Mennesket og naturen [12] 8290388993, 8290388373 [PDF]

Zitiervorschau

VITENSKAPENS VERDEN

MENNESKET OG NATUREN Redaksjon: Colin Tudge

Norsk oversettelse og bearbeiding: Håvard Rem og Peter Normann Waage

NB Rana Depotbiblioteket

ILLUSTRERT VITENSKAPS BIBLIOTEK

Innhold Forord

Menneskets opprinnelse 1

En ape ved navn menneske

5

Ressursene på land

2 3 4 5

Jakten på bedre føde Jordens matvekster Husdyrhold Jordens skogressurser

17 29 39 49

Føde fra havet 6 7

Havets ressurser Oppdrett i vann

57 67

Truede arter og økosystemer 8 9

Trusselen om utryddelse Miljøtrusler

71 85

Naturvern

10 11

Vern av habitater Vern av vill natur

Ordliste Register

101 111 125 126

VITENSKAPENS VERDEN □ «Mennesket og naturen» D Norsk utgave © Norsk Fogtdal A/S 1989 □ Norsk redaksjon: Marte Askeland Q Oversatt av Håvard Rem og Peter Normann Waage □ Engelsk originaltittel «The Environment of Life» □ © Equinox (Oxford) Ltd. 1988 □ Redaksjon: Colin Tudge □ Forfattere: Michael Allaby, Professor D.M. Moore og Colin Tudge □ Sats: Laursen Tønder □ Trykk: Dansk Heatset Rotation 1/S, Odense □ ISBN 82-90388-99-3 (24 bind komplett) □ ISBN 82-90388-37-3 (bind 12, «Mennesket og naturen»).

Forord Da vi dukket opp som jegere og samlere på det afri­ kanske slettelandet var vi fullstendig avhengige av naturen omkring oss, og måtte derfor respektere den. Men vi lå også i konkurranse med våre medskapninger - antilopen som vi jaktet på, og leoparden som jaktet på oss. Da vi slo oss ned som bønder, forsøkte vi å temme naturen. Vi fant planter og dyr som vi kunne ha nytte av, men betraktet ellers alle levende vesener, fra ulv til bladlus, som skadedyr og fiender. Da vi til slutt ble bymennesker, hadde vi i stor grad avskåret kontakten med naturen - og blitt likegyldige til den. På de forskjellige trinn i vår utvikling, har vi hatt ulike forhold til naturen. Men den menneskelige evo­ lusjonen har nå nådd et punkt hvor vi både kan og bør utvikle et fullstendig nytt forhold til klodens flora og fauna. Både av hensyn til vår egen velferd, og alle levende veseners muligheter for å overleve, vil et nytt forhold til naturen være nødvendig. Den kanskje viktigste, en­ keltstående forskjell mellom oss og våre forfedre, er at vi i dag har en kolossal makt over naturen. Det skyldes først og fremst at Jordens befolkning i dag er langt større enn noen tidligere kunne ha forestilt seg - hundrevis av ganger større enn den samlede befolk­ ning på Jesu tid. Dette får så enorme konsekvenser fordi mennesket er et stort dyr - vårt næringsbehov er stort. I langt større grad enn noen andre dyr, er vi dessuten i stand til å forandre omgivelsene og til­ passe dem oss. Vi nøyer oss ikke med å omdanne for eksempel skogområder til dyrkbar mark. Vi kan også omskape en elvemunning til lystbåthavn for vår egen fornøyelses skyld. Vi legger brede motorveier mellom storbyene våre for å kunne komme litt raskere fra den ene til den andre. På den måten blir skoger og åser stykket opp i arealer som hver for seg er for små til å gi livsgrunnlag for mer enn et fåtall plante- og dyre­ arter. Selv om vi ikke ødelegger kloden ved hjelp av kjernefysiske våpen - og det er en mulighet - risikerer vi å ødelegge den ved at vi som art rett og slett lykkes for godt. På den annen side er vår makt over naturen nå så stor at vi ikke lenger har noen grunn til å frykte natu­ ren. Vi trenger ikke å gå på ulvejakt for å verne om sauene våre - vi kan i stedet flytte den aktuelle ulvebestanden til et annet område. Vi trenger ikke å utryd­ de alle insekter for å kunne få frem avlinger - vi kan i stedet finne ut hvilke insekter som gjør skade på den aktuelle avlingen, og gjøre livsbetingelsene litt vanske­ ligere for dem. Kort sagt betyr det at selv om vi er

i stand til å utrydde livet på Jorden, har vi ingen unn­ skyldning for å gjøre det. De store mulighetene vi har for å regulere livet på Jorden, bør vi nå ikke bruke til å utrydde våre medskapninger, men til å redde dem. Det bør vi gjøre ikke minst av hensyn til oss selv. Selv om vi føler at vi står «over» naturen, har moderne økologer påvist at vi, i minst like stor grad som våre forfedre, er avhengige av sunne omgivelser med et ri­ melig innslag av vill natur. Og med «omgivelser» me­ ner økologene summen av de ytre faktorer og forhold som på en eller annen måte innvirker på et hvilket som helst levende vesen. Det omfatter ikke bare alle levende organismer, men også luft, jord og vann. Hvis vi forurenser havet, kan vi utrydde de mikroskopiske plantene som produserer størstedelen av atmosfærisk oksygen. Hvis vi ødelegger skogene, kan vi for all et­ tertid ha utryddet plante- og dyrearter som i fremtiden kunne forsynt oss med mat og medisiner. Som art betraktet er mennesket unektelig svært vel­ lykket. I dette bindet ser vi nærmere på hvordan men­ neskeheten anvender sin suksess. Vi tar for oss de me­ toder menneskene bruker for å utnytte naturen - in­ nen jordbruk, skogbruk og fiske. Vi viser at disse me­ todene i virkeligheten er svært destruktive, men vi vi­ ser også at de kan anvendes på måter som vil føre til reduserte inngrep i omgivelsene og derfor trygge Jordens videre liv. Vi viser at bekjempelse av skadedyr ikke behøver å føre til miljø-ødeleggelse, at effektive jordbruksmetoder kan kombineres med naturvern, og at husdyrhold ikke behøver å inkludere dyremishandling. Til sist viser vi hvordan menneskene kan realisere sitt nyvunne forhold til naturen. Om situasjonen ikke endrer seg, vil vi midtveis i neste århundre ha utryddet nitti prosent av de ca. 1,6 millioner kjente plante- og dyrearter som nå lever på Jorden. Det er likevel ikke for sent å forhindre dette, og hvis vi tar problemet på alvor, kan vi i det minste redde de artene - blant annet de fleste virveldyr - som ikke allerede er sterkt truet. Naturen rår over en stor mengde uutnyttede ressur­ ser som kan komme menneskeheten til gode. De kan forsyne oss med mat, medisiner og med genetisk mate­ riale til foredling av arter som vi allerede dyrker. Men også for vår egen fornøyelses skyld og i respekt for livet på Jorden, er det all grunn til å bremse dagens uvettige rovdrift. De samme menneskelige evner som har skapt forstyrrelser i den økologiske balanse, tren­ ger vi nå i arbeidet med å verne naturen. Redaksjonen

røMw ■'..."

>

£ ...

.

..

. ...i.—

—i--------------- Z

——_—__

—.s ......

Alle levende organismer må ha næring, vann, rom og ly. Tilsam­ men utgjør dette organismens levested eller habitat. Dersom habitatet endres, kan næringstilgangen bli redusert og arten dør kanskje ut. Tap av habitat er langt den alvorligste trussel mot planter og dyr i dag, og habitater forsvinner av ulike årsaker mange steder på jorden. Levestedene kan endres på grunn av klimaforandringer. De arter som ikke makter å tilpasse seg endringene går til grunne, mens de som klarer tilpasningen blir styrket. Opp mot polarområdene har det vært gjentatte istider. Isbreene har skurt jorden bort og lagt enorme områder under seg, og ved kanten av breen har særlige samfunn av dyr og planter oppstått, som var tilpasset tundraen. Av og til blir en populasjon isolert og sperret inne. I 1986 begyn­ te Hubbard-breene, som strekker seg inn i Disenchantment Bay ved Alaskas sydkyst, å bevege seg raskt. Bukten er sperret på østsi­ den av en smal halvøy som strekker seg nordover; øst for denne halvøya ligger Russell Lake, et langt og smalt basseng med sel og niser. Breen stengte bassenget av fra havet og isolerte dyrene. Bassenget begynte raskt å fylles opp med ferskvann, noe som førte til dramatiske endringer i habitatet. En redningsaksjon ble satt i gang, men noe slikt kunne ikke ha hjulpet dyrene fra undergang tidligere. Selv om glasiasjon utsletter mange arter lokalt, fører de globalt til at svært få arter dør ut. Arter som engang levde i de områdene der breen legger seg, fortsetter å leve på varmere breddegrader inntil isen trekker seg tilbake. Reduksjon i nedbørmengden kan forårsake ørkendannelse i om­ råder som tidligere var frodige beitemarker. I antikken var store deler av det nordlige Sahara dyrket mark. I dag sprer Sahara seg sydover, delvis som følge av klima-endringer. Virkningene av disse forsterkes av at beitepresset er for sterkt på den karrige jorden i ørkenens utkant. Av 19 land som ligger opp mot Saharas sydlige grense, rapporterte 14 i begynnelsen av 1980-årene at ørkenen bredde seg inn på deres område. 5 beskrev ørkenspredningen som hurtig og betydelig. Mot slutten av 1980-årene vil 88 prosent av det produktive landet ved Saharas utkant og 90 prosent av beite­ markene være ørken. Enkelte levesteder er særlig ømfintlige for raske skiftninger. Strender og sandbanker nær kysten blir ofte dramatisk forandret etter noen få vinterstormer. Porøse klipper kan styrte sammen, opptil to meter sand kan skylles bort fra stranden på ett døgn, mens den samme mengde kan kastes opp på land et annet sted. De færreste organismer kan overleve slike voldsomme endringer, men så snart forholdene blir mer stabile, begynner kolonisasjonen påny. Og fordi materiale vaskes vekk ett sted og skylles på land et annet, forsvinner ikke levestedet for alltid, det bare forflyttes. Slike endringer tar nok livet av individer, men de fører ikke til utryddelse av hele arter.

▲ Et falskt-farvebilde av et område med solflekker i aktivitet. Graden av aktivitet forteller oss om strålingsintensiteten, og man antar at denne innvirker på jordens klima.

