NS - fra parti til sekt 1933-37 [PDF]

Zitiervorschau

Hans Olaf Brevig

NS — Fra parti til sekt 1933-37

NB Rana Depotbiblloteket

PAX FORLAG A/S, OSLO

I kommisjon for Danmark: Borgens Forlag

Omslag av Bjørn Roggenbihl © Hans Olaf Brevig Trykt med støtte av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd

Trykt i Aktietrykkeriet i Trondhjem

Forord

Denne boken er en hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Den ble utarbeidet i 1964-65, og trykkes nå med støtte fra Norges Almenvitenskapelig Forskningsråd. En rekke personer har vist meg stor velvilje under arbeidet med avhandlingen. Avdøde sjefsredaktør Chr. A. R. Christensen leste igjennom manuskriptet og ga verdifulle råd. Det samme har pater Halvard Rieber-Mohn gjort. Jeg har hatt stort utbytte av samtaler med professor Ulf Torgersen. Samarbeidet med min gode venn mag. art. Bjørn Vidar Gabrielsen har vært nært og fruktbart. Men først og fremst vil jeg få takke min veileder, pro­ fessor dr. philos. Magne Skodvin, som alltid var like hjelpsom og inspirerende. Hans Olaf Brevig

Innhold

Forord............................................................................................ 5 Innledning ................................................................................... 9 Bakgrunnen for dannelsen av Nasjonal Samling.................... 12 NS’ dannelse og ideologi........................................................... 24 Ledere, oppbygging og virke..................................................... 40 Forsøket på å danne en Nasjonal Blokk i 1934 .................... 57 Indre spennihger i partiet............................................................ 74 Konklusjon................................................................................... 105 Tillegg: NS’ rekruttering........................................................... 108 Kildemateriale............................................................................... 112 Noter.............................................................................................. 115 Bilag: Diverse dokumenter ........................................................ 121 Redegjørelse for Nordiske FolkereisningsRetningslinjer 121 Statsråd Quislings tale i Stortinget 7. april 1932 .......... 125 Klare linjer, av statsråd Vidkun Quisling........................ 129 Opfordring til Nasjonal Samling av Vidkun Quisling . i 134 Nasjonal Samlings program.................................................. 141 Hvad vi vil, av høyesterettsadvokat J. B. Hjort.......... 146 Skriftlig Troskapserklæring.................................................... 155 Personregister .......................................................................... 157

Innledning

Nasjonal Samling (NS) var et av de mange politiske partier som dukket opp i de «harde tredveårene». Partiet spilte en ubetydelig rolle i norsk politikk; det maktet ikke å bli representert på Stor­ tinget, og på det lokalpolitiske plan utøvde det minimal inn­ flytelse bortsett fra i Stavanger. * ) Dermed er det ikke sagt at det førte en anonym tilværelse eller at det ble neglisjert i samtiden, snarere tvertimot. NS’ oppkomst må sees i nøye sammenheng med den generelle fremvekst av fascisme og nazisme ute i Europa. Det var som et utslag av liknende stemninger at Norges første førerparti ble skapt her hjemme. Derfor er det viktig å holde det internasjonale, like meget som det nasjonale, perspektivet for øyet når partiet skal vurderes. Norsk arbeiderbevegelse bekjempet partiet ut fra en kampinnstilling til fascismen rent generelt, men til å begynne med også ut fra en viss frykt for at utviklingen i Norge kunne ta samme retning som i Italia og Tyskland. Den borgerlige leir, og spesielt høyrekretser, bekjempet også partiet, vesentlig ut fra to motiver; frykten for en konkurrent, og antipati mot fascismen. Det første motivet var dominerende til å begynne med, men kom etter hvert i bakgrunnen da oppslutningen om NS ble så liten. Det andre motivet kom stadig klarere frem etter som skildringene av nazifiseringen i Tyskland ble kjent i Norge. Rekrutteringen til partiet (se Bilag) kom først og fremst fra «borgerskapet»; i hele partiets *) Ved kommunevalget i 1934 fikk NS 12,3 % av stemmene og 8 representanter i bystyret. Norges offisielle statistikk IX, 57, s. 28.

9

ledersjikt fantes det knapt mer enn én som kunne kalles «arbei­ der». Nasjonal Samling er uttrykk for en norsk høyreradikalisme som gradvis glir over i ren protofascisme. Da det etter Stortingsvalget i 1933 og kommunevalget i 1934 ble klart at det ikke kunne gjøre seg gjeldende, ble det knapt nok tatt alvorlig på politisk ansvarlig hold. Fra våren 1937 var NS redusert til en sekt med Quisling som det ubestridte midtpunkt. Spenningene i partiet hadde nådd klimaks og endt med et brudd. Bare Quisling og hans trofaste be­ undrere stod tilbake etter at nesten alle de aktive og dyktige or­ ganisasjonsfolkene med J. B. Hjort i spissen sa partiet farvel. Som en rød tråd gjennom NS’ historie de tre-fire første årene går striden mellom den virkelighetsfjeme og upraktiske Quisling som hele tiden var fasaden, og den jordnære, aktive og organisa­ torisk talentfulle J. B. Hjort, selve kraftsenteret i partiet. I denne undersøkelsen har vi brukt så vel muntlige som skrift­ lige kilder. En del av nøkkelpersonene i partiets første tid har det lyktes å komme i kontakt med. Intervjuene har vært meget nyttige. De har gitt et levende inntrykk av den atmosfære som omga partiet. Utallige små anekdoter har vært med å bygge opp et realistisk bilde av partiet, av hovedpersonene og av selve tiden. Men selvfølgelig trenges det her en ekstra porsjon med kritisk innstilling fordi problemene om norsk nazisme før krigen, nesten like meget som under krigen, i høyeste grad må sies å være brenn­ bart stoff. Ikke minst på grunn av rettsoppgjøret er enkelte av intervjuobjektene mer enn vanlig utsatt for rasjonalisering, erind­ ringsfeil og erindringsforskyvninger. Av skriftlige kilder har Quislings arkiv, som inneholder doku­ menter fra ulike NS-kontorer, vært den ubetinget viktigste. Ved bruken av denne kilde har det vært nødvendig å øve skarp kritisk vurdering. En del av korrespondansen inneholdt opplysninger som man lett kunne kontrollere var direkte usanne. Hensikten var klar; det gjaldt for nedskriveren å stille seg og sine i et gunstig lys og ofte en potensiell eller reell rival i et tilsvarende ugunstig. Brevvekslingen mellom Føreren og en del av lederne har vært meget opplysende og interessant. Den har flomlyst hvordan et 10

lite førerparti virker i praksis, hvordan samarbeidet foregår innen partiet og hvordan det ter seg overfor demokratiet som helhet. En rekke aviser er blitt gjennomgått systematisk for det tids­ avsnitt undersøkelsen gjelder. For enkelte, som f.eks. Tidens Tegn, har det vært nødvendig å gå tilbake til 1930. Det riktigste ville ha vært å gå helt tilbake til midten av 1920-årene for å finne den ideologiske bakgrunn for partiet. En slik undersøkelse har imidlertid vært for omfattende for denne oppgaves ramme. Det har ikke tidligere vært gjort næ forsøk på å skrive Nasjo­ nal Samlings historie 1933—1937, bortsett fra en propagandabok som ble utgitt under krigen (Haldis Neegaard Østbye: Nasjonal Samlings historiske kamp 1933—1940).

I Bakgrunnen for dannelsen av Nasjonal Samling

Hvilke forløpere hadde Nasjonal Samling (NS)? Hadde det tid­ ligere vært gruppedannelser i liknende retning som kunne gi gro­ bunn for partiet? NS var i følge Quisling1) fortsettelse av den fascistinspirerte bevegelsen Nordiske Folkereisning (NF) som ble stiftet den 13. mars 1931. Folkereisningen ble aldri virkeliggjort som organisa­ sjon, den ble kun en plan på papiret. Men det vesentlige i denne sammenheng er at to av initiativtakerne, major Quisling og kap­ tein Prytz, også spilte en helt avgjørende rolle ved stiftelsen av NS. Den viktigste årsak til at forsøket med NF ble oppgitt, var utvilsomt at Quisling allerede den 12. mai gikk inn i bondeparti' regjeringen Kolstad som forsvarsminister. Dermed åpnet det seg nye perspektiver for ham. Han kunne forsøke å virke gjennom et solid etablert parti. Under tydelig påvirkning av italiensk fascisme utstedte aksje­ megler Kari Meyer allerede i 1927 sitt fascistiske opprop med opp­ fordring til dannelse av en «National Legion».2) Meyers oppford­ ring hadde ikke bare brodd mot marxismen, den påpekte også at partipolitikerne hadde spilt falitt og at samfunnet måtte organise­ res på korporativt grunnlag. Meyer, som skal ha vært en ganske effektfull, men ukresen og sterkt demagogisk taler, greidde ikke å samle mange tilhengere. Hele partiet ble nærmest en komisk li­ ten politisk sekt der bl.a. sirkusdirektør Norbeck spilte en frem­ tredende rolle. Mer direkte tysk naziinspirert var Norges Nasjonal-sosialistiske Arbeiderparti, en nokså løs organisatorisk sammenslutning som så 12

dagens lys i 1930.3) Partiet ga ut avisen Fronten, som hadde økonomisk støtte fra arkitekt Eugen Nielsen og ble redigert av Adolf Egeberg jr. Walter Fiirsts «Nationale Klubb» var nærmest et diskusjons­ forum hvor man håpet en ideologi skulle utkrystalliseres som var egnet til å redde Norge ut av krisen.4) Klubben må sies å ha hatt et nokså harmløst skjær over seg. Disse gruppene, som ble ledet av nærmest apolitiske elemen­ ter, hadde minimal innflytelse, og gir nærmest uttrykk for ten­ denser til å «leke indianer» i politikken. De var og ble kuriosi­ teter, mer egnet til munterhet enn til indignasjon. Men det var andre, og mer betydningsfulle organisasjoner som etter 1930 gikk i tydelig fascistisk retning. Fedrelandslaget, som ble stiftet i 1925 av bl.a. Christian Michel­ sen og Fridtjof Nansen, var opprinnelig tenkt som en støtte­ organisasjon for de borgerlige partiene med klar brodd mot «marxismen» og som en slags åndelig mobilisering mot arbeider­ bevegelsens revolusjonsplaner. Etter 1930, da Arbeiderpartiet gradvis manøvrerte seg bort fra sin revolusjonære linje, gled Fedrelandslaget over i fascistisk ret­ ning. Mens organisasjonen i 1930 viftet med et medlemstall på ca. 100.000, ble det etter dette året stadig redusert.5) En stor del av såvel medlemmene som ledersjiktet i NS hadde vært med i laget. Overgangen til NS kan best karakteriseres som høyreradikal avskalling fra Fedrelandslaget. Sterkt forankret i det borgerlige samfunn var også de rent mili­ tært oppbygde «hvite garder», Samfundsvernet og Ledingen (Leidangen) .6) Samfundsvernet som ble grunnlagt i 1923 var en sammenslut­ ning av de kontrarevolusjonære foreninger i en organisasjon. Celleprinsippet ble knesatt og hvert nytt medlem måtte ha to faddere. Etter to års virke hadde organisasjonen ca. 3000 medlem­ mer. Instruksjon i skyting og gatekamp foregikk på øyer i Oslo­ fjorden og i Nordmarka. Samfundsvernet fortsatte som privat or­ ganisasjon frem til 1928. Etter den tid ble vernets lokalavdelin­ ger stilt under politimestrenes kommando. Ledingen var en frivillig militærorganisasjon i likhet med Sam­ fundsvernet, men med den store forskjell at mens «vernet» var ba­ 13

sert på frivillige økonomiske bidrag og opprettet på privat ini­ tiativ, så inngikk Ledingen som et ledd i forsvarsordningen av 1933. Mannen bak proposisjonen om denne forsvarsordning var in­ gen ringere enn forsvarsminister Quisling. Alle de borgerlige re­ presentanter, bortsett fra fire venstremenn som stemte for utset­ telse, gikk inn for Ledingen. Arbeiderpartiet på sin side hevdet at en godkjennelse av Ledingen var det samme som å «slippe fascismen inn bakdøren». Frivillig militæropplæring var innført, men entusiasmen for til­ taket fra statsmaktenes side kunne neppe kalles overveldende. Det årlige bidrag var bare kr. 15.000,-. I henhold til den nye po­ litiloven av februar 1936 ble det opprettet forbud mot private gar­ der. Dermed var Samfundsvemet dødsdømt. I juli samme år ble Leidangen, som den da hette, fratatt statsstøtten, og uten støtte kunne ikke den frivillige militærutdannelse fortsette. Som en motvekt mot LO’s sterke stilling gikk prost Aandstad i gang med å danne sine borgerlige fagforeninger, «Arbeidets Fri­ het» og «De Frie Arbeidere», eller «de gule fagforeninger», som de ble kalt. Deres innflytelse og tilslutning var nokså liten, men som symptom på den borgerlige misnøye med fagbevegelsens sterke stilling er det viktig å ha dem for øyet. Fellesnevneren for alle disse «borgerlige» organisasjonene var revolusjonsfrykten. De er alle uttrykk for det «bestående sam­ funns» forsvarsmekanismer. Hvorvidt denne frykten var berettiget, er et helt annet spørsmål som ikke skal behandles her. Det vesent­ lige og avgjørende var at mange trodde i fullt alvor at revolusjo­ nen ville komme. Et annet trekk ved disse bevegelsene var den undertone av forakt overfor politiske partier og misnøye med parlamentarismen som særlig Den Nationale Legion og Fedrelandslaget represen­ terte. Den økonomiske verdenskrise som startet i USA i 1929 kastet millioner av mennesker over hele verden ut i økonomisk elendig­ het. Også Norge ble hardt rammet av krisen; arbeidsledighet, streiker, lockouter og tvangsauksjoner hørte til dagens orden i tredveårenes Norge. Uroen og gjæringen fremkalte melkestreiken i Fana, opptøyene i Randsfjorden og Menstadslaget, spontane masseaksjoner som er uttrykk for fortvilelse og forbitrelse.

14

I 1931, året da krisen hadde rammet Norge, så en ny fascistinspirert bevegelse dagens lys her i landet. Det var Nordiske Folkereisning, som ble stiftet den 13. mars 1931 etter initiativ fra bl.a. major Quisling og kaptein Prytz. Folkereisningen ble aldri virkeliggjort som organisasjon, den ble kun en papirplan. Men den hadde ærgjerrige planer. I følge «retningslinjene»7) for or­ ganisasjonen som ble publisert kort etter dannelsen, ble det fast­ slått at vi lever i et «tidsskifte» og at det er en «krise i verdenssivilisasjonen». Gjennom den internasjonale kommunisme ut­ dypes verdenskrisen, som kan bli katastrofal. I Norge er krisen så alvorlig at den «holder på å ødelegge landet». Folket går mot «anarki og oppløsning». Det rår forbitrelse over landets «usle po­ litiske stell». Marxismen er en religion og må derfor bekjempes av «en politisk-religiøs bevegelse», en folkereisning som må bygge på det faktum at de nordiske folk representerer «det mest verdi­ fulle raseinnslag i menneskeslekten, den store nordiske rase». Folkereisningen vil arbeide for en positiv nasjonal politikk og «tilintetgjøre den importerte fordervelige kommunistiske opprørsbevegelse —». I stedet skulle arbeiderne vinnes for en «byggende nasjonal arbeiderpolitikk». Samfunnet skulle organiseres som en «nasjonal og sosial nordisk folkestat på individualistisk grunnlag og med et sterkt og stabilt styre.» Bevegelsen må derfor samle seg om å få organisert «ved siden av Stortinget» et riksting med tilhørende institusjoner og således etablere et tokammersystem. Dette er nødvendig fordi partipolitikken har vist seg «ufruktbar». Bevegelsens primære hensikt er å «vekke» det norske folk om «dets rasebundne egenart og bringe dets evne til rikere utfoldelse.» Folket skal reises til nytt liv og verden skal få en «nordisk ånd». Nordiske Folkereisning (NF) vant minimal tilslutning i sin korte levetid, men vakte sympati i en liten krets av offiserer og for­ retningsfolk. Den var en typisk autoritær bevegelse, som ikke ser ut til å være tenkt som et politisk parti. Det synes som man håpet at det budskap bevegelsen forkynte ville vinne tilslutning i alle partier og samfunnslag og være en «surdeig» på såvel apolitisk som tverrpolitisk grunnlag. Bevegelsens ideologi har de kjennemerker man finner igjen i nazisme og fascisme: uforsonlig kamp mot marxismen, anti-demokratisk målsetting, understrekningen av det rasistiske elementet,

15

forsøket på å utforme en lære som skulle forene og forme mot­ stridende krefter i samfunnet. Mye av det bevegelsen gikk inn for var svært uklart utformet, men så ble det jo også understreket at den var «religiøst bestemt, nasjonal, social og nordisk eller om man vil social-individualistisk». Quisling ble bevegelsens selvskrevne leder, han var fasaden og den store reklameplakaten, slik han senere ble det i NS. To måneder etter stiftelsen av Nordiske Folkereisning fikk Quis­ ling tilbud om å gå inn i regjeringen Kolstad. Han aksepterte straks tilbudet. Men ved det var også en helt ny situasjon opp­ stått for Quisling og hans nærmeste tilhengere. Våren 1931 var Quisling en mann uten fast arbeid. Hans vi­ dere karriere i generalstaben var det da forlengst satt en stopper for, hans deltakelse i hjelpearbeidet i Russland var avsluttet.8) Hva skulle bli av ham nå? Mannen var utvilsomt på utkikk etter muligheter. En ministerstilling kunne i alle fall for en kort tid løse hans problemer. Gjennom den posisjon og innflytelse en statsrådsstilling i seg selv ga, kunne nye veier åpnes. Med ett slag kunne han tre frem på den politiske arena, han kunne såvel i Regjering som i Storting forfekte sine ideer, han kunne som forsvarsminister kanskje sterkere enn noen andre i ord som i gjerning bekjempe den «internasjonale revolusjonære kom­ munisme».9) En enestående mulighet var dukket opp. Det er ikke til å undres over at han grep tilbudet med begge hender. Dessuten, og det er kanskje det viktigste, var han overbevist om at han hadde et «kall». Nå kunne han i langt større utstrekning enn før ofre seg for det. Forløpet for hans utnevnelse er ikke helt klarlagt. Mye tyder på at kretsen rundt Quisling: kaptein Prytz, redaktør Aadahl i Nationen, direktør Throne Holst,10) og redaktør Thommesen i Tidens Tegn har spilt en avgjørende rolle. De kjente alle til NF og dens «retningslinjer», de visste godt hvor Quisling stod når det gjaldt «marxismen». Deres støtte til hans kandidatur må tolkes som sympati for hans ideer og politiske synspunkter. Et annet mo­ ment som trolig også har vært medvirkende for deres motivering, er Quislings glimrende militære examina. De nevnte herrer, som alle var personlige venner av stats­ minister Kolstad, utøvet en sterk innflytelse. Når sjefen for Indu-

16

striforbundet og to redaktører stod sammen om hans kandidatur, og når statsministeren in spe selv visste at mannen var en frem­ ragende militær fagmann, så lar valget av Quisling seg naturlig forklare. Mye tyder da også på at forsvarsministeren hadde en heldig hånd om den daglige administrasjon av sitt departement.11) Man bør ikke glemme at mannen tidligere under Fridtjof Nansens ledelse hadde løst administrative problemer i Sovjet. Men som medlem av en regjering var han helt uskikket. «Når det gjaldt å opptre politisk i ein gitt situasjon, å analysera, kalkulera, vurdera, manøvrera, var han fullstendig hjelpelaus.»12) Hans innlegg ble holdt som almene erklæringer og dreide seg nesten uteluk­ kende om to saker, «den marxistiske fare» og Grønlandssaken.13) Når andre saker ble diskutert satt han taus, fordypet i sine egne tanker. Ja, selv når forsvarssaker ble diskutert spilte han en mer­ kelig passiv rolle. Han var langt fra noen glødende forsvarsvenn som satte alt inn på et solid forsvar. Hans mål var en engere forsvarsplan, hvor tanken sannsynligvis var å bygge opp et elitekorps som ikke var tenkt til kamp mot en ytre, men mot en indre fiende, «marxistene».14) I tredveårene var det ålment antatt at det var Quisling som sendte tropper til Menstad. Selv tok han gladelig på seg ansvaret. Virkeligheten fortoner seg annerledes. «Det var dels etter initiativ av visse stortingskretser, dels etter forslag fra Justisdepartemen­ tet at regjeringen besluttet å sende militære til Menstad,» sier Sverre Hartmann i sin Quisling-biografi.15) I Grønlandssaken var han aktivist på sin hals. Her var det in­ gen kompliserte valgmuligheter som satte mannens evne til parlamentering og kalkulering på prøve. Saken var enkel og grei, i alle fall for Quisling. Enten var man aktivist eller så var man det ikke. Nøyaktig samme handlingsmønster ser ut til å ha bestemt hans holdning til «marxistene». Sjelden eller aldri gir han uttrykk for et nyansert tankemønster. Quisling er kanskje den mest ekstreme representant for sort-hvitt tenkning som norsk politisk liv kan påvise. Quisling ble et fremmedlegeme i regjeringen, han var den tause sfinx. Så lenge Kolstad levde gikk det på et vis, men da han døde og Jens Hundseid ble regjeringssjef, brøt uværet for alvor løs. 2 — Nasjonal Samling

