Noe for enhver 8203203639 [PDF]

Zitiervorschau

STEPHEN Noe for enhver OVERSATT AV PER MALDE

NBnsrfr3TBlBU0TEKET ‘ 0STB0K^-Beoi

ASCHEHOUG

STEPHEN KING

Etter midnatt I-II 1991 Etter midnatt III-IV 1991 Den andre siden 1992 Noe for enhver 1992 Geralds lek 1993 Dolores Claiborne 1993 Insomnia 1994 Rose Madder 1995 Desperation, Nevada 1996 Som Richard Bachma/i Vokterne 1997

Originalens tittel: Needful Things © Stephen King 1991 Published by agreement with the author c/o Ralph M. Vicinanza Ltd. Norsk utgave © 1992, 1998 H. Aschehoug &C Co.(W. Nygaard), Oslo Printed in Norway Aktietrykkeriet i Trondhjem, Trondheim 1998 ISBN 82-03-20363-9

DENNE ER TIL CHRIS LAVIN SOM IKKE HAR ALLE SVARENE - BARE DE SOM BETYR NOE.

Mine damer og herrer, må jeg be om oppmerksomhet! Kom nærmere så alle kan se! Jeg har noe å fortelle, og det koster ikke en cent! (Og tror dere på det, skal vi få det bare fint.) - Steve Earle «Slangeolje»

Jeg har hørt om mange som kom på villstrå selv i landsbygatene, når mørket var så tett at man kunne skjære det med kniv, som man sier ... - Henry David Thoreau Walden

DU HAR VÆRT HER FØR.

Visst har du det. Visst. Jeg glemmer aldri et fjes. Kom hit bort, la meg ta deg i hånden! Jeg skal si deg noe: jeg kjente deg igjen på måten du gikk på, til og med før jeg fikk sett skikkelig på fjeset ditt. Du kunne ikke ha valgt en bedre dag for å komme tilbake til Castle Rock. Er ikke hun flott? Snart begynner jakttiden, tosker som smeller i vei mot alt som rører på seg i skogen og som ikke har på seg flammende oransje, så kommer det snø og sludd, men alt det kommer senere. Akkurat nå er det oktober, og i Rock lar vi oktober vare så lenge hun vil. Etter min mening er det den beste tiden på året. Våren er fin her, men uansett foretrekker jeg oktober fremfor mai. Vest-Maine er en del av staten som stort sett er glemt straks sommeren er over, og alle folka med hytte ved sjøen og oppe på Utsikten har reist tilbake til New York og Massachusetts. Folk her ser dem komme og gå hvert år - hallo, hallo, hallo; adjø, adjø, adjø. Det er bra når de kommer, for de tar med seg bydollarene sine, men det er bra når de drar, for de tar med seg byplagene sine også. Det er mest plagene jeg har lyst til å prate om - kan du sitte en stund sammen med meg? Der borte på trappen til musikkpaviljon­ gen passer bra. Solen er varm, og herfra, midt i byparken, kan vi se nesten hele sentrum. Du må bare passe deg for flisene. Trappen trenger til å bli slipt med sandpapir og malt. Det er jobben til Hugh Priest, men Hugh har ikke fått seg til å gjøre det ennå. Han drikker, vet du. Det er ingen stor hemmelighet. I Castle Rock kan man hol­ de på en hemmelighet, og gjør det, men man må slite svært for det, og det er lenge siden at Hugh Priest og hardt arbeid sto på det man kan kalle god fot med hverandre. Hva var det? Å! Det! Hør her, gutt - er ikke det litt av en jobb? De der løpesed­ lene er over hele byen! Jeg tror Wanda Hemphill (mannen hennes, Don, driver HemphilPs Market) har satt opp de fleste helt alene. Dra den ned fra stolpen og gi den til meg. Ikke vær redd - ingen har rett til å sette opp løpesedler på musikkpaviljongen i byparken.

10

STEPHEN KING

Jøje meg! Bare se på denne greia, hva? terningspill og djeve­ len trykt helt øverst. Med store røde bokstaver der det kommer ut røyk som om disse greiene kom rekommandert fra helvetet! Ha! En som ikke vet for et søvnig lite sted denne byen er, ville tro at vi virke­ lig holder på å gå i hundene, tenker jeg. Men du vet hvordan ting av og til blir blåst opp hinsides all rimelighet i en by på denne stør­ relsen. Og denne gangen har pastor Willie fått skikkelig fart på seg. Ingen tvil om det. Kirker i en småby ... tja, jeg går ut fra at jeg ikke trenger å fortelle deg hvordan det er. kommer godt ut av det med hverandre - på et vis - men de er aldri skikkelig fornøyd med hver­ andre. En stund er alt fredelig, og så bryter det løs en krangel. Men denne gangen en nokså stor krangel, og en masse motvilje. Du skjønner, katolikkene planlegger noe de kaller casinokveld i hallen til Columbus-ridderne på den andre siden av byen. Den siste fredagen i hver måned, etter det jeg vet, der overskuddet skal være med på å betale for reparasjonene av kirketaket. Det er Vår frue av det rolige vann - du må ha passert den på veien inn til byen hvis du kjørte om Utsikten. Pen liten kirke, ikke sant? Casinokvelden var fader Brighams idé, men det er Isabelladøtrene som virkelig tok ballen og sendte den videre. Spesielt Betsy Vigue. Jeg tror hun liker tanken på å stase seg opp i den mest ettersittende svarte kjolen sin og dele ut kort i blackjack eller å snurre et ruletthjul og si: «Gjør innsatsen deres, mine damer og herrer, vennligst gjør innsatsen deres.» Å, men jeg tror alle liker tanken på et vis. Det er bare småpenger, harmløst, men likevel synes de det er litt syndig. Bortsett fra at pastor Willie ikke synes det er harmløst, og han og menigheten hans synes det er mye mer enn bare litt syndig. I vir­ keligheten heter han pastor William Rose, og han har aldri likt fa­ der Brigham noe større, faderen er heller ikke særlig begeistret for ham. (Det var faktisk fader Brigham som begynte å kalle pastor Rose for «Dampbåt Willie», og det vet pastor Willie.) Det har tidligere slått gnister mellom disse to spesielle heksedok­ torene, men denne affæren med casinokvelden er noe mer enn bare gnister; jeg tror man kan kalle det en skogbrann. Da Willie hørte at katolikkene aktet å tilbringe en hel kveld med hasardspill i hallen til CR, gikk han nesten i taket med det spisse, vesle hodet sitt. Han betalte for disse løpesedlene med terningspill og djevelen av sin egen lomme, og Wanda Hemphill og kompisene hennes i sy­ klubben satte dem opp overalt. Det eneste stedet der katolikkene og baptistene snakker til hverandre etter det, er i brevspalten i den vesle ukeavisen vår der de raser og skummer og forteller hverandre at de kommer til å ende i helvetet. Ta en titt der nede, så skjønner du hva jeg mener. Det der er Nan

NOE FOR ENHVER

Roberts som nettopp kom ut av banken. Hun eier Nans Lunsjrestaurant, og jeg antar hun nok er den rikeste i byen nå da gamle Pappa Merrill har gått inn i den evige hvile. Dessuten har hun vært baptist siden Hektor var hvalp. Og fra motsatt side kommer svære Al Gendron. Han er så katolsk at han får paven til å virke jødisk, og bestevennen hans er irske Johnny Brigham. Følg nå nøye med! Ser du hvordan de stikker nesa i været? Ha! Er det ikke litt av et syn? Jeg skal vedde dollar mot smultringer på at temperaturen gikk ned ti grader der de passerte hverandre. Det er som mor pleide å si - folk har mer moro enn alle andre, unntatt hester, og de kan ikke. Ta nå en titt der borte. Ser du patruljebilen til sheriffen som står parkert ved fortauskanten like ved videobutikken? Det er John LaPointe som sitter i den. Det er meningen at han skal holde øye med råkjørere - sentrum er et område med begrenset fart, vet du, særlig når skolen slutter - men hvis du skygger for øynene og ser nærmere etter, ser du at det han egentlig gjør, er å stirre på et bilde han har tatt opp av lommeboken. Jeg kan ikke se det herfra, men jeg vet hva det er, like godt som jeg kjenner pikenavnet til moren min. Det er et foto Andy Clutterbuck tok av John og Sally Ratcliffe på Fryeburg statsmesse, for litt over et år siden. John har armen rundt hen­ ne på det bildet, og hun holder rundt teddybjørnen han vant til henne på skytebanen, og begge ser så lykkelige ut at de nærmest kunne sprekke. Men det var da, og dette er nå, som man sier; nå om dagen er Sally forlovet med Lester Pratt, gymlæreren på den videre­ gående skolen. Han er trofast baptist, akkurat som hun selv. John har ennå ikke kommet seg over sjokket etter å ha mistet henne. Ser du hvordan han sukker? Han har pådratt seg et skikkelig anfall av depresjon. Bare en mann som fortsatt er forelsket (eller tror han er det), kan sukke så dypt. Trøbbel og plager skyldes stort sett vanlige ting, har du noen gang lagt merke til det? Udramatiske ting. La meg gi deg et eksem­ pel. Ser du den karen som akkurat nå går opp trappen til tinghuset? Nei, ikke mannen i dress; det er Dan Keeton, han er formann i kom­ munestyret vårt. Jeg mener den andre - den svarte fyren i arbeids­ klær. Det er Eddie Warburton, vaktmester i kommunehuset. Hold øye med ham i noen sekunder og se hva det er han gjør. Der! Ser du hvordan han stanser på det øverste trinnet og ser oppover gaten? Jeg skal vedde enda fler dollar mot smultringer på at han ser på Sunoco-stasjonen. Sonny Jackett eier og driver Sunoco-stasjonen, og det har vært vondt blod dem imellom helt siden Eddie kjørte dit med bilen sin for to år siden for å få ettersett drivakselen. Jeg husker helt tydelig den bilen. Det var en Honda Civic, ikke noe særskilt med det, bortsett fra at den var noe særskilt for Eddie, det var nemlig den første og eneste splitter nye bilen han noen gang

11

12

STEPHEN KING

hadde eid i hele sitt liv. Og Sonny gjorde ikke bare en dårlig jobb, attpåtil tok han for høy pris. Det er Eddies versjon av historien. Warburton bruker bare hudfargen sin for å se om han kan snyte meg for reparasjonsregningen - det er Sonnys versjon av historien. Du vet hvordan det er, ikke sant? Nå, altså stevnet Sonny Jackett Eddie Warburton for namsret­ ten, og først ble det en del kjefting i rettssalen og så i vestibylen utenfor. Eddie sa at Sonny kalte ham en dum nigger, og Sonny sa: «Tja, jeg kalte ham ikke nigger, men resten er sant nok.» Til slutt ble ingen av dem fornøyd. Dommeren fikk Eddie til å hoste opp femti daler, noe Eddie sa var femti daler for mye og Sonny sa langt­ fra var nok. Det første som så skjedde, var at det brøt ut en elek­ trisk brann i den nye bilen til Eddie, og det endte med at Eddies Civic havnet hos skraphandleren ute ved byvei nr. 5, og Eddie kjø­ rer nå med en Oldsmobile -89 som spruter olje. Eddie har aldri helt kvittet seg med den tanken at Sonny Jackett vet mye mer om den elektriske brannen enn han noen gang har fortalt. Jøss, folk har mer moro enn alle andre, unntatt hester, og de kan ikke. Er ikke det nesten mer enn man orker med på en varm dag? Men slik er livet i en småby - kall den Peyton Place, eller TWin Peaks, eller Castle Rock, det er bare folk som spiser pai og drikker kaffe og snakker om andre med hånden for munnen. Det er Slopey Dodd, helt ensom fordi de andre ungene gjør narr av stammingen hans. Det er Myrtle Keeton, og hvis hun ser litt ensom og forvirret ut, som om hun faktisk ikke er sikker på hvor hun er eller hva som foregår, så skyldes det at ektemannen (den fyren du nettopp så gikk opp trappen til tinghuset etter Eddie) tilsynelatende ikke har vært seg selv i de siste seks månedene eller vel så det. Ser du hvor hovne øynene hennes er? Jeg tror hun har grått, eller ikke får sove, eller begge deler, gjør ikke du? Og der går Leonore Potter, ser ut som om hun nettopp er blitt klippet ut av et moteblad. Uten tvil på vei til Western Auto for å undersøke om den spesielle organiske gjødselen hennes er kommet ennå. Den dama har flere blomsterslag rundt huset sitt enn Carter har leverpiller. Fryktelig stolt av dem, er hun. Damene i denne byen er ikke særlig glad i henne - de synes hun er for blærete med bloms­ tene og perlekjedene sine og Boston-permanent til sytti dollar. De synes hun er blærete, og siden vi bare sitter her side om side på den­ ne flisete paviljongtrappen, skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg synes de har rett. Alt sammen er helt vanlig, antar jeg man kan si, men ikke alle problemene våre i Castle Rock er helt vanlige; det må jeg få deg til å skjønne. Ingen har glemt Frank Dodd, vakten ved jernbaneovergangen, som gikk fra vettet her for tolv år siden og drepte de dame-

NOE FOR ENHVER

ne, og de har heller ikke glemt bikkja, den som fikk rabies og drepte Joe Camber og den gamle fylliken som bodde like ved ham. Bikkja drepte den gode, gamle sheriff George Bannerman med. Alan Pangborn har den jobben nå om dagen, og han er en bra mann, men i byens øyne kan han aldri måle seg med Digre George. Det var heller ikke noe vanlig med det som skjedde med Reginald «Pappa» Merrill - Pappa var en gammel gnier som drev byens skraphandel. Emporium Galorium, ble den kalt. Lå akkurat der den ledige tomta er på den andre siden av gaten. Stedet brant ned for en tid siden, men det finnes folk i byen som så det (eller påstår at de gjorde det, i alle fall), og som etter noen øl på Mellow Tiger sier at det var noe mye mer enn en vanlig brann som ødela Empo­ rium Galorium og drepte Pappa Merrill. Nevøen hans, Ace, sier det skjedde noe nifst med onkelen før den brannen - noe slikt som på Twilight Zone. Naturligvis var ikke Ace engang i nærheten da onkelen hans gikk ned for telling; han sonet en dom på fire år i Shawshank fengsel for innbrudd nattestid. (Folk visste hele tiden at det ville gå ille med Ace Merrill; da han gikk på skolen, var han en av de verste bøllene denne byen noen gang har sett; og det må ha vært hundrevis av unger som gikk over på den andre siden av gaten når de fikk øye på Ace som kom mot dem med klirrende spenner og glidelåser på motorsykkeljakken sin, mens hæljernene på arbeidsstøvlene hans smalt mot fortauet.) Likevel tror folk på ham, vet du; kanskje det virkelig var noe rart med det som skjedde med Pappa den dagen, eller kanskje det bare er enda mer sladder hos Nan over kaffekoppene og eplepaistykkene. Det er høyst sannsynlig det samme her som der du vokste opp. Folk som hisser seg opp over religion, folk som forelsker seg, folk som har hemmeligheter, folk som bærer nag ... og til og med en nifs historie nå og da, som hva som kanskje skjedde eller ikke skjedde den dagen Pappa døde i skraphandelen sin, som liver opp en og annen kjedelig dag. Likevel er Castle Rock et ganske fint sted å bo og vokse opp, slik det står på skiltet du ser når du kommer inn i byen. Solen skinner vakkert på sjøen og bladene på trærne, og på en klar dag kan man se helt til Vermont fra Utsikten. Sommergjes­ tene krangler over søndagsavisene, og av og til er det slåsskamp på parkeringsplassen utenfor Mellow Tiger fredag eller lørdag kveld (av og til begge deler), men sommergjestene drar alltid hjem, og slåsskampene tar alltid slutt. Rock har bestandig vært et bra sted, og når folk blir ut av seg, vet du hva vi sier da? Vi sier at Han kom­ mer over det, eller at Hun kommer over det. Henry Beaufort, for eksempel, er lei av at Hugh Priest sparker til Rock-Olaen når han er full ... men Henry kommer over det. Wilma Jerzyck og Nettie Cobb er sinte på hverandre ... men Nettie

13

14

STEPHEN KING

kommer over det (antagelig), og det å være sint er bare en måte å leve på for Wilma. Sheriff Pangborn sørger ennå over sin kone og yngstebarnet, som døde altfor tidlig, bg jammen var det en trage­ die, men med tiden kommer han over det. Gikten til Polly Chalmers blir ikke bedre - den blir faktisk verre, litt etter litt - og hun kom­ mer kanskje ikke over det, men hun kommer til å lære seg å leve med det. Det har flere millioner mennesker gjort. Vi støter sammen nå og da, men for det meste går tingene greit. Eller har bestandig gjort det, til nå. Men jeg må fortelle deg en vir­ kelig hemmelighet, min venn; det er mest på grunn av det at jeg ropte deg bort til meg da jeg så du var i byen igjen. Jeg tror det bryg­ ger opp til trøbbel - virkelig trøbbel. Jeg kan lukte det, rett over horisonten, som en uventet storm full av lyn. Kranglene mellom baptistene og katolikkene om casinokvelden, ungene som erter stakkars Slopey med stammingen hans, forelskelsen til John LaPointe, sorgen til sheriff Pangborn ... jeg tror tingene kommer til å virke som småtterier i forhold til det som kommer. Ser du den bygningen på den andre siden av Main Street? Tre dører fra den ledige tomta der Emporium Galorium lå før? Med en grønn markise foran. Jepp, den er det. Vinduene er klint til fordi den ennå ikke har åpnet helt, noe for enhver, står det på skiltet - hva pokker betyr nå det? Jeg vet heller ikke det, men det virker som om den vonde følelsen kommer derfra. Akkurat der. Se oppover gaten en gang til. Du ser den gutten, ikke sant? Han som triller sykkelen sin og ser ut som om han har den fineste dag­ drømmen noen gutt har hatt? Hold øye med ham, kompis. Jeg tror det er han som kommer til å sette det i gang. Nei, jeg har sagt det, jeg vet ikke hva ... ikke nøyaktig. Men hold øye med den gutten. Og bli i byen en liten stund, vil du det? Det kjennes som om noe er galt, og hvis det skjer noe, kan det være like bra at det fantes et vitne. Jeg kjenner den gutten - han som triller sykkelen sin. Kanskje du også gjør det. Navnet hans er Brian et eller annet. Faren hans mon­ terer paneler og dører borte i Oxford, eller South Paris, tror jeg. Hold øye med ham, sier jeg. Hold øye med alt. Du har vært her før, men tingene holder på å forandre seg. Jeg vet det. Jeg kjenner det. Det brygger opp til storm.

DEL EN

STOR ÅPNINGSFEST

Kapittel en

i I en liten by er åpningen av en ny butikk store nyheter. For Brian Rusk var det ikke en like stor begivenhet som for andre; moren hans, for eksempel. Han hadde hørt hun diskuterte det (han skulle ikke kalle det sladder, hadde hun sagt til ham, for sladder var en dårlig vane, og hun drev ikke med det) en god stund i telefonen med bestevenninnen sin, Myra Evans, i den siste måne­ den og vel så det. De første håndverkerne kom til bygningen som sist huset Western Maine Eiendomsmegling og Forsikring, omtrent på den tiden da skolen hadde begynt igjen, og de hadde jobbet flit­ tig helt siden da. Ikke for det at noen visste noe større om hva de drev med der inne; det første de gjorde, var å sette inn et stort utstillingsvindu, og deretter male over det slik at det ble ugjennomsiktig. For to uker siden hadde det dukket opp et skilt i døråpningen, det hang i en snor over en gjennomsiktig sugekopp. åpner snart!

sto det på skiltet. NOE FOR ENHVER EN NY SLAGS BUTIKK

«De kommer ikke til å tro Deres egne øyne!» «Det blir bare nok en antikvitetshandel,» sa Brians mor til Myra. Cora Rusk lå på sofaen akkurat då, hadde telefonen i den ene hån­ den og spiste kirsebær med sjokoladetrekk med den andre, mens hun så på Santa Barbara på TV. «Bare nok en antikvitetshandel med en mengde falske møbler i gammel amerikansk stil og morkne, gamle sveivetelefoner. Vent og se, du.» Det var kort etter at det nye utstillingsvinduet først ble montert og malt over, og moren snakket med slik selvsikkerhet at Brian bur­ de ha vært sikker på at emnet var uttømt. Men når det gjaldt moren, virket det ikke som om noe emne ble fullstendig uttømt.

18 STEPHEN KING

Spekulasjonene og antagelsene hennes virket like endeløse som problemene til skikkelsene i Santa Barbara eller General Hospital. Uken før ble den første linjen på skiltet i døren endret så det sto: FESTÅPNING 9. OKTOBER - TA MED VENNENE DERES!

Brian var ikke like interessert i den nye butikken som moren (og en del av lærerne; han hadde hørt dem snakke om den på lærerværel­ set på Castle Rock ungdomsskole da det var hans tur til å være kontorbud), men han var elleve, og en frisk gutt på elleve år er interes­ sert i alt nytt. Dessuten var han fascinert av navnet på stedet. Noe For Enhver: nøyaktig hva betydde det? Han hadde lest den nye, første linjen forrige tirsdag, på vei hjem fra skolen. Tirsdag ettermiddag sluttet han sent. Brian var født med hareskår, og selv om det var blitt operert da han var syv, måtte han fortsatt gå til logoped. Overfor alle som spurte, hevdet han inn­ bitt at han avskydde det, men han gjorde ikke det. Han var dypt og håpløst forelsket i miss Ratcliffe, og han ventet hele uken på at spesialtimen skulle begynne. Om tirsdagen virket det som om skoleda­ gen varte i tusen år, og han tilbrakte alltid de to siste timene med behagelige sommerfugler i magen. Det var bare fire andre unger i klassen, og ingen av dem kom fra Brians del av byen. Han var glad for det. Etter en time i samme rom som miss Ratcliffe, følte han seg for oppglødd til å være sammen med andre. Han likte å gå hjem alene, langsomt, sent på ettermid­ dagen, mens han vanligvis trillet sykkelen sin i stedet for å kjøre på den, og drømte om henne, mens gult og gyllent løv falt rundt ham i de skrå strålene fra oktobersolen. Hjemveien førte ham bort et to kvartaler langt stykke av Main Street tvers overfor byparken, og den dagen han fikk øye på skiltet som annonserte for feståpningen, presset han nesen mot glasset i døren i håp om å se hva som hadde avløst de tunge skrivebordene og fabrikkgule veggene og tidligere Western Maine Eiendomsmeg­ ler og Forsikring. Nysgjerrigheten ble ikke tilfredsstilt. Det var blitt satt inn et rullegardin som var trukket helt ned. Brian så bare speil­ bildet av sitt eget ansikt og hendene som skjermet det. Fredag den 4. hadde det vært en annonse for den nye butikken i Call, ukeavisen i Castle Rock. Annonsen var omgitt av en riflet kant, og under teksten var det en tegning av noen engler som sto rygg mot rygg og blåste i lange trompeter. Bortsett fra åpnings­ tiden, klokken 10.00 om formiddagen, sto det ingenting i annonsen som man ikke kunne lese på skiltet som dinglet fra sugekoppen: navnet på butikken var Noe For Enhver, den kom til å åpne klokken ti om formiddagen 9. oktober, og naturligvis: «De kommer ikke til

NOE FOR ENHVER

å tro Deres egne øyne.» Det var ikke den minste antydning om hvil­ ke varer eieren eller eierne av Noe For Enhver aktet å omsette. Det virket som om dette gjorde Cora Rusk svært irritert - i alle fall nok til å ta en sjelden telefon til Myra lørdag formiddag. «Jeg skal tro mine egne øyne, ja,» sa hun. «Når jeg ser de der kulesengene som skal være to hundre år gamle, men har Rochester, New York, stemplet på rammene, noe enhver kan se som gidder å bøye hodet og kikke under kappen på sengeteppet, da skal jeg tro helt på mine egne øyne.» Myra sa et eller annet. Cora lyttet, mens hun fisket Planter’s Pea­ nøtter opp av boksen en og to i slengen og raskt gnasket dem i seg. Brian og lillebroren Sean satt på gulvet i dagligstuen og så på tegnefilmer på TV. Sean var fullstendig oppslukt av Smurfenes verden, og Brian var ikke helt uengasjert i dette samfunnet av blå småfolk, men lyttet med det ene øret til samtalen. «Akk-kku-raat!» utbrøt Cora Rusk med enda mer selvsikkerhet og ettertrykk da Myra kom med en særskilt skarp bemerkning. «Høye priser og morkne, antikke telefoner!» I går, mandag, hadde Brian syklet gjennom sentrum rett etter skoletid sammen med to-tre kamerater. De var på gaten tvers over­ for den nye butikken, og han så at i løpet av dagen hadde en eller annen satt opp en mørkegrønn markise. Foran sto ordene NOE FOR enhver skrevet med hvite bokstaver. Polly Chalmers, damen som drev sybutikken, sto ute på fortauet med hendene på de beund­ ringsverdig slanke hoftene og så på markisen med et uttrykk som virket både forvirret og imponert. Brian, som forsto seg litt på markiser, beundret den selv. Det var den eneste virkelige markisen i Main Street, og det ga den nye bu­ tikken et eget, spesielt utseende. Ordet «sofistikert» var ikke en del av det daglige vokabularet hans, men han visste straks at det ikke fantes noen annen butikk i Castle Rock som så slik ut. Markisen fikk den til å se ut som en butikk av det slaget man kunne se i et program på fjernsynet. Western Auto på den andre siden av gaten virket gammeldags og landsens i sammenligning. Da han kom hjem, lå moren på sofaen, så på Santa Barbara, spiste en Little Debbie krempai og drakk Cola light. Moren drakk bestandig Cola light når hun så på fjernsyn om ettermiddagen. Brian var ikke sikker på hvorfor, tatt i betraktning hva hun skyllet den ned med, men mente det antagelig ville være farlig å spørre. Det kunne til og med få henne til å kjefte på ham, og når moren be­ gynte å kjefte, var det best å søke dekning. «Hei, mamma!» sa han og slengte bøkene sine på kjøkkenben­ ken og tok melk ut av kjøleskapet. «Vet du hva? Det er en markise utenfor den nye butikken.»

19

20

STEPHEN KING

«Hva er det du merker?» Stemmen hennes svevde ut fra daglig­ stuen. Han skjenket opp melken og stilte seg i døren. «Markise,« sa han. «Utenfor den nye butikken i sentrum.» Hun satte seg, fant frem fjernkontrollen og trykket på lydknappen. På skjermen fortsatte Al og Corinne å drøfte Santa Barbaraproblemene sine i yndlingsrestaufanten sin i Santa Barbara, men nå kunne bare en som kunne lese på leppene, si nøyaktig hva de gikk ut på. «Hva?» sa hun. «Det der Noe For Enhver-stedet?» «Mmm,» sa han og drakk litt melk. «Ikke slurp,» sa hun og stakk resten av godbiten sin i munnen. «Det høres grusomt ut. Hvor mange ganger har jeg sagt det til deg?» Omtrent like mange ganger som du har sagt at jeg ikke skal snak­ ke med munnen full, tenkte Brian, men sa ingenting. Han hadde lært å beherske seg verbalt i ung alder. «Unnskyld, mamma.» «Hva slags markise?» «Grønn.» «Stanset eller aluminium?» Faren til Brian solgte paneler for Dick Perry Panel- og Dørfirma i South Paris, og Brian visste nøyaktig hva det var hun snakket om, men hadde det vært en slik markise, ville han neppe ha lagt merke til den. Det gikk tretten på dusinet av markiser av stanset metall eller aluminium. De stakk ut over vinduene til halvparten av husene i Castle Rock. «Ingen av delene,» sa han. «Den er av tøy. Presenning, tror jeg. Den stikker ut, så det er skygge rett under den. Og den er rund, slik.» Han buet hendene (forsiktig, for ikke å søle melk) i en halv­ sirkel. «Navnet står på kanten. Det er veldig imponerende.» «Nå, det må jeg si!» Cora brukte vanligvis denne frasen for å gi uttrykk for oppgløddhet eller oppgitthet. Brian tok forsiktig et skritt bakover, i til­ felle det var det siste. «Hva tror du det er, mamma? Kanskje en restaurant?» «Jeg vet ikke,» sa hun og strakte seg etter Princess-telefonen på sidebordet. For å få tak i den måtte hun flytte katten Squeebles, TVguiden og en liter med Cola light. «Men det høres snikete ut.» «Mamma, hva betyr Noe For Enhver? Det virker som om -» «Ikke plag meg nå, Brian. Mamma er opptatt. Det er Devil Dogs i brødboksen hvis du vil ha en. Men bare én, ellers ødelegger du appetitten til middag.» Hun slo allerede nummeret til Myra, og snart drøftet de med stor begeistring den grønne markisen. Brian som ikke hadde lyst på en Devil Dog (han var svært glad

NOE FOR ENHVER

i moren, men av og til mistet han appetitten når han så hun spiste), satte seg ved kjøkkenbordet, åpnet matteboken og begynte å gjøre oppgavene de hadde fått i lekse - han var en oppvakt, samvittig­ hetsfull gutt, og matten var den eneste av hjemmeleksene han ikke hadde gjort ferdig på skolen. Mens han metodisk flyttet på desimaltegn og dividerte, lyttet han til morens andel i samtalen. Hun sa igjen til Myra at snart ville de få enda en butikk som solgte stinkende, gamle parfymeflasker og bilder av de døde slektningene til en eller annen, og det var virkelig en skam hvordan slike ting kom og gikk. Det var rett og slett for mange mennesker der ute, sa Cora, med slagordet ta pengene og stikk av. Da hun snakket om markisen, hørtes hun ut som om noen med overlegg hadde for­ søkt å fornærme henne, og hadde hatt strålende hell med seg i så måte. Jeg tror hun synes at noen skulle ha fortalt henne det, tenkte Brian, mens blyanten gled ufortrødent av gårde og tok ned tall i mente og rundet av. Joda, slik var det. Hun var nysgjerrig, det var det første. Og hun var forbanna, det var det andre. Kombinasjonen holdt nærmest på å ta livet av henne. Nå, hun kom tidsnok til å fin­ ne ut av det. Når hun gjorde det, ville hun kanskje dele den store hemmeligheten med ham. Og hvis hun var for opptatt, ville han finne ut av den bare ved å overhøre en av ettermiddagssamtalene hennes med Myra. Men det skulle vise seg at Brian fant ut en masse om Noe For Enhver før moren eller Myra, eller noen annen i Castle Rock.

2 Han kjørte nesten ikke på sykkelen på hjemveien fra skolen om ettermiddagen før Noe For Enhver skulle åpne; han var oppslukt av en varm dagdrøm (som ikke ville ha kommet over leppene hans om han var blitt overtalt med glødende kull eller hårete taranteller) hvor han inviterte miss Ratcliffe til å bli med ham på Castle-messen og hun sa ja. «Mange takk, Brian,» sier miss Ratcliffe, og Brian ser små, takk­ nemlige tårer i kroken på de blå øynene hennes - øyne med en farge så mørk at de nesten ser sinte ut. «Jeg har vært... tja, svært trist i det siste. Du skjønner, jeg har mistet min elskede.» «Jeg skal hjelpe Dem med å glemme ham,» sier Brian med en stemme som både er hard og øm, «hvis De vil kalle meg Bri.» «Takk,» hvisker hun, også, idet hun bøyer seg mot ham nært nok til at han kan kjenne duften av parfymen hennes - en drømmeaktig duft av villblomster - sier hun: «Takk... Bri. Og siden vi, i alle fall

21

22

STEPHEN KING

/ kveld, kommer til å være pike og gutt i stedet for lærer og elev, kan du kalle meg ... Sally.» Han tar hendene hennes. Ser henne i øynene. «Jeg er ikke bare en guttunge,» sier han. «Jeg kan hjelpe deg med å glemme ham ... Sally.» Hun virker nesten hypnotisert av denne uventete forståelsen, denne uventete mandigheten; kanskje han bare er elleve år, tenker hun, men han er mere til mann enn Lester noen gang var! Hendene hennes griper hardere rundt hans. Ansiktene deres kommer nær­ mere hverandre ... nærmere ... «Nei,» mumler hun, og nå er øynene hennes så store og så nær al det virker som om han nesten holder på å drukne i dem, «du må ikke, Bri... det er galt...» «Det er riktig, baby,» sier han og presser leppene mot hennes. Hun trekker seg unna etter et lite øyeblikk og hvisker ømt «Hei, gutt, se deg for, for faen!» Brian som ble revet ut av dagdrømmen, så at han nettopp hadde gått ut foran den vesle lastebilen til Hugh Priest. «Unnskyld, mr. Priest,» sa han og rødmet voldsomt. Det var ikke bra om Hugh Priest var sint på en. Han jobbet for Avdelingen for offentlige anlegg og hadde etter sigende det verste temperamen­ tet i Castle Rock. Brian så nøye på ham. Hvis han begynte å klyve ut av lastebilen, planla Brian å kaste seg på sykkelen og forsvinne ned Main Street omtrent med samme fart som lyset. Han var ikke interessert i å tilbringe den neste måneden, eller vel så det, på syke­ huset, bare fordi han hadde dagdrømt om å gå på Castle-messen sammen med miss Ratcliffe. Men Hugh Priest hadde en flaske øl i skrittet, Hank Williams jr. var på radioen og sang «High and Pressurized», og det hele var litt for koselig til å gjøre noe så radikalt som å banke livsskitten ut av en guttunge tirsdag ettermiddag. «Du får holde øynene åpne,» sa han og tok en slurk av tuten på flasken og så olmt på Brian, «for neste gang gidder jeg ikke å stan­ se. Jeg kjører deg bare ned i gaten. Får deg til å klynke, veslegutt.» Han satte lastebilen i gir og kjørte av gårde. Brian følte en vanvit­ tig (og heldigvis kortvarig) trang til å hyle Nå, det må jeg si! etter ham. Han ventet til den oransje veiarbeiderbilen hadde svingt inn i Linden Street, og så fortsatte han. Men, akk, dagdrømmen om miss Ratcliffe var ødelagt for den dagen. Hugh Priest hadde sluppet inn virkeligheten igjen. Miss Ratcliffe hadde ikke kranglet med forloveden, Lester Pratt; hun gikk fortsatt med den vesle forlovelsesringen med diamant, og kjørte fortsatt med den blå Mustangen hans, mens hun ventet på at hennes egen bil skulle bli ferdig på verkstedet. Brian hadde sett miss Ratcliffe og mr. Pratt så sent som kvelden

NOE FOR ENHVER

før, mens de stiftet plakatene med terningspill og djevelen på telefonstolpene i Lower Main Street sammen med en gjeng andre folk. De sang salmer. Det var bare det at katolikkene gikk rundt straks de var ferdige, og rev dem ned igjen. På en måte var det gan­ ske pussig ... men hadde han vært større, ville Brian ha gjort sitt beste for å beskytte enhver plakat miss Ratcliffe satte opp med de helgenaktige hendene sine. Brian tenkte på de mørkeblå øynene hennes, de lange danserinnebena, og følte den samme dystre forbløffelsen han bestandig opplevde når han innså at i januar ville hun bytte ut Sally Ratcliffe, som var vakkert, med Sally Pratt som Brian syntes hørtes ut som når en fet dame detter ned en kort, hard trapp. Tja, tenkte han, traff den andre fortauskanten og begynte lang­ somt å gå ned Main Street, kanskje hun ombestemmer seg. Det er ikke umulig. Eller kanskje Lester Pratt havner i en bilulykke, eller får hjernesvulst, eller noe slikt. Det kan til og med vise seg at han er narkoman. Miss Ratcliffe ville aldri gifte seg med en narkoman. Slike tanker ga Brian en underlig form for trøst, men de endret ikke på det faktum at Hugh Priest hadde stanset dagdrømmen rett før høydepunktet (der han kysset miss Ratcliffe og faktisk rørte ved det høyre brystet hennes, mens de var i Kjærlighetstunnellen på messen). Uansett var det en temmelig vill tanke, en elleve år gammel gutt tar med seg læreren sin på messen. Miss Ratcliffe var pen, men hun var også gammel. Hun hadde fortalt ungene som fikk taleundervisning, at hun kom til å bli fireogtyve i november. Derfor brettet Brian omhyggelig sammen dagdrømmen sin i de gamle foldene, slik en mann omhyggelig bretter sammen et mye lest og høyt verdsatt dokument, og stakk den inn på hyllen innerst i tan­ kene der den hørte hjemme. Han gjorde seg klar til å sette seg på sykkelen og tråkke resten av veien hjem. Men akkurat i dette øyeblikket passerte han den nye butikken, og blikket hans ble fanget av skiltet i døren. Det var blitt forandret. Han stanset sykkelen og så på det. FESTÅPNING 9. OKTOBER - TA MED VENNENE DERES!

var borte øverst. Det var blitt avløst av et lite, firkantet skilt, røde bokstaver på hvit bunn. ÅPENT

sto det, og ÅPENT

23

24

STEPHEN KING

var alt som sto der. Brian sto med sykkelen mellom bena og så på dette, og hjertet begynte å slå litt fortere. Du har ikke tenkt å gå dit inn, hva? spurte han seg selv. Jeg me­ ner, selv om de virkelig åpner en dag før tiden, så har du ikke tenkt å gå dit inn, hva? Hvorfor ikke? svarte han seg selv. Tja ... fordi vinduet fortsatt er klint til. Rullegardinet på døren er fortsatt trukket ned. Hvis du går dit inn, kan hva som helst skje med deg. Hva som helst. Jada. Som at fyren som driver stedet, er Norman Bates eller noe slikt, han tar på seg klærne til moren sin og stikker ned kundene. Akk-kkurat. Så glem det, sa den redde delen av hjernen, selv om den delen hørtes ut som om den allerede visste at den hadde tapt. Det er noe rart ved stedet. Men så tenkte Brian på hva han kom til å fortelle moren. Bare henslengt si: «Forresten, mamma, du vet den nye butikken, Noe For Enhver? Tja, den åpnet en dag før tiden. Jeg gikk inn og så meg om.» Da ville hun kjapt trykke på lydknappen på fjernkontrollen, det skulle jeg tro! Hun ville vite alt om det! Denne tanken ble for mye for Brian. Han dyttet ned støtten på sykkelen og gikk langsomt inn i skyggen av markisen - det virket nesten fem grader kjøligere under hvelvingen - og nærmet seg døren til Noe For Enhver. Da han la hånden på det store, gammeldagse dørhåndtaket av messing, slo det ham at skiltet måtte være feil. Det hadde antagelig stått der, rett innenfor døren, til i morgen, og en eller annen hadde hengt det opp ved en tilfeldighet. Han kunne ikke høre en eneste lyd bak det nedrullete gardinet; stedet virket forlatt. Men siden han hadde kommet så langt, kjente han på håndtaket ... og det gikk med letthet rundt i hånden hans. Klinken gikk bak­ over med et klikk, og døren til Noe For Enhver svingte opp.

3 Det var lite lys der inne, men ikke mørkt. Brian kunne se at det var blitt montert skinner med lamper (en av spesialitetene til Dick Perry Panel- og Dørfirma), og noen av prosjektørene på skinnene lyste. De var rettet mot en rekke glassmontrer som var stilt opp rundt omkring i det store rommet. Mesteparten av montrene var tomme. Prosjektørene fremhevet de få gjenstandene som var i montrene.

NOE FOR ENHVER

Gulvet, som hadde vært nakent treverk da dette var Western Maine Eiendomsmegler og Forsikring, var dekket av et tykt veggtil-vegg-teppe med samme farge som burgundervin. Veggene var malt silkehvite. Et svakt lys, hvitt som veggene, sivet inn gjennom det overmalte utstillingsvinduet. Nå, det var likevel en feil, tenkte Brian. Han har ikke engang fått varene sine ennå. Den som satte opp skiltet med Åpent på døren, hadde også ved en feil latt døren være ulåst. Det mest veloppdragne ville under disse omstendighetene være å lukke døren igjen, sette seg på sykkelen og kjøre av gårde. Likevel ville han nødig gå. Tross alt så han faktisk innsiden av butikken. Moren kom til å snakke til ham resten av ettermiddagen når hun fikk høre det. Det ergerlige var dette: han var ikke engang sikker på hva det egentlig var han så. Det var et halvt dusin (utstillingsgjenstander) ting i montrene, og prosjektørene var rettet mot dem - antagelig en slags prøvekjøring - men han kunne ikke si hva det var. Han kunne imidlertid se hva det ikke var: kulesenger og morkne sveivetelefoner. «Hallo?» spurte han usikkert, mens han fortsatt sto i døren. «Er det noen her?» Han skulle til å gripe tak i dørhåndtaket og lukke døren igjen da en stemme svarte: «Jeg er her.» En høy skikkelse - noe som til å begynne med virket som en usannsynlig høy skikkelse - kom gjennom en dør bak en av montre­ ne. Døråpningen var skjult av et mørkt fløyelsforheng. Brian fikk et øyeblikk et voldsomt anfall av frykt. Så falt skjæret fra en av pro­ sjektørene på skrå over ansiktet til mannen, og frykten ga seg hos Brian. Fyren var ganske gammel, og ansiktet var meget vennlig. Han så på Brian med interesse og glede. «Døren Deres var åpen,» begynte Brian, «så jeg trodde -» «Selvsagt er den åpen,» sa den høye mannen. «Jeg bestemte meg for å holde åpent en liten stund i ettermiddag som en slags ... førpremiére. Og du er den aller første kunden min. Kom inn, min venn. Tre fritt inn og legg igjen noe av den lykken du tar med deg!» Han smilte og strakte frem hånden. Smilet var smittende. Brian likte straks eieren av Noe For Enhver. Han måtte gå over terskelen og inn i butikken for å trykke mannen i hånden, og han gjorde det uten den minste frykt. Døren lukket seg bak ham og låste seg av seg selv. Brian enset det ikke. Han var for oppslukt til å legge merke til at øynene til den høye mannen var mørkeblå - nøyaktig samme fargenyanse som øynene til miss Sally Ratcliffe. De kunne ha vært far og datter. Håndtrykket til den høye mannen var sterkt og sikkert, men ikke

25

26

STEPHEN KING

vondt. Likevel var det noe ubehagelig ved det. Noe ... glatt. For hardt, på en måte. «Gleder meg å treffe Dem,» sa Brian. De mørkeblå øynene ble rettet mot ansiktet hans som skjermete toglanterner. «Jeg er like glad for å gjøre ditt bekjentskap,» sa den høye man­ nen, og slik var det Brian Rusk traff eieren av Noe For Enhver før noen andre i Castle Rock.

4 «Navnet mitt er Leland Gaunt,» sa den høye mannen, «og du er -?» «Brian. Brian Rusk.» «Utmerket, mr. Rusk. Og siden du er den første kunden min, tror jeg at jeg kan gi deg en meget god spesialrabatt på enhver gjenstand du måtte like.» «Å, tusen takk,» sa Brian, «men jeg tror faktisk ikke jeg kan kjø­ pe noe på et sted som dette. Jeg får ikke lommepengene mine før på fredag og ...» Han så igjen usikkert på glassmontrene. «Tja, det ser ikke ut til at De har fått alle varene Deres ennå.» Gaunt smilte. Tennene var skjeve, og de så temmelig gule ut i det svake lyset, men Brian syntes likevel at smilet var rent sjarmerende. Nok en gang følte han seg nærmest tvunget til å besvare det. «Nei,» sa Leland Gaunt, «nei, jeg har ikke det. Mesteparten av - varene mine, som du sier - kommer senere i kveld. Men jeg har likevel en del interessante gjenstander. Se deg om, unge mr. Rusk. Jeg vil gjerne høre din mening, om ikke annet ... og jeg går ut fra at du har en mor, ikke sant? Selvsagt har du det. En kjekk, ung mann som deg er helt sikkert ikke foreldreløs. Har jeg rett?» Brian nikket, mens han fortsatt smilte. «Jada. Mamma er hjem­ me akkurat nå.» En tanke slo ned i ham. «Vil De at jeg skal hente henne?» Men i samme øyeblikk forslaget glapp ut av munnen hans, angret han. Han hadde ikke lyst til å hente henne. I morgen kom mr. Leland Gaunt til å være hele byens eiendom. I morgen ville mamma og Myra Evans begynne å gramse på ham, sammen med alle de andre damene i Castle Rock. Brian antok at mr. Gaunt ikke lenger kom til å virke så fremmed og annerledes i slutten av måne­ den, pokker, kanskje til og med i slutten av uken, men akkurat nå var han det, akkurat nå tilhørte han Brian Rusk og bare Brian Rusk, og slik ville Brian ha det. Derfor ble han glad da mr. Gaunt løftet den ene hånden (fingrene var uvanlig tynne og uvanlig lange, og Brian la merke til at peke- og

NOE FOR ENHVER

langfingeren var nøyaktig like lange) og ristet på hodet. «Slett ikke,» sa han. «Det er nøyaktig det jeg ikke ønsker. Hun ville utvil­ somt ha med seg en venninne, ikke sant?» «Joa,» sa Brian og tenkte på Myra. «Kanskje til og med to venninner, eller tre. Nei, dette er bedre, Brian - kan jeg få kalle deg Brian?» «Jada,» sa Brian og moret seg. «Mange takk. Og du skal kalle meg mr. Gaunt siden jeg er eldre enn deg, om ikke nødvendigvis bedre - enig?» «Jada.» Brian var ikke sikker på hva mr. Gaunt mente med eldre og bedre, men han elsket å høre denne fyren snakke. Og øynene hans var fenomenale - Brian klarte nesten ikke å få sine egne øyne vekk fra dem. «Ja, dette er mye bedre.» Mr. Gaunt gned seg i de lange hendene, og det laget en hvesende lyd. Dette var noe Brian var mindre glad i. Når mr. Gaunt gned seg i hendene på den måten, hørtes det ut som en slange som er blitt forstyrret og tenker på å hogge. «Du kommer til å fortelle det til moren din, kanskje til og med vise hen­ ne hva du har kjøpt, hvis du skulle kjøpe noe -» Brian vurderte å fortelle mr. Gaunt at han i alt hadde den stor­ slagne summen av enognitti cent i lommen, og bestemte seg for ikke å gjøre det. «- og hun kommer til å fortelle det til venninnene sine, og de kommer til å fortelle det til venninnene deres ... skjønner du, Brian? Du kommer til å være bedre reklame enn lokalavisen noen gang kunne drømme om å være! Jeg kunne ikke gjøre det bedre om jeg ansatte deg til å gå gjennom byens gater med en dobbeltplakat!» «Tja, når De sier det,» samtykket Brian. Han hadde ingen anelse om hva en dobbeltplakat var, men han var helt sikker på at han hel­ ler ville dø enn å gå med noe slikt. «Det ville være litt moro å se seg om.» På det lille som er å se, var han for høflig til å tilføye. «Begynn å se, da!» sa mr. Gaunt og pekte på montrene. Brian la merke til at han hadde på seg en lang, rød fløyelsjakke. Han tenkte at det faktisk kunne være en røkejakke, som i Sherlock Holmesfortellingene han hadde lest. Den var fin. «Lat som om du er hjem­ me, Brian!» Brian gikk langsomt bort til montren som sto nærmest døren. Han så seg over skulderen, sikker på at mr. Gaunt var rett i hælene på ham, men mr. Gaunt sto fortsatt ved døren og så på ham med et skjevt smil. Det var som om han hadde lest tankene til Brian og funnet ut hvor mye Brian mislikte å ha butikkeieren etter seg når han så på ting. Han gikk ut fra at de fleste butikkeiere var redd for at man skulle ødelegge noe, eller naske, eller begge deler.

27

28

STEPHEN KING

«Ta deg god tid,» sa mr. Gaunt. «Det er en glede å handle når man tar seg god tid, Brian, og en plage i de nedre regioner når man ikke gjør det.» «Si meg, er De fra utlandet?» spurte Brian. Mr. Gaunts bruk av «man» i stedet for «du» interesserte ham. Det minnet ham om den gamle knarken som presenterte Mesterlige skuespill som moren av og til så på hvis TV-guiden sa det var en kjærlighetshistorie. «Jeg,» sa Gaunt, «er fra Akron.» «Er det i England?» «Det er i Ohio,» sa Leland Gaunt alvorlig og blottet deretter de sterke, ujevne tennene i et glitrende smil. Brian syntes det var morsomt, slik han ofte syntes at replikkene i TV-serier som Cheers var morsomme. Hele denne greia ga ham faktisk følelsen av å ha forvillet seg inn i en TV-serie, en serie som var litt mystisk, men egentlig ikke truende. Han brast i latter. Han fikk et øyeblikk på seg til å lure på om mr. Gaunt kanskje syntes at han var uhøflig (kanskje fordi moren hans bestandig an­ klaget ham for å være uhøflig, og at Brian som en følge av det trod­ de han levde i et svært og nesten usynlig edderkoppnett av manerer), og så lo den høye mannen med ham. De to lo sammen, og alt i alt kunne ikke Brian huske når han hadde opplevd en så hyggelig ettermiddag som dette viste seg å være. «Sett i gang, se,» sa mr. Gaunt og slo ut med hånden. «Vi skal utveksle historier en annen gang, Brian.» Derfor så Brian. Det var bare fem gjenstander i den største glass­ montren som uten besvær så ut til å ha plass til tyve eller tredve til. Den ene var en pipe. En annen var et bilde av Elvis Presley med den hvite heldressen sin med tigeren på ryggen og et rødt skjerf. Kongen (det var slik moren hans alltid omtalte ham) holdt en mikrofon opp mot de surmulende leppene. Den tredje gjenstanden var et Polaroid-kamera. Den fjerde var en slipt stein med et hull fullt av krystallbiter i midten. De glitret og lynte fantastisk i lyset fra pro­ sjektøren i taket. Den femte var en tresplint like lang og tykk som pekefingeren til Brian. Han pekte på krystallen. «Det er en geode, er det ikke?» «Du er en velutdannet ung mann, Brian. Det er akkurat hva det er. Jeg har små plaketter til de fleste tingene mine, men de er ennå ikke blitt pakket ut - som mesteparten av varene. Jeg må jobbe som bare pokker hvis jeg skal bli klar til å åpne i morgen.» Men han hør­ tes slett ikke bekymret ut, og virket helt fornøyd med å være der han var. «Hva er det?» spurte Brian og pekte på splinten. Han tenkte for seg selv at dette virkelig var svært underlige varer til å være en bu­ tikk i en småby. Han hadde fått en sterk og øyeblikkelig forkjærlig-

NOE FOR ENHVER

het for Leland Gaunt, men hvis resten av sakene hans var som dette, trodde ikke Brian han kom til å drive butikk særlig lenge i Castle Rock. Ville man selge greier som piper og bilder av Kongen og tresplinter, så var New York stedet å åpne butikk ... eller det trodde han i alle fall ut fra filmene han hadde sett. «Å!» sa mr. Gaunt. «Det er en interessant gjenstand! La meg få vise deg den!» Han gikk gjennom rommet, bort til enden av montren, dro en diger nøkkelring opp av lommen og valgte ut en nesten uten å se. Han åpnet montren og tok forsiktig ut splinten. «Hold frem hån­ den din, Brian.» «Jøje meg, kanskje jeg ikke bør det,» sa Brian. Som innfødt i en stat der turismen er en viktig levevei, hadde han vært i mange gavebutikker i sin tid, og han hadde sett mange skilt med dette vesle dik­ tet: «Vakker å se på/en glede å holde,/men knuser du den,/er den solgt.« Han kunne se for seg morens skrekkslagne reaksjon hvis han brakk splinten - eller hva det nå var - og mr. Gaunt, ikke så vennlig lenger, fortalte ham at prisen var femhundre dollar. «Hvorfor i all verden ikke det?» spurte mr. Gaunt og hevet øyen­ brynene - men egentlig hadde han bare ett bryn; det var buskete og vokste tvers over nesen som en ubrutt, dobbelt bølge. «Tja, jeg er temmelig klønet.» «Sludder,» svarte mr. Gaunt. «Jeg kjenner igjen klønete gutter når jeg ser dem. Du er ikke av det slaget.» Han slapp splinten ned på håndflaten til Brian. Brian så litt overrasket på den der den lå; han hadde ikke engang vært klar over at han hadde strakt ut hån­ den før han så at splinten lå i den. Det kjentes avgjort ikke som en splint; det kjentes mer som «Det kjennes som en stein,» sa han usikkert og hevet blikket for å se på mr. Gaunt. «Både tre og stein,» sa mr. Gaunt. «Den er forstenet.» «Forstenet,» sa Brian overveldet. Han så nøye på splinten, så lot han den ene fingeren gli ned over den. Den var både glatt og rug­ lete. Av en eller annen grunn var følelsen ikke helt behagelig. «Den må være gammel.» «Over totusen år gammel,» samtykket mr. Gaunt alvorlig. «Jøss!» sa Brian. Han skvatt til og mistet nesten splinten. Han lukket hånden rundt den som en neve for å hindre at den datt i gul­ vet... og straks feide en følelse av noe sært og fordreid over ham. Plutselig følte han seg - hva da? Svimmel? Nei; ikke svimmel, men fjern. Som om en del av ham var blitt løftet ut av kroppen og feid av gårde. Han kunne se at mr. Gaunt så på ham med interesse og morskap, og det virket som om øynene til mr. Gaunt med ett vokste og ble

29

30

STEPHEN KING

store som teskåler. Likevel var denne følelsen av å være desorientert ikke skremmende; den var heller spennende, og avgjort mer beha­ gelig enn den sleipe følelsen av tre mot den undersøkende fingeren. «Lukk øynene!» oppfordret mr. Gaunt. «Lukk øynene, Brian, og fortell meg hva du føler!» Brian lukket øynene og ble et øyeblikk stående uten å bevege seg, med høyre arm strakt ut, mens neven i den andre enden lukket seg rundt splinten. Han kunne ikke se at overleppen et øyeblikk hevet seg som hos en hund, over de store, skjeve tennene med noe som kunne ha vært en grimase av glede eller forventning. Han hadde en vag følelse av bevegelse - en slags korketrekkerbevegelse. En lyd, rask og lav: dunkdunk ... dunkdunk ... dunkdunk. Han kjente igjen denne lyden. Det var «En båt!» ropte han glad, uten å åpne øynene. «Det kjennes som om jeg er på en båt!» «Gjør det virkelig det,» sa mr. Gaunt, og i ørene til Brian hørtes han utrolig fjern ut. Følelsene ble sterkere; nå kjentes det som om han seilte opp og ned lange, sakte bølger. Han kunne høre fjerne fugleskrik, og nær­ mere lyden av mange dyr - rautende kuer, galende haner, det lave, snerrende brølet fra en meget stor katt - ikke en rasende lyd, men et uttrykk for kjedsomhet. I dette ene sekundet kunne han nesten kjenne treverk (treverk som denne splinten en gang hadde vært en del av, det var han sikker på) under føttene og visste at føttene ikke var kledd i Converse joggesko, men i en slags sandaler, og Så ble det borte, skrumpet inn til bittesmå, lysende punkter, som lyset på TV-skjermen når strømmen går, og så var det vekk. Han åpnet øynene, rystet og oppglødd. Hånden hadde lukket seg i en slik hard neve rundt splinten at han faktisk måtte bruke viljestyrken for å rette ut fingrene, og det kna­ ket i knokene som rustne dørhengsler. «Å, jøss,» sa han lavt. «Flott, ikke sant?» spurte mr. Gaunt muntert og tok splinten fra håndflaten til Brian med den samme åndsfraværende dyktigheten som når en lege drar en flis ut av huden. Han la den på plass og låste skapet igjen med en feiende bevegelse. «Flott,» samtykket Brian med et dypt åndedrag som nesten var et sukk. Han bøyde seg for å se på splinten. Det prikket fortsatt litt i hånden der han hadde holdt rundt den. De fornemmelsene: dek­ ket som skrånet opp og ned, dunket av bølgene mot skroget, følel­ sen av tre under føttene ... disse tingene satt igjen i ham, selv om han antok (med en følelse av ekte sorg) at de kom til å bli borte, slik en drøm blir borte. «Kjenner du historien om Noa og Arken?» spurte mr. Gaunt.

NOE FOR ENHVER

Brian rynket pannen. Han var nokså sikker på at det var en for­ telling fra Bibelen, men han hadde en tendens til å gå i svart under søndagsprekenen og bibeltimene torsdag kveld. «Var det en båt som gikk jorden rundt på åtti dager?» spurte han. Mr. Gaunt gliste igjen. «Noe i den retningen, Brian. Noe helt i den retningen. Nå, denne splinten kommer angivelig fra Noas Ark. Naturligvis kan ikke jeg si at den er fra Noas Ark, for folk ville tro at jeg var verdens mest fantastiske svindler. Det må være firetusen mennesker i verden i dag som forsøker å selge trebiter de hevder stammer fra Noas Ark - og antagelig firehundretusen mennesker som forsøker å falby biter av Det hellige kors - men jeg kan si den er over totusen år gammel, den er nemlig blitt karbon-datert, og jeg kan si den kommer fra Det hellige land, selv om den ikke ble funnet på Ararat, men på Boram.» Mesteparten av dette gikk Brian hus forbi, men det gjorde ikke den viktigste kjensgjerningen. «Totusen år,» hvisket han. «Jøss! Er De helt sikker?» «Det er jeg virkelig,» sa mr. Gaunt. «Jeg har en erklæring fra M.I.T. der den ble karbon-datert, og den følger selvsagt med gjen­ standen. Men, vet du, jeg tror faktisk den kan stamme fra Arken.» Han så ettertenksomt på splinten et øyeblikk, så hevet han det glit­ rende, blå blikket mot de nøttebrune øynene til Brian. Brian ble nok en gang straks trollbundet av dette blikket. «Tross alt ligger Boram mindre enn sytten kilometer i luftlinje fra Ararat, og i de mange historiene som finnes i verden, er det blitt gjort større feil enn det siste hvilestedet for en båt, selv en stor båt, spesielt når disse historiene går fra munn til munn i flere generasjoner før de til slutt blir satt ned på papiret. Har jeg rett?» «Joa.» sa Brian. «Høres logisk ut.» «Og dessuten - den fremkaller en rar følelse når man holder rundt den. Ville du ikke si det?» «Det skulle jeg tro!» Mr. Gaunt smilte og rusket gutten i håret, brøt trolldommen. «Jeg liker deg, Brian. Jeg skulle ønske at alle kundene mine var like fylt av undring som du er. Livet ville være mye enklere for en ydmyk handelsmann som meg hvis det var slik verden var.» «Hvor mye ... hvor mye ville De selge noe som dette for?» spurte Brian. Han pekte på splinten med en finger som ikke var helt stø. Først nå begynte han å fatte hvor dypt opplevelsen hadde berørt ham. Det hadde vært som å holde en konkylie mot øret og høre lyden av havet... men i 3-D og Sensurround. Han ønsket inderlig at mr. Gaunt ville gi ham lov til å holde rundt den igjen, kanskje til og med litt lenger, men han visste ikke hvordan han skulle be om det, og mr. Gaunt tilbød seg ikke.

31

32

STEPHEN KING

«Tja,» sa mr. Gaunt og satte fingertuppene mot hverandre under haken og så ertende på Brian. «Med en slik gjenstand - og med mesteparten av de fine tingene jeg selger, de virkelig interessante tingene - avhenger det av kjøperen. Hva kjøperen ville være villig til å betale. Hva ville du være villig til å betale, Brian?» «Jeg vet ikke,» sa Brian og tenkte på sine enognitti cent i lom­ men, så brast det ut av ham: «En masse!» Mr. Gaunt kastet hodet bakover og lo hjertelig. Da han gjorde det, la Brian merke til at han hadde tatt feil av mannen. Da han kom inn, trodde han at håret til mr. Gaunt var grått. Nå så han at det bare var sølvfarget i tinningene. Han måtte ha stått i lyset fra en av prosjektørene, tenkte Brian. «Nå, dette har vært forferdelig interessant, Brian, men jeg har faktisk en mengde arbeid foran meg før klokken ti i morgen, og derfor -» «Jada,» sa Brian som med et rykk igjen begynte å tenke på manerene sine (som han nesten manglet helt, som moren var så glad i å fortelle ham). «Jeg må også gå. Beklager at jeg har oppholdt Dem så lenge -» «Nei, nei, nei! Du misforstår meg!» Mr. Gaunt la den ene lange hånden på armen til Brian. Brian dro til seg armen. Han håpet at denne bevegelsen ikke virket uhøflig, men han kunne ikke la være selv om den gjorde det. Hånden til mr. Gaunt var hard og tørr og på en eller annen måte ubehagelig. Den kjentes faktisk ikke anner­ ledes ut enn biten av forstenet tre som angivelig stammet fra Noas Ark, eller hva det nå var. Men mr. Gaunt var for opptatt til å legge merke til at Brian instinktivt trakk seg unna. Han oppførte seg som om det var han, ikke Brian, som hadde begått et brudd på de gode manerene. «Jeg tenkte bare at vi skulle komme til saken. Det er egentlig ingen vits i at du ser på de få, andre tingene jeg har klart å pakke ut; det er ikke særlig mange av dem, og du har sett de mest interessante av de som er lagt frem. Likevel har jeg temmelig god oversikt over mine egne varer, selv uten en lagerliste i hånden, og jeg har kanskje noe du ville like, Brian. Hva ville du like?» «Jøje meg,» sa Brian. Det var tusenvis av ting han hadde lyst på, og det var en del av problemet - når spørsmålet ble stilt så rett frem som nå, kunne han ikke si hvilken av de tusen tingene han hadde mest lyst på. «Det er best ikke å tenke for nøye over disse tingene,» sa mr. Gaunt. Han snakket rolig, men det var ikke noe rolig ved øynene hans, som gransket ansiktet til Brian nøye. «Når jeg sier: ‘Brian Rusk, hva ønsker du deg i øyeblikket mest av alt i verden?’ Hva sva­ rer du da? Fort!» «Sandy Koufax,» svarte Brian øyeblikkelig. Han hadde ikke

NOE FOR ENHVER

vært klar over at han hadde strukket ut hånden for å ta imot splin­ ten fra Noas Ark før han så den lå der, og han hadde ikke vært klar over hva han skulle si som svar på spørsmålet fra mr. Gaunt før han hørte ordene plumpet ut av munnen hans. Men i samme øyeblikk han hørte dem, visste han at de var nøyaktig og helt de rette.

5 «Sandy Koufax,» sa mr. Gaunt ettertenksomt. «Så interessant.» «Ja, ikke Sandy Koufax selv,» sa Brian, «men baseballkortet hans.» «Topps eller Fleers?» spurte mr. Gaunt. Brian hadde ikke trodd at ettermiddagen kunne bli bedre, men plutselig var den blitt det. Mr. Gaunt forsto seg på baseballkort så­ vel som på splinter og geoder. Det var forbløffende, helt forbløf­ fende. «Topps.» «Jeg antar det er begynnerkortet hans du er interessert i,» sa mr. Gaunt beklagende. «Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg der, men -» «Nei,» sa Brian. «Ikke 1954. -56. Det er det jeg gjerne vil ha. Jeg har en samling baseballkort fra 1956. Det var pappa som fikk meg til å begynne med det. Det er virkelig moro, og det er bare noen få av dem som er virkelig dyre - Al Kaline, Mel Parnell, Roy Campanella, de karene der. Jeg har allerede over femti. Iberegnet Al Kali­ ne. Han kostet åtteogtredve daler. Jeg klippet en masse plener for å få Al.» «Det skal jeg banne på at du gjorde,» sa mr. Gaunt med et smil. «Tja, som sagt, de fleste kortene fra -56 er ikke egentlig dyre - de koster fem dollar, syv dollar, av og til ti. Men en Sandy Koufax i god stand koster nitti eller til og med så mye som hundre dollar. Han var ingen stor stjerne det året, men selvsagt viste det seg at han var fenomenal, og det var da Dodgers fortsatt var i Brooklyn. Alle kalte dem Bomsen den gangen. Det sier i alle fall pappa.» «Din pappa har tohundre prosent rett,» sa mr. Gaunt. «Jeg tror jeg har noe som kommer til å gjøre deg svært glad, Brian. Vent her.» Han feide gjennom døren med forhenget og lot Brian stå igjen ved montren med splinten og Polaroid-kameraet og bildet av Kon­ gen. Brian hoppet nesten fra den ene foten til den andre av håp og forventning. Han sa til seg selv at han skulle holde opp med å være slik en tulling; selv om mr. Gaunt hadde et kort med Sandy Koufax, og selv om det var et Toppskort fra femtiårene, så kom det antagelig til å være fra -55 eller -57. Og sett at det virkelig var fra -56? Hva nytte hadde han av det, med under en daler i lommen?

33

34

STEPHEN KING

Tja, jeg kan se på det, kan jeg ikke det? tenkte Brian. Det koster ikke noe å se, gjør det? Dette var også et av morens yndlingsuttrykk. Fra rommet bak forhenget hørtes lyden av kasser som ble flyttet, og svake dunk da de ble satt på gulvet. «Bare et øyeblikk, Brian,» ropte mr. Gaunt. Han hørtes litt andpusten ut. «Jeg er sikker på at det ligger en skoeske et eller annet sted her ...» «Ikke noe bry for min skyld, mr. Gaunt!» ropte Brian tilbake, mens han håpet som bare det at mr. Gaunt ville ta seg så mye bry som nødvendig. «Kanskje den kassen er en av sendingene som fortsatt er under­ veis,» sa mr. Gaunt usikkert. Hjertet sank i livet på Brian. Deretter: «Men jeg var sikker ... vent! Her er den! Akkurat her!» Hjertet steg i livet på Brian - gjorde mer enn å stige. Det svevde og gjorde baklengs salto. Mr. Gaunt kom igjen ut gjennom forhenget. Håret var litt bustet, og det var en støvflekk på det ene slaget på røkejakken hans. I hån­ den hadde han en eske som en gang hadde inneholdt et par Air Jor­ dan joggesko. Han satte den på disken og tok av lokket. Brian sto ved den venstre armen hans og så ned i den. Esken var full av baseballkort, hvert av dem i en egen konvolutt av plast, akkurat som dem Brian av og til kjøpte i baseballkortbutikken i North Conway, New Hampshire. «Jeg trodde det kunne ligge en innholdsliste her, men så heldig var jeg ikke,» sa mr. Gaunt. «Men jeg har ganske god oversikt over hva jeg har på lager, som jeg fortalte deg - det er nøkkelen til å drive en butikk hvor du selger litt av alt - og jeg er helt sikker på at jeg så ...» Han tidde og begynte fort å bla gjennom kortene. Brian så på kortene som lynte forbi, målløs av forbauselse. Fyren som drev baseballkortbutikken hadde det faren hans kalte «en pen landsens» samling med gamle kort, men innholdet i hele butikken kunne ikke måle seg med skattene som var gjemt i denne ene joggeskoesken. Det var skråtobakkort med bilder av Ty Cobb og Pie Traynor. Det var sigarettkort med bilder av Babe Ruth og Dom DiMaggio og Big George Keller og til og med Hiram Dissen, den enarmete kasteren som hadde slengt ball for White Sox i førtiårene. lucky STRIKE grønn ER gått I krig! kunngjorde mange av sigarettkortene. Og der, bare et glimt, et bredt, alvorlig ansikt over en Pittsburgh-trøye. «Herregud, var ikke det Honus Wagner?» gispet Brian. Hjertet kjentes ut som en bitteliten fugl som hadde forvillet seg opp i hal-

NOE FOR ENHVER

sen og nå flakset der, fanget. «Det er det mest sjeldne baseballkortet i universet!» «Ja, ja,» sa mr. Gaunt åndsfraværende. De lange fingrene bladde fort gjennom kortene, ansikter fra en annen tid fanget under et gjennomsiktig dekke av plast, menn som hadde slått til ballen og slengt eplet og nådd basene, helter fra en storslagen og svunnen gullalder, en tid denne gutten fortsatt hadde glade og livlige drøm­ mer om. «Litt av alt, det er det en vellykket butikk dreier seg om, Brian. Allsidighet, glede, forbløffelse, tilfredsstillelse ... det et vellykket liv dreier seg om, for den saks skyld ... Jeg gir ingen råd, men gjorde jeg det, kunne du gjøre verre ting enn å huske det ... la meg nå se ... et eller annet sted ... et eller annet sted ... å!» Han dro opp et kort fra midten av esken lik en tryllekunstner som gjør en tryllekunst, og la det triumferende i hånden til Brian. Det var Sandy Koufax. Det var et Toppskort fra -56. Og det var signert. «Til min gode venn Brian, med de beste ønsker, Sandy Koufax,» leste Brian med en hes hvisking. Og så oppdaget han at han ikke klarte å si noe i det hele tatt.

6 Han så opp på mr. Gaunt, det rykket i munnen. Mr. Gaunt smilte. «Jeg har ikke plantet eller planlagt det, Brian. Det er en ren tilfel­ dighet ... men en hyggelig tilfeldighet, synes du ikke det?» Brian klarte fortsatt ikke å snakke, og nøyde seg derfor med et enkelt nikk. Plastkonvolutten med det dyrebare innholdet kjentes underlig tung i hånden hans. «Ta det ut,» oppfordret mr. Gaunt. Da stemmen til Brian omsider kom ut gjennom munnen hans, var det kvekkingen til en meget gammel invalid. «Jeg tør ikke.» «Nå, det gjør jeg,» sa mr. Gaunt. Han tok konvolutten fra Brian, stakk en omhyggelig manikyrert fingernegl ned i den og dro ut kor­ tet. Han la det i hånden til Brian. Han kunne se de små søkkene på overflaten - de var laget av spis­ sen på den pennen Sandy Koufax hadde brukt til å skrive navnet sitt med ... navnene deres. Signaturen til Koufax var nesten den samme som den trykte, bortsett fra at den trykte signaturen var Sanford Koufax, og autografen var Sandy Koufax. Dessuten var den tusen ganger bedre fordi den var ekte. Sandy Koufax hadde

35

36

STEPHEN KING

hatt dette kortet i hånden og.satt sitt merke på det, et merke satt med egen hånd og et magisk navn. Men det var også et annet navn på det - Brians eget. En gutt med navnet hans hadde stått ved sidebanen på Ebbets Field før kampen, og Sandy Koufax, den virkelige Sandy Koufax, ung og sterk, hadde tatt kortet som ble rakt mot ham, et kort som antagelig luktet av søt, lyserød ballongtyggegummi, og hadde satt sitt merke på det... og mitt med, tenkte Brian. Plutselig kom den tilbake, den følelsen som hadde feid over ham da han holdt rundt splinten av forstenet tre. Men denne gangen var den mye, mye sterkere.. - Lukt av gress, deilig og nyslått. Harde smell av tre mot hestelær. Hyl og latter fra ballnettet. «Hei, mr. Koufax, kunne De signere dette kortet for meg?» Et smalt ansikt. Brune øyne. Mørkt hår. Luen blir fjernet et øye­ blikk, han klør seg i håret rett over hårfestet, tar så luen på seg igjen. «Jada, gutt.» Han tar kortet. «Hva heter du?» «Brian - Brian Seguin.» Skrap, skrap, skrap på kortet. Trolldommen: ildskriften. «Lyst til å bli baseballspiller når du blir voksen, Brian?» Spørs­ målet har preg av en utenat lært regle, og han snakker uten å se opp fra kortet han har i den svære høyrehånden slik at han kan skrive på det med den snart magiske venstrehånden. «Ja.» «Øv på det grunnleggende.» Og gir kortet tilbake. «Ja!» Men han går sin vei allerede, så slår han over i sakte løp på det nyslåtte gresset idet han småløper mot ballnettet, mens skyggen hans småløper ved siden av ham -. «Brian? Brian?» Lange fingre knipset under nesen hans - fingrene til mr. Gaunt. Brian våknet av døsen og så at mr. Gaunt kikket på ham, moret seg. «Er du våken, Brian?» . «Unnskyld,» sa Brian og rødmet. Han visste at han burde gi kor­ tet tilbake, gi det tilbake og komme seg ut, men det var som om han ikke klarte å slippe det fra seg. Mr. Gaunt stirret inn i øynene hans - rett inn i hodet hans, virket det som - igjen, og nok en gang var det umulig for ham å se bort. «Altså,» sa mr. Gaunt lavt. «Brian, la oss si at du er kjøperen. La oss si det. Hvor mye ville du betale for det kortet?» Brian kjente hvordan fortvilelsen la seg over hjertet som et steinras.

NOE FOR ENHVER

«Jeg har bare -» Den venstre hånden til mr. Gaunt for i været. «Hysj!» sa han strengt. «Bit deg i tungen! Kjøperen må aldri fortelle selgeren hvor mye han har! Du kunne like gjerne gi forhandleren lommeboken din og på kjøpet vrenge innholdet i lommene dine ut på gulvet! Hvis du ikke greier å lyve, så ti stille! Det er den første regelen for en rettferdig handel, Brian, gutten min.» Øynene - så store og mørke. Brian syntes han svømte i dem. «Det er to priser for dette kortet, Brian. En halvdel ... og en halvdel til. Den ene halvdelen er i kontanter. Den andre er en gjer­ ning. Forstår du?» «Ja,» sa Brian. Han følte seg igjen fjern - langt borte fra Castle Rock, langt borte fra Noe For Enhver, til og med langt borte fra seg selv. Det eneste som var virkelig på dette fjerne stedet, var de store, mørke øynene til mr. Gaunt. «Kontantprisen for dette signerte kortet med Sandy Koufax fra 1956 er femogåtti cent,» sa mr. Gaunt. «Virker det rime­ lig?» «Ja,» sa Brian. Stemmen var fjern og spinkel. Han kjente hvor­ dan han seilte, seilte bort ... og nærmet seg et punkt der det ville bli slutt på enhver klar erindring. «Bra,» sa den kjærtegnende stemmen til mr. Gaunt. «Handelen vår har gått bra så langt. Når det gjelder gjerningen ... kjenner du en kvinne som heter Wilma Jerzyck, Brian?» «Wilma, joda,» sa Brian gjennom det tetnende mørket. «Hun bor i den andre enden av kvartalet vårt.» «Ja, jeg tror hun gjør det,» samtykket mr. Gaunt. «Hør nøye etter, Brian.» Altså måtte han ha fortsatt med å snakke, men Brian husket ikke hva han sa.

7 Det neste han var klar over, var at mr. Gaunt vennlig skysset ham ut på Main Street, mens han fortalte ham hvor glad han var for å ha truffet ham, og ba ham si til moren og alle vennene sine at han var blitt godt behandlet og hadde fått en ærlig handel. «Jada,» sa Brian. Han følte seg forvirret... men han kjente seg også svært bra, som om han nettopp hadde våknet etter en forfris­ kende lur tidlig på ettermiddagen. «Og kom tilbake,» sa mr. Gaunt rett før han lukket døren. Brian så på den. På skiltet som nå hang der, sto det STENGT.

37

38 STEPHEN KING

8 På Brian virket det som om han hadde vært flere timer i Noe For Enhver, men uret utenfor banken viste at den bare var ti på fire. Det hadde vært under tyve minutter. Han gjorde seg klar til å sette seg på sykkelen, så støttet han styret mot magen, mens han stakk hån­ den i bukselommen. Opp av den ene tok han seks skinnende kobbermynter. Opp av den andre dro han det signerte kortet med Sandy Koufax. De hadde åpenbart gjort en slags handel, selv om Brian for sitt bare liv ikke kunne huske nøyaktig hva den hadde gått ut på - bare at navnet til Wilma Jerzyck var blitt nevnt. Til min gode venn Brian, med de beste ønsker, Sandy Koufax. Uansett hvilken handel de hadde gjort, så var dette verd det. Et kort som dette var praktisk talt verd hva som helst. Brian stakk forsiktig kortet i ranselen slik at det ikke skulle bli bøyd, satte seg på sykkelen og begynte fort å tråkke hjemover. Han smilte hele veien.

Kapittel to

i Når en ny butikk åpner i en liten by i New England, utviser innbyg­ gerne - selv om de er bondeknøler på mange andre områder - en kosmopolitisk holdning som fetrene deres i byen sjelden kan måle seg med. I New York eller Los Angeles kan et nytt galleri trekke til seg mulige kunder og rett og slett rene tilskuere før dørene blir åpnet for første gang; det kan til og med bli kø utenfor en ny klubb, og politisperringer med paparazzier rustet med utstyrsvesker og telelinser forventningsfullt stående bak dem. Det høres opphisset summende samtale som blant teatergjengerne på Broadway før premieren på et nytt skuespill som uansett om det er en suksess eller en død fiasko, helt sikkert kommer til å bli kommentert. Når en ny butikk åpner i en liten by i New England, er det sjelden noen sammenstimling før dørene blir åpnet, og aldri kø. Når rulle­ gardinene går opp, dørene blir låst opp, og det nye firmaet erklært for åpent, da kommer og går kundene i en liten, sildrende strøm som en utenforstående utvilsomt ville synes er apatisk ... og anta­ gelig som et ille varsel for butikkeierens fremtidige velstand. Det som virker som manglende interesse, skjuler ofte en ivrig for­ ventning og en enda ivrigere iakttagelse (Cora Rusk og Myra Evans var ikke de eneste to kvinnene i Castle Rock som fikk telefonlinjene til å summe i ukene før butikken åpnet). Denne interessen og for­ ventningen endrer imidlertid ikke på den konservative oppførselen til kundene i en småby. Visse ting gjør man bare ikke, spesielt ikke i de tette yankee-områdene nord for Boston. Dette er samfunn som i ni måneder av året for det meste har nok med seg selv, og det blir betraktet som dårlige manerer å vise for stor interesse for tidlig, eller på noen måte antyde at man har hatt noe mer enn en forbi­ gående interesse, så å si. Både utforskningen av en ny butikk i en småby og å være til stede i et selskap med stor sosial prestisje er aktiviteter som skaper ganske stor spenning hos dem som sannsynligvis kommer til å delta, og det finnes regler for begge deler - regler som er uuttalte, uforanderlige og underlig like. Den viktigste av dem er at man må ikke komme

40 STEPHEN KING

først. Selvsagt er det noen som må bryte denne kardinalregelen, ellers ville det ikke komme noen i det hele tatt, men en ny butikk står gjerne tom i minst tyve minutter etter at skiltet med stengt er blitt snudd slik at det for første gang står åpent, og en erfaren observatør kunne trygt vedde på at de første som ankommer, er en gruppe - et par, en trio, men mest sannsynlig en kvartett av damer. Den andre regelen er at de nysgjerrige kundene utviser en høflig­ het så fullkommen at det nærmer seg det iskalde. Den tredje er at ingen (i all..- .'all ikke ved det første besøket) må spørre etter butikk­ eierens bak grunn eller bona fides. Den fjerde er at ingen må ta med seg en velkommen-til-byen-gave, spesielt ikke noe så simpelt som en hjemmelag;! kake eller pai. Den siste regelen er like uforanderlig som den første: man må ikke være den siste som går. Denne statelige gavotten - som kan kalles Den kvinnelige utforskningens dans - varer i alt fra to uker til to måneder, og gjel­ der ikke nå' noen Fra byen åpner butikk. Den slags åpning har en tendens til å ligne en menighetsmiddag under Gamlehjemsuken uformell, munter og temmelig kjedelig. Men når den nye handels­ mannen kommer Utenfra (det blir alltid sagt på den måten, slik at man kan høre den store bokstaven), da er Den kvinnelige utforsk­ ningens dans like sikker som døden og tyngdekraften. Når prøve­ perioden er over (ingen setter en annonse i avisen for å si den er det, men på en eller annen måte vet alle det), skjer én av to ting: enten blir omsetningen mer normal og fornøyde kunder kommer med forsinkete velkomstgaver og innbydelser til å komme på besøk, eller det nye foretaket går konk. I byer som Castle Rock blir småforetak av og til omtalt som «konkurs» flere uker, eller til og med måneder før de ulykkelige eierne selv finner ut av denne kjensgjerningen. Det var i det minste én kvinne i Castle Rock som ikke fulgte de aksepterte spillereglene, uansett hvor uforanderlige andre mente de var. Det var Polly Chalmers som drev Du Syr og Syr. De fleste ven­ tet ikke at hun skulle oppføre seg vanlig; Polly Chalmers ble av de fleste damene (og mange av herrene) i Castle Rock betraktet som Eksentrisk. Polly skapte alle mulige problemer for de selvutnevnte smaksdommerne i Castle Rock. For det første klarte ingen helt å bestem­ me seg når det gjaldt den mest grunnleggende kjensgjerningen av dem alle: var Polly Fra byen, eller var hun Utenfra? Hun var riktig­ nok født i Castle Rock, men atten år gammel hadde hun reist med ungen til Duke Sheehan i magen. Det var i 1970, og hun hadde bare kommet tilbake én gang før hun flyttet hjem for godt i 1987. Det korte besøket hjemme begynte i slutten av 1975 da faren hen­ nes var i ferd med å dø av magekreft. Etter hans død fikk Lorraine Chalmers hjerteslag, og Polly ble for å pleie moren. Lorraine fikk

NOE FOR ENHVER

et nytt hjerteslag - denne gangen med dødelig utgang - tidlig på våren 1976, og etter at moren var blitt begravd borte i Homeland, hadde Polly (som på dette tidspunktet hadde fått et ekte Mystisk preg, ifølge fruene i byen) igjen reist sin vei. Borte for godt denne gangen, var den enstemmige folkemenin­ gen, og da den siste Chalmers, gamle tante Evvie, døde i 1981 og Polly ikke møtte opp i begravelsen, virket det som om folkemenin­ gen var en kjensgjerning. Likevel kom hun tilbake for fire år siden og åpnet sybutikken sin. Selv om ingen visste det sikkert, virket det sannsynlig at hun hadde brukt tante Evvie Chalmers’ penger til å finansiere det nye foretaket. Hvem ellers skulle den sprø, gamle kjerringa ha etterlatt dem til? De som fulgte ivrigst med i la comédie humaine i byen (det var flesteparten), var overbevist om at hvis Polly fikk den vesle butik­ ken sin til å gå, ville mesteparten av tingene de var nysgjerrige etter å få vite, bli avslørt når tiden var moden. Men i Pollys tilfelle lå mange ting i mørke. Det var faktisk til å fortvile over. Hun hadde tilbrakt noen av årene imellom i San Francisco, så­ pass visste man, men ikke stort mer - Lorraine Chalmers hadde vært påholden som bare pokker når det gjaldt den egensindige dat­ teren. Hadde Polly gått på skole der, eller et annet sted? Hun drev butikken sin som om hun hadde gått på handelsskolen, og hadde lært å være smart også, men ingen visste det sikkert. Hun var alene da hun kom tilbake, men hadde hun noen gang vært gift, enten i San Francisco eller på et av de andre stedene der hun kanskje (eller kanskje ikke) hadde tilbrakt en del av tiden mellom Da og Nå? Ingen visste det heller, bare at hun ikke hadde giftet seg med Sheehan-gutten - han hadde gått inn i marinen, hadde hatt noen vervingsperioder der og var nå eiendomsmegler et steds i New Hamsphire. Og hvorfor hadde hun etter alle disse årene kommet til­ bake for å slå seg ned her? Først og fremst lurte de på hvor det var blitt av ungen. Hadde den pene Polly tatt abort? Hadde hun adoptert den bort? Hadde hun beholdt den? Om så var, hadde den dødd? Var den (irriterende pro­ nomen det der) i live nå, gikk på skolen et eller annet sted, og skrev av og til et brev hjem til moren? Ingen visste noe om disse tingene heller, og på mange måter var de ubesvarte spørsmålene om «den» de mest irriterende. Jentungen som hadde reist med en Greyhoundbuss med en unge i magen, var nå en kvinne på nesten førti og had­ de vært hjemme, bodd og drevet butikk i byen, i fire år, og ingen visste så mye som kjønnet på barnet som hadde fått henne til å reise. Helt nylig hadde Polly gitt byen en ny demonstrasjon av hvor eksentrisk hun var, om det skulle være nødvendig: hun hadde hatt

41

42

STEPHEN KING

følge med Alan Pangborn, sheriff i Castle fylke, og sheriff Pangborn hadde gravlagt sin kone og yngstegutten for bare halvannet år siden. Denne oppførselen var ikke akkurat en Skandale, men av­ gjort Eksentrisk, og derfor ble ingen egentlig forbauset over å se at Polly Chalmers marsjerte ned Main Street fra sin egen dør til døren i Noe For Enhver to minutter over ti om formiddagen 9. oktober. De ble ikke engang overrasket over det hun bar mellom de hanskekledde hendene: en tupperwareboks der det bare kunne være en kake. Det, sa lokalbefolkningen da de senere diskuterte henne, var akkurat likt henne.

2 Utstillingsvinduet i Noe For Enhver var blitt renset for såpe, og det var plassert vel et dusin gjenstander der - klokker, en sølvramme, et maleri, et vakkert triptykon som bare ventet på at noen skulle fyl­ le det med kjære fotografier. Polly kikket bifallende på disse gjen­ standene, så gikk hun bort til døren. Det sto åpent på skiltet som hang der. Idet hun gjorde det skiltet oppfordret til, kimte en liten klokke over hodet hennes - den var blitt montert etter førpremiéren til Brian Rusk. Butikken luktet av nye tepper og fersk maling. Den var full av solskinn, og idet hun gikk inn og interessert så seg om, fikk hun en klar tanke: Dette er en suksess. Ikke en kunde har gått gjennom døren ennå - med mindre jeg er en - og allerede er det en suksess. Fabelaktig. Slike overilte vurderinger lignet ikke henne, og heller ikke følelsen av øyeblikkelig bifall, men det sto ikke til å nekte. En høy mann bøyde seg over en av glassmontrene. Han så opp da klokken kimte, og smilte til henne. «Hallo,» sa han. Polly var en praktisk kvinne som visste hva hun ville og vanligvis likte det hun ønsket, og derfor ble forvirringen som et øyeblikk kom over henne da hun for første gang møtte øynene til denne fremmede mannen, i seg selv forvirrende. Jeg kjenner ham, var den første tanken som trengte igjennom denne uventete skyen. Jeg har truffet denne mannen før. Hvor? Men hun hadde ikke det, og denne viten - denne vissheten - kom et øyeblikk senere. Det var déjå vu, mente hun, denne falske følel­ sen av erindring som fra tid til annen slår nesten alle, en følelse som er forvirrende fordi den på en og samme gang er så drømmeaktig og så prosaisk. Hun mistet futten et øyeblikk og klarte bare å smile fåret til ham. Så flyttet hun venstre hånd for å få bedre tak på kakeboksen hun holdt rundt, og et skarpt støt av smerte skjøt opp gjennom hånd­

NOE FOR ENHVER

baken og mot håndleddet som to harde nagler. Det var som om ten­ nene på en stor messinggaffel var plantet dypt ned i huden. Det var gikten, og det gjorde vondt som bare faen, men i det minste fikk det henne til å konsentrere seg igjen, og hun snakket uten noen nevne­ verdig forsinkelse ... men hun trodde at mannen likevel kunne ha lagt merke til det. Han hadde klare, nøttebrune øyne som så ut som om de la merke til en god del. «Hei,» sa hun. «Jeg heter Polly Chalmers. Jeg eier den vesle sybutikken to hus fra Deres. Jeg tenkte at siden vi er naboer, ville jeg komme bort og ønske Dem velkommen til Castle Rock før rushet.» Han smilte, og hele ansiktet hans lyste opp. Hun kjente at et smil fikk leppene hennes til å kruse seg til svar, selv om den venstre hån­ den hennes fortsatt gjorde vondt som bare pokker. Hadde jeg ikke allerede vært forelsket i Alan, tenkte hun, tror jeg at jeg kunne falle for føttene til denne mannen uten å klynke. «Vis meg til soverom­ met, Herre, jeg følger med.» Med en viss fryd lurte hun på hvor mange av damene som ville stikke innom for å ta en rask titt før dagen var over, ville gå hjem vilt forelsket i ham. Hun så at han ikke hadde giftering; desto mer olje på ilden. «Det gleder meg å treffe Dem, miss Chalmers,» sa han og kom mot henne. «Jeg er Leland Gaunt.» Han strakte frem høyre hånd idet han kom nærmere, rynket deretter en smule på pannen da hun tok et lite skritt bakover. «Unnskyld meg,» sa hun, «jeg tar ikke folk i hånden. Ikke se på meg som uhøflig, er De snill. Jeg har gikt.» Hun satte tupperwareboksen på den nærmeste glassmontren og løftet hendene som var kledd i glacéhansker. Det var ikke noe uvanlig ved dem, men de var tydelig misdannet, den venstre litt mer enn den høyre. Det fantes kvinnfolk i byen som mente at Polly faktisk var stolt av sykdommen sin; hvorfor, hevdet de, skulle hun ellers være så kjapp med å vise den frem? Sannheten var stikk motsatt. Selv om hun ikke var noen forfengelig kvinne, var hun tilstrekkelig opptatt av utseendet sitt til at de stygge hendene gjorde henne forlegen. Hun viste dem frem så fort hun kunne, og hver gang hun gjorde det kom den samme tanken opp til overflaten et øyeblikk - så kortvarig at den nesten ikke ble registrert: Sånn. Det er gjort. Nå kan vi fort­ sette med hva det nå ellers måtte være. Vanligvis ga folk for sin egen del uttrykk for en viss sjenanse og ubehag når hun viste dem hendene sine. Det gjorde ikke Gaunt. Han grep henne i overarmen med hender som virket uvanlig sterke, og trykket den i stedet. Det kunne ha slått henne som en upassende intim ting å gjøre ved første møte, men det gjorde det ikke. Gestu­ sen var vennlig, kortvarig, til og med heller pussig. Likevel var hun

43

44

STEPHEN KING

glad for at den var kortvarig. Hendene hans virket tørre og ube­ hagelige selv gjennom den lette høstkåpen hun hadde på seg. «Det må være vanskelig å drive en sybutikk med denne spesielle skavanken, miss Chalmers. Hvordan i all verden greier De det?» Det var et spørsmål svært få mennesker stilte henne, unntatt Alan, hun kunne ikke huske at noen i det hele tatt hadde spurt hen­ ne om det så rett frem. «Jeg fortsatte å sy på heltid så lenge jeg kunne,» sa hun. «Smilte og holdt ut, er det vel man sier. Nå har jeg et halvt dusin jenter som jobber for meg på deltid, og jeg holder meg for det meste til å tegne kjoler. Men jeg har fortsatt mine gode dager.» Dette var en løgn, men hun syntes ikke det skadet, siden hun hovedsakelig kom med det for sin egen skyld. «Nå, det gleder meg at De kom hit. Jeg skal si Dem sannheten - jeg har fått et alvorlig tilfelle av lampefeber.» «Jasså? Hvorfor det?» Hun brukte enda lenger tid når det gjaldt å vurdere mennesker enn steder og begivenheter, og hun ble for­ bløffet - til og med litt skremt - over hvor fort og naturlig hun følte seg hjemme sammen med denne mannen hun hadde truffet for under et minutt siden. «Jeg lurer hele tiden på hva jeg skal gjøre om det ikke kommer noen. Ingen i det hele tatt, hele dagen.» «De kommer,» sa hun. «De vil ta en titt på varene Deres - det er visst ingen som har noen anelse om hva man byr frem i en butikk som heter Noe For Enhver - men enda viktigere er at de vil ta en titt på Dem. Det er bare det at på et lite sted som Castle Rock -» «- vil ingen vise seg for ivrig,» avsluttet han for henne. «Jeg vet det - jeg har erfaring med småbyer. Den logiske delen av hjernen forsikrer meg om at det De nettopp sa, er helt sant, men det er en annen stemme som hele tiden sier: ’De kommer ikke, Leland, gamle venn, åååå, nei, de kommer ikke, de kommer til å holde seg borte i hele hærskarer, bare vent og se, du.’» Hun lo, husket plutselig at hun hadde hatt nøyaktig den samme følelsen da hun åpnet Du Syr og Syr. «Men hva er dette?» spurte han og streifet tupperwareboksen med den ene hånden. Og hun la merke til noe Brian Rusk allerede hadde sett: peke- og langfingeren på den hånden var nøyaktig like lange. «Det er en kake. Og kjenner jeg denne byen halvparten så godt som jeg tror jeg gjør, kan jeg forsikre Dem om at den blir den eneste De får i dag.» Han smilte til henne, tydelig glad. «Mange takk! Tusen takk, miss Chalmers - jeg er rørt.» Og hun som aldri ba noen om å bruke fornavnet hennes ved det

NOE FOR ENHVER

første møtet, eller til og med etter kort tids bekjentskap (og som var mistenksom overfor enhver - eiendomsmeglere, forsikringsagenter, bilselgere - som ubedt tilrev seg dette privilegiet), ble forundret da hun hørte seg selv si: «Siden vi blir naboer, burde De ikke da kalle meg Polly?»

3 Det var en sjokoladekake, noe Leland Gaunt fastslo ved bare å lette på lokket og snuse. Han ba henne om å bli og spise et stykke sam­ men med ham. Polly avslo. Gaunt insisterte. «Du har sikkert noen som passer butikken din,» sa han, «og ingen våger å sette sin fot i min på minst en halv time - det burde være i samsvar med etiketten. Og jeg har tusenvis av spørsmål om byen.» Altså sa hun ja. Han forsvant gjennom døren med forhenget in­ nerst i butikken, og hun hørte at han gikk opp en trapp - hun antok at etasjen over måtte være der han bodde, om ikke annet så midler­ tidig - for å hente tallerkner og gafler. Mens hun ventet på at han skulle komme tilbake, ruslet Polly rundt og så på ting. Et innrammet skilt på veggen ved døren hun hadde kommet inn gjennom, fortalte at butikken kom til å være åpen fra klokken ti om formiddagen til fem om ettermiddagen mandag, onsdag, fredag og lørdag. Den kom til å være stengt, «unntatt etter avtale», tirsdag og torsdag til sent på våren - eller, tenkte Polly og smilte for seg selv, til de ville og sprø turistene og feriegjestene kom tilbake og viftet med neven full av dollarsedler. Noe For Enhver var en marskandisehandel. En elegant marskandisehandel, ville hun ha sagt ved første blikk, men en nærmere gransking av salgsvarene tydet på at det var ikke så lett å klassifisere den. Tingene som hadde vært satt frem da Brian stakk innom etter­ middagen før - geoden, Polaroid-kameraet, bildet av Elvis Presley, et par andre ting - var der fortsatt, men i tillegg hadde det kommet kanskje fire dusin ting til. Et lite teppe som antagelig var verd en liten formue, hang på den ene gråhvite veggen - det var tyrkisk og gammelt. I en av montrene var det en samling tinnsoldater, kanskje antikke, men Polly visste at alle tinnsoldater, selv de som er støpt i Hong Kong for en uke siden forrige mandag, ser antikke ut. Det var en voldsom variasjon i varene. Mellom bildet av Elvis som hun syntes så ut som noe man kunne selge i fornøyelsesavdelingen på en hvilken som helst messe i Amerika for 4.99 $, og en uvanlig uinteressant værhane formet som en amerikansk havørn,

45

46

STEPHEN KING

var det en farget lampeskjerm av glass som avgjort var verd åttehundre dollar, og kanskje så mye som femtusen. En ramponert og usjarmerende tekanne var flankert av to fantastiske dukker, og hun kunne ikke engang gjette seg til den mulige verdien av disse vakre, franske dukkene med røde kinn og strømpebånd rundt bena. Det var et utvalg av baseball- og tobakkskort, noen kulørte hef­ ter fra tredveårene (Weird Tales, Astounding Tales, Thrilling Wdnder Stories) lagt ut i vifteform, en bordradio fra femtiårene med den avskyelige lyserøde nyansen som folk på den tiden tilsynelaten­ de likte når det gjaldt apparater i huset, om ikke i politikken. Foran de fleste varene - skjønt ikke alle - sto det en liten plakett: TR1KRYSTALL GEODE, ARIZONA, StO det på en. HÅNDLAGET PIPEnøkkelsett, sto det på en annen. Plaketten foran splinten som hadde gjort Brian så overveldet, kunngjorde at det var forstenet tre fra det hellige land. På plakettene foran kortene og de kulørte magasinene sto det: andre kan skaffes på forespørsel. Alle gjenstandene, det være seg skrap eller skatter, hadde én ting felles, la hun merke til: det var ingen prislapp på noen av dem.

4 Gaunt kom tilbake med to små tallerkner - enkelt, gammeldags steintøy, ikke noe flott - en kakespade og et par gafler. «Alt er det reneste kaos der oppe,» betrodde han henne, tok av lokket på bok­ sen og la det til side (han la det opp ned slik at det ikke skulle lage en ring av glasur på toppen av montren han serverte på). «Jeg kom­ mer til å se meg om etter et hus straks jeg får orden på tingene her, men foreløpig kommer jeg til å bo over butikken. Alt er i pappkartonger. Gud, jeg hater pappkartonger. Hvem tror du ville -» «Ikke sd stort,» protesterte Polly. «Herregud!» «Okay,» sa Gaunt muntert og la den tykke skiven med sjokoladekake på en av tallerknene. «Denne blir min. Spis, Fido, spis, sier jeg! Sånn til deg?» «Enda tynnere.» «Jeg klarer ikke å skjære tynnere enn dette,» sa han og skar av et tynt kakestykke. «Den lukter himmelsk. Takk nok en gang, Polly.» «Det er bare en glede.» Det luktet godt, og hun var ikke på diett, men da hun først avslo, skyldtes det noe mer enn høflighet ved det første møtet. De siste tre ukene hadde vært en tid med en fantastisk ettersommer i Castle Rock, men mandag var det blitt kjølig i været, og hendene hennes led under omslaget. Smertene kom antagelig til å gi seg litt når led­

NOE FOR ENHVER

dene hadde vennet seg til den lavere temperaturen (det ba hun i alle fall om, og slik hadde det bestandig vært, men hun var ikke blind for hvordan sykdommen spredte seg), men det hadde vært svært ille siden tidlig på morgenen. Når det var slik, var hun aldri sikker på hva hun kunne eller ikke kunne gjøre med de svikefulle hendene, og det første avslaget skyldtes bekymring og mulig forlegenhet. Nå dro hun av seg hanskene, lukket og åpnet prøvende den høyre hånden. Et spyd av smerte skjøt opp gjennom underarmen til al­ buen. Hun åpnet og lukket hånden igjen, med leppene stramme av bange anelser. Smerten kom, men den var ikke så intens denne gan­ gen. Hun slappet litt av. Det kom til å gå bra. Ikke godt, ikke så dei­ lig som det burde være å spise en kake, men bra. Hun tok forsiktig gaffelen sin, bøyde fingrene så lite som mulig idet hun tok den. Da hun førte den første biten mot munnen, så hun at Gaunt kikket medfølende på henne. Nå kommer han til å være medlidende, tenk­ te hun dystert, og fortelle meg hvor ille gikten til bestefaren hans var. Eller hans eks-kones. Eller en eller annens. Men Gaunt ga ikke uttrykk for medlidenhet. Han tok en bit av kaken og rullet komisk med øynene. «Glem sying og mønstre,» sa han, «du burde ha åpnet restaurant.» «Å, det var ikke jeg som laget den,» sa hun, «men jeg skal gi komplimenten videre til Nettie Cobb. Hun er husholdersken min.» «Nettie Cobb,» sa han ettertenksomt og skar en ny bit av kake­ stykket sitt. «Ja - kjenner du henne?» «Å, det tviler jeg på.» Han snakket lik en mann som plutselig er blitt rykket tilbake til nåtiden. «Jeg kjenner ingen i Castle Rock.» Han så lurt på henne fra øyekroken. «Noen sjanse for å få henne til å skifte jobb?» «Ingen,» sa Polly og lo. «Jeg hadde tenkt å spørre deg om eiendomsmeglerne,» sa han. «Hvem ville du si er den mest pålitelige her omkring?» «Å, de er alle sammen tyver, men Mark Hopewell er antagelig like trygg som de andre.» Han kvalte en latter og holdt hånden for munnen for å stanse en sprut av smuler. Så begynte han å hoste, og hadde det ikke gjort så vondt i hendene hennes, ville hun ha dunket ham vennskapelig i ryggen et par ganger. Uansett om det var det første møtet eller ikke, så likte hun ham. «Unnskyld,» sa han og klukklo fortsatt litt. «Men de er tyver alle sammen, er de ikke det?» «Å, absolutt.» Hadde hun vært en kvinne av et annet slag - en som ikke holdt kjensgjerningene om fortiden så helt for seg selv - ville Polly nå ha

47

48

STEPHEN KING

begynt å komme med ledende spørsmål til Leland Gaunt. Hvorfor hadde han kommet til Castle Rock? Hvor hadde han vært, før han kom hit? Kom han til å bli lenge? Hadde han familie? Men hun var ikke en kvinne av det slaget, og derfor nøyde hun seg med å svare på spørsmålene hans ... gjorde det faktisk med glede siden ingen av dem dreide seg om henne. Han ville vite om byen, hvor stor tra­ fikk det var i Main Street om vinteren, og om det fantes et sted i nærheten der han kunne kjøpe en pen, liten Jøtulovn, og forsik­ ringspremier, og hundrevis av andre ting. Han tok en smal notisbok i svart skinn opp av lommen på den blå blazeren han hadde på seg, og skrev høytidelig ned hvert eneste navn hun nevnte. Hun kikket ned på tallerkenen sin og så at hun hadde spist opp hele kakestykket sitt. Det gjorde fortsatt vondt i hendene, men de var bedre enn da hun kom. Hun husket at hun nesten hadde be­ stemt seg til likevel ikke å stikke innom, fordi de var så vonde. Nå var hun glad for at hun tross alt hadde gjort det. «Jeg må gå,» sa hun og så på klokken. «Rosalie kommer til å tro at jeg er død.» De hadde spist stående. Nå satte Gaunt tallerknene pent oppå hverandre, la gaflene øverst og fikk lokket på plass på kakeboksen igjen. «Jeg skal gi den tilbake straks kaken er spist opp,» sa han. «Er det i orden?» «Helt.» «Da får du den antagelig midt på ettermiddagen,» sa han alvor­ lig. , «De trenger ikke være så snar,» sa hun idet Gaunt fulgte henne til døren. «Det har vært svært hyggelig å treffe Dem.» «Takk for at du kom innom,» sa han. Et øyeblikk trodde hun at han hadde tenkt å ta henne i armen, og hun fikk en følelse av skrekk ved tanken på berøringen hans - tåpelig, selvsagt - men han gjorde ikke det. «Du har gjort noe jeg trodde ville bli en skremmen­ de dag, til litt av en fest i stedet.» «De kommer til å klare Dem bra.» Polly åpnet døren, så stanset hun. Hun hadde ikke spurt ham noe om ham selv i det hele tatt, men hun var nysgjerrig på én ting, for nysgjerrig til å gå uten å spørre. «De har alle mulige interessante ting -» «Takk.» «- men det er ikke pris på noen av dem. Hvorfor ikke det?» Han smilte. «Det er en liten særhet jeg har, Polly. Jeg har bestan­ dig ment at en handel som er bryet verd, er det bryet verd å prute litt om. Jeg tror jeg må ha vært teppehandler i Midtøsten i min for­ rige inkarnasjon. Til min skam antagelig fra Irak.» «De forlanger altså det markedet tåler?» spurte hun og ertet ham litt.

NOE FOR ENHVER

«Det kan du si,» samtykket han alvorlig, og igjen ble hun slått av hvor dype de nøttebrune øynene hans var - hvor underlig vakre de var. «Jeg foretrekker å definere verdien ut fra nyttebehovet.» «Jeg forstår.» «Gjør du virkelig det?» «Tja ... jeg tror det. Det forklarer navnet på butikken.» Han smilte. «Det gjør kanskje det,» sa han. «Jeg tror det kanskje gjør det, ja.» «Nå, nå jeg ønsker Dem en god dag, mr. Gaunt -» «Leland, er du snill. Eller bare Lee.» «Leland, da. Og du skal ikke engste deg for kundene. Jeg tror at på fredag må du ansette en sikkerhetsvakt til å føyse dem ut på slut­ ten av dagen.» «Gjør du? Det ville vært herlig.» «Adjø.» «Czgq» sa han og lukket døren etter henne. Han ble stående et øyeblikk og så etter Polly Chalmers som gikk ned gaten, mens hun glattet hanskene over hendene, så misdannete og i slik slående motsetning til resten av henne som var nett og pent, skjønt ikke særlig oppsiktsvekkende. Smilet til Gaunt ble bredere. Da leppene ble trukket tilbake og blottet de ujevne tennene, ble det ubehagelig rovdyraktig. «Du passer,» sa han lavt i den tomme butikken. «Du passer helt fint.» Leppene ble trukket enda lenger bakover og blottet nå gummer så mørke at de var dyplilla, som ferske bloduttredelser, og han be­ gynte å le.

5 Spådommen til Polly viste seg å være helt riktig. Ved stengetid den dagen hadde nesten alle kvinnene i Castle Rock - i alle fall de som betydde noe - og flere menn vært innom Noe For Enhver for å ta en rask titt på varene. Nesten alle gjorde seg en viss umake med å forsikre Gaunt om at de bare hadde et øyeblikk til overs, fordi de var på vei til et annet sted. Stephanie Bonsaint, Cynthia Rose Martin, Barbara Miller og Francine Pelletier var de første; Steffie, Cyndi Rose, Babs og Francie ankom i en beskyttende klynge mindre enn ti minutter etter at de hadde sett Polly forlate den nye butikken (nyheten om avmarsjen hennes spredte seg fort og grundig over telefonen og den effektive jungeltelegrafen som går gjennom bakhagene i New England). Steffie og venninnene hennes så. De sukket og stønnet. De for­

49

50

STEPHEN KING

sikret Gaunt om at de ikke kunne bli lenge siden dette var bridgedagen deres (unnlot å fortelle ham at det ukentlige spillet vanligvis ikke begynte før rundt klokken to om ettermiddagen). Francie spurte ham hvor han kom fra. Gaunt sa Akron, Ohio. Steffie spurte ham om han hadde vært i antikvitetsbransjen lenge. Gaunt fortalte henne at han ikke betraktet det som handel med antikviteter ... akkurat. Cyndi ville vite om mr. Gaunt hadde vært lenge i New England. En stund, svarte Gaunt; en stund. Etterpå var de alle fire enige om at butikken var interessant - så mange, rare ting! - men utspørringen hadde vært meget mislykket. Mannen var like tilbakeholden som Polly Chalmers, kanskje enda mer. Så pekte Babs på noe de alle visste (eller trodde de visste): at Polly faktisk var den første i byen som hadde gått inn i den nye bu­ tikken, og at hun hadde tatt med en kake. Kanskje, grunnet Babs, kanskje hun kjente mr. Gaunt ... fra Tiden før, den tiden hun hadde vært Borte. Cyndi Rose viste interesse for en Lalique-vase og spurte mr. Gaunt (som de alle bifallende så holdt seg i nærheten, men uten å være innpåsliten) hvor mye den kostet. «Hvor mye tror De?» spurte han smilende. Hun smilte tilbake til ham, nokså kokett. «Å,» sa hun. «Er det slik De gjør tingene, mr. Gaunt?» «Det er slik jeg gjør dem,» samtykket han. «Tja, De kan tape mer enn De vinner ved å prute med en yankee,» sa Cyndi Rose, mens venninnene så på med den samme våkne inter­ essen som tilskuerne ved et Wimbledon-mesterskap. «Det,» sa han, «får vi se.» Stemmen var fortsatt vennlig, men nå var den også litt utfordrende. Cyndi Rose så nærmere på vasen denne gangen. Steffie Bonsaint hvisket noe i øret hennes. Cyndi Rose nikket. «Sytten dollar,» sa hun. Vasen så faktisk ut til å være verd kan­ skje femti, og hun antok at i en antikvitetsbutikk i Boston ville pri­ sen ha vært hundreogåtti. Gaunt satte fingertuppene mot hverandre under haken med en bevegelse Brian ville ha kjent igjen. «Jeg tror jeg må ha minst femogførti,» sa han med en viss beklagelse. Øynene til Cyndi Rose begynte å lyse; her var det muligheter. Opprinnelig hadde hun betraktet Lalique-vasen bare som noe litt interessant, egentlig ikke som stort annet enn et verbalt brekkjern hun kunne bruke på mystiske mr. Gaunt. Nå kikket hun nærmere på den og så at den virkelig var et fint stykke arbeid, noe som ville ta seg godt ut i dagligstuen hennes. Blomsterborden rundt den lan­ ge halsen på vasen hadde nøyaktig samme farge som tapetet hen­ nes. Før Gaunt hadde svart på forslaget hennes med en pris som

NOE FOR ENHVER

bare var en fingerlengde utenfor hennes rekkevidde, hadde hun ikke anelse om at hun var så oppsatt på å få tak i vasen som hun nå merket at hun var. Hun rådførte seg med venninnene. Gaunt holdt øye med dem, mens han smilte vennlig. Klokken over døren kimte, og to damer til kom inn. Hos Noe For Enhver hadde den første dagen med full omsetning begynt.

6 Da Ash Street Bridgeklubb forlot Noe For Enhver ti minutter sene­ re, holdt Cyndi Rose Martin i håndtakene på en bærepose. I den var Lalique-vasen, pakket inn i silkepapir. Hun hadde kjøpt den for enogtredve dollar pluss moms, nesten alle lommepengene hennes, men hun var så fornøyd med den at hun nesten spant. Vanligvis var hun usikker og skammet seg litt etter et slikt impulskjøp, sikker på at hun var blitt lurt, om ikke rent ut snytt, men ikke i dag. Dette var en handel der hun hadde kommet best fra det. Mr. Gaunt hadde til og med bedt henne om å komme tilbake, sa han hadde maken til denne vasen, og at den ville komme med en sending senere i uken - kanskje til og med i morgen! Denne kom til å ta seg pent ut på det vesle bordet i dagligstuen, men hadde hun to, kunne hun sette dem på hver sin ende av kaminhyllen, og det ville være flott. De tre venninnene hennes mente også hun hadde gjort det godt, og selv om de var litt oppgitt over at de hadde fått så lite om bak­ grunnen til mr. Gaunt, verdsatte de ham stort sett høyt. «Han har de vakreste grønne øyne,» sa Francie Pelletier, litt drømmende. «Var de grønne?» spurte Cyndi Rose litt overrasket. Selv trodde hun de var grå. «Det la jeg ikke merke til.»

7 Sent på ettermiddagen stakk Rosalie Drake fra Du Syr og Syr inn­ om Noe For Enhver i kaffepausen, sammen med Nettie Cobb, hus­ holdersken til Polly. Det var flere kvinner som så seg om i butikken, og i den innerste kroken bladde to gutter fra Castle Rock videre­ gående skole gjennom en kartong med tegneseriehefter og mumlet opphisset til hverandre - det var forbløffende, var de begge enig om, hvor mange av tingene de trengte for å fylle de respektive sam­

51

52

STEPHEN KING

lingene sine som fantes her. De håpet bare at prisen ikke skulle vise seg å være for høy. Det var umulig å få vite det uten å spørre, for det var ingen prislapp på plastposene heftene lå i. Rosalie og Nettie hilste på mr. Gaunt, og Gaunt ba Rosalie takke Polly for kaken nok en gang. Øynene hans fulgte Nettie som hadde begynt å rusle rundt etter presentasjonen og som så heller lengsels­ fullt på en liten samling farget glass. Han lot Rosalie granske bildet av Elvis ved siden av splinten med forstenet tre fra det hel­ lige land og gikk bort til Nettie. «Liker De farget glass, miss Cobb?» spurte han lavt. Hun skvatt litt - Nettie Cobb hadde ansiktet og den nesten smer­ telige sjenansen hos en kvinne som var skapt til å rykke til av stem­ mer, uansett hvor lav og vennlig den var, når de kom fra området rundt albuen hennes - og smilte nervøst til ham. «Det er mrs. Cobb, mr. Gaunt, selv om mannen min har vært borte i lang tid nå.» «Det er jeg lei for å høre.» «Det er ingen grunn til det. Det er fjorten år siden. Lang tid. Ja, jeg har en liten samling med farget glass.» Det virket nesten som om hun skalv, slik en mus kan skjelve når en katt nærmer seg. «Ikke for det at jeg har råd til noe så fint som disse. Vakre, er de. Slik ting må se ut i himmelen.» «Vel, jeg skal fortelle Dem noe,» sa han. «Jeg kjøpte temmelig mye farget glass da jeg fikk disse, og de er ikke så dyre som De kan­ skje tror. Og de andre er mye finere. Har De lyst til å komme innom i morgen og ta en titt på dem?» Hun skvatt igjen og gled et skritt unna, som om han hadde foreslått at hun kanskje ville komme innom dagen etter, slik at han kunne klype henne i enden et par ganger ... kanskje til hun skrek. «Å, jeg tror ikke ... torsdag er den travle dagen min, vet De ... hos Polly ... vi må gjøre skikkelig rent på torsdagene, vet De ...» «Er De sikker på at De ikke kan komme innom?» sa han over­ talende. «Polly fortalte meg at De laget den kaken hun hadde med seg i formiddag -» «Var den god?» spurte Nettie nervøst. Øynene fortalte at hun ventet han skulle si: Nei, den var ikke god, Nettie, jeg fikk vondt i magen, jeg måtte faktisk løpe til bakdøren for å spy, og derfor skal jeg gjøre deg vondt, Nettie, jeg skal slepe deg inn i bakrommet og vri brystvortene dine rundt til du hyler om nåde. «Den var deilig,» sa han beroligende. «Den fikk meg til å tenke på kakene min mor laget før i tiden ... og det er svært lenge siden.» Det var den rette tonen overfor Nettie som hadde vært meget glad i sin egen mor, til tross for julingen den damen hadde gitt hen-

NOE FOR ENHVER

ne etter de hyppige utekveldene sine på jukeboksbulene og kneipe­ ne. Hun slappet litt av. «Det var da bra,» sa hun. «Jeg er skrekkelig glad for at den var god. Det var selvsagt Pollys idé. Hun er nærmest den snilleste kvin­ nen i verden.» «Ja,» sa han. «Etter å ha truffet henne kan jeg tenke meg det.» Han kastet et blikk på Rosalie Drake, men Rosalie så seg fortsatt om. Han kikket igjen på Nettie og sa: «Jeg syntes bare at jeg skyld­ te Dem en liten ting -» «Å, nei!» sa Nettie, igjen helt forskrekket. «De skylder meg ikke den minste ting. Ikke en eneste ting, mr. Gaunt.» «Vær så snill og kom innom. Jeg kan se at De forstår Dem på far­ get glass ... og jeg kunne gi kakeboksen til Polly tilbake til Dem.» «Tja ... jeg antar jeg kunne stikke innom i pausen min ...» Øynene til Nettie fortalte at hun ikke kunne tro det hun hørte fra sin egen munn. «Herlig,» sa han og gikk fort fra henne, før hun rakk å ombe­ stemme seg. Han gikk bort til guttene og spurte hvordan det gikk. De viste ham nølende flere gamle numre av Den utrolige hulken og X-mennene. Fem minutter senere gikk de ut med mesteparten av tegneseriene under armen og med et uttrykk av forbløffet glede i ansiktet. Døren hadde knapt lukket seg etter dem da den igjen gikk opp. Cora Rusk og Myra Evans marsjerte inn. De så seg om, øynene var like klare og griske som hos ekorn i tiden for nøttesamling, og gikk øyeblikkelig rett bort til glassmontren med bildet av Elvis. Cora og Myra bøyde seg, kurrende av interesse, og avslørte ender som var minst to økseskaft brede. Gaunt så smilende på dem. Klokken over døren kimte igjen. Nykommeren var like svær som Cora, men Cora var fet, og denne kvinnen så sterk ut - slik en tøm­ merhugger med ølmage ser sterk ut. Hun hadde et stort, hvitt mer­ ke festet til blusen. De røde bokstavene forkynte: CASINOKVELD - BARE FOR MORO!

Ansiktet til damen var like sjarmerende som en snøskuffe. Håret, en lite oppsiktsvekkende og livløs nyanse i brunt, var nesten helt dekket av et skaut knyttet i en streng knute under den brede haken. Hun betraktet det indre av butikken et par øyeblikk, mens de små, dyptliggende øynene flakket frem og tilbake lik øynene til en revol­ vermann som tar et overblikk over det indre av en saloon, før han brøyter seg helt inn gjennom klappdørene og begynner å lage et helvete. Så gikk hun inn.

53

54

STEPHEN KING

Få av kvinnene som gikk rundt mellom montrene, ofret mer enn et blikk på henne, men Nettie Cobb så på nykommeren med et uvanlig uttrykk blandet av skrekk og hat. Så pilte hun vekk fra det fargete glasset. Bevegelsen fanget blikket til nykommeren. Hun så på Nettie med en slags massiv forakt, deretter avfeide hun henne. Klokken over døren kimte da Nettie forlot butikken. Mr. Gaunt iakttok alt dette med stor interesse. Han gikk bort til Rosalie og sa: «Mrs. Cobb er gått uten Dem, er jeg redd.» Rosalie så forbløffet ut. «Hvorfor -» begynte hun, og så falt blikket hennes på nykommeren med casinokveld-merket som var utfordrende festet mellom brystene. Hun gransket det tyrkiske tep­ pet på veggen med samme oppslukte interesse som en kunststudent i et galleri. Hun hadde plantet hendene på de veldige hoftene. «Å,» sa Rosalie. «Unnskyld meg, jeg er virkelig nødt til å gå.» «Ingen vennlige følelser mellom de to, skulle jeg tro,» bemerket mr. Gaunt. Rosalie smilte åndsfraværende. Gaunt kikket igjen på kvinnen med skautet. «Hvem er hun?» Rosalie rynket på nesen. «Wilma Jerzyck,» sa hun. «Unnskyld meg ... jeg må virkelig ta igjen Nettie. Hun er nervøs, vet De.» «Naturligvis,» sa han og så etter Rosalie da hun gikk ut gjennom døren. For seg selv tilføyde han: «Er vi ikke alle det.» Så prikket Cora Rusk ham på skulderen. «Hvor mye koster det bildet av Kongen?» spurte hun. Leland Gaunt rettet det strålende smilet sitt mot henne. «Vel, la oss snakke om det,» sa han. «Hvor mye synes De det er verd?»

Kapittel tre

i Det nyeste handelsstedet i Castle Rock hadde vært stengt i nesten to timer da Alan Pangborn langsomt rullet ned Main Street mot kommunebygningen som huset sheriffkontoret og politiet i Castle Rock. Han satt bak rattet i en maksimalt umerket bil: en 1986 Ford stasjonsvogn. Familiebilen. Han følte seg nedfor og halvfull. Han hadde bare tatt tre øl, men de sparket hardt. Han så på Noe For Enhver idet han kjørte forbi, likte den mørkegrønne markisen som stakk ut over gaten, akkurat slik Brian Rusk hadde gjort. Han visste mindre om slike ting (siden han ikke hadde noen slektninger som jobbet for Dick Perry Panel- og Dørfirma i South Paris), men han syntes det ga Main Street litt stil, der de fles­ te butikkeierne hadde satt opp falske fasader og syntes det var såre godt. Han visste ennå ikke hva som ble solgt på det nye stedet - Pol­ ly gjorde sikkert det hvis hun hadde gått innom der i formiddag slik hun planla - men Alan syntes det lignet på en av de koselige franske restaurantene man tok drømmejenta med til, før man forsøkte å godsnakke henne til sengs. Han glemte stedet i samme øyeblikk han passerte det. Han ga tegn til at han skulle til venstre et kvartal lenger nede, og svingte inn i den smale passasjen mellom den klumpete murbygningen som var kommunebygningen, og den hvite trebygningen til vannverket. Dette smuget var skiltet med bare for offisielle kjøretøyer. Kommunebygningen hadde form som en omvendt L, og det var en liten parkeringsplass i vinkelen mellom de to armene. Tre av plassene var merket med SHERIFFENS kontor. Den stygge Folkevognbobla til Norris Ridgewick sto parkert på den ene. Alan par­ kerte på en av de andre, slo av frontlyktene og motoren, strakte seg etter dørhåndtaket. Depresjonen som hadde kretset rundt ham helt siden han dro fra Blue Door i Portland, sirklet rundt ham slik ulver ofte sirklet rundt leirbålet i spenningshistoriene han hadde lest som gutt, falt plutse­ lig over ham. Han slapp dørhåndtaket og bare satt bak rattet i sta­ sjonsvognen, håpet det ville gi seg.

56

STEPHEN KING

Han hadde tilbrakt dagen i Portland distriktsrett, vitnet for på­ talemyndighetene i fire rettssaker etter hverandre. Distriktet omfat­ tet fire fylker - York, Cumberland, Oxford, Castle - og av alle lovmennene som tjenestegjorde i disse fylkene, hadde Alan Pangborn lengst å reise. De tre distriktsdommerne forsøkte derfor så godt de kunne å fastsette rettssakene hans i puljer, slik at han bare trengte å ta turen en eller to ganger i måneden. Dette gjorde det faktisk mu­ lig for ham å tilbringe en god del tid i fylket han hadde svoret å be­ skytte, i stedet for på veien mellom Castle Rock og Portland, men det innebar at han etter en dag i retten følte seg som en elev på den videregående skolen som raver ut fra auditoriet der han nettopp har vært oppe til eksamen. Han burde ha visst bedre enn å drikke på toppen av det, men Harry Cross og George Crompton var nettopp på vei ned til Blue Door, og de hadde insistert på at Alan skulle bli med. Det hadde vært god nok grunn til å gjøre det; en rekke inn­ brudd med tydelig sammenheng som hadde funnet sted i alle områ­ dene deres. Men den egentlige grunnen til at han hadde blitt med, var noe som de fleste feilaktige avgjørelser har felles: i øyeblikket virket det som en god idé. Nå satt han bak rattet i det som hadde vært familiebilen, og høs­ tet det han frivillig hadde sådd. Det verket svakt i hodet. Han var mer enn bare litt kvalm. Men depresjonen var det verste - den hadde vendt forsterket tilbake. Hallo! ropte den muntert fra bastionen sin inne i hodet hans. Her er jeg, Alan. Hyggelig å se deg? Vet du hva? Her er slutten en på lang, hard dag, og Annie og Todd er fortsatt døde! Husker du den ettermiddagen en lørdag da Todd sølte milkshake på forsetet? Rett under stedet der mappen din er nå, ikke sant? Og du kjeftet på ham? Jøss! Du har ikke glemt det, hva? Har du? Nå, det er i orden, Alan, for jeg er her for å minne deg om det! Og minne deg om det! Og minne deg om det! Han løftet mappen og stirret på setet. Jo, flekken var der, og jo, han hadde kjeftet på Todd. Todd, hvorfor må du bestandig være så klønete? Noe i den duren, ikke noe alvorlig, men ikke den slags ting man noen gang ville si hvis man visste at ungen hadde mindre enn en måned igjen å leve. Det slo ham at ølene ikke var det egentlige problemet; det var bi­ len som aldri var blitt skikkelig ryddet. Han hadde tilbrakt dagen med å kjøre sammen med spøkelset til sin kone og yngstegutten. Han bøyde seg og åpnet hanskerommet for å få tak i rapportboken sin - det var en ubrytelig vane å ha den med seg, selv når han var på vei ned til Portland for å tilbringe dagen med å vitne i retten - og stakk inn hånden. Den traff en rund gjenstand som datt ned på gulvet i stasjonsvognen med et lite dunk. Han la rapportboken

NOE FOR ENHVER

oppå mappen og bøyde seg deretter for å få tak i hva det nå var han hadde dyttet ut av hanskerommet. Han holdt det i været slik at det ble fanget av skjæret fra buelampen, og stirret på det en lang stund, mens han kjente den gamle, forferdelige verkingen av tap og sorg snek seg inn i ham. Pollys gikt satt i hendene; hans, så det ut til, satt i hjertet, og hvem kunne si hvem av dem som hadde det verst? Boksen hadde vært Todds, selvsagt - Todd som antagelig ville ha bodd i Auburn morosakbutikk hvis han hadde fått lov. Gutten had­ de vært trollbundet av de billige mirakeltingene som ble solgt der: ting som ga elektrisk støt, nysepulver, narreglass, såpe som ga hen­ dene til brukeren samme farge som vulkansk aske, hundelorter av plast. Denne greia er fortsatt her. De har vært døde i nitten måneder, og den erfortsatt her. Hvordan i helvete kunnejeg overse den? Her­ regud. Alan dreide boksen mellom hendene, husket hvordan gutten hadde tryglet om lov til å kjøpe denne spesielle tingen for lomme­ pengene sine, hvordan Alan hadde avslått og sitert ordtaket til sin egen far: en tosk og pengene hans skiller fort lag. Og hvordan Annie hadde nedstemt ham på den vennlige måten sin. Hør på deg, herr amatørtryllekunstner, høres ut som en purita­ ner. Jeg liker det! Hvor tror du han egentlig har fått denne sprø kjærligheten til morosaker og knep fra? Ingen i min familie har noen gang hatt et innrammet bilde av Houdini på veggen, tro meg. Vil du fortelle meg at du ikke kjøpte et narreglass eller to i de hef­ tige, ville dagene i ungdommen? At du ikke ville være nærmest syk etter å kjøpe det gamle knepet med slangen-i-boksen-med-nøtter hvis du fant det i et utstillingsvindu et eller annet sted? Han sa eh og øh, hørtes mer og mer ut som en oppblåst, blærete blei. Til slutt måtte han sette den ene hånden for munnen for å ’ skjule et forlegent smil. Men Annie så det. Annie gjorde bestandig det. Det hadde vært en spesiell evne hos henne ... og den hadde reddet ham mer enn én gang. Hennes sans for humor - og dessuten hennes sans for proporsjoner - hadde alltid vært bedre enn hans. Skarpere. La ham få den, Alan - han er barn bare én gang. Og den er ganske morsom. Dermed gjorde han det. Og - og tre uker senere sølte han milkshake på setet, og fire uker etter det var han død! De var begge døde! Jøss! Tenke seg til! Tiden flyrjammen, hva, Alan? Men ikke vær redd! Ikke vær redd, for jeg skal hele tiden minne deg om det! Jada! Jeg skal hele tiden minne deg om det, for det er jobben min, og jeg akter å gjøre den! Boksen var merket med tastee-munch blandete nøtter.

57

58 STEPHEN KING Alan skrudde av lokket, og en sammenpresset grønn slange på halvannen meter spratt opp, traff frontruten og datt ned i fanget hans. Alan så på den, hørte sønnens latter inne i hodet sitt og be­ gynte å gråte. Gråten var udramatisk, stille og trett. Det var som om tårene hadde mye felles med eiendelene til hans døde kjære; det ble aldri slutt på dem. Det var for mange av dem, og akkurat når man begynte å slappe av og tenkte at det endelig var over, stedet var ryd­ det, så fant man en til. Og en til. Og en til. Hvorfor hadde han gitt Todd lov til å kjøpe den fordømte tinges­ ten? Hvorfor lå den fortsatt i det fordømte hanskerommet? Og hvorfor hadde han i det hele tatt kjørt med den fordømte stasjons­ vognen? Han dro lommetørkleet opp av baklommen og tørket vekk tåre­ ne i ansiktet. Så dyttet han slangen - bare billig, grønt kreppapir med en metallfjær inni - langsomt ned i den falske boksen med nøtteblanding. Han skrudde på lokket og kastet boksen ettertenk­ somt opp og ned i luften med den ene hånden. Kast den fordømte tingesten. Men han trodde ikke han kom til å klare det. I alle fall ikke i kveld. Han slengte morosaken - den siste Todd noen gang kjøpte i det han betraktet som den fineste butikken i verden - inn i hanske­ rommet igjen og smelte igjen luken. Så grep han på ny tak i dør­ håndtaket, tok mappen og kløv ut. Han pustet den tidlige kveldsluften dypt inn, i håp om at det ville hjelpe. Det gjorde det ikke. Han kunne kjenne lukten av råttent tre­ verk og kjemikalier, en frastøtende lukt som stadig drev ned fra pa­ pirfabrikken i Rumford, drøye femti kilometer mot nord. Han ville ringe Polly og spørre om han kunne stikke innom, avgjorde han det ville hjelpe litt. En sannere tanke er aldri blitt tenkt! samtykket depresjonsstemmen energisk. Og forresten, Alan, husker du hvor glad han ble for den slangen? Han prøvde den på alle! Skremte Norris Ridgewick så han nesten fikk hjerteslag, og du lo til du nesten gjorde i buksa! Husker du? Var han ikke livlig? Var han ikke flott! Og A nnie - hus­ ker du hvordan hun lo da du fortalte henne om det? Hun var også livlig og flott, ikke sant? Selvsagt var hun ikke like livlig helt på slutten, ikke fullt så flott heller, men det la du egentlig ikke merke til, gjorde du vel? For du hadde dine egne ting å ta deg av. For eksempel affæren med Thad Beaumont - du klarte virkelig ikke å slå det ut av tankene. Det som skjedde i huset deres ved sjøen, og hvordan han, etter at det hele var over, pleide å drikke seg full og ringe til deg. Og så tok kona hans tvillingene og reiste fra ham ... alt dette i tillegg til de vanlige greiene i byen gjorde at du hadde det temmelig travelt, ikke sant? For travelt til å se hva som skjedde i

NOE FOR ENHVER

ditt eget hjem. Så synd at du ikke så det. Hadde du gjort det, ja, da kunne de fortsatt ha vært i live! Det er noe du heller ikke bør glem­ me, og derfor kommer jeg bare til fortsatt å minne deg om det... og minne deg om det ...og minne deg om det. Okay? Okay? Det var en tredve centimeter lang ripe på siden av bilen, rett over bensinlokket. Hadde det skjedd etter at Annie og Todd døde? Han kunne faktisk ikke huske det, og i alle fall betydde det ikke stort. Han lot fingeren gli langs den og minnet igjen seg selv om å kjøre bilen bort til Sunoco-stasjonen til Sonny og få det fikset. På den annen side, hvorfor bry seg? Hvorfor ikke bare kjøre den fordømte greia ned til Harrie Ford i Oxford og bytte den mot en mindre? Kilo­ metertelleren sto fortsatt temmelig lavt; han kunne sikkert få en skikkelig bruktbil Men Todd sølte milkshake på forsetet! pep stemmen i hodet indignert. Han gjorde det da han levde, Alan, gamle venn! Og Annie «Å, hold kjeft,» sa han. Han kom bort til bygningen, så stanset han. En stor, rød Cadillac Seville sto parkert like ved, så nær at døren til kontoret ville ha laget en bulk i siden hvis han dro den helt opp. Han trengte ikke å se på nummerskiltene for å vite hva det sto: keeton 1. Han lot ettertenk­ somt den ene hånden gli over den glatte lakken på bilen, så gikk han inn.

2 Sheila Brigham satt i båsen til sentralbordet der det var vegger av glass, leste i bladet People og drakk en Yoo-Hoo. Felleskontoret til sheriffen og politiet i Castle Rock var ellers tomt for folk, med unn­ tak av Norris Ridgewick. Norris satt bak en gammel, elektrisk IBM-skrivemaskin og job­ bet med en rapport med en smertelig, åndeløs konsentrasjon bare Norris hadde når han gjorde papirarbeid. Han stirret hardt på mas­ kinen, bøyde seg deretter brått forover lik en mann som har fått et slag i magen, og gikk løs på tastaturet med en raslende salve. Han ble sittende sammenkrøket i denne stillingen lenge nok til å lese det han hadde skrevet, så stønnet han lavt. Så kom lyden fra Norris som brukte rettebåndet på IBM-maskinen, klikk-bang! klikk-bang! klikk-bang!, for å rette på noen feil (han brukte ett rettebånd i uken, i gjennomsnitt), deretter satte Norris seg opp. Det ble en illevars­ lende pause, så gjentok denne syklusen seg. Etter en times tid med dette slengte Norris den ferdige rapporten i iNN-kurven til Sheila. En eller to ganger i uken var disse rapportene til og med forståelige.

59

60

STEPHEN KING

Norris så opp og smilte da Alan gikk gjennom det vesle arrestområdet. «Hei, sjef, hvordan går det?» «Tja, Portland er unnagjort i de neste to eller tre ukene. Har det skjedd noe her?» «Næ, bare det vanlige. Vet du, Alan, øynene dine er røde som bare faen. Har du røykt den sprø tobakken igjen?» «Ha, ha,» sa Alan surt. «Jeg tok et par drinker sammen med et par purker, så stirret jeg på fjernlyset til folk i over femti kilometer. Har du noe aspirin for hånden?» «Alltid,» sa Norris. «Det vet du.» Den nederste skuffen i skrive­ bordet ril Norris var det private apoteket hans. Han åpnet den, ro­ tet litt, tok frem et kjempeglass med Kaopectat med jordbærsmak, stirret et øyeblikk på etiketten, ristet på hodet, slapp den ned i skuf­ fen igjen og rotet litt til. Til slutt tok han frem et glass med vanlig aspirin. «Jeg har en liten jobb til deg,» sa Alan, tok glasset og ristet to aspirin ut i hånden. Det datt ut en mengde hvitt støv sammen med tablettene, og han oppdaget at han lurte på hvorfor vanlig aspirin alltid ga fra seg mer støv enn aspirin med merkenavn. Dessuten lur­ te han på om han holdt på å gå fra forstanden. «Æsj, Alan, jeg må fylle ut to til av disse E-9-jævlene, og -» «Slapp av.» Alan gikk bort til vannkjøleren og dro et pappkrus ut av sylinderen som var skrudd fast på veggen. Blubb-blubb-blubb sa vannkjøleren da han fylte kruset. «Du trenger bare å krysse rom­ met og åpne døren jeg nettopp kom inn gjennom.. Så enkelt at selv et barn kan gjøre det, ikke sant?» «Hva -» «Men glem ikke å ta med deg rapport boken,» sa Alan og svelget aspirinen. Norris Ridgewick så straks vaktsom ut. «Din ligger rett der på skrivebordet, ved siden avTnappen din.» «Jeg vet det. Og der kommer den til å bli, i alle fall i kveld.» Norris så på ham en lang stund. Til slutt spurte han: «Buster?» Alan nikket. «Buster. Han har igjen parkert på den fordømte plassen for handikappete foran døren. Jeg sa til ham forrige gang at det var slutt på advarslene.» Formannen i kommunestyret i Castle Rock, Danforth Keeton III, ble kalt Buster av alle som kjente ham ... men folk i kommu­ nen som ville holde på jobben, passet på å kalle ham Dan eller mr. Keeton når han var i nærheten. Bare Alan, som var valgt embets­ mann, våget å kalle ham Buster rett opp i synet, det hadde han bare gjort to ganger, begge gangene da han var svært sint. Men han gikk ut fra at han kom til å gjøre det igjen. Dan «Buster» Keeton var en mann Alan Pangborn syntes det var svært lett å bli sint på.

NOE FOR ENHVER

«Gi deg!» sa Norris. «Gjør det du, Alan, okay?» «Kan ikke. Jeg har et møte om bevilgningene i kommunestyret i neste uke.» «Han hater meg fra før av,» sa Norris tungt. «Jeg vet han gjør det.» «Buster hater alle bortsett fra kona og moren sin,» sa Alan, «og jeg er ikke så sikker når det gjelder kona hans. Men det er et faktum at jeg har advart ham minst et halvt dusin ganger den siste måne­ den mot å parkere på den eneste plassen vi har til handikappete, og nå har jeg tenkt å følge opp ord med handling.» «Nei, jeg kommer til å risikere jobben på grunn av handlingene dine. Dette er virkelig jævlig, Alan. Jeg mener det.» Norris Ridgewick så ut som en reklame for Når vonde ting skjer med bra men­ nesker. «Slapp av,» sa Alan. «Du fester en parkeringsbot på fem dollar på frontruten hans. Han kommer til meg, og først sier han at jeg skal gi deg sparken.» Norris stønnet. «Jeg nekter. Så sier han at jeg skal rive boten i stykker. Det nekter jeg også. Så, midt på dagen i morgen, etter at han får sjansen til å fråde rundt munnen en stund, gir jeg etter. Og når jeg kommer på det neste bevilgningsmøtet, skylder han meg en tjeneste.» \ «Jada, men hva skylder han meg?» «Norris, vil du ha en ny radarmåler, eller vil du ikke?» «Tja -» «Og hva med en fax? Vi har snakket om en telefax i minst to år.» Ja! ropte den påtatt muntre stemmen i hjernen hans. Du begynte å snakke om det da Annie og Todd ennå var i live, Alan! Husker du det? Husker du da de var i live? «Jeg gjør vel det,» sa Norris. Han grep etter rapportboken med sorg og resignasjon malt over hele ansiktet. «Bra mann,» sa Alan med en hjertelighet han ikke følte. «Jeg kommer til å være på kontoret mitt en stund.»

3 Han lukket døren og slo nummeret til Polly. «Hallo?» sa Polly spørrende, og han visste umiddelbart at han ikke kom til å fortelle henne om depresjonen som hadde kommet over ham så smygende og fullstendig. I kveld hadde Polly sine egne problemer. Han trengte bare dette ene ordet for å vite hvordan det sto til med henne. L-lydene i hallo var litt sløret. Det skjedde bare når hun hadde tatt en Percodan - eller kanskje mer enn én - og hun

61

62

STEPHEN KING

tok bare Percodan når smertene var svært ille. Selv om hun aldri hadde sagt det rett ut, hadde Alan en følelse av at hun levde i skrekk for den dagen da Percodan ikke lenger virket. «Hvordan har du det, skjønne kvinne?» spurte han, lente seg til­ bake i stolen og la den ene hånden over øynene. Det virket ikke som om aspirinen hjalp noe særlig for hodet hans. Kanskje jeg skulle be henne om en Perc, tenkte han. «Det står bra til med meg.» Han hørte den omhyggelige måten hun snakket på, gikk fra det ene ordet til det andre lik en kvinne som bruker vadesteiner for å krysse en liten bekk. «Hva med deg? Du høres sliten ut.» «Advokater virker slik på meg hver eneste gang.» Han forkastet tanken på å stikke innom og hilse på henne. Hun kom til å si: Natur­ ligvis, Alan, og hun kom til å være glad for å se ham - nesten like glad som han ville bli over å se henne - men det ville legge et større press på henne enn nødvendig var denne kvelden. «Jeg tror jeg drar hjem og legger meg tidlig. Noe imot at jeg ikke kommer innom?» «Nei, skatt. Det ville faktisk kanskje være best at du ikke gjør det.» «Er det ille i kveld?» «Det har vært verre,» sa hun forsiktig. «Det var ikke det jeg spurte om.» «Nei, ikke for ille.» Din egen stemme forteller at du lyver, min kjære, tenkte han. «Bra. Hvordan går det med behandlingen med ultralyd som du fortalte meg om? Fant du ut av noe?» «Tja, det ville være flott om jeg hadde råd til halvannen måned på Mayo-klinikken - på ren sjansing - men jeg kan ikke det. Og ikke fortell meg at du har råd, Alan, for jeg er litt for sliten til å si at du lyver.» «Jeg syntes du sa Boston sykehus -» «Neste år,» sa Polly. «De kommer til å ha en klinikk med ultralydbehandling neste år. Kanskje.» Det ble stille et øyeblikk, og han skulle til å si adjø da hun igjen begynte å snakke. Denne gangen var tonefallet litt lysere. «Jeg stakk innom den nye butikken i formiddag. Jeg fikk Nettie til å lage en kake og tok den med meg. Rent faenskap, selvsagt - en dame tar ikke med seg bakervarer til en åpning. Det er praktisk talt hogd inn i stein.» «Hvordan er den? Hva selger de der?» «Litt av hvert. Hvis du satte en pistol mot hodet mitt, ville jeg si det er en marsjandisebutikk, men egentlig går det ikke an å beskri­ ve den. Du må se den selv.» «Traff du eieren?»

NOE FOR ENHVER

«Mr. Leland Gaunt fra Akron, Ohio,» sa Polly, og nå kunne Alan faktisk høre en snev av et smil i stemmen hennes. «Han kom­ mer til å gi sosieteten i Castle Rock hjertebank i år - det spår i alle fall jeg.» «Hva synes du om ham?» Da hun igjen snakket, var smilet i stemmen enda mer tydelig. «Tja, Alan, la meg være ærlig - du er min elskede, og jeg håper at jeg er din, men -» «Du er det,» sa han. Hodepinen ga seg litt. Han tvilte på at det var aspirinen til Ridgewick som fremkalte dette vesle mirakelet. «- men han fikk også hjertet mitt til å si dunk-dunk. Og du skul­ le ha sett Rosalie og Nettie da de kom tilbake ...» «Nettie?» Han tok føttene ned fra skrivebordet og rettet seg opp. «Nettie blir skremt av sin egen skygge!» «Ja. Men etter at Rosalie overtalte henne til å gå ned dit sammen med henne - du vet at den stakkars, gamle kroken ikke vil gå noe sted alene - spurte jeg Nettie hva hun mente om mr. Gaunt, etter at jeg kom hjem i ettermiddag. Alan, de stakkars, gamle uklare øynene bare lyste opp! ’Han har farget glass! Han ba meg til og med komme tilbake i morgen og se på mer!’ Jeg tror det er det mes­ te hun har sagt til meg i et strekk på omtrent fire år. Så jeg sa: ’Var det ikke snilt av ham, Nettie?’ Og hun sa: ’Jo, og vet du hva?’ Jeg spurte naturligvis hva det var, og Nettie sa: 'Og jammen tror jeg ikke at jeg går!'» Alan lo høyt og hjertelig. «Hvis Nettie er villig til å gå og hilse på ham uten en duenna, bør jeg ta en titt på ham. Den fyren må være litt av en sjarmør.» «Tja, det er pussig - han er ikke pen, i alle fall ikke som en film­ stjerne, men han har de mest fantastiske nøttebrune øyne. De lyser opp hele ansiktet hans.» «Pass deg, jente,» knurret Alan. «Det begynner å rykke i sjalusimuskelen min.» Hun lo litt. «Jeg tror ikke du trenger å engste deg. Men det er en ting til.» «Hva da?» «Rosalie sa at Wilma Jerzyck kom inn da Nettie var der.» «Skjedde det noe? Sa de noe til hverandre?» «Nei. Nettie så rasende på Jerzyck-dama, og hun nærmest smilte hånlig til Nettie - det var slik Rosalie uttrykte det - og så pilte Net­ tie ut. Har Wilma Jerzyck ringt til deg om hunden til Nettie i det siste?» «Nei,» sa Alan. «Ingen grunn til det. Jeg har kjørt langsomt for­ bi huset til Nettie etter klokken ti et halvt dusin netter i de siste seks ukene og vel så det. Hunden bjeffer ikke lenger. Det er bare slikt

6.

64 STEPHEN KING

hvalper gjør, Polly. Den er blitt litt større, og den har en god mat­ mor. Nettie mangler kanskje en del i topplokket, men hun har gjort sin plikt mot den hunden - hva er det hun kaller den?» «Raider.» «Tja, Wilma Jerzyck får rett og slett finne seg noe annet å klage over, for Raider er okay. Men det kommer hun til å gjøre. Damer som Wilma gjør bestandig det. I alle fall var det ikke hunden, ikke egentlig; Wilma var den eneste i nabolaget som klaget. Det var Net­ tie. Folk som Wilma har teft for svakhet. Og det lukter det mye av hos Nettie.» «Ja.» Polly hørtes trist og ettertenksom ut. «Vet du at Wilma Jer­ zyck ringte til henne en kveld og sa til henne at om Nettie ikke fikk hunden til å holde kjeft, skulle hun komme bort og skjære over strupen på den?» «Tja,» sa Alan sindig. «Jeg vet at Nettie har fortalt deg det. Men jeg vet også at Wilma ga Nettie en alvorlig støkk, og at Nettie har hatt... problemer. Jeg sier ikke at Wilma Jerzyck ikke er i stand til å ta en slik telefon, for det er hun. Men det kan bare ha vært noe Nettie innbilte seg.» At Nettie hadde hatt problemer, var meget mildt sagt, men det var ikke nødvendig å si noe mer: begge visste hva det var de snakket om. Etter et årelangt helvete, gift med et udyr som misbrukte henne på alle måter en mann kan misbruke en kvinne på, hadde Nettie Cobb kjørt en stekegaffel i strupen på ektemannen, mens han sov. Hun hadde tilbrakt fem år på Juniper Hill, et mentalsykehus i nær­ heten av Augusta. Hun hadde begynt å jobbe for Polly som en del av et program med løslatelse mot arbeid. Etter Alans mening kunne hun ikke på noen måte ha havnet i bedre selskap, og den jevne bed­ ringen i sinnstilstanden til Nettie bekreftet hans oppfatning. For to år siden hadde Nettie flyttet inn i sitt eget lille hus i Ford Street, seks kvartaler fra sentrum. «Nettie har problemer, ja,» sa Polly, «men hennes reaksjon på mr. Gaunt var nærmest forbløffende. Det var virkelig skrekkelig søtt.» «Jeg er nødt til å stikke innom og selv ta en titt på denne karen,» sa Alan. «Fortell meg hva du synes. Og ta en titt på de nøttebrune øynene.» «Jeg tviler på at de kommer til å føre til den samme reaksjonen hos meg som de tilsynelatende har skapt hos deg,» sa Alan tørt. Hun lo igjen, men denne gangen syntes han det hørtes litt an­ strengt ut. «Forsøk å sove litt,» sa han. «Det skal jeg. Takk for at du ringte, Alan.»

