Om krigen 8205050864 [PDF]

Zitiervorschau

Karl von Clausewitz

Om krigen Oversatt av Steinar Mathisen Innledet og redigert av Jens A. Christophersen

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Utkommet første gang på norsk 1972 i Gyldendals Studiefakler Originalens titel: «Vom Kriege, Hinterlassenes Werk des Generals Karl von Clausewitz»

Utgitt første gang 1932-34 Ferdinand Dummler, Berlin I den norske utgaven er enkelte militærtekniske avsnitt sløyfet Printed in Norway Mariendals Boktrykkeri A/S, Gjøvik 1972 Omslag: Peter Haars

ISBN 82 05 05086 4

G

44^ NAMDALSEID FOLKEBIBLIOTEK AVDELING STA l. , 7830 NORD-S»A.l,.ND

Innhold

Clausewitz og vår egen tid. Av Jens A. Christophersen ..

..

IX

FØRSTE BOK. OM KRIGENS NATUR.........................................................................

1

1 Hva er krig?........................................................................ 2 Krigens mål og midler........................................................ 3 Den krigerske genius........................................................

3 22 35

ANNEN BOK. OM KRIGENS TEORI.........................................................................

1 Inndeling av krigskunsten.................................................

45 47

Krigskunst eller krigsvitenskap........................................ Metodikk............................................................................. Kritikk............................................................................... Om eksempler.....................................................................

51 54 57 61

TREDJE BOK. OM STRATEGI GENERELT.............................................................

69

1 Strategi................................................................................ 2 Strategiens elementer........................................................ 3 Moralske størrelser............................................................. 4 De viktigste moralske størrelser........................................ 5 Hærens krigerske dyd........................................................ 6 Dristighet............................................................................. 7 Standhaftighet............................................. 8 Den tallmessige overlegenhet.............................................. ••• 16 Angående opphold i den krigerske aktivitet..................

71 74 75 77 78 81 84 85

FJERDE BOK. SLAGET.........................................................................................................

91

1 Oversikt................................................................................ ••• 3 Slaget i sin alminnelighet................................................

93

3 4 5 6

88

94

4 Fortsettelse........................................................................

96

6 Slagets varighet................................................................. 7 Slagets avgjørelse................................................................

99 100

9 Det avgjørende slag........................................................ 10 Fortsettelse (Seierensvirkning)..........................................

101 105

12 Strategiske midler til å kunneutnytte seieren...................

108

SJETTE BOK. FORSVAR.................................................................................................

113

1 Angrep og forsvar.................................................................. 115 2 Hvorledes angrep og forsvar forholder seg til hverandre i taktikken............................................................................... 118 3 Hvorledes angrep og forsvar forholder seg til hverandre i - strategien............................................................................ 120 4 Angrepets konsentrisitet og forsvarets eksentrisitet . .. 123 5 Karakteren av det strategiske forsvar.............................. 124 7 Vekselvirkningen mellom angrep og forsvar................. 8 Former for motstand........................................................

126 128

SKISSER TIL ÅTTENDE BOK. KRIGSPLAN................................................................. 133

1 Innledning ....................................................................... 135 2 Absolutt og virkelig krig................................................ 137 3 A. Krigens indre sammenheng........................................ 140 B. Om omfanget av krigens mål og anstrengelser .. .. 140 4 Nærmere bestemmelse av krigens siktepunkt: å over­ manne fienden....................................................................... 146 5 Fortsettelse. Et begrenset siktepunkt................................. 151 6 A. Det politiske måls innflytelse på krigens siktepunkt 152 B. Krigen er et politisk instrument................................. 153

Clausewitz og vår egen tid Av Jens A. Christophersen

Og således omdanner politikken krigen, dette alt-overveldende ele­ ment, til et instrument. Ut av dette fryktelige slagsverd som vil heves med begge hender for å slå til en gang og ikke mer, lager den en lett håndterlig kårde, ja endog av og til en florett, og med denne utdeler den så støt, finter og parader. Clausewitz: Om krigen, 8. bok, kap. 6

I

Det er alltid med en viss betenkelighet en gir seg til å skrive om et militært emne. Krig er nå engang ikke det en gjerne beskjeftiger seg med. Men likesom reduksjon og overvinnelse av vanlige sykdommer bare kan skje gjennom nærmere kjennskap til sykdommens art - og også ved beherskelse av den instinktive uvilje man kan føle ved å beskjeftige seg med sykdommer - like sikkert kan krig bare reduseres og eventuelt elimineres gjennom økt kjennskap til krigens vesen. I dag er problemet mer akutt enn noensinne. For første gang har men­ neskene utviklet våpentyper som gjør gjensidig utslettelse mulig. Selv om vi for et øyeblikk ser bort fra de kjernefysiske våpen, ligger det også en voldsom utfordring i det faktum at vårt eget århundre, det tyvende århundre, som i sin tid ble møtt med så mye optimisme, har vært preget av mer vold og blodsutgytelse enn antagelig noe annet i nyere tid. Kontrasten er her enorm hvis vi sammenligner med det nittende århundre, eller det lykkelige hundreåret mellom Wienerkongressen og Sarajevo som desidert var Europas mest fredelige. Øket kjennskap til militær tenkning, og vi kan i dette tilfelle også bruke det mer pretensiøse ord filosofi, er selvsagt ikke i seg selv noen tilstrekkelig betingelse for en mer fredelig verden. Men det er likevel blant de faktorer som ikke kan neglisjeres. Sett fra mer enn én syns­ vinkel er det derfor et viktig skritt som blir tatt når den fremste

IX

militære tenker som noensinne har levd her for første gang presen­ teres for norske lesere. For enkelte er det kanskje, rent umiddelbart, neppe de mest posi­ tive assosiasjoner som direkte knyttes til personen Carl von Clausewitz. Både «tysk» og «general» kan kanskje være noe negativt hver for seg, og desto mer når ordene opptrer i kombinasjon. Og her dreier det seg ikke bare om en tysk, men endog om en preussisk general. At han dessuten en tid var i russisk tjeneste, er ikke alltid egnet til å forbedre hans anseelse. I tallrike skrifter er han også fremstilt som en åndelig opphavsmann til nazismen, og selv i ellers pålitelige opp­ slagsverk finner en ikke sjelden Clausewitz nevnt som teoretikeren bak den totale krig; den art krigføring en fikk forsmak på gjennom Ludendorff og som fikk sin kulminasjon i Hitler. Det er meget vanskelig å være enig på dette punkt. I likhet med sin landsmann Karl Marx har også Clausewitz ofte fått den skjebne eller vanskjebne å bli kjent via mellommenn som ikke sjelden hadde en forutinntatt holdning, og som dessuten i mange tilfelle hadde et mangelfullt kjennskap til selve tekstene. I langt høyere grad enn å være prototypen på en primitiv militarist eller krigshisser er det Clausewitz’ vesentlige og varige fortjeneste at han har plassert krigen i en politisk sammenheng. Litt nærmere bestemt kan vi si at Clause­ witz ved konsekvent å fremheve politikken som det primære, og krig som det sekundære, som en del av politikken, og som aldri må bli noe mål i seg selv, har gitt viktige bidrag når det gjelder noe så viktig som å redusere voldsanvendelse på det mellomfolkelige plan. Det ville utvilsomt være en overdrivelse å fremholde Clausewitz som en slags fredsengel. Men bare det at en fremragende militærteoretiker med full rett også kan anvendes når det gjelder voldsreduksjon, gjør det påkrevet å beskjeftige seg nærmere med ham. Når derfor Clause­ witz i dag doseres med økende intensitet både i Peking og Moskva, og dessuten har opplevd en renessanse ved amerikanske militærakademier, er det all grunn til å betrakte det som et tegn på moderasjon. Selv i hans eget hjemland har man i den senere tid begynt å ta Clausewitz alvorlig, men her trengtes det tydeligvis nederlag i to verdenskriger før prosessen kom i gang. Bortsett fra enkelte løsrevne sitater preget ikke Clausewitz de militære doktriner verken i det wilhelminske eller i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Til tross for vesentlige forskjeller mellom Tyskland av 1914 og Tyskland av 1939 på en rekke andre områder, kan man ikke i noen av tilfellene si at militærmakten var underlagt en ansvarlig politisk ledelse, eller

at krigshesten ble holdt på plass av stramme politiske tøyler. - Der­ imot finner vi en systematisk anvendelse av Clausewitz hos general­ oberst Beck, nøkkelpersonen i den militære opposisjon mot Hitler både i 1938 og i 1944. Det bør nevnes at militæropposisjonen ikke bare manifesterte seg i 1944, da det var tydelig at det gikk den gale vei, den var der også høsten 1938, før Munchen, men ble naturlig nok eliminert ved meldingen om Chamberlains ankomst. I tysk militærhistorie står Bismarcks begrensede kriger, og særlig den rolle han spilte i krigen mot Østerrike i 1866, som den beste, kanskje også den eneste, konkrete illustrasjon av Clausewitz’ teser. Vi vet fra vår egen tid, både fra Algerie og Vietnam, at det er meget vanskelig, nesten umulig å stanse en krig, selv når det er åpenbart at en ikke kan seire. Krigen i Algerie trengte tydeligvis en de Gaulle. Og enda vanskeligere kan det være å stanse en seierrik krig ut fra en langsiktig politisk målsetting. Etter seieren ved Kdniggråtz lå Øster­ rike nærmest åpent for preussiske avdelinger. Hadde man absolutt villet det, kunne man temmelig sikkert oppnådd både landavståelser og at Østerrike ble grundig ydmyket, og dessuten en parade i Wien, eller i det minste i Praha. Kanskje i høyere grad enn ved noen annen fredsslutning var det her det langsiktige politiske perspektiv - å eliminere lysten på revansje - som seiret over den kortsiktige og impulsive lyst til å ydmyke den beseirede. Men det må også nevnes at selv en mektig person som Bismarck, måtte bruke nær sagt alle midler for å presse gjennom sin politiske linje overfor konge og generalstab; en linje som uten tvil representerte hans største politiske seier. For de fleste vil neppe «jernkansleren» stå som noe politisk ideal. At han var i besittelse av enkelte unoter, kan heller vanskelig be­ nektes. Men en må likevel huske at Bismarcks Tyskland i perioden 1871-90 klart var en stabiliserende faktor, endog en fredsfaktor i internasjonal politikk. Det var først med Bismarcks avskjed at det unge wilhelminske Tyskland i stigende grad henfalt til en politisk og militærpolitisk uansvarlighet som på ingen måte var utledet fra Clausewitz. Enkelte nåværende strateger kan helle til den oppfatning at be­ grenset krig er noe en har funnet frem til i 1960-årene, på bakgrunn av de kjernefysiske våpen. Men dette er nokså snevert. Teorien fin­ nes i høyeste grad hos Clausewitz, og selve tanken er uendelig meget eldre, selv om en vel kan si at Clausewitz var den første som ga den en systematisk utforming.

XI

II Fra en bestemt synsvinkel kan det innvendes at det, tross alt, må være liten militærpolitisk veiledning å finne hos en person som levde for så lenge siden. En viss interesse som idéhistorisk kuriositet kan Clausewitz utvilsomt ha, men neppe mer. Bak argumenter av denne art finner vi ofte en form for åndelig selvtilstrekkelighet, og da gjerne kombinert med en nokså utpreget provinsialisme, begrenset til det helt nåtidige, og som er lite fruktbar for øket innsikt, også i vår samtid. Riktignok ble manuskriptet til Vom Kriege utarbeidet i årene før 1830. For øvrig samme år som den unge Tocqueville reiste til Ame­ rika for å skrive den mest inngående bok som i det hele tatt er skrevet om det amerikanske demokrati. Det var også vel en mannsalder før Marx skrev Das Kapital. Clausewitz hadde aldri sett selv noe såpass enkelt som et maskingevær, heller ikke noen panservogn eller noe fly, for ikke å snakke om atomvåpen. I den forstand kan en nok si at tiden har løpt fra ham. Men det er likevel innen de fleste om­ råder såpass mange generelle problemer som er relativt upåvirket av tekniske nydannelser at det i høy grad er mulig for oss å finne veiledning hos fortidens tenkere. Clausewitz er ett eksempel. Tocque­ ville et annet. Når det gjelder sistnevnte kan det understrekes at selv når det gjelder en så utpreget nåtidig forskningsgren som politisk sosiologi, er det vanskelig å overvurdere den betydning Tocqueville har hatt, og også fortsatt har.

III

Vi har innledningsvis villet berøre noen almene problemer i forbin­ delse med Clausewitz, og har hoppet over de personlige data. Enkelte bør likevel nevnes. Han ble født i 1780, og kom fra en familie med geistlige lutheranske tradisjoner. Hans bestefar var en kjent professor i teologi, som sønnesønnen skal ha arvet sin ubestikkelige rasjonalis­ me fra. Tretten år gammel gikk han inn i hæren og opplevde de frans­ ke revolusjonskriger og det preussiske sammenbrudd i 1806. I 1812 gikk Clausewitz i russisk tjeneste og så på nært hold Napoleons nederlag. Året etter er han atter i preussisk tjeneste under befrielseskrigen mot Napoleon, etter først å ha bidratt vesentlig til russiskpreussisk samarbeid ved avtalen i Tauroggen, og da i egenskap av russisk forhandler. Under det avsluttende felttog mot Napoleon ble XII

Clausewitz stabssjef hos Gneisenau, og som ung general direktør for Den almene krigsskole i Berlin i 1818. Det er litt av historiens ironi at denne betydeligste av alle militærteoretikere ikke fikk anledning til å dosere sine egne teorier til den oppvoksende slekt; det ble overlatt til en spesiell kommisjon. Men han fikk for første gang tid til å skrive. Selv om livsverket likevel var uferdig da han ble revet bort av kolera i 1831. Noen avgjørende betydning kan en neppe legge i hans personlige bakgrunn. Som hos andre betydelige tenkere er det det almene og ikke det spesielle som har interesse. Derimot bør det tilføyes at krigsperioden og også det preussiske miljø vel kan forklare at hans stil av og til kan ha et utpreget militært eller endog krigersk tilsnitt. For dagens mennesker kan dette muligens fortone seg som militaristiske unoter. Selv en fremtredende militærteoretiker som Liddel Hart lot seg blende på dette punkt når han i ett tilfelle nærmest avfeiet Clause­ witz som teutonsk krigsfilosof. På dette felt kan det derfor av og til være nødvendig å skille form fra innhold. Formen er ikke sjelden militær, muligens overmilitær, men innholdet har en rekkevidde langt utover det umidelbart synlige, og også til dem som i dag strever med å orientere seg i sin egen samtid. IV Når det gjelder militærpolitikk og all form for organisert voldsan­ vendelse kan en, til tross for en omfattende militærlitteratur, fortsatt si at det er skrevet relativt lite av virkelig generell karakter om disse temaer. I alle fall når en tenker på den betydning som organisert vold inntar på det internasjonale plan. En årsak kan være at vold, for enkeltindividet, ofte er betinget av en art impulsivitet, som vanskelig lar seg forene med generelle betraktninger. Likevel er det nok mulig å peke ut to hovedretninger på dette felt. For franskmannen Georges Sorel, som skrev sitt kjente verk Réflexions sur la violence, eller Tan­ ker om vold, i begynnelsen av dette århundre, var strid aldri et mid­ del til å oppnå et eller annet materielt gode. For ham hadde kamp, virkelig kamp, først og fremst sin egenverdi. Det var ikke det en oppnådde, men selve det å delta i strid som var det verdifulle. Sorel retter oppmerksomheten særlig mot den revolusjonære arbeider, som på ingen måte kjemper for lønnspålegg alene, men som først og fremst finner sin identitet og skaper sin identitet i kampen mot Det bestående. Han sidestiller den revolusjonære arbeider med den me-

XIII

nige revolusjonssoldat som hundre år tidligere hadde utrettet det utro­ lige, men under den forutsetning at han rent personlig alltid kom til å forbli fattig. Det som for Sorel står igjen for ettertiden er verken territoriale vinninger eller økt levestandard, men myten, den opp­ høyde myte om generalstreiken og om La grande armée. I likhet med Sorel, men i klar motsetning til Clausewitz, fremhever revolusjonsteoretikeren Frantz Fanon likeledes det verdifulle ved kampen som sådan. Fanons Jordens for dømte fra 1961 er vel det mest systematiske skrift om vold fra de senere år. Med henvisning til den daværende krig i Algerie understreker han at vold på ingen måte bare er et legitimt maktmiddel i kamp mot hvite koloniherrer. Det viktigste ved vold er at den virker rensende, driver giftstoffene ut av slavesjelen og får dermed en positiv, karakterdannende virk­ ning. Jean-Paul Sartre er minst like utvetydig når han i sitt forord til denne boken spesielt understreker det frigjørende ved selve voldsutøvelsen: Krigerens våpen er beviset på at han er et menneske, og er blitt et menneske. Og han dreper ikke bare sin undertrykker, men også, samtidig, trellen i sitt eget indre. - Her kan vi med full rett tale om direkte voldsforherligelse. Og likevel kan det her være vanskelig å opptre som selvbestaltet overdommer. Riktignok er det direkte pinlig at Sartre, i selvsamme forord, med et par ord avfeier Sorel som fascist; en person som han i dette tilfelle har vesentlige trekk til felles med. Men dette innskrenker seg dog til det kunnskapsteoretiske. - Langt viktigere er det utvilsomt at både Fanon og Sartre har pekt på et sentralt trekk ved flere av nåtidens opprørsbevegelser. Spesielt for mennesker som på forhånd har svak identitet kan vold spille en personlighetsskapende rolle. Dette kan gjelde de aktive i Black Power, og i enda høyere grad Palestina-arabeme. For den siste gruppen, som i en årrekke har opplevd seg selv som viljeløse objekter i egyptiske flyktningeleire, kan naturlig nok selve aktiviteten i Al Fatah og de andre frigjøringsorganisasjonene skape en ny følelse av egenverdi og identitet - for første gang gi disse araberne en form for selvrespekt. Det må understrekes at modeller utledet fra tradisjonell statspolitikk her kan være direkte misvisende. Hva opprørsbevegelser angår, må det tilføyes at den «eksistensialistiske» voldsteori, læren om volds­ handlingens egenverdi, på ingen måte har en generell gyldighet blant revolusjonsteoretikere. Verken Marx eller Lenin kan her benyttes som teoretisk grunnlag. Marx så vel som Lenin forsvarer klart bruk av vold som et revolusjonært middel. Men i hele deres omfattende forfatterskap finner en aldri noe advokatur for vold som et gode i seg

XIV

selv. Heller ikke hos Trotskij, når han - med hele sin logiske liden­ skap - forsvarte den revolusjonære terror. Det må imidlertid også tilføyes at den modell som ble skissert i forbindelse med Fanon og Sartre på ingen måte er for gerilja som sådan. Che Guevara kommer relativt nær denne modellen; spe­ sielt når han fremhever at en besluttsom geriljabevegelse selv kan skape både sin politiske målsetting samt de politiske forutsetninger for sin seier, og at geriljaen dessuten ikke nødvendigvis trenger noen politisk overledelse. På den annen side er Mao Tse-tung helt konse­ kvent ved å understreke at enhver form for krigføring, også gerilja, aldri kan bli noe annet enn midler i politikken. Gerilja må ikke på noe tidspunkt bli et mål i seg selv, den må alltid være forbundet med politisk analyse og med politisk ledelse. - På dette sentrale felt er det en tydelig likhet mellom Formannen og den fordums preussiske general.

V Sett fra en mer almen synsvinkel må det vel innrømmes at den lyriske vold eller «kampens poesi», som har inspirert diktere i århundrer, rent umiddelbart kan virke mer menneskelig enn analytisk strategi. Som en litteraturhistorisk digresjon kan det innskytes at vi i norsk diktning finner relativt liten krigspoesi, hvis vi sammenligner med mer utsatte folkeslag, - og selvsagt hvis vi ser bort fra våre skalde­ kvad. Men også i vår litteratur kan vi finne dikteriske eksempler på kampens egenverdi. I sin «Opsang til de norske skytterlag» i 1882, under opptakten til selve Riksretten, fremhevet Bjørnson, like etter de kjente ord om Gamlingen på tinge/skal få stemme trygt og kjækt/ bakom rifleringe/av vor unge slægt: Melodien som er i en kules muntre gang, når den bly-hed baner frihed vej til konge-rang. Tolv år tidligere skrev Ibsen i Dresden sitt Ballonbrev, hvor han riktignok på det sterkeste fordømte den tyske militarisme, men hvor motivet ikke er aversjon mot krigen som sådan. Begrunnelsen er det upoetiske ved den tyske generalstab. Det var ingen glorie over denne krig, i motsetning til tidligere felttog.

XV

Tænk på Gustav Adolf bare forrest i sin svenske skare; husk den fangne mand i Bender, Peter Wessel på fregatten, lig et lyn i mørke natten,

Men i 1870 var selve krigen blitt trivialisert. Denne kamp fikk ingen dikter. Det var verken dåd eller dådsdikt fra den stund af, da en folkerejsning, skønhedsfyldt og fri blev et stabs-maskineri, spækket ut med kløgtens dolke, fra den stund da herr von Moltke myrded kampens poesi. Det ville utvilsomt være dypt urettferdig å henge ut våre to dikterhøvdinger som en slags krigspoeter. Men begge anvender her for­ muleringer som aldri ble anvendt dengang Norge virkelig var i krig. Diktning betydde uendelig mye i krigsårene, men verken Arnulf Øverland, Nordahl Grieg eller Inger Hagerup talte noensinne om «kampens poesi» eller «kulens muntre gang». Dertil var virkelig­ heten for nær. Med hensyn til spontanitet, kanskje endog lyrisk spontanitet, kontra analytisk planlegging, vil nok de fleste foretrekke spontanitet hvis en begrenser seg til det individuelle. Når det dreier seg om vold og et enkelt menneskes handlinger, er det ikke særlig tvilsomt at et veloverveiet mord er en langt mer alvorlig sak enn et spontant eller impulsivt drap. Men det som kan ha sin utvilsomme gyldighet når det gjelder enkeltmennesket, lar seg ikke alltid automatisk overføre til det statspolitiske plan. Spontanitet kan i og for seg ofte være noe tiltalende når det er begrenset til dagliglivet; men det samme kan langt vanskeligere sies om for eksempel en spontan utenrikspolitikk, for ikke å snakke om en spontan atompolitikk. Det er her den vesentlige fortjeneste til Clausewitz at han konse­ kvent gir politikken første prioritet. Uttalelsen om krigen som en fort­ settelse av politikken med andre midler er riktignok ofte tolket dit­ hen at hvis en ikke oppnår det en vil med vanlig politikk, så får en gå til krig. Men dette er temmelig overflatisk. Går en til tekstene er det meget tydelig at ledemotivet til Clausewitz var hans stadige un­ derstrekning av at krig ikke var noe selvstendig, den var bare en del av politikken, og måtte alltid vurderes ut fra den videre ramme som

XVI

bare det politiske helhetsbilde kunne gi. Dette er noe langt annet enn å legitimere voldsanvendelse når alminnelig politikk ikke strekker til. Det bør også nevnes at dette er fra en person som selv er militær, ikke yrkespolitiker. Clausewitz selv hadde i høyeste grad opplevd den krigsperiode som fulgte den store franske revolusjon, og også den revolusjon i selve krigføringen som ikke var betinget av noen direkte våpentekniske nydannelser, men ved at krigen for første gang siden antikken var blitt en sak for hele nasjonen. Den tidligere begrensede krigføring til de små profesjonelle armeer var med ett blitt erstattet av «nasjonen i våpen», og hvor en opererte med helt andre dimensjoner både når det gjaldt deltakelse, marsj hastighet og også lidelse. Og hvor det i langt høyere grad enn tidligere var vanskelig å holde krigen innen en statspolitisk ramme. Skulle en med en kort setning fremheve et hovedtrekk i hans tenkning, måtte det være at Clausewitz, som i tid selv tilhørte revolusjonsperioden, alltid forsøkte å berge så mye som mulig av det attende århundres rasjonalitet over til nye omgivelser, hvor romantikk og lidenskap ikke sjelden hadde fortrengt den langt mer tempererte atmosfære i opplysningstidens kabinettpolitikk. Sin åndelige forankring hadde Clausewitz først og fremst i perioden mel­ lom Westfahler-freden (1648) og Den franske revolusjon ,1789). De hundreogfemti år, de lykkelige hundreogfemti år, hvor en hadde gjort seg ferdig med gårsdagens religionsfanatisme, men som ennå ikke kjente morgendagens nasjonalitets- og rasefanatisme. Hvor dip­ lomati, kompromiss og en viss gjensidig imøtekommenhet var langt mer vanlig enn gjensidig utslettelse. - Når det lykkes å gjøre det nittende århundre til det mest fredelige sekel i europeisk historie, og til tross for den blodige begynnelse, så skyldes det i ikke liten grad at gårsdagens diplomatiske og militærpolitiske teoridannelse maktet å overleve en slik rystelse som de franske revolusjonskriger. Og også å kunne tilpasse seg til en ny politisk virkelighet. Det ville i denne for­ bindelse være en klar overdrivelse å rette oppmerksomheten mot Clausewitz alene. Men det er likevel all grunn til å fremheve ham som et av de viktige forbindelsesledd i denne overføring.

VI Med hensyn til vold og brutalitet i det tyvende århundre, og spesielt forholdet mellom krig og politikk, er det, som antydet flere ganger tidligere, to vesentlige trekk som særlig fremhever seg: For det første, XVII

graden av brutalitet har vært så uendelig mye større enn i de hundre­ år vi kan sammenligne med, og dessuten, og dette har utvilsomt sam­ menheng med den nevnte karakteristikk, vi har opplevd vold som stort sett har vært løsrevet fra en politisk sammenheng, og en krig­ føring som på mer enn en måte har vært løsrevet fra en diplomatisk sammenheng. Det typiske for det tyvende århundre har vært den irra­ sjonelle voldsanvendelse som neppe ville funnet berettigelse hos noen maktfilosof, verken Machiavelli eller Hobbes, og absolutt ikke hos Clausewitz. Selv med all tenkelig tøyelighet er det neppe mulig å finne noen statspolitisk nødvendighet bak massehenrettelsene til Hitler og Stalin. Vi bør være villige til å innrømme visse nyanser når det gjelder systemene bak de to moderne diktaturer; spesielt i for­ holdet krig og fred. Men når det gjelder deres voldsanvendelse, og her var det som skjedde ved fronten ikke det alvorligste, kan det gjelde for begge at det sjelden er mulig å tale om statspolitisk nød­ verge. I langt høyere grad ligger massegravene der som monumenter over irrasjonell vold; eller over forfølgelsesvanvidd og sykelig mis­ tenksomhet. - Det kan innskytes at teorien om statspolitisk nødverge riktignok ikke utelukker all form for vold. Men det er likevel på dette felt en så stor vesensforskjell, at det er umulig å snakke om noen likeverdighet. Nå må det tilføyes at en på ingen måte behøver å gå til Hitlers Auschwitz eller Stalins Katyn for å finne eksempler på irrasjonell vold. Selve det å gripe til vold har meget ofte den tilleggsvirkning at vesentlige deler av tankevirksomheten lammes, og hvor brutaliteten først og fremst manifesterer seg etter at kamphandlingen er over. Nedsabling av vergeløse fanger har i svært mange tilfelle kostet langt flere liv enn selve stridshandlingen. Som i My Lai. - Vi behøver her ikke nødvendigvis gå tilbake til de scener som utspilte seg etter at korsfarerne hadde erobret eller «befridd» Jerusalem, eller det som skjedde noen tusen år tidligere etter at Israel hadde erobret filisternes byer, og hvor alt levende ble drept, ifølge Skriften. - Man feiret i 1971 hundreårsminnet for Pariskommunen. Selve oppstanden i Paris er det liten grunn til å dvele særlig ved; det er lite bemerkelsesverdig ved selve oppstanden. Det som gjør Kommunen til et monument, og til et varig monument, er så å si utelukkende kontrarevolusjonens herjinger etter at selve Kommunen var nedkjempet, og hvor mer enn tyve tusen mennesker mistet livet. - Flere på én uke enn på tre år under Den store franske revolusjon. Til tross for at historiebøkene fortsatt har en tendens til å tie på dette punkt. XV1I1

Det er i denne sammenheng heller ingen grunn til å utelate vestlig krigføring. Det ligger fortsatt ikke så lite av en utfordring i det at Dresden ble bombet og tilintetgjort våren 1945; på et tidspunkt da selve krigen nærmest var avsluttet, og med et tap på nærmere hundreogfemtitusen sivilpersoner; det dobbelte av Hiroshima. Det var neppe noen som her kunne tale om militærpolitisk nødvendighet. - Atom­ bomben ble også anvendt mot et land som allerede hadde sendt ut fredsfølere. Japan var på dette tidspunkt villig til forhandlingsfred, men ikke til betingelsesløs kapitulasjon. Alternativene var i dette tilfelle ikke atombombe eller en invasjon som hadde kostet langt flere menneskeliv, slik som det ofte fremstilles, men mellom en kate­ gorisk voldsanvendelse og en militærpolitikk som også innebar visse diplomatiske konsesjoner. Sett fra en noe videre synsvinkel er kombinasjonen diplomati og krigføring - krig som en fortsettelse av politikken - noe av det vans­ keligste som overhodet finnes. Det ene er etter sin art kategorisk, det er enten-eller, mens det annet fremfor noe er kompromissets kunst. Og i alle fall i krisesituasjoner er det meget lett for menig­ mann å identifisere seg med «våre soldater», mens diplomaten ofte kan fremstå som litt suspekt; en som er villig til forhandling med fienden. Ren krigføring har dessuten den «demokratiske» fordel at vanlige mennesker kan delta, og må delta, mens forhandlinger etter sin art nødvendigvis er særdeles eksklusive. Krigføring har videre det fortrinn at det er noe enkelt og forståelig, som via leketøy og film endog kan bringes inn i barnets idéverden, mens diplomati og inter­ nasjonal politikk er noe langt mindre lettfattelig. Dog er en syntese på dette felt en uomgjengelig nødvendighet, hvis militærvesenet skal un­ derordnes politikken og det langsiktige politiske mål, og ikke omvendt. Innen dette felt har vi ofte vesentlige misforhold, og også når det gjelder vestlig politikk. Vi kan endog tilføye at misforholdet mel­ lom teknisk og militær dyktighet på den ene siden, og politisk primi­ tivitet på den annen, ikke ofte har vært så iøynefallende som i den allierte krigsledelse under den annen verdenskrig. På den ene side maktet en å gjennomføre en slik teknisk og militær bragd som inva­ sjonen i Normandie, men innen det langsiktige politiske felt nøyde man seg med tesen om «betingelsesløs overgivelse»; et utpreget emo­ sjonelt innfall fra Roosevelt i Casablanca tidlig i 1943, og som ble opphøyet til politisk doktrine. Som slagord var «betingelsesløs over­ givelse» utvilsomt meget populært. Men det medførte at den rent militære del av krigføringen fikk all prioritet, mens det politiske og

XIX

diplomatiske ble fullstendig skjøvet til side. Forhandlinger var riktig­ nok utenkelig når det gjaldt Hitler, men ikke når det dreiet seg om den tyske generalstab, og formuleringen dekket enhver form for tysk, italiensk eller japansk statsmyndighet. Selv Badoglio i Italia måtte kapitulere betingelsesløst, utlevere seg på nåde og unåde. Mens Fin­ land, paradoksalt nok, var den eneste stat som fikk en forhandlingsfred, eller som fikk forhandle uten først å nedlegge sine våpen. At diplomati og diplomatisk tenkning i den grad ble neglisjert førte også til at vestmaktene i ikke liten grad kom uforberedt til etter­ krigstidens problemer. Både Berlin og Praha kunne antagelig vært erobret av vestlige styrker. Men ingen av byene var viktige, rent mili­ tært, den gang. At de derimot kunne bli meget vesentlige i etterkrigs­ tidens politikk, var en tanke som var temmelig fremmed for ameri­ kanske generaler. De var utdannet som militære fagfolk, og i motset­ ning til Churchill, ville de også lede krigen ut fra en rent militær synsvinkel, uten særlige sideblikk til det statspolitiske. Nå må her innskytes at mangel på koordinasjon mellom militære avgjørelser og gjennomtenkt statspolitikk på ingen måte er noe vest­ lig privilegium, selv om det for vestlige lesere vel kan være viktigst å fremheve «vestlige» trekk i denne forbindelse. Det var, for eksempel, på ingen måte noen veloverveiet og gjennomtenkt plan bak Khrustsjovs impulsive plassering av mellomdistanseraketter på Cuba i 1962. Han måtte da også foreta et nokså ynkelig tilbaketog; noe som sik­ kert telte da samme person plutselig fikk avskjed to år senere. En mangel på syntese mellom det militære og det politiske, og særlig mellom det militære og det diplomatiske, har i det hele tatt i mer enn ett tilfelle vært en svakhet ved mange lands utenrikspolitikk. Amerika har, for eksempel, en forholdsvis svak militærtradisjon, spe­ sielt sammenlignet med andre stormakter, men det må samtidig nev­ nes at det er en militærtradisjon som i det vesentlige er blottet for di­ plomatiske bestanddeler. Synet på krig har lenge vært dominert fra tra­ disjonen fra kampene mot indianerne og særlig fra den amerikanske borgerkrig, en krig som for øvrig var en mer blodig konflikt enn noen europeisk statskrig i samme tidsrom. Ikke i noen av tilfellene var det imidlertid tale om forhandlinger eller kompromiss. Indianerne hadde ingen statsledelse, og sine egne landsmenn forhandler en ikke med. Betingelsesløs kapitulasjon var derfor den eneste «logiske» konsekvens. Et nytt avsnitt kom først da den politiske president, Truman, rik­ tignok etter en innledende usikkerhet, avsatte folkehelten McArthur under Korea-krigen, ut fra den klare politiske målsetting at den be-

XX

grensede krig måtte forbli begrenset med begrenset målsetting, noe som var vesensforskjellig fra drømmen om total seier over «kommu­ nismen» på det asiatiske fastland. - Sin virkelige svenneprøve fikk likevel den nye militærpolitikk først under rakettkrisen høsten 1962. Kennedy og McNamara opptrådte her uten tvil som statsmenn av dimensjoner, og med anvendelse av en kombinasjon av fasthet, måte­ hold og styrke som var meget vellykket i dette tilfelle. En avgjørende betingelse var sikkert det faktum at den amerikanske demonstrasjon av militære maktmidler hadde et rent - og begrenset - sikkerhets­ politisk formål; de sovjetiske mellomdistanseraketter. De indre for­ hold på Cuba, kommunisme og diktatur, spilte i denne forbindelse ikke noen som helst rolle. - På dette felt har vi en slående kontrast hvis vi sammenligner med amerikansk politikk overfor Cuba vel ett år tidligere, da Kennedy samtykket til det totalt mislykkede invasjonsforsøk i Grisebukta. I dette siste tilfelle kan en neppe tale om militærpolitikk i det hele tatt. - Kontrasten er også vesentlig hvis vi sammenligner rakettkrisen i 1962 med den langvarige og dypt tragiske krigføring i Vietnam. Selv om en ikke kan gå i detalj, er det gode grunner til å hevde at krigen primært skyldes at en gradvis har glidd, og har latt seg gli, inn i et omfattende militært engasjement uten at det noensinne ble fattet en virkelig gjennomtenkt politisk avgjørelse i denne sak. Utformingen av vestlig militærpolitikk, som helhet, har lenge vært preget av to innbyrdes motstridende tendenser. På den ene side en teknikk som blir stadig mer avansert, mens selve det politiske, det som skulle være kjernen, ofte har vært dominert, av og til nesten lammet, av en særdeles primitiv antikommunisme. Sistnevnte har den vesentlige fordel at den er lettfattelig, usedvanlig lettfattelig; men kan likevel på ingen måte tjene som et substitutt for en analytisk maktbalanseteori. - Allerede for mer enn tyve år siden skulle det være nokså tydelig at kommunistregimet i Jugoslavia var en meget effektiv faktor når det gjaldt oppdemming av Sovjets innflytelse på Balkan, og at Titos styre endog utgjorde en langt bedre militær motvekt enn et eventuelt borgerlig styresett i dette land. - Og dette er neppe det eneste tilfelle hvor vestlig militærpolitikk ikke kan utledes fra en generell antikommunisme. - Man kan i alle fall fremsette det noe ukonvensjonelle spørsmål om Vest-Europa i dag, rent sikkerhetsmes­ sig, ikke står i en langt tryggere stilling nettopp på grunn av det kom­ munistiske styre i China. Spesielt fordi sovjetisk militær overvekt, for første gang, langt på vei er nøytralisert ved armeene øst for Amurflo-

XXI

den. - Og hvis en begrenser seg til Det fjerne østen, er det også et åpent spørsmål om ikke et enhetlig kommunistisk Vietnam kunne virke både politisk og strategisk stabiliserende på dette område, i og med at Hanoi kunne være en langt mer stabil motvekt mot et mektig China enn et vaklevorent regime i Saigon. Spørsmål av denne art kan selvsagt ikke besvares med absolutt sikkerhet, men de kan i alle fall stilles, og burde også vært stilt på et langt tidligere tidspunkt. Og da ikke bare med det noe akademiske formål å gi et mer sannferdig bilde. - Nå som før, kunne det også vise seg at en gjennomtenkt og analytisk militærfilosofi kunne virke modererende på internasjonale konflikter, og dermed også humaniserende.

VII I forholdet mellom våpen og politikk er det nok et problem som bør berøres. Når det gjelder beretninger om våpen og våpenformasjoner, begrenser en seg svært ofte til de konkrete tilfelle hvor våpnene direkte ble brukt og den «nytte» en sta.t hadde av sine våpen i direkte strid. Denne fremstillingsform har selvsagt den vesentlige pedagogiske fordel at det dreier seg om noe rent konkret. Alle vet at det ble kjempet ved Svolder eller ved Stalingrad. Langt vanskeligere er det selvsagt å måle den virkning, den politiske virkning, våpen kan ha i lange perioder hvor de nok finnes, men hvor de ikke blir anvendt. Det eneste sikre er antagelig at den politiske funksjon på ingen måte er identisk med direkte anvendelse. Dette er selvsagt problemstillinger som først og fremst har tvunget seg fram i forbindelse med atomvåpen. Her er åpenbart den politiske virkning av våpenpotensialet av langt større omfang enn det som knytter seg til den direkte anvendelse ved Hiroshima og Nagasaki. Men gyldigheten av dette er likevel noe som på ingen måte er be­ grenset til de kjernefysiske våpen og den balanse, den gjensidige balanse, som gradvis har etablert seg på dette område. - I forbindelse med nevnte krise i Det karibiske hav i 1962 var det de amerikanske konvensjonelle våpen, og da spesielt marinen, som var utslagsgivende. Blant samtlige demonstrasjoner av potensiell våpenanvendelse kan denne vel klassifiseres som den mest vellykkede. Våpnene var der. Det var meget klart at de kunne brukes, men de ble ikke brukt. Og det politiske mål, fullstendig tilbaketrekking av russiske mellomdi­ stanseraketter, ble oppnådd uten noe som helst tap av menneskeliv. XXII

Det er sjelden at potensiell våpenanvendelse, eller ikke-voldelig vold, for å bruke et noe paradoksalt, men dog dekkende uttrykk, fremføres med den grad av pedagogisk anskuelighet som det man finner i dette tilfelle. - I andre situasjoner vil hypoteser nødvendigvis spille en større rolle. Et moment er det også at militærhistorikere kan ha en litt for stor interesse av kamper som direkte fant sted, og samtidig være nokså lettvinte når det dreier seg om vesentlige hendel­ ser hvor våpnene nok var der; og hvor de spilte en vesentlig rolle; men ikke ble brukt. - Alle kjenner fra norsk historie kaptein Dreyer på stubben, kanskje også noen av de mindre trefninger som fant sted sommeren 1814. Langt mindre kjent, men likevel adskillig viktigere er den rolle den norske hær spilte som høyst udramatisk grensevakt det første halvår av 1814. Noe av det første Christian Frederik gjorde i 1814 var å mobilisere den norske hær og forlegge den ved grensen mot Sverige. En kan vel endog si at uten den militærmakt den unge norske stat disponerte, ville Eidsvoldsforsamlingen vært redusert til en politisk diskusjonsklubb. Og dette skjedde vel å merke uten at en eneste svensk dragon ble maltraktert. Noe lignende kan også sies om unionsoppløsningen i 1905. - Og kunne kanskje vært sagt om 1940. - Når det gjelder det siste, sterkt omdiskuterte tilfelle, er det sentrale spørsmål vel ikke om større norsk beredskap kunne påført Wehrmacht større tap; men at en høyere grad av beredskap, eller av demonstrert beredskap av de våpen som allerede var tilgjengelige, kunne fått den annen part til å unnlate å sette selve aksjonen mot Norge i gang. - Helt sikker viten kan en sjelden få på dette område. En får stort sett nøye seg med tilnærmet sannsynlighet. Men en ting er likevel opplagt; det å påvirke en annen aktørs atferd slik at sistnevnte unnlater å utføre handlinger som ved­ kommende ellers eventuelt kunne ha utført, er på ingen måte identisk med direkte bruk. Her er vi over på det omfattende felt som med et uttrykk fra mo­ derne strategi er kjent som deterrence, eller avskrekking. Hvor krig på sett og vis opphører å være krig, og hvor politikken rår grunnen alene. Og vi kan vel innskyte, den viktigste, og også den fineste funk­ sjon våpen i det hele tatt kan ha. - Rent logisk står vi her overfor en videreføring av en vesentlig tanke hos Clausewitz, kanskje også det mest essensielle i hele hans forfatterskap. Selv om det også bør nev­ nes at Clausewitz selv, vel på grunn av at han dessverre aldri rakk å fullføre det som skulle bli livsverkets konklusjon, bare relativt kort­ fattet har berørt dette problem rent direkte.