17

Hundseid prøvde nemlig å skifte ut forsvarsministeren, men uten hell. Den nærtagende Quisling kom i et voldsomt motsetningsfor­ hold til sin regjeringssjef. Stats- og forsvarsministeren dannet to motpoler i regjeringen som konstant var på krigsstien mot hver­ andre. For å styrke sin posisjon utarbeidet Quisling flere ganger lange promemoriae16) som han distribuerte blant regjeringens medlemmer. Disse var dels angrep rettet mot Hundseid, dels lange redegjørelser for Quislings egne ideer som slo alle regjerin­ gens medlemmer med undring. Under den nærmest desperate strid med Hundseid ba Quisling sin venn og medarbeider fra NF dr. juris og dr. philos Herman Harris Aall om å uttale sin mening. Aalls hjerne kunne nok mestre kompliserte filosofiske og juridiske spissfindigheter, men når det gjaldt elementær politisk innsikt og vurderingsevne kom den til kort. For å løse konflikten mellom Hundseid og Quisling foreslo han17) oppnevnt en «æresrett» der begge parter skal tale åpent ut om sine klagemål. Forslaget har et skjær av norsk mid­ delalder over seg; høvdingene møter på «tinget» og de kloke menn avsier sin kjennelse. Men Aall var ikke ferdig med det. Han støttet Quisling helhjertet i hans forsøk på å fordrive Hundseid fra statsministertaburetten, «ikke bare fordi han har forurettet Dem, men fordi han er en hindring i dag og i fremtiden for opp­ gaven.» Aall kom i sitt lange og utførlige brev flere ganger tilbake til «oppgaven», og et sted snakker han om å «arbeide sakene frem». Det kan bare være én ting han tenker på; nemlig virkeliggjørelsen av planene om NF som Quisling og hans nærmeste omgangskrets hadde tumlet med. I en eller annen form må NF skyte opp. Aall er tydeligvis ikke positivt innstilt overfor tanken om et nytt po­ litisk parti; til det er vanskene for store. «Det alternativet fal­ ler bort.» På bakgrunn av denne korrespondansen synes Quisling-kretsens tanker om politikk og politisk konflikt å ligge meget fjernt fra de mer gjengse forestillinger i norsk parlamentarisme. I løpet av sin toårige regjeringstid kom Quisling på mange måter i et merkelig lys. Den 2. februar 1932 om ettermiddagen var han en tur nede i forsvarsdepartementer. Selv har Quisling fremstilt saken slik at da han kom ned i departementet, løp en li-

18

ten spenstig mann plutselig frem, kastet pepper i øynene på ham og slo ham ned. Etter å ha kommet til bevissthet gikk Quisling hjem. Først neste dag ble saken meldt til politiet. Regjeringen tok saken opp og utlovde en belønning på kr. 5000,- til den som kunne finne frem til overfallsmannen. Han ble aldri funnet, og overfallet ble aldri oppklart. Vel to måneder etter denne episoden, den 7. april, var det at Quisling holdt sin berømte tordentale i Stortinget (se bilag nr. 2) hvor han beskyldte Arbeiderpartiet for å ha mottatt store penge­ summer fra Russland for å fremme revolusjonen i Norge.18) Han tilbakeviste også beskyldningene om at han skulle ha tilbudt å danne «røde garder» vinteren 1925. Han benektet at han noen­ sinne skulle ha vært tilhenger av Marx, selv om han mente at vårt samfunn er langt fra ideelt organisert. «Det er da ingen skam for en mann at han ser med objektivitet og om mulig med sympati på forsøk på å forandre disse forhold, inntil han blir over­ bevist om at disse forsøk ikke er ærlige eller ikke fører frem. Lenger har heller aldri min sympati strakt seg overfor kommunis­ men og sosialismen.» I siste del av sin tale nyttet forsvarsministeren høvet til å slå et slag for Folkereisningens ideer. «Kamporganisasjonene mellem ar­ beid og kapital» må erstattes av samarbeidsorganisasjoner, det korporative system innføres og arbeidskonfliktene «bringes til ophør». Et av de senere så kjente slagord fra Nasjonal Sam­ lings propaganda, «Fellesnytte foran egennytte», ble også lansert som leveregel for det norske samfunnet. Neppe noe menneske ble ofret så stor spalteplass som Quisling på denne tiden. Et overfall på en statsråd i departementet var en helt enestående sak i norsk politisk liv. Da episoden ikke lot seg oppklare, virket det som en sterk belastning på statsråden. Det samme kan en vel si om Quislings avvisning av røde garde-beskyldningene, som virket langt fra overbevisende. Høsten 1932 ser ut til å ha vært et avgjørende punkt, kanskje et vendepunkt for kretsen rundt Quisling. De såkalte «herremiddagene» fant sted.19) En rekke innflytelsesrike personer møttes og ga uttrykk for sin misnøye med det politiske liv i Norge. Quisling ble en av nøkkelmennene ved disse middagene, ja kan­ skje det sentrale midtpunkt.

19

Hva gikk Quislings politiske tankegang ut på i hans minister) * tid? Marxismen var i hans øyne en pest som for all del måtte utryddes. I stedet for den måtte det norske folk finne tilbake til sitt «livgivende grunnlag»,20) det måtte søke til det rotnorske. Marxismen var «importert» og passet ikke for norske forhold, den skapte splittelse i samfunnet i stedet for samarbeid. Partipolitik­ ken skulle forbys og de store næringsorganisasjoners makt skulle kanaliseres i organisasjoner som omfattet både arbeider og arbeids­ giver. Norge trengte en sterk handlekraftig regjering som kunne rette opp den økonomiske krisens skadevirkninger. I utenrikspoli­ tikken skulle landet søke kontakt med de rasebeslektede folke­ slag, fortrinnsvis de nordiske som utgjorde en «eliterase». Denne raseblokken skulle danne en sterk front mot Sovjet. I sin bok Russland og Vi som kom ut i 1930, preker han «korstog» mot det kommunistiske Sovjet som i hans øyne er en fare for hele den europeiske sivilisasjon. Quisling var selve personifiseringen av revolusjonsfrykten i Norge. Mange av de tanker han fremkastet i artikler og taler, synes forøvrig meget vage og uklare, med rom for utallige tolkningsmuligheter. Hva menes f.eks. med vårt folks «fundamentale prinsipper» eller dets «livgivende grunnlag»? Han er ofte inne på tanken at samfunnet må bygges ut i «pakt med de tradisjoner som bonden har bevart».21) Selv om disse sitater kan oppfattes på mange måter, ser det likevel ut til at de tilsammen kan leses som en slags protest mot hele urbaniserings- og industrialiseringsprosessen. Ekstreme nasjo­ nale bevegelsers brodd mot alt som smaker av fremmedartethet i den nasjonale kulturen fører i sin ytterste konsekvens til en fiendtlig holdning overfor hele den moderne tekniske utvikling. Høsten 1932 ble Quisling for første gang innført i storfinansen som gjest ved de såkalte «herremiddager», hvor betydningsfulle personer møttes for å gi uttrykk for sin misnøye med det poli­ tiske liv i Norge. Kretsen kalte seg «Vårt Land», og i en nokså løs sammenslutning arbeidet den for å støtte de borgerlige partiene økonomisk. Direktør Throne Holst, som næret stor beundring for Quisling, skal ha foretatt introduksjonen.22) De menn som var til stede ved «herremiddagene» representerte sosialt sett meget snevre kretser, som i kraft av sin posisjon og sine verv utøvde en betyde*) Se bilag nr. 3, «Klare linjer».

20

lig innflytelse i samfunnet. Kanskje den mest omtalte av disse middagene fant sted hjemme hos godseier Løvenskiold. ) Her møter vi stortingsmann og fungerende formann i bondepartiet Østby Deglum, sjefen for Samfundsvernet major Hvoslef, ritt­ mester Fougner som ledet Samfundshjelpen, ingeniør Lehmkuhl som var Fedrelandslagets formann, David Seierstad, lederen av Bygdefolkets Krisehjelp, prost H. J. Aandstad, formann for De Frie Arbeidere eller «gule fagforeninger» som de ble kalt. Dess­ uten møter vi tidligere statsminister general Bratlie, direktør Throne Holst, redaktør Aadahl i Nationen og advokatene Chris­ toffer Borchgrevink og J. B. Hjort. Det er bevart et referat fra møtet den 26. oktober. De tanker, ideer og forslag som her ble fremkastet, skilte seg neppe vesentlig fra de som ble hevdet ved liknende anledninger. Deltakerne var på ingen måte en politisk ensartet gruppe som i alt og ett delte syn på tidens politiske problemer, men ett ser ut til å være felles for dem: misnøyen og trettheten med parlamentarismen. Man søkte nye veier for å bringe orden i den parlamentariske «grøt», ) som det ofte ble uttrykt. Man talte om at regjeringen, dersom den ble nedvotert, ikke skulle gå; landet ville da «gli over i dikta­ tur». «Vi så at skuta gikk den gale veien og måtte foreta oss noget.» De to siste uttalelsene stammer fra advokat J. B. Hjort. Den første falt på den nevnte middagen, den andre godt og vel 30 år seinere.25) Advokat J. B. Hjort er ved siden av Quisling den viktigste personen ved disse sammenkomstene. Hjort var en intellektuell kraft av første rang, en dynamisk og handlekraftig personlighet med organisatorisk talent. Disse egenskapene parret med en vold­ som energi og sterk ærgjerrighet, skiller ham ut og gjør ham til en ener i kretsen. Allerede i 1926 var han privatsekretær for finansminister Konow i Lykkes regjering. Han prøvde seg som kommunepoli­ tiker i Bærum, ble oppstilt på Høyres og Frisinnedes fellesliste, men ble bare 4. varamann.26) Ved neste valg ble han ikke nomi­ nert. For en mann som Hjort kan det ha vært et nederlag. Som Quisling spilte han en fremtredende rolle i Oslo Fedrelandslag, men laget seilte ikke lenger i medvind. Tiden var inne til en mer høyreradikal nyorientering. Hjort var den som i gavnet bar frem 21

den retningen som førte til dannelsen av NS. Quisling ble det i navnet. En avgjørende begivenhet var imidlertid skjedd før det ut­ krystalliserte seg et parti av misnøyen: regjeringen Hundseids fall. To linjer som kom til å bli bakgrunnen for NS, avtegner seg i norsk politisk liv fra 1920-arene. Den ene er diffus, men ikke desto mindre tydelig inspirert av italiensk fascisme og tysk nazisme. Den andre er sa iøynefallende at vi kan tale om en poli­ tisk grunnlinje: det borgerlige samfunns reaksjon på arbeiderbeve­ gelsens revolusjonstrusler. Omkring 1930 ligger et krystalliseringspunkt der disse linjene tar til å flyte sammen. Quislings person kom fra nå av til å spille en sentral rolle. Den 24. mai 1930 kom han med sine «Tanker ved Fridtjof Nansens død» i Tidens Tegn. Han manet folket til «nasjonal samling» og advarte på det innstendigste mot marxismen. Quisling kom til a fange interessen hos begge strømninger, Selv var han i høy grad et produkt av det konservative «establishment», men med en trang til store perspektiver på samfunnet. Hans vaghet tillot at hans ord kunne tolkes på mange måter. Dermed kunne folk med ulik holdning se hen til ham som landets redningsmann, som et samlingsmerke. Og Quisling maktet a samle både den akademisk høyre­ radikalisme og den rendyrkete protonazisme — og fascisme, han var akseptabel for den solide besteborger og for den fanatiske nazist. I dette faktum ligger selve utgangspunktet for NS som er det tredje forsøket Quisling gjør på å vinne frem med sine tanker etter at de to foregående, NF og forsvarsministertiden, må beteg­ nes som lite vellykkede. Et interessant spørsmål er hvordan de tyske nazister i begynnel­ sen av 1930-årene vurderte Quisling. Allerede i desember 1930 ble Quisling og tre andre nordmenn oppsøkt av en tysk nazist, Max Pferdekaempfer, som var utsen­ ding for NSDAP s utenlandsavdeling. Hensikten var klar; nazis­ me ønsket å skaffe seg kontaktpunkter i Norge som kunne for­ fekte den nazistiske lære. Som vi har sett hadde Quisling ved sine artikler om Russland høsten 1930 utpekt seg som «antimarxist» nr. 1 i Norge. De tre 22

øvrige møtte den nazistiske lære i et annet skjæringspunkt, de var alle outrerte antisemitter. Kontakten med Quisling ble holdt ved like mens han satt som forsvarsminister. Det er tydelig at nazistenes interesse for Quisling ble skjerpet etter at han gikk inn i regjeringen. Knapt to måneder etter dan­ nelsen av NS understreker Pferdekaempfer i et brev til Himmler at man ikke må miste Quisling av syne «da er fur uns die beste Kanone sein wird».27) På bakgrunn av det kildematerialet som her er nyttet, er det umulig å fastslå om de tyske nazisters kontakt med Quisling ble holdt ved like. Men den kjensgjerning at nazistene tok kontakt med Quisling, må i seg selv tolkes som et klart uttrykk for at de betraktet ham som eksponent for en ideologi beslektet med sin

egen.

II

NS’ dannelse og ideologi

Den 8., 9. og 11. mai 1933 møttes en gruppe menn på Grand Hotel i Oslo. De kom sammen for å danne et nytt parti. Quisling var pa forhånd utpekt som leder; hans tanker, ideer og «retnings­ linjer» skulle være partiets ideologiske fundament.1) Hvilke menn var det egentlig som kom sammen til disse mø­ tene, og hvilken bakgrunn hadde de? Quisling, det sentrale midt­ punkt, kom fra en embetsmannsslekt i Fyresdal. Hans forfedre hadde vært sogneprester i åtte slektsledd. Selv var han utdannet offiser og fikk den beste eksamen som noensinne er avlagt ved Krigsskolen. Han var usedvanlig reseptiv og kunnskapsrik, men ogsa sykelig mistenksom, innadvendt og brennende ærgjerrig. I 1918° ble han beordret som militærattaché i Petrograd og etter et par års tjeneste fikk han det samme oppdrag i Helsingfors. Se­ nere i 1920-arene deltok han aktivt i Nansens hjelpeaksjoner i Sovjet. Quisling møtte kaptein Prytz første gang ved legasjonen i Petrograd. I 1926 opprettet Prytz et kontor i Moskva som Quis­ ling fikk i oppdrag å bestyre. På grunn av ulovlige valutatransak­ sjoner som Prytz hadde foretatt, kom Quisling opp i store vansker overfor de russiske myndigheter. Quisling tok sterkt avstand fra Prytz atferd og forretninger, men senere ble de forsont igjen. Quisling var en lite meddelsom, kontaktfattig enstøing. Slike mennesker er ofte særmerket av trangen til å ha én fortrolig venn som kan sette seg inn i deres tanker, oppmuntre og gi råd og kanskje utføre ting som de selv ønsker, men ikke kan eller vil. Mye tyder pa at Prytz spilte en slik rolle i store deler av

24

Quislings liv. Prytz var smart, kynisk og i høyeste grad utadvendt. Skal en forstå Quislings handlinger og tanker fra han kommer til­ bake til Norge i 1930, er Prytz en helt vesentlig faktor i bildet. Prytz forsto på sin side at Quisling var en mann som kunne være god å ha som en fasade, som man kunne handle gjennom. Prytz’ innflytelse «på Quisling som politiker har vært stor og bestemmende»,2) han medvirket til at Quisling kom under inn­ flytelse av nazistiske idéer. På den annen side må man selv­ følgelig være klar over at Quislings messianisme ledet ham til å søke en menighet. Et moment som i denne sammenheng kan ha en viss interesse er at de britiske, hollandske og tysk-baltiske kretser som Prytz hadde kontakt med i Nord-Russland, så på det sovjetiske styret som opprørere mot den nordiske dyktighet. De var sterkt opptatt av tankene om den nordiske rases overlegenhet. Fra disse kretser var det også at Hitlers rasebiolog Alfred Rosenberg hentet de tyske nazisters raseteorier. Redaktør Adolf Egeberg jr. og Stein Barth-Heyerdahl hadde lenge vært med i Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti. De er begge representanter for den rene tyske nazisme. Egeberg, som i følge eget utsagn hadde vært glødende med i kampen mot marxistene fra 14-15 års-alderen, hadde både vært innom Karl Meyers «legion» og deltatt aktivt i SS-avdelinger i Munchen og Berlin. Som korrespondent for Hationen hadde han fulgt den fascistinspirerte finske Lappobevegelsen på nært hold.3) Egeberg kom senere til å få en sterk stilling i NS bl.a. i kraft av sin redaktørstilling i partiets avis i Stavanger, Vestiandets Avis. Disponent Walter Fiirst, som så vidt er nevnt som initiativ­ takeren til den «Nationale Klubb», var en av dem som fra høsten 1932 i Quisling så en redningsmann for landet. I et forsøk på å få Quisling til å stille seg i spissen for Oslo-laget i Fedrelands­ laget, avla han forsvarsministeren et besøk på denne tiden. Det samme gjorde han våren 1933.4) Direktør Johan Fhrone Holst, som offisielt var medlem av Fri­ sinnede Venstre, var ved siden av Quisling og Prytz den eneste fra «herremiddagene» som var til stede ved åpningsmøtene, men han ble aldri medlem av partiet. Det ble derimot advokat Hjort som ikke hadde anledning til å være til stede ved de første mø-

25

tene. Han ble selve drivkraften i partiet, han er det også som fremfor noen annen trakk opp planene for Nasjonal Samling. De øvrige møtedeltakerne på de første møtene gled enten helt ut av bildet eller kom til å spille en nokså ubetydelig rolle. Hva var det da egentlig som hadde funnet sted siden årsskif­ tet 1933 og som pekte i retning av en partidannelse med Quis­ ling som leder? Allerede under trontaledebatten i januar 1933 kom Arbeider­ partiets parlamentariske fører Nygaardsvold med nokså direkte hentydninger om at Quisling ville danne et nytt «parti».5) I Tidens Tegn av 12. januar samme år påstår tidligere generalsekretær i Fedrelandslaget, major Petter Th. Viken, at «et nytt parti ligger i lufta» og peker i den forbindelse på to aktuelle problemer; for det første «gjenreisningen av vår økonomi» og for det andre et «grundig oppgjør med de revolusjonære krefter». Den 24. februar falt Hundseids regjering. En helt ny situasjon oppsto. Quisling sto igjen helt fritt. Fra nå av blir det som før hadde vært luftkasteller og ideer, utkrystallisert i konkret hand­ ling. Quislings reaksjon lot ikke vente lenge på seg. Et politisk fun­ dament måtte bygges. Nationen bringer tre dager etter regjerin­ gens fall en stor artikkel av Quisling, «Klare linjer». Den 2. mars presenterer han sine «retningslinjer» i Tidens Tegn. Noen kardinalpunkter kommer han stadig tilbake til: den revolusjonære fare og partipolitikkens fallitt. I sine «Klare linjer» rettet han søkelyset mot det faktum at «forsømmelse av jordbruket leder til et lands forfall». Dersom noen klasse i samfunnet overhodet trengte statsinngrep for å reddes fra «utbytting», så var det bøn­ dene «hvis økonomiske kår er brakt i en så skjev stilling». Quis­ ling påpekte også at det for ham alltid har eksistert «kun ett parti: Det norske folks parti». Inseratet i Tidens Tegn ga for en stor del uttrykk for ideene som lå bak «Nordiske Folkereisning». Innlegget i Nationen er ikke til å ta feil av; han er ute og frir til Norges bønder. Bondepartiet og Norges Bondelag med sine godt utbygde organisasjoner virket lokkende. Ennå har han mulig­ heter til å «fange det inn», til å gjøre «bruk» av dem. Hvilke taktisk-politiske planer hadde Quisling med sin aktivitet? 26

