Naturen og livet [PDF]

Zitiervorschau

ALFRED NORTH WHITEHEAD

NATUREN OG LIVET

ALFRED NORTH WHITEHEAD

NATUREN OG LIVET TIL NORSK VED

LORENTZ ECKHOFF

J. W. CAPPELENS FORLAG

OSLO 1959

NBR-DEPOTBIBLIOTEKET POSTBOKS 278 - 8601 MO

1 SERIEN CAPPELENS UPOPULÆRE SKRIFTER ER ALFRED NORTH WHITEHEAD: «NATUREN

OG LIVET» SATT MED 12 PUNKT GARAMOND

OG TRYKT I WITTUSEN & JENSEN A/S, OSLO,

PÅ MASKINGLATT MINERVA FRA DRAMMENS

PAPER MILL.

POST

FRA

SKOGEN.

OMSLAGET ER TRYKT PÅ GUL

JARLSBERG PAPER

MILLS,

GUL­

ORIGINALENS TITEL ER «NATURE

AND LIFE», CAMBRIDGE UNIVERSITY PRESS, LONDON 1934.

De to foredragene boken omfatter ble holdt i University of Chicago i oktober 1933. Copyright St. Martin's Press, New York.

1. OPPLAG AUGUST 1959, 1200 EKSEMPLARER PRINTED IN NORWAY OSLO 1959

Filosofi

er et produkt av forundring.

Vårt

arbeide for å nå frem til en alminnelig karakteristikk av verden omkring oss er mennesketankens store eventyr. Den riktige fremstilling tar seg så lett og liketil ut, og allikevel skuffer den oss bestandig. Vi tar i arv den tradisjonelle lære; vi kan oppdage tidligere tiders forsømmelser, deres overtro ,og deres ubetenksomme generaliseringer. Vi vet så vel hva vi mener, og allikevel står vi der så underlig usikre angående formuleringen av en hvilkensomhelst detalj i vår viden. I hjertet av hele vanskeligheten ligger ordet «detalj». Man kan ikke uttale seg svevende om Naturen i alminnelighet. Vi må feste oss ved detaljer i og diskutere deres vesen og de måter de kan forbindes på innbyrdes. Verden omkring er komplisert, den består av detaljer. Vi må gå ut fra de pri­ mære typer av detaljer som gir oss uttrykkene for vår for­ ståelse av naturen. Vi må analysere og abstrahere, og forstå hvordan våre abstraksjoner er beskafne. Ved første øyekast finner vi skarpt tilskårne klasser i hvilke vi kan fordele de forskjellige typer av ting og egenskaper ved ting som vi finner i naturen. Hver tidsalder klarer å finne klassifiserings-

5

måter som ser ut som solide utgangspunkter for forskningen innenfor de spesielle videnskaper. Hver efterfølgende tids­ alder oppdager at dens forgjengeres primære klassifiseringer ikke strekker til. På denne vis oppstår der tvil angående alle denslags formuleringer av naturlover som betrakter disse klassifiseringene som sikre utgangspunkter. Her reiser seg et problem. Å filosofere vil si å lete efter løsningen på det. For eksempel: vi kan oppfatte naturen som sammensatt

av uforanderlige ting — nemlig biter av materie, de beveger seg i et rum som forøvrig er tomt. Denne måten å forestille seg naturen faller klart sammen med det som sunn fornuft kan iaktta. Der finnes stoler, bord, stener, hav, dyrelegemer, plantelegemer, planeter og soler. At et hus, en gård, et dyrelegeme er varig identisk med seg selv, er en forutsetning for sosial omgang. Det antas i all jus. Det ligger til grunn for all litteratur. Et stykke materie oppfattes da som en passiv kjensgjerning, en individuell virkelighet som er den samme i et gitt øyeblikk eller gjennem et sekund, en time, et år. Slik en materiell, individuell virkelighet gir grunnlaget for sine forskjellige kvalifikasjoner, slike som form, bevegelse i rummet, farve eller lukt, o.s.v. Hendelsene i naturen består av forandringer i disse kvalifikasjoner, og særlig av for­ andringer i bevegelse. Forbindelsen mellem slike biter av materie består ganske enkelt av rumlige forhold. Når beve­ gelsen har betydning, kommer det altså av at den forandrer den eneste måte hvorpå materielle ting forbindes med hin­ annen. Så går menneskeheten i gang med å diskutere disse 6

rumlige forhold og oppdager geometrien. Rummets geo­ metriske karakter oppfattes som den eneste måte hvorved naturen tvinger bestemte relasjoner på alle disse biter av materie som er rummets eneste beboere. I seg selv oppfattes rummet som uforanderlig fra evighet til evighet og som værende av samme art fra uendelighet til uendelighet. Slik lager vi en grei karakteristikk av naturen, en karakteristikk som stemmer med sunn fornuft og kan bekreftes hvert øyeblikk vi lever. Vi sitter i timevis i den samme stol, i det samme hus, med det samme animalske legeme. Værelsets dimensjoner defineres gjennem dets rumlige forhold. Der er farver, lyd, lukter - som dels forblir de samme og dels skifter. De større forandringer består i bevegelser av de animalske legemer og av det anorganiske inventar. I dette generelle billede av naturen må der på en eller annen måte veves inn noen forestillinger til: liv og sinn. Jeg har forsøkt å skissere den gjengse, av sunn fornuft bårne forestilling om universet som ved begynnelsen av det

16. århundre, la oss si i året 1500, var ved å danne seg blant de mere fremskredne tenkere i Europa. Den var delvis en arv fra gresk og fra middelalderlig tenkning. Delvis var den også grunnet på frigjørelsen av den direkte iakttagelse, den som hvert øyeblikk kan bekreftes i verden omkring oss. Den var et antatt grunnlag og skaffet de betegnelser hvori svare­ ne på alle videre spørsmål ble formet. Blant disse videre spørsmål er de mest grunnleggende og de mest nærliggende spørsmålene om lovene for bevegelse i rummet, livets me­ ning, betydningen av ånd, og det innbyrdes forhold mellem 7

materie, liv og ånd. Når vi undersøker fremgangsmåtene til de store menn i det 16. og 17. århundre, finner vi at de forutsetter denne gjengse, av sunn fornuft bårne forestilling

om universet og forsøker å bevare alle spørsmål ved hjelp av de betegnelser den gir.

Jeg antar der ikke kan være noen tvil om at denne alminnelige forestilling uttrykker store og overalt gjeldende sannheter om verden omkring oss. Det eneste spørsmål er hvor grunnleggende disse sannheter kan være. Med andre ord, vi må spørre hvilke store trekk i universet det er som ikke kan uttrykkes ved hjelp av disse betegnelser. Vi må også spørre om vi ikke kan finne et annet sett med fore­ stillinger som kan forklare betydningen av denne sunne sans s forestilling, og som også kan forklare forholdet mellem den og de andre trekkene som ble oversett av den «sunne sans».

Når vi tar en oversikt over det følgende forløp av den videnskapelige tanke gjennem det 17. århundre og frem til i dag, er der to eiendommelige kjensgjerninger som trer frem. For det første har naturvidenskapens utvikling efterhåndden kassert som ubrukelig hvert eneste trekk av det opp­ rinnelige billede vi betraktet. Der er intetsomhelst igjen av det, hvis vi betrakter det som uttrykk for de primære trekk som skulle fortolke universet. Den sunne fornufts billede er blitt helt brutt ned, det kan ikke lenger brukes som grunn­ lag for all fortolkning. Hvert eneste ledd, det ene efter det andre er blitt detronisert. Der er en annen eiendommelighet ved den efterfølgende

8

tankeutvikling som er like iøynefallende. Dette «sunnefornufts-billede» råder fremdeles ubestridt i menneskehetens daglige liv. Det behersker torvene, lekeplassene, rettssalene og faktisk menneskehetens hele sosiologiske samkvem. Det er suverent i litteraturen og forutsettes i alle de humanist­ iske videnskaper. Der hvor man forsøker en forsoning, tar den ofte form av en slags mystikk. Men i alminnelighet finner ingen forsoning sted. Ja, selv om vi bare ser på naturvidenskapene, finner vi at ingen enkelt videnskap noengang baserer seg på integrering av forutsetninger som stammer fra alle de andre naturviden­ skapene. Hver videnskap begrenser seg til et bruddstykke

av området og bygger sine teorier ved hjelp av betegnelser som fremkalles av dette bruddstykke. En slik fremgangsmåte er nødvendig fordi menneskets evner er begrenset. Men farene ved den bør man alltid huske på. For eksempel: den tiltagende oppdeling av fag ved universitetene i de siste hundre år - som riktignok var nødvendig av administrative grunner, bidrar til å senke det åndelige nivå hos universitets­ lærerne. Resultatet av at disse to tenkemåter lever ved siden av hverandre er en fremgangsmåte som består i å felle inn lapp efter lapp. Forutsetninger fra de to forskjellige syn blir undertiden flettet inn i hinannen. Hver enkelt videnskap er nødt til å overta resultater fra andre videnskaper. For eksempel, bio­ logi forutsetter fysikk. I alminnelighet vil det være slik at disse lån i virkeligheten hører hjemme i vedkommende videnskap slik den artet seg for tredve eller førti år siden. 9

De forutsetninger som rådet i fysikken i mine guttedager øver i dag en mektig innflytelse over tenkemåten hos fysio­ logene. Ja, vi behøver ikke engang å trekke inn fysiologene. De forutsetninger som gjaldt i fysikken av i går holder

ennå til i fysikeres hjerner, skjønt deres egne klart uttalte læresetninger tatt i detalj strider imot dem. For å forstå denne sporadiske sammenveving av gam­ melt og nytt i vår tids tenkning vil jeg gå tilbake til hoved­

prinsippene i den gamle common-sense-lære, som ennå i dag er den alminnelige lære i hverdagslivet, fordi den i en viss betydning er sann. Der finnes biter av materie som varer og er identisk med seg selv, i et rum som forøvrig er

tomt. Hver bit materie opptar en begrenset region. Hver slik partikkel av materie har sine egne private kvalifika­ sjoner - slike som sin form, sin bevegelse, sin masse, sin farve, sin lukt. Noen av disse kvalifikasjoner skifter, andre varer ved. Det vesentlige forhold mellem biter av materie er rent rumlig. Rummet selv er evig uforanderlig og om­ fatter alltid denne evne til å la biter av materie tre i forhold til hinannen. Geometrien er den videnskap som undersøker denne rummets evne til å tvinge forhold på materie.