NOE FOR ENHVER

«Vær så god.» Han tidde. «Jeg elsker deg, skjønne dame.» «Takk, Alan - jeg elsker også deg. God natt.» Han la på telefonen, vred den stillbare lampen på skrivebordet slik at den kastet en lyskrets på veggen, la bena på bordet og førte hendene sammen over brystet som om han ba. Han strakte ut peke­ fingrene. På veggen reiste en skyggehare på ørene. Alan lot tommel­ fingrene gli inn mellom de utstrakte fingrene, og skyggeharen snus­ te. Alan fikk haren til å hoppe tvers over det improviserte prosjektørlyset. Det som kom traskende tilbake, var en elefant som viftet med snabelen. Hendene til Alan beveget seg med smidig, nifs lett­ het. Han la knapt merke til dyrene han laget; dette var gammel vane hos ham, hans måte å se på nesetippen sin på og si: «OM.» Han tenkte på Polly; Polly og de stakkars hendene hennes. Hva måtte gjøres med henne? Hadde det bare vært et spørsmål om penger, ville han ha fått henne skrevet inn på et værelse på Mayo-klinikken i morgen etter­ middag - med alle underskrifter i orden. Han ville ha gjort det selv om det innebar å pakke henne inn i en tvangstrøye og fylle henne med beroligende midler for å få henne dit ut. Men det var ikke bare et spørsmål om penger. Ultralyd var en be­ handling for fremadskridende leddgikt, som fortsatt var i begyn­ nerfasen. Den kunne til slutt vise seg å være like effektiv som Salkvaksinen, eller like feilaktig som frenologi. Uansett så passet det ikke akkurat nå. Sjansen var én mot tusen for at det var et feilslag. Det var ikke bare tapet av penger han fryktet, men de knuste for­ håpningene til Polly. En kråke - en kråke like smidig og levende som i en tegnefilm av Disney - flakset langsomt over det innrammete eksamensbeviset fra Albany politiskole. Vingene strakte seg, og den ble til en forhisto­ risk flyveøgle, med det trekantete hodet på skakke da den seilte mot arkivskapene i hjørnet og vekk fra rampelyset. Døren gikk opp. Det triste basset-fjeset til Norris Ridgewick stakk frem. «Jeg gjorde det, Alan,» sa han og hørtes ut som en mann som tilstår mord på flere småbarn. «Bra, Norris,» sa Alan. «Du kommer heller ikke til å få noe dritt på grunn av dette. Jeg lover.» Norris så på ham litt til med de fuktige øynene, så nikket han tvi­ lende. Han kikket på veggen. «Ta Buster, Alan.» Alan flirte, ristet på hodet og strakte seg etter lampen. «Kom igjen,» sa Norris overtalende. «Jeg ga den fordømte bilen hans en bot - jeg fortjener det. Lag Buster, Alan. Vær så snill. Det tar knekken på meg.» Alan så over skulderen til Norris, fikk ikke øye på noen og krum­ met den ene hånden mot den andre. På veggen marsjerte en tykk

65

66

STEPHEN KING

mann over lyskretsen med duvende mage. En gang stanset han for å heise opp skyggebuksene sine bak, og marsjerte deretter videre, mens hodet grettent gikk fra side til side. Latteren til Norris var høy og glad - latteren til et barn. Et øye­ blikk tvang minnet om Todd seg frem hos Alan, og så skjøv han det fra seg. Kjære Gud, det hadde vært nok av det for denne kvelden. «Jøss, det tar drepen på meg,» sa Norris som fortsatt lo. «Du er født for sent, Alan - du kunne ha gjort lykke på Ed Sullivan Show.» «Gi deg,» sa Alan. «Kom deg ut.» Fortsatt leende lukket Norris døren etter seg. Alan fikk Norris - tynn og litt selvhøytidelig - til å gå over veg­ gen, slo deretter av lampen og tok en slitt notisbok opp av baklom­ men. Han bladde i den til han fant en tom side og skrev Noe For Enhver. Under rablet han: Leland Gaunt, Cleveland, Ohio. Var det riktig? Nei. Han strøk ut Cleveland og skrev Akron. Kanskje jeg virkelig holder på å gå fra forstanden, tenkte han. På en tredje linje skrev han: Sjekk det. Han stakk notisboken i lommen igjen, tenkte på å dra hjem og tente i stedet lampen igjen. Snart marsjerte paraden av skygger nok en gang over veggen: løver og tigere og bjørner, du å du. I likhet med tåken til Sandburg snek depresjonen seg tilbake på små katte­ poter. Stemmen begynte å snakke om Annie og Todd igjen. Etter en stund begynte Alan Pangborn å lytte til den. Han gjorde det mot sin vilje ... men ble stadig mer oppslukt.

4 Polly lå på sengen sin, og da hun var ferdig med å snakke med Alan, la hun seg over på venstre side for å legge på røret. I stedet datt det ut av hånden hennes og gikk i gulvet med et brak. Princesstelefonen gled langsomt over nattbordet, aktet åpenbart å slutte seg til den andre halvdelen. Hun strakte seg etter den, men hånden hen­ nes traff bordkanten i stedet. Et uhyrlig støt av smerte brøt seg gjennom det tynne edderkoppspinnet den smertestillende tabletten hadde lagt over nervene hennes, og for helt opp til skulderen. Hun måtte bite seg i leppene for å kvele et skrik. Telefonen datt over bordkanten og falt i gulvet med et enslig kling! fra bjellen i den. Hun kunne høre at den jevne, idiotiske sum­ metonen på den åpne linjen steg opp mot henne. Det hørtes ut som om en kube med insekter ble kringkastet på kortbølgen. Hun tenkte å plukke opp telefonen med klørne som nå hvilte på brystet hennes, måtte gjøre det ved ikke å gripe - i kveld ville ikke

NOE FOR ENHVER

fingrene hennes bøye seg i det hele tatt - men ved å trykke slik en kvinne spiller trekkspill, og plutselig ble det for mye, selv noe så en­ kelt som å plukke opp en telefon som hadde falt på gulvet, det ble for mye, hun begynte å gråte. Smerten var igjen blitt helt våken, våken og rasende, forvandlet hendene - særlig den hun hadde slått - til brennende avgrunner. Hun lå på sengen, stirret i taket med slørete øyne, og gråt. Å, jeg skulle gi hva som helst for å bli kvitt dette, tenkte hun. Jeg skulle gi hva som helst, hva som helst, hva som helst i hele verden.

5 Klokken ti en vanlig høstkveld var Main Street i Castle Rock like stengt som et pengeskap. Gatelyktene kastet hvite sirkler av lys på fortauet og på fasadene av forretningsbyggene i langstrakt perspek­ tiv, slik at sentrum så ut som en forlatt scene. Man kunne tenke seg at en ensom skikkelse kledd i kjole og hvitt og med flosshatt - Fred Astaire, eller kanskje Gene Kelly - snart kom til å dukke opp og danse fra den ene av disse lyskretsene til den neste, mens han sang om hvor ensom en fyr kunne være når kjæresten har slått opp og alle barene er stengt. Så, i den andre enden av Main Street, ville det dukke opp en annen skikkelse - Ginger Rogers, eller kanskje Cyd Charisse - kledd i aftenkjole. Hun kom til å danse mot Fred (eller Gene), mens hun sang om hvor ensom ei jente kunne være når kjæ­ resten hadde sviktet henne. De ville få øye på hverandre, gjøre en kunstpause, og så danse mot hverandre foran banken eller kanskje Du Syr og Syr. I stedet kom Hugh Priest til syne. Han lignet hverken på Fred Astaire eller Gene Kelly, det var ingen kvinne i den andre enden av Main Street som kom nærmere til et tilfeldig møte med ham, og han danset avgjort ikke. Han drakk imidlertid, og han hadde drukket trutt og jevnt på Mellow Tiger si­ den klokken fire om ettermiddagen. I denne fasen av festlighetene var bare det å gå et kunststykke, og glem alle flotte dansetrinn. Han gikk langsomt, gjennom den ene dammen av lys etter den andre, mens skyggen hans var lang mot fasaden på barbersalongen, Wes­ tern Auto, videobutikken. Han gikk litt i sikksakk, med de røde øy­ nene rett fremover, mens den svære buken bulnet ut i den svettevåte, blå t-skjorten (på brystet var det et bilde av en diger moskito over ordene maines nasjonalfugl) i en lang, skrånende bue. Lastebilen til veivesenet i Castle Rock som han hadde kjørt med, sto fortsatt bakerst på den gruslagte parkeringsplassen utenfor Tiger. Hugh Priest var en ikke helt stolt innehaver av flere bøter for

67

68

STEPHEN KING

fyllekjøring, og etter den siste - som hadde ført til at han ble fratatt retten til å kjøre i seks måneder - hadde det svinet Keeton, de andre svina Fullerton og Samuels, og tispa Williams (den fjerde rådman­ nen i Castle Rock var egentlig rådkvinne) gjort det klart at det var slutt på tålmodigheten overfor ham. Den neste boten for fyllekjø­ ring ville utvilsomt føre til at han mistet sertifikatet for godt, og det ville helt sikkert føre til at han mistet jobben. Dette fikk ikke Hugh til å slutte med drikkingen - ingen makt i verden kunne få ham til det - men det fikk ham til å ta en fast be­ slutning: ikke mer kjøring i fylla. Han var enogfemti år gammel, og det var litt sent i livet til å bytte jobb, særlig når et langt rulleblad for fyllekjøring fulgte etter ham lik en hermetikkboks bundet til halen på en hund. Det var derfor han gikk hjem i kveld, og en helvetes lang tur var det, og det var en viss ansatt i veivesenet, Bobby Dugas, som hadde litt av hvert å forklare i morgen, med mindre han hadde lyst til å dra hjem med litt færre tenner enn han hadde hatt med seg på jobben. Da Hugh passerte Nans Lunsjrestaurant, begynte et lett dusk­ regn å sildre ned. Dette bedret ikke på humøret. Han hadde spurt Bobby som måtte kjøre rett forbi huset til Hugh hver kveld på veien hjem, om han kom til å stikke innom Tiger den kvelden for å ta noen øl. Bobby Dugas sa: Jada, Hubert - Bobby kalte ham bestandig Hubert, noe som ikke var det jævla navnet hans, og du kan banne på at det skal bli en endring på den dritten med, og det snart. Jada, Hubert, jeg kommer antagelig innom ved sjutida som ellers. Dermed hadde Hugh, trygg på å bli kjørt hjem hvis han ble for pussa til å kjøre, kjørt innom Tiger litt før fem minutter på fire (han hadde sluttet jobben litt tidlig, nesten halvannen time før tiden, faktisk, men hva faen, Deke Bradford var ikke i nærheten), og vasset rett inn. Og gjett hva som skjedde da klokken ble syv? Ingen Bobby Dugas! Jøje meg! Gjett hva da klokken ble åtte og ni og halv ti? Det samme, for faen! Klokken tyve minutter på ti hadde Henry Beaufort, bartender og eier av Mellow Tiger, bedt Hugh om å få på seg lauparskoene og stikke av, fordufte, leke pinnsvin og pigge av - med andre ord kom­ me seg til helvete ut. Hugh ble rasende. Det var sant at han hadde sparket til jukeboksen, men den fordømte platen med George Jones hadde igjen hoppet over et spor. «Hva skulle jeg gjøre, bare sitte her og høre på det?» spurte han Henry. «Du burde ta vekk den plata, det er det hele. Fyren høres ut som om han har fått et jævla epileptisk anfall.» «Du har ikke fått nok, det kan jeg se,» sa Henry, «men du har fått alt du kommer til å få her. Du må ta resten ut av ditt eget kjøleskap.»

NOE FOR ENHVER

«Hva om jeg sier nei?» spurte Hugh. «Da ringer jeg til sheriff Pangborn,» sa Henry sindig. De andre gjestene på Tiger - det var ikke mange av dem på en vanlig hverdagskveld - fulgte interessert med i denne ordvekslingen. Menn passet på å være høflige overfor Hugh Priest, særlig når han var beruset, men han kom aldri til å vinne konkurransen om Den mest populære karen i Castle Rock. «Jeg har ikke lyst,» fortsatte Henry, «men jeg gjør det, Hugh. Jeg er lei og kei av at du sparker til min Rock-Ola.» Hugh vurderte å si: Da tenker jeg at jeg bare får sparke deg et par ganger i stedet, din franske jævel. Så tenkte han på det fete svi­ net Keeton som ville gi ham sparken fordi han hadde laget bråk i den lokale kroa. Hvis han fikk sparken, ville oppsigelsen selvsagt komme i posten slik den bestandig gjorde, svin som Keeton skitnet aldri til hendene sine (eller tok sjansen på en blåveis) ved å gjøre det personlig, men det hjalp å tenke på det - det skrudde ned volumet litt. Og han hadde noen øl hjemme, seks i kjøleskapet og seks i ved­ skjulet. «Okay,» sa han. «Jeg vil i alle fall ikke ha noe bråk. Gi meg nøk­ lene mine.» Han hadde nemlig gitt dem til Henry, som en forsiktig­ hetsregel, da han satte seg ved baren for seks timer og atten øl siden. «Næ.» Henry tørket hendene i et håndkle og stirret på Hugh uten å la blikket vike. «Næ? Hva i helvete mener du med næ?» «Jeg mener at du er for jævla full til å kjøre. Jeg vet det, og når du våkner opp i morgen tidlig og oppdager hvordan hodet ditt kjennes, kommer du også til å vite det.» «Hør her,» sa Hugh tålmodig. «Da jeg ga deg de fordømte nøk­ lene, trodde jeg at jeg fikk skyss hjem. Bobby Dugan sa han ville komme nedom for å ta et par øl. Det er ikke min feil at den teite idioten ikke viste seg.» Henry sukket. «Jeg føler med deg der, men det er ikke mitt pro­ blem. Jeg kunne bli saksøkt hvis du tok knekken på en eller annen. Jeg tviler på at det betyr stort for deg, men det gjør det for meg. Jeg må passe ræva mi, kompis. I denne verden er det ingen andre som gjør det for deg.» Hugh kjente hvordan fiendtlighet, selvmedlidenhet og en under­ lig, spirende følelse av ulykkelighet strømmet opp til overflaten av tankene hans lik en ufyselig væske som sivet opp fra en for lengst begravd beholder med giftavfall. Han så på nøklene sine som hang bak baren ved siden av en plakat der det sto liker du ikke byen vår, SÅ se etter en togtabell, og deretter på Henry. Han ble skremt da han oppdaget at han var på nippet til å gråte.

69

70 STEPHEN KING

Henry så forbi ham og bort på de få andre gjestene som ennå var til stede. «Hei! Er det noen av dere idioter som skal opp til Castle Hill?» Karene så ned i bordet og sa ingenting. Et par dro seg i knokene. Charlie Fortin ruslet utstudert langsomt mot herretoalettet. Ingen svarte. «Ser du?» sa Hugh. «Kom igjen, Henry, gi meg nøklene mine.» Henry ristet langsomt og bestemt på hodet. «Hvis du vil hit og drikke litt en annen gang, så får du ta en spasertur.» «Okay, jeg skal det!» sa Hugh. Stemmen var som hos et surmu­ lende barn som var på randen til å få et raserianfall. Han gikk over gulvet med senket hode og hendene knyttet til stramme never. Han ventet på at noen skulle le. Han håpet nesten at noen ville gjøre det. Da ville han rydde bula, og faen ta jobben. Men det var stille i rom­ met, bortsett fra Reba Mclntyre som jamret noe om Alabama. «Du kan hente nøklene dine i morgen!» ropte Henry etter ham. Hugh sa ingenting. Med en voldsom kraftanstrengelse hindret han seg selv i å kjøre den ene slitte, gule arbeidsstøvelen tvers igjen­ nom den fordømte Rock-Olaen til Henry Beaufort da han gikk for­ bi den. Så gikk han med senket hode ut i mørket.

6 Nå hadde duskregnet gått over i skikkelig regn, og Henry antok at regnet kom til å utvikle seg til et jevnt øsregn innen han kom hjem. Slik var flaksen hans, bare. Han gikk med jevn fart, gikk ikke så mye i sikksakk nå (luften hadde gjort ham mer edru), mens blikket rastløst gikk fra side til side. Han var urolig til sinns, og han håpet en eller annen ville komme og gi ham litt kjeft. Selv litt kjeft ville greie seg i kveld. Han tenkte et øyeblikk på guttungen som hadde gått ut foran lastebilen hans i går ettermiddag, og ønsket grettent at han hadde slått snørrungen tvers over gaten. Det ville ikke ha vært hans feil, overhodet ikke. I hans tid så ungene seg for. Han passerte den ledige tomten der Emporium Galorium hadde ligget før den brant ned, Du Syr og Syr, Castle Rock Isenkram ... og så kom han forbi Noe For Enhver. Han kikket inn gjennom utstillingsvinduet, så seg tilbake i Main Street (bare drøye to kilo­ meter igjen nå, og kanskje han likevel kom seg hjem før regnet vir­ kelig begynte å øse ned), og så bråstanset han. Føttene hadde ført ham forbi den nye butikken, og han måtte gå tilbake. Det var et enslig lys over utstillingen i vinduet som kastet et dust skjæi over de tre gjenstandene som var satt frem der. Lyset falt også på ansiktet hans, og det skapte en forunderlig forvandling

NOE FOR ENHVER

der. Med ett så Hugh Priest ut som en trett liten gutt som var oppe lenge etter sengetid, en liten gutt som nettopp har sett det han øns­ ker seg til jul - det han må ha til jul, for plutselig er det ingenting annet som duger på Guds grønne jord. Gjenstanden i midten av vinduet var flankert av to høye, riflete vaser (det elskede fargete glasset til Nettie Cobb, selv om Hugh ikke visste det og ville ha gitt blaffen om han hadde gjort det). Det var en revehale. Med ett var det igjen 1955, og han hadde nettopp fått sertifikatet, og han kjørte til Western Maine Skolemesterskap - Castle Rock mot Oxford Hills - med pappas -53 Ford sportsvogn. For årstiden var det en uvanlig varm novemberdag, varmt nok til å dra ned det gamle taket og knappe presenningen over det (det vil si, hvis man var en gjeng viltre guttunger, klar, villig og i stand til å lage litt leven), og det var seks av dem i bilen. Peter Doyon hadde tatt med en lommelerke med Log Cabin whiskey, Perry Como sang i ra­ dioen, Hugh Priest satt bak det hvite rattet, og i radioantennen flakset en lang, buskete revehale, akkurat som den han nå så på i dette butikkvinduet. Han husket hvordan han hadde sett opp på den vaiende revehalen og tenkt at når han selv ble eier av en sportsbil, skulle han skaffe seg en akkurat maken. Han husket han hadde avslått lommelerken da den ble sendt rundt til ham. Han kjørte, og man drakk ikke når man kjørte, for da hadde man ansvaret for andres liv. Og han husket en annen ting med: vissheten om at han opplevde den beste timen på den beste dagen i livet sitt. Minnet overrasket og gjorde vondt med sin klarhet og totale erindring om sansefornemmelser - røkfylt aroma av bråtebrann, novembersolen som glitret i gjenskinnet på støtfangerne, og nå da han så på revehalen i utstillingsvinduet hos Noe For Enhver, slo det ham at det hadde vært den beste dagen i livet hans, en av de siste dagene før børsten hadde fanget ham i det sleipe, smi­ dige grepet sitt og forvandlet ham til en merkelig utgave av kong Midas: alt han tok i siden da, var tilsynelatende blitt forvandlet til dritt. Plutselig tenkte han: Jeg kunne forandre meg. Tanken hadde en egen frapperende klarhet. Jeg kunne begynne på nytt. Var noe slikt mulig? Ja, jeg tror det er det av og til. Jeg kunne kjøpe den revehalen og feste den til antennen på Buicken min. Men de ville le. Gutta ville le. Hvilke gutter? Henry Beaufort? Den vesle pissemauren Bobby

71

72

STEPHEN KING

Dugas? Hva så? Faen ta dem. Kjøp den revehalen, fest den til an­ tennen og kjør Kjøre hvor? Tja, hva med å begynne med AA-møtet torsdag kveld borte i South Paris? Muligheten gjorde ham et øyeblikk paff og oppglødd, slik en langtidsfange kunne bli paff og oppglødd ved synet av nøkkelen som en skjødesløs vokter har glemt igjen i låsen til cellen. Et øye­ blikk kunne han faktisk se for seg at han gjorde det, tok et hvitt merke, så et rødt merke, så et blått merke, ble mer og mer edru dag for dag og måned for måned. Ikke noe mer Mellow Tiger. Så synd. Men heller ikke fler lønningsdager fylt av skrekk for at han skulle finne en oppsigelse i konvolutten sammen med lønningssjekken, og det var ikke noe å være lei seg for. I dette øyeblikket, mens han sto og så på revehalen i utstillingsvinduet hos Noe For Enhver, kunne Hugh se for seg en fremtid. For første gang på årevis kunne han se for seg en fremtid, og den vakre, orange revehalen med hvit tupp vaiet gjennom den som en fane. Så kom virkeligheten tilbake med et brak, og virkeligheten luktet av regn og våte, skitne klær. Det kom ikke til å bli noen revehale på ham, ingen AA-møter, ingen merker, ingen fremtid. Han var enogfemti jævla år gammel, og enogfemti år var for gammelt til å drøm­ me om fremtiden. Enogfemti år gammel måtte man bare løpe for å slippe vekk fra skredet av fortid. Men hadde det vært åpent, ville han i alle fall ha gjort et forsøk. Pokker ta om han ikke ville ha gjort det. Han ville ha gått inn, like svær som faen selv, og spurt hvor mye revehalen i vinduet kostet. Men klokken var ti, hele Main Street var lukket, like hardt som kyskhetsbeltet til en isdronning, og når han våknet i morgen tidlig, med en følelse av at noen hadde plantet en ishakke mellom øynene hans, kom han til å ha glemt alt om den vakre revehalen med den skinnende rødbrune fargen. Likevel ble han stående litt til, lot de skitne, barkete fingrene gli over glasset lik en guttunge som kikker inn i en leketøysbutikk. Et lite smil spilte rundt munnvikene. Det var et vennlig smil, og det vir­ ket malplassert i ansiktet til Hugh Priest. Så smalt det flere ganger i eksosanlegget på en bil, et steds oppe på Castle Utsikt, en lyd like skarp som hagleskudd i den regntunge luften, og Hugh kom med et rykk til seg selv igjen. Faen ta. Hva i helvete er det du tenker på? Han snudde seg vekk fra vinduet og rettet igjen ansiktet hjem­ over Hvis man kunne kalle det et hjem, rønna med to rom og et tilbygd vedskjul. Idet han gikk under markisen, så han på døren ... og stanset igjen.

NOE FOR ENHVER

På skiltet der sto det selvfølgelig ÅPENT.

Lik en mann i en drøm strakte Hugh frem hånden og kjente på håndtaket. Det vred seg motstandsløst under hånden hans. Over ham ringlet det i en liten klokke av sølv. Lyden virket utrolig fjern. En mann sto midt i butikken. Han førte en fjærkost over toppen av en montre og nynnet. Han snudde seg mot Hugh da klokken kimte. Han virket ikke det minste overrasket over å se at det sto noen i døren ti minutter over ti en onsdag kveld. Det eneste ved mannen som i dette øyeblikket gjorde inntrykk på Hugh, var øyne­ ne - de var nesten like svarte som hos en indianer. «Du har glemt å snu skiltet ditt, kompis,» hørte Hugh at han selv sa. «Nei, faktisk ikke,» svarte mannen høflig. «Jeg sover ikke særlig godt, er jeg redd, og noen kvelder får jeg lyst til å holde sent åpent. Man vet aldri når en kar som Dem kan komme innom ... og få lyst på noe. Har De lyst til å komme inn og se Dem om?» Hugh Priest gikk inn og lukket døren etter seg.

7 «Det er en revehale -» begynte Hugh, så måtte han stanse, kremte og begynne på nytt. Ordene hadde kommet frem som en sløret, uforståelig mumling. «Det er en revehale i vinduet.» «Ja,» sa eieren. «Vakker, ikke sant?» Nå holdt han fjærkosten foran seg, og de indianersvarte øynene så interessert på Hugh over fjærbuketten som skjulte den nederste delen av ansiktet. Hugh kunne ikke se munnen til fyren, men han hadde på følelsen at han smilte. Vanligvis ble han forlegen når folk - særlig folk han ikke kjente - smilte til ham. Det ga ham lyst til å slåss. Men i kveld virket det ikke som om det plaget ham i det hele tatt. Kanskje fordi han fortsatt var halvfull. «Det er den,» samtykket Hugh. «Den er vakker. Faren min had­ de en sportsbil med akkurat en slik revehale festet til antennen, for lenge siden, da jeg var gutt. Det er mange mennesker i dette for­ dømte hølet som ikke vil tro at jeg noen gang har vært gutt, men det har jeg. Akkurat som alle andre.» «Naturligvis.» Blikket til mannen var hele tiden festet på øynene til Hugh, og noe av det rareste i verden begynte å skje - det var som om øynene til mannen vokste. Det var som om Hugh ikke klarte å ta blikket fra dem. For mye direkte øyekontakt var en ting til som

73

74 STEPHEN KING vanligvis ga ham lyst til å slåss. Men også dette virket helt i orden i kveld. «Før syntes jeg at en revehale var noe av det kuleste i verden.» «Naturligvis.» «Kuk - det var det ordet vi brukte den gangen. Ikke noe av den dritten med herlig. Og heftig - jeg har ikke en jævla anelse om hva det betyr, har du?» Men eieren av Noe For Enhver var taus, bare sto der, så på Hugh Priest med de svarte indianerøynene sine over den buskete fjærkosten. «I alle fall, jeg vil gjerne kjøpe den. Vil du selge den til meg?» «Naturligvis,» sa Leland Gaunt for tredje gang. Hugh følte seg lettet og fylt av en brå, stor lykke. Med ett var han sikker på at alt kom til å bli bra - alt. Dette var helt sprøtt; han skyldte penger til nesten alle i Castle Rock og de tre byene rundt, han hadde vært på nippet til å miste jobben de siste seks månedene, Buicken hans gikk med nød og neppe - men det sto likevel ikke til å nekte. «Hvor mye?» spurte han. Plutselig lurte han på om han ville ha råd til en slik fin buskehale, og kjente en snev av panikk. Hva om den var utenfor hans rekkevidde? Enda verre, hva om han på en eller annen måte fikk kneget sammen pengene i morgen, eller dagen etter, bare for å oppdage at fyren hadde solgt den? «Tja, det kommer an på.» «Kommer an på? Kommer an på hva?» «På hvor mye De er villig til å betale.» Lik en mann i en drøm dro Hugh sin slitte Lord Buxton opp av baklommen. «Legg den vekk, Hugh.» Har jeg sagt navnet mitt til ham? Har jeg? Hugh kunne ikke huske det, men han stappet lommeboken vekk. «Vreng lommene dine. Rett her, på toppen av denne montren.» Hugh vrengte lommene. Han la en lommekniv, en rull med Cert, Zippo-Iighteren sin og rundt halvannen dollar i småpenger over­ sådd av tobakk på toppen av montren. Myntene klirret mot glasset. Mannen bøyde seg forover og så på haugen. «Det ser ut til å være akkurat nok,» bemerket han og lot fjærkosten gli over den fattigs­ lige haugen. Da han tok den vekk igjen, var kniven, lighteren og Cert-rullen fortsatt der. Myntene var borte. Hugh iakttok dette uten noen som helst overraskelse. Han sto like stille som en leke med utgåtte batterier, mens mannen gikk bort til utstillingsvinduet og kom tilbake med revehalen. Han la den på toppen av skapet ved siden av den reduserte haugen med lommerusket til Hugh.

NOE FOR ENHVER

Hugh strakte langsomt ut den ene hånden og strøk pelsen. Den kjentes kald og frodig ut; den knitret av silkelignende statisk elek­ trisitet. Når han strøk over den, var det som å stryke over en klar høstkveld. «Fin?» spurte den høye mannen. «Fin,» samtykket Hugh åndsfraværende og skulle til å ta opp revehalen. «Ikke gjør det,» sa den høye mannen skarpt, og hånden til Hugh fjernet seg straks. Han så på Gaunt så dypt såret at det var som en sorg. «Vi er ennå ikke ferdig med å prute.» «Nei,» samtykket Hugh. Jeg er hypnotisert, tenkte han. Pokker ta om ikke fyren har hypnotisert meg. Men det spilte ingen rolle. Det var faktisk på en måte ... fint. Han grep igjen etter lommeboken, beveget seg langsomt, lik en mann under vann. «La den være, din tosk,» sa mr. Gaunt utålmodig og la fra seg fjærkosten. Hånden til Hugh datt igjen ned langs siden. «Hvorfor er det slik at så mange mennesker tror alle svar er i lommeboken deres?» spurte mannen misfornøyd. «Jeg vet ikke,» sa Hugh. Han hadde aldri før tenkt over det. «Det virker litt dumt.» «Verre,» glefset Gaunt. Stemmen hadde fått den gnålende, litt ujevne klangen til en mann som enten er meget sliten eller meget sint. Han var sliten; det hadde vært en lang, krevende dag. Mye var blitt utrettet, men arbeidet hadde ennå knapt begynt. «Det er mye verre. Det er forbryterisk dumt! Vet du hva, Hugh? Ver­ den er full av trengende mennesker som ikke forstår at alt, alt, er til salgs... hvis man er villig til å betale prisen. De hyller denne oppfatningen i ord, det er det hele, og roser seg av den sunne ky­ nismen sin. Men å hylle noe i ord, det er sludder! Det rene ... slud­ der!» «Sludder,» samtykket Hugh mekanisk. «Når det gjelder de tingene folk virkelig trenger, Hugh, er lom­ meboken ikke noe svar. Den tykkeste lommeboken i denne byen er ikke verd svetten fra armhulen til en arbeidsmann. Det rene slud­ der! Og sjeler! Hvis jeg hadde fem cent, Hugh, for hver gang jeg har hørt noen si: ’Jeg ville selge sjelen min for det og det,’ kunne jeg kjøpe Empire State-bygningen!» Han bøyde seg nærmere, og nå krenget leppene seg vekk fra de ujevne tennene i et stort, sykelig smil. «Si meg en ting, Hugh: i navnet til alle udyrene som krabber under jorden, hva skulle jeg gjøre med sjelen din?» «Antagelig ingenting.» Det virket som om stemmen var meget fjern. Det virket som om stemmen hans kom fra det innerste av en

75

76 STEPHEN KING

dyp, mørk hule. «Jeg tror ikke den er i særlig god form nå om dagen.» Plutselig slappet mr. Gaunt av og rettet seg opp. «Nok av disse løgnene og halvsannhetene. Hugh, kjenner du en kvinne som heter Nettie Cobb?» «Sprø Nettie? Alle i byen kjenner Sprø Nettie. Hun drepte man­ nen sin.» «Jeg vet det. Hør nå på meg, Hugh. Hør nøye etter. Så kan du ta revehalen din og dra hjem.» Hugh Priest hørte nøye etter. Utenfor var regnet blitt sterkere, og vinden hadde begynt å blåse.

8 «Brian!» sa miss Ratcliffe skarpt. «Men Brian Rusk, da! Dette ville jeg ikke ha trodd om deg! Kom opp hit! Med én gang!» Han satt i den bakerste rekken i kjellerrommet der de hadde timene i taleterapi, og han hadde gjort noe galt - noe forferdelig galt, skulle man dømme etter miss Ratcliffes stemme - men han visste ikke hva det var før han reiste seg. Da så han at han var naken. En skrekkelig bølge av skam feide over ham, men han var også opphisset. Da han så ned på penis og oppdaget at den begynte å bli stiv, ble han både forskrekket og oppglødd. «Kom hit opp, sa jeg!» Han gikk langsomt frem i rommet, mens de andre - Sally Meyers, Donny Frankel, Nonie Martin og den stakkars, halvtomsete Slopey Dodd - så på ham med store øyne. Miss Ratcliffe sto foran kateteret, med hendene på hoften, flam­ mende øyne, mensen vakker sky av mørkt, kastanjebrunt hår svev­ de rundt hodet, hennes. «Du er en slem gutt, Brian - en meget slem gutt.» Han nikket stumt, mens penisen hans løftet hodet sitt, og der­ med virket det som om i det minste én del av ham ikke hadde det minste imot å være slem. Den nøt faktisk å være slem. Hun stakk et stykke kritt i hånden på ham. Han kjente et lite, elektrisk støt da hendene deres berørte hverandre. «Nå,» sa miss Ratcliffe strengt. «Du må skrive jeg skal betale for kortet mitt med sandy koufax femhundre ganger på tavlen.» «Ja, miss Ratcliffe.» Han begynte å skrive, sto på tå for å nå opp til den øverste delen av tavlen, mens han kjente varm luft mot den nakne enden. Han varferdig med å skrive JEG skal betale da han kjente at de glatte, myke hendene til miss Ratcliffe la seg rundt den stive penisen og

NOE FOR ENHVER

forsiktig begynte å dra i den. Han trodde et øyeblikk at han skulle svime av på flekken, så godt var det. «Fortsett å skrive,» sa hun hardt bak ham, «og jeg fortsetter med å gjøre dette.» «M-miss Ra-Ra-Ratcliffe, hva med tungeøvelsene mine?» spurte Slopey Dodd. «Hold kjeft, eller jeg kjører over deg på parkeringsplassen, Slo­ pey,» sa miss Ratcliffe. «Det skal få deg til å pipe, veslegutt.» Hun fortsatte å dra i dingsen til Brian, mens hun snakket. Nå stønnet han. Det var galt, han visste det, men det kjentes godt. Det kjentes virkelig flott. Det kjentes som det han trengte. Akkurat tingen. Så snudde han seg, og det var ikke miss Ratcliffe som sto ved skulderen hans, men Wilma Jerzyck med det store, runde, bleke an­ siktet og de dypbrune øynene, lik to rosiner dyttet dypt ned i en klump med deig. «Han tar det tilbake, hvis du ikke betaler,» sa Wilma. «Og det er ikke det hele, veslegutt. Han kommer til å -»

9 Brian Rusk våknet med et slikt rykk at han nesten datt ut av sengen og ned på gulvet. Kroppen var dekket av svette, hjertet hamret som et pressluftbor, og penisen var en liten, hard gren i pyjamasbuksene. Han satte seg opp, skalv over det hele. Den første innskytelsen hans var å åpne munnen og hyle på moren slik han hadde gjort da han var liten og et mareritt hadde trengt inn i søvnen. Så inpså han at han ikke lenger var liten, han var elleve ... og det var ikke akku­ rat en drøm av det slaget man fortalte til mor i alle fall, var det vel? Han la seg på ryggen med store øyne og stirret ut i mørket. Han kikket på digitaluret på bordet ved siden av sengen og så at klokken var fire over midnatt. Han kunne høre lyden av regn, nå sterk, slo mot vinduet i soveværelset hans, drevet av voldsomme, hylende vindkast. Det hørtes nesten ut som sludd. Kortet mitt. Kortet mitt med Sandy Koufax er borte. Det var ikke det. Han visste det ikke var det, men han visste også at han ikke ville få sove igjen før han hadde undersøkt for å være sikker på at det fortsatt var der, i ringpermen der han gjemte den stadig større samlingen av Toppskort fra 1956. Han hadde sjekket det før han gikk på skolen i går, hadde gjort det igjen da han kom hjem, og i går kveld, etter middagen, hadde han tatt en pause i pasningsspillet i bakhagen sammen med Stanley Dawson for å sjekke

77

78

STEPHEN KING

det enda en gang. Til Stanley sa han at han måtte på do. Han hadde kikket på det en siste gang før han krøp til sengs og slukket lyset. Han innså at det var blitt en slags besettelse hos ham, men innsik­ ten satte ikke en stopper for det. Han smatt ut av sengen, enset knapt at den kalde luften ga ham gåsehud på den varme kroppen og fikk penisen til å visne. Han gikk stille bort til kommoden sin. På lakenet som dekket madrassen, etterlot han seg omrisset av sin egen kropp, et avtrykk i svette. Den digre permen lå på toppen av kommoden i en dam av hvitt lys fra gatelykten utenfor. Han tok den ned, åpnet den og bladde raskt igjennom sidene av gjennomsiktig plast med lommer man stakk kortene ned i. Han bladde forbi Mel Parnell, Whitey Ford og Warren Spahn - skatter han en gang hadde frydet seg voldsomt over - nesten uten å ofre dem et blikk. Et øyeblikk fikk han en følelse av forferdelig panikk da han kom til sidene bakerst i permen, de som ennå var tomme, uten å finne Sandy Koufax. Så skjønte han at han i hastverket had­ de bladd over flere sider samtidig. Han gikk tilbake, og jo, der var han - det smale ansiktet, de litt smilende, målbevisste øynene som tittet frem under skyggen på luen. Til min gode venn Brian, med de beste ønsker, Sandy Koufax. Fingrene hans fulgte de skrå linjene med signaturen. Leppene be­ veget seg. Han følte seg igjen rolig ... eller nesten rolig. Kortet var ikke hans på ordentlig ennå. Dette var bare en slags ... prøve. Det var noe han måtte gjøre, før det var hans på ordentlig. Brian var ikke helt sikker på hva det var, men han visste det hadde noe å gjøre med drømmen han nettopp hadde våknet av, og han var sikker på at han kom til å vite det når tiden (/ morgen? senere i dag?) var inne. Han lukket ringpermen - med brians samling ikke rør! om­ hyggelig skrevet med store bokstaver på et kartotekkort teipet fast på forsiden - og la den på kommoden igjen. Så gikk han tilbake til sengen. Bare én ting var plagsomt med å ha kortet med Sandy Koufax. Han hadde hatt lyst til å vise det til faren. På veien hjem fra Noe For Enhver hadde han forestilt seg nøyaktig hvordan det kom til å bli når han viste ham det. Han, Brian, utstudert henslengt: Hei, pappa, jeg fant et kort fra -56 i dag i den nye butikken. Lyst til å se på det? Faren kom til å si okay, egentlig ikke interessert, ble med Brian på rommet hans bare for å glede ham - men som øynene kom til å lyse når han så hva Brian hadde kommet over! Og når han så signaturen -! Jo, han kom til å bli forbløffet og henrykt, det var sikkert. Han ville antagelig klaske Brian på ryggen og ta ham i hånden.

NOE FOR ENHVER

Men hva så? Da ville spørsmålene komme, det var saken ... og det var proble­ met. For det første ville faren vite hvor han hadde fått tak i kortet, og for det andre hvor han hadde fått tak i penger til å kjøpe et slikt kort som var a) sjeldent, b) i utmerket stand, og c) signert. Den trykte signaturen var Sanford Koufax som var det egentlige navnet til den berømte spilleren som kastet så hardt. Autografen var Sandy Koufax, og i den merkelige og til tider kostbare verden til samlere av baseballkort, betydde det at den rimelige markedsverdien kunne være så mye som hundreogfemti dollar. I tankene forsøkte Brian seg med ett mulig svar. Jeg fikk det i den nye butikken, pappa - Noe For Enhver. Fyren ga meg det med et virkelig herlig avslag ...sa det ville gjøre folk mer interessert i å komme til butikken hans hvis de visste at han holdt prisene nede. Dette var fint så langt det holdt, men selv en guttunge som fort­ satt var ett år for liten til å betale full voksenbillett på kino, visste at dette ikke holdt lenge nok. Når du sa at noen hadde gitt deg et virkelig godt kjøp, ble folk alltid interessert. For interessert. Jasså? Hvor mye ga han i avslag? Tredveprosent? Førti? Ga han deg det for halve prisen? Det ville fortsatt være seksti eller sytti da­ ler, Brian, og jeg VET at du rett og slett ikke har så mye penger lig­ gende og slenge i sparegrisen din. Tja ... det var faktisk litt mindre enn det, pappa. Okay, si det til meg. Hvor mye betalte du? Tja ... femogåtti cent. Solgte han deg et baseballkort fra 1956 av Sandy Koufax med autografen hans, i ubrukt stand, for femogåtti cent??? Joa, da ville det virkelig bli trøbbel, det var sikkert. Hva slags trøbbel? Han visste ikke det akkurat, men det kom til å bli bråk, det var han sikker på. På en eller annen måte ville han få skylden - kanskje av faren, men helt sikkert av moren. De ville kanskje til og med forsøke å få ham til å levere det til­ bake, og det var utelukket at han ville levere det tilbake. Det var ikke bare signert; det var en signert hilsen til Brian. Utelukket. Helvete heller, han hadde ikke engang kunnet vise det til Stan Dawson da Stan kom innom for å spille ball, selv om han hadde hatt lyst - Stan ville ha gjort i underbuksa. Men Stan skulle ligge over fredag natt, og det var bare altfor lett for Brian å forestille seg at han sa til faren til Brian: Hva synes De om det nye kortet med Sandy Koufax som Brian har, mr. Rusk? Ganske herlig, hva? Det samme gjaldt de andre vennene hans. Brian hadde avslørt en av de store sannhetene i småbyer: det finnes mange hemmeligheter -

79

80

STEPHEN KING

faktisk alle de virkelig betydningsfulle hemmelighetene - man ikke kan dele med andre. For ryktet har det med å spre seg, og spre seg fort. Han befant seg i en underlig og ubehagelig stilling: han hadde kommet over en fantastisk ting og kunne ikke vise den frem eller dele den med andre. Dette burde ha spolert gleden over nyervervel­ sen, og gjorde det til en viss grad, men det ga ham også en stjålen, gjerrigknarklignende tilfredsstillelse. Han oppdaget at han ikke gledet seg så mye over kortet som han godtet seg over det, og der­ med hadde han avslørt nok en stor sannhet: det gir en egen spesiell glede å godte seg over noe i hemmelighet. Det var som om en krok i det vanligvis åpne og godhjertete lynnet hans var blitt sperret av med en mur og så ble opplyst av et spesielt usynlig lys som både for­ vrengte og forstørret det som var gjemt der. Og han kom ikke til å gi det fra seg. Utelukket, nei, nei, negativt. Da får du heller betale det ferdig, hvisket en stemme innerst i hjernen. Det skulle han. Ikke noe problem der. Han trodde ikke at det han skulle gjøre akkurat var noe pent, men han var temmelig sikker på at det ikke var noe helt avskyelig heller. Bare en ... en ... Bare en guttestrek, hvisket en stemme i hjernen, og han så for seg øynene til mr. Gaunt - mørkeblå som havet en klar dag, og underlig beroligende. Det er det hele. Bare en liten guttestrek. Jada, bare en guttestrek, uansett hva det var. Ikke noe problem. Han dro seg lenger ned under dundynen, la seg på siden, lukket øynene og begynte straks å dorme. En tanke slo ham idet han og broder søvn nærmet seg hverandre. Noe mr. Gaunt hadde sagt: Du kommer til å bli bedre reklame enn lokalavisen kan drømme om! Bortsett fra at han ikke kunne vise frem det fantastiske kortet han hadde kjøpt. Når litt omtanke had­ de gjort det klart for ham, en elleve år gammel gutt som ikke en­ gang hadde vett nok til å holde seg unna vei for Hugh Priest når han krysset gaten, burde ikke da en smart fyr som mr. Gaunt også ha skjønt det? Tja, kanskje. Men kanskje ikke. Voksne tenkte ikke på samme måten som normale mennesker, og dessuten hadde han kortet, ikke sant? Og det lå i permen hans, akkurat der det skulle være, ikke sant? Svaret på begge spørsmålene var ja, og dermed slapp Brian taket i hele greia og sovnet igjen, mens regnet slo mot ruten, og den rast­ løse høstvinden hylte under takskjegget.

Kapittel fire

i Regnet ga seg da det lysnet torsdag, og da Polly kikket ut gjennom vinduet mot gaten i Du Syr og Syr klokken halv elleve og fikk øye på Nettie Cobb, hadde skyene begynt å spre seg. Nettie bar på en sammenrullet paraply og pilte bort Main Street med vesken sin hardt under armen som om hun merket at en ny storm åpnet gapet sitt rett bak henne. «Hvordan går det med hendene dine i dag, Polly?» spurte Rosa­ lie Drake. Polly sukket for seg selv. Hun ville bli nødt til å parere det samme spørsmålet, mer inntrengende fremsatt, av Alan samme ettermid­ dag, antok hun - hun hadde lovet å treffe ham og drikke kaffe i Nans Lunsj restaurant i tretiden. Det gikk ikke an å lure folk som hadde kjent en i lang tid. De så det på gustenheten i ansiktet og de mørke ringene under øynene. Enda viktigere var at de så det plagete uttrykket i øynene. «Mye bedre i dag, takk,» sa hun. Dette var mer enn en mild over­ drivelse av sannheten; hendene var bedre, men mye bedre? Å, neida. «Jeg tenkte at med regnet og alt sammen -» «Det er ikke mulig å forutsi hva som får dem til å verke. Det er den rene djevelskapen med det. Men ikke bry deg om det, Rosalie, skynd deg hit og kikk ut gjennom vinduet. Jeg tror vi er vitne til et lite mirakel.» Rosalie kom bort til Polly ved vinduet, tidsnok til å se at den ves­ le, pilende skikkelsen med et hardt grep rundt paraplyen i den ene hånden - muligvis for å bruke den som kølle, skulle en dømme etter hvordan hun nå holdt den - nærmet seg markisen utenfor Noe For Enhver. «Er det Nettie? Er det virkelig henne?» nærmest gispet Rosalie. «Det er virkelig henne.» «Herregud, hun går inn!» Men et øyeblikk virket det som om spådommen til Rosalie ødela hele opplegget. Nettie nærmet seg døren ... så trakk hun seg til-

82

STEPHEN KING

bake. Hun flyttet paraplyen fra hånd til hånd og betraktet fasaden på Noe For Enhver som om den var en slange som kunne bite henne. «Kom igjen, Nettie,» sa Polly lavt. «Sett i gang, skatten min!» «Skiltet med stengt står sikkert i vinduet,» sa Rosalie. «Nei, han har et annet der det står tirsdag og torsdag bare etter avtale. Jeg så det da jeg kom hit i morges.» Nettie gikk mot døren igjen. Hun strakte seg etter håndtaket, så dro hun seg unna enda en gang. «Herregud, dette tar drepen på meg,» sa Rosalie. «Hun sa til meg at hun kanskje ville komme tilbake, og jeg vet hvor glad hun er i far­ get glass, men jeg trodde aldri for alvor at hun ville gjennomføre det.» «Hun spurte meg om det var i orden at hun gikk fra huset i pau­ sen sin, slik at hun kunne gå ned til det hun kalte ’det der nye stedet’ og hente kakeboksen min,» mumlet Polly. Rosalie nikket. «Det er likt vår Nettie. Før i tiden ba hun meg om å få gå på do.» «Jeg har en anelse om at en del av henne håpet jeg ville si nei, at det var for mye å gjøre. Men jeg tror også at en del av henne ville jeg skulle si ja.» Øynene til Polly forlot ikke den heftige, vesle kampen som på­ gikk mindre enn førti meter unna, en mini-krig mellom Nettie Cobb og Nettie Cobb. Hvis hun virkelig gikk inn, for et fremskritt det ville være for henne! Polly kjente en dump, sviende smerte i hendene, kikket ned og så at hun hadde vridd dem. Hun tvang dem ned langs siden. «Det er ikke denne kakeboksen, og det er ikke det fargete glas­ set,» sa Rosalie. «Det er ham.» Polly kikket på henne. Rosalie lo og rødmet litt. «Å, jeg mener ikke at Nettie er tent på ham, eller noe slikt, selv om hun hadde litt stjerner i øynene da jeg tok henne igjen utenfor. Han var hyggelig mot henne, Polly. Det er det hele. Oppriktig og hyggelig.» «Mange mennesker er hyggelige mot henne,» sa Polly. «Alan an­ strenger seg for å være snill mot henne, og likevel skyr hun ham.» «Vår mr. Gaunt har en spesiell måte å være hyggelig på,» sa Rosalie helt enkelt, og som for å bevise dette så de at Nettie grep tak i dørhåndtaket og vred det rundt. Hun åpnet døren og ble deretter bare stående på fortauet og klynget seg til paraplyen som om den vesle kilden av besluttsomhet var blitt helt tømt. Polly følte seg med ett sikker på at Nettie nå kom til å lukke døren igjen og skynde seg av gårde. Gikt eller ikke, hendene hennes lukket seg til løse knytt­ never.

NOE FOR ENHVER

Kom igjen, Nettie. Gå inn. Ta en sjanse. Kom tilbake til verden. Så smilte Nettie, åpenbart som svar til en eller annen hverken Polly eller Rosalie kunne se. Hun senket paraplyen fra posisjonen over brystet ... og gikk inn. Døren lukket seg etter henne. Polly snudde seg mot Rosalie og ble rørt over å se at hun hadde tårer i øynene. De to kvinnene så på hverandre et øyeblikk, deretter omfavnet de hverandre og lo. «Det var jenta si, Nettie!» sa Rosalie. «To poeng for laget vårt!» samtykket Polly, og solen brøt frem bak skyene inne i hodet hennes drøye to timer før den endelig gjor­ de det på himmelen over Castle Rock.

2 Femten minutter senere satt Nettie Cobb i en av de polstrete, høy­ ryggete stolene Gaunt hadde plassert langs den ene veggen i butik­ ken sin. Paraplyen og vesken hennes lå på gulvet ved siden av henne, glemt. Gaunt satt ved siden av henne, holdt henne i hånden, med de skarpe øynene naglet fast på de uklare øynene hennes. Det sto en lampeskjerm av farget glass ved siden av kakeboksen til Polly Chalmers på en av glassmontrene. Lampeskjermen var en ganske fantastisk ting, og kunne ha gått for trehundre dollar eller mer i en antikvitetsbutikk i Boston; ikke desto mindre hadde Nettie Cobb nettopp kjøpt den for ti dollar og førti cent, alle pengene hun had­ de hatt i vesken sin da hun kom inn i butikken. Vakker eller ikke, så var den i øyeblikket like glemt som paraplyen. «En gjerning,» sa hun nå. Hun hørtes ut som en kvinne som snakket i søvne. Hun beveget hånden litt for å holde fastere rundt hånden til mr. Gaunt. Han besvarte håndtrykket, og et lite smil av glede gled over ansiktet hennes. «Ja, det stemmer. Det er egentlig bare en liten ting. De kjenner mr. Keeton, ikke sant?» «A, ja,» sa Nettie. «Ronald og sønnen Danforth. Jeg kjenner dem begge. Hvem av dem mener De?» «Den yngste,» sa mr. Gaunt og strøk håndflatene hennes med de lange tommelfingrene sine. Neglene var litt gule og temmelig lange. «Formannen i kommunestyret.» «De kaller ham Buster bak ryggen hans,» sa Nettie og fniste. Det var en skurrende lyd, litt hysterisk, men Leland Gaunt virket ikke forskrekket. Tvert om; det virket som om lyden av den ikke helt vet­ tuge latteren til Nettie gjorde ham glad. «Det har de gjort helt siden han var liten gutt.»

83

84

STEPHEN KING

«Jeg vil De skal betale for resten av lampeskjermen ved å gjøre Buster et pek.» «Et pek?» Nettie så litt redd ut. Gaunt smilte. «Bare en harmløs spøk. Og han kommer aldri til å vite at det var Dem. Han kommer til å tro at det var en annen.» «Å.» Nettie så forbi Gaunt og bort på lampeskjermen av farget glass, og et øyeblikk var det noe som gjorde blikket skarpere griskhet, kanskje, eller rett og slett lengsel og glede. «Tja ...» «Det kommer til å gå bra, Nettie. Ingen får noen gang vite om det ... og du vil få lampeskjermen.» Nettie snakket langsomt og ettertenksomt. «Mannen min pleide å gjøre mange pek mot meg. Det kunne være moro å gjøre et pek mot en annen.» Hun så igjen på ham, og nå var det uro som gjorde blikket skarpere. «Hvis det ikke gjør ham vondt. Jeg vil ikke gjøre ham noe vondt. Jeg gjorde noe vondt mot mannen min, vet De.» «Det kommer ikke til å gjøre ham vondt,» sa Gaunt lavt og strøk hendene til Nettie. «Det kommer ikke til å gjøre det minste vondt. Jeg vil bare at du skal plassere en del ting hjemme hos ham.» «Hvordan skal jeg komme meg inn hos Buster -» «Her.» Han la noe i hånden hennes. En nøkkel. Hun lukket hånden rundt den. «Når?» spurte Nettie. De drømmende øynene hadde igjen vendt tilbake til lampeskjermen. «Snart.» Han slapp hendene hennes og reiste seg. «Og nå, Net­ tie, bør jeg virkelig legge den vakre lampeskjermen i en eske for deg. Mrs. Martin kommer innom for å se på litt Lalique om -» Han kikket på klokken. «Du godeste, om femten minutter! Men jeg kan ikke si hvor glad jeg er for at du bestemte deg for å komme innom. Det er svært få mennesker som setter skikkelig pris på farget glass nå om dagen - folk flest er bare selgere, med et kassa-apparat i ste­ det for hjerte.» Nettie reiste seg også og så på lampeskjermen med det ømme blikket til en forelsket kvinne. Den smertefulle nervøsiteten hun hadde følt da hun nærmet seg butikken, var helt borte. «Den er vakker, ikke sant?» «Meget vakker,» samtykket mr. Gaunt varmt. «Og jeg kan ikke få sagt ... kan ikke engang gi et lite uttrykk ... for hvor glad det gjør meg å vite at den kommer til å få et godt hjem, et sted der man kommer til å gjøre noe mer enn å tørke støv av den onsdag etter­ middag, og så, etter flere år på det viset, knuse den i et uoppmerksomt øyeblikk, og feie opp bitene og så kaste dem i søppelbøtten uten å ofre en tanke på det.» «Det kommer jeg aldri til å gjøre!» utbrøt Nettie.

NOE FOR ENHVER

«Det vet jeg du ikke gjør,» sa mr. Gaunt. «Det er noe av sjarmen ved deg, Netitia.» Nettie så på ham, forbløffet. «Hvordan vet De navnet mitt?» «Jeg har en egen evne der. Jeg glemmer aldri et navn eller et ansikt.» Han gikk gjennom forhenget innerst i butikken. Da han kom til­ bake, hadde han et flatt stykke hvit kartong i den ene hånden og en diger bukett silkepapir i den andre. Han la silkepapiret ved siden av kakeboksen (det begynte straks, med bittesmå knirk og smell, å brette seg ut til noe som lignet en kjempestor blomsterbukett) og begynte å brette kartongen til en eske som passet nøyaktig til lam­ peskjermen. «Jeg tror du kommer til å bli en god ivaretaker av den­ ne gjenstanden du har kjøpt. Det er derfor jeg har solgt den til deg.» «Jasså? Jeg trodde ... mr. Keeton ... og peket ...» «Nei, nei, nei!» sa mr. Gaunt halvt leende og halvt oppgitt. «En­ hver kan gjøre et pek! Folk elsker å gjøre andre et pek! Men å plas­ sere ting hos mennesker som elsker dem og trenger dem ... det er en helt annen sak. Netitia, av og til tror jeg at det jeg egentlig selger, er lykke ... hva mener du?» «Tja,» sa Nettie oppriktig, «jeg vet at De har gjort meg lykkelig, mr. Gaunt. Svært lykkelig.» Han blottet de skjeve, sammentrengte tennene i et bredt smil. «Bra! Det er bra!» Mr. Gaunt dyttet buketten av silkepapir ned i esken, la lampeskjermen på plass i den knitrende hvitheten, lukket esken og teipet den igjen med en feiende bevegelse. «Og det var det! Nok en fornøyd kunde har funnet seg en nyttig ting!» Han holdt esken frem mot henne. Nettie tok den. Og idet fing­ rene hennes berørte hans, kjente hun et grøss av avsky, selv om hun hadde holdt svært hardt rundt dem - til og med varmt - for et lite øyeblikk siden. Men dette mellomspillet begynte allerede å virke tåket og uvirkelig. Han plasserte tupperwareboksen oppå den hvite esken. Hun fikk øye på noe i den førstnevnte. «Hva er det?» «Et brev til arbeidsgiveren din,» sa Gaunt. Ansiktet til Nettie ble straks fylt av forskrekkelse. «Ikke om meg?» «Du godeste, nei!» sa Gaunt leende, og Nettie slappet straks av. Når han lo, var det umulig å stå imot mr. Gaunt eller å mistro ham. «Ta vare på lampeskjermen din, Netitia, og kom tilbake en gang.» «Det skal jeg,» sa Nettie, og dette kunne ha vært et svar på begge formaningene, men i hjertet (dette hemmelige rommet der behov og frykt hele tiden slåss om plassen lik plagete passasjerer i en full Tbanevogn) følte hun at selv om hun kanskje kom hit igjen, så var

85

86

STEPHEN KING

lampeskjermen det eneste hun noen sinne kom til å kjøpe i Noe For Enhver. Men hva med det? Det var en vakker ting, en slik ting hun alltid hadde hatt lyst på, det eneste hun trengte for å komplettere den beskjedne samlingen sin. Hun tenkte på å fortelle mr. Gaunt at mannen hennes fortsatt kunne ha vært i live hvis han ikke for fjorten år siden hadde knust en lampeskjerm av farget glass som lignet på denne, det var den siste dråpen, det som til slutt drev henne ut over stupet. Han hadde knust mange av knoklene hennes i løpet av årene de hadde sammen, og hun hadde latt ham få leve. Til slutt hadde han knust noe hun virkelig trengte, og hun hadde tatt livet av ham. Hun avgjorde at hun ikke trengte å fortelle mr. Gaunt om dette. Han så ut til å være en mann av det slaget som kanskje allerede visste det.

3 «Polly! Polly, hun er på vei ut!» Polly gikk fra prøvedukken der hun langsomt og omhyggelig hadde lagt opp en søm med knappenåler, og skyndte seg bort til vinduet. Hun og Rosalie sto side om side og så på da Nettie forlot Noe For Enhver i en forfatning som bare kunne kalles nedlesset. Hun hadde vesken under den ene armen, paraplyen under den andre, og i hendene hadde hun tupperwareboksen til Polly, som ba­ lanserte oppå en firkantet, hvit eske. «Kanskje jeg skulle gå ut og hjelpe henne,» sa Rosalie. «Nei.» Polly strakte ut hånden og holdt henne vennlig tilbake. «Best å la være. Jeg tror hun bare ville bli forlegen og forfjamset.» De så etter Nettie da hun gikk bortover gaten. Hun pilte ikke len­ ger av gårde som med en gapende storm etter seg; nå virket det nær­ mest som om hun seilte. Nei, tenkte Polly. Nei, det stemmer ikke. Det er mer som om hun ... svever. Hjernen hennes foretok med ett en merkverdig kobling som nes­ ten ligner på en krysshenvisning, og hun brast i latter. Rosalie så på henne med hevete øyenbryn. «Får jeg være med?» «Det er uttrykket i ansiktet hennes,» sa Polly og så hvordan Net­ tie krysset Linden Street med langsomme, drømmende skritt. «Hva er det du mener?» «Hun ser ut som en kvinne som nettopp har knullet ... og har fått rundt tre orgasmer.» Rosalie ble lyserød, så på Nettie en gang til og skrek deretter av

NOE FOR ENHVER

latter. Polly lo med. De to holdt rundt hverandre og rugget frem og tilbake, mens de lo av full hals. «Jøss,» sa Alan Pangborn fra butikkdøren. «Damer som ler før klokken er kvart på elleve om formiddagen. Det er for tidlig til champagne, så hva er det, da?» «Fire!» sa Rosalie og fniste vanvittig. Tårene rant ned over kinne­ ne. «Jeg syntes det mer så ut som fire!» Så begynte de igjen, rugget frem og tilbake i armene på hver­ andre, hylte av latter, mens Alan sto og så på dem med hendene i lommen på uniformsbuksene, mens han smilte spørrende.

4 Norris Ridgewick kom til sheriffkontoret i hverdagsklærne sine vel ti minutter før middagsfløyten tutet på fabrikken. Han hadde mellomskiftet, fra tolv til ni om kvelden, hele helgen igjennom, og det var akkurat slik han ville ha det. La andre rydde opp i gørra på mo­ torveiene og sideveiene i Castle fylke etter at barene stengte klokken ett; han kunne gjøre det, hadde gjort det mange ganger, men han hadde nesten alltid spydd opp innvollene sine. Av og til spydde han opp innvollene selv når ofrene var på bena, gikk omkring og hylte at de ikke trengte å ta noen jævla alko-test, de kjente Rettighetene sine. Norris hadde en mage som var akkurat slik. Sheil Brigham lik­ te å erte ham med å si at han lignet visesheriff Andy i TV-serien Twin Peaks, men Norris visste at det gjorde han ikke. Visesheriff Andy gråt når han så døde mennesker. Norris gråt ikke, men han hadde en tendens til å spy på dem, slik han nesten hadde spydd på Homer Gamache den gangen han fant Homer liggende i en grøft ute ved Homeland kirkegård, slått i hjel med den kunstige armen sin. Norris kikket på vaktlisten, så at både Andy Clutterbuck og John LaPointe var ute på patrulje, deretter på listen for dagvakten. Ingenting til ham der, noe som også var akkurat slik han ville ha det. For å gjøre dagen fullkommen - i det minste denne delen av den - hadde reserveuniformen hans kommet tilbake fra renseriet ... og for en gangs skyld på den avtalte dagen. Det ville spare ham turen hjem for å skifte. På en lapp som var festet til renseriposen av plast, sto det: «Hei, Barney - du skylder meg 5.25 $. Ikke bøff meg denne gangen ellers er du en tristere & klokere mann når solen går ned.» Den var under­ tegnet Clut. Det gode humøret til Norris ble ikke ødelagt selv av hilsenen på lappen. Sheila Brigham var den eneste på sheriffkontoret i Castle

87

88

STEPHEN KING

Rock som syntes Norris lignet en kar fra Twin Peaks (Norris hadde på følelsen at hun var den eneste i etaten - det vil si, bortsett fra ham selv - som i det hele tatt fulgte med i serien). De andre visesheriffene - John LaPointe, Seat Thomas, Andy Clutterbuck - kalte ham Barney etter figuren til Don Knotts på det gamle Andy Griffith Show. Dette irriterte ham av og til, men ikke i dag. Fire dagers mellomskift, så tre dager fri. En hel silkeblank uke foran ham. Av og til kunne livet være flott. Han dro en femmer og en endollarseddel opp av lommeboken og la dem på skrivebordet til Clut. «Hei, Clut, slå deg litt løs,» rablet han på baksiden av et rapportskjema, skrev navnet sitt med en flott krusedull og lot det ligge ved siden av pengene. Så dro han renseriposen av uniformen og tok den med seg ut på herretoalettet. Han plystret, mens han skiftet, viftet deretter bifallende med øyenbryne­ ne da han stirret på seg selv i speilet. Jøssenam, han var I orden. Hundre prosent I orden. Ugjerningsmennene i Castle Rock fikk jaggu passe seg i dag, ellers Han oppfattet en bevegelse bak seg i speilet, men før han rakk å gjøre noe mer enn å begynne å snu på hodet, grep noen tak i ham, røsket ham rundt og kjørte ham inn i flisene ved siden av urinalene. Hodet hans smalt i veggen, luen datt av, og deretter så han inn i det runde, røde ansiktet til Danforth Keeton. «Hva faen er det du driver med, Ridgewick?» spurte han. Norris hadde helt glemt boten han hadde stukket inn under vin­ dusviskeren på Cadillacen til Keeton kvelden før. Nå husket han alt sammen. «Slipp meg!» sa han. Han forsøkte seg med et indignert tonefall, men stemmen hørtes ut som en redd piping. Han kjente at han ble varm i kinnene. Uansett om han var sint eller redd - og akkurat nå var han begge deler - så rødmet han som en jentunge. Keeton som var tolv centimeter høyere og femti kilo tyngre enn Norris, ristet et øyeblikk hardt i visesheriffen og slapp deretter ta­ ket. Han dro boten opp av lommen og viftet med den under nesen til Norris. «Står navnet ditt på denne fordømte greia, eller gjør det ikke?» spurte han som om Norris allerede hadde benektet det. Norris Ridgewick visste utmerket godt at underskriften var hans, stemplet, men helt tydelig, og at boten stammet fra rapportboken hans. «Du hadde parkert på plassen for uføre,» sa han og tok et skritt vekk fra veggen og gned seg i bakhodet. Pokker ta om han ikke trodde at han kom til å få en kul der. Etter som den første overras­ kelsen (og Buster hadde skremt vannet av ham, han kunne ikke be­ nekte det) ga seg, vokste sinnet. «Hva for noe?»

NOE FOR ENHVER

«Handikapp-plassen!» ropte Norris. Og dessuten var det Alan selv som sa jeg skulle skrive ut den boten! skulle han til å fortsette med å si, men gjorde det ikke. Hvorfor gi dette fete svinet den gle­ den å skylde på en annen? «Du har fått beskjed om det før, Bu ... Danforth, og det vet du.» «Hva var det du kalte meg?» spurte Danforth Keeton illevarslen­ de. Det hadde vokst frem røde flekker på størrelse med roser på kinnene og kjakene. «Det der er en gyldig bot,» sa Norris og ignorerte det siste, «og etter min mening får du heller betale den. Jøss, hvis du er heldig, slipper du å få bot for å øve vold mot en politimann også!» Danforth lo. Lyden runget klangløst mot veggene. «Jeg ser ingen politimann,» sa han. «Jeg ser en liten haug med dritt som er pakket inn så den ser ut som biff.» Norris bøyde seg og plukket opp luen sin. Innvollene skvulpet av frykt - det var ille å ha en mann som Danforth Keeton som fiende - og sinnet hadde gått over til raseri. Hendene skalv. Ikke desto mindre tok han seg et øyeblikks tid til å plassere luen skikkelig på hodet. «Du kan ta opp dette med Alan, hvis du vil -» «Jeg tar det opp med deg!» «- men jeg er ferdig med å snakke om det. Sørg for at du betaler i løpet av tredve dager, Danforth, ellers må vi komme og hente deg.» Norris rettet seg opp i sin fulle høyde på en femogseksti og tilføyde: «Vi vet hvor vi kan få tak i deg.» Han begynte å gå ut. Keeton, ansiktet hans lignet nå litt på sol­ nedgangen i et område for prøvesprengninger med atomvåpen, tok et skritt forover for å sperre fluktveien. Norris stanset og rettet pekefingeren mot ham. «Rører du meg, setter jeg deg i en celle, Buster. Jeg mener det.» «Okay, det avgjør saken,» sa Keeton med en rar, klangløs stem­ me. «Det avgjør saken. Du har sparken. Ta av deg den uniformen og begynn å se deg om etter en annen j -» «Nei,» sa en stemme bak dem, og begge snudde seg. Alan Pangborn sto i døren til herretoalettet. Keeton knyttet hendene til fete, hvite never. «Hold deg utenfor dette.» Alan gikk inn, lot døren gå langsomt igjen med en susende lyd. «Nei,» sa han. «Det var jeg som sa at Norris skulle skrive ut den boten. Jeg sa også at jeg kom til å ettergi den før bevilgningsmøtet. Det er en bot på fem dollar, Dan. Hva i helvete går det av deg?» Alan var forundret i stemmen. Han var forundret. Buster hadde aldri vært en godlynt mann, ikke engang i sine beste øyeblikk, men et utbrudd som dette var å gå for langt, selv til ham å være. Siden

89

90

STEPHEN KING

slutten av sommeren hadde mannen virket nervøs og konstant irri­ tabel - Alan hadde ofte hørt den brølende stemmen hans i det fjer­ ne når det var møte i kommunestyret - og han hadde fått et nær­ mest jaget uttrykk i øynene. Han lurte et øyeblikk på om Keeton kanskje var syk, og avgjorde at det var noe han fikk tenke på senere. Akkurat nå sto han overfor en temmelig stygg situasjon. «Det er ingenting med meg,» sa Keeton mutt og glattet på håret. Norris hadde en viss tilfredsstillelse av å se at også hendene til Kee­ ton skalv. «Jeg er bare fordømt lei og kei av selvhøytidelige dritt­ sekker som den karen der borte ... jeg forsøker å gjøre en masse for denne byen ... helvete heller, jeg utretter en masse for denne byen ... og jeg er lei av denne stadige forfølgelsen ...» Han tidde et øye­ blikk, det rykket i den fete strupen, og så utbrøt han: «Han kalte meg Buster! Du vet hva jeg synes om det!» «Han kommer til å be om unnskyldning,» sa Alan rolig. «Ikke sant, Norris?» «Jeg vet ikke om jeg gjør det,» sa Norris. Stemmen skalv og det skvalpet i innvollene, men han var fortsatt sint. «Jeg vet han ikke liker det, men sannheten er den at det bare glapp ut av meg på grunn av overraskelsen. Jeg bare sto her, kikket i speilet for å være sikker på at slipset satt riktig, da han grep tak i meg og slengte meg i veggen. Jeg fikk meg en skikkelig smell i hodet. Herregud, Alan, jeg aner ikke hva jeg sa.» Alan flyttet blikket bort på Keeton. «Er det sant?» Keeton senket blikket selv. «Jeg var forbanna,» sa han, og Alan antok det var det nærmeste en mann som han kunne komme en spontan og ikke påtvunget unnskyldning. Han kikket igjen på Nor­ ris for å se om visesheriffen skjønte dette. Det så ut til at Norris kan­ skje gjorde det. Det var bra; det var et langt skritt i retning av å uska­ deliggjøre denne stygge, vesle stinkbomben. Alan slappet litt av. «Kan vi betrakte denne episoden som avsluttet?» spurte han beg­ ge mennene. «Bare se på det som noe som hendte og så gå videre?» «I orden for meg,» sa Norris etter et øyeblikk. Alan ble rørt. Norris var liten og radmager, han hadde for vane å la halvfulle bok­ ser med Jolt og Nehi ligge igjen i patruljevognene han benyttet, og rapportene hans var skrekkelige ... men han hadde et stort hjerte. Han trakk seg, men ikke fordi han var redd Keeton. Hvis den kraf­ tige formannen i kommunestyret trodde det var saken, da gjorde han en meget alvorlig feil. «Jeg beklager at jeg kalte deg Buster,» sa Norris. Han gjorde ikke det, ikke det minste, men det gjorde ingenting å si at han gjorde det. Trodde han. Alan så på den kraftige mannen i den skrikende sportsjakken og skjorten som var åpen i halsen. «Danforth?»

NOE FOR ENHVER

«Javel, det har aldri skjedd,» sa Keeton. Han snakket med et overdrevent storsinnet tonefall, og Alan merket at en velkjent bølge av motvilje skyllet inn over ham. En stemme som var dypt begravd i hjernen, denne primitive krokodillestemmen til det ubevisste, he­ vet stemmen kort, men klart: Kan du ikke få hjerteslag, Buster? Kan du ikke gjøre oss alle en tjeneste og dø? «All right,» sa han. «Alt i ord -» «Hvis,» sa Keeton og hevet pekefingeren. Alan hevet øyenbrynene. «Hvis?» «Hvis vi kan gjøre noe med denne boten.» Han holdt den frem mot Alan, klemt mellom to fingre som om det var en fille som var blitt brukt til å tørke opp noe tvilsomt søl. Alan sukket. «Bli med inn på kontoret, Danforth. Vi får snakke om det.» Han så på Norris. «Du har vakt, ikke sant?» «Javel,» sa Norris. Magen knøt seg fortsatt. Det gode humøret var borte, antagelig for resten av dagen, og det var det fete svinet som hadde skylden, og Alan hadde tenkt å ettergi boten. Han skjønte hvorfor - politikk - men det betydde ikke at han var nødt til å like det. «Har du tenkt å bli her?» spurte Alan. Det var det nærmeste han kunne komme til å spørre: Trenger du å snakke ut om dette? siden Keeton sto der og glodde rasende på dem begge. «Nei,» sa Norris. «Jeg har steder å dra og ting å gjøre. Snakker med deg senere, Alan.» Han forlot herretoalettet, feide forbi Kee­ ton uten å verdige ham et blikk. Og selv om Norris ikke visste det, behersket Keeton med en voldsom - nesten heroisk - kraftanstren­ gelse en irrasjonell, men sterk trang til å plante foten i rompa på ham og hjelpe ham av gårde. Alan gjorde et stort nummer av å sjekke speilbildet sitt, for å gi Norris tid til å komme seg unna, mens Keeton sto ved døren og så utålmodig på ham. Så gikk Alan ut i arrestområdet med Keeton i hælene. En liten, velstelt mann med kremgul dress satt på en av de to sto­ lene utenfor døren til kontoret hans, mens han demonstrativt leste i en stor bok med skinnbind som bare kunne være en Bibel. Hjertet sank i livet på Alan. Han hadde vært temmelig sikker på at det ikke ville skje noe mer for ubehagelig denne formiddagen - klokken kom til å slå tolv om to eller tre minutter, så tanken virket rimelig - men han tok feil. Pastor William Rose lukket Bibelen (innbindingen sto nesten i stil med dressen) og spratt opp. «Sheriff-øh Pangborn,» sa han. Pastor Rose var en av de der landsens baptistene som begynte å leg­ ge på ordene når de var emosjonelt opphisset. «Kan jeg vennligst få snakke med Dem?»

91

92

STEPHEN KING

«Gi meg fem minutter, er De snill, pastor Rose. Jeg har en sak jeg må ta meg av.» «Dette er-øh ytterst viktig.» Det skal jeg banne på, tenkte Alan. «Det er dette også. Fem mi­ nutter.» Han åpnet døren og føyset Keeton inn på kontoret sitt før pastor Willie, som fader Brigham likte å kalle ham, fikk sagt noe mer.

5 «Det dreier seg sikkert om casinokvelden,» sa Keeton etter at Alan hadde stengt døren til kontoret. «Merk mine ord. Fader John Brig­ ham er en sta ire, men jeg foretrekker ham når som helst fremfor den fyren. Rose er en utrolig blærete drittsekk.» Du er ikke noe bedre selv, tenkte Alan. «Sett deg, Danforth.» Keeton så gjorde. Alan gikk bak skrivebordet sitt, holdt parke­ ringsboten i været og rev den i småbiter. Han kastet dem i papirkur­ ven. «Sånn. Okay?» «Okay,» sa Keeton og skulle til å reise seg. «Nei, sitt litt til.» Keeton rynket de buskete øyenbrynene som en tordensky under den høye, lyserøde pannen. «Vær så snill,» tilføyde Alan. Han slengte seg ned på kontorsto­ len sin. Hendene hans gled mot hverandre og forsøkte å lage en svarttrost; Alan tok dem på fersken og foldet bestemt hendene på skriveunderlaget. «Vi skal ha et møte i bevilgningsutvalget i neste uke angående budsjettspørsmål til borgermøtet i februar -» begynte Alan. «Fordømt riktig,» murret Keeton. «- og det er en politisk affære,» fortsatte Alan. «Jeg vet det, og du vet det. Jeg rev nettopp en helt gyldig parkeringsbot i stykker på grunn av politiske hensyn.» Keeton smilte litt. «Du har vært lenge nok i byen til å vite hvor­ dan tingene fungerer, Alan. Den ene hånden vasker den andre.» Alan flyttet seg i stolen. Den ga fra seg små knirk og pip - lyder han til tider hørte i drømme etter lange, harde dager. En dag av det slaget denne viste seg å være. «Ja,» sa han. «Den ene hånden vasker den andre. Men bare en viss tid.» Han rynket igjen øyenbrynene. «Hva betyr det?» «Det betyr at det finnes et punkt, selv i småbyer, der det må være slutt på politikken. Du må huske på at jeg ikke er en oppnevnt em­

NOE FOR ENHVER

betsmann. Kommunestyret kontrollerer kanskje pengepungen, men velgerne velger meg. Og det de velger meg til å gjøre, er å be­ skytte dem, og å bevare og håndheve loven. Jeg har avlagt en ed, og jeg forsøker å oppfylle den.» «Truer du meg? For om du gjør det -» Akkurat da tutet fabrikkfløyten. Den var dempet her inne, men Danforth Keeton skvatt likevel som om han var blitt stukket av en veps. Øynene ble store et sekund, og hendene knuget rundt arm­ lenene på stolen hans som hvite klør. Alan ble igjen forvirret som før. Han er like skvetten som ei brunstig hoppe. Hva faen er i veien med ham? For første gang begynte han å lure på om mr. Danforth Keeton som hadde vært formann i kommunestyret i Castle Rock lenge før Alan selv i det hele tatt hadde hørt om stedet, kanskje hadde holdt på med noe som ikke var helt pent. «Jeg truer deg ikke,» sa han. Keeton hadde igjen begynt å slappe av, men var på vakt... som om han var redd for at fabrikkfløyten kunne begynne å tute igjen, bare for å gi ham en støkk. «Det er bra. Kommunestyret har, sammen med de tre i fylkes­ nemnda rett til å godkjenne ansettelse - og oppsigelse - ay visesheriffene. Blant de mange rettene til godkjenning som jeg er sikker på at du kjenner til.» «Det er en ren formell godkjenning.» «Slik har det bestandig vært,» samtykket Keeton. Han tok en Roi-Tan sigar opp av innerlommen. Han dro den mellom fingrene slik at cellofanen knitret. «Det betyr ikke at det må fortsette slik.» Hvem er det nå som truer hvem? tenkte Alan, men sa det ikke. I stedet lente han seg tilbake i stolen og så på Keeton. Keeton møtte blikket hans i et par sekunder, så senket han blikket mot sigaren og begynte å plukke på innpakningen. «Neste gang du parkerer på handikapp-plassen, kommer jeg selv til å gi deg en bot, og den boten kommer til å stå,» sa Alan. «Og hvis du noen gang legger hånd på en av betjentene mine igjen, set­ ter jeg deg inn for vold. Det kommer til å skje uansett hvor mange såkalte rettigheter til oppnevnelser kommunestyret har. Politikken går nemlig bare til en viss grense for meg. Skjønner du?» Keeton så ned på sigaren en lang stund, som om han mediterte. Da han igjen så opp på Alan, var øynene blitt til små, harde flinte­ steiner. «Hvis du vil vite nøyaktig hvor hardhudet jeg er, sheriff Pangborn, så bare fortsett å presse meg.» Det var vrede i ansiktet til Keeton - ja, så avgjort - men Alan syntes også det var noe annet der. Han mente det var frykt. Var det noe han så? Noe han luktet? Han visste ikke, og det spilte ingen rolle. Men det Keeton var redd for ... det kunne spille en rolle. Det kunne spille en stor rolle.

93

94 STEPHEN KING

«Skjønner du?» gjentok han. «Ja,» sa Keeton. Han flerret cellofanen av sigaren med en brå, hard bevegelse og slapp den ned på gulvet. Han stakk sigaren i munnen og snakket rundt den. «Skjønner du meg?» Stolen knirket og knaket da Alan igjen lente seg forover. Han så alvorlig på Keeton. «Jeg skjønner hva det er du sier, men jeg skjøn­ ner jaggu ikke hvorfor du oppfører deg som du gjør, Danforth. Vi har aldri vært bestevenner, du og jeg -» «Det skal være sikkert,» sa Keeton og bet av enden på sigaren. Et øyeblikk trodde Alan den også kom til å ende på gulvet, og han var villig til å overse det om den så gjorde - politikk - men Keeton spyt­ tet den ut i håndflaten og plasserte den så i det tomme askebegeret på skrivebordet. Der lå den som en liten hundelort. «- men vi har bestandig hatt et temmelig bra samarbeid. Nå det­ te. Er det noe i veien? Hvis det er det, og jeg kan hjelpe -» «Det er ingenting i veien,» sa Keeton og reiste seg brått. Han var igjen sint - mer enn bare sint. Alan kunne nesten se dampen kom­ me ut gjennom ørene hans. «Det er bare det at jeg er så lei av denne ... forfølgelsen.» Det var den andre gangen han hadde brukt dette ordet. Alan syn­ tes det var et merkelig ord, et skremmende ord. Han syntes faktisk at hele denne samtalen var skremmende. «Vel, du vet hvor jeg er,» sa Alan. «Herregud, ja!» sa Keeton og gikk bort til døren. «Og vær så snill, Danforth - husk på handikapp-plassen.» «Til helvete med handikapp-plassen!» sa Keeton og smelte igjen døren. Alan satt bak skrivebordet og stirret på den stengte døren en lang stund, med et bekymret uttrykk i ansiktet. Så gikk han rundt skri­ vebordet, plukket opp den krøllete sylinderen av cellofan som lå på gulvet, kastet den i papirkurven, og gikk bort til døren for å be Dampbåt Willie komme inn.

6 «Mr. Keeton så nokså opprørt ut,» sa Rose. Han satte seg for­ siktig i stolen formannen i kommunestyret nettopp hadde for­ latt, så med avsmak på sigarspissen som lå i askebegeret, og plas­ serte deretter omhyggelig den hvite Bibelen sin i det snerpete fan­ get. «En mengde bevilgningsmøter i den neste måneden og vel så det,» sa Alan svevende. «Jeg er sikker på at det er en påkjenning for alle i kommunestyret.»

NOE FOR ENHVER

«Ja,» samtykket pastor Rose. «For Jesus-øh sa til oss: ’Gi keise­ ren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.’» «Mmm,» sa Alan. Han ønsket plutselig at han hadde en sigarett, noe i retning av en Lucky eller en Pall Mali som var helt stappfull av tjære og nikotin. «Hva kan jeg så gjøre for Dem p ... pastor Rose?» Han ble skrekkslagen da han innså at han nettopp hadde vært på nære nippet til å kalle mannen pastor Willie. Rose tok av seg de runde brillene uten innfatning, pusset dem og satte dem på plass igjen slik at de skjulte de to små, røde flekkene høyt oppe på nesen. Det svarte håret som var klistret på plass med et eller annet hårmiddel Alan kunne lukte, men ikke sette navn på, skinte i skjæret fra lysrørene i taket. «Det dreier seg om den vederstyggeligheten fader John Brigham velger å kalle casinokvelden,» kunngjorde pastor Rose til slutt. «Hvis De husker det, politimester Pangborn, kom jeg til Dem ikke lenge etter at jeg først hørte om denne skrekkelige planen, for å for­ lange at De i anstendighetens navn-øh skulle nekte å godkjenne et slikt tiltak.» «Pastor Rose, hvis De husker -» Rose holdt den ene hånden bydende i været og stakk den andre i jakkelommen. Han tok frem en pamflett som nesten var på stør­ relse med en billigbok. Alan så med synkende hjerte (men ikke egentlig overrasket) at det var en forkortet utgave av staten Maines lovbok. «Nå kommer jeg igjen hit,» fortsatte pastor Rose med rungende stemme, «for å kreve at De forbyr dette tiltaket, ikke bare i ansten­ dighetens navn, men i lovens navn!» «Pastor Rose -» «Dette er avsnitt 24, underavsnitt 9, paragraf 2 i staten Maines lovbok,» sa pastor Rose og overdøvet ham. Nå blusset det i kinne­ ne, og Alan innså at det eneste han hadde klart å få til de siste par minuttene, var å bytte ut en gærning med en annen. «Unntatt der det er angitt-øh,» leste pastor Rose, mens stemmen fikk den messende prekestolklangen som den stort sett tilbedende menigheten hans var så kjent med, «skal hasardspill, som tidligere definert i av­ snitt 23 i loven-øh, der pengeinnsats forlanges som en forutsetning for å spille, erklæres for ulovlig.» Han smelte igjen lovboken og så på Alan. Øynene hans flammet. «Skal erklæres-øh ulovlig!» Alan fikk et øyeblikk trang til å slenge armene i været og hyle Lovet være Jesus! Da det ga seg, sa han: «Jeg er kjent med de av­ snittene i loven som vedrører hasardspill, pastor Rose. Jeg slo dem opp etter det forrige besøket Deres hos meg, og jeg viste dem til Albert Martin som utfører en god del juridisk arbeid for kommu­ nen. Hans oppfatning var at avsnitt 23 ikke gjelder for slike sam-

95

96 STEPHEN KING menkomster som casinokvelden.» Han gjorde en pause og tilføyde: «Jeg må fortelle Dem at det også .var min oppfatning.» «Umulig!» spruttet Rose. «De akter å forvandle et Herrens hus til en spillebule, og De forteller meg at det er lovlig?» «Like lovlig som bingospillene som har pågått i hallen til Isabella-døtrene siden 1931.» «Dette-øh er ikke bingo! Dette er rulett-øh! Dette er kortspill om penger! Dette er» - stemmen til pastor Rose skalv - «terningspill-øh!» Alan grep hendene sine i å forsøke å lage en fugl til, og denne gangen foldet han dem hardt på skriveunderlaget. «Jeg fikk Albert til å skrive en forespørsel til Jim Tierney, justisminister i Maine. Svaret var det samme. Jeg beklager, pastor Rose. Jeg vet det krenker Dem. Jeg, jeg har denne greia med unger på rullebrett. Jeg ville for­ by dem hvis jeg kunne, men det kan jeg ikke. I et demokrati må vi av og til tåle ting vi ikke liker eller godtar.» «Men dette er hasard!» sa pastor Rose, og det var ekte fortvilelse i stemmen. «Dette er hasardspill om penger! Hvordan kan noe slikt være lovlig, når loven uttrykkelig sier -» «Slik de gjør det, er det egentlig ikke hasardspill om penger. Hver ... deltaker ... gir et bidrag ved døren. Til gjengjeld får delta­ keren den tilsvarende summen i spillemerker. På slutten av kvelden blir en rekke premier - ikke penger, men premier - auksjonert bort. En videospiller, en brødrister, en jordfreser, et servise, slike ting.» Og en dansende, liten djevel inni ham fikk ham til å tilføye: «Jeg tror at det første bidraget kanskje til og med kan trekkes fra skatten.» «Det er en syndig vederstyggelighet,» sa pastor Rose. Fargen hadde bleknet i kinnene hans. Neseborene vibrerte. «Det er en moralsk dom, ikke en juridisk. Det gjøres på denne måten over hele landet.» «Ja,» sa pastor Rose. Han kom seg på bena og holdt Bibelen foran seg som et skjold. «Av katolikkene. Katolikkene elsker hasardspill. Jeg akter å sette en stopper for dette, politimester-øh Pangborn. Med eller uten Deres hjelp.» Alan reiste seg også. «Et par ting til, pastor Rose. Det er sheriff Pangborn, ikke politimester. Og jeg kan ikke fortelle Dem hva De skal si fra prekestolen Deres, ikke mer enn jeg kan fortelle fader Brigham hva slags sammenkomster han kan ha i kirken sin, eller Isabella-døtrene i hallen deres, eller CR i hallen deres - så lenge det ikke er uttrykkelig forbudt etter statens lover - men jeg kan gi Dem en advarsel om å passe Dem, og jeg tror jeg må gi Dem en advarsel om å passe Dem.» Rose så kaldt på ham. «Hva mener De med det?»

NOE FOR ENHVER

«Jeg mener at De er opprørt. Det er okay med plakatene folkene Deres har satt opp rundt om i byen, og brevene til avisen er okay, men det finnes en grense for å gripe inn som De ikke må krysse. Mitt råd er å overse dette.» «Da-øh Jesus så horene og ågerkarene i-øh tempelet, rådførte han seg ikke med noen skrevne lover, sheriff. Da-øh Jesus så at dis­ se onde mennene og kvinnene skjendet Herrens hus-øh, undersøk­ te han ikke grensen for å gripe inn. Herren vår gjorde det Han-øh visste var rett!» «Ja,» sa Alan rolig, «men De er ikke Ham.» Rose så på ham en lang stund, øynene brant som gassflammer, og Alan tenkte: Å, å. Denne fyren er splitter, pine gal. «Adjø, politimester Pangborn,» sa Rose kaldt. Denne gangen gadd ikke Alan å rette på ham. Han nikket bare og strakte ut hånden, mens han utmerket godt visste at den ikke kom til å bli tatt imot. Rose snudde seg og marsjerte mot døren, fortsatt med Bibelen mot brystet. «La dette ligge, pastor Rose, okay?» ropte Alan etter ham. Rose hverken snudde seg eller sa noe. Han marsjerte ut gjennom døren og smelte den igjen etter seg, så hardt at glasset klirret i kar­ men. Alan satte seg og presset hendene mot tinningene. Et lite øyeblikk senere stakk Sheila Brigham forskremt hodet inn gjennom døren. «Alan?» «Har han gått?» spurte Alan uten å se opp. «Predikanten? Ja. Han for ut herfra som en marsvind.» «Elvis har forlatt bygningen,» sa Alan tonløst. «Hva?» «Glem det.» Han så opp. «Jeg vil gjerne ha noe narkotika, er du snill. Vil du undersøke skapet med bevismateriale, Sheila, og se hva vi har?» Hun smilte. «Har allerede gjort det. Skapet er tomt, er jeg redd. Greier det seg med en kopp kaffe?» Han smilte tilbake. Ettermiddagen hadde begynt, og den måtte bli bedre enn formiddagen - måtte. «Topp.» «Godt kjøp.» Hun lukket døren, og endelig slapp Alan hendene sine ut av fengselet. Snart fløy en rekke med svarttroster gjennom en strime av sol på veggen tvers overfor vinduet.

7 Om torsdagene var den siste delen av dagen ved Castle Rock ung­ domsskole satt av til elevaktiviteter. Siden han var en premieelev og ikke kom til å være med på noen skoleaktiviteter før man tok ut rol-

97

98

STEPHEN KING

lene i Vinterspillet, fikk Brian Rusk lov til å gå tidlig den dagen det oppveide de lange tirsdagene svært så fint. Denne torsdag ettermiddag for han ut gjennom sidedøren nesten før klokken hadde sluttet å kime etter sjette time. I ranselen hadde han ikke bare bøkene sine, men også regnfrakken moren hadde tvunget ham til å ta på seg om morgenen, og den bulte komisk ut på ryggen. Han syklet fort av gårde, mens hjertet hamret i brystet. Han hadde noe (en gjerning) han måtte gjøre. En liten jobb han måtte få unna. Faktisk en litt morsom jobb. Nå visste han hva det var. Det sto klart for ham da han dagdrømte seg gjennom mattetimen. Da Brian syklet ned Castle Hill gjennom School Street, kom so­ len frem bak de forrevne skyene for første gang den dagen. Han kikket til venstre og så at en skyggegutt på en skyggesykkel holdt følge med ham på det våte fortauet. Du må forte deg hvis du skal holde følge med meg i dag, skyggeguit, tenkte han. Jeg har steder jeg må dra og ting å gjøre. Brian tråkket gjennom forretningsstrøket uten å se over Main Street og bort på Noe For Enhver, stanset et øyeblikk i gatekryssene for å kaste et raskt blikk i begge retninger før han igjen skyndte seg av går­ de. Da han kom til krysset mellom Pond (som var hans gate) og Ford Street, tok han til høyre i stedet for å fortsette hjemover opp Pond Street. I krysset mellom Ford og Willow tok han til venstre. Willow Street gikk parallelt med Pond Street; bakhagene til husene i de to gatene støtte mot hverandre, skilt for det meste av plankegjerder. Pete og Wilma Jerzyck bodde i Willow Street. Må være litt forsiktig her. Men han visste hvordan han skulle passe seg; han hadde planlagt alt sammen i tankene på sykkelturen fra skolen, og det var lett, nes­ ten som om det hadde vært der hele tiden, som vissheten om hva det var han skulle gjøre. Det var stille i huset til familien Jerzyck, og det var tomt i inn­ kjørselen, men det var ikke nødvendigvis ensbetydende med at alt var trygt og i orden. Brian visste at hun i alle fall en del av tiden job­ bet i HemphilFs Market ute ved riksvei 117, han hadde nemlig sett henne der, betjente et kassa-apparat med det evindelige skautet over hodet, men det betydde ikke at hun var der nå. Den bulkete vesle Yugoen hun kjørte med kunne være parkert i garasjen, slik at han ikke kunne se den. Brian syklet opp innkjørslen, gikk av og satte ned støtten. Han kunne kjenne hjerteslagene sine i ørene og halsen nå. Det hørtes ut som en trommehvirvel. Han gikk bort til ytterdøren, mens han

NOE FOR ENHVER

øvde på replikkene han skulle komme med hvis det viste seg at mrs. Jerzyck likevel var hjemme. Hei, mrs. Jerzyck, jeg er Brian Rusk, jeg bor i den andre enden av kvartalet. Jeg går på ungdomsskolen, og snart skal vi selge abonnement på blader, slik at skolemusikken kan få seg nye unifor­ mer, og jeg har spurt folk om de vil ha noen. Slik at jeg kan komme tilbake senere når jeg har fått salgsutstyret mitt. Vi får premier hvis vi selger mange. Det hørtes bra ut da han planla det i tankene, og det hørtes fort­ satt bra ut, men likevel var han anspent. Han ble stående utenfor døren en stund, lyttet etter lyder inne i huset - en radio, en TV stilt inn på en serie (men ikke Santa Barbara; Santa Barbara ble ikke sendt før om et par timer), kanskje en støvsuger. Han hørte ingen­ ting, men det betydde ikke noe mer enn den tomme innkjørslen. Brian ringte på dørklokken. Han hørte den svakt, et steds langt inne i huset: Bing-bong! Han sto på verandaen, ventet, så seg av og til om for å se om noen hadde lagt merke til ham, men det virket som om Willow Street sov trygt. Og det var en hekk foran huset til familien Jerzyck. Det var bra. Når man skulle gjøre (en gjerning) noe som folk - mamma og pappa, for eksempel - ikke akkurat ville like, var en hekk nærmest det fineste i verden. Det hadde gått et halvt minutt, og ingen kom. Bra så langt ... men det var alltid best å være på den sikre siden. Han ringte på dørklokken igjen, trykket på den to ganger denne gangen, slik at lyden fra det indre av huset var BingBong! BingBong! Fortsatt ingenting. Okay, da. Alt var helt okay. Alt var faktisk virkelig herlig og helt heftig. Virkelig herlig og helt heftig, eller ikke, Brian kunne ikke la være å se seg om igjen - nokså stjålent denne gangen - da han trillet syk­ kelen, fortsatt med støtten nede, inn mellom huset og garasjen. I området som de hyggelige karene hos Dick Perry Panel- og Dørfirma i South Paris kalte en overdekket passasje, parkerte Brian igjen sykkelen sin. Så gikk han videre inn i bakhagen. Hjertet slo hardere enn noen gang. Av og til skalv han i stemmen når hjertet slo så hardt som nå. Hvis mrs. Jerzyck var der ute, plantet blomsterløk eller noe slikt, så håpet han at han ikke kom til å skjelve i stemmen når han fortalte henne om bladabonnementene. Gjorde den det, ville hun kanskje få mistanke om at han ikke sa sannheten. Og det kunne føre til alt mulig trøbbel han ikke engang hadde lyst til å tenke på. Han stanset like ved baksiden av huset. Han kunne se en del av bakhagen til familien Jerzyck, men ikke alt. Og med ett virket ikke

99

100

STEPHEN KING

dette så moro lenger. Plutselig virket det som et stygt pek - ikke noe mer enn det, men avgjort ikke noe mindre. En engstelig stemme be­ gynte plutselig å snakke inni ham. Kan du ikke bare sette deg på sykkelen din igjen, Brian? Dra hjem. Ta deg et glass melk og tenk over dette. Jo. Det virket som en meget god - en megetfornuftig - tanke. Han begynte faktisk å snu seg ... og da så han et bilde for seg, et bilde som var mye sterkere enn stemmen. Han så en lang, svart bil - en Cadillac, eller kanskje en Lincoln Mark IV - som kjørte opp foran huset hans. Sjåførdøren gikk opp, og mr. Leland Gaunt steg ut. Bortsett fra at mr. Gaunt ikke lenger hadde på seg en røkejakke av det slaget Sherlock Holmes brukte i en del av fortellingene. Den mr. Gaunt som marsjerte gjennom fantasilandskapet til Brian, hadde på seg en respektinngytende svart dress - dressen til en begravelsesagent - og ansiktet var ikke lenger vennlig. De mørkeblå øynene var enda mørkere av sinne, og leppene var krenget tilbake fra de skjeve tennene ... men ikke i et smil. De lange, tynne bena sakset seg opp gangveien til ytterdøren hos familien Rusk, og skyggemannen som var festet til hælene hans, lignet en bøddel i en skrekkfilm. Når han kom bort til døren, ville han ikke stanse for å ringe på, å, nei. Han ville rett og slett trenge seg inn. Hvis moren til Brian forsøkte å stan­ se ham, ville han dytte henne til side. Hvis faren til Brian forsøkte å stanse ham, ville han slå ham ned. Hvis Sean, lillebroren til Brian, forsøkte å stanse ham, ville han kaste ham tvers gjennom huset, lik en kvartback som sender en lang pasning. Han kom til å marsjere ovenpå, mens han brølte navnet til Brian, og rosene på tapetet kom til å visne når skyggen til bøddelen gled over dem. Han kommer til å finne meg også, tenkte Brian. Der han sto ved siden av huset til familien Jerzyck, var ansiktet hans en studie i skrekk. Det ville ikke gjøre noen forskjell om jeg forsøkte å gjem­ me meg. Det ville ikke gjøre noen forskjell om jeg dro helt til BOM­ BAY. Han ville finne meg. Og når han gjorde det Han forsøkte å sperre for bildet, slå det av, men klarte det ikke. Han så hvordan øynene til mr. Gaunt vokste, ble forvandlet til blå avgrunner som gikk nedover og nedover til en eller annen forferde­ lig, indigofarget evighet. Han så hvordan de lange hendene til mr. Gaunt, med de underlig jevnlange fingrene ble forvandlet til klør da de la seg på skuldrene hans. Han kjente at han grøsset ved den avskyelige berøringen. Han hørte at mr. Gaunt brølte: Du har noe som tilhører meg, Brian, og du har ikke betalt for det! Jeg skal gi det tilbake! hørte han at han selv skrek til det fordreide, flammende ansiktet. Vær så snill, å, vær så snill, jeg skal gi det tilbake, bare ikke gjør meg noe! Brian kom til seg selv, like ør som han hadde vært da han kom

NOE FOR ENHVER

ut fra Noe For Enhver tirsdag ettermiddag. Nå var følelsen ikke like behagelig som den hadde vært da. Han ville ikke levere tilbake kortet med Sandy Koufax, det var saken. Han ville ikke, det var nemlig hans.

8 Myra Evans gikk inn under markisen utenfor Noe For Enhver akkurat idet sønnen til bestevenninnen endelig gikk inn i bakhagen til Wilma Jerzyck. Blikket til Myra, først bakover og deretter over Main Street, var enda mer stjålent enn Brians blikk hadde vært over Willow Street. Hvis Cora - som faktisk var bestevenninnen hennes - visste at hun var her, og, enda viktigere, hvorfor hun var her, ville hun anta­ gelig aldri mer snakke med Myra. For Cora ville også ha bildet. Ikke bry deg om det, tenkte Myra. Hun kom på to ordtak, og det virket som om begge passet til denne situasjonen. Den som kom­ mer først til møllen, får først malt, var det ene. Det hun ikke vet, har hun ikke vondt av, var det andre. Likevel hadde Myra tatt på seg et par store Foster Grant solbriller før hun dro ned i sentrum. Best å være føre var, var et annet nyttig råd. Nå gikk hun langsomt mot døren og gransket skiltet som hang der: TIRSDAG OG TORSDAG BARE ETTER AVTALE.

Myra hadde ingen avtale. Hun hadde dratt hit ned på et øyeblikks innskytelse, vekket til dåd av en telefon fra Cora for mindre enn tyve minutter siden. «Jeg har tenkt på det i hele dag! Jeg må rett og slett ha det, Myra - jeg kunne ha kjøpt det onsdag, men jeg hadde bare fire dollar i pungen min, og jeg var ikke sikker på om han ville ta en sjekk. Du vet hvor pinlig det er når folk ikke gjør det. Jeg har sparket meg selv bak helt siden da. Ja, jeg fikk knapt blund på øynene i natt. Jeg vet du synes det er tåpelig, men det er sant.» Myra syntes ikke det var tåpelig i det hele tatt, og hun visste det var sant, for hun hadde nemlig heller ikke fått blund på øynene nat­ ten før. Og det var galt av Cora å gå ut fra at bildet rett og slett var hennes fordi hun hadde sett det først - som om det ga henne en slags guddommelig rett, eller noe slikt. «Dessuten tror jeg ikke hun så det først,» sa Myra med lav, sur stemme. «Jeg tror jeg så det først.»

101

102

STEPHEN KING

Det kunne dessuten diskuteres hvem som først hadde sett det helt fantastiske bildet. Det som ikke kunne diskuteres, var hva Myra følte ved tanken på å komme hjem til Cora og se det Elvis-bildet hengt opp over kaminhyllen, midt mellom Coras keramikkstatue av Elvis og Coras Elvis-seidel av porselen. Når hun tenkte på det, steg magen til Myra opp til et steds rett under hjertet og ble hengende der, sammenklemt som en våt fille. Det var slik hun hadde hatt det den første uken av krigen mot Irak. Det var ikke riktig. Cora hadde alle mulige pene Elvis-ting, had­ de til og med en gang sett Elvis på konsert. Det hadde vært på kom­ munesenteret i Portland, vel et år før Kongen ble kalt opp til him­ melen for å være sammen med sin elskede mor. «Det bildet skulle være mitt,» mumlet hun, og idet hun samlet alt mot hun hadde, banket hun på døren. Den gikk opp nesten før hun rakk å senke hånden, og en smalskuldret mann veltet henne nesten over ende på veien ut. «Unnskyld meg,» mumlet han, uten å løfte hodet, og hun fikk knapt tid til å registrere det faktum at det var mr. Constantine, far­ masøyten i LaVerdiere’s Super Drug. Han skyndte seg over gaten og inn i byparken med en liten pakke i hendene, uten å se seg hverken til høyre eller venstre. Da hun snudde seg, sto mr. Gaunt i døren og smilte til henne med muntre, brune øyne. «Jeg har ingen avtale ...» sa hun med liten stemme. Brian Rusk som var blitt vant til å høre Myra avsi dommer om ting med et gjen­ nomført autoritært og selvsikkert tonefall, ville aldri ha kjent igjen denne stemmen. «Det har De nå, kjære frue,» sa mr. Gaunt, smilte og gikk til side. «Velkommen tilbake! Tre fritt inn og etterlat noe av den lykken De fører med Dem!» Etter et siste, fort blikk som viste at det ikke var noen i nærheten som hun kjente, pilte Myra Evans inn i Noe For Enhver. Døren svingte igjen etter henne. En hånd med lange fingre, like hvit som hånden til et lik, ble strukket oppover i halvmørket, fant ringhåndtaket som hang ned, og dro for rullegardinet.

9 Brian visste ikke at han hadde holdt pusten, før han slapp den ut i et langt, susende sukk. Det var ingen i bakhagen til familien Jerzyck! Wilma, utvilsomt oppmuntret av været som hadde bedret seg,

NOE FOR ENHVER

hadde hengt ut klesvasken rett før hun dro til hvor det nå var. Den flagret på tre klessnorer i solskinnet og brisen som frisknet til. Brian gikk bort til bakdøren og kikket inn, skjermet ansiktet med hendene for å dempe det skarpe lyset. Han så inn i et tomt kjøkken. Han vurderte å banke på, og avgjorde at det var bare en ny måte å unngå det han hadde kommet hit for å gjøre. Det var ingen her. Det beste var å fullføre jobben og så komme seg til helvete unna. Han gikk langsomt ned trappen og ut i bakhagen. Klessnorene som var nedlesset av skjorter, bukser, undertøy, lakner og putevar, var til venstre. Til høyre var det en liten hage der alle grønnsakene var blitt høstet, unntatt noen ynkelige gresskar. I den borteste enden var det et gjerde av furuplanker. På den andre siden, visste Brian, lå hjemmet til familien Havershill, bare fire hus fra hans eget. Det kraftige regnværet natten før hadde forvandlet hagen til en myr; mesteparten av de siste gresskarene var halvveis druknet i dammer. Brian bøyde seg, tok en håndfull mørkebrun hagejord i hver hånd og gikk deretter langsomt mot klessnorene, mens brunt vann sildret ut mellom fingrene hans. Det hang lakner på hele den klessnoren som var nærmest hagen. De var ennå fuktige, men tørket fort i brisen. De laget dovne, flak­ sende lyder. De var rene, uberørt, hvite. Kom igjen, hvisket stemmen til mr. Gaunt i hjernen hans. Sett i gang, Brian - akkurat som Sandy Koufax. Sett i gang! Brian løftet hendene over skuldrene, med håndflatene mot him­ melen. Han ble ikke særlig overrasket da han oppdaget at han igjen hadde reisning, som i drømmen. Han var glad for at han ikke var blitt redd og hadde trukket seg. Dette kom til å bli moro. Han førte hendene forover, raskt. Sølen suste vekk fra håndflate­ ne i lange, brune buer som spredte seg i vifteform før de traff de bølgende laknene. Den sprutet over dem i sølete, slimete buer. Han gikk tilbake til hagen, hentet to håndfuller til, kastet dem på laknene, gikk tilbake, hentet mer og kastet det også. Han ble grepet av en slags vill feber. Han trasket fort frem og tilbake, hentet først sølen, så kastet han den. Han kunne ha fortsatt hele ettermiddagen hvis det ikke hadde vært for at noen ropte. Først trodde han at noen ropte til ham. Han trakk skuldrene sammen og utstøtte et vettskremt, lite pip. Så skjønte han at det bare var mrs. Haverhill som ropte på hunden sin på den andre siden av gjerdet. Likevel måtte han komme seg vekk. Og det fort. Han ble imidlertid stående et øyeblikk, så på det han hadde gjort, og et øyeblikk kjente han et støt av skam og uro. Laknene hadde beskyttet mesteparten av klærne, men laknene

103

104 STEPHEN KING selv var klint inn med søle. Det var bare nå få, enkelte hvite flekker igjen som viste hvilken farge de opprinnelig hadde hatt. Brian så på hendene sine som var dekket av sølekaker. Så skyndte han seg bort til hjørnet av huset der det var en tappekran. Den var ennå ikke blitt stengt av; da han vred på håndtaket, strømmet det kaldt vann fra springen. Han stakk hendene inn under den og gned dem hardt mot hverandre. Han vasket seg til all sølen var borte, ibe­ regnet gørra under neglene, uten å bry seg med at han ble nummen. Han holdt til og med mansjettene på skjorten inn under kranen. Han skrudde av springen, gikk tilbake til sykkelen, hevet støtten og trillet den ned innkjørslen igjen. Han hadde et meget vondt øye­ blikk da han så en liten, gul bil som nærmet seg, men det var en Civic, ikke en Yugo. Den kjørte forbi uten å sette ned farten, sjåfø­ ren enset ikke den vesle gutten med røde, sprukne hender, som sto stivnet ved siden av sykkelen sin i innkjørslen til familien Jerzyck, en liten gutt med et ansikt som nesten lignet en reklameplakat med ett eneste ord - skyldig! - skrevet med store bokstaver. Da bilen hadde forsvunnet, satte Brian seg på sykkelen og begyn­ te å tråkke alt hva remmer og tøy kunne holde. Han stanset ikke før han trillet inn sin egen innkjørsel. Nummenheten var i ferd med å bli borte i hendene da, men de klødde og verket... og de var fort­ satt røde. Da han gikk inn, ropte moren: «Er det deg, Brian?» fra daglig­ stuen. «Ja, mamma.» Det han hadde gjort i bakhagen til familien Jer­ zyck, virket allerede som noe han kunne ha drømt. Gutten som sto her i dette sollyse, praktiske kjøkkenet, gutten som nå gikk bort til kjøleskapet og tok ut melken, han kunne da ikke være den samme gutten som hadde kjørt hendene sine ned i sølen opp til håndleddet i hagen til Wilma Jerzyck og så slengt denne sølen mot de rene laknene om og om og om igjen. Avgjort ikke. Han skjenket seg et glass melk, gransket hendene sine da han gjorde det. De var rene. Røde, men rene. Han satte melken på plass. Hjertet hadde fått igjen den normale rytmen. «Hadde du en fin dag på skolen, Brian?» svevde stemmen til Cora ut til ham. «Det var okay.» «Lyst til å komme inn og se på TV sammen med meg? Santa Bar­ bara begynner snart, og jeg har Hershey’s Kisses.» «Jada,» sa han, «men først må jeg gå opp en liten stund.» «Ikke sett igjen melkeglasset der oppe! Det blir bare surt og stin­ ker og blir aldri rent i oppvaskmaskinen.» «Jeg skal ta det med ned, mamma.»

NOE FOR ENHVER

«Det får du heller gjøre!» Brian gikk ovenpå og satt en halv time ved skrivebordet sitt, drømmende over kortet med Sandy Koufax. Da Sean kom inn for å spørre om han ville bli med ham ned til butikken på hjørnet, luk­ ket Brian permen med baseballkortene med et smell og sa at Sean skulle ha seg ut av rommet hans og ikke komme tilbake før han hadde lært å banke på døren når den var lukket. Han hørte at Sean sto ute på gangen og gråt, og hadde overhodet ingen medfølelse. Tross alt fantes det slike ting som gode manerer.

10 Wdrden threw a party in the county jail, Prison band was there and they began to Wall, The band was jumping and the joint began to swing, Y’oughtta heard those knocked-out jailbirds sing!

Kongen står med skrevende ben, de blå øynene lyser, slengbuksene i den hvite heldressen dirrer. Falske diamanter glitrer og lyner fra prosjektørlyset i taket. En lugg med blåsvart hår faller over pan­ nen. Mikken er tett mot munnen, men ikke så tett at Myra ikke kan se geipen med overleppen. Hun kan se alt. Hun sitter på første rad. Og plutselig, idet rytmeseksjonen fyrer løs, strekker han frem hånden, strekker den mot HENNE, slik Bruce Springsteen (som ikke kommer til å bli Kongen på en million år, uansett hvor hardt han anstrenger seg) strekker ut hånden mot den jenta i videoen med «Dancing in the Dark». Et øyeblikk er hun for lamslått til å gjøre noe som helst, for lam­ slått til å røre seg, og så blir hun dyttet forover av hender bak hen­ ne, og hånden hans drar henne opp på scenen. Hun kan lukte ham, en blanding av svette, English Leather og varm, ren hud. Et lite øyeblikk senere er Myra Evans i armene til Elvis Presley. Satengen i heldressen hans er glatt under hendene hennes. Arme­ ne rundt henne er muskuløse. Ansiktet, ansiktet HANS, ansiktet til Kongen, er bare noen centimeter fra hennes. Han danser med hen­ ne - de er et par, Myra Josephine Evans fra Castle Rock, Maine, og Elvis Aron Presley, fra Memphis, Tennessee! De danser dirtydancing tvers over en svær scene foran firetusen hylendefans, mens Jordanaires messer det funky gamle refrenget fra femtiårene: «Let’s rock ... everybody let’s rock ...» Hoftene hans beveger seg mot hennes; hun kan kjenne hvordan den anspente fjæren midt på kroppen gnir seg mot henne. Så snur-

105

106

STEPHEN KING

rer han henne rundt, skjørtet hennes står rett ut, viser bena hennes helt opp til Victoria’s Secret-trusene, hånden hennes dreier seg i hans sorri en aksel i et hjul, og så trekker han henne igjen inntil seg, og hånden hans glir ned over korsryggen hennes til der seteballene begynner å bue seg, holder henne tett inntil seg. Hun ser ned et øye­ blikk, og der, bortenfor og under skjæret fra rampelyset, ser hun at Cora Rusk stirrer opp på henne. Ansiktet til Cora er rasende av hat og grønt av misunnelse. Så snur Elvis ansiktet hennes mot seg og snakker til henne med den sirupsdryppende, drevende aksenten fra Sørstatene: «Er det ikke meningen at vi skal se på hverandre, skatten min?» Før hun rekker å svare er de fyldige leppene hans mot hennes; lukten og berøringen hans fyller hele verden. Så, med ett, er tungen hans i munnen hennes - Kongen av Rock and roll gir henne et tungekyss rett foran øynene på Cora og hele den fordømte verden! Han drar henne igjen tett inntil seg, og idet blåserne sparker i gang med et synkopert vræl, kjenner hun at en ekstatisk varme begynner å vri seg i skjødet hennes. Å, slik har det aldri vært, selv ikke nede ved Castle Lake sammen med Ace Merrill for så mange år siden. Hun har lyst til å skrike, men tungen hans er begravd i munnen hennes, og hun kan bare klore på den glatte satengryggen hans, la hoftene pumpe i vei, mens blåserne tordnende kaster seg ut i «My Way».

11 Mr. Gaunt satt i en av plysjstolene og så på Myra Evans med klinisk objektivitet idet orgasmen skyllet gjennom henne. Hun skalv lik en kvinne som har fullstendig nervesammenbrudd, mens hun knuget hardt rundt bildet av Elvis, med øynene lukket, hivende pust, mens bena lukket seg, åpnet seg, lukket seg, åpnet seg. Håret hennes had­ de mistet krøllene fra skjønnhetssalongen og lå mot hodet som en ikke altfor sjarmerende hjelm. Dobbelthakene rant av svette nær­ mest slik dobbelthakene til Elvis selv hadde rent da han hvirvlet over scenen på de siste konsertene sine. «Åååå!» ropte Myra og skalv som en geléklump på en tallerken. «Åååå! Åååååå, Herregud! Ååååååååå, Herrrreguuud! ÅÅÅÅ -» Mr. Gaunt grep dovent tak i pressen på de mørke buksene sine med tommel- og pekefinger, ristet i den så den igjen var skarp som en rakekniv, bøyde seg forover og rev bildet ut av hendene på Myra. Øynene hennes åpnet seg straks, fulle av fortvilelse. Hun grep etter bildet, men det var allerede utenfor rekkevidde. Hun begynte å reise seg.

NOE FOR ENHVER

«Sitt ned,» sa mr. Gaunt. Myra ble stående slik hun var, som om hun var blitt forvandlet til stein idet hun reiste seg. «Hvis du noen gang vil se dette bildet igjen, Myra, sitt... ned.» Hun satte seg og stirret på ham med stum fortvilelse. Store svetteflekker krøp frem under armene og på siden av brystene. «Vær så snill,» sa hun. Ordene kom som et kvekk, så tørt at det var som et vindkast i ørkenen. Hun strakte ut hendene. «Nevn meg en pris,» oppfordret Gaunt. Hun tenkte seg om. Øynene rullet i det svette ansiktet. Strupe­ hodet gikk opp og ned. «Førti dollar!» ropte hun. Han lo og ristet på hodet. «Femti!» «Latterlig. Du må være svært oppsatt på å få dette bildet, Myra.» «Jeg er det!» Tårene begynte å sildre fra øyekrokene hennes. De rant ned over kinnene og blandet seg med svetten der. «Jeg eeer det!» «All right,» sa han. «Du vil ha det. Jeg godtar det faktum at du vil ha det. Men trenger du det, Myra? Trenger du det virkelig?» «Seksti! Det er alt jeg har! Det er hver eneste cent!» «Myra, synes du jeg ser ut som et barn?» «Nei -» «Det tror jeg du må gjøre. Jeg er en gammel mann - eldre enn du ville tro, jeg bærer alderen godt, om jeg selv må si det - men jeg tror virkelig du synes jeg ser ut som et barn, et barn som tror på at en kvinne som bor i et splitternytt toetasjes hus mindre enn tre kvartaler fra Castle Utsikt, bare har seksti dollar å vise for sag.» «De forstår ikke! Min mann -» Mr. Gaunt reiste seg, mens han fortsatt holdt rundt bildet. Den smilende mannen som hadde gått til side for å la henne slippe inn, fantes ikke lenger i dette rommet. «Du hadde ingen avtale, hadde du det, Myra? Nei. Jeg tok imot deg av mitt hjertes godhet. Men nå er jeg redd jeg må be deg om å gå.» «Sytti! Sytti dollar!» «Du fornærmer min intelligens. Vær så snill å gå.» Myra falt på kne foran ham. Hun gråt med hese, panikkslagne hulk. Hun holdt rundt leggene hans, mens hun krøp for ham. «Vær så snill! Vær så snill, mr. Gaunt! Jeg må ha det bildet! Jeg må! Det ... De ville ikke tro hva det gjør!» Mr. Gaunt så på bildet av Elvis, og et øyeblikk gled en liten geip av avsmak over ansiktet hans. «Jeg tror ikke jeg har lyst til å vite det,» sa han. «Det så ytterst ... svett ut.»

107

108 STEPHEN KING «Men hvis det er mer enn sytti dollar, måtte jeg skrive ut en sjekk. Chuck ville få greie på det. Han ville spørre hva jeg hadde brukt pengene til. Og hvis jeg fortalte ham det, ville han ... ville han ...» «Det,» sa mr. Gaunt, «er ikke mitt problem. Jeg er butikkeier, ikke ekteskapsrådgiver.» Han så ned på henne, snakket til den øverste delen av det svette hodet hennes. «Jeg er sikker på at det fin­ nes andre - mrs. Rusk, for eksempel - som har råd til dette temme­ lig enestående portrettlike bildet av avdøde mr. Presley.» Da Cora ble nevnt, løftet Myra hodet med et rykk. Øynene var innsunkne, glitrende prikker i dype, brune hulninger. Tennene ble blottet i en snerring. I dette øyeblikket så hun helt vanvittig ut. «Ville De selge det til henne?» hveste hun. «Jeg tror på fri handel,» sa mr. Gaunt. «Det er det som har gjort dette landet stort. Jeg skulle virkelig ønske at du ville slippe taket i meg, Myra. Hendene dine praktisk talt renner av svette. Jeg må få disse buksene renset, og selv da er jeg ikke sikker på om -» «Åtti! Åtti dollar!» «Jeg ville selge det til deg for nøyaktig det dobbelte,» sa mr. Gaunt. «Hundreogseksti dollar.» Han gliste, blottet de store, skjeve tennene. «Og Myra - jeg godtar en sjekk.» Hun utstøtte et hyl av fortvilelse. «Jeg kan ikke! Chuck kommer til å drepe meg!» «Kanskje det,» sa mr. Gaunt, «men ville ikke du være syk etter å få masse, masse brennende kjærlighet, hva?» «Hundre,» klynket Myra og grep igjen tak rundt leggene hans da han forsøkte å gå vekk fra henne. «Vær så snill, hundre dollar.» «Hundreogførti,» svarte Gaunt. «Mindre enn det kan jeg ikke ta. Det er det siste tilbudet mitt.» «All right,» peste Myra. «All right, det er all right, jeg skal betale det -» «Og du må selvsagt suge pikken min på kjøpet,» sa Gaunt og gliste ned til henne. Hun så opp på ham, munnen var en fullkommen O. «Hva var det De sa?» hvisket hun. «Sug meg!» brølte han ned til henne. «Gi meg fellatio! Lukk opp den fantastiske metallfylte munnen din og slikk i deg dingsen min!» «Å, Herregud,» stønnet Myra. «Som du vil,» sa mr. Gaunt og begynte å snu seg. Hun grep tak i ham før han rakk å gå fra henne. Et øyeblikk sene­ re krafset de skjelvende hendene hennes på buksesmekken hans. Han lot henne krafse litt, med smilende ansikt, og så slo han hen­ dene hennes vekk. «Glem det,» sa han. «Munnsex gir meg hukom­ melsestap.»

NOE FOR ENHVER

«Hva -» «Glem det, Myra.» Han slengte bildet bort til henne. Hun flakset med armene etter det, klarte på en eller annen måte å få tak i det og klemte det mot brystet. «Det er imidlertid en ting til.» «Hva?» hveste hun til ham. «Kjenner du en mann som er bartender på den andre siden av Tin Bridge?» Hun begynte å riste på hodet, øynene hennes ble igjen fylt av skrekk, så skjønte hun hvem det var han mente. «Henry Beaufort?» «Ja. Jeg tror han også eier en geskjeft som heter Mellow Tiger. Et ganske interessant navn.» «Tja, jeg kjenner ham ikke, men jeg tror jeg vet hvem han er.» Hun hadde aldri vært på Mellow Tiger i hele sitt liv, men hun visste like godt som alle andre hvem som eide og drev stedet. «Ja. Han. Jeg vil du skal gjøre et lite pek mot mr. Beaufort.» «Hva ... hva slags pek?» Gaunt bøyde seg, grep en av de svette og sleipe hendene hennes og hjalp henne opp. «Det,» sa han, «er noe vi kan snakke om, mens du skriver ut sjekken din, Myra.» Så smilte han, og all sjarmen strømmet tilbake til ansiktet hans. De brune øynene glitret og danset. «Og forresten, vil du ha bildet ditt i gavepakning?»

109

Kapittel fem

i Alan gled inn i en bås på Nans Lunsjrestaurant tvers overfor Polly og så straks at smertene fortsatt var ille - ille nok til at hun hadde tatt en Percodan om ettermidddagen, noe som var sjelden. Han visste det til og med før hun åpnet munnen - det var noe med øyne­ ne. En underlig glans. Han hadde lært å kjenne den igjen ... men ikke å like den. Han trodde ikke at han noen gang kom til å like den. Det var ikke første gang han lurte på om hun ikke allerede var blitt avhengig av dette stoffet. I Pollys tilfelle gikk han ut fra at avhen­ gigheten bare var en bivirkning, noe man måtte regne med, merke seg og deretter la det gå inn under hovedproblemet - som enkelt sagt var det faktum at hun levde med en smerte han antagelig ikke engang kunne fatte. Stemmen hans ga ikke uttrykk for noe av dette da han spurte: «Hvordan står det til, skjønne dame?» Hun smilte. «Tja, det har vært en interessant dag. Sværrri ... inntterressant, som den fyren pleide å si på Laugh-Jn.» «Du er ikke gammel nok til å huske det.» «Visst er jeg det. Alan, hvem er det?» Han snudde seg og fulgte blikket hennes, akkurat tidsnok til å se en kvinne med en firkantet pakke i armene, som seilte forbi den sto­ re speilglassruten hos Nan. Blikket hennes var rettet forover, og en mann som kom i motsatt retning, måtte ta noen raske dansetrinn for å komme seg av veien og unngå et sammenstøt. Alan bladde raskt igjennom det svære arkivet med navn og ansikter han hadde i hodet, og kom frem til noe Norris, som var dypt forelsket i politisjargong, utvilsomt ville ha kalt et «delbilde». «Evans. Mabel, eller Mavis, eller noe i den duren. Mannen hen­ nes heter Chuck Evans.» «Hun ser ut som om hun nettopp er blitt tent på med virkelig bra Panama Rød,» sa Polly. «Jeg misunner henne.» Nan Roberts kom selv og serverte dem. Hun var en av de kristne baptistsoldatene til William Rose, og i dag hadde hun et lite, gult merke over det venstre brystet. Det var det tredje Alan hadde sett

NOE FOR ENHVER

den ettermiddagen, og han antok han kom til å se en god del fler i de kommende ukene. Det viste en spilleautomat i en svart sirkel med en rød strek på skrå over den. Det sto ingenting på merket; innehaverens mening om casinokvelden var helt klar uten ord. Nan var en middelaldrende kvinne med svære bryster og et venn­ lig, søtt fjes som fikk en til å tenke på mamma og eplepai. Eplepaien til Nan var, som Alan og alle betjentene hans visste, svært god - særlig med en diger skje vaniljeis som smeltet på toppen. Det var lett å dømme Nan etter utseendet, men en god del forretnings­ folk - for det meste eiendomsmeglere - hadde oppdaget at det ikke var særlig smart. Bak det snille ansiktet var det en klikkende data­ maskin av en hjerne, og bak den moderlige, runde bysten var det en haug med regnskapsbøker der hjertet skulle ha vært. Nan eide en svær bit av Castle Rock, iberegnet minst fem av forretningsbyggene i Main Street, og nå da Pappa Merrill var begravd, hadde Alan en mistanke om at hun antagelig var den rikeste kvinnen i byen. Hun minnet ham om en horemamma han en gang i tiden hadde arrestert i Utica. Kvinnen hadde tilbudt ham en bestikkelse, og da han avslo den, hadde hun i fullt alvor forsøkt å knuse skallen hans med et fuglebur. Leieboeren, en kjertelsyk papegøye som av og til sa: «Jeg har knulla mora di, Frank», med dyster og ettertenksom stemme, var fremdeles i buret. Av og til, når Alan så at den loddret­ te, misbilligende rynken mellom øynene til Nan Roberts ble dypere, hadde han på følelsen at hun var helt i stand til å gjøre nøyaktig det samme. Og han syntes det var helt naturlig at Nan som nå for tiden ikke gjorde stort annet enn å sitte bak kassa-apparatet, selv kom for å servere fylkessheriffen. Det var det personlige preget som betyr så mye. «Hallo, Alan,» sa hun. «Jeg har ikke sett deg på år og dag! Hvor har du vært?» «Her og der,» sa han. «Jeg er på farten, Nan.» «Nå, ikke glem de gamle vennene dine i mellomtiden,» sa hun og sendte ham et skinnende, moderlig smil. Man måtte ha vært mye sammen med Nan, tenkte Alan, før man begynte å legge merke til hvor sjelden dette smilet nådde helt opp til øynene. «Kom og besøk oss en gang i blant.» «Og, se! Her er jeg!» sa Alan. Nan lo klingende så høyt og glad at mennene ved disken - for det meste tømmerhoggere - snudde seg og strakte hals. Og etterpå, tenkte Alan, kommer de til å fortelle kameratene sine at de så at Nan Roberts og sheriffen flire sammen. De beste venner i verden. «Kaffe, Alan?» «Takk.» «Hva med litt pai til? Hjemmelaget - epler fra McSherrys eple-

111

112 STEPHEN KING

hage borte i Sweden. Plukket i går.» I det minste forsøkte hun ikke å fortelle oss at hun hadde plukket dem selv, tenkte Alan. «Nei, takk.» «Er du sikker? Hva med deg, Polly?» Polly ristet på hodet. Nan gikk for å hente kaffen. «Du liker henne ikke noe større, hva?» spurte Polly med lav stemme. Han tenkte litt over det - like eller ikke like hadde egentlig ikke vært i tankene hans. «Nan? Hun er all right. Det er bare det at jeg liker å vite hvordan folk egentlig er, hvis jeg kan.» «Og hva de egentlig vil?» «Det er for vanskelig,» sa han og lo. «Jeg nøyer meg med å vite hva det er de driver med.» Hun smilte - han likte å få henne til å smile - og sa: «Vi kom­ mer nok til å gjøre deg til en yankee-filosof likevel, Alan Pang­ born.» Han rørte ved håndbaken på den hanskekledde hånden hennes og smilte tilbake. Nan kom med svart kaffe i et svært, hvitt krus og gikk straks. En ting må man si om henne, tenkte Alan, hun vet når høflighetsreglene er gjort unna og man har trykket hverandre tilstrekkelig i hånden. Det var noe ikke alle med Nans interesser og ambisjoner visste. «Nå,» sa Alan og nippet til kaffen. «Ut med historien om den in­ teressante dagen din.» Hun fortalte ham at hun og Rosalie Drake hadde sett Nettie Cobb om formiddagen, hvordan Nettie hadde kviet seg foran Noe For Enhver, og hvordan hun endelig hadde fattet nok mot til å gå inn. «Det var fint,» sa han og mente det. «Ja - men det er ikke det hele. Da hun kom ut, hadde hun kjøpt noe! Jeg har aldri sett henne så glad og så ... så lett til sinns som hun var i dag. Det er ordet, lett. Du vet hvor trist hun vanligvis er?» Alan nikket. «Nå, hun hadde roser i kinnene, og håret var litt bustet, og hun lo faktisk et par ganger.» «Er du sikker på at de bare handlet?» spurte han og rullet med øynene. «Ikke vær dum.» Hun lot som om hun ville daske til hånden hans - noe han visste at hun aldri ville gjøre, ikke engang for spøk. Ikke med de hendene hun hadde. «I alle fall ventet hun utenfor til du hadde gått - jeg visste hun kom til å gjøre det - og så kom hun inn og viste oss hva det var hun hadde kjøpt. Vet du at hun har en liten samling av farget glass?»

NOE FOR ENHVER

«Næ. Det er et par ting i denne byen jeg ikke har lagt merke til. Tro meg eller ikke.» «Hun har et halvt dusin gjenstander. De fleste arvet hun etter moren. Hun fortalte meg en gang at hun hadde hatt fler, men en del av dem ble knust. Hun er i alle fall glad i de få tingene hun har, og hun kjøpte den mest fantastiske lampeskjermen av farget glass jeg har sett på årevis. Ved første blikk trodde jeg det var en Tiffany. Selvsagt er den ikke det - kan ikke være det, Nettie ville aldri ha råd til en ting av ekte Tiffany-glass - men den er skrekkelig fin.» «Hvor mye betalte hun?» «Jeg spurte henne ikke. Men jeg skal vedde på at den sokken hun gjemmer sparepengene siné i, er flat i ettermiddag.» Han rynket pannen litt. «Er du sikker på at hun ikke ble lurt?» «Temmelig sikker. Nettie er kanskje i ørska når det gjelder en del ting, men hun skjønner seg på farget glass. Hun sa det var et godt kjøp, og det betyr at det antagelig var det. Det har gjort henne så glad, Alan.» «Ja, det er flott. Akkurat Tingen.» «Unnskyld?» «Det var navnet på en butikk i Utica,» sa han. «En gang for len­ ge siden. Jeg var bare en guttunge. Akkurat Tingen.» «Og hadde de din Ting?» ertet hun. «Jeg vet ikke. Jeg gikk aldri inn.» «Tja,» sa hun, «vår mr. Gaunt mener åpenbart at han kanskje har min.» «Hva mener du med det?» «Nettie hentet kakeboksen min, og det var et brev i den. Fra mr. Gaunt.» Hun skjøv håndvesken sin over bordet og bort til ham. «Ta en titt - jeg føler meg ikke sterk nok til låsen i ettermiddag.» Han ignorerte håndvesken. «Hvor ille er det, Polly?» «Ille,» sa hun enkelt. «Det har vært verre, men jeg skal ikke lyve for deg; det har aldri vært mye verre. Hele denne uken, siden været slo om.» «Har du tenkt å gå til dr. Van Allen?» Hun sukket. «Ikke ennå. Det bedrer seg snart. Hver gang det blir så ille som nå, demper det seg akkurat idet jeg har på følelsen at jeg når som helst kan gå fra vettet. I det minste har det bestandig vært slik. Jeg går ut fra at før eller siden blir det rett og slett ingen lind­ ring. Hvis det ikke er bedre på mandag, skal jeg gå til ham. Men han kan bare skrive ut en resept. Jeg vil ikke bli narkoman hvis jeg kan unngå det, Alan.» «Men -» «Det greier seg,» sa hun lavt. «Det greier seg for idag, okay?» «Okay,» sa han, litt motstrebende.

113

114

STEPHEN KING

«Se på brevet. Det er svært vennlig ... og litt søtt.» Han åpnet låsen på håndvesken og så en smal konvolutt som lå oppå lommeboken. Han tok den ut. Papiret kjentes tykt og mykt ut. TVers over forsiden, med en håndskrift så fullkommen gammel­ dags at den lignet noe fra en eldgammel dagbok, sto det Miss Polly Chalmers. «Det kalles kalligrafisk skrift,» sa hun og moret seg. «Jeg tror man sluttet å undervise i det like etter dinosaurtiden.» Han tok et ark bøttepapir opp av konvolutten. Tvers over den øverste delen sto det trykt

Noe For Enhver Castle Rock, Maine Leland Gaunt, eier Håndskriften her var ikke så feiende flott som på konvolutten, men det var fortsatt noe behagelig gammeldags ved både den og språk­ bruken. Kjære Polly, Nok en gang takk for sjokoladekaken. Det er yndlingskaken min, og den var deilig! Jeg vil også gjerne takke deg for din venn­ lighet og omtanke - jeg antar du visste hvor nervøs jeg måtte være i forbindelse med åpningsdagen, og det attpåtil utenfor seson­ gen. Jeg har en gjenstand som ennå ikke er på lageret, men kommer med godstoget sammen med en rekke andre ting, og som jeg tror kan interessere deg meget. Jeg vil ikke si mer; jeg vil helst at du selv ser på den. Det er faktisk ikke noe mer enn en nipsting, men jeg tenkte på den nesten i samme øyeblikk du gikk, og i årenes løp har min intuisjon sjelden tatt feil. Jeg venter den enten fredag eller lør­ dag. Hvis du har tid, hvorfor ikke stikke innom lørdag ettermid­ dag? Jeg kommer til å være der hele dagen og sette opp lagerlisten, og vil med glede vise deg den. Jeg vil ikke si noe mer akkurat nå; tingen taler enten for seg selv, eller gjør det ikke. La meg i det mins­ te gjengjelde din vennlighet med en kopp te! Jeg håper Nettie har glede av den nye lampeskjermen sin. Hun er en meget søt dame, og det virket som om den gjorde henne meget glad.

Vennlig hilsen

Leland Gaunt

NOE FOR ENHVER

«Mystisk!» sa Alan, stakk brevet ned i konvolutten igjen og la konvolutten tilbake i vesken. «Har du tenkt å sjekke det, som vi sier i politibransjen?» «Med en slik forhåndsreklame - og etter å ha sett lampeskjermen til Nettie - hvordan kan jeg si nei? Ja, jeg tror jeg stikker innom ... hvis hendene mine er bedre. Lyst til å bli med, Alan? Kanskje han har noe til deg også.» «Kanskje. Men kanskje jeg bare holder meg til Patriots. De er nødt til å vinne en kamp til slutt.» «Du ser trett ut, Alan. Mørke ringer under øynene.» «Det har vært en av de dagene. Det begynte med at jeg så vidt klarte å hindre formannen i kommunestyret og en av betjentene mine i å slå hverandre til blods på rommet til småguttene.» Hun bøyde seg forover, bekymret. «Hva er det du snakker om?» Han fortalte henne om oppgjøret mellom Keeton og Norris Ridgewick og avsluttet med hvor rar Keeton hadde virket - hans bruk av ordet forfølgelse hadde dukket opp nå og da i løpet av dagen. Da han var ferdig, var Polly taus en lang stund. «Nå?» spurte han til slutt. «Hva mener du?» «Jeg tenkte på at det fortsatt kommer til å ta mange år før man vet alt som er nødvendig å vite om Castle Rock. Det gjelder antage­ lig for meg også - jeg var borte i lang tid, og jeg snakker ikke om hvor jeg var, eller hvordan det gikk med det ’vesle problemet mitt’, og jeg tror det er mange i byen som ikke stoler på meg. Men man plukker opp ting, Alan, og man husker ting. Vet du hvordan det føl­ tes da jeg kom tilbake til Castle Rock?» Han ristet på hodet, var interessert. Polly var ikke en kvinne som dvelte ved fortiden, ikke engang overfor ham. «Det var som å skru på en såpeopera du har sluttet å følge med i. Selv om du ikke har fulgt med et par år, kjenner du straks igjen menneskene og problemene deres, for de endrer seg egentlig aldri. Det å se på en slik serie igjen, er som å smette på seg et par behage­ lige, gamle sko.» «Hva er det du sier?» «Det er masse såpeoperaer her du ennå ikke har fått snusen i. Visste du at onkelen til Danforth Keeton var på Juniper Hill sam­ tidig med Nettie?» «Nei.» Hun nikket. «Da han var rundt førti, begynte han å få psykiske problemer. Moren min sa den gang at Bill Keeton var schizofren. Jeg vet ikke om det er det riktige uttrykket, eller bare det mamma hørte oftest på TV, men det var jaggu noe galt med ham. Jeg husker jeg så hvordan han grep tak i folk på gaten og begynte å lekse opp for dem - statsgjelden, at John Kennedy var kommunist, og jeg vet

115

116 STEPHEN KING

ikke hva. Jeg var bare ei småjente. Men det skremte meg, Alan - det visste jeg.» «Tja, det gjorde det naturligvis.» «Eller han gikk av og til gjennom gaten med senket hode, snak­ ket med seg selv med en stemme som samtidig var både høy og mumlende. Mor sa jeg aldri skulle snakke til ham når han oppførte seg slik, ikke engang når vi var på vei til kirken, og han også var det. Til slutt forsøkte han å skyte sin kone. Det hørte jeg i alle fall, men du vet hvordan langvarig sladder forvrenger ting. Kanskje han bare viftet mot henne med militærpistolen sin. Uansett hva det var han gjorde, så var det nok til at han ble kjørt av gårde til fylkesfengselet. Det ble foretatt en slags undersøkelse av sjelsevnene hans, og da det var over, parkerte de ham på Juniper Hill.» «Er han fortsatt der?» «Død nå. Sinnstilstanden hans gikk raskt nedover, straks de fikk ham innlagt. Han var kataton da han endelig døde. Det har jeg i alle fall hørt.» «Herregud.» «Men det er ikke alt. Ronnie Keeton, far til Danforth og bror til Bill Keeton, tilbrakte fire år på psykiatrisk avdeling på militærsykehuset i Togus i midten av syttiårene. Nå er han på pleiehjem. Alzheimers sykdom. Og det var en grandtante eller kusine - jeg er ikke sikker på hva - som tok livet av seg i femtiårene etter en eller annen skandale. Jeg er ikke sikker på hva det var, men en gang hørte jeg at hun likte damer litt bedre enn hun likte menn.» «Det ligger til familien, er det det du prøver å si?» «Nei,» sa hun. «Det er ingen moral i dette, ikke noe hovedtema. Jeg vet litt av byens historie som du ikke kjenner til, det er det hele - av det slaget man ikke nevner i talene i byparken fjerde juli. Jeg forteller det bare videre. Det er politiets jobb å trekke slutninger.» Hun sa dette så dydig at Alan lo litt - men han følte seg likevel urolig. Var galskap noe som lå til familien? I psykologitimene på den videregående skolen fikk han vite at den oppfatningen var kjerringsnakk. Mange år senere, på Albany politiskole, hadde en fore­ leser sagt at det var sant, eller i det minste kunne være det i visse tilfeller: man kunne spore visse mentale sykdommer i en familie, like tydelig som blå øyne og luksasjoner. Et av eksemplene han hadde brukt, var alkoholisme. Hadde han også sagt noe om schizo­ freni? Alan kunne ikke huske det. Mange år hadde gått siden skole­ tiden. «Jeg antar jeg heller får begynne å forhøre meg om Buster,» sa Alan tungt. «Jeg skal si deg en ting, Polly, tanken på at formannen i kommunestyret i Castle Rock kanskje er i ferd med å bli forvand­ let til en menneskelig håndgranat gjør meg ikke akkurat glad.»

NOE FOR ENHVER

«Selvsagt ikke. Og det er antagelig ikke tilfellet. Jeg syntes bare at du burde vite om det. Folk her i byen svarer på spørsmål... hvis du vet hvilke spørsmål du skal stille. Gjør du ikke det, vil de gladelig se på at du snubler rundt i en stor sirkel, og kommer ikke til å si et ord.» Alan flirte. Det var sannheten. «Du har ennå ikke hørt alt, Polly - etter at Buster gikk, fikk jeg besøk av pastor Willie. Han -» «Hysj!» sa Polly så inntrengende at Alan tidde overrumplet. Hun så seg om, avgjorde tilsynelatende at ingen overhørte samtalen deres, og snudde seg igjen mot Alan. «Av og til blir jeg oppgitt over deg, Alan. Hvis du ikke lærer deg en viss diskresjon, kommer du til å bli feid ut ved valget om to år ... og du korhmer til å stå der med et digert, forvirret smil og si: ’Hva skjedde?’ Du må være for­ siktig. Hvis Danforth Keeton er en håndgranat, så er den mannen en rakettutskyter.» Han bøyde seg nærmere mot henne og sa: «Han er ingen rakettutskyter. En selvrettferdig, oppblåst liten dritt, det er det han er.» «Casinokvelden?» Han nikket. Hun la hånden sin på hans. «Stakkars unge. Og utenfra ser det ut til å være en svært så søvnig småby, ikke sant?» «Vanligvis er den det.» «Var han sint da han gikk?» «Å, jada,» sa Alan. «Det var den andre samtalen min med pasto­ ren om casinokvelden var lovlig. Jeg regner med at det blir flere, før katolikkene endelig gjennomfører den fordømte greia og blir ferdig med det.» «Han er en selvrettferdig liten dritt, er han ikke det?» sa hun med enda lavere stemme. Ansiktet var alvorlig, men øynene glitret. «Ja. Nå har vi merkene. De er en ny plage.» «Merker?» «Spilleautomater med en strek tvers igjennom, i stedet for et smilende ansikt. Nan går med et. Jeg lurer på hvem som kom på det.» «Antagelig Don Hemphill. Han er ikke bare god baptist, han er medlem i delstatsutvalget til republikanerne. Don vet litt om å drive valgkamp, men jeg skal vedde på at han er i ferd med å oppdage at det er mye vanskeligere å få folk til å endre mening når det dreier seg om religion.» Hun strøk hendene hans. «Ta det med ro, Alan. Vær tålmodig. Vent. Det er det mesteparten av livet i Castle Rock dreier seg om - ta det med ro, være tålmodig og vente på at en og annen skandale legger seg. Ja?» Han smilte til henne, snudde hendene og grep rundt hennes ... men forsiktig. Å, så forsiktig. «Ja,» sa han. «Lyst på selskap i kveld, skjønne dame?»

117

118 STEPHEN KING

«Å, Alan, jeg vet ikke -» «Ikke noe klining,» forsikret han henne. «Jeg skal tenne opp i kaminen, vi kan sitte foran den, og du kan dra frem enda fler lik fra de hemmelige skapene i byen for å more meg.» Polly smilte blekt. «Jeg tror du har fått se alle likene jeg vet om de siste, seks, syv månedene, Alan, iberegnet mitt eget. Hvis du vil øke din viten om Castle Rock, burde du bli venner med enten gamle Lenny Partridge ... eller med henne.» Hun nikket mot Nan og sen­ ket stemmen en anelse. «Forskjellen mellom Lenny og Nan,» sa hun, «er at Lenny er fornøyd med å vite ting. Nan Roberts liker å utnytte det hun vet.» «Og det betyr?» «Det betyr at damen ikke betalte en rimelig markedspris for alt hun eier,» sa Polly. Alan så ettertenksomt på henne. Han hadde aldri før sett Polly i et slikt humør - innadvendt, pratsom og deprimert samtidig. For første gang etter at han blitt hennes venn og senere elsker, lurte han på om han hørte på Polly Chalmers ... eller medisinen. «Jeg tror det ville være bra om du holdt deg borte i kveld,» sa hun med plutselig besluttsomhet. «Jeg er ikke noe hyggelig selskap når jeg har det som nå. Jeg kan se det på ansiktet ditt.» «Polly, det er ikke sant.» «Jeg går hjem og tar meg et langt, varmt bad. Jeg skal ikke drik­ ke mer kaffe. Jeg skal koble ut telefonen, legge meg tidlig, og når jeg våkner i morgen tidlig, er det en sjanse for at jeg føler meg som en ny kvinne. Da kan vi kanskje ... du vet. Ikke mye klemming, men mange kyss.» «Jeg er bekymret for deg,» sa han. Hendene hennes beveget seg forsiktig, svakt i hans. «Jeg vet det,» sa hun. «Det tjener ikke til noe, men jeg setter pris på det, Alan. Mer enn du vet.»

2 Hugh Priest satte ned farten da han passerte Mellow Tiger på vei hjem fra maskinparken til Castle Rock ... og så økte han farten igjen. Han kjørte hjem, parkerte Buicken sin i innkjørslen og gikk inn. Det var to rom i huset hans: et der han sov, og et der han gjorde alle andre ting. Et arret respatexbord, dekket med dypfryste middagsbrett av aluminium (i de fleste av dem var det blitt stumpet sigaretter i den størknete sausen), sto midt i det sistnevnte rommet. Han gikk bort til det åpne skapet, stilte seg på tå og kjente på den

NOE FOR ENHVER

øverste hyllen. Et øyeblikk trodde han revehalen var borte, at noen hadde kommet inn og stjålet den, og panikken utløste en ildkule i magen. Så kom hånden hans bort i den silkeglatte mykheten, og han pustet ut med et langt sukk. Han hadde tilbrakt mesteparten av dagen med å tenke på reve­ halen, tenkt på hvordan han skulle feste den til antennen på Buicken, tenkt på hvordan den kom til å ta seg ut når den muntert vaiet der oppe. Han hadde vært på nippet til å binde den fast samme morgen, men da regnet det fortsatt, og han likte ikke tanken på at fuktigheten skulle forvandle den til et gjennomvått pelsrep som bare hang der som et kadaver. Nå tok han den igjen med seg ut, sparket åndsfraværende en tom juiceboks unna, mens han strøk over den tykke pelsen. Herregud, det kjentes fint ut! Han gikk inn i garasjen (som hadde vært for full av skrap til å gi plass til bilen hans siden 1984 og vel så det) og fant en solid stål­ tråd etter å ha lett litt. Han hadde bestemt seg: først ville han surre revehalen til antennen, så ville han spise middag, og etterpå ville han kjøre til South Paris. AA hadde møte der i salen til Den ameri­ kanske legion klokken syv. Kanskje det var for sent å begynne et nytt liv ... men det var ikke for sent å finne ut av det, på den ene eller den andre måten. Han laget en solid renneløkke på ståltråden og festet den rundt den tykkeste enden av halen. Han begynte å bende den andre enden av tråden rundt antennen, men fingrene som til å begynne med ar­ beidet fort og sikkert, satte ned farten. Han kjente at selvsikkerhe­ ten glapp unna, og hullet den etterlot seg, ble fylt av tvilen som be­ gynte å sige inn. Han så for seg at han parkerte på parkeringsplassen til Den ame­ rikanske legion, og det var okay. Han så for seg at han gikk inn på møtet, og det var også okay. Men deretter så han for seg en liten guttunge, som den drittsekken som hadde gått ut foran lastebilen hans forleden dag, en guttunge som gikk forbi salen til Legionen, mens han var der inne og sa han het Hugh P. og var maktesløs over­ for alkoholen. Noe fanger blikket til guttungen - et glimt av noe lysende oransje i det blåhvite, skarpe skjæret fra buelampene som lyser på parkeringsplassen. Gutten går bort til Buicken hans og gransker revehalen ... tar først i den, så stryker han over den. Han kikker seg om, ser ingen, og røsker i revehalen slik at ståltråden gir etter. Hugh så hvordan denne gutten gikk ned til den lokale videospillsalen og sa til en av kompisene sine: Hei, se hva jeg rappa på parkeringsplassen til Legionen. Ikke verst, hæ? Hugh kjente hvordan en oppgitt vrede snek seg inn i brystet, som om dette ikke bare var en fantasi, men noe som faktisk allerede hadde skjedd. Han strøk over revehalen, så seg deretter om i den

119

120

STEPHEN KING

tetnende skumringen som om han ventet å se en gjeng med langfingrete guttunger som allerede hadde samlet seg på den andre siden av Castle Hill Road og bare ventet på at han skulle gå inn igjen og dytte et par brett med Hungry Man-middag inn i ovnen slik at de kunne ta revehalen hans. Nei. Det var best ikke å dra. Ungene eide ikke respekt nå om da­ gen. Ungene kunne stjele hva som helst, bare for gleden ved å stjele. Beholde det en dag eller to, så miste interessen og slenge det i en grøft eller på en ledig tomt. Bildet - og det var et meget klart bilde, nesten en visjon - av at denne vakre halen ble etterlatt i en grøft full av søppel, ble våt i regnet, mistet fargen mellom Bie Mac-esker og tomme ølbokser, fylte Hugh med en følelse av rasende smerte. Det ville være sprøtt å ta en slik sjanse. Han vred løs ståltråden som festet halen til antennen, tok pelsen med seg inn i huset igjen og la den tilbake på den høye hyllen i ska­ pet. Denne gangen lukket han skapdøren, men den låste seg ikke helt. Må skaffe en lås til det, tenkte han. Unger kan bryte seg inn hvor som helst. Det finnes ingen respekt for autoriteter i dag. Overhodet ikke. Han gikk bort til kjøleskapet, tok en boks øl, så på den et øye­ blikk, la den så inn igjen. En øl - til og med fire eller fem øl - ville ikke utrette stort for å få ham på rett kjøl igjen. Ikke slik han følte seg i kveld. Han åpnet et av underskapene, rotet seg igjennom de forskjellige grytene og kjelene han hadde kjøpt på loppemarked og stablet der, og fant flasken med Black Veivet han gjemte til en nød­ situasjon. Han fylte et syltetøyglass halvt opp, tenkte seg om et øye­ blikk, fylte det så helt opp. Han tok en slurk eller to, kjente hvor­ dan varmen eksploderte i magen, og fylte glasset igjen. Han begyn­ te å føle seg litt bedre, litt mer avslappet. Han så bort på klesskapet og smilte. Den kom til å være trygg der oppe, og ville bli enda tryg­ gere straks han fikk tak i en god, sterk Kreig hengelås hos Western Auto og satte den på. Trygt. Det var bra å ha noe man virkelig øns­ ket seg og trengte, men det var enda bedre når denne tingen var trygg. Det var det beste av alt. Så bleknet smilet litt. Var det derfor du kjøpte den? For å gjemme den på øverste hylle bak en låst dør? Han drakk igjen, langsomt. Javel, tenkte han, kanskje det ikke er så bra. Men det er bedre enn å miste den til en langfingret gutt­ unge. «Tross alt,» sa han høyt, «er det ikke lenger 1955. Nå er det mo­ derne tider.» Han nikket for å understreke det. Men tanken var der fortsatt.