XXIII

VIII

Med hensyn til selve tekstene til Clausewitz har vi, som nevnt, det problem at han aldri rakk å fullføre sitt hovedverk. Ved hans død, 16. november 1831, etterlot han seg en stor forseglet manuskriptpakke, som han hadde utarbeidet i årene helt fra 1816. Ifølge ham selv var imidlertid manuskriptet en nokså uformelig masse, som ville trenge utførlig omarbeidelse før det kunne publiseres. Dette rakk han aldri, og det var i den opprinnelige tilstand at Vom Kriege ble offent­ liggjort av hans enke, Marie von Clausewitz, i årene 1832-34. Det mest beklagelige var likevel at han aldri rakk å skrive noe mer enn utkast til åttende bok. Mens de tidligere deler delvis kan være nokså militærtekniske, var det spesielt i åttende bok at hans generelle kon­ klusjoner skulle fremsettes, og da spesielt om forholdet mellom krig og politikk. I den forstand er hans verk en torso, eller en slags ufull­ endt symfoni, hvor vi må nøye oss med skisser til det som skulle blitt hovedkonklusjonen. - I denne utgaven har vi derfor med tem­ melig hård hånd skåret ned de militærtekniske avsnitt, og søkt å konsentrere oss om hans teoretiske hovedtanker; teorier som etter vår mening, og også ifølge personer med en helt annen pondus som Lenin, McNamara og Mao Tse-tung, har en gyldighet langt utover den tid de ble nedtegnet. - Da Lenin sommeren 1917 måtte gå i midlertidig dekning før han skapte verdenshistorie, under opptakten til selve Oktober-revolusjonen, var det to bøker han brakte med seg: Borgerkrigen i Frankrike av Marx samt Vom Kriege av Clausewitz. - Clausewitz er videre den eneste forfatter som får den ære å bli sitert i avsnittet om krig og fred i rødegardistenes bibel Sitater fra Formann Mao Tse-tung. Og på en måte som utvetydig viser at For­ mannen selv i høyeste grad tar sitt eget utgangspunkt nettopp i disse maksimer, og som han endog mener er grunnlaget for tenkningen om krig og fred. - At man i denne siste forbindelse fullstendig har sløyfet navnet til Clausewitz, er neppe helt i overensstemmelse med akade­ misk korrekthet, men viktigst er dog selve uttalelsene. Og de nevnte personer er på ingen måte de eneste som henvender seg til Clausewitz når det dreier seg om noen av de viktigste, og også alvorligste, spørsmål menneskene i det hele tatt er stilt overfor. Jens A. Christophersen

Første bok

Om krigens natur

FØRSTE KAPITEL

Hva er krig?

1. Innledning Vi vil begynne med å undersøke de enkelte elementer i vår gjenstand, derefter dens enkelte deler eller ledd, og til sist hele gjenstanden i dens indre sammenheng; altså en fremadskriden fra det enkle til det sammensatte. Men eftersom delene her ikke kan tenkes uten at man også samtidig tenker på helheten, så er det her - mer enn noe annet sted - nødvendig først å begynne med et blikk på helheten.

2. Definisjon Vi akter ikke her å begi oss inn i en omstendelig definisjon av krigen, men vil holde oss til dens grunnelement, nemlig tvekampen. Krig er bare en mer omfattende form for tvekamp. Like så gjerne som å forestille oss krigen som en enhet av mangfoldige enkelte tvekamper, kan vi forestille oss den som to kjempende. Begge to søker ved fysisk makt å tvinge den andre til å adlyde hans vilje; dernest er det hans mål å overmanne motstanderen og således sette ham ut av stand til å yde fortsatt motstand. Krigen er altså maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår vilje. Makten utruster seg med kunstens og vitenskapens oppfinnelser for bedre å kunne møte makt. Den ledsages også av umerkelige, nep­ pe nevneverdige innskrenkninger som den selv pålegger seg under navn av folkerettslig praksis, men som dog ikke vesentlig svekker dens kraft. Makt dvs. den fysiske makt (for en moralsk makt finnes neppe uten i forbindelse med begrepene stat og lov) er altså middelet; å påtvinge fienden vår vilje, er målet. For å kunne oppnå dette mål med sikkerhet, må fienden gjøres forsvarsløs; og dette er ifølge dens 3

begrep det egentlige siktepunkt for enhver krigshandling. Dette trer endog i stedet for målet og fortrenger til en viss grad dette som noe som ikke hører til selve krigen.

3. Høyeste grad av maktanvendelse

Nu kan menneskevennlige sjeler lett innbille seg at det finnes en for­ nuftig måte å avvæpne eller overmanne motstanderen på, en måte som ikke koster for meget blod, og at dette også er krigskunstens egentlige siktepunkt. Så bra dette enn høres, så er det dog en feilta­ gelse som må utryddes; for i en så alvorlig sak som krigen, er nettopp de feiltagelser som stammer fra godmodigheten de verste. Da bruken av fysisk makt ikke på noen måte utelukker intelligensens medvirk­ ning - må den som hensynsløst og uten å spare blod betjener seg av denne makt - få et overtak, hvis fienden unnlater å gjøre det samme. Derved angir han en holdning som også gjelder for den andre; og således vil de begge tendere mot et ytterste, uten at det vil finnes andre skranker enn de som ligger i likevekten. Det er slik saken må betraktes, og det er en unyttig, ja endog feil­ aktig bestrebelse ut fra motvilje mot råskapen å overse dens sanne natur. Hvis krigen mellom siviliserte folk er mindre grusom og ødeleggen­ de enn mellom usiviliserte, så har dette sin grunn i de sosiale forhold, såvel innen statene som dem imellom. Krigen fremgår av disse for­ hold samt av forhold disse omstendigheter har medført, og derav blir krigen betinget, avgrenset og moderert. Disse omstendigheter hører imidlertid ikke til krigen selv, men er i forhold til denne noe gitt, noe ytre. Følgelig kan filosofien om krigen ikke oppta disse modererende prinsipper i seg uten å begå en absurditet. Kamp mennesker imellom består egentlig av to forskjellige ele­ menter; den fiendtlige følelse og den fiendtlige hensikt. Fordi det siste av disse to elementer er det mer almene, har vi gjort dette til kjennetegn i vår definisjon. Selv det råeste hats lidenskap - det som grenser mot instinkt - kan ikke tenkes uten en fiendtlig hensikt; der­ imot finnes det mange fiendtlige hensikter som ikke ledsages av noen, eller i det minste ikke av noen fremherskende følelse av fiendskap. Hos de usiviliserte folk er de hensikter som hører følelseslivet til, fremherskende; hos de siviliserte de som hører til forstanden. Denne forskjell ligger likevel ikke i selve råskapens eller dannelsens vesen, 4

men i de omstendigheter, systemer osv. som ledsager disse. Denne forskjell uttrykker derfor ikke en nødvendighet som gjelder for en­ hver situasjon, men er gyldig bare for et flertall av tilfellene; altså: selv siviliserte folk kan fare opp mot hverandre i lidenskap. Av dette ser man hvilken villfarelse det ville være å forsøke å føre selv de siviliserte folks krig tilbake til en forstandsakt fra de respek­ tive regjeringers side. Tenkte man seg krigen således, ville den være noe som mer og mer frigjorde seg fra lidenskapen, slik at den til slutt faktisk ikke hadde bruk for stridskreftenes fysiske våpen, men bare deres relasjoner - krigen ville ende som en art handlingens algebra. Innen teorien begynte man allerede å helle til denne oppfatning da den siste krig ved sin fremtoning belærte noe annet. Er krig maktan­ vendelse, så står den også nødvendigvis i forbindelse med følelses­ livet. Og utgår den ikke fra dette, så kan den dog mer eller mindre tilbakeføres til det; og dette mer eller mindre er ikke avhengig av dannelsesnivået, men av de fiendtlige hensikters virkelighet og styrke. Når vi altså kan fastslå at siviliserte folk ikke dreper sine fanger, ikke ødelegger by og land, så skjer dette bare fordi deres krigføring har opptatt fornuften i seg og derved lært andre og mer effektive former for maktanvendelse enn rå, instinktmessig fremferd. Oppfinnelsen av kruttet og den stadig mer vidtgående forbedring av geværet viser imidlertid allerede tilstrekkelig at den tendens til å tilintetgjøre fienden som ligger i begrepet krig, faktisk ikke på noen måte er blitt avbrutt eller forstyrret av den tiltagende dannelse. Vi gjentar derfor vår setning: krigen er maktanvendelse, og der finnes i selve anvendelsen av denne makt ingen grenser. Men idet man gjensidig foreskriver hverandre handlingsnormer, oppstår det derav en vekselvirkning, som ifølge sitt begrep må lede til en ytter­ lighet. Dette er den første vekselvirkning og den første ytterlighet vi støter på.

4. Målet er å gjøre fienden forsvarsløs

Vi har sagt at målet med enhver krigshandling er å gjøre fienden forsvarsløs; og vi vil nu vise at dette - i det minste i teorien - er nødvendig. Skal en motstander tenkes å ville efterkomme vår vilje, så må vi ha bragt ham i en situasjon som han finner mer ufordelaktig enn det

5

offer vi krever av ham. Det ufordelaktige ved denne situasjon må naturligvis ikke - eller tilsynelatende ikke - være forbigående, for da vil motstanderen ikke gi efter, men bare avvente et mer gunstig tids­ punkt. Enhver forandring av denne tilstand tilveiebragt ved fortsatt krigersk aktivitet må - i det minste i tanken - føre til en enda ugunstigere situasjon. Den mest ugunstige situasjon en krigførende kan komme i, er den å være fullstendig forsvarsløs. Akter vi ved en krigs­ handling å tvinge en motstander til å efterkomme vår vilje, må vi derfor enten faktisk gjøre ham forsvarsløs eller også hensette ham i en situasjon hvor han med sannsynlighet trues av dette. Følgelig skulle målet for enhver krigshandling alltid være å avvæpne eller overmanne fienden. Vi ville overhodet ikke ha noen form for krig hvis den ene part helt avfant seg med den andre; når det derfor er krig, så er den ikke en levende kraft som virker på en livløs masse, men den er et støt av to levende krefter mot hverandre. Det som vi har bestemt som målet for enhver krigshandling må derfor gjelde for begge parter. Her har vi igjen en vekselvirkning: så lenge jeg ikke har overmannet mot­ standeren, må jeg frykte at han vil overmanne meg. Jeg er altså ikke lenger min egen herre, men min motstander bestemmer mine hand­ linger, og jeg hans. Dette er den annen vekselvirkning, som leder til den annen ytterlighet.

5. Ytterste anstrengelse av krejtene

Våre anstrengelser for å kunne beseire en fiende må beregnes i for­ hold til hans motstandskraft. Denne er uttrykt ved et produkt hvis faktorer ikke kan adskilles, nemlig: størrelsen av de disponible midler og viljekraftens styrke. Størrelsen av de disponible midler kan nok muligens bestemmes fordi den - om enn ikke helt - beror på tall; men viljekraftens styrke lar seg i langt mindre grad bestemme, og kan bare bedømmes ut fra motivets styrke. Forutsatt at vi på en eller annen måte nådde frem til en noenlunde sannsynlig beregning av fiendens motstandskraft, kunne vi beregne våre anstrengelser i forhold til denne. Og vi ville da igjen enten gjøre så store anstrengelser at de ville gi oss overtaket, eller - hvis våre ressurser ikke var tilstrekkelige - gjøre så store anstrengelser vi overhodet kunne. Men det samme ville fienden gjøre; altså en ny gjensidig intensivering, som i det minste teoretisk igjen 6

vil gi en bestrebelse mot en ytterlighet. Her støter vi på den tredje vekselvirkning og en tredje ytterlighet.

6. Modifikasjon i virkeligheten Når forstanden slik gjennomtenker krigen, beveger den seg kun i be­ grepets abstrakte sfære. Her finner den ikke ro noe sted før den når til en ytterlighet; dette fordi begrepet jo her dekker en ytterlighet, nemlig en konflikt mellom krefter som er overlatt til seg selv, og som ikke følger andre enn sine egne, indre lover. Ønsket om kun ut fra krigens begrep å kunne avlede en absolutt bestemmelse av det mål som må settes og de midler som må anvendes, vil derfor på grunn av de over omtalte vekselvirkninger lett ende i det ekstreme, som ikke er annet enn et spill av forestillinger, frembragt ved logisk spiss­ findighet. Insisterer man imidlertid på at det må være mulig å nå til absolutte bestemmelser, vil man avfeie den antydede usikkerhet ved å si at den bare er teoretisk; og at man derfor må holde fast ved den logiske konsekvens, som sier at man alltid må være forberedt på det ytterste og alltid oppby den største anstrengelse. Men dette vil selv bare være en teoretisk innvending og neppe gyldig for virkelighetens verden. La oss nemlig anta at det var mulig å finne frem til en ytterste anstrengelse som kunne ansees for absolutt. Ville man da ikke måtte innrømme at den menneskelige ånd vanskelig ville underordne seg et slikt logisk drømmeri? Det ville jo da i mange tilfelle kreves en unyttig kraftanstrengelse, som så igjen måtte oppveies av andre sider av regjeringskunsten. Det ville f.eks. bli påkrevet med en viljeanstrengelse som var i overensstemmelse med det forutsatte, absolutte mål. Men all den stund den menneskelige vilje ikke henter sin styrke fra logiske spissfindigheter, vil en slik vilje kanskje ikke kunne mobili­ seres. Alt dette forholder seg imidlertid helt annerledes så snart vi går fra abstraksjonens verden over i virkelighetens. I abstraksjonens ver­ den må alt betraktes ut fra optimismen: at den ene såvel som den andre ikke bare streber efter det fullkomne, men at de også opp­ når det. Men vil det noen gang være slik i virkeligheten? Det ville være således hvis:

1. Krigen var en helt isolert handling som oppstod spontant og ikke hadde noen sammenheng med det forutgående statsliv.

7

2. Krigen bestod av en eneste eller av en rekke samtidige avgjørelser. 3. Krigen var en i seg selv avsluttet handling, dvs. at den ikke ble påvirket av den politiske tilstand som man anser vil følge efter den.

7. Krigen er aldri en isolert handling Hva det første punkt angår, så er ingen av de to motstandere en abstrakt person for hverandre; abstrakt er heller ikke den faktor i forsvarsproduktet som ikke beror på ytre ting, nemlig viljen. Denne vilje er ikke noe helt ukjent; den tilkjennegir hva den vil være i morgen ved det den er i dag. Krigen oppstår ikke spontant; det er ikke gjort på et øyeblikk å forberede den. Derfor kan hver av de to motstanderne stort sett bedømme den andre efter hva han er og gjør i dag, og ikke efter hva han muligens vil gjøre i morgen. Nu vil også mennesket, mangelfullt utrustet som det er, komme til kort overfor et krav om det absolutte, og denne mangel, som gjør seg gjeldende på begge sider, vil være et modererende prinsipp. 8. Krigen består av en rekke slag, som alle har en viss varighet

Nummer to av de ovennevnte punkter foranlediger oss til følgende betraktning: Hvis det i krig bare var tale om en eneste, eller en rekke samtidige avgjørelser, da måtte naturligvis all krigsforberedelse tendere mot det ytterste; dette fordi det da ville være umulig å gjennopprette en for­ sømmelse. Fiendens forberedelser - for så vidt de var oss kjent ville da i høyden være det eneste fra den virkelige verden som kunne tjene som målestokk for oss; alt annet ville være hjemfallent til abstraksjonen. Består imidlertid avgjørelsen av flere, suksessive handlinger, kan naturligvis det forutgående bli en rettesnor for det efterfølgende; og på denne måte trer også her den virkelige verden i den abstraktes sted, og modererer således tendensen mot det ytterste. Enhver krig ville måtte bestå av en eneste, eller en rekke sam­ tidige avgjørelser, hvis alle de midler som var bestemt til kamp ble, eller kunne bli, anvendt på en gang. Dette fordi en uheldig avgjørelse jo nødvendigvis reduserer midlene, og hvis de så alle ble anvendt i denne første avgjørelse, ville ingen annen avgjørelse kunne tenkes. Og alle eventuelt senere krigshandlinger ville tilhøre denne første, og egentlig bare danne dens forlengelse.

8

Men som vi har sett, trer allerede ved forberedelsene til krig den virkelige verden i stedet for krigens begrep, et virkelig mål i stedet for en teoretisk ytterste anstrengelse. Allerede av den grunn vil de to motstandere komme til kort overfor kravet om en ytterste anstrengel­ se, og følgelig vil ikke alle krefter bli satt inn. Det ligger også i disse krefters natur og anvendelse at de ikke alle kan tre i virksomhet på en gang. De her omtalte krefter er: de egent­ lige stridskrefter, landet med dets topografi og befolkning, og for­ bundsfellene. Landet med dets topografi og befolkning utgjør nemlig for seg foruten at det er alle stridskrefters kilde - en integrerende del av de i krigen virksomme størrelser, for så vidt som det danner krigsskue­ plassen, eller har en merkbar innflytelse på denne. Alle mobile stridskrefter kan riktignok settes inn samtidig, men ikke alle festninger, elver, fjell, innbyggere osv. Man kan altså ikke mobilisere hele landet, hvis det da ikke skulle være så lite at det ble helt omfattet av den første krigshandling. Videre er de alliertes med­ virkning ikke avhengig av den krigførendes vilje; ja, det ligger i statsforbindelsenes natur at de svært ofte kommer til på et senere tids­ punkt, eller først da slår seg sammen for å opprette en tapt like­ vekt. At den del av forsvarskreftene som ikke straks kan settes i virk­ somhet, i mange tilfelle utgjør en langt større del enn det man ofte ved første blikk skulle tro; og at derfor likevekten mellom kreftene kan gjenopprettes selv der hvor de på grunn av en første maktavgjørelse er forskjøvet, alt dette vil bli nærmere utredet i det følgende. Her er det tilstrekkelig å påpeke at en fullkommen forening av kref­ tene i tid er mot krigens natur. Nu burde dette i og for seg ikke være noen grunn til å dempe anstrengelsene for en første avgjørelse, fordi en ugunstig avgjørelse jo alltid vil være en ulempe, som man ikke forsettlig utsetter seg for. Og fordi den første avgjørelsen, selv om den ikke forblir den eneste, vil ha en desto større innflytelse på de senere avgjørelser jo større den har vært. Men muligheten for en senere av­ gjørelse gjør at den menneskelige ånd i sin frykt for de alt for store anstrengelser ikke i den grad samler kreftene om en første avgjørelse, slik den ellers ville ha gjort. Det som en av motstanderne av svakhet unnlater å gjøre, blir for den andre en sann objektiv grunn til å dempe sine anstrengelser; og slik blir det her en vekselvirkning, som igjen fører bestrebelsen mot det ytterste tilbake til en bestemt grad av anstrengelse. 2. Om krigen

9

9. Krigen og dens resultat er aldri noe absolutt

Endelig kan heller ikke den totalavgjørelse som krigen i sin helhet representerer, ansees for å være absolutt. Den tapende stat ser deri ofte bare et forbigående onde, som det kan finnes et botemiddel for i kommende tiders politiske forhold. Det er innlysende at dette må bidra til å dempe spenningen og anstrengelsen.

10. Det virkelige livs sannsynligheter trer i stedet for de ytterste og absolutte krav som gir seg ut fra begrepet Den krigerske virksomhet blir på denne måten berøvet den strenge lov som ligger i at krefter drives til det ytterste. Blir det ytterste ikke mer hverken fryktet eller søkt, blir oppgaven for dømmekraften: ikke å finne det ytterste, men å fastsette grensene for anstrengelsene. Og dette kan kun skje efter sannsynlighetslover, som er dannet ut fra de data som fenomenene i den virkelige verden avgir. Er de to motstan­ dere ikke lenger blotte begreper, men individuelle stater og regjeringer, så er krigen heller ikke lenger en ideal krig, men et handlings­ forløp som former seg på sin karakteristiske måte. Og nu vil det som reelt sett er for hånden, avgi data for det ukjente, det forventede, som skal bestemmes. Ut fra fiendens karakter, utstyr, tilstand og ad­ ferd vil nu begge motstanderne, på grunnlag av sannsynlighetslover, slutte seg til den annens handlinger, og innrette sine egne derefter.

11. Nu trer det politiske mål igjen frem

Her kommer nu på nytt og av seg selv en ting inn i vår betraktning som vi forsettlig hadde fjernet herfra (kfr.nr. 2): det er krigens poli­ tiske mål. Kravet om det ytterste, ønsket om å gjøre fienden for­ svarsløs og å undertvinge ham, har inntil nu liksom oppslukt dette mål. I samme grad som dette krav taper sin kraft, dette ønske oppgir sin virkeliggjørelse, må krigens politiske mål igjen stå frem. Er be­ dømmelsen en sannsynlighetskalkyle som fremgår av visse personer og forhold, må krigens politiske mål - som det opprinnelige motiv bli en meget vesentlig faktor i dette produkt. Vi må anta at jo mindre det offer er som vi krever av vår motstander, jo mindre vil hans anstrengelser for å nekte oss det være. Jo mindre disse imidlertid er, jo mindre behøver også våre anstrengelser å være. Videre, jo ube-

10

tydeligere vårt politiske mål er, desto mindre vil den verdi være som vi legger i det, og vi vil desto lettere kunne avstå fra det: også ut fra disse grunner vil altså våre anstrengelser bli mindre. Således vil det politiske mål - som krigens opprinnelige motiv bli rettesnoren såvel for hva som skal være krigshandlingens mål, som for de anstrengelser som vil være nødvendig. Ikke i og for seg, men bare fordi vi her har å gjøre med virkelige ting - og ikke blotte begreper - er det politiske mål rettesnoren for statenes gjensidige forhold. Ett og samme politiske mål kan hos forskjellige folk, eller endog hos ett og samme folk til forskjellige tider, frembringe helt for­ skjellige virkninger. Vi kan følgelig bare la det politiske mål gjelde som målestokk for så vidt som vi tenker oss det i dets innvirkning på de masser det skal bevege; altså slik at disse massers natur kom­ mer med i beregningen. Det er lett å forstå at resultatet derved kan bli svært forskjellig, alt eftersom det i disse masser finnes motiver som forsterker eller svekker handlingen. I to folk eller stater kan det finnes slike spenninger, en slik sum av fiendtlige elementer, at et i og for seg ubetydelig politisk krigsmotiv kan frembringe en virkning som går langt utover dets natur. Dette gjelder for de anstrengelser som det politiske mål fremkaller i de to stater, og for det fastsetter for selve krigshandlingen. Under­ tiden vil det selv kunne være dette siktepunkt, f.eks. erobringen av en viss provins. Iblant vil det politiske mål ikke selv være egnet til å avgi siktepunktet for krigshandlingen, og man må da fastsette et siktepunkt som er likeverdig med det politiske mål, og som kan representere dette ved freden. Men også her må man ta hensyn til de impliserte staters eiendommeligheter. Det finnes forhold hvor det mål som skal være likeverdig med det politiske mål, må være meget større enn dette, hvis man da skal kunne oppnå det ene ved det andre. Det politiske mål vil være desto mer fremherskende, og selv bestem­ mende som målestokk, jo likegyldigere de masser forholder seg, jo mindre de spenninger er, som finnes i de to stater. Og det finnes til­ felle hvor det politiske mål alene er avgjørende. Hvis nu siktepunktet for krigshandlingen er noe som er likeverdig med det politiske mål, vil det vanligvis forsvinne sammen med dette, og desto lettere jo mer det politiske mål er fremherskende. Dette for­ klarer hvorledes det uten motsigelse kan finnes kriger med alle grader av viktighet og styrke, fra rene tilintetgjørelseskriger til bare en be­ væpnet demonstrasjon. - Og med dette ledes vi til et spørsmål av en annen art, som vi nu må utvikle og besvare. 11

12. En stans i krigshandlingen er hittil ennu ikke jorklart Hvor beskjedne de to motstanderes politiske krav er, hvor svake de anvendte midler og hvor ubetydelig siktepunktet for krigshandlingen enn er - kan denne handling om bare for et øyeblikk stanse opp? Dette er et spørsmål som bringer oss langt inn i det vesentlige ved saken. Enhver handling trenger til sin fullbyrdelse en viss tid, som vi kaller dens varighet; denne kan være kortere eller lengre, alt eftersom den handlende setter fart i den. Vi vil her ikke bekymre oss om det; en­ hver gjør tingene på sin måte. Men den sene er imidlertid ikke sen fordi han vil anvende mer tid, men fordi han ifølge sin natur trenger mer tid, og med større fart ville hans resultat bli mindre godt. Den heromtalte tid er altså avhengig av indre grunner, og hører til hand­ lingens egentlige varighet. Innrømmer man nu at enhver handling også i krig har denne sin spesielle varighet, så må vi - i det minste ved første blikk - anta at enhver bruk av tid utenom denne varighet, dvs. enhver stans av krigs­ handlingen, er motsigelsesfull. Vi må imidlertid ikke glemme at det her ikke er tale om den ene eller den annen parts fremgang, men om fremgangen for den samlede krigshandling.

13. Det finnes bare en grunn til å stoppe handlingen, og det synes som om den bare kan være på en av partenes side Hvis begge parter har rustet seg til kamp, så må det finnes et fiendtlig motiv som har forledet dem til dette. Og så lenge som de forblir rustet, dvs. ikke slutter fred, må dette motiv være til stede; og hos enhver av de to parter holdes det i sjakk bare som følge av en eneste omstendighet, nemlig: at man vil avente et gunstigere tidspunkt for handling. Nu kan det ved første øyekast synes som om dette er en betingelse som bare kan være til stede for den ene av partene, fordi den hos den annen part eo ipso vil være en svakhet. Har den ene interesse av å handle, så må den andre være interessert i å avvente. En fullstendig likevekt mellom de kjempendes krefter vil ikke kunne bevirke stans av krigshandlingen; i en slik situasjon vil nemlig den som har det positive mål, dvs. angriperen, attakkere. Nu kan man også tenke seg en likevekt ut fra det at den av mot­ standerne som har det positive mål, og altså det sterkeste motiv, 12

samtidig er den svakeste. Likevekten er da et produkt av motiv og styrke; og her gjelder at hvis det ikke kan forutsees noen forandring i denne tilstand av likevekt, så må det sluttes fred. Inntrer det imidlertid en forandring, vil den kun være gunstig for den ene av de to parter; og således bevege den andre til handling. Vi ser altså at be­ grepet om likevekt ikke kan forklare en stans i krigshandlingen, men at det bare i sin tur leder til at man avventer et gunstigere tidspunkt for handling. La oss anta at av to stater har den ene et positivt mål: han vil erobre en provins fra motstanderen, og denne vil han så ved fredsslutningen gjøre krav på. Efter å ha erobret denne, er hans politiske mål oppfylt, og behovet for å handle faller bort. For hans vedkommende inntrer nu ro. Slår også motstanderen seg til ro med dette, må han slutte fred; hvis ikke, må han handle. Nu lar det seg tenke at han vil være bedre rustet til dette om fire uker, han har altså en tilstrekkelig grunn til å utsette krigshandlingen. For at den beseirede nu ikke skal få tid til å oppruste, kan det synes som om den logiske forpliktelse til å handle fra dette øyeblikk tilfaller angriperen. Vi forutsetter da selvsagt her at begge parter har en fullkommen inn­ sikt i det angjeldende forhold. i

14. Med dette synes det å komme en kontinuitet inn i krigshandlin­ gen, som fører til at det hele på nytt intensiveres

Hvis det virkelig var en slik kontinuitet i krigshandlingen, ville denne igjen lede alt mot det ytterste. Selv om vi ser bort fra at en slik rastløs virksomhet ville oppflamme sinnene mer og fremkalle en høyere grad av lidenskap, av elementærkraft, så ville det ved en slik kontinuitet i handlingen oppstå en streng følge, en ubrytelig kausalforbindelse. Og dermed vil enhver enkelthandling bli mer betydningsfull, og altså far­ ligere. Men nu vet vi at et krigsforløp sjelden eller aldri har denne kon­ tinuitet, og at det finnes en mengde kriger hvor selve kamphandlingen utgjør langt den minste del av den anvendte tid; og uvirksomheten den største. Dette kan umulig være en anomali, og stans i krigshand­ lingen må derfor være mulig, dvs. uten motsigelse.

13

15. Her gjør et polaritetsprinsipp seg gjeldende For så vidt som vi hele tiden har tenkt den ene feltherrens interesse som omvent proporsjonal med den annens, har vi antatt en ekte polaritet. Selv om vi i det kommende vil vie dette prinsipp et eget kapitel, må følgende her sies om det: Dette polaritetsprinsipp er bare gyldig når det knyttes til en og samme gjenstand, hvor den positive størrelse og dens motsetning, den negative, nøyaktig opphever hverandre. I et slag f.eks. vil begge parter gjerne vinne; dette er en ekte polaritet fordi den enes seier her umu­ liggjør den annens. Er det imidlertid tale om to forskjellige ting som bare står i et felles forhold, så er det ikke disse ting, men deres rela­ sjoner som har polaritet.

16. Angrep og forsvar er to ting av forskjellig art og ulik styrke; polaritetsprinsippet kan derfor ikke anvendes her Hvis det bare fantes én form for krig, nemlig at motstanderen angrep; eller med andre ord: hvis angrep og forsvar bare var forskjellig i kraft av at angriperen har et positivt motiv, hva forsvareren ikke har, så ville krig alltid være ett og det samme. I en slik kamp ville enhver fordel som den ene part hadde på samme tid være en like så stor ulempe for den annen; og vi ville da ha et tilfelle av polaritet.* Den krigerske virksomhet faller imidlertid i to former: angrep og forsvar. Disse er - som vi saklig skal utrede det senere - meget for­ skjellig, og av ulik styrke. Polaritetsprinsippet kan derfor ikke anven­ des på forholdet mellom angrep og forsvar, men bare på det som de begge leder mot, nemlig avgjørelsen. Altså slik at hvis den ene felt­ herre ønsker avgjørelsen senere, så må den andre ønske den tidligere, men da vel å merke bare ved samme form for kamp. Er det i A’s interesse ikke å angripe nu, men først om fire uker, så er det B’s interesse å bli angrepet nu, og ikke om fire uker. Dette er en umiddel­ bar motsetning, men av den følger ikke at det også skulle være i B’s interesse straks å angripe A; det ville nemlig åpenbart være et annet og forskjellig forhold. * Det er dette som i dag kalles et zero sum game (overs, anm.)

14

17. Virkningen av polaritetsprinsippet oppveies ofte av at det er lettere å forsvare seg; og dette forklarer opphold i kamphand­ lingene Skulle det vise seg at det å forsvare seg er lettere enn det å angripe og det vil vi senere vise så blir det et spørsmål om den fordel den angripende part vil ha ved å utsette avgjørelsen er like stor som den fordel den annen har i og med at han forsvarer seg. Er det ikke til­ felle, kan den angripende ikke oppnå noe ved sin beslutning, og ikke innvirke på utviklingen av krigshandlingen. Vi ser altså at den an­ sporende kraft som ligger i polariteten mellom interessene går tapt, og kan bli uvirksom på grunn av den styrkeforskjell det er mellom å angripe og det å forsvare seg ... Efter vår overbevisning er fordelene ved å forsvare seg - da riktig forstått - meget store, ja, langt større enn man ved første øyekast skulle tro. Dette forklarer de mange stillstandsperioder som forekom­ mer i en krig; og uten at det er nødvendig å slutte til indre motsigel­ ser. Jo svakere motivene for handling er, jo lettere blir de oppslukt og nøytralisert av denne forskjell mellom angrep og forsvar; og desto oftere vil altså krigshandlingen stanse opp, nettopp slik erfaringen lærer.

18. En annen grunn ligger i den ufullkomne innsikt i situasjonen Det finnes også en annen grunn som kan bringe krigshandlingen i stå, nemlig en ufullkommen innsikt i den aktuelle situasjon. Enhver feltherre har en nøyaktig oversikt bare over sin egen stilling, motstanderens kjenner han kun på grunnlag av usikre opplysninger. Det er derfor mulig for ham å ta feil i sin bedømmelse av den, og som en følge av denne feilbedømmelse å tro at det er fienden som har ut­ spillet, når det egentlig er han som bør handle. Denne manglende inn­ sikt ville riktignok like gjerne kunne foranledige en utidig handling som et utidig opphold, og ville altså i og for seg ikke bidra mer til å sinke krigsforløpet enn til å fremskynde det. Når den allikevel må betraktes som en av de naturlige årsaker til at et krigsforløp - uten indre motsetning - går i stå, så er det fordi man alltid er mer til­ bøyelig til å vurdere sin motstanders styrke for høyt enn for lavt. Dette er noe som ligger i den menneskelige natur, og man må derfor slutte at en ufullkommen innsikt i den aktuelle situasjon vanligvis

15

bidrar til å sinke krigsforløpet; og følgelig også moderere dets prin­ sipp. Muligheten for stillstand demper krigsforløpet idet det liksom for­ tynner det med tid; og derved hindrer det risikoen i å gripe om seg, og forøker samtidig midlene til å gjennopprette en tapt likevekt. Jo større de motsetninger er som har fremkalt krigen, altså jo større dens energi er, desto kortere vil disse stillstandsperioder være; jo svakere prinsippet for krigen er, desto lengre. Dette fordi sterke motiver øker viljekraften, og denne er alltid en viktig faktor blant de krefter som opprettholder krigen. 19. De hyppige opphold i krigsforløpet fjerner krigen enda mer fra å være noe absolutt, og gjør den mer til en sannsynlighetskalkyle

Jo langsommere krigshandlingen forløper, jo hyppigere og lengre dens pauser er, desto raskere blir det mulig å gjøre en feil god igjen, desto dristigere blir den handlende i sine forutsetninger; og desto fortere gir han avkall på det ytterste for heller å grunne alt på sann­ synlighet og formodninger. Krigens mer eller mindre langsomme for­ løp gir derfor mer eller mindre anledning til det som det konkrete tilfelle ut fra sin natur krever, nemlig en sannsynlighetskalkyle på grunnlag av de gitte forhold. 20. Det mangler nu bare tilfeldighet for at krigen skal bli et spill, og det mangler nettopp ikke

Av dette ser vi i hvilken grad krigens objektive natur gjør den til en sannsynlighetskalkyle; og nu trengs det bare ett eneste element for at den skal bli til ett spill - og dette element mangler den så visst ikke nemlig tilfeldigheten. Det finnes ingen menneskelig aktivitet som så vedvarende og utbredt er i kontakt med tilfeldigheten som krigen. Sammen med tilfeldigheten inntar følgelig også flaks og hell en stor plass i krigen. 21. På samme måte som krigen ut fra sin objektive natur blir et spill, blir den det også ut fra sin subjektive natur

Kaster vi nu et blikk på krigens subjektive natur, dvs. de krefter den føres med, så vil den enda mer synes som et spill. Det element som den krigerske virksomhet beveger seg i, er faren; men hvilken sjels­ 16

evne er den viktigste i forbindelse med fare? Jo, mot. Nu kan mot riktignok forenes med klok beregning, men i virkeligheten er det evner av forskjellig art, og de tilhører forskjellige sider av sjelen. Derimot er vågsomhet, tillit til flaks, djervhet og dristighet bare andre former for mot; og alle disse sjelsevner søker det tilfeldige, for det er deres element. Vi ser altså at det absolutte, det såkalte matematiske, ikke uinn­ skrenket råder grunnen noe sted i krigskunstens beregninger; men at det her allerede fra begynnelsen kommer inn et spill av muligheter, sannsynligheter, hell og uhell. Vi gjenfinner dette i alle de store og små tråder som krigens nettverk består av, og derfor er det - av alle de mange menneskelige aktiviteter - kortspillet som står krigen nærmest.

22. Det er også dette som tiltaler den menneskelige ånd mest

Selv om vår forstand alltid føler seg tiltrukket av klarhet og visshet, føler dog vår ånd seg tiltrukket av det uvisse. I stedet for med for­ standen å snirkle seg av sted langs de filosofiske undersøkelsers og de logiske slutningers vei, oppholder den seg derfor - i kraft av inn­ bilningskraften - heller i et rike av tilfeldighet og hell. Fri for den fattige nødvendighet fråtser den her i en rikdom av muligheter, be­ geistret av disse bæres motet oppe, og faren blir det element som den - lik en dristig svømmer - kaster seg ut i. Skal teorien forlate den her for i absolutte slutninger og regler å gå sine egne veier? Da ville den bli unyttig for livet. Teorien skal tvert imot ta hensyn til det menneskelige; den skal også innrømme en plass for motet, djervheten, ja selv for dumdristigheten. Krigs­ kunsten har med levende og moralske størrelser å gjøre, og derav følger det at den aldri kan nå det absolutte og helt sikre. Det blir overalt et spillerom for det tilfeldige; og det likeså mye i det små som i det store. Og fordi det alltid vil være tilfeldighet med i spillet, må mot og selvtillit tre støttende til. Mot og selvtillit er helt vesentlige prinsipper i krigen; følgelig må teorien bare oppstille lover hvor disse nødvendige og edleste av krigsdydene fritt kan få innpass i alle sine grader. Også ved dristighet finnes det fornuft og dømmekraft, de er bare av et annet slag.

17

23. Krigen forblir likevel et alvorlig middel for et alvorlig mål. Nær­ mere bestemmelse av dette Men krigen er ikke et tidsfordriv, ikke blott lyst ved det å våge og å lykkes, og den er ikke et resultat av fri begeistring; nei, den er et alvorlig middel for et alvorlig mål. Alt det den har i seg av hellets farverikhet, og alt det den har opptatt i seg av lidenskapens, motets, fantasiens og begeistringens svingninger er bare eiendommeligheter som hefter ved dette alvorlige middel. Den krig som føres av et samfunn - ja, av hele folk, og særlig da av siviliserte folk - utgår alltid fra en politisk tilstand, og fremkalles av et politisk motiv. Den er en politisk handling. Hvis den nu var en fullkommen, uhemmet og absolutt ytring av vold - hva den ifølge sitt blotte begrep burde være -, så ville den fra det øyeblikk da den ble fremkalt av politikken tre i dennes sted som noe helt uavhengig av denne. Den ville fortrenge politikken og bare følge sine egne lover. Og slik har man virkelig inntil nu forestilt seg det hver gang man har oppdaget en manglende harmoni mellom politikken og krigs­ kunsten. Men denne forestilling er grunnfalsk. I virkelighetens verden er - som vi har sett - krigen ikke noe slikt ytterste som liksom løser sine spenninger i en eneste stor utladning. Den er snarere en virk­ ning av krefter som ikke utvikler seg ensartet og harmonisk, men som i dag svulmer tilstrekkelig opp til å kunne overvinne en mot­ stand, for så i morgen å være for svak til å gi noen virkning. Krig er derfor på sett og vis en mer eller mindre heftig pulsering av krefter, og følgelig løses dens spenninger og uttømmes dens krefter også mer eller mindre hurtig. Det vil si at den mer eller mindre hurtig når sitt mål; men altså alltid varer lenge nok til at man kan innvirke på den i dens forløp, for derved å gi den denne eller hin retning. Den varer altså alltid lenge nok til å kunne være underlagt en ledende intelligens’ vilje. Har vi nu for øyet at krigen utgår fra et politisk mål, så er det bare naturlig at dette første motiv, som bragte den i gang, også for­ blir det første og høyeste hensyn under ledelsen av den. Det politiske mål vil imidlertid aldri være en despotisk lovgiver, det vil alltid av­ passe seg efter de som står til dets rådighet, og forandres derved ofte helt. Men det forblir alltid det som først må tas med i betrakt­ ningen. Politikken må altså gjennomtrenge hele krigshandlingen - i den utstrekning de krefter som her kommer til utfoldelse tillater det - og utøve en vedvarende innflytelse på denne.

18

24. Krig er bare en videreføring av politikken med andre midler Vi ser nu at krigen ikke bare er en politisk handling, men et virkelig politisk instrument; den er en videreføring av de politiske forhold, en realisering av disse med andre midler. Det som er typisk for kri­ gen, skyldes bare den spesielle natur som dens midler har. Nu kan feltherren i hvert enkelt tilfelle, og krigskunsten i sin alminnelighet, kreve at de retninger og hensikter som ligger til grunn for politikken, ikke kommer i motsetning til disse spesielle midler. Dette er ikke noe lite krav, men uansett hvor sterkt det i de enkelte tilfelle virker tilbake på de politiske hensikter, må man ikke glemme at det bare kan modifisere disse. De politiske hensikter forblir målet og krigen midlet; og aldri kan man forestille seg et middel uten at det har et mål.

25. Krigens skiftende karakter

Jo større og sterkere krigens motiver er, jo mer de omfatter hele folkenes tilværelse, jo voldsommere den spenning er som går forut for krigen, desto mer vil krigen nærme seg sin abstrakte skikkelse, desto mer vil det dreie seg om å nedkjempe fienden, og desto mer faller målet for krigshandlingen sammen med det politiske mål. Kri­ gen synes da å bli mer rent krigersk, og mindre politisk. Men jo svakere de motiver og spenninger er som resulterer i krig, desto mindre kommer de krigerske elementer - og da særlig volden - til å utfolde seg i den retning som politikken angir. I et slikt tilfelle vil altså krigen avvike fra sin naturlige retning; og dens politiske mål vil være meget forskjellig fra det som er siktepunkter for en ideell krig. En slik krig vil bli mer politisk. For at leseren her ikke skal få falske forestillinger, må vi gjøre oppmerksom på at det med krigens naturlige retning bare menes den filosofiske, og ikke den tendens som ligger i krefter som virkelig er i konflikt. Heri innbefattes selvfølgelig også alle følelseslivets krefter, samt de kjempendes lidenskaper. Dette til tross for at disse i mange konkrete tilfelle kan være så oppildnet at de kun vanskelig kan holdes innen den ramme politikken angir. Men som regel vil en slik motsetning ikke oppstå fordi tilstedeværelsen av så store politiske bestrebelser vil betinge at det også foreligger en stor og regulerende plan.

19

26. Alle kriger må betraktes som politiske handlinger Selv om det altså er sant at politikken synes helt å forsvinne i én form for krig, mens den derimot er meget bestemmende i en annen, så kan man dog med full rett påstå: de er alle like politiske. Betrakter vi nemlig politikken som statens intelligens, så må også de eventua­ liteter som betinger en krig av den først omtalte karakter, være inn­ befattet i dens kalkyler. Og kun for så vidt man ved politikk ikke forstår en alminnelig klokskap, men bare det konvensjonelle begrep om en diplomatisk klokskap som helt gir avkall på vold, kan man mene at den sist nevnte form for krig er den eneste som har noe med politikk å gjøre.