Bevegelse i materien medfører forandring i rumlige forhold. Den medfører intet mere enn dette. Men kvalifikasjon er et nakent faktum og intet annet enn seg selv. Dette er den storslagne lære om Naturen som et i seg selv tilstrekkelig og meningsløst kompleks av fakta. Det er læren om den fysiske videnskaps autonomi. Det er den lære som jeg bestrider i disse forelesninger. 10

I vår tids tenkning er forholdet det at hvert eneste ledd i denne alminnelige lære blir bestridt, men at de generelle slutninger av denne lære som helhet hårdnakket fastholdes. Resultatet er et fullstendig rot i den videnskapelige tenk­

ning, i filosofiens lære om verden og i erkjennelseslæren. Men en hvilkensomhelst lære som ikke stilltiende forutsetter dette synspunkt angripes som uforståelig. Det første ledd som ble oppgitt var den gruppe av kvali­ fikasjoner som vi oppfatter i og med våre sanseinntrykk:

farver, lyd, lukt og lignende kvalifikasjoner. Teoriene om overføringen av lys og lyd ga støtet til læren om de sekun­ dære kvaliteter. Lyset og lyden lå ikke lengere i naturen. De er mottagerens reaksjon overfor bevegelser i hans eget legeme. På det vis sitter naturen igjen med biter av materie hvis karakteristika er masse, rumlige forhold og forand­ ringer i disse forhold. Tapet av de sekundære kvaliteter var en svær innskrenk­ ning for naturen, for dens verdi for det sansende menneske

var nå redusert til dens funksjon som den rene formidler

av stimulasjon. Og den åndelige stimulans som fulgte hang i første instans sammen med faktorer i naturen. Farver og lyd var sekundære faktorer som skyldtes sinnets reaksjon. Men den eiendommelige kjensgjerning blir igjen at disse sekundære faktorer oppfattes som satt i forhold til hinannen ved den rumlighet som er grunnleggende i naturen. Hume var efter min mening den første filosof som uttrykkelig pekte på denne hybride egenskap ved våre sanseinntrykk, i overensstemmelse med den gjengse lære om vår oppfattelse 11

av sekundære egenskaper. Skjønt naturligvis denne hybride egenskap ble stilltiende underforstått av Locke når han oppfattet farven som en sekundær egenskap ved tingene i naturen. Jeg tror at en hvilkensomhelst kosmologisk lære som er tro mot kjensgjerningene må gå med på dette trekk av kunstighet ved vår sansning. Når vi nemlig oppfatter den røde rosen, assosierer vi vår nytelse av rødt - som stammer fra én kilde - med vår nytelse av et rumlig felt

som stammer fra en annen kilde. Den slutning jeg trekker er at vår sansning, til tross for dens praktiske betydning, er meget overfladisk i sin avsløring av tingenes vesen. Denne slutning støttes av det preg av villfarelse, av illusjon som stadig kleber ved vår sansning. For eksempel vår fornem­ melse av stjerner som kan ha forsvunnet for år siden, vår oppfattelse av billeder i speil eller under lysbrytning, når vi ser dobbelt, eller under innflytelse av bedøvende midler. Det jeg bebreider moderne erkjennelseslære er at den ute­ lukkende bygger på sansning når den vil skaffe frem data angående naturen. Sansningen kan ikke gi oss de data vi trenger for å fortolke den. Denne slutningen, at den rene sansning ikke gir grunn­ lag for fortolkningen av seg selv, var den store oppdagelse

som fant uttrykk i Hume s filosofi. Denne oppdagelse er grunnen til at Hume’s avhandling vil bli stående som den urokkelige grunnvoll for all senere filosofisk tenkning.1) ^Teorien om de sekundære sansekvaliteters subjektive karakter bestrides av senere tenkere, se Hjalmar Hegges bok: Erkjennelse og Virkelighet, Universitetsforlaget, Oslo, 1957. (O. a.).

12

Et annet punkt i den «sunne sans’s» oppfatning angår det tomme rum og bevegelsen. For det første viser over­ føringen av lys og lyd at rummet, som tilsynelatende er tomt, i virkeligheten er en skueplass for virksomheter som vi ikke kan oppfatte direkte. Denne konklusjonen ble forklart ved at man forutsatte typer av fin materie, nemlig eteren som vi ikke kan oppfatte direkte. For det annet: denne slut­ ningen, og den måten som den grove alminnelige materie oppfører seg på, viser oss at materiens bevegelser på en eller annen måte betinges av rumforholdet mellem materielle legemer. Det var her Newton skapte den store syntese som naturvidenskapen bygget på i mere enn to århundrer. Newtons lover om bevegelsen skaffet et skjelett, en ramme hvor spesielle lover for den innbyrdes forbindelse mellem legemers bevegelser kunne flettes inn. Han ga også ett eksempel på en slik spesiell lov i sin store lov om gravita­ sjonen, som avhang av innbyrdes avstander. Newton’s metodelære for fysikk ble en overveldende suksess. Men med de krefter han introduserte stod naturen der fremdeles uten mening og verdi. I et materielt legemes vesen - i dets masse, dets bevegelse og form - fantes der ingen grunn for gravitasjonsloven. Selv om de enkelte krefter kunne oppfattes som tilfeldigheter innen en kosmisk epoke så lå der i de Newtonske forestillinger om masse og bevegelse ingen grunn til at materielle legemer skulle forbindes ved noen slags spenning mellem dem. Allikevel var forestillin­ gen om spenninger eller kraft-påvirkninger en grunn­ leggende faktor i det Newtonske verdensbillede. Det som 13

Newton overlot til empirisk undersøkelse var bestemmelsen av de spesielle spenninger som nå eksisterer. Med hensyn til denne bestemmelse gjorde han en storartet begynnelse ved å isolere de spenninger som angis gjennem hans gravitasjonslov. Men han efterlot seg intet vink om hvorfor der i tingenes vesen overhode skulle ligge noen slags spenninger. Således ble legemenes vilkårlige bevegelser forklart gjen­ nem vilkårlige spenninger mellem materielle legemer, i forbindelse med deres rumlighet, deres masse og deres opp­ rinnelige bevegelsestilstand. Ved å innføre spenninger særlig gravitasjonsloven - istedenfor et virvar av detaljerte omdannelser av bevegelse, øket han i høy grad naturens systematiske karakter. Men han efterlot alle faktorene i systemet - og særlig da masse og spenning - i en tilstand av løsrevne fakta, blottet for grunner til at de befinner seg sammen. Han illustrerte således en stor filosofisk sannhet,

nemlig den at en død natur ikke kan gi noen grunner. Alle endelige grunner karakteriseres ved en streben efter en verdi. En død natur streber ikke efter noe. Det er livets vesen at det eksisterer for sin egen skyld, at det innerst inne går ut på å innhøste verdi. For Newtonianere ga således naturen ingen grunner: den kunne ikke gi noen grunner. Hvis vi kombinerer New­ ton og Hume oppnår vi en gold forestilling, nemlig et sansningsfelt som er blottet for midler til sin egen fortolk­ ning, og et fortolknings-system som er blottet for grunner til samvirke mellem dets enkelte faktorer. Det er denne situasjon som moderne filosofi fra Kant av har søkt å gjøre 14

forståelig. Min egen anskuelse er at denne situasjon er en reductio ad absurdum og ikke kan aksepteres som grunnlag for filosofisk spekulasjon. Kant var den første filosof som på denne måte kombinerte Newton og Hume. Han aksepterte dem begge, og hans tre «Kritikker» var hans forsøk på å gjøre denne Hume—Newtonske situasjon begripelig. Men den Hume—Newtonske situasjon er den primære forutset­ ning for all moderne filosofisk tenkning. Ethvert forsøk på å komme bakpå den blir i den filosofiske diskusjon nesten med vrede forkastet som uforståelig. Mitt mål med disse forelesninger er i korthet å vise at både Newton’s bidrag og Hume’s bidrag, hver på sin vis, lider av alvorlige mangler. De stemmer så langt som de rekker. Men de utelater de aspekter av universet som vinnes ved opplevelse, og de måter å oppleve på som tilsammen leder til en mere inntrengende forståelse. I det som nylig hendte i Washington D.C. kan de Hume—Newtonske tenkemåter ikke se annet enn en komplisert overføring av sanse­ inntrykk og en innviklet bevegelse av molekyler, mens hele verdens dypeste intuisjon oppfatter at De forente sta­ ters president her har innledet et nytt kapitel av menneske­ hetens historie.1) På slike måter utelater den Hume—New­ tonske fortolkning våre intuitive veier til forståelse. Jeg går nå over til den innflytelse moderne naturvidenskap har hatt i retning av å undergrave tilliten til de øvrige !) Sikter til De forente staters anerkjennelse av Sovjet-Russland høsten 1939 og innledningen til vennskapspolitikken overfor de sydamerikanske stater. O. a.

15

ledd i det primære common-sense verdensbillede hvormed videnskapen i det sekstende århundre begynte sin løpebane. Men i våre dagers rekonstruksjon av fysikken blir brudd­ stykker av de Newtonske forestillinger hårdnakket fastholdt. Resultatet er at vår tids fysikk reduseres til en slags mystisk messesang over et uforståelig univers. Denne messesangen har nøyaktig samme verdi som de gamle magiske seremonier som blomstret i det gamle Mesopotamia og senere i Europa. Ett av de tidligste skriftstykker som er blitt oss overlevert er en rapport fra en babylonsk astrolog til kongen, med en forklaring om hvilke dager er de gunstigste til å slippe kveget ut på markene, hvilket astrologen har utledet av sin iakttagelse av stjernene. Denne mystiske sammenkob­ ling av iakttagelse, teori og praksis svarer nøyaktig til videnskapens stilling i det moderne liv, ifølge den rådende videnskapelige filosofi. Forestillingen om det tomme rum som en blott og bar formidler av rumlige forbindelser er blitt strøket ut av nyere naturvidenskap. Hele det rumlige univers er et kraftfelt eller, med andre ord, et felt av uopphørlig virksomhet. Fysikkens matematiske formler uttrykker de matematiske forhold som realiseres i denne virksomhet. Det uventede resultat har vært at tanken om biter av materie som selv-identiske bærere av fysiske egenskaper er blitt forlatt. Som en begynnelse ble, gjennem hele det nittende århundre, forestillingen om materien gitt en videre utstrekning. Det tomme rum ble oppfattet som fylt med eter. Eteren var intet annet enn alminnelig materie - hentet 16

fra den opprinnelige common-sense-forestilling. Den hadde samme egenskaper som en gelé, med geléens kontinuitet, dens kohesjon, dens bøyelighet og treghet. Common-sense’s alminnelige materie representerte da bare visse eksepsjo­ nelle sammenflokinger, d.v.s. knuter, i eteren. Disse sammenflokinger, som er relativt lite hyppige ut igjennem rummet, legger inn spenninger og deformasjoner gjennem hele den gelé-lignende eter. Og rystelsene*) i den alminne­ lige materie overføres gjennem eteren som forstyrrelser i disse spenninger og deformasjoner. På denne måten kom der istand en uhyre sammensmeltning av de forskjellige lærer om lys, varme, elektrisitet og energi som nå vokste sammen til den ene videnskap - videnskapen om eteren. Teorien ble gradvis utarbeidet gjennem hele det nittende århundre av en glimrende gruppe fysikere og matemati­ kere, franske, tyske, hollandske, skandinaviske, britiske, italienske og amerikanske. Detaljene i deres arbeide og hvilke bidrag som kom fra de enkelte er uten interessse i denne sammenheng. Det endelige resultat er at de virksomheter som foregår i eteren er meget forskjellig fra noen av de former for virk­ somhet som den «sunne fornufts» analyse tilskriver den alminnelige materie. Hvis læren om eteren er korrekt, så stammer våre alminnelige forestillinger om materien fra iakttagelse av visse gjennemsnitts-resultater som tilhyllet den virkelige karakter av eterens virksomhet. Den nyere revolusjon som har kulminert i våre dagers fysikk har bare *) I originalteksten: «agitations».