Sannsynligvis nærte han håp om å utmanøvrere Hundseid og selv bli leder for Bondepartiet. Innlegget i Kationen skulle være egnet til å bestyrke denne teori. Allerede 20. november 1932 hadde han sendt et langt P.M. til sine kolleger i regjeringen som sluttet med følgende lakoniske oppfordring: «Jeg henstiller at statsministeren trer tilbake.»6) Det må avgjort tolkes som et tegn på at Quisling stod forholds­ vis sterkt i regjeringen at Hundseid mislyktes i å skyve ham ut under rekonstrueringen av ministeriet. I realiteten var Quislings sjanser til å slå seg opp ved hjelp av Bondepartiet lik null. Han var på ingen måte en ledende skik­ kelse som kunne regne med å få et flertall i ryggen og dessuten, og det er det viktigste, han var ingen partipolitisk taktiker, eller rettere sagt, han var blottet for den egenskapen. Den 24. mars sender han et brev til Bondepartiets stortings­ gruppe.7) Loddet er kastet, han har truffet sin beslutning om å tre ut av partiet. Hundseid, som etter Quislings mening hadde bidratt til å «forkludre partiets politikk», var blitt gjenvalgt som formann den 9. mars. Quislings fremstøt i Bondepartiet var slutt. Han hadde tapt i kampen om erobringen av partiet. Bondepartiet har på denne tiden sannsynligvis overveiet mulig­ heten av å få dannet et parallellparti i byene. Det er mulig at enkelte kretser i partiet gjerne så at Quisling tok på seg denne oppgaven. Hvordan dette enn forholder seg, så lot Quisling partiet nå få vite at han ikke var interessert i å oppfylle det ønsket «ledende kretser» i partiet har uttrykt, nemlig at han skulle påta seg oppgaven. Med den kjennskap vi i dag har til Quislings psyke, er det godt mulig at det han betegnet som «ledende kret­ ser» f.eks. bare var en antydning fra redaktør Aadahl i Kationen som sognet til kretsen rundt Quisling. Etter alt bråket og opp­ styret omkring ham i regjeringen, er det neppe sannsynlig at hen­ vendelsen kom fra f.eks. Bondepartiets hovedstyre. Kå kommer Hjort for fullt. Hans målsetting er en samling av alle de krefter som var sympatisk innstilt overfor Quislings poli­ tiske tanker. Dette kunne skje enten ved en omdannelse av Bon­ departiets ledelse eller ved oppbygging av et eget partiapparat i byene, noe som hans organisatoriske talent var vel skikket for. På landsbygda kunne man ta sikte på en sammensmelting av det 27

nye parti og Bondepartiet. Disse forslag hadde Hjort lansert i et dokument som han utarbeidet den 3. april.8) (Dokumentet er uibetinget det viktigste som er brukt i denne undersøkelse av de politiske stemninger og betraktninger i kretsen omkring Quisling umiddelbart før partidannelsen.) Redegjørelsens første avsnitt gir et godt innblikk i bakgrun­ nen for partidannelsen. «De krefter som Quislings politiske opp­ treden har satt i gang, har nå krav på politisk utløsning og or­ ganisering.» Oppbygging av partiets organisasjon må skje så snart som mulig med tanke på høstens valg. Når det gjelder sjansen for «en organisering av de nevnte krefter,» mener Hjort dette kan skje ved Bondepartiets hjelp dersom det vil omdanne sin ledelse og gå inn for det «Quislingske program». «Forhandlinger herom pågår.» Hjorts målsetting er klar og entydig. Han håper og ønsker rent prinsipielt at den nye «retnings» ideologi skal bli Bonde­ partiets program. Et slikt ideologisk skifte kan bare skje ved at partiets ledelse omdannes i retning av Quislings politiske tanker. I byene regnet han ikke med at det var mulighet for «organisa­ sjon innenfor de bestående partiers ramme». Han så helt bort fra at Høyre ville skifte «linje og følge Quislings». Derimot kalkulerte han med at «fraksjoner av Høyre kan støtte seg til den Quislingske retning hvis denne organiseres». Han tok også for gitt at «Høyre i den aktive politikk vil bli nødt til å støtte et parti som konse­ kvent følger Quislings linjer». Frisinnede Venstre, som de siste årene hadde vært på konstant tilbakegang, betraktet han som en uvesentlig faktor. Derfor ville det ikke være «noen vinning å la Quislings retning gå opp» i det. Konklusjonen blir da at det er nødvendig å danne et eget parti, foreløpig med virkekrets i byene. Som navn foreslår han «Det Norske Folkeparti» og som program «De Quislingske Ret­ ningslinjer i noget revidert utgave». Fedrelandslaget, som gradvis var glidd over i fascistisk retning etter 1930, står for Hjort som en nærliggende partner. Han var selv på dette tidspunkt medlem av Fedrelandslaget og gikk inn for politisk samarbeid, men det «bygget på den forutsetning at Fedrelandslaget oppgir sin borgerlige nøytralitet og går inn for det nye parti».

28

Han ønsket forhandlinger med Bondepartiet om landdistriktene. Disse måtte ta sikte på en sammenslutning i fremtiden av det nye parti og Bondepartiet. Han regnet som sannsynlig «at et avslag fra Bondepartiets nu­ værende ledelse vil fremkalle en sprengning av Bondepartiet». Det faktum at partiet fremtrer for offentligheten som foran nevnt vil utvilsomt bidra til at Bondepartiets velgere, eventuelt også Bondelaget, øver trykk på ledelsen for å få den til å akseptere samarbeidet. Til slutt kommer Hjort med selve kvintessensen av sin redegjørelse: «a. Partiets ledelse. Ledelsen må innlede de ovennevnte forhand­ linger med Frisinnede Venstre, Fedrelandslaget og Bondepar­ tiet, utarbeide et opprop til almenheten og skaffe underskrif­ ter på dette. b. Det opprettes en finanskomité. c. Organisasjon av presse for partiet. I Oslo eventuelt Tidens Tegn. Også lokalaviser er nødvendig. d. Organisasjonskomité i samarbeide med Fedrelandslaget. e. Lokalorganisasjoner jfr. de nasjonale komitéer.

Med henblikk på valget til høsten undersøkes mulighetene for

A. Listeforbund med andre borgerlige partier. B. I hvilke distrikter partiet har sjanse til å ta fra særlig Ven­ stre og Arbeiderpartiet dets mandater, helst de 7 mandater som er nødvendig for at partiet sammen med Høyre og Bondepartiet får flertall i Stortinget. C. Hvilke kandidater man eventuelt har utsikt til å stille i de forskjellige kretser. Personvalget bør være meget strengt.» Hjort opplyser, som det fremgår av første delen av hans skriv, at forhandlinger med Bondepartiet pågår om en omdannelse av partiets ledelse og om muligheten for at det skal følge det «Quislingske» program. Dersom denne opplysning medfører rik­ tighet, var det sterkere sympati for Quislings retningslinjer innen Bondepartiet enn hittil antatt. Redaktør Hans Holten, fung. ge­ neralsekretær i partiet på det tidspunkt, benekter kategorisk at slike forhandlinger har funnet sted med hovedstyrets bifall.9)

29

Hjorts utsagn kan ha bygget på en uttalelse fra Quisling som svært ofte tok vage formuleringer og antydninger helt bokstave­ lig. På den annen side skal en heller ikke se bort fra muligheten av erindringsfeil eller kanskje selektiv erindring hos Holten. Den sistnevnte mulighet er i rikt mon til stede når en for det første husker at det er over 30 år siden dette kan ha funnet sted, og for det andre tar i betraktning alle de mindre sympatiske assosiasjo­ nene navnet NS vekker til live. Før nytt kildemateriale blir bragt frem, er det vanskelig å si noe helt sikkert om dette problemet. Fra Hjort’s side er det helt klart at hans prinsipale ønske var å komme til en ordning med Bondepartiet, slik at de to partiene ikke kom til å konkurrere, men samarbeide. Også senere kom han i særlig grad til å satse på å fange inn bøndene. Han skrev en rekke artikler i NS-pressen om bøndene, odelsretten m.v., og spilte en fremtredende rolle i forhandlingene mellom NS og Bygdefol­ kets Krisehjelp høsten 1933. Når det gjaldt Høyre, så regnet Hjort med at «fraksjoner» kunne bryte ut og slutte seg til Quislings «retning». På dette punkt kan en fastslå at Hjorts politiske vurderingsevne var ganske god; det er nok å minne om Høyres samarbeid i Bergen med NS ved Stortingsvalget i 1933. Men det var også det eneste stedet Høyre og NS innledet samarbeid. Når han i setningen etter antar at det er «sannsynlig at Høyre i den aktive politikk vil bli nødt til å støtte et parti som konsekvent følger Quislings linjer», vit­ ner det både om en sterk overvurdering av den tilslutning partiet ville få, og om uvitenhet om styrken av de demokratiske idealer som preget Høyres ledende menn i 1930-årene. Advokaten trakk også altfor store veksler både på sympatien for Quisling innenfor Bondepartiet og på tilslutningen til hans «retningslinjer» når han regnet som sannsynlig at Bondepartiet ville bli sprengt, dersom det avslo å samarbeid med Quislings parti. Oppsummeringen til slutt viser tre meget interessante ting. For det første at Hjort så Frisinnedes hovedorgan Tidens Tegn som en mulig alliert. For det andre at han ikke holdt et valgsamar­ beid med de andre borgerlige partier for utelukket, og for det tredje at han regnet 7 mandater på Stortinget for en reell mulig­ het for det nye partiet. Disse skulle fortrinnsvis vinnes fra Venstre

30

og Arbeiderpartiet. Dermed ville Høyre, Bondepartiet og det nye parti ha flertall på Stortinget. På denne tiden utarbeidet Hjort også et PM10) som stort sett har samme innhold som den nevnte vurdering, selv om det auto­ ritære tilsnitt her skinner kraftigere igjennom; partiet «bør or­ ganiseres ovenfra og nedad.» Ledelsen på alle plan i partiet skal utpekes, ikke velges, slik skikk og bruk i demokratiske politiske partier tilsier. I hvilken grad Hjort ga uttrykk for helt personlige oppfatnin­ ger i sine redegjørelser, er det umulig å si noe sikkert om. Men at alt stod helt for hans egen regning er vel lite sannsynlig. Til en viss grad tok han nok hensyn til de vurderinger og oppfat­ ninger som kom til uttrykk i de uformelle møtene og sam­ talene som fant sted. Hvem som tok initiativet til partiets åpningsmønster, er også vanskelig å si. Visse momenter som i alle fall har vært medvir­ kende, er på det rene:11) Etter avtale med redaktøren for det nasjonalsosialistiske or­ ganet Fronten, Adolf Egeberg jr., oppsøkte disponent Walter Fiirst Quisling den 1. mai med et eksemplar av avisen som inne­ holdt et nasjonal-sosialistisk program for Norge. Samtidig frem­ holdt Fiirst at andre nå tenkte å starte et parti dersom Quisling ikke satte seg i sving. Dette var et pressmiddel som Egeberg og Fiirst var enige om å nytte for å påvirke Quisling til å ta et ini­ tiativ, eller rettere sagt, få ham til å gi sitt samtykke til at et ini­ tiativ ble tatt. Fiirst påstår at han i sin samtale med Quisling antydet at det ville være uheldig om der ble startet flere nasjonale partier, men «hvis Quisling startet sitt parti, var klikken omkring Fronten vil­ lig til å gå med ham». Et interessant trekk ved Quisling kommer her frem, hans totale mangel på selv å ta et politisk initiativ i en vanskelig situasjon; han blir formelig presset frem. Han er en fasade for andre og mer handlekraftige personer, slike som herrene Hjort og Prytz, som var sikre i sin tro på at tiden nå var moden for en parti­ dannelse. Den 5. mai sendte Hjort et brev til Prytz hvor han ber om at Prytz sørger for at «det nye parti anmeldes .. .»12) Igjen et ek-

31

sempel på hvor liten reell rolle Quisling selv spiller i forbindelsene til partidannelsen. Han ble formelig bevisst oversett i spørsmål som under vanlige omstendigheter ville vært helt sentrale for en fremtidig partileder. Hva var det som foregikk på de første møtene i mai? Quisling var ikke selv til stede på det første møte,13) det skulle være en «prøveballong». På det neste dukket Quisling opp som foredrags­ holder. Han krevde en «omlegging av samfunnsforholdene» og hevdet at man må bygge på det som er det «vesentlige i sam­ funnslivet». Han understreket «stammens verd og betydning», man måtte «bygge på jorden». Men det alene var ikke nok. Man måtte også ha et annet siktepunkt «åndelig eller religiøst, et na­ sjonalt eller sosialt syn». Han påpekte de to «store kriser» som landet gjennomgikk, «bondekrisen og arbeidsløshetskrisen»; disse måtte løses. Med hensyn til finansieringen opplyste Prytz at en komité allerede var nedsatt. Målet var å skaffe Vi million kroner. Prytz understreket at et stort antall mennesker stod bak Quislings poli­ tikk og at han hadde fått et firesifret antall brev med anmodning om å gjøre noe. En av møtedeltakerne ville ikke være med på en partidannelse dersom man ikke var sikker på suksess. I den sam­ menheng nevnte han «Nordiske Folkereisning» som en «fiasko». Til det repliserte Prytz at det var uriktig med en slik karakteri­ stikk. Man hadde bare måttet la bevegelsen «ligge». Quislings tale virker dårlig forberedt når vi studerer den se­ nere. Den kan likevel godt være grundig gjennomtenkt. Slik var Quislings måte. Her var nok av uklare punkter og vage formu­ leringer; det var ikke rart at en av de tilstedeværende ville ha nærmere rede på hvordan og hvor hurtig partiet skulle organiseres og hvem som stod bak Quisling. Han fikk ikke svar på spørsmålet fordi Fiirst penset samtalen inn på et nytt spor ved å stille et annet spørsmål: «Er det ikke bedre vi er enige om at de gamle partier har gjort så meget galt at det trenges et nytt parti?»15) Nettopp dette spørsmålet forteller kanskje bedre enn noe annet om årsaken til at mange gikk inn i NS: Misnøyen med partiene, de hadde skylden for de dårlige økonomiske forhold i landet. Derfor er det bare én mulighet for de misnøyde: selv å danne sitt eget parti.

32

Adolf Egeberg jr. har fortalt en episode som på mange måter kaster et interessant lys over forsamlingen.16) På et av møtene diskuterte man frem og tilbake hva slags ideologi som skulle leg­ ges til grunn for partiet. Et forslag om korporative ideer ble lan­ sert. Da forsamlingen bortsett fra Quisling ikke behersket dette tema, ga Quisling Eiliv Odde Hauge i oppdrag å sette seg inn i denne ideologi og komme med et forslag. Svært få av deltakerne på de første møtene var menn som hadde tilstrekkelig politisk trening og innsikt til å ta seg av den oppgaven de hadde satt seg. Hele partidannelsen har et umis­ kjennelig preg av dilettanten over seg. Sammenkallingen er tilfel­ dig, det finnes ingen fast plan å arbeide etter, alt flyter. Bare én ting står fast, en «nasjonal samlingsbevegelse» skal dannes. Det var egentlig meningen at Quisling skulle være 17. mai-taler på Eidsvoll i 1933. Han ville benytte anledningen til å prokla­ mere partidannelsen. Da det ble kjent at Quisling skulle tale, fremkalte det en kraftig reaksjon først og fremst blant arbeiderne. Resultatet var at man måtte gi avbud til Quisling. Arbeidernes kraftige demonstrasjon på Eidsvoll reiser spørs­ målet om hvilken holdning den norske arbeiderbevegelse fra be­ gynnelsen inntok til partiet Nasjonal Samling. Quisling selv var for lengst kompromittert etter sine voldsomme utfall mot «marx­ istene», og ikke minst fordi han ble beskyldt for å stå bak utkommanderingen av tropper til Menstad. Det norske sosialdemokrati hadde nøye fulgt med i den nye situasjon som var oppstått i Tyskland etter Hitlers maktover­ tagelse. Alle politiske partier bortsett fra det nazistiske var for­ budt, en del av de fremste sosialdemokratene satt arrestert, anti­ semittismen ble stadig gitt større plass i propagandaen, og kultur­ livet var kommet inn i ensrettingsprosessen. Alle de mangfol­ dige og innbyrdes stridende krefter som er demokratiets adelsmerke, måtte vike plassen for det som tjente nazismens sak. I mai 1933 var kanskje ennå ikke prosessen helt klar og enty­ dig for en utenforstående, men tendensen var ikke til å ta feil av. I et nøtteskall kan den norske arbeiderbevegelses syn på Quislings parti formuleres slik; her møter vi de samme krefter, tankebaner og den samme målsetting som i det nazistiske parti i Tyskland. En slik utvikling må for enhver pris hindres i Norge. 3 — Nasjonal Samling 33

Kampsignalet var for lengst gitt. Den 4. mai ble Quisling i en lederartikkel i Arbeiderbladet for første gang omtalt som «nazi». Tidligere hadde man nøyd seg med å stemple ham som «fascist», et ord som nok også vekket mindre tiltalende assosiasjoner til live hos leserne, men kanskje ikke fullt så sterke som det siste. Oppropet «Oppfordring til Nasjonal Samling» ble sendt til en rekke aviser i dagene før 17. mai. ) * Her blir det fastslått at NS’ mål er «ikke å splitte, men å samle og tvinge igjennom en konstruktiv krisepolitikk». Bevegelsen sa seg villig til samarbeid med «alle nasjonale og sosiale krefter i landet». Den ville stille egne lister ved høstens stortingsvalg og altså fremtre som et poli­ tisk parti. Det var imidlertid beredt til å «gå i listeforbund med Bondepartiet, Høyre, det Frisinnede Venstre og det Radikale Folkeparti». Den revolusjonære faren ble viet stor plass ikke bare fordi den var overhengende, men også fordi det norske folk nå var inne i en meget alvorlig «åndelig krise». Nasjonal Samling var ikke et van­ lig politisk parti; det var i realiteten en «åndelig reisning» som skulle samle alle de innbyrdes kjempende politiske partier. Parti­ politikken skulle med andre ord bli overflødig, og ikke nok med det: arbeider og arbeidsgiver skulle ikke lenger knytte neven mot hverandre, men rekke frem hånden til samarbeid. «Det var vår drøm dette, at arbeider og arbeidsgiver frivillig møttes i samme organisasjon til felles beste», som en av lederne senere har ut­ trykt det.17) Yrkeslaug skulle virke som en «filtreringsprosess»18) og danne grunnlaget for den nye nasjonalforsamling. Et punkt som tydelig skilte partiet fra de andre var under­ strekningen av den nordiske germanske rasens overlegenhet over­ for andre raser og bevisstheten om at den hadde «en stor misjon å utføre». Tanken om et storgermansk forbund mellom de livskraf­ tige germanske folk ble også fremkastet. Partiet krevde en sterk utenrikspolitisk linje. Grønland måtte igjen bli norsk territorium, våre interesser på Svalbard og i Is­ havet sikres og den utenlandske «tråleplagen» langs norskekys­ ten bringes til opphør. Et autoritært trekk ved partiet som først senere kom klart til *9 Se bilag 4.

