2100 f.Kr., var kjent for sin byggevirksomhet. Her zigguraten i Ur, som han for­

synte med en kledning i brent stein. Den var viet til månegudinnen Nanna, hadde en

grunnflate på 70 x 45 m og

raget opprinnelig 20 m over bakken.

nøyaktig historie. Etter hvert er det blitt klart at de kon­ gene som er nevnt i forskjellige dynastier, i virkeligheten var samtidige og sannsynligvis fra forskjellige bystater som konkurrerte om overhøyhet. Kongelisten begynner med å fortelle at kongedømmet kom fra himmelen til Eridu (stedet med det tidlige tempel fra Ubaid-perioden). Etter at to konger fra Eridu hadde hersket, fulgte en rekke dynastier fra forskjellige andre bystater: BadTibira, Larak, Sippar og Sjuruppah. Etter disse tidlige dynastiene kom den store oversvømmelsen og utslettet Brettspillfra kongegravene i Ur. Det er laget av lapislasuli,

skjell, ben og rød kalkstein med bitumen somfestemid del. Spillet er så innviklet c man ennå ikke har funnet

fram til spillereglene.

138

I BEGYNNELSEN

landet. Deretter steg kongedømmet på ny ned fra him­ melen og denne gang til byen Kisj i det nordsumeriske området. Etter Kisj fulgte en serie dynastier fra forskjellige byer i denne rekkefølgen: Uruk, Ur, Awan (en elamittisk by), Kisj, Hamazi, Uruk, Ur, Adab, Mari (i den nordvestlige utkanten av det sumeriske området ved Eufrat), Kisj, Aksjak, Kisj, Uruk og endelig Akkad - det semittiske dynasti. Vi skal ikke gå særlig mer inn på detaljene i lis­ ten, men bare antyde at den representerer Akkad-dynasti-

ets forsøk på å binde forskjellige erobrede sumeriske by­ stater ideologisk sammen ved å gi de enkelte staters sagnhelter status som herskere over hele Surner. Vi regner der­ for med at de tretten byene i kongelisten var uavhengige bystater som mellom 3000 og 2350 utgjorde den sume­ riske sivilisasjonen.

Et verdslig kongedømme tar form Det er først i Surner vi finner klare spor av det tredje monumentale anlegg vi forbinder med tidlig sivilisasjon (ved siden av tempel og kornlager): palasset som uttrykk for verdslig høvdingmakt. Det er meget omstridt hvordan den verdslige makt vokste fram. Fra Uruk-fasen kjenner vi figurer som er blitt tolket som prestekonger. Fra denne perioden stammer også tittelen en, som øyensynlig beteg­ net lederen av tempelsamfunnet. Vi har alt vært inne på at denne lederen sannsynligvis ikke bare utøvde rituelle funksjoner, men også spilte en ledende administrativ rolle i den tidlige arbeidsdelingen. I tidlig dynastisk tid kommer det inn en ny tittel, lugal, som ser ut til å betegne en mer verdslig hersker. Bokstave­ lig oversatt betyr lugal «stor mann». Samtidig lærer vi å kjenne nye ord for palasset (e-gal = «stort hus») og flere forhold som har med militærvesen å gjøre. Vi ser dette som tegn på at den nye maktposisjonen lugal i første rekke springer ut av militær virksomhet. Samtidig spilte tempelet og presteskapet trolig en viktig rolle når det gjaldt å gi makten ideologisk begrunnelse innad i samfun­ net. Innskriftene etter Kisj-kongene (det første dynastiet etter den store oversvømmelsen i kongelisten) dreier seg i første rekke om militær virksomhet, bare i annen rekke om tiltak av religiøs karakter som tempelbygging og gaver til tempelet. Det ser ut til at Kisj etter år 3000 bygde opp militær­ makt omkring en verdslig hersker for å forsvare seg mot og angripe Øst-Elam. Nå begynte antagelig statsmaktens rolle som utbytter av bøndene etter hvert å veie tyngre enn rollen som beskytter. Materialet tyder på at en adelig klasse fikk en uforholdsmessig stor del av det samfunnet produserte. Samtidig vokste det tydeligvis fram en rikere klasse av folk som spesialiserte seg i fjemhandel. Skri­ verne stod øyensynlig også høyt i samfunnet. Antallet av andre yrkesspesialister økte i tidlig dynastisk tid og omfattet smeder, lærarbeidere, murere, vevere, pottema­ kere. Lavest i samfunnet stod slavene, visstnok rekruttert fra både krigsfanger og eiendomsløse bønder. Bøndenes stilling er det vanskelig å danne seg et klart bilde av, bortsett fra at elitens rikdom og det voksende antall spesialister tyder på at en større del av det de pro­ duserte, gikk til andre gruppers forbruk. Dermed ble stil­ lingen trolig forverret for den gruppen som nå i det min­ ste utgjorde 4/5 av hele befolkningen. Robert McAdams har anslått at jordbruksproduksjonen under Ur III kunne underholde en befolkningstetthet på ca. 30 pr. kvadrat­ kilometer. Økonomiske forskjeller blir dramatisk illustrert i grav­

funnene fra Ur. Det store flertall av gravene er svært enkle og rommet trolig vanlige folk. En mye mindre gruppe består av rikt utstyrte graver som trolig tilhørte aristokra­ tiet. 16 av gravene blir karakterisert som kongelige. Her var begravelsene fulgt av menneskeofringer (80 mennes­ ker i en av gravene). Den sumeriske sivilisasjonen synes å ha bygd på et økonomisk system av den type vi tidligere har karakteri­ sert som redistributivt (refordelende). Den sentrale forde­ lingen var opprinnelig dominert av tempelet. Men etter hvert ser det ut til at også andre av Sumers bystater utvik­ let en verdslig kongemakt av lignende type som i Kisj, og at denne makten utgjorde et annet og muligens overlap­ pende fordelingssystem. Både tempelet og palasset blom­ stret i Mesopotamia i den følgende tiden og styrket hver­ andre øyensynlig gjensidig.

Strid mellom bystatene Selv om de sumeriske bystatene var forbundet i mer eller mindre løse allianser, hersket det tydeligvis stadig kon­ kurranse og krigføring mellom dem. Vi skal ikke gå nær­ mere inn på de sagnene som knytter seg til disse feidene,

Bedestatuer av marmor fra Abu-tempelet i Tell Asmar er et eksempel på sumerisk skulpturfra ca. 2600f.Kr. De

vidt oppsperrede øynene har man tolket som uttrykk for

frykt, håp og religiøs grepethetpog statuene røper sume­ rernes sans for plastiske for­ mer.

men bare nevne at det ser ut til at store deler av Surner omkring midten av det 3. årtusen var så svekket av indre stridigheter at det kom under et elamittisk dynasti fra Awan.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

139

Man tror at dette mesterlige bronsehodet fra ca.

2400-2300j.Kr. av en akkadisk hersker forestiller Sargon I, grunnleggeren av det akkadiske dynasti.

Fra en av de tidlige bystatene, Lagasj, foreligger et samtidig historisk mer troverdig dokument fra byens arkiver. Det opplyser at herskeren i Lagasj, Eannatum, gjorde denne byen til den dominerende makt i Surner omkring år 2450. Etter seieren over en av de andre byene, Umma, satte Eannatum opp en grensestein, den såkalte Gribbestelen (stele - stående, rektangulær steinplate), der fredsbetingelsene er innskrevet. Sannsynligvis er dette det eldste eksempel vi har på en diplomatisk traktat. Det lyktes Eannatum å erobre flere av de sume­ riske bystatene. Men han falt til slutt i et slag, og deretter gikk Lagasj’ maktstilling i oppløsning. I den følgende maktkampen vekslet de enkelte bystatenes innflytelse inntil Sargon av Akkad mellom 2334 og 2310 fikk kon­ troll over Surner.

Sargon av Akkad og Mesopotamias første semittiske dynasti For nomadene fra ørkenen var som nevnt de mesopota­ miske elveområdenes vann og beiter viktige i den tørreste delen av sommeren, etter at bøndene hadde høstet sine jorder. Når bøndene begynte arbeidet med såingen om høsten, gav derimot spredte regnbyger tilstrekkelig beite i steppeområdene til at nomadene kunne ha dyrene der gjennom vinteren. Selv om bøndene og slike nomader på denne måten utfylte hverandre økologisk, oppstod lett konflikt av andre grunner. For statsmakten i elvedalene var nomadene mulige skattytere, og helt opp til våre dager har statene i Midtøsten hatt som sin politikk å kontrollere dem. For nomadene er det derimot livsviktig å flytte fritt dit vann og beite finnes. Militært har de gjerne organisert seg fleksibelt, men sterkt nok til å beskytte sin sårbare kapital - dyrene. Samtidig har sivilisasjonens rikdommer ofte fristet sterke nomadeledere til å bruke sin militære organisasjon til å erobre stater. Omkring år 2330 tok en nomadestamme fra ørkenen for første gang makten i en sumerisk bystat og skaffet seg faktisk kontroll over hele Surner. Ifølge tradisjonen skjedde dette ved at Sargon, en mann fra en av de mange semittiske nomadegruppene som i et par årtusener hadde utnyttet dette området, ble engasjert som militær leder av kongen av Kisj. Etter seier i kamp mot forskjellige nabo­ byer grunnla han byen Akkad i en strategisk viktig posi­ sjon i overgangssonen mellom stammens beiteområder i nordvest og sivilisasjonens vanningsområde i sør. Fra Akkad fortsatte Sargon erobringen mot sør til hele Surner var underlagt. Dermed fullførte han de forsøk på imperiebygging som hadde funnet sted under Eannatum. Han overtok stort sett den eksisterende produksjons­ strukturen i områdene med vanningsjordbruk. En viktig forandring under det akkadiske dynasti var at byråkrate­ nes lojalitet ble overført fra bystaten til imperiet. I første omgang ser det ut til at dette skjedde ved at herskerne satte sine egne slektninger inn i viktige posisjoner. Sargon la under seg et enormt område, fra Elams hovedstad Susa og nesten til middelhavs-kysten i Syria. Hovedstaden i imperiet, Akkad, har gitt navn både til det dynasti Sargon grunnla og til det semittiske språket de brukte. Akkaderne overtok sumerernes kileskrift og til­ passet den til sitt eget språk. Det akkadiske dynasti skal ha sittet ved makten gjen­ nom et par århundrer. Det området dynastiet maktet å kon­ trollere, varierte likevel sterkt, og under den siste herskeren var det begrenset til landet omkring Akkad. Selv om det akkadiske dynasti var forholdsvis kortvarig, regjerte det lenge nok til at akkadisk i lang tid etterpå var den gamle verdens lingua franca eller «internasjonale» språk.

Surner blomstrer opp igjen Mesopotamias elvesletter tiltrakk som beiteområder ikke bare ørkenens nomader. Også nomader i Zagros-fjellene

Etter hvert oppstod en kon­ flikt mellom de sumeriske

bystatene om land og vanningsrettigheter, og det utviklet seg en profesjonell krigerklasse under kongens ledelse. Vi ser her kongelige infante­ rister.

trakk om vinteren ned til lavlandet, der de oppholdt seg i utkanten av dyrkingsområdene. De følte seg som ørkennomadene fristet til å overta Mesopotamia, ikke for å bli bønder, men for å herske. Det var nettopp en stamme fra de nordøstlige dalene i Zagros-fjellene, gutierne, som gjorde ende på det akkadiske dynasti og utslettet Akkad ca. 2200 f.Kr. Gutierne etterlot seg ingen innskrifter, og vi vet lite om det området de hersket over. Men tegn kan tyde på at deres makt strakte seg helt til Umma i det sør­ lige Mesopotamia. På samme tid ser det ut til at en av de sørlige sumeriske bystatene, Lagasj, blomstret, sannsynligvis fordi lederne der samarbeidet med gutierne. Den best kjente av fyrstene der var Gudea, som vakte det gammelsumeriske prestedømmet til live igjen. Gjenoppblomstringen av Sumers kultur ble politisk fullbyrdet da herskeren i Umma, Utuhegal, befridde Mesopotamia fra gutierne ca. år 2112. Etter å ha hersket over hele Sumer i sju år ble Utu-hegal avsatt av Urnammu, den stattholderen han selv hadde innsatt i Ur. Sumerisk ble søkt gjenopplivet som det eneste offisielle språk over hele riket, og det såkalte Ur IIIdynastiet prøvde også på andre måter å utviske sporene -ttpr d tidligere akkadiske dominansen. Likevel vitner mange innskrifter på akkadisk om at sumerisk språk av en eller annen grunn tapte betydning. Et uttrykk for dette er at de to siste herskerne av Ur Ill-dynastiet bar akka­ diske navn. De kanskje mest bemerkelsesverdige levningene fra Ur III er de tallrike leirtavlene (over 30 000 er offentliggjort) som forteller om rikets administrasjon. De vitner om en nærmest utrolig sentralisering. Det ser ut til at alle byrå­ kratiske tiltak og avgjørelser ble nedtegnet av skrivere i forskjellige avdelinger. Arbeidsinnsats i offentlige foreta­ gender ble nøye registrert, likeledes de varemengdene som passerte gjennom avdelingen. Herskerens makt avhang i vesentlig grad av hans evne til å dirigere byråkratiet som bestyrte bystatens ressurser. I bystatene var herkerens makt også til en viss grad delt med rådsforsamlinger som spilte en viktig rolle i statenes refordelingssystem. Selv om en lugal eller konge kontrol-

Sumers nye blomstringfikk uttrykk i symboler som understreket sumeriske idea­ ler. Prestekongen Gudea i Lagasj (slutten av det 3. årtu­ sen f.Kr.) spilte en hovedrolle i denne sammenheng og bygde blant annet opp igjen tempe­ let i Girsu. Hans betydning fremgår av de mange Gudea-

statuer som ble plassert foran guddommene i sumeriske templer.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM \ 141

Bahrain -En handelsmakt i Persia-bukta En av de hittil største arkeologiske ekspedisjoner til Midtøsten var den dan­ ske Bahrain-ekspedisjonen fra 1953, ledet av PV Glob og T.G. Bibby. Mesopotamiske tekster nevner handelen på øya Dilmun og landene Makan og Meluhha. De danske utgravningene gjorde det klart at Dilmun er våre dagers Bahrain og at Makan sannsynligvis er Oman-halvøyas østkyst. Tekstene forteller at Dilmun utførte gull, kobber, lapislasuli og forskjellige steinperler. I bytte brakte de mesopotamiske kjøpmennene tekstiler, ull, korn og sesamolje. Dilmun hadde selv innført sine eksportvarer fra Makan og Meluhha (sannsynligvis i Indus-dalen). Det er heller ikke utenkelig at gull ble innført sjøveien fra Egypt rundt Arabia. Bahrains sentrale rolle i den tidlige handelen avspeiler seg i en utrolig mengde (ca. 100 000) store gravhauger. Noe av det merkeligste som ble fun­ net, var 14 leirskåler med slangeskjeletter, de såkalte slangegravene.

De viktigste imperier og kon­ gedømmer i Midtøsten i tids­

rommet 1600-600f.Kr.

lerte hæren og hadde betraktelig kontroll over økono­ mien, var herskerens makt begrenset av den innflytelse ledere av tempelgrupper så vel som større jordeiere kunne utøve. Jord synes derfor å ha vært en viktig maktkilde. De tid­ ligste dokumentene tyder på at en stor del av jorden i Mesopotamia var eid av templer, palasser og fyrstefamilier pluss minskende områder av felles slektsjord. Dyrkingen var organisert på forskjellige måter. Noen steder ble arbei­ dere betalt i matvarer for sin innsats i dyrkingen, mens dyrkingen i andre områder ble organisert gjennom kon­ trakter der bonden beholdt en fast del av avlingen mens jordeieren fikk resten. Det var vanlig at ansatte i staten og

ved tempelet ble lønnet ved tildeling av jord som de kunne dyrke ved arbeidere eller ved delingskontrakter med bønder. Det ser ut til at innsatsfaktorer som såkorn, trekkraft og annet produksjonsutstyr ble fordelt sentralt fra tempelet eller den fyrstelige jordeieren. Som nevnt var en del av jorden slektsjord. Det later til at slektskapssystemet understreket farslinjen og at såkalt patrilineære slektsgrupper hadde viktige felles rettigheter for eksempel i jord. Kvinner kunne øyensynlig arve visse former for eiendom. Den nysumeriske oppblomstringen varte ikke lenge. Indre rivalisering svekket rikets evne til å motstå press utenfra. En ny semittisk gruppe, amorittene, trengte på fra vest. I øst var det konflikt med Elam, som ca. 2000 f.Kr. erobret Ur og førte kongen med seg i fangenskap. Dette var slutten på Surner som politisk makt. Men amo­ rittene drev snart elamittene ut av Mesopotamia og grunnla et nytt semittisk dynasti med Babylon som hovedstad.

Det gammelbabylonske riket Etter Ur III-dynastiets fall kom amorittenes etterkommere til å forme Mesopotamias historie i de følgende århun­ drene. Uavhengige amorittiske dynastier ble grunnlagt i flere mindre bystater over hele slettelandet i den fruktbare halvmåne fra Larsa i sørøst til Qatna i Nordvest-Syria. De urbaniserte nomadene overtok religiøse forestillinger, lit­ terære tradisjoner, rettslige prinsipper og kunstidealer fra sumererne, men beholdt sitt semittiske språk. Sumerisk ble fortsatt brukt som et rituelt skriftspråk i templene like opp til begynnelsen av vår tidsregning. Men for kommer­ sielle, diplomatiske og administrative formål ble en akkadisk dialekt, såkalt gammelbabylonsk, benyttet. I de første 250 årene etter Ur III-dynastiets fall var Mesopotamia splittet mellom rivaliserende bystater med

142

I BEGYNNELSEN

amorittiske herskere. Etter at Hammurabi ble konge i Babylon i 1792 f.Kr., skiftet det politiske og kulturelle tyngdepunktet i Mesopotamia. I årene mellom 1787 og 1755 la han under seg hele Mesopotamia fra Persiabukta til Lilleasia og fra Zagros i øst til Syria i vest. Slik la han grunnlaget for det babylonske storriket. Hammurabi er best kjent for sin lov, som er risset inn på en 2,25 m høy stele av svart basalt. Loven bygger på eldre rettsbestem­ melser og dekker med sine nesten 300 paragrafer mang­ foldige forhold: vanningsrettigheter, leie av daddelhager, handelstransaksjoner, familieforhold og arv, forvaltning, strafferett m.m. Lovkodeksen fremstilles som om den er uttrykk for kongens ønske om å beskytte de svake mot de mektige. Etter Hammurabis død i 1750 f.Kr. varte det ikke lenge før det brøt ut opprør mot hans etterfølgere, og både de nordlige og sørlige provinsene gikk tapt. Tidlige kronolo­ gier i Mesopotamia er meget problematiske fordi man anvendte tre metoder for å registrere datoer. I ulike stu­ dier vil man derfor finne ulike kronologier. Vi kommer

her til å følge den såkalte «mellomkronologien». Det første babylonske dynasti falt ca. år 1600, da riket ble invadert av he tittene, indoeuropeiske innvandrere som hadde satt seg fast i Anatolia. I motsetning til tidli­ gere erobrere trakk hetittene seg tilbake til Anatolia og etterlot Mesopotamia forsvarsløst mot angrep fra omkringliggende stammefolk.

Kassittene og hurrittene - nye innvandringer fra fjellene Nye erobrere kom snart fra fjellene mot det svekkede Babylon. Kassittene, et stammefolk fra det nordvestlige Zagros, invaderte Mesopotamia omkring år 1600 og hers­ ket over Babylon i mer enn fire århundrer. Vi vet lite om deres kulturelle bakgrunn, men de var ikke semitten Tro­ lig var de forholdsvis fåtallige, i og med at de et par gene­ rasjoner etter maktovertagelsen helt hadde tilpasset seg babylonsk kultur. De kassittiske herskerne maktet å vinne tilbake de sørlige provinsene, men ikke å utvide riket ut over den mesopotamiske sletten. De lå i langvarig strid med både Elam og en ny makt, assyrerne, som begynte å gjøre seg gjeldende med sentrum i Assur på den assyriske steppen. Innad var kassittenes maktperiode en kulturell blomstringstid i Mesopotamia. Byer og templer ble gjen­ reist. Men vi må anta at bøndene ble ytterligere utbyttet, i samsvar med det vanlige mønsteret i Midtøsten i perioder med sterk sentralmakt. Selv om det kassittiske dynastiet også gjorde krav på de provinsene Hammurabi tidligere

Hammurabis lovstele. Kongen mottar loven av solguden Sjamasj. Å fremstille lovens kilde som gudegitt er en idé som er velegnet til å underbygge legi­ timiteten for samfunnets spil­ leregler.

Hammurabis lov Alt i sumerisk tid ble det gjort forsøk på å skape et lovverk for å løse konflikter i de større samfunnene som vokste fram. Det er likevel først i Hammurabis lov vi finner en samlet og mer ordnet fremstilling, i 282 paragrafer. Familie, jordeiendom og handel er de viktigste forhold som dette lovsystemet søker å regulere. Den rollen gjeldsforhold spiller, kan tyde på at overføring av eiendom alt nå foregikk gjen­ nom markedslignende transaksjoner. Blant frie borgere er det klar forskjell mellom alminnelige og aristokratiske slekter i rettigheter og plikter, særlig når det gjelder straff for lovbrudd. Men også slavers forhold blir regulert av loven. Skal en lov være effektiv, må folk ha tro på at den er rettmessig. Der­ for ble loven i gammel tid fremstilt som gitt av Gud. På Hammurabis lovstele ser vi hvordan kon­ gen får loven fra solguden Sjamasj. Appell til rett­ ferdsidealer tjener også til å legitimere loven. På stelen kommer dette til uttrykk i denne formule­ ringen: «La den undertrykte mann som har en grunn, komme nær min statue og lese min innskrevne stele nøye.»

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM I 143

Naramsin av Akkads stele viser hans seier overfjellfol­ kene, de såkalte lullubiene,

som stadig angrep fra Zagrosfjellene. Kongen selv er frem­

stilt øverst med hom på hjel­

men, et uttrykk for hans guddommelige avstamning.

hadde hersket over omkring Assur, klarte de aldri å gjøre dette kravet effektivt. Da Hammurabis rike gikk i oppløsning gjennom hetittenes og kassittenes invasjoner, kom en annen gruppe, hurrittene, til å holde assyrerne nede i 250 år. Hurrittene (Det gamle testamentes horitter) var et stammefolk fra Van-sjøen i det østlige Lilleasia. Den russiske språkforske­ ren Igor M. Djakonov mener at hurrisk er et kaukasisk språk og derved tilhører Dene-Kaukasus-familien. Som vi skal komme inn på i Europakapittelet, er det mye som tyder på at hurrisk og minoisk på Kreta kan være beslek­ tet. Følgelig er det nærliggende å anta at det i det mellom­ liggende området i Anatolia også kan ha bodd folk tilhø­ rende Dene-Kaukasus-familien. Sannsynligvis hadde grupper av hurritter i lang tid utnyttet vinterbeitene på den nordlige assyriske steppen. Omkring år 1600 ser det ut til at det lyktes dem å vinne kontroll over et belte av nordlige bystater fra Zagros til Middelhavet. Her grunnla de flere små uavhengige dynas­ tier, som rådde over befolkninger der flertallet sannsynlig­ vis var bønder med røtter i sumerisk eller semittisk kul­ turtradisjon. Omkring 1500 f.Kr. ble de hurrittiske smårikene sam­ let under én hersker, Parrattarna av Mitanni (området mellom Van-sjøen og Eufrats øvre løp). Etterlatt arkivma­ teriale tyder på at Mitanni-staten hadde et føydalt preg (se nærmere om føydalisme i bd. 4). Hver hurrittisk små­ konge var ansvarlig for å forsyne sentralregimet i Mitanni med en viss mengde krigere. Et slags aristokrati, mariannu, var ansvarlig for å stille stridsvogner. Hurrittene

Hurrittene har etterlatt seg

ytterst få gjenstander. Denne fine statuen av en værfra Antiokia stammerfra den tiden da deres område lå

under det mitanniske konge­ dømmet.

baserte sin militære overlegenhet på bruk av hester, noe de hadde felles med kassittene i Babylon. Selv om Mitanni-staten benyttet akkadisk språk i sin korrespondanse, ble det også brukt en rekke betegnelser på hurrisk. Det er interessant at man i militærteknisk og religiøs terminologi finner flere ord som ser ut til å være indoeuropeiske. Særlig i senere periode finner vi at navn på forskjellige guddommer, for eksempel Indra, Mitra og Varuna, åpenbart er forbundet med de tilsvarende vediske gudenavnene. Om dette er uttrykk for at en indoeuro­ peisk herskerelite fra Iran-platået har slått seg opp som herskere i hurrittbefolkede områder, eller om det er en hurrittisk herskerelite som har opptatt ariske ideologiske elementer som del av sin egen herskerideologi, er usik­ kert. Mitanni-rikets stormaktsperiode varte bare i ett århun­ dre. Tidlig på 1300-tallet hadde assyrerne igjen begynt å bygge opp et maktsentrum mellom det kassittiske dynas­ tiet i Babylon og Mitanni-riket. Samtidig gjorde småsta­ tene i Syria opprør. Det siste førte til at Mitanni ble truk­ ket inn i stormaktsspillet mellom Egypt og Hetitterriket i Anatolia. Her skal vi se at Mitanni-kongen ble utmanøv­

144

I BEGYNNELSEN

rert. Dette gav Assur sjanse til å løsrive seg fullstendig både fra Mitanni og de kassittiske herskerne i Babylon.

Assyrias fremvekst Assuruballit av det amorittiske dynastiet i Assur maktet å gjøre seg uavhengig av Babylon og ca. 1350 f.Kr. også av Mitanni-riket. Slik begynte en ny stormakt å utvikle seg i Mesopotamia. Assur var like fra sumerisk tid en viktig handelsby med en nøkkelrolle i varebyttet mellom Anatolia og Mesopota­ mia. Alt omkring 1950 f.Kr. hadde byen opprettet sitt spesielle handelskvarter i Kanesh i Anatolia. De assyriske handelsmennene engasjerte seg først og fremst i å levere kobber til Mesopotamia. For å sikre seg dette metallet satte assyrerne opp faste handelskolonier i nøkkelposisjo­ ner i de kobberproduserende distriktene i Anatolia. I til­ legg til kobber eksporterte Anatolia også gull, sølv og halvedelsteiner. Importen bestod av tekstiler og dessuten av tinn, som de assyriske handelsmennene sannsynligvis skaffet seg fra Zagros-fjellene. Ni assyriske handelskolo­ nier er kjent fra Anatolia, der de var etablert gjennom avtale med lokale, uavhengige byhøvdinger. Selv om Assur var en handelsby, var selvsagt jord­ bruksproduksjonen viktig for befolkningen der. Men nærmest byen var jorda ikke særlig fruktbar, og det var vanskelig å produsere det matoverskuddet som skulle til for å opprettholde en sterk politisk og militær organisa­ sjon. I denne situasjonen var det realistisk politikk å aner­ kjenne omkringliggende stormakters overhøyhet. Assur lå også utsatt i forhold til nomadiske grupper både i vest og øst. Skulle Assur bli en uavhengig stat, måtte den skaffe seg adgang til områder som kunne produsere det nødvendige matoverskuddet til å opprettholde et slagkraftig militær­ apparat. Sletteområdene nord for Assur mot Ninive og Arbil hadde flere steder tilstrekkelig nedbør til å dyrkes uten vanning og var kjent for sin fruktbarhet. Assuruballit fikk drevet de hurrittiske herskerne ut av disse områdene. Men det var ikke lett å forsvare dem. Av naturlige grunner var de tynnere befolket enn selve Mesopotamia, og det var vanskelig å kontrollere bøndenes overskuddsproduksjon. Av assyriske arkiver går det fram at Assyria i århundrene etter Assuruballit var tvunget til å kjempe en trefrontskrig: mot stammene fra fjellene, mot Babylonia, som hadde sterke interesser i handelen gjennom dette området, og mot rivaliserende stater som søkte kontroll over områ­ dene langs Tigris’ øvre løp. Når det assyriske riket overlevde så lenge i denne utsatte posisjonen, skyldtes det et meget effektivt militær­ apparat. Assyrernes etterlatte minnesmerker viser klart at terror var et viktig element i deres herskerteknikk, enten innskriftene viser til faktiske forhold eller inneholder skremselspropaganda. Selv om Assyria til tider var sterkt nok til å erobre deler av Babylonia, var det angrep fra en annen kant som felte det kassittiske dynasti i 1170 f.Kr. Igjen var det elamittene fra Zagros-skråningene i sørøst som knekket et mesopota­

misk regime. Elamittene grunnla likevel ikke noe nytt dynasti, men søkte å herske over Babylon fra Susa i Elam gjennom utplasserte militære garnisoner. Det ser ut til at

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

Assyriske kongedømmer.

En elegant keramikkmugge fra ca. 2000f.Kr., funnet i Kanesh (Kultepe i Tyrkia).

145

babylonsk makt, hadde maktbalansen i Mesopotamia nå likevel skiftet i Assyrias favør, og det tok 400 år før et nytt babylonsk regime reiste seg igjen.

Et drakehode med horn var kjennemerket for guden Mar-

duk, Babylons skytsgud, som

Kontinuitet og forandring i Mesopotamias historie

ble dyrket i Esangila-tempelet i Babylon. Han fortrengte

Nippurs bygud som hovedgud i Mesopotamia da Babylon ble hovedstad der.

Den assyriske storkongen Assurbanipal II på løvejakt.

Elamittiske gjester kaster seg skremt på kne foran kongen og ber ham redde dem fra løvene. Propaganda for assyrisk mot omkring 650f.Kr.

146

de søkte å utslette Babylons identitet ved å føre statuen av Babylons gud, Marduk, og stelen med Hammurabis lov­ tekst til Elam. Men Babylon reiste seg kvikt etter ydmykelsen. Et nytt innfødt babylonsk dynasti ble grunnlagt, og en av her­ skerne, Nebukadnesar I, drev ut elamittenes garnisoner, angrep selve Elam og førte Marduk-statuen tilbake til Babylon. Selv om det fulgte en kort oppblomstring av

I BEGYNNELSEN

Vi har søkt å spore forskjellige grupper og personer som formet den historiske utviklingen i Mesopotamia gjen­ nom noen årtusener fram til 1100-tallet f.Kr. Vi har støtt på et mangfold av folk med forskjellige kulturtradisjo­ ner, og kunne mot denne bakgrunnen vente at Midtøs­ tens tidligste historie fortonte seg som en serie av brudd i kulturutviklingen. Isteden blir vi slått av den grunnleg­ gende kontinuitet i utviklingen. Nøkkelen til å forstå dette er den produksjonsstrukturen vi skisserte i innled­ ningen til forrige kapittel. Uansett hvilken kulturtradi­ sjon et nytt dynasti representerte, var den makten det fikk på slettelandet, basert på bøndenes overskuddspro­ duksjon og på hvordan det klarte å bruke dette over­ skuddet til å bygge opp en effektiv politisk og militær organisasjon. Makten bygde videre på evnen til å utvikle håndverksyrkene til å fremstille varer for eksport og for­ bedre den militære og sivile teknologien. 1 prinsippet var det stadig de samme problemene som måtte løses på lignende måter. Vekslingen mellom dynastier fra forskjellige folkegrup­ per skapte likevel en viss kulturell spenning og gav gro­ bunn for sammensmeltning av elementer fra forskjellige kulturtradisjoner. Hvem som påvirket den annen parts kultur mest, herskerne eller undersåttene, kunne som vi har sett variere. Ett viktig skifte har vi lagt merke til: at

sumerisk forsvinner og semittisk blir det dominerende språket. Det forbausende er at så mange av de ideene og symbolene vi kjenner fra sumerisk kultur, fortsatt holdt seg hos den semittisktalende befolkningen. Her var det viktig at herskerne søkte å begrunne sin makt ideologisk ved å støtte seg på godtatte og tilvante symboler. De gudene og den kulten vi skimter hos sumererne, ble vide­ reutviklet av de følgende dynastiene. De enkelte bygudene ble øyensynlig innordnet i en større gudeverden. Innholdet i de forestillingene som var knyttet til dem, gjennomgikk nok en viss forandring etter hvert som presteskapet i forskjellige riker søkte å syste­ matisere de forskjellige idékompleksene gudene stod for. I denne sammenheng ble det utviklet en tanke som kom til å gjennomsyre Midtøstens religioner inkludert jøde­ dommen, nemlig at Guds ord i seg selv hadde makt til å skape noe av intet. Skapelsen var et resultat av at gudene bestemte seg for hva de ville og uttrykte sin handlingsplan i ord. Dette er et tankegods de tidlige israelitter må ha hatt kjennskap til og som vi kan se har påvirket den bibelske skapelsesberetningen. Også annet mytemateriale fra Surner går igjen i Det gamle testamente, for eksempel for­ tellingen om den utvalgte, Ziusudra, som på grunn av sin gudfryktighet fikk råd av en av gudene, Enki, om å bygge en kjempebåt for å unnslippe flommen. Religionen som middel til å legitimere politisk myndig­ het kommer klart til uttrykk i forestillingen om konge­ dømmets guddommelige opphav. Oppfatningen var at kongens hellighet ble åpenbart i den overnaturlige auraen han utstrålte, en egenskap som ellers var karakteristisk for gudene. Fiender falt til fote for denne auraen, men der­ som kongen mistet gudenes støtte, tapte han også sin aura. Forholdet mellom kongen og hans gud ble ofte

Til venstre: Alabaststatue av

Erikidu, våpenbroren til Gilgamesj.