17 2

ført et skritt videre denne tendens i det nittende århundres videnskap. Moralen av den er dette at de brede generalisasjoner som menneskeheten gjør opp på grunnlag av sanse­ inntrykk er overordentlig overfladiske. Den stadige bestre­ belse for å begripe verden har ført oss langt bort fra disse løynespringende ideer. Materie er blitt identifisert med energi, og energi er ren aktivitet; det passive substrat som tenkes bestående av selv-identiske biter av materie er blitt forlatt for så vidt der er tale om en til bunnen gående karakteristikk. Det er klart at den forestillingen uttrykker en viktig avledet kjensgjerning. Men den har opphørt å være det forutsatte grunnlag for en videnskapelig teori. Det moderne syn uttrykkes med betegnelser som energi, beve­ gelse og bølger i tid-rum. En hvilkensomhelst beve­ gelse på ett sted ryster det hele univers. De fjerne virkninger er meget små, men de er der. Den gamle forestilling

om materien forutsatte ganske enkelt beliggenhet på et sted. Hver bit materie dannet et selvstendig hele, lokalisert i et område med et passivt, statisk nettverk av rumlige forhold, flettet inn et ensdannet system av forhold fra uendelighet til uendelighet og fra evighet til evighet. Men efter det moderne syn er den gruppe av bevegelser som vi kaller materie smeltet inn i det omgivende. Der er ingen mulighet for en løsrevet, selvstendig lokal eksistens. Det omgivende inngår i hver tings vesen. Noen elementer innenfor et full­ stendig sett av bevegelser kan forbli stabile mens rystel­ sene drives frem gjennem omgivelser som forandrer seg. Men en slik stabilitet forefinnes bare hvis man ser saken

18

generelt, i gjennemsnitt. Dette gjennemsnitts-faktum er grunnen til at vi finner den samme stol, det samme fjell, den samme planet varende i dager eller århundrer eller i millioner av år. I dette gjennemsnitts-faktum tar tidsfak­ toren skikkelse av varighet, og forandringen blir en detalj. Hovedkjensgjerningen - ifølge vår tids fysikk - er denne at det omgivende med dets eiendommeligheter siver inn i den gruppe-bevegelse som vi kaller materie, og gruppebevegelsene utstrekker sin karakter til det omgivende. I virkeligheten er forestillingen om det selv-beroende stykke materie, selv-tilstrekkelig innenfor sitt lokale bosted, en abstraksjon. Nå er en abstraksjon intet annet enn utelatelsen av en del av sannheten. Abstraksjonen er velbegrunnet når de slutninger som trekkes av den ikke forderves av den utelatte sannhet. Dette generelle trekk fra moderne fysikk ødelegger mange slutninger som trekkes når elementer fra fysikken anvendes på andre videnskaper, f. eks. fysiologi, eller endog på fysikken selv. F. eks. når genetikere tenker seg at gener bestemmer arv. Analogien med den gamle forestilling om materien får dem til å overse innflytelsen fra det spesielle dyrelegeme i hvilket de funksjonerer. De går ut fra at en liten klump materie forblir identisk med seg selv uansett enhver forandring av omgivelser. For så vidt det gjelder moderne fysikk, er det så at slike karakteristika kan, eller de kan ikke, bevirke forandringer i genene, forandringer som er viktige i noen henseender men ikke i andre. Altså kan der ikke trekkes noe a priori argument angående arv av karakterer

19

fra den blotte teori om gener. Faktum er at fysiologer nylig har funnet at gener endres i noen henseender av det om­

givende. Forutsetningene fra det gamle common-sense-syn lever videre, selv efter at selve synsmåten er blitt oppgitt som alminnelig grunnlag. Dette at bruddstykker av eldre doktriner lever videre kan der finnes eksempler på også i den moderne anvendelse av uttrykket tidrummet. Forestillingen om rummet med dets

geometri er nøye forbundet med forestillingen om materi­ elle legemer lokalisert i rummet. En bit materie oppfattes da som selv-tilstrekkelig med denne lokalisering i området som den opptar. Den er der ganske enkelt, i det område hvor den befinner seg; og den kan beskrives uten hensyn til det

som foregår i noe annet område av rummet. Det tomme rum er substratet for de passive geometriske forhold mellem materielle legemer. Disse forhold er nakne, statiske fakta og fører ikke med seg noen konsekvenser som i bunn og grunn er nødvendige. For eksempel, Newton’s gravitasjonslov uttrykker de forandringer av bevegelser som er for­ bundne med de innbyrdes rumforhold mellem materielle legemer. Men denne gravitasjonslov resulterer ikke av den Newtonske forestilling om masse kombinert med forestil­ lingen om egen plass i rummet og med Euklids geometri. Ingen av disse forestillinger enten alene eller kombinert yder den ringeste garanti for gravitasjonsloven. Hverken Arkimedes eller Galilei kunne ved å gruble over disse fore­

stillingene ha utledet noe fingerpek henimot gravitasjons­ loven. Ifølge læren var rummet substrat for de store overalt 20

gjeldende passive relasjoner i naturens verden. Det var betingelsen for alle de aktive relasjoner, men det gjorde dem ikke nødvendige. Det nye synet er helt og holdent forskjellig. De grunn­ leggende forestillinger er bevegelse og foregang. Naturen er delelig og har altså utstrekning. Men enhver deling som omfatter noen virksomheter og utelukker andre, adskiller også de foregangsmønstre som strekker seg ut over alle grenser. De matematiske formler røber at disse mønstre eier en logisk fullstendighet, en fullstendighet som øde­ legges av grenser. For eksempel: en halv bølge forteller bare den halve historie. Der finnes ingen i sitt vesen selv­ stendige virksomheter innenfor begrensede områder. Disse passive geometriske relasjoner mellem substrater som passivt opptar områder har gått ut av billedet. Naturen er skueplas­ sen for innbyrdes forhold mellem virksomheter. Alle ting forandrer seg, virksomhetene så vel som deres innbyrdes forhold. For denne forestilling er billedet av rummet med dets passive, systematiske, geometriske relasjoner fullstendig uskikket. Den moteforestilling at den nye fysikken har redu­ sert alle fysiske lover til geometriske forhold er helt latter­ lig. Den har gjort det motsatte. Istedenfor den Aristoteliske forestilling om en prosesjon av former har den satt inn forestillingen om former av prosesser. Slik har den feiet vekk rum og materie og har satt isteden studiet av indre relasjoner innenfor en komplisert tilstand av virksomhet. Denne kompliserte tilstand er i en viss betydning en enhet. Vi har det hele univers av fysiske prosesser som strekker 21

seg til den fjerneste stjernehop. I en annen betydning er den delelig. Vi kan spore innbyrdes forhold innenfor en utvalgt gruppe av virksomheter - og se bort fra alle andre virksomheter. Ved slik en abstraksjon har vi stengt oss ute fra å forklare de indre virksomheter som påvirkes av forand­ ringer i det ytre system som vi har sett bort fra. Og går vi til bunns i saken så ser vi at vi heller ikke vil klare å forstå de virksomheter vi har valgt å undersøke. For de virksom­ hetene vil avhenge av relativt uforanderlige systematiske omgivelser. I alle diskusjoner om naturen må vi huske på forskjellene i målestokk og særlig forskjellene i tidsforløp. Vi er til­ bøyelig til å gå ut fra måter å iaktta det menneskelige legeme og sette dem opp som en absolutt målestokk. Det er over­ måte ubesindig å ta slutninger som er utledet av iakttagelse og tøye dem så langt utover den størrelse-skala som iaktta­ gelsen var begrenset til. For eksempel: om en gjenstand ikke røber tegn til forandring i løpet av et sekund så for­ teller det oss ingenting om en mulig forandring i løpet av tusen år. På samme måte: ingen tilsynelatende forandring i løpet av tusen år forteller oss noe angående en million år; og ingen tilsynelatende forandring i løpet av en mil­ lion år forteller oss noe angående en million millioner år. Vi kan utstrekke denne progresjonen i det uendelige. Der finnes ingen absolutt standard med hensyn til stør­ relse. En hvilkensomhelst størrelse i denne progresjon er svær i forhold til sin forgjenger og liten i forhold til sin efterfølger. 22

Videre: alle spesielle videnskaper forutsetter visse funda­ mentale typer av ting. Her bruker jeg ordet «ting» i dets mest generelle betydning - som kan omfatte bevegelser, farver og andre sanseinntrykk, og verdier. I denne betyd­ ning er en «ting» hvasomhelst vi kan finne på å tale om. En videnskap befatter seg med et begrenset sett blant for­ skjellige typer av ting. Vi har altså for det første denne variasjon i typer. For det annet må vi bestemme hvilke typer som opptrer i enhver gitt situasjon. Vi har for eksem­ pel denne enkle setningen: «Dette er grønt»; og så har vi den mere generelle setningen: «Alle de tingene der er grønne». Denne type av undersøkelser er det den tradisjo­ nelle Aristoteliske logikk tar seg av. Utvilsomt er slike undersøkelser av vesentlig betydning på begynnerstadiet i enhver videnskap. Men hver eneste videnskap streber efter å komme videre ut over dette stadium. Uheldigvis er det så, på grunn av den måte hvorpå den filosofiske tenkning i over to tusen år har vært dominert av denne bakgrunn av Aristotelisk logikk, at alle forsøk på å kombinere samlingen av spesialvidenskaper til en filosofisk kosmologi som kan gi oss en viss forståelse av universet - alle disse forsøk har mislykkes fordi man ubevisst glir tilbake til disse Aristote­ liske former som den eneste måte å uttrykke seg på. Filo­ sofiens store sykdom er dette at den klør efter å uttrykke seg i disse formene: «Et S er P,» eller «Alle 5 er P.» For å vende tilbake til de spesielle videnskaper, så er det tredje skritt dette å forsøke å komme frem til kvantitative bestemmelser. På dette stadium er de typiske spørsmål slike 23