▼ Coloradoelven oversvømmer lavtliggende områder og en vei i Arizona. Slike oversvømmel­ ser gjødsler jorden ved å legge igjen mudder som er rikt på plantenæring.

86 Habitater i lavlandet er mest utsatt for menneskeskapte endrlnger

Glasiasjoner For omkring to millioner år siden spredte is tunger og isbreer seg over store deler av den nordlige halvkule og deler av den sydlige. Dette var den første istid, som inntraff i den pleistocæne tid. Under denne og senere istider var mesteparten av landområdene nord for 50° bredde dekket med is som hadde en tykkelse på opptil 3 000 m. I perioder var mer enn 25 prosent av jordens overflate dekket av is, mot 10prosent i dag. Hver istid varte i titusner av år, men / mellomistidene, som varte like lenge, trakk isen seg tilbake, livsbetingelsene ble bedre og landet ble kolonisert påny. Den siste istiden sluttet for omkring 10 000 år siden. Det er ca 18000 år siden iskanten lå i Skåne og 8000 år siden det meste av isen var smeltet vekk. Den høyeste strandlinje med forekomst av havskjell i Skandinavia er ved Oslo 220 m over havet. En reduksjon av solvarmen over en av hemisfære­ ne på 2 prosent vil være tilstrekkelig til å starte en ny istid. Den is og sne som dekker deler av jorden om vinteren vil da la være å tine. Fordi den er hvit, reflekteres solstrålene tilbake i rommet, noe som gjør at temperaturen synker ytterligere, og isen vokser. Når mer og mer av jordens vann bindes som is, faller nivået i havet. En gang var Asia og Amerika forbundet i det som nå er Beringstredet, og England og Irland var landfast med det europeiske kontinent. Under istiden trakk arter seg tilbake til sydligere egne og dyr ble i stand til å bevege seg fritt over «landbroer» som senere ble oversvømmet da isen smeltet og havet steg. Ipleistocæn forsvant mange pattedyrarter, men nye kom også til. Mennesket har som en av mange dyrearter også utviklet seg i løpet av de siste to millioner år. Tundraforholdene ved brekappen favoriserte store pattedyr, slik som mammut, mastodonter og sabeltigre. Enkelte kan ha overlevd inn i mellomistiden, men døde ut til sist. Hester og neshorn var imidlertid blant de dyrearter som gjorde sin entre i denne perioden. ▼ Isbreen i Jasper National Park i Canada. Alt som er igjen av den siste store istiden er isbreer i fjellområder i Canada, Nordvest-Europa (Norge), Chile og New Zealand. Store deler av jordens overflate er blitt forandret av tunge ismassers påvirkning og formet av smeltevannet fra dem.

Menneskeskapte forandringer Endringer i habitatene kan oppstå som følge av menneskelige inn­ grep og være planlagt, eller skje som bivirkninger. Endringene er planlagte når et slikt område tas i bruk for menneskelig virksomhet og forandres radikalt. Skoger kan for eksempel hugges ned eller våtmarker dreneres for å gjøre plass til jordbruk, gruvedrift eller byer. Bygninger, mo­ torveier, flyplasser og havner er områder hvor villdyr har små mu­ ligheter for å trives, men det samlede areal de dekker er lite. I USA er bare tre prosent av det totale landområde dekket av byg­ ninger og motorveier. I Storbritannia, som er sterkt urbanisert og tett befolket, dekker bygninger og motorveier omkring åtte prosent av det totale areal. Andre steder i den industrialiserte del av verden er veksten i byene nå langsom, eller den har stanset helt. Nyutviklingen skjer nå i områder som ligger innenfor byene. I flere utviklingsland vok­ ser imidlertid byene voldsomt, og de vil nok med tiden oppta en

MILJØTRUSLER

like stor prosentandel av landenes totale areal som i den industriali­ serte verden. Selv om det bare er en liten del av det totale landom­ råde som brukes til byer, er konkurransen ofte hard om landområ­ dene, fordi arealer som er gunstige for en type bruk ofte er like gunstige for andre. Gårder, skogområder, byer, veier, flyplasser og mange turiststeder ligger i lavlandet, på sletter og i dalfører ved elver. Naturlige habitater i disse pressområdene kan være sterkere truet enn de som ligger i mindre gjestfrie fjell eller ørkenområder, og flere lavlandsarter har en meget lokal utbredelse. Den blå sommerfuglen Philotes battoides allyni finnes for eksem­ pel bare på to små områder utenfor Los Angeles, California. Det ene stedet er mellom bygningene til Standar Oil Refinery og det andre ved siden av Los Angeles lufthavn. De populære turiststedene er også truede habitater, selv om de ligger langt fra storbyer og jordbruksområder. Planter kan tråkkes ned og ville dyr skremmes vekk av nysgjerrige, velmenende og ubetenksomme mennesker.

87

Jordbruk Når jorden dyrkes opp for første gang, blir den renset for sin opprinnelige vegetasjon og plantene fordrives slik at de ikke vender tilbake. Som habitat betraktet blir det drastisk endret og dyr som lever av kulturplantene eller av menneskets husdyr blir jaget. Der små områder av det opprinnelige habitat står igjen, er de ofte isolert fra hverandre og dyr og planter opptrer bare i små grupper som er dømt til innavl og ofte ikke overlever. Gjennom historien har tilfeldig oppdyrking av nytt land ødelagt habiater i stor stil. Mesteparten av det europeiske lavland var i sin tid skog, men nå er nesten alt dyrket opp. Korndyrkingsområdene i Nord-Amerika var opprinnelig prærie hvor en rekke dyresamfunn levde på basis av det allsidige utvalg gress og vekster. Habitater trues fortsatt, for eksempel når bønder i den 3. verden legger tidligere skogområder under plogen.

88 Korallrev med rikt dyreliv kan ødelegges av byggeprosjekter på land

Uforutsette trusler Man kan forutse mange av truslene mot habitatene når man plan­ legger å endre et landskap, men ikke alle. Over hele verden trues våtmark i kystområdene. De er ikke vanskelige å drenere og egner seg godt til for eksempel jordbruk eller anlegg for fritidsaktiviteter. Arter som har sine tilholdssteder her kan forsvinne om habitatet blir ødelagt, og tilsammen 297 områder på tilsammen 19 millioner hektar er erklært som våtmarker av internasjonal betydning i den såkalte Ramsar-konvensjonen som ble vedtatt i 1972. Våtmarkene er meget rike på liv, her vokser en hel skog av produktive planter. De bremser og fanger opp organisk materiale, mudder og sandpartikler omkring stenglene. De danner videre grunnlag for en rik mi­ kroflora og -fauna som trekker større hvirvelløse dyr, fiskeyngel og vadefugler til. Ødeleggelsen av våtmarkene kan ha skadelig inn­ flytelse på bestanden av kommersielt viktige fiskeslag, som lever av organismer fra våtmarkene. Denne typen ødeleggelse truer dess­ uten fuglebestanden. Habitatene kan også lide under byggeprosjekter. Korallrev i tro­ piske farvann trues av havner og kaianlegg og konstruksjonen av demninger og vannreservoarer fører til at dalfører oversvømmes og forvandles til sjøer og til at elvene skifter løp. Virkningen er samlet ikke så stor, men til gjengjeld meget konsentrert. Det finnes 175 store damanlegg i verden, en vesentlig del av dem ligger i California og i Sovjetunionen, særlig langs Volga-elven. Det er planlagt 38 til, og adskillig flere vil følge etter. Mange av disse vil bygges i utviklingsland: Tucuri-demningen, for eksempel, er den første av tilsammen tretti demninger som kommer til å bli bygget i det brasilianske Amazon-deltaet.

▼ I halv-tørre områder trekker kveget til vanningssteder som ligger langt borte for å drikke. Den spredte og karrige vege­ tasjonen blir lett overbeitet, som bildet fra Australia viser. Plantene gnages så sterkt ned mot røttene at de dør og dyrene tramper rundt og forhindrer at nye frø spirer og slår rot. Resultatet er at ørkenen vokser selv inne i oasene.

A Bakterier bryter ned organisk materiale i vann mens de forbruker surstoff. Organisk karbon bindes til karbondioksyd. En plutselig vekst i mengden organisk materiale i vann kan føre til en drastisk reduksjon i surstoffinnholdet, og fisken dør, som her i en tysk elv. ► Store jordbruksområder i øvre Egypt er ødelagt av salt.

MILJØTRUSLER

89

Eutrofiering Ferskvann får den vesentlige del av næringen gjennom tilsig fra landet omkring, men jordbruksgjødsel, som er meget rik på næring og lett oppløselig i vann og derfor lett vaskes ut av jorden, kan tilføre vannene for sterk konsentrasjon av næ­ ringsstoffer. Plantene vokser frodig, de dør og oppråtningsprosessen tapper vannet for oksygen, som også er nødvendig for at plantene skal trives. Dette kalles eutrofiering, overgjødsling av vannet. I ekstreme tilfeller kan det gjødslede vannet bare gi enkle alger, slimorganismer og bakterier vekstmulig­ heter, ved siden av insektlarver, som puster på over­ flaten og ikke i vannet (for eksempel mygglarver). Avløpsvann er også meget rikt på næringsstoffer og avløpsvann fra byer og tettsteder har gitt meget store eutrofieringsproblemer ikke bare i ferskvann, men også ved kysten og dypt inne i fjordarmene. Tap av habitater Under annen verdenskrig ble en primitiv flyplass bygget på Bermuda. Konstruksjonen påvirket vannet i området rundt som ble mudderholdig og strømforholdene endret seg. Disse små endringene påvirket igjen korallrevet utenfor kysten, det ble ødelagt og har ennå ikke kommet seg. Korallrev gror langsomt og er meget sårbare overfor foran­ dringer i strøm- og temperaturforhold i vannet. De har et rikt dyreliv bestående av hvirvelløse dyr og fisk, men over hele verden har de lidd under de mer eller mindre uforutsette konsekvenser av kommer­ siell eller industriell utvikling. I dag er det 1 500 kilometer lange australske Great Barrier Beef - verdens lengste og økologisk sett rikeste korallrev - truet av planlagt oljeboring utenfor kysten av Queensland. Det er absolutt fare for at revets enestående dyreliv blir ødelagt og utslettet.