Under utgravningene i Ebla (se rute til venstre) ble figuren

uttrykt som et familieforhold og var et tema som skri­ verne yndet å utbrodere.

underfunnet i det kongelige palasset. Den forestiller en løvekropp med mannshode og er dekket av gull.

Kileskrifttavlene fra Ebla I 1964 begynte en ung italiensk arkeolog, Paolo Matthiae, utgravningene av Tell al-Mardikh i Syria. Fire år senere ble det funnet en statue med navnet Ibbit-Lim, konge av Ebla, inngravert. Under de videre utgravningene av det kongelige palass kom det for dagen et arkiv som inneholdt den største samling av kileskriftmateriale vi kjenner fra slutten av det 3. årtusen f.Kr.: 2000 helt intakte tavler og 17 000 fragmenter. Tavlene var skrevet på et til da ukjent semittisk språk. Det synes nå klart at Tell alMardikh er Ebla i Nord-Syria, i akkadiske tekster nevnt som et av de områdene Sargon av Akkad ero­ bret. Materialet viser at Ebla allerede omkring 2400 f.Kr. var en handelsstormakt med forbindelser til både Afghanistan og Egypt. Navnene på leirtavlene ligner på dem vi senere finner i Det gamle testa­ mente. Dette har ført til en livlig debatt om det er i Ebla vi finner hebreemes forfedre.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM ' 147

Baal, «Herren». Dette var det navnet kanaanittene hadde gitt sin tordengud. Han er her

fremstilt i to gullbelagte bronsestatuetter. 1 nærheten av

hans tempel i Ugarit var det reist flere steler.

148

Som andre religioner avspeilte også Mesopotamias reli­ gion det samfunnet den eksisterte i, samtidig som den tjente til å regulere dette samfunnet. Den uttrykte en ver­ densorden der gudene i sin absolutte visdom og guddom­ melige rettferdighet hadde fastsatt det enkelte menneskes belønning og straff på forhånd. Kaos på jorden truer til stadighet den guddommelige verdensorden. Gudenes evne til å motstå kaoskreftene avhenger av kongedømmets makt til å regulere samfun­ net. 1 senere skrifter ser det imidlertid ut til at gudenes uforutsigelige gunst eller vrede tillegges større vekt som forklaring på bystaters vekst og forfall enn menneskelig handling. Hvis byguddommen svikter sin by, har den ikke noe håp om å unngå at fiendene ødelegger den. Bruce Trigger hevder at den kosmiske usikkerhet som kommer til uttrykk i Mesopotamias religion, avspeiler

I BEGYNNELSEN

den politiske ustabiliteten som karakteriserer bystatene. Det er ikke vanskelig å se at denne guddommelige pla­ nen samsvarer med den samfunnsstrukturen vi har beskrevet. Her ble levering og mottak av varer og tjenester organisert av et sentrum som den guddommelige kongen representerte. Og den enkelte hadde som sin fremste plikt å følge den plan kongen hadde formulert for ham.

Nomader og bønder i Levanten I Levanten begynte byer - etter Jerikos fall - først å vokse fram igjen i det 3. årtusen f.Kr. Grunnlaget for disse byene var i første rekke den strategiske beliggenheten de hadde i forhold til handelsrutene både over land mellom Mesopo­ tamia, Anatolia og Egypt og over havet mot Kreta og Hel­ las. Matforsyningene bygde i den nordlige delen av områ­ det på et produksjonssystem som hadde mer felles med Kreta og Hellas enn med Mesopotamia. Mens bygg og daddelpalmer var de viktigste matplantene i Mesopota­ mia, var det hvete, oliven, druer og fiken som dominerte i Nord-Levanten. Som husdyr holdt folk særlig sau og i noen grad kveg. Naturvilkårene lå ikke så godt til rette for statsdannel­ ser som i Mesopotamia og Egypt. Mulighetene for kunstig vanning var svært begrenset, og det fjellendte terrenget gjorde at forskjellige folk beholdt en viss kulturell egenart i spredte bosetningsområder. For nomadene må Levanten ha bydd på store fristelser. De fastboende folkenes poli­ tiske systemer hadde ikke samme styrke som i Mesopota­ mia og Egypt, og beitene var svært gode. Derfor var de stadig utsatt for nomadiske invasjoner. Når slike grupper trengte inn og lyktes i å ta landet i besittelse, gikk de gjerne gradvis over til å basere seg mer på åkerbruk - ikke fordi det var bønder de ville være, men fordi en økende befolkning i disse begrensede områ­ dene meget snart støtte mot den grense beitene satte for mengden av husdyr. Selv om åkerbruk i Levanten perio­ disk blir rammet av tørke og gresshoppeødeleggelser, gir det grunnlag for en atskillig tettere befolkning enn spesia­ lisert husdyrhold gjør. Spenningen mellom februkere og bønder kommer til uttrykk på forskjellige måter i Det gamle testamente. På den ene side har vi beskrivelsen av landet som flyter av melk og honning (nomadens perspektiv), på den annen side landet hvor himmelen periodevis stenges av og jorda ikke gir grøde (bondens perspektiv). Den strate­ giske plasseringen i forhold til handelsveier og presset fra februkende nomader har gitt et visst grunnlag for utvikling av politisk organisasjon. Sannsynligvis var det gjennom politisk konsolidering at det skilte seg ut for­ skjellige folkeslag som i historisk tid har fått en navngitt identitet, for eksempel amoritter, arameere, edomitter, israelitter, kanaanitter og moabitter. Denne utviklingen begunstiget religiøse forestillinger og symboler som kunne tjene til å holde det enkelte folk sammen mot utenforstående.

Israelittenes Gud Mot denne bakgrunnen blir ulike sider av israelittenes gudsbegrep forståelig. I Første Mosebok møter vi et guds­ bilde som minner om forholdet mellom far og barn i det mannsdominerte nomadiske samfunnet. Mennesket skal rette seg etter Guds vilje og lyde ham, selv om det ikke riktig vet hvorfor Gud liker det ene eller det andre. Dette åpenbart tidlige gudsbildet gir inntrykk av å være utledet av forfedrekult. Det gamle testamentes patriarker skilte seg i sin tro neppe særlig sterkt fra andre semittiske folk i området, f.eks. fra kanaanittene. Det ser faktisk ut til at de har brukt kanaanittenes hellige steder i sin egen tilbe­ delse. Men under utvandringen fra Egypt skiftet gudsbildet karakter. En samtale mellom Moses og hans svigerfar Jetro illustrerer dette: «Da hans svigerfar så alt det han hadde å gjøre for dem [folket], sa han: ‘Hva er det du påtar deg for folket? Hvor­ for sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring deg fra morgen til kveld?’ Moses svarte sin svi­ gerfar: ‘Folket kommer til meg for å søke råd hos Gud. Når de har sak med hverandre, kommer de til meg, og jeg skifter rett mann og mann imellom og kunngjør Guds bud og lover for dem.’ Da sa svigerfaren til ham: ‘Det er uklokt, det du gjør. Du tretter ut både deg selv og folket som er med deg. Dette er for stridt for deg; du kan ikke gjøre det alene. Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket og

legge deres saker fram for ham! Innprent dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal gå, og de gjerninger de skal gjøre! Velg deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! Sett dem til førere for folket, noen for tusen, noen for hundre, noen for femti og noen for ti. De skal skifte rett mellom folk til enhver tid ...’» Moses fulgte dette rådet. Like etter blir pakten mellom Herren og Israels folk inngått. Gud lover at dersom Israels folk lyder hans røst og holder pakten, dvs. at de følger de bud han åpenbarte, skal de være hans folk fremfor noe annet folk.

Veggmaleri fra kongepalasset i Mari i Syria. Det er fra 1800f.Kr. ogfremstiller sannsynligvis amorittiske nomader.

Gullsmykkerfra Tell al-Ajjul, en av Levantens mange by­ stater, funnet som gravgods i krukker. Gullanhenget nær­ mest til venstre har inngravert en kvinnefigur som man antar var Astarte, kanaanit­ tenes fruktbarhetsgudinne, ofte avbildet naken og sam­ men med slanger.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM

149

En bronsekalv belagt med

gullfolie datert til det 2. årtu­ sen f.Kr, funnet i et mindre tempel i Byblos i Libanon

(Fønikia). Virak- eller myrratrær plan­

Gjennom dette endrer gudsbildet seg. Lydighet mot Gud blir lydighet mot et lovverk. Beretningen tjente til å legitimere lovverket. Og israelittene fikk egenart som folk gjennom å godta Guds lov. Men spørsmålet om hvem som hørte til Guds folk, var ikke så enkelt som det ville vært om det bare var et spørsmål om folks avstamning.

tet i krukker fra den egyptiske dronning Hatsjepsuts tempel i

Dair al-Bahri fra 1300-tallet f.Kr Her er reisen til Punt (Somalia eller Sør-Jemen) fremstilt i flere bilder.

Hvem hørte til Guds folk? De mange gruppene i Levanten er i Det gamle testamente

skilt ut som forskjellige folk: egyptere, moabitter, amoritter, hetitter, edomitter og andre. Til hvilket folkeslag hørte barn av et blandet ekteskap mellom en israelitt og en fra et av de andre folkene? Det gamle testamente søker, særlig i Esras og Nehemjas bøker, å løse problemet ved sterkt å understreke betyd­ ningen av endogami eller inngifte; man skulle ikke gifte seg med kvinner fra andre folk. Det gamle testamente gir grunnlag for å lage en stamtavle over forskjellige folke­ grupper. Vi anser ikke denne genealogien for noen histo­ risk korrekt slektskapsbeskrivelse, men som et forsøk på ideologisk å ordne forholdet mellom folkegrupper som stod i hyppig kontakt med hverandre. Femte Mosebok gir uttrykk for at etterkommere etter både edomitter og egyptere i tredje ledd kan tas opp i Israels folk, mens amoritter og moabitter er helt uteluk­ ket. Skillet mellom israelitter og fremmede folk er her med andre ord ikke noen entydig motsetning, men et spørsmål om gradsforskjeller. I praksis var det nemlig et spenningsforhold mellom regelen om inngifte og den rea­ litet at ekteskap med andre gruppers kvinner hadde opp­ lagte fordeler både i politiske allianser og rent økonomisk, gjennom kvinnenes arverettigheter. Arv var nemlig den eneste helt lovlige måte å overføre jord på. For israelittene skapte det et uløselig dilemma at de deltok i et samfunn med flere folkegrupper. På den ene siden hadde de i egen interesse utviklet en religiøs sekte­ risme som avskydde all sosial kontakt med ikke-israelitter. På den andre siden var slik kontakt ofte både fordel­ aktig og nødvendig. Dilemmaet ble akutt da Salomo i Israels storhetstid hersket over en rekke andre folkeslag (se bd. 2). Det vi her vil ha fram, er at det kan være fruktbart å holde Det gamle testamentes beretninger sammen med det vi ellers vet om politikk og samfunnsforhold i Levantens tidlige historie. Det lærer oss ikke bare å forstå for­ hold som fremmet utviklingen av en av ettertidens mest konsekvensfylte ideer, nemlig troen på én eneste gud (monoteisme). Vi får også en viss forståelse av de begrensninger og problemer som fulgte av at Gud var identifisert med et bestemt «folk». Denne identifikasjonen tjente opplagt til å sveise sammen en tidligere uensartet befolk­ ning, selv om nok noen av stammene (Gad, Asjer, Dan og Naftael) blir noe tvilsomt legitimert i og med at de stam­ mer fra Jakob gjennom hans konkubiner. På den andre siden var det grenser for hvor mye israelittenes religion kunne vokse og spre seg når den identifiserte Gud med ett folk og motarbeidet giftermål utenfor dette folket. Først da den monoteistiske Gud ble revet løs fra identi­ fikasjonen med israelittene gjennom kristendommen og islam, fikk dette gudsbegrepet sin enorme gjennomslags­ kraft (se bd. 3 og 4).

Sørarabiske kongedømmer I forhistorisk tid spredte februkende semittiske nomader seg sørover Den arabiske halvøya til de områder hvor betingelsene for kveghold var mest fordelaktige. Fjellom150 1 I BEGYNNELSEN

rådene i Sør-Arabia med Jemen og Hadramaut har atskil­ lig høyere nedbør enn andre deler av Den arabiske halv­ øya. Det er vanskelig å fastslå når semittiske folk trengte inn her, men det skjedde trolig fra omkring år 3500. Etterkommerne av disse tidlige innvandrerne taler et sørsemittisk språk forskjellig fra de nordsemittiske vi hit­ til har lært å kjenne. Vi finner fremdeles disse etterkom­ merne som kvegbrukere i fjellområdene på grensen mel­ lom Jemen og Oman. Dessuten lever de på øya Sokotra i Det indiske hav. Åkerbruket fikk etter hvert økende betydning i de fruktbare områdene i Sør-Arabia. Det bygde på naturlig nedbør, senere også på kontrollert vanning i Jemens fjell­ skråninger. Andre viktige produkter var luksusvarene virak og myrra, tørket sevje av balsamtrær. Slike trær vok­ ser i Sør-Arabia, på Sokotra og i Somalia. Virak ble brukt for medisinske formål, for ofringer, og i Egypt ved balsamering. Myrra ble hovedsakelig benyttet for medisinske og kosmetiske formål. Etterspørselen var stor i middel­ havsområdet, Mesopotamia og India, og førte til utvik­ lingen av viktige handelsveier: én over land til den frukt­ bare halvmåne og Middelhavet og én over havet mot India og Mesopotamia. Skattlegging av handelen langs disse veiene var hovedgrunnlaget for fremveksten av flere sørsemittiske stater fra ca. 1300 f.Kr. til slutten av 600-tallet e.Kr. Det første av disse rikene, det minaiske rike, falt for et stammefolk fra nord, sabeerne, som tidligere hadde del­ tatt med sine kameler i viraktransporten. På 900- og 800tallet f. Kr. opprettet sabeerne en ny og dominerende stat i Sør-Arabia. Vi kjenner den bl.a. fra sagnet om dron­ ningen av Saba som besøkte Salomo. Sabeerne fikk i stand et forbund av stammer som hver for seg øyensynlig hadde utstrakt indre selvstyre. Forbundet bygde på felles

Kamelen - ørkenens skip. Dette bildet viser en kamelrytterfra Jordan.

Dette hodet med lang hals er av alabast og ble funnet i Jemen. Alderen er uviss, men

hodet stammer fra et av de jemenittiske kongedømmene, muligens Saba.

Dette steinrelieffet ble laget til minne om den assyriske kong Assurbanipals seier 651 f.Kr. over en allianse av arabere fra ørkenen og elamitter fra Irans fjellskråninger. Selv om araberne hadde kameler, hadde de lite å stille opp mot

assyrernes sterkt bevæpnede fotfolk og ryttere.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM 1 151

bruksvarer. Slike varer skaffet araberne seg også gjennom kameltransporttjenester. Ved hjelp av kamelen kunne de bevege seg gjennom terreng som var utilgjengelig for andre og ekspandere inn i områder som tidligere ikke var utnyttet. Økende konkurranse om dette næringsgrunnlaget førte til en mer slagkraftig stammeorganisasjon, militært og politisk. Araberne ble en formidabel maktfaktor også i de mer fruktbare områdene rundt Arabias ørken. Fra tid­ lig i det 2. årtusen f.Kr. foreligger en beretning fra Meso­ potamia om at «ville og usiviliserte» nomader, arabi eller urbi, presset på fra sør. Sannsynligvis var det etterkom­ merne etter disse stammene som senere fortrengte det sørsemittiske språket fra mesteparten av Sør-Arabia. Etter Muhammed spredte de i løpet av en svært kort periode arabisk språk over Nord-Afrika til Spania i vest, til Lille­ asia i nord og langt inn i Iran i øst (se bd. 4). Ved de tyske utgravningene av Bogazkdy (den hetittiske

Indoeuropeiske folk til Anatolia

hovedstaden Hattusas) ble det ikke bare funnet monumen­

tale byggverk. Aller viktigst var et bibliotek med kileskrift-

tavler på akkadisk og et til da ukjent språk, som i 1916 ble identifisert som den hetittiske grenen av indoeuropeisk. Her fantes også fragmenter med hattisk språk og tre dialekter

beslektet med hetittisk.

interesser av fred og orden, slik at produksjon og handel kunne foregå uforstyrret. Dessuten var det viktig å kon­ trollere leveringene av virak fra Sokotra og Afrikas horn. På 600-tallet f.Kr. krysset semittiske folk over til Afrika og bosatte seg i Etiopia, først i det nåværende Eritrea, hvor de senere grunnla den mektige staten Axum. Etter­ kommerne etter disse sørsemittiske innvandrere er i dag de dominerende folkegruppene i Etiopia. Best kjent er amharer og tigreer. Ved begynnelsen av vår tidsregning gikk dette politiske systemet under, sannsynligvis på grunn av både indre strid og økt press utenfra. Andre riker, som ptolemeernes i Egypt, ble sterke konkurrenter i sjøhandelen, mens arabiske stammefolk utviklet sin mili­ tære styrke gjennom bruk av kamelen.

Ørkenens skip Det ser ut til at kamelen ble temmet en gang i løpet av det 4. årtusen i Sør-Arabia, sannsynligvis av sør-semittiske folk som hovedsakelig levde av kveghold og først og fremst holdt kamelen for kjøttets skyld. Funn av knokler viser at kamelen fantes i Palestina fra ca. år 1800. Som pakkdyr ble den øyensynlig viktig mot slutten av det 2. årtusen f.Kr., særlig for handelen på Sør-Arabia. Araberne utviklet seg til spesialiserte kamelnomader. Kamelmelk ble et viktig næringsmiddel. Sammen med kamelkjøtt og kamelhårstepper kunne den byttes i jord­

152 ! I BEGYNNELSEN

Fra begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr. bodde flere folk med forskjellige språk i det området assyrerne kalte Hatti og som omfattet Nord-Syria og Anatolia. Et av disse fol­ kene har etterlatt seg noen få språklige spor i de tallrike hetittiske leirtavlene som er funnet i landsbyen Boghazkdy i Kappadokia i Tyrkia. Sporene finnes i religiøse teks­ ter, der enkelte ytringer av prestene ved kultiske anled­ ninger faller på et språk som man hittil ikke har klart å forbinde med noen annen språkfamilie. Det blir kalt hat­ tisk og ble sannsynligvis talt av folk som bodde i SentralAnatolia før de såkalte hetittene innvandret. En annen viktig ikke-indoeuropeisk gruppe i området var hurrit­ tene. Hvis Colin Renfrews hypotese om at jordbruket ble spredt til Europa av indoeuropeere var riktig, ville man forvente at disse språkene var indoeuropeiske. De fleste språkforskere synes imidlertid å mene at det ikke var til­ fellet. De kan muligens ha vært medlemmer av andre ukjente og nå utdødde grener av den eurasiske familie, men vi tror det vil være mer nærliggende å knytte dem til den kartvelske familien, eller mer sannsynlig Dene-Kau­ kasus-familien, som vi finner spredt i små lommer fra bas­ kerne i Spania til kaukasisktalende folk i det nærliggende Kaukasus og burushaski i Pakistan. En alternativ tolkning som vil støtte Renfrews argument, er at de indoeuropeisktalende hetittene, som fra begynnelsen av det 2. årtusen ble en dominerende makt i Anatolia, opprinnelig hadde vokst fram som ett av mange nå utdødde indoeuropeiske språk som luvisk og palaisk i dette området. Denne tolk­ ningen svekkes imidlertid av flere andre forhold. Eldre mesopotamiske tekster betegner ikke importerte varer fra Anatolia med ord som kan identifiseres som indoeuro­ peiske. Dessuten inneholder hetittisk en mengde lånord og religiøse forestillinger fra hattierne. Dette tyder snarere på at hetittene var senere innvandrere til Lilleasia, sann­ synligvis fra nord, og at de hadde levd i nær kontakt med hattiere og hurritter i flere hundre år før de slo seg opp som herskere. De hetittiske herskerne sporet sin avstam-

ning tilbake til Labarnas I ca. 1650 f.Kr., og det var hans sønn som etablerte den hetittiske hovedstaden i Hattusas. Vår tolkning er altså at indoeuropeerne med hetittene er nykommere i Anatolia, og at jordbruket, som flere tusen år tidligere var blitt spredt til Europa, må være blitt brakt av folk som tilhørte en annen språkfamilie. Det er vanskelig å tidfeste når indoeuropeiske folk begynte å trenge inn i Anatolia; sannsynligvis skjedde det en gang ved begynnelsen av det 2. årtusen. Det er uvisst om de kom over Kaukasus eller Bosporus, men vi antar at det dreide seg om en langvarig innvandring av flere min­ dre grupper som drev februk og åkerbruk i kombinasjon. Det må de ha gjort i direkte konkurranse med den inn­ fødte befolkningen. Når indoeuropeerne ble dominerende i området, skyldtes det antagelig at bruk av hesten gjorde dem mili­ tært overlegne, og at de utviklet en politisk organisasjon som gjorde det mulig å mobilisere folk mer effektivt enn de små og innbyrdes stridende innfødte høvdingdømmene maktet. De tidlige indoeuropeiske innvandrerne til Midtøsten tilhørte grupper med forskjellige språk av denne familien. Ved siden av hetittisk finner vi i det senere kileskriftmaterialet også spor etter to andre indo­ europeiske språk, luvisk og palaisk. I tekster fra Mitanniriket er det funnet rester av ytterligere et indoeuropeisk språk.

Hetitterriket Det var i Anatolias høyland indoeuropeerne kom til å sette de sterkeste sporene etter seg i denne perioden av Midtøstens historie. Hetitterriket vokste fram på slettene fra Halys-elvas nedre løp og sørover fra Tuz Gol-sjøen, innrammet i øst av Anti-Taurusfjellene, i sør av Taurus, og i nord av brede fjellkjeder. De skogvokste kystområdene ved Svartehavet var befolket av forskjellige ikke-indoeuropeiske stammefolk, kaskaene, som hetittene aldri fikk kontroll over og som utgjorde en stadig trussel når riket var svakt. I det sørvestlige kystområdet dominerte Arzawa-riket, som vekselvis konkurrerte med eller var under Hetitterriket. Hetitterriket var altså et utpreget innlandsrike. Klimaet i Anatolia skifter mellom varm, tørr sommer og kald vinter, til dels med snø og frost. Oliventrær ble dyrket der i hetittisk tid og tyder på at klimaet da var gun­ stigere enn i dag, da slike trær bare finnes i kystområdene. I tillegg var husdyrholdet viktig (kveg, geit, sau, hest, esel, muldyr og gris). Størst betydning hadde likevel dyrking av bygg og emmerhvete. Kobberutvinning gav en viktig handelsvare, og sølv og jern fantes også i området. Det ser ut til at de indoeuropeiske innvandrerne eta­ blerte seg som en herskende kaste over resten av befolk­ ningen. Her var flertallet trolig bønder. Andre var spesiali­ serte håndverkere. En tidlig tekst nevner en av de første mytiske konger, Labarnas, og gir et inntrykk av den ideologien som holdt den herskende kasten sammen: «Tidligere var Labarnas konge; og da var hans sønner,

hans brødre, hans slektninger ved ekteskap og ved blod forent, og riket var lite; men hver gang han gikk i strid, undertvang han fiendens land med makt. Han ødela lan­ dene og gjorde dem maktesløse, og han gjorde havet til sin grense. Og da han vendte tilbake fra kamp, gikk hans sønner til forskjellige deler av riket; til Hupsina (Kybistra), til Tuwanwa (Tyana), til Nenassa, til Zallara, til Parsuhanda (sannsynligvis på høysletten sør for Tuz Gol-sjøen) og til Lusua (Lystra) og styrte riket, og landets store byer ble overlatt til dem å bestyre.» Hva dette enn måtte si om historiske begivenheter, så forteller det noe om moralske idealer: om samhold innen­ for slektsgrupper og om sammenhengen mellom politisk storhet og solidaritet i den herskende «klan». Den ideolo­ giske understrekingen av samhold må sees på bakgrunn av den sterke rivaliseringen om kongemakten innenfor kongeætten. Særlig når en konge døde, skapte arvefølgen kriser. I det gamle kongedømmet kalte kongen seg storkonge, tabarna, en tittel som øyensynlig var avledet fra den tidlige mytiske kong Labarnas. Den regjerende kongen legemliggjorde grunnleggerne av den kongelige linjen. Selv om han ikke ble oppfattet som gud i levende live, bidrog dyrkelsen av de tidligere kongers ånder til å underbygge hans legitimitet. I sin per­ son samlet kongen flere funksjoner. Han var ypperste­ prest, den høyeste dommer og leder for hæren. Naturvilkårene i Anatolia gav dårligere muligheter til å skape et produksjonsoverskudd i jordbruket enn tilfellet var i Mesopotamia. Den enkelte bonden produserte min-

Det hetittiske aristokratiet brukte stridsvogner både til krigføring og Jakt. Her ser vi en scene fra løvejakt.

Den norske orientalisten og språkforskeren J.A. Knudtzon (1854-1917) påpekte aller­

ede i 1902 på grunnlag av sine studier av Amarna-arkivets såkalte Arzawa-brev (som var blitt utvekslet mel­ lom kongen i Arzawa i Lille­ asia og farao Amenhotep 111) at hettitisk måtte være et

indoeuropeisk språk. Bildet er tatt da Knudtzon var student; det er trolig det eneste portrett som eksisterer av ham.

Denne originale drikkekoppen ble brukt ved religiøse ritualer på 1800-tallet. Ideen til den har pottemakeren fått fra den typiske hetittiske skoen som ennå blir brukt i noen deler av Tyrkia.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM ' 153

Detalj fra løveporten i Bogazkdyfra 1300-tallet f.Kr.

dre og var ikke avhengig av en sentralmakt som samord­ net en nødvendig vanningskontroll. Bøndene bodde spredt over høysletten og inn i vanskelig tilgjengelige fjell­ daler. Politisk sentralisering i Anatolia var derfor under­ lagt andre begrensninger enn i Mesopotamia.

Hetittenes herskerteknikk Hetitterkongedømmet søkte mest mulig å bygge på frivil-

Bildet viser en rhyton (drikke­ horn) i form av en knelende okse. Den er fra Anatolia på

1400-tallet f.Kr.

154 ' I BEGYNNELSEN

lig oppslutning fra lokalsamfunnene, som hadde sine egne lokale råd. Lokal religiøs kultus ble fremhevet ved at lokale guddommer fikk plass i rikets felles gudeverden og ved at sentralmaktens lokale representanter hadde ansvar for å vedlikeholde lokale templer. Som rikets øverste prest besøkte kongen årlig disse templene. Dette tok nok en god del av hans tid, men tjente åpenbart sterkt til å binde riket sammen. Når hetittene la andre riker under seg, fikk styrerne der ofte tilbud om å bli hetittenes undergitte vasaller. Denne ordningen ble beseglet gjennom traktat og ed, svært ofte også gjennom kongelige ekteskapsforbindelser. Vasallstatene hadde betydelig indre selvstyre. Men de var under­ lagt sentralmaktens utenrikspolitikk og var øyensynlig også tributtskyldige. Et meget humant lovverk ble utvik­ let, både sammenlignet med Hammurabis og israelittenes lover. Kongens oppgaver som øverste prest og dommer kan sees som midler til å knytte de forskjellige deler av riket sammen. Men det er viktig å være oppmerksom på at de som på denne måten ble knyttet til senteret, var den her­ skende kasten. Det var medlemmer av denne kasten som deltok i lokale råd, pankus. Det store flertall av befolk­ ningen, bøndene, hadde visstnok ikke rett til å være med der. Tekstene gir ikke noe klart bilde av deres stilling, men det ser ut til at den varierte fra slaveri til leilendingsstatus. Her som i andre riker i Midtøsten var det bøndenes matproduksjon som bar det politisk-militære apparatet og underholdt spesialiserte håndverkere av forskjellige yrker. Et annet grunnlag for maktapparatet var statens kontroll over kobber- og jernutvinning og over handelen.

Kriger og erobringer På dette grunnlaget vokste den hetittiske stormakten fram. Det første hint om den får vi ca. 1650 f.Kr. da kong Hattusilis I trengte inn i Nord-Syria. Hans sønn, Mursilis I, underla seg Aleppo og inntok også Babylon ca. år 1600. Men hetittene hadde verken organisatorisk eller militær styrke til å holde disse erobringene sammen. Under den indre tronstriden som fulgte etter Mursilis’ død, lå Aleppo temmelig forsvarsløs og ble et lett bytte for det voksende Mitanni-riket. Det erobret nå hele Nord-Syria til og med Kilikia i Sør-Anatolia. 1 det følgende tidsrommet skiftet Hetitterrikets maktområde sterkt og omfattet tidvis ikke mer enn landet rundt hovedstaden Hattusas. Både kaskastammene i nord og Arzawa-riket i sørvest skapte problemer. For tilstrek­ kelig sterke konger var Syria likevel hovedmålet, opplagt fordi de ønsket å kontrollere viktige handelsveier. Mi­ tanni-riket blokkerte likevel hetittenes ekspansjon mot Syria inntil dette riket ble svekket av konflikten med Egypt under Thutmosis III. Etter at egypterne hadde truk­ ket seg ut av Syria, trengte hetittene under Tudkhalias III igjen inn der ca. 1440 f.Kr. Men den hetittiske ekspan­ sjonen førte til allianse mellom Mitanni og Egypt, og den neste hetitterkongen, Hattusilis II, var i denne situasjonen ikke i stand til å kontrollere Syria.

Denne stridsøksen av bronse er av hetittisk type og datert til ca. 1600-1200f.Kr. Hodet er formet som en hånd med utstrakte fingrer.