NOE FOR ENHVER

Hvilken nytte gjorde revehalen der inne? Hvilken nytte hadde han eller noen andre av den? Men to eller tre drinker tok seg av den tanken. To eller tre drinker fikk det å legge revehalen i skapet igjen til å virke som den mest for­ nuftige, logiske beslutning i verden. Han bestemte seg for å utsette middagen; en slik fornuftig beslutning fortjente å bli belønnet med en drink eller to til. Han fylte syltetøyglasset igjen, satte seg på en av kjøkkenstolene med runde stålbein, og tente en sigarett. Og mens han satt der, drakk og banket krum aske ned i et av brettene for dypfryst mat, glemte han revehalen og begynte å tenke på Nettie Cobb. Sprø Net­ tie. Han skulle gjøre et pek mot Sprø Nettie. Kanskje i neste uke, kanskje uken etter det ... men denne uken virket mest sannsynlig. Mr. Gaunt hadde fortalt ham at han ikke var en mann som likte å kaste bort tiden, og Hugh var villig til å ta hans ord for det. Han så frem til det. Det ville bryte ensformigheten. Han drakk, han røkte, og da han kvart på ti endelig besvimte på de skitne laknene på den smale sengen, gjorde han det med et smil i ansiktet.

3 Skiftet til Wilma Jerzyck på Hemphilfs Market sluttet da butik­ ken stengte klokken syv. Hun kjørte inn på sin egen innkjørsel kvart over syv. Dempet lys sivet ut gjennom gardinene som var trukket for vinduet i dagligstuen. Hun gikk inn og snuste. Hun kunne kjenne lukten av makaroni og ost. Bra nok ... i alle fall så langt. Pete lå utstrakt på sofaen med skoene av og så på Lykkehjulet. I fanget hadde han Portland Press-Herald. «Jeg leste beskjeden din,» sa han, satte seg fort opp og la vekk avisen. «Jeg har satt inn den ildfaste formen. Det skulle være klart klokken halv åtte.» Han så på henne med alvorlig og litt engstelig blikk. Lik en hund med sterk trang til å bli likt, var Pete Jerzyck blitt temmelig stueren nokså kvikt. Han hadde sine tilbakefall, men det var lenge siden hun hadde kommet inn og funnet ham liggende på sofaen med skoene på, enda lenger siden han hadde våget å ten­ ne pipen sin inne, og det kom til å snø i august når han pisset uten å huske på å slå ned setet etter at han var ferdig. «Har du tatt inn klesvasken?» Et uttrykk som var en blanding av skyldfølelse og overraskelse, gjorde det runde, åpne ansiktet hans bekymret. «Jøje meg! Jeg

121

122

STEPHEN KING

leste avisen og glemte det. Jeg går ut med en gang.» Han famlet allerede etter skoene. «Glem det,» sa hun og begynte å gå mot kjøkkenet. «Wilma, jeg skal ta den inn!» «Ikke bry deg,» sa hun søtt. «Jeg vil ikke at du skal gå fra avisen din eller Vanna White bare fordi jeg har stått bak et kassa-apparat de siste seks timene. Bare bli sittende, Peter. Hygg deg.» Hun trengte ikke å snu seg for å se hvordan han reagerte; etter syv års ekteskap var hun oppriktig overbevist om at Peter Michael Jerzyck ikke kunne overraske henne lenger. Ansiktsuttrykket hans kom til å være en blanding av sårethet og svak irritasjon. Han kom til å bli stående der et lite øyeblikk etter at hun hadde gått ut, ville se ut som en mann som nettopp har kommet fra do og ikke helt kan huske om han har tørket seg, og så ville han sette i gang med å dek­ ke bordet og sette frem ovnsretten. Han kom til å stille henne man­ ge spørsmål om skiftet hennes i supermarkedet, høre oppmerksomt på svarene hennes, og ikke en eneste gang avbryte med detaljer om sin egen dag hos Williams-Brown, det store eiendomsmeglerfirmaet i Oxford der han jobbet. Noe som passet Wilma bra, siden hun syntes at salg av eiendom var det mest kjedelige emnet i verden. Etter middagen kom han til å rydde uten å bli bedt, og hun kom til å lese avisen. Han kom til å gjøre alle disse tjenestene fordi han hadde glemt en liten jobb. Hun hadde slett ikke noe imot å ta inn klesvasken - hun likte faktisk følelsen og lukten av klær som hadde tilbrakt en lykkelig ettermiddag med å tørke i solen - men hun aktet ikke å røpe det for Pete. Det var hennes lille hemmelighet. Hun hadde mange slike hemmeligheter og holdt på dem av sam­ me grunn: i krig holdt man fast på alle fordeler. Noen kvelder når hun kom hjem, ble det en forpostfektning på en time, eller til og med to timer, før hun fikk Pete til å slå full retrett, og erstattet de hvite nålene hans med sine egne røde på det indre krigskartet hen­ nes. I kveld var kampen blitt vunnet på mindre enn to minutter etter at hun kom inn gjennom døren, og det passet Wilma helt utmerket. Hun trodde helhjertet på at ekteskapet var et livsvarig eventyr i aggresjon, og i et slikt langvarig felttog der det i siste instans ikke ville bli tatt noen fanger, der ingen viste nåde, der hele det ekteska­ pelige landskapet ble svidd av, kunne slike lette seire til slutt miste sin sødme. Men denne tiden hadde ennå ikke kommet, og derfor gikk hun ut til klessnorene med en kurv under venstre arm og med lett hjerte under den svulmende barmen. Hun var kommet halvveis over bakhagen før hun forvirret stan­ set opp. Hvor i helvete var laknene? De skulle ha vært lett å se, svære, rektangulære, hvite omriss som svevde i mørket, men de var der ikke. Var de blitt blåst bort? Latter-

NOE FOR ENHVER

lig! Det hadde vært bris den ettermiddagen, men langtfra storm. Hadde noen stjålet dem? Så suste et vindkast gjennom luften, og hun hørte en sterk, flak­ sende lyd. Okay, de var der ... et eller annet sted. Som den eldste datteren i en svær, katolsk klan på tretten barn, visste man hvordan et laken hørtes ut når det flagret på klessnoren. Men likevel var den ikke riktig, den lyden. Den var for tung. Wilma tok en nytt skritt forover. Ansiktet som alltid hadde den svake, bekymrete minen hos en kvinne som venter trøbbel, mørk­ net. Nå kunne hun se laknene ... eller noen omriss som skulle ha vært lakner. Men de var mørke. Hun tok et nytt, lite skritt forover, og brisen feide igjen gjennom bakhagen. Denne gangen flagret omrissene mot henne, buet seg ut­ over, og før hun rakk å løfte hendene, ble hun truffet av noe tungt og slimete. Noe gørrete sprutet ut over ansiktet; noe tykt og vått presset seg mot henne. Det var nesten som om en kald, sleip hånd forsøkte å gripe tak i henne. Hun var ikke en kvinne som hadde lett for å skrike, eller gjorde det ofte, men nå skrek hun og slapp kleskurven. Hun hørte igjen den klaskende, flagrende lyden, og hun forsøkte å vri seg vekk fra omrisset som tårnet seg opp foran henne. Den venstre ankelen traff kleskurven, og hun datt ned på det ene kneet, unngikk bare å stupe så lang hun var med en kombinasjon av flaks og raske reflekser. En tung, våt ting skvalpet opp over ryggen hennes; noe tykt og vått rant ned på siden av halsen. Wilma skrek igjen og krabbet vekk fra klessnorene på alle fire. Litt av håret hadde krøpet frem under skautet hun hadde på seg, og hang mot kinnene, kilte. Hun avskyd­ de denne følelsen - men hun følte enda større avsky for det siklen­ de, klamme kjærtegnet av det mørke omrisset som hang på kles­ snoren hennes. Kjøkkendøren gikk opp med et smell, og den skremte stemmen til Pete runget gjennom bakhagen: «Wilma? Wilma, er alt i orden med deg?» Flaksing bak henne - en ekkel lyd, lik en klukklatter fra stemme­ bånd som var kvalt av skitt. I nabohagen begynte kjøteren til fami­ lien Havershill å bjeffe hysterisk med høy, ubehagelig stemme jark! jark! jark! - og dette bidro ikke til å bedre sinnsstemningen hos Wilma. Hun kom seg på bena og så at Pete gikk forsiktig ned baktrap­ pen. «Wilma? Har du falt? Er du okay?» «Ja!» ropte hun rasende. «Ja, jeg falt! Ja, jeg er okay! Slå på det fordømte lyset!» «Har du slått deg -» «Bare slå på det fordømte lyset!» hylte hun til ham og gned seg

123

124

STEPHEN KING

foran på kåpen med den ene hånden. Den var dekket av kaldt gørr da hun tok den vekk. Nå var hun så sint at hun kunne se sin egen puls som små lysprikker for øynene ... og mest av alt sint på seg selv fordi hun var blitt redd. Selv om det bare var et øyeblikk. Jark! Jark! Jark! Den fordømte kjøteren i nabohagen holdt på å gå fra vettet. Her­ regud, hun hatet bikkjer, spesielt de som bråkte. Skikkelsen til Pete trakk seg tilbake til toppen av trappen. Døren ble åpnet, hånden hans gled inn, og så ble prosjektøren tent og badet bakhagen i et skarpt lys. Wilma kikket ned over seg selv og fikk øye på en bred, mørke­ brun stripe foran på den nye høstkåpen. Hun tørket seg rasende i ansiktet, holdt frem hånden og så at den også var blitt brun. Hun kunne kjenne at en langsom, klebrig strøm rant nedover midten av ryggen. «Søle!» Hun var paff av vantro - i den grad at hun ikke var klar over at hun hadde snakket høyt. Hvem kunne ha gjort dette mot henne? Hvem ville ha våget? «Hva sa du, skatten min?» spurte Pete. Han hadde vært på vei mot henne; nå stanset han på forsiktig avstand. Det rykket i ansik­ tet til Wilma på en måte Pete Jerzyck syntes var ytterst skremmen­ de: det var som om et bol med slangeunger nettopp var blitt ruget ut under huden hennes. «Søle!» hylte hun og holdt hendene ut mot ham ... til ham. Bru­ ne klatter sprutet fra fingertuppene. «Søle, sier jeg! Søle!» Pete så forbi henne og forsto endelig. Han måpte. Wilma snurret rundt i retning av blikket hans. Prosjektøren over kjøkkendøren lyste på klessnorene og hagen med nådeløs klarhet, avslørte alt som trengte å bli avslørt. Laknene som var rene da hun hengte dem opp, hang nå slapt i klesklypene som sørgelige, våte kladder. De var ikke bare flekket av søle; de var dekket av det, overtrukket med det. Wilma kikket på hagen og fikk øye på dype hull i plenen der sølen var blitt gravd ut. Hun så en tydelig sti i gresset der sølekasteren hadde gått frem og tilbake: først forsynt seg, så gått bort til klessnoren, så kastet, så gått tilbake for å hente mer. «Faen!» hylte hun. «Wilma ... kom inn, skatten min, og jeg skal ...» Pete famlet, så deretter lettet ut da han faktisk fikk en idé. «Jeg skal lage litt te til oss.» «Til helvete med teen!» hylte Wilma i toppen, helt i toppen av stemmeregisteret, og i nabohagen satte Havershill-kjøteren i for fullt, jarkjarkjark, å, hun hatet hunder, den kom til å gjøre henne sprø, den fordømte bråkete bikkja! Raseriet ble for mye, og hun gikk løs på laknene, grafset etter

NOE FOR ENHVER

dem, begynte å rive dem ned. Fingrene grep rundt den første sno­ ren, og den brast som en gitarstreng. Laknene som hang på den, seg nedover i en våt, tung bue. Med nevene knyttet, øynene smale som hos et barn som har fått raserianfall, tok Wilma et eneste stort froskesprang og landet på et av dem. Det ga fra seg en trett susende lyd og bølget oppover, sprutet søleflekker på nylonstrømpene hennes. Det var den siste dråpen. Hun åpnet munnen og skrek av raseri. Å, hun skulle få tak i den som hadde gjort dette. Det skulle hun sanne­ lig. Vær sikker på det. Og når hun gjorde det «Er alt i orden hos Dem, mrs. Jerzyck?» Det var stemmen til mrs. Havershill, dirrende av forskrekkelse. «Ja, for faen, vi drikker Plumbo og ser på Lawrence Welk, kan De ikke få kjøteren Deres til å holde kjeft?» hylte Wilma. Hun rygget pesende vekk fra det sølete lakenet, mens håret hang rett ned rundt det blussende ansiktet. Hun tørket seg hardt. Den jævla bikkja kom til å gjøre henne sprø. Den jævla bråkete biTankene hennes ble avbrutt med et nesten hørbart smell. Bikkjer. Jævla bråkete bikkjer. Hvem bodde rett rundt hjørnet her, i Ford Street? Rettelse: Hva var det for ei sprø kjerring med ei jævla, bråkete bikkje ved navn Raider, som bodde rett rundt hjørnet her? Jo, Nettie Cobb, hun var det. Hunden hadde bjeffet hele våren, slike skingrende hvalpebjeff som virkelig gikk en på nervene, og til slutt hadde Wilma ringt til Nettie og sagt at om hun ikke greide å få bikkja til å holde kjeft, så burde hun kvitte seg med den. En uke senere, da det fortsatt ikke var blitt noen bedring (i det minste ikke slik at Wilma var villig til å innrømme det), hadde hun igjen ringt til Nettie og sagt at om hun ikke klarte å få bikkja til å være stille, så ville hun, Wilma, bli nødt til å ringe til politiet. Neste natt, da den fordømte kjøteren nok en gang begynte å halse og bjeffe, gjorde hun det. En uke eller så etter det hadde Nettie dukket opp i supermarkedet (i motsetning til Wilma virket Nettie som en person av det slaget som måtte tenke over tingene en stund - til og med gruble over dem - før hun greide å gjøre noe). Hun stilte seg i kø ved kassa­ apparatet til Wilma, selv om hun ikke hadde en eneste vare. Da det ble hennes tur, sa hun med pipende, andpusten, liten stemme: «De må slutte å lage bråk for meg og min Raider, Wilma Jerzyck. Han er en snill, liten hund, og De får heller slutte å lage bråk.» Wilma som alltid var klar til å slåss, var ikke blitt det minste for­ legen ved å bli konfrontert på arbeidsplassen sin. Hun likte det fak­ tisk ganske godt. «De vet vel ikke hva bråk vil si. Men får De ikke den fordømte bikkja til å holde kjeft, kommer De til å gjøre det.»

125

126

STEPHEN KING

Cobb-dama hadde vært blek som melk, men hun rettet seg opp, mens hun holdt så hardt rundt håndvesken sin at senene på de magre underarmene var synlige helt fra håndleddet til albuen. Hun sa: «Jeg advarer Dem,» så skyndte hun seg ut. «Åååå, jeg tror jeg nettopp har tisset i trusa!» ropte Wilma etter henne og hylte av latter (lukten av kamp gjorde henne alltid i godt humør), men Nettie snudde seg ikke - skyndte seg bare litt fortere av gårde. Etter det hadde hunden roet seg. Dette gjorde Wilma litt skuffet, det hadde nemlig vært en kjedelig vår. Pete viste ingen tegn til opp­ rør, og Wilma hadde følt en kjedsomhet etter vinteren, som den nye grønnfargen i trærne og gresset tilsynelatende ikke gjorde noe med. Det hun egentlig trengte for å sette farge og krydder på tilværelsen, var en skikkelig feide. En stund virket det som om den sprø Nettie Cobb passet ypperlig, men siden hunden passet på manerene, så det ut til at Wilma måtte lete på annet hold etter adspredelse. Så hadde hunden igjen begynt å bjeffe en kveld i mai. Kjøteren hadde bare holdt på en liten stund, men Wilma skyndte seg bort til telefonen og ringte likevel til Nettie - hun hadde merket av numme­ ret i katalogen i tilfelle en slik anledning skulle by seg. Hun kastet ikke bort tiden med høflighetsfraser, men gikk rett på sak. «Dette er Wilma Jerzyck, kjære. Jeg ringer for å si at om De ikke får den bikkja til å holde kjeft, gjør jeg det selv.» «Han har allerede holdt opp!» ropte Nettie. «Jeg tok ham inn straks jeg kom hjem og hørte ham! Bare la meg og Raider være i fred! Jeg har advart Dem! Gjør De ikke det, kommer De til å angre!» «Bare husk på det jeg sa,» sa Wilma til henne. «Jeg har fått nok. Neste gang han begynner med det bråket, gidder jeg ikke å klage til purken. Jeg kommer bort og skjærer over strupen på ham.» Hun la på før Nettie rakk å svare. Hovedregelen i sammenstøt med fienden (slektninger, naboer, ektefelle) var at angriperen må få det siste ordet. Hunden hadde ikke gitt fra seg et knyst siden da. Tja, kanskje den hadde det, men i så fall hadde ikke Wilma lagt merke til det; for det første hadde det ikke vært så plagsomt, ikke egentlig, og dessuten hadde Wilma innledet en mer utbytterik krangel med damen som drev skjønnhetssalongen på Castle Utsikt. Wilma had­ de nesten glemt Nettie og Raider. Men kanskje Nettie ikke hadde glemt henne. Wilma hadde sett Nettie så sent som dagen før, i den nye butikken. Og hvis blikk kun­ ne drepe, tenkte Wilma, ville jeg ha gått død i gulvet på flekken. Nå da hun sto her ved de sølete, ødelagte laknene, husket hun ut­ trykket av frykt og tross som hadde fylt ansiktet til den gærne tispa,

NOE FOR ENHVER

hvordan leppene hadde løftet seg og et øyeblikk blottet tennene. Wilma var godt kjent med hatefulle uttrykk, og hun hadde sett det i ansiktet til Nettie Cobb dagen før. Jeg har advart Dem ...De kommer til å angre. «Wilma, bli med inn,» sa Pete. Han la prøvende hånden på skul­ deren hennes. Hun ristet den fort av seg. «La meg være i fred.» Pete trakk seg et skritt bakover. Han så ut som om han hadde lyst til å vri hendene, men ikke helt våget å gjøre det. Kanskje hun også hadde glemt, tenkte Wilma. I det minste til hun fikk øye på meg i går, i den nye butikken. Eller kanskje hun hele tiden har planlagt et eller annet (jeg har advart Dem) i det halvsprø hodet sitt, og synet av meg fikk henne endelig til å sette i gang. En eller anne gang i løpet av de siste par minuttene var hun blitt sikker på at Nettie var den skyldige - hvem ellers hadde hun vekslet blikk med, i de siste dagene, som kanskje bar nag? Det fantes andre i byen som ikke likte henne, men et pek av dette slaget - et slikt lumskt, feigt pek - sto i stil med måten Nettie hadde sett på henne i går. Den geipen som var en blanding av frykt (De kommer til å angre) og hat. Hun hadde selv sett ut som en hund, en hund som bare var modig nok til å bite når offeret hadde ryggen til. Jo, det var Nettie Cobb, det var sikkert. Jo mer Wilma tenkte over det, desto mer overbevist ble hun. Og denne handlingen var utilgivelig. Ikke fordi laknene var ødelagt. Ikke fordi det var et feigt pek. Ikke engang fordi det var en handling begått av en sprø person. Det var utilgivelig fordi Wilma var blitt redd. Riktignok bare et øyeblikk, det øyeblikket da den slimete, brune tingen flakset ut av mørket og mot ansiktet hennes, ga henne et kaldt kjærtegn som med hånden til et uhyre ... men selv bare et øyeblikks frykt var et øyeblikk for mye. «Wilma?» spurte Pete da hun vendte det flate ansiktet mot ham. Han likte ikke uttrykket han så i lyset på verandaen, bare skinnen­ de, hvite flater og svarte, hule skygger. Han likte ikke det flate blik­ ket hennes. «Skatten min? Er alt i orden med deg?» Hun marsjerte forbi ham, uten å ta den minste notis av ham. Pete pilte etter henne da hun satte kursen mot huset ... og tele­ fonen.

12'

128

STEPHEN KING

4 Nettie satt i dagligstuen sin med Raider ved føttene og den nye lam­ peskjermen av farget glass i fanget da telefonen ringte. Klokken var tyve på åtte. Hun skvatt til og holdt hardere rundt lampeskjermen, så på telefonen med frykt og mistro. Et øyeblikk var hun overbevist - tåpelig, selvsagt, men det var som om hun ikke klarte å kvitte seg med slike følelser - om at det måtte være en Myndighetsperson som ringte for å fortelle henne at hun måtte levere tilbake den vakre lam­ peskjermen, at den tilhørte en annen, at en slik vakker gjenstand i alle fall ikke på noen måte kunne være en rettmessig del av de få eiendelene til Nettie, bare tanken var latterlig. Raider så opp på henne et øyeblikk, som for å spørre om hun skulle svare eller ikke, så la han igjen snuten på labbene. Nettie satte forsiktig lampeskjermen til side og tok telefonen. Det var antagelig bare Polly som ringte for å spørre om hun ville kjøpe noe til middag i HemphilPs Market før hun gikk på jobben i morgen tidlig. «Hallo, det er hos Cobb,» sa hun forretningsmessig. Hele livet hadde hun vært redd for Myndighetspersoner, og hun hadde opp­ daget at den beste måten å hanskes med en slik frykt på, var å høres myndig ut selv. Det fikk ikke frykten til å bli borte, men det holdt i det minste frykten stangen. «Jeg vet hva du har gjort, di sprø tispe!» spruttet en stemme til henne. Den var like brå og forferdelig som et stikk med en ishakke. Pusten til Nettie satte seg fast som på en torn; ansiktet stivnet med et uttrykk av overrumplet frykt, og hjertet begynte å mase seg opp i halsen. Raider så igjen opp på henne, spørrende. «Hvem ... hvem ...» «Du vet fordømt godt hvem det er,» sa stemmen, og selvsagt gjorde Nettie det. Det var Wilma Jerzyck. Det var denne onde, onde kvinnen. «Han har ikke bjeffet!» Stemmen til Nettie var høy og tynn og skingrende, stemmen til en som nettopp har pustet inn hele innhol­ det i en ballong med helium. «Han er blitt stor, og han bjeffer ikke! Han er rett foran føttene mine!» «Hadde du det moro da du slengte søle på laknene mine, din dumme fitte?» Wilma var rasende. Dama forsøkte faktisk å late som om dette fortsatt dreide seg om hunden. «Lakner? Hvilke lakner? Jeg ... jeg ...» Nettie så bort på lam­ peskjermen av farget glass, og det virket som om det ga henne styr­ ke. «La meg være i fred! Det er du som er sprø, ikke jeg!» «Jeg skal ta deg for dette. Ingen går inn i hagen min og slenger søle på laknene mine, mens jeg er borte. Ingen, ingen! Forstått?

NOE FOR ENHVER

Går dette inn i den gærne hjernen din? Du kommer ikke til å vite hvor, og du kommer ikke til å vite når, og først og fremst kommer du ikke til å vite hvordan, men jeg ... skal.. .ta deg. Skjønner du det?» Nettie presset telefonen hardt mot øret. Ansiktet var likblekt, bortsett fra en eneste rød strek som løp over pannen mellom øyen­ brynene og hårfestet. Hun hadde bitt tennene sammen, og kinnene gikk ut og inn som en blåsebelg, mens hun peste gjennom munn­ vikene. «La meg være i fred, eller du kommer til å angre!» skrek hun med den høye, kraftløse heliumstemmen. Raider hadde reist seg opp nå, ørene var spisset, øynene klare og urolige. Han kjente en trussel i rommet. Han bjeffet én gang, hardt. Nettie hørte ham ikke. «Du kommer til å angre! Jeg ... jeg kjenner folk! Folk med Myndighet! Jeg kjenner dem meget godt! Jeg trenger ikke å finne meg i dette!» Wilma snakket med en stemme som var lav og oppriktig og full­ stendig rasende, og sa: «Det å kødde med meg er den verste feilen du har gjort i hele ditt liv. Du kommer ikke til å ane det når jeg set­ ter i gang.» Det hørtes et klikk. «Du våger ikke!»jamret Nettie. Tårene rant ned over kinnene nå, tårer av skrekk og avgrunnsdypt, maktesløst hat. «Du våger ikke, ditt utyske! Jeg skal ... jeg skal ...» Det hørtes et nytt klikk. Det ble fulgt av summingen på den åpne linjen. Nettie la på telefonen og satt rett opp og ned i stolen sin i tre mi­ nutter, stirret fremfor seg. Så begynte hun å gråte. Raider bjeffet igjen og la potene på stolkanten. Nettie omfavnet ham og gråt i pel­ sen hans. Raider slikket henne på halsen. «Jeg skal ikke la henne gjøre deg noe, Raider,» sa hun. Hun puset inn den gode og rene hundevarmen hans, forsøkte å finne trøst i den. «Jeg skal ikke la den fæle, fæle kjerringa gjøre deg noe. Hun er ingen Myndighetsperson, ikke i det hele tatt. Hun er bare et fælt, gammelt utyske, og hvis hun forsøker å gjøre noe mot deg ... eller meg ... skal hun få angre.» Til slutt rettet hun seg opp, fant en Kleenex som var stukket ned mellom stolsiden og puten, og brukte den til å tørke øynene. Hun var vettskremt... men hun kjente også at sinnet summet og boret i henne. Det var slik hun hadde følt seg før hun tok stekegaffelen i skuffen under vasken og stakk den i strupen på ektemannen. Hun tok lampeskjermen av farget glass og presset den forsiktig inntil seg. «Hvis hun setter i gang med noe, kommer hun til å angre veldig, veldig,» sa Nettie. Hun satt slik, med Raider ved føttene, og lampeskjermen i fan­ get, en meget lang stund.

129

130 STEPHEN KING

5 Norris Ridgewick rullet langsomt ned Main Street i patruljebilen sin, mens han gransket bygningene på vestsiden av gaten. Skiftet hans var snart over, og det var han glad for. Han kunne huske hvor godt humør han hadde vært i om formiddagen før den idioten overfalt ham; kunne huske hvordan han sto foran speilet på herre­ toalettet, rettet på luen og med tilfredshet syntes at han så ut til å være På plass. Han kunne huske det, men minnet virket svært gam­ melt og bruntonet, lik et fotografi fra det nittende århundret. Fra det øyeblikket da den idioten Keeton overfalt ham, og til nå, hadde ingenting gått riktig. Han hadde spist lunsj i Cluck-Cluck Tonite, kyllingboden ute ved riksvei 119. Maten der var vanligvis god, men denne gangen hadde den gikk ham et voldsomt anfall av syreproblemer med ma­ gen, fulgt av plutselig diaré. I tre-tiden hadde han kjørt over en spi­ ker ute på byvei nr. 7 i nærheten av det gamle Camber-huset og måtte skifte dekk. Han hadde tørket fingrene på brystet av den nyrensete uniformsjakken, uten å tenke over hva det var han gjorde, ville bare tørke fingertuppene for å få bedre tak på de løse mutter­ ne, og han hadde gnidd olje over skjorten med fire, grelle, mørkegrå striper. Mens han nedslått så på dette, hadde krampen igjen for­ vandlet magen til vann, og han måtte skynde seg ut mellom buske­ ne. Det var et kappløp om han greide å dra ned buksene før han fyl­ te dem. Det kappløpet hadde Norris klart å vinne ... men han likte ikke utseendet på det vesle buskaset der han hadde valgt å skite. Det så ut som giftsumak, og slik dagen hans hadde vært til nå, var det sikkert det. Norris snek seg langsomt forbi bygningene som utgjorde sent­ rum i Castle Rock: Norway Bank og Kreditkasse, Western Auto, Nans Lunsjrestaurant, det svarte hullet der det falleferdige palasset til Pappa Merrill en gang hadde vært, Du Syr og Syr, Noe For Enhver, Castle Rock Isenkram Norris tråkket plutselig på bremsen og stanset. Han hadde sett noe forbløffende i vinduet hos Noe For Enhver - eller trodde i alle fall at han gjorde det. Han så i bakspeilet, men Main Street var folketom. Trafikklyset i den nederste enden av butikkstrøket sluknet brått og var mørkt i noen sekunder, mens koblingene ettertenksomt klikket i det. Så be­ gynte det gule lyset i midten å blunke av og på. Klokken var altså ni. Klokken ni presis. Norris rygget oppover gaten, kjørte så inn til fortauskanten. Han så ned på radioen, tenkte på å melde 10-22 - betjent forlater kjøre­ tøyet - og bestemte seg for ikke å gjøre det. Han ville bare ta en rask

NOE FOR ENHVER

titt i butikkvinduet. Han skrudde radioen litt opp og rullet ned vin­ duet før han kløv ut. Det skulle greie seg. Du så ikke det du trodde du så, advarte han seg selv og heiste opp buksene da han gikk over fortauet. Ikke tale om. Denne dagen er skapt for skuffelser, ikke oppdagelser. Det der var bare en gammel Zebco-stang med snelle Men det var ikke det. Fiskestangen i vinduet hos Noe For Enhver var stilt opp i en fin liten utstilling med et garn og et par skinnende gule gummistøvler, og det var avgjort ikke en Zebco. Det var en Bazun. Han hadde ikke sett en slik en siden faren døde for seksten år siden. Norris var fjorten år da, og han hadde elsket Bazunstangen av to grunner: hva den var, og det den sto for. Hva var den? Rett og slett den fordømt beste stangen for fersk­ vannsfiske i hele verden, det var det hele. Hva sto den for? En fin tid. Så enkelt var det. Den fine tiden en mager, liten gutt ved navn Norris Ridgewick hadde hatt sammen med faren sin. En fin tid der de brøytet seg frem gjennom skogen langs en eller annen bekk i utkanten av byen, en fm tid i den vesle båten deres, sitte der midt i Castle Lake, mens alt rundt dem var hvitt av tåken som hevet seg opp fra sjøen som dampende, små søy­ ler og lukket dem inne i deres egen, private verden. En verden bare skapt for gutta. I en annen verden fantes det mødre som snart kom til å lage frokost, og det var også en fin verden, men ikke så fin som denne. Ingen verden hadde vært så fin som denne, hverken før eller siden. Etter farens dødbringende hjerteattakk var Bazun-stangen og snellen blitt borte. Han husket at han hadde lett etter den i garasjen etter begravelsen, og den var rett og slett borte. Han hadde rotet et­ ter den i kjelleren, hadde til og med sett etter i klesskapet på sove­ værelset til mamma og pappa (selv om han visste det var mer sann­ synlig at mamma ville ha latt Henry Ridgewick gjemme en elefant der, enn en fiskestang), men Bazunen var borte. Norris hadde be­ standig mistenkt onkel Phil. Han hadde flere ganger samlet mot til å spørre, men hver gang det nærmet seg det kinkige punktet, hadde han rygget unna. Nå, da han så på denne stangen og snellen som kunne ha vært akkurat den, glemte han Buster Keeton for første gang den dagen. Han ble overveldet av et enkelt, fullkomment minne: faren som satt i baugen på båten, med fiskesakene mellom føttene, og rakte Bazu­ nen til Norris slik at han kunne skjenke seg et krus kaffe fra den store, røde termosen med de grå stripene. Han kunne kjenne lukten av kaffen, varm og god, og han kunne kjenne lukten av etterbarberingsvannet til faren: Southern Gentleman, het det. Plutselig vokste den gamle sorgen frem og la seg rundt ham som

131

132

STEPHEN KING

et grått favntak, og han lengtet etter faren. Etter alle disse årene gnaget den gamle smerten igjen i knoklene, like frisk og sulten som den dagen da moren kom hjem fra sykehuset og tok hånden hans og sa: Vi må være svært tapre nå, Norris. Prosjektøren høyt opp i utstillingsvinduet plukket frem klare lysstråler fra ståldekslet på snellen, og hele den gamle kjærligheten, den mørke og gylne kjærligheten, feide nok en gang gjennom ham. Norris stirret inn på Bazun-stangen og tenkte på lukten av nylaget kaffe som steg opp fra en diger, rød termos med grå striper, og den rolige, store flaten på sjøen. I fantasien kunne han igjen kjenne den ruglete følelsen av korken i håndtaket, og hevet langsomt den ene hånden for å tørke øynene. «Betjent?» spurte en lav stemme. Norris utstøtte et lite rop og spratt vekk fra vinduet. I et vanvittig øyeblikk trodde han at han likevel kom til å gjøre i buksene - en perfekt slutt på en perfekt dag. Så ga magekrampen seg, og han så seg om. En høy mann i tweedjakke sto i den åpen butikkdøren og så på ham med et lite smil. «Ga jeg Dem en støkk?» spurte han. «Jeg beklager.» «Nei,» sa Norris og klarte deretter selv å smile. Hjertet dundret ennå som en svanshammer. «Tja ... litt, kanskje. Jeg så på stangen der og tenkte på gamle dager.» «Den kom nettopp i dag,» sa mannen. «Den er gammel, men den er i forferdelig god stand. Det er en Bazun, vet De. Ikke noe vel­ kjent merke, men høyt verdsatt blant ekte fiskere. Den er -» «- japansk,» sa Norris. «Jeg vet det. Min far hadde en slik i sin tid.» «Hadde han det?» Smilet til mannen ble bredere. Tennene det blottet, var skjeve, men Norris syntes likevel det var et vennlig smil. «Dette er virkelig et sammentreff, ikke sant?» «Det er det jammen,» samtykket Norris. «Jeg heter Leland Gaunt. Det er min butikk.» Han strakte frem hånden. Et øyeblikks avsky feide over Norris da de lange fingrene la seg rundt hånden hans. Men håndtrykket til Gaunt varte bare et øye­ blikk, og da han slapp taket, ble følelsen straks borte. Norris av­ gjorde at det bare var magen, fortsatt urolig etter de dårlige skjelle­ ne han hadde spist til lunsj. Neste gang han var på de kantene, ville han holde seg til kylling som tross alt var husets spesialitet. «Jeg kunne gi Dem den stangen som et ytterst godt kjøp,» sa mr. Gaunt. «Vil De ikke komme inn, betjent Ridgewick? Vi kan snakke om det.» Norris kvapp litt. Han hadde ikke sagt navnet sitt til dette gamle fugleskremslet, det var han sikker på. Han åpnet munnen for å

NOE FOR ENHVER

spørre hvordan Gaunt visste det, så lukket han den igjen. Han had­ de et lite skilt med navnet sitt over tjenestemerket. Det var selvsagt derfor. «Jeg burde egentlig ikke det,» sa han og pekte med tommelen over skulderen bort på patruljebilen. Han hørte fortsatt radioen, selv om den bare ga fra seg elektriske forstyrrelser; han var ikke blitt anropt hele kvelden. «På vakt, vet De. Nå, jeg slutter klokken ni, men til jeg leverer inn bilen, er jeg teknisk sett -» «Dette kommer bare til å ta et par minutter,» sa Gaunt overtalen­ de. Øynene så muntert på Norris. «Når jeg bestemmer meg for å slå av en handel med en mann, betjent Ridgewick, kaster jeg ikke bort tiden. Særskilt når den angjeldende mannen er ute midt på natten for å beskytte butikken min.» Norris tenkte på å fortelle Gaunt at klokken ni neppe kunne sies å være midt på natten, og på et søvnig, lite sted som Castle Rock var det sjelden noen større jobb å beskytte investeringene til lokale forretningsfolk. Så kikket han igjen på Bazun-stangen og snellen, og den gamle lengselen, så forbausende sterk og frisk, skyllet igjen over ham. Han tenkte på å dra ut på sjøen med en slik stang til hel­ gen, dra ut tidlig om morgenen med en boks med makk og en diger termos med nylaget kaffe fra Nan. Det ville nesten være som å være sammen med faren igjen. «Tja ...» «Å, kom igjen,» sa Gaunt overtalende. «Hvis jeg kan drive litt handel etter stengetid, kan De kjøpe litt på kommunens tid. Og, be­ tjent Ridgewick - jeg tror virkelig ikke at noen kommer til å rane banken i kveld, gjør De?» Norris så bort på banken som lyste først i gult og deretter ble svart i takt med det stotrende trafikklyset, og lo. «Det tviler jeg på.» «Nå?» «Okay,» sa Norris. «Men hvis vi ikke kan gjøre handelen i løpet av et par minutter, må jeg virkelig stikke.» Leland Gaunt stønnet og lo på samme tid. «Jeg syntes jeg hører den svake lyden av at lommene mine blir tømt,» sa han. «Kom igjen, betjent Ridgewick - et par minutter skal bli.» «Jeg har virkelig lyst på den stangen,» utbrøt Norris. Det var en dårlig måte å innlede en handel på, og det visste han, men han kun­ ne ikke gjøre for det. «Og det skal De få,» sa mr. Gaunt. «Jeg kommer til å tilby Dem det beste kjøpet i Deres liv, betjent Ridgewick.» Han slapp Norris inn på Noe For Enhver og lukket døren.

133

Kapittel seks

i Wilma Jerzyck kjente ikke ektemannen Pete fullt så godt som hun trodde. Hun gikk til sengs om kvelden den torsdagen med planer om å dra bort til Nettie Cobb med en gang fredag morgen og Ta hånd om tingene. De mange kranglene hennes ebbet av og til rett og slett ut, men ved de anledningene da det kom til en krise, var det Wilma som valgte duellplassen og tok ut våpnene. Den første regelen for den konfrontasjonspregete livsstilen hennes var: Få alltid det siste ordet. Det andre var: Smi alltid mens jernet er varmt. Det å smi mens jernet var varmt, var for henne det samme som å Ta hånd om tingene, og hun aktet å ta hånd om Nettie så fort som mulig. Hun sa til Pete at hun kanskje ville finne ut hvor mange ganger hun kun­ ne vri rundt hodet på den sprø tispa, før det datt av stilken. Hun regnet med å ligge våken det meste av natten og rase, spent som en buestreng; det ville ikke ha vært første gang. I stedet falt hun i søvn mindre enn ti minutter etter at hun hadde lagt seg, og da hun våknet, følte hun seg uthvilt og underlig rolig. Der hun satt ved kjøkkenbordet i morgenkåpen fredag morgen, slo det henne at det kanskje var for tidlig å Ta hånd om tingene for godt. Hun hadde skremt vettet av Nettie i telefonen kvelden før. Uansett hvor rasende Wilma hadde vært, så hadde hun ikke vært så sint at hun ikke opp­ fattet det. Bare en stokkdøv person kunne ha unngått å gjøre det. Hvorfor ikke bare la Frøken Sinnssyk 1991 godgjøre seg litt? La henne ligge våken om natten og lure på hvor Wilmas Vrede ville komme fra? Kjøre forbi noen ganger, kanskje ta et par telefoner til. Mens hun nippet til kaffen (Pete satt på den andre siden av bordet og så engstelig på henne over sportssidene i avisen), slo det henne at hvis Nettie var så sprø som alle sa, så trengte hun kanskje ikke å Ta hånd om tingene i det hele tatt. Dette kunne være en av de sjeldne anledningene da Tingene ordnet seg av seg selv. Hun syntes denne tanken var så oppmuntrende at hun faktisk ga Pete lov til å gi henne et kyss da han tok mappen sin og gjorde seg klar til å gå på jobben. Tanken på at den skremte musen av en ektemann kunne ha gitt

NOE FOR ENHVER

henne et beroligende middel, falt ikke Wilma inn. Ikke desto mindre var det akkurat det Pete Jerzyck hadde gjort, og heller ikke for første gang. Wilma visste at hun hadde underkuet ektemannen, men hun hadde ingen anelse om i hvilken grad. Han levde ikke bare i frykt for henne; han levde i ærefrykt for henne, slik de innfødte i visse tropiske strøk i sin tid angivelig levde i ærefrykt og overtroisk redsel for Det store tordengudfjellet som kanskje ruget i taushet over den solfylte tilværelsen deres i årevis, eller til og med flere generasjoner, før det plutselig eksploderte med en morderisk flom av brennende lava. Slike innfødte, de være seg reelle eller hypotetiske, hadde utvil­ somt sine forsonende ritualer. Disse kan ikke ha hjulpet stort når fjellet våknet og kastet tordenkiler og elver av ild mot landsbyene deres, men de roet avgjort sjelefreden hos alle, mens fjellet var taust. Pete Jerzyck hadde ingen store ritualer han kunne bruke for å tilbe Wilma; det så ut til at mer prosaiske tiltak måtte gjøre nyt­ ten. Tabletter på resept i stedet for alterbrød, for eksempel. Han fikk time hos Ray Van Allen, den eneste familielegen i Cast­ le Rock, og sa til ham at han ville ha noe som kunne dempe angst­ følelsen. Arbeidsbyrden var noe dritt, sa han til Ray, og etter som salgskvoten økte, syntes han det ble mer og mer vanskelig å la pro­ blemer i forbindelse med jobben ligge igjen på kontoret. Til slutt avgjorde han at det var på tide å snakke med legen for å finne ut om han kunne skrive ut noe som dempet noen av de skarpe kantene. Ray Van Allen visste ingenting om stresset i eiendomsbransjen, men han hadde en noenlunde klar oppfatning av hvordan stresset ved å leve sammen med Wilma måtte være. Han hadde en mistanke om at Pete Jerzyck ville ha mye mindre angst hvis han ikke forlot kontoret i det hele tatt, men det hadde han naturligvis ingen rett til å si. Han skrev ut en resept på Xanax, ramset opp de vanlige forsik­ tighetsreglene og ønsket mannen lykke til. Han mente at Pete kun­ ne trenge mye av begge delene på sin vei gjennom livet med den merra på slep. Pete brukte Xanax, men misbrukte den ikke. Han fortalte heller ikke Wilma om det - hun ville ha fått slag hvis hun visste at han brukte tabletter. Han passet på å ha Xanax-resepten i mappen sin som inneholdt papirer Wilma overhodet ikke var interessert i. Han tok fem eller seks piller i måneden, de fleste i tiden før Wilma skulle ha menstruasjon. Så, sist sommer, hadde Wilma kommet i krangel med Henrietta Longman som eide og drev Skjønnhetssøvnen oppe på Castle Hill. Årsaken var en mislykket permanent. Etter den første kjeftingen

135

136

STEPHEN KING

hadde de hatt et sammenstøt i HemphilFs Market dagen etter, så hylte de til hverandre i Main Street en uke senere. Det gikk nesten så langt som til slagsmål. Etterpå gikk Wilma frem og tilbake i huset som en løvinne i bur, svor på at hun skulle ta den tispa, at hun skulle få sendt henne på sykehuset. «Hun kommer til å trenge en Skjønnhetssøvn når jeg er ferdig med henne,» sa Wilma skurrende med sammenbitte tenner. «Det kan du stole på. Jeg drar dit opp i morgen. Jeg skal dra dit opp og Ta hånd om tingene.» Pete innså med stigende forskrekkelse at dette ikke bare var prat; Wilma mente det. Gud visste hvilket vanvidd hun kunne få i stand. Han så for seg hvordan Wilma stakk hodet til Henrietta ned i en be­ holder med etsende gørr som ville gjøre kvinnen skallet resten av livet. Han håpet at temperamentet ville dempe seg litt over natten, men da Wilma sto opp neste morgen, var hun enda sintere. Han ville ikke ha trodd det var mulig, men det var tilsynelatende det. De mørke ringene under øynene var en kunngjøring om at hun hadde tilbrakt en søvnløs natt. «Wilma,» sa han tamt, «jeg synes virkelig ikke det er noen særlig god idé at du drar opp til Skjønnhetssøvnen i dag. Jeg er sikker på at hvis du tenker over det -» «Jeg tenkte over det i natt,» svarte Wilma og rettet det skrem­ mende flate blikket mot ham, «og jeg avgjorde at når jeg er ferdig med henne, kommer hun aldri mer til å svi hårrøttene til noen som helst. Når jeg er ferdig med henne, kommer hun til å trenge Fører­ hund bare for å finne frem til dass. Og kødder du meg med, Pete, kan du og hun kjøpe de fordømte bikkjene deres fra det samme schåferkullet.» Desperat, ikke sikker på om det ville fungere, men ute av stand til å finne en bedre måte å avverge den kommende katastrofen på, hadde Pete Jerzyck tatt glasset fra lommen i mappen og sluppet en Xanax i kaffen til Wilma. Så dro han til kontoret. I en meget reell forstand var det den Første altergangen til Pete Jerzyck. Han tilbrakte dagen i smertelig spenning og kom hjem, vett­ skremt over hva han kunne møte der (Henrietta Longman død og Wilma i fengsel var det han mest så for seg). Han ble glad da han fant Wilma på kjøkkenet, syngende. Pete pustet dypt inn, senket det emosjonelle varmeskjoldet sitt og spurte henne hvordan det hadde gått med Longman-dama. «Hun åpner ikke før midt på dagen, og da var jeg rett og slett ikke så sint lenger,» sa Wilma. «Men jeg dro dit opp for å ta et opp­ gjør med henne i alle fall - jeg hadde tross alt lovet meg selv å gjøre

NOE FOR ENHVER

det. Og hvet du hva, hun tilbød meg et glass sherry og sa hun ville gi meg pengene tilbake!» «Jøss! Flott!» sa Pete, lettet og glad ... og det var slutten på 1’affaire Henrietta. Han ventet i flere dager på at Wilmas sinne skulle blusse opp igjen, men det gjorde ikke det - ble i det minste ikke rettet den veien. Han hadde tenkt å foreslå at Wilma skulle gå til dr. Van Allen og selv få seg en resept på et beroligende middel, men forkastet tanken etter langvarig og nøye vurdering. Wilma ville blåse ham vekk fra jordens overflate - kanskje til og med helt ut i verdensrommet hvis han foreslo at hun skulle TA tabletter, ta tabletter, det var noe for narkomane, og beroligende tabletter var noe for svek­ lingene blant de narkomane. Hun ville møte livet på dets egne be­ tingelser, ellers takk. Og dessuten, konkluderte Pete motstrebende, sannheten var for åpenbar til at han kunne benekte den: Wilma lik­ te å være sint. Wilma med rødglødende raseri, var en tilfreds Wil­ ma, en Wilma fylt av et høyere mål. Og han var glad i henne - slik de innfødte på den hypotetiske tropeøya utvilsomt måtte ha vært glad i Det store tordengudfjellet sitt. Ærefrykten og skrekken økte faktisk kjærligheten; hun var wilma, en kraft i seg selv, og han forsøkte bare å få henne ut av kurs når han var redd for at hun kunne skade seg selv ... noe som gjennom kjærlighetens gåtefulle transsubstansiasjon også kom til å skade ham. Siden den gangen hadde han lurt Xanax i henne ved bare tre an­ ledninger. Den tredje gangen - og langt den mest skremmende til nå - var De skitne lakners natt. Han hadde vært vilt opptatt av å få henne til å drikke en kopp te, og da hun omsider gikk med på å drikke en (etter den korte, men høyst tilfredsstillende samtalen med Sprø Nettie Cobb), laget han den sterk og slapp ikke bare én Xanax ned i den, men to. Han ble voldsomt lettet over hvor langt termosta­ ten hennes hadde sunket neste morgen. Dette var de tingene Wilma Jerzyck, sikker på sin makt over ekte­ mannens sjel, ikke visste om; det var også disse tingene som fikk Wilma fra rett og slett å kjøre inn gjennom døren til Nettie med Yugoen sin og rive av henne håret (eller forsøke å gjøre det) fredag morgen.

2 Ikke for det av Wilma hadde glemt Nettie, eller tilgitt henne, eller var blitt i den minste tvil om hvem som hadde vandalisert senge­ klærne hennes; ingen medisin i verden kunne ha utrettet noe slikt.

137

138 STEPHEN KING Kort tid etter at Pete dro på jobben, satte Wilma seg i bilen sin og rullet langsomt ned gjennom Willow Street (på støtfangeren bak på den vesle, gule Yugoen var det et klistremerke som fortalte ver­ den at HVIS DU IKKE LIKER KJØRINGEN MIN RING 1-800-ET-DRITT).

Hun svingte til høyre, inn i Ford Street, og gikk ned i krabbefart da hun nærmet seg det pene, vesle huset til Nettie Cobb. Hun syntes hun så det rykket litt i et av gardinene, og det var en god begynnelse ... men bare en begynnelse. Hun kjørte rundt kvartalet (passerte huset til familien Rusk i Pond Street uten å ofre det et blikk), forbi sitt eget hus i Willow, og rundt til Ford Street for annen gang. Denne gangen tutet hun med hornet da hun nærmet seg huset til Nettie, og parkerte så foran det med motoren på tomgang. Det rykket igjen i gardinet. Ikke til å ta feil av denne gangen. Dama kikket ut på henne. Wilma så henne for seg bak gardinet, dirrende av skyldfølelse og skrekk, og oppdaget at hun nøt dette bildet enda mer enn hun nøt det hun hadde hatt da hun gikk til sengs - hvor hun vred rundt bollen til den sprø tispa til det snurret rundt som hodet til den vesle jenta i Exorcisten. «Tittei, jeg ser deg,» sa hun hardt da gardinet falt på plass igjen. «Tro ikke at jeg ikke gjør det.» Hun kjørte rundt kvartalet igjen og stanset foran huset til Nettie for annen gang, mens hun tutet i hornet for å varslet offeret om at hun hadde kommet. Denne gangen stanset hun foran huset i nesten fem minutter. Det rykket to ganger i gardinet. Til slutt kjørte hun videre, fornøyd. Den sprø dama kommer til å se etter meg resten av dagen, tenkte hun da hun parkerte i sin egen innkjørsel og kløv ut. Hun kommer til å være redd for å sette foten utenfor døren. Wilma gikk inn, lett til bens og lett om hjertet, og datt ned i sofaen med en katalog. Snart bestilte hun glad tre nye sett med lakner - hvitt, gult og lysegrønt.

3 Raider satt midt på teppet i dagligstuen og så på sin matmor. Til slutt klynket han urolig, som for å minne Nettie om at dette var en arbeidsdag, og at hun allerede var en halv time for sent ute. I dag var den dagen da det var meningen at hun skulle støvsuge ovenpå hos Polly, og telefonmannen skulle komme med de nye telefonene, de med store, brede taster. De skulle angivelig være lettere å bruke for folk som var så hardt angrepet av gikt som Polly. Men hvordan kunne hun gå ut?

NOE FOR ENHVER

Den sprø polske dama var der ute et steds, kjørte rundt i den ves­ le bilen sin. Nettie satt i stolen, hadde lampeskjermen i fanget. Hyn hadde hatt den i fanget helt siden den sprø polske dama kjørte forbi huset hennes den første gangen. Så kom hun tilbake, parkerte og tutet med hornet. Da hun dro, trodde Nettie det kanskje var over, men nei - dama kom tilbake en tredje gang. Nettie var sikker på at den sprø polske dama ville forsøke å komme seg inn. Hun hadde sittet i stolen sin, omfavnet lampeskjermen med den ene armen og Rai­ der med den andre, mens hun lurte på hva hun skulle gjøre når og hvis den sprø polske dama virkelig forsøkte - hvordan hun skulle forsvare seg. Hun visste ikke. Til slutt tok hun nok mot til seg til å ta enda en titt gjennom vin­ duet, og den sprø polske dama var borte. Den første følelsen av let­ telse ble fortrengt av frykt. Hun var redd for at den sprø polske dama patruljerte i gatene, ventet på at hun skulle komme ut; hun var enda mer redd for at den sprø polske dama skulle komme hit etter at hun hadde gått. Da kom hun til å bryte seg inn og få øye på den vakre lampeskjer­ men hennes og slå den i tusen knas mot gulvet. Raider klynket igjen. «Jeg vet,» sa hun med en stemme som nesten var et stønn. «Jeg vet.» Hun måtte gå. Hun hadde et ansvar, og hun visste hva det besto i, og overfor hvem. Polly Chalmers hadde vært snill mot henne. Det var Polly som hadde skrevet den attesten som hadde fått henne ut fra Juniper Hill for godt, og det var Polly som hadde kausjonert for huslånet hennes i banken. Hadde det ikke vært for Polly, ville hun fortsatt ha bodd på hybel på den andre siden av Tin Bridge. Men sett at hun gikk, og den sprø polske dama kom tilbake? Raider kunne ikke beskytte lampeskjermen hennes; han var mo­ dig, men han var bare en liten hund. Den sprø polske dama gjorde ham kanskje noe hvis han forsøkte å hindre henne. Nettie kjente at forstanden, fanget i skruestikken i dette grusomme dilemmaet, be­ gynte å gli unna. Hun stønnet igjen. Og plutselig, heldigvis, fikk hun en idé. Hun reiste seg, fortsatt med lampeskjermen i armene, og gikk gjennom dagligstuen der det var svært mørkt siden rullegardinene var trukket for. Hun gikk ut på kjøkkenet og åpnet døren i den borteste kroken. Det var bygd på et skjul i denne enden av huset. Skyg­ gen av vedstabelen og mange, bortgjemte ting tårnet seg opp i halv­ mørket. I taket hang det en enslig lyspære i en ledning. Det fantes ingen bryter eller snor; man tente den ved å skru den fast i sokkelen. Hun

139

140

STEPHEN KING

strakte seg etter den ... så nølte hun. Hvis den sprø polske dama lurte i bakhagen, kunne hun se at lyset ble tent. Og hvis hun så at lyset ble tent, ville hun vite nøyaktig hvor hun skulle lete etter den fargete lampeskjermen til Nettie, ikke sant? «Å, nei, så lett lurer du ikke meg,» sa hun for seg selv, mens hun famlet seg forbi morens klesskap og den gamle hollender reolen og bort til vedstabelen. «Å, nei, det gjør du ikke, Wilma Jerzyck. Jeg er ikke dum, vet du. Jeg advarer deg om det.» Mens hun holdt lampeskjermen mot magen med venstre hånd, brukte Nettie den høyre til å dra vilnisset av gammelt, skittent edderkoppspinn ned fra det eneste vinduet i skjulet. Så kikket hun ut i hagen, mens blikket vaktsomt og i rykk gikk fra det ene stedet til det andre. Hun ble stående slik i nesten ett minutt. Ingenting rør­ te seg i bakhagen. En gang syntes hun at hun så den sprø polske dama krøp sammen i den innerste, venstre kroken i hagen, men en nærmere gransking overbeviste henne om at det bare var skyggen av eiketreet i hagen til familien Fearon. De nederste grenene på treet hang ut over hagen hennes. De beveget seg litt i vinden, og det var derfor skyggeflekken der borte lignet litt på ei sprø dame (ei sprø polsk dame, for å være nøyaktig) et øyeblikk. Raider klynket bak henne. Hun snudde seg og så at han sto i døren til skjulet, en svart silhuett med hodet på skakke. «Jeg vet,» sa hun. «Jeg vet, gutt - men vi skal lure henne. Hun tror jeg er dum. Nå, jeg kan fortelle henne bedre nytt enn som så.» Hun famlet seg tilbake. Øynene hadde vennet seg til halvmørket, og hun avgjorde at hun likevel ikke trengte å skru inn lyspæren. Hun stilte seg på tå og kjente oppå klesskapet til fingrene kom bort i nøkkelen som låste og åpnet det lange skapet på venstre side. Nøk­ kelen som passet til skuffene hadde vært borte i årevis, men det gjorde ingenting - Nettie hadde den hun trengte. Hun åpnet det lange skapet og plasserte lampeskjermen av farget glass i det, mellom støvkjerringene og muselortene. «Den fortjener å være på et bedre sted, og det vet jeg,» sa hun lavt til Raider. «Men den er trygg, og det er det viktigste.» Hun stakk nøkkelen i låsen igjen, vred den rundt, kjente deretter på skapdøren. Den var låst, hardt, og hun syntes med ett at en svær stein var blitt rullet vekk fra hjertet hennes. Hun kjente nok en gang på skapdøren, nikket avmålt og stakk nøkkelen i lommen på forklekjolen. Når hun kom hjem til Polly, ville hun feste den i en snor og henge den rundt halsen. Det var det første hun ville gjøre. «Sånn!» sa hun til Raider som hadde begynt å logre. Kanskje han merket at krisen var over. «Da er det i orden, storegutt, og jeg må komme meg på jobben! Jeg er sen!»

NOE FOR ENHVER

Idet hun smøg på seg kåpen, begynte telefonen å ringe. Nettie tok to skritt mot den, så stanset hun. Raider utstøtte det ene, strenge bjeffet sitt og så på henne. Vet du ikke hva du skal gjøre når telefonen ringer? spurte øynene hans. Til og med jeg vet det, og jeg er bare en hund. «Jeg vil ikke,» sa Nettie. «Jeg vet hva du gjorde, di sprø tispe. Jeg vet hva du gjorde, jeg vet hva du gjorde, og jeg ... skal... ta deg'.» «Jeg vil ikke ta den. Jeg skal på jobben. Det er hun som er sprø, ikke jeg. Jeg har aldri gjort noe mot henne! Ikke det minste'.» Raider bjeffet samtykkende. Telefonen sluttet å ringe. Nettie slappet litt av ... men hjertet slo fortsatt hardt. «Du får være snill gutt,» sa hun til Raider og klappet ham. «Jeg kommer sent hjem, fordi jeg begynner sent. Men jeg er glad i deg, og hvis du husker på det, kommer du til å være flink bisk i hele dag.» Dette var en trylleformular før jobben, som Raider kjente godt, og han logret. Nettie åpnet ytterdøren og kikket i begge retninger før hun gikk ut. Hun hadde et vondt øyeblikk da hun så noe lyse­ gult, men det var ikke bilen til den sprø polske dama; Pollardgutten hadde latt Fisher-Price trehjulssykkelen stå igjen ute på for­ tauet, det var det hele. Nettie brukte husnøkkelen sin til å låse døren etter seg, så gikk hun rundt til baksiden av huset for å være sikker på at døren til skjulet var låst. Det var den. Hun la i vei mot huset til Polly, med vesken over armen, mens blikket søkte etter bilen til den sprø polske dama (hun forsøkte å bestemme seg for om hun skulle gjemme seg bak en hekk hvis hun fikk øye på den, eller rett og slett holde stand). Hun hadde nesten kommet til enden av kvartalet da det slo henne at hun ikke hadde sjekket ytterdøren så nøye som hun burde. Hun kikket engstelig på klokken og gikk deretter tilbake. Hun kjen­ te på ytterdøren. Den var låst hardt igjen. Nettie sukket av lettelse og bestemte seg for at hun også burde sjekke låsen på døren til skju­ let, bare for å være på den sikre siden. Hånden stivnet idet hun skulle dra i håndtaket på døren til skjulet. Inne i huset ringte telefonen igjen. «Hun er sprø,» stønnet Nettie. «Jeg har ikke gjort noe'.» Døren til skjulet var låst, men hun ble stående til telefonen ble taus. Så satte hun igjen kursen mot jobben, med vesken hengende over armen.

141

142

STEPHEN KING

4 Denne gangen gikk hun nesten to kvartaler før hun igjen fikk en nagende visshet om at hun likevel ikke hadde låst ytterdøren skikke­ lig. Hun visste at hun hadde gjort det, men hun var redd hun ikke hadde det. Hun ble stående ved den blå postkassen på hjørnet av Ford og Deaconess Way, ubesluttsomt. Hun hadde nesten bestemt seg for å gå videre da hun fikk øye på en gul bil som trillet over krysset et kvartal lenger nede. Det var ikke bilen til den sprø polske dama, men hun trodde det kunne være et varsel. Hun gikk fort tilbake til huset sitt og sjekket igjen begge dørene. Låst. Hun var kommet ned til enden av gangstien før det slo henne at hun også burde dobbeltsjekke døren i klesskapet og forvisse seg om at den også var låst. Hun visste at den var det, men hun var redd den ikke var det. Hun låste opp ytterdøren og gikk inn. Raider hoppet opp mot henne, logret voldsomt, og hun klappet ham et øyeblikk - men bare et øyeblikk. Hun måtte stenge ytterdøren fordi den sprø polske dama når som helst kunne komme forbi. Når som helst. Hun smelte den igjen, vred sikkerhetslåsen rundt og gikk ut i skjulet igjen. Skapdøren var selvsagt låst. Hun gikk inn i huset igjen og ble et øyeblikk stående på kjøkkenet. Hun begynte allerede å bli bekymret, begynte å tro at hun hadde gjort en feil, og at skap­ døren virkelig ikke var låst. Kanskje hun ikke hadde trukket hardt nok i håndtaket til å være virkelig absolutt hundre prosent sikker. Kanskje den bare hadde hengt seg opp. Hun gikk tilbake for å sjekke en gang til, og mens hun sjekket det, ringte telefonen. Hun skyndte seg inn i huset igjen med nøkke­ len til skapet knuget i den svette høyrehånden. Hun slo skinneleg­ gen mot en skammel og skrek av smerte. Da hun kom inn i dagligstuen, hadde telefonen igjen sluttet å ringe. «Jeg kan ikke gå på jobben i dag,» mumlet hun. «Jeg må ...» (holde vakt) Det var saken. Hun måtte holde vakt. Hun tok telefonen og slo raskt et nummer før hjernen igjen fikk tid til å gnage på seg selv, slik Raider gnaget på tyggelekene sine av skinn. «Hallo?» sa Polly. «Dette er Du Syr og Syr.» «Hei, Polly. Det er meg.» «Nettie? Er alt i orden?» «Ja, men jeg ringer hjemmefra, Polly. Jeg har vondt i magen.» Nå var det ingen løgn. «Jeg lurte på om jeg kunne få fri i dag. Jeg

NOE FOR ENHVER

vet at jeg skulle støvsuge ovenpå ... og telefonmannen kommer ... men ...» «Det er helt i orden,» sa Polly straks. «Telefonmannen kommer ikke før to, og jeg hadde i alle fall tenkt å slutte tidlig. Hendene mine er fortsatt for vonde til at jeg kan jobbe særlig lenge av gan­ gen. Jeg skal slippe ham inn.» «Hvis du virkelig trenger meg, kunne jeg -» «Nei, ikke egentlig,» forsikret Polly henne varmt, og Nettie kjen­ te at det sved av tårer i øynene. Polly var så snill. «Er det stikkende smerter, Nettie? Skal jeg ringe til dr. Van Allen for deg?» «Nei - bare en slags krampe. Jeg klarer meg fint. Hvis jeg kan komme i ettermiddag, gjør jeg det.» «Sludder,» sa Polly muntert. «Du har ikke bedt om en eneste fri­ dag siden du begynte å jobbe for meg. Kryp bare til sengs og legg deg til å sove igjen. En åpen advarsel: hvis du forsøker å møte opp, sender jeg deg bare hjem.» «TUsen takk, Polly,» sa Nettie. Hun var på nippet til å gråte. «Du er veldig snill mot meg.» «Du fortjener at man er snill mot deg. Jeg må gå, Nettie - kun­ der. Legg deg. Jeg ringer i ettermiddag for å høre hvordan du har det.» «Takk.» «Det er så lite, så. Ha det.» «Ha det,» sa Nettie og la på. Hun gikk straks bort tit vinduet og skjøv gardinet til side. Gaten var tom - foreløpig. Hun gikk ut i skjulet igjen, brukte nøkkelen til å åpne skapet og tok frem lampeskjermen. En følelse av ro og velbehag la seg over henne straks hun hadde den i armene sine. Hun tok den med inn på kjøkkenet, vasket den i varmt såpevann, skyllet den og tørket den forsiktig. Hun dro ut kjøkkenskuffen og tok frem kjøttkniven sin. Hun tok den og lampeskjermen med seg inn i dagligstuen og satte seg i halvmørket. Slik satt hun hele formiddagen, rett opp og ned i sto­ len, med lampeskjermen i fanget og kjøttkniven knuget i høyre hånd. Telefonen ringte to ganger. Nettie tok den ikke.

143

Kapittel syv

i Fredag den ellevte oktober var en merkedag i den nyeste butikken i Castle Rock, særlig ettersom formiddagen gikk over i ettermiddag og folk begynte å heve lønningssjekkene sine. Penger i hånden var en spore til å handle; det samme var også det gode ryktet som ble spredt av dem som hadde vært innom onsdag. Det fantes naturlig­ vis en del mennesker som mente at man ikke kunne stole på vurde­ ringen til folk som hadde vært udannet nok til å besøke en ny bu­ tikk den aller første dagen den var åpen, men de var et mindretall, og den vesle sølvklokken over døren i Noe For Enhver kimet vak­ kert hele dagen. Siden onsdag hadde det kommet flere varer som var blitt pakket opp eller levert. For dem som var interessert i slikt, var det vanskelig å tro at det hadde vært noen leveranse - ingen hadde sett noen laste­ bil - men egentlig betydde det ikke stort, hverken på den ene eller den andre måten. Det var mange flere varer i Noe For Enhver fre­ dag; det var hovedsaken. Dukker, for eksempel. Og vakkert utførte puslespill i tre, noen av dem doble. Det var et enestående sett sjakkbrikker: brikkene var biter av bergkrystall formet til afrikanske dyr av en eller annen pri­ mitiv, men begavet hånd - byksende sjiraffer som springere, nese­ horn med hodet senket til kamp som tårn, sjakaler som bønder, løvekonger, buktende dronningleoparder. Det var et halskjede av svarte perler som tydeligvis var dyrt - hvor dyrt våget ingen helt å spørre om (i det minste ikke den dagen) - men skjønnheten gjorde at det nesten var vondt å se på dem, og flere av de besøkende i Noe For Enhver gikk hjem med en følelse av melankoli og underlig uro, med bildet av dette svarte perlekjedet dansende i mørket rett bak øynene, svart mot svart. Ikke alle av dem var kvinner. Det var et par dansende dukkenarrer. Det var en spilledåse, gam­ mel og rikt utskåret - mr. Gaunt sa han var sikker på at den spilte noe uvanlig når den ble åpnet, men han kunne ikke huske nøyaktig hva, og den var låst. Han gikk ut fra at en kjøper måtte finne en som kunne lage en nøkkel til den; det fantes ennå en del veteraner,

NOE FOR ENHVER

sa han, som forsto seg på slikt. Et par ganger ble han spurt om spilledåsen kunne leveres tilbake hvis kjøperen fikk lokket opp og opp­ daget at melodien ikke falt i hans eller hennes smak. Mr. Gaunt smilte og pekte på et nytt skilt på veggen. Der sto det: JEG HVERKEN REFUNDERER PENGER ELLER BYTTER VARER CAVEAT EMPTOR!

«Hva betyr det?» spurte Lucille Dunham. Lucille vårtet opp hos Nan og hadde stukket innom i kaffepausen sammen med vennin­ nen Rose Ellen Myers. «Det betyr at om du kjøper katta i sekken, får du beholde katta, og han beholder sekken,» sa Rose Ellen. Hun så at mr. Gaunt had­ de hørt henne (og hun kunne ha svoret på at hun hadde sett ham i den andre enden av butikken bare et øyeblikk før), og hun rødmet og ble dyprød. Men mr. Gaunt bare lo. «Det stemmer,» sa han til henne. «Det er nøyaktig hva det betyr.» En gammel, langløpet revolver i et etui med et kort foran der det sto: ned BUNTLINE SPECIAL; en guttedukke med rødt trehår, freg­ ner og et stivnet, vennlig smil (howdy doody prototype, sto det på kortet); esker med skrivepapir, svært pent, men ikke noe ekstra­ ordinært; et utvalg av gamle postkort; skrivesett med penn og blyant; lommetørklær av lin; utstoppete dyr. Det var tilsynelatende en gjenstand for enhver smak og - selv om det ikke fantes en eneste prislapp i hele butikken - til ethvert budsjett. Mr. Gaunt hadde god omsetning den dagen. Mesteparten av tin­ gene han solgte, var fine, men ikke på noen måte enestående. Han foretok imidlertid en del «spesielle» salg, og alle disse salgene skjedde i pausene da det bare var en eneste kunde i butikken. «Når farten blir satt ned, blir jeg rastløs,» sa han med et vennlig smil til Sally Ratcliffe, logopeden til Brian Rusk, «og når jeg blir rastløs, blir jeg av og til vettløs. Ille for selgeren, men skrekkelig fint for kjøperen.» Miss Ratcliffe var et fromt medlem av Den forente baptistkirken til pastor Rose, hadde truffet forloveden Lester Pratt der, og i tillegg til knappen med Nei til Casinokveld, hadde hun en der det sto: JEG er en av de frelste! hva med deg? Splinten merket med FOR­ STENET tre fra DET hellige land fanget straks hennes opp­ merksomhet, og hun protesterte ikke da mr. Gaunt tok den opp av montren og la den i hånden hennes. Hun kjøpte den for sytten dol­ lar og et løfte om å gjøre et harmløst lite pek mot Frank Jewett, rek­ tor på Castle Rock ungdomsskole. Hun forlot butikken fem minut­ ter etter at hun hadde gått inn, så drømmende og åndsfraværende

145

146

STEPHEN KING

ut. Mr. Gaunt hadde tilbudt seg å pakke inn kjøpet for henne, men miss Ratcliffe avslo og sa at hun ville holde rundt det. Når man så på henne da hun gikk ut gjennom døren, ville det være vanskelig å si om føttene hennes rørte ved gulvet, eller svevde rett over det.

2 Sølvklokken kimet. Cora Rusk kom inn, fast bestemt på å kjøpe bildet av Kongen, og ble svært opprørt da mr. Gaunt fortalte henne at det var blitt solgt. Cora ville vite hvem som hadde kjøpt det. «Jeg beklager,» sa mr. Gaunt, «men damen var fra en annen stat. Det var Oklahomaskilter på bilen hennes.» «Nå, det må jeg si,» utbrøt Cora med et sint og ekte fortvilt tone­ fall. Hun hadde ikke skjønt hvor oppsatt hun var på å få det bildet, før mr. Gaunt opplyste henne om at det var borte. Henry Gendron og hans kone Yvette var i butikken på dette tids­ punktet, og mr. Gaunt ba Cora om å vente litt, mens han tok seg av dem. Han trodde han hadde noe annet, sa han til henne, som hun kom til å synes var av like stor, eller kanskje enda større interes­ se. Etter at han hadde solgt en utstoppet, rød teddybjørn til Gendrons - en gave til datteren deres - og hadde fulgt dem ut, spurte han Cora om hun kunne vente et øyeblikk, mens han så etter noe i bak­ rommet. Cora ventet, men uten egentlig interesse eller forventning. En dyp, grå depresjon hadde lagt seg over henne. Hun hadde sett hundrevis av bilder av Kongen, kanskje flere tusen, og hadde selv et halvt dusin, men dette hadde virket ... spesielt, på et vis. Hun hatet kvinnen fra Oklahoma. Så kom mr. Gaunt tilbake med et lite brillehus av øgleskinn. Han åpnet det og viste Cora et par pilotbriller med glass som var tonet i røkfarget mørkegrått. Pusten ble sittende fast i halsen; den høyre hånden gled opp langs den dirrende strupen. «Er det -» begynte hun, og klarte ikke å si noe mer. «Solbrillene til Kongen,» samtykket mr. Gaunt alvorlig. «Ett av seksti par. Men jeg har fått vite at han likte disse best.» Cora kjøpte solbrillene for nitten dollar og femti cent. «Jeg vil også ha noen opplysninger.» Mr. Gaunt så på Cora med et muntert blikk. «La oss kalle det et gebyr, hva?» «Opplysninger?» spurte Cora tvilende. «Hva slags opplys­ ninger?» «Se ut gjennom vinduet, Cora.» Cora gjorde som hun ble bedt om, men hendene forlot ikke et øyeblikk solbrillene. På den andre siden av gaten sto Castle Rock

NOE FOR ENHVER

Avdeling 1 parkert foran The Clip Joint. Alan Pangborn sto på for­ tauet og snakket med Bill Fullerton. «Ser du den fyren?» spurte Gaunt, «Hvem? Bill Ful -» «Nei, din tosk,» sa Gaunt. «Den andre.» «Sheriff Pangborn?» «Akkurat.» «Ja, jeg ser ham.» Cora kjente seg mo og matt. Det virket som om stemmen til Gaunt var langt borte. Hun kunne ikke la være å tenke på kjøpet sitt - de fantastiske solbrillene. Hun ville hjem og prøve dem med en gang ... men naturligvis kunne hun ikke gå før hun fikk lov til å gå, for handelen var ikke avsluttet før mr. Gaunt sa at handelen var avsluttet. «Han ser ut som det man i min bransje kaller en vanskelig kun­ de,» sa mr. Gaunt. «Hva synes du om ham, Cora?» «Han er skarp,» sa Cora. «Han kommer aldri til å bli en sheriff som gamle George Bannermann - det sier mannen min - men han er skarp som en kniv.» «Er han det?» Stemmen til mr. Gaunt hadde igjen fått en gnålete, sliten klang. Øynene var blitt smale spalter, og de forlot ikke Alan Pangborn. «Vel, vil du vite en hemmelighet, Cora? Jeg er ikke sær­ lig glad i skarpe mennesker, og jeg hater vanskelige kunder. Jeg av­ skyr faktisk vanskelige kunder. Jeg stoler ikke på folk som vil snu og vende på ting og leter etter sprekker før de kjøper noe, gjør du?» Cora sa ingenting. Hun bare sto der med solbrillene til Kongen i venstre hånd og stirret tomt ut gjennom vinduet. «Hvis jeg ville ha noen til å holde et øye med den skarpe, gode sheriff Pangborn, Cora, hvem ville da være et godt valg?» «Polly Chalmers,» sa Cora med matt stemme. «Hun er forferde­ lig glad i ham.» Gaunt ristet straks på hodet. Blikket hans forlot ikke sheriffen da Alan gikk bort til patruljebilen sin, kastet et fort blikk over gaten og bort på Noe For Enhver, satte seg inn og kjørte av gårde. «Hol­ der ikke.» «Sheila Brigham?» spurte Cora usikkert. «Hun tar seg av sen­ tralbordet på sheriffkontoret.» «En god idé, men hun holder heller ikke. Nok en vanskelig kun­ de. Det finnes noen i hver eneste by, Cora - trist, men sant.» Cora tenkte over det på den uklare, fjerne måten sin. «Eddie Warburton?» spurte hun til slutt. «Han er oppsynsmann i kommu­ nebygningen.» Ansiktet til Gaunt lyste opp. «Vaktmesteren!» sa han. «Ja! Ut­ merket! Førsteklasses! Virkelig utmerket'.» Han bøyde seg over dis­ ken og plantet et kyss på kinnet til Cora.

147

148

STEPHEN KING

Hun trakk seg unna, gjorde en grimase og gned seg febrilsk på stedet. Det kom en liten brekningslyd fra strupen hennes, men det virket ikke som om Gaunt la merke til det. Ansiktet hans var dekket av et stort, skinnende smil. Cora gikk (mens hun fortsatt gned seg på kinnet med hånden) idet Stephanie Bonsaint og Cyndi Rose Martin fra Ash Street bridgeklubb kom inn. Cora slo nesten Steffie Bonsaint over ende i hast­ verket; hun følte en sterk trang til å komme seg hjem så fort hun kunne. Komme seg hjem og virkelig prøve brillene. Men før hun gjorde det, ville hun vaske seg i fjeset og bli kvitt det avskyelige kys­ set. Hun kjente at det sved i huden som en svak feber. Over døren kimet sølvklokken.

3 Mens Steffie ble stående ved vinduet, oppslukt av det skiftende mønsteret i det gammeldagse kaleidoskopet hun hadde funnet, gikk Cyndi Rose bort til mr. Gaunt og minnet ham om det han had­ de sagt til henne onsdag: at han kanskje kom til å ha en Laliquevase som passet til den hun allerede hadde kjøpt. «Tja,» sa mr. Gaunt og smilte til henne som om han ville spørre henne om hun kunne holde på en hemmelighet, «kanskje jeg har det. Kan du kvitte deg med venninnen din i et par minutter?» Cyndi Rose ba Steffie om å gå i forveien bort til Nan og bestille kaffe til henne; hun kom straks, sa hun. Steffie gikk, men med et forundret uttrykk i ansiktet. Mr. Gaunt gikk ut i bakrommet og kom tilbake med en Laliquevase. Den ikke bare passet til den første; den var helt maken. «Hvor mye?» spurte Cyndi Rose og kjærtegnet den myke buen i vasen med en finger som ikke var helt stø. Hun tenkte med en viss anger på den tilfredsheten hun hadde følt etter handelen hun hadde gjort onsdag. Han hadde bare fått henne på kroken, så det ut til. Nå kom han til å hale henne inn. Denne vasen kom ikke til å være et godt kjøp til enogtredve dollar; denne gangen kom han virkelig til å ta rotta på henne. Men hun ville den skulle skape likevekt med den andre på kaminhyllen i dagligstuen; hun var svært oppsatt på å få den. Hun kunne knapt tro sine egne ører da hun hørte svaret fra Leland Gaunt. «Siden dette er min første uke, kan vi ikke da si det er to til samme pris som en? Vær så god, min kjære - gled deg over den.» Sjokket var så stort at hun nesten mistet vasen på gulvet da han la den i hånden hennes.

NOE FOR ENHVER

«Hva ... jeg syntes De sa ...» «Du hørte riktig,» sa han, og med ett oppdaget hun at hun ikke klarte å ta blikket vekk fra ham. Francie tok feil av dem, tenkte hun fjernt og åndsfraværende. De er slett ikke grønne. De er grå. Mørkegrå. «Men det er en ting til.» «Er det?» «Ja - kjenner du en sheriffbetjent som heter Norris Ridgewick?» Den vesle sølvklokken kimet. Everett Frankel, sykepleieren som jobber for dr. Van Allen, kjøpte pipen Brian Rusk hadde merket seg på forhåndsbesøket sitt i Noe For Enhver, for tolv dollar og et pek han skulle gjøre mot Sally Rat­ cliffe. Stakkars gamle Slopey Dodd, gutten som stammet og som deltok i taleterapien tirsdag ettermiddag sammen med Brian, kjøpte en tekanne av tinn til morens fødselsdag. Den kostet ham enogsytti cent... og et løfte, som han uten videre ga, om å gjøre et morsomt pek mot kjæresten til Sally, Lester Pratt. Mr. Gaunt sa til Slopey at han ville gi ham de få gjenstandene han trengte for å gjennomføre dette peket når tiden var inne, og Slopey sa at det kom til å være h-hhelt f-f-f-fint. June Gavincaux, gift med byens mest velstående melkebonde, kjøpte en cloisonné-vase for syvognitti dollar og et løfte om å gjøre et morsomt pek mot fader Brigham i Vår frue av det roli­ ge vann. Ikke lenge etter at hun hadde gått, avtalte mr. Gaunt at det skulle bli gjort et lignende pek mot pastor Willie. Det var en travel, utbytterik dag, og da Gaunt endelig hengte skiltet med stengt i vinduet og dro ned rullegardinet, var han sliten, men fornøyd. Omsetningen hadde vært flott, og han hadde til og med tatt et skritt i retning av å sikre at han ikke ville bli forstyrret av sheriff Pangborn. Det var bra. Åpningen var bestandig den fineste delen av opplegget hans, men det var bestandig en påkjenning og kunne til tider også være risikabelt. Han kunne selvsagt ha tatt feil av Pang­ born, men mr. Gaunt hadde lært å stole på følelsene sine i slike spørs­ mål, og Pangborn virket som en mann det var lurt å holde seg unna ... i det minste til han var klar til å ta hånd om sheriffen på sine egne betingelser. Mr. Gaunt regnet med at det kom til å bli en ytterst travel uke, og at det kom til å eksplodere mye fyrverkeri før den var omme. Massevis.

4 Klokken var kvart over seks fredag kveld da Alan svingte inn på innkjørselen til Polly og stanset motoren. Hun sto i døren, ventet på ham, og kysset ham varmt. Han så at hun hadde tatt på seg hanskene selv til denne vesle turen ut i kulden, og rynket pannen.

14$

150

STEPHEN KING

«Gi deg nå,» sa hun. «De er litt bedre i kveld. Tok du med kyl­ lingen?» Han holdt frem de hvite posene med fettflekker. «Deres tjener, skjønne dame.» Hun neide litt for ham. «Og Deres.» Hun overtok posene og førte ham inn på kjøkkenet. Han dro en stol ut fra bordet, snudde den og satte seg over skrevs på den med stolryggen foran seg, mens han så på at hun trakk av seg hanskene og plasserte kyllingen på et glassfat. Han hadde kjøpt den hos Cluck-Cluck Tonite. Navnet var landsens avskyelig, men kyllingen var helt fin (ifølge Norris var det en helt annen sak med skjellene). Det eneste problemet med å ta maten med hjem når man bodde over tredve kilometer unna, var avkjølingen ... og det, tenkte han, var det man hadde mikrobølgeovner til. Han mente faktisk at de eneste tre skikkelige oppgavene for en mikrobølgeovn var å varme opp gammel kaffe, lage popcorn og varme opp mat tatt med hjem fra steder som Cluck-Cluck Tonite. «Er de bedre?» spurte han da hun stakk kyllingen inn i ovnen og trykket på de riktige knappene. Det var ingen grunn til å være mer konkret; de visste begge to hva det var de snakket om. «Bare litt,» medga hun, «men jeg er nokså sikker på at de snart kommer til å bli mye bedre. Jeg har begynt å få en varm prikking i håndflatene, og det er slik bedringen vanligvis begynner.» Hun holdt dem i været. Til å begynne med hadde de forvridde, misdannete hendene gjort henne smertelig forlegen, og forlegen­ heten var der ennå, men hun hadde langt på vei akseptert hans in­ teresse som en del av hans kjærlighet. Han syntes fortsatt at hen­ dene hennes så stive og klossete ut, som om hun hadde på seg usynlige hansker - hansker sydd av en primitiv og skjødesløs hanskemaker som hadde trukket dem på og så stiftet dem fast til håndleddene hennes for godt. «Har du tatt noen piller i dag?» «Bare én. I morges.» I virkeligheten hadde hun tatt tre - to om morgenen, én tidlig på ettermiddagen - og smertene var ikke stort bedre enn de hadde vært i går. Hun var redd for at prikkingen hun hadde snakket om, stort sett var noe den lengselsfulle fantasien hennes hadde innbilt henne. Hun likte ikke å lyve for Alan; hun mente at løgner og kjærlighet sjelden går godt sammen, og aldri i lengden. Men hun hadde vært alene i lang tid, og en del av henne ble fortsatt skrekkslagen over den ustanselige omsorgen hans. Hun stolte på ham, men hun var redd for å la ham få vite for mye. Han insisterte stadig mer på Mayo-klinikken, og hun visste at om han virkelig var klar over hvor ille smertene var denne gangen, ville

NOE FOR ENHVER

han insistere enda mer. Hun ville ikke at de fordømte hendene hen­ nes skulle bli den viktigste bestanddelen i deres kjærlighet ... og hun var dessuten redd for hva en konsultasjon på et sted som Mayo ville vise. Hun kunne leve med smertene; hun var ikke sikker på om hun kunne leve uten håp. «Kan du ta potetene ut av ovnen?» spurte hun. «Jeg skal bare rin­ ge til Nettie før vi spiser.» «Hva er det med Nettie?» «Vondt i magen. Hun kom ikke i dag. Jeg vil forsikre meg om at det ikke er mageinfluensa. Rosalie sier det går mye av det, og Nettie er vettskremt for leger.» Og Alan som visste mer om hvordan og hva Polly Chalmers tenk­ te, enn Polly noen sinne ville ha ant, tenkte: Hør på hvem som sier det, elskede, da hun gikk bort til telefonen. Han var purk, og han kunne ikke legge av seg vanen med å iaktta folk når han hadde fri; det kom automatisk. Han forsøkte ikke lenger engang. Hadde han vært litt mer observant i de siste månedene Annie var i live, ville hun og Todd kanskje fortsatt ha levd. Han hadde lagt merke til hanskene da Polly kom ut til døren. Han hadde lagt merke til det faktum at hun dro dem av med ten­ nene i stedet for rett og slett å ta dem av hånd for hånd. Han så på henne da hun fordelte kyllingen på fatet, og la merke til den vesle grimasen som fikk munnen til å bli stram da hun løftet fatet og stakk det inn i mikrobølgeovnen. Dette var dårlige tegn. Han gikk bort til døren mellom kjøkkenet og dagligstuen, ville se hvor selv­ sikkert eller prøvende hun brukte telefonen. Det var en av de vik­ tigste måtene han hadde til å måle smertene hennes. Og her kunne han endelig notere seg et godt tegn - eller noe han trodde var det. Hun tastet fort og selvsikkert nummeret til Nettie, og fordi hun var i den andre enden av rommet, kunne han ikke se at denne telefo­ nen - og alle de andre - tidligere samme dag var blitt byttet ut med en modell med store taster. Han gikk ut på kjøkkenet igjen, mens han spisset det ene øret i retning av stuen. «Hallo, Nettie? ... Jeg holdt på å gi opp. Vekket jeg deg? ... Ja ... Mmm ... Nå, hvordan står det til? ... Å, fint. Jeg har tenkt på deg ... Nei, alt er i orden med middagen. Alan tok med grillet kyl­ ling fra det der Cluck-Cluck-stedet i Oxford ... Ja, det var det, ikke sant?» Alan fant frem en tallerken fra et av skapene over kjøkkenbenken og tenkte: Hun lyver om hendene sine. Det spiller ingen rolle hvor flink hun er med telefonen - de er like ille som de har vært det siste året, og kanskje verre. Tanken på at hun hadde løyet for ham, gjorde ham ikke spesielt nedslått; hans syn på å omgå sannheten en smule var en god del

151

152 STEPHEN KING

mer overbærende enn Pollys. Ta barnet, for eksempel. Hun hadde fått det i begynnelsen av 1971, vel syv måneder etter at hun forlot Castle Rock med en Greyhoundbuss. Hun hadde fortalt Alan at barnet - en gutt hun hadde kalt Kelton - døde i Denver, tre måneder gammel. Krybbedød - en ung mors verste mareritt. Det var en helt plausibel historie, og Alan tvilte overhodet ikke på at Kelton Chal­ mers faktisk var død. Det var bare ett problem med Pollys versjon: den var ikke sann. Alan var purk, og han kjente igjen en løgn når han hørte en. (unntatt når det gjelder Annie) Jada, tenkte han. Unntatt når det gjelder Annie. Dette unntaket er ført til protokolls. Hva hadde fortalt ham at Polly løy? Den kjappe blunkingen med øyelokkene i det altfor åpne, altfor direkte blikket? Måten hun hele tiden løftet den venstre hånden for å dra i venstre øreflipp? Bena hun hele tiden la i kors, dette signalet i en barnelek som betydde jeg skrøner? Alle disse tingene, og ingen av dem. Det var mest et summeapparat som var blitt utløst inni ham, slik en summer blir utløst i en metalldetektor på en flyplass når en kar med en stålplate i skallen går igjennom den. Løgnen gjorde ham hverken sint eller bekymret. Det fantes men­ nesker som løy for vinnings skyld, folk som løy av smerte, folk som løy fordi det å si sannheten rett og slett var et helt fremmed begrep for dem ... og det fantes mennesker som løy fordi de ventet på at tiden skulle bli moden til å si sannheten. Han mente at løgnen til Polly om Kelton var av det siste slaget, og han nøyde seg med å ven­ te. Med tiden ville hun bestemme seg for å vise ham hemmelighe­ tene sine. Det hastet ikke. Hastet ikke-, selve tanken virket som en luksus. Stemmen hennes - klangfull og rolig og på et vis akkurat riktig der den svevde ut fra dagligstuen - virket også som en luksus. Han hadde ennå ikke kommet seg over skyldfølelsen ved bare å være her og vite hvor alt serviset og kjøkkenredskapene ble oppbevart, vite i hvilken skuff hun hadde strømpebuksene sine på soveværelset, eller nøyaktig hvor brunfargen etter sommeren tok slutt, men ingenting av dette betydde noe når han hørte stemmen hennes. Det var egentlig bare én kjensgjerning som var viktig her, én enkel kjensgjerning som hadde styringen over alt annet: lyden av stem­ men hennes var i ferd med å bli lyden av et hjem. «Jeg kunne stikke innom senere hvis du vil, Nettie ... Er du? ... Tja, hvile er antagelig det beste ... I morgen?» Polly lo. Det var en løssluppen, behagelig lyd som alltid ga Alan en følelse av at verden på et eller annet vis var blitt fornyet. Han

NOE FOR ENHVER

mente han kunne vente i lang tid på at hemmelighetene hen­ nes skulle åpenbare seg, hvis hun bare ville le på denne måten av og til. «Jøje meg, nei! I morgen er det lørdag\ Jeg har bare tenkt å slap­ pe av og være syndig!» Alan smilte. Han dro ut skuffen under komfyren, fant et par grytelapper og åpnet den vanlige ovnen. En potet, to poteter, tre pote­ ter, fire. Hvordan i Herrens navn skulle de to spise fire, digre, bakte poteter? Men selvsagt hadde han visst at det kom til å være for mange, det var nemlig slik Polly laget mat. Det var sikkert nok en hemmelighet bak disse fire, store potetene, og en dag når han kjente alle svarene - eller mesteparten, eller bare noen av dem - ville følel­ sen av skyld og fremmedhet kanskje gi seg. Han tok ut potetene. Mikrobølgeovnen pep et øyeblikk senere. «Jeg må gå, Nettie -» «Det er okay!» brølte Alan. «Jeg har dette under kontroll! Jeg er politimann, frue!» «- men ring meg hvis det er noe du trenger. Sikker på at du er okay nå? ... Og du ville ha sagt det til meg om du ikke var det, Net­ tie, ikke sant? ... Okay ... Hva? ... Nei, jeg bare spurte ... Du med ... God natt, Nettie.» Da hun kom ut, hadde han satt kyllingen på bordet og var tra­ velt opptatt med å skrape en av potetene ut på tallerkenen hen­ nes. «Alan, så søtt av deg! Du trengte ikke å gjøre det!» «Alt sammen en del av servicen, skjønne dame.» En av tingene han også skjønte, var at når hendene til Polly var ille, så ble livet en rekke små, pinefulle kamper for henne; vanlige begivenheter i det vanlige livet ble forvandlet til en rekke utmattende hindringer som måtte overvinnes, og straffen for et nederlag var både pinlig og smertefull. Fylle oppvaskmaskinen. Legge ved i kaminen. Bruke kniv og gaffel for å få en varm potet ut av folien. «Sett deg,» sa han. «La oss klukke.» Hun brast i latter og ga ham så en klem. Hun klemte rundt ryg­ gen hans med underarmene i stedet for hendene, bemerket den ustoppelige observatøren inni ham. Men en mindre objektiv del av ham la merke til hvordan den slanke kroppen hennes presset seg mot hans, og den deilige duften av shampooen hun brukte. «Du er den snilleste mann i verden,» sa hun stille. Han kysset henne, først forsiktig, så hardere. Hendene hans gled ned fra korsryggen hennes til buen i seteballene. Stoffet i de gamle dongeribuksene hennes var slett og mykt som pusseskinn under hendene hans. «Dekk, storegutt,» sa hun til slutt. «Mat nå, kos senere.»

15

154

STEPHEN KING

«Er det en innbydelse?» Hvis hendene hennes virkelig ikke var bedre, tenkte han, kom hun til å vike unna. Men hun sa: «Gullkantet,» og Alan satte seg fornøyd. Foreløpig.

5 «Kommer Al hjem i helgen?» spurte Polly da de ryddet av bordet. Den gjenlevende sønnen til Alan gikk på Milton akademi sør for Boston. «Næ,» sa Alan og skrapte tallerknene. Polly sa, litt for henslengt: «Jeg trodde bare at siden det ikke er noen undervisning på mandag på grunn av Columbusdagen -» «Han drar ned til Dorf på Cape Rod,» sa Alan. «Dorf er Carl Dorfman, romkameraten hans. Al ringte sist tirsdag og spurte om han kunne dra ned dit i tredagersferien. Jeg sa okay, greit.» Hun tok ham på armen, og han snudde seg for å se på henne. «Hvor mye av dette er min skyld, Alan?» «Hvor mye av hva er din skyld?» spurte han, oppriktig over­ rasket. «Du vet hva jeg snakker om; du er en god far, og du er ikke dum. Hvor mange ganger har Al vært hjemme siden skolen begynte? Med ett forsto Alan hvor hun ville hen, og han smilte til henne, lettet. «Bare én gang,» sa han, «og det var fordi han måtte snakke med Jimmy Catlin, den gamle data-snoken og kompisen hans fra ungdomsskolen. Noen av de fineste programmene hans gikk ikke på den nye Commodore 64 jeg kjøpte til fødselsdagen hans.» «Skjønner du? Det er poenget mitt. Han mener jeg forsøker å overta plassen til moren hans altfor tidlig, og -» «Å, Herregud,» sa Alan. «Hvor lenge har du ruget på den tan­ ken at Al betrakter deg som Den onde stemoren?» Hun rynket øyenbrynene. «Jeg håper du unnskylder meg når jeg ikke synes den tanken er så pussig som du tilsynelatende gjør.» Han tok henne forsiktig rundt overarmene og kysset henne i munnviken. «Jeg synes slett ikke det er pussig. Det er tider - jeg tenkte nettopp på det - da jeg synes det er litt rart å være sammen med deg. Det virker litt for tidlig. Det er ikke det, men til tider vir­ ker det slik. Skjønner du hva jeg mener?» Hun nikket. Rynken ble glattet litt ut, men forsvant ikke. «Selv­ sagt gjør jeg det. Folk i filmer og TV-serier må bestandig bruke litt mer tid på dramatisk lengsel, ikke sant?» «Der satte du fingeren på det. På film er det en masse lengsel og fordømt lite sorg. Fordi sorgen er for virkelig. Sorgen er ...» Han

NOE FOR ENHVER

slapp armene hennes, tok langsomt en tallerken og begynte å tørke den. «Sorgen er brutal.» «Ja.» «Så av og til har jeg litt skyldfølelse, ja.» Han moret seg surt over forsvarstonen han kjente lurte i stemmen. «Dels fordi det virker for tidlig, selv om det ikke er det, og dels fordi det virker som om jeg slapp for lett unna, selv om jeg ikke gjorde det. Tanken om at jeg plikter å sørge mer, er fortsatt der en del av tiden, jeg kan ikke be­ nekte det, men til min ros må det sies at jeg vet det er sprøtt... fordi en del av meg - en stor del, faktisk - fortsatt sørger.» «Du må være et menneske,» sa hun lavt. «Noe så nifst eksotisk og opphissende perverst.» «Joa, jeg går ut fra det. Når det gjelder Al, så mestrer han det på sin egen måte. Dessuten på en god måte - god nok til at jeg er stolt av ham. Han savner fortsatt sin mor, men hvis han fortsatt sørger - og jeg mener jeg ikke er helt sikker på om han gjør det så er det Tod han sørger over. Men din tro på at han holder seg unna fordi han ikke aksepterer deg ... eller oss ... det er helt uten hold.» «Det er jeg glad for. Du vet ikke hvor lettet du har gjort meg. Men likevel virker det ...» «Ikke helt riktig, på et vis?» Hun nikket. «Jeg skjønner hva du mener. Men måten ungene oppfører seg på, selv når det er åtteognitti komma seks prosent normalt, virker aldri helt riktig på de voksne. Av og til glemmer vi hvor fort sårene deres gror, og vi glemmer nesten bestandig hvor fort de forandrer seg. Al holder på å rive seg løs. Fra meg, fra gamle kompiser som Jimmy Catlin, fra selve Castle Rock. River seg løs, det er det hele. Lik en rakett når det tredje trinnet sparker i vei. Ungdom gjør be­ standig det, og jeg tror det alltid er en slags trist overraskelse for foreldrene deres.» «Men det virker som om det skjer tidlig,» sa Polly stille. «Det virker som om det er tidlig å rive seg løs sytten år gammel.» «Det er tidlig,» sa Alan. Han snakket med et tonefall som ikke var sint, akkurat. «Han mistet moren og broren sin i en tåpelig ulykke. Livet hans ble sprengt i filler, livet mitt ble sprengt i filler, og vi gikk sammen slik jeg antar fedre og sønner nesten alltid gjør i slike situasjoner, for å se om vi kunne sette sammen mesteparten av bitene igjen. Vi klarte oss ganske fint, tror jeg, men jeg måtte være blind for ikke å se at tingene har forandret seg. Livet mitt er her, Polly, i Castle Rock. Hans er ikke det, ikke lenger. Jeg trodde det kanskje igjen kom til å bli det, men det uttrykket han fikk i øynene da jeg foreslo at han kanskje skulle begynne på Castle Rock videregående i høst, det fikk meg fort til å skjønne det. Han liker

155

156

STEPHEN KING

ikke å komme tilbake hit, det er nemlig for mange minner her. Jeg tror det kan endre seg ... med tiden ... og foreløpig har jeg ikke tenkt å presse ham. Men det har ingenting med deg og meg å gjøre. Okay?» «Okay. Alan?» «Hmmm?» «Du savner ham, ikke sant?» «Joda,» samtykket Alan enkelt. «Hver dag.» Han ble forferdet over å oppdage at han plutselig var på nippet til å gråte. Han snud­ de seg og åpnet et tilfeldig skap, forsøkte å beherske seg. Den enk­ leste måten å gjøre det på, var å få denne samtalen inn på et annet spor, og det fort. «Hvordan står det til med Nettie?» spurte han og var lettet over å høre at stemmen hans virket normal. «Hun sier hun er bedre i kveld, men hun brukte forferdelig lang tid på å ta telefonen - jeg så for meg at hun lå på gulvet, bevisstløs.» «Antagelig sov hun.» «Hun sa hun ikke gjorde det, og hun hørtes ikke slik ut. Du vet hvordan folk høres ut når de blir vekket av telefonen?» Han nikket. Det var nok en politigreie. Han hadde både tatt og mottatt en mengde telefoner som vekket folk. «Hun sa at hun holdt på å gå igjennom en del av de gamle tin­ gene til moren i skjulet, men -» «Hvis hun har mageinfluensa, ringte du antagelig mens hun satt på tronen, og det ville hun ikke innrømme,» sa Alan tørt. Hun tenkte på det, så brast hun i latter. «Jeg skal banne på at det var slik. Det ligner henne akkurat.» «Joda,» sa han. Alan kikket ned i vasken og dro ut proppen. «Skatten min, vi er ferdig med oppvasken.» «Takk, Alan.» Hun ga ham et fort kyss på kinnet. «Å, se hva jeg fant,» sa Alan. Han strakte hånden bak øret hen­ nes og dro frem en mynt på femti cent. «Gjemmer du dem bestan­ dig der, skjønne dame?» «Hvordan får du til det?» spurte hun og så virkelig fascinert på halvdollaren. «Får til hva?» spurte han. Det virket som om mynten svevde over knokene på høyre hånd som beveget seg svakt frem og tilbake. Han holdt rundt mynten med langfingeren og ringfingeren og snudde hånden. Da han igjen snudde den tilbake, var mynten borte. «Synes du jeg burde stikke av og begynne på sirkus?» spurte han henne. Hun smilte. «Nei - bli her hos meg. Alan, synes du jeg er tåpelig som er så bekymret for Nettie?» «Næ,» sa Alan. Han stakk venstre hånd - som han hadde flyttet mynten over i - i bukselommen, dro den tom opp og grep tak i et kjøkkenhåndkle. «Du fikk henne ut av galehuset, du ga henne en

NOE FOR ENHVER

jobb, og du hjalp henne med å kjøpe seg et hus. Du føler deg an­ svarlig for henne, og jeg tror du til en viss grad er det. Hvis du ikke var bekymret for henne, tror jeg at jeg ville være bekymret for deg.» Hun tok det siste glasset fra oppvaskstativet. Alan så den plutse­ lige nedslåttheten i ansiktet hennes og visste at hun ikke kom til å klare å holde fast på det, selv om glasset allerede nesten var tørt. Han beveget seg fort, bøyde seg i knærne og strakte frem hånden. Bevegelsen var så elegant utført at Polly syntes det nesten så ut som et dansetrinn. Glasset falt og datt pent ned i hånden hans som med håndflaten opp svevde mindre enn trekvart meter over gulvet. Smertene som hadde naget henne hele natten - og sammen med den frykten at Alan skulle skjønne hvor ille det virkelig var - ble plutselig begravd under en bølge av begjær så sterk og uventet at det ikke bare ga henne en støkk; det skremte henne. Og begjær var et litt for kokett uttrykk, var det ikke? Det hun følte var noe enk­ lere, en følelse som var farget av noe helt grunnleggende. Det var attrå. «Du beveger deg som ei fordømt katte,» sa hun da han rettet seg opp. Stemmen var tykk, litt sløret. Hun så hele tiden for seg den elegante måten han bøyde bena, spillet i de lange lårmusklene. Den myke buen i den ene leggen. «Hvordan kan en mann så svær som deg, bevege seg så fort?» «Jeg vet ikke,» sa han og så forbløffet og forundret på henne. «Hva er i veien, Polly? Du ser rar ut. Kjenner du deg dårlig?» «Det kjennes,» sa hun, «som om det kommer til å gå for meg i trusa.» Da slo det også ham. Uten videre. Det var ikke noe galt i det, ikke noe rett. Det bare var. «La oss se om du gjør det,» sa han og beveget seg forover med den samme elegansen, den samme nifse farten man aldri ville ha hatt mistanke om når man så ham rusle ned Main Street. «La oss se på det.» Han satte glasset på benken med venstre hånd og smatt den høyre inn mellom bena hennes før hun fikk sukk for seg. «Alan, hva er det du gjø-» Og så da tommelen hans vennlig pres­ set mot klitoris, ble gjør forvandlet til gjør-ddd.', og han løftet henne med lett, forbløffende styrke. Hun la armene rundt halsen på ham, passet selv i dette hete øye­ blikket på å holde rundt ham med underarmene; mens hendene stakk ut bak ham som en bunt med kvister, men plutselig var det den eneste delen av henne som var stiv. Det virket som om resten av henne var i ferd med å smelte. «Alan, sett meg ned\~» «Jeg tror ikke det,» sa han og løftet henne enda høyere. Han lot den ledige hånden gli mellom skulderbladene hennes da hun holdt

157

158

STEPHEN KING

på å skli, og presset henne forover. Og med ett gynget hun frem og tilbake på hånden mellom bena som en jentunge på en gyngehest, og han hjalp henne med å gynge, og det kjentes som om hun satt på en vidunderlig huske med føttene i vinden og håret mot stjernene. «Alan -» «Hold deg fast, skjønne dame,» sa han, og han lo, som om hun ikke veide mer enn en sekk med dun. Hun lente seg tilbake, nesten uten å ense den støttende hånden hans i den stigende opphisselsen, visste bare at han ikke ville la henne falle, og så førte han henne igjen forover, og den ene hånden strøk henne over ryggen, og tom­ melen på den andre hånden gjorde saker og ting der nede, ting hun aldri så mye som hadde tenkt på, og så duvet hun igjen bakover og ropte omtåket av glede navnet hans. Orgasmen kom som en deilig, eksploderende kule, suste ut i beg­ ge retninger fra midten av kroppen. Bena svingte frem og tilbake femten centimeter over kjøkkengulvet (den ene mokasinen datt av og seilte helt inn i dagligstuen), hodet datt bakover slik at det mørke håret fosset over underarmen hans i små, kilende strømmer, og på høydepunktet av nytelsen hennes kysset han den vakre, hvite buen i halsen hennes. Han satte henne ned ... strakte seg deretter fort for å støtte henne da knærne hennes ga etter. «Å, Herregud,» sa hun og begynte å le skjelvende. «Å, Herre­ gud, Alan, jeg skal aldri mer vaske disse dongeribuksene.» Han syntes det var komisk, og han brølte av latter. Han datt sam­ men på en av kjøkkenstolene med bena strukket rett ut foran seg og hylte, mens han holdt seg for magen. Hun tok et skritt mot ham. Han grep tak i henne, dro henne ned på fanget et øyeblikk og der­ etter reiste han seg med henne i armene. Hun kjente at den øre bølgen av følelser og lyst igjen feide over henne, men klarere nå, mer målrettet. Nå, tenkte hun. Nå er det be­ gjær. Jeg begjærer denne mannen slik. «Bær meg ovenpå,» sa hun. «Klarer du ikke det, så bær meg bort til sofaen. Og klarer du ikke å bære meg bort til sofaen, så ta meg rett her på kjøkkengulvet.» «Jeg tror jeg i det minste klarer å bære deg så langt som til dag­ ligstuen,» sa han. «Hvordan er det med hendene, skjønne dame?» «Hvilke hender?» spurte hun drømmende og lukket øynene. Hun konsentrerte seg om den rene gleden i dette øyeblikket, beveget seg gjennom rom og tid i armene hans, og beveget seg i mørke og omgitt av hans styrke. Hun presset ansiktet mot brystet hans, og da han la henne på sofaen, trakk hun ham ned til seg ... og denne gan­ gen brukte hun hendene.

NOE FOR ENHVER

6 De lå på sofaen i nesten en time, var så i dusjen hun visste ikke hvor lenge - helt til det ble slutt på det varme vannet og de i alle fall ble jaget ut. Så tok hun ham med til sengen hvor hun ble liggende for utmattet og tilfredsstilt til å gjøre noe annet enn å krype sammen mot ham. Hun hadde regnet med å elske med ham i kveld, men mer for å dempe bekymringen hos ham enn utfra noe egentlig begjær for hennes del. Hun hadde avgjort ikke ventet en slik rekke av eksplo­ sjoner som det hadde resultert i... men hun var glad. Hun kunne kjenne smerten i hendene igjen begynte å melde seg, men i kveld kom hun ikke til å trenge en Percodan for å få sove. «Du er en fantastisk elsker, Alan.» . «Det er du med.» «Det er enstemmig,» sa hun og la hodet mot brystet hans. Hun kunne høre hvordan hjertet hans rolig lunket av gårde der inne, som for å si med en gjesp at alt dette er bare en vanlig kveldsjobb for meg og sjefen. Nok en gang - og ikke uten et svakt ekko av den første, ville lidenskapen - tenkte hun på hvor rask han var, så sterk ... men mest på hvor rask han var. Hun hadde kjent ham helt siden Annie begynte å jobbe for henne, hadde vært kjæresten hans i de siste fem månedene, og før i kveld hadde hun ikke visst hvor raskt han kunne bevege seg. Det hadde vært som om han med hele krop­ pen hadde utført alle kunstene med myntene, kortene og skyggedyrene som nesten hvert eneste barn i byen kjente til og tryglet om når de fikk øye på ham. Det var nifst ... men det var også vid­ underlig. Hun kjente at hun holdt på å sovne nå. Hun burde spørre ham om han hadde tenkt å ligge over, og be ham sette bilen sin i garasjen hvis han ville det - Castle Rock var en småby der mange sladret men det virket som for mye bry. Alan kom til å ta seg av det. Alan, hadde hun begynt å tro, gjorde alltid det. «Noen nye raserianfall fra Buster eller pastor Willie?» spurte hun søvnig. Alan smilte. «Rolig på begge frontene, i det minste foreløpig. Jeg setter mest pris på mr. Keeton og pastor Rose når jeg ser minst til dem, og ut fra den målestokken var denne dagen flott.» «Det var bra,» mumlet hun. «Joa, men jeg vet om noe som er enda bedre.» «Hva da?» «Norris er tilbake i godt humør. Han kjøpte en fiskestang og snelle hos din venn mr. Gaunt, og det eneste han snakker om er at han skal på fisketur denne helgen. Jeg tror han kommer til å fryse

15

160 STEPHEN KING rompa av seg - den vesle rompa han har - men hvis Norris er for­ nøyd, er jeg fornøyd. Jeg var lei meg som bare det da Keeton ødela dagen for ham i går. Folk gjør narr av Norris fordi han er tynn og litt svimete, men i løpet av de siste tre årene har han utviklet seg til en temmelig god småbybetjent. Og han er like nærtagende som alle andre. Det er ikke hans skyld at han ser ut som halvbroren til Don Knott.» «Mmmmm ...» Svevde. Svevde inn i et herlig mørke der det ikke fantes smerter. Polly slapp taket, og da søvnen overveldet henne, hadde hun et lite og katteaktig tilfreds uttrykk i ansiktet.

7 Det tok lenger tid for Alan å sovne. Den indre stemmen hadde kommet tilbake, men det falske, ska­ defro tonefallet var borte. Nå hørtes den spørrende ut, klagende, nesten fortapt. Hvor er vi, Alan? spurte den. Er ikke dette feil værelse? Feil seng? Feil kvinne? Jeg begriper visst ingenting lenger. Alan oppdaget at han med ett syntes synd på denne stemmen. Det var ikke selvmedlidenhet, for stemmen hadde aldri før virket så ulik hans egen som nå. Det slo ham at stemmen hadde like liten lyst som han - resten av ham, den Alan som levde i nåtiden, og den Alan som planla fremtiden - hadde lyst til å høre den. Det var plik­ tens stemme, sorgens stemme. Og det var skyldfølelsens stemme. For litt over to år siden hadde Annie Pangborn begynt å få hodesmerter. De var ikke ille, det sa hun i alle fall; hun var like uvillig til å snakke om det som Polly når det gjaldt gikten. Så, en morgen da han barberte seg - helt i begynnelsen av 1990 måtte det ha vært - la Alan merke til at lokket var av på økonomiglasset med Anacin 3 som sto ved siden av vasken. Han begynte å skru på glasset... så stanset han. I slutten av uken før hadde han tatt et par aspirin fra det glasset som inneholdt tohundreogfemogtyve kapsler. Da hadde det nesten vært fullt. Nå var det nesten tomt. Han hadde tørket res­ ten av barberskummet vekk fra fjeset og dro ned til Du Syr og Syr der Annie hadde jobbet siden Polly åpnet. Han tok sin kone med ut for å drikke kaffe ... og stille henne noen spørsmål. Han spurte henne om aspirinen. Han husket at han hade vært litt redd, {bare litt, samtykket den indre stemmen sørgmodig) men bare litt, for ingen tar hundreognitti aspirinkapsler i løpet av en eneste uke; ingen. Annie sa til ham at han var tåpelig. Hun had­ de tørket benken ved siden av vasken og veltet glasset. Lokket had­ de ikke vært skikkelig på, og mesteparten av kapslene hadde falt

NOE FOR ENHVER

ned i vasken. De begynte å gå i oppløsning, og hun hadde kastet dem. Sa hun. Men han var purk, og selv når han hadde fri, klarte han ikke å legge av seg vanen med å iaktta ting, som fulgte med jobben. Han klarte ikke å slå av løgndetektoren. Når man holdt øye med folk når de svarte på spørsmålene man stilte, virkelig holdt øye med dem, visste man nesten bestandig når de løy. Alan hadde i sin tid avhørt en mann som ga signal om hver eneste løgn han kom med ved å plukke seg på hjørnetannen i overkjeven med tommelfingerneglen. Munnen utformet løgnene; kroppen var tilsynelatende dømt til å si sannheten. Derfor strakte han hånden over bordet i båsen hos Nan der de satt, grep hånden til Annie og ba henne om å si sannheten. Og da hun etter et øyeblikks nøling fortalte ham at jo, hodesmertene var blitt verre, og jo, hun hadde tatt en god del aspirin, men nei, hun hadde ikke tatt alle kapslene som manglet, glasset hadde virke­ lig falt ned i vasken, da trodde han henne. Han hadde falt for det eldste knepet i boka, det svindlere kalte søkke-og-snøre: hvis man kommer med en løgn og blir avslørt, så rygg unna og fortell halve sannheten. Hadde han sett nærmere på henne, ville han ha skjønt at Annie fortsatt ikke hadde fortalt ham alt. Han ville ha tvunget henne til å innrømme noe han nærmest syntes var utenkelig, men som han nå mente var sannheten: hodesmertene var så ille at hun tok minste tyve aspirin om dagen. Og hadde hun innrømmet det, ville han før uken var omme ha tatt henne med til en nevrolog i Portland eller Boston. Men hun var hans kone, og på den tiden var han mindre observant når han hadde fri. Han hadde nøyd seg med å bestille time for henne hos Ray Van Allen, og hun hadde møtt opp. Ray hadde ikke funnet noe, og Alan hadde aldri bebreidet ham for det. Ray hadde tatt de vanlige reflekstestene, hadde sett inn i øynene hennes med det gode gamle øyespeilet sitt, hadde testet synet hennes for å undersøke om hun så dobbelt, og hadde sendt henne til regionssykehuset i Oxford for å få tatt et røntgenbilde. Han hadde imidlertid ikke bestilt en CATundersøkelse, og da Annie sa at hodesmertene var borte, trodde Ray henne. Alan hadde en mistanke om at han kanskje hadde gjort rett i å tro på henne. Han visste at leger er nesten like vaktsomme overfor løgnens kroppsspråk som politifolk. Pasienter er nesten like tilbøyelige til å lyve som mistenkte, og med samme motiv: rett og slett frykt. Og da Ray undersøkte Annie, hadde han ikke hatt fri. I tiden mellom Alans oppdagelse og da Annie gikk til dr. Van Allen, hadde kanskje hodesmertene gitt seg. Antagelig hadde de gitt seg. Senere, i en lang samtale over flere glass konjakk hjemme hos legen på Castle Utsikt, fortalte Ray til Alan at symptomene

161

162 STEPHEN KING ofte kom og gikk i de tilfellene der svulsten satt høyt oppe i hjerne­ stammen. «Det følger ofte med anfall ved en svulst på hjernestam­ men,» sa han til Alan. «Hvis hun hadde fått et anfall, da kanskje ...» Og han trakk på skuldrene. Ja. Kanskje. Og kanskje en mann ved navn Thad Beaumont var medvirkende til at hans kone og sønn døde, uten at det ble reist tiltale, men innerst inne kunne Alan heller ikke bebreide Thad. Ikke alt som skjer i småbyer, er kjent for innbyggerne, uansett hvor skarpe ører de har, eller hvor energisk de lar munnen løpe. I Castle Rock kjente man til Frank Dodd, politimannen som var blitt sprø og drepte de der damene i sheriff Bannermans tid, og de kjente til Cujo, sanktbernardshunden som var blitt rabiat ute ved byvei nr. 3, og de visste om feriehuset ved sjøen som var eid av Thad Beau­ mont, forfatter og lokal Størrelse, og som ble brent ned til grunnen sommeren 1989, men de kjente ikke til omstendighetene ved bran­ nen, eller at Beaumont var blitt hjemsøkt av en mann som slett ikke var noen mann, men et vesen det kanskje ikke fantes noe navn på. Alan Pangborn kjente imidlertid til alle disse tingene, og de hjem­ søkte ham fortsatt fra tid til annen når han sov. Alt dette var over da Alan ble helt på det rene med hodesmertene til Annie ... bort­ sett fra at det i virkeligheten ikke var over. På grunn av de berusete telefonene fra Thad var Alan mot sin vilje blitt vitne til at Thads ekteskap brøt sammen, og at mannens mentale helse gikk stadig mer i oppløsning. Og så var det også spørsmål om hans egen men­ tale helse. På et eller annet legekontor hadde Alan lest en artikkel om svarte hull - store tomrom i verdensrommet som så ut til å være hvirvler med antimaterie, som grådig suget til seg alt innenfor rek­ kevidde. Sent på sommeren og høsten 1989 var Beaumont-affæren blitt et eget, personlig svart hull for Alan. Det var dager da han oppdaget at han stilte spørsmålstegn ved de mest elementære begreper om virkeligheten, og lurte på om noe av det i det hele tatt hadde skjedd. Det var netter da han lå våken til daggryet farget himmelen i øst, redd for å sovne, redd for at drømmen skulle komme: en svart Toronado i full fart mot ham med et råtnende uhyre bak rattet og på den bakre støtfangeren et klistremerke der det sto: heltrimmet jævel. Synet av en enslig spurv som hadde vaglet seg på verandagelenderet eller hoppet rundt på plenen, ga ham lyst til å skrike på den tiden. Hvis han var blitt spurt, ville Alan ha sagt: «Da proble­ mene til Annie begynte, var jeg ute av lage.» Men det hadde ikke dreid seg om å være ute av lage; et steds dypt inne i sjelen hadde han kjempet en desperat kamp for å bevare fornuften, heltrimmet jævel - så tydelig han så det for seg. Som det naget ham. Det, og spurvene. Han var fortsatt ute av lage den dagen i mars da Annie og Todd

NOE FOR ENHVER

hadde satt seg i den gamle Scouten de brukte til ærender i byen, og satte kursen mot HemphilPs Market. Alan hadde om og om igjen tenkt over oppførslen hennes den formiddagen, og han så ikke noe rart ved den, ikke noe uvanlig. Han hadde sett ut gjennom vinduet ved skrivebordet sitt og vinket adjø. Todd vinket tilbake før han sat­ te seg i Scouten. Det var den siste gangen han så dem i live. Fem ki­ lometer nede på riksvei 117 og under halvannen kilometer fra HemphilPs hadde Scouten kjørt av veien i stor fart og truffet et tre. Ut fra vraket regnet statspolitiet ut at Annie, som vanligvis var en meget forsiktig sjåfør, hadde kjørt i minst hundreogti. Todd hadde hatt på seg sikkerhetsselen. Det hadde ikke Annie. Hun omkom an­ tagelig i samme øyeblikk hun for gjennom frontruten og etterlot seg det ene benet og halvparten av den ene armen. Todd var kanskje ennå i live da den punkterte bensintanken eksploderte. Det plaget Alan mest av alt. Det at den ti år gamle sønnen som skrev en fleipe­ te astrologispalte i skoleavisen og levde og åndet for miniserien i baseball, kanskje fortsatt hadde vært i live. Det at han kanskje ble brent i hjel, mens han forsøkte å løsne spennen på sikkerhetsselen. Det ble foretatt obduksjon. Obduksjonen avslørte hjernesvulsten. Den var liten, fortalte Van Allen ham. Omtrent på størrelse med en peanøttbelg. Han fortalte ikke Alan at den kunne ha blitt operert hvis diagnosen var blitt stilt i tide; denne opplysningen fikk Alan ut av det ulykkelige ansiktet og det nedslåtte blikket til Ray. Van Allen sa han mente hun til slutt antagelig hadde fått det anfallet som ville ha varslet dem.om det reelle problemet. Det kunne ha fått kroppen til å stivne som et elektrisk støt, fått henne til å kjøre gasspedalen i gulvet og miste styringen. Han fortalte ikke Alan disse tingene frivillig; han fortalte dem fordi Alan spurte ham ubarmhjertig ut, og fordi Van Allen så at sorg eller ikke sorg, Alan ville ha greie på sannheten ... eller så mye av den som han, eller enhver som ikke virkelig satt i bilen den dagen, noen gang kunne få vite. «Vær så snill,» sa Van Allen og rørte et øyeblikk vennlig ved hånden til Alan. «Det var en forferdelig ulykke, men det er alt det var. Du må slippe taket i det. Du har en sønn til, og han trenger deg nå like mye som du trenger ham. Du må slippe taket i det, og fortsette dagliglivet.» Han hadde forsøkt. Den irrasjonelle skrekken fra affæren med Thad Beaumont, affæren med {spurvene spurvene flyr) fuglene, hadde begynt å gi seg, og han forsøkte oppriktig å få orden på livet sitt igjen - enkemann, småbypurk, far til en tenåringsgutt som vokste opp og bort så altfor fort ... ikke på grunn av Polly, men på grunn av ulykken. På grunn av det forferdelige, lammende traumet: Gutten min, jeg har forferdelige nyheter; du må stålsette deg ... Og så hadde han naturligvis begynt å gråte, og etter en liten stund, gråt Al også.

163

164

STEPHEN KING

Ikke desto mindre hadde de satt i gang med gjenoppbyggingen, og holdt ennå på med det i dag. Situasjonen var bedre nå om dagen ... men to ting nektet å bli borte. Det ene var det digre glasset med aspirin, nesten tomt etter bare en uke. Det andre var det faktum at Annie ikke hadde hatt på seg sikkerhetsselen. Men Annie brukte bestandig sikkerhetsselen. Etter tre uker med pinefulle og søvnløse netter bestilte han likevel time hos en nevrolog i Portland, han gjorde det med tanke på å luk­ ke buret etter at fuglen var fløyet. Han oppsøkte mannen fordi han kanskje hadde en del bedre svar på spørsmålene Alan trengte å stil­ le, og fordi han var lei av å hale svar ut av Ray Van Allen med kjettingtrekk. Navnet til legen var Scopes, og for første gang i sitt liv dekket Alan seg bak jobben: han fortalte Scopes at spørsmålene hans hadde sammenheng med en aktuell politietterforskning. Legen bekreftet hovedmistankene til Alan: jo, mennesker med hjer­ nesvulst fikk av og til anfall av sinnsforvirring, og av og til fikk de selvmordstrang. Når et menneske med hjernesvulst begikk selv­ mord, sa Scopes, ble denne handlingen ofte begått på en ren inn­ skytelse, etter en periode med ettertanke som kunne vare ett minutt eller til og med noen sekunder. Kunne et slikt menneske ta en annen med seg? spurte Alan. Scopes satt bak skrivebordet sitt, tilbakelent i stolen med hende­ ne bak nakken, og kunne ikke se hendene til Alan som var foldet så hardt mellom knærne at fingrene var helt blodløse og hvite. Åjo, sa Scopes. Det var ikke noe uvanlig mønster i slike tilfeller; svulst på hjernestammen førte ofte til en oppførsel som en legmann kun­ ne oppfatte som psykotisk. Et utslag var å trekke den slutningen at håpløsheten den syke føler, er en håpløshet som ofte deles av hans kjære, eller hele menneskeslekten; et annet var tanken at de kjære som sto den syke nær ikke ønsket å leve når man var død. Scopes nevnte Charles Whitman, speideren som hadde klatret opp i top­ pen av Texas Tower og drepte over fireogty ve mennesker før han tok sitt eget liv, og en vikar i en barneskole i Illinois som hadde drept flere av elevene sine før hun dro hjem og satte en kule i sin egen hjerne. I begge tilfellene hadde obduksjonen avslørt en hjerne­ svulst. Det var et mønster, men det gjaldt ikke i alle tilfeller, ikke en gang i de fleste. En hjernesvulst førte ofte til underlige, til og med eksotiske symptomer; av og til førte de ikke til noen sympto­ mer i det hele tatt. Det var umulig å si det sikkert. Umulig. Så la det ligge. Godt råd, men vanskelig å svelge. På grunn av aspiringlasset. Og sikkerhetsselen.

NOE FOR ENHVER

Det var mest sikkerhetsselen som bet seg fast i bakhodet til Alan - en liten, svart sky som rett og slett ikke ville bli borte. Hun kjørte aldri uten å spenne den på seg. Ikke engang ned til enden av kvarta­ let og hjem igjen. Men Todd hadde hatt på seg sitt, som alltid. Be­ tydde ikke det noe? Hvis hun, en eller annen gang etter at hun for siste gang rygget ut av innkjørslen, hadde bestemt å ta livet av seg og ta med Tod, ville hun ikke da ha insistert på at Todd også skulle spenne av seg sikkerhetsselen? Selv om hun var nedfor, deprimert og forvirret, ville hun vel ikke at Todd skulle lide? Umulig å si noe sikkert om det. La det ligge. Men selv nå der han lå i sengen til Polly med Polly sovende ved siden av seg, syntes han det var et vanskelig råd å følge. Tankene hans begynte igjen å arbeide med det, lik en hvalp som gnager på en gammel og fillete skinnbit med de skarpe, små tennene sine. På dette trinnet så han alltid et bilde for seg, et marerittlignende bilde som til slutt hadde drevet ham til Polly Chalmers, fordi Polly var den kvinnen Annie hadde stått nærmest i byen - og i betrakt­ ning av Beaumont-affæren og den psykiske påkjenningen den had­ de vært for Alan, hadde Polly antagelig vist større omsorg for Annie enn han hadde gjort i de siste par månedene av livet hennes. Bildet var Annie som spente av seg sin egen sikkerhetssele, kjørte gasspedalen i gulvet og tok hendene vekk fra rattet. Tok dem vekk fra rattet fordi hun hadde en annen jobb til dem i disse siste, få se­ kundene. Tok dem vekk slik at hun også kunne spenne opp sikkerhetsselen til Todd. Dette var bildet: Scouten raste ned veien i over hundreogti, skar ut mot venstre, skar ut mot trærne under en hvit marshimmel som lovet regn, mens Annie strevde med å spenne opp selen til Todd, og Todd skrikende og redd forsøkte å slå vekk hendene hennes. Han så det høyt elskede ansiktet til Annie bli forvandlet til en gammel heksemaske, så at Todd ble lang i fjeset av skrekk. Av og til våknet han midt på natten, med kroppen dekket av et klamt hylster av svet­ te, med stemmen til Todd rungende i ørene: Trærne, mamma! Pass på trææærne! Så en dag gikk han til Polly ved stengetid og spurte henne om hun hadde lyst til å bli med hjem og få noe å drikke, eller hvis hun syntes det var ubehagelig, om han kunne bli med hjem til henne. Da han satt på kjøkkenet sitt (det riktige kjøkkenet, forsikret den indre stemmen) med et krus te til henne og kaffe til ham, hadde han langsomt og mumlende begynt å snakke om marerittet sitt. «Jeg må få vite, hvis det er mulig, om hun gjennomgikk perioder med depresjon eller irrasjonell oppførsel som jeg enten ikke visste om, eller ikke la merke til,» sa han. «Jeg trenger å vite om ...» Han

165

166

STEPHEN KING

tidde, et øyeblikk hjelpeløs. Han visste hvilke ord han skulle si, men det ble stadig vanskeligere å få dem frem. Det var som om forbindelseskanalen mellom de ulykkelige forvirrete tankene og mun­ nen hans ble mindre og grunnere og snart kom til å bli stengt helt for trafikk. Han gjorde en voldsom kraftanstrengelse og fortsatte. «Jeg trenger å vite om hun hadde selvmordstanker. Du skjønner, det var ikke bare Annie som døde. Todd døde sammen med henne, og hvis det fantes triste ting... tegn, jeg mener tegn ... som jeg ikke la merke til, så er jeg også ansvarlig for hans død. Og det er noe jeg kjenner at jeg må få vite.» Han stanset der, mens hjertet slo dumpt i brystet. Han dro den ene hånden over pannen og ble litt overrasket da den ble våt av svette. «Alan,» sa hun og la den ene hånden på håndleddet hans. De lyseblå øynene stirret ufravendt inn i hans. «Hvis jeg hadde sett slike tegn og ikke hadde sagt fra til noen, ville jeg vært like skyldig som du tilsynelatende ønsker å føle deg.» Han så måpende på henne, det husket han. Polly hadde kanskje merket noe ved oppførslen til Annie som han hadde oversett; så langt hadde han tenkt. Den tanken at om man iakttok en merkver­ dig oppførsel, så var man ansvarlig for å gjøre noe ved det, den hadde ikke falt ham inn før nå. «Gjorde du ikke det?» spurte han til slutt. «Nei. Jeg har gjennomgått det om og om igjen i tankene. Det er ikke meningen å nedvurdere din sorg og ditt tap, men du er ikke de? eneste som føler dette, og du er ikke den eneste som har tatt en tem­ melig alvorlig sjelegransking siden ulykken med Annie. Jeg grans­ ket de siste ukene til jeg ble svimmel, gjenopplevde opptrinn -og samtaler i lys av det obduksjonen viste. Jeg gjør det igjen nå, i ? /s av det du har fortalt meg om aspiringlasset. Og vet du hva jeg kom­ mer frem til?» «Hva da?» «Null og niks.» Hun sa det med et manglende ettertrykk som var underlig overbevisende. «Ingenting i det hele tatt. En del ganger syntes jeg hun så litt blek ut. Jeg kan huske et par anledninger da jeg hørte hun snakket med seg selv, mens hun faldet opp skjørt eile;-pakket ut stoff. Det er den mest eksentriske oppførslen jeg kan huske, og det har jeg mange ganger gjort meg skyldig i selv. Hva med deg?» Alan nikket. «Stort sett var hun slik hun var siden jeg traff henne første gang; munter, vennlig, hjelpsom ... en god venninne.» «Men -»

NOE FOR ENHVER

Hånden hennes hvilte fortsatt på håndleddet hans; den strammet seg litt. «Nei, Alan. Ikke noe men. Ray Van Allen gjør også det samme, vet du - gjennomgang av kampen mandag morgen, tror jeg man sier. Bebreider du haml Mener du at Ray kan bebreides fordi han overså svulsten?» «Nei, men -» «Hva med meg? Jeg jobbet sammen med henne hver dag, meste­ parten av tiden side om side; vi drakk kaffe sammen klokken ti, spiste lunsj sammen i tolvtiden, og drakk igjen kaffe klokken tre. Etter som tiden gikk snakket vi svært åpent med hverandre, og vi begynte å bli kjent med og like hverandre, Alan. Jeg vet at hun var glad i deg, både som venn og elsker, og jeg vet at hun elsket guttene. Men om hun drev mot selvmord som en følge av sykdommen ... det visste jeg ikke. Så si meg en ting - bebreider du meg!» Og de blå øynene så åpent og nysgjerrig inn i hans. «Nei, men -» Hånden klemte igjen, lett, men bydende. «Det er noe jeg vil spørre deg om. Det er viktig, så tenk deg nøye om.» Han nikket. «Ray var legen hennes, og hvis det var der, så han det ikke. Jeg var venninnen hennes, og hvis det var der, så jeg det ikke. Du var mannen hennes, og hvis det var der, så du det heller ikke. Og du tror det er det hele, det er slutten, men det er ikke det.» «Jeg skjønner ikke hvor du vil hen.» «Det var en til som sto henne nær,» sa Polly. «En som sto henne nærmere enn noen av oss, skulle jeg tro.» «Hvem er det du snakker o-» «Alan, hva sa Toddi» Han klarte bare å se på henne, forsto ikke. Han syntes det var som om hun hadde sagt et ord på et fremmed språk. «Todd,» sa hun og hørtes utålmodig ut. «Todd, din sønn. Han som holder deg våken om natten. Det er han, ikke sant? Ikke hun, men han.» «Ja,» sa han. «Han.» Stemmen hans var høy og ustø, lignet slett ikke på hans egen stemme, og han kjente at noe begynte å røre på seg i ham, noe stort og skjellsettende. Nå da han lå her i sengen til Polly, kunne han huske det øyeblikket ved kjøkkenbordet med nes­ ten overnaturlig tydelighet: hånden hennes på håndleddet hans i en skrå stråle av sen ettermiddagssol, hårene et fint spinn av gull; de lyse øynene hennes; den vennlige pågåenheten. «Tvang hun Todd inn i bilen, Alan? Sparket han? Skrek? Gjorde motstand?» «Nei, selvsagt ikke, men hun var hans m-»

167

168

STEPHEN KING

«Hvem var det som fant på at Todd skulle bli med henne til su­ permarkedet den dagen? Hun eller han? Husker du det?» Han skulle til å si nei, men plutselig gjorde han det. Stemmene deres som svevde inn fra dagligstuen, mens han satt ved skrivebor­ det og gjennomgikk arrestordrene for fylket: Må ta en tur ned til supermarkedet, Todd - lyst til å bli med? Kan jeg se på de nye videofilmene? Det kan du vel. Spør faren din om det er noe han vil ha. «Det var hun som fant på det,» sa han til Polly. «Er du sikker?» «Ja. Men hun spurte om han ville bli med. Hun sa ikke at han skulle.» Tingen inni ham, den skjellsettende tingen, rørte fortsatt på seg. Den kom til å falle, tenkte han, og den kom til å lage et helvetes hull i bakken, for røttene var både dype og spredt vidt omkring. «Var han redd henne?» Nå kryssforhørte hun ham nærmest, slik han hadde kryssforhørt Ray Van Allen, men det var som om han ikke var i stand til å stanse henne. Han var heller ikke sikker på om han ville det. Det var noe her, ja, noe som aldri ville ha falt ham inn i de lange nettene. Noe som fortsatt levde. «Todd redd Annie? Herregud, nei!» «Ikke i de siste månedene de levde?» «Nei.» «I de siste ukene?» «Polly, jeg var ikke i noen særlig forfatning til å observere ting da. Det var dette som skjedde med Thad Beaumont, forfatteren ... denne vanvittige tingen -» «Vil du si at du var så utafor at du ikke la merke til Annie og Todd når de var i nærheten, eller at du i alle fall ikke var særlig mye hjemme?» «Nei ... ja ... jeg mener, selvsagt var jeg hjemme, men -» Det var en underlig følelse, å være skyteskive for disse raske spørsmålene. Det var som om Polly hadde bedøvet ham med Novocain og så begynte å bruke ham som bokseball. Og den skjellsetten­ de tingen, hva den nå enn var, var fortsatt i bevegelse, rullet fortsatt ut mot den grensen der tyngdekraften ikke lenger ville holde den oppe, men begynne å dra den nedover. «Kom Todd noen gang til deg og sa: ’Jeg er redd mamma.’?» «Nei -» «Kom han noen gang og sa: Tappa, jeg er redd mamma har tenkt å ta livet av seg, og vil ta meg med for selskaps skyld.’?» «Polly, det er latterlig! Jeg -» «Gjorde han det?»

NOE FOR ENHVER

«Nei!» «Sa han noen gang så mye som at hun oppførte seg rart, eller snakket rart?» «Nei -» «Og Al var på skolen, ikke sant?» «Hva har det å gjøre med -» «Hun hadde ett barn igjen i reiret. Når du var borte, jobbet, var det bare de to i det reiret. Hun spiste middag sammen med ham, hjalp ham med hjemmeleksene, så på TV sammen med ham -» «Leste for ham -» sa han. Stemmen var sløret, fremmed. Han kjente den knapt igjen. «Hun var antagelig den første Todd så hver morgen, og den siste han så om kvelden,» sa Polly. Hånden hennes lå på håndleddet hans. Øynene hennes så alvorlig inn i hans. «Hvis det var noen som var i stand til å se hva det brygget opp til, så var det den som døde sammen med henne. Og han sa ikke ett ord!» Plutselig datt tingen inni ham. Det begynte å rykke i ansiktet. Han kunne merke at det skjedde - det var som om det var blitt fes­ tet tau til det på flere forskjellige steder, og at en vennlig, men be­ stemt hånd nå dro i dem alle sammen. Det flommet varme opp i halsen hans og forsøkte å lukke den. Det flommet varme opp i an­ siktet. Øynene ble fylt av tårer; han så Polly Chalmers dobbelt, tre­ dobbelt, og så brast hun i prismer av lys og bilder. Brystkassen bøl­ get, men det virket som om lungene ikke fikk luft. Hånden hans snudde seg med den skremmende raskheten hans og lukket seg rundt hennes - det måtte ha gjort forferdelig vondt, men hun ga ikke en lyd fra seg. «Jeg savner henne!» ropte han til Polly, og en stor, smertelig hulking brøt ordene opp i gispende par. «Jeg savner dem begge, å, Gud, som jeg savner dem begge to!» «Jeg vet det,» sa Polly rolig. «Jeg vet det. Det er dette det hele egentlig dreier seg om, ikke sant? Hvor mye du savner dem begge.» Han begynte å gråte. Al hadde grått hver kveld i to uker, og Alan hadde vært der og holdt rundt ham og ga ham den trøsten han kun­ ne, men Alan hadde ikke grått selv. Nå gjorde han det. Hulkene grep tak i ham og førte ham hvor de ville; han hadde ikke krefter til å stanse eller stoppe dem. Han klarte ikke å dempe sorgen, og oppdaget til slutt med dyp, uklar lettelse at han ikke følte noen trang til å gjøre det. Han skjøv kaffekoppen til side i blinde, hørte den traff gulvet som i en annen verden, og ble knust der. Han la det overopphetete, verkende hodet på bordet og slo armene rundt det og gråt. En eller annen gang kjente han at hun løftet hodet hans med de

169

170

STEPHEN KING

kjølige hendene sine, de misdannete, snille hendene, og la det mot magen sin. Hun holdt det der, og han gråt en lang, lang stund.

8 Armen hennes holdt på å gli ned fra brystet hans. Alan fjernet den vennlig, klar over at han kom til å vekke henne om han så bare kom litt bort i noe med hånden hennes. Mens han så i taket, lurte han på om Polly med overlegg hadde lokket frem sorgen hos ham den dagen. Han trodde nok hun hadde det, visste eller følte intuitivt at han hadde større behov for å gi uttrykk for sorgen enn han hadde be­ hov for å finne svar som nesten helt sikkert ikke fantes i noe fall. Slik begynte det mellom dem, selv om han ikke skjønte det var en begynnelse; det kjentes mer ut som slutten på noe. I tiden mel­ lom da og den dagen da han endelig tok nok mot til seg og ba Polly på middag, hadde han ofte tenkt på hvordan de blå øynene hennes så ut, og følelsen av hånden hennes der den lå på håndleddet hans. Han tenkte på den vennlige pågåenheten hennes da hun tvang ham frem mot tanker han enten hadde ignorert eller oversett. Og i løpet av denne tiden forsøkte han å mestre et nytt sett følelser i forbindel­ se med Annies død; da veisperringen mellom ham og sorgen først var blitt fjernet, strømmet disse andre følelsene frem som en flom. Den viktigste og mest plagsomme blant dem var en forferdelig vre­ de mot henne fordi hun hadde skjult en sykdom som kunne bli be­ handlet og helbredet... og for at hun tok sønnen deres med seg den dagen. Han hadde snakket om disse følelsene med Polly på The Birches en kald, regnværskveld forrige april. «Du har sluttet å tenke på selvmord og har begynt å tenke på mord,» sa hun. «Det er derfor du er rasende, Alan.» Han ristet på hodet og skulle til å si noe, men hun bøyde seg over bordet og la et øyeblikk en av de forvridde fingrene sine bestemt på leppene hans. Hysj med deg. Og bevegelsen overrumplet ham slik at han ble stille. «Ja,» sa hun. «Jeg skal ikke preke for deg denne gangen, Alan - det er lenge siden jeg har vært ute og spist middag sammen med en mann, og jeg nyter det for mye til å leke fru Statsadvokat. Men mennesker blir ikke rasende på andre mennesker - i det minste ikke rasende slik du er - fordi de kom ut for en ulykke, med mindre det dreier seg om stor skjødesløshet. Hvis Annie og Todd døde fordi bremsene i Scouten sviktet, kunne du bebreide deg selv for at du ikke fikk dem sjekket, eller du kunne saksøke Sonny Jackett for å

NOE FOR ENHVER

ha gjort en slurvete jobb sist du hadde den inne til service, men du ville ikke bebreide henne. Stemmer ikke det?» «Det gjør vel det.» «Jeg vet at det gjør det. Kanskje det skjedde en ulykke av et eller annet slag, Alan. Du vet at hun kan ha fått et anfall, mens hun kjørte, for det har dr. Van Allen fortalt deg. Men har det noen gang falt deg inn at hun kanskje svingte for ikke å treffe en hjort? At det kan ha vært noe så enkelt som det?» Det hadde falt ham inn. En hjort, en fugl, til og med en bil i mot­ satt retning som hadde rotet seg ut i filen hennes. «Jo. Men sikkerhetsselen hennes -» «Å glem den fordømte sikkerhetsselen!» sa hun med slikt høylytt ettertrykk at flere av middagsgjestene rundt dem snudde seg et øye­ blikk. «Kanskje hun hadde hodepine, og det fikk henne til å glem­ me sikkerhetsselen denne ene gangen, men det betyr ikke at hun kolliderte med overlegg. Og hodepine - en av de voldsomme hun hadde - kunne forklare hvorfor sikkerhetsselen til Todd var spent fast. Og det er likevel ikke poenget.» «Hva er det da?» «Det er for mange kanskje her til å støtte opp under raseriet ditt. Og selv om de verste mistankene dine stemmer, så kommer du aldri til å få vite det, gjør du vel?» «Nei.» «Og hvis du visste ...» Hun så rett på ham. Det sto et lys på bordet mellom dem. Øynene hennes fikk en mørkere blåfarge i flammen fra det, og han kunne se en liten, lysende prikk i hvert av dem. «Tja, en hjernesvulst er også en ulykke. Det finnes ingen skyldige her, Alan, ingen - hva er det man kaller det i din bransje - ingen gjerningsmann. Før du aksepterer det, finnes det ingen sjanse.» «Hvilken sjanse?» «Ingen sjanse for oss,» sa hun rolig. «Jeg liker deg svært godt, Alan, og jeg er ikke for gammel til å ta en sjanse, men jeg er gam­ mel nok til å ha hatt en del triste opplevelser med hvor følelsene mine kan lede meg når de kommer ut av styring. Jeg vil ikke la dem komme i nærheten av det punktet i det hele tatt, før du kan la Annie og Todd få hvile.» Han så på henne, målløs. Hun betraktet ham alvorlig over mid­ dagen sin i det gamle, landsens vertshuset, mens kaminilden flakket oransje over det ene glatte kinnet og den venstre siden av pannen. Utenfor spilte vinden en lang trombonetone under takskjegget. «Har jeg sagt for mye?» spurte Polly. «Har jeg det, vil jeg gjerne at du skal kjøre meg hjem, Alan. Jeg hater å være forlegen, nesten like mye som jeg hater ikke å si det jeg mener.»

171

172

STEPHEN KING

Han strakte seg over bordet og rørte litt ved hånden hennes. «Nei, du har ikke sagt for mye. Jeg hører gjerne på deg, Polly.» Da smilte hun. Det lyste opp hele ansiktet hennes. «Du skal få sjansen, da,» sa hun. Slik begynte det for dem. De hadde ingen skyldfølelse ved å være sammen, men de innså nødvendigheten av å være forsiktig - ikke bare fordi det var en småby der han var en valgt tjenestemann, og fordi hun trengte samfunnets velvilje for å holde butikken sin i gang, men fordi de begge innså muligheten av å få skyldfølelse. Ingen av dem var for gamle til å ta en sjanse, så det ut til, men de var begge litt for gamle til å være dumdristige. De måtte være for­ siktige. Så, i mai, hadde han gått til sengs med henne for første gang, og hun hadde fortalt ham om alle årene mellom Da og Nå ... en histo­ rie han ikke trodde helt på, en historie han var overbevist om at hun en dag kom til å fortelle igjen, uten det altfor direkte blikket og den venstre hånden som nappet for ofte i venstre øreflipp. Han skjønte hvor vanskelig det hadde vært for henne å fortelle ham såpass som hun hadde gjort, og nøyde seg med å vente på resten. Måtte nøye seg med det. For man måtte være forsiktig. Det var nok - fullsten­ dig nok - å bli forelsket i henne, mens den lange sommeren i Maine døsig gled forbi dem. Nå, mens han så opp mot finértaket i soveværelset hennes i mørket, undret han på om tiden igjen var inne til å snakke om ekte­ skap. Han hadde forsøkt en gang før, i august, og hun hadde igjen gjort den der bevegelsen med fingeren. Hysj med deg. Han gikk ut fra at... Men den bevisste tankerekken begynte å bli brutt opp da, og Alan gled uten problemer inn i søvnen.

9 I drømmen sin handlet han i en eller annen kjempesvær butikk, ruslet ned en mellomgang så lang at den forsvant som en prikk i det fjerne. Her fantes alt, alt han noen gang hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til - en klokke med trykkmåler, en ekte filthatt fra Abercrombie & Fitch, et Bell og Howell åttemillimeters filmkame­ ra, hundrevis av andre ting - men det var noen bak ham, rett bak skulderen der han ikke kunne se ham. «Her nede kaller vi disse tingene narregreier, gamle ørn,» bemer­ ket en stemme. Det var en stemme Alan kjente. Den tilhørte det blærete svinet George Stark som kjørte en Toronado.

NOE FOR ENHVER

«Vi kaller denne butikken Endsville,» sa stemmen, «for det er her alle varene og tjenestene ender.» Alan fikk øye på en diger slange - den så ut som en pyton med hode som en klapperslange - som kom glidende ut av en stor an­ samling med Apple data-maskiner som var merket gratis for publikum. Han snudde seg for å rømme, men en hånd uten linjer i håndflaten grep ham i armen og stanset ham. «Kom igjen,» sa stemmen overtalende. «Ta det du vil ha, gamle ørn. Ta alt du vil ha ... og betal for det.» Men hver eneste gjenstand han tok opp, viste seg å være den sote­ te og smeltete selespennen til sønnen.