Tap av dyrket jord Arealet av dyrket jord dekker omkring 1.4 milliarder hektar, eller 11 prosent av verdens samlede landareal. Det kan kanskje økes til 3 milliarder hektar, men hvert år mister vi mer enn 11 millioner hektar dyrket land ved jorderosjon, oversvømmelse, saltforgiftning, omlegging av dyrket mark til andre formål og ved ørkenspredning, som alene ødelegger 7 millioner hektar fruktbar jord hvert eneste år. Til en viss grad skyldes dette tapet uunngåelige klima­ endringer, men det forsterkes av dårlige jordbruksmetoder. Overbeite på land som grenser opp til ørkenen, særlig i sydenden av Sahara, ødelegger plantelivet, som visner og dør. Jorden tørker ut og blåser bort. Støv og sand som føres med vinden begraver og dreper annen vegetasjon i nærheten. Skogplanting er en brukbar måte og stanse ørken­ spredning på. I Sahara blir det nå gjennomført planting i blant annet Høde Kors ’ regi. Andre steder må jorden dreneres slik at vann ikke forvandler den til en sump. Men der klimaet er varmt og tørt, fordamper vannet raskt fra overflaten, og på grunn av kapillæreffekten trekkes mer vann opp fra jorden. Dette fører oppløste mineralsalter med seg, og disse blir liggende igjen når vannet fordamper og jorden kan forvandles til en saltørken som ikke kan dyrkes opp.

90 Felling av tropisk regnskog kan få alvorlige klimatiske konsekvenser, langt utover skogens grenser

Feilaktige dyrkningmetoder kan føre til jorderosjon, som endrer le­ vevilkårene for arter som lever i jordbruksområder. For tiden for­ svinner omkring 11 millioner hektar jord på denne måten hvert år. Skoghogst på bratte skråninger påskynder også erosjonen, fordi regnet vasker bort jorden som tidligere ble holdt sammen med rot­ ter og var dekket av vegetasjon. Oversvømmelsen av Ganges i Nord-India i 1978 var resultatet av en slik prosess. Endringer i dyrkningsmetodene kan ha innfløkte virkninger for en arts overlevelse. I september 1979 ble den store blå sommerfug­ len Maculinea arion erklært utdødd i Storbritannia. Den hadde levd på kalkrike høydedrag der den på larvestadiet ernærte seg av vill timian. Senere krøp larven inn i maurtuer hvor den forpuppet seg. Vill timian vokste på gressdekkede sletter, og tålte ikke skygge, men beitende sauer og kaniner holdt gresset nede. Når antall sauer i området ble redusert og sykdommen myoxomatotis desimerte kaninbestanden, grodde gresset høyere og overskygget timianen, som forsvant, og et ledd i den kompliserte kjeden som dannet sommer­ fuglens livsløp ble borte. Hvis en skog ryddes for trær på et område, vil den gro igjen om den får tid. Men ofte blir området da benyttet til noe annet. På denne måten kan tradisjonell og alminnelig utnyttelse føre til varige tap av habitater. Nå ryddes omkring 4.5 millioner hektar tropisk regnskog hvert år, det meste i Asia. Forurensning Habitater kan bli forurenset av miljøgifter, men vanligvis får dette bare lokale følger, som ofte er langt mindre alvorlige enn de kan se ut. Det er tvilsomt om noen dyreart har dødd ut på grunn av forurensning. For øyeblikket utgjør utslippet av karbondioksyd den eneste forurensningsform som kan få globale effekter. Den øker sjansen for en «drivhuseffekt» og derfor et varmere klima. Avfall fra gruvedrift inneholder ofte tungmetaller i en konsentra­ sjon som er for lav til at det lønner seg å utnytte det kommersielt, men som samtidig er høy nok til å utslette mange arter. Områder rundt fabrikker, eller der det engang lå industri, kan også være forgiftet, ofte av metallforbindelser. Denne type forurensning er ofte langvarig, men etterhvert vil arter som tåler stoffene innvandre området og kolonisere det. Kjemikalier fra jordbruket, såsom kunstgjødsel og pesticider, kan trenge inn i grunnvann og elver. Pesticidene kan forgifte sårbare arter direkte, og næringsstoffene fra kunstgjødselen fører ofte til en voldsomt økning av vannets planteliv, noe som igjen forårsaker at vannet blir surstoff-fattig. Hvert år ledes omkring seks millioner tonn olje ut i verdenshave­ ne. Det har liten varig effekt på det marine liv, men når fugler lander på overflaten, kleber oljen seg fast til fjærne. Selv en liten mengde olje vil være livstruende. Dels kan fuglen bli forgiftet når den pusser fjærdrakten, dels ødelegger oljen fjærenes isolerende egenskaper, så fuglen ikke kan opprettholde sin legemstemperatur og fryser ihjel. Avløpsvann, inklusive flytende industriavfall, tømmes også ut i havet. Det kan forgifte mennesker som bader, men det er til nå forsket for lite på dets virkning på havdyrene. Avfallsstoffer som dumpes på store havdyp utenfor kontinentalsokkelen blandes med så store vannmengder at vi ennå ikke har klart å skaffe oss en oversikt over konsekvensene. Vi har ennå ikke kartlagt konsekven­ sene av at radioaktivt avfall dels tømmes ut ved kysten og dels dumpes på store dyp. Men avfallet er skadelig for organismene i havet. Hittil har man ikke funnet noen næringskjede som leder fra de store havdypene til organismer på overflaten som kan spises av mennesker.

Tropisk regnskog De mest sammensatte og kompliserte dyre- og plan­ tesamfunn på landjorden finnes i de tropiske regn­ skogene som engang dekket lavlandet i Sentral- og Sør-Amerika, Vest- og Sentral-Afrika, Sør-Asia, mange stillehavsøyer og deler av det nordøstlige Australia. I dag utgjør det samlede areal av regnskog omkring 830 millioner hektar, omtrent 6 prosent av jordens landområder, men de inneholder mer enn halvparten av alle trær som vokser på jorden og mer enn en tredjedel av jordens dyre- og plantearter. Mange av de tropiske artene lever bare her. I skogene på Malaysia for eksempel, lever nærmere halvparten av øyenes plantearter naturlig bare i disse skogene. Regnskogene er i århundrer blitt utnyttet som kilde for tømmer og andre råvarer, men utnyttelsen ble kraftig intensivert omkring 1950. Mellom 1975 og 1980 ryddet man i gjennomsnitt omkring 10 millioner hektar pr. år, dels for å skaffe tømmer, men også for å gi plass til nyrydningsområder og for å forsyne lokalbefolkningen med brensel. Etterhvert som det totale skogsareal minker, øker presset på de gjen­ værende områdene, tilsynelatende på grunn av de innfødtes jordbruksmetoder der de svir av land. Lo-

MILJØTRUSLER

kalbefolkningen har i årtusner hugget skogen i mindre områder, brent plantedekket på marken og dyrket kulturplanter i asken. Etterhvert som jorden ble mindre fruktbar, flyttet de til et annet område. Denne dyrkningsmetoden kan drives i det uendelige uten at det skader regnskogen, forutsatt at hvert sted får 12 år å vokse på mellom hver nedbrenning. Men nå er intervallene blitt mindre, på grunn av myndighetenes uvettige og tankeløse rovdrift på hele skogen, og dette økologiske landbruket virker destruktivt. I tillegg til at dyrearter forsvinner, kan fellingen av regnskogen få alvorlige klimatiske følger som rekker langt utover grensene for selve skogen. Skogbunnen inneholder lommer med store kon­ sentrasjoner av kulldioksyd, dannet av organismers og røtters forråtnelse. En søyle jord kan inneholde 30 ganger mer kulldioksyd enn luften over, og ryddes skogen, slipper denne kulldioksyden opp i atmosfæren, der konsentrasjonen allerede er stigende. Dette øker sjansene for den såkalte driv­ huseffekten, som kan få temperaturen på jorden til å stige drastisk. Opp imot halvparten av denne temperaturstignin­ gen vil skyldes felling av de tropiske regnskoger.

Å. Søppel kan utnyttes effektivt, for eksempel ved at man omdanner det til varme i egne forbrenningsovner. Organisk avfall kan komposteres og benyttes som gjødning. Men altfor ofte blir det bare kastet. ■< Ødeleggelsen av den tropiske regnskogen er en sak av global interesse. Den er det rikeste habitat på jorden og med den utslettes en rekke dyre- og plantearter. Ødeleg­ gelsen vil også føre til store klimatiske endringer på hele jorden. Dette bildet er fra Brasils Amazon-område.

► Avløpsvann og kloakk gjødsler vannet med nærings­ stoffer. Dette kan føre til en voldsom vekst av vannplante­ ne. Bakterienes nedbrytning av dødt plantemateriale tapper så vannet for oksygen og syk­ domsfremkallende mikroorga­ nismer kan utgjøre en helse­ trussel for menneskene. Avløpsvann er i hovedsak ferskvann og det siger opp til overflaten når det ledes ut i havet, fordi det er lettere enn saltvann.

91

Luftforurensning

Land-/vannforurensning

Forurensnings­ kilde

Virkning

Forurensnings­ kilde

Virkning

Fabrikkrøyk og eksos fra biler

Nitrogenoksyd- og svovelforbin­ delser skader alle former for liv og forstyrrer økosystemet. Ødelegger også bygninger og monumenter.

Kullgruver

Slagghaugene ødelegger landskapet og lar seg vanskelig kolonisere av dyre- og planteliv.

Utslipp fra kraftverk

Karbondioksyd og overskuddsvarme bidrar til drivhuseffekten, svovel-utslipp gir sur nedbør.

Malmgruver og steinbrudd

Arr og slagghauger etterlates i landskapet, inneholder ofte giftige stoffer.

Kjernekraftverk

Muligheter for store og uoverskuelige forurensninger ved radioaktivt avfall, kjølevann eller utslipp.

Bygging av motorvei

Ødelegger landskap og begrenser ville dyrs bevegelses­ frihet.

Søppeldumping

Oljeraffinerier

Dannelse av gasser som dreper alt levende.

Udelikate avfallsdynger som forurenser jorden.

Sprøytemidler

Giften føres med vinden til steder som ikke skulle sprøytes. Giften kan lagres i næringskjeden og tilslutt konsentreres i mennesket.

Deponering av kjemikalier

Forurenser jordsmonnet. Via elver, bekker og tilsig kan hav og ferskvann forgiftes.