Hans sønn, Suppiluliumas, kom på tronen ca. 1380 og klarte ved briljant diplomati og militærstrategi å utma­ nøvrere Mitanni-kongen, slik at han fikk kontroll over området mellom Eufrats øvre løp og Middelhavet. Ved hans død behersket hetittene et område på 500 000 km2. Det følgende århundret var Hetitterrikets gullalder. Under Mursilis II, Muwatallis og Hattusilis II beholdt riket de nordsyriske områdene. Kontrollen over handelen gjen­ nom disse områdene brakte igjen hetittene i konflikt med Egypt. I 1285 marsjerte farao Ramses II mot hetittenes syriske provinser. Hetittene møtte ham under Muwatallis i slaget ved Kadesj året etter. Slaget endte uten avgjørende seier for noen. Men hetittene beholdt sine syriske provin­ ser. Etter slaget ved Kadesj kan forholdet mellom Hetitter­ riket og Egypt nærmest karakteriseres som kald krig. Men Assyrias voksende makt førte de to rikene sammen i en ikke-angreps- og forsvarspakt 1269 f.Kr. Denne pakten holdt ut resten av 1200-tallet og gav Hetitterriket en sta­ bilitet som tillot ytterligere vekst og velstand i Hattusas.

Hetitterrikets fall Mot denne bakgrunn er det litt av et mysterium at Hetit­ terriket rundt år 1200 plutselig gikk under. Hattusas ble fullstendig ødelagt, og riket reiste seg aldri igjen. Vi vet ikke hva som førte til denne ødeleggelsen. Det kan ha

vært et indre opprør av den undertrykte bondebefolk­ ningen, nye angrep fra kaska-stammene i nord, eller angrep fra et folk som hetittene betegnet som Ahhiyawa og som sannsynligvis var identisk med et av de mange mykenske rikene rundt Egeerhavet. Det kan også ha vært assyrerne, eller grupper av de såkalte «folkene fra havet». Det er vanskelig å vurdere hva som er mest sann­ synlig. Sikkert er det i alle fall at det på denne tiden foregikk store omveltninger rundt hele det østlige Middelhavet, bl.a. i forbindelse med vandringene til «folkene fra havet». Om det ikke var disse folkene som direkte brakte Hetitterriket til fall rent militært, må de ha bidratt vesent­ lig til dette ved å forstyrre den handelen som var en hjør­ nestein i rikets maktgrunnlag. Når de som inntok Hattu­ sas, så systematisk ødela alle tegn på hetittisk makt, kan det tyde på at Hetitterrikets endelige fall kom ved et opp­ rør av de undertrykte bøndene. Deres hat mot den her­ skende kastens maktsymboler kan være forklaringen på at til og med dens steinskulpturer ble hakket i småbiter. På ruinene etter Hetitterriket vokste det på 1100-tallet f.Kr. fram en rekke småstater. Naboene kalte dem fortsatt hetitter, men det ser ut til at de bestod av folk med for­ skjellig språklig bakgrunn, både indoeuropeere og semitter (for eksempel arameere). Det gamle testamente omta­ ler de syriske småstatene som hetittiske, og mange av dem fortsatte med å bruke symboler fra Hetitterriket, for eksempel hetittiske navn og hetittisk kileskrift.

MIDTØSTENS SAMFUNNSSTRUKTUR TAR FORM , 155

Egypt og Afrika

Kontrasten mellom den egyptiske sivili­

sasjonen og de sporene vi finner av kul­ turell utvikling i andre deler av Afrika, er

slående. Likevel er det klar sammenheng mellom Egypt og resten av Afrika. Den

egyptiske kulturen vokste ut av en tradi­

sjon som i forskjellige varianter var felles for folkegrupper spredt over et enormt Dette egyptiske veggmaleriet viserforbindelser mellom Egypt og Afrika. Det stammer fra Hujs grav, visekonge i

Nubia under Tut-Ankh-Amon med tittelen inspektørfor Amons kveg i landet Kusj. Scenen viser nubiske fyrster som yter tributt til vise­ kongen, blant annet kveg.

område fra Atlanterhavet i vest til Røde-

havet i øst, og fra Middelhavet i nord gjennom Øst-Afrika til Tanzania i sør. 1

sin tur fikk kulturutviklingen i Egypt

ringvirkninger som nådde langt ut over

Nildalen og bredte seg til hele Afrika.

156

I BEGYNNELSEN

En nøkkel til å forstå motsetningen mellom utviklingen i Nildalen og i resten av Afrika ligger i de forskjellige mulighetene naturbetingelsene gav for vekst i statsmakt. Det afrikanske kontinentet rommer en rekke ulike naturmiljøer, fra ørken og savanne til tropisk regnskog. Men i alle disse miljøene er jordsmonnet fattig på humus og næringsstoffer. For de tidlige jeger- og sankerfolkene var savannen et svært gunstig område, med variert plantekost (røtter, bær, frø, frukter) og - viktigst - et ualminnelig rikt dyreliv. Utenfor savannen, i ørken og regnskogsområdene, var forholdene mindre tiltrekkende. Regnskogen har et fattig dyreliv og få planter som kan utnyttes av mennesker. Det forklarer at regnskogsområ­ dene ble befolket senere og da sannsynligvis av grupper som hadde tapt i konkurransen om savannen. Savannen var også et gunstig område for det tidlige åkerbruket og februket. Jordsmonnet er lett å dyrke og rikere enn i regnskogen. Men dyrkingen er begrenset av den nedbøren som faller i regntiden, og jorda må legges brakk for lengre perioder, ofte 4-5 ganger så lange som dyrkingsperiodene. For husdyrhold var de rike savannebeitene ualminnelig gunstige. Men forutsetningen var at februkerne kunne flytte bort fra de nedbørrike områdene i regntiden for å unngå den økte risikoen for kvegsykdommer som fulgte med denne årstiden. I tørketiden, når det ble mangel på beite og vann, måtte de så flytte tilbake igjen. Både fra bondens og februkerens synspunkt er savan­ nen svært tiltrekkende så lenge befolkningspresset er lavt og begge former for landbruk kan drives ekstensivt. Det skal ikke stor folketetthet til før det oppstår konkurranse. Behovet for forsvar og videre ekspansjon har i slike situa­ sjoner ført til at ulike folkegrupper utviklet militærpolitiske organisasjonsformer basert på forskjellige prinsipper fra slektslinje-solidaritet (for eksempel nuerene i Sudan) til aldersregimenter (for eksempel masaiene i Øst-Afrika) til høvdingdømmer (for eksempel zuluene i Sør-Afrika). Savannelandskapets vanskelige forsvarsmuligheter kom­ binert med savannejordbrukets lave og ustabile produkti­ vitet fremmet ikke fremvekst av stabile sentraliserte stater med makt til å akkumulere et matoverskudd til under-

Atlas-ffellene

Grensen for 500 mm årlig nedbør (grense for normalt jordbruk uten vanning) Mulig grense for 500 mm nedbør ca. 2000 f.Kr. Jordbruk mulig for 4000 år siden, men ikke i dag

Den fruktbare Nildalen

hold. Spesialiserte og sammensatte samfunn med de kul­ turelle uttrykksformene vi forbinder med sivilisasjon er mindre slående enn hva vi finner på andre kontinenter bortsett fra Australia. Yoruba-staten i Nigeria, de vestafrikanske savannerikene og kongedømmene i Etiopias høy­ land viser imidlertid at velutviklede sivilisasjonsformer har vokst fram også sør for Sahara, om enn ikke over så lange tidsrom. De statene vi kjenner i savanneområdet, har i vesentlig grad bygd på at de hadde kontroll over handelsveier, og deres utvikling har vært preget av sving­ ninger i handelen. Nildalen bryter dette mønsteret. Den avleirede jorda på Nilens bredder er tyngre å drive enn savannejorda. Men avsetningene av slam hvert år gjør det mulig å dyrke flere avlinger i året, og gir grunnlag for en mye tettere befolk­ ning. Her som i Mesopotamia er det mulig å øke matover­ skuddet og styrke grunnlaget for en stabil statsmakt gjen­ nom samordnet utbygging av anlegg for å kontrollere vannet. Slik var det mulig for de folkegruppene som tapte i kampen om savannens ressurser, å slå seg ned i Nildalen. Der kom de til å utvikle en av oldtidens mest strålende sivilisasjoner.

San-folket og deres forfedre Som vi har diskutert i et tidligere kapittel, var det i Afrika for 4-6 millioner år siden menneskelinjen skilte seg ut fra linjen som ledet til de store apene. Det var også i det sør­ lige Afrika det moderne mennesket vokste fram for ca. 100 000 til 120 000 år siden. Det kanskje aller viktigste fra de første funnene fra Klasies-elva er 10-12 meter tykke bosetningslag som viser at «strandhøsting» av skall­ dyr og sel gav kostholdet et viktig tilskudd av fett og pro­ teiner. Fra den nærliggende Blombos-hulen (datert til å være 80 000 til 95 000 år gammel) har den sørafrikanske arkeologen Christopher Henshilwood nylig funnet benog steinredskaper av en type vi i Europa forbinder med senpaleolitikum. Det er selvfølgelig meningsløst å spørre om i hvilken grad den nåværende san-befolkningen (vi bruker denne betegnelsen for det som tidligere ble beteg­ net med det sterkt nedsettende ordet «buskmenn») ned­ stammer fra disse tidlige moderne menneskene i og med at vi alle nedstammer fra dem. Som vi tidligere har disku­ tert, tyder imidlertid språklige og genetiske spor på at san-folket er etterkommere etter en befolkning som i lang tid i liten grad har blandet seg med medlemmer av andre grupper. San-urbefolkningen tilhører en egen språkfamiEGYPT OG AFRIKA

Vegetasjonen i Afrika blir

hovedsakelig bestemt av sommernedbørfra Atlanterhavet. Omkring ekvator i vest ligger

nedbøren over 3000 mm og vi finner her en sone av tropisk regnskog. Mot øst, nord og sør avtar nedbøren. Vegetasjonen

forandrer seg til fuktig, skogrik savanne, til tørr savanne, til ørken. Middelhavskysten i nord og østkysten av SørAfrika har middelhavsklima.

Over til venstre: Denne sankvinnen har utpreget steatopygi, dvs. en ansamling av fett over hofte- og bakpartiet. Det har lenge vært hevdet at steatopygi representerer et reservelager av mat og vann for tørre ørkenområder i lik­ het med kamelens pukkel.

157

De sørafrikanske klippemaleriene har en stil helt forskjel­ ligfra Sahara-bergkunsten. De eldste maleriene er datert

(usikkert) til å være vel 25 000 år gamle og antas av mange forskere å være utført av folk som kulturhistorisk er

lie, khoisan, og den kan også utskilles som en egen fysisk type vi kaller kapoid. San-folket utnytter savannens rike plante- og dyreliv som typiske jegere og sankere. Pil og bue er deres viktig­ ste jaktredskap og gravestokken det vanligste sankeredskapet. I det arkeologiske materialet er det lettest å finne spor etter jakten. Fra ca. 12 000 f.Kr. er redskapene som er funnet i savanneområdene mellom Sør-Afrika og Etio­ pia, hovedsakelig en stor mengde mikrolitter, for det meste benyttet til pilspisser. I Gwisho Springs i Zambia er det gjort funn datert til 2000 f.Kr. som tyder på at folk i dette området allerede på den tid brukte fruktene av swartzia-busken til å lage gift på pilene de brukte i storviltjakten, på samme måte som san-folket fremdeles gjør. De rike naturressursene i områ­ det og den forholdsvis effektive teknologien san-folket hadde utviklet allerede for ca. 12 000 år siden, kan ha gitt grunnlag for folkevekst og ekspansjon over hele den østafrikanske savannen, kanskje helt opp mot Etiopia. Men her ble san-folket etter hvert fortrengt da bønder og nomader trengte inn fra nord i det 4. årtusen. I Tanzania finnes fremdeles to stammer, hadza og sandawe, med en kulturtradisjon som knytter dem til san-folket. Men etter arvelig overførte trekk å dømme er de mer negroide enn kapoide. Forklaringen er sannsynligvis at de i løpet av de siste 4000 år i utstrakt grad har blandet seg med negroide innvandrere.

beslektet med dagens sanfolk. I dag finner vi fremdeles at klippemalerier utføres både av san-folk og bantuer. Dette har gitt antropologer anled­

ning til å iaktta hvilken sam­ menheng maleriene inngår i. Ritualer, ofte i forbindelse

med overgangsriter og med innslag av sjamanisme, karakteriserer disse sammen­ hengene. På dette maleriet fra

Zimbabwe representerer da

også figuren med hvite prik­ ker en sjaman.

San-folkets bergkunst og dens kulturelle sammenheng I et stort område fra sørspissen av Afrika til Tanzania i nord forekommer det en helt spesiell form for malerier på klippevegger og i huler. De eldste til nå er datert til å være mellom 19 000 og 27 000 år gamle og de yngste helt fram til forrige århundre. I Sør-Afrika viser denne tradisjonen en klar kontinuitet over dette enorme tidsrommet. Selv om vi ikke har observasjoner av san-folk som i dag utøver bergkunst, ser motivene i denne kunsten ut til å være så

nær knyttet til viktige anliggender i san-folkets liv at arkeo­ loger som David Lewis-Williams har basert sin fortolk­ ning av meningen som uttrykkes i maleriene på antropo­ logiske studier fra nåtidens san-folk. Motivene er både dyr og mennesker. De viktigste dyrene er større flokkdyr som eland, bøfler, antiloper og sebraer, men også elefanter, flodhester, neshorn, krokodiller og pytonslanger fore­ kommer. Menneskene er stilisert og opptrer ofte med gjenstander. Pil og bue finnes sammen med mannsfigurer, mens skinnsekker og gravestokker forekommer sammen med kvinner. Maleriene understreker altså skillet i den kjønnsbaserte arbeidsdelingen mellom jakt og sanking. Lewis-Williams har påpekt at mange av klippekunstens scener uttrykker sjamanistiske seremonier av transelignende karakter. Som blant de fleste jeger- og sankerfolk er sjamanisme et sentralt element i san-folkets religion. Under diskusjonen i kapittelet om kunst påpekte vi at høypaleolittisk kunst i Europa kunne fortolkes som sym­ bolske uttrykksformer knyttet til overgangsritualer og en totemistisk forestillingsverden. Vi fremhevet også at de mange høypaleolittiske symbolformene var velegnet til å formidle ideen om at samfunnets orden var forankret i naturens orden av himmellegemenes regelmessige beve­ gelser. Om det var religiøse spesialister som stod for denne formidlingen, vet vi ikke. Men vi vet at det blant senere jeger- og sankerfolk har vokst fram en helt spesiell form for religiøse spesialister, nemlig sjamanene. Disse spesialistene er imidlertid ikke engasjert i formidlingen av forholdet til naturen direkte, men snarere i forhold til forestillinger om at begivenheter som påvirker viktige sider av vårt liv på jorden - særlig sykdom - styres fra en verden av åndelige krefter som ofte kan være assosiert med naturgjenstander. Et viktig trekk ved den sjamanis­ tiske virksomheten er at sjamanen må dramatisere sitt personlige forhold til disse kreftene, en dramatisering som vanligvis tar form av transelignende seanser der sja­ manen fremtrer som besatt av ånder. Slike seanser knyttes ofte til bruk av trommer og dans. Når sjamanen i sin transe forlater den umiddelbare herværende «verden», beskrives dette ofte i metaforer som flyging eller passasje gjennom vann til en annen verden. Sykdom og ulykker er sentrale anliggender for folk overalt, og der vi har sjama­ ner, er det deres viktigste oppgave å påvirke de åndelige kreftene slik av vi blir helbredet for våre lidelser. LewisWilliams hevder at det er nettopp sjamanistiske seanser som fremstilles i en god del av san-folkets bergkunst. I så fall er det ikke urimelig at disse fremstillingene nettopp kan være elementer som er ment å gjøre de sjamanistiske seansene troverdige og effektive.

Pygmeenes opprinnelse Pygmeene er de minste menneskene i Afrika. Mennene er gjennomsnittlig ikke mer enn 147 cm høye og kvinnene ikke over 135 cm. Pygmeene har tilpasset seg et mye mer ugunstig område enn san-folket: den tropiske regnskogen i Kongo. Her er dyrelivet fattig, og arbeidet med å grave opp spiselige røtter er atskillig tyngre enn på savannen.

158

I BEGYNNELSEN

Pygmeenes redskaper avspeiler dette. Her er det ikke mikrolitter som dominerer, men grove kjerneredskaper, særlig i form av en lang, tung hakke som egner seg til å grave opp røtter med. Denne redskapstypen (lupemba) lar seg spore helt tilbake til ca. 20 000 f.Kr. og tyder på en sammenhengende kulturtradisjon. Derimot er det ikke funnet skjelettmateriale som gjør det mulig å avgjøre om det er mennesker av samme fysiske type som hele tiden har båret denne kulturtradisjonen. Flere forskere mener at pygmeene er etterkommere etter de eldste jeger- og sankergruppene i dette området. De hevder at det er store arvemessige likheter mellom pygmeene og befolkningen i Vest-Afrika, og at pygmeene derfor bør klassifiseres som negroide. Pygmeenes ualmin­ nelig lave kroppshøyde kan sees som en genetisk tilpas­ ning til forholdene i regnskogen. Det er rimelig å anta at de stammer fra negroide folk som bodde i utkanten av savanneområdene i Vest-Afrika. Gjennom folkeøkning ble de presset ut av disse områdene og inn i regnskogen, et av de minst tiltrekkende områdene på kontinentet. I denne sammenheng er det interessant at skriftlige beretninger fra Egypt ca. 2500 nevner en befolkning av dverger som bodde i sumpområdet rundt Nilens kilder. Det dreier seg sannsynligvis om pygmeer. Hvis pygmeene virkelig stammer fra folk som over meget lang tid ble presset ut av savannen på bred front, regner vi med at de enkelte pygmégruppene opprinnelig talte ulike språk. Men etter at bantuene for mer enn 2000 år siden hadde utviklet en jordbruksteknologi som kunne tilpasses for­ holdene i regnskogen, overtok pygmeene deres språk.

Kadero og utviklingen av det afrikanske jordbruket Mellom 1975 og 1990 var Randi Håland i samarbeid med sudanere og polakker engasjert i utgravninger av en serie boplasser langs Nilen fra Atbara i nord til Khartoum og Shendi i sør. En av disse boplassene var Kadero ved Nilen like nord for Khartoum. Boplassen ble datert til slutten av det 5. årtusen f.Kr., og materialet derfra var svært interes­ sant fordi det ble gjort funn som tydet på at folkene her dyrket vill sorghum. Skal vi forstå betydningen av disse funnene, må de sees i en større afrikansk sammenheng. På nærmere 10 000 år gamle boplasser langs elver og inn­ sjøer i savannebeltet fra Atlanterhavet i vest til Nilen og Turkanasjøen i øst tyder funn av harpuner og fiskesøkker på økt betydning av innlandsfiske. Sammen med fiske­ redskapene forekommer også den første kjente keramik­ ken i Afrika. I stil viser den felles trekk fra Algerie til Nilen og like sør til Turkanasjøen i Kenya. Leirvarene er deko­ rert med avtrykk av ben fra en bestemt fisk, «malle» (Clarias sp.). Det er nærliggende å se også dette som et uttrykk for den betydningen fiske hadde i dette området. Sammenligner vi den geografiske fordelingen av disse kulturtradisjonene med fordelingen av nilosahariske språk, er samsvaret iøynefallende. At vi her har å gjøre også med kultursammenheng, blir styrket av det faktum at fisk fremdeles spiller en viktig rolle i de nilosahariskta-

nihiiliiiliiilmliiiliiiliiilniliiiliiiliiilniliiiliiiliiilmliiiliiiliiiliiiliiiliiiinil

lende folks kosthold, fra Songhai ved Niger-elva i Mali i vest og til dinkastammene i Sør-Sudans sumpområder. Den engelske arkeologen John Sutton hevdet at de rike fiskeressursene i elver og innsjøer i savannebeltet var en av forutsetningene for den uavhengige utviklingen av jorddyrking og planteforedling i Afrika. I og med at fisket var så rikt og stabilt, gav det grunnlag for større og varige bosetninger ved elver og sjøer. Her oppstod det mangel på de ville hirsesortene som også utgjorde en vesentlig del av kosten, og folk søkte å øke avkastningen av dem ved å luke, høste, lagre og så. Dette førte til foredling av for­ skjellige former for hirse og sorghum. Den tidligste date­ ringen for foredlet sorghum var fra Jebel Tomat sør for Khartoum så sent som 200 e.Kr. Mot denne bakgrunnen var Kadero-materialet merke­ lig fordi det inneholdt så lite tegn til utnyttelse av fiskeres­ surser. Boplassen ligger i et område der det tidligere er gjort flere funn etter folk som utnyttet ressursene i elver

Et 6000 år gammelt keramikkskårfra boplassen

Zakiab i Sudan, i det området der den norsk-sudanesiske ekspedisjonen drev utgrav­ ninger i 1978-81. Skåret er antagelig dekorert medfiskeben av «malle» (Clarias sp.). Til høyre i bildet er det gjort

et forsøk på å rekonstruere dekorteknikken. Nederst et ben av en malle.

Krukke fra Atbara-boplassen

i Nord-Sudan. Keramikk ble i Nildalen utviklet tidligere enn i Midtøsten. Den er ca. 10 000 år gammel og synes først å være blitt fremstilt for å koke fiskemat, senere korn.

EGYPT OG AFRIKA , 159

og sjøer. Keramikken fra Kadero viste dessuten klare tegn på at den var utviklet fra den stilen vi forbinder med folk som lever under slike forhold. Men forskerne fant omtrent ikke spor etter fiske. De vanligste redskapene var skubbekverner, noe som tyder på sterk utnytting av korn­ planter. Avtrykk av korn i keramikken viste at kornplan­ ten sorghum ennå ikke var foredlet. En mengde ben røpet ellers at tamdyr (kveg, sau og geit) spilte en viktig rolle i kostholdet. Hvordan skulle dette materialet tolkes? Keramikkstilen tydet på sammenheng med tidligere befolkninger, men den økologiske tilpasningen hadde tydeligvis endret seg. Her var det flere muligheter. Hadde februkende folk innvandret til området og overtatt kera­ mikkstilen fra den bofaste befolkningen? Eller hadde de byttet til seg leirvarene? Det var også en mulighet for at den tidligere befolkningen hadde gått over til å drive mer februk og hadde oppgitt fisket. I sitt forsøk på å finne svar på disse spørsmålene tok arkeologene i Kadero utgangspunkt i at husdyr spilte en viktig rolle for denne befolkningen. Naturbetingelsene i området gjorde det sannsynlig at dyrene i tørketiden ble ført til vann og beiter nærmere Nilen. I regntiden ble de så

Utgravning på boplassen

Zakiab, Jorda blir silt gjen­ nom fine nett for å sikre at

små redskaper, ben og plante­ rester ikke blir oversett. For­

fatteren Randi Håland til høyre.

Høsting av bygg i Etiopia. Etiopias høyland er dominert av vekster fra Midtøstens

jordbrukskompleks - bygg og hvete - muligens innført av

sabeernefor nesten 3000 år siden. Ellers er teff det korn­ slaget etioperne foretrekker å dyrke der naturforholdene til­ later det. Denne småfrøede planten har på grunn av sitt lave fuktighetsinnhold svært god lagringsevne og er også rik på mineraler.

trolig drevet til det mindre fuktige savanneområdet øst for Kadero, der sykdomsrisikoen var mindre. Etter en serie utgravninger i årene 1977-80 som ledd i et norsksudansk forskningsprosjekt viste det seg at arkeologene i hovedsak var på rett vei. 1 sommerleirene nær Nilen hadde fisket fortsatt spilt en viktig rolle. Sammenhengen i utviklingen fram til Kadero trådte nå klarere fram. I slutten av det 5. årtusen hadde det rike Nil-fisket ført til folkeøkning, slik at det ble knapt om ville sorghumsorter omkring fiskeboplassene. Hovedboplassen ble nå lagt til overgangen mellom elvesletten og den høyereliggende, mer sandholdige savannen, der de ville kornslagene best kunne dyrkes. Folk holdt til der i regntiden, når Nilen var i flom og det var vanskelig å fiske. Husdyr ble sikkert innført til Kadero av nomadiske folk som vandret inn fra nord. Folkene i dette området var engasjert i utnyttelse av et bredt spektrum av ressur­ ser ved fiske, jakt, husdyrhold og dyrking av vill sorg­ hum. Denne utnyttelsen varierte med årstidene, og det er på den bakgrunn vi må forstå materialet fra Kadero. Dette var nemlig en boplass knyttet til dyrking under regntiden. De norsk-sudanske undersøkelsene stadfestet antagelsen om at Kadero-folkene i regntiden gjette dyrene på den mindre fuktige savannen øst for Kadero. Funn fra Zakiabboplassen vaste at Kadero-folkene i tørketiden flyttet dyrene sine til Nilens beite- og vannressurser. Det var også fra denne type boplasser fisket foregikk i denne års­ tiden. Liksom på andre boplasser i savannebeltet der fisket var av betydning, ser det ut til at folkene på Kadero utnyt­ tet planter mer intensivt. Kadero faller på denne måten inn som det tidligst kjente tilfellet av plantedyrking i savannens fiskeområde. Men dyrkingen førte ikke til planteforedling av flere grunner. Da folk begynte å bruke sigd, økte de sjansen for at korn som satt fastere på akset, ble lagret og sådd i neste sesong. Dette var en forutsetning for at det ble utviklet varianter med de egenskapene som karakteriserer kulturplanter. Først mye senere, for ca. 2500 år siden, finner vi sigder som er laget av jern. En annen faktor er isolering av et genreservoar av dyrket sorghum, slik at foretrukne varianter ikke blir tilbakekrysset med viltvoksende sorghum. Slik isolering av et genreservoar av dyrket sorghum ser imidlertid ut til å ha funnet sted først da sorghum ble brakt ut av Afrika til Jemen og India. Det er i disse områdene vi ca. 2000 år f.Kr. finner de første tegnene på at afrikansk vill sorghum er blitt foredlet. Den mest sannsynlige forklaringen på dette er at vill sorghum fra Afrika er blitt brakt over Bab el-Mandeb-stredet i en langt tidligere periode.

Kulturtradisjoner og spredning av jord­ bruket til Øst-Afrika Vi har tidligere sammenholdt språkvitenskapelige og genetiske studier og påpekt at to av den afroasiatiske språkfamiliens hovedgrener - semittisk og berbisk (sann­ synligvis også det nå utdødde egyptisk) - blir talt av folk som genetisk sett er nærmest knyttet til Midtøsten og

160

I BEGYNNELSEN

Europa, mens tre andre grener - tsjadisk, kusjittisk og omotisk - blir talt av folk som genetisk sett er knyttet til andre afrikanske folk. Et interessant poeng i denne sam­ menhengen er at kusjittisk- og omotisktalende folk gene­ tisk ser ut til å være nærmest knyttet til khoisantalende folk. Både det språklige og det genetiske materialet tyder på at splittelsen i den afroasiatiske språkfamilien går svært langt tilbake, kanskje mer enn 15 000 år. Materialet tyder på at denne familien hadde sitt opprinnelsesområde i Eti­ opia, og at oppsplittelsen allerede begynte mens befolk­ ningen befant seg på jeger- og sankernivå. Sammenholder vi dette med arkeologisk materiale, kan vi muligens knytte spredningen av denne familien til den ca. 15 000 år gamle capsiske redskapstradisjonen som vi finner på boplasser både i Nord-Afrika og i Kenya. Den tanzaniske arkeologen Felix Chami har nylig i en hule på Zanzibar funnet materiale som viser at man allerede i mesolittisk tid for mer enn 5000 år siden i Øst-Afrika hadde utviklet tilpasninger basert på en teknologi for utnyttelse av sjøens ressurser. Siden ulike typer materiale fra Øst-Afrika i denne perioden tyder på at området var befolket av kusjittisktalende folk, er det rimelig å anta at disse folkene kan knyttes til Zanzibars mesolittiske boplasser. Ettersom folkene som utnyttet fiskeressursene på Zanzibar må ha hatt forholdsvis velutviklede båter, er det rimelig å tro at det var kusjittisktalende folk som en gang i mesolittisk tid brakte vill sorghum fra Afrika over Bab el-Mandeb-stredet til Asia og derfra spredte denne videre østover mot India. I den senere spredningen av disse grenene er det innfø­ ringen eller utviklingen av jordbruket som er den viktig­ ste faktoren. Man regner med at det afrikanske jordbrukskomplekset med husdyrhold og dyrking av ville eller knapt foredlede kornsorter som hirse og sorghum var eta­ blert i Etiopia senest ca. 2000 f.Kr., og at kusjittiske folk i en tilpasning basert på kvegdrift og dyrking spredte seg mot Øst-Afrika. Arkeologisk finner vi også spor av dette i Kenya og Tanzania på 5000 år gamle boplasser. En indi­ kasjon på at dette var kusjittiske folk, er at vi i Tanzania i dag fremdeles finner et kusjittisktalende folk - iraqw. I denne ekspansjonen kom kusjittene i kontakt med khois­ antalende folk som de fortrengte eller assimilerte. Det er sannsynligvis fra kusjittene khoi-grenen (vanligvis beteg­ ner med det sterkt nedsettende ordet «hottentott») opp­ tok kvegbruk, i og med at vi i Sør-Afrika finner indikasjo­ ner på husdyrhold flere hundre år før vi får materiale som assosieres med bantu-ekspansjonen. I det 1. årtusen f.Kr. tyder arkeologiske materiale fra Sør-Sudan og Kenya på at folk av en annen kulturtradi­ sjon trenger inn i Øst-Afrika med en tilpasning basert på det brede spektrum av ressursutnyttelse vi forbinder med nilosaharisktalende folk. Det er fristende å se dette i sammenheng med ekspansjonen av den nilotiske gre­ nen av denne familien - en ekspansjon som ble særlig viktig da disse folkene gikk inn i en mer spesialisert nomadisk tilpasning. At de nilotisktalende folkene vi i dag finner, fra toposa i sør til masaiene i Tanzania, i overveldende grad har opptatt kusjittisk ordforråd og kulturtrekk vi ellers forbinder med kusjittene (for

eksempel organisering av befolkningen i alderssett), tyder også på at de i lang tid må ha hatt en nær kontakt med kusjittiske folk.

De første bergkunstnerne i det fruktbare Sahara På hulevegger og klipper i Saharas sentrale høyland er det til nå funnet ca. 15 000 forhistoriske malerier og helleristningen I sine eldste former viser denne berg­ kunsten samsvar med istidens eldre hulemalerier i Europa. Der sa vi (s. 50-53) at hulemaleriene sannsyn­ ligvis springer ut av en totemistisk mytologi, og at det er gruppenes symboler som er avbildet. Blant de yngre billedfremstillingene i Afrika ser vi at menneskene selv blir levende fremstilt. Deres virksomheter spenner fra nomadeleirens ulike gjøremål til (rituell?) kamp mel-

Helleristningfra Tassili av den utdødde kjempebøffelen Bubalus antiquus. Det karak­ teristiske ved den såkalte bubalusstilen, den eldste i Saharas bergkunst, er at den er inngravert i fjellet og ikke malt. Ved siden av bøffelen fremstiller ristningene sjiraff,

elefant, flodhest og villbukk, men nesten aldri mennesker.

Kart over områder i Afrika der man antar at de første kulturplantene ble dyrket. Den stiplede linjen viser utbredelsen av boplasser til­

passet ressurser i elver og sjøer.

EGYPT OG AFRIKA

161

Flere typer arkeologiske funn i Nord-Afrika viser klare for­ bindelseslinjer til Europa.