173

Kapittel åtte

i Danforth Keeton hadde ikke hjernesvulst, men han hadde hode­ pine der han satt på kontoret sitt tidlig lørdag morgen. Spredt ut­ over skrivebordet ved siden av en stabel med byens ligningsprotokoller i rødt bind for årene 1982 til 1989, var det en haug med koirespondanse - brev fra skattevesenet i staten Maine og fotokopier av brevene han hadde skrevet som svar. Alt var i ferd med å rase sammen rundt ørene på ham. Han visst-.1 det, men var ute av stand til å gjøre noe med det. Keeton hadde tatt en tur til Lewiston sent dagen før, kom cilbakc til Castle Rock klokken halv ett om natten, og hadde tilbrakt resten av natten med å gå rastløst frem og tilbake i arbeidsværelset sitt, mens hans kone sov de beroligende tablettenes søvn ovenpå. Han oppdaget at han stadig oftere rettet blikket mot det vesle skape1 i hjørnet av arbeidsværelset. Øverst i skapet var det en hylle, stapp­ full av gensere. De fleste genserne var gamle og møllspiste. Under dem var det en utskåret eske av tre faren hadde laget lenge før Aizheimers sykdom hadde sneket seg innpå ham som en skygge og fratatt ham alle betydelige evner og minner. Det var en revolver i esken. Keeton oppdaget at han stadig oftere tenkte på revolveren. Ikke for å bruke den mot seg selv, nei; i det minste ikke først. Mot Dem. Forfølgerne. Kvart på seks forlot han huset og kjørte gjennom de daggjystille gatene mellom sitt eget hus og kommunebygningen. Eddie Wc burton, med kost i hånden og en Chesterfield i munnen (Saint Christopher-medaljen av rent gull som han hadde kjøpt i Noe For Enhver dagen før, var trygt gjemt under den blå batikkskjorten), så han trasket opp trappen til tredje etasje. Det ble ikke vekslet ett ord mellom de to mennene. I løpet av det siste året og vel så det var Eddie blitt vant til at Keeton dukket opp på underlige tidspunkter, og Keeton hadde for lengst sluttet å se Eddie i det hele tatt. Nå feide Keeton papirene sammen, behersket en innskytelse til rett og slett å rive dem i filler og slenge bitene ut over det hele, og

NOE FOR ENHVER

begynte å sortere dem. Korrespondansen fra skattevesenet i en haug, hans egne svar i en annen. Han oppbevarte disse brevene i den nederste skuffen i arkivskapet sitt - en skuff bare han hadde nøkkelen til. Nederst på de fleste brevene var denne anmerkningen: DK/sl. DK var selvsagt Danforth Keeton. sl var Shirley Lawrence, sekretæ­ ren hans, som skrev diktat og brev på maskin. Shirley hadde imid­ lertid ikke maskinskrevet noen av svarene hans på brevene fra skat­ tevesenet, initialer eller ikke. Det var klokest å holde visse ting for seg selv. Mens han sorterte, spratt en setning i synet på ham. «... og vi merker oss diskrepanser i de kvartalsmessige kommunale skattemeldingene nummer 11 for skatteåret 1989 ...» Han la det fort til side. En annen: «... og ved gransking av syketrygdskjemaene for siste kvartal av 1987 har vi alvorlig tvil når det gjelder ...» Ned i arkivet. Nok en til: «... mener at Deres anmodning om utsettelse av granskingen er litt overilt denne gangen ...» De suste forbi ham i en kvalmende bølge, ga ham følelsen av at han var på en berg-og-dal-bane uten styring. «... spørsmål om midler til plantasjer ...» «... vi finner ingen registrering av at kommunen har levert ...» «... fordelingen av skattemidler er ikke blitt tilstrekkelig doku­ mentert ...» «... manglende kvitteringer for representasjon må ...» «... kvitteringene er ikke tilstrekkelig ...» «... må be om fullstendig dokumentasjon av utgifter ...» Og nå det siste, som kom i går. Som i sin tur hadde drevet ham til Lewiston i går kveld, dit han hadde svoret aldri mer å dra i travsesongen. Keeton stirret dystert på det. Hodet dundret og verket; en stor svettedråpe rullet langsomt ned over midten av ryggen. Han hadde mørke, utslitte ringer under øynene. Et forkjølelsessår klynget seg til den ene munnviken. SKATTEVESENET

Statskontoret Augusta, Maine 04330

Brevhodet, under statsemblemet, skrek mot ham, og åpningsfrasen, som var kald og formell, sa truende: Til kommunestyret i Castle Rock. Bare det. Ikke lenger «Kjære Dan», eller «Kjære mr. Keeton».

175

176 STEPHEN KING

Ikke lenger en vennlig hilsen til familien på slutten. Brevet var like kaldt og hatefullt som stikket av en ishakke. De ville gjennomgå kommuneregnskapene. Alle kommuneregnskapene. Kommunale skatteprotokoller, protokoller for statlige og føde­ rale tilskudd, protokoller over kommunale utgifter, protokoller over veiarbeid, protokoller for kommunale utgifter til politi, proto­ koller for parkvesenet, til og med regnskapene for den eksperimen­ telle plantasjen som hadde statsstøtte. De ville se alt, og De ville se det 17. oktober. Det var bare fem dager fra nå. De. Brevet var undertegnet av statens kemner, statens hovedrevisor og, mest illevarslende av alt, av statens justisminister - den øverste purken i Maine. Og dette var personlige underskrifter, ikke kopier. «De,» hvisket Keeton mot brevet. Han ristet det i neven, og det raslet svakt. Han blottet tennene mot det. «Deeee/» Han klasket brevet oppå de andre. Han lukket mappen. På mer­ kelappen sto skrevet med pen maskinskrift: korrespondanse, SKATTEVESENET 1 maine. Keeton stirret et øyeblikk på den lukkete mappen. Så grep han en penn i skrivestellet (det hadde vært en gave fra handelsstanden i Castle fylke) og rablet ordene drittkontoret i maine! over mappen med store, skjelvende bokstaver. Han stirret på det et øyeblikk og skrev så drittsekkvesenet i maine! under. Han holdt pennen i knyttneven, viftet med den som en kniv. Så slengte han den tvers igjennom rommet. Den landet med et lite smell i en krok. Keeton lukket den andre mappen med kopiene av brevene han selv hadde skrevet (og der han hadde tilføyd initialene til sekretæ­ ren sin med små bokstaver), brev han hadde kokt i hop i lange, søvnløse netter, brev som til slutt hadde vist seg å være forgjeves. En åre pulserte jevnt midt i pannen hans. Han reiste seg, bar de to mappene bort til skapet, la dem i den nederste skuffen, smalt den igjen, sjekket for å være sikker på at den var låst. Deretter gikk han bort til vinduet og sto og så ut over den sovende byen, pustet dypt og forsøkt å roe seg ned. De var ute etter ham. Forfølgerne. Han oppdaget at han for tusende gang lurte på hvem som opprinnelig hadde pusset Dem på ham. Hvis han fikk tak i vedkommende, den skitne Hovedforfølgeren, ville Keeton ta revolveren opp av esken under de møllspiste gen­ serne og gjøre slutt på ham. Han ville imidlertid ikke gjøre det fort. Ånei. Han ville skyte vekk en bit om gangen og få det skitne svinet til å synge nasjonalsangen, mens han gjorde det. Tankene hans gikk til den tynne betjenten, Ridgewick. Kunne det

NOE FOR ENHVER

ha vært ham? Han virket ikke smart nok ... men skinnet kunne be­ dra. Pangborn sa at Ridgewick hadde satt en bot på Cadillacen et­ ter ordre fra ham, men det betydde ikke at det var sant. Og på herre­ toalettet, da Ridgewick hadde kalt ham Buster, hadde det vært et megetsigende, nedlatende, hånlig uttrykk i øynene hans. Hadde Ridgewick vært her da de første brevene fra skattevesenet begynte å komme? Keeton var helt sikker på at han hadde det. Senere på da­ gen skulle han titte på rullebladet til mannen, bare for å være sikker. Hva med Pangborn selv? Han var absolutt smart nok, han hatet helt avgjort Danforth Keeton (gjorde De ikke alle det? hatet De ham ikke alle sammen?), og Pangborn kjente en masse mennesker i Augusta. Han kjente Dem godt. Faen, han snakket med Dem i telefonen hver jævla dag, virket det som. Telefonregningene, selv med en subsidiert linje, var forferdelige. Kunne det være dem begge to? Pangborn og Ridgewick? Gjorde det sammen? «Den ensomme rytter og Tonto, hans trofaste indianervenn,» sa Keeton med lav stemme og smilte ondt. «Hvis det var deg, Pang­ born, skal du få angre. Og hvis det var dere begge to, skal dere begge få angre.» Hendene knyttet seg langsomt til never. «Jeg kommer ikke til å godta denne forfølgelsen i all evighet, vet dere.» De omhyggelig manikyrerte neglene skar seg inn i huden i hånd­ flatene. Han enset ikke blodet da det begynte å renne. Kanskje Rid­ gewick. Kanskje Pangborn, kanskje Melissa Clutterbuck, den fri­ gide tispa som var kemner i kommunen, kanskje Bill Fullerton, nestformann i kommunestyret (han visste helt sikkert at Fullerton ville ha jobben hans og ikke ville gi seg før han hadde fått den)... Kanskje alle sammen. Alle sammen i lag. Keeton slapp ut pusten med et langt, anstrengt sukk, laget en blomst av tåke på trådglasset i kontorvinduet. Spørsmålet var hva han skulle gjøre med det? Hva skulle han gjøre mellom nå og 17. oktober? Svaret var enkelt: han visste ikke.

2 Som ung mann hadde livet for Danforth Keeton vært helt i svart og hvitt, og det hadde passet ham helt fint. Han gikk på Castle Rock videregående skole og hadde begynt å jobbe på deltid i familiens bilutsalg da han var fjorten, vasket demonstrasjonsbilene og vokset utstillingsmodellene. Keeton Chevrolet var en av de eldste filialene

177

178

STEPHEN KING

til Chevrolet i New England og hjørnesteinen i finansimperiet til familien Keeton. Dette hadde sannelig vært et solid imperium, i det minste til for helt nylig. I de fire årene han gikk på Castle Rock videregående ble han kalt Buster av nesten alle. Han tok handelslinjen, fikk i gjennomsnitt en solid femmer, ledet elevrådet nesten helt på egen hånd og fortsatte på Taynor handelshøyskole i Boston. Han fikk bare bestekarakterer på Taynor og tok eksamen tre semestre før tiden. Da han kom til­ bake til Castle Rock, gjorde han det klart at tiden som Buster var over. Det hadde vært et fint liv helt til den turen han og Steve Frazier tok til Lewiston for ni eller åtte år siden. Det var da problemene be­ gynte; det var da den pene tilværelsen hans i svart og hvitt begynte å bli fylt av et stadig mørkere nyanser i grått. Han hadde aldri spilt hasard. Ikke som Buster på C.R.V.S, ikke som Dan på Taynor Handel, ikke som mr. Keeton i Keeton Chevro­ let og i kommunestyret. Etter det Keeton visste, hadde ingen i hele familien hans spilt hasard; han kunne ikke engang huske slikt uskyldig tidsfordriv som kortspill om småpenger eller å kaste på stikka. Det fantes ikke noe tabu mot disse tingene, ikke noe du skal ikke, men ingen gjorde det. Keeton hadde ikke satset noe som helst på et veddemål før den første turen til Lewiston travbane sammen med Steve Frazier. Han hadde heller aldri satset noe et annet sted, det trengte han heller ikke å gjøre. Travbanen var all den undergan­ gen Danforth Keeton noen gang kom til å trenge. Han var tredjemann i kommunestyret den gangen. Steve Frazier som nå hadde ligget i graven i minst fem år, var formann i kommu­ nestyret i Castle Rock. Keeton og Frazier hadde dratt «opp til byen» (turer til Lewiston ble alltid omtalt på denne måten) sammen med Butch Nedeau, sjef for fylkessosialtjenesten i Castle Rock, og Harry Samuels som fortsatt bare var medlem av kommunestyret og kom til å dø som det. Det var i anledning av en konferanse for fylkestjenestemenn i hele delstaten; temaet hadde vært de nye lovene om deling av skatteinntektene ... og det var delingen av skatteinn­ tektene som naturligvis hadde skapt mesteparten av problemene hans. Uten det ville Keeton ha vært nødt til å grave sin egen grav med hakke og spade. Med den hadde han vært i stand til å bruke en gravemaskin. Konferansen varte i to dager. Om kvelden etter den første dagen foreslo Steve at de skulle gå ut og ha det litt moro i storbyen. Butch og Harry hadde avslått. Keeton var heller ikke interessert i å tilbrin­ ge kvelden sammen med Steve Frazier - han var en fet, gammel skrytepave med smult til hjerne. Men han hadde blitt med. Han an­ tok at han hadde blitt med om Steve hadde foreslått at de skulle til-

NOE FOR ENHVER

bringe kvelden med en rundtur til de dypeste møkkahølene i helve­ te. Steve var tross alt formann i kommunestyret. Harry Samuels vil­ le være fornøyd med å traske i vei som nummer to, tre eller fire i kommunestyret resten av livet, Butch Nedeau hadde allerede anty­ det at han ville gi seg etter denne perioden ... men Danforth Keeton hadde ambisjoner, og Frazier, fet, gammel skrytepave eller ikke, var nøkkelen til dem. Altså gikk de ut, stakk først innom The Holly. ha det jolly på holly! var mottoet over døren, og Frazier var virkelig blitt svært så munter, drakk whisky med vann som om det ikke fantes whisky i glasset, og plystret til stripperne som for det meste var fete og for det meste gamle og hele tiden trege. Keeton syntes de fleste så ut til å være steine. Han husket at han tenkte det kom til å bli en lang kveld. Så dro de til Lewiston travbane, og alt endret seg. De kom tidsnok til femte løp, og Frazier hadde føyset en protes­ terende Keeton bort til innsatsluken, slik en sauehund jager et lam på villstrå tilbake til flokken. «Steve, jeg vet ikke noe om dette -» «.Det spiller ingen rolle,» svarte Frazier muntert og pustet whisky-dunst inn i ansiktet til Keeton. «Vi kommer til å ha flaks i kveld, Buster. Jeg kjenner det på meg.» Han hadde ingen anelse om hvordan man satset, og den stadige bablingen til Frazier gjorde det vanskelig å oppfatte hva de andre spillerne i køen sa når de kom til luken for innsats på to dollar. Da han kom frem, skjøv han en seddel på fem dollar bort til kas­ sereren og sa: «Nummer fire.» «Vinner, plass, eller sjanse?» spurte kassereren, og et øyeblikk klarte ikke Keeton å finne på noe svar. Bak kassereren så han noe forbløffende. Tre funksjonærer tellet og satte papirbelte rundt svæ­ re seddelbunker, mer kontanter enn Keeton noen gang hadde sett samlet på ett sted. «Vinner, plass, eller sjanse?» gjentok kassereren utålmodig. «Få opp farten, kompis. Dette er ikke et bibliotek.» «Vinner,» sa Keeton. Han hadde ikke den fjerneste anelse om hva «plass» og «sjanse» betydde, men «vinner» forsto han utmerket. Kassereren dyttet en bong bort til ham, og tre dollar i vekslepen­ ger - en seddel på en dollar og en seddel på to. Keeton så med nys­ gjerrig interesse ned på todollarseddelen da Frazier gjorde innsat­ sen sin. Han visste at det fantes noe slikt som todollarsedler, natur­ ligvis, men han trodde ikke han noen gang hadde sett en før. Det var et bilde av Thomas Jefferson på den. Interessant. Hele greia var faktisk interessant - lukten av hestene, popcorn, peanøtter; den rastløse mengden; atmosfæren av hastverk. Stedet var våkent på en

179

180

STEPHEN KING

måte han straks kjente og reagerte på. Han hadde kjent denne ty­ pen våkenhet hos seg selv, jo, mange ganger, men det var første gang han noen gang hadde opplevd det ute i den store verden. Dan­ forth «Buster» Keeton som sjelden følte seg som om han hørte til noe sted, ikke egentlig, følte at han hørte til her. Hørte virkelig til her. «Dette er faen så mye bedre enn The Holly,» sa han da Frazier igjen kom bort til ham. «Joa, travløp er okay,» sa Frazier. «Det kommer aldri til å erstat­ te baseball, men du vet. Kom igjen, la oss gå bort til rekkverket. Hvilken hest satset du på?» Keeton husket ikke. Han måtte se på bongen. «Nummer fire,» sa han. «Plass eller sjanse?» «Øh ... vinner.» Frazier ristet på hodet med vennlig forakt og klappet ham på skulderen. «Det er tåpelig å satse på vinner, Buster. Det er tåpelig selv når totalisatoren sier det ikke er det. Men du kommer til å lære.» Og naturligvis hadde han gjort det. Et eller annet sted kimte en klokke med et høyt Brrrrr-rannng! som ga Keeton en støkk. En stemme brølte: «Starrrrten går!» i høyttaleren på travbanen. Det kom et tordnende brøl fra mengden, og Keeton kjente et plutselig, elektrisk støt gjennom kroppen. Hover trommet mot jordbanen. Frazier grep Keeton i albuen med den ene hånden og brukte den andre til å bane vei for dem gjennom mengden og bort til rekkverket. De kom frem mindre enn tyve meter fra målstreken. Nå kommenterte speakeren løpet. Nummer syv, My Lass, leder i første sving, med nummer åtte, Broken Field, på andreplassen og nummer én, How Do?, på tredje. Nummer fire het Absolutely - det dummeste navnet på en hest Keeton hadde hørt i hele sitt liv - og den lå på sjette. Han enset det knapt. Han var trollbundet av de ja­ gende hestene, med hud som skinte under flomlysene, av de uklare hjulene da sulkyene feide gjennom svingen, de brokete fargene i sil­ ken kuskene hadde på seg. Da hestene kom inn på oppløpssiden, begynte Broken Field å kjempe med My Lass om ledelsen. My Lass galopperte, og Broken Field suste forbi henne. Samtidig begynte Absolutely å gå frem på utsiden - Keeton så det før kommentatorstemmen uten kropp lot nyheten runge over banen, og han kjente knapt at Frazier dyttet til ham med albuen, hørte knapt at han hylte: «Det er hesten din, Bus­ ter! Det er hesten din, og hun har en sjanse!» Da hestene tordnet ned den siste rette strekningen mot stedet der

NOE FOR ENHVER

Keeton og Frazier sto, begynte hele folkemengden å brøle. Keeton kjente at det elektriske støtet igjen pisket gjennom ham, ikke en gnist denne gangen, men en storm. Han begynte å brøle sammen med dem; dagen etter kom han til å være så hes at han knapt kunne annet enn å hviske. «Absolutely\» hylte han. «Kom igjen, Absolutely, kom igjen, di merr og Løp!» «Trav,» sa Frazier og lo så voldsomt at tårene rant ned over kin­ nene. «Kom igjen, di merr og trav. Det er det du mener, Buster.» Keeton enset ham ikke. Han var i en annen verden. Han sendte hjernebølger til Absolutely, sendte telepatisk styrke til henne gjen­ nom luften. «Nå er det Broken Field og How Do?, How Do? og Broken Field,» messet den gudelignende stemmen til kommentatoren, «og Absolutely drar på idet de nærmer seg de siste tohundre metrene -» Hestene nærmet seg, fikk en støvsky til å reise seg. Absolutely travet med bøyd nakke og hodet strukket forover, bena gikk opp og ned som maskinstempler; hun passerte How Do? og Broken Field som ble hengende langt etter, akkurat der Keeton og Frazier sto. Hun økte fortsatt ledelsen da hun krysset målstreken. Da tallene kom frem på totalisatoren, måtte Keeton spørre Fra­ zier hva de betydde. Frazier så på bongen hans, deretter på tavlen. Han plystret lydløst. «Fikk jeg tilbake pengene?» spurte Keeton engstelig. «Buster, du har gjort det litt bedre enn som så. Absolutely hadde odds tredve mot en.» Før han forlot banen den kvelden, hadde Keeton vunnet litt over trehundre dollar. Det var slik besettelsen hans ble født.

3 Han tok frakken på stumtjeneren i det ene hjørnet av kontoret, tok den på seg, skulle til å gå, stanset så, med hånden på dørhåndtaket. Han snudde seg og så ut over rommet. Det var et speil på veggen tvers overfor vinduet. Keeton så på det et langt, ettertenksomt øye­ blikk, så gikk han bort til det. Han hadde hørt om hvordan De brukte speil - han var ikke født i går. Han la ansiktet mot det, ignorerte speilbildet av den bleke huden og de blodskutte øynene. Han satte hendene skjermende for kinne­ ne, dempet det skarpe lyset, myste, så etter et kamera på den andre siden. Så etter Dem. Han så ingenting. Etter en lang stund gikk han vekk, tørket likeglad det duggete

181

182

STEPHEN KING

glasset med ermet på frakken og forlot kontoret. Ingenting ennå, i hvert fall. Det betydde ikke at De ikke ville ta seg inn i kveld, dra ut speilet hans og erstatte det med et enveisvindu. Spionasje var bare ett av midlene til Forfølgerne. Han ble nødt til å sjekke speilet hver dag nå. «Men det kan jeg,» sa han til den tomme korridoren ovenpå. «Det kan jeg gjøre. Tro meg.» Eddie Warburton brukte en mopp på gulvet i vestibylen og så ikke opp da Keeton gikk ut på gaten. Bilen hans sto parkert på baksiden, men han hadde ikke lyst til å kjøre. Han følte seg for forvirret til å kjøre; han ville antagelig sende Caddien inn gjennom et butikkvindu om han forsøkte. Midt inne i de forvirrete tankene sine var han heller ikke klar over at han gikk vekk fra huset sitt, i stedet for mot det. Klokken var kvart over syv søndag morgen, og han var den eneste som var ute i forretningsstrøket i Castle Rock. Tankene vendte et øyeblikk tilbake til den første kvelden på Lewiston travbane. Det virket som om han ikke kunne gjøre noe feil. Steve Frazier hadde tapt tredve dollar, og sa han ville gå etter det niende løpet. Keeton sa han trodde han ville bli litt lenger. Han så knapt på Frazier, og enset det knapt da Frazier var borte. Han hus­ ket at han syntes det var fint ikke å ha noen stående ved albuen sin og si Buster Ditt og Buster Datt. Han avskydde klengenavnet, og selvsagt visste Steve det - det var derfor han brukte det. Neste uke kom han tilbake igjen, denne gangen alene, og tapte seksti dollar av det han tidligere hadde vunnet. Han enset det knapt. Selv om han ofte tenkte på de svære seddelbunkene med magebelte, var det egentlig ikke pengene; pengene var bare et sym­ bol man tok med seg hjem, noe som fortalte at man hadde vært der, at man, uansett hvor kortvarig, hadde vært en del av det store sho­ wet. Det han egentlig var opptatt av, var den kolossale, hujende spenningen som gikk gjennom mengden når startklokken kimet, portene åpnet seg med et tungt, knirkende dunk, og kommentato­ ren hylte: «Starrrten GÅR!» Det som opptok ham, var brølet fra mengden når flokken rundet den tredje svingen og med en helvetes fart la i vei opp bortre langside, de hysteriske oppfordringene, som på et religiøst møte, fra tilskuerplassene da de kom rundt den fjerde svingen og la på køl nedover oppløpssiden. Det var fullt av liv, å, det var så fullt av liv. Det var så fullt av liv at - at det var farlig. Keeton avgjorde at det var best å holde seg borte. Han hadde planlagt livsløpet sitt pent. Han aktet å bli formann i kommunesty­ ret i Castle Rock når Steve Frazier til slutt dro ut proppen, og etter seks eller syv år som det, aktet han å stille til valg til delstatsforsam-

NOE FOR ENHVER

lingen. Etter det, hvem visste? Et riksembete var ikke utenfor rekke­ vidde for en mann som var ærgjerrig, dyktig ... og mentalt sunn. Det var det egentlige problemet med banen. Han hadde ikke skjønt det i begynnelsen, men han skjønte det fort nok. Banen var et sted der folk betalte pengene sine, tok en bong ... og gikk fra for­ standen en liten stund. Keeton hadde sett for mye galskap i sin egen familie til at han likte den tiltrekningen Lewiston travbane hadde på ham. Det var en avgrunn med glatte sider, en snare med skjulte tenner, en ladd pistol med hevet sikring. Når han dro dit, klarte han ikke å gå før kveldens siste løp hadde gått. Han visste det. Han had­ de forsøkt. En gang hadde han nesten klart å ta seg bort til svingkorset ved utgangen, før noe i den bakerste delen av hjernen, noe mektig, gåtefullt og øgleaktig, hadde reist seg, tatt over styringen og snudde føttene hans rundt. Keeton var vettskremt for å vekke øglen helt. Bedre å la den sove. I fire år hadde han gjort akkurat det. Så, i 1984, hadde Steve Fra­ zier gått av, og Keeton ble valgt til formann i kommunestyret. Det var da de virkelige problemene hans begynte. Han dro til banen for å feire seieren, og ettersom han feiret, be­ stemte han seg for å løpe linen helt ut. Han gikk forbi lukene for innsatser med to eller fem dollar, og gikk rett til luken for innsatser på ti dollar. Han tapte hundreogseksti dollar den kvelden, mer enn han likte å tape (han fortalte sin kone dagen etter at det hadde vært førti), men ikke mer enn han hadde råd til å tape. Absolutt ikke. Han kom tilbake en uke senere, aktet å vinne tilbake det han had­ de tapt, slik at han kunne slutte på nullpunktet. Og han hadde nes­ ten klart det. Nesten - det var nøkkelordet. Slik han nesten hadde kommet seg frem til svingkorsene ved utgangen. Uken etter tapte han tohundreogti dollar. Det kom til å lage et hull i sjekkontoen Myrtle ville legge merke til, derfor hadde han lånt litt av kontantbe­ holdningen til kommunen for å dekke det verste underskuddet. Hundre dollar. Peanøtter, egentlig. Etter dette punktet begynte alt å bli tåket. Det var glatte sider i avgrunnen, det var sikkert, og hadde man først begynt å gli, var man dømt. Man kunne bruke kreftene på å krafse på sidene og kla­ re å skli saktere ... men det gjorde bare pinen verre, selvsagt. Hvis det fantes et punkt da han ikke kunne vende tilbake, var det sommeren 1989. Travløpene gikk hver kveld om sommeren, og Kee­ ton møtte hele tiden opp i den andre halvdelen av juli og i hele au­ gust. Myrtle trodde en stund at han brukte travbanen som en unn­ skyldning, at han i virkeligheten var sammen med en annen kvinne, og det var en vits - det var det faktisk. Keeton kunne ikke ha fått reisning om selveste Diana hadde kjørt ned fra månen med vognen sin med åpen toga og et skilt med knull meg danforth rundt

183

184 STEPHEN KING halsen. Tanken på hvor dypt han hadde stukket hånden i bykassen, hadde fått den stakkars pikken hans til å skrumpe inn og bli på størrelse med et viskelær. Da Myrtle endelig ble overbevist om sannheten, at det tross alt bare var travløp, ble hun lettet. Det holdt ham ute av huset, hvor han var tilbøyelig til å være litt av en tyrann, og han kunne ikke tape for ille, tenkte hun, for sjekkontoen fluktuerte ikke så mye. Det var bare det at Danforth hadde funnet seg en hobby han kunne more seg med som middelaldrende. Tross alt bare travløp, tenkte Keeton da han gikk ned Main Street med hendene stukket dypt ned i frakkelommene. Han ga fra seg en underlig, vill latter som ville ha fått folk til å snu seg om det hadde vært noen på gaten. Myrtle holdt øye med sjekkontoen. Tanken på at Danforth kunne ha forsynt seg av obligasjonene som var spare­ pengene deres, falt henne overhodet ikke inn. Vissheten om at Kee­ ton Chevrolet var på randen av bankerott, var likedan bare hans. Hun tok seg av sjekkontoen og husregnskapet. Han var statsautorisert revisor. Når det gjelder underslag kan en revisor gjøre en bedre jobb enn de fleste ... men til slutt sprekker pakken bestandig. Hyssingen og teipen og innpakningspapiret rundt Keetons pakke begynte å løsne høsten 1990. Han hadde holdt stumpene sammen så godt han kun­ ne, håpet å vinne tilbake det tapte på banen. På det tidspunktet hadde han funnet en bookmaker, noe som gjorde ham i stand til å satse mer enn banen ville ta imot. Det hadde imidlertid ikke endret på flaksen hans. Og så, i sommer, begynte forfølgelsen for alvor. Tidligere hadde De bare lekt med ham. Nå ville De ta knekken på ham, og det var mindre enn en uke til Harmageddon. Jeg skal ta Dem, tenkte Keeton. Jeg er ikke ferdig ennå. Jeg har fortsatt et ess eller to i ermet. Men han visste ikke hva disse essene var; det var problemet. Glem det. Det finnes en utvei. Jeg vet det finnes en utHer sluttet tankerekken hans. Han sto foran den nye butikken, Noe For Enhver, og det han så i vinduet, jaget vekk alt annet i tan­ kene hans et øyeblikk eller to. Det var en firkantet pappeske, i muntre farger, med et bilde på forsiden. Et brettspill, gikk han ut fra. Men det var ett brettspill om travløp, og han kunne ha svoret på at bildet som viste to travere som side om side feide ned mot målstreken, var et bilde av Lewiston travbane. Hvis ikke det var hovedtribunen i bakgrunnen, kunne de kalle ham en krakk. Navnet på spillet var vinnerbongen. Keeton sto og så på det i nesten fem minutter, like hypnotisert

NOE FOR ENHVER

som en guttunge som ser på en utstilling med elektriske tog. Så gikk han langsomt inn under den mørkegrønne markisen for å se om bu­ tikken holdt åpen lørdag. Det hang et skilt på innsiden av døren, ja, men det sto bare ett ord på det, og det ordet var naturligvis ÅPENT.

Keeton så på det et øyeblikk, tenkte - i likhet med Brian Rusk før ham - at det måtte henge der ved en feil. Butikkene i Main Street åpnet ikke klokken syv i Castle Rock, særskilt ikke lørdag morgen. Likevel kjente han på dørhåndtaket. Det gikk med letthet rundt i hånden hans. Da han åpnet døren, kimet en liten sølvklokke over hodet på ham.

4 «Det er egentlig ikke et spill,» sa Leland Gaunt fem minutter se­ nere, «der tar De feil.» Keeton satt i den høyryggete, polstrete stolen der Nettie Cobb, Cyndi Rose Martin, Eddie Warburton, Everett Frankel, Myra Evans og en god del andre folk fra byen hadde sittet før ham den uken. Han drakk en kopp god jamaica-kaffe. Gaunt som virket som en helvetes hyggelig kar til å være flatlandsbonde, hadde insi­ stert på det. Nå bøyde Gaunt seg inn mot utstillingsvinduet og tok esken forsiktig ut. Han hadde på seg vinrød røkejakke, elegant som bare det, og ikke et hårstrå var i uorden. Han hadde fortalt Keeton at han ofte åpnet til uvanlige tider, han led nemlig av søvnløshet. «Helt siden jeg var ung mann,» sa han med en beklagende klukklatter, «og det er mange år siden.» Keeton syntes han virket frisk som en rose, bortsett fra øynene - de var så blodskutte at det så ut som om rødt var den naturlige fargen. Nå kom han med esken og satte den på et lite bord ved siden av Keeton. «Det var esken som fanget blikket mitt,» sa Keeton. «Den ligner ganske mye på Lewiston travbane. Jeg drar dit en gang i blant.» «De liker litt spenning, hva?» spurte Gaunt med et smil. Keeton skulle til å si at han aldri spilte, og ombestemte seg. Smi­ let var ikke bare vennlig; det var et medfølende smil, og med ett for­ sto han at han sto overfor et medoffer. Noe som bare viste hvor frynsete nervene hans hadde begynt å bli, for da han trykket hån­ den til Gaunt, følte han en så brå og sterk bølge av avsky at det vir­ ket som en muskelkrampe. I dette ene øyeblikket var han overbevist

18

186 STEPHEN KING om at han funnet Hovedanklageren. Han måtte være på vakt mot den slags; det var ingen vits i å overdrive. «Jeg har til tider satset,» sa han. «Det har jeg med, sørgelig nok,» sa Gaunt. De rødlige øynene så inn i Keetons, og de delte et øyeblikk av fullkommen forståelse ... det mente i alle fall Keeton. «Jeg har spilt på de fleste baner fra Atlanterhavet til Stillehavet, og jeg er helt sikker på at den på esken er Logacre Park i San Diego. Borte, selvsagt; det er boligblokker der nå.» «Å,» sa Keeton. «Men la meg få vise Dem dette. Jeg tror De kommer til å synes det er interessant.» Han tok lokket av esken og tok forsiktig opp en travbane av blikk, på en plattform omtrent en meter lang og femogførti centi­ meter bred. Det så ut som en leke av det slaget Keeton hadde hatt som barn, de billige som ble laget i Japan etter krigen. Banen var en kopi av en på to engelske mil. Det var åtte, smale spalter i den, og bak startstreken sto åtte smale hester av blikk. Hver av dem var festet på en liten blikkstang som stakk opp av spalten og var loddet fast til magen på hesten. «Jøss,» sa Keeton og gliste. Det var første gang han hadde glist på flere uker, og trekningen i ansiktet virket rar og malplassert. «Du ha’kke sett noe ennå, som mannen sa,» svarte Gaunt og gliste tilbake. «Denne søte saken stammer helt fra 1930 eller -35, mr. Keeton - det er en virkelig antikvitet. Men det var ikke bare en leke for den tidens folk som veddet på hester.» «Ikke det?» «Nei. Vet De hva et ouija-brett er?» «Jada. Man stilte spørsmål til det, og det skulle angivelig stave svarene fra åndeverdenen.» «Akkurat. Nå, den gangen under Depresjonen var det en masse hestespillere som trodde at Vinnerbongen var et ouija-brett for folk som satset på hester.» Øynene hans møtte igjen Keetons, vennlig, smilende, og Keeton var like lite i stand til å ta vekk blikket sitt som til å forlate banen før det siste løpet den eneste gangen han hadde forsøkt å gjøre det. «Tåpelig, ikke sant?» «Ja,» sa Keeton. Men det virket slett ikke tåpelig. Det virket helt ... helt ... Helt fornuftig. Gaunt rotet i esken og fant frem en liten nøkkel av blikk. «Hver gang vinner en forskjellig hest. Det er en slags tilfeldighetsmekanisme i den, antar jeg - primitiv, men effektiv nok. Se nå.» Han stakk nøkkelen inn i et hull på siden av plattformen blikk-

NOE FOR ENHVER

hestene sto på, og vred den rundt. Det hørtes små klikk og klakk og skrall - trekkopplyder. Gaunt tok ut nøkkelen da den ikke lenger gikk rundt. «Hvilken velger De?» spurte han. «Nummer fem,» sa Keeton. Han bøyde seg forover, mens hjertet fikk opp farten. Det var tåpelig - og det endelige beviset på manien hans, antok han - men han kunne kjenne hvordan hele den gamle spenningen feide gjennom ham. «Utmerket, jeg velger hest nummer seks. Skal vi gjøre et lite ved­ demål, bare for å gjøre det interessant?» «Jada! Hvor mye?» «Ikke penger,» sa Gaunt. «Den tiden er for lengst forbi da jeg satset penger, mr. Keeton. Det er det minst interessante av alle ved­ demål. La oss si det slik: hvis hesten Deres vinner, gjør jeg Dem en liten tjeneste. De kan selv velge. Hvis min vinner, må De gjøre meg en tjeneste.» «Og hvis en av de andre vinner, er alle veddemål strøket?» «Akkurat. Er De klar?» «Jepp,» sa Keeton anspent og bøyde seg nærmere mot blikktravbanen. Han hadde foldet hendene hardt mellom de store lårene. Det stakk en liten metallspak ut av en spalte ved startstreken. «Og starten går,» sa Gaunt lavt og dro i spaken. Tannhjulene og spakene under banen begynte å skrape. Hestene beveget seg vekk fra startstreken, gled bortover spaltene sine. De gikk langsomt i begynnelsen, vaklet fra side til side i spaltene og be­ veget seg forover med små rykk, mens en hovedfjær - eller kanskje en hel rekke av dem - utvidet seg inne i banen, men da de nærmet seg den første svingen, begynte de å sette opp farten. Hest nummer to tok ledelsen, fulgt av nummer syv; de andre lå bak i klyngen. «Kom igjen, nummer fem!» ropte Keeton lavt. «Kom igjen, nummer fem, dra, di merr!» Som om den hørte ham, begynte den vesle blikkhesten å dra vekk fra klyngen. Halvveis i løpet tok den igjen nummer syv. Hest nummer seks - den Gaunt hadde valgt - begynte også å få opp farten. Vinnerbongen skranglet og vibrerte på det vesle bordet. Ansiktet til Keeton svevde over det som en stor, ufullstendig måne. En svettedråpe datt ned på den vesle blikk-jockeyen som førte hest nummer tre; hadde han vært et virkelig menneske, ville både hesten og ekvi­ pasjen hans ha blitt gjennomvåte. I den tredje svingen gjorde hest nummer syv et rykk og tok igjen toeren, men femmeren til Keeton bet se fast for bare livet, og sekseren til Gaunt var i hælene på den. Disse fire rundet svingen i en

187

188 STEPHEN KING klynge et godt stykke foran de andre, mens de vibrerte voldsomt i spaltene sine. «Få opp farten, di tåpelige merr!» hylte Keeton. Han hadde glemt at de bare var biter av blikk formet som en grov kopi av hes­ ter. Han hadde glemt at han var i butikken til en mann han aldri før hadde truffet. Han var blitt grepet av den gamle spenningen. Den ristet i ham slik en terrier rister en rotte. «Kom igjen og sett opp far­ ten! Dra, di merr, DRA/ Legg på KØL/» Nå gikk femmeren opp på siden av lederen ... og dro fra. Hesten til Gaunt beveget seg opp på flanken av den da hesten til Keeton krysset målstreken som vinner. Mekanismen begynte å løpe ut, men mesteparten av hestene kom seg tilbake til startstreken før urverket stanset helt. Gaunt brukte fin­ geren til å dytte etternølerne opp på siden av de andre til en ny start. «Jøje meg!» sa Keeton og tørket seg i pannen. Han følte seg helt utkjørt... men han følte seg også bedre enn på lang, lang tid. «Det var ganske flott!» «Flott som bare det,» samtykket Gaunt. «De visste hvordan de skulle lage ting i gamle dager, hva?» «Det gjorde de,» samtykket Gaunt smilende. «Og det ser ut til at jeg skylder Dem en tjeneste, mr. Keeton.» «Æsj, glem det - det var bare moro.» «Nei, faktisk ikke. En gentleman betaler alltid veddemålene sine. Gi meg bare beskjed en dag eller to før De akter å heve bongen Deres, som man sier.» Før De hever bongen Deres. Det fikk alt sammen til å rase over ham igjen. Bonger! De hadde hans! De\ Torsdag ville De forlange å få utløst disse bongene ... og hva da? Hva da? Bildet av fordømmende avisoverskrifter danset rundt i hodet hans. «Vil De gjerne vite hvordan seriøse spillere brukte denne leken i tredveårene?» spurte Gaunt lavt. «Joda,» sa Keeton, men han hadde ikke lyst, ikke egentlig ... ikke før han så opp. Så møtte øynene til Gaunt igjen hans, fanget dem på ny, og tanken på å bruke en leke for barn til å plukke ut vin­ nere virket igjen helt fornuftig. «Tja,» sa Gaunt, «de pleide å ta dagens avis, eller Racing Form, og lot løpene gå, ett for ett. På denne platen, vet De. De ga hver hest i hvert løp et navn fra avisen - de gjorde det ved å ta på en av blikkhestene og samtidig si navnet - og så trekke opp greia og Ia den sette i gang. De gjennomgikk hele løpsprogrammet på den måten - åtte, ti, et dusin løp. Så dro de til banen og satset på hestene som hadde vunnet hjemme.»

NOE FOR ENHVER

«Fungerte det?» spurte Keeton. Det var som om stemmen nådde ham fra et annet sted. Et fjernt sted. Det virket som om han svevde i øynene til Leland Gaunt. Svevde i rødt skum. Det var en rar for­ nemmelse, men egentlig ganske behagelig. «Det virket slik,» sa Gaunt. «Antagelig bare tåpelig overtro, men %.. kunne De ha lyst til å kjøpe denne leken og selv forsøke?» «Ja,» sa Keeton. «Du er en mann som trenger ganske hardt til Vinnerbongen, ikke sant, Danforth?» «Jeg trenger mer enn én. Jeg trenger en hel drøss av dem. Hvor mye?» Leland Gaunt lo. «Å, nei - du lurer meg ikke så lett! Ikke når jeg allerede står i gjeld til deg! Jeg skal si deg en ting - lukk opp lomme­ boken og gi meg den første seddelen du finner der. Jeg er sikker på at det blir den rette.» Dermed åpnet Keeton lommeboken og dro frem en seddel uten å se vekk fra ansiktet til Gaunt, og selvsagt var det en seddel på to dollar - en seddel av det slaget som opprinnelig hadde skapt alle disse problemene for ham.

5 Gaunt fikk den til å forsvinne like elegant som en tryllekunstner og sa: «Det er en ting til.» «Hva da?» Gaunt bøyde seg forover. Han så alvorlig på Keeton og tok ham på kneet. «Mr. Keeton, kjenner De til ... Dem?» Keeton snappet etter pusten slik en sovende mann av og til snap­ per etter pusten når han blir plaget av en vond drøm. «Ja,» hvisket han. «Herregud, ja.» «Denne byen er full av Dem,» fortsatte Gaunt med det samme lave, fortrolige tonefallet. «Helt oversvømmet. Jeg har hatt åpent i mindre enn en uke, og jeg vet det allerede. Jeg tror De kanskje er ute etter meg. Jeg er faktisk nokså sikker på det. Jeg kommer kan­ skje til å trenge Deres hjelp.» «Ja,» sa Keeton. Han snakket høyere nå. «Ved Gud, De skal få all den hjelpen De trenger!» «Nå, De har nettopp truffet meg, og De skylder meg ikke en for­ dømt ting -» Keeton som allerede syntes at Gaunt var den beste vennen han hadde hatt på de siste ti årene, åpnet munnen for å protestere. Gaunt holdt hånden i været, og protesten forstummet straks. «- og De har ikke den minste anelse om at jeg har solgt Dem noe

189

190

STEPHEN KING

som virkelig kommer til å fungere, eller bare er nok en haug med drømmer ... av det slaget som blir til mareritt når man pirker i dem. Jeg er sikker på at det er alt De nå tror; jeg har stor overtalelsesevne, om jeg selv må si det. Men jeg tror på fornøyde kunder, mr. Keeton, og bare fornøyde kunder. Jeg har drevet butikk i mange år, og jeg har bygd opp mitt gode rykte på fornøyde kunder. Så ta leken. Hvis den fungerer for Dem, bra. Gjør den ikke det, så gi den til Frelsesarmeen eller sleng den på fyllinga. Hva har De tapt? Et par daler?» «Et par daler,» samtykket Keeton drømmende. «Men hvis den fungerer, og hvis De kan lette sinnet for disse flyk­ tige, økonomiske bekymringene, så kom tilbake til meg. Vi skal set­ te oss og drikke kaffe, akkurat som vi har gjort i dag ... og snakke om Dem.» «Det er gått for langt til bare å levere pengene tilbake,» sa Keeton på den klare, men usammenhengende måten til en som snakker i søvne. «Det er flere spor enn jeg greier å feie unna på fem dager.» «Mye kan endre seg på fem dager,» sa mr. Gaunt ettertenksomt. Han reiste seg, beveget seg med smidig eleganse. «De har en stor dag foran Dem ... og det har jeg med.» «Men De,» protesterte Keeton. «Hva med De?» Gaunt la en av de lange, kalde hendene på armen til Keeton, og selv i den øre tilstanden han var i, kjente Keeton at denne berørin­ gen fikk det til å vrenge seg i ham. «Vi tar hånd om Dem senere,» sa han. «Ikke vær det minste bekymret.»

6 «John!» ropte Alan da John LaPointe smatt inn på sheriffkontoret gjennom bakdøren. «Godt å se deg!» Klokken var halv elleve lørdag formiddag, og sheriffkontoret i Castle Rock var så tomt som det kunne bli. Norris var på fisketur et eller annet sted, og Seaton Thomas var nede i Sanford på besøk hos de to gamle, ugifte søstrene sine. Sheila Brigham var i preste­ gården ved Vår frue av det rolige vann og hjalp broren med å sette opp nok et brev til avisen, der han forklarte hvor harmløs casino­ kvelden i bunn og grunn var. Fader Brigham ville også at brevet skulle gi uttrykk for hans mening om at William Rose var like sprø som en bille i en møkkahaug. Man kunne ikke uten videre si slikt, naturligvis - ikke i en familieavis - men fader John og søster Sheila gjorde sitt beste for å få frem dette poenget. Andy Clutterbuck var på vakt et eller annet sted, i alle fall gikk Alan ut fra det; han hadde ikke meldt seg siden Alan kom på kontoret for en time siden. Før

NOE FOR ENHVER

John viste seg, virket det som om den eneste som ellers var i kom­ munebygningen, var Eddie Warburton som stelte med vannkjøleren i kroken. «Hva skjer?» spurte John og satte seg på det ene hjørnet av skri­ vebordet til Alan. «Lørdag formiddag? Ikke stort. Men se på dette.» Alan knappet opp den høyre mansjetten på kakiskjorten og skjøv opp ermet. «Vennligst legg merke til at hånden ikke forlater håndleddet mitt.» «Mmm,» sa John. Han dro en plate Juicy Fruit opp av bukse­ lommen, skrellet av papiret og stakk den i munnen. Alan viste frem den åpne høyre håndflaten, snudde hånden for å vise baksiden, lukket deretter hånden til en knyttneve. Han stakk venstre pekefinger ned i den og dro ut en liten flik silke. Han viftet med øyenbrynene mot John. «Ikke dårlig, hva?» «Hvis det er skjerfet til Sheila, kommer hun ikke til å bli glad for å se at det er blitt helt krøllet og lukter av svetten din,» sa John. Han virket ikke akkurat målløs av undring. «Ikke min feil at hun la det igjen på skrivebordet,» svarte Alan. «Dessuten svetter ikke en tryllekunstner. Nå hepp og abrakada­ bra!» Han trakk skjerfet til Sheila opp fra neven og slengte det dra­ matisk ut i luften. Det bølget, deretter la det seg over skrivemaski­ nen til Norris som en fargeglad sommerfugl. Alan så på John, der­ etter sukket han. «Ikke særlig flott, hva?» «Det er en fin tryllekunst,» sa John, «men jeg har sett den et par ganger før. Noe rundt tredve eller førti?» «Hva synes du, Eddie?» ropte Alan. «Ikke ille for en landsens sheriff, hæ?» Eddie så knapt opp fra kjøleren som han nå fylte med innholdet fra en rekke plastflasker merket kildevann. «Jeg så det ikke, she­ riff. Beklager.» «Dere er håpløse, begge to,» sa Alan. «Men jeg jobber med en variasjon, John. Den kommer til å ta rotta på deg, det lover jeg.» «Mmm. Alan, vil du fortsatt at jeg skal sjekke toalettene på den nye restauranten ute på River Road?» «Det vil jeg fortsatt,» sa Alan. «Hvorfor må jeg bestandig gjøre drittjobbene? Hvorfor kan ikke Norris -» «Norris sjekket dassene på Happy Trails campingplass i juli og august,» sa Alan. «I juni gjorde jeg det. Slutt å syte, Johnny. Det er rett og slett din tur. Jeg vil også at du skal ta vannprøver. Bruk et par av spesialbeholderne de sendte til oss fra Augusta. Det ligger fortsatt noen i det der skapet på gangen. Jeg syntes jeg så et par av dem bak esken til Norris med Hi-Ho kjeks.» «Okay,» sa John, «skal bli. Men med fare for å høres ut som om

191

192

STEPHEN KING

jeg syter igjen, så skal restauranteieren være ansvarlig for å sjekke om det er mygglarver i vannet. Jeg har slått det opp.» «Det er det selvsagt,» sa Alan, «men nå snakker vi om Timmy Gagnon, Johnny - hva sier det deg?» «Det sier meg at jeg ikke ville kjøpt en eneste hamburger på den nye Riverside B-B-Q-Delish om jeg så holdt på å dø av sult.» «Riktig!» utbrøt Alan. Han reiste seg og klappet Johnny på skul­ deren. «Jeg håper vi kan stanse butikken til det slurvete, vesle svinet før tallet på løse bikkjer og katter i Castle Rock begynner å gå nedover.» «Det er temmelig kvalmt, Alan.» «Næ- det er Timmy Gagnon. Få tak i vannprøvene i formiddag, og jeg skal sende dem til Statens Institutt for Folkehelse i Augusta før jeg slutter i kveld.» «Hva har du tenkt å gjøre i formiddag?» Alan rullet ned ermet og knappet opp mansjetten. «Akkurat nå skal jeg opp i gaten til Noe For Enhver,» sa han. «Jeg vil gjerne tref­ fe mr. Leland Gaunt. Han har gjort litt av et inntrykk på Polly, og ut fra det jeg hører på byen, er hun ikke den eneste som er betatt av ham. Har du truffet ham?» «Ikke ennå,» sa John. De begynte å gå mot døren. «Men jeg har gått forbi stedet et par ganger. Interessant blanding av varer i vinduet.» De gikk forbi Eddie som nå pusset den digre glassbeholderen på vannkjøleren med en fille han hadde tatt opp av baklommen. Han så ikke opp på Alan og John da de gikk forbi; det virket som om han var oppslukt av sitt eget univers. Men straks bakdøren lukket seg etter dem med et klikk, skyndte.Eddie Warburton seg inn på kontoret med sentralbordet og tok telefonen..

7 «All right ... ja ... ja, jeg forstår.» Leland Gaunt sto ved siden av kassa-apparatet sitt med en Cobra mobiltelefon mot øret. Et smil like smalt som en nymåne fikk lep­ pene til å bue seg. «Mange takk, Eddie. Mange takk skal du ha.» Gaunt ruslet bort til forhenget som skilte butikken fra rommet bak. Han stakk overkroppen inn gjennom forhenget og bøyde seg forover. Da han trakk seg baklengs vekk fra forhenget, hadde han et skilt i hånden. «Du kan dra hjem nå ... ja ... du kan være sikker på at jeg ikke kommer til å glemme det. Jeg glemmer aldri et ansikt eller en tje-

NOE FOR ENHVER

neste, Eddie, og det er en av grunnene til at jeg har en sterk motvilje mot å bli minnet om noen av delene. Adjø.» Han trykket på knappen for bryt uten å vente på svar, skjøv an­ tennen sammen og stakk telefonen i lommen på røkejakken. Rulle­ gardinet var igjen trukket for døren. Mr. Gaunt stakk hånden inn mellom gardinet og glasset for å fjerne skiltet der det sto ÅPENT.

Han erstattet det med skiltet han hadde tatt frem bak forhenget, gikk deretter bort til vinduet for å se på Alan Pangborn som nær­ met seg. Pangborn så en stund inn gjennom vinduet der Gaunt så ut, før han gikk bort til døren. Han skjermet til og med for ansiktet med hendene og presset nesen mot glasset et øyeblikk. Selv om Gaunt sto rett foran ham med armene i kors, fikk sheriffen ikke øye på ham. Mr. Gaunt oppdaget at han mislikte ansiktet til Pangborn ved første øyekast. Dette overrasket ham heller ikke noe særlig. Han var til og med flinkere til å tyde ansikter enn til å huske dem, og ordene i dette ansiktet var store og av en eller annen grunn far­ lige. Uttrykket i ansiktet til Pangborn endret seg med ett; øynene ble litt større, den godlynte munnen trakk seg sammen til en smal strek. Gaunt kjente et kort og helt utypisk støt av frykt. Han ser meg\ tenkte han, selv om det selvsagt var umulig. Sheriffen tok et halvt skritt bakover ... og så lo han. Gaunt skjønte straks hva som hadde skjedd, men det la ikke den minste demper på den øyeblikkelige, dype motviljen mot Pangborn. «Kom deg unna, sheriff,» hvisket han. «Kom deg unna, og Ia meg være i fred.»

8 Alan sto en lang stund og så inn gjennom utstillingsvinduet. Han begynte å lure på hva alt oppstyret egentlig dreide seg om. Han had­ de snakket med Rosalie Drake før han dro hjem til Polly kvelden før, og Rosalie hadde fått Noe For Enhver til å høres ut som den nordlige delen av New Englands svar på Tiffany, men porselenet i vinduet virket ikke som noe så spesielt at det ville få en til å stå opp om natten og skrive til mor om det - i høyden passet kvaliteten til et loppemarked. Det var skår i flere av tallerknene, og det var en tynn sprekk i midten av den ene. Ja, ja, tenkte Alan, folk har forskjellig smak. Det porselenet der

193

194 STEPHEN KING

er sikkert hundre år gammelt, verd en formue, og jeg er rett og slett for dum til å skjønne det. Han skjermet for glasset med hendene for å se forbi utstillingen, men det var ingenting å se - lyset var slukket, og stedet var tomt. Så syntes han at han fikk øye på noe - en underlig, gjennomsiktig skik­ kelse som så ut på ham med spøkelsesaktig og hatefull interesse. Han tok et halvt skritt bakover før han skjønte at han så speilbildet av sitt eget ansikt. Han lo litt, forlegen på grunn av feiltagelsen. Han ruslet bort til døren. Rullegardinet var trukket ned; det hang en håndskrevet plakat i en gjennomsiktig sugekopp av plast. HAR REIST TIL PORTLAND FOR Å TA IMOT EN VARESENDING BEKLAGER AT JEG IKKE TRAFF DEM VENNLIGST KOM TILBAKE

Alan dro lommeboken sin opp av baklommen, tok frem et av visitt­ kortene sine og rablet en kort beskjed på baksiden.

Kjære mr. Gaunt, jeg stakk innom lørdag morgen for å hilse på og ønske Dem vel­ kommen til byen. Beklager at jeg ikke traff Dem. Håper De liker Dem i Castle Rock! Jeg kommer innom igjen mandag. Kanskje vi kan ta en kopp kaffe sammen. Hvis det er noe jeg kan gjøre for Dem, står telefonnummeret mitt - hjemme og på kontoret - på motsatt side. Alan Pangborn. Han bøyde seg, stakk kortet inn under døren og rettet seg opp igjen. Han kikket inn gjennom utstillingsvinduet litt til, mens han lurte på hvem som ville ha dette lite iøynefallende serviset. Mens han så inn, snek en underlig følelse av visshet seg inn over ham følelsen av å bli iakttatt. Alan snudde seg og fikk ikke øye på noen andre enn Lester Pratt. Lester var i ferd med å feste en av de for­ dømte plakatene på en telefonstolpe og så ikke i retning av ham i det hele tatt. Alan trakk på skuldrene og satte igjen kursen nedover gaten mot kommunebygningen. Det ville være tidsnok å treffe Leland Gaunt på mandag; mandag ville passe helt utmerket.

9 Mr. Gaunt holdt øye med ham uten å bli sett, gikk så bort til døren og plukket opp kortet Alan hadde skjøvet inn under den. Han leste nøye begge sidene, og begynte så å smile. Jasså, sheriffen hadde

NOE FOR ENHVER

tenkt å stikke innom på mandag? Tja, det passet utmerket, for mr. Gaunt hadde en anelse om at når det ble mandag, ville sheriffen i Castle Rock fylke ha annet å gjøre. En hel floke med andre ting. Og det var like bra, for han hadde truffet menn som Pangborn før, og det var best å holde seg unna slike menn, i det minste mens man bygget opp butikken og ble kjent med kundene. Menn som Pang­ born så for mye. «Det har skjedd noe med deg, sheriff,» sa Gaunt. «Noe som har gjort deg erida farligere enn du skulle være. Det er også i ansiktet ditt. Jeg lurer på hva det er? Var det noe du gjorde, noe du så, eller begge deler?» Han sto og så ut på gaten, og leppene trakk seg langsomt vekk fra de store, ujevne tennene. Han snakket med det lave, rolige tone­ fallet som når man selv har vært den beste tilhøreren i svært lang tid. «Jeg har fått nyss om at du er litt av en amatørtryllekunstner, min uniformerte venn. Du liker knep. Jeg skal vise deg noen nye før jeg forlater byen. Jeg er helt overbevist om at de kommer til å gjøre deg forbløffet.» Han lukket hånden til en neve rundt kortet fra Alan, brettet det først og krøllet det deretter sammen. Da det var helt borte, sprutet en blå flammetunge ut mellom peke- og langfingeren. Han åpnet igjen hånden, og selv om det steg opp små fangarmer av røyk fra håndflaten, var det ikke noe tegn til kortet - ikke engang en flekk av aske. «Hepp og abrakadabra,» sa Gaunt lavt. Så la han hodet bakover og begynte å le.

10 Myrtle Keeton gikk bort til døren til ektemannens arbeidsværelse for tredje gang den dagen og lyttet. Da hun sto opp i ni-tiden om morgenen, var Danforth allerede der inne med døren låst. Nå, klokken ett om ettermiddagen, var han fortsatt der inne med døren låst. Da hun spurte ham om han hadde lyst til på litt lunsj, ba han henne med dempet stemme om å gå sin vei, han var opptatt. Hun løftet hånden for å banke på igjen ... og stanset. Hun la ho­ det litt på skakke. Hun hørte en lyd fra den andre siden av døren en skrapende, raslende lyd. Det minnet henne om lyden fra gjøk­ uret til moren uken før det gikk helt i stykker. Hun banket lett på døren. «Danforth?» «Gå din vei!» Stemmen hans var opphisset, men hun visste ikke om det var oppgløddhet eller frykt.

195

196

STEPHEN KING

«Danforth, er alt i orden med deg?» «Ja, for pokker! Gå din vei! Jeg kommer snart ut!» Rasling og skraping. Skraping og rasling. Det hørtes ut som grus i en miksmaster. Det gjorde henne litt redd. Hun håpet at Danforth ikke holdt på å få nervøst sammenbrudd der inne. Han hadde opp­ ført seg så underlig i det siste. «Danforth, vil du jeg skal dra ned til bakerbutikken og få tak i noen smultringer?» «Ja!» ropte han. «Ja! Ja! Smultringer! Toalettpapir! En plastisk operasjon! Dra hvor du vil! Kjøp hva du vil! La meg bare være i fred!» Hun ble stående litt til, bekymret. Hun tenkte på å banke på igjen, men bestemte seg for ikke å gjøre det. Hun var ikke lenger sikker på om hun ville vite hva det var Danforth drev med i arbeids­ værelset sitt. Hun var ikke engang lenger sikker på om hun ville at han skulle lukke opp døren. Hun tok på seg skoene og den solide høstkåpen - solen skinte, men det var kaldt - og gikk ut til bilen. Hun kjørte ned til The Country Oven i enden av Main Street og kjøpte et halvt dusin smultringer - med honningglasur til henne, sjokolade og kokos til Danforth. Hun håpet de kunne muntre ham opp - litt sjokolade muntret alltid henne opp-. På veien hjem kikket hun tilfeldigvis inn i utstillingsvinduet hos Noe For Enhver. Det hun så, fikk henne til å kjøre begge føttene ned mot bremsepedalen, hardt. Hvis det hadde vært noen bak hen­ ne, ville vedkommende helt sikkert ha kjørt inn i henne. I vinduet var det en helt fantastisk dukke. Gardinet var naturligvis rullet opp igjen. Og på skiltet som hang i den gjennomsiktige sugekoppen av plast, sto det igjen ÅPENT.

Naturligvis.

11 Polly Chalmers tilbrakte lørdagsettermiddagen på en måte som var høyst uvanlig til henne å være: med ikke å gjøre noe i det hele tatt. Hun satt ved vinduet i Boston-gyngestolen av laminert tre med hen­ dene pent foldet i fanget og så ut på en og annen bil i gaten utenfor. Alan hadde ringt før han dro ut på patrulje, hadde fortalt henne at han ikke hadde truffet Leland Gaunt, hadde spurt om alt sto bra til med henne, og om det var noe hun trengte. Hun hadde sagt til

NOE FOR ENHVER

ham at hun hadde det bra, og at det ikke var den ting hun trengte, takk. Begge disse uttalelsene var en løgn; hun hadde det slett ikke bra, og det var flere ting hun trengte. En kur mot gikt sto øverst på listen. Nei, Polly - det du trenger er litt mot. Bare nok til å gå bort til den mannen du elsker og si: «Alan, jeg tøyde sannheten her og der i forbindelse med de årene jeg var borte fra Castle Rock, og jeg løy direkte om det som skjedde med min sønn. Nå vil jeg gjerne be deg om tilgivelse og fortelle deg sannheten.» Det hørtes lett ut når man sa det slik uten omsvøp. Det ble først vanskelig når man så inn i øynene til mannen man elsket, eller når man forsøkte å finne nøkkelen som kunne låse opp hjertet uten å rive det i blødende, smertefulle biter. Smerter og løgner; løgner og smerter. De to emnene livet hennes tilsynelatende hadde dreid seg om i den siste tiden. Hvordan står det til i dag, Pol? Bra, Alan. Jeg har det bra. I virkeligheten var hun skrekkslagen. Det var ikke det at hendene verket så forferdelig akkurat i dette øyeblikket; hun ønsket nesten at de gjorde vondt, for smerten, uansett hvor ille den var når den endelig meldte seg, var likevel bedre enn ventetiden. Kort etter middagstid i dag hadde hun kjent en varm prikking nesten vibrasjon - i hendene. Den laget varme ringer rundt knokene og nederst rundt tommelen; hun kunne kjenne hvordan den lurte nederst under alle neglene som små, stålharde buer lik gledesløse smil. Hun hadde opplevd dette to ganger før og visste hva det be­ tydde. Hun kom til å få det tante Betty - som hadde lidd av den samme giktsykdommen - kalte en skikkelig hard tørn. «Når det be­ gynner å prikke i hendene mine som et elektrisk støt, vet jeg bestan­ dig at det er på tide å skalke lukene,» sa Betty, og nå forsøkte Polly selv å skalke lukene, med påfallende manglende hell. Ute gikk to gutter midt i gaten og kastet en fotball frem og tilbake mellom hverandre. Han på høyre side - den yngste av Lawesguttene - forsøkte seg med en høy pasning. Ballen for ut av hånden hans og landet på plenen til Polly. Han så at hun kikket ut gjennom vinduet idet han skulle hente den, og vinket til henne. Polly løftet hånden til svar ... og kjente hvordan smerten begynte å ulme, lik en tykt teppe av glør i et tilfeldig vindkast. Så var den igjen borte, og bare den nifse prikkingen var tilbake. Hun syntes det føltes slik luften ofte kjennes før et voldsomt tordenvær. Smertene ville komme når de kom; det var ingenting hun kunne gjøre med det. Men løgnene hun hadde fortalt Alan om Kelton ... det var noe helt annet. Og, tenkte hun, det er ikke det at sannheten er så skrekkelig, så grell, så sjokkerende... og det er ikke det at han

197

198

STEPHEN KING

ikke allerede har mistanke eller til og med vet at du har løyet. Han gjør det. Hvorfor er dette da så vanskelig, Polly? Hvorfor? Delvis på grunn av gikten, gikk hun ut ifra, og delvis på grunn av smertestillerne som hun var blitt stadig mer avhengig av - til sammen hadde de to tingene en tendens til å sløre fornuften, gjøre de klareste og retteste sidene underlig skjeve. Så var det Alans egen, faktiske smerte ... og den ærlige måten han hadde vist den på. Han hadde uten den minste nøling lagt den frem slik at hun kunne granske den. Følelsene hans i kjølvannet på den merkverdige ulykken som hadde tatt livet av Annie og Todd, var forvirrete og stygge, omgitt av en frastøtende (og skremmende) hvirvel av negative tanker, men likevel hadde han lagt dem frem for henne. Han hadde gjort det fordi han ville finne ut om hun visste noe om sinnstilstanden til Annie som han ikke visste om ... men han gjorde det også fordi sansen for rettferdig spill og for å være åpen om slike ting rett og slett var en del av hans natur. Hun var redd for hva han skulle tro når han oppdaget at sansen for rettferdig spill ikke bestandig var en del av hennes; at hjertet såvel som hendene var blitt gjennomtrengt av tidlig frost. Hun flyttet urolig på seg i stolen. Jeg må fortelle ham det - før eller senere må jeg det. Og ingen­ ting av dette forklarer hvorfor det er så vanskelig; ingenting av dette forklarer i det hele tatt hvorfor jeg løy for ham fra først av. Jeg me­ ner, det er ikke det at jeg har drept min sønn ... Hun sukket - en lyd som nesten var et hulk - og flyttet på seg i stolen. Hun så etter guttene med fotballen, men de var borte. Polly lente seg tilbake i stolen og lukket øynene.

12 Hun var ikke den første jenta som ble gravid som en følge av en bry­ tekamp etter kveldens stevnemøte, eller den første som havnet i en voldsom krangel med foreldrene. De ville hun skulle gifte seg med Paul «Duke» Sheehan, gutten som hadde gjort henne gravid. Hun svarte at hun ikke ville gifte seg med Duke om han var den siste mann på jorden. Det var sant, men det stoltheten ikke ga henne lov til å fortelle dem, var at Duke ikke ville gifte seg med herme - beste­ vennen hans hadde fortalt henne at han allerede gjorde paniske for­ beredelser til å gå inn i marinen når han fylte atten ... noe som kom til å skje om mindre enn seks uker. «La meg ha én ting klart,» sa Newton Chalmers og ødela dermed den siste skrøpelige broen mellom datteren og ham selv. «Han er

NOE FOR ENHVER

bra nok å knulle med, men han er ikke bra nok å være gift med stemmer det sånn omtrent?» Hun hadde forsøkt å løpe ut av huset da, men moren hadde stan­ set henne. Hvis hun ikke ville gifte seg med gutten, sa Lorraine Chalmers og snakket med en rolig og vennlig overtalende stemme som nesten hadde fått Polly til å gå fra vettet som tenåring, så måtte de sende henne bort til tante Sarah i Minnesota. Hun kunne bli i Saint Cloud til barnet ble født, så adoptere det bort. «Jeg vet hvorfor dere vil jeg skal dra,» sa Poly. «Det er på grunn av grandtante Evelyn, ikke sant? Dere er redd for at om hun finner ut at jeg er på tjukken, så kommer hun til å kutte dere i testamentet. Det hele dreier seg om penger, ikke sant? Dere bryr dere ikke om meg i det hele tatt. Dere bryr dere ikke en dritt om m-» Den vennlige, overtalende stemmen til Lorraine Chalmers hadde bestandig dekket over et hissig temperament. Hun hadde revet vekk den siste skrøpelige tilliten mellom datteren og henne selv ved å gi Polly en hard ørefik. Dermed rømte Polly. Det var lenge, lenge siden - i juli 1970. Hun havnet i Denver og jobbet der til barnet ble født på et fattigsykehus pasientene kalte Nåleparken. Hun hadde vært fast bestemt på å adoptere bort barnet, men et eller annet - kanskje bare berø­ ringen av ham da fødselssykepleieren la ham i armene hennes etter nedkomsten - hadde fått henne til å ombestemme seg. Hun kalte gutten Kelton ettersin farfar. Beslutningen om å behol­ de barnet hadde gjort henne litt redd, for hun likte å betrakte seg selv som ei praktisk, fornuftig jente, og ingenting av det hun hadde opplevd i det siste året, passet til dette bildet. Først var den prak­ tiske, fornuftige jenta blitt gravid utenfor ekteskap på en tid da praktiske, fornuftige jenter rett og slett ikke gjorde noe slikt. Så hadde den praktiske, fornuftige jenta rømt hjemmefra og født bar­ net sitt i en by der hun aldri før hadde vært og ikke visste noenting om. Og på toppen av det hele, den praktiske, fornuftige jenta hadde bestemt seg for å beholde ungen og ta den med seg inn i en fremtid hun ikke kunne se, ikke hadde en anelse om engang. Hun hadde i det minste ikke beholdt ungen av sinne eller tross; ingen kunne henge det på henne. Hun ble overrumplet av kjærlig­ het, den enkleste, sterkeste og mest uforsonlige av alle følelser. Hun dro videre. Nei - de dro videre. Hun hadde en del småjob­ ber, og de endte i San Francisco dit hun hele tiden hadde tenkt å dra. På begynnelsen av sommeren 1971 var den et slags hippieparadis. Et utflippa sted fullt av frikere og folkesangere og yippier og band med navn som Moby Grape og Thirteenth Floor Elevators. Ifølge sangen til Scott McKenzie om San Francisco, som hadde vært populær i et av disse årene, skulle det om sommeren være en

199

200 STEPHEN KING

«kjærlighetsleir» der. Polly Chalmers som selv den gangen ikke stemte med bildet av en hippie, hadde på en eller annen måte gått glipp av kjærligheten. Leiegården der hun og Kelton bodde, var full av sprengte postkasser og junkiere som hadde fredsmerket rundt halsen, og som oftest en springkniv i de slitte og skitne motorsykkelstøvlene. De mest vanlige gjestene i nabolaget var stevningsmenn, folk som hentet tilbake møbler kjøpt på AB, og purk. En masse purk, og man kalte dem ikke svin rett opp i ansiktet: pur­ ken hadde også gått glipp av kjærligheten, og det gjorde dem for­ banna. Polly søkte om sosialhjelp og oppdaget at hun ikke hadde bodd lenge nok i California til å ha rett til det - hun gikk ut fra at det var annerledes nå, men i 1971 hadde det vært like hardt for en ung, ugift mor å klare seg i San Francisco som noe annet sted. Hun søkte hos Hjelp til uforsørgete barn og ventet - håpet - på at det skulle komme noe ut av det. Kelton sultet aldri, men hun selv levde fra hånd til munn, en mager ung kvinne som ofte var sulten og bestan­ dig redd, en ung kvinne svært få av dem som kjente henne, ville ha gjenkjent nå. Minnene fra de første tre årene på vestkysten, minner som var lagret innerst i hjernen som gamle klær på et loft, var for­ vrengte og groteske, bilder fra et mareritt. Og var det ikke for en stor del derfor hun nølte med å fortelle Alan om disse årene? Ville hun ikke rett og slett holde dem hemme­ lige? Hun var ikke den eneste som hadde lidd under de marerittaktige følgene av sin egen stolthet, det sta avslaget mot å søke hjelp, og det ondskapsfulle hykleriet i tiden som hevdet at den fri kjærlig­ heten hadde seiret, men samtidig brennemerket ugifte kvinner med småbarn til å være utenfor grensene for normalsamfunnet; Kelton hadde også vært der. Kelton hadde vært hennes adgang til lykken der hun sint trasket av gårde på det triste, dumme korstoget sitt. Det forferdelige var at situasjonen langsomt bedret seg. Våren 1972 hadde hun endelig rett til hjelp fra delstaten, hun hadde fått løfte om at den første sjekken fra HUB skulle komme måneden et­ ter, og hun hadde planlagt å flytte til et litt bedre sted, da brannen brøt ut. Oppringningen kom til gatekjøkkenet der hun jobbet, og Norville, grillkokken som hele tiden hadde forsøkt å komme ned i buksa hennes den gangen, snudde seg om og om igjen mot henne i drøm­ me og holdt frem telefonen. Han sa det samme igjen og igjen: Pol­ ly, det er politiet. De vil snakke med deg. Polly, det er politiet. De vil snakke med deg. De ville virkelig snakke med henne, for de hadde slept liket til en ung kvinne og et lite barn ut av den rykende fjerde-etasjen i leiegår­ den. Begge var så forbrent at de ikke var til å kjenne igjen. De visste

NOE FOR ENHVER

hvem barnet var; hvis Polly ikke var på jobben, visste de også hvem kvinnen var. Hun fortsatte å jobbe i tre måneder etter Keltons død. Ensomhe­ ten var så intens at den gjorde henne halvveis sinnssyk, så dyp og fullstendig at hun ikke engang var klar over hvor hardt hun led. Til slutt skrev hun hjem, fortalte bare moren og faren at hun var i San Francisco, at hun hadde fått en gutt, og at gutten ikke lenger var hos henne. Hun ville ikke ha kommet med nærmere detaljer om hun så ble truet med en glødende ildraker. Det hadde ikke vært en del av planene hennes å dra hjem da - i det minste ikke en del av de bevisste planene - men etter hvert syntes hun at hvis hun ikke gjenopptok noen av de gamle båndene, ville en verdifull del av hen­ nes indre dø tomme for tomme, slik et livskraftig tre dør fra grenene og innover hvis det er uten vann for lenge. Moren skrev straks til postboksen Polly hadde oppgitt som post­ adresse, tryglet henne om å komme tilbake til Castle Rock ... om å komme hjem. Hun vedla en anvisning på syvhundre dollar. Det var svært varmt i blokkleiligheten der Polly hadde bodd siden Kel­ ton døde, og hun stanset midt i arbeidet med å pakke koffertene for å ta seg et glass kaldt vann. Mens hun drakk det, innså Polly at hun gjorde seg klar til å dra hjem rett og slett fordi moren hadde bedt - nærmest tigget - henne om å gjøre det. Hun hadde egentlig ikke vurdert det i det hele tatt, noe som avgjort var en feil. Det var ingen overilt handling, ikke den vesle dingsen til Duke Sheehan, som tid­ ligere hadde fått henne ut i utføret. Dermed satte hun seg på den smale enkvinnesengen sin og tenkte seg om. Hun tenkte lenge og dypt. Til slutt annullerte hun anvisnin­ gen og skrev et brev til moren. Det var på under en side, men det hadde tatt henne nesten en time å uttrykke seg riktig. Jeg vil gjerne komme hjem, eller i det minste prøve hvordan det ville være, men jeg vil ikke at vi skal grave opp gamle bein og be­ gynne å gnage på dem igjen hvis jeg kommer, skrev hun. Jeg vet ikke om det jeg egentlig vil - det å begynne et nytt liv på et gammelt sted - er mulig for noen, men jeg vil gjerne forsøke. Så jeg har en idé: la oss være pennevenner en stund. Du og jeg, jeg og pappa. Jeg har lagt merke til at det er vanskeligere å være sint og bitter på papi­ ret, la oss derfor snakke sammen på den måten en stund, før vi snakker med hverandre lys levende. De snakket sammen på den måten i nesten seks måneder, og så, en dag i januar 1973, dukket mr. og mrs. Chalmers opp på dørstok­ ken hennes med kofferter i hendene. De hadde tatt inn på Mark Hopkins hotell, sa de, og de dro ikke tilbake til Castle Rock uten henne. Polly hadde tenkt over dette, mens hun gjennomgikk et helt

201

202

STEPHEN KING

spektrum av følelser: sinne over at de kunne være så egenmektige, sørgmodig morskap over det søte og nokså naive ved denne egenmektigheten, panikk over at spørsmålene hun så behendig hadde unngått å svare på i brevene sine, nå ville bli presset inn på henne. Hun lovet å spise middag sammen med dem, ikke noe mer enn det - de andre avgjørelsene fikk vente. Faren sa til henne at de bare hadde bestilt rom på Mark Hopkins for en eneste natt. Da får dere heller utvide bestillingen, sa Polly. Hun ville snakke med dem så mye hun kunne, før hun tok noen endelig beslutning - en mer intim form for utprøving enn den som hadde foregått i brevene deres. Men den første kvelden var den eneste kvelden de fikk. Det var den siste kvelden hun så faren frisk og sterk, og hun hadde tilbrakt mesteparten av den med et rødglø­ dende raseri mot ham. Den gamle krangelen, så lett å unngå i brev, begynte til og med før de hadde drukket ut glasset med vin før maten. Til å begynne med var det en gressbrann, men etter som faren fortsatte å drikke, utviklet det seg til en ukontrollerbar vegg av ild. Han hadde utløst gnisten ved å si at de begge mente Polly hadde fått en lærepenge, og at det var på tide å begrave stridsøksen. Mrs. Chalmers hadde blåst til ilden da hun anla den gamle, vennlig overtalende tonen. Hvor er barnet, kjære? Du kunne i det minste fortelle oss såpass. Du overlot ham til Søstrene, antar jeg. Polly kjente igjen disse stemmene, og visste hva de sa, fra gam­ melt av. Stemmen til faren tydet på at han hadde behov for å gjen­ opprette kontrollen; han måtte for enhver pris ha kontrollen. Morens tydet på at hun viste kjærlighet og omsorg på den eneste måten hun kunne, ved å forlange opplysninger. Begge stemmene, så velkjente, så elsket og foraktet, hadde utløst den gamle, ville vreden hos henne. De forlot restauranten midt i hovedretten, og dagen etter fløy mr. og mrs. Chalmers alene tilbake til Maine. Etter et opphold på tre måneder begynte brevvekslingen igjen, nølende. Moren til Polly skrev først, ba om unnskyldning for den katastrofale kvelden. Tryglingen om å komme hjem var blitt drop­ pet. Dette overrasket Polly ... og fylte en eller annen dyp og knapt erkjent del av henne med uro. Hun hadde på følelsen at moren en­ delig fornektet henne. Omstendighetene tatt i betraktning var dette både tåpelig og selvopptatt, men det endret ikke det minste på disse grunnleggende følelsene. Jeg går ut fra at du selv best vet hva du vil, skrev hun til Polly. Det er vanskelig for meg og din far å akseptere det, for vi betrakter deg fortsatt som veslejenta vår. Jeg tror det skremte ham å se hvor vakker du var og hvor mye eldre du var blitt. Og du må ikke bebrei-

NOE FOR ENHVER

de ham for mye for måten han oppførte seg på. Han har ikke vært bra; magen plager ham igjen. Legen sier det bare er galleblæren, og hvis han går med på å få den fjernet, kommer alt til å bli bra, men jeg er bekymret for ham. Polly svarte med den samme forsonende tonen. Hun syntes det var lettere å gjøre det nå som hun tok handelsskolen og hadde lagt planene om å dra tilbake til Maine på hylla. Og så, i slutten av 1975, kom telegrammet. Det var kort og brutalt: pappa har kreft, han ER DØENDE. VÆR SNILL OG KOM HJEM. KJÆRLIG HILSEN, MAMMA.

Han levde fortsatt da Polly kom til sykehuset i Brighton, mens det gikk rundt for henne på grunn av «jetlag» og de gamle minnene som synet av alle de gamle stedene hadde lirket frem. Den samme forundrete tanken vokste frem i sinnet for hver nye sving på veien fra Portland Jetport til Castle Rock: Den siste gangen jeg så det der, var jeg et barn\ Newton Chalmers lå på privatrom, gikk i en døs inn og ut av be­ visst tilstand, med slanger i nesen og maskiner samlet rundt seg i en sulten halvsirkel. Han døde tre dager senere. Hun hadde tenkt å dra tilbake til California med én gang - hun betraktet det nesten som hjemmet sitt nå - men fire dager etter at faren ble begravd, fikk moren et lammende hjerteattakk. Polly flyttet inn i hjemmet. Hun pleide moren i de neste tre og en halv månedene, og en eller annen gang hver natt drømte hun om Norville, grillkokken på Yor Best Diner. Norville snudde seg mot henne gang på gang, med telefonen i høyre hånd, den med ørnen og ordene død fremfor vanære tatovert på håndbaken. Polly, det er politiet, sa Norville. De vil snakke med deg. Polly, det er poli­ tiet. De vil snakke med deg. Moren var ute av sengen, på bena igjen, og snakket om å selge huset og flytte til California sammen med Polly (noe hun aldri ville gjøre, men Polly rev henne ikke ut av drømmen - hun var eldre nå, og litt snillere) da det neste hjerteattakket kom. Slik hadde det seg at Polly en rå ettermiddag i mars 1976 befant seg på Homeland kir­ kegård, stående ved siden av grandtante Evelyn, og så på en kiste som sto på remmer ved siden av farens grav. Liket hans hadde ligget i krypten på Homeland hele vinteren, ventet på at jorden skulle bli tilstrekkelig løs til at det kunne bli jordfestet. På grunn av et av disse groteske sammentreffene ingen anstendig forfatter ville våge å dikte opp, var ektemannen blitt be­ gravd bare én dag før hustruen døde. Torven på den siste leiligheten til Newton Chalmers var ennå ikke blitt lagt på plass igjen; jorden var fortsatt bar, og graven virket uanstendig naken. Blikket til Polly vandret hele tiden fra morens kiste til farens grav. Det var som om hun bare ventet på at han skulle bli skikkelig begravd, tenkte hun.

203

204

STEPHEN KING

Da den korte gudstjenesten var over, tok tante Evvie henne til side. Den siste gjenlevende slektningen til Polly sto ved begravelsesbilen, en pinnetynn kvinne kledd i svart mannsfrakk og underlig muntre røde gummistøvler, med en Herbert Tareyton stukket inn i munnviken. Hun strøk en fyrstikk mot tommelfingerneglen idet Polly nærmet seg, og fikk fyr på enden av sigaretten. Hun inhalerte dypt og hostet deretter røyken ut i den kalde vårluften igjen. Stok­ ken hennes (en enkel stokk av ask; det skulle ennå gå tre år før hun ble tildelt stokken til Boston Post som byens eldste innbygger) var plantet mellom føttene. Nå, mens hun satt i en Boston-gyngestol som den gamle damen utvilsomt ville ha bifalt, regnet Polly ut at tante Evvie måtte ha vært åtteogåtti den våren - åtteogåtti år, og røkte fortsatt som en skorstein - selv om Polly syntes hun ikke så stort annerledes ut enn da Polly var liten pike og håpet på å få et drops fra det tilsynelaten­ de uutømmelige lageret tante Evvie hadde i lommen på forkleet sitt. Mange ting i Castle Rock hadde endret seg i de årene hun had­ de vært borte, men tante Evvie var ikke blant dem. «Nå, så er det overstått,» sa tante Evvie med den sigarettraspende stemmen sin. «De ligger under bakken, Polly. Både mor og far.» Da brast Polly i gråt, en ulykkelig flom av tårer. Hun trodde først at tante Evvie ville forsøke å trøste henne, og huden snurpet seg allerede sammen mot berøringen til den gamle kvinnen - hun ville ikke bli trøstet. Og trengte ikke å ha engstet seg. Evelyn Chalmers hadde aldri vært en kvinne av det slaget som trodde på å trøste de sørgende; trodde kanskje i virkeligheten, tenkte Polly av og til senere, at selve begrepet trøst var en illusjon. I alle fall ble hun bare stående der med stokken plantet mellom de røde gummistøvlene, røkte og ven­ tet på at tårene til Polly skulle gå over i snufsing, til hun igjen fikk styring over seg selv. Da dette var gjort, spurte tante Evvie: «Fyren din - han de brukte så mye tid på å mase om - han er død, ikke sant?» Selv om hun omhyggelig hadde skjult denne hemmeligheten for alle, oppdaget Polly at hun nikket. «Han het Kelton.» «Et bra navn,» sa tante Evvie. Hun dampet på sigaretten, pustet så langsomt ut gjennom munnen slik at hun kunne trekke røken opp i nesen igjen - det Lorraine Chalmers kalte et «dobbeltdrag», mens hun rynket på nesen idet hun sa det. «Jeg visste det den første gangen du kom og hilste på meg etter at du kom hjem. Så det i øynene dine.» «Det var brann,» sa Polly og så opp på henne. Hun hadde et pa­ pirlommetørkle, men det var for vått til å kunne brukes til noe len­ ger, hun stakk det i kåpelommen og brukte i stedet nevene, kjørte

NOE FOR ENHVER

dem inn mot øynene lik en liten pike som har falt av sykkelen sin og slått kneet. «Den unge damen som satt barnevakt, startet den antagelig.» «Jepp,» sa tante Evvie. «Men vil du høre en hemmelighet, Ttisha?» Polly nikket og smilte litt. Det egentlige navnet hennes var Patricia, men alle hadde kalt henne Polly siden hun var spedbarn. Alle unntatt tante Evvie. «Kelton-ungen er død ... men det er du ikke.» Tante Evvie sleng­ te vekk sigaretten og prikket med den ene benete pekefingeren på brystet til Polly for å understreke det. «Du er ikke det. Hva har du tenkt å gjøre med det, da?» Polly tenkte seg om. «Jeg drar tilbake til California,» sa hun til slutt. «Det er alt jeg vet.» «Ja, og det er all right som en begynnelse. Men det er ikke nok.» Og deretter sa tante Evvie noe som lignet svært på det Polly selv, flere år senere, skulle si da hun spiste middag på The Birches sam­ men med Alan Pangborn: «Du er ikke den skyldige her, Trisha. Har du skjønt det?» «Jeg ... jeg vet ikke.» «Så har du ikke det. Før du innser det, spiller det ingen rolle hvor du drar, eller hva du gjør. Det finnes ikke en sjanse.» «Hvilken sjanse?» spurte hun forvirret. «Din sjanse. Din sjanse til å leve ditt eget liv. Akkurat nå har du samme uttrykk i ansiktet som en kvinne som ser spøkelser. Ikke alle tror på spøkelser, men det gjør jeg. Vet du hva de er, Trisha?» Hun ristet langsomt på hodet. «Menn og kvinner som ikke klarer å komme seg over fortiden,» sa tante Evvie. «Det er det spøkelser er. Ikke de.» Hun viftet med armen mot kisten som sto på remmene ved siden av graven som ved en tilfeldighet var ny. «De døde er døde. Vi begraver dem, og de blir liggende begravd.» «Jeg føler meg ...» «Ja,» sa tante Evvie. «Jeg vet du gjør det. Men det gjør ikke de. Din mor og min nevø gjør ikke det. Fyren din, han som døde, mens du var Borte, han gjør ikke det. Skjønner du meg?» Hun var nødt til det. Litt, i alle fall. «Du gjør rett i ikke å ville bli her, Polly - i det minste har du rett i øyeblikket. Dra tilbake dit du var. Eller dra til et nytt sted - Salt Lake, Honolulu, Bagdad, hvor du vil. Det spiller ingen rolle, for før eller senere kommer du tilbake hit. Det vet jeg; dette stedet tilhører deg, og du hører til her. Det står skrevet over hele ansiktet ditt, i måten du går på, måten du snakker på, til og med måten du blir smal i øynene på når du ser på noen du ikke har truffet før. Castle

205

206

STEPHEN KING

Rock ble skapt for deg, og du for den. Så det haster ikke. ’Gå hvor dere lyster,’ står det i Den gode boken. Men dra dit som en levende, Trisha. Ikke vær et spøkelse. Hvis du blir forvandlet til en av dem, er det kanskje best om du holder deg borte.» Den gamle damen så seg ettertenksomt om, hodet dreide seg over stokken. «Den fordømte byen har allerede nok av spøkelser,» sa hun. «Jeg skal forsøke, tante Evvie.» «Ja - jeg vet du kommer til å gjøre det. Det å forsøke - det er også innebygd i deg.» Tante Evvie kikket nøye på henne. «Du var en vakker unge, du var en likandes unge, selv om du aldri har vært en heldig unge. Nå, hell er for tåper. Det er alt de har å håpe på, arme djevler. Det slår meg at du fortsatt er likandes og vakker, og det er det viktigste. Jeg tror du kommer til å klare deg.» Deretter kjapt, nesten arrogant: «Jeg er glad i deg, Trisha Chalmers. Jeg har bestandig vært det.» «Jeg er glad i deg også, tante Evvie.» Så, på den forsiktige måten gamle og unge viser ømhet på, om­ favnet de hverandre. Polly kjente igjen lukten av den gamle aro­ maen fra lukteposen til tante Evvie - en anelse av fioler - og det fikk henne igjen til å gråte. Da hun tok et skritt bakover, stakk tante Evvie hånden i frakke­ lommen. Polly trodde hun skulle ta frem et papirlommetørkle, trodde forbløffet at hun til slutt, etter alle disse årene, skulle se den gamle kvinnen gråte. Men det gjorde hun ikke. I stedet for et papir­ lommetørkle tok tante Evvie frem et eneste drops pakket inn i pa­ pir, akkurat slik hun hadde gjort den gangen da Polly Chalmers var ei småjente med fletter hengende over brystet på matrosblusen. «Har du lyst på et drops, skatten min?» spurte hun muntert.

13 Skumringen begynte å snike seg inn over dagen. Polly rettet seg opp i gyngestolen, var klar over at hun hadde sov­ net. Hun slo en av hendene, og et hardt støt av smerte skjøt opp gjennom armen før den nok en gang ble avløst av den varme, adva­ rende prikkingen. Det kom til å bli ille, ja. Senere i kveld, eller i morgen, kom det til å bli virkelig ille. Ikke bry deg med det du ikke kan endre på, Polly - det er i det minste én ting du kan endre på, må endre på. Du må fortelle Alan sannheten om Kelton. Du må slutte med å gi plass til dette spøkelset i hjertet ditt. Men en annen stemme hevet seg til svar - en sint, redd, larmende

NOE FOR ENHVER

stemme. Stolthetens stemme, antok hun, bare det, men hun var sjokkert over hvor kraftig og inntrengende den forlangte at denne fortiden, dette gamle livet, ikke skulle bli spadd opp igjen ... ikke for Alan, ikke for noen. Fremfor alt slik at det korte livet og den ulykksalige døden til spedbarnet hennes ikke skulle bli utsatt for de skarpe, travle tungene til sladrekj er ringene i byen. Hva slags dumhet er det, Trishal spurte tante Evvie i tankene hennes - tante Evvie som døde så mett av dage, tok til det siste dobbeltdrag av sine kjære Herbert Tareyton-sigaretter. Hva betyr det om Alan finner ut hvordan Kelton egentlig døde? Hva betyr det om hver eneste gamle sladrekjerring i byen, fra Lenny Partridge til Myrtle Keeton, vet om det? Tror du noen lenger bryr seg en døyt om ungen din, din dumme gås? Ikke vær så stor på det - det er gammelt nytt. Knapt nok verd en kopp kaffe hos Nan. Kanskje det... men han hadde vært hennes, for pokker, hennes. I livet og døden hadde han vært hennes. Og hun hadde også vært sin egen - ikke morens, ikke farens, Duke Sheehans. Hun hadde til­ hørt seg selv. Den redde, ensomme jenta som hadde skylt trusene sine hver kveld i den rustne kjøkkenvasken fordi hun bare hadde tre par, den redde jenta som alltid ventet på å få et forkjølelsessår på leppen eller på kanten av det ene neseboret, jenta som av og til satt ved vinduet og så ut over luftekanal og la den varme pannen på armene og gråt - den jenta var hennes. Minnet om henne selv og sønnen sammen i nattemørket, Kelton som diet et av de små brys­ tene hennes, mens hun leste en billigbok av John D. MacDonald og de usammenhengende lydene fra sirenene hylte og raste gjennom de trange, bakkete gatene i byen, dette minnet var hennes. Tårene hun hadde grått, stillheten hun hadde holdt ut, de lange, tåkete etter­ middagene på kafeen der hun forsøkte å unngå de romerske hende­ ne og russiske fingrene til Norville Bates, skammen hun til- slutt usikkert hadde forsonet seg med, selvstendigheten og verdigheten hun hadde kjempet så hardt og resultatløst for å bevare ... disse tingene var hennes og måtte ikke bli noe byen hadde krav på. Polly, dette er ikke et spørsmål om hva byen har krav på, og det vet du. Det er et spørsmål om hva Alan har krav på. Hun ristet på hodet der hun satt i gyngestolen, helt uvitende om at hun gjorde denne benektende bevegelsen. Hun gikk ut fra at hun hadde hatt for mange søvnløse hundevakter i alt for lange netter til å avsløre det indre landskapet sitt uten kamp. Med tiden ville hun fortelle Alan alt - hun hadde ikke tenkt å skjule hele sannheten så lenge heller - men tiden var ennå ikke inne. Avgjort ikke ... spesielt når hendene hennes fortalte at hun i de neste par dagene ikke ville greie å tenke på stort annet enn dem. Telefonen ringte. Det måtte være Alan, ferdig med patruljen og

207

208 STEPHEN KING

meldte seg hos henne. Polly reiste seg og gikk gjennom rommet og bort til den. Hun tok den forsiktig, brukte begge hender, klar til å fortelle ham de tingene hun trodde han ønsket å høre. Stemmen til tante Evvie forsøkte trenge seg inn, forsøkte å fortelle henne at det­ te var dårlig oppførsel, barnslig, selvopptatt oppførsel, kanskje til og med en farlig oppførsel. Polly skjøv stemmen fort og hardt til side. «Hallo?» sa hun muntert. «Å, hei, Alan! Hvordan står det til? Bra.» Hun lyttet et øyeblikk, så smilte hun. Hadde hun sett på seg selv i speilet i entreen, ville hun ha sett en kvinne som så ut som om hun skrek ... men hun så ikke i det. «Fint, Alan,» sa hun. «Jeg har det helt fint.»

14 Det var nesten på tide å dra til travbanen. Nesten. «Kom igjen,» hvisket Danforth Keeton. Svetten rant ned over an­ siktet som olje. «Kom igjen, kom igjen, kom igjen.» Han satt bøyd over Vinnerbongen - han hadde feid alt vekk fra skrivebordet for å gi plass til den, og han hadde tilbrakt det meste av dagen med å leke med den. Han hadde begynt med sitt eget eksemplar av Bluegrass History; Forty Years of Kentucky Derby. Han hadde kjørt igjennom minst et dusin derbyløp, ga blikkhestene på Vinnerbongen navnene på deltakerne nøyaktig på den måten mr. Gaunt hadde forklart ham. Og blikkhestene som hadde fått navnene til derby-vinnerne i boken, vant hele tiden. Det skjedde gang på gang. Det var forbløffende - så forbløffende at klokken ble fire før det gikk opp for ham at han hadde tilbrakt dagen med å gjennomgå løp fra for lenge siden, mens det skulle gå ti splitter nye på Lewiston travbane samme kveld. Det var penger som ventet på å bli tjent. I den siste timen hadde dagens Lewiston Daily Sun, slått opp på travlisten, ligget til venstre for plattformen med Vinnerbongen. På høyre side lå det et ark han hadde revet ut av notisboken sin. På ar­ ket sto denne listen med den store, rablete skriften hans:

1. 2. 3. 4. 5.

løp: løp:

løp: løp: løp:

BAZOOKA JOAN FILLY DELFIA TAMMY’S WONDER l’M AMAZED BY GEORGE

NOE FOR ENHVER

6. 7. 8. 9.

løp: løp: løp: løp:

PUCKY BOY CASCO THUNDER DELIGHTFUL SON TIKO-TIKO

Klokken var bare fem om ettermiddagen, men Danforth Keeton var allerede med på kveldens siste løp. Hestene skranglet og duvet rundt banen. En av dem ledet med seks hestelengder og krysset målstreken langt foran de andre. Keeton rev til seg avisen og gransket igjen kveldslisten for trav­ banen. Ansiktet lyste så skinnende at han så ut som en helgen. «Malabar!» hvisket han og hyttet med nevene i luften. Blyanten som satt fast i den ene, glapp og for av gårde som en løpsk nål. «Det er Malabar! Tredve mot én! Minst tredve mot én! Herregud, Mala­ bar!» Han rablet noe på arket, peste andpustent, mens han så gjorde. Fem minutter senere var Vinnerbongen blitt låst inn i skapet i ar­ beidsværelset, og Danforth Keeton var på vei mot Lewiston med Cadillacen sin.

209

Kapittel ni

i Kvart på ti søndag formiddag dro Nettie Cobb på seg kåpen og knappet den fort. Et uttrykk av sammenbitt besluttsomhet var stemplet i ansiktet. Hun sto i kjøkkenet sitt. Raider satt på gulvet, ’ så opp på henne som for å spørre om hun virkelig hadde tenkt å gjennomføre det denne gangen. «Ja, det har jeg virkelig tenkt,» sa hun til ham. Raider dunket halen mot gulvet, som for å si at han visste hun kunne greie det. «Jeg har laget en god lasagna til Polly, og jeg skal ta den med til henne. Lampeskjermen min er innelåst i skapet, og jeg vet det er låst, jeg trenger ikke å komme tilbake for å sjekke det, for jeg vet det i hodet mitt. Den sprø polske dama skal ikke holde meg som fange i mitt eget hus. Hvis jeg ser henne på gaten skal jeg gi henne inn! Jeg har advart henne!» Hun måtte gå ut. Hun måtte, og det visste hun. Hun hadde ikke vært ute av huset på to dager, og etter hvert hadde hun skjønt at jo lenger utsatte det, desto vanskeligere ville det bli. Jo lenger hun satt i dagligstuen med rullegardinene trukket ned, desto vanskeligere ville det bli noen gang å dra dem opp igjen. Hun kunne kjenne at den gamle, uklare skrekken igjen snek seg inn i tankene hennes. Derfor hadde hun stått tidlig opp i morges - klokken fem ! - og hadde laget en god lasagna til Polly, akkurat slik hun likte den, med massevis av spinat og sopp. Soppen var hermetisk, hun våget nem­ lig ikke å dra ut til supermarkedet i går kveld, men hun syntes den var blitt helt fin til tross for det. Nå sto den på kjøkkenbenken, med toppen av pannen dekket av aluminiumsfolie. Hun tok den og marsjerte gjennom dagligstuen ut til døren. «Vær snill gutt, Raider. Jeg kommer tilbake om en time. Med mindre Polly byr meg på kaffe, da blir det kanskje litt lenger. Men jeg kommer til å klare meg bra. Jeg har ikke det minste å være redd for. Jeg har ikke gjort noe med laknene til den sprø polske dama, og hvis hun plager meg, skal jeg gjøre det hett for henne.»

NOE FOR ENHVER

Raider utstøtte et strengt bjeff for å vise at han forsto og trodde henne. Hun åpnet døren, kikket ut, kunne ikke se noe. Ford Street var så øde som bare en småbygate kan være tidlig søndag formiddag. I det fjerne kalte en kirkeklokke baptistene til pastor Rose til guds­ tjeneste, og en annen kalte på katolikkene til fader Brigham. Idet hun samlet alt det motet hun hadde, gikk Nettie ut i søndagssolen, satte pannen med lasagna på trappen, dro døren igjen og låste den. Så tok hun nøkkelen til ytterdøren og klorte seg på underarmen med den. Idet hun bøyde seg for å ta opp pannen igjen, tenkte hun: Når du nå kommer halvveis ned i kvartalet - kanskje til og medfør det - kommer du til å begynne å tro at du likevel ikke har låst døren i det hele tatt. Men det har du. Du sattefra deg lasagnaen for å gjøre det. Og klarer dufortsatt ikke å tro det, bare se nedpå armen og husk at du lagde det kloret med din egen ytternøkkel... etter at du brukte nøkkelen for å låse huset. Husk det, Nettie, og du kommer til å klare deg helt fint når tvilen begynner å snike seg inn. Dette var en vidunderlig tanke, og det hadde vært en vidunderlig idé å bruke nøkkelen til å lage et klor i armen. Det røde merket var noe konkret, og for første gang på de siste to dagene (og for det meste søvnløse netter) følte Nettie seg virkelig bedre. Hun marsjerte ned på fortauet, med løftet hode, med leppene presset så hardt sam­ men at de nesten forsvant. Da hun kom ned på fortauet, kikket hun i begge retninger etter den vesle gule bilen til den sprø polske dama. Hvis hun fikk øye på den, aktet hun å gå rett bort til den og si til den sprø polske dama at hun skulle la henne være i fred. Men det var ikke noe tegn til den. Det eneste kjøretøyet innenfor synsvidde var en gammel, oransje lastebil som sto parkert borte i gaten, og den var tom. Bra. Nettie satte kursen mot huset til Polly Chalmers, og når hun ble naget av tvil, husket hun på at lampeskjermen av farget glass var innelåst, Raider holdt vakt, og ytterdøren var låst. Særlig det siste. Ytterdøren var låst, og for å overbevise seg selv om det trengte hun bare å se på det bleknende røde merket på armen. Altså marsjerte Nettie videre med løftet hode, og da hun kom til hjørnet, svingte hun rundt det uten å se seg tilbake.

2 Da det sprø kvinnfolket var ute av syne, rettet Hugh Priest seg opp bak rattet i den kommunale lastebilen han hadde hentet i den folke­ tomme bilparken klokken syv samme morgen (han la seg ned på

211

212

STEPHEN KING

setet i samme øyeblikk han så at sprø Nettie Cobb kom ut gjennom døren). Han satte giret i fri og lot lastebilen langsomt og lydløst rulle ned den svake skråningen mot huset til Nettie Cobb.

3 Dørklokken vekket Polly av ei ørske som egentlig ikke var søvn, men en slags bedøvet tåke hjemsøkt av vonde drømmer. Hun satte seg opp i sengen og så at hun hadde på seg morgenkåpen. Når had­ de hun tatt den på seg? Et øyeblikk kunne hun ikke huske det, og det skremte henne. Så husket hun. Smertene hun hadde ventet på, kom akkurat etter skjemaet, avgjort de verste giktsmertene i hele hennes liv. Hun hadde gått ut på badet for å tisse, oppdaget så at hun ikke engang klarte å rive et stykke toalettpapir av rullen til å tørke seg med. Derfor tok hun en tablett, dro på seg morgenkåpen og satte seg i stolen ved soveværelsevinduet for å vente til den be­ gynte å virke. En eller annen gang måtte hun ha sovnet og lagt seg igjen. Hendene kjentes ut som grove, keramiske figurer som var blitt brent til de holdt på å sprekke. Smerten var både varm og kald, fes­ tet dypt inne i kjøttet som et komplisert nettverk av giftige lednin­ gen Hun holdt fortvilt hendene i været, fugleskremselhender, av­ skyelige, misdannete hender, og dørklokken kimet igjen nede. Hun utstøtte et oppgitt, lite skrik. Hun gikk ut på trappeavsatsen med hendene foran seg lik potene til en hund som sitter og tigger om godt. «Hvem er det?» ropte hun ned trappen. Stemmen var hes, sløret av søvn. Tungen var tørr og smakte som kattesand. «Det er Nettie!» Stemmen svevde opp mot henne. «Er alt i orden med deg, Polly?» Nettie. Gode Gud, hva gjorde Nettie her en søndag formiddag før fanden hadde fått sko på? «Jeg har det fint!» ropte hun tilbake. «Jeg må få på meg noe! Bruk din egen nøkkel, kjære deg!» Da hun hørte at nøkkelen til Nettie begynte å skrape i låsen, skyndte Polly seg inn på soveværelset igjen. Hun kikket på klokken på bordet ved siden av sengen og så at fanden hadde fått sko på for flere timer siden. Hun hadde heller ikke gått tilbake for å ta på seg noe; morgenkåpen greide seg bra overfor Nettie. Men hun trengte til en tablett. Hun hadde aldri, aldri i hele sitt liv trengt så hardt til en tablett som hun nå gjorde. Hun skjønte ikke i hvilken dårlig forfatning hun egentlig var, før hun forsøkte å ta en. Tablettene - kapsler, faktisk - lå på en liten

NOE FOR ENHVER

glassasjett på hyllen over den utskårne kaminen i rommet. Hun hadde ingen vansker med å få hendene ned på asjetten, men oppda­ get at hun var helt ute av stand til å gripe rundt en av kapslene når hånden først hadde kommet dit. Fingrene var som gripeklørne på en maskin som hadde stivnet helt på grunn av manglende smøring. Hun anstrengte seg hardere, konsentrerte hele viljestyrken om å få fingrene til å lukke seg rundt en av gelatinkapslene. Hun ble be­ lønnet med en svak bevegelse og et voldsomt smertestøt. Det var det hele. Hun utstøtte en lav, mumlende lyd av pine og oppgitthet. «Polly?» Fra foten av trappen nå, stemmen til Nettie var bekym­ ret. Folk i Castle Rock trodde kanskje at Nettie var utafor, men når det gjaldt skiftningene i sykdommen til Polly, var Nettie ikke utafor i det hele tatt. Hun hadde vært lenge nok i huset til ikke å la seg lure ... og hun var for glad i henne. «Polly, står alt virkelig bra til med deg?» «Kommer straks, kjære deg!» ropte hun tilbake og forsøkte å hø­ res munter og livlig ut. Og da hun tok hånden vekk fra glassasjetten og bøyde hodet over den, tenkte hun: Vær så snill, Gud. La henne ikke komme opp nå. Ikke la henne få se meg mens jeg gjør dette. Hun bøyde ansiktet over asjetten lik en hund som skal drikke av bollen sin, og stakk ut tungen. Hun ble overveldet av smerte, skam, skrekk og mest av alt en mørk depresjon, i brunt og grått. Hun presset tungen mot en av kapslene til den ble sittende. Hun dro den inn i munnen, nå ikke en hund, men en maursluker som dro inn en deilig lekkerbisken, og svelget. Da tabletten laget en bitteliten, hard sti ned gjennom halsen, tenkte hun igjen: Jeg ville gi hva som helst for å slippe dette, hva som helst. Hva som helst i hele verden.

4 Det var sjelden Hugh Priest drømte noe lenger; nå om dagen mer besvimte enn sovnet han. Men han hadde hatt en drøm sist natt, litt av en sak. Drømmen hadde fortalt ham alt han trengte å vite, og alt det var meningen at han skulle gjøre. I drømmen satt han ved kjøkkenbordet, drakk en øl og så på en programlek som ble kalt Århundrets salg. Alle tingene de ga bort, var ting han hadde sett i den butikken, Noe For Enhver. Og alle del­ takerne blødde fra ørene og øyekroken. De lo, men de så skrekk­ slagne ut. Plutselig begynte en dempet stemme å rope: «Hugh! Hugh! Slipp meg ut, Hugh!» Den kom fra skapet. Han gikk bort og åpnet det, klar til å slå den

213

214

STEPHEN KING

som måtte gjemme seg der. Men det var ingen der; bare det vanlige rotet av støvler, skjerf, jakker, fiskeutstyr og de to haglene hans. «Hugh!» Han så opp, stemmen kom nemlig fra hyllen. Det var revehalen. Revehalen snakket. Og Hugh kjente straks igjen stemmen. Det var stemmen til Leland Gaunt. Han tok ned halen, nøt igjen den frodige mykheten, den lignet litt på silke, litt på ull, og i virkeligheten ulikt alt annet enn sitt eget hemmelighets­ fulle selv. «Takk, Hugh,» sa revehalen. «Det er virkelig trangt her inne. Og du har lagt igjen en gammel pipe på hyllen. Skal si den stinker. Æsj!» «Vil du være et annet sted?» spurte Hugh. Han følte seg litt dum siden han snakket med en revehale, selv i en drøm. «Nei - jeg begynner å venne meg til det. Men jeg må snakke med deg. Det er noe du må gjøre, husker du det? Du lovet.» «Sprø Nettie,» sa han enig. «Jeg må gjøre et pek mot Sprø Nettie.» «Det stemmer,» sa revehalen, «og du må gjøre det straks du våk­ ner. Så hør etter.» Revehalen fortalte ham at ingen kom til å være hjemme hos Net­ tie, bortsett fra hunden, men nå da Hugh virkelig var her, bestemte han seg for at det ville være klokt å banke på. Det gjorde han. Der inne hørte han klør som fort klikket over et gulv av tre, men ikke noe annet. Han banket igjen på, bare for å være på den sikre siden. Det kom ett strengt bjeff fra den andre siden av døren. «Raider?» spurte Hugh. Revehalen hadde fortalt ham hva hun­ den het. Hugh syntes det var et ganske fint navn, selv om dama som hadde funnet på det, var sprø som en fleskesvor. Det lød igjen ett bjeff, ikke fullt så strengt denne gangen. Hugh tok en nøkkelring opp av brystlommen på den rutete jegerjakken han hadde på seg, og gransket den. Han hadde hatt denne ringen i lang tid og kunne ikke engang lenger huske hvor en del av nøklene passet. Men fire av dem var hovednøkler, lett å kjenne igjen på lengden, og det var disse han trengte. Hugh så seg om en gang, så at gaten var like folketom som da han kom, og begynte å prøve nøklene en etter en.

5 Da Nettie fikk øye på det hvite, hovne ansiktet til Polly, glemte hun sin egen frykt som hadde gnaget i henne som skarpe røyskattenner på turen over. Hun trengte ikke engang å se på hendene til Polly,

NOE FOR ENHVER

som hun fortsatt holdt i høyde med midjen (det var skrekkelig vondt å la dem henge ned når det var på denne måten), for å skjøn­ ne hvordan det sto til med henne. Lasagnaen ble uten videre satt på et bord ved foten av trappen. Hadde den falt i gulvet, ville Nettie ikke ha ofret den et blikk. Den nervøse kvinnen som Castle Rock var blitt vant til å se i gatene, kvinnen som så ut som om hun snek seg vekk fra en eller annen av­ skyelig handling, selv om hun bare var på vei til postkontoret, var ikke her. Dette var en annen Nettie; Polly Chalmers Nettie. «Kom igjen,» sa hun saklig. «Inn i dagligstuen. Jeg skal hente varmehanskene.» «Nettie, alt er i orden med meg,» sa Polly svakt. «Jeg har nettopp tatt en pille, og jeg er sikker på at om noen minutter -» Men Nettie hadde lagt den ene armen rundt henne og førte henne inn i dagligstuen. «Hva er det du har gjort? Har du sovet på dem, tror du?» «Nei - det ville ha vekket meg. Det er bare ...» Hun lo. Det var en svak, forvirret lyd. «Det er bare smertene. Jeg visste det kom til å bli ille i dag, men jeg hadde ingen anelse om hvor ille. Og varme­ hanskene hjelper ikke.» «Av og til gjør de det, det vet du. Nå skal du bare bli sittende her.» Tonefallet hos Nettie tålte ingen motsigelse. Hun ble stående ved siden av Polly til hun hadde satt seg i en overpolstret lenestol. Så gikk hun ut på badet i første etasje for å hente varmehanskene. Pol­ ly hadde gitt dem opp for et år siden, men Nettie nærte tilsynelaten­ de en respekt for dem som nærmet seg overtro. Netties utgave av kyllingsuppe, hadde Alan kalt dem en gang, og de hadde ledd beg­ ge to. Polly satt med hendene på armlenene som var de biter av drivgods, og så lengselsfullt tvers over rommet bort på sofaen der hun og Alan hadde elsket fredag kveld. Det hadde ikke gjort vondt i hendene i det hele tatt da, og det virket allerede som for tusen år si­ den. Det slo henne at nytelse, uansett hvor dyp den var, var en spø­ kelsesaktig, flyktig ting. Kjærligheten holdt kanskje verden i gang, men hun var overbevist om at det var ropene til alvorlig sårete og hardt rammete mennesker som fikk universet til å snurre rundt på den store glasspilaren som utgjorde aksen. A, din dumme sofa, tenkte hun. Å, din dumme sofa, hva hjelp er det i deg nå? Nettie kom tilbake med varmehanskene. De lignet på vatterte grillvotter som var forbundet med en elektrisk ledning. Øverst på den venstre votten buktet en ledning med stikkontakt seg ut. Polly hadde sett en reklame for hanskene i Good Housekeeping, av alle

215

216

STEPHEN KING

steder. Hun hadde slått 800-nummeret til Den nasjonale giktstiftelsen og forvisset seg om at hanskene virkelig ga midlertidig lindring i visse tilfeller. Da hun viste annonsen til dr. Van Allen, tilføyde han det refrenget som selv for to år siden virket forslitt og velkjent: «Tja, det kan ikke skade.» «Nettie, jeg er sikker på at om noen minutter -» «- føler du deg bedre,» avsluttet Nettie. «Ja, selvsagt gjør du det. Og kanskje disse hjelper.» Nettie holdt hanskene i tuppen, klemte dem opp og smatt dem på like forsiktig som en bombe-ekspert som dekker C-4-hylser med et sprengdempende teppe. Håndlaget var forsiktig, kyndig og medlidende. Polly trodde ikke at varmehanskene ville utrette det minste ... men den tydelige bekymringen til Net­ tie hadde allerede hatt sin virkning. Nettie tok pluggen, la seg på kne og stakk den inn i kontakten i fotlisten like ved stolen. Hanskene begynte å summe svakt, og de første følehornene av tørr varme kjærtegnet huden på hendene til Polly. «Du er altfor snill mot meg,» sa Polly lavt. «Vet du det?» «Det er ikke mulig for meg,» svarte Nettie. «Aldri.» Stemmen var litt sløret, og det var et klart, fuktig lys i øynene hennes. «Polly, jeg har ikke rett til å fortelle deg hva du skal gjøre, men nå kan jeg rett og slett ikke tie lenger. Du må gjøre noe med de stakkars hende­ ne dine. Du må. Det kan ikke bare fortsette på denne måten.» «Jeg vet det, kjære. Jeg vet det.» Polly gjorde en voldsom kraft­ anstrengelse for å klatre over muren av depresjon som hadde reist seg i sinnet. «Hvorfor kom du innom, Nettie? Det var da ikke bare for å riste hendene mine.» Nettie lyste opp. «Jeg har laget lasagna til deg!» «Har du? Å, Nettie, det skulle du ikke ha gjort!» «Ikke det? Det er ikke hva jeg tror. Jeg tror at du ikke greier å lage mat i dag, ikke i morgen heller. Jeg setter den bare i kjøle­ skapet.» «Takk. Tusen takk skal du ha.» «Jeg er glad for at jeg gjorde det. Dobbelt så glad nå da jeg ser deg.» Hun gikk bort til entrédøren og så seg tilbake. En strime av sol falt over ansiktet hennes, og i dette øyeblikket ville Polly kan­ skje ha sett hvor dradd og sliten Nettie så ut, hvis ikke hennes egen smerte hadde vært så voldsom. «Ikke rør deg, du!» Polly brast i latter og overrasket dem begge to. «Jeg kan ikke! Jeg sitter i en felle!» Ute på kjøkkenet ble døren til kjøleskapet åpnet og lukket da Nettie satte vekk lasagnaen. Så ropte hun: «Skal jeg sette over kaf­ fe? Har du lyst på en kopp? Jeg kan hjelpe deg med den.» «Ja,» sa Polly, «det ville være fint.» Hanskene summet høyere

NOE FOR ENHVER

nå, de var svært varme. Og enten hjalp de faktisk, eller pillen virket på en måte som pillen klokken fem ikke hadde gjort. Mest sannsyn­ lig var det en kombinasjon av de to tingene, tenkte hun. «Men hvis du må hjem igjen, Nettie -» Nettie kom til syne i døren. Hun hadde tatt forkleet sitt ut av an­ retningen og fått det på seg, og hun holdt den gamle kaffekjelen av blikk i den ene hånden. Hun ville ikke bruke den nye digitalstyrte Toshiba kaffetrakteren ... og Polly måtte medgi at det som kom fra Netties blik kjele var bedre. «Jeg har ikke noe sted å dra som er bedre enn dette,» sa hun. «Dessuten er hele huset avlåst, og Raider holder vakt.» «Det er jeg sikker på,» sa Polly smilende. Hun kjente Raider svært godt. Han veide hele ti kilo og rullet seg over på ryggen for å bli klødd på magen hver gang en eller annen - postbud, målerinspektør, dørselger - kom til huset. «Dessuten tror jeg hun kommer til å la meg være i fred,» sa Net­ tie. «Jeg advarte henne. Jeg har ikke sett eller hørt noe til henne, så jeg antar at hun endelig skjønte at jeg mente alvor.» «Advarte hvem? Mot hva?» spurte Polly, men Nettie hadde alle­ rede gått fra døren, og Polly ble virkelig holdt fast i lenestolen av de elektriske hanskene. Da Nettie kom tilbake med kaffebrettet, hadde Percodanen begynt å gjøre henne omtåket, og hun hadde helt glemt den underlige bemerkningen fra Nettie ... noe som i alle fall ikke var overraskende, ettersom Nettie nokså ofte kom med underlige bemerkninger. Nettie helte fløte og sukker i kaffen til Polly og holdt den frem slik at hun kunne nippe til koppen. De pratet om det ene og det andre, og før det hadde gått særlig lang tid kom samtalen inn på den nye butikken. Nettie fortalte henne igjen om kjøpet av lampe­ skjermen av farget glass, men langt fra så åndeløst detaljert som Polly ville ha ventet, tatt i betraktning hvor uvanlig en slik begiven­ het var i livet til Nettie. Men det satte i gang noe annet i tankene hennes: brevet mr. Gaunt hadde lagt i kakeboksen. «Det hadde jeg nesten glemt - mr. Gaunt ba meg stikke innom i ettermiddag. Han sa han kanskje hadde en gjenstand som kunne interessere meg.» «Du har vel ikke tenkt å gå? Slik hendene dine er?» «Kanskje. De kjennes faktisk litt bedre - jeg tror hanskene virke­ lig fungerte denne gangen, i alle fall litt. Og jeg må gjøre noe.» Hun så en anelse bedende opp på Nettie. «Tja ... jeg går ut fra det.» Nettie ble slått av en plutselig tanke. «Vet du, jeg kunne stikke innom der på veien hjem og spørre ham om han kunne komme hjem til deg\» «Å, nei, Nettie - det er en omvei for deg!»

217

218

STEPHEN KING

«Bare et kvartal eller to.» Nettie kastet et vinnende lurt sideblikk i retning av Polly. «Dessuten har han kanskje en annen ting av far­ get glass. Jeg har ikke nok penger til en til, men det vet ikke han, og det koster ikke noe å se, gjør det vel?» «Men å be ham komme hit -» «Jeg skal forklare hvordan det står til med deg,» sa Nettie be­ stemt og begynte å sette tingene tilbake på brettet. «Forretningsfolk foretar ofte fremvisninger i hjemmet - det vil si, hvis de har noe av verdi å selge.» Polly så muntert og kjærlig på henne. «Vet du at du er annerledes når du er her, Nettie.» Nettie så på henne, overrasket. «Er jeg det?» «Ja.» «Hvordan?» «På en god måte. Glem det. Med mindre jeg får et tilbakefall, tror jeg at jeg kommer til å gå ut i ettermiddag. Men skulle du gå forbi Noe For Enhver -» «Det skal jeg.» Øynene til Nettie skinte av dårlig skjult iver. Nå da hun hadde kommet på det, grep tanken henne like sterkt som en besettelse. Stellet av Polly hadde vært styrkende for nervene, ikke til å ta feil av det. «- og hvis han tilfeldigvis er inne, så gi ham telefonnummeret mitt hjemme og be ham ringe meg hvis den er kommet, den gjen­ standen han ville jeg skulle se på. Kan du gjøre det?» «Det kan du banne på!» sa Nettie. Hun reiste seg med kaffebrettet og bar det ut på kjøkkenet. Hun hengte forkleet på kroken i an­ retningen igjen og kom tilbake til dagligstuen for å ta av varme­ hanskene. Hun hadde allerede tatt på seg kåpen. Polly takket henne nok en gang - og ikke bare for lasagnaen. Det gjorde fortsatt svært vondt i hendene, men smertene var til å bære nå. Og hun kunne igjen bevege fingrene. «Vær så god,» sa Nettie. «Og vet du hva? Du ser bedre ut. Du hol­ der på å få igjen fargen. Jeg var redd for å se på deg da jeg kom. Er det noe annet jeg kan gjøre for deg, før jeg går?» «Nei, jeg tror ikke det.» Hun strakte seg og grep klosset rundt en av hendene til Nettie med sine egne som ennå var røde og svært var­ me etter hanskene. «Jeg er skrekkelig glad for at du kom innom, kjære.» De sjeldne gangene Nettie smilte, så gjorde hun det med hele fje­ set; det var som å se solen bryte gjennom skyene en overskyet mor­ gen. «Jeg er glad i deg, Polly.» Polly svarte rørt: «Ja, jeg er også glad i deg, Nettie.» Nettie gikk. Det var den siste gangen Polly noen sinne så henne i levende live.

NOE FOR ENHVER

Låsen i ytterdøren til Nettie Cobb var omtrent like komplisert som lokket på en sukkertøyboks; den tredje hovednøkkelen Hugh for­ søkte, fungerte etter litt lirking og vipping. Han åpnet døren. En liten hund, gul med hvitt bryst, satt på gulvet i entreen. Han utstøtte det ene, strenge bjeffet sitt idet morgensolen la seg rundt ham og den digre skyggen til Hugh falt over ham. «Du må være Raider,» sa Hugh lavt og stakk hånden i lommen. Hunden bjeffet igjen og rullet seg straks over på ryggen, med alle de fire potene slapt ut til siden. «Å, det var søtt!» sa Hugh. Halestumpen til Raider dunket mot gulvet, tilsynelatende enig. Hugh lukket døren og satte seg på huk ved siden av hunden. Med den ene hånden klødde han på den høyre siden av brystet til hunden på det magiske stedet som på en eller annen måte er forbundet med høyre bakpote, og fikk den til å vifte vilt i luften. Med den andre dro han en foldekniv opp av lommen. «Å, er ikke du snill bisk?» nynnet Hugh. «Er du ikke det?» Han sluttet å klø og tok en papirbit opp av lommen. På den sto beskjeden revehalen hadde gitt ham, skrevet med den anstrengte skoleguttskriften hans - Hugh hadde satt seg ved kjøkkenbordet og skrev den til og med før han fikk på seg klærne, slik at han ikke skulle glemme et eneste ord.

Han dro ut korketrekkeren som var skjult i en av spaltene på den tykke kniven og stakk papiret fast på den. Så snudde han selve kni­ ven sidelengs og lukket neven rundt den slik at korketrekkeren stakk ut mellom peke- og langfingeren på den kraftige høyrehånden. Han begynte igjen å klø Raider som mens dette pågikk hadde ligget på ryggen, og så muntert på ham. Han var søt som bare det, tenkte Hugh. «Ja! Er ikke du snill bisk? Er ikke du en virkelig snill bisk?» spurte Hugh og klødde ham. Nå viftet begge bakbena. Raider lig­ net en hund som tråkket av gårde på en usynlig sykkel. «Jo, det er du! Jo, det er du! Og vet du hva jeg har? Jeg har en revehale! Jo, det har jeg!» Hugh holdt korketrekkeren med beskjeden på over den hvite flekken på brystet til Raider. «Og vet du en ting til? Jeg har tenkt å beholde den!» Han kjørte høyre hånd hardt nedover. Den venstre som hadde

219

220

STEPHEN KING

klødd Raider, holdt nå hunden på plass idet han vred korketrekke­ ren hardt rundt tre ganger. Varmt blod sprutet opp, dusjet begge hendene hans. Hunden rallet litt på gulvet og ble så liggende stille. Han ville aldri mer komme med den strenge og harmløse bjeffingen sin. Hugh reiste seg, hjertet dunket hardt. Han følte seg med ett svært ille til mote over det han hadde gjort - nesten kvalm. Kanskje hun var sprø, kanskje ikke, men hun var alene i verden, og han hadde drept noe som antagelig var den eneste fordømte vennen hennes. Han dro den blodige hånden over skjorten. Flekken var knapt synlig mot den mørke ullen. Han klarte ikke å ta blikket vekk fra hunden. Han hadde gjort det der. Ja, han hadde gjort det, og han visste det, men han kunne nesten ikke tro det. Det var som om han hadde vært i trance, eller noe slikt. Den indre stemmen, den som av og til snakket til ham om AAmøtene, begynte med ett å snakke. Ja - og jeg går ut fra at du til og med greier å overbevise deg selv om det, med tiden. Men du var ikke i noen jævla trance; du visste nøyaktig hva du gjorde. Og hvorfor. Panikken begynte å storme gjennom ham. Han måtte komme seg vekk herfra. Han rygget langsomt ned gjennom entreen, utstøtte så et hest rop da han støtte mot den stengte ytterdøren. Han famlet et­ ter dørhåndtaket bak seg, uten å ense fingeravtrykkene han kunne etterlate, og fant det til slutt. Han dreide på håndtaket, åpnet døren og smatt ut av huset til Nettie Cobb. Han så seg vilt omkring, ventet av en eller annen grunn at halve byen skulle være samlet foran huset og se på ham med alvorlig, dømmende blikk. Han så bare en gutt­ unge som tråkket bort gaten. I sykkelkurven til gutten var det en Playmate kjølebag i skjev vinkel. Gutten ofret ikke Hugh Priest så mye som et blikk da han kjørte forbi, og da han var forsvunnet, var det bare kirkeklokkene ... denne gangen kalte de på metodistene. Hugh skyndte seg ned gangstien. Han sa til seg selv at han ikke skulle løpe, men han travet likevel da han kom frem til lastebilen sin. Han fikk fiklet opp døren, gled inn bak rattet og kjørte tenningsnøkkelen mot hullet. Han gjorde dette tre eller fire ganger, og den jævla nøkkelen bommet hele tiden. Han måtte støe den høyre hånden med den venstre før han endelig fikk den på plass. Pannen var oversådd med små svetteperler. Han hadde lidd seg gjennom mang en bakrus, men han hadde aldri hatt det slik - dette var som å få malaria, eller noe slikt. Lastebilen startet med et brøl, og spydde ut blå røk. Foten hans glapp mot klutsjen. Lastebilen kjørte vekk fra fortauet med to pis­ kende rykk og stanset. Hugh pustet anstrengt gjennom munnen, fikk startet den igjen og kjørte fort av gårde.

NOE FOR ENHVER

Da han kom frem til maskinparken (det var fortsatt like folke­ tomt der som fjellene på månen) og byttet kommunebilen mot den gamle, bulkete Buicken sin, hadde han glemt alt om Raider og det forferdelige han hadde gjort med korketrekkeren. Han hadde noe annet, noe mye viktigere, å tenke på. På kjøreturen tilbake til mas­ kinparken var han blitt grepet av en febrilsk visshet: noen hadde vært hjemme hos ham, mens han var borte, og vedkommende had­ de stjålet revehalen hans. Hugh kjørte hjem i over hundre, stanset ti centimeter fra den fal­ leferdige verandaen i en sprut av grus og en sky av støv, og tok to trinn om gangen da han løp opp trappen. Han braste inn, løp bort til skapet og rev opp døren. Han stilte seg på tå og begynte å under­ søke den øverste hyllen med paniske, flaksende hender. Til å begynne med kjente de bare nakent treverk, og Hugh hulket av frykt og raseri. Så sank den venstre hånden ned i den grove frodig­ heten som hverken var silke eller ull, og en stor følelse av fred og til­ fredsstillelse gled inn over Hugh. Den var som mat til de sultne, hvile for de trette ... kinin til malariasyke. Den stakkato trommehvirvlen i brystet begynte endelig å gi seg. Han dro revehalen ned fra gjemme­ stedet og satte seg ved kjøkkenbordet. Han la den ut over de kraftige lårene og begynte å stryke den med begge hendene. Hugh ble sittende slik i over tre timer.

7 Gutten Hugh så, men ikke kjente igjen, han med sykkelen, var Brian Rusk. Brian hadde hatt sine egne drømmer sist natt, og had­ de som en følge av det selv et ærend å utføre denne morgenen. 1 drømmen hans skulle den syvende kampen i Verdensserien til å begynne - en eldgammel Verdensserie fra Elvis-æraen, mellom de gamle apokalyptiske rivalene, legemliggjørelsen av baseball, Dodgers mot Yankees. Sandy Koufax var på reserveplassen, varmet opp for Bomsen. Mellom kastene snakket han også med Brian Rusk som sto ved siden av ham. Sandy Koufax fortalte Brian nøyaktig hva han skulle gjøre. Han var helt klar; ga det inn med skjeer. Ikke noe problem der. Problemet var dette: Brian hadde ikke lyst til å gjøre det. Han følte seg som en drittsekk som kranglet med en baseballlegende som Sandy Koufax, men han forsøkte likevel. «De skjøn­ ner ikke, mr. Koufax,» sa han. «Jeg skulle gjøre et pek mot Wilma Jerzyck, og det gjorde jeg. Jeg har allerede gjort det.» «Hva så?» sa Sandy Koufax. «Hva er det du vil si, småen?» «Tja, det var avtalen. Femogåtti cent og ett pek.»

221

222

STEPHEN KING

«Er du sikker på det, småen? Ett pek. Er du sikker? Sa han noe som ’ikke mer enn ett pek’? Noe bindende som det?» Brian husket ikke helt, men følelsen av at han var blitt lurt, ble stadig sterkere hos ham. Nei... ikke bare lurt. Fanget. Som en mus med en deilig ostebit. «Jeg skal si deg en ting, småen. Avtalen -» Han stanset og ga fra seg et lite stønn idet han kastet en hard, rask overhåndsball. Den traff hansken til mottakeren med et smell som et rifleskudd. Støvet hevet seg fra hansken, og Brian forsto med gryende frykt at han kjente igjen de blå øynene som stirret på dem bak masken til mottakeren. De øynene tilhørte mr. Gaunt. Sandy Koufax tok imot returballen fra mr. Gaunt, deretter så han på Brian med et flatt blikk som lignet brunt glass. «Avtalen er slik jeg sier den er, småen.» Øynene til Sandy Koufax var slett ikke brune, skjønte Brian i drømmen; de var også blå, noe som stemte helt, siden Sandy Kou­ fax også var mr. Gaunt. «Men -» Koufax/Gaunt løftet den hanskekledde hånden. «La meg få si deg én ting, småen: jeg hater det ordet. Av alle ord på engelsk er det avgjort det verste. Jeg synes det er det verste ordet på alle språk. Vet du hva men er, småen? Det er noe som bare lager dritt.» Mannen i den gammeldagse drakten til Brooklyn Dodgers gjem­ te baseballen i hansken og snudde seg for å se Brian rett i ansiktet. Det var mr. Gaunt, ja, og Brian kjente at en isnende, uhyggelig frykt grep rundt hjertet hans. «Jeg sa jeg ville du skulle gjøre et pek mot Wilma, Brian, det er sant, men jeg har aldri sagt at det var det ene og eneste peket jeg ville du skulle gjøre mot henne. Du bare an­ tok det, småen. Tror du meg, eller vil du gjerne høre et opptak av samtalen vår?» «Jeg tror Dem,» sa Brian. Han var farlig nær ved å grine nå. «Jeg tror Dem, men -» «Hva var det nettopp jeg sa til deg om det ordet, småen?» Brian senket hodet og svelget hardt. «Du har mye å lære om pruting,» sa Koufax/Gaunt. «Du og alle andre i Castle Rock. Men det var en av grunnene til at jeg kom hit - for å lede et seminar i den fine kunsten å prute. Det var en fyr i byen, en herre ved navn Merrill, som skjønte seg litt på det, men han har dratt til det store loppemarkedet i himmelen.» Han gliste og blottet de store, ujevne tennene til Leland Gaunt i det smale, grublende ansiktet til Sandy Koufax. «Og uttrykket ’et godt kjøp’, Brian - jeg har litt av hvert å lære bort om det emnet med.» «Men -» ordet glapp ut av munnen til Brian før han rakk å ta det tilbake.

NOE FOR ENHVER

«Ikke noe men her,» sa Koufax/Gaunt. Han bøyde seg forover. Ansiktet stirret alvorlig på Brian under skyggen på baseball-luen. «Mr. Gaunt vet best. Kan du si det, Brian?» Det rykket i strupen til Brian, men det kom ikke en lyd. Han kjente varme, store tårer bak øynene. En stor, kald hånd la seg på skulderen til Brian. Og grep hardt tak i den. «Si det!» «Mr. Gaunt...» Brian måtte svelge igjen for å få plass til ordene. «Mr. Gaunt vet best.» «Det stemmer, småen. Det stemmer helt. Og det betyr at du kom­ mer ti! å gjøre som jeg sier ... ellers.» Brian samlet all viljestyrken sin og gjorde en siste kraftanstren­ gelse. «Hva om jeg likevel sier nei? Hva om jeg sier nei fordi jeg ikke skjønte hva er det nå det heter ... betingelsene?» Koufax/Gaunt tok baseballen ut av hansken og lukket hånden rundt den. Små bloddråper begynte å sive ut mellom sømmene. «Du kan faktisk ikke si nei, Brian,» sa han lavt. «Ikke lenger. Dette er den syvende kampen i Verdensserien, jo. Alle hønsene er kommet hjem til vaglen sin, og det er på tide å drite eller dra. Se deg om. Sett i gang og se deg godt om.» Brian så seg om og ble skrekkslagen over å se at Ebbets Field var så full at de sto i mellomgangene ... og han kjente dem alle sam­ men. Han så Mamma og Pappa som satt sammen med lillebroren Sean i losjen til politimesteren bak kasteplanken. Klassen i taletera­ pi med miss Ratcliffe i den ene enden og den svære, dumme kjæres­ ten hennes, Lester Pratt i den andre, satt bak linjen ved første base, drakk Royal Crown Cola og gnasket i seg pølse. Hele sheriffkonto­ ret til Castle Rock satt på hovedtribunen, drakk øl av pappkrus med bilde av deltakerne i årets Miss Rheingold. Han fikk øye på klassen sin i søndagsskolen, byens kommunestyre, Myra og Chuck Evans, tantene, onklene, fetrene og kusinene sine. Der, sittende bak tredje base, var Sonny Jackett, og da Koufax/Gaunt kastet den blø­ dende ballen og den igjen smalt som et rifleskudd i hansken til mot­ takeren, så Brian at ansiktet bak masken nå tilhørte Hugh Priest. «Kjører over deg, veslegutt,» sa Hugh idet han sendte ballen til­ bake. «Få deg til å klynke.» «Du skjønner, småen. Det dreier seg ikke lenger bare om baseballkortet,» sa Koufax/Gaunt ved siden av ham. «Det vet du, ikke sant? Da du slengte søle på laknene til Wilma Jerzyck, satte du i gang noe. Lik en fyr som utløser et skred bare ved å rope en varm vinterdag. Nå er valget ditt enkelt. Du kan fortsette ... eller du kan bli der du er, og bli begravd.» I drømmen begynte Brian til slutt å gråte. Han skjønte det, ja.

223

224

STEPHEN KING

Han skjønte det helt, nå da det var for sent til å gjøre noen for­ skjell. Gaunt klemte på baseballen. Det strømmet ut mer blod, og fin­ gertuppene sank dypt ned i den hvite, kjøttfulle overflaten. «Hvis du ikke vil at alle i Castle Rock skal vite at du utløste skredet, Brian, får du heller gjøre som jeg sier.» Brian gråt enda mer. «Når du handler med meg,» sa Gaunt og gjorde seg klar til å kas­ te, «er det to ting du må huske: mr. Gaunt vet best... og handelen er ikke over før mr. Gaunt sier at handelen er over.» Han kastet med en smidig, helt brå bevegelse som hadde gjort det så vanskelig å treffe en ball fra Sandy Koufax (det var i alle fall den beskjedne oppfatningen til Brians far), og da ballen denne gangen traff hansken til Hugh Priest, eksploderte den. Blod og hår og kjøttslintrer suste opp i den klare høstsolen. Og Brian våknet, grå­ tende i puten.

8 Nå var han ute for å gjøre det mr. Gaunt hadde sagt han måtte gjø­ re. Det hadde vært enkelt nok å komme seg unna; han sa rett og slett til moren og faren at han ikke hadde lyst til å gå i kirken den formiddagen fordi han var kvalm (dette var heller ingen løgn). Da de var borte, gjorde han forberedelsene sine. Det var vanskelig å tråkke av gårde på sykkelen og enda vanske­ ligere å holde balansen på grunn av Playmate kjølebagen i sykkelkurven. Den var svært tung, og han var svett og andpusten da han kom til Jerzyck-huset. Det var ingen nøling denne gangen, ingen ringing på dørklokken, ingen historie planlagt på forhånd. Det var ingen her. Sandy Koufax/Leland Gaunt hadde fortalt ham at fami­ lien Jerzyck kom til å bli igjen etter messen klokken elleve for å dis­ kutere de kommende festlighetene på casinokvelden og så kom til å besøke venner. Brian trodde ham. Det eneste han nå ville, var å bli ferdig med denne forferdelige affæren så fort han kunne. Og når det var gjort, ville han dra hjem, parkere sykkelen og tilbringe res­ ten av dagen i sengen. Han tok kjølebagen opp av sykkelkurven, brukte begge hendene, og satt den ned på gresset. Han var bak hekken der ingen kunne se ham. Det han skulle til å gjøre, ville bråke, men Koufax/Gaunt hadde sagt at han ikke skulle engste seg for det. Han sa at folk flest var katolikker i Willow Street, og nesten alle som ikke overvar mes­ sen klokken elleve, ville ha møtt opp til ottesangen og så lagt ut på forskjellige søndagsturer. Brian visste ikke om det var sant eller

NOE FOR ENHVER

ikke. Det var bare to ting han var sikker på: mr. Gaunt visste best, og handelen var ikke avgjort før mr. Gaunt sa at handelen var av­ gjort. Og dette var en del av handelen. Brian åpnet Playmate-kjøleren. I den var vel et dusin steiner, hver av dem på størrelse med en baseball. Pakket rundt dem og holdt på plass med en strikk eller to var det et ark fra skriveboken til Brian. På hvert ark sto denne enkle beskjeden skrevet med store bokstaver:

VEFTE

P/V 5/STE

Brian tok en av dem og gikk over plenen til han var under tre meter fra det store vinduet i familien Jerzycks dagligstue - det ble kalt et «panoramavindu» i begynnelsen av sekstiårene da dette huset ble bygd. Han svingte med armen, nølte bare et øyeblikk og kastet der­ etter slik Sandy Koufax gjorde mot fyren med balltreet fra leder­ laget i den syvende kampen i Verdensserien. Det lød et voldsomt og umusikalsk brak, fulgt av et dunk da steinen traff teppet i daglig­ stuen og trillet over gulvet. Lyden hadde en merkelig virkning på Brian. Frykten ble borte, og motviljen mot denne ekstraoppgaven - som selv om man tøyde fantasien, ikke kunne avfeies som noe så betydningsløst som en guttestrek - fordampet også. Lyden av det knuste glasset gjorde ham opphisset... ga ham faktisk den samme følelsen som når han dagdrømte om miss Ratcliffe. De drømmene hadde vært tåpelige, og det visste han nå, men det var ikke noe tåpelig ved dette. Dette var virkelighet. Dessuten oppdaget han nå at han hadde mer lyst på kortet med Sandy Koufax enn noen sinne. Han hadde oppdaget nok et faktum ved eiendom og den særegne psykiske tilstanden det fremkaller: jo mer man gjennomgår på grunn av noe man eier, desto mer vil man holde på den tingen. Brian tok to steiner til og gikk bort til det knuste panoramavinduet. Han kikket inn og fikk øye på steinen han hadde kastet. Den lå i døråpningen mellom dagligstuen og kjøkkenet. Den virket svært malplassert der - som å se en gummistøvel på et alter i en kirke, eller en rose på motorblokken på en traktor. En av strikkene som holdt beskjeden fast til steinen, hadde røket, men den andre var fortsatt i orden. Blikket til Brian gled mot venstre, og han opp­ daget at han så på familiens Sony TV. Brian svingte armen og kastet. Steinen traff mitt i blinken på

225

226

STEPHEN KING

Sonyen. Det kom et hult brak, et lysglimt, og glass sprutet ut over teppet. TV’en vaklet på stativet, men veltet ikke helt. «Sla-ag tol» mumlet Brian og utstøtte en underlig fremmed latter. Han kastet den andre steinen mot noen pyntegjenstander i kera­ mikk på bordet ved siden av sofaen, men bommet. Den traff veggen med et dunk og slo løs en bit med gips. Brian grep tak i håndtaket på Playmate-kjøleren og slepte den rundt til siden av huset. Han knuste to soveværelsesvinduer. På baksiden kjørte han en stein på størrelse med et brød gjennom ru­ ten i den øverste delen av kjøkkendøren, så slengte han enda flere steiner gjennom hullet. En av dem knuste kjøkkenmaskinen som sto på benken. En annen suste gjennom glasset foran på RadarRanger-komfyren og landet inne i mikrobølgeovnen. «Sla-ag trel Ned med deg, Småen!» ropte Brian og lo så voldsomt at han nesten tisset på seg. Da anfallet ga seg, gjorde han seg ferdig med turen rundt huset. Playmaten var lettere nå; han oppdaget at han kunne bære den med én hånd. Han brukte de tre siste steinene til å knuse kjellervinduene som var synlige mellom høstblomstene til Wilma, røsket deretter opp noen never med blomster. Da det var gjort, lukket han kjølebagen, gikk tilbake til sykkelen sin, la Playmaten i kurven og satte seg opp for å sykle hjem. Familien Mislaburski bodde ved siden av familien Jerzyck. Idet Brian tråkket ut av innkjørslen til familien Jerzyck, åpnet mrs. Mis­ laburski ytterdøren og gikk ut på verandaen. Hun hadde på seg en skinnende grønn kimono. Håret var satt opp med en rød fille. Hun så ut som en reklame for en jul i helvete. «Hva er det som foregår der borte, gutt?» spurte hun skarpt. «Jeg vet ikke akkurat. Jeg tror mr. og mrs. Jerzyck krangler,» sa Brian uten å stanse. «Jeg kom bare innom for å spørre om de treng­ te noen til å rydde innkjørslen deres i vinter, men jeg bestemte meg for å komme tilbake en annen gang.» Mrs. Mislaburski kastet et kort, surt blikk på Jerzyck-huset. På grunn av hekken var bare annen etasje synlig der hun sto. «Hvis jeg var deg, ville jeg ikke komme tilbake i det hele tatt,» sa hun. «Den dama minner meg om de der småfiskene de har nede i Sør-Amerika. De der som eter hele kuer.» «Piraya,» sa Brian. «Stemmer. De der.» Brian tråkket videre. Nå dro han fra kvinnen med den grønne kimonoen og den røde fillen. Hjertet lunket av gårde, men det hver­ ken hamret eller slo fort, eller noe slikt. En del av ham var helt sik­ ker på at han fortsatt drømte. Han følte seg ikke som seg selv i det hele tatt - ikke som den Brian Rusk som bare fikk bestekarakterer,

NOE FOR ENHVER

den Brian Rusk som var med i elevrådet og ungdomsskolens for­ bund for god borgerånd, den Brian Rusk som bare fikk beste karakter i oppførsel. «Hun kommer til å ta livet av noen en av dagene»! ropte mrs. Mislaburski indignert etter Brian. «Merk deg mine ord!» Brian hvisket for seg selv: «Det skulle ikke overraske meg det minste.» Han tilbrakte faktisk resten av dagen i sengen. Under vanlige omstendigheter ville dette ha bekymret Cora, kanskje nok til å ta Brian med til legen i Norway. I dag enset hun imidlertid knapt at sønnen ikke var bra. Dette skyldtes de fantastiske solbrillene mr. Gaunt hadde solgt til henne - hun var fullstendig trollbundet av dem. Brian sto opp i sekstiden, vel femten minutter før pappa kom hjem etter en dag han hadde tilbrakt med å fiske på sjøen sammen med to venner. Han tok seg en Pepsi i kjøleskapet og sto ved komfy­ ren og drakk den. Han følte seg mye bedre. Han hadde en følelse av at han kanskje endelig hadde oppfylt sin del av den handelen han hadde gjort med mr. Gaunt. Han hadde også avgjort at mr. Gaunt faktisk visste best.

9 Nettie Cobb som ikke hadde den minste forutanelse om den ubeha­ gelige overraskelsen som ventet på henne hjemme, var i høyt og godt humør da hun gikk ned Main Street mot Noe For Enhver. Hun hadde en sterk mistanke om at, søndag eller ikke søndag, så kom butikken til å være åpen, og hun ble ikke skuffet. «Mrs. Cobb!» sa Leland Gaunt da hun kom inn. «Så hyggelig å se Dem!» «Det er hyggelig å treffe Dem også, mr. Gaunt,» sa hun ... og det var det. Mr. Gaunt kom mot henne med utstrakt hånd, men Nettie rygget vekk fra berøringen. Det var en skrekkelig oppførsel, så uhøflig, men hun kunne rett og slett ikke hjelpe for det. Og det virket som om mr. Gaunt forsto, Gud velsigne ham. Han smilte og endret kurs, lukket i stedet døren bak henne. Han snudde skiltet fra åpent til stengt med samme fart som en profesjonell spiller som gjemmer bort et ess i håndflaten. «Ta plass, mrs. Cobb! Vær så vennlig! Ta plass!» «Tja, javel ... men jeg kom bare for å fortelle Dem at Polly ... Polly er ...» Hun kjente seg underlig rar. Ikke dårlig, akkurat, men rar. Ør. Hun satte seg heller klosset på en av plysjstolene. Så sto mr.

227

228

STEPHEN KING

Gaunt foran henne, med øynene rettet mot hennes, og det var som om verden samlet seg rundt ham og igjen sto stille. «Polly føler seg ikke særlig bra, hva?» spurte mr. Gaunt. «Det er saken,» samtykket Nettie takknemlig. «Det er hendene hennes, vet De. Hun har ...» «Leddgikt, ja, forferdelig, så synd, dritt skjer, livet er for jævlig, og så dør man, harde bud. Jeg vet det, Nettie.» Øynene til mr. Gaunt var igjen i ferd med å vokse. «Men det er ingen grunn til at jeg skal ringe henne ... eller besøke henne for den saks skyld. Hen­ dene hennes er bedre nå.» «Er de?» spurte Nettie åndsfraværende. «Det kan du banne på! De gjør fortsatt vondt, selvsagt, og det er bra, men de er ikke så vonde at de holder henne borte, og det er enda bedre - er du ikke enig, Nettie?» «Jo,» sa Nettie svakt, men hun hadde ingen anelse om hva det var hun var enig i. «Du,» sa mr. Gaunt med den mykeste, muntreste stemmen sin, «har en stor dag foran deg, Nettie.» «Har jeg det?» Det var nytt for henne; hun hadde planlagt å til­ bringe ettermiddagen i yndlingslenestolen sin, strikke og se på TV med Raider foran føttene. «Ja. En meget stor dag. Derfor vil jeg du bare skal sitte her og hvile et øyeblikk, mens jeg henter noe. Vil du gjøre det?» «Ja ...» «Bra. Og vil du ikke lukke øynene? Få deg en skikkelig, god hvil, Nettie!» Nettie lukket lydig øynene. Etter et uvisst tidsrom sa mr. Gaunt at hun igjen skulle åpne dem. Det gjorde hun, og kjente et stikk av skuffelse. Når folk ba en om å lukke øynene, ville de av og til gi en noe pent. En gave. Hun hadde håpet at når hun igjen åpnet øynene, så ville mr. Gaunt kanskje ha en ny lampeskjerm av farget glass i hånden, men det eneste han hadde var en blokk papir. Arkene var små og lyserøde. Øverst på dem sto ordet TRAFIKKBOT.

«Å,» sa hun. «Jeg trodde det kanskje var farget glass.» «Jeg tror ikke du kommer til å trenge mer farget glass, Net­ tie.» «Ikke det?» Stikket av skuffelse kom tilbake. Det var sterkere denne gangen. «Nei. Trist, men sant. Jeg tror likevel du husker du lovet å gjøre noe for meg.» Mr. Gaunt satte seg ved siden av henne. «Du husker det, ikke sant?»