Lekkasjer fra industrien

Dreper planter og dyr i elvene.

Kjølevann fra kraftverk

Varmer opp elver. Planter og dyr kan bli drept.

Kunstgjødsel

Giftig hvis det brukes i store mengder, føres med vassdrag til havet og dreper liv.

Oljetanker

Bevisste og tilfeldige oljeutslipp dreper havfugler, fisk og hvirvelløse dyr.

Kloakk

Hvis det ikke renses eller om det forekommer i store mengder, dreper det liv i havet eller fører til oppblomstring av giftige alger.

Private fyringsan­ legg

Røyk og kjemisk forurensning. Svovelutslipp ved bruk av tungolje fører til sur nedbør.

Luftfart

Støy, forbrenningsprodukter og sot skader dyre- og planteliv.

Romfart

Dannelse av farlige avgasser som etterlates i ozonlaget. Rester av fartøy forblir og kretser rundt i rommet.

Vulkaner

Svovel, metall, varme og aske spres over et stort område.

Olje og tungmetaller 1. januar 1981 drev 5 tonn død sjøfugl i land ved Stockholm. Det var de første av omkring 100 000 fugler som ble funnet langs svenskekysten i løpet av måneden. I samme tidsrom døde ytterligere 100 000 fugler i Kattegat, 32 000 i Skagerak, 10 000 langs kysten fra Sør-Norge til Frankrike, og i februar drev mer enn 11 000 i land på Englands østkyst og langs kysten av Vest-Tyskland, Holland, Belgia og Nord-Frankrike. Alle fuglene hadde kommet borti olje som tankere hadde sluppet ut i havet. Oljen fester seg til fjærdrakten og fuglen blir hverken i stand til å fly eller svømme. Forurensning vil si at et stoff som skader levende organismer slippes ut i luft, jord eller vann. Det kan enten være et syntetisk giftstoff, eller et naturlig stoff som forekommer i unaturlig store mengder. Hvert år tilføres for eksempel atmosfæren 30 000 tonn kvikksølv enten gjennom vulkanutbrudd eller ved fordampning fra jordoverflaten. Kvikksølvet faller så ned igjen som en del av nedbøren og spres jevnt over hele jordoverflaten. Men de 20 000 tonn som tilføres miljøet på grunn av menneskelig aktivitet er konsentrert til enkelte steder og kan

forgifte mennesker og dyr der det blir store konsen­ trasjoner. Flere arter kan tåle høye konsentrasjoner av kvikksølv og antagelig også andre tungmetaller. I tunfisk som er fanget i Middelhavet og enkelte steder i Stillehavet, er det målt inntil 300 ppm (deler pr million) kvikksølv i kjøttet. Mennesker har spist dette uten at de er blitt syke umiddelbart. Det advares imidlertid i dag mot å spise tunfisk daglig. I tilsynelatende friske havhester har man målt 46 ppm kadmium i leveren. Slagghauger fra gruvedrift inneholder ofte store konsentrasjoner av tungmetal­ ler, men det finnes likevel gress som vokser på dem, og man bruker i enkelte tilfelle resistente planter for å lokalisere malm holdig jordsmonn. Flere metaller er livsviktige for organismen, men opptrer naturlig i uhyre små konsentrasjoner. De deltar blant annet i dannelsen av proteiner. Når de opptrer I store mengder, virker de ødeleggende på disse prosessene. Dyr som bygger opp store prote­ in reserver (for eksempel hunn-fugler kort før de legger egg) er særlig sårbare for tungmetaller. Gift­ stoffene kan også ødelegge cellemembranen og stofftransporten gjennom den.

-< ▲ Amoco Cadiz-katastrofen, der oljetankeren med dette navn slapp ut 223 000 tonn råolje i havet utenfor Bretagne, drepte tusenvis av sjøfugl. En liten oljeskvett er nok til a ødelegge fuglenes fjær.

▲ Svovelutslipp fra industrien forurenser atmosfæren og forårsaker sur nedbør. Dette er ikke bare et problem i de in­ dustrialiserte land, men også i den 3. verden, hvor forurens­ ningskontrollen ofte er dårligere enn hos oss. Disse bregnene på Java er ødelagt av sur nedbør. ◄ Nær sagt alle menneske­ skapte produkter er en mulig forurensningskilde, og naturlige produkter kan skade miljøet om de opptrer i unormale konsentrasjoner eller på unaturlige steder. Luftforu­ rensningen er forholdsvis enkel å registrere, men foru­ rensningen på land kan stamme fra luften og kan komme til å forgifte vannet.

Organiske klorforbindelser Gruppen av organiske klorforbindelser omfatter blant annet insektmidlene DDT, aldrin, dielrin og lindan, men også de polykloride bifenyler (PCBstoffene) som i industrien brukes til isolering, særlig i transformatorer. Organoklorider er uoppløselige i vann, men oppløses i fett og olje. De er kjemisk stabile og nedbrytes langsomt. De fleste er ufarlige i de små konsentrasjoner som for eksempel brukes på jordene, men fordi de er fettoppløselige og bare langsomt skilles ut av kroppen, har de en tendens til å akkumuleres i fettvevet til dyr som får stoffene i seg. Fuglen som spiser ti sprøytede insekter vil samle opp og beholde giften fra alle sammen. Slik akku­ muleres pesticidene i næringskjeden, og jo høyere opp vi kommer, desto større sjanser er det for at konsentrasjonen vil være skadelig. Mennesket står høyest på næringskjeden. I Europa og Amerika er mange arter rovfugl blitt drastisk redusert i løpet av 1960- og 70-årene, vesentlig fordi pesticidene i kroppen deres ødela eggene. Skallet på enkelte av eggene blir for tynt og knuser, andre kan ikke klekkes.

94 Svoveldioksyd har fått skylden for skogdøden i 1970-årene, men industrien har redusert sine utslipp de seneste år

Sur nedbør All nedbør er svakt syrlig, men sur nedbør er et begrep som i dag brukes for å beskrive tre måter som kan føre forurensende stoffer fra luft til jord. Regn og snø kan inneholde syre, syrer som er oppløst i vann kan transporteres langt med tåke og avleire seg på overflater som kommer borti tåken, og (antagelig det mest skadelige) partikler kan bæres med tørr luft og legge seg på overflaten av for eksempel løv. 11960-årene ble svenske vitenskapsfolk bekymret over den høye svovelkonsentrasjonen i Stockholmsluften og den tiltagende forsuring av sjøer og grunn­ vann. I begynnelsen av 1970-årene la man skylden for skogdøden i Vest-Tyskland på svovelutslipp. I de følgende år ble syreskader rapportert fra det nord­ østlige USA, det Sørvestlige Canada, Tsjekkoslo­ vakia og andre deler av Mellom-Europa, samt Sovjet­ unionen og Kina. Halvparten av den norske bar­ skogen er skadet. Tidligere har skader på skogen vært konsentrert til Sørlandet, men ny registrering i 1988 gir dystre perspektiver over det ganske land. Kalksteinsbygninger, monumenter, trær, sjøer og

vann skades av sur nedbør. Vannet i innsjøer er ofte naturlig surt, særlig om det siger inn fra torvjord eller om innsjøen kan komme i kontakt med saltvann. Andre steder fører forskjellige forhold (som oftest forekomsten av kalk eller kalsiumbikarbonat) til at syren nøytraliseres - den såkalte buffereffekt. Edelfisk, laks og ørret, tåler ikke vann som er det aller minste surt, og når de forsvinner er dette det første tegn på at vannet er forurenset. Etterhvert som surhetsgraden stiger, forsvinner fiskeslagene en etter en, først karpe og til slutt de mest robuste av alle: gjedde og ål. Hvirvelløse dyr forsvinner også gruppe for gruppe og det er uhyre få planter og mi­ kroorganismer som kan leve i meget surt vann. Ved høy surhetsgrad dannes aluminiumforbindelser i landjorden, og disse kan sige ned i vannet. Her legger de seg på fiskens gjeller og kan kvele dem. De virker dessuten som en dødelig gift på planter, for de erstatter noen av de fosforholdige nærings­ saltene som plantene trenger. Og endelig bevirker de at de humusstoffene som dannes ved forråtnel­ se, synker til bunns. Dermed berøves vannets økosystem viktige næringsstoffer. ▼ ► Man er enige om at sjøer og ferskvann blir skadet av sur nedbør, men ingen vet riktig hva som forårsaker skogdøden. Utslipp av nitro­ genoksyd og svoveldioksyd fra fabrikker og kraftstasjoner kan være årsaken, men pest og sykdom, tørke eller dårlig skogbruk kan også ligge bak. Men uansett utløsende faktor, synes det klart at skogen er langt mer svekket og sårbar nå enn tidligere.

A. Svoveldioksyd og nitrogen­ oksyd som slippes ut fra kraftstasjoner og fabrikker kan falle ned igjen som faste sotpartikler eller i nedbør. Den sure nedbøren oppløser næ­ ringsstoffer i jorden og skyller dem ut. Syrene kan også holde seg oppløst i vann i lang tid og drive over store avstander i skyer eller tåkebanker. ◄ Surhetsgraden av nedbør som faller pa det nordameri­ kanske kontinent. Farvene angir områder med samme pH-verdi i nedbøren. Sjøer uten naturlig nøytraliseringskapasitet er særlig utsatt for forsuring. Vannets pH-verdi blir lett så lav at mange arter ikke lenger kan leve i det. I Sverige og Sør-Norge er mange vann og vassdrag blitt ødelagt som følge av forsuring.