34

uttrykk, var at lederne skulle utpekes av en liten krets som igjen var utpekt av Føreren selv. Førerprinsippet ble for første gang kne­ satt av et norsk politisk parti. Mange av de som sendte brev til Quisling kalte ham også for «Høvdingen», kanskje fordi «Fører»-titelen virket litt fremmed for dem. Ordet «Høvding» la de noe helt spesielt i: Quisling skulle fremstå som en høvdingskikkelse og redde landet fra kaos og revolusjon. Messiastankegangen skinner tydelig igjennom. Programmet krevde videre en «sterk uavhengig nasjonal riksregjering». I praksis ville det vel si et ministerium støttet av såvel politiske partier som av en bred folkeopinion. Helt utenkelig er det heller ikke at Quisling hadde det såkalte «Nansen-forsøket» av 1926 i tankene. Sterke krefter ønsket den gang at Nansen skulle danne et høyreradikalt, men antiparlamentarisk ministe­ rium. Forsøket mislyktes grunnet partipolitikernes motvilje. Nå var landet inne i en alvorlig økonomisk og sosial krise. Behovet for en regjering uavhengig av Stortinget syntes for Quisling langt større. Med Quislings mangel på politisk virkelighets sans, og med hans messianisme19) er det ikke usannsynlig at han regnet med at en slik regjering med han selv som sjef var aktuell politikk.20) NS ville fremstå som et samlende parti, det er tydelig ut fra den be­ traktning at dersom vi kunne få bare ett politisk parti, vil de mot­ setningene de ulike partiene representerer forsvinne av seg selv fordi det stort sett er ganske stor enighet innenfor de enkelte partier. Forestillingen om at de sosiale brytningene i samfunnet skulle forsvinne ved en blott og bar omorganisering av det partipolitiske system, er karakteristisk for Quisling og hans krets. Det er et samfunnssyn uten sans for realiteten i de eksisterende økono­ miske, sosiale og kulturelle motsetninger. Når slike motsetninger undertrykkes i ens egen tankegang, er veien ikke lang til en poli­ tikk som selv bare kan gjennomføres ved undertrykkelse, og ved henvisning til fiktive motsetninger i samfunnet, til myter. Quisling-kretsen viste således stødig både til revolusjonsfaren og etter­ hvert også til jødetruselen i Norge i sine anstrengelser for å løfte den nasjonale fane. Det er et åpent spørsmål om det noensinne har eksistert en 35

virkelig revolusjonær fare i Norge. Arbeiderpartiets fremste tals­ menn med Tranmæl i spissen kunne nok bruke sterke ord, men de var utvilsomt alt for jordbundne til å omgåes revolusjonstanker i fullt alvor selv i begynnelsen av 1920-årene. I 1933 virker revolu­ sjonsfrykten som en anakronisme. Allerede 5 år tidligere, i 1928, hadde Arbeiderpartiet i et kortere tidsrom sittet med regjerings­ makten. Det var fullt ut lojalt mot de parlamentariske spille­ regler. Den nordiske rase ble av Quislings krets utropt som den best utrustede av alle. Det var «eliterasen» fremfor noen annen. Alle ekstremt nasjonale bevegelser er svært opptatt av sitt eget folks eller sin egen rases fortreffelighet. I praksis fører det med seg en fiendtlig holdning overfor alle utlendinger som skiller seg ut fra rasen. En rekke av NS’ valgplakater varierer over temaet «Norge for nordmenn», selv om Norge var i 1930-årene så «norsk» som det nesten kunne ha forblitt. Antallet nordmenn av jødisk ætt var ca. 1700, hvorav litt over 1300 var medlemmer av det mosaiske trossamfunn. Disse menneskene ble etter hvert et kjærkomment angrepsmål for partiets presse. Partiet krevde en sterk utenrikspolitikk samtidig som det spilte på den harme som gjorde seg gjeldende i enkelte norske kretser etter Grønlandssaken. For en mann som f.eks. dosent Adolf Hoel har nok denne propagandaen vært avgjørende for medlems­ skapet i partiet. Hoel var en av landets mest fremtredende ishavseksperter og glasiologer, men også en varm nasjonalist.21) Han var med som rådgiver under rettssaken i Haag og følte dommen som et sviende og urettferdig nederlag. NS ville fremstå som et virkelig rotnorsk parti, et parti som i så stor utstrekning som mulig appellerte til norske forbilder og forkastet fremmede. I praksis førte dette til en ekstrem interesse for norsk historie og særlig da for tidsrommet før Norge kom un­ der dansk herredømme. Den ensidige dyrkingen og forherligelsen av de nasjonale verdier til fortrengsel for internasjonal oriente­ ring hadde sin tydelige parallell i det tyske naziparti. «Normannafolket» kunne, slik som det tyske «herrefolket», se tilbake på en mer ærerik historie enn andre folk og var, kort sagt, livsdugeligere enn de som ikke hadde germansk blod i sine årer. Sett med våre dagers innstilling har det hele et komikkens 36

skjær over seg. Hvilke lederskribenter vil i dag i fullt alvor håpe på at «Olav den Helliges ånd» vil mane det norske folk til dåd, eller hvilke diktere vil påkalle «luren fra Lyrskog hede»?22) Den perverterte dyrkingen av norsk middelalderhistorie ga seg også andre utslag. Partiets fane var «Olavsbanneret», rød bunn med gult kors, solkorset. Hirden, som fungerte som en slags liv­ vakt for de gammelnorske konger, ga navn til det «ordensvern» som partiet opprettet. Den gammelnorske hilsen «Heil og Sæl» sagt med fremstrakt hånd skulle avløse den vanlige «god morgen» eller «god dag» fremført med hatten i hånden. Denne skrev seg nemlig fra den tiden da småkårsfolket stod ydmykt i grøftekan­ ten og blottet sitt hode for stormannen. Hvert år holdt partiet «riksmøter» på kjente historiske steder som Stiklestad, Hamar, Borre eller ved Hafrsfjord. På møtene talte en rekke av partiets kjente menn med Føreren selv i spissen. Deltakerne ble minnet om stedets historiske tradisjon, samtidig ble båndene mellom fortid og nåtid behørig knyttet. Møtene ved­ tok gjeme en resolusjon, alltid enstemmig og uten debatt. Måten dette foregikk på, er typisk for et trekk ved partiet og ved naziinspirerte bevegelser i sin alminnelighet, i alle fall slik de ønsket å bli oppfattet: en spontan begeistring som mer skal minne om et voldsomt vårbrudd enn om en opinionsytring. Ordet «ting» var en hyppig forekommende glose i partiets ter­ minologi. Man avholdt «partiting» og «riksting». Studieringer og kurser i norsk historie ble stadig arrangert. En kan være fristet til å si at enkelte av de mest aktive levde mer i Snorres tid enn i sin egen samtid. Et problem for seg er hvor dypt disse svermeriene stakk. Var de knn tomme fraser som ble utnyttet for å samle nasjonalsinnede menn og kvinner, eller var det virkelig uttrykk for en alvorlig og sterk fedrelandskjærlighet? Eller var det rett og slett mangel på praktisk-politiske begreper? For enkeltes vedkommende var det nok en sterk nasjonal varme som lå til grunn for medlemsskapet. Men det er likevel vanskelig å tro at de nasjonalistiske symboler og slagord var representative for tankegangen til flertallet av medlemmene. En kommer vel sannheten nærmere ved å si at par­ tiet søker å utnytte gammelnorske symboler og tradisjoner ved å appellere til de nasjonale instinkter.

37

NS fremstod offisielt den 17. mai 1933. Reaksjonen på partiets fremtreden var vidt forskjellig i den sosialistiske og borgerlige leir. Som før nevnt reagerte arbeiderbevegelsen fra første stund med kraftig kritikk av partiet. Quisling selv var som en kunne anta en takknemlig skyteskive. Han ble fremstilt som tidligere «rødegardist» og kommunist som nå hadde opprettet «Hitlers norske filial»,23) og han ble oppfattet som mannen bak utkommanderingen av tropper til Menstad, med andre ord som en av arbeiderklassens verste fiender. Dagbladet var den av de ikke-sosialistiske aviser som brukte det kraftigste skyts mot partiet. Men også Aftenposten tok klart avstand fra enhver form av norsk fascisme.24) Frisinnedes ho­ vedorgan, Tidens Tegn, var derimot helt fra 1930 positivt inn­ stilt til Quislings tanker og ideer. Det var faktisk dette organ som lanserte Quisling. Den 16. mai 1933 ga avisen stor spalteplass til «Oppfordring til Nasjonal Samling» (se bilag 4). Avisens holdning til partiet og dets ideer er preget av forståelse. Nationens holdning var nok i første rekke preget av frykten for et konkurrerende parti. Det ideologiske moment ser ut til å ha spilt en underordnet rolle, idet hverken antiparlamentariske eller anti­ semittiske tankebaner var noen sjeldenhet i bladets spalter. Hva enn motivene måtte være, så står det fast at alle partier bortsett fra Frisinnede var fiendtlig innstilt overfor Nasjonal Sam­ ling.23) Taktikken var forskjellig. Mens arbeiderbevegelsens aviser sa klart fra om sin holdning, forsøkte høyrepressen til å begynne med å tie partiet i hjel. Det har sin interesse å se hvordan f.eks. redaktør Nesse i Aften­ posten reagerte på «oppfordringen». I et brev26) til en NS-mann sier han sin hjertens mening om programmet som han betegner som fylt av «selvmotsigelser», ja som «hårreisende». Til en viss grad kan en vel si at Nesses motivering er preget av frykt for en konkurrent, av rent partitaktiske hensyn, men når han på den annen side bruker så uparlamentariske uttrykk som han gjør, tar han nok ikke konkurrenten særlig alvorlig. Det er neppe riktig å karakterisere NS som noe helt nytt i norsk politikk; det må snarere ses som en mer systematisert og «oppideologisert» versjon av tendenser som var kjent fra før. De samme krefter som stod bak de «hvite garder», bak glidningen 38

mot fascisme i Fedrelandslaget, bak Karl Meyer, Folkereisningen og «herremiddagene», de samme krefter kunne nå på ulike pre­ misser møtes i NS for å bygge opp sitt eget politiske parti.

Den nye bevegelsens mål var en «åndelig og nasjonal vekkelse — i en aktiv nasjonal og sosial bevegelse på tvers av partiene». Sitatet bringer uvegerlig tanken til tysk nasjonalsosialisme, og ikke minst partiets forbokstaver NS. Quisling var meget belest og hadde utvilsomt satt seg inn i de tyske nazisters program. Han ga sjelden eller aldri uttrykk for at bevegelsen hentet sin inspira­ sjon fra Tyskland eller Italia, men innrømmet en gang at det var en «lignende bevegelse»21) som det tyske nazistparti. I et intervju med en tysk avis i 1934 understreket han at partiet var ingen «avlegger» av den tyske nasjonalsosialisme. I denne uttalelsen skinner Førerens trang til å hevde sin selvfølelse tydelig gjennom. En kan si det slik at det som i bevegelsens ideologi i 1933 hadde visse likhetstegn med virkelig nazisme, etterhvert slo ut i full blomstring og manifesterte seg i såvel partiets virke som i dets ideologi. Førerprinsippet ble gjennomført med hierarkisk or­ ganisering av partiet, angrepene på parlamentarisme og demokrati intensivert, hetsen mot jødene tiltok, og partiets garde, den uni­ formerte Hirden, ble dannet som en elitetropp for ’den nye tid’ i Norge.

m Ledere, oppbygging og virke

Hvilken politisk og sosial bakgrunn hadde de menn som i den første tiden kom til å bli partiets tillitsmenn? Ved å gjennomgå de mange brev som kom til Føreren i den første famlende «Griinderzeit», og ved å studere sammensetningen av de komiteer som ble nedsatt straks etter starten, kan man få et umiddelbart inntrykk av tre ulike sjikt som skiller seg ut. Det er kretsen av middelaldrende offiserer, de unge begeistrede gut­ ter, og midt imellom dem selve ryggraden i partiet: de aktive energiske menn i tredveårene med en solid utdannelse. Felles for alle disse sjiktene er «misnøye» med det parlamen­ tariske system, aggressivitet overfor marxismen og en uklar nasjo­ nalfølelse. Disse holdningene var for enkelte kombinert med en følelse av beundring for tysk nazisme og italiensk fascisme. For andre kunne innstillingen overfor de utenlandske ideologiene være ambivalente. I offisersgruppen finner vi selvsagt Føreren selv som var major, hans «beste venn»1) og nære medarbeider kaptein Prytz, lederen for den «hvite garde» Samfundsvernet, major Hvoslef, advokaten og millionæren major Eckbo, oberst Konrad Sundlo som ble par­ tiets fremste talsmann i Nord-Norge, og kapteinene Munthe og Stenersen som begge hadde en finger med i opplæringen av de hvite garder. Fylkesføreren for Møre, major Ebbesen, hører også med i denne gruppen, selv om han hadde liten kontakt med kret­ sen i Oslo. NS’s appell til offiserer kunne støtte seg i denne gruppes mis­ nøye med de lave forsvarsbevilgninger og positive innstilling til

40

partiets fagstyreteori og generelle anti-autoritære linje. Etter forsya rsord n i ngen av 1933 (som forøvrig Quisling var mann for) ble det norsike forsvar redusert til et lite elitekorps. Det er en kjent sak at fullt utdannede offiserer i 30-årene forgjeves kunne søke etter arbeid i årevis. Deres harme gikk utover de forsvarsfienddige partiene, med Arbeiderpartiet i fremste rekke, og NS forsømte in­ gen anledning til å støtte forsvaret og angripe «forsvarsnihilistene». Dessuten: NS var et parti hvor man ga og mottok ordre, og hvor offiserene også måtte føle seg tiltrukket av ideene om fagstyre. Blant de unge energiske menn som var fylt til randen av be­ geistring for den åndelige og politiske nyreisning, møter vi de unge intellektene som kjempet for sin tro med skarp penn som f.eks. Bjarne Gran, Eiliv Odde Hauge og Odd-Stein Anderssen. Men også en rekke andre dyktige gutter som Tor Strand, Per Imerslund, Chr. Benneche d.y., Arne Dolven, Herlof Harstad og Rolf Jørgen Fuglesang var med på å prege partiets yngste av­ delinger. De fleste av disse unge var dyktige både som skribenter og som organisasjonsfolk. Enkelte kom da også til å gjøre seg sterkt be­ merket i studentverdenen. I det mellomste sjiktet står partiets nestkommanderende, ad­ vokat J. B. Hjort, som den ubetinget dyktigste og mest aktive. Hjort var og ble selve kraften i partiet. Den dag han gikk ut etter vel tre og et halvt års innsats, ble også hele partiet redusert til en sekt. Hans mor var av tysk adelsætt, datter av general von der Marwitz fra Brandenburg. Selv hadde han ofte vært i Tysk­ land og var tydelig påvirket av tysk effektivitet og energi, og av de tyske autoritetsidealer. Han ble senere stundom karakterisert som «prøysseren» i partiet. ) I slutten av 1920-årene var han som lovende ung høyremann blant annet formann i Konservative Klubb. Da Rolf Jørgen Fuglesang i sin dagbok i 1935 karakteriserte Hjort som en «mislykket høyremann»,3) var det neppe så langt fra sannheten. Men det som fremfor noe annet skilte Hjort ut og gjorde ham uunnværlig for partiet, var hans glimrende egen­ skaper som organisator. Hjort hadde ikke greidd å nå frem gjen­ nom Høyre. Det er noe nesten skremmende over mannens vold41

somme innsats i NS. Nå eller aldri skal han slå igjennom som politiker. Han opptrer som taler over store deler av landet, han skriver brosjyrer og avisartikler på løpende bånd, og senere, da han fra 1935 kommer i motsetningsforhold til partiledelsen, av­ leverer han lange brev, ofte flere ganger pr. uke, til Føreren. Som rimelig kan være ble hans forretning helt «nedkjørt»4) i denne ti­ den, det kunne neppe bli mange ledige stunder til å sysle med juri­ diske affærer. Også to andre menn som begge næret en slik beundring for Tyskland, Albert Wiesener og Hans S. Jacobsen, kom til å spille en fremtredende rolle.5) De hadde studert ved samme universitet i Tyskland i slutten av 1920-årene, Wiesener tysk strafferett og Jacobsen sosialøkonomi. De så på NS som en bevegelse beslektet med den tyske nasjonalsosialismen og det falt dem derfor helt naturlig å gå inn i partiet. Disponentene Otto Sverdrup Engelschiøn og Walter Fiirst, Ragnar Møllhausen og Jens Rolfsen la ned et stort arbeid i partiet i Oslo. I Bergen var ingeniør Georg Vedeler og lektor Stinessen primus motor, i Trondheim pro­ fessor Schanke. Den som tilnærmelsesvis kunne settes på linje med Hjort som agitator og arbeidskraft var kjemiingeniør, dr. philos Gudbrand Lunde i Stavanger. Lunde var en av de få virkelige «intellek­ tene»6) i partiet som ble stående ved Quislings side helt til han omkom ved en ulykke i 1943. Han skal ha vært en glimrende taler og ble hurtig propagandasjef og senere fylkesfører for Roga­ land. Med disse menn som ryggrad tiltrakk Quislings parti seg en del medlemmer som trofast og kritikkløst dyrket Føreren; Franklin Knudsen som senere ble hans sekretær, læreren og underoffiseren Orvar Sæther, arkitekten Tormod Hustad, ingeniøren Torbjørn Eggen og, som en av de ledende kvinner i partiet, Haldis Neegaard Østbye. Alle disse ble da også aktivt med i partiet under krigen. Mange andre aktive kan ikke plasseres inn i denne skjematiske lagdelingen. Det kan være verdt å legge merke til én som faller utenfor rammen: Dr. philos og dr. juris Herman Harris Aall, som hørte til de eldste årsklassene i partiet (f. 1871). Aall, som var sterkt filosofisk orientert, spilte en nokså beskjeden rolle i admini-

42

«Ett rike — ett folk» — Vidkun Quisling på talerstolen i Bergen 1936.

43

strasjons og rent praktiske spørsmål. I 1934 ga han ut boken «Norges politiske nyreisning. En oversikt over grunnlaget for kul­ tur- og rettssamfunnet,» men den var alt for teoretisk betont til å kunne få noen propagandavirkning. ' De tre sjiktene i partiet hadde, foruten sine felles 'holdninger, også en del andre meget opplysende karakteristika. a) Ingen hadde vært innvalgt i et kommunestyre eller på Stor­ tinget. b) De fleste, bortsett fra Quisling, Hjort og noen få andre, hadde ikke lagt noen særlig politisk interesse for dagen og hadde følgelig minimal politisk trening. c) Nøkkelmennene i partiet, Quisling, Prytz, Sundlo, Hjort, Ege­ berg, Wiesener, Jacobsen, H. H. Aall og Schanke hadde alle sterke inntrykk fra utlandet. De tre første hadde sett det kommunistiske Sovjet på nært hold, de andre det nazistiske Tyskland. Alle uttrykte de forakt og avsky for «marxismen», positiv innstilling til nazisme og fascisme. Like etter dannelsen ble en del komiteer nedsatt som hadde par­ tiets oppbygging som siktemål: Politisk komité, Organisasjons­ komité, Pressekomité, Propagandakomité, Utenriksavdeling, Plankontor og Arbeidsorganisasjon. Tilsammen var det 20 mann som besatte komitéene.7) Omtrent halvparten av dem ble aktivt med i partiarbeidet, mens resten gled over i de passives rekker eller sa partiet farvel. Dersom en studerer den yrkesmessige fordeling blant de 20 vil en se at fire hadde militær bakgrunn, fire hadde høyere teknisk ut­ dannelse som ingeniør og arkitekt, seks kom fra forretningslivet, fire fra pressen, én hadde to doktorgrader og én var jordbruker. Selv om man skal være uhyre forsiktig med å trekke noen slut­ ninger på grunnlag av et så spinkelt materiale, må en ha lov til å si at den sosiale sammensetning av partiets tillitsmenn som her kommer til uttrykk, ser ut til å være representativ for de tre-fire første årene i partiets historie (se tillegg om NS’ rekruttering). Opprettelsen av komitéene var partiets første konkrete skritt. Bevegelsens ledere, og da i første rekke Quisling selv, hadde en utrolig evne til å trylle frem det mest velordnede og solide parti­ apparat på papiret. Det var bare så vanskelig å få kartet og ter­ renget til å stemme. For skulle partiet ha mulighet for ekspan44

sjon, måtte det bygges opp i landsmålestokk. Ved sin side fikk føreren et generalsekretariat som ble besatt med folk som var lojale mot ham. Presse- og propagandasjefene ble knyttet til sekretariatet. Landet ble så oppdelt i ti fylkesorganisasjoner. Disse var delt opp i kretser som igjen hadde sine lag. Slik fremkom en hierarkisk inndeling i fylkes-, krets- og lagførere. Ved siden av denne rent vertikale organisasjonsstruktur eksi­ sterte det studentlag, gymnasiastlag og ulike hirdavdelinger. Partiet stod relativt sett langt sterkere i blant studenter og gymnasiaster enn i befolkningen ellers. De unge utgjorde på man­ ge måter en intellektuell elite som visste å gjøre seg sterkt gjel­ dende.8) De ideer NS-studentene forfektet, lå ofte ikke så alt for langt fra hverken Fedrelandslagets eller de konservative studente­ nes innstillinger. De møttes når det gjaldt kritikk av parlamen­ tarismen og redsel for «marxismen», og det kunne være en av år­ sakene til at disse gruppene ofte dannet en «nasjonal front» mot de radikale i Studentersamfundet i Oslo.9) Blant høyskolestudentene i Trondheim hadde professor Schanke en ganske sterk innflytelse.10) Her i «teknokratiets høyborg» var det et arnested for tankene om et fag- eller ekspertstyre som NS så sterkt gikk inn for. De høyt kvalifiserte og dyktigste skulle styre. Nettopp dette argumentet ser ut til å ha virket besnærende på unge høyskolestudenter uten sjenerende politisk ballast. Går man enda et trinn lenger ned på aldersstigen, til gymna­ siastene, møter man en entusiasme uten sidestykke i partiet. Unge, umodne menns trang til begeistring, til å hylde og dyrke den store Fører, kommer åpent til uttrykk. Ildsjelen i dette arbei­ det var den unge begavede og nybakte student Bjarne Gran. At arbeidet blant gymnasiastene ga frukter i rikt monn, viser det faktum at formannen i gymnasiastsamfunnet på Oslo Katedral­ skole fra 1935 ikke skulle velges, men utpekes etter førerprinsippet. Dette ble inntatt i samfunnets lover.11) De tyske nazister organiserte sine SA-avdelinger som ble brukt i gatekamper, til terror mot annerledes tenkende, det være seg jø­ der eller sosialdemokrater. I løpet av 1934 stablet NS sine Hird­ avdelinger på beina. De var en tydelig — om enn blek — kopi av det tyske forbildet. Man drev eksersis og våpenøvelser som en vanlig militæravdeling under kaptein Karl Stenersens ledelse. På et 45

juanishirdP-nA * lds

nrr indeling

!•

jLandshirden onfatter hirdt kvindehird 03 unghird»

2.