som: «Hvor meget P er innbefattet i 5?» og «Hvor mange 5”er er P?» M. a. o., tall, kvantitet og måling er blitt ført inn. En troskyldig behandling av disse kvantitative forestil­ linger kan være likeså vill-ledende som en overdreven tillit til Aristoteliske former for setninger. Det fjerde stadium i den enkelte videnskaps utvikling er innførelsen av forestilling om mønster (struktur). Sålenge

vi ikke er blitt oppmerksomme på denne tanken om struk­ tur, er vår forståelse av naturen i høyeste grad primitiv. For eksempel: sett at vi har et aggregat av kullstoff-atomer og surstoff-atomer, og at antallet av surstoff-atomer og kull­ stoff-atomer er kjent, da er blandingens egenskaper ukjent så lenge spørsmålet mønster ikke er avgjort. Hvor meget fritt surstoff er der? Hvor meget fritt kullstoff? Hvor meget kulloksyd? Hvor meget kull-dioksyd? Svarene på noen av disse spørsmål, med forutsatte totalmengder av surstoff og kullstoff, vil da bestemme svaret på resten. Men selv om vi tar i betraktning denne gjensidige bestemmelse, vil der være et enormt antall forskjellige mønstre å velge imellem for en blanding av enhver rimelig mengde kullstoff og surstoff. Og selv når det rent kjemiske mønster er avgjort, og det område som inneholder blandingen er gitt, så finnes der et ubestemt antall regionale mønstre for fordelingen av de kjemiske sub­ stanser innenfor det område som rummer dem. Altså, borten­ for alle spørsmål om kvantitet ligger der spørsmål om møn­ ster, spørsmål som er vesentlige for forståelsen av naturen. Så lenge ikke et forutsatt mønster tas med i betraktningen, kan kvantitet ikke bestemme noenting. Ja, kvantitet er i seg selv 24

intet annet enn analogi av funksjoner innenfor analoge mønstre. Og dette eksempel, som bare dreier seg om kjemisk blanding og kjemisk forbindelse, og utestengning av for­ skjellige substanser i forskjellige underområder av beholde­ ren, viser oss også at forestillingen om mønster fører med seg tanken om forskjellige måter å være sammen på. Dette er øyensynlig et fundamentalt begrep som vi burde ha tenkt på så snart vi begynte med forestillingen om forskjel­ lige typer av fundamentale ting. Faren ved alle disse funda­ mentale forestillingene er at vi er tilbøyelige til å anta dem ubevisst. Når vi stiller oss selv et hvilketsomhelst spørsmål, vil vi i alminnelighet finne at vi antar visse typer av enheter som innbefattet, at vi antar visse måter av samvær mellem disse enheter og at vi endog antar visse vidt utbredte generelle mønstre. Vår oppmerksomhet er opptatt med detaljer i møn­ steret, og med målinger, og med relativ størrelse. Det viser seg at naturlovene bare er alt-gjennemtrengende mønstre av opp­ førsel hvis mulige omveksling og opphør ligger hinsides vår synskrets. Og emnet for hver enkelt videnskap er en ab­ straksjon fra de fulle konkrete hendelser i vesenene. Men hver abstraksjon overser innflytelsen fra de utelatte faktorer på de faktorer som er valgt ut. Slik går det til at et enkelt mønster som oppdages gjennem et syn begrenset til abstrak­ sjonene innen en spesiell videnskap skiller seg ut og blir en underordnet faktor i et ubestemt antall av videre mønstre, når vi betrakter dets muligheter for relasjoner til det utelatte univers. Selv innenfor kretsen av den spesielle videnskap kan 25

vi finne forskjeller i funksjon som ikke kan forklares ved hjelp av data hentet fra selve denne videnskap. Men disse avvikelser kan forklares når vi tar i betraktning de for­ skjellige videre relasjoner som vedkommende mønster trer inn i.

I dag er holdningen blant mange av lederne i naturvidenskap en voldsom avvisning av de synsmåter som her er blitt fremført. Deres holdning forekommer meg å være et

rørende eksempel pa ubegrunnet tro. Denne dom bestyrkes når vi tenker på at deres fastholden ved naturvidenskapenes uavhengighet har sin opprinnelse i et syn på naturens ver­ den som i våre dager er kassert. Til slutt sitter vi igjen med et fundamentalt spørsmål

som ennå ikke er diskutert. Hva er de primære typer av ting som skulle kunne kaste lys over universets utvikling? Sett at vi er enige om at naturen ikke avslører for den videnskapelige forskning annet enn prosesser og forløp. Hva betyr dette? Disse prosesser går umerkelig over i hin­

annen. De oppstar — og forsvinner. Hva er det som spilles for våre øyne? Hva er oppnådd? Det kan ikke være så at de bare er formler fra multiplikasjonstabellen - eller med ord hentet fra en stor tenker, bare en blodløs dans av kate­ gorier. Naturen er blodfull. Det er virkelige kjensgjernin-

ger som hender. Den fysiske natur, slik som den studeres i videnskapen, må betraktes som et kompleks av de mere stabile innbyrdes relasjoner mellem de virkelige kjensgjerninger i det virkelige univers.

Denne forelesningen er blitt begrenset til naturen gjen-

26

nem en abstraksjon hvor enhver hentydning til livet ble utelukket. Virkningen av denne abstraksjon har vært at dynamikk, fysikk og kjemi ble de videnskaper som ledet vår gradvise overgang fra den fulle common-sense-forestilling fra det sekstende århundre til det syn på naturen som går frem av den spekulative fysikk i vår tid. Denne endring i syn, som har foregått over fire århundrer, kan karakteriseres som overgangen fra rum og materie som de fundamentale forestillinger til en prosess oppfattet som et kompleks av virksomhet med interne relasjoner mellem dets forskjellige faktorer. Det eldre synspunkt setter oss i stand til å abstrahere fra forandringer og til å fatte naturens fulle virkelighet i et øyeblikk, med abstraksjon fra enhver varighet i tid og karakterisert med hensyn til sine innbyrdes relasjoner utelukkende gjennem den øyeblikkelige for­ deling av materien i rummet. Ifølge det Newtonske syn var det som således var blitt utelatt endringen i fordelingen i nærliggende øyeblikk. Men en slik endring var ifølge dette synet tydeligvis uten betydning for den essentielle virkelighet av det materielle univers i det øyeblikk man hadde valgt. Bevegelse i rummet og forandring i den rela­ tive fordeling var tilfeldig og ikke vesentlig. Like tilfeldig var varighet. Naturen i et øyeblikk er ifølge dette synet like virkelig enten der finnes noen natur i et hvilketsomhelst annet øyeblikk eller ikke - ja endog enten der finnes noe annet øyeblikk eller ikke. Descartes, som i likhet med Galilei og Newton, arbeidet med på oppbyggingen av det endelige Newtonske syn, aksepterte denne slutning. For han

27

forklarte varighet som en stadig gjenskaping i hvert enkelt

øyeblikk. Derfor måtte kjensgjerningen for ham sees i øyeblikket og ikke i varigheten. For ham var varighet bare en rekke av øyeblikkelige kjensgjerninger. Der var andre sider av Descartes’s kosmologi som kunne ha ført ham til å legge større vekt på bevegelsen. For eksempel hans lære om utstrekning og om hvirvler. Men faktum er at han gjennem foregripelse trakk den slutning som passet inn i de Newtonske forestillinger.

Der knytter seg en skjebnesvanger selvmotsigelse til den Newtonske kosmologi. Bare én måte å oppta plass i rummet aksepteres — nemlig at denne bit materie opptar denne plass i dette varighetsløse øyeblikk. Denne besittelse av

rummet er den endelige og virkelige kjensgjerning, uten hensyn til noe annet øyeblikk eller til noe annet stykke materie eller til noe annet område av rummet. Nå antar vi denne Newtonske lære, og sa spør vi: Hvor blir det av hastigheten i et øyeblikk? Atter spør vi: Hvor blir det av impulsen i et øyeblikk? Disse forestillinger er av vesentlig betydning for den Newtonske fysikk, og allikevel er de uten mening for den. Hastighet og impuls krever den tanke at

tingenes tilstand til andre tider og på andre steder inngår i den essentielle karakter av den materielle besittelse av plass

i rummet i et hvilketsomhelst valgt øyeblikk. Men den Newtonske forestilling tillater ikke noen slik endring av forholdet mellem de ting som opptar plass i rummet. Det kosmologiske skjema rummer altså en iboende selvmot­ sigelse. Differensialregningens matematiske spissfindigheter 28

yder ingen hjelp til å fjerne denne vanskelighet. Nå kan vi naturligvis forme spørsmålet i matematiske uttrykk. Den Newtonske oppfatning av plassen i rummet svarer til ver­ dien av en funksjon i et utvalgt punkt. Men den Newtonske fysikk krever bare grensen for funksjonen i dette punkt. Og den Newtonske kosmologi gir oss ikke noe vink om hvorfor den blotte kjensgjerning som er verdien skal erstat­ tes av den henvisningen til andre tider og steder som er grensen. For det moderne syn er prosess, virksomhet og forandring de vesentlige kjensgjerninger. I et øyeblikk er der ingen­ ting. Hvert øyeblikk er bare en måte å gruppere kjens­ gjerninger på. Altså, siden der ikke finnes øyeblikk i betyd­ ningen av enkle primære enheter, finnes der ikke noen natur i et øyeblikk. Altså må alle innbyrdes relasjoner mel­ lem kjensgjerninger innbefatte overgang i sitt vesen. All virkeliggjørelse innbefatter delaktighet i den skapende ut­ vikling. Diskusjonen i denne forelesning er bare innledningen til forsøket på å bevare det fundamentale spørsmål: Hvorledes kan vi legge innhold inn i forestillingen om den rene virk­ somhet? Virksomhet for hva, — hva frembringer den, hva innbefatter den? Den neste forelesning kommer til å innføre begrepet liv og vil således sette oss istand til å fatte naturen mere konkret, uten noen abstraksjon.