27. Følgene av denne anskuelse for forståelsen av krigshistorien og teoriens grunnlag

Vi ser altså for det første at vi ikke under noen omstendigheter kan tenke oss krigen som noe selvstendig, men bare som et politisk instru­ ment. Det er også kun ut fra denne anskuelse at det er mulig å unngå å komme i motsetning til krigshistorien. Denne anskuelse gjør det tvert imot mulig å få en forstandig innsikt i denne store bok. - For det annet viser denne anskuelse oss hvor forskjellig krigene må være på grunn av de uensartede motiver og forhold som fremkaller dem. Den første, mest storartede og avgjørende beslutning som en felt­ herre og statsmann tar, er den at han bedømmer den krig han be­ gynner, riktig; og ikke holder den for eller vil gjøre den til noe den ut fra sin natur ikke kan være. Dette er det første og mest omfattende av alle strategiske spørsmål; og vi vil utrede det nærmere senere i for­ bindelse med kapitlet om krigsplanen. - Her nøyer vi oss med å ha forfulgt vårt tema til dette punkt, og derved angitt det hovedpunkt ut fra hvilket krigen og dens teori må betraktes.

28. Resulatet for teorien

Krigen er altså ikke bare en ekte kameleon fordi den forandrer sin natur i hvert enkelt konkrete tilfelle, nei den er også som totalfremtoning - og da med henblikk på de tendenser som hersker i den - på en forunderlig måte tredobbel. Den er nemlig sammensatt av: den 20

grunnleggende brutalitet ved dens elementer hat og fiendskap, ved dette blir krigen en blind naturdrift; sannsynlighetenes og tilfellets spill, ved dette blir krigen en fri sjelsaktivitet; og dens underordnede natur som politisk verktøy, ved dette blir krigen blott en forstandsvirksomhet. Med den første av disse sider er krigen mest vendt mot folket, med den annen mest mot feltherren og hans hær, og med den tredje mest mot regjeringene. De lidenskaper som skal flamme opp i krigen, må allerede være tilstede i folkene. Det omfang som motet og talentet skal få innen området for det sansynlige og tilfeldige, er avhengig av feltherrens og hærens egenart. De politiske mål hører utelukkende regjeringene til. Disse tre tendenser, som alle har sine egne lover, er dypt forankret i vår gjenstands natur, men tillike foranderlige. En teori som ikke tar hensyn til en av disse, eller som fastsetter et vilkårlig forhold mellom dem, vil straks komme i konflikt med virkeligheten; og det er i og for seg nok til å betrakte en slik teori som gjendrevet. Disse tre tendenser er derfor liksom tre gravitasjonspunkter som det er teoriens oppgave å holde seg svevende mellom. På hvilken måte denne vanskelige oppgave tilfredsstillende kan løses, vil vi undersøke i avsnittet om krigens teori. Den ovenstående redegjørelse for krigens begrep må bare betraktes som en første lysstråle over teoriens fundament, i kraft av hvilken vi lærer å se og skjelne i denne vanskelige materie.

ANNET KAPITEL

Krigens mål og midler

Efter at vi i forrige kapitel lærte krigens sammensatte og foranderlige natur å kjenne, vil vi nu undersøke hvilken innflytelse denne har på krigens mål og midler. Spør vi nu først efter det siktepunkt krigen må ha for å være det rette middel for det politiske mål, vil vi finne at dette er likeså foran­ derlig som det politiske mål og krigens særegne beskaffenhet. Holder vi oss nu igjen først til det rene begrep om krig, må vi si at dens politiske mål egentlig er noe som ligger utenfor dens område. Er nemlig krig maktanvendelse for å tvinge en motstander til å ad­ lyde vår vilje, så vil det eneste det alltid og utelukkende kommer an på, være å overmanne, dvs. gjøre ham forsvarsløs. - Vi vil først be­ trakte dette mål som vi har avledet av det blotte begrep, men som ikke desto mindre svarer til en mengde tilfelle som forekommer i virkeligheten. Senere - i forbindelse med krigsplanen - vil vi nærmere undersøke hva det vil si å gjøre en stat forsvarsløs. Her må vi imidlertid frem­ heve tre allmenne størrelser som inneholder alt det andre i seg. Det er stridskraften, landet og fiendens vilje. Stridskraften må tilintetgjøres, dvs. bringes i en slik tilstand at den ikke lenger kan fortsette kampen. Og vi bestemmer herved at det er dette vi vil forstå ved uttrykket «tilintetgjørelse av den fiendtlige stridskraft». Landet må erobres; hvis ikke, vil dette gi grunnlag for dannelsen av nye stridskrefter. Selv om disse to punkter er oppfylte, kan likevel ikke krigen, dvs. de fiendtlige krefters aggressive spenning og virkning, ansees som av­ sluttet så lenge ikke også fiendens vilje er knekket; det vil si så lenge man ikke har klart å bevege hans regjering og hans forbundsfeller til å undertegne en fredsavtale, eller folket til å underkaste seg. Til tross for at vi er i full besittelse av landet, kan nemlig kampen enten 22

blusse opp igjen i dets indre; eller den kan begynne på nytt med hjelp fra forbundsfellene. Riktignok kan dette også skje efter en fredsslutning, men det beviser da bare at ikke enhver krig er en full­ kommen avgjørelse. Men selv når dette er tilfelle, finnes det alltid en mengde gnister som gløder i det stille, og som først slukner i og med en fredsslutning. Uroen vil da ebbe ut fordi de gemytter som er vendt mot freden - og de finnes det alltid mange av i alle folk og under alle forhold - vil vende seg bort fra all motstand. Hvorom all­ ting er, så må man alltid anse at med freden er målet oppnådd, og krigens gjerning endt. Av de tre ovennevnte objekter er det stridskraften som er bestemt til forsvar av landet, det er derfor naturlig at det er denne som først må ødelegges; og så landet erobres. Som en følge av disse to seire — samt den tilstand vi da befinner oss i - beveges så fienden til å slutte fred. Vanligvis skjer ødeleggelsen av fiendens stridskraft litt efter litt, og i samme takt følger da samtidig erobringen av landet. Det pleier her å oppstå en vekselvirkning for så vidt som tapet av en provins virker tilbake på og svekker stridskraften. Dette er imidlertid ikke nødvendig, og derfor er det heller ikke alltid at så skjer. Den fiendt­ lige stridskraft kan ennu før den er merkbart svekket trekke seg til­ bake til de motsatte grenser, ja endog til utlandet. I et slikt tilfelle vil altså størstedelen, ja hele landet kunne erobres. Et så abstrakt krigsmål som det å gjøre fienden forsvarsløs, dette siste middel til å kunne oppnå det politiske mål, forekommer i almin­ nelighet ikke i virkeligheten. Det er ikke en nødvendig betingelse for fred, og kan derfor ikke oppstilles som en lov i teorien. En utallig mengde fredsslutninger har funnet sted før noen av partene kunne sies å være forsvarsløse, ja, selv før likevekten mellom dem var merk­ bart forskjøvet. Enda mer må vi - hvis vi ser på de konkrete tilfelle - si at i en hel klasse av fredsslutninger ville det at fienden skulle overmannes være en unyttig lek med forestillinger, nemlig av den grunn at fienden var betydelig sterkere. Grunnen til at det mål som kan avledes av krigens begrep i almin­ nelighet ikke stemmer med den virkelige krigs, ligger i den forskjell som her hersker, og som vi beskjeftiget oss med i forrige kapitel. Hvis krigen bare kunne være slik dens begrep angir, ville krig mellom stater av tydelig ulik styrke være et absurdum, og altså umulig. Ulik­ heten i fysisk styrke måtte i hvert fall i høyden ikke være større enn at den ble utlignet ved den moralske. Og med de nuværende sosiale forhold ville det i Europa ikke være meget. Når det altså har kunnet 23

finne sted krig mellom stater av ulik maktstyrke, er dette mulig bare fordi krigen i virkeligheten fjerner seg svært meget fra sitt begrep. I stedet for at fienden blir forsvarsløs, er det to andre ting som kan tjene som motiver for fred: usannsynligheten og at seieren vil være for dyrekjøpt. Som vi så i forrige kapittel, så avviker krigen ofte fra den strengere lov om indre nødvendighet, og blir i stedet et offer for sannsynlighetsberegning. Eftersom tendensen til dette er større jo svakere de motiver og motsetninger er som har frembragt den, er det også for­ ståelig hvorledes det ut fra denne sannsynlighetsberegning kan oppstå et motiv for fred. En krig behøver altså ikke å utkjempes helt til en av partene er overvunnet. Ja, hvis det er meget svake motsetninger og motiver som er bakgrunnen kan det endog tenkes at en svak, bare antydet sannsynlighet vil være nok til at den som har den mot seg finner å måtte overgi seg. Hvis nu den annen part på forhånd var overbevist om dette, ville han legge denne sannsynlighet til grunn for sine handlinger, og ikke gå omveien om en fullstendig nedkjemping av motstanderen. Tanken på den kraftanstrengelse som allerede har funnet sted, og som vil være nødvendig, innvirker i alminnelighet enda mer på be­ slutningen å slutte fred. Da krigen jo ikke er en handling i blind lidenskap, men bestemt av det politiske mål, så vil den verdi dette har, sette en grense for de offer vi er villige til å kjøpe det med. Dette er ikke blott tilfelle når det gjelder krigens omfang, men også dens varighet. Så fort kraftanstrengelsen derfor blir så stor at den ikke lenger oppveies av verdien av det politiske mål, vil man oppgi den og slutte fred. Man ser altså at i de kriger hvor den ene part ikke kan gjøre den annen helt forsvarsløs, stiger og faller motivene for fred hos begge parter med sannsynligheten av en uoppnåelig seier, samt den nød­ vendige kraftanstrengelse. Hvis disse fredsmotiver var like sterke hos begge parter, ville de møtes på halvveien i en eventuell politisk uoverensstemmelse ... Vi ser her med vilje bort fra den forskjell som det nødvendigvis må bli i handlemåten alt efter som det politiske mål er av positiv eller negativ natur. Selv om dette - som vi skal se i det følgende - er av største viktighet, må vi dog her innta et mer generelt standpunkt fordi de opprinnelige politiske hensikter veksler meget, ja, kan bli helt andre, i krigens løp. Dette fordi de influeres av eventuelle seire og sannsynlige resultater.

24

Det blir nu et spørsmål hvorledes man skulle kunne innvirke på sannsynligheten for et heldig resultat. Først og fremst naturligvis ved de samme momenter som også tjener til å overmanne fienden: til­ intetgjørelse av hans stridskraft og erobring av hans provinser. Men disse vil ikke spille nøyaktig den samme rolle her som de gjør når målet er å overmanne fienden. Når vi angriper den fiendtlige strids­ kraft, er det av stor forskjell enten vi lar det første slag følge av en rekke andre inntil den er helt ødelagt, eller om vi nøyer oss med en eneste seier, som bare ryster motstanden i hans sikkerhetsfølelse og inngir ham følelsen av vår overlegenhet. Er det dette vi vil, setter vi naturligvis bare så meget inn på å tilintetgjøre hans stridskraft som nødvendig for å oppnå dette. Likeledes har erobringen av provinser en annen karakter når det ikke er et ledd i det å overmanne fienden. Er det nemlig dette som er hensikten, så er det alltid tilintetgjørelsen av stridskreftene som er den egentlige og virksomme handling, og erobringen av provinser er bare en følge; å innta disse før strids­ kraften er nedkjempet må alltid betraktes som et nødvendig onde. Tar vi ikke sikte på å nedkjempe fiendens stridskraft, og er vi dess­ uten overbevist om at motstanderen heller ikke søker, men snarere frykter en slik blodig avgjørelse, da vil erobringen av en provins deri­ mot være en fordel. Og er denne fordel nok til å gjøre fienden be­ kymret med hensyn til det endelige utfall, så må den betraktes som en snarvei til fred. Nu kommer vi imidlertid til et særegent middel til å kunne inn­ virke på sannsynligheten for et heldig resultat uten å måtte ned­ kjempe fienden. Vi sikter her til operasjoner som bare har en politisk relevans. Det finnes nemlig operasjoner som fortrinnsvis er egnet til å oppløse og gjøre uvirksomme motstanderens allianser, og slike som skaffer oss nye forbundsfeller, eller som på annen måte fremkaller politisk virksomhet til vårt beste. Og det er da lett forståelig hvor­ ledes disse øker sannsynligheten for et heldig resultat, og derved kan bli en meget kortere vei til målet enn det å nedkjempe den fiendtlige stridskraft. Det annet spørsmål er hvilke midler som finnes til å innvirke på fiendens kraftanvendelse, dvs. hvilke midler vi har til å hindre at seieren ikke blir for dyrekjøpt. Fiendens kraftanvendelse betinges av hans forbruk av stridskrefter, altså i tilintetgjørelsen av dem sett fra vår side; og i tapet av provin­ ser, altså i erobringen av dem sett fra vår side. Ved nærmere betraktning vil det gi seg av seg selv at disse to stør-

25

reiser heller ikke her alltid har den samme betydning som de ville ha hatt i forbindelse med et annet mål. Vi skal her ikke la oss lure av at forskjellen for det meste er meget liten; i virkeligheten er det nemlig ofte at det ved svake motiver er de fine nyanser som er avgjørende. For oss kommer det her bare an på å vise at det - under forutsetning av visse betingelser - finnes andre veier til målet, og at dette ikke be­ tyr noen indre motsigelse i krigen, ja, at det ikke engang er noe galt. Foruten de to allerede nevnte størrelser finnes det enda tre midler som umiddelbart tar sikte på å forøke motstanderens kraftanvendelse. Det første er invasjon, dvs. å erobre fiendtlige provinser uten den hensikt å beholde dem, men bare for å inndrive krigsskatt i dem; eller eventuelt plyndre dem. Det direkte mål med dette er hverken å erobre fiendtlig land eller å overmanne fienden, men blott å volde ham skade. Det annet middel består i at våre operasjoner fortrinnsvis rettes mot mål som i særlig grad forøker fiendens tap. Det er nemlig meget enkelt å tenke seg at vår stridskraft kan ha to forskjellige ret­ ninger. En som har fordeler når det gjelder å overmanne fienden; en annen som er mer lønnsom når dette ikke kan komme på tale. Efter vanlig språkbruk ville man si at den første er utpreget militær, mens den andre er mer politisk. Fra et overordnet synspunkt er den ene retning imidlertid like så militær som den andre; og deres formålstjenlighet er avhengig av i hvilken grad de passer med de gitte om­ stendigheter. Et tredje middel er å utmatte fienden. Vi har ikke valgt dette uttrykk bare for å ha et ord å betegne saksforholdet med, men fordi det adekvat uttrykker dette; og det er slett ikke så billedlig som det kan synes ved første blikk. I begrepet utmattelse i forbindelse med kamp liger det at handlingens varighet litt efter litt frembringer en svekkelse av de fysiske krefter, samt av viljen. Hvis vi skal kunne bruke kampens varighet som en måte å ut­ spille fienden på, må vi nøye oss med så små mål som mulig; det ligger jo i sakens natur at et stort mål krever en størrekraftanvendelse enn et lite. Det minste mål vi imidlertid kan sette oss er den rene motstand, dvs. kamp uten noen positiv hensikt. I et slikt tilfelle vil våre midler være de største og resultatet derfor sikrest. Hvor langt kan man nu tøye en slik negativ holdning? Åpenbart ikke helt til absolutt passivitet. Dette ville nemlig ikke lenger være kamp; og mot­ stand er nu engang aktivitet. Og i dette tilfelle må den være stor nok til å kunne utmatte så mye av fiendens krefter at han må oppgi sin hensikt. Det er dette som er siktepunktet for enhver slik handling, og deri består det negative ved vår hensikt.

26

Nu er utvilsomt en slik negativ handling ikke så virksom som en positiv handling med samme siktepunkt; forutsatt da at denne lykkes. Men det er nettopp heri forskjellen ligger: at den første art hand­ linger lettere lykkes, og altså er sikrere. Det som de mangler av kraft i den enkelte handling, må de ta igjen ved tiden, dvs. ved kampens varighet. Derfor er denne negative hensikt, som prinsippet for den rene motstand, det naturlige middel når man akter å utmanøvrere motstanderen ved hjelp av kampens varighet, dvs. ved å utmatte ham. Her ligger også opprinnelsen til den motsetning mellom angrep og for­ svar, som vi senere skal vise er bestemmende for alle krigens aspek­ ter ... Hvis den negative hensikt, dvs. at våre midler bare brukes til passiv motstand, resulterer i at vi får overmakten i kampen, så vil - hvis denne overmakt er stor nok - alene kampens varighet være tilstrek­ kelig til litt efter litt å bringe fiendens kraftanstrengelser til det punkt hvor de ikke kan oppveies av det politiske mål, og fienden vil altså oppgi kampen. Det er følgelig forståelig at det å utmatte fienden er et gyldig mid­ del i svært mange tilfelle hvor det dreier seg om hvorledes den svake skal kunne motstå den mektige. Og det var dette Frederik den store benyttet seg av i syvårskrigen, ellers ville han aldri ha greid å over­ manne det østerrikske monarki; og hadde han forsøkt det på f. eks. Carl den XIIs vis, ville han sikkert ha gått til grunne. Men ved i syv år å vise at han talentfullt kunne anvende kreftene på en besparende måte, forstod de allierte stater at kraftanstrengelsen ville bli meget større enn først antatt, og sluttet derved fred. Vi ser altså at det i krig finnes mange veier til målet, og at man ikke i ethvert tilfelle er bundet til å måtte overmanne fiendens strids­ kraft. Men også erobring av hans provinser, ja, bare det å besette eller invadere dem; operasjoner som bare er rettet mot politiske for­ hold; og endelig en passiv avventende holdning overfor fiendens fremstøt, alt dette er midler som hver for seg - alt avhengig av situa­ sjonens egenart - kan brukes til å knekke fiendens vilje. Som enda enklere veier til målet finnes det en rekke fremgangsmåter som vi kunne si er ad hominem. Dette fordi det i krig, som i alle andre for­ mer for menneskelig omgang, finnes visse personlige forbindelser som gjør det mulig å omgå de faktiske saksforhold. I krig, hvor de kjempendes personlighet jo spiller en så stor rolle såvel i regjering som i felten, er det ingen mangel på slike forbindelser. Men fordi det ville være pedanteri å inndele og klassifisere slike mulige personlige for-

27

bindelser, nøyer vi oss her med denne hentydning. Bare det at det finnes slike, gjør at vi med rette kan si at veiene til målet er utal­ lige. Disse mer enkle fremgangsmåter kan lett undervurderes; enten ved at man anser dem som unntakstilfelle, eller ved at man mener at den modifikasjon de medfører for krigføringen er uvesentlig. For å unngå en slik undervurdering er det nok at man blir seg bevisst den variasjonsfylde det er i de politiske motiver som kan fremkalle en krig. Man kan f. eks. bare kaste et blikk på den forskjell det er mellom en krig som vil ødelegge ens politiske tilværelse, og en som en til­ feldig allianse gjør til en plikt. Mellom disse to forekommer det i vir­ keligheten tall-løse avskygninger. Ville man i teorien forkaste en av disse avskygninger så kunne man med nøyaktig den samme rett for­ kaste dem alle sammen. Kun ville dette innebære at man helt tapte den virkelige verden av syne. Vi har nu vist hvorledes det i alminnelighet står til med det mål som man forfølger i krigen. La oss nu vende oss til midlene. Av slike midler finnes det bare ett eneste: kampen. Hvor mang­ foldig denne enn måtte arte seg; hvor langt den enn måtte fjerne seg fra den rå tilfredsstillelse av hat og fiendskap som ligger i nevekam­ pen; ja, uansett hvor mange ting som måtte komme imellom som ikke selv er kamp: det vil alltid ligge i krigens begrep at alle de virkninger som utgår fra den, opprinnelig stammer fra kampen. Og at det i virkelighetens mangfold og kompleksitet også forholder seg slik, det finnes det et meget enkelt bevis for. Alt som skjer i krig, skjer nemlig ved stridskrefter; og der hvor stridskrefter, dvs. bevæpnede men­ nesker, anvendes, der må nødvendigvis forestillingen om kamp danne grunnlaget. Alt som står i forbindelse med stridskreftene må regnes med til den krigerske handling; altså også ting som deres frembringelse, opp­ rettholdelse og anvendelse. Frembringelse og opprettholdelse er åpen­ bart bare midler, mens anvendelse er målet. I krig er kamp ikke den enkeltes kamp mot en enkelt, men en sammensatt helhet. I denne store helhet kan vi skille ut to enheter av forskjellig art; den ene bestemmes ut fra subjektet, den andre ut fra objektet. I krig føyer de kjempende seg alltid sammen til nye enheter, som så igjen danner ledd i en høyere ordning. Den kamp som utføres av ethvert av disse ledd, danner en mer eller mindre vik­ tig enhet. Videre bevirker målet for kampen, altså dens objekt, at denne blir en enhet.

28

Hver av disse enheter som utskiller seg i løpet av kampen, kalles et slag. Hvis nu forestillingen om kamp ligger til grunn for enhver anven­ delse av stridskrefter, så er bruken av dem ikke noe annet enn det å fastsette eller bestemme et visst antall slike slag. All krigersk virksomhet står direkte eller indirekte i et nødvendig forhold til kampen. En soldat blir utvalgt, kledd, bevæpnet, øvet, og han sover, spiser, drikker og marsjerer bare for å kunne kjempe på rette sted til rette tid. Alle tråder i den krigerske virksomhet løper sammen i kampen; og slik vil vi forstå den idet vi bestemmer oppstillingen av strids­ kreftene. Det er kun fra denne oppstilling og bruk av stridskreftene at det utgår noen virkning; aldri fra de forutliggende omstendigheter. Nu ligger det i kampens begrep at all virksomhet i kampen er rettet mot ødeleggelsen av fienden, eller rettere: hans stridskrefter. Å øde­ legge fiendens stridskrefter er derfor alltid midlet til å nå kampens mål. Når det - som vi har vist - også finnes andre veier å gå for å kunne nå det politiske mål enn bare det å overmanne fienden, dvs. straks man blir klar over at krigen kan ha andre siktepunkter, så følger det av seg selv at disse kan bli målet for enkelte krigshand­ linger, dvs. stridsmål. Og selv når målet eksplisitt er å overmanne fienden, behøver de underordnede stridshandlinger ikke å ha dette som sitt mål. At kamp med en stor stridskraft må få en varierende form, opp­ deling og sammensetning vil man lett måtte forstå hvis man kaster et blikk på den varierte beskaffenhet en slik stor stridskraft har i seg selv. Hertil kommer så også det store antall omstendigheter som alltid vil spille inn når den anvendes. Det er da naturlig at det for de en­ kelte ledd kan forekomme et stort antall mål som ikke selv har noe med ødeleggelsen av fiendens stridskraft å gjøre, men bare indirekte er medvirkende til dette. Når en bataljon f. eks. får i oppdrag å for­ drive fienden fra et fjell, en bro eller lignende, så er det i regelen herredømmet over denne gjenstand som er det primære mål; og øde­ leggelse av fiendtlig stridskraft er bare et middel til, eller biting ved dette. Kan fienden fordrives bare ved en truende manøver, så er også da målet nådd. Men dette fjell, denne bro inntaes i regelen bare for at den skal tjene som springbrett for en mer omfattende ødeleggelse av fiendens stridskraft. Hvis det allerede er slik på den enkelte slagmark, hvor meget mer

29

da ikke på hele krigsteateret, hvor ikke bare to hærer, men to stater, folk, land står overfor hverandre. Her vil derfor tallet på mulige for­ bindelser og kombinasjoner øke sterkt; likeledes vil variasjonen i be­ stemmelser bli større, og vi vil få en nyansert inndeling av målene. Det kan derfor være mange grunner til at målet for en stridshandling ikke er tilintetgjørelsen av den fiendtlige stridskraft som vi står overfor, men at dette bare er et middel. I slike tilfelle kommer det følgelig ikke mer an på hvorledes en slik tilintetgjørelse fullbyrdes, men bare på resultatet, dvs. den avgjørelse som derved finner sted. Dette fordi stridshandlingen i slike tilfelle ikke er noe annet enn en styrkeprøve. I de tilfeller hvor det er en tydelig styrkeforskjell vil en nøktern bedømmelse av forholdene i seg selv kunne være en styrkeprøve; og vi vil da ikke få noen stridshandling i egentlig forstand fordi den svakeste straks vil gi efter. Det er altså to grunner til at man med stor energi kan føre hele felttoget uten at det derved finner sted virkelige stridshandlinger som har avgjørende betydning. For det første fordi målet for en strids­ handling ikke alltid behøver å være tilintetgjørelsen av de involverte stridskrefter. For det annet kan målet oppnåes blott ved en realistisk bedømmelse av de foreliggende forhold. - At det virkelig forholder seg således kan bevises ved hundrevis av eksempler fra krigshistorien. Vi har i krig egentlig bare et middel: kampen; men dette synes ikke å være så megetsigende fordi denne kan være like så variert som målet. Allikevel utgår det fra dette faktum at det bare finnes ett mid­ del, én tråd som trekker seg gjennom hele den krigerske virksomhet, og som derved leder forståelsen av denne. Vi har betraktet ødeleggelsen av den fiendtlige stridskraft som et av de mål man kan forfølge i krig; og samtidig har vi latt det stå åpent hvilken viktighet dette mål har i forhold til andre mulige mål. Vår undersøkelse har vist at det i hvert enkelt tilfelle er avhengig av omstendighetene, og vi har derfor unnlatt å bestemme dets generelle verdi. Men nu som vi igjen er kommet tilbake til dette punkt, vil vi forsøke å angi hvilken verdi det nødvendigvis må ha. I krig er kamp det eneste virksomme; og i kampen er ødeleggelsen av den motstående stridskraft midlet til målet. Slik er det selv i de tilfeller hvor det ikke faktisk finner sted noen kamp fordi forutset­ ningen for avgjørelsen her alltid ligger i det at man anser en slik øde­ leggelse for uunngåelig. Derfor er ødeleggelse av den fiendtlige strids­ kraft grunnlaget for enhver krigshandling. All handling skjer altså ut

30

fra den forutsetning at vi ville være i en gunstig posisjon hvis det virkelig skulle bli nødvendig med en våpenavgjørelse. Avgjørelse ved våpen er for alle de store og små krigsoperasjoner det samme som kontant betaling for byttehandelen: hvor sjelden det enn i virkelig­ heten er, helt kan det ikke mangle. Hvis det å la våpnene tale er det siste grunnlag for alle operasjoner, så følger også at fienden kan lamme disse ved en heldig våpenbruk. Og er denne bare betydningsfull nok, vil den ramme ikke bare de operasjoner den var rettet mot, men også mulige andre. Fordi en betydelig avgjørelse ved våpen, dvs. ødeleggelse av fiendtlig strids­ kraft på ett sted treffer selve grunnlaget for krigshandlingen, vil den spre seg som ringer i vannet, og også ha innvirkning på helt andre steder. Det å tilintetgjøre fiendens stridskraft synes følgelig å være det høyeste og mest virksomme middel, som alle andre må underordne seg. Forutsetningen for at tilintetgjørelse av fiendtlig stridskraft kan tilskrives en så stor betydning, er imidlertid at det hersker likevekt med hensyn til alle andre betingelser. Det ville derfor være en stor misforståelse om man av det ovenstående trakk denne slutning: at det å angripe blindt alltid er bedre enn fornuftig anvendt dyktighet. Et klosset angrep ville føre til ødeleggelse av den egne, og ikke av fiendens stridskraft; og det kan vi jo umulig ha ment. Når vi her taler om det mest virksomme, er dette ikke noe som tilkommer metodene, men målet; og vi sammenligner her bare virkningen av et oppnådd mål med virkningen av et annet. Vi gjør også uttrykkelig oppmerksom på at når vi her taler om fiendtlig stridskraft, så er det intet som tvinger oss til ved dette bare å forstå den fysiske. Også den moralske stridsskraft må innbefattes, da disse to selv i de ubetydeligste forhold gjennomtrenger og betinger hverandre. Når det her er tale om den avgjørende innvirkning en stor seier vil ha på alle andre avgjørelser som treffes med våpen, så er nettopp det moralske element det mest inntrengende, dvs. det som lettest forplanter seg videre til andre områder. Mot den overlegne verdi som ødeleggelsen av fiendtlig stridskraft har i forhold til andre midler, står det faktum at det middel er kostbart og farlig. Og det er kun av frykt for dette at man ofte søker andre fremgangsmåter. At dette middel er kostbart, er forståelig allerede ut fra det at inn­ satsen av egne stridskrefter må være større jo mer vår hensikt er å tilintetgjøre fiendens. 31

Faren ved dette middel ligger deri at den store virkning det har, vil slå tilbake på oss hvis noe skulle mislykkes. Andre fremgangsmåter vil derfor være mindre kostbare når de lykkes, og mindre farlige når de mislykkes. En nødvendig betingelse for dette er at de to motstanderes fremgangsmåter opprinnelig er like. Velger fienden nemlig å ta en stor avgjørelse ved våpenbruk, så må vi gjøre det samme, selv mot vår vilje. Det avgjørende blir så utfallet av denne kampen. Det er videre klart at vi vil befinne oss i en ugunstig situasjon hvis våre hensikter opprinnelig var rettet mot andre fremgangsmåter og operasjoner, mens fienden ikke var det. To forskjellige mål utelukker hverandre når det ene ikke er et ledd i det andre; og den kraft som anvendes på det ene kan ikke samtidig anvendes på det andre. Er derfor den ene av de krigførende parter på forhånd fast bestemt på å fremtvinge en stor avgjørelse med våpen, så er sannsynligheten for seier meget stor hvis det skulle vise seg at den annen part opprinnelig hadde tenkt seg andre fremgangs­ måter. Enhver som setter seg som mål å nå til en avgjørelse uten våpenbruk, handler derfor kun fornuftig under den forutsetning at heller ikke motstanderen vil treffe store avgjørelser med vå­ pen. Det som her er sagt om forskjellige retninger angående hensikter og krefter gjelder bare de positive mål. Det gjelder fremfor alt ikke den rene motstand, som man velger når man bare vil trette ut fienden. En slik blott og bar motstand mangler imidlertid et positivt mål, dvs. våre krefter er i et slikt tilfelle ikke rettet mot noe bestemt foretagen­ de, uten da det ene å forpurre motstanderens hensikter. Vi må nu betrakte denne side ved bestrebelsen på å tilintetgjøre fiendens stridskraft, som vi kaller den negative: nemlig beskyttelsen av ens egen stridskraft. Disse to bestrebelser - å ødelegge fiendens stridskraft og å bevare sin egen - går alltid hånd i hånd; de står i et vekselvirkningsforhold, og er integrerende deler av samme mål. Vi må nu undersøke hvilken virkning det får når det ene eller det andre av disse har overtaket. Bestrebelsen på å tilintetgjøre fiendtlig strids­ kraft har alltid et positivt mål, og kan føre til positive resultater, ja, i siste instans til den fullstendige overmanning av fienden. Beskyttelsen av egne stridskrefter har et negativt mål; det tjener bare til å for­ purre fiendens hensikter, dvs. det er ren motstand. Siktepunktet kan her ikke være noe annet enn å forlenge handlingens varighet slik at motstanderen derved går trett. Den av disse bestrebelser som har et positivt mål, vil søke å frem-

32

kalle en ødeleggelsesakt; er målet derimot passivt, vil man bare av­ vente denne. Hvor langt man skal og bør gå i en slik avventende holdning, vil vi gå nærmere inn på i kapitlet om angrep og forsvar. Her nøyer vi oss med å si at en slik avventende holdning aldri bør bli ren passivitet. Vi vil nemlig også her måtte ha et moment av handling, og målet for denne kan da - like så godt som noe annet - være ødeleggelse av den involverte fiendtlige stridskraft. Det ville derfor være en stor feil i de grunnleggende forestillinger om man trodde at en slik passiv bestre­ belse ikke kunne føre til at man hadde ødeleggelse av fiendtlig strids­ kraft som mål, men at man da nødvendigvis alltid var henvist til en ublodig avgjørelse. Dominerer imidlertid den passive bestrebelse, så vil nok det være en tilskyndelse i denne retning; men det skjer i så fall alltid under risiko av at denne fremgangsmåte kanskje ikke er den rette. Dette er på sin side igjen avhengig av betingelser som ikke vi, men fienden fastsetter. Denne annen og mer fredelige fremgangsmåte kan altså ikke på noen måte betraktes som et naturlig middel, selv i de tilfelle hvor vår overveiende bestrebelse er å beskytte våre egne stridskrefter. Tvert imot ville vi - i de tilfeller hvor en slik frem­ gangsmåte ikke var riktig på grunn av de øvrige omstendigheter - gå til grunne på den. En slik feiltagelse er det mange feltherrer som har begått; og som derved er gått til grunne. At den passive bestrebelse dominerer, har som eneste nødvendige virkning at man avholder seg fra å ta avgjørelser, dvs. man skaper ikke selv, men avventer de av­ gjørende øyeblikk. Følgen av dette pleier å være: at man i den grad omstendighetene tillater det utskyter handlingen i tid og r- for så vidt rommet også er med - også i rom. I det øyeblikk dette ikke lenger kan skje uten ulemper, må fordelene ved den passive holdning ansees som uttømte, og bestrebelsen på å tilintetgjøre den fiendtlige strids­ kraft - som bare var oppveid, men ikke fortrengt - vil tre uforandret frem. Vi har hittil i vår undersøkelse sett at det i krig finnes mange måter å realisere sin hensikt på, dvs. at det politiske mål kan nåes ad mange veier; men at det bare finnes et eneste middel. Alle bestrebelser på å nå dette mål er derfor underlagt en høyeste lov: avgjørelse ved våpen. Og gjør den ene av de to krigførende parter bruk av dette middel, så kan heller ikke den andre avstå fra det. Den av de krig­ førende som skulle ønske å bruke en annen fremgangsmåte, må der­ for være sikker på at motstanderen ikke vil benytte seg av dette, i så fall vil hans sak være tapt overfor denne høyeste domstol. Med én 33

setning: av alle de mål som kan efterstrebes i krig, er ødeleggelsen av fiendens stridskraft det høyeste. Betydningen av andre fremgangsmåter vil vi naturlig nok først lære å forstå litt efter litt. Vi nøyer oss her med å akseptere at andre fremgangsmåter er mulige ut fra det at virkeligheten alltid avviker fra begrepet, og det at det alltid vil finnes individuelle omstendigheter. Men vi vil ikke unnlate å påstå at en blodig utladning av en krise, bestrebelsen på å tilintetgjøre fiendens stridskraft, er det som best kan karakteriseres som et ekte produkt av den krigerske ånd. Hvis en besindig feltherre - i et tilfelle hvor de politiske mål og motset­ ninger er små, og motivene følgelig svake - talentfullt søker å unngå de blodige fremgangsmåter ved å utnytte fiendens svakheter, og for derved på annen måte å nå frem til en avgjørelse, så har vi ingen rett til å klandre ham, forutsatt da at hans forutsetninger er behørig moti­ vert. Men vi må kunne kreve av ham at han alltid er seg bevist at han bare går snikveier hvor krigsguden alltid kan hjemsøke ham; og at han ikke mister fienden av syne slik at han bare blir stående med tomme hender når denne griper til det skarpe sverd. Når vi nu skal gå over til å behandle andre sider ved krigen, er det viktig for forståelsen av deres særegne betydning og riktige inn­ byrdes forhold at vi fastholder hva krig er, hvorledes mål og middel virker i den, samt hvorledes den i virkeligheten snart mer, snart mindre avviker fra sitt begrep, men likevel alltid er underlagt dette som sin høyeste lov.

TREDJE KAPITEL

Den krigerske genius

For å kunne utføres med en viss virtuositet forutsetter enhver særegen virksomhet spesielle anlegg fra forstandens og sinnets side. Er disse anlegg glimrende og deres handlinger fremragende, så sammenfattes de under navnet genius. Riktignok vet vi at dette ord forekommer i mange betydninger, og at det på grunn av disse forskjellige betydninger er vanskelig å bestemme geniets vesen. Men eftersom vi hverken utgir oss for å være filosof eller grammatiker, så turde det være tillatt at vi blir stående ved den betydning av ordet som vi finner i vanlig språkbruk, og således med geni forstår: en overordentlig begavelse for visse virk­ somheter. Vi vil nu drøye et øyeblikk ved denne åndens evne og verdighet. Eftersom det egentlige begrep geni er uten fastsatte grenser, kan vi ikke bli stående ved dette, men må - for å finne den krigerske genius’ vesen - betrakte sjelskreftene i deres felles forhold til den krigerske virksomhet. Vi sier «felles», for den krigerske genius består nettopp i det at det ikke bare er en enkelt egenskap som f. eks. mot, som er rettet mot krigen; mens de andre forstandsevnene har en annen ret­ ning. Den er nettopp en harmonisk jorening av kreftene. Uten tvil kan den ene eller andre evne være fremherskende i forhold til de øvrige, men ikke i direkte motsetning til dem. Hvis de som kjemper nødvendigvis alltid måtte være besjelet av den krigerske genius, så ville vi antagelig få en meget svak hær. Ved den krigerske genius forstår vi jo det at sjelsevnene har en spesiell retning, den vil derfor være sjelden i et folk hvor sjelsevnene også er opptatt av og utviklet i andre retninger. Jo færre forskjellige områder et folk er virksomt på, og jo mer krigersk det da er, desto hyppigere vil vi da hos det kunne påtreffe den krigerske genius. Dette er imid­ lertid bare bestemmende for dens kvantitet, ikke dens kvalitet. Kvali­ teten er alltid avhengig av folkets allmenne åndelige utvikling. Hvis vi betrakter et usivilisert, krigersk folk, så er det her meget lettere å

35

treffe på en krigersk ånd hos den enkelte enn tilfellet ville være i et sivilisert folk. I det første tilfelle ville nesten hver enkelt være kri­ gersk, mens det i et sivilisert folk er slik at den store masse bare rives med i krigen av nødvendighet, og ikke av egen indre drift. Blant usiviliserte folk finner man derimot aldri en egentlig stor feltherre, og ytterst sjeldent det som kalles krigersk geni. Til dette kreves det nemlig en utvikling av sjelsevnene som usiviliserte folk ikke kan ha. Selvsagt kan også siviliserte folk ha en mer eller mindre krigersk karakter eller utvikling, og jo mer dette er tilfelle, desto hyppigere vil man i deres hærer finne en krigersk ånd hos den enkelte. Og fordi denne her treffer sammen med et generelt dannelsesnivå vil de mest lysende krigsbedrifter alltid utgå fra slike folk; som f.eks. romerne og franskmennene. De største navn i disse, og i andre folk som engang var berømte for krig, finner vi altså alltid først i tider med høyere dannelse. Allerede dette faktum lar oss ane hvor stor rolle forstandsevnene spiller i den krigerske genius. Vi vil nu kaste et nærmere blikk på den. Krigen er farens domene, derfor må fremfor alt mot være krigerens fremste egenskap. Motet har en dobbel natur; det er mot til å utsette seg for per­ sonlig fare, og mot til å påta seg ansvar, det være seg overfor en ytre makt eller den indre, samvittigheten. Det er den første art mot som her skal behandles. Motet til å utsette seg for personlig fare er igjen på sin side av dobbelt natur: for det første kan det innebære likegyldighet overfor faren. Og dette kan enten være et resultat av individets legning, eller det kan komme av at man ikke vurderer livet særlig, eller det kan også være et resultat av vanen. Motet er her i alle tilfelle en per­ manent tilstand. For det annet kan motet fremstå av positive motiver som ærgjer­ righet, fedrelandskjærlighet, ja begeistring av enhver art. I dette til­ felle er motet ikke så meget en tilstand som det er en sinnsbevegelse, en følelse. Det er forstålig at disse to former for mot har forskjellig virkning. Den første er - fordi den liksom er blitt en ny natur - sikrere, den forlater ikke mennesket så lett; den andre fører derimot ofte lenger. Til den første hører standhaftighet, til den andre mer dristighet. I den første form for mot er forstanden gjerne nøktern, mens den i den andre ofte er stimulert, ja undertiden litt forblindet. Begge former forenet ville gi den fullkomne form for mot.