Den karakteristiske vesteuro­ peiske klokkebegerkeramikken har vid spredning i Nord-

Afrika (svarte sirkler). Kobber- og bronseteknologi er øyensynlig også blitt spredt

Funn av keramikk Funn av våpen og verktøy av kobber Funn av våpen og verktøy av bronse

fra Spania til Nordvest-

Afrika.

Helleristninger av bronsevåpen i Atlasfjellene

har beskrevet for san-folket. Den eldste, bubalus-stilen, er oppkalt etter sitt mest karakteristiske motiv, kjempebøffelen Bubalus antiquus. Denne stiltradisjonen går muligens helt tilbake til 12 000 f.Kr. og er funnet i det sørlige Marokko og Sentral-Sahara. Den består utelukkende av helleristninger, og ved siden av kjempebøffelen finnes også avbildninger av bl.a. flodhest, sjiraff og antilope. Denne stiltradisjonen fremstiller også menneskefigurer som viser likhetstrekk med istidskunsten i Europa. Mellom 8000 og 6000 f.Kr. dominerer en annen stiltradisjon blant jegere og sankere i Sahara, den såkalte rundhode-stilen. Motivene er ofte store menneskefigurer, ikke sjelden med runde hoder og stiliserte ansiktstrekk. Figurene har negroide trekk og kan settes i forbindelse med de folkene som tok til å utnytte ressurser i elver og sjøer i det sørlige Sahara. Fra nå av er det vesentlig hule­ malerier i denne regionen. I februkernes periode, ca. 6000-2500 f.Kr., opptrer for første gang også ikkenegroide menneskefigurer i bergmaleriene, sannsynligvis kaukasoide folk.

Bergkunsten i Sahara og utviklingen av husdyrhold i Sahel-sonen Megalittiske gravkamre (svarte sirkler) vitner også om kontakt mellom Sørvest-

Europa og Nord-Afrika.

lom forskjellige grupper. Bildene understreker det praktiske samarbeidet i produksjon og krigføring. Det er tydelig at bergkunsten i Sahara tilhører forskjel­ lige stiltradisjoner og at de alle er forskjellige fra dem vi

Dette hulemaleriet fra Tassili er av den såkalte rundhodestilen. Det er datert til det 7.

årtusen f.Kr. og tilhører anta­

gelig en av de eldste fasene i Saharas hulemalerier. Vi ser at hodene er lite realistisk

fremstilt. Dekorasjonene på

kroppen er blitt tolket som kroppsarr. Flere negroide afri­ kanske stammer praktiserer i dag denne skikken som et ledd i innvielsesritene ved overgangen fra barn til

voksen.

162

BEGYNNELSEN

De tidligste sporene etter tamkveg i Afrika er som nevnt fra overgangen mellom det 8. og 7. årtusen f.Kr. og er fun­ net i ørkenområdet i Sørvest-Egypt i nærheten av Khargaoasen og ved boplassen i Nabta Playa. Bergkunsten i Sahara domineres av en langhomet

kvegtype. Mange av dyrene i hulemaleriene er flerfargede. Slike dyr forekommer aldri blant villkveg og er resultat av krysning mellom forskjellige raser. Hornene er også ofte bøyd på lignende måte som nomader i Sør-Sudan fremde­ les bøyer dem. Hulemaleriene gir et levende bilde av det tidlige hus­ dyrholdet i Sahara. Folk bringer vann til dyrene, gjeter dem, melker dem og forsvarer dem. Særlig interessant er det at kalvene er bundet side ved side til et reip i en lang rekke. Slik passer fulani-nomadene i Vest-Afrika kalvene den dag i dag. Kalvereipet spiller hos dem også en viktig symbolsk rolle i den forstand at det skiller kvinnens og mannens plass i leiren. På kvinnens side er teltet der hun og barna sover. Der oppbevarer hun sine eiendeler, der arbeider og spiser hun. På mannens side er kveget. Her spiser han og hans sønner, og her tilbringer de kvelden rundt leirbålet. Når et nytt hushold blir opprettet, tvinner ektemannens far og brødre det nye kalvereipet og fester det foran teltet (se bilde s. 108). Likheten mellom hulemaleriene og dagens nomadeleirer i Sahel-områdene er så slående at det er vanskelig å tro at noe annet enn en sammenhengende kulturtradisjon kan ligge bak. Menneskene på hulemaleriene har også trekk som minner både om etiopiske folk i øst og fulaniene i vest; de er slanke, har langt hode, rett nese og for­ holdsvis lys hud. Nettopp slike trekk blir forbundet med den kaukasoide «rase», og det har vært vanlig å anta at fulaniene hadde en kaukasoid bakgrunn. De mest fantas­ tiske teorier er satt fram om deres opprinnelse; blant annet er det hevdet at de er etterkommere av den tapte jødiske stamme. Studier av blodtype og andre mindre synlige arvelige trekk viser likevel klare likhetspunkter med den negroide befolkningen i Vest-Afrikas sørlige områder. Som nevnt tilhører fulaniene også samme språkfamilie som de forskjellige negroide stammene i VestAfrika: Niger-Kongo-familien. Den kjente fysiske antropologen Jean Hiernaux forkla­ rer dette med at fulaniene og den vestafrikanske negroide befolkningen tilhører samme fysiske type. De biologiske forskjellene vi i dag finner mellom dem, skyldes at natur­ betingelsene i savannen og i de fuktigere skogsområdene har begunstiget utviklingen av ulike genetiske varianter. Som nevnt er det grunn til å regne med at det i over­ gangssonen mellom regnskog og savanne har skjedd en systematisk utvelgelse av forskjellige fysiske trekk blant de folkegruppene som klarte å holde seg på savannen og blant dem som ble presset inn i skogsområdene. Dette er sannsynligvis forklaringen på at folk med lignende fysiske trekk er fordelt i savannesoner fra Senegal i vest (fulaniene) og østover til Rødehavs-kysten (bejaene), Somalia og Kenya (masaiene). Disse folkene er i over­ veiende grad kvegnomader og ligner hverandre i økolo­ gisk tilpasning. Dette trenger ikke bety at de har felles opprinnelse, slik mange har antatt. Både genetisk og kul­ turhistorisk er de ulike folkene nærmere knyttet til ytre sett svært forskjellige folk i mer skogvokste naboområder enn til hverandre.

Hulemaleri fra Tassili i den såkalte pastorale stil, datert

til ca. 6000-2500f.Kr. Vi ser fremstilt scenerfra dagliglivet i en nomadeleir, i dette tilfel­ let øyensynlig oppbrudd fra leiren. Flere av dyrene har kunstig bøyde horn. Dette praktiserer flere grupper av februkende nomader frem­ deles i Sør-Sudan.

Jordbruket kommer til Nildalen I den tiden da februk ble utviklet i Midtøsten, kom det sannsynligvis nomadiske grupper til Nildalen både fra øst og vest. Fram til omkring 2500 f.Kr. hadde den nordøst­ lige delen av Afrika høyere nedbør enn i dag. I de nordlige Rødehavs-fjellene var det savannelignende vegetasjon med rikt dyreliv, og Nilen gikk flere meter høyere enn nå. For februkende nomader måtte beitene i Nildalen være

EGYPT OG AFRIKA

Oppbrudd i en nomadeleir (baggaraer) i Vest-Sudan. I

tørketiden er tilgangen på vann og beite bestemmende for vandringene.

163

tiltrekkende i tørketiden. Antagelig sanket de som Kadero-folkene også ville kornslag der, men det ser ut til at dette i nord var bygg og ikke hirse. På overgangen mellom det 8. og det 7. årtusen f.Kr. fin­ ner vi på den tidligere nevnte boplassen Nabta Playa i ørkenområdene vest for Nildalen de første spor av jord­ bruk. Dette består av hele Midtøsten-komplekset med bygg og hvete, sammen med husdyrene sau, geit og kveg. Bortsett fra bygg vokser ikke Midtøstens kornslag vilt i området, så det er sannsynlig at hele Midtøsten-komplek­ set er blitt innført av grupper som har innvandret fra Midt­ østen. Ved å sammenligne gammelakkadisk og gammelegyptisk har språkforskeren J. Greenberg argumentert for at den semittiske og den egyptiske grenen av den afroasia­ tiske språkfamilien kan ha skilt seg ut fra hverandre en gang i det 7. årtusen f.Kr., og det kan derfor være rimelig å sette disse bøndene i forbindelse med denne utskillelsen. De første sporene av dyrking og husdyrhold i selve Nil­ dalen finner vi senere enn i de omkringliggende tørrere, men mer lettdrevne områdene. Forflyttingen mot Nildalen ser ut til å henge sammen med økt ressursknapphet som følge av befolkningsvekst og perioder med mindre nedbør. Etter som befolkningen vokste og knappheten på bei­ teressurser økte, ble plantedyrkingen i Nildalen mer omfattende. Nilflommen var mer forutsigbar enn flom­ mene i Tigris og Eufrat. Dessuten trakk flomvannet seg tilbake på det tidspunktet da man sådde hvete og bygg. Særlig var dyrkingsvilkårene gode i de naturlig fuktige fordypningene (bekkenene) på elvesletten når Nilen sank etter flomtiden i oktober. Det må ha krevd en del arbeids­ innsats å rydde bekkenene for det seige elvegraset som pleier å vokse på slike steder. Men når det var gjort, hadde plantene atskillig bedre vekstvilkår enn på den omkring­ liggende savannen.

Kunstig vanning Bekkendyrkingen økte mattilgangen og skapte grunnlag for videre befolkningsvekst. Men forekomsten av natur­ lige bekkener var begrenset, og det ble behov for å ta i bruk mer jord. To løsninger er tenkelige i en slik situa­ sjon. Én består i å grave kunstige bekkener, slik det blir gjort flere steder i Bangladesh i dag. En annen løsning ville likevel være mer effektiv, nemlig å bygge kanaler. Slike irrigasjonssystemer var atskillig lettere å bygge enn tilfellet var i Mesopotamia. Flomvannet som skyllet over jordene om sommeren, bidrog både til å motvirke tilløp til forsaking og til å øke fruktbarheten ved avsetning av slam. Slammet var imidlertid ikke tilstrekkelig til å vedli­ keholde fruktbarheten under intensiv dyrking. Et velut­ viklet produksjonssystem basert på vekselbruk, brakkperioder og gjødsling med kumøkk var nødvendige elementer i vedlikeholdet av det egyptiske jordbrukets produktivitet. Etter 5000-6000 års åkerbruk er det omtrent umulig å finne arkeologiske spor av tidlig kanalbygging. Men i Hierakonpolis på vestsiden av Nilen i Øvre-Egypt er det fun­ net et køllelignende septer fra ca. 3300 f.Kr. Det har inngravert et motiv som viser hvordan «kong» Skorpion leder en gruppe mennesker som arbeider med en kanal og bærer jorda bort i kurver. «Kongen» er fremstilt med Øvre-Egypts hvite krone. Kanalbygging må likevel ha startet tidligere og da i mindre målestokk. Ved gradvis å utvide hovedkanalene kunne man vanne stadig større deler av elvebredden gjennom stikk-kanaler. Arbeidet med å bygge ut og vedlikeholde vanningssystemet ble organisert på landsby- og distriktsnivå. Dyrkingsredskapene var helt fram til mellomriket laget av flint. I hele sin historie praktiserte den egyptiske staten en

Funnsteder i Nildalen.

Elvedal og ørken Egypt består av to klart atskilte økologiske soner, den forholdsvis smale Nildalen og ørkenen på begge sider. Bortsett fra et smalt belte langs Middel­ havet med en årsnedbør på opptil 200 mm kom­ mer det omtrent ikke nedbør i Egypt. Den skarpt avgrensede Nildalen var derfor opprinnelig det eneste naturlig fruktbare området. Se bildet t.v. Gjennom kunstig vanning kunne den etter hvert dyrkes i det meste av bredden på mellom 25 og 2 km. Det fruktbare området utgjør likevel bare 3,5 prosent av Egypts territorium i dag. Til gjengjeld er avkastningen stor. Nilen legger hvert år igjen nitrogenholdig silt og slam, slik at jorda beholder sin fruktbarhet uten gjødsling eller brakklegging. Nil­ dalen var og er langt mer fruktbar enn Mesopotamias elveslette, dels fordi forsaking av jorda ikke er noe problem i Egypt.

164

I BEGYNNELSEN

Dette bildet fra lokoro-stam-

men i Sør-Sudan illustrerer at større fellesforetak som kanalbygging ikke nødvendigvis forutsetter en sentralmakt. I løpet av to dager grov 282

menn ut en 900 m lang, 1 m bred og 1 1/2 m dyp dreneringskanal. Sliktfellesarbeid blir organisert utelukkende på grunnlag av forpliktelser i alders- og slektsgrupper.

aktiv politikk for bosetting av fanger og immigranter i for­ skjellige deler av Nildalen. Særlig i den tidligste perioden ser det ut til at denne ekstra arbeidskraften spilte en viktig rolle i oppdyrkingen av nye områder, for eksempel Nildeltaet i nord. Eiendomsforholdene er uklare, men det ser ut til at stadig mer jord går over fra bondeeie til statseie, og at bøndene som dyrket jorda, betalte tributt som gikk med til å underholde kongen og hans embetsmenn. Embetsmenn og kongeslektninger later også til å ha eid jord privat som de enten hadde arvet eller fått tildelt av staten. Eiendommene som var satt av til å understøtte statsinstitusjonene, var spredt rundt omkring i landet, og dette bidrog til at embetsmennene som var engasjert i disse institusjonene, hadde klare interesser i å vedlike­ holde statens enhet. I begynnelsen krevde kanalbyggingen ikke særlig stor organisasjon. Men etter hvert som jordbruksarealet og fol­ ketettheten økte, må vannfordeling og dyrkingsrettigheter på elvebredden ha skapt behov for organisering. Elveslettens bredde satte grenser for det arealet som kunne dyrkes gjennom kunstig vanning. Fra Kairo til Aswan varierer denne bredden mellom 25 og 2 km over en strekning på 950 km. Etter hvert som dette langstrakte og smale området kom under kunstig vanning, må behovet for samordning ha økt. Vi vet ikke hvordan den nødvendige samord­ ningen kom i stand, men vi antar at religion og ritualer spilte en viktig rolle. De senere egyptiske steintemplene har arkitektoniske trekk som nokså åpenbart er avledet fra konstruksjoner av et annet materiale, nemlig siv. Hieroglyf-bilder fra det første dynasti (omkring 3000) viser også at kultsteder for egyptiske guddommer var laget av siv. Det ser ut til at de forskjellige gruppene i Nildalen i det 4. årtusen hadde små templer i form av et lite sivhus i en forgård inngjerdet

av en leirmur med en inngang. På hver side av inngangen var det plassert en oppreist påle. Det samme trekket går igjen i de senere steintemplene. Vi tenker oss at tempelet var stedet for ritualer som innpodet grunntanker bak den nødvendige reguleringen av rettigheter i vann og jord. En slik religiøs ideologi var trolig en forutsetning for å opprettholde lov og orden i dette stadig mer tiltrekkende området. I Egypts senere utvikling ser det ut til at fysisk maktutøvelse spilte en for­ holdsvis liten rolle når det gjaldt å mobilisere bøndenes

Det dekorerte septeret som blir forbundet med den mytiske «kong» Skorpion ca. 3300f. Kr. En hersker med

Øvre-Egypts krone holder et hakkelignende redskap i hån­ den, mens en mindre figur ser

ut til å holde fram en kurv til å bcere bort jord i. Det er

nærliggende å se dette som en fremstilling av den guddom­ melige herskerens rituelle åpning av en kanalgraving.

EGYPT OG AFRIKA

165

Egypts guder De fleste egyptiske «guder» hadde en lokal tilknytning, samtidig som de sym­ boliserte mer universelle prinsipper. Antagelig avspeiler dette en utvikling fra lokale guder i førdynastisk tid til en geografisk mer omfattende og tankemessig mer utviklet kultur i dynastisk tid. Gudenavn

Form

By

Idé

Amon

Theben

Øverste gud­ dom

Anubis

Menneskeskikkelse med rød krone, også fremstilt som vær Sjakalhodet

Bastet

Kattehodet gudinne

Bubastis

Hathor

Ku, kvinne med hom

Dendera

Horus Isis Khnum Maat

Hierakonpolis

Apis Seth Sobek

Falk Kvinnefigur Værhodet Kvinne med strutsefjær på hodet Okse Villsvinlignende Krokodillehodet

Thot

Ibishodet

Heliopolis Nub Krokodilopolis Hermopolis

Nekhbet Edjo Osiris

Gribb Kobra

ElKab Buto

Mumifisert menneske Løvehodet

Memfis

Re Ptah Sekmet

Kynopolis

Elefantine

Gravens herre, våker over balsameringen Glede, solens varme Himmelgudinne, for mu­ sikk, kunnskap, kjærlighet, dans Himmelgud Morgudinne Pottemakergud Sannhet, rett, universets balanse Fruktbarhet Det onde Vanngud, fruktbarhet Skriving, lesing, matematikk Beskytter av kongen Beskytter av kongen Vegetasjon, det gode, gud over underverdenen Solguden Håndverk Gudinne for legekunst, også ødelegger

Forholdet mellom disse gudene og innflytelsen til de presteskap som var organisert omkring dem, varierte over tid.

Gullsmeder i arbeid. Gravmalerijra det nye rikets tid.

166

I BEGYNNELSEN

matoverskudd. Det tyder på at den regulerende ideolo­ gien i samfunnet var uvanlig effektiv. Mens vi i Mesopotamia så at større slektsgrupper spilte en viktig rolle i økonomi og samfunnsliv generelt, ser det ut til at kjernefamilien blir understreket som idealet i Egypt.

Fra selvbergingsjordbruk til gulleksport Nildalens økende betydning for bosetningen avspeiler seg i arkeologisk materiale fra flere funnsteder både i Øvre(søndre) og Nedre-(nordre)Egypt fra ca. 4500 f.Kr. Faiyum og andre førdynastiske boplasser rommet så store kornbinger at det må ha vært lagret korn i dem for større grupper enn familien. Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med en organisasjonsform der tempelet spilte en viktig rolle når det gjaldt å samordne arbeidsinn­ satsen både i kanalbyggingen og i fordelingen av avlingen. I førdynastisk tid (før ca. 3100 f.Kr.) er gravgodset fra Nedre-Egypt forholdsvis ensartet. Funn av kobberredskaper fra Ma’adi nær Kairo tyder på at dette området i slut­ ten av det 4. årtusen hadde en viss handelskontakt med Sinai og Levanten. Materialet fra Øvre-Egypt er stilistisk forskjellig fra det vi kjenner fra Nedre-Egypt, og på mange måter rikere. Sannsynligvis ble kobber smeltet i dette området allerede omkring år 4000. Omkring 3500, i den såkalte Gerzean-perioden, tyder det arkeologiske materialet på at det foregikk viktige for­ andringer i Øvre-Egypt. Kontakten med Mesopotamias bysamfunn økte øyensynlig. Det samme gjorde spesialise­ ringen i forskjellige håndverk. Det ble i første rekke frem­ stilt skivedreiet keramikk, men også våpen og redskaper av kobber og viktige pyntegjenstander av gull og sølv. Det viktigste sentret i Gerzean-perioden var Abydos, men vi finner materiale i samme stil hele veien fra deltaet til gren­ sen mot Nubia. Forskjeller i gravgods og husstørrelse røper klare sosiale ulikheter. På gravmalerier finner vi motiver som dels ser ut til å være utviklet gjennom lokale tradisjoner, dels å være stimulert av stilidealer fra Meso­ potamia. Det kan synes merkelig at kontakten med Midtøsten etter alt å dømme var mer utviklet i Øvre- enn i NedreEgypt. Dette henger nok sammen med at sentraliserings­ prosessen på grunn av bedre naturlige forutsetninger gikk raskere i sør. De nordlige deltaområdene bestod for en stor del av sumper som først senere ble tilstrekkelig dre­ nert til at det kunne drives åkerbruk i større skala. ØvreEgypts handel med Mesopotamia gikk trolig gjennom elveleiet Wadi Hammamat til Rødehavet og derfra med skip rundt Arabia til Persiabukta. Det støtter denne anta­ gelsen at en god del av påvirkningen fra øst trolig kom fra Elam, et rike vi tidligere har sett vokse fram på grunnlag av handel. I tidens varebytte kunne Egypt tilby gull. Det fantes gull mellom Nilen og Rødehavet i området fra ØvreEgypt og sørover til Nubia. Kontroll med gullhandelen må ha vært en viktig faktor i den tidlige politiske sentra­ liseringen i Øvre-Egypt. Sentrene for de første statsdan-

Egyptisk medisin Gjennom balsameringsprosessen skaffet egypterne seg førstehånds kjennskap til menneskekroppens anatomi. De la da også et grunnlag for den medisinske vitenskap som grekere, romere, persere og arabere senere bygde videre på. Det 3. dynastis store arkitekt, Imhotep, som bygde trappepyramiden i Sakkara, var også en berømt lege og ble senere av grekerne tilbedt som medisi­ nens gud. For egypterne var legen også prest og magiker, men de skilte klart mellom sykdom forårsaket av ytre årsaker som f.eks. beinbrudd (funn av mumier viser at de var eksperter på spjelking) og sykdom som de ikke kjente årsaken til. For den siste typen brukte de magi. De kjente også planter og urter med helbredende virkning. Hjertet ble tillagt stor betydning, for krop­ pens liv og som tankenes og følelsenes sentrale organ. Hjernens betydning var derimot ikke kjent. Tennene var meget nedslitte på grunn av steinpartikler i melet som var malt på skubbekverner. De må ha gitt både fattig og rik store smerter.

neisene der lå nettopp lagelig til for utnyttelsen av gullkildene i ørkenen i øst. Naqada (bokstavelig oversatt: «den gylne byen») lå i det rikere jordbruksområdet på vestsiden av Nilen med Koptos ved utløpet av Wadi Hammamat på motsatt side. Hierakonpolis lenger sør hadde et lignende forhold til El Kab, ved utløpet av et elveleie (wadi) som gav adgang til gullgruver i Rødehavsfjellene. Slike tvillingbyer, den ene med grunnlag i gullproduksjon og handel, den andre med grunnlag i et produktivt jordbruk, tyder på at disse virksomhetene var viktige for den tidlige statsdannelsen. Vi vet ellers svært lite om denne. Men et tempelfundament fra Gerzean-perioden i Hierakonpolis er det første vitnesbyrdet om monumental arkitektur i Egypt. I og med at vi ikke kjenner rester etter palasslignende bygninger fra denne tidlige perioden, hol­ der vi det for sannsynlig at tempelet fortsatt var kjernen i den politiske organisasjonen. Den begynnende lagde­ lingen i samfunnet avspeiler trolig forskjeller i stilling når det gjaldt å administrere tempelets gjøremål - seremoni­ elt, økonomisk eller politisk.

universelle prinsipper. Presteskapet formidlet kontakten med farao og den guddommelige orden som styrte uni­ verset. Når folk først tror på en slik ideologi, kan vi forstå at den gir grunnlag for maktutøvelse. Problemet er å forstå grunnene til at folk kom til å godta denne ideologien. Om dette vet vi ytterst lite. De tidligste skriftlige opplysning­ ene som foreligger, er ikke nedtegnet for å gi et korrekt bilde av historiske hendelser, men snarere for å plassere personer og begivenheter i en ideologisk sammenheng. Vi kan anta at omtalte personer har eksistert, men de «histo-

En scene fra dagliglivet: Okser tresker kom. Grav-

maleri det nye rikets tid.

Bes var den stygge, dverglignende guden som ble tilbedt i

hvert hushold over hele det gamle Egypt. Han ble blant annet oppfattet som ekteska­ pets ogfruktbarhetens gud, som kunne holde onde ånder borte. Det ble aldri bygd tem­

pler til hans ære. Haas kult ble antagelig innført fra Lille­

asia.

Et sterkt ideologisk grunnlag for politisk makt Den statsorganisasjonen som etter hvert vokste fram i Egypt, er et særlig vidtgående eksempel på den styrefor­ men vi kaller det guddommelige kongedømmet. Den egyptiske kongen, farao, var ikke bare representant for guddommen; han ble selv oppfattet som gud. Kongedøm­ met var en viktig side ved den hellige orden som regulerte både natur og samfunn. Vanlige mennesker kunne ikke delta i denne orden, men kunne komme i kontakt med den ved å delta i et uvanlig sterkt utbygd rituelt system. Hele Egypt ble knyttet sammen i et nettverk av templer og «guder» som symboliserte både lokale sosiale grupper og EGYPT OG AFRIKA > 167

Kart over gullforekomster i Egypt og Sudan.

Lengst til høyre ser vi hvor­ dan egyptiske skrivere måler

og nedtegner resultatet av innhøstingen. Gravmalerifra

Gullførende berggrunn

det nye rikets tid.

riene» som knytter seg til dem, tilhører nok mer mytenes enn den faktiske historiens verden. Utgangspunktet for den politiske organisasjonsut­ viklingen i Egypt var som nevnt helst mindre lokale grupper, organisert omkring kanalbygging og vanning med tempelet som samordnende institusjon. Det ser ut til at disse enhetene uttrykte sin egenart i forskjellige symboler, svært ofte hentet fra dyreriket, for eksempel

Den egyptiske kalender Den eldste tidsregningen bygde sannsynligvis på månefaser: hver måned hadde mellom 29 og 30 dager og tolv måneder 354 dager. En slik månekalender er 11 dager kortere enn den virkelige årssyklus, og kalenderåret ville følgelig etter ganske få år komme i utakt med årstidene. I et tidligere kapittel har vi vært inne på at ritualer meget tidlig ble organisert i forhold til himmel­ legemenes gang. I Egypt har vi grunn til å anta at tempelet også organiserte jorddyrking innen en rituell ramme. For dette formålet egnet månekalenderen seg meget dårlig. Allerede i førdynastisk tid ser det ut til at templenes astronomer hadde oppdaget at stjernen Sirius pleide å komme til syne i hori­ sonten om morgenen like før den årlige flommen i Nilen. Observasjonene av Sirius førte til oppdagelsen av at et solår var 365 1/4 dag. Like fra ca. 2800 f.Kr. regnet egypterne på den måten året i 365 dager, og dette er den eldste solårkalender vi kjenner til.

168

I BEGYNNELSEN

Hierakonpolis med Horus-falken (se rute s. 166). Pro­ blemet er å forstå overgangen fra mange små enheter til én stor. Vi må regne med at det var konkurranse mellom de små enhetene, og at dette også førte til væpnede konflik­ ter. Likevel er det ikke noe som tyder på at noen av enhe­ tene utviklet spesialiserte hæravdelinger. I det gamle riket og i mellomriket ser det ut til at kongehoffet, de provinsi­ elle administrasjonssentrene og grensebefestningene var beskyttet med profesjonelle soldater, mens krigstokter ser ut til i større grad å ha vært basert på utskrevne soldater fra bondebefolkningen. I denne sammenheng er det interessant at gammelegyptisk ikke har noen spesiell betegnelse for hær. Det ordet som ble brukt, har et videre betydningsinnhold og omfatter også ekspedisjoner, for eksempel til gullgruvene. Dette kan tyde på at den lokale befolkningen ble mobili­ sert til ekspedisjonslignende foretak av militær karakter, og at disse ofte gjaldt kontroll med gullutvinning. Leiesol­ dater av medjay-folket - sannsynligvis forfedre til de kusjittisktalende beja-stammene vi i dag finner i Rødehavs-fjellene - later til å ha tjent som en slags politistyrke. En av oppgavene deres var å innkreve skatt fra gjenstri­ dige bønder. I motsetning til i Mesopotamia ser det ikke ut til at her­ skeren i Egypt utviklet et uavhengig tvangsapparat som han brukte til å presse matoverskudd fra bøndene. Den politiske makten var i overveiende grad bygd på bønde­ nes tro på dens guddommelige kilde. Da er det forståelig at det ble en virksomhet av helt grunnleggende betydning

å innprente tro. Det forklarer en fantastisk produksjon av symbolske uttrykk som var velegnet til å uttrykke den guddommelige herskerens rett. Innholdet i symbolene kunne skifte over tid, og forskjellige symboler kunne innta førsteplassen. Dette var likevel variasjoner over et ideologisk grunntema som sannsynligvis var utviklet alt i førdynastisk tid. Hvis maktgrunnlaget i så overveldende grad var ideo­ logisk, er det likevel vanskelig å forstå hvorfor ett sentrum skulle utvikle seg til å beherske de andre.

Fra politiske allianser til statsmakt Før staten vokste fram i Nildalen, var det politiske syste­ met trolig bygd opp av to undergrupper eller blokker som stod i opposisjon til hverandre, som i Midtøstens og Nord-Afrikas stammesamfunn. Blokkene ble vanligvis dannet ved at mer eller mindre uavhengige lokale stam­ mer sluttet seg sammen mot andre konkurrerende stam­ mer. I spissen for sammenslutningene stod gjerne en leder som hadde en viss innflytelse, men langt fra var noen statsleder. Dette var bakgrunnen for utviklingen av symboler som uttrykte kontrast. De to undergruppene fortsatte nemlig å bestå under en felles ledelse. Det er det som kommer til

Kong Narmers sminkepalett Mange forskere ser denne paletten som et uttrykk for Egypts samling til ett rike, og flere oppfatter også Narmer som identisk med kong Menes, av Herodot omtalt som Egypts første hersker. Øverst på begge sider forestiller de to kuhodene Hathor, universets ramme og faraos mytiske mor. På den ene siden ser vi farao i Horus-posisjon med ØvreEgypts krone og løftet septer. Personene som underkaster seg, er antagelig fra Nedre-Egypt. På det tyder harpuntegnet, som forbindes med dette området. Over offerets hode er Horus-falken med et rep gjennom et hode. På den andre siden ser vi Narmer med Nedre-Egypts krone. Med fire symbolbærere foran seg går herskeren mot 10 halshugde mennesker, alle med hodene mellom bena. Oksen nederst fremstiller muligens farao i hans rolle som Hathors ektefelle. De slangehodede løvene i midten symboliserer sannsynligvis fore­ ningen av de to egyptiske rikene.

Franskmannen Jean-Francois ChampoUion (1790-1832) blir regnet for egyptologiens grunnlegger. Han tydet hiero­ glyfene og åpnet gjennom

denne vitenskapelige bedriften for vår forståelse av Egypts kulturhistorie.

EGYPT OG AFRIKA 1 169

uttrykk i symbolfbrmer som understreker enhet i motset­ ningen. Forutsetningene for at sentralmakt vokser fram, kan være flere. Press utenfra kan være det som får de enkelte enheter til å oppgi lokal uavhengighet. Egypt var muli­ gens utsatt for et visst trykk fra nomader. I senere beret­ ninger forekommer flere hentydninger til kamper mot de såkalte libyerne - lyse, blåøyde nomader i vest. Sannsyn­ ligvis var dette berbere, som talte et språk som tilhørte en annen gren av de afroasiatiske språkene. Selv om presset

Dynastier Dynasti og navn på viktige herskere

Periode

År

Sen predynastisk tid

ca. 3000 f.Kr.