MILJØTRUSLER

95

Hvorfor dør skogene? Svoveldioksyd og nitrogendioksyd ødelegger cellene på utsiden av bladene. Avhengig av konsen­ trasjonen og mengden av vann, så får de spalteåpningene til å åpne eller lukke seg ukontrollert, noe som ødelegger den normale væskeregulering i treet. Når stoffene suges opp via røttene, stimulerer de veksten av skudd fremfor rotvekst, og svovel­ dioksyd gjør plantene mer sårbare for frostskader. Det første treslag som viste synlige skader i Europa var edelgran (Abies alba). Det begynte å visne, nålene ble mistarvet og falt av de nederste og innerste greinene, og nålene løsnet stadig høyere opp og ut i treet, inntil bare kronen sto igjen med naken stamme. På dette stadium er det bare et tidsspørsmål før hele treet dør. I slutten av 70årene ble skogfuru (pinus sylvestris), alminnelig gran (Picea abis) og tilslutt bøk (Fagus sylvestris) angrepet. Tilsammen utgjør disse treslagene mer enn 75 prosent av skogen i Vest-Tyskland. Først la man skylden på svoveldioksyd, som vesentlig stammet fra kullfyrte varmekraftverk. Mange land ble enige om å redusere sine utslipp med en tredjedel i løpet av noen år, men forskning viste at problemet ikke var så enkelt. Skogene i Tyskland inneholdt store mengder lav som man visste ikke tålte svovel, og selve skogluften inneholdt lite svoveldioksyd. Heller ikke var det lett å forklare hvorfor utslippene plutselig skulle være så skadelige når de hadde foregått over år. I USA er utslippet av svoveldioksyd blitt redusert med 7,6 prosent siden deres topp på 32 millioner tonn i 1970, og utlippene av nitrogenoksyd er redusert med 10,6 prosent siden deres topp i 1973, på omkring 25 millioner tonn. Men luften i de tyske skogene inneholdt ozon, som kan produseres når ufullstendig forbrente hydrokarboner fra bileksos utsettes for sterkt sollys. Ozon skader trærne direkte, fordi den er meget reaksjonsvillig. Den oksyderer svovel og nitrogen­ dioksyd til sulfater og nitrater, som kan inngå i nye forbindelser og forvandles til svovel- og nitrogensyre. Dersom utslippene av svoveldioksyd skal reduseres, må de kullfyrte varmekraftverkene endres radikalt eller fjernes. Det er de som er utslippenes hovedkilde, og et alternativ til dem er kjerne­ kraftverk. Det er mulig å bygge dem om, men det er svært kostbart, både fra et økonomisk og ressursmessig synspunkt. Svovelet kan fjernes fra kullet før det blir brent, men dette betyr et tap på omkring ti tonn kull for hvert tonn svovel som blir utvunnet. Hvis svovelet først skal fjernes fra gassen, krever dette at den ledes gjennom vann med kalkoppløsning. Fletning og hastighet på forurensninge­ ne, bestemmes av luftstrømmene. Derfor må for eksempel Storbritannia redusere sitt utslipp med 53 tonn pr år for at nedfallet over Sverige skal begrenses med ett tonn, og med 46 tonn for å redusere nedfallet over Norge med ett tonn. Reduseringen av nitrogenoksyd og hydrokarbonater vil mest effektivt oppnås ved å redusere fartsgrensene eller bygge om bensinmotorene. VestTyskland er den største kilde for utslipp av nitrogen­ oksyd i Europa, og det ville hjulpet betraktelig om man her monterte katalysator på alle bilene.

96 Ørkenområdene vokser med 5 000 kvadratkilometer om året

Demninger Demninger bygges for å skape vannreservoarer til for eksempel vanning og for å gi elektrisk kraft. Men nye, store dammer (hvor demningen er mer enn 150 m høy og den kunstige sjøen inneholder mer enn 25 millioner kubikkmeter) kan skade miljøet på flere måter enn å oversvømme naturlige habitater langs det tidligere elveleiet. Der grunnfjellet under dammene har sprekker, kan det sige vann ned i seismisk aktive områder og dette vannet virker som smøreolje mellom de store klippemassene, slik at de glir i hver sin retning. Vannets vekt kan påvirke et område så det ikke beveger seg i samme retning som omgivelsene, noe som igjen fører til jordskjelv. Den første katastrofe av denne type skjedde i 1930-årene, mens reservoa­ ret bak Hoover-demningen i USA fyltes opp. Demningen holder elvevannet tilbake så det kan slippes ut i kontrollerte mengder. Derved endres strømforholdene under demningen. Elver som Nilen, som tidligere gikk over sine bredder med jevne mellomrom, har ikke lenger perioder med skiftevis høy og lav vannstand. Derfor formerer enkelte dyr i vannet seg særlig meget, det er ikke lenger tørke­ perioder som regulerer antallet. Dette gjelder blant annet en bestemt snegle som er mellomvert for en parasitt som for noen arters vedkommende angriper mennesker og aper. De fører til sykdommen bilharziose, og den er blitt mer utbredt etter at Aswandammen ble bygget. Reservoarene holder vannet tilbake før det slippes ut, og de stoffene som elven bærer med seg, får tid til å synke til bunnen. Det vannet som ledes bort fra reservoaret er derfor «renere» enn det som renner inn / det. Men i årtusner har bønder ved Nilens nedre løp vært avhengig av mudderet som hvert år lå igjen på jordene etter Nilens oversvøm­ melser. Det tilførte plantene næringsstoffer og ga jorden en god struktur. Nå må de kjøpe dyr kunst­ gjødsel i stedet. Demninger er ikke noe nytt, men store demninger er nye, og det kan ta år før vi ser alle virkningene.

Ørkendannelse Hvis fordampningen fra jorden er så sterk at mer vann fjernes enn det som tilføres som nedbør, vil jorden bli for tørr til at det kan gro annet enn spesielt robuste planter som er tilpasset tørre forhold - og området blir til ørken. Én årlig nedbørsmengde på mindre enn 250 mm vil med all sannsynlighet gi ørken hvor som helst på jordkloden. Vanlig jordbruk på steder der nedbørsmengden er mindre enn 400 mm pr år vil føre til jorderosjon. Ved ørkenens grense finnes halvtørre områder hvor fordampnin­ gen overstiger nedbørmengden på årsplan, men hvor en stabil regntid er tilstrekkelig til at vegetasjonen opprettholdes. Siden 1960-årene har klimaet på kloden endret seg og de tropiske områ­ der er blitt presset sammen på et smalere belte enn tidligere. Dette har hemmet de årvisse, nordgående strømmene av fuktig tropeluft som brakte regn til utkanten av ørknene. Regntidene er ikke til å stole på lenger. Dette er mest synlig rett sør for Sahara, i den såkalte Sahel-sonen. Det lever opp imot 700 millioner mennesker i disse grenseområ­ dene. De fleste er nomader som følger buskapen på dens evige jakt etter friske beitemarker. Tidligere vandret de over store strek­ ninger etter å ha utnyttet et område, men over ruten deres er det nå trukket politiske landegrenser som de ikke kan krysse, og i til­ legg er flere av de tidligere beitemarkene dyrket opp. I stedet for å vandre fra sted til sted må nå nomadene slå seg ned på det beste området de har kunnet finne, noe som naturlig nok fører til overbeite. Samtidig har etterspørselen etter deres produkter øket, og en bedret veterinærhygiene har styrket dyrenes sunnhet og deri­ gjennom deres levetid. Dette har gjort at antall dyr i de halvtørre områdene har steget, og presset på beitemarkene er blitt enda stør­ re. Fra 1955 til 1970, på bare tjuefem år, steg antall beitende dyr i Mauritania med 125 prosent. Når områder med halvtørt klima blir utsatt for overbeite, blir de plantene som ellers tåler å bli beitet på, rykket opp med roten og ødelagt. Planterottene, som bant jorden sammen, forsvinner, og jorden blåser bort med vinden som tørt støv. Noe av dette faller ned i andre landområder, hvor det begraver og dreper andre plan­ ter. På denne måten vokser ørkenen med omkring 5 000 kvadratki­ lometer om året. ► Den tiltagende tørke som kjennetegner Sahel-regionen ved Saharas sydgrense, skyldes hovedsakelig klimafor­ andringer. Regntidene er ikke lenger pålitelige og tørken kan vare i årevis. Der grunnvannet står like under overflaten dannes oaser med tett vegetasjon. Dette er Amtoudioasen i Marokko.

•< Demninger som bygges for eksempel for å skaffe elektrisk kraft, skaper kunstige sjøer. Nar sjøene dannes blir store landområder satt under vann. Tucuruidemningen i Brasil er blant de største demninger i verden. Sjøen har ødelagt regnskogen i dalene ved Rio Tocantins, og derved er helt enestående dyre- og plantearter utslettet.

98 Omkring år 2100 kan temperaturen ligge 5 grader høyere enn i dag

Drivhuseffekten Over 40 prosent av den stråling vi mottar fra solen har en bølgelengde på mellom 400 og 700 nanometer. Dette er kortbølget stråling og jordens atmosfære slipper den lett gjennom. Strålingen varmer opp jorden, som kjøles igjen ved å sende ut langbølgete stråler på mellom 800 og 4 000 nanometer. Disse slipper gjennom de fleste gasser, men stanses av karbondioksyd. Den absorberer alle stråler med en bølgelengde på mer enn 1 000 nanometer, og særlig de som ligger mellom 1 200 og 1 800. Når karbondioksyd absorberer stråling, begynner stoffets molekyler å bevege seg fortere, noe som øker sannsynligheten for at de skal støte sammen, og dette skjer med større kraft, noe som forårsaker at en stor del av den energien som absorberes omdannes til varme i luften. Karbondioksyd virker som en varmefelle, den tillater varme å trenge inn, men hindrer den i å trenge ut igjen, akkurat som glasset i et drivhus. Denne oppvarming kalles driv­ huseffekten og hvis mengden av karbondioksyd i luften økes, må vi anta at atmosfæren blir varmere. Når atmosfæren blir varmere vil den kunne oppta mer fuktighet. Vanndamp er også en «drivhusgass» som absorberer stråler med en bølgelengde litt større enn den karbondioksyd absorberer, følgelig blir varmeteppet tettere. Karbondioksyd frigjøres til atmosfæren når en karbonholdig substans som for eksempel tre, torv, kull, naturgass eller olje brenner. Det frigis også fra jorden når regnskogen ryddes. Mengden av karbon­ dioksyd i atmosfæren stiger. Analyser av luft som har vært innelukket i polarisen og som kan dateres, har vist at luften i det 15. århundre inneholdt omkring 270 deler karbondioksyd for hver million andre gassmolekyler. I 1984 inneholdt den 345 ppm karbondioksyd. Andre gasser, som for eksempel nitrogenoksyder, metan og forbindelser med klorfluorkarbonater, frigis til atmosfæren i industri, landbruk og ved skogrydning. Gassene opptrer bare i små mengder, men disse absorberer langbølget stråling (nitrogenoksyd og metan fanger opp bølgelengder mellom 700 og 1 300 nanometer) som ligger delvis utenfor det spekter som vanndamp og karbondioksyd oppfanger. Klimaforskere mener de har kunnet spore en svak økning, på mindre enn en grad Celsius, av gjen­ nomsnittstemperaturen i atmosfæren på den nordlige halvkule. De vet ikke om dette skyldes driv­ huseffekten, men det er selvfølgelig en mulighet. I USA har forskjellige miljøforskningsorganisasjoner beregnet en gradvis klimaendring som vil føre til temperaturer i år 2100 som i gjennomsnitt ligger 5° C høyere enn nå. En svak temperaturstigning vil være tilstrekkelig til å endre klimaforholdene og gjøre kontinentenes innland tørrere og kystområdene fuktigere enn de nå er, men en temperaturstigning på så meget som 4° C kan få polarisen til å begynne å smelte. I så fall vil havene stige med omkring 1,5 meter, og det er tilstrekkelig til å oversvømme de lavtliggende områder hvor mange av verdens hovedstader ligger. Det motsatte - en avkjøling av jordens overflate - er den beregnede effekt av en atomkrig.