36

Krigen er de kroppslige anstrengelsers og lidelsers doméne. For ikke å gå til grunne kreves det derfor en viss styrke av kropp og sjel, som - enten den nu er medfødt eller innøvet - gjør at man forblir upåvirket av slikt. Med disse egenskaper og under ledelse av den sunne fornuft er mennesket allerede et dugelig redskap til krig. Og det er disse egenskaper vi finner så allment utbredt hos usiviliserte og halvkultiverte folk. - Går vi videre i de krav krigen stiller til sine utøvere, treffer vi på fremragende forstandskraft. Krigen er nemlig også uvisshetens doméne; tre fjerdedeler av alt det man grunner sine handlinger på, er innhyllet i uvisshetens tåke. Her først kreves det altså en fri, gjennomtrengende forstand, som med sin dømmekraft kan avdekke de sanne forhold. En ordinær forstand vil nok en gang ved et tilfelle kunne treffe det rette, en annen gang vil et fremragende mot kunne oppveie mangelen på innsikt, men i det lange løp vil en manglende forstand alltid røpe seg og komme for dagen. Krigen er tilfeldighetenes doméne. I krig vil vi alltid ha med til­ feldigheter å gjøre; ikke i noen annen menneskelig virksomhet er spillerommet for det tilfeldige så stort som her. Dette øker uvissheten og forstyrrer begivenhetenes gang. Den usikkerhet som hefter ved alle opplysninger og forutsetninger, det stadige innslag av tilfeldighet gjør at den handlende alltid finner tingene annerledes enn han hadde tenkt seg. Dette faktum må også nødvendigvis innvirke på hans planlegning ... For med hell å kunne klare seg i denne kroniske strid med det uventede trengs det to egenskaper: for det første en forstand som selv i dette tette mørke ikke er uten den indre evne til klarhet som gjør det mulig å se de sanne forhold; dernest trengs det mot til å kunne handle ut fra dette svake grunnlag. Det første er det som billedlig er uttrykt ved det franske uttrykk coup d’oeil, det andre er besluttsom­ het ... Med coup d’oeil forståes ikke bare det sanselige øye, men også ofte det åndelige. Riktignok stammer uttrykket og det saksforhold det betegner fra taktikkens område, men det kan heller ikke mangle i strategien, for så vidt det også her kreves raske avgjørelser. Avkler man begrepet det billedlige og begrensede som uttrykket kan forlede til, vil vi derunder måtte forstå: straks å kunne fastslå en sannhet som en ordinær ånd ikke - eller først efter lengre betraktning ville få øye på. Besluttsomhet er i hvert enkelt tilfelle en modig handling, som også

37

kan bli et karaktertrekk dvs. en sjelelig vane. Med modig menes her selvfølgelig ikke mot til å utsette seg for korporlig fare, men mot til å ta på seg ansvar, det vil i en viss forstand si mot til å utsette seg for sjelelig fare. Dette er ofte blitt kalt courage d’esprit, fordi det stam­ mer fra forstanden. Det er likevel ikke en forstandsaktivitet, men en handling med rot i følelseslivet. Forstanden alene gir ikke mot; vi ser derfor ofte at selv de forstandigste mennesker er uten besluttsomhet. I farefulle situasjoner er mennesket mer behersket av følelsene enn av tankene; forstanden må derfor vekke følelsen av mot for så å opprettholdes og bæres av denne. Vi har her forsøkt å vise at det bare er korrekt å tale om beslutt­ somhet i de tilfeller hvor motivene for en handling i seg selv ikke er tilstrekkelige til å oppheve tvilen og usikkerhetens kvaler. Vanlig språkbruk betegner imidlertid også tilbøyelighet til risiko, dristighet, djervhet o. 1. som besluttsomhet. Men når et menneske har tilstrek­ kelige motiver til å handle - disse kan da være subjektive eller objek­ tive, riktige eller gale -, er det ingen grunn til å tale om besluttsom­ het... I forlengelsen av de egenskaper vi har betegnet som coup d'oeil og besluttsomhet, er det nærliggende å omtale en tredje som har for­ bindelse med disse, nemlig åndsnærværelse. Da åndsnærværelse ikke er noe annet enn en suveren overvinnelse av det uventede, må den selvfølgelig spille en stor rolle på de områder hvor man hyppigst kan støte på det uventede, som i krig. Man beundrer åndsnærværelsen i et treffende svar på en uventet tiltale liksom i en rådsnar utvei av en personlig fare. Hverken svaret eller utveien behøver i og for seg å være uvanlig, bare de er passende i situasjonen; det som ut fra en moden og rolig overveielse ikke ville være det minste uvanlig - og derfor ofte ville virke likegyldig kan som en hurtig reaksjon av forstanden være beundringsverdig. Uttrykket åndsnærværelse angir treffende den nærhet og hurtighet hvormed forstanden kommer til hjelp ... Når vi nu tar et overblikk over de fire bestanddeler - fare, korpor­ lig anstrengelse, uvisshet og tilfeldighet - som den atmosfære er sam­ mensatt av hvor krigen beveger seg, er det lett å forstå at det kreves stor kraft fra forstandens og sinnets side for sikkert og fremgangsrikt å kunne beherske dette element. Det trengs her en styrke som - alt efter de modifikasjoner den antar ut fra forskjellige omstendigheter benevnes energi, fasthet, standhaftighet eller sinns- og karakterstyrke. Alle disse egenskaper kan betraktes som ytringer av en heltenatur 38

eller som en og samme viljekraft, bare modifisert efter omstendig­ hetene. Men selv om disse egenskaper er i slekt med hverandre, er de dog ikke det samme; men nu er det nettopp vår interesse å under­ søke dette spill av sjelskrefter nærmere. For å få en viss tydelighet i forestillingene nevner vi først at den kraft eller motstand som fremesker denne sjelskraft bare i liten grad skriver seg fra den direkte fiendtlige virksomhet og handling. Umid­ delbart har dette nemlig bare innvirkning på den handlendes egen person og berører ikke hans virksomhet som leder ... For det annet virker den fiendtlige motstand umiddelbart på lede­ ren ved det tap av midler som oppstår under en lengre motstand, og ved det dermed forbundne ansvar. Her, ved dette foruroligende syn, blir først hans viljekraft utfordret og satt på prøve. Men vi våger å påstå at dette ikke på langt nær er den tyngste bør han har å bære; det er nemlig bare en bekymring han kan ha for seg selv. Alle andre virkninger av den fiendtlige motstand er derimot rettet mot de kjem­ pende som han leder, og virker via disse tilbake på ham selv. Så lenge en tropp er ved godt mot og kjemper med lyst og iver blir det sjelden anledning til å vise noen stor viljekraft i bestrebelsen på å oppnå sine mål. Men når omstendighetene blir vanskelige - og det vil de alltid bli når noe overordentlig skal ydes -, så går ikke saken lenger av seg selv som en velsmurt maskin, men maskineriet begynner selv å gjøre motstand, og det er for å overvinne denne at det kreves stor viljestyrke av føreren. Ved en slik motstand må man ikke først og fremst forstå ulydighet og oppsetsighet; nei, den er selve det fellessyn av døende fysiske og moralske krefter, det er det hjerte­ skjærende syn av blodige ofre som lederen må bekjempe, først hos seg selv og så hos alle de andre som umiddelbart eller middelbart lar sine inntrykk, følelser og bekymringer gå videre til ham. Efter hvert som den enkeltes krefter ebber ut og han ikke lenger oppildnes og bæres av sin egen vilje, vil hele massens apati hvile tyngre og tyngre på feltherrens vilje. Nu er det han som ved gløden i sitt bryst på nytt skal tenne begeistringen for planen og håpets lys hos alle de andre. Kun for så vidt han makter dette byder han over massen, og er dens herre. I den grad han ikke makter dette, dvs. i den grad hans eget mot ikke er sterkt nok til å inspirere alle de andre, trekker massen ham ned til seg i de lavere regioner av den dyriske fornuft; hvor man viker tilbake for faren og ikke kjenner skam. Dette er de byrder som lederens mot og sjelskraft må overvinne i kampen hvis han vil yde noe ekstraordinært. Disse byrder øker med massen, og følgelig 39

må lederens styrke være større jo høyere stillinger han innehar, hvis han skal kunne være på høyde med dem. Handlingens energi uttrykker styrken av det motiv som har utløst handlingen; dette motiv kan da enten grunne seg i en forstandsoverbevisning eller i en sinnsbevegelse. Det siste kan i hvert fall ikke mangle der hvor det er tale om en stor kraft ... Fasthet betegner viljens motstand overfor et enkelt angrep, stand­ haftighet angir dens evne til motstand over et lengre tidspunkt. Selv om disse egenskaper grenser til hverandre, og også brukes om hver­ andre, kan man dog ikke unngå å legge merke til at de er forskjellig i sitt vesen. Fasthet overfor et eneste angrep kan nemlig ha sin grunn i en enkelt sterk følelse, mens standhaftighet er noe som må være underbygget av forstanden; dette fordi jo lenger en virksomhet varer, jo mer planmessig vil den være, og det er fra denne at standhaftigheten henter sin styrke. Når vi nu vender oss til sinns- eller sjelskreftene så blir spørsmålet først: hva vi forstår ved disse. Vi kan åpenbart ikke mene heftige sinnsytringer eller lidenskapelighet, for det ville være imot enhver språkbruk; men vi må med dette forstå evnen til selv ved de sterkeste tilskyndelser og heftigste lidenskaper å adlyde forstanden. Skulle en slik evne bare skyldes forstandens egen kraft? Det vil vi betvile. Det faktum at mennesker med en utmerket forstand ofte ikke kan be­ herske seg, vil riktignok ikke være noe bevis for dette. Man kunne nemlig hevde at det det kommer an på, er en særegen, og kraftig forstand. Men vi mener å komme sannheten nærmest når vi antar at evnen til selv i de mest sinnsbevegede øyeblikk å adlyde forstanden det som kalles selvbeherskelse - har sitt sete i sinnet. I de store ge­ mytter oppveies nemlig, men ødelegges ikke, de opphissede liden­ skaper av en annen følelse; og det er ved denne likevekt av følelser at forstandens herredømme sikres. Den her omtalte motvekt er ikke noe annet enn følelsen av menneskets verdighet; den edle stolthet, det dype sjelelige behov alltid og overalt å handle som et fornuftig og forstandig vesen. Vi vil derfor påstå: et stort gemytt er et gemytt som selv ikke ved de største sinnsbevegelser kommer ut av likevekt... Med karakterstyrke, eller bare karakter betegnes det: at man hol­ der fast ved sin overbevisning. Denne kan da være et resultat av egen eller andres innsikt, og skrive seg fra såvel grunnsetninger som øyeblikkelige innskytelser. Men den fasthet som her antydes, kan ikke komme til uttrykk hvis den tilgrunnliggende innsikt stadig skifter. En slik hyppig omveksling behøver ikke å skyldes fremmed 40

innflytelse, men kan komme av ens egen fornyede forstandsvirksomhet. I så fall indikerer den en forstandens usikkerhet. Om et men­ neske som hvert øyeblikk forandrer synspunkter vil man neppe si: det har karakter. Det er derfor bare mennesker hvis overbevisning er meget konstant som kan sies å ha denne egenskap ... På grunn av de tallrike sterke sinnsinntrykk og den uvisshet som hefter ved all viden og innsikt i krig, er det her, mer enn i noen annen menneskelig virksomhet, lett å bringes ut av sin opprinnelige bane, og således forville både seg selv og andre. De hjerteskjærende scener av nød og lidelse som finnes i krig, kan lett bevirke at følelsen får overtak over forstandsoverbevisningen; og den dunkelhet som hefter ved de forskjellige foreteelser, gjør en dyp og klar innsikt så vanskelig at det er lett forstålig hvorfor den stadig skifter. Det er alltid bare en anelse eller følelse av hva som er riktig som her danner grunnlaget for handling. Derfor divergerer menin­ gene aldri så meget som i krig; og strømmen av inntrykk som går mot ens egen overbevisning opphører aldri. Selv den mest besindige forstand kan neppe klare å verge seg mot disse fordi inntrykkene er for livaktige og sterke, og samtidig rettet mot sinnet. Som følge av dette er det bare de generelle grunnsetninger og synspunkter som kan være frukten av klar og dyp innsikt; de leder derfor handlingen liksom fra et høyere standpunkt, og danner grunn­ laget for bedømmelsen av det konkrete tilfelle. Men vanskeligheten er nettopp å kunne beholde dette generelle grunnlag i den strøm av meninger og hendelser som man utsettes for i en konkret situasjon. Mellom et konkret tilfelle og en grunnsetning er det ofte en dyp kløft; i en slik situasjon er det derfor gjerne riktig med litt skepsis overfor de vekslende omstendigheter, og på sin plass med litt tiltro til seg selv. Her hjelper nemlig bare en normativ grunnsetning som sier: i alle tilfelle hvor det kan herske tvil, skal man holde fast ved sin opprinnelige mening, og ikke oppgi denne før en klar overbevisning gjør det tvingende ... Ved den særstilling som vi derved gir vår opp­ rinnelige mening; ved det at vi velger å holde fast ved denne, får våre handlinger den fasthet og konsekvens som benevnes karakter ... Efter å ha lært de egenskaper å kjenne hvor forstand og følelse virker sammen - og som en fremragende leder må besitte i krig kommer vi nu til en eiendommelighet ved den krigerske virksomhet som kanskje kan betraktes som den mest særegne, om enn ikke den viktigste. Denne egenskap har bare med menneskets forstandsevne å gjøre; og følelseslivet er her helt uten betydning. Vi tenker her på det 3. Om krigen

41

forhold som hersker mellom krigen og det terreng eller landskap den føres i. Dette forhold er for det første alltid til stede, dvs. man kan ikke tenke seg at våre hærer utfører en krigshandling uten at denne fore­ går et bestemt sted. For det annet er dette forhold av avgjørende viktighet fordi det virker modifiserende på selve krigshandlingen, ja, undertiden kan det forandre denne helt. For det tredje angår dette forhold såvel de minste lokale trekk som de store, omfattende om­ råder. Det forhold som hersker mellom krigen og det terreng eller land­ skap den føres i, gir på denne måte den krigerske virksomhet et sterkt særpreg. Når vi tenker på andre menneskelige virksomheter som også har et forhold til spesielle terreng eller landskap som f.eks. hage- og landbruk, bygging av hus og demninger, skogs- og berg­ verksdrift, jakt osv., så er disse begrenset til visse områder som med tiden kan utforskes tilfredsstillende. En feltherre må derimot utføre sitt verk i et område som i høyeste grad er medbestemmende, men som han ikke har overblikk over, og som selv den største iver ikke alltid makter å utforske; og som han på grunn av de stadige for­ flytninger heller ikke kommer i noen egentlig kontakt med. Riktig­ nok er motstanderen vanligvis i den samme situasjon; men for det første er en felles vanskelighet dog en vanskelighet, og den som ved talent og øvelse overvinner denne, vil ha en stor fordel på sin side. For det annet er denne vanskelighet bare teoretisk felles, fordi i et konkret tilfelle vil vanligvis den ene av de kjempende, nemlig for­ svareren, ha meget bedre kjennskap til lokalitetene enn den andre. Denne høyst særegne vanskelighet kan bare overvinnes av en sær­ egen åndsevne; denne kalles med et noe misvisende uttrykk stedsans. Det som her menes er evnen til i ethvert terreng eller landskap å kunne danne seg et geometrisk riktig bilde av dette; og som følge av dette med letthet å kunne finne seg til rette i det samme terreng eller landskap. Denne evne skyldes åpenbart fantasien. Ganske visst opp­ fatter vi i en slik situasjon tingene dels med det sanselige øye, dels med den skolerte forstand; men at dette blir en helhet, et levende bilde, ja liksom et indre kart; og at dette bilde kan holdes konstant slik at de enkelte trekk ikke faller ut igjen, skyldes den åndskraft som kalles fantasi ... At det til dette også trengs en god hukommelse, innrømmer vi gjerne ... Det er naturlig at det å kunne anvende dette talent, blir mer kre­ vende jo høyere opp på rangstigen vi kommer. En husar eller jeger

42

kan lett ta seg frem over stokk og sten når de leder en patrulje, for til det trengs det få kjennemerker, og en begrenset oppfatnings- og forestillingsevne. En feltherre må derimot alltid kunne heve seg opp til en generell innsikt i et lands eller en provins’ geografi; han må ha levende for sine øyne fjellenes beliggenhet, elvenes løp og veienes ret­ ning. Og foruten å beherske alt dette må han heller ikke mangle stedsans i vanlig forstand. Riktignok har han stor hjelp i opplys­ ninger av alle slag: kart, bøker, memoarer; og for enkelthetene har han bistand fra sine omgivelser. Men det er ikke desto mindre sant at et stort talent gir sine handlinger et lettere og sikrere preg hvis det raskt og klart kan danne seg et bilde av terrenget eller landskapet. Dette beskytter det også mot en viss indre ubehjelpelighet, og gjør det mindre avhengig av andre. Hvis denne evnen må tilskrives fantasien, er det også den eneste tjeneste den krigerske virksomhet krever av denne ustyrlige gudin­ ne ..

Annen bok

Om krigens teori

FØRSTE KAPITEL

Inndeling av krigskunsten

Krig er i egentlig forstand kamp; dette fordi kampen er det eneste virksomme prinsipp i den mangslungne virksomhet som i videste forstand benevnes krig. Og kamp vil si at man måler krefter, såvel åndelig som fysisk, - og med de sistnevnte krefter som målestokk. At man ikke kan utelukke de åndelige krefter er selvsagt, enhver sjelstilstand har nemlig en avgjørende innvirkning på de krigerske krefter. Nu har kampen fremkalt visse behov som har ledet menneskene til å gjøre spesielle oppfinnelser for å kunne høste dens fordeler. Men uansett hvorledes kampen derved blir utformet, så forblir dens be­ grep uforandret; og det er det som bestemmer kampen. Disse oppfinnelser er fra først av våpen og utstyr til den enkelte kjempende. Dette må lages og innøves før krigen kan begynne, og det må lages ut fra de behov kampen stiller; deres lovmessighet blir altså bestemt av denne. Men nu er åpenbart den virksomhet som beskjeftiger seg med dette noe annet enn selve kampen; den er bare forberedelse til kamp, ikke dens utførelse. At bevæpning og utstyr ikke etter sin art hører til kampens begrep, er klart; for selv en strid på tørre nevene er kamp. Kampen har bestemt utformningen av våpnene og utstyret, og dette modifiserer kampen; det finner altså sted en vekselvirkning mellom disse to. Men tross dette forblir selve kampen en særegen virksomhet, og dette desto mer som den jo også finner sted i et særegent element, nemlig faren ... Krigskunst i egentlig forstand vil altså være kunsten: i kamp å kunne betjene seg av de rette midler, og dette kan vi ikke betegne bedre enn ved navnet krigføring. Til krigskunsten i videste forstand må vi derimot også regne alle de virksomheter som skylder krigen sin eksistens, altså slike ting som utskrivning, bevæpning, utrustning og øvelse av stridskrefter ...

47

Krigføring er altså forberedelse og ledelse av kampen. Hvis denne kamp bare var en enkelt handling, så ville det ikke være noe grunnlag for en mer differensiert inndeling, men krigen består - som vi har vist i første kapitel av første bok - av et større eller mindre antall enkelte, avsluttede handlinger, som kalles slag; og som danner nye enheter. Av dette fremgår nu som en ny virksomhet: å kunne ordne og lede disse enkelte slag, og å forbinde dem innbyrdes slik at de tjener krigens mål. Det første er blitt kalt taktikk, det andre strategi... Ifølge vår inndeling er altså taktikk læren om hvorledes strids­ kreftene brukes i et slag, og strategi er læren om hvorledes slagene skal tjene krigens mål... Vår inndeling angår bare bruken av stridskreftene. Nu finnes det imidlertid i krig en mengde virksomheter som kun tjener denne, og som derfor bare i mer eller mindre grad er preget av denne. Disse virksomheter er de som har med underholdet av stridskreftene å gjøre. Akkurat som vervingen og utdannelsen av troppene må gå forut for bruken av dem, så ledsager underholdet av dem krigen som en nødvendig betingelse. Nærmere bestemt er alle de virksomheter som har med dette å gjøre, forberedelser til kampen, og de ligger så nær opp til denne at de gjennomvever selve kamphandlingen. De gjenstander som omfattes av de virksomheter som faller uten­ for selve slaget, er av meget forskjellig natur. En del av disse hører i en viss forstand til kampen, og er identisk med denne; mens de i en annen forstand bare tjener underholdet av stridskreftene. En annen del har bare med underholdet å gjøre, og har på grunn av den omtalte vekselvirkning bare en betinget inn­ flytelse på kampen. De gjenstander som i en viss forstand tilhører selv kampen er: fremrykkinger, leirer, kvarterer; disse omfatter nemlig alle troppenes forskjellige tilstander, og der hvor man tenker på tropper er også idéen om kamp fremherskende. De andre områder som bare angår underholdet er: kosthold, sani­ tet, og reserve av våpen og utstyr. Fremrykkingene er helt identisk med bruken av troppene. Fremrykking under et slag er riktignok ennu ikke egentlig våpenbruk, men er så intimt og nødvendig forbundet med denne at det utgjør en integ­ rerende del av det vi kaller slag. Fremrykking før et slag er ikke noe annet enn realisering av de strategiske bestemmelser; derved an­ gir man når, hvor og med hvilke stridskrefter slaget skal utkjempes; og for å kunne gjennomføre dette er fremrykking det eneste middel...

48

Fremrykkingens indre formasjon har en fast relasjon til kampberedskapen, den er altså av taktisk natur; den er jo intet annet enn den første, foreløpige forberedelse til det slag som kan komme ... Blant de ting som bare angår stridskreftenes underhold - fordi de ikke på noen måte kan identifiseres med selve slaget - er troppenes kosthold det viktigste fordi det er en nødvendighet hver dag, og for hvert enkelt individ. Og derfor kan dette påvirke den krigerske hand­ ling i dens strategiske elementer. Vi sier: i dens strategiske elementer, dette fordi det er meget sjelden at troppenes kosthold har noen modifiserende innvirkning på det enkelte slag, selv om et slikt tilfelle ikke er helt utenkelig. Størst vekselvirkning vil det altså være mellom stra­ tegien og bekymringen for stridskreftenes underhold, og det er ikke uvanlig at hensynet til dette underhold er medbestemmende i plan­ leggingen av en krig eller et felttogs fremrykkinger. Men hvor hyppige og avgjørende disse hensyn enn er, så er dog det å skaffe troppene underhold en helt annen virksomhet enn det å bruke dem; og det er kun ved sine resultater at underholdet av troppene kan ha innvirk­ ning på selve bruken av disse. Enda fjernere fra selve bruken av troppene står de andre admi­ nistrative virksomheter som vi har nevnt. Sykepleien, så viktig den enn er for en hærs ve og vel, så angår den dog bare en liten del av dens individer, og har derfor bare en ubetydelig innflytelse på bruken av resten av dem. Tilgangen til reserveutstyr er kun periodisk nød­ vendig, for så vidt som det da ikke er inkorporert i selve organisasjo­ nen av stridskreftene, som en fortløpende virksomhet. Det teller der­ for sjelden med i de strategiske planer. Vi må her søke å unngå misforståelser: i enkelte tilfelle kan faktisk de ovennevnte ting bli av avgjørende viktighet. Avstanden til hospi­ taler og ammunisjonslagre kan med rette tenkes å være den eneste grunn for meget viktige strategiske avgjørelser; det vil vi ikke be­ stride eller forsøke å skjule ... Betrakter vi nu resultatet av vår undersøkelse, så faller altså de virksomheter som har med krigen å gjøre i to hovedkategorier: de som bare er forberedelser til krig, og de som er krigen selv. Denne inndeling må teorien oppta i seg. De kunnskaper og ferdigheter som trengs til forberedelsene, vil måtte beskjeftige seg med verving, utdannelse og underhold av strids­ kreftene. Hvilken fellesbetegnelse dette skal sammenfattes under, vil vi la uavgjort; men man forstår at ... hele organisasjonen og ad­ ministrasjonen av stridskreftene hører hjemme her. Krigens teori be-

49

skjeftiger seg derimot med anvendelsen av disse tilgjengelige midler for krigens mål. Og fra det førstnevnte trenger krigens teori i grun­ nen bare kunnskapen om hovedegenskapene ved de midler som den har overtatt. Det er dette som kalles krigskunst i snevrere forstand, eller også krigføringens teori, eller teorien om stridskreftenes an­ vendelse; alt dette betegner for oss en og samme sak ... Denne krigskunst i snevrere forstand kan så selv igjen inndeles i taktikk og strategi. Taktikk vil da være det som har med selve utfor­ mingen av det enkelte slag å gjøre, mens strategien er det som be­ skjeftiger seg med den betydning dette har i en større sammenheng. Begge disse står på sin side igjen i forbindelse med ting som fremrykking, leir og kvarter kun via selve slaget; og disse får derved taktisk eller strategisk betydning alt eftersom de angår slagets ut­ forming eller dets betydning ... Den første oppgave for enhver teori er å rydde opp i sammenflettede begreper og forestillinger; og først når man er kommet til klarhet over navn og begreper kan man håpe på fremgang i betraktningen av tingene, og det er også først da man kan håpe på å få leseren med seg. Taktikk og strategi er to størrelser som går om hverandre i rom og tid, men det er allikevel to vesensforskjellige virksomheter hvis lover og innbyrdes forhold tanken ikke kan gripe uten nøye å ha bestemt deres begrep ...

TREDJE KAPITEL

Krigskunst eller krigsvitenskap

1. Språkbruken er ikke helt entydig Vi har allerede et annet sted sagt at det å vite og det å kunne er to forskjellige ting; ja de er så forskjellige at de ikke er til å forveksle. Hva det vil si å kunne er noe som egentlig ikke kan stå i en bok, og følgelig skulle kunst heller aldri være tittelen på en bok. Men fordi man nu engang har vent seg til å sammenfatte den viten som skal til for å kunne utøve noe under navnet kunstteori, eller bare kunst, så er det riktig av oss også å bruke dette inndelingsgrunnlag; og å kalle alt det kunst, hvor målet er å frembringe noe, f.eks. bygningskunst. Og å kalle alt det vitenskap, hvor målet bare er å kunne vite, f.eks. matematikk, astronomi. At det innenfor enhver kunstteori kan fore­ komme enkelte komplette vitenskaper, er følgelig noe selvsagt, og bør ikke være villedende. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det heller ikke finnes noen viten som er helt fri for kunst; i matematikken f.eks. er regning og bruk av algebra en kunst. Grunnen til dette er: så markert og følbar forskjellen mellom det å vite og det å kunne enn er når det gjelder de sammensatte produkter som den menneskelige kunnskap beskjeftiger seg med: likeså vanskelig er det å holde disse komponenter fra hverandre i det enkelte menneske.

2. Vanskeligheten å kunne skille mellom erkjennelse og domsutsagn

All tenkning er kunst. Der hvor logikeren setter en strek, og premis­ sene - som jo er et resultat av viten - opphører, der begynner døm­ mekraften, - og kunsten. Men dette er ikke det hele: enhver ikkesanselig erkjennelse består av dømmekraft, og er følgelig kunst; og det samme gjelder vel også i siste instans for den sanselige erkjennelse. Med ett ord: man kan like så lite tenke seg et menneskelig vesen med 51

erkjennelsesevner som ikke også er avhengig av domsutsagn, som man kan tenke seg det motsatte. Derfor kan kunst og viten heller ikke skilles helt fra hverandre ... Vi gjentar: kunstens doméne er der hvor målet er det å skape og å frembringe; vitenskapen hersker der hvor målet er å vite og å utforske. - Ut fra dette gir det seg selv at det er mer korrekt å tale om krigskunst enn krigsvitenskap. Så meget om dette fordi man ikke kan unnvære disse begreper. Nu vil vi imidlertid fremsette den påstand at krig i egentligste forstand hverken er kunst eller vitenskap; og fordi man har gått ut fra dette som et utgangspunkt, er man blitt ført i en gal retning, som bl.a. har ledet til at man har likestilt krigen med andre kunster og vitenskaper. Man har allerede tidlig følt denne feilaktighet, og derfor har man sagt: krigen er et håndverk. Men derved var i grunnen mer tapt enn vunnet; for et håndverk er bare en lavere form for kunst, og er følge­ lig som sådan underlagt bestemte og snevre lover. Riktignok har krigskunsten i et visst tidsrom nærmet seg håndverket, nemlig som Condotteri. Men denne retning tok krigskunsten ikke av indre, men av ytre grunner; og hvor lite naturlig og stimulerende dette var selv på den tid, viser krigshistorien.

3. Krigen er en form for menneskelig omgang Vi påstår altså: krigen hører ikke hjemme under kunsten eller viten­ skapen, men dens område er det sosiale liv. Det er en konflikt mellom store interesser, som får en blodig løsning; og det er kun derved at den er forskjellig fra andre konflikter. Bedre enn med en eller annen kunst kan den derfor sammenlignes med handelen, som jo også er en art konflikt mellom menneskelige interesser og virksomheter. Men enda nærmere står den politikken, som jo på sin side igjen kan ansees for en form for handel i stor målestokk. Dessuten er politikken det skjød hvor krigen utvikler seg; og her er alle dens trekk fordektig antydet, liksom det levende vesens egenskaper er det allerede i spiren.

4. Forskjellen Den vesentligste forskjell ligger i det at krigen ikke - slik som i de mekaniske kunster - er en viljesytring som retter seg mot et dødt stoff; og heller ikke mot en levende, men passiv gjenstand, slik den

52

menneskelige ånd og den menneskelige følelse gjør det i de ideale kunster. Nei, krigen er en viljesytring som retter seg mot en levende, reagerende gjenstand. Hvor dårlig kunstens og videnskapens skjema­ tiske tanker passer på en slik virksomhet, er slående; og man forstår også at enhver søken efter lover som er analoge med dem som kan finnes i de døde legemers verden, må føre til gjentatte feiltagelser. Og dog er det nettopp de mekaniske kunster man har tatt som for­ bilde for krigskunsten. At det ikke var de ideale kunster man valgte som forbilde, forbød seg av seg selv; disse mangler jo selv i høy grad faste lover og regler ... Om en sådan konflikt mellom noe levende - slik den altså dannes og løses i krigen - er underlagt allmenne lover, og om disse igjen kan danne en nyttig rettesnor for handlingen, det er det som skal under­ søkes i denne bok ...

FJERDE KAPITEL

Metodikk

For å komme til klarhet over begrepene metode og metodisme, som spiller en så stor rolle i krig, må vi tillate oss å kaste et flyktig blikk på det logiske hierarki som behersker handlingens verden. Lov er det mest allmenne begrep, like relevant for erkjennelse som for handling; det ligger åpenbart i dette begreps betydning noe subjektivt og selvstendig, og det uttrykker nettopp derved det som vi - og tingene utenfor oss - avhenger av. Lov, forstått som en erkjennelseskategori, er forholdet mellom gjenstander og deres virkninger; som kategori for viljen er det en regel for handlingen, og det er da ensbetydende med påbud eller forbud. Grunnsetning er også en slags lov for handlingen, men den har ikke lovens formelle, definitive betydning, bare dens ånd; dette fordi at dømmekraften skal få anvendelsesmulighet selv der hvor den vir­ kelige verdens mangfoldighet ikke kan sammenfattes under en lovs definitive form. Da dømmekraften selv må begrunne de tilfeller hvor grunnsetninger ikke kan anvendes, blir den derved det egentlige hol­ depunkt eller ledestjerne for den handlende. Grunnsetningen er objektiv når den er uttrykk for en objektiv sannhet, og følgelig like gyldig for alle mennesker. Den er subjektiv - og kalles da gjerne maksime - når det finnes subjektive momenter i den, dvs. når den egentlig bare har en viss verdi for det individ som har laget den. Regel blir ofte brukt med samme betydning som lov, den er da også ensbetydende med grunnsetning. Nu sier man imidlertid: ingen regel uten unntak, men man kan ikke si: ingen lov uten unntak. Dette er et tegn på at man ved regel kan forholde seg noe friere. Forskrifter og veiledninger bestemmer handlingen på den måte at også en mengde mindre omstendigheter - som ellers ville være for tallrike og ubetydelige for en allmenn lov - taes med i betraktningen. Endelig er metode eller fremgangsmåte en handlemåte som er ut­ 54

valgt blant flere mulige, og som kan anvendes i flere tilfelle. Og metodikk vil si at handlingen bestemmes av metoder i stedet for av allmenne grunnsetninger eller individuelle forskrifter. Herved ... er det viktig ... at metoden er tilpasset de sannsynlige tilfeller. Metodikk er altså ikke noe som er grunnet på enkelte bestemte premisser, men på en generell sannsynlighet som er beregnet ut fra noenlunde like tilfelle. Og den går ut på å oppstille en gjennomsnittssannhet som har en felles, enhetlig anvendelse; og som derfor kan anta karakter av en mekanisk ferdighet, slik at man til slutt gjør det rette nesten uten bevissthet. Begrepet lov - i forbindelse med erkjennelse - kan med god grunn unnværes i krigens teori; dette fordi krigens mange hendelser ikke er så regelmessige, og de eventuelle regelmessigheter ikke slik sam­ mensatt, at dette begrep ville hjelpe oss noe større ... Begrepet lov i forbindelse med handling - kan ikke brukes i krigens teori fordi det i den veksel og mangfoldighet av hendelser som utgjør krigen, ikke finnes noen bestemmelse som er allmenn nok til å kunne for­ tjene navnet lov ... Grunnsetninger, regler, forskrifter og metoder er imidlertid uunn­ værlige begreper for krigens teori; de leder nemlig til positiv sakkunn­ skap, og det er av den grunn at sannheten på dette spesielle område bare kan oppnåes ved slike forståelsesformer. Eftersom taktikken er den del av krigføringen hvor teorien kom­ mer nærmest en positiv lære, vil det være her at de overnevnte be­ greper hyppigst forekommer ... At man i krigføringen i så stor grad må betjene seg av metoder, fremstår som vesentlig og uunngålig når man betenker i hvilken ut­ strekning all handling her skjer ut fra forutsetninger, eller endog i fullstendig uvisshet ... Og videre når man tenker over at det til et individuelt tilfelle hører utallige små omstendigheter, som må tas hensyn til, så er man nødt til å bygge sine forordninger på det allmenne og sannsynlige. Når man så endelig overveier det hurtig økende antall førere som er nødvendig jo lavere ned på rangstigen vi kommer, blir det forstålig at man ikke kan forutsette at hver enkelt har den sanne innsikt og riktige dømmekraft. Der er i slike tilfelle - hvor det ofte ikke er annet grunnlag for innsikt enn det som gir seg ut fra tjenesteforskrifter og erfaringen - at metodismen trer støttende til. Den vil da være et holdepunkt for deres handlinger, og samtidig vil den forebygge gale forstillinger; noe man særlig må være på vakt overfor på et område som krigen, hvor erfaringene er så dyrekjøpte.

55

Foruten at metodikk er uunnværlig på grunn av det ovennevnte, må vi også innrømme den en positiv fordel. På grunn av at meto­ dikk fastsetter visse konstante normer, oppøves man nemlig, og det oppnåes derved dyktighet, presisjon og sikkerhet i kommando av tropper. Dette minsker den naturlige friksjon, og gjør at krigsmaskineriet fungerer lettere ... Hvor høyt opp på rangstigen det er forsvarlig med metodikk i krigføringen, er naturligvis ikke avhengig av grader, men må i hvert enkelt tilfelle avgjøres ut fra saklige grunner ... Derfor er enhver metode som rent mekanisk bestemmer og fastlegger krigs- eller felttogsplanene ubetinget forkastelig ... Hvor fortreffelig en stor feltherre enn gjør sine ting, vil det alltid hefte noe subjektivt ved den måten han gjør dem på; og i hans spesielle stil vil det være en god porsjon individualitet, som ikke all­ tid vil passe med individualiteten til en som forsøker å efterligne ham ...

FEMTE KAPITEL

Kritikk

Teoretiske sannheter innvirker alltid lettere på det praktiske liv som kritikk enn som teorier. Kritikk er nemlig en anvendelse av teoretiske sannheter på virkeligheten; den bringer derfor ikke bare disse nær­ mere livet, men den venner også forstanden til disse sannheter derved at de stadig gjentas. Vi anser det derfor nødvendig ikke bare å gi et omriss av et teoretisk synspunkt, men også av et kritisk. Fra den blotte oppsummering av historiske hendelser - som bare stiller tingene ved siden av hverandre, og i høyden berører de aller nærmeste kausalforbindelser - skiller vi en kritisk vurdering av disse hendelser. I denne kritiske vurdering kan det forekomme tre forskjellige forstandsaktiviteter: For det første at man oppdager og fastslår ubestridelige kjensgjerninger. Dette er den egentlige historieforskning, og har intet med teorien å gjøre. For det annet at man fra årsakene avleder virkningene. Dette er den egentlige kritiske jorskning; denne er uunnværlig for teorien fordi alt det som her fastslås, påstås eller forklares på grunnlag av erfaringen, bare er mulig ad denne vei. For det tredje at man avveier de midler som er blitt anvendt. Dette er den egentlige kritikk, og det er her det er på sin plass med ros eller daddel. Her er det teorien som tjener historien, eller rettere den belæring vi trekker av den. I disse to siste, egentlig kritiske deler av den historiske betraktning er alt avhengig av at man forfølger tingene inn i deres siste elementer, dvs. til vi støter på uomtvistelige sannheter; og at man ikke - slik det ofte skjer - stopper på halvveien, dvs. blir stående ved en eller annen vilkårlig antagelse eller forutsetning. Hva angår det å avlede virkninger fra årsakene, så treffer man her

57

ofte på en uovervinnelig vanskelighet, nemlig det at man overhodet ikke kjenner de sanne årsaker. Og ikke i noe livsforhold forekommer dette oftere enn i krig, hvor man sjelden kjenner begivenhetene fullt ut; og enda mindre motivene, som enten forsettlig skjules av den handlende, eller som også - hvis de er forbigående og tilfeldige kan være gått tapt for historien. Derfor må den kritiske vurdering for det meste gå hånd i hånd med den historiske forskning; men allikevel forblir det ofte et slikt misforhold mellom årsak og virkning at man neppe er berettiget til å anse virkningene som begrunnede følger av de kjente årsaker. Her må det altså nødvendigvis oppstå luker, og det vil igjen si at et historisk resultat ikke kan benyttes som belæring. Alt hva teorien kan kreve, er at undersøkelsen med konse­ kvens leder til denne luke, og at videre slutninger innstilles. Et virke­ lig onde oppstår først når man insisterer på at det som man kjenner skal være tilstrekkelig til å forklare virkningene, og det altså derved får en falsk betydning. Foruten denne ytre vanskelighet har den kritiske forskning også en indre, nemlig at de virkninger det er tale om i krig sjelden frem­ går bare av en enkelt årsak, men som regel av flere i fellesskap. Det er derfor sjelden tilstrekkelig kun med redelig og fordomsfri vilje å forfølge rekken av hendelser tilbake til deres opprinnelse; det gjelder her også å kunne finne ut hvilken andel hver enkelt av de kjente år­ saker har hatt. Dette fører derfor til at man nærmere må undersøke deres natur, og således ledes man fra en kritisk undersøkelse inn i det som egentlig er teoriens område. Den kritiske vurdering, altså det at man vurderer midlene, leder til spørsmålet om hvilke spesielle virkninger de anvendte midler har hatt; og om disse virkninger stemmer med de hensikter den hand­ lende hadde ... Vi har sett at i kritikken er alt avhengig av at vi kan finne frem til de utvilsomme sannheter, dvs. at vi ikke ble stående ved vilkårlige formodninger, som ikke er gyldige for andre; og som kan bestrides med andre, like vilkårlige formodninger. Dette ville bare lede tenk­ ningen frem og tilbake, den ville bli uten resultat, og altså uten be­ lærende verdi ... En brukbar teori er følgelig et viktig grunnlag for enhver kritikk. Og uten hjelp av teorien kan kritikken umulig nå til det punkt hvor den blir belærende, dvs. blir en overbevisende demonstrasjon og sans replique. Nu ville det være svermerisk å tro på muligheten av en teori som

58

bare gjorde rede for abstrakte sannheter, og som overlot det til kri­ tikken å vurdere disse i lys av passende lover. Og det ville være et latterlig pedanteri å foreskrive kritikken at den skulle vende om hver gang den nådde den hellige teoris grenser. Den samme analytiske innstilling som frembringer teorien, leder nemlig også kritikken; og derfor kan og må det skje at denne ofte forviller seg inn på teoriens område. På den annen side vil målet for kritikken helt forfeiles hvis den bare blir en åndsforlatt anvendelse av teorien. Ethvert resultat av den teoretiske undersøkelse, alle grunnsetninger, regler og metoder blir mindre allmenne og absolutte jo mer de fremsettes som en positiv lære. Derfor er disse resultater der bare for å skulle brukes, og det er dømmekraftens oppgave å avgjøre om de er relevante eller ikke. Og kritikken må aldri bruke disse teoriers resultater som målestokk for lover og normer, men bare som det de egentlig er for den hand­ lende: et holdepunkt for dømmekraften ... Kritikkens oppgave: å undersøke hvilke virkninger en årsak har frembragt, og om de anvendte midler har ført til det ønskede resul­ tat, vil ikke være vanskelig når årsak og virkning, middel og resultat ligger nær opp til hverandre ... Nu er det i krig - som overhodet ellers i verden - slik at alt det som hører med til en helhet står i en viss sammenheng. Og følgelig må enhver årsak, den være seg så ubetydelig den bare vil, ved sine virkninger influere på den krigerske handling helt til den er slutt; og på den måten virke - om enn aldri så lite - modifiserende på det endelige resultat... I mange tilfelle, og særlig når det er tale om store avgjørelser, må undersøkelsen føres helt frem til det siste mål, til det som er ment å danne grunnlaget for freden ... Således å forfølge en tråd er forbundet med betydelige vanskelig­ heter. Jo fjernere en begivenhet er fra den årsak som man søker, desto mer må man være oppmerksom på - og sjalte ut - andre år­ saker som også kan ha hatt en innvirkning på denne begivenhet. Jo høyere og mer betydningsfull en hendelse er, desto flere er de krefter og omstendigheter som betinger den. Hvis vi har funnet årsakene til et tapt slag, så har vi også funnet årsakene til en del av de virkninger dette tapte slag vil ha på det endelige resultat. Men bare en del, for i sluttresultatet vil det også inngå virkninger fra andre årsaker ... Det vil fremgå av dette at det ikke bare er teoretisk innsikt, men også naturlig talent som er av betydning for den kritiske vurdering. Og det skyldes hovedsakelig dette talent når man klarer å kaste lys

59

over tingenes sammenheng, og å utskille de vesentlige fra de sammenflettede hendelser. Men dette talent er også nødvendig av en annen grunn. Den kri­ tiske vurdering består nemlig ikke i å avveie bare de faktisk anvendte midler; nei, man må avveie alle mulige midler. Man må følgelig kunne angi, dvs. finne frem til disse; man kan jo ikke dadle et middel hvis man ikke vet å kunne angi et annet som ville ha vært bedre. Selv om det i de fleste tilfeller ikke vil være så mange midler å velge mellom, når man allikevel ikke til å kunne angi de midler som ikke ble brukt bare ved å analysere de som faktisk ble anvendt. Om man klarer dette, er avhengig av en selvstendig evne, som ikke kan fore­ skrives, men beror på ens åndelige dyktighet ...