Tidlig dynastisk

2920-2575 2920-2770 I 2770-2649 II 2649-2575 III 2575-2134 2575-2465 2465-2323 2323-2150 2150-2134

Det gamle riket

Narmer

IV V VI VII/VIII

Første mellomperiode 2134-2040 2134-2040 IX/X 2134-2040 XI

2040-1640 2040-1991 XI 1991-1783 XII

Mellomriket

1783-1640 XIII XIV Annen mellomperiode 1640-1532 1640-1532 XV XVI 1640-1550 XVII

1550-1070 1550-1070 XVIII

Det nye riket

1307-1196 XIX 1196-1070 XX

Tredje mellomperiode 1070-712 712-332 712-657 657-332

Sen periode

170

Menes Djoser, Huni

Snefru, Kheops, Khefren Sahure, Neuserre, Unas Teti, Pepi I, II Flere små konger Flere konger kalt Khety, Ity (Theben) Ity, Mentuhotep (hele Egypt) Mentuhotep Amenemhet I, II, III, Sesostris I, 11, III omkring 70 mindre konger småkonger samtidig med XII og XV

(hyksos) Salitis, Khyan, Apofis mindre hyksos-herskere samti­ dig med XV flere Theben-konger Amosis I, Amenofis I, II, III; Thutmosis I, II, III, IV; Hatsjepsut; Akhnaton, Tut-AnkhAmon; Haremhab Ramses I, II; Sethos I, II; Menefta Sethnakhte; Ramses III—XI

XXI-XXV (Nubia og hele Egypt) Taharqa XXV XXVI XXX

I BEGYNNELSEN

fra nomadene var en medvirkende faktor i sentralise­ ringen, oppfatter vi det likevel ikke som avgjørende. Gullproduksjonen betydde rimeligvis mer for sentrali­ seringen. Vi vet at gull var det mest ettertraktede metallet i Egypt, og at det ble utvunnet allerede i det 4. årtusen. Det ligger nær å tenke seg at en av de lokale politiske enhetene gradvis økte sin kontroll over gullutvinningen, og at fordeling av gull var hovedmiddelet til å utvide den regionale oppslutningen om dette politiske senteret. For­ delingen ble sannsynligvis organisert gjennom tempelet. Det er neppe tilfeldig at gudene Seth og Horus, som spiller en dominerende rolle i de egyptiske mytene omkring kongemakten, hadde sine kultsentrer i Naqada og Hierakonpolis, som strategisk lå best til for å utnytte gullforekomstene i øst, og materialet tyder på at den poli­ tiske sentraliseringen i Egypt begynte her. Trolig var det konkurranse mellom Naqada og Hierakonpolis som mytologisk fikk uttrykk i rivaliseringen mellom Horus og Seth. Den dominerende stillingen Horus fikk, var rimelig­ vis et resultat av at Hierakonpolis etter hvert fikk overta­ ket i Øvre-Egypt. Egyptologen W Kaiser antar faktisk at Øvre-Egypt allerede før det første dynasti var kommet under én hers­ ker, som også hadde gjort seg til herre i Nedre-Egypt. Han mener at den seieren som blir fremstilt på kong Narmers berømte sminkepalett, var kongens gjenerobring av Nedre-Egypt etter et opprør, ikke en seier som førte til den endelige samlingen av Egypt. En slik tolkning er mer i samsvar med den mangelen på stabilitet vi skulle vente i en begynnende statsdannelse. Ennå fantes det ingen ideo­ logi som var allment godtatt. Heller ikke var det utviklet noe effektivt system for fordeling av varer og tjenester, slik at den lokale elite fikk interesse av at sentralmakten skulle vokse.

De første dynastiene En gang omkring midten av det 3. årtusen, under det femte dynasti, ble Egypts tidlige kongerekke inngravert på den såkalte Palermo-steinen. Rekken starter med en serie førdynastiske herskere som alle har Nedre-Egypts røde krone. Dette kan synes merkelig i og med at annet materiale tyder på at samlingen startet i sør. Noen egypto­ loger tar dette som tegn på at samlingen likevel begynte i nord. Andre mener at disse «herskerne» ikke er virkelige konger, men mytiske figurer som fyller perioden mellom gudenes tid og de første menneskelige konger. Den røde kronen kan også være et uttrykk for at det politiske tyng­ depunktet under det femte dynasti var flyttet til NordEgypt. Endelig kan det være at den røde og hvite kronen opprinnelig ikke stod for nord og sør i det hele tatt, men for lederskap i to mindre allianseblokker. Vi foretrekker den siste hypotesen og følger egyptologen H. Frankfort når han ser tanken om det nordlige riket som en sym­ bolsk motvekt mot den gradvis økende innflytelsen fra sør. Den greske historieskriveren Herodot nevnte på 400tallet f.Kr. Menes som Egypts første konge. Tradisjonen

om Menes som grunnlegger av det første dynasti, den kongen som la under seg Nedre-Egypt og der grunnla en ny fellesegyptisk hovedstad i Memfis, nær grensen mot Øvre-Egypt, kan sees som uttrykk for at de større jord­ bruksområdene og den større folkemengden i nord hadde avgjørende betydning for den fremvoksende statsmakten. Snarere enn å oppfatte Menes som den første herskeren i det første dynasti finner vi det rimelig å se ham som en mytisk sagnhelt som over tid fikk knyttet til seg mangfol­ dige beretninger. Inndelingen av Egypts eldste historie i dynastier eller herskerhus skyldes den egyptiske presten Manetho, som skrev historie på gresk ca. 280 f.Kr. Han holdt Menes for grunnleggeren av første dynasti. Men det er nå vanlig å regne med at det begynte med kong Narmer en gang mel­ lom 3100 og 3000. Liksom i Mesopotamia opererte man også i Egypt med flere systemer til tidfesting, noe som skaper en del vanskeligheter i sammenligning av studier som opererte med ulike kronologier. Vi vet ytterst lite om de to første dynastiene, som varte fram til omkring 2700. Men det ser ut til at kongene kom fra et område i nærhe­ ten av Abydos i Øvre-Egypt, der det er funnet graver etter dem. Sannsynligvis var de politiske forholdene i denne perioden lite stabile, og det er nokså usikkert om hele Nildeltaet lå under kongemakten. Et avgjørende trekk ved konsolideringen av riket var at det ble utviklet en symbolverden som understreket kongens guddommelighet. Et grunntrekk i denne symbolverdenen er at underliggende parvise motsetninger går opp i en høyere enhet, kongen. Kontrasten mellom Øvre- og Nedre-Egypt kommer til uttrykk på flere måter, for eksempel i faraos to kroner (Øvre-Egypts hvite og Nedre-Egypts røde) og i forholdet mellom gribbesymbolet for Øvre-Egypt (kultsted i El Kab) og kobrasymbolet for Nedre-Egypt (kultsentrum i Buto i deltaet). I farao forenes også motsetningen mellom liv og død. Som levende legemliggjør han Horus. Etter sin død blir han identifisert med Osiris, herre i dødsriket, hans mytiske far som avlet ham med himmelgudinnen Hathor. Ifølge Frankfort er «hus», «by» eller «land» i egyptisk tenkning symboler for «mor». Morgudinnen Hathor er Horus’ hus og universets ramme. Hun er Egypt, kongepalasset og den levende faraos mytiske mor. Farao levende­ gjør en udødelig, evig form som kalles maat - «sannhet», «den riktige orden». Farao virkeliggjør denne ideologiske orden i sine handlinger, og det er forutsetningen for hans makt at folk tror på den. Kongedømmet blir på denne måten en bekreftelse på guddommelige forordninger. Statsdannelsen i Egypt blir uforståelig om vi ikke ser den i forhold til denne hellige orden. Å skape symboler som på en overbevisende måte uttrykte denne orden, var en helt avgjørende side ved den egyptiske herske rte knikken.

Kvinnens rolle Kvinnen stod forholdsvis sterkt i det gamle Egypt. Hun kunne sitte med jord og annen eiendom, van­ ligvis uavhengig av mannen, og testamentere gods til hvem hun ville. Videre hadde hun samme rett som mannen til å slutte økonomiske avtaler. Deri­ mot ser det ut til at den offentlige sektor med sine høyere stillinger helt var dominert av menn, selv om enkelte dronninger kunne utøve betraktelig innflytelse. Vi hører for eksempel aldri om kvinne­ lige skrivere, advokater eller andre administratorer. Kvinnens mulighet for å lære å lese og skrive var også begrenset. De få åpne karrieremulighetene, ved siden av å være hustru og mor, var å bli tem­ pelsanger eller danserinne. De egyptiske kvinnene var tydeligvis opptatt av sitt utseende. Adelskvinner brukte vanligvis kosmetikk, for eksempel kre­ mer mot rynker. Kosmetiske operasjoner forekom også; f.eks. forsøkte man å operere bort hengebrys­ ter.

Den egyptiske kvinnen var høyt aktet som hustru og mor. Det blir understreket gjen­

tatte ganger i gamle tekster at man må ha særlig respekt for

sin mor.

En av de få karrieremulighe­ ter egyptiske kvinner hadde utenfor hjemmet, var å bli

profesjonelle gråtekoner. Veggmaleriet nærmest er fra det 18. dynasti.

Pyramider og makt Med det tredje dynasti omkring 2700 begynner det såkalte gamle riket, som varer til det sjette dynastis fall ca. EGYPT OG AFRIKA

171

Kong Djosers pyramide i Sakkara er bygd i seks trinn. Den er kledd med hvit kalkstein, som finnes lokalt i området,

og er påbygd og utvidet flere ganger. Opprinnelig var den som tidligere kongegraver en enkel mastaba (benkegrav

med skrå vegger), mindre enn 10 m høy, men etter minst tre ombygginger raget de seks

trinnene ca. 60 m opp over bakken.

Mumier Fra 4. dynasti ble det vanlig å mumifisere eller balsamere lik for å bevare kroppen for det evige liv. Hjememassen ble tatt ut gjennom neseborene. Det som ble igjen i det indre kraniet, ble oppløst ved hjelp av krydderprodukter som et eget presteskap oppbevarte. Deretter ble innvollene tatt ut gjennom en åpning i siden. Bukhulen ble så fylt med myrra og andre knuste urter. Slik ble forråtnelse innenfra hindret. Innvollene ble preparert for seg selv og lagt i spesielle krukker. Når kroppen var befridd for alt som hadde lett for å gå i oppløsning, ble den lagt i tørr natron i minst 70 dager, slik at fuktigheten ble trukket ut. Til slutt ble hundrevis av smale linstrimler bundet rundt kroppen, ledd for ledd, og lem for lem.

Mumien av Ramses III,

20. dynasti.

172

I BEGYNNELSEN

2150. I denne perioden ble det skapt en mektig stat i Egypt. Grunnleggeren av det tredje dynasti, Djoser, er den første kongeskikkelsen som trer klarere fram her. For ham bygde den kongelige arkitekten Imhotep det store kalksteinsbyggverket som innleder den egyptiske pyramidebyggingen. Det var den 60 m høye trinnpyramiden i Sakkara et stykke vest for Memfis, som Djoser gjorde til sin hovedstad. Pyramiden var omgitt av flere templer og en veldig mur, nesten 2 km lang. I perioden 2575-2465 lot faraoene Kheops, Khefren og Mykerinos av det fjerde dynasti bygge de berømte pyramidene ved Giza, på vestsi­ den av Nilen nær Kairo. Kheops-pyramiden var opprin­ nelig over 140 m høy og bygd av nær 2,5 millioner stein­ blokker på to-tre tonn hver. Herodot hadde selv sett den og gjengir en tradisjon om at 100 000 mann bygde på den i 20 år. Disse enorme gravmælene blir forståelige som symbo­ ler på faraos guddommelige stilling. Det ser ut til at selve byggingen ikke var basert på slavearbeid, men på innsats fra bøndene i flomtiden i juli-september, da det ikke kunne drives jordarbeid. Det skjedde neppe heller under utfoldelse av særlig stor tvangsmakt, i og med at farao ikke støttet seg på et uavhengig militærapparat, men på bondehæren, dvs. de samme som arbeidet på pyrami­ dene. Det viser at det ideologiske grunnlaget var til stede forut for pyramidebyggingen. Byggevirksomheten ble dermed noe av et ritual som styrket ideologien ytterligere. Egypts økonomi og det meste av den arkitektoniske og kunstneriske utfoldelsen var innrettet på å sikre faraos eksistens etter døden. Farao hadde evig liv, og for å få del i det var det viktig å bli gravlagt nær ham. Når andre medlemmer av kongefa-

milien og fremstående personer i det hele ble gravlagt i nærheten av farao, skyldtes det trolig at lojalitet ble sikret gjennom tildeling av gravplasser. Ved Giza finner vi grav­ mæler som strekker seg i rekker ut fra den kongelige pyramiden. Den høyeste kongelige gunst nøt den som fikk begynne å forberede sitt gravmæle i skyggen av pyra­ midene. Det samme synet på døden kom til uttrykk i balsameringen av lik. Ritualene for de døde, og da særlig for farao­ ene, styrket den ideologiske orden som var grunnlaget for organiseringen av egyptisk økonomi og politikk. Denne ideologiske orden strakk likevel ikke til for å hindre indre stridigheter. Etter fjerde dynasti ser det ut til at det fulgte en periode med anarki inntil det femte dynasti skapte orden igjen. Under det femte dynasti ble solkulten opphøyd til statsreligion. Obelisken reflekterte med sin gulldekkede, pyramideformede topp solstrålene og ble det viktigste kultsymbolet. Det ser ikke ut til at de mer abstrakte ritua­ lene omkring soldyrkelsen hadde større appell til mas­ sene, men de styrket presteskapet, også i forhold til farao. Faraos stilling ble svekket ved at solguden Re kom til å overskygge ham som hans himmelske herre og far. Utgiftene til vedlikehold av templer økte, og det samme gjorde presteskapets økonomiske styrke. Ved å dele ut jord til sine embetsmenn skapte farao grunnlag for en jordeiende adelsstand som var knyttet til distrik­ tene og nødig lot seg flytte på. Guvernørembetet over de lokalområdene riket var delt inn i, ble arvelig og førte til fremvekst av mindre maktsentrer. Alt dette tjente til å svekke sentralmakten. I samme retning virket det at vannstanden i Nilen i en periode fra omkring 2250 til 1950 var katastrofalt lav. Dette reduserte matoverskuddet til sentrale institusjoner og må ha svekket den makten som bygde på fordeling av dette til forskjellige yrkesspe­ sialister. Den siste farao av det sjette dynasti var Pepi II, som skal ha regjert i hele 90 år. Da han døde ca. 2180, brøt sentralmakten i Egypt sammen. Dette betydde slutten for det gamle riket.

Fra venstre til høyre følgende kroner: Nedre-Egypts røde krone; dronningkronen med Hathor-hornene, solskiven og to fjær; Øvre-Egypts hvite krone (øverst); dobbeltkronen (nederst); og Amon-prestens krone. Øvre-Egypt blir også beskrevet som det hvite land og Nedre-Egypt som det røde land. Et interessant trekk er at Øvre-Egypts krone har et kobrahode, hovedgudenfor

Buto i Nedre-Egypt.

dene var det tilløp til utvikling av en spesialisert hærmakt i form av leiesoldater fra Nubia. Theben fikk etter hvert overtaket. Farao Mentuhotep av det 11. dynasti gjorde omkring 2050 byen til hoved­ stad i et samlet Egypt. Det er mulig at nubiske fotsoldater og bueskyttere var viktige i samlingen. Ved hjelp av hæren opprettholdt Mentuhotep sentralmakten innad. Han brukte den også utad mot forskjellige stammer som hadde utnyttet Egypts svake posisjon, plyndret og dels slått seg ned i grenseområdene og forstyrret handelen. Hæren ble satt inn for å sikre handelsruter sørover til Aswan-området med dets granitt- og gullforekomster og østover mot Sinai for å kontrollere kobbergruvene der. Det 11. dynasti maktet likevel ikke å bygge opp en til­ strekkelig solid statsadministrasjon. Dynastiet falt da Mentuhotep III ble avsatt av sin egen vesir eller «statsmi­ nister», Amenemhat.

Dette bildet av én semittisk nomadegruppe stammer fra en egyptisk adelsmanns grav­ kammer, datert til 1900-tallet f.Kr. Både klesdrakt, sko og

våpen er svært detaljert frem­ stilt og illustrerer muligens israelittiske kulturtrekk.

Splittelse og ny samling Etter utgangen av sjette dynasti søkte en rekke faraoer for­ gjeves å opprettholde makten i den gamle hovedstaden Memfis. De virkelige herskerne var provinsguvernørene, som hadde skapt sitt eget maktgrunnlag i kontroll over jord og opptrådte som mer eller mindre uavhengige konger. I denne oppløsningsperioden med mange lokale maktsentrer vokser det fram to nye allianseblokker, én med sentrum i Herakleopolis i nord og én i Theben i sør. Med to herskerhus er det vanskelig å fastslå hvor mange dynastier som satt med makten. Men det er vanlig å regne med at denne såkalte første mellomtiden, preget av poli­ tisk oppløsning, varte til ca. 2050 f.Kr. og omfattet 7.-11. dynasti. Oppløsningen fikk uttrykk i at lokale guder igjen ble fremtredende i egyptisk kultus. Under de urolige forholEGYPT OG AFRIKA

173

12. dynasti ble det vanlig for farao å ha en samregent for å sikre kontinuiteten og redusere intrigene ved hans bort­ gang. Samregent med Amenemhat I var hans sønn Sesos­ tris, og faraoer med disse navnene avløste hverandre gjen­ nom 12. dynasti. En vesentlig forutsetning for dynastiets makt var et fas­ tere grep på de lokale fyrstene som fortsatt hadde en nøk­ kelstilling som provinsguvernører. Faraos posisjon ble styrket ved at sentralmakten fikk kontroll over mer jord. Nye områder ble gjort dyrkbare gjennom utbygging av store vanningsanlegg. De ble satt i gang av Sesostris III (1878-1840) og videreført av sønnen Amenemhat III (1840-1823). Den siste er særlig kjent for sitt storslagne kanalprosjekt ved Faiyum. Dette området ligger vest for og betydelig lavere enn Nilen, og var på Amenemhat IIIs tid en stor sjø der elvevannet oversvømmet store arealer. Amenemhat III lot bygge et veldig damanlegg som regu­ lerte vanntilførselen fra Nilen, og fikk slik tørrlagt et område på 11 000 km2 til dyrking. Det nyvunne landet ble betraktet som faraos personlige eiendom.

Aktiv handelspolitikk

Politisk konsolidering under mellomriket Amenemhat grunnla det 12. dynasti, som igjen gav Egypt en lengre periode med sterkere statsmakt, det såkalte mellomriket (1991-1783). Ideologisk og organisatorisk fikk dette uttrykk i at pyramidebyggingen ble gjenopp­ tatt, om enn i mindre skala enn tidligere. Et problem som tidligere hadde svekket statsmakten, var arvefølgen. Fra

Egypts erobringer i Nubia Kartet viser det området av Nubia som etter hvert ble lagt under egyptisk her­ redømme. Under mellomriket var særlig Sesostris III (omkring midten av 1800-tallet f.Kr.) aktiv når det gjaldt å sende militære ekspedisjoner sørover. Han monopoliserte gullhandelen til området ved 3. katarakt. For å beskytte handelen ble det bygd en rekke fort langs Nilen. De lå i sammenhengende grupper, slik at det var mulig å signalisere fra det ene til det andre, og de hadde kaier for lasting og lossing. Man regner med at det var minst 13 av dem under 12. dynasti. Under mellomriket hadde Egypt politisk kontroll over Nubia til sør for Semna. Under det nye riket (fra omkring 1570 f.Kr.) strakte Egypts makt seg helt til området ved 4. katarakt.

174

I BEGYNNELSEN

Utad var Egypt svært ekspansivt under 12. dynasti. Nubia ble gjenerobret, og en rekke fort ble bygd i området mel­ lom 1. og 3. katarakt (vannfall). Egyptiske og nubiske kri­ gere holdt fast til der med sine familier og stod under ledelse av fyrsten av Aswan. Høyst 300 mann voktet de største fortene. De var fremdeles væpnet med piler med steinspiss, mens metallvåpen (bronse) var forbeholdt eli­ ten. Fortene skulle først og fremst sikre handelen med områdene i sør. Gull var klart den mest ettertraktede varen derfra. Kobber ble også utvunnet, men fikk aldri vesentlig betydning. Ellers var det som tidligere etterspør­ sel i Egypt etter elfenben, ibenholt og slaver fra sør. Det arkeologiske materialet fra sørgrensen tyder på at nomadiske grupper angrep fortene og utgjorde en trussel både mot den jordbrukende nubiske befolkningen (av den nilosahariske språkfamilien) og mot handelsveiene. Nomadene blir forbundet med en spesiell gravform, de så­ kalte pangravene, men går i egyptiske skriftkilder under betegnelsen medjay-folket. Sør for 3. katarakt, i området rundt Kerma, vokste det etter hvert fram et sterkt nubisk høvdingdømme. Det kom til å konkurrere med den egyptiske sentralmakten om kontroll over handelen. I perioder med svak sentral­ makt gjorde de nubiske høvdingene seg sterkt gjeldende. Nubia sør for 2. katarakt kalte egypterne under det gamle riket for Yam, under mellomriket for Kusj. Det siste nav­ net beholdt området senere. I nord hadde Egypt fra gammelt av viktige handelsfor­ bindelser med byer i Levanten. Egypt manglet tømmer, og sederinnførselen fra Byblos i Libanon var derfor av særlig betydning. Herskerne i de levantinske bystatene brukte egyptiske navn og titler, og egyptiske guder ble dyrket der. Handelsnettverket ble under mellomriket utvidet til å omfatte store deler av det østlige Middelhavs-området, særlig Kreta og Kypros. Det er bl.a. funnet minoisk kera-

Osiris-kulten Osiris forente i seg kontrasten mellom liv og død. Han var både underverdenens hersker og gud for den livgivende plantevekst, og mangfoldige myter ble utviklet omkring ham. I en av dem er Osiris opprinnelig en konge som skapte orden og brakte sivilisasjon til folket, men som så ble myrdet av sin sjalu bror Seth. Etter Osiris’ død fødte hans kone Isis ham en sønn, Horus, som senere hevnet seg på Seth. Osiris ble siden vakt til live igjen, ikke i denne verden, men som hersker i underver­ denen. Tanken om død i denne verden og gjenfødelse i en annen lå det nær å se avspeilt i vegeta­ sjonens oppblomstring og dens død når tørke fulgte flommen. Under det gamle riket trodde man at farao ved sin død ble Osiris. Men det var i mellomrikets tid at Osiris-kulten for alvor ble dominerende. Enhver som dyrket Osiris, ville selv bli Osiris etter døden.

Triade av Osiris fra 900-tallet f.Kr, finnes i Louvre. Osiris ble oppfattet som inkarnasjon

av den hellige oksen Apis og avbildes ofte med oksehorn eller oksehode. Man finner også Osiris avbildet med hoder fra andre dyr.

mikk fra Kreta i Abydos; den tjente som emballasje for oliven og vin, de viktigste importvarene fra Kreta. Fra Kypros ble det først og fremst innført kobber. I motsetning til i Mesopotamia later det til at fjernhandelen ble gjennomført av statsansatte eller handelsmenn kontrollert av staten. Staten regulerte også fordelingen av importerte varer innad i landet. Når så staten i tillegg stod for gruvedriften og den håndverksmessige bearbeidelsen av edle råvarer som gull og turkiser, innebar dette at eliten i landet ble avhengig av staten for å få tak i disse luksus­ varene. Mens det gamle riket religiøst hadde vært preget av dyrkelsen av farao som gud og Re-kulten, var det dødsguden Osiris, kilde til liv og fruktbarhet, som stod i sentrum for kulten under mellomriket. Egyptisk kunst nådde et høydepunkt i denne perioden, særlig innen skulptur og juvelkunst. Og litteraturen hadde sin gullalder. Verkene fra denne tiden ble senere nøye kopiert og betraktet som klassikere.

en egen stat i deltaområdet med hovedsete i byen Xois, mens et annet dynasti regjerte fra Memfis-området. Sann­ synligvis var det politiske grunnmønsteret i denne særlig kildefattige perioden at flere samtidige dynastier styrte mindre provinser etter faraoisk mønster. Indre kamper mellom fyrstene gikk ut over landet som helhet, særlig fordi vanningsanleggene ble forsømt. I denne situasjonen ble for første gang større deler av riket underlagt erobrere utenfra, og dette fikk vidtrek-

Utsnitt av kalksteinsreliefffra dronning Hatsjepsuts tempel i Dair al-Bahrifra begynnelsen

av 1400-tallet f. Kr. Relieffet fremstiller en handelsreise til Punt (Somalia eller SørJemen). Vi ser en landsby i Punt med stråhytter av samme type som vi ennå fin­ ner i Øst-Afrika. Det ble

sendt egyptiske handelsekspedisjoner til Punt like fra 4.-5. dynasti, først og fremst for å få tak i virak, som ble brukt i tempelritualer (jfr bilde

Indre oppløsning og invasjon fra øst Fra 13. til 17. dynasti gjennomgikk Egypt en ny politisk oppløsningsperiode, den såkalte andre mellomperioden (1783-1550 f.Kr.). Igjen får vi demonstrert svakheten i et statssystem som i så liten grad støttet seg til fysiske makt­ midler. Bruk av religiøse symboler er en viktig herskerteknikk. Men selv ikke i Egypt var den tilstrekkelig til å hin­ dre at lokale interesser gjorde seg gjeldende på bekostning av de statlige. En lokal herskergruppe brøt ut og dannet

s. 150).

EGYPT OG AFRIKA

175

kende konsekvenser for Egypts senere historie. Omkring 1720 hadde et fremmed og gåtefullt folk, hyksos, grunn­ lagt kolonier i deltaområdet. Hvem hyksos var, er fremde­ les et mysterium. De trengte inn fra Levanten med overle­ gen militærmakt, basert på hest og stridsvogner. På mange måter minner dette om den militære teknologi indoeuropeiske grupper i samme periode gjorde bruk av i sin ekspansjon i de nordlige områdene av Midtøsten og mot India. Navnene på hyksosherskere ligner imidlertid mer på det vi forbinder med vestsemittiske språk. I 1674 erobret hyksoskongen Salibis Memfis, og i 1633 falt 13. dynasti. Som 14. dynasti regnes herskerne i Xois. De maktet å bevare sin uavhengighet, mens store deler av

Vestasiatiske fanger, inngravert på en vegg i Ramses lis

tempel i Abu Simbel.

176

I BEGYNNELSEN

landet for øvrig ble underlagt hyksos. I de områdene hyk­ sos kontrollerte, opprettet de sine egne dynastier, det 15. og 16. Fra sin hovedstad i deltaområdet, Avaris, gjorde hyksosherskerne bruk av den tradisjonelle egyptiske sty­ reformen uten særlige forandringer, og de benyttet seg av samme språk og titler som de tidligere faraoer. Fra Avaris er det gjort funn av veggmalerier som har en slående lik­ het med dem man finner på Kreta og The ra fra minoisk tid. Som vi skal se under Europa-kapittelet, er det mye som tyder på at det minoiske språket var beslektet med språket til de ikke-indoeuropeiske hurrittene, som kom fra Van-sjøen i det østlige Lilleasia og tidlig hadde ekspan­ dert mot Levanten. Som vi så i Midtøsten-kapittelet, ble de mange hurriske smårikene i Levanten omkring 1500 f.Kr. underlagt Mitanni-riket, der herskerne tradisjonelt bar indoeuropeiske navn. Dette gjør det sannsynlig at hyksos representerte en gruppe som fra Mitanni-rikets sammensatte befolkning av minoisk beslektede hurritter og andre grupper trengte inn i og underla seg Egypt. Hyksos’ nærvær i Egypt ser ut til å ha fått følger for den militære teknologi, i bruken av bronse, og gjennom innføring av en ny kvegrase som etter hvert kom til å dominere husdyrholdet i Afrika, zebu-kveget - en variant av Bos indicus. Theben i sør kom ikke helt under hyksos’ kontroll. Selv om fyrstene her betalte tributt til hyksos, beholdt de en forholdsvis uavhengig stilling under sitt eget dynasti, regnet som det 17. i rekken. Det var herskerne av Theben som greide å drive hyksos ut av Egypt. Kong Kamosis av Theben tok omkring 1567 tilbake de fleste erobrede områdene. Kort etter inntok hans bror og etterfølger, Amosis I, Avaris og knekket hyksos endelig gjennom et videre felttog i Kanaan (Palestina). Senere beseiret han en koalisjon av egyptiske småfyrster, konfiskerte deres jord og satte de få gjenværende fyrstene under strengere kon­ troll. Han regnet seg som grunnlegger av et nytt dynasti, det 18.

Hyksos forandret Egypt gjennom sitt nærvær og den motreaksjonen de vakte. Det var nå åpenbart at landet var en del av en større verden som det ikke kunne isolere seg fra. Skulle Egypt holde seg selvstendig, måtte det føres en mer aktiv utenrikspolitikk, og til det trengtes en profesjo­ nell hær. Militært viste egypterne i den følgende tiden at de hadde tilegnet seg hyksos’ kampteknikk. Under sine erobringer i Egypt hadde hyksos alliert seg med de nubiske herskerne i sør. Både Nubia og Levanten ble fra nå av viet langt større oppmerksomhet i egyptisk politikk.

Nubia i egyptisk politikk Egypts innflytelse i Nubia ble redusert under oppløsningsperioden fra 1700-tallet. Flere festninger ble brent, bl.a. Buhen. Det skyldtes muligens at de egyptiske solda­ tene trakk seg tilbake for å hjelpe til i kampen mot hyksos og ødela festningene før de trakk seg ut. Kusj-kongen ble nå den sterkeste maktfaktoren i Nubia. Det ser ut til at Kerma ble oppsamlingssted for varer som elfenben og ibenholt sørfra og sentrum for den videre foredlingen av disse varene. Et tegn på Kusj-kon­ gens økte makt er enorme tumulus-(haug-)graver, nesten 100 m i diameter og med et svært rikt gravgods. Et annet trekk er menneskeofringer. Det er funnet spor av at opptil 400 mennesker er blitt levende begravd. Mange var øyen­ synlig kvinner, sannsynligvis fra det kongelige harem. Kongen av Kusj drev tydeligvis en lønnsom handel med hyksosherskerne, som har etterlatt seg flere innskrif­ ter i Kerma (fra 15. dynasti). Hyksos opprettholdt utstrakte handelsforbindelser med landene i det østlige Middelhavet. Her var elfenben og ibenholt fra Nubia vik­ tige varer ved siden av gull. De kusjittiske herskerne i Nubia stod i en forsvarsalli­ anse med hyksoskongen. Målet var å tvinge Theben til å slåss på to fronter. Før sitt siste avgjørende oppgjør med hyksos slo imidlertid Kamosis av Theben til med en mili­ tær ekspedisjon mot kusjittene for å sikre seg mot angrep på sørfronten. Amosis I fullførte gjenerobringen av Nubia, antagelig til og med området ved 2. katarakt i sør.

Egypt blir stormakt Med 18. dynasti ble oldtidens fredeligste folk for alvor krigere, og Egypt kom til å spille en stadig viktigere rolle i Midtøstens stormaktspolitikk. Stormaktsperioden varer fra 18. til og med 20. dynasti og kalles det nye riket (1567-1085). I Thutmosis Is tiårige regjeringstid fra omkring 1504 utvidet Egypt sine grenser til det som senere mer eller mindre ble rikets maksimale område. I sør erobret Thut­ mosis Nubia til 4. katarakt. Det uavhengige kongedøm­ met Kusj med hovedsete i Kerma ble underlagt Egypt, og Nubia var heretter egyptisk provins så lenge det nye riket varte. Senere rykket Thutmosis inn i Syria og Kanaan og nådde like til Eufrat. Bystatene i Syria og Kanaan ble tributtskyldige som vederlag for egyptisk beskyttelse.

Farao Akhnaton og hans dronning Nefertiti tilber guden Aton, fremstilt som sol­ skinn med stråler som ender i deres hender. Relieffet erfra

Tell el-Amarna, i dag navn på det stedet der Akhnaton grunnla en ny hovedstad, Akhet-Aton («solens hori­ sont»), til ære for den store og eneste gud. Akhnaton er en

av de mest interessante kongeskikkelsene i Egypts gamle historie, en profetisk forkjem­

per som gikk sine egne veier på mange områder.