NOE FOR ENHVER

«Ja,» sa hun. «De vil jeg skal gjøre et pek mot Buster. De vil jeg skal plassere noen papirer hjemme hos ham.» «Det stemmer, Nettie - meget bra. Har du fortsatt nøkkelen jeg ga deg?» Langsomt, lik en kvinne i en undervannsballett, tok Nettie nøk­ kelen opp av den høyre kåpelommen. Hun holdt den i været slik at mr. Gaunt kunne se den. «Det var svært bra!» sa han varmt til henne. «Legg den nå på plass igjen, Nettie. Legg den på plass slik at den er trygg.» Det gjorde hun. «Nå. Her er papirene.» Han la den lyserøde blokken i den ene hånden hennes. I den andre la han en hylse med teip. Alarmklokke­ ne ringte nå et steds inne i henne, men de var langt borte, knapt hørbare. «Jeg håper dette ikke tar lang tid. Jeg bør komme meg hjem snart. Jeg må fore Raider. Det er den vesle hunden min.» «Jeg vet alt om Raider,» sa mr. Gaunt og sendte Nettie et bredt smil. «Men jeg har en følelse av at han ikke har særlig appetitt i dag. Jeg tror heller ikke du trenger å være bekymret for at han gjør fra seg på kjøkkengulvet.» «Men -» Han rørte ved leppene hennes med en av de lange fingrene, og hun ble med ett kvalm. «Ikke gjør det,» klynket hun og rygget bakover i stolen. «Ikke gjør det, det er ekkelt.» «De sier så,» samtykket mr. Gaunt. «Så hvis du ikke vil at jeg skal være ekkel mot deg, Nettie, må du aldri mer si det ekle, vesle ordet til meg.» «Hvilket ord?» «Men. Jeg misliker det ordet. Jeg tror faktisk det er riktig å si at jeg hater det ordet. I den beste av alle tenkelige verdener ville det ikke være behov for et så ynkelig lite ord. Det er noe annet jeg vil du skal si for meg, Nettie - jeg vil du skal si noen ord jeg elsker. Ord jeg absolutt tilber.» «Hvilke ord?» «Mr. Gaunt vet best. Si det.» «Mr. Gaunt vet best,» gjentok hun, og i samme øyeblikk ordene kom ut av munnen hennes, skjønte hun hvor absolutt og fullstendig usannferdige de var. «Mr. Gaunt vet alltid best.» «Mr. Gaunt vet alltid best.» «Akkurat! Nøyaktig som Far,» sa mr. Gaunt og lo deretter en frastøtende latter. Det hørtes ut som om klippeplater beveget seg dypt nede i jorden, og fargen i øynene skiftet raskt fra blått til grønt

229

230 STEPHEN KING 9

t

til brunt til svart idet han gjorde det. «Nå, Nettie - hør nøye etter. Du har et lite ærend å gjøre for meg, og så kan du dra hjem. Skjøn­ ner du?» Nettie skjønte. Og hun lyttet svært nøye.

Kapittel ti

i South Paris er en liten og skitten fabrikkby vel tredve kilometer nordøst for Castle Rock. Det er ikke det eneste hølet i Maine som er blitt oppkalt etter én europeisk by eller et land; det finnes et Madrid (de innfødte uttaler det MaJ-drid), et Sweden, et Etna, et Calais (uttalt slik at det rimer med Dallas), et Cambridge, og et Frankfurt. Noen vet kanskje hvordan og hvorfor så mange og avsi­ des steder på veien endte opp med et slikt eksotisk utvalg av navn, men det gjør ikke jeg. Det jeg vet, er at for omtrent tyve år siden bestemte en meget dyktig fransk kokk seg for å flytte fra New York og åpne egen res­ taurant i innsjødistriktet i Maine, og at han dessuten avgjorde at det ikke kunne være noe bedre sted for et slikt tiltak enn en by som het South Paris. Ikke engang stanken fra garveriene klarte å avskrekke ham. Resultatet var et spise-establissement ved navn Maurice. Det er der den dag i dag, ved riksvei 117, ved jernbaneskinnene og tvers overfor en McDonald. Og det var til Maurice at Danforth «Buster» Keeton tok med seg sin kone for å spise lunsj søndag 13. oktober. Myrtle tilbrakte en god del av den søndagen i ekstatisk ørske, og den gode maten hos Maurice var ikke grunnen. I de siste månedene - egentlig nesten et år - hadde livet sammen med Danforth vært ytterst ubehagelig. Han ignorerte henne nesten helt... unntatt når han kjeftet på henne. Hennes selvaktelse, som aldri hadde vært særlig stor, sank til nye dybder. Hun visste like godt som alle kvin­ ner bestandig har visst, at mishandling ikke trenger å bli utført med nevene for å være effektiv. Menn såvel som kvinner kan såre med ord, og Danforth Keeton var meget flink til å bruke dem; han hadde i det siste året påført henne tusen usynlige kutt med den skarpe tun­ gen sin. Hun visste ikke om spillingen - hun trodde virkelig at han dro til banen mest for å se på. Hun visste heller ikke om underslaget. Hun visste at flere av medlemmene i Danforths familie hadde hatt men­ tale problemer, men hun koblet ikke denne atferden til Danforth selv. Han drakk ikke for mye, glemte ikke å ta på seg klærne før han

232

STEPHEN KING

gikk ut om morgenen, snakket ikke med folk som ikke var der, og der­ med gikk hun ut fra at alt var i orden med ham. Med andre ord gikk hun ut fra at noe var i veien med henne. At dette noe en eller annen gang rett og slett hadde fått Danforth til ikke å elske henne lenger. Hun hadde tilbrakt de drøye seks siste måneder med å venne seg til den dystre utsikten å leve i tredve, eller til og med førti kjærlighetsløse år som lå foran henne som ektefelle til denne mannen, den­ ne mannen som etter tur ble sint, kaldt sarkastisk og overså henne helt. Hun var bare blitt en del av møblementet når det gjaldt Dan­ forth ... med mindre hun kom i veien for ham, naturligvis. Gjorde hun det - hvis middagen ikke var klar når han var det, hvis han syn­ tes gulvet i arbeidsværelset var skittent, til og med hvis rekkefølgen av bilagene i avisen lå i feil orden når han kom ned til frokostbordet - så sa han at hun var dum. Han sa til henne at om rompa hennes datt av, så ville hun ikke vite hvor hun kunne finne den. Han sa at hvis hjernen besto av svartkrutt, kunne hun ikke pusse nesen uten å sprenge en fenghette. I begynnelsen hadde hun forsøkt å forsvare seg mot disse tiradene, men han hadde brutt ned forsvaret hennes som var det murene i et pappslott for barn. Hvis hun i sin tur ble sint, overgikk han henne med et hvitglødende raseri som gjorde henne skrekkslagen. Derfor hadde hun sluttet å være sint og steg i stedet ned i forvirret dysterhet. Nå om dagen kunne hun bare smile hjelpeløst ansikt til ansikt med sinnet hans, love å forbedre seg, og gikk opp på rommet deres der hun la seg på sengen og gråt og lurte på hvor i all verden det skulle bli av henne og ønsket-ønsket-ønsfceZ at hun hadde en venn å snakke-med. I stedet snakket hun med dukkene sine. Hun hadde begynt å samle på dem i de første årene hun var gift, og hadde alltid oppbe­ vart dem i esker på loftet. Men i de siste årene hadde hun tatt dem ned til syrommet, og av og til, etter at hun var ferdig med å gråte, snek hun seg inn i syrommet og lekte med dem. De kjeftet aldri. De ignorerte henne aldri. De spurte henne aldri om hvordan hun hadde klart å bli så dum, var det naturlig eller hadde hun tatt timer. I går hadde hun funnet den mest vidunderlige dukken i verden, i den nye butikken. Og i dag var alt forandret. I morges, for å være nøyaktig. Hånden hennes snek seg under bordet, og hun kløp seg (ikke for første gang) bare for å være sikker på at hun ikke drømte. Men etter klypet var hun fortsatt hos Maurice, satt i en strime av klar oktobersol, og Danforth var fortsatt der, satt på den andre siden av bor­ det, spiste med hjertelig, god appetitt, med ansiktet prydet av et smil som nesten virket fremmed på henne fordi hun ikke hadde sett noe smil der på svært lang tid.

NOE FOR ENHVER

Hun visste ikke hva som var grunnen til forandringen, og var redd for å spørre. Hun visste at han hadde dratt til Lewiston trav­ bane kvelden før, akkurat slik han nesten alltid gjorde i løpet av kvelden (angivelig fordi menneskene han traff der, var mer interes­ sante enn menneskene han traff hver dag i Castle Rock - sin kone, for eksempel), og da hun våknet i morges, ventet hun å finne hans del av sengen tom (eller ikke hadde sovet der i det hele tatt, noe som betydde at han hadde tilbrakt natten med å dorme i kontorstolen) og høre ham nedenunder, mens han mumlet for seg selv på den his­ sige måten sin. I stedet lå han i sengen ved siden av henne, hadde på seg den stri­ pete, røde pyjamasen hun hadde gitt ham til jul året før. Dette var første gang hun noen sinne hadde sett ham i den - den første gan­ gen den var blitt tatt opp av esken, for alt hun visste. Han var vå­ ken. Han rullet seg over på siden med ansiktet mot henne, smilte allerede. Til å begynne med skremte smilet henne. Hun trodde det kunne bety at han var rede til å drepe henne. Så rørte han ved brystet hennes og blunket. «Lyst, Myrt? Eller er det for tidlig på dagen for deg?» Dermed elsket de, for første gang på over fem måneder elsket de, og han hadde vært absolutt fantastisk, og nå var de her, spiste lunsj hos Maurice en tidlig søndag ettermiddag som et par unge elsken­ de. Hun visste ikke hva som hadde skjedd som var årsak til denne vidunderlige forandringen hos ektemannen, og hun ga blaffen. Hun ville bare nyte det og håpe at det kom til å vare. «Alt i orden, Myrt?» spurte Keeton, så opp fra tallerkenen og gned seg hardt i ansiktet med servietten. Hun strakte seg sjenert over bordet og rørte ved hånden hans. «Alt er fint. Alt er helt ... helt vidunderlig.» Hun måtte ta vekk hånden slik at hun fort kunne duppe seg på øynene med servietten.

2 Keeton fortsatte med stor appetitt å tygge i seg sin biff borgnine, eller hva det var froske-eterne kalte det. Grunnen til hans glede var enkel. Hver eneste hest han hadde valgt ut ved hjelp av Vinnerbongen i går ettermiddag, hadde vunnet for ham i går kveld. Til og med Malabar med odds tredve mot en i tiende løp. Da han kom tilbake til Castle Rock, mer svevde han på luft enn han kjørte, med over attentusen dollar stappet ned i frakkelommene. Bookmakeren hans lurte antagelig fremdeles på hvor det ble av pengene. Det visste Kee­ ton; de var trygt stukket bort i det innerste av skapet på arbeids­

233

234

STEPHEN KING

værelset hans. De var i en konvolutt. Konvolutten var i esken med Vinnerbongen, sammen med selve det dyrebare spillet. Han hadde sovet godt for første gang på månedsvis, og da han våknet, hadde han en anelse av en idé når det gjaldt revisjonen. En anelse var ikke stort, selvsagt, men det var bedre enn det forvirrete mørket som hadde brølt gjennom hodet hans siden det forferdelige brevet kom. Det virket som om alt han trengte for å få hjernen ut av tomgang, var én vinnerkveld på banen. Han kunne ikke tilbakeføre hele summen før øksen falt, såpass var klart. Lewiston travbane var for det første den eneste banen som var åpen hver kveld i høstsesongen, og der dreide det seg om småpenger. Han kunne dra rundt til de lokale fylkesmessene og tje­ ne noen tusen på løpene der, men det ville heller ikke være nok. Han kunne heller ikke ta sjansen på mange kvelder som den i går, selv ikke på Lewiston travbane. Bookmakeren hans kom til å bli på vakt og så nekte å ta imot innsatsene hans i det hele tatt. Men han mente han kunne betale delvis tilbake og samtidig minske omfanget av underslaget. Han kunne også fortelle en skrø­ ne. Et vanntett boligprosjekt det ikke var blitt noe av. Et forferdelig feilgrep ... men noe han ville ta hele ansvaret for og nå ville betale. Han kunne påpeke at en virkelig skruppelløs mann plassert i en stil­ ling som hans utmerket godt kunne ha brukt nådetiden til å grafse til seg enda mer penger fra bykassen - så mye han på noen måte kunne - og deretter rømme til et sted (et solfylt sted med en masse palmetrær og en masse hvite strender og en masse unge kvinner i tanga-bikini) hvor det var vanskelig eller rett og slett umulig å få ham utlevert. Han kunne stille seg i Kristus-positur og be dem blant dem som var uten synd, om å kaste den første steinen. Det ville få dem til å tenke seg om. Hvis det var en eneste jævel blant dem som ikke fra tid til annen hadde hatt fingrene i kakeboksen til delstaten, ville Keeton spise underbuksene til den mannen. Uten salt. De ville bli nødt til å gi ham tid. Nå da han klarte å skyve fra seg hysteriet og tenke logisk på situasjonen, var han nesten sikker på at de kom til å gjøre det. Tross alt var de også politikere. De kom til å vite at pressen ville ha massevis av tjære og fjær igjen til dem, de an­ givelige forvalterne av publikums midler, når de først var blitt ferdig med Dan Keeton. De kom til å vite hvilke spørsmål som ville komme frem til overflaten i kjølvannet på en offentlig granskning, eller til og med (Gud forby) en rettslig tiltale for underslag. Spørsmål som hvor lenge - i skatteår, om dere vil være så vennlig, mine herrer - den vesle svindelen til mr. Keeton hadde pågått? Spørsmål om hvorfor statens skattevesen ikke hadde våknet og for lengst kjent lukten av kaffe? Spørsmål ærgjerrige menn ville synes var ubehagelige.

NOE FOR ENHVER

Han trodde han ville klare seg med et nødskrik. Ingen garantier, men det så ut til å være mulig. Alt sammen takket være mr. Leland Gaunt. Herregud, han elsket Leland Gaunt. «Danforth?» spurte Myrtle sjenert. Han så opp. «Hmmm?» «Dette er den hyggeligste dagen jeg har hatt på flere år. Jeg ville bare at du skulle vite det. Hvor takknemlig jeg er for å få oppleve en slik hyggelig dag. Sammen med deg.» «Å!» sa han. Det hadde nettopp skjedd ham noe merkverdig. Et øyeblikk klarte han ikke å huske navnet til kvinnen som satt tvers overfor ham. «Tja, Myrt, det har vært hyggelig for meg også.» «Drar du tilbake til travbanen i kveld?» «Nei,» sa han, «jeg tror jeg blir hjemme i kveld.» «Det var hyggelig,» sa hun. Hun syntes faktisk det var så hygge­ lig at hun igjen måtte duppe øynene med servietten. Han smilte til henne - det var ikke det gamle, kjærlige smilet som han opprinnelig hadde beilet til henne med og vunnet henne med - men det var nære på. «Hør Myrt! Lyst på dessert?» Hun fniste og slo etter ham med servietten. «Å, dul»

3 Hjemmet til Keeton var et terrassehus av en ransjbygning på Castle Utsikt. Det var en lang tur opp bakken for Nettie Cobb, og da hun kom frem, var hun sliten i bena, og hun frøs svært. Hun møtte bare tre eller fire andre fotgjengere, og ingen av dem så på henne; de hadde pakket frakkekragen godt rundt seg, for vinden hadde be­ gynt å friskne kraftig til, og den var skarp i kantene. Et reklamebilag fra en eller annen søndagsutgave av Telegram blåste over gaten, fløy så opp mot den harde, blå himmelen som en merkverdig fugl idet hun svingte inn i innkjørslen til Keetons. Mr. Gaunt hadde sagt til henne at Buster og Myrtle ikke kom til å være hjemme, og mr. Gaunt visste best. Garasjedøren var oppe, og gliset av en Cadillac som Buster kjørte med, den var borte. Nettie gikk opp gangveien, stanset ved ytterdøren og tok blokken og teipen opp av venstre kåpelomme. Hun hadde svært god lyst på å være hjemme og se på søndagsfilmen på TV med Raider ved føt­ tene sine. Og det var det hun kom til å gjøre straks hun var ferdig med denne jobben. Kanskje hun ikke engang kom til å bry seg med strikketøyet. Kanskje hun bare kom til å sitte der med lampeskjer­ men av farget glass i fanget. Hun rev av den første lyserøde lappen og teipet den over skiltet ved dørklokken, det graverte skiltet der det

235

236

STEPHEN KING

StO KEETON Og IKKE SALG VED DØRENE, TAKK. Hun Stakk igjen blokken og teipen ned i venstre lomme, tok deretter nøkkelen opp av den høyre og smøg den inn i låsen. Rett før hun vred den rundt, gransket hun et øyeblikk den lyserøde lappen hun nettopp hadde teipet på plass. Selv om hun var kald og sliten, måtte hun smile litt. Det var fak­ tisk en ganske god spøk, særlig tatt i betraktning hvordan Buster kjørte. Det var et under at han ikke hadde tatt livet av noen. Men hun ville ikke like å være mannen som hadde navnet sitt nederst på boten. Buster kunne være forferdelig grinete. Selv som barn tålte han ikke en spøk. Hun vred nøkkelen rundt. Låsen åpnet seg lett. Nettie gikk inn.

4 «Mer kaffe?» spurte Keeton. «Ikke til meg,» sa Myrtle. «Jeg er stappmett.» Hun smilte. «La oss dra hjem, da. Jeg har lyst til å se Patriots på TV.» Han kikket på klokken. «Hvis vi skynder oss, rekker jeg avspar­ ket.» Myrtle nikket, lykkeligere enn noen gang. TV’en sto i daglig­ stuen, og hvis Dan hadde tenkt å se på kampen, kom han ikke til å tilbringe ettermiddagen innemurt på arbeidsværelset sitt. «Vi får skynde oss, da,» sa hun. Keeton løftet en bydende finger. «Frøken? Gi meg regningen, er De snill.»

5 Nettie hadde ikke lenger lyst til å skynde seg hjem; hun likte seg i huset til Buster og Myrtle. For det første var det varmt. For det andre ga det Nettie en uven­ tet følelse av makt å være der - det var som å kikke bak kulissene i tilværelsen til to levende mennesker. Hun begynte med å gå oven­ på og kikke i alle rommene. Det var mange av dem også, tatt i be­ traktning at de ikke hadde barn, men som moren hennes bestandig hadde likt å si, de som har, de får. Hun dro ut kommodeskuffene til Myrtle, gransket undertøyet hennes. En del var av silke, kvalitetsting, men Nettie syntes at de fleste av de fine tingene så ut til å være gamle. Det samme gjaldt for kjolene som hang i hennes side av klesskapet. Nettie gikk ut på ba­ det hvor hun tok et overblikk på pillene i medisinskapet, og derfra

NOE FOR ENHVER

til syrommet hvor hun beundret dukkene. Et fint hus. Et deilig hus. Synd at mannen som bodde her, var en drittsekk. Nettie kikket på klokken og gikk ut fra at hun burde begynne å sette opp de små, lyserøde lappene. Og det skulle hun også gjøre. Straks hun var ferdig med å se seg om nedenunder.

6 «Danforth, er ikke dette litt for fort?» spurte Myrtle andpustent da de svingte rundt den langsomme lastebilen med tremasse. En bil i motgående fil tutet til dem da Keeton igjen svingte inn i sin egen fil. «Jeg vil rekke avsparket,» sa han og svingte til venstre i Maple Sugar Road og passerte et skilt der det sto: castle rock tretten KILOMETER.

7 Nettie slo på TV’en - Keetons hadde en stor Mitsubishi farge-TV og så på litt av søndagsfilmen. Ava Gardner var med, og Gregory Peck. Gregory var visst forelsket i Ava, selv om det var vanskelig å si det sikkert; han var kanskje forelsket i den andre kvinnen. Det hadde vært atomkrig. Gregory Peck var sjef på en undervannsbåt. Ingenting av dette interesserte Nettie noe større, derfor slo hun av TV’en, teipet en lyserød lapp på skjermen og gikk ut på kjøkkenet. Hun så på det som var i kjøkkenskapene (serviset var Corelle Ware, svært pent, men kjelene og grytene var ikke noe å skrive hjem om), så undersøkte hun kjøleskapet. Hun rynket på nesen. For mange matrester. For mange matrester var et sikkert tegn på en rotet hus­ holdning. Ikke for det at Buster visste noe om det; det ville hun ved­ de støvlene sine på. Menn som Buster Keeton greide ikke å ta seg frem på kjøkkenet selv med kart og førerhund. Hun kikket igjen på klokken og kvapp til. Hun hadde brukt for­ ferdelig mye tid på å rusle rundt i huset. For mye. Hun begynte fort å rive av lyserøde ark og teipet dem fast til ting - kjøleskapet, kom­ fyren, telefonen som hang på kjøkkenveggen ved døren ut til gara­ sjen, skapet i spisestuen. Og jo raskere hun arbeidet, desto mer ner­ vøs ble hun.

237

238

STEPHEN KING

8 Nettie hadde nettopp gått til verket da den røde Cadillacen til Kee­ ton krysset Tin Bridge og la i vei opp Watermill Lane mot Castle Utsikt. «Danforth?» spurte Myrtle med ett. «Kunne du sette meg av utenfor huset til Amanda Williams? Jeg vet det er en liten omvei, men hun har fonduegryten min. Jeg tenkte -» Det sjenerte smilet kom og gikk over ansiktet hennes igjen. «Jeg tenkte jeg kanskje skulle lage en liten godbit til deg - oss. Til fotballkampen. Du kan bare sette meg av.» Han åpnet munnen for å fortelle henne at det var en svær omvei hjem til ekteparet Williams, kampen holdt på å begynne, og hun kunne hente den fordømte gryten sin i morgen. Dessuten likte han ikke ost som var varm og rant. De fordømte greiene var sikkert fulle av bakterier. Så ombestemte han seg. I tillegg til ham selv besto kommunesty­ ret av to dumme jævler og ei dum tispe. Tispa var Mandy Williams. Fredag hadde Keeton gjort en del anstrengelser for å treffe Bill Ful­ lerton, byens frisør, og Harry Samuels, som drev det eneste begra­ velsesbyrået i Castle Rock. Han hadde også anstrengt seg for å få det til å se ut som et tilfeldig besøk, men det var det ikke. Det fantes alltids en mulighet for at skattevesenet også hadde begynt å sende brev til dem. Han hadde forvisset seg om at de ikke hadde gjort det - i alle fall ikke ennå - men Williams-tispa hadde vært utenbys fredag. «All right,» sa han og tilføyde: «Du kan kanskje spørre henne om det er noen kommunesaker som har fanget hennes oppmerk­ somhet. Noe jeg burde kontakte henne om.» «Å, skatten min, du vet at jeg aldri greier å holde orden på de greiene -» «Jeg vet det, men du kan spørre, kan du ikke det? Du er ikke for dum til å spørre, er du vel det?» «Nei,» sa hun fort, med liten stemme. Han klappet henne på hånden. «Beklager.» Hun så på ham med et forundret uttrykk. Han hadde bedt henne om unnskyldning. Myrtle mente han kanskje hadde gjort det en og annen gang i løpet av ekteskapet, men hun kunne ikke huske når. «Bare spør henne om gutta fra staten har plaget oss med noe i det siste,» sa han. «Bestemmelser for bruk av tomter, den fordømte kloakken ... skatter, kanskje. Jeg ville ha gått inn og spurt selv, men jeg har virkelig lyst på å rekke avsparket.» «All right, Dan.» Williams-huset var halvveis oppe på Castle Utsikt. Keeton loste

NOE FOR ENHVER

Cadillacen inn på innkjørslen og parkerte bak bilen til dama. Den var selvsagt utenlandsk. En Volvo. Keeton gikk ut fra at tispa anta­ gelig var hemmelig kommunist, eller lesbisk, eller begge deler. Myrtle åpnet døren og kløv ut, mens hun igjen sendte ham det sjenerte, litt nervøse smilet idet hun gjorde det. «Jeg er hjemme om en halv time.» «Fint. Ikke glem å spørre om hun har kommet over noen nye kommunale affærer,» sa han. Og hvis referatet til Myrt - selv om det helt sikkert kom til å være rotet - av det Amanda Williams sa fikk bare et eneste hår til å reise seg i nakken på Keeton, så ville han personlig spørre tispa om det ... i morgen. Ikke i ettermiddag. Denne ettermiddagen var hans. Han hadde det altfor fint til så mye som å se på Amanda Williams, for ikke å snakke om å småprate med henne. Han ventet knapt til Myrtle hadde stengt døren, før han satte Ca­ dillacen i revers og igjen rygget ut i gaten.

9 Nettie var nettopp blitt ferdig med å teipe det siste lyserøde arket på skapdøren i arbeidsværelset til Keeton da hun hørte at en bil svingte inn innkjørslen. Det kom et dempet pip fra strupen hennes. Et øye­ blikk sto hun stivnet på stedet, ute av stand til å røre seg. En strøm av varm, stikkende urin rant ned i undertøyet hennes. Avslørt! skrek hjernen, mens hun lyttet til den lave, dempete sur­ ringen fra den svære motoren i Cadillacen. Avslørt! Å, Jesus, Frel­ ser mild og god, jeg er blitt avslørt! Han kommer til å drepe meg! Stemmen til mr. Gaunt svarte. Nå var den ikke vennlig; den var kald, og den var bydende, og den kom fra et sted dypt inne i midten av hjernen hennes. Han kommer antagelig til å drepe deg hvis han fakker deg, Nettie. Og får du panikk, fakker han deg helt sikkert. Svaret er enkelt: ikke få panikk. Forlat værelset. Gjør det nå. Ikke løp, men gå fort. Og så stille som du kan. Hun skyndte seg over det slitte tyrkiske teppet på gulvet i arbeids­ værelset, med ben stive som stokker, mens hun mumlet: «Mr. Gaunt vet best», som et lavt litani, og kom inn i dagligstuen. Lyse­ røde firkanter av papir skrek mot henne fra tilsynelatende alle ledi­ ge flater. Det dinglet til og med en fra taklampen i en lang strimmel med teip. Nå hadde bilmotoren fått en hul, rungende lyd. Buster hadde kjørt inn i garasjen. Løp, Nettie! Løp med én gang! Nå er det din eneste sjanse! Hun flyktet gjennom dagligstuen, snublet over en gulvpute og

239

240

STEPHEN KING

datt så lang hun var. Hun slo hodet mot gulvet nesten så hardt at hun ble slått ut - ville nesten helt sikkert ha blitt slått ut, hadde det ikke vært for at en rye dempet det litt. Skinnende kuler av lys seilte gjennom synsfeltet. Hun kom seg opp igjen, med en vag anelse om at hun blødde i pannen, og begynte å fomle med håndtaket på ytterdøren idet bilmotoren ble slått av i garasjen. Hun kastet et skrekkslagent blikk over skulderen i retning av kjøkkenet. Hun kunne se døren til garasjen, døren han ville komme gjennom. En av de lyserøde papirlappene var teipet til den. Håndtaket vred seg under hånden hennes, men døren ville ikke åpne seg. Den så ut til å ha hengt seg opp. Fra garasjen hørtes et kraftig svopp-dunk da Keeton smelte igjen bildøren. Så raslingen fra den automatiske garasjedøren som be­ gynte å gli ned i skinnene sine. Hun hørte hvordan skrittene hans knaste over sementen. Buster plystret. Det fortvilte blikket til Nettie, delvis skjult av blodet fra kuttet i pannen, falt på smekklåsen. Den var på. Det var derfor døren ikke ville åpne seg for henne. Hun måtte selv ha satt den på da hun kom inn, selv om hun ikke kunne huske at hun hadde gjort det. Hun dro den til side, åpnet døren og gikk ut. Mindre enn ett sekund senere ble døren mellom garasjen og kjøkkenet åpnet. Danforth Keeton kom inn, mens han knappet opp frakken. Han stanset. Plystringen døde på leppene. Han ble stående der med hendene stivnet i ferd med å knappe opp en av de nederste knappene i frakken, fortsatt med trutmunn, og så seg om i kjøkkenet. Øynene begynte å bli store. Hadde han akkurat da gått inn i dagligstuen, ville han ha sett Nettie i vilt firsprang over plenen, mens den åpne kåpen bølget etter henne som vingene til en flaggermus. Han ville kanskje ikke ha kjent henne igjen, men han ville helt sikkert ha sett at det var en kvinne, og dette ville ha hatt en betraktelig innflytelse på det som senere skjedde. Men synet av alle de lyserøde lappene fikk ham til å stivne på stedet, og i det første sjokket klarte hjernen hans bare å få frem ett ord, og bare ett ord. Det lynte av og på i hodet hans som et kjempes vært neonlys med bokstavene i grell purpur: for­ følgerne! forfølgerne! forfølgerne!

10

Nettie kom ut på fortauet og løp ned Castle Utsikt så fort hun kun­ ne. Hælene på mokasinene laget en skremt trommehvirvel, og øre­ ne overbeviste henne om at hun hørte fler føtter enn sine egne Buster var etter henne, Buster jaktet på henne, og når Buster tok

NOE FOR ENHVER

henne igjen, kom han kanskje til å gjøre henne vondt ... men det betydde ingenting. Det betydde ingenting fordi han kunne gjøre noe verre enn bare å gjøre henne vondt. Buster var en betydnings­ full mann i byen, og hvis han ville ha henne sendt tilbake til Juniper Hill, så kom hun til å bli sendt dit. Derfor løp Nettie. Blodet sildret ned over pannen og inn i øynene, og et øyeblikk så hun verden gjen­ nom en blekrød linse, som om alle husene på Utsikten hadde be­ gynt å sive av blod. Hun tørket det vekk med ermet på kåpen og fortsatte å løpe. Fortauet var tomt for folk, og de fleste som var inne i husene tid­ lig denne søndag ettermiddagen, hadde blikket rettet mot kampen mellom Patriots og Jets. Nettie ble sett av bare ett eneste menneske. Tansy Williams som nettopp hadde kommet hjem etter to dager i Portland hvor hun og moren hadde besøkt bestepappa, så ut gjen­ nom vinduet i dagligstuen, mens hun sugde på en kjærlighet-påpinne og holdt rundt teddybjørnen sin, Owen, med venstre arm da Nettie for lettbent forbi. «Mamma, en dame løp akkurat forbi,» rapporterte Tansy. Amanda Williams satt på kjøkkenet sammen med Myrtle Kee­ ton. Begge hadde en kopp kaffe. Fonduegryten sto mellom dem på bordet. Myrtle hadde nettopp spurt om det var noen kommunale affærer Dan burde vite om, og Amanda syntes dette var et svært underlig spørsmål. Hvis det var noe Buster ville vite, hvorfor hadde han ikke selv stukket innom, da? For den saks skyld, hvorfor i det hele tatt et slikt spørsmål en søndag ettermiddag? «Skatten min, mamma snakker med mrs. Keeton.» «Hun hadde blod på seg,» rapporterte Tansy videre. Amanda smilte til Myrtle. «Jeg sa til Buddy at hvis han ville leie den der Fatal Attraction, så skulle han vente med å se på den til Tansy hadde lagt seg.» Imens fortsatte Nettie å løpe. Da hun kom til krysset mellom Castle Utsikt og Laurel, måtte hun stanse litt. Det offentlige biblio­ teket lå der, og det gikk en krum steinmur rundt plenen utenfor. Hun støttet seg til den, gispet og snappet etter luft idet vinden suste forbi henne og nappet henne i kåpen. Hendene var presset mot venstre side der hun hadde et vondt sting. Hun kikket opp bakken igjen og så at gaten var tom. Buster had­ de likevel ikke fulgt etter henne; det var bare noe hun hadde innbilt seg. Etter en liten stund klarte hun å lete etter et papirlommetørkle i lommene for å tørke vekk litt av blodet i ansiktet. Hun fant et, og hun oppdaget også at nøkkelen til Busters hus ikke lenger var der. Den kunne ha falt ut av lommen hennes da hun løp ned bakken, men hun trodde det var mest sannsynlig at hun hadde glemt den i låsen på ytterdøren. Men hvilken rolle spilte det? Hun hadde kom­

241

242

STEPHEN KING

met seg ut før Buster fikk øye på henne, det var det viktigste. Hun takket Gud for at stemmen til mr. Gaunt hadde snakket til henne i siste øyeblikk, mens hun glemte at hadde det ikke vært for mr. Gaunt, ville hun ikke ha vært i hjemmet til Buster i det hele tatt. Hun så på blodstrimen på papirlommetørkleet og avgjorde at kuttet antagelig ikke var så ille som det kunne ha vært. Det virket som om blodstrømmen holdt på å gi seg. Stinget i siden var også i ferd med å bli borte. Hun dyttet seg vekk fra steinmuren og begyn­ te å traske hjemover med senket hode, slik at kuttet ikke skulle synes. Hjemmet, det var tingen på tenke på. Hjemmet og den vakre lampeskjermen hennes av farget glass. Hjemmet og søndagsfilmen. Hjemmet og Raider. Når hun var hjemme med døren låst, med gardinene trukket for, med TV’en på, og med Raider sovende ved føttene sine, så ville alt dette virke som en skrekkelig drøm - en drøm av det slaget hun hadde hatt på Juniper Hill etter at hun had­ de drept ektemannen. Hjemmet, det var stedet. Nettie gikk litt fortere. Hun kom snart til å være fremme.

11 Pete og Wilma Jerzyck spiste en lett lunsj sammen med familien Pulaski etter messen, og etter lunsjen slo Pete og Jake Pulaski seg til foran TV’en for å se at Patriots sparket folk fra New York i ræva. Wilma brydde seg ikke en døyt om fotball - ikke heller om base­ ball, kurvball, eller hockey og videre i den duren. Den eneste proffe idretten hun likte, var bryting, og selv om Pete ikke visste det, ville hun ha gått fra ham for et blunk fra Chief Jay Strongbow. Hun hjalp Frieda med oppvasken, sa deretter at hun ville dra hjem for å se resten av søndagsfilmen - det var Den siste bredd med Gregory Peck. Hun sa til Pete at hun tok bilen. «Det er i orden,» sa han, mens øynene ikke forlot TV’en. «Jeg har ikke noe imot å gå.» «Fordømt bra for deg,» mumlet hun for seg selv da hun gikk ut. Wilma var faktisk i godt humør, og hovedårsaken var casinokvel­ den. Fader John trakk seg ikke slik Wilma hadde ventet han skulle gjøre, og hun hadde likt måten han så ut den formiddagen under prekenen som ble kalt «La Enhver stelle sin egen hage». Tonefallet var mildt som alltid, men det hadde ikke vært noe mildt ved de blå øynene eller måten han stakk frem haken. De fine gartnermetaforene hans hadde heller ikke lurt Wilma eller noen av de andre når det gjaldt det han sa: hvis baptistene insisterte på å stikke de felles nese­

NOE FOR ENHVER

ne sine i det katolske gulerotbedet, så kom de til å få et felles spark i ræva. Tanken på å sparke folk i ræva (særlig i så stor målestokk) gjorde alltid Wilma i godt humør. Utsikten til å sparke folk i ræva var heller ikke den eneste gleden ved Wilmas søndag. For en gangs skyld trengte hun ikke å lage søn­ dagsmiddag, og Pete var trygt plassert hos Jake og Frieda. Hvis hun hadde flaks, kunne hun tilbringe hele ettermiddagen med å se på menn som forsøkte å få milten til å sprekke hos hverandre, og hun kunne se på filmen i fred. Men først hadde hun tenkt kanskje å avleg­ ge et besøk hos sin gamle venninne Nettie. Hun mente at hun hadde valset ganske grundig over Sprø Nettie, og det var vel og bra... som en begynnelse. Men bare som en begynnelse. Nettie måtte fortsatt betale for de sølete laknene, hva enten hun visste det eller ikke. Tiden var inne til å legge litt mer press på Miss Sinnssyk 1991. Denne utsikten fylte Wilma med forventning, og hun kjørte hjem så fort hun kunne.

12 Lik en mann i en drøm gikk Danforth Keeton bort til kjøleskapet og rev vekk den lyserøde lappen som var blitt teipet fast der. Ordet TRAFIKKBOT

sto skrevet øverst med store blokkbokstaver. Under dette ordet sto følgende melding: Bare en advarsel - men vennligst les og gi akt! De er blitt iakttatt, da De brøt en eller flere trafikkbestemmelser. Angjeldende betjent har valgt å «la Dem slippe med en advarsel» denne gangen, men han har notert merket, modellen og nummeret på bilen Deres, og neste gang kommer De til å bli tiltalt. Vennligst husk at trafikkreg­ lene gjelder alle. Kjør forsiktig! Kom levende frem! Det lokale politiet takker Dem!

Under prekenen var det en rekke tomrom merket merke, modell og reg.nr. I de første to tomrommene sto ordene Cadillac og Seville skrevet med store bokstaver. Med pene store bokstaver på den tomme plassen for reg.NR. sto dette: BUSTER 1.

243

244

STEPHEN KING

Mesteparten av lappen var full av en liste over vanlige brudd på tra­ fikkreglene som å unnlate å gi tegn, unnlate å stanse og ulovlig par­ kering. Ingen av dem var krysset av. Nederst sto ordene andre forseelser, fulgt av to, tomme linjer, andre forseelser var blitt krysset av. Meldingen på linjene der forseelsene skulle skildres, var også pent skrevet med små blokkbokstaver. Det sto: FOR Å VÆRE DEN STØRSTE DRITTSEKKEN I CASTLE ROCK.

Helt nederst var det en linje med vedkommende betjent trykt under. Stempelet med signaturen var Norris Ridgewick. Langsomt, meget langsomt, knyttet Keeton neven rundt den lyse­ røde lappen. Den knitret og bøyde seg og ble krøllet. Til slutt for­ svant den mellom de digre knokene hans. Han sto midt i kjøkkenet og så rundt på alle de andre lyserøde lappene. En åre slo takten midt i pannen. «Jeg skal drepe ham,» hvisket Keeton. «Jeg sverger ved Gud og alle helgener at jeg skal drepe den magre, vesle dritten.»

13 Da Nettie kom hjem, var klokken bare tyve over ett, men hun syntes hun hadde vært borte i månedsvis, kanskje flere år. Da hun gikk opp sementstien til døren, gled angsten vekk fra skuldrene hennes som en usynlig bør. Hodet verket ennå etter fallet, men hun syntes at en hodepine var en meget liten pris å betale for å komme seg trygg og usett tilbake til sitt eget vesle hus. Hun hadde ennå sin egen nøkkel; den var i kjolelommen. Hun tok den frem og stakk den i låsen. «Raider?» ropte hun idet hun vred den rundt. «Raider, jeg er hjemme!» Hun åpnet døren. «Hvor er veslegutten til mamma, hmmm? Hvor er du? Er du sul­ ten?» Det var mørkt i entreen, og til å begynne med fikk hun ikke øye på den vesle bylten som lå på gulvet. Hun tok nøkkelen ut av låsen og gikk inn. «Er veslegutten til mamma skrekkelig sulten? Er han sååå sul-» Foten traff noe som både var stivt og ga etter, og stemmen hennes tidde mitt i godsnakket. Hun så ned og fikk øye på Raider. Først forsøkte hun å si til seg selv at hun ikke så det øynene for­ talte henne at hun så - gjorde ikke det, gjorde ikke det, gjorde ikke det. Det var ikke Raider som lå på gulvet med nqe stikkende ut av brystet - hvordan kunne det være det? Hun lukket døren og slo vilt på veggbryteren med den ene hån­

NOE FOR ENHVER

den. Til slutt ble lyset i entreen tent, og hun så. Raider lå på gulvet. Han lå på ryggen, slik han gjorde når han ville bli klødd, og det stakk noe rødt ut av ham, noe som lignet ... lignet ... Nettie utstøtte et høyt, klagende skrik - det var så høyt at det hørtes ut som hvinet til en moskito - og falt på kne ved siden av hunden sin. «Raider! Å, Jesus, Frelser mild og god! Å, Herregud, Raider, du er vel ikke død? Du er ikke død?» Hånden hennes - den kalde, kalde hånden hennes - slo på den røde tingen som stakk ut av brystet til Raider, slik den noen sekun­ der før hadde slått mot bryteren. Til slutt fikk den tak, og hun rev den ut med krefter hentet fra de dypeste avgrunner av sorg og skrekk. Korketrekkeren løsnet med en kraftig, spjærende lyd, dro med seg kjøttbiter, små blodklumper og hårtuster. Den etterlot et gapende hull på størrelse med en kule kaliber fire-ti. Nettie hylte. Hun slapp den blodige korketrekkeren og tok den vesle, stive krop­ pen i armene sine. «Raider!» skrek hun. «Å, veslebikkja mi! Nei! Å, nei!» Hun vugget ham frem og tilbake mot brystet, forsøkte å få liv i ham med sin egen varme, men det var som om hun ikke hadde noen varme å gi. Hun var kald. Kald. En stund senere la hun igjen kroppen hans ned på gulvet i entreen og famlet rundt seg med den ene hånden til hun fant lommekniven med den morderiske korketrekkeren stikkende ut av skjeftet. Hun tok den sløvt opp, men noe av denne sløvheten ble borte da hun så at en beskjed var stukket inn på mordvåpenet. Hun dro den av med numne fingre og holdt den tett foran ansiktet. Papiret var stivt av blodet til den stakkars, vesle hunden hennes, men hun klarte likevel å lese ordene som var rablet på det:

Uttrykket av fortvilt sorg og skrekk ble langsomt borte i øynene hennes. Det ble avløst av en makaber form for intelligens som glit­ ret i dem som anløpet sølv. Kinnene som var blitt bleke som melk da hun til slutt forsto hva som hadde skjedd her, begynte å bli fylt av en mørkerød farge. Leppene trakk seg langsomt vekk fra tenne­ ne. Hun blottet dem mot lappen. To skurrende ord gled ut gjennom den åpne munnen, hete og hese og raspende: «Di... tispe!» Hun krøllet sammen papiret i neven og slengte det i veggen. Det spratt tilbake og landet ved kroppen til Raider. Nettie kastet seg

245

246

STEPHEN KING

over det, plukket det opp og spyttet på det. Så slengte hun det igjen fra seg. Hun reiste seg og gikk langsomt ut på kjøkkenet, mens hen­ dene åpnet og lukket seg til harde never.

14 Wilma Jerzyck kjørte den vesle, gule Yugoen sin inn i innkjørselen, kløv ut og gikk fort mot ytterdøren, mens hun gravde etter nøkke­ len i håndvesken sin. Hun nynnet «Love Makes the World Go Around» for seg selv. Hun fant nøkkelen, stakk den i låsen ... og stanset deretter da hun oppfattet en uregelmessig bevegelse i øye­ kroken. Hun kikket til høyre, og måpte over det hun så. Gardinene i dagligstuen flagret i den sterke ettermiddagsvinden. De flagret utenfor huset. Og grunnen til at de flagret utenfor huset, var at panoramavinduet som hadde kostet Clooneys firehundre dollar å erstatte da den idiotiske sønnen deres knuste det med en baseball for tre år siden, det var knust. Lange piler av glass pekte innover fra rammen mot hullet i midten. «Hva faen?» ropte Wilma og vred nøkkelen så hardt rundt i låsen at hun nesten brakk den. Hun stormet inn, grep tak i døren for å smelle den igjen etter seg og stivnet deretter på flekken. For første gang i sitt liv som voksen ble Wilma Jerzyck så sjokkert at hun sto helt ubevegelig. Dagligstuen var det rene kaos. TV’en - den fine TV’en med den store skjermen som de ennå skyldte elleve avdrag på - var knust. Innmaten var svart og rykende. Billedrøret lå i tusen skinnende fragmenter på teppet. I den andre enden av rommet var det blitt laget et digert hull i den ene veggen. En diger pakke, formet som et brød, lå under dette hullet. Det lå en til i døren til kjøkkenet. Hun lukket døren og gikk bort til tingen i døråpningen. En del av hjernen som ikke var helt klar, sa at hun skulle være meget for­ siktig - det kunne være en bombe. Idet hun passerte TV’en, oppfat­ tet hun en varm, ubehagelig duft - en blanding av brent isolasjon og svidd bacon. Hun satte seg på huk ved siden av pakken i døren og så at det slett ikke var noen pakke - i det minste ikke i vanlig forstand. Det var en stein med et ark linjert skrivepapir pakket rundt den og holdt på plass med en strikk. Hun dro frem papiret og leste denne beskje­ den:

^4

rf jXf S&CLLc Lfl rtwfåc- irXGD.

(felTE

D/rt 5/STE

NOE FOR ENHVER

Da hun hadde lest det to ganger, så hun på den andre steinen. Hun gikk bort til den og tok vekk arket som var festet til den med strikk. Samme papir, samme beskjed. Hun reiste seg med et krøllet ark i hver hånd, så om og om igjen fra det ene til det andre, mens blikket beveget seg lik øynene til en kvinne på en meget spennende og jevn bordtenniskamp. Til slutt sa hun tre ord. «Nettie. Den fitta.» Hun gikk ut på kjøkkenet og dro pusten inn mellom tennene som hese, hvinende gisp. Hun skar seg i hånden på en splint av glass da hun tok steinen ut av mikrobølgeovnen, og dro åndsfraværende splinten ut av håndflaten før hun fjernet papiret som var festet til steinen med strikk. Der sto den samme beskjeden. Wilma gikk fort gjennom de andre rommene i første etasje og så enda flere skader. Hun tok alle lappene. De var alle helt like. Så gikk hun ut på kjøkkenet igjen. Hun så vantro på alle ødeleggel­ sene. «Nettie,» sa hun igjen. Til slutt begynte isfjellet av sjokk rundt henne å smelte. Den førs­ te følelsen som avløste det, var ikke sinne, men vantro. Jøss, tenkte hun, den dama må virkelig være sprø. Hun måtte virkelig være det, hvis hun trodde at hun kunne gjøre noe slikt som dette mot meg mot megl - og leve til solen gikk ned. Hvem trodde hun at hun sto overfor her, Rebecca fra jævla Småfrøkener? Hånden til Wilma lukket seg krampaktig rundt lappene. Hun bøyde seg og gned den krøllete buketten av papir som stakk ut av neven, fort over den svære baken. «Jeg tørker den fordømte ræva mi med den siste advarslen din!» ropte hun og slengte vekk arkene. Hun så seg igjen om i kjøkkenet med forundrete øyne som et barn. Et hull i mikrobølgeovnen. En diger bulk i Amana-kjøleskapet. Knust glass over det hele. I det andre rommet TV’en som hadde kostet dem nesten sekstenhundre dollar, og luktet som en grillovn full av varm hundelort. Og hvem hadde gjort alt dette? Hvem? Jo, Nettie Cobb hadde gjort det, det hadde hun. Miss Sinnssyk 1991. Wilma begynte å smile. En som ikke kjente Wilma, ville kanskje feilaktig ha trodd at det var et vennlig smil, et varmt smil, et smil fylt av kjærlighet og med­ menneskelighet. Det var en sterk følelse som fikk øynene til å skin­ ne; en uvitende person ville kanskje ha tatt det for å være henryk­ kelse. Men hvis Peter Jerzyck som kjente henne best, hadde sett an­ siktet hennes i dette øyeblikket, så ville han ha løpt i motsatt retning så fort bena kunne bære ham.

247

248

STEPHEN KING

«Nei,» sa Wilma med myk, nesten kjærtegnende stemme. «Å, nei, jenta mi. Du skjønner ikke. Du skjønner ikke hva det betyr å kødde med Wilma. Du har ikke den minste anelse om hva det betyr å kødde med Wilma Wadlowski Jerzyck.» Smilet ble bredere. «Men det kommer du til.» To magnetiske remser av stål var festet på veggen ved siden av mikrobølgeovnen. Mesteparten av knivene som hadde hengt på dis­ se remsene, var blitt slått ned av steinen Brian hadde slengt i RadarRange-ovnen; de lå på benken som et kinesisk pinnespill. Wilma valgte den lengste, en Kingsford kjøttkniv med skjefte av hvitt ben, og lot langsomt den skadde håndflaten gli langs siden av bladet slik at eggen ble smurt inn med blod. «Jeg skal lære deg alt du trenger å vite.» Med kniven i neven marsjerte Wilma gjennom dagligstuen, fikk glasset fra det knuste vinduet og billedrøret i TV’en til å knase under de lave hælene på de svarte kirkeskoene. Hun gikk ut gjennom døren uten å lukke den og skar på skrå over plenen i retning av Ford Street.

15 Samtidig som Wilma valgte ut en kniv i haugen på disken, dro Net­ tie Cobb en kjøttøks opp av en skuff på kjøkkenet. Hun visste den var skarp, for Bill Fullerton nede på barbersalongen hadde hvesset den for henne for under en måned siden. Nettie snudde seg og gikk langsomt ned gjennom entreen mot yt­ terdøren. Hun stanset og knelte et øyeblikk ved siden av Raider, den stakkars, vesle hunden hennes som aldri hadde gjort noen noe vondt. «Jeg advarte henne,» sa hun lavt, mens hun strøk pelsen hans. «Jeg advarte henne, jeg ga den sprø polske dama alle sjanser. Jeg ga henne allverdens sjanser. Kjære, vesle hunden min. Vent på meg, du. Vent, du, for jeg kommer snart til å være sammen med deg.» Hun reiste seg og gikk ut av huset, brydde seg ikke med døren mer enn Wilma hadde brydd seg med sin. Nettie var ikke lenger in­ teressert i trygghet. Hun ble et øyeblikk stående på verandaen, så krysset hun plenen i retning av Willow Street.

16 Danforth Keeton løp inn på arbeidsværelset sitt og rev opp skapdø­ ren. Han krøp helt inn i det. Et forferdende øyeblikk trodde han at spillet var borte, at den fordømte, påtrengende plageånden, den

NOE FOR ENHVER

jævla visesheriffen hadde tatt det, og med det fremtiden hans. Så fant hendene hans esken, og han rev opp lokket. Travbanen av blikk var der fortsatt. Og konvolutten var fortsatt stukket inn under den. Han bøyde den fram og tilbake, hørte på knitringen fra den og la den deretter på plass igjen. Han skyndte seg bort til vinduet også etter Myrtle. Hun måtte ikke få se de lyserøde lappene. Han måtte ta ned alle sammen før Myrtle kom hjem, og hvor mange var det? Hundre? Han kikket rundt seg i arbeidsværelset og så at de var blitt klistret opp overalt. Ibsen? Ja, kanskje det. Kanskje tusen. Til og med totusen virket ikke belt utelukket. Han løp gjennom dagligstuen (issen streifet lappen som hang i taklampen, fikk den til å svinge frem og tilbake) og lukket døren med smekklåsen. Så husket han at hun sikkert hadde nøkkel, og han trakk for slåen og satte også på sikkerhetslenken, bare for å være på den sikre siden. Hvis hun kom hit før han var ferdig med å rydde, fikk hun bare vente på trappen, for han kom ikke til å slip­ pe henne inn før hver eneste en av disse fordømte forfølgelsestingene brant i vedkomfyren på kjøkkenet. Hver eneste ... fordømte ... en av dem. Han røsket til seg lappen som dinglet i taklampen. Teipen klistret seg til kinnet, og han krafset den vekk med et lite hyl av sinne. På denne skrek et eneste ord opp mot ham på linjen beregnet på ANDRE FORSEELSER:

UNDERSLAG.

Han løp bort til leselampen ved siden av lenestolen sin. Grep lap­ pen som var festet til skjermen. ANDRE FORSEELSER: MISBRUK AV KOMMUNALE MIDLER.

TV’en: HESTEKNULLING.

Glasset på Belønning for god borgerånd fra Lions Club, satt opp over kaminen: KNULLE MORA DI.

Kjøkkendøren:

249

250 STEPHEN KING TVANGSPREGET ØDSLING MED PENGER PÅ LEWISTON TRAVBANE.

Døren ut til garasjen: r

PSYKOTISK PARANOIA SOM ET SØPPELHUE.

Han plukket dem sammen så fort han kunne, med øyne som var store og sto ut i det kjøttfulle ansiktet, det tynne håret sto rett opp i vill uorden. Snart peste og hostet han, og en stygg rødlilla farge begynte å bre seg over kinnene. Han lignet en fet unge med ansiktet til en voksen, på en underlig, fortvilt viktig skattejakt.

Han dro ned en på forsiden av porselensskapet: TYVERI FRA KOMMUNENS PENSJONSFOND FOR Å SPILLE PÅ HESTER.

Keeton skyndte seg inn på arbeidsværelset med en bunke lapper knuget hardt i høyre hånd, mens remser av teip flakset i neven, og begynte å plukke sammen fler lapper. De som var her inne, holdt seg til et eneste emne, og med forferdende presisjon: UNDERSLAG. TYVERI. STJELING. SVINDEL. MISBRUK. DÅRLIG FORVALTNING. UNDERSLAG.

Først og fremst dette ordet, grelt, skrikende, anklagende: ANDRE FORSEELSER: UNDERSLAG.

Han syntes han hørte noe utenfor og løp igjen bort til vinduet. Kan­ skje det var Myrtle. Kanskje det var Norris Ridgewick som kom for å godte seg og le. I så fall ville Keeton ta revolveren og skyte ham. Men ikke i hodet. Nei. Et skudd i hodet ville være for godt, for raskt, for berme som Ridgewick. Keeton ville gi ham et hull i ma­ gen, og la ham ligge og skrike til han døde på plenen. Men det var bare Scouten til Garsons, som trillet ned Utsikten mot byen. Scott Garson var den viktigste bankmannen i byen. Kee­ ton og hans kone spiste av og til middag sammen med Garsons -

NOE FOR ENHVER

de var hyggelige mennesker, og Garson selv var betydningsfull poli­ tisk sett. Hva ville han tro om han så disse lappene? Hva ville han tro om dette ordet, underslag, som gang på gang skrek mot ham fra disse lyserøde bøtelappene, skrek lik en kvinne som ble voldtatt midt på natten? Han løp pesende inn i spisestuen igjen. Hadde han oversett noen? Han trodde ikke det. Han hadde funnet alle sammen, i det minste her ne Nei! Der var én! Rett på midtstolpen i trappen! Hva om han had­ de oversett den? Herregud! Han løp bort til den, rev den til seg. merke: drittmobil modell: gammel og utslitt

REG.NR.: GAMMELDR1TT 1 ANDRE FORSEELSER: ØKONOMISK SVINDEL.

Fler? Fantes det fler? Keeton jaget gjennom rommene nede i fullt firsprang. Skjorteflaket var blitt revet opp av buksene, og den håre­ te magen gynget voldsomt over beltespennen. Han så ikke fler ... i det minste ikke her nede. Etter nok et fort, febrilsk blikk ut gjennom vinduet for å forvisse seg om at Myrtle ennå ikke var å se, stormet han ovenpå, mens hjer­ tet tordnet i brystet.

17 Wilma og Nettie møttes på hjørnet av Willow og Ford. Der stanset de og stirret på hverandre som revolvermenn i en spaghetti-western. Vinden fikk kåpene deres til å flagre friskt. Solen gled inn og ut mellom skyene; skyggene deres kom og gikk som tilfeldige gjester. Det fantes ingen trafikk i noen av disse to gatene, eller på for­ tauene. De hadde dette vesle hjørnet av høstettermiddagen for seg selv. «Du drepte hunden min, di tispe!» «Du ødela TV’en min! Du knuste vinduene mine! Du ødela mikrobølgeovnen min, di sprø fitte!» «Jeg advarte deg!» «Kjør advarslen din opp i det gamle møkkahølet ditt!» «Jeg skal drepe deg!» «Ta ett skritt, og noen kommer til å dø her, ja, men det kommer ikke til å bli meg!» Wilma sa disse ordene med uro og gryende overraskelse; ansiktet

251

252

STEPHEN KING

til Nettie fikk henne for første gang til å innse at de to kanskje var i ferd med å gi seg ut på noe litt mer alvorlig enn å lugge hverandre og rive i stykker klær. Hva gjorde Nettie i det hele tatt her? Hvor var det blitt av overraskelsesmomentet? Hvordan hadde situasjo­ nen så fort kommet dit hen at det ikke var rom til forhandlinger? Men det var en inngrodd arv av polsk kosakk i lynnet til Wilma, en arv som syntes slike spørsmål var uvedkommende. Her var det en kamp hun måtte utkjempe; det var det viktige. Nettie løp mot henne, løftet kjøttøksen underveis. Leppene ble krenget vekk fra tennene, og et langt hyl presset seg ut gjennom strupen hennes. Wilma krøp sammen, holdt rundt kniven som en kjempestor springkniv. Da Nettie kom bort til henne, kjørte Wilma den for­ over. Den skar seg dypt inn i innvollene til Nettie og gikk deretter oppover, kuttet opp magen hennes og slapp ut en sprut av stinkende grøt. Et øyeblikk var Wilma skrekkslagen over det hun hadde gjort - kunne det virkelig være Wilma Jerzyck i den andre enden av stålet som var begravd i Nettie? - og armmusklene ble slappe. Farten opp­ over i kniven stanset før bladet rakk Netties hjerte som pumpet for­ tvilt. «ÅÅÅÅ, di tiiiispe!» skrek Nettie og kjørte øksen nedover. Den begravde seg til skaftet i skulderen til Wilma, delte kragebenet med en lav knasende lyd. Smerte, en diger planke med smerte, jaget vekk enhver objektiv tanke i hjernen til Wilma. Nå var bare den ville kosakken tilbake. Hun røsket løs kniven. Nettie røsket løs øksen sin. Hun måtte bruke begge hendene til det, og da hun endelig klarte å vrikke den løs fra knokkelen, gled en løs bit av innvollene hennes ut gjennom hullet i kjolen og dinglet foran henne i en skinnende knute. De to kvinnene kretset langsomt rundt hverandre, føttene deres laget avtrykk i deres eget blod. Fortauet begynte å ligne et sært dia­ gram fra et dansekurs per brev. Nettie kjente hvordan verden be­ gynte å pulsere ut og inn i en stor, langsom syklus - fargen forsvant fra tingene, etterlot henne i en hvit tåke og så vendte den langsomt tilbake. Hun hørte hjertet sitt i ørene, kraftige, langsomme, nap­ pende dunk. Hun visste at hun var blitt skadet, men kjente ingen smerter. Hun mente at Wilma kanskje hadde gitt henne et lite kutt i siden eller noe slikt. Wilma visste hvor alvorlig skadet hun var; var klar over at hun ikke lenger klarte å løfte høyre arm, og at kjoleryggen var gjennom­ våt av blod. Men hun tenkte ikke engang på å gjøre et forsøk på å løpe sin vei. Hun hadde aldri i sitt liv løpt sin vei, og hun hadde ikke tenkt å begynne med det nå.

NOE FOR ENHVER

«Hei!» skrek en eller annen skingrende til dem fra den andre siden av gaten. «Hei! Hva er det dere to damer driver med der? Hold opp, uansett hva det er! Hold opp med én gang, eller jeg rin­ ger til politiet!» Wilma snudde hodet i den retningen. I samme øyeblikk opp­ merksomheten hennes ble avledet, gikk Nettie nærmere og svingte øksen i en flat, feiende bue. Den hugget seg inn i hoftebuen til Wil­ ma og smalt mot bekkenbenet, knakk det. Blodet sprutet i en vifte. Wilma skrek og datt veivende bakover, feide gjennom luften foran seg med kniven. Føttene viklet seg inn i hverandre, og hun datt med et dunk i fortauet. «Hei! Hei!» Det var en gammel kvinne som sto på verandaen sin og dro et musegrått sjal hardt rundt skuldrene. Øynene hennes ble forstørret til fuktige, skrekkslagne hjul av brillene. Nå utbasunerte hun med klar og skjærende gammelkonestemme: «Hjelp! Politi! Mord! moooord!» ' Kvinnene på hjørnet av Willow og Ford enset henne ikke. Wilma hadde falt sammen i en blodig haug ved stoppskiltet, og idet Nettie ravet mot henne, skjøv hun seg opp i sittende stilling mot stangen og holdt kniven i fanget, mens den pekte oppover. «Kom igjen, di tispe,» snerret hun. «Kom og ta meg, hvis du kommer.» Nettie kom, mens det rykket i munnen. Knuten med tarmene hennes svingte frem og tilbake mot kjolen hennes som et for tidlig født foster. Den høyre foten hennes traff den utstrakte venstre foten til Wilma, og hun datt forover. Kjøttkniven spiddet henne rett un­ der brystbenet. Hun gryntet gjennom en munnfull blod, løftet øksen og førte den nedover. Den gravde seg ned øverst i hodet til Wilma Jerzyck med en eneste, dump lyd - tjonk\ Wilma begynte å få krampetrekninger, kroppen kastet og vred seg under Nettie. Hvert eneste kast og hver vridning kjørte kjøttkniven dypere inn. «Drepte ... min ... bissevov,» gispet Nettie og spyttet for hvert ord en fin sprut av blod inn i det oppadvendte ansiktet til Wilma. Så skalv hun i hele kroppen og ble slapp. Hodet hennes smalt mot stangen og stoppskiltet da det datt forover. Den rykkende foten til Wilma gled ned i rennesteinen. Den fine, svarte kirkeskoen fløy av og landet i en løvhaug med den lave hælen opp mot de jagende skyene. Det rykket i tærne én gang ... en gang til ... så slappet de av. De to kvinnene lå over hverandre som et elskende par, mens blo­ det deres farget det kanelbrune løvet i rennesteinen. «mooord!» utbasunerte den gamle kvinnen igjen på den andre siden av gaten, og så vaklet hun bakover og datt besvimt så lang hun var på gulvet i sin egen entré.

253

254

STEPHEN KING

Andre i nabolaget kom nå bort til vinduene sine og åpnet dørene, spurte hverandre hva som var på ferde, trådte ut på verandaer og plener, nærmet seg først åstedet forsiktig, rygget så fort unna, med hånden over munnen, da de ikke bare så hva som hadde skjedd, men det blodige omfanget av det. Til slutt ringte en eller annen til sheriffkontoret.

18 Polly Chalmers gikk langsomt bort Main Street mot Noe For En­ hver med de verkende hendene pakket inn i de varmeste vottene sine, da hun hørte den første politisirenen. Hun stanset og så på idet en av de tre brune Plymouth-patruljebilene suste gjennom krysset mellom Main Street og Laurel, med blinkende og snurrende lys. Den kjørte allerede i over åtti og økte fortsatt farten. Nok en patruljebil kom rett bak den. Hun så på dem til de forsvant ut av syne, rynket pannen. Sirener og patruljebiler i full fart var en sjeldenhet i Castle Rock. Hun lurte på hva som hadde skjedd - noe litt mer alvorlig enn en katt i et tre, gikk hun ut fra. Alan kom til å fortelle henne det når han ringte om kvelden. Polly så bortover gaten igjen og fikk øye på Leland Gaunt som sto i døren til butikken sin og så etter patruljebilene han også, med et svakt nysgjerrig uttrykk i ansiktet. Tja, det besvarte ett spørsmål: han var inne. Nettie hadde ikke ringt tilbake for å gi henne beskjed om han var det eller ikke. Dette hadde ikke overrasket Polly noe særlig; hjernen til Nettie hadde en glatt overflate, og ting hadde det med å skli rett vekk fra den. Hun fortsatte opp gaten. Mr. Gaunt snudde seg og fikk øye på henne. Ansiktet lyste opp i et smil. «Miss Chalmers! Så hyggelig at De kunne stikke innom!» Hun smilte blekt. Smerten som hadde gitt seg en stund den for­ middagen, krøp nå tilbake, stakk et nettverk av tynne, grusomme ledninger gjennom huden i hendene. «Jeg trodde vi var enige om å si Polly.» «Altså Polly. Kom inn - det er skrekkelig hyggelig å se deg. Hva skyldes alt oppstyret?» «Jeg vet ikke,» sa hun. Han holdt døren åpen for henne, og hun gikk forbi ham og inn i butikken. «Jeg går ut fra at en eller annen er blitt skadet og må på sykehuset. Legevakten i Norway er forfer­ delig sen i helgene. Men hvorfor sentralbordet skulle sende ut to patruljebiler ...» Mr. Gaunt lukket døren etter dem. Klokken kimte. Rullegardinet

NOE FOR ENHVER

på døren var trukket ned, og siden solen nå gikk i motsatt retning, var det halvmørkt inne i Noe For Enhver ... men, tenkte Polly, hvis halvmørke noen gang kunne være hyggelig, så var dette halvmørket det. En liten leselampe kastet en gyllen krets på disken ved siden av det gammeldagse kassa-apparatet til mr. Gaunt. Der lå det en åpen bok. Det var Skatten på sjørøverøya, av Robert Louis Stevenson. Mr. Gaunt så nøye på henne, og Polly måtte igjen smile av det bekymrete uttrykket i øynene hans. «Hendene mine har vært en fordømt plage de siste dagene,» sa hun. «Jeg antar at jeg ikke akkurat ser ut som Demi Moore.» «Du ser ut som en kvinne som er meget trett og lider under sterkt ubehag,» sa han. Smilet i ansiktet hennes bleknet. Det var forståelse og dyp med­ følelse i stemmen hans, og et øyeblikk var Polly redd for at hun kom til å briste i gråt. Det var en underlig tanke som holdt tårene stangen: Hendene hans. Hvis jeg gråter, kommer han til å forsøke å trøste meg. Han kommer til å legge hendene på meg. Hun stivet opp smilet. «Jeg kommer til å overleve; det har jeg bestandig gjort. Si meg - var Nettie Cobb tilfeldigvis innom?» «I dag?» Han rynket pannen. «Nei; ikke i dag. Hadde hun vært det, ville jeg ha vist henne en ny gjenstand i farget glass som kom i går. Den er ikke like fin som den jeg solgte til henne i forrige uke, men jeg tenkte hun kanskje ville være interessert. Hvorfor spør du om det?» «Å ... ikke for noe,» sa Polly. «Hun sa hun kanskje kom til å gjøre det, men Nettie ... Nettie glemmer ofte ting.» «Jeg har inntrykk av at hun er en kvinne som har hatt et hardt liv,» sa mr. Gaunt alvorlig. «Ja. Ja, det har hun.» Polly sa disse ordene langsomt og meka­ nisk. Det var som om hun ikke kunne ta øynene vekk fra hans. Så streifet den ene hånden hennes kanten på en glassmontre, og det fikk henne til å bryte øyekontakten. Hun ga fra seg et lite gisp av smerte. «Er alt i orden med deg?» «Jo, jeg har det bra,» sa Polly, men det var en løgn - hun var ikke engang et steinkast fra å ha det bra. Mr. Gaunt forsto åpenbart dette. «Du er ikke frisk,» sa han be­ stemt. «Derfor skal jeg hoppe over småpratingen. Den gjenstanden jeg skrev til deg om, er kommet. Jeg har tenkt å gi deg den og sende deg hjem.» «Gi meg den?» «Å, jeg har ikke tenkt å gi deg en gave,» sa han idet han gikk bak kassa-apparatet. «Vi kjenner knapt hverandre godt nok til det, hva?»

255

256

STEPHEN KING

Hun smilte. Han var åpenbart en vennlig mann, en mann som naturlig nok ville være hyggelig mot den første i Castle Rock som hadde vært hyggelig mot ham. Men hun hadde vanskelig for å rea­ gere - hadde til og med vansker med å følge samtalen. Smerten i hendene var overveldende. Nå ønsket hun at hun ikke hadde kom­ met, og vennlighet eller ikke, det eneste hun nå ville, var å komme seg ut og gå hjem og ta en smertestillende tablett. «Dette er en gjenstand av det slaget selgeren må gi fra seg på prø­ ve - det vil si, hvis han har moral.» Han tok frem en nøkkelring, valgte ut en og låste opp skuffen under kassa-apparatet. «Hvis du har den på prøve i et par dager og oppdager at den er uten verdi for deg - og jeg må fortelle deg at det antagelig kommer til å være tilfel­ let - leverer du den tilbake til meg. Hvis du på den annen side synes den gir deg en viss lindring, kan vi snakke om prisen.» Han smilte til henne. «Og for deg blir prisen lav, det kan jeg forsikre deg om.» Hun så på ham, forundret. Lindring? Hva var det han snakket om? Han tok frem en liten hvit eske og plasserte den på disken. Han tok av lokket med de rare, langfingrete hendene sine og tok en liten gjenstand av sølv i en tynn lenke opp av vattforet i esken. Den så ut til å være et halssmykke av et eller annet slag, men tingen som hang ned da mr. Gaunt satte fingertuppene mot hverandre over len­ ken, lignet et te-egg, eller et overdimensjonert fingerbøl. «Denne er egyptisk, Polly. Meget gammel. Ikke så gammel som pyramidene, nei, jøje meg - men likevel meget gammel. Det er noe inni den. En slags urt, tror jeg, selv om jeg ikke er sikker.» Han vif­ tet med fingrene. Te-egget av sølv (hvis det var hva det var) spratt opp og ned i enden av lenken. Noe beveget seg inni det, noe som ga fra seg en støvet, glidende lyd. Polly syntes den var litt ubehagelig. «Det kalles en azka, eller kanskje en azakah,» sa mr. Gaunt. «Uansett er det en amulett som angivelig skal avverge smerter.» Polly forsøkte å smile. Hun ville være høflig, men ærlig talt ... hadde hun kommet hele veien hit på grunn av dette! Tingesten had­ de ikke engang estetisk verdi. Den var stygg, for å si det uten omsvøp. «Jeg tror faktisk ikke ...» «Ikke jeg heller,» sa han, «men desperate situasjoner krever ofte desperate forholdsregler. Jeg forsikrer deg at den er helt ekte ... i det minste i den forstand at den ikke er laget på Taiwan. Det er en ekte, egyptisk kulturgjenstand - ikke helt et fortidsminne, men av­ gjort en kulturgjensand - fra den siste nedgangsperioden. Det føl­ ger med en attest for hvor den stammer fra, og den sier at den er et redskap for benka-litis, eller hvit magi. Jeg vil du skal ta den og gå med den på deg. Jeg antar det høres tåpelig ut. Er antagelig det.

NOE FOR ENHVER

Men det finnes rarere ting mellom himmel og jord enn noen av oss drømmer om, selv i våre villeste filosofiske øyeblikk.» «Tror De virkelig på det?» spurte Polly. «Ja, jeg har sett ting i løpet av min tid som får en legende medal­ jong eller amulett til å virke som noe helt vanlig.» Et stjålent glimt flakket et øyeblikk i de nøttebrune øynene. «Mange slike ting. Avkrokene i verden er fulle av fantastisk skrap, Polly. Men glem det; her dreier det seg om deg. Bare for noen dager siden, da jeg tror smertene langt fra var så ille som de er akkurat nå, hadde jeg en god anelse om nøyaktig hvor ubehagelig situasjonen er blitt for deg. Jeg tenkte at denne vesle ... gjenstanden ... kunne være et forsøk verd. Tross alt, hva har du å tape? Ingenting av det andre du har forsøkt, har fungert, har det vel?» «Jeg setter pris på tanken, mr. Gaunt, det gjør jeg virkelig, men -» «Leland. Vær så snill.» «Javel, all right. Jeg setter pris på tanken, Leland, men jeg er redd at jeg ikke er overtroisk.» Hun kikket opp og så at de klare, lysebrune øynene hans var ret­ tet mot hennes. «Det spiller ingen rolle om du er det eller ikke, Polly ... for denne er det.» Han viftet med fingrene. Azkaen duvet svakt i enden av lenken. Hun åpnet munnen igjen, men denne gangen kom det ingen ord. Hun oppdaget at hun husket en dag sist vår, Nettie hadde glemt sitt eksemplar av Inside View da hun dro hjem. Mens hun dovent bladde i det, kastet et blikk på artikler om varulvbarn i Cleveland og en geo­ logisk formasjon på månen som lignet ansiktet til JFK, hadde Polly støtt på en reklame for noe som ble kalt De gamles bønnehjul. Det skulle angivelig kurere hodepine, magesmerter og leddgikt. Annonsen var dominert av en tegning i svarthvitt. Den viste en fyr med langt skjegg og trollmannhatt (enten Nostradamus eller Gandalf, gikk Polly ut fra), som holdt noe som lignet et blåsehjul for barn over kroppen til en mann i rullestol. Blåsegreia kastet en strålende kjegle over den invalide, og selv om det ikke ble sagt rett ut i annonsen, så var det tilsynelatende underforstått at fyren kom til å danse som en gal på Copa om en kveld eller to. Det var latter­ lig, selvsagt, overtroisk møl for folk som hadde fått svekket for­ standen, eller kanskje til og med mistet den fordi de stadig ble pla­ get av smerter og vanførhet, men likevel ... Hun satt og så på denne annonsen en lang stund, og latterlig som det var, hadde hun nesten slått 800-nummeret for telefonbestilling nederst på siden. For før eller senere -

257

258

STEPHEN KING

«Før eller senere bør et menneske med smerter undersøke selv de mer tvilsomme løsningene, hvis det er mulig at disse løsningene kanskje fører til lindring,» sa mr. Gaunt. «Stemmer ikke det?» «Jeg ... jeg vet ikke ...» «Margtransplantasjoner ... kuldeterapi ... varmehansker ... til og med strålebehandling ... ingenting av dette har virket på deg, har det vel?» «Hvordan vet du alt om det der?» «En god forretningsmann sørger for å få greie på kundenes be­ hov,» sa mr. Gaunt med den lave, hypnotiske stemmen. Han gikk mot henne, holdt sølvlenken ut i en bred ring med azkaen hengende nederst. Hun rygget unna de lange hendene med de læraktige neglene. «Frykt ikke, kjære frue. Jeg skal ikke røre et hår på hodet ditt. Ikke hvis du sitter stille ... og er helt stille ...» Og Polly ble rolig. Hun satt helt stille. Hun sto med hendene (fortsatt dekket av ullvottene) dydig i kors foran seg og lot mr. Gaunt smette sølvlenken over hodet hennes. Han gjorde det like forsiktig som en far når han bretter ned brudesløret til datteren sin. Hun følte seg langt borte fra mr. Gaunt, fra Noe For Enhver, fra Castle Rock, til og med fra seg selv. Hun følte seg som en kvinne som sto høyt oppe på en støvete slette og under en endeløs himmel, hundrevis av mil fra andre mennesker. Azkaen falt ned på glidelåsen i den halvlange skinnkåpen med et lite smell. «Putt den under kåpen. Og når du kommer hjem, så putt den også under blusen. Den må bæres mot huden for å ha maksimal virkning.» «Jeg kan ikke putte den under kåpen,» sa Polly med langsomt, drømmende tonefall. «Glidelåsen ... jeg kan ikke dra ned glide­ låsen.» «Ikke det? Forsøk.» Så Polly dro av seg den ene votten og forsøkte. Til sin store over­ raskelse oppdaget hun at hun klarte å bøye tommelen og pekefinge­ ren på høyre hånd akkurat nok til å gripe tak i trekkeren på glide­ låsen og dra den ned. «Nå, ser du?» Den vesle sølvkulen falt mot brystet på blusen. Hun syntes den var svært tung, og den kjentes ikke akkurat behagelig ut. Hun lurte svevende på hva som var i den, hva som hadde laget den støvete, gli­ dende lyden. En eller annen urt, hadde han sagt, men Polly syntes ikke det hørtes ut som blader eller til og med et pulver. Hun syntes at noe der inne hadde flyttet på seg av seg selv. Det virket som om mr. Gaunt forsto ubehaget hos henne. «Du

NOE FOR ENHVER

venner deg til det, og mye raskere enn du kanskje tror. Tro meg, det kommer du til å gjøre.» Utenfor, tusenvis av mil unna, hørte hun igjen sirener. De hørtes ut som plagete sjeler. Mr. Gaunt snudde seg bort, og da øynene hans forlot ansiktet hennes, kjente Polly at konsentrasjonsevnen begynte å vende til­ bake. Hun følte seg litt forvirret, men hun følte seg også vel. Det kjentes som om hun nettopp hadde tatt en kort, men tilfredsstillen­ de lur. Den blandete følelsen av ubehag og uro var borte. «Hendene mine er fortsatt vonde,» sa hun, og det var sant ... men gjorde de like vondt? Hun syntes hun hadde fått en viss lind­ ring, men det kunne ikke være annet enn suggesjon - hun hadde en følelse av at Gaunt hadde brukt en form for hypnose på henne i iveren etter å få henne til å ta imot azkaen. Eller kanskje det bare var varmen i butikken etter kulden utenfor. «Jeg tviler sterkt på at den lovete virkningen er øyeblikkelig,» sa mr. Gaunt tørt. «Men prøv det - vil du det, Polly?» Hun trakk på skuldrene. «All right.» Hva hadde hun tross alt å tape? Kulen var så liten at den knapt ville stikke frem under en bluse og genser. Hun trengte ikke å svare på spørsmål om den, hvis ingen visste den var der, og det ville passe henne helt bra - Rosalie Drake kom til å være nysgjerrig, og Alan som var omtrent like overtroisk som en trestubbe, ville antagelig sy­ nes at det var pussig. Når det gjaldt Nettie ... tja, Nettie ville anta­ gelig bli taus av ærefrykt hvis hun visste at Polly gikk med en skik­ kelig magisk talisman, akkurat som dem de solgte i hennes kjære Inside View. «Du bør ikke ta den av, selv i dusjen,» sa mr. Gaunt. «Det er ikke nødvendig. Kulen er av ekte sølv, og ruster ikke.» «Men hvis jeg gjør det?» Han hostet lavt i hånden som om han var forlegen. «Tja, den godgjørende virkningen av azkaen er kumulativ. Bæreren er litt bedre i dag, enda litt bedre i morgen, og så videre. I alle fall er det hva man har fortalt meg.» Hvem har fortalt det? undret hun. «Men hvis azkaen blir fjernet, går bæreren tilbake til sin tidligere smertefulle tilstand, ikke langsomt, men straks, bg må deretter ven­ te i dager, eller kanskje uker, for å vinne tilbake det tapte når ved­ kommende igjen tar på seg azkaen.-» Polly lo litt. Hun kunne ikke gjøre for det, og ble lettet da Leland Gaunt lo sammen med henne. «Jeg vet hvordan det høres ut,» sa han, «men jeg vil bare hjelpe om jeg kan. Tror du meg på det?» «Det gjør jeg,» sa hun, «og jeg takker deg.»

259

260

STEPHEN KING

Men da hun lot ham vise henne ut av butikken, oppdaget hun at det var andre ting hun også lurte på. Den nesten trancelignende til­ standen hun hadde vært i da han smatt lenken over hodet hennes, for eksempel. Så var det den sterke motviljen hos henne mot at han rørte ved henne. Disse tingene sto stikk i strid med følelsen av vennskap, omsorg og medfølelse han sendte ut som en nesten usynlig aura. Men hadde han på en eller annen måte hypnotisert henne? Det var en tåpelig tanke ... var del ikke? Hun forsøkte å huske nøyaktig hva hun hadde følt da de diskuterte azkaen, og klarte ikke det. Hadde han gjort noe slikt, skyldtes det uten tvil en tilfeldighet, og med hennes hjelp. Høyst sannsynlig hadde hun rett og slett glidd inn i den øre tilstanden som Percodan av og til fremkalte. Det var det hun mislikte mest ved tablettene. Nei, hun trodde det var det hun mislikte nest mest. Det hun virkelig avskydde ved dem, var at de ikke lenger alltid virket slik de skulle. «Jeg ville ha kjørt deg hjem, hvis jeg kunne kjøre,» sa mr. Gaunt, «men jeg er redd jeg aldri har lært det.» «Helt i orden,» sa Polly. «Jeg setter stor pris på din vennlighet.» «Takk meg hvis det virker,» svarte han. «Ha en deilig ettermid­ dag, Polly.» Enda flere sirener steg opp i luften. De var på østsiden av byen, borte ved Eim, Willow, Pond og Ford Street. Polly snudde seg i den retningen. Det var noe ved lyden av sirenene, særlig på en slik frede­ lig ettermiddag, som manet frem svevende, truende tanker - ikke helt bilder - om kommende katastrofe. Lyden begynte å ebbe ut, ble svakere lik en usynlig dis som var blitt oppløst i den klare høstluften. Hun snudde seg for å si noe om det til mr. Gaunt, men døren var lukket. Skiltet med STENGT

hang mellom rullegardinet som var nede, og vinduet, dinglet svakt fra side til side i hyssingen. Han hadde gått inn igjen, mens hun hadde ryggen til, så stille at hun ikke engang hadde hørt ham. Polly begynte langsomt å gå hjemover. Før hun kom til enden av Main Street suste en ny politibil forbi henne, denne gangen en patruljebil fra delstatspolitiet.

19 «Danforth?» Myrtle Keeton trådte inn gjennom ytterdøren og gikk inn i dagligstuen. Hun holdt fonduegryten under venstre arm, mens

NOE FOR ENHVER

hun strevde med å fjerne nøkkelen Danforth hadde latt stå i lå­ sen. «Danforth, jeg er hjemme!» Det kom ikke noe svar, og TV’en sto ikke på. Det var rart; han hadde vært så fast bestemt å komme tidsnok hjem til avsparket. Hun lurte et øyeblikk om han kanskje hadde dratt et annet sted, opp til Garsons, kanskje, for å se på kampen, men garasjedøren var nede, noe som betydde at han hadde satt inn bilen. Og Danforth gikk ikke noe sted til fots, hvis han på noen måtte kunne unngå det. Spesielt ikke opp Utsikten som var bratt. «Danforth? Er du her?» Fortsatt ikke noe svar. Det lå en veltet stol i spisestuen. Hun ryn­ ket pannen, satte fonduegryten på bordet og rettet opp stolen. De første bekymrete trådene, tynne som edderkoppspinn, seilte gjen­ nom hjernen. Hun gikk mot døren til arbeidsværelset som var luk­ ket. Da hun kom bort til den, la hun hodet mot treverket og lyttet. Hun var helt sikker på at hun kunne høre den svake knirkingen fra kontorstolen hans. «Danforth? Er du der inne?» Ikke noe svar ... men hun syntes hun hørte en svak hosting. Be­ kymringen ble til uro. Danforth hadde vært under stort press i det siste - han var den eneste i kommunestyret som jobbet skikkelig hardt - og han veide mer enn han hadde godt av. Hva om han had­ de fått hjerteattakk? Hva om han lå på gulvet der inne? Hva om lyden hun hadde hørt, ikke var hosting, men lyden av Danforth som forsøkte å puste? Den deilige formiddagen og den tidlige ettermiddagen de hadde tilbrakt sammen, fikk en slik tanke til å virke forferdende plausibel: først det deilige forspillet, så den knusende skuffelsen. Hun grep etter håndtaket på døren til arbeidsværelset ... så trakk hun hån­ den til seg og brukte den i stedet til å plukke nervøst på den slappe huden under haken. Det hadde bare vært nødvendig med et par rasende opptrinn for å lære henne at man ikke forstyrret Danforth i arbeidsværelset uten å banke på ... og at man aldri, aldri, aldri ubedt trådte inn i hans sanctum sanctorum. Jo, men hvis han har fått et hjerteattakk ... eller ... eller ... Hun tenkte på den veltete stolen, og ny uro strømmet gjennom henne. Sett at han kom hjem og overrumplet en innbruddstyv? Hva om han hadde smelt til Danforth i hodet, slo ham ut og slepte ham inn på arbeidsværelset? Hun slo en trommehvirvel på døren med knokene. «Danforth? Er alt i orden med deg?» Ikke noe svar. Ikke en lyd i huset bortsett fra den alvorlige tikkin-

261

262 STEPHEN KING

gen fra gulvuret i dagligstuen, og ... jo, hun var helt sikker: knirk­ ingen fra stolen i arbeidsværelset til Danforth. Hånden hennes snek seg igjen mot dørhåndtaket. «Danforth, er du ...» Fingertuppene rørte faktisk ved håndtaket da stemmen hans brølte mot henne, fikk henne til å ta et hopp vekk fra døren med et skringrende skrik. «La meg være! Kan du ikke la meg være, di dumme merr?» Hun stønnet. Hjertet hamret vilt i halsen som et pressluftbor. Det var ikke bare overraskelse; det var raseriet og det tøylesløse ha­ tet i stemmen hans. Etter den rolige og behagelige formiddagen de hadde hatt sammen, kunne han ikke ha såret henne mer om han hadde kjærtegnet kinnet hennes med hånden full av barberblad. «Danforth ... jeg trodde du var dårlig ...» Stemmen hennes var et bittelite gisp hun knapt kunne høre selv. «La meg være\» Nå var han rett på den andre siden av døren, etter lyden å dømme. Å, Herregud, han hørtes ut som om han er blitt gal. Kan det være det? Hvordan kan det være det? Hva har skjedd siden han satte meg av hos Amanda? Men det fantes ingen svar på disse spørsmålene. Det fantes bare smerte. Og dermed listet hun seg ovenpå, hentet den vakre, nye duk­ ken sin i skapet i syrommet, gikk deretter inn på soveværelset. Hun lirket av seg skoene og la seg i sin ende av sengen med dukken i armene. Et eller annet sted i det fjerne hørte hun sirener på hvert sitt hold. Hun enset dem ikke. Soveværelset deres var deilig på denne tiden av dagen, fullt av klar oktobersol. Myrtle så det ikke. Hun så bare mørke. Hun følte bare fortvilelse, en dyp, syk fortvilelse som selv ikke den fantastiske dukken kunne lindre. Det var som om fortvilelsen fylte strupen og hindret henne i å puste. Å, hun hadde vært så lykkelig i dag - så lykkelig. Han hadde også vært lykkelig. Det var hun sikker på. Og nå var situasjonen verre enn den hadde vært før. Mye verre. Hva hadde skjedd? Å, Gud, hva hadde skjedd, og hvem hadde ansvaret? Myrtle klemte rundt dukken og så opp i taket, og etter en stund begynte hun å gråte med store, klangløse hulk som fikk hele krop­ pen til å skjelve.

Kapittel elleve

i Femten minutter før midnatt på den lange, lange søndagen i okto­ ber åpnet en dør seg i kjelleren på statsfløyen ved Kennebec Valley Hospital, og sheriff Alan Pangborn gikk gjennom den. Han gikk langsomt, med senket hode. Føttene som var dekket av sykehustøfler med innvevd strikk, subbet mot lineoleumen. Man kunne lese skiltet på døren bak ham da den svingte igjen: LIKHUS ADGANG UtEN TILLATELSE FORBUDT.

I den nederste enden av gangen brukte en vaktmester i grå arbeids­ klær en bonemaskin til å bone gulvet med lange, dovne feiebevegelser. Alan gikk mot ham, rev av seg sykehusluen underveis. Han løf­ tet den grønne kittelen han hadde på seg og stappet luen ned i bak­ lommen på de blå dongeribuksene han hadde under. Den lave sum­ mingen fra bonemaskinen gjorde ham søvnig. Et sykehus i Augusta var det siste stedet i verden han ønsket å være i kveld. Vaktmesteren så opp da han nærmet seg, og slo av maskinen sin. «Du ser ikke bra ut, kompis,» hilste han Alan med å si. «Det overrasker meg ikke. Har du en sigarett?» Vaktmesteren tok en pakke Lucky Strike opp av brystlommen og ristet ut en til Alan. «Men du kan ikke røyke her inne,» sa han. Han nikket mot døren inn til likhuset. «Doktor Ryan blir fra seg.» Alan nikket. «Hvor?» Vaktmesteren tok ham med bort til en kryssende korridor og pekte på en dør nesten halvveis nede i den. «Den fører ut til smuget ved siden av bygningen. Men hold den oppe med et eller annet, ellers må du gå rundt hele veien til forsiden for å komme deg inn igjen. Har du fyrstikker?» Alan begynte å gå bort gangen. «Jeg har lighter. Takk for røyken.» «Jeg hørte det var dobbeltforestilling der inne i kveld,» ropte vaktmesteren etter ham.

264 STEPHEN KING «Det stemmer,» sa Alan uten å snu seg. «Obduksjon er noe faenskap, hva?» «Ja,» sa Alan. Bak ham begynte den lave summingen av gulvsvaberen igjen. Det var noe faenskap, ja. Obduksjonen av Nettie Cobb og Wilma Jer­ zyck var nummer treogtyve og fireogtyve i karrieren hans, og alle hadde vært noe faenskap, men disse to hadde vært de aller verste. Døren vaktmesteren hadde pekt på, var av det slaget som var ut­ styrt med nødbom. Alan så seg om etter noe han kunne bruke til å holde den åpen med, og fant ingenting. Han dro av seg den grøn­ ne kittelen, tullet den sammen og åpnet døren. Natteluften strømmet inn, kjølig, men utrolig forfriskende etter den trykkende lukten av sprit i likhuset og obduksjonsværelset ved siden av. Alan plasser­ te den sammentullete kittelen mot dørstokken og gikk ut. Han lot forsiktig døren svinge igjen, så at kittelen ville hindre den i å gå i lås, og glemte den. Han lente seg mot murveggen ved siden av den blyantsmale stripen av lys som slapp ut gjennom døren som sto litt på gløtt, og tente sigaretten. Det første draget gjorde ham ør. Han hadde forsøkt å slutte i nes­ ten to år nå, og klarte det hele tiden nesten. Så dukket det opp noe. Det var både forbannelsen og velsignelsen ved politiarbeid; det dukket alltid opp noe. Han så opp mot stjernene som han vanligvis syntes virket beroli­ gende, og kunne ikke se særlig mange - de ble dempet av de skarpe lyktene som omga sykehuset. Han kunne skjelne Karlsvognen, Orion, en svak, rødlig prikk som antagelig var Mars, men det var det hele. Mars, tenkte han. Det er grunnen. Det er uten tvil grunnen. Krigsherrenefra Mars landet i Castle Rock rundt middagstid, og de første menneskene de traff, var Nettie og Jerzyck-merra. Krigsher­ rene bet dem og gjorde dem rabiate. Det er det eneste som passer inn. Han tenkte på å gå inn og si til Henry Ryan, øverste liksyningsmann i staten Maine: Det var et tilfelle av utenomjordisk innblan­ ding, doktor. Saken er avsluttet. Han tvilte på at Ryan kom til å more seg. Også for ham hadde kvelden vært lang. Alan tok dype drag av sigaretten. Den smakte helt fantastisk, ør eller ikke ør, og han mente at han utmerket godt kunne forstå hvor­ for røyking nå var forbudt på fellesområdene i hvert eneste sykehus i Amerika. Johannes Calvin hadde hatt helt rett: ikke noe som ga en slik god følelse, kunne på noen måte være bra for en. Men i mel­ lomtiden, fyr opp litt nikotin til meg, sjef - det kjennes så bra. Han tenkte svevende på hvor fint det ville være å kjøpe en hel kartong av de samme Lucky Strike, rive av begge endene og så få

NOE FOR ENHVER

fyr på hele den fordømte greia med en blåselampe. Han tenkte på hvor fint det ville være å bli full. Dette ville være et meget dårlig tidspunkt å bli full på, antok han. Nok en ubrytelig regel i livet Når du virkelig trenger til å bli full, kan du aldri tillate deg det. Alan lurte svevende på om verdens alkoholikere kanskje var de eneste som prioriterte riktig. Blyantstripen av lys ved føttene hans vokste til en strime. Alan snudde seg og fikk øye på Norris Ridgewick. Norris gikk ut og lente seg mot muren ved siden av Alan. Han hadde fortsatt på seg den grønne luen, men den satt skjevt, og bendelbåndene hang ned over ryggen på kittelen hans. Ansiktsfargen passet til kittelen. «Herregud, Alan.» «Det var første gang for deg, hva?» «Nei, jeg så en gang en obduksjon da jeg var i North Wyndham. Et tilfelle av røykforgiftning. Men dette ... Herregud, Alan.» «Ja,» sa han og blåste ut røyk. «Herregud.» «Har du en sigarett til?» «Nei - beklager. Jeg bommet denne hos vaktmesteren.» Han så litt nysgjerrig ned på betjenten. «Jeg visste ikke at du røykte, Norris.» «Jeg gjør ikke det. Jeg hadde tenkt at jeg kanskje skulle be­ gynne.» Alan lo lavt. «Jøss, jeg gleder meg til å dra på fisketur i morgen. Eller er frida­ gene utsatt, mens vi rydder opp i dette rotet?» Alan tenkte seg om, så ristet han på hodet. I virkeligheten hadde det ikke vært krigsherrene fra Mars; den affæren virket faktisk helt enkel. På et vis var det dette som gjorde den så forferdelig. Han så ingen grunn til å avlyse fridagene til Norris. «Det var flott,» sa Norris og tilføyde: «Men jeg møter opp, hvis du vil, Alan. Ikke noe problem.» «Skulle ikke være nødvendig for deg, Norris,» sa han. «Både John og Clut har kontaktet meg - Clut dro sammen med fol­ kene fra statspolitiet for å snakke med Pete Jerzyck, og John ble med gruppen som etterforsker Netties side av saken. De har begge to kontaktet meg. Det er temmelig opplagt. Stygt, men opp­ lagt.» Og det var det... likevel gjorde det ham bekymret. På et eller an­ net dypere plan var han virkelig svært bekymret. «Nå, hva skjedde? Jeg mener, Jerzyck-merra har tigget om juling i årevis, men når en eller annen til slutt gjennomskuet bløffen hen­ nes, så trodde jeg hun ville ende med en blåveis eller en brukket arm ... ikke noe som dette. Dreide det seg bare om å gå løs på feil person?»

265

266

•

STEPHEN KING

«Jeg tror det stort sett er dekkende,» sa Alan. «Wilma kunne ikke ha valgt et verre menneske å starte en feide med i Castle Rock.» «Feide?» «Polly ga Nettie en hvalp sist vår. Den bjeffet litt til å begynne med. Wilma kjeftet mye om det.» «Jasså? Jeg kan ikke huske noen anmeldelse.» «Hun kom bare med én offisiell anmeldelse. Jeg stanset den. Pol­ ly ba meg om å gjøre det. Hun følte seg delvis ansvarlig, siden det var hun som opprinnelig ga hunden til Nettie. Nettie sa hun ville holde ham inne så mye som mulig ... og dermed var saken avsluttet for min del. Hunden sluttet å bjeffe, men Wilma fortsatte åpenbart å kjefte på Nettie. Polly sier at Nettie krysset gaten når hun så at Wilma nærmet seg, selv om Wilma var to kvartaler unna. Nettie gjorde nærmest tegnet mot det onde øye overfor henne. Så, i forrige uke, gikk hun over streken. Hun gikk bort til Jerzyck-huset, mens Pete og Wilma var på jobben, så laknene som hang på en snor, og dek­ ket dem med søle fra hagen.» Norris plystret. «Stanset vi den anmeldelsen, Alan?» Alan ristet på hodet. «Fra da av og til i ettermiddag var det hele en sak damene imellom.» «Hva med Pete Jerzyck?» «Kjenner du Pete?» «Tja ...» Norris tidde. Tenkte på Pete. Tenkte på Wilma. Tenkte på de to sammen. Nikket langsomt. «Han var redd at Wilma skulle spise opp den ene siden av ham og deretter gnage seg nedover den andre hvis han forsøkte å være kampdommer ... dermed holdt han seg unna. Er det slik det er?» «På et vis. Han kan faktisk ha avverget tingene, i det minste en stund. Clut sier at Pete sa til karene fra statspolitiet at Wilma ville gå bort til Nettie straks hun fikk øye på laknene. Hun var klar til å sette i gang. Hun ringte etter alt å dømme til Nettie og sa hun skulle rive hodet av henne og drite ned i halsen.» Norris nikket. I tiden mellom obduksjonen av Wilma og obduk­ sjonen av Nettie hadde han ringt til sentralbordet i Castle Rock og ba om en liste av anmeldelser der de to kvinnene var innblandet. Listen til Nettie var kort - ett punkt. Hun hadde brutt sammen og drept ektemannen. Slutt på den historien. Ingen raserianfall før det, og ingen senere, iberegnet de siste par årene hun hadde tilbrakt hjemme i byen. Wilma var en helt annen motbydelig suppedas. Hun hadde aldri tatt livet av noen, men listen over anmeldelser - fra henne og mot henne - var lang og gikk helt tilbake til det som den gang var Castle Rock ungdomsskole hvor hun hadde gitt en vikarlærer en på øyet fordi hun måtte sitte igjen. Bekymrete kvinner som

NOE FOR ENHVER

hadde vært så uheldig, eller hadde så dåri.g vurderingsevne at de hadde havnet på svartelisten til Wilma, hadde ved to anledninger bedt om beskyttelse av politiet. Wilma hadde i årenes løp også vært gjenstand for tre anmeldelser for vold. I siste instans var alle anmel­ delsene blitt henlagt, men det trengtes ikke mye vett for å skjønne at ingen ved sine fulle fem ville ha valgt å kødde med Wilma Jerzyck. «De var dårlig medisin for hverandre,» mumlet Norris. «Den verste.» «Ektemannen fikk Wilma fra å dra den første gangen hun ville dit?» «Han visste bedre enn så mye som å forsøke. Han fortalte Clut at han puttet to Xanax i en kopp te, og det fikk senket termostaten hennes. Jerzyck sier faktisk at han trodde det hele var over da.» «Tror du ham, Alan?» «Joa - det vil si, i den grad jeg kan tro på noen uten faktisk å snakke med dem ansikt til ansikt.» «Hva var de greiene han puttet i teen hennes? Dop?» «Et beroligende middel. Jerzyck fortalte statspolitiet at han had­ de brukt det et par ganger før når hun hisset seg opp, og det hadde avkjølt henne ganske fint. Han sa han trodde det også gjorde det denne gangen.» «Men det gjorde det ikke.» «Jeg tror det gjorde det til å begynne med. I det minste gikk ikke Wilma rett bort og begynte å kjefte på Nettie. Men jeg er temmelig sikker på at hun fortsatte med å trakassere Nettie; det var det møns­ teret hun fulgte da de bare kranglet om hunden. Ringte. Kjørte frem og tilbake foran huset. Den slags ting. Nettie var temmelig hårsår. Slik ting kan virkelig ha plaget henne. John LaPointe og gruppen fra statspolitiet jeg overlot til ham, dro for å snakke med Polly i syv-tiden. Polly sa hun var temmelig sikker på at Nettie var bekymret for et eller annet. Hun var innom hos Polly i formiddag, og da glapp det noe ut av henne. Polly skjønte det ikke i øyeblik­ ket.» Alan sukket. «Jeg går ut fra at hun nå ønsker hun hadde hørt litt bedre etter.» «Hvordan tar Polly det, Alan?» «Ganske bra, tror jeg.» Han hadde snakket med henne to ganger, en gang fra et hus i nærheten av åstedet for forbrytelsen, og for an­ nen gang her fra K.V.H., rett etter at han og Norris kom dit. Begge gangene hadde stemmen hennes vært rolig og behersket, men han kunne ane tårene og forvirringen under den omhyggelig rolige over­ flaten. Første gang han ringte, ble han ikke særskilt overrasket over å oppdage at hun allerede visste mesteparten av det som hadde skjedd; nyheter, særlig dårlige nyheter, sprer seg fort i en småby.

267

268 STEPHEN KING

«Hva utløste det store smellet?» Alan så overrasket på Norris, og innså deretter at han ennå ikke visste det. Alan hadde fått en mer eller mindre fullstendig rapport fra John LaPointe mellom obduksjonene, mens Norris satt i en an­ nen telefon, snakket med Sheila Brigham og fikk satt opp en liste over anmeldelser der de to kvinnene var innblandet. «En av dem bestemte seg for å trappe opp,» sa han. «Jeg ville gjette på Wilma, men detaljene i bildet er ennå uklare. Tilsynela­ tende dro Wilma bort til Nettie, mens Nettie var på besøk hos Polly i formiddag. Nettie må ha gått uten å låse døren, eller til og med uten å lukke den skikkelig, og vinden blåste den opp - du vet hvor­ dan det blåste i dag.» «Joa.» «Så kanskje det bare begynte som nok en forbikjøring for å hol­ de koken hos Nettie. Da så Wilma at døren var åpen, og forbikjø­ ringen ble forvandlet til noe helt annet. Kanskje det ikke akkurat var slik, men det virker riktig på meg.» Ordene hadde knapt kommet ut av munnen, før han skjønte det var en løgn. Det virket ikke riktig, det var problemet. Det skulle ha virket riktig, han ville det skulle virke riktig, og det gjorde ikke det. Det som drev ham til vanvidd, var at det ikke var noen grunn til å synes at det var noe galt, i det minste ikke noe han kunne sette fingeren på. Det nærmeste han kom, var å lure på om Nettie ville ha vært uforsiktig ikke bare med å låse døren, men også med ikke å lukke den godt, hvis hun var så paranoid overfor Wilma Jerzyck som hun tilsynelatende var ... og det var ikke nok å henge en mistanke på. Det var ikke nok, for Nettie var ikke helt riktig, og man kunne ikke si hva en slik person kunne og ikke kunne gjøre. Likevel ... «Hva gjorde Wilma?» spurte Norris. «Satte huset på ende?» «Drepte hunden til Nettie.» «Hval» «Du hørte hva jeg sa.» «Herregud! For ei merr\» «Tja, men det visste vi om henne, ikke sant?» «Joa, men likevel ...» Der var det igjen. Til og med fra Norris Ridgewick som man selv etter alle disse årene kunne stole på kom til å fylle tyve prosent av papirarbeidet sitt med tyrkleifer: Joa, men likevel. «Hun gjorde det med en lommekniv. Brukte korketrekkeren og stakk en beskjed på den, sa det var til gjengjeld for at Nettie hadde slengt søle på laknene hennes. Dermed dro Nettie hjem til Wilma med en haug med steiner. Hun pakket sine egne beskjeder rundt dem med strikk. På beskjedene sto det at steinene var en siste ad-

NOE FOR ENHVER

269

varsel til Wilma. Hun kastet alle sammen inn gjennom vinduene i første etasje hos Jerzyck.» «Hellige Guds mor,» sa Norris, ikke uten en viss beundring. «Ekteparet Jerzyck dro til messen klokken elleve rundt klokken halv elleve, eller så. Etter messen spiste de lunsj hos Pulaskis. Pete Jerzyck ble igjen for å se på Patriots sammen med Jake Pulaski, så han hadde ingen mulighet for å gjøre et forsøk på å hisse ned Wil­ ma denne gangen.» «Møttes de på det hjørnet ved et tilfelle?» «Jeg tviler på det. Jeg tror Wilma kom hjem, så skadene og ut­ fordret Nettie.» «Du mener som i en duell?» «Det er det jeg mener.» Norris plystret, så sto han en stund uten å si noe, med hendene foldet på ryggen, og så ut i mørket. «Alan, hvorfor må vi være til ' stede på disse obduksjonene, forresten?» spurte han til slutt. «Reglementet, antar jeg,» sa Alan, men det var noe mer enn som så ... i det minste for ham. Hvis det var noe ved en sak som plaget en, eller hvordan den kjentes (og han var plaget av hvordan denne tok seg ut og kjentes), kunne man kanskje få øye på noe som spar­ ket hjernen ut av tomgang og i forovergir. Man kunne kanskje finne en knagg å henge hatten på. «Tja, da synes jeg det er på tide at fylket ansetter en reglementsbetjent,» murret Norris, og Alan lo. Men han lo ikke innvendig, og ikke bare fordi dette kom til å gå hardt ut over Polly i de nærmeste dagene. Det var noe ved saken som ikke stemte. Alt så all right ut på overflaten, men der nede hvor instinktet levde (og av og til skjulte seg), virket krigsherrene fra Mars mer logisk. I det minste for Alan. Hei, gi deg! Har du ikke nettopp forklart Norris det, fra A til Å, på den tiden det tar å røke en sigarett? Jo, det hadde han. Det var en del av problemet. To kvinner, selv om den ene var halvsprø og den andre full av gift, var det mulig at de kunne møtes på et gatehjørne og skjære hverandre i biter som to steine crack-misbrukere av så enkle årsaker? Alan visste ikke. Og fordi han ikke visste, knipset han vekk siga­ retten og begynte å gjennomgå hele greia en gang til.

2 For Alan begynte det med en telefon fra Andy Clutterbuck. Alan hadde nettopp slått av kampen mellom Patriots og Jets (Patriots le­ det allerede med en skåring og et mål, og det var bare gått tre mi-

270

STEPHEN KING

nutter av det andre kvarteret) og holdt på å ta på seg jakken da tele­ fonen ringte. Alan hadde tenkt å gå ned til Noe For Enhver og undersøke om mr. Gaunt var der. Alan antok at det var mulig at han tross alt kom til å treffe Polly der. Telefonen fra Clut hadde endret på alt det der. Eddie Warburton, sa Clut, hadde lagt på telefonen akkurat idet han, Clut, kom tilbake etter lunsjen. Det var et eller annet oppstyr i den delen av byen der det fantes «tre-gater». Kvinnfolk som sloss, eller noe slikt. Det ville kanskje være en god idé, sa Eddie, om Clut ringte til sheriffen og fortalte ham om bråket. «Hva i heiteste har Eddie Warburton med å ta telefonen på she­ riffkontoret?» spurte Alan irritert. «Tja, jeg antar at siden det ikke var noen ved sentralbordet, så tenkte han -» «Hva har han med å tenke, for den saks skyld? Han kjenner pro­ sedyren like godt som alle andre - når det ikke er noen ved sentral­ bordet, så la svinet koble om samtalene som kommer inn.» «Jeg vet ikke hvorfor han tok telefonen,» sa Clut med dårlig skjult utålmodighet, «men jeg synes ikke det er det viktigste. Den neste oppringningen om episoden kom for fire minutter siden, mens jeg snakket med Eddie. En gammel dame. Jeg fikk ikke noe navn - enten var hun for opprørt til å oppgi det, eller hun ville rett og slett ikke. I alle fall sier hun at det har vært et alvorlig slagsmål på hjørnet av Ford og Willow. To kvinner er innblandet. Hun som ringte, sier at de bruker kniv. Hun sier de fortsatt er der.» «Slåss de fortsatt?» «Nei - ligger nede, begge to. Kampen er over.» «Javel.» Hjernen til Alan begynte å klikke fortere av gårde, lik et ekspresstog som får opp farten. «Har du notert oppringningen, Clut?» «Det kan du banne på at jeg gjorde.» «Bra. Seaton har vakt i ettermiddag, ikke sant? Få ham dit ut på flekken.» «Har allerede sendt ham.» «Gud signe deg. Ring nå til delstatspolitiet.» «Vil du ha kontakt med kripos?» «Ikke ennå. Foreløpig skal du bare varsle dem om situasjonen. Jeg ser deg der, Clut.» Da han kom til åstedet for forbrytelsen og så omfanget av skade­ ne, kalte Alan opp Oxford-stasjonen til delstatspolitiet og sa de straks skulle sende ut en gruppe fra kripos ... to, hvis de kunne avse det. Da sto Clut og Seaton Thomas med utspredte armer foran de liggende kvinnene og sa til folk at de skulle gå hjem. Norris kom, kastet et blikk på dem, tok så en rull gul teip merket politi-

NOE FOR ENHVER

i bagasjerommet på patruljebilen sin. Det var et tykt støvlag på teipen, og Norris sa senere til Alan at han ikke hadde trodd den kom til å feste seg, så gammel var den. Men det gjorde den. Norris festet den rundt stammene på noen eiketrær, laget en diger trekant rundt de to kvinnene som tilsynela­ tende omfavnet hverandre ved foten av stoppskiltet. Tilskuerne hadde ikke gått hjem, men trakk seg tilbake til sine egne plener. De var omtrent femti stykker, og antallet vokste etter som folk brukte telefonen og naboene skyndte seg bort for å se på kaoset. Andy Clutterbuck og Seaton Thomas virket nesten så skvetne at de kunne trekke revolveren og begynne å avfyre varselskudd. Alan skjønte hvordan de hadde det. I Maine tar kripos i delstatspolitiet seg av mordetterforskning, og for småbypurk (det vil si nesten alle sammen) er den mest skrem­ mende tiden mellom oppdagelsen av forbrytelsen og til KRIPOS kommer. Både lokal purk og fylkespoliti vet utmerket godt at det er i dette tidsrommet at den såkalte beviskjeden som oftest blir brutt. De fleste av dem vet også at det de gjør i løpet av denne tiden, kommer til å bli nøye gransket av etterpåkloke spillere mandag morgen - de fleste fra rettsvesenet og justisministerens kontor som mener at småbypurk, til og med karene fra fylket, er en gjeng landsens lensmenn med skinkehender og klønete fingre. Dessuten, de tause klyngene med folk som sto på plenene tvers over gaten, var fordømt nifst. De minnet Alan om zombiene i Dawn of the Dead. Han tok den batteridrevne megafonen i baksetet på patruljebilen og sa til dem at han ville de skulle gå inn, straks. De begynte å gjøre det. Så gjennomgikk han nok en gang reglementet i hodet og kalte opp sentralbordet. Sandra McMillan hadde kommet for å ta seg av jobben der. Hun var ikke så pålitelig som Sheila Brigham, men i nø­ den kunne man ikke velge ... og Alan gikk ut fra at Sheila kom til å høre om det som hadde skjedd og melde seg i løpet av kort tid. Hvis ikke pliktfølelsen fikk henne til det, ville nysgjerrigheten gjøre det. Alan ba Sandy om å få tak i Ray Van Allen. Ray var Castle fylkes faste liksyningsmann, og Alan ville ha ham her når kripos kom, hvis det lot seg gjøre. «Javel, sheriff,» sa Sandy selvhøytidelig. «Alt klart.» Alan gikk tilbake til betjentene på åstedet. «Hvem av dere fastslo at kvinnene er døde?» Clut og Seat Thomas så på hverandre med urolig overraskelse, og Alan kjente at hjertet sank i livet. Ett poeng for de etterpåkloke spillerne mandag morgen - eller kanskje ikke. Den første KRIPOSgruppen hadde ennå ikke kommet, selv om han kunne høre flere sigransking ikke gå over

271

272

STEPHEN KING

rener som nærmet seg. Alan bøyde seg under teipen og gikk bort til stoppskiltet, beveget seg på tå lik en guttunge som forsøker å sni­ ke seg ut av huset etter sengetid. Det rennende blodet hadde for det meste samlet seg i en dam rundt ofrene og i den løvfylte rennesteinen ved siden av dem, men en svak sprut av smådråper - det karene ved teknisk avdeling kalte tilbakesprut - dekket området rundt dem i en ujevn sirkel. Alan la seg på det ene kneet rett utenfor denne sirkelen, strakte ut den ene hånden og oppdaget at han rakk frem til likene - han var ikke i tvil om at det var det de var - ved å lene seg forover så langt han kunne uten å miste balansen, med den ene armen strukket ut. Han så tilbake på Seat, Norris og Clut. De hadde samlet seg i en klynge, stirret på ham med store øyne. «Ta et fotografi av meg,» sa han. Clut og Seaton bare så på ham som om han hadde gitt en ordre på swahili, men Norris løp bort til Alans patruljebil og rotet rundt bak til han fant det gamle Polaroid-kameraet, ett av de to de brukte til å ta fotografier på åstedet. Når bevilgningskomiteen skulle tre sammen, hadde Alan planlagt å be om minst ett nytt kamera, men i ettermiddag virket møtet i bevilgningskomiteen svært betyd­ ningsløst. Norris skyndte seg tilbake med kameraet, siktet det inn og utløste det. Drivverket hvinte. «Best å ta et til bare for å være på den sikre siden,» sa Alan. «Få også med likene. Jeg vil ikke at de karene skal få si at vi brøt beviskjeden. Pokker ta om jeg vil.» Han var klar over at stemmen hans hør­ tes litt gretten ut, men det var ingenting han kunne gjøre med det. Norris tok nok et polaroidbilde, dokumenterte Alans posisjon utenfor bevissirkelen, og måten likene lå ved foten av stoppskiltet. Så bøyde Alan seg igjen forsiktig forover og plasserte fingrene på den blodige halsen hos kvinnen som lå øverst. Det var selvsagt in­ gen puls, men etter et lite øyeblikk fikk presset fra fingrene hans ho­ det til å gli vekk fra stoppskiltet og falle om på siden. Alan kjente straks igjen Nettie, og det var Polly han tenkte på. Å, herregud, tenkte han sørgmodig. Så gikk han igjennom skue­ spillet med å kjenne etter pulsen til Wilma, selv om en kjøttøks var begravd i skallen på henne. Kinnene og pannen var oversådd med små prikker av blod. De så ut som hedenske tatoveringer. Alan reiste seg og gikk bort til karene som sto på den andre siden av teipen. Han klarte visst ikke å la være å tenke på Polly, og han visste at det var en feil. Han lurte på om noen av glanerne allerede hadde kjent igjen Nettie. I så fall kom Polly helt sikkert til å få høre om det før han rakk å ringe til henne. Han håpet fortvilt at hun ikke kom til å dra ned hit for å se det selv.

NOE FOR ENHVER

Du kan ikke bekymre deg om det nå, formante han seg selv. Du har et dobbeltmord mellom hendene, etter alt å dømme. «Ta frem boken din,» sa han til Norris. «Du er klubbsekretær.» «Herregud, Alan, du vet hvor elendig jeg er til å stave.» «Bare skriv.» Norris ga Polaroid-kameraet til Clut og fikk notisboken opp av baklommen. En blokk med trafikkbøter med navnet hans stemplet på hvert av arkene, fulgte med. Norris bøyde seg, plukket opp blokken fra fortauet og stakk den åndsfraværende i lommen igjen. «Jeg vil du skal notere at hodet til den øverste kvinnen, omtalt som Offer 1, hvilte mot stangen på stoppskiltet. Jeg kom til å skyve det vekk da jeg kjente etter pulsen.» Så lett det er å gå over ipolitisjargong, tenkte Alan, der biler blir til «kjøretøyer» og forbrytere blir til «gjerningsmenn» og døde by­ folk blir til «omtalte ofre». Politisjargong, den vidunderlige skyve­ døren av glass. Han snudde seg mot Clut og sa han skulle fotografere den nye posisjonen kvinnene lå i, mens han var ytterst takknemlig for at han hadde fått Norris,til å dokumentere den opprinnelige posisjo­ nen før han tok i kvinnene. Clut tok bildet. Alan snudde seg mot Norris igjen. «Jeg vil videre at du skal note­ re at da hodet til Offer 1 beveget seg, kunne jeg identifisere henne som Netitia Cobb.» Seaton plystret. «Mener du at det er Nettie!» «Ja. Det er det jeg mener.» Norris skrev opplysningene ned i boken sin. Så spurte han: «Hva gjør vi nå, Alan?» «Venter på gruppen fra kripos og forsøker å virke aktive når de kommer,» sa Alan. kripos kom mindre enn tre minutter senere med to biler, fulgt av Ray Van Allen med den lealause gamle Subaru Bråten hans. Fem minutter senere kom en ID-gruppe fra statspolitiet i en blå stasjons­ vogn. Alle i gruppen fra delstatspolitiet tente seg en sigar. Alan visste på forhånd at de kom til å gjøre det. Likene var ferske, og de var utendørs, men ritualet med sigarene var ukrenkelig. Det ubehagelige arbeidet som i politisjargong kalles å «sikre åstedet», tok til. Det pågikk til etter mørkets frembrudd. Alan had­ de ved flere anledninger jobbet sammen med Henry Payton, sjef for Oxford-stasjonen (og dermed formelt sjef i saken og for KRiPOS-karene som jobbet med den). Han hadde aldri sett den minste snev av fantasi hos Henry. Mannen var en treg arbeidshest, men en grundig og samvittighetsfull treg arbeidshest. Fordi Henry

273

274

STEPHEN KING

hadde fått saken, syntes Alan det var trygt å snike seg litt unna og ringe til Polly. Da han kom tilbake, ble det festet digre plastposer med borrelås rundt hendene til ofrene. Wilma Jerzyck hadde mistet den ene skoen, og foten i strømpelesten fikk samme behandling. IDgruppen rykket inn og tok nesten trehundre fotografier. Da hadde det kommet enda flere folk fra delstatspolitiet. Noen holdt tilbake folkemengden som igjen forsøkte å komme nærmere, og andre sendte folk fra TV ned til kommunebygningen. En tegner fra poli­ tiet laget en rask skisse på en åstedsplansje. Til slutt tok man hånd om selve likene - det vil si, bortsett fra en siste ting. Payton ga Alan et par engangs legehansker og en plast­ pose med borrelås. «Kjøttøksen eller kniven?» «Jeg tar kjøttøksen,» sa Alan. Den kom til å være den blodigste av de to redskapene, fortsatt flekket av hjernen til Wilma Jerzyck, men han hadde ikke lyst til å ta i Nettie. Han hadde likt henne. Da mordvåpnene var blitt fjernet, merket, puttet i pose og var på vei til Augusta, rykket de to lagene fra KRIPOS inn og begynte å undersøke området rundt likene som fortsatt lå i den siste omfav­ nelsen med blodet i en dam mellom dem, som nå var iferd med å størkne til noe som lignet emalje. Da Ray Van Allen til slutt fikk lov til å få dem inn i ambulansen, var åstedet opplyst av nærlyset på politibilene, og portørene måtte først rive Wilma og Nettie fra hver­ andre. Mesteparten av denne tiden sto politiet fra Castle Rock og så på, mens de følte seg like overflødige som kvister på en tømmerstokk. Henry Payton gikk bort til Alan som sto på sidelinjen ved avslut­ ningen av den underlige, kinkige balletten som kalles Åstedsbefa­ ring. «Fordømt lusen måtte å tilbringe søndag ettermiddag på,» sa han. Alan nikket. «Synd at du fikk hodet til å bevege seg. Det var uflaks.» Alan nikket igjen. «Men jeg tror ikke noen kommer til å bry seg om det. Du har i det minste et bra foto av den opprinnelige stillingen.» Han så i ret­ ning av Norris som snakket med Clut og John LaPointe som nett­ opp hadde kommet. «Flaks for deg at den fyren ikke la fingeren over linsen.» «Æ, Norris er all right.» «Det er K-Y gelé også... på sin plass. I alle fall ser hele greia tem­ melig enkel ut.» Alan var enig. Det var problemet; han hadde skjønt det lenge før han og Norris avsluttet søndagens vakt i et smug bak Kennebec Valley Hospital. Kanskje hele greia var for enkel.

NOE FOR ENHVER

«Har du tenkt å være med på oppskjæringsfesten?» spurte Henry. «Ja. Skal Ray gjøre det?» «Etter det jeg vet.» «Jeg tenkte jeg kanskje skulle ta med meg Norris. Likene blir først kjørt til Oxford, ikke sant?» «Mmm. Det er der vi noterer dem.» «Hvis Norris og jeg drar nå, kunne vi være i Augusta før de er fremme.» Henry Payton nikket. «Hvorfor ikke? Jeg tror alt er klappet og klart her.» «Jeg vil gjerne sende en av karene mine med hver av gruppene til KRIPOS. Som observatører. Lager det noen problemer for deg?» Payton tenkte seg om. «Næ - men hvem skal sørge for ro og orden? Gamle Seat Thomas?» Alan kjente et plutselig støt av noe som var litt for hett til å bli avfeid som ren irritasjon. Det hadde vært en lang dag, han hadde fått nok av å høre på Payton som snakket nedsettende om betjente­ ne hans... likevel måtte han holde seg inne med Henry for å henge seg på noe som teknisk sett var en sak for delstatspolitiet, og der­ med holdt han munn. «Gi deg, Henry. Det er søndag kveld. Til og med Mellow Tiger er stengt.» «Hvorfor er du så opptatt på å henge med på denne saken, Alan? Er det noe muffens ved den? Jeg har hørt at det var fiendskap mel­ lom de to kvinnene, og at hun som lå øverst, allerede har drept noen. Ikke noen ringere enn ektemannen.» Alan tenkte seg om. «Nei - ikke noe muffens. I alle fall ikke noe jeg kjenner til. Det er bare det at ...» «Bitene har ikke falt helt på plass i hodet ditt ennå?» «Noe i den duren.» «Okay. Så lenge karene dine skjønner at de er der for å lytte, og ikke noe annet.» Alan smilte litt. Han tenkte på å fortelle Payton at om han ga Clut og John LaPointe instruks om å stille spørsmål, så ville de an­ tagelig stikke av, og bestemte seg for ikke å gjøre det. «De kommer til å ha glidelås på munnen,» sa han. «Det kan du stole på.»

3 Og derfor var de her, han og Norris Ridgewick, etter den lengste søndagen i manns minne. Men dagen hadde én ting til felles med livet til Nettie og Wilma: den var forbi.

275

276

STEPHEN KING

«Hadde du tenkt å ta inn på et motell for natten?» spurte Norris nølende. Alan trengte ikke å være tankeleser for å skjønne hva han tenkte på: fisketuren han ville gå glipp av i morgen. «I helvete heller, nei.» Alan bøyde seg og tok opp kittelen han hadde brukt til å kile fast døren. «Vi stikker.» «Flott,» sa Norris og hørtes glad ut for første gang siden Alan traff ham på åstedet for forbrytelsen. Fem minutter senere hadde de kursen mot Castle Rock på riksvei 43, mens frontlyktene på politibilen boret hull i det forblåste mørket. Da de kom frem, hadde det vært mandag morgen i nesten tre timer.

4 Alan kjørte inn bak kommunebygningen og kløv ut av patrulje­ bilen. Stasjonsvognen hans sto parkert ved siden av den ramponerte Folkevognbobla til Norris i den andre enden av parkeringsplassen. «Skal du rett hjem?» spurte han Norris. Norris sendte ham et lite, forlegent smil og senket blikket. «Straks jeg får på meg sivilklærne.» «Norris, hvor mange ganger har jeg sagt fra om å bruke herretoa­ lettet til å skifte klær i?» «Gi deg, Alan - jeg gjør det ikke bestandig.» Men de visste begge to at det var akkurat det Norris gjorde. Alan sukket. «Glem det - du har hatt en helvetes lang dag. Be­ klager.» Norris trakk på skuldrene. «Det var mord. Det skjer ikke særlig ofte her. Når det så gjør, går jeg ut fra at alle drar lasset sammen.» «Få Sandy eller Sheila til å skrive ut en overtidsslipp til deg hvis noen av dem fortsatt er der.» «Og gi Buster noe nytt å kjefte på?» Norris lo med en viss bitter­ het. «Jeg tror jeg melder pass. Dette spanderer jeg, Alan.» «Har han slengt dritt til deg?» Alan hadde helt glemt formannen i byens kommunestyre de siste par dagene. «Nei - men han sender meg et skikkelig hårete blikk når vi passe­ rer hverandre på gaten. Hvis blikk kunne drepe, ville jeg være like død som Nettie og Wilma.» «Jeg skal selv skrive ut slippen i morgen tidlig.» «Hvis navnet ditt står på den, er det okay,» sa Norris og begynte å gå mot døren merket med bare for ansatte i kommunen. «God natt, Alan.» «Lykke til med fisket.» Norris lyste straks opp. «Takk - du skulle se den stangen jeg kjøpte i den nye butikken, Alan - den er fenomenal.»

NOE FOR ENHVER

Alan gliste. «Det skal jeg banne på at den er. Jeg har hele tiden tenkt å hilse på den fyren - det virker som om han har noe til alle andre i byen, så hvorfor ikke noe til meg?» «Hvorfor ikke?» samtykket Norris. «Han har alle mulige greier, det er sikkert og visst. Du kommer til å bli overrasket.» «God natt, Norris. Og igjen takk.» «Det var så lite.» Men Norris var tydelig fornøyd. Alan satte seg i bilen sin, rygget ut fra parkeringsplassen og svingte ut i Main Street. Han gransket automatisk bygningene på begge sider, registrerte ikke engang at han gransket dem ... men lagret likevel alle opplysninger. En av de tingene han merket seg, var det faktum at det lyste i leiligheten over Noe For Enhver. Det var veldig sent å være oppe for folk i en småby. Han lurte på om mr. Leland Gaunt var søvnløs, og minnet igjen seg selv om at han måtte avlegge det besøket - men det kunne vente, mente han, til han hadde fått ordnet opp i denne triste affæren med Nettie og Wilma slik at han ble fornøyd. Han kom til hjørnet av Main Street og Laurel, ga signal om at han skulle til venstre, stanset så midt i krysset og svingte i stedet til høyre. Faen om han ville hjem. Det var et tomt og kaldt sted, mens den gjenlevende sønnen hadde det moro sammen med vennene sine på Cape Cod. I det huset var det for mange stengte dører, bak dem lurte det for mange minner. I den andre enden av byen fantes det en levende kvinne som kanskje akkurat nå trengte hardt til en eller annen. Kanskje nesten like hardt som denne levende mannen treng­ te henne. Fem minutter senere slo Alan av frontlyktene og trillet stille opp innkjørselen til Polly. Døren kom til å være låst, men han visste hvilket hjørne av verandatrappen han skulle lete under.

5 «Sandy, hva gjør du her så sent?» spurte Norris idet han kom inn og løsnet på slipset. Sandra McMillan, en aldrende blondine som hadde jobbet på deltid ved sentralbordet til fylket i nesten tyve år, holdt på ta på seg kåpen. Hun så svært sliten ut. «Sheila hadde billetter til Bill Cosby i Portland,» sa hun til Nor­ ris. «Hun sa hun ville bli her, men jeg fikk henne til å dra - skjøv henne praktisk talt ut gjennom døren. Jeg mener, hvor ofte kom­ mer Bill Cosby til Maine?» Hvor ofte bestemmer to kvinner seg for å skjære hverandre i fil­ ler på grunn av en hund som antagelig opprinnelig kom fra Castle

277

278

STEPHEN KING

fylkes dyrebeskyttelse? tenkte Norris ... men sa ikke noe. «Ikke særlig ofte, skulle jeg tro.» «Nesten aldri.» Sandy sukket dypt. «Men jeg skal fortelle deg en hemmelighet - nå da det hele er over, skulle jeg nesten ønske at jeg sa ja da Sheila tilbødTseg å bli. Det har vært så sprøtt i kveld - jeg tror hver eneste TV-stasjon har ringt minst ni ganger, og helt til rundt klokken elleve så dette stedet ut som et stormagasin med ut­ salg juleaften.» «Nå, dra hjem, da. Du får lov av meg. Har du slått på Svinet?» Svinet var maskinen som satte oppringninger over til Alans hjemmeadresse når det ikke var noen som bemannet sentralbordet på stasjonen. Hvis ingen svarte hjemme hos Alan etter at det hadde ringt fire ganger, avbrøt Svinet og sa at vedkommende skulle ringe til delstatspolitiet i Oxford. Det var et primitivt system som ikke ville ha fungert i en storby, men i Castle fylke som hadde den minste befolkningen av alle de seksten fylkene i Maine, fungerte det bra. «Den er på.» «Bra. Jeg har en følelse av at Alan kanskje ikke dro rett hjem.» Hun hevet megetsigende på øyenbrynene. «Hørt noe fra løytnant Payton?» spurte Norris. «Ikke det grann.» Hun tidde. «Var det skrekkelig, Norris? Jeg mener ... de to kvinnene?» «Det var temmelig skrekkelig, ja,» samtykket han. Sivilklærne hans hang pent på en henger han hadde hektet over håndtaket på et av arkivskapene. Han tok den og la i vei mot herretoalettet. I rundt tre år hadde han hatt for vane å skifte til uniformen på job­ ben, selv om han sjelden skiftet så utrolig sent som nå. «Dra hjem, Sandy - jeg låser når jeg er ferdig.» Han gikk inn gjennom døren til toalettet og hektet kleshengeren over kanten på døren til en toalettbås. Han holdt på å knappe opp skjorten da det banket lavt på døren. «Norris?» ropte Sandy. «Jeg glemte det nesten - noen har lagt igjen en presang til deg. Den ligger på skrivebordet ditt.» Norris stanset idet han holdt på å ta av seg buksene. «En pre­ sang? Fra hvem?» «Jeg vet ikke - det var virkelig et galehus her. Men det er et kort på den. Dessuten en sløyfe. Det må være den hemmelige kjæresten din.» «Kjæresten min er så hemmelig at til og med jeg ikke vet om hen­ ne,» sa Norris med ekte beklagelse. Han skrittet ut av buksene og la dem over døren til båsen, mens han tok på seg dongeribuksene. Utenfor smilte Sandy McMillan med en snev av ondskapsfullhet. «Mr. Keeton var innom i kveld,» sa hun. «Kanskje han la den igjen. Kanskje det er en forsoningsgave.»

NOE FOR ENHVER

Norris lo. «Den dagen skulle jeg gjerne ha sett.» «Vel, husk å fortelle meg det i morgen - jeg er fra meg etter å få greie på det. Pakken er pen. God natt, Norris.» «Natta.» Hvem kan ha lagt igjen en gave til meg? undret han, tok av seg uniformsbuksene og ristet dem omhyggelig etter bretten.

6 Sandy gikk, dro kåpekragen opp på veien ut - natten var svært kald og minnet henne om at vinteren var på vei. Cyndi Rose Martin, kona til advokaten, var en av de mange hun hadde sett den natten - Cyndi Rose hadde dukket opp tidlig på kvelden. Men det falt ikke Sandy inn å nevne henne for Norris; han beveget se ikke i de mer forfinete sosiale og karriérepregete kretsene til Martins. Cyndi Rose sa hun så etter mannen sin, noe som til en viss grad virket logisk på Sandy (selv om kvelden hadde vært så forvirrende at Sandy antage­ lig ikke ville ha oppfattet det som rart om dama hadde sagt hun så etter Mikhail Barysjnikov), for Albert Martin gjorde en del juridisk arbeid for kommunen. Sandy sa hun ikke hadde sett mr. Martin den kvelden, selv om Cyndi Rose gjerne kunne undersøke ovenpå og se etter om han satt sammen med mr. Keeton, hvis hun ville. Cyndi Rose sa at hun trod­ de hun ville gjøre det, siden hun likevel var der. Da lyste sentralbor­ det igjen opp som et juletre, og Sandy så ikke at Cyndi Rose tok den rektangulære pakken med det skinnende foliepapiret og den blå fløyelssløyfen opp av den store håndvesken og la den på skrivebor­ det til Norris Ridgewick. Det søte fjeset hennes lyste opp i et smil da hun gjorde det, men smilet var ikke søtt i det hele tatt. Det var faktisk heller grusomt.

7 Norris hørte at ytterdøren gikk igjen, og den svake lyden da Sandy startet bilen sin. Han stakk skjorten ned i dongeribuksene, tråkket ned i mokasinene og hengte uniformen pent på kleshengeren. Han snuste i armhulene på skjorten og avgjorde at den ikke trengte å bli sendt til renseriet umiddelbart. Det var bra; penger spart, var pen­ ger tjent. Da han forlot herretoalettet, plasserte han hengeren på det sam­ me håndtaket som før på arkivskapet, der han ikke kunne unngå å se den på veien ut. Det var også bra, for Alan ble sinna som en tyrk

279

280

STEPHEN KING

når Norris glemte seg og lot klærne sine henge igjen på politistasjo­ nen. Han sa at det fikk stedet til å ligne på et myntvaskeri. Han gikk bort til skrivebordet sitt. Det var faktisk noen som had­ de lagt igjen en presang til ham - det var en eske pakket inn i lyse­ blått foliepapir og med et blått fløyelsbånd som eksploderte i en luftig sløyfe på toppen. Det var en firkantet, hvit konvolutt stukket inn under båndet. Norris som var meget nysgjerrig nå, fjernet kon­ volutten og rev den opp. Det var et kort i den. Det var en kort, mys­ tisk beskjed skrevet med store bokstaver: !!!!! BARE EN PÅMINNELSE !!!!!

Han rynket pannen. De eneste to menneskene han kunne komme på som stadig minnet ham på ting, var Alan og moren ... og moren døde for fem år siden. Han plukket opp pakken, rev over båndet og la sløyfen forsiktig til side. Så tok han av papiret og avslørte en en­ kel, hvit pappeske. Den var omtrent tredve centimeter lang, og ti centimeter høy. Lokket var teipet igjen. Norris rev av teipen og åpnet esken. Det var et lag med hvitt silke­ papir over gjenstanden i den, så tynt at man kunne skimte en flat overflate med en rekke kammer tvers over, men ikke så tynt at han kunne se hva gaven var. Han stakk hånden ned i esken for å rive bort silkepapiret, og pekefingeren støtte mot noe hardt - en tunge av metall som stakk opp. En kraftig kjeve av stål lukket seg rundt silkepapiret og dess­ uten rundt de tre første fingrene hans. Smerten flerret opp gjennom armen. Han skrek og ravet bakover, mens han grep rundt høyre håndledd med venstre hånd. Den hvite esken raste ned på gulvet. Det knitret i silkepapir. Å, fy faen, det gjorde vondt\ Han grep tak i silkepapiret som hang ut som et krøllet bånd, og rev det vekk. Det han avslørte, var en stor Victory rottefelle. Noen hadde spent den, puttet den i en eske, lagt silkepapir over for å skjule den, og så pakket den inn i pent, blått papir. Nå satt den fast rundt de tre første fingrene på den høyre hånden hans. Den hadde revet neglen på pekefingeren helt av, så han; det var bare igjen en blødende halvmåne av hudløst kjøtt. «Horebukk» hylte Norris. Med smerte og sjokk slo han først fel­ len mot siden av skrivebordet til John LaPointe, i stedet for rett og slett å bende stålstangen tilbake. Det eneste han klarte å utrette, var å slå de vonde fingrene mot metallhjørnet på skrivebordet og sende en ny, snerrende smerte opp gjennom armen. Han skrek igjen, grep så tak i stangen på fellen og bendte den tilbake. Han dro løs fingre­ ne og slapp fellen. Stålstangen smekket igjen ned mot fotstykket på fellen da den datt i gulvet.

NOE FOR ENHVER

Norris sto et øyeblikk og skalv, styrtet så igjen inn på herretoalet­ tet, skrudde på det kalde vannet med venstre hånd og stakk den høyre inn under springen. Den verket som en inneklemt visdomstann. Han sto med leppene trukket tilbake i en grimase, mens han så på de tynne blodstrimene som ble skyllet ned i avløpsrøret, og tenkte på det Sandy hadde sagt: Mr. Keeton var innom ... kanskje det er en forsoningsgave. På kortet: bare en påminnelse. Å, det var Buster, ja. Han var ikke i minste tvil om det. Det var akkurat stilen til Buster. «Ditt svin,» stønnet Norris. Det kalde vannet gjorde fingrene numne, dempet den kvalmende verkingen, men han visste den ville komme tilbake når han kom hjem. Aspirin ville kanskje lindre den litt, men han mente likevel han kunne glemme å få sove skikkelig i natt. Eller å dra på fisketur i morgen, for den saks skyld. Å, jo, det skaljeg - jeg skal på fisketur selv om den jævla hånden min detter av, for faen. Jeg hadde planlagt alt sammen, jeg så frem til det, og Danforth Jævla Buster Keeton skal ikke få hindre meg. Han skrudde av vannet og brukte forsiktig et papirhåndkle til å duppe hånden med til den var tørr. Ingen av fingrene som var blitt fanget i fellen, var blitt brukket - i alle fall trodde han ikke det - men de begynte allerede å hovne opp, kaldt vann eller ikke. Armen på fellen hadde etterlatt seg en mørk, lilla hevelse som gikk over fingrene mellom den første og den andre knoken. Det nakne kjøttet der neglen på pekefingeren hadde vært, svettet små bloddråper, og den kvalmende verkingen var allerede i ferd med å be­ gynne igjen. Han gikk igjen inn i det forlatte arrestområdet og så på den ut­ løste fellen som lå på siden ved skrivebordet til John. Han plukket den opp og gikk bort til sitt eget skrivebord. Han la fellen i gaveesken og plasserte den i den øverste skuffen i skrivebordet. Han tok aspirinen opp av den nederste skuffen og ristet tre stykker inn i munnen. Så tok han silkepapiret, innpakningspapiret, båndet og sløyfen. Han stappet alt sammen ned i papirkurven og dekket det med krøllet papir han hadde kastet. Han aktet ikke å fortelle Alan eller noen andre om det stygge pe­ ket Buster hadde gjort mot ham. De kom ikke til å le, men Norris visste hva de kom til å tenke ... eller trodde han gjorde det: Bare Norris Ridgewick ville falle for noe slikt - tenke seg til, stakk hån­ den rett inn i en spent rottefelle! Det må være den hemmelige kjæresten din ... mr. Keeton var innom en kveld ... kanskje det er en forsoningsgave. «Jeg skal selv ta hånd om dette,» sa Norris med lav, hard stem-

281

282 STEPHEN KING me. Han holdt den skadde hånden mot brystet. «På min egen måte, og når jeg selv vil.» Plutselig ble han slått av en ny og påtrengende tanke: hva om Buster ikke hadde vært fornøyd med rottefellen som tross alt kan­ skje ikke fungerte? Hva om han hadde dratt hjem til Norris? Bazun-fiskestangen var der, og den var ikke engang innelåst; han hadde bare satt den i en krok i skjulet, ved siden av fiskekur­ ven. Hva om Buster visste om den og hadde bestemt seg for å brekke den i to? «Hvis han har gjort det, skal jeg brekke ham i to,» sa Norris. Han snakket med en lav, sint knurring som Henry Payton - eller mange av politikollegene hans, for den saks skyld - ikke ville ha kjent igjen. Han glemte helt å låse da han forlot kontoret. Han had­ de til og med foreløpig glemt smerten i hånden. Det eneste som be­ tydde noe, var å komme seg hjem. Komme hjem og forvisse seg om at Bazun-stangen fortsatt var i orden.

8 Skikkelsen under teppene rørte seg ikke da Alan listet seg inn i rom­ met, og han trodde Polly sov - antagelig med hjelp av en Percodan ved sengetid. Han kledde stille av seg og smatt ned i sengen ved siden av henne. Da hodet la seg på puten, så han at øynene hennes var åpne, iakttok ham. Det ga ham en liten støkk, og han kvapp til. «Hvilken fremmed kommer til denne jomfrus seng?» spurte hun lavt. «Bare jeg,» svarte han og smilte litt. «Jeg er fylt av sorg over å ha vekket Dem, jomfru.» «Jeg var våken,» sa hun og la armene rundt halsen hans. Han smøg sin egen rundt livet på henne. Den lune sengevarmen hennes gjorde ham glad - hun var som en ulmende masovn. Et øyeblikk kjente han noe hardt mot brystet, og han oppfattet nesten at hun hadde noe under bomullsnattkjolen. Så flyttet det seg, rullet ned mellom det venstre brystet og armhulen i den tynne lenken av sølv. «Alt i orden med deg?» spurte han henne. Hun presset siden av ansiktet mot kinnet hans, mens hun fortsatt holdt rundt ham. Han kunne kjenne at hun hadde foldet hendene rundt nakken hans. «Nei,» sa hun. Ordet kom som et skjelvende sukk, og så begynte hun å hulke. Han holdt rundt henne mens hun gråt, strøk henne over håret. «Hvorfor fortalte hun meg ikke hva det kvinnfolket holdt på med, Alan?» spurte Polly til slutt. Hun dro seg litt unna. Nå hadde

NOE FOR ENHVER

øynene hans vennet seg til mørket, og han kunne se ansiktet hennes - mørke øyne, mørkt hår, hvit hud. «Jeg vet ikke,» sa han. «Hvis hun hadde sagt fra til meg, ville jeg ha tatt hånd om det! Jeg ville selv ha gått bort til Wilma Jerzyck og ... og ...» Dette var ikke det rette øyeblikket til å fortelle henne at Nettie til­ synelatende hadde vært med på leken med nesten like stor innsats og ondskapsfullhet som Wilma selv. Det var heller ikke det rette øyeblikket til å fortelle henne at det kom et tidspunkt da denne ver­ dens Nettie Cobb - og Wilma Jerzyck med - ikke lenger kunne repareres. Det kom et tidspunkt da det lå utenfor evnen til enhver å reparere dem. «Klokken er halv fire om morgenen,» sa han. «Det er et dårlig tidspunkt å snakke om det man skulle eller ikke skulle ha gjort.» Han nølte et øyeblikk før han igjen sa noe. «Ifølge John LaPointe sa Nettie noe om Wilma til deg i formiddag - nå i går formiddag. Hva var det?» Polly tenkte seg om. «Tja, jeg visste ikke at det var om Wilma i alle fall ikke da. Nettie kom med en lasagna. Og hendene mine ... hendene mine var virkelig ille. Hun så det straks. Nettie er - var kan ha vært - jeg vet ikke - uklar i en del ting, men jeg klarte ikke å skjule det minste for henne.» «Hun var svært glad i deg,» sa Alan alvorlig, og dette utløste en ny flom av hulking. Han visste at det kom til å gjøre det, akkurat som han visste at det var noen tårer som måtte ut, uansett hva klok­ ken var - før det skjer, bare raser og brenner de innvendig. Etter en stund klarte Polly å fortsette. Hendene hennes gled igjen rundt halsen til Alan, mens hun snakket. «Hun fant frem de dumme varmehanskene, men denne gangen virket det faktisk som om de hjalp - den nåværende krisen ser ut til å være over i alle fall - og så laget hun kaffe. Jeg spurte henne om hun ikke hadde en del ting å gjøre hjemme, og det sa hun at hun ikke hadde. Hun sa at Raider holdt vakt, og så sa hun noe i retning av: ’Jeg tror hun i alle fall lar meg være i fred. Jeg har ikke sett eller hørt fra henne, så jeg går ut fra at hun endelig har forstått.’ Det var ikke nøyaktig slik, Alan, men temmelig nær.» «Når kom hun innom?» «Rundt kvart over ti. Det kan ha vært litt før, eller litt etter, men ikke mye. Hvordan det, Alan? Har det noen betydning?» Da Alan gled inn mellom laknene, mente han at han kom til å sove ti sekunder etter at han hadde lagt hodet på puten. Nå var han igjen lys våken, og tenkte hardt. «Nei,» sa han etter en liten stund. «Jeg tror ikke det har noen be­ tydning, bortsett fra at Nettie var opptatt av Wilma.»

283

284

STEPHEN KING

«Jeg kan rett og slett ikke fatte det. Hun virket så mye bedre det gjorde hun virkelig. Husker du at jeg fortalte deg hvordan hun tok mot til seg og gikk inn på Noe For Enhver helt alene sist tors­ dag?» «Ja.» Hun slapp ham og rullet seg bekymret rundt på ryggen. Alan hørte et svakt, metallisk klikk idet hun gjorde det, og enset det hel­ ler ikke denne gangen. I tankene gransket han fortsatt det Polly nettopp hadde fortalt ham, snudde og vendte på det, lik en juveler som gransker en mistenkelig stein. «Jeg må ordne med begravelsen,» sa hun. «Nettie har slektnin­ ger i Yarmouth - noen, i alle fall - men de ville ikke ha noe med hen­ ne å gjøre da hun levde, og de vil ha enda mindre med henne å gjøre nå da hun er død. Men jeg må ringe dem i morgen tidlig. Kan jeg komme meg inn i huset til Nettie, Alan? Jeg tror hun hadde en adressebok.» «Jeg skal ta deg med. Du kan ikke fjerne noe, i det minste ikke før dr. Ryan har offentliggjort resultatet av obduksjonen, men jeg kan ikke se noe galt i å la deg skrive et par telefonnumre.» «Takk.» En tanke slo plutselig ned i ham. «Polly, når gikk Nettie herfra?» «Kvart på elleve, tror jeg. Det kan ha vært så sent som klokken elleve. Jeg tror ikke hun ble her en hel time. Hvordan det?» «Ingenting,» sa han. Han hadde fått et plutselig innfall: hvis Nettie hadde blitt lenge nok hos Polly, ville hun kanskje ikke ha hatt tid til å dra hjem igjen, finne hunden død, sanke sammen stei­ nene, skrive beskjedene, feste dem til steinene, dra hjem til Wilma og knuse vinduene. Men hvis Nettie hadde gått fra Polly kvart på elleve, så hadde hun drøye to timer på seg. Nok av tid. Hei, Alan\ sa stemmen - den påtatt muntre stemmen som vanlig­ vis begrenset seg til emnet Annie og Todd. Hvorfor prøver du å rote til dette, kompis! Og det visste ikke Alan. Det var en annen ting han heller ikke visste - hvordan hadde Nettie i det hele tatt fått med seg den stein­ haugen til Jerzyck-huset? Hun hadde ikke sertifikat og hadde ikke peiling på å kjøre bil. Kutt ut drittpreiken, kompis, formante stemmen. Hun skrev be­ skjedene hjemme hos seg selv - antagelig rett borte i entreen ved den døde kroppen til bikkja - og fant strikkene i sin egen kjøkkenskuff. Hun trengte ikke å bære steinene. Det var nok av dem i bakhagen til Wilma. Riktig? Riktig. Likevel klarte han ikke å kvitte seg med tanken om at stei­ nene var medbragt, og at beskjedene allerede var blitt festet på dem. Han hadde ingen konkret grunn til å tro det, men det virket

NOE FOR ENHVER

rett og slett riktig ... den slags ting man ville vente seg av en unge, eller av en som tenkte som en unge. En som Nettie Cobb. Gi deg ... glem det. Men han klarte ikke det. Polly rørte ved kinnet hans. «Jeg er skrekkelig glad for at du kom, Alan. Det må ha vært en forferdelig dag for deg også.» «Jeg har opplevd dem bedre, men den er over nå. Du burde også slippe taket på den. Få deg litt søvn. Du har mye å ordne med i mor­ gen. Vil du jeg skal hente en tablett til deg?» «Nei, i det minste er hendene mine litt bedre.. Alan -» Hun tidde, men beveget seg rastløst under sengeteppene. «Hva er det?» «Ingenting,» sa hun. «Det var ikke noe viktig. Jeg tror jeg får sove, nå da du er her. God natt.» «God natt, skatten min.» Hun rullet seg vekk fra ham, dro opp teppene og lå stille. Et øye­ blikk tenkte han på hvordan hun hadde omfavnet ham - følelsen av hendene hennes foldet rundt nakken hans. Hvis hun klarte å bøye fingrene nok til å gjøre det. så var hun virkelig bedre. Det var en fin ting, kanskje det beste som hadde hendt ham siden Clut ringte under fotballkampen. Bare tingene fortsatt ville være bedre. Polly hadde litt skjev nesevegg, og nå begynte hun å snorke litt, en lyd Alan faktisk syntes var behagelig. Det var godt å dele seng med et annet menneske, et levende menneske som laget levende lyder ... og av og til nappet til seg teppene. Han gliste i mørket. Så vendte tankene tilbake til mordene, og gliset bleknet. Jeg tror hun i alle fall lar meg være i fred. Jeg har ikke sett eller hørt noe til henne, så jeg går ut fra at hun endelig har forstått. Jeg har ikke sett eller hørt noe til henne. Jeg går ut fra at hun endelig har forstått. En sak som denne trengte ikke å bli løst; til og med Seaton Thomas kunne ha fortalt nøyaktig hva som skjedde, etter et eneste blikk på åstedet gjennom de trifokale brillene. Det hadde vært kjøkkenred­ skaper i stedet for duellpistoler ved daggry, men resultatet var det, samme: to lik på likhuset ved K.V.H. med Y-formete obduksjonskutt. Det eneste-spørsmålet var hvorfor det hadde skjedd. Han hadde en del spørsmål, en del vag uro, men det kom utvilsomt til å bli blåst bort før Wilma og Nettie var blitt fulgt til graven. Nå var uroen mer påtrengende, og en del av den (Jeg antar at hun endelig har forstått) kunne man sette navn på. For Alan var en kriminalsak som en hage omgitt av en høy mur.