SJETTE KAPITEL

Om eksempler

Historiske eksempler gjør allting klart, og i erfaringsvitenskapene har de dessuten den beste beviskraft. Og dette er mer enn noe annet sted tilfelle i krigskunsten. General Schamhorst, som forøvrig har skrevet best om krigen i sine dagbøker, erklærer at historiske eksemp­ ler er det viktigste når det gjelder å klargjøre forskjellige tilfelle; og han har selv gjort en beundringsverdig bruk av slike eksempler ... Men det er sjelden at de teoretisk interesserte forfattere gjør en slik bruk av historiske eksempler; den måte som disse anvender de historiske eksempler, er for det meste ikke bare utilfredsstillende, men også direkte støtende for forstanden. Vi anser det derfor for viktig å klargjøre den rette bruk og misbruk av historiske eksempler. Den viten som ligger til grunn for krigskunsten, hører uten tvil til erfaringsvitenskapene. Og selv om denne viten for det meste stammer fra tingenes natur, lærer man imidlertid denne natur først å kjenne gjennom erfaringen. Dessuten blir anvendelsen av denne viten modi­ fisert av så mange omstendigheter at man aldri kan erkjenne virk­ ningene bare på grunnlag av midlets natur. Virkningen av kruttet, dette store middel i vår tids krigerske virk­ somhet, er bare blitt kjent gjennom erfaringen; og ennu i denne stund er man uopphørlig beskjeftiget med forsøk for å lære det nærmere å kjenne. At en jernkule som man ved hjelp av krutt har gitt en hastig­ het på 1000 fot i sekundet, sønderslår ethvert levende vesen den treffer på sin vei, er noe man uten videre forstår. Til det behøves det ingen erfaring, men alle de hundre små biomstendigheter som følger med en slik virkning, kan man bare få rede på gjennom erfaringer. Og den fysiske virkning er jo heller ikke den eneste vi har å ta hensyn til; vi må også søke den moralske virkning, og for å lære å kjenne og vurdere denne finnes det intet annet middel enn nettopp erfaringen. I middelalderen, da man nettopp hadde oppfunnet ildvåpnene, var 61

deres fysiske virkning, på grunn av at de ennu var ufullkomne, meget mindre, deres moralske virkning var derimot meget større enn hva nu er tilfelle. Man må ha sett den standhaftighet som Napoleons tropper viste i en sterk og vedvarende geværild for å kunne få et be­ grep om hva en avdeling som er stålsatt ved lang erfaring i fare virke­ lig kan yde. Man ville aldri bare kunne forestille seg det. På den annen side er det en kjent erfaring at det ennu i dag i de europeiske hærer finnes avdelinger som kan splittes opp ved et par kanonsalver. Men ingen erfaringsvitenskap, og da følgelig heller ikke krigs­ kunstens teori, er i stand til alltid å la sine sannheter ledsages av historiske bevis. Finner man f. eks. i krig ut at et middel er meget effektivt, så gjentar man bruken av det. Og den ene hermer efter den andre, det blir formelig en mote. Således kommer dette middel - ved erfaringens hjelp - i bruk, og det får dessuten sin plass i teorien, som på sin side igjen vanligvis vil påberope seg erfaringen for å antyde, men vel ikke bevise, betydningen av dets anvendelse. Noe helt annet er det hvis man vil bruke erfaringen til å få fjernet et vanlig brukt middel, eller til å fremheve et tvilsomt middel, eller endog til å innføre et helt nytt middel: i slike tilfelle må man nød­ vendigvis fremsette enkelte eksempler fra historien som bevis på dette middels anvendelighet. Hvis man betrakter bruken av historiske eksempler nærmere, vil man finne at det kan gjøres ut fra fire forskjellige synspunkter. Først kan det skje bare som en forklaring av en tanke. Ved enhver abstrakt betraktning er det nemlig svært lett å bli misforstått, eller endog ikke forstått i det hele tatt. Når forfatteren frykter dette, kan han betjene seg av et historisk eksempel for å gi tanken det lys den ellers ville mangle; og derved sikre seg at forfatter og leser blir i de samme tankebaner. For det annet kan bruken av historiske eksempler tjene som en anvendelse av en tanke; dette fordi man ved et eksempel har anled­ ning til også å behandle de mindre omstendigheter, som ikke kommer så godt frem bare ved tankens allmenne uttrykk. Og det er jo nettopp her at forskjellen mellom teori og erfaring ligger. Disse to første synspunkter er de egentlige tilfeller av et eksempel; de to følgende synspunkter hører mer med til det historiske bevis. For det tredje kan man nemlig vise til et historisk faktum for derved å belegge det man har sagt. Dette er tilstrekkelig i alle de tilfeller hvor man bare vil vise muligheten av en hendelse eller virkning.

62

Endelig kan man for det fjerde på grunnlag av en omstendelig frem­ stilling av en historisk hendelse, og ved å sammenstille flere slike, oppstille en lære. Denne har da altså sitt bevis i de anførte historiske hendelser. Ved det første av de her nevnte synspunkter dreier det seg bare om en flyktig omtale av et historisk tilfelle. Den historiske sannhet er her en biting; man kunne også ha brukt et oppdiktet eksempel. His­ toriske eksempler har imidlertid den fordel at de fører den tanke de skal forklare nærmere det praktiske liv. Det annet av de nevnte synspunkter forutsetter en omstendelig fremstilling av det historiske tilfelle man bruker som eksempel. Men også her er riktigheten av det en biting, og derfor gjelder også her det vi sa om det forrige synspunkt. I det tredje tilfelle er det for det meste tilstrekkelig bare å angi et utvilsomt historisk faktum. Hvis man f. eks. oppstiller den påstand at forskansede stillinger under visse omstendigheter kan tjene sin hensikt, så er det tilstrekkelig som belegg for denne påstand å nevne Bunzelwitz’ stillinger. Skal imidlertid fremstillingen av et historisk tilfelle tjene som bevis for en allmenn sannhet, må man fremstille nøyaktig og omstendelig alt det ved tilfellet som kan være av betydning for påstanden. Man må på sett og vis bygge det historiske tilfelle omhyggelig opp foran leserens øyne. Og i jo mindre grad man klarer dette, desto svakere blir beviset, og desto nødvendigere blir det å utfylle det som dette ene tilfelle taper i beviskraft med et antall andre tilfelle. Dette fordi man med rette gjør den forutsetning at de nærmere omstendigheter som man ikke klarte å angi bare ved hjelp av det ene tilfelle, vil fremkomme som en virkning av et visst antall tilfelle. Hvis man f. eks. vil bevise at det er bedre å plasere kavaleriet bak enn på siden av infanteriet, eller at det i et tilfelle hvor man ikke har en avgjort overmakt, er høyst farlig å omringe fienden med to adskilte kolonner, så er det i det første tilfelle ikke nok å nevne noen tapte slag hvor kavaleriet var oppstilt bak. Og i det annet tilfelle er det heller ikke nok bare å minne om slagene ved Rivoli og Wagram, eller om østerrikemes angrep innen det italienske krigsteater i 1796, eller om franskmennenes angrep innen det tyske krigsteater det samme år. Men man må, ved meget nøyaktig å følge alle omstendig­ heter og de enkelte hendelser, vise hvorledes denne bestemte opp­ stilling av kavaleriet, eller hin form for angrep vesentlig bidrog til det dårlige resultat. Og da vil det også vise seg hvorvidt disse former er

63

forkastelige; ja, det er først på dette grunnlag at noe slikt kan av­ gjøres, en generell forkastelse vil alltid skade sannheten. Vi har allerede innrømmet at man - i de tilfeller hvor det ikke er mulig å gi en omstendelig fremstilling av det angjeldende faktum-kan oppveie den manglende beviskraft ved å henvise til flere eksempler. Men det kan ikke nektes for at dette er en farlig utvei, som ofte misbrukes. I stedet for meget omstendelig å fremstille et relevant til­ felle, vil man da nemlig nøye seg med løst å henvise til en tre fire; og oppnår derved tilsynelatende et sterkt bevis. Men det finnes tilfel­ le hvor et helt dusin historiske eksempler ikke beviser det minste, nemlig når det dreier seg om meget vanlige hendelser, og man følgelig med like stor rett kan stille opp et dusin eksempler som viser det mot­ satte. Nevner man f. eks. et dusin tapte slag hvor den tapende har angrepet med adskilte kolonner, kan man like lett finne frem til et dusin vunne slag hvor nettopp denne angrepsform ble brukt. Ad denne vei kan man altså aldri komme til noe resultat. Når man gjør disse forhold klart for seg, så forstår man hvor lett historiske eksempler kan misbrukes. En hendelse som man aldri undersøker omhyggelig i alle dens momenter, men bare flyktig streifer, ligner på en gjenstand som man ser på langt hold, og hvis enkelte deler man derfor ikke skjelner, og som følgelig synes å være lik fra alle sider. Og slike eksempler har da også tjent som holdepunkt for motstridende meninger. For noen er Dams felttog et eksempel på en viss forsiktighet, for andre er det et eksempel på engstelighet og ubesluttsomhet. Napoleons fremryk­ ning over de nordlige alper i år 1797 kan fremstilles som den herligste besluttsomhet, men også som eksempel på ubetenksomhet. Og Na­ poleons strategiske nederlag i 1812 kan betraktes som et resultat av for stor energi, men også som en mangel på sådan. Alle disse for­ skjellige meninger kan man treffe på, og man forstår lett hvorledes dette er mulig: enhver har nemlig tenkt seg tingenes sanne sammen­ heng forskjellig. Men to slike motstridende meninger kan ikke sam­ tidig være riktige, og følgelig må den ene av dem være uriktig. Vi skylder den fortreffelige Fequiéres mange takk for de tallrike eksempler som han har utstyrt sine memoarer med. Dette dels fordi vi derved har fått kjennskap til en mengde historiske fakta som vi ellers ikke ville ha hatt; og dels fordi han derved har tilveiebragt en meget nyttig tilnærming mellom teoretiske, dvs. abstrakte forestillin­ ger og det praktiske liv, dette for så vidt som de eksempler han an­ fører tjener som forklaring og nærmere bestemmelse av hans teore64

tiske betraktninger. Men til tross for dette har han allikevel ikke alltid - hos en uhildet leser i vår tid - oppnådd sitt mål, nemlig histo­ risk å bevise de teoretiske sannheter som han fremsetter. For selv om han undertiden fremstiller de omtalte hendelser meget omstendelig, så mangler det likevel meget på at de konsekvenser han trekker av dem med nødvendighet følger av hendelsenes indre sammenheng. Det at man bare berører de historiske eksempler løst har også den ulempe at en stor del av leserne da ikke kjenner de berørte hendelser godt nok, eller ikke har dem present nok til straks å kunne forestille seg det samme som forfatteren. Leseren vil derfor ofte bare la seg imponere av dem, og ikke egentlig bli mer overbevist. Nu er det imidlertid meget vanskelig å la de historiske hendelser gjenskapes slik for øynene på leseren som det er nødvendig for å kunne bruke dem som bevis. Forfatterne mangler ofte såvel de midler, som den tid og den plass som skal til for å gjøre dette. Når det dreier seg om å forstå en ny eller tvilsom mening, vil vi derfor påstå at et eneste grundig fremstilt eksempel er mer belærende enn ti som man bare så vidt streifer. Den største feil ved en slik overfla­ disk berøring ligger ikke i det at forfatterens krav på dermed å be­ vise noe er falsk, men den ligger deri at han ikke har lært seg disse hendelser skikkelig. Og følgelig vil en slik overfladisk, ja lettsindig behandling av historien, danne utgangspunktet for hundre falske meninger, som vel å merke aldri ville ha fremkommet hvis forfat­ teren hadde følt det som en forpliktelse å fremstille sine nye påstan­ der i en nøye sammenheng med de historiske hendelser som han bruker som bevis. Har man nu innsett denne vanskelighet når det gjelder å bruke historiske eksempler, så vil man også være kommet til den mening at det alltid er den nyere tids krigshistorie som er det naturlige om­ råde for valg av eksempler. Da selvfølgelig i den grad denne er kjent og bearbeidet. Dette ikke bare fordi det i fjernere tider var helt andre forhold og en helt annen krigføring, slik at hendelsene her blir mindre lærerike og praktiske for oss. Men i enda større grad fordi en mengde av de små trekk og omstendigheter som alltid hører med, vil gå tapt for krigshistorien. Og den vil efter hvert tape mer farve og liv, slik at det til slutt bare er de store masser og grove trekk som blir tilbake; og dette vil da følgelig lett tillegges for stor vekt. Når vi betrakter den tilstand som vår egen tids krigføring befinner seg i, må vi si at det i hovedsaken bare er krigene fra den østerrikske 65

arvefølgekrig og frem til nu som - i det minste når det gjelder be­ væpning - har noen likhet med våre dagers kriger. Og selv om de nok på mange små og store punkter er forskjellige fra våre dagers kriger, så står de dem dog nær nok til at de kan tjene som belæring for oss. Helt annerledes forholder det seg allerede med f.eks. den spanske arvefølgekrig. Her var nemlig geværet ikke så utviklet som nu, og dessuten var kavaleriet dengang ennu det viktigste våpen. Og jo lenger tilbake i tiden vi går, desto ubrukeligere blir krigshistorien som grunnlag for belærende eksempler. De virkelige gamle folkeslags krigshistorie er derfor den mest ubrukbare. Denne ubrukbarhet er riktignok ikke absolutt. Den gjelder nemlig bare for de områder der vi enten ikke har nok kunnskap om det angjeldende tilfelle, eller der hvor selve krigføringen har forandret seg radikalt. På tross av at vi vet svært lite om f. eks. sveitsernes kamp mot østerrikerne, eller om burgundernes kamp mot fransk­ mennene, så finner vi allikevel her i tydelige trekk, for første gang, at et godt fotfolk kan være ryttere overlegne. Og et generelt blikk på Condotteriets tidsrom lærer oss hvorledes hele krigføringen er av­ hengig av det instrument man betjener seg av. Det har nemlig ikke vært noen annen tid hvor stridskreftene i den grad har hatt karakter av et særegent instrument; og hvor de følgelig også i den grad har vært løsrevet fra det øvrige stats- og folkeliv. Den merkverdige måte som Rom i den annen puniske krig bekjempet Karthago på, nemlig ved angrep i Spania og Afrika, mens Hannibal jo var ubeseiret i Italia, kan også være egnet til meget lærerike betraktninger. Og da særlig fordi forholdene i de stater og hærer det her dreier seg om, er tilstrekkelig godt kjent. Men jo mer det dreier seg om detaljer som fjerner seg fra de all­ menne forhold, desto vanskeligere blir det i de fjerne tider å finne rele­ vante mønstre og erfaringer. Og vi kan følgelig heller ikke tilstrekke­ lig vurdere de relevante hendelser, ei heller anvende dem på våre forandrede midler. Men dessverre har forfatterne til alle tider hatt en stor tilbøyelighet til stadig å henvise til antikkens hendelser. Vi skal her la det være usagt hvor meget dette kan skyldes forfengelighet og sjarlataneri, men vi savner i hvert fall for det meste den redelige hensikt og ivrige bestrebelse på å belære og å overbevise. Vi anser derfor slike hentyd­ ninger for bare å være en form for pynt, som man bruker for å dekke over huller og feil i sin fremstilling. Det ville være en uendelig stor fortjeneste hvis man kunne frem-

66

stille krigen bare ved hjelp av historiske eksempler; slik somFequiéres jo hadde satt seg fore. Men det ville kreve ikke noe mindre enn et helt menneskeliv; særlig fordi den som skulle kunne gjennomføre en slik oppgave jo først måtte skaffe seg forutsetninger for dette, blant annet ved selv å ha en lang krigserfaring bak seg. Den som av indre krefter føler seg kallet til å påta seg en slik opp­ gave, han må utruste seg til dette som til en lang pilegrimsferd. Han må ofre tid, og ikke sky noen anstrengelser. Han må heve seg over egen forfengelighet og falsk skam, for - ifølge det franske uttrykk å si sannheten, intet annet enn sannheten, hele sannheten.

Tredje bok

Om strategi generelt

FØRSTE KAPITEL

Strategi

Begrepet strategi er oppstilt og bestemt i annet kapitel av annen bok; og dets innhold er: å kunne lære å bruke det enkelte slag slik at det tjener krigens mål. Strategien angår altså egentlig bare det enkelte slag, men dens teori må også ta hensyn til den virkelige basis for dette, nemlig stridskraften. Det er denne som muliggjør et slag, og dette virker på sin side tilbake på stridskraften. Når det gjelder det enkelte slag, må strategien alltid vurdere dette i dets forbindelse med en mulig seier; og dessuten i dets sammenheng med de viktigste åndsog sinnsevner som det forutsetter. Strategien er læren om hvorledes et slag skal tjene krigens mål; dette innebærer imidlertid at det for hele den krigerske aktivitet må fastsettes et siktepunkt som stemmer med krigens mål, dvs. strategien må levere et utkast til en krigsplan. Dette siktepunkt blir altså ret­ ningsgivende for den rekke handlinger som skal realisere krigens mål, dvs. at strategien må planlegge de enkelte felttog, og ordne de enkelte slag inn i disse. Da alle disse ting for det meste bare er mulig på grunnlag av visse forutsetninger, som ikke alltid inntreffer; og andre som er så spesielle at de ikke kan forutses, er det innlysende at strategien må utformes i selve felten. Det er bare her at den vil være i stand til å overskue alle de enkeltheter som dukker opp; og til å foreta de modifikasjoner ved hovedplanen som stadig blir på­ krevet. At man ikke alltid har sett slik på det - i det minste ikke hva angår de mulige modifikasjoner av hovedplanen - viser tidligere tiders skikk, hvor strategien ble utformet i kabinettet, og ikke ved hæren. Men dette synes oss bare tillatelig når kabinettet er i en så umiddelbar nærhet av hæren at det på sett og vis kan anses som dens hovedkvarter. Teorien må kunne følge strategien i dens forskjellige utkast, eller rettere sagt, den må kunne belyse tingene i og hver for seg, og i deres

71

innbyrdes forhold. Og den må fremheve det lille som kan tjene som grunnsetning eller regel... En fyrste eller feltherre som vet å planlegge sin krig nøyaktig ut fra sine midler, og sitt mål - ved at han hverken gjør for mye eller for lite gir derved det beste bevis på sitt geni. Men virkningene av denne genialitet viser seg ikke så meget ved oppfinnelse av nye for­ mer for handling - noe som straks ville springe en i øynene - som ved det lykkelige sluttresultat han evner å gi sin handling. Det som gir seg til kjenne i et slikt sluttresultat og som vi skulle beundre, er at de umerkelige forutsetninger virkelig slår til, og at hele foretagen­ det er preget av en upåklagelig harmoni. Og den forsker som ikke merker harmonien i et slikt lykkelig re­ sultat, vil lett komme til å søke genialiteten der hvor den ikke er, og ikke kan være. De midler og former som strategien betjener seg av, er i den grad enkle, og ved sin gjentatte anvendelse så kjente, at det bare kan forekomme latterlig for den sunne menneskeforstand stadig å høre dem kritisert. En omgående bevegelse - noe som er blitt foretatt tusenvis av ganger - prises av én som tegn på strålende genialitet, av andre som tegn på dyp innsikt og omfattende viten. Finnes det vel tåpeligere utvekster i bokverdenen enn slikt? Enda latterligere blir det når man vet at den samme kritikk attpå til hevder at alle moralske størrelser burde utelates fra teorien, og at man følgelig bare burde beskjeftige seg med de materielle. Altså at det hele skal reduseres til matematiske forhold mellom likevekt og overlegenhet, tid og rom, linjer og vinkler. Hadde man ikke annet å ta hensyn til, ville man jo av en slik misere ikke engang kunne lage en vitenskaplig oppgave for en skolegutt. Men vi kan bare innrømme det: det er her overhodet ikke snakk om vitenskaplige former og oppgaver. Forholdet mellom de mate­ rielle ting er nemlig alltid meget enkelt; det som er vanskelig, er å forstå de åndelige krefter som er med i spillet. Men også her er for­ viklinger og mangfoldighet noe som først forekommer i de høyere regioner av strategien, dvs. der hvor denne grenser til politikk og statskunst, eller rettere blir dette. Men her får den imidlertid - som vi har vist tidligere - mer innflytelse på omfanget av operasjonen enn på selve operasjonens form. Der hvor operasjonens form er det vik­ tigste, dvs. i krigens små og store begivenheter, der er også de ånde­ lige størrelser redusert til et lite antall. Derfor er alt enkelt i strategien, men ikke av den grunn lett. Er det 72

nu engang bestemt ut fra statenes innbyrdes forhold hva krigen skal og kan, så er det lett å finne hvilken vei den må gå for å virkelig­ gjøre sitt mål. Men det, urokkelig å følge denne vei, og ikke la seg lede bort fra den av alle de tusen små tilskyndelser underveis, det er det som foruten stor karakterstyrke også krever en klar og sikker ånd. Og av alle de tusen mennesker som i og for seg ville være ut­ merket - den ene på grunn av sin ånd, den andre på grunn av sin skarpsindighet, andre igjen på grunn av dristighet og viljestyrke -, er det muligens ikke en eneste som forener disse egenskaper således i seg at han som feltherre ville nå utover det middelmådige. Det lyder underlig, men er innlysende for alle som kjenner krigen, at det trengs mere viljestyrke for å fatte en viktig beslutning i strate­ gien enn i taktikken. Her rives man nemlig med av øyeblikket, den handlende føler seg trukket med i en malstrøm han ikke kan motstå; han må derfor undertrykke sine spirende betenkeligheter og handle modig videre. I strategien, hvor alt forløper meget langsommere, er det langt større plass for egne og andres betenkeligheter, innvendinger og forestillinger; og også for en ubetimelig anger. Og eftersom man i strategien ikke - slik som i taktikken - selv ser en vesentlig del av hendelsene, men må formode og gjette seg til dem, er derfor enhver overbevisning mindre fast på dette felt. Følgen av alt dette er at de fleste generaler blir sittende fast i falske betenkeligheter der hvor de egentlig skulle ha handlet...

4. Om krigen

ANNET KAPITEL

Strategiens elementer

De strategiske elementer som er med på å betinge et slag, kan med rette deles inn i forskjellige arter, nemlig de moralske, de fysiske, d< matematiske, de geografiske og de statistiske. Til de moralske elementer må vi regne alt det som fremkalles a åndelige egenskaper og virkninger. Til de fysiske elementer høre stridskraftens styrke, dens sammensetning, forholdet mellom de foi skjellige våpengrener osv. Til de matematiske elementer hører slik som konsentriske og eksentriske bevegelser, for så vidt de spiller ei rolle for beregningene. Til de geografiske elementer regnes landska pets innvirkning, dvs. de dominerende punkter, fjellene, elvene, sko gene, veiene o.l. Til de statistiske elementer regnes alt det som ska til for å underholde stridskraften. Det er nyttig en gang å ha sondrei mellom disse elementer fordi det bringer klarhet i ens forestillinger, og lærer en å vurdere de forskjellige elementers verdi ... Det ville imidlertid være en meget uheldig tanke om man ønsket å behandle strategien ut fra disse elementer. De er nemlig i den grad flettet i hverandre i de enkelte krigerske operasjoner at et slikt forsøk bare ville fortape seg i en sjelløs analyse; og alle ens forsøk på å knytte en forbindelse fra dette abstrakte grunnlag over til den virke­ lige verdens hendelser ville være forgjeves. Måtte himmelen beskytte enhver teoretiker mot et slikt forsøk! Vi derimot vil holde oss til de konkrete hendelser, og ikke føre analysen lenger enn det til enhver tid er nødvendig for forståelsen av de tanker vi vil meddele. Og disse tanker stammer ikke fra en spekulativ undersøkelse, men fra det inntrykk vi har mottatt fra krigens konkrete hendelser.

TREDJE KAPITEL

Moralske størrelser

Vi må enda en gang vende tilbake til dette tema - som vi også be­ rørte i tredje kapitel av annen bok - fordi de moralske størrelser hører til krigens viktigste elementer. - Det er de åndelig begavede som egentlig forstår krigen; og som først og med størst affinitet slutter seg til den vilje som leder og har satt disse krefter i gang; ja, de blir liksom ett med denne vilje fordi den selv er en moralsk størrelse ... Den ånd og øvrige moralske egenskaper som finnes hos hæren, felt­ herren, regjeringen og folket - og som krigen føres ut fra - samt de moralske virkninger en seier eller et nederlag har, er ting som i og for seg er meget forskjellige. Og deres innflytelse på vårt mål og vår videre handlemåte er også svært varierende. Men selv om bøker ikke er det rette sted til å vise dette, så hører dog disse ting med til krigskunstens teori likså vel som alt annet som preger krigen. Og jeg må gjenta det enda en gang: det er en ynkelig filosofi hvor man - efter gammel skikk - stiller opp sine regler og grunnsetninger hinsides alle moralske størrelser, og hvor man be­ gynner å snakke om unntagelser straks disse dukker opp. Eller man redder seg ved å henvise til geniet som er hevet over alle regler; men derved tilkjennegir man ikke bare at reglene er skrevet for dumskaller, men også at man selv er dum. Selv om krigskunstens teori virkelig ikke kunne gjøre noe annet enn bare å minne om nødvendigheten av å ta hensyn til, og å regne med de moralske størrelser, ville den allikevel ha utvidet sitt område til også å omfatte de omtalte ånder. Og ved å fastsette dette syns­ punkt ville den på forhånd ha dømt enhver som bare regner med de fysiske krefter. Det er enda en grunn til at teorien ikke kan bannlyse de moralske størrelser, nemlig den at virkningen av fysiske krefter til de grader er sammensmeltet med virkningen av de moralske at de ikke på noen måte kan skilles fra hverandre. Ved enhver regel som angår de

75

fysiske krefter, må derfor teorien prinsipielt kunne angi hvilken andel av moralske størrelser disse impliserer. Kan den ikke det, vil den lett utarte i kategoriske setninger som snart er engstelige og snevre, snart fordringsfulle og omfattende. Selv de teorier som sier seg ikke å ta hensyn til det åndelige, må dog ubevisst streife dette. Hvorledes vil man f.eks. forklare de virkninger en seier har, uten å komme inn på den moralske innflytelse den øver? Og følgelig er de fleste av de temaer vi gjennomgår i denne bok også halvveis sammensatt av fysiske og halvveis av moralske årsaker og virkninger. Ja, man kunne faktisk si: de fysiske årsaker og virkninger er å ligne med skjeftet av tre, mens de moralske er det edle metall, det egentlige blankslipte våpen. Men det som best beviser at det overhodet finnes moralske stør­ relser, og som viser deres utrolige innflytelse, er historien ...

FJERDE KAPITEL

De viktigste moralske størrelser

Det er: Feltherrens talent, hærens krigerske dyd og dens kollektive begeistring. Hvilke av disse som har størst verdi, kan i alminnelighet ikke bestemmes. Det er vanskelig nok i og for seg å skulle utsi noe om deres felles verdi, og følgelig enda vanskeligere å avveie den enes verdi i forhold til den annens. Best ville det være ikke å ringeakte noen av dem, men dette er ikke lett for den menneskelige dømmekraft som i sin ustadighet snart heller til det ene snart til det andre. Det beste vil derfor være å finne frem til nok historiske vitnesbyrd til å kunne vise disse tre størrelsers verdi og umiskjennelige innflytelse. Nu er det imidlertid sant at alle de europeiske hærer i den senere tid har nådd frem til omtrent samme punkt hva angår ferdighet og instruksjon. Og det å føre krig har utviklet seg med en slik regel­ messighet at det er blitt en art metode, som alle hærer mer eller mindre behersker. Av den grunn kan man heller ikke regne med noen form for spesielle kunstgrep fra de enkelte feltherrers side. Slik som saken nu står, kan det derfor ikke nektes at det er hærens kollektive begeistring og dens krigsrutine som er av størst verdi. - En lang fred vil kunne forandre på dette. Hærens kollektive begeistring (entusiasme, fanatisk iver, tro og begeistring) kommer best til sin rett i en fjell-krig, hvor hver enkelt er overlatt til seg selv. Og derfor er fjellene den beste kampplass for folkehærer. En hærs spesielt innøvde ferdigheter og det stålsatte mot - det som holder massen sammen som var den av én støpning - kommer derimot best frem i et fritt og åpent landskap. Feltherrens talent får størst spillerom i et kupert terreng. I fjellene vil han få for liten oversikt over de enkelte avdelinger, og han makter ikke å koordinere dem; i et åpent landskap er dette lettere ...

FEMTE KAPITEL

Hærens krigerske dyd

Denne er forskjellig fra den blotte tapperhet, og enda mer fra entu­ siasmen for krigens sak. Tapperheten er riktignok en nødvendig be­ standdel; men den er et naturlig anlegg i mennesket og kan derfor oppstå på grunnlag av vane og øvelse. Den har følgelig ikke helt den samme retning hos de forskjellige mennesker. For å kunne inngå i hærens krigerske dyd må tapperheten miste noe av den utøylede aktivi­ tet og kraft som den har i det enkelte individ. Og den må underordne seg fordringer av en høyere art, som: lydighet, orden, regel og me­ tode. - Entusiasme for krigens sak bidrar til å gi liv og glød til hæ­ rens krigerske dyd, men det er ingen nødvendig bestanddel av denne. Krigen er en bestemt form for virksomhet - og uansett hvor om­ fattende man tenker seg den, ja, selv om alle våpenføre menn i et folk deltar i den, vil den forbli en spesiell virksomhet - skilt og for­ skjellig fra alle de andre virksomheter som kan oppta et menneskes liv. - Hærens krigerske dyd finner sitt uttrykk i den enkelte derved at han er gjennomsyret av denne virksomhets ånd og vesen; at han øver, vekker og opptar i seg de samme krefter som er virksomme i denne; at han gjennomtrenger den med sin forstand; at han ved øvelse opp­ når dyktighet og sikkerhet i denne virksomhet; og at han går helt opp i den, dvs. går over fra vanlig menneske til den rolle som tilvises ham innen denne spesielle virksomhet. Uansett hvor fullkomment man tenker seg borgeren og krigeren forenet i et og samme individ, og uansett hvor meget man nasjonali­ serer krigen - og altså fjerner den fra tidligere tiders Condotteri -, så vil man aldri kunne oppheve det særegne ved krigen som en spe­ siell menneskelig virksomhet. Og efter som man ikke kan det, vil alltid de som deltar i den - og så lenge de deltar - føle seg som et laug, i hvis forordninger, lover og vaner de krigerske ånder vil finne hverandre. Slik vil det også være i virkeligheten. Og man ville begå en meget stor feil om man ringeaktet denne laugsånd (ésprit de corps),

78

som kan og må være mer eller mindre tilstede i enhver hær. Denne laugsånd utgjør på en måte bindemidlet i det som vi kaller hærens krigerske dyd, og den holder de naturlige krefter som inngår i denne sammen. Innenfor laugsånden vokser de krigerske dyder lettere frem. Den hær er gjennomsyret av den krigerske ånd som selv i en til­ intetgjørende ild beholder sin vanlige orden; som aldri gripes av en innbilt frykt, og som forsvarer sitt territorium fot for fot; som føler seg stolt over sine seire, men som heller ikke i nederlagets time mister evnen til å adlyde, eller aktelsen og tilliten til sin leder; som er styrket av savn og anstrengelser, og som betrakter disse anstrengelser ikke som en forbannelse, men som et middel til seier; og som innprenter seg alle sine plikter og dyder ved en enkel katekisme, nemlig: fore­ stillingen om sine våpens ære ... Efter at vi således har karakterisert en hærs krigerske dyd, vil vi nu forsøke å si noe om denne dyds innflytelse, og om hvorledes man erverver seg den. Den krigerske dyd spiller for de enkelte deler den samme rolle som feltherrens geni for helheten. Feltherren kan nemlig bare lede det store og hele, ikke enhver liten del; og der hvor han ikke kan lede den enkelte del, er det den krigerske ånd som må være dens leder. Feltherren er utvalgt på grunn av sine enestående egenskaper, og de viktigste ledere for større avdelinger blir likeledes uttatt på grunnlag av en omhyggelig vurdering. Men denne vurdering blir naturlig nok mindre pålitelig jo lavere ned på rangstigen vi kommer, og vi kan derfor ikke her, i samme grad stole, på de individuelle anlegg. Men der hvor disse faller bort, må den krigerske dyd tre støttende til. Hos et folk som er rustet til krig spiller de naturlige egenskaper denne rolle. Disse egenskaper er: tapperhet, dyktighet, fasthet og entusiasme. Disse kan erstatte den krigerske ånd, eller det omvendte kan også finne sted. Hærens krigerske dyd er altså en av de viktigste moralske potenser i krig. Og der hvor den har manglet, ser vi enten at den er blitt er­ stattet av en av de andre moralske størrelsene som f.eks. feltherrens overlegne storhet, eller folkets entusiasme; eller også finner vi at virk­ ningene ikke står i noe rimelig forhold til anstrengelsene ... Den her omtalte dyd kan kun oppstå av to kilder, og disse kan bare i fellesskap frembringe den. Den ene er en rekke kriger med seierrik utgang; den andre er at hæren - ofte til det ytterste av sine krefter kan være i virksomhet. Det er ut fra disse to kilder at krigeren lærer sine krefter å kjenne. Jo mer en feltherre er vant til å kreve noe av 79

sine soldater, desto sikrere kan han også være på at de virkelig opp­ fyller hans krav. Og soldaten er likså stolt over å ha overvunnet strabaser som han er over vel overståtte farer. Spiren til denne dyd må altså ha virksomhet og farer for å kunne vokse og trives; men den trenger også seierens sollys over seg. Er denne spire imidlertid først blitt et stort tre, kan den også motstå de sterkeste stormer av ulykker og nederlag; ja, den kan til og med en stund motstå fredens trege ro. Men den kan altså bare oppstå i krig - og da under store feltherrer -; til gjengjeld kan den vare i flere generasjoner under middelmådige feltherrer, ja endog i fredstid. Denne utvidede og foredlede fellesskapsfølelse som vi finner hos en slik krigerflokk, må ikke på noen måte sammenlignes med den selvfølelse og forfengelighet som finnes hos stående hærer; disse holdes nemlig utelukkende sammen av reglementets og eksersisens tynne lim. - Et visst alvor og en viss strenghet i tjenesteforholdene vil nok kunne opprettholde, ja, forlenge en tropps krigerske dyd, men det vil aldri kunne frembringe den. Slikt har derfor sin verdi, det må bare ikke overvurderes. Hos en hær som er oppdratt i fred, er orden, dyktighet, god vilje, ja, selv en viss stolthet og stemning egenskaper (som) man må skatte, men som ikke har noen egen verdi ... En slik hær har bare verdi i kraft av sin feltherre, ikke ut fra seg selv. Den må derfor anvendes med stor forsiktighet inntil den ved seier og anstrengelser har fått kraft i seg. - Vi håper med dette å ha gjort klart at man alltid må vokte seg vel for ikke å forveksle en hærs ånd med dens stemning.

SJETTE KAPITEL

Dristighet

Denne edle kraft, som hjelper den menneskelige sjel til å kunne heve seg over truende farer, må også i krig ansees som et eget, høyst virk­ somt prinsipp. Ja, i hvilket område for den menneskelige virksomhet skulle dristigheten høre hjemme om det ikke var her? Ifra trossknekten og opp til feltherren er dristigheten den edleste dyd; den er det stål som gir våpenet dets rette skarphet og glans. La oss like godt innrømme det: i krig har den til og med en forrettighet. Overalt hvor det seires, må den tilskrives noen prosent ekstra - utover resultatet av kalkylen med rom, tid og andre størrel­ ser - som den avtvinger den andres svakhet. Dristighet er i sannhet en skapende kraft. Og dette er det heller ikke vanskelig å påvise filosofisk. Hver gang dristigheten støter på motløshet er det overvel­ dende sannsynlig at den vil vinne; motløshet innebærer jo allerede en tapt likevekt. Det er bare når den støter på den beregnende omtanke - som jo i sitt slag er like så dristig, i hvert fall like så sterk og kraf­ tig - at den må trekke det korteste strå. Men dette vil sjelden skje. De aller fleste som omgir seg med beregnende omtanke, gjør det nemlig av engstelighet. Blant de store masser er dristighet en egenskap som, selv om den utvikles maksimalt, allikevel aldri fortrenger noen andre egenskaper. Dette fordi den store masse på grunn av slagoppstillingen og tjenes­ ten forøvrig er bundet til en høyere vilje, og altså ledet av en frem­ med innsikt. Dristigheten er innen denne ramme den spente fjær som alltid er beredt til å springe løs. Jo høyere opp blant de ledende vi kommer, desto nødvendigere blir det - for at dristigheten ikke skal forbli planløs, ikke bli et blindt støt av lidenskap - at en dyktig forstand trer støttende til. Den er nemlig her, i stigende grad, ikke mer knyttet til egen personlig inn­ sats, men til opprettholdelsen av andre, til helhetens fordel. Det som hos den store masse bestemmes av tjenestereglementet - som hos dem 81

er blitt til en annen natur det må hos lederen avgjøres ut fra for­ standen; og derfor kan en enkel dristig handling her lett bli til en feil. Men det blir tross alt en vakker feil, som ikke må betraktes som en­ hver annen. Lykkelig den hær hvor slik malplasert dristighet fore­ kommer; det er en frodig utvekst som vidner om en kraftig gro­ bunn ... Det er bare når dristigheten setter seg opp mot lydigheten, når den ringeaktende forlater de uttrykkelig høyere viljer, at den må behandles som et farlig onde; og da ikke på grunn av seg selv, men på grunn av ulydigheten. Lydighet er nemlig krigens første bud. Ved samme grad av innsikt blir det i krig ødelagt meget mer på grunn av engstelighet enn det blir av dristighet; dette behøver vi vel bare å uttale for å være sikker på leserens bifall. I grunnen skulle man tro at bistand fra et fornuftig formål ville virke inspirerende på dristigheten, og så er nettopp det motsatte til­ felle. Alle sinnets krefter berøves en stor del av sin styrke når forstanden blir fremherskende. Derfor blir dristighet stadig sjeldnere jo høyere opp i gradene vi kommer. For selv om ikke innsikt og forstand alltid vokser med høyere grader, vil allikevel lederne - i de forskjellige situasjoner - tynges av de objektive forhold og av ytre hensyn. Og av den grunn gjelder også i krig den livsvisdom som har funnet sitt uttrykk i det franske ordtak: «Tel brille au second qui séclipse au premier.» (Den kan skinne i annen omgang som fordunkles i første.) Nesten alle de middelmådige generaler og ubehjelpelige feltherrer som vi lærer å kjenne i historien, ville ha utmerket seg ved dristighet og besluttsomhet hvis de bare hadde hatt en lavere grad ... Selv om strategien bare er et område som angår feltherren eller en leder i høyere stilling, kan den allikevel ikke se på den dristighet som måtte finnes hos alle hærens øvrige ledd som et likegyldig tema; dette like så lite som alle de andre krigerske dyder er det. Man kan nemlig oppnå helt andre ting med en hær som er utgått fra et dristig folk, og hvor den dristige ånd hersker, enn med en som ikke har denne krigerske dyd. Men det er feltherrens dristighet som egentlig er vårt tema, og dog vet vi ikke stort mer å si om dette efter at vi nu med beste evne har karakterisert denne krigerske dyd i sin alminnelighet. Jo høyere opp blant lederne vi kommer, desto mer blir ånd, for­ stand og innsikt bestemmende for handlingen; og følgelig blir dristig­ heten - som jo er en egenskap med grunnlag i følelseslivet - for­ trengt. Den er derfor forholdsvis sjelden å finne i høyere stillinger, men desto mer beundringsverdig når den først finnes der ... Jo mer 82

dristigheten stimulerer forstanden og innsikten, desto lenger når disse i sin flukt, desto mer omfattende blir blikket, og desto riktigere resul­ tatet. Men dette skjer bare på det vilkår at jo større målene er, desto større risiko er det forbundet med dem. Det vanlige menneske - for vi må her helt se bort fra den svake og ubesluttsomme - når i høyden til et resultat i en innbilt aktivitet på sitt værelse, langt vekk fra fare og ansvar. Så fort han står overfor fare og ansvar mister han over­ blikket; og skulle han mot formodning beholde dette - f.eks. ved andres hjelp -, så ville han i stedet miste evnen til å fatte en beslut­ ning, og her er det ingen andre som kan tre hjelpende til. Vi tror altså at det ikke er mulig å tenke seg en fortreffelig felt­ herre som er uten dristighet; og det vil da si at et menneske som ikke er født med denne kraft aldri kan bli en slik feltherre ... Til slutt vil vi gjøre oppmerksom på et annet viktig forhold: Dristighetens ånd hersker i en hær av to grunner: enten fordi den også finnes i folket, eller fordi den under ledelse av dristige ledere er frembragt ved en rekke lykkelige seire. I det siste tilfelle vil man måt­ te unnvære den i begynnelsen. I våre dager finnes det imidlertid neppe noe annet middel til å opp­ dra folkets ånd til en slik dristighet enn nettopp krigen; og da en krig under dristig ledelse. Det er ene og alene en slik krig som kan mot­ virke den sinnets vekhet og den trang til behagelighet som truer med å ødelegge et folk når det befinner seg i økende velstand og handel. Bare for så vidt som folkekarakter og krigserfarenhet alltid gjen­ sidig støtter hverandre, kan et folk håpe på å ha en fast plass i den politiske verden.

SYVENDE KAPITEL

Standhaftighet

I krig, mer enn noe annet sted, forløper tingene alltid annerledes enn man hadde tenkt seg det. Med hvilken ro kan f.eks. ikke en bygg­ mester se sitt bygg vokse opp og ligne den tegning han har! Og selv om en lege er prisgitt flere uutforskede virkninger og tilfeldigheter enn en byggmester, så kjenner også han nøye virkningene av sine for­ skjellige medikamenter. I krig befinner derimot lederen av en større enhet seg i en evig malstrøm av sanne og falske opplysninger; og av feil som blir begått, dels av frykt, dels av slurv og hastverk. Han er omgitt av gjenstridighet som vises ham på grunn av en riktig eller gal oppfatning, av ond vilje, eller av en oppriktig eller misforstått pliktfølelse. Han er kort sagt omgitt av situasjoner som et menneske aldri ville kunne drømme om på forhånd. Han er prisgitt hundre­ tusen inntrykk, hvorav langt de fleste har en foruroligende tendens, og bare de færreste en oppmuntrende. Og det trengs stor krigserfaring for hurtig å kunne bestemme de forskjellige hendelsers verdi; og stort mot og indre styrke er nødvendig for å kunne motstå dem. Gir man efter for disse tilsynelatende forvirrende inntrykk, vil man aldri få gjennomført noen av sine foretagender; og derfor er det nødvendig med standhaftighet når det gjelder å gjennomføre beslutninger som er fattet. I hvert fall så lenge ikke helt avgjørende grunner taler mot dem. Det finnes derfor i krig ikke en eneste berømmelig bedrift som ikke er tilveiebragt med uendelig anstrengelse, møye og besvær. Og siden ethvert fysisk eller åndelig svakt menneske alltid er beredt til å gi efter, så er det her bare en stor viljekraft som kan nå slike mål; og disse vil da for samtid og eftertid vidne om en beundringsverdig standhaftighet.