På tempelveggene fra det nye rikets tid er farao ofte avbildet på én vegg som Nubias og på den motsatte som Asias erobrer. Dette har fått flere arkeologer til å anta at Egypts behandling av nubiske og syrisk-kanaanittiske kolonier var den samme. Men dette var langt fra tilfellet. I Levanten ble nok bystatene tvunget til å anerkjenne faraos herredømme og betale tributt. Egyptiske garniso­ ner og oppsynsmenn sikret faraos interesser i området. Men de gav samtidig beskyttelse, og det ble aldri gjort noe forsøk på å forandre bystatenes politiske struktur og gjøre dem til en virkelig provins. De krevde frihet til å drive sin tradisjonelle handel og sjøfart, og varebyttet med dem viste seg å gi det nye riket store fordeler. Egypts oppfatning og behandling av nubierne stod i skarp motsetning til dette. Egypterne hadde ingen respekt for nubisk kultur, religion eller teknologi. Vi ser ofte nubi­ erne avbildet som halvnakne barbarer som lever i stråhyt­ ter. Egyptiske administratorer anså dem for late og skjødesløse. Mens Syria og Kanaan ble behandlet som en region med stater som kunne kontrolleres og beskattes, ble Nubia betraktet som et område uten egne kulturtradi­ sjoner, som måtte reorganiseres helt etter egyptiske regler. Den lokale eliten ble for det meste skiftet ut med egyp­ tiske offiserer. En visekonge uten arvelig embete ledet et styre etter egyptisk mønster. Nubia ble som Egypt delt i to områder, et nedre (Wavat) og et øvre (Kusj). Etter erobringen av Nubia skaffet egypterne seg gjenEGYPT OG AFRIKA

177

Dronning Hatsjepsuts tempel

ligger vakkert til ved foten av Theben-fjellene på vestbred­ den av Nilen. Tempelet ble bygd i kalkstein av Hatsjep­ suts yndlingsarkitekt, Senen-

mut. Da Hatsjepsut døde og hennes halvbror Thutmosis III

overtok som rettmessig arving, ble all makt fratatt Senenmut.

Theben-fjellets topp i Konge­ nes dal med inngangen til

bamekongen Tut-AnkhAmons grav til høyre. I dette

området ble alle faraoer av 18. dynasti begravd, unntatt Akhnaton, men bare Tut-

Ankh-Amons grav unngikk (stort sett) senere plyndringer. Den ble funnet av den engel­

ske egyptologen Howard Carter i 1922. Da hadde han lett i området i mange år med

finansiell støtte fra en rik eng­ elskmann, Lord Camarvon.

nom beskatning de varene som de tidligere hadde måttet kjøpe. Nubiske mellommenn ble eliminert, og faraos inntekter økte tilsvarende. Fortsatt var de viktigste varene fra Nubia gull, elfenben, ibenholt og andre fine treslag. Men det ble også samlet inn store mengder strutsefjær, leopardskinn, ametyster, karneolstein, oker, utvalgt kveg og bavianer. Og egypterne tok nubiere og medlemmer av de sudanske nabostammene som slaver. Det er funnet tributtlister fra de forskjellige faraoers regjeringstid. Under Thutmosis III var det vanlig at det ble betalt 154 nubiske slaver i skatt hvert år. I samme

periode ble det årlig utvunnet 260 kg gull i Nubia. Gull fantes i forbindelse med kvartsårer som måtte bry­ tes løs ved varme og kvernes til fint støv før gullet kunne trekkes ut. Flere av gruvene lå i det østlige ørkenområdet, og blodslitet der ble utført av slaver og krigsfanger. En bevart egyptisk rettsed viser med hvilken gru egypterne tenkte på forholdene i Nubia: «Hvis jeg lyver, så kutt av min nese og mine ører, og måtte jeg selv bli sendt til Kusj.» Gull ble verdsatt høyere enn noensinne i det nye rikets tid. Det var vanlig at farao viste sin gunst ved å skjenke gullhalsbånd til trofaste allierte. Unge nubiere av fyrstelige eller andre fremstående ætter ble ført til Egypt for å bli oppdratt ved hoffet. På denne måten ble de kulturelle båndene med Egypt styrket, og eliten i Nubia fjernet seg mer og mer fra sitt eget folk. Det var vanlig at de tok egyp­ tiske navn. Det ble også lagt stor vekt på å innføre den egyptiske religionen.

De politiske forholdene under 18. dynasti Under det 18. dynasti ble rikets hjemlige maktapparat sterkt utbygd. I økende grad ble militære styrker og poli­ timakt rekruttert blant utlendinger, særlig nubiere og libyere. En stående hær av profesjonelle soldater som levde av bøndenes matoverskudd, forandret det politiske spillet i Egypt. Grupper med potensielt motstridende interesser vokste fram gjennom økende spesialisering i samfunnet - byråkratiet, presteskapet, den militære admi­ nistrasjonen og de utenlandske leiesoldatene. Konkurran­ sen mellom disse gruppene kom til å prege den politiske utviklingen, men de hadde samtidig én felles interesse: bøndenes matoverskudd. Over disse motsetningene stod farao, som i teorien

178

I BEGYNNELSEN

hersket i kraft av sin guddommelighet. Under det nye riket ble solguden Re forent med statsguden Amon under navnet Amon-Re. Ifølge tidens ideologi var farao sønn av Amon-Re og plassert på tronen etter hans vilje. Slike fore­ stillinger støttet opp under den enevoldsmakten farao i teorien hadde. Loven ble oppfattet som faraos vilje, og han kunne uten videre endre den. Mens vi i Midtøsten har sett at et allment akseptert lovverk var et sentralt ledd i statsdannelsen, var det i Egypt den guddommelige farao som var sentrum. I Egypt som andre steder ble herskerens guddomme­

lighet påvirket av håndfaste realiteter som kontroll over det effektive tvangsapparat hær og politi utgjorde. Dette kom til uttrykk ved flere anledninger, for eksempel ved Thutmosis lis død. Hans dronning og halvsøster, Hatsjepsut, overtok nå styret i strid med egyptisk praksis, som regent for sin yngre halvbror Thutmosis III. Etter at hun hadde sikret seg kontroll over statens maktapparat, utropte hun seg til barn av Amon-Re. Vi kan tvile på om mange trodde på hennes' guddommelighet. Men hun var en dyktig styrer som kontrollerte maktapparatet, og hen­ nes guddommelige natur ble ikke offentlig benektet mens

Detalj fra bemalt trekiste i

Tut-Ankh-Amons grav. Kon­ gen skyter fra sin stridsvogn med enorme piler mot Levantensfolk, som ligger som tapere for hansføtter.

Portrett av Akhnaton, typisk

Hva skjedde med Tut-Ankh-Amons unge enke Ankhesenamon?

for Amarna-perioden, lengst til venstre. Nå ble det lagt vekt på å lage realistiske por­

tretter av blant annet konge­ familien, og ikke stiliserte

Egyptiske kilder tier om hennes skjebne, men fra hetitterkongens arkiver i Tyrkia vet vi at hun etter Tut-Ankh-Amons død sendte brev til kong Suppiluliuma II og bad ham sende en av sine mange søn­ ner for at hun kunne ta ham til ektefelle. Suppiluliuma II var både overrasket og skeptisk; det hadde aldri tidligere skjedd at en egyptisk dronning hadde bedt om å få ekte en utenlandsk prins, slik at han kunne bestige faraos trone. Han sendte en budbringer for å undersøke nærmere, og da det syntes klart at Ankhesenamon mente alvor, ble hetitterprinsen Zanna-za sendt med en sterk eskorte for å bli dronningens gemal. Han ble imid­ lertid myrdet på veien. Hva som videre skjedde med Ankhesenamon vet vi ikke.

idealfremstillinger som vanlig

tidligere. Det ble ikke lagt skjul på fysiske deformiteter som det usedvanlig lang­ strakte hodet på dette portret­ tet.

EGYPT OG AFRIKA

179

Ekteskap mellom bror-søster ogfar-datter I et tidligere kapittel har vi omtalt antagelsen om at forbudet mot blodskam (incest) er alminnelig utbredt og karakteristisk for mennesket. Fra Egypt kjenner vi likevel en rekke tilfeller av søskenekteskap. I den kongelige familie forekom slike ekteskap i det minste fra 11. dynasti, og under 18. og 19. dynasti var de meget hyppige. Iallfall ti faraoer ektet nå søstre eller halvsøstre. En av dem var Ramses II, som visstnok også giftet seg med to eller tre av sine døtre. Det ser videre ut til at Amenhotep III og Akhnaton giftet seg med døtre. Det har vært vanlig å forklare slike ekteskap med at de kongelige kunne øke sin hellighet ved å bryte et tabu som andre var underlagt, og at dette mer var rituelle ordninger for å sikre en guddommelig arvefølge enn ekteskap i vanlig forstand. Men det foreligger i det minste et par beskrivelser av ekteskap mellom søsken også utenfor den kongelige familie, og vi kan heller ikke uttrykkelig se at incest var tabu for vanlige mennesker. Sammen med hyppige søskenekteskap i romersk tid rokker dette sterkt ved teorien om at incestforbudet er universelt hos menneskene. Når man skal vurdere hyppigheten av søskenekteskap i Egypt, står man overfor et spesielt problem i og med at man fra det nye riket av brukte ordene for bror (sn) og søster (snt) også om mann og kone. Bruce Trigger mener dette har ført til at vi har overvurdert forekom­ sten av søskenekteskap i Egypt. Mot dette kan man innvende at nettopp fordi man språklig ikke skiller mellom «søster» og «kone», kan dette tyde på at det ikke fantes noe tabubegrunnet forbud mot å gifte seg med en søster.

hun levde. Men etter hennes død lot Thutmosis III syste­ matisk ødelegge alle tegn som vitnet om hennes styre. Et enda mer slående eksempel på at makt ikke uteluk­ kende var basert på ideologi, er Akhnaton (1353-1336), som klarte å holde seg ved makten til sin død til tross for

Egypt og Eevanten

En uferdig byste av den skjønne dronning Nefertiti.

Den kanskje største av alle faraoer i det nye rikets tid var Thutmosis III (1502-1448). Ved siden av sin aktive inn­ sats i Nubia var han meget sterkt militært engasjert i Levanten. Her hadde Mitanni-riket utvidet sitt område på Egypts bekostning. Flere av de bystatene som tidligere var under Egypt, hadde alliert seg med Mitanni-herskerne. Etter 17 felttog og 20 års krigføring fikk Thutmosis III kontroll over et område som strakte seg like til Taurusfjellene og Eufrat. Senere har vi sett at Egypt og Mitanni fikk felles interes­ ser i forhold til det ekspanderende Hetitterriket. Men Egypts evne til å følge opp denne alliansen med aktiv støtte ble svekket gjennom indre stridigheter. Mot slutten av Amenhotep IIIs regjeringstid (1391-1353) plyndret hetitterkongen Suppiluliumas Mitanni-rikets hovedstad. Under de etterfølgende faraoer ble hetittene en stadig farligere trussel mot Egypt i Levanten, og under Akhnaton falt Mitanni-riket helt under deres kontroll. Den egyptiske inn­ flytelsen i Levanten ble gjenopprettet under det 19. dynasti. Den første farao av dette dynastiet var Ramses I. Han var sønn av en lavere offiser. Den barnløse Haremhab for-

Hun fikk seks døtre med farao Akhnaton. De siste årene av hans regjeringstid forsvinner hun ut av bildet. Dette er blitt

forklart med at de ble skilt eller at hun døde før sin ekte­ make.

180

at han avskaffet den tradisjonelle polyteistiske læren, skjøv den gamle riksguden Amon til side og organiserte en ny og monoteistisk preget kultus av solguden, som han kalte Aton. Trolig var det et mål for Akhnaton å svekke Amon-presteskapet, og hans egen guddommelighet må i betydelig grad ha bygd på hans evne til å herske og spille rivaliserende grupper ut mot hverandre. Tidligere faraoer av 18. dynasti hadde gitt store rettigheter til templene, særlig tempelet for «Amon-Re, konge over gudene» i Karnak, som var den største jordeieren i Egypt etter farao. Det er utenkelig at Akhnaton kunne trosse disse interes­ sene om han ikke hadde støtte hos andre mektige grupper i samfunnet, som byråkratiet og hæren. Akhnaton ble etterfulgt av to av sine svigersønner. Den siste av disse, Tut-Ankh-Aton («Atons levende bilde»), måtte skifte navn til Tut-Ankh-Amon («Amons levende bilde»). Dette avspeiler at Amon-presteskapet greide å gjenerobre sin sentrale rolle når det gjaldt å legitimere faraos guddommelige natur. Akhnaton ble stemplet som kjetter etter sin død og hans verk systematisk tilintetgjort. Den videre rekkefølgen av herskere under det 18. dynasti tyder på at spillet om makten ble stadig mer inn­ viklet og preget av skiftende allianser. Det er typisk at den siste farao av det 18. dynasti, usurpatoren Haremhab, som hadde hæren som sin viktigste plattform, nettopp var den som med størst kraft søkte å utslette alle spor av Aton-dyrkelsen. På grunn av sin bakgrunn hadde han særlig behov for å bli legitimert av presteskapet. Til tross for at indre maktkamp under de siste her­ skerne svekket Egypt utad, var det 18. dynastis regje­ ringsperiode en blomstringstid. Landet hadde aldri vært rikere. I hovedstaden Theben har den herskende eliten etterlatt seg storslåtte templer og utrolig rike graver i Kon­ genes dal på vestsiden av elva.

I BEGYNNELSEN

fremmet ham til vesir og utropte ham til sin etterfølger. Med dette begynte i 1307 de såkalte ramesidenes fase. Den varte til 1070. I dette tidsrommet bar 11 faraoer Ramses-navnet. Ramses II (1290-1224) var den siste av de store farao­ ene. Han satte seg som sitt fremste mål å erobre tilbake områdene i Levanten og bygge opp igjen Egypts stormaktsstilling fra begynnelsen av 18. dynasti. Det brakte ham i konflikt med Hetitterriket. De to stormaktene støtte som tidligere nevnt sammen i det store, men uavgjorte sla­ get ved Kadesj ved elva Orontes i Nord-Syria i 1285. Hetit­ ter og egyptere møttes nå i åpen strid for siste gang etter å ha konkurrert om makten i Levanten i flere hundre år. Dette var også det siste store slaget der stridsvogner spilte en avgjørende rolle. Et resultat av slaget var en fredsavtale i 1269. Her lovte egypterne å begrense sitt interesseom­ råde til Sør-Syria, og begge parter forpliktet seg til å hjelpe hverandre mot angrep fra en tredje part. Fredstraktaten ble beseglet ved at den aldrende Ramses II giftet seg med den unge datteren av hetitterkongen Hattusilis III. Etter dette hadde Egypt varig fred med hetittene. Men riket kom fra 1220 under stadige angrep fra annet hold, av de såkalte «folkene fra havet». For Egypt var dette en helt ny situasjon. Den førte til sist til at Egypt for alltid mistet sin stormaktsstilling.

Nyriket på retur På Egypts sørgrense i Nubia er det ikke noe som tyder på at rikets makt gikk tilbake, slik tilfellet var i nord. Her fantes da heller ikke noen trussel som den hetittene utgjorde. Innad i Egypt er Ramses II berømt for sine monumentale byggverk, i første rekke Ramesseum-tempelet i Theben og klippetempelet ved Abu Simbel i Nubia. Hovedstaden ble flyttet til deltaet i nord, ved Avaris, som tidligere hadde vært hovedstad under hyksos. Det ble også bygd flere fort ved nordgrensen, som særlig var truet av innvandring og angrep. Ramses kalte den nye hovedstaden Pi-Ramses («Ramsesbyen», senere Tanis). Her lot han reise praktfulle tem­ pler og palasser ved hjelp av krigsfanger, slaver og tvangsutskrevne arbeidere. At dette skapte stor misnøye for dem det rammet, vet vi bl.a. fra Bibelens Annen Mosebok, der israelittenes harde skjebne blir beskrevet. Israelittene var en av de mange semittisktalende nomadegruppene som søkte til beiteområdene i deltaområdet for å holde liv i dyrene sine i tørre perioder og som ikke sjelden ble værende der i lengre tid, slik Bibelen forteller at Jakobs sønner ble. Israelittenes befrielse fra egypternes åk kom i en peri­ ode da sentralmakten i Egypt atter var svekket. Riket var stadig truet av folk fra ørkenen i Libya og deres allierte, «folkene fra havet». Egyptiske skriftkilder forteller at de siste angrep Egypt i 1220. De ble slått tilbake, men kom fire år senere igjen i allianse ikke bare med libyerne, men også med forskjellige grupper fra Levanten. Ramses III (1194-56) lot beskrive og avbilde disse og senere kamper mot inntrengerne på veggene i sitt gravtempel i Madinat

Meroittisk språk Det meroittiske språket er et av de få i verden som det til nå ikke har lykkes språkforskerne å tyde, selv om de forstår lydene i språket og f.eks. kan lese navnene på de ulike kongene. Man har søkt å sette dette mysteriøse språket i forbindelse med så forskjellige språk som nubisk og beja, henholdsvis av den nilosahariske og den afroasiatiske språkfamilie. Vi kan se at egyptiske hieroglyfer ble brukt i administrative og religiøse anliggender i Nubia fram til 100-tallet f.Kr. Senere overtok meroittisk, som var i bruk som skriftspråk fram til 400-tallet e.Kr.

Habu. Her ser vi farao slåss mot forskjellige folkegrupper: shardana (sardiniere?), lukka (lykiere fra det sørlige Lille­ asia?) osv. Slike grupper var allerede blitt brukt som leie­ soldater av Ramses II i slaget ved Kadesj. Israelittenes utvandring fra Egypt kom med andre ord øyensynlig i en periode med store omveltninger i Nord-Afrika og Levan­ ten. En rekke folkegrupper var på vandring og søkte etter jordbruks- og beiteland. Uvanlig sterkt stigende pris på emmerhvete i forhold til metaller i tidsrommet fra Ramses II til Ramses X (omkring 1100) tyder på reduserte avlinger og hungersnød i Egypt. Det er rimelig å sette den økende gravplyndringen i samme tidsrom i forbindelse med dette. Ramses III hadde store problemer med mange forskjellige folkegrupper ved grensene. Tempelveggene i Madinat Habu fremstiller ham som den store herskeren som slår fienden. Men dette er nok et noe fortegnet bilde av virkeligheten. Under hans langt svakere etterfølgere av 18. dynasti gikk mye innfly­ telse tapt for Egypt i Levanten, og faraos makt var innad på sterk retur. I Egypt begynte nå en tid med prestevelde. Amonpresteskapet i Theben utnyttet den indre maktkampen til å øke sin politiske innflytelse. Til slutt regjerte ypperste­ presten Herihor fra omkring 1085 Øvre-Egypt fra The­ ben, nærmest uavhengig av en farao som satt i Tanis og ikke maktet å gjøre seg gjeldende utenfor deltaet.

Meroe - en sudansk sivilisasjon Vi har sett at Egypt hadde klare økonomiske interesser i Nubia og førte en aktiv politikk her. Folkene i Nubia til­ hørte i det minste to forskjellige kulturtradisjoner. Den ene var representert av kusjittisktalende folk som levde av februk i områdene mellom Nilen og Rødehavet, den andre av jordbrukere langs Nilen som talte nubisk (av den nilosahariske språkfamilien). Etter det nye rikets forfall tapte Egypt sin innflytelse i Nubia, og i siste årtusen f.Kr. vokste det fram sterke poli-

EGYPT OG AFRIKA

181

Pyramiderfra Meroe i Sudan, bygd av sandsteinsblokker og etterligninger av adelens pyramider fra det nye riket i

Egypt. Faktisk finner vi ver­ dens største samling av pyramidebyggverk i Sudan. Top­ pen av pyramidene ble ødelagt av den italienske

eventyreren og skattejegeren Ferlini. Han brukte dynamitt for å komme inn i gravkam­

rene, som han trodde lå høyt oppe. De ligger imidlertid

under pyramidene.

tiske sentrer der. Kulturen i området var sterkt påvirket av de symbolske uttrykksformene vi kjenner fra Egypt. Men den hadde et annet grunnlag. Det ser vi blant annet av skriftspråket, som ikke er egyptisk. Den språklige tilhø­ righeten er ennå uklar. Det er rimelig å vente at skriftsprå­ ket enten tilhører den kusjittiske gren av den afroasiatiske familien eller den nubiske gren av den nilosahariske. Løs­ ningen på dette problemet vil kanskje gi oss mulighet til å avgjøre hvilken gruppe som dominerte statsdannelsen i Nubia, om den hadde sin basis i nubiernes jordbruk eller hentet sine herskere fra de kusjittiske nomadene. De første tegn på at en ny makt vokser fram i Nubia, er en rekke rike tumulus-graver i Kurru i området ved 4. katarakt. De tidligste er fra ca. 850 f.Kr. (dvs. 200 år etter at egypterne trakk seg ut av sine festningsverker i områ­ det). Gravene skiller seg på mange måter fra egyptisk gravskikk og viser kontinuitet tilbake til det tusen år eldre Kerma-riket. Merkelig nok ser det likevel ut til at Amonpresteskapet i Nubia opprettholdt sin kontakt med Egypt. På dette tyder blant annet det store Amon-tempelet ved

Sfinxfra Amon-tempelet i Kawa i Sudan. Den forestiller

kong Taharqa, 690-664f.Kr.

Jebel Barkal. Den politiske makt i området omkring byen Napata legitimerte seg da øyensynlig fremdeles gjennom egyptisk ideologi. Det økonomiske grunnlaget for det nye riket, ofte kalt Kusj-riket eller det meroittiske riket, var gullutvinning og handel med Egypt. Ca. 745 f.Kr. var dette riket så sterkt at kongen der, Piankhy, kunne erobre Egypt og grunnlegge det 25. dynasti. Det varte helt til 657, da det ble fortrengt av assyrerne. Piankhy innførte en ny gravskikk i Nubia - pyramidebygging. Pyramidekonstruksjonene etterlignet de gravmælene adelen i det nye egyptiske riket hadde bygd, og ikke det gamle rikets gigantiske monumenter. Denne gravtradisjonen holdt seg like til det meroittiske rikets fall ca. 350 e.Kr. Ca. 500 f.Kr. ble rikets hovedsete flyttet sørover fra Napata til Meroe ved 6. katarakt (herav betegnelsen det meroittiske riket). Napata forsatte likevel å være det reli­ giøse sentrum i enda et par hundre år. Flyttingen av det politiske sentrum kunne ha flere grunner. En mulig militær trussel fra Egypt har vært nevnt. Men vi regner med at økonomiske forhold spilte en større rolle. Sannsynligvis spilte det inn at Meroe lå guns­ tig til for handel på Rødehavs-kysten, og i forhold til for­ syninger av elfenben og ibenholt fra Sør-Sudan. Betingel­ sene for jernproduksjon var trolig likevel det avgjørende. Det er viktig å være oppmerksom på at det ikke var selve jernmalmen som var mangelvare i Nubia, men ved til å smelte den med. Napata lå i et av de tørreste områder i verden, der det nesten ikke finnes vegetasjon utenfor de vannede områdene på elvebredden. Meroe hadde med sin høyere nedbør (ca. 200 mm i året) en forholdsvis rik savanneskog. Da kontroll over jernpreduksjonen til våpen og redskaper ble en større kilde til makt enn gull, ble Meroe et strategisk viktigere område enn Napata. Den ganske brede elvesletten ved Meroe gav også muligheter for en forholdsvis stor urban befolkning. Byen dekket ca. 3 km2. Meroe bygde likevel i bokstavelig forstand sin stilling på sandgrunn. Enorme slagghauger ved byen vitner om at det må ha vært drevet stor rovdrift på skogen for å frem­ stille trekull til jemsmelting. Dette førte til avskoging og gradvis ørkendannelse. Slik ble rikets stilling undergravd, og det ble til slutt et lett bytte for den nye makten som hadde vokst fram i Etiopia - Axum. Det meroittiske riket gikk under, men dets økono­ miske grunnlag, jernteknologien, ble spredt vestover gjennom savannebeltet. Ca. 400 f.Kr. foregikk det jern­ produksjon i Taruga i Nigeria. Men det er uvisst om jernbruken ble spredt hit fra Meroe eller fra de fønikiske byene på den afrikanske nordkysten.

Det semittiske kongedømmet i Axum Vi har tidligere vært inne på at sabeerne i siste årtusen f.Kr. skapte et sterkt kongedømme i den sørlige delen av Arabia, der de utviklet en særpreget sivilisasjon med et eget skriftspråk. De sørarabiske folkene hadde i lang tid 182

I BEGYNNELSEN

hatt økonomiske interesser på Afrikas horn, og på 600tallet f.Kr. førte dette til innvandring og fast bosetning i Eritrea og Etiopia. En gang på 500-tallet opprettet de en stat med hovedsete i Axum i Nordøst-Etiopia. Fra 300-tallet ble den sørsemittiske sivilisasjonen i Eti­ opia i økende grad påvirket av hellensk kultur, og Adulis ble et viktig knutepunkt i det hellenistiske handelsnettverket mot øst. Axums storhetstid kom med et nytt dynasti som ble grunnlagt i det første århundre av vår tidsregning. Axums maktgrunnlag var den gunstige beliggenheten i forhold til handelen på Rødehavet snarere enn et produk­ tivt jordbruk. Fram til 300-tallet e.Kr. ser det ut til at Meroe og Axum sameksisterte i fredelig handelssamkvem. Men nå viser innskrifter fra kong Ezana i Axum tegn på økende konkurranse. Det endte med at Ezana angrep Meroe og utslettet riket fullstendig. Ezanas herskerperiode fikk også andre vidtrekkende følger. Med ham ble kristendommen innført som statsreli­ gion i Axum og har siden vært den dominerende religion i Etiopia.

Jernet og bantuvandringene I et tidligere kapittel har vi nevnt Niger-Kongo-språkene i Vest-Afrika. En gruppe som talte et av disse språkene, fulaniene, tilpasset seg som kvegnomader i de tørrere savanneområdene. I dag finner vi dem i større eller mindre lommer mellom andre folk i et belte fra Atlanterhavet til Rødehavet. Åkerbruk ble likevel den viktigste tilpas­ ningen for de andre gruppene som talte språk av NigerKongo-familien. De kom til å dyrke hirse på de tørrere savannene og jams i de fuktigere skogsområdene sør for savannen. Så lenge redskapene var av stein, var det begrensede muligheter for å dyrke rotfrukter og knollvekster så langt sør som i regnskogsområdene i Kongo. Slik dyrking krevde tungt skogryddingsarbeid, som først ble mulig etter at jernredskaper var tatt i bruk. Siden innføringen av jern til Afrika sør for Sahara faller sammen med en spesiell type keramikk som arkeologene forbinder med ekspansjon av bantu talende folk fra ØstAfrika til Sør-Afrika, var den konvensjonelle fortolk­ ningen at bantuene, som taler bortimot 400 nær beslek­ tede språk, hadde sin opprinnelse i Uganda. Denne tolkningen støttes av at det tidligste materialet som knytter seg til bantuvandringene, er funnet i områ­ dene rundt Victoriasjøen og stammer fra ca. 450 f.Kr. Senere finner vi samme type materiale lenger sør og ca. 300 e.Kr. i det sørlige Mosambik. Tolkningen svekkes imidlertid av språkvitenskapelige studier som peker mot et opprinnelsesområde lenger vest. Bantuspråkene utgjør én av sju undergrupper av makro-bantuspråkene, som igjen er en av seks under­ grupper av den bantoide gren av Niger-Kongo-familien. De seks andre undergruppene av makro-bantuspråkene blir alle i dag talt i områdene omkring Kamerun. Bortsett fra fulaniene finnes folk som taler Niger-Kongo-språk

stort sett langs kysten av Vest-Afrika og i Sentral- og SørAfrika. Dette gjør det sannsynlig at bantufolkene spredte seg fra et område i Kamerun og at jernet var grunnlaget for deres ekspansjon. Med knollvekster og frukter som bananer (ifølge R de Maret spredt fra Sørøst-Asia til Kamerun allerede så tidlig som 500 f.Kr.) etablerte bantuene en ny nisje i Kongobekkenet. I løpet av noen hundre år spredte de seg som tro­ piske svibrukere gjennom dette enorme området inntil de nådde Øst-Afrika, der igjen hirse og sorghum ble domine­ rende jordbruksplanter. 1 Øst-Afrika ser det ut til at bantuene ikke bare møtte jeger- og sankerfolk, men også kusjittisktalende folk som de etter hvert fortrengte eller assimilerte. Kulturelt ble de særlig i Kenya sterkt påvirket av den kusjittiske befolk­ ningen. Sannsynligvis møtte de også nilotiske pastoralister (februkere), og det var fra dem vi regner med at de opptok kveg, som ble en viktig faktor i tilpasningen deres etter hvert som de spredte seg mot Sør-Afrika. I ØstAfrika later det til at de nilotiske pastoralistene har maktet å monopolisere den pastorale nisjen og faktisk inntil gan­ ske nylig har dominert langt tallrikere befolkninger av bantubønder. Et interessant problem i denne sammen­ hengen er forholdet mellom tutsiene og hutuene i Rwanda og Burundi og himaene og iruene i Uganda. Tut­ siene og himaene er kvegbrukere; hutuene og iruene er bønder. Mens tutsiene og himaene i livsstil og fysisk type ligner på nilotisktalende folk som dinkaer eller karamajonger, er språket deres det samme som hutuenes og frue­ nes, nemlig bantu. Den rimeligste tolkningen er at tutsi­ ene og himaene opprinnelig var nilotisktalende, og at de var i stand til å dominere en nesten ti ganger så stor befolkning av bantutalende bønder gjennom kontrakter basert på utleie av kveg mot gjenytelse i korn. Det er sannsynligvis det nære samarbeidet med den langt tallri­ kere bantubefolkningen som førte til at pastoralistene tok over bantuspråket. Det nærmest kastelignende forholdet mellom de to gruppene har bidratt til å begrense seksuelt samkvem mellom dem slik at de fremdeles viser klart syn­ lige fysiske forskjeller. Til slutt skal det bare nevnes at kulturutviklingen i ØstAfrika også ble påvirket av innflytelse fra en helt annen kant, nemlig Indonesia. Vi har tidligere nevnt at austronesisktalende folk i Indonesia en gang for ca. 5000 år siden begynte å utvikle en maritim teknologi som la grunnlaget for en utrolig sjøveis ekspansjon. Denne ekspansjonen brakte dem også til Afrika. Dit tok de med seg planter fra det sørøstasiatiske jordbrukskomplekset. Banan er en slik plante, og når vi finner den i Kamerun 500 f.Kr., er det vanskelig å forestille seg at den er kommet dit uten at den ble brakt til Øst-Afrika av austronesiske sjøfarere på et tidligere tidspunkt. De første arkeologiske funnene som klart viser austronesisk bosetning, har vi imidlertid først fra ca. 400 e.Kr. på Madagaskar, og det er også her vi fremdeles finner den austronesiske tradisjonen i form av gassisk (madagassisk) språk. Det er imidlertid interessant at det ikke er noe igjen av sjøfartskulturen deres. Risdyr­ king er likevel en del av den sørøstasiatiske kulturtradi­ sjonen som de har holdt ved like. EGYPT OG AFRIKA

Jødedommen kom til Etiopia fra Den arabiske halvøya i de første århundrene e.Kr. Fala-

shaene i Etiopia, de såkalte svarte jøder, holder ennåfast ved denne religionen. De har vært en torn i øyet på de for­ skjellige etiopiske keiserne som gjennom tidene forgjeves

harforsøkt å omvende dem til kristendommen. De fleste har

fra 1979flyttet til Israel.