II Livets

status i naturen er det stående problem

i filosofi og i videnskap. Ja det er det sentrale møtested for alle grener av systematisk tenkning, hva enten den er hu­ manistisk, naturalistisk eller filosofisk. Der spørres om selve meningen med livet. Når vi forstår den, vil vi også forstå livets status i verden. Men dets vesen og dets status - begge to er like forvillende. I grunnen er denne konklusjonen ikke meget forskjellig fra vår konklusjon angående naturen når den sees under abstraksjon fra forestillingen om livet. Vi satt igjen med forestillingen en virksomhet hvor intet ble utrettet. Og denne

virksomheten, betraktet på den vis, røber ingen grunn for at den selv henger sammen. Der finnes bare en formel for suksesjon. Men der mangler en forståelig årsakssammen­ heng som kan gi en grunn for formelen for denne sukse­ sjon. Naturligvis er det alltid mulig å arbeide seg opp i en tilstand av fullstendig tilfredshet med at verden i siste instans er irrasjonal. Den folkelige positivistiske filosofi tar dette standpunkt. Svakheten ved denne positivisme er den måten hvorpå vi alle hilser velkommen de løsrevne bruddstykker av en 30

forklaring som er nådd på vårt nåværende kulturtrin. Sett at våre forfedre for hundre tusen år siden hadde vært vise positivister. De lette ikke efter noen grunner. Hva de hadde iakttatt var de blotte kjensgjerninger. Det var en utvikling uten noensomhelst nødvendighet. De ville ikke ha søkt efter noen grunner som lå under de fakta man umiddelbart kunne iaktta. Kulturen ville aldri ha kommet til utvikling. Våre forskjellige evner til detaljert iakttagelse av verden ville være forblitt sovende. For eiendommeligheten ved forstanden er at den intellektuelle utvikling av de konse­ kvenser den får, fremkaller konsekvenser ut over de emner som allerede er iakttatt. Utvidelsen av observasjonsfeltet trenger en vag fornemmelse av en fornuftig sammenheng. For eksempel, iakttagelsen av insekter på blomster frem­ kaller uklart tanken på forbindelse mellem insektenes vesen og blomstenes, og leder således til en rikdom av iakttagel­ ser fra hvilke hele videnskapsgrener har utviklet seg. Men en konsekvent positivist ville nøye seg med de iakttatte kjensgjerninger, nemlig at insekter besøker blomster. Det er en kjensgjerning som røber et fortryllende enfold. Der finnes ikke noe mere å si om saken, ifølge positivistens lære. I vår tid lider den videnskapelige verden under et slemt anfall av skjørhodet positivisme som anvender sin egen lære vilkårlig og vilkårlig løper ifra den. Hele læren om livet i naturen har lidt under denne positivistiske sykdom. Vi får høre at der finnes den rutine som beskrives i fysiske og kjemiske formler, og at i naturens prosess ikke finnes noe annet.

31

Opprinnelsen til denne tankegang er den dualisme som efterhånden utviklet seg i europeisk tenkning med hensyn til ånd og natur. Ved begynnelsen av nyere tid uttrykker Descartes denne dualisme med den ytterste tydelighet. For ham finnes der materielle substanser med rumlige forhold, og mentale substanser. De mentale substanser ligger uten­ for de materielle substanser. Ingen av de to typer trenger den andre typen for å fullstendiggjøre sitt eget vesen. Deres uforklarte innbyrdes forhold er ikke nødvendige for deres respektive eksistenser. Denne formulering av problemet med delingen mellem ånd og materie er i sannhet uheldig. Den utelater de lavere former for liv, slike som planteverdenen og de lavere dyreformer. Disse former berører den menneskelige mentalitet når de er på sitt høyeste, og den anorganiske natur når de er på sitt laveste. Virkningen av denne skarpe kløft mellem natur og liv har forgiftet all senere filosofi. Selv om man oppgir den samordnete eksistens av de to typer av virkelighet, finnes der ingen virkelig sammensmeltning av de to i de fleste moderne filosofiske retninger. For noen er naturen bare et skinn og ånden er den eneste realitet. For andre er den fysiske natur den eneste virkelighet, og ånd et bifenomen. Her innebærer uttrykkene «bare et skinn» og «bifenomen» øyensynlig betydningen: av liten viktighet for forståelsen av tingenes egentlige vesen. Den lære jeg hevder er den at hverken den fysiske natur eller livet kan forståes medmindre vi smelter dem sammen som vesentlige faktorer i komposisjonen av de «virkelig 32

virkelige» ting hvis innbyrdes forbindelser og individuelle karakter konstituerer universet. Det første skritt i diskusjonen må være å danne oss en forestilling om hva liv kan bety. Samtidig krever vi at manglene i vår forestilling om den fysiske natur skal ut­ fylles derved at den smeltes sammen med livet. Og på den annen side forlanger vi at vår forestilling om livet skal innbefatte forestillingen om den fysiske natur. En første tilnærming: forestillingen om livet innbefatter en viss absolutt selv-nytelse. Dette må bety en viss umiddel­ bar individualitet, d. v. s. en komplisert prosess som omsmelter til en enhetlig tilværelse de mange data som frembyr seg som relevant i naturens fysiske prosesser. Livet inn­ befatter den absolutte, individuelle selv-nytelse som ledsager denne tilegnelsesprosess. Jeg har i mine senere skrifter brukt ordet «prehension» (gripen) for å uttrykke denne til­ egnelsesprosess. Og hver enkelt handling i denne umiddel­ bare selvnytelse har jeg kalt «occasion of experience» (til­ felle av erfaring). Jeg mener at disse enheter i tilværelsen, disse tilfeller av erfaring, er de virkelig virkelige ting som i sin kollektive enhet danner universet i utvikling, det som ustanselig styrter seg ut i den skapende fremadskriden. Men dette er å foregripe resultatet av diskusjonen. Som en første tilnærmelse har vi forestilt oss livet som inne­ bærende en absolutt, individuell selvnytelse av en tilegnelses­ prosess. De data som tilegnes skaffes frem av universets tidligere funksjonering. Således blir tilfellet av erfaring absolutt med hensyn til sin umiddelbare selv-nytelse. Hva 33 3

den gjør med sine data må forståes uten hensyn til noen andre konkurrerende tilfeller. Således krever tilfellet med hensyn til sin indre prosess, ingen samtidig prosess for å eksistere. I virkeligheten er denne gjensidige uavhengighet

i den indre tillempnings-prosess definisjonen av samtidig­ het.

Denne forestilling om selv-nytelse uttømmer ikke den fremtoning av prosess som vi her kaller «liv». Ordet prosess

innebærer, hvis det skal forståes, forestillingen om en ska­ pende virksomhet som hører til hvert tilfelles egentlige vesen. Det er den prosess som består i å lokke inn i virke­ lig væren faktorer i universet som før den prosessen eksiste­ rer bare som urealiserte muligheter. Selv-skapningens prosess er omdannelsen av det potensielle til det aktuelle, og den kjensgjerning at en slik omdannelse finner sted, innebærer en umiddelbar selv-nytelse.

Når vi således oppfatter livets funksjon i et tilfelle av erfaring, må vi holde ut fra hverandre de aktualiserte data som frembys av den forutgående verden, de ikke-aktualiserte muligheter som ligger rede til å fremme sin sammensmelt­ ning inn i en ny enhet av erfaring, og den umiddelbare selvnytelse som hører med i den skapende sammensmeltning av de nevnte data med mulighetene. Dette er læren om den skapende fremadskriden hvorved det hører til universets vesen at det går over i en fremtid. Det er nonsens å tenke seg naturen som en statisk kjensgjerning som - om bare for et øyeblikk — er blottet for varighet. Der finnes ingen natur uten overgang, og der finnes ingen overgang uten varighet 34

i tid. Dette er grunnen til at forestillingen om et øyeblikk av tid, oppfattet som en primær enhet, er nonsens. Men selv nå har vi ikke uttømt den forestilling om skapen som er vesentlig for forståelsen av naturen. Vi må legge ennå ett trekk til vår beskrivelse av livet. Dette karakteristikon som savnes er «mål». Med dette uttrykket «mål» menes utelukkelsen av den grenseløse rikdom av alternative mu­ ligheter, og innbefatning av den bestemte faktor av nyhet som utgjør den utvalgte måte å behandle disse data på i denne sammensmeltningsprosess. Målet er det følelseskompleks som er nytelsen av de data på den måten. «Denne måte å nyte på» blir valgt ut av den grenseløse mengde av alternativer. Den ble valgt ut til virkeliggjørelse i denne

prosess. Altså, livets karakteristika er absolutt selv-nytelse, ska­ pende virksomhet og mål. Her innebærer øyensynlig ordet «mål» tilstedeværelsen av noe rent ideelt så at det kan bli istand til å lede den skapende prosess. Nytelsen hører da også til prosessen og er ikke et karakterstikon av noe statisk resultat. Målet sikter på denne nytelse som hører til prosessen. Det spørsmål melder seg straks om denne faktor av liv i naturen, fortolket på denne vis, svarer til noesomhelst som vi kan iaktta i naturen. All filosofi er et forsøk på å oppnå en forståelse av ting som er iakttatt, en forståelse som er i indre overensstemmelse med seg selv. Således blir dens utvikling ledet på to måter - den ene er kravet om denne indre sammenheng, og den andre er oppklaringen av de 35

tingene som er iakttatt. Vår første oppgave er derfor å sam­ menligne den fremsatte lære om livet i naturen med våre direkte iakttagelser. Den slags iakttagelser som utvilsomt står fremst i vår bevisste erfaring er våre sanseinntrykk. Syn, hørsel, smak, lukt og berøring - der har vi en brukbar liste over de vesentlige av de måter hvorpå vi mottar inntrykk gjennem sansene. Men der finnes et ubestemt sett av dunkle legem­ lige følelser som danner en bakgrunn av følelse hvor enkelte punkter leilighetsvis kan springe frem i forgrunnen. Det eiendommelige ved sanse-oppfattelsen er dens dobbelte karakter; dels er den legemet uvedkommende, dels må den tilskrives legemet. Når det gjelder synet er denne friheten fra legemet på sitt største. Vi ser på et landskap, et billede eller en bil som nærmer seg på veien, som en ytre frem­ visning som gis for vårt sinns underholdning eller vårt sinns angst. Der er det, bredt ut for synet. Men når vi tenker oss om, kan vi lokke frem den underliggende erfaring at vi så med våre øyne. I alminnelighet er denne kjensgjerning ikke uttrykkelig bevisst i det øyeblikk vi opptar inntrykket. Forbindelsen med kroppen ligger i bakgrunnen, den synlige forevisning dominerer. I de øvrige sansemåter trer legemet mere i forgrunnen. Der er stor variasjon i denne henseende mellem de forskjellige måter. I enhver lære angående de opplysninger vi kan få gjennem sansning bør man huske på denne dobbelte forbindelse — den ytre og den indre. De gjengse filosofiske doktriner, som mest skriver seg fra Hume, er mangelfulle fordi de forsømmer denne henføring til 36

kroppen. Feilen ligger deri at en skarpt tilskåret lære er avledet fra en sansemåte som man tror er skarp. Sannheten er at våre sansninger er overordentlig vage og forvirrende måter å erfare på. Alt tyder også på at deres mest iøyne­ fallende side, det de forteller oss om den ytre verden, gir oss et meget overfladisk billede av universet. Dette er viktig. For eksempel, en brosten er, praktisk talt, en hard, solid, statisk og uflyttelig kjensgjerning. Dette er hva vår sansning, på sin skarpskårne side, avslører. Men hvis fysikken er kor­ rekt, er dette en meget overfladisk fremstilling om den delen av universet som vi kaller en brosten. Moderne fysikk er resultatet av samordnete bestrebelser gjennem mere enn tre århundrer for å forstå de virksomheter i naturen som ligger til grunn for våre sanseinntrykk. To slutninger er nå overordentlig klare. Den ene er den at vår sansning ikke evner å skjelne mellem de grunnleg­ gende virksomheter i naturen. Tenk for eksempel på for­ skjellen mellem brostenen slik som den oppfattes av øyet, eller hvis vi faller på den, og molekylenes bevegelser i bro­ stenen slik som de skildres av en fysiker. - Den andre slut­ ningen er denne at videnskapen ikke har evnet å gi sine formler for det som foregår noensomhelst mening. Diver­ gensen mellem formlene om naturen og den måten naturen fortoner seg på for våre sanser har berøvet formlene enhver karakter av forklaring. Den har endog berøvet oss grunnen til å tro at fortiden gir oss noen grunn til en bestemt for­ ventning om fremtiden. Faktum er at videnskapen opp­ fattet som hvilende på den blotte sansning, uten noen

37

annen kilde til kunnskap, er bankerott, for så vidt angår dens krav om selvhjulpenhet.