ÅTTENDE KAPITEL

Den tallmessige overlegenhet

Dette er såvel i taktikken som i strategien det mest vanlige prinsipp for å oppnå en seier ... Strategien bestemmer stedet hvor og tidspunktet når det skal kjempes, samt hvilke stridskrefter som skal anvendes. Ved denne tredobbelte bestemmelse har den en meget vesentlig innflytelse på resul­ tatet av slaget. Har taktikken så gjennomført slaget og resultatet fore­ ligger - det være seg som seier eller nederlag - så er det strategien som bestemmer hvilken verdi og anvendelse dette resultat kan få når det gjelder å oppnå krigens mål. Dette krigens mål er naturligvis noe meget fjernt, og bare i sjeldne tilfelle noe nærliggende. Og en rekke andre mål er underordnet det som midler. Disse mål - som altså til­ like er midler for høyere mål - kan i praksis være av mange for­ skjellige slag. Ja, selv det siste mål - målet med hele krigen - er for­ skjellig fra krig til krig ... Og heller ikke de midler hvorved strategien innvirker på resultatet av et slag, er av en så enkel natur at man kan redegjøre for dem i en eneste betraktning. Når strategien bestemmer tid, sted og styrke, så kan den i praksis gjøre dette på mange forskjellige måter; og hver av disse vil gi et noe forskjellig resultat for utgangen av slaget... Hvis vi avkler et slag alle de spesielle modifikasjoner som det har i virkeligheten på grunn av sin bestemmelse og de forskjellige om­ stendigheter det er fremgått av; og ser vi videre bort fra troppenes forskjellige verdi, har vi ikke noe annet tilbake enn det nakne begrep om et slag, dvs. en formløs kamp, hvor bare de kjempendes antall er avgjørende. Dette antall vil her avgjøre seieren. Men allerede den mengde abstraksjoner som vi har måttet foreta for å nå dette punkt, antyder at den tallmessige overlegenhet bare er én av de mange faktorer som er avgjørende for seieren. Det vil altså si at man ved en tallmessig overlegenhet langt fra har vunnet alt, eller endog noe vesentlig; mu-

85

ligens vil man derved oppnå svært lite, det vil være avhengig av hvor­ ledes de andre medvirkende omstendigheter er. Men den tallmessige overlegenhet har forskjellige grader. Den kan tenkes å være dobbel, ja tre eller fire ganger så stor som motstanderens antall. Og alle skjønner at en slik økning av den tallmessige overlegenhet vil kunne knekke motparten. Vi må altså innrømme at den tallmessige overlegenhet - under forutsetning av at den bare er stor nok til å oppveie alle de øvrige omstendigheter - er den viktigste faktor for resultatet av et slag. Den umiddelbare følge av dette er altså at man skal sette inn det størst mulig antall tropper på det avgjørende punkt i slaget. Og enten dette antall er tilstrekkelig eller ikke, har man da likevel gjort det beste ut av dette middel. Og dette er den første grunnregel i strategien. Så allment som den her er formulert, passer den like godt for grekere og persere som for franskmenn og tyskere ... Den første regel lyder altså: dra i felten med en så stor hær som mulig. Dette lyder betenkelig som en alminnelighet, men er det like­ vel ikke ... Er man først gjennomsyret av den overbevisning at man med en betraktelig overmakt kan oppnå alt mulig, så er det ikke til å unngå at denne overbevisning virker inn på krigsforberedelsene. Man vii altså søke å opptre med så store styrker som mulig, enten for selv å kunne være den tallmessig overlegne, eller for å hindre at fienden er det ... Omfanget av denne absolutte makt bestemmes av regjeringen. Og selv om den krigerske virksomhet egentlig begynner i og med regjerin­ gens beslutninger; og disse utgjør en vesentlig del av de strategiske forberedelser, er det ofte slik at feltherren - som jo skal føre denne styrke i felten - ikke har noen innflytelse på disse beslutninger. Han må altså ta til takke med sin styrke som noe gitt; det være seg fordi han ikke hadde noen innflytelse på fastsettelsen av den, eller fordi det var omstendigheter som hindret at de ble tilstrekkelig store. Det blir derfor hans oppgave ved en dyktig disponering av midlene å forsøke å skaffe seg en relativ tallmessig overlegenhet der hvor han ikke har kunnet få den absolutte. Det viktigste moment i en slik bestrebelse er å kunne beregne sted og tid riktig. Dette har ført til at man i strategien har betraktet disse som meget avgjørende for bruken av stridskreftene. Ja, man er i strategien og taktikken gått så langt at man har tillagt de store felt­ herrer et eget indre organ for den rette bedømmelse av disse ...

86

Men langt oftere har den relative tallmessige overlegenhet, dvs. at man har disponert sine midler så klokt at man er blitt overlegen nettopp på det avgjørende punkt, sin grunn i at man i det hele tatt finner frem til et slikt punkt; og i den avgjørende tyngde som styrken derved får; samt i den fasthet man viser ved å kunne skille mellom det viktige og det uviktige ... Hermed mener vi å ha tilvist den tallmessige overlegenhet den be­ tydning som rettelig tilkommer den. Dens grunnidé tilsier altså at man først søker å oppnå en absolutt tallmessig overlegenhet; og er dette ikke mulig, skal man tilstrebe overlegenhet efter beste evne. Vil man med dette anse den tallmessige overlegenhet for å være en nødvendig betingelse for å kunne oppnå en seier, har man fullstendig misforstått vår fremstilling ...

SEKSTENDE KAPITEL

Angående opphold i den krigerske aktivitet

Hvis man forestiller seg krigen som en handling hvis mål er den gjensidige tilintetgjørelse, må man nødvendigvis tenke at begge parter hele tiden arbeider seg frem mot dette mål. Men fordi omstendighe­ tene aldri samtidig er - og heller aldri samtidig kan bli - like gunstig for begge parter, så må man like så nødvendig forestille seg den ene part som avventende, mens den andre er aktiv ... Ut fra en slik forestillingsmåte vil et opphold i den krigerske akti­ vitet strengt tatt måtte betraktes som en indre motsigelse i selve sa­ ken; de to hærer er jo her å ligne med to fiendtlige elementer som i likhet med vann og ild - uavlatelig vil tilintetgjøre hverandre ... Efter en slik forestillingsmåte skal altså krigen - akkurat som et opp­ trukket urverk - forløpe med en jevn bevegelse. Men selv om det går aldri så vilt for seg i krigen, så gjør også her de menneskelige svak­ heter seg gjeldende. Og man skal derfor ikke la seg forundre av den motsigelse som her viser seg ved at det menneske som søker og ska­ per fare tillike frykter og viker tilbake for denne ... I krigens flammeelement må enhver handling ha en større tyngde, og impulsene må være sterkere og gjentatte hvis man skal klare å opprettholde en vedvarende bevegelse. Det er meget sjelden at den blotte forestilling om målet er tilstrekkelig til å overvinne tregheten på dette området. Og hvis det ikke var for at det i spissen for det hele stod en krigersk og foretaksom ånd, som i krigen følte seg i sitt rette element; og var det ikke for at man følte trykket av ansvar ovenfra, så ville det høre til dagsordenen med opphold i krigshandlingen; og fremrykking ville være en unntagelse ... Stilt overfor altfor store farer finner den engstelige klokskap og frykt, selv midt i krigskunsten, bekvemme holdepunkter for å kunne gjøre seg gjeldende, og således legge en demper på krigens elementære voldsomhet... Disse ting kan få en så overveldende innflytelse at de reduserer kri-

88

gen ganske betraktelig. Ofte blir den ikke noe annet enn en væpnet nøytralitet, eller en truende demonstrasjon, som skal understøtte forhandlingene ... Men også i disse reduserte former for krig må det finnes en plass for klokheten. Ja, kanskje er dens utfoldelse her rikere og mer ut­ strakt enn i de øvrige former ... Det er lettere for en dyktig klokhet å drive sitt spill der hvor de store krefter og lidenskaper mangler ... Men nåde den regjering som med en nølende politikk og en hem­ met krigskunst, går mot en motstander som selv - lik det ville ele­ ment - ikke kjenner andre lover enn de som ligger i hans egen iboen­ de styrke! Her vil enhver mangel på virksomhet og anstrengelse gi utslag på motstanderens vektskål... Av det her anførte vil det fremgå at den krigerske aktivitet, slik den kommer til uttrykk i et felttog, ikke er en kontinuerlig bevegelse, men foregår i rykk. Mellom de blodige handlinger vil det inntre en tid med ro hvor begge parter befinner seg i en forsvarsposisjon . ..

Fjerde bok

Slaget

FØRSTE KAPITEL

Oversikt

Efter at vi i forrige bok betraktet det som vi anser for å være de mest virksomme elementer i krigen, vil vi nu kaste et blikk på selve slaget. Dette er den egentlige krigerske virksomhet, som - snart en­ kelt, snart mer komplisert - omfatter hele krigens mål. I denne virk­ somhet må vi altså gjenfinne de tidligere omtalte elementer. Oppbyggingen av slaget er et stykke taktikk; og vi vil nu kaste et generelt blikk på dette for å lære det å kjenne i dets helhet. I selve gjennomføringen vil hvert enkelt slag alltid få sin spesielle form, som er bestemt av de mer nærliggende mål. Disse vil vi først kunne lære å kjenne i det følgende. Men de eiendommeligheter som er et resul­ tat av det spesielle, er så ubetydelig i forhold til slagets allmenne egen­ skaper at det store flertall av slag likevel er meget lik hverandre ...

TREDJE KAPITEL

Slaget i sin alminnelighet

Slaget er den egentlige krigerske virksomhet; alt annet er bare med for å understøtte dette. Slaget er kamp, og i kamp er målet å tilintetgjøre eller overvinne motstanderen. I hvert enkelt slag er det den motstående stridskraft som er motstanderen. Dette er den enkle grunnforestilling, men før vi utdyper denne, må vi gjøre oppmerksom på en rekke andre forestillinger. Tenker vi oss staten og dens krigsmakt som en enhet, er det også naturlig å tenke seg krigen som et eneste stort slag. Og slik er det da også hos de ville folk med deres enkle forhold. Våre kriger er derimot sammensatt av en mengde små og store, samtidige og påfølgende slag. At den krigerske virksomhet slik faller fra hverandre i en mengde enkelte handlinger, har sin grunn i de mangfoldige forskjellige forhold som hos oss skaper krigen. Heller ikke det siste og egentlige mål for våre kriger - det politiske - er usammensatt. Og selv om det så var, er muligheten for å kunne realisere det bundet til så mange betingelser og hensyn at man ikke kan nå dette mål ved en enkelt stor handling, men bare ved en meng­ de større eller mindre handlinger som er forbundet til en helhet. En­ hver av disse enkelte handlinger er altså en del av en større helhet, og den har sitt spesielle mål som er et ledd i den større helhet ... Hvis dette er riktig, er det å tilintetgjøre og å overvinne fienden bare å betrakte som midler for det større mål ... Hva vil det nu si å overvinne fienden? Jo, det er alltid ensbetyden­ de med å ødelegge hans stridskraft. Det være seg ved at man påfører ham døde og sårede, eller på en hvilken som helst annen måte. Og man kan ødelegge den helt, eller bare så meget at fienden finner ikke å kunne fortsette kampen. Vi kan altså - så lenge vi ser bort fra alle 94

de spesielle mål et slag kan ha - betrakte den fullstendige eller delvise ødeleggelse av fienden som det eneste mål for alle slag ... Enhver som fordomsfritt leser historien, vil ikke kunne unngå å bli overbevist om at av alle de krigerske dyder, er det krigføringens energi som mest har bidratt til seier og berømmelse ...

FJERDE KAPITEL

Fortsettelse

Hva vil det nu si at den fiendtlige stridskraft ødelegges? Jo, at det skjer en reduksjon av den som er større enn en eventuell reduksjon av vår egen stridskraft ... Til dette hører ikke bare de tap som fore­ kommer i løpet av slaget, men også de som finner sted som en følge av at den beseirede trekker seg tilbake. Det er nemlig en velkjent erfaring at tapet av fysisk stridskraft i løpet av slaget sjelden er større for den beseirede enn for seierherren. Ofte er det ingen forskjell, og det kan til og med være omvendt. Og at det er under tilbaketrekningen at den beseirede har sine mest av­ gjørende tap, nemlig de som seierherren ikke deler med ham. Svake deler av allerede opprevne bataljoner blir hugget ned av seierherrens rytteri; de utslitte blir liggende igjen; ødelagte kanoner blir stående, og andre kommer ikke fort nok unna på grunn av dårlige veier, og innhentes og erobres av rytteriet. Om natten vil enkelte flokker gå seg vill og falle i fiendens hender, uten at han behøver å anstrenge seg det minste. På denne måten får seieren først omfang efter at den så å si er avgjort. Dette ville jo være en motsigelse hvis det ikke løste seg på følgende måte: Det er ikke bare fysiske stridskrefter som partene mister i løpet av et slag; nei, også deres moralske styrker blir ødelagt, brutt ned og går til grunne. Det er ikke bare tapet av mennesker og materiell, men også av orden, mot, tiltro, sammenheng og plan som er avgjørende for om slaget skal fortsette eller ikke. Og det er fortrinnsvis de mo­ ralske krefter som her er avgjørende; det er de alene som er av­ gjørende i de tilfelle hvor seierherren har like store tap som den be­ seirede. Dessuten er det meget vanskelig i løpet av slaget å vurdere om­ fanget av det fysiske tap, mens dette er meget lettere når det gjelder det moralske. Omfanget av det moralske tap gir seg hovedsakelig til 96

kjenne på to måter: For det første ved tapet av det terreng som det kjempes i, og for det andre ved at fiendens reserver forblir større enn de egne. Jo sterkere nemlig de egne reserver skrumper inn i for­ hold til fiendens, desto mer krefter har vi brukt for å opprettholde likevekten. Og dette er et følbart bevis på fiendens moralske over­ legenhet; noe som samtidig nesten alltid også skaper en viss bitterhet og ringeakt for egne tropper i feltherrens bevissthet. Men det vesent­ lige i dette er likevel at de tropper som har kjempet uavbrutt over et lengre tidsrom, er å ligne med en utbrent slagg. De har skutt seg tomme for ammunisjon, deres antall er skrumpet inn, deres fysiske og moralske krefter er uttømt, og deres mot har vel også fått en knekk. En slik tropp er altså - selv når vi ser bort fra at deres antall er redusert - ikke på langt nær det den var før slaget; og det er der­ for man kan måle tapet av moralske krefter på omfanget av de opp­ brukte reservene, som om disse var en tommestokk. Tapt terreng og mangel på friske reserver er altså vanligvis de to hovedårsaker som er bestemmende for et tilbaketog ... Ethvert slag er altså en blodig og ødeleggende utjevning av krefter, fysiske såvel som moralske. Den som blir sittende tilbake med den største sum av disse to, er seierherre. I løpet av selve slaget er det tapet av moralske krefter som er ho­ vedårsaken til avgjørelsen; når denne er falt, fortsetter disse tap å stige, og når først i sluttakten av det hele sitt kulminasjonspunkt. Disse tap er derfor også et middel til å oppnå en større ødeleggelse av de fysiske stridskrefter, og det var jo dette som var hensikten med slaget. Den tapte orden og enhet gjør at den enkeltes motstand nu ofte bare blir ødeleggende; den spenning som gjorde at man glemte faren, er oppløst, og for de fleste er faren nu ikke mer en utfordring til deres mot, men mer en soning av en hard straff. Med en gang fienden seirer, blir altså instrumentet således svekket at det ikke en gang er egnet til å gjengjelde fare med fare ... Kanoner og fanger er alltid blitt betraktet som de sanne seierstroféer; og fordi de gir et tydelig bilde av seierens omfang, er de også blitt betraktet som en målestokk for denne ... Den moralske virkning av en seier tiltar ikke bare proporsjonalt med omfanget av den stridskraft som blir ødelagt, nei, den er enda større. Dette fordi dens virkning ikke bare går på omfanget, men også har en intensiv styrke. - Det er lett å gjenopprette motet i en divisjon når det bare er den som er blitt slått. Akkurat som et fros­ sent lem lett kommer til hektene igjen sammen med resten av krop-

97

pen, så vil en slik divisjon også få motet tilbake når den kommer sammen med resten av hæren ... Hvis vi nu kaster enda et blikk på det totale begrep seier, vil vi altså finne at det inneholder tre elementer:

1. at motstanderen har et større tap av fysiske krefter, 2. av moralske, 3. at han åpent bekjenner dette for så vidt som han oppgir sin hensikt. De to parters beretninger om tap av døde og sårede er aldri korrekt, sjelden sannferdig og i de fleste tilfeller fulle av tilsiktede forvanskninger. Selv tallet på troféer blir sjelden pålitelig oppgitt, og når dette antall ikke er særlig stort, kan også dette gi grunn til å tvile på seieren. Når det gjelder tap av moralske krefter, så finnes det for dette ingen annen målestokk enn det troféene indikerer. I mange til­ felle er altså det eneste sanne bevis på seieren det at den ene part har oppgitt kampen ... Hvis det fortrinnsvis er fiendens moralske krefter som er blitt øde­ lagt ved en seier, og hvis samtidig tallet på troféer er uvanlig høyt, kan det tapte slag ansees for et nederlag. Dette resulterer da i at fienden blir helt ute av stand til å yde motstand, og hans eneste mulig­ het for handling består i å vike unna, dvs. flykte ...

SJETTE KAPITEL

Slagets varighet

Den varighet et slag har hatt, kan på sett og vis ansees som et eget, underordnet resultat. Det er nemlig slik at for seierherren kan et slag ikke bli avgjort fort nok, mens den beseirede ønsker at det skal vare så lenge som mulig. Den hurtige seier er liksom seier i høyere potens; for den beseirede er det å kunne forhale avgjørelsen liksom en erstatning for nederlaget. Slik er det i sin alminnelighet, men praktisk betydning får et slags varighet først i forbindelse med de slag hvor man forsvarer seg. Om resultatet her kan betraktes som heldig, er ofte bare avhengig av slagets varighet. Og dette er grunnen til at vi har tatt det med i rekken av strategiske elementer ...

SYVENDE KAPITEL

Slagets avgjørelse

Intet slag blir avgjort i et enkelt moment, dette til tross for at det i hvert enkelt slag finnes momenter av stor viktighet som er med­ virkende i avgjørelsen. Det å tape et slag er altså noe som foregår etappevis. Nu kommer der imidlertid i ethvert slag et tidspunkt da man kan si at slaget er avgjort ... Det er meget viktig å ha en klar forestilling om dette tidspunkt for å kunne avgjøre om man med noen nytte kan fortsette slaget hvis man skulle få forsterkninger... Det er ofte slik at nye og friske krefter helt unødig blir ofret fordi de blir satt inn i slag hvor likevekten ikke på noen måte kan gjen­ opprettes. Og ofte forsømmer man å vende avgjørelsen mens dette ennu er mulig ... Ethvert slag er en helhet hvor små delslag forener seg til et felles resultat. Det er dette fellesresultat som er slagets avgjørelse. Og selv om dette er et heldig resultat, så behøver det likevel ikke å være en seier...

NIENDE KAPITEL

Det avgjørende slag

Hva er dette? En kamp mellom de viktigste deltagere, men ikke en ubetydelig kamp om et lite mål; det er ikke et prøvende forsøk som oppgis så fort det merkes at det vil bli vanskelig å nå målet. Nei, det er en kamp med oppbud av alle krefter for om mulig å vinne en virkelig seier ... Og dette er viktig for betydningen av den avgjørelse som her jinner sted. Og det bestemmer virkningen av den seier som her oppnås; samt den verdi teorien må tillegge dette slag som middel til målet. Vi vil derfor gjøre dette slag til tema for en egen undersø­ kelse før vi behandler de mer spesielle mål som også kan være for­ bundet med dette ... I et lengre tidsrom i den nyere krigskunst har det vært en hoved­ betingelse for at en hærs tapperhet skulle kunne komme til sin rett, og derved vinne en seier, at hæren kjempet i en viss orden og sam­ mensetning. I et slikt tilfelle består avgjørelsen i å ødelegge denne ordning. En fløy som blir slått og oppgir sine stillinger, er med på å avgjøre også over dem som ennu holder stand i sentrum. Til andre tider har det f. eks. vært slik at forsvar har bestått i en nær forbindelse mellom hæren og det terreng den kjempet i, slik at hæren og dens stilling ofte var ett. I et slik tilfelle består avgjørelsen i at man erobrer et vesentlig punkt i denne stilling. Man sier i et slikt tilfelle at nøk­ kelen til stillingen er gått tapt; man kan følgelig ikke lenger for­ svare seg, og slaget må oppgis. I begge de her omtalte tilfeller kan man ligne de hærer som er blitt slått, med ødelagte strenger på et instrument ... Ifølge det bilde vi har gjort oss, er slagoppstillingen bare en måte som man tilrettelegger kreftene på for lettere å kunne bruke dem. Og selve slagets forløp er da ikke annet enn at disse to gjensidig og langsomt fortærer hverandre for å se hvem som først klarer å ut­ matte sin motstander. Beslutningen om å oppgi slaget er derfor i det avgjørende slag mer enn i noe annet fattet på grunnlag av omfanget 101

av de resterende, friske reserver. Det er bare disse som ennu har alle de moralske krefter i behold; og man må ikke stille de sammenskutte og ødelagte bataljoner, dette utglødde slagg fra krigens ødeleggelseselement, på linje med disse. Også det terreng som er tapt, er en måle­ stokk for tapet av moralske krefter, slik vi allerede har omtalt det. Dette må altså tas med i betraktningen, men da mer som tegn på hva som er tapt, enn som egentlig tap. Men det er alltid tallet på friske reserver som er det viktigste øyemerke for de to feltherrer... Det kan ofte hende at det går lang tid uten at likevekten forskyves; og at den efter i noen tid å ha hellet til den ene side, retter seg opp igjen, ja endog forskyver seg til den andre siden. Men i de fleste til­ feller er det slik at den beseirede kjenner sin skjebne lenge før han begynner tilbaketrekkingen .. . Selv om vi sier at den beseirede feltherre vanligvis ser det dårlige resultat lenge før han bestemmer seg til å avblåse slaget, så innrøm­ mer vi også at det finnes motsatte tilfelle. Ellers ville vi jo hevde noe selvmotsigende. Hvis man nemlig betraktet et slag som tapt med det samme det begynte å ta en gal retning, så ville man jo ikke sette inn reserver for om mulig å gjenopprette en likevekt som man alle­ rede anså for tapt; og følgelig ville det heller ikke gi noen mening å si at feltherren kjente resultatet i god tid før han begynte tilbake­ trekkingen. Nu finnes det også tilfelle hvor et slag har hellet meget avgjørende til den ene side for så å rette seg opp igjen, og å avgjøres til fordel for nettopp denne part. Men dette er ikke vanlig, snarere meget sjelden. Men det er nettopp disse sjeldne tilfellene den felt­ herre regner med som har fått lykken mot seg; og han må regne med dem så lenge han ser en mulighet til å kunne vende slaget til sin for­ del. Og han håper å kunne klare dette ved større anstrengelse, ved å oppildne de resterende moralske krefter, og ved at han overgår seg selv, eller på grunn av en eller annen lykkelig omstendighet; og han driver dette så vidt som mot og innsikt tillater ham. Vi skal gå nær­ mere inn på dette, men først vil vi kort angi hvilke tegn det er som tyder på at en likevekt er i ferd med å forskyve seg. Det heldige resultat av et stort slag er sammensatt av en sum av mindre trefninger, resultatene fra disse enkelte små trefninger til­ kjennegir seg på tre måter. For det første ved den moralske kraft i feltherrens bevissthet. Når en divisjonsgeneral ser hvorledes hans bataljoner er underlegne, vil dette virke inn på hans adferd og på hans meldinger, og disse vil så igjen ha innflytelse på de forholdsregler som den øverste feltherre 102

fatter. Selv resultatet av de minste trefninger går altså ikke tapt, men intrykkene fra disse summerer seg uten større vanskelighet, ja selv mot hans vilje, i feltherrens bevissthet. For det annet ved hvor hurtig våre tropper skrumper inn; ved det forholdsvis rolige forløp som et slag har nu for tiden, er dette noe man kan ha en god oversikt over. For det tredje ved tapet av terreng. Alle disse ting gjør det mulig for feltherren å se hvilken retning slaget tar ... Hvis f. eks. de bataljoner som er i ildlinjen, skrumper uvanlig hurtig inn fordi ikkesårede trekker seg tilbake sammen med sårede, og hvis enkelte avdelinger er blitt avskåret og tatt til fange, så vil feltherren ut fra dette erkjenne den situasjon hvori han og hans slag befinner seg. Jo lenger denne situasjon varer, og jo mer tilspisset den blir, desto vanskeligere blir det å få rettet det hele opp igjen, og desto hurtigere nærmer det øyeblikk seg da slaget må avblåses. Vi skal nu se litt nærmere på dette øyeblikk. Vi har allerede sagt det mer enn en gang at det for det meste er omfanget av de resterende reserver som er hovedgrunnen til den definitive avgjørelse. Den felthere som ser at hans motstander er over­ legen når det gjelder friske reserver, beslutter å trekke seg tilbake. Det er nettopp en særegenhet ved vår tids slag at de uhell og tap som finner sted i løpet av dem, kan gjenopprettes ved friske krefter. Dette fordi de nye slagordningene og den måte hvorpå troppene ledes i slaget, er slik at de kan settes inn overalt, og i enhver situasjon. Den feltherre som kampen går dårlig for, vil altså ikke gi opp så lenge han ennu har en viss overvekt av reserver å ta av. Men fra det tidspunkt av da hans reserver begynner å bli færre enn fiendens, må han anse avgjørelsen som falt. Og hva han nu gjør, er avhengig dels av de spesielle omstendigheter, dels av hans mot og utholdenhet. Det siste kan ofte lett utarte til et uklokt stivsinn. Hvorledes feltherren klarer å bedømme det gjensidige forhold mellom reservene riktig, er et spørsmål om dyktighet, og skal ikke behandles her. Vi beskjeftiger oss bare med resultatet slik det foreligger i og med hans avgjørelse ... Når feltherren forstår at tilbaketrekkingen bare vanskeliggjøres ved at han fortsetter slaget, og når reservene er skrumpet så meget inn at de ikke kan rette opp noe, må han finne seg i sin skjebne og foreta et ordnet tilbaketog. Derved kan han redde meget av det som ville ha gått tapt ved den flukt som sikkert var blitt resultatet hvis man hadde forsøkt å holde ut lenger. Natten setter vanligvis en stopper for ethvert slag. Det skal nemlig

103

meget spesielle betingelser til for at det skal være fordelaktig å kjem­ pe om natten. Og da natten dessuten er mer egnet for tilbaketrek­ king enn dagen, vil den som anser dette for uunngålig eller høyst sannsynlig, foretrekke å benytte natten til dette ... Som en avslutning skal vi dvele litt ved det punkt hvor mot og innsikt fører en kamp i feltherrens bryst. På den ene side finner vi hos feltherren hans stolthet som erobrer, hans ubøyelige vilje og en krampaktig motvilje mot å forlate en slag­ mark hvor hans ære vil bli liggende tilbake. På den annen side tilsier hans innsikt ham ikke å uttømme sine krefter helt, ikke å sette alt på spill, men å spare så meget krefter at han kan foreta et ordnet til­ baketog. Uansett hvor stor verdi man i krig tilskriver motet og standhaftigheten, og til tross for at den som ikke søker seieren med alle sine krefter heller ikke har store utsikter til å nå den, så finnes det dog et punkt utover hvilket det å fortsette bare er en fortvilet dumhet ...

TIENDE KAPITEL

Fortsettelse (Seierens virkning)

Man kan - alt efter hvilket standpunkt man inntar - forundre seg like mye over den overordentlige virkning som enkelte store slag har hatt, som over mangelen på virkning ved andre. Vi skal nu dvele en stund ved den virkning en stor seier kan ha. Vi kan her lett skille ut tre ting; den virkning seieren har på selve instrumentene, dvs. på feltherrene og deres hærer; dernest innvirkningen på de deltagende stater; og så den egentlige seier, dvs. de virkninger som denne seier har på resten av krigens forløp ... Vi har allerede sagt at en seiers størrelse ikke bare stiger i samme grad som omfanget av de beseirede stridskrefter, men i enda større grad. De moralske virkninger som resultatet av et stort slag har, er større hos den beseirede enn hos seierherren. Dette ikke bare fordi den beseirede har større fysiske tap, men fordi disse virker tilbake på de moralske, og derved gir en vekselvirkning som er med til å øke begge former for tap. På denne moralske virkning må man legge en særlig vekt. Den er nemlig omvendt proporsjonal hos de to parter: i samme grad som den undergraver den beseirede, øker den seier­ herrens krefter. Den har dog sin største virkning hos den beseirede, her er den nemlig den umiddelbare grunn til nye tap ... Man vil altså finne at den beseirede synker meget lenger ned under likevektspunktet enn seierherren stiger opp over dette. Når vi derfor taler om seierens virkning, så har vi hovedsakelig for øye de virkninger denne har på den beseirede hær. Og det er klart at denne virkning er større jo større omfanget av slaget har vært; og i forbindelse med selve ho­ vedslaget er den igjen meget større enn i noe underordnet slag. Ho­ vedslaget har hele sin tyngde i seg selv, dvs. det utkjempes for den seiers skyld som det skal resultere i, og som man nettopp ved dette slag søker å nå ved et største oppbud av anstrengelser. Alle krigsplanens tråder løper sammen i det ene: her på dette sted, og i denne 5. Om krigen

105

stund å overvinne fienden. Her samles alle fjerne håp og dunkle forestillinger om fremtiden, her trer skjebnen frem ... Den som ikke selv har befunnet seg i et slik stort slag som er i ferd med å tapes, vil ha vanskelig for å gjøre seg en levende, og altså riktig forestilling om dette ... La oss derfor dvele et øyeblikk ved dets bilde: Det første som i et slikt ulykkelig slag bemektiger seg innbilnings­ kraften - og man kan vel også si forstanden - er det at massene skrumper sammen, og tapet av terreng; derefter ødeleggelsen av den opprinnelige orden, dvs. at de to parter filtres inn i hverandre, og den fare som derved oppstår for tilbaketrekkingen. Så kommer selve til­ baketoget, som for det meste foregår om natten, eller som i hvert fall avvikles i løpet av natten. Og her må man - allerede fra første stund - la en mengde utmattede og forvillede bli tilbake; og dette er vel å merke ofte de tapreste, de som har kjempet lengst. Følelsen av å være beseiret, en følelse som på selve slagmarken bare hadde bemektiget seg de høyere offiserer, går nu gjenom alle grader, helt ned til de menige. Og denne følelse forsterkes bare av det avskyelige inntrykk av å måtte efterlate så mange tapre kamerater i fiendens hender - kamerater som nettopp først i slaget har avslørt sin verdi for oss. Denne følelse styrkes så ytterligere av en våknende mistro overfor ledelsen; enhver underordnet vil nemlig legge skylden for at hans anstrengelser har vært forgjeves over på ledelsen. Og denne følelse av å være beseiret er ikke blott en innbilning som man kan bli herre over; det er en åpenbar sannhet at fienden er oss overlegen. En sannhet som man nok kanskje også har ant tidligere, men som man i mangel av et reelt bevis har undertrykket ved å håpe på til­ fellet, eller ved at man har stolt på hellet og dristigheten. Nu har alt dette avslørt seg som utilstrekkelig, og sannheten står streng og bydende for oss. Alle disse inntrykk er imidlertid langt fra å være uttrykk for en panisk skrekk; dette er nemlig noe som aldri griper en hær som virke­ lig besitter den krigerske dyd, ja, noe slikt forekommer endog bare unntagelsesvis selv hos andre hærer. De over skildrede inntrykk opp­ står imidlertid selv hos de beste hærer, og selv om de her riktignok reduseres noe på grunn av lang krigserfaring, så mangler de heller ikke her helt i nederlagets første øyeblikk ... Hvor svekket er ikke en hær som befinner seg i denne tilstand, og hvor lite er ikke det håp at den i denne tilstand ved en ny anstren­ gelse skal kunne klare å ta igjen det tapte! Før slaget fantes det en

106

virkelig eller innbilt likevekt mellom partene; denne er nu gått tapt, og det må en ytre årsak til for å kunne gjenopprette den. Ja, enhver ny kraftanstrengelse uten hjelp fra et slikt nytt ytre støttepunkt vil bare føre til nye tap ... Og nu til de virkninger som går utover hæren, til folket og regje­ ringene. - Det er det plutselige sammenbrudd av spente forhåp­ ninger, en utslettelse av enhver selvfølelse. Og inn i det vakuum som er oppstått efter disse ødelagte følelser, strømmer så frykten med sin ekspansive kraft, og fullender lammelsen. De elektriske gnister som utgår fra et slikt tapt hovedslag, er i sannhet et nerveslag for den tapende part. Og uansett hvor forskjellig denne virkning kan være, så uteblir den aldri. I stedet for at enhver nu ilte støttende til for med sin virksomhet å bøte på ulykken, begynner man å frykte at ens støtte vil være forgjeves, og man stanser nølende opp der hvor man skulle ile til. Man lar armene synke motløst og gir seg skjebnen i vold . .. Et annet spørsmål er det om ikke tapet av et slikt hovedslag mu­ ligens kan vekke til live krefter som ellers ikke ville ha vist seg. Et slikt tilfelle er ikke utenkelig ...

TOLVTE KAPITEL

Strategiske midler til å kunne utnytte seieren

Den vanskelighet: om mulig å forberede en seier, er strategiens stille fortjeneste. Men den lønnes sjelden for dette. Klarer den imidlertid å utnytte en tilkjempet seier, så fremstår den med heder og berøm­ melse. Hvilke spesielle mål et slag kan ha, og hvorledes dets betydning er i den større krigssammenheng, er noe som skal beskjeftige oss senere. Men uansett hvorledes disse forhold er, er det slik at en seier ikke kan ha noen stor virkning hvis man ikke også forfølger fienden ... Dette er en nødvendig oppgave utover det å beseire ham i selve slaget. Vi vil nu se litt på denne oppgaven. Det å forfølge fienden begynner i samme øyeblikk som denne opp­ gir slaget, og forlater sin plass. Selv om seieren i dette øyeblikk er uomtvistelig, så er den dog liten og svak, og den ville ikke innebære noen positive fordeler hvis den ikke ble styrket og gjort fullstendig ved at man neste dag forfulgte fienden. Det er da, som vi tidligere har sagt, at de fleste troféer blir høstet, og at seieren virkelig får omfang. Vil vil nu først si litt om denne forfølgelse. Fordi de operasjoner som går umiddelbart forut for et slag for det meste er preget av hastverk, kommer vanligvis begge parter til slaget med svekkede korporlige krefter. De anstrengelser som det koster å komme gjennom et langt slag, fullender denne utmattelse. Dertil kom­ mer at den seirende part befinner seg i nesten like så kaotiske til­ stander, og hans slagformasjoner er like så opprevet som den beseiredes. Han har altså også behov for å ordne seg; samle de som er blitt spredt, forsyne dem med ammunisjon som har skutt seg tomme. Alle disse omstendigheter gjør at også seierherren befinner seg i en tilstand av krise. Hvis nu den fiendtlige styrke som er blitt slått, bare er en underordnet avdeling, og som derfor kan vente be­ tydelige forsterkninger, så befinner seierherren seg i den situasjon at han lett kan komme til å miste sin seier igjen. Et slikt forhold som

108

dette vil sette en stopper for - eller i det minste legge sterke bånd på - enhver forfølgelse. Men selv i det tilfelle at man ikke behøver å frykte at den slagne fiende vil få noen betydelige forsterkninger, så representerer dog de ovennevnte omstendigheter hvori seierherren befinner seg en svekkelse av hans evne til å kunne oppta en forføl­ gelse. Han behøver riktignok ikke å frykte for at seieren skal bli revet ut av hans hender, men han kan bli innviklet i slag som har en skade­ lig virkning, og som derfor kan svekke de fordeler han hittil har opp­ nådd. Dessuten gjør nu menneskets sanselige behov seg gjeldende med full tyngde for feltherrens vilje. Alle de tusen som står under hans kommando, har behov for å hvile og styrke seg; og for en tid å slippe arbeid og fare. Det er bare noe få - og disse må betraktes som unn­ tagelser - som ser og føler ut over øyeblikket. Det er bare i disse få at motet ennu driver sitt frie spill, slik at de også tenker på å kunne oppnå resultater som i et slikt øyeblikk bare synes å være en for­ skjønnelse av seieren, eller en triumfens luksus. Alle de andre har imidlertid deres stemme i feltherrens råd. Gjennom hele hierarkiet av ledere klatrer det sanselige menneskes interesser inn i feltherrens hjerte. Og han er selv svekket ved sin åndelige og korporlige an­ strengelse. Disse menneskelige grunner bevirker derfor ofte at det skjer mindre enn det burde, og at det som eventuelt overhodet skjer, helt og holdent skjer på grunn av feltherrens ærgjerrighet, energi og hardhet... Enhver hærfører som er blitt slått, vil naturligvis i kortere eller lengre avstand bak seg ha et punkt som det ligger ham meget på hjerte å nå frem til. Grunnene til dette kan være mange; det kan være at hans videre tilbaketog vil utsettes for stor fare hvis han ikke når dette punkt før fienden; og det kan være et punkt hvor den slagne hær venter nye forsterkninger eller bedre forsvarsmuligheter. Hvis nu også seierherren begynner å marsjere mot det samme punkt ad en annen vei, er det klart at dette virker intensiverende inn på den beseiredes tilbaketog, og at det følgelig kan forvandle dette til hastverk, ja til flukt. For den beseirede er det bare tre måter å motvirke noe slikt på. For det første kan han gå mot fienden på nytt for om mulig ved et uventet angrep å tilkjempe seg de muligheter for en heldig utgang som hans nuværende situasjon ikke byr ham. Dette forutsetter åpenbart en meget foretaksom og dristig feltherre, samt en fortreffelig hær, som, enskjønt den nok er beseiret, dog ikke befinner seg i et fullstendig nederlag. Men dette er noe man sjelden kan vente av den beseirede.

109

Det annet han kan gjøre, er å forsere tilbaketoget. Men dette er jo nettopp hva seierherren ønsker. Det fører nemlig lett til en alt for stor anstrengelse for troppene, slik at det vil oppstå store tap på grunn av en voksende skare av efternølere, samt ødelagte kanoner og kjøre­ tøyer. En tredje mulighet er at han viker unna for derved å unngå å bli avskåret; og for å kunne marsjere i ro og mak i stor avstand fra fienden. Denne utvei er den verste av dem alle; og den kan sammen­ lignes med en betalingsudyktig skyldner som låner enda mer, og derved bare øker sin forlegenhet. Nu finnes det riktignok tilfelle hvor denne utvei er tilrådelig, og andre hvor den endog er den eneste mulige; ja det finnes også tilfelle hvor en slik utvei har vært vellykket. Men i alminnelighet er det slik at de fleste ikke tyr til denne utvei med den klare overbevisning derved sikrere å kunne nå sitt mål; nei, de fleste slår inn på denne vei av en annen, høyst utillatelig grunn. Og denne grunn er angsten for på nytt å komme i håndgemeng med fienden. Men ve den feltherre som tenker slik. Uansett hva hærens moralske kraft har måttet gjennomgå, og hvor riktig feltherrens be­ kymringer er for at han ved et nytt sammenstøt med fienden vil være underlegen, så blir denne vanskelige situasjon bare verre ved at man engstelig søker å unngå ethvert sammenstøt ... Det er nettopp ved nye små trefninger som ledes med stor omhu og forsiktighet - og hvor den beseirede har bistand fra terrenget fordi han nu er forsvarer at hæren kan vinne sin moralske styrke tilbake. Det er utrolig hvilken velgjørende virkning et slikt lite, men godt resultat kan ha. Men hos de fleste ledere skal det en viss overvinnelse til for å forsøke seg på slikt; den annen utvei, nemlig å bøye unna vil i øyeblikket synes så mye lettere at man for det meste foretrekker den. Imidlertid er det nettopp også dette som best passer seierherrens hensikter, og det ender derfor ofte med den beseiredes totale under­ gang. Vi skylder da å gjøre oppmerksom på at det her er tale om hele hærer, og ikke om enkelte mindre avdelinger som er blitt avskåret, og som søker å slå seg igjennom til hovedstyrken ... En slik forfølgelse som vi her har talt om, svekker riktignok også den seierrike forfølger. Og den er ikke tilrådelig hvis den fiendtlige hær kan vente forsterkninger, eller hvis den står under kommando av en fremragende feltherre, eller hvis den ikke allerede er sterkt ødelagt. Men der hvor man kan tillate seg en slik forfølgelse, virker den som en ubønnhørlig maskin. Den slagne hær taper så uforholds­ messig meget ved syke og utmattede; dens moral ødelegges og ned110

brytes til den grad av den stadige frykt for å gå helt til grunne at det tilslutt ikke mer kan bli tale om noen ordentlig motstand. For hver dag faller - og uten et sverdslag - tusenvis av fanger i seierherrens hender. I en tid så rik på lykke behøver seierherren ikke å være redd for å dele opp sin armé for derved å kunne trekke så meget som mulig med i det skred som nu er løsnet; det vil si for å avskjære enkelte avdelinger, innta uforberedte festninger, besette større byer og lignende. Han kan tillate seg alt inntil det inntrer en ny tingens tilstand, og jo mer han tillater seg, desto senere vil denne inntre ...