N. S. fører har øverste hirdmyndighet»

3»

7øreren oonævner sin laril.shird.chef>

*»•

Sbreren opnavner i saniraad ned hidchefen sin’lahdstab, be^taaende av : a. b. c.

Hirdchefen Kindst 3 mand av land.shird.cn ( Hirden ). Renresentant for kvinde oz unghirden 4»h-indkaldes, naar-kvinde o« unahird spørsnaal behandles

5.

Hird qz unghird «is ensartat utdannelse» (efterhaandbok for hirden av 7. Hai 1936.) Kvindehiraen efter dens soecielle opgaver»

>j.

Landshirden ledes av hirdchefen i samraad ned hirdstaben.

?•

Landshirden indeles i hirdfvlkin^er, fylkesvis.»

8» Hirdfylkinjen ledes av fylkinjsføreren opnsvnt av hirlstaben i sanraad ned det stedlige hirdbefal, eller hvor saadant ik^e findes med fylkes * ledelsen. 9.

l^lkingsføreren opnævner sit befalsraad, son bestaar av sai.ntlige tropsførere(sveitførere) i fylkingen. Befalsraadet inukaxaes xnindst en gang i rcaaneden.

10. Aldersgrensen for unghirden begrenses opad til 19 aar. ( Tysisk alder, Guttehirden underordnes unghirden. Jentehirden underordnes kvindehirau*

46

w partiets kontorer i Kristian Augusts gate i Oslo kunne en stundom se et helt geværlag, utstyrt med blå uniformer og tyske hjelmer.12) Hirden ble også ofte benevnt som «Ordensvernet», noe som peker mot det faktum at NS i tredveårene aldri var annet enn en liten sekt som stod i konstant forsvarsstilling. Var partiets talere provoserende, ble de til gjengjeld møtt med sjikane og møtene ble stadig vekk ødelagt av uroelementer fra arbeiderbevegelsen. Ikke helt sjelden oppstod det håndgemeng der NS-folkene fikk en temmelig hard medfart. Det var som et slags «partipoliti» som skulle holde styr på møtene at Hirden ble organisert. «Vi måtte opprette Hirden for ikke å bli slått i hjel,» som den senere Hirdsjefen J. B. Hjort har uttalt.13) Det er utvilsomt en kjerne av sannhet i det. En ganske annen sak er det at dette «ordensvern» lett kunne ha fått en helt annen karakter dersom partiet hadde fått større tilslutning. Advokat Hjort, som ble hirdsjef i mars 1935, organiserte og di­ siplinerte hirdavdelingene, og Orvar Sæther ble hans nestkomman­ derende. Med sitt barske utseende og myndige holdning, som bl.a. var støpt av beundring for prøyssiske idealer, inngjøt advokaten respekt og gjorde Hirden til en veltrimmet og effektiv avdeling på ca. 100 mann som fullt ut svarte til de forventningene partiet stilte til den. Uniformene bestod av brune skjorter og slips og til våpen ble trekøller nyttet. Hvorvidt andre uniformer, hjelmer og våpen ble nyttet under Hjorts ledelse, er det ikke her grunnlag for å uttale seg om. Selv etter norske forhold må «garden» sies å være temmelig be­ skjeden. NS-pressens skildring av Hirdens innsats har ofte et patetisk skjær over seg. I forbindelse med Riksmøtet ved Hafrsfjord i 1935 ble det arrangert en fellestur fra Oslo. Møter ble avholdt i så å si hver eneste by man besøkte. Da Hirdsjefen talte på torvet i Arendal, oppstod ville tumulter. NS-folkene, som var i mindre­ tall, ble trengt opp i et lite hjørne, det var kun et tidsspørsmål før de ble banket opp. Men da kom Hirden til syne! Den lå i leir utenfor byen og var blitt varslet. Taktfast og veldisiplinert ryk­ ket den frem og jaget «marxistpøbelen» på flukt. En annen gang, da Hirden marsjerte fra Oslo til Sandvika for å delta i et parti­

47

møte, heter det i partipressen: «Hirden neglisjerer alle kommuni­ kasjoner, men drives frem av et gjennomført førerprinsipp kom­ binert med marsjering.»14 Ved siden av de mannlige hirdavdelingene ble gutte-, jente- og kvinnehird opprettet. Disse avdelingene ruvet som så mye annet i dette partiet, mest på papiret, i virkeligheten var det kun små til­ løp som ikke vant noen særlig tilslutning. Den nazistiske tendens er tydelig her også; forsøket på å uni­ formere, disiplinere og politisk skolere og ensrette ikke bare voksne, men også unge gutter og piker. En klar og tydelig kopi av «Hitlerjugend» og den italienske «Balilla». Hvordan vurderte Hirdsjefen personlig sin garde? På Riks­ møtet i 1936 holdt han en tale som på mange måter er opp­ lysende.15 ) «Av mange,» hevdet han, «ble Hirden betraktet som et slags broderskap, og det er noe i det, for blir det nødvendig skal Hirden kunne slåss —.» Men den har også en annen oppgave, den er nemlig «ikke et ordensvern i politivedtektenes forstand, — men NS’ politiske skole som vår Fører har kalt det». I da­ gens situasjon var det «større politisk gjerning å gjøre høyre om i Hirden enn å reise til Genf.» Mange betrakter «preusserdisiplin» som noe forferdelig. «Men det er nu den som har skapt det tyske rike, den som har oppholdt de tyske soldater så lenge under verdenskrigen, og den som har gjort at det tyske folk igjen har kunnet reise seg.» Etter Hjorts uttalelser skulle Hirden være en avdeling like godt trenet i slåsskamp som i ideologi. En nødvendig forutset­ ning for å oppnå et slikt resultat er bruk av den «forferdelige» preusserdisiplin. Ved uttalelsen om Genf uttrykker Hjort sin for­ akt for Folkeforbundet, som jo Tyskland hadde fordømt og forlatt straks etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Innenfor partiet ble det i løpet av 1936 dannet en «indre kjerne»: «NS kamporganisasjon» (KO). Etter det en av med­ lemmene har uttalt, var det bare utvalgte tillitsmenn som her fikk være med.16) Man måtte bl.a. skrive under på en «troskaps-erklæring» i sju punkter. ) * Samtlige av punktene understreker i ulik form lojaliteten mot Føreren og bevegelsen. Det første punk­ tet gir i en konsentrert form et godt bilde av erklæringen. «Jeg * Gjengitt s. 155-56. KO hadde pr. november 1936 ialt 428 medlemmer.17)

48

lover på ære-. 1. Ubrytelig troskap og lojalitet mot NS-bevegelsen, dens idé og dens Fører.» Videre må man love «å leve i NS’ ånd» og «adlyde enhver administrativ bestemmelse som treffes av Fø­ reren». Man må heller aldri «meddele til uvedkommende noe av NS’ arbeidsmetoder». Dersom man trekker seg ut av KO, skal man fortsatt være forpliktet av det «taushetsløfte» som er avlagt. Med­ lemmene av KO, som ble kalt «kampfeller», fikk en egen medlemsbok, (KO-boken). Her ble «prinsippene» for bevegelsen fast­ slått, og retningslinjene for den nye stat trukket opp. Man skal ikke inngå «kompromisser med folkeforføreme og folkeforderverne», men stille «strenge krav» til seg selv. «Den som ikke er med oss, er imot oss.» Under overskriften «Vår framgangsvei» blir kampfellene bedt om å samle seg om det «vesentlige» og bruke alle krefter for «den bestemte hovedoppgave som skal løses». Man skal alltid være på «offensiven» og ikke tape tid, men utnytte «en seier til det ytterste». Til sist i boken blir Håkon Håkonsens ord hos Ib­ sen gjengitt, ordene som Quisling yndet å sitere: «Norge er et rike, det skal Hi et folk». Både tankegangen og den språklige uttrykksmåte som ligger til grunn, forteller kanskje først og fremst mye om selve mennesket Quisling. Troskapserklæringen er et utslag av mannens sykelige mistenksomhet. Hele sju punkter varierer over temaet lojalitet og troskap mot Føreren. En topphemmelig undergrunnsorganisasjon kunne neppe forlangt en sterkere lojalitet av sine folk, mens NS var et fullt lovlig politisk parti som hvem som helst kunne bli medlem av. Foruten det rent irrasjonelle trekk ved Quislings karakter samt trangen til å manifestere førerprinsippet, kan to andre momenter ha medvirket til at KO ble opprettet. Partiet ble etterhvert utsatt for en sterk kritikk både fra borgerlig og sosialistisk hold, det representerte de politiske outsidere, en utgruppe som ingen andre ville ha noe med å gjøre. Trangen til samhold blir ofte sterkere når overmakten føles overveldende. Dessuten raste striden i partiet selv for fullt på den tiden da KO ble opprettet. (Se kap. V.) Det er mulig Quisling-fløyen gjennom denne organisasjonen forsøkte å danne en motvekt mot oppløsningstendensene. Mens Hirden hadde SA som sitt mønster, er det overveiende 4 — Nasjonal Samling 49

sannsynlig at KO skulle være en norsk utgave av SS-avdelingene. De råd som medlemmene blir lagt på minne, er ikke akkurat slike som blir gitt i et vanlig politisk parti. I et forsøk på å innfange de arbeidsløse ble en del såkalte «Ar­ beidsløses Foreninger» dannet. Som leder for Oslo-avdelingen ble Hilmar Knutsen innsatt.18) Heller ikke dette direkte forsøket på å innfange arbeidsløse ble noen suksess. En av de mange programposter partiet lanserte, var kravet om innføring av «frivillig arbeidstjeneste for all frisk ungdom» (se bilag 5). «Arbeidsfylkingen», som ble opprettet i februar 1933 etter initiativ av Walter Fiirst, var ikke et NS-tiltak. Stortinget hadde nedsatt en komité der bl.a. sosialminister Jakob Vik satt som formann, men tre av de øvrige styremedlemmene ble aktivt med i NS, Walter Fiirst, Thorbjørn Eggen og J. B. Hjort. Det be­ rodde neppe på en tilfeldighet. Hitler hadde tidlig forstått at «organisering av leire» for ungdom var et virkningsfullt middel i «kampen om ungdommen»; «etteraping etter Hitlers Frivillige Arbeidstjeneste» blir AT kalt i Halvard Langes bok «Nazi og Norge».19) En liten episode inntraff den dag da fylkingen offisielt ble inn­ vidd i Aulaen.20) En kommunist trengte frem til mikrofonen og ka­ rakteriserte foretakendet som «nazistisk». Han ble straks bragt til taushet av forsamlingen som istemte fedrelandssangen. Inter­ messoet viser at man på «venstrevingen» så en klar tendens i ar­ beidstjenesten. Arbeidsfylkingen ble aldri integrert i selve partiet, men svært mange av de ungdommene som spilte en aktiv rolle i den var med i NS (Fiirst, Per Imerslund, Tor Strand, A. Brodersen, Chr. Benneche d.y., Thorbjørn Eggen m.fl.). Ifølge de brosjyrer som ble utgitt om fylkingen, var dens hensikt å organisere unge gutter som hadde lyst til å være med å rydde mairk. De skulle være rydningsmenn som fikk sin betaling ikke i form av penger, men ved gleden ved å gi. Kost og losji var de riktignok sikret. Da Fiirst gikk ut av NS i 1935 fortsatte han arbeidet med arbeids­ tjenesten som skiftet navn til «Norsk Riksdugnad» fordi NS nå forsøkte å danne sin egen fylking. I tidsskriftet Ragnarok, som var sterkt nasjonalsosialistisk orientert, skrev Fiirst i 1937 en artikkel som belyser den atmosfære 50

av nasjonalsvermeri som omga tiltaket.21) «Årestuhammeren», som stykket het, understreker betydningen av kontakten med fortiden og det norske særpreg. Dersom «vi ikke går veien til våre for­ fedre — blir vi fremmede for oss selv, for vår norske egenart». Vår kulturarv fra middelalderen må dyrkes; gjør derfor «norrøn lesning til din kjæreste beskjeftigelse. Ikke bare Snorre, men Edda og ættesagaene må AT-mannen i alle fall kjenne». Avslutningen av artikkelen bærer preg av hele det uklare, nærmest mystiske drag som går som en rød tråd gjennom mye av det ledende NSfolk skriver: «Sitt om kvelden ved den flammende ildåre og føl deg i pakt med vår historie, med den norrøne folkesjel». Det lyktes ikke partiet å etablere egne presseorganer i 1933. Tidens Tegn, Frisinnedes hovedorgan, var likevel Quislings tale­ rør helt siden hans «Tanker ved Fridtjof Nansens død» kom i mai 1930. Avisen ga også uttrykk for egne tanker som var helt i samsvar med de som både Nordiske Folkereisning og Nasjonal Samling hevdet. Først etter kommunevalget i 1934 ble kursen lagt om. Kursskiftet var et slag for NS, og særlig hardt måtte det føles for de ledende menn i partiet. Kaptein Prytz, som nå kalte seg godseier etter at han hadde kjøpt Storfosen Bruk utenfor Trond­ heim, hadde engang i 1933 tilbudt seg å skyte inn kr. 100.000 i avisen. Major Hvoslef22) som var partiets generalsekretær den første tiden, var Prytz’ stråmann i Oslo og skulle ordne sakens rent formelle sider, men tilbudet førte ikke frem. Riktignok startet partiet avisen Nasjonal Samling allerede 29. august 1933, men den kom med bare noen få eksemplarer før Stortingsvalget. I løpet av årene 1934 til 1936 lyktes det så å etablere i alt ni presseorganer:23)

Hovedorgan: Stavanger: Oslo: Porsgrunn: Elverum: Bergen: Trondheim: Kristiansund:

Nasjonal Samling Vestlandets Avis Oslo-Arbeideren og Tritt Tolk Vår vei Trihetskampen Samarbeid Vår Kamp Rett Vei

51

Den største og utvilsomt beste avisen var Vestiandets Avis som ble redigert av Adolf Egeberg jr. Avisen, som samarbeidet med Bondepartiavisen Rogaland Avis, hadde selvfølgelig leder­ artikler av sterkt polemiserende karakter, men var ellers nokså saklig til å være NS-organ. Selv målt med tredveårenes romslige tommestokk lå mye av det NS-avisene skrev på et svært lavt nivå såvel journalistisk som presse-etisk. Enkelte artikler skilte seg ut med sin klare form og saklighet, men det var rene unntak. * ) En god del av det som ble skrevet, vitner om fordommer og intole­ ranse, sjåvinisme og antisemittisme, om blind tro på kvasivitenskapelige raseteorier og politiske patentløsninger. Man viet f.eks. dr. Mjøens «raseinstitutt» på Vindern stor interesse. Dr. Mjøen «beviste» nemlig at den nordiske rase var de andre overlegen, og det var selvfølgelig gefundenes Fressen for NS-pressen. Men heller ikke i andre kretser stod alltid toleransen overfor fremmede folkslag i høysetet i 30-årene. Bondepartiets parlamen­ tariske fører Jens Hundseid kunne f.eks. i et innlegg i Stortinget i forbindelse med en ny innvandringslov stille følgende spørsmål: «Skal vi være så internasjonale at vi lager vårt land om til en in­ ternasjonal søppelkasse, rent rasebiologisk sett?»24) Uttalelsen ble ikke påtalt av presidenten. I tråd med NS’ aggressivitet overfor alt som smakte av fremmedartethet i det norske samfunn, kom også presseangrepene på jødene.25) Partiet ble ikke konsekvent antisemittisk før mai 1936,26) men tendensen var tydelig lenge før. En kan heller ikke i denne forbindelse se bort fra den tyske nazismens innflytelse. Jødene ble tillagt alskens skumle motiver og planer. De arbei­ der «gjennom sine fra Moskva organiserte utallige dekkorganisasjoner, for en erobring av verdensherredømmet gjennom bolsje­ vismen.»27) Avisene understreket at det ikke var «spørsmål om forfølgelse av en fremmed rase, men om å verge seg mot ødeleg­ gelse og nasjonal utslettelse». Et av partiets programkrav var da også en «strengere kontroll med innvandringen av utlendinger.» En del av de jøder som i midten av tredveårene flyktet eller ut­ vandret fra Tyskland, fikk slå seg ned i Norge. Advokat Hjort, *) Se f.eks. Kjell Stubs andakter, eller Hjorts artikler om kommunal­ politikk, B. Grans historiske artikler i Vestlandets Avis.

52

som nesten alltid brukte betegnelsen «jødemarxisme» om Arbei­ derpartiets ideologi, protesterte da kraftig mot «jødeimporten».28) Partiets økonomi var i det store og hele meget slett. Vel var det så at noen få av de meget velhavende medlemmer ytet sin skjerv, men resultatet var ubetinget en skuffelse. Finanskomitéen, som ble nedsatt ved starten i 1933, avga rapport29) den 30. juni samme år. Inntil da var det innkommet kr. 3245,- fra 30 bidrags­ ytere. Dessuten stilte major A. Eckbo kr. 5000 og generalkommisar Storm kr. 1500 til bevegelsens disposisjon.30) Knapt fire måneder senere var beløpet kommet opp i kr. 20.695,-. På det tidspunkt hadde partiet en ikke bokført gjeld på kr. 20.500,-.31) Etter det nedslående resultat av Stortingsvalget i oktober 1933 ser det ut til at de fleste som hadde støttet partiet økonomisk, fra nå av lot det seile sin egen sjø. * ) Ugiftene ble dekket ved at en del av medlemmene ga faste månedlige bidrag. Partiet holdt seg såvidt flytende på denne måten. Et brev fra Haldis N. Østbye forteller om den fortvilte økonomien i partiet. Her heter det blant annet at den «gjeld vi pådro oss i høst har ligget over oss som et mareridt — vi kommer jo nesten ikke av flekken på grunn av pengenød».32) Medlemskontingenten var så lav som kr. 2,- per år, sikkert et utslag av partiets forsøk på å virke tiltrekkende på de dårlig bemidlede. NS skulle jo være hele Norges parti, for rik som for fattig. Partiet fikk da også tilsig fra ulike samfunnsklasser, men deres motiver var vidt forskjellige. De som stod høyest på samfunnets sosiale rangstige, som skipsrederen og fabrikkeieren, så nok ofte med skepsis og uvilje på arbeidernes organisasjoner, og fryktet deres revolusjonsplaner. De arbeidsløse var fylt av for­ bitrelse og opposisjonslyst både mot sine egne organisasjoner og mot arbeidsgiverne. Offiserene var misnøyde med at «forsvaret forfalt» og følte seg tiltrukket av partiets autoritære preg, for teknokratene, ingeniører, arkitekter og tannlegene var kravet om fagstyre svært ofte avgjørende. Men for de fleste stod Quisling enda i 1933 rett og slett som den store «høvdingen» som kunne løse landets mange problemer. Men hvilke motiver hadde ungdommen, de aller yngste som *) Av dokument på Universitetsbiblioteket ser det ikke ut til at det lot seg gjøre å samle inn liknende beløp senere.