▲ Lufttemperaturen avtar vanligvis med høyden over havet. Luft som varmes opp tett ved jordoverflaten stiger opp fordi den er lettere enn kald luft, og her, høyere opp, blir den varme luften avkjølt. På skjermede steder, som i en dal eller i en «gryte», blir luften imidlertid av og til varmere jo høyere man kommer. Da blir varm luft fanget under et lokk av kald luft, og med den holdes også forurensning og partikler nede ved bakken. Røyk og støv blir synlig, og hvis luften er mettet med vann, danner de en blanding av røyk («smoke») og take («fog») som kalles «smog». Her ser vi fotokjemisk smog over Los Angeles. Den dannes når sterkt sollys reagerer med uforbrente hydrokarboner og nitrogenoksyder fra bileksos.

◄ Karbondioksyd, vanndamp, metan og visse andre atmo­ sfæriske gasser absorberer den langbølgete strålingen og kaster den tilbake, mens de lar kortbølget stråling slippe igjennom. Solens stråler trenger igjennom og varmer opp jordens overflate, og nar denne avkjøles igjen, sender den ut langbølget stråling som stanses av gassene i atmosfæren. Dette kalles «drivhuseffekt» fordi virkningen er som i et drivhus, luften varmes opp, og varmen slipper ikke ut.

► En kilde for utslipp av kar­ bondioksyd i atmosfæren er brenning av olje på mexikanske oljefelter.

MILJØTRUSLER

99

Ozonlaget I en høyde på mellom 10 og 50 km gir strålingen fra solen med en bølgelengde på mellom 4 og 400 nanometer (ultrafiolett stråling eller UV stråling) energi til å spalte oksygenmolekyler (02). Noen av disse slutter seg sammen som ozon (03), en meget ustabil forbindelse som lett brytes igjen og omdannes til oksygen, som igjen nedbrytes og omdannes under påvirkning fra UV-strålene. UV-strålene som trenger gjennom ozonlaget, når jordens overflate. Der forårsaker de solbrenthet hos hvite mennesker og gir energi nok til å produsere D-vitamin i huden. Man mener også at UV-stråler kan gi en mild form for hudkreft om man utsettes for meget for dem, og de kan ødelegge enkelte planter. Men ozonlaget beskytter oss mot for sterk bestråling. På 70-tallet fryktet man at en økning i trafikken med overlydsfly, som flyr gjennom ozonlaget, ville ødelegge dette. Jetmotorene har nitrogenoksyd som avgass og dette kan reagere med ozon slik at det danner en stabil forbindelse og hindrer dannelsen av oksygen, og derved av ny ozon. Men det ble ingen stor trafikk med overlydsfly, og det har vist seg at mengden av nitrogenoksyder som slippes ut av Concord-flyene, snarere har gjort ozonlaget tettere enn redusert det. Man fryktet også at store mengder nitrogen­ oksyder skulle frigjøres i forbindelse med den økende bruk av nitrogenbasert kunstgjødsel i jordbruket. Denne trusselen ble også vurdert og avvist. Det er blitt antydet at prøvesprengningene av atomvåpen i atmosfæren ville frigjøre store mengder nitrogenoksyder og svekke ozonlaget, men prøvesprengningene har faktisk gjort Ozonlaget tykkere og tettere. I midten av 70-årene oppdaget man nye trusler mot ozonlaget: freongassene, klorfluorkarbonater (CFC), som anvendes som drivgass i spraybokser, i kjolevæsken i kjøleskap og frysebokser og til frem­ stilling av skumgummi. CFC-stoffene er kjemisk sett ekstremt stabile, men de ødelegges av UV-stråling og spaltes blant annet i kloratomer som inngår for­ bindelse med ozon. Beregninger av CFC-stoffenes virkning på ozonlaget i løpet av neste århundre har gått ut på at det vil bli redusert med mellom 2 og 16,5 prosent. Det er nå i flere land forbudt å bruke CFC-stoffer, eller de kan bare benyttes i begrenset omfang. 11987 ble det registrert et hull i ozonlaget over Sydpolen, og det førte til at 45 FN-land ble enige om å halvere forbruket av CFC innen 1999 i de 11 land som står for to tredjedeler av verdens CFC-forbruk. Men vi kan håpe på at faren ikke er så overhengende. Det anslåtte årlige forbruk av CFC er på 26 000 tonn, men fem millioner tonn av et lignende stoff, klorometan, frigis hvert år til atmosfæren aven sopp som forårsaker treråte. Likevel har ozonlaget overlevd hittil. Konsentrasjonen av ozon i ozonlaget varierer fra dag til dag og fra årstid til årstid. Ozonproduksjonen avhenger av sollys, og den faller om natten og i polarvinteren. Ozonlaget er tykkest over polene om sommeren og tynnest over ekvator. Hoveddelen av den antatte reduksjon vil skje over polene vinterstid, så uansett vil virkningen på levende organismer bli liten eller helt ubetydelig.

100 Kjerr og busker er viktige habitater for insekter og fugler som beskytter grøden mot skadedyr

Hvor alvorlig er trusselen? Hvis ørkenen vokser videre med samme fart, og erosjon og forgift­ ning av jordsmonnet gjennom feilaktig jordbruk fortsetter, vil de oppdyrkede omradene raskt bli innskrenket. Det er mulig at de 1,4 milliarder hektar oppdyrket mark som jordens befolkning rådet over i 1975, ved slutten av dette århundre vil være redusert med 25 millioner hektar ørken, 50 millioner hektar forgiftet jord, 50 millioner hektar erodert jord, og at 150 millioner hektar er lagt om til ikke-jordbruksland. Dette gir et samlet tap på 275 millioner hektar, eller nærmere 20 prosent. Hvis intet gjøres, vil det samme antall hektar forsvinne innen år 2025, slik at nesten halvparten av de tilgjengelige jordbruksområder vil ha blitt utslettet bare i løpet av et halvt århundre. Dette vil få alvorlige konsekvenser for mennesket, men virknin­ gen på det ville dyre- og plantelivet er mer kompleks. Ørkenarter, for eksempel, vil sannsynligvis kunne trives, mens de som holder til på de halvtørre områdene vil lide. Til disse hører mange av de store pattedyrene, som sebra, neshorn, sjiraffer, elgantilope, impala, gnu, gazelle og elefant i Afrika; bison og prærieantilope i NordAmerika og rovdyr som geparder, løver og prærieulver, og et utall av insekter og fugler som lever på og i savanne- og præriegresset. I mindre ekstreme klimasoner vil svekkelsen av jordens fruktbar­ het, som gir bonden mindre utbytte, ofte være til gavn for ville dyr. Der jorden er fruktbar, tenderer habitatet til å domineres av et lite antall plantearter som vokser raskt. Hvis næringsnivået syn­ ker, vil deres vekst bli hemmet og vegetasjonen blir mer variert. Dette fører igjen til at flere dyrearter finner livsgrunnlag. De beste naturreservater ligger på jordsmonn som måtte bli forbedret der­ som det skulle dyrkes opp. Men det som går tapt for mennesket er ikke alltid til gavn for andre dyrearter. Dersom skadene på skogene i de tempererte områ­ dene fortsetter, vil antall arter reduseres etterhvert som habitatene svekkes. De tropiske regnskogene inneholder arter som ikke lever noe annet sted, og her fører skogrydning til at mange plante- og dyrearter forsvinner for alltid. ▲ I dette århundre er mange kilometer med kjerr og busker blitt fjernet slik at jordbruks­ maskinene skal kunne komme frem. Men det finnes mange insekter i kjerrene. Dessuten virker de som naturlige skadedyrbekjempere ved at fugler holder til der. Disse buskene er blitt ødelagt av brann ved en dårlig kontrollert halmsviing.

► Engmark i Sør-England som er beitet ned av far og kaniner. Det har forhindret større plantearter i a dominere området og har gitt plass til sma og varierte blomsterarter. Nedgangen i saueholdet i distriktet og en epidemi blant kaninene truer na blomstermarkene. Busker og mindre trær har etablert seg flere steder, og markene forvandles langsomt til skog.

Vern av habitater Formålet med å bevare naturen... Metoder for å bevare økosystemer og truet natur... Fra nasjonalparker til naturreservater... Mennesker og natur i harmoni... Gjenvinning av land... PERSPEKTIV... Relasjoner mellom dyrene i naturparkene... Yellowstone National Park... For store elefantpopulasjoner... Naturområder i SørAfrika... Vern av menneskeskapte naturrefuger

Det er to måter å bevare plante- og dyrearter på. Den første og beste er å bevare deres habitat, slik at de kan fortsette å leve i vill tilstand. Men det er mange arter som ikke kan bevares bare ved at de overlates til seg selv. Det gjelder praktisk talt alle de store landlevende hvirveldyr. I tillegg til å beskytte må vi derfor søke å bevare og avle en lang rekke av de mest sårbare artene. Villmark bevares best ved at den ikke røres. Mange områder trenger aktivt ettersyn og pleie for ikke å forfalle. Av og til kan fredningsmyndighetene helt nekte mennesker adgang, men stort sett må de gå på kompromiss med menneskelige foretak og ønsker.