Videnskapen kan ikke finne noen individuell nytelse i naturen; videnskapen kan ikke finne noe mål i naturen; videnskapen kan ikke finne noen skapende evne i naturen; den finner bare regler for suksesjon. Disse negasjoner gjel­ der naturvidenskapen. De er en integrerende del av dens metodelære. Grunnen til denne blindhet hos de fysiske viden­ skaper ligger i den kjensgjerning at denne videnskapen bare behandler halvdelen av det bevisgrunnlag som skaffes frem av den menneskelige erfaring. Den deler i to den sømfrie kappen, - eller for å gi billedet en heldigere form, den undersøker kappen som er en overfladisk ting, og forsøm­ mer kroppen - som er fundamental. Det er den ulykkelige separasjon mellem legeme og ånd som ble fast skikk efter Descartes som er ansvarlig for denne videnskapens blindhet. I én henseende har denne abstraksjonen vært heldig, idet den har medført at de enk­ leste tingene ble undersøkt først - i omtrent ti slektledd. Nå er disse enkleste tingene de vidt utbredte vaner i naturen som behersker hele universet så langt som vår omtrentligste iakttagelse kan nå. Ingen av disse naturlovene gir oss det ringeste bevis for at de er nødvendige. De er de frem­ gangsmåter som faktisk hersker så langt våre iakttagelser rekker. Jeg mener det faktum at universets utstrekning er dimensjonal, det faktum at tallet på dimensjoner i rummet er tre, geometriens lover for rummet og fysikkens grunn­ lover. Der finnes ingen nødvendighet i noen av disse

38

adferdsmønstre. De eksisterer som gjennemsnittlige, regu­ lerende vilkår fordi en flerhet av faktiske forhold påvirker hverandre til former for sammenheng som blir eksempler på disse lovene. Nye måter å uttrykke seg selv på kan tenkes å vinne terreng. Det kan vi ikke si noe om. Men skal vi dømme efter analogi så vil, efter et tilstrekkelig tidsrum av tilværelse, våre nåværende lover synke ned og miste sin betydning. Nye interesser vil dominere. I vår nåværende betydning av ordet vil vår rumlig-fysiske epoke svinne hen i den fortidens bakgrunn som uklart betinger alle ting og uten noen åpenbar virkning på bestemmelsen av vesentlige relasjoner. Disse massive lovene som rår nå, er de generelle fysiske lovene for den anorganiske natur. Innen en viss iakttagelsesskala er de fremherskende, og der finnes ingen tegn på innblanding. Dannelsen av soler, planetenes bevegelser, de geologiske forandringer på jorden synes å foregå med en massiv kraft som utelukker enhver antydning om endring gjennem andre krefter. I denne utstrekning avslører vår sansning — som danner grunnlaget for videnskapen - intet mål i naturen. Men det er misvisende å påstå at den generelle iaktta­ gelse av menneskeheten, hvor sansningen bare er en faktor, ikke røber noe mål. Nøyaktig det motsatte er tilfellet. Alle fremstillinger av menneskehetens sosiologiske handlingssett tar med begrepet «mål» som en vesentlig faktor i for­ klaringen. For eksempel: i en kriminalsak hvor bevisførelsen er omstendelig er påvisning av motivet den vesentlige 39

støtte for anklagen. Ville forsvareren i slik en sak pledere på at forsettet ikke kan lede kroppens bevegelser, og at det å reise tiltale mot tyven for å stjele var analogt med å reise tiltale mot solen fordi den står opp? Ingen statsmann kan lede utenrikspolitikk uten en eller annen slags vurdering — underforstått eller helt bevisst — av de typer av patrio­

tisme som råder hos de forskjellige nasjoner og deres stats­ menn. Der borte løper en hund som er kommet bort og som forsøker å finne sin herre eller veien hjem. I virkelig­ heten er vi oss helt bevisst at våre handlinger ledes av våre formål. Hvis ikke en sådan ledelse fantes, ville ingen lære kunne brukes som grunnlag for våre handlinger. Forestil­ lingene i vårt sinn ville ikke ha noen virkning på kroppens handlinger. Det som hendte ville hende uten å ha den ringeste sammenheng med slike forestillingers eksistens. Den videnskapelige tenkning beherskes fullstendig av den forutsetning at sinnets funksjoner egentlig ikke er noen del av naturen. Derfor ser den helt bort fra alle de mentale forutsetninger som menneskeheten i alminnelighet går ut fra er virksomme i retning av å lede det som skjer i verdens-

altet. Som metode lar denne fremgangsmåte seg vel for­ svare, når vi bare erkjenner de begrensninger den inne­ bærer. Disse begrensninger er både iøynefallende og ude­ finerte. Den gradvise utarbeidelse av definisjonene for dem er filosofiens håp. De punkter jeg ønsker å legge vekt på er følgende: For det første, at dette skarpe skille mellem ånd og natur ikke har noen grunnvoll i våre fundamentale iakttagelser. Vi 40

erkjenner at vi lever innenfor naturens rike. For det annet slutter jeg at vi bør innse at det som foregår i sinnet må regnes med blant de faktorer som konstituerer naturen. For det tredje bør vi forkaste forestillingen om tomgang i natu­ rens prosess. Hver faktor som dukker opp har sin betydning, og den betydning kan bare uttrykkes gjennem en rede­ gjørelse for denne faktors individuelle karakter. For det fjerde mener jeg at vi nå har for oss den oppgave å definere naturlige fakta, slik at vi kan forstå hvorledes hendelser i sinnet virker med til å betinge det følgende forløp i naturen. Praktisk talt kan vi regne med seks typer av hendelser i naturen. Den første typen er den menneskelige tilværelse, i sinn og i skinn. Den annen type omfatter alle arter av dyreliv, insektene, hvirveldyrene og andre arter, alle de for­ skjellige typer av dyreliv utenom mennesket. Den tredje type omfatter alt planteliv. Den fjerde type består av de en­ kelte levende celler. Den femte type består av alle større anorganiske aggregater, av en størrelsesorden som kan sam­ menlignes med størrelsen av dyrelegemer eller større. Den sjette type sammensettes av de hendelser av en uendelig liten størrelsesorden som avsløres gjennem minituøs analyse innen moderne fysikk. Alle disse virksomhetsarter i naturen påvirker hinannen, trenger hinannen og fører over i hinannen. Listen er med hensikt gjort omtrentlig, uten noen videnskapelige preten­ sjoner. De skarpe videnskapelige klassifikasjoner er nød­ vendige for en videnskapelig metode, men de er farlige for filosofien. Denslags klassifikasjoner skjuler den sannhet at

41

de forskjellige tilværelsesmåter i naturen går umerkelig over i hinannen. Vi har dyrelivet med dets sentrale ledelse av et samfunn av celler, vi har plantelivet med dets organi­ serte republikker av celler, vi har cellelivet med dets orga­ niserte republikker av molekyler, vi har de store anorga­ niske samfunn av molekyler med deres passive akseptering av nødvendigheter som er avledet av rumlige forhold, og vi har den infra-molekylære virksomhet som har mistet ethvert spor av passiviteten til den anorganiske natur i større målestokk. I denne oversikten er der noen vesentlige konklusjoner som hever seg ut. En slutning er de forskjellige måter å funksjonere pa som skapes av de forskjellige former for

organisasjon. Den andre slutningen er det preg av konti­ nuitet som råder mellem disse forskjellige former. Der finnes grense-tilfeller som danner bro over kløftene. Ofte er grensetilfellene ustabile og forsvinner raskt. Men levetid kan måles ved sammenligning med våre menneskelige livs­

vaner. For de infra-molekylære forekomster er et sekund et veldig tidsrum. En tredje konklusjon er forskjellen i natu­ rens aspekter alt eftersom vi skifter observasjonsskala. Hver observasjons-skala viser oss gjennemsnittlige virkninger som er eiendommelige for den skala. Nok et synspunkt melder seg. Hvordan iakttar vi natu­ ren? Og hvordan skal vi rett analysere en iakttagelse? Det gjengse svar på dette spørsmål er at vi oppfatter naturen gjennem våre sanser. Og i vår analyse av sansningen er vi tilbøyelige til å konsentrere oss om det tilfelle av den som

42

frembyr de skarpeste konturer, nemlig synet. Nå er synssansen et slutt-produkt av evolusjonen. Den hører til de høyere dyreformer - til hvirveldyrene og til den mere fremskredne type av insekter. Der er talløse levende ting som ikke frem­ byr noe bevis på å besitte syn. Allikevel viser de alle tegn på at de tar sine omgivelser med i beregningen på den måte som er eiendommelig for levende ting. Og menneskene kan stenge for synet med særlig letthet, ved å lukke øynene eller om de er så ulykkelige å bli blinde. Den kunnskap som skaffes ved det blotte syn er særlig gold — den gir oss ytre områder som viser seg å være farvet. Der er ingen nødven­ dig overgang mellem farvene, intet nødvendig utvalg av område og ingen nødvendig gjensidig tillempning i utfold­ elsen av farvene. Synet fremskaffer til ethvert øyeblikk bare den passive kjensgjerning: områder farvet på forskjellig vis. Hvis vi har erindringer, kan vi iaktta overganger i far­ ver. Men der er intet i selve de blotte farvede områder som gir oss noe vink om en indre virksomhet hvorved skiftningen kan forståes. Det er fra denne erfaring vi henter fore­ stillingen om fordelingen i rummet av passive materielle substanser. Og så beskrives da naturen som bestående av tomme biter av materie som er blottet for indre verdier og

som bare farer gjennem rummet. Men der er ved denne erfaring to biomstendigheter som burde gjøre oss mistenkelige mot å akseptere den efter dens nominelle verdi, d. v. s. som en direkte avsløring av tingenes metafysiske natur. For det første: selv ved visuell erfaring er vi også oppmerksomme på at legemet er med i affæren. 43