53

fylte partiets rekker? NS var «et hasardiøst uttrykk for noget i selve tiden, for noget inne i ungdommen, en desperat lengsel etter noget nytt, efter levende og konkret liv, etter oppgaver og per­ sonlig innsats — samme hvad det gikk ut på,» sa en av dem som ble revet med i bevegelsens første år, Odd-Stein Anderssen i en ar­ tikkel i Samtiden i 1939. Nasjonal Samling «brukte» ungdommen, «en ubrukt ungdom som bare ventet på å bety noget og som følte at samfunnet snøt den for ansvar og initiativ i de årene den hadde fysisk og social rett til å delta i samfundet på forholds­ vis like vilkår med de voksne.» Anderssen peker også på andre momenter som kan ha vært medvirkende til at så mange unge ble tiltrukket av partiet og dets program; manglende etisk forank­ ring, skuffelse over demokratiets maktesløshet, økonomiske kriser og masse-arbeidsløshet. Demokratiet har forsømt å gi ungdommen oppgaver og ufordringer. Hos de aller fleste av de apolitiske menneskene som sluttet seg til bevegelsen, er det vanskelig å finne noe som tyder på en mod­ nende innsikt i samfunnsproblemene. Usedvanlig mange bruker ord «vekt»33) når de karakteriserer sin politiske oppvåkning. Pro­ sessen minner mer om en religiøs vekkelse enn politisk forståelse. Og med den nyomvendtes trang til autoritær styrke og doktrinær argumentering ble medlemmene, ofte med høyst uldare politiske forestillinger, plassert i de mange tillitsverv som partiet opererte med. Det er ikke til å undres over at det av og til ble rot i den politiske terminologi for de nyinnsatte fylkesførere, lagførere eller hvem det kunne være. I brev til Føreren kan en f.eks. av og til finne begrepet «parlamentarisme» brukt om kommunens styre og stell, og like ofte som synonym for intrigespill, bakvaskelser etc., altså som et skjellsord. Partiets tyngdepunkt lå i Oslo og Stavanger. I og for seg var intet merkverdig i at landets hovedstad ble et naturlig midtpunkt i bevegelsens virke. Da er større grunn til å undres over at Roga­ lands Fylkesorganisasjon fikk en så markant oppslutning. I denne undersøkelse skal det ikke gjøres noe forsøk på en grundig ana­ lyse av dette problemet, likevel må det være tillatt å peke på noen momenter som kanskje kan bidra til å forklare det. Den intelligente og veltalende dr. philos Gulbrand Lunde ble 54

fra første stund propagandasjef i fylkesorganisasjonen. Lunde for­ stod å spille på de «rette» strenger. Det er en kjent sak at Roga­ land er litt av et senter for Indremisjonens arbeid, men det er neppe noen grunn til å anta at deres folk falt for den første og beste ideologi. Poenget er, om det rundt de aktivt religiøse stod en sirkel som ikke var absorbert av organisasjonssamfunnet, sam­ tidig som den var positivt innstilt overfor kristendommen. Denne kretsen hadde den kristnes skrekk for «marxismens gudløshet», som det ble uttrykt av Nasjonal Samling. Lundes brosjyre Marx­ ismens Gift, som ble publisert i atskillige eksemplarer i Roga­ land, vier nettopp denne side av saken stor oppmerksomhet. Ja, det ble til og med arrangert en stor utstilling i Stavanger som med bilder og ord skildret marxismens konsekvente kamp mot kristendommen. Og marxister var jo betegnelsen på alle som støttet arbeiderbevegelsen fra de mest moderate sosialdemokrater til de glødende ortodokse kommunister. Dersom en går til valgstatistikken for Stavanger fra kommune­ valget i 1934 da NS fikk 12,3 % av stemmene, viser det seg at par­ tiet overalt har gått frem i forhold til Stortingsvalget i 1933 på bekostning av Høyre. Det interessante er at fremgangen var mar­ kert størst i de kretser der Arbeiderpartiet stod sterkest. Med andre ord; i de kretser som var sosialt heterogene, der motset­ ningene mellom Høyre- og Arbeiderpartifolk føltes sterkest, der ser det ut til at mange av Høyres tidligere velgere stemte på NS’ liste; i de kretser som var sosialt homogene, skjedde der ingen ve­ sentlig forandringer. I Trondheim hadde, som før nevnt arbeidet blant studentene vind i seilene. Derimot er det mye som tyder på at partiarbeidet el­ lers ikke gikk fullt så glatt. En av lederne beklaget seg i høye toner til Quisling34) og påstod at partiet fikk «en overmåte lite heldig start i Trondheim». Årsaken til dette var at «saken ikke var for­ beredt på forhånd og dernest at ing. Eggen neppe kan siges å ha henvendt seg til de beste menn til fremme av saken». I Bergen stod den dyktige ingeniør Georg Vedeler i spissen for partiet. At det hadde en ganske utstrakt sympati i høyrekretser * ) *) Bergens Høireforening avholdt to nominasjonsmøter hvor listefor­ bundet ble behandlet. 8. sept, stemte 87 for, 48 mot listeforbund, 12. sept, stemte 131 for, 49 mot.

55

er valgsamarbeidet mellom de to partiene i 1933 et godt bevis på.35) I Kristiansand var partiets stilling relativt sett ganske god. En av årsakene til det er et tydelig tilsig av ungdommer fra Fedre­ landslaget.36) I Nord-Norge var oberst Konrad Sundlo og sokneprest Martin Tveter ildsjelene i partiarbeidet. Men det er intet som tyder på at partiet her utviklet seg til noe mer enn en liten sekt. Da partiet stod på sitt høydepunkt i 1935, hevdet pressesjefen Herlof Harstad at partiet hadde ca. 15 000 medlemmer og at 70 nye lag var stiftet det året.37) Det lar seg idag vanskelig gjøre å kontrollere disse tall, men når en tar i betraktning at NS ved stortingsvalgene både i 1933 og 1936 fikk 27 — 28 000 stem­ mer, så er det mulig tallene er korrekte.

IV Forsøket på å danne en Nasjonal Blokk i 1934

I «Oppfordring til Nasjonal Samling» ble det tatt til orde for dannelsen av en Nasjonal Blokk. Ved Stortingsvalget i 1933 hadde partiet listeforbund med Bondepartiet i noen fylker og med Høyre i Bergen. Høyres offisielle stilling var klar, det avslo blankt en hver form for samarbeid med NS. Bergens-høyre under Henrik Aimelns ledelse hadde derimot ennå ikke i begynnelsen av 1934 tenkt å følge hovedstyrets linje. NS’ leder i Bergen Georg Vedeler meddelte «Føreren»1) den 28. februar at det nylig var avholdt et møte mellom representantene for styrene i Høyre, Frisinnede Folkeparti og NS. Hensikten var å drøfte mulighetene for en fel­ lesliste ved kommunevalget til høsten. I følge Vedeler er det Høyre som sterkest ivrer for en felles liste, NS og Frisinnede så gjerne at det ble to. På dette punkt strandet muligens samarbei­ det, i alle fall ble det intet av. Vedeler påpeker at han foreløpig ikke har forlangt at NS-medlemmene skal gå ut av Fedrelands­ laget «da jeg forstår at der også på andre hold er underhandlinger i gang om et nærmere samarbeid og det ville neppe være formåls­ tjenlig å berøve oss all innflytelse mnenfor Fedrelandslaget». Hva er det egentlig Vedeler sikter til? Var ikke NS satt utenfor det gode selskap etter Stortingsvalget i 1933 da det oppnådde bare 2,2 % av stemmene? Første halvdel av året 1934 var i bunn og grunn det avgjø­ rende tidspunkt for nazismens videre grobunn i Norge. Med litt større smidighet fra NS’ side samt evne og vilje til å forhandle seg frem til et arbeidsgrunnlag kunne partiets og derigjennom dets 57

ideologi kanskje ha blitt vesentlig styrket. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Tanken om en «nasjonal blokk» var en ny politisk linje som ble opptatt av «Quisling-kretsen» etter at valget i 1933 hadde satt partiet i en meget vanskelig situasjon. Nederlaget var en vold­ som skuffelse for lederne. NS fikk ingen representanter på Stor­ tinget. Førerne, og da i første rekke Hjort, var på leting etter en ny utvei som kunne redde partiet ut av vanskene. Under denne synsvinkel må man se den politiske kurs som nå ble stukket ut. Fra begynnelsen av 1934 ble det ført forhandlinger mellom Fedrelandslaget og NS.2) På det tidspunkt var det vel knapt ve­ sentlige ideologiske motsetninger av betydning til stede mellom dem. Frisinnede hadde lenge stilt seg sympatisk til Quisling og NS’ ideer. I alle fall kan en trygt si det dersom man tar partiets ho­ vedorgan Tidens Tegn som uttrykk for innstillingen i partiet. Frisinnedes politiske «nyorientering» som ble utsendt 1. mai 1933, var et forsøk på å ta vinden ut av seilene på NS som da var i emning. Her klinger de samme toner som i NS-propagandaen: «Det er dypt tragisk, at en stor del av befolkningen — uten forståelse av hva som skjer — nu planmessig føres mot revolusjo­ nære mål.» Revolusjonsfrykten blir satt i sammenheng med «fag­ organisasjonenes arbeid for å tilrive seg hele den økonomiske makt». Dermed er det skapt «en situasjon, som er blitt farlig for det produktive liv».3) Bondepartiet hadde intet islett av fascisme eller anti-parlamentariske tendenser i sitt program. Nationen som var Bonde­ lagets og ikke partiets hovedorgan, ga likevel uttrykk for inn­ stillinger som lå nokså nær de NS forkynte. På den annen side må en være klar over at Nationen var sterkt preget av redaktør Aadahls personlige meninger. Det vesentlige i denne sammenheng er at Nationen var avisen for de fleste, av både Bondelagets og Bondepartiets tilhengere, og av mange sikkert den eneste som ble holdt. Selv om Bondepartiet var det parti som gikk minst tilbake av de borgerlige ved valget i 1933, så var dets stilling våren 1934 alt annet enn lett. Partiets tidligere forsvarsminister nøt utvilsomt en viss sympati i bondepartikretser,4) selv om det er rimelig å anta 58

at den hadde avtatt etter dannelsen av NS. Bygdefolkets Krise­ hjelp, som i alt vesentlig bestod av Bondeparti-velgere, var al­ lerede høsten 1933 innfanget av NS.5) Tanken om dannelsen av en Nasjonal Blokk ser ut til a ha vært en tanke som lå i luften i begynnelsen av 1934. Stortingsmann Nils Nersten fra Bondepartiet skrev i slutten av februar et innlegg i Tidens Tegn hvor han varmt støttet tan­ ken og fastslo at «Bondepartiet står nu som sentrumspartiet i norsk politikk». Som en følge av det mente han at partiet måtte gå inn for et samarbeid med de «ennu små partier med det be­ visste mål for øye å skape en sentrumsblokk, en nasjonal blokk bygget på det nuværende samfunns grunn».6) Tidens Tegn tat opp tråden alt dagen etter og betegner Nerstens innlegg som «et gledelig tidens tegn». Avisen fastslar også at stortingsmannen har «stort følge både i sitt som i de små partier». Men også en annen gruppe vil hilse et samarbeid på dette grunnlag med glede, de «partiløse» og de som er misnøyde med de gamle partier. Noen dager senere fastslår bondepartiavisen Aust-Agder Blad at Fedrelandslaget, Frisinnede, NS og Bonde­ partiet har «så mye felles at det kun er enkeltmennene som skil­ ler og da skulle det være plattform for samarbeid —».7) Bondepartiet var sannsynligvis den av partene som med størst skepsis innlot seg i forhandlinger med NS. Selv om det i den første tiden etter partidannelsen hadde rådet atskillig tvil om hva NS virkelig stod for, så burde det i alle fall for ledende parti­ ledere, fra 1. februar 1934, da partiets program ble offisielt publi­ sert, være klart at her stod man overfor den norske variant " tysk nasjonalsosialisme. Det er symptomatisk for «den dårlige sam­ vittighet» Bondepartiets ledere hadde at det ble vedtatt ikke å sette opp protokoll over de forhandlingene som ble ført med NS.8) Et annet moment som også måtte virke som en bremsekloss på forhandlinger var det personlige motsetningsforholdet mellom Hundseid og Quisling. Drivkraften bak blokk-forsøket som så mye annet av NS’ aktivi­ tet var advokat Hjort. Hvorvidt han helt på egen hånd tok ini­ tiativ eller om det var etter samråd med Quisling, skal være usagt; pointet er at Hjort er den aktive som går i første linje. «Føre59

Høiesterettsadvokat 1. Staten og samfundet

«Hvad vi vil» — en utredning av Nasjonal Samling programav høyesterettsadvokat J. B. Hjort

60

ren» blir informert når alt er klappet og klart for det første møte. Den 5. mars gir Hjort Quisling beskjed om at det fire dager senere skal være et selskap i hans hjem hvor det kommer en del herrer «som er medlemmer av nasjonale partier eller organisasjo­ ner, idet møtets hensikt er å drøfte hvorvidt det skal være mulig å danne en nasjonal blokk». Hjort uttrykker håp om at Føreren kan komme.9) Selv om Hjort muligens hadde fått carte blanche til dette oppdraget, så er det mer enn underlig at han først etter at ar­ rangementet er fastlagt, informerer sin Fører. En skulle tro at Quisling måtte være selvskreven ved forhandlinger som var av sa vital betydning for partiet. Igjen spiller Quisling rollen som fasade for andre og sterkere menn. «Selskapet» ble avholdt den 9. mars. Foruten Quisling kom re­ presentanter fra «Bondepartiet, Norges Bondelag, Frisinnede Venstre og Fedrelandslaget for å drøfte muligheten for et sam­ arbeid». Skal en dømme etter Quislings utsagn, foreslo Fedre­ landslaget straks hel sammenslutning av «de nevnte partier til et nytt parti». Bondepartiets standpunkt karakteriserte Quisling som så «vekt og ubestemt at jeg for min del anser det for fruktes­ løst».10) Ett var sikkert når forhandlingene begynte: NS ville un­ der ingen omstendighet «oppgi sin uavhengighet og sine retnings­ linjer». Hva skjedde på møtet? Et forslag til avtale om opprettelse av et nasjonalt fellesråd ble distribuert.111) Forslaget, som var utarbei­ det av Hjort, inneholdt i alt ti punkter (her er de gjengitt i sammentrengt form):

1. Nedsettelse av et nasjonalt fellesråd på 5 mann med 1 hver fra Bondepartiet, Frisinnede Folkeparti, Fedrelandslaget, NS og Norges Bondelag. Rådet velger selv sin formann. Beslut­ ningene må være enstemmige. 2. Hver av de tilsluttede grupper bevarer sin selvstendighet og kan når som helst trekke sin representant tilbake fra rådet. Rådets forslag forelegges hver enkelt gruppe til uttalelse førenn noen beslutning kan fattes eller settes ut i livet. 3. Nasjonal komité i hvert fylke. 61

4. Fellesrådets oppgave er å regulere samarbeidet mellom de til­ sluttede grupper i den hensikt å finne veier til gjennomføring av en fast, nasjonal politikk. 5. Fellesrådet skal klarlegge: a. Kongemaktens spesielle ansvar ved en regjeringskrise un­ der den foreliggende situasjon. b. Nødvendigheten av at der dannes en partipolitisk uavhen­ gig handledyktig nasjonal blokkregjering som et uttrykk for folkeflertallets vilje og av hensyn til nasjonens frem­ tidige liv. c. Det rettsstridige og farlige ved å gi regjeringsmakten til et revolusjonært parti. 6. Fellesrådet skal videre utarbeide programmet for en blokk­ regjering som bør konsentreres om følgende punkter: avhjelpe arbeidsløsheten, bondekrisen og kommunekrisen. 7. Fellesrådet skal utarbeide utkast til en ny forfatning bygget på folkets politiske gruppering i yrkeslag, som muliggjør at der til enhver tid kan dannes en handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk. 8. Fellesrådet bør endelig utarbeide en omfattende plan for propaganda for rådets meninger i samarbeid med fylkeskomitéene. 9. På grunn av at vårt land når som helst kan kastes ut i en politisk krise av alvorligste art, må fellesrådet etableres straks og gjennomføre sin oppgave hurtigst mulig. 10. Denne avtale skal holdes hemmelig inntil annet bestemmes. Da vi ikke har noe referat fra møtet, er det vanskelig å si hvordan de fremmøtte reagerte på forslaget. Quislings antydnin­ ger til Vedeler er det eneste vi har å holde oss til. Hjort tar i sitt forslag til orde for et intimt samarbeid mellom de fremmøtte grupper i den hensikt å skape en plattform for en regjering. Selv nytter han i forslaget høvet til å ta opp flere av NS’ kjepphester. Deriblant påstanden om at Arbeiderpartiet var revolusjonært og at det derfor var farlig og rettsstridig å gi det regjeringsmakten. I 1933 forandret Arbeiderpartiet sitt prinsipprogram; det hyl­ let ikke lenger diktaturet, men demokratiet, eller rettere sagt so62

sialdemokratiet. Allerede i 1928 hadde partiet ved Hornsruds re­ gjeringsdannelse vist seg fullt ut lojalt overfor de demokratiske spilleregler. Hjorts argumentering på dette punkt bygget på en bokstavelig tolkning av arbeiderbevegelsens anti-demokratiske pro­ paganda. Han kunne saktens finne eksempler på det i Arbeiderpartipressen eller høre det av partiets talere, men slike utsagn dekket ikke realitetene. Innenfor det politiske liv er det et kjent fenomen at ord og klisjeer som er taktisk begrunnet, lever videre lenge etter at en helt ny politisk situasjon er oppstått. Spesielt følelsesladde uttrykk som tidligere har gjort god nytte, brukes til å påvirke opinionen, også når de saklig sett forlengst skulle vært utskiftet. En kan trygt regne med at alle som hadde et visst minstemål av politisk teft i 1934 innså at Arbeiderpartiet forlengst var et demokratisk parti. Men de ekstreme høyre-radikale kretser kunne eller ville ikke innse dette faktum. Hjort leste tydeligvis parti­ programmene med samme stringens som han leste loven. Da måtte han nødvendigvis komme skjevt ut. Samlingsforslagets ord om å avhjelpe «arbeidsløsheten, bondekrisen og kommunekrisen» er hentet fra NS’s program, men her som der savner man konkrete planer for hvordan disse problemene skulle løses. Punkt 7 er et forslag til opprettelse av en korporativ stat. På grunnlag av yrkeslagene skal nemlig en riksregjering dan­ nes uavhengig av partipolitikk. Hjorts forslag ble ikke vedtatt, men dermed var det ikke sagt at et videre samarbeid var utelukket. Tvertimot. En hektisk ak­ tivitet med stadige møter og konferanser mellom fire av de fem utfoldet seg i de nærmeste tre-fire måneder. Bondelaget var, uvisst av hvilken grunn, falt av lasset. Frisinnede Folkeparti fattet straks interesse for tanken om et aktivt samarbeid. Den 17. mars meddelte partiet NS at dets ho­ vedstyre «har besluttet å oppta forhandlinger med NS, Bondepar­ tiet og Fedrelandslaget». Partiet tok også initiativet til en konfe­ ranse om en «nasjonal blokks oppbyggning og oppgaver».12) Fri­ sinnede anbefalte at det oppnevnes to representanter for hvert parti til konferansen. Bondepartiet ser ut til å ha forholdt seg passivt den første ti­ den etter møtet hjemme hos Hjort. Det er ganske naturlig når en 63

vet at denne saken førte til «sterke brytninger» innenfor par­ tiet.13) En måned etter møtet retter NS en henstilling til Bondepar­ tiets arbeidsutvalg om å oppnevne fire representanter til å for­ handle om samarbeid. Henvendelsen er. gjort etter et oriente­ rende møte mellom Fedrelandslaget og NS.14) Allerede dagen etter kom Bondepartiets reaksjon. Det ble fastslått at partiets ar­ beidsutvalg var villig til «uforbindende å drøfte mulighetene for et fremtidig samarbeid . . .»15) Et eventuelt resultat av drøftelsene måtte forelegges partiets hovedstyre før noen avgjørelse kunne treffes. Bondepartiet understreket at det er «en forutsetning fra vår side at alt vedkommende disse ting behandles strengt konfiden­ sielt». Kort tid etter opplyste partiet at stortingsmennene Lange­ land, Moseid, Sundby og Trædal hadde påtatt seg oppdraget å delta i «konfidensielle uforbindende drøftelser om et nærmere samarbeid mellom NS, Frisinnede Folkeparti, Fedrelandslaget og Bondepartiet».16) Som før påpekt; det var intet merkelig i at Frisinnede Folke­ parti, Fedrelandslaget og NS søkte sammen. Det store og interes­ sante problemet som uvilkårlig reiser seg er: Hvilke motiver hadde Bondepartiet for sin handlemåte? Det er ingen grunn til å anta at de såkalte «fascistiske strømritnger» i seg selv skulle være så sterke i partiet at det er for­ klaringen. Hadde det vært tilfelle, ville det vært naturlig å anta at de åpent ville ha kommet til uttrykk i programmet eller i ut­ talelser fra partiets talere. Om man bruker uttrykk som innfangingsforsøk, partipolitisk taktikk og interessepolitikk, kommer en sannsynligvis de egentlige beveggrunner nærmere. Bondepartiet var overlegent det største av partiene med 23 plasser i Stortinget, mens Frisinnede Folke­ parti hadde 1, og NS og Fedrelandslaget ingen. Dersom partiet greidde å innfiltrere de andre eller fikk en dominerende stilling innen en «nasjonal blokk», da kunne det også være håp ikke bare om å ta igjen det som var tapt for partiet ved valget i 1933, men kanskje også om å ekspandere. Muligheten for å få fotfeste i byene har sikkert vinket i det fjerne. Fungerende generalsekretær i Bondepartiet i 1934, redaktør Hans Holten, som selv var til stede ved alle forhandlingene som

64

DET FRISINNEDE FOLKEPARTI

Oslo. 27. juni 1934, KARL JOKAN9CT. 41

TLF. IMS»

Konf!d$nticlt.