10 I— ~~ Suksesjon Det fenomen at en type vegetasjon viker plassen for en annen, som igjen viker til fordel for en ny, kalles suksesjon. Den flora som står igjen etter endt suksesjon kalles klimaksvegetasjonen. I tempererte soner utgjør skogen klimaksvegetasjonen (dominert av store nåletrær i de kaldeste områdene og av eik i de varmeste). Alle tempererte landområder vil til slutt bli dominert av skog dersom ikke den naturlige sukse­ sjonen holdes tilbake. Av og til kan fysiske krefter, som for eksempel store nedbørmengder, hindre suk­ sesjonen. Mer alminnelig er det imidlertid at sukse­ sjonen utelukkende vil kunne bremses av biologiske krefter. Eng og gresskledt land forblir slik bare så lenge de blir beitet. Men det blir færre og færre husdyr som gresser i naturen. Derfor må man ta gressklipperen og ljåen i bruk om man vil ta vare på den opprinnelige flora.

Hvorfor habitater må passes - og hvordan Mange økosystemer gjennomgår grunnleggende endringer om de blir overlatt til seg selv. Områdene som er fredet er dessuten ofte altfor små i forhold til behovene blant de artene som naturlig bebor dem. Små habitater vil ofte være sårbare og de dyre- og plantepopulasjoner som lever der vil ofte være for små til at artene er sikret. Hovedårsaken til at økosystemer har en tendens til å forandre seg med tiden, er at vegetasjonen skaper forhold som er mer pas­ sende for andre plantearter enn for dem som vokser der. For ek­ sempel fortrenges torven i sumpene av lyng, som binder og tørker opp sumpen. Derved blir det mulig for kratt og busker å vokse der, og til sist kommer trærne, som utgjør klimaksvegetasjonen. ▲ På nakne klipper er det blågrønnalgene som utgjør første trinn i suksesjonen. De baner vei for lav og mose, som igjen gir blomsterplanter mulighet til å slå rot. Klippene kan imidlertid ikke danne grunnlag for noen suksesjon om de stadig blir oversprøytet med vann, som ved kysten. Fysiske krefter er ofte sterkere enn biologiske.

< Fra Wicken Fen naturreser­ vat i England. Mange våtmarker, som denne sivmyren, danner habitat for et variert utvalg plantearter. Disse gir igjen et like variert utvalg av dyr, fugler og insekter deres livsgrunnlag. Derfor er det så viktig at disse områdene ikke blir drenert.

102 Overbefolkning av elefanter kan gjøre uopprettelig skade på habitatet, slik at hele bestanden går til grunne

Dyr, og særlig individer av større arter, vil ofte forandre og av og til ødelegge reservatene som er ment å skulle beskytte dem. Dersom de blir for godt beskyttet har de lett for å bli for mange. Dette er grunnen til at man med jevne mellomrom må tynne ut bestanden av elefanter i Sør-Afrikas nasjonalparker. De blir så tall­ rike at det ikke lenger er nok næring til dem i reservatene. Spørs­ målet om hvilke dyr som skal fjernes fører til store konflikter mel­ lom økologer og genetikere. Pleie av naturen reiser mange interessante filosofiske spørsmål, både estetiske, logiske og moralske. Det synes opplagt at et stykke natur som pleies ikke lenger er vill natur, fordi mennesket har blandet seg inn i den. Men enten må vi bestemme oss for at vi vil ha pleiet natur - som i realiteten betyr en serie med kunstige parker - eller vi må slå oss til ro med at alle store dyr vil dø ut, sammen med alle planter og insekter som har tilpasset seg gresskledde bakker og sumper. Men hva er det vi prøver å oppnå med å bevare naturen? Hvorfor er sumpen bedre enn den skogen som landskapet ville forvandle seg til om det fikk stå i fred?

Valgets kval Det finnes selvfølgelig ikke noe entydig svar på slike spørsmål. I alminnelighet opplever fredningsforkjempere og miljøvernaktivister at det er ønskelig å bevare så mange plante- og dyrearter som mulig, og å bevare naturområder slik at så mange arter som mulig kan leve der. De søker også å opprettholde så mange økosystemer som mulig. Ikke desto mindre finnes det noen arter som fremstår som mer verneverdige enn andre. Det er ingen som misliker de store hvirveldyrene - gorilla, neshorn, elefant, sjiraff - og alle øn­ sker å bevare dem. Dessuten har vitenskapsfolk en tendens til å fremheve dyr og planter med særlig biologisk interesse. Det er nokså egenmektig av mennesket å avgjøre at noen dyr er mer verneverdige enn andre, men dette er også helt uunngåelig. Heldigvis er det også slik at ethvert vellykket forsøk på å redde et habitat for en «stjerneart», som f.eks. sumatra-neshornet, nød­ vendigvis også redder mange andre dyr og planter i habitatet.

Naturforkjemperen ma være en dyktig økolog I en nasjonalpark i Sør-Afrika virket det på et tidspunkt som om vannbukkene klarte seg dårlig. Teorien var at de ble for hardt beskattet av løvene. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at de var blitt utkonkurrert på de beste beitemarkene av andre antiloper, nyala er, og drevet over til områder hvor de pådro seg sykdommer som skyldtes snyltere i blodet. De led ikke under overbeskatning, men under for sterk konkurranse. Nyala-bestanden ble tynnet ut, og vannbukkene kom seg. Men hva er årsaken til at ikke nyala 'ene alltid ut­ konkurrerer vannbukkene og forlengst har utryddet dem7 Her er vi tilbake til forskjellen mellom øyer og kontinenter. Nasjonalparkene er å ligne med øyer. Før nyala-antilopen ble så tallrik var vannbukken antagelig spredd over hele Afrika og fantes i enorme mengder. Populasjonen varierte rimeligvis meget. Til tider kom det til sammenstøt og konkurranse mellom vannbukkene og andre dyr på grunn av sykdommer eller matmangel under Afrikas mange tørkeperioder. Så bygget bestanden seg opp igjen i løpet av de neste ti-år og århundrer. For det afrikanske kontinent er så stort at uansett hvor tallrike vannbukkene var, kunne de ikke konsumere alt gresset der, og når bestanden sank, kom den aldri under det kritiske punkt. Men i et reservat er det ikke plass til så store populasjonssvingninger, selv om den er flere hundre kvadratkilometer stor. Og da vannbukkene ble presset bort fra beitet av nyala, sto den i fare for å utdø. ▼ Forskjellige bestander av elgantiloper er truet. Disse raske og lette planteeterne er svært sarbare overfor enhver oppdyrking av jordene, jakt og alle former for begrensninger av bevegelsesfriheten.

VERN AV HABITATER

103

Den rødnebbete alpekråken og bighorn-fårene En nyere undersøkelse i Storbritannia viste at den rødnebbete alpekråken, en av de mer elegante kråkefuglene, var begynt å bli sjelden på klippene ut mot havet. Årsaken var at ingen sauer beitet lenger på toppen av klippene. Følgelig ble gresset høyt. Lik de fleste fuglene som finner føde på bakken, foretrekker alpekråken kort gress. De må stole på øynene for å slippe unna fiender og synes å føle seg usikre dersom utsynet blir hindret. Derfor må naturforkjempere, om de vil få bestanden av denne fuglen opp, begynne å slå gresset på klippene. Dersom man i stedet ønsker et rikt insektliv, må man la gresset stå. Slike konflikter oppstår ofte, og enkelte ganger kan de skape splid blant de profesjonelle naturfor­ kjempere eller mellom disse og andre grupper. I de tørre fjellområdene i California lever både bighornfår og ville esler, etterkommere av tameslene som de første kolonister brakte med seg. Disse kalles burroer. Fårene tilhører den naturlige fauna og er absolutt mest interessante for biologene. De er meget sky, og observeres sjelden av andre enn eksperter. På den andre siden er turistene svært fascinert av burroene, fordi de representerer en del av Amerikas historie. Lokalbefolkningen og histori­ kerne er knapt klar over bighorn-fårenes eksistens, men de er meget begeistret for eslene. Likevel kon­ kurrerer de to dyreartene om den samme føden, slik innfødte og inntrengere gjerne gjør, og fårene taper terreng. Hvilken art har størst rett til å leve der? ◄ På Great Barrier Reef kan sjøstjernen «Crown of Thorns» forekomme med en tetthet på 15 voksne pr kvadratmeter. Det skyldes en sterk populasjonsøkning som muligens kommer hvert 70. år.

▲ Alpekråker fanger små insekter og bygger rede i klippesprekker. Den gulnebbete alpekråken lever høyt over havet og er mer isolert fra mennesker enn den rødnebbete alpekråken.

Skal vi styre naturen eller ikke? Stort sett må villmarksområdene bestyres i våre dager om de skal bestå. Men enkelte ganger kan det lønne seg å overlate dem til seg selv. Verdens lengste korallrev, Great Barrier Beef nord for Australia, lider under en overbefolkning av sjø­ stjernen «Crown of Thorns» (tornekrone), som spiser flere av korallene. Mange mener at populasjonen av sjøstjerne må begrenses for å bevare korallene. Andre økologer, såsom dr. Tony Underwood fra University of Sydney, maner til forsiktighet. Great Barrier Beef er ikke noen park, et lite område skåret ut av et større økosystem. Bevet representerer et helt økosystem, og det er ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes nå enn det har vært i hundrevis og tusenvis av år. Det finnes ingen ting som tilsier at denne overbefolkningen er enestående. Lignende eksplosjoner i populasjonen av sjøstjerner kan godt ha skjedd tidligere. Så kanskje - eller rettere sagt antagelig - er revet tilpasset slike angrep, uansett hvor skadelige de måtte se ut. Innblanding i denne prosessen kan være til mer skade enn gavn. I vernearbeidet må vi bruke teoriene og lovene fra økologien som rettesnor. Men vi må også huske at ethvert miljø er noe særegent. Derfor må vi belage oss på å vente og se hvordan naturen utvikler seg.

Stort kan være vakkert Da den amerikanske kongressen vedtok å grunnlegge Yellowstone National Park som verdens første friareal for dyre- og planteliv, var den ment å være «en offentlig park eller friareal til glede og nytte for folket». I dag finnes mange forskjellige typer naturparker. Det kan være et lite område som er stengt for folk, hvor dyr og planter kan utfolde seg, eller det kan være store arealer, nasjonalparker, som nå nesten alle land har anlagt. Mellom disse to ytterpunkter finnes mange forskjellige former for reservater. I enkelte kan hensikten først og fremst være å bevare ville dyr og plantearter, i andre er det folks glede og nytte som står i sentrum, men ikke desto mindre blir mange ville arter bevart også her. Villmarksområdene kan også klassifiseres på en annen måte. Noen, såsom de store nasjonalparkene, skal inneholde praktisk talt alle former for dyre- og planteliv og alle økosystemer i området. Andre er fredet for å bevare en bestemt type landskap eller et habitat, som kan variere fra sandklipper til høylandsmyrer, med deres utvalg av spesialiserte blom­ sterplanter og mosearter.