285

286

STEPHEN KING

Man måtte komme seg inn, derfor så man etter porten. Av og til var det flere av dem, men etter hans erfaring var det alltid minst én; selvsagt var det slik. Hvis ikke, hvordan hadde da gartneren opprin­ nelig kommet seg inn for å så frøene? Den kunne være stor, med en pil som pekte mot den, og et blunkende neonlys der det sto inn­ gang her, eller den kunne være liten og dekket av så mye eføy at man måtte lete en god stund før man fant den, men den var alltid der, og lette man lenge nok og ikke var redd for å få litt blemmer i hendene når man rev vekk krattet, så fant man den bestandig. Av og til var porten et bevismateriale man fant på åstedet. Av og til var det et vitne. Av og til var det en slutning med fast rot i begi­ venhetene og logikk. Slutningene han hadde trukket i denne saken, var for det første at Wilma hadde fulgt et gammelt mønster med trakassering og kødding; for det andre at denne gangen hadde hun valgt feil menneske å leke tankespill med; for det tredje at Nettie igjen hadde brutt sammen som den gangen hun drepte ekteman­ nen. Men ... Jeg har ikke sett eller hørt fra henne. Hvis Nettie virkelig hadde sagt det, hvor endret det på situasjo­ nen? Hvor mange slutninger ble plukket fra hverandre av denne ene setningen? Alan visste ikke. Han stirret ut i mørket i soverommet til Polly og lurte på om han likevel hadde funnet porten. Kanskje Polly ikke hadde oppfattet det Nettie sa, riktig. Det var teknisk mulig, men Alan trodde ikke det. I alle fall opp til et visst punkt bekreftet Netties handlinger det Polly hevdet at hun hadde hørt. Nettie hadde ikke kommet på jobben hos Polly fre­ dag - hun sa hun var syk. Kanskje hun var det, eller kanskje hun rett og slett var redd for Wilma. Det virket logisk; de visste fra Pete Jerzyck at Wilma, etter at hun oppdaget at laknene hennes var blitt vandalisert, hadde tatt minst én truende telefon til Nettie. Neste dag kunne hun ha tatt flere som Pete ikke visste om. Men Nettie hadde stukket innom hos Polly med mat i gave søndag morgen. Vil­ le hun ha gjort det hvis Wilma hadde blåst til ilden? Alan trodde ikke det. Så var det spørsmålet med steinene som var blitt kastet inn gjen­ nom vinduene til Wilma. Det sto det samme på alle beskjedene som var festet til dem: jeg sa du skulle la meg være i fred, dette er din siste advarsel. En advarsel betyr vanligvis at den advarte personen har tid til å endre oppførsel, men tiden hadde løpt ut for Wilma og Nettie. De møttes på det gatehjørnet bare to timer etter at steinene var blitt kastet. Han gikk ut fra at han kunne løse det der om han måtte. Da Net­ tie fant hunden sin, måtte hun ha blitt rasende. Det samme med

NOE FOR ENHVER

Wilma da hun kom hjem og så skadene på huset sitt. Det trengtes bare en eneste oppringning for å utløse den endelige gnisten. Den ene av de to kvinnene hadde tatt den telefonen ... og ballongen hadde gått til værs. Alan la seg over på siden, ønsket at dette var i gamle dager da man fortsatt kunne skaffe seg registeret over lokale samtaler. Hvis han kunne ha dokumentert det faktum at Wilma og Nettie hadde snakket sammen før det siste møtet, ville han ha følt seg mye bedre. Men likevel - ta den siste telefonen som en kjensgjerning. Da gjen­ sto selve beskjedene. Slik er det at det måtte ha skjedd, tenkte han. Nettie kommer hjem fra Polly og finner hunden død på gulvet i entreen. Hun leser beskjeden på korketrekkeren. Så skriver hun den samme beskjeden på fjorten, eller seksten ark og stikker dem i kåpelommen. Hun fin­ ner også frem en haug med strikk. Når hun kommer hjem til Wil­ ma, går hun ut i bakhagen. Hun sanker sammen fjorten eller seksten steiner og bruker strikken til å feste beskjedene på dem. Hun må ha gjort dette før hun kastet noen av steinene. - det ville ha tatt for lang tid om hun måtte stanse midt i festlighetene for å sanke sammen enda mer stein og feste beskjedene på dem. Og når hun er ferdig, drar hun hjem og ruger igjen over det døde kjæle­ dyret. Det kjentes helt feil. Det kjentes helt tåpelig. Det forutsatte en kjede av tanker og handlinger som rett og slett ikke stemte med det han visste om Nettie Cobb. Mordet på ekte­ mannen var et resultat av en lang syklus med mishandling, men sel­ ve mordet var en impulsforbrytelse begått av en kvinne som hadde fått ødelagt forstanden. Hvis journalene i det gamle arkivet til George Bannerman stemte, hadde Nettie jammen ikke skrevet noen advarende beskjeder til Albion Cobb på forhånd. Det han syntes kjentes riktig, var mye enklere: Nettie kommer hjem fra Polly. Hun finner den døde hunden sin i entreen. Hun henter en kjøttøks i kjøkkenskuffen og setter kursen opp gaten for å skjære seg en god skive polsk skinke. Men hvem hadde i så fall knust vinduene til Wilma Jerzyck? «Pluss at tidspunktene alle sammen er så rare», mumlet han og rullet seg rastløst om på den andre siden. John LaPointe hadde vært sammen med KRiPOS-gruppen som hadde brukt hele søndag ettermiddag og kveld på å følge bevegelse­ ne til Nettie - de få bevegelsene hun hadde foretatt seg. Hun hadde gått hjem til Polly med lasagnaen. Hun sa til Polly at hun antagelig ville gå innom den nye butikken, Noe For Enhver, og snakke med eieren, Leland Gaunt, hvis han var inne - Polly sa at mr. Gaunt

287

288

STEPHEN KING

hadde bedt henne om å komme og se på en gjenstand den ettermid­ dagen, og Nettie skulle si fra til mr. Gaunt at Polly antagelig kom, selv om hendene hennes plaget henne svært. Hvis Nettie hadde gått innom Noe For Enhver, hvis Nettie hadde tilbrakt en del tid der - kikket på varer, snakket med den nye bu­ tikkeieren som alle i byen syntes var så fascinerende, og som Alan stadig ikke traff - kunne det ha ødelagt muligheten for henne og igjen gitt fom for muligheten av en mystisk steinkaster. Men hun hadde ikke det. Butikken hadde vært stengt. Gaunt hadde fortalt både Polly som faktisk hadde stukket innom senere, og karene fra statspolitiet at han ikke hadde sett snurten av Nettie siden den dagen hun kom og kjøpte lampeskjermen av farget glass. Dessuten hadde han tilbrakt formiddagen i bakrommet, lyttet til klassisk musikk og laget varefortegnelse. Hvis noen hadde banket på, ville han i alle fall ikke ha hørt det. Derfor måtte Nettie ha gått rett hjem, og det ga henne tid til å gjøre alle de tingene Alan syntes var så usannsynlige. Mulighetene til Wilma Jerzyck var enda mer begrenset. Mannen hennes hadde en del snekkerutstyr i kjelleren; han hadde vært der nede søndag morgen fra åtte til litt over ti. Han så det begynte å bli sent, sa han, derfor hadde han slått av maskinene og gikk ovenpå for å kle seg til messen klokken elleve. Han sa til betjentene at Wil­ ma hadde vært i dusjen da han kom inn i soveværelset, og Alan hadde ingen grunn til å tvile på utsagnet til den nybakte enke­ mannen. Slik måtte det ha foregått: Wilma forlater huset på et forbikjøringstokt klokken ni femogtredve eller ni førti. Pete er i kjelleren, lager fuglekasser eller hva det nå måtte være, og vet ikke engang at hun er borte. Wilma kommer hjem til Nettie omtrent kvart på ti bare noen minutter etter at Nettie må ha gått til Polly - og ser at døren er åpen. For Wilma er dette like bra som en gullkantet invita­ sjon. Hun tenner, går inn, tar livet av bikkja og skriver beskjeden på en impuls, og drar igjen. Ingen av naboene kunne huske å ha sett den skinnende gule Yugoen til Wilma - ubeleilig, men neppe bevis på at den ikke hadde vært der. Dessuten var mesteparten av na­ boene borte, enten i kirken eller på utenbys besøk. Wilma kjører hjem igjen, går ovenpå, mens Pete slår av høvelmaskinen, eller kontursagen, eller hva det nå kunne være, og får av seg klærne. Da Pete kommer inn på badeværelset for å vaske sag­ muggen vekk fra hendene, før han tar på seg jakke og slips, har Wilma nettopp gått inn i dusjen; hun er faktisk ennå tørr på den ene siden. Det at Pete Jerzyck fant sin kone i dusjen, var det eneste i dette rotet som virket helt logisk på Alan. Korketi^kkeren hun hadde

NOE FOR ENHVER

brukt på hunden, var dødelig nok som våpen, men kort. Hun ville skylle vekk alle blodflekker på hendene og armene. Wilma unngår Nettie i den ene enden og unngår såvidt ekteman­ nen i den andre. Var det mulig? Jo. Bare på hengende håret, men det var mulig. Så glem det, Alan. Glem det og sov. Men han klarte likevel ikke det, for det var fortsatt bedritent. Fordømt bedritent. Alan rullet seg igjen over på ryggen. I etasjen under hørte han at klokken i dagligstuen lavt slo fire. Han kom ingen vei med dette, men det var som om han ikke klarte å skru av hjernen. Han forsøkte å se for seg Nettie som tålmodig satt ved kjøkken­ bordet sitt og skrev dette er din siste advarsel om og om igjen, mens den elskede hunden hennes lå død mindre enn seks meter unna. Han klarte det ikke, uansett hvor mye han forsøkte. Det som hadde tatt seg ut som en port inn til denne spesielle hagen, lignet nå mer og mer på et dyktig maleri av en port i den høye, ubrutte muren. Et synsbedrag. Hadde Nettie lurt seg hjem til Wilma i Willow Street og knust vinduene? Han visste ikke, men han visste at Nettie Cobb fortsatt var en omtalt person i Castle Rock ... den sprø dama som hadde drept mannen sin og så tilbrakt mange år på Juniper Hill. Ved de sjeldne anledningene da hun avvek fra den vanlige rutinen, la man merke til henne. Hvis hun hadde lurt seg bort til Willow Street søn­ dag formiddag - kanskje idet hun mumlet for seg selv på veien og nesten helt sikkert gråt - ville man ha lagt merke til henne. I morgen ville Alan begynne å banke på dørene mellom de to husene og stille spørsmål. Til slutt begynte han å gli inn i søvnen. Det siste bildet som fulgte ham på veien inn, var en steinhaug med et skriveark festet rundt hver stein. Og han tenkte igjen: Hvis det ikke var Nettie som kastet dem, hvem gjorde det da?

9 Idet de små timene mandag morgen snek seg mot daggry og begyn­ nelsen på en ny og interessant uke, kom en ung mann ved navn Ricky Bissonette ut fra hekken som omga prestegården til baptiste­ ne. Inne i denne velstelte bygningen sov pastor William Rose de rettferdiges og rettskafnes søvn. Ricky, nitten år og ikke overlesset med hjerne, jobbet nede på Sunico-stasjonen til Sonny. Han hadde stengt for flere timer siden, men var blitt igjen på kontoret, ventet til det var sent nok (eller tid-

289

290

STEPHEN KING

lig nok) til å gjøre et lite pek mot pastor Rose. Fredag ettermiddag stakk Ricky innom den nye butikken og hadde kommet i prat med eieren som var en interessant gammel kar. Det ene førte til det andre, og på et visst tidspunkt oppdaget Ricky at han fortalte mr. Gaunt om sitt dypeste, mest hemmelige ønske. Han nevnte navnet på en ung skuespillerinne og fotomodell - en meget ung skuespille­ rinne og fotomodell - og fortalte mr. Gaunt at han ville gi nærmest hva som helst for noen bilder av denne unge kvinnen uten klær. «Vet De, jeg har noe som kanskje kan interessere Dem,» sa mr. Gaunt. Han så seg om i butikken som for å forvisse seg om at det ikke var noen andre der enn de to, gikk så bort til døren og snudde skiltet med åpent til stengt. Han vendte tilbake til plassen sin ved kassa-apparatet, lette under diskén og tok frem en ubeskrevet forretningskonvolutt. «Ta en titt på disse, mr. Bissonette,» sa mr. Gaunt og blunket på en temmelig liderlig verdensmannsmåte. «Jeg tror De vil bil forbauset. Kanskje til og med forbløffet.» Lamslått passet bedre. Det var skuespillerinnen og fotomodellen Ricky begjærte - det måtte være henne! - og hun var noe mye mer enn bare naken. På en del av bildene var hun sammen med en vel­ kjent skuespiller. På andre var hun sammen med to velkjente skue­ spillere, den ene gammel nok til å være bestefaren hennes. Og på ytterligere andre Men før han rakk å se på noen av de andre (og tilsynelatende var det femti eller mer, alle skarpe, skinnende fargefotografier på tyve ganger femogtyve centimeter), rev mr. Gaunt dem vekk. «Det er -!» Ricky svelget og nevnte et navn som var velkjent for folk som leste glatte tabloidaviser, og folk som så på glatte prateprogrammer. «Å, nei,» sa mr. Gaunt, mens de jadefargete øynene sa: Å, jo. «Jeg er sikker på at det ikke kan være henne ... men likheten er be­ merkelsesverdig, ikke sant. Salg av slike bilder er ulovlig, selvsagt - bortsett fra det seksuelle innholdet, så kan jentungen ikke være en dag over femten, uansett hvem hun er - men kanskje kan jeg likevel la meg overtale til å kjøpslå om disse. Mr. Bissonette. Febe­ ren jeg har i blodet, er ikke malaria, men handel. Altså! Skal vi prute?» De prutet. Det endte med at Ricky Bissonette kjøpte toogsytti pornografiske fotografier for seksogtredve dollar ... og dette vesle peket. Han løp tvikroket over plenen rundt prestegården, slappet et øye­ blikk av i skyggen av verandaen for å være sikker på at han ikke ble sett, gikk deretter opp trappen. Han tok et vanlig hvitt kort opp av baklommen, åpnet brevsprekken og dyttet inn kortet. Han lukket forsiktig messinglokket med fingertuppene, ville ikke at det skulle

NOE FOR ENHVER

smelle igjen med et klakk. Så spratt han over rekkverket på veran­ daen og løp lettbent over plenen. Han hadde store planer for de to eller tre timene med mørke som ennå var igjen av denne mandagsnatten; de dreide seg om toogsytti fotografier og en stor krukke med Jergens håndkrem. Kortet lignet en hvit møll da det flakset gjennom brevsprekken og ned på den falmete løperen i entreen på prestegården. Det landet med beskjeden opp:

Åssen går det med deg, din dumme baptistiske rotteknuller. Vi skriver til deg for å si at du heller bør Slutte å snakke mot Casinokvelden vår. Vi skal bare ha det litt moro og ikke gjøre Deg noe. En gjeng av oss Lojale Katolikker er i alle fall lei av den Baptis­ tiske Dritten din. Vi vet alle sammen at Dere Baptister i alle fall er en gjeng Fitteslikkere. Men dette bør Du heller høre på, pastor Dampbåt Willy. Hvis du ikke holder Drittrynet ditt unna sakene Våre, skal vi lage så mye dritt for Deg og Rævvakameratene dine at dere kommer til å Lukte Dritt I AU Evighet! La oss være i fred, din Dumme Baptistiske Rotteknuller, eller du kommer til Å bli jævla LEI deg. «Bare en advarsel» fra ENGASJERTE KATOLSKE MENN I CASTLE ROCK.

Pastor Rose fant beskjeden da han kom ned i slåbrok for å hente morgenavisen. Det er kanskje bedre å forestille seg hans reaksjon, enn å beskrive den.

10 Leland Gaunt sto ved vinduet ut mot gaten i etasjen over Noe For Enhver med hendene foldet på ryggen, mens han så ut over byen Castle Rock. Leiligheten på fire rom bak ham ville ha fått øyenbrynene til å heve seg i byen, for det fantes ingenting der - ingenting i det hele tatt. Ikke en seng, ikke et kjøkkenmøbel, ikke en eneste stol. Skape­ ne var åpne og tomme. Noen støvkjerringer trillet dovent over et gulv ukjent med tepper, i en svak trekk som blåste gjennom stedet i høyde med anklene. Det eneste utstyret var bokstavelig talt vinduspynt; hjemlige, rutete gardiner. Det var det eneste utstyret som betydde noe, for det var det eneste som var synlig fra gaten. Byen sov nå. Butikkene var mørke, husene var mørke, og det eneste som rørte seg i Main Street, var blinklyset i krysset mellom

291

292

STEPHEN KING

Main Street og Laurel, blunket av og på med en søvnig, gul puls. Han så ut over byen med et ømt, kjærlig blikk. Byen var ennå ikke helt hans, men kom snart til å være det. Han hadde allerede pant i den. Det visste de ikke ... men det kom de til å gjøre. Det kom de til å gjøre. Den storslagne åpningen hadde gått meget, meget bra. Mr. Gaunt betraktet seg selv som en elektriker for menneskesje­ len. I en småby som Castle Rock sto sikringsboksene pent side om side. Det som måtte gjøres, var å åpne boksene ... og så begynne å krysskoble. Man laget en kortslutning mellom en Wilma Jerzyck og en Nettie Cobb ved å benytte ledninger fra to andre sikringsbok­ ser - boksene til en ung gutt som Brian Rusk, og en dranker som Hugh Priest, for eksempel. Man kortsluttet andre mennesker på samme måte, en Buster Keeton til en Norris Ridgewick, en Frank Jewett til en George Nelson, en Sally Ratcliffe til en Lester Pratt. På et gitt tidspunkt testet man en av de fantastiske koblingene bare for å være sikker på at alt fungerte riktig - slik han hadde gjort i dag - og så lå man lavt i terrenget og sendte av og til en elektrisk impuls gjennom kretsene bare for å holde liv i ting. For å holde . saken varm. Men for det meste lå man lavt i terrenget til jobben var gjort ... og så satte man på strømmen. Hele strømmen. Samtidig. Det eneste som krevdes, var at man forsto menneskets natur, og «Selvsagt er det egentlig et spørsmål om tilbud og etterspørsel,» tenkte Leland Gaunt idet han så ut over den sovende byen. Og hvorfor? Tja ... bare fordi det var slik, faktisk. Bare fordi det var slik. Folk tenkte bestandig i sjeler, og naturligvis ville han ta med seg så mange av dem han kunne når han stengte butikken; for Leland Gaunt var de det samme som et jakttrofé for en jeger, en utstoppet fisk for en fisker. De var av liten verdi praktisk sett nå om dagen, men han tok likevel så mange han kunne, uansett hva han ellers måtte si om det; det ville være mot reglene ikke å gjøre såpass. Likevel var det mest morskapen, ikke sjeler, som egentlig fikk ham til å drive på. Rett og slett morskap. Det var det eneste som be­ tydde noe etter en tid, for når årene var lange, tok man den atspre­ delsen man kunne finne. Mr. Gaunt tok hendene vekk fra ryggen - disse hendene som frastøtte enhver som var så uheldig å kjenne den tørre berøringen av dem - presset dem hardt sammen, knokene på høyre hånd presset hardt mot håndflaten i den venstre, knokene i venstre hånd presset hardt mot håndflaten i den høyre. Neglene var lange og tykke og gule. De var også meget skarpe, og etter et lite øyeblikk

NOE FOR ENHVER

skar de seg inn i huden på fingrene og fikk frem en svartrød strøm av tykt blod. Brian Rusk skrek i søvne. Myra Evans stakk hånden ned i skrittet og begynte å masturbere som en rasende - i drømmen hennes elsket Kongen med henne. Danforth Keeton drømte at han lå midt på oppløpssiden på Lewiston travbane, og han skjulte ansiktet med hendene da hestene dundret mot ham. Sally Ratcliffe drømte at hun åpnet døren på Mustangen til Les­ ter Pratt, bare for å se at den var full av slanger. Hugh Priest hylte seg våken av en drøm der Henry Beaufort, bar­ tenderen på Mellow Tiger, helte tennvæske over hele revehalen hans og satte fyr på den. Everett Frankel, hjelperen til Ray Van Allen, drømte at han stakk den nye pipen sin i munnen, bare for å oppdage at munnstykket var blitt til et barberblad, og at han hadde skåret av seg sin egen tunge. Polly Chalmers begynte å stønne lavt, og inni den vesle talisma­ nen av sølv hun hadde på seg, var det noe som rørte på seg og beve­ get seg raslende lik flaksingen fra små, støvete vinger. Og den send­ te ut en svak, støvete aroma ... som en anelse av fioler. Leland Gaunt slappet langsomt grepet. De store, skjeve tennene var blottet i et glis som både var muntert og overmåte stygt. Over hele Castle Rock blåste drømmene bort, og urolige sovende fikk igjen hvile. Foreløpig. Snart sto solen opp. Ikke lenge etter kom en ny dag til å begynne, med alle sine overraskelser og vidundere. Han mente tiden var inne til å ansette en medhjelper ... ikke for det at medhjelperen kom til å være immun mot prosessen han hadde satt i gang. I Herrens navn, nei. Det ville ødelegge all moroa. Leland Gaunt sto ved vinduet og så på byen under seg, brettet ut, forsvarsløs, i alt dette herlige mørket.

293

DEL TO

ÅRHUNDRETS SALG

Kapittel tolv

i Mandag 14. oktober, Columbusdagen, grydde klar og varm i Castle Rock. Innbyggerne murret over varmen, og når de møttes i klynger - i byparken, hos Nan, på benkene foran kommunebygningen - for­ talte de hverandre at det var unaturlig. Hadde antagelig noe å gjøre med de fordømte irakerne, sa de, eller kanskje det der hullet i ozon­ laget de bestandig bablet om på fjernsynet. Flere av veteranene hev­ det at det aldri var over tyve grader klokken syv om morgenen i den andre uken av oktober da de var unge. Dette var naturligvis ikke sant, og mesteparten av dem (om ikke alle) visste det; med to eller tre års mellomrom kunne man regne med at sensommeren løp litt løpsk, og det kom til å bli fire eller fem dager som i midten av juli. Så våknet man en morgen med noe som lignet en sommerforkjølelse, bare for å se at plenen foran huset var stiv av rim, og et snøflak eller to som seilte rundt i den kalde luften. Alle visste dette, men været var rett og slett for godt et samtaleemne til å medgi det. Ingen hadde lyst til å krangle; det var ingen god idé å krangle når været ble uvanlig varmt for årstiden. Folk hadde en tilbøyelighet til å bli sinte, og hvis innbyggerne i Castle Rock ville ha et nøkternt eksempel på hva som kunne skje når folk ble sinte, trengte de bare å se så langt som til krysset mellom Willow og Ford. «De to kvinnfolka fikk som de fortjente,» mente Lenny Partridge, byens eldste innbygger og største sladrebøtte, der han sto på trappen utenfor det fine tinghuset som opptok vestfløyen av kom­ munebygningen. «Begge sprøere enn et par rotter i en utedass. Den der Cobb-dama stakk en stekegaffel i mannen sin, vet dere.» Lenny heiste opp brokkbindet under de posete buksene. «Stakk ham som en gris, gjorde hun. Fy faen! Er ikke noen kvinnfolk sprø?» Han så opp mot himmelen og tilføyde: «Så varmt som det nå er, blir det mer krangel. Jeg har sett det før. Det første sheriff Pangborn burde gjøre, er å gi Henry Beaufort ordre om å stenge Tiger til været igjen blir normalt.» «Det er i orden for meg, gammern,» sa Charlie Fortin. «Jeg kan kjøpe ølet mitt hos HemphilFs et par dager og drikke hjemme.»

298

STEPHEN KING

Han fikk bifallende latter for dette fra den løse klyngen av menn rundt Lenny, og et sint blikk fra mr. Partridge selv. Gruppen løste seg opp. De fleste av disse mennene måtte jobbe, festdag eller ikke. Noen av de gebrekkelige trelast bilene som var parkert foran Nans lunsjrestaurant, var allerede i ferd med å kjøre ut, med kurs mot tømmerfirmaene i Sweden og Nodd’s Ridge og ute ved Castle Lake.

2 Danforth «Buster» Keeton satt i arbeidsværelset sitt i bare under­ buksene. Underbuksene var våte. Han hadde ikke forlatt rommet siden søndag kveld, da han tok den vesle turen ned til kommune­ bygningen. Han hadde hentet skattearkivet og tok det med hjem. Formannen i kommunestyret i Castle Rock oljet Colt-revolveren sin for tredje gang. En eller annen gang i løpet av morgenen aktet han å lade den. Så aktet han å drepe sin kone. Deretter aktet han å dra ned til kommunebygningen, finne det svinet Ridgewick (han hadde ingen anelse om at det var fridagen til Norris) og drepe ham. Helt til slutt aktet han å låse seg inne på kontoret sitt og drepe seg selv. Han hadde avgjort at bare ved å ta disse forholdsreglene kunne han unnslippe Forfølgerne for godt. Han hadde vært en tosk som trod­ de noe annet. Selv ikke et spill som på magisk vis valgte ut vinnerne på travbanen, kunne stanse Dem. Å, nei. Den lærepengen hadde han fått i går da han kom hjem og fant de skrekkelige, lyserøde lap­ pene teipet opp i hele huset. Telefonen på skrivebordet ringte. Keeton kvapp og trykket på av­ trekkeren på Colten. Det kom et tørt smell. Hvis revolveren hadde vært ladd, ville han ha sendt en kule rett gjennom døren til arbeids­ værelset. Han feide til seg telefonen. «Kan dere ikke la meg være i fred bare en liten stund?» ropte han sint. Den rolige stemmen som svarte, gjorde ham straks taus. Det var stemmen til mr. Gaunt, og den strømmet over den vablete sjelen til Keeton som lindrende balsam. «Ga leken jeg solgte til Dem, noe hell, mr. Keeton?» «Den fungerte!» sa Keeton. Stemmen var jublende. Han glemte, i det minste i øyeblikket, at han planla en anstrengende morgen med mord og selvmord. «Herregud, jeg vant i hvert løp!» «Nå, det var bra,» sa mr. Gaunt varmt. Keeton ble igjen mørk i ansiktet. Stemmen sank slik at han nes­ ten hvisket. «Så ... i går ... da jeg kom hjem ...» Han oppdaget at han ikke klarte å fortsette. Et øyeblikk etter oppdaget han - til

NOE FOR ENHVER

sin store forbløffelse og enda større glede - at han ikke trengte å gjøre det. «De oppdaget at De hadde vært i huset Deres?» spurte mr. Gaunt. «Ja! Ja\ Hvordan viss-» «De er overalt i denne byen,» sa mr. Gaunt. «Jeg sa det til Dem siste gang vi møttes, gjorde jeg ikke det?» «Jo! Og -» Keeton tidde med ett. Ansiktet ble fordreid av for­ skrekkelse. «De avlytter kanskje denne linjen, De skjønner det, mr. Gaunt? De avlytter kanskje samtalen vår akkurat nå!» Mr. Gaunt var rolig. «De kunne kanskje det, men det gjør De ikke. Vennligst ikke tro at jeg er naiv, mr. Keeton. Jeg har støtt på Dem før. Mange ganger.» «Det er jeg sikker på at De har,» sa Keeton. Han var i ferd med å oppdage at den ville gleden han hadde hatt av Vinnerbongen, var lite eller ingenting sammenlignet med dette; at han, etter noe som lignet flere århundrer med kamp og mørke, hadde funnet en beslek­ tet sjel. «Men -» «Jeg har en liten elektronisk innretning koblet til linjen min,» fortsatte mr. Gaunt med den rolige og milde stemmen sin. «Hvis linjen blir avlyttet, blir det tent en liten lampe. Jeg ser på denne lampen nå, mr. Keeton, og den er mørk. Like mørk som en del av hjertene i denne byen.» «De vet om det, ikke sant?» sa Danforth Keeton med ivrig, dir­ rende stemme. Han kjente at han nærmest var på gråten. «Ja. Og jeg ringte for å fortelle Dem at De ikke må gjøre noe overilet, mr. Keeton.» Stemmen var lav, søvndyssende. Mens han lyttet til den, kjente Keeton at bevisstheten begynte å sveve søm en lekeballong full av helium. «Det ville gjøre tingene altfor lett for Dem. Ja, skjønner De hva som ville skje, om De skulle dø?» «Nei,» mumlet Keeton. Han så ut gjennom vinduet. Øynene var tomme og drømmende. «De ville feire!» utbrøt mr. Gaunt lavt. «De ville drikke seg fulle på kontoret til sheriff Pangborn. De ville dra ut til Homeland kirke­ gård og urinere på graven Deres!» «Sheriff Pangborn?» sa Keeton usikkert. «De tror da virkelig ikke at et null som visesheriff Ridgewick får lov til å operere fritt i en sak som denne uten ordre fra sin overord­ nete, gjør De?» «Nei, selvsagt ikke.» Han begynte å se klarere nå. De; det hadde bestandig vært De, en pinefull, svart sky rundt ham, og når han grep etter denne skyen, sto han igjen med ingenting. Nå begynte han endelig å forstå at De hadde ansikt og navn. De var kanskje til og med sårbare. Vissheten om dette var en kolossal lettelse.

299

300

STEPHEN KING

«Pangborn, Fullerton, Samuels, Williams-dama, Deres egen kone. De er alle med på det, mr. Keeton, men jeg har en mistanke - ja, og en temmelig sterk mistanke - om at sheriff Pangborn står i spissen for dem. I så fall ville han bli glad hvis De drepte en eller to av hans underordnete, og deretter tok Dem selv av dage. Ja, jeg har en mistanke om at dette hele tiden har vært målet hans. Men De kommer til å lure ham, mr. Keeton, ikke sant?» «Jooo!» hvisket Keeton rasende. «Hva skal jeg gjøre?» «Ingenting i dag. Pass sakene Deres som vanlig. Dra til travbanen i kveld, om De vil, og nyt det nye innkjøpet Deres. Hvis De opptrer som vanlig overfor Dem, kommer De til å bli forvirret. Det kommer til å så forvirring og uvisshet hos fienden.» «Forvirring og uvisshet,» mumlet Keton. Han syntes det var de deiligste ordene han noen sinne hadde hørt. «Ja. Jeg legger mine egne planer, og når tiden er inne, skal jeg gi beskjed.» «Lover De det?» «Å, ja, helt sikkert, mr. Keeton. De er ganske betydningsfull for meg. Jeg ville faktisk gå så langt som til å si at jeg ikke kunne klare meg uten Dem.» Mr. Gaunt la på. Keeton la vekk revolveren og pusseutstyret. Så gikk han ovenpå, slengte de skitne klærne sine i skittentøyskurven, dusjet og kledde på seg. Da han kom ned, rygget Myrtle først unna, men Keeton snakket vennlig til henne og kysset henne på kinnet. Myrtle begynte å slappe av. Uansett hva slags krise det hadde vært, så var den tilsynelatende over.

3 Everett Frankel var en svær, rødhåret mann som så like irsk ut som Cork fylke ... noe som ikke var overraskende, etter som forfedrene til moren stammet fra Cork. Han hadde vært medhjelperen til Ray Van Allen i fire år, helt siden han gikk ut av marinen. Han kom til Castle Rock Familiepraksis kvart på åtte om morgenen denne man­ dagen, og Nancy Ramage, kontorsøsteren, ba ham dra rett ut til Burgmeyer-farmen. Helen Burgmeyer hadde i løpet av natten fått et anfall av noe som kunne være epilepsi, sa hun. Hvis diagnosen til Everett bekreftet dette, skulle han ta henne med til byen i bilen sin, slik at legen - som snart kom - kunne undersøke henne og av­ gjøre om hun trengte å dra til sykehuset for å få tatt prøver der. Vanligvis ville Everett ha vært lite glad for straks å bli sendt på hjemmebesøk, spesielt så langt ute på landet, men på en uvanlig varm morgen som denne, virket en tur ut av byen som selve tingen.

NOE FOR ENHVER

Dessuten var det pipen. Straks han hadde satt seg i Plymouthen sin, åpnet han hanskerommet og tok den frem. Det var en merskumspipe, hodet var både dypt og stort. Den var blitt skåret ut av en mesterlig håndverker, den pipen; fugler og blomster og slyngplanter gikk rundt pipehodet i et mønster som faktisk så ut til å forandre seg når man så det fra forskjellig vinkel. Han hadde lagt igjen pipen i hanskerommet ikke bare fordi røyking var forbudt på legekontoret, men fordi han ikke likte tanken på at andre mennesker (særlig en snushane som Nancy Ramage) skulle se den. Først ville de vite hvor han hadde fått tak i den. Så ville de vite hvor mye han hadde betalt for den. Og noen ville kanskje få lyst på den. Han satte munnstykket mellom tennene, mens han igjen undret seg over hvor fullkommen riktig den kjentes der, så helt på sin plass. Han bikket bakspeilet nedover et øyeblikk slik at han kunne se seg selv, og bifalt helt det han så. Han syntes at pipen gjorde ham eldre, klokere, penere. Og når han hadde pipen hardt mellom tenne­ ne, med pipehodet pekende oppover i akkurat den rette, elegante vinkelen, følte han seg eldre, klokere, penere. Han kjørte ned Main Street, hadde tenkt å krysse Tin Bridge mellom byen og fylket, og satte så ned farten da han nærmet seg Noe For Enhver. Den grønne markisen nappet i ham som en fiske­ krok. Plutselig virket det svært viktig - faktisk nødvendig - at han stanset. Han kjørte inn til fortauet, begynte å klyve ut av bilen, husket så at han fortsatt hadde pipen hardt mellom tennene. Han tok den ut (kjente et lite stikk av beklagelse idet han gjorde det) og låste den inn i hanskerommet igjen. Denne gangen kom han faktisk opp på fortauet før han gikk tilbake til Plymouthen for å låse alle de fire dørene. Det var ingen vits i å ta noen sjanser med en så fin pipe. Hvem som helst kunne bli fristet til å stjele en så fin pipe. Hvem som helst i hele verden. Han nærmet seg butikken, så stanset han og følte seg skuffet. I vinduet hang det et skilt. STENGT COLUMBUSDAGEN

sto det. Everett skulle til å snu da døren gikk opp. Mr. Gaunt sto der, så selv blendende og temmelig elegant ut i lysebrun jakke med skinnlapper på albuene og koksgrå bukser. «Kom inn, mr. Frankel,» sa han. «Det gleder meg virkelig at De kunne komme innom.» «Tja, jeg er på vei ut av byen for å besøke en dame, og jeg tenkte

301

302 STEPHEN KING

jeg bare skulle komme innom og fortelle Dem hvor godt jeg liker pipen min. Jeg har bestandig ønsket meg nøyaktig en slik en.» Mr. Gaunt sa strålende: «Jeg vet det.» «Men jeg ser De har stengt, så jeg skal ikke bry D-» «Jeg har aldri stengt for yndlingskundene mine, mr. Frankel, og jeg regner Dem som en av dem. Høyt oppe blant dem. Kom inn.» Og han strakte ut hånden. Everett rygget unna fra den. Leland Gaunt lo muntert av dette og gikk til side slik at den unge sykepleieren kunne gå inn. «Jeg kan faktisk ikke bli -» begynte Everett, men han kjente hvordan føttene bar ham inn i den halvmørke butikken, som om de visste bedre. «Naturligvis ikke,» sa mr. Gaunt. «Helbrederen må gå runden sin, løsne de sykdommens lenker som binder kroppen og ...» Gli­ set hans som besto av hevete øyenbryn og sammenbitte, skjeve ten­ ner, spratt frem. «... og drive ut djevlene som lenker ånden. Har jeg rett?» «Jeg skulle tro det,» sa Everett. Han kjente et stikk av uro da mr. Gaunt lukket døren. Han håpet alt gikk bra med pipen. Av og til brøt folk seg inn i biler. Av og til gjorde de det til og med midt på lyse dagen. «Alt kommer til å gå bra med pipen Deres,» sa mr. Gaunt beroli­ gende. Opp av lommen dro han en vanlig konvolutt med ett ord skrevet tvers over forsiden. Ordet var Elskede. «Husker De at De lovet å gjøre et lite pek for meg, dr. Frankel?» «Jeg er ikke le-» Mr. Gaunt trakk øyenbrynene sammen, noe som straks fikk Eve­ rett til å gi seg. Han tok et halvt skritt bakover. «Husker De, eller husker De ikke!» spurte mr. Gaunt skarpt. «De bør heller svare meg fort, unge mann - jeg er ikke så sikker på pipen som jeg var for et øyeblikk siden.» «Jeg husker!» sa Everett. Stemmen var fort og forskrekket. «Sal­ ly Ratcliffe! Logopeden!» Knuten midt på øyenbrynene til mr. Gaunt, som mer eller mindre gikk i ett, slappet av. Everett Frankel slappet av med den. «Det stemmer. Og tiden er inne til å gjøre det vesle peket, doktor. Her.» Han strakte frem konvolutten. Everett tok den, mens han passet nøye på at fingrene hans ikke rørte ved mr. Gaunt da han gjorde det. «I dag er skolefri, men unge miss Ratcliffe er på kontoret sitt på barneskolen og fører journalene sine,» sa mr. Gaunt. «Jeg vet det ikke er på veien ut til Burgmeyer-farmen -» «Hvordan vet De så myel» spurte Everett med overveldet stemme.

NOE FOR ENHVER

Mr. Gaunt viftet det utålmodig vekk. «- men De kan kanskje ta Dem tid til å stikke innom på hjemveien, ikke sant?» «Jeg antar det -» «Og ettersom uvedkommende på en barneskole, selv når elevene ikke er der, blir betraktet med en viss mistanke, kunne De kanskje forklare Deres nærvær ved å stikke innom kontoret til helsesøster, ikke sant?» «Hvis hun er der, kunne jeg vel gjøre det,» sa Everett. «Jeg burde faktisk virkelig gjøre det fordi -» «- De ennå ikke har hentet journalen for vaksinasjonene i barne­ hagen,» avsluttet mr. Gaunt for ham. «Det er utmerket. Hun kom­ mer faktisk ikke til å være der, men det vet ikke De, gjør De vel? Bare stikk hodet inn på kontoret hennes og gå. Men på veien ut eller inn, vil jeg De skal legge denne konvolutten i bilen miss Rat­ cliffe har lånt av den unge mannen sin. Jeg vil De skal legge den un­ der førersetet... men ikke helt under. Jeg vil De skal legge den slik at bare et hjørne stikker frem.» Everett visste utmerket godt hvem «den unge mannen til miss Ratcliffe» var: gymlæreren på den videregående skolen. Hadde han fått velge, ville Everett ha foretrukket å gjøre et pek mot Lester Pratt i stedet for hans forlovede. Pratt var en kraftig, ung baptist som vanligvis gikk i blå T-skjorte og blå joggebukser med en hvit stripe ned utsiden på hvert ben. Han var en kar av det slaget som strålte ut svette og Jesus fra porene i tilsynelatende like store (og rikelige) mengder. Everett likte ham ikke noe større. Han undret svevende på om Lester hadde ligget med Sally ennå - hun var litt av et støkke. Han mente at svaret antagelig var nei. Han mente dess­ uten at når Lester fikk varmet henne opp etter litt for mye klining i hammocken på verandaen, så fikk Sally ham antagelig til å gjøre situps i bakhagen eller spurte et dusin ganger rundt huset. «Har Sally Prattmobilen igjen?» «Faktisk,» sa mr. Gaunt, en anelse irritert. «Er De ferdig med å være vittig, dr. Frankel?» «Joda,» sa han. Sant å si følte han seg overraskende lettet. Han hadde vært litt bekymret over «peket» mr. Gaunt ville han skulle gjøre. Nå innså han at det hadde vært en tåpelig bekymring. Det var ikke slik at mr. Gaunt ville han skulle stikke en kinaputt i skoen til dama, eller putte et avføringsmiddel i sjokolademelken hennes, eller noe slikt. Hvilken skade kunne en konvolutt gjøre? Smilet til mr. Gaunt, muntert og skinnende, brøt igjen frem. «Utmerket,» sa han. Han kom mot Everett som skrekkslagen så at mr. Gaunt tilsynelatende ville legge den ene armen rundt ham. Everett rygget fort. På denne måten manøvrerte mr. Gaunt ham tilbake til ytterdøren og åpnet den.

303

304 STEPHEN KING

«Gled Dem over pipen,» sa han. «Har jeg fortalt Dem at den i sin tid tilhørte sir Arthur Conan Doyle, mannen som skapte den store Sherlock Holmes?» «Nei!» utbrøt Everett Frankel. «Naturligvis har jeg ikke det,» sa mr. Gaunt glisende. «Det ville ha vært en løgn ... og jeg lyver aldri i forretninger, dr. Frankel. Ikke glem det vesle ærendet Deres.» «Det skal jeg ikke.» «Da ønsker jeg Dem en god dag.» «Det samme til D-» Men Everett snakket ikke til noen. Døren med rullegardinet nede var allerede blitt lukket etter ham. Han kikket på den et øyeblikk, så gikk han langsomt tilbake til Plymouthen sin. Hvis han var blitt bedt om å gi et nøyaktig referat av det han hadde sagt til mr. Gaunt, og det mr. Gaunt hadde sagt til ham, ville han ha gjort en dårlig jobb, for han husket det ikke nøyaktig. Han kjente seg lik en mann som har fått en snev av en lett bedøvelse. Det første Everett gjorde straks han igjen satt bak rattet, var å åpne hanskerommet, legge inn konvolutten med Elskede på forsi­ den og ta frem pipen. Noe han husket, var at mr. Gaunt hadde ertet ham, sa at pipen i sin tid hadde tilhørt A. Conan Doyle. Og han hadde nesten trodd ham. Så tåpelig! Han trengte bare å stikke pi­ pen i munnen og bite tennene sammen rundt munnstykket for å vite bedre. Den virkelige eiermannen hadde vært Hermann Goring. Everett Frankel startet bilen og kjørte langsomt ut av byen. Og på veien ut til Burgmeyer-farmen måtte han bare kjøre ut i veikanten to ganger for å beundre hvordan pipen hadde pyntet på utseendet hans.

4 Albert Gendron hadde tannlegekontoret sitt i Castle Building, en frastøtende murbygning tvers overfor byens kommunebygning og den klumpete sementbunkeren som huset Castle fylkesvannverk. Castle Building hadde kastet sin skygge over Castle Stream og Tin Bridge siden 1924 og huset tre av de fem advokatene i fylket, en øyenlege, en øre-nese-halslege, flere private eiendomsmeglere, en økonomisk rådgiver, en telefonsvarertjeneste som besto av én kvin­ ne, og en rammeforretning. Et halvt dusin andre kontorer i bygnin­ gen sto for tiden tomme. Albert som hadde vært en av de trofaste i Vår frue av det rolige vann siden tiden til gamle fader O’Neal, begynte å dra på årene nå,

NOE FOR ENHVER

det engang svarte håret var i ferd med å bli grått, de brede skuldrene lutet på en måte de aldri ville ha gjort i hans yngre dager, men han var fortsatt en mann av imponerende størrelse - en syvognitti høy og hundreogførti kilo tung var han den største mannen i byen, om ikke i hele fylket. Han gikk langsomt opp den smale trappen til femte og øverste etasje, stanset på avsatsene for å få igjen pusten før han fortsatte oppover, oppmerksom på bilyden i hjertet dr. Van Allen sa han nå led av. Halvveis oppe i den siste trappen fikk han øye på et ark som var teipet fast på mattglasset i kontordøren hans og skjulte inn­ skriften med ALBERT GENDRON TANNLEGE. Han klarte å lese innledningshilsenen på dette arket, mens han ennå var fem trinn fra toppen, og hjertet begynte å slå hardere, bi­ lyd eller ikke bilyd. Men det var ikke anstrengelsen som fikk det til å sette opp farten; det var vrede. hør etter DIN tanntrekker! sto det skrevet på den øverste delen av arket med skinnende rød markeringspenn. Albert rev lappen ned fra døren og leste den fort. Han pustet gjennom nesen, mens han gjorde det - skarpe, snøftende åndedrag som fikk ham til å høres ut lik en okse som skal gå til angrep. HØR ETTER DIN TANNTREKKER!

Vi har forsøkt å snakke fornuft med deg - «Den som har ører, han hører» - men det har vært til ingen nytte, dere følger dommens VEI, OG DERE SKAL KJENNE DEM PÅ FRUKTENE. Vi har tålt den papistiske avgudsdyrkelsen, og selv den skamløse tilbedelsen av Den babylonske skjøge. Men nå har dere gått for langt, det blir IKKE NOE TERNINGSPILL MED DJEVELEN I CASTLE ROCK!

Anstendige kristne kan kjenne lukten av helvetesild og svovel i Castle Rock denne høsten. Når dere ikke kan det, er det fordi nesen er full av deres egen synd og fornedrelse, hør vår advarsel og FØLG DEN: OPPGI PLANEN OM Å FORVANDLE DENNE BYEN TIL EN BULE FOR TYVER OG SPILLERE ELLER DERE KOMMER TIL Å KJENNE LUKTEN AV HELVETESILD! DERE KOMMER TIL Å KJENNE LUKTEN AV svovel!

«Til dødsriket skal de gudløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud.» Salmene 9.18. LYTT OG TA DERE I AKT, ELLER KLAGESKRIKENE DERES KOMMER TIL Å BLI HØYE. ENGASJERTE BAPTISTISKE MENN I CASTLE ROCK.

«Dritt på ristet brød,» sa Albert til slutt og krøllet lappen sammen i den ene skinkesvære hånden. «Den idiotiske vesle baptistiske skohandleren har gått fra vettet til slutt.»

305

306

STEPHEN KING

Det første han foretok seg etter å ha åpnet kontoret, var å ringe til fader John og fortelle ham at kampen kunne bli litt røffere fra nå av og til casinokvelden. «Du skal ikke engste deg, Albert,» sa fader Brigham rolig. «Hvis den idioten gyver løs på oss, kommer han til å oppdage hvor hardt vi tanntrekkere kan slå tilbake ... stemmer?» «Stemmer, fader,» sa Albert. Han hadde fortsatt den krøllete lappen i den ene hånden. Nå så han ned på den, og et ubehagelig lite smil kom til syne under hvalrossbarten. «Stemmer.»

5 Kvart over ti den formiddagen viste digitalmåleren foran banken at temperaturen i Castle Rock var femogtyve grader. På den andre siden av Tin Bridge glitret den uvanlig varme solen klart i en dagstjerne der riksvei 117 kom opp over horisonten og hadde kurs mot byen. Alan Pangborn var på kontoret sitt, gjennomgikk rapportene om Cobb-Jerzyck-mordene og så ikke denne refleksen av sol mot metall og glass. Det ville ikke ha interessert ham stort om han had­ de gjort det - tross alt var det bare en bil som nærmet seg. Den voldsomme, sterke glitringen i krom og glass, på vei mot broen i over hundreogfemten kilometer i timen, var ikke desto mindre et forvarsel om en betydningsfull del av Alan Pangborns skjebne ... og for hele byen. I utstillingsvinduet hos Noe For Enhver ble skiltet med STENGT COLUMBUSDAGEN

tatt ned av en langfingret hånd som stakk ut av ermet på en lyse­ brun sportsjakke. I stedet kom det opp et nytt skilt. På dette sto det HJELP ØNSKES.

6 Bilen kjørte fortsatt i åtti i en sone med fartsgrense på førti da den krysset broen. Det var et kjøretøy ungdommen på den videregåen­ de skolen ville ha betraktet med ærefrykt og misunnelse: en gulgrønn Dodge Challenger som var blitt jekket opp bak slik at snuten pekte ned mot veien. Gjennom de tonete vinduene kunne man så­ vidt skjelne veltebøylen som buet seg over taket mellom for- og baksetet. Bakparten var dekket med klistremerker: hearst,

NOE FOR ENHVER FUELLY, FRAM, QUAKER STATE, GOODYEAR WIDE OVALS, RAM CHARGER. Eksosrørene boblet fornøyd, fete av spesialbensin som

bare kunne kjøpes på Oxford Plains racerbane når man kom nord for Portland. Den satte ned farten litt i krysset mellom Main Street og Laurel, så kjørte den inn på en av de skrå parkeringsplassene foran The Clip Joint med svakt hylende dekk. Akkurat da var det ingen i sa­ longen for å bli klippet; både Bill Fullerton og den andre barberen hans, Henry Gendron, satt i kundestolene under de gamle reklame­ skiltene for Brylcreme og Wildroot Creme. De hadde delt morgen­ avisen seg imellom. Da sjåføren et øyeblikk ruste motoren og fikk eksosen til å hamre og smelle i ørene, så begge to opp. «En dødsmaskin om jeg noen gang har sett en,» sa Henry. Bill nikket og plukket seg på underleppen med tommelen og pekefingeren på høyre hånd. «Joa.» Begge fulgte forventningsfullt med da motoren stanset og sjåførdøren gikk opp. En fot med en slitt, svart arbeidsstøvel kom til syne fra det mørke indre av Challengeren. Den var festet til et ben som var dekket av stram, falmet dongeri. Et øyeblikk senere kløv sjåfø­ ren ut og sto i det uvanlig varme dagslyset, tok av seg solbrillene og stakk dem ned i V-skjæringen på skjorten, mens han så seg om på en skjødesløs, nedlatende måte. «Å, nei,» sa Henry. «Ser ut til at det har dukket opp dårlig nytt.» Bill Fullerton stirret på fremtoningen med avisens sportsbilag i fanget og med lett måpende munn. «Ace Merrill,» sa han. «Det må jeg si.» «Hva i helvete gjør han her?» spurte Henry indignert. «Jeg trod­ de han var borte i Mechanic Falls og ødela livet for dem.» «Vet ikke,» sa Bill og dro seg igjen i underleppen. «Se på ham! Grå som ei rotte og antagelig dobbelt så jævlig! Hvor gammel er han, Henry?» Henry trakk på skuldrene. «Over førti og under femti, det er alt jeg vet. Hvem bryr seg om hvor gammel han er, forresten? Jeg synes han i alle fall ser ut som trøbbel.» Som om han hadde overhørt ham, snudde Ace seg mot speilglassruten og løftet den ene hånden til en langsom, sarkastisk vinking. De to mennene kvapp til og flyttet indignert på seg, lik et par gamle jomfruer som nettopp har forstått at den frekke plystringen fra døren til biljardsalongen er beregnet på dem. Ace kjørte hendene ned i lommene på sine Low Riders og ruslet av gårde - bildet på en mann som har all verdens tid og alle de kule trekkene i det kjente univers. «Tror du at du burde ringe til sheriff Pangborn?» spurte Henry. Bill Fullerton nappet litt til i underleppen. Til slutt ristet han på

307

308 STEPHEN KING

hodet. «Han kommer snart nok til å vite at Ace er tilbake i byen,» sier han. «Trenger ikke meg til å fortelle ham det. Ikke deg heller.» De satt i taushet og så på at Ace ruslet opp Main Street til han forsvant ut av syne for dem.

7 Når man så hvordan Ace Merrill utfordrende spankulerte opp Main Street, ville ingen ha gjettet at han var en mann med et fortvilt pro­ blem. Det var et problem Buster Keeton til en viss grad kunne ha identifisert seg med; Ace skyldte noen karer en hel bråte med pen­ ger. Godt over åttitusen dollar, for å være konkret. Men det verste kreditorene til Buster kunne gjøre, var å sette ham i fengsel. Hvis Ace ikke snart fikk tak i pengene, la oss si rundt første november, kunne kreditorene hans legge ham i graven. Guttene Ace Merrill i sin tid hadde terrorisert - gutter som Teddy Duchamp, Chris Chambers og Vern Tessio - ville straks ha kjent ham igjen til tross for det grånende håret. I de årene da Ace jobbet på den lokale tekstilfabrikken (den hadde vært nedlagt i de siste fem årene), ville det kanskje ikke ha vært tilfellet. På den tiden var lastene hans øl og småtyverier. Han hadde lagt svært på seg som et resultat av det første, og hadde tiltrukket seg en god del oppmerk­ somhet hos avdøde sheriff George Bannerman på grunn av det siste. Så oppdaget Ace kokain. Han sa opp jobben på fabrikken, gikk ned femogtyve kilo i høy­ gir - meget høyt gir - og gikk så over til rent innbrudd som et resul­ tat av dette fantastiske stoffet. Den finansielle situasjonen hans be­ gynte å gå opp og ned som en jojo på den måten bare børsspekulan­ ter og kokainhandlere opplever. Han kunne begynne måneden heit blakk og avslutte den med femti- eller sekstitusen dollar gjemt vekk under røttene på det visne epletreet bak stedet sitt i Cranberry Bog Road. Den ene dagen var det en syvretters fransk middag hos Mau­ rice; den neste kunne det bli Kraft makaroni og ost på kjøkkenet i campingvognen hans. Det hele var avhengig av markedet og til­ budet, for i likhet med kokainhandlere flest var Ace sin egen beste kunde. Et år eller så etter at den nye Ace - lang, mager, grånende og helt hekta - kom ut av spekkdressen som var blitt stadig større siden han og den offentlige skolegangen skilte lag, traff han noen karer fra Connecticut. Disse karene handlet også med skytevåpen såvel som stoff. Ace ble straks enig med dem; i likhet med ham var Corsonbrødrene sine egne beste kunder. De tilbød Ace innbringende salgsrettigheter i det sentrale Maine, og Ace tok med glede imot det.

NOE FOR ENHVER

Dette var ikke noen ren forretningsmessig avgjørelse, ikke mer enn det å handle med kokain hadde vært en ren forretningsmessig be­ slutning. Hvis det var noe i verden Ace var mer glad i enn biler og kokain, så var det skytevåpen. En av de gangene da han var i forlegenhet for penger, hadde han gått til onkelen sin som hadde lånt ut penger til halve byen og angi­ velig veltet seg i gryn. Ace så ingen grunn til at han ikke skulle være kvalifisert til et slikt lån; han var ung (tja ... åtteogførti... relativt ung), han hadde fremtidsutsikter, og han var i slekt med ham. Onkelen hadde imidlertid en radikalt annen oppfatning. «Næ,» sa Reginald Marion «Pappa» Merrill til ham. «Jeg vet hvor pengene dine stammer fra - det vil si, når du har penger. De stammer fra den hvite dritten.» «Æsj, onkel Reginald -» «Ikke kall meg onkel Reginald,» svarte Pappa. «Du har en flekk av det på nesen akkurat nå. Uforsiktig. Folk som bruker den hvite dritten og handler med den, blir bestandig uforsiktige. Uforsiktige folk ender i Shank. Det vil si, hvis de er heldige. Er de ikke det, en­ der de med å gjødsle en myrteig som er omlag en åtti lang og nitti centimeter dyp. Jeg kan ikke få tilbake pengene mine hvis de som skylder meg dem, er døde eller sitter inne i statsfengselet. Jeg ville ikke gi deg svetten i det skitne rompehølet mitt, det er det jeg prøver å si.» Denne spesielle forlegenheten kom kort tid etter at Alan Pang­ born overtok pliktene som sheriff i Castle fylke. Og den første store arrestasjonen til Alan kom da han grep Ace og to av vennene hans i et forsøk på å bryte opp pengeskapet i kontoret til Henry Beaufort i Mellow Tiger. Det var en meget fin arrestasjon, en arrestasjon etter læreboken, og Ace befant seg i Shawshank mindre enn fire måneder etter at onkelen hadde advart ham om stedet. Anklagen om forsøk på ran ble droppet mot en annen påtale, men Ace fikk likevel en stiv dose soningstid for anklagen om innbrudd om natten. Han slapp ut våren 1989 og flyttet til Mechanic Falls. Han hadde en jobb å gå til; Oxford Plains racerbane var med på det statlige programmet for løslatelse på prøve, og John «Ace» Merrill fikk jobbe som vedlikeholdsmann og mekaniker på deltid under kon­ kurransene. En god del av vennene hans var fortsatt oppegående - for ikke å snakke om de gamle kundene - og snart hadde Ace igjen begynt å handle og blø neseblod. Han beholdt jobben på racerbanen til han offisielt hadde sonet ferdig dommen, og sluttet samme dag. Han hadde fått en oppring­ ning fra De flyvende Corson-brødre i Danbury, Connecticut, og

309

310

STEPHEN KING

snart handlet han igjen med skytejern såvel som det bolivianske oppkvikkende midlet. Innsatsen hadde åpenbart gått opp mens han satt inne; i stedet for håndvåpen, rifler og pumpehagler, drev han nå en livlig handel med automatiske og halv-automatiske våpen. Høydepunktet kom i juni dette året da han solgte en Thunderbolt bakkerakett til en sjø­ farende mann med sør-amerikansk aksent. Sjøfareren stuet Thunderbolten under dekk og betalte så Ace syttentusen dollar i ferske hundredollarsedler der numrene ikke var i rekkefølge. «Hva bruker man en slik greie til?» spurte Ace med en viss fasci­ nasjon. «Hva man vil, sehor,» svarte sjøfareren uten å smile. Så, i juli, gikk alt nedenom. Ace skjønte fortsatt egentlig ikke hvordan det kunne skje, bortsett fra at det antagelig ville ha vært best om han hadde holdt seg til De flyvende Corson-brødrene både når det gjaldt kokain og skytevåpen. Han hadde overtatt en kilo stoff fra Columbia fra en fyr i Portland og finansierte handelen med hjelp fra Mike og Dave Corson. De hadde satset vel femogåttitusen. Dette spesielle partiet med stoff så ut til å være verd det dob­ belte av kjøpsprisen - det hadde vært førsteklasses. Ace visste at femogåtti lange var mye mer enn han vanligvis hadde mellom hen­ dene, men han følte seg selvsikker og klar til å rykke opp. På den tiden var «Ikke noe problem» den viktigste rettesnoren i livet for Ace Merrill. Tingene hadde endret seg siden da. Tingene hadde endret seg mye. Disse endringene tok til da Dave Corson ringte fra Danbury, Connecticut, for å spørre Ace hva det var han trodde han drev på med når han forsøkte å selge bakepulver som kokain. Fyren i Port­ land hadde åpenbart greid å bøffe Ace, førsteklasses stoff eller ikke, og da Dave Corson begynte å forstå dette hørtes han ikke len­ ger så vennlig ut. Han begynte faktisk å høres rent uvennlig ut. Ace kunne ha stukket av. I stedet samlet han alt sitt mot - som ikke var ubetydelig, selv som middelaldrende - og dro for å snakke med De flyvende Corson-brødrene. Han ga dem sin oppfatning av det som hadde skjedd. Han forklarte seg bak i en Dogde kassebil med vegg-til-vegg-teppe, oppvarmet mudderseng og speil i taket. Han var meget overbevisende. Han måtte være meget overbevisen­ de, for kassebilen var parkert ved enden av en humpete jordvei noen kilometer vest for Danbury, en svart fyr ved navn Too-Tall Timmy satt bak rattet, og De flyvende Corson-brødrene, Mike og Dave, satt på hver sin side av Ace med H & K rekylfri rifler. Mens han snakket, oppdaget Ace at han husket på det onkelen hadde sagt før arrestasjonen på Mellow Tiger. Uforsiktige folk ender i Shank. Det vil si, hvis de er heldige. Er de ikke det, ender

NOE FOR ENHVER

de med å gjødsle en myrteig som er omtrent en åtti lang og nitti cen­ timeter dyp. Tja, Pappa hadde hatt rett i den første halvdelen; Ace aktet å bruke all sin overtalelsesevne for å unngå den andre halvde­ len. Det fantes ikke noe program for løslatelse på prøve fra myra. Han var svært overbevisende. Og på et visst tidspunk sa han to magiske ord: Ducky Morin. «Kjøpte du den dritten av Ducky!» sa Mike Corson, og de blodskutte øynene ble store. «Er du sikker på at det var han?» «Visst er jeg sikker,» svarte Ace. «Hvordan det?» De flyvende Corson-brødrene så på hverandre og begynte å le. Ace visste ikke hva de lo av, men han var likevel glad for at de gjorde det. Det virket som et godt tegn. «Hvordan så han ut?» spurte Dave Corson. «Han er en høy fyr - ikke så høy som han -» Ace pekte med tom­ melen på sjåføren som hadde på seg walkman-øretelefoner og du­ vet frem og tilbake til en rytme bare han kunne høre - «men høy. Han er fransk-kanadier. Snakker gebrokkent. Har en liten gullring i øret.» «Det er gamle Daffy Duck,» samtykket Mike Corson. «For å si som sant er, er jeg forbløffet over at ingen ennå har tatt den fyren,» sa Dave Corson. Han så på broren Mike, og de så hode­ rystende på hverandre med gjennomført felles undring. «Jeg trodde han var okay,» sa Ace. «Ducky var bestandig okay før i tiden.» «Men du tok deg en liten ferie, gjorde du ikke?» spurte Mike Corson. «En liten ferie på Gitter Hotell,» sa Dave Corson. «Du må ha sittet inne da Duckman oppdaget fri-base,» sa Mike. «Det var da opplegget hans raskt begynte å gå utfor.» «Ducky har et lite knep han gjerne bruker nå om dagen,» sa Dave. «Vet du hva agn-og-bytte er, Ace?» Ace tenkte seg om. Så ristet han på hodet. «Jo, det gjør du,» sa Dave. «For det er grunnen til at rompa di er i klemme. Ducky viste deg en haug med poser fulle av hvitt pul­ ver. En av dem var full av bra kokain. Resten var fylt med dritt. Som deg, Ace.» «Vi testet det!» sa Ace. «Jeg tok en tilfeldig pose, og vi testet den!» Mike og Dave så på hverandre med dyster munterhet. «De testet det,» sa Dave Corson. «Han tok en tilfeldig pose,» tilføyde Mike Corson. De rullet med øynene mot taket og så på hverandre i speilet der. «Nå?» sa Ace og så fra den ene til den andre. Han var glad for at de visste hvem Ducky var, han var også glad for at de trodde han

311

312

STEPHEN KING

ikke hadde tenkt å snyte dem, men han var likevel urolig. De be­ handlet ham som en tulling, og Ace Merrill var ingen tulling over,for noen. «Nå hval» spurte Mike Corson. «Hvis du ikke trodde at du selv valgte ut prøveposen, ville det ikke blitt noe av kjøpet, ville det? Ducky er som en tryllekunstner som gjør den samme forslitte kortkunsten om og om igjen. ’Ta et kort, et hvilket som helst kort.’ Har du noen gang hørt den der, Ace-høl?» Våpen eller ikke våpen, Ace steilet. «Ikke kall meg det.» «Vi kaller deg hva vi vil,» sa Dave. «Du skylder oss femogåtti lan­ ge, Ace, og det vi har som pant for de pengene er en dritthaug med Arm & Hammer bakepulver som er verd omtrent halvannen daler. Vi kaller deg Hubert J. Mammaknuller hvis vi vil.» Han og broren så på hverandre. Det foregikk en kommunika­ sjon uten ord dem imellom. Dave reiste seg og prikket Too-Tall Timmy på skulderen. Han ga våpenet sitt til Too-Tall. Så gikk Dave og Mike ut av kassebilen og sto tett sammen ved en klynge med sumak i utkanten av åkeren til en eller annen bonde og snakket alvorlig sammen. Ace visste ikke hvilke ord de brukte, men han var helt klar over hva som foregikk. De avgjorde hva de skulle gjøre med ham. Han satt på kanten av muddersengen, svettet som en gris, og ven­ tet på at de skulle komme inn igjen. Too-Tall Timmy slanget seg i den polstrete kapteinstølen Mike Corson hadde forlatt, med sin H & K rettet mot Ace, mens han langsomt nikket opp og ned. Ace kunne helt svakt høre stemmene til Marvin Gaye og Tammi Terrell fra øretelefonene. Marvin og Tammy som begge var de siste store nå om dagen, sang «My Mistake». Mike og Dave kom inn igjen. «Vi skal gi deg tre måneder til å gjøre opp,» sa Mike. Ace kjente at han ble matt av lettelse. «Akkurat nå har vi mer lyst på pengene våre enn til å flerre av deg huden. Det er også noe annet.» «Vi vil ta knekken på Ducky Morin,» sa Dave. «Den dritten hans har holdt på lenge nok.» «Fyren gir oss alle et dårlig navn,» sa Mike. «Vi tror at du kan finne ham,» sa Dave. «Vi tror han kommer til å tenke at en gang et Ace-høl, alltid et Ace-høl.» «Har du noe å si til det, Ace-høl?» spurte Mike ham. Ace hadde ingenting å si til det. Han var bare glad for å vite at han kom til å oppleve neste helg. «Første november er siste frist,» sa Dave. «Du gir oss pengene våre første november, og så går vi alle løs på Ducky. Gjør du ikke det, får vi se hvor mange biter vi kan skjære av deg før du til slutt gir opp og dør.»

NOE FOR ENHVER

8 Da ballongen gikk til værs, hadde Ace vært i besittelse av rundt et dusin forskjellige tunge våpen både av automatisk og halvautoma­ tisk art. Han brukte mesteparten av nådetiden til å omsette disse våpnene i kontanter. Når han hadde gjort det, kunne han igjen for­ vandle kontantene til kokain. Man kunne ikke ha bedre verdier enn kokain når man måtte tjene store penger fort. Men markedet for våpen var nesten stillestående. Han hadde solgt halvparten av lageret sitt - ingen av de tunge våpnene - og det var det. I løpet av den andre uken av september hadde han truffet en lovende kunde på Piece of Work Pub i Lewiston. Han hadde an­ tydet på alle måter det var mulig å antyde, at han gjerne ville kjøpe minst seks og kanskje så mye som ti automatvåpen, hvis skytejernene ble fulgt av navnet på en pålitelig ammunisjonshandler. Det kunne Ace ordne; De flyvende Corson-brødrene var de mest pålite­ lige ammunisjonshandlerne han visste om. Ace gikk ut på det skitne toalettet for å ta seg et par streker før han avsluttet handelen. Han var gjennomsyret av en lykkelig, lettet varme som har hjemsøkt en rekke amerikanske presidenter; han mente han så lyset i enden av tunnelen. Han la det vesle speilet han hadde i skjortelommen på toalettsisternen og skyflet kokain ned på det, da han hørte en stemme si noe fra urinalen ved siden av. Ace fant aldri ut hvem eiermannen til stemmen var; han visste bare at denne eiermannen godt kunne ha spart ham for femten år i et føderalt fengsel. «Mannen du prater med, har avlytting,» sa stemmen fra urina­ len, og da Ace forlot toalettet, brukte han bakdøren.

9 Etter denne nesten-bommerten (det falt ham aldri inn at den usynli­ ge tysteren kanskje bare hadde moret seg), la en underlig lammelse seg over Ace. Han ble redd for å gjøre noe som helst annet enn å kjø­ pe litt kokain nå og da til personlig bruk. Han hadde aldri før hatt denne følelsen av å ha møtt veggen. Han avskydde det, men visste ikke hva han skulle gjøre med det. Det første han gjorde hver dag, var å se på kalenderen. Det var som om november stormet mot ham. Så, i morges, våknet han før daggry med en tanke som skinte i hjernen som et underlig blålys: han måtte dra hjem. Han måtte dra tilbake til Castle Rock. Det var der svaret lå. Det kjentes riktig å dra hjem ... men selv om det skulle vise seg å være en feil, ville kanskje miljøforandringen åpne den rare gasslåsen i hodet hans.

313

314

STEPHEN KING

I Mechanic Falls var han bare John Merrill, en eks-fange som bodde i ei rønne med plast over vinduene og papp på gulvet. I Cast­ le Rock hadde han bestandig vært Ace Merrill, et uhyre som mar­ sjerte gjennom marerittene til en hel generasjon av småunger. I Mechanic Falls var han en fattig hviting, søppel fra bakgatene, en fyr som hadde en trimmet Dodge, men ingen garasje å sette den i. I Castle Rock hadde han i det minste en liten stund vært nesten som en konge. Dermed dro han hjem, og her var han, og hva nå? Ace visste ikke. Byen virket mindre, skitnere og tommere enn han husket. Han gikk ut fra at Pangborn var et steds i nærheten, og ganske snart kom gamle Bill Fullerton til å bruke talatuten og for­ telle ham hvem som hadde kommet tilbake til byen. Da ville Pang­ born finne ham og spørre ham hva han gjorde her. Han ville spørre om Ace hadde en jobb. Han hadde ikke det, og han kunne ikke en­ gang påstå at han hadde kommet hjem for å besøke onkelen, for Pappa hadde vært i skraphandelen sin den dagen stedet brant ned. Okay, da, Ace, ville Pangborn si, kan du ikke bare hoppe inn i gatemaskinen din og seile vekk herfra? Og hva skulle han si til det? Ace visste ikke - han visste bare at glimtet av mørkeblått lys som han hadde våknet med, fortsatt skinte et eller annet sted inni ham. Tomten der Emporium Galorium'hadde vært, var fortsatt tom, så han. Ikke noe annet der enn ugress, noen sotete plankebiter og litt søppel. Knust glass kastet tilbake solen i splinter av varmt lys som gjorde vondt i øynene. Det var ingenting å se på der, men Ace hadde likevel lyst til å se. Han begynte å gå over gaten. Han var nes­ ten kommet over til den andre siden da blikket hans ble fanget av den grønne markisen to butikker unna. NOE FOR ENHVER

sto det på siden av markisen. Hva slags navn var nå det på en bu­ tikk. Ace gikk opp gaten for å se. Han kunne se på den ledige tom­ ten etterpå der turistfellen til onkelen hadde ligget; han trodde ikke noen kom til å fjerne den. Det første som fanget blikket hans var skiltet med HJELP ØNSKES

Han enset det ikke noe større. Han visste ikke hvorfor han hadde kommet hjem til Castle Rock, men det var ikke for å bli lagergutt. Det var en rekke ganske stilige ting i vinduet - ting av det slaget han ville ha tatt med seg om han gjorde litt nattarbeid hjemme hos

NOE FOR ENHVER

en eller annen rik fyr. Et sjakkbrett med utskårne jungeldyr som brikker. Et halskjede av svarte perler - Ace syntes det så verdifullt ut, men han gikk ut fra at det var kunstperler. Ingen i denne bedritne småbyen kunne vel ha råd til et kjede med ekte svarte perler. Men en fin jobb; han syntes de så helt ekte ut. Og Ace så med smale øyne på boken bak perlene. Den var stilt opp på ryggen slik at enhver som så inn gjennom vinduet, med letthet kunne se omslaget som viste omrisset av to menn som sto på en fjellkam om natten. Den ene hadde en hakke, den andre en spade. Det så ut til at de gravde et hull. Tittelen på boken var Tapte og be­ gravde skatter i New England. Navnet til forfatteren sto trykt under bildet med små, hvite bokstaver. Det var Reginald Merrill. Ace gikk bort til døren og kjente på håndtaket. Det gikk lett rundt. Klokken over kimet. Ace Merrill trådte inn i Noe For Enhver. r

10 «Nei,» sa Ace og så på boken mr. Gaunt hadde tatt fra utstillingen i vinduet og la i hendene på ham. «Det er ikke denne jeg vil ha. De må ha tatt feil bok.» «Jeg forsikrer Dem om at det er den eneste boken i utstillingsvinduet,» sa mr. Gaunt med svak overraskelse i stemmen. «De kan selv se etter om De ikke tror meg.» Et øyeblikk holdt Ace på å gjøre det, og så utstøtte han et opp­ gitt, lite sukk. «Nei, det er okay,» sa han. Boken butikkeieren hadde rakt ham, var Skatten på Sjørøverøya av Robert Louis Stevenson. Det var tydelig nok hva som hadde skjedd - han hadde tenkt på Pappa, og han hadde tatt feil. Men den virkelige feilen var at han i det hele tatt hadde kommet tilbake til Castle Rock. Hvorfor faen hadde han gjort det? «Hør her, det er et svært interessant sted De har her, men jeg får se å komme meg av gårde. Jeg skal snakke med Dem en annen gang, mr. -» «Gaunt,» sa butikkeieren og strakte frem hånden. «Leland Gaunt.» Ace strakte selv ut hånden, og den ble slukt. Det var som om en sterk, elektrisk strøm for gjennom ham i samme øyeblikk de fikk kontakt. Hjernen ble igjen fylt av det mørkeblå lyset: denne gangen en svær, bred flamme. Han tok til seg hånden, matt og mo i knærne. «Hva var def!» hvisket han. «Jeg tror det kalles en 'oppmerksomhetsskaper’,» sa mr. Gaunt.

315

316 STEPHEN KING

Han snakket med rolig sindighet. «De skal gi meg Deres oppmerk­ somhet, mr. Merrill.» «Hvordan kjenner De navnet mitt? Jeg har ikke fortalt Dem nav­ net mitt.» «Å, jeg vet hvem De er,» sa mr. Gaunt med en liten latter. «Jeg har ventet på Dem.» «Hvordan kan De ha ventet på meg? Jeg visste ikke engang at jeg skulle hit, før jeg satte meg i den fordømte bilen.» «Unnskyld meg et øyeblikk, er De snill.» Gaunt gikk tilbake til vinduet, bøyde seg og plukket opp et skilt som sto støttet opp mot veggen. Så bøyde han seg mot vinduet, fjernet HJELP ØNSKES

og satte opp STENGT COLUMBUSDAGEN

i stedet. «Hvorfor gjorde De det?» Ace kjente seg lik en mann som har snublet over et ståltrådgjerde med svak elektrisk strøm. «Det er vanlig at butikkeiere fjerner skilt med hjelp ønskes når den ledige stillingen er blitt besatt,» sa mr. Gaunt, litt strengt. «Min omsetning i Castle Rock har vokst i meget tilfredsstillende takt, og nå mener jeg at jeg trenger en sterk rygg og et par ekstra hender. Jeg blir så lett sliten nå for tiden.» «Hei, jeg vil ikke -» «Jeg trenger dessuten en sjåfør,» sa mr. Gaunt. «Jeg tror bilkjø­ ring er det du er best til. Den første jobben din, Ace, blir å kjøre til Boston. Jeg har en automobil parkert på et verksted der. Det kom­ mer til å more deg - det er en Tucker.» «En Tucker?» Et øyeblikk glemte Ace at han ikke hadde kommet til byen for å jobbe som lagergutt... ikke som sjåfør heller, for den saks skyld. «Mener De som i den filmen?» «Ikke akkurat,» sa mr. Gaunt. Han gikk bak disken der det gam­ meldagse kassa-apparatet hans sto, fant frem en nøkkel og låste opp skuffen under. Han tok opp to små konvolutter. Den ene la han på disken. Den andre rakte han mot Ace. «Den er blitt en del bygd om. Her. Nøklene.» «Hei, vent nå litt! Jeg sa -» Øynene til mr. Gaunt hadde en merkelig farge Ace ikke helt fikk tak i, men da de først ble mørke og så flammet mot ham, kjente Ace at han igjen ble vassen i knærne.

NOE FOR ENHVER

«Du er i en knipe, Ace, men hvis du ikke slutter å oppføre deg som en struts med hodet stukket ned i sanden, tror jeg at jeg mister interessen for å hjelpe deg. Butikkmedhjelpere går det tretten på dusinet av. Jeg vet det, tro meg. Jeg har ansatt hundrevis av slike i årenes løp. Kanskje tusenvis. Så slutt å kødde og ta nøklene. Ace tok den vesle konvolutten. Da fingertuppene hans rørte ved fingertuppene til mr. Gaunt, ble hodet hans igjen fylt av den mør­ ke, store flammen. Han stønnet. «Du skal kjøre bilen din til den adressen jeg gir deg,» sa mr. Gaunt, «og parkere den der min nå står lagret. Jeg venter deg til­ bake senest ved midnatt. Jeg tror det faktisk blir mye før det. Bilen min er raskere enn den ser ut til.» Han gliste og blottet alle tennene. Ace forsøkte igjen. «Hør her, mr. -» «Gaunt.» Ace nikket, hodet spratt opp og ned lik hodet til en marionett som blir styrt av en uerfaren dukketeatermann. «Under andre om­ stendigheter ville jeg ha tatt imot tilbudet Deres. De er ... interes­ sant.» Det var ikke de ordene han ville si, men det var det beste han greide å få vridd tungen sin til å si. «Men De har rett - jeg er i en klemme, og hvis jeg ikke får tak i en hel bråte med kontanter i løpet av de neste to ukene -» «Nå, hva med boken?» spurte mr. Gaunt. Tonefallet var både fullt av morskap og bebreidelse. «Var det ikke derfor du kom inn?» «Det er ikke den jeg -» Han oppdaget at han fortsatt hadde den i hånden, og så igjen ned på den. Bildet var det samme, men tittelen var igjen den som han hadde sett i utstillingsvinduet: Tapte og begravde skatter i New England, av Reginald Merrill. «Hva er dette?» spurte han sløret. Men plutselig visste han det. Han var ikke i Castle Rock i det hele tatt; han var hjemme i Mecha­ nic Falls, lå i sin egen skitne seng og drømte alt dette. «Jeg synes det ser ut som en bok,» sa mr. Gaunt. «Og het ikke din avdøde onkel Reginald Merrill? For et sammentreff.» «Min onkel skrev aldri noe annet enn kvitteringer og gjeldsbrev i hele sitt liv,» sa Ace med den samme slørete, søvnige stemmen. Han så igjen opp på Gaunt og oppdaget at han ikke klarte å ta vekk blikket. Øynene til Gaunt skiftet hele tiden farge. Blå ... grå ... nøttebrune ... brune ... svarte. «Tja,» medga mr. Gaunt, «kanskje navnet på boken er et pseu­ donym. Kanskje jeg selv har skrevet dette spesielle bindet.» «De?» Mr. Gaunt satte fingertuppene mot hverandre under haken. «Kanskje det til og med slett ikke er noen bok. Kanskje alle de helt

317

318

STEPHEN KING

spesielle tingene jeg selger, ikke er hva de ser ut til å være. Kanskje de i virkeligheten er grå ting som bare har én bemerkelsesverdig egenskap - evnen til å bli formet til ting som hjemsøker drømmene til menn og kvinner.» Han tidde, så tilføyde han ettertenksomt: «Kanskje de i seg selv er drømmer.» «Jeg skjønner ikke noe av dette.» Mr. Gaunt smilte. «Jeg vet det. Det spiller ingen rolle. Hvis onke­ len din hadde skrevet en bok, Ace, kunne den ikke da ha vært om begravde skatter? Ville du ikke si at skatter - enten de var begravd i bakken eller i lommene til folk - var et emne som interesserte ham sterkt?» «Han var glad i penger, ja,» sa Ace sammenbitt. «Nå, hvor ble det av dem?» utbrøt mr. Gaunt. «Etterlot han noen av dem til deg? Det gjorde han sikkert; er ikke du den eneste gjen­ levende slektningen hans?» «Han etterlot ikke et jævla rødt øre til meg!» hylte Ace rasende tilbake til ham. «Alle i byen sa at det gamle svinet ennå hadde det første ticentstykket han hadde tjent, men det var under firetusen dollar på bankkontoen hans da han døde. De gikk med til å begrave ham og rydde opp i kaoset han hadde etterlatt seg nede i gaten. Og da bankboksen hans ble åpnet, vet De hva de fant?» «Ja,» sa mr. Gaunt, og selv om munnen var alvorlig - til og med medfølende - lo øynene hans. «Rabattmerker. Seks hefter med Plaid-merker og fjorten med Gold Bond-merker.» «Det stemmer!» sa Ace. Han så rasende ned på Tapte og begrav­ de skatter i New England. Uroen og følelsen av drømmende des­ orientering var blitt oppslukt av raseri, i alle fall i øyeblikket. «Og vet De hva? Man kan ikke engang få innløst Gold Bond-merker len­ ger. Firmaet er nedlagt. Alle i Castle Rock var redd ham - selv jeg var litt redd ham - og alle trodde han var like rik som Skrue jævla McDuck, men han døde blakk.» «Kanskje han ikke stolte på bankene,» sa mr. Gaunt. «Kanskje han gravde ned skatten sin. Tror du det er mulig, Ace?» Ace åpnet munnen. Lukket den igjen. Åpnet den. Lukket den. «Hold opp med det der,» sa mr. Gaunt. «Du ser ut som en fisk i et akvarium. Ace så på boken han hadde i hånden. Han la den på disken og bladde fort gjennorn sidene som var stappfulle av liten skrift. Og noe seilte ut. Det var en stor og fillete bit brunt papir, ujevnt brettet sammen, og han kjente det straks igjen - det var revet ut av en handlepose fra HemphilPs Market. Hvor ofte hadde han ikke som liten gutt sett onkelen rive av et stykke brunt papir akkurat som det­ te, fra en av posene han hadde under det eldgamle Tokenheim kassa-apparatet sitt? Hvor mange ganger hadde han ikke sett ham

NOE FOR ENHVER

legge sammen tall på en slik papirbit... og skrive et gjeldsbrev på det? Han brettet det ut med dirrende hender. Det var et kart, såpass var klart, men til å begynne med fikk han ikke noe ut av det - det var bare en haug med streker og kryss og ujevne små sirkler. «Hva faen?» «Du trenger bare noe for å samle konsentrasjonen,» sa mr. Gaunt. «Kanskje dette hjelper.» Ace så opp. Mr. Gaunt hadde lagt et lite speil med en snirklet sølvramme på glassmontren ved siden av kassa-apparatet. Nå åpnet han den andre konvolutten han hadde tatt opp av den låste skuffen, og helte et generøst mål med kokain ut på speilflaten. For det ikke uerfarne blikket til Ace så det ut til å ha fantastisk god kvalitet; pro­ sjektøren over montren sparket opp tusenvis av små gnister i de rene flakene. «Herregud, mister!» Det begynte å prikke i nesen til Ace av for­ ventning. «Er det fra Colombia?» «Nei, dette er en spesiell avart,» sa mr. Gaunt. «Det kommer fra Leng-sletten.» Han tok en brevåpner av gull opp av innerlommen i den lysebrune jakken og begynte å arrangere haugen med stoff i lange, tykke streker. «Hvor er det?» «Bortenfor alle blåner og langt borte,» svarte mr. Gaunt uten å se opp. «Ikke kom med spørsmål, Ace. Menn som skylder pen­ ger gjør rett i bare å nyte de gode tingene som kommer i deres vei.» Han stakk brevåpneren tilbake på plass og dro et kort sugerør av glass opp av den samme lommen. Han rakte det til Ace. «Bare for­ syn deg.» Røret var forbausende tungt - ikke av glass likevel, men en eller annen form for bergkrystall, antok Ace. Han bøyde seg over spei­ let, så nølte han. Sett at gammern hadde AIDS eller noe slikt? Ikke kom med spørsmål, Ace. Menn som skylder penger, gjør rett i bare å nyte de gode tingene som kommer i deres vei. «Amen,» sa Ace høyt og sugde i seg. Hodet ble fylt av den svake smaken av banan og sitron som tilsynelatende fulgte med virkelig god kokain. Den var mild, men den var også sterk. Han kjente at hjertet begynte å hamre. Samtidig ble tankene skarpt fokusert og skinte som polert krom. Han husket noe en fyr hadde sagt til ham ikke lenge etter at han var blitt forelsket i dette stoffet: Tingene har fler navn når du går på kokain. Mange fler navn. Han hadde ikke skjønt det da, men nå trodde han at han gjorde det.

319

320 STEPHEN KING

Han rakte røret mot Gaunt, men Gaunt ristet på hodet. «Aldri før fem,» sa han, «men hygg deg, du, Ace.» «Takk,» sa Ace. Han så igjen på kartet og oppdaget at han nå kunne tyde det helt perfekt. De to parallelle strekene med et kryss mellom var tydeligvis Tin Bridge, og skjønte man først det, falt alt det andre pent på plass. Den bølgende linjen mellom strekene, gjennom krysset og opp til den øverste delen av papiret, var riksvei 117. Den vesle sirke­ len med en større sirkel bak måtte stå for Gavineaux-gården: den store sirkelen måtte være fjøset. Alt stemte. Det var like klart og rent og glitrende som den knitrende haugen med dop som denne utrolige hippe fyren hadde helt ut av den vesle konvolutten. Ace bøyde seg igjen over speilet. «Fyr når alt er klart,» mumlet han og snuste i seg to streker til. Bang! Zapp! «Herregud, dette er sterke saker,» sa han med gispende stemme. «Det er sant,» samtykket mr. Gaunt alvorlig. Ace så opp, med ett sikker på at mannen lo av ham, men ansiktet til mr. Gaunt var rolig og uttrykksløst. Ace bøyde seg igjen over kartet. Nå var det korsene som fanget blikket hans. Det var syv av dem - nei, det var faktisk åtte. Det ene så ut til å være på det ubevokste, myrlendte området til gamle Treblehorn ... bortsett fra at gamle Treblehorn var død, hadde vært det i årevis, og hadde det i sin tid ikke vært snakk om at onkel Reginald hadde fått mesteparten av dette området som tilbakebetaling på et lån? Her var et nytt, i utkanten av naturreservatet på den andre siden av Castle Utsikt, hvis han kunne sin geografi riktig. Det var to ute ved by vei nr. 3, i nærheten av en sirkel som antagelig var stedet til gamle Joe Camber, Seven Oaks Farm. To til på et område som angi­ velig var eid av Diamond Match på vestsiden av Castle Lake. Ace stirret opp på Gaunt med ville, blodskutte øyne. «Gravde han ned pengene sine? Er det hva korsene betyr? Er det de stedene der han gravde ned pengene sine!» Mr. Gaunt trakk elegant på skuldrene. «Det vet jeg ikke. Det vir­ ker logisk, men logikk har ofte lite sammenheng med hva folk gjør.» «Men det kan være det,» sa Ace. Han var i ferd med å bli fra seg av opphisselse av for mye kokain; noe som kjentes ut som stive bun­ ter med kobberledninger eksploderte i musklene i armene og ma­ gen. Det gustne ansiktet, med arr etter kviser i tenårene, var blitt mørkerødt. «Det kan være det! Alle de stedene der korsene er ... alt det kan være eiendommen til Pappa\ Skjønner De? Han kan ha fått jorda båndlagt, eller hva faen det heter ... slik at ingen kan kjø­ pe den ... slik at ingen kan finne det han har plassert der ...»

NOE FOR ENHVER

Han snuste i seg resten av kokainet på speilet og bøyde seg deretter over disken. De utstående, blodskutte øynene dirret i ansiktet hans. «Det kunne bli noe mer enn bare å komme seg ut av dritthølet,» sa han med en lav, skjelvende hvisking. «Jeg kunne bli faen så rik.» «Ja,» sa mr. Gaunt. «Jeg skulle tro det er en god mulighet for det. Men husk dette, Ace.» Han pekte med tommelen bort på veg­ gen og skiltet der det sto JEG GIR IKKE TILBAKEBETALING ELLER BYTTER VARER CAVEAT EMPTOR

Ace så på skiltet. «Hva betyr det?» «Det betyr at du ikke er den første som har trodd at han har fun­ net nøkkelen til stor rikdom i en gammel bok,» sa mr. Gaunt. «Det betyr også at jeg fortsatt trenger en lagergutt og en sjåfør.» Ace så på ham, nesten sjokkert. Så lo han. «Fleiper De?» Han pekte på kartet. «Jeg har mye graving å gjøre.» Mr. Gaunt sukket beklagende, brettet sammen det brune arket, stakk det inn i boken igjen og plasserte boken i skuffen under kassa-apparatet. Han gjorde alt dette med utrolig fart. «Hei!» brølte Ace. «Hva er det De gjør?» «Jeg kom akkurat på at jeg allerede har lovet bort boken til en annen kunde, mr. Merrill. Jeg beklager. Jeg beklager. Og jeg har faktisk stengt - det er Columbusdagen, vet De.» «Vent nå litt!» «Hvis det hadde passet deg å ta jobben, er jeg selvsagt sikker på at vi kunne ha kommet frem til en ordning. Men jeg skjønner at du har det svært travelt; du ønsker utvilsomt å sørge for å få orden på forretningene dine før Corson-brødrene lager deg til kjøttoppskjær.» Munnen til Ace hadde igjen begynt å åpne og lukke seg. Han for­ søkte å huske hvor de små korsene hadde vært og oppdaget at han ikke klarte det. Det var som om de alle sammen smeltet sammen til ett stort kors i den steine, svevende hjernen hans ... et kors av det slaget man fant på kirkegårder. «Javel!» ropte han. «Javel, jeg tar den jævla jobben!» «I så fall tror jeg denne boken likevel er til salgs,» sa mr. Gaunt. Han dro den opp av skuffen og så på forsatsbladet. «Den går for halvannen dollar.» De skjeve tennene kom til syne i et bredt, hailignende smil. «Det blir en dollar og femogtredve, med rabatt for an­ satte.» Ace dro lommeboken opp av baklommen, mistet den og slo nes­ ten hodet mot kanten av glassmontren da han bøyde seg for å ta den opp.

321

322 STEPHEN KING «Men jeg må ha en del fri,» sa han til mr. Gaunt. «Javel.» «For jeg har virkelig en del graving å gjøre.» «Naturligvis.» «Tiden er knapp.» «Så klokt at du innser det.» «Hva med når jeg kommer tilbake fra Boston?» «Kommer du ikke til å være sliten?» «Mr. Gaunt, jeg har ikke råd til å være sliten.» «Jeg kan kanskje hjelpe deg der,» sa mr. Gaunt. Smilet ble brede­ re, og tennene stakk ut som tennene i en hodeskalle. «Jeg har kan­ skje en liten oppstrammer til deg, det er det jeg mener å si.» «Hva?» spurte Ace, mens øynene ble store. «Hva var det De sa?» «Unnskyld?» «Ingenting,» sa Ace. «Glem det.» «Javel - har du fortsatt nøklene jeg ga deg?» Ace ble overrasket over å oppdage at han hadde stappet konvo­ lutten med nøklene i baklommen. «Bra.» Mr. Gaunt slo inn 1.35 $ på det gamle kassa-apparatet, tok femdollarseddelen Ace hadde lagt på disken, og ga tilbake tre dollar og femogseksti cent. Ace tok pengene lik en mann i en drøm. «Nå,» sa mr. Gaunt. «Jeg skal forklare deg hva du skal gjøre, Ace. Og husk hva jeg sa: jeg vil ha deg tilbake ved midnatt. Hvis du ikke er tilbake ved midnatt, blir jeg lei meg. Når jeg er lei meg, mis­ ter jeg av og til beherskelsen. Du vil helst slippe å være til stede når det skjer.» «Blir du som Hulken?» spurte Ace på spøk. Mr. Gaunt så opp med en flirende villskap som fikk Ace til å ta et skritt bakover. «Ja,» sa han. «Det er akkurat det jeg gjør, Ace. Jeg blir som Hulken. Jeg blir virkelig det. Hør nå nøye etter.» Ace hørte nøye etter.

11 Klokken var kvart på elleve, og Alan holdt akkurat på å gjøre seg klar til å dra ned til Nan og få seg en rask kopp kaffe da Sheila Brig­ ham kalte ham opp. Sonny Jackett var i telefonen, sa hun. Han in­ sisterte på å snakke med Alan og ingen andre. Alan tok telefonen. «Hallo, Sonny - hva kan jeg gjøre for deg?» «Tja,» sa Sonny med den slepende østkyst-aksenten sin, «jeg vil nødig lage mer bry for deg etter den dobbelte porsjonen du fikk i går, sheriff, men jeg tror en gammel venn av deg er kommet tilbake til byen.»

NOE FOR ENHVER

«Hvem er det?» «Ace Merrill. Jeg så bilen hans sto parkert oppe i gata.» Å, faen, hva blir det neste! tenkte Alan. «Så du ham?» «Næ, men det er umulig ikke å få øye på bilen. Spygrønn Dodge Challenger - det guttungene kaller et jern. Jeg så den helt oppe fra Plains.» «Nå, takk, Sonny.» «Det var ingenting - hva tror du den dritten gjør hjemme i Castle Rock, Alan?» «Jeg vet ikke,» sa Alan, og tenkte idet han la på: Men jeg antar at jeg heller bør finne ut av det.

12 Det var en tom plass ved siden av den grønne Challengeren. Alan svingte Avdeling 1 inn ved siden av den og kløv ut. Han så at Bill Fullerton og Henry Gendron kikket ut på ham gjennom vinduet i barbersalongen med øyne som lyste av interesse, og løftet hånden til hilsen. Henry pekte over gaten. Alan nikket og gikk over den. Wilma Jerzyck og Nettie Cobb tar livet av hverandre på et gatehjør­ ne den ene dagen, og Ace Merrill dukker opp den neste, tenkte han. Denne byen holder på å bli som sirkuset til Barnum & Bailey. Da han kom frem til fortauet på den andre siden, så han at Ace Merrill ruslet ut fra skyggen under den grønne markisen utenfor Noe For Enhver. Han hadde noe i den ene hånden. Først kunne Alan ikke si hva det var, men da Ace kom nærmere, avgjorde han at han kunne si hva det var; han hadde bare ikke klart å tro det. Ace Merrill var rett og slett ikke en fyr av det slaget man ventet å se med en bok i hånden. De møttes foran den øde tomten der Emporium Galorium en gang hadde vært. «Hallo, Ace,» sa Alan. Ace virket ikke det minste overrasket over å se ham. Han tok sol­ brillene opp av V’en i skjorten, ristet dem ut med den ene hånden og smøg dem på. «Vel, vel, vel - hvordan står det til, sjef?» «Hva gjør du i Castle Rock, Ace?» spurte Alan rolig. Ace så opp mot himmelen med overdreven interesse. Små lys­ glimt skinte i glassene på Ray-Ban brillene hans. «Fin dag til en tur,» sa han. «Sommervær.» «Svært fin,» samtykket Alan. «Har du gyldig sertifikat, Ace?» Ace så bebreidende på ham. «Ville jeg ha vært på tur uten? Det ville ikke ha vært lovlig, hva?» «Jeg synes ikke det er noe svar.»

323

324

STEPHEN KING

«Jeg gikk opp på nytt straks jeg slapp ut,» sa Ace. «Jeg har lov til å være på gata. Hva sier du til det, sjef? Er det et svar?» «Kanskje jeg selv kunne få sjekke det.» Alan strakte frem hånden. «Jøss, jeg tror ikke du stoler på meg!» sa Ace. Han snakket med det samme spøkefulle, ertende tonefallet, men Alan hørte raseriet som lå bak. «La oss bare si at jeg er fra Missouri.» Ace flyttet boken over i venstre hånd slik at han kunne grave frem lommeboken i baklommen med den høyre, og Alan fikk sett litt bedre på omslaget. Boken var Skatten på Sjørøverøya av Robert Louis Stevenson. Han kikket på sertifikatet. Det var undertegnet og gyldig. «Registreringspapirene er i hanskerommet hvis du har lyst til å gå over gaten og se på dem med,» sa Ace. Alan kunne høre raseriet i stemmen mer tydelig nå. Og dessuten den gamle arrogansen. «Jeg tror jeg stoler på deg der, Ace. Kan du ikke fortelle meg hva du egentlig gjør her hjemme i byen?» «Jeg kom for å se på det,» sa Ace og pekte på den tomme tomten. «Jeg vet ikke hvorfor, men det gjorde jeg. Jeg tviler på at du tror meg, men det er tilfeldigvis sannheten.» Underlig nok trodde Alan ham. «Jeg ser du også har kjøpt en bok.» «Jeg kan lese,» sa Ace. «Jeg tviler på om du også tror på det.» «Vel, vel.» Alan hektet tommelfingrene i beltet og så på Ace. «Du har tatt en titt; og du har kjøpt en bok for å lese litt.» «Du rimer og er dikter, og vet ikke om det selv.» «Tja, jeg er vel det. Det er snilt av deg å påpeke det, Ace. Nå reg­ ner jeg med at du kommer til å skli ut av byen, ikke sant?» «Sett at jeg ikke gjør det? Jeg går ut fra at du ville finne på noe å ta meg for. Finnes ordet 'rehabilitering’ i vokabularet ditt, sheriff Pangborn?» «Ja,» sa Alan, «men definisjonen av det er ikke Ace Merrill.» «Ikke prøv deg på meg, mann.» «Jeg gjør ikke det. Hvis jeg begynner, kommer du til å kjenne det.» Ace tok av seg solbrillene. «Folk som deg gir dere aldri, hva? Dere gir dere ... faen ... aldri.» Alan sa ingenting. Et øyeblikk senere virket det som om Ace fant igjen likevekten. Han tok igjen på seg Ray-Ban brillene. «Vet du,» sa han, «jeg tror jeg drar, faktisk. Jeg har steder å dra og ting å gjøre.» «Det er bra. Travle hender er glade hender.» «Men hvis jeg vil komme tilbake, gjør jeg det. Hører du?»

NOE FOR ENHVER

«Jeg hører, Ace, og jeg vil si til deg det at jeg synes ikke det ville være klokt i det hele tatt. Hører du hva jeg sier?» «Du skremmer ikke meg.» «Gjør jeg ikke det,» sa Alan, «er du enda dummere enn jeg trodde.» Ace så et øyeblikk på Alan gjennom de mørke brillene, så lo han. Alan likte ikke lyden - det var en slags nifs latter, rar og skeiv. Han sto og så på da Ace krysset gaten med det gammeldagse bandittganglaget sitt, åpnet døren i bilen sin og satte seg inn. Et øyeblikk senere våknet motoren til liv med et brøl. Eksosen sprutet gjennom rørene; folk stanset i gaten for å se. Det er en ulovlig lydpotte, tenkte Alan. En dårlig pakning. Jeg kunne gi ham en bot for det. Men hva ville vitsen være i det? Han hadde viktigere ting å ta seg av enn Ace Merrill som i alle fall dro fra byen. For godt denne gan­ gen, håpet han. Han så hvordan den grønne Challengeren tok en ulovlig drosje­ sving i Main Street og satte kursen tilbake mot Castle Stream og ut­ kanten av byen. Deretter snudde han seg og så tankefullt bort gaten på den grønne markisen. Ace hadde kommet tilbake til den gamle hjembyen sin og kjøpte en bok - Skatten på Sjørøverøya, for å være nøyaktig. Han hadde kjøpt den hos Noe For Enhver. Jeg trodde stedet var stengt i dag, tenkte Alan. Var det ikke det som sto på skiltet? Han gikk opp gaten og bort til Noe For Enhver. Han hadde ikke tatt feil av skiltet; der sto det STENGT COLUMBUSDAGEN.

Hvis han vil snakke med Ace, vil han kanskje snakke med meg, tenkte Alan og løftet neven for å banke på. Før han rakk å senke den, pep personsøkeren som var hektet fast i beltet. Alan trykket på knappen som stanset den avskyelige tingesten, og ble ubesluttsomt stående foran butikkdøren et øyeblikk til ... men det var egentlig ingen tvil om hva han nå måtte gjøre. Var man advokat eller firmasjef, hadde man kanskje råd til å ignorere personsøkeren en stund, men hvis man var fylkessheriff - og en som var valgt og ikke opp­ nevnt - da var det ikke tvil om prioriteringen. Alan krysset fortauet, stanset og snurret fort rundt. Han følte seg litt som en som «har’n» i en lek der man skal ta de andre i å be­ vege seg, slik at man kan sende dem tilbake til startlinjen. Han had­ de igjen følelsen av at noen iakttok ham, og den følelsen var meget sterk. Han var sikker på at han kunne se et overrasket rykk i det nedrullete gardinet på siden av døren til mr. Gaunt.

325

326 STEPHEN KING Men det var ingenting. Butikken fortsatte bare å døse i den var­ me oktobersolen, og hadde han ikke med egne øyne sett at Ace kom ut, ville Alan ha svoret på at stedet var tomt, uansett om han følte seg iakttatt eller ikke. Han gikk bort til patruljebilen sin, lente seg inn for å ta mikken og kalte opp. «Henry Payton ringte,» fortalte Sheila ham. «Han har allerede fått den foreløpige rapporten om Nettie Cobb og Wilma Jerzyck fra Henry Ryan - over?» «Oppfattet. Over.» «Henry sa at hvis du vil han skal fortelle deg høydepunktene, så kommer han til å være inne fra nå av og til middagstid. Over.» «Okay. Jeg er rett oppe i Main Street. Jeg kommer straks. Over.» «Øh, Alan?» «Ja?» «Henry spurte også om vi kom til å anskaffe en fax før slutten av århundret, slik at han bare kan sende kopier av disse greiene i ste­ det for hele tiden å ringe og lese det opp for deg. Over.» «Be ham skrive et brev til formannen i kommunestyret,» sa Alan grettent. «Det er ikke jeg som setter opp budsjettet, og det vet han.» «Vel, jeg forteller deg bare det han sa. Ingen grunn til å bli sur for det. Over.» Men Alan syntes at Sheila selv hørtes ganske sur ut. «Over og ut,» sa han. Han satte seg i Avdeling 1 og satte mikken i stativet. Han kikket på banken tidsnok til å se at det svære digitalskiltet over døren kunngjorde at klokken var ti femti, og at temperaturen var syvogtyve grader. Herregud, vi trenger ikke dette, tenkte han, alle i byen har fått fordømt varmeutslett. Alan kjørte langsomt tilbake til kommunebygningen, oppslukt av tanker. Han klarte ikke å riste av seg tanken om at det foregikk noe i Castle Rock, noe som var på nippet til å gli utenfor enhver kontroll. Det var selvsagt sprøtt, sprøtt som bare faen, men han klarte rett og slett ikke å riste det av seg.

Kapittel tretten

i Skolene i byen var stengt på grunn av festdagen, men Brian Rusk ville ikke ha møtt opp, selv om de hadde vært åpne. Brian var syk. Det var ingen form for fysisk sykdom, ikke meslinger eller brennkopper, ikke engang diaré etter for mye godter, den mest ydmyken­ de og plagsomme av dem alle. Det var heller ikke en mental syk­ dom, akkurat - hjernen var innblandet, jo, men det kjentes som om det bare var en bivirkning. Den delen av ham som var blitt syk, lå dypere inni ham enn hjernen; en grunnleggende del av hans natur som ikke var tilgjengelig for legens nåler eller mikroskop, var blitt grå og syk. Han hadde alltid vært litt av en solskinnsgutt, men den solen var borte nå, begravd bak tunge skybanker som fortsatt tetnet til. Skyene hadde begynt å samle seg den ettermiddagen han slengte søle på laknene til Wilma Jerzyck, de tetnet til da mr. Gaunt kom til ham i drømme, kledd i Dodger-drakt, og fortalte ham at han ennå ikke var ferdig med å betale for kortet sitt med Sandy Koufax ... men det ble først helt overskyet da han kom ned til frokost i morges. Faren, kledd i de grå arbeidsklærne han brukte på jobben hos Dick Perry Panel- og Dørfirma i South Paris, satt ved kjøkkenbor­ det med Portland Press-Herald brettet ut foran seg. «Helvetes Patriots,» sa han bak avisbarrikaden sin. «Når faen skal de skaffe seg en skikkelig kvartback som kan kaste ballen?» «Ikke bann når guttene er til stede,» sa Cora fra komfyren - men hun snakket ikke med det vanlige oppgitte ettertrykket - hun virket fjern og distré. Brian smatt ned på stolen sin og helte melk over maisflakene sine. «Hei, Bri!» sa Sean muntert. «Lyst til å dra ned til byen i dag? Spille videospill?» «Kanskje,» sa Brian. «Jeg tror -» Så fikk han øye på overskriften på forsiden av avisen og holdt munn.

328 STEPHEN KING MORDERISK SKITTKASTING FØRER TIL TO DØDE KVINNER I CASTLE ROCK

«Det var en duell,» hevder kilde i statspolitiet.

Det var fotografiet av de to kvinnene, side om side. Brian kjente igjen begge to. Den ene var Nettie Cobb som bodde rundt hjørnet i Ford Street. Mamma sa hun var sprø, men Brian syntes at hun all­ tid virket okay. Han hadde stanset et par ganger for å kjæle med hunden hennes når hun gikk tur med den, og hun virket stort sett som alle andre. Den andre kvinnen var Wilma Jerzyck. Han pirket i kornmaten, men spiste ikke noe av den. Etter at faren gikk på jobben, slengte Brian de bløte flakene i søppelbøtten og snek seg deretter opp på rommet sitt. Han ventet at moren skulle komme og gnåle, spørre ham hvorfor han kastet bra mat, mens bar­ na i Afrika sultet (hun trodde visst at tanken på sultende barn økte appetitten), men det gjorde hun ikke; det virket som om hun denne morgenen var fortapt i sin egen verden. Men Sean var på pletten, plaget ham som alltid. «Hva sier du, Bri? Lyst til å dra ned til byen? Har du?» Han nær­ mest hoppet fra den ene foten til den andre av opphisselse. «Vi kun­ ne spille videospill, kanskje sjekke den nye butikken med alle de fine greiene i vinduet -» «Kom deg ut!» brølte Brian, og lillebroren rygget, mens et sjok­ kert og nedslått uttrykk spredte seg over ansiktet. «Hei,» sa Brian. «Jeg er lei for det. Men jeg vil ikke du skal gå dit inn, Sean. Det stedet stinker.» Underleppen til Sean skalv. «Kevin Pelkey sier -» «Hvem tror du på? Den pysa eller din egen bror? Det er råttent, Sean. Det er ...» Han fuktet leppene og sa så det han mente var selve sannheten: «Det er stygt.» «Hva er det med deg?» spurte Sean. Stemmen var sint og på grå­ ten. «Du har oppført deg som en tulling i hele helgen! Mamma også!» «Jeg føler meg ikke særlig bra, bare.» «Vel ...» Sean tenkte seg om. Så lyste han opp. «Kanskje noen videospill gjør deg bedre. Vi kan spille Air Raid, Bri! De har Air Raid! Det der du sitter inni, og det gynger frem og tilbake! Det er heftig!» Brian tenkte seg litt om. Nei. Han kunne ikke tenke seg å gå ned til videohallen, ikke i dag, kanskje aldri mer. Alle de andre gutta kom til å være der - i dag måtte man stå i kø for å komme frem til fine spill som Air Raid - men nå var han annerledes enn dem, og han kom kanskje alltid til å være annerledes.

NOE FOR ENHVER

Tross alt hadde han et kort med Sandy Koufax fra 1956. Likevel hadde han lyst til å være snill mot Sean, mot hvem som helst - noe som ville oppveie litt det forferdelige han hadde gjort mot Wilma Jerzyck. Derfor sa han til Sean at han kanskje ville få lyst til å være med på videospill om ettermiddagen, men at han imens skulle ta noen mynter. Brian ristet dem ut av den digre Cocaflasken han brukte som sparegris. «Jøss!» sa Sean med runde øyne. «Det er to dollar... to dollar og femogtyve ... to og en halv dollar her! Du må være skikkelig dårlig!» «Joa, jeg er vel det. Ha det gøy, Sean. Og ikke si det til mamma, ellers tvinger hun deg til å legge dem tilbake igjen.» «Hun er på rommet sitt, ligger der med de mørke brillene,» sa Sean. «Hun vet ikke engang at vi er til.» Han tidde et øyeblikk og tilføyde: «Jeg hater de der mørke brillene. De er så nifse.» Han så nærmere på storebroren. «Du ser ikke særlig bra ut, Bri.» «Jeg føler meg ikke særlig bra,» sa Brian oppriktig. «Jeg tror jeg legger meg.» «Vel... jeg venter på deg en stund. Får se om du føler deg bedre. Jeg skal se på tegnefilmene på kanal seksogfemti. Kom ned når du føler deg bedre.» Sean ristet myntene i de hule hendene. «Det skal jeg,» sa Brian og lukket døren forsiktig etter lillebroren da han gikk sin vei. Men han følte seg ikke bedre. Etter som dagen gikk, følte han seg bare {mørkere) verre og verre. Han tenkte på mr. Gaunt. Han tenkte på Sandy Kou­ fax. Han tenkte på den skrikende overskriften i avisen - MORDE­ RISK SKITTKASTING FØRER TIL TO DØDE KVINNER I CASTLE ROCK.

Han tenkte på fotografiene, velkjente ansikter som hevet seg opp*av klynger av svarte prikker. En gang sovnet han nesten, og så begynte den vesle grammofo­ nen igjen å spille i soveværelset til faren og moren. Mamma spilte de hakkete 45-platene sine med Elvis enda en gang. Det hadde hun gjort nesten hele helgen. Tankene hvirvlet og raste gjennom hodet til Brian lik vrakgods som var blitt fanget av en syklon. MORDERISK SKITTKASTING.

«You know they said you was high-class ... but that was just a lie .,. Det var en duell. morderisk: Nettie Cobb, damen med hunden. «You ain’t never caught a rabbit ...» Når du handler med meg, vil jeg du skal huske to ting.

329

330

STEPHEN KING

Wilma Jerzyck, damen med laknene. Mr. Gaunt vet best... «... and you ain’t no friend of mine.» ...og handelen er ikke avgjort før mr. Gaunt sier den er av­ gjort. Rundt og rundt gikk disse tankene, et kaos av frykt, skyldfølelse og elendighet akkompagnert av de gylne hitene til Elvis Presley. Ved middagstid hadde magen til Brian begynt å romle og knyte seg. Han skyndte seg på sokkelesten ned til badet i enden av gangen, lukket døren og spydde i toalettskålen så stille han kunne. Moren hørte det ikke. Hun var fortsatt på rommet sitt der Elvis nå fortalte henne at han ville være teddybjørnen hennes. Da Brian langsomt gikk tilbake til rommet sitt og følte seg mer elendig enn noen gang, ble han fylt av en forferdelig, nagende viss­ het: kortet hans med Sandy Koufax var borte. Noen hadde stjålet det om natten, mens han sov. Han hadde vært med på et mord på grunn av det kortet, og nå var det borte. Han begynte å løpe, gled nesten på teppet midt på gulvet i sove­ værelset, og rev til seg permen med baseball-kortene på kommo­ den. Han bladde gjennom sidene med slik skrekkslagen fart at han rev flere av dem løs fra ringene i permen. Men kortet - selve kortet - var fortsatt der: det smale ansiktet så opp mot ham under dekket av plast på den siste siden. Fortsatt der, og Brian kjente at en stor, ulykkelig bølge av lettelse feide over ham. Han dro kortet opp av lommen, gikk bort til sengen og la seg på den med kortet i hendene. Han kunne ikke forestille seg hvordan han igjen kunne gi slipp på det. Det var alt han hadde fått ut av det­ te marerittet. Det eneste. Han var ikke lenger glad i det, men det var hans. Kunne han ha fått Nettie Cobb og Wilma Jerzyck tilbake til livet ved å brenne det, ville han straks ha lett etter fyrstikker (eller det trodde han faktisk), men han kunne ikke få dem tilbake, og si­ den han ikke kunne det, var det en uutholdelig tanke å miste kortet og ikke ha noe i det hele tatt. Derfor holdt han det i hendene og så i taket og hørte på den svake lyden av Elvis som nå hadde gått over til «Wooden Heart». Det var ikke overraskende at Sean hadde sagt han så dårlig ut; ansiktet var hvitt, øynene store og mørke og sløve. Og hans eget hjerte kjentes også ut som om det var av tre, nå da han tenkte seg om. En ny tanke, en helt forferdelig tanke, skar plutselig gjennom mørket i hodet hans med et forferdende, susende skjær som en komet: Han var blitt sett\ Han satte seg rett opp og ned i sengen, stirret skrekkslagen på seg selv i speilet på skapdøren. Skinnende grønn morgenkåpe! Skin­ nende rødt skaut over en masse hårruller! Mrs. Mislaburski! skittkasting:

NOE FOR ENHVER

Hva er det som skjer der borte, gutt? Jeg vet ikke akkurat. Jeg tror mr. og mrs. Jerzyck krangler. Brian kom seg opp av sengen og gikk bort til vinduet, ventet halvveis å se sheriff Pangborn svinge inn på innkjørslen med patruljebilen i akkurat dette øyeblikket. Han gjorde ikke det, men han kom snart. For når to kvinner drepte hverandre i en morderisk skittkasting, så ble det etterforskning. Mrs. Mislaburski kom til å bli forhørt. Og hun kom til å si at hun hadde sett en gutt ved huset til familien Jerzyck. Den gutten, ville hun si til sheriffen, var Brian Rusk. Telefonen begynte å ringe i etasjen under. Moren tok den ikke, selv om det fantes et biapparat i soveværelset. Hun fortsatte bare å synge med musikken. Til slutt hørte han at Sean tok den. «Hvem er det?» Brian tenkte rolig: Han kommer til å få det ut av meg. Jeg kan ikke lyve, ikke overfor en politimann. Jeg klarte ikke engang å lyve for mrs. Leroux om hvem som hadde knust vasen på kateteret hen­ nes den gangen da hun måtte gå ned til kontoret. Han kommer til å få det ut av meg, og jeg blir satt i fengsel for mord. Det var da Brian Rusk for første gang begynte å tenke på selv­ mord. Disse tankene var ikke makabre, ikke romantiske; de var me­ get rolige, meget logiske. Faren hadde en hagle i garasjen, og i dette øyeblikket virket haglen som en helt logisk løsning. Det virket som om haglen var svaret på alt. «Bri-annnn! Telefon!» «Jeg vil ikke snakke med Stan!» brølte han. «Be ham ringe igjen i morgen!» «Det er ikke Stan,» ropte Sean tilbake. «Det er en fyr. En voksen.» Store, iskalde hender grep tak rundt hjertet hans og klemte det. Nå var det gjort - sheriff Pangborn var i telefonen. Brian? Jeg har noen spørsmål å stille deg. Det er noen meget al­ vorlige spørsmål. Jeg er redd at hvis du ikke kommer rett hit for å svare på dem, så må jeg komme og hente deg. Jeg blir nødt til å bru­ ke politibilen min. Ganske snart kommer navnet ditt til å stå i avi­ sen, Brian, og bildet av deg kommer til å bli vist på TV, og alle kameratene dine kommer til å se det. Moren og faren din kommer også til å se det, og lillebroren din. Og når de viser bildet, kommer mannen i nyhetene til å si: «Dette er Brian Rusk, gutten som var med på å myrde Wilma Jerzyck og Nettie Cobb.» «Hv-hv-hvem er det?» ropte han ned med skingrende, tynn stemme. «Jeg vet ikke!» Sean var blitt revet vekk fra Transformers og hør­ tes irritert ut. «Jeg tror han sa han het Crowfix. Noe slikt.»

331

332 STEPHEN KING

Crowfix? Brian sto i døren, mens hjertet hamret i brystet. To digre fargete klovneflekker glødet nå i det bleke fjeset. Ikke Crowfix. Koufax. Sandy Koufax hadde ringt til ham. Skjønt Brian hadde en ganske god anelse om hvem det egentlig var. Han gikk ned trappen med blytunge føtter. Det virket som om telefonrøret veide minst et kvart tonn. «Hallo, Brian,» sa mr. Gaunt lavt. «Ha-ha-hallo,» svarte Brian med den samme skingrende, tynne stemmen. «Du har ikke det minste å engste deg for,» sa mr. Gaunt. «Hvis mrs. Mislaburski hadde sett at du kastet stein, ville hun ikke ha spurt deg hva som foregikk, ville hun det, nå?» «Hvordan vet De om det?» Brian fikk igjen trang til å kaste opp. «Det spiller ingen rolle. Det som betyr noe, er at du handlet rik­ tig, Brian. Helt riktig. Du sa du trodde at mr. og mrs. Jerzyck kranglet. Hvis politiet finner frem til deg, kommer de .bare til å tro at du hørte vedkommende som kastet stein. De kommer til å tro at du ikke så ham fordi han var bak huset.» Brian så gjennom buegangen inn i TV-rommet for å være sikker på at Sean ikke lyttet. Han gjorde ikke det; han satt med bena i kors foran TV’en med en pose popcorn fra mikrobølgeovnen i fan­ get. «Jeg kan ikke lyve!» hvisket han i telefonen. «Jeg blir alltid tatt når jeg lyver!» «Ikke denne gangen, Brian,» sa mr. Gaunt. «Denne gangen kommer du til å klare det som en mester.» Og det mest forferdelige av alt sammen var at Brian trodde mr. Gaunt visste best også om dette.

2 Mens den eldste sønnen tenkte på selvmord og med en desperat, lav hvisking forhandlet med mr. Gaunt, danset Cora Rusk lydløst rundt i soveværelset i joggedressen sin. Bortsett fra at det ikke var soveværelset hennes. Når hun tok på seg solbrillene mr. Gaunt hadde solgt til henne, var hun i Graceland. Hun danset gjennom de fantastiske rommene som duftet av Pine-Sol og stekt mat, rom der den eneste lyden var den svake sum­ mingen fra klima-anlegget (bare noen få av vinduene i Graceland

NOE FOR ENHVER

lot seg faktisk åpne; mange var spikret igjen, og det var gardiner foran alle sammen), hviskingen av føttene hennes på de langflossete teppene, og lyden av Elvis som sang «My Wish Came True» med den uforglemmelige, bønnfallende stemmen sin. Hun danset under den svære lysekronen av fransk krystall i spisesalen og forbi påfug­ lene av spesiallaget farget glass. Hun lot hendene gli over de tykke draperiene av blå fløyel. Møblene var i fransk provinsstil. Veggene var blodrøde. Scenen skiftet som i en langsom overgang på film, og Cora be­ fant seg i hulen i kjelleren. Det var rekker med gevirer på den ene veggen og rader med gullplater i ramme på en annen. Tomme TVskjermer bulnet ut på en tredje vegg. Bak den lange, buete baren var det hyller fulle av Gatorade: med appelsin-, lime- og sitronsmak. Det klikket i plateskifteren på den gamle reisegrammofonen med bilde av Kongen på vinyldekslet. Nok en femogførtiplate datt ned. Elvis begynte å synge «Blue Hawaii», og Cora danset hula-hula inn i Jungelrommet med de strenge Tiki-gudene, sofaen med armlener formet som uhyrer, speilet med den kniplingslignende rammen av fjær som var plukket fra brystet på levende fasaner. Hun danset. Hun danset med øynene skjult av solbrillene hun hadde kjøpt i Noe For Enhver. Hun danset, mens sønnen igjen snek seg ovenpå og la seg på sengen og så på det smale ansiktet til Sandy Koufax og tenkte på alibi og hagler.

3 Castle Rock barneskole var en streng mursteinshaug mellom post­ kontoret og biblioteket, en levning fra den tiden da byens ledere ikke følte seg helt vel med en skole om den ikke så ut som et ung­ domsfengsel. Denne var blitt reist i 1926 og fylte dette spesielle kra­ vet på en beundringsverdig måte. Hvert år kom byen litt nærmere til å vedta å bygge en ny, en med skikkelige vinduer i stedet for sky­ teskår, og en lekeplass som ikke lignet så mye på en luftegård i et fengsel, og klasserom som faktisk var varme om vinteren. Rommet Sally Ratcliffe brukte til taleterapi, hadde kommet til senere i kjelleren, stukket vekk mellom fyrrommet og lagerrommet med stabler av papirhåndklær, kritt, lærebøker fra Ginn og Kom­ pani, og tønner med duftende, rød sagmugg. Med kateteret og seks mindre pulter i rommet var det knapt plass til å snu seg, men Sally hadde likevel forsøkt å gjøre stedet så hyggelig som mulig. Hun visste at mesteparten av ungene som ble tatt ut til taleterapi - de som stammet, de som lespet, de som var ordblinde, de som snøvlet

333

334

STEPHEN KING

- syntes det var en skremmende og lite hyggelig opplevelse. De ble ertet av sine jevnaldrende og nøye utspurt av foreldrene. Det var in­ gen grunn til at omgivelsene skulle være unødig triste på toppen av alt dette. Derfor hang det to mobiler fra de støvete rørene i taket, det var bilder av TV- og rockestjerner på veggene, og en diger Pusur-plakat på døren. I snakkeboblen som kom ut av munnen til Pusur, sto det: «Hvis en kul fyr som meg kan snakke søplete, kan du det også!» Hun lå sørgelig etter med journalene sine selv om skolen bare hadde begynt for fem uker siden. Hun hadde tenkt å bruke hele da­ gen for å få dem å jour, men kvart over ett samlet Sally dem, stakk dem ned i arkivskuffen de kom fra, smelte den igjen og låste. Hun sa til seg selv at hun sluttet tidlig fordi dagen var for fin til å sitte innesperret i dette kjellerrommet, selv om fyren til en forandring gudskjelov var stille. Men dette var ikke helt sant. Hun hadde helt klare planer for ettermiddagen. Hun ville dra hjem, hun ville sitte i stolen sin ved vinduet med solen flommende ned i fanget, og hun ville meditere over den fan­ tastiske tresplinten hun hadde kjøpt i Noe For Enhver. Hun var blitt mer og mer sikker på at splinten var et ekte mirakel, en av de små, guddommelige skattene Gud hadde spredt på jorden slik at de Troende skulle finne dem. Det å holde rundt den, var som å bli forfrisket av en øse kildevann på en varm dag. Det å holde rundt den, var som å få mat når man var sulten. Det å holde rundt den, var ... Tja, det å holde rundt den, var en ekstatisk opplevelse. Og det var også noe som plaget henne. Hun hadde lagt splinten i den nederste skuffen på kommoden i soveværelset, under under­ tøyet, og hun hadde passet nøye på å låse av huset da hun gikk ut, men hun hadde en forferdelig, nagende følelse av at en eller annen kunne bryte seg inn og stjele (relikvien, en hellig relikvie) splinten. Hun visste det ikke var særlig logisk - hvilken inn­ bruddstyv ville stjele en gammel, grå trebit, selv om han fant den? Men hvis tyven tilfeldigvis skulle ta i den ... hvis de lydene og bilde­ ne fylte hodet hans, slik de fylte hodet hennes hver gang hun lukket den vesle neven sin rundt splinten ... tja ... Derfor ville hun dra hjem. Hun ville skifte til shorts og overdel og tilbringe en time eller så i stille (jubel) meditasjon, mens hun kjente at gulvet under henne ble forvandlet til et dekk som langsomt duvet opp og ned, mens hun lyttet til at dyrene møet og rautet og bæet, kjente lyset fra en annen sol, ventet på det magiske øyeblikket - hun var sikker på at det ville komme

NOE FOR ENHVER

hvis hun holdt lenge nok rundt splinten, hvis hun var meget, meget stille og meget, meget from - da baugen på den svære, klumpete bå­ ten med en lav, skurrende lyd ville stanse på fjelltoppen. Hun visste ikke hvorfor det hadde behaget Gud å velsigne henne, av alle troen­ de i verden, med dette strålende og skinnende mirakelet, men siden Han hadde gjort det, aktet Sally å oppleve det så fullstendig og helt som hun kunne. Hun gikk ut gjennom sidedøren og skrådde over lekeplassen mot parkeringsplassen for lærerne, en høy, søt ung kvinne med mørkeblondt hår og lange legger. Det ble snakket en god del om disse leg­ gene i barbersalongen når Sally Ratcliffe ruslet forbi med praktiske, lave hæler, vanligvis med håndvesken i den ene hånden og Bibelen - full av religiøse traktater - i den andre. «Herregud, den dama har legger helt opp til haka,» sa Bobby Dugas en gang. «Ikke la det gå innpå deg,» svarte Charlie Fortin. «Du kommer aldri til å få dem rundt rompa di. Hun tilhører Jesus og Lester Pratt. I den rekkefølgen.» Barbersalongen hadde eksplodert i hjertelig, mandig latter da Charlie fikk lirt av seg den der - virkelig noe å klaske seg på knærne for. Og utenfor hadde Sally Ratcliffe gått videre til Bibelskolen for voksen ungdom som pastor Rose ledet torsdag kveld, anelsesløs, sorgløs, trygt pakket inn i sin egen glade uskyld og dydighet. Ingen vitset om bena til Sally, eller noe ved Sally, hvis Lester Pratt tilfeldigvis var i The Clip Joint (og han kom dit minst hver tredje uke for å få hvesset piggene i det kortklipte håret). For de fleste i byen som brydde seg om slike ting, var det klart at han men­ te Sally prompet parfyme og dreit petunia, og man kranglet ikke om den slags med en mann som var bygd som Lester. Han var en helt grei kar, men han var alltid dødsens alvorlig når det gjaldt em­ ner som Gud og Sally Ratcliffe. Og hvis han ville, kunne en mann som Lester rive av armene og bena på en før han satte dem sammen igjen på nye og interessante måter. Han og Sally hadde hatt en del heite møter, men de hadde aldri løpt linen ut. Etter disse møtene kom Lester vanligvis hjem fullsten­ dig ute av likevekt, med hjernen fylt av glede, og med ballene ver­ kende av tilbakeholdt kåtskap, mens han drømte om den natten, ikke langt unna nå, da han ikke trengte å stanse. Han lurte av og til på om han ikke kom til å drukne henne den første gangen de virke­ lig Gjorde det. Sally så også frem til ekteskapet og en slutt på den seksuelle frus­ trasjonen. .. selv om favntakene til Lester i de siste par dagene had­ de vært mindre viktige for henne. Hun hadde drøftet med seg selv om hun skulle fortelle ham om tresplinten fra Det hellige land, som

335

336

STEPHEN KING

hun hadde kjøpt i Noe For Enhver, splinten som hadde et mirakel i seg, og det endte med at hun ikke hadde gjort det. Hun skulle gjø­ re det, selvsagt; man skulle dele et mirakel med hverandre. Det var utvilsomt en synt/ikke å dele det med andre. Men hun var blitt over­ rasket (og litt nedslått) av den følelsen av sjalu havesyke som steg opp i henne hver gang hun tenkte på å vise splinten til Lester og be ham om å holde rundt den. Nei! ropte en sint, barnslig stemme den første gangen hun vur­ derte det. Nei, den er min! Den kommer ikke til å bety så mye for ham som den gjør for meg! Den kan ikke det! Den dagen ville komme da hun ville dele den med ham - men ennå var ikke tiden inne til at noen av delene skulle skje. Denne varme oktoberdagen var bare hennes. Det var bare et par biler på parkeringsplassen til lærerne, og Mustangen til Lester var den nyeste og fineste. Hun hadde hatt en masse trøbbel med sin egen bil - det var hele tiden noe med drivakselen som gikk i stykker - men det var egentlig ikke noe problem. Da hun om morgenen ringte til Les og spurte om hun enda en gang kunne få låne bilen hans (hun hadde nettopp levert den tilbake ved middagstid dagen før etter å ha lånt den i seks dager), gikk han med på å kjøre bortom med det samme. Han kunne jogge tilbake, sa han, og senere skulle han og en gjeng av Gutta spille fotball. Hun gikk ut fra at han ville ha insistert på at hun skulle ta bilen selv om han hadde hatt bruk for dem, og det syntes hun var helt i orden. Hun visste - på en vag, uklar måte som mer var et resultat av intui­ sjon enn erfaring - at Les ville hoppe gjennom ildringer hvis hun ba ham om det, og dette utgjorde en kjede av tilbedelse som hun godtok med naiv tilfredshet. Les tilba henne; begge tilba Gud; alt var som det skulle være; til verdens ende, amen. Hun smatt inn i Mustangen, og da hun snudde seg for å legge håndvesken på konsollen, falt blikket hennes på noe hvitt som stakk ut under passasjersetet. Det så ut som en konvolutt. Hun bøyde seg og tok den opp, mens hun tenkte på hvor rart det var å finne noe slikt i Mustangen; vanligvis holdt Les bilen sin like omhygelig ren som sin egen kropp. Det sto ett ord på forsiden av konvolutten, men det ga Sally Ratcliffe en vond støkk. Ordet var Elskede, skrevet med lett, elegant skrift. Kvinnelig håndskrift. Hun snudde den. Det sto ingenting på baksiden, og konvolutten var forseglet. «Elskede?» spurte Sally usikkert, og merket med ett at hun satt i bilen til Lester med alle vinduene igjen og svettet som bare det. Hun startet motoren, rullet ned sjåførvinduet, bøyde seg deretter over konsollen for å rulle ned passasjervinduet.

NOE FOR ENHVER

Hun syntes hun kjente en svak duft av parfyme da hun gjorde det. I så fall var det ikke hennes; hun brukte ikke parfyme, heller ikke sminke. Hennes tro lærte henne at slikt var et redskap for skjø­ ger. (Og dessuten trengte hun det ikke.) Dessuten var det ikke parfyme. Bare den siste duften av kaprifo­ len som vokste langs gjerdet rundt lekeplassen - det var bare det du kjente. «Elskede?» sa hun igjen og så på konvolutten. Konvolutten sa ingenting. Den lå bare dydig i hendene hennes. Fingrene hennes flakset over den, bøyde den deretter frem og til­ bake. Det var et ark papir i den, tenkte hun - minst ett - og enda noe mer. Dette noe kjentes ut som om det kunne være et fotografi. Hun holdt konvolutten opp mot frontruten, men det hjalp ikke; solen gikk den andre veien nå. Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk kløv hun ut av bilen og holdt konvolutten opp mot solen. Hun kun­ ne bare skimte en lys rektangel - brevet, mente hun - og en mørkere firkant som antagelig var et vedlagt fotografi fra (Elskede) den som hadde sendt brevet til Les. Bortsett fra at det selvfølgelig ikke var blitt sendt - ikke gjennom posten, i alle fall. Det var ikke noe frimerke, ingen adresse. Bare det ene ubehagelige ordet. Det var heller ikke blitt åpnet, det betydde ... hva? At en eller annen hadde stukket det inn i Mustangen til Lester, mens Sally jobbet med journalene sine? Kan hende det. Det kunne også bety at en eller annen hadde stukket det inn i bilen i går kveld - til og med dagen før - og at Les­ ter ikke hadde fått øye på det. Tross alt stakk bare et hjørne frem; det kunne ha glidd litt frem fra plassen sin under setet, mens hun kjørte til skolen om morgenen. «Hei, miss Ratcliffe!» var det noen som ropte. Sally tok konvo­ lutten ned med et rykk og gjemte den i foldene på skjørtet. Hjertet hamret skyldbevisst. Det var vesle Billy Marchant som skrådde over lekeplassen med rullebrettet sitt under armen. Sally vinket til ham og satte seg fort inn i bilen igjen. Hun var varm i ansiktet. Hun rødmet. Det var tåpelig - nei, sprøtt - men hun oppførte seg nærmest som om Billy hadde grepet henne i noe hun ikke skulle ha gjort. Nå, gjorde du ikke det? Forsøkte du ikke å titte på et brev som ikke er til deg? Da kjente hun de første stikkene av sjalusi. Kanskje det var til henne; en mengde folk i Castle Rock visste at hun i de siste ukene hadde brukt bilen til Lester like mye som sin egen. Og selv om bre­ vet ikke var hennes, så var Lester Pratt det. Hadde hun ikke med den trygge, behagelige tilfredsheten som bare kristne kvinner som

337

338 STEPHEN KING

er unge og pene har en så utsøkt følelse av, nettopp tenkt at han vil­ le hoppe gjennom ildringer for henne? Elskede. Ingen hadde lagt igjen denne konvolutten til henne, såpass var hun sikker på. Hun hadde ingen venninner som kalte henne Skatt, eller Kjæreste, eller Elskede. Den var blitt lagt igjen til Lester. Og Brått slo løsningen henne, og hun sank sammen i det koboltblå bøttesetet med et lite sukk av lettelse. Lester var gymlærer på Castle Rock videregående. Han underviste bare guttene, selvsagt, men en masse jenter - unge jenter, lettpåvirkelige jenter - så ham hver eneste dag. Og Les var en tiltrekkende ung mann. En eller annen forelsket liten skolepike stakk et brev inn i bilen hans. Det var det hele. Hun våget ikke engang å legge det på dash­ bordet der han straks ville få øye på det. «Han ville ikke ha noe imot at jeg åpner det,» sa Sally høyt og rev av enden på konvolutten i en pen remse som hun la i askebegeret der det aldri var blitt lagt igjen en eneste sigarett. «Vi kommer til å få oss en god latter over det i kveld.» Hun holdt konvolutten på skrå, og et Kodak-bilde datt ned i hån­ den hennes. Hun så det, og hjertet stotret og stanset et øyeblikk. Så gispet hun. Kinnene ble fylt av en dyprød farge, og hun la hånden over munnen som var blitt snurpet sammen til en liten, sjokkert O av fortvilelse. Sally hadde aldri vært på Mellow Tiger, derfor visste hun ikke hva bakgrunnen var, men hun var ikke helt uskyldig; hun hadde sett nok TV-serier til å kjenne igjen en bar når hun så en. Fotografiet viste en mann og en kvinne som satt ved et bord som så ut til å være i en krok (en koselig krok, insisterte tankene hennes på å kalle det) i et stort rom. Det sto en mugge øl og to pils-glass på bordet. Det satt andre mennesker ved andre bord bak og rundt dem. I bakgrun­ nen var det et dansegulv. Mannen og kvinnen kysset hverandre. Hun hadde på seg en glitrende topp som blottet midjen, og et skjørt som så ut til å være av hvit lin. En meget kort skjørt. Den ene hånden til mannen var familiært presset mot huden på midjen. Den andre var faktisk underskjørtet og skjøv det enda lenger opp. Sally kunne skimte trusen til kvinnen. Det vesle støkket, tenkte Sally rasende og nedslått. Mannen hadde ryggen mot fotografen; Sally kunne bare se haken og det ene øret. Men hun kunne se at han var svært muskuløs, og at det svarte håret var klippet ned til en streng crewcut. Han hadde på seg blå T-skjorte - det ungene på skolen kalte en muskelskjorte - og blå joggebukser med en hvit stripe på siden. Lester.

NOE FOR ENHVER

Lester som utforsket landskapet under skjørtet til det der støkket. Nei! utbrøt hjernen med panisk benektelse. Det kan ikke være ham! Lester går ikke på bar! Han drikker ikke engang! Og han ville aldri kysse en annen kvinne, han elsker nemlig meg! Jeg vet han gjør det, fordi ... «Fordi det sier han.» Stemmen hennes, klangløs og sløv, var et sjokk for hennes egne ører. Hun ville krølle sammen bildet og slen­ ge det ut av bilen, men det kunne hun ikke - noen kunne finne det om hun så gjorde, og hva ville vedkommende tro? Hun bøyde seg igjen over fotografiet, gransket det med sjalu, oppmerksomt blikk. Ansiktet til mannen sperret for det meste av kvinnens, men Sally kunne se øyenbrynet, den ene øyekroken, det venstre kinnet og kur­ ven i kjeven. Viktigst av alt var at hun kunne se hvordan det mørke håret til kvinnen var klippet - raggete, med krøller klistret ned over pannen. Judy Libby hadde mørkt hår. Og Judy Libby hadde raggete fri­ syre, med krøller klistret over pannen. Du tar feil. Nei, verre enn som så - du er sprø. Les slo opp med Judy da hun gikk ut av sekten. Og så reiste hun bort. Til Portland, eller Boston, eller noe slikt. Dette er en vanvittig, ondskapsfull spøk fra en eller annen. Du vet at Lester aldri ville Men gjorde hun det? Gjorde hun virkelig det? Hele den gamle tilfredsheten reiste seg nå og hånte henne, og en stemme hun aldri hadde hørt før i dag, begynte plutselig å snakke fra et eller annet dypt kammer i hjertet: De uskyldiges tillit er løg­ nerens viktigste verktøy. Men det trengte ikke å være Judy; det trengte ikke å være Lester heller. Når alt kom til alt, kunne man egentlig ikke se hvem det var når folk kysset hverandre, kunne man vel det? Man kunne ikke en­ gang være sikker på film hvis man kom for sent, ikke engang når det var to berømte stjerner. Man måtte vente til de holdt opp og igjen så inn i kamera. Dette var ingen film, forsikret den nye stemmen hennes. Dette var det virkelige livet. Og hvis det ikke er dem, hva har den konvo­ lutten i denne bilen å gjøre? Nå var blikket hennes naglet til kvinnens høyre hånd som var presset lett mot nakken til (Lester) kjæresten. Hun hadde lange, polerte negler, malt med en eller an­ nen mørk neglelakk. Judy Libby hadde hatt slike negler. Sally hus­ ket at hun slett ikke ble overrasket da Judy sluttet å gå i kirken. Ei jente med slike negler, husket hun at hun hadde tenkt, har mye mer i tankene enn Hærskarenes Gud.

339

340 STEPHEN KING

Javel, så er det antagelig Judy Libby. Det betyr ikke at det er Les­ ter som er sammen med henne. Dette kunne bare være en ond­ skapsfull måte i å ta igjen på fordi Lester droppet henne da han endelig innså at hun var like mye kristen som Judas Iskariot. Tross alt er det mange menn som har crewcut, og en hvilken som helst mann kan ta på seg blå T-skjorte og et par treningsbukser med hvite striper på sidene. Så møtte blikket hennes noe annet, og det var som om hjertet hennes med ett ble fylt av blyhagl. Mannen hadde et armbåndsur - et digitalur. Hun kjente det igjen selv om bildet ikke var helt klart. Hun burde kjenne det igjen; hadde hun ikke selv forært det til Les­ ter, til fødselsdagen hans i forrige måned? Det kunne være et sammentreff, insisterte hjernen usikkert. Det var bare en Seiko, det var alt jeg hadde råd til. Enhver kunne ha en slik klokke. Men den nye stemmen lo skrallende, fortvilt. Den nye stemmen ville vite hvem hun trodde hun kunne lure. Og det var enda mer. Hun kunne ikke se hånden under skjørtet til jenta (Gud skje lov for små velsignelser!), men hun kunne se armen den var festet til. Det var to store føflekker på den armen, rett under albuen. De gikk nesten i ett, lignet på et åttetall. Hvor ofte hadde hun ikke kjærlig latt fingrene gli over nett­ opp disse føflekkene, mens hun og Lester satt i hammocken på verandaen? Hvor ofte hadde hun ikke ømt kysset dem, mens han kjærtegnet brystene hennes (beskyttet av en kraftig J.C. Penney bh omhyggelig valgt ut til slike kjærlighetskonflikter på bakverandaen) og peste kjærlige ord og løfter om ubrytelig troskap i øret hen­ nes? Det var Lester, ja. En klokke kunne man ta av og på, men ikke føflekker ... Hun husket med ett en bit av en gammel discolåt: «Bad girIs ... toot-toot... beep-beep ...» «Hore, hore, hore\» hveste hun mot bildet med en plutselig rasende klang i stemmen. Hvordan kunne han ha gått tilbake til henne? Hvordan! Kanskje, sa stemmen, fordi hun gir ham lov til å gjøre det du ikke gjør. Brystene hevet seg brått; et hvesende, lite gisp av fortvilelse suste mellom tennene og ned i strupen. Men de er på bar? Lester går ikke Så skjønte hun at det var underordnet. Hvis Lester var sammen med Judy, hvis han løy om det, var en løgn om han drakk eller ikke neppe særlig betydningsfull, vel? Sally la vekk fotografiet med dirrende hånd og krafset det sammenbrettete brevet som fulgte med, ut av konvolutten. Det var et eneste ark av ferskenfarget skrivepapir med ubeskåret kant. Det ga

NOE FOR ENHVER

fra seg en svak duft, støvete og søt, da hun tok det ut. Sally holdt det mot nesen og pustet dypt inn. «Hore!» ropte hun med en hes, smertelig klang. Hvis Judy Libby hadde vist seg for henne i dette øyeblikket, ville Sally ha gått løs på henne med sine egne negler, selv om de var praktisk kortklipt. Hun skulle ønske Judy var der. Hun skulle også ønske at Lester var der. Det ville ta en stund før han spilte fotball igjen når hun var ferdig med ham. En god stund. Hun brettet ut brevet. Det var kort, ordene var skrevet med rul­ lende formskrift som av en skolepike.

Elskede Les, Felicia tok dette da vi var på Tiger forleden kveld. Hun sa hun burde bruke det til å presse penger av oss! Men hun fleipet bare. Hun ga det til meg, og jeg gir det til deg som et minne om vår STORE natt. Det var skrekkelig stygt av deg å stikke hånden opp under skjørtet mitt på den måten, «helt offentlig», men det gjorde meg SÅ HEIT. Dessuten er du SÅ sterk. Jo mer jeg så på det, desto «heitere» gjorde det meg. Ser du nærmere etter, kan du se un­ dertøyet mitt! Det er bra at Felicia ikke var i nærheten senere da jeg ikke hadde noe på meg!!! Ser deg snart. Behold.i mellomtiden dette bildet «til minne om meg». Jeg kommer til å tenke på deg og den svære greia di. Jeg bør heller slutte nå, før jeg blir heitere, ellers blir jeg nødt til å gjøre noe uskikkelig. Og vær så snill å holde opp med å engste deg for du vet hvem. Hun er for opptatt av å være sammen med Jesus til å bry seg med oss. Din Judy. Sally ble sittende bak rattet i Mustangen til Lester i nesten halv­ annen time, mens hun leste brevet om og om igjen, med tankene og følelsene i en lapskaus av sinne, sjalusi og sårhet. Det var også en undertone av seksuell opphisselse i tankene og følelsene hennes men dette var noe hun aldri ville ha innrømmet overfor noen i ver­ den, minst av alt for seg selv. Det dumme ludderet kan ikke engang stave «for», tenkte hun. Øynene fant hele tiden nye ord å feste blikket på. De fleste var de som var blitt skrevet med store bokstaver. Vår STORE NATT. FORFERDELIG STYGT. SÅ HEIT. SÅ STERK. DEN SVÆRE GREIA di.

341

342

STEPHEN KING

Men det uttrykket hun hele tiden vendte tilbake til, det som hadde mest hell med seg i å tenne vreden hos henne, var den blasfemiske forvrengningen av ritualet ved altergangen: ... behold dette bildet «til minne om meg». Obskøne bilder dukket opp i tankene til Sally, ubedt. Munnen til Lester som nærmet seg den ene brystvorten til Judy Libby, mens hun kurret: «Drikk dette til minne om meg.» Lester på kne mellom de spredte bena til Judy Libby, mens hun sa han skulle ta, ete dette til minne om meg. Hun krøllet det ferskenfargete arket sammen til en ball og slengte det på gulvet i bilen. Hun satt rett opp og ned bak rattet, pustet tungt, mens håret strittet i svette tuster (hun hadde åndsfraværende kjørt den ledige hånden gjennom det, mens hun gransket brevet). Så bøyde hun seg, tok det opp, glattet det ut og stappet både det og fotografiet ned i konvolutten igjen. Hendene hennes ristet slik at hun måtte forsøke tre ganger for å få det til, og da hun endelig klar­ te det, rev hun konvolutten halvveis opp på den ene siden. «Hore!» ropte hun igjen og brast i gråt. Tårene var varme; de sved som syre. «Tispe! Og du! Ditt løgnaktige svin!» Hun kjørte nøkkelen inn i tenningen. Mustangen våknet med et brøl som hørtes like sint ut som hun var. Hun giret om til kjør og suste ut fra parkeringsplassen til lærerne i en sky av blå røk og med et hvinende hyl av svidd gummi. Billy Marchant som øvde seg på rullebrettet sitt borte på leke­ plassen, så overrasket opp.

4 Hun var på soveværelset sitt femten minutter senere, gravde i under­ tøyet, lette etter splinten og fant den ikke. Sinnet mot Judy og det løgnaktige svinet av en kjæreste, var blitt overskygget av en overvel­ dende frykt - hva om den var borte? Hva om den likevel var blitt stjålet? Sally hadde tatt med seg den flerrete konvolutten og oppdaget at hun fortsatt knuget rundt den med venstre hånd. Den hindret letin­ gen. Hun slengte den vekk og rev det praktiske bomullsundertøyet sitt ut av skuffen i store hauger med begge hendene, slengte det overalt. Akkurat idet hun følte at hun måtte skrike i en blanding av panikk, vrede og frustrasjon, fikk hun øye på splinten. Hun hadde trukket skuffen så hardt ut at den hadde glidd helt inn i den innerste, venstre kroken. Hun rev den til seg, og kjente straks hvordan fred og sinnsro flommet gjennom henne. Hun grep konvolutten med den andre

NOE FOR ENHVER

hånden og holdt deretter begge hendene fremfor seg, godt og ondt, det hellige og det profane, alfa og omega. Så la hun den flerrete konvolutten i skuffen og slengte undertøyet sitt hulter til bulter over den. Hun satte seg, la bena i kors og bøyde hodet over splinten. Hun lukket øynene, ventet at gulvet skulle begynne å duve svakt under henne, ventet på den freden som kom til henne når hun hørte stem­ mene til dyrene, de stakkars, umælende dyrene som var blitt reddet ved Guds nåde i en ond tid. I stedet hørte hun stemmen til mannen som hadde solgt splinten til henne. Du burde virkelig gjøre noe med dette, vet du, sa mr. Gaunt dypt inne fra relikvien. Du burde virkelig gjøre noe med denne ... denne stygge affæren. «Ja,» sa Sally Ratcliffe. «Ja, jeg vet det.» Hun satt der hele ettermiddagen i det varme jomfruburet sitt, tenkte og drømte i den mørke kretsen som splinten spredte rundt henne, et mørke som lignet hetten til en klapperslange.