Sjette bok

Forsvar

FØRSTE KAPITEL

Angrep og forsvar

1. Begrepet forsvar

Hva ligger det altså i begrepet forsvar? At man avverger er fremstøt. Og hva er da dets kjennetegn? At man avventer dette fremstøt. Det er ved dette kjennetegn at en handling blir en forsvarshandling; og det er i kraft av dette kjennetegn at vi i krig kan skjelne mellom forsvar og angrep. Nu vil imidlertid et absolutt forsvar stride mot krigens begrep fordi det da bare ville være den ene part som førte krig. Der­ for kan forsvar bare være relativt... En trefning må sies å være for­ svar hvis vi har avventet fiendens storm; et slag hvis vi først har av­ ventet angrepet, dvs. fiendens tilsynekomst foran våre stillinger; et felttog hvis vi venter til fienden er kommet inn på vårt krigsområde. I alle disse tilfelle er det det totale begrep som er kjennetegnet ved at vi avventer og avverger. Og det vil da ikke oppstå noen motset­ ning til krigens begrep fordi vår avventende holdning bare kan komme av at vi anser det som en fordel å vente på et angrep mot våre stillinger. Men for at det virkelig skal bli krig ut av dette, må vi gi tilbake de slag fienden tildeler oss. Og i en forsvarskrig kan en slik angrepshandling skje under tittel av forsvar, det vil da si at de offensiver som vi må betjene oss av faller innefor rammen av våre stillinger, og vårt krigsområde. Man kan altså i et felttog som føres som forsvar, kjempe som i et angrep; likeledes kan man i et slag som bare skal tjene forsvaret, bruke sine divisjoner som ved et angrep; og endelig er det helt på sin plass i en enkelt oppstilling som skal av­ verge fiendens storm å sende noen offensive kuler mot ham. En for­ svarskrig er derfor ikke en naturgitt beskyttelse, men en beskyttelse som vi skaffer oss ved hjelp av dyktige operasjoner.

115

2. Forsvarets jordeier

Hva er målet med forsvar? Å opprettholde. Det er lettere å holde på noe man har enn å skaffe seg noe nytt. Hvis vi forutsetter at midlene ellers er like, så følger det herav at forsvar er lettere enn angrep. Men hvorfor er det lettere å opprettholde eller bevare? Fordi all den tid som i krig forblir ubenyttet vil veie til fordel for forsvareren. Han høster altså også der hvor han ikke har sådd. Hver gang som man ut fra et galt synspunkt, eller ut fra frykt eller treghet unnlater å an­ gripe, kommer dette forsvareren til gode ... At det i alminnelighet er slik at forsvar er lettere enn angrep, har vi allerede bemerket. Nu er det imidlertid slik at forsvaret har et negativt mål, nemlig å opprettholde, mens angrepet har et positivt mål, nemlig å erobre. Dette siste øker derfor de egne krigsmidler, mens noe slikt ikke er tilfelle for forsvarets vedkommende. Ut fra dette må man - hvis man vil uttrykke seg bestemt - si: den form for krigføring man betjener seg av for å forsvare seg, er i og for seg ster­ kere en den som anvendes ved angrep. Og det er dette resultat vi har villet frem til; for selv om det både ligger i sakens natur og ellers på tusen forskjellige måter bekreftes av historien, er det dog stikk i strid med den herskende mening. Noe som i og for seg bare er et bevis på hvorledes begrepene kan forvirres av overfladiske skribenter. Hvis forsvar er en sterkere form for krigføring, men samtidig bare kan ha et negativt mål, så følger det av seg selv at man bare må an­ vende denne form så lenge som det er nødvendig på grunn av ens svakhet. Og at man forlater den straks man er sterk nok til å sette seg et positivt mål. Blir man nu ved hjelp av denne form for krig­ føring seierherre, resulterer dette vanligvis i at ens krefter styrkes; og krigens naturlige gang blir derfor at man begynner med forsvar og slutter med å angripe. Å la forsvar være det endelige krigsmål er følgelig Uke meget i strid med krigens begrep som det å kreve at for­ svar skal bety absolutt passivitet. Med andre ord: en krig hvor man bare bruker sine seire som forsvar og ikke som grunnlag for fremstøt, er like så meningsløs som et slag hvor hovedregelen var absolutt forsvar, dvs. passivitet ... Efter at vi nu har fastlagt den sanne betydning av begrepet forsvar, og efter at vi har angitt grensene for forsvaret, så vender vi på nytt tilbake til vår påstand om at forsvar er den sterkeste form for krig­ føring. Ut fra en nærmere betraktning og sammenligning av angrep og

116

forsvar vil denne påstand fremstå som fullstendig klar; og vi vil nu bare vise hvilken motsetning den motsatte påstand vil måtte resultere i, både overfor seg selv og erfaringen. Hvis angrep var den sterkeste form for krigføring, så ville det jo aldri være noen grunn til å benytte seg av forsvar, dette så meget mer som forsvar jo også bare har et negativt mål. Enhver ville følgelig angripe, og forsvar ville være en umulighet. Omvendt er det meget naturlig at man vil gi store ofre for å nå det største mål. Den som tror seg bare å være sterk nok til å betjene seg av den svakere form for krigføring, må også satse på det største mål. Den som setter seg det minste mål, han kan bare gjøre dette for å dra fordel av den sterkere form for krigføring. Hvis man ser på erfaringen, ville det vel være noe uhørt at man hvis man hadde to krigsområder - brukte den svakeste hæren til angrep, mens den sterkeste ble anvendt til forsvaret. Når det alltid og overalt har vært omvendt, så beviser dette at feltherrene - som alltid har en forkjærlighet for angrep - har ansett forsvar for å være den sterkeste form for krigføring ...

ANNET KAPITEL

Hvorledes angrep og forsvar forholder seg til hverandre i taktikken

Først må vi skaffe oss en oversikt over de omstendigheter som be­ tinger at et slag resulterer i en seier. Det kan her ikke være tale om hærens overlegenhet og tapperhet, dens øvelse eller andre egenskaper. Disse ting er nemlig avhengig av faktorer som ligger utenfor det område av krigskunsten som vi nu beskjeftiger oss med. Og dessuten er de av samme effektivitet såvel i angrep som i forsvar. Heller ikke kan en generell tallmessig over­ legenhet her være av betydning. Dette fordi troppenes størrelse er noe allerede gitt, og ikke avhengig av feltherrens forgodtbefinnende. Og dessuten er dette ting som ikke har et spesifikt forhold til enten an­ grep eller til forsvar. Det synes oss derfor bare å gjenstå tre ting som kan være av avgjørende betydning, nemlig: overraskelse, det at man kan angripe fra flere sider og det at man har fordel av terrenget. Overraskelsesmomentet er viktig, for det betyr at man på et spesielt punkt stiller flere tropper mot fienden enn han hadde ventet. Den tallmessige overlegenhet som man dermed oppnår, er meget forskjel­ lig fra den generelle, og den er det mest virksomme prinsipp i hele krigskunsten. - At det å ha fordel av terrenget bidrar til seieren, er i og for seg forståelig nok, og det er bare det ene å bemerke at det her ikke bare er tale om de hindringer som fienden møter ved sin frem­ rykking, som f.eks. steile dalfører, høye fjell, sumpige bekker osv. Men det dreier seg også om den fordel terrenget gir for så vidt som vi kan bruke det til å skjule vår oppstilling. Selv om et forholdsvis ukomplisert terreng kan man si at det yder en hjelp for den som kjenner det. At man kan angripe fra flere sider, er noe som innbefat­ ter alle taktiske bevegelser, og dets betydning grunner seg på at man dels øker effekten av ildgivningen, dels på fiendens frykt for å bli avskåret . .. Den angripende har egentlig bare den fordel at han er den angri-

118

pende, mens forsvareren i løpet av slaget er i stand til uavlatelig å overraske ved såvel styrken som formen av sine utfall. Angriperen har riktignok en større mulighet til å omringe og av­ skjære enn forsvareren har; dette fordi denne har forskanset seg, mens angriperen er i bevegelse mot denne forskansning. Men en slik omringelse kan bare skje av hele styrken. Og i løpet av selve slaget er det lettere for forsvarerens forskjellige avdelinger å angripe fra forskjellige sider. Dette fordi han er mer i stand til å overraske ved formen og styrken av sine utfall. At det er forsvareren som nyder godt av terrenget, er i og for seg klart. Hva angår det at forsvareren har en viss overlegenhet på grunn av at han kan overraske ved formen og styrken av sine utfall, så er det slik å forstå: angriperen rykker frem langs veier og stier hvor det ikke er særlig vanskelig å iaktta ham, forsvareren holder seg der­ imot i dekning og forblir skjult for angriperen helt til det avgjørende øyeblikk ... Til denne dato har man ikke klart å frigjøre seg fra de gamle fore­ stillinger om at et slag som man selv ikke planlegger, alt er et halv­ veis tapt slag. Og dette til tross for de uendelig store fordeler det innebærer at man i et slikt tilfelle da selv - og i god tid før selve slaget - kan søke seg ut et terreng for sin stilling som man er helt fortrolig med. Og også det at den som forskanser seg i et slikt ter­ reng i langt større grad har muligheter for å overraske sin motstan­ der ... Skulle det imidlertid lykkes angriperen å utpønske et nytt stort hjelpemiddel, så må selvsagt også forsvaret endre sin fremgangsmåte. Men forsvaret kan alltid være sikker på å få hjelp av terrenget; og eftersom terrenget og landskapet nu mer enn noensinne er bestem­ mende for utformningen av et slag, kan forsvareren alltid være sik­ ker på at han vil ha en naturlig overlegenhet på sin side.

TREDJE KAPITEL

Hvorledes angrep og forsvar forholder seg til hverandre i strategien

Vi spør igjen først efter de omstendigheter som garanterer at strate­ gien ender med et heldig resultat. Som vi tidligere har påpekt, faller en eventuell seier ikke inn under strategien. At strategien har et heldig resultat, er betinget av at den på den ene side har klart å forberede en taktisk seier; og jo bedre strategiens resultat er, desto større er sjansene for en taktisk seier. På den annen side er et heldig strategisk resultat betinget av at man klarer å utnytte riktig en tilkjempet seier. Jo flere konsekvenser strategien kan presse ut av et vunnet slag, desto mer storartet blir dens resultat... Angriperen har såvel i strategien som i taktikken den fordel som det innebærer å være den overfallende; forsvareren har fordelen av terrenget. Nu er det det å bemerke til overfall at det er et meget mer virksomt prinsipp i strategien enn i taktikken. Når det gjelder den taktiske gjennomføring, så kan man sjelden klare å drive et overfall så langt at det resulterer i en stor seier. I strategien hender det der­ imot ofte at et overfall kan avgjøre hele krigen. Her må det imidler­ tid bemerkes at bruken av dette middel forutsetter store, avgjørende og sjeldne feil hos motstanderen; det kan derfor ikke veie så tungt på vektskålen for teorien til angrepets fordel. Den overraskelse av motstanderen som ligger i at man på visse punkter stiller opp større styrker enn ventet, har meget til felles med den analoge fremgangsmåte i taktikken. Hvis forsvareren er nødt til å fordele sine krefter på flere formodede angrepspunkter innenfor sitt krigsområde, gir dette åpenbart angriperen den fordel at han med full styrke kan kaste seg over bare ett av disse ... Angrep i flanken og ryggen forandrer i høy grad karakter om det dreier seg om taktikken eller om strategien. Her utgjøres jo flanken og ryggen av selve krigsområdets utstrekning. Derfor 120

1. faller den forøkte ildkraft her bort; man kan jo ikke skyte fra den ene ende av krigsområdet til den andre. 2. er frykten for at man ikke skal kunne trekke seg tilbake her ikke i samme grad til stede. 3. blir det i strategien på grunn av at den vurderer det hele i et større område - de indre, dvs. de korte linjers betydning ster­ kere fremhevet. Dette danner en motvekt mot angrep fra flere sider. 4. oppstår det her et nytt prinsipp i og med at forbindelseslinjene blir mer ømfintlige, dvs. den virkning som et eventuelt brudd på disse ville ha. Fordi man i strategien tenker ut fra større områder, ligger det her i sakens natur at det å omringe, dvs. angrep fra flere kanter samtidig, bare er mulig for den som har initiativet, dvs. angriperen. Og fordi forsvareren strategisk sett ikke har samme mulighet til å oppstille sine styrker tilstrekkelig i dybden, eller til å holde dem tilstrekkelig skjult, så kan han ikke her - slik som i taktikken - i handlingens løp selv omringe den omringende angriper. Men hva nytte har angriperen av at det er lett å omringe forsvareren, når det ikke er forbundet med noen fordeler? Et angrep som tar sikte på å omringe, ville i strategien kunne oppstilles som et virksomt prinsipp til å oppnå seier hvis det ikke var for den betydning forbindelseslinjene har. Nu er denne fak­ tor ikke særlig stor i begynnelsen, når angriper og forsvarer står over­ for hverandre i en enkelt stilling; den blir først stor når den angri­ pende litt efter litt setter seg fast i fiendeland, og derved selv blir forsvarer av sine posisjoner. Denne nye forsvarers forbindelseslinjer blir nu et ømt punkt, som den opprinnelige forsvarer kan dra nytte av ved at han angriper dem. Men slike angrep er bare mulig når det foreligger kompliserte forsvarsforhold. Man forstår derfor at det i alminnelighet ikke er mulig å regne med den overlegenhet som slike angrepsmuligheter gir. I og med at den angripende armé begynner felttoget, må den for­ late eget område, og blir derved svekket, dvs. den legger festninger og depoter av alle slag bak seg. Jo større det operasjonsområde er som den har utsett seg, desto mer svekkes den. Dels ved selve marsjen, og dels ved at den må efterlate besettelsestropper. Den armé som skal forsvare seg, blir imidlertid stående i nær kontakt med alt dette, dvs. den nyter godt av sine festninger, den svekkes ikke av noe, den er nærmere alle sine hjelpekilder.

121

Bistand fra folket er også et viktig prinsipp selv om det ikke alltid finner sted; det kan nemlig tenkes forsvarsfelttog som foregår på fiendens territorium. Men dette prinsipp fremgår dog av selve forsvarsbegrepet, og det er virksomt i de aller fleste tilfeller. Med dette prinsipp menes fortrinnsvis - men ikke utelukkende - støtte fra landog hjemmevern. Men det hører også med til dette at all friksjon blir mindre, og at alle hjelpekilder er lettere tilgjengelig ... Vi må tenke oss at de store moralske krefter som undertiden gjennomtrenger krigen som et eget gjærstoff, og som feltherren derfor kan bruke som en forsterkning av sine krefter, finnes likeså vel hos for­ svarer som hos angriper. De moralske faktorer som særlig gjør seg gjeldende i forbindelse med angrep, som f.eks. forvirring og skrekk hos fienden, oppstår imidlertid først efter at det avgjørende slag er falt. De bidrar derfor sjelden til å bestemme dets retning. Hermed mener vi tilstrekkelig å ha belyst vår påstand: at forsvar er en sterkere form for krigføring enn angrep. Det gjenstår bare å nevne en liten, til nu lite påaktet faktor, nemlig det mot eller den følelse av overlegenhet som bevisstheten om å være den angripende gir en hær. Dette er i og for seg sant, men denne følelse går fort un­ der i den mer alminnelige og sterkere følelse som en hær bygger seg opp på grunnlag av sine seire og nederlag, sin leders talent eller udyktighet.

FJERDE KAPITEL

Angrepets konsentrisitet og forsvarets eksentrisitet

Vi må såvel i taktikken som i strategien tenke oss at forsvareren er avventende, dvs. i posisjon; og at angriperen er i bevegelse, og at denne bevegelse er rettet mot forsvarerens posisjon. Herav følger med nødvendighet at enhver direkte konfrontasjon er avhengig av angri­ perens forgodtbefinnende. Det vil si at den er avhengig av hvor lenge hans bevegelse varer. Denne frihet i angrepet, dvs. at det kan være konsentrisk eller ikke, alt efter som dette er fordelaktig eller ikke, vil i alminnelighet måtte tilskrives det som en fordel. Nu er det imidlertid slik at man nok alltid har denne mulighet i taktikken, men den er slett ikke alltid til stede i strategien. Dette fordi flankenes endepunk­ ter nesten aldri er helt sikret i taktikken, mens de svært ofte er det i strategien, f.eks. ved at forsvarslinjen strekker seg fra hav til hav, eller fra et nøytralt område til et annet. I et slikt tilfelle kan angrepet ikke føres konsentrisk, og dets valgmuligheter er begrenset ... Også forsvaret kan nyttiggjøre seg bevegelsesprinsippet. Dets be­ vegelse vil riktignok alltid måtte begynne noe senere enn angriperens, men alltid tidsnok til å kunne løsne den lammende passivitets lenker. Og denne forsvarets bevegelse vil være en stor fordel på grunn av den større mulighet til å samle kreftene. Den vil derfor være meget mer avgjørende og bidra mer til seier enn hva angrepets konsentriske mu­ lighet gjør ...

FEMTE KAPITEL

Karakteren av det strategiske forsvar

Vi har allerede tidligere sagt hva forsvar i sin alminnelighet er: en sterk form for krigføring, i kraft av hvilken man kan tilkjempe seg en seier. Ut fra den overvekt man derved har skaffet seg, kan man så gå over til å angripe, dvs. gå over til krigens positive mål. Selv om hensikten med krigen bare skulle være å opprettholde status quo, vil det at man bare tilbakeviser et fremstøt stride mot krigens begrep. Det å føre krig er nemlig uimotsigelig noe mer enn bare å avfinne seg med det som skjer ... Vi vil derfor bli stående ved at overgangen til selv å foreta et motangrep er en tendens som ligger i selve forsvaret. Det må derfor tenkes som en vesentlig bestanddel av dette ... En hurtig og kraftig overgang til angrep - dette blinkende gjengjeldelsens sverd - er det mest strålende punkt i forsvaret. Den som ikke straks tenker på dette punkt, eller rettere den som ikke opptar det i sitt forsvarsbegrep, han vil aldri forstå forsvarets overlegenhet. Og han vil alltid i forbindelse med et angrep bare tenke på at man ødelegger eller erverver seg fiendens midler ... Videre er det en grov forveksling når man ved angrep alltid forstår det samme som overfall, og da følgelig ved forsvar ikke kan tenke seg noe annet enn rot og forvirring. Riktignok bestemmer erobreren seg for krig lenge før den harm­ løse forsvarer, og hvis han så også klarer å holde sine forberedelser tilstrekkelig skjult, så kan han vel også overraske denne. Men dette er noe som i og for seg er fremmed for selve krigen, og slik skulle det ikke være. Krigen er i høyere grad til stede for forsvareren enn for erobreren; det er nemlig først i og med dennes innmarsj at for­ svaret blir nødvendig, og med det krigen. Erobreren er alltid freds­ elskende (noe Bonaparte også stadig forsikret at han var), han mar­ sjerer nemlig gjeme uten kamp inn i vårt land. Men for at han ikke skal kunne gjøre dette, må vi ville krigen; og altså også forberede den. 124

Med andre ord: det er nettopp de svake, de som alltid bare er henvist til å forsvare seg, som alltid må være rustet for ikke å bli overfalt. Det er slik krigskunsten vil det... Når vi altså forestiller oss forsvaret slik det skulle være, ser vi for oss en dyktig hær, en best mulig forberedelse av midlene, en felt­ herre som ikke i angst og uvisshet venter på fienden, men med fri vilje og i en rolig åndsnærværelse. Og endelig festninger som ikke er redd for noen beleiring, samt et folk som ikke frykter fienden mer enn han frykter dem. Hvis alle disse faktorer er tilstede, så vil for­ svareren ikke lenger være dårligere stillet enn angriperen. Og an­ grepet vil ikke være så lett og ufeilbart som det kan synes for dem som ved angrep bare tenker på mot, viljekraft og bevegelse, mens de med forsvar ikke kan forestille seg noe annet enn avmakt og lam­ melse.

SYVENDE KAPITEL

Vekselvirkningen mellom angrep og forsvar

. .. Når vi filosofisk tenker oss hvorledes krigen oppstår, må vi si at den ifølge sitt begrep ikke begynner med angrepet; dette tar nemlig ikke umiddelbart sikte på kamp, men på erobring. Krigen oppstår derimot i og med forsvaret fordi dette har kamp som sitt umiddelbare mål; det å sette seg til motverge og det å kjempe er åpenbart ett og det samme. Forsvaret er bare rettet mot angrepet, og forutsetter altså nødvendigvis dette. Angrepet er derimot ikke rettet mot forsvaret, men mot noe annet, nemlig erobringen, og forutsetter bare denne. Det ligger derfor i sakens natur at den som først setter krigen i gang - det vil si den som først tenker seg at krigen er mellom to parter også er den som oppstiller de første lover for krigen; og det er for­ svareren. Det er her ikke tale om et spesielt, men om et allment, abstrakt tilfelle som teorien tenker seg. Vi vet nu hvor vi skal søke det faste punkt utenfor vekselvirkningen mellom angrep og forsvar, nemlig i forsvaret. Er det anførte riktig, må det innebære bestemte grunner for hvor­ ledes forsvareren skal forholde seg; også når han intet vet om hva angriperen vil gjøre. Og disse grunner må også bestemme hvorledes kampmidlene skal disponeres. Omvendt vil det ikke for angriperen finnes bestemte grunner for hvorledes han skal forholde seg, eller for hvorledes han skal disponere sine kampmidler, så lenge han ikke kjenner sin motstander. Han vil egentlig ikke kunne gjøre noe annet enn bare å medbringe sine kampmidler. Og slik er det også i virkelig­ heten. En ting er å ha kampmidler, noe helt annet er det å bruke dem. Og den angriper som medfører kampmidler i den faste hen­ sikt også å bruke dem, og som tar et land i besittelse ved hjelp av sin armé i stedet for ved sendebud og proklamasjoner, han utfører ennu ikke noen egentlig positiv krigersk handling. Den forsvarer derimot som ikke bare samler sine kampmidler, men som også dis126

ponerer dem slik som han vil bruke dem i kampen, han utfører en handling som stemmer bedre med krigens begrep. Et annet spørsmål er nu: hvilke er de grunner som er bestemmende for forsvaret før vi i det hele tatt vet noe om angrepet? Det er åpen­ bart fremrykkingen for å ta noe i besittelse; dette ligger nemlig egent­ lig utenfor krigens begrep, men er ikke desto mindre et holdepunkt for de første forholdsregler i hele den krigerske handling. Det er denne fremrykking som forsvaret skal stoppe; den må altså tenkes rettet mot landet, og derved oppstår de første, allmenne bestemmelser for forsvaret. Når disse først er fastlagte, må angrepet rette seg mot disse; og ut fra opplysninger om de midler som angrepet vil bli ført med, gir det seg så nye bestemmelser for forsvaret. Og derved er det kommet i gang en vekselvirkning som teorien kan forfølge med sin undersøkelse så lenge den finner at det gir resultater som er verdt å ta hensyn til. Denne lille analyse var nødvendig for å gi klarhet og pålitelighet til våre kommende betraktninger. Og den er ikke oppstilt med tanke på å tjene en fremtidig feltherre, men for den hærskare av teoretikere som inntil nu har tatt denne sak altfor lett.

ÅTTENDE KAPITEL

Former for motstand

Forsvar vil si at man setter seg til motverge, og dette medfører igjen at man er avventende. For oss er det at man er avventende det vesent­ ligste kjennetegn på - og tillike den største fordel ved - forsvaret. Men eftersom forsvar i krig ikke er ren passivitet, kan denne av­ ventende holdning heller ikke være absolutt, men bare relativ. Objek­ tet for denne avventende holdning er ut fra rommets aspekt: landet, krigsområdet eller den enkelte stilling; ut fra tidens aspekt er det: krigen, felttoget eller det enkelte slag ... Et forsvar av landet avventer altså et angrep på landet, et forsvar av et krigsområde avventer et angrep på dette, og et forsvar av den enkelte stilling avventer et angrep på denne. Efter dette øyeblikk vil en positiv, og det vil si mer angrepsmessig betont virksomhet ikke stride mot forsvarets begrep; dette fordi det vesentligste kjennetegn og den største fordel ved dette, nemlig den avventede holdning - har funnet sted ... Forsvar består altså av to heterogene deler: det å avvente og det å handle. På grunn av at vi her har sett den første av disse i relasjon til en bestemt gjenstand, og altså latt den gå forut for handlingen, har vi muliggjort at disse to deler kan forenes til en helhet. En forsvarshandling, og da særlig en mer omfattende en, som f.eks. et felt­ tog eller en hel krig, vil ikke rent tidsmessig bestå av to halvdeler, en hvor man bare handler, og en hvor man bare er avventende. Nei, den vil bestå av en veksling mellom disse to tilstander, men dog slik at den avventende holdning går som en fortløpende tråd gjennom hele forsvarshandlingen. Når vi tillegger den avventende holdning en så stor viktighet, er det bare fordi sakens natur krever dette. Den har riktignok ikke hittil i de forskjellige teorier blitt fremhevet som et selvstendig begrep, men i det praktiske liv har den avventende holdning - om enn ofte ube-

128

visst - stadig tjent som ledetråd. Og den er en grunnbestanddel av den krigerske handling ... Vi vil nu forsøke å stadfeste våre forestillinger ut fra ett enkelt objekt, ... og forsvaret av et krigsområde vil være det objekt hvor det er lettest å gjøre dette. Vi har sagt: det å avvente og det å handle - dette siste vil da si at man gjengjelder et angrep, det er altså en reaksjon - begge er helt vesentlige deler av forsvaret. Uten det første ville det nemlig ikke være forsvar, og uten det annet ville det ikke være krig. Det er dette synspunkt som tidligere har ledet oss til forestillingen om at forsvar er den beste form for krigføring når det gjelder med sikkerhet å kunne beseire en motstander. Denne forestilling må vi absolutt fast­ holde, dels fordi den er den siste instans som beskytter mot det absur­ de, dels fordi den - hvis den er levende og virksom hos oss - styrker selve forsvaret. Hvis man nu i den annen nødvendige bestanddel av forsvaret, altså i angrepet, reaksjonen, vil gjøre en distinksjon mellom det som man på den ene side anser som en nødvendig del, som f.eks. forsvaret av landet, krigsområdet og den enkelte stilling i den grad disse krever dette; mens man på den annen side ville mene at muligheten til å ut­ vide reaksjonen til også å omfatte det virkelige strategiske angrep var noe fremmed og likegyldig for forsvaret, så ville dette være helt imot vår forestillingsmåte. Vi kan derfor ikke anse en slik distinksjon for vesentlig, og vi må derfor holde fast ved at det til grunn for ethvert forsvar må ligge en idé om gjengjeldelse. Uansett hvor stor skade man i et heldig tilfelle kan klare å tilføye sin motstander ved den første form for reaksjon, vil det allikevel ikke gi en behørig likevekt i det dynamiske forhold mellom angrep og forsvar. Vi sier altså: forsvar er den beste form for krigføring for å kunne beseire motstanderen; og vi overlater det til omstendighetene å be­ stemme om man for å oppnå denne seier må gå utover de objekter som forsvaret først gjaldt. Men eftersom forsvaret alltid er bundet til begrepet en avventende holdning, så kan målet: å beseire fienden, bare betinget være til stede; og da betinget av at fienden angriper. Hvis dette ikke skjer, er det innlysende at forsvaret må nøye seg med å vedlikeholde de områder det har. Og dette er det mål det har så lenge det er i en avventende situasjon. Det vil si det er dets mest nærliggende mål, og bare for så vidt som det nøyer seg med dette kan det senere nå til fordelene ved å være den sterkeste krigsform. 129

Tenker vi oss nu at en hær og dens krigsområde er bestemt til for­ svar, så kan følgende skje: 1. Hæren angriper fienden straks denne er trengt inn i dens krigs­ område. 2. Hæren inntar en stilling nær grensen, og venter så til fienden kommer, for så selv å angripe fienden først. Her er det åpenbart tale om en mer passiv adferd enn i det første tilfelle. Og mens slaget her var helt sikkert, er det nu mindre sikkert; det kan nemlig tenkes at fiendens beslutning ikke går så langt som til et virkelig angrep. Fordelen ved å være avventende er altså større. 3.1 det tilfelle da hæren har tatt stilling nær grensen venter den ikke bare til at fienden bestemmer seg for angrep, dvs. kommer til syne foran stillingen, men også helt til det egentlige angrep finner sted. I et slikt tilfelle vil man altså ha å gjøre med et virke­ lig forsvarsslag; men som ikke desto mindre - slik vi tidligere har sagt - kan inneholde offensive bevegelser. Også her vil fien­ dens beslutning settes på prøve; det er nemlig mange som har rykket frem til angrep, men som i siste øyeblikk har avstått fra det fordi de fant motstanderens stilling for god. 4. Hæren henlegger sin motstand til det indre av landet. Formålet med et slikt tilbaketog er at fienden skal svekkes på grunn av sin videre fremrykking. Og at han derfor enten selv må oppgi sin videre fremmarsj, eller også at han ikke skal være i stand til å overvinne den motstand som vi til slutt yter. Enklest og tydeligst kommer dette tilfelle til uttrykk når for­ svareren kan efterlate en eller to festninger som angriperen er nødt til å beleire og innta. Det er da klart at hans stridskraft derved vil svekkes, og at forsvareren gis anledning til å an­ gripe den på et tidspunkt da han vil være den overlegne. Men selv i de tilfelle hvor det ikke finnes slike festninger, kan en tilbaketrekning til det indre av landet allikevel litt efter litt skaffe forsvareren den nødvendige likevekt, eller endog det over­ tak som han ikke ville ha hatt ved grensen ...

I det fjerde tilfelle er det fremfor alt en betydelig fordel at det vinnes tid. Hvis fienden beleirer noen av våre festninger, har vi tidsfrist helt til deres sannsynlige fall, noe som jo kan ta flere uker, ja, i enkelte tilfelle endog måneder. Hvis fiendens angrepskraft bare svekkes av hans fremrykking, og av at han må besette de nødvendige punkter;

130

altså en svekkelse bare på grunnlag av felttogets lengde, så vil vi i de fleste tilfeller vinne enda mer tid. Og vår handling vil ikke i den grad bli bundet til et bestemt tidspunkt. Foruten det endrede maktforhold som vil inntre ved slutten av et slikt langt felttog, må vi også regne med den økede fordel som ligger i den avventende holdning ...

Skisser til åttende bok

Krigsplan

FØRSTE KAPITEL

Innledning

I kapitlet om krigens vesen og mål har vi - for å kunne begynne med en riktig grunnforestilling - også på en måte skissert opp krigens helhetsbegrep, og antydet dens relasjoner til de ting som omgir den. Og vi har latt skinne igjennom alle de vanskeligheter som forstanden herved støter på. Vi hadde også tatt det forbehold at vi senere skulle undersøke dette nærmere, og bare blitt stående ved det resultat at hovedformålet for hele den krigerske handling er å nedkjempe fien­ den, dvs. å tilintetgjøre hans stridskraft. Dette satte oss så i stand til - i de følgende kapitler - å vise at det eneste middel som den kri­ gerske handling kan betjene seg av, er slaget. På denne måte mener vi foreløpig å ha kommet frem til et riktig standpunkt ... De kommende kapitler - som skal behandle hele dette problem­ kompleks - inneholder den egentlige strategi, det viktigste og mest omfattende av den. Vi begir oss derved - og ikke uten en viss frykt inn i dens innerste områder hvor alle andre planer løper sammen. Og i virkeligheten er denne frykt helt på sin plass. På den ene side synes det nemlig - når man leser og hører med hvilken enkelhet og naturlighet de største feltherrer uttrykker seg om dette - som om krigen er høyst enkel. I deres munn tar det å kom­ mandere og bevege en så komplisert, av tusen ledd sammensatt ma­ skin, seg ut som om det skulle være ett enkelt individ. Hele denne store, kompliserte krigsakt blir av dem individualisert, den gjøres til en art tvekamp. Og motivene for deres handlemåte finner man angitt dels ved et par enkle forestillinger, dels ved en sinnsbevegelse. De har i det hele tatt en enkel, sikker, ja, man fristes til å si lettferdig måte å forstå denne gjenstand på. På den annen side har vi den un­ dersøkende forstand; denne må ta alle mulige forhold med i sin be­ traktning: de store, ofte ubestemte avstander som det er mellom de forskjellige tråder, og det utall av kombinasjoner som foreligger. Og når man så husker på at teorien er forpliktet til å behandle disse 135

ting systematisk, dvs. med klarhet og fullstendighet, og dessuten til alltid å tilbakeføre enhver handlemåte til en nødvendig grunn, så gripes man nødvendigvis av en uimotståelig angst for å synke ned i det pedantiske skolemesteri, det vil si for å bli kavende omkring i ubehjelpelige begreper, og altså ikke komme på talefot med felther­ ren i hans enkle overblikk ... Man skal nemlig huske på at det er dette feltherrens enkle over­ blikk, denne enkle måte å se tingene på, denne personifisering av den krigerske handling, som så avgjort er sjelen i enhver god krigføring. Det er bare denne briljante måte som gir rom for den sjelens frihet som er nødvendig hvis man skal kunne beherske tingenes gang, og ikke bli overveldet av dem. Det er altså med en viss frykt at vi fortsetter vår undersøkelse ... Teorien skal med et klart blikk belyse de forskjellige fenomener slik at forstanden lettere kan finne seg til rette; den skal luke bort det ugress som feiltagelsene har sådd; den skal sette tingene i deres rette forhold til hverandre, og den skal skille det viktige fra det uviktige. Og teorien skal angi hvor forestillingene liksom av seg selv finner sammen til en slik sannhetskjeme som kalles grunnsetning; og hvor de av seg selv utgjør en linje som danner en regel. Det som ånden tar med seg fra denne underjordiske vandring mellom sakens fundamentalforestillinger, de lysstråler som derved vekkes i den, det er den nytte teorien yder den. Teorien kan ikke gi den noen formler til å løse dens oppgaver med, den kan ikke ved hjelp av grunnsetninger avgrense dens vei til en nødvendighetens smale linje. Teorien kan åpne for et blikk inn i fenomenene og deres forhold, men i de høyere regioner av handlingen er ånden fri. Her må den selv handle ut fra sine naturlige krefter, og i samspill med alle de andre. Den må bli seg det sanne og det riktige bevisst som en klar tanke; noe som synes å være mer et produkt av faren, enn av tenkningen.

ANNET KAPITEL

Absolutt og virkelig krig

Krigsplanen sammenfatter hele den krigerske handling; i og med denne blir den krigerske handling til en enkelt handling, hvor alle de forskjellige mål er avveiet og utjevnet. Man begynner ikke en krig eller man burde i det minste ikke begynne en krig - uten å ha gjort klart for seg hva man vil oppnå med den, og hva man vil gjøre i den. Det første er dens mål, det andre dens forskjellige siktepunkter. I og med disse hovedtanker angis alle retninger, blir midlenes og ener­ giens omfang bestemt; ja, deres innflytelse strekker seg helt til hand­ lingens minste detaljer. Vi har i første kapitel sagt at det naturlige siktepunkt for den krigerske handling er å overmanne fienden. Og at det - hvis man skulle holde seg til begrepets filosofiske stringens - i grunnen heller ikke kunne finnes noe annet siktepunkt for den. Efter som dette jo er en forestilling som begge de krigførende parter har, så følger at det ikke ville kunne finne sted noe opphold i den krigerske handling før den ene part virkelig var overmannet... Hva er det nu for en hindring som begrenser denne totale utlad­ ning? Hvorfor oppfylles ikke det filosofiske begrep i virkeligheten? Denne hindring ligger i det store antall ting, krefter, forhold som krigen berører i ethvert statsliv, og hvis utallige forgreninger det er som hindrer den logiske konsekvens i å utfolde seg. I disse forgre­ ninger blir den sittende fast, og efter som menneskene forøvrig i stort og smått er mer vant til å holde seg til enkelte, fremherskende fore­ stillinger og følelser enn til en streng logisk følge, så merker de her ikke engang sin egen uklarhet, halvhet og inkonsekvens ... Denne inkonsekvens finner sted hos den ene eller den andre av partene, eller hos dem begge; og den er grunnen til at krigen blir noe helt annet enn den ifølge sitt begrep skulle være. Den blir en halvting, et vesen uten indre sammenheng. Det er slik vi overalt støter på den; og man kunne ha tvilt på om 6. Om krigen

137

den forestilling som vi har om dens vesen, i det hele tatt har noen realitet hvis det ikke var for at vi nettopp i våre dager hadde sett den virkelige krig fremtre i sin absolutte fullkommenhet ... Er det ikke naturlig og nødvendig at denne hendelse med all ønske­ lig stringens ledet oss tilbake til krigens opprinnelige begrep? Skal vi nu bli stående ved dette begrep, skal vi bedømme alle mulige kriger - uansett hvor forskjellige de er - ut fra dette? Skal vi herfra avlede alle teorier? Her må vi bestemme oss; vi kan nemlig ikke si noe fornuftig om krigsplanen før vi har avgjort med oss selv om krigen bare av og til er slik, men også kan være annerledes. Vi vil nok måtte finne oss i at man ikke kan forstå krigen slik den virkelig er, bare ved å konstruere den ut fra dens begrep; nei, man må også la alt det fremmedartede som blander seg i den, få en plass: all den naturlige tyngde og friksjon som finnes blant dens forskjellige deler, hele den menneskelige ånds inkonsekvens, uklarhet og motløs­ het. Vi må gjøre oss fortrolig med det synspunkt at krigen og den skikkelse man gir den er betinget av de til enhver tid fremherskende idéer, følelser og andre forhold. Ja, vi må - hvis vi skal være helt sannferdige - innrømme at dette også er tilfelle når den får sin abso­ lutte skikkelse ... Må vi det, må vi virkelig innrømme at krigen utgår og får sin skikkelse ikke fra et felles multiplum av alle de forhold den berører, men fra enkelte av dem, de som for tiden er særlig fremherskende. Ja, og da følger det av seg selv at den beror på et spill av muligheter, sannsynligheter, hell og uhell; et spill hvor den logiske nødvendighet ofte helt forsvinner, og hvor den forøvrig heller ikke er noe annet enn et ubehjelpelig og ubekvemt redskap for hodet. Og det følger også at krigen kan være noe som snart mer, snart mindre virkelig er krig. Alt dette må teorien innrømme, men det er ikke desto mindre dens plikt aller først å oppstille krigens absolutte skikkelse, og å be­ trakte denne som en alminnelig rettesnor. Dette for at alle de som vil lære noe av teorien, venner seg til ikke å tape denne absolutte skik­ kelse av syne, men til å betrakte den som det opprinnelige mål for alle sine forhåpninger og bekymringer. Og for å vise at det er denne de skal nærme seg når de kan og når de må. En sentral forestilling som ligger til grunn for vår tenkning og handling, kan gi disse en bestemt tone og karakter også i de tilfelle hvor de mest nærliggende beveggrunner kommer fra helt andre kan­ 138

ter. Dette er like så sikkert som at en maler kan bestemme tonen i det bilde han maler ved hjelp av den undermaling han bruker. At vi nu forstår at det også er slik det forholder seg med teorien, kan vi takke den siste krig for. Uten dette advarende eksempel om det løsslupne elements ødeleggende kraft ville den forgjeves ha skre­ ket seg hes, ingen ville allikevel holdt det for mulig som alle nu har opplevd ...

TREDJE KAPITEL

A. Krigens indre sammenheng

Alt efter som man har for øye krigens absolutte skikkelse eller én av dens virkelige skikkelser - som avviker mer eller mindre fra den absolutte vil dette resultere i to forskjellige syn på hvilken rolle en seier spiller i krig. I forbindelse med krigens absolutte skikkelse, her hvor alt skjer ut fra nødvendige grunner, hvor alt raskt griper inn i hverandre, og hvor det - om jeg så må si - ikke finnes noen vesensløse nøytrale mellomrom, ... her finnes det bare en form for seier, nemlig den endelige seier. Inntil denne inntrer, er intet avgjort, intet vunnet, intet tapt. Her er det slik at man må si: slutten kroner verket. Ut fra dette syn er altså krigen en udelelig enhet hvis oppdeling - de forskjellige delseire - bare har verdi i relasjon til denne helhet ... Dette syn på sammenhengen mellom krigens forskjellige seire, som man kunne betrakte som en ytterlighet, har som sin motsetning en annen ytterlighet ifølge hvilken krigen er sammensatt av enkelte i og for seg selvstendige seire. Her er det altså som i spill at de forskjel­ lige seire ikke har noen innbyrdes innvirkning på hverandre. Det eneste det her kommer an på, er summen av seire ... Teorien krever at man ved enhver krig forstår dens karakter og generelle trekk ut fra den sannsynlighet som de politiske forhold angir. Jo mer dens karakter - på grunn av denne sannsynlighet-nærmer seg den absolutte krig, desto lettere blir det å finne en sammenheng i dens forskjellige hendelser; og desto nødvendigere blir det ikke å ta et første skritt før man har tenkt på det siste.