Når man vurderer hvordan et habitat best kan bevares, står man overfor flere valgmuligheter. Men selv etter at et område er lagt ut som villmarksområde, må organismene som bebor det likevel overvåkes av mennesker, og den menneskelige aktivitet må tas med i beregningen.

Jordkloden må deles rettferdig Naturforkjempere legger beslag på land og vann, men bønder og fiskere vil også ha deres del, akkurat som industrifolk, gruveeiere, byplanleggere og entreprenører. Hvis menneskeslekten skal overle­ ve på denne planeten sammen med andre arter, så må den fordeles omhyggelig mellom alle interessentene. Generelt sett er det to prinsipper som gjelder. For det første fin­ nes det noen landområder som bare kan brukes til en ting, om det så er som reservat eller jordbruksområde. Det eneste naturfor­ kjempere kan insistere på, er at reservatene blir store nok og at de områdene som ikke legges ut til reservater blir brukt til et godt formål. For det andre, uansett hva et område brukes til, bør man anstrenge seg maksimalt for at det størst mulige antall ville arter skal kunne leve der. Det viktigste er at de forskjellige områdene som hvert land eller kontinent legger ut til fredning tilsammen utgjør passende habitater for alle, eller flest mulig, ville arter. Fra

VERN AV HABITATER

•< Norris-geysiren i Yellowstone nasjonalpark. Nesten en tredjedel av USAs areal er lagt ut til nasjonalparker, villmarks­ områder og andre almenninger der den lokale flora og fauna bevares. Det er tillatt a benytte nasjonalskogene og villmarksområdene til mange formal, men forutsetningen er alltid at man ikke ødelegger det naturlige lokalmiløet. Yellowstone omfatter 9 000 kva­ dratkilometer av Rocky Mountains i Wyoming og er USAs største nasjonalpark.

▲ Enkelte ganger kan menne­ skelige aktiviteter overaskende nok vise seg som en slags redningsplanke for dette livet. Dette er tilfellet her ved atomforskningsanlegget Fermilab utenfor Chicago. Planter fra Europa og Asia, såsom kveke, har for en stor del erobret land fra det som en gang var prærie. Ved å introdusere den gamle flora og fauna, som den gulvingede gresshoppe, på området rundt atomanlegget Fermilab er et gammel habitat blitt gjenopprettet.

et strengt vernesynspunkt betraktet ville det være best å stenge alle villmarksområder for mennesker, men dette kan ikke gjennom­ føres. I våre dager kan ikke et eneste stykke jord brukes til noe som helst uten at noen betaler for det, og folk vil stort sett ikke betale for noe de ikke får adgang til. Dessuten kan man ikke redde det ville plante- og dyrelivet uten bred støtte i befolkningen. Derfor må naturforkjempere søke å gi folk fine naturopplevelser (slik at de senere vil støtte arbeidet deres) og å informere (slik at de innser at vern er viktig). I praksis vil derfor de områder som bare er øremerket som villmark - dit ingen mennesker har adgang - bli små og spesialiserte. De kan være mindre skogsområder eller klipper som er forbeholdt fugler mens de ruger ut eggene. Større villmarksområder må i hovedsak gi noe tilbake til folk flest. Uansett intensjonen bak fredningen av et område så kan det ikke oppfylle sin oppgave uten at det er stort nok. Enkelte ganger kan nok «lite» være stort nok for akkurat det som skal oppnås. Et lite område på en golfbane i Sussex, England, er for eksempel tilstrekkelig til å bevare tranebær. Her finnes en liten myr, men dette er nok til at tranebær fremdeles finnes i Sørøst-England. Like­ vel har små områder en tendens til å være mer sårbare enn store. En eller annen uvitende gartner kunne i teorien komme til å utryd­ de alle tranebærene i Sussex på en ettermiddag.

105

Natur på lukkede områder Omtrent 50 km vest for Chicago i Illinois byr atomforskningssenteret Fermilab de opprinnelige præriep lan ter et av deres siste fristeder. Prærien dekket en gang store deler av Midtvesten. Dens flora omfatter høye gressarter som «Indian grass» (Sorghum nutans) og «Bluestem» (Blåstengel) og blomsterplanter som gul og purpur «Coneflower» (Rudbecia), «Golden rod» (Solidago), «Wild onion» (villøk) og den såkalte «Compass plant» (Silphium laciniatum) som har blader som vender øst-vest. Vanligvis vil populasjoner av slike urteaktige planter bli innvadert av trær og etterhvert fortrenge av skog, men i Midtvesten forekom præriebranner nokså hyppig, og dette har hindret trærne i å etablere seg. Prærieplantene tålte brannene fordi de har et kraftig rotnett under jorden. I årtusner dekket præriene veldige områder i Midtvesten og store deler av den nåværende staten Illinois. Men i 1830-årene etablerte nybyggerne seg i området med sine kulturplanter fra Europa. Blant disse fantes også ugress, og etterhvert fortrengte dette prærievegetasjonen der jorden ikke ble dyrket opp. For ti år siden var bare W km2 prærie igjen i hele Illinois. Fermilab ble bygget i 1968 av det amerikanske energidepartement. Konstruksjonen består av et un­ derjordisk rør som går i en sirkel med omkrets på 6 km. På overflaten er det 2 700 hektar jord som er stengt for uvedkommende. I 1974 fikk professor Robert Betz tillatelse fra energidepartementet til å gjeninnføre den opprinnelige prærievegetasjon innenfor forskningsstasjonens område. Med hjelp fra mer enn 100 frivillige ble deler av jorden pløyd opp og de samlet inn frø fra opprinnelige planter. Frøene ble sådd i 1975.11985 hadde de opparbeidet 184 hektar av opprinnelig prærievegetasjon, og de vil nå utvide arealet og innføre flere arter.

106 / Kruger nasjonalpark har man innført kunstige vanningsanlegg. Noen mener at dette er å blande seg for sterkt inn i naturens selvregulering, men for mange av de ville dyrene er dette den eneste redning

Det vanskelige spørsmål om størrelse De store jaktdyrene i Afrika trenger mye føde: en enkelt elefant spiser like mye som en liten flokk kveg. Kvaliteten på planteføden er dessuten ofte svært lav, med lavt proteininnhold og et høyt inn­ hold av fiber. Derfor kan nok en bonde i Europa som arbeider under ideelle forhold være i stand til å fø to høyproduktive kyr på hvert hektar av velgjødslet, frodig gress, mens dyr av samme størrelse i Afrika - som for eksempel elgantilope og kudu-kveg - krever et areal som er ti ganger så stort. I tillegg blir Afrika jevnlig herjet av tørkeperioder. Da migrerer (vandrer) sebra, antilo­ per og gnuer fra distrikt til distrikt på jakt etter frisk vegetasjon og gress. Rovdyrene har en tendens til å opptre enda mer spredt enn planteeterne, og naturlig nok vil det derfor alltid være færre rovdyr enn byttedyr. Selv riktig store nasjonalparker - Kruger nasjonalpark er en av de største i Afrika, den er på 2 millioner hektar - kan derfor bare romme et begrenset antall dyr. Enkelte arter, som for eksempel ville hunder, vil snarere opptre i bestander på ti eller hundre enn—i tusenvis. Parkenes grenser kan også gå tvers over migrasjonsruter, hvilket enten betyr at dyrene har en tendens til å forlate parken (noe som utsetter dem for fare), eller de strømmer inn i den og øker beitepresset ytterligere. Av dette følger to ting. For det første er selv de største nasjonal­ parker sjelden tilstrekkelig store til at de i det lange løp kan sikre at mer enn en håndfull arter overlever, uansett hvor godt de blir regulert. For det andre, og dette gjelder særlig store dyr, er ikke langsiktig vern garantert uten at den ville bestanden med jevne mellomrom støttes av avlsprogrammer med individer som holdes i fangenskap. Mennesker og natur i harmoni Endelig må vi forstå at en naturpark faktisk ikke har uten at den er permanent. Det er meningsløst å skulle bevare en stripe skog eller en art neshorn nå, dersom de om 10 eller 100 år. I evolusjonsmessig sammenheng er 30 år uten betydning. Når vi innser dette, ser vi også at vi er for lunefulle til virkelig å kunne ta vare på naturens liv. Håpet på lang Sikt ligger i at menneskearten på et tidspunkt frivillig velger åi begrense sitt antall på jorden, slik at det også blir plass til andre arte!*1. Vår kortsiktige oppgave er å sikre at disse artene overlever inntil eventuelt kan utnytte en slik anledning. Det er to ting som kan og må gjøres for å høyne sikkerheten for ville dyr. Det første er å gi reservatene en så omfattende beskyt­ telse av lover og regler som mulig. En vesentlig forskjell på nasjo­ nalparker og andre naturreservater er at parkene er beskyttet av den nasjonale lov, noe reservatene i regelen ikke er. Men det er vanskelig å innføre lover i fjerntliggende områder, der nasjonalpar­ kene ofte ligger. Mange av dyrene i nasjonalparkene lider sterkt under krypskyting. Krypskytterne er ikke alltid kriminelle. Ofte er de bare sultne, og parkene har kanskje tatt fra dem både beitemar­ ker og næringsgrunnlag. Det er dessverre slik at bare relativt små landområder vil få status som nasjonalparker. På det meste vil et sted mellom 2 og 10 prosent av et lands totale areal bli lagt ut til fredning. De største områdene finnes i land med lavt innbyggertall, som for eksempel i Skandinavia. Derfor avhenger mange arters overlevelse for en stor del av hvor flinke de er til å tilpasse seg forholdene i områder som hovedsakelig er innrettet for menneskelige formål. Med en smule fantasi og forståelse kan vi imidlertid hjelpe dem med å tilpasse seg.

► Sjiraff i Kruger nasjonalpark. Her er vindmøller bygget for å pumpe vann opp fra jorden.

Kalahari Gemsbok nasjonalpark

KALAHARIØRKENEN

Augrabies Falls nasjonalpajk,.

Kimberley Bloemfontein

I Afrika blir det satset mye på