Hirse blir stampet til mel i tremortere i Mali. Dette er en vanlig måte å bearbeide kom på i Vest-Afrika og rotfrukter

i regnskogsområdet. Rester av slike tremortere er det sd godt søm umulig å finne i det ar­ keologiske materialet. Særlig i regnskogsområdet er det van­

skelig for arkeologene å spore gammelt jordbruk, siden vi her heller ikke har bevart redskaper som sigder.

183

Fra jegersamfunn til sivilisasjon

Istidens hulemalerier i Europa vitner om en rik kultur i samfunn som bygde på

jakt og sanking. Utviklingen av de mer omfattende og sammensatte samfunns­

systemene vi forbinder med sivilisasjon,

satte derimot senere inn i Europa enn i Midtøsten og Egypt. Mange har sett Under til venstre: Typisk

nordvestnorsk jordbruksland­

denne utviklingen som en spredning av

skap på åpen slette mot havet med fjell i bakgrunnen. Fra

«kultur» fra Midtøsten til Europa. Men

Haram på Sunnmøre. Før

jordbruket vant innpass, lå

de nye arkeologiske dateringsmetodene

den såkalte Fosna-kulturens boplasser (se s. 187f) på slike

har vist at Europa spilte en betraktelig

steder.

mer aktiv rolle enn tidligere antatt.

Næringsgrunnlaget for den tidligste europeiske sivilisa­ sjonen var samordnet husdyrhold og dyrkingsbruk. Gjen­ nom jorddyrking ble det produsert for til dyrene, og februket støttet dyrkingsbruket ved å skaffe gjødsel og trekkraft til pløying. Et slikt blandet jordbruk finner vi i varierende former fra middelhavslandene til NordEuropa. I forskjellige områder gikk det sammen med utnytting av andre ressurser, som fisk i nordvest og oliven og vindruer i sør. Utviklingen av det europeiske produksjonssystemet tok svært lang tid. Den begynte med det første jordbruket i Egeerhavs-området ca. 7000 f.Kr. I det følgende skal vi søke å spore hovedtrekk i denne utviklingen. Og vi skal ta for oss de viktigste kulturkompleksene som produksjons­ systemet gav grunnlag for fram til og med den eldste sivilisasjonsperioden.

De første menneskene i Europa De vekslende klimaforholdene under nedisningene og periodene mellom dem skapte ikke bare forskjellige muligheter for tidlige menneskelige tilpasninger. I områ­ der der mennesker måtte vike for isen, ble også sporene etter dem nokså effektivt utslettet. Derfor er det i første rekke i det sørlige Europa vi finner tidlige spor av men­ nesker. Ved datering etter flere ulike metoder synes nå de eld­ ste sikre sporene etter menneskelig virksomhet å være 730 000 år gamle funn av avslag og kjerner fra Isernia (La Pineta), sørøst for Roma. Disse sporene er funnet sammen med et rikt faunamateriale, særlig bison, men menneskefossiler foreligger ikke herfra. Funnene fra Vallonet-hulen i Sør-Frankrike, som man tidligere mente var ca. 900 000 år gamle, synes nå mer usikre. Selv om menneskefossiler mangler, antar vi at det var Homo erectus-befolkninger som brukte redskapene. I så fall tyder dette på at ekspan­ sjonen av Homo erectus til Europa var senere enn til Midt­ østen og Asia. Dette henger sannsynligvis sammen med at Homo erectus ennå ikke hadde utviklet en teknologi som gjorde innvandring til Europa attraktiv i kaldere perioder.

184

I BEGYNNELSEN

Fra Torralba og Ambrona i Spania kjenner vi ca. 400 000 år gamle acheuléen-redskaper, antagelig også benyttet av Homo erectus. På begge disse boplassene synes ild å ha vært brukt til å drive elefanter og annet storvilt ut i myr­ lendt terreng. Ved Nice (Terra Amata) er det funnet acheuléen-redskaper i 300 000 år gamle hustufter der storviltjegere sannsynligvis holdt til i jaktsesongen. Atskillig tyder på at Europa var viktig i overgangen fra Homo erectus til Homo sapiens neanderthalensis. Fra Vértesszollds i Ungarn stammer 400 000 år gamle fossiler av fire melketenner og et nakkeben (os occipitale) av et vok­ sent individ. Det siste tyder merkverdig nok på en atskil­ lig større hjerne enn vi vanligvis forbinder med Homo erectus (anslagsvis ca. 1400 cm3). Enkelte har derfor tolket dette som en overgangsform (arkaisk Homo sapiens) til Homo sapiens neanderthalensis. Et mer veldokumentert funn fra overgangen mellom de to formene er den ca. 225 000 år gamle Swanscombeskallen fra Sør-England, som den gang var forbundet med fastlandet og hadde et klima som gav vilkår for en rik storviltfauna (hester, elefanter, neshorn). Swanscombeskallens hjernevolum er ca. 1300 m3, og forskerne er i tvil om de skal klassifisere den som Homo sapiens neandertha­ lensis eller som en egen, tidligere form. Det omtrent sam­ tidige Steinheim-kraniet fra Tyskland har litt mindre hjer­ nevolum, men tannmønsteret ligner mer på Homo sapiens enn på Homo erectus. Fra den følgende perioden fram til for 100 000 år siden har vi omtrent ikke menneskefossiler i Europa. Men vi må anta at det var nå den definitive over­ gangen fra Homo erectus til Homo sapiens neanderthalensis foregikk. Fra senere tid er det gjort en rekke neandertalfunn i Vest- og Sør-Europa. Likeledes kan et par funn fra Danmark også tyde på at neandertalerne kom til Skandi­ navia. Som vi har diskutert i tidligere kapitler, er den van­ ligste oppfatningen nå at neandertalerne representerer en utdødd gren av menneskeslekten, og at den tapte i kon­ kurransen med en annen gren, Homo sapiens sapiens, som hadde vokst fram i Afrika for over 100 000 år siden og derfra over Midtøsten innvandret til Europa vel 50 000 år senere.

lingsverden de gir uttrykk for. Fra den nylig oppdagede Chauvet-hulen har vi en rekke C14-dateringer som tyder på at hulen har vært brukt over et lengre tidsrom fra for ca. 32 000 til for 22 000 år siden. I hele hulen finner man de samme motivene av flod­ hester, løver og mammuter, dyr som ellers er sjeldne i europeiske hulemalerier. Gjennom hele perioden er male­ riene utført med samme teknikk og i samme stil. Det kan også være grunn til å gå litt nærmere inn på et annet av det moderne menneskets symbolske uttrykk: morgudinnene eller venusfigurene. Geografisk er de fordelt i et

Klima- og vegetasjonskart over Europa.

Høypaleolittisk periode i Europa Skandinavias sannsynligvis

Vi har sett at de høypaleolittiske redskapstradisjonene (s. 38) en gang etter 40 000 f.Kr. nådde Europa sammen med det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens, i euro­ peisk forskningstradisjon ofte kalt Cro Magnon-mennesket etter det kjente hellerfunnet i Sørvest-Frankrike. Muligens var disse menneskene litt mindre enn dagens gjennomsnittseuropeer, men de hadde sannsynligvis litt større hjerne og dermed antagelig like stor hjernekapasitet. I den høypaleolittiske perioden fra ca. 40 000 til 10 000 foregikk en betydelig kulturell utvikling i Europa. Red­ skapsteknologien ble forbedret, men viktigst er kanskje de mange symbolske uttrykkene fra dette tidsrommet: malerier, figurer, smykker og annet. Vi har tidligere drøftet hulemaleriene og den forestil-

eldste oldfunn er disse to grovt tildannedeflintstykkene. De ble funnet ved. Vej-

strup i Sør-Jylland i moreneavleiringer som kan stamme fra nest siste mellomistid. Det vil si at de kan være ca. 240 000 år gamle.

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

185

kenpartiet er overdimensjonert og utformet innenfor en tilnærmet sirkel, mens resten av kroppen med hodet og føttene er blitt tillagt mindre vekt. Kontrasten mellom disse kvinnefigurene og hulemalerienes fremstillinger av menn er slående. Mens mennene er skjematisk fremstilt eller har formelementer fra dyreriket, fremhever venusfigurene nettopp de spesifikt kvinnelige attributtene. Som vi har argumentert side (47), ser vi figurenes fremheving av kvinnelige attributter som symbolske ut­ trykk for viktige egenskaper i mellommenneskelige for­ hold, og vi antar at de har vært benyttet i livssyklusritualer som allment ifølge van Gennep har et forløp som simulerer fødselsprosessen.

Ressursutnyttelse i høypaleolittisk tid

Denne realistisk utskårne

bisonoksen i horn, knapt 10 cm lang, vender hodet bak­

over for å slikke pelsen. Den er funnet i Dordogne i SørFrankrike og tilhører magdalénien-tradisjonen datert til

belte fra Pyreneene til Russland, med en viss konsentra­ sjon i Sør-Frankrike, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia og SørRussland. De fleste C14-dateringene ligger mellom 29 000 og 23 000 f.Kr. Stilistisk er det meget store likheter mellom venusfigurene over dette enorme området: Brystene, magen og bek-

ca. 15 000-10 000f.Kr.

Den såkalte Grimaldi-Venus fra Balzi Rossi i Italia, datert til ca. 25 000-20 000f.Kr. Denne knapt 5 cm høye figu­

ren har som de øvrige paleolittiske kvinnefigurene sterkt overdrevent hofte- og mageparti. Om den sterkefremhevelsen av bakpartiet faktisk

fremstiller steatopygiske trekk, eller om den er ment å understreke en symbolsk mening, kan vi ikke avgjøre.

186

I BEGYNNELSEN

Den økte interessen for «kunst» og ritual i den høypaleolittiske perioden svarer, slik vi tolker den, meget godt til at vi nå også finner tegn på at folk var organisert i større grupper. I Sørvest-Frankrike var det åpne skoglandskapet med mange huler i Dordogne- og Vezere-dalene åpenbart tiltrekkende for storviltjegerne og særlig tett befolket. Det ble jaktet på mammut, hest, villkveg og hjort, men reinen stod likevel i særstilling. Enkelte funnsteder i området har opptil 99 prosent reinsdyrben, mens reinsdyr bare utgjør ca. 10 prosent av motivene i hulemaleriene. Jakt på flokk­ dyr som rein og villkveg blir mer effektiv når større grup­ per går sammen om drivjakt og skremmer flokkene utfor stup eller ut i myrlendt terreng der de lett kan nedlegges. Ved Solutré er det som nevnt (s. 64) funnet ben etter over 10 000 villhester som var drevet utfor en bergknaus. Dette hadde foregått gjennom flere århundrer. I perioden fra 33 000 til 9000 vekslet klimaet sterkt i det sørfranske området. Under de skiftende vilkårene for plante- og dyreliv ser det likevel ut til at reinsdyrbestanden lenge holdt seg noenlunde stabil. Reinen forflytter seg sesongmessig ettersom beitebetingelsene varierer. Fra gammel tid kunne menneskene tilpasse seg dette på to måter. De mest spesialiserte reinj egerne kunne følge rein­ flokkene. Mer bofaste mennesker kunne basere seg på å utnytte andre ressurser i den sesongen da reinen var borte. Samtidig økte folketallet i Frankrike anslagsvis fra 15 000 til 50 000. Etter hvert som innlandsisen trakk seg tilbake, forskjøv reinens vandringer seg gradvis lenger nordover, og vi antar at de mer spesialiserte reinj egerne fulgte etter mot Nord-Tyskland og Skandinavia. Tekniske forbedringer som pil og bue og kastetre for spyd ble sannsynligvis oppfunnet blant disse reinjegerne. De eldste kjente skjeftede pilspissene i Europa er ca. 12 000 år gamle og stammer fra Stellmoor nær Hamburg. Blant de mer bofaste gruppene i Dordogne økte betydningen av fisk, særlig laks, i den såkalte magdalénien-perioden mel­ lom 15 000 og 10 000 (oppkalt etter funnstedet La Madeleine i Dordogne). På flere boplasser fra denne siste fasen av istiden er det funnet metertykke lag av fiskerester. Lenger øst i Europa ser det ut til at menneskene i større grad jaktet på mammut, som sannsynligvis ikke var et flokkdyr, og at de var organisert i mindre grupper enn i

Frankrike. I de sørrussiske steppeområdene, uten huler eller hellere og med lite trevirke, var vinteren en enorm utfordring. De store funnområdene med flere leirplasser ved Don-elva i Ukraina (Kostienki) gir et inntrykk av hvordan storviltjegerne klarte seg. Husene var gravd ca. en meter ned i jorda, og rammeverket i vegger og tak var ofte store knokler, særlig kjever og støttenner av mam­ mut. Over dette var det trukket dyrehuder. Store mengder av benaske tyder på at dyreknokler ble brukt som brensel istedenfor ved. Det finnes lite informasjon om betyd­ ningen av plantesanking fra denne perioden før ca. 10 000 f.Kr. Omkring 10 000 f.Kr. tyder et viktig funn fra Sandalja nær Pula i Kroatia på økt konkurranse mellom mennes­ ker. Skjelettrester etter 29 individer var her knust på en slik måte at det er rimelig å slutte at dette kan være uttrykk for rituell kannibalisme.

Isen trekker seg tilbake C14-dateringer viser at store klimaendringer for 10 00012 000 år siden førte til at siste istid tok slutt. Nå fulgte en overgangsfase der istidens storviltj ege re måtte tilpasse seg nye og mer varierte livsbetingelser før jordbruksekspansjonen for alvor satte inn i Europa. De utnyttet et bredere næringsgrunnlag, særlig i tilknytning til sjø og vann, og utviklet nye redskaper med mikrolitter som et karakteris­ tisk innslag. Denne fasen kalles gjerne for den «mesolittiske» (se rute s. 35). Som andre arkeologiske faseinnde­ linger er den preget av flytende overganger. Den kulturelle utviklingen i Europa i denne overgangs­ fasen blir bare forståelig om vi ser den i forhold til klima­ forandringene mellom ca. 12 000 og 5000 f.Kr. (i C14-år ca. 4000 f.Kr., se rute s. 192). Selv om det var en viss veksling mellom varmere og kaldere perioder, var hoved­ tendensen i utviklingen at det gikk mot et varmere klima. Innlandsisen trakk seg gradvis nordover, og ca. 4000 f.Kr. var Skandinavia så godt som isfritt. Omfattende endringer i vegetasjonen fulgte. Skogen bredte seg mot nord over områder som tidligere hadde vært tundra, og vilkårene for ville dyr endret seg avgjørende. Reinen fulgte tundraen, mens elg, hjort, rådyr, villokse og villsvin fulgte skogen. Som vi har sett, bidrog også klimaendringene sammen med overbeskatning til at de fleste artene av istidens vir­ kelige storvilt forsvant (s. 64-65). En annen viktig følge av issmeltingen var at havnivået steg opptil 50 meter, slik at tidligere utnyttede områder nå kom under vann, for eksempel store deler av Nordsjøen. England ble på den måten skilt fra kontinentet i det 7. årtusen f.Kr. De veldige isbreene, opptil 2 km tykke, hadde trykt de nordeuropeiske områdene ned. Da trykket forsvant, hevet disse områdene seg etter hvert, ofte mer enn havnivået hadde steget. Endringene i naturmiljøet sti­ mulerte menneskene i Europa til å tilpasse seg på nye måter. I istidens brede belte av jeger- og sankergrupper mellom Spania og Russland har vi ment å spore en felles kulturtradisjon, uttrykt blant annet i hulemalerier og venusfigurer. Likevel må vi anta at det over de store

avstander og tidsrom det her er tale om, oppstod lokale kulturforskjeller, for eksempel i språk. Med klima­ endringene etter istiden ser det ut til at det innen beltet av jegere og sankere utviklet seg tre hovedformer for tilpas­ ning. Noen grupper fulgte reinen mot nord og øst. Andre tilpasset seg de skogbevokste innlandsområdene, særlig langs elver og innsjøer der det var rik tilgang på fisk og fugl. Atter andre søkte til kystområdenes ressurser: skjell, sel, hval og fisk.

På de spanske hulemaleriene er reinsdyr bare avbildet i Las Mondas-hulen, til tross for at benmaterialetfra boplassene viser at nettopp reinen var den kanskje viktigste matres­

sursen. Dette synes å svekke teorien om at maleriene var ledd i en magi som skulle sikre god jakt.

Med reinen mot nord Reinjegernes utbredelse mot nord finner vi spor av i et belte mellom Nederland og Polen. Omkring 10 000 dek­ ket tundraen dette området, og særlig mellom Hamburg og Ltibeck er det funnet rester etter reinjegernes boplasser og slakteplasser (den såkalte Hamburg-tradisjonen). Dette var et viktig område for dem fram til den yngre dryastiden (9000-8300). Etter hvert som vegetasjonen og dyrelivet skiftet i den følgende varme perioden, ser det ut til at reinjegerne i økende grad supplerte sitt kosthold med fisk og havdyr, selv om de fulgte reinen nordover. Fosnakulturen på Vest-

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

Rekonstruksjon av den

ca. 30 000 år gamle boplas­ sen Dolni Vestonice i Tsjekkia. Her er det funnet rester etter 5 huskonstruksjoner, en av dem hele 15 meter lang, så det er tydelig at en større gruppe mennesker holdt til her. Rundt boplassen var det satt opp palisader av ben og mammutstøttenner.

187

landet (bildet s. 184) var trolig et ledd i en slik blandet jakt-fisketilpasning, der reinen på Hardangervidda var viktig om sommeren. Funn i Rogaland av pilspisser som typologisk ligner Hamburg-tradisjonen, tyder på at det kan ha vært en forutgående ekspansjon allerede 8800

12 000-8300 f.Kr.

f.Kr. I Nord-Norge finner vi fra samme tid som Fosna-funnene rester av den såkalte Komsa-kulturen, med boplas­ ser på den ytre kysten og i de indre fjordarmene i Finn­ mark. Redskapsutstyret til Fosna- og Komsa-folkene hadde et stort innslag av tangpilspisser, skrapere, skiveøkser og stikler. Det har mange trekk felles med redskapene etter de tidligere nevnte nordtyske reinjegerne. Ulik tilgang på råmaterialer - kvartsitt for Komsa-folkene og flint for de nordtyske jegerne og Fosna-folkene - er sannsynligvis en av grunnene til forskjellen mellom disse redskapstradisjonene. Det er uvisst om innvandringen til Finnmark foregikk langs norskekysten eller over Øst-Europa og Finland. Naturvilkårene taler like mye for det siste som for det før­ ste.

Skogen brer seg

12 000-8300f.Kr. var den

sørlige delen av Østersjøen

Land oversvømmet av vann

avgrenset av iskappen i nord

Land nå oversvømmet av saltvann

og landjorda i sør. 8300-7000 hadde mye av isen smeltet, og fordi landhev-

Høyde over havet i meter

ningen knapt hadde begynt,

strømmet salt atlanterhavs­

vann inn i Østersjøen. Avsmeltingen fortsatte, land­

jorda hevet seg, og Østersjøen var isolert fra Atlanterhavet 7000-5000.

188

I BEGYNNELSEN

Mens noen grupper fulgte reinen nordover, tilpasset andre seg de nye vilkårene som fulgte av at skogen vokste til i sørligere områder. Her forsvant flokkdyrene, og folk måtte utnytte et bredere næringsgrunnlag: jakt på enkelt­ dyr (dådyr, elg, villsvin, mindre dyr), fiske i elver og inn­ sjøer, og sanking av forskjellige planteressurser, særlig hasselnøtter. Karakteristisk nok ble øksen utviklet av disse skogstilpassede folkene. Deres kultur blir gjerne kalt Maglemose-kulturen etter et kjent funnsted på Vest-Sjæl­ land. Maglemose-tradisjonen finner vi i perioden mellom 8000 og 6000 spredt over et område fra Danmark, Sve­ rige, Nord-Tyskland, Polen og England. I Sentral-Europa kjenner vi få boplasser fra denne peri­ oden, sannsynligvis fordi tett skog begrenset mulighetene

for jegere og sankere. Derimot finner vi igjen spor etter slike folk i Sørøst-Europa. Best kjent er kanskje boplassen Lepenski Vir ved Jernporten i Donau. Her utnyttet folk et bredt spektrum av fisk, dyr og planteressurser. C14-dateringene fra Lepenski Vir går tilbake til 5400 f.Kr., men det er grunn til å anta at kulturtradisjonen der har en lengre historie bak seg i dette området. Restene av symbolske uttrykksformer er langt rikere i Lepenski Vir enn det vi kjenner fra Nord-Europa i samti­ den, og dessuten helt forskjellige (se rute og bilder). Mer­ kelig nok finner vi ikke spor av istidskunstnernes venusfigurer innenfor noen av disse tradisjonene. Isteden er det fallos og mannlige trekk som karakteriserer uttrykksfor­ mene fra Lepenski Vir. Også i Spania finnes levninger av mesolittiske innlandskulturer, i første rekke i form av flere hulemalerier. Mer­ kelig nok ligner heller ikke disse særlig på istidens hulekunst. Som i Saharas bergkunst finner vi avbildet mennesker som samarbeider, her i jakt og krig. Denne kunsten har åpenbart gått inn i en helt annen samfunns­ sammenheng enn istidens kunst.

Kysten trekker folk Vi har vært inne på at kystens næringsgrunnlag ble utnyt­ tet i Dordogne alt i magdalénien-perioden. Undersøkelser av boplasser i det vestlige middelhavsområdet tyder på at kystressursene fra omkring 7000 f.Kr. fikk økende betyd­ ning. Skjell, fisk og sjødyr ble utnyttet sammen med planteføde som hasselnøtter. I tiden videre fram til innføringen av jordbruket ble næringsmulighetene i Europas kystområder stadig vik­ tigere for bosetningen. Den økte betydningen av kystens ressurser gir seg vanligvis uttrykk i visse teknologiske endringer, som arkeologene legger til grunn for sin perio­ deinndeling. De kombinerte kyst- og jakttilpasningene vi finner i Danmark fra det 6. årtusen, blir kalt Kongemosetradisjonen og er karakterisert av mikrolitter og store kjerneøkser. Fra det 5. årtusen finner vi i Danmark, SørSverige og langs Østersjøen kystboplasser med store kjøkkenmøddinger eller avfallsdynger, enkelte over 100 m lange og 20 m brede. Det arkeologiske materialet fra disse boplassene blir betegnet som Ertebølle-tradisjonen etter et funnsted i Nord-Jylland. Med denne tradisjonen får vi for første gang keramikk i Nord-Europa. Endringene i det arkeologiske materialet fra Maglemose over Kongemose til Ertebølle skyldes sannsynligvis lokal utvikling. Fra Vedbæk på Sjælland, Skateholm i Skåne og Cabeco da Aruda i Portugal har man de første funnene som viser at de døde i den mesolittiske perioden blir gravlagt på bestemte gravplasser - ofte bestående av flere hundre individer. Dette tyder på at det allerede var utviklet stabile og større bosetninger der det var rikelig tilgang på ressur­ ser fra sjø og ferskvann, og at forestillinger om territorialitet gikk forut for jordbruket. Et viktige element fra Skate­ holm er funn av hunder som er blitt begravd individuelt med gravgods i en stilling som om hunden var et men­ neske. I andre sammenhenger ser det ut til at hunden er

Lepenski Vir Boplassen Lepenski Vir lå på vestbredden av Donau, godt beskyttet på en hylle, der elva går stri gjennom Jernporten på grensen mellom Romania og Serbia. Her levde folk av jakt, sanking og fiske senest fra omkring 5400 f.Kr. Fisket var særlig vik­ tig på grunn av strømforholdene. Fra annen halv­ del av det 5. årtusen kan vi spore et økende inn­ slag av jordbruk på stedet. Lepenski Vir skiller seg ut fra alle andre boplasser i området. Fra den eld­ ste bosetningsfasen kjenner vi graver der bare hodet er lagt ned. Helt enestående skulpturer som kombinerer trekk av menneskehede og fiskehode, var i flere tilfeller plassert rett over de gravlagte hodene. Dette tyder på at hodet hadde en spesiell betydning i beboernes kultus. Gravene ble ofte lagt i tilknytning til ildstedet, og i ett tilfelle kjen­ ner vi fisk nedlagt som gravgods. Senere, da jord­ bruket overtok, forandret gravskikken seg noe. Folk ble som tidligere gravlagt nær arnen inne i husene, sammen med lignende steinskulpturer som i eldste fase. Men nå finner vi hele skjelettet. Steinskulpturene er blant annet dekorert med sir­ kler, kors og hakekors. De sentrale religiøse tema­ ene ble øyensynlig uttrykt gjennom klart mannlige trekk, bortsett fra den såkalte fiskegudinnen på bildet under.

Noen av de mest typiske pil­

i

spissene som Hamburg-tradisjonensfolk brukte til jakt, særlig på rein.

Skiveøksjra Komsa-boplassen Smellroren like nord for Vardø.

Fiskegudinne i sandstein fra boplassen Lepenski Vir, datert

til det 6. årtusen f.Kr. Hode, nese, armer og bryster er menneskelignende, men skje­ matisk utført, mens øyne og munn har klare fiskelignende trekk. Dette er en av de få mulig kvinnesymbolske figu­ rene fra boplassen (se brys­ tene). De fleste øvrige figu­ rene har klare mannlige trekk.

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

189

blitt drept og gravlagt sammen med sin herre. Et annet viktig trekk ved disse mesolittiske funnene er at menn og kvinner assosieres med ulike typer gravgods - benspisser og skiferkniver med menn, og tilskårne bevertenner med kvinner. Vi har ingen vitnesbyrd om hva slags språk disse fol­ kene snakket. Men som vi har vært inne på i Midtøstenkapitlene, er det rimelig å anta at det var folk som språk­ lig tilhørte Dene-Kaukasus-familien.

Utsikten fra boplassen Lepen-

ski Vir på bredden av Donau i Serbia, nær den såkalte Jemporten. Denne skjermede og solrike boplassen ble opp­ daget i 1965 og utgravd av arkeologen Dragoslav Srejo-

vic.

Jordbruket vinner innpass i SørøstEuropa Ved utgravningen av Néa Nikomidia i Nord-Hellas i 1960-årene kom det for dagen spor av jordbruk i denne delen av verden fra begynnelsen av det 7. årtusen f.Kr. Folk utnyttet de samme planter og husdyr som i £atal Htiytik like tidlig som der. Redskaper, keramikkdekor og leirfiguriner fra Néa Nikomidia er også av samme typer som vi kjenner fra £atal Hiiyuk. På Kreta er det

Det er ikke ofte vi finner mesolittiske graver i Skandi­ navia. Nær Vedbæk i Dan­ mark, nord for København, er

det imidlertid avdekket hele 17 slike graverfra omkring 5000f.Kr., tydeligvis rester av

en gravplass. Vi ser her skje­ lettet av en ca. 40 år gammel

mann som blant annet har fått enflintkniv (i beltehøyde) med seg i graven.

Dette hulemaleriet fra Cueva

de los Caballos i Spania er datert til ca. 6000f. Kr. En gruppe menn jakter på hjort med pil og bue. Dette hule­

maleriet skiller seg fra isti­ dens hulemalerier gjennom sin virkelighetsnære fremstil­ ling av mennesker i samvirke.

Denne type malerier har klare likhetstrekk med hule­ maleriene i Sahara og under­ støtter sammen med andre forhold teorien om nær kon­ takt mellom Spania og Nord-

Afrika på denne tiden.

190

I BEGYNNELSEN

funnet like gamle spor av tilsvarende jordbruk. Funnene fra Néa Nikomidia forteller om de første skritt i utviklingen av det europeiske jordbrukssystemet med blandet februk og åkerbruk, men ennå uten bruk av plog. Etter analyse av skjelettfunn fra Néa Nikomidia hev­ der antropologen J. Angel at innføringen av jordbruk førte til lengre levealder for kvinnene. Det gav en årlig befolk­ ningsvekst på omkring én prosent. Varierende lokal over­ befolkning og utflytting av mindre grupper til nye områder var sannsynligvis grunntrekket i jordbrukets spredning gjennom Sørøst-Europa i det 6. årtusen f.Kr. Sannsynligvis drev de tidlige europeiske bøndene en slags svibruk, slik at en god del av jorda omkring landsbyen all­ tid kom til å ligge brakk. Tell-formasjoner av lignende karakter som i Midtøsten (s. 132) tyder på at dette fore­ gikk innenfor rammen av en stabil bosetningsform. Vi vet at det var Midtøstens jordbrukskompleks som nå ble spredt fra Sørøst-Europa og derfra videre gjennom resten av Europa. Hvordan dette skjedde, er omdiskutert. De «immobilistisk» orienterte forskerne med Colin Renfrew i spissen var programmessig forpliktet til å se lokal kontinuitet i lokale forandringer. Siden kulturplanter og husdyr ikke kunne være foredlet i Europa, måtte følgelig forklaringen være at de ble spredt ved diffusjon til alle­ rede eksisterende lokalsamfunn. I lys av så vel genetiske og språklige studier som generell antropologisk og økolo­ gisk innsikt ble denne posisjonen etter hvert uholdbar. Etter at Albert Ammerman og Luca Cavalli-Sforza i 1984 publiserte sitt argument om at jordbruket ble spredt som en bølge ved en gradvis ekspansjon av bønder fra Anato­ lia, og at disse etter hvert fortrengte eller assimilerte de eksisterende jeger-sanker-fisker-befolkningene, godtok Renfrew «bølgeteorien» og knyttet den til hypotesen om at bøndene snakket indoeuropeiske språk. Ved å slå sam-

men i en «bølge» de to forandringsprosessene - spred­ ningen av jordbruket og spredningen av indoeuropeiske språk - maktet «immobilisten» Renfrew å minimalisere innrømmelsen han var nødt til å gjøre til forskere som henførte disse forandringene til én eller flere folkeforflyt­ ninger. Som vi senere skal komme tilbake til, heller vi til den hypotesen at flere migrasjoner av folk tilhørende i det minste to ulike språkfamilier eller fjerne grener av én familie må være innblandet her.

•Rødøy •Zalavrouga Jegere - Fiskere

Knowth og New Grange*

Økende varebytte og rikere kultur I 1960-årene ble det i Tartaria i Romania gjort et sensasjo­ nelt funn av små leirtavler med skriftlignende tegn som i mangt særlig lignet sumeriske talltegn (se bilde s. 194). Tavlene ble funnet under bosetningslag med materiale av en type som andre steder var C14-datert til det 5. årtusen f.Kr. og altså var over tusen år. eldre enn den tidligste sumeriske skriften. Den tidlige dateringen var et myste­ rium, og flere forskere mente at tavlene måtte være importert fra Surner og nedgravd i eldre bosetningslag mye senere. I dag mener man imidlertid at tidfestingen til det 5. årtusen er riktig. Etter hvert er det også blitt funnet flere lignende inn­ skrifter på antatte spinnehjul, leirfiguriner og keramikk andre steder i Sørøst-Europa. Det er fristende å se disse tegnene som en lokal utvikling av dem som på samme tid ble brukt på de såkalte «regnepengene» i Midtøsten. De peker i så fall mot varebytte. På denne tiden ble det utvunnet og forarbeidet gull og kobber i området. Gullforekomstene lå i Transilvania, og det ser ut til at gullvarer derfra ble spredt over hele det sørøsteuropeiske området like til Kiev. Produksjonen av gull og sølv i dette området ser ut til å ha vokst fram av en 9000 år gammel teknikk for smelting av bly. Bly kan smel­ tes fra malmen ved 800 grader, og det later til at dette var den første formen for metallurgi. Blyet ble brukt til perler, spinnehjul, fiskesøkker, og senere i bronsealderen til vektlodd. Det neste viktige skrittet var å skille sølvet fra blyet. Det krever en temperatur på 1100 grader. Et funn fra Egypt fra det 6. årtusen f.Kr. av slikt blyutsmeltet sølv tyder på at denne teknikken ble utviklet enda tidligere enn smelting av kobber. Sølvet ble hovedsakelig brukt til smykker. 1 Egeerhavs-området er det flere kilder med gull og sølvholdig blymalm. Fra Varna i Bulgaria kjenner vi mer enn 2000 gullgjen­ stander som var lagt ned i 150 graver fra det 4. årtusen. En tredjedel av gravene var kenotafer, uten gravlagte men­ nesker. Kvaliteten på gullarbeidet røper en velutviklet håndverkstradisjon. Smykker, økser og fiskekroker av kobber er funnet flere steder, og går tilbake til det 5. årtu­ sen. Det ser ut til at kobberet hovedsakelig kom fra Karpatene. Både gull og kobber gikk øyensynlig inn i et omfat­ tende byttesystem. Her sirkulerte også varer som obsidian fra Egeerhavs-øyene (særlig Melos), spondylus-skjell fra samme område, og i mindre grad alabast og marmor fra flere ulike steder.