5 «Lookit, my king, all dressed in green ... iko-iko one day ... he’s not a man, he’s a lovin’ machine ...» Mens Sally Ratcliffe mediderte i sitt nye mørke, satt Polly i en strime av strålende solskinn ved et vindu hun hadde åpnet på gløtt for å slippe inn litt av den uvanlig varme oktoberettermiddagen. Hun sydde med sin Singer Dress-O-Matic og sang «Iko Iko» med klar, behagelig altstemme. Rosalie Drake kom bort til henne og sa: «Jeg vet om en som føler seg bedre i dag. Mye bedre, etter lyden å dømme.» Polly så opp og sendte Rosalie et smil som var underlig blandet. «Jeg er det, og jeg er det ikke,» sa hun. «Det du mener, er at du er det og ikke vet hvorfor.» Polly tenkte over dette et øyeblikk, så nikket hun. Det stemte ikke helt, men det fikk greie seg. De to kvinnene som døde sammen i går, var igjen sammen, i Samuels begravelsesbyrå. De kom til å be­ graves fra hver sin kirke i morgen formiddag, men i morgen etter­ middag kom Nettie og Wilma igjen til å være naboer ... på Homeland kirkegård denne gangen. Polly mente at hun selv hadde et spe­ sielt ansvar for deres død - tross alt ville Nettie aldri ha kommet til­ bake til Castle Rock, hadde det ikke vært for henne. Hun hadde skrevet de nødvendige brevene, hadde deltatt på de forskjellige høringene, hadde til og med funnet et sted der Nettie Cobb kunne bo. Og hvorfor? Det jævlige var at Polly Chambers egentlig ikke

343

344

STEPHEN KING

kunne huske det nå, bortsett fra at det den gangen hadde fortonet seg både som kristen barmhjertighet og vanlig sunn fornuft. Hun ville ikke frasi seg denne skylden, for ikke å snakke om å la noen få henne vekk fra det (Alan hadde klokt nok ikke engang prøvd), men hun var ikke sikker på om hun ville ha endret på det hun hadde gjort. Kjernen i Netties galskap hadde det åpenbart vært umulig for Polly å styre eller endre på, men ikke desto mindre hadde hun tilbrakt tre lykkelige, givende år i Castle Rock. Kanskje tre slike år var bedre enn den lange, grå tiden hun ville ha tilbrakt på institusjonen, før alderdom eller ren kjedsomhet hadde tatt knekken på henne. Og hvis Polly gjennom det hun hadde gjort, hadde undertegnet dødsdommen til Wilma Jerzyck, hadde ikke da Wilma selv fylt ut detaljene i dette dokumentet? Tross alt var det Wilma, ikke Polly, som hadde stukket ihjel den muntre og harm­ løse hunden til Nettie Cobb med en korketrekker. Det var en annen del av henne, en mer enfoldig del, som rett og slett sørget over venninnens bortgang og var forundret over det fak­ tum at Nettie kunne ha gjort noe slikt, når Polly virkelig syntes at hun holdt på å bli bedre. Hun hadde tilbrakt en god del av formiddagen med å ordne med begravelsen og ringe til slektningene til Nettie (alle antydet at de ikke kom til å møte i begravelsen, noe Polly bare hadde ventet), og denne jobben, kontorarbeidet i forbindelse med død, hadde hjulpet henne til å samle seg om sin egen sorg ... slik begravelsesritualer uten tvil skal gjøre. Men det var en del ting hun likevel ikke klarte å få ut av tankene. Lasagnaen, for eksempel - den sto fortsatt i kjøleskapet med folie over slik at den ikke ble tørr. Hun gikk ut fra at hun og Alan kom til å spise den til middag om kvelden - det vil si, hvis han kun­ ne komme innom. Hun ville ikke spise den alene. Det orket hun ikke. Hun husket hele tiden hvor fort Nettie hadde sett at hun hadde vondt, hvordan hun visste nøyaktig hvor stor smerten var, og hvor­ dan hun hadde hentet varmehanskene, mens hun insisterte på at de kanskje virkelig ville hjelpe denne gangen. Og, naturligvis, det siste Nettie sa til henne: «Jeg er glad i deg.» «Jorden til Polly, Jorden til Polly, kom inn, Pol, hører du?» mes­ set Rosalie. Hun og Polly hadde hatt en minnestund for Nettie om morgenen, utvekslet det ene minnet etter det andre, og hadde grått sammen i bakrommet, mens de holdt rundt hverandre mellom stoffrullene. Nå virket også Rosalie glad - kanskje fordi hun hadde hørt Polly synge, rett og slett. Eller kanskje fordi hun ikke var helt virkelig for noen av oss, grublet Polly. Det lå en skygge over henne - det vil si, den var ikke

NOE FOR ENHVER

helt svart; bare så tett at det var vanskelig å se henne. Det er det som gjør sorgen vår så flyktig. «Jeg hører deg,» sa Polly. «Jeg er bedre, jeg vet ikke hvorfor, og jeg er meget takknemlig/or det. Dekker det omtrent hele smala?» «Omtrent,» samtykket Rosalie. «Jeg vet ikke hva som overrasket meg mest da jeg kom tilbake - å høre deg synge, eller å høre at du igjen brukte en symaskin. Vis frem hendene dine.» Polly så gjorde. De kunne aldri ha blitt tatt for hendene til en skjønnhetsdronning med de krumme fingrene og leddknutene som gjorde knokene grotesk store, men Rosalie kunne se at hovenheten hadde gått dramatisk ned siden sist fredag da den konstante smer­ ten fikk Polly til å gå tidlig hjem. «Jøss!» sa Rosalie. «Gjør de vondt i det hele tatt?» «Joda - men likevel er de bedre enn de har vært på en måned. Se.» Hun bøyde langsomt fingrene sammen til en løs neve. Så strakte hun dem igjen, med samme forsiktighet. «Det er minst en måned siden jeg har klart det.» Polly visste at sannheten var litt mer ekstrem; hun hadde ikke klart å knytte nevene uten alvorlige smer­ ter siden april eller mai. «Jøss!» «Så jeg er bedre,» sa Polly. «Men hvis Nettie hadde vært her og delt det med meg, ville alt ha vært nærmest fullkomment.» Ytterdøren i butikken gikk opp. «Vil du se etter hvem det er?» spurte Polly. «Jeg vil gjerne sy fer­ dig dette ermet.» «Jada.» Rosalie skulle til å gå, så stanset hun litt og så seg til­ bake. «Nettie ville ikke ha hatt noe imot at du føler deg bra, vet du.» Polly nikket. «Jeg vet det,» sa hun alvorlig. Rosalie gikk ut i butikken for å betjene en kunde. Da hun hadde gått, løftet Polly hånden mot brystet og kjente på den vesle kulen, ikke større enn en eikenøtt, som hvilte under genseren og mellom brystene. Azka - for et fantastisk navn, tenkte hun, og satte symaskinen i gang igjen, vred kjolestoffet - den første kjolen hun hadde sydd siden forrige sommer - frem og tilbake under den hoppende, glin­ sende nålen. Hun undret i forbifarten på hva mr. Gaunt kom til å forlange for amuletten. Uansett hva han forlanger, sa hun til seg selv, så kom­ mer det ikke til å være nok. Jeg vil ikke - kan ikke - tenke slik når tiden er inne til å prute, men det er den enkle sannheten. Uansett hva han forlanger, kommer det til å være et godt kjøp.

345

Kapittel fjorten

i Mennene og (kvinnene) i Castle Rock kommunestyre hadde bare én heltidsansatt sekretær felles, en ung kvinne med det eksotiske nav­ net Ariadne St. Claire. Hun var en munter person, ikke overlesset med intelligens, men utrettelig og behagelig å se på. Hun hadde sto­ re bryster som hevet seg lik myke, bratte fjell under et tilsynelatende endeløst lager av angoragensere og vakker hud. Hun hadde også svært dårlige øyne. De svevde, brune og forstørret, bak de tykke glassene i hornbrillene. Buster likte henne. Han mente hun var for dum til å være en av Dem. Ariadne stakk hodet inn på kontoret hans kvart på fire. «Deke Bradford kom innom, mr. Keeton. Han trenger en underskrift på et utbetalingsskjema. Kan De greie det?» «Tja, la oss se hva det er,» sa Buster og stakk behendig sportsbilaget i Lewiston Daily Sun, brettet opp på travløpslisten, ned i skrivebordsskuffen. Han følte seg bedre i dag; målbevisst og våken. De elendige lyse­ røde lappene var blitt brent i vedkomfyren på kjøkkenet, Myrtle hadde sluttet å luske unna som en svidd katt når han nærmet seg (han brydde seg ikke lenger stort om Myrtle, men det var irriterende å leve sammen med en kvinne som trodde at man var Kveleren fra Boston), og han regnet med å grafse til seg en ny bunke kontanter på travbanen den kvelden. På grunn av fridagen kom menneske­ mengden (for ikke å snakke om utbetalingene) til å være større. Han hadde faktisk begynt å tenke i travkombinasjoner. Når det gjaldt visesheriff Drittryne og sheriff Dritthue og resten av den muntre gjengen hans ... nå, han og mr. Gaunt visste om Dem, og Buster mente at de to kom til å utgjøre et helvetes godt team. Av alle disse årsakene klarte han med sinnsro å be Ariadne kom­ me inn på kontoret - han klarte til og med å føle noe av den gamle gleden ved å iaktta den svake duvingen av bysten hennes i det utvil­ somt fryktinngytende seletøyet sitt. Hun la et utbetalingsskjema på skrivebordet hans. Buster tok det

NOE FOR ENHVER

og lente seg tilbake i svingstolen for å se på det. Den begjærte sum­ men var skrevet i en ramme øverst - nihundreogførti dollar. Motta­ keren skulle være Case entreprenørfirma i Lewiston. På plassen for Varer og/eller Tjenester hadde Deke skrevet 16 kasser dynamitt med store bokstaver. Under, ved avsnittet for Kommentarer/Rede­ gjørelse, hadde han skrevet:

Vi har endelig støtt på granittkammen ved grustaket ute på byvei nr. 5, den geologen fra staten advarte oss om så langt tilbake som i -87 (se min rapport med detaljene). I alle fall er det nok av grus på den andre siden, men vi må sprenge vekk granitten for å komme frem til den. Dette bør gjøres før det blir kaldt og vintersnøen kom­ mer. Hvis vi blir nødt til å kjøpe vinterforsyningen av grus borte i Norway, kommer skattebetalerne til å utstøte et ramaskrik. To eller tre smell burde greie seg, og Case har et stort lager av Taggart HiImpact liggende - jeg har sjekket det. Vi kan få det ved middagstid i morgen, hvis vi vil, og begynne å sprenge på onsdag. Jeg har mer­ ket av stedene hvis noen fra kommunestyret vil dra ut og ta en titt. Under dette hadde Deke rablet underskriften sin. Buster leste meldingen fra Deke to ganger, banket seg ettertenk­ somt på fortennene, mens Ariadne sto og ventet. Til slutt rugget han forover i stolen, gjorde en forandring, tilføyde en setning, satte initialene sine både ved endringen og tilføyelsen, skrev så navnet sitt under Dekes med en flott sving. Da han rakte det lyserøde arket tilbake til Ariadne, smilte han. «Sånn!» sa han. «Og alle tror jeg er litt av en gnier!» Ariadne så på skjemaet. Buster hadde endret summen fra ni­ hundreogførti dollar til fjortenhundre dollar. Under forklaringen fra Deke om hva han skulle med dynamitten, hadde Buster tilføyd dette: Best å skaffe minst tyve kasser, mens forsyningene fortsatt er gode. «Vil De dra ut og se på grustaket, mr. Keeton?» «Næ, næ, blir ikke nødvendig.» Buster lente seg igjen tilbake i stolen og foldet hendene bak nakken. «Men be Deke om å ringe meg når sakene kommer. Det er mye smell der. Vi vil ikke at det skal havne i gale hender, vel?» «Nei, så sannelig ikke,» sa Ariadne og gikk. Hun var glad for at hun kunne gå. Det var noe ved smilet til mr. Keeton som hun syntes var ... tja, litt nifst. Buster hadde imens svingt stolen sin rundt, slik at han kunne se ut på Main Street der det hersket større travelhet enn da han så ut over byen lørdag morgen med slik fortvilelse. Mye hadde skjedd siden da, og han hadde en mistanke om at det ville skje mye mer i

347

348 STEPHEN KING løpet av de neste par dagene. Jøss, med tyve kasser Taggan HiImpact lagret i skuret til kontoret for offentlige arbeider - et skur han naturligvis hadde nøkkelen til - kunne nesten hva som helst skje. Hva som helst i hele verden.

2 Ace Merrill krysset Tobin Bridge og kom inn i Boston klokken fire samme ettermiddag, men den var godt over fem før han endelig kom frem til det han håpet var bestemmelsesstedet. Det var i en un­ derlig, nærmest folketom slum i Cambridge, nesten midt i en laby­ rint av snirklete gater. Det virket som om halvparten av dem var en­ veiskjørte; den andre halvparten var blindgater. De ødelagte bygningene i dette forfalne området kastet lange skygger over gatene da Ace stanset foran en stor, enetasjes murbygning i Whipple Street. Den sto midt på en tomt overgrodd av ugress. Det var ståltrådgjerde rundt eiendommen, men det utgjorde ikke noe problem; porten var blitt stjålet. Bare hengslene var igjen. Ace kunne se merker etter en boltesaks på dem. Han lirket Challengeren gjennom åpningen der porten hadde vært, og kjørte langsomt mot murbygningen. Murene var tomme og uten vinduer. Hjulsporene han fulgte, før­ te til en stengt garasjedør på den siden av bygningen som vendte ut mot Charles River. Det var ingen vinduer i garasjedøren heller. Challengeren duvet i fjæringen og spratt motvillig gjennom hullene i det som en gang kunne ha vært et dekke av asfalt. Han passerte en etterlatt barnevogn som sto i en haug med knust glass. En øde­ lagt dukke med halve ansiktet trykket inn stirret på ham med et øye mørkt av jordslag da han kjørte forbi. Han parkerte foran den stengte garasjedøren. Hva i helvete skulle han nå gjøre? Murbyg­ ningen så ut å ha vært forlatt siden 1945, eller vel så det. Ace kom seg ut av bilen. Han tok en papirlapp opp av brystlom­ men. På den sto adressen til stedet der Gaunts bil skulle stå oppbe­ vart. Han så igjen tvilende på den. De siste husnumrene han hadde passert, tydet på at dette antagelig var Whipple Street 85, men hvem faen kunne være sikker på det? Steder som dette hadde aldri noe nummer, og det så ikke ut til å være noen i nærheten han kunne spørre. Hele denne delen av byen hadde faktisk en forlatt, nifs atmosfære som Ace ikke likte noe særlig. Ubebygde tomter. De­ monterte biler som så ut til å ha blitt plyndret for hver eneste bruk­ bare del og hver centimeter kobberledning. Tomme leiegårder som ventet på at politikerne skulle få orden på bestikkelsene sine, før de

NOE FOR ENHVER

falt for krankulen til rivningsfolkene. Buktende sidegater som end­ te på skitne gårdsplasser og i blindgater fulle av søppel. Han hadde brukt en time på å finne Whipple Street, og nå da han hadde gjort det, ønsket han nesten at han ikke hadde funnet den. Dette var en del av byen der politiet av og til fant lik av spedbarn stappet ned i rustne søppelbøtter og i kasserte kjøleskap. Han gikk bort til garasjedøren og så etter en ringeklokke. Det var ingen. Han la hodet sidelengs mot det rustne metallet og lyttet etter lyden av noen der inne. Det kunne være et bilslakteri, antok han; en fyr med et lager av høyspenningskokain som de greiene Gaunt hadde gitt ham, kunne utmerket godt kjenne folk av det slaget som solgte Porscher og Lamborghinier kontant etter at solen gikk ned. Han hørte ikke annet enn stillhet. Antagelig ikke engang det riktige stedet, tenkte han, men han hadde kjørt opp og ned gjennom den fordømte gaten, og dette var det eneste stedet som var stort nok - og solid nok - til å lagre en klassisk bilmodell. Med mindre han hadde dummet seg kongelig ut og var kommet til feil del av byen. Tanken gjorde ham nervøs. Jeg vil ha deg tilbake ved midnatt, sa mr. Gaunt. Hvis du ikke er til­ bake ved midnatt, blir jeg lei meg. Når jeg er lei meg, mister jeg av og til beherskelsen. Hiss deg ned, sa Ace urolig til seg selv. Han er bare en gamling med løstenner. Antagelig soper. Men han klarte ikke å hisse seg ned, og han trodde egentlig ikke at mr. Leland Gaunt bare var en gamling med løstenner. Han tenkte også at han ikke hadde lyst til å finne ut av det, hverken på den ene eller den andre måten. Men akkurat nå dreide det seg om følgende: det kom til å bli mørkt om ikke lenge, og Ace hadde ikke lyst til å være i denne delen av byen etter at det var blitt mørkt. Det var noe galt med den. Noe som var noe mer enn de nifse leiegårdene med de tomme, stirrende vinduene, og bilene som sto i rennesteinen med nakne hjul. Han hadde ikke sett et eneste menneske på fortauet, eller sittende på en trapp, eller noen som kikket ut gjennom et av vinduene, siden han begynte å nærme seg Whipple Street ... men han hadde likevel en følelse av at han ble iakttatt. Hadde faktisk ennå det: en voldsom kløe i nakkehårene. Det var nesten som han ikke lenger var i Boston i det hele tatt. Stedet lignet på den forpulte serien Twilight Zone. Hvis du ikke er tilbake ved midnatt, blir jeg lei meg. Ace knyttet neven og hamret på den rustne, tomme utsiden av garasjedøren. «Hei! Er det noen der som har lyst til å se på Tupperware?» Ikke noe svar.

349

350

STEPHEN KING

Det var et håndtak nederst på døren. Han kjente på det. Ikke noe resultat. Døren skranglet ikke engang i rammen, for ikke å snakke om å gå opp på skinnene. Ace blåste hvesende luft ut mellom tennene og så seg nervøst om. Challengeren hans sto i nærheten, og aldri i livet hadde han hatt så stor lyst til bare å sette seg inn og dra. Men han våget ikke. Han gikk rundt bygningen, og der var det ingenting. Ingenting i det hele tatt. Bare murvegger, malt i ubehagelig, skimrende grønt. Det var malt en underlig graffiti med sprayboks på baksiden av garasjen, og Ace så på den et lite øyeblikk, uten å forstå hvorfor det ga ham gåsehud. YOG-SOTHOTH HAR MAKTA,

sto det med falmete, røde bokstaver. Han gikk tilbake til garasjedøren og tenkte: Hva nå? Fordi han ikke kom på noe annet, kløv han igjen inn i Challenge­ ren og bare satt der, mens han så på garasjedøren. Til slutt la han begge hendene på hornet og sendte ut et langt, oppgitt tut. Garasjedøren begynte straks å rulle lydløst opp på skinnene. Ace satt måpende og så på, og den første innskytelsen hans var rett og slett å starte Challengeren og kjøre av gårde så fort han kun­ ne, og så langt han kunne. Mexico City ville kanskje greie seg til å begynne med. Så tenkte han igjen på mr. Gaunt og kløv langsomt ut av bilen. Han gikk bort til garasjen idet døren stanset under taket innenfor. Det indre av garasjen var klart opplyst av et halvt dusin pærer på tohundre watt som hang i tykke ledninger. På hver av pærene var det en skjerm av blikk formet til en kjegle, slik at lyset laget runde, skinnende dammer på gulvet. I den andre enden av sementgulvet sto det en bil dekket av et overtrekk. Mot den ene veggen sto et bord oversådd av verktøy. Mot en annen vegg var det stablet tre kasser. Øverst på dem var det en gammeldags båndopptaker. Ellers var garasjen tom. «Hvem åpnet døren?» spurte Ace med tørr, beklemt stemme. «Hvem åpnet den jævla døren?» Men det kom ikke noe svar på dette.

3 Han kjørte inn Challengeren og parkerte den ved innerveggen - det var nok av plass. Så gikk han tilbake til døren. Det var montert en bryterboks på veggen ved siden av. Ace trykket på knappen med

NOE FOR ENHVER

NED. Avfallsplassen der dette gåtefulle blokkhuset av en bygning sto, var i ferd med å bli fylt av skygger, og de gjorde ham nervøs. Han syntes hele tiden at han så ting som beveget seg der ute. Døren ble rullet ned uten den minste knirking eller skramling. Mens han ventet på at den skulle gå helt igjen, så Ace seg om etter lydkontrollen som hadde reagert på lyden fra hornet hans. Han kunne ikke finne den. Men den måtte være her et steds - en garasje­ dør gikk ikke opp helt av seg selv. Men, tenkte han, hvis det skjer slik dritt noe sted i denne byen, så er stedet antagelig Whipple Street. Ace gikk bort til stabelen med kasser med båndopptakeren øverst. Føttene laget en hul, gnissende lyd mot sementen. YogSothoth har makta, tenkte han svevende, så grøsset han. Han visste ikke hvem faen Yog-Sothoth var, antagelig en eller annen rastafari reggae-sanger med tredve kilo dreadlocks stikkende opp fra den skitne hodebunnen, men Ace likte likevel ikke klangen av det nav­ net i hodet sitt. Det virket som en dårlig idé å tenke på dette navnet på dette stedet. Det virket som en farlig idé. En papirlapp var teipet fast på den ene spolen på båndopptake­ ren. Der var det skrevet to ord med digre store bokstaver: SPILL MEG.

Ace rev vekk lappen og trykket på avspillingsknappen. Spolene be­ gynte å gå rundt, og da han hørte stemmen, skvatt han litt. Men hvem hadde han ventet å høre stemmen til? Richard Nixon? «Hei, Ace,» sa stemmen til mr. Gaunt på opptaket. «Velkommen til Boston. Vennligst fjern presenningen fra bilen min og sett kasse­ ne inn i den. De inneholder en del temmelig spesielle varer som jeg tror jeg ganske snart får bruk for. Jeg er redd du må legge den siste kassen i baksetet: bagasjerommet i Ihckeren er ikke helt tilfredsstil­ lende. Din egen bil kommer til å være helt trygg her, og kjøreturen tilbake kommer til å bli helt begivenhetsløs. Og vennligst husk det­ te: jo før du kommer tilbake, desto før kan du begynne å undersøke stedene på kartet ditt. Ha en behagelig tur.» Beskjeden ble fulgt av det tomme suset på båndet og det lave hvi­ net fra båndmotoren. Ace lot likevel spolene gå rundt i nesten ett minutt. Hele situasjo­ nen var nifs ... og ble hele tiden nifsere. Mr. Gaunt hadde vært her om ettermiddagen - måtte ha vært det, for han hadde nevnt kartet, og Ace hadde hverken sett kartet eller mr. Leland Gaunt for sine øyne før i formiddag. Den gamle gribben måtte ha tatt flyet hit ned, mens han, Ace, kjørte. Men hvorfor? Hva faen betydde det alt sammen?

351

352

STEPHEN KING

Han har ikke vært her, tenkte han. Jeg gir blaffen i om det er umulig eller ikke - han har ikke vært her. Se på den fordømte båndopptakeren, for eksempel. Ingen bruker slike båndopptakere len­ ger. Og se på støvet på spolene. Papirlappen var også støvet. Dette opplegget har ventet på deg i lang tid. Kanskje det har vært her og samlet støv helt siden Pangborn fikk sendt deg til Shawshank. Men det var jo sprøtt. Det var bare drittpreik. Likevel var det en del dypt inne i margen på ham som trodde at det var sant. Mr. Gaunt hadde ikke vært i nærheten av Boston i et­ termiddag. Mr. Gaunt hadde tilbrakt ettermiddagen i Castle Rock - Ace visste det - sto ved vinduet, så på folk som kom forbi, fjernet kanskje til og med skiltet med STENGT COLUMBUSDAGEN

nå og da og satte så opp ÅPENT

i stedet. Det vil si om han så den rette personen nærme seg - en per­ son av det slaget mr. Gaunt kanskje hadde lyst til å gjøre litt forret­ ninger med. Hva var forretningene hans egentlig? Ace var ikke sikker på om han hadde lyst til å vite det. Men han ville vite hva som var i de kassene. Hvis han skulle frakte dem her­ fra hele veien tilbake til Castle Rock, hadde han fordømt rett til å vite det. Han trykket på STOPP-knappen på båndopptakeren og satte den vekk. Han tok en hammer blant verktøyet på arbeidsbordet, og et brekkjern som sto støttet mot veggen ved siden av det. Han gikk til­ bake til kassene og stakk den flate enden på brekkjernet inn under lokket på den øverste. Han bendte det opp. Spikrene slapp taket med et lite skrik. Innholdet i kassen var dekket av et tykt stykke oljelerret. Han løftet det vekk og bare måpte av det han så under det. Fenghetter. Dusinvis av fenghetter. Kanskje hundrevis av fenghetter som alle lå i hvert sitt koselige lille reir av treull. Herrejesus, hva er det han planlegger å gjøre. Starte Tredje ver­ denskrig? Hjertet dunket hardt i brystet da Ace slo spikrene i igjen og løftet vekk kassen med fenghetter. Han åpnet den neste kassen, mens han

NOE FOR ENHVER

ventet å se pene rader med tykke, røde stikker som lignet på veibluss. Men det var ikke dynamitt. Det var skytevåpen. Det var til sammen kanskje to dusin - tunge automatpistoler. Lukten av den tykke smøringen de var blitt pakket ned med, drev opp mot ham. Han visste ikke hvilken type de var - tyske, kanskje - men han visste hva de betydde: fra tyve år til livsvarig hvis han ble tatt med dem i Massachusetts. Staten så ytterst ublidt på skyte­ våpen, særlig automatvåpen. Den kassen satte han til side uten å legge på plass lokket igjen. Han åpnet den tredje kassen. Den var full av magasiner til pisto­ lene. Ace tok et skritt bakover, mens han nervøst gned seg over mun­ nen med venstre håndflate. Fenghetter. Automatpistoler. Ammunisjon. Var dette salgsvarer? «Ikke jeg,» sa Ace med lav stemme og ristet på hodet. «Ikke den­ ne gutten. Å, nei, du.» Mexico City tok seg bedre og bedre ut. Kanskje til og med Rio. Ace visste ikke om Gaunt holdt på å lage en bedre musefelle, eller en bedre elektrisk stol, men han visste at han ikke ville være med på det, uansett hva det var. Han dro, og han skulle dra nå. Blikket stanset ved kassen med automatpistoler. Og jeg tar en av de ungene med meg, tenkte han. Litt for bryet. Kall det en suvenir. Han begynte å gå mot kassen, og i dette øyeblikket begynte spo­ lene på båndopptakeren igjen å gå rundt, selv om ingen av knappe­ ne var blitt trykket ned. «Ikke så mye som tenk på det, Ace,» formante stemmen til mr. Gaunt ham kaldt, og Ace skrek. «Du skal ikke kødde med meg. Det jeg kommer til å gjøre med deg hvis du så mye som prøver, kommer til å få det Corson-brødrene planla til å se ut som en landtur. Du er gutten min nå. Hold deg til meg, og vi kommer til å få det moro. Hold deg til meg, og du kan ta igjen mot alle i Castle Rock som noen gang har gjort deg noe vondt... og du kommer til å reise som en rik mann. Sett deg opp mot meg, og du kommer aldri til å holde opp med å skrike.» Båndopptakeren stanset. De bulnende øynene til Ace fulgte ledningen bort til kontakten. Den lå på gulvet, dekket av et fint lag støv. Dessuten var det ikke en veggkontakt å se.

353

354

STEPHEN KING

4 Ace begynte med ett å bli litt roligere, og dette var ikke så rart som det kunne virke. Det var to grunner til at følelsesbarometeret hans falt til ro. Den første var at Ace var en slags atavisme. Han ville ha følt seg helt hjemme ved å bo i en hule og slepe sin kvinne rundt etter håret når han ikke var opptatt med å kaste stein etter fiendene sine. Han var en mann av det slaget som reagerer helt uforutsigbart når han står overfor en overlegen styrke og autoritet. Slike konfrontasjoner oppsto ikke ofte, men når de gjorde det, bøyde han seg nesten straks for den overlegne styrken. Selv om han ikke viste det, var det dette karaktertrekket som i første rekke hadde hindret ham i rett og slett å stikke av fra De flyvende Corson-brødrene. Hos menn som Ace Merrill er den eneste trangen som er sterkere enn trangen til å dominere, en dyp trang til å legge seg på rygg og ydmykt blotte den forsvarsløse strupen når den virkelige flokklederen viser seg. Den andre grunnen var enda enklere: han valgte å tro at han drømte. Det var en del av ham som visste at dette ikke var sant, men det var likevel lettere å tro på dette enn det sansene fortalte ham; han ville ikke engang tenke seg en verden som tillot tilstedeværelsen av en mr. Gaunt. Det ville være lettere - tryggere - bare å slå av tan­ keprosessen en stund og følge denne affæren til ende. Gjorde han det, ville han kanskje til slutt våkne til den verden han alltid hadde kjent. Gud vet at den hadde sine farer, men i det minste forsto han den. Han spikret igjen lokket på kassen med pistoler og kassen med ammunisjon. Så gikk han bort til bilen som sto på lager, og grep tak i presenningen som også var dekket av en kappe av støv. Han dro den vekk ... og et øyeblikk glemte han alt annet av undring og glede. Det var en Tucker, ja, og den var vakker. Den var malt kanarigul. Det strømlinjete karosseriet skinte av krom på sidene og under den skråstilte frontstøtfangeren. En tredje frontlykt stirret mot ham fra midten av panseret, under en utsmyk­ ning av sølv som lignet lokomotivet på et futuristisk ekspresstog. Ace gikk langsomt rundt den, forsøkte å sluke den med øynene. Det var et par forkrommete gittere på begge sider bak; han hadde ingen anelse hva de var til. De tykke, hvite gummidekkene var så rene at de nesten skinte under pærene som hang ned fra taket. Skre­ vet med snirklet skrift i krom tvers over bakparten sto ordene «TUcker Talisman». Ace hadde aldri hørt om denne modellen. Han trod­ de Torpedoen var den eneste bilen Preston Tucker hadde produsert. Du har et problem til, kompis - det er ingen nummerskilter på

NOE FOR ENHVER

denne greia. Har du tenkt å forsøke å komme deg helt tilbake til Maine med en bil som stikker seg ut, en bil uten skilter, en bil full av våpen og sprengstoff? Jo. Det hadde han tenkt. Det var en dårlig tanke, selvsagt, en vir­ kelig dårlig tanke ... men alternativet - som ville innebære å forsø­ ke å kødde med mr. Gaunt - virket så mye verre. Dessuten var dette en drøm. Han ristet nøklene ut av konvolutten, gikk rundt til bagasjerom­ met og lette forgjeves etter et nøkkelhull. Etter en liten stund husket han filmen med Jeff Bridges og forsto. I likhet med den tyske Folkevognbobla og en Chevy Corvair var motoren på Tuckeren her bak. Bagasjerommet var foran. Ganske riktig, han fant nøkkelhullet rett under den rare, tredje frontlykten. Han åpnet bagasjerommet. Det var virkelig svært så koselig, og tomt, bortsett fra en enkelt gjenstand. Det var et lite glass med hvitt pulver, og med en skje festet til korken med en len­ ke. Det var teipet et lite stykke papir til lenken. Ace rev det løs og leste beskjeden som var skrevet der med bittesmå versalier:

Medl Ace adlød ordre.

5 Ace som følte seg mye bedre med litt av det makeløse stoffet til mr. Gaunt som fikk hodet hans til å lyse opp som forsiden av RockOlaen til Henry Beaufort, puttet våpnene og magasinene i bagasje­ rommet. Han la esken med fenghetter i baksetet, stanset bare et øyeblikk for å inhalere dypt. Sedanen hadde den makeløse lukten av ny bil, ikke noe lignende i verden (kanskje unntatt fitte), og da han satte seg bak rattet, så han at den var helt ny: kilometertelleren i mr. Gaunts Tucker Talisman sto på 00000.0. Ace stakk tenningsnøkkelen inn i låsen og vred den rundt. Talismanen startet med en lav, dyp, herlig romling. Hvor mange hester under panseret? Han visste ikke, men det kjentes som en hel flokk. Det hadde vært en mengde motorbøker i fengselet, og Ace hadde lest mesteparten. Hicker Torpedo hadde vært en bil med seks sylindere på omtrent trehundreogfemti kubikktommer, og lignet mye på bilene mr. Ford hadde laget mellom 1948 og 1952. Den had­ de hatt rundt hundreogfemti hester under panseret. Denne virket større. Mye større. Ace følte trang til å klyve ut, gå rundt til baksiden og undersøke

355

356

STEPHEN KING

om han kunne lirke på panseret... men det var som å tenke for mye på det sprø navnet - Youg-et-eller-annet. Det som virket som en god idé, var å få denne greia tilbake til Castle Rock så fort han bare kunne. Han skulle til å gå ut av bilen for å bruke dørbryteren, så tutet han i stedet med hornet, bare for å se om det ville skje noe. Det gjorde det. Døren rullet lydløst opp på skinnene. Det er en lydbryter her et eller annet sted, det er sikkert, sa han til seg selv, men han trodde ikke lenger på det. Han enset det ikke lenger engang. Han satte bilen i første gir, og Talismanen buldret ut av garasjen. Han tutet igjen da han la ut på det hompete hjulsporet mot hullet i gjerdet, og i bakspeilet så han at lysene i garasjen ble slukket og døren begynte å gå ned. Han fikk også et glimt av sin egen Challenger med snuten mot veggen og den krøllete presennin­ gen på gulvet ved siden av. Han hadde en underlig følelse av at han aldri kom til å se den igjen. Ace oppdaget at han heller ikke enset det.

6 Talismanen gikk ikke bare som en drøm, det virket som om den av seg selv fant veien tilbake til Storrow Drive og bomveien mot nord. Av og til slo blinklysene seg på av seg selv. Når det skjedde, tok Ace rett og slett den neste svingen. Det tok nesten ingen tid før den nifse vesle slummen i Cambridge lå bak ham, der han hadde funnet TUckeren, og omrisset av Tobin Bridge, mer ålment kjent som Mystic River Bridge, tårnet seg opp foran ham, svart mot den mørknende himmelen. Ace vred på lysbryteren, og en skarpt avgrenset vifte av lys sprang straks frem foran ham. Når han dreide på rattet, fulgte lysviften med. Det midtre frontlyset var litt av ei greie. Ikke rart at de drev ham konkurs, det stakkars svinet som hadde tenkt ut denne bilen, tenkte Ace. Han var drøye femti kilometer fra Boston da han la merke til at nålen på bensinmåleren hvilte mot stopperen nedenfor Tomt. Han svingte av på den neste avkjørselen og lot bilen trille ned til bensin­ pumpene på en Mobil-stasjon ved foten av rampen. Pumpemannen skjøv luen bak i nakken med en fettet tommel og gikk beundrende rundt bilen. «Flott bil!» sa han. «Hvor har du fått tak i den?» Uten å tenke seg om sa Ace: «Leng-sletta. Yog-Sothoth Gamle Biler.» «Hæ?» «Bare fyll den opp, gutt - det er ikke Tyve spørsmål.»

NOE FOR ENHVER

«Å!» sa pumpemannen, så igjen på Ace og ble straks under­ danig. «Jada! Skal bli!» Og han forsøkte, men pumpet stanset etter å ha sprøytet bensin for bare fjorten cent ned i tanken. Pumpemannen forsøkte å få mer ned i den ved å bruke pumpen manuelt, men bensinen bare skvalpet over, rant ned den skinnende gule siden på Thlismanen og dryppet ned på asfalten. «Jeg går ut fra at den ikke trenger bensin,» sa mannen skremt. «Gjør vel ikke det.» «Kanskje bensinmåleren din er ødelagt -» «Tørk vekk bensinen på siden av bilen min. Vil du at lakken skal få blærer? Hva er det med deg?» Guttungen satte raskt i gang, og Ace gikk ut på toalettet for å friske litt på nesen. Da han kom ut, sto pumpemannen på ærbødig avstand fra Talismanen, mens han nervøst vred fillen sin mellom begge hender. Han er redd, tenkte Ace. Redd for hva? Meg? Nei; guttungen i Mobil-kjeledressen så knapt i retning av Ace. Det var lUckeren som trakk til seg blikket hans. Han har forsøkt å ta på den, tenkte Ace. Denne åpenbaringen - og det var hva det var, nøyaktig hva det var - ga ham et hardt, lite smil rundt munnvikene. Han forsøkte å ta i den, og det skjedde noe. Hva det var, spiller egentlig ingen rolle. Det lærte ham at han kan se, mens helst ikke bør røre, og det er det eneste som spiller noen rolle. «Koster ingenting,» sa pumpemannen. «Det har du rett i.» Ace gled inn bak rattet og kom seg fort av gårde. Han hadde en splitter ny idé når det gjaldt Talismanen. På en måte var det en skremmende-idé, men på en annen måte var det en flott idé. Han mente at bensinmåleren kanskje alltid viste tomt ... og at tanken alltid var full.

7 Bomstasjonene for privatbiler i New Hampshire er av det automa­ tiske slaget; du slenger i en dollar i småpenger (Ingen Småmynter, Takk) i kurven, det røde lyset blir grønt, og du kjører av gårde. Men da Ace kjørte sin Ihcker Talisman bort til kurven som stakk ut fra stolpen, ble lyset grønt av seg selv, og det vesle skiltet lyste: BOMPENGER BETALT, TAKK.

«Det skal jeg banne på,» mumlet Ace og kjørte videre mot Maine.

357

358

STEPHEN KING

Da han la Portland bak seg, hadde han Talismanen oppe i en marsjfart på litt over hundreogtredve kilometer i timen, og det var massevis igjen under panseret. Rett etter avkjørselen til Falmouth kom han over en bakkekam og fikk øye på en patruljebil fra statspolitiet som lå på lur ved siden av motorveien. Det karakteristiske torpedoformete omrisset til en radarmåler stakk ut gjennom vin­ duet til sjåføren. Ånei, tenkte Ace. Han har meg. Midt i blinken. Herrejesus, hvor­ for kjørte jeg for fort, forresten, med all den dritten jeg har med? Men han visste hvorfor, og det var ikke kokainet han hadde snust i seg. Kanskje ved en annen anledning, men ikke denne gangen. Det var Talismanen. Den ville kjøre fort. Han kunne se på speedomete­ ret, ta foten litt vekk fra gasspedalen ... og fem minutter senere kunne han se at han igjen hadde kjørt den tre fjerdedeler ned mot gulvet. Han ventet at patruljebilen skulle våkne til liv med et skarpt skjær av blinkende blålys og suse etter ham, men det skjedde ikke. Ace lynte forbi i hundreogtredve, og Statsbjørnen ikke så mye som leet på seg. Faen, han måtte ha sovnet. Men Ace visste bedre. Når man så en radarmåler som stakk ut av vinduet, visste man at fyren i bilen var lysvåken og klar til å sette i gang. Nei, det som hadde skjedd, var dette: statspolitimannen hadde ikke kunnet se Talismanen. Det hørtes sprøtt ut, men det vir­ ket helt riktig. Den digre, gule bilen med tre grelle frontlykter var usynlig både for høyteknologisk utstyr og purken som brukte det. Ace lirket glisende mr. Gaunts Tucket Talisman opp i hundreogåtti. Han kom tilbake til Castle Rock kvart over åtte, med nesten fire timer til overs.

8 Mr. Gaunt kom ut av butikken sin og stilte seg under markisen for å se på, mens Ace lirket Talismanen inn på en av de tre skrå parke­ ringsplassene foran Noe For Enhver. «Du har kjørt fort, Ace.» «Joa. Dette er litt av en bil.» «Det skal jeg banne på,» sa mr. Gaunt. Han lot den ene hånden gli over den myke kurven i forparten på TUckeren. «Eneste i sitt slag. Du har tatt med varene mine, går jeg ut fra?» «Joa. Mr. Gaunt, på veien tilbake har jeg skjønt litt av hvor spe­ siell denne bilen Deres er, men jeg synes likevel De bør tenke på å skaffe skilter til den, og kanskje en målepinne -»

NOE FOR ENHVER

«Det er ikke nødvendig,» sa mr. Gaunt likeglad. «Parker den i smuget bak vareinngangen til butikken, er du snill, Ace. Jeg skal selv sette den i garasjen når du har tømt den.» «Hvor?» Ace oppdaget med ett at han nødig ville overlate bilen til mr. Gaunt. Det var ikke bare det at han hadde satt igjen sin egen bil i Boston og trengte et kjøretøy til kveldens arbeid; Talismanen hadde fått alle andre biler han noen gang hadde kjørt med, ibereg­ net Challengeren, til å virke som søppel. «Det,» sa mr. Gaunt, «er min sak.» Han så uforstyrrelig på Ace. «Du kommer til å oppdage at tingene går greiere for deg, Ace, hvis du betrakter det å arbeide for meg som å tjenestegjøre i hæren. Det er tre måter du nå kan gjøre tingene på - den riktige måten, den gale måten og mr. Gaunts måte. Hvis du alltid velger det tredje, kommer du aldri til å bli hjemsøkt av problemer. Forstår du det jeg sier?» «Joa. Joa, jeg gjør det.» «Det er bra. Kjør nå rundt til bakdøren.» Ace loste den gule bilen rundt hjørnet og kjørte langsomt bort smuget som gikk bak forretningsbyggene på vestsiden av Main Street. Bakdøren til Noe For Enhver sto åpen. Mr. Gaunt sto i en skrå firkant av gult lys, ventet. Han gjorde ikke noe forsøk på å hjelpe da Ace bar kassene inn i bakrommet på butikken, mens han peste av anstrengelse. Han visste det ikke, men en god del kunder ville ha blitt overrasket om de hadde sett dette rommet. De hadde hørt mr. Gaunt der inne bak forhenget av fløyel som skilte butikken fra lagerrommet, mens han løftet på ting, flyttet på kasser ... men det var slett ingenting i rommet før Ace stablet kassene i en krok etter ordre fra mr. Gaunt. Jo - det var én ting. I den andre enden av rommet lå en brun rqtte under den utløste armen på en stor Victory rottefelle. Nakken var brukket, fortennene blottet i en død snerring. «Bra jobbet,» sa mr. Gaunt, gned seg i de langfingrete hendene og smilte. «Dette har vært en god kveldsjobb, alt i alt. Du har opp­ fylt mine største forventninger, Ace - de aller største.» «Mange takk, sir.» Ace ble forbløffet. Han hadde aldri i sitt liv kalt noen mann sir før i dette øyeblikket. «Her er litt for bryet.» Mr. Gaunt rakte Ace en brun konvolutt. Ace trykket på den med fingertuppene og kjente det løse, kornete pulveret i den. «Jeg tror du gjerne vil foreta litt ekstra etterforsk­ ning i kveld, ikke sant? Dette kan kanskje gi deg litt ekstra fraspark, som det sto på de gamle Esso-reklamene.» Ace kvapp til. «Å, faen! Faen! Jeg la igjen den boken - boken med kartet - i bilen min! Den er borte i Boston! Faen ta!» Han knyttet neven og slo seg på låret.

359

360

STEPHEN KING

Mr. Gaunt smilte. «Jeg tror ikke det,» sa han. «Jeg tror den lig­ ger i TUckeren.» «Nei, jeg -» «Kan du ikke se etter selv?» Ace gjorde det, og selvsagt var boken der, lå på dashbordet med ryggen presset mot den avtagbare frontruten Tticker hadde tatt pa­ tent på. Tapte og begravde skatter i New England. Han tok den og bladde. Kartet lå fortsatt i den. Han så på mr. Gaunt med stum takknemlighet. «Jeg kommer ikke til å trenge tjenestene dine før i morgen kveld, på denne tiden,» sa mr. Gaunt. «Jeg foreslår at du tilbringer timene med dagslys på stedet ditt i Mechanic Falls. Det skulle passe deg helt fint; jeg tror du gjerne vil ligge lenge. Du har fortsatt en travel natt foran deg, hvis jeg ikke tar feil.» Ace tenkte på de små korsene på kartet og nikket. «Og,» tilføyde mr. Gaunt, «det ville kanskje være veloverveid av deg å unngå sheriff Pangborns oppmerksomhet endags tid eller to. Etter det tror jeg ikke det kommer til å ha noen betydning.» Leppe­ ne hans ble krenget bakover; tennene sto frem som store, rovdyrlignende klynger. «På slutten av uken tror jeg at en mengde ting som til nå har betydd en god del for innbyggerne i denne byen, ikke kom­ mer til å spille noen som helst rolle lenger. Tror ikke du det, Ace?» «Når De sier det,» svarte Ace. Han var igjen i ferd med å gli inn i den rare, matte tilstanden, og han hadde ikke det minste imot det. «Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg rundt.» «Alt er ordnet,» sa mr. Gaunt. «Du finner en bil parkert på forsi­ den med nøklene i tenningen. En firmabil, så å si. Jeg er redd det bare er en Chevrolet - en helt vanlig Chevrolet - men den kommer likevel til å gi deg pålitelig, lite påfallende transport. Du kommer naturligvis til å like TV-bilen bedre, men -» «TV-bil? Hvilken TV-bil?» Mr. Gaunt valgte å ikke svare. «Men Chevroleten kommer til å fylle alle dine aktuelle transportbehov, forsikrer jeg deg. Forsøk bare ikke å kjøre gjennom noen av fartsfellene til statspolitiet med den. Jeg er redd at det ikke ville gå. Ikke med dette kjøretøyet. Ikke i det hele tatt.» Ace hørte seg selv si: «Jeg skulle jaggu gjerne hatt en bil som Tuckeren Deres, mr. Gaunt, sir. Den er flott.» «Tja, kanskje vi kan slå av en handel. Du skjønner Ace, jeg har en meget enkel politikk i forretninger. Vil du høre hva den går ut på?» «Ja.» Og Ace var oppriktig. «Alt er til salgs. Det er min filosofi. Alt er til salgs.» «Alt er til salgs,» sa Ace drømmende. «Jøss! Sterkt!»

NOE FOR ENHVER

«Akkurat! Sterkt! Nå, Ace, tror jeg at jeg skal ta meg en matbit. Jeg har rett og slett hatt det for travelt, fridag eller ikke fridag. Jeg skulle gjerne bedt deg spise sammen med meg, men -» «Jøje meg, jeg kan faktisk ikke det.» «Nei, naturligvis ikke. Du har steder å dra og hull å grave, ikke sant? Jeg venter deg i morgen kveld, mellom åtte og ni.» «Mellom åtte og ni.» «Ja. Etter at det er blitt mørkt.» «Når ingen vet og ingen ser,» sa Ace drømmende. «To fluer med ett smekk! God natt, Ace.» Mr. Gaunt strakte frem hånden. Ace skulle til å ta den ... og så at det allerede var noe i den. Det var den brune rotta fra fellen i lagerrommet. Ace dro seg unna med et lite grynt av avsky. Han hadde ikke den fjerneste anelse om når mr. Gaunt hadde tatt den døde rotta. Eller kanskje det var en annen? Ace avgjorde at han ga blaffen, uansett hvordan det var. Han visste bare at han ikke hadde tenkt å trykke en død rotte i hånden, uansett hvor hipp en fyr mr. Gaunt var. Mr. Gaunt sa smilende: «Unnskyld meg. For hvert år blir jeg litt mer glemsk. Jeg tror jeg nettopp forsøkte å gi deg middagen min, Ace!» «Middag,» sa Ace med svak, tynn stemme. «Ja, så sannelig.» En tykk gul tommelfingernegl kjørte seg inn i det hvite fjonet som dekket rottemagen; et øyeblikk se­ nere rant innvollene ut på den glatte håndflaten til mr. Gaunt. Før Ace rakk å se noe mer, hadde mr. Gaunt snudd seg og dro igjen døren ut mot smuget. «Hvor gjorde jeg nå av den os­ ten -?» Det kom et høyt, metallisk smekk\ da låsen gikk i. Ace bøyde seg forover, sikker på at han kom til å spy mellom skoene sine. Magen knøt seg, den begynte å vrenge seg ... og roet seg deretter igjen. Han hadde nemlig ikke sett det han trodde han hadde sett. «Det var en fleip,» mumlet han. «Han hadde en gummirotte i jakkelom­ men, eller noe slikt. Det var bare en fleip.» Var det? Hva med innvollene, da? Og det kalde, gelélignende gør­ ret rundt dem? Hva med det? Du er bare sliten, tenkte han. Det var bare noe du innbilte deg. Det var en gummirotte. Og resten ... poff. Men et øyeblikk forsøkte alt - den folketomme garasjen, den selvstyrte Ilickeren, selv den truende graffitien, yog-SOTOTH har makta - å trenge seg inn på ham, og en kraftig stemme ropte: Kom deg ut herfra! Kom deg ut, mens det fortsatt er tid! Men det var den virkelig sprø tanken. Det lå penger og ventet på

361

362

STEPHEN KING

ham der ute i natten. Kanskje mange penger. Kanskje en jævla formue. Ace sto i mørket en liten stund lik en robot med flatt batteri. Litt etter litt kom følelsen av virkelighet - en viss følelse av å være seg selv - tilbake, og han avgjorde at rotta ikke betydde noe. Det gjorde heller ikke Tucker Talismanen. Dopet betydde noe, og kartet betyd­ de noe, og han hadde en følelse av at den meget enkle forretningspolitikken til mr. Gaunt betydde noe, men ingenting annet. Han kunne ikke la andre ting ha noen betydning. Han gikk ned smuget og rundt til forsiden av Noe For Enhver. Butikken var stengt og mørk, som alle butikkene i nedre Main Street. En Chevy Celebrity sto parkert på en av de skrå plassene foran butikken til mr. Gaunt, akkurat som lovet. Ace forsøkte å huske om den hadde vært der da han kom med Talismanen, og fikk det faktisk ikke til. Hver gang han forsøkte å tenke tilbake på et­ hvert minne fra før de siste minuttene, støtte han på en veisperring; han så hvordan han selv skulle til å ta den utstrakte hånden til mr. Gaunt, det meste naturlige i verden, og plutselig skjønte at mr. Gaunt holdt rundt en stor, død rotte. Jeg trorjeg skal ta meg en matbit. Jeg skulle gjerne bedt deg spise sammen med meg, men Tja, det var bare nok en ting som ikke betydde noe. Chevyen var her nå, og det var det eneste som betydde noe. Ace åpnet døren, la boken med det dyrebaret kartet inn på setet, tok så nøklene ut av tenningen. Han gikk rundt til baksiden av bilen og åpnet bagasje­ rommet. Han hadde en viss anelse om hva han kom til å finne, og han ble ikke skuffet. En hakke og en spade med kort skaft lå pent i kryss som et stort X. Ace kikket nøyere etter og så at mr. Gaunt til og med hadde lagt ved et par solide arbeidshansker. «Mr. Gaunt, De tenker på alt,» sa han og smelte igjen bagasje­ rommet. Da han gjorde det, så han at det var et klistremerke på den bakre støtfangeren på Celebrityen, og han bøyde seg nærmere for å lese:

JEG V ANTIKVITETER Ace begynte å le. Han lo fortsatt da han kjørte over Tin Bridge og satte kursen mot det gamle Treblehorn-stedet hvor han aktet å ta de første spadestikkene. Da han kjørte opp Panderly’s Hill på den andre siden av broen, passerte han en sportsbil på vei i motsatt ret­ ning, mot byen. Sportsbilen var full av unge menn. De sang «Hvil­ ken venn vi har i Jesus» av full hals, og med perfekt, enstemmig samklang.

NOE FOR ENHVER

9 En av disse unge mennene var Lester Ivanhoe Pratt. Etter fotball­ kampen hadde han og noen av gutta kjørt opp til Lake Auburn, omtrent førti kilometer unna. Det pågikk et ukelangt vekkelses­ møte der oppe i et telt, og Vic Tremayne sa det kom til å bli et spe­ sielt bønnemøte og salmesang i anledning av Columbusdagen. Ettersom Sally hadde bilen til Lester, og de ikke hadde lagt noen planer for kvelden - ingen kino, ingen middag på McDonald’s i South Paris - hadde han blitt med Vic og de andre gutta, hver og en av dem gode kristne. Han visste naturligvis hvorfor de andre gutta var så ivrige etter å ta denne turen, og årsaken var ikke religion - i alle fall ikke bare religion. Det var bestandig massevis av søte jenter på vekkelsesmø­ tene som flyttet seg rundt i det nordlige New England fra mai til det siste fesjået ved statsmessen i slutten av oktober, og god salmesang (for ikke å nevne en masse glødende prekener og en porsjon gam­ meldags Jesus-ånd) gjorde dem bestandig i godt, oppglødd humør. Lester som hadde ei jente, betraktet planene og intrigene til ven­ nene sine med den samme overbærenheten en gift mann kan ha for sprellene til en gjeng ungsauer. Han ble med mest for vennskaps skyld, og fordi han alltid likte å høre på en god preken og synge litt etter en oppkvikkende ettermiddag med headingér og kroppstaklinger. Det var den beste måten han visste om å roe seg ned på. Det hadde vært et fint møte, men på slutten var det forferdelig mange mennesker som ville bli frelst. Følgelig varte det litt lenger enn Lester hadde ønsket. Han hadde tenkt å ringe til Sally og spørre henne om hun hadde lyst til å bli med til Weeksie’s og ta en iskremsoda eller noe slikt. Han hadde merket seg at jenter av og til likte å gjøre sånt på et øyeblikks innskytelse. De krysset Tin Bridge, og Vic satte ham av på hjørnet av Main og Watermill. «Flott kamp, Les!» ropte Bill MacFarland fra baksetet. «Det var det jammen!» ropte Lester muntert tilbake. «La oss gjenta det på lørdag - kanskje jeg greier å brekke armen din, i ste­ det for bare å forstue den!» De fire unge mennene i bilen til Vic brølte hjertelig av dette eksempelet på vidd, og så kjørte Vic av gårde. Tonene av «Jesus er en venn for evig» drev tilbake til ham i en luft som fortsatt var merkverdig sommerlig. Man ventet at det skulle snike seg inn litt kulde, selv i de varmeste periodene på ettersommeren, etter at solen gikk ned. Men ikke i kveld. Lester gikk langsomt opp bakken og hjemover, kjente seg sliten og støl og gjennomført tilfreds. Hver dag var en fin dag når man

363

364

STEPHEN KING

hadde gitt sitt hjerte til Jesus, men noen dager var finere enn andre. Dette hadde vært en av det fineste slaget, og det eneste han hadde lyst på akkurat nå, var å dusje, ringe til Sally og hoppe til køys. Han så opp mot stjernene, forsøkte å skjelne stjernebildet Orion, da han svingte inn på sin egen innkjørsel. Følgelig braste han med ballene først, og i rask gangfart, inn i bakparten på sin egen Mus­ tang. «Auuul» ropte Lester Pratt. Han rygget, bøyde seg og holdt rundt de ømme testiklene. Etter en liten stund klarte han å løfte ho­ det og se på bilen sin med øyne som rant av smerte. Hva søren gjor­ de bilen hans her, forresten? Hondaen til Sally skulle være på verk­ stedet til i alle fall onsdag - antagelig torsdag eller fredag, på grunn av fridagen og alt det der. Så, i en eksplosjon av skinnende lyserødt og oransje lys, skjønte han det. Sally var her! Hun hadde kjøn innom, mens han var bor­ te, og nå ventet hun på ham! Kanskje hun hadde bestemt at i kveld var selve kvelden! Sex før ekteskapet var galt, naturligvis, men av og til måtte man knuse noen egg for å lage omelett. Og han var av­ gjort i stand til å bøte for den spesielle synden hvis hun var det. «Jøje meg!» ropte Lester Pratt entusiastisk. «Søte vesle Sally i bursdagsklær!» Han løp mot verandaen med en klossete, liten spankulering, mens han fortsatt holdt seg rundt de verkende ballene. Nå verket de imidlertid både av forventning og smerte. Han tok nøkkelen under dørmatten og låste seg inn. «Sally?» ropte han. «Sal, er du der? Beklager at jeg er sen - jeg dro bort til vekkelsesmøtet ved Lake Auburn sammen med noen av gutta, og ...» Han tidde. Det kom ikke noen reaksjon, og det betydde at hun likevel ikke var her. Med mindre ... Han skyndte seg ovenpå så fort han kunne, med ett sikker på at han ville finne henne sovende i sengen hans. Hun kom til å åpne øynene og sette seg opp, mens lakenet datt ned fra de vakre brys­ tene hennes (som han hadde kjent på - tja, på en måte - men aldri sett i virkeligheten), hun kom til å strekke armene mot ham, mens de vakre, søvnige, kornblomstblå øynene ble store, og når klokken slo ti, kom de ikke lenger til å være jomfruer. Jøje meg! Men i soveværelset var det like tomt som det hadde vært på kjøk­ kenet og i dagligstuen. Laknene og teppene lå på gulvet, slik de nes­ ten alltid gjorde; Lester var en fyr av det slaget som var så full av energi og Helligånden at han rett og slett ikke klarte å sette seg opp og stå opp av sengen om morgenen: han spratt opp, ivrig etter ikke bare å møte dagen, men å ta den, slå den ned i grønnsværet og tvin­ ge den til å hoste opp ballen.

NOE FOR ENHVER

Nå gikk han imidlertid ned med et bekymret uttrykk i det brede, troskyldige fjeset. Bilen var her, men ikke Sally. Hva skulle det bety? Han visste ikke, men han likte det ikke noe større. Han slo på verandalyset og gikk ut for å se etter i bilen; kanskje hun hadde lagt igjen en beskjed til ham. Han kom så langt som bort til verandatrappen, så stivnet han. Det var en beskjed, ja. Den var skrevet tvers over frontruten på Mustangen med skinnende, lyserød spraymaling som antagelig stammet fra hans egen garasje. De svære, store bokstavene skrek mot ham: DRA TIL HELVETE DITT UTRO SVIN

Lester ble en lang stund stående på det øverste trappetrinnet, mens han om og om og om igjen leste denne beskjeden fra sin forlovede. Bønnemøtet? Var det derfor? Trodde hun at han hadde dratt bort til bønnemøtet ved Lake Auburn for å møte et eller annet skjørt? Fortvilet som han var, var dette den eneste tanken han syntes var logisk. Han gikk inn og ringte hjem til Sally. Han lot telefonen ringe et par dusin ganger, men ingen tok den.

10 Sally visste at han kom til å ringe, og derfor hadde hun spurt Irene Lutjens om hun kunne tilbringe natten hjemme hos Irene. Irene som holdt på å sprekke av nysgjerrighet, sa ja, selvsagt, naturligvis. Sally var så fortvilt over noe at hun nesten ikke så pen ut. Irene kun­ ne knapt tro det, men det var sant. For sin egen del hadde Sally slett ikke til hensikt å fortelle Irene eller noen annen om det som hadde skjedd. Det var for skrekkelig, for skammelig. Hun ville ta det med seg i graven. I over en halv time nektet hun å svare på spørsmålene fra Irene. Så fosset hele historien ut av henne med en varm flom av tårer. Irene holdt rundt henne og lyttet, mens øynene ble store og runde. «Såså,» godsnakket Irene og bysset Sally i armene sine. «Såså, Sally - Jesus elsker deg, selv om den drittsekken ikke gjør det. Det samme gjør jeg. Det samme gjør pastor Rose. Og du ga sannelig den muskelbunten av et svin noe å huske deg for, ikke sant?» Sally nikket snøftende, og den andre piken strøk henne over håret og kom med trøstende lyder. Irene kunne knapt vente til morgenda­ gen da hun ville begynne å ringe til de andre venninnene. De kom ikke til å tro det! Irene syntes synd på Sally, det gjorde hun virkelig, men på en måte var hun også glad for at dette hadde skjedd. Sally

365

366

STEPHEN KING

var så pen, og Sally var pokker så hellig. På en måte var det fint å se henne krasje og ta fyr, bare denne ene gangen. Og Lester er den mest tiltrekkende fyren i menigheten. Hvis han og Sally virkelig slår opp, lurer jeg på om han kanskje ikke kommer til å be meg ut? Av og til ser han på meg som om han lurer på hva slags undertøy jeg har på meg, så det er vel ikke umulig ... «Jeg føler meg så skrekkelig!» hulket Sally. «Så s-s—skitten!» «Selvsagt gjør du det,» sa Irene, mens hun fortsatte å bysse hen­ ne og stryke henne over håret. «Du har vel ikke fortsatt brevet og det bildet, hva?» «Jeg b-b-brente dem!» gråt Sally høyt mot det fuktige brystet til Irene, så ble hun grepet av en ny storm av sorg og tap. «Selvsagt gjorde du det,» mumlet Irene. «Det er akkurat det du skulle ha gjort.» Men, tenkte hun, du kunne ha ventet til jeg i alle fall hadde fått se på det, di tåreperse. Sally tilbrakte natten i gjesteværelset til Irene, men hun sov nes­ ten ikke i det hele tatt. Gråten ga seg til slutt, og hun tilbrakte mesteparten av den natten med å stirre tørrøyd ut i mørket, opp­ slukt av de dystre og bittert tilfredsstillende hevndrømmene som bare en forsmådd og tidligere trygg elskende kvinne kan gjennom­ leve fullt og helt.

Kapittel femten

i Mr. Gaunts første kunde «bare etter avtale» kom presis klokken åtte tirsdag morgen. Det var Lucille Dunham, en av servitrisene på Nans Lunsjrestaurant. Lucille var blitt grepet av en dyp, håpløs, verkende lengsel ved synet av de svarte perlene i en av montrene i Noe For Enhver. Hun visste at hun aldri kunne gjøre seg noe håp om å kjøpe noe så kostbart, ikke på en million år. Ikke med den lønningen den gnieren Nan Roberts betalte henne. Men da mr. Gaunt foreslo at de skulle snakke om det uten at halve byen sto bøyd over skuldrene deres (for å si det slik), hadde Lucille likevel kastet seg over tilbudet slik en sulten fisk kunne snappe etter en fargestrålende angel. Hun forlot Noe For Enhver tyve over åtte med et omtåket, drøm­ mende, lykkelig uttrykk i ansiktet. Hun hadde kjøpt de svarte per­ lene til den utrolige prisen av åtteogtredve dollar og femti cent. Hun hadde også lovet å gjøre et lite pek, helt harmløst, mot den opp­ blåste baptistpresten William Rose. Det kom ikke til å være en jobb for Lucilles del; det ville bli en ren fornøyelse. Det bibelsprengte svi­ net hadde aldri gitt henne tips, ikke engang så mye som ti cent. Lucille (god metodist som ikke hadde det minste imot å riste på rompa til en heit boogie-låt lørdag kveld) hadde hørt om å samle seg skatter i himmelen; hun lurte på om pastor Rose hadde hørt at det var bedre å gi enn å få. Nå, hun kunne gi ham igjen ... og det var virkelig helt harmløst. Det hadde mr. Gaunt sagt til henne. Da hun gikk, så denne herren etter henne med et vennlig smil i ansiktet. Han hadde en ytterst travel dag foran seg, ytterst travel, med avtaler omtrent hver halve time, og en masse telefoner han måtte ta. Tivoliet var godt etablert: en av hovedattraksjonene var blitt prøvd ut med hell; den tiden begynte nå å nærme seg da alle forlystelsene skulle bli satt i gang. Som alltid når han nærmet seg dette punktet, det være seg i Libanon, Ankara, de vestlige provin­ sene i Canada, eller akkurat her i Småbyen, USA, syntes han rett og slett at døgnet ikke hadde nok timer. Men likevel gjorde man alle

368

STEPHEN KING

anstrengelser for å nå målet, for travle hender var lykkelige hender, og strevet var i seg selv en edel ting, og ... ... og hvis de gamle øynene ikke narret ham, skyndte dagens annen kunde, Yvette Gendron, seg bort fortauet mot markisen akkurat nå. «En travel, travel, travel dag,» mumlet mr. Gaunt og tok på seg et stort velkomstsmil.

2 Alan Pangborn kom på kontoret halv ni, og det var allerede klistret en beskjed til telefonen hans. Henry Payton fra statspolitiet hadde ringt 7.45. Han ville at Alan skulle ringe direkte. Alan satte seg til rette i stolen, plasserte telefonrøret mellom hodet og skulderen og trykket på knappen som automatisk kalte opp stasjonen i Oxford. Han tok fire sølvdollar-mynter opp av den øverste skuffen i skrive­ bordet. «Hallo, Alan,» sa Henry. «Jeg er redd jeg har dårlige nyheter til deg om dobbeltmordet ditt.» «Å, så plutselig er det mitt dobbeltmord,» sa Alan. Han lukket neven rundt de fire myntene, klemte og åpnet hånden igjen. Nå var det tre. Han lente seg tilbake i stolen og la føttene på skrivebordet. «Det må være virkelig dårlige nyheter.» «Du høres ikke overrasket ut.» «Næ.» Han lukket igjen neven og brukte lillefingeren til å «tvin­ ge» vekk den nederste sølvdollaren i stabelen. Det var en noe deli­ kat operasjon ... men Alan var mer enn i stand til å mestre utford­ ringen. Sølvdollaren gled ut av neven og datt ned i ermet hans. Det hørtes et lavt tink\ da den traff den første, en lyd som kom til å bli skjult av småpratingen til tryllekunstneren på en virkelig forestil­ ling. Alan åpnet igjen hånden, og nå var det bare to mynter der. «Kanskje du ikke ville ha noe imot å fortelle meg hvorfor ikke,» sa Henry. Han hørtes litt ergerlig ut. «Tja, jeg har tilbrakt mesteparten av de to siste dagene med å ten­ ke på det,» sa Alan. Dette var mildt sagt. Fra det øyeblikket søndag ettermiddag da han første gang så at Nettie Cobb var den ene av de to kvinnene som lå ved foten av stoppskiltet, hadde han ikke tenkt på stort annet. Han drømte til og med om det, og følelsen av at regnestykket ikke stemte, var blitt en nagende visshet. Dette gjorde at oppringningen fra Henry ikke var irriterende, men en lettelse, og sparte Alan for bryet med å ringe ham. Han klemte rundt de to sølvdollarene i hånden. Tink.

NOE FOR ENHVER

Åpnet hånden. Nå var det én. «Hva er det som plager deg?» spurte Henry. «Alt,» sa Alan rett ut. «For det første det faktum at det skjedde i det hele tatt. Jeg tror det som plager meg mest, er tidspunktene ved forbrytelsen og hvordan de fungerer ... eller ikke fungerer. Jeg forsøker å se for meg at Nettie Cobb finner hunden sin død, og så setter seg ned for å skrive alle de der lappene. Og vet du hva? Jeg klarer ikke det. Og hver gang jeg ikke klarer det, lurer på jeg hvor mye det er av denne fordømte affæren som jeg ikke oppfatter.» Alan lukket neven hardt, åpnet den, og så var det ingen. «Hmmm. Så kanskje de dårlige nyhetene mine er gode nyheter. Det var en til som var innblandet, Alan. Vi vet ikke hvem som drep­ te hunden til Cobb-dama, men vi er nesten sikre på at det ikke var Wilma Jerzyck.» Føttene til Alan kom ned fra skrivebordet i en fei. Myntene gled ut av ermet og traff skrivebordsplaten som en liten strøm av sølv. Den ene landet på kanten og rullet mot siden av skrivebordet. Hån­ den til Alan for ut og grep den før den rakk å komme seg unna. «Jeg tror du bør fortelle meg hva det er du har, Henry.» «Hmmm. La oss begynne med hunden. Kadaveret ble overlatt til John Palin, en veterinær i South Portland. Med dyr er han det sam­ me som Henry Ryan når det gjelder mennesker. Han sier at fordi korketrekkeren trengte inn i hjertet til hunden og den døde nesten øyeblikkelig, kan han oppgi en temmelig begrenset tidsramme for dødsøyeblikket.» «Det var hyggelig til en forandring,» sa Alan. Han tenkte på ro­ manene til Agatha Christie som Annie hadde lest i fleng. Der virket det som om det bestandig var en eller annen senil landsbylege som var mer enn villig til å fastsette dødsøyeblikket til mellom halv fem og kvart over fem. Etter nesten tyve år som politimann visste Alan at et mer realistisk svar på spørsmålet om dødsøyeblikket var: «En gang i forrige uke. Kanskje.» «Ikke sant? I alle fall sier denne dr. Palin at hunden døde mellom klokken ti og tolv. Peter Jerzyck sier at da han kom inn1 på sove­ værelset deres for å gjøre seg klar til å gå i kirken - litt over ti - sto kona hans i dusjen.» «Ja, vi visste det var et stramt skjema,» sa Alan. Han var litt skuffet. «Men denne fyren Palin må ta hensyn til feilmarginen, med mindre han er Gud. Det trengs bare femten minutter for at Wilma skal ta seg bra ut.» «Jasså? Hvor bra synes du at hun tar seg ut, Alan?» Han vurderte spørsmålet, så sa han tungt: «For å si som sant er, gamle venn, tar hun seg ikke særlig bra ut. Det har hun aldri gjort.»

369

370

STEPHEN KING

Alan tvang seg til å tilføye: «I alle fall ville vi se temmelig tåpelige ut hvis vi lot saken stå åpen på grunn av en rapport fra en eller annen bikkjelege og en tidsforskjell på - hva - femten minutter?» «Okay, la oss snakke om lappen på korketrekkeren. Husker du den lappen?» «’Ingen slenger søle på de rene laknene mine. Jeg sa jeg skulle ta deg.’» «Akkurat. Skrifteksperten i Augusta grubler ennå over den, men Peter Jerzyck ga oss en prøve på håndskriften til kona, og jeg har fotokopier både av lappen og prøver foran meg på skrivebordet. De stemmer ikke med hverandre. De stemmer ikke i det hele tatt.» «Hva i helvete sier du!» «Det er det jeg sier, for helvete. Jeg trodde ikke du var over­ rasket.» «Jeg visste at noe var galt, men det var de steinene med beskjede­ ne på som jeg ikke klarte å få ut av tankene. Tidstabellen er sprø, og det har gjort meg urolig, joda, men stort sett tror jeg at jeg ville være villig til å la det ligge. Mest fordi det virker som en typisk ting Wilma Jerzyck kunne gjøre. Er du sikker på at hun ikke fordreide håndskriften sin?» Han trodde ikke det - tanken på å reise inkog­ nito hadde aldri vært stilen til Wilma Jerzyck - men det var en mu­ lighet som måtte tas med. «Jeg? Jeg er sikker. Men jeg er ingen ekspert, og det jeg mener, kommer ikke til å holde i retten. Det er derfor skriften på lappen blir analysert.» «Når kommer håndskriftfyren til å avlegge rapport?» «Hvem vet? Ta mitt ord for det i mellomtiden, Alan - de er som ild og vann. Ingenting ligner.» «Tja, hvis Wilma ikke gjorde det, var det avgjort noen som ville at Nettie skulle tro hun gjorde det. Hvem? Og hvorfor? I Herrens navn, hvorfor?» «Vet ikke, gutt - det er din by. Foreløpig har jeg enda to ting til deg.» «Sett i gang.» Alan la sølvdollarene ned i skuffen igjen, så fikk han en høy, mager mann med flosshatt til å spasere bortover veg­ gen. På tilbakeveien ble flosshatten til en spaserstokk. «Den som drepte hunden etterlot seg noen blodige fingeravtrykk på håndtaket på innsiden av Netties dør - det var det første og store.» «I heiteste!» «I høyden lunkent, er jeg redd. De er uklare. Gjerningsmannen etterlot dem antagelig da han grep rundt håndtaket for å komme seg ut.» «Duger de ikke til noe?»

NOE FOR ENHVER

«Vi har noen fragmenter som kanskje kan komme til nytte, selv om det ikke er større sjanse for at de kommer til å holde i retten. Jeg har sendt dem til FBI Print-Magic i Virginia. De gjør for tiden en del temmelig forbløffende arbeid med rekonstruksjoner. De er tregere enn kald sirup - det tar antagelig en uke, eller til og med ti dager før jeg igjen hører fra dem - men i mellomtiden har jeg sam­ menlignet fragmentene med avtrykkene til Jerzyck-dama, som ble levert til meg fra det alltid omtenksomme kontoret til liksyningsmannen i går kveld.» «De stemte ikke?» «Tja, det er som håndskriften, Alan - å sammenligne en detalj med en helhet, og hvis jeg sa noe slikt i retten, ville forsvaret tygge nytt rasshøl på meg. Men siden vi sitter ved skrønebordet, for å si det slik, nei - de ligner ikke i det hele tatt. For det første er det spørsmålet om størrelsen. Wilma Jerzyck hadde små hender. Frag­ mentene stammer fra en med digre hender. Selv hvis man tar hen­ syn til at de er utydelige, er det fordømt digre hender.» «Avtrykkene til en mann?» «Det er jeg sikker på. Men igjen, det ville ikke holde i retten.» «Hvem faen bryr seg om det?» På veggen kom et skyggefyr med ett til syne, så ble han forvandlet til en pyramide. Pyramiden åpnet seg lik en blomst og ble deretter forvandlet til en villgås som fløy gjennom solskinnet. Alan forsøkte å se for seg ansiktet til mannen - ikke Wilma Jerzyck, men en eller annen mann - som hadde gått inn i huset til Nettie etter at Nettie gikk søndag morgen. Mannen som hadde drept Netties Raider med en korketrekker og så veltet skylden over på Wilma. Han lette etter et ansikt og så bare røyk og skygger. «Henry, hvem ville i det hele tatt finne på å gjøre noe slikt, hvis det ikke var Wilma?» «Jeg vet ikke. Men jeg tror kanskje vi har et vitne til affæren med steinkastingen.» «Hval Hvem?» «Jeg sa kanskje, husk det.» «Jeg vet hva du sa. Ikke ert meg. Hvem er det?» «En guttunge. Dama som bor ved siden av familien Jerzyck, hør­ te bråk og gikk ut for å forsøke å finne ut hva som var på ferde. Hun sa hun trodde at ’den tispa’ - hennes ord - til slutt kanskje var blitt så sint på ektemannen at hun kastet ham ut gjennom et vindu. Hun så gutten sykle vekk fra huset, han så redd ut. Hun spurte ham hva som foregikk. Han sa at han trodde kanskje mr. og mrs. Jerzyck kranglet. Nå, det samme trodde hun også, og siden ståket hadde gitt seg da, brydde hun seg ikke noe mer med det.» «Det må ha vært Jillian Mislaburski,» sa Alan. «Huset tvers overfor Jerzyck-stedet er tomt - til salgs.»

371

372 STEPHEN KING

«Joda. Jillian Misla-hvaski. Det er det som står her.» «Hvem var gutungen?» «Vet ikke. Hun kjente ham igjen, men kom ikke på navnet. Men hun sier han er fra nabolaget - bor antagelig i samme kvartal. Vi kommer til å finne ham.» «Hvor gammel?» «Hun sa mellom elleve og fjorten.» «Henry? Vær kamerat og la meg finne ham. Kan du det?» «Jepp,» sa Henry straks, og Alan slappet av. «Jeg skjønner dess­ uten ikke hvorfor vi må ta oss av alle disse etterforskningene når forbrytelsen skjer midt i fylkesbyen. De lar dem drive med sitt i Portland og Bangor, så hvorfor ikke i Castle Rock? Herregud, jeg var ikke engang sikker på uttalen av navnet til den dama, før du sa det høyt!» «Det er mange polakker i Castle Rock,» sa Alan åndsfraværen­ de. Han rev en lyserød Trafikkbot av blokken på skrivebordet og rablet Jill Mislaburski og.Gutt, 11-14 på baksiden. «Hvis karene mine finner denne gutten, kommer han til å se tre svære, politifolk fra delstatspolitiet, og kommer til å bli så redd at alt forsvinner ut av hodet på ham,» sa Henry. «Han vet antagelig hvem du er - drar ikke du rundt og holder foredrag på skolene?» «Jo, om ungdomskriminalitet og lov- og orden-dagen,» sa Alan. Han forsøkte å komme på familier med unger i det kvartalet der fa­ miliene Jerzyck og Mislaburski bodde. Hvis Mislaburski kjente ham igjen, men ikke husket navnet, betydde det antagelig at gutten bodde rundt hjørnet, eller kanskje i Pond Street. Alan skrev fort tre navn på papirlappen: DeLois, Rusk, Bellingham. Det fantes anta­ gelig andre familier med gutter i den rette aldersgruppen som han ikke kunne huske på stående fot, men disse tre kunne greie seg til å begynne med. En rask rundspørring ved dørene ville nesten helt sikkert føre frem til gutten. «Visste Jill hva klokken var da hun hørte ståket og fikk øye på gutten?» spurte Alan. «Hun er ikke sikker, men hun tror den var fem over elleve.» «Da var det ikke familien Jerzyck som kranglet, for de var til messe.» «Akkurat.» «Da var det steinkasteren.» «Akkurat en gang til.» «Dette er virkelig rart, Henry.» «Det var tre på rappen. Én gang til, og du vinner grillovnen.» «Jeg lurer på om gutten så hvem det var?» «Vanligvis ville jeg ha sagt ’for godt til å være sant’, men Mislaburski-dama sa han så redd ut, så kanskje han gjorde det.

NOE FOR ENHVER

Hvis han så gjerningsmannen, skal jeg vedde en dram og en øl med deg på at det ikke var Nettie Cobb. Jeg tror at en eller annen satte dem opp mot hverandre, gutt, og det kanskje for moro skyld. Bare for det.» Men Alan som kjente byen bedre enn Henry noen sinne kom til å gjøre, syntes dette var fantasi. «Kanskje gutten selv gjorde det,» sa han. «Kanskje det var derfor han virket så redd. Kanskje det vi her står overfor, er et enkelt tilfelle av vandalisme.» «I en verden der det finnes en Michael Jackson og en drittsekk som Axl Rose, er alt mulig, går jeg ut fra,» sa Henry, «men jeg ville ha likt tanken om vandalisme mye bedre om guttungen var seksten eller sytten, skjønner du?» «Ja,» sa Alan. «Og hvorfor i det hele tatt spekulere når du kan få tak i gutten? Du kan det, ikke sant?» «Joa, jeg er temmelig sikker på det. Men jeg vil gjerne vente til skolen er slutt, hvis det er i orden for deg. Det er som du sa - det tjener ikke til noe å skremme ham.» «I orden for meg; de to damene skal ikke noe annet sted enn ned i bakken. Det er journalister her, men de er bare en mindre plage - jeg smekker til dem som fluer.» Alan så ut gjennom vinduet, tidsnok til å se at en TV-bil fra WMTW-TV langsomt rullet forbi, antagelig med kurs for hoved­ inngangen til tinghuset rundt hjørnet. «Joa, de er også her,» sa han. «Kan du ringe meg klokken fem?» «Fire,» sa Alan. «Takk, Henry.» «Det var så lite,» sa Henry Payton og la på. Den første innskytelsen til Alan var å få tak i Norris Ridgewick og fortelle ham om alt dette - om ikke annet, så var Norris en helve­ tes bra resonansbunn. Så husket han at nå var Norris antagelig par­ kert midt på Castle Lake med den nye fiskestangen i hånden. Han laget enda noen skyggedyr på veggen, så reiste han seg. Han kjente seg rastløs, underlig urolig. Det kunne ikke skade å kjøre rundt kvartalet der mordene hadde funnet sted. Han ville kanskje huske noen familier til med unger i den rette aldersgruppen hvis han faktisk så husene ... og hvem visste? Kanskje det Henry hadde sagt om ungene også gjaldt for middelaldrende polske damer som kjøpte klærne sine hos Lane Bryant. Hukommelsen til Jill Mislaburski ville kanskje bli bedre hvis spørsmålene kom fra en mann med et kjent ansikt. Han skulle til å gripe uniformsluen øverst på stumtjeneren ved døren, men så lot han den være der den var. I dag, avgjorde han, vil det kanskje være bedre at jeg ser halvoffisiell ut. Hvis det kan

373

374

STEPHEN KING

ha noe for seg, så tar det ikke livet av meg å bruke stasjonsvog­ nen. Han forlot kontoret og ble et øyeblikk stående i ar restområdet,’ forundret. John LaPointe hadde forvandlet skrivebordet sitt og området rundt til noe som så ut til å trenge flomhjelp fra Røde Kors. Det var stablet opp papirer overalt. Skuffene var stukket inn i hverandre og utgjorde et Babelstårn på sknveunderlaget hans. Det så ut til å kunne gå over ende hvert øyeblikk. Og John som vanligvis var den muntreste av alle politimenn, var rød i fjeset og bannet. «Jeg skal skylle munnen din med såpe, Johnny,» sa Alan og flirte. John skvatt, så snudde han seg. Han svarte Alan med selv å flire, et flir som både var skamfullt og bekymret. «Beklager, Alan. Jeg -» Så beveget Alan seg. Han krysset rommet med den samme smidi­ ge, lydløse farten som hadde gjort slikt inntrykk på Polly Chalmers fredag kveld. John LaPointe måpte. Deretter så han i øyekroken hva det var Alan var ute etter - de to skuffene på toppen av stabelen han hadde laget, holdt på å rase ned. Alan var rask nok til å avverge en total katastrofe, men ikke rask nok til å ta imot den første skuffen. Den landet på foten hans, send­ te papir, binders og løse bunker med heftestifter over det hele. Han presset de andre to fast mot siden av skrivebordet med håndflatene. «Herre Jesus! Det var på håret, Alan!» utbrøt John. «Takk skal du ha, John,» sa Alan med et anstrengt smil. Skuffe­ ne begynte å gli. Det nyttet ikke å presse hardere; det fikk bare skuf­ fene til å bevege seg. Dessuten hadde han vondt i tærne. «Gi meg så mange komplimenter du vil, vær så god. Men innimellom kunne du kanskje ta den fordømte skuffen vekk fra føttene mine.» «Å! Faen! Jada! Jada!» John ilte til for å gjøre det. I iveren etter å fjerne skuffen dyttet han til Alan. Alan mistet det skrøpelige taket på de to skuffene han hadde fått tak i tidsnok. De landet også på føttene hans. «Au!» hylte Alan. Han begynte å ta seg til den høyre foten og be­ stemte seg for at den venstre var verre. «Faen.» «Herre Jesus, Alan, jeg er lei for det!» «Hva har du i dem?» spurte Alan og hoppet unna med den venstre foten i hånden. «Halve Castle Rock grustak?» «Jeg antar det er en stund siden jeg ryddet i dem.» John smilte skyldbevisst og begynte å stappe papirer og kontorutstyr hulter til bulter ned i skuffene igjen. Det konvensjonelt pene ansiktet var flammende rødt. Han lå på kne, og da han snurret rundt for å få tak i bindersene og heftestiftene som hadde havnet under skrive­ bordet til Clut, veltet han en høy stabel med skjemaer og rapporter

NOE FOR ENHVER

han hadde hauget opp på gulvet. Nå begynte arrestområdet på she­ riffkontoret å ligne en orkansone. «Heisan!» sa John. «Heisan,» sa Alan som satt på skrivebordet til Norris Ridgewick og forsøkte å massere tærne sine gjennom de tykke politiskoene. «Heisan er fint, John. En meget nøyaktig skildring av situasjonen. Dette er en heisan, om jeg noen gang har sett en.» «Jeg er lei for det,» sa John igjen og ålte seg faktisk på magen inn under skrivebordet, mens han feide bortkomne binders og heftestifter mot seg med hånden. Alan visste ikke om han skulle le eller gråte. Føttene til John duvet frem og tilbake når han beveget hende­ ne, og spredte papirene vidt og jevnt over gulvet. «John, kom deg ut derfra!» hylte Alan. Han anstrengte seg hardt for ikke å le, men han visste det allerede var en tapt sak. Det ga et rykk i LaPointe. Hodet hans slo hardt mot undersiden av skrivebordet. Og nok en stabel med papirer som var blitt plassert helt på grensen av tyngdekraften for å gi plass til skuffene, datt over kanten. Mesteparten falt rett i gulvet, men flere dusin duvet dovent frem og tilbake i luften. Han kommer til å bruke hele dagen på å arkivere dem, tenkte Alan resignert. Kanskje hele uken. Så klarte han ikke å holde seg lenger. Han kastet hodet bakover og brølte av latter. Og Clutterbuck som hadde vært ved sentralbor­ det, kom ut for å se hva som var på ferde. «Sheriff?» spurte han. «Er alt okay?» «Jada,» sa Alan. Deretter så-han på alle rapportene og skjemae­ ne som var strødd ut over det hele, og begynte igjen å le. «John dri­ ver bare med litt kreativt papirarbeid.» John krøp frem under skrivebordet og reiste seg. Han så ut som en mann som nærte et heftig ønske om at noen skulle gi ham ordre om å stå i givakt, eller kanskje kaste seg ned på gulvet og gjøre førti armhevinger. Forsiden på den tidligere ulastelige uniformen var dekket av støv, og til tross for morskapen skrev Alan seg det bak øret - det hadde gått lang tid siden Eddie Warburton hadde tatt seg av gulvet under skrivebordene i arrestområdet. Så begynte han igjen å le. Det var rett og slett ikke noe å gjøre med det. Clut så fra John til Alan og deretter igjen på John, forundret. «Okay,» sa Alan å klarte endelig å beherske seg. «Hva var det du lette etter, John? Den hellige gral? Den tapte akkorden? Hva?» «Lommeboken min,» sa John og børstet forsiden av uniformen uten resultatet. «Jeg finner ikke den fordømte lommeboken min!» «Har du undersøkt i bilen din?» «Begge to,» sa John. Han sendte et oppgitt blikk ut over asteroidebeltet av skrap rundt skrivebordet sitt. «Patruljebilen jeg

375

376

STEPHEN KING

kjørte med i går kveld, og Pontiacen min. Men når jeg er her, putter jeg den av og til i en skrivebordsskuff fordi den lager en kul mot rompa når jeg sitter. Derfor undersøkte jeg -» «Den ville ikke ødelegge rompa hvis du ikke oppbevarte hele det fordømte livet ditt i den, John,» sa Andy Clutterbuck fornuftig nok. «Clut,» sa Alan, «dra ut og lek i trafikken, vil du?» «Hæ?» Alan rullet med øynene. «Finn på noe å gjøre. Jeg tror at John og jeg kan ordne dette; vi er erfarne etterforskere. Hvis det viser seg at vi ikke greier det, skal vi gi deg beskjed.» «Jada. Forsøker bare å hjelpe, vet dere. Jeg har sett lommebo­ ken hans. Den ser ut som om han har et helt bibliotek i den. Faktisk så -» «Takk for dataene dine, Clut. Vi ser deg senere.» «Okay,» sa Clut. «Alltid en glede å hjelpe. Ser dere senere, karer.» Alan rullet med øynene. Han fikk lyst til å le igjen, men behers­ ket seg. Ut fra det ulykkelige ansiktsuttrykket til John var det tyde­ lig at det ikke var noen spøk for ham. Han var forlegen, men det var bare en del av det. Alan hadde i sin tid mistet en lommebok eller to, og han visste hvilken bedriten følelse det var. Tapet av pengene og bråket med å melde fra om kredittkort som var blitt borte, det var bare en del av det, og heller ikke nødvendigvis den verste delen. Man tenkte hele tiden på ting man hadde stukket vekk i den, ting som kunne virke som skrap på andre, men var uerstattelig for en selv. John satt på huk, plukket opp papirer, sorterte dem, stablet dem og så utrøstelig ut. Alan hjalp ham. «Slo du virkelig tærne, Alan?» «Næ. Du kjenner disse skoene - det er som å ha lastebiler på føt­ tene. Hvor mye var det i lommeboken, John?» «Æ, ikke mer enn tyve daler, tror jeg. Men jeg fikk jaktkortet mitt i forrige uke, og det var i den. Dessuten Master-kortet. Jeg må ringe banken og be dem sperre nummeret hvis jeg ikke finner den fordømte lommeboken. Men det jeg egentlig vil ha tak i, er bildene. Mamma og pappa, søstrene mine ... du vet. Slike greier.» Men det var ikke bildet av moren og faren, eller bilde av søstrene, som John egentlig var opptatt av; det som virkelig betydde noe, var bildet av ham og Sally Ratcliffe. Clut hadde tatt det på Fryeburgmessen omtrent tre måneder før Sally hadde slått opp med John til fordel for det der steinhuet Lester Pratt. «Nå,» sa Alan, «den kommer til å dukke opp. Pengene og pla­ sten er kanskje borte, men lommeboken og bildene kommer anta­ gelig tilbake, John. Det gjør de vanligvis. Det vet du.»

NOE FOR ENHVER

«Joda,» sa John med et sukk. «Det er bare det at... pokker, jeg forsøker hele tiden å huske om jeg hadde den i morges da jeg dro på jobben. Jeg klarer det rett og slett ikke.» «Nå, jeg håper du finner den. Sett en MiSTET-melding på opp­ slagstavlen, kan du ikke gjøre det?» «Det skal jeg. Og jeg skal få ryddet opp i resten av dette rotet.» «Det vet jeg at du gjør, John. Ta det med ro.» Alan gikk hoderystende ut til parkeringsplassen.

3 Den vesle sølvklokken over døren i Noe For Enhver kimet, og Babs Miller, velansett medlem av Ash Street bridgeklubb, kom litt for­ skremt inn. «Mrs. Miller!» hilste Leland Gaunt henne med å si, mens han så på et ark som lå ved siden av kassa-apparatet. Han noterte en liten hake på det. «Så fint at De kunne komme! Og helt presis! Det var spilledåsen De var interessert i, var det ikke? Et vakkert arbeid.» «Ja, jeg ville snakke med Dem om den,» sa Babs. «Jeg går ut fra at den er blitt solgt.» Det var vanskelig for henne å forestille seg at en så vakker ting ikke kunne være solgt. Hun følte et lite stikk i hjertet bare ved tanken. Melodien den spilte, den mr. Gaunt påsto han ikke kunne huske ... hun mente hun visste akkurat hvilken det måtte være. Hun hadde en gang danset til denne melodien i pavil­ jongen på Old Orchard Beach med kapteinen for fotballaget, og senere samme kveld hadde hun villig gitt fra seg jomfrudommen til ham under en fantastisk vakker maimåne. Han hadde gitt henne den første og siste orgasmen i hennes liv, og hele tiden mens den brølte gjennom årene, hadde denne melodien vridd seg gjennom hodet hennes som en glødende ledning. «Nei, den er her,» sa mr. Gaunt. Han tok den opp fra glassmont­ ren der den hadde gjemt seg bak polaroidkameraet, og satte den oppå. Ansiktet til Babs Miller lyste opp ved synet av den. «Jeg er sikker på at den koster mer enn jeg har råd til,» sa Babs, det vil si, på én gang, men jeg liker den virkelig, mr. Gaunt, og hvis det var noen sjanse for at jeg kunne kjøpe den på avbetaling ... overhodet noen sjanse ...» Mr. Gaunt smilte. Det var et vakkert, trøstende smil. «Jeg tror De bekymrer Dem uten grunn,» sa han. «De kommer til å bli overras­ ket over den rimelige prisen på denne vakre spilledåsen, mrs. Miller. Meget overrasket. Sitt ned. La oss snakke om det.» Hun satte seg. Han kom mot henne.

377

378

STEPHEN KING

Øynene hans fanget inn hennes. Melodien begynte igjen i hodet hennes. Og hun ble oppslukt.

4 «Jeg husker det nå,» sa Jillian Mislaburski til Alan. «Det var Ruskgutten. Jeg tror navnet hans er Billy. Eller kanskje det er Bruce.» De sto i dagligstuen hennes som var dominert av Sony TV’en og en kjempestor korsfestet Jesus av gips på veggen bak. Oprah var på skjermen. Ut fra måten Jesus rullet med øynene under tornekronen mente Alan at Han kanskje ville ha foretrukket Geraldo. Eller Skilsmisseretten. Mrs. Mislaburski hadde budt Alan på en kopp kaffe som han hadde avslått. «Brian,» sa han. «Det stemmer!» sa hun. «Brian!» Hun hadde på seg den skinnende grønne morgenkåpen, men hadde kvittet seg med det røde skautet denne formiddagen. Krøller på størrelse med pappsylindrene man finner i kjernen på toalett­ papirruller sto ut rundt hodet hennes som en bisarr korona. «Er De sikker på det, mrs. Mislaburski?» «Ja. Jeg kom på hvem han var da jeg sto opp i morges. Faren hans monterte et aluminiumspanel på huset vårt for to år siden. Gutten kom bort og hjalp til en stund. Jeg syntes han var en hygge­ lig gutt.» «Har De noen anelse om hva han kan ha gjort der borte?» «Han sa han ville spørre om de hadde ansatt noen til å skuffe snøen vekk fra innkjørslen i vinter. Jeg tror det var det. Han sa han ville komme tilbake senere, når de ikke kranglet. Den stakkars gut­ ten virket vettskremt, og jeg klandrer ham ikke.» Hun ristet på hodet. De store krøllene duvet svakt. «Jeg er lei for at hun døde slik hun gjorde ...» Jill Mislaburski senket fortrolig stemmen. «Men jeg er glad på Petes vegne. Ingen vet hva han måtte stå ut med, gift med den dama. Ingen.» Hun så megetsigende på Jesus på veggen, deretter igjen på Alan. «Hmm,» sa Alan. «La De merke til noe mer, mrs. Mislaburski? Noe med huset, eller bråket, eller gutten?» Hun satte en finger på nesen og la hodet på skakke. «Tja, ikke egentlig. Gutten - Brian Rusk - hadde en kjølebag i sykkelkurven. Det husker jeg, men jeg går ut fra at det ikke er slikt -» «Stopp litt,» sa Alan og løftet hånden. En klar lampe lyste et øyeblikk forrest i hjernen. «En kjølebag?» «De vet, av det slaget man tar med på landtur eller spleisefester?

NOE FOR ENHVER

Jeg husker den bare fordi den egentlig var for stor til sykkelkurven hans. Den lå på skrå i den. Det så ut som om den kunne falle ut.» «Mange takk, mrs. Mislaburski,» sa Alan langsomt. «Tusen takk.» «Betyr det noe? Er det et spor?» «Å, det tviler jeg på.» Men han lurte. Jeg ville ha likt muligheten for vandalisme mye bedre hvis gutten var seksten eller sytten, hadde Henry Payton sagt. Alan hadde det på samme måte ... men han hadde støtt på tolv år gamle vandaler før, og han gikk ut fra at man kunne slepe med seg ganske mye stein i en slik kjølebag. Plutselig begynte han å bli en god del mer opptatt av samtalen han skulle ha med unge Brian Rusk samme ettermiddag.

5 Sølvklokken kimet. Sonny Jackett kom langsomt, vaktsomt inn i Noe For Enhver, mens han knadde den fettete Sunico-luen sin mel­ lom hendene. Han oppførte seg lik en mann som er oppriktig over­ bevist om at han snart kommer til å knuse mange dyre ting, uansett hvor mye han ønsker ikke å gjøre det; det å knuse ting, forkynte fje­ set hans, var ikke noe han ønsket, men hans karma. «Mr. Jackett!» Leland Gaunt ropte ut den vanlige hilsenen sin med sin vanlige opplagthet, og skrev så nok en liten hake på arket ved siden av kassa-apparatet. «Så glad for at De kunne komme innom!» Sonny tok tre skritt til inn i rommet før han stanset, mens han vaktsomt kikket fra glassmontrene til mr. Gaunt. «Tja,» sa han, «jeg kom ikke for å kjøpe noe. Det må De være klar over. Gamle Harry Samuels spurte om jeg ville stikke innom i formiddag hvis jeg kunne. Sa De hadde et virkelig fint sett med pipenøkler. Jeg har lett etter et slikt, men dette er ikke en butikk for sånne som meg. Jeg vil bare være høflig mot Dem.» «Nå, jeg setter pris på Deres ærlighet,» sa mr. Gaunt, «men De må ikke bestemme Dem for tidlig, mr. Jackett. Dette er et virkelig fint sett med pipenøkler - stillbare til dobbelte toleranser.» «Å, jasså?» Sonny hevet øyenbrynene. Han visste at slike fantes, det gjorde det mulig å jobbe på både utenlandske og amerikanske biler med de samme pipenøklene, men han hadde aldri sett slikt ut­ styr i virkeligheten. «Sier De det?» «Ja. Jeg plasserte dem i bakrommet, mr. Jackett, straks jeg hørte at De var ute etter noe slikt. Ellers ville de ha gått nesten med det

379

380 STEPHEN KING

samme, og jeg ville at De i det minste skulle se på dem før jeg solgte settet til en annen.» Sonny Jackett reagerte på dette med øyeblikkelig yankee-mistenksomhet. «Hvorfor ville.De gjøre noe slikt, da?» «Fordi jeg har en klassisk bil, og klassiske biler trenger hyppige reparasjoner. Jeg er blitt fortalt at De er den beste mekanikeren på denne siden av Derry.» «Å.» Sonny slappet av. «Kan hende jeg er det. Hva slags bil har De?» «En Tucker.» Øyenbrynene til Sonny føk i været, og han så på mr. Gaunt med ny respekt. «En Torpedo! Tenke seg til!» «Nei. Jeg har en Talisman.» «Jasså? Har aldri hørt om en Tucker Talisman.» «Det ble bare laget to av dem - prototypen og min. Det var i 1953. Mr. Tucker flyttet til Brasil ikke lenge etterpå, han døde der.» Mr. Gaunt smilte vemodig. «Preston var en hyggelig kar, og en trollmann når det gjaldt å konstruere biler ... men han var ingen forretningsmann.» «Sier De det?» «Ja.» Vemodet ble borte i øynene til mr. Gaunt. «Men det var i går, og nå er det i dag! Vende et nytt blad, hva, mr. Jackett? Vend et nytt blad, sier jeg bestandig - blikket rett frem, marsjere muntert inn i fremtiden og aldri se seg tilbake!» Sonny betraktet mr. Gaunt fra øyekroken med en viss uro og sa ingenting. «La meg få vise Dem pipenøklene.» Sonny samtykket ikke med en gang. I stedet så han igjen tvilende på innholdet i glassmontrene. «Har ikke råd til noe som er for fint. Har en haug med regninger som er over en kilometer høy. Av og til tenker jeg på å komme meg til helvete ut av bransjen og gå på sos i alen.» «Jeg skjønner hva De mener,» sa mr. Gaunt. «Det er de fordømte republikanerne, det mener nå jeg.» Det rynkete, mistenksomme ansiktet til Sonny slappet med ett av. «Det har du faen så rett i, kompis!» utbrøt han. «George Bush har faen ta nesten ødelagt dette landet... han og den fordømte krigen hans! Men tror du demokratene har noen de kan stille opp mot ham neste år som kan vinne?» «TVilsomt,» sa mr. Gaunt. «Jesse Jackson, for eksempel - en nigger.» Han så stridslystent på mr. Gaunt som la hodet litt på skakke som for å si: Ja, min venn - si din mening. Vi er begge verdensmenn som ikke er reddefor å kalle en spade en spade. Sonny Jackett slap-

NOE FOR ENHVER

pet av enda litt mer, mindre forlegen på grunn av smøringen på hendene nå, følte seg mer hjemme. «Jeg har ikke noe imot niggere, skjønner du, men tanken på en svarting i Det hvite hus - Det hvite hus! - gir meg grøsninger.» «Selvsagt gjør det det,» samtykket mr. Gaunt. «Og den der degosen fra New York - Mar-i-o Cu-o-mo! Tror du at en fyr med det navnet kan slå den der brilleslangen i Det hvite hus?» «Nei,» sa mr. Gaunt. Han holdt høyre hånd i været, med den lange pekefingeren omtrent en kvart tomme fra den brede, stygge tommelfingeren. «Dessuten stoler jeg ikke på menn med lite hode.» Sonny måpte et øyeblikk, så slo han seg på kneet og gispet av hvesende latter. «Stoler ikke på menn med lite - Jøss! Den var vir­ kelig god, mister! Den var virkelig god!» Mr. Gaunt gliste. De gliste til hverandre. Mr. Gaunt hentet settet med pipenøkler som lå i et skinnetui foret med svart fløyel - det vakreste settet med pipenøkler av forkrommet stål Sonny Jackett noen gang hadde sett. De gliste til hverandre over pipenøklene, blottet tennene lik ape­ katter som snart kommer til å slåss. Og naturligvis kjøpte Sonny settet. Prisen var forbløffende lav hundreogsytti dollar, pluss et par virkelig morsomme pek mot Don Hemphill og pastor Rose. Sonny fortalte mr. Gaunt at det skulle være en fornøyelse - han ville sette pris på å lage faenskap i livet til de der salmesyngende, republikanske horesønnene. De gliste sammen av peket mot Dampbåt Willie og Don Hemphill. Sonny Jackett og Leland Gaunt - kun et par glisende verdensmenn. Og over døren kimet den vesle sølvklokken.

6 Henry Beaufort, eier og daglig leder av Mellow Tiger, bodde i et hus omtrent femhundre meter fra arbeidsplassen sin. Myra Evans parkerte på parkeringsplassen utenfor Tiger - tom nå i det uvanlig varme morgensolskinnet - og spaserte bort til huset. Tatt i betrakt­ ning hva slags ærend hun kom i, virket dette som en rimelig for­ holdsregel. Hun trengte ikke å engste seg. Tiger stengte ikke før klokken ett om natten, og Henry sto sjelden opp før samme klok­ keslett midt på dagen. Alle gardinene, både ovenpå og nede, var

381

382

STEPHEN KING

trukket for. Bilen hans, en perfekt vedlikeholdt 1960 Thunderbird som var hans stolthet og glede, sto i innkjørslen. Myra hadde på seg et par dongeribukser og en av ektemannens blå arbeidsskjorter. Skjorteflaket hang utenfor og rakk nesten ned til knærne hennes. Det skjulte beltet hun hadde under, og sliren som hang i beltet. Chuck Evans samlet på minner fra Den annen verdenskrig (og selv om hun ikke visste det, hadde han allerede selv foretatt et innkjøp på dette feltet i den nye butikken i byen), og det var en japansk bajonett i sliren. Myra hadde for en halv time siden tatt den ned fra veggen i kjellerhulen til Chuck. Den slo tungt mot det høyre låret hennes for hvert skritt. Hun var svært oppsatt på å få gjort denne jobben slik at hun kunne gå tilbake til bildet av Elvis. Når hun holdt i dette bildet, hadde hun oppdaget, førte det til en slags historie. Det var ingen virkelig historie, men på de fleste måter - på alle måter, faktisk syntes hun det var bedre enn en virkelig historie. Første akt var Konserten der Kongen halte henne opp på scenen for å danse med henne. Annen akt var Det grønne rommet etter forestillingen, og Tredje akt var i limousinen. En av Memphis-karene til Elvis kjørte limousinen, og Kongen brydde seg ikke engang med å få opp det svarte glasset mellom sjåføren og dem før han gjorde de mest skan­ daløse og herlige ting med henne i baksetet, mens de kjørte til fly­ plassen. Fjerde akt het På flyet. I denne akten var de i Lisa Marie, Convair jetflyet til Elvis ... i den svære dobbeltsengen bak skilleveggen nederst i kabinen, for å være nøyaktig. Det var denne akten Myra hadde nytt i går og i morges: sveve av gårde i toogtredvetusen fot med Lisa Marie, sveve med Kongen i sengen. Hun ville ikke ha hatt noe imot å bli der sammen med ham i all evighet, men hun visste at hun ikke kom til å gjøre det. De var på vei til Femte akt: Grace­ land. Når de først var kommet dit, kunne tingene bare bli enda bedre. Men først måtte hun ta hånd om denne vesle affæren. Hun var blitt liggende i sengen om morgenen etter at ekteman­ nen gikk, naken bortsett fra strømpebåndet (Kongen hadde sagt meget klart fra om sitt ønske om at Myra skulle beholde det på), med bildet knuget hardt mellom hendene, mens hun stønnet og langsomt vred seg på laknene. Og så var dobbeltsengen med ett borte. Den hviskende enstonige lyden fra motorene på Lisa Marie var borte. Lukten av Kongens English Leather var borte. I stedet for disse vidunderlige tingene kom ansiktet til mr. Gaunt ... bortsett fra at han ikke lenger så ut som han pleide å gjøre i bu­ tikken. Ansiktshuden virket vablete, svidd av en fantastisk og hem­ melig varme. Den pulserte og vred seg som om det var ting under

NOE FOR ENHVER

den som strevde for å komme seg ut. Og da han smilte, var de digre, firkantete tennene blitt en dobbelt rekke av huggtenner. «Tiden er inne, Myra,» sa mr. Gaunt. «Jeg vil være sammen med Elvis,» klynket hun. «Jeg skal gjøre det, men ikke akkurat nå - vær så snill, ikke akkurat nå.» «Jo,- akkurat nå. Du lovet, og du skal oppfylle løftet ditt. Du kommer til å angre veldig om du ikke gjør det, Myra.» Hun hørte et skarpt smell. Hun kikket ned og så skrekkslagen at en ujevn sprekk nå delte glasset over ansiktet til Kongen. «Nei!» ropte hun. «Nei, ikke gjør det!» «Det er ikke jeg som gjør det,» svarte mr. Gaunt leende. «Det er du som gjør det. Du gjør det ved å være ei tåpelig, doven, lita fitte. Dette er Amerika, Myra, der bare horer gjør forretninger i sengen. I Amerika må anstendige mennesker komme seg opp av sengen og tjene til de tingene de trenger, eller miste dem for godt. Jeg tror du har glemt det. Jeg kan naturligvis alltids få tak i en annen som kan gjøre det vesle peket mot mr. Beaufort, men med hensyn til din vak­ re affaire du coeur med Kongen -» Nok en sprekk raste som et sølvfarget lyn over glasset som dekket bildet. Og hun så med stigende skrekk at ansiktet under det, ble gammelt, rynket og fordreid etter som den ødeleggende luften sivet inn og begynte å gå løs på det. «Nei! Jeg skal straks gjøre det! Jeg står opp med én gang, ser du? Bare få det til å stanse! bare få det til å stanse!» Myra spratt ut på gulvet like fort som en kvinne som har oppda­ get at hun har delt seng med et skorpionreir. «Når du oppfyller løftet ditt, Myra,» sa mr. Gaunt. Nå snakket han fra en dyp, underjordisk hule i hjernen hennes. «Det vet du, gjør du ikke?» «Jo, jeg vet det!» Myra så fortvilt på bildet - et portrett av en gammel, syk mann, med oppblåst fjes etter flere års utskeielser og fråtsing. Hånden som holdt rundt mikrofonen, var en gribbeklo. «Når du kommer tilbake etter utført oppdrag,» sa mr. Gaunt, «kommer alt til å være bra med bildet. Men la ikke noen få se deg, Myra. Hvis noen ser deg, kommer du aldri mer til å se ham.» «Jeg skal ikke det!» bablet hun. «Jeg sverger på at jeg ikke skal det!» Og nå, idet hun kom til huset til Henry Beaufort, husket hun denne formaningen. Hun så seg om for å være sikker på at ingen kom bort veien. Den var folketom i begge retninger. En kråke krakset sløvt på en eller annen oktobernaken åker. Ingen annen lyd var å høre. Det virket som om dagen pulserte som et levende vesen, og landskapet lå lammet under de langsomme slagene fra det ugjest­ milde hjertet.

383

384

STEPHEN KING

Myra gikk opp innkjørslen, dro opp det blå skjorteflaket, kjente etter for å forvisse seg om at sliren og bajonetten var under den. Svetten rant, rullende og kløende, ned ryggraden og under bh’en. Selv om hun ikke visste det, og ikke ville ha trodd det om noen had­ de sagt det til henne, hadde den landlige stillheten gitt henne en for­ bigående skjønnhet. Det utflytende, tanketomme ansiktet var, i det minste i dette øyeblikket, fylt av dyp målbevissthet og handlekraft som aldri hadde vært der før. Kinnbena tegnet seg tydelig for første gang siden den videregående skolen da hun hadde avgjort at hennes kall her i livet var å spise hver eneste Yodel og Ding-Dong og Hoodsie Rocket i hele verden. I løpet av de siste fire dagene eller så hadde hun hatt det altfor travelt med stadig særere kjønnsliv med Kongen til å tenke noe særlig på å spise. Håret som vanligvis hang rundt an­ siktet som en slapp, bustete manke, var gredd bakover i en stram liten hestehale som blottet pannen. Kanskje sjokkert av den plutse­ lige overdosen av hormoner og den like plutselige reduksjonen av sukker forbruket etter flere års daglige overdoser, hadde mestepar­ ten av kvisene som hadde slått ut i ansiktet hennes lik urolige vulka­ ner helt siden hun var tolv, gått tilbake. Øynene var enda mer be­ merkelsesverdige - store, blå, nesten katteaktige. Det var ikke øyne­ ne til Myra Evans, men tilhørte et eller annet jungeldyr som når som helst kunne bli blodtørstig. Hun kom bort til Henrys bil. Nå var det noe som kom bort 117 - en gammel, skranglete lastebil til en bonde på vei mot byen. Myra smatt rundt til forsiden av T-Birden og krøp sammen bak panseret til lastebilen var borte. Så rettet hun seg igjen opp. Hun tok et sammenbrettet ark opp av brystlommen på skjorten. Hun brettet det ut, glattet det omhyggelig og stakk det så inn under den ene vindus­ viskeren på Birden slik at den korte beskjeden som var skrevet der, var tydelig å se. æq M\fff fåf&jrf/Aj !

■

r

under vindusviskeren foran førersetet,. Da jobben var gjort, snek han seg tilbake til soveværelsesvinduet, mens hjertet hamret tungt i den smale brystkassen. Hugh Priest sov fortsatt dypt, mens han knuget rundt den pistrete pelsremsen. Hvem i Herrens navn hadde lyst på en slik skitten, gammel tin­ gest? undret Norris. Han holder rundt den som om det var den jævla teddybjørnen hans. Han gikk tilbake til bilen sin. Han kløv inn, satte bilen i fri og lot den gamle Bobla rulle lydløst ned innkjørselen. Han startet ikke motoren før bilen var ute på veien. Så kjørte han av gårde så fort han kunne. Han hadde hodepine. Magen kvernet stygt i mellom­ gulvet. Og han sa hele tiden til seg selv at det ikke betydde noe; han følte seg fin, han følte seg fin, for pokker, han følte seg virkelig fin. Det fungerte ikke særlig bra før han strakte seg bakover mellom setene og grep den spenstige, tynne fiskestangen med venstre neve. Da begynte han igjen å føle seg rolig. Norris holdt den slik hele veien hjem.

9 Sølvklokken kimet. Slopey Dodd gikk inn i Noe For Enhver. «Hallo, Slopey,» sa mr. Gaunt. «Ha-ha-hallo, mr. G-g-gau-» «Du trenger ikke å stamme når jeg er i nærheten, Slopey,» sa mr. Gaunt. Han løftet den ene hånden med de første to fingrene struk­ ket ut i en V. Han førte dem gjennom luften foran det stygge ansik­ tet til Slopey, og Slopey kjente at et eller annet - en sammenfiltret vase full av knuter - på magisk vis gikk i oppløsning. Han måpte. «Hva har De gjort med meg?» gispet han. Ordene kom helt per­ fekt ut av munnen hans, som perler på en snor. «Et knep miss Ratcliffe utvilsomt gjerne ville lære,» sa mr. Gaunt. Han smilte og satte en hake ved navnet til Slopey på arket sitt. Han kikket på gulvuret som fornøyd tikket i vei borte i kroken. Klokken var kvart på ett. «Fortell meg hvordan du kom deg ut fra skolen før tiden. Kommer noen til å få mistanke?»

NOE FOR ENHVER

«Nei.» Ansiktet til Slopey var fortsatt forbløffet, og det virket som om han forsøkte å se ned på munnen sin, som om han faktisk kunne se ordene som strømmet ut av den i slik makeløs god orden. «Jeg sa til mrs. DeWeese at jeg hadde vondt i magen. Hun sendte meg til helsesøster. Jeg sa til helsesøster at jeg følte meg bedre, men fortsatt var dårlig. Hun spurte meg om jeg trodde jeg klarte å gå hjem. Jeg sa ja, så lot hun meg gå.» Slopey gjorde en pause. «Jeg kom fordi jeg sovnet i klasserommet. Jeg drømte at De ropte på meg.» «Jeg gjorde det.» Mr. Gaunt satte de underlig jevnlange fingrene mot hverandre under haken og smilte til gutten. «Si meg - likte din mor tekannen av tinn du kjøpte til henne?» Kinnene til Slopey ble røde og fikk samme farge som en gammel murstein. Han begynte å si noe, ga så opp og gransket i stedet føttene sine. Mr. Gaunt sa med sin mykeste, vennligste stemme: «Du beholdt den for deg selv, ikke sant?» Slopey nikket, mens han fortsatt så på føttene sine. Han følte seg skamfull og forvirret. Det verste av alt var at han hadde en skrekke­ lig følelse av tap og sorg: på en eller annen måte hadde mr. Gaunt løst opp den plagsomme, irriterende knuten i hodet hans ... og hva var det godt for? Han var for forlegen til å si noe. «Men si meg nå, hva skal en tolv år gammel gutt med en tekanne av tinn?» Luggen til Slopey som hadde hoppet opp og ned for noen sekun­ der siden, viftet nå frem og tilbake da han ristet på hodet. Han viss­ te ikke hva en tolv år gammel gutt skulle med en tekanne av tinn. Han visste bare at han hadde lyst til å ha den. Han likte den. Han likte den ... virkelig. «... kjennes,» mumlet han til slutt. «Unnskyld?» spurte mr. Gaunt og hevet de bølgende øyenbryne­ ne som gikk i ett. «Jeg liker hvordan den kjennes, sa jeg!» «Slopey, Slopey,» sa mr. Gaunt og gikk rundt disken, «du trenger ikke å forklare det for meg. Jeg vet alt om den merkverdige tingen folk kaller ’eierglede’. Jeg har gjort det til en hjørnestein i min kar­ riere.» Slopey Dodd rygget forskrekket vekk fra mr. Gaunt. «Ikke rør meg! Vær så snill, ikke gjør det!» «Slopey, jeg akter ikke å røre deg, ikke mer enn jeg akter å si til deg at du skal gi tekannen til din mor. Den er din. Du kan gjøre hva du vil med den. Jeg bifaller faktisk din beslutning om å beholde den.» «Gjør ... gjør De?»

393

394

STEPHEN KING

«Det gjør jeg! Det gjør jeg virkelig! Egoistiske mennesker er lyk­ kelige mennesker. Det tror jeg av hele mitt hjerte. Men Slopey ...» Slopey løftet hodet litt og så fryktsomt på Leland Gaunt gjen­ nom den lange luggen av rødt hår. «Tiden er inne til at du skal gjøre deg ferdig med å betale for den.» «Å!» Et uttrykk av kolossal lettelse fylte ansiktet til Slopey. «Var det derfor De ville ha tak i meg? Jeg trodde at kanskje...» Men en­ ten kunne eller våget han ikke å fullføre. Han hadde ikke vært sik­ ker på hva det var mr. Gaunt ville. «Ja. Husker du hvem du lovet å gjøre et pek mot?» «Jada. Gymlærer Pratt.» «Akkurat. Dette peket går ut på to ting - du må legge noe et sted, pluss at du må fortelle gymlærer Pratt noe. Og hvis du følger in­ struksene nøyaktig, kommer tekannen til å bli din for alltid.» «Kan jeg også snakke på denne måten?» spurte Slopey ivrig. «Kan jeg også bestandig snakke uten å stamme?» Mr. Gaunt sukket beklagende. «Jeg er redd du igjen må bli slik du var, når du forlater butikken min, Slopey. Jeg tror jeg har en innretning mot stamming et eller annet sted i lageret mitt, men -» «Vær så snill! Vær så snill, mr. Gaunt! Jeg skal gjøre hva som helst! Jeg skal gjøre hva De vil mot hvem De vil! Jeg hater stam­ mingen min!» «Jeg vet du ville gjøre det, men det er nettopp problemet, skjøn­ ner du ikke det? Jeg holder raskt på å gå tom for pek som må gjø­ res: ballkortet mitt er nesten fullt, kan man si. Derfor kunne du ikke betale meg.» Slopey nølte en lang stund før han igjen sa noe. Da han gjorde det, var stemmen lav og usikker. «Kunne De ikke ... jeg mener, tar De noen gang bare og ... gir bort ting, mr. Gaunt?» Ansiktet til Leland Gaunt ble dypt sørgmodig. «Å, Slopey! Hvor ofte har jeg ikke tenkt på det, og med slik lengsel! Det er en dyp, ubenyttet kilde av barmhjertighet i hjertet mitt. Men ...» «Men?» «Det ville rett og slett ikke være forretningsmessig,» avsluttet mr. Gaunt. Han skjenket Slopey et medfølende smil ... men øynene glitret så ulveaktig at Slopey tok et skritt bakover. «Du forstår, ikke sant?» «Øh ... joa! Jada!» «Dessuten,» fortsatte mr. Gaunt, «er de neste par timene av av­ gjørende betydning for meg. Når tingene først er virkelig i gang, lar det seg sjelden gjøre å stanse dem ... men foreløpig må jeg gjøre forsiktighet til min parole. Hvis du plutselig sluttet å stamme, kun­ ne det føre til spørsmål. Det ville være ille. Sheriffen stiller allerede

NOE FOR ENHVER

spørsmål han ikke har noe med å stille.» Ansiktet hans ble mørkt et øyeblikk, og så brøt det stygge, sjarmerende, tannfylte smilet igjen frem. «Men jeg akter å ta meg av ham, Slopey. Å, jo.» «Sheriff Pangborn, mener De?» «Ja - sheriff Pangborn, mener jeg.» Mr. Gaunt hevet de to første fingrene og førte dem igjen ned foran ansiktet til Slopey Dodd, fra pannen til haken. «Men vi har ikke snakket om ham, har vi det?» «Snakket om hverrf!» spurte Slopey forvirret. «Akkurat.» I dag hadde Leland Gaunt på seg mørkegrå semsket jakke, og opp av den ene lommen tok han en svart lommebok av skinn. Han rakte den mot Slopey som forsiktig tok den, mens han passet på ikke å komme bort i fingrene til mr. Gaunt. «Du kjenner bilen til gymlærer Pratt, gjør du ikke?» «Mustangen? Jada.» «Legge denne i den. Under passasjersetet, la bare det ene hjørnet stikke frem. Gå straks ned til den videregående skolen - den må være på plass før det ringer ut etter siste time. Forstår du?» «Ja.» «Så skal du vente til han kommer ut. Og når han gjør det ...» Mr. Gaunt fortsatte å snakke med en lav mumling, og Slopey så opp på ham, med hakeslipp og matt blikk, mens han nikket i blant. Noen minutter senere gikk Slopey Dodd med lommeboken til John LaPointe stukket inn under skjorten.

395

Kapittel seksten

i Nettie lå i en enkel, grå kiste som Polly Chalmers hadde betalt for. Alan hadde bedt henne om å la ham hjelpe til med å dele på utgif­ tene, og hun hadde avslått på den enkle, men bestemte måten han hadde lært å kjenne, respektere og akseptere. Kisten sto på to stålskinner over en grav på Homeland kirkegård i nærheten av det om­ rådet der Pollys familie lå begravd. Jordhaugen ved siden av var dekket av et teppe med skinnende grønt kunstgress som lyste feb­ rilsk i det varme solskinnet. Dette uekte gresset fikk bestandig Alan til å grøsse. Det var noe uanstendig ved det, noe avskyelig. Han lik­ te det enda mindre enn begravelsesagentens praksis med først å sminke de døde og så stase dem opp i de fineste klærne sine slik at de så ut som om de var på vei til en uke på diskotek i Boston, i stedet for en lang tid med oppløsning mellom røtter og makk. Pastor Tom Killingworth, metodistpresten som holdt gudstjeneste to ganger i uken på Juniper Hill, og som hadde kjent Nettie godt, fore­ tok begravelsen etter ønske fra Polly. Gravtalen hadde vært kort, men varm, full av henvisninger til den Nettie Cobb denne mannen hadde kjent, en kvinne som langsomt og tappert kom ut av galskapens skygger, en kvinne som hadde tatt den modige beslutningen igjen å forsøke å mestre en verden som hadde gjort henne så mye vondt. «Da jeg vokste opp,» sa Tom Killingworth, «hadde min mor en plakett med et vakkert irsk ordtak på syrommet sitt. Der sto det: 'Måtte du være i himmelen en halv time før djevelen vet at du er død.’ Nettie Cobb hadde et hardt liv, på mange måter et sørgelig liv, men til tross for det tror jeg ikke at hun og djevelen noen gang had­ de stort med hverandre å gjøre. Til tross for hennes forferdelige, alt­ for tidlige død, tror jeg i mitt hjerte at hun er kommet til himmelen, og at djevelen ennå ikke har fått nyss om det.» Killingworth løftet armene til den vanlige velsignelsen. «La oss be.» Fra den andre siden av åsen, der Wilma Jerzyck ble begravd på samme tid, kom lyden av mange stemmer som steg og sank i kor som svar til fader John Brigham. Der borte sto bilene i kø fra grav­ plassen helt ned til kirkegårdsporten på østsiden; de hadde kommet

NOE FOR ENHVER

på grunn av Peter Jerzyck, den levende, ikke på grunn av hans døde kone. Her borte var det bare fem sørgende: Polly, Alan, Rosalie Drake, gamle Lenny Partridge (som av prinsipp møtte opp i alle be­ gravelser, så lenge det ikke var en i pavens hær som ble gravlagt), og Norris Ridgewick. Norris så blek og bekymret ut. Fisken kunne ikke ha nappet, tenkte Alan. «Må Herren velsigne dere og holde minnet om Nettie Cobb friskt og grønt i hjertene deres,» sa Killingworth, og ved siden av Alan be­ gynte Polly igjen å gråte. Han la armen rundt henne, og hun støttet seg takknemlig inntil ham, mens hånden hennes fant hans og luk­ ket seg hardt rundt den. «Må Herren løfte sitt åsyn på deg; må Han gi deg sin nåde; må Han glede din sjel og gi deg fred. Amen.» Dagen var enda varmere enn Columbusdagen hadde vært, og da Alan løftet hodet, slo det sterke solskinnet mot kistehåndtakene og rett i øynene hans. Han dro den ledige hånden over pannen der det perlet en kraftig sommersvette. Polly rotet i håndvesken etter et rent papirlommetørkle og tørket seg i øynene med det. «Skatten min, er alt i orden med deg?» spurte Alan. «Ja ... men jeg må gråte over henne, Alan. Stakkars Nettie. Stakkars, stakkars Nettie. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor!» Og hun begynte igjen å hulke. Alan som lurte på nøyaktig det samme, tok henne i armene sine. Over skulderen hennes så han at Norris ruslet mot klyngen av biler som tilhørte dem som sørget over Nettie, mens han så ut som en mann som enten ikke vet hvor han er, eller ikke er helt våken. Alan rynket pannen. Så gikk Rosalie Drake bort til Norris, sa noe til ham, og Norris ga henne en klem. Alan tenkte: Han kjente henne også - han er bare trist, det er det hele. Du skvetter for pokker så mange skygger nå om dagen - kan­ skje det egentlige spørsmålet her er hva som er i veien med deg? Så var Killingworth der, og Polly snudde seg for å takke ham, fikk tilbake selvbeherskelsen. Killingworth strakte ut hendene. Med skjult forbløffelse så Alan den fryktløse måten Polly lot sin egen hånd bli oppslukt av de store hendene til presten. Han kunne ikke huske at han noen gang hadde sett Polly strekke ut hånden så fritt og ubetenksomt. Hun er ikke bare litt bedre; hun er MYE bedre. Hva i helvete er det som har skjedd? På den andre siden av åsen forkynte den nasale, nokså irriterende stemmen til fader John Brigham: «Fred være med deg.» «Og med deg,» svarte de sørgende enstemmig. Alan så på den enkle, grå kisten ved siden av den avskyelige tus­ ten med uekte grønt gress og tenkte: Fred være med deg, Nettie. Nå og endelig, fred være med deg.

397

398 STEPHEN KING

2 Mens de to begravelsene på Homeland gikk mot slutten, parkerte Eddie Warburton foran huset til Polly. Han smøg seg ut av bilen ikke en fin, ny bil som den det hvite svinet nede på Sunico hadde ødelagt, ren transport - og så forsiktig til begge kanter. Alt så ut til å være greit; gaten døste i det som kunne ha vært en ettermiddag i begynnelsen av august. Eddie skyndte seg opp gangstien til Polly, på veien dro han et brev med offisielt utseende opp av skjorten. Mr. Gaunt hadde ringt til ham for bare ti minutter siden, sa til ham at det var på tide å bli ferdig med å betale for medaljongen hans, og her var han ... naturligvis. Mr. Gaunt var en mann av det slaget som hvis han sa hopp, så hoppet man. Eddie gikk opp de tre trinnene til verandaen. Et varmt, lite vind­ kast fikk vindharpen over døren til å bevege seg, fikk den til å kime lavt. Det var den mest siviliserte lyd man kunne tenke seg, men Eddie skvatt litt likevel. Han kikket rundt seg en gang til, så ingen, kikket deretter igjen ned på konvolutten. Adressert til «Miss Patricia Chalmers» - temmelig fisefint! Eddie hadde ikke den minste anelse om at det egentlige navnet til Polly var Patricia, dess­ uten ga han blaffen. Jobben hans var å gjøre dette vesle peket og så kom seg til helvete unna. Han slapp brevet ned gjennom brevsprekken. Det flakset ned­ over og landet oppå den andre posten: to kataloger og en brosjyre fra Kabel-TV. Bare en forretningskonvolutt med navnet og adressen til Polly på midten under den trykte portoen i det øverste høyre hjørnet og returadressen i det øverste venstre:

San Francisco Barnevernskontor Geary Street 666 San Francisco, California 94112

3 «Hva er det?» spurte Alan da han og Polly langsomt gikk ned åsen mot stasjonsvognen til Alan. Han hadde håpet å få veksle i alle fall et ord med Norris, men Norris hadde allerede satt seg inn i Folke­ vognen sin og kjørt sin vei. Antagelig tilbake til sjøen for å fiske litt til før solen gikk ned. Polly så opp på ham, fortsatt rød i øynene og for blek, men smil­ te prøvende. «Hva er hva?» «Hendene dine. Hva har gjort dem så mye bedre? Det er som trolldom.»

NOE FOR ENHVER

«Ja,» sa hun og holdt dem fremfor seg, med fingrene spredt, slik at de begge kunne se på dem. «Det er det, ikke sant?» Smilet var litt mer naturlig nå. Fingrene hennes var fortsatt krumme, fortsatt vridde, og leddene var fortsatt hovne, men den voldsomme hevelsen som hadde vært der fredag kveld, var nesten helt borte. «Kom igjen, jente. Fortell.» «Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å fortelle deg det,» sa hun. «Jeg er faktisk litt skamfull.» De stanset og vinket til Rosie da hun kjørte forbi med den gamle, blå Toyotaen sin. «Kom igjen,» sa Alan. «Spytt ut.» «Tja,» sa hun, «jeg antar det bare var et spørsmål om endelig å treffe den rette legen.» Rødmen steg langsomt opp i kinnene hennes. «Hvem er det?» «Dr. Gaunt,» sa hun med en nervøs liten latter. «Dr. Leland Gaunt.» «Gauntl» Han så overrasket på henne. «Hva har han med hen­ dene dine å gjøre?» «Kjør meg ned til butikken hans, og jeg skal fortelle deg det på veien.»

4 Fem minutter senere (en av de fineste tingene ved å bo i Castle Rock, syntes Alan av og til, var at nesten alt bare var fem minutter unna) svingte han inn på en av de skrå parkeringsplassene foran Noe For Enhver. Det var et skilt i vinduet, et Alan hadde sett før: TIRSDAG OG TORSDAG BARE ETTER AVTALE.

Plutselig slo det Alan - som ikke hadde tenkt på denne siden ved den nye butikken før nå - at å holde stengt unntatt «etter avtale» var en jævla rar måte å drive butikk i en småby. «Alan?» spurte Polly nølende. «Du ser sint ut.» «Jeg er ikke sint,» sa han. «Hvorfor i all verden skulle jeg være sint? Sannheten er den at jeg ikke vet hva jeg føler -» Han utstøtte en kort latter, ristet på hodet og begynte igjen. «Jeg tror jeg er det Todd pleide å kalle ’piff’. Kvakksalvermidler? Det ligner deg rett og slett ikke, Pol.» Hun ble straks stram rundt leppene, og det var en advarsel i øyne­ ne hennes da hun snudde seg for å se på ham. «'Kvakk’ er ikke det ordet jeg ville ha brukt. Kvakk er noe for ender ... og bønnehjul

399

400

STEPHEN KING

i annonsene bakerst i Inside Vieyv. 'Kvakk’ er et feilaktig ord å bru­ ke når noe virker, Alan. Mener du at jeg tar feil?» Han åpnet munnen - han var ikke sikker på hva han ville si - men hun fortsatte før han rakk å si noe. «Se på dette.» Hun holdt hendene frem i solskinnet som flommet inn gjennom frontruten, deretter åpnet og lukket hun dem flere ganger uten besvær. «All right. Dårlig ordvalg. Det jeg -» «Ja, det vil jeg si. Et meget dårlig valg.» «Jeg beklager.» Da snudde hun seg helt rundt mot ham, satt der Annie så ofte hadde sittet, satt i det som en gang hadde vært familiebilen til Pangborns. Hvorfor har jeg ennå ikke byttet ut denne greia? undret Alan. Hva er jeg - sprø? Polly la vennlig hendene sine over hendene til Alan. «Å, dette be­ gynner å kjennes virkelig ubehagelig - vi krangler aldri, og jeg har ikke tenkt å begynne med det nå. Jeg var med på begravelsen til en god venninne i dag. Jeg har ikke tenkt å krangle med kjæresten min også.» Et langsomt smil lyste opp ansiktet hans. «Er det hva jeg er? Kjæresten din?» «Tja ... du er vennen min. Kan jeg i det minste si det?» Han ga henne en klem, litt forbløffet over hvor nære på det had­ de vært at de utvekslet harde ord. Og ikke fordi hun var blitt verre; fordi hun var blitt bedre. «Skatten min, du kan si hva du vil. Jeg els­ ker deg voldsomt.» «Og vi skal ikke krangle, uansett hva som skjer.» Han nikket alvorlig. «Uansett hva som skjer.» «Fordi jeg elsker deg også, Alan.» Han kysset henne på kinnet, så slapp han henne. «La meg få se på dette askebegeret han ga deg.» «Det er ikke et askebeger, det er en azka. Og han ga den ikke til meg, han lånte meg den på prøve. Det er derfor jeg er her - for å kjøpe den. Det har jeg fortalt deg. Jeg håper bare at han ikke vil ha gull og grønne skoger for den.» Alan så på skiltet i utstillingsvinduet, og på rullegardinet som var trukket ned i døren. Han tenkte: Jeg er redd det er akkurat det han vil ha, elskede. Han likte ikke noe av dette. Han hadde hatt problemer med å ta blikket vekk fra hendene til Polly under begravelsen - han hadde sett hvordan hun uten anstrengelse brukte låsen på håndvesken sin, stakk hånden ned i vesken for å finne et papirlommetørkle, deretter lukket låsen med fingertuppene i stedet for klosset å snu vesken slik at hun kunne gjøre det med tommelfingrene som vanligvis verket

NOE FOR ENHVER

en god del mindre. Han visste at hendene hennes var bedre, men denne historien om et tryllemiddel - og det var hva det var når man skrapte glasuren vekk fra kaken - gjorde ham svært nervøs. Det oste av svindeE TIRSDAG OG TORSDAG BARE ETTER AVTALE.

Nei - bortsett fra noen flotte restauranter som Maurice, hadde han ikke sett et foretak som båre holdt åpent etter avtale, siden han kom til Maine. Og ni av ti ganger kunne man gå rett inn fra gaten og få bord hos Maurice ... bortsett fra om sommeren, selvsagt, da det krydde av turister. BARE ETTER AVTALE.

Ikke desto mindre hadde han (i øyekroken, faktisk) sett folk gå ut og inn hele uken. Kanskje ikke i store skarer, men det var tydelig at måten mr. Gaunt drev butikken på, ikke hadde vært dum, rar eller ikke. Av og til kom kundene hans i små grupper, men de så langt oftere ut til å være alene ... eller slik så det ut for Alan da han tenkte tilbake på uken som hadde gått. Og var det ikke slik svindlere jobbet? De drev deg vekk fra flokken, fikk deg på to­ mannshånd, fikk deg til å slappe av, og viste deg så hvordan du kunne bli eiermann av Lincoln-tunnelen for dette ene lavpristilbudet. «Alan?» Neven hennes banket lett på pannen hans. «Alan, er du der inne?» Han så på henne med et smil. «Jeg er her, Polly.» Hun hadde hatt på seg mørkeblå strikkejakke med matchende blått slips i begravelsen til Nettie. Mens Alan tenkte, hadde hun tatt av seg slipset og behendig knappet opp de to øverste knappene på blusen under. «Mer!» sa han med et lystent glis. «Kløft mellom brystene! Vi vil ha mer kløft!» «Hold opp,» sa hun dydig, men med et smil. «Vi står midt i Main Street, og klokken er halv tre om ettermiddagen. Dessuten kommer vi rett fra en begravelse, i fall du skulle ha glemt det.» Han kvapp til. «Er det virkelig så sent?» «Hvis halv tre er sent, er det sent.» Hun prikket ham på håndled­ det. «Ser du noen gang på den greia du har spent fast der?» Nå kikket han nærmere etter og så at klokken var nærmere tyve på enn halv tre. Ungdomsskolen sluttet klokken tre. Hvis han ville være der når Brian Rusk kom ut, måtte han få opp farten med en gang.

401

402

STEPHEN KING

«La meg få se på juggelet ditt,» sa han. Hun grep tak i den tynne sølvlenken rundt halsen og dro frem den vesle gjenstanden av sølv i enden av den. Hun holdt den på håndflaten ... så lukket hun hånden rundt den da han flyttet på seg for å ta på den. «Øh ... jeg vet ikke om det er meningen at du skal det.» Hun smilte, men den bevegelsen han hadde gjort, hadde åpenbart gjort henne ille til mote. «Det kan kanskje ødelegge vibrasjonene, eller noe slikt. «Å, gi deg nå, Pol,» sa han irritert. «Hør her,» sa hun, «la oss få én ting klart, okay? Er du med på det?» Stemmen var igjen sint. Hun forsøkte å beherske seg, men sinnet var der. «Det er enkelt for deg å ta lett på dette. Det er ikke du som har overdimensjonerte taster på telefonen, eller overdimen­ sjonerte resepter på Percodan.» «Hei, Polly! Det er -» «Nei, glem hei, Polly.» Hun hadde fått skinnende fargeflekker i kinnene. En del av vreden, skulle hun senere tenke, sprang ut fra en meget enkel kilde: søndag hadde hun ment nøyaktig det samme Alan mente nå. Siden da hadde det skjedd noe som hadde fått hen­ ne til å ombestemme seg, og det var ikke lett å mestre denne for­ andringen. «Denne greia virker. Jeg vet det er sprøtt, men den vir­ ker. Søndag formiddag da Nettie kom innom, hadde jeg store smer­ ter. Jeg begynte å tenke på at den egentlige løsningen på alle proble­ mene mine kanskje var en dobbelt amputasjon. Smertene var så ille, Alan, at jeg vred og vendte på den tanken med en følelse som nærmest var overraskelse. Noe i retning av : ’Åja - amputasjon! Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Det er så opplagt!’ Nå, bare to dager senere, har jeg bare det dr. Van Allen kaller 'ubestemme­ lige smerter’, og selv de ser ut til å forsvinne. Jeg husker at for et år siden spiste jeg hvit ris i en uke fordi det angivelig skulle hjelpe. Er dette så annerledes?» Sinnet var blitt borte i stemmen mens hun snakket, og nå så hun nesten bønnfallende på ham. «Jeg vet ikke, Polly. Jeg vet faktisk ikke.» Hun hadde igjen åpnet hånden, og nå holdt hun sin azka mellom tommelen og pekefingeren. Alan bøyde seg nærmere for å se på den, men gjorde ikke noe forsøk på å ta på den denne gangen. Det var en liten gjenstand av sølv, ikke helt rund. Den nederste halv­ delen var oversådd av bittesmå hull, ikke særlig større enn de svarte prikkene som til sammen utgjør et avisfotografi. Den skinte mildt i solskinnet. Og mens Alan så på den, feide en voldsom, irrasjonell følelse gjennom ham: han likte den ikke. Han likte den slett ikke. Han

NOE FOR ENHVER

motsto en kortvarig, voldsom trang til rett og slett å røske den vekk fra halsen til Polly og slenge den ut gjennom det åpne vinduet. Ja! God idé, kompis! Gjør det, du, og du kommer til å plukke tennene dine opp av fanget! «Av og til kjennes det nesten som om det er noe som rører på seg i den,» sa Polly smilende. «Som en meksikansk hoppebønne, eller noe slikt. Er ikke det tåpelig?» «Jeg vet ikke.» Med en sterk følelse av bekymring så han at hun slapp den ned innenfor blusen igjen ... men straks den var ute av syne, og fingre­ ne hennes - de ubestridelig smidige fingrene - satte i gang med å knappe den øverste delen av blusen, begynte denne følelsen å blek­ ne. Noe som ikke ga seg, var den voksende mistanken hos ham om at mr. Leland Gaunt svindlet den kvinnen han elsket... og gjorde han det, kom hun ikke til å være den eneste. «Har du tenkt på en ting til?» Nå handlet han like forsiktig som en mann som bruker glatte steiner for å komme seg over en brusen­ de elv. «Du har hatt midlertidige bedringer før, vet du.» «Selvsagt vet jeg det,» sa Polly med irritert tålmodighet. «Det er mine hender.» «Polly, jeg forsøker bare å -» «Jeg visste at du antagelig kom til å reagere slik du gjør, Alan. Kjensgjerningene er enkle nok: jeg vet hvordan det kjennes med en midlertidig bedring av leddgikt, og det skal jeg si deg, det er ikke dette. Flere ganger i løpet av de siste fem, seks årene har jeg følt meg ganske bra, men jeg har aldri følt meg så bra selv i de beste pe­ riodene. Dette er annerledes. Dette er som å ...» Hun tidde, tenkte seg om, gjorde så en liten oppgitt bevegelse der hun mest brukte hendene og skuldrene. «Dette er som å være frisk igjen. Jeg venter ikke at du skal forstå nøyaktig hva det er jeg mener, men jeg kan ikke få sagt det bedre.» Han nikket, rynket pannen. Han skjønte hva det var hun sa, og han skjønte også at hun mente det. Kanskje azkaen hadde utløst en latent helbredende kraft i hennes eget sinn. Var det mulig, selv om den angjeldende sykdommen ikke hadde noen psykosomatisk opp­ rinnelse? Rosenkreuzerne mente at slikt skjedde hele tiden. Det samme gjorde for den saks skyld millioner av mennesker som had­ de kjøpt boken til L. Ron Hubbard om dianetikk. Selv visste han ikke; det eneste han kunne si sikkert, var at han aldri hadde sett en blind som hadde fått tilbake synet med tanken, eller en skadet per­ son som hadde stanset blødningen ved å konsentrere seg. Det han visste, var dette: det var noe ved situasjonen som stinket. Noe ved den stinket like råttent som en død fisk som har tilbrakt tre dager i varm sol.

403

404

STEPHEN KING

«La oss komme til saken,» sa Polly. «Jeg blir sliten av forsøket på ikke å være sint på deg. Bli med meg inn. Snakk selv med mr. Gaunt. Det er på tide du treffer ham, forresten. Kanskje han kan gi en bedre forklaring på hva det er talismanen gjør... og hva den ikke gjør.» Han så igjen på klokken. Fjorten på tre nå. Et lite øyeblikk tenk­ te han på å gjøre det hun foreslo, og utsette Brian til senere. Men å få tak i gutten idet han kom ut fra skolen - få tak i ham, mens han var borte fra hjemmet - det virket riktig. Han ville få bedre svar om han snakket med ham uten moren som kom til henge over dem lik en løvinne som forsvarer ungen, avbryte dem, kanskje til og med si til sønnen at han ikke skulle svare. Jo, det var hva det kokte ned til: hvis det viste seg at sønnen hennes hadde noe å skjule, eller hvis mrs. Rusk så mye som trodde han hadde det, ville det kanskje bli vanskelig eller umulig for Alan å få de opplysningene han trengte. Her hadde han en mulig svindler; i Brian Rusk hadde han kan­ skje nøkkelen til et dobbeltmord. «Jeg kan ikke, skatten min,» sa han. «Kanskje senere i dag. Jeg må bort til ungdomsskolen og snakke med noen, og jeg bør gjøre det straks.» «Dreier det seg om Nettie?» «Det dreier seg om Wilma Jerzyck ... men hvis anelsene mine stemmer, kommer Nettie inn, ja. Hvis jeg finner ut noe, skal jeg fortelle deg det senere. Vil du i mellomtiden gjøre noe for meg?» «Alan, jeg kommer til å kjøpe den! Det er ikke i dine hender!» «Nei, jeg regner med at du kommer til å kjøpe den. Jeg vil du skal betale med sjekk, det er det hele. Det er ingen grunn til at han ikke skulle ta imot det - hvis han er en lovlydig forretningsmann, da. Du bor i byen, og du bruker banken tvers over gaten. Men hvis det viser seg at det foregår noe rart, har du noen dager på deg til å sperre for betalingen.» «Jeg forstår,» sa Polly. Stemmen var rolig, men Alan skjønte med en synkende følelse at han til slutt hadde mistet fotfestet på en av de glatte vadesteinene og hadde falt hodestups ut i elven. «Du tror han er en forbryter, ikke sant, Alan? Du tror at han kommer til å ta pengene til den godtroende vesle damen, rive ned teltet sitt og snike seg bort i natten.» «Jeg vet ikke,» sa Alan rolig. «Det jeg vet, er at han bare har dre­ vet butikk i denne byen i én uke. Så det virker som en fornuftig for­ holdsregel å bruke sjekk.» Jo, han var fornuftig. Polly innså det. Det var nettopp denne for­ nuften, den hardnakkete rasjonalismen ansikt til ansikt med noe hun mente var en ekte mirakelkur, som nå fikk sinnet til å flamme opp i henne. Hun sto imot trangen til å knipse med fingrene opp i

NOE FOR ENHVER

ansiktet på ham, mens hun ropte: SER du det, Alan? Er du blind? Det faktum at Alan hadde rett, at mr. Gaunt overhodet ikke ville få noen problemer med sjekken hennes hvis han var en ærlig mann, gjorde henne bare sintere. Vær forsiktig, hvisket en stemme. Vær forsiktig, ikke vær ube­ tenksom, slå på hjernen før du setter munnen i gir. Husk at du els­ ker denne mannen. Men en annen stemme svarte, en kaldere stemme, en hun knapt gjenkjente som sin egen: Gjør jeg det? Gjør jeg virkelig det? «All right,» sa hun, stram rundt munnen, og gled over setet og vekk fra ham. «Takk for at du passer på meg, Alan. Av og til glem­ mer jeg hvor hardt jeg trenger til en som gjør det, skjønner du. Jeg skal sørge for å skrive ut en sjekk til ham.» «Polly -» «Nei, Alan. Ikke mer snakk nå. Jeg greier ikke å være sint på deg lenger i dag.» Hun åpnet døren og kom seg ut med en eneste smidig bevegelse. Skjørtet gled opp og avslørte et øyeblikk en del av låret som fikk ham til å gispe. Han begynte å klyve ut fra plassen sin, ville ta henne igjen, snak­ ke med henne, glatte over det, få henne til å innse at han bare hadde gitt uttrykk for tvil fordi han brydde seg om henne. Deretter så han igjen på klokken. Selv om han fortet seg, kom han kanskje ikke til å få tak i Brian Rusk. «Jeg snakker med deg i kveld,» ropte han ut gjennom vinduet. «Fint,» sa hun. «Gjør det, du, Alan.» Hun gikk rett bort til døren under markisen uten å snu seg. Før han satte stasjonsvognen i revers og rygget ut i gaten, hørte Alan kimingen fra en liten sølvklokke.

5 «Miss Chalmers!» ropte mr. Gaunt muntert og skrev en liten hake på arket ved siden av kassa-apparatet. Han nærmet seg slutten nå; Polly var det nest siste navnet. «Vær så snill ... Polly,» sa hun. «Unnskyld meg.» Smilet hans ble bredere. «.Polly.» Hun smilte tilbake til ham, men smilet var anstrengt. Nå da hun var her inne, følte hun en stikkende sorg over måten hun og Alan hadde gått fra hverandre på. Plutselig oppdaget hun at hun måtte kjempe for rett og slett ikke å briste i gråt. «Miss Chalmers? Polly? Føler du deg uvel?» Mr. Gaunt gikk rundt disken. «Du ser litt blek ut.» Ansiktet hans var furet av opp­ riktig bekymring. Dette er den mannen Alan tror er en forbryter, tenkte Polly. Hvis han kunne se ham nå -

405

406

STEPHEN KING

«Det er solen, tror jeg,» sa hun med ikke helt rolig stemme. «Det er så varmt ute.» «Men svalt her inne,» sa han beroligende. «Kom, Polly. Kom og sett deg.» Han førte henne bort til en av de røde fløyelsstolene, med hånden like ved korsryggen hennes, men uten helt å røre ved henne. Hun satte seg på den, med knærne samlet. «Jeg så tilfeldigvis ut gjennom vinduet,» sa han, satte seg i stolen ved siden av hennes og foldet de lange hendene i fanget. «For meg så det ut som om du og sheriffen kanskje kranglet.» «Det er ingenting,» sa hun, men så vellet en eneste stor tåre ut gjen­ nom øyekroken og rant ned kinnet hennes som en stille benektelse. «Tvert om,» sa han. «Det betyr en god del.» Hun så opp på ham, overrasket ... og de nøttebrune øynene til mr. Gaunt fanget hennes. Hadde de vært nøttebrune tidligere? Hun kunne ikke huske det, ikke sikkert. Hun visste bare at idet hun så inn i dem, kjente hun hvordan hele dagens elendighet - begravelsen til stakkars Nettie, så den dumme krangelen hun hadde hatt med Alan - begynte å løse seg opp. «Gjør ... gjør det?» «Polly,» sa han mykt. «Jeg tror at alt kommer til å gå veldig bra. Hvis du stoler på meg. Gjør du det? Stoler du på meg?» «Ja,» sa Polly, selv om noe i henne, noe fjernt og svakt, ropte en fortvilt advarsel. «Jeg gjør det - uansett hva Alan sier, stoler jeg på deg av hele mitt hjerte.» «Nå, det var bra,» sa mr. Gaunt. Han strakte seg og tok den ene hånden hennes. Hun rynket et øyeblikk ansiktet i avsky, så slappet det av og fikk det tidligere tomme og drømmende uttrykket. «Det er virkelig bra. Og din venn sheriffen trengte ikke å bekymre seg, vet du; en sjekk fra deg er god som gull for meg.»