Kr. Kåjor Vidkun Quisling.

0 s 1 p. Som bekjent har forhandlingene mellem BONDE-

PARTIET, FEDRELANDSLAGET, FRISINNEDE FOLKEPARTI og NASJONAL SAMLING reøultert 1. at der blev vedtatt on henvendelse til Stortingets borgerlige partier i anledning av en eventuell

minlsterkrise. Onstendighctene har medført at denne henvend­ else ikke blev sendt eller offentliggjort.

Da der visstnok hersker enighet om, at detto

første resultat bør leds til en videre tilnermelse mellem do fire partier, tillater jeg mig vedlagt å oversende et utkast til en foreløblg overenskomst. Det er av den største

betydning at denne overenskomst kan vedtas, før Stortinget går fra hverandre. Jeg har derfor tillatt mig å innkalde den

storo komite til nytt møte torsdag 88. juni. Meddelelse om • led og klokkeslett vil senere bli gitt. For å sikre en hur­

tig løsning av sakon har jeg Innskrenket mig til & foroelå, at forhandlerne blir enig om, at der som et førete skritt mot ot fast samarbeid mellem de fire partier nedsettes ot fellesråd.

Ærbødigst

formann 1 Det Frisinnede

\

Folkeparti

5 — Nasjonal Samling

65

Konfidentielt»

OVERENSKOMST.

Be opnevnte forhandlere for Bondepartiet, Fed­

relandslaget, Frisinnede Folkeparti og Nasjonal Samling har funnet det ønskelig og naturlig, at der etableres et fast sam­ arbeid mellem de fire partier. Forhandlingsutvalget trer sammen snarest mulig

for å søke utformet en prinsipiell uttalelse, son kan danne grunnlag for partienes samarbeid.

Såfremt der opn&es enighet om en slik uttalelse,

foreslår forhandlerne at der - for å tilveiebringe et tillits­ fullt og ietryggende samarbeid - skal oprettcs et fellesråd med representanter for de fire partier.

Oslo, 28. juni 1934.

Nils Trædal (sign) R. F. Ræder (sign)

Quisling (sign)

J. Lehrckuhl (sign)

Frederik Prytz (sign)

R. Falle (sign)

Gabriel Mose id (sign) Tormod Hustad (sign) Jon Sundby (sign) Ole Sandberg (sign)

66

Rolf Thommessen (sign)

ble ført denne våren, hevdet i 1965 at partiet konsekvent for­ fektet de demokratiske prinsipper og ikke under noen omsten­ dighet ville bøye seg for Quislings krav at blokken skulle aksep­ tere «.førerprinsippet».11) Av det materiale som er brukt til denne undersøkelsen, er det vanskelig å uttale seg om Fedrelandslaget og Frisinnede Folke­ parti hadde prinsipielle innvendinger i mot NS’ krav. Men såvel Frisinnede som Fedrelandslaget kjempet på vikende front etter 1930. Begge var hardt trengt og på utkikk etter muligheter som kunne styrke deres posisjon. De fire parter kom i løpet av våren frem til enighet om å ned­ sette en «stor» og en «liten» komité som skulle ta seg av det som stod igjen å få ryddet av veien før en avtale kunne komme i stand. Den lille komité, som bestod av herrene redaktør Thommesen fra Frisinnede Folkeparti, ingeniør Lehmkuhl fra Fedrelandslaget, stortingsmennene Moseid og Trædal fra Bondepartiet og Quisling fra NS, skulle være en engere arbeidsgruppe som lett kunne kalles sammen dersom det var påkrevet. Viktige avgjørelser skulle deri­ mot fattes av den store komitéen som bestod av hele den lille komité samt Sundby fra Bondepartiet, Ræder fra Frisinnede Folkeparti, Ole Sandberg og Ranik Halle fra Fedrelandslaget og Hustad og Prytz fra NS. Mulighetene for en ny regjeringskrise og hvilke perspektivet det bød på, ble et sentralt spørsmål i diskusjonen mellom de fire. Man kom frem til en felles henstilling som skulle rettes til Høyre og Venstres stortingsgrupper i tilfelle av regjeringskrise. Disse to partier burde i en slik situasjon støtte «Bondepartiet med å danne en nasjonal riksregjering med støtte fra de retninger som står bondereisningen nær». For de krefter som ivret for en «nasjonal blokk» syntes det rimelig at Bondepartiet fikk prøve seg på nytt ved Kongens rådsbord, men nå med utenomparlamentariske kref­ ter som partnere. Mens forhandlingene pågikk, sendte generalsekretæren i NS et skriv til fylkesorganisasjonene hvor det blant annet het at etter «Partiførerens beslutning skal NS i størst mulig utstrekning etter fylkesformannens bestemmelse delta i kommunevalget med egne lister».18) Det ble tatt sterk avstand fra samarbeid med rene Høyre- og Venstregrupper. En måtte unngå betegnelsen «borger67

lig» på de lister hvor NS deltar. Ganske bemerkelsesverdig er det at samarbeid med Bondepartiet bare kunne etableres «etter partiledelsens spesielt innhentede samtykke». Betegnelsen «borgerlig» falt NS tungt for brystet. Da Akershus fylkesorganisasjon ble innbudt til en konferanse mellom de «'bor­ gerlige partiers fylkesstyrer», ga Hjort på Akershus’ vegne klar be­ skjed om at organisasjonen ikke var interessert da «NS ikke anså seg for å være et borgerlig parti».19) Såvel Frisinnede Folkeparti som Fedrelandslaget og Bondepartiet falt imidlertid utenfor be­ grepet «borgerlig» i henhold til NS’ vurderinger. Innenfor stod Høyre og Venstre; de partier en eventuell nasjonal riksregjering nødvendigvis måtte få parlamentarisk støtte fra. Det sivet ut bare nokså sparsomme opplysninger i pressen om de hemmelige forhandlinger. Men den 13. juni publiserte Tidens Tegn en artikkel med titelen «Nasjonal Riksregjering». Med ty­ delig tanke på de politiske sonderinger som fant sted, hevdes det at «i det øyeblikk alle disse retninger samles vil der oppstå et nasjonalt parti som etter vår mening har alle betingelser for å ta ledelsen i vårt land». En bør merke seg at avisen nå for første gang antydet at ikke bare en løs nasjonal blokk er målet, men et stort «nasjonalt parti». Advokat Hjort, som i den første tiden var kraften bak forhand­ lingene, falt etterhvert ut av bildet. Quisling ønsket ikke omgi seg med menn som kunne være potensielle lederkandidater. Han fant tryggere medarbeidere i to trofaste og langt mer ubetydelige personligheter: kaptein Prytz og arkitekt Hustad. Dette trekløver førte forhandlingene på vegne av NS.20) Selv om Norges Bondelag ikke deltok i forhandlingene, var la­ get hele tiden innforstått med de sonderinger som fant sted. Den 22. juni avholdt laget sitt landsmøte på Gjøvik og vedtok en resolusjon med krav om «en nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk».21) Resolusjonen kan bare tolkes på én måte; posi­ tiv støtte til de nasjonale blokkbestrebelsene som hadde en slik regjering til siktemål. Det var ikke rart Quisling sa kort etter at han av «hjertet er enig i» dette kravet. I NS’ program kreves det nemlig i første punkt: «En handlekraftig nasjonal riksregje­ ring uavhengig av partipolitikk». Sommerferien nærmet seg uten at noen overenskomst var kom-

68

met i stand. Snart skulle stortingsmennene dra hver til sitt. Den 27. juni henvendte redaktør Rolf Thommessen seg til Quisling.22) Han viste til den avtalen mellom de fire partier som skulle sen­ des til stortingsgruppene i tilfelle regjeringskrise. Den ble ikke sendt fordi krisen ble avverget, men Thommessen antok at da det «visstnok» hersket enighet om at dette «første resultat bør lede til en videre tilnærmelse mellom de fire partier», vedla han et utkast til en foreløpig overenskomst. Han anså det viktig å få ved­ tatt den før Stortinget gikk fra hverandre og innkalte den «store komité» til nytt møte den 28. juni. Thommessen og Frisinnede Folkepartis utkast23) gikk inn for en uttalelse om at de fire partiene som «deler grunnsyn i nasjo­ nale, økonomiske og sosiale spørsmål» har funnet det ønskelig å etablere et fast samarbeid «til vern om sine politiske idealer». På dette grunnlag uttrykkes det håp om at det skal lykkes å danne et stort nasjonalt parti. Et fellesråd som skal ta seg av et «be­ tryggende samarbeid» blir foreslått opprettet. I dette skal seks representanter fra Bondepartiet og tre fra hver av de andre par­ tiene sitte. Tre av Bondepartiets representanter kan eventuelt også innehas av Bondelaget. Rådet skal arbeide for valgsamarbeid og «alt som kan styrke samfølelsen og en felles opptreden mellom de fire partier». Dets beslutninger er ikke bindende hvis ikke de er «tiltrådt av partiene selv». Dette forslaget, som i realiteten er et direkte forsøk på en sam­ mensmelting av de fire partene pluss Bondelaget, vant ikke til­ strekkelig støtte til å kunne bli vedtatt. Derimot ble en langt mindre omfattende overenskomst virkelig vedtatt. Den markerer det absolutte høydepunktet i forsøket på dannelsen av en nasjo­ nal blokk, og lyder:24) Overenskomst. De oppnevnte forhandlere for Bondepartiet, Fedrelandslaget, Fri­ sinnede Folkeparti og Nasjonal Samling har funnet det ønskelig og naturlig, at der etableres et fast samarbeid mellom de fire partier. Forhandlingsutvalget trer sammen snarest mulig for å søke utformet en prinsipiell uttalelse, som kan danne grunnlag for partienes samar­ beid. Såfremt der oppnåes enighet om en slik uttalelse, foreslår forhand­ lerne at der — for å tilveiebringe et tillitsfullt og betryggende sam-

69

arbeid — skal opprettes et fellesråd med representanter for de fire partier. Oslo 28/6—34

Nils Trædal R. F. Ræder G. Moseid Ole Sandberg

V. Quisling Fr. Prytz Tormod Hustad Rolf Thommessen

J. Lehmkuhl R. Halle Jon Sundby

Dagen før det avgjørende møtet anslo Tidens Tegn den nasjo­ nale blokktonen i en lederartikkel hvor det ble fastslått at det nu utvilsomt gikk mot en «avklaring av partiforholdene i vårt land». Det som i og for seg var langt mer oppsiktsvekkende, var at den samme artikkel uttrykkelig nevner Bondelagets politiske linje som en av blokkens ideologiske fundamenter. Det er derfor grunn til å anta at Bondelagets styre stilltiende hadde akseptert at Bonde­ partiet skrev under på overenskomsten. Hvilken rolle laget hadde spilt bak kulissene er det i denne sammenheng ikke grunnlag for å uttale seg om, men at det hele tiden var informert er temmelig opplagt. Gjøvik-resolusjonen skulle i så måte også være et godt indisium. Hvor langt bandt partene seg egentlig ved overenskomsten? Det blir fastslått at det er «ønskelig og naturlig» med et fast sam­ arbeid. Forøvrig er overenskomsten hypotetisk, idet forhandlings­ utvalget skulle tre sammen for å søke å nå frem til en prinsipiell uttalelse. Dersom det lyktes, skulle et «fellesråd» opprettes. Do­ kumentet uttrykker således bare enighet om å prøve å nå frem til en avtale. Det er ingen grunn til å anta at hverken Bondepartiet, Frisin­ nede eller Fedrelandslaget ville bøye seg for førerprinsippet. Med litt kjennskap til Quisling kan en temmelig lett slutte at han hadde utsett seg selv til Føreren for den nye blokk. Bondepartiets generalsekretær Hans Holten hevder da også bestemt at forhand­ lingene strandet på NS’ krav om gjennomføring av førerprinsip­ pet.25) Men alene det faktum at representanter for de tre partiene satte sine navn under en overenskomst inngått med et parti som NS, forteller nokså meget. Straks etter at overenskomsten var brakt vel i havn tok Stor­ tinget sommerferie. Videre forhandlinger ville med andre ord van-

70

skelig la seg føre før i september måned. Derfor samtykket for­ handlerne i at de igjen skulle tre sammen «i september måned til behandling av det i overenskomstens punkt 2 nevnte spørsmål».26) Forhandlingsmøter for den lille og store komité ble berammet til 19. og 21. september. Initiativet til begge disse møtene utgikk fra Frisinnede Folkeparti, som også konstaterte at ingen av forhand­ lerne hadde fulgt den stilltiende overenskomst om å innsende for­ slag til en prinsippiell uttalelse. For at man ikke skulle stå helt på bar bakke ble et eksemplar av partienes programmer oversendt. Den sviktende interesse for en felles plattform gir et tydelig vink om vanskene som ville oppstå før man kunne nå frem til enighet. Men, enda så sent som i midten av september, altså straks før møtene i de to komiteene, talte Bondepartiet NS’ sak for de andre borgerlige partier. Foran kommunevalgkampen i 1934 foregikk det nemlig en pengeinnsamling som alle de borgerlige par­ tier skulle nyte godt av. Generaldirektør Askvig som var engasjert i dette arbeidet, ga Bondepartiets formann Jens Hundseid klar be­ skjed om27) «at Bondepartiets forutsetning om at Nasjonal Sam­ ling også skulle få anledning til å være med i dette har støtt på store vanskeligheter». «Vanskelighetene» skyldtes Høyre og Ven­ stre som «under ingen omstendigheter vil være med hvis Nasjonal Samling blir med». Askvig henviste også til Hjorts brev av 16. mai til Fedrelandslaget hvor han kategorisk avviser tanken om at NS er et «borgerlig parti». På denne bakgrunn mente Bonde­ partiets formann at partiet burde «frafalle den i vår skrivelse nevnte forutsetning». Bondepartiet måtte ta et valg. Enten et tilskudd til partikassen, eller et temmelig usikkert samarbeid i den påtenkte «blokk». Man kunne ikke få både i pose og sekk. Det første alternativet ble valgt. Slik sett er det mye som tyder på at presset fra Høyre og Venstre kan ha vært medvirkende til at den nasjonale blokk ikke lot seg realisere. Selvsagt er det et åpent spørsmål om der i det hele tatt lå innenfor rimelighetens grenser å skape et ideologisk fundament for blokken: Quisling hadde jo tydelig presisert at hans eget NS ikke under noen omstendigheter ville oppgi sine retnings­ linjer. Og Bondepartiet, som stod under press fra Høyre og Ven­ stre, måtte se saken slik at skulle det overhodet lønne seg for par-

71

tiet å delta i videre forhandlinger, så måtte det faktisk få garan­ tier for at dets politiske linje ble avgjørende. Det sa seg selv at på et slikt grunnlag lot det seg ikke gjøre å komme overens med NS. Et annet forhold man ikke skal se bort fra, er de krefter innen Bondepartiet som kjempet mot samarbeid med et naziinspirert parti. Fra ledende hold i partiet er det senere bekreftet at «sterke rivninger» fant sted i 1934.28) Hvilken stilling Fedrelandslaget inntok under forhandlingene er ennå et dunkelt problem. Frisinnede ser ut til å ha vært den mest aktive av samtlige, og som påpekt, arbeidet det bevisst for et nasjonalt parti. På bakgrunn av det kildestoff som er brukt i denne under­ søkelse kan det slås fast at Bondepartiet torpederte forhandlin­ gene i september 1934. Motivene var dels økonomiske, dels ideo­ logiske. *

Tidligere i denne undersøkelsen har vi sett tre ulike politiske linjer som Quisling og hans krets nytter for å vinne frem med sine synspunkter: Nordiske Folkereisning, statsrådsstillingen i Bondepartiregjeringen, og Nasjonal Samling. Forsøket på å danne en Nasjonal Blokk mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede og NS er den fjerde linjen. Denne linje må til en viss grad sees på bakgrunn av partiets knusende nederlag ved stortingsvalget i 1933. De første to måneder etter dette valget hadde Føreren for­ holdt seg fullstendig taus overfor sine velgere. Endelig lot han høre fra seg med en stor artikkel i Tidens Tegn: «Er det liv på stjernene?» Bondepartiets, Frisinnedes og Fedrelandslagets flørting med NS kan til en viss grad skrives på interessepolitikkens konto. Fedre­ landslagets holdning er den kildene har minst å fortelle om. Fri­ sinnede var dels på jakt etter et tiltak som kunne bringe partiet på fote igjen (i 1921 hadde det hatt 15 mandater på Stortinget, etter valget i 1930 var det to og etter 1933 bare ett igjen), og dels må blokkbestrebelsene ses som uttrykk for ideologisk slekt­ skap med NS. I 1933 talte partiets fremste mann for et system

72

han kalte «nasjonalsosialisme uten diktatur».29) Bondepartiet kom til å torpedere blokkforhandlingene med NS dels ut fra økono­ miske, dels ut fra ideologiske motiver. Og bare seks måneder etter at partiet oppga tanken om videre kontakt med NS, inngikk det sitt kriseforlik med «revolusjonspartiet» DNA. Ett synes nokså opplagt: norsk nazisme ville blitt styrket der­ som et samarbeid, i motsetning til en sammensmeltning, mellom de fire virkelig var kommet i stand og var blitt offentlig kjent. Da kunne man ikke lenger fremstille NS som en ekstrem ut­ gruppe, som det sorte får i flokken som ingen ville ha noe å gjøre med. Da ville det sannsynligvis fått et annet og langt mer aksep­ tabelt skjær over seg.