B. Om omfanget av krigens mål og anstrengelser Den anstrengelse som vi pålegger vår motstander, vil være avhengig av omfanget av våre og av hans politiske krav. Hvis disse gjensidig var kjent, ville det resultere i den samme grad av anstrengelse fra de

140

to parters side. Men nu er det ofte slik at det ikke er så lett å få rede på disse krav, og dette kan være en første grunn til den forskjell i midler som de to motstandere anser som nødvendige. Statenes situasjon og indre forhold er ikke like, og dette kan være en annen grunn. Regjeringenes viljestyrke, karakter og dyktighet er heller ikke lik i de forskjellige stater, og dette er en tredje grunn. Disse tre grunner medfører en uvisshet når det gjelder å beregne den motstand som man vil møte, og følgelig også når det gjelder hvilke midler man skal anvende, og hvilke mål man skal sette seg. Og da det i krig er slik at utilstrekkelige anstrengelser ikke bare blir resultatløse, men også medfører positive skader for en selv, så driver dette de to parter til å overgå hverandre; og resultatet er en vekselvirkning. Dette kunne føre til en ytterste grad av anstrengelse, hvis en slik da lot seg bestemme. Da ville imidlertid ethvert hensyn til de politiske krav gå tapt; midlet ville miste ethvert forhold til sitt mål, og i de fleste tilfelle ville denne ytterste anstrengelse strande på motstanden fra de egne indre forhold. På den måten blir enhver som planlegger en krig, henvist til en middelvei hvor han må handle efter grunnset­ ningen: at man i krig må bruke de krefter, og sette seg de mål som er nødvendig for å kunne oppnå det politiske mål. For å kunne handle efter denne grunnsetning må man riktignok gi avkall på at seieren skal inntre med absolutt nødvendighet ... Her forlater altså forstandens virksomhet den strenge vitenskaps område, logikkens og matematikkens, og blir - i ordets videste for­ stand - til kunst, det vil si en evne til ved hjelp av dømmekraften å finne frem til det viktigste i en uoverskubar mengde av gjenstander og forhold. Denne dømmekraft består utvilsomt mer eller mindre i en form for dunkel sammenligning av alle størrelser og forhold; og det slik at de perifere og uviktige hurtig skyves til side. De nære og vik­ tige fremskaffes derimot hurtigere enn tilfellet ville ha vært hvis man hadde betjent seg av den strenge, logiske slutning. For altså å lære omfanget av de midler som er nødvendige for en eventuell krig, så må vi gjøre oss klart vårt eget og fiendens politiske mål. Vi må videre ta i betraktning den fiendtlige stats krefter, dens regjerings karakter, dens folk og deres evner; og det samme for vår egen stats vedkommende. Vi må også vurdere forbindelsen til andre stater og de virkninger en krig her vil kunne medføre. Det er lett å forstå at det å avveie alle disse mangfoldige og innviklete forhold er

141

en stor oppgave, at det kreves et geniets lynblikk for i alt dette å finne det rette, og at det ville være helt umulig å bli herre over dette mangfold på en skolemessig måte ... Selv om det er slik at mangfoldigheten og størrelsen av de relevante forhold, og usikkerheten over det rette omfang i høy grad gjør det vanskelig å sikre et heldig resultat, må vi dog ikke overse at sakens uhyre og uforlignelige viktighet øker fortjenesten ved en mulig løs­ ning. Hos vanlige mennesker stimuleres ikke åndens frihet og virk­ somhet av følelsen av fare og ansvar; der hvor disse ting fremskynder og styrker dømmekraften, kan vi derfor uten nølen tale om en stor sjelskapasitet. Aller først må vi altså innrømme at vurderingen av en forestående krig, av det mål den skal ha og av de nødvendige midler, bare er mulig ut fra et overblikk over alle mulige relevante forhold. Og at denne vurdering - som enhver vurdering innen krigen - aldri kan være rent objektiv, men bestemt av fyrsters, statsmenns og feltherrers ånds- og sinnsegenskaper. Halvkultiverte tartarer, republikker i antikken, lensherrer og han­ delsbyer i middelalderen, konger i det 18. århundre, og endelig fyrster og folk i det jnittende, alle har de ført krigen på sin måte, ført den annerledes, med andre midler og andre mål... ... Rom f.eks. ble stor mer på grunn av de allianser man inngikk, og ved at de tilstøtende folk litt efter litt smeltet sammen med det til et hele, enn ved egentlige erobringer ... Under Ludvig XI gjør Frankrike sitt største skritt mot indre enhet, under Karl VIII fremstår det som en erobrende makt i Italia, og under Ludvig XIV har det utbygget sin stat og sin stående hær til det ytterste ... De indre forhold hadde litt efter litt forenklet seg til et monarki, de forskjellige stenders rett og innvirkning var opphørt, og regjeringen var en fullkommen enhet som representerte staten utad. Man var altså kommet så langt at en uavhengig vilje kunne gi krigen en skikkelse som stemte med dens begrep ... Hærene ble underholdt av skattkammeret, som fyrsten halvt om halvt betraktet som sin private kasse, eller i det minste som noe som hørte regjeringen og ikke folket til ... Regjeringen anså seg som eier og forvalter av store gods, som den stadig søkte å utvide uten at beboerne kunne ha noen synderlig interesse av en slik utvidelse. Fol­ ket, det som i tartarernes felttog var alt, og som i de antikke repu­ blikker og i middelalderen var meget vesentlig, var ved denne til­ stand i det 18. århundre intet... 142

I samme grad som regjeringene fjernet seg fra folket, ble krigen på denne måten til blott og bart et regjeringsanliggende ... Den redu­ serte, sammenskrumpede skikkelse som krigen derved fikk, skyldes dette snevre grunnlag som den vokste opp av. At så fremragende feltherrer og konger som Gustav Adolf, Karl XII og Fredrik den store med sine like utmerkede hærer allikevel ikke skilte seg mer ut, kom av den politiske likevekt som hersket i Europa ... De politiske interesser, sympatier og antipatier hadde utviklet seg til et forfinet system slik at det ikke kunne falle et eneste kanonskudd i Europa uten at alle regjeringer var innblandet ... Selve krigen ble altså ikke bare hva angikk dens midler, men også når det gjaldt dens mål inn­ skrenket til bare å gjelde selve hæren. Hæren med sine festninger og sine selvlagde stillinger utgjorde en stat i staten innenfor hvilken det krigerske element langsomt ble tært bort. Hele Europa gledet seg over denne utvikling, og holdt den for en nødvendig følge av den fremskrittsvennlige ånd ... Slik var tingenes tilstand da den franske revolusjon brøt ut ... Krigen var igjen plutselig blitt folkets sak, og det hos et folk på 30 millioner som alle betraktet seg som statsborgere ... Nu hadde de midler og anstrengelser som kunne forlanges, plutselig ingen bestemte grenser mer. Den energi som krigen kunne føres med, hadde ikke lenger noen motvekt, og følgelig var den fare motstanderen så seg stillet overfor, den største ... Når ikke revolusjonsgeneralene uten motstand kunne bemektige seg de endelige mål, og gjøre rent bord med de europeiske monarkier, når de tyske hærer her og der hadde anledning til med hell å sette seg til motverge og således hefte seiersstormen, lå dette bare i de tekniske vanskeligheter som franskmennene hadde å kjempe med. De viste seg først i forbindelse med de menige soldater, så hos generalene, og endelig - under Direktoriet - i selve regjeringen. Efter at alt dette var blitt fullkomment i Napoleons hender, mar­ sjerte denne krigsmakt - støttet av hele folkekraften - ødeleggende gjennom Europa med en slik sikkerhet og presisjon at det aldri var noen tvil om utfallet der hvor den møtte de gamle hærer. Det var i rette tid at reaksjonen kom. I Spania ble krigen også til en folkesak. Fra og med året 1802 gjorde regjeringen i Østerrike uvanlige anstrengelser med reserver og landevern... I Russland tok man i 1812 Spania og Østerrike til forbilde; dette rikes uhyre dimensjoner gjorde det på den ene side mulig at disse forsinkede foranstaltninger kunne få noen virkning, på den annen side var de med på å bestemme at

143

effektiviteten ble enda større. Resultatet var strålende. I Tyskland var det Preussen som først tok seg sammen, gjorde krigen til en folkesak og fremstod med krefter som var dobbelt så store som i 1806. Dette til tross for at innbyggerantallet nå bare var det halve, og at man hverken hadde penger eller kreditt. Det øvrige Tyskland fulgte litt efter litt Preussens eksempel... Og slik var det mulig at Tyskland og Russland i årene 1813 og 14 ... kunne stille en halv million mann opp mot franskmennene. Under disse omstendigheter var også krigføringens energi blittt en annen; og selv om den bare delvis kunne måle seg med den franske, ... så hadde dog felttogene ikke lenger den gamle, men den nye stil... Siden Bonaparte er altså krigen igjen blitt en sak for hele folket; og derved har den også antatt en helt ny karakter, eller rettere: den har nærmet seg sin sanne natur, sin absolutte fullkommenhet... Krig­ føringens energi var øket umåtelig på grunn av midlenes omfang og det at gemyttene var blitt så opphisset. Siktepunktet for enhver krigs­ handling var nu å overmanne fienden; det var først når motstanderen avmektig var tvunget i kne at man mente seg å kunne stanse og for­ handle om de gjensidige politiske mål. Slik var det krigerske element blitt befridd fra alle konvensjonelle skranker, og var brutt løs med hele sin naturlige kraft. Grunnen var den at folkene igjen blandet seg i dette store statsanliggende, og denne delaktighet skyldtes dels de indre forhold som den franske revolusjon hadde frembragt, dels den fare som de andre folk mente truet dem fra franskmennenes side. Om krigen nu også alltid vil fortsette å være slik,... er noe man vanskelig kan si noe avgjørende om ... Men man må gi oss rett når vi sier at de skranker som lå i dette at man ennu ikke var seg bevisst hva som egentlig var mulig. Disse skranker kan ikke uten videre gjenopprettes når de nu først engang er revet ned. Og et gjensidig fiendenskap vil i det minste hver gang det dreier seg om virkelig store interesser utlade seg omtrent på samme måte. Det er altså den siste tiden - hvor krigen har nådd sin absolutte skikkelse - som best kan illustrere hva som er allment gyldig og nød­ vendig. Men det er like så lite sannsynlig at krigen for all fremtid vil ha denne storartede karakter, som det er at de skranker som nu er brutt ned helt vil kunne opprettes. Og en teori som bare oppholdt seg ved den absolutte krig, ville jo måtte utelukke eller fordømme som feilaktig alle de tilfelle hvor fremmedartede innflytelser forandrer krigens natur. Men dette kan ikke være noe mål for en teori som

144

skal være en lære om krigen ikke slik den ville være under ideale, men slik den er under de virkelige forhold. Når teorien kaster sitt prøvende, granskende og ordnende blikk på sitt objekt, så vil den alltid måtte ha klart for seg alle de forskjelligartede forhold som krigen utgår fra ... Vi må derfor si at det siktepunkt som en krigførende skal sette seg, og de midler som han skal anvende, må rette seg efter de indivi­ duelle trekk ved den situasjon han befinner seg i. De må også tilpasses de alminnelige forhold i tiden; og endelig må de være i overensstem­ melse med de allmenne krav som ligger i krigens natur.

7. Om krigen

FJERDE KAPITEL

Nærmere bestemmelse av krigens siktepunkt: å overmanne fienden

Ifølge krigens begrep skulle dens siktepunkt alltid være det å over­ manne fienden; dette er en grunnforestilling som vi må ta som ut­ gangspunkt. Hva vil det nu si å overmanne? Vil det si at man alltid er nødt til å erobre hele det fiendtlige territorium? Hva teorien kan si til dette, er følgende: det det kommer an på, er å holde øye med fremherskende tendenser i fiendens land. Ut fra disse vil det nemlig danne seg et visst tyngdepunkt, et kraftsentrum som er bestemmende for det hele; og det er mot dette fiendens kraft­ sentrum at vi må rette det samlede støt av våre krefter. Det lille og det uviktige er nemlig alltid avhengig av det store og viktige, det tilfel­ dige av det vesentlige; og dette må være en ledetråd for vårt blikk ... Men uansett hva det fiendens tyngdepunkt er som vi skal rette vårt angrep mot, så er dog det å beseire og å ødelegge hans strids­ kraft den sikreste begynnelse; og under alle omstendigheter en vesent­ lig bedrift. Vi tror ut fra erfaringene å kunne si at det å overmanne fienden hovedsakelig består av følgende: 1. Å ødelegge hans hær, for så vidt som denne utgjør en potens. 2. Å innta den fiendtlige hovedstad, for så vidt som denne er et midtpunkt for statsmakten og sete for de politiske institusjoner og partier. 3. Et effektivt angrep mot fiendens viktigste forbundsfeller, for så vidt som disse er like betydningsfulle som fienden. Inntil nu har vi hele tiden tenkt oss motstanderen som en enhet, noe som i og for seg er helt på sin plass når det dreier seg om å rede­ gjøre for de mest allmenne bestemmelser. Men efter at vi nu er kom­ met frem til at det å overmanne motstanderen vil si å overvinne den 146

motstandskraft som er samlet i hans tyngdepunkt, må vi forlate denne forutsetning for å undersøke de tilfelle hvor vi har med mer enn en motstander å gjøre. Når to eller flere stater forener seg mot en tredje, så utgjør dette politisk sett — bare en krig; en slik politisk enhet kan imidlertid være av forskjellige grader. Spørsmålet vil derfor her bli: har alle de impliserte stater en selv­ stendig interesse og kraft til å forfølge det samme mål, eller er det slik at de fleste av dem er avhengig av den interesse og kraft som ut­ går fra en enkelt av dem? Jo mer dette siste er tilfelle, desto enklere blir det for oss å konsentrere vårt krigsforetagende til ett hovedangrep; og så lenge dette er mulig er det også det mest gjennomslagskraftige middel for en avgjørende seier. Vi vil altså holde fast ved den grunnsetning at så lenge vi er i stand til å beseire motstanderne ved å beseire en av dem, så er det krigens siktepunkt å overmanne denne ene. Dette fordi vi jo i ham treffer det felles tyngdepunkt for all motstand. Det er svært få tilfelle hvor denne forestilling ikke vil være dek­ kende, hvor denne reduksjon av flere tyngdepunkter til ett, er uten realitet. Men når dette ikke er mulig, så er det ikke noe annet å gjøre enn å betrakte krigen som om den var to eller flere; og hver enkelt av disse har da sitt eget siktepunkt. Da dette er et tilfelle som forut­ setter flere selvstendige fiender, kan det her ikke bli tale om å over­ manne fienden. Vi vil nu mer bestemt vende oss til spørsmålet når dette siktepunkt er mulig og tilrådelig. For det første må vår stridskraft være omfattende nok til å

1. kunne oppnå en avgjørende seier over den fiendtlige stridskraft, og 2. til å kunne klare det krafttak å følge opp seieren helt til det punkt hvor det ikke mer vil være mulig for fienden å gjenopprette like­ vekten. Dessuten må vi ut fra vår politiske situasjon være sikker på at vi ved en slik seier ikke skaffer oss nye fiender som vil kunne tvinge oss til å oppgi vår kamp mot den første ... Alt dette må man nøye ta hensyn til for ikke i siste instans å tape der hvor man først var seierherre. Når man således tar et overblikk over sine krefter og hva man kan

147

utrette med dem, så kommer man ofte - ut fra en dynamisk analogi - på den tanke å anse tiden som en viktig faktor i disse krefter. Og man vil da mene at man med halvparten av kreftene og halvparten av anstrengelsene vil kunne oppnå like mye hvis man bare bruker dobbelt så lang tid på det. Dette synspunkt som ofte uttalt, ofte skjult, ligger til grunn for mange krigsplaner, er helt igjennom galt. Den krigerske handling trenger - som enhver ting her på jorden sin tid. Man kan ikke gå fra Wilna til Moskva på åtte dager, det skjønner man jo. Det kan her ikke bli snakk om en vekselvirkning mellom tid og krefter slik som i dynamikken. Tid er noe begge de krigførende har bruk for; spørsmålet er bare hvem av dem som på grunn av sin situasjon vil ha størst fordel av den. Og når man her veier det ene tilfelle mot det andre, så vil man svare: den tapende. Dette da selvfølgelig ikke ut fra noen dynamiske, men ut fra psykologiske lover. Misunnelse, skinnsyke, frykt, og vel også av og til edelmodighet er ting som taler til fordel for den ulykkelige. På den ene side er de nemlig med til å skaffe ham venner, på den annen side bidrar de til å svekke alliansen mellom hans fiender. Tiden bidrar altså mer til å gi den erobrede enn erobreren fordeler. Videre skal man ta i betrakt­ ning at det - som vi tidligere har vist - koster adskillige krefter å utnytte og å følge opp en avgjørende seier. Denne skal nemlig ikke bare tilkjempes, den skal også - som en stor husholdning - opprett­ holdes; og det er ikke alltid at de krefter som var tilstrekkelige for å vinne en slik seier, også vil rekke til når det gjelder de videre opp­ gaver. Litt efter litt blir anstrengelsene større og vanskeligere, og til slutt kan kreftene være utilstrekkelige; tiden vil altså alene kunne resultere i en forandring ... Hvis de erobrede provinser bare er betydningsfulle nok, dvs. hvis de ennu ikke erobrede provinser er avhengig av de erobrede slik at tapet av disse brer seg utover som en kreftskade, da har vi en situa­ sjon hvor den erobrede vil ha tiden på sin side. Og hvis ikke det skulle skje noe uforutsett, så vil han med tiden vinne mer enn han vil tape. Hvis ikke den erobrede får hjelp fra utenforstående krefter, vil tiden fullende erobrerens verk; og det som ennu ikke var erobret vil falle av seg selv. På denne måten kan tiden bli en faktor som teller med i hans krefter, men dette er bare mulig i de tilfelle hvor den tapende ikke kan sette i verk noe motangrep, hvor en forandring av tingenes tilstand altså ikke er tenkelig. Med andre ord i de tilfelle da fienden allerede er overmannet.

148

Med dette resonnement har vi villet gjøre det klart at en erobring ikke kan gå fort nok for seg. Og hvis det er absolutt nødvendig å stykke opp handlingen over et lengre tidsrom, så vil dette ikke lette, men vanskeliggjøre den. Hvis denne påstand er riktig, så er også den følgende: hvis man er sterk nok til å gjenomføre en erobring, så må man også gjøre dette. Det vil si man må gjøre det i ett strekk uten noen mellomstasjoner. Unntatt herfra er da selvsagt ubetydelige hvile­ pauser for å samle krefter, og for å treffe en og annen forhåndsregel. Med dette synspunkt - som tillegger angrepskrigen karakteren av rask og uopphørlig avgjørelse - mener vi å ha rettet et grunnskudd mot den motsatte mening som stiller opp den langsomme, såkalte metodiske erobring som sikrere og mer forsiktig ... Riktignok er det lettere å ha et nært enn et fjernt mål, men når det nære ikke svarer til våre hensikter, så følger det ikke at et avsnitt og en hvilepause vil sette oss i stand til lettere å kunne forsere den reste­ rende del av veien. Fordi om det er lettere med et lite sprang enn et stort, så vil dog ingen som skal hoppe over en bred grøft, først hoppe til med et halvt sprang ... Vi mener derfor at det i en angrepskrig ikke finnes noe naturlig avsnitt, hvilepause eller mellomstasjon, men at slike - der de er uunngåelig - må betraktes som et nødvendig onde, som ikke gjør seieren mer, men mindre sikker. Ja, skal vi holde oss strengt til sann­ heten, så vil det ut fra en slik stasjon som vi har måttet innta på grunn av svakhet, ikke være mulig med noe nytt fremstøt mot målet. Hvis nemlig dette nye fremstøt er mulig, så ville den valgte stasjon ikke ha vært nødvendig; og i det tilfelle at målet fra først av var for fjernt til å kunne nåes med våre krefter, vil det også for fremtiden forbli det. Vi sa at dette var en alminnelig sannhet og dermed har vi villet fjerne den forestilling at tiden i og for seg er noe som angriperen har fordel av. Da de politiske forhold imidlertid forandrer seg fra år til år, så kan det alene av den grunn forekomme tilfelle som unn­ drar seg denne alminnelige sannhet. Det kan kanskje ha sett ut som om vi har tapt av syne vårt gene­ relle tema, og nu bare beskjeftiger oss med angrepskrigen, men dette er ikke vår mening. Den som kan sette seg som sitt siktepunkt full­ stendig å overmanne motstanderen, vil jo neppe i noe tilfelle ta sin tilflukt til forsvar; målet med dette er jo alltid bare å opprettholde sine besittelser. Efter som vi holder fast ved at et forsvar uten positivt prinsipp såvel i strategien som i taktikken er en indre motsigelse, dvs.

149

vi mener at enhver forsvarer efter hvert som han får krefter og mulig­ heter til det, vil gå over til å angripe. Vi må altså behandle det sikte­ punkt som et angrep skal ha, og som altså også er det egentlige sikte­ punkt for ethvert forsvar. Og dette siktepunkt kan ikke være noe annet enn det, om mulig, å overmanne fienden. Dette må man alltid ha for øye selv i de tilfeller hvor man til å begynne med foretrekker å benytte seg av forsvarets form.

FEMTE KAPITEL

Fortsettelse. Et begrenset siktepunkt

Vi har i forrige kapitel sagt at vi betrakter det å overmanne fienden som det egentlige og absolutte siktepunkt for enhver krigersk hand­ ling, vel å merke når dette er på sin plass. Betingelsene for dette er en stor fysisk og moralsk overlegenhet; det forutsetter også en hang til stor dristighet. Der hvor dette ikke er til stede, kan siktepunktet for en krigersk handling være ett av to: enten at man erobrer en liten og moderat del av fiendens territorium, eller at man forsvarer sitt eget til det byr seg en bedre sjanse til an­ grep. Dette siste er det vanligste tilfelle av forsvarskrig. Forutsetningene for å avvente et gunstigere øyeblikk er at man med rimelighet kan gjøre regning med et sådant i fremtiden; denne avventen eller forsvarskrig er altså alltid motivert av denne utsikt. Angrepskrigen, dvs. at man benytter seg av det aktuelle øyeblikk, er derimot på sin plass når ikke vi, men fienden kan vente bedre ut­ sikter i fremtiden. Et tredje tilfelle - som kanskje er det mest vanlige - ville være det at ingen av partene kunne vente seg noe bestemt for fremtiden, altså at fremtiden ikke kan være noen bestemmende grunn for hvordan den aktuelle krig skal utformes. I et slikt tilfelle vil an­ grepskrigen passe den som politisk er den angripende, dvs. den som har en positiv grunn, og som har rustet seg for et bestemt politisk mål ...

SJETTE KAPITEL

A. Det politiske måls innflytelse på krigens siktepunkt

Aldri har man sett at en stat har tatt en annens sak så alvorlig som sine egne. Man sender som regel en moderat støttehær; og har denne ikke hellet med seg, så anser man saken for avgjort og søker så lett­ vint som mulig å komme seg ut av det hele. I europeisk politikk er det en tradisjonell ting at stater slutter seg sammen i forsvars- og angrepsforbund, og således forplikter seg til gjensidig bistand. Dette er imidlertid ikke slik å forstå at den ene der­ ved overtar den andres fiendskap og interesser, men slik at de på forhånd, og uten hensyn til motstanderens anstrengelser, tilsier hver­ andre en bestemt, vanligvis meget moderat krigsstøtte. I en slik al­ lianse betrakter den allierte seg ikke som om han virkelig var i krig med motstanderen, noe som jo nødvendigvis må begynne med en krigserklæring og slutte med en fredsslutning. Men forøvrig er dette begreper som det ikke er så stor fasthet i, og bruken svinger hit og dit ... Denne måte å betrakte en alliansekrig på var helt alminnelig, og det er først i nyere tid at den har måttet vike for den naturlige. Dette fordi en ytterste fare drev gemyttene fastere sammen (mot Bona­ parte), eller de ble tvunget fastere sammen av en hensynsløs makt (under Bonaparte). Det gamle syn var en halvhet, en anomali, for i grunnen er krig og fred begreper som ikke kan oppdeles. Det var allikevel ikke bare en diplomatisk skikk, men dypt begrunnet i men­ neskets naturlige begrensning og svakheter. De politiske årsaker har også en sterk innflytelse på ledelsen av den krig som man er alene om å føre ... Og derfor kan det hende at krigens voldsomhet, det at man vil overgå hverandre, og det uopp­ hørlige ved krigen uteblir på grunn av for svake motiver ... Har man nu engang innrømmet at det politiske mål kan influere på krigen, så finnes det ingen grenser mer, og man må finne seg i at 152

det også kan forekomme kriger som består i at man bare truer mot­ standeren, og i at man understøtter en forhandlende. At krigsteorien - for så vidt som den vil være og forbli filosofisk her befinner seg i forlegenhet, er klart... Men det viser seg snart en naturlig utvei. Jo mer man innrømmer at det finnes modererende prinsipper for den krigerske handling ..desto mer går denne hand­ ling over til passivitet, desto mindre hender det igrunnen, og desto mindre behøves det retningsgivende grunnsetninger. Hele krigskunsten forvandler seg til å bli forsiktighet; og denne vil hovedsakelig være rettet mot at en opprettet likevekt ikke plutselig slår om i vår dis­ favør, og således forvandler denne halve krig til en fullstendig.

B. Krigen er et politisk instrument Efter at vi nu har beskjeftiget oss med den uoverensstemmelse det er mellom krigens natur og andre menneskelige interesser - en uover­ ensstemmelse som forøvrig er grunnet i mennesket selv, og som den filosofiske forstand altså ikke kan løse -, vil vi nu se oss om efter den enhet som disse motstridende elementer i det praktiske liv fore­ ner seg til, idet de delvis nøytraliserer hverandre. Vi ville ha stilt denne enhet opp straks i begynnelsen av vår undersøkelse hvis det ikke var for viktigheten av å få fremhevet de nevnte motsigelser, og også å betrakte de forskjellige elementer isolert. Denne enhet består i at krigen er en del av den politiske forbindelse mellom statene, og ikke på noen måte noe selvstendig. Riktignok vet man at krigen bare kan fremkalles av den politiske forbindelse mellom regjeringene og folkene; men vanligvis tenker man seg saken slik at denne forbindelse opphører i og med krigen, at det nu inntrer en ny tingenes tilstand som er underlagt sine egne lover. Vi påstår derimot at krigen ikke er noe annet enn en fortsettelse av den politiske forbindelse iblandet andre midler. Vi sier: iblandet andre midler, for derved samtidig å påstå at den politiske forbindelse ikke opphører i og med krigen, ikke forvandles til noe ganske annet, men fortsetter å bestå i sitt vesen. Dette uansett hvorledes de midler er som den betjener seg av. Og de hovedlinjer som de krigerske hen­ delser er bundet til, og forløper efter, er ikke noe annet enn trekk ved den politiske forbindelse som strekker seg gjennom krig til fred. Hvorledes skulle det kunne være annerledes? Opphører de forskjellige

153

regjeringer og folks politiske forhold i og med at de diplomatiske noter opphører? Er ikke krigen bare et annet språk som deres tenk­ ning uttrykker seg i? Den har riktignok sin egen grammatikk, men ikke sin egen logikk. Ifølge dette kan krigen aldri skilles fra den politiske forbindelse; og der hvor dette skjer i en vurdering, der blir på en måte alle tråder revet over og det fremkommer en meningsløs og unyttig ting. Selv når krigen er helt krig, dvs. helt ut et uhemmet element av fiendskap, må man forestille seg den slik vi antydet. Er ikke alle de faktorer som den hviler på, og som bestemmer dens hovedretning: egen makt, fiendens makt, de gjensidige forbundsfeller, den gjen­ sidige folke- og regjeringskarakter osv., er alt dette ikke av politisk natur; og henger de ikke så intimt sammen med den politiske for­ bindelse at det er umulig å skille dem fra denne? - Og dette syn på krigen blir dobbelt viktig når vi tenker på at den virkelige krig aldri er så konsekvent, aldri så rettet mot det ytterste som den skulle være ifølge sitt begrep, men er en halvting, en motsigelse. Og det vil jo si at den ikke bare følger sine egne lover, men også retter seg efter andres lover; og dette andre er politikken. Når politikken betjener seg av krigen, unngår den alle de strenge konsekvenser som ligger i krigens natur; den bekymrer seg ikke så meget om hva som er mulig, men holder seg til de mest nærliggende sannsynligheten På den måten kommer det meget uvisshet inn i hele krigsforetagendet, det blir til en art spill; men enhver regjering har den tiltro til seg selv at den i dette spill nok skal kunne overliste mot­ parten. Og således omdanner politikken krigen, dette alt-overveldende ele­ ment, til et instrument. Ut av dette fryktelige slagsverd som vil heves med begge hender for å slå til én gang og ikke mer, lager den en lett, håndterlig kårde, ja endog av og til en florett, og med denne utdeler den så støt, finter og parader. Og således oppløser de motsigelser seg som krigen innvikler de av naturen fryktsomme mennesker i; hvis man da vil anse dette for noen løsning. Er krigen en del av politikken, så må den også anta dennes karak­ ter. Der hvor politikken blir stor og mektig, blir også krigen det; og dette kan gå så vidt at krigen nærmer seg sin absolutte skikkelse. Selv om vi har det over skisserte synspunkt, så behøver vi altså ikke av den grunn å tape krigens absolutte skikkelse av syne; tvertimot må denne alltid spøke i bakgrunnen. 154

Det er bare ut fra dette vårt synspunkt at krigen igjen blir en enhet; det er kun ut fra dette at det er mulig å betrakte alle de forskjellige kriger som hørende til en art. Og det er bare i kraft av dette at dømmekraften får det rette utgangspunkt for å lage og å bedømme de store utkast. Nu er det riktignok så at det politiske element ikke klarer å trenge ned i krigens mange enkeltheter; man oppstiller ikke vaktposter eller leder patruljer ut fra politiske hensyn. Men desto mer avgjørende er politikkens innflytelse på selve utkastet til krigen, til felttoget, ja endog til de enkelte slag. Når vi derfor ikke straks i begynnelsen har stilt opp dette syns­ punkt, så er det fordi det ikke ville ha vært oss til noen nytte under undersøkelsen av de forskjellige elementer, ja, det kunne til og med ha distrahert vår oppmerksomhet. Men når det gjelder selve krigsog felttogsplanene er det uunnværlig. Det er overhodet ikke noe som er så viktig her i livet som det nøyaktig å finne og fastholde det standpunkt ut fra hvilket tingene må forstås og bedømmes. Å finne en enhet i mangfoldet av hendelser er bare mulig på grunnlag av ett standpunkt, og det er standpunktets enhet som sikrer oss mot motsigelser. Når det nu altså er slik at det ved krigsplaner ikke er mulig å ha to eller flere standpunkter for be­ dømmelsen av tingene, f. eks. slik at man snart betraktet dem med soldatens øyne, snart med administratorens og politikerens, så blir spørsmålet om det nødvendigvis er politikken som alt annet må underordne seg. Vi forutsetter at politikken forener i seg og utligner alle interesser i det indre styre, også menneskeligheten eller hva nu ellers den filoso­ fiske forstand vil fremholde. Politikken er jo ikke noe i seg selv, men bare en forvalter for alle disse interesser overfor andre stater. At den også kan ha en falsk retning, at den kan tjene ærgjerrigheten, privat­ interesser, de regjerendes forfengelighet, behøver vi ikke her å ta hensyn til. Det er i hvert fall ikke krigskunsten, men politikken som er representanten for alle de forskjellige samfunnsinteresser. Spørsmålet er nu om det forholder seg slik at det politiske stand­ punkt under utarbeidelsen av krigsplanene må vike for et rent mili­ tært (hvis et sådant da overhodet finnes). Problemet er altså om det politiske helt forsvinner, eller bare underordner seg det militære, eller om det er dette som blir det herskende og det militære som må underordne seg. At det politiske synspunkt skulle opphøre helt i og med krigen, er

155

bare tenkelig hvis krigen ene og alene var fiendskap og kamp på liv og død. Men således som den nu engang er, er den ikke noe annet enn en ytring av politikken selv, slik som vi over har forsøkt å vise det. Efter som det er politikken som har frembragt krigen, vil det være helt meningsløst å underordne det politiske synspunkt under det militære. Politikken er intelligensen, krigen bare et instrument; og ikke omvendt. Det eneste mulige er altså at det militære synspunkt underordner seg det politiske. Tar vi i betraktning den virkelige krigs natur, erindrer vi oss det vi sa i tredje kapitel: at enhver krig må forstås ut fra den sannsyn­ lighet som ligger i dens karakter og generelle trekk slik som disse gir seg ut fra de politiske forhold. Og tar vi dessuten hensyn til at krigen ofte, ja, i våre dager vel for det meste må betraktes som et organisk hele hvor de enkelte deler ikke kan adskilles, og hvor hver enkelt liten handling fremgår av idéen om en slik enhet og løper sammen i den. Så blir det fullkomment sikkert og klart at det øverste syns­ punkt for krigens ledelse, det som alle hovedlinjer stammer fra, ikke kan være noe annet enn politikken. Slik forstått vil alle planer utgå fra et samlet utkast; dette betyr igjen at forståelsen og bedømmelsen blir lettere og naturligere; at overbevisningen blir kraftigere og motivene mer tilfredsstillende. His­ torien blir dessuten mer forståelig. Ut fra dette er en strid mellom to politiske og krigerske interesser ikke noe som ligger i sakens natur, men skyldes - der hvor det inn­ treffer - en fullkommen innsikt. At politikken skulle kunne stille krav til krigen som denne ikke kan oppfylle, er imot den forutsetning at man må kjenne det instrument man skal betjene seg av; det strider altså imot en naturlig og nødvendig forutsetning. Bedømmer imidler­ tid politikken de krigerske hendelser riktig, så er det helt og holdent dens sak å bestemme hvilke hendelser og begivenheter som er i over­ ensstemmelse med krigens mål. Krigskunsten blir med andre ord på sitt høyeste nivå til politikk; men da riktignok en politikk som leverer slag i stedet for å sende noter. Ut fra dette syn er det et utillatelig, ja endog skadelig prinsipp at man tillater at en stor krigsplan blir underkastet en ren militær vur­ dering. Ja, det er en ufornuftig fremgangsmåte å trekke militære inn i behandlingen av krigsplanene for at de skal kunne bedømme rent militært hva regjeringene bør gjøre. Men enda mer ufornuftig er teoretikernes krav om at alle de disponible militære midler skal stil­ 156

les til en feltherres rådighet for at han så på grunnlag av disse skal gi et rent militært utkast til krigen eller felttoget. På tross av de store forskjeller innen moderne krigsvesen lærer imidlertid erfaringen at det fremdeles er regjeringene som bestemmer hovedtrekkene ved krigen. Det vil si at de bestemmes av en politisk og ikke en militær myndighet. Dette stemmer helt med tingenes natur. Ingen av de hovedplaner som er nødvendig for en krig, kan gjøres uten innsikt i de politiske forhold. Og man sier i grunnen noe annet enn det man ville si når man - som så ofte skjer - taler om politikkens skadelige innflytelse på krigens ledelse. Det er ikke denne innflytelse, men selve poli­ tikken man skal kritisere. Er denne politikk riktig, dvs. treffer den sitt mål, så kan dens innflytelse på krigen bare være fordelaktig; men bidrar denne innflytelse til at krigen fjerner seg fra sitt mål, da må dette ha sin rot i en feilaktig politikk. Det er bare for så vidt som politikken forlanger en falsk virkning av de krigerske midler, dvs. en virkning som ikke ligger i deres natur, at dens bestemmelser kan få en skadelig innflytelse på krigen. Det er akkurat som når en som taler et språk han ikke helt behersker selv med de beste hensikter kan komme til å si noe uriktig. Slik kan også politikken stelle i stand ting som er imot dens egne hensikter. Dette har dessverre ofte forekommet, og det viser at en viss inn­ sikt i krigskunsten også burde finnes hos de politiske ledere. Før vi nu går videre, må vi passe opp for en meget nærliggende misforståelse. Vi tror ikke at en krigsminister som er nedgravd i papirer, eller en lærd ingeniør, eller for den saks skyld en dyktig feltsoldat av yrkesmessige grunner ville kunne bli en god statsminister i de tilfelle denne ikke var det. Vi vil med andre ord ikke at innsikt i krigskunsten skal være den fremste egenskap hos en statsminister; et fremragende og fortreffelig hode, en sterk karakter, det bør være hans fremste egenskaper. Manglende innsikt i krigskunsten lar seg alltid på en eller annen måte komplettere ... Skal krigen svare til politikkens hensikter, og skal politikken kunne fastsette de adekvate midler for krigføringen, så er dette - i de tilfelle hvor statsmannen og soldaten ikke er forenet i en person bare mulig ved at man også gjør den øverste feltherre til medlem av regjeringen. Derved kan han være med å ta del i de vesentligste av dens bestemmelser ... Den store virkning som den franske revolusjon har hatt utad, skyl­ des åpenbart i langt mindre grad at den har tatt i bruk nye midler og

157

synspunkter i sin krigføring, enn det skyldes den totale forandring som har funnet sted i statsadministrasjonen, regjeringens karakter, folkets tilstand o. 1. At alle de andre regjeringer vurderte disse ting feilaktig, at de mente å kunne opprettholde likevekten ved vanlige midler, alt dette var politisk feil. Men ville man ut fra en rent militær forståelse av krigen ha kunnet innse og forebygget disse feil, umulig ... Nu kan det riktignok se ut som om det skyldes feilaktige kalkyler fra krigskunstens side at en del av de beste hærer i slutten av det 18. århundre - den tid da det inntrådte en merkelig forandring i den europeiske krigskunst -, måtte innse at en del av deres slagkraft var blitt vesentlig redusert. De var åpenbart blitt overrumplet av styrken i den nye tingenes tilstand ... Men er det virkelig sant at den egentlige overrumpling som inntelligensene følte seg truffet av, fant sted innen krigskunsten? Og ikke innen politikken? For å si det i vår terminologi: skyldes ulykken at politikken hadde innflytelse på krigen; skyldes den ikke meget mer at denne politikk selv var feilaktig?... Bare i den grad politikken klarte å heve seg opp til en forståelse av de nye, oppvåknende krefter i Frankrike og deres innflytelse på de øvrige europeiske forhold, kunne den gjøre seg forhåpninger om å forutse det resultat som dette ville ha for de nye trekk i krigens ut­ vikling. Og det var bare på denne måte at den kunne ha tenkt ut det rette omfang av midlene og funnet frem til de beste veier å gå. Man kan altså si: at revolusjonsarmeene kunne kjempe seierrikt i tyve år, skyldtes hovedsakelig en feilaktig politikk fra de andre regjeringers side ... Den krigskunst som en politiker kunne ha tiltro til, dvs. en krigs­ kunst som stod i nær kontakt med den virkelige verden, med tidens politikk, befant seg i dette tidsrom i den samme feiltagelse som poli­ tikken, og kunne derfor ikke være en veiviser for denne. Det er sant at også krigen selv har gjennomgått en forandring hva gjelder dens former og måte å oppstå på, og som har bragt den nærmere dens absolutte skikkelse. Men disse forandringer skyldes ikke at den fran­ ske regjering så å si ha emansipert seg, revet seg løs fra politikkens vante gjenge; nei, det skyldes den helt nye politikk som er oppstått i og med den franske revolusjon såvel for Frankrike som for resten av Europa. Denne nye politikk har frembragt helt nye midler og krefter, og derved muliggjort at krigføringen har fått en energi som man ellers ikke kunne ha drømt om. Altså: de virkelige forandringer i krigskunsten er et resultat av den 158

forandrede politikk, og kan ikke på noen måte tjene som bevis for et skille mellom disse to størrelser. De er tvert imot et sterkt bevis på den forbindelse som her hersker. Enda en gang: krigen er et politisk instrument, den må måles med politikkens mål, og den bærer nødvendigvis dens karakter. Ledelsen av krigen ligger derfor hovedsakelig i politikkens hender; i denne anledning bytter politikken ut pennen med sverdet, men den opp­ hører allikevel ikke å tenke ut fra sine egne lover.

Gyldendals Studiefakler Denne nye pionérserien er opprettet for å kunne tilby rimelige utgaver av bøker som er egnet til studiebruk, på høyere eller lavere nivå. Bøkene vil vanligvis være å finne på pensumlister over obligatorisk eller anbefalt litteratur. Men Studiefaklene er ikke lærebøker i snever forstand. De vil belyse emner av almen interesse og gi levende orientering til alle som søl innsikt på et spesielt felt.

S 1 Det norske samfunn S 2 Molland: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berg­ grav S 3 Lipset: Det politiske men­ neske S 4 Pirenne: Byene i middel­ alderen S 5 Borgstrom: Verdens mat S 6 Blomqvist/Lindstrbm/ Odén: Revolusjonenes Kina S 7 Feldman/Jørgensen/Ranning: Konflikt eller samar­ beid på arbeidsplassen S 8 Portretter i norsk historie 1900-1920. Antologi v/ J. Nerbøvik S 9 Ibsen: Peer Gynt. Tekstutg. v/ O. Hageberg S 10 Bjørnson: Synnøve Sol­ bakken. Tekstutg. v/ P. Amdam S 11 Bjørnson: Over ævne I. Tekstutg. v/ H. Noreng S 12 Lie: Familien paa Gilje. Tekstutg. v/ Å. H. Lervik S 13 Kielland: Garman & Worse. Tekstutg. v/ K. Egeland S 14 Østensen: PR - kunst eller fag? S 15 Verden i dag. Artikkel­ samling utgitt i samarbeid med Den norske nasjonalkommisjon for Unesco S 16 Mål og metoder i littera­ turforskningen. Antologi v/Hoftun/T obiassen S 17 Collett: Amtman dens Døt­ re. Tekstutg. v/ E. Steen S 18 Maclntyre: Moralfiloso­ fiens historie

S 19 Nietzsche: Moralens ge nealogi S 20 Tocqueville: Om demo­ kratiet i Amerika S 21 Habermas: Vitenskap s< ideologi S 22 Ganshof: Hva er feudalismen? S 23 Zahrnt: Saken gjelder C S 24 Bentham/Mill/Rawls: Moral og nytte S 25 Kant: Morallov og frib Ved Eivind Storheim S 26 Imerslund (red.): Norsj litteraturkritikk 1914-1' 5 S 27 Klausen: Kultur - vari sjon og sammenheng S 28 Kritisk teori. Antologi c Frankfurterskolen S 29 Nowak/Wåmeryd: K> ..xmunikasjon og påvirk’ ing S 30 Weber: Makt og byr;' 1 ao S 31 Popper: Samfunnsvit iskap og profeti S 32 Lesky: Den greske tra^ jk. S 33 Olsen: Moderne frar; i litteratur S 34 Habermas: Borgerlig offentlighet S 35 Bull/Koht/Seip: Ibsens drama S 36 Berg Eriksen: Den gie; . filosofi S 37 Pharo: USA og den ka cu krigen S 38 Østerud: Samfunnsplan­ legging og politisk sysic t S 39 Sirnes: Det takknemlige sinn S 40 Sundin: Individ institusjon ideologi S 41 Clausewitz: Om krigen