6 Alan skjønte at han ville komme for sent, med mindre han slo på blålysboblen og festet den på taket. Det hadde han ikke lyst til å gjøre. Han ville ikke at Brian Rusk skulle få se en politibil; han ville at han skulle se en nokså medtatt stasjonsvogn, akkurat av det sla­ get som hans egen pappa antagelig kjørte med. Det var for sent å rekke frem til skolen før den sluttet for dagen. I stedet parkerte Alan i krysset mellom Main Street og School Street. Dette var den mest logiske veien for Brian å gå hjem; han fikk bare håpe at denne logikken kom til å fungere på en eller annen måte i dag.

NOE FOR ENHVER

Alan kløv ut, lente seg mot støtfangeren på stasjonsvognen og kjente i lommen etter en plate tyggegummi. Han holdt på å ta av papiret da han hørte det ringte ut klokken tre på ungdomsskolen, drømmelignende og fjernt i den varme luften. Han bestemte seg for å snakke med mr. Leland Gaunt fra Akron, Ohio, straks han var ferdig med Brian Rusk, avtale eller ikke avtale ... og ombestemte seg like fort. Først ville han ringe til justisdepar­ tementet i Augusta, få dem til å sjekke navnet til Gaunt i arkivet over svindlere. Hvis det ikke fantes noe der, kunne de sende navnet over til LAWS R & I, datamaskinen i Washington - etter Alans me­ ning var LAWS en av de få bra tingene Nixon-administrasjonen noen gang hadde gjort. De første ungene kom ned gaten nå, hylte, hoppet og spratt, lo. Alan fikk en plutselig idé, og han åpnet sjåførdøren i stasjonsvog­ nen. Han strakte seg over setet, åpnet hanskerommet og rotet gjen­ nom innholdet. Fleipeboksen med nøtter som hadde vært Todds, datt ned på gulvet idet han gjorde det. Alan skulle til å gi opp da han fant det han ville ha tak i. Han tok det, smelte igjen hanskerommet og rygget ut av bilen. I hånden hadde han en liten pappkonvolutt med et klistremerke utenpå der det sto: Trickset med den sammenleggbare blomsten Blackstone Tryllekunstfirma Greer St. 19 Paterson, N.J.

Opp av denne pakken dro Alan en enda mindre firkant - en tykk bunke med silkepapir i mange farger. Han stakk den inn under klokkeremmen. Alle tryllekunstnere har en rekke «skjulesteder» på kroppen og i klærne, og hver av dem har sitt yndlingssted. Alans var under klokkeremmen. Etter å ha tatt seg av den berømte Sammenleggbare blomsten be­ gynte Alan igjen å se etter Brian Rusk. Han så en gutt på sykkel, som kjørte snertent ut og inn mellom klyngene av bittesmå fotgjen­ gere, og ble straks på vakt. Deretter så han at det var den ene av Hanlon-tvillingene og tillot seg å slappe av igjen. «Sett ned farten, eller jeg gir deg en bot,» knurret Alan idet gut­ ten for forbi. Jay Hanlon så på ham, overrumplet, og kjørte nesten inn i et tre. Han tråkket videre i mye mer makelig fart. Alan så etter ham et øyeblikk, moret seg, snudde seg så igjen i retning av skolen og gjenopptok utkikken etter Brian Rusk.

407

408 STEPHEN KING

7 Sally Ratcliffe gikk opp trappen fra det vesle rommet sitt for tale­ terapi til første etasje i ungdomsskolen fem minutter over tre etter at skoleklokken hadde ringt, og gikk langsomt ned gjennom hovedvestibylen mot kontoret. Vestibylen ble raskt tømt, som alltid på dager da været var varmt og fint. Utenfor hylte hærskarer av unger seg over plenen bort til buss nr. 2 og nr. 3 som dovent gikk på tom­ gang i rennesteinen. De lave hælene til Sally klikket og klakket. Hun hadde en forretningskonvolutt i den ene hånden. Navnet på denne konvolutten, Frank Jewett, vendte inn mot det myke, runde brystet. Hun stanset ved Rom 6, en dør nedenfor kontoret, og så inn gjennom trådglassruten. Der inne snakket mr. Jewett med et halvt dusin lærere som drev med opplæring i høst- og vinteridrett. Frank Jewett var en tykkfallen liten mann som bestandig minnet Sally om mr. Weatherbee, rektoren i tegneserien om Archie. I likhet med mr. Weatherbee gled brillene hans bestandig ned over nesen. Til høyre for ham satt Alice Tanner, skolens kontordame. Det så ut til at hun skrev notater. Mr. Jewett kikket til venstre, så at Sally tittet inn gjennom ruten og sendte henne et av de snerpete, små smilene sine. Hun løftet den ene hånden og vinket, og tvang seg til å smile tilbake. Hun hadde glemt den tiden da det hadde vært naturlig for henne å smile; bort­ sett fra å be, hadde det å smile vært den mest naturlige ting i verden. Noen av lærerne snudde seg for å se hvem den fryktløse lederen deres så på. Det samme gjorde Alice Tanner. Alice viftet kokett med fingrene til Sally, smilte med kunstig søthet. De vet det, tenkte Sally. Hver og en av dem vet at Lester og jeg tilhører historien. Irene var så søt i går kveld ... så medfølende ... og så ivrig etter å få henne til å sladre. Den vesle tispa. Hun viftet straks tilbake, mens hun kjente at hennes eget kokette - og helt falske - smil fikk leppene til å strekke seg. Jeg håper du blir kjørt ned av en søppelbil på veien hjem, ditt horete støkke, tenkte hun, og gikk deretter videre, mens de praktiske lave hælene klikket og klakket. Da mr. Gaunt ringte henne i fritimen og sa at tiden var inne til å avslutte betalingen av den vidunderlige splinten, hadde Sally rea­ gert med entusiasme og en form for sur glede. Hun skjønte at det «vesle peket» hun hadde lovet å gjøre mot mr. Jewett, var et ond­ skapsfullt pek, og det var helt i orden for henne. Hun følte seg ond­ skapsfull i dag. Hun la hånden på kontordøren ... så nølte hun. Hva er det med deg? undret hun med ett. Du har splinten ... den

NOE FOR ENHVER

vidunderlige, hellige splinten med den vidunderlige, hellige visjo­ nen fanget inni den. Er det ikke meningen at slike ting skal få en til å føle seg bedre? Roligere. Mer i kontakt med Gud den allmektige? Du føler deg ikke roligere og med mer kontakt med noen som helst. Du føler deg som om noen har fylt hodet ditt med piggtråd. «Ja, men det er ikke min feil, eller splintens feil,» mumlet Sally. «Det er Lesters feil. Mr. Lester Storkødden Pratt.» En kortvokst pike med briller og diger tannregulering snudde seg vekk fra Peppklubbplakatén hun hadde gransket, og kikket nys­ gjerrig på Sally. «Hva er det du ser på, Irvina?» spurte Sally. Irvina blunket. «Ikke noe, miss Rat-Cliff.» «Så gå og se på det et annet sted,» glefset Sally. «Skolen er slutt, vet du.» Irvina skyndte seg bort gangen, mens hun av og til kastet et mis­ tenksomt blikk over skulderen. Sally åpnet kontordøren og gikk inn. Konvolutten hun bar på, hadde vært akkurat der mr. Gaunt hadde sagt til henne at den kom til å være, bak søppelbøttene utenfor døren til kantinen. Hun had­ de selv skrevet navnet til mr. Jewett på den. Hun kastet nok et fort blikk over skulderen for å være sikker på at den vesle hora Alice Tanner ikke var under veis. Så åpnet hun dø­ ren til det innerste kontoret, skyndte seg gjennom rommet og la forretningskonvolutten på skrivebordet til Frank Jewett. Nå var det den andre tingen. Hun åpnet den øverste skrivebordsskuffen og tok frem en diger saks. Hun bøyde seg og røsket i den nederste venstre skuffen. Den var låst. Mr. Gaunt hadde fortalt henne at så kunne være tilfelle. Sally kikket ut på forværelset, så det fortsatt var tomt, at døren ut til gangen fortsatt var stengt. Fint. Flott. Hun kjørte spissen på saksen ned i sprekken øverst på den låste skuffen og bendte opp­ over, hardt. Treverket ble splintret, og Sally kjente at brystvortene ble underlig, behagelig harde. Dette var moro på et vis. Nifst, men moro. Hun brukte igjen saksen - spissen gikk lenger inn denne gangen - og bendte nok en gang oppover. Låsen ga etter, og skuffen rullet ut på skinnene sine og avslørte det som var i den. Sally måpte av sjokkert overraskelse. Så begynte hun å fnise - andpustne, kvalte lyder som egentlig var nærmere skrik enn latter. «Å, mr. Jewett! For en slem gutt De er!» I skuffen lå det en bunke med blader på størrelse med Det Beste, og Slem Gutt var faktisk navnet på det øverste. Det uklare bildet på forsiden viste en gutt på omtrent ni år. Han hadde på seg en motorsykkellue i femtitallsstil, og ikke noe annet.

409

410 STEPHEN KING Sally stakk hånden ned i skuffen og dro opp bladene - det var et dusin av dem, kanskje fler. Happy Kids. Nude Cuties. Blowing in the Wind. Bobby’s Farm World. Hun kikket i et av dem og kunne knapt tro det hun så. Hvor kom slike ting fra? De solgte dem helt sikkert ikke ned på drugstoren, ikke engang i den øverste hyllen som pastor Rose av og til preket om i kirken, den hyllen der det var et skilt som sa: aldersgrense 18 år. En stemme hun kjente meget godt, begynte med ett å snakke i hodet hennes. Skynd deg, Sally. Møtet er nesten slutt, og du vil da ikke bli tatt her inne, hva? Og så var det også en annen stemme, en kvinnestemme, en stem­ me Sally nesten klarte å sette navn på. Da hun hørte den andre stem­ men, var det som å ha telefonforbindelse med en eller annen, mens en tredjeperson snakket i bakgrunnen i den andre enden av linjen. Mer enn rimelig, sa den andre stemmen. Det virker guddom­ melig. Sally skrudde av for stemmen og gjorde det mr. Gaunt hadde sagt hun skulle gjøre: hun spredte de skitne bladene over hele kon­ toret til mr. Jewett. Så la hun saksen på plass, forlot fort rommet og lukket døren etter seg. Hun åpnet døren til forværelset og kikket ut. Ingen der ... men stemmen fra Rom 6 var høyere nå, og folk lo. De var i ferd med å avslutte; det hadde vært et uvanlig kort møte. Gud skje lov for mr. Gaunt! tenkte hun og smatt ut på gangen. Hun var nesten kommet frem til ytterdøren da hun hørte de kom ut fra Rom 6 bak henne. Sally snudde seg ikke. Det slo henne at hun til og med ikke hadde tenkt på mr. Lester Storkødden Pratt i de siste fem minuttene, og det var virkelig fint. Hun tenkte at hun kanskje skulle dra hjem og ta seg et deilig skumbad og sette i gang med den vidunderlige splinten sin og tilbringe de neste to timene med ikke å tenke på mr. Lester Storkødden Pratt, og hvilken herlig avveks­ ling ville ikke det være! Ja, så sannelig! Ja, så Hva gjorde du der inne? Hva var det i den konvolutten? Hvem la den der, utenfor kantinen? Når? Og, viktigst av alt, Sally, hva er det du setter i gang? Hun ble stående et øyeblikk, kjente hvordan det dannet seg små svetteperler på pannen og i tinningen. Øynene hennes ble store og redde, lik øynene hos et skremt dådyr. Så ble de smale, og hun be­ gynte igjen å gå. Hun hadde på seg bukser, og de gnaget i skrittet på en underlig behagelig måte som fikk henne til å tenke på de mange klinestundene med Lester. Jeg gir blaffen i hva jeg gjorde, tenkte hun. Jeg håper faktisk det er noe skikkelig ondskapsfullt. Han fortjener et ondskapsfullt pek, han som ligner mr. Weatherbee, men har alle de avskyelige bladene. Jeg håper han blir kvalt når han går inn på kontoret sitt.

NOE FOR ENHVER

«Ja, jeg håper han blir kvalt, for faen,» hvisket hun. Det var første gang i hele sitt liv hun hadde bannet høyt, og brystvortene ble stramme, og det begynte igjen å krible i dem. Sally begynte å gå fortere, mens hun svevende tenkte at det kanskje var noe annet hun kunne gjøre i badekaret. Plutselig syntes hun at hun selv hadde et par behov. Hun var ikke helt sikker på hvordan hun skulle tilfreds­ stille dem ... men hun hadde på følelsen av at hun kunne finne ut av det. Når alt kom til alt, hjalp Herren den som hjalp seg selv.

8 «Virker det som en rimelig pris?» spurte mr. Gaunt Polly. Polly skulle til å svare, så tidde hun. Det virket som om oppmerk­ somheten til mr. Gaunt plutselig var blitt avledet; han stirret ut i luften, og leppene beveget seg lydløst, som om han ba. «Prisen virker mer enn rimelig,» sa Polly til ham. «Den virker guddommelig.» Hun tok sjekkheftet opp av håndvesken og begyn­ te å skrive. Nå og da lurte hun svevende på hva det egentlig var hun drev med her, og så merket hun at blikket til mr. Gaunt kalte på hennes. Da hun så opp og møtte det, ga spørsmålene og tvilen seg igjen. Sjekken hun rakte ham, var skrevet ut på seksogførti dollar. Mr. Gaunt brettet den pent sammen og stakk den i brystlommen på sportsjakken sin. «Pass på å fylle ut talongen,» sa mr. Gaunt. «Den nysgjerrige vennen din kommer utvilsomt til å ville se på den.» «Han kommer for å snakke med deg,» sa Polly og gjorde nøyak­ tig som mr. Gaunt hadde foreslått. «Han tror du er en svindler.» «Han gjør seg en mengde tanker og har en mengde planer,» sa mr. Gaunt, «men planene hans kommer til å bli endret, og tankene hans kommer til å bli blåst bort som tåke en blåsende morgen. Ta mitt ord for det.» «Du ... du har ikke tenkt å gjøre ham noe, har du?» «Jeg? Du gjør meg meget stor urett, Patricia Chalmers. Jeg er pasifist - en av de største pasifistene i verden. Jeg ville ikke løfte en finger mot sheriffen vår. Jeg mente bare at han i ettermiddag får noe å gjøre på den andre siden av broen. Han vet det ikke ennå, men det får han.» «Å.» «Nå, Polly?» «Ja?» «Sjekken din utgjør ikke hele betalingen for azkaen.»

411

412

STEPHEN KING

«Gjør den ikke?» «Nei.» Han hadde en vanlig hvit konvolutt i hendene. Polly had­ de ikke den fjerneste anelse om hvor den hadde kommet fra, men det virket helt i sin orden. «For å fullføre betalingen for amuletten din, Polly, må du hjelpe meg med å gjøre et lite pek mot noen.» «Alan?» Plutselig var hun like forskremt som en skoghare som kjenner den tørre lukten av brann en varm sommerettermiddag. «Mener du Alan!» «Det mener jeg avgjort ikke,» sa han. «Å be deg om å gjøre et pek mot en du kjenner, for ikke å snakke om en du tror du elsker, ville være umoralsk, min kjære.» «Ville det?» «Ja... selv om jeg mener du virkelig bør tenke nøye over ditt for­ hold til sheriffen, Polly. Du oppdager kanskje at det heller koker ned til et nokså enkelt valg: litt smerte nå for å bli spart for en god del smerte senere. For å si det på en annen måte, den som gifter seg overilt, får ofte god tid til å angre.» «Jeg skjønner deg ikke.» «Jeg vet du ikke gjør det. Du kommer til å skjønne meg bedre, Polly, etter at du har sett på posten din. Du skjønner, jeg er ikke den eneste som den nysgjerrige, snusende nesen hans er blitt opptatt av. La oss foreløpig drøfte det vesle peket jeg vil du skal gjøre. Skyte­ skiven for denne spøken er en kar jeg har ansatt helt for nylig. Nav­ net hans er Merrill.» «Ace Merrill?» Smilet hans ble borte. «Ikke avbryt meg, Polly. Avbryt meg aldri når jeg snakker. Ikke med mindre du vil at hendene dine skal svelle opp som dekkslanger fylt med giftgass.» Hun rygget vekk fra ham, de drømmeaktige, drømmende øynene var store. «Jeg ... jeg er lei for det.» «Alt i orden. Unnskyldningen din er godtatt ... denne gangen. Hør nå på meg. Hør meget nøye etter.»

9 Frank Jewett og Brion McGinley, ungdomsskolens geografilærer og kurvballtrener, gikk fra Rom 6 inn på forværelset rett etter Alice Tanner. Frank flirte og fortalte Brion en vits han hadde hørt tidlige­ re på dagen av en selger som solgte lærebøker. Det dreide seg om en lege som hadde problemer med å stille diagnosen på hvilken syk­ dom en dame hadde. Han hadde redusert det til to muligheter AIDS eller Alzheimer - men lenger kom han ikke. «Så mannen til dama tar legen til side,» fortsatte Frank idet de

NOE FOR ENHVER

gikk inn på forværelset. Alice bøyde seg over skrivebordet sitt, bladde i en liten bunke beskjeder som lå der, og Frank senket stem­ men. Alice kunne være litt stram av seg når det gjaldt vitser som bare hadde en snev av grovhet. «Ja?» Nå begynte Brion også å flire. «Joda. Han er helt fra seg. Han sier: ’Jøss, doktor - er det alt De kan si? Finnes det ikke en måte vi kan finne ut hva det er hun har?’» Alice valgte ut to av de lyserøde beskjedlappene og begynte å gå inn på det indre kontoret med dem. Hun kom så langt som til dør­ åpningen og bråstoppet så, som om hun hadde gått inn i en usynlig mur. Ingen av de flirende, middelaldrende, hvite småbygutta la merke til det. «’Joda, det er lett,’ sier legen. ’Ta henne omtrent førti kilometer ut i skogen og la henne være igjen der. Hvis hun finner veien hjem, så ikke knull henne.’» Brion McGinley så måpende og dumt på sjefen sin et øyeblikk, så eksploderte han i en hjertelig skoggerlatter. Rektor Jewett stemte også i. De lo så voldsomt at ingen av dem hørte det da Alice ropte navnet til Frank den første gangen. Det var ikke noe problem den andre gangen. Den andre gangen nærmest hylte hun det. Frank skyndte seg bort til henne. Hans første tanke var vandalis­ me, en eller annen tåpelig ungdomsforbrytelse. «Alice? Hva -» Da så han hva det var, og han ble fylt av en forferdelig, glassaktig frykt. Ordene tørket inn. Han kjente at det klødde vilt i huden på testiklene; det virket som om ballene forsøkte å dra seg tilbake dit de kom fra. Det var bladene. De hemmelige bladene fra den nederste skuffen. De var blitt spredd over hele kontoret som marerittlignende kon­ fetti: gutter i uniform, gutter på høyloft, gutter med stråhatt, gutter som red på kjepphester på en måte produsenten aldri hadde tenkt seg. «Hva i Herrens navn?» Stemmen, hes av skrekk og fascinasjon, kom fra Franks venstre side. Han vendte hodet i den retningen (senene i nakken knirket som rustne hengsler på en nettingdør) og så at Brion McGinley stirret på bladene som var strødd vilt utover. Øynene holdt nesten på å dette ut av hodet på ham. Et pek, forsøkte han å si. Et tåpelig pek, det er det hele, disse bla­ dene er ikke mine. Dere trenger bare å se på meg for å forstå at slike blader ikke er av noen ... ikke er av noen interesse for en mann ... en mann med min ... min ... Hans hva? Han visste ikke, og dessuten spilte det ingen rolle, for han hadde mistet taleevnen. Mistet den helt. De tre voksne ble stående i sjokkert taushet, mens de stirret inn

413

414

STEPHEN KING

i kontoret til ungdomsskolerektor Frank Jewett. Et blad som balan­ serte usikkert på kanten av besøksstolen, blafret med bladene som en reaksjon på et varmt vindstøt gjennom det åpne vinduet og datt så ned på gulvet. Saucy Young Guys, lovet forsiden. Et pek, ja. Jeg skal si det er et pek, men kommer de til å tro meg? Sett at skrivebordsskuffen ble brutt opp? Kommer de til å tro meg om den er det? «Mrs. Tanner?» spurte en pikestemme bak dem. Alle tre - Jewett, Tanner, McGinley - snurret skyldbevisst rundt. Der sto det to jenter i rød og hvit uniform som heiagjengledere, niendeklassinger. Alice Tanner og Brion McGinley flyttet seg raskt for å sperre for utsikten til kontoret til Frank (Frank Jewett selv så ut til å være naglet til stedet, forvandlet til stein), men de flyttet seg akkurat litt for sent. Lederne for heiagjengen gjorde store øyne. Den ene av dem - Darlene Vickery - slo hendene for den vesle rosenknoppmunnen og stirret vantro på Frank Jewett. Frank tenkte: Så flott. Ved middagstid i morgen kommer hver eneste elev på denne skolen til å vite om det. Ved kveldsmaten i morgen kommer alle i byen til å vite det. «Gå, jenter,» sa mrs. Tanner. «En eller annen har gjort et stygt pek mot mr. Jewett - et meget stygt pek - og dere skal ikke si et ord. Skjønner dere?» «Ja, mrs. Tanner,» sa Erin McAvoy; tre minutter senere kom hun til å fortelle bestevenninnen, Donna Beaulieu, at kontoret til mr. Jewett var blitt pyntet med bilder av gutter som hadde på seg tunge armbånd av metall, og ikke stort annet. «Ja, mrs. Tanner,» sa Darlene Vickery; om fem minutter kom hun til å fortelle om det til sin bestevenninne, Natalie Priest. «Gå nå,» sa Brion McGinley. Han forsøkte å virke forretningsmes­ sig, men stemmen var likevel sløret av sjokk. «Av sted med dere.» De to pikene rømte, mens heiagjengskjørtene flagret rundt de sterke knærne. Brion snudde seg langsomt mot Frank. «Jeg tror -» begynte han, men Frank enset det ikke. Han gikk inn på kontoret sitt, beveget seg langsomt, lik en mann i en drøm. Han lukket døren der ordet rektor var smalt med pene, svarte strøk, og begynte langsomt å plukke opp bladene. Kan du ikke bare gi dem en skriftlig tilståelse? hylte en del av hjernen hans. Han ignorerte stemmen. En dypereliggende del av ham, overlevelsesstrangens primitive stemme, snakket også, og denne delen sa til ham at akkurat nå var han på det mest sårbare. Hvis han snakket med Alice eller Brion nå, hvis han forsøkte å forklare de^e, kom han til å bli klynget opp like høyt som Haman.

NOE FOR ENHVER

Alice banket på døren. Frank ignorerte henne og fortsatte den drømmeaktige vandringen rundt i kontoret, mens han plukket opp bladene han hadde samlet seg i løpet av de ni siste årene, skrev etter dem et for et og hentet dem på postkontoret i Gates Falls, hver gang sikker på at delstatspolitiet eller en gruppe postinspektører kom til å kaste seg over ham. Ingen hadde noen gang gjort det. Men nå ... dette. De kommer ikke til å tro at de tilhører deg, sa den primitive stem­ men. De kommer ikke til å gi seg selv lov til å tro det - det ville for­ styrre altfor mange av de koselige oppfatningene deres av livet. Når du får kontroll over deg selv, kan du få dem til å bite på det. Men ... hvem ville finne på å gjøre noe slikt som dette? Hvem kunne ha gjort noe slikt som dette? (Det falt ikke Frank inn å spørre seg hvil­ ken sinnssyk innskytelse som hadde fått ham til å ta bladene med hit - hit, av alle steder - fra først av.) Frank Jewett kunne bare komme på ett eneste menneske - det ene mennesket han hadde delt det hemmelige livet sitt med. George T. Nelson, sløydlæreren på den videregående skolen. George T. Nel­ son som bak det karslige, machopregete ytre var like mye soper som en gammel feiekost. George T. Nelson som Frank Jewett en gang hadde vært på en slags fest med i Boston, en fest av det slaget der det var mange middelaldrende menn og en liten gruppe avkledde gutter. En fest av det slaget som kunne få en i fengsel for resten av livet. En fest av det slaget Det lå en forretningskonvolutt på skriveunderlaget på bordet hans. Navnet hans sto skrevet på midten. Frank Jewett fikk en skrekkelig, synkende følelse nederst i magen. Det kjentes ut som en løpsk heis. Han så opp og fikk øye på Alice og Brion som kikket inn på ham, nesten kinn mot kinn. De hadde store øyne, åpen munn, og Frank tenkte: Nå vet jeg hvordan det kjennes å være fisk i et akvarium. * Han viftet dem unna - gå vekkl Men de gikk ikke, og på en måte overrasket det ham ikke. Dette var et mareritt, og i et mareritt ble ting aldri borte når man ville det. Det var derfor det var et mareritt. Han hadde en forferdelig følelse av tap og desorientering ... men et steds bak den, lik en ulmende gnist under en haug med våt ved, var det en liten blå flamme av vrede. Han satte seg bak skrivebordet og la bunken med blader på gulvet. Han så at skuffen de hadde ligget i, var blitt brutt opp, akkurat slik han hadde fryktet. Han flerret opp konvolutten og helte ut innholdet. Mesteparten var skinnende fotografier. Foto­ grafier av ham og George T. Nelson på den festen i Boston. De lekte seg med en rekke pene unge fyrer (den eldste av de pene unge fyrene var kanskje tolv år), og på alle bildene var ansiktet til George T.

415

416 STEPHEN KING

Nelson skjult, men ansiktet til Frank Jewett var klart som kry­ stall. Det overrasket heller ikke Frank Jewett noe større. Det lå et brev i konvolutten. Han tok det ut og leste det. Frank, gamle Kompis, Lei for å gjøre dette, men jeg må dra fra byen og har ikke tid til å kødde. Jeg vil ha 2000 $. Kom hjem til meg med dem klokken 19.00 i kveld. Foreløpig kan du vri deg unna denne greia, det kom­ mer til å bli tøft, men ikke noe problem for en sleip jævel som deg, men spør deg selv hva du kommer til å synes om å se på kopier av disse bildene spikret opp på hver eneste telefonstolpe i byen, rett under de der plakatene for casinokvelden. De kommer til å kjepp­ jage deg ut av byen, gamle Kompis. Husk, 2000 $ hjemme hos meg senest 19.15, eller du kommer til å ønske at du var født uten pikk. Din venn GEORGE.

Din venn. Din venn\ Blikket hans vendte hele tiden tilbake til denne siste linjen med en slags vantro, undrende skrekk. Din forpulte, svikefulle, judas-kyssende venn! Brion McGinley hamret fortsatt på døren, men da Frank Jewett til slutt så opp fra hva det nå var på skrivebordet som hadde fanget hans oppmerksomhet, stanset neven til Brion midt i et slag. Ansik­ tet til rektor var voksblekt bortsett fra to skinnende klovneflekker av rødme på kinnene. Leppene var trukket tilbake fra tennene i et stramt smil. Han lignet ikke det minste på mr. Weatherbee. Min venn, tenkte Frank. Han krøllet sammen brevet med den ene hånden, mens han dyttet de skinnende fotografiene inn i konvolut­ ten igjen med den andre. Nå var den blå gnisten av vrede blitt oran­ sje. Den våte veden tok fyr. Jeg skal være der, ja. Jeg skal være der for å drøfte denne saken med min venn George T Nelson. «Ja, så sannelig,» sa Frank Jewett. «Ja, så sannelig.» Han be­ gynte å smile.

10 Klokken nærmet seg kvart over tre, og Alan hadde kommet frem til at Brian Rusk måtte ha tatt en annen vei: strømmen av elever på vei hjem hadde nesten tørket inn. Så, akkurat idet han stakk hånden i lommen etter bilnøklene, så han en enslig skikkelse som syklet

NOE FOR ENHVER

mot ham ned School Street. Gutten kjørte langsomt, det virket nes­ ten som om han trasket bak styret, og hodet var bøyd så lavt at Alan ikke kunne se ansiktet hans. Men han kunne se det som var i kurven på guttens sykkel: en Playmate kjølebag.

11 «Skjønner du?» spurte Gaunt Polly som nå holdt rundt konvo­ lutten. «Ja, jeg ... jeg skjønner.» Men det drømmende ansiktet hennes var bekymret. «Du ser ikke glad ut.» «Tja ... jeg ...» «Slike ting som azkaen fungerer ikke alltid bra for mennesker som ikke er glade,» sa mr. Gaunt. Han pekte på den vesle bulen der sølvkulen lå mot huden hennes, og igjen syntes hun at hun kjente en underlig bevegelse inni den. I samme øyeblikk trengte forferdeli­ ge smertekramper inn i hendene hennes, spredte seg lik et nettverk av skarpe stålkroker. Polly stønnet høyt. Mr. Gaunt bøyde fingeren han hadde pekt med, til en bevegelse som sa kom hit. Igjen kjente hun en bevegelse i sølvkulen, tydelige­ re denne gangen, og smerten var borte. «Du vil ikke at tingene igjen skal bli som de var, vil du det, Pol­ ly?» spurte mr. Gaunt med silkemyk stemme. «Nei!» ropte hun. Brystet gikk fort opp og ned. Hendene be­ gynte å gjøre fortvilte vaskebevegelser, den ene mot den andre, og de store øynene hennes forlot ikke hans. «Vær så snill, nei!» «For tingene kunne gå fra ille til det verre, ikke sant?» «Ja! Ja, det kunne de!» «Og ingen forstår, gjør de det? Ikke engang sheriffen. Han vet ikke hvordan det er å våkne klokken to om natten med et helvete i hendene, gjør han vel?» Hun ristet på hodet og begynte å gråte. «Gjør som jeg sier, og du trenger aldri mer å våkne slik, Polly. Og her er en ting til - gjør som jeg sier, og hvis noen i Castle Rock finner ut at barnet ditt brant i hjel i en leiegård i San Francisco, så kommer de ikke til å få greie på det av meg.» Polly ga fra seg et hest, fortapt skrik - skriket til en kvinne som er håpløst innfiltret i et knusende mareritt. Mr. Gaunt smilte. «Det finnes mer enn én form for helvete, ikke sant, Polly?»

417

418

STEPHEN KING

Hvordan vet du om ham?» hvisket hun. «Ingen vet om det. Ikke engang Alan. Jeg sa til Alan -» «Jeg vet det fordi det er min bransje å vite. Og mistanke er hans, Polly - Alan trodde aldri på det du fortalte ham.» «Han sa -» «Jeg er sikker på at han sa alle mulige ting, men han trodde deg ikke. Kvinnen du ansatte som barnevakt, var narkoman, var hun ikke? Det var ikke din feil, men tingene som førte til denne situasjo­ nen var naturligvis i sin helhet et spørsmål om personlig valg, Polly, var det ikke det? Ditt valg. Den unge kvinnen du ansatte for å passe på Kelton, besvimte og mistet en sigarett - eller kanskje det var en rev - ned i en papirkurv. Det var fingeren hennes som dro i avtrek­ keren, kan man si, men pistolen var ladd på grunn av din stolthet, din manglende evne til å bøye hodet overfor foreldrene dine og de andre brave borgerne i Castle Rock.» Polly hulket sterkere nå. «Men har ikke en ung kvinne rett til å være stolt?» spurte mr. Gaunt vennlig. «Når alt annet er borte, har hun ikke i det minste rett til dette, den mynten uten hvilken pungen hennes er helt tom?» Polly hevet det tårevåte, trossige ansiktet. «Jeg mente det var min sak,» sa hun. «Det gjør jeg fortsatt. Hvis det er stolthet, hva så?» «Ja,» sa han beroligende. «Talt som en helt ... men de ville ha tatt deg tilbake, ville de ikke? Moren og faren din? Det ville kanskje ikke ha vært behagelig - ikke med barnet som hele tiden ville ha vært der for å minne dem om det, ikke slik sladderen går i hygge­ lige, små bakevjer som denne - men det ville ha vært mulig.» «Ja, og jeg ville ha brukt hver eneste dag på å forsøke ikke å være under tommelen til moren min!» utbrøt hun med et rasende, stygt tonefall som nesten ikke hadde noen likhet med det vanlige stemmeleiet hennes. «Ja,» sa mr. Gaunt med den samme beroligende stemmen. «Alt­ så ble du der du var. Du hadde Kelton, og du hadde din stolthet. Og da Kelton døde, hadde du fortsatt din stolthet ... hadde du ikke det?» Polly hylte av sorg og smerte og begravde det våte ansiktet i hendene. «Det gjør mer vondt enn hendene dine, ikke sant?» spurte mr. Gaunt. Polly nikket uten å løfte ansiktet fra hendene. Mr. Gaunt plasserte sin egen stygge, langfingrete hånd bak hodet sitt og snak­ ket med samme tonefall som når man holder en gravtale: «Men­ neskeheten! Så edel! Så villig til å ofre sidemannen!» «Hold opp!» stønnet hun. «Kan du ikke holde opp?» «Det er en hemmelighet, er det ikke det, Patricia?» «Jo.»

NOE FOR ENHVER

Han rørte ved pannen hennes. Polly utstøtte et kvalt stønn, men trakk seg ikke unna. «Det er en av dørene til helvete du gjerne vil holde stengt, ikke sant?» Hun nikket mellom hendene sine. «Så gjør som jeg sier, Polly,» hvisket han. Han tok den ene hån­ den vekk fra ansiktet hennes og begynte å kjærtegne den. «Gjør som jeg sier, og hold munn.» Han så nøye på de våte kinnene hen­ nes og de rennende, røde øynene. En liten geip av avsky fikk et øye­ blikk leppene hans til å snurpe seg sammen. «Jeg vet ikke hva som gjør meg mest kvalm - en gråtende kvinne, eller en leende mann. Tørk det fordømte fjeset ditt, Polly.» Langsomt, drømmende tok hun et kniplingsbesatt lommetørkle opp av håndvesken og begynte å gjøre det. «Det var bra,» sa han og reiste seg. «Jeg skal la deg få dra hjem nå, Polly; du har ting å gjøre. Men jeg vil du skal vite at det har vært en stor glede å gjøre forretninger med deg. Jeg har bestandig vært så glad i damer som har sin stolthet.»

12 «Hei, Brian - lyst til å se en tryllekunst?» Gutten på sykkelen så fort opp, håret fdr vekk fra ansiktet hans, og Alan så et umiskjennelig uttrykk i fjeset: naken, uforstilt frykt. «Tryllekunst?» sa gutten med skjelvende stemme. «Hva slagstryllekunst?» Alan visste ikke hva gutten var redd for, men én ting forsto han - tryllekunstene hans som han ofte hadde brukt for å bryte isen med overfor barn, hadde denne gangen av en eller annen grunn vært helt den gale tingen. Best å få det overstått så fort som mulig og begynne på nytt. Han hevet den venstre armen - den der han hadde klokken - og smilte inn i det bleke, vaktsomme, redde ansiktet til Brian Rusk. «Legg merke til at jeg ikke har noe i ermet, og at armen min går helt opp til skulderen. Men nå .... presto\» Alan førte den åpne høyrehånden ned over den venstre armen, mens han uten anstrengelse snappet den vesle pakken under klok­ ken med høyre tommelfinger. Idet han lukket neven, nappet han vekk den nesten mikroskopiske løkken som holdt pakken lukket. Han la venstre hånd over den høyre, og da han tok dem fra hver­ andre, blomstret en diger bukett med fantastiske blomster av silke­ papir frem der det bare hadde vært ren luft et øyeblikk før. Alan hadde gjort denne kunsten hundrevis av ganger, og aldri

419

420

STEPHEN KING

bedre enn denne varme ettermiddagen i oktober, men den ventede reaksjonen - et øyeblikk av lamslått overraskelse fulgt av et glis som besto av én del forbløffelse og to deler beundring - viste seg ikke i ansiktet til Brian. Han kastet et overfladisk blikk på buketten (det var tilsynelatende lettelse i dette korte blikket, som om han hadde ventet at tryllekunsten skulle være av en langt mindre hyggelig art) og rettet så igjen øynene mot ansiktet til Alan. «Ganske flott, hæ?» spurte Alan. Han strakte leppene i et stort smil som kjentes like ekte ut som gebisset til bestefaren hans. «Joa,» sa Brian. «Hmm. Jeg kan se at du er overveldet.» Alan førte hendene sam­ men og foldet behendig buketten i hop igjen. Det var lett - for lett, egentlig. Det var på tide å kjøpe en ny utgave av kunsten med den sammenbrettbare blomsten; de varte bare i en viss tid. Den vesle fjæren i denne begynte å bli løs, og de fargeglade blomstene kom snart til å bli revet opp. Han åpnet igjen hendene, smilte mer forhåpningsfullt nå. Buket­ ten var borte; var nok en gang bare en liten papirpakke under klokkeremmen. Brian Rusk besvarte ikke smilet hans; det var egentlig ikke noe uttrykk i ansiktet hans i det hele tatt. Restene av sommerbrunheten kunne ikke skjule blekheten under, heller ikke det fak­ tum at huden var i en uvanlig tilstand av førpubertetsopprør; en rekke kviser spredt ut over pannen, en større ved munnviken, hud­ ormer på begge sider av nesen. Det var lilla skygger under øynene, som om det var lenge siden han hadde hatt en god natts søvn. Denne guttungen er langtfra frisk, tenkte Alan. Det er noe her som er alvorlig kvestet, kanskje til og med knust. Det så ut til å være to muligheter: enten hadde Brian Rusk sett den som hadde vandalisert huset til familien Jerzyck, eller han hadde gjort det selv. Det var en gullgruve uansett, men hvis det andre stemte, kunne Alan knapt forestille seg størrelsen og vekten av denne skyldfølel­ sen som nå måtte nage denne gutten. «Det var en flott tryllekunst, sheriff Pangborn,» sa Brian med klangløs, følelsesløs stemme. «Virkelig fin.» «Takk - glad du likte den. Vet du hva det er jeg gjerne vil snakke med deg om, Brian?» «Jeg ... tror jeg gjør det,» sa Brian, og Alan var med ett sikker på at gutten kom til å tilstå at han hadde knust vinduene. Han kom til å tilstå midt her på gatehjørnet, og Alan kom til å ta et kjempesteg mot å nøste opp hva som hadde skjedd mellom Wilma og Nettie. Men Brian sa ikke noe mer. Han så bare opp på Alan med trette, litt blodskutte øyne. «Hva skjedde, gutten min?» spurte Alan med den samme rolige

NOE FOR ENHVER

stemmen. «Hva skjedde da du var borte ved huset til familien Jerzyck?» «Jeg vet ikke,» sa Brian. Stemmen var apatisk. «Men jeg drømte om det i går natt. Søndag natt med. Jeg drømmer at jeg drar bort til det huset, bare i drømmen ser jeg hva det egentlig er som lager alt bråket.» «Og hva er det, Brian?» «Et uhyre,» sa Brian. Stemmen endret seg ikke, men en stor tåre hadde kommet til syne i begge øynene, vokste frem på den nederste buen av øyelokkene. «I drømmen min banker jeg på døren i stedet for å sykle vekk slik jeg gjorde, og døren går opp, og det er et uhyre, og det spiser ... meg ... opp.» Tårene rant over, rullet så langsomt ned den plagete huden på kinnene hans. Og jo, tenkte Alan, det kunne det også være - ren frykt. Frykt av det slaget en liten unge kan oppleve når han åpner døren til sove­ værelset på feil tidspunkt og ser at mor og far knuller. Men fordi han er for liten til å vite hvordan det ser ut å knulle, tror han at de slåss. Hvis de lager mange lyder, tror han kanskje til og med at de forsøker å drepe hverandre. Men Men det kjentes ikke riktig. Så enkelt var det bare. Det kjentes som om denne guttungen løy av full hals, til tross for det forpinte uttryk­ ket i øynene hans, et uttrykk som sa: Jeg har lyst til åfortelle alt. Hva betydde dette? Alan var ikke sikker, men erfaring fortalte ham at den mest sannsynlige løsningen var at Brian visste hvem det var som hadde kastet stein. Kanskje det var en Brian følte seg forpliktet til å beskytte. Eller kanskje steinkasteren visste at Brian hadde sett ham, og at Brian visste det. Kanskje guttungen var redd for represalier. «Noen kastet en haug med stein inn i huset til familien Jerzyck,» sa Alan med lav og (håpet han) beroligende stemme. «Javel,» sa Brian - nesten sukket han. «Jeg går ut fra det. Jeg går ut fra at det kan ha vært det. Jeg trodde de kranglet, men det kan ha vært noen som kastet stein. Krasj, bom, bang» Og hele rytmeseksjonen var The purple gang, tenkte Alan, men sa det ikke. «Trodde du at de kranglet?» «Javel.» «Var det virkelig det du trodde?» «Javel.» Alan sukket. «Tja, nå vet du hva det var. Og du vet det var en stygg ting å gjøre. Å kaste stein gjennom vinduet til andre er en tem­ melig alvorlig sak, selv om det ikke fører til noe.» «Javel.» «Men denne gangen førte det til noe. Du vet det, gjør du ikke, Brian?»

421

422

STEPHEN KING

«Javel.» Disse øynene som så opp mot ham fra det rolige, bleke ansiktet. Alan begynte å skjønne to ting: denne gutten ville fortelle ham hva som hadde skjedd, men han kom nesten helt sikkert ikke til å gjøre det. «Du ser svært nedfor ut, Brian?» «Javel?» dJavel’ ... betyr det at du er nedfor?» Brian nikket, og to tårer til rant ned fra øynene og rullet over kin­ nene. Alan hadde to sterke, motstridende følelser: dyp medlidenhet og vill oppgitthet. «Hvorfor er du nedfor, Brian? Fortell meg det.» «Før i tiden hadde jeg en ordentlig fin drøm,» sa Brian med en stemme så lav at den nesten ikke var til å høre. «Den var dum, men fin likevel. Den var om miss Ratcliffe, logopeden min. Nå vet jeg at den er dum. Det visste jeg ikke før, og det var bedre. Men gjett hva? Jeg vet mer enn som så nå.» De mørke, skrekkelig ulykkelige øynene ble igjen hevet for å møte øynene til Alan. «Drømmen jeg har ... den om uhyret som kaster stein ... den gjør meg redd, sheriff Pangborn ... men det som gjør meg nedfor, er de tingene jeg vet. Det er som å vite hvordan tryllekunstneren gjør nummeret sitt.» Han nikket litt, og Alan kunne ha svoret på at Brian så på klok­ keremmen hans. «Av og til er det bedre å være dum. Det vet jeg nå.» Alan la hånden på skulderen til gutten. «Brian, la oss kutte ut drittpreiken, skal vi det? Fortell meg hva som skjedde. Fortell meg hva du så, og hva du gjorde.» «Jeg kom for å spørre om de ville ha skuffet snø på innkjørslen sin i vinter,» sa gutten med et mekanisk oppramsende tonefall som ga Alan en alvorlig støkk. Gutten så ut som et hvilket som helst amerikansk barn på elleve eller tolv år - Converse joggesko, donge­ ribukser, T-skjorte med Bart Simpson på - men han hørtes ut som en robot som er blitt dårlig programmert og nå står i fare for å bli overbelastet. For første gang lurte Alan på om Brian Rusk hadde sett en av sine egne foreldre kaste stein på huset til familien Jerzyck. «Jeg hørte lyder,» fortsatte gutten. Han snakket med enkle sak­ lige setninger, snakket slik politietterforskere er lært opp til å snak­ ke i retten. «Det var nifse lyder. Bang og smell og ting som ble knust. Derfor syklet jeg vekk så fort jeg kunne. Damen i nabohuset var ute på verandaen sin. Hun spurte meg hva det var som foregikk. Jeg tror hun også var redd.» «Ja,» sa Alan. «Jillian Mislaburski. Jeg har snakket med hen­

NOE FOR ENHVER

ne.» Han tok på Playmate-kjølebagen som lå på skrå i kurven på sykkelen. Han var ikke uoppmerksom på hvordan Brian ble stram rundt leppene da han gjorde dette. «Hadde du med deg denne kjølebagen søndag formiddag, Brian?» «Javel,» sa Brian. Han tørket kinnene med håndbaken og så vaktsomt på ansiktet til Alan. «Hva var i den?» Brian sa ingenting, men Alan syntes at leppene hans skalv. «Hva var i den, Brian?» Brian sa ikke noe nå heller. «Var den full av stein?» Brian ristet langsomt og ettertrykkelig på hodet - nei. For tredje gang spurte Alan: «Hva var i den?» «Det samme som er i den nå,» hvisket Brian. «Kan jeg få åpne den og se etter?» «Javel,» sa Brian med den apatiske stemmen. «Jeg går ut fra det.» Alan vred lokket til side og så ned i kjølebagen. Den var full av baseballkort: Topps, Fleer, Donruss. «Dette er byttekortene mine. Jeg har dem med nesten overalt,» sa Brian. «Du ... har dem med deg?» «Javel.» «Hvorfor, Brian? Hvorfor frakter du med deg en kjølebag full av baseballkort?» «Jeg har sagt det - det er byttekort. Du vet aldri når du kan gjøre et bytte med en eller annen. Jeg leter ennå etter et med Joe Foy han var med på Det umulige drømmelaget i -67 - og et kort med Mike Greenwell som nybegynner. Alligatoren er yndlingsspilleren min.» Og nå syntes Alan han så et svakt, stjålent glimt av morskap i øynene til gutten; kunne nesten høre en telepatisk stemme som sang: Lurte deg! Lurte deg! Men det måtte være noe i ham selv; bare hans egen oppgitthet som etterapet stemmen til gutten. Var det ikke? Tja, hva ventet du å finne i denne kjølebagen, forresten? En haug med stein med en beskjed bundet fast rundt dem? Trodde du virke­ lig at han var på vei for å gjøre det samme med huset til en annen"! Jo, innrømmet han. En del av ham hadde trodd det - noe i den duren - at det var nøyaktig hva som var i emning. Brian Rusk. Dvergterroristen i Castle Rock. Den gale steinkasteren. Og det verste var dette: han var temmelig sikker på at Brian Rusk visste hva som foregikk i hodet hans. Lurte deg! Lurte deg, sheriff! «Brian, vær så snill og fortell meg hva det er som foregår her. Hvis du vet det, så vær så snill og fortell meg det.»

423

424

STEPHEN KING

Brian lukket igjen lokket på Playmate-kjølebagen og sa ingen­ ting. Det laget et lavt lite klikk i den døsige høstettermiddagen. «Kan du ikke si det?» Brian nikket langsomt - Alan mente det betydde at han hadde rett: han kunne ikke si det. «Fortell meg i det minste dette: er du redd? Er du redd, Brian?» Brian nikket igjen, like langsomt. «Fortell meg hva det er du er redd for, gutten min. Kanskje jeg kan få det til å bli borte.» Han prikket lett med den ene fingeren på merket han hadde på venstre side av uniformsskjorten. «Jeg tror det er derfor de betaler meg for å drasse rundt på denne stjernen. Fordi jeg av og til kan få de skremmende tingene til å bli borte.» «Jeg -» begynte Brian, og så ble det skrattende liv i politiradioen Alan hadde installert under dashbordet i stasjonsvognen for tre eller fire år siden. «Avdeling én, Avdeling én, dette er hovedkvarteret. Hører du meg? Over?» Øynene til Brian rev seg vekk fra Alans. De ble rettet mot sta­ sjonsvognen og lyden av stemmen til Sheila Brigham - autoritetens stemme, politiets stemme. Alan innså at om gutten hadde vært på nippet til å fortelle ham noe (og det kunne bare ha vært ønsketenk­ ning å tro at han hadde det), så var han ikke lenger det. Ansiktet hans hadde lukket seg som en østers. «Dra nå hjem, Brian. Vi skal snakke mer om denne ... denne drømmen din ... senere. Okay?» «Javel,» sa Brian. «Jeg går ut fra det.» «Tenk imens på det jeg sa: mesteparten av det å være sheriff er å få skremmende ting til å bli borte.» Han så etter gutten da han dro. Brian hadde senket hodet, og nok en gang virket det som om han ikke syklet, men snarere trasket av gårde med den mellom bena. Noe var galt her, så galt at Alans av­ sløring av hva som hadde skjedd med Wilma og Nettie virket underordnet i forhold til å finne ut hva som hadde gitt denne gutten et slikt trett, plaget ansiktsuttrykk. Tross alt var kvinnene døde og begravd. Brian Rusk levde ennå. Han gikk bort til den nedslitte gamle stasjonsvognen han burde ha byttet inn for et par år siden, bøyde seg inn i den, grep radiomikrofonen og trykket på sendeknappen. «Jada, Sheila, dette er Avdeling én. Jeg hører deg - kom på lufta igjen.» «Henry Payton ringte etter deg, Alan,» sa Sheila. «Han sa jeg skulle si at det hastet. Han vil jeg skal sette deg over til ham. I orden?» «Sett i gang,» sa Alan. Han kjente at pulsen slo fortere. «Det kan ta et par minutter, i orden?»

NOE FOR ENHVER

«Det er bra. Jeg kommer til å bli her. Avdeling én ut.» Han lente seg mot siden av bilen i den droplete skyggen, med mikken i hånden, ventet på å få vite hva det var som hastet slik i livet til Henry Payton.

13 Da Polly kom hjem, var klokken tyve over tre, og hun følte seg revet i to stikk motsatte retninger. På den ene siden følte hun et dypt, hamrende behov for å utføre det ærendet mr. Gaunt hadde gitt hen­ ne (hun likte ikke å tenke på det ut fra hans begreper, som et pek - Polly Chalmers var ikke særlig innstilt på å gjøre pek), få det overstått slik at azkaen helt og holdent var hennes. Den tanken at handelen ikke var gjort før mr. Gaunt sa at handelen var gjort, falt henne overhodet ikke inn. På den andre siden følte hun et dypt, hamrende behov for å få tak i Alan, fortelle ham nøyaktig hva som hadde skjedd .... eller så mye av det som hun kunne huske. En ting hun kunne huske - og det fylte henne med skam og en slags skjendig skrekk, men hun kunne huske det, ja - var dette: Mr. Leland Gaunt hatet den man­ nen Polly elsket - og mr. Gaunt drev på med noe - noe - som var meget galt. Alan burde få vite om det. Selv om azkaen sluttet å vir­ ke, så burde han få vite det. Det mener du ikke. Men jo - en del av henne mente nøyaktig det. Den delen som var vettskremt for Leland Gaunt, selv om hun ikke kunne huske akku­ rat hva det var han hadde gjort som fylte henne med denne følelsen av skrekk. Vil du at tingene igjen skal bli som før, Polly? Vil du igjen ha et par hender som kjennes som om de er fulle av granatsplinter? Nei... men hun ville heller ikke at det skulle skje Alan noe. Hun ville heller ikke at mr. Gaunt skulle gjøre hva det nå var han hadde planlagt å gjøre, hvis det var noe (hun hadde mistanke om at det var det) som ville skade byen. Hun ville heller ikke være med på dette noe ved å dra ut til det forlatte Camber-stedet ved enden av byvei nr. 3 og lage et eller annet pek hun ikke engang forsto. Så disse stridende behovene, begge målført av sin egen forma­ nende stemme, halte og dro i henne da hun langsomt gikk hjem. Hvis mr. Gaunt på en eller annen måte hadde hypnotisert henne (hun hadde vært overbevist om det da hun forlot butikken, men hun ble mindre og mindre sikker etter som tiden gikk), så hadde virkningen gitt seg nå. (Polly trodde virkelig på dette.) Og hun hadde aldri i hele sitt liv vært så ute av stand til å bestemme seg for hva hun

425

426 STEPHEN KING nå skulle gjøre. Det var som om hele beholdningen av et eller annet avgjørende beslutningsstoff var blitt stjålet fra hjernen hennes. Til slutt gikk hun hjem for å gjøre det mr. Gaunt hadde rådet henne til (selv om hun ikke lenger husket rådet klart). Hun skulle se på posten sin, og så ville hun ringe til Alan og fortelle ham hva det var mr. Gaunt ville ha henne til å gjøre. Hvis du gjør det, sa den indre stemmen hardt, kommer azkaen virkelig til å slutte å virke. Og det vet du. Jo - men det var fortsatt et spørsmål om rett og galt. Det var fort­ satt der. Hun ville ringe til Alan og be om unnskyldning for at hun hadde vært så brå mot ham, og så fortelle ham hva mr. Gaunt ville hun skulle gjøre. Kanskje hun til og med ville gi ham konvolutten mr. Gaunt hadde gitt til henne, den hun skulle putte i blikkboksen. Kanskje. Polly følte seg litt bedre da hun stakk nøkkelen i ytterdøren hjemme hos seg selv - gledet seg igjen over hvor lett denne handlin­ gen var, nesten uten å være klar over det - og vred den rundt. Posten lå på den vanlige plassen sin på teppet - ikke særlig mye i dag. Van­ ligvis var det mer skrappost når postkontoret hadde hatt fri en dag. Hun bøyde seg og tok den opp. En brosjyre fra et kabelselskap med det smilende, usannsynlig vakre ansiktet til Tom Cruise på forsiden; en katalog fra Horchow Collection og en til fra Sharper Image. Dessuten Polly fikk øye på dette ene brevet, og en ball av skrekk begynte å vokse frem dypt nede i magen hennes. Til Patricia Chalmers, Castle Rock, fra San Francisco Barnevernskontor ... fra Geary 666. Hun husket Geary 666 så godt etter turene dit. I alt tre turer. Tre samtaler med tre byråkrater for Hjelp til nødlidende barn, to av dem hadde vært menn - menn som hadde sett på henne slik man så på et sjokoladepapir som hadde klistret seg til de beste skoene man hadde. Den tredje byråkraten var en enorm, diger svart kvin­ ne, en kvinne som forsto seg på å lytte og le, og det var av denne kvinnen Polly til slutt hadde fått godkjent søknaden. Men hun hus­ ket Geary 666, tredje etasje, så veldig, veldig godt. Hun husket hvordan lyset fra det store vinduet nederst i gangen hadde kastet en lang, melkehvit flekk over linoleumen; hun husket ekkoet fra skri­ vemaskiner i kontorer der dørene alltid var åpne; hun husket klyn­ gen av menn som røkte sigaretter ved den sandfylte urnen nederst i gangen, og hvordan de hadde sett på henne. Mest av alt husket hun hvordan det hadde vært å ha på seg de eneste finklærne - mørk buksedress i polyester, hvit silkebluse. L’Eggs Nearly Nude strøm­ pebukse, sko med lav hæl - og hvor vettskremt og ensom hun hadde følt seg, den halvmørke gangen i tredje etasje i Geary 666 virket nemlig som et sted uten hverken hjerte eller sjel. Søknaden hennes

NOE FOR ENHVER

om barnehjelp ble til slutt innvilget der, men det var selvsagt avsla­ gene hun husket - øynene til mennene, hvordan de hadde krøpet over brystene hennes (de var mer velkledd enn Norville nede på ka­ feen, men ellers var de ikke stort annerledes, tenkte h*Un); munnene deres, hvordan de var blitt snurpet sammen i dydig misbilligelse, mens de vurderte problemet Kelton Chalmers, lausungen til dette vesle ludderet, denne dagdriversken som ikke så ut som en hippie nå, å, nei, men som utvilsomt kom til å ta av seg silkeblusen og den pene buksedressen straks hun kom seg ut herfra, og ta på seg et par trange dongeribukser med sleng og en bluse med knutebatikk som satte brystvortene hennes på utstilling. Øynene deres sa alt dette og mer til, og selv om svaret fra kontoret kom i posten, visste Polly straks at hun kom til å få avslag. Hun gråt begge de to gangene hun forlot bygningen, og nå syntes hun at hun kunne huske den sviende strimen etter hver eneste tåre da den gled ned over kinnet hennes. Det, og måten folk så på henne på gaten. Ingen omsorg i øynene deres; bare en snev av slapp nysgjerrighet. Hun hadde aldri villet tenke på den tiden eller den halvmørke gangen i tredje etasje igjen, men nå var det der på ny - så tydelig at hun kunne kjenne lukten av bonevoksen, kunne se det melkehvite lyset som falt inn gjennom det store vinduet, kunne høre den rungende, drømmelignende lyden fra gammeldagse skrivemaskiner som tygget seg gjennom nok en dag i byråkratiets innvoller. Hva ville de? Gode Gud, hva ville folkene i Geary 666 med henne så lenge etterpå? Riv det i stykker\ nærmest skrek en stemme inni henne, og ord­ ren var så bydende at hun var helt på nippet til å gjøre akkurat det. I stedet flerret hun opp konvolutten. Det var et enkelt ark i den. Det var en fotokopi. Og selv om konvolutten hadde vært adressert til henne, så hun forbløffet at brevet ikke var det; det var adressert til sheriff Alan Pangborn. Blikket hennes falt på slutten av brevet. Navnet som var mas­ kinskrevet under den rablete signaturen, var John L. Perlmutter, og dette navnet fikk en meget svak klokke til å kime hos henne. Blikket gikk litt lenger ned, og helt på slutten av brevet så hun merknaden «kopi: Patricia Chalmers». Nå, dette var en fotokopi, ikke et gjen­ nomslag, men likevel oppklarte det det forvirrende spørsmålet om at dette var et brev til Alan (og beroliget den første forundrete tanken om at hun hadde fått det ved en feil). Men i Herrens navn, hva ... Polly satte seg på benken i entreen og begynte å lese brevet. Idet hun så gjorde, seilte en forbløffende rad med følelser over ansiktet hennes som skyformasjoner på en urolig, blåsende dag: for­ undring, forståelse, skam, skrekk, sinne og til slutt vilt raseri. Hun

427

428 STEPHEN KING

skrek høyt én gang - «Neil» - og begynte så igjen å tvinge seg til å lese brevet, langsomt, helt til siste slutt. San Francisco Barnevernskontor Geary Street 666 San Francisco, California 94112

Sheriff Alan J. Pangborn Castle fylkessheriffkontor Kommunebygningen 2 Castle Rock, Maine 04055.

23. september, 1991

Kjære Sheriff Pangborn: Jeg har mottatt Deres brev av 1. september og skriver for å fortel­ le Dem at jeg ikke kan yte Dem noen som helst hjelp i denne saken. Det er dette kontorets linje bare å gi informasjoner om søknader om Hjelp til nødlidende barn (HNB) når vi blir beordret om å gjøre det av en gyldig rettslig ordre. Jeg har vist brevet Deres til Martin D. Chung, sjef for vår juridiske avdeling, som har gitt meg instruks om å fortelle Dem at en kopi av brevet Deres er blitt oversendt til justisministerens kontor for delstaten California. Mr. Chung har forespurt om Deres forespørsel i seg selv kan være ulovlig. Uansett utfallet av denne forespørselen må jeg fortelle Dem at jeg synes Deres nyfikenhet med hensyn til denne kvinnens liv i San Francisco både er upassende og krenkende. Jeg foreslår, sheriff Pangborn, at de lar denne saken falle før De pådrar Dem juridiske problemer. Hilsen

Visedirektør.

kopi: Patricia Chalmers. Etter den fjerde gjennomlesningen av dette forferdelige brevet reiste Polly seg fra benken og gikk ut på kjøkkenet. Hun gikk langsomt og grasiøst, mer som om hun svømte enn hun gikk. Til å begynne med var hun ør og forvirret i øynene, men da hun tok røret på veggtelefonen og tastet nummeret til sheriffkontoret på de overdimensjonerte tastene, var de blitt klare. Det uttrykket som lyste i dem, var enkelt og umiskjennelig: en vrede så sterk at det nærmet seg hat. Elskeren hennes hadde snust rundt i fortiden hennes - hun syntes tanken samtidig var utrolig og underlig, skrekkelig og plausibel.

NOE FOR ENHVER

Hun hadde ofte sammenlignet seg selv med Alan Pangborn i de siste fire, fem månedene, og det innebar at hun ofte kom på annen­ plass. Tårene hans; hennes forræderiske ro som skjulte så mye skam og sårethet og trossig stolthet. Hans ærlighet; denne vesle haugen hennes av løgner. Så helgenaktig han hadde virket! Så skremmende perfekt! Så hyklerisk hennes eget krav om at han skul­ le legge fortiden bak seg! Og hele tiden hadde han snust rundt, forsøkt å finne ut den egentlige sannheten om Kelton Chalmers. «Ditt svin,» hvisket hun, og da telefonen begynte å ringe, ble knokene på hånden rundt telefonen hvite av anspenthet.

14 Lester Pratt forlot vanligvis Castle Rock videregående sammen med flere venner; de pleide alle å dra ned til HemphilFs Market for å drikke iskremsoda; satte deretter kursen mot huset eller leilighe­ ten til en eller annen for å tilbringe et par timer med å synge salmer, eller spille spill, eller bare prate. Men i dag forlot Lester skolen alene med ryggsekken sin på ryggen (han foraktet den tradisjonelle lærermappen) og med senket hode. Hvis Alan hadde vært der og kunne ha sett Lester gå langsomt over skolens plen mot parke­ ringsplassen til lærerne, ville han ha blitt slått av likheten mellom denne mannen og Brian Rusk. Lester hadde forsøkt å få kontakt med Sally tre ganger den dagen for å finne ut hva i allverden det var som hadde gjort henne så sint. Siste gang var i spisepausen etter femte time. Han visste hun var på ungdomsskolen, men det nærmeste han kom var en telefon-fra Mona Lawless som underviste i matte i sjette og syvende klasse og var venninne av Sally. «Hun kan ikke komme til telefonen,» sa Mona til ham og utstrål­ te den samme varmen som en dypfryser stappfull av ispinner. «Hvorfor ikke?» spurte han - nærmest klynket han. «Kom igjen, Mona, ut med det!» «Jeg vet ikke.» Tonefallet til Mona hadde gått over fra ispinner i en dypfryser til det verbale sidestykket til flytende nitrogen. «Jeg vet bare at hun har overnattet hos Irene Lutjens, hun ser ut som om hun har tilbrakt hele natten med å gråte, og hun sier hun ikke vil snakke med deg.» Og alt dette er din feil, sa det iskalde tonefallet til Mona. Jeg vet det fordi du er mann og alle menn er hundelorter - dette er bare nok et konkret eksempel som illustrerer den almene tilstanden. «Vel, jeg har ikke den minste anelse om hva det dreier seg om!»

429

430

STEPHEN KING

ropte Lester. «Vil du i det minste fortelle henne det? Fortell henne at jeg ikke vet hvorfor hun er sint på meg! Fortell henne at uansett hva det er, så må det være en misforståelse, for jeg begriper det ikke\» Det ble en lang pause. Da Mona igjen begynte å snakke, hadde stemmen tødd opp litt. Ikke stort, men det var mye bedre enn fly­ tende nitrogen. «All right, Lester. Jeg skal fortelle henne det.» Nå løftet han hodet, håpet halvveis at Sally kanskje satt på passasjersetet i Mustangen, klar til å kysse og tilgi, men bilen var tom. Den eneste i nærheten av den var den tomsete Slopey Dodd som tullet rundt på rullebrettet sitt. Steve Edwards kom opp bak Lester og klasket ham på skulderen. «Les, gutten min! Lyst til å bli med hjem til meg og ta en cola? En del av gutta sa de ville stikke innom. Vi må snakke om denne skan­ daløse trakasseringen fra katolikkene. Det er et stort møte i kveld i kirken, glem ikke det, og det ville være bra om vi ungkristne kun­ ne utgjøre en forent front når det gjelder å bestemme hva som må gjøres. Jeg nevnte tanken for Don Hemphill, og han sa jada, flott, sett i gang.» Han så på Lester som om han ventet å bli klappet på hodet. «Jeg kan ikke i ettermiddag, Steve. Kanskje en annen gang.» «Hei, Les - skjønner du ikke? Det blir kanskje ikke en annen gang. Gutta til paven driver ikke lenger med tullprat!» «Jeg kan ikke komme innom,» sa Les. Og hvis du er lur, sa ansik­ tet hans, slutter du å mase om det. «Vel, men ... hvorfor ikke?» Fordi jeg må finne ut hva søren det er jeg har gjort for å få jenta mi til å bli så sint, tenkte Lester. Og jeg skal finne ut av det, om jeg så må riste det ut av henne. Høyt sa han: «Jeg har ting som må gjøres, Steve. Viktige ting. Ta mitt ord for det.» «Hvis det dreier seg om Sally, Les -» Øynene til Lester lynte farlig. «Bare hold munn om Sally, du.» Steve, en harmløs ung mann som var blitt fyr og flamme av stri­ den om casinokvelden, var ennå ikke så tent at han overskred den grensen Lester Pratt så tydelig hadde streket opp. Men han var hel­ ler ikke villig til å gi opp. Uten Lester Pratt var et strategimøte av de ungkristne en ren vits, uansett hvor mange i gruppen som møtte opp. Idet han la stemmen i et mer forsonlig leie sa han: «Du vet om det anonyme kortet Bill fikk?» «Ja,» sa Lester. Pastor Rose hadde funnet det på gulvet i entreen i presteboligen: det allerede beryktete «Baptistiske rotteknuller»kortet. Pastoren hadde sendt det rundt på et i all hast innkalt møte av ungkristne. Bare for menn, fordi han sa det var umulig å tro det

NOE FOR ENHVER

med mindre man selv så det. Det var vanskelig fullt ut å forstå, til­ føyde pastor Rose, til hvilke avgrunner katolikkene vil senke-øh seg for å kvele den rettferdige motstanden mot den sataninspirerte spillekvelden deres; kanskje det å faktisk se dette avskyelige skitne oppgulpet ville hjelpe disse «fine unge mennene» til å forstå hva de hadde mot seg. «For sier vi ikke at bedre føre var-øh, enn etter snarøh?» avsluttet pastor Rose storslagent. Så tok han frem kortet (det var i en ekskrementpose, som om de som tok i det, måtte beskyttes mot smitte) og sendte det rundt. Da Lester var ferdig med å lese det, var han mer enn rede til å få noen katolske klokker til å ringe, men nå virket hele affæren fjern og på et vis barnslig. Hvem brydde seg egentlig om at katolikkene spilte med lekepenger og ga bort noen nye dekk og kjøkkenutstyr? Når det gjaldt å velge mellom katolikkene og Sally Ratcliffe, visste Lester hvem han måtte bekymre seg for. «- og et møte for å forsøke å komme frem til neste skritt?» fort­ satte Steve. Han begynte igjen å bli varm i trøya. «Vi må ta initiati­ vet her, Les ... vi mål Pastor Bill sier han er redd at disse såkalte Engasjerte katolske menn er ferdig med å prate. Det neste skrittet deres kan være å -» «Hør her Steve, gjør hva dere vil, men hold meg utenforl» Steve tidde og stirret på ham, tydelig sjokkert, og ventet åpenbart at Lester som vanligvis var den mest besindige av alle, skulle kom­ me til seg selv og be om unnskyldning. Da han skjønte at det ikke ville komme noen unnskyldning, begynte han å gå tilbake mot sko­ len og laget avstand mellom seg og Lester. «Jøss, skal si du er i elen­ dig humør,» sa han. «Det stemmer!» ropte Lester krakilsk tilbake. Han knyttet de digre hendene til never og plantet dem på hoftene. Men Lester var mer enn bare sint; han hadde det vondt, for pok­ ker, han hadde det vondt i hele seg, og det som gjorde mest vondt, var hjernen, og han hadde lyst til å slå etter en eller annen. Ikke stakkars gamle Steve Edwards; det var bare det at da han tillot seg å bli forbanna på Steve, var det som om en bryter var blitt slått på inni ham. Denne bryteren hadde sendt en strøm av elektrisitet til apparater som vanligvis var mørke og tause. For første gang siden han var blitt forelsket i Sally, var Lester - vanligvis den mest fred­ sommelige mann i verden - sint på henne med. Hvilken rett hadde hun til å be ham om å dra til helvete? Hvilken rett hadde hun til å kalle ham et svin? Hun var sint på grunn av et eller annet, hva? Javel, hun var sint. Kanskje han hadde gitt henne en eller annen grunn til å være sint. Han hadde ingen anelse om hva denne grunnen kunne være, men sett at han (bare som et tankeeksperiment) hadde gjort det. Ga det

431

432

STEPHEN KING

henne retten til å fly i flint overfor ham uten så mye som å være så­ pass høflig som først å be om en forklaring? Ga det henne rett til å overnatte hos Irene Lutjens slik at han ikke kunne brøyte seg inn der hun nå måtte være, eller å nekte å svare på oppringningene hans, eller å bruke Mona Lawless som mellommann? Jeg skal finne henne, tenkte Lester, og jeg skal finne ut hva det er som plager henne. Så, når alt er kommet frem, kan vi bli venner igjen. Og etter at vi er blitt det, skal jeg holde den samme talen for henne som jeg gir til de nye elevene mine når kurvballtreningen be­ gynner - om hvordan tillit er nøkkelen til lagarbeid. Han dro av seg sekken, slengte den inn i baksetet og kløv inn i bilen sin. Idet han gjorde det, så han noe som stakk frem under passasjersetet. Noe svart. Det så ut som en lommebok. Lester grep den begjærlig, trodde først at den måtte være Sallys. Hvis hun hadde latt den ligge igjen i bilen en eller annen gang i lø­ pet av den lange frihelgen, måtte hun savne den nå. Hun kom til å være bekymret. Og hvis han kunne gjøre slutt på bekymringen for den tapte lommeboken, ville resten av samtalen deres kanskje bli litt lettere. Men den var ikke Sallys; han så det straks han fikk sett nærmere på tingen som var under passasjersetet. Den var av svart skinn. Sal­ lys var av slitt blått semsket skinn, og mye mindre. Han åpnet den nysgjerrig. Det første han så, traff ham som et hardt slag i solar plexus. Det var sertifikatet til John LaPointe. Hva i herrens navn hadde John LaPointe gjort i bilen hansl Sally hadde den hele helgen, hvisket hjernen hans. Så hva i helve­ te tror du egentlig han gjorde i bilen din? «Nei,» sa han. «Mmm, umulig - hun ville ikke ha gjort det. Hun ville ikke treffe ham. Ikke i helvete.» Men hun hadde truffet ham. Hun og visesheriff John LaPointe hadde gått ut sammen i over et år, til tross for den stadig verre stem­ ningen mellom katolikkene og baptistene i Castle Rock. De hadde slått opp før det nåværende ståket om casinokvelden, men Lester kløv igjen ut av bilen og bladde igjennom de gjennomsik­ tige plastlommene i lommeboken. Følelsen av vantro vokste. Her var ID-merket til LaPointe fra sheriffkontoret - på bildet der hadde han den vesle barten han hadde anlagt da han gikk ut sammen med Sally. Lester visste at noen karer kalte en slik bart for en fittekiler. Her var fiskekortet til John LaPointe. Her var et bilde av moren og faren til John LaPointe. Her var jaktkortet hans. Og her ... her... Lester stirret stivt på fotografiet han hadde funnet. Det var et bil­ de av John og Sally. Et bilde av en fyr og kjæresten hans. De sto foran noe som lignet en skytebane på et tivoli. De så på hverandre

NOE FOR ENHVER

og lo. Sally holdt rundt en diger, utstoppet teddybjørn. LaPointe hadde antagelig nettopp vunnet den til henne. Lester stirret på bildet. En åre hadde bulnet ut midt på pannen, en ganske stor åre, og den pulserte jevnt. Hva var det hun hadde kalt ham? Et utro svin? «Nå, se hvem som sier det,» mumlet Lester Pratt. Vreden begynte å bygge seg opp i ham. Det skjedde svært fort. Og da en eller annen tok ham på skulderen, snurret han rundt, slapp lommeboken og knyttet nevene. Det var nære på at han dro til den harmløse, stammende Slopey Dodd slik at han havnet ut i neste uke. «T-trener P-Pratt?» spurte Slopey. Øynene var store og runde, men han så ikke redd ut. Interessert, men ikke redd. «Er D-D-De ok-k-kay?» «Jeg har det bra,» sa Lester sløret. «Dra hjem, Slopey. Dra deg unna og stikk. Du har ikke noe på parkeringsplassen til lærerne å gjøre med det rullebrettet ditt.» Han bøyde seg for å plukke opp lommeboken han hadde mistet, men Slopey var over en halv meter nærmere bakken og var først ute. Han så nysgjerrig på bildet av John LaPointe på sertifikatet før han rakte lommeboken tilbake til trener Pratt. «Jepp,» sa Slopey. «Det er den samme f-f-fyren, j-ja.» Han hoppet opp på rullebrettet sitt og gjorde seg klar til å rulle vekk. Lester grep ham i trøyen før han rakk å gjøre det. Brettet spratt ut under foten til Slopey og trillet av gårde på egen hånd, traff en dump og veltet. AC/DC-trøyen til Slopey - vi hilser dere som skal rocke, sto det på den - revnet i halsen, men Slopey enset det tilsynelatende ikke; virket ikke engang overrasket over det Lester gjorde, for ikke å snakke om å være redd. Lester la ikke mer­ ke til det. Lester la ikke lenger merke til nyanser. Han var en av disse svære og vanligvis fredsommelige mennene som har et hissig, stygt temperament bak denne fredsommeligheten, en ødeleggende følel­ sesmessig tornado på lur. En del menn går gjennom hele livet uten noen sinne å oppdage dette stygget stormsenteret. Men Lester had­ de oppdaget sitt eget (eller det hadde snarere oppdaget ham), og nå var han helt i grepet på det. Mens han holdt en flik av T-skjorten til Slopey i en neve nesten på størrelse med en boks Daisy hermetisk skinke, bøyde han det svette fjeset ned mot Slopey. Åren midt i pannen pulserte fortere enn noen gang. «Hva mener du med ’det er den samme fyren, ja’?» «Han er den samme f-f-fyren som t-trrraf m-miss R-R-Ratcliffe etter skolen forrige f-fredag.» «Traff han henne etter skolen!» spurte Lester hest. Han ristet hardt i Slopey, nok til at tennene skranglet i hodet til gutten.

433

434

STEPHEN KING

«Ja,» sa Slopey. «De d-dro med b-b-bilen Deres, trener P-Pratt, F-fyren kj-kj-ørte.» «Kjørte? Kjørte han bilen min? Kjørte John LaPointe bilen min sammen med Sally1.» «Vel, den f-f-fyren,» sa Slopey og pekte igjen på bildet i sertifika­ tet. «Men før de s-s-satte seg inn, g-ga han henne et k-k-kyss.» «.Gjorde han,» sa Lester. Ansiktet hans var blitt helt rolig. «Gjorde han det, nå.» «Å, ]-\-jada,» sa Slopey. Et bredt (og nokså slibrig) smil lyste opp i ansiktet hans. Lester spurte med et lavt, silkemykt tonefall som var helt ulikt den vanlige røffe hei-karer-hva-skjer-her-stemmen hans: «Og kys­ set hun ham tilbake? Hva mener du, Slopey?» Slopey rullet lykkelig med øynene. «Det s-skal jeg si hun gj-gjgjorde! De s-s-sugde v-virkelig på hverandre, t-trener P-Pratt!» «Sugde på hverandre,» sa Lester ettertenksomt med den nye lave og silkemyke stemmen sin. «Jepp.» «Sugde virkelig på hverandre,» sa Lester forundret med den nye lave og silkemyke stemmen sin. «Det kan du virkelig b-b-banne på.» Lester slapp Slopester (som vennene hans kalte ham) og rettet seg opp. Åren midt i pannen pulserte og pumpet i vei. Han hadde be­ gynt å flire. Det var et ubehagelig flir, blottet noe som virket som en god del fler hvite, firkantete tenner enn en normal mann skulle ha. De blå øynene var blitt til små, mysende trekanter. Det kortklipte håret strittet i alle retninger. «T-t-trener Pratt?» spurte Slopey. «Er det noe i v-v-veien?» «Næ,» sa Lester Pratt med den nye lave og silkemyke stemmen. «Ingenting jeg ikke kan rette på.» I tankene var hendene hans alle­ rede låst fast rundt halsen på den løgnaktige, paveelskende, teddybjørnvinnende, jenterappende, drittspisende franske frosken av en John LaPointe. Det rasshølet som gikk som en mann. Det rasshølet som åpenbart hadde lært jenta Lester elsket, jenta som ikke ville skille leppene mer enn bittelite grann når Lester kysset henne, hvor­ dan hun virkelig skulle gi et sugekyss. Først ville han ta seg av John LaPointe. Ikke noe problem der. Når det var gjort, måtte han snakke med Sally. Eller noe slikt. «Ikke den ting i verden som jeg ikke kan rette på,» gjentok han med den nye lave og silkemyke stemmen og gled inn bak rattet i Mustangen. Bile sank temmelig langt mot venstre da de hundreogfem kiloene av solide knokler og skinke fikk plass i bøttesetet. Han startet motoren, lot den ruse med en rekke sultne tigerburbrøl,

NOE FOR ENHVER

kjørte så av gårde, mens det hvinte i gummi. Slopester som hostet og teatralsk viftet støvet vekk fra ansiktet, gikk bort til stedet der rullebrettet hans lå. Halsen på den gamle T-skjorten var blitt revet helt av selve trøyen, slik at noe som lignet et rundt, svart halsbånd hang over de utståen­ de kragebena til Slopey. Han flirte. Han hadde gjort akkurat det mr. Gaunt hadde sagt han skulle gjøre, og det hadde gått som smurt. Trener Pratt hadde sett sintere ut enn ei våt høne. Nå kunne han dra hjem og se på tekannen sin. «Jeg s-s-skulle bare ønske jeg slapp å st-st-stamme,» bemerket han ut i luften. Slopey gikk opp på rullebrettet og trillet av gårde.

15 Sheila hadde problemer med å sette Alan i forbindelse med Henry Payton - en gang var hun helt sikker på at hun hadde mistet kon­ takten med Henry som hørtes svært opphisset ut, og måtte ringe til­ bake til ham - og ikke før hadde hun utført denne teknologiske bragden, så lyste den private linjen til Alan. Sheila la bort sigaretten hun var i ferd med å tenne, og svarte. «Castle fylkes sheriffkontor, sheriff Pangborns telefon.» «Hallo, Sheila. Jeg vil snakke med Alan.» «Polly?» Sheila rynket pannen. Hun var sikker på at det var hen­ ne, men hun hadde aldri hørt stemmen til Polly Chalmers lyde nøy­ aktig slik den nå gjorde - kald og avmålt, som en sjefssekretær i et stort firma. «Er det deg?» «Ja,» sa Polly. «Jeg vil snakke med Alan.» «Gid, Polly, det kan du ikke. Han snakker med Henry Payton akkurat n-» «Sett meg på venting,» avbrøt Polly. «Jeg skal vente.» Sheila begynte å bli forfjamset. «Tja ... øh ... jeg skulle gjerne det, men det er litt mer komplisert enn som så. Du skjønner, Alan er... du vet, ute i felten. Jeg måtte sette over Henry.» «Hvis du kan sette over Henry Payton, kan du sette over meg,» sa Polly kaldt. «Riktig?» «Ja, jo, men jeg vet ikke hvor lenge de -» «Jeg gir blaffen i om de snakker til helvete fryser igjen,» sa Polly. «Sett meg på venting, og når de er ferdige, setter du meg over til Alan. Jeg ville ikke ha bedt deg om å gjøre det hvis det ikke var vik­ tig - du vet det, Sheila, gjør du ikke det?» Jo - Sheila visste det. Og hun visste en ting til: Polly begynte å gjøre henne redd. «Polly, er du okay?»

435

436

STEPHEN KING

Det ble en lang pause. Så svarte Polly selv med et spørsmål. «Sheila, har du maskinskrevet et brev for sheriff Pangborn, adres­ sert til barnevernskontoret i San Francisco? Eller sett noen konvo­ lutter med den adressen bli sendt ut?» Røde lamper - en hel rad med dem - ble plutselig tent i hjernen til Sheila. Hun nærmest forgudet Alan Pangborn, og nå anklaget Polly Chalmers ham for et eller annet. Hun var ikke sikker på hva, men hun kjente igjen en anklagende tone når hun hørte den. Hun kjente den meget godt. «Det er ikke den slags opplysninger jeg kan gi til noen,» sa hun, og hennes egen stemme var blitt ti grader kjøligere. «Jeg tror du heller må spørre sheriffen, Polly.» «Ja - jeg får heller det. Sett meg på venting og skaff meg forbin­ delsen når du kan, er du snill.» «Polly, hva er i veien? Er du sint på Alan? For du skal vite at han aldri ville gjøre noe som er -» «Jeg vet ingenting lenger,» sa Polly. «Hvis jeg spurte deg om noe som ikke passet, beklager jeg det. Vil du nå sette meg på venting og skaffe meg forbindelsen så fort du kan, eller må jeg gå ut og selv finne ham?» «Nei, jeg skal sette deg over,» sa Sheila. Hjertet hennes var underlig urolig, som om det hadde skjedd noe forferdelig. I likhet med mange av kvinnene i Castle Rock hadde hun trodd at Alan og Polly var dypt forelsket i hverandre, og i likhet med mange av de andre kvinnene i byen var Sheila tilbøyelig til å oppfatte dem som personer i et nifst eventyr der alt gikk bra til slutt... på et eller an­ net vis ville kjærligheten seire. Men nå hørtes Polly mer enn sint ut; det hørtes ut som om hun var fylt av smerte, og noe annet i tillegg. For Sheila hørtes dette andre nesten ut som hat. «Jeg setter deg på venting nå, Polly - det kan ta en stund.» «Det er bra. Takk, Sheila.» «Vær så god.» Hun trykket på venteknappen og fant så sigaretten sin. Hun tente den og tok et dypt drag, mens hun med rynket panne så på den vesle blinkende lampen.

16 «Alan?» ropte Henry Payton. «Alan, er du der?» Stemmen hans hadde den flate, nasale klangen stemmer bestandig har når de er blitt satt over på radio. Han hørtes ut som en hallomann som kring­ kastet fra innsiden av en stor, tom eske med saltstenger. «Her, Henry.» «Jeg fikk en oppringning fra FBI for bare en halv time siden,»

NOE FOR ENHVER

sa Henry fra innsiden av saltstangesken sin. «Vi hadde utrolig flaks med de avtrykkene.» Hjerteslagene til Alan gikk opp i gir. «De på dørhåndtaket hjem­ me hos Nettie? Fragmentene?» «Riktig. Vi har et foreløpig sammenfall med en kar midt i byen. En tidligere straffet - småtyverier i 1977. Vi har også avtrykkene hans fra det militære.» «Ikke gjør meg så spent - hvem er det?» «Navnet på vedkommende er Hugh Albert Priest.» «Hugh Priest!» utbrøt Alan. Han kunne ikke ha vært mer over­ rasket om Payton hadde pekt ut J. Danforth Quayle. Etter det Alan visste, kjente de to mennene Nettie Cobb like godt. «Hvorfor skulle Hugh Priest ta livet av hunden til Nettie? Eller knuse vinduene til Wilma Jerzyck, for den saks skyld?» «Jeg kjenner ikke denne herren, så jeg vet ikke,» svarte Henry. «Kan du ikke plukke ham opp og spørre ham? Kan du ikke gjøre det med én gang, faktisk, før han blir nervøs og bestemmer seg for å besøke noen slektninger i Dry Hump, Sør-Dakota?» «God idé,» sa Alan. «Jeg snakker med deg senere, Henry. Takk.» «Bare hold meg orientert, gutt - dette er liksom min sak, vet du.» «Jada. Jeg skal snakke med deg.» Det kom en skarp metallisk lyd - bink\ - da forbindelsen ble brutt, og så sendte radioen til Alan den åpne summingen fra en tele­ fonlinje. Alan undret et øyeblikk på hva Nynex og AT & T ville si til lekene de lekte, så bøyde han seg for å henge mikken på stativet. Idet han så gjorde, ble summingen på telefonlinjen brutt av stem­ men til Sheila Brigham - en uvanlig nølende stemme. «Sheriff, jeg har Polly Chalmers på vent. Hun har bedt om å bli satt over straks du er tilgjengelig. I orden?» Alan blunket. «Polly?» Han ble med ett redd, slik man blir redd når telefonen ringer klokken tre om morgenen. Polly hadde aldri før bedt om en slik tjeneste, og om han var blitt spurt, ville Alan ha sagt at hun aldri kom til å gjøre det - det ville ha vært i strid med hennes egen oppfatning av korrekt oppførsel, og for Polly var kor­ rekt oppførsel svært viktig. «Hva er det, Sheila - sa hun det? Over.» «Nei, Sheriff. Over.» Nei. Selvsagt hadde hun ikke det. Det hadde han også visst. Polly kringkastet ikke sakene sine. Det faktum at han så mye som hadde spurt, viste hvor overrasket han var. «Sheriff?» «Sett henne over, Sheila. Over.» «Over, sheriff.» Bink!

437

438

STEPHEN KING

Han sto der i solskinnet, mens hjertet slo for hardt og for fort. Han likte ikke dette. Æ/nÆMyden hørtes igjen, fulgt av stemmen til Sheila - fjern, nes­ ten ikke til å høre. «Vær så god, Polly - du skulle ha forbindelse.» «Alan?» Stemmen var så høy at han rygget. Det var stemmen til en kjempe ... en rasende kjempe. Såpass forsto han allerede; et eneste ord var nok. «Jeg er her, Polly - hva er det?» Et øyeblikk var det helt stille. Et steds, dypt inne i den, var det en svak mumling fra andre stemmer i andre telefoner. Han fikk tid til å lure på om han hadde mistet forbindelsen ... tid til nesten å håpe at han hadde det. «Alan, jeg vet at dette er en åpen linje,» sa hun, «men du kom­ mer til å skjønne hva det er jeg snakker om. Hvordan kunne du? Hvordan kunne du?» Det var noe kjent ved denne samtalen. Et eller annet. «Polly, jeg forstår deg ikke -» «Å, det tror jeg du gjør,» svarte hun. Stemmen ble mer sløret, vanskeligere å oppfatte, og Alan skjønte at hvis hun ikke gråt, kom hun snart til å gjøre det. «Det er hardt å oppdage at du ikke kjenner et menneske slik du trodde du gjorde. Det er hardt å oppdage at an­ siktet du trodde du elsket, bare er en maske.» Noe kjent, ja, og nå visste han hva det var. Dette lignet mareritte­ ne han hadde hatt etter at Annie og Todd døde, mareritt der han sto i veikanten og så dem kjøre forbi i Scouten. De var underveis til sin egen død. Han visste det, men det sto ikke i hans makt å gjøre noe med det. Han forsøkte å vifte med armene, men de var for tunge. Han forsøkte å rope og klarte ikke å huske hvordan man åpnet munnen. De kjørte forbi ham som om han var usynlig, og slik var det nå også - som om han på en eller annen merkverdig måte var blitt usynlig for Polly. «Annie -» Han forsto skrekkslagen hvilket navn han hadde brukt, og tok seg i det. «Polly. Jeg vet ikke hva det er du snakker om, Polly, men -» «Det gjør dul» skrek hun plutselig til ham. «Ikke si at du ikke gjør det, når du gjør detl Hvorfor kunne du ikke vente til jeg fortal­ te deg det, Alan? Og hvis du ikke kunne vente, hvorfor kunne du ikke spørre? Hvorfor måtte du gå bak ryggen min? Hvordan kunne du gå bak ryggen min?» Han lukket øynene hardt for å få styring med de løpske, forvirre­ te tankene, men det nyttet ikke. I stedet dukket det opp et forferde­ lig bilde: Mike Horton fra Journal-Register i Norway, bøyd over scanneren i avisen, mens han i rasende fart gjorde notater med sin egen improviserte stenografi.

NOE FOR ENHVER

«Jeg vet ikke hva det er du tror jeg har gjort, men du tar feil. La oss møtes, snakke -» «Nei. Jeg tror ikke jeg kan treffe deg nå, Alan.» «Jo. Det kan du. Og det skal du. Jeg kommer til å -» Så brøt stemmen til Henry Payton igjennom. Kan du ikke gjøre det med én gang, før han blir nervøs og bestemmer seg for å besøke noen slektninger i Dry Hump, Sør-Dakota? «Hva kommer du til å gjøre?» spurte hun. «Hva kommer du til å gjøre?» «Jeg kom nettopp på noe,» sa Alan langsomt. «Så, det gjorde du? Var det et brev du skrev i begynnelsen av sep­ tember, Alan? Et brev til San Francisco?» «Jeg vet ikke hva det er du snakker om, Polly. Jeg kan ikke komme nå fordi det har skjedd noe med ... med andre ting. Men senere -» Hun snakket til ham gjennom en rad med gispende hulk som skulle ha gjort det vanskelig å oppfatte henne, men ikke gjorde det. «Skjønner du ikke, Alan? Det finnes ikke noe senere, ikke lenger. Du -» «Polly, vær så snill -» «Neil Bare la meg være! La meg være i fred, ditt snusende, nys­ gjerrige svin!» Bink\ Og brått hørte Alan igjen summingen på den åpne telefonlinjen. Han så seg om i krysset mellom Main Street og School Street lik en mann som ikke vet hvor han er og ikke har det klart for seg hvordan han har havnet der. Øynene hadde det fjerne, forundrete uttrykket man ofte ser i øynene hos boksere i de siste par sekundene før knærne deres klapper sammen og de detter nesegrus i kanvasen til en lang vintersøvn. Hvordan hadde dette skjedd? Og hvordan hadde det skjedd så fort? Han hadde ikke den fjerneste anelse. Det virket som om hele byen var blitt litt sprø i den siste uken eller så ... og nå var Polly også blitt smittet. Bink\ «Øh ... sheriff?» Det var Sheila, og Alan skjønte på det dempe­ te, forsiktige tonefallet at hun hadde hatt ørene med i alle fall en del av samtalen med Polly. «Alan, er du der? Vil du svare?» Han kjente en plutselig trang, forbløffende sterk, til å røske mik­ ken ut av kontakten og slenge den inn i buskene på den andre siden av fortauet. Deretter kjøre av gårde. Hvor som helst. Bare slutte å tenke på alt sammen og kjøre mot solen. I stedet samlet han alle kreftene sine og tvang seg til å tenke på

439

440

STEPHEN KING

Hugh Priest. Det var det han måtte gjøre, for nå så det ut til at Hugh kanskje kunne ha ført til at de to kvinnene døde. Det var Hugh som angikk ham akkurat nå, ikke Polly ... og han fant en stor lettelse i å gjemme seg bort i dette. Han trykket på SENDE-knappen. «Her, Sheila. Over.» «Alan, jeg tror jeg mistet forbindelsen med Polly. Jeg .... øh ... jeg mente ikke å lytte, men -» «Det er okay, Sheila; vi er ferdige.» (Det var noe forferdelig ende­ lig ved det han nettopp hadde sagt, men han nektet å tenke på det nå.) «Hvem er hos deg akkurat nå? Over.» «John er på vei,» sa Sheila, åpenbart lettet over den vendingen samtalen hadde tatt. «Clut er ute på patrulje. I nærheten av Castle Utsikt, i følge den siste rapporten hans.» «Okay.» Ansiktet til Polly, fylt av en fremmed vrede, forsøkte å svømme opp til overflaten av tankene hans. Han tvang det vekk og konsentrerte seg igjen om Hugh Priest. Men i ett forferdende øye­ blikk kunne han ikke se noen ansikter i det hele tatt; bare en skrem­ mende tomhet. «Alan, er du der? Over?» «Ja. Det kan du banne på. Kall opp Clut og si han skal kjøre bort til huset til Hugh Priest ved enden av Castle Hill Road. Han vet hvor. Jeg antar at Hugh er på jobben, men hvis han tilfeldigvis har tatt seg en fridag, vil jeg at Clut skal plukke ham opp og ta ham med til avhør. Over?» «Over, Alan.» «Si han skal opptre med ytterste forsiktighet. Si til ham at Hugh skal inn til avhør i forbindelse med Nettie Cobb og Wilma Jerzycks død. Han skulle selv kunne fylle inn tomrommene. Over.» «Å!» Sheila hørtes både skremt og opphisset ut. «Over, sheriff.» «Jeg er på vei til den kommunale bilparken. Jeg regner med å fin­ ne Hugh der. Over og ut.» Da han plasserte mikken i stativet (det føltes som om han hadde holdt rundt den i minst fire år), tenkte han: Hvis du hadde fortalt Polly det du nettopp kringkastet til Sheila, ville den situasjonen du står overfor, kanskje ikke ha blitt fullt så ille. Eller kanskje ikke - hvordan kunne han vite det når han ikke visste hva situasjonen var? Polly hadde anklaget ham for å være nysgjerrig ... for å snuse. Det omfattet et stort landskap som ikke var kartlagt. Dessuten var det en ting til. Å gi sentralen beskjed om å sende ut en melding om en pågripelse, det var en del av hele job­ ben. Det samme gjaldt å forvisse seg om at betjentene i felten visste at mannen de var ute etter, kunne være farlig. Å gi de samme opp­ lysningene til kjæresten på en åpen radio/telefonlinje, det var en helt annen sak. Han hadde handlet rett, og det visste han.

NOE FOR ENHVER

Men dette dempet ikke verkingen i hjertet, og han gjorde et nytt forsøk på å samle seg om det som lå forut - finne Hugh Priest, arre­ stere ham, finne en fordømt advokat til ham om han ville ha det, og så spørre ham hvorfor han hadde stukket en korketrekker i Rai­ der, hunden til Nettie. Det fungerte et øyeblikk, men da han startet motoren i stasjons­ vognen og kjørte vekk fra fortauskanten, var det fortsatt ansiktet til Polly - ikke Hugh - han så bak øynene sine.

441

Kapittel sytten

i Omtrent samtidig med at Alan kjørte gjennom byen for å arrestere Hugh Priest, sto Henry Beaufort i innkjørselen sin og så påThunderbirden. I den ene hånden hadde han lappen han hadde funnet under vindusviskeren. Skadene det feige svinet hadde gjort på dekkene, var ille, men de kunne erstattes. Det var ripen han hadde laget langs høyresiden av bilen, som virkelig fikk det til å svi i ræva på Henry. Han så igjen på lappen og leste høyt. «Gi meg aldri nekt og så behold bilnøklene mine din fordømte frosk!» Hvem hadde han nektet i det siste? Å, alle mulige slags folk. En kveld da han ikke var nødt til å nekte en eller annen var virkelig en sjelden kveld. Men nekt og bilnøklene på brettet bak disken? Bare en av dem helt i det siste. Bare én. «Din drittsekk,» sa eieren og lederen av Mellow Tiger med lav, ettertenksom stemme. «Ditt dumme, bedritne svin.» Han tenkte på å gå inn igjen og hente geværet som ble brukt til hjortejakt, men ombestemte seg så. Tiger lå rett borte i veien, og han hadde en temmelig spesiell eske under baren. I den var det en dobbeltløpet Winchester-hagle sagd av ved knærne. Han hadde hatt den der helt siden den dumme kødden Ace Merrill forsøkte å rane ham for noen år siden. Det var et høyst ulovlig våpen og Henry hadde aldri brukt det. Han trodde at han kanskje kom til å bruke det i dag, j^. Han kjente på den stygge ripen Hugh hadde laget på siden av TBirden hans, så krøllet han sammen lappen og slengte den vekk. Billy Tupper kom til å være på Tiger nå, feide gulvet og renset kra­ nene. Henry ville hente den avsagde, deretter låne Pontiacen til Bil­ ly. Det så ut til at han måtte på en liten rasshøljakt. Henry sparket den sammenkrøllete lappen ut i gresset. «Du har tatt de der dumme-pillene igjen, Hugh, men du kommer ikke til å ta flere etter i dag - det garanterer jeg.» Han tok på ripen en siste gang. Han hadde aldri vært så sint i hele sitt liv. «Det faen garanterer jeg.» Henry la i vei opp mot Mellow Tiger, han gikk fort.

NOE FOR ENHVER

2 Da han var i ferd med å rive soveværelset til George T. Nelson i filler, fant Frank Jewett femten gram kokain under madrassen i dobbelt­ sengen. Han skylte den ned i do, og mens han så på at den ble hvirvlet vekk, kjente han en plutselig krampe i magen. Han begynte å løs­ ne beltet, så gikk han i stedet tilbake til det ødelagte soverommet. Frank antok at han var blitt fullstendig sprø, men han brydde seg ikke lenger stort med det. Sprø mennesker trenger ikke å tenke på fremtiden. For sprø mennesker hadde fremtiden meget lav prioritet. En av de få urørte tingene i soverommet til George T. Nelson var et bilde på veggen. Det var et bilde av en gammel dame. Det hadde en kostbar ramme av gull, og dette fikk Frank til å tro at det var et bilde av den helgenaktige moren til George T. Nelson. Krampen slo til igjen. Frank tok bildet ned fra veggen og la det på gulvet. Så tok han av seg buksene, satte seg omhyggelig på huk over det og gjorde det naturen krevde. Det var høydepunktet på en dag som til nå hadde vært en svært vond dag.

3 Lenny Partridge, den eldste innbyggeren i Castle Rock og innehaver av Stokken fra Boston Post, som tante Evvie Chalmers tidligere had­ de hatt, kjørte også med en av de eldste bilene i Castle Rock. Det var en 1966 Chevrolet Bel-Air som en gang hadde vært hvit. Den hadde nå en ubestemmelig skitten ikke-farge - kall det grusveigrått. Den var ikke i særlig god stand. Glasset i bakruten var for en del år siden blitt erstattet med en flagrende bit helårsplast, bunnplatene hadde rustet så ille at Lenny kunne se veien gjennom et komplisert kniplingsverk av rust der han kjørte av gårde, og eksosrøret hang nedover som en råtten arm hos en mann som hadde dødd i et varmt klima. Oljelåsene var også borte. Når Lenny kjørte med sin Bel-Air, spredte han store skyer av duftende, blå røk etter seg, og åkrene han kjørte forbi på den daglige turen til byen, så ut som om en morderisk flyver hadde sprøytet dem med parafin. Chevvyen slubret i seg tre liter (til tider fire) med olje om dagen. Dette overdådige forbruket plaget ikke Lenny det minste; han kjøpte resirkulert Diamond motorolje av Sonny Jackett på billigsalg i fat på tyve liter, og han sørget alltid for at Sonny ga avslag på ti prosent... pensjonistrabatten hans. Og for­ di han i de siste årene ikke hadde kjørt i større fart enn femogfemti kilometer i timen med Bel-Airen, kom den antagelig til å holde len­ ger enn Lenny selv.

443

444

STEPHEN KING

Mens Henry Beaufort var på vei bort til Mellow Tiger på den andre siden av Tin Bridge, nesten åtte kilometer unna, styrte Lenny sin rustne Bel-Air over kammen på Castle Hill. Midt i veien sto en mann med armene løftet i en bydende bevegelse om å stoppe. Mannen hadde naken brystkasse og var barbent. Han hadde bare på seg et par khakibukser med åpen buksesmekk og en møllspist pelsbit rundt halsen. Hjertet til Lenny gjorde et digert, hvesende hopp i den magre brystkassen, og han kjørte begge føttene, bare kledd i et par gummi­ støvler i langsom oppløsning, hardt ned på bremsene. De sank ne­ sten mot gulvet med et uhyggelig stønn, og Bel-Airen stanset til slutt mindre enn en meter fra mannen i veien, en mann Lenny nå gjen­ kjente som Hugh Priest. Hugh hadde ikke så mye som leet på seg. Da bilen stanset, marsjerte han fort bort til Lenny der han satt med hendene presset mot brystet på termotrøyen og forsøkte å få igjen pusten, mens han lurte på om dette var den siste hjertestansen. «Hugh?» gispet han. «Jøss, hva i heiteste er det du driver med gutt. Jeg kjørte nesten over deg! Jeg -» Hugh åpnet sjåførdøren og bøyde seg inn. Pelsstolaen han hadde rundt halsen, svingte forover, og Lenny rygget vekk fra den. Den så ut som en halvråtten revehale der store totter av pels manglet. Den luktet vondt. Hugh grep ham i selene på overallen og dro ham ut av bilen. Lenny pep av skrekk og sinne. «Beklager, gammern,» sa Hugh med den fraværende stemmen til en mann som har mye større problemer å tenke på enn dette. «Jeg trenger bilen din. Min er litt medtatt.» «Du kan ikke -» Men det kunne Hugh så avgjort. Han slengte Lenny tvers over vei­ en som om den gamle fyren bare var en sekk med filler. Da Lenny landet, hørtes en tydelig lyd av noe som brakk, og pipingen hans ble til triste, hylende smerteskrik. Han hadde brukket det ene kragebenet og to av ribbena. Hugh ignorerte ham, kom seg inn bak rattet i Chevvyen, dro dø­ ren igjen og kjørte gassen i bånn. Motoren utstøtte et overrasket vræl, og en blå tåke av oljerøyk rullet ut av det hengende eksosrøret. Han trillet ned bakken i over femogseksti kilometer i timen før Len­ ny Partridge i det hele tatt klarte å kave seg over på ryggen.

4 Andy Clutterbuck svingte inn på Castle Hill Road omtrent klokken 3.35 om ettermiddagen. Han passerte den gamle oljeslukeren til

NOE FOR ENHVER

Lenny Partridge på vei i motsatt retning og skjenket den ikke en tan­ ke; hjernen hans var helt opptatt av Hugh Priest, og den rustne gam­ le Bel-Airen var bare nok en del av landskapet. Clut hadde ikke den minste anelse om hvorfor og hvordan Hugh kunne ha vært innblandet i Wilma og Netties død, men det var helt i orden; han var fotsoldat, og dermed basta. Hvorfor og hvordan var jobben til én annen, og dette var en av de dagene da han var fordømt glad for det. Han visste at Hugh var en lei fyllik som ikke var blitt mildere med årene. En slik mann kunne finne på hva som helst... særlig når han hadde kikket dypt i glasset. Da Hugh forlot innkjørselen sin til fots, hadde han tatt til høyre, vekk fra byen og mot kammen på Castle Hill. Hadde Clut kikket den veien, ville han ha sett at Lenny Partridge lå i den myke veikanten og kavet om seg lik en høne som tar støvbad, men han så ikke den veien. Clut hadde samlet hele sin oppmerksomhet mot huset til Hugh. De tynne, fuglelignende skrikene fra Lenny trengte inn i det ene øret til Clut, tvers gjennom hjernen uten å vekke den minste uro, og ut gjen­ nom det andre. Clut trakk revolveren sin før han kløv ut av patruljebilen.

5 William Tupper var bare nitten, og han kom aldri til å gjøre det noe spesielt skarpt, men han var oppvakt nok til å bli vettskremt av opp­ førselen til Henry da Henry kom inn i baren tyve minutter på fire på den siste reelle dagen i Castle Rocks eksistens. Han var også oppvakt nok til å innse at det ikke ville være til noen nytte å nekte Henry nøk­ lene til Pontiacen; i sitt nåværende humør ville Henry (som under vanlige omstendigheter var den beste sjefen Billy noen gang hadde hatt) bare slå ham ned og ta dem. Så for første - og kanskje eneste - gang i sitt liv forsøkte Billy seg med lureri. «Henry,» sa han skremt, «du ser ut som om du kunne trenge til en drink. Jeg vet at jeg kunne det. Kan du ikke la meg skjenke en liten en til oss før du drar?» Henry hadde forsvunnet bak baren. Billy kunne høre ham der bak, han rotet rundt og bannet for seg selv. Til slutt rettet han seg igjen opp, med en rektangulær trekasse med en liten hengelås på. Han la kassen på baren og begynte å lete på nøkkelringen han hadde i beltet. Han tenkte på det Billy hadde sagt, begynte å riste på hodet, tenk­ te seg om nok en gang. En drink var egentlig ingen dårlig idé; det vil­ le roe både hendene og nervene. Han fant den rette nøkkelen, fikk opp låsen på boksen og la låsen til side på baren. «Okay,» sa han.

445

446

STEPHEN KING

«Men hvis vi skal gjøre det, så la oss gjøre det skikkelig. Chivas. En enkel til deg, dobbel til meg.» Han pekte på Billy. Billy skvatt - han var med ett sikker på at Henry ville tilføye: Men du blir med meg. «Og ikke fortell moren din at jeg lot deg få sprit her inne, skjønner du?» «Javel,» sa Billy lettet. Han gikk fort for å hente flasken før Hen­ ry rakk å ombestemme seg. «Jeg skjønner deg helt.»

6 Deke Bradford som ledet det største og mest kostbare firmaet i Cast­ le Rock - Kontoret for offentlige anlegg - ble helt oppgitt. «Næ, han er ikke her,» sa han til Alan. «Har ikke vært her i hele dag. Men hvis du treffer ham før jeg gjør det, så gjør meg en tjeneste og fortell ham at han har fått sparken.» «Hvorfor har du beholdt ham så lenge som du har, Deke?» De sto i den varme ettermiddagssolen utenfor Bygarasje nr. 1. Til venstre for dem rygget en lastebil fra Case Bygningsfirma og Utstyr opp mot et vareskur. Tre mann losset små, men tunge trekasser. På hver av dem var det et rødt, rombeformet merke - symbolet for høy­ eksplosiver. Innefra vareskuret kunne Alan høre hviskingen av klima-anlegget. Det virket svært underlig å høre et klima-anlegg i gang så sent på året, men dette hadde vært en svært underlig uke i Castle Rock. «Jeg beholdt ham lenger enn jeg burde,» medga Deke og kjørte hendene gjennom det korte, grånende håret. «Jeg gjorde det fordi jeg trodde at et steds inni ham gjemte det seg en bra mann.» Deke var en av de kortvokste, kraftige karene - tennplugger med ben - som alltid så ut som om de var klar til å ta en diger bit av rompa til en eller annen. Han var imidlertid en av de snilleste, vennligste menn Alan noen gang hadde truffet. «Når han ikke var full eller for mye i bak­ rus, var det ingen i denne byen som jobbet hardere for meg enn Hugh gjorde. Og det var noe i fjeset hans som fikk meg til å tro at han kan­ skje ikke var en av disse karene som bare er nødt til å drikke til djeve­ len tar knekken på dem. Jeg trodde at med en fast jobb ville han kan­ skje rette seg opp og oppføre seg skikkelig. Men i den siste uken...» «Hva med den siste uken?» «Mannen hadde gått rett til helvete. Så ut som om han hele tiden gikk på noe, og jeg mener ikke nødvendigvis børst. Det var som om øynene hadde sunket helt inn i hodet, og han så seg hele tiden over skulderen når man snakket med ham, aldri rett på deg. Dessuten be­ gynte han å snakke med seg selv.» «Om hva?»

NOE FOR ENHVER

«Jeg vet ikke. Jeg tviler også på om de andre gutta gjør det. Jeg vil nødig gi en fyr sparken, men jeg hadde bestemt meg når det gjaldt Hugh, til og med før du kjørte hit inn i ettermiddag. Jeg er ferdig med ham.» «Unnskyld meg, Deke.» Alan gikk tilbake til bilen sin, kalte opp Sheila og fortalte henne at Hugh ikke hadde vært på jobben hele den dagen. «Forsøk å få tak i Clut og si at han virkelig må passe seg. Og send John dit ut som støtte.» Han nølte med det neste, visste at forsiktig­ het hadde ført til unødvendig skyting mer enn én gang, og fortsatte så. Han måtte det; han skyldte politifolkene i felten det. «Clut og John skal betrakte Hugh som bevæpnet og farlig. Oppfattet?» «Bevæpnet og farlig, over.» «Okay. Over, Avdeling én ut.» Han hengte mikrofonen på stativet og gikk tilbake til Deke. «Tror du han kan ha reist fra byen, Deke?» «Han?» Deke la hodet på skakke og spyttet tobakkssaus. «Fyrer som ham reiser aldri fra byen før de har hentet den siste lønningen sin. De fleste drar ikke dit i det hele tatt. Når det gjelder å huske hvil­ ke veier som fører ut av byen, virker det som om fyrer som Hugh li­ der av en eller annen glemselssykdom.» Et eller annet fanget blikket til Deke, og han snudde seg mot men­ nene som losset trekassene. «Pass på hva dere gjør med de der, karer! Det er meningen dere skal losse dem, ikke slenge dem utover!» «Det er mye smell du har der,» sa Alan. «Ja - tyve kasser. Vi skal sprenge vekk et lokk av granitt på grusta­ ket ute ved nr. 5. Slik det ser ut for meg, har vi nok til overs til å blåse Hugh helt opp til Mars hvis du vil.» «Hvorfor skaffet du så mye?» «Det var ikke mitt påfunn; Buster plusset på bestillingslisten, Gud vet hvorfor. Men jeg kan fortelle deg én ting - han kommer til å drite på seg når han ser strømregningen for denne måneden ... med mindre det kommer en kaldfront. Klima-anlegget tar noe jævla med strøm, men de greiene må holdes kaldt, ellers svetter de. Alle sammen sier at dette nye sprengstoffet ikke gjør det, men jeg mener det er best å være føre var.» «Buster plusset på bestillingen din,» sa Alan ettertenksomt. «Jada - med fire eller seks kasser, jeg kan ikke huske hvor mye. Man skal høre mye før ørene faller av, hæ?» «Man skal vel det. Deke, kan jeg få bruke telefonen på kontoret ditt?» «Vær så god.» Alan satt bak skrivebordet til Deke i et helt minutt, mens han fikk mørke flekker av svette under armene på uniformsskjorten og hørte

447

448

STEPHEN KING

telefonen hjemme hos Polly ringe om og om igjen. Til slutt la han rø­ ret på gaffelen igjen. Han gikk langsomt ut av kontoret, med senket hode. Deke holdt på å låse døren til dynamittskuret med hengelås, og da han snudde seg mot Alan, var han lang og trist i fjeset. «Det var en bra mann et steds inni Hugh Priest, Alan. Jeg sverger ved Gud at det var det. Mange ganger kommer den mannen frem. Jeg har sett det skje før. Oftere enn folk flest ville tro. Med Hugh ...» Han trakk på skuldre­ ne. «Næ. Ingenting.» Alan nikket. «Er du okay, Alan? Du ser litt rar ut.» «Jeg har det bra,» sa Alan og smilte litt. Men det var sant; det var noe rart med ham. Polly med. Og Hugh. Og Brian Rusk. Det virket som om alle var litt rare i dag. «Lyst på et glass vann, eller kald te? Jeg har.» «Takk, men jeg får komme meg av gårde.» «All right. La meg få vite hvordan det går.» Dette var noe Alan ikke kunne love å gjøre, men han hadde en kvalmende følelse nederst i magen av at Deke selv kunne lese alt om det om en dag eller to. Eller se det på TV. «Ser deg senere, Deke,» var alt han sa.

7 Den gamle Chevvy Bel-Airen til Lenny Partridge kjørte inn på en av de skrå parkeringsplassene foran Noe For Enhver rett før klokken fire, og dagens mann kløv ut. Buksesmekken til Hugh var fortsatt åpen, og han hadde fortsatt revehalen rundt halsen. Han krysset fortauet, de nakne føttene klasket mot den varme sementen, og åpnet døren. Den vesle sølvklokken over ham kimet. Den eneste som så at han gikk inn, var Charlie Fortin. Han sto i dø­ ren til Western Auto og røkte en av de stinkende hjemmerullete sigaret­ tene sine. «Gamle Hugh har flippa ut til slutt,» sa Charlie ut i luften. Der inne så mr. Gaunt på gamle Hugh med et vennlig, forvent­ ningsfullt lite smil ... som om barbente, halvnakne menn med en møllspist revehale rundt halsen dukket opp i butikken hans hver eneste dag. Han skrev en liten hake på arket ved siden av kassa­ apparatet. Den siste haken. «Jeg er i trøbbel,» sa Hugh og gikk mot mr. Gaunt. Øynene rul­ let fra side til side i hulene som kuler i et flipperspill. «Jeg har rotet meg skikkelig bort denne gangen.» «Jeg vet det,» sa mr. Gaunt med den mest beroligende stemmen sin.

NOE FOR ENHVER

«Det virket som om dette var det rette stedet å dra til. Jeg vet ikke - jeg drømmer hele tiden om Dem. Jeg ... jeg vet ikke hvor jeg ellers skal gjøre av meg.» «Dette er det rette stedet, Hugh.» «Han skar opp dekkene mine,» hvisket Hugh. «Beaufort, svinet som eier Mellow Tiger. Han la igjen en lapp. ’Du vet hva jeg er ute etter neste gang, Hubert,’ sto det. Jeg vet hva det betyr. Det kan du banne på at jeg gjør.» Den ene skitne hånden med de store fingrene kjærtegnet den lurvete pelsen, og et forelsket uttrykk spredte seg over ansiktet hans. Det ville ha vært klissent, hadde det ikke vært så tydelig ekte. «Den vakre, vakre revehalen min.» «Kanskje du burde ta ham,» foreslo mr. Gaunt ettertenksomt, «før han får tatt deg. Jeg vet det virker litt ... tja ... ekstremt... men når man tar i betraktning at -» «Ja! Ja! Det er akkurat det jeg vil gjøre!» «Jeg tror jeg har akkurat den rette tingen,» sa mr. Gaunt. Han bøyde seg, og da han rettet seg opp, hadde han en automatpistol i venstre hånd. Han skjøv den over glassplaten på montren. «Fullt ladd.» Hugh tok den. Det var som om forvirringen blåste vekk som røk da hånden hans ble fylt av den solide tyngden fra pistolen. Han kunne kjenne lukten av våpenolje, svak og duftende. «Jeg ... jeg la igjen lommeboken hjemme,» sa han. «Å, du trenger ikke å bekymre deg om det,» sa mr. Gaunt til ham. «Hos Noe For Enhver forsikrer vi tingene vi selger.» Med ett ble ansiktet hans hardt. Leppene ble krenget vekk fra tennene, og øynene flammet, «lå ham!» ropte han med lav, skurrende stemme. «Ta det svinet som vil ødelegge det som er ditt! Ta ham, Hugh! Be­ skytt deg selv! Beskytt din eiendom\» Hugh flirte plutselig. «Takk, mr. Gaunt. Ibsen takk.» «Vær så god,» sa mr. Gaunt og gikk straks tilbake til det vanlige tonefallet sitt, men den vesle sølvklokken kimet allerede idet Hugh gikk ut igjen, mens han stappet automatpistolen ned i den slaskete bukselinningen underveis. Mr. Gaunt gikk bort til vinduet og så at Hugh satte seg inn bak rattet i den medtatte Chevvyen og rygget ut i gaten. En Budweiserlastebil som langsomt rullet ned Main Street, tutet med hornet og svingte for ikke å treffe ham. «Ta ham, Hugh,» sa mr. Gaunt med lav stemme. Små røkdotter begynte å stige opp fra ørene og håret; tykkere strimer kom ut av neseborene og mellom de firkantete, hvite gravsteinene av noen ten­ ner han hadde. «Ta alle du kan. Ha det festlig, storegutt.» Mr. Gaunt kastet hodet bakover og begynte å le.

449

450

STEPHEN KING

8 John LaPointe skyndte seg bort til sidedøren i sheriffkontoret, den som vendte ut mot parkeringsplassen for kommunebygningen. Han var opphisset. Bevæpnet og farlig. Det var ikke ofte man fikk være med på å arrestere en bevæpnet og farlig mistenkt. I alle fall ikke i en søvnig småby som Castle Rock. Han hadde helt glemt den sav­ nete lommeboken (i alle fall i øyeblikket), og Sally Ratcliffe var enda lenger borte fra tankene hans. Han kom bort til døren akkurat idet noen åpnet den fra den andre siden. Plutselig sto John ansikt til ansikt med hundreogti kilo sint gymlærer. «Akkurat mannen jeg ville treffe,» sa Lester Pratt med den nye lave og silkemyke stemmen sin. Han holdt en svart lommebok i været. «Mistet noe, din jævla svindler og spiller av et gudløst svin?» John hadde ikke den fjerneste anelse om hva Lester Pratt gjorde her, eller hvordan han kunne ha funnet den savnete lommeboken. Han visste bare at han var tatt ut til å støtte Clut, og at han straks måtte komme seg av gårde. «Uansett hva det er, skal jeg snakke med deg om det senere, Les­ ter,» sa John og grep etter lommeboken sin. Da Lester først dro den utenfor rekkevidde og så slo hardt til, fikte til John midt i ansiktet med den, var han mer forbløffet enn sint. «Å, jeg vil ikke snakke,» sa Lester med den nye lave og silkemyke stemmen. «Jeg vil ikke kaste bort tiden.» Han slapp lommeboken, grep John i skuldrene, løftet ham opp og slengte ham inn i sheriff­ kontoret igjen. Visesheriff LaPointe fløy to meter gjennom luften og landet øverst på skrivebordet til Norris Ridgewick. Baken skren­ set over det, pløyde seg vei gjennom bunkene med papirarbeid og veltet iNN/UT-kurven ned på gulvet. John fulgte etter, landet på ryggen med et vondt dunk. Sheila Brigham stirret gjennom vinduet fra sentralen, med mun­ nen på vid gap. John begynte å komme seg på bena. Han var rystet og ør, uten den minste anelse om hva det var som foregikk her. Lester marsjerte krigersk mot ham. Han hadde løftet nevene i gammeldags positur som John L. Sullivan, noe som burde ha vir­ ket komisk, men ikke gjorde det. «Jeg skal gi deg en lærepenge,» sa Lester med den nye lave og silkemyke stemmen. «Jeg skal lære deg hva som skjer med katolske fyrer som rapper jenta til en baptistfyr. Jeg skal lære deg alt om det, og når jeg er ferdig, kommer du til å ha lært det så godt at du aldri glemmer det.» Lester Pratt kom inn på lærerhold.

NOE FOR ENHVER

9 3illy Tupper var kanskje ingen intellektuell, men han var en medfølende lytter, og en medfølende lytter var den beste medisinen for sinnet til Henry Beaufort den ettermiddagen. Henry drakk drinken sin og fortalte Billy hva som hadde skjedd ... og mens han snakket, kjente han at han roet seg ned. Det slo ham at om han hadde tatt haglen og bare kjørt i vei, så ville han denne dagen ikke ha endt bak taren sin, men i en av varetektscellene på sheriffkontoret. Han var svært glad i T-Birden sin, men han begynte å skjønne at han ikke ■ar så glad i den at han ville gå i fengsel for den. Han kunne erstatte dekkene, og ripen langs siden ville det gå an å pusse vekk. Med hen­ syn til Hugh Priest, så kunne loven ta seg av ham. Han drakk ut drinken og reiste seg. «Vil De fortsatt ta ham, mr. Beaufort?» spurte Billy engstelig. «Jeg vil ikke kaste bort tiden,» sa Henry, og Billy sukket lettet. «Jeg skal la Alan Pangborn ta hånd om ham. Er det ikke derfor jeg betaler skatt, Billy?» «Det er vel det.» Billy kikket ut gjennom vinduet og lyste opp litt til. En rusten gammel bil, en bil som en gang hadde vært hvit, men nå hadde en falmet ikke-farge - kall det grusveigrått - kom opp bakken mot Mellow Tiger, mens den spredte en tett, blå tåke av eksos etter seg. «Se! Det er gamle Lenny! Jeg har ikke sett ham på aldri så lenge!» «Tja, vi åpner fortsatt ikke før fem,» sa Henry. Han gikk bak ba­ ren for å bruke telefonen. Kassen med den avsagde haglen lå fort­ satt på baren. Jeg tror jeg hadde tenkt å bruke den, grublet han. Jeg tror jeg virkelig hadde det. Hva i helvete er det som går av folk er det en slags gift? Billy gikk mot døren da den gamle bilen til Lenny kjørte inn på parkeringsplassen.

10 «Lester -» begynte John LaPointe, og det var da en neve nesten like stor som en hermetisk skinkeboks - men mye hardere - traff ham midt i ansiktet. Det kom en ekkel, knasende lyd da nesen hans brakk med voldsomme og skrekkelige smerter. Øynene til John luk­ ket seg hardt, lysgnister i brokete farger sprutet opp i mørket. Han datt ravende og kavende gjennom rommet, viftet med armene, kjempet en forgjeves kamp for å holde seg på bena. Blodet strømrnet ut av nesen og over munnen. Han traff oppslagstavlen og slo den ned av veggen.

451

452

STEPHEN KING

Lester begynte igjen å gå mot ham, med pannen rynket i skillen­ de konsentrasjon under den strittende frisyren. På sentralen slo Sheila på radioen for å forsøke å få tak i Alan.

11 Frank Jewett var på nippet til å forlate hjemmet til sin gode gamle «venn» George T. Nelson da en advarende tanke plutselig slo ned i ham. Tanken var den at når George T. Nelson kom hjem og opp­ daget at soveværelset hans var herpet, kokainen skylt ut, og dritt på bildet av moren, så ville han kanskje jakte på den gamle festkameraten sin. Frank avgjorde at det ville være sprøtt å dra uten å avslut­ te det han hadde begynt på ... og hvis det å avslutte det, innebar å blåse vekk hodet til det svinet av en utpresser, så fikk det så være. Det var et våpenskap i første etasje, og tanken om å gjøre jobben med et av George T. Nelsons egne våpen, den virket som poetisk rettferdighet på Frank. Hvis han ikke klarte å låse opp våpenskapet, eller bryte opp døren, ville han forsyne seg med en av forskjærerknivene til den gamle festkameraten og gjøre jobben med den. Han ville stille seg bak ytterdøren, og når George T. Nelson kom inn, ville Frank enten blåse bort det bedritne hodet hans, eller gripe tak i håret og skjære over den bedritne strupen hans. Et skytevåpen ville antagelig være det tryggeste av de to valgmulighetene, men jo mer Frank tenkte på det varme blodet som sprutet ut av den overskårne strupen til George T. Nelson og fosset over hendene hans, jo mer passende virket det. Et tu, Georgie. Et tu, din kødd av en ut­ presser. På dette tidspunktet ble Frank forstyrret i tankene av Tammy Faye, parakitten til George T. Nelson, som valgte dette høyst uhel­ dige øyeblikket i det vesle fuglelivet sitt til å bryte ut i sang. Mens Frank lyttet, brøt et særegent og forferdelig ubehagelig smil frem i ansiktet hans. Hvordan kunne jeg overse den fordømte fuglen den første gangen? spurte han seg seiv da en marsjerte ut på kjøk­ kenet. Han fant skuffen med de skarpe knivene etter litt leting, og til­ brakte de neste femten minuttene med å stikke en av dem gjennom sprinklene i buret til Tammy Faye, tvang den vesle fuglen til flaksen­ de, mytende skrekk, før han ble lei av leken og spiddet den. Så gikk han nedenunder for å se hva han kunne gjøre med våpenskapet. Låsen viste seg å være en smekklås, og da Frank igjen gikk opp trappen til annen etasje, brøt han ut i en sang som ikke passet for årstiden, men som likevel var munter:

NOE FOR ENHVER

Ohh ... you better not fight, you better not cry, You better not pout, Fm telling you why, Santa Claus is coming to town! He sees you when you 're sleeping! He knows when you 're awake! He knows if you 've been bad or good, So you better be good for goodness’ sake!

Frank som aldri unnlot å se på Lawrence Welk hver eneste lørdag kveld sammen med sin egen elskede mor, sang den siste strofen med dyp Larry Hooper-bass. Jøss, han følte seg fin! Hvordan kunne han, for bare en time eller så siden, noen gang ha trodd at livet hans var slutt? Dette var ikke slutten; det var begynnelsen! Ut med det gamle - særskilt kjære, gamle «venner» som George T. Nelson - og inn med det nye! Frank slo seg til bak døren. Han var ganske godt rustet; en Winchester-hagle sto støttet opp mot veggen, i beltet hadde han stappet en Llama .32 automatpistol, og i hånden hadde han en hevet Sheffington forskjærerkniv. Der han sto, kunne han se den vesle fjærhaugen som hadde vært Tammy Faye. Et lite glis fikk det til å rykke i munnen som lignet mr. Weatherbees, og øynene - helt vanvittige øyne nå - rullet uten stans frem og tilbake bak de runde uinnfattede mr. Weatherbee-brillene. «Du må være snill, du må være god!» sa han formanende for seg selv. Han nynnet denne strofen flere ganger, mens han sto der, og enda noen ganger til etter at han hadde satt seg ned i en mer beha­ gelig stilling, bak døren med bena i kors, med ryggen støttet mot veggen og med våpnene sine i fanget. Han ble forskrekket over hvor søvnig han var i ferd med å bli. Det virket sprøtt å være på nippet til å dorme av når han ventet på å skjære over strupen på en mann, men det er endret ikke på dette faktum. Han mente at han et eller annet sted (kanskje på et av kur­ sene på Maine universitet i Farmington, et landsens universitet der han hadde tatt eksamen uten noen som helst gode karakterer) had­ de lest at et alvorlig sjokk for nervesystemet av og til hadde den virkningen ... og han hadde fått et alvorlig sjokk, ja. Det var et un­ der at hjertet hans ikke hadde eksplodert som et gammelt dekk da han så alle bladene som lå spredt ut over kontoret. Frank avgjorde at det ville være uklokt å ta noen sjanser. Han flyttet den lange, havregrynsfargete sofaen til George T. Nelson litt ut fra veggen, krøp bak den og la seg på ryggen med haglen i venstre hånd. Den høyre hånden som fortsatt var krummet rundt skjeftet på forskjærerkniven, lå på brystet. Slik. Mye bedre. Det langflossete gulvteppet til George T. Nelson var faktisk ganske behagelig.

453

454 STEPHEN KING

«Du må være snill, du må være god,» sang Frank for seg selv. Ti minutter senere, sang han fortsatt med lav, snorkende stemme, før han til slutt duppet av.

12 «Avdeling én!» skrek Sheila i radioen under dashbordet da Alan krysset Tin Bridge på vei tilbake til byen. «Kom inn, Avdeling én! Kom inn straksl» Alan kjente en kvalmende, synkende følelse i magen. Clut hadde rotet opp i et vepsebol hjemme hos Hugh Priest i Castle Hill Road - han var sikker på det. Hvorfor i Herrens navn hadde han ikke sagt at Clut skulle møte John før han gikk løs på Hugh? Du vet hvorfor - fordi du ikke var helt konsentrert om jobben da du ga ordrene dine. Hvis det har skjedd noe med Clut på grunn av det, må du se det i øynene og påta deg den delen som er din skyld. Men det kommer senere. Akkurat nå er det jobben din å gjøre job­ ben din. Så gjør den, Alan - glem Polly og gjør den fordømte job­ ben din. Han rev mikrofonen vekk fra knaggene. «Avdeling én, kom inn?» «Det er noen som gir John juling!» skrek hun. «Fort deg, Alan, han maltrakterer ham!» Denne opplysningen var så helt i strid med det Alan hadde ven­ tet, at han et øyeblikk ble fullstendig perpleks. «Hva? Hvem? Deri» «Skynd deg, han dreper ham!» Plutselig falt alt på plass. Det var Hugh Priest, selvsagt. Av en eller annen grunn hadde Hugh kommet til sheriffkontoret, ankom før John kom seg av gårde til Castle Hill, og hadde begynt å slå rundt seg. Det var John LaPointe, ikke Andy Clutterbuck, som var i fare. Alan tok blålyset, slo det på og festet det på taket. Da han kom over på bysiden av broen, ba han den gamle stasjonsvognen stille om tilgivelse og tråkket gassen i bånn.

13 Clut begynte å få mistanke om at Hugh ikke var hjemme da han så at alle dekkene på bilen til mannen ikke bare var punktert, men skå­ ret i filler. Han skulle likevel til å nærme seg huset da han endelig hørte svake rop om hjelp.

NOE FOR ENHVER

Et øyeblikk ble han stående der han var, så skyndte han seg ned innkjørselen igjen. Denne gangen fikk han øye på Lenny som lå i veikanten, og løp med daskende revolverhylster bort til den gamle mannen. «Hjelp meg! «hveste Lenny da Clut knelte ved siden av ham. «Hugh Priest er blitt sprø, den fordømte tosken ga meg faen til juling!» «Hvor gjør det vondt, Lenny?» spurte Clut. Han tok på skulderen til den gamle mannen. Lenny ga fra seg et hyl. Det var et svar så godt som noe. Clut reiste seg, usikker på hva han nå skulle gjøre. Alt for mange ting hadde floket seg sammen i hjernen. Det eneste han var sikker på, var at han var fortvilt opptatt av ikke å rote til dette. «Ikke rør deg,» sa han til slutt. «Jeg skal ringe etter sykebilen.» «Jeg har ingen planer om å reise meg og danse tango, din for­ dømte tosk,» sa Lenny. Han gråt og snerret av smerte. Han lignet en gammel blodhund med brukket ben. «Javel,» sa Clut. Han begynte å løpe tilbake til patruljebilen, så kom han bort til Lenny igjen. «Han tok bilen din, stemmer?» «Nei?» gispet Lenny, mens han holdt hendene mot de brukne ribbena. «Han ga meg juling og fløy av gårde på et jævla magisk teppe. Jada, han tok bilen min! Hvorfor tror du jeg ligger her? For å sole meg, for faen?» «Javel,» gjentok Clut og stormet igjen ned veien. Småmynter spratt ut av lommene hans og suste over asfalten i skinnende, små buer. Han bøyde seg inn gjennom vinduet så fort at han nesten slo seg i svime mot dørkarmen. Han rev til seg mikken. Han måtte få Shei­ la til å sende hjelp til den gamle mannen, men det var ikke det vik­ tigste. Både Alan og delstatspolitiet måtte få vite at Hugh Priest nå kjørte med den gamle Chevrolet Bel-Airen til Lenny Partridge. Clut var ikke sikker på hvilken årgang den var, men ingen kunne unngå å se den støvfargete oljebrenneren. Men han klarte ikke å få tak i Sheila på sentralen. Han forsøkte tre ganger, og det kom ikke noe svar. Ikke noe svar i det hele tatt. Nå kunne han høre at Lenny igjen begynte å skrike, og Clut gikk inn i huset til Hugh for å telefonere til redningstjenesten i Norway. Et helvetes bra øyeblikk for Sheila til å gå på do, tenkte han.

14 Henry Beaufort forsøkte også å komme frem til sheriffkontoret. Han sto ved baren med telefonen presset mot øret. Den ringte igjen og igjen og igjen. «Kom igjen,» sa han, «ta den jævla telefonen. Hva er det dere driver med der borte. Spiller kort?»

455

456

STEPHEN KING

Billy Ibpper hadde gått utenfor. Henry hørte han hylte noe, og så utålmodig opp. Hylet ble fulgt av et plutselig, høyt smell. Den første tanken til Henry var at et av de gamle dekkene til Lenny had­ de punktert ... og så kom det to smell til. Billy gikk inn på Tiger igjen. Han gikk meget langsomt. Han holdt den ene hånden mot strupen, og blodet sprutet ut mellom fingrene. «’Enry\» ropte Billy med underlig, kvalt cockney-stemme. «’Enry! ’En -» Han kom bort til Rock-Olaen, sto der et øyeblikk og svaiet, og så var det som om alt i kroppen ga etter samtidig, og han datt sam­ men i en slapp haug. En skygge falt over føttene hans som nesten stakk ut gjennom døren, og så kom eiermannen til skyggen til syne. Han hadde en revehale rundt halsen og en pistol i den ene hånden. Det sivet røk opp fra løpet. Bittesmå svetteperler klynget seg fast i den sparsom­ me hårmatten mellom brystvortene. Huden under øynene var opp­ svulmet og brun. Han skrittet over Billy Tupper og inn i halvmørket i Mellow Tiger. «Hallo, Henry,» sa Hugh Priest.

15 John LaPointe visste ikke hvorfor dette skjedde, men han visste at Lester kom til å drepe ham om han fortsatte - og Lester viste ikke noe tegn til å sette ned farten i det hele tatt, for ikke å snakke om å gi seg. Han forsøkte å gli ned veggen og utenfor rekkevidde av Lester, men Lester grep ham i skjorten og røsket ham opp igjen. Lester pustet fortsatt uanstrengt. Hans egen trøye hadde ikke en­ gang glidd opp av den elastiske linningen på treningsbuksen. «Så setter vi i gang, Johnny-gutten,» sa Lester og kjørte en ny neve mot overleppen til John. John kjente den ble kløvd mot tenne­ ne. «Få deg en fordømt fittekiler over det!» John stakk i blinde det ene benet bak Lester og dyttet så hardt han kunne. Lester utstøtte et overrasket hyl og datt bakover, men han skjøt frem begge hendene idet han datt, grep tak i den blodflekkete skjorten til John og dro visesheriffen med seg. De begynte å rulle over gulvet, skallet og slo. Begge hadde det altfor travelt til å se at Sheila Brigham pilte ut fra sentralen og inn på kontoret til Alan. Hun rev haglen ned fra veggen, spente den og løp inn i arrestområdet igjen der det nå var det rene kaos. Lester satt oppå John og hamret flittig hodet hans mot gulvet.

NOE FOR ENHVER

Sheila visste hvordan hun skulle bruke våpenet hun hadde i hen­ dene; hun hadde drevet med målskyting siden hun var åtte år gam­ mel. Nå kjørte hun kolbekappen mot skulderen og skrek: «Kom deg vekk fra ham, John! Gi meg klar bane!» Lester snudde seg ved lyden av stemmen hennes, med skulende blikk. Han flikket tenner mot Sheila som en rasende hanngorilla, så begynte han igjen å hamre Johns hode mot gulvet.

16 Da Alan nærmet seg kommunebygningen, så han den første ubetin­ get gode tingen den dagen: Folkevognen til Norris Ridgewick nær­ met seg fra motsatt retning. Norris var i sivil, men det ga Alan helt blaffen i. Han kunne få bruk for ham i ettermiddag. Å, jøss, som han kunne få bruk for ham. Så gikk det også til helvete. En svær rød bil - en Cadillac, med nummerskilt keeton 1 skjøt med ett ut fra det smale smuget som førte inn til parkerings­ plassen ved kommunebygningen. Alan så måpende på da Buster kjørte Cadillacen sin inn i siden på Bobla til Norris. Caddyen kjør­ te ikke fort, men den var omtrent fire ganger så stor som bilen til Norris. Det kom en knasende lyd av metall som ga etter, og Folke­ vognen veltet over på passasjersiden med et hult smell og en skarp klirrende lyd av glass. Alan sto på bremsene og kløv ut av patruljebilen. Buster holdt på å komme seg ut av Cadillacen. Norris strevde seg ut gjennom vinduet i Folkevognen med et svi­ meslått uttrykk i ansiktet. Buster begynte å luske mot Norris, mens hendene lukket seg til never. Et stivnet glis begynte å vise seg på det fete, runde ansiktet. Alan kastet ett blikk på dette gliset og begynte å løpe.

17 Det første skuddet Hugh avfyrte, knuste en flaske Wild Turkey på hyllen bak baren. Det andre knuste glasset over et innrammet doku­ ment som hang på veggen rett over hodet til Henry, og etterlot seg et rundt, svart hull i skjenkebevilgningen under. Det tredje flerret av det høyre kinnet til Henry Beaufort i en lyserød sky av blod og oppløst kjøtt. Henry hylte, grep kassen med den avsagde haglen i, og kastet seg ned bak baren. Han visste at Hugh hadde truffet ham, men han

457

458

STEPHEN KING

visste ikke om det var alvorlig eller ikke. Han kjente bare at den høyre siden av ansiktet plutselig var varm som en masovn, og at det rant blod, varmt, vått og klebrig, ned over siden av halsen. «La oss snakke om biler, Henry,» sa Hugh idet han nærmet seg baren. «Enda bedre, la oss snakke om revehalen min - hva sier du til det?» Henry åpnet kassen. Den var foret med rød fløyel. Han stakk de dirrende, ustø hendene ned i den og dro frem den avsagde Winchesteren. Han begynte å brekke den opp, så skjønte han at han ikke hadde tid til det. Han fikk bare håpe at den var ladd. Han samlet bena under seg, gjorde seg klar til å sprette opp og gi Hugh noe han oppriktig håpet ville bli en stor overraskelse.

18 Sheila skjønte at John ikke ville komme seg vekk under den gale mannen hun nå mente var Lester Platt eller Pratt, gymlæreren på den videregående skolen i alle fall. Hun trodde ikke John kunne dra seg vekk. Lester hadde sluttet å hamre hodet til John mot gulvet og hadde i stedet lukket de svære hendene rundt strupen hans. Sheila snudde våpenet, låste hendene rundt løpet og løftet det over skulderen som Ted Williams. Så slo hun til med det i en hard, jevn bue. Lester snudde på hodet i siste øyeblikk, akkurat tidsnok til å bli truffet mellom øynene av den stålkantete kolben av valnøttre. Det hørtes en stygg knasing da kolben slo hull på skallen hans og for­ vandlet forhjernen til mos. Det hørtes ut som noen hadde tråkket svært hardt på en eske full av popcorn. Lester Pratt var død før han traff gulvet. Sheila Brigham så på ham og begynte å skrike.

19 «Tror du ikke jeg ville få greie på hvem det var?» gryntet Buster Kee­ ton idet han halte Norris - som var i ørske, men uskadd - helt ut gjennom vinduet på sjåførsiden i Folkevognen. «Tror du ikke jeg ville få greie på det, når navnet ditt sto nederst på hver eneste papir­ lapp du teipet opp? Gjorde du? Gjorde du?» Han dro den ene neven bakover for å slå til Norris, og Alan Pang­ born smatt et håndjern rundt den så pent som bare det. «Hæ!» utbrøt Buster og snurret klosset rundt. Inne i kommunebygningen begynte en eller annen å skrike.

NOE FOR ENHVER

Alan kastet et blikk i den retningen, brukte så håndjernet i den andre enden av lenken til å hale Buster bort til den åpne døren i hans egen Cadillac. Buster veivet etter ham idet han gjorde det. Alan tok imot flere harmløse slag på skulderen og smekket det ledi­ ge håndjernet rundt dørhåndtaket på bilen. Han snudde seg, og der var Norris. Han fikk tid til å registrere det faktum at Norris så forferdelig ut, helt forferdelig, og til å av­ feie det som en følge av at han var blitt vedret midtskips av forman­ nen i kommunestyret. «Kom igjen,» sa han til Norris. «Vi har problemer.» Men Norris ignorerte ham, i det minste i øyeblikket. Han feide forbi Alan og dro til Buster Keeton midt i øyet. Buster ga fra seg et overrumplet vræl og datt bakover mot bildøren. Den var fortsatt åpen, og kroppstyngden smelte den igjen, mens flaket på den svettvåte hvite skjorten ble sittende fast i låsen. «Det var for rottefella, din feite dritt!» ropte Norris. «Jeg skal ta deg!» hylte Buster tilbake. «Ikke tro at jeg ikke skal det! Jeg skal ta Dere alle sammenl» «Ta dennel» knurret Norris. Han rykket igjen nærmere med ne­ vene løftet på siden av det oppblåste fuglebrystet da Alan grep tak i ham og halte ham tilbake. «Hold opp!» ropte han inn i fjeset til Norris. «Vi har problemer der inne! Alvorlige problemer!» Skriket steg igjen opp gjennom luften. Nå samlet det seg folk på fortauene i Lower Main Street. Norris så på dem, deretter på Alan. Han var blitt klar i øynene, så Alan lettet, og han virket igjen som seg selv. Mer eller mindre. i «Hva er det, Alan? Har det noe med ham å gjøre?» han rettet med et rykk haken mot Cadillacen. Buster sto der, så surt på dem og plukket med den ledige hånden på håndjernet han hadde rundt håndleddet. Det virket som han overhodet ikke hadde hørt skrikene. «Nei,» sa Alan. «Ikke det minste. Har du revolveren din?» Norris ristet på hodet. Alan dro opp sikkerhetsspennen på hylsteret sitt, trakk tjenestenistolen sin, kaliber .32, og rakte den til Norris. «Hva med deg, Alan?» spurte Norris. «Jeg vil ha hendene fri. Kom igjen, la oss sette i gang. Hugh Priest er på kontoret, og han har gått fra vettet!»

20 Hugh Priest hadde gått fra vettet, ja - ingen større tvil om det men han var drøye fem kilometer fra kommunebygningen i Castle Rock.

459

460 STEPHEN KING «La oss snakke om -» begynte han, og det var da Henry Beaufort spratt opp bak baren som troll i eske, den høyre siden av skjorten gjennomvåt av blod, med haglen klar. Henry og Hugh skjøt på samme tid. Smellet fra automatpistolen ble overdøvet av det slørete primalbrølet fra haglen. Røk og ild spratt ut av det avsagde løpet. Hugh ble løftet opp og slått tvers igjennom rommet, med de nakne hælene slepende etter seg, mens brystet var et smuldrende morass av rødt gørr. Pistolen fløy ut av hånden hans. Tuppen på revehalen brant. Henry ble slengt mot hyllen bak baren da kulen til Hugh punk­ terte den høyre lungen. Flasker datt og ble knust rundt ham på alle kanter. En voldsom nummenhet steg opp gjennom brystet. Han slapp haglen og ravet bort til telefonen. Luften var full av en vanvit­ tig parfyme: sølt brennevin og brennende revehår. Henry forsøkte å puste inn, og selv om brystkassen hevet seg, var det som om han ikke fikk luft. Det kom en svak, hvinende lyd da hullet i brystet suget inn luft. Det kjentes ut som om telefonen veide femhundre kilo, men han fikk den til slutt opp mot øret og trykket på knappen som automa­ tisk ringte opp sheriffkontoret. Ring ... ring ... ring ... «Hva faen er i veien med dere?» gispet Henry andpustent. «Jeg holder på å dø her oppe! Ta den fordømte telefonen!» Men telefonen fortsatte bare å ringe.

21 Norris tok igjen Alan halvveis nede i smuget, og de gikk til side om side inn på den vesle parkeringsplassen bak kommunebygningen. Norris holdt rundt tjenesterevolveren til Alan med fingeren krum­ met rundt avtrekkerbøylen og det korte løpet rettet mot den varme oktoberhimmelen. Saaben til Sheila Brigham sto på plassen sam­ men med Avdeling 4, patruljebilen til John LaPointe, men det var det hele. Alan lurte et øyeblikk på hvor bilen til Hugh var, og så ble sidedøren til sheriffkontoret revet opp. En eller annen med haglen fra Alans kontor i et par blodige hender stormet ut. Norris senket den kortløpete .32-revolveren og lot fingeren gli inn i avtrekker­ bøylen. Alan registrerte to ting samtidig. Det første var at Norris kom til å skyte. Det andre var at det skrikende mennesket med haglen ikke var Hugh Priest, men Sheila Brigham. De nesten himmelsendte refleksene til Alan reddet livet til Sheila den ettermiddagen, men det var meget nære på. Han brydde seg

NOE FOR ENHVER

ikke med å forsøke å rope, eller til og med bruke hånden til å slå revolverløpet unna. Ingen av delene ville ha hatt større sjanser for å lykkes. I stedet stakk han ut albuen og rykket den oppover lik en mann som danser en entusiastisk fugledans på lokalet. Den traff skytehånden til Norris et øyeblikk før Norris fyrte av, slik at løpet ble slått oppover. Pistolskuddet ble et forsterket piskesmell på den innelukkete gårdsplassen. Et vindu i kommunekontoret i tredje etasje ble knust. Så slapp Sheila haglen hun hadde brukt til å slå inn skallen på Lester Pratt, og løp mot dem, hylende og grå­ tende. «Herre Jesus,» sa Norris med tynn, sjokkert stemme. Ansiktet var blekt som papir da han med skjeftet først rakte revolveren mot Alan. «Jeg skjøt nesten Sheila - å, Herre Jesus Kristus.» «Alan!» gråt Sheila. «Gud skje lov!» Hun løp bort til ham uten å sette ned farten, slo ham nesten over ende. Han stakk revolveren i hylsteret og la så armene rundt henne. Hun dirret som en elektrisk ledning med for mye strøm. Alan had­ de en mistanke om at han selv skalv temmelig hardt, og han hadde nesten pisset i buksene. Hun var hysterisk, blind av panikk, og det var antagelig en velsignelse: han trodde ikke hun hadde den minste anelse om hvor nære på det var at hun hadde fått en kule i seg. «Hva er det som foregår der inne, Sheila?» spurte han. «Si det fort.» Det ringte så sterkt i ørene etter skuddet og ekkoet etterpå at han nesten kunne sverge på at telefonen ringte et eller annet sted.

22 Henry Beaufort kjente seg som en snømann som holder på å smelte i solen. Bena ga etter under ham. Han datt langsomt ned i knelende stilling, mens den ringende, ubesvarte telefonen fortsatt klemtet som begravelsesklokker i øret. Det gikk rundt for ham av stanken som var en blanding av børst og brennende pels. En ny varm lukt blandet seg nå inn i dette. Han hadde mistanke om at det var Hugh Priest. Han var uklart oppmerksom på at dette ikke gikk, og at han bur­ de slå et annet nummer for å få hjelp, men han trodde ikke han grei­ de det. Han var ute av stand til å vri et nytt nummer ut av telefonen - dette var slutten. Derfor knelte han bak baren i en voksende dam av sitt eget blod, lyttet til den skorsteinslignende hylingen fra hullet i brystet, mens han desperat klynget seg fast til bevisstheten. Tiger åpnet ikke før om en time, Billy var død, og hvis ingen snart tok den telefonen, ville han også være død når de første kundene sildret inn for å få sin drink til happy hour.

461

462

STEPHEN KING

«Vær så snill,» hvisket Henry med skingrende, andpusten stem­ me. «Vær så snill og ta telefonen, er det noen som vil være så snill og ta den jævla telefonen.»

23 Sheila Brigham begynte å få igjen litt av kontrollen, og Alan fikk straks den viktigste tingen ut av henne: hun hadde gitt Hugh av­ skjed med kolben på haglen. Ingen kom til å forsøke å skyte på dem når de gikk inn gjennom døren. Håpet han. «Kom igjen,» sa han til Norris, «la oss sette i gang.» «Alan ... Da hun kom ut ... jeg trodde ...» «Jeg vet hva du trodde, men det skjedde ingen skade. Glem det, Norris. John er der inne. Kom igjen.» De gikk bort til døren og stilte seg på hver sin side av den. Alan så på Norris. «Gå lavt inn,» sa han. Norris nikket. Alan grep tak i dørhåndtaket, rev døren opp og kastet seg inn. Norris kom sammenkrøpet bak ham. John hadde klart å komme seg på bena og vakle mesteparten av veien bort til døren. Alan og Norris slo inn i ham som angrepsrek­ ken til gamle Pittsburgh Steelers, og John ble utsatt for en Aiverdig, skammelig behandling: han ble slått over ende av kollegene sine og sendt skrensende over det flise