V Indre spenninger i partiet

Medlemmene oppfattet Nasjonal Samling som en «bevegelse», ikke som et «parti». Bevegelsen skulle være forenet av felles meninger og opplevelser, og å lede andre i samme retning, var en del av det «virkelige demokrati». Hva enn medlemmene trodde og mente, var NS allikevel også et politisk parti, eller rettere et førerparti. — Nettopp fordi par­ tiet hyllet førerprinsippet og understreket nødvendigheten av «samling» og «samarbeid» sterkere enn noen annen organisasjon i Norge, skulle man kanskje tro at det selv bar preg av sin lære. I virkeligheten var de indre brytningene i partiet så voldsomme at det etter vel tre års levetid gikk i nesten fullstendig oppløsning. Spenningene i fraksjonsstriden har sin rot både i ideologiske og personlige motsetninger, men distinksjonen er uklar. Beskri­ velsen her kan i alle tilfeller ta sitt utgangspunkt i de to-tre nøk­ kelpersoner i NS: Quisling, Prytz og Hjort. Prytz var i store deler av Quislings liv den sterke mann bak ham, som inspirerte og «brukte» ham. Om de av og til kom på kant med hverandre, endte det alltid med forsoning.1) «Prytz var min beste venn», uttalte Quisling under straffesaken i 1945.2) Da Prytz flyttet til Trøndelag og kjøpte Storfosen Bruk i slut­ ten av 1933, minsket hans innflytelse, men en ny krets av men­ nesker kom nå for alvor inn i Førerens liv; de trofaste beundrere som hadde mindre selvstendighet overfor ham, som så ham som Fører og ikke tenkte selv på å lede ham, men å «tjene». I første rekke blant disse står Harald Franklin Knudsen, Orvar Sæther,

74

Rolf Jørgen Fuglesang, Tormod Hustad, Ørnulf Lundesgaard og Haldis Neegaard Østbye. De kom alle til å følge Quisling etter at partiet ble sprengt. Den tredje nøkkelpersonen er Quislings rake motsetning. Hjort var resolutt, alltid aktiv, snar til å bestemme seg, pågående og myndig og med et praktisk organisasjonstalent. Han innså fort at Skulle partiet ha muligheter til å hevde seg, måtte det bygges opp et solid organisasjonsapparat. Da han satte i gang med sine godt underbygde angrep på ledelsen og partiets organisasjon, måtte det naturnødvendig oppstå et motsetningsforhold mellom ham og den sykelig mistenksomme Quisling. To motpoler, eller om man vil, to fraksjoner utkrystalliserte seg rundt disse to menn. Kjernen i partistriden er historien om disse gruppers forhold til hverandre. Det er blant annet også et kapitel om bakvaskelser og sladder, om førerdyrkelse og maktbegjær, om små forhold og store ambisjo­ ner. Quisling og Hjort hadde møtt hverandre flere ganger før NS ble stiftet. De hadde utvilsomt tatt mål av hverandre såvel poli­ tisk som menneskelig. Arbeiderpartiets representanter i Stortinget angrep Quisling vå­ ren 1932 for å ha skrevet et P.M. hvor det ble hevdet at demo­ kratiet var kommet «på avveie» fordi et «kommunestyres fler­ tall kan bestå av fattigunderstøttede personer».3) Til alles for­ bauselse påtok Hjort seg det fulle ansvar for skrivet. Kontak­ ten var altså sluttet alt da, og den ble holdt ved like gjennom «herremiddagene» høsten 1932. Hjort var i 1933 en moden mann på 38 år som sannsynligvis hadde gjennomskuet hvor upraktisk og lite egnet som partifører Quisling var. Men Quisling hadde et navn, han var allerede et samlingspunkt i høyreradikale kretser, og var vel skikket til fasade for et parti som disse kretser støttet. Offisielt var Hjort lojal mot sin Fører så lenge han var medlem av partiet. Men at han bevisst motarbeidet Quisling innenfor partiet, la han heller ikke skjul på. Hjort var aldri blant dem som ropte høyest at Quisling var den selvskrevne partileder. Han inntok en forsiktig Holdning i førerspørsmålet, og selv om han sammenlignet Quisling og NS med Hitler og de tyske nasjonalsosialister, så lot han spørs­ målet om førerstillingen stå åpent fordi Quisling først i praksis 75

måtte bevise om han «kan brukes som fører. I dag vet vi intet sikkert om det, —»,4) Allerede sommeren 1933, altså kort etter dannelsen, lot Hjort apenbart falle uttalelser om at Quisling «var villig til å la spørs­ målet om Nasjonal Samling falle dersom han ble oppstilt som nr. 1 pa Bondepartiets liste i Østfold».5) Utsagn av en slik ka­ rakter var neppe egnet til å styrke Quislings posisjon eller bedre forholdet mellom Føreren og hans nestkommanderende. Hjorts ut­ talelser kom ofte Quisling for øre gjennom de mange førertro medlemmene som gjerne rapporterte alt til Føreren som kunne tenkes a ha interesse.6) Spesielt ivrige var de til å opplyse alt som tydet pa at Quisling ble motarbeidet eller baktalt. Slike rap­ porter er selvfølgelig rett som det er skrevet i den hensikt å stille avsenderen i best mulig lys og må vurderes deretter. Først og fremst vitner de om en naiv Fører-kult, men også om en primi­ tiv oppfatning av politikk som en systematisering av personlige konflikter og lojaliteter. Selv om man ser bort fra rapportene: Hjort falt ikke i Quislings smak. Han var ikke den som lot seg dirigere i alle retninger og som sa ja og amen til Førerens direktivet. Snart følte han at samarbeidet mellom ham selv og Quisling ikke gikk så glatt som ønskelig. Kort etter valget i 1933 rettet han i et brev til Quisling kritikk mot ham pa grunn av dårlig kontakt i organisasjonen. Par­ tiet hadde nemlig avholdt møter bade den 26. og 31. oktober uten at nestkommanderende var informert, til tross for at han var sam­ men med Føreren den 25. oktober. Forholdene er fra Hjorts syns­ punkt «utilfredsstillende» fordi han «utad — således har ansvar for hva der skjer, men innad ikke anledning til —» å gjøre sin «mening tilstrekkelig gjeldende».7) Hjort advarte også mot to av partiets dårlig gjennomtenkte programposter, nemlig for­ slaget om 10 % samskatt og at kronen skulle stabiliseres på en pundkurs av 25. «Disse 2 poster har skadet oss meget, og hvor­ for de i grunnen er blitt medtatt» har han ikke forstått. Han «innbiller» seg at det skyldes Prytz’ «underhåndsinnflytelse». Hjorts brev gir i det hele et levende inntrykk av manglende myndighetsfordeling, uklare kompetansegrenser og tilfeldig ad­ ministrasjon. «Manglende direktiver», hevdet Hjort, hadde skapt usikkerhet, noe som har ført til at «de enkelte talerne har mot-

76

sagt hverandre». Det kanskje mest interessante ved hele brevet er at Føreren blir kritisert fordi han ikke har utarbeidet skriftlig sine taler på forhånd. Hjorts tillit til Førerens sans for konsekvens var ikke stor: han fryktet tydeligvis for at Quisling kunne ut­ tale seg etter øyeblikkets innfall, noe som kunne føre ham i kon­ flikt med partiets linje. Dessuten hevder han at partiapparatet funksjonerer langt fra effektivt; det er tydelig tilløp til gnissinger og friksjoner, og man øyner konturene av en fraksjonsstrid der Quisling og hans folk gradvis kommer i sterkere opposisjon til Hjort og hans fløy. Kildematerialet er magert for fraksjonsstriden i 1934, men motsetningene tok nå til å bli kjent også utenfor partiets rekker. I slutten av april brakte Dagbladet en artikkel som harselerer over førerprinsippet i NS.8) Partiet som har så «mange små profe­ ter, hr. Hjort i Aker, hr. Lunde i Stavanger og hr. Lien» (i Tele­ mark) er «rent i beit for en fører», og Dagbladet siterer avisen Delen som hadde gjengitt et referat fra en tale Hjort hadde holdt på Notodden. Her uttalte advdkaten at «kanskje spørres der om Quisling er den rette fører for NS bevegelsen, det er en følelsessak, men han var den eneste som satte seg i spissen for de nye ideer og det er den første betingelse for at vi kan følge ham». Å fremholde følelser som avgjørende for støtte til en parti­ leder, gir ikke inntrykk av at den som sier det selv er så sikker i sin sak. Men når han også understreket at Quisling var den første som arbeidet for disse ideene, så må det sies å være en måte å yte Quisling honnør som pioner. Men han spør seg selv om ikke andre bør drive bevegelsen når den nå går til kamp. Ser en hele talen i sammenheng må en undre seg mer over det Hjort ikke sier, enn det han virkelig sier. Når partiets «nestfører» offentlig stiller spørsmål om Quislings evner, så må det være fordi det rår tvil om det i partiets rekker. I løpet av 1935 ble det mer og mer tydelig at samarbeidet i partiet var lite tilfredsstillende. Det oppsto bl.a. en strid mellom Oslo og Akershus fylkesorganisasjoner. Rent formelt dreide kon­ flikten seg om disse to organisasjoners kompetanseområder. Hjort var fylkesfører i Akershus, Quislings mann Hans L’Orange hadde den tilsvarende stillingen i Oslo. Organisasjonene, som nesten kon-

77

stant lå i strid med hverandre, var så og si på alle trinn fylt av Hjorts respektive Quislings tilhengere. Hans L’Orange beklaget seg i august 1935 sterkt til Føreren over det dårlige forholdet til Akershus. Han nevnte bl.a. at han året før hadde hatt et sammenstøt med ingeniør Thomas Neumann som var propagandaleder i Akershus og samtidig møtearrangør i Oslo. «Den gang gled saken over idet advokat Hjort straks gjorde henvendelse til meg om konflikten om at den skulle bilegges.» L'Orange ønsket nå å ta et nytt oppgjør med Neumann og ville derfor «på forhånd — forelegge saken for høyeste instans».9) Det er spesielt to momenter det er verdt å merke seg ved L’Oranges brev. For det første at Hjort i 1934 etter beste evne forsøkte å dempe ned motsetninger og beskytte «sin mann» i par­ tiet, og for det andre at når det på nytt blåste opp til strid så var det ikke Quisling selv, men en av hans tilhengere som på egen hånd tok initiativet. L’Orange ønsket bevisst å gi Quisling det inntrykk at to frak­ sjoner i partiet står mot hverandre. Det skal ikke mye fantasi til å forstå hva han har i tankene når han hevder at Neumann til stadighet har forsøkt å «mistenkeliggjøre» en «viss gruppe» av partiet, og «på den annen side systematisk fremheve en viss an­ nen». L’Orange ba nå om fullmakt til å avsette Neumann og til å innsette Jens Rolfsen som fylkesfører i Oslo og sammen med ham organisere arbeidet. Quisling svarte svært sjelden Hjort på hans brev,10) sannsyn­ ligvis fikk heller ikke L'Orange beskjed om hva han skulle foreta seg. Quisling var i slike situasjoner simpelt hen ikke i stand til å handle og valgte ofte å la vanskelige politiske saker ligge. Hjort så med stigende bekymring på tendensen til at det dannet seg maktsentra uavhengig av ham.11) Selv mente han at årsakene til motsetningene måtte søkes i det faktum at bevegelsen i for li­ ten grad hadde maktet å skape «en virkelig kjerne». Oppdelingen av arbeidet mellom «Oslo og Akershus medfører mange vanskelig­ heter». Hjorts mål var en sammenslåing av Oslo og Akershus fyl­ kesorganisasjoner for dermed å lette partiarbeidet. Han kunne saktens trenge en lettelse i arbeidspresset, som var ganske bety­ delig. På den annen side kan en jo også si at han selv var herre over det og at den voldsomme aktivitetstrangen lå i hans 78

temperament. Som han selv har uttrykt det, var han foruten å «fungere som fylkesfører i Akershus — medlem av hovedstyret, antagelig den mest anvendte foredragsholder, ansvarshavende for utgivelse av brosjyrer og forfatter av sådanne, sjef for hirden, i forbindelse hermed den flyvende kolonne som har vært improvi­ sert i høst, ansvarlig for kommunalkontoret, samt rådgiver og vei­ leder for en rekke NS folk utover det hele land».12) Han fast­ slår at alt dette arbeidet går ut over Akershus, «likesom at det går ut over sjansen for mitt valg neste år». Bedre enn kanskje noe annet dokument gir dette et godt inn­ trykk av Hjort som selve kraften bak partiet. Men de siste linjene røper også et karaktertrekk som er vesentlig hos enhver politiker og som Hjort har i rikt monn: ærgjerrighet. På denne tiden (slutten av 1935) er det tydelig at enkelte av de mer førertro medlemmene lot sin misnøye med Hjort komme til uttrykk. Ragnar Møllhausen, som satt i Oslo fylkesstyre, strøk sitt betydelige månedlige bidrag til Akershus for å demonstrere sin uvilje mot Hjort.13) Men mellom Quisling og Hjort var det ennå intet som tydet på at de gikk til personlige angrep på hver­ andre eller at de anså samarbeid som vanskelig eller umulig. I sep­ tember 1935 utarbeidet Hjort et forslag til opprop om Hirden, som han sendte til Quisling.14) Føreren satte uten reservasjoner sitt navn under oppropet, som så ble utsendt. Partiføreren var etter lovene også den øverste sjef for Hirden, men Hird-sjefen hadde temmelig fritt spillerom til å dirigere og bygge opp sin «garde» som han selv ønsket. Rivningene mellom Oslo og Akershus fylkesorganisasjoner gjaldt tilsynelatende ubetydelige kompetansegrenser, men i et parti som bygget på førerprinsippet reiste det spørsmål om makt­ forholdet mellom personer. I et vanlig demokratisk parti ville disse ting vært bagateller. Det som i et slikt parti ville ha vært store og avgjørende saker som skaper splittelse, det ga seg i førerpartiet utslag i en strid mellom to fylkesorganisasjoner. For å forstå dimensjonene av partistriden som tilsynelatende virker rent kverulantisk, må en hele tiden ha klart for seg at selve avgjørelses­ prosessen i et førerparti er vesensforskjellig fra i et demokratisk parti. Viktige prinsippielle spørsmål blir ikke avgjort ved fler­ tallsbeslutninger, men av en liten gruppe som sitter på toppen 79

i hierarkiet, eller kanskje bare av Føreren selv. Derfor er det helt avgjørende for de personer eller grupper som vil påvirke førerpartiets politikk å besette topp-posisjonene direkte. Når det er sagt, så må man selvfølgelig heller ikke glemme at konflikten Rolfsen/Hjort i sterk grad er utslag av en konflikt mellom Rolfsens Quislinglojalitet og Hjorts selvstendighetstrang eller egenmektighet om man vil. Jens Rolfsen, som i slutten av 1935 arbeidet sammen med Hans L’Orange, påpekte overfor Quisling15) ganske tydelig at Akershus arrangerte møter på Oslos område og at dette førte til vansker. Problemet var fremholdt overfor Akershus, men uten re­ sultat. Rolfsen forsøkte nå å uteske Førerens mening om saken, men han var stum. En kort tid etter rettet Rolfsen en voldsom bredside mot Akershus16) med utgangspunkt i Hjorts siste brev til Quisling. Etter hans mening hadde Akershus «fullstendig misforstått sin oppgave». Dens oppgave burde være «ikke å arbeide innover mot Oslos sentrum hvor det intet har å bestille, men fra by­ grensen og ut i selve Akershus fylke». Rolfsen synes det var rime­ lig at Akershus valgte Oslo som møtested, men tok sterk av­ stand fra at den samme organisasjon drev propagandavirksom­ het der. Han viste til et tilfelle da Akershus avholdt møte i In­ geniørenes Hus «med uttrykkelig adgang for Oslo-medlemmer uten å konferere med Oslo». Dette førte til at «Oslo måtte av­ lyse et offentlig møte og utsette et medlemsmøte». Rolfsen tok sterkt avstand fra tanken om en sammenslåing av Oslo og Akershus. «Det var jo nettopp dette forholdet som for­ anlediget at jeg trakk meg tilbake som fylkesførerens stedfortre­ der i Akershus.» Rolfsen hadde allerede 1. juli 1935 gjort sin fylkesfører Hjort kjent med sitt syn. Han innså at Hjort hadde et annet syn på propagandaspørsmålet og da han anså «spørsmålet for å være av prinsippiell betydning» trakk han seg tilbake fra samme dato. Hjort og Rolfsen var da kommet i et personlig mot­ setningsforhold. Rolfsen fant Hjorts kritikk «tendensiøs» og på­ pekte at hans skarpe utfall «neppe er i overensstemmelse med førerprinsippet». Han konkluderte med at den «undertone som går gjennom adv. Hjorts brev hadde jeg ansett han for god til å lan­ sere».

80

Ltisatg 15 tre

KffiJONAL SAMUK Organ for Norges arbeidende Folk.

Nr. 35. Årg.1.- 15. nov. 1934 |

Politisk redaktør: Vidkun Quisling

| Utkommer i Oslo hver torsdag

VEBNET KUPP forberedes av den marxistiske ungdomsfylking og Arbeider­

partiet i samarbeide med marxister i andre land. Åpent brev til justisminister Sunde.

Fysiske maktmidler organiseres

VH tauøeMelae I Arheidenæx Uøgdomsfylkiag får mau ■tleveri ta meØlemsbek, iøøeholdende blaødt aaaet program •e lover «er fy 1 klage *. De» herr Justisminister, har øtvilsMBt Memaskap Ul deame bok or må forwtwftes å ha stedert deøs taabeM meget wle. Av aeØeaståeade vil fremre at de atvnte lever eg pre * naaaH fer ArheMenæs Ungdomsfylking er de a mest ■ tilby Hede epfordrlnr ttl straffbare volds­ handlinger er vebnet o p r « r. Når jnstisminlsteren mbb landets øverste politimyndlgbet Ikke bar grepet ina overfor dea virksomhet som ber drives fritt og åpenlyst, aå man rå nt fra at Justkssalaisterea finner ungdomsfylkingens program evereasstemmende aed rettsordenen i det borgerlige norske samfund.

Klossefcq—p og JHCkMblPSfOlk. Arbeidernes Ungdomsfylkings program, pkt. 1 lyder: «Arbeider­ nes ungdomsfylking vil på marx­ ismens og den revolusjonære sæialismes grunn samle arbeiderung­ dommen til klassekamp for inn­ førelsen av den sosialistiske samfundsordning.»

TUlaler norsk loa, detfe, $err afolardd? I paragraf 5 heter det: All erfaring viser at kapita­ lismen ikke frivillig lar sig be­ røve sitt herredømme, men i de ..■•gjørende kamper mot arbeider­ klassen anvender vebnet makt. !>’ er derfor av den største viktighet at arbeiderne har sterke organisasjoner som er fwflf utru'tf * og rede til a møte ethvert sadant maktsmisbruk fra kapitajsrnens side. Det er absolutt nød­ vendig at arbeiderne danner eine f-.siske forsvarsorganisasjoner. Fylkingen anerkjenner nødYndigheten av efter erobring ft>- sa mfundsmakten å utøve et arbeidernes idasseherredemme •ver borgerskapet. Det vil si hlandt annet å anvende statens tvangsmidler for a bryte bor­ gerklassens motstand mot sosi­ alismens gjennemførelse. I den­ ne overgangsperiode vil de fy­

Trance

er den beste av de billigste

siske forsvarsorganisasjoner væ­ re en av arbeiderklassens vik­ tigste støtter.» Justisministeren som tillater slikt.

yrtnalppene er faste.

Religiøs ,,frigjørelse"

I paragraf 6: «Det er en nv ide re dens (fylkin­ gens) opgave innen alle organisa­ sjoner uavkortet å kjempe for de i programmet fastslåtte prinsipper.

«Til denne virksomhet (oplysningsvirksomheten) hører arbei­ det for ungdommens religiøse frigjørelse.» lklngen at lagene obligatorisk tilsluttes Det norske Arbeiderparti gjennem den lokale pnrtlavdeltng.» •

Sett på bakgrunn av program­ post 7 har denne lovparagraf sin særlige betydning. I og med at fylkingen tilsluttes DNA aner(Forts, siste alde)

herrerl

fritirtalongen

Forretningen med det gode renomé.

|^EIN8KOU“ tostruTgTE^T •runnløøt

Kim dat besta er godt nek!

«Vebnet kupp forberedes av den marxistiske ungdomsfylking og Arbeider­ partiet i samarbeide med marxister i alle land» — Nasjonal Samling 7 5 nnvpmber 1934. redaktør: Vidkun OuislinSL.

Det kommunistiske

«Det blir ikke noe greie på det for vi kommer te makta.» «Det kommunistiske manifest» — karikatur fra Nasjonal Samling nr. 31 1934.

Ved jrrige >tiske rukt,

N S-møtet på Youngstorvet i uke «.argumenterte» de marxhammermerkemenn med egg, makrell og andre matvarer.

Samtidig sang de: *. . . op I som sul­ ten knuget har». Var det ikke bedre om de spiste maten og tiet og hørte på hvad N S-folkene hadde å si?

Konsekvent antisemittisk ble ikke Nasjonal Samling jør i 1936, men alle­ rede i 1934 kan en merke tendensene temmelig tydelig. Karikaturen er hentet fra Nasjonal Samling nr. 28 1934.

wr.

li.

Abonnement kr. 6.00 pr. kvarta?.

|

OSLO, Fi

Riksmøte i Colosseum i

Ondartede marxist

Kamp på Tullinløkken. Politi og lægevakt i akti­ vitet. — Ung NS-mann slått ned ved Under­ grunnsbanen.

Cammermeyer som bor i nærh ten straks blev hentet, Han fø å måtte beordre guttrn innta straks på Vltevål sykehus * kiru riske avdeling:. Hit bkv han bra ved halwtt- tiden i natt * Det er mulig at også andre fontlen pelser har funnet sted, Marxtstyng? len beleiret nemlig Tulimipfcka i henved midnatt for å «snakke * næ mere med de NS-folk som skulde be sig W sine kvarterer.

JWtgrun*

ALL SLAGS ASSURANCE TELEFONER . ... Ml *g 581 Gwndtrten privat . . • 201 Kantørthtl Fr^nkten

6H

Løssalg 15 øre pr. nemmer *

26. juni 1935

II

I

Oslo inatt

Coiwcsm icår»

ile på NS‘ riksmøte igår. Nasjonal Samling som nasjonal elite iten kompromis med de folke splittende partisystemer.

Fylkesførernes rapporter viser mek­ tig fremgang for Nasjonal Samling. n>>.

* -

{««x ~

«

«?« **

«H».

w.Jwvxa»'

♦t exsrx»»»

Etter torgslaget i Gjøvik mai 1936 — ingeniør Neumann (t. v. med plastret nese ) og J. B. Hjort.

t nordis-k verdenssamband

t

.

I

Fm Ziik&m&tet.

mellem skandinaver, * Polen opheverj ' briter, tyskere og andre sanksjonene | Rovmo nordiske folk. mot Italia.

Nasjonal Samlings Fører, Vidkun Quisling, trekker i ternet a ophw nem? mot lUlia, og det anUs at den av en stor tale linjene op for pm&IUkeWgienmmXøreise «Me i meget w m?mud. * NS utenrikspolitikk.

an sin