Vi vet direkte at vi ser med vare øyne. Det er en uklar følelse, men den er overmåte viktig. For det annet: hver

type av avgjørende eksperiment viser at hva vi ser, og hvor vi ser det, avhenger helt og holdent av hvordan vår kropp funksjonerer fysiologisk sett. En hvilkensomhelst måte å få

vårt legeme til å funksjonere innvendig på en bestemt måte vil skaffe oss et tilsvarende visuelt inntrykk. Kroppen er suverent likegyldig for det som hender et kort stykke borte, der hvor den plaserer sine synsinntrykk. Nå er det samme tilfelle med alle andre måter å sanse på — bare i høyere grad. All sansning er bare ett av resultatene

av den ting at vår erfaring er avhengig av kroppens måte å funksjonere på. Derfor — hvis vi ønsker å forstå forholdet mellem vår personlige erfaring og det som hender i natu­ ren, er den rette fremgangsmåte den å undersøke hvordan våre personlige erfaringer avhenger av våre personlige legemer. La oss undersøke vår overveldende overbevisning angå­ ende forholdet mellem and og legeme. For det første har vi kravet om enhet. Det menneskelige individ er én kjensgjer­

ning, legeme og sjel. Dette kravet om enhet er den funda­ mentale kjensgjerning som alltid forutsettes men sjelden blir uttrykkelig formulert. Jeg gjør erfaringer og mitt lege­ me er mitt. For det annet: vart legemes måte å funksjonere pa har en langt videre innflytelse enn bare å produsere erfaring gjennem sansene. Vi befinner oss i en tilstand av sunn livsnytelse fordi vare indre organer fungerer sunt — hjerte, lunger, innvolder, nyrer o. s. v. Den følelsestilstand

44

jeg nevnte er der akkurat fordi de ikke har laget noen sanse­ inntrykk som har direkte forbindelse med dem selv. Selv når det gjelder synsevnen, nyter vi det vi ser fordi vi ikke har vondt i øyet. Og vi nyter vår generelle livstilstand fordi vi ikke har vondt i maven. Det jeg vil ha frem er at nytelsen av helsen — enten den er god eller dårlig - er en positiv følelse som bare leilighetsvis er forbundet med sær­ lige sanseinntrykk. Man kan for eksempel nyte den letthet hvormed øynene funksjonerer selv når man ser på et dårlig billede eller en stygg bygning. Denne direkte følelse av at sinnsbevegelse kan fremkalles av kroppen er en av våre fundamentale erfaringer. Der finnes sinnsbevegelser av for­ skjellige typer - men hver type av sinnsbevegelse blir iall­ fall modifisert gjennem innflytelse fra legemet. Det til­ kommer fysiologene å analysere i detalj de måter hvorpå kroppen funksjonerer. For filosofien er den ene grunnleg­ gende kjensgjerning den at hele vår åndelige erfaring enten fremkalles av eller modifiseres av det som skjer i kroppen. Denne følelsen av avhengighet er grunnleggende, og det er den som fører til vårt krav om enhet mellem kropp og sinn. Men vår umiddelbare erfaring forteller også om tilførsel fra en annen kilde, og om en enhet grunnet på denne tilførsel. Denne kilde nr. to er vår egen sinnstilstand - den sinnstil­ stand som går direkte forut for den umiddelbare nutid innen vår bevisste erfaring. For et fjerdedels sekund siden huste vi de og de idéer, vi nød de og de følelser og vi gjorde de og de iakttagelser av ytre fakta. I vår nåværende sinnstilstand 45

fortsetter vi den der tidligere tilstanden. Nå uttrykker ordet «fortsetter» bare den halve sannhet. I en betydning er det for svakt, og i en annen betydning sier det for meget. Det er for svakt fordi vi ikke bare fortsetter men krever absolutt identitet med vår tidligere tilstand. Vi fant vårt eget iden­ tiske selv i den sinnstilstanden som naturligvis er grunn­ laget for vår nåværende opplevelse et fjerdedels sekund senere. I en annen betydning sier ordet «fortsetter» for meget. For det er ikke helt riktig å si at vi fortsetter i vår tidligere tilstand av erfaring. Nye elementer er kommet til. Alle disse nye elementer skaffes tilveie gjennem vårt legemes virksomhet. Vi smelter disse nye elementer sammen med det grunnleggende erfaringsstoff som ble ydet av vår sinnstilstand for et fjerdedels sekund siden. Og - som vi allerede er blitt enige om - vi hevder identitet med vårt legeme. Altså finner vår erfaring i nutiden sin egen natur i to tilførselskilder, nemlig legemet og de foregående erfaringsfunksjoner. Nå hevder vi også identitet med hver og en av disse kilder. Legemet er mitt, og den forutgående erfa­ ring er min. Hva mere er: der er bare ett ego - til å gjøre krav på legemet og til å gjøre krav på erfaringens strøm. Efter mitt skjønn har vi her den fundamentale overbevisning på hvilken vi grunner hele vår praktiske tilværelse. Så lenge vi er til, er legeme og sjel ufrakommelige elementer i vårt vesen, og hver av dem innebærer den fulle virkelighet av vårt eget umiddelbare selv. Men hverken legeme eller sjel eier den skarpe iakttagelsesmessige avgrensning som vi ved første øyekast tillegger dem. Vår kunnskap om legemet 46

plaserer det som en komplisert enhet av hendelser innenfor naturens større felt. Men avgrensningen fra resten av natu­ ren er ytterlig vag. Legemet består av den ko-ordinerte virksomhet av milliarder av molekyler. Det hører med til kroppens strukturale vesen at den, på et ubestemt antall av måter, alltid mister molekyler og tilegner seg molekyler. Når vi betrakter spørsmålet med mikroskopisk nøyaktighet, viser det seg at der ikke finnes noen bestemt grenselinje som tillater oss å bestemme hvor legemet begynner og den ytre natur ender. Legemet kan miste hele lemmer, og allike­ vel gjøre krav på identitet med det samme legeme. Og de vitale funksjoner hos cellene i et amputert lem ebber ut langsomt. Ja, lemmet overlever adskillelsen fra kroppen i en uhyre lang tid sammenlignet med de indre vibrasjonsperioder hos dets molekyler. Og bortsett fra denslags kata­ strofer krever kroppen omgivelsene for å eksistere. Der finnes altså en enhet av legemet sammen med omgivelsene, så vel som en enhet av kropp og sjel hos et menneske.

Men når vi forestiller oss vår personlige identitet er vi tilbøyelige til å legge vekten mere på sjelen enn på legemet. Et individ er den ko-ordinerte strøm av personlige er­ faringer som er min livstråd eller din livstråd. Det er denne rekkefølgen av selv-realisasjon hvor hver «begiven­ het» har sin direkte erindring om sin fortid og sin foregripelse av fremtiden. Dette kravet om en varig identitet med seg selv er den måte hvorpå vi hevder vår personlige identitet.

Allikevel, når vi undersøker denne forestillingen om

47

sjelen, viser det seg at den er enda uklarere enn vår defini­ sjon av legemet. For det første, sjelens kontinuitet må - for så vidt det er tale om bevissthet - springe over noen huller i tiden. Vi sover eller vi blir bedøvet. Og allikevel er det den samme person som får tilbake sin bevissthet. Vi stoler på vår erindring, og vi grunner vår tillit på kontinuiteten i naturens virksomhet, særlig på kontinuiteten i vårt legeme. Således skaffer naturen i alminnelighet og legemet i særde­ leshet materiale for sjelens personlige varighet. Der er også en eiendommelig variasjon i intensiteten av de efter hinannen følgende begivenheter i sjelens tilværelse. Vi lever med full anspennelse med skarp iakttagelse av ytre hendelser; så svinner den ytre oppmerksomhet og vi fortaper oss i medi­ tasjon; meditasjonens billeder blir efterhånden svakere vi døser hen; vi drømmer; vi sover og bevissthetens strøm forsvinner helt. Disse virksomheter i sjelen er forskjellig­ artede, variable, og de kan avbrytes. Kravet om sjelens enhet er analogt med kravet om legemets enhet, og er analogt med kravet om enhet mellem legeme og sjel, og er analogt med kravet om fellesskap mellem legemet og den ytre natur. Det er den filosofiske tenknings oppgave å fatte universets hendelser slik at fysikkens syn blir forståelig, og å kombinere dette syn med disse direkte overbevisninger som representerer de grunnfakta vår erkjennelseslære må bygge på. Svakheten ved erkjennelseslæren i det attende og nit­ tende århundre var at den baserte seg utelukkende på en trang formulering av sansningen. Og blant de forskjellige måter å sanse på ble den visuelle erfaring plukket ut som

48

det typiske eksempel. Resultatet var at alle de virkelig fun­ damentale faktorer som utgjør vår erfaring ble lukket ute. I slik en erkjennelseslære er vi langt fra de kompliserte data som den filosofiske tenkning må gjøre rede for i et system som skal gjøre det hele forståelig. Tenk på slike typer av samfunn som det mellem legeme og sjel, mellem legeme og natur, sjel og natur, eller suksessive tilfeller av legemlig tilværelse, eller sjelens tilværelse. Disse fundamen­ tale innbyrdes forbindelser har ett meget bemerkelsesverdig karakteristikon. La oss spørre: hva er den ytre verdens funk­ sjon for den strøm av erfaring som konstituerer sjelen. Opp­ fattet på denne måten er verden det grunnleggende faktum innen disse erfaringene. Alle de følelser og hensikter og nytelser som særkjenner sjelens individuelle eksistens, er intet annet enn sjelens reaksjoner overfor denne erfarte verden som ligger til grunn for sjelens eksistens. Altså er, i en viss betydning, den erfarte verden én sammensatt faktor i samvirke av mange faktorer som konstituerer sje­ lens vesen. Vi kan uttrykke dette kort ved å si at i en viss

betydning er verden i sjelen. Men der er en motsatt lære som veier opp denne primære sannhet. Nemlig denne at vår erfaring av verden innbefatter fremstillingen av sjelen selv som en av komponentene i verden. Altså kan forholdet mellem et tilfelle av erfaring på den ene side og den erfarte verden på den annen sees fra to synspunkter. I en betydning er verden innbefattet i til­ fellet, og i en annen er tilfellet innbefattet i verden. For