•Olen

Skara Brae

• Olonets

Ertebølle»

. •Barkær

Avebury Windmi|IHill.*.Stoneh • Brzesc Kujawski Elsloo* • Geleen

Kolomisjtsjina» • Tripolje

•Carnac

Chasseye Chåteauneuf*

•Palmella

•Sarsa •Los Millares

•Bylany

. «Cucuteni •StarCevo Lepenski Vir •Gumelnitsa .Dobre Kremikovci. «Karanovo Molfetta. ^rf •Néa Nikomidia •Sesklo

• Cortaillod •Arene Candide

•Stentinello •Hal Tarxien Det eldste jordbruksområdet i Sørøst-Europa Den tidligste ekspansjonen langs Middelhavet

•Lerna

•Knossos

pKhirokitia

Løssjorddyrkingen langs Donau og andre elver

Tempererte områder ellers i Europa

Vokste sivilisasjonen særlig tidlig fram i Sørøst-Europa?

Kart over den tidligste jordbruksékspansjonen i Europa.

En utbredt kulturell uttrykksform i det søreuropeiske området i denne perioden var åpenbart kvinnefiguriner, som det er funnet en utrolig mengde av (ca. 30 000). De forekommer ofte i vanlige hus. I enkelte større bygninger, på opptil 70 m2, er det funnet hele samlinger av dem, 20-30 stykker plassert på spesielle benker ved siden av arnen. Ofte er de anbrakt i stoler, spesielt med oksehornformede ryggstøtter. Mage-, bekken- og hofteparti er gjerne fremhevet, mens hodet er skjematisk utformet i en fallos- eller slangelignende form. Figurinene kombinerer altså ofte kvinnelige kjønnsattributter med elementer for­ bundet med maskuline - for eksempel slange, fallos, oksehorn. I begynnelsen av 1970-årene hevdet den amerikanske forskeren Marija Gimbutas at disse figurinene represen­ terte «morgudinner», og at dette avspeilte en matriarkalsk samfunnsorden der konflikter og krig var så godt som fra­ værende. Vi skal her bare nevne at etnografisk materiale klart viser at nærvær av kvinnefigurer verken sier noe om kvinnemakt eller om avstamning gjennom kvinner. Heller ikke sier de noe om fred i samfunnet, selv om de nok er egnet til å uttrykke ønsket om fred. I tillegg til de all­ mennmenneskelige anliggender «morgudinner» er veleg­ net til å symbolisere, vil vi føye til at med fremveksten av FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

191

Figuriner (ofte kalt morgudinner) som fremhever kvinne­ lige attributter, er vanlige i

Sørøst-Europa og Anatolia i neolittisk tid mellom 7. og 4. årtusen f. Kr. Det er nærlig­ gende å se hodet som formet etter enfallosmodell. Assosie­ ring av kvinnelig fruktbarhet

med avlingens fruktbarhet er

åpenbar. Mor assosieres med jord - begge er kilde til frukt­ barhet, mens det mannlige bidraget, sæden, blir forbun­ det med regn. Det er således gode grunner til at folk i ulike kulturer har skapt billedlige

uttrykk som forener kvinne­ lige og mannlige attributter i en felles form liksom figurene fra Hellas (til venstre) og Anatolia (til høyre).

Kalibrerte og ukalibrerte C14-dateringer

Den engelske arkeologen Colin Renfrew (1937-) er en av vår tids ledende arkeolo­

ger. Fra en tidlig ekstremt immobilistiskfortolkning av lokale utviklingsprosesser har Renfrew gradvis åpnet oppfor viktigheten av mer globale spredningsprosesser. I sin

tolkning av det indoeuro­ peiske problemet er han mest kjent for sin såkalte bølgeteori

- en antagelse om at spred­ ningen av denne språkfami­ lien skjedde ved en gradvis ekspansjon av bønder fra Lilleasia.

192

Det er tidligere gjort rede for hva aldersbestem­ melse ved hjelp av den såkalte C14-metoden går ut på (rute side 27). Sammenligning av C14-dateringer med årringer i trær viser imidlertid at årsangivelsene i disse dateringene ikke faller helt sam­ men med regningen i vanlige kalenderår. Cl4-«årene» er noe lengre enn kalenderårene, og for dateringer eldre enn 1500 f.Kr. blir avviket gan­ ske merkbart. Dersom slike dateringer ikke blir ret­ tet eller «kalibrert», vil de være for «unge». Kalibrerte dateringer er å foretrekke for peri­ oder som ligger i overgangen til historiske date­ ringer. Problemet er at vi ikke kan kalibrere Cl 4dateringer som er eldre enn 8000 år. Da er ukalibrerte dateringer å foretrekke for perioder som er eldre enn historiske dateringer. I mangel av en tilfredsstillende løsning på dette problemet har vi valgt kalibrerte dateringer der det er mulig, og ellers mer omtrentlige tidsangivelser slik som begynnelsen, midten og slutten av et årtusen.

I BEGYNNELSEN

jordbruket blir et nytt anliggende påtrengende, nemlig åkerens avkastning. Den billedlige koblingen mellom åke­ rens fruktbarhet og kvinnens fruktbarhet ligger så åpen­ bart i kortene at vi må forvente at folk har funnet på den uavhengig av hverandre på mange steder. Gjør man kob­ lingen mellom mor og jord, er det nærliggende å se den i et komplementært forhold til koblingen mellom sæd og regn. Det er derfor gode grunner til at slike assosiasjoner ligger under kombineringen av kvinnelige og mannlige elementer i figurinenes form. Gimbutas tar disse rike kulturelle uttrykksformene som tegn på at sivilisasjonen vokste tidligere fram i Sør­ øst-Europa enn i Midtøsten og Egypt. Grunnlaget for denne oppfatningen var de rike funnene fra større boplas­ ser som Tal noe sør for Kiev, med over 1500 hus på et område på 2800 dekar og en befolkning på anslagsvis ca. 20 000. Rike gravfunn og enkelte tilfeller av menneskeofringer kan tyde på en viss lagdeling i samfunnet, og Gimbutas mener at materialet fra enkelte boplasser peker mot verk­ steder for spesialisert håndverk. Det er ikke funnet rester av palasser eller sentrale kornlagre og bare et par spor av noe som muligens kan ha vært templer. Men det er funnet flere leirmodeller som Gimbutas hevder forestiller tem­ pler. Fra omkring 4500 f.Kr. begynner imidlertid ifølge Gimbutas noe nytt i Sørøst-Europas til da fredelige kul-

turutvikling. Dette kommer til uttrykk på flere måter: økonomisk i større vektlegging av husdyrhold, særlig hestenomadisme, politisk i overgang til mannsdominert styre, symbolsk i vektlegging av mannsdominans og krig, og språklig i overgang til indoeuropeiske språk. I Hellas tyder de arkeologiske funnene på at begynnel­ sen av det 5. årtusen var en urolig periode, med konkur­ ranse mellom forskjellige mindre, men beslektede grup­ per innenfor den sørøsteuropeiske kulturtradisjonen. Perioden blir gjerne kalt Dimini etter en av de eldste befestede boplassene som er funnet i Hellas. Ett dominerende hus og mange mindre tyder på en viss grad av politisk sentralisering. Fra det 5. årtusen blir befestede bosetninger vanlige i Hellas. Vi finner dem gjerne på en liten bakketopp ved sjøen, og det er tydelig at de hadde sammenheng med sjø­ veis handel. Innslaget av kobber- og sølvgjenstander i det arkeologiske funnmaterialet øker, og fra noen av boset­ ningene kjenner vi de karakteristiske utskårne seglene som på denne tiden forekommer over hele Midtøsten og like til Indus. De byene som nå vokste fram omkring Egeerhavet, som Troja og Lerna, deltok i et omfattende byttenettverk, der de vekselvis var allierte og konkurrerte med hveran­ dre. Det ble utviklet varierende lokale kunsttradisjoner og antagelig også talt forskjellige språk i området. Fra omkring 2200 er tegnene klarere på at en ny kul­ turtradisjon vinner fram på fastlandet. Lerna, Troja og andre byer bærer klare spor av ødeleggelser i denne peri­ oden. Sannsynligvis hang dette sammen med innvandring av indoeuropeiske folk, som vi kommer tilbake til. Det er helt klart at tiden mellom 4000 og 2000 f.Kr. var

en rik kulturell periode i Sørøst-Europa. Varebyttet var omfattende, og det foregikk sannsynligvis en viss spesiali­ sering i håndverk. Vi regner ikke med at det vokste fram større statsdannelser i dette tidsrommet. Men funnene tyder på tilløp til bystatlignende samfunn i Hellas i forbin­ delse med økende handel. Mye taler for at det i SørøstEuropa foregikk en videreutvikling av en kulturtradisjon som hadde forbindelseslinjer til £atal Htiytik og Levan­ ten. I Europa kunne den holde seg lenger, i og med at byttesystemet der først senere ble brutt av nomadiske grupper. Ennå manglet Sørøst-Europa de omfattende,

Noen av de mange gullfigurene fra gravplassen i Varna i

Bulgaria, datert til det 4. årtusenf.Kr.

Disse to figurene er noen av de fineste vi kjennerfra Sør­ øst-Europa. De stammer fra én og samme gravplass, Cernavoda i det østlige Romania, og er datert til det 5. årtusen f.Kr. En sittende kvinne (nærmest) og en

såkalt «tenkende» mann lengst til venstre.

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

193

Keramikken nådde et høyt nivå i Sørøst-Europa i det 4. årtusen f. Kr. Ofte er den dekorert med flere farger (polykrom). Disse to kruk­ kene tilhører den såkalte Tripolje-tradisjonen og er funnet

på boplassen Sjipenitsi i VestRussland. Flere har hevdet at

denne keramikken ble produ­ sert av spesialister, men det er

lite som tyder på dette. Denne fine keramikktradisjonen ble brutt ved indoeuropeemes innvandringer noe senere.

Leirplaketter med inskripsjo­ ner fra boplassen Tartaria i det vestlige Romania (5. årtu sen f.Kr.). Den øverste frem­ stiller to geiter, muligens en

offerscene. De nederste har skriftlignende tegn som flere har hevdet ligner sumeriske innskrifter. Andre mener de

har merfelles med de minoiske linear A-innskrif-

tene.

194

sammensatte og sterkt spesialiserte samfunnssystemene vi tidligere har forbundet med sivilisasjon. Vi kan derfor ikke følge Gimbutas når hun regner med at sivilisasjonen vokste særlig tidlig fram i dette området. Men det var åpenbart i gang en utvikling mot mer komplekse sam­ funnsformer. I den tidlige jordbruksperioden i Sørøst-Europa vil vi regne med at det på steder som ikke var attraktive for jordbruk, godt kunne være rom for grupper med andre kulturer, slik som for eksempel materialet fra den merke­ lige boplassen i Lepenski Vir tyder på. Også de drev i økende grad jordbruk fra midten av det 5. årtusen f.Kr. Men de bevarte sin kulturelle egenart, uttrykt i fiskehodesymboler og falloslignende steinskulpturer. Kanskje ser vi her et tilfelle av folk med en mesolittisk jordbruksproduk­ sjon som etter hvert engasjerer seg i jordbruk. At disse folkene tilhørte Dene-Kaukasus-tradisjonen styrkes av flere språklige sammenhenger. Ikke bare kan Kretas minoiske språk være beslektet med hurrisk, men det er også visse strukturelle likheter mellom Italias etruskiske språk og minoisk, samtidig som Lemnos-språket i Egeerhavet er nær beslektet med etruskisk. Dette sammen med det forhold at en rekke stedsnavn (Ninuwa, Genova, Padova, Puranti/Puranthos og Tarentum), sannsynligvis av Dene-Kaukasus-opprinnelse, finnes spredt fra Tigris i øst til Spania i vest.

Landnåm på Kykladene Jordbruket førte over tid til et visst press på ressursene i Sørøst-Europa. Trolig var dette en del av bakgrunnen for at boplassene ble lagt på høydedrag som var lette å for­ svare og dertil ofte befestet med murer, som Dimini (i det 5. årtusen f.Kr.). Denne situasjonen bidrar til å forklare landnåmet på Kykladene i samme tidsrom. For bosetningen på Kykladene var to nye vekster vik­ tige: oliven og druer. De vokser i mer ulendt og steinet I BEGYNNELSEN

terreng i fjellskråninger opptil 600 m o.h., der det ikke er mulig å dyrke korn. De konkurrerer heller ikke med kor­ net når det gjelder arbeidskraft, i og med at fruktene høs­ tes om sensommeren og tidlig om høsten og ellers trenger lite tilsyn. Oliventrærne trenger lang tid før de begynner å bære frukt, enkelte sorter opptil 30-40 år; de forutsetter med andre ord en stabil bosetning. Olivenolje ble brukt til matlagning, parfyme og lamper, druer til rosiner og vin. Dette var viktige handelsvarer som fra første stund ble byttet mot importerte varer, særlig bronsevåpen. Også sauehold og tekstilproduksjon hadde øyensynlig betyd­ ning i Kykladenes økonomi. Koloniseringen av Egeerhavs-øyene stilte innvandrerne overfor nye utfordringer. Varesirkulasjonen ble sannsyn­ ligvis organisert gjennom en eller annen form for politisk sentralisering, i form av avtaler både om vareutveksling mellom høvdinger og om intern fordeling. Varetranspor­ ten stimulerte utvikling av sjøfart. Det er rimelig å se Kykladenes sterke stilling i tiden mellom 3000 og 2000 som resultat av det spillerommet overlegenhet på sjøen gav innbyggerne. På grunn av de begrensede mulighetene for matproduk­ sjon var imidlertid Kykladene meget sårbare for befolk­ ningsvekst. Konkurransen på og mellom øyene ble derfor stadig mer kritisk. Mellom 2600 og 2300 f.Kr. økte boplas­ sene i størrelse, og de ble befestet. Sannsynligvis hang dette sammen med at det nå vokste fram småstater på øyene. Fordelingen av handelsvarer i arkeologiske funn viser at Kykladene deltok i et omfattende handelssystem sammen med både Anatolia og Kypros. Denne utviklingen fortsatte fram mot år 2000. Fra denne perioden kjenner vi bl.a. Fylakopi på Melos som en bylignende boplass med spor av både palass og håndverksspesialisering. Utviklingen mot sivilisasjon gikk øyensynlig sammen med økende plyndring og piratvirksomhet i området. Nettopp under slike forhold er det grunnlag for at en elite med kontroll over et militært maktapparat kan organisere overskuddsproduksjon av matvarer og underholde hånd­ verkere. Fylakopi hadde blant annet dyktige bronsesmeder, og et typisk uttrykk for håndverksspesialiseringen er de kykladiske marmorfigurene, enkelte av dem i menneskestørrelse, men de fleste ca. 20-30 cm høye. De kykladiske symbolformene viser klare stilistiske lik­ heter med de sørøsteuropeiske, selv om de er utformet i annet materiale. Kvinneattributter på en fallosform, okse­ horn, dobbeltøks og slange er typiske motiver. Denne stiltradisjonen finner vi også på Kreta fra ca. 3000. Det tyder på at folk av den samme kulturtradisjonen bosatte seg der. Utviklingen på Malta er interessant på flere måter. Da de første bøndene bosatte seg der, var dette en øy med rik vegetasjon. Befolkningsvekst førte i løpet av en tusenårsperiode til overdyrking, avskoging og alvorlig erosjon innen dette økologisk sårbare området. Mens de økono­ miske og økologiske problemene økte, brukte folk mer tid og ressurser på å bygge kolossale templer og gravkomplekser under jorda - i et av dem er anslagsvis 6000-7000 individer gravlagt. Både templer og grav­ kamre inneholder figuriner, særlig den såkalte «fete

Dette er ta dksempHer på & berømte mmiwfi^em sam

erfummel på KyUdadme.. Karakteristiske er defatUUg-

nende hodene med em skjema­ tisk utført kvimekrøpp, der

dr kmnebge kjermete^nene er mindrefremhev et em på tidligpre omtalte morfigmr,

far eksempel de fm SørøstEuropa.

dame», som ligner på den sørosteuropeiske tradisjonen. Knappheten på jord førte etter alt å dømme til økende konkurranse mellom grupper - en konkurranse som ritu­ elt kom til uttrykk i rivalisering om å bygge stadig større templer. Et dominerende presteskap ser ut til å ha kanali­ sert folks energi mot religiøse monumentalbygg snarere enn mot forbedring av jordbruksmessig infrastruktur i form av terrasser som kunne begrense crosjonsprosessene. Ca. 2000 f.Kr. faller dette systemet sammen og erstattes av enkel kremasjonsbegravelse. Slike forsøk på rituell takling av økologiske problemer finner man ofte på isolerte øyer, for eksempel Påskeøya, som vi skal komme tilbake til i et senere kapittel.

Kreta bryter Kykladenes dominans Fra omkring 2000 f.Kr. mistet Kykladene betydning i Middelhavs-området. Det er nærliggende å sette dette i forbindelse med at vi nå finner de første palasskonstruksjonene på Knossos på Kreta. Her vokste den såkalte minoiske sivilisasjonen fram, med navn etter kong Minos, en skikkelse i gresk mytologi. Hvordan kunne det ha seg at de små Kykladene domi­

nerte Egeerhavet i det 3. årtusen, til tross for at Kreta lå minst like godt til for sjøhandel og gav vilkår for en langt større jordbruksproduksjon? Og hvordan kunne Kreta bli dominerende fra omkring år 2000 uten at vi finner spor av militære maktmidler tilsvarende dem som preget Kykladene i den foregående perioden? Det har ennå ikke lykkes forskerne å gi tilfredsstillende svar på disse spørs­ målene. For vår del vil vi antyde at politisk sentralisering muli­ gens kom først på Kykladene fordi de var mindre. Det gjorde det lettere å skaffe seg kontroll over bøndenes overskuddsproduksjon av oliven, druer og ull og å utnytte denne kontrollen politisk og økonomisk. På Kreta var det i det 3. årtusen ingen borger, selv om øya da hadde vært befolket i vel 4000 år. Funn av bronsevåpen og egyptiske steinvaser viser at Kreta i det 3. årtusen ikke stod utenfor handelen i Egeerhavet og det østlige Middel­ havet. Men det ser ikke ut til at jordbruksbefolkningen der deltok i varebyttet i samme grad som folk på Kykla­ dene. Fra omkring 2000 blir bildet et helt annet, og det er tydelig at Kreta i det følgende halve årtusen dominerte Kykladene politisk og økonomisk. Likevel finner vi fort­ satt ingen tegn på et maktapparat - befestninger eller hær

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

Den amerikanske arkeologen

Marija Gimbutas (1921-94) har med utgangspunkt i stu­

dier av neolittiske boplasser i Sørøst-Europa fremsatt sti­ mulerende, men omstridte

perspektiv er på Europas kul­ turhistoriske utvikling, Gim­

butas hevder at de mange

funnene av såkalte morgudinnerfram til begynnelsen av

det 4. årtusen avspeiler kvinnemakt (matriarkat), et argu­

ment vi finner uholdbart.

Derimot er vi mer på linje med Gimbutas når hun hev­

der at fremveksten av kur-

gan-tradisjonen avspeiler indoeuropeisk innvandring

fra svartehavssteppen.

195

Ruinene av Faistos-palasset. Det ligger på en høyde omgitt

av den fruktbare Mesarå-sletten, er av lignende type som

Knossos-palasset og går i sin opprinnelige form tilbake dl begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr. Ca. 1450f.Kr. ble Fais­ tos-palasset ødelagt.

Den engelske arkeologen Arthur Evans (1851-1941) begynte utgravningene i Knossos i år 1900 og holdt på

i hele 35 år. Han brukte flere millioner kroner av sine egne

penger til dette arbeidet.

Dobbeltøksen var utvilsomt et

av de viktigste symbolene i den minoiske religionen. Den blir da også tolket som den

såkalte morgudinnens emblem. På bildet en av de gulløksene som ble lagt ned

som offergaver i den hellige Arkalokhori-hulen sørøst for Knossos.

196

- som kunne tvinge overskuddsproduksjon ut av bøn­ dene. Heller ikke finner vi statuer, innskrifter eller andre tegn som kan fortelle oss hvem herskerne var. Men vi kjenner fem palasser med Knossos som det ledende. Og når Kreta kom til å beherske Kykladene, må det tidligere ha utviklet seg en eller annen form for sentralmakt der, sannsynligvis basert på en annen herskerteknikk. En for­ utsetning var sikkert utviklingen av en sterkere flåtemakt enn Kyklade-folkene rådde over. Så stor som Kreta var, måtte en samlet utnyttelse av ressursene der også gjøre det mulig å utkonkurrere Kykladene i tidens handel. De første tegnene på en mer samordnet innsats fra Kreta i den østlige middelhavshandelen finner vi på den østlige delen av øya. Her hadde bosetningen i Vasiliki allerede omkring 2500 f.Kr. bylignende trekk. Like tidlig kjenner vi fra Myrtos flere av de typiske seglene vi forbin­ der med sentralisert administrasjon av handel. Samord­ ningen av handelen bygde tydeligvis i liten grad på mili­ tær tvang over bøndene. Sannsynligvis var dette en grunn til at overskuddsproduksjonen deres ble satt senere inn i underhold av spesialiserte håndverkere enn på Kykla­ dene. Når dette omsider skjedde, ser det ut til å skyldes at bøndene så fordeler i det eller oppfattet det som sin plikt. Uansett hvilken ideologi det var som bandt befolkningen sammen, ble den uttrykt i lignende symboler som vi ellers finner i Sørøst-Europa og det tidlige Anatolia: kvinnefigu­ rene, dobbeltøksen, oksehornsymbolet og slangen. Vi finner det rimeligst å forklare de tidligste samordningstendensene på Kreta med at handel og flåteutbygging ble organisert med tempellignende institusjoner som sentre for den lokale fordelingen av innførte varer. Importvarene nådde sannsynligvis i en viss grad også bøndene og var en forutsetning for at de var villig til å produsere jordbruksvarer til eksport (vin, olivenolje, ull) eller til underhold (korn, kjøtt m.m.) av håndverkere og

I BEGYNNELSEN

spesialister ved de religiøst-rituelle institusjonene. Om­ kring 2000 var sentraliseringen på Kreta kommet så langt at øyas flåtestyrker kunne stoppe plyndringene og piratvirksomheten fra Kykladene.

De minoiske palassentrene Etter at Kreta var blitt den ledende makten i Egeerhavet, økte befolkningen sterkt. Enkelte forskere har hevdet at folketallet i minoisk tid nådde opp i 250 000. Nå ble det også bygd fem eller seks palasskomplekser på Øst-Kreta. Det er omdiskutert om de utgjorde selvstendige enheter eller om de alle tilhørte en samordnet politisk organisa­ sjon. Vi tolker mangelen på befestninger som tegn på at det ikke var konkurranse mellom dem og at de derfor hørte til samme politiske system. Knossos er det største av palassene og det eneste der vi kjenner et tronsallignende rom. Sannsynligvis var dette da det politiske sentrum. Målia lenger øst på nordkysten spilte sannsynligvis en viktig rolle i sjøhandelen. Faistos var øyensynlig sentrum for Mesarå-sletten som når ned mot sørkysten. Palasskompleksene kombinerte flere funksjoner. De var politisk-administrative sentre, de var lagre for oliven­ olje, vin og korn, og de var i høyeste grad religiøst-rituelle sentre. På Knossos var det rom for 400 store krukker, opp til to meter høye, til lagring av olivenolje og vin. Samlet kunne de ta 100 000 liter. På toppen av sin makt kan selve Knossos-palasset og den omliggende byen ha rom­ met en befolkning på 20 000. Om de religiøse og rituelle funksjonene Knossos-palasset hadde, vitner spesielle rom med små altere og mangfol­ dige kunstuttrykk i fresker, figuriner og annet. Et særlig interessant rom er den såkalte dobbeltøks-helligdommen.

Den er bygd i tre nivåer. På det laveste trinnet finner vi krukker og vaser som trolig ble brukt i ofringen På neste trinn står en stol med tre ben, omgitt av små kopper til drikkoffer. Det høyeste og bakerste trinnet var for selve den store gudinnen, den minoiske kulturens hovedhelligdom. På dette trinnet dominerte to sett av de såkalte hel­ lige horn (sadellignende stiliserte oksehorn) som vi også kjenner fra Sørøst-Europa og Anatolia. Mellom hornene var det en fordypning for den hellige dobbeltøksen. Ifølge den svenske historikeren Martin P. Nilsson hadde dob­ beltøksen lignende funksjon i minoisk religion som kor­ set og halvmånen innen kristendommen og islam. På hver side av hornene stod terrakottafigurer, en av dem var sannsynligvis gudinnen selv. Dobbeltøksen var hennes emblem. Vi kjenner ellers en rekke fremstillinger av gudinnen, ofte sammen med slangen og duen. De minner klart om elementer vi tidligere har sett i Sørøst-Europa og i Midtøs­ ten. Men på ett viktig punkt skiller disse figurene seg ut de har alle en rik, naturalistisk klesdrakt og fremhevede nakne bryster. Gudinnen, oksehornene, slangen og dob­ beltøksen utgjør et kompleks av symboler som vi må regne med har tjent til å underbygge viktige trekk i det minoiske samfunnets ideologi. Det ser ikke ut til at det fantes spesielle templer for ritualer omkring de minoiske religiøse symbolene. Kulten foregikk øyensynlig i stor grad i hjemmene, selv om vi må anta at de spesielle hellige rom i palassene og adelens vil­ laer gav plass for mer offentlige seremonier. Et viktig element i minoisk kultur som vi ennå ikke har maktet å tyde, er forekomsten i palasser, privathus og på andre funnsteder av leirtavler og andre gjenstander med skrifttegn - den såkalte linear A-skriften, som langt på vei synes å være identisk med den greske linear B-skriften. På leirtavlene dreier dette seg om regnskaper med oppgitte mengder av jordbruksvarer som korn, oliven, fiken, vin, ull, men også husdyr og mennesker. På de andre gjenstan­ dene er det mest religiøse votivinnskrifter. Alle tekstene er svært korte. En lengre tekst i en annen skrift finner vi på Faistos-skiven, en leirskive med 241 innstemplede tegn fordelt på 61 ord. I den senere tid har den norske språk­ forskeren Bjarte Kaldhol på grunnlag av språkvitenskapelig analyse av en del tekster søkt å knytte minoisk linear A til det utdødde språket hurrisk i Midtøsten. Dette vil i så fall tyde på at jordbruket ble brakt til Egeerhavet av folk som kom forut for de mykenske indoeuropeerne. Handel var en hovedforutsetning for den minoiske sivilisasjonen. Kypros var med sin kobbereksport en vik­ tig handelspartner, og det ble også innført tinn, muligens fra Anatolia eller Spania. Handelsforbindelsene med Egypt hadde stor betydning. Dit utførte Kreta olivenolje, vin, ulltekstiler og luksuskeramikk og fikk tilbake gull, elfenben og ferdigprodukter som fajanse og smykker. Fra Levanten kom purpur og krydder. Kretas innflytelse over øyer som Keos, Kythera, Melos, Rhodos og Thera (Santorini) var så stor at det er berettiget å tale om et minoisk handelsimperium. På det greske fast­ landet er det også klare tegn på minoisk innflytelse, særlig etter 1600 f.Kr. Her hadde militært overlegne mdoeuro-

Det såkalte tronrommetfra palasset på Knossos. Her fant Evans en tronstol fint utskåret i stein. Muligens hadde han rett da han lanserte den som Europas eldste trone. Rommet i seg selv er lite og lavt under

taket, med vegger dekket av fresker med griffer (løver med fuglehoder). Fuglehodet er et svært vanlig motiv som går tilbake til de eldste jordbruks­ kulturene i Sørøst-Europa, det vi kan kalle den gammeleuropeiske tradisjonen. I tilknyt­ ning til tronrommet ligger det et lite kammer med et nedsenket gulv. Det er rimelig å anta at det ble brukt til ritu­ elle renselser i forbindelse med seremonier i tronrom­

met.

Jordskjelv og offerdrap I 1979 ble det minoiske Anemospilia-tempelet gravd ut ca. 7 km sør for Knossos. Det ble funnet fire skjeletter som sammen med andre spor peker mot dramatiske hendinger omkring 1700 f.Kr. I tempelets sentrale del, i det aller helligste, ser det ut til at en ung mann på ca. 18 år ble drept ved at puls­ årene ble skåret over slik at han blødde seg i hjel. Blodet ble samlet opp i et offerkar, en rhyton. Tydeligvis dreide det seg om et rituelt offerdrap, antagelig utført av en «prest» som etterpå mistet livet i korridoren utenfor. Med seg hadde han en kvinne, trolig en prestinne, og en tredje person som har etter­ latt seg et så dårlig bevart skjelett at kjønn og alder ikke lar seg bestemme. Presten ble funnet med hendene løftet som om han ville beskytte seg mot taket, som øyensynlig falt ned og drepte ham. Hele tempelet ble åpenbart rammet av jordskjelv og brant etterpå. På forhånd var menneskeofringer kjent fra den krigerske mykenske kulturen på fastlandet, men det kom som et sjokk på utgraverne at noe tilsvarende hadde foregått i et tempel i den antatt fredelige minoiske kulturen på Kreta. Ofringen er i dette tilfellet blitt tolket som et forsøk på å avverge trusselen om jordskjelv. Presten bar en fingerring av sølv og jern og hadde et nydelig utført segl i beltet. Jern var på denne tiden et så uvanlig og dyrt materiale at ringen antagelig ble båret av en som tilhørte overklassen. Det er meget mulig at seglet ble brukt til forsegling av varer til og fra tempelet. Vin, kom, grønnsaker og tøyruller ble funnet lagret i flere store pithoser (krukker) i tempelet.

peiske folk, sannsynligvis grekernes forfedre, på denne tiden overtatt kontrollen fra folk av en lignende kulturtra­ disjon som folkene på Kreta. Vi regner derfor ikke med at

FRA JEGERSAMFUNN TIL SIVILISASJON

197

annet i gravskikkene. Like fra 2800 kjenner vi fellesgraver i form av store, runde steinstrukturer, såkalte tholosgraver. Noen har vært i bruk i over tusen år. Etter 2000 er de døde blitt gravlagt i leirkister, og gravgodset begynner å røpe sosiale forskjeller. I Målia er det også funnet graver med krigsutstyr og et gullignende septer. Slike rangsforskj eller bygde trolig på ulik kontroll over både økono­ miske og militære hjelpemidler.

Rmme mOrnmAe hinnefiigU'

m ifamnastj) er hfft i

fasjfanse «Jg famna i a tempd i

«tos vesdi^e Mm