eksempel, jeg er i værelset, og værelset er et ledd i min

nåværende erfaring. Men min nåværende erfaring er det jeg nå er. Men denne forvillende antitetiske relasjon utstrekker seg til alle de forbindelser vi har diskutert. Tenk for eksempel på sjelens varige identitet med seg selv. Sjelen er intet annet enn rekken av mine tilfeller av erfaring, strekkende seg fra fødselen til det nåværende øyeblikk. Nå, i dette øyeblikk, er jeg den fullstendige person som legemliggjør alle disse tilfeller. De er mine. På den annen side er det like sant at mitt umiddelbare tilfelle av erfaring i dette øyeblikk bare er ett iblant den strøm av tilfeller som utgjør min sjel. Og verden er for meg intet annet enn den måte hvorpå mitt legemes virksomhet presenterer den for min erfaring. Ver­ den kan altså skjelnes helt innenfor denne virksomhet. Kunnskap om verden er intet annet enn en analyse av virk­ somheten. Men på den annen side er legemet bare ett samfunn av virksomheter innenfor verdens universelle samfunn. Vi er nødt til å oppfatte verden i analogi med kroppens samfunn, og kroppens samfunn i analogi med verdens alminnelige virksomhet. Det viser seg altså — som det også går frem av vår erfarings innerste vesen - at tingenes samhørighet innebærer en eller annen lære om gjensidig immanens. I en eller annen betydning må dette fellesskap mellem aktualitetene i verden utlegges slik at hver hendelse er en faktor i enhver annen hendelses natur. I grunnen er dette den eneste måte hvorpå vi kan forstå forestillinger som vanligvis brukes i det dag50

lige liv. Tenk på vår forestilling om årsakssammenheng. Hvordan kan én begivenhet være årsak til en annen? For det første er det klart at ingen begivenhet kan helt og alene være årsak til en annen begivenhet. Hele den fore­ gående verden konspirerer for å frembringe en ny hendelse. Men en eller annen hendelse betinger på en betydningsfull vis dannelsen av en efterfølger. Hvordan skal vi bære oss ad med å forstå denne betingende prosess? Den blotte forestilling om å overflytte en egenskap er fullstendig ubegripelig. Sett at to hendelser lar seg faktisk adskille slik at den ene av dem lar seg fatte uten noen hen­ visning til den andre. Da blir enhver tanke på noe årsaks­ forhold mellem dem, eller på noen betinging, ubegripelig. Under denne forutsetning er der ingen grunn til at det faktum at en hvilkensomhelst egenskap finnes hos den ene av dem, på noen sett og vis skulle influere på tilstedeværel­ sen av denne egenskap - eller en hvilkensomhelst annen hos den andre. Med slik en lære blir spill og samspill mellem de skiftende egenskaper i verden et nakent faktum fra hvilket ingen slutning kan trekkes angående fortid, nutid eller fremtid, ut over den direkte iakttagelses rekkevidde. En slik positivistisk tro er helt konsekvent, såfremt vi ikke innbefatter i den noen håp for fremtiden eller noe savn efter fortiden. Videnskapen blir da uten enhver betydning. Og enhver streben blir dårskap, fordi den ikke kan utrette noen ting. Den eneste begripelige lære om årsaksforholdet grun­ ner seg på læren om immanens. Hvert tilfelle forutsetter den foregående verden som virkende i dets egen natur. 51

Dette er grunnen til at hendelser har en bestemt status i forhold til hinannen. Dette er også grunnen til at de kvali­ tative krefter i fortiden kombineres til et mønster av kvali­ tative krefter i hvert nåværende tilfelle. Dette er læren om årsaksforholdet. Det er grunnen til at det hører med til hvert tilfelles vesen at det er der det er. Det er grunnen til at karakter kan overføres fra tilfelle til tilfelle. Det er grun­ nen til den relative stabilitet i naturlovene, noen lover for et videre område, noen lover for et trangere område. Det

er grunnen til at vi - som allerede bemerket - i vår direkte oppfattelse av verden omkring oss finner denne eiendom­

melige vane at vi krever en dobbelt enhet med de iakttatte data. Vi er i verden og verden er i oss. Vårt umiddelbare tilfelle er i det samfunn av tilfeller som danner sjelen, og vår sjel er i vårt nærværende tilfelle. Kroppen er vår, og vi er en virksomhet innen vår kropp. Denne iakttatte kjens­ gjerning som er vag men bydende, er grunnlaget for verdens innbyrdes sammenheng, og for overføringen av dens typer av orden.

I denne oversikt over de fra iakttagelsen stammende data som vart filosofiske verdensbillede må grunnes på, har vi bragt sammen fysikkens slutninger og de gjengse over­ bevisninger som behersker mennskehetens sosiologiske virk­

somhet. Disse overbevisninger er det også som leder human­ ismen i litteratur, i kunst og i religion. Den blotte eksistens har aldri gått inn i menneskets bevissthet undtagen som det ytterste endepunkt for en filosofisk abstraksjon. Descartes’s «Cogito, ergo sum» blir uriktig oversatt med «Jeg 52

tenker, altså er jeg til». Det er aldri bare tanken eller bare eksistensen vi er bevisste om. Jeg finner at mitt vesen er en enhet av sinnsbevegelser, nytelser, håp, frykt, vurderinger av alternativer, beslutninger - allesammen subjektive reaksjo­ ner på omgivelsene slik som de virker på min natur. Min enhet - som er Descartes’s «Jeg er» - er den prosess hvor­ ved jeg former dette virvar av materiale til et sammenhen­ gende mønster av følelser. Den individuelle nytelse er det jeg er i min rolle som en naturlig virksomhet idet jeg om­ danner omgivelsenes virksomhet til en ny skapning, som er meg selv i dette øyeblikk; og allikevel er dette meg selv en fortsettelse av den verden som gikk forut. Hvis vi legger vekt på omgivelsenes rolle, er denne prosessen en forårsaking. Hvis vi legger vekt på mitt umiddelbare mønster av aktiv nytelse, er denne prosessen en selv-skaping. Hvis vi legger vekt på den begrepsmessige foregripen av frem­ tiden hvis eksistens er en nødvendighet i nutidens natur, er denne prosessen den teleologiske sikten mot et ideal i frem­ tiden. Denne sikten er imidlertid i virkeligheten ikke uten­ for den nuværende prosess. For denne sikten mot frem­ tiden er en nytelse i nutiden. Den betinger således effektivt den umiddelbare selv-skaping av det nye vesen. Nå kan vi atter stille det endelige spørsmål som jeg nevnte ved slutten av min forrige forelesning. De fysiske videnskaper har redusert naturen til virksomhet og har

oppdaget abstrakte matematiske formler som illustreres i disse naturens virksomheter. Men det fundamentale spørs­ mål står igjen: Hvordan kan vi få føyet innhold til forestil­

53

lingen om de rene virksomheter? Dette spørsmål kan bare besvares ved å smelte sammen liv og natur. For det første må vi skjelne mellem liv og mentalitet. Mentalitet innebærer begrepsmessig erfaring og er bare én variabel bestanddel i livet. Den slags virksomhet som her kalles «begrepsmessig erfaring» består i at man overveier

muligheter for ideell virkeliggjørelse rent bortsett fra noen rent fysisk virkeliggjørelse. Det mest iøynefallende eks­ empel på begrepsmessig erfaring er dette at man overveier alternativer. Livet ligger nedenfor denne grad av mentalitet. Livet er nytelse av sinnsbevegelse som er utledet av for­ tiden og som sikter på fremtiden. Det er nytelse av sinns­ bevegelse som var dengang, som er nå og som vil være da. Denne vektor-egenskap1) er vesentlig i denne prosess. Sinnsbevegelsen går ut over nutiden på to måter. Den går ut fra, og den går ut henimot. Den mottas, den nytes og den

går videre, fra øyeblikk til øyeblikk. Hvert tilfelle er en virksomhet som er livsviktig.2) Den er en forening av transcendens og immanens. Tilfellet angår, i kraft av følelse og mål, ting som i sitt eget vesen ligger utenfor det; skjønt disse ting i deres nåværende funksjon er faktorer av viktig­ het for dette tilfelle. Således angår hvert tilfelle, skjønt det

er opptatt med den umiddelbare virkeliggjørelse av seg selv, hele universet. Prosessen er alltid en modifikasjonsprosess på grunn av 2) I ordet vektor ligger både intensitet og retning. O. a. 2) Den engelske tekst: Each occasion is an activity of concern, in the Quaker sense of that term. Concern — hjerteanliggende.

54

de talløse tilførselsveier og på grunn av de talløse former for kvalitativ struktur. Sinnsbevegelsens enhet, som er en­ heten i det nærværende tilfelle, er en mønstret vevning av egenskaper som ustanselig skifter efterhvert som den går over i fremtiden. Den skapende virksomhet streber efter å bevare komponentene og å bevare intensiteten. Endringene i mønster, fjernelsen, elimineringen retter seg efter dette mål. Så lenge den begrepsmessige mentalitet ikke griper inn, blir de store mønstre som gjennemtrenger omgivelsene sendt videre med de nedarvete former for tillempning. Her finner vi de mønstre av bevegelser som studeres av fysikerne og kjemikerne. Mentalitet ligger bare latent i alle disse til­ feller som studeres på den måten. Når det gjelder den an­ organiske natur er hvilkesomhelst sporadiske glimt (av men­ talitet) uten virkning så vidt vi kan se. De laveste stadier av effektiv mentalitet, kontrollert ved nedarvet fysisk mønster, innebærer en svak ledelse av eftertrykk gjennem et ubevisst ideelt mål. De forskjellige eksempler på høyere former av liv viser en rekke forskjellige grader av effektiv mentalitet. I sosiale vaner hos dyr foreligger der bevis på glimt av mentalitet i fortiden som har degenerert til fysiske vaner. Endelig har vi, hos de høyere pattedyr og ganske særlig hos menneskene, klare bevis på mentalitet som van­ ligvis er effektiv. Innen vår egen erfaring kan vår viden, som underholdes bevisst og systematiseres, bare bety en slik mentalitet, direkte iakttatt. De egenskaper som velges som formål i begrepsmessig 55

virksomhet virker som katalysatorer, i den betydning dette uttrykk brukes i kjemi. De modifiserer den estetiske prosess hvorved tilfellet konstituerer seg ut av de mange strømmer av følelse som mottas fra fortiden. Det er ikke nødvendig å anta at forestillinger innfører ytterligere kilder av målbar energi. Det kan være at de gjør det; for læren om energiens bevarelse er ikke basert på uttømmende målinger. Men mentalitetens virkemåte må i første rekke tenkes som en bortledelse av strømmen av energi. I disse forelesninger har jeg ikke gått inn på systematisk metafysisk kosmologi. Formålet med forelesningene er å

peke på de elementer i vår erfaring som kan brukes som byggesten i en slik kosmologi. Den nøkkelforestilling som en slik oppbygging bør gå ut fra, er at den energivirksomhet vi betrakter i fysikk er den intensitet i følelsen vi møter i livet. Filosofien begynner med undring. Og tilslutt, når filoso­

fisk tenkning har gjort sitt beste, står undringen der igjen. Men i tillegg er der kommet en viss begripelse av tingenes velde, en slags renselse av følelsen gjennem forståelse. Allikevel ligger der en fare i slike refleksjoner. Et umiddel­ bart gode kan oppfattes i degenerert form, som en passiv nytelse. Tilværelsen er virksomhet som ustanselig glir over i fremtiden. Streben efter filosofisk forståelse er streben efter å trenge igjennem virksomhetens blindhet med hensyn til dens transcendente funksjoner.